Jaktvåpen og jakt 8251202671 [PDF]

Zitiervorschau

JAKTVAPEN OG JAKT

JAKTVÅPEN OG JAKT ANDERSSON & ÅKERMAN Norsk utgave ved

ARNULF ARNESEN

TEKNOLOGISK FORLAG

World copyright 1986: Johnston & Company, Gothenburg, Sweden ® 1986

JAKTVÅPEN OG JAKT

er utviklet, formgitt og produsert av Johnston & Company, Gothenburg, Sweden.

Teknologisk Forlag As

Redaktør: Robert Elman. ISBN 82-512-0267-1 Originalens tittel: The Practical Gun Etter lov om opphavsrett er det for­ budt å mangfoldiggjøre dette verk, helt eller delvis, uten tillatelse fra copyrightinnehaveren. Forbudet gjelder alle metoder for mangfoldiggjøring, så som trykking, duplisering, fotografering, båndinnspilling etc.

Sats: Framnes Fotosats A/S, Oslo. Repro: Repro-Man, Goteborg. Trykt og innbundet i Belgia.

Tegninger: Anders Engstrom, Hans Linder, Lennart Molin, Ulf Soderquist. Fagredaktør norsk utgave:

Den norske utgaven er gjennomgått og bearbeidet av Arnulf Arnesen.

Oversettelse: Eirin Pedersen. Forfatterne og forlaget takker Lennart Jacobsson for råd og as­ sistanse, og følgende firmaer for tekniske informasjoner og bistand:

Aimpoint P. Beretta S.p.A. Blåser Sportwaffenfabrik Bohus Tradihg Browning Arms Company BSA Company Classic Våpen FFV Gevårsfaktoriet HDF-Bolagen Interaims J-G Våpen Norma Projektilfabrik Krico Jagd- und Sportwaffenfabrik Krieghoff Jagd- und Sportwaffenfabrik Remington Arms J.P. Sauer & Sohn Sako-Tikka Savage Arms Company Smålåndska Våpen Stiga Våpen Stoeger Industries Sturm, Ruger & Company Winchester Arms Company Carl Zeiss GmbH

Innhold Rifler

7 14 26 29 30 32 34 36 44 48 54 69

Haglgeværer

Enkeltløpet haglgevær Dobbeltløpede hagler Pumperepeterhagler Halvautomatiske hagler Bolthagler Haglgeværets oppbygningog virkemåte Haglgeværammunisjon Håndlading av haglpatroner Kombinasj onsvåpen

75 82 83 90 92 94 95 104 109 112

Jaktmetoder

119

Register

156

Boltrifler Bøylerepeterrifler Pumperepeterrifler Halvautomatiske rifler Enkeltskuddsrifler Dobbeltløpede rifler Ri flens presisjon Rifleballistikk Rifleammunisjon Siktemidler og innskyting Håndlading av riflepatroner

I

Rifler

Rifler Riflen er uten tvil det mest allsidige og effektive jaktvåpenet vi har. Den store rekkevidden og mange av de andre egenskapene som skil­ ler den fra haglgeværet, gjør at riflen kan brukes til mange jaktfor­ mer på mange viltarter. En riktig brukt presisjonsrifle er like virk­ som når jegeren står overfor storvilt som f.eks elefanter, som når han skal nedlegge mindre vilt som f.eks. rev. Den kan brukes til å stoppe villsvinet som angriper fra nært hold, men er like nyttig når man vil nedlegge et rådyr eller en elg som står stille eller beveger seg langsomt 150 meter borte. Riflens allsidighet henger sammen med det rike utvalget som fins på markedet når det gjelder kaliber, kuletyper og kruttladning. Den lette jaktriflen beregnet på rådyrjakt kan egentlig være nøyaktig samme type våpen med samme meka­ nisme som den mye kraftigere riflen som benyttes ved neshornjakt. Riflens eneste praktiske begrensning er at den ikke egner seg til jakt på hurtig løpende eller flygende vilt. Riflen kan imidlertid bru-

og beregning fra jegerens side. Et rifleskudd mot et dyr som dukker opp plutselig og forsvinner igjen etter noen sekunder, er betraktelig vanskeligere å få til enn et haglgeværskudd i en tilsvarende situa­ sjon. Haglgeværets spredning og de mange prosjektilene som avfy­ res, gjør våpenet ideelt når man skal treffe mål som beveger seg hur­ tig på kort hold. Riflen er særlig godt egnet når man skal treffe stil­ lestående eller saktegående mål med ett enkelt prosjektil på langt hold. I åpent lende kan en riflekule være drepende på flere kilome­ ters avstand. Denne store rekkevidden er årsaken til at skjødesløs behandling av en rifle er så mye farligere enn tilsvarende omgang med en hagle. På kort hold er en hagle like effektiv som en rifle. Uansett - den som er uforsiktig med våpen, setter større verdier enn et tapt eller såret bytte på spill. Resultatet kan bli et skadet eller drept menneske.

8

Riflens enkelte deler

(a) (b) (c) (d) (e) (f) (g) (h) (i) (j) (k) (l) (m) (n) (o) (p) (q) (r)

Monte-Carlo-kam Kolbekappe Kolbe Reimbøyle Pistolgrep Sikringsfløy Hevarm Sluttstykke Låskasse Kikkertsikte Kikkertsiktemontasje Avtrekkerbøyle Avtrekker Magasinbunn Skur Kornbeskytter/korn Løp Forskjefte

Rifler Moderne jaktrifler er så presise at det er fullt mulig å plassere et halvt dusin skudd på la oss si 100 meters hold innenfor et område så stort som en håndflate. En riflekule dreper ved å trenge inn i kroppen og ødelegge et livs­ viktig organ - for eksempel hjertet eller lungene. Kulen kan også lamme dyret - for eksempel ved å skade det sentrale nervesystem i ryggraden. Kulen ekspanderer når den treffer dyret, slik at virk­ ningen blir større. Treffer kulen bare en kjøttfull del av dyret - la oss si et lår, vil dyret hvis det er rimelig stort, bli såret, men fortsette videre. Da er det jegerens plikt å oppspore og avlive dyret. Det er ingenting i teorien om at en kule fra en grovkalibret rifle vil drepe viltet uansett, bare den treffer det et eller annet sted. Riflen er et presisjonsinstrument, og de vitale deler av målet må treffes nøyaktig. Riflens store rekkevidde gjør prosjektilet særlig utsatt for ytre påvirkning. En liten kvist som jegeren har oversett da han siktet på

(over) Riflens kaliber bestemmes av avstanden mellom bommene (forhøyningene mellom rillene i løpet).

(midten) Et rifleprosjektil kan lett forandre retning og til og med splint­ res av bare en liten kvist eller gren som skytteren ikke har lagt merke til mens han siktet mot målet.

dyret, fører lett til at kulen endrer retning eller rett og slett splintres. Denne ømfintlighet overfor hindringer i kulebanen er en av grunne­ ne til at en rifleskytter alltid må tenke først og skyte etterpå. Beveger viltet seg, må han sikte litt foran dyret. Men han må også ta hensyn til tyngdekraftens innvirkning på kulens bane. Jo lengre skudd­ hold, desto større blir innvirkningen. Riflen kan være innskutt slik at kulen treffer målpunktet nøyaktig på 150 meters hold. Men skul­ le den være innskutt slik at den i stedet treffer målpunktet nøyaktig på 50 meter, må man ved skudd på 150 meters hold sikte litt over målpunktet for på den måten å oppveie kulens fall de siste 50 metrene. En god regel er derfor å skyte inn storviltriflen på maksimalt skuddhold, 150 m. Man slipper da å justere siktepunktet. Vinkelen mellom skuddets bane og dyrets kropp har også mye mer å si når du skyter med rifle enn for eksempel med hagle. Treffes viltet i en dårlig vinkel, risikerer man at det blir såret eller skadet så stygt at det blir verdiløst. Ved jakt med rifle på større dyr skal kulen 9

Rifler plasseres så vinkelrett på dyrets brystområde som mulig - det vil si at vinkelen mellom kroppen og kulebanen bør ligge i nærheten av 90°. Ettersom rifleskyting vanligvis er presisjonsskyting, er det en stor fordel å støtte opp våpenet på en eller annen måte og skyte mens vil­ tet er i ro. En trelegg kan for eksempel gjøre det lettere å holde riflen i ro. Det går også an å bruke reim, skytestokk e.l. som støtte. Legg ikke riflen direkte mot en hard gjenstand som en stein eller et tre. Det vil nemlig føre til et rykk i riflen under avfyringen. Det vil også skape endringer i den normale vibrasjonen som oppstår når kulen passerer rifleløpet. Resultatet er dårlig presisjon. Det korrekte er å la hånden på forskjeftet hvile mot den støtten man har valgt. Da vil hånden bli en støtpute mellom riflen og underlaget.

En annen god skytestilling som anbefales, er sittende stilling med underarmene eller albuene støttet mot knærne. Sitt på et fast under­ lag med beina fra hverandre og hælene godt plantet i bakken og med kroppen lett fremoverlent. Rifleskudd mot vilt i bevegelse blir straks mer komplisert. Her er fremgangsmåten mer lik den metoden som brukes ved haglgeværskyting mot vilt i bevegelse. For det første må jegeren beregne has­ tigheten til dyret, og dessuten må skuddet avfyres mens riflen svin­ ges i samme retning som viltet beveger seg. Stoppes svingingen, vil kulen treffe for langt bak. Men det er ikke bare dyrets hastighet som må tas i betraktning. Vanligvis er det lettere å skyte vilt i rask men stabil bevegelse, enn mål som riktignok beveger seg langsommere, men også endrer retning eller forflytter seg med opp- og ned-gående bevegelser (et typisk eksempel på dette er et urolig rådyr som ennå ikke har fått teften av jegeren - det beveger seg i små, svevende hopp). 10

En skuddvinkel på 90 grader gir størst mulighet til å felle et stort dyr uten å forårsake unødig store kjøttødeleggelser.

Moderne blyspissprosjektiler ekspan­ derer og deformeres ved anslaget; kulens diameter øker nesten til det dobbelte slik at ødeleggelseseffekten blir mye større.

Rifler

Venstre håndflate støtter opp forskjeftet. Riflen støttes opp på tre kanter. Det er skytterens armer og overkropp som utgjør denne støtten.

Skuddfla stillestående vilt

Posisjonene som er vist her, gjør det mulig for skytteren å støtte opp vå­ penet mens han sikter. Alle tegning­ ene viser høyrehendte skyttere. Liggende skytestilling

Skytteren ligger med kroppen løftet 45 grader i forhold til siktelinjen. Den venstre albuen holdes så lodd­ rett som mulig under løpet i skyteretningen. Høyre ben plasseres i for-

lengelseslinjen gjennom stre albue og høyre øye.

Sittende skytestilling

Kroppen lett foroverbøyd, bena pas­ se fra hverandre, hælene plantet i bakken, høyre overarm støttet mot høyre ben like nedenfor kneet.

TW—*

Overkroppen danner en vinkel på ca. 45 grader med siktelinjen. Innsiden av venstre overarm støttet mot venstre fot under kneet.

11

Rifler Knestående skytestilling

Undersiden av venstre overarm er godt støttet mot venstre kne. Kroppen lett foroverbøyd.

Også her danner overkroppen en vinkel på ca. 45 grader med siktelinjen.

Stående skytestilling

Venstre side av kroppen vender mot målet. Fotstillingen er bred og fast. Høyre albue nesten på høyde med høyre skulder. Kolben presses godt bakover mot skulderen. Forskjeftet i venstre hånd i et fast grep.

12

Rifler Den grunnleggende skyteteknikken er den samme enten riflen har kikkertsikte eller ikke. Fordelen med kikkertsikte er at det gir muligheter for økt nøyaktighet. En ulempe er at når du sikter fra kloss hold, kreves det stor dyktighet (det vil si mye øvelse) for å lære å sikte inn raskt. Dette kan gjøre det vanskelig å få overblikk over omgivelsene idet du konsentrerer hele oppmerksomheten om målet i kikkertsiktet og ikke alltid klarer å se området omkring - der det for eksempel kan befinne seg en annen jeger. På grunnlag av blant annet låsmekanismen skiller vi mellom seks forskjellige typer rifler som fins på markedet. Den dominerende rifletypen på begge sider av Atlanteren er boltriflen (sylinderrepeterriflen). Den har sitt utspring i den klassiske tyske Mauseren, som stammer fra siste halvdel av forrige århundre. De øvrige typene er enkeltskuddsriflen, den halvautomatiske riflen, den dobbeltløpede riflen, pumperepeterriflen og bøylerepeterriflen (lever action). Rif­ lene fins i et utall modeller og stilvarianter og produseres i mange

Foranhold

(over) Svingingen av riflen begynner bak dyret, følger dyrets bevegelser og går forbi til det rette foranhold er nådd.

