Jakt, fiske, friluftsliv 1 [1] 8210024906, 8210024914 [PDF]

Zitiervorschau

HOVEDREDAKTØRER:

Ragnar Frislid Knut Rom

'-'FISKE JL FRILUFTSLIV

M

\

.

" ... '

. .

r-' J K • ' •-' ‘ - v’ ■*. i. ..»•■•.«• -< ''* "7 -S-- •

-7^’

.

f'*'/' ’ måneder, kommer reinkalven til verden i første halvdel av mai, noen ganger så sent som i begynnelsen av juni. Hvis simla er i jevnt god kondisjon, veier den nyfødte kalven som oftest 5-6 kilo.

Villrein

tap. Sterkest er vektreduksjonen mot slutten av vinteren. Unge bukker ta­ per lite i vekt, mens voksne bukker kan ha et vekttap på opptil 30-40 %. Dette er først og fremst knyttet til brunst- og paringsaktivitetene og til sterkt redusert næringsopptak i den­ ne perioden. Vinteren er altså vekstmessig sett en slags dvaletilstand. Når grøntvekstene spirer i begyn­ nelsen av juni, starter også reinen sin vekst. Vektøkningen i løpet av 3-4 måneder er overraskende høy. I gode områder vil bukkene øke sin slaktevekt med mellom 25 og 30 kg, mens de i områder med dårligere vekstbe­ tingelser øker vekten med mellom 15 og 20 kg. Simlene har mindre vektøkning enn bukkene, 15-20 kg i gode områ­ der og 8-10 kg i dårligere områder. Bukkene fortsetter å øke kropps­ vekten til 5-6-årsalderen, mens simle­ ne avslutter sin vekst i 2-3-årsalderen. Veksthastigheten er raskere og maksimum kroppsvekt større hos rein som lever under gode vekstfor-

Over: Om vinteren lever reinen i stor utstrekning av lav, som gir god energitilførsel, men som er lite å vokse på. Derfor taper reinen kroppsvekt i løpet av vinteren. Lettest tilgjengelig er reinens vinternæring på snaublåste rabber.

Til høyre: Gjennomsnittlige slaktevekter til reinsdyrbukker felt under ordinær jakttid i et godt reinområde (Nord-Ottadal-området) og i et sterkt beitet område (Snøhetta-feltet). (Reimers: «Storviltet» (1981).) Under: Gjennomsnittlige slaktevekter til reinsimlerfelt under ordinær jakttid i et godt område (Nord-Ottadal-området) og i et sterkt beitet område (Snøhetta-feltet). (Reimers: «Storviltet» (1981).) *---------- A Nord-Ottadalen 1967-69

Alder i år

219

Villrein, hjort og rådyr

hold. Voksne bukker når under slike forhold en slaktevekt på mellom 90 og 120 kg. Maksimumsvekt på 140150 kg er målt. Simlenes vektøkning er fra fødse­ len av langsommere enn hos bukke­ ne. Under gode vekstforhold når de en slaktevekt på mellom 40 og 50 kg, med maksimum på mellom 60 og 70 kg. Under dårlige forhold, som på Hardangervidda i 1969-70 og Snø­ hetta i 1963-64, når voksne bukker opp i gjennomsnittlig slaktevekt på mellom 50 og 60 kg og voksne simler rundt 30 kg.

Atferd Reinen er et flokkdyr året rundt. Flokkenes størrelse og sammenset­ ning varierer med årstiden. På høsten under brunst og paring og tidlig vin­ ter er alle kategorier dyr sammen, og flokkene er vanligvis store med flere hundre, stundom flere tusen dyr. I løpet av vinteren trekker de eldre bukkene ut av hovedflokkene, gjerne fulgt av en del av de yngre bukkene. Generelt synker antall dyr i flokkene med det resultat at antall flokker øker. Dette henger sannsynligvis sammen med redusert tilgjengelighet til næring, som på grunn av snøen finnes i smålommer spredt i fjellet.

Mot våren og kalvingen foregår en ytterligere oppsplitting av flokkene, idet kalvsimlene for en kortere peri­ ode trekker ut for å kalve i ensomhet. I de første 2-3 ukene etter kalvingen kan man grovt sett si at reinstammen er splittet opp i følgende kategorier: kalvsimler med kalv, gjeldsimler, ungdyr av begge kjønn og bukker av alle aldre. Etter som våren og sommeren skri­ der fram, samles simler, ungdyr og årskalver i til dels store flokker, mens de eldre bukkene vandrer rundt i småflokker til de utpå høsten oppsø­ ker simler og ungdyr igjen. Et særtrekk hos reinen er dens trang til alltid å vandre mot vinden. Dette henger trolig sammen med at luktesansen er den av sansene reinen stoler mest på i sin omgang med mu­ lige farer.

Næring Sommernæringen utgjøres av gress, starr, siv, en rekke urter, en del lav og blad av dvergbjørk og vier, særlig den lille vierarten fjellmo eller mus­ øre. Kvaliteten av næringen avgjøres bl.a. av dens nitrogen- og fiberinnhold. Jo høyere innhold av nitrogen og jo lavere innhold av fiber, desto større næringskvalitet.

Villreinbukk som beiter vier om våren. Reinen utnytter mange av fjellets planter som næring. Felles for dem alle er at de har størst nceringsverdi når de spirer. Derfor vil ikke vier ha så stor interesse for reinen senere på sommeren; da overtar andre næringsplanter.

Plantenes kvalitet er best når de spirer, og blir dårligere etter hvert som de utvikles gjennom stadiene blomstring, frøsetting og visning. Disse stadiene inntreffer ikke til sam­ me tid hos de forskjellige beiteplante­ ne og har dessuten ikke samme varig­ het. Ligger voksestedet høyt eller vender mot nord, eller befinner det seg der hvor snøsmeltingen er sen, starter spiringen senere enn i sørhellinger eller nærmere tregrensen. Reinen utnytter denne forskjellen i plantenes utvikling og oppsøker ste­ der hvor det vokser friske planter. Dermed forlenges beiteperioden med førsteklasses næring. Betydningen av næringens kvalitet om sommeren er lett å forstå når vi vet at det er i den korte fjellsommeren at reinen produserer melk til av­ kom, erstatter vinterens vekttap og vokser. På denne tiden vokser det dessuten ut sommerpels og nytt gevir. I september-oktober skifter reinen til vinternæringen, som har et domi­ nerende innslag av lav, særlig lavarte­ ne gulskinn, lys og grå reinlav og saltlav. Lav utmerker seg med et lavt nitrogen- og et høyt karbohydratinnhold, hvilket betyr at næringen vin­ terstid er et godt energifor, men lite å vokse på. Dette er nok årsaken til at reinen vinterstid går inn i en vekstdvale og taper kroppsvekt.

Sykdommer, parasitter, rovvilt Reinens levevis, med hvileløs vand­ ring over høytliggende fjellvidder som store deler av året er dekket av snø og is, gir neppe de beste vilkår for smittsomme sykdommer eller infek­ sjoner. Men, selv om vi i dag ikke kjenner til vanlig forekommende syk­ dommer hos villrein, vet vi at tamrein i perioder har vært utsatt for enkelte sykdommer, så som munn- og klauvsyke, miltbrann, reinpest, smittsom klauvsyke (slubbo) og brucellose, for å nevne noen. At man ikke har påvist disse sykdommene hos villrein, kan skyldes at sjansene for å oppdage dem er små. Men det kan også skyl­ des at villreinen går fritt og ikke ut­ settes for den samme graden av smit­ tefare som tamrein når den samles for

220

Villrein

merking eller slakting. God veteri­ nærkontroll har for øvrig resultert i at de fleste av de nevnte sykdommene ikke lenger er virksomme på tamrein i de nordiske land. Parasittene hører til reinens verste plager. Ved parasittangrep er det all­ tid de svakeste dyrene som får har­ dest medfart. Sterke og velnærte dyr vil også være hjemsøkt av parasitter, og til dels i store mengder, men de synes å ha liten negativ virkning. Blodsugende insekter, som mygg, knott og klegg, angriper reinen om sommeren. På varme, stille dager sø­ ker reinen opp i høyden eller ut på snøbreer for å komme unna sine plageånder. To andre insektarter, hudbrems og svelgbrems, må sies å være reinens verste plageånder. Når disse er i om­ rådet, blir reinen meget urolig og kan oppføre den reneste krigsdans under forsøkene på å unnslippe. Reinens hudbrems er noe mindre enn en klegg. Den voksne bremsen «angriper» reinen og avsetter egg på rygghårene. Her utvikles eggene til larver som kryper inn gjennom skin­ net, hvor de kapsler seg inn. I løpet av høsten, vinteren og våren går de gjennom flere larvestadier og vokser til en lengde av 1-2 cm før de borer seg ut gjennom pelsen og faller ned på bakken. Her klekkes de og utvik­ ler seg til voksne insekter, som så straks gir seg til å «jakte» på reinen igjen for å legge nye egg. Opptil 1000 larver kan en sterkt angrepet rein bære med seg på ryggen gjennom vin­ teren. Svelgbremsen angriper forfra og sprøyter levende larver inn i reinens nesebor. De av larvene som ikke ny­ ses ut, krabber inn i nesehulene og videre ned i svelget, hvor de slår seg til i en utposning (svelgposen) i bakre del av svelget. Herfra kryper de som voksne larver ut mot munnhulen og nyses ut. I likhet med hudbremsen klekkes svelgbremslarvene på bak­ ken, og dermed starter en ny livs­ syklus. Både hudbrems og svelgbrems overlever vinteren på vertsdyret. Vinterstid vet man altså hvor samt­ lige av neste års generasjon befinner seg. Dette har vært forsøkt utnyttet i forbindelse med tamreinhold ved

massevaksinasjon av rein for å utryd­ de larvene. Dette har til nå ikke lyk­ kes, og bremseartene er fortsatt en del av reinens miljø. Ytre parasitter, som skabb og lus, opptrer i alle fall på tamrein, men synes ikke å være særlig plagsomme for villrein. Derimot kan indre para­ sitter være både plagsomme og far­ lige. Parasittene finnes i lunger, hjer­ te, lever, fordøyelseskanal og mus­ kelvev. Kunnskapen om reinens parasitter stammer også fra tamrein, og forekomsten av dem hos villrein er lite kjent. En indre rundormparasitt, reinens hjernemark, er i nyere tid påvist i til dels store mengder hos både tamrein og villrein. Parasittens første larve­ stadium spres med reinens ekskre­ menter. Larvene lever fritt inntil de greier å bore seg inn i en snegl. Den videre utviklingen til tredje larvesta­ dium (det stadiet da larven kan videreutvikle seg i reinen) er tempe­ raturavhengig. Når temperaturen øker fra 12 °C til 20 °C, reduseres larvens utviklingstid til tredje larve­ stadium fra 80 til 24 dager. Snegler med tredje larvestadium beites av reinen, og larvene borer seg gjennom tarmveggen og inn i musklene. Av og til ender de opp i hinnene rundt rygg­ margen eller hjernen og forårsaker balanseforstyrrelser hos reinen. De rovviltartene som, ved siden av mennesket, har hatt størst betydning for villreinbestandene, er særlig ulv, jerv og bjørn og i mindre grad gaupe, rev og ravn. Bestandene av de vik­ tigste rovviltartene er i dag så redu­ serte at de ikke har noen betydning for reinbestandens sammensetning og utvikling.

Bestandsutvikling Siden 1889 er det ført statistikk over antall felte villrein i Norge. Statistik­ ken avspeiler i grove trekk svingnin­ gene i våre villreinbestander. Etter at villreinstammen avtok sterkt i begyn­ nelsen av dette århundret, ble den totalfredet over hele landet i 5 år (1902-06). I disse årene tok bestan­ den seg godt opp, og beskatningen i årene etterpå steg til en topp i 1916. Det året ble det felt 1760 dyr. Der­ etter sank avkastningen fram til 1930,

da det ble felt ca. 75 dyr i hele landet. Etter 1930, da vi fikk bestemmelser om minsteareal, økte avkastningen jevnt og passerte 1000 dyr i 1950, 4000 dyr i 1955, og i 1966 nådde den et maksimum på 11 233 felte rein. De høye fellingstallene i 1960årene skyldes bestandsreduksjon i Snøhetta-feltet og på Hardangervid­ da iverksatt for å bringe reinstamme­ ne ned i overensstemmelse med beiteressursene. De lave fellingstalle­ ne i 1970-årene skyldes fredning av reinen på Hardangervidda. I siste halvdel av 1970-årene har det årlige jaktuttaket ligget på 60008000 rein. I 1980 økte uttaket til ca. 10 600 dyr, i 1981 til ca. 12 300 dyr, og i 1983 nådde det et nytt maksimum på vel 16 000 dyr. Fellingsstatistikken viser at vi har hatt en kraftig økning av våre vill­ reinstammer etter annen verdens­ krig.

Villreinjakt Villreinen var en av de aller første viltartene som etablerte seg i Norge etter istiden. Den er også den vilt­ arten som sannsynligvis har betydd mest for våre forfedre både når det gjelder livberging og bosetning. Den eldste og mest primitive jaktmetoden har nok vært drivjakt med samarbeid av flere jegere. Reinen ble drevet utfor stup (styrtjakt), inn i trange kløfter eller oppmurte masse­ graver, hvor jegerne kunne komme innpå dyrene og avlive dem. En an­ nen og minst like viktig jaktmetode var å jage dyrene ut i vann, der jeger­ ne lett kunne innhente dem med båter. Reinen benytter faste trekkveier på sine vandringer rundt på fjellvid­ dene. Jegerfolkene har kjent rein­ trekkene i detalj og benyttet seg av kunnskapene i forbindelse med fangsten. Rundt om i landet, både over og under tregrensen, finnes det en mengde reinsdyrgraver som vitner om eldre tiders jakt og fangst. Det er grunn til å tro at de eldste dyregrave­ ne skriver seg fra steinalderen. Men en rekke av dem er nok av nyere dato. Reinsdyrgravene kan være plas­ sert enkeltvis eller som ledd i regu­ lære fangstsystemer. Gravene, som

221

Villrein, hjort og rådyr

vanligvis er ca. to meter lange, halv­ annen til to meter dype og bortimot en meter brede, var sannsynligvis til­ dekket når de ble fangstet. I forbindelse med gravene er det som regel kileformede, lave stein­ gjerder (ledegjerder) i forskjellig lengde. Gjerdene har hatt til formål å lede dyrene inn mot gravene. De var så lave at de ikke virket skremmende på reinen, men samtidig høye nok til å dirigere dyrene. I tilknytning til gravsystemene fin­ nes ofte bueskytterstillinger eller bogastille. Her har jegerne ligget skjult inntil reinen har vært på pileller spydhold. Slik har de kunnet effektivisere jakten utover det dyregravene fanget. Det er rimelig å anta at også denne

222

jaktformen krevde samarbeid mel­ lom flere jegere. Noen har hatt i opp­ drag å drive dyrene mot fangstanleg­ gene, mens andre har ligget på lur i bogastillene. Bruk av snare er en annen fangstform som nok er meget gammel. Slik fangst ble drevet både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Snarene bestod av grove liner eller lærremmer, som var festet mellom påler eller trær. Med moderne våpen fulgte andre jaktmetoder. Fra å være en jakt som krevde samarbeid, ble reinjakten etter hvert en enmannsjakt. Det

våpenet som i første rekke bidrog til dette skiftet, var geværet, som kom ca. år 1350 og ble tatt i bruk under jakt i Norge på 1600- og 1700-tallet. Dagens fellingstillatelser på villrein utstedes på dyrets kjønn og alder. Det betyr at jegeren er forpliktet til å felle dyr med det kjønnet og den alderen som er angitt på tillatelsen. Jegeren må kunne skille mellom kalv, simle/ungdyr (IV2 år) og eldre bukk. Kalv og eldre bukk er forholdsvis enkle å skille ut etter gevir- og kroppsstørrelse. Simle/ungdyr er det derimot mer problematisk å skille fra

Jeger som stiller på dyr ved en av villreinens faste trekkveier i Lordalsfjellene i Lesja. Første bud for villreinjegeren er å passe på vindretningen. Den bestemmer jegerens framrykkingsvei når han har fått dyr i kikkerten og skal smyge seg inn på forsvarlig skuddhold.

Villrein

Direktoratet for vilt og ferskvassfisk

KONTROLLKORT FOR SIMLE/UNGDYR (V/a år) 1983 Oppsynskontroll:

Nummer og namn påjaktfeltet.................................................................................

Kortet skal jegeren ha med seg når han er på jakt, og det skal visast fram når dette vert kravd. Oppsynet har høve til å kontrollera våpen og ammunisjon. Ein ber jegeren gje oppsyn med politimynde løyve til å kontrollera ryggsekk eller kjøretøy og fly. Straks dyret er felt, skal kortet skjerast i to etter den stipla lina. På begge delar skal ein skjera ut fellingsdato, og på denne delen dg kva dyr som er felt. (Sjå bak­ sida). Den andre delen skal utan opphald festast på nakken av dyret, dg må ikkje takast av så lenge dyret vert transportert. Seinast 5 dagar etter jakttida er ute, skal kortet sendast til den som har sendt ut kortet. (Grunneigar/fjellstyre). Dette gjeld dg om det ikkje er felt dyr. Brot på desse føresegnene kan føre til straff og nekting av fellingsløyve for ettertida. Jeger

Grunneigar/Fjellstyre

Kortet er ikkje gyldig utan at begge har skrive under. På statsallmenningar er kortet personleg og kan ikkje overdragast utan samtykke frå fjellstyret. Den som skriv ut kortet pliktar å kontrollera at jegeren har betalt jegeravgift og teke skyteprøve.

vwwvwwwvwwv August

September

Fellingsstad____________________________________ Klokkeslett-----------------Straks dyret er felt, skal fellingsdato og kva dyr som er felt, skjerast ut i kanten av dette kortet. Ved fastsetjing av alder bør ein sjå på kinntannrekkja i underkjeven til dyret. Ein tel kinntennene på den eine underkjevehalvdelen. Til dette bør ein bruke ein skarp gjenstand, t.d. ein kniv, slik at ein finn tydleg skilje mellom dei einskilde kinn­ tennene. Om hausten har årskalv 4 kinntenner, V/z år gamle dyr 5 kinntenner, og dyr som er 2V2 og eldre (vaksne) har 6 kinntenner i kvar underkjevehalvdel.

Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk kan be­ stemme at det for hver vill­ rein som tillates felt, skal være utstedt et kontrollkort. Denne ordningen er gjen­ nomført for de fleste og større villreinområdene. Kontrollkortet er et nødven­ dig virkemiddel for å sikre at jegeren feller kvoten i samsvar med pålagt rettet avskyting. For villrein vil dette gjelde gruppene kalv, simle/ungdy r (P/2 år) og fritt dyr (eldre enn P/2 år). Jege­ rens plikter og rettigheter framgår av teksten på kon­ trollkortet. Det skal være korrekt utfylt før jakten tar til, og det er spesielt viktig at kortet skjæres og dyret merkes straks det er felt. Kontrollkortordningen er hjemlet i forskrift om for­ valtning av hjortevilt og gir offentlig påbud hvor over­ tredelser kan medføre straffansvar.

September

2 - 3 år gammel bukk. Simlenes gevir er vanligvis spinklere, stengene er kortere og mer bakoverstrøket enn ungdyrenes. Det sikreste tegnet er, her som ellers, kjønnsorganet. Antrekk under jakt. Villreinjakten foregår i august-september, og etter­ som ingen måned er fri for snø og frost i Norge, er det nødvendig for jegerne å være utstyrt også for vintervær. Ved valg av klesfarger må man ha klart for seg at det ikke er spesielle farger reinen reagerer på. Den har ikke lært seg å frykte f.eks. rødt eller hvitt. Det er kontrastene som er vik­ tige. Reinen har nemlig et meget godt syn. Er man kledd i svart og ønsker å krysse en snøbre, må man bevege seg så sakte at man fryser i hjel, for ikke å bli oppdaget. Er man derimot hvit

fra topp til tå, vil overfarten neppe observeres. Moralen er altså at jo mer antrekket går i ett med det øv­ rige landskapet, jo mindre er sjan­ sene for å bli oppdaget. Stillingsjakt eller smygjakt. Første trinn i stillingsjakten er å finne dyrene. Reinens farger glir lett i ett med terrenget, og dyrene har en lei tendens til å dukke opp plutselig og forsvinne like plutselig. Lokalisering av dyrene foregår ved at man beveger seg mest mulig i dekning og i lesiden av det området man ønsker å jakte. Det er klart fordelaktig å gå langsomt og å stadig gjennomsøke terrenget med kikkert. Benytt høydedrag og oversiktspunkter til observasjon, men pass på at du ikke beveger deg i silhuett.

Jegeren bør være tidlig ute i terren­ get. Fordelene ved å starte dagen grytidlig er udiskutable. På denne tiden er dyrene i rolig bevegelse, og de er lettere å oppdage og å stille inn på. Det er liten trafikk av både jegere og andre på denne tiden, og man er ga­ rantert en roligere jakt. Dessuten har man hele dagen foran seg. Det hele resulterer i en roligere, hyggeligere og mer forsvarlig jakt. Etter at dyret eller flokken er ob­ servert, begynner stillingsjakten. Den går ut på å stille inn på dyret til man er på forsvarlig skuddhold. Det første som må vurderes, er vindret­ ningen. Man må stille inn på dyrene i motvind. Det er vel bare på flate vidder at vindretningen er stabil, og i slike strøk er det vrient å stille uten å 223

Villrein, hjort og rådyr

bli oppdaget. I kupert lende med da­ ler og søkk vil vinden ofte blåse i skiftende retning, og mulige avvik­ ende vindretninger må vurderes. Neste trinn er å finkjemme stillingsområdet med kikkert og merke seg dyr som står eller ligger i en slik posisjon at de lett oppdager farer. Det siste jegeren må vurdere, er sannsynlig trekkretning hvis dyrene skulle starte å trekke mens stillingen pågår. Neste beslutning omfatter framrykkingsvei. Hvis man under stillingen må passere partier der dyrene har innsyn, er det bedre, hvis man har noe valg, å passere disse tidlig under framrykkingen og ikke når man er på nært hold av dyrene. Sekk og annet

224

utstyr bringer man med så lenge det ikke hindrer stillingsgangen. Når ut­ styret legges igjen, må man velge og merke stedet med omhu. Utstyr som må være med hele tiden, er, foruten rifle og ammunisjon, kikkert, kniv og nødvendige papirer som fellingstilla­ telse, jegeravgiftskort, våpenkort og bevis for godkjent skyteprøve. Stillingen er avsluttet når jegeren er kommet i stilling som tilfredsstiller kravet både til forsvarlig skuddavstand og skuddposisjon. Forsvarlig skuddavstand avhenger av skytterens dyktighet. For vanlige jegere er den

rundt 100 m, for rutinerte skyttere skal skuddavstanden ikke overstige 200 m. Forsvarlig skuddposisjon be­ tyr at den posisjonen man har valgt, er så behagelig og skjermet for vær og vind at skuddet kan avgis under full kontroll. Ofte må man vente i lange tider på at det dyret man har fellings­ tillatelse på, kommer fri (står helt alene) og har en slik bakgrunn at andre dyr ikke skades av rikosjetter. Ligger man ubehagelig og begynner å fryse, vil man uvilkårlig senke terske­ len for forsvarlig skyting, og det må ikke skje.

Villreinflokken er blitt skremt av jegere og trykker seg sammen i en tett klynge, i første omgang usikre på hvordan de skal reagere. A skyte i denne situasjonen er ikke bare uforsvarlig, men hensynsløst. Faren for skadeskyting er overhengende.

Villrein

Avskytingstallfor villrein 1960-1983.

Villrein

År

Tillatt felt

1960........... 1961........... 1962 ........... 1963 ........... 1964 ........... 1965 ........... 1966 ........... 1967 ........... 1968 ........... 1969 ........... 1970........... 1971........... 1972 ........... 1973 ........... 1974 ........... 1975 .......... 1976 ........... 1977 ........... 1978 ........... 1979 ........... 1980 ........... 1981........... 1982 ........... 1983 ...........

7 11 12 12 12 11 15 16 15 14 12 3 2 4 6 10 11 11 11 15 19 22 22 23

864 594 330 413 068 317 435 330 333 299 681 224 912 713 666 010 269 395 795 710 068 179 007 893

Felte dyr

4 7 8 8 7 6 11 8 7 8 7 2 2 3 4 6 7 7 6 8 10 12 11 16

557 785 725 751 417 768 233 218 777 335 362 357 076 016 075 256 034 291 446 236 652 302 457 069

Fellings­ prosent*

58 67 71 70 61 60 73 50 51 58 58 73 71 64 61 62 62 64 55 52 56 55 52 67

ker vanligvis mot vinden. Er man førstegangsjeger i terrenget, har man få holdepunkter utenom trekkretningen og det faktum at ustøkket rein vil bøye unna hindringer som vann, brat­ te skrenter, bløte myrer, steinurer osv. Er man kjent i området, er man også fortrolig med reinens trekkvei­ er, og stillingsgangen blir mindre sjansepreget. Før man starter framrykkingen til forpost, må man orientere seg om andre jegere i terrenget. Det er helt uakseptabelt å plassere seg nær ved det stedet der en annen jeger har valgt stilling. Framrykkingsveien må velges slik at man ikke krysser foran rein som trekker i motvind. I så fall kan reinen lett støkkes både av værdraget og av sporene. Skuddstillingen bør velges noe til side for trekkretningen og gjerne på et sted som ligger litt høye­ re enn der hvor reinen ventes å passe­ re. Vinddraget fra jegeren vil da let­ tere passere over dyrene. Her som ellers under jakt gjelder det at dyr som man skyter på, må stå fritt og

være på forsvarlig skuddhold. Man skal aldri skyte på dyr som løper. Vakjakt (bakholdsjakt) går ut på at jegeren plasserer seg på steder der reinen passerer under trekk. Jaktfor­ men krever detaljkunnskaper om reintrekkene i terrenget. Vakjakten er den jaktformen som har mest til felles med den gamle jakten med bogastille kombinert med gravfangst. På grunnlag av selvstudium av reintrekket gjennom flere år eller kunnskaper om dyregraver og boga­ stille velger jegeren skuddposisjoner langs trekkveiene. Det jaktes vanlig­ vis på rein som trekker mot vinden, og eksakt posisjon må velges, slik at dyrene ikke værsettes. Som oftest står man seg på å velge en skuddstilling som ligger høyere enn det stedet hvor dyrene passerer, av hensyn til værdraget, som passerer over dyrene. Jaktformen passer den tålmodige. Det kan bli lange og sure ventetimer. Man bør derfor være godt kledd, og skuddposisjonen må ligge i le, even­ tuelt kan man vente i lune omgi­ velser.

* Fellingsprosent: Felte dyr i prosent av tillatt felt.

Hvis reinen oppdager jegeren un­ der stillingen eller i skuddposisjonen, er regelen: «Frys bevegelsen» og bli i absolutt ro til dyret ser i en annen retning. Press deg deretter ned mot bakken og kom deg i dekning. Prøv aldri å løpe etter rein som av en eller annen grunn starter å trekke. Du har ingen sjanse til å nå dem igjen. Selv i rolig beitetrekk er hastigheten vanlig­ vis større enn rask marsj. Ro deg ned, finn en god observasjonsplass, og følg dyrenes bevegelse. Planlegg deretter en ny strategi. Stilling til forpost. Uttrykket stil­ ling til forpost brukes om å stille på dyr som er i bevegelse. Denne jakt­ formen er den vanligste under vill­ reinjakt og er en form for vakjakt. Problemet for jegeren er å beregne dyrenes trekkretning og hastighet og deretter sin egen framrykkingsvei slik at han i god tid og uten å støkke dyrene når en god skuddposisjon når flokken trekker forbi. Jegeren må først vurdere sannsyn­ lig trekkretning. Ustøkket rein trek­ 15. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

Villreinjakten kan by på lang og tung kjøttransport hjem fra veiløst fjell, hvis man ikke er blant de privilegerte som har en venn som heter Blakken og som kan bære en kløv. Jegeren på bildet har for sikkerhets skyld merket transporten med rødt - det er ikke alle villreinjegere som har like god kikkert!

225

Villrein, hjort og rådyr

Hjort Vår hjort tilhører en egen underart, Cervus elaphus atlanticus, og den fin­ nes bare i Norge. Hannen kalles kronhjort når den i enden av gevirstangen har 3 takker. Som åring kal­ les den spisshjort. Hunnhjorten kal­ les hind og avkommet kalv. Hjorten har lange, slanke bein, lang hals og forholdsvis lang hale (1215 cm). Pelsfargen er om sommeren rød­ brun og om vinteren gråbrun. Bak har hjorten det såkalte speilet, et tre­ kantet, lyst parti som omfatter ba­ ken og delvis innsiden av lårene. Et spesielt kjennetegn ved hjorten er at

226

begge kjønn i alle aldere og hele året har en mørk stripe fra nakken til haleroten. Hjortekalven har, i likhet med rådyrkalven, lys gråbrun pels overstrødd med hvite flekker. Den flekkete pelsen beholder hjortekal­ ven fra fødselen til den er 2-3 måne­ der gammel. Voksne hannhjorter får i brunst­ tiden en stor, svart flekk på buken og utvikler langt, stritt ragg på halsen. Ragget beholder de til vinterpelsen røytes om våren. Hjortens klauver er små, og bi­ klauvene sitter forholdsvis høyt på beina. De små og spisse klauvene er

lite egnet til forflytting i dyp snø eller som graveredskap. Sportegn etter hjort finner man i form av sølegroper eller badeplasser i våtlendt terreng, beitegnag, særlig på gran, beitespor på de fleste løvtrær og feieskader på yngre trær. Markerte 10-20 cm brede stier, veksler, løper også mellom skjulestedene og beite­ plassene. Sammenliknet med andre hjorteraser er den norske hjorten «midt på treet» med hensyn til kroppsstørrelse og gevirutvikling. Den er større enn den skotske og de søreuropeiske, men mindre enn de østeuropeiske ra-

Hjorten har erobret stadig nye områder i Norge i de senere årene, og det er mulig at den norske bestanden nå har større utbredelse enn noen gang tidligere. Av de fire hjorteviltartene som forekommer naturlig i Norge, er hjorten den nest største. En voksen hann veier omkring 200 kilo.

Avtrykket etter hjortens klauver er forholdsvis bredt og 6-9 cm langt. Lengden og bredden varierer blant annet etter kjønnet.

sene. Totalvekten for voksen hannog hunnhjort er henholdsvis 180-240 kg og 135-140 kg.

Utbredelse Hjorten finnes utbredt i Europa og Asia fra norskekysten i nord til Alge­ rie i sør og fra Skottland i vest til Tyrkia, Iran og Kaukasus i Sovjetuni­ onen i øst. I alt regner man med at det finnes 6 eller 8 underarter. Fra begynnelsen av vårt århundre fantes hjorten i spredte forekomster i Vest-Norge, fra Nord-Rogaland til Nord-Trøndelag. I 1920 var bestan­ den fortsatt liten og neppe mye større enn ved midten av 1800-tallet. Hjortebestanden i Norge har økt siden 1920-årene, og særlig kraftig har økningen vært de siste 15-20 år­ ene. Økningen har dels resultert i større bestander i de tradisjonelle områdene, dels er nye bestander opp­ rettet. Streifdyr er registrert ved Bodø, og sportegn tyder på at hjorten er nådd så langt nord som til Ofoten. Sør for Saltfjellet er situasjonen i dag den at det neppe er noen kommuner som ikke har faste bestander eller som ikke kan melde om streifhjort. Det er sannsynlig at hjortebestan­ den og dens utbredelsesområde i Norge nå er større enn noen gang tidligere. Den totale bestandsstørrel­ sen kan i 1980-årene anslås til rundt 30 000 vinterdyr.

Hjortens utbredelse i Norge i begynnelsen av 1980-årene (DVF).

Om vinteren holder hjorten seg mest mulig i ro, og den kan oppholde seg innenfor et meget begrenset område i lang tid. Dyret på bildet har tre takker i spissen av hver gevirstang. Det betyr at det er en såkalt kronhjort.

Gevir I likhet med elg og rådyr er det hos hjorten bare hannene som utvikler gevir. Når hjorten nærmer seg ett år, vokser to beintapper, rosenstokkene, ut, og fra disse utvikles det egentlige geviret. Gevirveksten starter med én gang rosenstokken er ferdigutviklet. Utpå høsten har l!/2-åringen eller spisshjorten, som den også kalles, ut­ viklet to rette stenger som er fra 5-30 cm lange. De IV2 år gamle bukkene feier sent, gjerne i oktober eller enda senere. Spisshjortene går da også ofte under navnet ulltappinger i tiden før feiingen. Hos 272-åringene og de eldre hjortene starter feiingen i løpet av august måned, og tidligere jo større og eldre de er. Hjorten beholder, i motsetning til elg, rein og rådyr, geviret gjennom hele vinteren. Det felles i mars-april. Rosenstokken dekkes straks etter av hud, hvorfra det nye geviret utvikles umiddelbart etter felling. Gevirstørrelsen og antall takker avhenger av alder, ernæringsforhold og arv. Vanligvis har 21/2-åringene 3 takker på hver gevirstang, treårin­ gene har 4-5 takker, fireåringene 5-6 takker og eldre dyr sjelden over 7 takker på hver stang. Det største hjortegeviret som er kjent her til lands, har totalt 9 takker og stammer

227

Villrein, hjort og rådyr

fra en hjort som ble felt i 1934 i indre Sogn. Hjorten når vanligvis toppen i kraft og utvikling i en alder av 8-12 år. Geviret teller da gjerne 6 takker på hver gevirstang, og dyret betegnes som tolvender. De 6 takkene utgjøres av øyetakk, issetakk og mellomtakk. I enden av gevirstangen forgrener 3 takker seg ut i en slags krone fra omtrent samme vekstpunkt. Hjort med slik krone kalles kronhjort. Store norske hjortegevirer veier 4-4,5 kg og er betydelig mindre enn de 5-7 kg tunge gevirene som er van­ lige hos østeuropeiske hjorter.

Brunst- og paringstid Brunst- og paringstiden varer fra sep­ tember og ut oktober og innledes med at geviret feies. Den sosiale kon­ takten mellom voksne hanndyr og de andre dyrene i bestanden begrenser seg stort sett til brunst- og parings­ 228

Som hos elg og rein har hunndyret eller hinden hos hjorten ikke gevir. Hinden er en god del mindre enn hannhjorten og kan veie omkring 135 kilo.

tiden. Fra å være meget sky og van­ skelige å få øye på gjennom hele som­ meren, oppsøker hannene mot brunst- og paringstiden hunndyrenes områder og viser seg oftere. Når paringstiden når sitt høydepunkt i midten av oktober, er hannhjortene lite fryktsomme og i enkelte tilfeller direkte aggressive. Under brunsten søker hannhjorte­ ne å opprette harem bestående av en gruppe hinder, kalver og ungdyr. Ha­ remet består sjelden av flere enn 2-4 dyr, hvorav et eller to er kjønnsmod­ ne hinder. Haremshjorten ser det som sin hovedoppgave å holde ha­ remet samlet og å jage alle rivaler unna. Hjortens brøl er iørefallende. Ly­ den er kraftig og bærer 2-3 km. Når brunsten er mest intens, er konserten

av brølende hjort, særlig i grålysnin­ gen og skumringen, en imponerende opplevelse. Selve paringen foregår raskt, som hos de andre hjortedyrartene. Han­ nen følger et harem til hindene er bedekket. Deretter oppsøker han nye hunner. En voksen hannhjort vil kun­ ne bedekke flere hinder hver høst og flere enn den har i sitt opprinnelige harem. Fram mot paringstidens begynnel­ se går hjortens tid med til å bygge opp kroppsreservene. Dyrene er på denne tiden i prima kondisjon. Vok­ ting av haremet kombinert med nes­ ten stopp i næringsinntaket tærer imidlertid kraftig på reservene. Mot slutten av oktober, når paringssesongen er over, er fettreservene sterkt redusert. Totalvekten kan være redu-

sert med rundt 20 %. Moralen hos vil den imidlertid gripe til flukt fram­ hjorten er altså den samme som hos for å trykke når den forstyrres. de andre artene: Det er viktigere å Folk som finner trykkende kalv, spre sitt arvemateriale på flest mulig tror gjerne at kalven er forlatt, og tar hunndyr enn selv å overleve den på­ den derfor med hjem for å fostre den følgende vinter. opp. Dette er helt galt. Man må fore­ Hinden er bedekningsdyktig kun ta en så rask tilbaketrekking som mu­ ca. ett døgn i forbindelse med eggløs- lig, for moren er i nærheten. ningen. Dersom den ikke kan bedek­ En ukes tid etter fødselen begyn­ kes på denne tiden, får den en ny ner kalven å følge moren i stadig eggløsning etter snaue 3 uker. Om- lengre perioder mens hun beiter. brunstene skjer regelmessig utover Gradvis begynner den også å interes­ høsten, og jo senere hinden bedek­ sere seg for grøntfor. kes, jo senere fødes naturlig nok Samtidig skjer en gjenforening kalven. med annen hjort, i første rekke fjorBåde hanner og hunner er kjønns­ årskalven. En voksen hind med årsmodne som U/2-åringer. På grunn av kalv, fjorårskalv og, mer sjelden, av­ sin underlegne sosiale posisjon kom­ kom fra to år tilbake, danner grunn­ mer de unge hannhjortene bare unn­ enheten i hjorteflokken og kalles taksvis med i bedekningen. Hannene gjerne for en familiegruppe. Flere er fra 1’/2-årsalderen i stand til å pare, slike familiegrupper slår seg ofte sam­ en evne de beholder livet ut. Det er men utover sommeren og danner så­ andre faktorer, som atferd, alder, fy­ kalte fostringsgrupper, som ledes av sisk kondisjon, skader etc. som even­ en fullvoksen og erfaren hind. tuelt setter begrensninger for deres Kalvene vokser raskt gjennom engasjement i paringen. sommeren. I september er totalvek­ Drektighetsprosenten er noe lave­ ten for begge kjønn gjennomsnittlig re hos P/2-åringene enn hos de eldre. ca. 50 kg. Men fra 2^2-årsalderen er alderen Veksten stopper opp utpå senhøs­ mindre viktig enn andre faktorer for ten, og kalvene går vanligvis noe ned hunnenes drektighet. Drektighetsti­ i vekt gjennom vinteren. Dette gjel­ der generelt for samtlige dyr. Men den er ca. 8 måneder. Gjennomsnittlig fødselsvekt for vektreduksjonen er størst hos pabegge kjønn er mellom 6 og 9 kilo.

Vekst og størrelse Kalvingstiden er i første halvdel av juni. Like før kalving blir hunnhjorten rastløs, hun jager bort eller trek­ ker seg unna andre dyr for å føde i ensomhet. Hjorten føder vanligvis én kalv, men tvillinger og endog trillinger kan forekomme. Kjønnsfordelingen blant fostre og nyfødte kalver avviker lite fra l:l-forholdet. Den første tiden etter fødselen lig­ ger hjortekalven alene og godt gjemt i vegetasjonen. Moren befinner seg gjerne flere hundre meter unna og oppsøker kalven bare i forbindelse med amming. Den nyfødte kalven trykker hvis den blir forstyrret. Det vil si at den trykker seg flatt mot bakken og ligger urørlig. Kalven trykker inntil den er 8-10 dager gammel. Etter den tiden

Gjennomsnittlige slaktevekter til 2800 hjort felt under ordinær jakttid i Norge. (Etter Rolf Langvatn, DVF, upublisert materiale.)

ringsaktive hanner og drektige hun­ ner. Hannenes vekttap er særlig merkbart i forbindelse med paringssesongen og hunndyrenes i forbindel­ se med siste del av drektighetstiden og første del av ammeperioden. Vektøkningen starter igjen når grøntvekstene spirer på våren. Utpå høsten den andre levesommeren har hunndyrene nådd opp i en slaktevekt på 50 kg og hanndyrene ca. 60 kg. Økingen i slaktevekt avtar etter dette for hindene, og deres vekt varierer fra 55 til 70 kg som 21/2-åringer eller eldre. Hannhjortene har en lengre vekst­ periode og regnes ikke som fullvoksne før de er 6-8 år gamle. Slaktevek­ ten er da ca. 120-140 kg.

Atferd Fostringsgruppene lever atskilt fra de voksne hannhjortene gjennom som­ meren. Hanndyrene vandrer omkring enkeltvis eller i grupper på 2-3 dyr. I åpne landskapstyper er det en ten­ dens til større grupper både blant fostringsgruppene og blant hann­ dyrene enn tilfellet er i tette skogom­ råder. Hjorten bruker i likhet med de andre hjortedyrene en større del av døgnet til beiting om sommeren enn om vinteren. I vinterhalvåret er hjorten påfal­ lende passiv, bortsett fra at den har kortere beiteperioder morgen og kveld. Det meste av vinterhalvåret ligger eller står dyrene rolig, og de kan holde seg innenfor et svært be­ grenset område i ukevis.

Næring Når våren kommer og snøen smelter, forlater hjortene vinteroppholdsstedene og sprer seg innover i landet enkeltvis eller i mindre flokker. Det kan se ut som om hjorten følger snø­ smeltingen og dermed forlenger bei­ tingen av den mest næringsrike delen av vegetasjonen, nemlig den spirende plantemassen. Utpå sommeren er det vanlig å finne hjorten høyt i terrenget og gjerne over tregrensen. Utover sensommeren beites nordhellingene, der vegetasjonen er noe senere utvik­ let og følgelig holder seg grønnere og 229

Villrein, hjort og rådyr

Tross sin ganske betydelige størrelse har hjorten en utrolig evne til å ta seg fram i ulendt terreng, f. eks. i nærmest utilgjengelige og bratte lier på Vestlandet, som her i Lærdal. Det betyr at jakten kan sette uvanlig store krav til jegerne.

230

Hjort

frodigere lenger utover på året enn i sørhellingene. Hovednæringen i sommertiden ut­ gjøres av gress og urter, men både blåbærris og bjørkeløv er populære beitearter. Det gjelder også en rekke landbruksprodukter gjennom som­ meren og sopp om høsten. Skadene på frukttrær, bærbusker, rotvekster, korn og gress kan bli omfattende og svært tapbringende når grupper av hjort slår seg til i innmark over lengre tid. Også vinterstid søker hjorten, så lenge snøforholdene tillater det, næ­ ringen på bakken. Lyngartene og særlig blåbærlyng er ettertraktet. Hjortens klauver er lite egnet til gra­ ving i snø, og når snødybden blir for stor, går den over i busksjiktet og beiter særlig einer, selje, osp, rogn og diverse skjegglavarter. Treslag som gran, furu og gråor befinner seg langt nede på preferanselisten. Når hjorten beiter skudd og bark fra disse artene, er det vanligAvskytingstallfor hjort 1960-1983.

Hjort År

Tillatt felt

Felte dyr

1960 ........... 1961........... 1962 ........... 1963 ........... 1964........... 1965 ........... 1966........... 1967 ........... 1968 ........... 1969 .7........ 1970 ........... 1971........... 1972 ........... 1973 ........... 1974........... 1975 ........... 1976 ........... 1977 ........... 1978 ........... 1979 ........... 1980........... 1981........... 1982 ........... 1983 ...........

3 589 4 081 4 660 5 169 5 536 6 861 7 473 8 472 8 342 8 223 7 993 7 334 6 910 7 527 8 250 9 159 9 904 11 575 13 112 14 631 15 478 16 848 17 357 18 276

1 1 1 2 2 2 3 3 2 3 2 2 2 3 3 3 4 5 6 7 7 8 8 9

479 726 604 014 288 484 050 586 932 115 849 695 749 272 443 807 192 189 453 016 927 316 436 317

Fellings­ prosent*

41 42 34 39 41 36 41 42 35 38 36 37 40 43 42 42 42 45 49 48 51 49 49 51

* Fellingsprosent: Felte dyr i prosent av tillatt felt.

vis tegn på at næringssituasjonen er kritisk.

Bestandsutvikling Fellingsstatistikken viser at avskytingen av hjort har økt jevnt fra ca. 200 dyr rundt århundreskiftet til vel 9300 dyr i 1983. Avskytingen svarer i grove trekk til bestandsøkningen. Særlig kraftig har økningen vært fra 1972 til 1979. Endringene i hjortebestanden er dels skjedd ved at de tradi­ sjonelle bestandene er blitt større, og dels ved at hjorten har utvidet sin utbredelse. Det er sannsynligvis mange fakto­ rer som er årsak til økning av bestand og utbredelse. Gunstig vinterklima, reduksjon av næringskonkurranse fra husdyr på utmarksbeite, endringer av driftsformer i skogbruket, redusert ulovlig jakt og bedre forvaltning er trolig noen av disse faktorene. Etter­ som elg og delvis også rådyr har vist bestandsøkning samtidig, er det ikke snakk om at én art har økt på bekost­ ning av en annen. Utover i 1970-årene opplevde vi en rekke milde vintrer med gode forhold for hjorten, og store årsklasser er kommet inn i produksjonen. Veksten i hjortestammen har siden 1972 vært sterkere enn vi har registrert noen gang tidligere.

Hjortejakt Jakt på hjort har, som for elg, vært drevet med pil og bue og spyd og ved fangstinnretninger som dyregraver og dyrestup. Geværjakt er i dag den eneste tillatte jaktformen. Hjortejakten regnes for å være me­ get vanskelig og krevende fordi hjorten er meget sky, og fordi jakten ofte foregår i svært kupert terreng. Jakten drives på forskjellig måte alt etter bestand, terrengforhold, værdrag etc. De vanligste hjortejaktformene i Norge er smygjakt, smygjakt kombi­ nert med posteringsjakt, vakjakt og drivjakt. Smygjakt er vanligst i områder med stor bestand av hjort. En forutsetning for vellykket resultat er at jegeren ser hjorten før hjorten ser ham. Med hjortens skarpe hørsel, utmerkede

luktesans og gode øyne blir dette jak­ tens største utfordring. Jakten lykkes best når hjorten er på vei fra eller til beitet, dvs. i grålysningen eller i skumringen. Jegeren tar seg varsomt fram mot vinden under intens spei­ ding. Klærne må være av mykt stoff så de ikke skraper i vegetasjonen og røper jegeren. Sterk vind er å betrak­ te som jegerens medspiller idet den nøytraliserer hjortens overlegne hør­ sel. Smygjakt på hvilende hjort er meget vanskelig. Hjorten ligger slik i terrenget at den har kontroll med området rundt. Hvis jegeren lykkes i å snike seg inn­ på en liggende hjort, må han få dyret til å reise seg før han avgir skuddet. Dette kan blant annet oppnås ved en svak plystrelyd. Jakt på brølende hjort sent under jakten er en form for smygjakt. I begynnelsen av brøleperioden brøler hannhjorten bare i grålysningen og i skumringen. Når paringstiden når sitt høydepunkt mot midten av oktober, brøler hjorten også utover dagen, og smygjaktmulighetene øker. Smygjakt kombinert med poste­ ringsjakt er nok den vanligste jaktfor­ men i Norge. Jakten drives med jege­ re som planmessig avsøker terrenget kombinert med strategisk plasserte postskyttere. De jegerne som av­ søker terrenget, er vanligvis lokal­ kjente. Postskytterne plasseres langs hjortens trekkveier (veksler). Smygjegerne jakter seg langsomt fram gjennom terrenget og driver dyrene i retning postskytterne. Jakten foregår vanligvis i tett skog og kupert lende. Den krever detaljert forhåndsplanlegging. Særlig viktig er det at jakt­ lederen påser at sikkerhetsreglene følges, og ikke overlater noe til tilfel­ dighetene. Vakjakt (bakholdsjakt) krever at jegeren kjenner hjortens beiteområ­ der eller hvileområder og trekkveie­ ne mellom dem. Jakten drives på samme måte som vakjakt på elg. Jegeren oppsøker forberedte poster nær beiteplassene i grålysningen. Her venter han til hjorten trekker til dagleiet. Postene må være anlagt slik at jegeren har god oversikt, godt skuddfelt, sikkert kulefang og slik at hjorten ikke værsetter. Det siste be­ tyr at man gjerne må ha to alternative

231

Villrein, hjort og rådyr

Rådyr

Jakten er endt, med en pen kronhjort som resultat. Etter hjortens voldsomme ekspansjon i de senere årene forekommer den nå i mange områder der man ikke har tradisjon og erfaring når det gjelder jakt på dette storviltet.

poster slik at man kan postere i lesiden av vekselen. Vakjakten er en grålysningsjakt. Den krever tålmodighet, urørlighet over lange perioder og en god por­ sjon kuldetoleranse. Jaktformen egner seg godt for selektiv jakt, idet dyrene ofte forlater beiteplassene i en viss orden. Trekkrekkefølgen er ens­ lig hind, deretter følger hinder, kal­ ver og ungdyr gjerne i flokk og til slutt kronhjorten. Drivjakt på hjort er svært lik driv­ jakt på elg. Postskytterne plasseres langs hjortens tråkk (veksler). Dri­ verne har ikke våpen og skal presse dyrene langsomt og uten å skremme dem med vinden mot skytterne. Hjort som viker unna uten å la seg skremme, vil vanligvis benytte sine vanlige veksler. Hjort som skremmes ved at driverne arbeider seg for raskt gjennom terrenget, har en tendens til å flykte utenom vekslene. Hvis det er mulig, søker de mot høyereliggende deler av terrenget. Skremte hjorter vil starte ut med vinden. Men de vil snart søke å svinge av og slå opp mot vinden og gjennom driverkjeden.

232

Lokkejakt er sjelden hos oss, men brukes i Mellom-Europa. Jegeren lokker til seg brunstig hjort ved å etterlikne brølingen. Den brunstige hjorten oppfatter jegerens «brøl» som signaler om at den har fått en konkurrent som må jages. Jobben for jegeren består i å lære å brøle som en hjort og nyansere brølene slik at hjorten reagerer slik som man øns­ ker. Det ville jo virke mot sin hensikt om jegeren brøler slik at nabohjortene trekker seg unna fordi de tror det er selveste storhjorten som er på ferde. Hund på hjortejakt. Hund brukes praktisk talt ikke under hjortejakt i Norge. Men det er hevet over tvil at ledhund og løshund med fordel burde kunne brukes. Ledhund kunne bru­ kes av smygjeger alene eller i forbin­ delse med postskyttere. Både hind og kronhjort står for løshund. Hund brukt under drivjakt ville redusere mulighetene for hjorten til å bryte gjennom driverkjeden. Sist, men ikke minst, en sporhund vil være til uvurderlig hjelp hvis skadd hjort må oppspores og avlives.

Hos rådyret (Capreolus capreolus capreolus) kalles hannen bukk og hunnen rå eller geit. Kalven kalles kalv eller lam. Rådyret er vårt minste hjortedyr. Beina er spinkle og har små, spisse klauver. Halen er kort og som oftest skjult i pelsen. Vinterpel­ sens farge er gråbrun eller gulgrå. Pelsen er lengre og tettere på denne årstiden. Om sommeren er pelsen rødbrun på rygg og sider, mens bu­ ken er noe lysere brungul. Partiet rundt halen og bak på låre­ ne er hvitt og kalles speilet. Ved sterk opphisselse, som under flukt, «reiser hårene seg», og størrelsen av speilet øker. Det er antatt at speilet tjener som varselsignal. Rådyret har et svart tverrbånd på snuten. Under neseborene på hver side har det en hvit flekk. Leppene er hvite. I panneregionen har yngre rådyr en stor, mørk flekk av brune hår. Flekkens størrelse avtar med alderen. Rådyrbukkens stemme er kraftig. Rågeita avgir en pipende låt. Det kan være vanskelig å skille de to kjønnene når bukkene har felt geviret. Den mest iøynefallende forskjellen på de to kjønn er bukkens karakteristiske «pensel» under buken og hunnens hårtjafs i baken. Rådyrets klauver skilles lett fra de andre hjortedyrenes på størrelsen. Beitespor og feiemerker røper at Rådyrets klauvavtrykk er smale og spisse og omkring 4 cm lange. De kan forveksles med sauespor, men sauens klauvavtrykk er bredere og mer avrundet i spissen.

Rådyr

England, men mangler i Irland. I Skandinavia finnes den nå nord for polarsirkelen, og i øst er den trengt inn i det sørlige Karelen nord for Bottenviken. Alle fylker i Sør-Norge har i dag faste rådyrbestander som varierer i størrelse. I de sørvestlige delene av Vestlandet er det imidlertid neppe riktig å snakke om rådyrbestander. Her finnes kun et fåtall dyr som hol­ der til rundt fjordbunnene. Nord for Bodø og helt opp i Finnmark er rå­ dyret kjent bare som streifdyr. Den overvintrende rådyrbestanden i Nor­ ge teller trolig mellom 50 000 og 100 000 individer.

Rådyrets utbredelse i Norge i begynnelsen av 1980-årene (DVF).

Rådyret er vårt minste hjortedyr, med en maksimumsvekt på omkring 30 kilo. En voksen råbukk er et staselig dyr, med sitt enkle og regelmessige, 20-30 cm lange gevir. Råbukken feier geviret i april-mai og feller det i oktober-november.

rådyret finnes i et område. Beitesporene eller barkgnagingen er karakte­ ristiske fordi rådyret gnager med kinntennene og ikke med fortennene. Feiemerker på små bar- og løvtrær røper rådyret på grunn av høyden over bakken. Brunstgroper som buk­ ken sparker opp i bakken under brunsten, er også karakteristiske. Totalvekten varierer fra 15 til nær­ mere 30 kg. Geitene er gjennomsnitt­ lig noe mindre enn bukkene.

Utbredelse Rådyret lever i løvskog og barskog og er nær knyttet til kulturlandskapet i Europa og Asia. Arten deles inn i tre raser: en europeisk, en sibirsk og en mandsjurisk. Den europeiske rasen finnes i Europa og i den vestlige delen av Asia sør for Svartehavet. Sørgrensen går i Iran, Irak, Kypros, Italia og Spania. Rasen finnes i Skottland og

233

Villrein, hjort og rådyr

Gevir De nyfødte kalvene har ikke antyd­ ning til rosenstokker på kraniet. I løpet av første halvår utvikles rosenstokker, og fra dem et gevir som sjelden er mer enn 1 cm langt. Det lille geviret feies og felles, og umid­ delbart etter starter veksten av et nytt gevir. Dette geviret er ferdigutviklet og feies når bukken er årsgammel. Rådyret utvikler altså to ferdige gevirer det første leveåret. Det andre geviret består som oftest av en spiss på hver side. Tre spisser er typisk for voksne, 2 år gamle eller eldre rådyrbukker. Tykkelsen og lengden er større hos de eldre enn hos de yngre bukkene. Gevirlengden på en fullt utviklet norsk rådyroppsats er 20-30 cm. Ge­ viret er rikt utstyrt med vorteliknende utvekster (perler) både på rosenkransen og på den nedre delen av stangen. Geviret felles i oktober-november, og i desember-januar begynner det nye geviret å vokse ut fra rosenstokkene. Feiingen foregår i april-mai. Unge bukker er vanligvis senere ute både med feiing, felling og ny vekst enn de eldre bukkene. Hos rådyret forekommer det at også hunnen utvikler et lite gevir.

paringen er over, ca. 1. september. Hos hjort og elg er territorie- og posisjonsmarkeringen bare knyttet til brunst- og paringstiden. Hannenes aggresjon øker med al­ deren og er merkbar fra den tiden da de feier. Ettersom de eldre bukkene feier først og er de mest aggressive, vil de være før ute med territoriehevdingen enn de yngre. Åringsbukk hevder ikke eller hevder bare unn­ taksvis territorier. Størrelsen av terri­ toriene til de eldre bukkene avhenger av alderen. Størrelsen synes å øke med økende alder. I begynnelsen av brunstperioden vil yngre, 1-2 års bukker ikke bli jaget av de eldre bukkene. Senere på våren og sommeren jages de. Denne at­ ferdsendringen hos de eldre skyldes trolig at de yngre bukkene nå har feiet gevirene og derfor oppfattes som territoriesøkende rivaler. Slåsskamp mellom to hanner er øyensynlig en sjeldenhet, og stridig­ hetene avgjøres vanligvis ved posi­ turer. Mens brunsten starter allerede i april-mai, finner paringen først sted i slutten av juli og godt inn i august. Hunnen kan pares inntil flere ganger etter hverandre, men tidsrammen for hunnens villighet er ikke mer enn ett døgn. Pares hun ikke da, kommer hun i ny brunst etter 3 uker.

Begge kjønn blir kjønnsmodne som l!/2-åringer. Bukker som av en eller annen grunn ikke har etablert territorier, vil ikke få slippe til hos hunnene. Det er her, som hos de andre hjortedyrartene, at sosiale for­ hold kommer inn og undertrykker aktiv paringsdeltakelse fra de unge hannenes side. Rådyret har som eneste hjortedyr forsinket utvikling av det befruktede egg. Etter at egget er befruktet, blir det liggende i livmoren i 4-5 måneder uten å utvikle seg videre. Først i de­ sember starter fosterutviklingen. Ny­ fødte kalver veier gjennomsnittlig ca. 1,5 kg. Antall kalver hver rå føder, varie­ rer fra 1 til 3, med 2 som det van­ ligste.

Vekst og størrelse Midtpunktet i kalvingen er rundt 7.10. juni, og kalvingstiden varer fra slutten av mai til begynnelsen av juli. Som fødeplass velger rågeita ofte åpne områder med høyt gress, der den finner skjul og har oversikt. De nyfødte kalvene har rødbrun pelsfarge med endel hvite flekker på ut­ siden av lårene og langs sidene. Moren føder i liggende stilling, og mor og kalv har uavbrutt kontakt de første timene. Etter dette øker kal-

Brunst- og paringstid Rådyrets brunst- og paringstid er midt på sommeren, fra juli til slutten av august. Bukkene hevder geo­ grafisk avgrensede territorier eller re­ vir fra mai måned og gjennom som­ meren. I dette territoriet tolereres ikke andre hanner. Territoriemarkeringen foregår ved positurer, lukt og feiemerker. Selve markeringen er ikke særlig forskjellig fra den som foregår hos hjort og elg. Men det er allikevel to viktige for­ skjeller mellom brunstatferden hos rådyr og andre hjortedyr. For det første foregår markeringen hos rådyr i geografisk avgrensede territorier. Hos elg og hjort er den mindre bun­ det til faste områder. For det andre starter territoriemarkeringen og brunstatferden hos rådyr rundt to uker før geviret feies, og varer til 234

Mens voksne dyr er ensfargede, har den nyfødte rådyrkalven hvite flek­ ker langs kroppssidene. Dette gir en viss kamuflerende virkning når kalven ligger nede i vegetasjonen, og sollyset siles mellom greinene og kaster lysflekker ned på skogbunnen. Rådyret får som regel tvillingkalver, men en eller tre kalver forekommer også.

Rådyr

Gjennomsnittlige slaktevekter til rådyr felt under ordinær jakttid i Norge. (Etter Yngvar Hagen, upublisert materiale.)

andre rådyr og andre arter. Hunne­ nes territorieforsvar er sterkest umid­ delbart etter fødselen og avtar der­ etter gradvis. Rådyrene beiter særlig morgen og kveld. På dagtid og i den mørkeste tiden av natten er de lite aktive. Dyrene er som regel sky og forsik­ tige og holder seg godt skjult. Der de er lite forstyrret, eller om vinteren når de har vanskelig for å skaffe seg næring, kan man ofte se dem i aktivi­ tet utenom skumrings- og grålysningstimene. Hvileplassene velger de gjerne der de har dekning, for eksempel i tett skog, eller de prioriterer god over­ sikt. Før de legger seg, karrer de gjerne bort snø eller vegetasjon, og hvileplassene er derfor lette å opp­ dage.

Næring vens aktivitet utenfor morens øye­ blikkelige nærhet. I løpet av de tre første timene slikkes kalven tørr, læ­ rer seg å stå, suge, gå og løpe. Rådyrkalven trykker ved fare. Hvert år bringes det inn rådyrkalver som folk tror er forlatt av moren. Det kan åpenbart ikke sies ofte nok at moren nesten alltid er i nærheten og vil oppsøke kalven så snart faren er over. Kalven vokser fra ca. 1,5 kg som nyfødt til rundt 15 kg (levendevekt) som 6 måneder gammel. Hos de yng­ re dyrene stopper veksten opp vin­ terstid, og de eldre dyrene taper vekt utover våren. Den andre levesommeren øker hannene sin slaktevekt til rundt 16 kg og hunnene sin til rundt 14 kg. Begge kjønn er ferdig utvokst som 21/2-åringer. Høstslaktevekten hos voksne rådyr i Norge er rundt 17 kg for bukkene og 15 for geitene.

Sommernæringen består av gress, starr, siv, urter, blad og årsskudd av busker og trær. Bær, rotfrukter, grønnsaker, korn og frukt er særlig ettertraktet. Det kan bli betydelige skader på vegetasjonen og merkbare avlingstap. I de indre delene av landet vil rå­ dyrene gradvis søke sommerbeite oppover mot tregrensen og således nyte godt av spirende vegetasjon over lengre tid.

Om vinteren vil dyrene unnvike områder med store snødybder. Tett, gammel granskog og bratte, gjerne sørvendte dalsider, der snødekket blir brutt og der barflekkene bryter igjennom tidlig på våren, er etter­ traktede vinteroppholdssteder. De viktigste vinterbeiteartene på Østlandet er blåbærlyng og røsslyng, og disse artene beites så lenge snødybden tillater det. Rådyrets klauver er nærmest ueg­ net til graving i snø, og allerede ved små snødybder går dyrene over til å beite kvist og knopp av osp, rogn, selje, vier, hassel, eik og ask. Dess­ uten tas einer og i sjeldne tilfeller barlind. Skjegglav på gran og furu beites villig, mens selve vertstrærne bare beites i nødsfall.

Sykdommer, parasitter, rovvilt Forskjellige bakterier som forårsaker byller og betennelser, opptrer hos rå­ dyr. Strålesoppsyke er ikke uvanlig og viser seg ved opphovning på lokale steder i kjeven og ved tap av tenner. Hundegalskap (rabies) er en virus­ sykdom som er mye utbredt over hele verden. Rådyr hører med til de arte­ ne som rammes av sykdommen. Den arter seg ved dårlig appetitt, avmag­ ring, dyrene virrer omkring med ved­

Rådyret hører ikke de store, dype skogene til, men trives best i frodig og avvekslende skogmiljø, gjerne nær dyrket mark. På sine steder kan de imidlertid trekke helt opp i tregrensen om sommeren.

Atferd Fra april-mai og til begynnelsen av september er hannene territoriale, og hunnene fordeler seg i territoriene enkeltvis eller i mindre grupper, oftest familiegrupper. Familiegrup­ pene varierer i størrelse og sammen­ setning, men grunnenheten er hunn­ dyr med kalv som forsvarer et lite, men velavgrenset territorium overfor

235

Villrein, hjort og rådyr

holdende klagende lyder, stivt blikk og åpen munn. De mister sin skyhet og kan angripe mennesker, dyr og ting. Sykdommen er dødelig. På rådyr er det funnet en mengde innvollsparasitter, parasitter i hjer­ nen, i blodet og i huden, samt svelg­ brems, hudbrems og pelslus. Parasit­ tene er sjelden den direkte årsaken til at rådyr dør. Parykkgevir opptrer oftere hos rå­ dyr enn hos noen av de andre hjortedyrartene. Selv om det særlig er buk­ kene som rammes, er misdannelsen hyppig også hos geitene. Det er en viss variasjon i måten de enkelte rovviltartene avliver rådyr på. Svenske undersøkelser av i alt 3200 døde rådyr, hvorav 13 % var drept av hunder og rovvilt, viser at rådyr drept av hund har bittskader over hele kroppen. Reven biter i nak­ ken, der huden viser en serie gjennomhullinger, mens gaupa biter i strupen. Rådyr drept av gaupe har vanligvis 4 gjennomhullinger i halsen etter gaupas hjørnetenner. Skader etter angrep av ørn er dype sår etter klørne i brystveggen og i lungene.

Bestandsutvikling Overbeskatning reduserte den euro­ peiske rådyrbestanden fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1800tallet. Da var den svensk-norske be­ standen av rådyr begrenset til noen få individer i Skåne, og disse ble heldig­ vis fredet. Fra disse få individene startet arten sin lynraske ekspansjon nordover i Sverige, østover til Finland, og vest­ over i Norge. Innvandringen til Nor­ ge må først og fremst ha foregått fra de svenske grenseområdene og inn i Østfold, Akershus og de sørlige deler av Hedmark. Her fikk vi de første bestandene, og her har vi i dag de tetteste bestandene. Fra disse om­ rådene spredte så rådyret seg videre nordover gjennom Solør og Mjøsbygdene og vestover mot Oslo. Rådyrbestanden i Norge ble fredet fra 1900 til 1927. Jakten var be­ skjeden i årene etter fredningen, og bestanden økte fram mot 1940-årene. Fra 1940 og til 1965 var bestanden stor i de fleste rådyrområdene. Avskytingen har også vist en stigende 236

tendens og nådde en topp på vel 7000 dyr i 1965 og en ny topp i 1983 på mer enn 11 200 dyr. Vinteren 1965-66 ble meget nær en katastrofe for rådyrstammen på Øst­ landet. Store snømengder og streng kulde gjorde dype innhogg i den, og rapporter fra sentrale områder i lan­ det kunne i årene etter melde om nærmest halvert bestand. Det samme situasjonsbildet gir fellingsstatistikken, som i årene etter sank kraftig. I de senere årene må bestanden igjen ha øket, ettersom fellingsstatistikken viser så sterk økning. Den sterke bestandsøkningen og spredningen som rådyrene har hatt i vårt århundre, skyldes forandringer i miljø og klima og artens produk­ sjonsevne. Endringene i miljø både som følge av endret utmarksutnyttel­ se, rovdyrbekjempelse og bedret vin­ terklima, har gitt rådyret bedre livs­ betingelser. Men den viktigste årsaken til be­ standsøkningen og spredningen er dyrenes reproduksjons- og spredningsevne. En produksjon på rundt 1,8 kalver pr. kjønnsmoden rå i høstbestanden, og kjønnsmoden alder på 13-14 måneder, gjør at et område raskt mettes. Overskuddsdyr må fjer­ nes, og dette skjer ved utvandring. Merkeforsøk har vist at vandringslengden kan være opptil 100 km på et halvt år.

Rådyrjakt Allerede i middelalderen var rådyrjakten ettertraktet i Sverige. Da den ble tillatt i Norge i 1929, var interes­ sen liten. Jaktmetodene i dag omfatter driv­ jakt med og uten hund, trykkjakt med og uten hund, smygjakt, vak­ jakt, jakt med drivende hund, ledhundjakt og sporsnøjakt. Antrekk må være tilpasset den rollen man har under jakten. Jegere på smygjakt og drivere på drivjakt må ha klær som ikke stikker seg ut fra omgivelsene, og som ikke skraper mot vegetasjo­ nen. Kombinasjonsvåpen er best egnet på rådyrjakt. Drivjakt med og uten hund. Driv­ jakt passer best i landskap der åpne partier veksler med skogholt. Poste­ ne plasseres langs rådyrenes veksler i

utkanten av et skogholt. Driverne, som vanligvis har våpen, beveger seg langsomt med vinden gjennom skog­ holtet. I flate områder kan driverkjeden gå på linje eller i U-formasjon. I dal­ sider eller kupert terreng bør driver­ kjeden være organisert slik at den som går øverst, er plassert foran de andre. Dermed reduseres rådyrenes mulighet til å foreta omgående beve­ gelser. Både drivere og poster er van­ ligvis utstyrt med hagle. Ofte er det fordelaktig at poster med god over­ sikt og sikker bakgrunn også er ut­ styrt med rifle. Kombinasjonsvåpen er ideelle våpen til denne jakten. Båndhund vil hjelpe driverkjeden til å søke av områder der rådyrene be­ finner seg. Kunstige gjerder, f.eks. snorer med tøyfiller, kan effektivisere jak­ ten hvis mannskapsstyrken er liten. Gjerdene leder dyrene i ønsket ret­ ning, og postene plasseres i enden av gjerdene der rådyret prøver å svinge av til sidene. Avskytingstallfor rådyr 1960-1982. Rådyr

År

Tillatt felt

1960 ........... 1961........... 1962 ........... 1963 ........... 1964 ........... 1965 ........... 1966 ........... 1967 ........... 1968 ........... 1969 ........... 1970 ........... 1971........... 1972 ........... 1973 ........... 1974 ........... 1975 ........... 1976 ........... 1977 ........... 1978 ........... 1979 ........... 1980 ........... 1981........... 1982 ...........

21 22 22 23 25 26 23 21 20 20 19 16 16 17 19 22 25 28 29 30 34 36 37

802 775 912 735 835 750 473 730 831 837 076 844 180 672 794 235 286 027 269 482 865 540 855

Felte dyr

6 5 6 6 7 7 4 3 4 3 3 3 2 4 5 5 9 6 7 9 11 10 9

073 617 119 256 030 261 761 878 593 848 841 287 781 752 028 240 032 656 189 764 015 847 791

Fellings­ prosent*

28 25 27 26 27 27 20 18 22 18 20 20 17 27 25 24 36 24 25 32 32 30 26

Fellingsprosent: Felte dyr i prosent av tillatt felt.

Andre hjortedyr

Andre hjortedyr i Norge, Sverige og Finland

FELLINGSTILLATELSE FOR RÅDYR 119....... kan det felles inntil ........................ ............ rådyr på følgende område (med tall og bokstaver)

NAVN

AREAL I DA. DIREKTORATET

ADRESSE

FOR VILT OG

FERSKVANNSFISK

.................................

POSTNR. OG POSTSTED

viltnemnd

Viltnemndas navn

(Utstedt dato, viltnemndas stempel og underskrift)

OPPLYSNINGER OM BESTANDEN I TERRENGET I FORHOLD TIL I FJOR. Oppgang

Nedgang

Uendret

FELLINGSRESULTAT Årskalv

Vet ikke

Eldre

1 alt

Hanndyr Hunndyr

Hvor mange jegere deltok i jakten?

Fellingstillatelse for rådyr.

Trykkjakt likner drivjakt. For­ skjellen er at trykkerne (driverne) under trykkjakt er få, vanligvis en eller to, og at de jakter mer aktivt selv. Videre plasseres ikke postene på linje, men mer spredt i terrenget. Trykkeren/trykkerne beveger seg svært forsiktig i terrenget og oppsø­ ker alle de stedene hvor det kan stå rådyr. Fordi dyrene lett kan omgå trykkerne, er det under trykkjakten viktig å opprette bakposter. Ved trykkjakt med hund drives det gjerne med en trykkjeger i tillegg til hundeføreren. Smygjakt er, enten den drives på rådyr eller andre arter, enkeltjegerens innsats. Smygjakten er vanskelig fordi rådyr er svært sky. Men med gode kunnskaper om rådyrets hvile­ plasser, veksler og beiteplasser og be­ visst holdning til værdrag og forsiktig framrykking, kan jakten gi resultater. Spennende er den i alle fall. Smyg­ jakten lykkes best tidlig om morge­ nen og mot kveld. Vakjakt drives som posteringsjakt når dyrene beiter eller når de trekker mellom beiteplassene og dagleiene. Man bør følgelig lære seg rådyrenes aktivitetsmønster og bruk av om­ rådene. Jakt med drivende hund. I enkelte fylker er det tillatt å jakte rådyr med løs, på drevet halsende hund. Hun­

dens boghøyde må ikke være over 41 cm, hvilket vil si at dachs, drever, beagle og basset er blant dem som tillates brukt. En god rådyrhund jager forholds­ vis langsomt og med tett og rolig los. Den må kunne avbryte drevet etter rimelig tid, hvilket vil si en times tid, og den må kunne drive trangt, dvs. innenfor et rimelig avgrenset om­ råde. Hensikten med drivingen er å få dyrene til å ture innen området og ikke flykte ut av det i panikk. Hunde­ føreren må ha god kontroll og kunne avbryte jakten dersom forholdene skulle tilsi dette, f.eks. ved vanske­ lige snøforhold. Jakten kan foregå med en eller fle­ re poster som plasseres der hvor man venter at dyrene vil passere. Jakt med drivende hund krever forholdsvis sto­ re områder for å unngå at drevet kommer inn på annen manns grunn. Ledhundjakt drives med en jeger med hund i bånd og poster. Hunden sporer opp dyr og følger etter de dyrene som før eller senere dukker opp på postene. De samme hunde­ rasene som brukes til jakt med dri­ vende hund, brukes til ledhundjakt. Ledhundjakten er lite brukt i Norge. Sporsnøjakt etter rådyr kan selvføl­ gelig benyttes som egen jaktform el­ ler i forbindelse med de nevnte jaktmåtene.

Dåhjorten (Cervus dama) (dådyr) er innført til et par lokaliteter i Oslo­ fjorden. Hannen kalles bukk, hunnen hind og avkommet kalv. Det er bare bukken som bærer gevir. Utviklingen av geviret minner om hjortens. Buk­ ker som er IV2 år gamle, feier i juli og kalles da spisshjort. Eldre bukker feier i september og feller geviret i mai-juni. Nytt gevir vokser ut umid­ delbart etter felling. De skovlformede gevirene tar form i 3-årsalderen. Voksne bukker oppnår en slakte­ vekt på 40-70 kg, og hindene når en slaktevekt på 20-35 kg. Dåhjorten er kjønnsmoden IV3 år gammel. Parings­ tiden er i oktober-november, og drektighetstiden er ca. 8 måneder. Hinden føder en, i sjeldne tilfeller to kalver i juni-juli. Sommernæringen er gress og blad fra forskjellige løvtrær. Rotfrukter, grønnsaker, korn og frukt hører også med til ettertraktede forslag. Vinterføden er bark og lyng. I Norge er dåhjorten avhengig av foring. Hvithalehjort (Odocoileus virginianus) er innført til Finland fra NordAmerika. Hvithalehjorten trives ut­ merket i det finske skogmiljøet, og bestanden har økt kraftig i de senere årene. Skogsreinen (Rangifer tarandus fennicus) fantes tidligere i Fennoskandia, men forsvant rundt midten av forrige århundre. Ny innvandring til Finland fra Sovjetunionen, hvor underarten øyensynlig har eksistert i tusener av år, skjedde i 1960-årene. I grensetraktene mellom Sovjetuni­ onen og Finland finnes det for tiden (1984) en bestand av skogsrein som teller et par tusen individer. Russerne satte ut japansk hjort (Cervus nipp on) på det Karelske nes i slutten av 1950-årene. Arten har ikke klart seg særlig bra. Sjansen for at arten vil søke politisk asyl i Finland, er stor. Eigil Reimers

237

Ørret.

FISKENS BYGNING 240 Huden 240 Skjellene 240 Fiskens farger 240 Finnene 241 Skjelettet 241 Musklene 241 Fordøyelsessystemet 242 Svømmeblæren 243 Ånding og blodsirkulasjon 243 Kj ønnsorganene 244 Sentralnervesystemet 244 FISKENS SANSER 245 Hvordan fisken opplever omgivelsene 245 Synet 245 Hva ser fisken? 246 Hvordan fiskeren ser under vannet 247 Hørselen 247 Når fisken ser fiskeren 248 Hva hører fisken? 250 Når fisken hører fiskeren 251 Vondt for fisken? 252 Temperatursansen 253 Følesansen 253 Smakssansen 253 Luktesansen 253

FISKENS ATFERD 254 Atferdens grunnprinsipper 254 Fiskestimer 254 , Reviratferd 255 Arstidsvandringer 256 Døgnvandringer 256 Næringen 257 Hvordan velger fisken føde? 259 o

Fiskenes biologi

av levende vev. Ytterst ligger overhuFiskens bygning cellete den, som inneholder rikelig med enkjertler som utskiller slim. Fisk er vekselvarme virveldyr som le­ ver i vann. De ånder med gjeller, er utstyrt med kjever og har som regel skjelldekket hud. De har uparede fin­ ner, parede finnelemmer og hjerte med to kammer. De bortimot to hundre fiskeartene som forekommer i våre vassdrag og i norske havområ­ der, har til dels vidt forskjellig utse­ ende. Man kan f.eks. bare tenke på så ulike fisker som rognkjeks, ulke, brasme, gjedde, flyndre og tangsnel­ le. Det at nettopp fiskene har utviklet seg til en så formrik virveldyrklasse, skyldes ikke minst at vannet er et spesielt gunstig miljø for liv. De vannlevende dyrenes livsmiljø er temmelig stabilt, f.eks. varierer tem­ peraturen med bare vel 20 grader, og vannet utgjør en støtte for dyrene som lever der, slik at skjelettet ikke har vært noen begrensende faktor for utviklingen av forskjellige former hos fiskene. Vann er atskillig tettere enn luft. Fisk som beveger seg raskt, har der­ for som regel torpedo- eller spoleform. Langsomme fisker har derimot rund form, mens bunnfisker gjerne er flate eller langstrakte. Som virveldyr betraktet er fiskene primitive, og de har en rekke felles trekk som skiller dem både fra andre vannlevende dyr og fra andre virveldyr.

Huden Fiskens hud består nesten i sin helhet

Dette slimlagets oppgave er å minske friksjonen mellom fisken og vannet, og dessuten å beskytte huden mot mekaniske og kjemiske skader, og mot angrep fra sopp, bakterier og virus. Derfor er det viktig at under­ måls fisk som skal slippes ut igjen, behandles med stor varsomhet så slimlaget ikke blir skadd. Fisk som hører hjemme hos oss, har ikke slim som kan være skadelig for mennes­ ker. En annen sak er at enkelte men­ nesker viser allergiske reaksjoner mot fiskeslim. Fisken har ikke noe hornlag. Men enkelte fisker utvikler hornfortykninger i overhuden i gytetiden. Dette gjelder f.eks. noen mortefisker, som får gytevorter på hodet og forkroppen. Under overhuden ligger lærhuden, som består av bindevev. De kryssgående bindevevsfibrene sørger for å gjøre fiskehuden glatt og elastisk. I lærhuden sitter fargeceller eller kromatoforer. Fiskens skjell er beindannelser i lærhuden.

Skjellene Fiskens kropp er dekket av skjell. De sitter som takstein, slik at bare den bakerste delen av skjellet er synlig under skjellet som sitter foran. For­ kanten av skjellet er festet i en fold i lærhuden, skjellommen. Overhuden dekker hele fiskens skjellkledning. Hos fisk som forekommer hos oss, finner vi to hovedtyper av skjell. Fisk av abborslekten har kamskjell. Bak­ kanten av disse skjellene er dekket av

Fiskens viktigste ytre deler (abbor)

brystfinner bukfinner gatt --------------------------- fiskens lengde -----------------(måles fra snutespissen til ytterste stråle i halefinnen)

240

små pigger. Derfor virker huden hard og ru når man tar i fisk som abbor og gjørs. Andre fisker har rundskjell med glatt bakkant. Helt nyklekte fisker har ikke skjell, men de begyn­ ner snart å utvikle spesielle beindannende celler innenfra. Dette er de første anleggene til skjell. Forskjellige individer av samme art har omtrent det samme antall skjell. Antall skjell kan derfor til en viss grad bidra til artsbestemmelse av fisk. Dette gjelder særlig når man vil undersøke krysninger mellom nær beslektede arter. Skjellene vokser når fisken vokser, en stor fisk har altså større skjell enn en liten av sam­ me art. Fiskens, og dermed også skjellenes, veksthastighet er avhengig av årstiden. Derfor oppstår det i skjellene vekstringer som kan sam­ menliknes med årringene hos trær. Og de kan, på liknende måte som når det gjelder trærnes årringer, brukes til aldersbestemmelse. Men det å ut­ føre pålitelig aldersbestemmelse på grunnlag av fiskens årringer er van­ skelig og krever stor erfaring.

Fiskens farger På samme måten som fargebildene i dette verket dannes også fiskenes mange og ofte iøynefallende farger ved forskjellige kombinasjoner på grunnlag av noen få grunnfarger. I fiskenes hud er det to typer av farge­ celler, kromatoforer og iridocytter. I hver kromatoforcelle er det ett farge­ stoff - gult, oransje, rødt eller svart. Kromatoforen er en skiferaktig eller greinet celle, der fargestoffet enten er samlet som en liten ball i midten, eller spredt utover hele cellen slik at fargen er synlig. Iridocyttene har små, langstrakte guaninkrystaller som reflekterer og bryter lyset. Sølvaktig og hvitt lys har sitt utspring i guaninkrystallene, mens blått og grønt oppstår ved sam­ virke mellom kromatoforer og gua­ ninkrystaller. Guaninkrystallene er et produkt av fiskenes stoffskifte, og de forekommer også på skjellenes underside og i svømmeblæren. Hos den nesten gjennomsiktige krøkla finnes det ikke guaninkrystaller. På den hvite undersiden hos flyndre mangler derimot kromatoforer helt,

Fiskens bygning

Over: Det runde skjellet til venstre stammer fra en brasme på omkring en kilo. Den venstre siden av skjellet, der det sitter en liten hudremse, går ut i fiskens overflate, mens den høyre kanten er festet i skjellommen. Til høyre vises to kamskjell fra en abbor på ca. 100 gram. Det nederste skjellet er tatt fra fiskens sidelinje. Midt på dette skjellet er det et hull, og gjennom denne åpningen har sidelinjen, som er et sanseorgan, kontakt med hudoverflaten. I venstre kant av abborskjellene skimtes en rekke små pigger. Det er disse piggene som gjør at abboren kjennes ru og hard å ta i.

lettet. Derfor kan bukfinnene ha for­ skjellig plassering hos de ulike fiske­ artene. Hos de fleste artene sitter de omtrent midt på buken, mens de hos f.eks. torsk til og med sitter foran brystfinnene. De uparede finnene er halefinner, ryggfinner og gattfinner. De to siste kan det være en eller flere av. Hos de fleste fisker er halefinnen symmetrisk utvendig. Innvendig er den derimot usymmetrisk, fordi ryggradens siste, rudimentære virvler går skrått opp­ over. Finnene er festet til kroppen med finnestøtter. Finnestråler og finnehinne, som sitter festet til finnestøtten, danner selve finnen. Hver enkelt finnestråle er som regel utstyrt med sine egne muskler. Derfor er fiskens finner meget bevegelige.

Skjelettet

Under: Ettersom fisken vokser langsommere om vinteren enn om sommeren, blir det i fiske­ skjellene avsatt årringer, omtrent som i trær. Ved å telle disse ringene kan man finne ut hvor gammel fisken er, og avstanden mellom ringene gir beskjed om fiskens vekst fra år til år.

mens det er rikelig med guaninkrystaller. Den klare rødfargen som noen fisker har på finnene, skyldes røde blodlegemer. Noen fisker er til en viss grad i stand til å skifte farge etter omgivel­ sene, mens andre skifter til en spesi­ elt fargerik drakt i gytetiden. Dette gjelder blant annet laksefiskene. Både nervesystemet og hormonfunksjonene bidrar til å regulere fargeforandringene. Blant fisker som fore­ kommer hos oss, er det særlig flynd­ rene som har en utpreget evne til å skifte farge. Avhengig av bunnforhol­ dene kan en flyndre være mørkere 16. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

Bruskfiskene, f.eks. haier og skater, har skjelett av brusk. Men de aller fleste fisker er beinfisker, det vil si af den største delen av skjelettet er forbeinet. Ryggraden består av en rekke virvler som er buet inn fra begge ender. På ryggsiden av hver virvel er det to utspring som ofte er smeltet sammen i spissene. Halevirvlene har slike utspring også på undersiden. Den forreste delen av ryggraden har derimot bare små virvelutspring på undersiden. Til disse små utspringene er ribbeina festet. Det kan være to rader av ribbein på hver side. Rib­ beina i den ene raden peker utover, mens den andre buer seg nedover langs magemuskelen. Med til skjelet­ tet hører også små bein inne i selve eller lysere, og mer eller mindre flek­ kjøttet. Hos noen arter er det så man­ ket. Det er fiskens synsinntrykk som ge av disse beina at de kan gjøre setter fargeskiftet i gang. Derfor kan fiskemåltidet problematisk. en blind fisk ikke skifte farge. Fiskens kranium og svelg består av en mengde forskjellige bein av ulik størrelse. Hos noen arter kan antall Finnene knokler her gå opp i flere hundre. Fiskene har to parede finner og et Det glatte beinet i gjellelokket er varierende antall uparede. De parede egentlig en forbeining av lærhuden. finnene er brystfinner og bukfinner, altså de finnene som tilsvarer for- og Musklene baklemmer hos landlevende virvel­ dyr. Brystfinnene sitter alltid bak Fiskens viktigste muskel er den kraf­ kraniet og er festet til skulderen. tige sidemuskelen, som strekker seg Bukfinnenes rotbein, fiskens «bek­ langs ryggraden fra like bak hodet til ken», er derimot ikke festet til skje­ roten av halefinnen. Sidemuskelen er 241

Fiskenes biologi

delt inn i muskelsegmenter. Mellom segmentene er det bindevevshinner. En langsgående hinne parallelt med ryggraden deler sidemuskelen inn i en over- og en underdel. Muskelsegmentene er godt synlige i kokt eller røykt fiskekjøtt.

Fordøyelsessystemet Tannsettet og munnens bygning vari­ erer sterkt fra art til art hos fiskene. Dette henger sammen med den store variasjonsrikdommen når det gjelder valg av føde. Rovfiskene tygger ikke maten, men sluker den hel. Disse

242

Alle ferskvannsfisker i Norge, og de aller fleste fiskene som hører hjemme i norske havområder, har beinskjelett. Fiskens skjelett er forholdsvis svakt. Hos de aller fleste arter er det symmetrisk oppbygd - det vil si at den ene siden er et speilbilde av den andre. Ulikheter fra art til art når det gjelder skjelettet, er et uttrykk for at fiskene er tilpasset forskjellig levevis og ulike miljøer.

fiskene har derfor stort gap og skarpe tenner som har til oppgave å holde byttet fast. I tillegg til tennene i kje­ ven har fiskene som regel også skarpe tenner som er festet til andre bein i munnhulen, først og fremst på plogbeinet i ganen. Tennene skiftes ofte, ved at en ny tann vokser ut mens den gamle løsner. Den gamle troen at gjedda har spesielle tannfellingsperioder da den ikke eter, har ingen ting

med virkeligheten å gjøre. Fisk som lever av bunndyr, har som regel en liten munn som er rettet framover eller skjevt nedover. Brasmens munn har en spesiell form. Denne fisken suger i seg føden ved å strekke munnen ut som et rett rør. Hos mortefiskene er det på det ne­ derste svelgbeinet festet store, butte svelgtenner som knuser føden. Planktonspisende fisk har gjerne

Fiskens bygning

en stor og tannløs munn som ofte er vendt på skrå oppover. Gjellebuenes blad er hos disse fiskene utviklet til lange, tettsittende siltenner. Takket være disse tennene blir plankton, ned til en millimeter store, tilbake i svel­ get når åndevannet presses igjennom. Den egentlige fordøyelseskanalen består av et ganske kort spiserør, mage, tarm og endetarm. Rovfiskene har en stor mage som har folder på langs når den er tom, men er glatt utvendig når den er full. Andre fisker har gjerne mindre magesekk enn rov­ fiskene. Der magesekken og tarmen møtes, har noen fiskeslag blindtar­ mer, opptil ti i tallet. Rovfiskenes tarm er kort, til og med kortere enn kroppen. Andre fisker har lengre tarm. Fordøyelseshastigheten hos fisk av­ henger først og fremst av temperatu­ ren i vannet. Når vanntemperaturen er høy, vil en fisk i magen på en gjørs bli fordøyd i løpet av litt over et døgn. Synker temperaturen til +5 grader, tar prosessen mer enn ti døgn. Når vanntemperaturen er nær frysepunktet, er fordøyelsesprosessen praktisk talt redusert til null. For­ døyelsen går raskere hos en aktiv fisk enn hos en som beveger seg lite. Hos en rovfisk vil en liten byttefisk med mykt skinn bli raskere fordøyd enn noen annen føde. Dette er forhold man må ta i betraktning når man undersøker mageinnholdet hos en fisk for å finne ut hva den sist satte til livs. De organene som er knyttet til for­ døyelsessystemet hos fiskene, er stort sett de samme som man finner hos andre virveldyr. Leveren er en godt utviklet kjertel. Hos fisk som f.eks. torsk og lake er det lagret rikelig med reserveproviant i leveren - men også forskjellige slags miljøgifter. Fiskene har en ganske stor galleblære, og den gule eller grønnaktige gallevæsken går gjennom gallekanalen og til tar­ mens fremre del. Som regel finnes det hos fiskene ikke noen samlet bukspyttkjertel. Den er i stedet for­ delt i fettvevet langs mage og tarm som små, kjøttfargede lameller. Mil­ ten sitter alltid nær fordøyelseskana­ len - hos f.eks. gjedda er den et stort, rødt og trekantet organ som sitter i den bakre delen av magesekken.

Likevel er milten ikke noe fordøyel­ sesorgan. Miltens funksjon har med røde blodlegemer og immunologi (læ­ ren om immunitet) å gjøre.

Svømmeblæren Hos et fiskefoster er svømmeblæren nærmest en oppsvulming i den fremre delen av tarmen. Dette er blant de mange forhold som viser at svøm­ meblæren hos nålevende fisker opp­ rinnelig var et organ som tilsvarer landvirveldyrenes lunger. Hos de nå­ levende lungefiskene gjør den da også tjeneste som pusteorgan. Svømmeblærens oppgave er å regulere fis­ kens egenvekt slik at den ikke synker til bunns. Ettersom saltvann er tette­ re enn ferskvann, kan saltvannsfiske­ nes svømmeblære være noe mindre enn ferskvannsfiskenes. Hos fisk som lever i saltvann, utgjør svømmeblæ­ ren ca. 5 % av fiskens volum, hos ferskvannsfisk ca. 7 %. Fisken, og dermed også svømme­ blæren, blir presset kraftigere sam­ men jo dypere nede i vannet den befinner seg. Derfor må gassmeng­ den inne i svømmeblæren kunne reguleres. Hos mange fiskearter er den opprinnelige forbindelsen mel­ lom svømmeblære og tarm, som man finner på fosterstadiet, bevart også hos voksen fisk. Dette innebærer at svømmeblæren kan tømmes og fylles via tarmen. Hos andre tettes denne forbindelsen etter yngelstadiet, og da blir overflødig gass fjernet og ført over i blodet gjennom hårrørsårenet-

tet i svømmeblærens vegg. Men i beg­ ge tilfeller tar det en viss tid å fjerne gass fra svømmeblæren. Hvis en fisk som er gått på kroken, trekkes raskt opp fra stort dyp, vil svømmeblæren derfor ikke bli tømt. Resultatet er at den svulmer opp og presser magesek­ ken ut av gapet på fisken. Noen av de fiskene som har svøm­ meblærens kanalforbindelse med tar­ men i behold, f.eks. nyklekket yngel, fyller blæren ved å snappe luft i vann­ flaten. Fisk med tett svømmeblære, og også noen av dem som har kanalforbindelsen i behold (f.eks. gjedde og sik), fyller svømmeblæren ved hjelp av en gasskjertel inne i blæren. Gassene (oksygen, nitrogen og kar­ bondioksid) tilføres fisken via gjel­ lene. En del fiskeslag har ikke svømme­ blære. Det gjelder f.eks. fisk som er tilpasset livet nede på bunnen, som flyndrer og ulker. Mortefiskenes og sildefiskenes svømmeblære står i for­ bindelse med det indre øre og virker som en slags lydforsterker. Ved hjelp av svømmeblæren kan fiskene regist­ rere trykkforandringer i vannet. Der­ med kan de til enhver tid orientere seg om hvor dypt nede i vannet de be­ finner seg. o

Ånding og blodsirkulasjon Fiskene ånder inn oksygen fra van­ net og utskiller karbondioksid, som oppstår i forbindelse med stoffskiftet.

Forskjellige typer av svømme­ blære. Øverst ser man en udelt svømmeblære, som man finner hos gjedde og laksefisker. Tegningen i midten viser en to­ delt, lukket svømmeblære hos abborfisker. Eksempelet nederst viser sildefiskenes svømmeblære, som har forbin­ delse til fiskens indre øre. De mest utpregede bunnfiskene, som flyndre og lake, har ikke svømmeblære.

243

Fiskenes biologi

Mesteparten av denne utvekslingen av gasser foregår i gjellene, som er tynne slimhinnefolder festet til fis­ kens fire gjellebuer. Fisk som trenger mye oksygen, har også stor gjelleoverflate. Et eksempel er makrellen, som har 10 cm2 gjelleoverflate for hvert gram fisken veier. Gjellene sitter i gjellehulen og er beskyttet av gjellelokket og av hinner som er støttet av gjellestråler. Når fisken puster, fyller den først munnen med vann og presser deretter vannet sammen i munnen slik at det strøm­ mer over gjellebladene og ut under gjellelokket. På gjellebuene sitter et titall parvise gjelleblad, som igjen består av tallrike små lameller eller gjelleløv. Via hårrørsårer i disse lamellene får blodet tilførsel av oksygen, mens det samtidig avgis oksygenoksid. Når en fisk tas opp i luften, vil gjelleløvet tørke og filtre seg sammen. Noen fis­ ker, f.eks. ålen, kan til en viss grad ånde også gjennom huden. Fiskens blodomløp er enklere enn f.eks. menneskets. Oksygenrikt blod går fra gjellene via pulsårene til de forskjellige-' organene som bruker oksygen. Brukt blod, det vil si oksygenfattig blod, strømmer via venene til hjertets forkammer, og derfra vi­ dere til det tykkveggede hjertekam­ meret. Videre går blodet via halspulsåren eller gjelleaorta til de fire gjellepulsårene, som leder blodet til hårrørsårene i de fine gjellelamellene. Nyrene er et langstrakt, brunrødt organ som sitter mellom svømmeblæ­ ren og ryggraden. Hinnen som dek­ ker nyrene, er svært tynn, og mange som renser fisk, tror derfor at det mørke stoffet under ryggraden er størknet blod. Nyrene har den sam­ me oppgaven hos fisk som hos men­ nesker, å rense blodet for avfallsstof­ fer som har dannet seg under stoff­ skiftet. Fiskenyrene har dessuten til oppgave å regulere kroppens salt- og væskebalanse. Hos fisk som lever i ferskvann eller brakkvann, skiller nyrene ut spesielt mye urin for å fjer­ ne overflødig vann. Fra nyrene går urinlederne til urinblæren, som ligger nær gattet. Kanalen videre fra urin­ blæren løper sammen med kanalen fra kjønnskjertlene, og de munner ut i en felles åpning like bak gattet. 244

Kjønnsorganene Fiskens kjønnsorganer består av kjønnskjertler og kjønnskanal. Fiske­ arter som føder unger, har dessuten et utvendig paringsorgan. Hunnfiskens kjønnskjertel er et - som re­ gel gulaktig - eggstokkpar (ovarier). Hannens kjønnskjertel består av tes­ tiklene, som er hvite når de er mod­ ne. Både testikler og ovarier sitter i bukhulen, over tarmene og nær svømmeblæren. Både hos hann og hunn ligger kjønnskjertlene i lang­ strakte poser som smalner av bakover til en kjønnskanal. Når man åpner en kjønnsmoden, gyteferdig fisk, er det lett å bestemme kjønnet. Hos ungfisk og hos fisk som befinner seg i en hvileperiode mellom to gytinger, er testikler og ovarier derimot temmelig like. Hos fisk i dis­ se stadiene er kjønnskjertlene lyse, ofte nærmest gjennomsiktige, og lengden er under halvparten av bukhulens lengde. De fleste fiskeslag som hører hjemme hos oss, har heller ikke utvendige kjennemerker som kan gi beskjed om fiskens kjønn. Men hos noen arter har hannen en fargerik gytedrakt som gjør kjønnsbestemmelsen enkel. Mengden av rogn varierer en god del fra den ene arten til den andre. Fisk som sørger for en eller annen form for beskyttel­ se av rogna, legger gjerne forholdsvis få, men store egg. Arter som gyter rogna fritt på bunnen, eller som har rogn som svever i vannmassene, har derimot store regnmengder. Antall rogn er altså avhengig av hvor gode muligheter eggene har til å bli klek­ ket. En hunnlake kan gyte over en million egg, mens laksen nøyer seg med noen tusen.

Sentralnervesystemet Sammen med det kjemiske regule­ ringssystemet, hormonene, har sent­ ralnervesystemet til oppgave å regu­ lere livsfunksjonene. Det tar imot inntrykk eller stimuli fra fiskens for­ skjellige sanser og leder musklenes funksjoner. Sentralnervesystemet ut­ gjøres av hjernen og ryggmargen. Forhjernen, som hos mennesket har en bark som er sentrum for de åndelige funksjonene, er hos fiskene

forholdsvis liten, og den gjør først og fremst tjeneste som sentral for lukte­ sansen. Derfor er forhjernen også størst hos de fiskeartene som er spesi­ elt avhengige av god luktesans. Dette gjelder f.eks. bunnfiskene. Mellomhjernen er hos fiskene plas­ sert under de andre avsnittene av hjernen. Den har først og fremst opp­ gaver i forbindelse med regulering av livsfunksjonene, og mellomhjernens bunn danner en del av ryggradens viktigste indresekretoriske kjertel, hjernevedhenget. Sentralhjernen er den delen av fiskehjernen som er sterkest utviklet. Særlig gjelder dette hos fiskeslag som jager sitt bytte ved hjelp av synet. Sentralhjernen er fiskens synssentrum, og dessuten gjør den tjeneste som sentrum for samordning og regu­ lering av sansene, og for kroppens balanse eller likevekt og bevegelser. Lillehjernen eller bakhjernen har også-funksjoner i tilknytning til fis­ kens bevegelser og likevekt. Men for­ delingen av oppgavene mellom lille­ hjernen og sentralhjernen er ikke klarlagt. Lillehjernen er mest utviklet hos fiskearter som er i stadig beve­ gelse. Den forlengede ryggmargen regu­ lerer de mange livsviktige funksjone­ ne som ryggmargen har, f.eks. ånding og hjertefunksjon. Hos fiskene gjør den i tillegg tjeneste som koplingssentral mellom ryggmargen og resten av sentralnervesystemet. Den forlen­ gede ryggmargen går uten noen klar grense over i ryggmargen. Denne lø­ per som et jevntykt rør gjennom den kanalen som dannes av virvlenes ryggutspring. Det ser ikke ut til at fiskene har noen spesiell hjernedel som tar seg av de «intelligente» funksjonene. Hos noen arter er læring avhengig av sentralhjernens funksjon, hos andre av den hjernedelen som er sentrum for den sansen som formidler læringen. Ettersom de forskjellige hjernedelenes rolle når det gjelder læring, varie­ rer så mye fra fiskeart til fiskeart, er det også store ulikheter i de forskjel­ lige fiskeslagenes evne til å lære. Gjedda kan kanskje lære å unngå en viss fare som den oppfatter med sy­ net, mens laken kan lære å sky en viss lukt, og dermed unngå en fare.

Fiskens sanser

Fiskens sanser Hvordan fisken opplever omgivelsene Fiskene får opplysninger om sine om­ givelser og det som skjer der, på sam­ me måten som andre virveldyr: Sanseorganene mottar fysiske og kje­ miske inntrykk (stimuli) og forvand­ ler dem til elektriske impulser som det perifere nervesystemet formidler videre til sentralnervesystemet. Her blir så observasjonen registrert. Det som gjør at fiskens oppfatning av om­ givelsene likevel skiller seg helt fra de landlevende virveldyrenes, er at van­

net har helt andre fysiske og kjemiske egenskaper enn luften. I klart vær kan et menneske med normalt syn se godt på mils avstand. Men selv i det klareste vann er sikten bare noen titalls meter. Derimot for­ planter lyd seg over atskillig lengre strekninger i vann, og den beveger seg mer enn fire ganger så raskt som i luften. Lukt- og smaksmolekyler er ferdig oppløst i vannet, og de kommer der­ for lett i kontakt med fiskens sanse­ celler. Men de brer seg langsommere i vann enn i luft. Fiskens oppfatning av omverdenen må altså baseres langt mer på lyd, det vil si vibrasjoner i vannet, og langt mindre på synsobservasjoner enn hos landvirveldyrene. Hørselsinntrykk og observasjoner via sidelinjen er av

Fiskeøyets oppbygning og innstilling. Det er en vanlig oppfatning at linsen i etfiskeøye beveger seg fram og tilbake under skarpinnstillingen, som linsene i et kameraobjektiv. Men sannsynligvis er det bare få fiskearter som beveger linsen på denne måten. Blant dem som gjør det, er gullfisken. Hos de fleste fiskeartene beveger linsen seg nærmest sidelengs, trukket av linsens tilbaketrekkingsmuskel. Dette er typisk for rovfiskene, f.eks. ørret.

aller største betydning for alle fiske­ arter. De artene som har godt syn, har gjerne dårligere luktesans, og omvendt. Mange fiskearter som er utpreget dagaktive, kan greie seg selv om de er blinde, takket være sidelinjesansen. En hai er derimot ute av stand til å skaffe seg mat hvis nese­ borene er tilstoppet og luktesansen dermed blokkert.

Synet Hos alle virveldyr, inklusive mennes­ ket, har øynene åpenbare fellestrekk. Øyets ytterste lag er en beskyttende senehinne, som går over i den gjen­ nomsiktige hornhinnen. Hos beinfiskene har øyet dessuten en belteaktig bruskring som støtte. Denne bruskringen kan også inneholde små bein. Bak hornhinnen ligger regnbuehinnen, og gjennom en åpning i denne, pupillen, passerer lyset inn til øyets linse. I linsen blir lysstrålene bøyd og går videre gjennom glasslegemet til netthinnen, som er øyets lysømfintlige del. Sanseceller i netthinnen om­ danner lysenergien til elektriske im­ pulser, som via synsnerven blir for­ midlet videre til hjernen. Mellom netthinnen og senehinnen ligger en mørk årehinne. Denne hinnen inne­ holder en mengde små blodårer som gir næring til netthinnens millioner av sanseceller. Hos dyr som lever i luft, brytes lyset for første gang allerede i øyets hornhinne. Hos fiskene har derimot hornhinnen ikke nevneverdig optisk betydning, og lysstrålene endrer praktisk talt ikke retning på grensen mellom vannet og vevet i hornhin­ nen. Dette skyldes at vannet og vevet i hornhinnen har praktisk talt den samme bøyningskoeffisienten (1,33). Hvis fisken tas fra vannet og opp i luften, vil den bli nærsynt, fordi luf­ tens bøyningskoeffisient er 1,0. Hornhinnen vil derfor virke som en ekstra linse. Det er linsen som har de optiske funksjonene i et fiskeøye. Den er som regel temmelig stor og kuleformet, og den har en bøyningskoeffisi­ ent (1,67) som er større enn hos noe annet virveldyr. Takket være disse egenskapene har fiskeøyet en utpre­ get evne til å se skarpt, og det gir 245

Fiskenes biologi

hinnen, ordnet etter innviklede, men regelmessige mønstre.

Hva ser fisken?

Fiskens synssektor, til venstre sett ovenfra, til høyre sett forfra. Fiskeøyet fanger inn en sektor på nesten 180°, men bare i en ganske smal sektor framover og oppover som dekkes av begge øynene samtidig, ser fisken tredimensjonalt. Variasjonene fra art til art er ganske store. Faktorer som bestemmer fiskens synsvinkel, er øynenes plassering og hvor langt ut fra hodet de stikker. Mange fiskearter har bygningstrekk som bokstavelig talt legger hindringer i veien for synet, f.eks. ekstra langt hode eller snuteparti, og utvekster over øynene.

fisken et feilfritt inntrykk av de syn­ lige omgivelsene. For at fiskens synsfelt skal bli så stort som mulig, trenger en del av linsen ut gjennom pupillen, og stik­ ker også litt utenfor hodets overflatenivå. Ettersom fiskene har øynene plassert på sidene av hodet, inne­ bærer dette at de kan se det aller meste av sine omgivelser på begge sider. Når vidt synsfelt er av særlig stor betydning for fiskene, er det for­ di de ikke har noen hals som gjør at de lett kan dreie på hodet for å se i en annen retning. Vidvinkelsynet har ikke bare betydning når fisken søker etter mat, men også når det gjelder å oppdage en mulig fiende i tide. I likhet med andre virveldyr har også fiskene seks muskler som be­ veger øyet. Ved hjelp av disse musk­ lene kan fisken dreie øynene så begge ser samtidig mot det samme punktet foran fisken. På denne måten kan fisken se tredimensjonalt, ettersom oppfattelse av de tre dimensjonene forutsetter et samspill mellom begge øynene, som hos mennesket. Det har vært en vanlig oppfatning at fiskene er nærsynte, men nyere undersøkelser viser at dette ikke er riktig. Det er riktignok så at f.eks. en ørret som står stille og hviler i strøm­ men, bare ser skarpt på 10-12 cm avstand. Men når øyets tilpasningsmuskel trer i funksjon og flytter lin­ sen bakover, vil også mer fjerntlig­

246

gende objekter komme innenfor grensen for skarpt syn. Linsen blir imidlertid ikke forflyttet til den bakre delen av øyet, men i retning av fis­ kens bakre del. Derfor vil fisken hele tiden ha det samme vide synsfeltet uansett linsens plassering. I sideretning er fiskene dels langsynte, og dels har de normalt syn. Det vil si at hos noen fisker kan bare objekter som befinner seg forholdsvis langt ut til sidene, fikseres skarpt, mens andre fisker har et syn som tillater dem å se både fjerne og nære objekter ut til sidene på samme tid. De lysømfintlige cellene (stavene og tappene) i netthinnen kan ha for­ skjellige egenskaper fra art til art, og dessuten kan de være ulikt fordelt. Dette er forhold som er avgjørende for de forskjellige fiskeartenes syn. Stavene kan registrere selv ytterst svake lysmengder, men de kan ikke skille mellom ulike farger. Tappene krever på sin side sterkere lys for å tre i funksjon, men til gjengjeld kan de skjelne farger. Fisker som er i aktivitet om dagen, og som lever i de øvre vannsjiktene der det er lyst om dagen, har rikelig med tapper i netthinnen. Utpregede dyphavsfisker er derimot bare utstyrt med staver. Det finnes dessuten flere forskjellige typer av de cellene som kalles tapper. Hos jagende rovfisk som er avhengige av synet, har man funnet ulike former for tapper i nett­

Øyet registrerer lys, men selve syns­ inntrykket dannes i hjernen. Derfor skulle man tro at det ikke er mulig å finne ut hva en fisk ser - dyret er jo ute av stand til å fortelle om sine observasjoner. Kan man være sikker på at en fisk som lever i grunt, klart vann, og som har rikelig med tapper på netthinnen, virkelig oppfatter for­ skjellige farger som innbyrdes ulike? Ja, og svaret har man funnet gjen­ nom undersøkelser av fiskenes atferd eller oppførsel. Stingsildhannen an­ griper i gytetiden bare fisk som er rød under buken. Dessuten angriper den mer eller mindre fiskeliknende gjen­ stander, forutsatt at de er røde på «buksiden». Det kan med andre ord slås fast med sikkerhet at stingsild­ hannen skiller rød farge fra andre farger. Gjennom læringsforsøk har man til og med kunnet fastslå at fisk, likesom mennesker, kan la seg lure av konstruerte «synsbedrag». Man må imidlertid være klar over at de forskjellige fiskeartene kan ha temmelig ulik synsevne. Ennå er langtfra alle fiskearter undersøkt når det gjelder synet, og ikke for noen av våre hjemlige arter er synet under­ søkt i detalj. Men hvis man vet med noenlunde sikkerhet hva fisk av en bestemt art er i stand til å oppfatte med synet, da har man også viktige opplysninger om hva man må ta i betraktning når man skal fiske etter vedkommende art. Karakteristisk for fiskene er de ulike cellene i forskjellige deler av netthinnen. Det regelmessige møns­ teret av tapper er gjerne plassert nær yttersiden av netthinnens bakre del, eller i det området der lysstrålene som kommer inn forfra, blir brutt. For en rovfisk innebærer dette at objekter som befinner seg foran fis­ ken, framtrer skarpt - den vil med andre ord se et bytte både detaljskarpt og i tre dimensjoner. I netthin­ nens sentrale deler kommer lysstråle­ ne inn fra sidene. I disse delene av netthinnen sitter tappene ikke så tett, og de er heller ikke ordnet i et regel­ messig mønster. Dette er antakelig

Fiskens sanser

HVORDAN FISKEREN SER UNDER VANNET For den som fisker med tørrflue, er det viktig å se fisken og plassere flua i fiskens vindu, slik at fisken kan se flua. For slukfiskeren er det derimot mer om å gjøre å kunne gjøre seg opp en mening om bunnens form, ettersom rovfisken han er ute etter, gjerne står skjult mellom steiner eller i vegetasjonen, eller på overgangen mellom grunt og dypt vann. Altså er det en stor fordel å se bunnen. På grunn av lysbrytninger på overgangen mellom vann og luft vil det bildet fiskeren kan danne seg av fisk eller bunnforhold, alltid være forvrengt. Det kan man ikke bøte på. Reflekser i vannflaten, som også gjør sitt til å hindre fiskeren i å se ned i vannet, kan imidlertid dempes hvis man bruker polariserte briller. Jo lavere fiskeren står i forhold til vannflaten, desto dårligere vil han se. Best innblikk i hva som skjer under vannet, får man når man ser loddrett ned mot vannflaten. Dette er imidlertid svært sjelden mulig i praksis, bortsett fra når man fisker fra båt. Men når man fisker fra land, er det likevel mulig å skaffe seg et visst inntrykk av bunn­ forholdene på fiskeplassen hvis det nær vannkanten finnes et høytliggende punkt, f.eks. et solid tre eller en fjell­ knaus, som kan gi et overblikk. Under slike klatreøvelser bør man imidlertid være oppmerksom på at den slags aktiviteter på fiskeplassen kan skremme fisken hvis man ikke viser stor forsiktighet. Og da er man jo like langt! Bildene til høyre er tatt fra nøyaktig samme punkt, ca. 1,5 meter over vannflaten. Det øverste bildet er tatt uten filter, mens det til det nederste bildet er brukt et polarisasjonsfilter. En liknende virkning får man ved å bruke polariserte briller. Det er helt på det rene at fiskeren under mange forhold vil ha stor nytte av å bruke den slags briller.

årsaken til at fisken, selv om den ser langt, ikke oppfatter så fine detaljer i sideretning. Derimot blir bevegelser oppfattet raskt og sikkert. Dette er noe mange uforsiktige ørretfiskere har fått erfare. At mange fiskeslag kan skille mel­ lom ulike farger, er helt på det rene. Gullfisken er blant dem som er best undersøkt. Denne fiskens netthinne har tre forskjellige lysømfintlige pig­ menter, akkurat som hos mennesket. Laboratorieforsøk har vist at gullfis­ kens fargeoppfattelse i stor utstrek­ ning følger de samme lovmessigheter som bestemmer menneskenes fargeverden i forskjellige situasjoner. Noen fisker har farget hornhinne. Det er mulig at denne fargen har samme virkning som fargede solbril­ ler har på menneskets øyne. Hos noen fisker har man funnet bare ett eller to pigmenter, og man tror at

disse fiskenes fargesyn kan minne om en form for fargeblindhet hos men­ nesker. De ser ikke verden i svart og hvitt, men de har vanskelig for å skil­ le farger fra hverandre. Lysforholdene er avgjørende for hvordan farger blir oppfattet. Og lysets styrke varierer betydelig mer under vann enn oppe i luften. I van­ net er det alltid mindre lys enn i luften ovenfor på samme tid. Selv i den klareste fjellsjø reduseres lysmengden med 50 % fra overflaten og ned til vel én meters dyp. Dessuten har lys av forskjellig farge også for­ skjellig evne til å trenge gjennom vann. De røde delene av spekteret forsvinner på mindre enn fem meters dyp. Deretter forsvinner oransje og gult, så grønt, og på noe over 10 meters dyp er det bare blått lys til­ bake. Det blå lyset kan fortsette å trenge noen titalls meter ned i van­

net, men det blir stadig svakere. Det er klart at på disse dypene kan fiske­ nes fargesans ikke virke «normalt», ettersom lyset i omgivelsene bare har én farge. Se også rammetekst s. 248-249.

Hørselen Fisk oppfatter vibrasjoner i vannet ved hjelp av ørene og sidelinjen. Ar­ beidsdelingen mellom disse to orga­ nene er ennå ikke helt klarlagt. Dette har sammenheng med at det er ytterst vanskelig å måle vibrasjoner forårsa­ ket av lydkilder under vann. Fiskene har et rent indre øre. Det ytre øret og mellomøret mangler helt. Heller ikke har fiskene noen øregang som leder ut, og den store muslingen i det indre øre som er karakteristisk for pattedyrene, mangler helt. Disse forholdene førte til at man i sin tid

247

Fiskenes biologi

NÅR FISKEN SER FISKEREN Alle som har vært ute i små­ båt, har sett at når en gjen­ stand, f.eks. en åre, stikkes ned i vannet, vil det se ut som om gjenstanden blir brutt akkurat i vannoverflaten. Den delen som befinner seg under vannet, vil virke kortere enn den er i virkelig­ heten. Fisk som man får øye på nede i vannet, står også litt dypere enn man får inntrykk av. Disse synsbedragene skyl­ des at lyset brytes på grensen mellom to stoffer som har for­ skjellig optisk tetthet, i dette tilfellet luft og vann. Etter­ som vannets optiske tetthet er atskillig tettere enn luftens, blir bøyningen kraftig. Når lysstråler fra et punkt nede i vannet, f.eks. det re­ flekterte bildet av en fisk som står der nede, blir brutt på sin ferd opp mot øyet til fiskeren som står inne på stranden, vil også de reflekterte lysstrålene fra fiskeren følge den samme banen og bli brutt på den samme måten i vannflaten, tilbake til fiskens øye. Men mens fiskeren har inntrykk av at fisken står høyere i vannet enn den virkelig gjør, opp­ lever fisken akkurat det mot­ satte (bilde 1). For den virker det som om fiskeren befinner seg lenger borte enn han vir­ kelig gjør. Hvis man senker en lyspære ned i vannet, vil lysstrålene, idet de passerer overgangen mellom vann og luft, bli brutt, som vist på bilde 2. Stråler som forlater pæren i 49 gra­ ders vinkel, vil ikke trenge gjennom vannflaten, men bli brutt så de følger vannflaten. Lys i mer enn 49 graders vin­ kel vil reflekteres som om det skulle ha truffet et speil. Et menneske som står på land, vil i vannflaten se en rund lysflekk som egentlig er bun­ nen av en lyskjegle. Denne lyskjeglens spiss er lyspæren, og kjeglens «vegger» danner

248

en vinkel på 98 grader. Jo dypere nede i vannet lys­ pæren befinner seg, desto større er lyskretsen som tref­ fer vannflaten. Men samtidig avtar lysintensiteten. Hvis man tenker seg at lys­

pæren skiftes ut med en fisk, vil den beskrevne lysflekken, lyssirkelen, framstå som et vindu (bilde 3). Gjennom det­ te vinduet kan fisken se ver­ den over vannflaten. Vin­ duets kant danner horisonten,

og av gjenstander som er over horisonten, vil den øverste delen bli sett mot sentrum av vinduet. Vinduets omgivelser vil virke som et speil der bun­ nen reflekteres, forutsatt at fisken står på forholdsvis grunt vann. Hvis vannet er dypt, vil vinduets omgivelser virke sølvaktige. Jo dypere nede i vannet fisken befinner

Fiskens sanser

seg, desto større er vinduet. Men samtidig vil også lyset som slipper ned gjennom vin­ duet, bli svakere. Horisonten avgrenser altså fiskens vindu. Det betyr at hvis fiskerens hode er over horisonten, eller hvis han ser det området i vannflaten der fiskens vindu er, da vil fisken kunne se fiskeren. Står fiske­ ren lenger borte, eller hvis han huker seg ned, vil lysstrå­ lene som han reflekterer, tref­ fe vannflaten som danner fis­ kens vindu, i en slik vinkel at de ikke vil bli oppfattet fra fiskens standplass. Jo stumpe-

re vinkelen mellom lysstråle­ ne og vannet er, desto større del av lysstrålene vil bli kastet tilbake i luften, og desto mindre er den delen av dem som trenger ned i vannet til fisken. Dessuten er det nær horisonten eller kanten av vinduet trengt sammen så mange gjenstander at fisken har vanskelig for å oppdage en fisker som beveger seg lavt i terrenget. Det som er nevnt foran, gjelder bare under forutset­ ning av at vannflaten er blank. En fisk som befinner seg i strømmende vann, vil se

omverdenen bare som en uklar skjelving. Er det bølger, vil fisken bare se en mengde glimtende flater. Derfor er det først og fremst i stille vær med rolig vannflate at fiske­ ren må legge vekt på ikke å bli sett av fisken. Det vil f.eks. lønne seg å gjøre de første kastene mens man ennå er et stykke fra vannkanten. Hvis man vil gå nærmere, bør man gjøre seg så lav som mu­ lig og utnytte det som finnes av skjul bak busker og trær. Bevegelsene må være rolige. Hvis man vet nøyaktig hvor fisken står, lønner det seg å

kaste flua slik at den daler ned i fiskens vindu, og aller helst innenfor den sektoren der fisken ser tredimensjo­ nalt, som vist på bilde 4. Sir­ kelen på bildet er fiskens vin­ du i vannflaten, og det sterkt gule feltet viser sektoren for fiskens stereosyn. Meitefiskere hevder ofte at duppen bør plasseres utenfor fiskens vin­ du. Men dette har ingen be­ tydning, ettersom fisken alltid vil se duppen, enten den er innenfor eller utenfor vin­ duet. Er duppen utenfor vin­ duet, er marken dessuten alt­ for langt fra fisken.

Under: Bildene er tatt fra samme standpunkt ute i vannet, til venstre med kameraet over vannet; til høyre med kameraet ca. en meter under vannflaten. Bildenes forstørrelsesgrad er lik. Bildet til høyre kan gi inntrykk av hvordan fiskeren og stranden ser ut gjennom fiskens vindu.

249

Fiskenes biologi

Skjematisk framstilling av fiskens sidelinje. Sidelinjen er et sanseorgan som strekker seg langs kroppssidene fra hodet og bakover til halefinnen. Selve sanseorganet er et rør fylt med et geléaktig stoff (mørk rosa farge). Utfra røret er det åpninger til fiskens overflate. Som vist på illustrasjonen øverst på side 241 går disse åpningene gjennom fiskens skjell. Fra sansecellene i røret går det også forbindelser (blått) til fiskens nervesystem (fiolett).

mente at fiskens indre øre slett ikke var noe hørselsorgan, men et rent balanseorgan. Fiskens indre øre består av den runde blære, der det i stedet for hinnemuslingen er en enkel sideoppblåsing, lagena, og et organ som kal­ les den ovale blære, som henger sam­ men med tre bueganger. Buegangene er plassert vinkelrett på hverandre i tre nivåer. I blærene er det som regel tre balansesteiner, otolittene, hvorav den ene er større enn de to andre. Otolittene dannes av kalsiumkarbonat som fisken utskiller, og ettersom mengden av utskilt stoff varierer fra årstid til årstid, får otolitten varier­ ende vekstsoner. Det innebærer at otolitten kan brukes som grunnlag for aldersbestemmelse av fisk, på samme måte som fiskeskjellene. Den runde blære med sin lagena er som regel sentrum for høresansen hos fisk, men også de andre delene i

250

det indre øre kan reagere på lydbøl­ ger. Otolittene hviler på sanseceller, og ettersom tiltrekningskraften alltid virker i samme retning, nemlig ned­ over, får fisken informasjon om sin egen posisjon i vannet og om de kref­ ter som virker på den når den forand­ rer retning. Otolittenes betydning som balanseorgan hos fisken kan vises ved et eksperiment: Om otolit­ tene fjernes og erstattes med jernspon, vil fisken vende seg med buken i været hvis man plasserer en sterk magnet over den. Otolittene har også til oppgave å «vekke» fiskens hørsel. Når lydbølger forplanter seg i fiske­ kroppen, vil otolittene vibrere og sti­ mulere sansecellene i blæren. Det indre øre har forbindelse med fiskens andre vev, f.eks. hodets bein, som formidler vannets oscillasjon. Spesielt for mortefiskene er det at det indre øre er knyttet til svømmeblæren via Webers bein. Når dette vibrerer,

virker det som en effektiv lydforsterker. Sidelinjen er et sanseorgan som fis­ kene har til felles med froskene. Det­ te organet reagerer på vibrasjoner og strømninger i vannet. Sidelinjen er mer eller mindre synlig som en stripe langs begge kroppssider hos fisken. Forgreninger fra sidelinjen finnes også i fiskens hode, to går på hver sin side av øyet og fram til snutespissen, mens en går fra gjellelokket og ned under underkjeven. Ellers har man på forskjellige steder i huden hos fisk funnet grupper av sanseceller som er oppbygd på samme måte som sanse­ cellene i sidelinjen, og som sannsyn­ ligvis hører til samme system. Parallelt med og umiddelbart un­ der den synlige sidelinjen løper et rør. Dette er den egentlige sidelinjekanalen. I skjellrekken langs side­ linjen har hvert skjell en luke eller et hull som leder fra hudoverflaten og inn til den væskefylte sidelinjekanalen. Inne i denne kanalen sitter tette grupper av sanseceller, og fra hver celle stikker et lite flimmerhår opp i hulrommet i kanalen. Alle flimmerhårene har en geléaktig kjegle, cupula. Bevegelser i vannet omkring fis­ ken setter cupula i bevegelse, og det­ te fører til at flimmerhårene bøyes. Fra hver enkelt sansecelle går det en nerve som viderefører informasjonen om hårets bøyning som en elektrisk impuls til sentralnervesystemet. På samme måte virker også sansecellene i fiskens indre øre.

Hva hører fisken? Fisken hører høye lyder dårligere enn mennesket, og lave lyder bedre. Innenfor det frekvensområdet der de har best hørsel (400-800 Hz (vibrasjo­ ner i sekundet)), kan mortefiskene høre nesten like svake lyder som de mennesket oppfatter innenfor sitt mest nøyaktige frekvensområde (ca. 3000-4000 Hz). Ørekytens hørselsområde er 16-7000 Hz, det er litt videre enn pianoets lydområde, mens det hos mennesket er 16-20 000 Hz. Mortefiskene kan skille mellom for­ skjellige lydhøyder like godt som pattedyrene gjør det. I stormpisket havvann er det et støynivå på mer enn hundre desibel.

Fiskens sanser

NÅR FISKEN HØRER FISKEREN

Når fiskens hørsel er av stor interesse for fiskeren, er det av to vidt forskjellige grun­ ner: Fisken kan lokkes til et bestemt sted og til og med narres til å bite ved hjelp av egnede lyder, og den kan skremmes vekk med lyd. Meitefiskere vet at om man pisker vannet forsiktig med en myk kvist, kommer nys­ gjerrige abborer for å under­ søke. En enda sikrere virk­ ning får man hvis man kaster en neve med fin sand ut i van­ net. Lyden lokker abbor til stedet, og man risikerer ikke å skremme fisk som står nær «nedslaget», som tilfellet er når man bruker myk kvist. I dag vet man en god del om hva slags lyder som bærer godt i vann, og også litt om hva slags lyder fisken ikke hø­

Den enslige isfiskeren på fjellsjøen i Sylene lager ikke mye støy. Men selv om fisken ikke hører ham der han ligger på et lunende reinskinn, skapte boringen av hullet i isen støy som var meget merkbar for fisken. Det ser imidlertid ikke ut til at den reagerer negativt på slike forstyrrelser.

rer. Vanlig tale på land blir ikke overført til vannet i det hele tatt, og selv et rop vil bli nesten fullstendig reflektert fra vannflaten. Støyen fra en utenbordsmotor vil fisken derimot registrere på flere hundre meters hold, og åreplask hører den i alle fall på 20 meters avstand. Ramling i båten bærer ikke lenger enn lyd fra årene. Plutselige slag og lyder skremmer mer enn jevne lyder. Vibrasjoner fra et mennes­ ke som går på stranden, kan skremme fisken, men virknin­

gen er avhengig av grunnen. Skritt på fjell eller sandstrand er neppe hørbare for fisken. På steinete strand bør man imidlertid være forsiktig, for lyd av stein som forskyver seg, kan høres flere titall me­ ter ut i vannet. På torvmosemyr gir skrittene ingen lyd i vannet. En annen sak er det at myrtorvene rundt et tjern kan komme i gyngende beve­ gelse som forplanter seg i van­ net, noe som kan få fisk til å flykte. Når vinden står mot stranden, lager bølgene støy nok til at et menneske som

beveger seg, ikke vil høres. Som nevnt er det ikke alle lyder som skremmer fisken; lyder kan også virke tiltrek­ kende på den. Man kan ofte bruke motor på båten under dorging og likevel få fisk, selv om sluken eller dorgen ikke befinner seg særlig langt fra båten. Videre vet man at vintertrafikk på isen, ikke minst skiløping, skaper kraftig støy i vannet. Likevel kan pilkefiskere få store fangster. Det mest ekstreme eksempelet er kanskje pilkekonkurranser med hundrevis av deltakere og uopphørlig boring i isen, uten at det går utover fangs­ ten. Her kan man med god grunn spørre om kanskje støyen nettopp er en faktor som får vintersløv fisk til å begynne å lete etter mat.

251

Fiskenes biologi

Det svarer til støynivået noen meter fra en sportsflymotor som ruses. Hel­ ler ikke stille havvann er lydløst; støynivået her tilsvarer lyden fra van­ lig samtale. Dette betyr at det er vik­ tig for fisken å skille fra hverandre forskjellige delfaktorer i all den lydinformasjonen som den mottar samti­ dig. Fisken må altså kunne skille mel­ lom ulike lyder på samme måte som mennesker gjør det, når man på en konsert hører en fin fløytetone bak de grove støtene fra en tuba. Sidelinjen er et sanseorgan som er tilpasset vanndyrenes spesielle leve­ område. Ved hjelp av sidelinjen registrerer fiskene lave frekvenser, under 200-300 Hz, og også vannbeve­ gelser som ikke er lydvibrasjoner. Sidelinjen gir fisken informasjon om andre fiskers bevegelser, noe som er av betydning både for rovfisk som er ute etter et bytte, og for byttefisk som søker å unngå rovfisken. Fiskens egne bevegelser skaper vibrasjoner som blir kastet tilbake fra faste

objekter og registrert av sidelinjen. Med andre ord virker dette sanse­ organet også som et ekkolodd, som hjelper fisken med orienteringen. Men sidelinjen oppfatter ikke vib­ rasjoner fra lydkilder som befinner seg langt borte. Lyder med høy fre­ kvens oppfattes bare hvis kilden er mindre enn en meter borte, mens lyder med lav frekvens registreres hvis kilden befinner seg mindre enn 20 meter unna. Det indre øres funk­ sjon skulle dermed være å registrere lyder med særlig høy frekvens, og dessuten alle lyder med frekvens som har sin opprinnelse utenfor sidelin­ jens rekkevidde. Å kunne lokalisere en lydkilde, alt­ så å oppfatte hvor lyden kommer fra, regnes som viktig når det gjelder pattedyrartenes overlevelsesevne. Og det er all grunn til å regne med at også fiskene er avhengige av denne evnen. Ettersom lyd i vann forplanter seg med en hastighet av ca. 1500 m i sekundet, og ettersom fiskens ører er

VONDT FOR FISKEN? Ingen er i tvil om at høyerestående virveldyr føler smer­ te. Ofte gir de lyd fra seg, eller de gjør bevegelser som får oss til å forstå at de lider. Hos fisk ser vi imidlertid ingen av disse signalene. Der­ for er det mange som undrer seg over om fisken virkelig er i stand til å føle smerte. Det man kan slå fast med sikkerhet, er at alle dyr som har et velutviklet sentral­ nervesystem, føler smerte. Smertefølelsen er av betyd­

252

ning både for individets og ar­ tens overlevelse, ettersom den får dyret til å sky situasjo­ ner som det erfaringsmessig vet kan medføre smerte. På den annen side er smerteføl­ else en subjektiv opplevelse som nok er avhengig av hvor avanserte hjernefunksjoner

i akustisk forbindelse med hodets bein eller med svømmeblæren, vil en lydbølge rekke fram til begge ører praktisk talt samtidig. Derfor har man vært tilbøyelig til å gå ut fra at fiskene ikke har evne til å lokalisere lyd. Helt til det siste har man gått ut fra at det bare er ved hjelp av sidelin­ jen at en fisk kan oppfatte fra hvilken retning en lyd kommer. Dette inne­ bærer at den bare skulle kunne lokali­ sere lyd fra kilder i fiskens aller nær­ meste omgivelser. Norske forsøk i 1970-årene har imidlertid vist at i alle fall torsken kan bestemme lydens ret­ ning ved hjelp av det indre øre. Evnen til å oppfatte vibrasjoner i vannet er under enhver omstendighet livsviktig for fisken. Også mange fiskearter som normalt jager sitt bytte ved hjelp av synet, kan livberge seg selv om de blir blinde. Under jakten baserer de seg på informasjoner som de får via sidelinjen. Folk flest regner med at fiskene er stumme, men i alle fall noen av dem

den aktuelle arten har. Anta­ kelig kan man gå ut fra at fiskens smertefølelse ikke ut­ løser samme grad av frykt el­ ler depresjon som hos men­ nesket. Flere forhold tyder på det, blant annet det faktum at fisk som har slitt seg løs fra kroken, kan nappe på nytt like etter. Det er slett ikke sikkert at det er særlig ubehagelig for

Meitefiskeren opplever ofte at abboren svelger kroken fullstendig. For å få den ut har man bare én ting å gjøre, å dra til både krok og innvoller løsner (ill. t. v.). Fisken må selvsagt drepes først, noe som også er en selvfølge når kroken sitter i fiskens hode eller øye (ill. t.h.).

fisken å få en krok i munn­ viken. Verre sanseirritasjoner kan det gi når fisken ligger sprellende i bunnen av båten. Støtene mot fiskens sidelinje kan da føles like smertefulle som kanonskudd avfyrt inntil et menneskes øre. Uansett hva fysiologer måt­ te mene om fiskens evne til å føle smerte, er det en klar plikt for fiskeren å behandle sitt bytte varsomt og hensyns­ fullt. Fisken skal alltid hånd­ teres slik at unødig lidelse unngås, og den skal, så sant det er mulig, avlives straks den er trukket opp av vannet.

Fiskens sanser

gir lyd fra seg i visse situasjoner. Noen har spesielle låter i gytetiden, andre gir lyd fra seg når de jages av rovfisk, når de forsvarer sitt revir el­ ler når de spiser. Forsøk har vist at enkelte fisker lar seg lojcke til et be­ stemt sted når man spiller av et lyd­ bånd med artens etelyder.

Temperatursansen Fiskene har ikke spesielle sanseorga­ ner som registrerer temperatur. I alle fall er slike organer ikke påvist. Tidli­ gere mente man at sidelinjen også registrerer temperatur, men i dag har man slått fast at den bare er til nytte når temperaturen blir så høy at det er fare for fisken hvis den ikke flykter til et annet vannområde. Registreringen av normale temperaturvekslinger fin­ ner derimot sted overalt i fiskens hud via nervesystemet. Det er på det rene at fisken kan oppfatte svært små temperaturend­ ringer. Hvis endringen foregår raskt (med mer enn 0,1 °C i minuttet), vil både ferskvannsfisk og saltvannsfisk merke disse små endringene helt til temperaturen i vannet er kommet ned i +0,3 °C. Fiskens temperatursans setter den også i stand til å av­ gjøre om temperaturen er stigende eller fallende.

Følesansen I motsetning til høyerestående virvel­ dyr har ikke fiskene spesielle organer som registrerer f.eks. berøring av hu­ den. Likevel har de en godt utviklet følesans, som virker ved hjelp av de frie nerveendene i huden. Hos noen fisker er det et uvanlig tett nervenett rundt munnen og i bukfinnene. Dette nervenettet står i kontakt med nerve­ ne i hjernen og kan være spesialisert til f.eks. å bestemme om gjenstander som berøres, er brukbar føde.

Smakssansen Mens menneskets smakssans sitter i munnen, kan fiskene også smake med gjellene, finnene, skjeggtrådene, og hos enkelte fiskearter til og med med hele hudoverflaten. Årsa­ ken til dette er at de kjemiske stoffe­ ne som smakssansen reagerer på, fin­

nes oppløst i vannet, og fiskens over­ gjerne en sammenheng mellom gra­ flater er jo overalt i kontakt med den av effektivitet hos de forskjellige vann. Smakssansen sitter i spesielle sansene. En fisk som har særlig godt smaksknopper, som består av skyttel- syn, har ofte mindre velutviklet formede sanseceller, satt sammen luktesans. Hos ålen, som har en helt som båtene i en appelsin. uvanlig fin luktesans, strekker nese­ Også hos fisken er smakssansen en gropene seg fra snutespissen og bak­ nærsans. Det innebærer at stoffet over nesten til øyet. Hos noen korallsom skal smakes, må komme i kon­ fisker med særlig godt utviklet syn takt med smaksknoppene. Man har mangler nesegropene helt. Innvendig er nesegropen rosettfunnet ut at ørekyten, i likhet med mennesket, kan skille mellom salt, aktig foldet, noe som øker sansecellesøtt, surt og bittert. Bitter kinin lagets overflate. I prinsippet er lukte­ registrerer den ikke fullt så godt som sansen bedre jo flere folder det er. mennesket, men til gjengjeld er den Gjeddene har forholdsvis lite foldede 500 ganger mer følsom enn mennes­ nesegroper, noe som viser at de har ket når det gjelder smaken av sukker. dårlig luktesans. Hos laken er det Fisk som har smaksknopper i huden, omkring tretti kraftige folder i roset­ kan skille mellom spiselig og uspiselig ten, hos ålen bortimot hundre. Luktesansen har til oppgave å lo­ materiale som berører kroppssiden. Bunnfisk som søker føde i mørke, kalisere bytte eller fiender på av­ har gjerne en godt utviklet smaks­ stand, å gi informasjon om hva andre sans. De spesielle skjeggtrådene som individer av samme art har for seg, og mange bunnfisker har, er til hjelp å finne ut om maten er brukbar. Det her. Smakssansen står gjerne for den er klarlagt at luktesansen hos noen siste kvalitetskontroll før maten tas i arter også spiller en viktig rolle når munnen. Når man ser at en fisk slår det gjelder å orientere seg. Dette med halen mot agnet i stedet for gjelder ikke minst laksen, som etter straks å sluke agn og krok, er det alt å dømme finner tilbake til elva der altså slett ikke sikkert at den gjør den er vokst opp, nettopp ved hjelp dette for å vise sin forakt for lokke- av luktesansen. Hos en skadd ørekyt midlet. Det kan hende at den bare vil utvikles det i huden et alarm- eller foreta en smaksprøve ved hjelp av skremmestoff. Når andre ørekyter smakscellene i finner eller hud, før lukter dette stoffet, flykter de for å den bestemmer seg for om den vil unngå en eventuell fare. Ørekyter som var fanget på et sted der gjedda svelge agnet eller ikke. gjerne drev ørekytjakt, ble grepet av panikk da vann med gjeddelukt ble Luktesansen helt opp i akvariet der de var plassert. Noen fisker har en så nøyaktig Fiskens lukteorganer er plassert i nesegropene, som ikke har noen for­ luktesans at de registrerer stoffkonbindelse med munnhulen. Det betyr sentrasjoner som er så svake at de at vann kan komme inn til lukteorga­ ikke gir utslag på kjemiske analysenene uavhengig av fiskens ånding. I apparater. Ørekyten lukter terpentin hver nesegrop er det som regel to i en oppløsning som er 4000 ganger åpninger eller nesebor. Vannet svakere enn det menneskets lukte­ strømmer inn gjennom det ene nese­ sans kan registrere. Og ålen merker boret og ut av det andre. Denne terpentinlukten i en oppløsning som vannstrømmen settes i gang av fis­ er fire millioner ganger svakere. Et kens egne bevegelser framover i van­ par molekyler i ålens nesegrop er til­ net, og også av vannbevegelser som strekkelig til å utløse en sansestimuoppstår i forbindelse med åndingen, lus som får fisken til å reagere. Noen og ved bevegelser i flimmerhårene i laksearter som hører hjemme i Stille­ havet, og dessuten regnbueørret, er nesegropen. ytterst følsomme for lukten av patteLukteorganets oppbygning varie­ dyrhud. Hvis et menneske væter hån­ rer sterkt fra den ene fiskearten til den i rennende vann, kan fisk som den andre, avhengig av i hvilken grad fisken baserer sitt levevis på å finne befinner seg flere titall meter lenger føde ved hjelp av luktesansen. Det er nede i elva, flykte i panikk. 253

Fiskenes biologi

Fiskens atferd Atferdens grunnprinsipper En undersøkelse med sikte på å tolke fiskenes atferd slik at man finner fram til viten som er nyttig fra fiske­ rens synspunkt, må baseres på føl­ gende:

En nøyaktig og kritisk beskrivelse av alle atferdstrekk. Kjennskap til fiskenes bygning, san­ ser og fysiologi og sammenhengen mellom disse egenskapene og at­ ferden. Klarlegging av atferdens betydning i forhold til fiskens levevis.

Forståelse for hvordan de enkelte at­ ferdstrekk er oppstått og utviklet i takt med fiskeartens utvikling. Fisken aner sikkert ingen ting om hvorfor den reagerer som den gjør på hendelser i omgivelsene. Likevel opptrer den ytterst hensiktsmessig i de aller fleste situasjoner. Ofte er reaksjonene så forbløffende at det på

oss virker utrolig at det ikke ligger bevisste tanker bak. Når et innviklet atferdsmønster går igjen hos alle individer innenfor sam­ me art (og mange trekk også innen andre arter), er det et resultat av naturlig utvalg gjennom utallige fiskegenerasjoner. Fordelaktige at­ ferdstrekk som f.eks. fører til at en fisk vokser raskere, at den lett finner en partner i gytetiden, eller at den får en spesiell evne til å unngå rovfisk, vil i løpet av årtusener bli dominerende innen arten. Dette skyldes at de indi­ videne som får disse fordelaktige egenskapene i arv, etter hvert blir overlegne i konkurransen. Atferd som sett med menneskeøyne er klok og fornuftig, skjer fra fiskens side rent robotaktig. Fisk av lakseslekten graver umiddelbart før gytingen en grop i grusen på bunnen av elva. Eggene gytes i gropen, som deretter dekkes med grus. Dermed er eggene beskyttet. Denne tilsynela­ tende gjennomtenkte atferden utlø­ ses ved synet av passende grus. Hvis grusen dekkes til med en glassplate, vil en gyteferdig laksefisk gjøre de vanlige gravebevegelsene og deretter gyte sine egg på glassplaten, til tross for at det ikke finnes noen grop. Fiskenes atferd er hensiktsmessig under naturgitte forhold. Men de har ikke rukket å utvikle et atferdsmøns­ ter som er tilpasset menneskenes fis­ kemetoder. Moderne fiskemetoder er et nytt fenomen, og det naturlige utvalg arbeider uhyre langsomt. Da abborens gyteatferd en gang i tiden var utviklet til det den er i dag, hadde menneskene ennå ikke begynt å sette Bildene viser eksempler på stimatferd hos fisk i gytetiden. Til høyre er mortens gyting i gang inne på grunt vann. «Kokingen» i overflaten viser hva som er i ferd med å skje. Til venstre sees en abborstim på gytevandring i en stilleflytende elv. Abboren foretar vanligvis ikke utpregede vandringer, og normalt gyter den i innsjøer og tjern. Noen steder har imidlertid abbor faste gytevandringer i elver.

254

ut ruser i skogstjernene om våren. Men fisken er tross alt ikke en me­ kanisk innretning som alltid vil rea­ gere på samme måten i samme situa­ sjon. Evnen til å lære og å endre den tilvante reaksjonen på visse stimuli er særegen for hver art, og også denne evnen er en positiv faktor for artens muligheter til å overleve. Også når det gjelder evnen til å lære, viser fiskene individuelle forskjeller. Når regnbueørret settes ut i en dam, vil etter hvert noen av fiskene bli sky og vanskelige å få til å ta agn. Dette kan skyldes at nettopp disse individene en gang har vært borti en krok, og at de har lært av denne ubehagelige opple­ velsen. Men mer sannsynlig er det kanskje at disse kroksky individene helt fra begynnelsen av har hatt en medfødt skepsis overfor slukene eller kanskje overfor lyden fra fiskerne.

Fiskestimer Det er i prinsippet to typer av fiske­ stimer. De egentlige fiskestimene dannes av fiskearter som er rene flokkdyr, og som på alle måter er tilpasset et liv i fellesskap og nær kontakt med andre av samme art. Den andre typen av stim oppstår når en eller annen faktor, f.eks. næ­ ringstilgang, lokker mange individer av én art til å holde sammen midlerti­ dig. Også egentlige stimfisk, som sild og lagesild, kan spre seg i forskjellige vannsjikt om natten. Egentlig stimdannelse finner man først og fremst hos planktonspisende fisk - altså fisk som spiser små organismer som sve­ ver fritt i vannet. Når det gjelder

Fiskens atferd

bunnfisk og rene rovfisk, er stimdannelsen mer tilfeldig. De egentlige, stabile stimene kan oppføre seg som om de var én orga­ nisme. Når stimen skifter retning, skjer det som på kommando, alle rea­ gerer likt og samtidig. Fiskene i sti­ men holder kontakt med hverandre ved hjelp av synet. De fiskene som svømmer ytterst, kan bare se sine artsfrender med det ene øyet. Derfor prøver de å trenge seg nærmere sent­ rum av stimen. Dette fører til at sti­ men blir tett. Men selv om stimen er tett, kommer fiskene ikke nær hver­ andre. De holder alltid en viss inn­ byrdes avstand, karakteristisk for ar­ ten, ved hjelp av synet og sidelinjesansen. Mange av stimfiskene har et merke, f.eks. en flekk på en finne, som utløser flokkinstinktet hos andre individer av samme art. A opptre i stim er på mange måter fordelaktig for fiskene. Størst fordel har de kanskje av det i gytetiden. Mange arter som ellers ikke går i stim, danner da også stim på denne tiden. I en stim vil fiskene være sikre på å finne en partner, og mange arter gyter dessuten kollektivt. Stimen gir også vern mot fiender. Når fiskene er samlet i en flokk, er det mindre fare for å bli oppdaget av en rovfisk enn hvis de hadde opptrådt hver for seg over et større område. Hvis vi tenker oss at en rovfisk ser eller hører en byttefisk på en meters hold, så betyr det slett ikke at den merker en stim på hundre fisk som befinner seg hundre meter unna. En fordel er det også at stimens mange øyne oppdager en fiende langt tidli­ gere enn ett enkelt øyepar. Dessuten kan stimen forvirre rovfisken med sine bevegelser, og mange rovfisker foretrekker å angripe enkeltfisker som har forvillet seg bort fra stimen. Men rovfiskene kan også utnytte stimdannelsen ved å holde seg nær fiskestimen og beskatte den gjennom lengre tid når den først er funnet. Hvis en sportsfisker registrerer stimer av krøkle, lagesild, sild eller annen stimfisk, har han gode muligheter til også å finne rovfisk. I områder der tilgangen på næring ikke er særlig god, kan stimen by på fordeler når det gjelder å finne føde. Akkurat som bærplukkere sparer tid

og arbeid hvis de rykker fram samlet og planmessig, vil fisk som lever av bunndyr, unngå å lete etter mat på steder hvor andre av samme art nett­ opp har vært, hvis de i stedet opptrer i flokk. Jo dårligere tilgangen på næ­ ring er, desto mer fordelaktig er det for fiskene å opptre i stim. Det viser seg da også at fisk som lever i næ­ ringsfattige vann, tilbringer mer av sin tid i stim enn fisk i næringsrike vann. Også stimer av rovfisker kan drive fellesjakt når byttefiskene opptrer i større mengder. Dette gjelder f.eks. når abboren jager småfisk til overfla­ ten, og når makrellen angriper en sildestim. For fiskeren lønner det seg å følge med ved slike anledninger. Det kan gi godt utbytte.

Reviratferd Reviratferden er så å si stimatferdens motsetning. Et revir er et område som en fisk betrakter som sitt private, og som den forsvarer mot inntrengere av samme art. Det kan dreie seg om et forplantnings- eller gyterevir, eller om et næringsrevir. Noen arter, særlig fisk av lakseslekten, kan hevde revir av begge disse typene. De egentlige stimfiskene, som er planktonspisere, hevder ikke revir. Enkelte arter som ofte opptrer i stim, f.eks. mort og brasme, forsvarer sitt gyteområde, men bare i den korte tiden selve gytingen finner sted. Ab­ boren er en utpreget selskapelig fisk. Men straks den har gytt, jager abborhunnen alle artsfrender bort fra rognstrengene. Denne trangen til å for­ svare eggene gir seg imidlertid etter et par timer. Gjedde og sik, som gyter rogn mer eller mindre tilfeldig og spredt på bunnen, hevder ikke revir i gytetiden. Hos laksefiskene velger hannen ut en gyteplass som den så forsvarer mot andre hanner, både av samme og nær beslektede arter. At hannene forsva­ rer gyterevir, har en klar fordel for artens formering i elva. Ellers ville man ha opplevd at altfor mange hun­ ner ville gytt på den beste gytestrekningen, med det resultat at mengder av rogn ville blitt ødelagt ved graving av stadig nye gytegroper. Hannlaksens reviropptreden sikrer at gytin­

gen blir spredt på flest mulig av de brukbare gytestrekningene i elva. Dette er en avgjørende fordel også når det gjelder lakseungenes opp­ vekst. Enda en fordel ved at gytingen spres mest mulig i lakseelva eller ørretbekken, er at tørrlegging av et visst parti, isgang o.l. ikke vil ramme all rogna. Hos arter som hevder næringsrevir, oppnås den fordelen at fiskene blir spredt over et stort område, slik at all brukbar næringstilgang kan utnyttes. Men ikke alle får det like fett på denne måten. De sterkeste sikrer seg de beste områdene. En liten fisk har normalt et mindre revir enn en stor, og revirene er gjennomgående mind­ re i et lite vann med god næringstil­ gang enn i en stor innsjø. En stor fisk kan gjerne tillate en liten fisk av sam­ me art å komme forholdsvis nær, men den reagerer øyeblikkelig hvis en fisk på samme størrelse som den selv krenker grensene for reviret. Synsstimuli spiller en viktig rolle i revirat­ ferden. Derfor har reviret gjerne syn­ lige grenser. Dette betyr at det for sportsfiskeren kan lønne seg å prøve lykken der store steiner, sunkne tre­ stammer o.l. kan tenkes å danne grensene for storørretens revir. Alle individer i den egentlige fiske­ stimen er jevnstore, og de vokser i samme takt fordi de har nøyaktig det samme næringstilbudet. Hos fisk som hevder revir, er derimot forholdet et helt annet. De individene som har funnet seg et revir, vokser og trives, mens de som er uten revir, er dømt til å gå til grunne. Men dette betyr ikke uten videre at det bare er de sterkeste av ørretungene som overlever og fø­ rer slekten videre. Det viser seg nem­ lig i revirstriden at den som kommer først til stedet, har et overtak. Det betyr at når det gjelder ørret, er det de som klekkes først, som i utgangs­ punktet står sterkest. Men kravene til revirets størrelse øker etter hvert som fisken vokser. Derfor vil det etter hvert likevel skje et utvalg til fordel for de sterkeste. Det utvalget som på denne måten finner sted, er sannsyn­ ligvis til fordel for arten. En ørret som har erobret et revir, holder seg gjerne på en bestemt standplass innen reviret. Og fra den­ ne plassen fjerner den seg bare for å 255

Fiskenes biologi

snappe et bytte som er kommet innenfor synsfeltet, eller for å jage bort en inntrenger. Når en ørret skal skremme bort en artsfrende, benytter den seg først og fremst av skremmen­ de fakter. Men om nødvendig kan den også gå til direkte angrep. Og det hender nok ikke sjelden at en ørret hogger på en fargerik flue, ikke for å spise den, men for å jage bort en inntrenger. Et godt ørretrevir blir ikke stående tomt i lengre tid. Sportsfiskeren som lander en storørret i dag, bør prøve på samme sted i morgen. For det er gode muligheter for at en ny fisk alle­ rede har erobret reviret. Som regel er denne revirinnehaver nr. to riktignok noe mindre. Hvis det er en storørret fiskeren har fått, taler all sannsyn­ lighet for at den nye revirinnehaveren heller ikke er blant de minste. o

Arstidsvandringer I fiskenes livsrytme inngår tre for­ skjellige årstidsvandringer: Gytevandringen, som er en forflyt­ ning fra nærings- eller overvint­ ringsområdet (avhengig av om ar­ ten gyter om våren eller høsten) til gyteplassene. Næringsvandringen, som er en for­ flytning fra gyte- eller overvint­ ringsområdene til næringsom­ rådet. Overvintringsvandringen, som er en forflytning fra gyte- eller næ­ ringsområdet til overvintringsom­ rådet.

Når det er snakk om vandrende fiske­ arter, mener man som regel fisk som foretar gytevandringer fra saltvann til ferskvann eller omvendt. Fisk som blir født i ferskvann, men som vand­ rer ut for å vokse opp i havet før de vender tilbake til ferskvann for å gyte, kalles anadrome. Et eksempel er laks. Den andre gruppen av vand­ rende fisk er de katadrome, som blir født i havet, tilbringer oppveksten i ferskvann og vender tilbake til havet når de er kjønnsmodne. Ålen er et eksempel på en katadrom fisk. Fisk som foretar gytevandringer bare i ferskvann, kalles potamodrome, og de som bare vandrer i havet, kalles oseanodrome. 256

Laksen tilhører de anadrome fiskeartene, dvs. at den vokser opp i havet og vandrer opp for å gyte i elvene, der også ungfisken lever en tid før den vandrer til de rike beiteområdene i havet. I gytetiden har hannlaksen en spesiell gyte­ drakt, og underkjeven danner en krok.

Den eneste katadrome fiskearten i Norge, ålen, foretar vandringer på flere tusen kilometer fra Sargassoha­ vet til norske vann og vassdrag og tilbake igjen. Blant våre anadrome fiskearter er laksen den mest lang­ veisfarende. Etter 2-5 år i elva der de kommer til verden, vandrer lakseungene ut i havet, der de lever pela­ gisk og gjennomgår en kraftig vekt­ økning. Etter 1-4 år i havet er de kjønnsmodne og vender tilbake til oppvekstelva for å gyte. Under gyte­ vandringen kan de tilbakelegge 100 kilometer i løpet av et døgn. Andre anadrome fiskeslag av betydning hos oss er sjøørret og sjørøye. Ørret og røye som lever i ferskvann, tilhører samme art som sjøørret og sjørøye. Også ferskvannsformene foretar gytevandringer, men de er altså po­ tamodrome. Mange fiskearter foretar gytevand­ ringer når forholdene ligger til rette for det, ellers ikke. Dette gjelder f.eks. abbor som lever i brakkvann, og som gjerne går opp i stilleflytende elver for å gyte. Derfor lar det seg ikke gjøre å foreta noen helt klar inndeling av fiskene i vandrende og ikke-vandrende arter. For noen fiske­ arters vedkommende er det også van­ skelig å si noe sikkert om hva som utløser vandringen. Gytevandringene har sannsynligvis en avgjørende betydning for be­ standsstørrelsen hos de vandrende ar­ tene. Hvis f.eks. laksen skulle leve

hele sitt liv i gyteelvene, ville det på alle måter blitt trangere kår, ikke minst i matveien, for hele laksebe­ standen. Og ikke bare bestanden som helhet, men også de enkelte fiskene ville vært betydelig mindre enn tilfel­ let er i dag. Dette ser man klart om man sammenlikner vandrende ørret med ørret som lever hele sitt liv i bekker. Både sjøørret og innsjøørret, som bruker henholdsvis havet og sto­ re innsjøer som oppvekstområde, blir stor fisk, i motsetning til bekkørreten, som ikke vandrer ut til rikere beitemarker. Ettersom antall egg hos hunnen er avhengig av fiskens stør­ relse, har sjø- og innsjøørreten også en større reproduksjonskapasitet enn sine mer småvokste slektninger.

Døgnvandringer De faktorene som påvirker fiskenes sesongmessige vandringer (næringsog overvintringsvandringer), kan og­ så spille en rolle når det gjelder de regelmessige døgnvandringene. Disse forflytningene mellom vannets topp­ sjikt og de dypere lag i vannmassene blir dels styrt av miljøfaktorer som påvirker fisken direkte, dels av næ­ ringsdyrenes døgnrytme. Mange arter av dyreplankton stiger opp mot overflaten om natten, mens de går dypere ned om dagen. Derfor er det også hos endel planktonspisende fisk, som krøkle og lagesild, at man finner de mest utpregede døgn­ vandringene blant ferskvannsfisk hos oss. Lagesildas døgnvandringer er indi­ rekte avhengig av vinden. I stille net­ ter kommer plankton helt opp til overflaten, og lagesilda følger etter. Blåser det om natten, vil man finne lagesilda mer spredt i vannmassene. Ved forsøk med stillehavslaks fant man at hvis tilgangen på føde var dårlig, vokste fisken best når vann­ temperaturen var omkring 5 °C. Hvis næringstilgangen derimot var ekstra rikelig, var veksten størst når vann­ temperaturen var omkring 15 °C. En­ delig viste det seg at når næringstil­ gangen var mer normal, var veksten best i vann der temperaturen varierte fra 5 til 15 °C i løpet av døgnet. Ved hjelp av radiosendere festet til fiske­ ne kunne man følge denne artens

Fiskens atferd

døgnvandring. Det viste seg at den morgen og kveld gikk opp for å søke føde i overflatevann som holder en temperatur på omkring 15 °C, mens den resten av døgnet holdt seg i kjøli­ gere vannlag, for det meste på ganske dypt vann med en temperatur på om­ kring 5 °C. Det er trolig at mange fiskearter som lever ute i åpent vann, og som foretar vertikale døgnvandringer, nettopp oppsøker de vannlagene som har optimal temperatur for utnyttelse av næringen. Noe liknende gjelder også for enkelte fiskeslag som holder til i strandbeltet. Fenomenet er mest utpreget i områder der næringstilgan­ gen er forholdsvis knapp. For fiskere har det først og fremst interesse å vite at de største fiskene som regel står dypest i vannet. Etter­ som en stor gjedde trenger mer mat enn en liten, er det også klart at storgjedda er mer plaget av knapp tilgang på føde enn smågjeddene er. Dette forklarer hvorfor de største fis­ kene gjerne tilbringer det meste av sin tid på dypt vann. I det kjølige vannet nær bunnen bruker de minst mulig energi til sitt stoffskifte - de svarer altså på den knappe mattilgan­ gen ved å økonomisere med ener­ gien. I næringsrike vann er bunnsjiktet nesten fritt for oksygen om som­ meren. Derfor vil ikke storfisken stå så dypt om sommeren her som i and­ re innsjøtyper.

Næringen Fiskenes føde er meget allsidig, og nær sagt alle slags dyr som hører hjemme i vannet, fra mikroskopiske planktonorganismer til virveldyr, kan utgjøre føde for en eller annen fiske­ art. Planteføde av forskjellig slag kan også være næring for endel fisker. Man kan dele inn fiskenes føde i disse gruppene: 1. Plantenæring (planktonalger, bunnalger, høyere vekster). 2. Bunndyr (insektlarver, kreps, bløtdyr). 3. Dyreplankton. 4. Vannflateføde (nyklekkede insek­ ter, insekter o.l. som er falt ned på vannet). 5. Fisk (tilfeldig også andre virveldyr som frosk, fugl og pattedyr). 17. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

Eksempler på mageinnhold hos fisk. Bildet til venstre viser magesekk og tarm hos en ca. 200 grams abbor som ble fisket ved sankthanstider. Abboren ble tatt inne på grunt vann, der den forsynte seg av gytende lauer. Som bildet viser, hadde abboren fått i seg en god del lauerogn. Bildet under viser bukhulen og den åpnede magesekken hos en hunngjedde på tre kilo, tatt på stang i slutten av juni. På bildet sees den åpnede magesekkens foldede innside (1), milten (2), fettvevet på magesekk og tarm (3) og leveren (4). I magesekken (5), delvis for­ døyd, er det tre stingsild (6) og grønne biter av en vannplante (7).

På yngelstadiet spiser alle fiskearter dyreplankton, før de med økende al­ der etter hvert går over til grovere føde. De enkelte fiskeartene er i prin­ sippet innrettet på hvert sitt bestemte næringsvalg. Men det betyr ikke at alle voksne ørreter spiser nøyaktig det samme. Mange faktorer virker inn, som f.eks. tilgangen på næring, konkurranse om føden fra andre fiskearter, fiskens alder og størrelse. Fisk som forekommer i elver og inn­ sjøer hos oss, kan på grunnlag av næringsvaner deles inn i minst seks grupper: 1. Spesialisert rovfisk (f.eks. gjedde og gjørs). 2. Ikke-spesialisert rovfisk (f.eks. ør­ ret, ål, abbor og laks). 3. Bunndyretere (f.eks. brasme og noen steder sik). 4. Altetere (f.eks. mort).

5. Planteetere (muligens sørv). 6. Planktonetere (f.eks. lagesild og laue).

Denne inndelingen stemmer slett ikke overalt. For gruppene 1 og 6 er den nesten uten unntak riktig, mens artene som er nevnt under de andre gruppene, kan ha mer variert næring. F.eks. spiser mortefiskene gjerne sin egen yngel. Trekk som f.eks. munnens og svel­ gets bygning, i noen tilfeller også tar­ mens lengde, er bestemmende for næringsvalget, og gjør at en fisk ikke uten videre kan gå over til å ta annen føde enn den som er normal for ar­ ten. Likevel hender det at en typisk planktonspiser som f.eks. krøkla, går over til å bli rovfisk når den blir eld­ re, og den kan da ete både sin egen yngel og lagesild. Også ekstra stor

257

Fiskenes biologi

Tegningen viser et forenklet eksempel på en næringskjede i vannet. Dyreplankton (over til høyre) blir spist av noe større organismer og av endel småfisk. Disse blir igjen spist av gjedda. I et økosystem må det nødvendigvis være langt færre jegere enn byttedyr, og også den samlede vekten av byttedyr må være større. Hvis vi tenker oss at hver terning i framstillingen til venstre tilsvarer 1 kilo, får vi en forestil­ ling om den samlede vekten av orga­ nismer på hvert trinn i næringskjeden.

sild kan forlate artens vaner som planktonspiser og gå over til å bli rovfisk. At to fiskearter til dels baserer seg på samme slags føde, betyr ikke uten videre at de er konkurrenter. Både røye og ørret eter gjerne småkreps av Gammarus-s\ekten. Men når de to artene lever i samme vann eller inn­ sjø, er det bare om våren og forsom­ meren, når det er ekstra rikelig til­ gang på Gammarus, at de baserer seg på denne føden. Utenom denne tiden konsentrerer ørreten seg om insekt­ larver, mens røya tar dyreplankton. Det betyr at de begge nå inntar sin egen økologiske nisje, og baserer seg 258

på det som egentlig er de to artenes hovedføde. Yngel av forskjellige fiskearter spiser ofte de samme planktonorganismene. Når det her likevel ikke oppstår noen konkurran­ se, er det fordi yngelen klekkes til forskjellig tid, og fordi den dessuten gjerne har forskjellige oppvekstom­ råder. Hvis man hadde som hovedformål at et fiskevann skulle produsere så mye fiskekjøtt som mulig, ville det være en fordel om alle fiskeartene var planteetere, ettersom plantespisende dyr eller primærkonsumenter alltid har mest næring til disposisjon. Særlig hos mortefisker finner man ofte plan­

temateriale i magesekken, og hos mort og sørv kan opptil halvparten av mageinnholdet være planter. Riktig­ nok er det ikke funnet celluloseenzymer i fordøyelsessystemet hos noen fiskeart, noe som kan tyde på at plan­ ter ikke har næringsverdi for fisk. Men tross dette ser det altså ut til at noen fisker kan nyttiggjøre seg en del av det plantematerialet de setter til livs. Muligens er sørven den eneste av våre fiskearter som i nevneverdig grad kan utnytte plantekost. Når man finner planterester i magen hos andre fiskearter, dreier det seg sannsyn­ ligvis om plantedeler som er svelget

Fiskens atferd

tilfeldig, sammen med annen føde. Men det kan også tenkes at de grove plantefibrene kan gjøre nytte ved å hjelpe til med å fjerne ufordøyde res­ ter av byttedyr fra tarmen. For alle dyr, og ikke minst fisk, gjelder den økonomiske grunnregel at det gjelder å sikre seg rnest mulig næring med minst mulig anstrengelse. Hvis det ikke koster fisken en større innsats av energi å sikre seg et stort bytte enn et lite, velger den det store. Forutsetningen er bare at byttet lett kan gripes og svelges. I tillegg til stør­ relsen har også byttets næringsverdi betydning for valget. For å øke sin vekt med 100 gram må en mort spise 4 kg bløtdyr. Men hvis den baserer seg på krepsdyr som føde, trenger den bare å spise 2 kg for å oppnå den samme vektøkningen. Den beste næringen for fisk er som regel annen fisk. En 2 år gammel regnbueørret trenger f.eks. bare 0,5 kg sild for å legge på seg 100 gram. Men i hvilken grad en fisk kan nyttig­ gjøre seg føden i form av vektøkning, er ikke bare avhengig av fødens kvali­ tet. Også fiskens størrelse og alder spiller en avgjørende rolle. Dessuten er det av betydning hvor mye energi fisken må bruke for å skaffe seg næ­ ringen. For å legge på seg en kilo må en liten gjedde spise vel 5 kg fisk. Men en stor gjedde trenger kanskje mer enn 20 kg fisk for å oppnå en vektøkning på en kilo. Dette henger sammen med at en stor fisk bruker mer energi til å opprettholde livs­ funksjonene.

Hvordan velger fisken føde? Fisken tar ikke alltid den føden som det er lettest å få tak i. Den foretar et valg. Dette har man påvist både ved akvarieforsøk og i naturen ved å sammenholde fiskens mageinnhold med det som er tilgjengelig av føde på stedet. Det viktigste prinsippet for fiskens valg av føde er den nevn­ te «energiøkonomiseringsfaktoren». Men også andre forhold påvirker val­ get. Fisken har ikke bare en artstypisk, men også en individuell livrettliste. Det betyr at når det er rike­ lig med føde, velger den det som står

Tegningen viser hvordan harren stiger og tar et insekt på vannflaten. Den står rolig i le bak en stein og venter på at noe spiselig skal komme flytende med strømmen. Når harren opp­ dager insektet, kan den bare løfte hodet og forkroppen slik at den så å si blir løftet opp av strømmen - enkelt og effektivt.

øverst på ønskelisten. Først når det begynner å bli knapphet på livretten, går den videre nedover til de neste postene på menyen. At fisken har en evne til å variere kosten, er fordelak­ tig bl.a. fordi den da ikke trenger å bruke uforholdsmessig mye energi på å sikre seg mat som det er vrient å få tak i. At den ikke er altfor spesialisert når det gjelder valg av føde, styrker også artens evne til å overleve - den går ikke til grunne om et bestemt næringsdyr forsvinner. En plutselig og rikelig tilgang på ny og fristende næring kan få fiskene til å kaste seg over det nye tilbudet, selv om de har lett adgang til alt de ønsker seg av mer tradisjonell favorittkost. Dette er noe fluefiskere vet av erfa­ ring. Når en bestemt insektart klek­ kes eller svermer, nytter det ikke å by fisken noen annen fiskeflue enn en som imiterer det insektet ørreten nå er ute etter. Bunndyrimitasjonen som kanskje gav gode resultater dagen i forveien, er plutselig blitt ubrukelig. For fisken er det en stor fordel å konsentrere seg om næring som fore­ kommer i store mengder, ettersom den da kan spise seg mett med minst mulig anstrengelse. Under fiskekonkurranser ute i den store verden hen­ der det at deltakerne kaster i vannet kilovis av en spesiell åtepasta av sam­ me type som agnet de har på kroken. På den måten lokker de fisken til å flokke seg om et nytt tilbud av lett tilgjengelig og velsmakende føde, samtidig som de øker sine egne sjan­ ser til å få fisk, fordi kroken er agnet med samme slags føde. Men hensik­ ten er også å lede fisken bort fra det tilbudet som konkurrentene har på kroken. Vanens makt er sterkere jo lenger fisken har konsentrert seg om en bestemt slags føde. Men den er

også svakere jo høyere på ønskelisten et nytt mattilbud står. En fisk kan lære å sky føde som det knytter seg ubehagelige sanseopplevelser til. I et akvarieforsøk ble gjed­ de og abbor tilbudt ørekyt, trepigget stingsild og nipigget stingsild som føde. Til å begynne med ble alle byttefiskene slukt med begjærlighet av rovfisken. Men etter hvert gikk de over til bare å drive jakt på ørekyt. Da det ikke var mer ørekyt igjen i akvariet, gikk de over til å spise ni­ pigget stingsild. Og først da den siste nipiggete stingsilda var slukt, begynte de så smått å drive jakt på trepigget stingsild. Prioriteringen her har klar sammenheng med følelse av ubehag. Stingsilda kan nok være et bra bytte, men på grunn av piggene er det ikke bare godt å svelge disse fiskene, og mest ubehagelig er den trepiggete stingsilda. Men dette betyr ikke at stingsild er et bytte som frittlevende gjedder unngår. Det er slett ikke uvanlig å finne trepigget stingsild i gjeddemager. Dette kan skyldes at det i øyeblikket ikke var annen byttefisk innenfor gjeddas synsfelt. Men det kan også tenkes at gjedda etter en tid glemmer ubehagelige erfaringer, og derfor snapper en stingsild uten å ane at den ikke vil gli ned like smertefritt som annet bytte. På den annen side er det også på det rene at en gjedde kan ete mange trepiggete stingsild i rask rekkefølge. Det kan tyde på at stingsildas ubehagelige stikk og risp ikke gjør større inntrykk på en stor gjedde, og at den betrakter det som en liten ulempe i forhold til de for­ delene stingsilda byr på som et lettfanget og velsmakende bytte. Etter hvert kan gjedda kanskje bli så vant til piggene at den ikke merker dem.

259

Fiske og agn

Når det gjelder valg av agn, finnes det mange lokale spesialiteter - f.eks. isfiske etter sik i Glomma med solkrem på kroken.

HVORFOR BITER FISKEN? 262 Hvordan rovfisk vurderer byttet 262 Effektive nøkkelstimuli 262 Lokkemidlet skal overdrive 263 Imitasjoner og fantasiprodukter 264 Strategi ved valg av lokkemiddel 264 Sovende fisk skal vekkes 265 Fisken er ingen automat 265

LOKKEMIDLETS FARGE 266 Fiskens føde og agnets farge 266 Hvordan ser fisken fargene? 266 Fluorescerende og fosforescerende farger 268 Valg av sluk 270

LOKKEMIDLETS FORM, BEVEGELSE OG ANDRE EGENSKAPER 272 Den naturtro wobbleren 272 Skjeen skal svømme 272 Den eggende spinneren 273 Pilkens bevegelser T13 Levende bevegelser 273 Lokkemidlets størrelse 274 Agnets lukt 275

Fiske og agn

Hvorfor biter fisken? Når en rovfisk tar et bytte, skjer det med en serie handlinger som er karakteristisk for hver enkelt rovfiskart. Disse handlingene er de samme fra gang til gang, og de gjentar seg i nøyaktig samme rekkefølge, forutsatt at fisken er tilstrekkelig motivert, og at den får de riktige impulsene fra omgivelsene i riktig rekkefølge. Om selve motiveringen for angrepet på byttedyret kan man godt bruke ordet sult. Men det er også andre faktorer som spiller en rolle. For at sulten skal utløse selve fangsthandlingen, er det en forutsetning at fisken oppdager et objekt som egner seg som mat. Og hvis fangsthandlingen skal resultere i at fisken svelger sitt bytte, må den hogge til mot objektet og konstatere at det er brukbart som føde.

det er synsinntrykket som gir fisken beskjed. Alt fiske med krok, enten det drei­ er seg om fiske med flue, sluk, dorg, agn eller en hvilken som helst annen form for krokredskap, er basert på at nøkkelstimuli alltid er enkle. Når en gjedde med begjærlighet hogger på en skjesluk, som etter menneskelig oppfatning ikke har synlig likhet med noen av de fiskene som gjør tjeneste som byttedyr for denne fisken, betyr det slett ikke at gjedda har dårlig syn. Det er fullt tilstrekkelig at sluken har visse likhetstrekk med en byttefisk, f.eks. at den er blank. Nettopp disse enkle og ofte overdrevne fellestrekk med byttefisk er det som vekker gjed­ das jaktlyst.

Effektive nøkkelstimuli

Hvordan rovfisk vurderer byttet Fiskens nervesystem er ikke særlig velutviklet. Den kan ikke vurdere egenskapene hos et mulig byttedyr på forhånd og på dette grunnlag trekke slutninger om hvorvidt det vil lønne seg å gå inn for å fange det. Fiskens forskjellige sanseorganer tar hele tiden imot en stor mengde stimuli, men det er bare noen få av dem som utløser fangstatferd. De stimuli som setter i gang en viss instinktiv atferd, kalles nøkkelstimuli. En nøkkelstimulus kan sammenliknes med en tenningsnøkkel som får bilen til å starte, under forutsetning av at den passer i nøkkelhullet og bilen er startklar. Nøkkelstimuli, både hos fisk og andre dyr, har det til felles at de er meget enkle. Et godt eksempel på nøkkelstimuli finner vi i forbindelse med røyas re­ aksjoner i gytetiden. Når en røye, som er sterkt rød på undersiden i gytetiden, får øye på en metallplate der den nederste delen er malt rød, vil den øyeblikkelig gå til angrep på platen. Her er det metallplatens ovale form og røde underside som gjør tjeneste som nøkkelstimulus, og 262

Man har funnet at nøkkelstimuli føl­ ger visse mønstre. Å kjenne disse mønstrene vil man ha stor nytte av når man vil finne ut hvorfor fisken ikke vil ta en sluk som den hogg villig på dagen i forveien, eller hvis man vil ha svar på hvorfor en sluk som med fiskerens øyne ser meget lovende ut, i

virkeligheten ikke er brukbar. Etologien, læren om dyrenes atferd, er rik­ tignok foreløpig ikke kommet så langt at man i et hvilket som helst tilfelle kan fastslå på forhånd hva slags agn eller lokkemiddel en fisk vil ta, men visse prinsipper kjenner man. I tillegg til at nøkkelstimuli skal være enkle, må de også klart skille seg ut som noe uvanlig i den verden som omgir fisken. De må altså ikke drukne i mengden av stimuli som hele tiden strømmer inn mot fiskens sanseorganer. De knallrøde fargene på mortens finner skiller seg ut og bur­ de kunne utnyttes som nøkkelstimuli. Grågrønne eller brune farger kan bare brukes som nøkkelstimuli i kom­ binasjon med en form eller en beve­ gelse som bidrar til å skille dem klart fra fargene på bunnen og i vannvege­ tasjonen. Dette betyr ikke at f.eks. en sluk eller en pilk skal være helt ulik det byttet fisken er ute etter. Poenget er bare at det ikke nødven­ digvis må være noen likhet så lenge sluken eller pilken har egenskaper som utløser fiskens fangstreaksjoner. Lokkemidlet skal altså ikke ha alle de egenskapene som kjennetegner byttedyret man vil imitere - det er nok med én, bare den vekker fisken. For at nøkkelstimuli skal utløse fangstatferd, må en viss terskel over­ vinnes. Jo lavere denne terskelen er,

Slukfabrikantene base­ rer seg etter alt å dømme på to hovedretninger når det gjelder farger på sluker. På den ene siden leverer de en omfattende gruppe sluker der det ferdige produktet likner mer på en fisk enn fis­ ken selv. På den andre siden framstiller de slu­ ker der enkelte farger overdrives sterkt. Det gjelder særlig rødt og andre farger som man mener virker spesielt til­ trekkende på fisken. Bildet viser et utvalg slu­ ker som etterlikner en virkelig fisk, i dette til­ felle abbor (som til sam­ menlikning er represen­ tert med et lite eksemp­ lar omtrent midt på bildet).

Hvorfor biter fisken?

En gjedde som står sløv og urørlig i vannet, fullstendig uinteressert i småfisken som stimer forbi, er ikke noe uvanlig syn. Det er imidlertid ingen grunn til at dette synet skal ta motet fra fiskeren. En slik fisk kan utmerket godt hogge på en sluk som kommer vinglende forbi, forutsatt at sluken understreker og framhever spesielle trekk som fisken ikke kan stå for.

desto sterkere er rovfiskens motive­ ring. Er motiveringen sterk nok, kan f.eks. en sulten gjedde hogge i seg et bjørkeblad som flyter på vannet. Når terskelverdien overskrides og fisken altså biter, er det som regel et resultat av samspill mellom flere nøkkelstimuli som forsterker hverandre. Hvis rovfisken ikke er særlig sulten, er det ofte ikke nok at lokkemidlet har god form og farge, i tillegg må det kanskje også ha en bestemt størrelse, og det må ha bevegelser som framkal­ ler de riktige vibrasjonene i vannet. Nøkkelstimuli kan også vikariere for hverandre. Dette betyr at et lokke­ middel som ikke har den riktige far­ gen, kanskje fisker godt likevel, hvis det «svømmer» riktig. Stimuli som utløser fangstatferd, kan formidles gjennom ulike sanser hos fisken. For fiskearter med godt syn, som f.eks. laksefisker som tar næring oppe ved overflaten i strøm­ mende vann, er det mest effektivt med nøkkelstimuli som oppfattes med øyet. Når det gjelder ål, som

lever i mørket nede på bunnen, er duftende lokkemidler mest effektive.

Lokkemidlet skal overdrive Ovenfor har vi prøvd å forklare prin­ sippene for hvorfor en fisk tar et agn eller et annet lokkemiddel, til tross for at det aldri kan være helt likt det byttet den er ute etter. Men hvorfor velger rovfisken den etterlikningen mennesket byr på, når det samtidig finnes virkelige byttefisker? En gjed­ de som står i sivet og tar livet med ro, kan være helt uinteressert i mengder av mort som svømmer like forbi den. Men når en sluk passerer, en sluk som fiskeren har valgt fordi han synes den likner en mort, da kan gjedda ikke motstå fristelsen, den hogger. I dette tilfellet virker sluken faktisk fordi den er mer morteliknende enn morten selv! Sluken gir altså fisken en sterkere stimulus når det gjelder å utløse fangstatferd enn den virkelige

byttefisken. Det samme fenomenet har man sett også hos andre dyr og i forbindelse med andre instinktive at­ ferdsmønstre. Det som utløser en be­ stemt handling i et slikt tilfelle, kalles overnormal stimulus. Det finnes slu­ ker som er så effektive som overnormale stimuli at fiskere som bruker dem, ikke får den minste erfaring når det gjelder fiskens døgnrytme, spisetider osv., rett og slett fordi de lokker rovfisken til hogg når som helst på dagen. Fiskens fangstatferd avviker fra andre instinktive reaksjoner ved at den må tilpasses så mange flere ulike situasjoner. Når det f.eks. gjelder gyteatferd, befinner fisken seg alltid i samme slags omgivelser, og atferden utløses alltid av de samme stimuli, som form, farge og bevegelser hos artsfrender av motsatt kjønn. Men jakten på bytte driver fisken under stadig skiftende forhold, til ulike års­ tider, på forskjellige steder, på veks­ lende dyp og etter forskjellige slags byttedyr. I tråd med dette kan nøkkelstimuli som utløser fangstatferd, være av mange forskjellige slag. Som vi tidli­ gere har vært inne på i forbindelse med fiskens næring, har fisken ofte 263

Fiske og agn

Royal Coachman er en ren fantasiflue. Det fin­ nes ikke noe insekt som likner på den, og den er heller ikke ment som imitasjon av et virkelig insekt. Når denne flua under visse omstendig­ heter gjør underverker i harrelva, er det fordi den er en «overnormal stimulus». Et forsøk med Royal Coachman er nærmere omtalt i teksten på denne siden.

en yndlingsmeny som den gjerne føl­ ger, men innimellom kan den gå over til helt annen kost som det i øyeblik­ ket er ekstra mye av. Ørretens in­ tense jakt på døgnfluer når disse in­ sektene har masseklekking, er et godt eksempel. Men i en slik situasjon nyt­ ter det ikke for fluefiskeren å servere en absolutt naturtro imitasjon av døgnflue. Flua må, for å sette det på spissen, være mer døgnflueliknende enn døgnflua selv. Han må gi fisken en overnormal stimulus.

Imitasjoner og fantasiprodukter Når man velger lokkemiddel, er det ikke bare om å gjøre å vite hva slags føde fisken i øyeblikket er innstilt på. Også andre faktorer spiller inn. Ofte er fisken ikke innstilt på noe bestemt bytte i det hele tatt. Det kan f.eks. skyldes at det i øyeblikket ikke er spesielt god tilgang på noen bestemt byttefisk. En annen sak er at fiskeren som regel bare kan gjette seg til hvor­ dan næringssituasjonen er nede i van­ net. Noe får han vite hvis han under­ søker mageinnholdet på en fisk. Men det forutsetter at han virkelig fanger en fisk, og det er jo nettopp det som er problemet! Tørrfluefiskere er gunstigere stilt enn andre, ettersom insekter på over­ flaten gir dem en pekepinn om fluevalget. Det betyr imidlertid ikke uten videre at en flue som likner insektene på overflaten, er den beste. Det er klart at rene imitasjoner av de virke­ lige insektene gir resultater. Men det hender også at fisken bare vil ha en bestemt flue som slett ikke imiterer noen av de insektene fisken tar i øye­ blikket. I Sverige gjennomførte man en gang en undersøkelse med sikte på å finne ut om det var noen sammen­ heng mellom de tørrfluene harren bet på, og de insektartene den i øyeblik­ ket vaket etter. Det ble fisket i tre forskjellige elver med forskjellige flu­ er, og mageinnholdet ble gransket nøye hos all harr som ble fanget. Samtidig ble det foretatt undersøkel­ ser av insektlivet i og ved de tre elve­ strekningene på det aktuelle tids­ punktet. 264

Undersøkelsen gav et forbløffende resultat. Det viste seg nemlig at i alle elvene ville harren så å si utelukken­ de ha Royal Coachman. Alle andre fluemønstre hadde praktisk talt ingen virkning på harren, og dette gjaldt uansett hvilke insekter som befant seg på overflaten. Jevnt over ble fangstene dårlige, og for å skaffe et størst mulig materiale til mageundersøkelsene gikk man til slutt over til å fiske utelukkende med Royal Coach­ man i små kroknummer. Det at bare en eneste flue vakte virkelig interesse hos harren i denne undersøkelsen, viser klart at også harren kan være ytterst kresen når det gjelder å velge mellom godbitene som flyter på vannflaten. Royal Coachman har ganske sterke farger hvitt, svart, oransje og rødt - og man skulle tro at denne fargekombinasjonen var en nøkkelstimulus med sterke assosiasjoner til noen av de insektene som forekommer i harrelvene på ettersommeren (undersø­ kelsen ble foretatt i august). Men i magesekken til de undersøkte harre­ ne fant man bare ganske ensfargede insekter, gråaktige, brune eller svarte. Royal Coachman er en fantasiflue, den er altså ikke ment som imitasjon av en bestemt insektart. Men det er helt klart at den har egenskaper som under visse omstendigheter gjør den nesten unormalt tiltrekkende på har­ ren. Det er vanlig oppfatning blant fluefiskere at Royal Coachman er en god skumringsflue, antakelig på grunn av de hvite vingene, som gjør

den godt synlig i dårlig lys. Men man må ikke, på grunnlag av den svenske undersøkelsen, trekke den konklu­ sjonen at Royal Coachman er den eneste løsningen for fluefiske etter harr i august.

Strategi ved valg av lokkemiddel Den kunstige flua appellerer bare til synet hos fisken. Særlig gjelder dette tørrflua, som flyter på overflaten. Når det gjelder slukfiske, er situasjo­ nen en annen. Det som teller for slukfiskeren, er en sum av nøkkel­ stimuli. Men også slukfiskere kan oppleve at det bare er en eneste sluktype som er i stand til å vekke fisken. Som tilfellet er med flua, kan også sluken være en imitasjon av et av fiskens virkelige byttedyr, eller den kan være et rent fantasiprodukt, som sett med menneskelige øyne ikke minner om noe levende vesen i vannet. Av erfaring vet man at en ren fantasisluk, med sterkt overnormal stimulus, er effektiv når fisken ikke har matlyst, altså når den ikke viser interesse for vanlig byttefisk som den har innen rimelig rekkevidde. Men når fisken jager etter bytte, da vil den sluken gi best resultater som framhe­ ver egenskaper som er karakteristis­ ke for den aktuelle byttefisken. I enkelte situasjoner viser fisken en helt ekstrem matlyst. Spesielt gjelder dette ved slutten av en periode da den har vært tvunget til å spise lite

Hvorfor biter fisken?

eller ingen ting, f.eks. etter et kraftig væromslag eller etter faste i forbin­ delse med gytetiden. I slike situasjo­ ner kan fisken ta så å si hva som helst, bare det likner litt på et eller annet av de byttedyrene den gjerne tar. Her kan de rene fantasislukene gjøre underverker, fordi de overdriver en enkelt nøkkelstimulus kraftig. Det innebærer at fisken lett vil oppdage dem, også på avstand.

Sovende fisk skal vekkes Om vinteren, når isen dekker vannet, lever fisken på sparebluss. Ettersom fisken er et vekselvarmt dyr, bruker den lite energi i det kalde vannet. Følgelig spiser den svært lite, og den vokser da heller ikke i løpet av den kaldeste vintertiden. For pilkefiskeren er det altså om å gjøre å vekke en fisk som egentlig ikke har lyst på mat. Det betyr at han må bruke en fantasipilk, altså en pilk som representerer en overnormal stimulus. Utover våren, når fiskens matlyst vokser, vil pilker som minner mer om vanlig byttefisk, gjøre nytten. Kjedepilker, dvs. pilker med en løsthengende treble krok (tregrenet krok) som gjerne agnes, bygger på den tankegangen at fisken oppfatter selve pilken som en småfisk og agnet som et bytte som småfisken jager. Synet av denne innretningen skal så vekke f.eks. abborens misunnelse, slik at den prøver å nappe til seg godbiten først. Det er ikke umulig at det er noe i denne teorien. Abborer opptrer gjerne i flokk. Dette kan være fordelaktig på flere måter, blant annet betyr det at sjan­ sene for å finne mat blir større. Når en abbor finner noe spiselig, har alle sjansen til å få seg et måltid. Derfor må man regne med at den atferden en abbor viser når den oppdager føde, representerer nøkkelstimuli som vek­ ker resten av flokken. Da er det igjen sannsynlig at abboren opplever de samme nøkkelstimuli når den ser en kjedepilk med tilhørende agn. Det er mulig at dette er forklaringen på at en kjedepilk som likner en spisende småfisk og maten den spiser, kan vekke en vintersløv abbor og få den til å bite. Om abboren er virkelig sulten, el­

imidlertid fortsatt like ettertraktet, også blant gjedder som hadde gjort den erfaring at morten var like farlig som sluken. Selv om dette forsøket viser at Fisken er ingen automat gjedda ganske raskt kan erverve Også fisk kan bli klok av skade; den skepsis overfor kunstig redskap, er kan lære av erfaring. Dette kan spille det ikke helt uvanlig at en og samme en rolle når den blir servert krokred- gjedde biter på samme sluk flere gan­ skap og skal avgjøre om den skal bite ger, til og med i løpet av en og samme på eller ikke. dag. Mange faktorer kan medvirke til Et forsøk i Finland med fiske etter å bestemme hvorfor en fisk biter på gjedde i en innsjø med grumset vann et bestemt tidspunkt, og hva den bi­ forteller noe om dette. Det ble fisket ter på. Men det som er og blir det både med levende mort (fiske med viktigste for den som fisker med flue, levende agn er forbudt i Norge) og sluk, pilk eller andre lokkemidler, er med sluk. All oppfisket gjedde ble at lokkemidlet representerer nøkkel­ merket og sloppet ut igjen. Den stimuli for fisken. Rovfiskene er i første dagen tok gjeddene like ivrig stand til å velge sitt bytte. Ofte har de både på mort og sluk, men etter hvert mange forskjellige slags småfisk og viste det seg klare forskjeller når det andre byttedyr å velge imellom. Det gjaldt effekten av de to lokkemidle- betyr at det mangfoldige utvalget av ne. Gjedde som en gang hadde tatt sluker, pilker og fluer ikke bare er til sluken, lot seg sjelden lure til å gjøre for å glede fiskerens øye. De fleste vil det samme om igjen. Derimot hendte være effektive i én bestemt situasjon. det ofte at en og samme fisk tok Fiskerens store problem er å velge. agnfisken og lot seg lande flere gan­ For det lokkemidlet som er effektivt i ger. Gjeddene lærte altså ganske enhver situasjon, er ennå ikke opp­ raskt å holde seg unna den kunstige funnet - og vil forhåpentligvis heller sluken. Den levende morten var aldri bli det.

ler hvis det lykkes fiskeren å gi pilken virkelig lokkende bevegelser, kan fis­ ken til og med bite på bar krok.