(under) Kasteskuddet begynner di­ rekte med korrekt foranhold, følg det et sekund eller to, og skuddet avfyres.

forskjellige land. Av de typene som er nevnt, er den dobbeltløpede riflen ikke så vanlig, mens enkeltskuddsriflen har fått en renessanse blant jegere som legger stor vekt på skyteferdighet (og på måtehold og disiplin i spørsmålet om man skal fyre av straks eller vente på en bedre anledning), og ikke på den forsikringen et raskt skudd num­ mer to eller tre er ment å gi.

13

Rifler Boltrifle (repeterrifle) med sylindermekanisme Boltriflen er den mest brukte riflen blant verdens jegere. Sammen­ liknet med de andre typene har den mange fordeler og knapt noen påviselige mangler. I løpet av de hundre årene som er gått siden mausermekanismen ble tatt i bruk, er den blitt foredlet og forbedret av mange produsenter. Men de grunnleggende mekaniske prinsip­ pene er ikke forandret. Ingen har hittil lykkes i å utvikle en enklere og mer pålitelig mekanisme for jaktrifler enn mauserens sylindersystem. Mekanismen er enkel, balansen er god og håndbevegelsen er lett, kort og naturlig. Magasinet kan være fast eller løst og har vanligvis plass til tre til fem patroner, alt etter modell og kaliber. Når sluttstykket trekkes tilbake, spennes slagfjæren ned og kam­ meret åpnes. Om ønskelig kan derfor skytteren lade en patron di­ rekte i kammeret samtidig som magasinet er helt fullt. Når slutt­ stykket deretter føres helt fram og hevarmen trykkes ned, er meka­

nismen spent og klar for avfyring. Om sluttstykket nå trekkes til­ bake igjen, vil uttrekkeren dra patronen bakover ut av kammeret (enten den er avfyrt eller ikke) til den treffer en utkaster som boksta­ velig talt slår den ut av riflen. Når sluttstykket beveges fremover igjen, vil tilbringerfjæren skyve den øverste patronen opp foran sluttstykket. Deretter skyver sluttstykket patronen fremover og inn i kammeret, klar til ny avfyring. Det beste beviset på mausermekanismens fortreffelighet er at den er blitt enormt populær i f .eks. USA i skarp konkurranse med repeterrifler med bøyle- og pumpemekanisme og halvautomatiske rif­ ler. Alle disse er gode repeterrifler som har sin opprinnelse i USA. Sylindermekanismens popularitet skyldes at konstruksjonen er en­ kel, slitesterk og sunt utformet; den tåler det høye gasstrykket fra moderne patroner, og den har en innebygget presisjon. Riflen er dessuten behagelig å håndtere og har en elegant og fristende ut­ forming. 14

Peter Paul Mausers sylindermekanis­ me slik den ble brukt av mange lands hærer mot slutten av forrige århun­ dre. Bildet viser den spanske hærs M/93-mekanisme (fra 1893). (a) Tennstempel (b) Hevarm (c) Sikringsfløy (d) Tennstift (e) Tilbringer (f) Magasinbunn (g) Tilbringerfjær (h) Kammer (i) Løp

Rifler

(til høyre) Sylindermekanismen på en boltrifle kan tilpasses både høyrehåndsskyttere (øverst) og venstrehåndsskyttere (links-skyttere) (nederst).

En moderne sylindermekanisme

(a) (b) (c) (d) (e) (f) (g) (h) (i) (j) (k)

Tennstempel Rørstykke Hevarm Sluttstykke Slagfjær Sikringsfløy Tilbringer Kammer Tilbringerfjær Magasinbunn Sperre for magasinbunn

Boltriflen lages både for venstrehånds og høyrehåndsskyttere. Den eneste forskjellen på linksutgaven er at hevarmen på slutt­ stykket er flyttet fra høyre til venstre side i låskassen, og at slutt­ stykket dreier med sola i stedet for mot sola når det skal åpnes. And­ re opplagte fordeler ved denne type jaktrifle er at den er sikker i bruk og godt egnet til masseproduksjon, noe som holder prisen nede. Sylinderrepeterriflen er konstruert slik at den tåler det høye trykket som mange av dagens høy-hastighets patroner skaper i kammeret. Noen sylinderrepeterrifler er kamret slik at de har plass til og tåler de kraftigste magnumpatroner. Selv om grunnprinsippene for Mauseren knapt har endret seg de siste hundre årene, er enkelte detaljer likevel modernisert. Det gjel­ der f.eks. sikringen. Tidligere var Mauseren utstyrt med en vingesikring montert bakerst på sluttstykket. Denne ble dreiet 90° - 180° når våpenet skulle klargjøres for avfyring. Når sikringsfløyen var 15

Rifler i sin høyeste stilling og riflen halvsikret - rett opp fra riflen - var den en alvorlig hindring for montering av kikkertsikte. Dersom sikrin­ gen skulle få ordentlig plass under kikkerten, måtte siktet monteres så høyt at det ble tungvint å bruke Nå er sikringsmekanismene betydelig mindre. Den vanligste ty­ pen er plassert ved siden av låskassen, der den ikke står i veien for eventuelt lavt monterte kikkertsikter. På enkelte sylinderrepeterrifler er sikringen utformet som en vanlig sikringsfløy som er montert bak sluttstykket; det gjelder for eksempel en dobbeltløpet rifle. En annen svakhet med noen av de tidligere mausermodellene var at me­ kanismen hadde en tendens til å henge seg opp eller låse seg under åpning og lukking. Moderne sylindermekanismer er imidlertid påli­ telige og uten friksjon, noe som bidrar mye til deres pålitelighet. Disse riflene har altså mange fordeler. Når det gjelder negative ting, kan en kanskje nevne at de ikke kan avfyres så raskt som bøylerepeterriflene, pumperepeterriflene og de halvautomatiske rifle-

Komponentene på løp og mekanisme på en boltrifle.

(a) (b) (c) (d) (e) (f) (S)

(h) (i) (j) (k) (!) (m) (n) (o) (p)

16

Rørstykke Hevarm Tennstempel Sluttstykke (Sylinder) Uttrekker Sluttstykkesperre Låskasse med skruehull for feste av kikkertsikte-montasje Avtrekkermekanisme med av­ trekker og sikringsfløy Avtrekkerbøyle Tilbringer Sluttstykkestyrer Magasinbrønn Boksmagasin Løp Baksikte Skur

(q) (r) (s) (t)

Kornklakk Korn Kornbeskytter Reimbøyle

Rifler

(over) Når sikringsfløyen stod rett opp, var det vanskelig å få montert kikkertsiktet ordentlig.

(til høyre) Når sikringen på en mo­ derne boltrifle (a) er skjøvet til «sik­ ret» stilling, blir avtrekkeren (b) blokkert av en sikringsstift (c) som blir skjøvet inn i sikringsplaten (d).

Det krever litt øvelse å håndtere sluttstykket effektivt uten å ta riflen vekk fra skulderen. Når første skudd er avfyrt og et raskt skudd nummer to er påkrevd, skyves hevarmen rett opp, hevar men trekkes rolig tilbake og skyves deret­ ter fram i sin opprinnelige stilling, klar til nytt skudd. Den andre hån­ den holder riflen mest mulig i ro, og mer eller mindre innsiktet på målet.

ne. Grunnen er at det kreves øvelse før man klarer å håndtere slutt­ stykket uten å ta riflen vekk fra skulderen, og selv da går ikke opera­ sjonen riktig så fort som med bøyle- og pumperifler. Når det gjelder halvautomatiske rifler, trengs det ingen bevegelse i det hele tatt mel­ lom skuddene. Den lille pausen som oppstår når sluttstykket trek­ kes tilbake, er sjelden en alvorlig ulempe. Noen ganger kan den fak­ tisk være til hjelp. Jegeren som senker riflen for å mate inn en ny patron, vil ofte få et bedre skudd nummer to fordi han må sikte inn på nytt. Med sylinderrepeterriflen kan man forvente den samme presisjon både av det første og det andre skuddet.

17

Rifler

BSA Standard boltrifle

Kaliber .222 Remington, 6,5 x 55, 7 mm Remington Magnum, .308 Winchester,- .30-06, .300 Winchester Magnum. Justerbart Williams skur. Fås også som helskjeftet karabinmodell med kortere løp.

Churchill Highlander boltrifle

Kaliber .222 Remington, .223 Re­ mington og 6,5 x 55. Justerbart Wil­ liams skur. Tre til seks skudd i ma­ gasinet, avhengig av kaliberet. Rett kolbe.

Kaliber 7 mm Remington Magnum, .300 Winchester Magnum, .388 Winchester Magnum, .375 H&H Magnum og .458 Weatherby Mag­ num. Justerbart skur. Tre til fem skudd i magasinet, alt etter kaliber.

18

Rifler

Remington Sportsman 78 boltrifle

Kaliber .243, .270, .30-06 og .308. Boksmagasin med fem skudd. Justerbart baksikte.

Remington modell 700 Classic boltrifle

Kaliber .22-250, .243,6 mm Reming­ ton, .270, .30-06, 7 mm Remington Magnum. Justerbart baksikte. Ma­ gasin med fire eller fem skudd alt et­ ter kaliber.

(til høyre) Låskassen på en Reming­ ton 700.

19

Rifler

Savage modell 110-C boltrifle

Kaliber .243, .270, .308 Winchester, .30-06, og 7 mm Remington Mag­ num. Løst magasin for fire eller fem skudd. Justerbart baksikte og kornbeskytter. Tegningen viser kinnstykket på Monte Carlo-kolben.

Savage 340 boltrifle

Kaliber .222 Remington og .22 Hor­ net. Justerbart skur. Boksmagasinet (til høyre) er løst og har plass til tre eller fire skudd.

20

Rifler

Sauer 200

Kaliber 6,5 x 55, 6,5 x 57, 7 x 64, 9,3x62, .243 Winchester, .25-06, .270 Winchester, 30-06, og .308 Winchester. Magasinet rommer fra 3 til 5 patroner alt etter kaliber. Dette

tyskfabrikerte våpenet er en uvanlig type boltrifle ved det at kolbe og forskjefte ikke er i ett stykke. Løpet lå­ ser sluttstykket direkte gjennom seks spennstenger. Dette gjør mekanis­ men mer stabil og låsen i løpet gass-

tett. Videre kan løpet lett skiftes ut, og man får kjøpt 8 forskjellige løp med ulikt kaliber som kan monteres på samme våpen.

Konstruksjonstegmngen viser hvor­ dan kolben er forbundet med låskassen ved hjelp av en langsgående bolt. (En liknende konstruksjon fin­ ner en på Ruger nr. 1.) En annen bolt forbinder forskjeftet med låskassen. Dermed dannes en stiv for­ bindelse mellom løp, forskjefte og kolbe.

De to minste tegningene viser sikringssystemet. Til venstre er sikrin­ gen på, til høyre av. Når sikringsfløyen skyves oppover, vil sikringsstaget (b) overføre bevegelsen gjen­ nom svingarmen (c) til spennroen (d) som låser avtrekket. Samtidig låses avtrekkerhaken (e) som i sin tur hin­ drer at spennstangen beveger seg fremover.

Sauer 200 kan lett demonteres og pakkes i en koffert.

21

Rifler

Winchester og .308 Winchester. Det­ te våpenet har snellertavtrekk som brukes både til jakt og konkurranseskyting.

Krico har tre typer avtrekk beregnet på jaktrifler: direkteavtrekk (til vens­ tre), snellertavtrekk (midten) og trykkpunktavtrekk (til høyre).