Når alt håp om å få fisk tilsynelatende er ute, og selv ikke den mest pålitelige spinner er i stand til å lokke en ganske alminnelig abbor, kan løsningen kanskje være den kombinasjonen av flue og wobbler som er vist på bildet. Foran en liten wobbler er det festet en opphenger med en liten flue. En slik flue kan være akkurat den stimulansen en sløv fisk trenger for å gå til aksjon. Det er bare beklagelig at opphengerfluer ikke kan brukes i forbindelse med spinner. På grunn av spinnerens roterende bevegelser vil snøret bli tvunnet, med det resultat at det vil bli en eneste vase av opphengerfortommen.

265

Fiske og agn

Lokkemidlets farge Inntil for et par tiår siden var alle lokkemidler av metall, f.eks. sluker og pilker, utelukkende utstyrt med sølv-, gull- eller kopperfarge. Svart ble også brukt i en viss utstrekning, og dessuten forekom røde striper el­ ler prikker som en ekstra effekt. Bare fluebinderne la vekt på en omfatten­ de bruk av farger. I våre dager er bildet et helt annet. Nå er også utvalget av sluker og pil­ ker nesten like fargerikt som fluekartet. Man har til og med lansert malte kroker. Valg av krokfarge er i ferd med å bli enda en finesse som pilkefiskere må legge vekt på. Mange erfarne fiskere mener at når først fisken er i bittet, er det framfor alt lokkemidlets størrelse og bevegel­ ser som er avgjørende. Fargen spiller en underordnet rolle. Men samtidig finnes det kanskje like mange erfarne fiskere som kan fortelle om situasjo­ ner der bare sluk med en bestemt farge gav resultater. Sannheten ligger kanskje et sted imellom: Når fisken biter på grønt, kan det godt tenkes at gull ville gitt den samme effekten, mens den i det hele tatt ikke er inter­ essert i sluker eller pilker i sølv eller blått. Selv om det ovennevnte holder stikk i visse situasjoner, betyr det slett ikke at gull alltid vil være en effektiv erstatning for grønt. Det er mange forskjellige faktorer som av­ gjør hvilke farger som er gode eller dårlige i en viss situasjon. Og sum­ men av disse faktorene kan variere på utallige måter. Fisk som lever i akva­ rium, kan dresseres til bare å spise mat av en bestemt farge. En så ens­ rettet innstilling til matvalget vil aldri forekomme blant viltlevende fisk. Det beste eksempelet på en uvanlig sterk konsentrasjon om et bestemt byttedyr er forskjellige laksefiskearter når de vaker etter insekter på overflaten. Men dette gjelder bare i korte perioder, når en bestemt in­ sektart som interesserer fisken, er under klekking. 266

Fiskens føde og agnets farge Når rovfisken selv er ute for å fiske, vil fiskeren gjøre klokt i å velge et lokkemiddel som likner byttefisken, det vil si at det bør være så naturtro som mulig. Først og fremst bør spin­ neren, skjesluken, balansepilken el­ ler flua ha en farge som minner om det byttet fisken er ute etter. Proble­ met er bare at fiskeren sjelden vet nøyaktig hva fisken jager i øyeblik­ ket. Som nevnt er fluefiskeren guns­ tigst stilt her. Men det er ikke alltid man har anledning til å undersøke insektene på vannflaten. Under en­ hver omstendighet er det problema­ tisk å få fastslått hva slags småfisk rovfisken i øyeblikket jager. Derfor vil man alltid ha nytte av generell kunnskap om rovfiskens spisevaner, og om atferdsmønsteret til småfisk og andre dyr som utgjør næring for ved­ kommende rovfisk. Atskillig kunnskap om disse for­ holdene kan man finne i bøker. Kom­ binerer man denne kunnskapen med egne erfaringer, kan man komme langt. Den som driver allsidig fiske med forskjellig redskap, har de beste forutsetninger for å lære fiskens va­ ner å kjenne. Rovfisken er forholdsvis sjelden ute etter et bestemt bytte. Dette skjer bare når et passende og fristende bytte forekommer i overveldende mengder. Ellers vil fisken ta det byt­ tet som det er lettest å få tak i, forut­ satt at det tilhører den eller de grup­ pene av byttedyr som naturlig inngår i fiskens føde. Derfor er det heller ikke uvanlig å finne to eller flere for­ skjellige arter av småfisk i magen til en rovfisk. Hos torsk kan man ofte finne både småfisk, børstemark og andre byttedyr samtidig. I slike tilfeller er det ikke enkelt å bestemme seg for hvilken farge slu­ ken skal ha, ettersom de ulike byttefiskene i rovfiskmagen kanskje har helt forskjellige farger. Hva foretrek­ ker torsken - børstemark eller små­ fisk? Dessuten hender det ikke sjel­ den at fisken har tom mage. Særlig vanlig er dette hos gjedde, som setter til livs store mengder mat når den får sjansen, for så å innstille all jakt en

tid. Dette betyr at man ofte er avskåret fra å basere seg på fiskens aktuelle byttedyr når man velger farge på lokkemidlet. Da er det ikke annet å gjø­ re enn å bygge på egne erfaringer og ta hensyn til flest mulig av de mange faktorene som spiller inn, som årstid, tid på døgnet, lysforhold, vannets far­ ge og temperatur.

Hvordan ser fisken fargene? De rovfiskene som driver sin jakt ute­ lukkende ved hjelp av synet, er ikke fargeblinde eller nærsynte. Men det er en viss forskjell mellom fiskearte­ ne når det gjelder evne til å skille farger fra hverandre. Når man velger sluk med sikte på å finne fram til den riktige fargen, lønner det seg derfor å ta i betraktning også andre faktorer som muligens kan stimulere fisken. Som en hovedregel bør fiskeren gå ut fra at fisken har et like godt syn som man vet at mortefiskene har. På den annen side må man være klar over at lysforholdene spiller en avgjørende rolle for hvordan fargene blir oppfat­ tet. Fisken kan ikke oppfatte fargen på lokkemidlet likt i enhver situa­ sjon, fordi lysets mengde og kvalitet varierer sterkt nede i vannet. Dess­ uten vil ikke fisken alltid se lokke­ midlet mot samme bakgrunn, og også det spiller en avgjørende rolle for fargeoppfattelsen. Lyset som strømmer ned i vannet direkte fra solen og luften, arter seg nærmest som et matt skimmer for fisken. Lyset fra luften trenger alltid langt ned i vannmassene, mens det direkte sollyset i stor utstrekning blir reflektert fra vannflaten, særlig når solen står lavt. I en næringsfattig skogsjø med brunt vann vil lyset på to-fire meters dyp være redusert med 99 % i forhold til den lysmengden som treffer overflaten. Vann som er grumset av jord og leire, slipper også gjennom lite lys, og det samme gjel­ der vann med synlige forurensninger. Det er imidlertid ikke bare meng­ den av lys som er avgjørende for hvordan fisken vil oppfatte fargene nede i vannet. Ved forsøk har man nemlig funnet at fiskenes - i alle fall noen av mortefiskenes - fargeopp-

Lokkemidlets farge

400 500 600 —I----------------------------------------1----------------------------------------- tvannets dybde og lysets fargetemperatui

0,5 m 5700 °K

ultrafiolett fiolett

50%

blått

100%

grønt

100%

100%

gult

oransje

100% 100%

700 750 bølge------------------- 1— lengde nm

rødt

100%

infrarødt

3? CM

1 m 5900 °K

100%

100%

2m 6200 °K

100%

100%

5 m 7800 °K

85%

100%

10 m 20 000 °K

25 m

70%

100%

50%

100%

30%

50 m

til at det i humusholdige innsjøer er svært større enn i vanlige, nordiske innsjøer.

fattelse, i likhet med menneskets, har en tendens til å holde seg konstant, det vil si at den innenfor visse grenser ikke lar seg påvirke så mye av lysfor­ holdene. For mennesket er gresset grønt, løvetannen gul og rosen rød hele tiden, selv om lyset skifter. Selv om solen går bak en sky og forsvinner bak horisonten, oppfatter vi ikke uten videre at disse tilvante fargene endrer seg. Først når skumringen kommer for alvor, oppdager vi at far­ gene så å si blir borte, at alt blir svart og grått. Selve dagslysets farge varie­ rer også, om morgenen er det rød­ aktig, midt på dagen blått. Dette ser man tydelig på fargebilder, men ute i naturen har mennesker lett for å overse forskjellen. Stort sett legger vi heller ikke merke til at en lyspære forandrer tingenes farger, selv om pæren sender ut lys med mer rødt og gult og mindre blått enn dagslyset. Det at fargene forandrer seg etter som lysets styrke endres, ser altså

Figuren viser hvordan lys av forskjellige farger også har ulik evne til å trenge ned i vann. Sollyset, som består av farger med forskjellig bølgelengde, kan 100% 100% 1(X)% 20% deles inn i enkeltfaktorer, som vist på figuren. Bølgelengdene er angitt i nano­ meter over hvert trappetrinn. Den loddrette skalaen viser hvor dypt ned de forskjellige farge100% 100% ne i lyset går. F.eks. er rødt helt borte på 5 m dyp, -----mens det av oransje er igjen ca. 50 % og av fiolett ca. 85 %. Prinsippskissen gjelder for idealforhold, dvs. klart vann. De oppgitte kelvingradene for lysets fargetempe100% ratur bygger på målinger i Rødehavet, altså under ideelle forhold. Kurvene nederst til høyre viser synlig lys av for­ skjellig bølgelengde (relative forskjeller) i tre forskjellige innsjøer. På den vannrette aksen er vist bølgelengde i nanometer, på den 30% loddrette aksen prosenttall som angir hvor stor del av de forskjellige fargene som er tilbake på én meters dyp, sammenliknet med lysmengden på overfla­ ten. Den øverste kurven (1) gjelder en meget klar sjø, kurven i midten (2) en gjennomsnittssjø, og den nederste kurven (3) en humusholdig sjø med brunaktig vann. Sikt står for siktbarhet og M for total lysmengde på 1 meters dyp i prosent av lysmengden ved overflaten. Av kurvene går det blant annet fram at i et vanlig fiskevann er lyset under vann ikke så blått som i en meget klar sjø. Det er også verd å legge merke lite lys allerede på 1 meters dyp. 1 havet er det mer blått lys, og lysmengdene er i det hele tatt

1(X)%

100% 100% i

ikke ut til å påvirke verken mennes­ kets eller fiskens oppfattelse av farge­ ne. Forutsetningen er bare at lyset ikke mangler en av fargene. Om man fisker med en flue som flyter på van­ net eller like under vannflaten, eller med sluk, kan man langt på vei stole på det man ser med egne øyne. Man må bare være klar over at fisken ser lokkemidlet mot en annen bakgrunn enn fiskeren. F.eks. er vannflaten mørk for fiskeren om natten, men sett fra fiskens standpunkt nede i van­ net virker den klar. Ellers må man regne med at et lokkemiddel som vekker fiskens interesse i sollyset, fremdeles gjør det selv om solen for­ svinner bak en sky, eller om lokke­ midlet glir inn i skyggen bak en stein. Men dypere nede i vannet er situasjo­ nen en annen, ettersom de forskjel­ lige fargene langtfra absorberes like raskt av vannet. Vannets egen farge ned. er også i høy grad med på å bestem­ I klart havvann og rene fjellsjøer me hvilke farger som absorberes trenger blått (kortbølget) lys lengst 267

Fiske og agn

ned i vannmassene. På 10 meters dyp er fremdeles 80 % av det blå lyset i behold, og av det grønne nesten halv­ parten. Derimot er det røde lyset nes­ ten forsvunnet. I skogsvann og inn­ sjøer med brunaktig vann taper lyset seg betydelig raskere. Her er det rødt og oransje (langbølget) lys som tren­ ger lengst ned. Men allerede på fire meters dyp er det bare omkring en prosent tilbake av dette lyset. Det blå lyset har svært dårlig gjennomtrengingsevne i brunt vann; allerede på to meters dyp er det praktisk talt for­ svunnet. I middels klare innsjøer trenger grønt og gult lys nesten like lett igjennom som rødt og oransje. Av alle disse fargene kan man regne med at én prosent er tilbake på 4-5 meters dyp, mens blått lys har en klart dår­ ligere gjennomtrengingsevne også her. Rent generelt kan man si at klart og fargeløst vann har forholdsvis god gjennomtrengelighet for kortbølget lys, mens vann som er grumset og farget, har dårligere gjennomtreng­ ingsevne for kortbølget enn for lang­ bølget lys. Det er klart at det man vet om lysets evne til å trenge ned i vannet, må spille en praktisk rolle når man skal velge flue, sluk, pilk eller andre lokkemidler for fisk i forskjellige si­ tuasjoner. Blod er rødt i dagslys fordi det suger opp alle andre lysstråler og reflekterer de delene av lyset som av øyet blir oppfattet som rødt. Om man filtrerer vekk de røde strålene i lyset (og det er det havvannet gjør), vil blodet ikke lenger virke rødt. Siden havvannet virker som et filter for rødt lys, vil et rødt agn ikke lenger se rødt ut når det kommer noen meter ned i sjøen. Avhengig av bakgrunnen vil det nærmest virke grått, svart eller hvitt. På samme måten vil et blått agn fullstendig endre karakter i brunt vann i et skogstjern. Av dette framgår det at hvis man fisker dypt, kommer man forholdsvis raskt ned på dyp der bare en eneste av dagslysets farger fremdeles gjør seg gjeldende. F.eks. vil det i en inn­ sjø med brunaktig vann bare være en tanke rødt lys igjen på fem meters dyp. Har pilken andre farger, vil den virke grå. Men heller ikke en rød pilk vil ha den samme fargen som oppe i dagslyset, den vil nærmest fortone 268

seg hvit. Fisken vil ikke oppfatte noen farge, fordi alt synlig lys har samme farge, nemlig rødt. Den opp­ lever omtrent det samme som et men­ neske i et fotografisk mørkerom der bare den røde mørkeromslampen er tent. I det røde lyset forsvinner alle farger, bare nyanser i grått er tilbake. Når man vil prøve å finne ut hvil­ ken farge et lokkemiddel bør ha, skal man først og fremst ta denne regelen i betraktning: Over og like under vannflaten inneholder lyset alle far­ ger, men på dypet er lyset nesten ensfarget. I det øvre sjiktet, der alle lysets farger er i behold, vil fisken oppfatte alle fargene. Hvordan lokkemidlet skiller seg ut fra bakgrun­ nen, er et annet spørsmål. Når man kommer så dypt ned i vannet at lys av en bestemt farge forsvinner, vil et lokkemiddel som har denne fargen, fortone seg som grumset og grått. Og når lyset endelig blir ensfarget, har fargesansen ikke lenger noen betyd­ ning. Det er vanskelig å forestille seg at en farge som fisken praktisk talt ikke oppfatter, kan ha noen effekt. Hvor­ dan kan det da forklares at en liten, rød plastbit gjør en sølvfarget torskepilk betydelig mer effektiv på 20 me­ ters dyp? Jo, fordi den skiller seg klart fra den blanke sølvfargen, selv om den nå fortoner seg mørkt grå. Og det er ingen tvil om at forskjellige nyanser av grått kan være iøynefal­ lende nok og velegnet til å beskrive en form. Det kan hvem som helst lett overbevise seg om ved å studere et svart/hvitt-fotografi med gode kon­ traster. En grå skjesluk eller spinner kan utpå høsten være førsteklasses redskap for gjeddefiskeren.

Fluorescerende og fosforescerende farger Fluorescerende og fosforescerende fargestoffer i maling og i silke for fluebinding har åpnet helt nye mulig­ heter når det gjelder å utnytte farger som lokkemiddel for fisk under dår­ lige lysforhold. Et fluorescerende materiale absorberer energi, i dette tilfellet i form av lys, og slipper det umiddelbart etter (i løpet av 1/100 000 000 sekund) ut igjen med

stoffets egen farge. Både dagslysets røde stråler og lys av andre farger reflekteres altså som rødt fra en gjen­ stand med fluorescerende rødfarge. Derfor vil fluorescerende rødfarge virke sterkere i dagslys enn vanlig rødfarge. Det som er sagt ovenfor, innebærer at fluorescerende rødfarge også ut­ stråler rødt når lyset ikke inneholder røde stråler. Under lysforhold som gjør at f.eks. blod virker grått, vil en sluk, pilk eller krok som er malt med fluorescerende rødfarge, fortsatt vir­ ke rød. Tilsvarende gjelder også for fluorescerende maling i andre farger. I begeistringen over de resultatene fluorescerende farger kan gi, er det blant ivrige pilkere framsatt teorier om at de fluorescerende fargeemnene sender ut mystiske stråler som men­ nesket ikke kan se, men som lokker fisken til seg på ti meters hold og så å si paralyserer den til å bite. De fluorescerende fargestoffene har altså gitt opphav til en moderne versjon av den trolldom og overtro som alltid har fulgt fisket. Sannheten er nok at de fluorescerende stoffene slett ikke produserer usynlige stråler, men tvert imot forvandler elektromagnetisk stråling som ellers ville ha vært usyn­ lig, slik at den blir synlig og til og med virker lokkende på fiskens synssans. Og selv om det er så at noen fiske­ arter oppfatter lys med kortere eller lengre bølgelengder enn det mennes­ kelige øyet kan registrere, viser undersøkelser at det lyset som abbo­ ren ser best, er det som også mennes­ ket lettest registrerer. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å frambringe en hvilken som helst farge i en hvilken som helst belysning ved hjelp av fluorescerende stoffer. Det skyldes at fluorescerende stoffer for­ andrer kortbølget lys til langbølget under normale lysforhold, men der­ imot ikke langbølget til kortbølget. Ultrafiolett lys har de korteste bølge­ ne, deretter følger fiolett, blått, grønt, gult og rødt, som er det mest langbølgete lys det menneskelige øyet kan oppfatte. På grunnlag av denne rekkefølgen kan vi trekke den slutning at f.eks. en gul fosforesce­ rende maling kan skimtes i blått, men ikke i rødt lys. Alle fluorescerende farger er særdeles godt synlige i over-

Lokkemidlets farge

Bildene i serien viser de samme åtte slukene. Slukene i øverste rekke på hvert bilde er malt med fluorescerende farger, i nederste rekke med vanlig maling. / dagslys over vannflaten virker slukene like med hensyn til farge.

I nesten rødt, langbølget lys i humusholdige sjøer skiller fluorescerende sluker seg over­ hodet ikke fra andre sluker. Røde og klart lysegule sluker virker like.

1 det gulbrune lyset i en vanlig lavlandssjø, der kortbølget lys mangler, skiller fluorescerende rødt seg noe fra vanlig rødt. Ellers er for­ skjellene små. Begge de blå slukene er nærmest usynlige.

I Oslofjordens gulgrønne lys forsvinner blått, og vanlig rødt blir nær usynlig. Fluorescerende rødt synes imidlertid godt. Det er ellers verd å huske at i en saltvannsfjord trenger lyset dypere ned enn i ferskvann.

I klare fjellsjøer og rent saltvann trenger kort­ bølget blått lys lengst ned. Jo dypere sluken går, desto mer vil andre vanlige farger for­ svinne. Men de fluorescerende fargene greier seg godt.

Det hender at de aller ivrigste konkurransepilkerne bruker en såkalt «svartlampe» med kortbølget lys. I lys av denne typen trer sluker med fluorescerende farger (og vanlig blått) ekstra klart fram. Men tilsvarende lys fore­ kommer ikke i naturen.

For fiskeren er det av interesse å vite hvordan slukens forskjellige farger ser ut under vann i forskjellige typer av fiskevann. Som et forsøk på å finne ut noe om dette, ble åtte sluker malt i ulike farger. Fire av slukene fikk vanlig dekkmaling (nederste rekke på bildene), mens fire ble malt i de samme fargene med fluorescerende maling. Slukene ble plassert mot mørk bakgrunn, og til fotograferingen ble det brukt fargede lamper med henholdsvis rødt, gulbrunt, gulgrønt, blått og såkalt «svart» lys, som er spesielt kortbølget. Forsøket omfattet også fotografering i gult lampelys og i høyfjellssol. Men ettersom lys som minner om disse, ikke forekommer under vann, og det dessuten ikke framkom noe nytt ved bruk av disse lampene, er resultatene ikke tatt med her. Opptakene er gjort på film som skulle være tilpasset den aktuelle fargetemperaturen ved hvert enkelt opptak. Det ble brukt Kodak Ektachrome dagslys- og kunstlysfilm, dels med filtrene 80A og 85 B. Det ble gjort flere eksponeringer av hvert motiv, og blant de ferdige bildene valgte man ut de som best tilsvarte det som ble sett i forsøkssituasjonen. Selv om absolutt nøyaktig gjengivelse ikke er mulig, gir bildene ovenfor et svært godt inntrykk av hvordan de «virkelige» fargene ble oppfattet av dem som gjennomførte forsøket. Det eneste større avviket gjelder bildene som ble tatt i rødt lys. Her virker røde og gule sluker mer røde enn i forsøkssituasjonen, der disse slukene fortonte seg som nesten hvitaktige.

skyet vær, ettersom det i dagslys er store mengder ultrafiolette stråler. Men i lys der alle kortbølgete stråler er filtrert bort, ser man ikke fluores­ cerende blått bedre enn annen blå­ farge. Begge vil virke grå. Det som her er sagt, trenger ikke å bekymre den som fisker med tørrflue, for i det lyset som treffer vannflaten, vil det alltid være en del kortbølgete stråler. Den som fisker med sluk, vil ha størst

glede av fluorescerende redskap når han fisker i fjellsjøer med klart vann. Men slukfiskeren vil også ha nytte av fluorescerende sluker ved fiske i salt­ vann og i innsjøer i lavlandet, bare vannet ikke er påfallende brunt. Og selvfølgelig er det en forutsetning at det ikke fiskes særlig dypt. Med and­ re ord, de fluorescerende fargestof­ fene har effekt under forutsetning av at det finnes annet lys enn langbølget

rødt. I helt rødt lys har man ikke mer glede av fluorescerende farge enn av vanlig malerfarge. Pilkefiskere bruker i stor utstrek­ ning redskap med fluorescerende far­ ger. Men kan man under alle forhold være sikker på at is og snø slipper igjennom tilstrekkelige dagslysmengder til at fluoresceringen virker? Selv om dette er forhold som ikke er grun­ dig undersøkt, foreligger det må269

Fiske og agn w \

linger som har gitt oss en viss viten. Jevn og klar stålis slipper igjennom ganske mye lys. En klar soldag på ettervinteren vil mer enn ti prosent av lyset i luften over isen trenge gjen­ nom et 25 cm tykt lag av stålis. Denne typen av is slipper igjennom mest av de grønne strålene, men også en god del rødt lys. Blått lys har dårligst evne til å trenge gjennom stålis. Under blank stålis uten snø er det altså så vidt mye kortbølget lys at hvis man bare ikke fisker for dypt, vil alle fluorescerende farger ha effekt. Hvis man fisker på dypere vann, gjelder samme regel som er nevnt om sluk: Hvis vannet er meget brunt, er det bare røde og oransje fluorescerende farger som har noen positiv virkning,

mens man i vann med bedre sikt og i saltvann også kan ha nytte av fluores­ cerende farger i gult og grønt. Hvis det ligger 7 cm snø på stålisen, reduseres lysmengden under isen til omkring det halve. I denne situasjo­ nen filtreres det kortbølgete lyset nesten helt bort, slik at situasjonen like under isen minner om den man har på 2-3 meters dyp i samme innsjø om sommeren: De blå fluorescerende fargene har overhodet ingen effekt. Uklar og ujevn is med snølag suger meget effektivt til seg dagslyset. Hit­ til har man ikke foretatt målinger som viser om visse bølgelengder tren­ ger bedre gjennom enn andre. Men i alle fall er det svært lite som trenger gjennom slik is, og antakelig er det

VALG AV SLUK Når man skal velge sluk, flue eller agn, er det mange for­ hold som spiller inn, f.eks. årstid, tid på døgnet, værfor­ hold og ikke minst fiskeart. Noe universalredskap som fis­ ker like godt under alle for­ hold, finnes ikke. I Finland har man gjennomført en liten undersøkelse over fiskernes valg av sluk for gjedde. Un­ dersøkelsen gjelder et be­ stemt vann, og resultatet kan derfor ikke uten videre over­ føres til å gjelde gjedde gene­

vår

270

relt. Det gir i alle fall et inn­ trykk av hvordan årstid, vær osv. spiller inn. Ti fiskere, som hadde fisket i vannet i 1030 år, og som altså til sammen representerte et par hundre års erfaring, ble spurt, og her er resultatet: Om våren, like etter isløs­ ningen, er vannet grumset, og sølvfarget skjesluk er best. I sol kan innsiden av skjeen være gullfarget. Når vannet blir klart, går man i klarvær over til gullfarget skje eller

mer rødt enn blått. Det betyr i tilfelle at effekten av fluorescerende lys på pilken vil være helt avhengig av lyset som strømmer ned gjennom pilkehullet i isen. Dette lyset kan for øvrig være ganske sterkt, og på solrike da­ ger så kraftig at det anbefales å legge litt snøsørpe i hullet. Da dempes lyset, og man unngår kanskje at fis­ ken blir skremt av den kraftige lys­ kjeglen. Hvor stor betydning det lyset som strømmer ned gjennom pilkehullet, har når man fisker på stålis uten snø, er avhengig av hvor skyet det er, og av hvor høyt solen står på himmelen. Det gjenstår altså mange detaljspørsmål som pilkefiskeren selv kan finne fram til svarene på, hvis han omhyggelig noterer ned sine er-

spinner som også kan ha røde flekker. I skyet vær tar gjedda gjerne blått, i regnvær og i skumringen sølv. I selve gyte­ tiden er gjedda spesielt inter­ essert i rød og hvit wobbler, uansett vær. Det virker i det hele tatt som om denne wobblertypen er særlig fristende for gjedda, for den gjør også god nytte for seg etter gytingen, når gjeddenes matlyst er ekst­ ra stor. Det samme gjelder sildefarget skjesluk. På forsommeren og midt­ sommers er en gulgrønn, abborfarget skje mest effektiv i varmt vær. I gråvær, før eller

sommer

etter regn, er det verd å prøve en wobbler med mørk rygg og lysegrå sider, gjerne med røde striper. Når det regner, tar gjeddene gjerne en rød og hvit wobbler eller en sølvfar­ get skjesluk. Denne gjør også nytte for seg i skumringen. En solvarm sommermorgen kan man ikke by gjedda noe bedre enn en gullfarget spinner eller skjesluk. På ettersommeren kan det på solskinnsdager være lønn­ somt å prøve en gulbrun wobbler eller en sebrafarget skje, det vil si en svart sluk med gule striper. I utkanten

Lokkemidlets farge

faringer gjennom lengre tid. Fosforescerende stoffer har prinsi­ pielt den samme virkningen som fluorescerende. Det lyset de har ab­ sorbert, blir imidlertid reflektert gjennom et lengre tidsrom. I noen tilfeller kan fosforescerende stoff avgi lys i månedsvis. Fosforescerende far­ ger gjør særlig nytte for seg i svakt lys, altså under fiske om kvelden og natten, på mørke vinterdager, på tykk is med snø, og på så dypt vann at lite lys trenger ned. En lysende øyeprikk på pilken kan være det eneste som virker tiltrekkende på abborens syn når den står på dypt vann. Et nytt og meget lovende bruksområde for fosforescerende farger har man fun­ net i forbindelse med slukfiske etter

av sivskogen kan man bruke en sluk i gult og grønt, gjerne en abborfarget skje. Om da­ gen er gullfargede spinnere med røde prikker et godt lok­ kemiddel. Er det sol, skal spinneren helst være gammel og matt; i gråvær er nye og blanke spinnere best. Om høsten, før vannet er blitt virkelig kaldt, er tiden inne for blå skjesluker. Disse slukene har vist seg å være pålitelige i alt slags vær. Bare hvis vannet er svært grumset, og når det begynner å bli mørkt, bør man prøve sølvfarget sluk i stedet. En stor,

tidlig høst

abbor. Hvis man maler den treble kroken på sluken i fosforescerende farge, viser det seg at man kan for­ lenge abborbittet til lenge etter at solen er gått ned, også i vann der det hører til de ytterst sjeldne fenomener at abboren tar krok på denne tiden. Felles for fluorescerende og fos­ forescerende fargestoffer er at de gjør nytte under vanskelige lysfor­ hold, der vanlige fargestoffer vanske­ lig lar seg skille ut fra omgivelsene, eller der de ikke synes i det hele tatt. Spesielt for de fluorescerende farge­ stoffene gjelder det at de under gode lysforhold skiller seg så sterkt ut fra omgivelsene at de representerer me­ get kraftige stimuli. Når fisken er uvillig til å ta, eller når den tvert imot

helt gul wobbler kan også gjø­ re underverker når det er klarvær, mens en grå, svartstripet wobbler er bedre i grå­ vær og regn. Senhøstes, når bladene er falt av trærne og sivet er blitt gult, kan man finne fram de aller største wobblerne. Først kan man prøve med blått, og hvis dette ikke vekker gjedde­ ne, går man over til brunt, rødt eller skrikende rødgult. En oppstilling som denne må selvfølgelig ikke tolkes dithen at det er bare med de nevnte slukene man kan få positive resultater. Oppstil­

er meget glupsk, kan disse farge­ stoffenes spesielle egenskaper være nyttige. Men under vanlige forhold vil lokkemidler med tradisjonell ma­ ling gjøre minst like god nytte. Dessuten er det viktig å være klar over at fluorescerende farger ikke er synlige på lengre avstand enn andre farger. Når røde stråler fra solen ikke trenger lenger ned i vannet enn til fem meters dyp, vil heller ikke lyset fra en fluorescerende pilk rekke særlig langt. Fosforescerende og fluorescerende farger er altså ikke et reklamelys som lokker til seg fisk over store avstander. Det som er dis­ se fargestoffenes styrke, er at de kan framheve noen små og forhåpentlig­ vis uimotståelige detaljer.

lingen må nærmest betraktes som en rettesnor for hva man skal prøve først, når dagens fiske begynner. Får man ikke fisk etter de første forsøkene, bør man prøve en annen sluk; det er alltid nytteløst å fiske i timevis med det samme lokkemidlet hvis resultatene uteblir. Hvis man er flere sammen på fisketuren, kan det være en tanke at alle be­ gynner med forskjellige slu­ ker. På den måten kan man på kortest mulig tid få fast­ slått hvilken sluk fisken fore­ trekker under de forholdene som råder i øyeblikket.

Som nevnt gjelder oppstil­ lingen et bestemt vann - and­ re steder kan forholdene kre­ ve andre sluker. Men under­ søkelsen har under enhver omstendighet generell inter­ esse fordi den er et eksempel til etterfølgelse. Hvis flere fis­ kere med erfaring fra samme vann gjør sine notater og sam­ menholder dem, vil man få en interessant oversikt over hvil­ ke sluker, pilker, fluer m.v. fisken foretrekker under ulike forhold, og man kan kanskje innhente opplysninger som gir grunnlag for videre eks­ perimenter.

sen høst

271

Fiske og agn

Lokkemidlets form, bevegelse og andre egenskaper Hvis fisken en dag hogger villig på en blå, stor, tung og ganske bred skje­ sluk, mens den fullstendig vraker en brun, liten og livlig, langstrakt wobb­ ler, hva kan forklaringen da være? Til dette er det først og fremst å si at den tunge, blå skjeen neppe var det eneste lokkemidlet fisken ville la seg lure av den dagen. En grønn skje ville kanskje vært enda mer effektiv. Eller kanskje en liten, blå wobbler? Selv ikke den mest drevne sports­ fisker kan svare på et sånt spørsmål på strak arm. Men kjennskap til de forskjellige redskapstypene og forstå­ else for deres egenskaper og virke­ måte gjør at hans valg av pilk, sluk eller flue i forskjellige fiskesituasjoner ikke blir en ren gjettelek. En erfaren fisker bruker ikke den samme sluken eller den samme flua time etter time eller dag etter dag hvis han ikke får resultater. Og han trenger ikke å gå gjennom hele sitt utvalg av pilker før han tilfeldigvis finner den riktige. På bakgrunn av sin erfaring har han alltid en anelse om hva som er det riktige. Men også for den uer­ farne finnes det visse grunnprinsipper som kan være til hjelp, selv om abso­ lutte, generelle regler for valg av lok­ kemiddel ikke finnes.

vis er en naturtro imitasjon av en liten fisk, er den mest effektiv når fisken man er ute etter, er opptatt med å søke etter mat. Gjeddefiskeren får ofte storfangst med wobbler like etter gytetiden om våren. Og de samme gode fangstene kan dette red­ skapet gi om høsten, når vannet er blitt så kaldt at gjeddas appetitt igjen nærmer seg maksimum. Wobbleren har også en utpreget tendens til å lokke fram storfisken. Det skyldes sannsynligvis at store fisker er langt mer kritiske og kresne enn sine mind­ re artsfeller når de velger føde. Wobbleren er slett ikke det beste all round-redskapet. Fisk som er mett og passiv, tar lettere på flere andre former for sluk. Wobbleren byr imid­ lertid på mange fordeler når fisken først er bitevillig. Den lar seg f.eks. dirigere og «fløte» nettopp der hvor fiskeren aner at fisken står. Dette kan man for så vidt også gjøre med en skje, men den slags manøvrering gjør det ytterst vanskelig å gi skjesluken naturlige bevegelser, ettersom den krever forholdsvis jevn hastighet. En flytende wobbler kan derimot bevege seg prikkfritt selv på meget grunt vann. På den annen side kan en tung

Den naturtro wobbleren

wobbler utstyrt med en stor, skråstilt skive foran, manøvreres slik at den dykker elegant langs en bratt skrå­ ning ut mot dypet. Det store utvalget av wobblere som finnes i dag, åpner i det hele tatt for mange muligheter. Wobbleren er altså ikke et redskap for alle fiskeforhold. Den som ønsker å få fisk for enhver pris, bør derfor ikke satse utelukkende på wobble­ ren. Den er dessuten krevende å kas­ te med, ikke minst i motvind, på grunn av lav vekt i forhold til volu­

Den godt svømmende wobbleren minner mer om en levende fisk enn noe annet kunstig lokkemiddel. Wobbleren representerer altså et for­ søk på å etterlikne rovfiskens natur­ lige føde. Hvis wobbleren er uskadd og riktig justert, er det lett for nybe­ gynneren å få den til å gå riktig i vannet, med de fristende bevegelsene en wobbler skal ha. Ettersom wobbleren forutsetnings272

met. Men erfarne sportsfiskere som ikke er ute etter å få fisk på den enkleste måten, satser gjerne på wobbler. Årsaken er at de da kan glede seg over virkelig storfisk en gang imellom.

Skjeen skal svømme En skjesluk skal bevege seg i vannet som en syk eller skadd småfisk, altså et lett og fristende bytte for rovfis­ ken. Skjeens bevegelser er overdrev­ ne, den svinger fra side til side og nærmest vingler framover i vannet. Innimellom stopper den helt opp for å synke litt, før den igjen tar fatt på sin strevsomme ferd framover. Nett­ opp dette at skjeen stanser og synker, er for mange rovfisker etter alt å dømme en så stor fristelse at fisken ofte hogger til selv om den egentlig er ganske mett. Skjesluken utnytter alt­ så rovfiskens tilbøyelighet til å ta det byttet som er lettest tilgjengelig - den vil ha mest mulig mat for minst mulig anstrengelse. For at skjesluken skal ha størst mu­ lig effekt, må den holde en passe hastighet, og den må gå ujevnt. De fristende pausene da skjeen synker et lite stykke ned gjennom vannet før den igjen begynner å svømme, sørger fiskeren for enten ved å bevege stangtoppen, eller ved å variere innsnellingshastigheten. For slukfiskeren er det viktig å skaffe seg en viss innsikt i hvordan de forskjellige skjetypene beveger seg i vannet, slik at innsnellingshastighet og pauser kan tilpasses etter behov. En skjesluk skal ikke rotere som en snurrebass i samme retning hele ti­ den, men vingle fra side til side. Vel­ prøvde og populære sluker, som Krokodil og Atom, har lett for å gå riktig også når det er en nybegynner som står for innsveivingen. Man må bare passe på å la disse slukene synke ganske dypt før man begynner å snel­ le inn. Når to slukfiskere står side ved side og kaster, hender det ikke så sjelden at bare den ene får fisk. Man har da lett for å gå ut fra at det skyldes sluken. Men så viser det seg gjerne at resultatet blir det samme om de bytter sluk - det er fortsatt den samme fiskeren som får fisk. Forkla­ ringen er ganske enkelt at det er inn-

Lokkemidlets form, bevegelse og andre egenskaper

snellingsmåten som er avgjørende ikke sluken eller fiskelykken. Brede, tunge og blinkende skjeer kan særlig komme til nytte i mørkt vær og duskregn, og når vann som vanligvis er klart, er blitt grumset, f.eks. i forbindelse med flom. Under slike forhold er det en fordel at slu­ ken ikke bare er godt synlig, men også hørbar. Smale og spisse skjeer med livlige bevegelser egner seg godt for sjøørretfiske i brenningen, særlig hvis de er forholdsvis tunge (slik at de ikke straks kommer opp til overflaten ved rask innsnelling). Spisse skjeer av tynnere og dermed lettere materiale passer best til dorging, ettersom dyb­ den her kan reguleres ved hjelp av et søkke. Til kasting er litt tyngre sluker best. De er lette å kaste med, også i motvind, og det er forholdsvis enkelt å gi dem de riktige, lokkende beve­ gelsene i vannet.

Den eggende spinneren Mange mener at spinneren er en sluktype som passer overalt og i alle situa­ sjoner. Typisk for spinneren er at den slett ikke er noen imitasjon av rovfis­ kens byttedyr. Kanskje det er nett­ opp derfor at den er så brukbar uan­ sett hva slags fisk man er ute etter. Særlig effektiv er den kanskje til abborfiske, og til fiske med haspelutstyr etter mindre ørret og annen laksefisk. Også gjedde blir ofte tatt på spinner, ikke minst under mer tilfeldig fiske, f.eks. på solblanke sommerdager. Derimot ser det ut til at gjørsen stiller seg mer skeptisk til spinnere enn til andre former for sluker. Ettersom spinneren gjerne blir tatt av småfisk, skulle den være egnet redskap i overbefolkede vann. Innsnellingen av spinnere byr ikke på særlige proble­ mer. Derfor er den utvilsomt den beste all round-sluken for nybegyn­ nere. Mange har spekulert over årsakene til spinnerens effektivitet. Den løse skjeen som roterer fritt rundt stam­ men på spinneren, forårsaker sterke vibrasjoner i vannet, og det er mulig at dette virker ekstra opphissende på fisken. Kanskje minner disse beve­ gelsene om sprellingen til en skadd fisk like før den dør. I tilfelle vekker altså spinneren de samme assosiasjo­

nene hos en rovfisk som sprellingen pet er det ingen hemmeligheter ved. fra en sterkt skadd fisk gjør. I vann Selvfølgelig har også pilkens form be­ som er behandlet med giftstoffet tydning, men den fiskeren som kan rotenon, har man lagt merke til at kunsten, får mer fisk på en jernspiker døde og døende rovfisk er stappfulle eller en messingmutter enn nybegyn­ av småfisk. Giftstoffet angriper først neren får med det beste utstyret på de små fiskene, og det er tydelig at markedet. Det betyr imidlertid ikke deres dødskamp utløser de store rov­ at den erfarne pilkeren skal gå over fiskenes matlyst, slik at de sluker alt til å bruke spiker i stedet for pilk. For de kommer over, selv om de allerede det er atskillig lettere å gi en velfor­ er svekket av giften. met pilk de riktige bevegelsene. Når spinneren ofte regnes som den Da pilken alltid danser innenfor et beste sluken til abbor, mortefisk og nokså begrenset område, må den ha mindre laksefisker, skyldes det an­ evnen til å lokke fisk til seg. Til det takelig at man trygt kan velge små trenges det bevegelser som sørger for spinnere, uten dermed å få proble­ at pilken både kan sees og høres. mer med kastingen eller innsnel­ Noen raske rykk til å begynne med vil lingen. Selv små spinnere er lette å få virke lokkende på fisk i nærheten. til å rotere, særlig hvis man gir dem et Men når abboren er blitt oppmerk­ lite rykk ved starten av innsnellingen. som på pilken og kommer til for å Derimot er det ofte vanskelig å få studere den, må det være slutt på de små skjesluker til å bevege seg like voldsomme bevegelsene, for fisken fristende i vannet som sluker på 18 vil nødig røre en pilk som skjener gram eller mer. Små wobblere har altfor kraftig ut i vannet. Pilken skal den ulempen at det er vanskelig å henge stille en gang imellom. Hvis kaste med dem. den blir hengende i ro for lenge, vil Når man er ute etter storfisk, kan abboren miste interessen for den. En spinneren gjøre nytte for seg når fis­ god pilkebevegelse får man hvis man ken er lite bitevillig. Ofte lønner det først får pilken til å vibrere, deretter seg å prøve wobbler og skje først, og gir den et par raske rykk, for så å la så gå over til spinner hvis man ikke den vibrere igjen, før man på nytt gir får napp. Hvis en stor fisk følger etter den en kort pause. Hvis fisken ikke wobbleren eller skjeen, men ikke vil faller for denne bevegelsen, kan man ta tross alle de fristende rykkene fis­ la pilken synke (eller heves) ganske keren kan by på for å hisse den opp, jevnt og langsomt omkring 20 centi­ kan det gi resultater å tilby den en meter. Det vil ofte få abboren til å ta spinner i stedet. Hvis det er en vel- pilken. konstruert spinner som roterer godt i alle hastigheter, vil små pauser av­ Levende bevegelser brutt av ekstra rask innsnelling øke fiskeevnen i høy grad. Ofte vil fisken Under praktisk talt alt slags krokfiske ta spinneren akkurat i det øyeblikk må lokkemidlet være i bevegelse. Dette gjelder i høy grad også fiske farten legges om. med agn. Bare når det gjelder fisk som utelukkende søker føde på bun­ Pilkens bevegelser nen, kan agn som henger helt i ro, En helt ubevegelig pilk vekker ikke gjøre nytten. Under vanlig meitefiske noen interesse hos abboren, uansett vil duppens bevegelser bli overført til hvor vakker og fiskeliknende den er. agnet og få det til å leve. Det er viktig at agnet har sin egen Bevegelsene er avgjørende. Og når man år etter år finner de samme nav­ bevegelse, altså en bevegelse som nene på toppen av premielister i pil- skiller seg ut fra bevegelsene til vann­ kekonkurranser, er det ikke noen til­ planter eller avfall og andre tilfeldige feldighet. Det skyldes ganske enkelt gjenstander i vannet. Derfor gir også at vinnerne er folk som kan kunsten å en død agnfisk gode resultater hvis gi pilken de bevegelsene som frister den bare har forbindelse med en fisken. Mange mesterpilkere bruker dupp på overflaten, eller gjerne med nøyaktig de samme pilkene som and­ et trestykke eller en annen gjenstand re deltakere bruker, så selve redska­ som følger bølgebevegelsene. 273

Fiske og agn

Fisken beveger seg ved å bøye kroppen til sidene. Halefinnen spil­ ler en viktig rolle. Fis­ kens svømmebevegelser skaper virvler eller vib­ rasjoner i vannet. Disse vil bli observert av andre fisker som er nær nok. Når en slukfabrikant påstår at han lager sluker som skaper de samme vibrasjonene som fisken, bør det tas med en klype salt. Stort sett produserer nok en sluk ganske andre «lyd»-vibrasjoner enn en fisk. Ikke desto mindre får man jo fisk på slukene, og noen av dem er ytterst effektive. Et eksempel på et godt lokkemiddel som neppe avgir fiskeliknende «lyd», er vist til høyre. Skjeen, som roterer fritt, og som skal lokke fisken, har bevegelser som skiller seg sterkt fra fiskens, mens den lille fisken med kroken bare gjør svake bevegelser.

seg til flua som flyter i enden av for­ tommen. Dette resulterer i at flua begynner å stripe, det vil si at det oppstår et plogformet kjølvann nedenfor flua. For å unngå dette kas­ ter den drevne fluefiskeren slik at snøret daler i en bue på vannet. Da vil flua flyte med strømmen uten å stripe, inntil snøret har rettet seg ut. Da foretas et nytt kast. Vårfluer som faller ned på vannet, beveger seg av egen kraft på vannflaten. Når man fisker med vårflueimitasjoner, bør man derfor sørge for å gi flua en viss bevegelse.

Lokkemidlets størrelse Når fisken ikke er særlig villig til å bite, vil også våtfluefiskeren oppnå bedre resultater hvis han ikke nøyer seg med å la flua drive forbi så fisken kan se den. Hvis våtflua, og særlig streameren, som skal etterlikne fiske­ yngel, stanser opp og deretter får et lett rykk, eller hvis flua får rotere like ved siden av fisken, kan bitelysten våkne hos selv den lateste laksefisk. Kanskje får bevegelsen fisken til å tro at flua vil flykte. Men man bør huske på at røya ikke bare er nysgjerrig, den er også like forsiktig som en mortefisk. Når man fisker røye, bør man derfor gjøre som pilkefiskeren, stoppe flua eller agnet en gang imel­ lom og holde det helt stille et øye­ blikk. Tørrflua skal imitere et insekt som er falt ned på vannflaten, eller som nettopp er kommet opp for å klek­ kes. I sterk strøm vil et slikt insekt drive hjelpeløst nedover. Derfor må fiskeren også la tørrflua drive på den samme måten. Problemet er at strømmen også tar tak i det lange, flytende kastesnøret, med det resul­ tat at snørets bevegelser forplanter 274

En stor sluk beveger seg på en annen måte i vannet enn en liten; den ving­ ler lenger ut til sidene, og bevegel­ sene er roligere. Men lokkemidlets størrelse påvirker også fiskens bitelyst. Generelt kan man si at det som er sagt foran om wobblere, stort sett holder stikk også for andre store lok­ kemidler. Wobbleren fisker best når fiskens bitelyst er stor, og vil man bruke et annet lokkemiddel i en slik situasjon, bør man velge en stor skje­ sluk. I situasjoner der spinneren viser seg som det beste lokkemidlet, må man velge små skjeer eller wobblere hvis man vil bruke noe annet enn spinner. Som en grov rettesnor kan man altså gå ut fra at sulten fisk går på store lokkemidler, mens mett og lite bitevillig fisk lettest kan lokkes med små skjeer, wobblere eller spin­ nere. Stor fisk er mer kresen enn andre, og den prøver å skaffe seg mest mulig energi med minst mulig energifor­ bruk, eller med andre ord: Den tar de godbitene som er lettest tilgjengelige og størst. Derfor er de virkelige stor­ fiskene også interessert i store sluker

o.l., spesielt når de er ute på aktiv jakt etter føde. Et unntak er gjørsen. Merkelig nok ser det ut til at selv stor gjørs foretrekker små skjeer, wobble­ re og agn. På forhånd kan ikke fiskeren vite om fisken som vil få kontakt med hans redskap, er stor eller liten, og han vet heller ikke om den i øyeblik­ ket er ute for å søke føde. Men etter­ som sportsfiskeren som regel er ute etter stor fisk, kan han like godt starte optimistisk. Det betyr at han begynner fisket med store lokkemid­ ler. Først når det eventuelt viser seg at det ikke nytter, går han over til å bruke mindre sluker. Hvis han ser at fisken følger sluken uten å bite på, bør han straks skifte til en mindre sluk, men av samme type. Hvis han ikke har en passende mindre sluk for hånden, eller hvis heller ikke den mindre sluken får fisken til å ta, kan det lønne seg å prøve med en spinner i miniklassen. Som en siste utvei, hvis heller ikke spinneren vekker tilstrek­ kelig interesse, må fiskeren ty til noe mer dramatisk, f.eks. en wobbler med absolutt unaturlige farger, og så stor som mulig i forhold til fiskens størrelse. Hvis fiskeren vet eller har en an­ else om hvor stor byttefisk rovfisken i øyeblikket er ute etter, er det all grunn til å by den et lokkemiddel av samme størrelse. Store fluer brukes til fiske etter laks og stor ørret, små fluer når man er ute etter bekkørret, harr, sik og annen fisk. Hvis man ser at fisken vaker etter små, svarte in­ sekter som flyter på vannet, må også flua være liten og svart. Men når det flyter tusenvis av slike fluer på van­ net, er det temmelig håpløst å få fis­ ken til å ta en flue som er en ren imitasjon av de virkelige insektene. Ettersom fisken i denne situasjo­

Lokkemidlets form, bevegelse og andre egenskaper

nen er innstilt på et helt bestemt byt­ te, vil den sannsynligvis ikke bry seg om en flue som er totalt annerledes. Den eneste muligheten man da har, er å friste med en førsteklasses imita­ sjon av de svarte insektene, bare med den forskjell at den må være større. Flua må altså ha det samme utseen­ det som insektene fisken er på jakt etter. Ut fra teorien om at fisken er innstilt på å skaffe seg mest mulig mat med minst mulig anstrengelse, kan fluas ekstra størrelse gjøre utslaget for fiskeren. Når det gjelder pilkefiske etter ab­ bor, spiller pilkens størrelse en viktig rolle på to måter: På den ene siden er en stor pilk fordelaktig fordi den har bevegelser som lokker fisk på ganske langt hold, og på den annen side har fisken mye lettere for å ta på en liten pilk, spesielt hvis den ikke er særlig sulten. Den som har tålmodighet til systematisk å lete opp fiskens stand­ plasser, kan oppnå gode resultater med små, men forholdsvis tunge svenskepilker. Når den første fisken henger på pilken, vil sprellingen for­ årsake vibrasjoner som virker enda mer lokkende på fisk i nabolaget enn det man oppnår med en stor pilk. Ellers er det fornuftig å operere med to pilkestikker, den ene utstyrt med stor, den andre med liten pilk. Etter at man først har lokket fisk til stedet ved hjelp av den store pilken, kommer så turen til selve fiskingen med den lille pilken.

Erfaringer med gjedde tyder på at agnets lukt praktisk talt ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det samme gjelder de fiskeartene som bare har ett nesebor i hver nesegrop. Når det gjelder abbormeiting, ser det ut til at agnets lukt kan ha betydning, og at det kan gjøre en viss nytte å spytte på kroken. For mortefisker er lukten ganske viktig, og for bunnfisk som ål og lake er den sentral. Laksefiskene jager fortrinnsvis ved hjelp av synet, men de har også en velutviklet luktesans. Agn til fiske et­ ter ørret og andre laksefisker trenger ikke å ha noen spesielt tiltrekkende lukt. Men på den annen side må ag­ net ikke ha en duft som virker frastøt­ ende på fisken, f.eks. lukt av bensin, parafin, myggolje og tobakk. Merke­ lig nok hender det at man får fisk på agn som har vært konservert i forma­ lin, men formalinlukten er i alle fall så ubehagelig for fiskeren at det er få som bruker denne oppbevaringsmåten i dag. Som agn for ål og lake er sild yp­ perlig, til tross for at sild ikke fore­ kommer i disse ferskvannsfiskenes naturlige omgivelser. Ålen har fått ord på seg for å være åtseleter. Dette ryktet skal man imidlertid ikke legge til grunn når man velger agn for ål. All erfaring viser at ålen forlanger fersk vare på kroken. Hvis åleagnet er skjemt, eller hvis det har ligget mer enn et døgn i vannet, er det bare et rent tilfelle hvis ålen vil ta det. Når ålen en sjelden gang tar gammelt agn,

er det sannsynligvis fordi krepsen har begynt å ete av agnet, og at ålen er kommet til for å sikre seg en kreps. Meitefiskere kan bruke forskjellige duftstoffer for å lokke fisk til fiske­ plassen, altså ikke for å få den til å bite på kroken. Det overlegent mest populære luktstoffet til denne bruk i fiskekonkurranser verden over er anisolje. Likevel er det mange som ikke har tillit til anisoljens effekt, og som heller til den oppfatning at hvis en fisker får ekstra mye fisk etter å ha helt anisolje i vannet, må det skyldes hans sterke tro. Både denne og andre eteriske oljer blandes gjerne med brød eller liknende til en pasta som smuldres opp og strøs i vannet. En fordomsfri fisker med fantasi og eksperimentlyst har gode muligheter til å gjøre sine egne erfaringer med luktende stoffer som hjelpemiddel under fiske. Av det lille man vet på dette området, kan nevnes at mortefisk skal føle seg særlig tiltrukket av forskjellige essenser som man får kjøpt i dagligvareforretninger, f.eks. vanilje, mandel, banan og rom. Søt­ saker som honning og sirup skal ha en positiv effekt som tilsetning i agn for vederbuk. Knuste muslinger skal være brukbart lokkemiddel for flere av de fiskeartene som bruker lukte­ sansen når de er ute for å finne føde. Noen fiskere har alltid med seg en pose malt på fisketuren. Med malten lokker de småfisk til fiskeplassen. Og da varer det heller ikke lenge før den store rovfisken kommer.

Agnets lukt Hvor stor vekt man skal legge på agnets lukt, er først og fremst avhen­ gig av hva slags fisk man er ute etter.

Nedenfor er vist svømmehastigheten til noen fiskearter som er vanlige i Norge. Til sammenlikning kan det nevnes at menneskets gangfart er 4-6 kmlt. De virkelige hurtigsvømmerne hører stort sett hjemme i sørlige farvann. F.eks. kan en hai komme opp i en hastighet på mer enn 40 kmlt, mens tunfisken kan oppnå 70 kmlt, og laksen opptil 30 km/t ved 15 grader i vannet.

275

Fiskeforholdene

Fluefiske i elv.

EN GOD FISKEPLASS Grunnteori 278 Innsjøer og hav 279 Rennende vann 280

278

DE BESTE FISKETIDENE 281 Aktiv om morgenen - døsig om dagen? Høst, vinter og vår 282 Fiskevarsler 283

VANNTEMPERATUREN 284 Idealtemperatur 284 Ta storfisk i sprangsjiktet 285 Hvor ligger sprangsjiktet? 286 Temperaturen under isen 286 Nok oksygen? 287 Vanntemperaturen vår og høst 288 Varmebølger og kald vind 288

■

-I

FISKEVINDER 290 Vinden - fiskerens venn og uvenn 290 Umulige vinder 290 Finn fisken med vindens hjelp 291 KALENDERFISKE 292 Månens virkninger 292 Månefaser og fiskefangst 292 Månens døgnvirkning 292

281

Fiskeforholdene

En god fiskeplass Grunnteori Man kan ikke uten videre lese seg til hvor de beste fiskeplassene er å finne i alle slags vann, vassdrag og farvann. Forholdene varierer så sterkt at grun­ dig lokalkjennskap er nødvendig, i

278

tillegg til generell viten når det gjel­ der fiskenes vaner. Når det gjelder fiske i saltvann, kan man ha stor nytte av et sjøkart. Slike kart viser ikke bare kystkonturen, men gir også be­ skjed om dybdeforhold og grunner av alle slag. Dette er av aller største betydning for fiskeren. Den som stadig fisker i det samme vannet eller området, vil ha stor nytte av å lage sitt eget kart, der dybder og bunnforhold er markert. Om mulig

bør disse kartene baseres på allerede foreliggende kart i stor målestokk, f.eks. eiendomskart. Dybdeforholdene kan kartlegges ved systematisk lodding fra båt i stille vær eller gjen­ nom hull i isen om vinteren. Man kan med stor fordel også bruke ekkolodd. De enkelte fiskeartene har sine egne krav til omgivelsene. Særlig i gytetiden er bunnforholdene helt av­ gjørende, og på denne tiden kan fis­ ken samle seg på steder som ellers er

Fisken står ofte på strømnakken i elver, det vil si i partier med forholdsvis rolig strøm umiddelbart ovenfor et stryk eller en foss. Bildet er fra Lapphaugen i Troms.

En god fiskeplass

dårlige fiskeplasser, f.eks. på vid­ strakt, jevn sandbunn. Når man leter etter gyteplasser, kan kunnskap fra bøker komme til nytte. Men man må være klar over at for enkelte arter er kravene til gyteplass så spesielle at mange områder som etter menneske­ lig vurdering burde være ideelle, overhodet ikke interesserer fisken. Har man først funnet fram til gyteom­ rådet for en bestemt art, f.eks. lakens faste, vinterlige gyteplass, er fangsten sikret for år framover. Det finnes imidlertid en del gene­ relle regler for hvor fisken står. Man trenger altså ikke å finkjemme et vann for å finne fram til de brukbare fiskeplassene. En hovedregel er at fisken, både i saltvann, innsjøer og elver, gjerne står der forholdene under vannet skifter. Det lønner seg altså ikke å fiske langs jevne, rette strender eller der bunnen er slett og ensformig. Odder og viker kan der­ imot by på gode fiskeplasser, og ofte står fisken ved kanten av grunner eller i groper på elvebunnen. Kjennemerket for en god fiske­ plass er at bunnkvaliteten, bunnvege­ tasjonen eller en egenskap ved van­ net er klart annerledes enn i de nære omgivelsene. Fisken står gjerne på grensen mellom lys og skygge, mel­ lom klart og grumset vann, mellom varmt og kaldt vann, mellom stille og strømmende vann, eller på overgan­ gen mellom dypt og grunt vann. Stimfisk som beveger seg ute i åpen sjø, som f.eks. sild og makrell, lar seg som regel ikke lokalisere på grunnlag av kunnskap om bunnforholdene. Men også for disse fiskene gjelder det at klare overganger, f.eks. når det gjelder strøm, vanntemperatur, saltholdighet og oksygeninnhold i van­ net, kan gi beskjed om hvor de er å finne. Regelen om at jevn, slett bunn gir dårlig fiske, gjelder ikke for flyndrefiske med bunnsnøre.

Innsjøer og hav I små og grunne sjøer finner man om sommeren de beste fiskeplassene der det er dypest. Spesielt gjelder dette når man er ute etter de store rovfiske­ ne. Men fisken får ofte stå i fred her, ettersom fiskere flest nøyer seg med å trekke sluken gjennom overflate-

Godt fiske med kastesluk finner man gjerne ved bratte svaberg med dypt vann utenfor. Bildet er fra Helgeroa i Vestfold.

vannet, der bare småfisk holder til. Gode fiskeplasser finner man ellers ved grunner under vannet, og ved skjær som stikker opp. Også i store innsjøer og i saltvann er grunnene gjerne gode fiskeplasser. Grunner på omkring ti meters dyp er ofte gode plasser for gjørs, og langs kanten av slike grunner får man også ofte kontakt med de største gjedde­ ne. Torskepilkeren bør derimot prø­ ve å finne fram til områder som ligger dypere enn omgivelsene nede på bun­ nen, dvs. forsenkninger eller groper på 15-30 meters dyp. Det er også verd å huske at når det er varmt i vannet, vil det være kjøligere og mer oksygenholdig vann i sund med strøm og langs strender med skummende bren­ ning. Det er ikke bare i lakseelvene at det kan lønne seg å fiske i området mellom stille og strømmende vann. Vannpartier der det vokser siv eller sneller, har alltid lokket fiskere til seg. Ofte kan det her lønne seg å prøve umiddelbart utenfor vegetasjo­ nen, men aller best er det der det er en åpning inne i sivet. Enkelte lager til og med slike fiskeplasser selv ved å

fjerne sivet. Men denne jobben må gjøres flere ganger i løpet av somme­ ren, for det gror fort til igjen. Disse åpningene kan være gode ruseplasser, og ofte er det gjedde å få på sluk. Klippestrender med frodig tangvegetasjon er gode fiskeplasser ved sjøen, selv om f.eks. torsken midt­ sommers helst holder seg på større dyp. I ferskvann lønner det seg å undersøke områder der vannplanter stikker opp over vannflaten. Plantene røper en grunne. Ellers er sund, områder rundt øyer og grunner, utløp av bekker og elver, områder utenfor odder hvor dypet ikke er for stort (opptil 2-3 meter), gode fiskeplasser for ørret. Langs strendene ved fjellvann lig­ ger det noen steder røyser av stor stein som fortsetter som en kile ut i vannet. Ofte ender steinkilen nokså bratt, slik at den jevne sandbunnen utenfor ligger på 1-5 meters dyp. Hvis det finnes røye i vannet, er det ofte her den står. Lykkes det å la sluken fiske nær bunnen og inn mot kanten av en slik steinhaug, kan det bli god fangst.

279

Fiskeforholdene

Rennende vann Fisk som holder til i elver og bekker, trenger ikke å bevege seg så mye som sine artsfeller i vann og innsjøer, ettersom strømmen sørger for å brin­ ge stadig ny næring innen rekkevid­ de. De største og sterkeste fiskene erobrer alltid de beste plassene, det vil si der de får servert mest mulig føde som de kan ta med minst mulig anstrengelse. En slik standplass er gjerne ved en større stein ute i elva. Steinen kan i noen tilfeller stikke opp av vannet, men ofte ligger den under vannflaten. Fisken står nedstrøms, i le bak steinen, til noe spiselig driver inn i synsfeltet. Da er den raskt fram­ på og snapper godbiten, før den glir tilbake på plass igjen. Hvis man fan­ ger en fisk som har erobret en slik ideell standplass, vil det som regel ikke vare lenge før man kan få en til på samme sted, nesten like stor. Ørreten kan også stå på strømsiden av steinen, for også der dannes det en pute av langsommere strøm, der den

kan stå uten altfor stor anstrengelse. Er det sol, flytter den seg gjerne til skyggesiden av steinen. Ørreten kan for øvrig stå kloss inntil stranden, f.eks. i skyggen av en busk. Derfor bør fiskeren alltid nærme seg stran­ den med stor forsiktighet, og gjøre de første kastene før han er helt framme ved strandkanten. Til hvileplass vel­ ger ørreten gjerne en dyp kulp i stille­ re vann eller i det stille partiet mel­ lom to stryk. Den står da nær bunnen der strømmen er svakere enn i over­ flaten. Ørreten står med hodet mot strømmen når den venter på et bytte. Harren står som regel lenger ute i elva enn ørreten. Stor harr finner man der sterk strøm går over i stillere vann, men kanskje aller helst på fossnakken, det vil si der stille vann glir over i foss eller stryk. I bakevjer langs strendene lønner det seg å fiske flua eller sluken der bakevjen deler seg fra hovedstrømmen, eller der den igjen glir over i strømmen. Harren kan også stå i stille og dype kulper nedenfor en foss. Finnes det sik i

Vanlige standplasser for fisk i en elv. Fisken står gjerne bak store steiner, i bakevjer, under utoverhengende busker som kaster skygge, og i fordypninger i elvebunnen. Den som driver elvefiske, bør huske at det i fiskenes verden alltid er rift om gode standplasser. Hvis man tar en fisk som har sikret seg en god standplass, kan man regne med at en ny fisk snart vil erobre plassen. Det betyr at man gang på gang kan ta fisk på nøyaktig det samme stedet i elva.

280

elva, kan også den stå her. Der elva gjør en sving, er det ofte gode fiskeplasser. Strømmen graver mest i yttersvingene, slik at elva gjer­ ne er litt dypere her. Hvis det i ytter­ svingen også er store steiner eller busker som kaster skygge, da har fis­ keren sjanse til å gjøre virkelig stor­ fangst. Den slags lommer i elva må fiskes særlig nøye. En sjelden gang kan elva være dypest i innersvingen. En slik fiskeplass er særlig løfterik, ettersom vannet her flyter langsom­ mere enn ellers i elva. Det vil alltid lønne seg å fiske om­ hyggelig ovenfor stryk, og gjerne et godt stykke oppover, for ørreten står ikke alltid helt nede på grensen til selve stryket. I innfallsosen, der elva munner ut i en innsjø, er det ofte en strekning med jevn bunn på grunt vann som avsluttes med en skråning ut i selve sjøen. Fisken står gjerne ved denne skråningen, marbakken, og man kan nå den hvis man lar flua eller sluken synke tilstrekkelig langt ned mot bunnen. Ved alle innos bør man fiske særlig nøye langs kantene av strømmen ut i vannet. Fra båt kan man ofte treffe ørret langt utenfor selve osen. Her kan man gjerne fiske høyt oppe i vannet, altså nær overflaten.

De beste fisketidene

De beste fisketidene Så lenge menneskene har drevet fis­ ke, har man også vært opptatt av spørsmålet om når fisken er i aktivi­ tet, og når den spiser. Selv den beste fiskeplass er til liten glede for fiske­ ren hvis han møter opp for å tilby sine fristelser på feilaktig tidspunkt. Det er en mengde forskjellige faktorer som påvirker fisket, og de fleste av dem opptrer i mange varianter. Der­ for er det ikke mulig på forhånd å regne seg fram til om fisken vil bite eller ikke. Hvis man f.eks. tar med i beregningen fem ulike vindretninger, fem vindstyrker, fire årstider, seks tider på døgnet, seks grader av sky­ dekke, tre grader av lufttrykk, tre former for lufttrykkforandringer, ti ulike lufttemperaturer og ti vanntem­ peraturer - da vil disse faktorene, som alle påvirker fisket, gi til sam­ men mer enn 46 millioner forskjellige muligheter! Heldigvis kan man på grunnlag av erfaring og viten basert på forskning gi nokså detaljerte opplysninger om

hvilken innflytelse mange av faktore­ ne har. Men man må blant annet være oppmerksom på at enkelte guns­ tige faktorer bare er fordelaktige når også andre gunstige forhold er til ste­ de. For å bedømme fiskesituasjonen må man altså kjenne flere av de fak­ torene som påvirker forholdene, og vite når de er gunstige. Et felles trekk gjelder imidlertid alle faktorene: For­ andring aktiviserer fisken. Ikke noe fiske er godt hvis forholdene holder seg uforandret fra dag til dag.

Aktiv om morgenen døsig om dagen? De fleste av de fiskeartene sports­ fiskeren er ute etter, har sin mest aktive periode i skumringen og ved daggry. Fiskeren bør altså stå opp med solen, eller helst litt før, for kro­ ken bør være i vannet allerede i grå­ lysningen. Dagen er hviletid både for fisk og fisker. En time eller to før solnedgang kan fisket ta til igjen, og som regel er det slutt når det er mørkt. I de lange, lyse nettene, særlig i Nord-Norge, er likevel nattfisket ofte det beste. Generelt gjelder det altså at fisket er best morgen og kveld. Fullt så

enkelt er det likevel ikke. Regelen er blant annet avhengig av fiskeart. Mortefiskene kan bite godt også midt på dagen. Både abbor og gjedde kan ha en kort eteperiode med topp like før klokken tolv middag. Men hvis solen skinner fra skyfri himmel, er det likevel bare småfisk å få. Det ser i det hele tatt ut til at fiskens matlyst styres av lyset. Det betyr at bitetiden forskyves i over­ skyet vær. Er det ekstra tungt sky­ dekke, kan man til og med få gjedde inne i grunne viker midt på dagen. Men når solen skinner, trekker de store gjeddene bort fra lys og varme og går ned på dypere vann. De gjed­ dene som blir igjen inne i de grunne vikene, blir stående og døse i skyggen der f.eks. et tre brer greinene ut over vannet. I denne situasjonen er det nærmest håpløst å få gjedda til å bite på kroken. Under slike forhold har fiskeren ikke annet å gjøre enn å vente til kvelden kommer. Gjørsen begynner å jage i overfla­ ten mot skumringen, altså på den ti­ den da abborens bitelyst ebber ut. Hvis det er skyet vær, kan man be­ gynne å dorge etter gjørs et par timer tidligere. I vassdragene i Nord-Norge er sommersituasjonen en annen enn el­

281

Fiskeforholdene

lers i landet, ettersom natten praktisk talt er like lys som dagen. Den beste fisketiden er her midt på natten. Småfisk kan man få om dagen også. Men på denne tiden står de store eksemplarene og sturer nede på dypet. Et unntak kan man imidlertid oppleve når det regner tett, eller når tilstrekkelige mengder av insekter på vannflaten frister storfisken til å va­ ke. Når det gjelder sjøørret, gir for øvrig nattfisket gode resultater også i sørnorske elver. For ørret og harr gjelder regelen at morgen og kveld normalt er de beste fisketidene så lenge sommervarmen varer. Tidlig på sommeren og mot høsten, fra midten av august, er fisket best utover dagen, gjerne med et høydepunkt om ettermiddagen. Det­ te siste gjelder særlig om høsten. Bitetiden forskyver seg også etter som man beveger seg opp mot fjellet. Fra 700 til 1000 m o.h. er fisket som regel best fra midt i juli til begynnel­ sen av september. I begynnelsen av denne perioden er fisket best midt på dagen, også i klarvær, men snart overtar kvelds- og morgenfisket, og i slutten av juli kan fiske langt utover natten gi gode resultater. Fra midt i august er dagfiske igjen det beste, gjerne i overskyet vær. Særlig gjelder dette i områder hvor man finner tid­ lige gytevandrere.

Høst, vinter og vår Om høsten, når dagene blir kortere og nettene lenger, svarer den korte, lyse tiden midt på dagen i Sør-Norge omtrent til den nordnorske sommernattsskumringen, og da har gjedde og abbor bare én etetid. Morgen og kveld mister sin betydning, og den beste fisketiden er nettopp midt på dagen. Også gjørsen er nå i aktivitet ved middagstid, men ennå holder den seg på forholdsvis dypt vann. Utover høsten, inntil fredningsti­ den kommer, kan både flue- og slukfiskeren ta fine ørretfangster midt på dagen, gjerne i sol eller lettskyet vær. For harrfiskeren er høsten en tid som kan gi toppfangster, enten man fisker med flue eller sluk. Best er fisket ofte midt på dagen, og helst i varmt vær med sol. Det gode harrfisket kan vare like til isen legger seg.

282

Hvis man fisker ofte på det samme, begrensede området, f.eks. i et lite tjern eller på en begrenset elvestrekning, lønner det seg å lage et kart der man legger vekt på å få med detaljer som er av særlig interesse for fisket. På kartet bør man tegne inn kurver som viser vanndybden, og man bør få med de forskjellige bunntypene. Videre er vegetasjonen i vannet viktig, og ikke minst kan det være nyttig å få med hindringer, som f.eks. søkketømmer. Hvis man tar kopier av kartet, kan man for hver fisketur avmerke hvor man har fått fisk. På den måten kan kartet bli et verdifullt supplement tilfiskedagboken, som bør inneholde opplysninger om f.eks. sted, dato, tid på døgnet, temperaturog værforhold, fiskens art og vekt osv.

Når vinteren kommer for alvor, vil mangelen på lys under isen gjøre sitt til å innskrenke fiskens aktivitetsperiode, og i noen tilfeller til å forskyve den. Laken, som om sommeren er aktiv utelukkende om natten, er etter at isen har lagt seg, for det meste i bevegelse om dagen. Men til tross for at undersøkelser har klarlagt lakens dagaktivitet om vinteren, kan isfiske med pilk gi gode resultater både om kvelden og natten. Ettersom man også kan ta gode fangster på en tid da

fisken er passiv, må det finnes en bestemt faktor som vekker fisken. Det er mulig at all lyden som følger pilkingen, gjør sitt. Imidlertid kan det også tenkes at lakefiskerne ville fått enda bedre fangster om de hadde fisket bare om dagen. Abboren er mest aktiv midt på da­ gen om vinteren, og fram til midten av februar har den stort sett bare én eteperiode daglig. Det er tydeligvis ikke lysmengden i seg selv som regu­ lerer aktiviteten, men snarere lysets

De beste fisketidene

vekslende rytme. For allerede i mars har abboren to tydelige topper når det gjelder matlyst, til tross for at det på denne tiden fremdeles ikke kom­ mer særlig mye lys ned gjennom is­ dekket. På vårvinteren er tiden midt på dagen gjerne den dårligste fisketiden. Bare hvis det snør kraftig, biter abbo­ ren hele dagen. Ellers lønner det seg å begynne abborpilkingen allerede ved soloppgang. Noen satser fullt og helt på dette tidlige morgenfisket og pakker sammen etter et par-tre timer på isen. Men det lønner seg å fortset­ te fisket senere, for utpå ettermidda­ gen har abboren en ny etetid, selv om den er mindre utpreget enn den første. Ved avslutningen av fiskeda­ gen kan det lønne seg å gjøre et nytt forsøk i hull som man i løpet av mor­ genen har boret langs kanten av sive­ ne for å ta gjedda. Også for de andre ferskvannsfiskene som gjerne fiskes på isen, røye, harr og sik, gjelder det samme møns­ teret. På førvinteren, etter at isen har lagt seg, kan man få gode røyefangster midt på dagen, særlig i snøvær eller vekslende vær. Utpå senvinteren endrer bildet seg; da bør fiskeren være tidlig ute og bruke de første totre timene etter soloppgang. Det kan også være verd å prøve ettermiddagsfisket, men det er noe usikkert. Fis­ ket etter sik og harr, særlig det såkal­ te sprælefisket med larver, kan starte tidlig om morgenen og vare utover dagen. Om våren, etter isløsningen, er det ingen mangel på lys, men derimot på varme. Den beste fisketiden er nå gjerne om ettermiddagen, etter at so­ len har varmet opp vannet. Lave, beskyttede strender med grunt vann gir ofte gode fiskemuligheter om ettermiddagen, ettersom bunnen blir mer effektivt oppvarmet av solen enn selve vannet.

Fiskevarsler Været og lyset påvirker fiskens aktivi­ tet. Det betyr at endringer i vær- og lysforhold også gjør det nødvendig å legge om fiskemåten. F.eks. har mange fiskearter sin favorittflue eller -sluk for forskjellige værforhold. På dette punktet er imidlertid oppfat­

ningene så forskjellige at det vanske­ lig kan gis noe annet råd enn at fiske­ ren må prøve seg fram på egen hånd. Kaldt regn får småfisken til å for­ svinne fra overflaten. Før regnet kommer, napper den som regel ivrig, som om den forbereder seg på faste. Tordenbyger varsles på en annen måte, nå slutter fisken å spise lenge før den første regndråpen faller. Men det som først og fremst påvirker fis­ kefangsten under tordenvær, er vel at fiskeren forsvinner! Det hevdes for­ resten at ålen biter ivrig når det tord­ ner om natten. Denne teorien har like mange motstandere som tilhen­ gere, og det har ikke lykkes å få den bekreftet ved forsøk. Når solen igjen får overtaket etter langvarig regn, er det virkelig mulig­ heter for storfangst. Om våren hen­ ger kjølig vær gjerne sammen med skyer og regn. Det innebærer at in­ sektene er passive, noe som igjen be­ tyr at det ikke kan bli noen sving på fluefisket eller annet fiske i overfla­ ten. Men etter regn i varmt og stille sommervær kommer fisken så å si i stimer opp til overflaten for å ta in­ sekter som er slått ned av regn­ skuren. Snøvær regnes som fint pilkevær både for røye, sik, abbor og ikke minst lake. Det er likevel ikke sikkert at selve snøen er den avgjørende fak­ toren. Bitelysten kan like gjerne være forårsaket av lavtrykket, av at det blir mørkere, eller av en helt annen og ukjent faktor. Under lavtrykk presses ikke isen så fast ned mot vannet som under høytrykk. Dette skulle inne­ bære at også trykket nede i vannet blir redusert. På den annen side bur­ de den økende snømengden på isen under snøvær tvert imot bidra til å øke trykket. Så her er det ennå mye å finne ut! Menneskets trykksans er langtfra så følsom som fiskens. Derfor er det umulig å forestille seg hvordan luft­ trykket påvirker en fisk. I Norge skjer lufttrykkforandringer som regel innen så små marginer at fisken kan kompensere ved å bevege seg noen få centimeter opp eller ned i vannet. Erfaringen viser likevel at lufttrykket kan påvirke fiskefangsten. Lufttrykkforstyrrelser som forårsaker seismis­ ke bølgebevegelser i jordskorpen,

har i noen tilfeller bevislig gitt store ålefangster i Nederland og i store deler av Østersjøen. Svenske og finske isfiskeeksperter hevder at lufttrykket bestemmer hvor høyt i vannet abboren står. Men dette har liten praktisk betydning for fiske­ ren når man vet at et barometerfall fra pent vær til storm utliknes av fis­ ken ved at den går beskjedne 14 cm dypere. Ellers regner man med at raskt fal­ lende lufttrykk om sommeren gir dår­ lig fiske. Men heller ikke vedvarende lavtrykk eller høytrykk er bra. Gode fiskeforhold skal det derimot være når lufttrykket går mot normalt (1013 millibar), spesielt ved stigning fra lavt mot normalt. Vannstanden er en faktor som kan være avgjørende for fisket. Å fiske i en elv i flom er nesten håpløst, særlig så lenge vannet stiger. En ørret som er på vandring oppover elva, vil stan­ se opp hvis vannføringen begynner å øke raskt, og fisk som står i elva, vil bli tvunget til å forlate standplassene sine. Straks vannet tar til å synke, begynner fisken igjen å spise. Bittet er best når vannføringen i elva igjen er kommet ned på normalt nivå. Da er vannet som regel klart og varmt også, slik at det blir fart i insektklekkingen. Framfor alt finner fisken nå tilbake til sitt faste revir. Når vannstanden i innsjøer er unormalt lav, og ved fjære sjø langs kysten, vil beskyttende siv og tangområder bli tørrlagt eller bli liggende altfor høyt i vannet. Fisk som vanlig­ vis står nær stranden, vil under slike forhold gå ned på dypt vann eller trekke lenger ut fra land. Hvis det er unormalt lav vannstand i gytetiden, vil en sjelden få fisk på de gamle, gode fiskeplassene. Men ikke bare gytefisket blir ødelagt; en slik situa­ sjon går selvfølgelig også utover selve gytingen og kan resultere i minskede fangster i lang tid framover. Noen fiskere oppnår gode resulta­ ter i måneskinn, andre ikke. Når man ikke får noe ut av måneskinnsfiske, skyldes det kanskje som oftest fiske­ rens egen opptreden. Han tror at han opptrer skjult for fisken fordi det er mørkt, mens han i virkeligheten viser seg i helfigur. Fisken ser godt, også om natten. 283

Fiskeforholdene

Vanntemperaturen Idealtemperatur Hvis man skulle planlegge fisket ute­ lukkende på grunnlag av én miljø­ faktor, ville det uten tvil være det klokeste å sette seg inn i temperatur­ forholdene i vannet. Temperaturen påvirker alle fiskens livsfunksjoner aktiviteten, oksygenbehovet, energi­ forbruket og matlysten. Dessuten vir­ ker temperaturen på mange forhold i

fiskens miljø, som oksygeninnholdet i vannet og tilgangen på næringsdyr. Sammen med lysforholdene er tem­ peraturen også den sentrale reguleringsfaktoren når det gjelder gytin­ gen. De enkelte fiskeartene har sin egen idealtemperatur, og de vil så langt det er mulig, alltid oppsøke vannlag som har denne temperaturen. Det som foreligger av opplysninger om ideal-

Temperaturen i de forskjellige vannlagene sommer og vinter. Om vinteren er vannet varmest nede ved bunnen og kaldest ved overflaten, like under isen, og temperaturen stiger ganske jevnt med økende dyp. Om sommeren er det mellom det varme vannet ved overflaten og det kalde bunnvannet et såkalt sprangsjikt (termoklin) (området innenfor de stiplede linjene). I dette sjiktet faller temperaturen brått med økende dybde. Sprangsjiktet er av største interesse for fiskeren om sommeren, ettersom fisken her finner vann som har en mer behagelig temperatur enn overflate­ vannet. I sprangsjiktet er det også god tilgang på oksygen, og fisken har kort vei opp til overflaten når den søker etter føde.

temperaturen for forskjellige fiske­ arter, er stort sett basert på mellomeuropeiske resultater. Det er imidler­ tid grunn til å anta at norske bestan­ der av de samme fiskeslagene har til­ passet seg noe kjøligere omgivelser, slik at deres idealtemperatur gjen­ nomgående er litt lavere. Idealtemperaturen kan dessuten være litt høy­ ere for fisk i sterk vekst og for sultne individer, og litt lavere for fullvoksen fisk og mette individer. Stor fisk tri­ ves gjerne i litt kjøligere vann enn mindre fisk av samme art. De fleste norske fiskearter trives best når temperaturen i vannet er mellom 7 og 20 grader. Fisk i fjellvann og mange saltvannsfisker krever kjøligere vann. Blant ferskvannsfiskene her i landet er det røya som har den laveste trivselstemperaturen. Gjedde og krøkle trives i forholdsvis kaldt vann og vokser best når tempe­ raturen ligger på 7-17 grader. Abbor, sommer

284

vinter

Vanntemperaturen

IDEALTEMPERATUR FOR ULIKE FISKEARTER Det ville være atskillig lettere å finne fisk hvis man hadde nøyaktig kjennskap til de forskjellige fiskeartenes idealtemperaturer. Den svenske sportsfiskeskribenten Leif Engstrdm har, på grunnlag av egne undersøkelser og målinger, utarbeidet en tabell

Temperatur

Fiskeart

abbor gjedde gjørs krøkle laks røye ørret

mort og gjørs liker varmere vann og vil helst ha temperaturer mellom 14 og 24 grader. For ørret er man ved undersøkelser kommet fram til to områder for trivselstemperatur, 7-9 grader (hviletemperatur) og 16-19 grader (spisetemperatur). Blant de norske fiskeartene som foretrekker særlig varmt vann, er brasme og laue, som trives best når det er 20-28 grader i vannet. Selv fisk som har så høy triv­ selstemperatur, har ingen problemer med overvintring i vann som nærmer seg 0 grader. Men ingen fisk tåler brå temperaturforandringer. Blir vannet plutselig kaldere eller varmere, vil fis­ ken prøve å trekke bort. Fiskens temperaturkrav kan være ganske innviklede. Hos enkelte laksefisker som lever i Stillehavet, er det påvist at når næringstilgangen er god, vokser og trives de best når vanntemperaturen i løpet av døgnet varierer mellom 5 og 15 grader. Den­ ne temperaturvekslingen oppnår de ved å forflytte seg fra de øvre vann­ lagene og ned mot bunnen. I England har man gjennomført undersøkelser over fiskens bitelyst ved forskjellige temperaturer. I den ene undersøkelsen tok fisken næring til seg og bet på krokredskap når temperaturen var 16-19 grader, mens den gikk ned i vannlag med tempera­ turer på 7-9 grader når den ikke var aktiv. I så lav temperatur trenges det ikke mye energi til opprettholdelse av livsfunksjonene. I den andre under­ søkelsen var de to temperaturområdene 15-16 og 8-12 grader, med 15-16 grader for største bitelyst og 8-12 gra­ der for hvileperioden. Når vannet er passe varmt etter

9-23°, 6-18°, 11-23°, 4-13°, 7-15°, 5-13°, 8-17°,

idealtemperatur — »— — »— —»— _»_ —»— -»-

fiskens krav, blir den livligere og mer aktiv, slik at den kan drive effektiv jakt på føde. Når den har spist seg mett, har den ikke lenger behov for aktiv utfoldelse. I denne situasjonen er det mer fordelaktig for den, ikke minst fra et energiøkonomisk syns­ punkt, å oppsøke kjøligere vann. Særlig når det gjelder stor rovfisk, ser man tydelig at den så å si har to idealtemperaturer. Den driver jakt og skaffer seg mest mulig føde på kortest mulig tid i overflatelagene og går deretter ned på dypere og kjølige­ re vann for å fordøye føden.

Ta storfisk i sprangsjiktet Den gamle påstanden om at de store fiskene svømmer på dypt vann, har altså støtte i realitetene. Fiskerens problem er med andre ord bare å finne ut hvor dypt den står. Om som­ meren er vannet i innsjøene delt i tre temperatursjikt. Vannet er en dårlig varmeleder, og temperaturforskjelle­ ne kan bare utjevnes ved blanding av vannmassene. En slik omveltning av vannmassene finner sted vår og høst og har sammenheng med at vekten av de ulike vannlagene endres. Overflatesjiktets dybde varierer fra den ene innsjøen til den andre, og også fra år til år etter hvor varm sommeren er. I grunne sjøer som er utsatt for vind, kan fullstendig blan­ ding av vannmassene også finne sted om sommeren. I små innsjøer som ligger beskyttet mot sterk vind, kan toppsjiktet være svært varmt og bare omkring en meter dypt. I større og dypere innsjøer, og dessuten i havet, vil vinden gjerne sørge for å blande

20° 14° 19° 10° 12° 10° 13°

som til venstre viser det temperaturområdet der bestemte arter vokser og trives best, og til høyre selve idealtemperaturen, der fisken utfolder størst aktivitet. Tabellen må tas med en klype salt, og tallene må kun betraktes som veiledende.

overflatelaget såpass at det varme toppsjiktet kan være opptil 20 meter dypt. Typisk for toppsjiktet er at tem­ peraturen er ganske jevn, selv om sterk sol nok kan sørge for å gjøre det aller øverste laget litt varmere, mens kjølig regn kan senke temperaturen noe. Dypvannssjiktet, som ligger ned mot bunnen, har også forholdsvis jevn temperatur. Som regel er det ganske kaldt, med en temperatur på omkring 5 grader. Mellom dypvanns­ sjiktet og toppsjiktet ligger det vann­ laget som er av særlig interesse for fiskeren, sprangsjiktet. I dette sjiktet synker temperaturen raskt. Hvis tem­ peraturen i toppsjiktet er mer enn 20 grader, kan den på et par meter ned­ over i sprangsjiktet synke med opptil 15 grader. Mindre fisk av de fleste arter, og dessuten mortefisker generelt, trives i varmt, oksygenrikt og næringsrikt overflatevann, og storfisken oppsø­ ker dette vannlaget for å drive jakt på småfisken. Bunnsjiktet er som regel for kaldt for de fleste rovfiskartene. I særlig næringsrike innsjøer kan bunn­ sjiktet dessuten være svært oksygenfattig. Om sommeren er sprang­ sjiktet det vannlaget der storfisken finner passe kjølig vann og nok oksy­ gen. Fra sprangsjiktet har rovfisken dessuten ikke lang vei til matfatet, det vil si overflatevannet og små­ fisken. Ettersom kaldt vann er tettere enn varmt, vil plankton som produseres i overflaten og synker ned mot bun­ nen, synke langsommere når det kommer ned i sprangsjiktet. Plank­ ton som på denne måten svever i 285

Fiskeforholdene

mens det flyttes stadig dypere ned i løpet av høsten, i store sjøer til over 20 meters dyp. Når fisken generelt trives best i sprangsjiktet, betyr det ikke at man uten videre kan fiske hvor som helst i vannet, bare man holder seg på riktig dyp. De beste fiskeplassene finner man der det samtidig er passe kupert bunn. I sprangsjiktets dybde er det som regel vegetasjon og dermed også smådyr som gjør tjeneste som føde for fisk. Men selvfølgelig har også de frie vannmassene sine fiskearter, både planktonspisere og rovfisk som jager dem.

sprangsjiktet, lokker til seg små, planktonspisende fisk som i og for seg ikke har noe imot det noe kjøligere vannet, og storfisken følger etter. Når vannet i overflaten blir varmt om sommeren, går store lagesild ned på over 20 meters dyp, mens de mindre stanser på omkring 10 meter. Dette skyldes antakelig at den store lagesilda eter det ganske store kreps­ dyret Limnocalanus. Dette foretrek­ ker kaldere vann enn de mindre krepsdyrene som den sommergamle lagesilda har som hovedføde.

Hvor ligger sprangsjiktet? Å finne fram til sprangsjiktet er ikke alltid så enkelt. I Sverige og USA har mange fiskere tatt i bruk elektroniske målere, som gjør det lett å kartlegge temperaturen i forskjellige vannsjikt. Selve måleren er festet til en kabel, og når måleren senkes ned, overføres resultatene via kabelen til en tavle, slik at fiskeren hele tiden kan se hvor­ dan temperaturen endrer seg med dybden. I Norge selges foreløpig ikke den slags instrumenter beregnet til hobbybruk. Og vitenskapelige instru­ menter for samme formål er altfor dyre for de fleste. Men det finnes en billig metode som kan benyttes når man vil ta vann­ temperaturen på forskjellige dyp. Metoden går ut på å hente opp vann­ prøver ved hjelp av en flaske. Flas­ ken utstyres med snøre, søkke og kork, og til korken festes også et snøre. Den tomme og korkede flas­ ken senkes til ønsket dyp. Korken trekkes så ut med et rykk i snøret, og flasken fylles med vann. Flasken trekkes deretter opp så raskt som mu­ lig, og temperaturen måles med et nøyaktig termometer. Nøyaktigheten blir størst hvis man lar flasken henge på det ønskede målenivået i vannet en stund før korken trekkes ut, slik at flasken rekker å bli like kald som om­ givelsene. Dessuten er det en fordel at flasken er stor og åpningen liten. Framgangsmåten virker kanskje omstendelig, men i virkeligheten går det ganske raskt. Og man trenger slett ikke å foreta målinger hver dag, ettersom temperaturlagdelingen er

286

Temperaturen under isen

Når man vil måle vanntemperaturen på for­ skjellige dyp, er en flaske, utstyrt med en stein som søkke, et brukbart hjelpemiddel. Den tomme flasken tettes med en kork og senkes ned til ønsket dyp, der korken rykkes ut ved hjelp av et snøre, slik at flasken blir fylt med vann. Flasken heises så raskt opp, og tempera­ turen måles med et vanlig termometer. På den måten kan man f.eks. på en fiskedag i begyn­ nelsen av august ganske raskt slå fast at temperaturen på tre meters dyp er 18 grader.

temmelig stabil. Om sommeren kan man måle to ganger i måneden. Dess­ uten bør man måle på nytt hvis tem­ peraturen i overflaten endrer seg klart, f.eks. etter sterk vind. Letingen etter sprangsjiktet går lettere hvis man måler litt på slump og ikke leter systematisk meter for meter. Et ek­ sempel: Hvis det er 18 grader i over­ flaten, mens temperaturen på 3-4 m dyp er 10-12 grader for så å synke raskt til 4-6 grader, betyr det at sprangsjiktet ligger på 3-4 m dyp. Hvis man ikke vil eller ikke har anledning til å bestemme sprangsjik­ tet ved hjelp av målinger, må man prøve seg med en skjønnsmessig vur­ dering. I små, lune innsjøer ligger sprangsjiktet forholdsvis høyt i van­ net; i store, dype innsjøer og i havet ligger det dypere. Sterk vind blander overflatevannet og flytter sprangsjik­ tet dypere ned. På forsommeren lig­ ger sprangsjiktet forholdsvis høyt,

Når vanntemperaturen utpå høsten synker til 4 grader, finner det sted en omveltning i vannmassene. Over­ flatevannet synker til bunns. Etter hvert avkjøles vannet i overflaten til null grader, og isen legger seg. Van­ net er nå kaldest like under isen og varmest nær bunnen. I praksis er det imidlertid gjerne slik at vinden sørger for å blande vannet noe like før det fryser, slik at vannet nede ved bun­ nen ikke holder fullt 4 grader. På den annen side er isen og snødekket en så god isolator at overflatevannet utpå senvinteren ikke lenger holder null grader, men er en tanke varmere. Fiskens livsfunksjoner, og dermed matlysten og aktiviteten, nedsettes i takt med den synkende temperatu­ ren. En del fisker, som mortefisker, laue, brasme og ål, går nå mer eller mindre inn i en dvaletilstand, og de våkner først hvis oksygenet truer med å ta slutt. Brasmen er fremdeles i bevegelse når vannet har en tempera­ tur på mer enn 3 grader; gjørsen ut­ folder en slags aktivitet ned til 2 gra­ der. Abborens aktivitetsgrense er 1,5 grader, og gjeddas er helt nede på 0,1 grader. Laken er etter alt å dømme i aktivitet og tar næring til seg så lenge det finnes vann å svømme i. Det er altså en viss aktivitet i vannet også om vinteren. Men fiskens livsfunksjo­ ner er i høy grad redusert, og hvis fiskeren skal ha håp om å lokke en fisk til å ta, må agnet serveres like foran snuten på den og beveges at­ skillig langsommere enn om som­ meren.

V anntemperaturen

Isen hindrer lyset i å trenge ned i vannet, og hvis isen er dekket av snø, stenges dagslyset nesten fullstendig ute. For fisken som befinner seg nede i mørket, vil isfiskerens hull derfor fortone seg som en meget klar, lysende flekk. Om det er smeltevann på isen der man borer hullet, vil kaldt vann renne ned under isen, noe fisk som befinner seg nær hullet, ikke setter pris på. Hvis det er oksygenmangel i vannet, vil tilførselen av oksygen fra luften gjennom hullet ha betydning for fiskefangsten.

I vinterkulden reagerer fisken på ytterst små endringer i vanntempera­ turen. På steder der det er tilsig av litt varmere vann, f.eks. fra en undervannskilde, kan det derfor være godt fiske hele vinteren. I mildvær holder overvannet på isen omtrent null grader. Det vil si at det er kalde­ re enn vannet umiddelbart under isen. Under slike forhold lønner det seg ikke å bore pilkehull i en vann­ pytt, ettersom smeltevann som siger ned gjennom hullet, da kan bidra til å holde fisken på avstand. Når snøen på isen begynner å smel­ te om våren, renner kaldt vann ned gjennom isen i sprekker og selvfølge­ lig også i åpne pilkehull. Kaldt vann er lettere enn varmt vann og vil bli liggende øverst. Når kaldt vann siger ned under isen, vil fisken derfor helst holde seg litt dypere. Når snøen er smeltet helt bort, kan vårsolen sørge for en viss oppvarming av vannet un­ der isen på grunt vann. Sollyset setter også i gang planteplanktonets assimileringsprosess, med det resultat at oksygensituasjonen i det øverste vannlaget bedres. Man kan si at våren tyvstarter i overflatelaget, og dette lokker også fisken høyere opp i vannet.

begynner å ta slutt i dypere vannlag utpå senvinteren. Hvis oksygenfor­ bruket er særlig stort, som tilfellet ofte er i innsjøer med tilsig av for­ skjellig slags avfall, kan følgen bli oksygenmangel i hele innsjøen. De fleste tilfeller av massedød av fisk på vårvinteren skyldes oksygenmangel som følge av forurensning. Ettersom gjørs og brasme må ha vann som holder en temperatur på mer enn 2 grader, trekker de ned mot dypet om vinteren. Noen steder kjen­ ner man til dypene der man kan ta fangster av disse fiskene om vinteren ved å senke garnet dit ned. Både gjørs og brasme trenger imidlertid forholdsvis rikelig tilgang på oksy­ gen. Særlig i næringsrike innsjøer vil derfor mangel på oksygen drive dem bort fra det varmeste vannet nede ved bunnen. De blir altså tvunget til å velge et kompromiss og oppsøke vann som har tilstrekkelige oksyNok oksygen? genmengder, samtidig som det ikke Fisken forbruker langt mindre oksy­ er altfor kaldt. gen i kaldt vann enn i varmt. Likevel Temperaturlagdelingen i en innsjø er oksygen en viktig minimumsfaktor om vinteren er svært stabil. Oksyom vinteren. Isdekket sørger for at genfritt og oksygenholdig vann blan­ vinden ikke, som om sommeren, kan der seg derfor praktisk talt ikke, og sørge for å blande oksygen fra atmo­ grensen mellom disse vannlagene kan sfæren inn i vannet. Og snø og is være skarp. Det kan med andre ord hindrer sollyset i å trenge igjennom, være tilstrekkelig tilgang på oksygen slik at de grønne plantene i vannet umiddelbart over det vannlaget der ikke kan produsere oksygen om vin­ oksygen ikke forekommer. Ettersom teren. vannet i en innsjø om vinteren blir I næringsrike innsjøer er forbruket varmere med økende dybde, vil gjørs av oksygen så stort om vinteren at det og brasme søke til det vannlaget som

ligger umiddelbart over det oksygenfattige sjiktet. Særlig gjørsen hol­ der seg i denne situasjonen ute i fritt vann, og den kan tas på flytegarn hvis man finner den riktige dybden. Også brasme kan man få på flytegarn, men bunngarn som senkes ned til der det oksygenfrie laget tar til, kan gi bedre resultater. Å finne den nøyaktige grensen for det oksygenfrie sjiktet krever så om­ fattende kjemiske analyser at det lig­ ger utenfor amatørenes rekkevidde. Men også litt mer unøyaktige meto­ der kan gi nyttig informasjon. Den samme vannhenteren som brukes om sommeren når man leter etter sprang­ sjiktet, kan også brukes når man vil ta vannprøver om vinteren. Oksygenfritt vann i en næringsrik innsjø inneholder som regel svovelforbin­ delser. Dette fører til at det lukter vondt. Man må imidlertid regne med at lukten ikke er særlig framtredende i det øverste oksygenfrie sjiktet. Garn bør derfor settes et par meter over «luktgrensen». Det oksygenfattige laget øker ut­ over ettervinteren. Derfor må garne­ ne settes stadig høyere i vannet. Oksygentilstanden kan også vurderes på grunnlag av bunnmaterialets utse­ ende. Svart gjørme tyder på oksygenfattig vann, mens brun gjørme er karakteristisk for oksygenholdig vann. I noen vann kan man også få et inntrykk av oksygentilstanden ved å la et tau av naturfiber, utstyrt med 287

Fiskeforholdene

søkke, stå fra bunnen og opp til hullet i isen i et par døgn. Grensen mellom oksygenfritt og oksygenholdig vann framtrer da tydelig på tauet. I næringsrike innsjøer er det under enhver omstendighet bortkastet å set­ te garn på dypt vann når våren er i anmarsj. Situasjonen er den samme senhøstes, hvis ikke kraftig vind har sørget for å blande vannmassene. I sterkt forurensede innsjøer kan van­ net nede ved bunnen være fritt for oksygen året rundt.

Vanntemperaturen vår og høst Omkring vår- og høstjevndøgn blan­ des vannmassene i innsjøene. Men det innebærer ikke at temperaturen blir nøyaktig den samme overalt i vannet. Holmer, viker og odder end­ rer strømforholdene slik at vannet ikke blandes like effektivt overalt. Om våren, like etter isløsningen, vil områder med langsommere strøm ha kjøligere vann enn resten av inn­ sjøen. Disse kjølige områdene er da gjerne de dårligste fiskeplassene. Litt senere, når solen har begynt å varme opp vannet, vil imidlertid vannområ­ der med svak strøm bli varmere enn omgivelsene, og dermed bli gode fis­ keplasser. Når vanntemperaturen er omkring 4 grader, altså betydelig un­ der trivselstemperaturen til alle våre fiskearter, er fisken ytterst følsom for selv de minste temperaturendringer og søker til områder med så varmt vann som mulig, selv om temperatu­ ren der bare er en tanke høyere. Om høsten er situasjonen den mot­ satte. De mest strømsvake områdene er nå gode fiskeplasser. Like før isen legger seg, avkjøles disse områdene raskt, og dermed forsvinner fisken. Særlig fisk som er ute for å søke føde, vil man sent på høsten finne nettopp der det er litt varmere enn andre steder, akkurat som man i sommer­ varmen finner dem der det er litt kjøligere enn ellers i vannet. Fisken vil som regel unngå brå temperaturforandringer ved å søke seg dypere ned. Grunne områder der abboren står om sommeren, tømmes når luften i løpet av høsten sørger for å kjøle ned overflatevannet. Etter

288

den første skikkelige frostnatten må man ty til tung pilk eller bunnsnøre for å treffe abboren. Man kan også ta abboren på spinner, hvis man en kald og blåsende høstdag finner et stille parti der solen skinner. Et slikt for­ holdsvis stille område kan man f.eks. finne på lesiden av en øy. Her står de store abborene gjerne på et par me­ ters dyp og innenfor spinnerens rek­ kevidde, mens de andre steder i inn­ sjøen kanskje har trukket ned på 20 meters dyp. Når den store abboren gjerne oppholder seg i stille vannom­ råder under høststormene, er det mu­ ligens fordi den her ikke trenger å bruke så mye energi til svømmebevegelser. Gjedde kan man også treffe på disse stedene om høsten, men gjørsen går dypere. Om våren er det i første omgang på grunt vann at varmen gjør seg gjel­ dende. Dette skyldes at bunnen her varmes opp raskere enn vannet, og fra bunnen avgis det så varme til van­ net over. Etter vinteren virker det forholdsvis varme vannet i seg selv tiltrekkende på fisken. Men når fis­ ken gjerne innfinner seg på grunt vann på denne tiden, skyldes det også at varmen og lyset vekker mange slags smådyr til aktivitet. Småfisken kommer for å forsyne seg av dette tilbudet, og rovfisken følger etter. Derfor vil man i de oppvarmede overflatelagene om våren også finne fiskearter som ellers foretrekker kjø­ ligere vann. I fjellsjøene tar den vårlige insektklekkingen til når vanntemperaturen er steget over en viss grense. Det betyr at insektklekkingen begynner tidligere ved grunne, solrike strender enn andre steder i vannet. Ettersom vannet er varmest utpå ettermidda­ gen, er dette tiden for fluefiske om våren. Vanntilførselen til fjellvannet på denne tiden er for det meste smel­ tevann. Det betyr at det er meget kaldt. Det beste fluefisket tidlig i se­ songen finner man derfor gjerne nær utosene, mens det senere på somme­ ren kan lønne seg best å fiske ved innosene. Man må imidlertid også være oppmerksom på at enkelte mindre bekker kan føre med seg var­ mere vann om våren. Der den slags bekker munner ut i en innsjø, kan man oppleve det såkalte vårbeitefis-

ket i høytliggende fjellvann, opptil 1000 m o.h. Ørret som søker inn til disse «varme» osene, tar gjerne flue.

Varmebølger og kald vind I seg selv betyr ikke lufttemperaturen så mye for fiskeren. Det som teller, er lufttemperaturens forhold til og virkning på temperaturen i vannet. Hvis en varmebølge inntreffer i maijuni, kan en gjerne ta gode fangster på sportsfiskeredskap. Dette skyldes at overflatevannet oppvarmes og vek­ ker fisken til aktivitet. Når vannet ennå er ganske kaldt litt dypere ned, søker fisken inn mot stranden. En varm periode på forsommeren setter dessuten fart i matproduksjonen i vannet, slik at fisken nå blir enda mer aktiv i næringssøket enn vanlig. For arter som gyter om våren, be­ tyr en varmebølge på forsommeren bedre muligheter for vellykket klek­ king og økte sjanser for yngelen til å overleve. Når yngelen får gode for­ hold, er det blant annet fordi tilgan­ gen på føde blir så god i varmen at yngelen slipper altfor hard konkur­ ranse om matbiten. På den annen side representerer yngelen føde for større fisk av mange arter, for det er slett ikke bare de utpregede rovfiske­ ne som spiser fiskeyngel. Alt i alt betyr en varmebølge på forsommeren gode forhold for fisken generelt, mens en uvanlig kald forsommer er tilsvarende ugunstig. Midt på sommeren vil derimot en varmebølge gjøre det altfor varmt inne på grunt vann. Sterk varme på denne tiden vil derfor jage de fleste fiskeartene ned på dypt vann. I grun­ ne viker og inne i sivet langs strende­ ne er det nå bare mortefisk tilbake. I grunne innsjøer, der hele vannmas­ sen blir varmet opp, blir fiskene etter hvert sløve og plaget av oksygenman­ gel. Hvis de i en slik situasjon tvinges til å bevege seg altfor raskt, kan de bli kvalt. Under en varmebølge er det som regel også fullstendig vindstille. Dette gir sitt bidrag til oksygenman­ gelen i vannet. Dessuten er varmt vann ikke i stand til å binde så mye oksygen som kjølig vann. Det inne­ bærer at det oksygenet som de grøn-

ne plantene produserer, fordamper i luften i ekstremt varmt vær. Bare i fjellvann kan en varmebølge midt på sommeren ha gunstige virkninger, blant annet fordi det fører til økt insektaktivitet. Blir varmebølgen særlig langvarig, kan også et fjellvann bli for varmt.

ren synker til under 7 grader, noe som ofte kan hende i fjellet og i Nord-Norge om sommeren, avtar in­ sektenes aktivitet så sterkt at fisket blir et rent lotteri, som regel uten gevinst. Fra fiskerens synspunkt er «nor­ mal» sommertemperatur å foretrek­ ke. Det vil si at lufttemperaturen om dagen kan være et par grader høyere enn vanntemperaturen, mens det om natten bør være bare ubetydelig kal­ dere i luften enn i vannet. Små tem­ peratursvingninger er av liten betyd­ ning, mens en rask og sterk avkjøling får meget merkbare følger. En tilsva­

Heller ikke ekstra kaldt vann gir gunstige forhold for fiskeren om som­ meren. Hvis overflatevannet avkjø­ les, vil fisk som foretrekker varmere vann, forsvinne ned i dypet, og de fiskene som foretrekker sprangsjik­ tet, har ikke lenger noen grunn til å komme opp til overflaten. Den som dorger etter gjørs, må nå henge ekst­ ra søkker på snøret, og heller ikke med dette utstyret kan han regne med storfangst; Hvis lufttemperatu-

Midtsommervarmen hat en tendens til å /age fisken ned i dypet, og fisk som åventtælt blir igjen nær overflaten, er svært lat. For dem som setter mefpns på selve fisketuren enn på utbyttet, betyr dett&\ ikke så mye. Men vil man ha fisk, lønner det seg å lete i dypere vannlag på slike dager.

rende rask oppvarming har ikke en fullt så negativ virkning. Når det etter en kald periode inntreffer en tempe­ raturstigning opp mot det normale, vil fisken straks reagere ved å vise økende bitelyst. Når en svært lang varmeperiode endelig er over, må fis­ keren vente et par dager før omslaget gir seg utslag i form av bedre fangs­ ter. For ørretfiskeren gjelder stort sett disse reglene: Når vanntempera­ turen er høyere enn lufttemperatu­ ren, skal det fiskes dypt. Er tempera­ turen den samme i vannet og i luften, bør man fiske høyere og gjerne på grunt vann. Er det varmere i luften enn i vannet, bør man fiske i overflaten og eventuelt bruke tørrflue.

Fiskeforholdene

Fiskevinder Vinden -fiskerens venn og uvenn Vindens retning og styrke har fra gammelt vært regnet blant de vik­ tigste forhold som fiskeren må ta hen­ syn til. Tørrfluefiskere i fjellet kan la stangen ligge i ro hvis nordavinden blåser dag etter dag. Nordavind inne­ bærer jo gjerne kjølig vær, og det betyr at insektlivet lammes. Skulle den mest populære fiskevinden vel­ ges, ville antakelig en mild sønnavind med vindstyrke 2-3 på Beauforts ska­ la få de fleste stemmene. Stille vær er fint fiskevær for tørrfluefiskeren. Men ellers regnes helt vindstille ikke for å være bra, hvis det da ikke er kombinert med andre for­ hold som påvirker fiskelykken, som f.eks. tett småregn. I klart og stille vær er fisken forsiktig, ettersom den både ser og hører fiskeren atskillig bedre enn når en svak luftning kruser vannflaten. I stille vær bør det fiskes enten på dypt vann eller inntil sivkanter og på grunner med rik vegetasjon, altså på steder der fiskeren er beskyt­ tet mot å bli sett av fisken og om­ vendt. Ved fluefiske etter vak må flua under slike omstendigheter plasseres så presist som overhodet mulig. I stille kvelder stiger de store fiske­ ne opp til overflaten for å drive jakt på stimene av småfisk. I denne situa­ sjonen er storfisken ofte uforsiktig og bitevillig. Fiskeren kan i mange tilfel­ ler se småfiskstimen på langt hold. Det lønner seg ikke å kaste sluken direkte mot stimen, men litt bakenfor og forbi, slik at den under innsnellingen kommer til å svømme like foran snuten på rovfisken. Et lite agn kan man derimot servere midt i sti­ men, ettersom et lite plask i stille vann bare lokker rovfisken til seg. Langs grunne sivstrender og på abborgrunner er det under enhver om­ stendighet vanskelig å fiske i stille vær. Skal man oppnå resultater her, er det en forutsetning at båtfiskeren glir inn på hold uten støy fra båten, og at den som fisker fra land, gjør de 290

første kastene på betryggende hold og i skjul bak en busk. Vindens retning har virkninger for fisket i alle fall på to måter: Luft som enten er kaldere eller varmere enn overflatevannet, blir av vinden ført ut over vannet. Særlig om sommeren er nordavinden gjerne kaldere og søn­ navinden varmere. Men kanskje enda viktigere er det at vinden setter vannmassene i bevegelse. Overflate­ vannet strømmer med vinden, med det resultat at vann fra dypere lag stiger opp mot overflaten. Endelig har vinden etter alt å dømme enda en virkning, som det ennå ikke finnes noen forklaring på: Nordavind gir som regel dårlig pilkefiske, også om vinteren når isen ligger tykk, slik at vinden umulig kan forårsake tempe­ raturendringer eller bevegelser i vannoverflaten.

Umulige vinder Sportsfiskere flest har ikke anledning til å dra på fisketur straks det oppstår gunstige forhold. Hvis sportsfiskeren skal vente på idealvinden som vil føre storfisken like inn til hans faste fis­ keplasser, vil helg etter helg gå uten at han får anledning til å væte snøret. For den sportsfiskeren som virkelig vil fiske, finnes det derfor bare én holdbar innstilling: Umulig fiskevind eksisterer ikke. Med den innstillingen vil han tross alt også få atskillig flere sjanser enn den som venter på idealforholdene. Men for å utnytte for­ skjellige vindforhold må han vite når han skal fiske fra lostranden, og når lestranden er best. Dessuten må han vite hvor dypt han skal fiske. Hvis man ser bort fra ekstremt sterke vinder, som orkan, vil ikke vinden hindre fisken i å ta næring til seg og bevege seg. Derimot kan vind føre til at fisken forflytter seg til ste­ der der den vanligvis ikke er å finne. Når man skal finne ut hvor fisken står når det blåser kraftig, må man ta utgangspunkt i hvordan vinden påvir­ ker vanntemperaturen i forskjellige avsnitt av sjøen. I en fjellsjø vil vinden føre det var­ me overflatevannet inn mot den stranden vinden blåser mot. Der bør fluefiskeren servere sine fluer, i kon­ kurranse med alle de insektene som

er drevet dit av vinden. Under slike omstendigheter er heller ikke den meget baktalte nordavinden helt ubrukelig, om ikke luften den fører med seg, er spesielt kald. Etter lengre tids nordavind har bøl­ gene gjerne rotet opp bunnen langs sørstrendene slik at større mengder av næringsdyr er blitt tilgjengelig. Denne overraskende næringsmengden lokker gjerne harren inn mot stranden. For å ta denne harren kan man bruke en liten skje, spinner eller flue som man lar synke helt ned mot bunnen. Deretter tar man snøret inn ganske langsomt og med små rykk, slik at flua eller sluken ikke på noe

Fiskevinder

Bildene viser to eksempler på ekstreme fiskeforhold. Den som fisker etter sjøørret i skjærgården, ønsker seg vind og brenning, og unngår partier med stille vann. Meitefiskeren ved den lille, grunne og langsomtflytende bekken ønsker seg imidlertid helt andre forhold. Han vil ha stille vær, ettersom vind forstyrrer både stemningen, fisken og redskapsbruken.

tidspunkt kommer helt opp til over­ flaten. På denne måten kan man få fine harrfangster i «umulig» norda­ vind. Ved en lun nordstrand, spesielt hvis den er beskyttet av skog eller fjell, kan man også prøve flua. Man bør merke seg vindretningen i god tid før man er framme ved fiskevannet, for de reglene som er omtalt ovenfor, gjelder også en tid etter at vinden har dreid eller løyet. Om sommeren er som regel nord­ lige og nordvestlige vinder både har­ de og kjølige også i sørlige strøk, og de har derfor fått rykte som dårlige fiskevinder. En nordavind som har blåst lenge på kysten i sør, driver overflatevannet utover, slik at kjøli­ gere vann strømmer opp fra dypet i stedet. Dette kan lokke kaldtvannsfisk som f.eks. torsk inn til lestrender. Når vannet blir kaldere, vil fiske­ re som er ute etter fisk som foretrek­ ker varmere vann, kanskje gi opp. Men man skal være klar over at van­ net ikke strømmer like sterkt overalt. Det betyr at varmere vann, og der­ med fisk, kan finnes f.eks. i bukter og i le bak odder. Dessuten kan man finne fisken ved å fiske dypere enn

vanlig. Hovedregelen i nordavind er at på de plassene som vanligvis er de beste, får man som regel ikke noe. Dette gjelder både i saltvann og i ferskvann.

Finn fisken med vindens hjelp Brasme, gjørs og ål har det til felles at de alltid trekker mot en strand som lenge har vært utsatt for hard vind. Man vet ikke noe sikkert om hvorfor de på denne måten følger vinden. Sikkert er det bare at de ikke blir drevet med vinden. Derimot følger de kanskje næringsdyr som blir drevet med vinden, eller de oppsøker kan hende det grumsete vannet. Å fiske med bunnsnøre etter disse artene utenfor en strand som har hatt fralandsvind, er bortkastet. Når det blå­ ser kraftig mot land, kan man der­ imot trygt sette garn om kvelden, og også prøve med bunnsnøre. I det hele tatt har det ofte ikke så stor betydning hvilken himmelretning det blåser fra. Det som er avgjøren­ de, er om det blåser mot eller fra

stranden. Om sommeren samler det seg varmt vann ved lostranden og kaldt ved lestranden. Denne regelen gjelder gjennom hele den perioden da overflatevannet er varmere enn bunnvannet, altså fra isløsningen om våren og til utpå høsten. Alle de fiskeartene som foretrekker varmt vann, får man der vinden står på, særlig når bølgene roter opp føde fra bunnen. Kaldtvannsfisk, og rovfisk som driver jakt på dem, holder seg om sommeren fortrinnsvis i sprang­ sjiktet, som kan ligge litt dypere på losiden av innsjøen fordi vinden her har sørget for økt tilførsel av varmt overflatevann. Om våren vil også de fiskene som trives best i kjølig vann, være å finne i det varmere vannet inne ved lostran­ den. Andre steder holder jo vannet nå bare omkring 4 grader. I de kjøli­ ge vannene i fjellet og i de nordlige landsdelene er det alltid lostranden som gir det beste fisket, hvis da vin­ den ikke er kaldere enn vannet i inn­ sjøen. Hos mange vårgytende fiske­ arter tar gytingen først til etter at vanntemperaturen er kommet over en viss grense. Dette innebærer at gytefisket begynner ved det landet som vinden blåser mot. Om høsten er vindens virkning av­ hengig av om luften er kaldere eller varmere enn vannet. Hovedprinsip­ pet er at når avkjølingen av overflate­ vannet har drevet fiskene ned mot dypet, gir lune strender de beste fis­ keplassene når det blåser kraftig. Sammen med varmere bunnvann sti­ ger fiskene her nær opp til overflaten. Sent på høsten kan hard vind fra nord være god fiskevind, ettersom vannet den driver bort, er kaldere enn det som strømmer opp fra bunnen, og som kanskje holder bare 4-5 grader. Temperaturforskjellene kan dreie seg om så mye som tre grader, noe som fører til at det kan samle seg forbløf­ fende mengder av fisk langs strender som ligger i le for vinden. Ennå så sent som i oktober kan det imidlertid komme utpregede varme­ perioder, og hvis det i tillegg er sol, kan man da finne fisken på de samme stedene som om våren. Særlig når man fisker etter harr i småvann og stille elvepartier, bør man huske dette. 291

Fiskeforholdene

Kalenderfiske Det er slutt på den tiden da astrolo­ ger kunne forutsi utfallet av fisket. Blant dagens fiskere er det nok man­ ge som mener at den eneste nytten man kan ha av kalenderen, er å finne ut når solen står opp, og så stille vekkerklokka på en time før solopp­ gang. Da vil man i alle fall komme tidsnok ut til å utnytte morgenbittet. På den annen side er det heller ikke få som mener at forhold som gjelder sol og måne, virker inn på fisket. Det er mye som tyder på at man ikke skal avvise slike teorier. De eldste av disse teoriene baserer seg på månelysets virkning og går ut på at fisken biter bedre ved nymåne enn ved fullmåne. Forklaringen skulle være at ettersom fisken ikke kan se stort om natten ved nymåne, er den henvist til å søke næring om dagen, når også fiskeren helst er i aktivitet. Når derimot fullmånen lyser, kan fis­ ken spise seg mett om natten, slik at den ikke er interessert i det agnet som fiskeren byr den i løpet av dagen. Teorien er ikke særlig overbevisen­ de. Månelyset har bare 1/465 000 av solens lysstyrke, dvs. at det er svake­ re enn skinnet fra et stearinlys på en meters hold. Å drive jakt på føde i lyset fra en slik kilde er neppe mulig for fisk som er tilpasset til å drive jakt nær overflaten og i dagslys. Men erfa­ ringen viser at fangsten av ål, som søker føde på bunnen, går ned når fullmånen lyser fra skyfri himmel.

Månens virkninger Selv om månelysets direkte virkning på vannlevende dyr skulle være uten betydning, er det klart at månefasenes velkjente virkning på vannmas­ sene også har betydning for dyrelivet i vannet. Tidevannsfenomenet er re­ sultatet av et samspill mellom solens og månens tiltrekningskraft. Solens og jordens innbyrdes tiltreknings­ kraft er større enn tiltrekningskraften mellom jorden og månen. Men etter­ som avstanden til solen er så stor, virker månen merkbart sterkere inn på tidevannsfenomenet.

292

Når solen, månen og jorden står i rett linje i forhold til hverandre, det vil si når det er fullmåne eller ny­ måne, er solens og månens felles til­ trekningskraft størst, og det oppstår springflo. Når sol og måne står i 90 graders vinkel i forhold til hverandre, sett fra jorden, er månen i første eller siste kvarter, og tidevannsforskjellene befinner seg på minimum. Gjen­ nom tidevannsbevegelsene har må­ nen en kraftig virkning på livet i ha­ vet, og spesielt i strandsonen. Eunice viridis er en børsteorm som hører hjemme i Stillehavet. Den er kjent først og fremst fordi artens årli­ ge gytesamling finner sted etter en slags måneklokke. Samlingen tar all­ tid til 7-9 dager etter fullmåne i no­ vember, altså innenfor tre dager i månens siste kvarter. De veldige ansamlingene av børsteorm trekker til seg både rovfisk og mennesker som er ute for å sikre seg fisken. Her dreier det seg altså om et fiske som indirekte er dirigert av månen. Og fiskerne får klar beskjed i almanak­ ken om når de skal dra ut for å fiske. Ved kysten av California lever en fiskeart som alltid gyter ved spring­ flo. Store mengder av gytende fisk samler seg da inne på grunt vann, det vil si på strandområder som normalt er tørrlagt. Eggene blir liggende på det tørre og klekkes nøyaktig to uker senere, altså ved neste springflo, når vannet igjen står så høyt at yngelen lett kan komme seg ut i åpent far­ vann. Ålen er mer aktiv og tar mer føde til seg i månens siste kvarter. De bes­ te fangstene får man som regel 6-2 dager før nymåne. Dårligst er fangs­ tene når det er fullmåne, uansett om det er skyet eller klart. Men aller dårligst er ålefangsten ved klar full­ måne. Dette er erfaringer man har gjort overalt der det drives kommer­ sielt ålefiske i Nord-Europa.

Månefaser og fiskefangst Det er altså klart at månefasene har virkninger for livet i havet. Om virk­ ningene bare er indirekte, eller om månen også virker direkte, i alle fall på noen arter, er uvisst. Hvordan oppfatter f.eks. ålen de ulike månefa­

sene? Har den en slags biologisk klokke? Hvilken nytte har den av å være særlig aktiv når månen er i sitt siste kvarter? At fenomenet er til nytte for arten, må vi gå ut fra, etter­ som loven om det naturlige utvalg sørger for at uhensiktsmessig atferd sjelden forekommer. Men uansett hva svarene på disse spørsmålene måtte være, er det for fiskeren tilstrekkelig å vite at det fin­ nes en sammenheng mellom månefa­ ser og fiskefangst - akkurat som man kan nyttiggjøre seg elektrisiteten uten å ane det minste om de fysiske fakta som gjør dette mulig. For øvrig må man være klar over at det bare er for ålens vedkommende at det foreligger statistisk holdbare data som viser økte fangster under visse månefaser. De som gir ut fiskekalendere basert på månens virkning, såkalte nøkkeltider, ser ut til å være nokså enige om at månens positive virkning på fiskeresultatet er størst ved fullmå­ ne og nymåne. Ifølge disse oversikte­ ne begynner den beste fisketiden f.eks. tre dager før fullmåne, og slut­ ter en eller to dager etter. Den neste gode bitetiden tar så til tre dager før nymåne. Disse bitetidene er i det minste logiske, og de holder kanskje til og med stikk i noen vann og for noen fiskere. Teoriene som ligger til grunn for tabellene over nøkkeltider, er ikke bare visvas. Men vi venter fremdeles på vitenskapelig holdbare metoder for bestemmelse av bitetider basert på månefasene.

Månens døgnvirkning I alle verdens havområder inntreffer flo og fjære sjø to ganger i døgnet. Det er altså snakk om en sikker døgn­ rytme, og det er all grunn til å gå ut fra at også fiskenes døgnrytme påvir­ kes. Et døgn vil i denne sammenheng si ca. 25 timer og 50 minutter, altså den tiden som går til månen igjen står i samme punkt. I 1930-årene lanserte John Alden Knight den første månedøgnteori til bruk for sportsfiskere. Ifølge hans solunarteori (sol-måne-teori) er fisken mest aktiv i fire perioder pr. døgn. Disse fire periodene er fordelt på to korte og to lange økter. De korte har en varighet på 45-60 minutter, mens

Kalenderfiske

de lange varer i 1,5-2 timer, noen ganger enda lenger. Ifølge den opp­ rinnelige solunarteorien inntreffer de lange periodene, når solens og må­ nens felles virkning på tidevannet resultanten - er enten rett over hodet på fiskeren eller rett under føttene på ham, det vil si når den beregnede resultant er ved det punktet på en

eller månens døgnløp. Hvilke forhold han baserte denne modifiseringen på, er ukjent. Knights enke redigerer fremdeles solunartabeller, som har en sterk posisjon blant sportsfiskere i USA. Tabellene offentliggjøres hvert år på engelsk, fransk og spansk, og de trykkes i mer enn 150 amerikanske og kanadiske publikasjoner. Her i landet offentliggjør «Villmarksliv» fisketabeller basert på må­ nens bevegelser, mens det i Sverige trykkes to forskjellige tabeller, en i «Svenskt Fiske» og en i «Fiskejournalen». «Svenskt Fiske» baserer seg ute­ lukkende på månens døgnløp, mens det andre svenske tidsskriftet i ho­ vedsak opprettholder den opprinneli­ ge solunarteorien. Månetabellene i «Svenskt Fiske» avviker fra sol/månetabellene blant annet ved at de korte periodene er helt utelatt. De som står bak den rene månetabellen, hevder nemlig at det ikke finnes bevis for at de korte periodene i det hele tatt eksisterer, mens månens kraft når den står på sitt høyeste, er bevist. Men til tross for at de bygger på konkurrerende teorier, er de tabelltypene som offentliggjøres i Sverige, svært like. Felles for begge er at bitetidens begynnelse er beregnet for en lengdegrad som ligger 15 grader øst for Greenwich. I tabellen som offentliggjøres i «Villmarksliv», opereres det med en lang og en kort fiskeperiode. Ut­ gangspunktet for beregningen er 10. lengdegrad, som går omtrent over Oslo og Trondheim. Tar man 15. august 1983 som eksempel, viser ta­ bellen at de lange periodene på den­ ne lengdegraden inntraff klokken 8.50 og 21.05. For hver lengdegrad vest for den tiende plusser man på åtte minutter. Beste fisketid f.eks. ved Møsvatn, som ligger på 8° østlig lengde, og altså 2 grader vest for oslomeridianen, inntreffer altså 16 minut­ lengdegrad hvor fiskeren befinner ter senere, det vil si klokken 9.06 og seg, eller på den stikk motsatte siden 21.21. For fiskeplasser som ligger øst av kloden. 12 timer og 25 minutter for oslomeridianen, trekkes åtte mi­ senere inntreffer en ny lang periode. nutter fra for hver lengdegrad. De De små periodene inntreffer nøyaktig beste fisketidene på lfjordfjellet i midt mellom de to store. Finnmark, som ligger på 27° øst, inn­ Senere modifiserte Knight sin teori traff 15. august 1983 136 minutter slik at hans solunarperioder ikke len­ tidligere enn ved oslomeridianen, alt­ ger bygde bare på resultantomløpet så kl. 6.34 og kl. 18.49.

293

Kasteslukfiskerens ut

Femkilos laks tatt på haspelredskap.

styr

UTVIKLING AV UTSTYR FOR KASTESLUKFISKE 296 Sneller 296 Stenger og snører 299

SNELLER 300 Multiplikatorsneller 300 Lukkede sneller 302 Haspelsneller 304

VEDLIKEHOLD AV SNELLER 307 Vedlikehold er nødvendig 307 Multiplikatorsneller 307 Lukkede sneller 308 Haspelsneller 308

STENGER 310 Stangtyper 310 Stangmaterialer 312 Valg av stang 314 Stell og reparasjon av stenger 315 Se opp for økonomipakker! 316 SNØRER 318 Snørets egenskaper 318 Oppspoling av snøret 319

KNUTER OG FORTOMMER 320 Knuter 320 De vanligste knutene for slukfiske 320 Fortommer 320 Sluklåser 322 Opphengere 322 ANDRE REDSKAPER 325 Håver 325 Klepper 327 Kjeft åpnere og krokløsnere 328 Bryne 329 Fiskevesker 329 Oppbevaring av redskap 330

Kasteslukfiskerens utstyr

Utvikling av utstyr for kasteslukfiske Sneller Sportsfiskets tidlige historie er stort sett historien om fiske med agn og flue. Helt opp til 1930-årene ble sten­ ger og snører praktisk talt utelukken­ de utviklet med tanke på flue- og markfiskernes behov. Sneller som gjorde det mulig å kaste tunge sluker, ble imidlertid framstilt i USA alle­ rede i begynnelsen av 1800-årene. Bakgrunnen for dette var at fiskere i Kentucky ønsket seg solid redskap for fiske etter bass. Til de tunge agne­ ne som ble brukt til dette fisket, f.eks. frosk, var vanlige flue- og markstenger lite egnet. Urmakeren George Snyder, som var formann i en fiskeklubb, bosatte seg i Kentucky i begynnelsen av for­

rige århundre. Han laget sine første sluksneller omkring 1810, til glede for seg selv og sine fiskervenner. Snellen hadde en smal spole som snurret lett, og der snøret rant ut i kastet på sam­ me måten som i moderne multiplikatorsneller. Urmaker Snyder konstru­

/ begynnelsen av vårt århundre var sluksnellene fremdeles tydelig preget av gamle tradisjoner, som det framgår av disse illustrasjonene, hentet fra en katalog fra 1926. På denne tiden fantes det mange forskjellige snelletyper for kasteslukfiske, eller spinning, som det ble kalt den gangen. De fleste hadde Nottingham-snellen som forbilde. På denne snellen roterer snørespolen på en stillestående aksel, centre pin. En meget populær snelle av denne typen var Aeriel (til høyre) fra S. Allcock i Redditch, England, som den gang var verdens største produsent av sportsfiskeredskap. Aeriel-snellen var laget av en aluminiumlegering og var utstyrt med en spole som løp helt fritt under kastet og ble kontrollert med fingerbremsing på spolesiden. Men den ble også levert med regulerbar kastekontroll eller brems. Denne snellen ble levert i fire størrelser, med diametere på 3, 3'A, 4og4'/2 tommer. Vekten var 210 g. Marston Crossle (til venstre) var ifølge katalogen en velrenommert, lett og fin snelle av ebonitt og forgylt aluminium, beregnet for kasting direkte fra spolen. Den var utstyrt med sterk metallfot, snørefører, slurebrems og klikk. Diameteren var 4 tommer og vekten ca. 380 g.

FISHIMG TACKLE MA N UFACTURERS TO THE WORLD

S. ALLCOCK €> C9 LIMITED.

296

erte også tannhjulsoverføring i snelle­ ne sine, og ved hjelp av denne over­ føringen oppnådde han en utveksling som gjorde at spolen gikk fire ganger rundt for hver omdreining med sveiven. En av de få som ble eier av en Snyder-snelle, var dommeren Munson Brown. Men i 1833 ble han frastjålet sin dyrebare eiendel. Han henvendte seg da til urmakeren Jonathan Flemming Meek og fikk ham til å lage en ny snelle. Da Meek først hadde laget én snelle, tok han like godt opp alminnelig produksjon

Utvikling av utstyr for kasteslukfiske

av sluksneller. Sammen med broren B. F. Meek grunnla han i 1840 den første fabrikk for framstilling av multiplikatorsneller. Benjamin C. Milam begynte i 1840 som lærling hos Meek, og da Jonathan Meek trakk seg tilbake på sine eldre dager, ble Milam kompanjong, og firmaet fikk navnet Meek & Milam. Senere skiftet det navn til Milam & Son. Sneller fra dette fir­ maet ble prisbelønnet på en stor fiskeriutstilling i Bergen i 1898. Fir­ maet hadde også tidligere fått priser for sine sneller. På verdensutstillingen i Chicago i 1893 fikk Milam & Son internasjonal førstepris, og det samme gjentok seg på verdensutstillingen i Paris i 1904. Allerede i mid­ ten av forrige århundre var disse snel­ lene utstyrt med slurebrems og klikk, og til og med safirlagring, noe som ble brukt helt opp til 1920-årene. I England og resten av Europa gikk utviklingen av sluksneller i helt andre spor. De europeiske snellene var en­ kelt bygd, med store spoler, og så nærmest ut som fluesneller. Best kjent blant de gamle engelske sluksnellene er Nottingham-snellen. Den var framstilt av tre, med forsterknin­ ger av messing, for at den ikke skulle utvide seg eller slå seg når den ble våt. Det var nokså problematisk å kaste med disse snellene, ettersom den tunge spolen fortsatte å snurre rundt av sin egen tyngde når den først var satt i gang. Så sent som i 1920årene var det stor diskusjon om hvor­ vidt snellen under «Nottingham-kastet» skulle sitte på oversiden eller undersiden av stangen, og om man skulle bremse med selve tommelfin­ geren eller om det var best å bruke bare neglen.

Mens sluksneller av den tradisjonelle typen, som vist på foregående side, fremdeles var i handelen, gjorde den nye generasjonen sitt inntog, og i den samme katalogen fra 1926 står disse snellene, som på vesentlige punkter er lik den berømte Rekord-snellen på neste side. Snellene hadde balansert sveiv, friksjonsbrems og klikk. På grunn av den smalere spolen var det lettere å kaste med disse enn med de gammeldagse spinning-snellene. Snellen til venstre ble i katalogen karakterisert som en enkel, forniklet messingsnelle, utstyrt med sveiv med balanse, stillbar brems og klikk. Snellen til høyre var en finere variant med to smørepunkter. Begge hadde en snørekapasitet på 60 meter, mens en litt større variant av den førstnevnte hadde plass for 80 meter snøre.

I slutten av forrige århundre lan­ serte det engelske firmaet Hardy Bros, sine Silex-sneller. Med disse snellene kunne selv nybegynneren, ifølge samtidige kilder, lære å kaste uten å få floker på snøret. Silex-snellen kunne minne om en moderne fluesnelle for laksefiske, men i tillegg hadde den en bremsespak som ble brukt på samme måte som utløseren i moderne, lukkede haspelsneller. Når man kastet med en Silex-snelle, rørte man altså ikke snøret eller spolen snellens arbeid ble regulert av spa­ ken. Også spolens hastighet under kastet ble regulert med denne spa­ ken. På denne måten ble det mye lettere å oppnå jevn bremsing enn med Nottingham-snellen. Før den amerikanske snelletypen erobret Europa, rakk Hardy i 1929 også å utvikle automatisk brems på sin Silex. Det store problemet med de euro­ peiske sluksnellene i forrige århundre var at det lett oppstod vase på snøret. Derfor var det vanlig å legge snøret i en løs kveil på bakken før man kas­ tet. Mer avansert var det å legge snørekveilen i en kurv som var festet i fiskerens belte. Uansett hvilken me­ tode man valgte, ble det hele temme­ lig tungvint, ettersom snøret måtte kveiles opp på nytt for hvert kast. Skotten Peter Malloch lanserte i 1884 den første haspelsnellen, der spolen ikke roterer under kastet.

Men ellers hadde ikke Mallochs snel­ le mye til felles med moderne has­ pelsneller. Blant annet var spolen fes­ tet på et vendbart understell. Under kastingen lå spolens akse parallelt med kasteretningen, og snøret løp ut over spolens forkant. Før innsnellingen ble spolen vridd 90 grader, slik at snøret kunne spoles opp som på en vanlig, roterende snelle. Dette spesi­ elle spolesystemet førte til at snøret ble tvunnet i hvert kast. Derfor måtte fiskeren passe på å vende spolen med jevne mellomrom. Franskmannen Henry de France presenterte i sin bok «La Péche Sportive» den såkalte bonderullen, en primitiv snelle med fast spole som leseren selv kunne lage. Selve snellen var en valse av tre eller blikk, med diameter omkring 10 cm. Snøret ble sveivet opp på spolen ved hjelp av et hakeapparat utstyrt med et stangformet skaft. Fordelen med bondesnellen var at snøret ikke ble tvunnet. Men innsnellingen var langsom og tung, og det var nærmest håpløst å trette ut en stor fisk med dette red­ skapet. Den første virkelige haspelsnellen ble patentert i 1905. Oppfinneren, briten Alfred Holden Illingworth, hadde etter alt å dømme studert Mal­ lochs snelle og samtidig tenkt på trådspolene som ble brukt i spinneri­ ene. Han utstyrte sin snelle med en skyttelliknende trespole. Rundt spo-

297

Kasteslukfiskerens utstyr

len plasserte han et snøreførerapparat som roterte under innsnellingen. På den måten oppnådde han lett inn­ snelling uten at det oppstod snøretvinn. I den første halvdelen av vårt år­ hundre gjorde både engelskmenn og amerikanere seg gjeldende i utviklin­ gen av sneller for kasteslukfiske, på hver sin måte. Amerikanerne forbed­ ret multiplikatorsnellen, mens en­ gelskmennene tok seg av haspelsnellen. Amerikanske multiplikatorsneller ble solgt i Norge allerede i 1920-årene. De beste av disse gamle snellene hadde automatisk snørefører, spole som kunne frikoples, regulerbar brems, klikk og akselkopper med agat. Mens amerikanske multiplikatorsneller vant innpass i USA, var amerikanernes interesse for haspelsneller til å begynne med mini­ mal. Først i 1935 ble haspelsneller markedsført i USA, og amerikansk produksjon av denne snelletypen kom først i gang i 1945. Det engelske firmaet Hardy Bros, begynte å utvikle sin Altex-snelle i slutten av 1920-årene. Og i 1934 var man kommet så langt at en Altex rommet alt en kunne forlange av en

haspelsnelle: friksjonsoverføring og brems for regulering av spolen, kryssspoling av snøret, snøreførerbøyle som virker automatisk ved hjelp av en utløserfjær, snøreførerlager i bøy­ len, sveiv som kan tas av under trans­ port, osv. Den første innebygde eller lukkede haspelsnellen kom til USA i slutten av 1940-årene. Det var urmakeren R. D. Hull som i 1948 solgte sin oppfin­ nelse, den lukkede haspelsnellen, til firmaet Brunswick. Snellene dette fir­ maet produserte, ble kalt «ølbokser med åpning i begge ender». Men sal­ get gikk strykende, og inklusive pla­ giater som etter hvert dukket opp, er typen solgt i flere hundre millioner eksemplarer. I 1959 kom det svenske firmaet ABU på markedet med de lukkede snellene Abu-Matic 70 og 80, som ved lanseringen var moderne på alle måter. Den siste egentlige for­ bedringen når det gjelder haspelsnel­ ler, er utsidespolen, som ble lansert i slutten av 1950-årene. Også den moderne multiplikator­ snellen er i ikke liten grad utviklet i Sverige. ABUs Ambassadeur-snelle hadde allerede ved lanseringen i 1952 finesser som frikopling av spolen,

Den klassiske, svenske Rekord-snellen som alle gutter drømte om i 1950-årene. De finere multiplikatorsnellene var det praktisk talt ingen som brukte, de var bare å se i katalogene. Og haspelsneller var noe nytt som få våget seg på. I Rekord-snellen kan spolen ikke frikoples. Det betyr at sveiv og mekanisme roterer under kastet. Denne snellen er fremdeles etterspurt som dorgesnelle.

298

snørefører, fiskebrems og to brem­ ser for bruk under kastingen, det vil si slurebrems og sentrifugalbrems. Sentrifugalbremsen var en nyhet som så å si revolusjonerte fisket med multiplikatorsnelle. Hensikten med denne bremsen, som ABU fikk pa­ tent på i 1949, er å hindre backlash. Sannsynligvis er Ambassadeur frem­ deles den beste av alle sneller for kasteslukfiske. Men selv om det altså for lengst finnes multiplikatorsneller av høy kvalitet og med ytterst avanserte bruksegenskaper, lever fremdeles oppfinnsomheten blant snellemakerne. Et eksempel er en snelle som det amerikanske firmaet Ocean City Mfg. Co. fikk patent på i 1958. Den­ ne snellen har magnetisk avbremsing for å hindre backlash. Bremsingen besørges her av en krans av små mag­ neter som er plassert på innsiden av sideplaten, mot snørespolens vegg. Avstanden mellom magnetene og spoleveggen kan reguleres fra ut­ siden, slik at bremseeffekten kan stil­ les inn i forhold til slukens vekt og fiskerens evner som kaster. Merkelig nok vakte magnetbremsen liten opp­ merksomhet, inntil en rekke kjente snellefabrikanter i 1983 lanserte snel­ ler med bremsesystem basert på magnetvirkning. Dette gjelder f.eks. ABU, Daiwa, Penn og Shimano. Disse snellene har ikke bare ny design, men er også framstilt av nye materialsorter. Snøreføreren er selvsentrerende og står stille i kastet. Reguleringen av fiskebremsen eller slurebremsen er lett tilgjengelig, og bremsen er ytterst effektiv under kjø­ ring av fisk. Magnetbremsen, som er evigvarende, lar seg lett stille inn på passende motstand. Når man dess­ uten har den mekaniske bremsen i tillegg, kan man føle seg ganske tryggABUs magnetsnelle, Ambassadeur Ultra Mag XL, har dessuten enda noen fordeler: Akselen er stillestå­ ende, og spolen løper lett på to kulelagre. Nærmest en genistrek er den utskiftbare spolen med bajonettlås, som gjør det mulig å sette inn en ny spole med nytt snøre på et øye­ blikk, uten bruk av verktøy. Spolen som brukes i denne snellen, er forres­ ten verdens letteste. Takket være den

Utvikling av utstyr for kasteslukfiske

lette spolen kan man kaste lenger med lette sluker med denne snellen enn med noen annen snelle. Den eneste malurten i begeret er prisen, som er temmelig høy sammenliknet med andre gode, men mindre avan­ serte sneller. Men dette er ikke noe ukjent fenomen for sportsfiskere. Høy kvalitet og mer avanserte fines­ ser koster gjerne en god del ekstra.

Stenger og snører Ved århundreskiftet var det vanlig oppfatning at til kasteslukfiske kunne man bruke en hvilken som helst stang, bare den var solid og utstyrt med kraftige stangringer. På denne tiden ble det også framstilt kombi­ nerte stenger, som skulle kunne bru­ kes både til flue- og kasteslukfiske. Disse stengene bestod av mange deler som kunne kombineres på for­ skjellige måter etter hva slags fiske man skulle drive. Det beste stangmaterialet var splittkein, som ble «oppfunnet» både i USA og i Eng­ land tidlig i 1800-årene. Men i virke­ ligheten hadde kineserne mestret kunsten å lime sammen fiskestenger av bambusspiler allerede 2800 år tid­ ligere. Stålstenger kom på markedet før århundreskiftet, og hule eller massive stålstenger var midt i 1920-årene standardredskap blant amerikanske sportsfiskere. De massive stengene viste sin styrke når det gjaldt å trette ut stor fisk, men de brakk lett når de ble utsatt for plutselige rykk. Svak-

Fiskestengerfra begynnelsen av vårt århundre ser riktignok gammelmodige ut, men det var på mange måter gode og solide stenger, og ofte representerte de et førsteklasses håndarbeid. Splittet bambus, split cane (splittkein), gav førsteklasses stangmateriale. Også andre materialer ble brukt, ikke minst greenheart. Øverst på katalogillustrasjonen vises en tredelt greenheartstang med solid treknapp i enden av det lange håndtaket. Toppringen er foret med porselen. Stangen er 10 fot lang og veier 640 gram. Nedenfor vises en kraftig greenheartstang beregnet for stor fisk. Også denne stangen er tredelt, men toppskjøten ble levert i to forskjellige lengder. Toppøyet var foret med porselen, og det lange korkhåndtaket hadde treknott. Lengden var 10 fot og vekten 460 gram.

heten ved de hule stålstengene var en kom på markedet omtrent samtidig sveisesøm som gav grobunn for rust, med at stenger i splittkein ble lansert, som raskt kunne gjøre stangen ubru­ det vil si i midten av forrige århundre. kelig. Da det senere ble lansert hule Silkesnører ble framstilt på forskjel­ stålstenger uten søm, kom splitt- lige måter, men fabrikantene hadde keinstangen i bakgrunnen som red­ alltid fluefiskernes behov i tankene. skap for kasteslukfiske. Den hule Det tyske firmaet DAM lanserte sine stålstangen hadde en sikker leder­ første snører av heltrukken kunstposisjon like til glassfiber etter siste fiber (monofilament) allerede i 1938, krig fortrengte alle andre materialer og monofile nylonsnører som passet til slukstenger. Derimot tok det mye til haspelsneller, kom i bruk over hele lengre tid før glassfiber slo ut splitt­ verden like etter annen verdenskrig. Til multiplikatorsneller ble det imid­ kein som materiale i fluestenger. De første snører for sportsfiske ble lertid brukt flettede nylonsnører helt tvunnet av hestetagl. Snører av silke fram til begynnelsen av 1950-årene. Glassfiberens inntog gjorde det mulig å framstille lettere og framfor alt billigere stenger. Dermed ble kvalitetsstenger tilgjengelige for alle sportsfiskere. Likevel maktet både stålstenger og splittkeinstenger å holde følge til opp i 1960-årene. Til å begynne med var det bare i slukstenger at glassfiber ble akseptert. Først på et senere tidspunkt slo glassfiberen også igjennom som materiale i fluestenger. Slukstangen på illustrasjonen er en Victory de Luxe 90 fra midten av 1950-årene. Den 5 fot lange stangen er udelt, men har avtagbart håndtak av eloksert lettmetall med korkgrep. Snellefestet er nedsenket og har hurtiglås. Stangringene er av hard krom. Stangen har middels aksjon.

299

Kasteslukfiskerens utstyr

Sneller Multiplikatorsneller Multiplikatorsneller! er den eldste av de moderne snelletypene. Karakte­ ristisk for disse snellene er at spolen ligger på tvers av stangens lengderet­ ning. I kastet løper snøret ut fra spo­ len mens den roterer. Snellens meka­ nisme består av to «avdelinger», plas­ sert i snelleveggene. På den ene siden sitter snøreførermekanismen, på den

andre siden mekanismene for sveiven og spolens utløser. Problemet med multiplikatorsnel­ ler er å kontrollere spolens rotasjon og den oppspolte snøremassen under kastet. I starten vil spolen rotere med stor hastighet, og den vil ha en ten­ dens til å fortsette i samme fart også etter at sluken er begynt å miste hastighet. Alle multiplikatorsneller er i dag utstyrt med bremsemekanismer som skal regulere rotasjonen, uten at bremsingen blir så sterk at lange kast hindres. Sentrifugalbremsen roer ned spolen i kastets start­ fase, mens den mekaniske bremsen

1. Tannhjulsoverføring synkroniserer spolens rotasjon med snøreførermekanismens bevegelser og sikrer jevn snøreopplegging. 2. Nøyaktig tilpasning mellom spole og spolehus forhindrer at snøret kiler seg fast og at urenheter trenger inn. 3. Snøreførermekanisme med evighetsskrue. 4. Snørefører (hardforkromming gir lang levetid). 5. Stjcrnehjul som regulerer slurebremsen.

300

derimot hovedsakelig virker i den langsomme sluttfasen. Denne brem­ sen reguleres i samsvar med slukens vekt - jo tyngre sluken er, desto ster­ kere må bremsevirkningen være. Hvis snellebremsene er feilaktig re­ gulert, eller hvis kastet av andre grunner blir mislykket, slik at slukens bane ikke fullføres, vil spolens rota­ sjon føre til at snøret reiser seg på spolen og danner løkker. Hvis disse løkkene krysser hverandre, oppstår det snørefloker (backlash), som det kan være ytterst vanskelig å greie ut igjen. Faren for at den slags uhell skal oppstå, er den viktigste grunnen

6. Innsveivingsmekanismens tannhjul. 7. Mekanisk friksjonsbrems med kulelager, innstilles etter slukvekten. 8. Spole for snøret. 9. Sentrifugalbrems med utskiftbare vekter. Demper snørereisningen i kastets startfase. 10. Tannhjul som kan frikoples. 11. Spoleaksel med selvsentrerende kulelager.

Sneller

til multiplikatorsnellenes synkende popularitet. Backlash-spøkelset har fått mange til å velge haspelsnelle i stedet. Et mislykket kast må alltid bremses ned med tommelen mot snø­ ret på spolen hvis floker skal unngås. For å finne fram til riktig regule­ ring av snellen før kastet går man fram på denne måten: Stangen holdes vannrett mens sluken henger fritt i enden av snøret. Den mekaniske bremsen strammes eller slakkes til sluken trekker ut snøre og daler 10-30 cm fra enden av stangen før den stop­ per på grunn av friksjonen. En er­ faren fisker kan bruke en slakkere regulering og dermed oppnå større kastelengder. Den som mestrer kasteteknikken, kan til og med kaste tyngre sluker helt uten brems. Hvis man kjenner snellen, kan man også minske sentrifugalbremsens kraft ved hjelp av små bremsevekter. Multiplikatorsnellen monteres på oversiden av stanghåndtaket. Under kastebevegelsen holdes tommelen på spolen, og spolen frigjøres ved at man trykker eller skyver på en spesi­ ell utløser. Kastet må gjøres noe høy­ ere enn ved bruk av andre snelletyper, ettersom man da kan frigjøre spolen fra tommelen en tanke tidlige­ re. Ved høye kast er det ikke så stor fare for at snørefloker skal oppstå, mens et lavt kast derimot som oftest må stanses ved press med tommelfin­ geren mot snørespolen før sluken har nådd målet. Når man begynner innsveivingen, koples spolen inn automatisk, uten nevneverdig motstand. Det kan være ett til tre innkoplingspunkter på en omdreining. Nesten alle multiplikatorsneller har en sperre som sørger for at sveiven ikke kan gå baklengs. På sneller med fast sveiv, en type som er sjelden i våre dager, går sveiven bakover når snøret trekkes ut av snellen. Noen snellefabrikater er utstyrt med en klikkinnretning som kan kop­ les inn når en fisk skal trettes ut. Klikken er praktisk også under dor­ ging, ettersom låten fra snellen gir beskjed når det er fast fisk, eller når kroken sitter fast i bunnen. Slurebremsen reguleres som regel ved hjelp av et stjerneratt, som er plassert ved basis av sveiven. Denne

Teoretisk skal snøret bevege seg i rett linje utfra snellen i kastet. Men i praksis gjør det en liten bølgende bevegelse ut til sidene. Hvor stor denne bevegelsen er, avhenger av hvilken kraft som virker sterkest, snørets trekk eller skyvingen fra den roterende spolen.

bremsen yter omtrent samme mot­ stand i alle fiskesituasjoner. Det er lett å regulere denne bremsen i sam­ svar med snørets bruddstyrke, noe som også gir snellen gode egenskaper når det gjelder uttretting av fisk. Multiplikatorsnellene har god snørekapasitet i forhold til størrelsen og vekten. På de minste snellene, som er beregnet til vanlig sportsfiske, gir spolen plass til 100-300 m nylon 0,30 mm. Snøremengden på spolen har mindre innvirkning på kastelengde og bremsens funksjon enn tilfellet er med andre snelletyper. Selv om alle multiplikatorsneller har snøreførermekanisme som sørger for krysspoling av snøret, bør man under innsnellingen (når man ikke har fisk på kroken!) la snøret løpe mellom fingrene for å sikre at det får en viss strekk. Da vil snøret legge seg riktig opp på spolen, med den følge at det renner ut fint og flytende i neste kast. Krysspolingen gjør det mulig å bruke stor bremsestyrke under ut­

tretting av fisk, uten at det oppstår funksjonsforstyrrelser i snellen. Et tykt snøre virker litt mer brem­ sende på kastet enn et tynt snøre når man bruker multiplikatorsnelle. Når man må bruke et forholdsvis kraftig snøre, er det derfor en fordel å bruke denne snelletypen. Når man fisker med haspelsnelle, er kastelengden i høy grad avhengig av snøretykkelsen. På grunn av den roterende massen som spole og snøre utgjør, passer multiplikatorsneller ikke særlig godt når man vil bruke spesielt lette sluker eller wobblere. Jo tyngre spolen er, desto tyngre bør også sluken være. Med enkelte nye snelletyper kan man bruke sluker helt ned til 5 g, men ellers ligger nedre grense for brukbar slukvekt på 10-12 g når man bruker multiplikatorsnelle. Hvis sluken er altfor lett, oppstår det gjerne snøre­ floker, og dessuten blir kastingen upresis. Ved fiske med tunge sluker gir derimot multiplikatorsnellene større kastelengder enn haspelsnel-

Multiplikatorsnellens bremser (Ambassadeur). Tegningen til venstre viser reguleringen for den mekaniske!stillbare bremsen. Denne bremsens funksjon er å dempe ned spolens rotasjon mot slutten av kastet. Bildet i midten viser sentrifugalbremsen, som skal bremse den kraftige rotasjonen i begynnelsen av kastet. Bildet til høyre viser slurebremsen, som brukes under innsveivingen når man tretter utfisk.

301

Kasteslukfiskerens utstyr

Forskjellige typer av multiplikatorsneller. Til venstre vises en liten snelle beregnet for lett fiske. Skal man oppnå en rimelig utnyttelse av spolens ganske beskjedne snørekapasitet, bør man ikke bruke tykkere snøre enn 0,30 mm. I midten sees en vanlig multiplikatorsnelle til all round-fiske. Mammutsnellen til høyre er beregnet for havfiske fra båt. Sneller av denne typen er ikke beregnet for kasting, og de er derfor ikke utstyrt med snørefører.

ler, og denne forskjellen øker med økende snøretykkelse. Utvekslingen i multiplikatorsnellene tillater som regel ikke særlig rask innsnelling. Snellen trekker inn 30-60 cm snøre for hver omdreining med sveiven. Det innebærer at de lang­ sommere modellene ikke egner seg for medstrømsfiske eller fiske på grunt vann. De aller fleste multiplikatorsnellene må sveives med høyre hånd. Den som kaster med høyre hånd, og det gjør jo de aller fleste, må altså skifte stangen over i venstre hånd når han skal ta fatt på innsveivingen. Men det produseres også snelletyper for innsveiving med venstre hånd. Høyrehendte fiskere som bruker en slik snelle, trenger altså ikke å skifte grep under fisket. Til multiplikatorsneller passer det best å bruke stenger med nedsenket snellefeste. Snellens plassering sørger da for at snøret løper nesten parallelt med stangen. På undersiden har stan­ gen en krok for pekefingeren. Dette gir et godt grep og hindrer hånden i å gli. Stangen er utstyrt med forholds­ vis små stangringer i så å si hele lengden. Multiplikatorsneller av ulike fabri­ kater har i prinsippet praktisk talt samme konstruksjon. Blant ulikheter kan nevnes lagringen. Modeller med kulelager er dyrere enn sneller med glidelager. Multiplikatorsneller er stort sett 2-3 ganger dyrere enn has­ pelsneller som de kan sammenliknes med. Gjennomgående regnes multi-

302

plikatorsnellene for å være mer so­ lide, og de byr også på den fordelen at de gir muligheter for meget nøyak­ tige kast. Hvis man fisker en hel dag med tunge sluker, vil man oppdage enda en fordel: Kastingen belaster ikke håndleddet, ettersom man ved bruk av denne snelletypen må bruke myke kastebevegelser, uten rykk. Særlig gjelder dette når man bruker tohåndsstang.

Lukkede sneller Lukkede sneller har fast eller stille­ stående spole. Snøret legges opp på spolen av en snøreførerstift, plassert i en snøreførerkappe som er snellens roterende del. Spolen og snøreførerkappen er omgitt av en beskyttelseskappe. Derfor kalles snelletypen for lukket. I beskyttelseskappen er det som regel bare en liten åpning for snøret. På snellens bakside er det plassert en utløser som betjenes med tommel­ fingeren. Når utløseren trykkes inn, presses snøreførerstiften inn i snøreførerkappen og frigjør snøret, men snøret er fortsatt låst mot beskyttel­ seskappen. Ved avslutningen av kastebevegelsen frigjøres utløseren, og sluken kan fritt trekke ut snøret. Når man etter kastet tar fatt på innsveivingen, utløses snøreførerstiften, og snøreførerkappen begynner å samle snøret inn på spolen igjen. Når det gjelder lukkede sluksnel­ ler, finnes det klare konstruksjons-

forskjeller fra fabrikat til fabrikat. De billigste snellene gir svært langsom innsnellingshastighet, de har ikke krysspoling av snøret, og bremsemekanismene kan være temmelig svake. Med en svak slurebrems risikerer man at innstilling i overensstem­ melse med den snøretykkelsen man bruker, ikke gir tilstrekkelig kraft til å snelle inn en fisk. Er slurebremsen dårlig, må man alltid ta inn fisk ved å pumpe med stangen, og det samme må man gjøre hvis man sitter fast i bunnen. Mange fiskere har forresten den vanen å stramme slurebremsen altfor mye. Får man da en fisk av noenlunde størrelse, risikerer man at den sliter snøret straks. Forskjellige muligheter for kombinasjon av snelle og stang ved bruk av lukket sluksnelle. Øverst er snellen montert på en stang med nedsenket snellefeste. Snellefester av denne typen er nettopp beregnet for lukkede sneller og for multiplikatorsneller. Med dette snellefestet får man best mulig kontroll over kastet, og snøret løper ut i riktig høyde over stangen. Hvis man monterer den lukkede snellen på et rett stanghåndtak (for haspelsneller) (i midten), løper snøret ut høyt over stangen, og kastingen blir usikker. Man kan også montere snellen på undersiden av stangen og hekte snøret opp med pekefingeren, som når man bruker haspelsnelle (nederst). Også dette kan gjøre kastingen problematisk. Dessuten må man snu stangen med snellen opp når man begynner innsveivingen, eller man må sveive bakover.

Sneller

1. Bremsekon av gummi. 2. Snøreførerkappe av polert, rustfritt stål. 3. Roterende snøreførerstift av hardforkrommet, rustfritt stål. 4. Snøreførerkappens kant, falset for å beskytte snøret. 5. Snøreopplegging som spoler snøret i kryss. 6. Prismetannhjul gir vibrasjonsfri gange. Gode, lukkede sneller har en innsveivingskapasitet på 50-60 cm pr. omdreining. På særlig grunt vann og ved fiske medstrøms er de litt lang­ sommere enn åpne haspelsneller. Ekstra langsomme modeller, med sveivehastighet ned til 25-30 cm pr. omdreining, kan ikke anbefales. Lukkede sneller har liten snørekapasitet sammenliknet med andre snelletyper. Som regel er det ikke plass til mer enn 80-150 m 0,30 mm nylonsnøre, og selv større modeller rommer ikke mer enn 200 meter. Dette begrenser bruken av denne snelletypen, f.eks. til dorging. Hvis det ikke er en passende meng­ de snøre på spolen, kan en lukket snelle få nykker. Er spolen for full, vil snøret lett floke seg, og er snøre-

7. Rustfri snørering. 8. Eloksert beskyttelseskappe. 9. Snøreførerkappe som roterer under innsveiving for å motvirke snøretvinn. 10. Utskiftbar snørespole. 11. Stativ av lett, sterkt og rustsikkert materiale. 12. Synkro-slurebremsens mekanisme. 13. Stor trykknapp for utløsning av snøret.

mengden for liten, blir kastene kortere enn ellers. Dette siste skyldes at snøret får en for bratt vinkel mot snøreførerkappen. Spesielt hvis snellen ikke er utstyrt med krysspoling, må man være særlig omhyggelig ved innsnelling av større snørelengder og hele tiden sørge for å holde snøret noenlunde stramt. Hvis snøret spoles for løst opp, vil det oppstå rykk under kastet, og slukens bane kan bli avbrutt. Det kan også oppstå løkker på et snøre som er for løst oppspolt. I noen snellemodeller kan disse løkkene komme under snøreførerkappen, sno seg rundt ak­ selen og forårsake en skikkelig vase. Til lukkede sneller brukes samme stangtype som til multiplikatorsnel­ ler. Det vil si at stangen skal ha ned-

senket snellefeste, slik at snøreåpningen i snellen kommer på samme nivå som stangringene. De fleste lukkede sneller er bereg­ net for kast og innsveiving med høyre hånd. Det betyr at man må ta stangen over i venstre hånd når man skal snel­ le inn, på samme måten som når man bruker multiplikatorsnelle. En ven­ strehendt fisker slipper å skifte grep. Mest nøyaktig kasting oppnår man ved å ha en eller annen form for fingerkontakt med snøret under kas­ tet. Men dette byr på problemer når man bruker lukket snelle. Derfor vil man med denne snelletypen ikke oppnå så nøyaktig kasting som med multiplikatorsneller og haspelsneller. Særlig problematisk er det å bremse ned et kast som truer med å bli for

303

Kasteslukfiskerens utstyr

ke forhold. Mange av finessene er unike, som f.eks. øyeblikkelig trykkknapputløsning av snøret, hurtig snøreopptak, og mulighet til å forandre den forhåndsinnstilte slure­ bremsen hvis fisken ruser.

Haspelsneller

Tegningene viser hvordan snøret løper ut under kast med to ulike typer av lukkede sneller. Fra den vanlige, lukkede snellen løper snøret ut omtrent som fra en multiplikatorsnelle, det vil si i svake bølgebevegelser. På den halvlukkede snellen danner snøret derimot vide spiraler, omtrent som hos åpne haspelsneller. Derfor bør den første stangringen være ekstra stor når man bruker en snelle av denne typen.

langt. Sikrest er det å skifte stangen over i venstre hånd og gripe snøret med den høyre like foran snøreåpningen i snellen. En nyere bremsetype som påvirker utvekslingen, og som reguleres fra toppen av snellen, er atskillig bedre enn den eldre typen som ble regulert ved at man skrudde på akselkoppen. Med ABUs synkrobrems reguleres bremsekraften via sveiven under uttretting av fisk. Denne bremsetypen er nå ytterligere forbedret ved hjelp av en spesiell konstruksjon mellom slurebrems og utveksling. Denne gir atskillig bedre innsveivingskraft. Lukkede sneller med krysspoling, spolekapasitet på 130-150 m og skik­ kelig bremsemekanisme egner seg til selv det mest krevende fiske. Men enklere sneller av den lukkede typen bør man unngå. Den som bruker en

304

billig snelle, trenger en god porsjon flaks i tillegg til dyktighet om han skal berge en storfisk. Når det gjelder praktisk fiske, vil en haspelsnelle stort sett gi fiskeren mer allsidige mu­ ligheter. Det finnes lukkede sneller som har så stor åpning for snøret at de i prak­ sis blir betraktet som åpne haspel­ sneller uten bøyle. På disse snellene er det lite som bremser opp snøreavgangen. De beste utgavene byr på flere fordeler enn noen annen snelle av haspeltype, og kan brukes med ekstra lette sluker og tynne snører. Denne spesielle utgaven av lukket sluksnelle plasseres på undersiden av stangen, det vil si at de brukes på vanlige haspelstenger. Alt i alt kan typen betraktes som en avansert has­ pelsnelle uten bøyle, spesielt egnet til ferskvannsfiske under nordis­

I haspelsnellene er det en langstrakt, fast spole som står stille både under kast og innsveiving. Bremsemekanismen virker på spolens aksel, og der­ med blir bremseeffekten omtrent den samme i alle situasjoner. Spolen er ikke omgitt av noen kappe. Derfor kalles denne snelletypen ofte åpen haspelsnelle. En bøyle som beveger seg rundt den faste spolen, sørger for å spole opp snøret. Bøylens rota­ sjonshastighet er 3-6 ganger sveivens hastighet. Før kastet vris bøylen til side, og snøret klemmes fast mot stangen ved hjelp av pekefingeren. Idet kastet er fullført, løftes fingeren, og snøret fri­ gjøres. Denne direkte kontakten med snøret bidrar til stor nøyaktighet når det gjelder kastingen. Idet man tar fatt på innsnellingen, går bøylen tilbake til spolestilling og begynner å samle snøret opp på spo­ len. Bøylens bevegelser reguleres av en mekanisme som sitter innvendig eller utvendig på snellen. Sitter mekanismen utvendig, er det også Lukkede sneller er beregnet for vanlig kaste­ slukfiske, slik det drives av den gjennomsnitt­ lige feriefiskeren som ikke er ute etter bytte i tungvektklassen. Man bør ikke bruke særlig tunge sluker når man fisker med denne snelle­ typen.

Sneller

Trykknapputløsning for bytte av snørespole. Roterende snøretrinse av rustfritt stål. Utenpåliggende snørespole av rustsikkert materiale. Dobbelte bøylefjærer. Mekanisme som hindrer at bøylen felles under kastet. 6. Knapp for bakoverstopp av sveiven. 7. Slurebrems (fiskebrems) med klikklyd.

1. 2. 3. 4. 5.

mulig å stille bøylen ved hjelp av hånden. En utvendig bøylefelling er nesten alltid stivere. På finere sneller fra det tyske firmaet DAM kan bøylefellingskraften reguleres, og bøylen kan utløses med hånden selv om mekanismen er innvendig. De beste haspelsnellene har kule­ lager og snekkeoverføring, som er en mer langstrakt konstruksjon enn tannhjulsoverføring. Haspelsneller har alltid såkalt baksperre. Denne settes i funksjon når man vil hindre at spolen roterer bakover med den følge at det oppstår 20. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

8. Sveiv, flyttbar fra høyre til venstre side, nedfellbar. 9. Innvendig bøylefelling. 10. Snekkedrev av rustfritt stål, hoveddrev av messing. 11. Eksenterstyrt spolebevegelse for jevnere kryssopplegg av snøret. 12. Automatisk klikk. 13. Regulering av slurebrems, lett tilgjengelig under fiske.

floker på snøret. Baksperren er særlig nyttig under transport, og når man har fast fisk. De fleste sneller er dess­ uten utstyrt med en klikkmekanisme som gir lyd fra seg når bremsen slu­ rer. Hvis man fortsetter innsnellingen mens bremsen slurer, vil snøret tvinne seg. Det er altså ikke å anbe­ fale! Fordelaktige finesser er f.eks. rote­ rende snørefører, utskiftbar snøre­ spole med trykknappsystem, slure­ brems som reguleres bakfra, bøyle som ikke kan felles ned under kast, to bøylefjærer, og dessuten sveiv og

håndtak som kan felles ned under transport. Også billigere haspelsneller har krysspoling. Dette er en finesse som, kombinert med jevn bremseeffekt, sikrer gode fiskeegenskaper og jevne kast. Men når man sveiver inn, må man passe på at snøret hele tiden er tilstrekkelig stramt. Ellers vil snøret bli lagt for løst opp på spolen med det resultat at snørenivået blir for høyt. Dette kan føre til at det oppstår over­ flødige løkker, og dermed fare for floker i neste kast. Anbefalt snøremengde er ca. 1,5 mm under spole305

Kasteslukfiskerens utstyr

Når man kaster med haspelsnelle, løper snøret ut i store spiraler som bremses opp mot den første stangringen. Derfor må denne ringen være så stor som mulig, for at bremsingen ikke skal få altfor stor virkning. Når man skal bremse ned sluken mot slutten av kastet, berører man forsiktig selve snøret.

kantens nivå. For mye snøre skaper alltid fare for floker. Haspelsnellen har klart bedre snørekapasitet enn lukkede sneller. Spo­ len gir som regel plass for 150-300 m snøre i tykkelse 0,30 mm. Vil man bruke kortere snøre enn kapasiteten tillater, kan man bruke spesielle fyllingsbiter under snøret. I noen tilfel­ ler leveres slike sammen med snellen. Men man kan også fylle opp med noen omganger av ullgarn el.l. Det må være samsvar mellom spolens dia­

meter og snørets tykkelse. Hvis man bruker ekstra grovt snøre på en liten spole, vil snøret ha en tendens til å reise seg og danne løkker. Løse løkker som trenger inn bak spoleakselen, er blant de ubehagelige opplevelser en haspelfisker alltid frykter. Men nå leverer nesten alle fabrikantene modeller med utvendig spole. På disse snellene er det prak­ tisk talt ingen fare for at den slags floker skal oppstå. Snørets tykkelse påvirker i høy

Altfor lite snøre på spolen (til venstre) resulterer i korte kast. Hvis snøret fyller spolen fullstendig (i midten), slik at det ytterste snørelaget er helt på høyde med spolekanten, har snøret en tendens til å rase ut og danne floker. Hva som er riktig snøremengde, er til en viss grad avhengig av graden av snøretvinn, snørets tykkelse og andre egenskaper hos snøret. Som regel er det tilstrekkelig at snøret ligger 1-2 mm innenfor spolekanten (til høyre).

306

Haspelsnellens slurebrems skal være plassert slik at den lett kan reguleres etter at inns veivin­ gen er begynt. Når venstre hånd slipper taket i sveiven, må bakoverstoppen være innkoplet.

grad kastelengden når man bruker haspelsnelle. Hvis det er nødvendig å kaste ekstra langt, bør man bruke så tynt snøre som mulig. Med samme sluk oppnås nesten dobbel kastelengde hvis man reduserer snøretykkelsen til det halve. Haspelsnellen har større innsveivingshastighet enn alle andre snelletyper. Med de langsomste sveiver man inn ca. 40 cm snøre pr. omdreining, med store og raske snel­ ler opptil halvannen meter. Både på grunn av den raske innsnellingstakten og de gode mulighetene for presisjonskast egner disse snellene seg særlig godt til elvefiske. Haspelstangen har ikke nedsenket snellefeste. På noen stenger festes snellen ved hjelp av glideringer, mens andre har fast snellefeste. Den første stangringen har betydelig større dia­ meter enn de andre. Dette er nød­ vendig fordi snøret beskriver en avsmalnende spiralform når det løper av spolen. Haspelsnellen monteres på undersiden av stangen, og kastehånden griper om stanghåndtaket slik at snellefoten kommer mellom lang­ fingeren og ringfingeren. Det er da enkelt å hekte opp snøret med peke­ fingeren. Dette grepet forandres ikke før man tar fatt på innsnellingen. Man bruker den venstre hånden på sveiven. Mange sneller har sveiv som lettvint kan flyttes over på den mot­ satte siden.

Vedlikehold av sneller

Vedlikehold av sneller Vedlikehold er nødvendig Når man går til innkjøp av snelle, bør man forvisse seg om at det ikke er problematisk å skaffe reservedeler. Til enkelte merker, og spesielt de billigere, kan reservedeler ikke skaf­ fes. Det betyr at selv en bagatellmes­ sig feil eller skade kan gjøre snellen ubrukelig. Også når det gjelder ga­ ranti, er det stor forskjell fra merke til merke. Det kan ikke settes opp bestemte tidsintervaller for service. Brukes snellen flittig, kan det være nødven­ dig med ettersyn midt i sesongen. Men for fiskere flest er det tilstrekke­ lig med rensing og kontroll en gang årlig, etter endt fiskesesong. Vedlikehold og smøring av snellen er ikke bare diktert av graden av slitasje på smøremidlene eller av al­ minnelig behov for rengjøring. Fisker man i sjøen, kommer saltets virkninger i tillegg. Dette innebærer at riktig tidspunkt for service er ved sesongens avslutning, ikke ved begynnelsen. Forurensning av smøringen skyldes nesten alltid urenheter utenfra. Far­ ligst er sandkorn, som har en uhygge­ lig slipevirkning. Men også slitasje på materialer i aksler, lagre og tannhjul gjør smøremidlene mørkere.

I forbindelse med ettersyn av snel­ len lønner det seg å undersøke slitasjegraden på alle vitale deler. De bil­ ligste snellene kan ofte trenge en gan­ ske grundig reparasjon allerede etter en sesong, hvis de brukes flittig. Både lagrene og de presstøpte overføringe­ ne i disse snellene kan slites overras­ kende hurtig. Når en snelle skal åpnes, bør man absolutt ha foran seg en tegning som viser konstruksjonen. Den slags illustrasjoner står gjerne i instruk­ sjonsboken. Hvis man ikke har en slik tegning for hånden og man ikke kjenner funksjonsprinsippene, bør man ikke sette i gang på egen hånd. Resultatet vil som regel bli at man må samle delene i en pose og dra til forretningen for å få hjelp. Er man det minste i tvil om man vil greie jobben, bør man ikke nøle med å gå til en fagmann. Prisen for service er som regel bare omkring 10 % av hva snellen koster. Eventuelle deler kom­ mer i tillegg. Til vedlikehold av en snelle trenger man et passende utvalg av skrujern, en rundtang med smal kjeft, en flattang, kanskje en liten skiftenøkkel eller passende fastnøkler, snelleolje og -fett, bensin til rensing og løsing, og endelig en grov børste til rengjø­ ring. Riktige smøremidler får man hos redskapsforhandleren.

Multiplikatorsneller Vedlikeholdet av multiplikatorsnellen begynner med at man skrur løs skruene som holder snøreførermekanismen på plass. Snellen holdes i opp­

Det er alltid mulig å plukke en snelle fra hverandre, men som regel atskillig verre å få satt den sammen igjen. Hvis man vil sørge for vedlikeholdet selv, er derfor en konstruksjonstegning som denne uunnværlig. Tegninger av denne typen finnes gjerne i snellens bruksanvisning, som man bør ta godt vare på.

reist stilling for at ikke sentrifugalbremsens deler skal falle ut. Slitte bremsevekter må skiftes. Våte eller tilgrisete bremsedeler blir raskt rene om man dypper dem et øyeblikk i bensin. Den egentlige mekanismen sitter i kapselen på sveivsiden, og åpnes ved at man løsner kapselens skruer. Det hender at kapselen har en ekstra sik­ ring i form av en fjærlås. Denne åpnes ved hjelp av skrujernspissen i åpnersporet etter at skruene er løsnet. Mekanismen og glidelagrene ren­ ses med et løsemiddel. Innebygde kulelagre trenger ikke ettersyn, og man bør ikke prøve å åpne dem. Noen snelletyper har kulelagre med evighetssmøring. Disse må ikke un­ der noen omstendighet komme i kon­ takt med løsemidler, og de må heller ikke smøres. Bremsens friksjonsflate fornyes etter behov. Når mekanismen skal settes sam­ men igjen etter rengjøringen, sentre­ res det lille tannhjulet ved hjelp av spoleakselen, og idet man langsomt dreier spoleakselen, tilpasses meka­ nismens forskjellige deler. Skruene bør ikke strammes før man har forvis­ set seg om at lokket kan klemmes godt på plass. Ellers kan man risikere å skade snellen. Snellefett brukes i glidelagre og tannhjulsoverføringer. Ellers brukes olje. Også snøreførerens mekanisme, der det ofte forekommer deler av plast, skal rengjøres og smøres. Når man renser og smører snellen, bør man ikke plukke den fullstendig fra hverandre. Det må frarådes å løs­ ne flere deler enn det som er nødven­ dig for at man skal kunne rense og smøre skikkelig. Når snellen endelig er satt sammen igjen, bør alle funk­ sjoner kontrolleres. Det gjelder sveiven, spolens frikopling, og brem­ sens tilkoplings- og reguleringsfunksjoner. Hvis snellen gir fra seg en spra­ kende lyd når man kaster, og rasler under innsveiving, er årsaken som re­ gel at bremsevekter er løsnet, f.eks. i forbindelse med at spolen er blitt bøyd eller er falt ned under sam­ mensettingen. Hvis derimot bare den sprakende lyden under kastingen hø­ res, mens snellen tilsynelatende fun307

Plukker man en lukket snelle fra hverandre, blir resultatet som bildet viser. Mange vil sikkert bli overrasket over at det ikke er flere deler, og over at konstruksjonen ikke er mer innviklet. En vesentlig detalj i nyere lukkede sneller er at slurebremsen er plassert i spolen, som på de egentlige haspelsnellene. Bremsen har ellers vært disse snellenes svakeste punkt, men med denne forbed­ ringen er denne snelletypen blitt «fullvoksen» og har krav på å bli tatt alvorlig.

gerer normalt under innsveiving, bør man kontrollere om snørevinnens ak­ sel er ren og smurt. Hvis det bare høres knitring under innsnelling, skyldes det som regel at sveivakselen er uren eller mangler smøring.

Lukkede sneller Ettersyn av lukkede sneller starter med at man åpner sidedekselet. På noen konstruksjoner kan hele meka­ nismen deretter fjernes, bortsett fra det store tannhjulet. Men det vanlig­ ste er at man fjerner snøreførerkappen, som løsnes ved at man vrir den mens sveiven er låst. Særlig stor slitasje er det på snøre­ førerstiften, spesielt hvis den ikke ro­ terer, og snøreførerkappens forkant. Derfor har noen sneller et hull i snøreførerkappen, slik at stiftens 308

plass lett kan skiftes. I mange billige sneller er også tannhjul av presstøpte materialer en del utsatt for slitasje. Mellomrom eller klaring og slitasje bør kontrolleres etter rengjøring og før man smører. Slurebremsens friksjonsflate må renses og om nødven­ dig skiftes. Ved sammensetting av sneller med krysspoling må man pas­ se på at spoledelens tapp kommer i det riktige sporet i tannhjulsystemet.

Haspelsneller Når man skal åpne en haspelsnelle, kreves det gjerne en liten skifte­ nøkkel eller passende fastnøkler som ekstraverktøy. Hvis bremsemekanismen sitter i spolen, kan den ettersees for seg etter at man har løsnet spolen. På billigere snelletyper faller brem­ sens friksjonsflater ut straks man har

løsnet spolen. Bremser som er inne­ bygd i spolen, er låst fast med fjærer som man løsner med en nebbtang. For å komme til selve mekanismen løsner man kapselskruene og fjerner kapselen. Når det gjelder vanlig ved­ likehold, skal man ikke plukke meka­ nismen fra hverandre, men bare gjø­ re rent med løsemiddel og kost. Hvis man likevel må løsne deler fordi re­ parasjon er nødvendig, må man ved sammensettingen passe på at baksperrefjæren kommer på plass, og at tappen for krysspolingen kommer inn i sitt spor. Kapsellokket må gli skik­ kelig på plass før skruene trekkes til. Ved ettersyn av snellen er det for­ nuftig å skifte ut bøylefjæren (eller -fjærene) hvis snellen er mye brukt. Man bør for øvrig alltid ha med ekstra bøylefjærer på fisketuren. Slitt snørefører og utvidet hulrom rundt førerakselen kan føre til at snøret rykkes av. Disse punktene bør derfor kontrolleres fra tid til annen. Enkelte nyere haspelsneller er så kompliserte at alle reparasjoner bør overlates til fagmannen.

Vedlikehold av sneller

Snøreførerhullet i den lukkede snellens beskyttelseskappe er et kritisk punkt hos denne snelle­ typen. Det er omgitt av hardt metall, men likevel kan det oppstå riper som etter et par kast kan ødelegge snøret.

Den lukkede snellens bremsekon av gummi må ikke smøres eller oljes. Den vil da svelle, slik at snellen kjører seg fast med mislykte kast som resultat.

«Kraftoverføringshjulene» i den lukkede snellen trenger smøring en gang imellom. Er gammelt fett blitt tørt og hardt, må mekanismen rengjøres skikkelig før den smøres på nytt.

I en lukket snelle trenger også akselen smøring. Men for mye fett er bare til skade. Hvis man hører ulyder fra hjulene, skyldes det ikke mangel på fett. Årsaken er slitte hjul, som må skiftes.

Den åpne haspelsnellens mest kritiske punkt er bøylefjærene. For å skifte fjær må man være netthendt - det lønner seg å trene! Skiftingen går lettest når sveiven står i transportstilling.

Snøreføreren er et viktig punkt. Hvis førerhjulet er ripet eller tæret, må det straks skiftes ut, ellers blir snøret skadd i første kast. Se også etter at snøreførertrinsen roterer.

Haspelsnellens tannhjul smøres med snellefett som i en lukket snelle. For mye fett gjør ingen direkte skade, men man har heller ingen nytte av det.

Haspelsnellens spoleaksel og alle andre bevegelige deler i snellen, inklusive sveiven, smøres lett med spesiell snelleolje.

Av alle snelletyper har multiplikatorsnellen den mest inn­ viklede konstruksjonen. Den krever omhyggelig stell og må med jevne mellomrom tas fra hverandre og rengjøres del for del. For de fleste vil det lønne seg å få service hos fagmannen.

Snøreførermekanismen er helt avgjørende for snellens bruk­ barhet i praksis. Den må derfor alltid holdes ren og lett oljet.

I en multiplikatorsnelle skal bare kraftoverføringshjulene ha snellefett. Andre deler oljes. Eventuelle kulelagre skal ikke ha noen form for smøring, uansett hva som måtte stå i bruksanvisningen.

Sentrifugalbremsen, som finnes i de fleste multiplikatorsneller, skal holdes ren og tørr, men ikke oljes eller smøres. Skitne fibervekter skiftes ut eller renses, f.eks. i terpentin.

309

Kasteslukfiskerens utstyr

Stenger Stangtyper Det er stort sett snakk om to hoved­ typer av stenger for slukfiske. Til multiplikatorsneller og lukkede snel­ ler brukes en stang med nedsenket snellefeste. Den lave plasseringen av snellen sørger for at snøret løper til­ nærmet parallelt med stangen. Vi­ dere er håndtaket utstyrt med en fingerkrok som gir et godt grep. Haspelstangen er rett, og snellen festes direkte på håndtaket slik at snellefoten kommer mellom langfin­ ger og ringfinger når fiskeren griper om stangen. Begge stangtypene leveres både i enhånds- og tohåndsutgaver. Tohåndsstenger har atskillig lengre håndtak. Ellers har stangen samme konstruksjon som enhåndsstenger. Tohåndsstenger er beregnet for tyng­ re fiske, og de er derfor også best egnet for kasting med tyngre sluker. Stenger for multiplikatorsneller og lukkede sneller er utstyrt med for­ holdsvis små stangringer i hele stangens lengde. Ringene har som regel ingen fjæring, og ringenes antall har i praksis ingen betydning for kaste-

Detalj av slukstanghåndtak med speed lock eller hurtiglås for feste av snellen. Når den hvite knasten føres tilbake, kan snellefoten settes i et spor. Deretter slippes knasten, og en fjær klemmer den ned mot snellefoten, som på denne måten blir holdt absolutt fast.

egenskapene, selv når det brukes et grovt snøre. Snellefestet er på denne stangtypen fast, og tyngdepunktets plassering er bare avhengig av snellens og slukens vekt. Som regel festes snellen ved hjelp av en rask og lettvint fjærlås, men fremdeles finnes det stenger der snellen skrus fast, fra oversiden eller undersiden. Fjærlåsen gir snellen et tett og godt feste uten slingrings­ monn. Enden av håndtaket er ofte bøyd litt nedover for å gi bedre grep. I noen tilfeller er håndtaket direkte til­ passet håndens form og kledd i et mykt materiale. Fordi haspelstangens håndtak er

rett, kan stangmaterialet strekke seg gjennom hele håndtaket. Den første stangringen er betydelig større enn de andre, og den er særlig stor på sten­ ger som er beregnet for tyngre fiske og dermed også større sneller. Hvis den første ringen er for liten, vil den i betydelig grad bremse snøret under kastingen. Spesielt gjelder dette når man bruker grovt snøre. På grunn av ringenes størrelse er de mer utsatt for å bli skadd enn ringene på andre stangtyper. Særlig gjelder dette den første, ekstra store ringen. Derfor brukes ofte fjærende ringer. Haspelstangens rette håndtak gjør det mulig å bruke et flyttbart snelle­ feste. Når snellefestet består av glideringer, kan snellen plasseres hvor som helst på håndtaket. En slik haspelstang kan, hvis den ellers er egnet for det, også gjøre tjeneste som fluestang. Av faste snellefester på haspelstenger er det to typer. På noen stenger glir snellefestehylsen fram­ over eller bakover på gjenger i snelle­ festet. Modellen som strammes oven­ fra, er mer behagelig når man kaster i timevis, ettersom den tynnere snellefestedelen ikke sjenerer hånden. Også ellers blir grepet støere. Begge stangtyper kan fås med mange forskjellige aksjoner, til lette­ re eller tyngre sluker. Mange fabri­ kanter leverer også den samme stang-

Bildet viser et utvalg av stenger med rett håndtak, beregnet for haspelsneller. Den øverste stangen har et vanlig, flyttbart snellefeste. Stang nummer to ovenfra har et vanlig, fast skruesnellefeste. På den tredje stangen festes snellen raskt ved hjelp av enfjærklemme. Dette festesystemet kan imidlertid virke litt ustabilt. På den nederste stangen er selve snellefestet og snellefoten skjult under håndtakets ytterbelegg. Denne løsningen gjør det behagelig å bruke stangen med bare hender, også i kjølig vær.