(til venstre) På Krico-modellene 600 og 700 de Luxe er hevarmen skjeformet slik at den skal være lett å hånd­ tere. Sikringsfløyen ligger bak hev­ armen og dekker et rødt punkt når den er på. Vises det røde punktet, er sikringen opphevet og riflen klar for skudd.

22

Rifler

Krico modell 300 D boltrifle

Kaliber .22 LR eller .22 Winchester Magnum. Riflen er utstyrt med snellertavtrekk til jakt på småvilt.

Anschutz modell 1416 boltrifle

Kaliber .22 og .22 Magnum. Juster­ bart baksikte og perlekorn. Magasi­ net rommer fem skudd.

23

Rifler

Sako Fiberclass boltrifle

Introdusert av den finske våpen­ fabrikken Sako som en rifle til all slags vær. Denne svarte, rettskjeftede glassfiberutgaven av L61R/Mag-

num fås i følgende kalibre: .25-06 Remington, 6,5x55, .270 Winche­ ster, 7 x 64, 7 mm Remington Magnum, .300 Winchester Magnum, .338 Winchester Magnum og .375

H&H Magnum. Kikkertsikte og/eller mekaniske siktemidler kan monteres.

i .300 og .338 Winchester Magnum og .375 H&H Magnum. Festeringer er loddet fast til løpet for montering av kornet og fremre reimbøyle. Vå­ penet har fast express-sikte (Safari) og kornbeskytter.

(til venstre) Sako Safari har magasin som gir plass til fire patroner pluss ett i kammeret, til sammen fem patroner.

24

Rifler

Sako Hunter boltrifle

Fås i en rekke kalibre, fra .17 Re­ mington til .300 Winchester Magnum, og med tre forskjellige låslengder.

Tikka M55 Standard boltrifle

Kaliber .222 Remington, .223 Re­ mington, .243 Winchester og .308 Winchester. Monte Carlo-kolbe. Riflen leveres også for links-skyttere.

(til høyre) Tikka magasin. Det minste er til Tikka M55 og rommer tre pa­ troner, mens det største er til Tikka M65 og rommer fem patroner.

Rifler Bøylerepeterrifler Repeterriflene med bøylemekanisme (lever action) er berømt fra USA’s historie. Det var disse våpenene som gjorde kavalerister og villvesthelter i stand til å fyre av mange skudd etter hverandre. Den er lite aktuell som jaktvåpen hos oss, og markedet er fremdeles hovedsakelig USA. Selvsagt selges den i en del andre land også, men da er kjøperne først og fremst yngre jegere med en våpeninteresse som henger sammen med deres kjennskap til villvesttradisjonen. Bøylerepeterriflen er enkelt konstruert med ett løp. Den er van­ ligvis rimelig. For å si det rett ut dreier det seg om et primitivt leketøy som aldri er blitt skikkelig anerkjent blant ekspertene i jegerstanden. Bøylerepeterriflen er likevel rask å håndtere, og skytteren tren­ ger ikke ta den bort fra skulderen for å lade en ny patron. Det spiller ingen rolle om skytteren er venstre- eller høyrehendt. Den høyre­ hendte bruker høyre hånd til bevegelsen og den venstrehendte bru­

ker venstre. Når et skudd er avfyrt, trekkes bøylen nedover og sky­ ves deretter oppover tilbake til utgangsposisjonen. Denne dobbelte bevegelsen fjerner den brukte patronen fra kammeret, mater inn en ny og spenner hanen klar til avfyring. Den viktigste fordelen med bøylerepeterriflen er at den gjør det mulig for jegeren å la riflen hvile mot skulderen hele tiden slik at han kan avfyre en serie med innsiktede skudd etter hverandre, men un­ der jakt er dette lite aktuelt. Man hører av og til historier om at bøylerepeter- eller pumperepeterrifler lett kan henge seg opp eller fungere dårlig på en eller an­ nen måte. Men selv om alle repeterrifler (også sylindertypen) kan svikte, skjer det sjelden med et våpen av godt fabrikat - noe annet blir det selvfølgelig dersom våpenet brukes feil eller lades med feil, skadd eller defekt ammunisjon. De massive delene i bøyle- eller pumpemekanismen er mekanisk så sterke at riflen vil fortsette å

26

Erma .22 bøylemekanisme

Den tyskproduserte Erma bøylerepeterrifle med randtenning og rørmagasin.

Rifler Hvordan bøylemekanismen fungerer

Når bøylen (a) senkes, overføres be­ vegelsen via en bolt (b) til to stenger (c og d). Den bakerste stangen spen­ ner mekanismen slik at hanen (e) er klar til avfyring. Den forreste stan­ gen trekker sluttstykket bakover slik at den tomme hylsen kastes ut. Når bøylen heves til lukket stilling, føres sluttstykket fremover og tar med seg en ny patron inn i kammeret og låser mekanismen klar til avfyring.

Winchester modell 94 bøylemekanisme

Den klassiske Winchester bøylerepeterrifle for kaliber .30-.30 Winche­ ster og .44 Magnum. Gjennom en åpning i låskassens høyre side kan patroner lades inn i rørmagasinet un­ der løpet. Brukte patronhylser kastes ut på toppen, men på den modellen som produseres nå, kastes hylsene ut til siden slik at det er mulig å monte­ re kikkertsikte.

kaste ut brukte patroner og mate nye inn i kammeret selv om en furunål, litt sand eller annen skitt skulle komme inn i låskassen. Dette betyr ikke at ikke bøylerepeterriflen har svakheter. De fles­ te modellene av denne rifletypen har todelt skjefte, og den generelle konstruksjonen gir dårligere muligheter for topp presisjon enn sylindermekanismen. Noen bøylerepeterrifler - riktignok ikke de ny­ este modellene - har utkasteråpningen på toppen av låskassen slik at den hindrer montering av kikkertsikte. Og mange bøylerepeter­ rifler har rørformet magasin der patronene ligger etter hverandre - kulen i en patron hviler mot tennladningen i neste patron i røret. Dette begrenser valget av patroner som kan benyttes. Slike rifler kan bare lades med patroner som inneholder flate eller runde kuler. Spisse kuler anses ikke for helt sikkert i rørformede magasin. Det er en liten, men ikke desto mindre reell mulighet for at en spiss kule på grunn av rekylen eller under støt eller fall kan treffe tennladnin-

27

Rifler gen så hardt at den antennes. Resultatet ville bli en eksplodert rifle og sannsynligvis en hardt skadet jeger. Så selv om spisse kuler er det som egner seg best til visse typer jakt, brukes ikke disse i rørmagasin.

Winchester modell 9422 XTR bøylemekanisme

Dette er randtenningsutgaven av mo­ dell 94 vist på forrige side. Den fås i .22S, .22L, .22LR og .22WMS og rørmagasinet har plass til 21 patro­ ner av typen S, 17L eller 15LR. Brukte patronhylser kastes ut gjen­ nom en åpning på høyre side av låskassen. Modell 9422 XTR har juster­ bart baksikte, og toppen av låskassen har riller beregnet på kik­ kertsikte.

Justering av siktet

Riflen kan justeres til å skyte høyere ved at skurets høydeinnstilling flyttes ett eller flere hakk bakover. Vil en ha riflen til å skyte lavere, flyttes høydeinnstillingen fremover. Der­ som skuret bankes lett til høyre, vil våpenet skyte lenger til høyre, juste­ ring til venstre gjøres ved å banke skuret litt til venstre.

Om nødvendig kan høyden for­ andres enda mer ved å løsne de to små skruene som holder baksiktet fast til underlaget. Flytt siktet opp eller ned og trekk til skruene igjen.

Sett utvendig består bøyleriflen av de samme deler som boltriflen (se side 8) bortsett fra følgende: Avtrekkerbøylen (a) og avtrekke­ ren (b) er bygget som en enhet. Ha­ nen (c) som er synlig sikres i halvspenn. Brukte hylser kastes ut gjen­ nom åpningen (d) i låskassen. Maga­ sinet (e) er rør formet.

Hvordan sikringen virker

Spenn hanen ved å bevege bøylen fram og tilbake. Deretter holder du hanen i helspennstilling (a) med tom­ melen mens du samtidig bruker ak­ kurat nok kraft på avtrekkeren til å

28

løse hanen ut fra den helspente posi­ sjonen. Ta fingeren vekk fra avtrek­ keren, og senk hanen med tommelen til den er kommet i halvspent, sikret stilling (b). Når våpenet er ladd, må hanen aldri settes i avfyringsposisjon (c). Når du er klar til å skyte, tar du tak i hanen med tommelfingeren og trekker den bakover til helspent stil­ ling. Hold fingrene vekk fra avtrek­ keren når du gjør dette. Den halvspente sikringen sikrer hanen og sørger for at den ikke kommer i kontakt med tennstiften. Den vil imidlertid ikke nødvendigvis forhindre at skuddet går av dersom du slipper ned våpenet eller støter borti noe med det. Derfor må en være ekstra påpasselig ved bruk av dette våpenet.

Rifler Pumperepeterrifler Denne typen rifle tar normalt opptil fem patroner. Pumperifler konstruert for små .22 randtenningspatroner benytter ofte rørmagasin. Brukes randtenning i stedet for sentertenning, er det ingen fare for at plutselige støt kan forårsake utilsiktet avfyring inni røret. I motsetning til pumpehagler bruker pumperifler med senterten­ ning vanligvis utskiftbart boksmagasin i stedet for fast rørmagasin. Dermed blir valget av ammunisjon - det vil si når det gjelder kulens form - ikke begrenset slik som for bøylerifler med rørmagasin. Betegnelsen pumpemekanisme (eller glidemekanisme) henger sammen med den pumpende bevegelsen man gjør med skjeftet for å kaste ut den brukte patronen, spenne mekanismen og føre en ny patron fra magasinet inn i kammeret. Ved sikting og avfyring vil skytteren holde rundt skjeftet med den ene hånden. Denne hånden er derfor allerede i rett stilling for å betjene omladingsmekanismen.

Remington Sportsman 76 pumpe­ mekanisme

Denne pumperiflen, .30-06 med sen­ tertenning, har løst boksmagasin med plass til fire skudd. Våpenet har justerbart baksikte og kolbekammen er rett. I Nord-Amerika er pumperif­ ler med randtenning nokså popu­ lære, men det er få produsenter som selger pumperifler med senterten­ ning, og utvalget når det gjelder kali­ bre og modeller er nokså begrenset her.

Når en patron er avfyrt, trekker man forskjeftet rett bakover, og skyver det umiddelbart fremover igjen til utgangsstillingen. Riflen er klar til neste skudd. Denne metoden går enda raskere enn bøylemekanismen, og siden pumpebevegelsen går rett tilbake og rett fram igjen, er det så å si ingen bevegelse i selve riflen. Det vil si at den kan holdes bedre innsiktet fra skudd til skudd enn både bøylere­ peterriflen og sylinderrepeterriflen. Det eneste som får riflen til å bevege seg er rekylen, og det skjer jo med alle rifler. Hvilke svakheter er det så som hindrer at pumperepeterriflen blir like populær som andre repeterrifler? For det første lider den av samme svakhet som bøylerepeterriflen; den er ikke så presis som den stivere og bedre boltriflen. Dessuten er utformingen slik at rif­ len er dypt utbuet. Den er hverken så vakker eller så godt avbalan­ sert som boltriflen eller for den saks skyld bøylerepeterriflen.

29

Rifler Halvautomatiske rifler Den halvautomatiske riflen er den raskeste av jaktrepeterriflene. Ingen omladingsbevegelse trengs for å kaste ut den brukte patro­ nen, trekke tilbake sluttstykket og lade på nytt. Derav betegnelsen halvautomatisk. Kulen drives fram av den hurtige utvidelsen av gassene som produseres når kruttladningen antennes. I en halv­ automatisk rifle med sentertenning vil en liten del av disse gassene forsvinne ut gjennom en liten ventil og drive et stempel bakover. Stempelet vil beveges fremover igjen av en returfjær, og denne stempelbevegelsen trekker sluttstykket tilbake, kaster ut tomhylsen, spenner mekanismen, mater inn en ny patron i kammeret og låser sluttstykket igjen - klar til ny avfyring. Alt dette skjer på et øyeblikk. I bunn og grunn likner mekanismen mye på pumpemekanismen, forskjellen er bare at det er gasskraften og ikke jegerens hånd som får sluttstykket til å bevege seg. En kan derfor si at rho-

derne halvautomatiske rifler er gassdrevet. Skudd nummer to kan fyres av så snart skytteren klarer å trykke på avtrekkeren en gang til. Rekylkraften kan også brukes til å drive repeterrifler, og mange av de tidligere halvautomatiske riflene fungerte på denne måten. Før andre verdenskrig ble rekylmetoden sett på som bedre enn gassmetoden. Men den nå så berømte amerikanskse halvautomatiske militærriflen, M-l Garand, beviste at gassmetoden var overlegen, og denne metoden er nå standard. Også når det gjelder halvautomatiske rifler hører en ofte historier om deres påståtte tendens til å svikte. Dersom gassdrevne halvauto­ matiske repeterrifler (også kalt selvladende rifler eller bare selvladere) hadde lett for å svikte, ville de ikke ha vært det mest utbredte artillerivåpen over hele verden. Det medfører imidlertid riktighet at grundig rengjøring og skikkelig vedlikehold er særlig viktig for at denne rifletypen skal fungere godt. Det er også riktig at en halv­ automatisk rifle av vanlig standard ikke kan måle seg med boltriflen

30

Browning BAR Grade 1 halvautoma­ tisk rifle

Kaliber .243, .270, .308, .30-06, 7 mm Remington og .300 Winchester Magnum. Det løse magasinet rom­ mer fire skudd (tre magnumpatroner).

Weatherby Mark XXII halv­ automatisk rifle

Kaliber .22LR. Denne selvladeren med randtenning har rørmagasin med plass til femten skudd.

Rifler

(øverst) Remington modell 552 halvautomatisk rifle

Selvlader med randtenning for .22LR, L, og S. Rørmagasinet rom­ mer 15 LR patroner, 17 L og 20 S. Et interessant trekk er hylseavlederen som er synlig på baksiden av utkas­ teren. Denne innretningen styrer de tomme hylsene nedover. I enkelte andre typer rifler spres hylsene mer eller mindre tilfeldig rundt omkring. Hylseavlederen er særlig nyttig for linksskyttere, som da slipper å få tomhylsene rett foran ansiktet.

når det gjelder hårfin presisjon. Ellers mener mange jegere at de halv­ automatiske riflene mangler boltriflens elegante utforming. Halvautomatiske rifler med sentertenning er konstruert med boksmagasin. Dette innebærer at man kan bruke ulike kuletyper. De fleste rifler av denne typen har plass til tre til fem patroner. Dette er mer enn jegeren normalt vil bruke før han finner en anledning under jakten til å fylle magasinet på nytt. For øvrig er det i Norge ikke tillatt å nytte magasin til slike rifler med kapasitet for mer enn tre patroner til storviltjakt og to patroner til småviltjakt. Til villrein­ jakt må magasinrifler gjøres om til ettskuddsvåpen for å være tillatt. Enkelte jegere stiller seg skeptiske til halvautomatiske rifler på grunn av den egenskapen andre ser på som riflens største fordel nemlig muligheten til flere raske skudd etter hverandre. Ettersom skudd nummer to kan avfyres bare ved å trykke på avtrekkeren på nytt, kan det være vanskelig for skytteren å motstå fristelsen til å skyte på nytt for raskt, uten å sikte skikkelig.

s

Remington Model Four halv­ automatisk

Kaliber 6 mm Remington, .243, .270, 7 mm Express, .30-06 og .308. Sikringen er av kryssbolttypen. Rif-

len har sentertenning og løst boks­ magasin som rommer fire skudd. Det åpne skuret er justerbart.

Ruger modell 44 YR-25 halv­ automatisk

Denne selvladende karabinen har ka­ liber .44 Magnum med klaffsikte og gull perlekorn.

Marlin 990 halvautomatisk

Denne .22LR rimfire har rørmagasin med plass til 18 patroner. Skuret er av klaffsiktetypen og sikringen av kryssbolttypen.

31

Rifler Enkeltskuddsrifler Det aller første våpenet var egentlig en svært primitiv utgave av en­ keltskuddsriflen. Moderne enkeltskuddsvåpen er imidlertid ofte et avansert stykke mekanikk. I prinsippet dreier det seg om et enkeltløpet våpen uten magasin, som bare kan lades med én patron om gangen. Omlading skjer ved at tomhylsen fjernes for hånd og den neste settes inn. Enkeltskuddsrifler er mindre utbredt enn repeterrifler, skjønt i de senere år har de fått en oppsving både i USA og her hjemme. Bakgrunnen for denne nye populariteten er en ny konstruksjon in­ trodusert av produsenten Ruger. Konstruksjonen bygger på «falling-block-mekanismen» fra det nittende århundre (særlig den utmerkede Farquharson-mekanismen), bare betydelig moderni­ sert. Den moderne utgaven har egenskaper som gjør enkeltskudds­ riflen sterk nok til å ta forskjellige typer kraftige og hurtige patro-

ner. Blant annet er slaglengden - tiden mellom avtrekk og tenning - kortere. Dette øker presisjonen. Ellers er riflen svært pålitelig, godt avbalansert og vakkert utformet. Flere produsenter har fulgt Rugers eksempel, så nå fins det flere virkelig gode enkeltskuddsrif­ ler på markedet, men bare noen ytterst få skreddersydde eksempla­ rer er bedre enn Rugers serie 1. En viktig ulempe ved enkeltskuddsrifler er at et dårlig førsteskudd ikke kan oppveies av et raskt og presist andreskudd. De som er fortrolige med denne typen rifler og har lang øvelse i omlading, kan imidlertid klare å sette inn en ny patron nesten like fort som skytteren med boltrifle lader om. Den store fordelen er den hårfine presisjonen som man ikke fin­ ner maken til blant noen andre rifletyper. Jegeren vet at han bare har ett skudd å nedlegge byttet med. Dette får ham til å forberede seg skikkelig før han avfyrer dette ene skud­ det. Den selvdisiplinen som skal til for å vente til viltet er i god

32

Ruger nr. 1 mekanismen oppnår rett slag mot tennstempelet ved hjelp av en tverrstang (a) som hviler mot tennstempelet (b) og treffes av hanen (c). Resultatet er en tenning med lite kraftforbruk.

Ruger nr. 1 enkeltskudd

Dette er Medium Sporter-utgaven med kaliber 7 mm Remington Magnum, .300 Winchester Magnum, .338 Magnum og .45-70. Fordi ma­ gasinet mangler, er den totale leng­ den av en enkeltskuddsrifle med 66 cm langt løp ikke større enn for en magasinrifle med 56 cm langt løp. Låskassen er massiv og danner en fast forbindelse mellom løp og skjef­ te. En langsgående bolt går gjennom kolben og binder den og låskassen sammen til en solid enhet.

Rifler skuddposisjon, er en av de positive sidene ved denne måten å drive jakt på. Noen mener likevel at muligheten til å fyre av skudd nr. 2 - eventuelt 3 - tett etter hverandre er en betydelig fordel i mange jaktsituasjoner. Men det kan også føre til at jegeren stoler for mye på effekten av flere skudd i stedet for å sørge for at ett velplassert skudd gjør jobben. Det er ofte slik at ett skudd gir bedre resultat enn tre eller fire i rask rekkefølge. En internasjonalt kjent jaktekspert har uttalt følgende: «Ett skudd dreper, to skudd kanskje, tre skudd aldri!» Thompson/Center TCR ’83 Hunter

Amerikanskprodusert hammerless enkeltskuddsrifle. Kaliber .223, .22-250, 7 mm Remington Magnum og .30-06. Justerbart baksikte. Direkteavtrekk eller snellertavtrekk. Utskiftbart løp.

—— —

-A

Blåser SR 830 enkeltskudd

Denne enkeltskuddsriflen er tyskfabrikert og fås i kaliber 6,5 x 55, .308 Winchester, .30-06, .300 Winchester og 9,3 x 62.

33

Rifler

Dette er den klassiske dobbeltløpede riflen til storvilt fra den gang Stor­ britannia fremdeles hadde kolonier i Afrika. Den var til salgs i en rekke kalibre fra .240 til .470.

Dobbeltløpede rifler Den dobbeltløpede riflen er det klassiske våpenet når det gjelder storviltjakt. Det spesielle ved denne type rifler er at den har to løp ved siden av eller over hverandre. Når en ser bort fra riflingen i løpe­ ne, ligger konstruksjon nær opp til det som gjelder for dobbeltløpe­ de haglgeværer.

Det er ikke bare den høye prisen som har ført til nedgang i salget på dobbeltløpede rifler. En annen grunn er at jakten på stort og far­ lig vilt i Afrika og India bare er for noen få, utvalgte jegere. Og det var nettopp denne typen jakt den store, grovkalibrede dobbeltløpe­ de riflen var konstruert for. To ladde løp gjorde det mulig å fyre av skudd nummer to straks, for eksempel mot et dyr som gikk til an­ grep. Dobbeltløpede rifler ble perfeksjonert før de halvautomat­ iske riflene, og siden de tidlige utgavene av halvautomatiske rifler var mye mindre pålitelige, var den dobbeltløpede riflen et selvsagt valg til rask avfyring i farlige situasjoner. Den er fremdeles populær blant profesjonelle afrikanske jegere som støttevåpen til bruk i nød­ situasjoner. Den dobbeltløpede riflens popularitet har imidlertid vært noe oppskrudd. Den har stort sett vært produsert i England og har vært mest brukt i de afrikanske land som tidligere var britiske kolonier.

34

Merkel modell 5E dobbeltløpet

Den tyskbygde Merkel side-ved-side dobbeltløpede rifle til kaliber 9,3 x 74 er utstyrt med Anson & Deeley lås. Den har automatsikring og ejektor. Høyre løp avfyres med den forreste avtrekkeren og venstre løp med den bakerste.

Rifler

Krieghoff Ulm-Primus dobbeltløp

I motsetning til de to andre dobbelt­ løpede riflene på denne siden er Krieghoff Ulm-Primus en over & un­ der. Den har faste mekaniske siktemidler med perlekorn eller stolpekorn. Sidelåsen med doble låsehaker og den kraftige låskassen gjør det mulig å bruke grove kalibre. Våpe­ net er utstyrt med ejektorer og fås kjøpt i følgende tre kalibre: .308 Winchester, .30-06, eller 9,3 x 74.

Andre steder i Afrika fikk en grovkalibret type boltrifle raskt over­ taket, og det er verdt å merke seg at noen av de mest berømte engel­ ske elefantjegerne foretrakk boltriflen, som i dag er det vanligste våpenet til storviltjakt over hele Afrika. Som regel er dobbeltløpede rifler mindre presise enn boltrifler, og siden bruksområdet er så begrenset, fremstilles de også i et be­ grenset utvalg kalibre. Dessuten er de kostbare. I likhet med et før­ steklasses dobbeltløpet haglgevær krever denne typen rifler mye håndverksarbeid. Dobbeltløpede rifler til storviltjakt lages vanlig­ vis på bestilling - en om gangen. De groveste kalibrene har bokslås fordi innskjæringen av sidelås i kolben kunne gjøre veden så svak at den ikke tålte den kraftige rekylen. Dobbeltløpede rifler har van­ ligvis sidelås opp til liten magnumstørrelse. Uansett dimensjon og type er dobbeltløpede rifler lite brukt utenfor Afrika. I Norge er dobbeltløpet rifle tillatt til storviltjakt, også villrein.