310

Stenger

Bildet viser stenger for multiplikatorsneller og lukkede sneller. De to øverste har snellefeste med vanlig patentholder. For­ skjellen på de to stengene er at den nederste har for­ lenget håndtak for tohåndskast. På den tredje stangen er snellen festet med en klemme med en gjennom­ gående skrue. På denne stangen kan selve håndtaket fjernes og skiftes ut med et annet, f.eks. det rette haspelhåndtaket nederst.

toppen til flere forskjellige modeller. Den som fisker med multiplikator­ snelle, bør unngå lette stenger som er beregnet for lukkede sneller, etter­ som det er grenser for hvor tunge sluker man kan kaste med stenger av denne typen. Som regel er slukstengene todelt. Metallhylser er fremdeles det vanlig­ ste, men innvendige hylser av glass-

eller karbonfiber blir stadig mer van­ lig. De sistnevnte setter seg ikke fast og endrer ikke form på grunn av støt o.l. Billigere stenger sammenføyes ved at en plasttapp i enden av toppskjøten føres inn i et tilpasset hulrom i bunnskjøten. Ekstra lange stenger og stenger til spesialbruk kan ha mer enn to skjøter. Dermed kan også dis­ se stengene bli forholdsvis lette å

Forskjellige metoder for sammensetting av stangdeler. Øverst ser man vanlige metallholker, i midten en holkløs, innvendig sammenføyning (spigotholk), og nederst en teleskopstang, der delene skyves inn i hverandre når stangen ikke er i bruk.

transportere. En helt spesiell stangtype er teleskopstangen, som vanligvis er satt sammen av 5-7 deler. Det lages teleskopstenger til alle snelletyper. Størst utvalg er det av teleskopstenger for haspelsneller. Teleskopstangen er satt sammen av et antall koniske, hule glassfiberrør, plassert inni hverandre. På et øye­ blikk kan stangen trekkes ut til full lengde. Hvis rørdelenes innbyrdes til­ pasning er god, har den teleskopiske stangen praktisk talt de samme kasteegenskapene som en todelt stang. Indre sammenføyning, ringer med forsterkning og forlengelsespunktenes nødvendige tyngde gjør at mange teleskopstenger virker litt framtunge og samtidig tunge å kaste med. Men likevel er teleskopstangens populari­ tet stadig stigende, og ikke minst er det mange fluefiskere som bruker den som ekstrastang. Teleskopstan­ gen kan også være praktisk der det er vanskelig å ta seg fram langs fiske­ vannet eller elva, ettersom den kan gjøres kort og samtidig holdes mon­ tert, slik at den kan gjøres kasteklar på et øyeblikk. Når en teleskopstang trekkes ut, bør det gjøres med varsomhet. Hvis delene presses for tett sammen, kan de bli skadd. 311

Kasteslukfiskerens utstyr

Når stangholkene har sugd seg fast i hverandre, finnes det flere metoder som stort sett er effektive. Hvis man er to om jobben, kan man gå fram som vist på tegningen over. Begge tar tak i begge stangdelene, det vil si at begge skyver med den ene hånden og drar med den andre. Dette setter de gjenstridige holkene under jevnt og kraftig press. Er man alene, er det best å holde stangen bak knærne med begge hender og presse ut med bena. I håpløse tilfeller kan man helle litt parafin på hannholken og vente til væsken har trengt ned i sammenføyningen. For å sikre seg mot trege holker kan man smøre hannholken ved å gni den i håret eller over neseryggen. Hvis holkene har lett for å gli fra hverandre, kan man bruke bivoks eller et av de moderne, flytende metallene, som strykes meget tynt på hannholkens overflate. En praktisk løsning i en nødsituasjon er noen hårstrå eller en bit silkepapir mellom holkdelene. Finnes det ingen annen utvei, kan man også klemme litt på hannholken så den får en litt oval form.

Stangmaterialer Som materiale i fiskestenger har glassfiberen fortrengt alle andre materialer. Stenger i andre materi­ aler er i dag nærmest kuriositeter. Karbonfiber er imidlertid underveis, ikke minst på grunn av dette materi­ alets styrke og lette vekt. Karbon­ fiber blandes også med glassfiber for å sikre best mulige bruksegenskaper. Glassfiberstengene kan inndeles i to grupper - massive og hule. En massiv glassfiberstang har en over­ legen styrke. Den er imidlertid tung, og stangens tyngdepunkt ligger langt framme, slik at det blir tungt å kaste med den. Det blir av og til hevdet at stangens vekt virker inn på kastelengdene, men dette er ikke tilfelle. En hul glassfiberstang er lett og har gode bøyningsegenskaper. Som alle rørkonstruksjoner er den også sterk. Hvis en hul glassfiberstang utsettes for sterkt press, kan det imidlertid oppstå sprekker i materialet. Slike skader er ganske vanlige. En hul stang krever derfor mer omhyggelig behandling enn en massiv. Sterkt 312

koniske stenger har utpreget toppaksjon; mer jevntykke stenger har helaksjon. På en hul stang ligger tyngdepunktet nærmere kastehånden. Kastingen blir dermed lettere. Glassfiber som brukes til stangmateriale, er av forskjellig kvalitet, og valget av glassfibertype kan påvir­ ke stangens egenskaper. Derfor kan to like tunge stenger være vidt for­ skjellige i bruk. Den maksimale kastelengden påvirkes ikke av disse for­ skjellene. Derimot kan de kastelengdene som oppnås med små kastebevegelser, være svært forskjellige. Myke stenger er beregnet for lette sluker, men hvis stangen er bygd av kvalitetsmaterialer, kan den brukes over et bredere register når det gjel­ der slukvekter. Forskjellen mellom ulike typer av glassfibermaterialer gir seg ikke bare utslag i styrke og funksjonelle egen­ skaper. Også når det gjelder repara­ sjoner, gjør forskjellene seg gjelden­ de. Det er f.eks. ikke alle typer som tåler oppvarming til 100 °C. Ettersom det er svært vanlig å varme opp lim for å få det tilstrekkelig mykt, er det

all grunn til å undersøke i hvilken grad materialet i stangen tåler varme. Som regel er billige, massive stenger mest ømfintlige for varme. Glassfiberstangen er ikke særlig ømfintlig for tverrgående skrammer. Men hvis skrammene er dype nok, kan de likevel forårsake stangbrudd. Skrammer kan «repareres» med lakkering, men det er ikke mange som gjør det. I motsetning til glassfiberstenger er stenger av karbonfiber meget ømfint­ lige for tverrgående skrammer. Bort­ sett fra dette ømme punkt er karbon­ fiber, på grunn av lett vekt, smidighet og styrke, et ideelt stangmateriale. Imidlertid kan selv den minste skram­ me på tvers av stangens lengderet­ ning forårsake et overraskende brudd under selv en forholdsvis liten på­ kjenning. For å bøte på denne svak­ heten kan man blande glassfiber inn i materialet, men det fører samtidig til at stangen blir tyngre. Karbonfiber skiller seg klart fra glassfiber når det gjelder bruksegenskaper. Stangens masse er så liten og stangtoppens be­ vegelser så raske at man får liten

Stenger

føling med sluken. Rytmen er i det hele tatt raskere enn hos en glassfiberstang, og retningsfeil straffer seg lettere. Futteraler til karbonfiberstenger lages i solid materiale for å spare stangen for skrammer. Karbonfiberstenger er to-tre ganger dyrere enn stenger i glassfiber. I dag kan man si at karbonfibereller grafittstengene er fristende, men for dyre. Det er imidlertid bare et tidsspørsmål når prisene blir gunsti­ gere, selv om det er en uvanlig kost­ bar prosess å framstille både selve stangmaterialet og bindemidlet som skal til for stangframstilling. For få år siden var det utenkelig i det hele tatt å lage en fiskestang av karbonfiber, og fremdeles er ekspertene ikke enige om hva som er det beste, ren karbonfiber eller en blanding med glassfiber - og i tilfelle med hvilket blandingsforhold. Og mens man arbeider med å per­ feksjonere grafittstangen, dukker nye materialer opp. Stenger av boron har vært på markedet her i landet siden 1981. Materialet det her er snakk om, består av 1/10 mm tykke strenger av wolframstål som ved en kjemisk pro­ sess er belagt med boronpartikler. En kombinasjon av dette materialet og fibre av grafitt gir stangemner som, med riktig forhold mellom antall fib­ re og koning, kan bli til de herligste fiskestenger. For fluefiskere kan den­ ne kombinasjonen gi stenger som er fullt på høyde med de sagnomsuste splittkein fra de mest legendariske stangmakerne, og for slukfiskere de kraftigste og spenstigste stengene man kan tenke seg. Men eventyret er ikke slutt med dette. Den amerikanske kunststoffprodusenten Du Pont, som like etter annen verdenskrig skaffet oss nylonsnørene, har nå utviklet et nytt stoff som kalles kevlar. Dette er den ster­ keste fiber man kjenner til i dag. Kevlar er fem ganger sterkere enn stål, og lettere og mer strekkfast enn noen annen fiber. Dessuten tåler kev­ lar nesten hva det skal være av både varme og kulde. I dag brukes det i biler, båter, fly, romfart og oljebor­ ing. Og nå kommer det også som materiale i fiskestenger. Det første firmaet som har vært ute med stenger framstilt av en kombina­

sjon mellom kevlar og karbonfiber, er det japanske Shimano. Foreløpig dreier det seg om udelte stenger på 5 og 5^2 fot med nedsenket feste for multiplikatorsnelle, og todelte sten­ ger på 6I/2 og 7 fot for haspelsneller. Dessuten lages 71/2 fots todelte fluestenger i to versjoner. Produsenten er overbevist om at denne kombinasjonen av de to beste typene av stangmateriale som finnes i dag, har resultert i stenger som er bedre enn det som er blitt framstilt tidligere. Revolusjonen på stangmaterialets område tok til da Shakespeare Co. i USA lanserte de første glassfiberstengene i 1947. Da hadde splittkeinstangen vært overlegen i nesten hundre år. Stangringer lages i dag nesten ute­ lukkende i rustfritt stål. Forkromming gjør overflaten hardere, men hvis den først blir gjennomslitt, øker faren for snørebrudd. På grunn av den større belastningen er toppringen ofte framstilt i et spesialmateriale. På dyrere stenger har toppringen ofte en foring i keramisk materiale. Etter hvert er det blitt vanlig å bruke den slags toppringer også på billigere stenger. I surringene brukes som regel silketråd eller kunststofftråd med de samme egenskaper. Surringene har et

vannavstøtende lakklag, men på den annen side trekker surringene heller ikke vann hvis lakklaget skulle bli slitt bort. På billigere massive stenger hender det at stangringene er snodd rundt stangen, uten surringer. Stammen eller kjernen i håndtaket på stenger for multiplikatorsneller el­ ler lukkede sneller er som regel av lettmetall. Plast, som er et enda lette­ re materiale, brukes på noen stenger, men foreløpig er dette ikke blitt al­ minnelig. På haspelstenger løper som regel selve stangen gjennom håndta­ ket. Når stangmaterialet på denne måten kan gjøre tjeneste også som stamme for håndtaket, er det fordi haspelstenger har helt rett håndtak. Naturkork er det materialet som er mest brukt som overflatebelegg på håndtaket. På billige stenger brukes i en viss utstrekning en korkmasse. Kork er et behagelig materiale for hånden, det gir et godt grep selv om håndtaket er vått, og føles varmt også i temmelig kaldt vær. Nye materialer som brukes stadig mer, er skumplast og elastiske plasttyper med glatt overflate. Skumplasten gir godt grep også i våt tilstand, den isolerer mot kulde og er enda mer motstandsdyk­ tig enn kork når det gjelder slitasje. Glatt plast gir dårligere grep, men dette spiller ikke så stor rolle hvis håndtaket er av pistolskjeftetypen.

Forskjellige typer av stangringer. Til venstre sees en tradisjonell metallring, i midten og til høyre to typer av keramikkringer (fujiringer). Ringen til høyre har bare en fot, noe som fører til at slangens aksjon ikke påvirkes der ringen sitter. Keramikkringer blir nå stadig mer vanlig, først og fremst fordi de ikke er så utsatt for skader som metallringene.

313

Kasteslukfiskerens utstyr

Bildet viser en praktisk detalj som, uvisst av hvilken grunn, mangler på billigere stenger: en liten hempe, plassert ved enden av håndtaket, som kroken kan hektes fast i når man går fra fiskeplass til fiskeplass.

Valg av stang

stengene til høyre er det en som bare bøyer seg i toppen, og en som har mer eller mindre bøy gjennom hele sin lengde. Man sier at stengene har henholdsvis toppaksjon og helaksjon. Valget er på mange måter en smakssak. Men den som fisker med multiplikatorsnelle, foretrekker ofte helaksjon. Tegningene i rutene demonstrerer hva antall stangringer kan bety. Er det for få stangringer, bøyes snøret i en serie skarpe vinkler når stangen er bøyd. Dette har en bremsende effekt. Det bør heller ikke være for mange ringer, for da kan økt friksjon føre til at kastene blir kortere.

314

Når man skal kjøpe stang, er det viktig å ha klart for seg hva slags fiske man fortrinnsvis vil bruke den til. En selvfølge er det at stangen passer til den snellen som skal brukes. Dess­ uten må den ha en følsomhet som passer for de slukvektene man for­ trinnsvis vil bruke. En stang med toppaksjon kaster godt selv når det brukes forsiktige kastebevegelser, og den passer derfor godt der kasteforholdene er vanske­ lige, f.eks. med busker, trær og andre hindringer langs bredden. Under slike forhold må man være forberedt på å bruke mange slags kasteteknikker. Den slags fiskeforhold er ganske vanlige når man fisker i innlandet i Norge. Ved sjøen er det derimot nes­ ten alltid plass. Derfor kan man til sjøfiske gjerne bruke en stang med helaksjon. Toppaksjon passer best for lettere sluker, i vektklassene 2-12 g. Når man bruker multipli­ katorsnelle, passer en stang med hel­ aksjon best. Bruker man en av de andre snelletypene, kan aksjon vel­ ges fritt ut fra fiskeforholdene. Stangens lengde har direkte betyd­ ning for kastelengdene. Når man bru­ ker lukket snelle eller haspelsnelle, øker maksimal kastelengde med 15 % når stanglengden økes fra 53/4 fot til 7 fot. De lengste stengene er tohåndsstenger, beregnet for fiske etter laks eller stor saltvannsfisk. Når man bruker multiplikatorsnelle, vil kastelengden ikke være så sterkt på­ virket av stanglengden. Når man kjøper stang, bør man legge merke til tyngdepunktet. Forut­ setningen for å få kontrollert dette er at en snelle monteres på plass. Snel­ len bør ha samme vekt som den snel­ len man senere skal bruke. Tyngde­ punktet bør ligge 5-10 cm foran snellefestets midtpunkt. Hvis tyngde­ punktet ligger lenger fra snellen, vil stangen virke langsom og blir tung å kaste med når man bruker tyngre slu-

Stenger

ker. Store snelletyper krever tohåndsstang. Brukes denne kombina­ sjonen, kan også tyngdepunktet ligge lenger framme. En stang med bøyd håndtak kan ikke brukes til haspelsnelle. Kastehånden får et altfor dårlig grep om stanghåndtaket, og i kastet vil snøret presses hardt i den altfor lille stangringen. Derimot lar det seg gjøre å bruke en multiplikatorsnelle eller en lukket snelle på en stang med rett håndtak, til tross for at den er bereg­ net for haspelsnelle. Kombinasjonen kan f.eks. brukes når man trenger en forholdsvis lett tohåndsstang. Men ettersom multiplikatorsnellen blir montert litt for høyt når den brukes på rett håndtak, vil tommelfingeren, som skal kontrollere snøreavgangen, få en nokså ubekvem stilling. Mange fabrikanter har laget tabel­ ler som viser hvilke stenger som pas­ ser til de forskjellige snelletypene og de ulike fiskesituasjonene man kan møte. Det kan lønne seg å studere den slags oversikter, selv om man slett ikke har i tankene å kjøpe alt utstyret fra samme produsent. En Hvis en hul glassfiberstang «knuses» ved at noen tråkker på den, blir resultatet som vist på bildet. En slik skade er nærmest umulig å reparere. Hvis stangen derimot ryker under kasting eller innsveiving av fisk, får bruddet en annen karakter, og reparasjon er som oftest mulig.

Redskapskombinasjon

haspel­ snelle

multiplikator­ snelle

lukket snelle

Klasse 1 (sluk 2-12 g) stanglengde i cm snøretykkelse i mm

180-210 0,15-0,25

Klasse 2 (sluk 10-25 g) stanglengde i cm snøretykkelse i mm

180-210 0,25-0,35

165-195 0,30-0,35

165-195 0,25-0,35

Klasse 3 (sluk 20-50 g) stanglengde i cm snøretykkelse i mm

195-240 0,35-0,45

180-210 0,35-0,45

180-210 0,35-0,40

Klasse 4 (sluk over 40 g) stanglengde i cm (tohånds) snøretykkelse i mm

210-300 0,40-0,60

210-300 0,40-0,60

—

150-180 0,20-0,25

Stang, snelle, snøre og sluk må velges med sikte på at det hele skal utgjøre en mest mulig brukbar helhet. Man tar utgangspunkt i slukvekten, som bestemmer hvordan redskapet for øvrig skal være. I tabellen er slukvektene delt inn i fire klasser. Stort sett kan man si at klasse 1 brukes til fiske etter mindre fisk i bekker og tjern, mens klasse 4 er aktuell ved fiske etter virkelig storfisk i havet. Det avgjørende er likevel slukens tyngde, ikke hvor stor fisk man er ute etter.

vanlig feil er at man monterer en snelle til mange hundre kroner på en tjue kroners stang. Med en slik kom­ binasjon kan man ikke vente å få utnyttet snellens egenskaper. Godt fiskeutstyr skal, med skikkelig stell, ha lang levetid. Når en nybegynner går til anskaffelse av fiskeutstyr, bør han være noenlunde sikker på at han kjøper det riktige. Derfor bør han søke sakkyndig hjelp. Den som går til anskaffelse av haspelstang, bør samtidig ha mulighete­ ne for fluefiske i tankene. Et snellefeste som består av glideringer kan, i alle fall til nød, også brukes til feste av fluesnelle. En teleskopstang kan også være aktuell, særlig hvis man vesentlig vil fiske i småelver, eller hvis man trenger en ekstra stang.

Stell og reparasjon av stenger Moderne stenger av glassfiber eller karbonfiber trenger ikke noe egentlig vedlikehold. Man bør bare sørge for å holde stangen ren. Derimot er mindre reparasjoner ofte nødvendig, og brukes stangen mye, kan man reg­

ne med at reparasjoner er nødvendig så å si etter hver eneste fiskesesong. Skader i selve stangmaterialet repareres med lim. Det må uteluk­ kende brukes lim som er beregnet for stangreparasjon, og helst en type som består av to komponenter. Dette li­ met gjøres mykt ved oppvarming. Før oppvarmingen må man bringe på det rene i hvilken grad stangen tåler varme. De billige glassfiberkvalitetene, som stort sett bare brukes i mas­ sive stenger, tåler som regel ikke oppvarming. Hvis stangen brukes mye, kan det forholdsvis ofte bli aktuelt å skifte stangringer. Toppringen er gjerne av en hardere og mer motstandsdyktig kvalitet enn de øvrige ringene, og den tåler mer slitasje. Til gjengjeld er den også hardest belastet. Slitasjeskader oppstår som regel først på den stangringen som sitter nærmest topprin­ gen. Det skal ikke stor stangringslitasje til før snøret er i faresonen. Når en stangring skal skiftes, kut­ tes først surringslagene, og det hele skrelles så av. Når ringen er fjernet, pusses festepunktet rent med et fint sandpapir. Den nye ringen festes først ved hjelp av litt lim nøyaktig på 315

Kasteslukfiskerens utstyr

SE OPP FOR ØKONOMIPAKKER! De dyreste haspelsnellene og lukkede snellene koster opptil tre hundre kroner, gode sten­ ger bortimot to hundre, et brukbart snøre over fem kro­ ner og en eneste sluk noe til­ svarende. For den som ikke har altfor mye å rutte med, må det derfor virke ganske forlokkende når man i forret­ ningen finner en fullt ferdig pakke som koster mellom femti og hundre kroner, og som inneholder alt det nevnte utstyret. Ofte ser utstyret i pakken fint ut, og hvis det dessuten er utstyrt med nav­ net til en kjent redskapsfabrikk, er det klart at tilbudet frister. Den bedrøvelige sann­ het er imidlertid at det ved nærmere gransking viser seg

316

at innholdet i pakken neppe er verdt mer enn tjue kroner; de resterende tretti betaler man for pakkens fine utse­ ende. Når en billigpakke er så bil­ lig, skyldes det at man har gått på akkord med kvalite­ ten. Snellene er små, og det er brukt plast overalt hvor det er mulig. Tannhjulene er presstøpte, og snøret løper over skarpe deler eller deler som fort vil bli slitte og ujev­ ne. I lukkede sneller mangler krysspoling. Slurebremsene er bedrøvelige, snøret er stivt og svakt og slukene altfor små. Men framfor alt er det spart på kvalitetskontrollen. Tilpasningen mellom delene er mangelfull, det er slingring

og slark, og i enkelte tilfeller leveres til og med ødelagte produkter! Enda et par viktige punkter er det spart på: service og re­ servedeler. Av de anerkjente redskapsfabrikantene er det bare ABU som foreløpig har funnet det fornuftig å ta vare på sitt rykte også i denne for­ bindelse. Denne fabrikkens juniorserie virker spartansk, men den er av forholdsvis god kvalitet, og service og til­ gang på reservedeler er i orden. Det som er særlig ille når det gjelder mindreverdige billigpakker, er at det stort sett er ungdom som blir lurt. Den nordiske sportsfiskerunionens ungdomskonferanse i 1974

foreslo at kvalitetsmessig undermåls fiskeutstyr ikke lenger skulle importeres til de nordiske landene. En ung jente eller gutt som vil prøve seg som sportsfisker, risikerer å få interessen fullstendig spo­ lert allerede i starten på grunn av utstyr som bare byr på skuffelser. Den som skal an­ skaffe fiskeutstyr for første gang, må søke hjelp hos en som kan faget. I virkeligheten trenger man ikke å gå høyere enn til et par hundre kroner for å få et utstyr som kan vare hele livet, hvis man utnytter de billigsalgene som forret­ ningene holder en gang imel­ lom. Der kan fjorårets kvali­ tetsprodukter ofte kjøpes billig.

Stenger Når man surrer en stangring, skal man starte med å legge en liten løkke som etter hvert blir nesten skjult av surringen. Ved avsluttet surring stikkes trådenden inn i løkken, og det hele trekkes inn under sur­ ringen. På den måten blir surringen godt sikret. Den blir penest hvis man under arbeidet lar stangen rotere. Når surringen er ferdig, kuttes løse trådender, og endelig får det hele minst to lag lakk.

linje med de andre ringene. Deretter begynner surringen. Før selve surringen tar til, legges tråden dobbelt i en løkke langs stan­ gen. Under surringen dreies stangen, mens tråden hele tiden holdes stille. Ved avsluttet surring stikkes tråd­ enden inn i løkken, og det hele trek­ kes inn under surringen. Til slutt leg­ ges minst to lag lakk oppå surringen. Hvis toppringen må skiftes, må man bruke varme for å mykne limet slik at ringens hylse kan trekkes av stangtoppen. Hvis man ikke vet om glassfiberen tåler varme, er det sik­ rest å file hylsen over. Hakk eller skår i korkhåndtaket kan man fylle med korksmuler blan­ det med epoksylim. Reparasjonsstedet jevnes til mens limet er halvhardt. En avsluttende pussing med sandpapir utsettes til limet er størknet helt. Brudd på en hul glassfiberstang lar seg reparere, forutsatt at materialet ikke har fått stygge sprekker. Til støtte på bruddstedet trenges en ca.

5 cm lang glassfiberbit, gjerne en bit av en utrangert stang. Til kapping av stang og støttebit er det best å bruke en fin trekantfil. Hvis man bruker sag, kan stangen lett sprekke eller bli fliset opp. For å hindre den slags uhell bør stangen i alle fall surres med tape på begge sider av det stedet der man vil kappe. Skjæreflatene jevnes så til, og støttebiten tilpasses hulrommet i stangen. Når det brukes epoksylim, er det ikke nødvendig at støttedelen tilpasses nøyaktig. Ettersom dette li­ met ikke trekker seg sammen når det tørker, vil det fylle alle hulrom og gi fullgod tetning mellom støttebiten og stangens innervegger. Endene på støttebiten bør avrundes godt før li­ ming. En skjøt av dette slaget med­ fører ikke nevneverdige endringer av stangens bruksegenskaper. Men ettersom selve bruddet må fjernes fullstendig, vil reparasjonen alltid medføre at stangen blir litt kortere, og hvis bruddet krever at forholdsvis

mye av stangen må fjernes, kan egen­ skapene bli merkbart forandret. Også på en massiv stang kan brudd repareres ved hjelp av liming. Bruddstedets ender files da skrått og tilpasses hverandre. Sammenføyningen bør være minst 3-4 cm lang. De to skråflatene limes så sammen, og bruddstedet surres med vanlig stangtråd. Til slutt legges lakk over surrin­ gen. Hvis man arbeider nøyaktig nok, kan denne sammenføyningen bli brukbar, men den blir ikke like sterk som en innvendig forsterket sam­ menføyning av en hul stang. Stangens overflate er stadig utsatt for påkjenninger som gir skram­ mer. Tverrgående skader på stang­ materialet vil alltid øke faren for brudd. Spesielt er karbonfiber ut­ satt for brudd etter den slags ska­ der. Hvis stangen har fått en stygg skramme, kan den til en viss grad repareres ved å fylles med lakk, eller man kan legge en trådsurring over skrammen. 317

Kasteslukfiskerens utstyr

Snører Snørets egenskaper Til slukfiske brukes i dag praktisk talt utelukkende heltrukne (monofile) kunststoffsnører. En sjelden gang kan det til spesielt fiske også brukes snører som er spunnet eller tvunnet, men den slags snører har liten betyd­ ning i praktisk sportsfiske. Kunststoffsnørene går i handelen under betegnelser som f.eks. nylon og perlon. Selv om kunststoffsnørene kan være temmelig like av utseende, er materialene til dels ganske for­ skjellige når det gjelder tekniske egenskaper. Kunststoffsnører finnes i alle tykkelser som kan være aktuelle under fiske. På snørepakningen er det alltid an­ gitt en viss strekkfasthet. Men denne tilsvarer ikke snørets styrke under praktisk fiske. Dessuten oppgis snø­ rets dimensjon eller tykkelse. Svært ofte er snørets virkelige tykkelse 0,01-0,03 mm større enn oppgitt. Med dette avviket mener fabrikante­ ne å kunne operere med konkurran­ sedyktige strekkfasthetsverdier. Av­ viket betyr ikke så mye for snører

som er 0,30 mm eller tykkere. Men riktig fine snører blir stivere enn den oppgitte tykkelsen skulle tilsi. Mest merkbart er avviket når man pilker med svært tynne snører. Det er store forskjeller på snørene når det gjelder hvor langt de kan strekkes før de ryker. Harde snører tåler bare ca. 15 % strekk, mens de mykeste kan tåle opptil 40 %. Når man fisker med særlig langt snøre, f.eks. under dorging, kan det påvirke fisket i negativ retning hvis snøret har ekstra stor strekkevne. Man risikerer at tilslaget får for liten virkning. Snørets stivhet har stor betydning for knutenes egenskaper. De enk­ leste knutene for feste av snøre til krok har uten unntak en tendens til å gli hvis snøret er stivt. Snørets evne til å rette seg ut etter at det har ligget sammenrullet, er også av betydning. Et stivt snøre som har vært opprullet på spolen en tid, vil ha vanskelig for å rette seg ut når det passerer stangringene. Følgen er at det oppstår frik­ sjon som påvirker kastelengden. Hvis man til pilking med lett pilk bruker et snøre som har vanskelig for å rette seg ut, vil man få problemer med tilslaget. Hvis man trekker snøret av spolen og strekker det, kan tenden­ sen til krølling reduseres. Produsentens angivelse av brudd-

Utvalget av kunststoffsnører til kasteslukfiske er forvirrende stort. En vrimmel av testresultater og opplysninger fra fabrikkene om snørenes egenskaper under forskjellige forhold bidrar bare til å gjøre valget enda mer problematisk. Men prisen gir stort sett veiledning når det gjelder kvaliteten, selv om man også skal være oppmerksom på at billige snører kan gjøre fullgod nytte til mange formål.

318

styrke gjelder for tørt snøre uten knu­ ter. En knute, uansett type, vil alltid redusere bruddstyrken med gjen­ nomsnittlig 10 %. Andre forhold som påvirker bruddstyrken, er fuktighet og temperatur. Et snøre som er opp­ bevart lenge under fuktige forhold, kan inneholde flere prosent vann, og kan ved knutene ha fått redusert bruddstyrken med opptil 25 %. Når det gjelder temperaturtoleran­ se, er det stor forskjell mellom de ulike fabrikatene. Som generell regel kan man regne med at et mykt snøre beholder sin bruddstyrke uforandret ved synkende temperatur, mens har­ de snører nesten uten unntak svekkes når det blir kaldere. Ettersom harde snører gjerne har den største brudd­ styrken etter oppgavene på pakninge­ ne, er det en ekstra skuffelse når disse snørenes styrke synker langt ned mot halvparten av det angitte, når vanntemperaturen nærmer seg null grader. Under nordiske forhold burde snørefabrikantene ofre større oppmerksomhet på snørenes evne til å tåle kulde. Det er jo heller ikke bare vår og høst at vannet kan være kaldt; den som fisker i fjellet, kan til og med midt på sommeren oppleve at vannet er så kaldt at kunststoffsnøret blir påvirket. De fleste snørefabrikantene lager også en spesiell snørekvalitet for vin­ terfiske. Denne kvaliteten er nesten utelukkende beregnet for pilkefiske. Til sommerfiske i kaldt vann tilbys andre og dessverre tykkere snører. Det er viktig å være ekstra omhyg­ gelig med alle knuter. Hvis knuten ikke trekkes godt til og snøret er tørt, kan snørets bruddstyrke reduseres med 40 %. På vått snøre kan man med samme knute, trukket omhygge­ lig til, oppnå at bruddstyrken bare reduseres med 10 %. Det er også andre faktorer som påvirker snørets styrke. Ved bruk vil snøret utsettes for alminnelig slitasje, det vil få større eller mindre skader etter kontakt med stein o.l., det ut­ settes for ultrafiolett stråling, og det kan til og med svekkes av myggmidler som fiskeren bruker. Et snøre som er slitt av en gang, er blitt strukket så mye at bruddstyrken er redusert med 10-20 %. Når et snøre har vært i bruk for

Snører

lenge, blir det matt og sprøtt, og det har vanskelig for å rette seg skikkelig ut. Både den matte overflaten og den mangelfulle utrettingsevnen påvirker kastelengden. Et snøre bør ikke bru­ kes i to sesonger, og det er et godt prinsipp å starte en ny sesong med nytt snøre på sluksnellen. Prisen man må betale for et nytt snøre, er snart innspart når man tar i betraktning at man sannsynligvis ikke vil miste så mange sluker som man ville gjort med det gamle, slitte snøret. Snørets farge har betydning for fis­ kelykken. Det er nå fastslått med sik­ kerhet. Snøret bør altså ha en farge som er minst mulig synlig for fisken. Men samtidig bør snøret være synlig for fiskeren! Dette er særlig viktig i Fra produsentenes side er det gjort iherdige framstøt til fordel for fluorescerende snører. Bildet «urent farvann», og f.eks. når det viser et utvalg av nylonsnører, hvorav det gule og det blå er fluorescerende. Når lyset treffer gjelder å styre sluken på grunt, snørene i rett vinkel, er alle snørene stort sett like godt synlige. Når lyset treffer snørene i skrå strømmende vann. Det kan spare fis­ vinkel, ser man bare de fluorescerende. Blant annet for pilkefiskere og fluefiskere kan denne nye keren for tap av sluk. Det finnes snø­ snøretypen være nyttig, ettersom de ofte har stor fordel av å se snøret. Men hva fisken ser, det vet vi rer i mange farger, også fluoresceren­ ikke! de snører som skifter farge under på­ virkning av ultrafiolette stråler. grunn av at multiplikatorsnellen har gjelder særlig haspelsneller og lukke­ Med alle snelletyper oppnår man et annet funksjonsprinsipp og krever de sneller. Et snøre som er for tykt, lengre kast hvis man bruker tynt snø­ en annen kasteteknikk, spiller snøre­ vil ha en tendens til å reise seg på re. Man skal imidlertid være opp­ tykkelsen mindre rolle ved bruk av spolen, og det har vanskelig for å merksom på at det ikke bare er når denne snelletypen. En ulempe ved rette seg ut. På en spole med mindre man har fisk på kroken, at snørets tynne snører er at det er større fare enn 50 mm diameter bør man ikke styrke settes på prøve. Også selve for tvinn som følge av slukens rote­ bruke snøre som er tykkere enn kastet er en styrkeprøve som setter rende bevegelser eller feil ved snel­ 0,30 mm, mens en spole med 40 mm grense for hvor tynne snører man kan len. Dessuten er det mer vrient å diameter passer for snører på bruke. Men tynne snører fisker bed­ greie ut floker. 0,25 mm eller tynnere. Sneller som er re, og når man bruker lette sluker, beregnet for tyngre fiske, er derfor må man også bruke tilsvarende tynt Oppspoling av snøret større og har større snørekapasitet. snøre. Når snøretykkelsen halveres, Det er ganske avgjørende at snøret øker kastelengden med en liten has­ På en spole med liten diameter må spoles riktig fra fabrikkspolen og pelsnelle til nesten det dobbelte. På det ikke brukes tykke snører. Dette over på snellespolen. Når det gjelder haspelsneller eller lukkede sneller, holdes fabrikkspolen slik at snøret Illustrasjonene viser framgangsmåten når man skal spole et nytt snøre fra fabrikkspolen og over på løper over spolekanten i samme ret­ snellen. Legg merke til at framgangsmåten er forskjellig for de ulike snelletypene - til venstre ning som snellespolen beveger seg (se haspelsnelle, til høyre multiplikatorsnelle. Slurv med oppspolingen av nytt snøre kan føre til tvinn illustrasjonen til venstre). Da unngår allerede idet snøret kommer inn på snellespolen. man at snøret blir tvunnet, noe som medfører fare for løkkedannelse under kastet. Når det gjelder multiplikatorsnel­ ler, sveives snøret direkte over på snellespolen mens fabrikkspolen hol­ des i loddrett stilling. Det er praktisk å ha en medhjelper som holder fa­ brikkspolen. Den som manøvrerer snellen, lar snøret gli mellom et par fingrer for at det skal legge seg til­ strekkelig fast på spolen. Hvis snellen ikke har krysspoling, må man være særlig nøye med denne bremsingen. 319

Kasteslukfiskerens utstyr

Knuter og fortommer Knuter Fiskeren bør ha kjennskap til flere forskjellige knuter. En av grunnene til dette er at det alltid bør brukes knuter som svekker snørets brudd­ styrke minst mulig. For de forskjel­ lige knutene oppgis det ofte en fasthetsverdi, angitt i prosent av snørets bruddstyrke. Disse prosenttallene har imidlertid liten praktisk betyd­ ning, ettersom snørene reagerer sterkt på temperaturforhold. Dess­ uten kan knutenes tendens til å gli variere fra den ene snøretypen til den andre. Endelig vil fuktighet, som

nevnt, også påvirke snørets brudd­ styrke. Derfor bør fiskeren alltid prøve å bruke de knutene som har minst mu­ lig tendens til å gli, uansett snøretype. Knuten skal alltid knyttes om­ hyggelig, deretter fuktes, og til slutt trekkes så hardt til at det virkelig er snakk om en prøvebelastning. Da minsker faren for at knuten skal svik­ te når det virkelig gjelder. Brukes det et stivt snøre, må man ikke nøye seg med en enkel knute. Til praktisk fiske er det best å bru­ ke de snørekvalitetene som gir minst variasjon i de forskjellige knutenes

styrke. For vanlig, enkel slukknute er reduksjonen av bruddstyrken bare 10 % når man bruker de beste snøre­ ne, men nærmere 40 % når man bru­ ker de svakeste. De vanligste fiskeknutene er enkel og dobbel slukknute, som brukes til skjøting av snører, feste av snøret til snellespolen og til krokøyet, og som fortomsknute og feste av opphenger. Med de knutene som er vist på teg­ ningene under, oppnår man at minst 85 % av snørets strekkfasthet er i behold under vanlig fiske, det vil si når det på forhånd er tatt hensyn til den svekkelsen av snøret som tempe­ ratur og fuktighet medfører. Flueknuter er omtalt i bind 3.

Fortommer Fortommen er en forlengelse av snø­ ret, og den skiller seg fra snøret ved

DE VANLIGSTE KNUTENE FOR SLUKFISKE Slukknute

Enkel slukknute er kanskje den mest brukte av alle fiskeknuter. Snøret føres gjen­ nom krokøyet. Den frie enden føres deretter 2-4 gan­ ger rundt snøret og stikkes så gjennom snøreøyet som er dannet ved krokøyet. Ved til­ stramming av knuten bør man samtidig trekke i den frie enden for å få jevnest mulig stramming. Knuten kan åpnes ved at man drar med neglene utover fra krokøyet. Enkel slukknute bør ikke brukes på stive snører eller i krokøyne av grov kroktråd. Hvis man likevel vil bruke den, kan enden sikres ved at man fører den bakover gjen­ nom bakløkken.

320

Dobbel slukknute er gjen­ nomsnittlig 8-9 % sterkere enn den enkle utgaven. Jo tykkere snøret er, desto mer fordelaktig er dobbel sluk­ knute. Den oppgitte verdien gjelder 0,30 mm snøre. For myke, tynne pilkesnører er resultatet stort sett det samme med begge knutene, det vil si omtrent som snørets egen styrke. Til den slags snø­ rer er dobbel knute bare nød­ vendig hvis øyet er grovt.

gende måte: De to snøreendene som skal skjøtes, snos 4-5 ganger om hverandre. Deretter skilles snørene om­ trent midt på «snoingen». Endene' tres så gjennom åp­ ningen, fra hver sin side. En­ delig strammes knuten ved at man trekker i endene, som kuttes helt inne ved knuten.

Skjøting av snører

Dobbel slukknute skiller seg fra enkel ved at man be­ gynner med å tre snøret to ganger gjennom krokøyet, og avslutter med å stikke snøreenden gjennom begge snøreøynene. Enden trenger ingen sikring.

Når man skal skjøte sammen to monofilamentsnører av samme tykkelse, brukes blodknuten. Denne knuten er så liten at den ikke vil forstyrre snellens funksjoner. Men når man bruker haspelsnelle eller lukket snelle, må blodknuten ikke befinne seg på de første meterne av snøret, som går ut i kastet. En blodknute lages på føl-

Hvis de to snørene er av helt forskjellige dimensjoner (mer enn 0,15 mm forskjell), må en annen knute benyttes. Dette er f.eks. aktuelt når nylonfortom skal festes til kastesnøret.

Knuter og fortommer

at den har en annen tykkelse og and­ re egenskaper. Fortom brukes også til fluefiske og andre former for krokfiske. I dette kapitlet behandles bare fortommer for slukfiske. Det hender at sportsfiskere bruker fortom også når den egentlig ikke har noen positiv funksjon. En fortom som er tykkere enn snøret, kan ha skadelig effekt ettersom den er mer synlig enn snøret, og dessuten vil den påvirke slukens bevegelser i vannet. Også bruken av overflødige låser og virvler vil ofte påvirke fisket i negativ retning. Til slukfiske er det uvanlig å bruke fortommer som er tynnere enn snøret. Når det gjelder fluefiske, er derimot fortommen nesten alltid tyn­ nere enn snøret. Hos oss er bruk av ekstra sterk fortom bare nødvendig til gjeddefiske. Årsaken til dette er at de skar­ pe gjeddetennene lett kan skade eller

På det tykke snøret slås først en vanlig draknute om­ kring det tynne snøret. Der­ etter tvinnes det tynne snøret 10-12 ganger rundt det tykke - 5-6 ganger opp og ned. Etter tilstramming blir dette en liten og sterk knute.

Feste av snøret til spolen

slite av kunststoffsnøret hvis det kommer i berøring med dem idet fis­ ken snur. Det er altså ikke snakk om at fisken biter snøret over. Andre fiskeslag har et annet tannsett som ikke utsetter snøret for denne faren. Som regel blir heller ikke sluken sit­ tende så dypt i gapet på dem. Derfor er det unødvendig å bruke fortom til slukfiske etter annen fisk enn gjedde hos oss. Til slukfiske etter gjedde brukes helst en fortom av stål. Materialet er en tynn stålwire, som regel trukket med plast. Lengden varierer fra 15 til 25 cm. Stålfortommer fås med virvel i den ene eller i begge ender. Virvlene skal hindre at slukens rotasjon lager tvinn på snøret. Fortommens virvel er utstyrt med hempe for feste av sluken. Til snøret fester man fortom­ men best ved hjelp av dobbel slukknute.

Man skal ikke uten videre regne med at en stålfortom tåler stor belast­ ning. En stålfortom som er gammel og slitt, og for den saks skyld også en ny fortom av dårlig kvalitet, kan være svakere enn de forholdsvis kraftige kunststoffsnørene som brukes til gjeddefiske. Før man tar fatt på fis­ ket, bør stålfortommen undersøkes nøye. Plastbelegget blir etter hvert skadd av gjeddetenner og andre på­ kjenninger. Det innebærer at selve wiren kommer i berøring med vann. Det betyr at rusten snart innfinner seg. Og da er det på tide å skifte til ny fortom. Det er unektelig billigere enn å miste en sluk fordi fortommen ry­ ker i kastet, for ikke å snakke om hva prisen for en ny fortom er, sammen­ liknet med tapet av en virkelig storgjedde. Hvis man ønsker å ødelegge en stålfortom på en rask og effek-

Feste av øyeløs krok

Snøret legges dobbelt i 5-8 cm lengde, og snøreenden slås 4-5 ganger omkring krokskaftet og snøreløkken. Til slutt stikkes enden gjennom snøre­ løkken. Knuten strammes ved at man trekker i snøret og snøreenden.

enden, som deretter tres til­ bake gjennom den åpne draknuten. Så slås en ny draknute omkring snøret. Når man trek­ ker i løkken og snøreenden, strammes knuten.

Den neste knuten starter som den foregående ved at snøret legges dobbelt. Der­ etter snor man den dobbelte enden omkring seg selv og til­ bake gjennom den dobbelte løkken.

Feste av opphenger

Fortomløkker Det finnes mange forskjel­ lige, gode fortomløkker. Tre av dem vises her. Den første

Snøret slås rundt spolen og festes deretter til seg selv med en enkel slukknute. Dette gir et sterkt og pålitelig feste av snøret til spolen.

21. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

slås ved at man legger snøret dobbelt i 5-8 cm lengde. Det­ te dobbelte snøret slås så to ganger om seg selv og strammes.

For den tredje knuten er framgangsmåten denne: Man slår en draknute nær snøre­

Et sikkert feste av opphenger til sluksnøret får man ved å legge snøre og opphenger sammen og slå en dobbel knu­ te på begge under ett. Knuten kan av praktiske grunner bare brukes hvis opphengeren skal sitte ganske nær sluken. Man kan også bruke blodknuten, og kappe opphengerfortommen i ønsket lengde.

321

Kasteslukfiskerens utstyr

tiv måte, skal man kveile den om­ kring snellefoten mellom fisketure­ ne. En fortom som har vært oppkveilet på denne måten en tid, kan senere bare brukes til de tyngste slukene. Og hvis fortommen er bøyd i skarp vin­ kel, bør den uten videre kasse­ res. Ofte kan man bruke en fortom av kraftig og mer usynlig kunststoffsnøre i stedet for stålfortom. En for­ tom av 0,50-0,60 mm snøre tåler i praksis de belastningene som gjeddetennene kan utsette den for. Nylonfortommen festes til kastesnøret med virvel og dobbel slukknute. Men man kan også bruke en knute beregnet for skjøting av snører av forskjellig tyk­ kelse. Når man fisker med lett wobb­ ler, skal det ikke brukes fortom. Wobbleren festes direkte til snøret med hempe eller slukknute. Grunnen til at man må gjøre dette, er at en fortom vil forstyrre wobblerens beve­ gelser. Forskjellige fortomtyper. Til høyre vises to metallfortommer, en av normal lengde og en kort. Helt til venstre vises gjeddefiskerens nød­ løsning, en metallfortom som er laget av van­ lige virvler med lukkehake, hektet sammen til et kjede. Nummer to fra venstre er en vanlig virvel med hempe, festet til et kraftig snøre som gjør tjeneste som fortom.

I Norge er det bare til gjeddefiske at det kan være aktuelt å bruke fortom av metall. Grunnen til dette er ikke at gjedda biter snøret av, men at det erfare for at det kan bli filt i stykker hvis det blir presset mot gjeddas sylskarpe tannsett.

Sluklåser Når man fisker etter annen fisk enn gjedde, brukes alltid bare en hempe eller virvel med hempe mellom sluk og snøre. Låsen i hempen må kunne åpnes og lukkes lett også med valne fingrer. Men samtidig må den være så sikker at den ikke åpner seg ved til­ feldig støt eller berøring. Metallkappen i hemper av sikkerhetslåstypen har lett for å løsne og gli fram eller tilbake. Derfor bør den kontrolleres ofte og om nødvendig klemmes sam­ men med en tang. Det finnes på mar­ 322

kedet også låser som er altfor svake. Hvis man ikke kjenner hempetypen fra før, kan det altså lønne seg å prøve påliteligheten før fisket tar til.

Opphengere Til dorging, pilking og også til kaste­ slukfiske er det ofte aktuelt å bruke en opphenger, f.eks. med agn eller flue. Når man fisker med skjesluk eller devonsluk, som begge har en tendens til å rotere, særlig under dor­ ging, er det nødvendig å bruke en virvel. Men ettersom ikke noen virvel

Knuter og fortommer

roterer friksjonsfritt, bør det i den andre enden av virvelen være en kraft som motvirker slukens roterende be­ vegelse. Jo dårligere virvelen funge­ rer, desto større må den motvirkende kraften være. Men den eneste kraften som hemmer rotasjonen, er som re­ gel snørets egen tilbøyelighet til ikke å tvinnes. Jo tykkere og stivere snøret er, desto bedre evne har det til å motstå slukens rotasjonskraft. Som regel brukes ganske tynne snører når man kaster med skjesluk. Disse snørene tvinnes så lett at man i virkeligheten har liten nytte av en vanlig virvel. Virvelen roterer sam­ men med sluken, og overfører beve­ gelsen til snøret. For å bøte på dette framstilles det spesielle virvler med kulelager. Når snøret ikke er tynnere enn 0,30 mm, har disse virvlene en viss effekt. Men prisen er ganske høy. For å bedre virvelens effekt kan man også montere en rotasjonshindrende innretning mellom virvelen og snøret. Plastskiver til denne bruk markedsføres under betegnelsen anti-

kink. Men det er en enkel sak å lage slike skiver selv også, av tilstrekkelig stiv, gjennomsiktig plast. En god antikinkskive kan ha form som en halv ellipse. Nær ski vens rette kant lages det to eller helst fire hull til snøret. Jo større sluk man bruker, desto større skal antikinkskiven være. Passende lengde er 1,5-5 cm, avhen­ gig av slukstørrelsen. Når man bruker antikinkskive, er en vanlig virvel til­ strekkelig til å hindre snøretvinn. Mest nytte har man av antikinkskiven under dorgefiske. Når man kaster med stang, hender det derimot at nyt­ ten er liten, f.eks. i sterk vind eller sterk strøm. Men det finnes i hande­ len en praktisk, engelsk antikinkfinne som også er brukbar til kastefiske. Et spoleformet blysøkke som bøy­ es så det får kjølform, kan være et effektivt middel mot snøretvinn. En liknende virkning har en blykule som festes i virvelens øye på snøresiden.

Disse søkkene gjør samtidig også tje­ neste som kastevekt, og kan dessuten gjøre nytte når det gjelder å få sluken til å gå på en bestemt dybde. Man kan også montere en dupp på virve­ len, hvis man vil fiske like under overflaten. I dette tilfellet må virve­ len monteres et stykke fra sluken. Innretninger som skal hindre snøre­ tvinn, skaper problemer for kastin­ gen. Antikinkskiver tas av vinden, og tunge blysøkker har en tendens til å få større fart enn sluken i kastet, slik at det lett oppstår snørefloker. Jo større avstanden er mellom sluk og søkke, desto vanskeligere blir det å kaste. Se også ill. på neste side. Ved valg av hemper, virvler og for­ tommer bør man ta toppringens dia­ meter i betraktning. Hvis tilleggsut­ styret ikke går gjennom toppringen, betyr det at snøret må kappes når stangen demonteres, eller når man skal bytte spole på snellen.

Et utvalg av forskjellige virvler. En vanlig fisker greier seg med noen ganske få typer. Noen av virvlene på bildet er ikke i vanlig salg i Norge og må bestilles fra produsentlandet.

323

Kasteslukfiskerens utstyr

Hjelpemidler mot snøretvinn

Snøretvinn kan hindres eller motvirkes på flere måter. Vanlig er det å bruke antikink, en gjennomsiktig plastskive som tres inn på snøret og virker som en kjøl. Antikinkskiver fås kjøpt i bransjeforretningene. Man kan også bruke forskjellige former for søkker, f. eks. et spoleformet søkke som bøyes til kjølform, eller en større eller mindre blykule som festes til en virvel. Søkke som antitvinn bør bare brukes når man likevel vil fiske forholdsvis dypt. Felles for alle slags innretninger mot snøretvinn er at de på en eller annen måte vanskeliggjør kastingen.

Når man fisker med haspelutstyr, har man fordel av de store stangringene, som tillater at hemper, virvler o.l. kan trekkes igjennom når stangen demonteres. Ellers bør man alltid ta hensyn til toppringens dimensjon når virvler monteres.

324

Andre redskaper

Andre redskaper Håver Ofte er håven et uunnværlig hjelpe­ middel når det gjelder å berge fangs­ ten. Ved fiske fra en forholdsvis flat strand vil den erfarne fiskeren riktig­ nok greie å lande fisken også uten bruk av håv. Men hvis det er bratt og kronglete der han fisker, hvis fiske­ ren står ute i vannet, eller det fiskes fra båt, er det ofte helt nødvendig å bruke et hjelpemiddel som forlenger armen. Når man kan vente å få riktig stor fisk, brukes klepp i stedet for håv. Etter størrelse og utforming kan håvene grovt deles inn i tre grupper: sportsfiskehåver, all round-håver og båthåver. Sportsfiskehåven er sam­

menleggbar og lett å frakte med seg, den kan gjøres klar med én hånd, og den er lett og forholdsvis liten. All round-håven er større, og skaftet kan ofte forlenges, noe som er særlig nyt­ tig ved fiske fra båt. Også disse håve­ ne kan være sammenleggbare, og sportsfiskeren kan bære en slik håv med seg langs elv og sjø. Men den egner seg best i forbindelse med garn­ fiske og under dorging. Båthåver er utelukkende beregnet for garn- og snørefiske fra båt. De er altfor store og tunge til at man kan bære dem med seg.

Takket være materialer som lett­ metall og kunstfibergarn veier en mo­ derne sportsfiskehåv bare 200-400 gram. Skaft med regulerbar lengde er vanlig på de dyrere utgavene. Billige sportsfiskehåver lages gjerne av alu­ miniumsrør, og de er ikke sammen­ leggbare. Nettet i de billigste håvene er ofte i svakeste laget, med tråd som kanskje bare bærer et par kilo. De beste nettene tåler 15-25 kilo. Tre­ kantet åpning er best til praktisk fis­ ke, og nettet bør være avstivet med tykk nylontråd, slik at det ikke floker seg når man må klargjøre håven med én hånd. Sportsfiskehåven har som regel omkring 35 cm åpning. All round-håven er større enn sportsfiskehåven, og åpningen er gjerne omkring 50 cm. Men ellers

Her er en erfaren fisker i aksjon. Stangen holdes i riktig høyde med venstre hånd, og fisken er skikkelig uttrettet før han stikker håven forsiktig ned og under fisken. Ørreten på kroken har neppe en sjanse.

325

Kasteslukfiskerens utstyr

likner den en sportsfiskehåv. Garntrådene er som regel tykkere og tåler en belastning på 12-25 kilo. I sportsfiskehåver er maskevidden gjerne 20 mm, i all round-håver 25-30 mm. En all round-håv veier 0,5-1 kilo. På enkelte forlengbare modeller kan skaftet trekkes ut til vel to meters lengde. Garnet i en ny håv trekker ikke vann, selv om det er laget av bomull. Etter hvert som håven blir eldre, reduseres imidlertid impregneringens effekt, og hvis håven legges bort i våt tilstand, vil den råtne. Nett av kunstfiber tåler imidlertid hva som helst av fuktighet. Det er også sterkere enn bomullsgarn, og beholder sin styrke lenger. Det er ikke bare håvens vekt som bestemmer hvor tung den virker i bruk. Omtrent like avgjørende er det om den balanserer godt i hånden. Riktig bruk av håven er uhyre viktig. Det spørs om det ikke i årenes løp er mistet flere fisk enn det er landet på grunn av feilaktig bruk av håven. Mange mener at kjennetegnet på en god håv er at den gjør liten mot­ stand i vannet, ettersom fisken de 326

Under håvingen kan det lett gå galt for fiskeren hvis han i iveren ikke følger oppskriften. Håven må føres tilstrekkelig dypt under fisken, slik at håvgarnet ikke hekter seg fast i kroken. Samtidig må man passe på å løfte stangen tilstrekkelig høyt, slik at man har et visst spillerom hvis fisken skulle gjøre uventede sprell. Tegningen i firkanten viser et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

skal berge, er i bevegelse. Men mot­ argumentet er klart: Man skal ikke bruke håven når fisken skjærer ut og gjør sterke svømmebevegelser. Hvis man driver håvjakt på fisken på den­ ne måten, risikerer man bare at håv­ garnet setter seg fast i kroken, med det resultat at man mister fisken. Før man bruker håven, må man få fisken opp til overflaten. Og fisken skal trettes ut før man håver den. Ved hjelp av snøret skal man hele tiden lede fisken og prøve å få fiskehodet opp til overflaten. Håven føres inn over fisken bakfra eller fra under­ siden. Da unngår man at kroken hu­ ker seg fast i garnet. Hvis håven er liten, er det sikrest å håve fisken bakfra. Når fisken endelig ligger i håven, får man med Arkimedes’ lov å gjøre. Fisken, som nede i vannet var nesten vektløs, veier nå flere kilo - for­ håpentligvis! Hvis man nå løfter hå­ ven opp i vannrett stilling, kan på­

kjenningen bli for stor, først og fremst for sammenføyningen mellom skaft og håvring. Når man har stor fisk i håven, må man derfor trekke håven i land eller om bord med skaf­ tet skrått oppover. Riktig løfteteknikk er viktigere jo lengre skaft hå­ ven har. Håvnettets styrke settes sjelden på noen virkelig prøve når fisken løftes inn. I en håv med nett av naturfiber kan likevel en stor fisk slå seg gjen­ nom hvis nettet er svekket av jordslag eller råte. Hvis tråder i håvgarnet er røket, slik at det er oppstått hull, er det også fare for at fisken skal få hodet inn i hullet og sprenge seg ut. Skader på håven oppstår som oftest når fiskeren tar seg fram gjen­ nom skog og kratt, og håvnettet hek­ ter seg opp i kvister eller greiner. Ikke minst av denne grunn er det viktig at nettet i sportsfiskehåver er sterkt. Det vil alltid lønne seg å kon­ trollere håvgarnet før fisketuren, slik

Andre redskaper

at man i alle fall ikke har håven å skylde på når den store fisken for­ svinner.

Klepper Klepp brukes når man er ute etter ekstra stor fisk, når man fisker i stri strøm eller når man ikke rekker å trette fisken skikkelig ut, f.eks. i sterk sjøgang. Kleppen er forresten lettere å håndtere enn håven når man fisker alene. Det er også enkelt å frakte med seg en klepp, særlig hvis den har teleskopisk skaft. Ønskelig­ heten eller nødvendigheten av å bru­ ke klepp kan også variere etter hva slags fisk man er ute etter. Det lar seg f.eks. gjøre å lande en ganske pen gjedde ved å gripe den i nakken. Hvis man ikke vil ha blodige fingrer, bør man ikke prøve det samme med en gjørs. Altså kan også små klepper med kort skaft komme til nytte, for­ utsatt at de er solide og har en hen­ siktsmessig form. De litt fingernemme kan lett lage en klepp selv. Gode og rimelige kleppkroker uten skaft fås kjøpt i redskapsbutikken. Et ypperlig skaft får man av den nederste delen av en

meitestang av bambus, som er både solid og lett å bearbeide. Kroken fes­ tes med epoksylim og koppertråd. Skaftets lengde er avhengig av hvor­ dan man skal bruke kleppen. Det er ofte lite hensiktsmessig med langt kleppskaft når man fisker fra småbåt. Ettersom det ikke er mothaker på kleppkroken, må fisken løftes inn med ett eneste, jevnt tak. Hvis båten har så lite fribord at man lett rekker ned til vannflaten med hånden, kan det være hensiktsmessig å feste kleppkroken direkte på et tverrgå­ ende håndtak. Ellers er et skaft på omkring en meter passende i de fleste fiskesituasjoner. Når man kjøper en fullt ferdig klepp, bør man passe på å få en som har skikkelig sikring for krokspissen. Sikrest er den typen der kroken kan felles inn mot skaftet. Forskjellige former for beskyttelsesplater og fjæ­ rer av metall har en tendens til å vri eller bøye seg, slik at de med tiden mister en del av sin effekt. Ettersom det ikke er til å unngå at sports­ fiskeren snubler og går over ende en gang imellom, kan det lønne seg å legge vekt på skikkelig sikring av kleppens krokspiss.

Hadde fisken på kroken vært større, ville nok guttene på bildet hatt store problemer med å få berget den. Gutten med stangen er så spent at han glemmer å holde stangen høyt nok. Gutten med kleppen er så ivrig etter å sette kleppen i fisken at han bøyer seg altfor langt ut, og hadde det ikke vært blikkstille, ville det vært fare for at han ville ha vippet ut av båten.

Kleppkroken må være utstyrt med en eller annen form for beskyttelse. Kleppen til venstre har enfjærbelastet beskyttelsesinnretning som tres inn over spissen, og er for øvrig utstyrt med teleskopskaft. Til høyre er vist en klepp med krok som kan felles inn mot skaftet.

Når fisken skal kleppes, føres klep­ pen først ned i vannet forbi fisken. Deretter huker man fisken fast og løfter den opp i ett eneste, jevnt drag. På en god klepp skal spissen løpe omtrent parallelt med skaftet. Av­ standen mellom krokspissen og skaf­ tet må stå i forhold til størrelsen på den fisken man er ute etter. Stort sett er 6-7 cm en passende avstand under norske fiskeforhold. Med en slik klepp kan man lande både én- og tikilos fisk. Kroken må til enhver tid holdes skarp, men ikke helt tynnslipt. En tynnslipt spiss vil lett bøye seg og kanskje svikte i det avgjørende øye­ blikket. En klepp med teleskopskaft kan ha skaft av grovere materialer enn teleskophåven, ettersom kleppens vekt ikke har særlig betydning. Selv en klepp med tungt skaft er lett å hånd­ tere med én hånd. Man kan få kjøpt billige teleskoprør med tynne vegger. De har imidlertid lett for å bli skjeve og kile seg fast. Teleskopklepper der man må trykke på en liten knapp på den ytterste rørdelen for å få trukket ut skaftet, har også vist seg mindre anvendelige i praksis. Det har lett for 327

Kasteslukfiskerens utstyr

å komme sand inn i hullet ved knap­ pen, med det resultat at hele meka­ nismen kiler seg fast. Vil man bruke skaftet til avliving av fisk, må det kunne låses i ønsket stilling ved hjelp av en strammering. Hvis man vil bruke kleppen på denne måten, bør den ha innfellbar krok, eller kroken bør kunne fjernes. Langskaftede klepper kan gjerne være utstyrt med bærerem, mens små teleskopklepper bør ha en klemme som kan festes i beltet. Bra er det også om kleppen er utstyrt med en løkke som hånden kan tres gjennom.

Hvis den vandrende fiskeren trenger en klepp, må den være av en type som er lett å transportere. Det betyr at den, i motsetning til båtkleppen, skal være sammenleggbar, og det er praktisk hvis den kan henges i beltet. Fint er det også hvis den har et forholdsvis tungt håndtak, som gjør den til et effektivt redskap for avliving av fisk.

Selve håndgrepet kan gjerne være tungt og utstyrt med belegg av skum­ gummi. Ellers er håndtak av kork bra. Derimot bør håndtaket ikke være trukket med glatt plast, etter­ som et slikt skaft lett vil gli i hender som er våte eller fulle av fiskeslim. Teleskopskaftet bør rengjøres, tør­ kes omhyggelig og oljes etter endt fisketur. Ellers vil vann, salt og uren­

Gjeddefiskeren må være forberedt på å få storfisk og bør alltid ha kleppen med.

328

heter snart forårsake skader. Også kleppkroken må smøres, hvis den ikke er av rustfritt stål.

Kjeftåpnere og krokløsnere Kjeftåpner og krokløsner er nyttige redskaper hvis fisken man lander, har skarpe tenner. Disse hjelpemidlene er også skånsomme mot fisken og kan med fordel brukes på fisk man vil slippe ut igjen. Kjeftåpneren er en fjær av sikkerhetsnåltype. Den føres sammenpresset inn i fiskekjeften og tvinger gapet opp når den utløses. Alle kjeftåpnere bygger på det sam­ me prinsippet. Bare størrelsen og for­ men på den enden som stikkes inn i fiskekjeften, varierer. Som regel er kjeftåpneren utstyrt med to skarpe pigger i enden. Disse skal sikre fast grep i fiskekjeften. Hvis det dreier seg om undermåls fisk som skal slippes ut igjen, kan spis­ sene føre til skader som gjør at fisken ikke vil overleve. Dessuten vil red­ skapet holde seg fint på plass også

Andre redskaper

uten pigger hvis man avliver fisken først. Med andre ord - enten man vil slippe fisken ut igjen eller akter å beholde den, er det overflødig eller direkte unyttig med pigger på kjeft­ åpneren. Den tyske redskapsfabrikanten DAM leverer nå kjeftåpnere uten pigger. Hvis man allerede har en kjeftåpner med pigger, kan det lett gjøres noe med det. Det er bare å følge de britiske gentlemansfiskernes eksempel og file piggene av. Kjeft­ åpnere uten pigger er også mye sikre­ re for fiskeren. Han kan trygt putte dem i lomma og ikke risikere å skjære seg om de skulle glippe mellom fing­ rer som er glatte av fiskeslim. Krokløsneren er en lang metallstikke med en spesiell utforming av enden. Enden er flat, og krokløsne­ ren er utstyrt med en kløft foran og en krok som vender bakover. Den kan altså brukes både til å skyve på krokskaftet og til å trekke i kroken. Har man ikke krokløsner, kan en tynn kvist gjøre nytten. Solide pinsetter og fine tenger kan også være til nytte når man skal fjer­ ne små kroker som sitter nede i svel­ get på laksefisk. Når det gjelder å løsne en treble (tregrenet) krok fra gapet på en gjedde, er en tang med ekstra lange spisser et utmerket redskap. Det finnes også spesielle krokløsnertenger som er meget brukbare. Disse tengene har langt håndtak og ganske små kjever. Men det finnes også forskjellig slags redskap for fjer­ ning av kroker som ikke virker særlig gjennomtenkt.

Bryne Til kvessing av kroker trenges et lite bryne og en fin fil med smalt blad. I bryner som er laget for sportsfiskebruk, er det ofte et kvessespor. Det aller viktigste er imidlertid at brynet er så lite at man ikke kvier seg for å ta det med på fisketuren. Dess­ uten må det ha en form som gjør det mulig å kvesse kroken fra alle kanter. Det samme gjelder filen.

Fiskevesker Moderne fiskevesker er gjerne foret med plast eller gummi. Dette letter

Kjeftåpneren er et nyttig hjelpemiddel, og nærmest uunnværlig for gjeddefiskeren. Krokene sitter ofte dypt ifiskegapet, og det kan være ubehagelig å stikke hånden inn, for i tillegg til tennene har gjedda også skarpe gjeller som kan skrape opp hånden. Når det gjelder å løsne kroken, er en spesiell krokløsner eller en tang med smale kjever gode hjelpemidler.

renholdet. I noen vesker er foret ut­ formet som en pose som kan tas ut når det er nødvendig å vaske bort fiskeblod og slim. Problemet med

fiskevesker er at de er så tette at fisken raskt blir ødelagt. Noen vesker har derfor endevegger av nett eller andre former for ventilasjonshull.

329

Kasteslukfiskerens utstyr

Et godt redskapsskrin skal romme det aller meste av fiskerens utstyr, bortsett fra stangen. Et av de viktigste kravene til redskapskassen er at lukkemekanismen er pålitelig. Store redskapskasser er praktiske til oppbevaring av redskap hjemme, og når man fisker fra båt, er det praktisk å ta hele kassen med. Når man fisker fra land og går fra fiskeplass til fiske­ plass, kan man selvfølgelig ikke dra med seg en så tung og uhåndterlig bør. Men i noen tilfeller, når man fisker nær vei, kan det likevel være praktisk å ha redskapskassen med som «depot».

Sømmer og andre sammenføynin­ ger i bunnen av fiske vesken kan gjøre det vanskelig å få den helt ren. Etter hvert kan vesken bli til et illeluktende bakteriereir. For å unngå dette er det mange fiskere som legger fisken i en plastpose før de plasserer det hele i vesken. Forutsetningen er da at fis­ ken ikke blir liggende lenge i vesken. Har man mistanke om at oppbeva­ ringstiden blir i lengste laget, bør man ta fisken ut til lufting med jevne mellomrom. Det er en vanlig oppfat­ ning at nesleblad og kvister med løv kan bidra til at fisken greier seg bed­ re. Det må understrekes at fiskevesken bare er til transport av fisk, ikke til oppbevaring. Gammeldagse fiskekurver, som i likhet med fiskevesken bæres i rem over skulderen, gir bedre og luftigere oppbevaring av fisken under turen. Til gjengjeld er renholdet problema­ tisk.

Oppbevaring av redskap Under fisketuren bør slukene oppbe­ vares i spesielle slukesker, som finnes i forskjellige dimensjoner. De fineste eskene er av aluminium og er utstyrt med lukkespenne, slik at de kan bæres i beltet. Slukesker av slagfast plast er meget holdbare og rimelige i pris. Slukesken skal kunne lukkes skik­ kelig. Dette kravet har ført til at man­ ge esker er nesten lufttette. Når en våt sluk legges i en slik eske, blir slukesken det rene rustkammeret. For å bøte på denne ulempen kan man, ved hjelp av en glødende syl, lage noen små hull i esken. I noen slukesker er et av rommene ventilert. I dette rommet legger man alltid den sluken man sist har brukt. I alle tilfel­ ler bør esken åpnes og stå til utlufting 330

Andre redskaper

en tid etter endt fiskedag. Hvis sluke­ ne har vært brukt i saltvann, lønner det seg å skylle dem i ferskvann etter turen. Ved fiske fra båt er det mest prak­ tisk å ha med sluker og alt nødvendig småutstyr i en redskapskasse. Det samme gjelder hvis man skal fiske på samme sted, nær bilvei, uten å be­ vege seg nevneverdig. I våre dager blir praktisk talt alle brukbare redskapskasser laget av slagfast plast. I en god redskapskasse er det to eller flere løse brett som er koplet sammen med bevegelige me­ tallskinner. Når man løfter det øvers­ te brettet, følger det eller de andre med og blir hengende under hver­ andre som åpne hyller. På den måten får fiskeren raskt oversikt over alt utstyret på én gang. Skal dette syste­ met fungere skikkelig, må kassen stå på et jevnt og vannrett underlag. Kassen må ha en god lås som holder

Sportsfiskeren kan trenge litt av hvert av småredskaper, f.eks. slirekniv, avbitertang, kjeftåpner, krokløsner, bryne, en liten skrutrekker med utskiftbare jern, og en lommekniv som foruten knivblader gjerne kan ha saks og andre nyttige redskaper.

lokket sikkert på plass, samtidig som det må være lett å lukke. Låser som åpner seg ved mer eller mindre tilfel­ dig berøring, kan forårsake stort vir­ var når innholdet raser utover båtbunnen på én gang. Redskapskassen må ha rom for all slags slukredskap, fra ørsmå spinnere til store wobblere. Samtidig som den rommer tilstrekkelig mange sluker om ikke dusinvis - bør den ha plass til småredskaper som kniv, målebånd, bryne, fil, tang, kjeftåpner, kjeftnåler, skjellrasp, reservesnører, klepp med teleskopskaft m.m. Red­ skapskassen skal rengjøres en gang imellom. Etter hver fisketur skal man la den stå en stund med åpent lokk slik at all fuktighet forsvinner. Det er en garanti mot rust.

Den lille kjeftåpneren har skarpe spisser som skal sikre at den ikke glir ifiskegapet. Men spissene skjærer og ødelegger både fiskekjeften og fiskerens lommer. Derfor er det iallfall for­ kastelig å bruke en slik kjeftåpner hvis man får en undermåls fisk som man vil slippe ut igjen. En åpner med butte spisser er bedre og mer skånsom både mot fisken og fiskerens fingrer og lommer.

331

Sluker

UTVIKLING AV SLUKER 334 Fra naturlig agn til kunstige lokkemidler 334 Klassifisering av lokkemidler 336

SLUKTYPER 337 Agntackle 337 Spinneren 338 Fluespinner 340 Skjesluker 340 Wobblere 342 Eventyret om en sluk 344 Devonsluk 344 Imitasjoner 345 Kastepilker 347 Dyptgående sluker 348 Morosaker 349 Produksjon av sluk 349 TRIMMING OG VEDLIKEHOLD AV SLUKER OG WOBBLERE 350 Justering av bevegelsene 350 Vedlikehold av sluker 351

Sluker

Utvikling av sluker Fra naturlig agn til kunstige lokkemidler Fra mange eldre kulturer, og ikke minst fra den nordiske steinalderen og videre opp gjennom vår egen his­ torie, er det gjort en god del funn av fiskeredskaper. Først og fremst drei­ er det seg om kroker, og dels også snører. I prinsippet er det ikke stor for­ skjell på steinalderens fiskekrok av bein og den moderne fiskekroken. Kroken, den viktigste detaljen i sportsfiskerens utstyr, har gjennom­ gått utvikling og perfeksjonering gjennom årtusener, men den har ikke opplevd noen revolusjon. På samme måte har snøret gjennomgått en lang­ som utvikling fra tidlige tider, mens

334

utviklingen av stenger og framfor alt sneller hører hjemme i nyere tid. Lokkemidlet eller agnet har nok også vært det samme gjennom det meste av krokfiskets historie. Natur­ lig agn, levende eller dødt, har vært dominerende, og vi må regne med at så langt tilbake i tiden som mennes­ kene har fisket med krok, har de brukt småfisk, meitemark, frosk, sommerfugler og til og med mus som lokkemiddel. Men etter hvert be­ gynte nok en og annen fisker å prøve seg med mer sinnrike lokkemidler, kanskje en slags sluk. Det ligger vel nær å tro at bakgrunnen for den slags eksperimenter var at enkelte obser­ vante fiskere la merke til at fisken kunne interessere seg for tilfeldige gjenstander som slett ikke kunne være spiselige. Blant lokkemidlene som ble til på denne måten, var det

sikkert noen som vi i dag ville kalt sluker. Ettersom disse lokkemidlene var fiskerens egen oppfinnelse, hadde de selvfølgelig stor affeksjonsverdi, og det er all grunn til å tro at fiskeren holdt sin oppfinnelse hemmelig. Kan­ skje nettopp dette er forhold som til å begynne med bremset utviklingen av kunstige lokkemidler for fisk. Man skulle tro at ingen ville begyn­ ne å eksperimentere med kunstig agn så lenge det var nok av fisk å få ved hjelp av naturlige lokkemidler. Men interessen for kunstig agn kan ha hatt andre årsaker. Det kan f.eks. ha vært vanskelig å frakte og oppbevare na­ turlig agn på lengre ekspedisjoner, eller kanskje enkelte fiskere hadde funnet det for tid- og arbeidskre­ vende å finne passende dyr til agn, og skifte til nytt agn stadig vekk under fisket. Det kan ha vært slike hensyn

En samling sluker og spinnere fra bestefars tid. De to slukene til venstre er begge fra det første tiåret av vårt århundre, en Red Devil av amerikansk opprinnelse og enfiskeliknende sluk som ble kalt Valli. Den store sluken i midten er en perlemorslukfra århundreskiftet. Den første av de små spinnerne har kropp som er bygd opp av en ganske spesiell virvel, mens den neste har et blad av perlemor. Spinneren helt til høyre har ingen kropp, men til gjengjeld et uvanlig langt blad.

Utvikling av sluker

I begynnelsen av århundret var Eckersbergsluk (sildesluk) den overlegent mest solgte sluktypen, til tross for at det var meget innviklet å gjøre disse slukene klare for fiske. Modellen på bildet er en Hardy «Crocodile» spinner, der agnfisken ble plassert inne i en holder med innvendige pigger. Propellbladene foran får sluken til å rotere.

Under: Et utvalg av sluker fra Asbjørn Hørgård i Trondheim. Øverst til venstre vises tolv eksemplarer i forskjellige størrelser og fargevarianter av den velkjente Stingsilda, som finnes i vekter fra 7 til 700 gram. De fem følgende er Gullsilda, som leveres i vekter fra 7 til 75 gram. Deretter følger to eksemplarer av Stingsilda refleks (18-60 gram), og ytterst til høyre en Stingspinner, som leveres i to størrelser (7 og 12 gram) og i tre fargevarianter. 1 liggende stilling under Gullsilda er tre eksemplarer av Stingsilda blank, som framstilles i mange forskjellige vekter fra 18 til 700 gram. Ved siden av til høyre er Isfloa, en 18 grams sluk, i to fargevarianter. 1 nederste rekke til venstre vises Dorgesilda på 18 gram, som også finnes i varianten Kastesilda på 28 gram. Deretter følger ni forskjellige størrelser og fargekombinasjoner av Storlaksen. De liggende slukene er Slager (nederst), to utgaver av Slusken og to varianter av Trøndersilda. Imitasjonene til høyre er Nymphesluken (de to nederste), som produseres i vektene 10 og 18 gram. På skrå til venstre over disse sees 5 grams-slukene Bitt og Egga.

335

Sluker

gjeldende. som etter hvert påskyndet utviklin­ snellen = oppbevaringssted for Ifølge en amerikansk sportsfiskesnøret gen av kunstige lokkemidler. skribent kan man dele inn slukene I dag kan man si at utviklingen så å snøret = transportmiddel for etter hvor dypt de går (overflatesluk, si er avsluttet. De kunstige lokkemid­ sluken middels dyptgående sluk og dyptgå­ sluken = fiskefanger lene er helt dominerende når det gjel­ ende sluk). Hos oss er det imidlertid der innlandsfiske med stang. Naturlig Det er altså selve sluken som til slutt mest vanlig å gruppere lokkemidlene agn brukes forholdsvis lite, mens en avgjør hele spillet. Alle de andre detal­ etter bruksmåte, f.eks. dorgesluk og stadig økende strøm av kunstige lok­ jene i utstyret er komplett likegyldige kastesluk. Et annet inndelingskrikemidler i all verdens farger, former for fisken - det eneste som kan vekke terium kan være slukens egenskaper i og størrelser finner veien til sports­ dens interesse, er sluken. Og den kan vannet, f.eks. flytende og synkende. fiskernes utstyrsvesker. Mylderet av fisken godta - eller forkaste. Eller man kan se problemet fra fis­ sluker og wobblere er i dag så over­ kens synsvinkel og dele dem inn etter veldende at det er grunn til å tvile på hva slags fisk som fortrinnsvis tar de om det overhodet er mulig for gjenKlassifisering av forskjellige typene av lokkemidler. nomsnittsfiskeren å velge riktig. Selv Det vanligste inndelingsprinsippet den mest erfarne og velorienterte fis­ lokkemidler er basert på slukenes form. Da kom­ ker kan vanskelig holde oversikt over Når kunstige lokkemidler skal inn­ mer man fram til en ganske klar inn­ redskapsjungelens mangfoldighet. Skal man velge riktig sluk i enhver deles i grupper, kan det gjøres på deling i skjesluker, spinnere, wobble­ situasjon, trenges det grunnleggende mange forskjellige måter. Noe som re osv. Denne inndelingen er mest kunnskap om de forskjellige slukene, vanskeliggjør inndelingen, er at det brukt både av produsenter, forhand­ og dessuten om forholdene på fiske­ finnes så mange forskjellige typer. lere og sportsfiskeskribenter. Bakgrunnen for de forskjellige stedet og om den fisken man akter å Det viser seg da også at de eksperte­ fange. Det betyr blant annet at før ne som har skrevet om sluker av man­ sluktypenes navn er klar. Skjesluken man kjøper sluk, bør man vite nøyak­ ge slag, har ganske forskjellige opp­ har fått sitt navn fordi den har skjetig hva man skal bruke den til. Valget fatninger om de ulike typenes bruks­ form. Wobblerens navn forteller om av sluk har altså avgjørende betyd­ egenskaper og bruksmåter. Det kan en egenskap, den skjelver og vugger. ning både i butikken og på fiskeplas­ derfor være grunn til å nevne noen av Spinneren har som regel en tynn skje sen. Det er ikke uten grunn at selve de synspunktene som har gjort seg som spinner omkring en stamme. lokkemidlet - sluken - er den vik­ tigste delen av slukfiskerens utstyr. Satt litt på spissen kan man tildele de Bildet viser et utvalg av populære sluker. Fra venstre Mepps Aglia, Krokodil, Rapala, Nils Master Invincible, Calico Cat, Droppen, Professor, Råsåsen 7, Toby og Kuusamo-spinner. Det ser ut til forskjellige elementene i kastesluk- at det er de samme slukene som dominerer år etter år, og at nykomlinger har vanskelig for å nå helt redskapet disse rollene, alt etter til topps med hensyn til popularitet. Valget av sluker kan også variere fra sted til sted. Avgjørende deres funksjon: for de forskjellige slukenes popularitet er det selvfølgelig også om man fisker i sjøen eller i

stangen = håndtak og styreinnretning

336

ferskvann. Saltvannsfiskerne foretrekker gjerne sildeliknende sluker, mens spinnere er særlig populære i innlandet. Den overlegent mest solgte spinneren, både i Norge og i verden for øvrig, er Mepps Aglia, som har toppet salgsstatistikken i en årrekke.

Sluktyper

Sluktyper Agntackle Fiske som er basert på naturlige lok­ kemidler - altså krok og agn - er den eldste av alle fiskemåter. Bortsett fra at fisk selvfølgelig til alle tider har vært fanget med hendene, var agnfiske våre forfedres eneste fiskemeto­ de. I prinsippet var redskapet, som nevnt, omtrent det samme som i dag. Men materialene og utformingen av redskapet var til dels ganske anner­ ledes. Kroken var av bein, snøret var laget av dyretarmer, eller tvunnet av hår eller tagl. Utstyr for fiske med agntackle vari­ erer en del når det gjelder krokens konstruksjon. Som god agnfisk reg­ nes laue, lagesild, krøkle, ørekyt og mort, alle i lengder på 7 til 15 cm. Fisker man i saltvann, er sild mest populær som agn. Her i landet er det forbudt å fiske med levende agn. Men den døde agnfisken må være helt fersk, hvis den da ikke er godt preservert (f.eks. i formalin). Valget av agnfisk bestemmes som regel av hva man får tak i. Døde frosker, mus og forskjellige slags krepsdyr kan også brukes som agn. Til laksefiske har særlig reker vært populært. I noen norske lakse­ elver er det imidlertid forbudt å fiske med reke. Redskap for agnfiske består av krokstamme, kroker og innretninger som skal holde agnet. Det finnes flere forskjellige konstruksjoner. De enk­ leste har bare én krok, mens de mer kompliserte har flere kroker, et nålliknende trådskaft, en mekanisme som holder agnet godt på plass, og kanskje til og med en styrefinne som på en wobbler. De forskjellige kon­ struksjonene av agntackle tar sikte på å gi agnet visse bevegelser i vannet. I noen tilfeller skal det f.eks. rotere, i andre tilfeller vugge fra side til side. Hvilken kroktype som er mest prak­ tisk, er også avhengig av fiskemåten. Den tradisjonelle fiskemåten når man bruker agntackle, likner vanlig meiting med mark på kroken. For­ skjellen er bare at man tar sikte på 22. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

Forskjellige typer av sildesluk. Spesielt for sluken øverst til venstre er den fingerbølliknende holken der agnfiskens hode ble presset inn. Holken er også utstyrt med styrefinne. Nedenfor ser man en tradisjonell, sannsynligvis engelsk sildesluk med en hakekonstruksjon for fastgjøring av agnet. Foran er det også en styrefinne. Til høyre vises et stort sildetackle med propellformede vinger, som skal øke rotasjonen.

større fisk, f.eks. stor abbor eller gjedde, og at man bruker fisk på kro­ ken i stedet for mark. En krok med en eller tre spisser festes i agnfiskens munn, rygg eller lepper. I stedet for vanlig agntackle kan man bruke en såkalt tilpasningskrok, som stikkes inn i fisken slik at krokøyet blir lig­ gende mot agnfiskens rygg mens krokspissen stikker ut bak hodet. Når man bruker reke som agn, trenges det gjerne en krok av mer innviklet konstruksjon. Som re­ gel brukes et tackle og tregrenete (treble) kroker. Når reken er mon­ tert, vil den under fisket ha stjerten foran. Til snøret festes et stort søkke som sørger for at agnet beveger seg nær bunnen også i sterk strøm. Trekrokstackle sikret med leppekrok har 2-3 tregrenete kroker festet til trådskaftet. Avstanden mellom

krokene er avhengig av agnfiskens størrelse og av hva slags fisk man er ute etter. I tillegg til de tregrenete krokene er det forrest på stammen en enkel krok. Denne festes i munnen på agnfisken, mens de tregrenete krokene festes i agnfiskens kroppssider slik at den danner en bue. Når agnet trekkes gjennom vannet, vil det da gå rundt i en langsom buebevegelse. Hvis krokene festes slik at agn­ fisken blir rett, vil agnet derimot ro­ tere raskt. Trekrokstackle utstyrt med leppekrok passer både til kasting og dor­ ging, og både i stille og strømmende vann. Agnet skal etterlikne en skadd, sprellende småfisk. Et agn av dette slaget kan brukes til fiske etter all slags fisk som eter småfisk. Vanlig trekrokstackle (Eckersbergsluk) skiller seg fra det foregående 337

Sluker

tacklet ved at det ikke har noen leppekrok (enkel krok) foran. Agnfisken festes altså bare ved hjelp av de tre-fire tregrenete krokene som dette tacklet er utstyrt med. Et skaft med to propellformede finner sørger for å gi agnet roterende bevegelser. Dette skaftet stikkes inn i agnfisken. Tacklet kan også utstyres med en holk med styrefinne, som får agnet til å bukte seg fra side til side som en wobbler. Agnfisken monteres slik at hodet stikker inn i holken. En variant av agntacklet er utstyrt med klemmeinnretning med innven­ dige pigger. Fisken plasseres inne i klemmen, og når den lukkes med en spesiell låseinnretning, trenger pigge­ ne inn og holder agnet på plass. De tregrenete krokene festes så til agnfiskens sider og hale. Foran har dette tacklet en styrefinne som gir det en wobblerliknende bevegelse i vannet. Denne typen av agntackle kan brukes både til kasting og dorging. Å fiske med naturlig agn byr på visse fordeler. Formen, lukten og smaken er kjent for fisken som man prøver å lure. Et godt agn som er riktig montert på tacklet, kan på en virkelig naturtro og overbevisende måte likne en skadd og sprellende småfisk. Så det er ingen tvil om at tacklet fortjener sitt rykte som et vir­ kelig effektivt lokkemiddel, og ikke sjelden kan det se ut til at dette er det eneste fisken virkelig er villig til å bite på. Agntacklet har imidlertid også sine svakheter. Når man bruker dette red­ skapet, forutsettes det at man fester et ganske tungt søkke til snøret for at agnet skal komme tilstrekkelig dypt. Dessuten er det nødvendig å bruke en eller flere virvler for å motvirke snøretvinn forårsaket av det roteren­ de agnet. Det største problemet når man fis­ ker med agntackle, er selve agnet. Det er ikke alltid så lett å få tak i pas­ sende småfisk og holde dem ferske så lenge at storfisken vil føle seg tiltruk­ ket av dem under hele fisketuren. Agnfisken har også lett for å bli skadd under fisket, og allerede etter få kast kan den løsne og seile sin egen sjø. Dette innebærer at man må være forberedt på å skifte agnfisk ganske ofte, og det krever både tid, tål­

338

modighet og ferdigheter hvis kravet er at agnfisken skal ha de riktige be­ vegelsene i vannet. Derfor er det lett å forstå at de aller fleste i dag fore­ trekker kunstig agn.

Spinneren Alle sportsfiskere kjenner spinneren, og for svært mange var det den aller første sluktypen de stiftet bekjent­ skap med. I virkeligheten er spinne­ ren den sluktypen som produseres i størst antall verden over. De største slukprodusentene i verden er så å si høyt automatiserte spinnerfabrikker. Hvem som lanserte den første spin­ neren, eller hvor begivenheten fant sted, vet man ikke med sikkerhet. Mange holder på at Frankrike er spinnerens hjemland. Det man vet sikkert, er at spinneren var i bruk allerede midt på 1800-tallet. Da spin­ neren så dagens lys, kan det ha vært en følge av at de slukene som var kjent på den tiden, var så tunge og klumpete at de var temmelig uprak­ tiske i bruk. Det man trengte, var et lett lokkemiddel som laget sterke be­ vegelser i vannet. Stort sett er alle spinnere konstru­

ert etter det samme prinsippet, og de er i hovedsak satt sammen av de sam­ me delene. De forskjellige spinnertypene skiller seg først og fremst fra hverandre ved spinnerbladenes farge og mønster og typen av lokkemiddel som er festet til krokene. Men spin­ nerens store og økende popularitet har ført til at det nå begynner å kom­ me enkelte typer som ikke uteluk­ kende bygger på de tradisjonelle løs­ ningene. En spinner består av kropp, skaft, krok, bladfeste og blad. Kroppen har som oftest rundt tverrsnitt og er drei­ et av messing. Gjennom kroppen er det boret et langsgående hull, og gjennom dette hullet er det trukket en tråd eller et skaft av rustfritt stål, med øye i begge ender. I det forreste øyet festes snøret, i det bakerste en krok med tre greiner (nr. 12-8). Foran kroppen er et bladfeste tredd inn på skaftet. Det er som regel en liten plate av messing. Denne platen har en form som gjør at den roterer lett. På mange spinnere er det en liten perle av glass eller messing på hver side av bladfestet. Hensikten med dette er å sikre en enda bedre rotasjon.

Spinneren regnes av mange for å være den beste abborsluken. Denne sluktypen er også lett å kaste og byr på klare fordeler for den vanlige fiskeren.

Sluktyper

Bladet har som oftest skjeform og er presset av tynt blikk. På de fleste spinnere danner bladet en vinkel på omkring 45 grader i forhold til krop­ pen når det roterer i vannet. Det er selvfølgelig alltid vanskelig å si hvil­ ken del som er den viktigste på en sluk, men det er fristende å si at hos spinneren er det bladet. I alle fall er det bladet som skal vekke fiskens oppmerksomhet. Det er en stor variasjonsrikdom når det gjelder spinnerblad, og spesi­ elt er utvalget av farger stort. Det finnes noen malte spinnerblad, andre er behandlet med flexolight, og en del har metalloverflate. Fargene er i de fleste tilfellene fordelt i et eller annet mønster av flekker eller stri­ per. Det er imidlertid mange sakkyn­ dige som hevder at bladets farge ikke er det viktigste. Det teller mer at det roterer skikkelig, og at det begynner å rotere straks fiskeren tar fatt på innsveivingen. Når spinnerbladet ro­ terer, setter det også vannet i beve­ gelse og frambringer på den måten en

1 den øverste rekken vises fra venstre fire eksempler på spinnere av tradisjonell type: Abu Reflex, Calico Cat, Abu Sonette medgjennomhullet blad, og Mepps Aglia, som er den minste av alle spinnere. Den neste spinneren er en variant av den samme Aglia, med en plastfisk i stedet for vanlig krok. Deretter følger Voblex, og helt til høyre Rooster Tail, som har en flueliknende fjærdusk på kroken. I den nederste raden er det vist noen mer spesielle løsninger. Til venstre ser man den gamle Tandem med to blad. Denne produseres ikke lenger. Deretter følger Kajana, en spinner uten kropp, og en meget spesiell spinner utstyrt med to enkeltkroker og en bly tråd som gjør tjeneste både som vekt og lokkemiddel. De to spinnerne til høyre er varianter av en amerikansk sikkerhetsnålspinner. På den minste er lokkefisken utskiftbar.

lyd som skal lokke fisken til seg. Fisken, og ikke minst småfisken, hogger etter selve kroken på en spin­ ner. Som regel er kroken utstyrt med et eller annet lokkemiddel. Mest brukt er ulltråd, ringer av plast, fluer eller plastfisker. Spinneren er et all round-redskap, men den passer likevel bedre til kas­ ting enn til dorging. Den er lett å bruke og gir liten luftmotstand når man kaster med den, takket være den store tyngden i forhold til størrelsen. Tyngden ligger i kroppen. Også når man fisker med spinner, må man pas­ se på å variere innsveivingshastigheten, slik at spinneren mest mulig lik­ ner en flyktende småfisk-: En god

spinner har også effekt når man slut­ ter å sveive inn slik at den synker. Bladene vil selv i denne situasjonen fortsette å rotere langsomt omkring skaftet. Mest problematisk er det å bruke spinner når man fisker oppstrøms i en elv. Strømmen vil da presse på bladet bakfra, slik at vannets motstand minskes, og rotasjonen blir redusert. Under slike forhold er det viktig at spinneren har et blad som roterer lett. Et blad som er for stivt eller har dårlig form, vil kanskje ikke rotere i det hele tatt under motstrømsfiske. Etter hvert er det kommet en sverm av spinnere eller sluker som avviker atskillig fra den tradisjonelle 339

Sluker

spinneren, men som likevel regnes med til spinnergruppen. Utviklingen har først og fremst funnet sted i USA, der mange mer eller mindre merke­ lige spinnervarianter er i bruk. Et av disse vidundrene har ikke noen kropp, men er utstyrt med et langt mellomsnøre med en krok i enden. Videre har denne spinnervarianten 3-5 blad som roterer loddrett i forhold til snøret. Bladene forårsaker en sterk strømvirvel i vannet, og det er dette som skal virke ekstra lokken­ de på fisken. Kroken skal agnes, som oftest med mark. På kroken er det for øvrig ofte festet en flue, eller den er utstyrt med en plastperle eller en gambit. I USA brukes denne spinnertypen både til fiske etter forskjel­ lige slags laksefisker og etter bass. En annen spinnervariant er den så­ kalte «sikkerhetsnålspinneren». Her er bladet festet med en virvel til den ene enden av en metalltråd som min­ ner om en åpen sikkerhetsnål. I den andre enden sitter kroken, som har et lokkemiddel i form av en flue, en garnstump, en plastfisk eller en plast­ perle. I likhet med den forannevnte spinneren har heller ikke denne noen kropp, og også denne spinneren bru­ kes til laksefisk. Etter hvert som stenger og sneller er blitt stadig mer følsomme, har man også kunnet utvikle svært lette spin­ nere uten kropp (flyspoon). Spinnere av denne typen fisker like under overflaten og gjør det mulig å fiske på meget grunt vann. Flyspoon er en overlegen spinner når man fisker etter særlig var fisk i bekker eller etter abbor på grunt vann. Den kan også kastes med fluestang. Spinneren er en utmerket all round-sluk som passer til mange slags fiske etter mange forskjellige fiske­ arter. Den har imidlertid en ubehage­ lig ulempe. Tross alle mulige for­ holdsregler har hele spinneren en tendens til å rotere sammen med bla­ det, med snøretvinn som resultat. Dette kan motvirkes ved hjelp av virvler, men dette er ikke nok til å løse problemet. Den eneste brukbare løsningen er å bare bruke spinnere som roterer like lett i begge retnin­ ger. Men den minste bøy eller skade på bladet kan føre til at det bare vil rotere i én retning. Derfor er det

340

viktig å sørge for omhyggelig vedlike­ hold av spinneren og kontrollere be­ vegelsene i vannet med jevne mel­ lomrom.