35

Rifler

Riflens presisjon Som nevnt vil kort slaglengde øke presisjonen. Jo kortere tidsinter­ vallet er, desto mindre kan riflen bevege seg mellom avtrekk og ten­ ning. Et presist, jevnt og forholdsvis lett avtrekk er også svært vik­ tig. En annen vesentlig faktor er plasseringen av mekanisme og løp i skjeftet, fordi varmeutvikling i løpet, ujevnt trykk i skjeftet, vibra­ sjoner og vindskjevhet vil påvirke kulebanen. Viktig er også løpets kvalitet og retthet og riflingen innvendig. Riflingen beskrives ved hjelp av verdier som antall rifler, dybde, ensartethet og stigning. En spesiell type rifling kan passe til ett kaliber, men være helt feil til et annet. For noen patroner er løpets lengde også av betydning. Munningen er den mest følsomme delen av løpet. Er munningen slitt eller hakket, vil det redusere presisjonen. Dette kan skje fordi munningens bøyningsvinkel kan ødelegge kulens stabile rotasjon og dermed endre treffpunktet ved en gitt avstand. Det grunnlegg­

ende kravet til et førsteklasses rifleløp er nettopp feilfrihet og presi­ sjon i det punktet der kulen forlater løpet. La oss si at alle de formelle kravene til en god rifle er oppfylt mekanismen er smidig og pålitelig, slaglengden er kort, kammer og bedding er bra, løpet er fint og skikkelig sikteutstyr er montert (i de fleste tilfeller er kikkertsikte det beste). Presisjonen er i tillegg av­ hengig av mange andre faktorer. En av de mest nærliggende er den menneskelige faktor - skytteren selv. Skikkelig trening er grunnleg­ gende. Skytterens pust (og for den saks skyld til og med hans hjer­ teslag) kan være nok til å endre siktet lite grann, og noen millimeters endring ved munningen kan lett gi en stor bom på 150 meters av­ stand. For en endring ved munningen betyr at vinkelen forandres, og en vinkel vil vide seg ut etter hvert som avstanden øker. Erfarne skyttere kontrollerer derfor pusten i tillegg til stødig posisjon og fast grep. Avtrekket står under stadig overvåkning.

36

Avtrekket

Lær deg å presse på avtrekkeren med tuppen av pekefingeren - rolig og rett bakover (til venstre). Mange skyttere trykker på avtrekkeren med bøyen i det første fingerleddet (til høyre), men dette gjør det vanskelig å få til det rette trykket som er uhyre viktig for å oppnå jevnhet og pre­ sisjon.

Rifler

Trykkpunktavtrekket

På denne typen trykkpunktavtrekk skapes de to trinnene ved hjelp av to kammer på toppen av avtrekket (a). Kammen lengst framme (b) bringer avtrekkeren til det første stadiet med svært lett trykk, mens den bakerste kammen (c) krever større kraft før den spente hovedavtrekkerhaken fri­ gjøres (d) slik at tennstempelet (e) i sluttstykket aktiveres og skuddet avfyres.

Snellertavtrekk

Den bakre avtrekkeren (a) beveges slik at den fremre avtrekkeren (b) spennes. Hovedfjæren (c) holdes i et hakk (d). Et uhyre lett trykk er alt som trengs for å frigjøre slagfjæren som trekker avtrekkerhaken (e) ned og setter i gang tennstemplet (f) i sluttstykket (g).

Riktig teknikk ved avfyring er å dra avtrekkeren rett bakover helt stødig uten å utøve noe trykk til venstre eller høyre. Gjør man det, vil nemlig siktepunktet forskyves en tanke, men altså for mye. De fleste skyttere synes den beste metoden er å trykke på avtrekkeren med fingertuppen - akkurat der virvlene på «fingeravtrykket» er tettest. Mange (kanskje de fleste) nybegynnere og de som har lite skyteerfaring, krøker det første fingerleddet rundt avtrekkeren for­ di dette føles naturlig. Med tilstrekkelig øvelse på avtrekkskontroll kan dette gi stabil og god presisjon, men i de fleste tilfeller vil det være et handicap. En annen vanlig feil er å rykke til i avtrekksøyeblikket. Dette er selvsagt en instinktiv reaksjon på den brå lyden og skuddets rekyl. Problemet kan vanligvis overvinnes gjennom trening med et finkalibret gevær, for eksempel .22 med randtenning (eller også et luftgevær) samt tørrtrening. Det siste vil si at man trener på sikting, posisjon- og avtrekkskontroll uten ammunisjon i kammeret. Av-

trekket bør bli så jevnt og stødig at betegnelsen «å klemme av» kommer til sin rett. Gode skyttere utvikles ikke på én dag. Det er blitt skrevet tykke bøker om ulike teknikker og treningsmetoder. Selve avtrekket er en annen vesentlig faktor. Vi har i prinsippet tre forskjellige avtrekksystem: Trykkpunktavtrekk, direkteavtrekk og snellertavtrekk. Trykkpunktavtrekk finner man på de fleste militærrifler og også på noen jaktrifler. Ved trykkpunktavtrekk presses avtrekkeren først litt tilbake til man møter trykkpunktet, derfra virker det som et direkteavtrekk. De fleste jegere vil imidlertid være best tjent med et godt regulerbart direkte avtrekksystem. Avtrekkskraften kan som regel j usteres til å passe den enkelte jeger, og noen avtrekksmekanismer tillater også finere justeringer som stort sett bare er aktuelle for meget er­ farne skyttere.

37

Rifler

Enkelte jegere foretrekker et uhyre lett avtrekk som krever mak­ simal konsentrasjon i avtrekksøyeblikket. Det mest hårfine avtrekk vi har kalles snellertavtrekk. Systemet er forsynt med to avtrekkere, hvor den bakerste brukes til å spenne opp snellertavtrekket, og den fremste avtrekkeren er det vanlige avtrekket som utløser skuddet. Avtrekket kan justeres så fint at det bare er tale om noen titalls gram! Fordelen med snellertavtrekket er at det, fordi det er så fint­ følende, praktisk talt eliminerer de vanligste avtrekksfeilene. Men det krever på den annen side intens konsentrasjon og lang trening om man skal kunne beherske det helt. Snellertavtrekk benyttes ved visse former for konkurranseskyting, og brukes av jegere ved jakt under spesielle forhold. Ved sky­ ting på relativt lange hold over åpne marker, daler og fjellkløfter, slik det kan forekomme i andre land under jakt på viltarter som gem­ se, steinbukk, ulike typer asiatiske, europeiske og amerikanske ville sauearter, samt Afrikas antiloper, kreves det maksimal kon­ sentrasjon av jegeren i skuddøyeblikket. Skal man kunne gjøre seg håp om å treffe riktig, må man gjennomføre noe nær det perfekte skudd, og under slik jakt har man vanligvis relativt god tid på seg til innsikting og avtrekk. I USA er snellertavtrekk brukt ved jakt på præriehund, hvor skuddhold på 300 meter og mer er vanlig. Avtrekket egner seg også ved jakt på slettevilt som prærieantilope. Det er imidlertid ikke universalløsningen som egner seg til all slags jakt. Effektiviteten er i be­ ste fall tvilsom på vilt i bevegelse. Snellertavtrekk har vunnet stor anerkjennelse for sin presisjon når det gjelder konkurranserifler, for eksempel de som produseres av Anschiitz og Schultz& Larsen. Avtrekket er også vanlig på kon­ kurranserifler fra Mauser i Vest-Tyskland og Mannlicher i Østerri­ ke. I USA er to produsenter, Timney og Canjar, blitt berømt for sin utgave av avtrekksystemet. Et av de fineste avtrekkene som noen gang er laget, kommer fra Anschiitz. Her er avtrekket så lett at bare få skyttere virkelig kan nyttiggjøre seg mulighetene til bedre presisjon. Canjar har også et avtrekk som ligger på rundt 50 gram. Trekket er faktisk så lett at selve avtrekkeren bare er et stykke bøyd aluminiumstråd. En vanlig avtrekker ville kunne føre til at skuddet gikk av bare på grunn av sin egen vekt! Til jaktbruk er slike hårfine avtrekk bare upraktisk. Jegeren vil som oftest ha et lett, smidig og jevnt avtrekk som krever et visst trykk, for eksempel rundt 1,5 kg. Det fins ikke noe bedre avtrekk beregnet på jakt enn det man finner på en Winchester modell 70 el­ ler en Remington serie 700.

38

Rifler

Kolben

Det sies ofte at utformingen av en riflekolbe er mye mindre viktig enn utformingen av en haglge vær kolbe. Dette er tildels riktig, for riflen siktes omhyggelig inn, mens haglgeværet svinges og pekes med - det må være som en forlengelse av jegerens arm og øye. Like­ vel er utsagnet misvisende. I forbausende mange år var kolbekammen så tynn på mange rifler at den ble betegnet som skarp. Hvis ikke skytteren hadde et veldig kraftig ansikt, ga skjeftet for lite støt­ te til kinnet. Øyet ble derfor dårlig plassert for å oppnå korrekt innsikting, og rekylen måtte føles ubehagelig. De fleste av dagens rifler har en brukbar kolbekam, (f.eks. Monte-Carlo-kam), og dette er noe man må se etter ved innkjøp. Enkelte kolber har også et fremspring på innsiden som kalles kinnstykke. Dette er plassert på venstre eller høyre side av kolben

Rekyl

Økes kulens vekt eller hastighet, blir også rekylen kraftigere. Dersom rif­ lens vekt økes, avtar rekylen, men tunge rifler er lite populære, selv om de er bedre å skyte med. Utformingen av skjeftet kan være med på å dempe rekylutslaget. Det rette skjeftet til venstre vil bevege seg både bakover og oppover slik at skytteren får en del av rekylen mot kinnet. Monte Carlo-kolben til høyre er utformet slik at rekylen går i en rett linje bakover. Kolben har et skrått kinnstykke som medvirker til at våpenet holdes borte fra skytte­ rens kinn og bringer øyet i riktig høyde for kikkertsiktet.

(avhengig av om skytteren er venstre- eller høyreskytter). Dette er ikke påkrevet, men det tar seg pent ut og kan være til hjelp hvis fa­ songen er god. Den eneste måten å finne ut dette på er å legge riflen mot skulderen og prøve. En skarp kolbekam kan være ille nok, men enda verre er det hvis fallet på kolben er for stort. Dette var vanlig på eldre rifler, og det forekommer fremdeles. Det ser ut som om designere og produsen­ ter er konservative når det gjelder å røre ved gamle tradisjoner innenfor riflefremstillingen. Kikkertsiktet kom i bruk i begynnelsen av dette århundret, og dette krevde en noe høyere kolbe enn den som ble laget i det nittende århundre. Selv uten kikkertsikte vil en kolbe med for mye fall - og særlig da hvis den også er for tynn gjøre siktingen vanskeligere og forsterke rekylen merkbart. Enkelte skjeftemakere har prøvd å overvinne problemet med kikkertsiktet ved å lage en lett, pukkelrygget kolbe, der en del av ryggen er løftet opp. Denne typen kolbe kalles «Monte-Carlo-kolbe». Den benyttes 39

Rifler

(til venstre) Denne boltriflen er ut­ styrt med Monte Carlo-kam, skrått kinnstykke, pistolgrep og en kraftig rekylkappe i gummi.

også på enkelte hagler beregnet på leirdueskyting. En forholdsvis høy kolbe kan der være til hjelp. Monte-Carlo-kolben er imidlertid ikke alltid løsningen når det gjelder å få skytterens øye løftet opp i riktig nivå i forhold til et kikkertsikte; dessuten misliker mange je­ gere utseendet på en slik kolbe. Kolben kan lages med rett kam uten pukler, men likevel høy nok til at skytterens hode plasseres riktig når han skal bruke kikkertsikte eller metallsikte (åpent eller diop­ ter). En slik kolbe som er godt utformet, vil bli dyp nok, passe godt til skulderen, redusere virkningen av rekylen og ta seg vakkert ut. Bruk eller ikke bruk av Monte-Carlo-kolbe er imidlertid en smaksak. Det viktigste er at man finner en rifle som har god balanse og faller godt. Ved å legge riflen mot skulderen og sikte, kan en finne nokså godt ut om kolben er godt utformet for rask og presis sikting og behagelig avfyring. Om man vil ha en halvskjeftet rifle (forskjeftet rekker bare halv­ veis fram til munningen under løpet), eller en helstokkrifle (for-

40

Krico modell 640 S Sniper boltrifle

Kaliber .222 Remington, .223 Re­ mington, .243 Winchester og 308 Winchester. Denne konkurranseriflen brukes av enkelte jegere til reve- og småviltjakt på langt hold. Den leveres innskutt på 300 m og er utstyrt med oppslagbart kinnstykke og justerbar kolbekappe.