Fluespinner Fluespinneren er en slags krysning mellom spinner, flue og til en viss grad også devonsluk. Det er uvisst hvordan fluespinneren er oppstått, men det er nærliggende å gjette på at tubeflua har spilt en viktig rolle i fluespinnerens utviklingshistorie. Fluespinneren er bygd opp om­ kring en liten metallkropp. På langs gjennom kroppen går et trådskaft. I skaftets bakre ende er det festet en tregrenet krok, mens den forreste enden har et øye for feste av snøret. Foran på kroppen sitter en flueliknende fjærtufs av hanefjær, som er låst på plass ved hjelp av en holk i plast eller metall. Foran kroppen sit­ ter en liten, snurrende propell som kan gi fluespinneren en ekstra effekt. Fluespinneren er ganske liten, som oftest 2-5 cm lang. Fargene varierer fra den ene typen til den andre, men som regel er de ganske kraftige. Van­ lige hovedfarger er rødt og svart. Fluespinnerne er hovedsakelig be­ regnet for kasting, og de kommer best til sin rett i strømmende vann. Det kan også være bryet verd å prøve dem i innsjøer og til dorging i salt­ vann. Kasteteknikken er omtrent som ved fiske med vanlige spinnere.

Skjesluker Skjesluken er det eldste av alle kjen­ te, kunstige agntyper. Den amerikan­ ske sportsfiskeskribenten A. J. McClane nevner i sin bok «The Wise Fisherman’s Encyclopedia» at romer­ ne allerede 3000 år f. Kr. brukte en skjesluk av østersskall. Ellers vet man at skjesluk ble brukt i Norden fra slutten av 1700-årene. Skjesluken har fått sitt navn fordi den har form som en skje, og i virke­ ligheten var også de første skjeslukene laget av skjeer. Man skar skaftet av en skje og boret et hull i hver ende til krok og snøre, og dermed hadde man en sluk som i prinsippet var lik dagens skjesluker. Selve skjeen i en moderne skjesluk

Fluespinneren er, som navnet sier, en blanding av spinner og flue, og med et lite innslag av devonsluk.. Det finnes ikke mange modeller på markedet av denne krysningen, og det ser ikke ut til at fluespinneren makter å slå igjennom. 20 år etter at den ble lansert, er modellen på bildet ikke lenger i produksjon.

stanses ut i plater av jern, messing, kopper eller sølv. De minste skjeslukene er bare et par centimeter lange, mens de lengste måler mer enn 20 cm. Dagens skjesluker kan ha gan­ ske forskjellig form, selv om skjeformen er i behold hos dem alle. Noen skjeer er runde, andre smale og lang­ strakte. Kroken er festet i skjeslukens ene ende ved hjelp av en ring. I den andre enden festes snøret, ofte via en vir­ vel. Skjesluken kan ha en mengde forskjellige farger. Det kan brukes maling eller et metallbelegg, eller grunnmaterialets farger, altså kop­ per, messing eller sølv, i forskjellige kombinasjoner. Skjeens tykkelse varierer en god del. Jo tynnere materialet er, desto mer følsom er sluken når den beveger seg i vannet. En skje av tykkere gods er lettere å kaste, den synker raskere og beveger seg ikke så livlig som en sluk av tynt materiale. På grunn av at de har bedre kasteegenskaper, egner tunge sluker seg særlig godt til kas­ ting. Selvfølgelig kan også lette slu­ ker brukes til slukfiske med stang, men de kommer best til sin rett ved dorgefiske. De forskjellige typene av skje­ sluker skiller seg til dels sterkt fra hverandre når det gjelder bevegelser i vannet. En generell regel er at jo smalere og rettere sluken er, desto livligere beveger den seg også når innsveivingshastigheten er liten. En sluk av denne typen vil bare beskrive små buer i vannet, mens det motsatte

Sluktyper

Et utvalg av skjesluker. 1 øverste rekke sees tre eksempler på grunntypen: den smale, langstrakte og livlig roterende Professor, den ellipseformede Monni, som roterer eller slingrer, alt etter innsveivingshastigheten, og endelig Stubb, som slenger langsomt fra side til side. Helt til høyre sees Nebco Pixee, som representerer noe nytt i utviklingen med sin utskiftbare midtdel i plast. I den nederste rekken vises noen klassiske svenskeskjeer, fra venstre Atom, Uto, Krokodil, stor og liten Toby og den grove Glimmy.

er tilfellet med en sluk som er sterkt skjeformet og buet. En sluk av denne typen vil gjøre større utslag til sidene når den trekkes gjennom vannet. Man kan tenke seg at fisken oppfatter den roterende sluken som en skadd småfisk. At sluken vingler fra side til side, skal videre etter manges mening understreke dette inntrykket. Men den slags spekulasjoner er egentlig til liten nytte, og hovedsaken er natur­ ligvis at fisken tar sluken.

Noen skjesluker er først og fremst beregnet for ferskvannsfiske, andre for fiske i saltvann. Produsentene le­ verer også sluker som de mener skal egne seg spesielt for fiske i strøm­ mende vann, mens andre er beregnet for stille vann. Enda en faktor som skiller skjeslukene, gjelder hvordan de reagerer på innsveivings- eller dorgehastigheten. Noen sluker har de mest lokkende bevegelsene når has­ tigheten er lav, andre må opp i gan­

ske høy fart før de får full fiskeeffekt. Når man skal prøve en ny sluk, er det viktig å finne ut hvilken hastighet den krever for å virke mest mulig fristende på fisken. Selv om man rik­ tignok bare kan vurdere spørsmålet ut fra fiskerens synspunkt, lærer man seg med noen erfaring å skille mellom god og dårlig gange i vannet hos en sluk, og etter hvert vil man finne fram til den riktige innsveivingshastighe­ ten. Mange fiskere har en tendens til å gi sluken for stor fart i vannet. Dette fører ikke bare til at sluken ikke får de riktige bevegelsene, men også til at den vil stige for høyt opp i vannet. Like viktig som å holde riktig has­ tighet på sluken er det å variere inn341

Sluker

sveivingsfarten. For dorgefiskeren er dette enkelt nok, det faller egentlig av seg selv å variere takten i roingen. Når det gjelder kasting, kan man vel­ ge mellom to metoder. Man kan en­ ten variere innsveivingsfarten, eller løfte og senke stangen mens man hele tiden sneller inn med samme has­ tighet. Enkelte skjesluker (og også spin­ nere) er utstyrt med såkalt sivbeskytter. Disse slukene har gjerne en togrenet krok som er permanent festet i selve skjeen. På skjeen sitter også to lange, fjærende metalltråder som stikker inn over krokspissene. Dette

«skjegget» skal sørge for at krokene ikke hekter seg fast i siv og annen vegetasjon; sluken skal så å si gli over hindringene. Men når en fisk biter, fjærer metalltrådene unna så krok­ spissene blir frie og kan gjøre sin gjerning. En annen form for sivbeskyttelse er et roterende plastvedheng på den tregrenete kroken. Den roterende plastbiten har tråder som skal hindre at sluken haker seg fast.

Wobblere Den første kjente wobbleren ble lan­

Som det framgår av bildet, viser wobblerprodusentene ofte stor fantasi. I den øverste rekken vises fra venstre Abu Cello, den amerikanske Rebel, Nils Master Invincible, Jenkki og den amerikanske Bass Oreno. Under fra venstre sees Abu Hi-lo, de amerikanske Helin Flatfish og Creek Chub Pikie, vanlig Rapala og den mer bevegelige, leddete Rapala.

342

sert i USA på slutten av 1800-tallet, og fabrikkmessig produksjon kom i gang umiddelbart før århundreskif­ tet. Dette innebærer at wobbleren er ganske ung sammenliknet med de andre typene av kunstige lokkemidler for fisk som er i alminnelig bruk. Finland har betydd mye for utviklin­ gen av wobbleren, og verdens største produsent av wobblere hører hjemme i Finland. Alle wobblere er konstruert etter det samme prinsippet, og i alle ut­ gaver er det de samme delene som påvirker dette lokkemidlets bevegel­ ser i vannet. Form, farge, krokutstyr og materiale kan riktignok variere at­ skillig, men grunntanken bak wobb­ leren er alltid den samme. Wobblerens kropp er laget av tre eller plast. Inne i eller langs kroppen

Sluktyper

Wobbleren har lenge vært regnet som et godt hjelpemiddel for laksefiskeren, og den vel­ kjente Rapala har ikke minst tatt sikte på elvefiske etter laks og stor ørret. Men i dag har wobbleren også fått en posisjon som all round-sluk.

Innsveivingshastigheten og styrefinnens stilling avgjør hvor dypt en wobbler skal gå. Ligger styrefinnen tilnærmet vannrett, vil wobbleren skjære dypt ned i vannet. På noen wobblere kan styrefinnen reguleres, som vist på illustra­ sjonen.

er det trukket en metalltråd som dan­ ner en løkke foran og bak på wobble­ ren. I stedet for tråd kan det også brukes en øyeskrue i hver ende. Til øyet ved snuten festes snøret med en løkkeknute, eventuelt ved hjelp av en hempe. Snøret skal ikke festes til wobbleren med en stram knute. En slik knute vil hindre wobblerens be­ vegelser og eventuelt få den til å tippe over på siden. I øyet bakerst på wobbleren er det festet en tregrenet krok, og i tilsvarende løkker på buksiden henger en eller to kroker av tilsvarende type. En avgjørende detalj er styrefin­ nen eller snuteplaten, som er laget av metall eller plast. Den er plassert på eller nær wobblerens snute. Som nav­ net sier, har denne platen til oppgave å styre wobbleren og sørge for at den holder seg i en viss høyde i vannet. Når det gjelder form og farge, er variasjonsrikdommen stor. Men fel­ les for alle wobblere er at det ser ut til at de skal være en etterlikning av en eller annen småfisk. Når wobblerkroppen lages i tre, fuktes den gjerne i plastmasse før den blir malt. Dette

bidrar til å gjøre wobbleren sterkere, overflaten blir glattere, og vann tren­ ger ikke så lett inn i veden. Noen wobblere er flytende, andre synkende. Alle wobblere er laget av materiale som flyter, det vil si lette tresorter, som f.eks. balsa, eller hul plast. Synkende wobblere utstyres derfor med bly inne i kroppen, noe som øker vekten betydelig. Både fly­ tende og synkende wobblere kan bru­ kes både til kasting og dorging. Det ser likevel ut til at flytende wobblere først og fremst blir brukt til dorgefiske. Dette har sammenheng med at de letteste wobblerne kan være vanske­ lige å kaste, spesielt hvis det blåser, på grunn av at vekten er liten i for­ hold til volumet. Hvor dypt sluken skal gå, bestem­ mes av vinkelen mellom snuteplaten og den forreste delen av kroppen. På en del wobblere kan platen innstilles slik at man kan bruke dem på for­ skjellige dyp. Enkelte wobblere har ikke noen spesiell plate. I stedet er hele snutepartiet utformet slik at wobbleren vil gå dypere jo raskere den sveives inn. 343

Sluker

I tillegg til at formen skal minne om en liten fisk, prøver man også å gi wobbleren fiskeliknende bevegelser. Når det gjelder å imitere småfisk, er wobbleren antakelig det beste lokkemidlet, kanskje bortsett fra agnsildsluk. For fiskeren er det store mulig­ heter til å utnytte sine ferdigheter med sikte på å gi wobbleren mest mulig effektive bevegelser. Wobbleren kan brukes til fiske etter alle fiskearter som tar mindre fisk. Den er like brukbar i saltvann som i ferskvann, i elver som i tjern og innsjøer. Det viktigste er å finne ut hva den fisken man er ute etter i øyeblikket, er mest interessert i å ta av næring, og å velge wobbler etter

det. Men kanskje like viktig er det å variere innsveivings- eller dorgehastigheten hele tiden. Dette gir mer effektivt fiske, akkurat som under fis­ ke med skjesluk.

Devonsluk Devonsluken så dagens lys for flere hundre år siden i grevskapet Devon i Sørvest-England. Sluken har i lang tid vært mye brukt i alle de nordiske landene, først og fremst til fiske etter laks og storørret. Devonsluken har langstrakt fiskeform og er utstyrt med to fastsittende, propelliknende blad som får den til å rotere raskt. Krop­ pen er som regel hul og laget av mes­

EVENTYRET OM EN SLUK I slutten av 1920-årene tok kasteslukfisket til i Norge. Til å begynne med var det ikke mange sluker som egnet seg for kasting med den redska­ pen som var å få den gang. Dette endret seg snart, for kasteslukfisket vakte stor interesse, og i løpet av kort tid ble utvalget av sluker større. Ikke alle så med like blide øyne på kasteslukfiskets popularitet. Dette var ikke noe for virkelige sportsfiskere - fluefiskere! Men metoden kunne selvfølgelig brukes til gjeddefiske. Der passet den godt, uten å true ørreten. Det er sant og riktig at kasteslukfisket er ypperlig for gjedde, så til dette fisket fikk kastesluken en slags an­ erkjennelse. Men gjedda hol­ der helst til på grunner og i eller ved vegetasjon, i det hele tatt på steder der det er lett å sette fast tunge metallsluker som synker raskt. Både amerikanerne og tyskerne brukte imidlertid sluker som egnet seg godt for dette fis­ ket, nemlig wobblere. De kunne flyte, dykke og gå like under overflaten, eller de kunne synke og gå i mellom­ sjiktet. Wobblerne var laget

344

av tre eller kunststoff, de had­ de fiskefasong og var malt i farger som agnfisk. Wobbler­ ne fisket godt, og de satte seg sjelden fast. Nå finnes det jo ikke gjed­ de overalt, men likevel ble kasteslukfisket etter hvert ut­ bredt overalt. Det var noe ganske annet enn det vanske­ lige fluefisket, som bare de dyktigste fikk den store gle­ den av. Man fisket med kastesluk i ørretvann og ørretelver, for ikke å snakke om i lakse­ elvene. Det var imidlertid ikke så mange som satte sin lit til wobbleren, eller som var hel­ dige med den. Men enkelte fikk det til og beviste at wobb­ leren er et effektivt fiskered­ skap både i fersk- og saltvann. Under annen verdenskrig og i årene etter økte kaste­ slukfisket voldsomt i fersk­ vann, men framfor alt i sjøen. Utstyret ble stadig bedre, og vi fikk endelig øynene opp for haspelutstyret. Det er nok monofilamentsnøret og has­ pelutstyret, og da særlig den lukkede haspelsnellen, «en ølboks med hull i begge ender», som har fostret hund­ retusener av stangfiskere i etterkrigstiden.

sing, og gjennom kroppen er det tredd en ståltråd eller et snøre av tvunnet kunstfiber. Dette gjør tjenes­ te som aksel for den roterende krop­ pen. Til tacklets bakerste ende er det festet 1-2 kroker av den tregrenete typen. På noen devonsluktyper er det på begge sider hakk der det er plassert kroker som er festet til tacklet. Disse krokene er alltid mindre enn de kro­ kene som er montert bak. I tillegg til vingene som får sluken til å rotere, kan man helt foran montere en spesi­ ell propell. Devonslukens lengde kan variere fra to til femten centimeter. Som re­ gel har sluken metallfarge (messing,

I vrimmelen av sluker som etter hvert kom på markedet, begynte det å skille seg ut en wobbler som var annerledes. Den var god til sjøørretfiske både i elver og i sjøen. Den var en sikker laksewobbler. Den fisket ørret, og den fisket røye, for ikke å snakke om små og store abborer, gjørs og selvsagt gjedde. Noen had­ de også brukt den med hell til vanlig sjøfiske. Denne wobb­ leren, som liknet mye på en lagesild, var laget av en be­ skjeden yrkesfisker ved Påijånne, en innsjø i Finland. Mens de kostbare garnene og kroklinene hans gjorde sin gjerning, studerte han små­ fiskenes atferd i sjøen, for å finne ut hvordan han skulle lage en virkelig god dorgesluk som kunne øke fangsten og gi bedre levebrød til den store familien hans. Med tollekniven skar han små, fiskeliknende modeller i furubark, limte på tinnpapir og malte øyne og svart rygg. Da han prøvefisket med slu­ kene, oppdaget han hvor lite som skal til for at en sluk skal fiske bedre enn en annen, selv om de ser helt like ut. Sluken eller wobbleren han fant fram til, ble etter hvert kjent som Påijånne-sluken. Etterspørse­ len økte, og Lauri Rapala, som fiskeren het, måtte sette i

gang en mer rasjonell produk­ sjon ved hjelp av sine tre søn­ ner. På denne tiden kom Ra­ pala også til Norge. I forbindelse med De olym­ piske leker i Helsinki i 1952 begynte man markedsføring av Rapala i større omfang. I 1960-årene ble den for alvor kjent i USA. Etterspørselen var større enn tilgangen, og det hendte at det var umulig å få kjøpt en Rapala. I slike situasjoner kunne sportsfor­ retninger leie ut Rapala for 10 dollar pr. dag. En tilfeldighet førte til at Rapala-sluken ble kjent over hele verden i løpet av et døgn i 1962. I forbindelse med filmskuespilleren Marilyn Monroes tragiske død kom «Life Magazine» i internasjonale ekstraopplag av en størrelse som man aldri tidligere hadde sett. Nettopp i dette numme­ ret av «Life» hadde Rapala tilfeldigvis en stor annonse som resulterte i henvendelser fra alle verdenshjørner. Fiskearter og fiskeforhold veksler fra land til land, og en enkelt sluk kan ikke dekke alle behov. Rapala-produsentene fikk derfor mange ut­ fordringer og oppgaver å løse. Og det ser ut til at de har løst mange av dem. Den første Rapala, Påijånne-sluken, er fortsatt like populær. Den har

Sluktyper

kopper eller sølv), gjerne med malte prikker eller striper i en eller annen farge. Noen devonsluker er kunstfer­ dig malt i farger som minner om kroppsfargene hos en småfisk. Det finnes til og med modeller der det er påtrykt et skjellmønster som reflekte­ rer lyset i forskjellige retninger. Disse slukene er først og fremst beregnet for fiske i elv. Som regel brukes de som kastesluker. Det er lett å kaste med devonsluk, hvis man bare foretar enkelte kontroller før bruk:

Det må være en eller to virvler på snøret for å redusere faren for snøretvinn.

Sluken må være i balanse i vannet; det er en betingelse for tilfredsstillen­ de rotering.

De fleste sluker og wobblere skal på en eller annen måte imitere dyr, som regel en fisk. Men det finnes dessuten

imidlertid fått mange søsken faktisk en hel flåte. Det finnes både hele og to­ delte Rapalaer, flytende og synkende, dyptgående og overflategående. Noen mo­ deller beveger seg på ønsket dybde, og det finnes mange størrelser, fra den vesle Ra­ pala Original, som er 5 cm lang og veier 3 gram, og opp til den nye Magnum, som er 26 cm lang, veier 140 gram og koster ca. 500 kroner. En redskapshandler på New Zea­ land bestilte 100 Magnuirfer

Hylsen (kroppen) må rotere uhindret om sin aksel.

Hylsen (kroppen) må kunne bevege seg fritt på snøret (tacklet). Når fis­ ken biter, glir hylsen bort, og fisken får bare det bøyelige tacklet å kjempe med. Dette reduserer faren for at fisken skal kunne vri seg løs.

Imitasjoner

straks etter at han hadde sett en prøve. Men på den siden av globusen finnes det jo fisk i sjøen som vi ikke har. Den siste wobbleren Lauri Rapala selv arbeidet med, var en som skulle holde balansen og ha maksimalt lokkende be­ vegelser uansett innsveivingshastighet. Dette ble den beste av alle Rapala-wobblere. De to variantene, Shad Rap og Fat Rap, er flytende, men leveres både som dyptgående og høytgående. Lengden er 5 og 7 cm, vekten 10 og 14 gram.

en gruppe sluker som representerer en mer nøyaktig etterlikning. Disse slukene kan man slå sammen i en gruppe som kalles dyreimitasjoner. I denne gruppen finner vi imitasjoner både av fisk, frosk, mark, reker, blekksprut og til og med mus. Ofte virker det som om produsenten har vært mer opptatt av å lokke fiskeren enn fisken. Likevel finnes det nok av dyre­ imitasjoner som man bør ta alvorlig. De fleste er laget av plast. Som regel brukes myk plast, men imitasjoner i hard plast forekommer også. Myk og elastisk plast er helt klart det mest populære materialet. Dette skyldes nok at det i tillegg til at utseendet skal

Det er et langt sprang fra den beskjedne husfliden som tok til i 1936, og fram til da­ gens moderne fabrikk med 270 ansatte og en årsproduk­ sjon på 7 millioner sluker. Fremdeles prøves hver enkelt sluks gange i vanntank før den slipper gjennom kontrol­ len. Det meste som gjøres på Rapala-fabrikken, er håndar­ beid. Det er enkelte detaljer som brukere av Rapala-sluk bør være kjent med. Har sluken en tendens til å kantre eller gå

En enkelt sluk passer ikke til alle fiskeforhold. Det kreves et lite utvalg hvis man skal mestre ulike situasjoner under fisket. Bildet viser noen eksempler på det store utvalget av Rapala-sluker. Øverst fra venstre: Rapala Shad Rap (flytende, dyptgående), Rapala Magnum (synkende), Rapala Fat Rap (flytende, dyptgående). I nederste rekke fra venstre: Rapala Original (flytende, gruntgående), leddet Rapala (todelt, flytende), Rapala Mini Fat Rap (langsomt synkende).

sidelengs, skal den reguleres med en nebbtang. Kantrer den til høyre, skal neseringen bendes forsiktig samme vei til høyre. Går eller kantrer den til venstre, skal nese­ ringen bendes til venstre. Ar­ beidet må gjøres ytterst for­ siktig, det er som regel svært lite som skal til. Man må prø­ ve seg fram. Dessuten må krokene alltid henge i balan­ se. Her må eventuelt festeringene i kroppen justeres. Vil man ha sluken til å be­ vege seg fortere, med mindre bevegelse, skal neseringen bendes litt opp. Skal sluken svømme roligere og med tydelige utslag, skal neserin­ gen bøyes ned mot plastleppen. Bruk ikke tykkere snøre enn nødvendig, og fest det til sluken med en vid metallhake, eller knytt en hempe slik at snøret får et åpent og fritt feste i neseringen. En hard knute direkte i neserin­ gen kan hindre slukens natur­ lige gange. Hvis man må bruke søkke, skal det plasseres minst en halv meter foran sluken. Hvis sluken viser tegn til slitasje, eller det viser seg en antyd­ ning til åpning ved ringfester o.l., bør man reparere med klart plastlim. Sluker som er laget av balsatre, sprekker som oftest ikke.

345

Sluker

Forskjellige typer av devonsluk. Til venstre to utgaver, basert på virkelig småfisk, som er preservert ved dypping i lakk. Tacklet ligger på fiskens utside, og foran er det festet vinger. De tre neste er devonsluker av standardtype. Helt til høyre sees en liten devonsluk med kroker på sidene.

likne forbildet mest mulig, også er viktig at det skal virke levende. Man­ ge mener også at når lokkemidlet er mykt, vil ikke fisken oppdage lureriet straks den biter i imitasjonen. Men fremdeles er andre materialer i bruk ved siden av mykplasten. Blant annet kan man få kjøpt mus i tekstil eller skinn, reker av hard plast, fros­ ker av metall og larver av fuglefjær. På dyreimitasjonene er det vanlig at kroken stikker ut av dyrets buk eller rygg, mens krokskaftet med øye stikker ut av munnen. Noen typer har også hull bak for feste av kroken slik at knuten blir skjult inne i dyret. Ofte brukes det også søkke som tres langs snøret og inn i imitasjonens kropp. Ettersom plasseringen av søkket eller vekten bestemmer imitasjonens tyng­ depunkt og bevegelser i vannet, må man være temmelig nøye med plasse­ ringen. Som regel plasseres vekten i imitasjonens buk eller lenger framme. Dyreimitasjonene har som regel en eller annen innretning som skal for­ sterke svømmebevegelsene. Fiskeimitasjoner er som regel leddet, særlig i halepartiet, som slår fra side til side. Imitert meitemark har en slik form at bakdelen vrir seg når agnet rykkes gjennom vannet. Takket være moderne teknikk kan 346

imitasjonene males i naturtro farger. Disse fargene er meget holdbare. Man prøver også å etterlikne virkelig­ heten ved å gi imitasjonene en spesi­ ell smak og lukt. A fiske med dyreimitasjoner er omtrent det samme som å fiske med wobbler. Både når det gjelder imita­ sjoner og wobblere, må man før fis­ ket tar til, finne ut hvordan lokke­ midlet beveger seg i vannet og så prøve å finne fram til den innsnellingshastigheten som gir det beste re­ sultatet. Også for dyreimitasjoner gjelder det at hastigheten skal variere. Dyreimitasjoner kan gjøre nytte for seg både i ferskvann og saltvann. Og takket være det store utvalget kan man få imitasjoner til nær sagt alle fiskeforhold og all slags fisk. Her er det nok av muligheter å by på, både for fisker som spiser larver, for marketere, og for dem som foretrekker småfisk, fluer, knott og til og med planter. Som en slags rettesnor kan man regne med at mus og frosk fisker godt i ganske små tjern. Disse agnene må fiskes helt oppe ved overflaten, der mus og frosk vanligvis beveger seg. Fiskeimitasjoner gjør selvsagt best nytte for seg i vann der det fore­ kommer fisk av det slaget som imi­ teres.

Dyreimitasjoner er ofte bare rariteter, men det finnes også imitasjoner som gir virkelig gode fiskeresultater. De fleste av dem beveger seg om­ trent som wobblere i vannet, men den amerikanske fiskeimitasjonen til venstre på bildet brukes nær­ mest som en pilk. Dyreimitasjoner er ikke så vanlige i norske bransjeforretninger. Hvis man er ute på reise, kan det derfor være lurt å studere utvalget i for­ retninger i MellomEuropa og ikke minst i USA.

Sluktyper

Kastepilker Den tradisjonelle kastepilken kan av utseende minne om en balansepilk. Den er utstyrt med en tregrenet krok under buken og en i halepartiet, og snørefestet er plassert oppe på ryg­ gen, altså som på balansepilker. Kastepilkens hodeparti skråner nedover og framover på en slik måte at det gjør omtrent samme tjeneste som snuteplaten på wobblere. Kaste­ pilken er ikke malt. Kroppen, som smalner av bakover, består av en kopper- eller messinghylse. Pilken skal være ganske tung, og den hule kroppen fylles derfor med bly. Etter­ som tyngdepunktet ligger langt fram i pilken, synker den med hodet først. Dermed reduseres faren for at kroke­ ne skal sette seg fast i bunnen. Kastepilken brukes fortrinnsvis ved fiske fra båt. Den kan kastes med stang, eller bare hives uti med hånd­

snøre. Pilkesluken skal synke til bunns eller nær bunnen, og deretter trekkes eller sveives rykkvis inn, slik at den danser opp og ned og fra side til side. Dette redskapet passer best til fiske etter abbor, gjørs og gjedde. En variant er torskepilken, som imidlertid har snørefestet i snutepartiet. Den kan av form minne om en langstrakt skjesluk, men har likevel ikke skjeform. Selve kroppen er støpt i bly, sink eller annet metall. Leng­ den varierer fra 5 til 15 cm, og vekten mellom 10 og 75 gram. I den bakre enden er det montert en tregrenet krok. Torskepilker finnes i forskjel­ lige farger, men som regel har de dekor som skal gi størst mulig likhet med virkelig småfisk, f.eks. i sølv og svart eller i sølv og blått. Pilker av dette slaget er først og fremst for saltvannsbruk, og de egner seg særlig godt for fiske etter torsk og sei. Slukens tyngde og form gjør at

man kan kaste langt med den. Under innsveivingen gir man kraftige rykk med stangen slik at sluken vekselvis stiger i vannet og synker ned mot bunnen. Før man tar fatt på innsnellingen, skal sluken synke til bunns. Fisketeknikken minner altså om van­ lig pilketeknikk. Ved den minste an­ tydning til napp må man gi kraftig tilslag, for det er som regel så mye snøre ute at et svakt tilslag ikke er tilstrekkelig til å kroke fisken, på grunn av elastisiteten i snøret. Når man fisker med torskepilk etter torsk eller sei, må redskapet være kraftig. Et grovt snøre, f.eks. 0,50-0,60 mm, er nødvendig, etter­ som man må regne med at sluken fra tid til annen vil sette seg fast i bun­ nen, slik at den må rykkes løs med rå kraft. Da må snøret være så sterkt at krokene retter seg ut før snøret ryker. En tredje gruppe kastepilker er

347

Sluker

Kastepilken er i ferd med å oppnå stor popularitet, og i Norge har den for lengst befestet sin posisjon når det gjelder sjøfiske - ikke minst takket være typer som Stingsilda. Til venstre vises en gammel kastepilk som, bl.a. på grunn av snørefestets plassering, minner om en balansepilk. Deretter følger fire typiske kastepilker til sjøfiske: Ertner, Stingsilda, Torpedo og Hopkins. Helt til høyre vises tre jigs, en amerikansk sluktype som nå også norske sportsfiskere har anledning til å stifte bekjentskap med.

Søkkesluk er et meget nyttig redskap, særlig for dorgefiskere som vil fiske nær bunnen. På søkkesluken til venstre er et spinnerliknende blad brukt som ekstra lokkemiddel, mens de tre øvrige er utstyrt med en mer vanlig propell.

jigs, som er mye brukt i USA. Mate­ rialet i disse pilkene kan være myk plast, hår og fjær. Lengden kan vari­ ere fra 3 til 10 cm, og vekten fra 2 til 20 gram. Kroppen er 1-2 cm lang og støpt i bly. Bakerst er det montert en temmelig kraftig enkeltkrok, og langt framme på undersiden av selve krop­ pen er det feste for snøret. Kroppen er ofte meget fargerik. Omkring kro­ ken sitter en grov bunt av lange og fargeglade hår eller fjær. En jig brukes omtrent på samme måte som en torskepilk, men den er ikke noen saltvannspilk. Det er først og fremst til ferskvannsfiske etter abbor og gjedde, til dels også etter ørret og laks, at det kan lønne seg å prøve en jig. Ettersom den er lett og man som regel bare venter bytte av moderat størrelse, kan man bruke forholdsvis tynt snøre, f.eks. 0,200,30 mm, med bruddstyrke 2-5 kg.

Dyptgående sluker Under dorgefiske må man ofte bruke søkke for å få sluken til å gå tilstrek­ kelig dypt. På bakgrunn av denne erfaringen har man prøvd å lage slu­ ker som samtidig så å si kan gjøre tjeneste som søkke. Til å begynne med var disse dyptgående slukene 348

Sluktyper

nærmest søkker utstyrt med krok. Men i våre dager lages det søkkesluker som er utformet som virkelige sluker. Dyptgående sluker støpes fremdeles i bly. Øyet for feste av snøret er plassert på slukens rygg, og bakerst er det montert en mellom­ stor, tregrenet krok (nr. 4-8). Dess­ uten er det ofte plassert en krok langt framme på buksiden. Mellom krop­ pen og den bakerste kroken sitter det ofte en propell eller et spinnende skjeblad. Søkkeslukene varierer sterkt både når det gjelder form, farge og størrel­ se. Lengden er som regel 2-7 cm. Søkkesluken roterer ikke i vannet, og det er derfor ikke noen fare for snøretvinn. Den eneste bevegelsen er det en eventuell spinner som står for.

Når søkkesluken ikke nødvendigvis må lokke fisken til å bite, er det fordi dens viktigste oppgave er å gjøre tje­ neste som søkke for resten av syste­ met som er montert høyere oppe på snøret. Bruken av dyptgående sluker eller søkkesluker er det gjort nær­ mere rede for i kapitlet om dorging i dette bindet. Søkkesluken kan også brukes til kasting, men spesielt egnet til dette formålet er den ikke.

Morosaker I tillegg til de slukene som er omtalt foran, blir det også lansert mer eller mindre slukliknende gjenstander som fiskere flest ikke tar alvorlig. I sin tid ble det f.eks. lansert havfruefigurer med krok. Ingen av disse er vel i bruk

PRODUKSJON AV SLUK Siukbegrepet er med årene blitt utvidet, og mange regner i dag ikke bare wobblere og spinnere, men også pilk med i denne gruppen. Egentlig er en sluk et skjeformet legeme som er stanset ut i kopper el­ ler messing, og den konkave/ konvekse formen er typisk. Riktignok finnes det også en­ kelte sluker som er støpt, for­ di man vil oppnå en spesiell profil, men dette er unntak. Profilene kan være svært for­ skjellige, fra fiskeliknende imitasjoner til rene fantasiformer. Det er ikke bevist at det ene fisker bedre enn det and­ re. Kasteegenskaper og bevegelsesmønstre er viktige ele­ menter som gjør noen sluker mer brukbare enn andre. Det viktigste er likevel å bruke riktig sluk i forhold til lys- og vannforhold (strøm, klart/ grumset vann, årstid, tempe­ ratur osv.). F.eks. vil fiske i stri strøm kreve en sluk som er kompakt og går rolig. Stille og grunt vann krever sluk med stor bæreflate, slik at den «flyter» lettere. Sluken bør altså ha forholdsvis stor flate i forhold til vekten. Sluk er beregnet på kasting

med stang og snelle eller til dorging. Det finnes også en­ kelte lette sluker som kan brukes til fiske med oter. Dekoren kan ha forskjellig hensikt. Den kan enten være med på å understreke et fiske­ liknende utseende og dermed skape illusjon av mat for fis­ ken, eller den kan ha farger som utløser fiskens aggresjon og angrepslyst. Lysforholde­ ne i vannet kan også spille en vesentlig rolle for valg av slukdekor. Det finnes en tom­ melfingerregel som sier at lys sluk fisker best i lyst vann og mørk sluk i mørkt vann. Men det finnes unntak fra denne regelen. F.eks. fisker Sølvkroken Spesial kopper/rød spesielt godt på vidda til tross for at vannet her er usedvan­ lig klart. Som eksempel på produk­ sjon av sluk er her brukt en Sølvkroken Spesial 40. Denne gamle, velkjente sluken har en klassisk skjeformet profil og er forsølvet og dekorert med røde prikker på ryggen. Emnet for utstansingen av selve legemet på en 12 grams sluk er en 2!/2 mm tykk mes­ singplate. Etter utstansingen

lenger, men mange befinner seg sik­ kert i trygg forvaring hos sports­ fiskere med samleinteresser. I våre dager leverer enkelte fabri­ kanter fra tid til annen de mest fan­ tastiske gjenstander utstyrt med kro­ ker. Ofte er det slett ikke meningen at de skal brukes til fiske - selv om det påstås at en sportsfisker en gang fikk en tokilos gjedde på en ølboks utstyrt med stort wobblerhode, blin­ kende skje og tregrenete kroker. Ofte er disse moroslukene PR-gaver fra produsentene, og det er ikke me­ ningen at de skal tas for annet enn spøk. I enkelte land produseres det til og med morosluk beregnet for samle­ re. Jo rarere sluken er, og jo færre det produseres, desto større verdi får sluken.

plasseres sluken i en presse som «bukker» den karakteris­ tiske skjeformen. På dette stadiet har emnet skarpe kan­ ter. Disse fjernes i en trom­ mel, hvor man kjører slukene sammen med keramiske biter og stålkuler. I en annen trom­ mel poleres slukene før de går til forsølving i et elektrolysebad.

Dekoren kan enten legges på med silketrykk eller ved håndlakkering. Sølvkroken Spesial 40 er håndlakkert, og dette medfører at man oppnår en lakktykkelse og en holdbarhet som tåler slita­ sjen som oppstår under bruk. Det siste stadiet før pak­ kingen er påmontering av splittringer og krok.

Den ferdige skjeen dekoreres med lakk før splittringer og krok monteres.

349

Sluker

Trimming og vedlikehold av sluker og wobblere Justering av bevegelsene Det er helt avgjørende at sluken be­ veger seg på en måte som vekker interesse hos fisken. Farge, form og størrelse er helt likegyldig hvis sluken ikke beveger seg riktig. Derfor må fiskeren vite hvordan sluken skal gå, og han må kunne utføre de nødven­ dige justeringer hvis slukens bevegel­ ser av en eller annen grunn avviker fra idealet. Enkelte fabrikanter gir opplysninger om dette på en bruksan­ visning som følger sluken eller wobb­ leren. Denne bør leses omhyggelig før man tar sluken i bruk. Hver eneste sluk som lanseres, skal etter fabrikantens beregninger ha ganske bestemte bevegelser. Hvis den beveger seg som forutsatt, skal den fiske bra, eller i alle fall tilfreds­ stillende. Men selvfølgelig er det ingen ting som hindrer fiskeren i å foreta små justeringer som kan endre bevegelsene. Har man en smule flaks, kan man jo slumpe til å gjøre noe som ingen har tenkt på før, slik at man plutselig sitter med en sluk som er enda bedre enn det fabrikanten

har lovet - og det er som oftest ikke lite! Men som regel er det ikke snakk om å kaste på stikka. Skal man oppnå noe med å justere en sluk slik at den endrer bevegelser i forhold til hva fabrikanten har tenkt seg, bør man sette seg grundig inn i de prinsippene som gjelder for utformingen av en sluk. De anvisningene som her blir gitt om hvordan slukens bevegelser kan endres og forbedres, må betraktes som grunnregler som må tilpasses de forskjellige situasjoner man møter under praktisk fiske. Sluker med snutefinne og snørefeste i snutepartiet (wobblere og enkelte dyreimitasjoner): Hvis sluken kren­ ger (går skjevt i vannet), kan det rettes opp ved at man vrir øyet for snørefestet i krengningsretningen. Hvis øyet bøyes oppover, vil slukens bevegelser bli trangere og mer vibrerende. En tilsvarende bøying av øyet nedover vil gi videre og mer åpne bevegelser. Sluker med snørefeste på ryggsiden (søkkesluker og en del kastepilker): Sluker som krenger, vil gå opprett

Hvis wobbleren går skjevt (krenger), kan man rette på feilen ved å bøye øyet for feste av snøret i krengningsretningen. Man kan også endre slukens bevegelser ved å bøye øyet oppover eller nedover. Bøyes øyet opp, får wobbleren tettere og mer vibrerende bevegelser i vannet, mens bevegelsene blir videre og mer åpne hvis øyet bøyes nedover. Operasjonen må utføres med stor forsiktighet, og man bør bruke en fin tang.

350

hvis man bøyer snørefestet varsomt i krengningsretningen. Slukens tyng­ depunkt kan endres ved at man bøyer snørefestet bakover så sluken blir mer framtung, eller framover, slik at tyngdepunktet forskyves bakover. Snørefeste i slukens snuteparti (en del skjesluker og noen kastepilker): Når øyet for snørefestet bøyes, for­ skyves slukens tyngdepunkt. Bøyes det til venstre, flyttes tyngdepunktet mot venstre. Dette vil redusere slu­ kens rotasjon, og bevegelsene vil bli støere. Roterende sluker med propell (spin­ nere, fluespinnere, devonsluker og noen sildesluker): Alle forhold som kan hemme rotasjonen (krumninger på tacklet, kroker som henger seg opp i den roterende kroppen, trege bladfester o.l.), må fjernes. Propel­ len kan til en viss grad justeres. Den bør ha en vinkel som gjør den mest mulig effektiv, det vil si at den skal rotere selv når slukens hastighet er lav. Man kan bøye propellbladene varsomt fram og tilbake til man har funnet den vinkelen som gir best effekt. Som propeller må også spinnerblad granskes nøye så man kan være sik­ ker på at de roterer fritt. Fra fabri­ kantens side har spinnerbladet en ut­ forming som gir maksimal rotasjon, det vil si at det begynner å rotere straks sluken blir satt i den minste bevegelse. Hvis man bøyer bladet, eller hvis det blir skadd, vil rota­ sjonen bli tregere, og når sluken trek­ kes langsomt gjennom vannet, vil det ikke bevege seg i det hele tatt. Hvis man ønsker at bladet skal rotere lang­ sommere enn hva som har vært fabri-

Trimming og vedlikehold av sluker og wobblere

Før fiskesesongen bør man ta sluker og wobblere fram og sørge for alminnelige reparasjoner, utskifting av deler og oppussing. Man kan friske opp slukene med vanlig metallmaling og også med reflekterende tape. Deler man må regne med å skifte ut jevnlig, er splittringer og kroker. Nødvendig redskap er en liten tang og et bryne.

kantens hensikt, må man utføre jus­ teringen med aller største varsomhet. Selv den minste ekstra bøy på bladet kan gi en forbløffende virkning. Bøy­ ing i sideretningen bør man i det hele tatt ikke foreta. Hvis et spinnerblad skulle bøye seg ved et uhell, bør man prøve å reparere skaden snarest mu­ lig. Et vridd blad vil alltid rotere i samme retning, noe som snart vil føre til kraftig tvinn på snøret. Sluker med krumning (skjesluker og enkelte kastepilker): Jo rettere en skjesluk er, desto raskere vil den ro­ tere. Det skyldes at tyngdepunktet kommer nærmere rotasjonsaksen. Dette innebærer at en skjesluk som foruten skjeformens krumning også er vridd eller bøyd, roterer langsomt. Når slukens bøyning når et visst punkt, skifter rotasjonen til en sling­ rende bevegelse fra side til side. Den­ ne bevegelsen er roligere jo kraftige­ re bøyningen er. Vil man forandre bevegelsene hos en skjesluk, kan man justere etter de prinsippene som er berørt her. Sildesluk: Når man bruker sildesluk, bør agnfisken monteres slik at sluken roterer jevnt eller slingrer ro­ lig fra side til side. Rotasjonen blir kraftigere hvis agnfisken monteres

helt rett, mens det oppstår roligere slingrebevegelser når agnfisken mon­ teres i en bue. Men bevegelsene blir også påvirket av krokplasseringen, vingene og styrefinnen. Uansett hva man vil oppnå med trimming av en sluk, må man ikke glemme hovedregelen: forsiktighet. Slukfabrikanten har hatt en grunn, og som oftest en god grunn, til å velge spesielle løsninger. Selv en ørliten vridning eller bøyning kan forandre slukens bevegelser totalt. Hvis man er direkte hardhendt, kan man også ødelegge sluken fullstendig.

krok eller splittring er en billig pris å betale for å få beholde rekordfisken. Til det grunnleggende vedlikehol­ det hører også maling. Alle partier med slitt eller sprukken maling pusses opp. På den måten kan man hindre korrosjon av metallet, og hindre at vann trenger inn i trewobblere. Hvis man vil endre fargene på enkelte slu­ ker, gjør man det samtidig. I stedet for maling brukes nå også farget tape og lysende tape. Før hver fisketur bør man kontrol­ lere at alle ringer er frie for rust og at krokene er skarpe. Også slukens be­ vegelser i vannet bør kontrolleres og eventuelt justeres. Etter fisketuren skylles slukene i ferskvann. Dette er særlig viktig hvis man har fisket i saltvann. Deler som er blitt skadd under fisketuren, skif­ tes ut eller repareres. Slukene tørkes og plasseres luftig. På den måten hindrer man at det oppstår rust eller korrosjon. Godt vedlikehold av slu­ ker krever ikke mye arbeid, og den beskjedne arbeidsinnsatsen som kre­ ves, blir rikelig belønnet. Og det er klart at en sluk må være i førsteklas­ ses stand hvis den skal fiske godt. Bildet viser noen eksempler på hvordan reflek­ terende tape kan brukes for å gjøre slukene mer synlige. Den langstrakte skjeen nederst har for­ uten oppfriskende tape fått en ring av bly som er malt med rødt.

Vedlikehold av sluker Sluker trenger vedlikehold, akkurat som sneller og til en viss grad også stenger gjør det. Man kan skille mel­ lom tre stadier i vedlikeholdsarbeidet når det gjelder sluker: grunnleggende vedlikehold og vedlikehold før og etter bruk. Den grundige oppussingen av slu­ kene foretar man før fiskesesongen. Hver eneste sluk skal da kontrolleres nøye, del for del: kropp, ringer, virv­ ler, kroker osv. Rustne eller skadde kroker og andre smådeler skal uten videre skiftes ut. En ny tregrenet 351

Kasteslukfiske i skjærgården.

Kasteslukfiskets teknikk SLUKKASTETS GRUNNTEKNIKK 354 Bak- og framkast 354 Snørets utløsning og bremsing 355 Mer om utstyr 356 DE FORSKJELLIGE KASTEMÅTENE 358 Overhead-kast med åpen haspelsnelle 358 Overhead-kast med lukket snelle 359 Overhead-kast med multiplikatorsnelle 360 Sidekast 361 Spesialkast 362 Kast med tohåndsstang 362

KASTESLUKFISKE I RENNENDE VANN 364 I større elver 364 I små elver og bekker 366 Hvor står fisken i elva? 366 KASTESLUKFISKE I STILLE VANN Valg av redskap 368 Fiske fra land og fra båt 368 Senking og føring av sluken 369 Hvor står fisken i stille vann? 370 UTTRETTING AV FISKEN Kampen begynner 372 Uttrettingen 374 Fisken opp av vannet 374

372

368

Kasteslukfiskets teknikk

Slukkastets grunnteknikk Kasteslukfiskeren kaster en sluk. Dette er jo innlysende. Likevel er det grunn til å slå det fast for å klargjøre forskjellen mellom slukkastet og fluekastet - for ikke å nevne andre fiske­ metoder som også mer eller mindre bygger på å kaste ut et lokkemiddel ved hjelp av stang. Det er mange likhetspunkter mellom disse fiskeformene - lokkemidlet skal bevege seg på en bestemt måte, fiskeren skal finne fisken, han skal kunne lese vann og vær osv. Forskjellen gjelder altså selve fisketeknikken. Når det gjelder fluefiske og slukfiske, er for­ skjellene så store både når det gjelder utstyret og kasteteknikken, at det er helt klart at det dreier seg om helt ulike fiskemetoder. Dette kapitlet behandler utelukkende slukkastets teknikk. Fluefiskets teknikk behand­ les i bind 3. Kasteslukfiskeren prøver å plas­ sere sluken så nær fisken at den tar med én gang sluken er falt i vannet, eller straks fiskeren setter sluken i bevegelse. Dette innebærer at kaste­ slukfiskeren ikke bare skal beherske kasteteknikken, han skal også vite eller kunne slutte seg til hvor fisken står. Selve fiskeoperasjonen kan deles i to faser: kastet og innsveivingen (med eller uten fisk på kroken). For å kunne utføre denne operasjo­ nen med håp om godt resultat, må fiskeren vite hvor han skal stå når han kaster, og hvor han skal kaste. Fiskeren behersker kasteteknikken hvis han kaster nøyaktig, det vil si at han får sluken til å ta vannet så nær målet som mulig, og hvis han kaster langt, i de tilfellene hvor det er nød­ vendig. Han bør beherske teknikken så godt at han kaster uanstrengt, el­ lers vil han konsentrere altfor mye av sin oppmerksomhet om selve kastet. Det er stangen som skal utføre det vesentlige av arbeidet med kastet. I kasteøyeblikket virker stangen både som hevarm og fjær, og å utnytte stangens spennkraft er det aller vik­ tigste når det gjelder kasteteknikk. 354

Bak- og framkast Med noen ganske sjeldne unntak kan det skilles mellom to faser i kastet bakkastet og framkastet. I bakkastet føres stangen raskt bakover med en sammenhengende bevegelse av hånd­ ledd og underarm. Til å begynne med vil vekten av sluken hemme bevegel­ sen bakover og bøye stangen. Stan­ gen forblir bøyd til fiskeren stopper bakkastet. Da retter stangtoppen seg ut og begynner deretter å bøye seg i motsatt retning på grunn av slukens vekt, som nå trekker bakover. Stan­ gen er så å si ladet for andre fase, framkastet. Stangen er nå som en spent fjær som venter på det øyeblikket da den oppladede spenningen skal utløses. I denne fasen skråner stangen en tanke bakover. Det er viktig at bakslengen stopper i rette øyeblikk, og at man

ikke fører stangen for langt bakover. Om man tenker seg en urskive (se illustrasjonen på neste side), skal bakkastet starte kl. 9.30 og avsluttes kl. 13.30. Framkastet starter med en aksele­ rerende bevegelse av underarm og håndledd. Stangens bøyning øker nå ytterligere, noe som betyr at også spenningen i stangen øker. Framkas­ tet kan sammenliknes med et ham­ merslag, der håndleddet avgir selve slaget, mens underarmen sørger for kraften. Når stangen er kommet fram til ca. kl. 11, stanses bevegelsen, og samtidig utløses snøret. Hvis snøret frigjøres i det rette øyeblikket, vil sluken skyte fart og bevege seg gjen­ nom luften, til å begynne med i om­ kring 45 graders vinkel med vann­ flaten. Når man gjør sine første forsøk som slukkaster, går det sjelden etter

Slukstangen bøyer seg voldsomt når den blir brukt av en rutinert fisker som fullt ut utnytter stangens aksjon. For øyet er det ikke mulig å registrere hvordan stangen reagerer i de ulike fasene av kastet, men kameraet kan, med sin raske lukkertid, avsløre hva som foregår. Dette bildet og bildet på foregående oppslag viser også hvordan stenger med forskjellig aksjon oppfører seg. På bildet nedenfor vises en stang med helaksjon, det vil si en stang som bøyer seg i hele sin lengde. På foregående oppslag er det derimot en stang med toppaksjon som er i bruk.

Slukkastets grunnteknikk

denne oppskriften. Det vanlige er at nybegynneren er redd for å gjøre en rask tilbake-og-fram-bevegelse. Det har lett for å oppstå en liten pause mellom bakkastet og framkastet. I denne pausen rekker den bøyde stan­ gen å rette seg ut, og kastet blir rykkete. Bakkast og framkast må utføres i sammenheng, uten stans. Hvis stangen har toppaksjon og sluken er lett, kreves det en raskere kastebevegelse enn med en stang med helaksjon og tung sluk. Bare hvis stangen er spesielt myk og smi­ dig, kan kastet utføres utelukkende ved hjelp av håndleddet. Det vanlige er altså at også underarmen medvir­ ker til kastet. Håndleddets og under­ armens rolle kan beskrives på denne måten: Bakkastet starter med en underarmsbevegelse og avsluttes med en håndleddsbevegelse, mens fram­ kastet er en samordnet bevegelse av både håndledd og underarm, i svakt økende hastighet til kastebevegelsen avsluttes og sluken slippes av gårde. En meget vanlig feil, som også er svært iøynefallende, er manglende kraft i bakkastet. Stangen føres bak­ over så langsomt og nølende at stan­ gens potensielle spenst i det hele tatt ikke kommer til sin rett. I noen tilfel­ ler kan et slapt bakkast skyldes feil sammensetning av utstyret. Hvis en lett sluk kastes med en stiv stang, kan selv ikke en verdensmester få til et skikkelig bakkast. Stangen blir bare en hevarm, og det er ikke mulig for fiskeren å dra nytte av stangens spennkraft. Resultatet blir et kort og upresist kast.

Snørets utløsning og bremsing Utløsningen av snøret er helt avgjø­ rende for kastet. Idet fiskeren slipper snøret, kan en av disse situasjonene oppstå: 1. Sluken fyker nesten loddrett til værs. Dette betyr at snøret er utløst altfor tidlig. 2. Sluken velger en bane på skrå nedover og treffer vannet bare noen få meter fra fiskeren. Dette betyr at snøret ble sloppet for sent. 3. Sluken tar fatt på sin bane i riktig retning, men stopper plutselig

Tegningen viser det vanlige overhead-kastet. De forskjellige fasene markeres ved hjelp av klokkeslett på en urskive. Bakkastet finner stort sett sted i sektoren fra kl. 9.30 til 13.30, og i framkastet frigjøres snøret (og sluken) omkring kl. 11 eller litt senere, avhengig av utstyr og omstendigheter.

opp. Det betyr at snellen ikke lenger gir ut snøre. I det sistnevnte tilfellet er det gjer­ ne, når man bruker multiplikator­ snelle, en backlash (snørevase) som er årsaken. Det første truende varsel om hva som vil skje, er at snøret stiger på snellespolen og blir løst. Hvis man blir oppmerksom på dette i tide, kan man bremse varsomt med tommelen på snellespolen og redde situasjonen. En sjelden gang kan slu­ ken plutselig stoppe også ved bruk av haspelsnelle. Årsaken kan da være en knute på snøret, eller at en snøreløkke er kommet under et nedenforlig­ gende snørelag på spolen. Eller det kan tenkes at snøret har hengt seg opp i et eller annet utspring på stan­ gen eller snellen. En helt avgjørende detalj i slukkastet med multiplikatorsnelle er å holde spolens rotasjon under kontroll fra det øyeblikk snøret utløses og til sluken lander i vannet. Hvis snøret ikke stoppes helt når sluken ender sin bane, vil spolen fortsette å rotere, med en praktfull snørevase som re­

sultat. Når man bruker haspelsnelle, er situasjonen en annen. Med denne snelletypen slutter snøret å løpe ut av snellen når trekket stopper opp. Korrekt nedbremsing er også av største betydning når det gjelder å plassere sluken på et bestemt sted, nemlig der man mener at fisken står. Det er uhyre vanskelig å beregne kas­ tets styrke så nøyaktig at sluken av seg selv lander ved målet. Derfor må man velge å gi kastet litt for stor kraft, slik at sluken, uten bremsing, vil gå over og forbi målet. Om sluken likevel lander der den skal, er så av­ hengig av om fiskeren bremser farten ned i det rette øyeblikket. Ved et slikt kast frigjør man snøret litt tidli­ gere og gir sluken en litt høyere bane enn ved direktekastet. Når man fisker under vanskelige forhold, f.eks. i sterk vind, vil det ofte lønne seg å kaste på denne må­ ten, det vil si over målet, og så brem­ se ned i tide. Ved direktekast er det vanskelig, for ikke å si umulig, å kor­ rigere kastet etter at snøret er fri­ gjort.

355

Kasteslukfiskets teknikk

MER OM UTSTYR Snelletyper Blant faktorer som påvirker kastet, er snellen den vik­ tigste. Flue- og dorgesneller kan, litt enkelt sagt, betraktes som oppbevaringsinnretninger for snøret, men sluksnellen spiller en helt annen rolle. Sluksnellens viktigste opp­ gave er å gi ut den snøre-

mengden som er nødvendig for at sluken skal fullføre sin fluktbane, uten å hemme slu­ kens flukt mer enn absolutt nødvendig. Idealsnellen ut­ fører denne oppgaven slik at nøyaktig den riktige snøremengden løper ut fra snellen, ikke for mye og ikke for lite. Hvis snellen gir ut for mye

Det store spøkelset for den som bruker multiplikatorsnelle, er faren for backlash, eller skjærereir, som man gjerne kaller det når floken får de virkelig store dimensjonene. Backlash oppstår når spolen roterer for raskt i forhold til slukens fart. Sluken greier altså ikke å trekke ut tilstrekkelige snøremengder, noe som fører til at snøret «reiser» seg på spolen. A greie ut en backlash kan ta lang tid, og i mer alvorlige tilfeller er det ikke annet å gjøre enn å kappe snøret. For den som er vant til å bruke denne snelletypen, hører det til sjeldenhetene å oppleve en backlash. Skulle uhellet være ute, er en heklenål et godt hjelpemiddel når man skal prøve å løse en ikke altfor håpløs floke.

356

snøre, vil det floke seg på et eller annet tidspunkt under kastet. Den mer eller mindre uløselige snørevasen som oppstår på denne måten, kal­ les backlash, et engelsk ut­ trykk som er i vanlig bruk også i Norge. Et norsk ord som illustrerer hvordan en slik floke ser ut, er skjærereir. Det kan imidlertid hende at snellens tendens til å gi ut for mye snøre ikke er så sterk at backlash oppstår. Det eneste som merkes, er at snøret på spolen blir litt for løst. Dette reduserer fiskerens mulighe­ ter for å få direkte føling med sluken, noe som er særlig nødvendig når man fisker i rennende vann. Hvis snøret løper så lang­ somt ut av spolen at slukens fart bremses unødig, blir kas­ tet kortere enn beregnet. Men også i et slikt tilfelle bør kastet bremses litt ned mot slutten, blant annet for å redusere den slakken i snøret som gjerne oppstår i sidevind. I det øyeblikk sluken tar van­ net, skal det ikke løpe mer snøre ut fra snellen. Idealsnellen som fyller alle krav, er ennå ikke produsert. Når man skal kjøpe snelle, er det all grunn til å undersøke de forskjellige fabrikatene for å finne fram til den snellety­ pen som fyller kravene best. Den snellen som er kom­ met nærmest det ideelle, er åpen haspelsnelle. I denne snelletypen står spolen stille under kastet. Slukens beve­ gelsesenergi brukes derfor bare til selve framdriften, og til å overvinne den motstan­ den som oppstår mellom snø­ re og spolekant og mellom snøre og stangringer. Når man bruker multiplikator­ snelle, brukes en del av slu­ kens bevegelsesenergi også til å sette snellespolen i beve­ gelse. Best kommer haspelsnellen til sin rett når man fisker med lette sluker og tynne snører. Dette har sammenheng med at spolens effektive diameter, inklusive den snøremengden

som til enhver tid er igjen på spolen, hele tiden er forholds­ vis stor når snøret er tynt. Re­ sultatet er at snøret løper let­ tere av spolen. Når man bru­ ker tykke snører, minker snø­ remengden og dermed spo­ lens effektive diameter raske­ re. Resultatet er kortere kast, fordi friksjonen mellom snøre og spolekant øker når spolens diameter (inklusive gjenvæ­ rende snøremengde) blir mindre. Til en viss grad kan dette forholdet påvirkes ved valg av spoledimensjon: stor spole til tykke snører, liten til tynne snører. Også i kastets sluttfase byr haspelsnellen på fordeler. I stille vær vil snørets løp fra spolen stoppe praktisk talt i det øyeblikk sluken tar van­ net. Når det blåser, må man til gjengjeld være påpasselig. Hvis man da ikke stopper snøret straks sluken når vann­ flaten, vil vinden få tak og trekke snøret av spolen, som jo ikke yter noen motstand på denne snelletypen. En lukket haspelsnelle kan ikke på noen måte sammen­ liknes med åpen haspel under kastet. Beskyttelseskappen bremser snørets løp, og dess­ uten har man ikke den meget viktige, direkte kontakten med snøret under kastet, ettersom snøret her frigjøres ved hjelp av en utløserknast. Når det gjelder egenskaper under kastet, er det ellers stor likhet mellom de to typene av haspelsneller. Den lukkede snellens største fordel framfor åpen haspel er at den er enkel i bruk; det er små muligheter for at det skal oppstå proble­ mer. Derfor er også den luk­ kede snellen den beste snellen for den som skal lære å kaste med sluk. Dessuten må det betraktes som en fordel at den lukkede snellen brukes på vanlige slukstenger for multiplikatorsneller. For fis­ kere som bruker multiplika­ torsnelle, kan en lukket has­ pelsnelle derfor være et fint supplement. Generelt kan man si at

Slukkastets grunnteknikk

sjonisten, og å lære å utnytte den perfekt krever årelang trening.

Samspillet stangsnøre-sluk

Når slakt snøre legges inn på spolen, kan det virke temmelig ødeleggende for det neste kastet. Om man oppdager at snøret ikke er spolt tilstrekkelig fast, lønner det seg å trekke ut så mye snøre at man kommer ned til et fastere lag. Deretter sveiver man snøret inn igjen, samtidig som man sørger for jevn stramming ved å la snøret gli mellom tommel og pekefinger. Hvis man gjør det til en vane å la snøret gli mellom fingrene på denne måten hver gang man sneller inn, vil det nevnte problemet ikke oppstå.

faren for et mislykket kast er størst når man bruker multi­ plikatorsnelle. Denne snelle­ typen bygger på den roteren­ de spolen, og det er nettopp her problemet ligger. Tross alle forsøk fra fabrikantenes side på å finne fram til den ideelle metoden for nedbremsing av snøret, har disse snel­ lene en tendens til å gi ut for mye snøre. Dessuten blir spo­ len tyngre og vanskeligere å få til å rotere jo mer snøre det er på den. Multiplikatorsnellen egner seg dårlig til fiske med lette sluker. Når sluken er liten, vil dens bevegelsesenergi nesten i sin helhet gå med til å sette spolen i rotasjon. Mens den ennå er i luften, vil slukens hastighet bli så sterkt redusert at den ikke lenger er i stand til å trekke ut snøre, mens spo­ len vil fortsette å rotere i stor fart. Resultatet er at snøret «reiser» seg på spolen - og en backlash er uunngåelig. Som oftest må man da ta kniven til

hjelp for å løse problemet. Å greie ut vasen er ikke mulig, snøret må kuttes. Som oftest er det meget vanskelig å kaste sluker på mindre enn 10 gram med multiplikatorsnelle. Og når sluken veier mindre enn 5 gram, er det nærmest umu­ lig, selv for en erfaren fisker. Når slukvekten er mellom 15 og 30 gram, viser multipli­ katorsnellen hva den virkelig er verd. Da kan man med denne snelletypen oppnå både stor presisjon og anse­ lige kastelengder. Hvis både stang og snelle er tilpasset slukvekten, finnes det ingen snelletype som slår multipli­ katorsnellen. Mer enn noen annen snelle gir den både di­ rekte føling med sluken under kastet og med fisken under uttrettingen. Men man skal være klar over at det finnes fiskere som egentlig aldri skulle bruke en multiplikator­ snelle. Den er først og fremst et redskap for den erfarne fis­ keren og kasteren, for perfek­

Også stangen innvirker i høy grad på kastet. Når stangens egenskaper skal behandles, må man imidlertid samtidig ta for seg snøre og sluk, etter­ som det i forbindelse med kastingen er meget nær sam­ menheng mellom disse tre elementene. Det er stangens oppgave å gi sluken tilstrek­ kelig fart for at den skal nå fram til målet. Etter at kastebevegelsen er avsluttet og snøret utløst, er det snellen som spiller hovedrollen helt til sluken tar vannet. Når man skal vurdere stang-snøre-sluk-kombinasjonens rolle under kastet, er det noen grunnregler som man bør ha klart for seg. Den første regelen sier at en lett sluk krever myk stang og tynt snøre. Jo større volum sluken har i forhold til vekten, desto vanskeligere er det å kaste den, på grunn av at luftmotstanden blir stor. Hvis en sluk må trekke et tykt, stivt og tungt snøre ut av snellen, må kastene bli korte. Når man bruker en middels tung eller tung sluk, må snø­ ret være så solid at det tåler den belastningen som sluken representerer under kastet. Videre må stangen være til­ strekkelig stiv til å bære sluk­ vekten. Slukens vekt bestem­ mer altså hvor solid snøre og hvor stiv stang man må bruke. En god slukstang tåler riktig­ nok både kraftige rykk og rent utrolige slukvekter. Men den greier ikke å kaste sluken på en tilfredsstillende måte hvis den ikke har den riktige aksjonen eller stivheten i for­ hold til slukvekten. Når man skal vurdere stan­ gens stivhet, skal man først og fremst studere hvordan de forskjellige delene av stangen bøyer seg under press. Særlig viktig er dette når man bruker

multiplikatorsnelle. Når stan­ gen bøyer seg i hele sin leng­ de, har den helaksjon. Med en slik stang blir kastet mykt og rykkfritt, og spolens rota­ sjonshastighet øker langsomt. Dette innebærer at faren for backlash i kastets startfase er mindre enn når man bruker en stang med toppaksjon. Tidligere var alle sluksten­ ger progressive, det vil si at de bøyde seg i hele sin lengde. Da «zoom»-stengene med toppaksjon kom i 1960-årene, var det en stor nyhet. Hensik­ ten med disse stengene var å gjøre kastet lettere og raske­ re. Det ble hevdet at en liten håndleddsbevegelse nå skulle være nok til å sende sluken av gårde i en perfekt bane. Vide­ re var det tanken at man nå skulle kunne kaste både lette og tunge sluker med samme stang. De fleste slukstenger som selges i dag, er av denne typen. Når den erfarne fiskeren skal velge utstyr, er det en lang rekke forskjellige for­ hold han tar i betraktning, som forholdene på stedene der han vanligvis fisker, hva slags fisk han for det meste er ute etter, hvilke slukvekter han helst bruker, hvor lange kast han vil benytte seg av, og hvor stor nøyaktighet fisket krever. Et godt råd er å ta utgangspunkt i slukvekten og tilpasse det øvrige utstyret etter den. Det sier seg selv at virkelig all round-redskap for kaste­ slukfiske ikke finnes. Hvis man f.eks. driver fiske etter middelstor abbor på hjemme­ bane, mens man er ute etter stortorsk i skjærgården i som­ merferien, trenges det to for­ skjellige typer redskap. For abborfisket bør man da kan­ skje velge redskap som kan kaste sluk ned til 2 gram med tynt snøre. Da trenges en smi­ dig stang med helaksjon og en liten, åpen haspelsnelle, mens torskefisket krever en kraftig stang med toppaksjon og en solid multiplikatorsnelle med stor snørekapasitet.

357

Kasteslukfiskets teknikk

De forskjellige kastemåtene Overhead-kast med åpen haspelsnelle Stenger som er beregnet for bruk av åpen haspelsnelle, har rett håndtak der man som regel fritt kan velge hvor man vil plassere snellen. Denne valgmuligheten har man ikke når man fisker med lukket snelle eller multiplikatorsnelle, ettersom stenger for disse snellene har fast, nedsenket snellefeste. Også på enkelte stenger med rett håndtak er det fast snelle­ feste. Hvis det er mulig å velge plas­ seringen av snellen, bør man sørge for at balansepunktet er noen centi­ meter foran snellen. Hvis kastingen virker uvanlig tung, tyder det på at snellen er plassert for langt bak. Hvis kastingen er lett, men ufølsom, sitter snellen for langt framme på hånd­ taket. Snørets tykkelse og mengden av snøre på snellen har stor betydning for kastet. Hvis spolens ytre diameter er mindre enn 50 mm, bør man ikke bruke tykkere snøre enn 0,30 mm. Bruker man en liten haspelsnelle, passer det best med 0,25 mm snøre eller enda tynnere. Hvis snøret er for

tykt eller for stivt, er det alltid fare for at kastet blir mislykket. Hvis spo­ len er fylt etter oppskriften, det vil si til 1,5-3 mm under spolekanten, men med snøre som er for tykt, vil snøret bli revet av spolen i løkker. Resulta­ tet er floker som stopper kastet. Det kan lønne seg å ta en titt på snøret før kastet for å forvisse seg om at det er skikkelig oppspolt. Stangen holdes i den hånden man finner det naturlig å kaste med, det vil si i høyre hånd for høyrehendte og venstre for venstrehendte. Snellens plassering bestemmer hvor på hånd­ taket grepet skal plasseres - snelle­ foten skal alltid være mellom ring­ finger og langfinger (noen fiskere foretrekker å ha den mellom lillefin­ ger og ringfinger), mens tommelfin­ geren legges oppå og omtrent pa­ rallelt med stanghåndtaket. Når håndgrepet er klart, slipper man ut så mye snøre at sluken blir hengende omkring 10 cm nedenfor stangtoppen. Umiddelbart før kastet hekter man snøret opp ved hjelp av pekefinge­ ren, som vist på bildet under til ven­ stre. Da blir gjerne håndflaten for­

Bildet til venstre viser håndgrepet om haspelstangenfør kastet. Hånden griper normalt om håndtaket slik at snellefoten kommer mellom ringfinger og langfinger (fiskeren som her har vært fotomodell, har foretrukket å ha snellefoten mellom ringfinger og lillefinger), mens snøret hektes opp slik at det hviler midt på det ytterste leddet på pekefingeren. På bildet til høyre er sluken i luften. Snøret løper ut i vide spiraler, og pekefingeren er hele tiden klar til å bremse ned snøret. Denne bremsingen kan foretas med venstre hånd. Også når man kaster med enhåndsstang, som på bildet, kan man bruke venstre hånd som støttefor kastet.

358

skjøvet en smule framover, slik at snøreførerbøylen med snøret kom­ mer innenfor pekefingerens rekke­ vidde. Ettersom sveiven også bør kunne dreies bakover, bør snellens bakoverstopp være ute av funksjon under kastet. Før man får trening i kasting med haspelsnelle, kan man gjerne låse snøret fast mot håndtaket ved hjelp av pekefingeren. Da kan man være helt sikker på at snøret ikke begynner å renne ut før man selv vil. En erfa­ ren kaster krøker derimot ikke pekefingeren i det hele tatt, men nøyer seg med å presse den lett mot forkanten av spolen. Da er sluken garantert en myk start. Men hvis man har korte fingrer, kan det være van­ skelig å gjennomføre denne opera­ sjonen. Det har vært en viss diskusjon om hvor på pekefingeren snøret skal hvile. De fleste legger det i bøyen ved det ytterste leddet, og her ligger det sikkert nok. Men det er vanskelig å unngå at frigjøringen blir litt for brå. Derfor er det bedre å legge snøret på den tykkeste delen av det ytterste leddet. Herfra vil snøret gli nesten av seg selv når man frigjør det. Dette innebærer en mykere og mer presis start på kastet enn når man lar snøret hvile i selve bøyen. Snøreførerbøylen åpnes nå med venstre hånd slik at den låses på spo­ lens underside. Da kan snøret renne uhindret av spolen. Dermed er alt gjort klart for kastet; snøret kontrol­ leres av pekefingeren, og sluken hen­ ger ca. 10 cm under stangtoppen. I utgangsposisjonen for kastet hol­ des stangen på skrå oppover i kasteretningen i en vinkel som svarer til kl.

De forskjellige kastemåtene

9.30 på urskiven. Stangen føres så bakover, først ved hjelp av under­ armen, senere med en håndleddsbevegelse. Denne bevegelsen stanses ved kl. 12.30. Dermed er bakkastet avsluttet, og framkastet begynner uten pause. Når stangen er ført fram til ca. kl. 10, stoppes bevegelsen, og samtidig rettes pekefingeren ut. Der­ med kan slukens ferd mot målet ta til. Hvis kastet nå er riktig utført og stangen peker i den riktige retningen, vil sluken ta vannet nær målet. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at det går akkurat slik. Hvis stangen peker i feil retning, hvis slukens fart er for liten, eller hvis snøret er fri­ gjort for sent, er kastet mislykket. Peker stangen i riktig retning og slu­ kens fart og høyde er tilstrekkelig, betyr det at sluken er underveis mot målet, eller eventuelt over og forbi målet. Hvis det siste er tilfellet og man oppdager det i tide, kan man korrigere ved å bremse ned sluken mens den ennå er i luften. Bremsingen utføres ved at høyre hånds pekefinger rettes mot forkan­ ten av snørespolen. Snøret, som ren­ ner ut av spolen i spiraler, treffer da fingeren og blir på den måten brem­ set opp. Jo mindre avstanden mellom fingeren og spolekanten er, desto større er bremseeffekten. Bremsin­ gen må utføres med varsomhet. Hvis snøret stoppes helt mens sluken ennå er i luften, vil den bli rykket tilbake idet snøret rettes ut. Det betyr at kastet blir kortere. Når sluken tar vannet, skal peke­ fingeren presses mot spolekanten slik at snøret stoppes. Når det er vindstil­ le, spiller det riktignok mindre rolle om man stopper snøret på denne må­ ten, ettersom snøreutløpet stopper av seg selv idet sluken tar vannet, og trekket opphører. Men hvis det blå­ ser, er det viktig å hindre at snøret fortsetter å løpe ut når vinden får tak i det. I kraftig sidevind bør man til og med stoppe snøret helt litt før sluken treffer vannflaten, slik at sluken i sis­ te sekund kan rette ut den buen som snøret danner på grunn av vinden. På den måten kan man straks få kontakt med sluken når innsveivingen begyn­ ner, tross vinden. Når sluken har sunket til ønsket dybde, tar man fatt på innsveivingen

ryke i neste kast. Om nødvendig kan man holde snøret mellom høyre hånds tommel og pekefinger mens man raskt sveiver inn de første meter­ ne av snøret, til slakken er rettet ut.

Overhead-kast med lukket snelle

Dette bildet gir et visst inntrykk av hvordan fisken opplever slukens nedslag. Som oftest treffer sluken vannflaten med et plask som både sees og høres. Når man fisker etter fisk som står høyt i vannet, bør man derfor kaste noe forbi stedet der man mener at fisken står, slik at sluken vil passere fisken under innsveivingen. Dette gjelder særlig hvis man bruker stor sluk.

med venstre hånd. Snøreførerbøylen felles automatisk i første omdreining med sveiven og begynner å spole opp snøret. Også i denne fasen bør man være oppmerksom, for hvis snøret er slakt idet innsveivingen begynner, kan det legge seg i løkker på spolen. Dette medfører fare for at snøret vil

Når man fisker med lukket haspel­ snelle, bruker man som regel stang med nedsenket snellefeste, altså en stang av den typen som brukes i kom­ binasjon med multiplikatorsneller. I prinsippet er det også mulig å bruke en stang med rett håndtak, men snøreutløseren på snellen vil da kom­ me så høyt at det blir anstrengende å betjene den. Ettersom snellen har sin faste plass, kan man ikke endre balansen i redskapet ved å flytte snellen. Det eneste man kan gjøre, er å anskaffe en stang som gir den riktige balanse i kombinasjon med den slukvekten man for det meste bruker. På noen stenger er håndtaket avtagbart. Det er en fordel, ettersom man da kan anskaffe flere stangdeler med for­ skjellig aksjon til forskjellige sluk­ vekter. Stangen gripes med høyre hånd om håndtaket. Pekefingeren krøkes om fingerkroken på undersiden av hånd­ taket, mens de tre andre fingrene presser håndtaket inn mot håndfla­ ten. Tommelen hviler mot snellens utløser og løftes først idet kastebevegelsen er avsluttet og sluken skal slip­ pes av gårde. Selve kastet utføres omtrent på samme måte som med åpen haspel­ snelle. Bortsett fra håndgrepet er det

Sveivegrep ved fiske med åpen haspelsnelle. Grepet om stanghåndtaket er det samme som under kastet. Man trenger altså ikke å skifte stangen over i den andre hånden når inn­ sveivingen skal begynne, som man må gjøre med de andre snelletypene. Inn­ sveivingen kan derfor be­ gynne straks sluken har tatt vannet.

359

Kasteslukfiskets teknikk

egentlig bare frigjøringen av snøret som foregår på en annen måte. Før kastet trykkes snellens utløserknast inn. Dermed er snøret låst mot ytterkappen. Under kastebevegelsene holdes utløseren inntrykket, og snø­ ret frigjøres når man løfter tommelen og slipper utløserknasten ved avslut­ ningen av framkastet. Under kastet holdes stangen slik at snellen ligger på skrå, i tilnærmet vannrett stilling. Denne stillingen gir muligheter for mest mulig effektive håndleddsbevegelser. Hvis man hol­ der stangen slik at snellen står lodd­ rett på stangen, vil håndleddet virke stivt. Når man bruker lukket snelle, vil man oppdage at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å bremse snøret ved hjelp av kastehåndens pekefinger. I praksis er det da heller ikke ønskelig eller nødvendig å bremse. Det er bare å sikte og kaste, og håpe på at sluken tar vannet nær målet, eller at den går så langt som mulig. Å prøve å bremse ned snøret mykt ved hjelp av utløserknasten mot slutten av kastet, kan ikke anbefales. Resultatet blir altfor lett at man stopper sluken med et rykk. Derimot kan man legge den frie håndens pekefinger mot snøret ved hullet i kappen. Selv om det ikke er nødvendig å bremse under selve kastet, må man prøve å stoppe snøret når sluken har tatt vannet, på samme måten som når man bruker åpen haspelsnelle i side­ vind. Hvis man fisker dypt og vil gi sluken god tid til å synke, har man også god tid til å stoppe snøret med den frie håndens pekefinger og tom­ mel før man skifter stangen over i venstre hånd for å begynne innsveivingen. Mer problematisk kan det bli å få stoppet snøret hvis man fisker grunt, slik at innsnellingen må starte med én gang. Under innsveivingen griper man med venstre hånd om stanghåndtaket foran snellen. Stangen ligger nå i hån­ den slik at tommelen er på venstre side og de andre fingrene på håndta­ kets høyre side. For å sikre at snøret legger seg jevnt på spolen, kan man la snøret gli mellom venstre hånds tommel og pekefinger. Enden av stangen støttes mot magen. Hvis stangen har ekstra langt håndtak, kan

360

det være hensiktsmessig å holde stan­ gen inn mot venstre side av brystet og presse det fast med underarmen. Sveiven betjenes av høyre hånd, som også tar seg av bremsen hvis det skulle bli nødvendig. Venstre hånd brukes bare til å holde stangen, og eventuelt til stramming av snøret.

Overhead-kast med multiplikatorsnelle Når man fisker med multiplikator­ snelle, brukes samme stangtype som til lukket snelle. Det betyr at snellen har sin faste plass i en forsenkning på håndtaket. Altså er det ingen mulig­ het til å forflytte tyngdepunktet ved å flytte snellen. Det betyr at man må finne seg i den balansen eller mange­ len på balanse som slukvekten be­ stemmer. På den annen side brukes multiplikatorsneller sjelden til de let­ teste slukene. Ved fiske med multi­ plikatorsnelle får man derfor ikke de samme balanseproblemene som når man bruker lukket snelle, der det kan bli aktuelt å bruke svært forskjellige slukvekter, ned til de aller letteste. Multiplikatorsneller kan også bru­ kes i kombinasjon med stenger med rett håndtak. På sneller av denne typen bremses snøret med tommel­ fingeren på spolen. Ettersom snørespolen på multiplikatorsnellen som oftest ligger lavere enn den lukkede snellens utløserknast, byr det ikke på særlige problemer å bremse ned multiplikatorsnellen selv om den sit­ ter på en stang med rett håndtak. Kombinasjonen rett håndtak og multiplikatorsnelle er mest vanlig når man fisker med tohåndsstang - det vil i praksis si til fiske etter stor fisk som krever grovt redskap. Grepet om stanghåndtaket er det samme som ved fiske med lukket snelle. Forskjellen er bare at kaste­ håndens tommelfinger hviler på spo­ len. Før kastet må snellens kastebremser justeres. Hvis snellen er ut­ styrt med sentrifugalbrems som redu­ serer den kraftige rotasjonen i kastets åpningsfase, velger man bremsevekter i forhold til slukvekt og kasteferdighet. Store bremsevekter gir større effekt, men reduserer til gjen­ gjeld kastelengden.

Alle multiplikatorsneller har friksjonsbrems som regulerer snellens rotasjon. Denne bremsen virker imidlertid ikke på samme måte i alle sneller. I bruksanvisningen anbefales det å justere friksjonsbremsen slik at slukens vekt ikke er tilstrekkelig til å trekke snøret ut av spolen når stan­ gen holdes rolig i vannrett stilling. Derimot skal sluken makte å trekke ut ca. 10 cm snøre når man vipper med stangen. I praksis viser det seg imidlertid at en slik justering blir for stram. I de beste multiplikatorsnellene kan man uten videre løsne friksjonsbremsen helt, slik at den eneste bremsen som er i funksjon, er sentrifugalbremsen. Den jobben friksjonsbremsen skulle gjøre, utfører den erfarne fiskeren ved hjelp av tommelen. I alle moderne multiplikatorsneller kan spolen koples fri fra resten av mekanismen under kastet. Frikopleren er som regel plassert på snellens høyre gavl. Før kastet presses kaste­ håndens tommelfinger mot snøret på spolen. Deretter frigjøres spolen med et trykk på frikoplerknasten. Dermed er snellen klar til kast. Selve kastet utføres praktisk talt som når man bruker lukket haspel. Den eneste forskjellen er at snøret frigjøres ved at man løfter tommelen fra spolen. Man må bare være klar over at når man fisker med tung sluk og tilsvarende grovt snøre, må man sørge for å frigjøre snøret litt tidligere enn når man bruker lukket snelle. Dette skyldes at det med grovt red­ skap tar litt lengre tid før spolens rotasjon kommer i gang, mens stan­ gen jo fortsatt er i bevegelse. Det beste rådet man kan gi en ny­ begynner, er at det ikke må legges stor kraft i kastene i håp om å oppnå store kastelengder. Det sikreste er å la stangens aksjon sørge for kraften i kastet. Hvis man legger stor kraft i kastet, vil spolen rotere med voldsom fart. Hvis man frigjør snøret en tanke for sent, vil sluken plaske i vannet foran fiskeren før han kan rekke å få lagt fingeren på spolen. Følgen er at det på et øyeblikk oppstår en vold­ som snørefloke på snellen, ettersom spolen fortsetter sin rotasjon i stor fart også etter at sluken har tatt vannet.

De forskjellige kastemåtene

Bildet viser grepet om stanghåndtaket ved fiske med multiplikatorsnelle. Høyre hånds tommel­ finger holdes hele tiden like over snøret på spolen, klar til å bremse om det skulle bli nødvendig. Bildet viser også at snøret løper ut av snellen med en svakt bølgeformet be­ vegelse.

Når man fisker med en vanlig enhåndsstang for multiplikatorsnelle (og lukket snelle), støtter man gjerne håndtaket mot magen under innsnel­ lingen. Dette gir god støtte selv under uttretting av ganske stor fisk. Bruker man en stang med langt håndtak, holdes hånd­ taket gjerne fastklemt i armhulen under innsnel­ lingen.

Det viktigste, under alle faser av kastet, er å holde kontakt mellom tommelen og snøret på spolen. Bru­ ker man tommelfingeren riktig, vil man straks kjenne det hvis spolens rotasjon blir for rask slik at snøret begynner å reise seg. Det er da som regel enkelt å dempe rotasjonen med tommelen før det oppstår floke på snøret. Ved kasting i motvind er det nesten alltid nødvendig å bremse med tommelfingeren. Dette skyldes at vinden hemmer slukens ferd fram­ over gjennom luften, mens spolens rotasjonshastighet ikke påvirkes. Når man kaster i hard motvind, bør man også regulere slurebremsen så virk­ ningen blir noe sterkere. Straks sluken tar vannet, skal man sørge for at spolens rotasjon stanses. Gjør man ikke det, blir resultatet som beskrevet foran, det oppstår en snørefloke. Hvis man har fulgt bruks­ anvisningens råd om regulering av slurebremsen, vil derimot spolen slut­ te å rotere før sluken tar vannet, slik at det ikke er behov for noen nedbremsing til slutt. Når innsveivingen skal begynne, flytter man stangen over fra høyre til

venstre hånd, som når man bruker lukket snelle. Idet man med høyre hånd tar fatt på sveivingen, koples spolen automatisk inn og begynner å spole opp snøret. Under innsnel­ lingen bør snøret gli mellom venstre hånds tommel og pekefinger. Da vil ikke snøret legge seg for løst opp på spolen, og samtidig fjerner man vann fra snøret.

Sidekast Når man fisker fra land, kommer man ofte i den situasjon at busker og greiner kommer i veien slik at det ikke er mulig å gjennomføre et overhead-kast. Ofte er det imidlertid plass under hindringene, hvis man kaster med stangen i mer vannrett stilling. Sidekastet utføres i prinsippet på samme måte som overhead-kastet, uansett hva slags snelle og stang man bruker. Det kan likevel være fordel­ aktig å holde overarmen litt lenger ut fra kroppen enn ved overhead-kast, mens underarmen og stangen peker ut til siden i vannrett nivå. Sidekastet går lettere hvis håndflaten vris slik at

den vender på skrå oppover. Hvis man fisker med åpen haspelsnelle, betyr det at sveiven peker oppover, mens den på lukket snelle og multi­ plikatorsnelle peker nedover. Når man bruker sidekast, er det øyeblikket for frigjøring av snøre og sluk som avgjør kasteretningen. Det vil si at hvis sluken skal kastes i den retningen fiskeren står vendt, skal snøret frigjøres når stangen peker rett ut til siden. Hvis snøret frigjøres senere, altså idet stangen peker mer eller mindre skrått framover, vil slu­ ken gå til venstre. Frigjøres snøret for tidlig, vil sluken gå til høyre for fis­ keren. Hvis fiskeplassen er spesielt van­ skelig tilgjengelig med vegetasjon el­ ler andre hindringer som gjør et van­ lig kast umulig, kan man utføre sidekastet som et rent framkast, det vil si at man amputerer kastet og starter i bakre stilling. Når man kas­ ter på denne måten, blir stangens ak­ sjon så å si ikke utnyttet, mens hånd­ leddets medvirkning blir mer betyd­ ningsfull enn vanlig. Man kaster ikke langt på denne måten, men ofte er det heller ikke nødvendig. Som oftest er et kort kast bedre enn ikke noe kast i det hele tatt. Det hender, på grunn av forskjel­ lige hindringer, at det ikke er mulig å gjennomføre et kast fra høyre (eller fra venstre for venstrehendte). Da er det godt å ha lært backhand-kast, dvs. kast fra venstre, evt. høyre, side. I utgangsposisjonen holdes stangen framover i vannrett stilling og med håndbaken vendt oppover. Bakkastet utføres raskt ved hjelp av håndled­ det, eventuelt med litt hjelp av underarmen, avhengig av hvor mye plass man har å gå på. Å kaste presist og i det hele tatt å få sluken til å gå i noenlunde riktig retning er meget vanskelig med denne kastemåten, og det krever atskillig trening før man kan vente å oppnå noenlunde aksep­ tabel presisjon. Backhand-kastet er vanskeligere jo mindre fritt rom man har til disposisjon. Også når det ikke finnes hindringer bak fiskeren, kan sidekast være for­ delaktig i motvind. Bruker man overhead-kast i vind, stiger sluken ofte for høyt og blir presset tilbake av vinden. Faren for backlash er da stor. Hvis 361

Kasteslukfiskets teknikk

Prinsippskisse av rent sidekast med enhånds slukstang. Den vesentlige forskjellen mellom dette kastet og overhead-kastet er at det ved sidekast er øyeblikket for frigjøring av snøret som avgjør kasteretningen. Det lønner seg å øve inn sidekastet grundig, for dette kastet er det beste alternativet i mange situasjoner. Hvis lave greiner i omgivelsene krever at stangen føres lavt, er dette kastet svaret. Også i motvind er det en fordel å bruke sidekast, som sender sluken av gårde i en flatere og lavere bane enn overhead-kastet.

man på den annen side prøver å kaste lavt, risikerer man at vinden presser sluken ned slik at den tar vannet for tidlig. Under slike forhold kan det lønne seg å prøve et lavt sidekast like over vannflaten. Ved fiske fra båt med flere perso­ ner om bord må man være ytterst forsiktig med sidekast. Bare den som sitter forut eller akter kan bruke den­ ne kastemåten, ettersom stangen da kan holdes utenfor båten i kastefasene. Det sikreste er imidlertid at alle om bord blir enige om ikke å bruke sidekast. Ellers risikerer man å måtte bruke altfor mye tid på å løsne kroker fra andres klær og øreflipper.

Spesialkast På fiskeplasser hvor det ikke er mulig å komme til med vanlige kast, kan det være verd å prøve noen spesial­ kast. Et spesialkast som kan brukes der det overhodet ikke finnes noen mulighet for å bevege stangen, er skyting. Forutsetningen for dette kas­ tet er en snelle med fast spole, altså en åpen eller lukket haspelsnelle. Før kastet gir man ut en snøremengde som tilsvarer en halv stang362

lengde. Deretter griper man med venstre hånds fingrer over krokbøyen på slukkroken, mens man med høyre hånd presser stangen bakover så den står i en bue. Når man nå slipper grepet i slukkroken, vil stangen rette seg ut og sende sluken av gårde. Det er selvfølgelig ikke mulig å kaste langt på denne måten. Kastelengden avgjøres av hvor mye man våger å spenne stangen. Derfor bør man ikke strebe etter lange kast, for faren for at slukkroken skal hake seg fast i fingrene, er større jo mer man spen­ ner stangen. I det hele tatt bør man vise stor forsiktighet når man prøver dette kastet, slik at uhell med kroke­ ne kan unngås. Der vegetasjon av tett kratt eller busker helt ned til vannkanten utelukker vanlig kasting, kan en dyk­ tig fisker prøve rotasjons kastet. Stan­ gen stikkes ut av buskaset slik at stangspissen kommer fri av vegeta­ sjonen, med sluken hengende 15-25 cm under stangtoppen. Mens man holder stangen i mest mulig loddrett stilling, settes så sluken i rotasjon ved at man svinger stangspissen i en sirkelformet bevegelse. Jo raskere slu­ ken sirkler, desto mer vil stangen

bøyes, og desto lenger vil sluken gå. I rotasjonskastet frigjør man snøret idet sluken passerer det laveste punk­ tet på sin bane. Slipper man snøret for tidlig, vil sluken gå rett ned i vannet. Slipper man for sent, vil slu­ ken havne i tretoppene. Det er all grunn til å gjøre nybegynnere opp­ merksom på at rotasjonskastet kan føre til stort tap av sluker, og til mye klatring for å berge sluker som har satt seg fast i trær. Der det ikke er plass til et brukbart bakkast, kan man også prøve vipping nedenfra. Det dreier seg her egentlig om et backhand-kast utført med stan­ gen i loddrett stilling og stangspissen pekende nedover. Sluken bør henge tett inntil stangspissen, så man ikke risikerer at den hekter seg fast i bak­ ken. Vippingen må ofte utføres uten noe bakkast, bare med en rask håndleddsbevegelse som bare i beskjeden grad utnytter stangens aksjon. Det er viktig å frigjøre snøret i tide, ellers vil sluken gå rett til værs og falle ned like foran fiskeren.

Kast med tohåndsstang Det sier seg selv at hvis man bruker

De forskjellige kastemåtene

begge hender til kastet, vil man få mer kraft i det. I et vanlig enhåndskast brukes en stor del av kraften i hånden til å holde grepet om stangen; all kraft kan altså ikke legges i selve kastet. Om man hjelper til med venstre hånd, oppnår man bedre ut­ nyttelse av stangens aksjon. Venstre hånd kan brukes til å gi støtte under kastet når man bruker en vanlig enhåndsstang. Har stangen nedsenket snellefeste for lukket snelle og multiplikator­ snelle, kan den ven­ stre hånden holdes foran snellen. Fiske­ re som praktiserer direktekast, har nok mer enn én gang opplevd å^sende både stang og snelle i vannet som avslutning pa et ekstra kraftig framkast. Det­ te kan unngås hvis man tar en støt­ tende venstre­ hand til hjelp.

Tegningen viser kast med tohåndsstang, tung sluk og mye muskelkraft. Når man bruker tohåndsstang, sløyfes bakkastet. I utgangsposi­ sjonen holdes stangen bakover med så mye snøre utenfor stangspissen at sluken nesten berører bakken. Når stangen er lang nok og det legges stor kraft i kastet, får sluken en voldsom fart, og kastelengdene kan bli store. Som med alt annet slukutstyr spiller sammensetningen av redskapet en avgjørende rolle både for kasteegenskapene og selve fisket. Det må være samsvar mellom stangens aksjon, slukens vekt, snellens dimen­ sjoner, bremsens justering og snørets styrke.

Også ved bruk av vanlig haspelstang med kort håndtak kan venstre hånd brukes som støtte under kastet. Den venstre håndens medvirkning trenger slett ikke være særlig kraftig før det blir merkbart mer framdrift i kastet. Et lett grep med noen av fing­ rene på venstre hånd er tilstrekkelig. Jo fastere venstre hånd griper om håndtaket, desto større kraft kan man legge i kastet, men desto mer anstrengende blir kastingen. Tohåndsstenger for slukfiske har betydelig lengre håndtak enn andre slukstenger. Når man griper med venstre hånd om enden på håndtaket og med høyre ved snellen, er det 5070 cm mellom hendene. Denne stangtypen brukes til fiske med tunge slu­ ker, tykke snører og grove sneller eller, med andre ord, når man er ute etter stor fisk. Et vanlig kast med tohåndsstang foregår i prinsippet på denne måten: I bakkastet trekker den høyre hånden stangen mot fiske­ ren, samtidig som den venstre hånden skyver den nederste delen av stanghåndtaket ut fra kroppen. I fram­ kastet er det den venstre hånden som drar, mens den høyre skyver.