Rifler skjeftet rekker helt fram til munningen; denne typen kalles også Mannlicher-stilen, fordi utformingen en gang i tiden var mye brukt hos Mannlicher), er også i stor grad en smaksak. Kolben bør gå så langt fram at skytterens hånd holder rundt forskjeftet og ikke bare løpet. Om det går helt fram er imidlertid mindre viktig så lenge rif­ lens vekt og balanse kjennes behagelig. Valget av rifletype er mindre viktig enn riktig valg av kaliber til våre aktuelle jaktformer. Grovt sett kan man si at boltriflen og enkeltskuddsriflen ligger et hestehode foran de andre når det gjelder presisjon. Men både bøyle- og pumperepeterrifler og halv­ automatiske rifler av god kvalitet er presise nok for alle aktuelle jaktformer. Vi vil komme tilbake til riktig kaliber under kapittelet om ammu­ nisjon. Foreløpig slår vi bare fast en interessant og forholdsvis ny utvikling når det gjelder kalibervalg. Den ideelle situasjonen er å ha flere identiske rifler med ulike kaliber til forskjellige viltarter, for

Den vanligste kolbetypen på rifler i dag er vist her (over) - med pistolgrep og Monte Carlo-kam. Riflen under er en helskjeftet karabinrifle fra Krico med svinerygg og kraftig kolbekappe.

jo lengre erfaring en skytter får med en rifletype, desto dyktigere blir han med den riflen. Tidligere var dette sjelden mulig, men nå ser det ut til å være en større og større tendens mot å lage rifler med utskiftbare løp slik at flere kalibre kan benyttes. Det fins blant annet en tyskprodusert boltrifle - Blåser - som er som et byggesett. Den fås med utskiftbare løp med kaliber fra 6 mm klassen til de mindre viltartene, til .375 magnum som benyttes til storviltjakt i utlandet. Modellen har en enestående sikringsmekanisme som låser og frigjør tennstempelfjæren i stedet for bare å blokkere tennstempelet eller avtrekkeren slik som i andre boltrifler. Dessuten kan avtrekket en­ ten benyttes som et fullt ut justerbart direkteavtrekk eller ved å sky­ ve den forover, som et trykkpunktavtrekk. I USA kan den utmer­ kede enkeltskudds sammenleggbare riflen fra Thompson/Center kjøpes med snellertavtrekk eller trykkpunktavtrekk. Også denne modellen tilbys med utskiftbare løp i mange kalibre.

41

Rifler Rengjøring og vedlikehold er uhyre viktig for å oppnå presisjon og pålitelighet. (.22 riflen med randtenning er noe bortimot et unn­ tak fra denne regelen. Den ammunisjonen som i dag brukes ved randtenning, forårsaker så lite kruttrester og korrosjon at rengjø­ ringen av disse riflene gjerne kan være uregelmessig og noe overfla­ disk). Rifler med sentertenning derimot bør renses grundig og smø­ res med litt olje etter bruk. Skal riflen lagres i lengre tid uten å bru­ kes, trengs det kanskje mer olje som en beskyttelse mot rust. For å få vekk alle kruttrester, metallpartikler og skitt fra løp og mekanisme, kan en benytte spesielle renseoljer eller løsningsmidler sammen med myke kluter, vattpinner og om nødvendig en metallbørste spesielt laget for formålet. Når løsningsmiddelet har virket en stund, vil tørr kosting fjerne fremmedlegemer som har løsnet, men det kan bli nødvendig å gjenta prosessen flere ganger. I de sene­ re år er det kommet flere forskjellige typer syntetiske våpenrensemiddel og oljer på markedet.

Løpet på boltrifler, dobbeltløpede rifler og noen enkeltskuddsmodeller kan vanligvis rengjøres fra kammeret. Dette anbefales sterkt. Når det gjelder pumperifler eller halvautomatiske rifler, må en som regel stikke inn pussestokken fra munningen. Man må være påpasselig med å skyve stokken rett inn slik at man ikke sliter på el­ ler skraper opp munningen. «Kroningen» (det runde eller fasete omrisset av munningen) gir litt beskyttelse, men uforsiktig omgang med pussestokken kan likevel medføre slitasje før eller senere. Dessverre er de fleste geværskap samt -stativ konstruert slik at våpnene henger eller står med kolben ned og munningen opp. Der­ som et våpen (enten rifle eller haglgevær) skal lagres over lengre tid, er det en fordel at det stilles med kolben høyre enn munningen. El­ lers vil nemlig olje og andre små partikler før eller senere havne nede i mekanismen og samles opp der - noen ganger kan oljen til og med størkne. Før eller senere kan dette gjøre det nødvendig å ta våpenet

42

Thomson/Center TCR ’83 Aristocrat

Dette er en sammenleggbar enkeltskuddsrifle med utskiftbare løp i ka­ liber .223, .22-250, .243, 7 mm Remington_Magnum og .30-06TTJéh har brekkbar mekanisme med top lever og snellertavtrekk.

Rifler helt fra hverandre og rense alle delene grundig for å hindre unøyak­ tige skudd eller svikt. Bare med skikkelig vedlikehold vil et skytevå­ pen forbli presist og pålitelig selv etter mange tusen skudd.

Rengjøring av løpet på en boltrifle 1. Ta ut sluttstykket ved å løfte opp

hevarmen og trekke den tilbake. Deretter trykker du enten på låsklakken eller på avtrekkeren slik at hele sluttstykket kan trekkes ut av lås­ kassen. 2. Trykk på magasinsperren og ta ut

3. Stikk pussestokken dyppet i løs­

ningsmiddel inn i løpet fra kammer enden. La løpet være i fred en stund slik at rensemiddelet får virke. Der­ etter bruker du en ren pussefille på pussestokken til å gjøre løpet rent med. Når løpet er rent og tørt, smø­ rer du på et tynt lag med våpenolje.

43

Rifler

Rifleballistikk Ballistikk i forbindelse med jaktrifle kan defineres som studiet av riflekulens bevegelse under forskjellige omstendigheter og på de uli­ ke stadier på veien fra den forlater hylsen til målet. Jegere er ofte uvitende om hvilke enorme krefter som settes i be­ vegelse når en kule avfyres. Aller vanskeligst er det å fatte alt det en liten riflekule kan utrette på avstander opp til flere tusen meter. Ødeleggelsespotensialet er veldig, og det er slett ikke sjelden at en riflekule kan drepe så store dyr som for eksempel en elefant mo­ mentant. Kulens bevegelse følger eksakte lover, og ved å anvende disse lovene kan man som regel tilbakevise løftene produsentene gir når det gjelder akkurat deres ammunisjon. Selvsagt vil ulike ammu­ nisjonstyper ha ulik effekt når de avfyres fra samme rifle, men in­ gen kuler har overnaturlige evner. Alt som skjer fra det øyeblikk

hastigheten er forskjellig. Kulen med kortest bane (a) hadde altså lavere munningshastighet enn kulen med lengst bane (b). Munningshastigheten avhenger blant annet av mengde og type krutt i tennladningen.

men forskjellig vekt, vil den tyngste kulen få kortest bane (a), og den let­ teste kulen få lengst bane (b).

kulen avfyres til det øyeblikk den treffer et mål, kan forklares i tusendels sekund og tusendedels millimeter og ved hjelp av bevegel­ sesenergi. La oss begynne med to uomtvistelige fysiske lover som absolutt alle produsenter av rifler og ammunisjon må ta hensyn til. Den førs­ te er at kulen aldri kan stige 1 mm mer enn skuddvinkelen tilsier, uansett hvor kraftig kruttladningen er. Dersom et skudd treffer for høyt oppe på målet, skyldes dette ikke at kulen plutselig har steget

44

De tre viktige kreftene som påvirker en kules bane, er (a) drivkraften fremover der kraftkilden er gassene etter krutteksplosjonen i kammeret, (b) tyngdekraften som virker ned­ over og (c) luftmotstanden som vil redusere hastigheten. Disse tre kref­ tene sett under ett gir oss formelen (d) som utgjør summen av alle kref­ tene som virker på en kule i flukt. Denne formelen viser også at det hele ender med at kulen synker.

ulik, vil luftmotstanden være størst for den butte kulen (a) som dermed vil falle ned raskere enn den spisse kulen (b).

Rifler En kule som forlater munningen vannrett (skuddvinkel null), vil alltid falle litt i løpet av flukten. Den vil aldri komme høyere opp enn den vannrette linjen. Som før nevnt vil tyngdekraften presse den nedover mens luftmotstanden vil senke farten.

En kule som avfyres med null skudd­ vinkel, når bakken (forutsatt at bak­ ken er flat) akkurat samtidig som en kule med samme vekt som slippes loddrett ned fra munningen.

Jjjraksis betyr dette at man ved.. langholdsskudd i oppover- eller ned­ overbakke må sikte litt lavere enn_ ved horisontale langskudd. Illustra­ sjonen over viser dette; den stiplete linjen er siktelinjen, den heltrukne svarte linjen er kulens bane og den kraftige brune linjen er horisonten. Horisonten er vist med forskjellig vinkel hver gang ettersom det er kulebanene vi ønsker å sammenlikne. Det ble brukt kuler med samme vekt, kaliber og munningshastighet i alle tre tilfellene. 1. Dersom du sikter og skyter på blink med en rifle som er innskutt på 100 m, vil kulen treffe den midterste blinken på 100 m (vi forutsetter at skytebanen er horisontal). På 200 meters hold vil den imidlertid treffe

lenger nede fordi den blir trukket ned av tyngdekraften (tyngdekraften virker 90 grader i forhold til horison­ talplanet). 2. Dersom du sikter og skyter på

blink i oppoverbakke, virker ikke tyngdekraften i 90 grader på kulens fluktvei. Derfor vil bare en mindre del av tyngdekraften trekke kulen ned mot horisontalplanet og treff­ punktet blir høyere på 100 m. Der­ som holdet er 200 meter, mens riflen er innskutt på 100 meter, vil kulen treffe målet litt høyere enn i eksem­ pel 1, men fremdeles lavere enn blinken.

vil tyngdekraften heller ikke denne gangen virke med full kraft. Dette vil si at også denne kulen vil treffe ski­ ven høyere enn blinken. Ved jakt i bratt terreng vil altså treffpunktet ved skudd skrått opp­ over treffe litt over siktepunktet. Ved skudd skrått nedover vil også treffpunktet ligge over siktepunktet, dersom riflen er skutt inn på det ak­ tuelle skuddhold. Om vi holder oss til maksimalt skuddhold på 150 me­ ter på storvilt, og riflen er innskutt på 100 eller 200 meter, så vil avvik i treffpunkt fra siktepunkt være så ubetydelig at det ikke er nødvendig å korrigere for det.

3. Du sikter og skyter på blink i ned­

overbakke med den samme riflen. Siden kulens bane ikke er horisontal,

45

Rifler under flukten, men derimot at skuddvinkelen ble større enn bereg­ net. Grunnen kan være vibrasjoner som oppstod under kulens vei fra kammer til munning. Dersom løpet peker rett mot målet, vil alt­ så kulen enten treffe blink eller synke litt på grunn av tyngdekraf­ tens dragning mot jorda. Den vil aldri stige hvis da ikke løpet svin­ ges oppover akkurat i det kulen forlater munningen. (Vær klar over at det her er snakk om tusendels sekund og tusendels millimeter). Den andre loven går ut på at kulen som skytes ut og lander flere kilometer borte, vil nå bakken akkurat samtidig som om den sam­ me kulen var blitt sluppet rett i bakken fra løpshøyde. Forklaringen er at den avfyrte kulen beveger seg med en mye større hastighet enn kulen som får falle rett ned til jorden. Tyngdekraften gjør at alle gjenstander som slippes, kastes eller skytes fra samme punkt med samme vinkel, vil nå bakken samtidig. Hva skjer egentlig når kulen avfyres? Når man trekker av, settes mekanismen i gang; tennstempelet treffer tennhetten bakerst i pa-

Forsøk utført av Norma ammuni­ sjonsfabrikk har gitt en rekke inter­ essante opplysninger når det gjelder det som skjer når du trykker av. 1. Hjernen sender beskjed til avtrekksfingeren om å fyre av. Dette tar 2/1000 sekund.

2. 5/1000 sekund etter at du har

trukket av, vil tennstiften treffe tennladningen slik at patronen sky­ ves fremover til den presses hardt mot kammeret. Deretter skyves tenn­ ladningen videre fremover til den havner mot ambolten, noen få tusen­ dels sekund senere. Tennhetten pres­ ses sammen og deformeres, tennlad­ ningen presses mot ambolten og an­ tennes av friksjonen. Det har gått 10,4/1000 sekund.