Korte kast kan man utføre så å si bare ved hjelp av høyre hånd. Jo lenger man vil kaste, desto mer må imidlertid venstre hånd bidra til kas­ tingen. Det innebærer at stangens dreiepunkt blir liggende midt mellom de to hendene, fordi høyre og venstre hånds bevegelser er like lange. Kraftkastet er en spesiell versjon av tohåndskastet. Dette kastet krever ikke bare grovt redskap, men også mye muskler. Bakkastet sløyfes helt. I utgangsposisjonen holdes stangen bakover, med sluken hengende ca. 50 cm under stangtoppen. Kastet startes så lavt nede at sluken praktisk talt berører bakken. Fiskeren står med føttene godt fra hverandre, og med venstre fot litt foran den høyre og venstre side vendt i kasteretningen. Kastet utføres med stor kraft og fart, men likevel mykt og uten rykk. Re­ sultatet er at den lange stangen slyn­ ger sluken ut i voldsom fart. ___ ______ Det er ingen grunn til å prøve seg på rent overhead-kast med stangen i loddrett stilling når man bru­ ker tohånds­ stang. Sam­ arbeidet mel­ lom hendene krever at stan­ gen holdes litt på skrå, i en slags mellomstilling mel­ lom det loddrette overhead-kastet og det vannrette sidekastet. Riktig vinkel avhenger av stanghåndtakets lengde og fiskerens ferdigheter. Når man bruker multiplikatorsnelle, er det spesielt viktig å justere bremsene riktig og mestre bremse^^*^ teknikken med tommelfingeren. For ved kast med J^^J^lohåndsstang får sluken en så voldsom fart at snøret øyeblikkelig ryker hvis det oppstår backlash. Riktig nedbremsing av snøretrommelen er også viktig av hensyn til tommelen. Bremser man plutselig og litt for hardt mot den voldsomt roterende spolen, svir man hull på huden på et øyeblikk.

363

Kasteslukfiskets teknikk

Kasteslukfiske i rennende vann I større elver Fiske i stryk i større elver krever stor nøyaktighet, og ikke minst evne til å kaste langt. Lange kast forutsetter middels tunge eller tunge sluker. Skjeer og wobblere på mer enn 15 gram vil som oftest passe. Større spinnere er også brukbare, men man må være oppmerksom på at spinne­ rens tendens til å tvinne snøret øker i strømmende vann. Hvis det er nødvendig å fiske med spinner, må snøret greies ut en gang imellom. Det krever en operasjon som er lett å utføre i rennende vann. Man fjerner sluken og lar noen titall meter snøre bli tatt av strømmen. Etter kort tid er da alt snøretvinn forsvunnet. Når det kreves tunge sluker og lan­ ge kast, er en tohåndsstang det beste alternativet. Valg av snelle er en smakssak - man bruker enten en stor, åpen haspelsnelle eller en multiplika­

torsnelle. Bruker man forholdsvis tykt snøre, er multiplikatorsnellen å foretrekke. Denne snelletypen har dessuten enda en fordel når det gjel­ der fiske i strømmende vann: Ved kast med multiplikatorsnelle får slu­ ken en lavere bane gjennom luften, noe som innebærer at snøret ikke danner en så stor bue som ved bruk av andre snelletyper. Det innebærer at fiskeren, når innsveivingen tar til, raskere får kontakt med sluken. Det­ te er et viktig moment ved fiske i elv. Ved elvefiske fra land har man stort sett valget mellom to fiskemåter: Man kan kaste motstrøms eller tverrstrøms. Kast med strømmen kan nærmest betraktes som en variant av tverrstrømsfiske. Tverrstrømskast kan lønne seg når strømmen på motsatt elvebredd er sterkere enn ved landet der fiskeren står. Kaster man da tvers over elva mot land på den andre siden, vil strømmen straks føre sluken med seg.

Ørreten er havnet velberget i håven, og nervene kan falle til ro. Redskapet her ser litt grovt ut, selv om strømmen i elva er ganske stri. Man skal huske på at finere redskap øker sjansen for å få fisk, og at det å kunne lande en fisk med redskap som ikke bare krever rå kraft, er noe av sporten ved fisket.

364

Det betyr at sluken ikke vil synke så raskt til bunns. I sterk strøm blir sluken dessuten straks satt i lokkende bevegelser allerede før innsveivingen begynner. Som nevnt foran lønner det seg å stoppe snørets løp fra spolen litt før sluken tar vannet, slik at snørets bue blir minst mulig og kontakt med sluken kan opprettes straks. Innsveivingen tar til så snart sluken har tatt vannet, og den fortsetter til fiskeren har fått direkte kontakt med sluken. Stangen holdes i omkring 90 graders vinkel i forhold til snøret. Via stangtoppens bevegelser kan man da kjenne om sluken fungerer som den skal. Når stangen holdes i denne stil­ lingen, vil den også bidra til å dempe rykket når fisken biter. Hvis stangen holdes i snørets retning og slurebrem­ sen er for stram, risikerer man at snøret ryker idet fisken tar. Ved å variere innsveivingshastigheten kan man endre slukens bevegel­ ser. I elvepartier med mindre strøm vil slukens bevegelser bli mindre liv­ lige, og den vil synke dypere. I denne situasjonen må man øke innsnellingshastigheten. Tilsvarende må sveivefarten reduseres når strømmen er sterkere. I noen tilfeller kan det til og med være aktuelt å stoppe innsvei­ vingen helt, eller å gi ut snøre. Ved vekselvis å sveive inn og gi ut snøre kan man ofte få sluken til å gå som den skal og oppnå effektivt fiske i særlig lovende elvepartier. For å vari­ ere slukens gange ytterligere kan man også heve og senke stangtoppen. Når sluken er kommet over til den siden der fiskeren står, bør man ikke straks begynne en rask innsveiving for å forberede et nytt kast. Erfa­ ringen viser at fisk som følger sluken, ofte venter med å ta til slukens beve­ gelse tvers over strømmen er avslut­ tet. Når sluken under innsnellingen passerer steder som ser ekstra lovende ut, bør man passe på å la den bevege seg bare med den farten som strømmen gir. Tverrstrømskastet må ofte rettes skrått nedover elva, altså noe med strømmen. Dette er særlig aktuelt når elva er smal, slik at et kast på skrå gir muligheter for større kastelengder. Men man bør huske på å variere med korte kast en gang imellom, ettersom

Kasteslukfiske i rennende vann

Når man fisker i strømmende vann, vil ikke sluken gå i rett linje tilbake til fiskeren under innsveivingen. Ved kast motstrøms (A) vil sluken komme inn mot fiskeren på tvers av strømmen. Kastes sluken på tvers av strømmen (B), vil den først gå litt nedover med strømmen for deretter å bevege seg mot strømmen i ret­ ning av fiskeren. Når sluken kastes nedstrøms (C), vil den ganske raskt bli ført inn mot land og senere bli trukket mer eller mindre parallelt med land inn mot fiskeren. I tillegg til strøm­ mens styrke virker også innsveivingshastigheten inn både på slukens bue og på hvor høyt den vil gå i vannet.

de mer beskjedne kastelengdene gjør det lettere å fiske nøyaktig. En forutsetning for vellykket resul­ tat når man fisker i rennende vann, er at fisken ser sluken. Men når man kaster på tvers eller mer eller mindre nedstrøms, kan strømhastigheten være så stor at sluken ikke kommer inn i synsfeltet til en fisk som lurer bak en stein på bunnen. Strømmen fører sluken opp til overflaten, og dermed forsvinner mulighetene for å få fisk. I en slik situasjon må man kaste motstrøms. Motstrømskastet er det vanskeligste kastet. Selve kastet går selvfølgelig like greitt som kast i en hvilken som helst annen retning. Men føringen av sluken byr på spesielle problemer når man fisker motstrøms. Riktignok får man ofte ledet sluken gjennom de elvepartiene der man ønsker at den skal gå. Problemet er å gi sluken de riktige bevegelsene. For å skaffe seg erfaring med slukens bevegelser un­ der disse forholdene lønner det seg å begynne treningen i motstrømskast på steder der strømmen er svak, og så gradvis flytte virksomheten over til sterkere strøm etter som ferdigheten øker. Ved motstrømsfiske er det vanske­ lig å holde kontakt med sluken, etter-

som den driver med strømmen i for­ holdsvis stor fart mot fiskeren. Der­ for bør man bruke ganske kort kast og konsentrere fisket om et lite om­ råde om gangen. Sluken plasseres noen meter ovenfor det stedet der man mener at fisken står. Kastet må bremses ned mens sluken ennå er i

luften, slik at det oppstår minst mulig slakk på snøret. Straks sluken har tatt vannet, begynner innsveivingen, som ofte må være hurtig, ettersom man må få sluken til å gå raskere enn vannet. Ellers vil den ikke få de rik­ tige bevegelsene. Ved å regulere innsnellingshastigheten og heve og senke

Illustrasjonen viser eksempler på systematisk fiske i elv. Kastene spres i vifteform, først fra standplass 2, ovenfor holmen, i det smale løpet mellom land og holmen, og nedenfor holmen. Når dette området er gjennomfisket, vader fiskeren ut på holmen (3), og herfra kaster han inn i bakevjene ved det motsatte landet, der det er de beste mulighetene for at det står fisk. Derimot vil det ikke lønne seg å fiske ned­ strøms herfra, for innsnevringen i elva viser at strømmen her er meget stri. Fiskeren fore­ trekker derfor å gå ned til standplass 1, der det er en fristende bakevje nedenfor stryket.

365

Kasteslukfiskets teknikk

stangtoppen prøver man å få sluken til å passere steder der man mener det kan stå fisk, f.eks. store steiner eller høler ute i elva. Hvis man ønsker å fiske dypt, kan man la sluken ta vannet forholdsvis langt ovenfor fiskens standplass og vente litt lenger enn vanlig før man begynner innsveivingen. Men man må være klar over at en sluk som driver passivt med strømmen og syn­ ker mot bunnen, ikke fisker i det hele tatt. Når fisken tar i et motstrømskast, er fiskeren i en gunstig situasjon. Hvis en fisk tar nedstrøms, vil den gjerne prøve å stikke nedover stry­ ket. Fisk som biter etter et mot­ strømskast, vil derimot svært ofte set­ te av gårde mot strømmen. Og å følge

en kroket fisk oppstrøms byr som oftest ikke på store problemer. Hvis derimot kappløpet foregår nedover, med strømmen, er det svært ofte fis­ ken som vinner.

1 små elver og bekker Ved fiske i små elver og bekker har det ingen hensikt å bruke grov tohåndsstang og kraftig haspel- eller multiplikatorsnelle. Her er fint og lett utstyr på sin plass, f.eks. en lett og gjerne litt lang enhåndsstang og en liten, åpen haspelsnelle. Også en god lukket snelle kan gjøre full nytte for seg. Sluken er gjerne en skje, spinner eller wobbler på under 10 gram. I ganske små bekker er man forresten ofte tjent med å gå helt ned til under

5 gram slukvekt. Ettersom slukene er forholdsvis lette, bør man også bruke et ganske tynt snøre til fiske i små elver og bekker. Tykkere snøre enn 0,25 mm bør ikke komme på tale. Jo tynnere snøre man våger å bruke, desto bedre blir kasteresultatene, og dermed også utbyttet! Om man velger stang med topp­ aksjon eller helaksjon, er en smaks­ sak. Hvis man for det aller meste bruker svært lett sluk, bør man velge en litt lang, myk og hul stang med helaksjon. Med en slik stang kan man også kaste fluer, ettersom fluefiske krever en stang som bøyer seg jevnt og rolig i hele sin lengde. Omvendt er det også mulig å kaste de letteste slukene med fluestang. Forutsetnin­ gen er bare at stangen har flyttbart

HVOR STÅR FISKEN I ELVA? I Norge betyr elvefiske først og fremst fiske etter lakse­ fisker, som laks, ørret, harr og sik. Mange steder er det riktignok også annen fisk å få i stilleflytende elver, og godt elvefiske etter abbor og gjed­ de kan man oppleve i enkelte landsdeler. Likevel er det laksefiskene som av de aller fleste blir forbundet med fiske i elv, og spesielt med fiske i litt striere elver. Egentlig er det lettere å finne fisken i elv enn i innsjø, ganske enkelt fordi området man vil fiske på, som regel er mer avgrenset. Dessuten er det lettere å lære seg hvor fis­ ken vanligvis står på fossnakker, i stryk og strømdrag enn i innsjøer og hav. Uansett hva slags fisk det er i elva, så er den ikke jevnt fordelt over hele elvestrekningen. Fisk har sine bestemte standplasser, og å kjenne til hvor fiskene gjerne velger sine faste plas­ ser, er absolutt nødvendig om elvefisket skal gi resultater. Når man først har lært en be­ stemt elvestrekning å kjenne og vet hvor fisken velger sine standplasser der, sitter man inne med en viten som kom­

366

mer til nytte også når man vil prøve lykken i en helt frem­ med elv. En god standplass for fis­ ken skal ha kjølig vann med stort oksygeninnhold, og strømforholdene på stedet må sørge for at fisken kan holde seg der uten nevneverdig an­ strengelse. Dessuten må strømmen føre mat med seg, så fisken en gang imellom kan snappe en godbit ved bare å gjøre små utfall. Endelig må fisken føle seg trygg på stand­ plassen; den må kunne gjem­ me seg uten særlig fare for å bli oppdaget. Dette siste er spesielt viktig for fisken i grunne bekker med klart vann. Like ovenfor stryk finner fisken ofte gode standplasser, gjerne helt ute på strømnakken. Litt ovenfor stryket kan man i kveldingen treffe stor­ fisk som har sloppet seg ned fra en innsjø eller en større lone (et stille parti i elva) for å delikatere seg med de god­ bitene som strømmen har å by på. Også fisk som er på vei oppover elva, stanser gjerne for å hvile bak en stein eller i en høl ovenfor strømnakken.

Også like nedenfor stryket kan det lønne seg å fiske. Særlig langs grensen mellom stille vann og strøm bør man fiske grundig. Tømmerkister og andre fløtningsforbygninger ender gjerne litt på nedsiden av stryk og sørger ofte for at det dannes en bakevje der fisken gjerne står. I le av bropilarer og andre liknende innretninger finner fisken gjerne behagelige opp­ holdssteder. Og på samme måten dannes det et parti med stille vann bak steiner nede ved bunnen, selv der strømmen er sterk. I skum­ mende stryk er det mer sjel­ den å finne standplasser for fisk, for her kan strømforhol­ dene bli for problematiske, selv bak store steiner, og særlig hvis stryket er grunt. Hvis stryket derimot er dypt og har stor vannføring, kan det være fine standplasser bak store steiner selv om strøm­ men går hvit. På slike steder er det imidlertid uhyre van­ skelig å fiske fordi den krafti­ ge strømmen i overflaten ri­ ver sluken med seg før den rekker å synke dypt nok. I høler og bakevjer ved si­

den av store steiner lønner det seg alltid å prøve. Men her gjelder det å være forsik­ tig når man nærmer seg, og man må være forsiktigere jo nærmere land steinen ligger. I klart vann vil fisken forbau­ sende lett oppdage en fisker som nærmer seg, og resultatet er at den fortrekker til et skjulested der det er vanske­ lig å ta den. Mer tilfeldige bakevjer som er oppstått under tømmersopper eller stokker som har kilt seg fast mellom steiner, kan være fristende standplasser for fisk. I grunne bekker skal man heller ikke glemme å fis­ ke under utoverhengende greiner og busker. En grunn til at bekkørreten gjerne står her, er at det fra tid til annen faller ned et insekt eller en larve fra treet eller busken. Hvis man vil ta seg tid til å finne ut hvor fisken helst står på en bestemt elvestrekning, kan man en kveld slå seg ned på et sted der det er god utsikt over elva. Særlig når døgnflu­ ene svermer, blir det liv i van­ net. Først begynner de mind­ re fiskene å forsyne seg, men snart tar også storfisken til å

Kasteslukfiske i rennende vann

snellefeste, slik som de fleste stenger for haspelfiske har. I små elver og bekker er det ikke aktuelt å kaste langt. Her er det bare presisjonen som teller. Ofte må man bruke en eller annen form for søkke, plassert litt framme på snøret. Bruk av søkke medfører også problemer. Det kan f.eks. hende jit søkket går forbi den lette spinneren i kastet, med det resultat at snørefloke opp­ står. Derfor er det viktig at kastet bremses ned i tide, slik at snøret er rettet ut før sluken tar vannet. Når man bruker søkke, er det vanskelig å oppnå samme presisjon som uten. Spinnere uten kropp som gir en viss tyngde, har mistet sin populari­ tet, nettopp fordi de krever et søkke og dermed blir problematiske i bruk,

til tross for at de fisker godt. Fiskere som foretrekker en mest mulig pro­ blemfri tilværelse, bruker heller spin­ nere med en tung kropp som gjør søkke overflødig. Også blant spinne­ re av denne typen finner man mange som fisker utmerket. Fiske i små bekker er ofte proble­ matisk. Tett vegetasjon og greiner som henger ut over vannet, kan gjøre det vanskelig eller umulig å kaste. Her gjelder det altså å være oppfinn­ som når det gjelder kastemetoder. Noen av de mulighetene man har, er beskrevet i avsnittet om spesialkast side 362. Når selv den mest fantasifulle ikke finner på noe kasteknep, kan man forsøke å få sluken utpå uten å kaste. En metode som har vist seg brukbar,

er å legge sluken på et stort løv og la det hele flyte med strømmen. Når man bruker haspelsnelle, vil snøret løpe lett av spolen, og løvets kurs kan dirigeres med stangspissen. Når man har fløtet løvet fram til målet, gir man stangen et lett rykk, og sluken faller i vannet. Dermed kan fisket ta til. Stor forsiktighet må utvises når man nærmer seg den lille bekken der man vil prøve fisket. Fisken vil registrere fiskerens fottrinn på mange meters hold, med det resultat at bek­ ken virker fullstendig fisketom når man endelig får sluken i vannet. Det gjelder altså å trå varsomt når man nærmer seg bekken. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning bør man gjø­ re de første kastene mens man ennå er flere meter fra bekken.

Også i et stritt stryk finnes det små evjer med roligere vann, og bak store steiner kan ørreten finne standplasser der den kan stå ganske uanfektet av strøm­ men. Men vannet er så grunt at vanlige innsveivingsknep ikke kan brukes. Det betyr at sluken hele tiden må holdes høyt oppe i vannet.

vake. Nå gjelder det å merke seg hvor aktiviteten er størst, det vil si hvor fisken tar insek­ ter som faller ned på vannet, eller hvor vannflaten brytes av en ørekytstim på flukt fra en forfølger. På slike steder kan det være fisk å få også under andre forhold, selv når fisken ikke viser seg, slik at man må fiske blindt. Det er i virkeligheten en hovedregel at kasteslukfiskeren må fiske etter fisk som han ikke ser. Det han da må huske på, er at fliden beløn­ nes - kanskje ikke alltid, men i alle fall ofte! Det gjelder med andre ord å fiske omhyg­ gelig overalt der det er sann­ synlig at det står fisk. Hele tiden må man legge vekt på å fiske nær bunnen. Dette øker riktignok faren for bunn-napp

og tap av sluk. Den sjansen må man ta, for mulighetene for å få fisk i elva er generelt sett langt dårligere hvis man lar sluken holde seg oppe ved overflaten. Når fisken vaker, eller på annen måte er ute for å sikre seg næring, må man vite nøy­ aktig hvor man skal plassere sluken. Men man skal være oppmerksom på at fisk som jager oppe i overflaten eller vaker etter insekter, ofte ikke er interessert i sluken. Det ser f.eks. ut til at en hoppende laks som med et plask faller ned på siden, overhodet ikke enser en sluk, til tross for at all erfaring tyder på at laks som ruller seg som en hval i overflaten, er ute for å ete. Når man leter etter stand­ plassen til en laksefisk, må man ha klart for seg at laks og ørret gjerne står i sterkere strøm enn harr og sik. Gjedde og abbor foretrekker enda svakere strøm - disse fiskene finner man gjerne i langsomtflytende elvepartier og store bakevjer. En gang imellom kan man finne en gjedde ute i selve strømmen, men aldri i et stryk.

367

Kasteslukfiskets teknikk

Kasteslukfiske i stille vann Valg av redskap Når man fisker i tjern og innsjøer, finnes det ikke strøm som setter slu­ ken i bevegelse. Her er det fiskeren som bestemmer slukens bevegelser, og han må få den til å gå på en måte som virker mest mulig fristende på fisken - utelukkende ved å bruke sveiven riktig og heve og senke stan­ gen i riktig øyeblikk. Derfor er det ikke hensiktsmessig å bruke en stang av den korteste typen. Fiskere som bruker multiplikator­ snelle eller lukket snelle, bør velge en 5-6 fot all round-stang. Bruker man utelukkende multiplikatorsnelle, kan stangen ha en forholdsvis langsom

helaksjon. Den som fisker med luk­ ket snelle, står friere i valg av stang, mens åpen haspelsnelle helst bør kombineres med en lengre stang på 6-7 fot. Stadig flere kasteslukfiskere for­ later prinsippet med all round-redskap og prøver å tilpasse redskapsutvalget etter fiskeforholdene og de fiskeartene man er ute etter. I praksis betyr det at den som vil drive allsidig fiske, trenger minst to sett av kasteslukutstyr. Den mest populære redskapskombinasjonen for bruk både i saltvann og i innsjøer ser ut til å være multiplikatorsnelle og en stang med langsom helaksjon for sluker på 1530 gram. Med dette redskapet kan

Å fiske med kastesluk fra land er noe ganske annet enn å fiske med samme slags redskap fra båt, noe som framgår av denne tegningen. Fiskeren som står på land, kan hele tiden lede sluken langs bunnen, der fisken gjerne står. Når man fisker fra båt, må sluken derimot nødvendigvis tilbakelegge det meste av strekningen høyere oppe i vannet. Men man kan selvfølgelig også ha nytte av båt til kasteslukfiske, f.eks. hvis man vil fiske i kanten av store sivområder, eller ved grunner og skjær som ligger utenfor rekkevidde for etslukkastfra land.

368

man ta stor og tung fisk som større ørret, gjedde og torsk. Dessuten har den drevne kasteslukfiskeren gjerne en lett stang med toppaksjon og en liten, åpen haspelsnelle for sluker i vektklassen 5-15 gram. Med dette redskapet fisker man f.eks. middel­ stor ørret, harr og abbor. Med disse to redskapskombinasjonene greier man seg overalt og i de aller fleste situasjoner, unntatt når det gjelder særlig tungt havfiske og laksefiske, som krever tohåndsstang.

Fiske fra land og fra båt Mange foretrekker kasteslukfiske fra båt, fordi det er behageligere og ikke byr på kasteproblemer. Fiske fra land er imidlertid mer effektivt under de fleste omstendigheter. Å bruke båt er bare berettiget når man vil fiske på steder som ikke kan nås med kast fra land. Eksempler på fiskeplasser som krever båt, er kanten av brede sivområder og omkring undervannsskjær. Når fiske fra land generelt er å

Kasteslukfiske i stille vann

foretrekke, er det fordi fisken som regel holder seg nær bunnen. En som fisker fra båt, må altså la sluken syn­ ke til bunns, ofte på forholdsvis stort dyp, før han begynner å snelle inn. Men snart vil sluken forlate bunnen og begynne å stige opp mot båten. Til en viss grad skjer det samme når man fisker fra land, men her stiger også bunnen etter som sluken nærmer seg fiskeren. Det betyr, i alle fall teore­ tisk, at man under hele slukens vand­ ring mot land fisker nær bunnen. Når man fisker fra båt, bør man hive ut dreggen på et grunt sted, nær land eller utenfor et område med siv. Herfra kan fiskeren kaste inn mot land og hele tiden under innsveivin­ gen prøve å holde sluken mest mulig nede ved bunnen ved hjelp av heving og senking av stangtoppen. En gang imellom kan man også stanse sveivingen og la sluken synke. Mens sluken

synker, skal man nå og da sette den i bevegelse med stangen. Ved fiske fra land bør man som regel ikke kaste rett utover. Det løn­ ner seg bedre å kaste litt på skrå i forhold til stranden. Da vil sluken gå en lengre strekning langs kanten ut mot dypet, der fisken ofte står. Man­ ge anbefaler også at man kaster syste­ matisk i vifteform, altså i alle retnin­ ger i tur og orden. Uansett om man fisker fra båt eller fra land, vil kasting på måfå sjelden gi resultater. Ved å bruke øynene og eventuelt ved å lodde ved hjelp av sluken må man finne ut hvor dypt det er på forskjellige steder, hvor det fin­ nes stein, grunner og vegetasjon un­ der vannet. En erfaring man snart gjør, er at jo større fare det er for å sette sluken fast i bunnen eller i plan­ ter ved bunnen, desto større sjanse er det også for å få fisk. Noen sjanser

Tegningen viser fiske med wobbler på grunt vann. Kvist, synketømmer og vegetasjon gjør at en slukfisker vanligvis ikke ville prøve seg her. Hvis man først hadde våget å kaste en vanlig, synkende sluk, ville man sveive inn så raskt som mulig for å unngå å sette sluken fast i bunnen. Hvis man bruker en flytende wobbler, kan man fiske i ro og mak, uten frykt for at noe uhell skal skje. Med jevne mellomrom øker man innsnellingsfarten slik at wobbleren dukker ned mot bunnen, hvorpå man saktner farten slik at den igjen stiger mot overflaten.

24. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

må man ta her i livet, og det gjelder ikke minst under fiske.

Senking og føring av sluken En grunnleggende regel i kastesluk­ fisket er å få sluken til å gå så nær bunnen som mulig og på en mest mulig fristende måte. Derfor starter man gjerne fisket med å la sluken synke helt til bunns før man begynner innsveivingen. At sluken har nådd bunnen, merker man på den måten at det ikke lenger trekkes ut snøre. For å unngå at sluken setter seg fast i bunnen før innsveivingen be­ gynner, bør man først gi et kraftig rykk med stangen. Rykket løfter slu­ ken nesten loddrett opp fra bunnen, hvis den ikke allerede har satt seg så fast at den ikke lar seg rikke. Men det er altså prisen som man en gang imel­ lom må betale. Innsveivingen skal ikke være jevn. For å gi sluken mest mulig lokkende bevegelser skal man med jevne mel­ lomrom redusere farten for så å snel­ le inn raskere igjen. Også ved å heve

369

Kasteslukfiskets teknikk

og senke stangtoppen bidrar man til å gi sluken livlige og lokkende bevegel­ ser. Dette er sagt flere ganger før i dette bindet, men det er så viktig at det er grunn til å gjenta det. Hvis man begynner innsveivingen straks sluken har tatt vannet, og fortsetter innsnellingen med jevn fart, har man ytterst små muligheter for å vekke fiskens interesse. Man sørger altså for å gi sluken liv og bevegelse ved å variere inn-

sveivingshastigheten og ved å heve og senke stangen. Hvis man fisker i time etter time, er det mindre trettende å sveive inn jevnt og nøye seg med å skape variasjon ved hjelp av stang­ toppen. Da vil sluken få livlige beve­ gelser både ut til sidene og framover i snørets retning. Mange sluker har vidt forskjellige bevegelser ved ulike hastigheter. Dette bidrar sterkt til å tiltrekke fiskens oppmerksomhet. Stangens stilling har stor innflytelse

på hvor dypt sluken skal gå. I begyn­ nelsen av innsveivingsfasen holdes stangen som regel med spissen ned mot vannflaten. Da vil sluken gå dypt. Ettersom sluken nærmer seg land, løftes stangen. Da kommer slu­ ken høyere opp i vannet, og man kan unngå at den kommer i ubehagelig kontakt med bunnen. Ved stadig å dirigere sluken på denne måten, ved hjelp av stang, fisker man hele tiden nær bunnen, der fisken står.

HVOR STÅR FISKEN I STILLE VANN? Det er atskillig vanskeligere å finne fisken på havet, i innsjø­ er og i tjern enn i elver og bekker. Selv i en elv der man ikke er kjent, har man klare hovedregler å gå ut fra - man må prøve i stille vann bak steiner, på strømnakker i bak­ evjer, på overgangen mellom strøm og stille vann osv. I sjøen, i innsjøer og i tjern kan det imidlertid være store for­ skjeller fra sted til sted. En som er vant til å fiske i salt­ vann, vil ofte være fullstendig hjelpeløs når han kommer til et lite skogstjern og skal prø­ ve å finne ut hvor fisken står. Et forhold som gjør proble­ met litt lettere å løse, er at det er et begrenset antall fiske­ arter slukfiskerne er interes­ sert i. Hvis man kjenner disse fiskenes atferd, greier man seg ganske langt. Dessuten fisker slukfiskerne helst på forholdsvis grunt vann. Ho­ vedregelen er at den som kas­ ter med sluk fra land eller fra båt nær land, prøver å føre sluken slik at den så langt det er mulig, holder seg nær bunnen.

Gjedde Mange steder i landet er gjed­ da en fiskeart som nettopp kasteslukfiskerne er ute etter. Gjeddas favorittilholdssteder kan variere noe fra vann til vann, men man finner mange

370

trekk som går igjen. Mer om dette kan man lese i kapitlet om gjedda i dette bindet. Noen ord er imidlertid på sin plass her også. Om våren samles gjeddene for å gyte inne på grunt vann, gjerne i oversvømte, gressbevokste viker. Det er de små gjeddene som innfinner seg først på gyteplassen. Litt se­ nere kommer de store gjedde­ ne inn til gyteplassene fra de store, åpne områdene ute i

innsjøen. Gytingen kan ta til allerede før isen er gått for alvor. Storgjeddene kan på den annen side holde det gå­ ende helt til sankthans. Kasteslukfiskeren gjør klokt i å følge nøye med i gjeddenes gyting, for etter endt gyting er fisken sulten, og den blir da gjerne stående i nærheten av gyteplassen for så snart som mulig å skaffe seg den nødvendige næringen etter kraftprestasjonen på

gyteplassen. Hvis man nå slumper til å treffe gjedda til rett tid, ser det nesten ut til at den er villig til å bite på hva som helst. Først og fremst lønner det seg å prøve i ut­ kanten av et sivbelte, i sund og grunne viker. En del av gytegjeddene, særlig de store som er kom­ met inn fra åpent vann, ven­ der tilbake til sine faste opp­ holdssteder ved å følge un­ dersjøiske rygger og under-

Ved gamle fløtningsinnretninger, som f.eks. denne dammen, finner fisken ofte gode standplasser.

Kasteslukfiske i stille vann

Når vannet er klart, kan man ofte se fisk som følger sluken. Det er tydelig at den vinglende metallbiten har vekket fiskens nysgjerrighet, men den vil ikke ta. Fisken befinner seg etter alt å dømme i et dilemma, den er fristet, men vet ikke riktig hva den skal gjøre. Altså trenger den en ekst­ ra stimulans for å ta en beslutning. Ofte hjelper det å stoppe innsveivin­ gen så sluken synker like foran fis­ ken, og så må man plutselig sette fart

vannsskjær som måtte finnes i vannet. Å konsentrere fisket om disse spredte områdene kan imidlertid være proble­ matisk og arbeidskrevende, og utbyttet blir som oftest magert. Det er ingen tvil om at det lønner seg bedre å kon­ sentrere seg om de gjeddene som etter gytingen sprer seg til områder nær gyteplassen, og gjerne nær land. Når det blir varmere i van­ net, ser det ut til at gjeddene flytter seg fra de grunne vike­ ne og ut til kanten mot dypet. Midt på sommeren kan man treffe dem nær skjær og grun­ ner lenger ute. Gjedda er langtfra noen vandrefisk, men lokale forflytninger, dirigert av temperatur og årstid, er likevel vanlig. Gjedda står gjerne i skjul og venter på at et bytte skal komme innen rekkevidde. Passende skjul kan den finne i vannvegetasjonen eller bak steiner på bunnen. Stort sett ser det ut til at gjedda trives ved lostranden, altså den stranden vinden blåser mot. Dette kan skyldes at vind og bølger fører med seg næring for småfiskene. Og der det er småfisk, der innfinner også gjedda seg. Men gjeddene drar ikke lange veier for å finne mat. Mest ideelt fra gjeddas synspunkt er odder og viker der den lett kan flytte fra den ene siden til den andre etter som vindforholdene endrer seg. I småvann og tjern står

i sluken igjen, ved hjelp av snellen eller stangtoppen. Når sluken på den­ ne måten plutselig kommer sprellen­ de inn i fiskens synsfelt igjen, hender det at den hogger. Hvis fisken har fulgt sluken helt inn til land eller til båten, vil en slik fram­ gangsmåte ofte skremme den på flukt. Da vil det være mer fornuftig å la båten drive litt unna eller å trekke seg lenger inn på stranden, utenfor fiskens synsvidde. Deretter kan man

kaste på nytt fra en annen posisjon, og kanskje få fisken til å ta. Når man kaster, bør man imidlertid sørge for å komme litt forbi stedet der man me­ ner at fisken står. For en sluk som så å si faller ned i hodet på fisken, vil ofte skremme. Når man på denne måten vil gjøre et forsøk nummer to på å ta en fisk som bare har fulgt etter sluken, kan man prøve en annen sluktype. Kanskje vil den vekke ster­ kere interesse enn den første

gjeddene gjerne under nøkkerosene eller i skjul av trær som er blåst over ende og er havnet i vannet. I tjern med myr langs breddene står de også gjerne under den gyn­ gende, utoverhengende myrtorva. Det er også vanlig å finne gjedde nær både innfallsos og utfallsos i mindre vann og tjern.

småfisken er, og i stille som­ merkvelder kan det hende at en stim av lagesild som pisker vannflaten, kan være tegn på at det er stor abbor i nær­ heten. Abboren opptrer gjerne i stim. Derfor kan det lønne seg å prøve flere kast på sam­ me sted når man først har fått en abbor.

Abbor

Laksefisker

Abboren ser ofte ut til å ha en forkjærlighet for små spinne­ re, og mange som bruker den slags sluk når de er ute etter gjedde, har opplevd å få ab­ bor i stedet. Alt etter forholdene kan man treffe på abbor praktisk talt overalt i vannet, fra grun­ ne viker og ut i åpent vann. Hvis man vil sikre seg gode meiteplasser, kan man legge ut vaser for abboren på pas­ sende steder langs land. El­ lers finner man ofte gode ste­ der for kasteslukfiske etter abbor langs kanten av grun­ ner og sandrygger, og i grun­ ne viker og sund. Store, svartryggede abbo­ rer treffer man nesten uteluk­ kende ute i åpent vann, der de jager stimer av småfisk som lagesild, krøkle, laue el­ ler ørekyt. Det er vanlig at disse fiskene står ved grunner og undervannsskjær på gan­ ske dypt vann, og det er for­ holdsvis sjelden at de stiger opp til overflaten. Men de innfinner seg selvfølgelig der

Å fiske ørret i store innsjøer er ikke den letteste oppgaven en sportsfisker kan påta seg, for her kan ørreten streife omkring over så store områ­ der at det kan være temmelig problematisk å finne den. En hovedregel er at den søker til steder med kjølig og oksygenrikt vann, også om som­ meren. Dype sund med strøm, steingrunner langt fra land og skråningene ut mot dypet utenfor bratte strender er steder der det kan lønne seg å fiske etter innsjøørret. Det hender også at den jager småfisk helt oppe i over­ flaten. Atskillig lettere er det å fis­ ke etter ørret i småvann og tjern. Her kan kasteslukfiskeren, ofte ved hjelp av lange kast, være forholdsvis sikker på å treffe fisken hjemme. Om kvelden hender det ofte at fisken går helt oppe i over­ flaten og gir kasteslukfiskeren klar beskjed om hvor han skal prøve seg. Det lønner seg også å prøve sluken der bek­

ker renner inn i eller ut av tjernet. Også sjøørreten, som tilhø­ rer samme art som innlandsørreten, foretrekker oksygenrikt vann. Det betyr at den gjerne er å finne langs skjær og grunner der bølgene bryter. Det hender at sjø­ ørreten kommer inn på gan­ ske grunt vann, men det hører til sjeldenhetene at den gjør det i stille vær. Kasteslukfiske fra land eller fra holmer og skjær går stort sett ut på å fiske i brenningen. Når man fisker med kastesluk etter sjøørret, lønner det seg ofte å fiske omhyggelig på en særlig lovende fiskeplass, f.eks. omkring et skjær, i ste­ det for å forflytte seg rastløst fra det ene stedet til det and­ re. At fisken ikke tar med én gang, betyr slett ikke at det ikke finnes håp. Som oftest er det ikke storfangst å få for den som prøver kastesluken etter sjøørret. Hvis man ikke er kjent i området fra før, lønner det seg å spørre kjentfolk om mu­ lige fiskeplasser. Begynner man å lete på måfå, er det svært små sjanser for at man skal få utbytte av turen. Det er også grunn til å minne om at sjøørretfiske med kastesluk krever forsiktighet. Svaberge­ ne kan være glatte, og det kan være problematisk å komme opp igjen hvis man først har sklidd ut i brenningen. Om man fisker fra småbåt, bør man ikke være alene.

371

Kasteslukfiskets teknikk

Uttretting av fisken Kampen begynner Idet fisken tar sluken, begynner fis­ kets mest spennende fase, og ofte også en av de mest krevende. Det man først og fremst skal være opp­ merksom på, er at det slett ikke alltid er nok at fisken biter på sluken, den må også krokes skikkelig hvis man skal være noenlunde sikker på å få landet den. Det hender slett ikke sjel­ den at fisken greier å riste sluken av seg straks den er blitt klar over at den er lurt. Særlig gjelder dette fisker som er ekstra harde i kjeften, f.eks. gjedde. Fiskeren kan gjøre noe for å hindre at fisken redder seg i siste øyeblikk på denne måten. Straks fisken biter, må han gi et tilstrekkelig kraftig tilslag og dermed sikre seg at slukkroken tren­ ger godt inn i fiskekjeften. En forut­ setning for sikker kroking er ellers at krokene er skarpe. Dette kan ikke understrekes nok. Det hender at fisken sørger for å kroke seg selv mer enn godt nok. Men det kan jo ikke fiskeren vite, der han står i den andre enden av snøret. Å gi tilslag er derfor en regel uten unntak. Jo lenger avstanden mellom fisk og fisker er, desto kraftigere må tilslaget være. Snøret har stor elastisi­ tet, og denne elastisiteten vil være nok til å dempe tilslaget fullstendig ned hvis det ikke er kraftig nok. Men virkningen av snørets elastisitet er selvfølgelig mindre når bare en mind­ re snørelengde er ute. Ellers bidrar også svikten i stangen til å dempe virkningen av tilslaget. Har man en myk stang, må man gi kraftigere til­ slag enn med en stiv. En kroket fisk vil gjerne prøve å stikke av i retning bort fra fiskeren. Fiskens første kraftanstrengelser for å bli kvitt krok og snøre er ofte en kritisk fase i kampen. For å dempe fiskens motstand må fiskeren nå bru­ ke både svikten i stangen og en fin hånd. Hvis fiskeren føler seg trygg på 372

at det ikke finnes noe ute i vannet som fisken kan vikle snøret inn i, er det i første omgang best å la den gå ut så langt den vil. Dreier det seg om småfisk, kan man selvfølgelig snelle den inn direkte. Men hvis fisken er av noenlunde størrelse, må man alltid vise stor forsiktighet til å begynne med. I den første fasen av uttrettingen bør man bremse ganske lett. Den som bruker åpen haspelsnelle, må nå

huske at når slurebremsen er i bruk, når det gis ut snøre eller når snøret er strukket, må man ikke under noen omstendighet bruke sveiven, etter­ som hver eneste omdreining med sveiven skaper en tilsvarende vrid­ ning i snellens utvekslingsforhold, noe som igjen fører til snøretvinn. Når man har storfisk på kroken, er det av helt avgjørende betydning at snellens slurebrems er plassert slik at den er lett tilgjengelig i kampens

Siste fase i uttrettingen av fisken, like utenfor båtripen. Denne fisken burde kanskje vært trettet ut grundigere på forhånd, for den har tydeligvis krefter i behold. Når den nå er kommet helt opp i overflaten, får den enda en sjanse til å unnslippe. Under uttrettingen bør fisken i det hele tatt ikke komme opp til overflaten før den er helt utkjørt.

Uttretting av fisken

hete. Den må altså hele tiden kunne justeres under kjøringen av fisken. Hvis bremsereguleringen er utstyrt med en form for skala, er det lettere å bruke bremsen i en spent situasjon, forutsatt at man på forhånd har satt seg inn i hvordan skalaen skal brukes. For at bremsejusteringen skal kunne utføres med én hånd, er det mange fiskere som kopler til baksperren el­

ler slurebremsen med én gang fisken er kroket. Den knarrende låten fra snellen har altså en oppgave utover det å skape stemning! Ørret og annen laksefisk jager ofte vilt fram og tilbake straks den er kro­

ket, avbrutt av et og annet hopp. Ser man at snøret stiger mot overflaten, er det tegn på at et nytt hopp kan ventes. En vanskelig situasjon kan oppstå hvis fisken gjør et kraftig hopp i retning bort fra fiskeren. Også hopp

Mange steder langs kysten, særlig i Nord-Norge, er det tidevannsstrømmer der kasteslukfiskeren til sine tider kan høste rikt utbytte. Ofte er fisken stor, og tohåndsstang kan være på sin plass. Bildet er fra Sømna i Nordland.

Kasteslukfiskets teknikk

rett til værs kan skape en dramatisk situasjon, særlig hvis fisken samtidig rister kraftig på hodet. Da hender det ofte at sluken løsner. Disse situasjo­ nene viser hvor viktig det er å holde snøret strukket hele tiden under ut­ trettingen. En ytterst dramatisk situasjon kan oppstå når en stor fisk, straks etter at den har bitt på kroken, jager nedover strømmen i et stryk. Har man kraftig redskap, kan man selvfølgelig prøve å tvinge fisken til å stoppe. Men da er det alltid fare for at snøret ryker, eller holdet i fiskekjeften. Så egentlig har man ikke noe valg - det er bare å la fisken gå og selv løpe etter. For å dempe presset på redskapet kan man slakke på bremsen eller vri snøre­ førerbøylen til side hvis man bruker haspelsnelle. Når snørepresset på denne måten blir borte, hender det at fisken stanser og går opp mot strøm­ men igjen.

Når båtfiskeren av en eller annen grunn ikke har med seg håv eller klepp, må fisken trettes grundig utfør han prøver å ta den om bord. Når fisken først er ut­ kjørt, er det forholdsvis enkelt å ta et godt tak i gjellene, som på bildene, og løfte den om bord.

Uttrettingen Jo stillere og dypere vann det er der man fisker, desto lettere er det å tret­ te ut fisken. Den som har det aller beste utgangspunktet for å berge storfisken, er kasteslukfiskeren som sitter i båt ute på en innsjø eller på havet, med dypt vann på alle kanter. Han kan bare ta tiden til hjelp, i trygg forvissning om at han før eller senere vil berge fisken. De virkelige proble­ mene melder seg der det er fare for at fisken skal vikle seg selv og snøret fast i kvister, steiner o.l. ute i vannet. Det hender også at selve sluken setter seg fast, f.eks. i en plante. Om det da endelig lykkes å få kroken fri, hender det at fisken blir fri samtidig. Alt dette viser at man under uttret­ tingen må prøve å holde fisken høyt oppe i vannet for å unngå at den kjører seg fast på bunnen. Derfor bør man under hele uttrettingen holde stangtoppen så høyt som mulig. Men man må passe på å ikke tvinge fisken helt opp til overflaten. Når det har lykkes å dempe fiskens første, kraftige utfall, begynner ar­ beidet med å få ledet den nærmere land (eller båten). En velkjent me­ tode som er mye brukt blant slukfiskere, er pumping. Den går ut på at man hever stangtoppen, uten å bruke 374

sveiven. Når stangen kommer opp i nesten loddrett stilling, senkes den igjen mens man hele tiden sveiver inn snøre. Når stangen er senket så dypt ned at den nesten er på linje med snøret, heves den igjen til en ny pumpebevegelse. Erfaringen viser at fisken har lette­ re for å følge med uten å yte mot­ stand når man nøyer seg med å heve stangtoppen og ikke bruke snellen. Noen mener at dette skyldes at vibra­ sjonene som oppstår når man sveiver, forplanter seg gjennom stang og snø­ re, og at disse vibrasjonene gjør fis­ ken nervøs. Kroket fisk som står ute i stryk, kan man også prøve å få opp mot strømmen og bort fra kritiske punk­ ter ved å bruke pumpemetoden. Men ofte er det best å holde snøret stramt og presse fisken ved å gå oppover langs elva. Hvis snøret er sterkt nok, kan mindre fisk snelles direkte inn uten noen pumping eller bremsejustering. Men hvis man alltid kan hale inn fisken på denne måten, tyder det på at man fisker med altfor grovt red­ skap. Finere redskap gir større sjan­

ser for å få fisk. Og at det setter fiskerens ferdigheter på en større prøve når fisken skal landes, bør slett ikke betraktes som noen ulempe. Det er jo sportsfiske det er snakk om.

Fisken opp av vannet Som nevnt starter uttrettingen av fis­ ken med en kritisk fase idet fisken gjør det første, voldsomme utfallet etter krokingen. Et like kritisk øye­ blikk opplever fiskeren når fisken skal landes eller løftes om bord i bå­ ten. Når fisken får øye på fiskeren, gjør den gjerne et voldsomt byks, en siste kraftanstrengelse for å slippe unna. Fisker man fra båt, hender det at fisken stikker mot fiskeren og inn under båten. Når fisken prøver å for­ svinne den veien, har man ikke annet å gjøre enn å holde igjen med stramt snøre, samtidig som man stikker stangspissen ned i vannet for å unngå at snøret setter seg fast i bunnen av båten. Deretter må snøret føres var­ somt framover eller akterover under båten, til man får stang og snøre fri så uttrettingen kan fortsette på vanlig måte.

Uttretting av fisken

Små og mellomstore fisker kan ofte trekkes direkte på land, bare man trekker jevnt og raskt og begynner trekket mens fisken ennå er et stykke fra land. Hvis redskapet er kraftig nok, kan man også lande større fisk på denne måten. Det forutsetter en jevn skråning, som svaberget på bildet.

Etter vellykket klepping trekkes fisken i ett eneste langt drag opp av vannet og inn i båten. Her er kleppkroken satt inn litt for langt bak på ørretens kropp, slik at den etterlater et stygt spor i kjøttet. Det er som oftest vanskelig å beregne nøyaktig hvor kleppen treffer, særlig hvis det dreier seg om store fisker som fremdeles har krefter igjen.

Det vanlige er at fisken prøver å stikke rett ut, bort fra fiskeren. Da har man bare å gi den snøre og juste­ re bremsen. Fiskens siste utras pleier ikke å bli av lang varighet. Etter et par forsøk er det slutt på fiskens kref­ ter, og den er klar for håven eller kleppen. Det er under enhver om­ stendighet grunn til å gjøre seg opp en mening om hvor utmattet fisken er, spesielt hvis man ikke har særlig trening i bruk av håv eller klepp. En skikkelig uttrettet fisk ruller gjerne over på siden, eller den ligger rett og slett med buken i været. Da er det enkelt nok å løfte den om bord eller i land ved å gripe den i gjellene. Den som fisker fra båt og ikke har håv eller klepp, må alltid benytte seg av denne metoden. Hvis det er mindre fisk som har bitt på kroken, benytter mange seg av den aller enkleste metoden, nemlig å trekke fisken direkte inn på land, gjerne i stor fart, ved hjelp av stang og snøre. Dette går som regel bra hvis fisken er utkjørt og fiskeren er i stand til å vurdere situasjonen. Det er en forutsetning at stranden er jevn uten noen bratt overgang fra vann til land. Draget som skal bringe fisken i land, må dessuten være jevnt. Et plutselig rykk kan bare skape nytt liv i fisken og inspirere til en siste kraft­ anstrengelse. Og når fisken kjenner fast grunn under kroppen, kan den prestere en forbløffende kraft i hop­ pene. Mange fiskere har opplevd at det har lykkes fisken å riste seg fri fra kroken i det øyeblikk den er trukket på land, eller at snøret har røket. Håving og klepping av fisken er behandlet inngående i kapitlet om ut­ styr i dette bindet. Når man bruker håv, er det viktig å holde stangen høyt nok og føre håven tilstrekkelig dypt ned under fisken. Kleppingen bør utføres ovenfra, slik at kleppskaftet glir langs fiskens rygg med klepp­ kroken pekende nedover. Selve klep­ pingen må utføres jevnt og uten rykk. Enkelte overdriver kleppingen og bruker klepp også på ren småfisk. Når det gjelder å skaffe seg trening i kleppbruk, er det grunn til å prøve seg på mindre fisk først - så har man bedre sjanser til å berge den virkelig store når den endelig en gang biter på kroken.

375

Laksefiske på Tana.

Dorging BÅTER

379

DORGEREDSKAP 380 Stenger 380 Sneller 381 Snører 381 Sluken festes til snøret 381 Wobblere 381 Skjesluker 382 Spinnere 382 Devonsluk, fiskesluk og søkkesluk Fluer 382 Andre dorgesluker 382

382

SPESIALSLUKER 383 Tvillingsluk 383 Oter 383 Harrdorg 383 Regulering av dybden 383 DORGING PÅ INNSJØER, FJORDER OG HAV 385 Utsetting av sluker 385 Roing 386 Bunnapp 387 Snørefloker 387 Uttretting 387 Dorging etter forskjellige fiskeslag på innsjø og fjord 388 Dorging med motorbåt 389 DORGING I ELV 391 Utsetting av sluker 391 Roing 391 Bunnapp 392 Uttretting 392 Elvedorging etter forskjellige fiskeslag 393

Dorging

Dorging, det vil si å trekke en eller annen form for krokredskap etter båt i langsom fart, er en gammel fiske­ metode. Allerede i Olaus Magnus’ historie om de nordiske folkene fra 1555 er dorging etter gjedde avbildet, men det er grunn til å tro at metoden er betydelig eldre. I Norge drives det et utstrakt dorgefiske etter laks og sjøørret både i elvene og i fjordene, og dorging er den viktigste metoden når det gjelder fiske etter storørret i mange av de store innsjøene. Men det drives også dorgefiske etter man­ ge andre arter av ferskvannsfisk, både laksefisk, gjedde og abbor. Dorging etter de rene saltvannsfiske­

ne behandles ikke i dette kapitlet. Dorging er tilsynelatende en meget enkel fiskemetode, men på samme måten som alle andre former for krokfiske krever også dorgefiske inn­ gående kjennskap til fiskens atferd og fiskeforholdene på stedet. Å ro lang­ somt omkring på en stille innsjø en blank sommerkveld er en hyggelig opplevelse, men roturen gir ikke ut­ bytte i form av fisk hvis man ikke vet hvor og hvordan man skal ro. Ikke minst når det gjelder elvefiske, stiller dorgingen mange krav. Strømmen i elva kan gjøre selve roingen til en fysisk utfordring. Dessuten må fiske­ ren kjenne fiskens standplasser, og

/ Norge har det i tidens løp utviklet seg forskjellige lokale elvebåttyper, f.eks. i Tana og Namsen. Dette er lange, smale båter som skjærer gjennom stri elvestrøm. Til elvedorging finnes også prammer av forskjellige typer, oftest runde i bunnen og med flat akterende, noen med kjøl og noen med en styringslist. Kjøl gjør båten mer stabil i strømmen. Tegningene under viser noen eksempler på båtutstyr. Stangholderen kan være en rørstump festet i bunnen av båten. En variant har plass til tre stenger. En enkel stangholder eller støtte for stangen, avfinér, festes til båtripen. Smale elvebåter som brukes til dorging, kan utstyres med bæreflater akter. Platene skal hindre akterenden i å grave seg for dypt ned i vannet.

378

han må kunne «lese» vannet, noe man lærer bare gjennom erfaring. Det er ikke for ingen ting at det langs de lakseelvene der dorging er vanlig fiskemetode, alltid finnes en stab av «profesjonelle» roere. Når det gjel­ der dorging, er roeren ofte viktigere enn fiskeren. Man kan komme ut av fiskeredskapsbutikken som en fullt utstyrt dorgefisker - alt utstyr er å få kjøpt for penger - men mester blir man bare ved å prøve utstyret i praksis, år ut og år inn. Fullt utlært blir man vel forhåpentlig aldri. For det er med dorgingen som med alt annet sports­ fiske - det er alltid noe nytt å lære.

Båter

Båter En båt som gjennom tidene er blitt tilpasset en bestemt bruksmåte i et bestemt distrikt, er som regel til å stole på. Den har fått en form som er bestemt av forholdene på stedet, og den er funksjonell i ordets beste for­ stand. I mange distrikter i Norge fin­ ner man slike lokale båttyper, kan­ skje først og fremst for dorging i elv. Dorging stiller bestemte krav til båten. Ikke minst viktig er sikker­ heten. Generelle og grunnleggende krav er ellers at båten skal være lett å ro og at den skal være retningsstabil. Dette siste er særlig viktig hvis man er alene i båten. Hvis man bruker motorbåt, noe som kan være aktuelt i sjøen og i større innsjøer, bør den ikke ha hytte, og den bør ha lavt fribord. Hva man kan vente av vind og bølger på stedet, er avgjørende for båtens form og størrelse. Ellers bør man ta i betraktning at man til en viss grad må kunne bevege seg i en dorgebåt. Derfor er det et sikkerhetsmessig krav at båten ikke må være rank eller ustø. Det kreves ikke at dorgebåten har særlig stor bæreevne. Som regel er man bare to personer om bord, og utrustningen er som oftest lett. En typisk dorgebåt til bruk på inn­ sjøer er forholdsvis lang og har spiss akterende. Bunnen er forholdsvis flat, med 4-5 cm dypt kjøltre. Båten bør være utstyrt med to par tolleganger. At båten er lett, betyr ikke at den er nevneverdig mer lettrodd. Tvert imot kan det være en fordel, særlig når man er alene, at båten har en viss tyngde. Da får den bedre sig og fortsetter rett framover selv om man et øyeblikk må stoppe roingen. Dette betyr at det kan være aktuelt med en viss ballast hvis båten i seg selv er særlig lett. Faste tolleganger er mest praktisk. Mange surrer årene med stoff for å unngå knirk i tollegangene. Noen ste­ der brukes tolleganger i form av en tapp på båtripen og et tilsvarende øye i åren, eller en tapp på åren og en tilsvarende holk i båtripen. Med disse løsningene er det liten eller ingen mu­

lighet til å justere vinkelen mellom årebladet og vannflaten mens man ror. Årene bør være forholdsvis lan­ ge, med smale blad. Det er vanlig å bruke en liten utenbordsmotor til innsjødorging. Det er en forutsetning at motoren trives med å gå i lav dorgefart i time etter time. Når utenbordsmotoren skal monteres, må akterenden på bå­ ten forsterkes med en minst 25 cm bred plate. Nesten lydløse elektriske utenbordsmotorer er også et aktuelt alternativ. De fleste dorgefiskere foretrekker fremdeles trebåter. Disse båtene kre­ ver riktignok en del vedlikehold, men de fleste glassfiberbåter fyller ikke kravene når det gjelder retningsstabilitet og vekt når det bare er én fisker om bord. Mange glassfiberbåter lig­ ger dessuten så høyt i vannet at årene ikke får den gunstigste vinkelen. En båt for dorging i elv skal være smal, lang, flatbunnet og smekker. Et absolutt krav er spiss akterende. En­ delig må elvebåten være sterkbygd. Fra sikkerhetssynspunkt er det best at årene løper fritt i tollegangene. Det er fremdeles vanlig å bruke det gamle systemet der åren hviler i en løkke av et eller annet slag. Man kan også bruke det vanlige systemet med to tollepinner. Brukes et system med fast forbindelse mellom åre og tollegang, kan åren lett brekke hvis den f.eks. støter mot en stein. En slik situasjon kan også føre til at båten kantrer. Med en løs åre kan man derimot lett mestre et slikt uhell. Ulempen med løs åre er at man kan miste den og dermed komme opp i en farlig situasjon. For å hindre den slags uhell kan man feste åren til båt­ ripen med en omkring 50 cm lang taustump. Dessuten bør man alltid ha med en reserveåre. Årene skal være korte og årebladene brede. Også på elvebåten kan man bruke utenbordsmotor, forutsatt at man legger stor vekt på en skikkelig for­ sterkning av akterspeilet. Selv om man viser all mulig forsiktighet, kan motoren slå mot stein og dermed ut­ sette båten for stor påkjenning. Med elvebåten skal man kunne for­ sere stri strøm og rivende stryk. Det betyr at motoren må være kraftig. På grunn av båtens fasong og motorens

vekt vil båten reise seg og akterenden presses ned når den kommer opp i en viss hastighet. Dette kan man motvir­ ke ved å montere bæreflater akterut. Disse flatene bidrar også til å øke båtens fart. Tradisjonelle, klinkbygde trebåter er fremdeles det vanligste, men båter av finér begynner også å gjøre seg gjeldende. Når det gjelder dorging i fjordene, i skjærgården og på havet, er roing ikke lenger aktuelt. Motoren har overtatt. Bare i mer lukkede farvann er det enkelte som fremdeles ror. Kravene til båten er da de samme som til innsjøbåten, eller man bruker den vanlige, lokale båttypen med tverr akterende, tollepinner og korte årer med brede blad. Særlig hvis man dorger alene, er det ønskelig med en del tilleggsutstyr. Viktigst er stangholder. Det aller enkleste er å slå en spiker i båtripen. Men det er en nødløsning som ikke kan anbefales. Spikeren ødelegger lakken på stangen, og er i veien f.eks. når man skal sette garn. Et plastrør tredd ned på spikeren skåner stan­ gen, men gjør ikke garnsettingen let­ tere. Avlange hull i toftene kan også gjøre tjeneste som stangholdere. Ellers kan man få kjøpt forskjellige typer av holdere som skrus fast til båtripen eller i bunnen av båten. Ved dorging i elv er det hensikts­ messig med en stangholder som be­ står av en rørstump som festes lodd­ rett i bunnen av båten. Denne holde­ ren brukes når man har fast fisk. Stangen settes direkte ned i holderen, slik at fiskeren har begge hender fri til f.eks. å ta inn slukene fra andre stenger (noen fisker med opptil tre stenger), til roing og styring av båten osv. under uttrettingen av fisken. Ellers skal dorgebåten være utstyrt med øsekar, styreåre, stake (spesielt hvis det er en elvebåt), redningsvester og lykt. Nyttig utstyr er videre sitteputer, særlig hvis det er kaldt. Nødvendig er også en langskaftet og tilstrekkelig stor håv, en langskaftet klepp og en kavle til å drepe fisken med. Elvebåten må også ha et til­ strekkelig langt tau gjort fast i bau­ gen. Solid fortøyning er absolutt nød­ vendig når man legger til land i strømmende vann. 379

Dorging

Dorgeredskap Opprinnelig bestod dorgeredskapet av snøre og sluk (eller annet lokke­ middel), og dette er i visse situasjo­ ner fremdeles tilstrekkelig, men alle­ rede på et tidlig tidspunkt ble også stang og snørevinne tatt i bruk. Stan­ gen var gjerne en 1-1meter lang kjepp av rogn eller selje, utstyrt med en kløft for snøret i toppen. Som snørevinne ble det som oftest brukt en 30-40 cm lang trefjøl med kløft i begge ender. Denne har senere utvik­ let seg til dorgevinner av ulike typer. Ennå så sent som i 1960-årene ble det flere steder i Norge dorget etter laks og ørret med dette enkle redska­ pet. Kjeppene stakk ut fra begge si­ der av båten, og snøret løp gjennom de kløyvde stangtoppene. Snørevinnen og noen løse snøreløkker lå i bunnen av båten. Når fisken nappet, tok kjeppen imot det første, harde rykket. I det samme ble også snøret revet løs fra kjeppen, og så kunne uttrettingen av fisken ta til. Men dorgeredskap som i hoved­

trekkene ikke skiller seg fra det utsty­ ret som brukes i dag, ble utviklet allerede i begynnelsen av vårt år­ hundre. Prisen sørget imidlertid for at det ikke kom i vanlig bruk i Norge. I våre dager er dorgestangen ikke av bambus, men av glass- eller karbon­ fiber, men fiskeegenskapene er nep­ pe nevneverdig forbedret når det gjelder dorgestenger. Her spiller jo ikke stangens vekt noen rolle. Heller ikke når det gjelder sneller, betegner de nye typene noe avgjørende fram­ skritt. Den mest betydningsfulle utviklin­ gen gjelder snørene. De gamle dorgesnørene råtnet lett og var svært grove i forhold til styrken, mens da­ gens kunstfibersnører er ytterst hold­ bare, samtidig som de etter hvert har fått stor strekkfasthet. Også slukene er i prinsippet meget gamle. Men i stedet for de gamle, håndgjorte og enkle modellene bru­ kes i dag modeller som fabrikkframstilles i hundretusenvis av eksemp­ larer. De fisker kanskje ikke bedre enn de gamle, men til gjengjeld er det jo atskillig enklere å skaffe seg et utvalg av brukbare sluker på den nye måten. Det viser seg forresten at

En hjemmelaget snørevinne av tre var det selvfølgelige utstyret i båten overalt hvor man drev dorgefiske i innlandet før i tiden. 1 dag har stengene overtatt, men fremdeles er det noen som sverger til den tradisjonelle snørevinnen, som i dag foreligger i moderne plastutgave. Selv om fiskeren bak den fine gjørsfangsten på bildet holder seg til den gamle metoden, har han med stor omtanke valgt sluker av nyere modeller - en søkkesluk og en wobbler.

Havfiske med stang er et forholdsvis nytt fenomen i Norge. I mange andre land har dette spesielle fisket, som krever meget kraftig utstyr, hatt en sterk utvikling. Interessen er økende også hos oss, og det tas f.eks. håbrann i vekt­ klassene fra 100 og opp til 300 kilo på stang. Redskapsfabrikantene har fulgt opp med kraftige stenger og sneller. De stive havfiskestengene er, som bildet viser, utstyrt med en trinse istedenfor en ring i toppen.

mange gamle og erfarne fiskere modifiserer sine «kjøpesluker» i overensstemmelse med gammel opp­ skrift før de tas i bruk.

Stenger Egentlig kan en hvilken som helst stang brukes til dorging, ettersom det her ikke stilles de samme kravene til aksjon og lett vekt som hos en kastestang. Dorgestangens oppgave er bare å dempe det første, kraftige ryk­ ket når fisken biter, og å holde det elastiske snøret stramt under uttret­ tingen av fisken. Men dorgestangen bør likevel ikke være for myk, først og fremst fordi en slik stang kan dem­ pe nappet så sterkt at fisken ikke blir skikkelig kroket. En god dorgestang 380

Dorgeredskap

er 2-3 meter lang og utstyrt med langt håndtak, kraftig snellefeste og store, kraftige stangringer. En hovedregel når det gjelder stangbruk, er at jo svakere stangen er, desto større må vinkelen mellom stangen og snørets retning være. Stangen må aldri holdes slik at det dannes en rett eller spiss vinkel mel­ lom stang og snøre. Helst skal vinke­ len være 130-150°.

Sneller Den gamle snørevinnen er ute av sagaen. Men den samme grunnidéen, nemlig at snøret ikke skal tvinnes, gjelder også for en god dorgesnelle. En snelle til dorging trenger ikke gi ut snøre i stor fart fra spolen. Den skal først og fremst være snørebeholder, og dessuten hjelpe til under uttrettin­ gen av fisk. Snellens vekt er av liten betydning. Derimot er det viktig at den er funksjonssikker, og at den har stor snørekapasitet. Sneller som fyl­ ler disse kravene og som har roteren­ de spole, er brukbare dorgesneller. Mange dorgefiskere holder på store fluesneller med regulerbar brems el­ ler fast knarr som sikrer at snøret ikke blir trukket ut av seg selv straks man dorger med dobbel sluk i tre knops fart. Det er en fordel at snellen

har snørefører, men man skal være klar over at sneller uten denne finessen er mer robuste. Hvis man ikke dorger med dobbeltsluk eller flue, kan man også bru­ ke haspelsnelle eller lukket snelle. Forutsetningen er bare at snørekapasiteten er stor nok. Snellen må ha plass til minst 100-200 m snøre med en strekkfasthet på 8-15 kg, og den må ha en brems som garanterer at snøret ikke løper ut av seg selv.

Snører

fibersnøre, og en 1,5-2,5 m lang for­ tom av monofilament i tykkelse 0,350,45 mm. Ved dorging etter gjedde bør man bruke en 20-30 cm lang fortom av rustfritt stål eller messing, gjerne med nylonbelegg. Et nylonsnøre kan lett bli filt i stykker av de skarpe gjeddetennene. Når man vil ha sluken til å gå særlig dypt, kan man bruke et søkkesnøre. Dette snøret har en tynn blystamme. Ved dorging i innsjøer og saltvann er det en fordel å vite hvor mye snøre som er ute. Når man dorger i elv, er dette absolutt nødvendig. Derfor bør man utstyre snøret med avstandsmerker. På snører for elvedorging plasse­ res merker med 5 meters mellomrom på de første 25 meterne av snøret. På snører for innsjø- eller saltvannsfiske merkes de første 50 meterne av snø­ ret, og det første merket kan settes 15 meter fra sluken. Vanlig maling kan brukes til merkingen, man må bare passe på å ikke bruke en malingtype som tærer på fibrene. Det leveres også snører som er ferdig merket ved at snørets farge skifter med visse mel­ lomrom.

Ved dorging i innsjøer brukes helst monofilamentsnøre med tykkelse 0,40-0,60 mm, mens man i saltvann helst bruker 0,50-0,80 mm. Når det brukes tykkere snøre i saltvann, er det fordi det kreves ekstra styrke når sluken skal rykkes løs fra tang og tare. Snøret må være minst 100 meter langt, helst 140-300 m. Dette gjelder både i innsjøer og i saltvann. Ved dorging i elv har monofilamentsnøret en tendens til å skjære ut i sterk strøm, noe som fører til at sluken ikke får de riktige bevegel­ sene. Et godt snøre for elvedorging bygges derfor opp slik: et grunnsnøre på 150 meter av 0,50-0,55 mm nylon Sluken festes til snøret (monofilament), et flytesnøre på 20 m av spunnet, helst flatt kunst- Sluken festes til snøret ved hjelp av en solid hake. Pålitelige virvler hind­ rer at slukens roterende bevegelser overføres til snøret med tvinn som resultat. Når man dorger med wobb­ ler, er virvel unødvendig, ettersom wobbleren ikke roterer. Det er viktig å sørge for at wobbleren beveger seg så fritt som mulig. I prinsippet vil virvler, haker og stramme knuter for­ styrre wobblerens naturlige beve­ gelser.

Wobblere Foruten de tradisjonelle multiplikatorsnellene bru­ kes det til dorging også store sneller som minner om fluesneller. Disse snel­ lene er utstyrt med en skikkelig knarrbrems og ofte også en slags slurebrems, men noen fore­ trekker sneller som bare har knarr. Dette er også de mest robuste og drifts­ sikre snellene. Fangsten på bildet er harr.

Når man skal velge wobbler for dor­ ging, skal man først og fremst legge vekt på hvordan den beveger seg og hvor langt den slår ut til sidene, og dessuten på hvor dypt den går. Først i annen rekke kan man ta fargen i be­ traktning. Wobblerens vekt, som spiller en stor rolle ved kasting, har også en viss betydning for dorgefiskeren. Vekten har innflytelse på beve­ gelsene og er av betydning ved valg 381

Dorging

mellom fiske i overflaten eller dypere nede i vannet. Wobblerens vekt og dykkeplatens form og stilling kan fortelle mye om hvordan den beveger seg. En tung wobbler har gjerne trege bevegelser og passer best i innsjøer og saltvann. Hvis platen er vannrett eller bare litt skråstilt, får den wobbleren til å gå dypt. Hvis dykkeplaten er loddrett, går wobbleren høyt oppe i vannet og har brå, vippende bevegelser. Den første typen passer i innsjøer og fjor­ der, den siste til dorging i elv.

Skjesluker Skjesluker velges ofte på grunnlag av bevegelsesmåten, og etter hvor dypt de går. Vekten betyr ikke så mye som under kasting, der slukens tyngde har avgjørende innflytelse på kasteleng­ den. Dorgesluker er da også gjerne laget av tynt blikk, noe som ikke bare betyr at de er lette, men også at de lett kommer i bevegelse. Sluken må ikke rotere i samme retning hele ti­ den, men skifte etter noen få om­ dreininger. Sikrest er det med skjeer som ikke roterer, men som vrikker seg framover i vannet. Ved dorging i stryk, der det som regel er ganske grunt, brukes svært lette, gruntgående sluker. Det er da viktig at strømmen ikke får sluken til å rotere. Den må beholde sin spar­ kende bevegelse selv i sterk strøm. Bevegelsen blir selvfølgelig krappere enn i stille vann.

Et interessant spesialredskap for dorging er søkkesluk med speil. Selve sluken eller søkket er av bly, og på den plane overflaten er det innfelt et speil. Sluken trekkes langs bunnen. Vekten på disse slukene kan være helt opp til en kilo. Bak på sluken er det montert en metalltråd eller en stiv snørestump, og til denne er det festet en krok som agnes eller utstyres med andre lokkemidler.

propell, men disse er det vanskelig å få tak i. Sluker som forutsatte agning med naturlig fisk, var meget populære før i tiden og er antakelig blant de aller eldste av alle sluktyper. Når disse slukene nå så å si er gått helt ut av bruk, skyldes det sikkert at de er arbeidskrevende, at det kan være brysomt å få tak i agnfisk, og at agnet stadig må skiftes. Dyptgående sluker med søkke (søkkesluker) er utmerkede redska­ per for dorging. Foruten å være gode som sluker betraktet, kan de regu­ leres slik at man kan få dem til å gå på forskjellige dyp. Best er de modelle­ ne som har et lite og litt skrånende snuteparti.

Fluer

bortsett fra oterfluer. På grunn av de lange fjærene får dorgeflua liv også i stille vann. Dorgeflua har ikke så rikelig med fjær som andre fluer. Det eksisterer derfor ikke noen motset­ ning mellom kravene til lett fjærkledning og soliditet. Med krok nr. 8 eller større kroker må dorgeflua fiskes absolutt rett også i sterk strøm. Til fiske med oter brukes spesielle oterfluer og også vanlige fluer, helst med dobbeltkrok.

Andre dorgesluker Dorgesluker i form av imiterte fisker, i silke eller gummi, var en del brukt før i tiden. Det samme gjelder lok­ kende strimler, f.eks. av fleskesvor. Det var særlig til laks og ørret at disse lokkemidlene ble brukt. Silke- og gummifiskene var i noen tilfeller let­ te, i andre tilfeller hadde de innlegg av bly.

Spinnere

Dorgefluer er bundet av tynnere og lengre fjær enn vanlige fiskefluer,

Bare få spinnere passer til dorging. Dette skyldes at de fleste spinnere roterer og tvinner snøret selv om man bruker virvler og andre hjelpemidler. Forutsetningen for bruk av spinnere til dorging er at de er utstyrt med innretninger som hindrer snøretvinn.

Til dorging brukes gjerne tvillingsluk eller dobbeltsluk. «Hovedsluken» monteres i enden av snøret, mens den andre sluken monteres på en opphenger. Når opphengeren festes med en lås/virvel-kombinasjon, er det lett å fjerne den og hekte den på igjen etter behov. Fordelen med tvillingsluk er at man kan fiske med forskjellige sluktyper samtidig, og på forskjellige dyp. De to slukene bør ha størst mulig innbyrdes avstand.

Devonsluk, fiskesluk og søkkesluk Også devonsluker har en sterk ten­ dens til å tvinne snøret. Derfor kan de være vanskelige å bruke til dor­ ging, tross gode fiskeegenskaper. Et unntak er devonsluker med dobbelt-

382

Spesialsluker

Spesialsluker

at dette alltid vil hemme slukens be­ vegelser.

Oter Oter brukes først og fremst til fiske etter ørret og harr, men den kan også Til vanlig dorging i innsjøer og fjor­ med fordel prøves til sik- og abborder har tvillingsluken eller dobbelt- fiske. Oterfjølen lages av et 40-50 cm sluken vist seg meget effektiv. Som langt bord, som langs den ene kanten navnet sier, består denne kombina­ er utstyrt med en blykjøl. På den ene sjonen av to sluker. I en avstand av 1- flatsiden er det montert et stag av 3 m fra hovedsluken er det på snøret metalltråd. Takket være blykjølen festet en 0,75-2 m lang opphenger flyter oterfjølen loddrett i vannet med en ekstra sluk. Opphengeren med 2-3 cm av overkanten over van­ kan festes med en solid trekantvirvel, net. Snøret festes i en ring som er og begge ender av opphengeren bør tredd inn på staget. Når oterfjølen ha en lås/virvel-kombinasjon slik at trekkes etter båten, vil den skjære ut det er lett å skifte sluken eller å fjerne til siden og bevege seg parallelt med hele opphengeren. Når man velger båten når snøret er stramt. Når man opphengerens plassering, bør man slakker brått på hovedlinen og så huske på at avstanden mellom de to strammer til igjen, vil oterfjølen snu slukene ikke bør være nevneverdig og gå motsatt vei, takket være fjølen. større enn stanglengden. I oterfjølen er det festet et snøre I stedet for en ekstra sluk kan man der det med 1-3 meters mellomrom er montere en 25-50 cm lang opphenger montert 8-12 opphengere med fluer. med en flue. Det er også mulig å Opphengerne er 0,5-1 m lange, og montere flere opphengere med fluer. avstanden mellom dem er kortest Som endesluk brukes ofte en dypt­ nærmest fjølen. Som fluer brukes gående wobbler. Fordelen med som regel spesielle oterfluer med wobbleren er at den reduserer faren dobbeltkrok, men man kan også bru­ for ugreie på snøret. På opphengeren ke små wobblere, skjeer eller til og kan man bruke en hvilken som helst med små spinnere, under forutset­ sluk eller annet lokkemiddel, bare ning av at de er av en type som ikke det ikke tvinner snøret. Man kan tvinner snøret. En variant av den også montere et ekstra agn, en flue vanlige oterfjølen er paravanen, som eller liknende på en 20-30 cm lang kan reguleres til å gå på forskjellige fortom bak opphengersluken. Man dyp. Paravanen har færre fluer eller må imidlertid være oppmerksom på sluker enn oteren.

Tvillingsluk

I prinsippet er det ingen grenser for hvor mange sluker man kan dorge med samtidig. Men skal fisket være praktisk gjennomførlig, støter man likevel ganske snart på en grense. En original løsning som gjør det mulig å fiske med flere sluker like under overflaten, er vist på illustrasjonen. Et antall sluker er montert på hver sin opphenger, og ved hvert opphengerfeste sitter et lite fløte eller en dupp.

Ettersom oterfjølen beveger seg i overflaten, passer den godt i vann med mange grunner, steiner og undervannsskjær. Når man fisker med oter, kan man ro i vanlig, behagelig tempo eller eventuelt bruke motor på sakte fart. Det lar seg også godt gjøre å dra en oter langs land, altså til fots. Oterfisket blir av mange betraktet som en metode som lett kan skade fiskebestanden, men i virkeligheten er dette fisket fullt ut forsvarlig så lenge det drives med fornuft og i innsjøer der metoden passer. En annen sak er at hensynsløst oterfiske i småvann kan få skadelige følger. Derfor er også oter­ fisket forbudt mange steder i Norge.

Harrdorg Til dorging etter harr, særlig i sterk strøm, kan man bruke et system med flere opphengere. Redskapet egner seg også godt for sikfiske. En passen­ de stang til dette fisket er 3,6-4,5 meter lang og forholdsvis stiv. I enden av det 15-20 meter lange snø­ ret festes en liten wobbler. På hovedsnøret monteres videre et antall opphengere med 1-1,5 meters mel­ lomrom. Opphengerne, som består av 0,25-0,35 mm snøre, kan være 0,50-2 meter lange. På hver opphen­ ger monteres en liten flue med krok nummer 12-16. Små spinnere kan også brukes, men da må opphenge­ ren utstyres med virvel. Under fisket manøvreres dette red­ skapet slik at den øverste flua danser i overflaten, mens den neste av og til kommer opp og lager striper i vannet. Man kan fiske med to stenger samti­ dig. Det er ikke nødvendig å bruke snelle, men en snelle kan være til hjelp når redskapet settes ut, og når stor fisk skal trettes ut. Se også ill. side 385.

Regulering av dybden Selv den mest fullkomne sluk, om den finnes, er til liten nytte hvis den ikke beveger seg så nær fisken at den blir oppdaget. Det betyr blant annet at sluken må bevege seg på det dypet hvor fisken står. Fiskedybden er fis­ keren i alle fall til en viss grad herre over, ved valg av redskap og måten han bruker den på. 383

Dorging

På hovedbildet (1) brukes et blysøkke som slepes langs bunnen, festet i et solid hovedsnøre. Slukene (antallet kan varieres) er med faste mellomrom montert på opphengere.

På illustrasjonene 2, 3 og 5 er det foran en wobbler montert et blysøkke som skal få wobbleren til å gå i en viss dybde. Jo tyngre søkket er, desto lenger borte fra wobbleren må det monteres. Søkket på bilde 5 er av samme type som på bilde 1, og skal altså slepes langs bunnen. På bilde 4 er det brukt en søkkesluk i stedet for vanlig søkke. Denne sluktypen har altså dobbelfunksjon.

Bilde 6A og 6B viser en spesiell søkketype. Et stykke inne på snøret er det montert en liten hylse i metall eller plast. Ender denne hylsen henger det egentlige søkket. Snøret fra sluken er festet i en fjærbelastet stang inne i hylsen, og søkket henger i denne stangen. Når en fisk biter eller det er bunnapp, vil fjæren bli presset sammen og stangen trukket ut slik at søkket faller ned. Fjærens motstand avgjør hvor stor kraft som skal til for å utløse søkket. På denne måten blir man kvitt et søkke som ellers ville være i veien under uttrettingen av fisken.

384

Illustrasjon 7 viser hvordan en paravan fungerer. Når den settes ut, er snøret fra stangen festet i den midterste bøyen på paravanens stag (7A). Paravanen søker da mot dypet og trekker sluken etter seg. Når en fisk napper, eller når det blir bunnapp, vil snørets splittring gli ned til den forreste bøyen på paravanens stag (7B). Paravanens plate vil dermed bli liggende parallelt med snøret, og ved innsveiving vil redskapet stige.

Dorging på innsjøer, fjorder og hav

Dorging på innsjøer, fjorder og hav Utsetting av sluker

Illustrasjonen viser et par dorgesystemer som særlig kan brukes til harrfiske i strømmende vann. Til venstre er det i enden av snøret montert en wobbler, mens opphengerne har fluer. Man skal gi ut akkurat så mye snøre at den øverste flua hopper i vannflaten. Til høyre er det i enden av snøret montert en kastedupp som kan fylles med mer eller mindre vann, og på den måten reguleres til å gå på en viss dybde.

Hvor dypt sluken vil gå, er i første rekke avhengig av hvor mye snøre som er ute, slukens egenskaper og fart. En faktor som har den samme virkningen på de fleste sluktyper, er snørets lengde. Jo lengre snøret er, desto dypere går sluken. Men også her finnes det en grense. Hvis man stadig gir ut snøre, vil man til slutt komme til det punktet da snørets egen bæreevne sørger for at sluken ikke vil synke ytterligere. Rohastigheten påvirker ikke alle sluktyper på samme måte. Som ho­ vedregel gjelder at wobblere går dypere jo raskere man ror. Et unntak er synkende wobblere, som går høye­ re i vannet jo raskere man ror. Den vanlige wobblerens tendens til å gå dypere med økende fart har imidler-

Illustrasjonen på motstående side viser en del løsninger som kan brukes når man ønsker at sluken skal gå på en bestemt dybde. De små rutene øverst viser noen mulige løsninger for feste av opphengere (A på hovedtegningen). 1 rutene Al og A2 er opphengeren festet til snøret med en lås/virvel-kombinasjon. I rute A3 vises en løsning som avviker fra de øvrige. På hovedsnøret er det en vanlig splittring mellom to virvler, og i denne ringen festes også virvelen som er montert på fortommen. I rute A4 er det brukt en tregrenet virvel. Også fra denne kan det brukes en lås/virvel-kombinasjon videre til opphengeren. 25. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

tid også sin grense. Etter som wobb­ leren stikker dypere ned, vil også snørets vinkel i forhold til fartsretnin­ gen bli brattere, og dette betyr igjen at snøret representerer en kraft som trekker oppover. Alle andre sluk­ typer vil stige i vannet og bevege seg nærmere overflaten jo større dorgehastigheten er. Vil man fiske dypere, kan man bru­ ke søkke, eller man kan prøve et synkesnøre eller en spesiell søkke­ sluk. Ofte vil søkkesluken være den mest fordelakige løsningen, ettersom den også lokker til seg fisk. Søkke­ sluken bør festes via en fortom som er svakere enn snøret. Hvis søkket skulle sette seg fast i bunnen, kan man da ofre sluken og berge hele snøret. Hvis man vil ha sluken til å gå så nær overflaten som mulig, må man bruke en eller annen form for fløter. Fløtene kan monteres foran eller bak sluken. Det er i det hele tatt mange monteringsmuligheter, og det kan til og med tenkes at det beste resultatet kan oppnås ved en kombinasjon av søkker og fløter. Når man bruker denne typen ekstrautstyr på snøret, må man hele tiden ha i tankene at faren for snørefloker øker, og alltid velge en løsning som gjør denne faren minst mulig.

Når man dorger alene, brukes ofte dobbeltsluker. Før man slipper sluke­ ne i vannet, reguleres snellebremsen slik at snøret løper langsomt ut av snellen ved kraftig roing. Under den innledende roingen følger man med på snøremerkene og holder høy fart til den ønskede snørelengden er ute. Deretter reguleres bremsen akkurat så stramt at den vil gi litt etter når stangspissen parerer et napp. Hvis snellen ikke har noen regulerbar brems, men bare en stram knarr, må man bruke en annen framgangs­ måte når snøret slippes ut. Man tar først noen kraftige åretak, og trekker så med hånden 2-3 meter snøre ut av snellen. Draget fra sluken vil nå sørge for at snøret glir langsomt gjennom stangringene. Når all slakk på snøret er løpt ut, tar man igjen noen kraftige åretak og gjentar prosedyren til man har fått ut den ønskede snøreleng­ den. Man må passe på at sluken trek­ ker under alle faser av utslippet, el­ lers risikerer man at opphengeren vikler seg inn i snøret. Når man dorger med to stenger, benytter man seg av den samme framgangsmåten. Som regel har man da tvillingsluker bare på den ene stangen, og enkeltsluk på den andre. Snøret med en sluk slippes alltid ut først, og hvis sluken ikke synker for dypt og det ikke er fare for at den skal sette seg fast i bunnen, lar man snøret løpe fritt ut av snellen. Er det fare for at sluken skal gå for dypt, må man en gang imellom stoppe snøret og ta noen kraftige åretak før man igjen lar snøret løpe ut. Dobbeltslukene på den andre stangen settes ut som beskrevet foran. Etter at slukene vel er satt ut, plas­ seres stengene i stangholderne, og dorgingen kan ta til. Når det er to personer i båten,

385

Dorging

setter man slukene ut på den be­ skrevne måten, bare med den for­ skjell at den ene nå tar seg av roingen, mens den andre hele tiden slipper ut snøre og sørger for den nødvendige bremsingen. Med to fiskere i båten brukes gjer­ ne dobbeltsluker på begge stengene. I tillegg brukes ofte også en tredje og noe kortere stang plassert i midten. Alle de tre stengene har forskjellig

snørelengde og fisker på ulike dyp. Når man bruker tre stenger, skal snø­ ret i midten være kortest, helst bare 10-12 meter. Sidestengene plasseres i holdere og stikker ut på hver sin side av båten. Den tredje stangen peker skrått oppover og bakover, støttet mot akterspeilet eller i egen holder. Man kan også støtte en av stengene under knehasen, mens en annen hol­ des i hånden.

De to tegningene viser mulige ruter ved dorging i innsjø eller skjærgård. Grunner og området rundt odder er gode beiteplasser, særlig hvis bunnen er avvekslende, med stein, tang og annen vegetasjon. Slike steder må gjennomfiskes systematisk, fram og tilbake i økende avstand, eller i sirkel med økende omkrets. Det er også aktuelt med slalåmkjøring der det er farbart mellom steiner og skjær. Faren for å sette sluken fast er stor i slike farvann, og derfor anbefales wobblere. De tillater også krappe svinger, ettersom de jo stiger til overflaten når farten blir for liten.

386

Roing Hvordan man skal ro, er i høy grad avhengig av værforholdene, vindret­ ningen og solens stilling. Avgjørende for rohastigheten er hva slags fisk man er ute etter. Roingen kan varie­ res på mange måter, men først og fremst skiller man mellom to metoder - rykkvis roing og jevn roing. Ved rykkvis roing tar man noen kraftige åretak så båten skyter fart. Deretter tar man en pause mens bå­ ten siger framover. Når farten nesten er redusert til null, tas noen kraftige åretak så båten igjen skyter fart. Denne rotakten får slukene til å be­ vege seg i vekslende hastighet, mens de snart synker, snart stiger høyere opp i vannet. Når farten reduseres, vil flytende wobblere stige i vannet, mens vanlige sluker vil gå dypere. Når farten øker, er virkningen den motsatte. For alle sluktyper gjelder det at bevegelsene blir langsommere når farten synker, men raskere og livligere med økende fart. Når sluken plutselig setter opp far­ ten, kan det friste en nysgjerrig fisk over evne. På den annen side hender det også at det kan virke skremmen­ de på fisken når den plutselig registrerer vibrasjonene fra en sluk som med ett setter farten opp. Når man ror med vekslende hastighet, må man være oppmerksom på at opphengerslukene kan vikle seg inn i snøret hvis farten blir for liten. Jevn roing i dorgesammenheng er i virkeligheten ikke helt jevn. Det er også her snakk om fartsvariasjoner, men variasjonene er mindre og ryt­ men raskere enn ved rykkvis roing. Vind, strøm og bølger fører til raske skiftninger i rytmen. Når det blåser, skal man helst ikke ro rett mot vin­ den, ettersom bølgene da vil få båten til å stampe. Når båten stamper, be­ tyr det at også stangen heves og sen­ kes. Dermed oppstår det uheldige, raske rykk som ødelegger slukens na­ turlige bevegelser og rytme. Hvis man derimot ror slik at man får vind og bølger inn fra siden, vil rykkene dempes, og rytmen blir langsomme­ re. Over steder der man vet at det står fisk, bør man ro med vinden. Når man dorger med to eller tre stenger samtidig, må man hele tiden

Dorging på innsjøer, fjorder og hav

unngå brå svinger som kan få snørene til å vikle seg inn i hverandre. Hvis snørene er av samme materiale, vil det lengste rette seg ut først. Gene­ relt gjelder det at monofilamentsnører retter seg ut raskere enn snører av annet materiale.

Bunnapp Bunnapp er ikke bare til å ergre seg over - det hender også at bunnapp kan innebære en viktig oppdagelse. Når man dorger i ukjent farvann, tyder bunnapp på at man befinner seg over en grunne. Og det er på grunne­ ne at fisken står! Når man har fått løsnet sluken etter bunnapp, må krokene alltid granskes nøye og sluken rengjøres for plantedeler og skitt som måtte ha satt seg fast. Kontroll av slukene for ren­ gjøring er forresten nødvendig med jevne mellomrom også uten forutgå­ ende bunnapp. Forskjellig slags rusk som flyter på overflaten, har en ten­ dens til å følge snøret for til slutt å bli hengende fast på sluken. Rusk på sluken fører til at bevegelsene end­ res. Men ettersom slukens vibrasjo­ ner forplanter seg via snøret til stangtoppen, vil en erfaren dorgefisker raskt merke det hvis urenheter har satt seg fast. Når en sluk har satt seg fast i bun­ nen, prøver man først å få den løs ved å gi noen varsomme rykk med stan­ gen. Hvis dette ikke gir resultater, må man først og fremst sørge for å få inn de andre slukene hvis man fisker med to eller flere stenger. Deretter ror eller skåter man litt forbi stedet der sluken sitter fast, og trekker for­ siktig i snøret i den retningen sluken kom fra. Hvis sluken da ikke løsner straks, kan det lønne seg å stramme snøret for så plutselig å slippe det. På den måten kan sluken «skytes» løs. En krokløsner eller slåløser kan være et nyttig redskap når det gjelder å redde en sluk som sitter fast. Den består av et blylodd med en spalte som tres inn på snøret. Ved hjelp av en line fires loddet ned til sluken. Når man nå rykker i linen, vil loddet slå mot sluken - og i heldige tilfeller løsne den. Hvis dette ikke hjelper og det dreier seg om en sluk som man ikke for noen pris vil miste, må man

ofre noe av snøret. Det kappes et par meter over vannflaten og utstyres • med en pinne som holder det flytende og kan tjene som merke. Deretter ror man til land og henter en tilstrekkelig lang stake eller et liknende hjelpe­ middel. En lang raje av rogn eller osp gjør nytten. Den kappes slik at en kort greinkløft blir igjen i toppen. Kløften tres inn på snøret, og sluken kan skyves løs.

snøret. Når den første sluken kom­ mer innen rekkevidde, løsner man den fra snøret og lukker deretter festehaken. Hvis det ser ut til å bli vanskelig å løsne floken, fjerner man hele opphengeren. Det snøret som fremdeles er i vannet, må holdes til­ strekkelig stramt ved at man hele ti­ den holder båten i fart.

Snørefloker

Når fisken biter, kan den erfarne dorgefiskeren straks avgjøre med noen­ lunde sikkerhet om det er en stor eller liten fisk, og i noen tilfeller hva slags fisk det dreier seg om. En ho­ vedregel er at tungt og jevnt press betyr at fisken er stor, mens en skarp nøkking røper en liten fisk. Hvis det er en liten fisk som har bitt på kro­ ken, kan den sveives direkte inn til båtsiden og håves. Hvis man fisker alene, må man være oppmerksom på at sluken på det andre snøret kan synke til bunns mens man berger fis­ ken. Er man to i båten, sveiver roeren langsomt inn det ene snøret, mens den som sitter akter, tar seg av fisken. Hvis det er mistanke om at det er en større fisk som har bitt på, må det eller de øvrige snørene sveives inn raskest mulig. Har fisken bitt på

Når man fisker med flere snører sam­ tidig, er det alltid en viss fare for at de skal filtre seg sammen. Det kan f.eks. skje når en fisk biter på kroken, eller ved at man tar en litt for brå sving. Ved å rykke i det ene snøret kan man finne ut om snørene er filtret sam­ men. Hvis bevegelsen forplanter seg til den andre stangen, har uhellet vært ute. Hvis snørene hekter seg fast i hver­ andre når man fisker med flue på det ene snøret og sluk på det andre, sveiver man alltid inn fluesnøret først. På den måten sikrer man seg at floken ikke blir mer innviklet enn høyst nødvendig. Hvis man har sam­ me typen lokkemiddel på begge snø­ rene, tar man først inn det korteste

Uttretting

Når man har fast fisk og ørreten hopper himmelhøyt med den glitrende sluken i kjeften, opplever fiskeren et av de store øyeblikkene. Men dette er også en kritisk situasjon, og faren for at fisken skal riste av seg sluken, er overhengende. Hvis man helst vil beholde fisken, er det viktig å hindre den slags kraftutfoldelse.

387

Dorging

det midterste og korteste snøret (når man fisker med tre stenger), sveiver man først inn det snøret som er ut­ styrt med synkende sluk. Hvis begge de øvrige snørene fører samme type sluk, sveiver man først inn det lengste snøret. Når fisken har bitt på en av sidestengene, sveiver man først inn snøret på stangen i midten. Når man har. berget de tomme slu­ kene, kan uttrettingen av fisken be­ gynne. De samme regler som gjelder for kasteslukfiske, følges også når man skal trette ut en fisk tatt på dorg. Man skal heller være litt for myk på

hånden enn for hardhendt. Stangen må holdes opp, aldri peke direkte i snørets retning, ettersom man da ikke utnytter den dempende virknin­ gen som stangtoppen har når fisken foretar brå bevegelser. Den vesent­ lige forskjellen på kasteslukfiske og dorgefiske når det gjelder arbeidet med uttretting av fisken, er at dorgefiskeren har en mer eller mindre gyngende båt under seg, og ikke fast mark. Det innebærer at dorgefiskeren må gjennomføre alle nødvendige manøvrer i sittende stilling. Riktig­ nok hender det at man ser dorgefis-

kere som står i båten under uttrettin­ gen av fisken, til og med i sjøgang. Når fisket foregår fra robåt eller an­ nen liten båt, er dette fullstendig uforsvarlig, for ikke å si livsfarlig. Når fisken kommer så nær at den får øye på båten, foretar den gjerne et kraftig renn. Det gjelder derfor at bremsen ikke må være for stram. Det hender også at fisken renner inn un­ der båten. Da kan det oppstå en dra­ matisk situasjon, for i båtbunnen er det gjerne fliser, nagler eller spiker som snøret kan sette seg fast i. For å berge fisk og snøre må man stikke

DORGING ETTER FORSKJELLIGE FISKESLAG PÅ INNSJØ OG FJORD Ørret Ørreten skifter gjerne opp­ holdssted i takt med årstide­ nes skiftninger. Like etter isløsningen om våren treffer man den som oftest nær over­ flaten, både på større, åpne områder og langs strendene. Selv om ørreten ikke er noen stimfisk, hender det at flere fisker står i nærheten av hver­ andre. Derfor vil det alltid kunne lønne seg å ro en gang til over et sted der man har fått fisk. Under dorging brukes gjer­ ne 30-35 meter snøre. Når man fisker med dobbeltsluk, kan man nederst montere en rød eller gulaktig dyptgående sluk med langsomme bevegel­ ser. Som sluk nummer to kan man gjerne velge en wobbler med blå rygg og sider i sølv til innsjøfiske, mens man i sjøen gjerne kan bruke en sølv­ blank sluk, f.eks. Stingsilda. Men vær oppmerksom på at vårfiske i sjøen betyr junifiske. Sjøørretfiske er ikke til­ latt før 1. juni. På det andre snøret kan man øverst monte­ re en wobbler som går i over­ flaten. Hvis det er klart vann, kan man som nederste sluk bruke en i blått og sølv, i mør­ kere vann en sluk med rødt og gull. Det beste bittet er om

388

morgenen og ettermiddagen. Man bør ro i langsom fart. Midt på sommeren kan snørelengden reduseres til 1525 meter. Slukene bør være mindre enn til vårfiske, og be­ vegelsene livligere. Slukene bør dessuten gå nærmere overflaten enn om våren. Om sommeren lønner det seg å holde øye med stimer av små­ fisk som går helt oppe i over­ flaten. Stimene virker tiltrek­ kende på storørreten, og det kan lønne seg å ro rundt sti­ mene. I sjøen bør man ro fram og tilbake i sund og over grunner. Hvis det blåser, kan det lønne seg å ro nær bren­ ningene - men ikke for nær! Sommerørreten biter best tid­ lig om morgenen og sent på kvelden, til og med om nat­ ten. Man bør ro ganske raskt. Om høsten går ørreten gjerne nær land, ved sand­ strender ofte helt inn på grun­ nen, nær odder og langs lesiden av øyer. Dorgingen foregår på samme måte som om våren, men fisketiden for­ skyves til litt senere om mor­ genen og litt tidligere om kvelden. Senhøstes ser det ut til at ørreten driver sin jakt i mer åpne farvann og også i dypere vannlag. Snørelengden kan nå økes til 35-40 meter.

Wobblere bør ha langsomme bevegelser og gå dypt. Som nederste sluk kan man bruke en søkkesluk. Den beste fis­ ketiden er midt på dagen og på ettermiddagen. Dorgefarten bør være langsom. Ørreten biter kraftig og hopper ofte vilt straks den har nappet. Derfor må man passe på at bremsen er forholdsvis slakk til å begynne med. Den farligste fasen inntreffer når fisken begynner å riste med hodet i plutselige rykk. Slike rykk må man prøve å dempe, slik at det ikke oppstår en ryt­ me der fiskens rykk og spen­ ningen i stangen virker i mot­ satte retninger. Når man sitter i en båt ute på en innsjø eller fjord, er det lettere å trette ut en ørret enn når man fisker fra land. Det er plass nok i alle retninger, og man kan derfor tillate seg å bruke både tålmodighet og en fin hånd. Ørreter på mindre enn tre kilo tas om bord med håven, større fisk bør klep­ pes.

Røye De store røyene holder seg gjerne på dypt vann. Karakte­ ristisk for dem er at de biter forsiktig og kjemper langt mindre innbitt enn ørreten. Når man får røya opp til over­

flaten, går den lett i håven. Dette kan skyldes at den blir slappere på grunn av trykkforandringen. Ettersom røya går dypt, brukes helst en dyptgående sluk eller en søkkesluk, gjer­ ne med speil. Det er helt av­ gjørende at man kjenner røyas tilholdssteder, for den er en meget stasjonær fisk som har sine faste vaner. Som regel står den på 5-30 meters dyp. Om høsten kan man også treffe på den utenfor od­ der o.l. Røya napper forsik­ tig. Det er derfor viktig å hol­ de krokene sylskarpe. Røyedorging på store inn­ sjøer krever sitt eget redskap. Søkkesluk med speil kan bru­ kes, men best er det om man er så heldig å få tak i et synkesnøre. I mangel av synkesnøre kan man forresten bru­ ke vanlig 1,2 mm pianotråd, ettersom hensikten jo bare er å få sluken til å gå dypt nok, like over bunnen. Synkesnøret bør være 50-60 meter langt, avhengig av dybden. Dessuten bør det brukes en fortom på et par meter. Som dobbeltsluk brukes små, livlige wobblere, små sluker med rød tafs på kroken eller små spinnere, gjerne i rødt og sølv eller gull. I for­ bindelse med søkkesluk kan

Dorging på innsjøer, fjorder og hav

stangspissen så dypt ned i vannet som mulig og føre den bakover og opp bak båten. Hvis det er to i båten, må roeren alltid prøve å manøvrere slik at denne farlige situasjonen ikke opp­ står. Man må alltid prøve å holde fisken på den siden av båten hvor stangen er. Når det blåser kraftig, skal fisken og stangen imidlertid all­ tid holdes på vindsiden. En stor fisk må alltid trettes grun­ dig ut før man klepper den. Når man skal få den uttrettede fisken inn på kleppehold, kan man velge mellom to framgangsmåter. Man kan hale den

inn ved hjelp av snøret, eller man kan Dorging med motorbåt skåte båten mot fisken. Skåting er særlig aktuelt når det dreier seg om Dorging med motorbåt er stort sett virkelig stor fisk. I begge tilfeller skal bare aktuelt på store innsjøer, i fjor­ roeren umiddelbart før kleppingen der og på havet. I motsetning til hva sørge for at båten legges slik at fisken folk flest tror, blir fisken ikke skremt kommer på klepperens venstre side av motoren. Tvert imot har undersø­ og ca. en kvart båtlengde fra akter- kelser i USA vist at ørret og laks blir enden. Kleppen settes inn med en tiltrukket av vibrasjonene fra propel­ kort og rask bevegelse, og fisken løf­ len. Dette bekreftes også av alminne­ tes direkte om bord uten opphold. lig erfaring. Fisken må bedøves øyeblikkelig ved I vann under 2000 dekar er det hjelp av en kavle, før den får anled­ forbud mot bruk av motor, og i en­ ning til å sprelle omkring i bunnen av kelte andre vann er det restriksjoner båten, der den kan forårsake virvar. når det gjelder motorstørrelse. Dette

grunn av det tunge snøret må man bruke en stiv stang.

Gjedde

På større innsjøer kan dorgefiskeren, iallfall i godvær, også få tid til å ta livet med ro og meditere, særlig hvis han er godt kjent i farvannet og vet at den eneste overraskelsen han kan vente seg, er behagelig, det vil si napp av storfisk.

man bruke en brun eller rød flue (gjerne Red Palmer), bundet på krok nummer 6-8. Slukene skal nå og da be­ røre bunnen. Det betyr at man må ro langsomt. Røya snuser forsiktig på sluken el­ ler flua, og når den napper, er det vanskelig straks å avgjøre om det er fisk eller bunnapp. Derfor er det viktig at også fiskeren viser varsomhet. På

Gjeddene opptrer gjerne hver for seg, man treffer sjelden flere på samme sted. Men re­ viret er forholdsvis lite, så det kan stå flere gjedder på et forholdsvis beskjedent om­ råde i et godt gjeddevann. Et par uker etter gytingen om våren, når gjedda er på vei fra gyteplassen og tilbake til beiteplassen, er den villig til å bite. Man kan da gjerne treffe den ytterst i grunne vi­ ker. Omkring sankthans har gjeddene fordelt seg i sine revirer. Noen holder seg i mer åpne områder i innsjøene, noen har slått seg til i dyphøler utenfor sivområder langs strendene eller i mind­ re, grunne viker. Når laua gyter, kan en finne store gjed­ der helt oppe i overflaten i de store innsjøene. Når man dorger med tvil­ lingsluk etter gjedde, kan man med fordel bruke en gul og grønn wobbler øverst og en stor skjesluk nederst. Gode gjeddesluker er også opptil 25 cm lange kjempewobblere, særlig om høsten. Verd å prøve er også gulgrønne og blåaktige skjeer. Sluke­ ne på den ene stangen skal gå dypt, på den andre nærmere overflaten. Gjedda biter gjer­ ne tidlig om morgenen og om kvelden, og den hogger til

etter et lynangrep straks den får øye på en sluk som er innen rekkevidde. Derfor spiller dorgefarten ikke så stor rolle. Midt på sommeren vil man finne igjen en del av gjeddene på de samme stedene som på forsommeren. Men noen gjemmer seg i ny vegetasjon som er kommet opp, gjerne i små sivområder. Valg av sluk og fisketider er som tidligere på sommeren. Utpå høsten kan gjeddene treffes på forbausende stort dyp, gjerne i skråningen ut mot selve dypet i innsjøen. Som en grov rettesnor kan man nå regne med at gjedda biter best midt på dagen og om ettermiddagen. Noen en­ delig sannhet om når og hvor gjedda - eller for den saks skyld annen fisk - er villig til å bite, finnes imidlertid ikke. Egne erfaringer gjennom lengre tid i et bestemt vann er og blir det sikreste man kan bygge sitt fiske på. Etter at gjedda har bitt på kroken, er den til å begynne med vill og kamplysten, den rykker kraftig og kan til og med hoppe. Når man har fått en større gjedde på kroken, gjelder det derfor å få inn snørene på de andre stengene så raskt som mulig.

Gjørs Typisk for gjørsen er at den gjerne holder seg i grumset

vann. Ellers varierer denne fiskens oppholdssted mye, ikke minst når det gjelder dybde. Om våren holder den seg gjerne på dypt vann over leirebunn. I den situasjonen kan man bruke søkkesluk el­ ler en wobbler med dovne be­ vegelser, utstyrt med søkker. Wobblere med brun rygg og gule eller gullfargede sider har vist seg effektive. De bes­ te fisketidene er morgen og kveld. Man bør ro langsomt. Like etter midtsommer fin­ ner man gjerne gjørsen ved strender som er utsatt for vind, særlig hvis det har blåst i lengre tid. Ellers står den gjerne i viker med leirebunn, nær elveos og i sund med grunner. Her kan man tidlig på kvelden prøve med for­ holdsvis små, dyptgående wobblere med langsomme be­ vegelser. Snøret bør være 3040 meter langt. Senere på kvelden og om natten kan man skifte til wobblere som går nærmere overflaten, og man bør bruke kortere snøre. De beste bitetidene er om kvelden og tidlig på natten. Fra midt i juli til midt i august står gjørsen på dypere vann, særlig om kvelden på varme dager. Om natten kan den komme helt opp i overfla­ ten. Det hender at man tref­ fer på gjørs midt ute på store innsjøer. Wobblere som går i overflaten, er da tingen. Gjørsen er en stimfisk, og

389

Dorging

må undersøkes nærmere før man starter fisket. I innsjøer er utenbordsmotorer mest vanlig, i sjøen brukes kanskje først og fremst båter med innenbordsmotor. Motoren må gå vibrasjonsfritt med en hastighet som gir båten 1-2 knops fart. Totaktsmotorer (de aller fleste utenbordsmotorer) smører dårlig ved lave turtall. Man bør derfor bruke litt rikere oljeblanding enn vanlig. Men også dette har sine ulemper i form av sotete plugger og slaggdannelse i motoren. Dette kan imidlertid til en viss grad motvir-

treffer man på en stim, bør den følges i langsom, men varierende dorgefart. Mister man kontakt med fisken, bør man prøve på samme sted, men på andre dyp. Gjørsen er rolig under ut­ trettingen og kommer inn til båtsiden uten å gjøre særlig motstand. Man trenger altså ikke å ta inn snøret på de andre stengene, hvis det ikke er storfisk man har fatt i. Gjørsen har et hardt skjellpanser. Kleppkroken må der­ for være skarp. Gjørs på under tre kilo tas inn med håven.

Abbor Abbor får man gjerne når man er ute etter annen fisk. Men vil man ha de virkelige storabborene, må man legge seg spesielt etter dem. Abbo­ ren er en stimfisk som om våren gjerne står i skråningen ut mot dypet, de små øverst, de store lenger nede. Dyptgå­ ende sluker og små wobblere er da det rette redskapet. På forsommeren jager abborstimen om morgenen og ved solnedgang ved undervannsskjær og langs grunne, steinete strender, ofte helt inntil land. Ofte kan stimen både sees og høres, og den kan være så bitevillig at man med to sett dobbeltsluker kan få fire fisker på én gang. Senere på høsten går abbo­ ren dypere, og hensiktsmessig

390

kes ved at man kjører motoren varm på høyt turtall før dorgingen, og også under fisket når man en gang imellom tar inn slukene. Ved dorging med motorbåt kan man bruke tre stenger også når man er alene. Snellene må imidlertid ha god innsveivingskapasitet for at man skal kunne få de tomme slukene raskt opp av vannet når man har fast fisk. Man kan bruke de samme snørelengdene som når man ror. Det kan imid­ lertid være verd å prøve et ekstra kort snøre på den midtre stangen, om­ kring 4-5 meter, som skikken er i

redskap kan da være to-tre søkkesluker og en liten wobb­ ler i enden av snøret. Abbo­ ren blir ikke så stor at klepp er nødvendig. Større fisk hå­ ves, men mindre abbor løftes direkte inn med snøret.

Harr Harren oppholder seg gjerne i høler omkring grunne partier, i sund der det er strøm, langs kanten av grusbanker og langs strender med sand eller grus. Det mest effektive dorgeredskapet er oter. Man ror gjerne omkring grunner, også på meget grunt vann. Større harr tar også miniwobblere. God fisketid er omkring sol­ nedgang, og man kan ro raskt.

Sik Siken går gjerne i stim midt ute på sjøen. I stille vær gjel­ der det å bruke øynene, for siken kan nå gå så høyt at ryggfinnen skjærer vannfla­ ten. Til dorging etter sik er oter med fluer riktig redskap. Når siken skal håves, må man vise all mulig varsomhet. Kro­ ken får svært dårlig feste i sikkjevene, og holdet ryker lett hvis det belastes.

Vederbuk Vederbuk er en fisk som fås mer tilfeldig. Om våren, i gytetiden, kan den gå i stim i enkelte elveos, f.eks. ved Glommas munning, og ved grunne strender. Om somme­

USA. Motor er særlig på sin plass når man dorger med dyptgående sluk med søkke, noe som byr på en tung jobb når man ror. Uttrettingen foregår på samme måte som når man dorger med robåt, bortsett fra at man må se opp for propellen. Når det er to i båten, skal motoren stanses og vippes opp straks fisken biter. Når man dorger alene, er det best å la motoren gå med mini­ mal hastighet til man har fått inn de tomme slukene. Utenbordsmotorer slås deretter av og vippes opp, mens innenbordsmotorer settes i fri.

ren holder den seg helst ved grunner ute i innsjøer. Den tar gjerne spinnere; store vederbuker tar også ørretwobblere. Vederbuken gjør vold­ som motstand straks den har bitt på kroken, men blir snart utmattet og håves lett.

Laks, sjøørret og sjørøye Dorging etter laksefisk langs kysten har lange tradisjoner i Norge, og fisket har utviklet seg sterkt i de senere årene. Fisket er fritt, under forutset­ ning av at man har betalt den statlige fisketrygdavgiften. Laks, sjøørret og sjørøye er fiskearter som beskattes sterkt. Derfor er regelverket for dette fisket stadig oppe til vurdering. Før man starter fisket, bør man derfor under­ søke lovlig fisketid i det om­ rådet hvor man akter å fiske. Norske redskapsfabrikanter har fulgt opp den økende interessen for dorgefiske etter disse artene og produserer nå et godt utvalg av redskap for dette krevende fisket. Fisket foregår under laksefiskenes innsig mot elvene. På denne tiden er fisken i god kondi­ sjon. Innsiget finner sted til forskjellig tid i de ulike lands­ delene, men den beste fisketi­ den er stort sett fra midt i juni til midt i juli, og den siste timen før det blir mørkt. Til sjøørret bør det brukes

lette, smale og blanke sluker, gjerne kjølformede og 8-12 cm lange. Små, lyse wobblere kan også gjøre nytten. Sjø­ ørreten står ofte tett inntil od­ der og skjær, gjerne der bøl­ gene står på. Man kan gjerne bruke ganske stor dorgefart, og snøret bør være langt, helst ikke under 40-50 meter. Snøretykkelsen kan være 0,250,30 mm. En rommelig håv med minst 50 cm diameter hø­ rer med til utstyret. Stangen bør være lang, gjerne 8^-9 fot, og ha helaksjon. Til laksefiske i sjøen brukes helst wobblere med grønn rygg og sølvfargede sider, og skjesluker i blått og sølv. Til dorging i sjøen brukes gjerne motor, og farten under laksedorging kan være 1,5-2 knop. Snøret bør være minst 0,50 mm, og snellen må romme en rikelig snøremengde. Man kan fiske med 3-4 stenger, som bør ha ulik snørelengde, og sluke­ ne skal gå på ulike dyp. Laks i åpent farvann har ikke spesielle bitetider, men det er en forutsetning at det er lyst. Nær land ser det ut til at laksen tar best tidlig om morgenen og i skumringen. En kroket laks oppfører seg som ørreten, og ettersom det er en meget kraftig fisk, er uttrettingen krevende. En so­ lid klepp med omkring to me­ ter langt skaft er det eneste riktige redskapet når man skal berge en storlaks.

Dorging i elv

Dorging i elv Å drive dorgefiske i en elv med stri strøm innebærer en viss risiko. Så sant det er mulig, bør nybegynnere derfor skaffe seg trening i en elv med roligere strøm, og helst sammen med en som har erfaring. Av sikkerhets­ messige grunner skal man også for­ visse seg om at årer og tolleganger er i full orden før man ror ut på elva. Elvepartier der strømmen virker glatt, og som ser ut til å være høyere enn vannet omkring, er gjerne også de dypeste. Der det er grunt vann, Prinsipper for dorging i stryk. Å ro med strømmen er som regel ikke tilrådelig, farten har lett for å bli altfor stor. Man kan imidlertid fortøye på passende steder og slippe slukene ut så de blir tatt av strømmen og passerer lovende standplasser. Normalt ror man med baugen mot strømmen i en hastighet som gjør at man glir litt nedstrøms og over mot den andre siden av elva. På den måten pendler man fra land til land. Når man dorger med flue, kan man variere rofarten slik at båten beskriver små buer. Ved slukdorging kan buene være større.

rives overflaten opp, og det dannes krappe småbølger. Selv om strøm­ men tilsynelatende er stri her, er det lett å ro i disse partiene, bare det er vann nok til båten. Man skal imidler­ tid være oppmerksom på faren for at båten skal slå mot bunnen. Det betyr risiko for kantring. Hvis båten tar bunnen, må man prøve å holde bau­ gen opp mot strømmen, og deretter litt etter litt vende den mot dypere vann, der strømmen som regel vil hjelpe til med å lirke båten av grunnen. Nedenfor store steiner oppstår skum og sprut, og litt lenger nede en kvernende virvel. Det må advares mot å ro båten ut i en slik virvel ovenfra, og spesielt risikabelt er det hvis båten kommer inn sidelengs. Men nedenfor store steiner oppstår det også bakevjer, og her er det lett å holde båten i ro. Bakevjer dannes for øvrig på begge sider nedenfor fosser og stryk. Disse kan utnyttes når man ror mot strømmen. Fisken står gjerne på strømnakken, det vil si like ovenfor stryk, på begge sider av elvestrømmen, bak steiner ute i elva og i høler på bunnen. Over Roing med baugen mot strømmen - flue

utpregede høler ser vannflaten mørk og glatt ut når man ser mot strøm­ men.

Utsetting av sluker Når man skal starte fisket og sette ut slukene, bør man finne et noenlunde rolig parti i elva. I stille vann og svak strøm settes slukene ut på samme måte som ved dorging i innsjø. Men i elv har man den fordelen at strøm­ men fører slukene med seg. Det betyr at båten ofte kan ligge stille. Er man

alene, kan man fortøye til en stein ute i elva under utleggingen. Brukes utenbordsmotor, kan man la motoren holde båten på stedet hvil under ut­ settingen. Det gjør samme nytte som fortøyning. Til elvedorging kan man bruke både flytende wobblere som går høyt i vannet, lette skjeer eller fluer. Det vanligste er å bruke to stenger med en sluk på hver. Snørene må være av samme type. Man må altså ikke bru­ ke spunnet snøre på den ene stangen og monofilament på den andre. Dette skyldes at de ulike snøretypene skjæ­ rer vannet på vidt forskjellige måter. Et spunnet snøre vil følge båtens svinger, mens et monofilamentsnøre vil «kutte» svingen når båten vender. Ettersom elvedorging krever krappe svinger, vil det derfor med stor sik­ kerhet oppstå snørefloker hvis snøre­ ne ikke oppfører seg likt. Både på grunn av den krappe man­ øvreringen og fordi vannet er grunt, brukes det helst snørelengder på bare 12-20 meter, og begge snørene skal være like lange. At snøret er kort, innebærer også den fordelen at slu­ ken fra første stund får livlige og na­ turlige bevegelser når strømmen får tak og snøret rettes ut. Fluer settes ut på samme måte som sluker, men snøret skal være enda kortere. Når det er to fiskere om bord, kan den ene holde båten på plass under utsettingen hvis strømmen er sterk, eller ro mot strømmen hvis den er svakere. At man er to om jobben, betyr også at stangholdere ikke er nødvendig. Fiskeren som har ansva­ ret for stengene, holder den ene i hånden, mens han støtter den andre bak kneet.

Roing Strømmen er avgjørende for hvordan man skal ro. Man ror skrått over elva, fra land til land, slik at man stadig j*lir litt nedover med strøm­ men. A holde båten i riktig stilling opp mot strømmen kan man lære bare gjennom erfaring. Hvis baugen er i riktig stilling, vil strømmen så å si umerkelig føre båten over mot det motsatte landet. Båten beveger seg altså nesten på tvers av strømmen og

391

Dorging

glir bare litt nedover med den, takket være roeren som stadig holder båten opp mot vannpresset. En alminnelig regel er at jo sterkere strømmen er, desto mer rett opp mot strømmen må man holde baugen. Når man kommer inn mot land og skal vende, snus baugen direkte mot strømmen mens man venter på at snørene skal rette seg ut i strømret­ ningen. Når man så på nytt skal krys­ se elva, må man hele tiden passe på at baugen ikke kommer for mye på tvers av strømretningen. Da kan strømmen få tak og fortsette snuingen så båten til slutt blir liggende på tvers. Det betyr at man har mistet herredømmet over den lange elvebå­ ten. Når man vender, må man være ytterst varsom, og så å si føle seg fram til den riktige vinkelen mellom strøm og båt.

Bunnapp Når man dorger i en elv, hører bunnnapp til dagens orden. Har sluken vært borti bunnen, må den alltid undersøkes. For den som dorger alene, er det da ikke annet å gjøre enn å ro til land eller fortøye i en stein i elva. Er man to i båten, kan den ene inspisere slukene mens den andre manøvrerer båten, forutsatt at strømmen ikke er for sterk. Å løsne sluker som har satt seg fast i elvebun­ nen, kan være ganske problematisk,

spesielt hvis man er alene og strøm­ men er stri. Ofte blir man ikke opp­ merksom på et bunnapp før båten er kommet nedenfor stedet der sluken sitter fast. Da må man la den andre sluken bli i vannet og prøve å ro mot strømmen til man kommer ovenfor stedet der sluken sitter, litt på skrå og til siden for snøret som man ser i vannet. Fra denne posisjonen kan man gi forsiktige rykk med stangen. Hvis ikke sluken løsner på denne må­ ten, kan man ro videre mot strøm­ men til snøret er stramt, og så rykke kraftig. Hvis dette ikke nytter, kan man prøve å «skyte» sluken løs ved å stramme snøret og slippe det brått. Hvis man har en båtshake om bord, kan det bety siste utvei. Mens man stadig sneller inn snøre og en gang imellom holder båten stille, glir man ned med strømmen til man stopper like ovenfor der sluken sitter. Så prø­ ver man å la båtshaken følge snøret nedover til den treffer sluken, som i mange tilfeller kan lirkes løs. Under arbeidet med å løsne sluken må bremsen på snellen holdes slakk. Da vil snøret bare løpe fritt ut av snellen hvis båten skulle gli forbi det kritiske punkt, og man risikerer ikke brudd på snøret eller skader på stangen. Når det er to i båten, sveives tom­ me sluker alltid inn før man tar fatt på redningsarbeidet. Ellers går man fram som beskrevet ovenfor. For­

En kraftig Tana-laks nærmer seg båten og viser ryggfinnen for fiskerne om bord. Minst to ting kan nå skje: Fisken kan skjære inn under båten eller rase nedover med strømmen. I alle fall kan det hende at klepperen må smøre seg med tålmodighet. Det kan ta tid før fisken er trettet skikkelig ut og fiskerne våger å manøvrere den helt inn til båten.

392

skjellen er bare at muligheten for å berge sluken er langt større når man er to om jobben. En brukbar løsning når man er alene i båten, er å ro til land og hente hjelp. Forutsetningen er imidlertid at snøret er langt nok. Oppstår det flo­ ker på snørene ute i strømmen, har man ikke annet å gjøre enn å ro i land for å klare opp i problemet.

Uttretting Det første man gjør når man ror alene og har fått fast fisk, er å sette stangen i stangholderen. Hvis strøm­ men er stri, prøver man å ro inn på mer stille vann, og snøret med den tomme sluken snelles inn så fort som mulig, om nødvendig avbrutt av noen åretak opp mot strømmen innimel­ lom. Samtidig må man holde skarp utkikk med steiner nedstrøms og prø­ ve å finne en farbar passasje. Hvis det virker for risikabelt å slip­ pe seg nedover med strømmen, kan man stramme bremsen til grensen for snørets bruddstyrke og prøve å taue fisken bort fra den sterke strømmen ved å ro mot roligere vann for å trette den ut der. I denne situasjonen må man ikke sveive inn med snellen, det vil etter all sannsynlighet føre til at fisken legger i vei nedover med strømmen. Det ser ut til at presset av en jevn roing har en annen virkning på fisken. I alle fall er mange storfis­ ker blitt berget etter at de er tauet etter båten fra stritt stryk og over i rolig vann. Man kan også ro i land for å trette ut fisken med fast grunn under føttene, men forutsetningen er da at det finnes en tilstrekkelig strandstrekning som gir fiskeren full bevegelsesfrihet under uttrettingen av fisken. Når man går i land, må man hele tiden holde stangen høyt for at snøret ikke skal sette seg fast i steiner. Hvis man blir i båten og det lar seg gjøre å manøvrere nedstrøms, følger man etter fisken mens man prøver å forkorte snørelengden til 8-10 meter. Dette er fordelaktig fordi et langt snøre har lettere for å henge seg opp i steiner. Når det ser ut til at fisken ikke vil gå opp mot strømmen, slipper man båten ned forbi fisken. Da må fisken

Dorging i elv

motstå både strømmen og presset fra stang og snøre, noe som bør bli for mye for den. Deretter kan uttrettingen utføres på vanlig måte. Klepping eller håving finner alltid sted nedstrøms. Når man er to i båten, er uttrettin-

gen langt mindre problematisk. Roe­ ren manøvrerer båten mens han føl­ ger med i strømmens bevegelser og snørets retning. Den som holder stan­ gen, sørger også for kleppingen. Hvis roeren mestrer kleppekunsten bedre, kan han ta denne jobben hvis strøm­

forholdene tillater det. Uttrettingen av fisken er en spesi­ elt dramatisk fase under dorging i elv fordi man hele tiden også må være oppmerksom på strømmen. Å overse en stein kan få ubehagelige følger, i noen tilfeller katastrofale følger.

ELVEDORGING ETTER FORSKJELLIGE FISKESLAG Ørret Til ørretdorging i elv brukes bare én sluk på hver stang. De sikreste standplassene fin­ ner man like ovenfor stryk, i bakevjer og i overgangen mellom strøm og stille vann. Snørelengden bør være 12-15 meter. Hvis man vil bruke wobbler, velges modeller som går like oppunder overflaten og har raske bevegelser. Er vannet varmt, brukes små wobblere, i kaldt vann større. Om høsten kan man bruke forholdsvis store wobblere med trege bevegelser. For­ skjellige nyanser i rødt har vist seg å være brukbare. Wobblerne bør reguleres slik at de ikke hopper opp over overflaten selv i stri strøm. Under roingen holdes bau­ gen opp mot strømmen, og man ror slik at man føres med strømmen fra land til land. Når man passerer mulige standplasser for ørret, f.eks. ved steiner eller sunkne trær, slippes slukene ned med strømmen. Av og til tar roe­ ren noen kraftige åretak opp mot strømmen før han igjen lar båten drive, slik at slukene føres med strømmen på en måte som virker naturlig for fisken.

Harr Så lenge det er kaldt i vannet, holder harren seg på stille vann, i dype viker og i bak­ evjer. Om kvelden, særlig i den varme årstiden, stiger den opp for å ta insekter ved grunner og skjær og på strømnakken. Harren tar gjerne små wobblere, spinnere og ikke

26. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 1.

minst fluer. Også oter er et effektivt redskap når man dorger etter harr i elver. Harren er en fisk som yter tapper motstand. Den kan hoppe og sprette kraftig etter at den er kroket, og den har seige kjever slik at den sitter godt selv på små kroker til den endelig håves.

Sik Siken biter villig på miniwobblere tidlig om våren, i mars-mai, og dessuten sent på høsten, etter gytetiden. Da finner man den helst nær bun­ nen i svak strøm eller i bak­ evjer. Flytende miniwobblere med sider i sølvfarge og svart rygg, 2,5-5 cm lange, er noe siken setter pris på. Man lar wobbleren drive med strøm­ men og får den til å bevege seg ved hjelp av roing i små rykk. Når siken biter på en wobbler i denne situasjonen, virker nappet roligere enn ellers. I sommervarmen er det lett å finne sikens tilholdssteder i

strømmen. Den vaker lydløst og rolig etter fluer i overfla­ ten, mens den viser rygg­ finnen. Små spinnere og fluer passer til dorging etter sik på denne tiden. Om våren og høsten biter siken best om morgenen og utpå ettermid­ dagen, om sommeren utpå kvelden og tidlig på natten. Når det småregner, tar den villig også midt på dagen. En kroket sik må trettes ut med særlig varsom hånd, ettersom kroken har lett for å miste holdet hvis presset blir stort. Selv erfarne fiskere mis­ ter sik i det avgjørende øye­ blikk en gang imellom fordi de ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til denne spesielle egenskapen hos siken. Stan­ gen skal være myk og brem­ sen slakk. En kroket sik gjør som regel bare noen få sprell før den kommer rolig inn mot båten. Men så begynner spe­ takkelet. Og når man vet hvor dårlig kroken sitter, gjelder det nå å vise all mulig forsik­ tighet når man fint og rolig leder den inn i håven.

Storfisk krever ikke nødvendigvis stor sluk. Her har en velvoksen laks bitt på en liten, beskjeden wobbler.

Roing på lakseelv Selve roingen går etter det vanlige mønsteret for dorging på elv, men redskapet er at­ skillig grovere enn til annet elvefiske. Stangen kan være 2,70-3 meter lang og helst ikke altfor stiv. Særlig for ny­ begynnere er det viktig at for­ tommen er kraftig, gjerne 0,45-0,50 mm. Lokkemidlet kan være wobblere, skjeslu­ ker og fluer. I vårflommen passer det med større sluker, om sommeren mindre. Gode sluker er f.eks. Kleppeskjeen, Stingsilda og Toby. Laksen biter gjerne godt når solen skinner på tvers av eller mot strømmen. Dette gjelder også når solen ikke er synlig, altså i skyet vær. I alle lakseelver finnes det velkjen­ te fiskeplasser, og også noen mindre kjente eller ukjente. Som alminnelig regel kan man gå ut fra at det ofte er laks å få der bunnen er fast og mørk, mens utsiktene er dår­ ligere på lys sandbunn. Laksen napper som en ør­ ret, hardt og vilt. Når man dessuten tar i betraktning at det kan dreie seg om meget stor fisk og at strømmen alltid vil skape problemer, kan ut­ trettingen bli en tvekamp av lang varighet. Uttrettingen foregår ellers på samme måte som for an­ nen fisk i elvene. Hvis man har en storlaks på kroken, bør man prøve å ro til land og trette fisken ut der, forutsatt at elvelandet er tilstrekkelig framkommelig. Da fisken er stor, er håv sjelden aktuelt. Laksen må kleppes eller tailes (gripes om halen).

393

Fiskearter: gjedde og

Gjedde.

gjørs

Gjørs.

GJEDDA 396 Utseende 396 Størrelse og vekt 396 Levealder 397 Storgjedder 398 Utbredelse 399 Gjeddevannet 399 Vandringer 399 Gjeddas næring 399 Gjeddenes jaktatferd 400 Når spiser gjedda? 401 Forplantning 402 Avvik og sykdom blant gjedder 403 Variasjoner i gjeddebestandens størrelse Gjeddefiske i Norge 405

GJØRSEN 405 Utseende 405 Størrelse, vekt og alder 405 Utbredelse 406 Gjørsvannet 406 Vandringer 406 Næring 407 Forplantning 407 Fiske 407

403

Gjedde og gjørs

Utseende Gjedda (Esox lucius) er den eneste representanten for sin slekt her i lan­ det og i Europa for øvrig. I Øst-Asia lever ytterligere en gjeddeart, og i

vekt i kilo

Den gule kurven viser forholdet mellom vekt og lengde hos gjedde på grunnlag av en svensk undersøkelse. Sirklene viser lengde og vekt hos et utvalg på 15 storgjedder.

Nord-Amerika finnes det tre repre­ sentanter for gjeddeslekten. Gjedda har et meget karakteristisk utseende, og den kan ikke forveksles med noen annen fisk i Norge. Krop­ pen er langstrakt, med ovalt tverr­ snitt, og hodet er stort, med lang­ strakte, kraftige kjever med under­ bitt. Ryggfinnen er plassert langt bak, og øynene er store. Gjedda har forholdsvis små skjell. Antall skjell i en rekke i sidelinjen er litt over hun­ dre. Sidelinjen, som er et sanseorgan, er svært godt utviklet. I tillegg til den egentlige sidelinjen har gjedda langs kroppssidene ytterligere sanseorga­ ner som tilhører det samme systemet. Sidelinjens forlengelseskanaler i hodet er også velutviklet. I gjeddas grågrønne grunnfarge er det mørke tverrstriper og gule, ovale flekker. Tverrstripene er mest synlige på små gjedder. Ellers kan fargetone­ ne variere en god del fra fisk til fisk, og det kan være store variasjoner også innen det samme vassdraget.

Størrelse og vekt Ser man bort fra laksen, er gjedda den største ferskvannsfisken i Norge. Virkelige storgjedder er alltid hun­ ner. Hanngjedder oppnår meget sjel­ den en vekt på mer enn fem kilo. Forutsetningen for at en gjedde skal komme opp i de virkelig høye vekt­ klassene, er regelmessig og rikelig til­ gang på næring, og ikke minst gode 396

vekstbetingelser i de første leveåre­ ne. Av det meget omfattende gjeddematerialet som er samlet i det sven­ ske ferskvannslaboratoriet, framgår det at bare én av 200 hunngjedder veier mer enn fem kilo, mens bare 7 av 1000 hanngjedder er på over to kilo. Materialet som danner grunnla­ get for disse tallene, er samlet inn fra store områder som omfatter flere vassdrag med til dels helt ulike livsbe­ tingelser for gjedde. Forholdet mellom kroppslengde og vekt varierer mye hos gjedda. Slike vektforskjeller har ikke bare sam­ menheng med hvor mye mat gjedda har i magen eller kjønnskjertlenes utviklingsstadium, men også med hvor raskt gjedda har vokst og typen av kroppsbygning. Illustrasjonen til venstre viser for­ holdet mellom lengde og vekt på grunnlag av en svensk undersøkelse, og dessuten det samme forholdet hos 15 storgjedder på over ti kilo. Av den grafiske framstillingen går det f.eks. fram at den virkelige storgjedda på 24 kilo faktisk var litt kortere enn en annen storfisk på 14 kilo. I tabellen på motstående side belyses forholdet mellom alder og kroppslengde. Det er her ikke skilt mellom hanner og hunner. De to første somrene er det ikke særlig stor forskjell i veksthastig­ het mellom hann og hunn, men sene­ re vokser hunngjeddene klart raskere enn hannene. Hos seks år gamle gjedder er det en forskjell på 5-11

Gjedda

cm, og hos åtteåringer 8-15 cm. En hunngjedde er gjerne kommet opp i en vekt på en kilo når den er 5-6 år gammel, en hanngjedde først i 6-7-årsalderen. Av tabellen under framgår det at gjedda i den meget næringsrike finske innsjøen Sompiojårvi vokser betyde­ lig raskere enn i den andre, finske innsjøen, Pyhåjårvi, til tross for at de klimatiske forholdene er de sam­ me i begge innsjøer. I Ilmensjøen i Sovjetunionen, som ligger på om­ trent den samme breddegraden som Sørlandet, har gjedda en helt uvan­ lig rask vekst, noe som stiller denne innsjøen i klasse med gjeddevann i de sørligere delene av artens utbre­ delsesområde. Den store veksthas­ tigheten hos brakkvannsgjedder ved Jylland tyder på at temperaturfor­ holdene er av stor betydning. Gjed­ dene ved Jylland viser en ren rekordvekst.

Det er på det rene at gjeddenes veksthastighet blir mindre jo lenger nord man kommer. Undersøkelser i Mellom-Europa viser at gjedda vok­ ser best når vanntemperaturen er 1819 grader. Når vanntemperaturen overstiger 20 grader, går veksten igjen noe langsommere. Men ved si­ den av temperaturen spiller selvfølge­ lig næringstilgangen og bestandstett­ heten en viktig rolle for veksthastig­ heten. Det kan være store individuelle forskjeller blant gjedder i et og sam­ me vann når det gjelder veksthastig­ het. Men som generell regel gjelder at gjeddas vekstpotensial er meget stort. Resultatene av en gjeddeutsetting i Sverige viser et eksempel. Gjeddeyngel ble satt ut i et vann der det ikke fantes gjedde fra før. Da gjeddene var blitt fem år gamle, var den største av dem 105 cm lang og veide 7,4 kilo. Gjeddenes vekstsesong er ganske kort. Veksten tar til etter gytetiden og avsluttes i september. Gjeddene tar næring til seg også om vinteren, men på våre breddegrader vokser de ikke.

lertid de sakkyndige i dag ikke lit til disse imponerende tallene. I USA har man ved hjelp av sikre bestemmelsesmåter ikke funnet gjedder på mer enn 24 år, og i Sverige har man ikke med sikkerhet kunnet påvise gjedder som har vært mer enn 16 år gamle. I Norge er det ikke foretatt inngående undersøkelser over gjed­ das alder. Sannsynligvis kan man fastslå at mer enn 15 år gamle gjedder er sjeldne, og at det er ytterst få som er mer enn 20 år gamle. I Sør-Finland har man funnet ut at en gjedde på 7-8 kilo som regel er 12-14 år gammel. Men dette betyr ikke at de virkelige storgjeddene på omkring 20 kilo er utgamle. Gjedder som oppnår eksep­ sjonell størrelse, er fisk med særlig Gjeddas utbredelse i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

Levealder Aldersbestemmelse på grunnlag av årringer i skjellene byr på problemer når det gjelder store gjedder. Sikrere bestemmelse av alderen kan man få ved å granske snitt gjennom enkelte bein i fiskens hode (gjellelokkets bein eller operculum, og den første svelgbuen eller metapterygoideurn). Det har hendt at gjedder, på grunnlag av skjellanalyse, er blitt al­ dersbestemt til over 30 år. På grunn av bestemmelsesmetoden fester imid-

Alder i år

Sted

Kilde

1

Pyhåjårvi, Finland 9,3 Sompiojårvi, Finland 18,6 Ilmensjøen, Sovjetunionen 24,5 Jylland, Danmark (brakkvann) 16,5

2

4

6

8

18,0 31,3 36,6 33,3

37,1 50,5 61,0 61,6

52,5 63,7

64,6

78,5

10

71,8 Jårnefelt 1929 Salojårvi 1972 Berg 1962 89,5 101,5 Dahl 1969

Gjeddenes lengde i cm på forskjellige alderstrinn i noen gjeddelokaliteter i NordEuropa.

397

Gjedde og gjørs

STORGJEDDER Gjedda kan bli en meget stor fisk etter våre forhold, og fis­ kens anselige størrelse, kom­ binert med det ryktet den har som umettelig rovfisk, har satt fantasien i sving overalt der det drives fiske etter gjed­ de. Noe liknende rykte har ikke laksen, til tross for at de største kjente laksene hos oss er større enn de største gjed­ dene man kjenner til. Riktig­ nok må det innrømmes at lak­ sen, selv om også den er en rovfisk, er mer beskjeden enn gjedda når det gjelder valg av bytte. Men påstander om at gjedda går til angrep på folk som bader, vitner om litt for stor tro på gjeddas forslukenhet. Denne fisken har et fryktinngytende gap, men stort sett har den nok instink­ ter som sier den hva som er brukbart bytte. Det verserer en mengde historier om stor­ gjedder som sannsynligvis aldri har eksistert. Ingen som har tatt en storgjedde, holder tett om begivenheten, og i våre dager er det vanlig at nyheten havner i avisspalte­ ne, med opplysninger om fangstens mål og vekt. Selv om oppgavene over storfis­ kens tyngde og lengde ikke alltid er hundre prosent på­ litelige, gir avismeldingene i alle fall en pekepinn om hvor store gjeddene kan bli i de forskjellige land der det dri­ ves gjeddefiske. Men det er gjerne sånn at beretningene om de aller største gjeddene skriver seg fra riktig gamle dager, og opplysningene unn­ drar seg enhver kontroll. His­ torier om gjedder på både 30 og 40 kilo lever ennå på folke­ munne enkelte steder i Nor­ den. Sannsynligheten taler nok for at disse gjeddene sta­ dig har lagt på seg noen kilo under historiens vandring. I Norge kjenner man til fle­ re gjedder på omkring 18 kilo, og den største kjente gjedda ble i. sin tid tatt i

398

Steinsfjorden på Ringerike. Den veide 22 kilo. Det er i det hele tatt karakteristisk at de virkelige storgjeddene her i landet er tatt i næringsrike lavlandssjøer. I alle våre naboland er det tatt gjedder som er større enn vår hjemlige rekord. Men den eneste helt sikre oppgaven gjelder en gjedde som slår vår egen rekordfisk med bare én kilo. Denne svenske rekordgjedda ble tatt i et brakkvannsområde i 1957 og veide 23 kilo. Ellers foreligger det fra Sverige opplysninger om en gjedde på 29 kilo og to på 25,5 kilo, alle tatt omkring år­ hundreskiftet. De sakkyndige har imidlertid ikke våget å gå god for at disse opplysningene er riktige. Derimot er det klart at Danmarks rekordgjedde ble tatt i Grårup sjø i 1929. Den veide 26,5 kilo og var 150 cm lang, mens om­ kretsen var 63 cm. Også i Finland rår det en viss usikkerhet om rekordgjeddene. Det er snakk om flere storgjedder på 25 kilo, men den største som det fore­ ligger mer detaljerte opplys­ ninger om, ble tatt i 1912 og veide 24 kilo. Den var 136 cm lang, og omkretsen var 65,7 cm. Kjeven av denne fisken ble sendt inn til undersøkelse, sammen med skjellprøver. Underkjeven målte 19,5 cm, og alderen ble anslått til 33 år, men i dag regner man ikke denne aldersbestemmelsen for å være pålitelig. Ifølge be­ retningen ble gjedda tatt på sluk etter en kamp som varte i tre timer. En rekordfisk fra Ilmensjøen i Sovjetunionen er sannsynligvis den største gjedda som er tatt i Europa. Vektnålen stoppet i dette til­ fellet på 34 kilo. Fiskeribio­ loger går god for at dette ikke er noen fantasifisk, men så er da også Ilmensjøen en innsjø som gir gjeddene de aller bes­

te livsbetingelser. Veksten er uvanlig rask, og undersøkel­ ser viser at allerede fire år gamle har gjeddene her en gjennomsnittsvekt på 1,8 kilo. Også Irland er kjent for sine store gjedder. Rekorden her er antakelig en fisk på 24 kilo som ble tatt i 1920. Alle disse storgjeddene er hunnfisker. Som nevnt er det meget sjelden at hanngjedder

oppnår en vekt på mer enn fem kilo. I Sverige ble det imidlertid i 1951 tatt en hanngjedde som veide 10,15 kilo. Den var 103 cm lang, og en pålitelig aldersbestemmelse viste at den var 11 år gammel. Dette er sannsynligvis ver­ densrekord for hanngjedder. En oppsiktsvekkende stor hanngjedde ble også tatt i Vånern i 1954. Vekten stop­ pet her på 9,5 kilo.

Slik viser sportsfiskeren gjerne fram sitt livs fisk. I dette tilfellet er det også noe å vise fram. Gjedda veier 15,8 kilo og er tatt på kasteslukstang med en abborfarget wobbler. Men enda mangler fisken 6-7 kilo på å komme opp i norsk rekordklasse.

Gjedda

gode vekstegenskaper, og som har vokst hurtigere enn andre gjedder helt fra de var små.

Utbredelse I Norge har gjedda sin hovedutbredelse i den sørøstlige delen av landet omkring Oslofjorden og nordover til Femunden, og dessuten i Finnmark. Ellers er det spredte forekomster i Trøndelag, Nordland og Troms. En­ kelte andre steder er den utsatt. Se også kart side 397. I Sverige og Fin­ land er gjedda utbredt så å si overalt, og i disse landene har gjeddefisket langt større betydning enn hos oss. Ellers i Europa forekommer gjed­ da i alle land bortsett fra Spania og Portugal. Videre strekker gjeddas ut­ bredelsesområde seg gjennom det nordlige Asia og like til Stillehavet. I Nord-Amerika er gjedda jevnt ut­ bredt, bortsett fra i de arktiske om­ rådene og i de varme strøkene i sør.

Gjeddevannet Gjedda stiller ikke strenge krav til vannkvalitet. Man kan finne den i innsjøer med klart vann, i brunt vann og i leirfarget vann. Oksygeninn­ holdet må ikke være under 3 ml/1, selv om gjedda kan klare seg en viss tid i vann med et oksygeninnhold på bare 1-2 ml/1. Surhetsgraden er også av betydning. I vann med pH under 4,2 kan gjedda ikke forplante seg. Gjedda forekommer mange steder i brakkvann. En fullvoksen gjedde kan klare seg i vann med saltholdighet opptil 1 %, men skal forplantningen bli vellykket, må saltinnholdet i van­ net være under 0,7 %. Gjedda forekommer mange steder i elver med ganske sterk strøm. Tem­ peraturen er neppe noen vesentlig begrensende faktor for gjeddas ut­ bredelse hos oss. Den trives godt i barskt innlandsklima i høyder på om­ kring 700 m o.h. i Femundtraktene, og på Finnmarksvidda, der vinteren kan være temmelig lang. De beste gjeddevannene er grunne og næringsrike, med frodig vegeta­ sjon. Vegetasjon i vannet er viktig for gjedda, både under gytingen og når den skal finne skjulesteder for sin bakholds jakt.

Mange av de næringsrike lavlandssjøene som har en god gjeddebestand, er utsatt for tilsig, f.eks. fra jordbruket, som representerer over­ gjødsling. Gjedda tåler dette, men bare inntil en viss grense. Blir over­ gjødslingen for sterk, påvirkes i første omgang forplantningen.

Vandringer Gjedda er en stasjonær fisk. Store gjedder kan forflytte seg noe på næ­ ringssøk, og i de større innsjøene trekker den gjerne ned på dypere vann om vinteren, selv om gjeddene nok kan finnes både på dypt og grunt vann til alle årets tider. Det kan fore­ komme en viss vandring til og fra gyteplassen, men som regel dreier det seg bare om korte strekninger. Like­ vel er det klart at gjeddas bevegel­ sesaktivitet er størst før og etter gytingen. Som regel beveger gjedda seg bare noen få hundre meter bort fra sitt faste tilholdssted. Erfaringer med en merket gjedde viser dette med all mulig tydelighet. Da fisken ble merket 7. juni 1958, var den 32 cm lang og veide 240 gram. Innenfor et område på 150 meter omkring merkestedet ble den senere funnet og kontrollert 22. juli 1959 (400 gram og 37 cm), 28. august 1959, 31. august 1960 (420 gram og 42 cm) og 22. sep­ tember 1960. En meget omfattende finsk under­ søkelse gir interessante opplysninger om gjeddas vandringer. I løpet av en treårsperiode i slutten av 1950-årene ble over 1500 gjedder merket. Av de gjeddene som ble merket i 1957, ble 31 % fanget igjen i løpet av de følgen­ de to og et halvt år. En av disse gjeddene ble funnet så langt som 18 kilometer fra merkestedet. Bare 15 % hadde vandret mer enn fire kilometer fra stedet der de ble merket. Omkring 35 % ble gjenfanget i en avstand av 0,5-4 kilometer fra merkeplassen, mens resten ble tatt praktisk talt på selve merkeste­ det. Det ble ellers registrert at mange gjedder i forplantningstiden vandret til gode gytegrunner 1-2 kilometer borte. En del gjedder ble etter mer­ kingen sloppet ut på den andre siden av en dyp fjord. Ingen av disse vand­

ret tilbake til merkeområdet. Andre undersøkelser har vist at gjedda, i likhet med laksen, benytter seg av luktesansen når den skal orientere seg. I Sverige har man ved merkefor­ søk påvist at gjeddene i noen tilfeller kan vandre til gyteområder som lig­ ger noen mil fra området hvor de ellers oppholder seg.

Gjeddas næring Straks yngelen er klekt, fester den seg til vegetasjonen under vannet ved hjelp av klebetråder. Her sitter den til næringen i plommesekken er brukt opp, det vil si i 9-10 døgn. Yngelen, som nå er omkring 1 cm lang, begyn­ ner deretter en ren jakt på svømmen­ de planktonkreps. Allerede fra første stund benytter den seg av gjeddas spesielle jaktteknikk - å stå i skjul av vegetasjonen og vente på at et pas­ sende bytte skal komme innen rekke­ vidde. Litt senere begynner gjeddeyngelen å ta insektlarver, og når den er blitt 2-3 cm lang, begynner den også å jage fiskeyngel. Når den kom­ mer opp i 3 cm lengde, vandrer ynge­ len ut fra gyteområdene og sprer seg langs strendene. Utpå sensommeren, når gjeddeungen er blitt 10 cm lang eller noe mer, lever den nesten ute­ lukkende av fisk. Gjeddas næring varierer fra vass­ drag til vassdrag, og også med fiskens størrelse. I innsjøene tar den gjerne (avhengig av hva slags byttefisk som forekommer) mortefisk av forskjel­ lige slag, abbor, laue og hork. Noen steder tar den også lagesild og krøkle. Overalt kan gjedda også ta andre gjedder. Ved undersøkelser er det i gjeddemager funnet at 5-6 % av næ­ ringen kan være gjedde. Det hender også at gjedda snapper en andunge

399

Gjedde og gjørs

Gjedda er ikke grådigere enn en hvilken som helst annen fisk, men den er tilpasset et levevis som gjør at mennesker lett kan komme til å tillegge den mindre sympatiske egenskaper. At gjedda på bildet er ganske liten, forstår man når man vet at den ligger på en kaffeskål. Og at den allerede har utviklet seg til en effektiv rovfisk, forstår man når man vet at fisken som den har slukt, er en artsfelle på nesten samme størrelse som den selv. Det ser ut til at gjedda prøver å gjøre jakten så lettvint som mulig ved å sikre seg en størst mulig munnfull om gangen. Stort bytte er rett og slett mer arbeidssparende enn lite bytte. Når man er ute etter storgjedde, kan man derfor trygt bruke store sluker eller wobblere.

eller andre svømmende fugleunger, og også vannrotter og frosk. I noen tilfeller er det påvist at gjedda kan ta kreps, muligens fordi det har vært knapphet på egnet fisk. Et fellestrekk som ser ut til å gjelde i alle gjeddevann, er at gjedda hovedsakelig tar den fiskearten som det er mest av i vannet. Byttefiskenes størrelse varierer. Små gjedder tar gjerne fisk som i forhold til gjeddas egen størrelse er atskillig større enn de byttefiskene større gjedder tar. På grunnlag av forskjellige undersøkelser kan man sette opp en tabell over forholdet mellom gjeddas størrelse og byttefiskens vekt (se s. 399). Som man ser, øker byttefiskens gjennomsnittsstørrelse etter som gjeddas størrelse øker. Dette er rime­ lig, ettersom en større gjedde selv­ følgelig er i stand til å sluke større fisk. Men byttefiskens gjennomsnitts­ størrelse øker ikke i samme takt som gjeddas størrelse, og det viser seg at også store gjedder tar liten byttefisk. Likevel vil det, i vann der man vet at det finnes store gjedder, lønne seg å 400

bruke store sluker, gjerne på 20-25 cm. Blant de mange trekkene som viser at gjedda er en effektiv rovfisk, er også den uhyre elastiske magesek­ ken. Den kan strekkes ut til nesten det dobbelte av normal lengde, mens omkretsen kan økes til mer enn det dobbelte. En full gjeddemage kan være strukket så skinnet er gjen­ nomsiktig, slik at man kan bestemme byttefisken uten å åpne magesekken. Ifølge engelske undersøkelser tren­ ger en 20-30 cm lang gjedde en næringsmengde (fisk) på 3,4 gram for å legge på seg 1 gram. Det vil si at forkoeffisienten er 3,4. Med forkoeffisient menes det antall vektenheter som må til for at fisken skal legge på seg én tilsvarende vektenhet. Det regnes ofte med at gjed­ der på under en kilo har en forkoeffisient på 10, mens gjedder som veier mer enn fem kilo, har en forkoeffisient på 30. Det er klart at forkoeffi­ sienten må være høyere i kaldt vann enn i varmere vann. Derfor må det nødvendigvis være en viss forskjell når det gjelder gjeddenes matbehov i

Norge og i England. Men på den annen side foreligger det undersøkel­ ser som tyder på at gjeddas forkoeffisient aldri kommer opp i 30. Det er grunn til å anta at små gjedder under våre forhold trenger 4-7 gram føde for å vokse ett gram, mens store gjed­ der trenger 8-12 gram. Små gjedder omdanner altså maten de spiser, til gjeddekjøtt langt mer effektivt enn tilfellet er med store gjedder. Hos små gjedder vil omkring 70 % av næringen de spiser, gå til vekst, hos store gjedder bare omkring 20 %. De små gjeddene bruker altså mindre energi til bevegelse, ånding og andre ytringer som er nødvendige for å opprettholde livsfunksjonene. Gytingen og forberedelsene til gyting krever også mye energi. I forhold til andre fisker viser det seg at gjedda utnytter næringen gan­ ske effektivt. Noe som bidrar til det­ te, er at gjedda beveger seg forholds­ vis lite. Det kan man blant annet se av gjeddas jaktmåte, som ikke er særlig energikrevende. Mange steder er gjedda en meget verdifull fisk fordi den omdanner en mengde lite mat­ nyttig småfisk til førsteklasses fiskekjøtt. Forkoeffisientene viser dessuten at det er uøkonomisk å fø på store gjed­ der hvis man ønsker størst mulig av­ kastning i form av fiskekjøtt i et gjeddevann. Hvis gjeddene fiskes når de er 0,5-1 kilo, og større gjedder ikke forekommer i vannet, vil man få et vesentlig større utbytte regnet i kilo fisk enn hvis gjeddene får anledning til å vokse seg betydelig større. Når det gjelder innlandsfiske, er det på den annen side ikke bare snakk om kiloavkastning. Vassdragenes verdi må også måles etter hvilken betyd­ ning de har for sports- og fritidsfiske. Og da er muligheten for å få virkelig storfisk noe som teller, og som øker verdien av et fiskevann.

Gjeddenes jaktatferd Sagt i all korthet driver gjeddene sin jakt på denne måten: De står i skjul og utnytter sin effektive vernefarge, gjør et lynraskt utfall når et bytte viser seg på kort hold, og setter de sylskarpe tennene i byttet. Man kan dele inn forløpet i disse fasene:

1. Gjedda oppdager byttet, øynene rettes mot byttefisken. 2. Kroppen vendes så snuten pe­ ker mot byttet. Dermed kan byttet sees med begge øynene samtidig (binokulært), noe som letter avstandsbedømmelsen. 3. Gjedda glir langsomt nærmere ved hjelp av svake bevegelser av bryst- og bukfinner. 4. Gjedda spenner kroppen i en svakt S-formet bue og gjør et vold­ somt utfall mot byttet. I spranget bru­ ker gjedda hele spennkraften i den kraftige brystmuskulaturen, godt hjulpet av de store flatene i finnene bakerst på kroppen (ryggfinne, gattfinne og halefinne). Gjeddas akselerasjonsevne er enestående, noe både kroppsform og ikke minst finnenes plassering viser. 5. Gjedda hogger tak i byttet. Først når den er helt nær byttet, åpner gjedda kjeften. Dermed opp­ står det et sug som hjelper den til å få byttet inn i gapet. 6. Byttet snus i gjeddekjeften og slukes med hodet først. Det hender imidlertid at småfisk og fisk med myke finner slukes med halen først. Mange av gjeddas vanlige byttefisker, f.eks. abbor, har imidlertid stive og skarpe finnestråler. Når et slikt bytte slukes med hodet først, vil fin­ nene legge seg og byttet vil gli lett ned, tross de skarpe piggene. Når det gjelder å oppdage et mulig bytte, er det klart at synet spiller en avgjørende rolle. Forsøk med blinde gjedder har vist at de ikke registrerer gjenstander som beveger seg på en viss avstand. Først når avstanden blir 10 cm eller mindre, merker de at noe passerer. På så kort hold vil vibrasjo­ ner i vannet registreres ved hjelp av sidelinjesystemets forbindelse med hjernen. Sidelinjen er som kjent et sanseorgan som stimuleres av lavfrekvente vibrasjoner i vannet, og som på den måten registrerer f.eks. svøm­ mende fisk. Det hevdes ofte at gjenstander som befinner seg forholdsvis langt borte, først blir oppdaget av gjedda ved hjelp av sidelinjen, og deretter med øynene. Men etter nyere undersøkel­ ser ser det altså ut til at det er synet som er avgjørende når det gjelder gjeddas muligheter for å oppdage et

mulig bytte. Når en byttefisk eller en sluk beveger seg på en måte som av­ viker fra det normale, virker dette mer stimulerende på gjeddas syn enn en regelmessig bevegelse. Men side­ linjen kan være av stor betydning når det er dårlig sikt, f.eks. når vannet i en langsomtflytende elv er grumset under vårflommen. Som oftest står gjedda på lur og gjør et raskt framstøt når et bytte kommer innen rekkevidde. Men det hender også at den forfølger en fisk eller en sluk. I et slikt tilfelle kan den ta sluken like inne ved land, eller den kan miste interessen og snu. Gjedda jager imidlertid ikke etter byttet på samme måte som f.eks. abboren, og den driver alltid sin jakt alene, aldri i flokk. Når det er snakk om gjeddas mat­ vaner, blir den ofte omtalt som en glupsk og grådig fisk, en hensynsløs jeger og umettelig slukhals. Det er selvfølgelig ikke tvil om at den er en innbitt fiskeeter. Men alle gjeddas handlinger er instinktmessige. Når den jager fisk, er det for å ete dem. Og når den eter fisk, er det for å opprettholde livet. Det er altså ikke uttrykk verken for grådighet eller hensynsløshet. I det hele tatt bør man være forsiktig med å karakterisere fisker eller dyr overhodet med ord som gjelder menneskelige kvaliteter.

Når spiser gjedda? Hvis en gjedde på en kilo skal legge på seg 400 gram i løpet av et år, må den i løpet av dette året sette til livs omkring hundre småfisk med en gjennomsnittsvekt på 30 gram, hvis forkoeffisienten settes til 8. Ettersom en vesentlig del av gjeddas bytte tas i den varme årstiden, er det ganske mange dager i året da gjedda over­ hodet ikke eter. I undersøkelser som er utført gjennom hele året, har om­ kring halvparten av gjeddemagene vært tomme. En gjedde eter altså ikke hver dag. Det meste av tiden går med til å fordøye føde. Hvis en gjedde tar inn en næringsmengde som tilsvarer 10 prosent av gjeddas egen vekt, vil for­ døyelsen av byttet om sommeren kre­ ve 3-4 døgn. Når en gjedde har full mage og fordøyelsen går sin gang, vil

den ikke drive jakt på mer bytte. Likevel hender det at den tar en sluk som representerer en ekstra fristende stimulus. Det normale er imidlertid at lysten til å bite har klar sammen­ heng med fiskens normale spiserytme. Hvis gytetiden er forholdsvis kort, vil alle gjeddene i det samme om­ rådet ha en biteperiode samtidig, nemlig like etter gytingen. Etter den­ ne perioden vil det følge en pause da gjeddene fordøyer innholdet i en full mage. Deretter vil det følge en ny periode med bitelyst. Slik kan en ens­ artet rytme holde seg en tid. Men rytmen vil, på grunn av gyteforholdene, være forskjellig fra vann til vann innenfor et lite område. Hvis gyte­ tiden strekker seg over lengre tid, f.eks. på grunn av ugunstig og varier­ ende temperatur, vil gjeddene i det samme gyteområdet bli ferdige med gytingen til forskjellig tid, og det vil da ikke oppstå noen klar inndeling i biteperioder og pauser etter gyte­ tiden. Det er en vanlig oppfatning at gjedda mister lysten til å bite når tennene felles. Men det er ikke påvist at slike perioder med manglende bitelyst eksisterer. I hver underkjevehalvdel har gjedda til enhver tid 4-9 skarpe gripetenner. Antallet tenner er det samme uansett hvor stor fisken er. Hver enkelt av disse tennene sit­ ter bare på plass en viss tid. Før eller senere blir sokkelen, som holder tan­ nen fast til kjevebeinet, myk slik at tannen løsner. I kjevebeinet er det 15-20 grunne groper for feste av gri­ petenner, og nye tenner gror ikke opp i den gropen som nettopp har mistet en tann, men i en annen ledig grop. I hver enkelt grop i kjeven er det stoffer i bindevevet som er klar til å bygge opp nye tenner. Der en ny tann kommer fram, dannes først en sokkel som til å begynne med er bløt, slik at den nye tannen kan rugges på omtrent som en gammel tann like før den faller ut. Etter hvert blir sokke­ len herdet og hard, og først da kan den nye tannen brukes. Gamle ten­ ner felles og nye vokser ut året rundt hos gjedda. Men det er ikke påvist noe som tyder på at tannfelling har noen som helst innflytelse på gjeddas bitevillighet eller livsrytme. 401

Gjedde og gjørs

Hos gjedda kan det ikke påvises klare og faste spisetider som hos mange andre fisker. Den kan drive sin jakt midt på lyse dagen, og det hender også at man kan få gjedde på sluk når det så å si er mørke natten. Gjeddas jaktaktivitet og dermed bite­ lyst er i høy grad avhengig av aktivite­ ten hos byttefiskene. Stort sett be­ traktes de tidlige morgentimene som en god tid for gjeddefiske med krokredskap om sommeren. Om høsten kan man prøve litt senere på morge­ nen. De siste timene før solnedgang er også gode fisketider for gjedde. Generelt betraktes skyet vær som gunstigere enn klarvær, og litt vind er bedre enn blikkstille.

Forplantning Det er påvist at hanngjedder kan bli kjønnsmodne allerede når de er ett år gamle. Men sannsynligvis deltar de fleste hanner ikke i gytingen før de er to-tre år gamle, og hunnene et år senere. Som regel er fire år gamle gjedder kjønnsmodne. Skal man leg­ ge fiskens størrelse til grunn, kan man også si at gjedder over 40 cm er forplantningsdyktige. Men man kan altså finne langt mindre gjedder i ak­ tivitet på gyteplassen. Ved en under­ søkelse i Sverige fant man at den minste forplantningsdyktige hannen var 13,5 cm lang! Samtidig fant man at den minste gytende hunngjedda målte 21 cm. Gjedda gyter om våren eller tidlig på forsommeren. Gytetiden varierer en god del fra sted til sted, også innenfor små områder. Observasjo­ ner gjennom 15 år i et område med flere småsjøer i Finland viste at gyte­ tidens begynnelse kunne variere med over fire uker, og gytetidens slutt med bortimot seks uker. I Norge be­ gynner gytingen som regel i isløsnin­ gen, og vanntemperaturen er ofte ikke stort over 1 grad. Gytetiden kan vare i 1-5 uker, og i løpet av denne tiden vil store temperaturendringer finne sted. Gytetiden er som regel kortere i små vann enn i store inn­ sjøer. Gjedda gyter på meget grunt vann, ofte så grunt at de store gjeddene står med ryggen over vann. Bunnen på gyteplassen må ha vegetasjon, og det

402

Det er ikke uvanlig å finne gjedder som er angrepet av sykdom eller som viser et eller annet avvik fra det normale. Gjedda på bildet over har mopsehode, det vil si at overkjeven er uvanlig kort og har fått en butt, avrundet form. Gjedda på motstående side er angrepet av gjeddesarkomatose, noe som har resultert i en stygg utvekst på kroppssiden. Som regel er gjedder med sårskader fullt brukbare som menneskeføde, men fisk som er angrepet av sarkomatose, bør ikke spises.

vanligste er at gjeddene gyter på en serie lynraske paringer, hver med oversvømmet mark, altså på strender en varighet av 0,5-0,8 sekunder. Ved som etter at vårflommen har lagt seg, hver paring gytes 10-100 rognkorn, er tørt land. Ren gressmark er ideell, og samtidig slipper hannen melke. men gjeddene kan også gyte på over­ Paret svømmer i svinger, og bare 1-10 svømmet myr. Det er for øvrig vanlig cm over bunnen. Under svømmingen at de gyter i områder med siv. slår hannen med sporden mot hun­ Det er gjerne små hunner som an­ nen, stadig kraftigere. Disse slagene kommer først til gyteplassen, og de med halefinnen virvler opp rogn og kommer også i gang med gytingen på melke, som på denne måten blir blan­ et tidligere tidspunkt enn de store. det bedre og spres over større om­ Hvorfor de store nøler med å inn­ råder. finne seg, er uvisst, men man har Noe som også i høy grad bidrar til å gjettet på at de store gjeddene holder spre rogna, er at gytingen foregår i seg på dypere vann om våren, og at flere omganger. I løpet av en dag kan rognmodningen hos disse fiskene går et gytende par bevege seg over en langsommere på grunn av lavere strekning på noen hundre meter. Det vanntemperatur på større dyp. forekommer at en hunn følges av fle­ Takket være undersøkelser ved re gytende hanner. Hos de store Drottningholm-laboratoriet i Sverige hunngjeddene kan gytingen pågå i vet man nå en del om gjeddenes at­ mange dager. Rogn fra disse fiskene ferd i gytetiden. Når den gyteferdige kan derfor spres over meget store hannen får øye på en hunn, svømmer områder, noe som gjør sitt til å sikre han straks bort til henne. Hunnen resultatet. Hvis vannstanden går til­ begynner nå å svømme langsomt bake så deler av gyteplassen blir tørr­ framover, mens hannen følger etter. lagt før klekking, vil vellykket klek­ Hannen svømmer opp på siden av king i alle fall være sikret for rogn hunnen til de to fiskenes øyne er om­ som er gytt på andre steder innen trent på høyde med hverandre. Mens området. At den nyklekte yngelen vil de svømmer slik side om side, foretas bli bedre fordelt over et stort område

Gjedda

som følge av gjeddas gytemetode, er også en stor fordel. På gyteplasser i Sverige har man funnet ut at det maksimalt gytes 50-60 egg pr. kvadratmeter på gyteplassene. Gjeddene har ikke noe privat revir under gytingen. Flere gytende par kan gyte samtidig og krysse hver­ andre innenfor et lite område. Hos arter der hannen opprettholder et re­ vir i gytetiden, har den alltid en spesi­ ell gytedrakt. Dette gjelder f.eks. laksen. Gjedda har ikke antydning til spesiell drakt i gytetiden. Et befruktet gjeddeegg har en dia­ meter på 2,6-3,0 mm. Rogna kleber seg fast til vegetasjonen. Antall rogn hos hver enkelt hunn varierer med fiskens størrelse. En hunngjedde på 45 cm har omkring 25 000 egg, en på 90 cm har omkring 120 000 egg. Det går ca. 65 000 gjeddeegg på literen. Befruktningsprosenten varierer en god del, men gjennomsnittlig ligger den på 75. Tiden fra rogna legges og til yngelen klekkes, varierer med temperaturen. Det kreves 120-130 daggrader fram til klekking, det vil si at hvis det er en jevn vanntemperatur på 10 grader, vil yngelen klekke etter snaue to uker (12-13 dager). Som hos alle fiskearter med en stor mengde rogn er dødeligheten meget stor på rogn- og yngelstadiet hos gjedde. Det er kanskje bare 1 prosent av rogna som blir klekt, og bare en

liten del av gjeddeyngelen som over­ lever den første sommeren.

Avvik og sykdom blant gjedder Det hører ikke til de store sjelden­ hetene å finne gjedder som på en eller annen måte avviker fra det nor­ male. Disse avvikene kan skyldes arvelige faktorer, sykdommer, para­ sitter eller skader. En uhyre sjelden fargevariant er gullgjeddene, som nærmest er gul­ røde. I Norden er denne varianten bare funnet i Sverige. Hvite eksem­ plarer, såkalte albinoer, forekommer også en sjelden gang. Det samme gjelder gjedder som nærmest er svar­ te. Fra Nord-Amerika og Sverige kjenner man såkalte sølvgjedder. Disse fiskene har sølvfargete kroppssider med mørke flekker. Man regner med at det er arvelige faktorer som bestemmer disse avvikene når det gjelder farge. Mindre sjeldne enn de forannevnte variantene er grønne gjedder. Her dreier det seg ikke bare om et avvikende ytre, også fiskens kjøtt og bein er grønne. Dette av­ viket skyldes forstyrrelser i arvestoffskiftet, men årsaken til disse forstyr­ relsene kjenner man ikke. Flekksykdommer som er forår­ saket av bakterier, er forholdsvis ut­

bredt. Disse sykdommene går gjerne under navnet gjeddepest. De flekksyke gjeddene har inflammerte områ­ der uten skjell på kroppen. Gjeddene kan ha en mengde for­ skjellige parasitter, men bare en av dem er av betydning sett fra mennes­ kenes synspunkt. Det er den brede bendelormen. Denne bendelormens larver er hvite og en snau centimeter lange, og de sitter på innvollenes overflate, på hinner i bukhulen og i selve kjøttet. Hvis man vil sikre seg mot denne bendelormen, må gjeddekjøttet stekes eller kokes skikkelig. Et døgns dypfrysing i minst 18 kulde­ grader er også mer enn bendelormlarver tåler. Av og til dukker det opp gjedder med mopsehoder. Det vil si at overkjeven er butt og avrundet og betyde­ lig kortere enn underkjeven. Årsa­ ken til mopsehode, som også fore­ kommer hos andre fiskearter, er utviklingsforstyrrelser på fosterstadiet. Forskjellige former for deformert ryggrad (skoliose) er forholdsvis vel­ kjent hos gjedder. Et spesielt, arvelig avvik representerer den såkalte kongegjedda. Hos denne gjeddeformen vokser den bakre delen av nese­ borene fra pannen som to små horn som er buet bakover.

Variasjoner i gjeddebestandens størrelse Mengden av gjedde i fiskbar størrelse kan variere en del fra år til år i de enkelte vannene eller vassdragene. Det er her snakk om naturlige varia­ sjoner som hovedsakelig påvirkes av forhold som vanntemperaturen om våren og forsommeren, hvor stor vårflommen er og hvor lenge den va­ rer, samt gjeddenes antall i vannet. Yngelens veksthastighet er avhen­ gig av temperaturen i vannet - både direkte og fordi temperaturen også virker på yngelens næringsdyr. Når vannet er varmt, utvikles det en stør­ re mengde passende næringsdyr for gjeddeyngelen enn når vannet er kaldt. Jo bedre tilgangen på næ­ ringsdyr er, desto mer gjeddeyngel kan vokse opp og bli til voksne gjedder. Høy vannstand i gytetiden er av 403

Gjedde og gjørs

stor betydning, fordi det gir større gyteområder og større oppvekstom­ råder for yngelen i den aller første tiden. Av minst like stor betydning er det at vannstanden holder seg på det samme høye nivået til yngelen er blitt stor nok til å forlate gytegrunnene. Raskt synkende flomvannstand kan etterlate yngelen på det tørre, eller tvinge den til å forflytte seg til åpne strandområder på et altfor tidlig tids­ punkt. Mange steder er det påvist ekstra store årsklasser av gjedde etter gytesesonger med stor vårflom som har vart lenger enn normalt. Gyteom­ rådets størrelse er av stor betydning for årskullets størrelse. Særlig i inn­ sjøer der det bare finnes noen få gyteplasser, kan svak eller mang­ lende vårflom føre til at en hel års­ klasse blir fåtallig eller kanskje ute­ blir helt. I et vann med stor gjeddebestand vil gjeddeungene ha problemer i opp­ veksten, ettersom gjeddene mer enn gjerne spiser sine egne. Hvis det i en middelstor gjeddes kosthold inngår bare én prosent smågjedde, betyr det at hver enkelt litt større gjedde i gjen­ nomsnitt setter til livs 2-4 av sine mindre slektninger i året. Dette har sin betydning, selv om man tar i be­ traktning at en stor årsklasse vil på­ virkes mindre enn en liten. Dette innebærer at hvis man øker beskat­ ningen sterkt og får redusert antallet store gjedder, vil resultatet som regel bli en betydelig økning i antallet smågj edder. På dette området er det gjort en del erfaringer. I en innsjø i Canada satte man inn et sterkt gjeddefiske for å redusere bestanden. Når man ville redusere gjeddebestanden, var det fordi gjedda overførte en parasitt til siken, som var den økonomisk sett viktigste fisken i sjøen. I mer enn ti år drev man et meget effektivt gjedde­ fiske, og i løpet av denne tiden ble gjeddas gjennomsnittsstørrelse redu­ sert fra 47 til 25 cm. Men samtidig ble mengden av gjedde nesten firedoblet. I Finland har man gjort liknende er­ faringer etter hardt gjeddefiske gjen­ nom lengre tid. Det effektive fisket førte til at fiskens gjennomsnittsstør­ relse gikk ned, mens fangsten målt i kilo ble større. Hardt gjeddefiske betyr altså at an-

404

Gjedda blir ikke like høyt verdsatt overalt, og mange steder her i landet må gjedde som går i garnet eller som biter på kroken når fiskeren venter annen slags fisk, lide den skjebne å bli liggende og tørke i gresset til kråke eller rev kommer og forsyner seg.

tall unge gjedder øker. Det ser ut til å være umulig å få utryddet gjedda ved hjelp av fiske, uansett hvor effektivt det drives. Hvis det bare finnes bruk­ bare gyteplasser og et mindre antall gjedder greier å få gjennomført gytin­ gen hvert år, vil gjedda greie seg. Noe som bidrar til å gjøre gjeddebe­ standen lite sårbar for hardt fiske, er at gjeddene blir gytemodne i ung al­ der, mange mens de ennå er rene småfisk, og at bare noen få gjeddepar er tilstrekkelig til å produsere store mengder yngel, som har bedre mulig­ heter for å vokse opp jo færre storgjedder det er i vannet. Derfor vil

heller ikke fiske etter gytende fisk kunne true bestanden med utryddel­ se. Men til tross for de forholdene som her er nevnt, lar det seg gjøre å drive skjøtsel av en gjeddebestand. Forut­ setningen er bare at man har gjeddebestandens formeringsmuligheter klart for seg. Følgende alternativer er aktuelle: Hvis yngelproduksjonen er til­ strekkelig (noe den som oftest er), er effektivt og planmessig fiske den bes­ te formen for skjøtsel av bestanden. Samtidig bør man prøve å holde nede bestanden av fisk som kan være til

Gjeddefiske i Norge

skade for gjedda. Det gjelder f.eks. forskjellige arter av mortefisk som tar gjedderogn og yngel. Hvis produksjonen av yngel er for liten, må man prøve å øke gyteområ­ denes utstrekning. Det kan man gjø­ re ved å lage et egnet gytegrunnlag på oversvømte steder som ikke har egnet vegetasjon. Til dette kan man f.eks. bruke bar, vierkvister eller mose. Foreløpig mangler man prak­ tisk erfaring når det gjelder dette ar­ beidet. Hvis det er rekrutteringen som svikter, kan man også prøve ut­ setting av yngel. Yngelen bør være 3-4 uker gammel og ha en lengde på 5-8 cm. Når yngelen er blitt så stor, er den ikke lenger avhengig av gyteom­ rådet. A sette ut nyklekt yngel vil gi magre resultater.

Gjedda er ikke særlig høyt skattet som matfisk her i landet. I store deler av artens utbredelsesområde hos oss regnes den utelukkende som u-fisk, og det hevdes at enkelte gjeddeforekomster i Norge skyldes utsettinger som er gjennomført som hevnaksjon mot eieren av fiskevannet. Gjeddas dårlige rykte skyldes nok først og fremst at den mange steder forekom­ mer i vann og vassdrag som ville gitt bedre betingelser for laksefisk som ørret, røye, sik og harr, hvis det ikke hadde vært for gjedda. Det er særlig i de sørøstlige delene av landet vårt at gjedda er høyt skat­ tet som matfisk. I våre naboland Sve­ rige og Finland har gjedda en helt annen status, og det drives til dels kommersielt fiske etter den, først og fremst i Finland. Også som sportsfisk er gjedda langt høyere verdsatt i disse landene enn i Norge. Dette henger blant annet sammen med at brakk­ vannet i Østersjøen gir gode livsbe­ tingelser for gjedda, slik at gjedde­ fiske også er skjærgårdsfiske. Hos oss tas gjedde hovedsakelig på sluk, men det drives også forskjellig slags isfiske etter gjedde. Særlig om våren fanges det en god del gjedde i store ruser som settes ved innsiget til gyteplassene. Lange ledegarn fører gjeddene inn i rusa. Også garnfangst drives ved eller på gjeddas gyteplas­ ser. Ettersom gytingen foregår i isløs­ ningen, kalles den gytende fisken noen steder isgjedde. Garnfiske etter gjedde kan for øvrig drives gjennom hele sommeren og til langt utpå høsten.

Verdifulle egenskaper hos gjedda Små krav til vannkvalitet Sikker naturlig gyting Rovfisk fra den spedeste barndom, beskatter mindre verdifull fisk Rask vekst, oppnår god fiskbar størrelse allerede som 4-5-åring Stedbundet fisk Lett å fiske med forskjellig slags redskap Magert kjøtt

Gjørsen Utseende Gjørsen (Stizostedion lucioperca) er en forholdsvis slankbygd fisk som kan minne noe om abbor. Men gjørsen virker blekere, pukkelen på ryggen mangler, og gjennomgående er gjør­ sen betydelig større enn abboren. Munnen er relativt liten, når man tar i betraktning at gjørsen er en rovfisk. Tennene er skarpe og av forskjellig størrelse. Bortsett fra en viss likhet med ab­ boren er gjørsen lett å kjenne. På yngelstadiet kan den forveksles med hork, men gjørsyngelen har slankere kroppsbygning, og ryggfinnene er at­ skilt, ikke sammenvokst som hos hor­ ken. Skjellene er små og sitter godt festet i huden. Antall skjell langs sidelinjen er 90-110. Gjørsen utskiller forholdsvis lite slim i huden. Grunnfargen er grønngrå, noen ganger med et bronseskjær. Under­ siden er hvit eller gråhvit. Den gråbrune ryggfinnen har tydelige tverrbånd som består av mørke flekker. Fra ryggen og litt nedover kroppssidene har gjørsen mørke tverrbånd som vanligvis er atskillig svakere enn abborens tilsvarende tegninger. Øynene er grå med gulbrun iris.

Størrelse, vekt og alder Gjørsen er en førsteklasses matfisk med hvitt og fast kjøtt. Der det drives fiske etter gjørs i Norge, er vanlig vekt 1-3 kilo. Fisk på opptil 5-6 kilo forekommer ikke så rent sjelden. I Øyeren er det tatt gjørs på 9,2 kilo, men det er uvisst om dette kan beteg­ nes som norsk rekord. I Sverige, der gjørsen har betydelig større utbredel­ se enn hos oss, og der det enkelte steder drives et betydelig gjørsfiske, er rekorden 15,3 kilo. I Tyskland er gjørsrekorden 18 kilo, og i Ladogasjøen er det tatt en gjørs på 16 kilo. Som hos gjedda vokser hunnene ras­ kest også hos gjørs, og det er sann­ synlig at alle gjørs over 10 kilo er hunner. Gjørsen foretrekker forholdsvis 405

Gjedde og gjørs

varmt vann, og den vokser betydelig raskere i sørligere strøk enn i Norge. Det foreligger ikke noen omfattende undersøkelser over gjørsens vekst i Norge, men et skjellmateriale fra Øyeren tyder på at en 10 vintrer gam­ mel gjørs der er 50 cm lang. I Don-

deltaet passerer gjørsen denne leng­ den allerede i 6-årsalderen. Gjørsen gyter i juni, og de kjønnsmodne fis­ kene begynner først å vokse etter endt gyting. Vekstsesongen varer til slutten av september. Gjørsens levealder er høy, og det ser ut til at gjørs i rekordklasse, det vil si fisk som veier 9-11 kilo, er 18-23 år gammel. Maksimal levetid er an­ takelig omkring 25 år.

Utbredelse I Europa er gjørsen en fisk med østlig utbredelse. Den naturlige grensen mot vest er Elben, men den er satt ut mange steder vest for denne grensen. I Norge har arten en ganske be­ grenset utbredelse i den sørøstlige delen av landet. Den forekommer i Glomma nordover til Øyeren, i Tista til Femsjøen, i Vannsjø og Isesjøen, for å nevne noen av de viktigste loka­ litetene. Gjørsen trives ikke i strøm og er ikke noen mester i å ta seg oppover elver. Dette bidrar til å be­ grense artens utbredelse hos oss.

Gjørsvannet Gjørsen foretrekker forholdsvis store innsjøer med relativt høy temperatur og uklart vann. Det ser ut til at den trives godt med maksimalt 2 meters sikt, og vannet kan være brunt av humus eller blakket av leire. Hvis 406

vannet er klart, må det finnes dyp på minst fire meter for at gjørsen skal kunne trives der. Gjørsens øyne er i stand til å ut­ nytte meget svakt lys, og den trives også best der lyset ikke er for sterkt. Bak netthinnen har den en reflekte­ rende hinne, i likhet med den man finner hos blant annet hunder og kat­ ter. En slik glanshinne forekommer forresten også hos enkelte andre fiskearter. Et annet forhold som viser at gjørsen er tilpasset uklart vann som ikke slipper mye lys igjennom, er at yngelen kan få skader på nervesys­ temet hvis den utsettes for kraftig lys før den har utviklet tilstrekkelig pig­ ment. Man har funnet ut at faregren­ sen ligger ved en lysstyrke på bare 400 lux, altså et lys som i og for seg ikke er særlig sterkt. Det er mulig at gjørsyngelen har enda en fordel av å vokse opp i uklart eller grumset vann. Det utvikles her rikelige mengder av smådyr som er passende bytte for yngelen, og smådyrene er særlig tall­ rike i det tidsrommet da yngelen tren­ ger dem. Gjørsen stiller ganske strenge krav til oksygeninnholdet i vannet. Små gjørs holder seg unna vann som inne­ holder mindre enn 5-6 milligram

oksygen pr. liter, og dør hvis oksy­ geninnholdet er mindre enn 4,5 mg/1. Dette betyr at gjørsen har nesten de samme krav til oksygeninnhold i van­ net som laksefiskene. Selv om gjør­ sen kan trives godt i næringsrike og litt overgjødslede vann, får den pro­ blemer i vann der frodigheten er så stor at det ikke er tilstrekkelig oksy­ gen i overflatesjiktet året rundt. Gjørsen krever forholdsvis høy vanntemperatur. Best vokser den i vann som holder 19-24 grader. Den klarer seg riktignok godt i vann som er en god del kaldere, men da blir veksten atskillig langsommere. Kra­ vet til vanntemperatur setter en gren­ se for gjørsens utbredelse videre nordover hos oss. Gjørsen foretrek­ ker store vann eller innsjøer med åpne vannmasser, og trives ikke i mindre vann eller tjern.

Vandringer Mindre gjørs, på omkring en kilo, opptrer ofte i små stimer, mens større gjørs som regel bare forekommer en­ keltvis. For det meste holder gjørsen seg ute på åpent vann i innsjøene. Størst aktivitet utfolder den i skum­ ringen og i grålysningen. I kaldt vær holder den seg helst på dypt vann, mens den kan gå opp under overfla­ ten når det er varmt og stille. Under

Gjørsen

-

p.ras

jakt på småfisk kan det hende at den kommer inn på grunt vann nær land. I store innsjøer kan gjørsen foreta vandringer, først og fremst i forbin­ delse med gytingen i juni. Om vinte­ ren holder gjørsen seg på dypt vann, forutsatt at det er nok oksygen. Hvis tilgangen på oksygen minker i løpet av vinteren, vil den etter hvert stige høyere opp i vannet. Midt på vinte­ ren vil pilkefiskeren gjerne finne gjørsen på 8-16 meters dyp. Ungfisk står gjerne noe dypere enn de eldre. Noen steder vandrer gjørsen opp i langsomtflytende elver for å gyte. Dette er f.eks. tilfelle i et par av tilløpselvene til Øyeren.

Næring Gjørsens utbredelse i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).

Når innholdet i plommesekken er oppbrukt, er gjørsyngelen 6-10 mm lang og går over til å leve av små planktonkreps. Når den er blitt 20-50 mm lang, skifter den diett og tar små krepsdyr og insektlarver. Særlig kreps av slekten Mysis er ettertraktet. Allerede i august begynner gjørs­ yngelen å ete annen fiskeyngel og kreps på 5-15 mm. Hvis det ikke fin­ nes småkreps på denne størrelsen i vannet, fortsetter gjørsyngelen å ete dyreplankton, men dette fører til at veksten blir betydelig langsommere. I noen tilfeller kan gjørsen gå over til ren fiskediett allerede når den er om­ kring 35 mm lang, under forutsetning av at det finnes nok av annen fiske­ yngel som er mindre enn halvparten så stor som gjørsen selv. Eldre gjørs tar hovedsakelig fisk som krøkle, lagesild, hork, mort og abbor - avhengig av hvilke fiskearter som finnes i vannet. Gjørsen har for­ holdsvis liten munn, og den er derfor henvist til å konsentrere seg om gan­ ske slank byttefisk. Brasme og andre fisker med høy kroppsform tar den bare hvis de er ganske små. I vann der det er rikelig tilgang på krøkle, kan denne fisken være den eneste næringen for større gjørs. Gjørsen tar ikke næring til seg i gytetiden. Men etter endt gyting føl­ ger en periode med livlig næringsopp­ tak, og nå driver gjørsen ganske aktiv jakt til sent på høsten. Gjørsen eter også om vinteren, men bare ganske lite. Mest aktiv er gjørsen i halvmør­

ke. Det vil si at den om sommeren driver jakt i skumringen om kvelden og i grålysningen om morgenen, etter en pause på 2-4 timer. Undersøkelser i Mellom-Europa viser at 1 og 2 år gammel gjørs har en forkoeffisient på 3-4. Hos større gjørs er forkoeffisienten 7, det vil si at den må sette til livs 7 kilo byttefisk for å vokse 1 kilo.

Forplantning Gjørshunnen blir kjønnsmoden i 3-5årsalderen, hannen når den er 2-4 år gammel. Fisken er da som regel 30-40 cm lang. Gytetiden er i juni og tar til når vanntemperaturen er 12-15 gra­ der. Tidspunktet for gytingen kan variere en del fra år til år. Gjørsen gyter på fast bunn med leire, sand eller grus. Er vannet uklart, kan gytingen finne sted på 1-5 meters dyp, i klart vann 5-8 meter. Spredt vegetasjon på bunnen skader ikke. Under gytingen opptrer gjørsen parvis. Hannen graver en gytegrop som er omkring en halv meter i dia­ meter og 4-5 cm dyp, og her gytes eggene, som er ganske små, med en diameter på 1-1,5 mm. En hunn på 1 kilo har omkring 200 000 rognkorn. De klebrige eggene fester seg til bunnmaterialet, og hannen holder vakt over dem til yngelen klekkes. Det ser ut til at dette vaktholdet har dobbel hensikt - hannen jager bort ubudne gjester og sørger dessuten, ved hjelp av viftende brystfinner, for at eggene ikke blir dekket av slam. Klekkingen finner sted 8-10 døgn etter gytingen. Den nyklekte ynge­ len er glassklar og 4-7 mm lang. Som nevnt er den svært lysømfintlig de første ukene, før det er dannet tilstrekkelig pigment. Gjørsyngelen holder seg forholdsvis høyt oppe i vannlagene, og lysømfintligheten kan derfor være en forstyrrende faktor hvis vannet er for klart.

Fiske Gjørs kan fiskes med mange forskjel­ lige slags redskaper. Garnfiske gir kanskje best resultater høst, vinter og vår. Garntråden bør være tynn, og maskevidden helst ikke under 45 407

Gjedde og gjørs

mm. Vil man konsentrere seg om stor gjørs, bør maskevidden økes til 60 mm eller mer. Viktige fiskemetoder når det gjel­ der gjørs, er ellers dorging og kaste­ slukfiske. Den beste tiden for dorging er om sommeren etter endt gyting. Da går fisken gjerne høyt oppe i det varme sjiktet nær overflaten. I kjølig vær går den imidlertid dypere. Kaste­ slukfiske fra land byr på problemer, ettersom gjørsen jo for det meste hol­ der seg ute i de åpne vannmassene, utenfor rekkevidde av sluken. Gjørsen kan ta sluk til alle døgnets tider, men den beste fisketiden er som nevnt i skumringen og ved dag­ gry. Både skjesluk og wobbler kan brukes. Slukens farger er av under­ ordnet betydning når man fisker i

grumset vann, men en hovedregel er likevel at man bør bruke mørke slu­ ker i klart vær, og lyse sluker når det er overskyet. Ofte er det aktuelt å bruke sluker eller wobblere som går dypt, gjerne kombinert med søkke. Om høsten og vinteren kan det drives lønnsomt pilkefiske etter gjørs. Ofte står gjørsen på noe dypere vann enn abboren. Det drives også en del linefiske etter gjørs. Krokene agnes da med død småfisk eller biter av fisk, gjerne sild. Linen kan gjerne settes i skrå­ ningen ned mot dypt vann. Ellers kan man sette linen noe høyere i vannet, bare få meter under overflaten om sommeren. Vår og høst bør linene derimot stå helt nede ved bunnen på dypere vann. Over: Gjørsen står gjerne på forholdsvis dypt vann, og når man dorger etter denne fisken, er det ofte nød­ vendig å prøve seg fram på forskjellige dyp. Noen slukhals i klasse med gjedda er gjørsen ikke, ettersom den for­ holdsvis lille munnen setter en grense for hvor storfisk den kan sluke. Men den tar gjerne ganske store skjesluker og ikke minst wobblere.

Gjørs kan fiskes året rundt, og ikke minst på pilk om vinteren. De mørke tverrstripene vitner om slektskap med abboren, men gjørsen er en betydelig større fisk. Vanlig størrelse i gjørsdistriktene i Norge er 1-3 kilo.

408