46

Rifler 3. Den brennende blandingen føres

med stor kraft inn i kruttet i patro­ nen. Trykket presser tennhetten bak­ over mot sluttstykket slik at bunnen på tennhetten ikke lenger er i plan med bunnen på patronhylsen.

'■

4. Kruttet antennes og utvikler høy-

trykksgass som virker på kulen og på vegg og bunn i patronhylsen. 5. Etter bare 3/1000 eller 4/1000 se­

kund begynner kulen å bevege seg fremover. Samtidig beveger hylsen seg bakover og utvider seg slik at den fyller kammeret og hindrer at gassene unnslipper. 6. Trykket når toppen etter 5/1000

sekund. Kulen har allerede beveget seg 11 cm i løpet og farten er oppe i 140 m/s. 7. Resten av turen gjennom løpet tar

1,2/1000 sekund, og når kulen forla­ ter løpet, er farten 823 m/s. Samti­ dig roterer den med en hastighet på 3000 omdreininger pr sekund.

,'5

tronen, tennladningen eksploderer og antenner kruttet i patronen. Når kruttet brenner, utvikles det gass med høyt trykk. Dette trykket driver kulen fremover gjennom løpet. Jo høyere gasstrykket er, desto fortere beveger selvsagt kulen seg (forutsatt at andre verdier som kulevekt, -form, riflestigning og løpets lengde er konstante). Når kulen beveger seg fremover, fanges den opp av riflingen i løpet. Den får en roterende bevegelse og begynner å rotere om sin egen akse. Denne rotasjonen gjør det slik at kulen vil nå målet med høy hastighet og den spisse enden først. Riflekulens bane kan forutsis nøyaktig og bestemmes først og fremst av kulens hastighet, altså munningshastigheten. Farten er igjen avhengig av gasstrykket samt kulens form og vekt. (Det virker opplagt at en strømlinjeformet kule ikke mister hastighet så hurtig som kuler med rund og flat spiss - luftmotstanden blir mindre merkbar).Jiqhøyere munningshastighet, desto flatere blir kuleba- V nen. Gasstrykket som utvikles i kammeret, bestemmes av størrelsen på kruttladningen og kruttets forbrenningsegenskaper. Høyest mulig gasstrykk og en kraftig, strømlinjeformet kule gir flatest kulebane. Men uansett hvilken kruttladning og kuletype du velger, er det helt umulig å få banen til å bli geometrisk rett. Tyngde­ kraften og luftmotstanden gjør at alle kuler vil falle litt under fluk­ ten. Ved vanlige avstander vil det si at kulen vil treffe målet litt un­ der siktepunktet. Dette kompenseres vanligvis under innskytingen når siktemidlene innstilles.

8. Dersom målet er 100 meter borte,

vil kulen bruke 0,15 sekund på å nå det.

Alt i alt vil det gå 0,3625 sekund fra du bestemmer deg for å skyte til ku­ len når målet. Dette er faktisk 6/100 sekund før du kjenner rekylen.

47

Rifler

Rifleammunisjon Med dagens utstyr er det vanskelig å tenke seg at et mislykket skudd skyldes dårlig ammunisjon eller klikk. De aller fleste av dagens jege­ re har aldri opplevd at våpenet har klikket, og flesteparten har heller ikke vært borti defekte patroner. Mislykkede skudd skyldes nesten uten unntak menneskelig svikt, men en rekke tekniske detaljer er også med på å bestemme om skuddet skal bli godt eller dårlig. Utvalget når det gjelder våpen og ammunisjon er usedvanlig rik­ holdig. Man kan nesten spørre seg om det ikke blir for mye av det gode. Det store flertallet jegere hadde klart seg lenge med en liten del av det som er på markedet. Det store antallet typer og modeller når det gjelder våpen, kaliber og ammunisjon, er ikke svaret på en reell etterspørsel fra jegerne. Forklaringen ligger heller i produsen­ tenes beinharde kamp om markedsandeler på et svært lønnsomt marked. For å beholde eller øke sin markedsandel tvinges produ­ sentene til å presentere nye ting med jevne mellomrom. Studerer du dagens utvalg av rifleammunisjon, vil du bli slått av hvor mange forskjellige produsenter og kalibre det er, men egentlig få grunntyper av ammunisjon. Det har faktisk skjedd lite revolu­ sjonerende innenfor produksjonen av riflepatroner siden introduk­ sjonen av røyksvakt krutt i slutten av forrige århundre. Selve patronen har lenge vært den samme. Utviklingen har vært størst når det gjelder kruttsammensetning og kuleform. Prosjektilenes utseende varierer fra produsent til produsent. De kan for ek­ sempel være utformet med hulrom, utstyrt med plastinnlegg, eller som Winchester Silver Tip ha en tynn, myk legeringsspiss. Enkelte kuler er konstruert slik at de ekspanderer raskt når de møter motstand. Den forreste delen av kulen flates ut og spres i en soppform eller skrelles bakover som et bananskall. Hurtigekspanderende kuler er som regel ment å drepe forholdsvis små dyr hu­ mant og effektivt. Kuler beregnet på større vilt ekspanderer saktere og trenger len­ ger inn. Det fins store, kraftige helmantlede kuler til jakt på storvilt med solid beinbygning, for eksempel elefanter. Disse kulene hver­ ken ekspanderer eller deles. En slik helmantlet kule av god kvalitet i en tilpasset patron vil bevare sin form og dermed kunne trenge inn i elefantens massive skalle. En ekspanderende kule ville trolig deles før den kom dypt nok, og kunne derfor såre dyret uten å drepe det. På den annen side er storviltkulen lite egnet i en høyhastighetspatron som avfyres på kort hold. Den vil kanskje ikke ekspandere raskt nok til å ha den ønskede effekt på vilt på størrelse med rådyr eller mindre. I slike tilfelle risikerer man at kulen går inn på den ene siden av rådyrets bryst og ut igjen på den andre. Den vil etterlate seg et utgangshull som er større enn inngangshullet. Rådyret vil dø, men trolig ikke med det samme, og det kan bli vanskelig å få opp­ sporet det og gitt det nådeskuddet.

48

Til venstre ser vi det groveste kaliber som brukes mye til jakt, 9,3 x 62 og det fineste, .22 Hornet.

Rifler

Til venstre Nosler prosjektil, som har dobbel kjerne av bly og anti­ mon. Den bakerste kjernen er atskilt fra den forreste ved hjelp av en skil­ levegg (a) og beholder sin fasong et­ ter anslaget, mens den fremre eks­ panderer til en sopp. Dette er tilgjen­ gelig i alle vanlige kalibre beregnet på jakt.

Til høyre ser vi Norma Alaska med myk blyspisskule. Den fås i kaliber .30-06, .308 Winchester, 8 x 57 JS, 9,3x57 og 9,3x62.

De fleste kuler beregnet på mellomstort eller stort vilt har myk spiss (det vil si at spissen er laget av et mykere materiale enn kjernen og mantelen). Dette gir kontrollert ekspansjon ved anslaget. Hulspisskuler har vanligvis litt raskere ekspansjon. Det fins også spisse kuler med ørsmå hulrom i spissen. Dessverre forveksles disse noen ganger med ekte hulspisskuler; de ekspanderer imidlertid ikke i det hele tatt og er kun beregnet på blinkskyting. Det lille hullet i spissen er der på grunn av produksjonsmetoden og har ingenting med eks­ pansjon å gjøre. Enkelte kuler er sammensatt av noen harde og noen myke lege­ ringer for å oppnå kontrollert ekspansjon uten uheldig oppsplit­ ting. En berømt type er den tyske Brenneke TIG (Torpedo-IdealGeschoss) og TUG (Torpedo-Universal-Geschoss), samt den ame­ rikanske Nosler Partition-kulen. Kulene i fabrikkfremstilte jaktpatroner er stort sett kuler med myk spiss der utformingen varierer fra produsent til produsent. Men alle er presise nok og alle er i stand til å trenge skikkelig inn og ekspandere i den type vilt patronen er beregnet på. Bruker man et kjent merke, vil man sannsynligvis bli fornøyd med resultatet, og de små ulikhetene fra merke til merke har ikke så mye å si. Kuler med metallmantel har imidlertid et fortrinn fremfor kuler med van­ lig blyspiss. Mantelen beskytter spissen mot deformering i de tilfel­ ler hvor patronen gang på gang settes inn i riflemagasinet og tas ut igjen uten å bli avfyrt. Vi skiller mellom patroner med randtenning (rimfire) og patro­ ner med sentertenning (centrefire). Patroner med sentertenning do­ minerer og brukes bestandig i nyere kaliber beregnet på mellom­ stort og stort vilt. Patroner med sentertenning antennes når tenn­ stempelet treffer fenghetten midt på patronens bunn. Når det gjel­ der patroner med randtenning, treffer tennstempelet kanten av patronens bunn. Den vanligste patronen for småvilt (f.eks. ekorn og trost) på kort hold er rimfire .22, særlig den lille patronen med betegnelsen .22 Long Rifle (.22 LR). Spørsmålet om det ideelle riflekaliber er et evig diskusjonsemne overalt hvor jegere er samlet. Det faktum at det ikke fins noe fasit­ svar, gjør diskusjonen enda friskere. Som regel vil én jeger hevde at et spesielt kaliber er uovertruffent, mens en annen vil påstå at det er ubrukelig, og begge snakker om jakt på samme viltart under el­ lers like forhold. Ofte er det personlige og ikke logiske årsaker som ligger til grunn for slike uttalelser. Kanskje hadde den ene jegeren skutt sitt første vilt med akkurat det kaliberet og hadde derfor tro­ fast holdt seg til det siden, mens den andre kanskje hadde noe dårli­ gere erfaring med samme kaliber. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å bruke objektive grunner for å finne det ideelle kaliber. Tabellen s. 52-53 viser alle de mest populære jaktriflekaliber med sentertenning som er i handelen, og det er opplagt at utvalget er for stort til å hevde at ett spesielt kaliber

49

Rifler er det perfekte. Det er så mange andre faktorer som kommer inn i bildet ved valg av kaliber. Det minste kaliberet i tabellen er .22 Hornet (5,6 x 35R), mens det største er 9,3 x 62. Forskjellen i kulediameter mellom disse to er 3,7 mm, og forskjellen i patronlengde 27 mm. Et eller annet sted på denne skalaen ligger det rette svaret. Men hva er så grunnen til at ett kaliber er så mye mer populært enn et annet, og hvorfor dukker det stadig opp nye patroner akku­ rat i det populære kaliberet? Svaret er enkelt. Innenfor de toneangi­ vende jaktkalibre er det utviklingen av militære håndvåpen som be­ stemmer hvilke kalibre som får nyte godt av forskning og utvikling, og før eller senere vil nettopp disse kalibrene bli fremherskende blant jegere også. Dette gjelder verden over; dersom standardvåpenet i et gitt lands hær har et bestemt kaliber, vil dette kaliberet også bli mest populært blant jegere i dette landet. Og grunnen er ikke bare at dette kaliberet har nytt godt av mye forskning og utvikling. Masseproduksjonen av kaliberet til militærbruk gjør at det er til­ gjengelig i forretningene til en rimelig pris. Dessuten må man se i øynene at til tross for streng sikring av våpenlagrene har ammuni­ sjon en underlig tendens til å «forsvinne» for siden å «dukke opp» på skytebanen. Finkalibrede patroner under 6 mm i diameter og kraftige, såkalte magnumpatroner brukes bare til jaktformål. Den berømte Win­ chester .270 (6,9 x 65) er litt av en pionér når det gjelder finkalibrede patroner som er utviklet bare med tanke på jakt. Patronen egner seg utmerket til storviltjakt, og er tillatt til storviltjakt i Norge. Grovkalibrede patroner og kraftige kruttladninger har alltid vir­ ket tiltrekkende både på småvilt- og storviltjegere, som ofte over­ vurderer effekten de har. Interessen for magnumpatroner ser ut for å være økende, og produsentene er utrolig oppfinnsomme når det gjelder å spekulere ut nye typer magnumammunisjon som kan sprøytes ut på et altfor villig marked. (Her må det presiseres at «magnum» ikke nødvendigvis betyr grove kalibre. Betegnelsen kan også benyttes for finkalibrede patroner, og sier bare at kruttladningen er kraftig i forhold til kulens vekt og diameter.) Jegere som taler varmt for «tungt artilleri», hevder at magnumpatroner gir kulen større munningshastighet og følgelig mer bevegelsesenergi ved anslaget. De tekniske data kan ikke bestri­ des, men en skal være klar over at jo kraftigere patronen er, desto større blir skaden på viltet og dessuten slitasjen i rifleløpet. En 7 mm Remington Magnum kan faktisk like godt sende kulen rett gjen­ nom en rådyrkropp uten at den ekspanderer skikkelig før den forla­ ter kroppen igjen. Da vil nettopp kulens styrke føre til at dyret ikke felles straks. Dersom jegeren klarer å legge vekk personlige følelser og sympa­ tier og betrakte riflen som et middel til å drepe et bytte effektivt og humant, vil noen få kalibre og én type rifle faktisk holde til alle ak­ tuelle viltarter. Dette bringer oss endelig fram til det punktet der vi

50

Rifler vil prøve å formulere et svar på spørsmålet: «Hvilket kaliber er best?» Svaret er som følger: Når man diskuterer kaliber, er det nødvendig å være klar over at valg av kaliber er lite vesentlig dersom selve skuddet er godt plassert. Men hvis dyret blir truffet av et dårlig plassert skudd, vil resten av jakten, som går ut på å oppspore dyret og gi det nådeskuddet, være svært avhengig av kaliberet på den kulen som såret dyret. Dersom dyret ble truffet av en for finkalibret kule, vil forfølgelsen bli van­ skelig selv om du har hund med deg. Årsaken er at såret fra en finka­ libret rifle vil blø så lite at det ikke etterlater seg noe spor du eller hunden din kan følge. Ta for eksempel elgjakt. Det mest vanlige elgkaliber i Sverige er 6,5 x 55 Mauser, men dette er i minste laget på så stort vilt, og der­ som skuddet er dårlig plassert, blir dyret bare såret. Derfor bør en heller velge i øverste og ikke nederste del av kaliberskalaen. Dette betyr selvsagt ikke at man skal skeie ut med en grovkalibret magnumrifle. Selv en erfaren jeger kan være uheldig med et skudd. Men poenget er at en middels god skytter bør velge et kaliber som ligger litt i overkant. Dette vil lønne seg dersom man blir nødt til å forfølge et såret dyr etter et halvt mislykket skudd. Da vil nemlig såret være større og dyret blø mer, slik at det vil etterlate seg et blodspor som er lettere å følge.

51

VO 22 Hornet 45 gr./2.9 g 220 Swift 50 gr./3.2 g

200 m

300 m

740

564

421

328

1253

796

1095

940

Åpne siktemidler og diopter: Kulebanens

høyde i mm i forhold til siktelinjen når kornhøyden ligger 20 mm over kjernelinjen.

100 m

100

50 m + 19

200 100

Kikkertsikte: Kulebanens høyde i mm i for­ hold til siktelinjen når kikkertsiktets optiske akse ligger 50 mm over kjernelinjen.

150 m

200 m

o

-97

-297

-1134

100

4-4

O

+ 94 -1

+ 149 O

+ 126 -20

O -64

-689 -241

200 100

4-71 -16

200

+ 15

+ 32

+ 28

O

-145

200

300 m

50 m

100 m

150 m

200 m

300 m

-82

-267

-1074

+ 134 O

+ 118 -5

O -34

-674 -181

—8

+ 17

+ 20

O

-130

222 Rem. 50 gr./3.2g

975

794

640

502

100

+5

O

-42

-127

-468

100

-10

O

-27

-97

-408

802

669

550

+ 38 +6

O

+ 54 -46

O -136

-277 -493

200 100

+ 15 -9

+ 49

950

200 100

+ 64

222 Rem. 53gr/3.4g

O

+ 46 -31

O -106

-262 -433

22-250 53gr/3.4g

1130

959

811

675

200 100

+ 40 +1

+ 68 O

+ 56 -28

O -87

-299 -327

200 100

+ 18 -14

+ 53 O

+ 49 -13

O -57

-274 -267

5.6 x 52R 71gr/4.6g

850

700

575

475

200 100

+ 23 + 10

+ 44 O

+ 37 -59

O -179

-196 -654

200 100

+5 -5

+ 29 O

+ 30 -44

O -149

-181 -594

243 Win. 100gr/6.5g

936

846

761

690

200 100

+ 55 +6

+ 89 O

+ 74 -39

O -114

-386 -379

200 100

+ 33 -9

+ 74 O

+ 67 r24

O -84

-371 -319

6.5x55 77gr/5.0 g

830

710

601

505

200 100

+ 34 + 11

+ 57 O

+ 46 -60

O -177

-208 -630

200 100

+ 12 -4

+ 42 O

+ 39 -45

O -147

-193 -570

727

564

429

+ 55 +8

O

+ 73 -55

O -169

-364 -660

200 100

+ 33 -7

+ 74

915

200 100

+ 89

6.5 x 55 80gr/5.2g

O

+ 66 -40

O -139

-349 -600

6.5 x 55 140gr/9.1

870

807

748

690

200 100

+ 151 +8

+ 85 O

+ 71 -45

O -132

-406 -440

200 100

+ 28 -7

+ 70 O

+ 64 -30

O -102

-391 -380

806

729

656

588

200 100

+ 40 + 11

+ 66 O

+ 53 -57

O -167

-243 -558

200 100

+ 18 -4

+ 51

6.5 x 55 156gr/10.1 g

O

+ 46 -42

O -137

-228 -498

957

864

775

692

200 100

+ 52 +5

+ 83

270 Win. 130gr/8.4g

O

+ 67 -38

O -112

-308 -389

200 100

+ 30 -10

+68 O

+ 60 -23

O -82

-293 -329

270 Win. 150gr/9.7 g

853

792

732

675

200 100

+ 33 +8

+ 56 O

+ 46 -48

O -137

-220 -459

200 100

+ 10 -7

+ 41 o

+ 39 -32

O -107

-205 -399

+ 69

768

699

634

+9

O

+ 56 -51

O -147

-253 -497

200 100

+ 20 -6

+ 54

840

200 100

+ 43

7x57 150gr/9.7

O

+ 48 -36

O -117

-238 -437

7x57R 150gr/9.7gr

820

753

689

629

200 100

+ 46 + 10

+ 74 O

+ 60 -53

O -153

-276 -515

200 100

+ 23 -5

+59 O

+ 52 -38

O -123

-261 -455

200

+ 48

+ 77

+ 62

O

-285

200

+ 26

+ 62

+ 55

O

-270

100

+4

O

-34

-101

-347

100

-11

O

-19

-71

-287

200

+ 29

+ 50

+ 42

o

-195

200

+6

+35

+ 34

O

-180

75mm Rem.Mag 150gr/9.7 g 7 mm Rem.Mag 170 gr/11.0g

990

894

806

724

920

831

748

670

100

+6

O

-42

-122

-420

100

-9

O

-27

-92

-360

7x64 150 gr/9.7g

880

792

710

644

200 100

+ 37 +7

+ 61 O

+ 50 -44

O -130

-339 -444

200 100

+ 14 -8

+ 46 O

+ 43 -29

O -100

-222 -384

7x64 170 gr/11.0g

840

756

678

604

200 100

+ 39 +9

+ 65 O

+ 53 -52

O -152

-250 -519

200 100

+ 17 -6

+ 50 O

+ 46 -37

o -122

-235 -459

280 Rem. 150gr/9.7g

875

799

726

658

200 100

+ 47 +8

+ 76 O

+ 62 -46

O -134

-291 -455

200 100

+ 25 -8

+ 61 O

+ 54 -31

O -104

-276 -395

825

742

664

581

200 100

+ 41 + 10

+ 67

280 Rem. 170 gr/11.0g

O

+ 55 -55

O -159

-254 -541

200 100

+ 19 -5

+ 52 O

+ 47 -40

O -129

-299 -481

200

+ 50

+ 79

+ 65

O

-303

200

+ 27

+ 64

+ 58

O

-288

627

100

+ 10

O

-55

-158

-526

100

-5

O

-40

-128

-466

+ 50 + 12

+ 79 O

+ 64 -59

O -169

-289 -563

200 100

+ 27 -5

+ 64

607

200 100

O

+ 56 -44

O -139

-274 -503

200

+ 55

+ 81

+ 68

-O

-310

200

+ 32

+ 69

+ 60

O

-295

7.5x55 sveitsisk 180 gr/11.6

7.62 Russisk 180 gr./11.6 g

52

100 m

Kulehastiqhet m/s

Innskytningsavstand m

Kaliber/ kulevekt

Innskytningsavstand m

Ballistisk tabell for rifleammunisjon med sentertenning

808

785

744

722

685

664

.

200 m

300 m

Kulehastighet m/s

VO

Åpne siktemidler og diopter: Kulebanens

høyde i mm i forhold til siktelinjen når kornhøyden ligger 20 mm over kjernelinjen.

50 m

100 m

150 m

200 m

300 m

Innskytningsavstand m

100 m

Innskytningsavstand m

Kaliber/ kulevekt

Kikkertsikte: Kulebanens høyde i mm i for­ hold til siktelinjen når kikkertsiktets optiske akse ligger 50 mm over kjernelinjen.

50 m

100 m

150 m

200

m

300 m

300 Win.Mag 180gr/11.6

920

841

766

696

100

+6

o

-41

-120

-408

100

—9

o

-26

-90

-348

3006 130 gr/8.4g

977

868

764

665

200 100

+ 36 +5

+ 60 O

+ 40 -37

O -111

-229 -393

200 100

+ 13 -11

+ 45 O

+ 42 -22

O -81

-214 -333

845

773

704

639

200 100

+ 32 +9

+ 56 O

+ 46 -49

o

30-06 146 gr/9.45g

-144

-225 -489

200 100

+ 10 -6

+ 41 O

+ 39 -34

O -114

-211 -429

905

809

717

631

200 100

+ 45 +7

+ 72 O

+ 59 -45

-131

-273 -456

200 100

+ 22 -8

+ 57 O

+ 51 -30

o

30-06 150 gr/9.7g

-101

-258 -396

30-06 180 gr/11.6g

823

762

702

642

100 100

+ 40 + 10

+ 66 O

+ 54 -52

O -152

-259 -515

200 100

+ 17 -5

+ 51 O

+ 47 -37

-122

-244 -455

30-06 200 gr/13.0 g

805

721

642

569

200 100

+ 48 + 11

+ 76 O

+ 61 -58

O -169

-288 -578

200 100

+ 25 -4

+ 61 O

+ 54 -43

O -139

-273 -518

30-30 Win. 150 gr/9.7g

710

600

512

434

200 100

+ 53 + 19

+ 85 O

+ 69 -91

O -267

-324 -959

200 100

+ 31 +4

+ 70 O

+ 61 -76

O -247

-309 -899

30-30 Win. 170 gr/11.0g

650

545

460

393

200 100

+ 86 + 24

+ 134 O

+ 110 -106

O -306

-558 -1071

200 100

+ 64 +9

+ 119 O

+ 102 -91

O -276

-543 -1011

308 Win. 130 gr/8.4 g

884

780

681

591

200 100

+ 101 +8

+ 153 O

+ 124 -49

O -144

-611 -500

200 100

+ 78 -7

+ 138 O

+ 117 -34

O -114

-596 -440

308 Win. 146 gr/9.45 g

857

715

650

200 100

+ 44 +8

+ 72 O

+ 60 -48

O -139

-285 -473

200 100

+ 21 -7

+ 57 O

+ 53 -33

o

784

-109

-270 -413

308 Win. 150 gr/9.7g

872

777

687

604

200 100

+ 43 +8

+ 69 O

+ 56 -49

O -144

-264 -498

200 100

+ 20 -7

+ 54 O

+ 49 -34

-114

-249 -439

308 Win. 168 gr/10.9 g

777

717

659

604

200 100

+ 44 + 12

+ 72 O

+ 59 -60

O -173

-282 -571

200 100

+ 22 -3

+ 57 O

+ 52 -45

O -143

-267 -511

308 Win. 180 gr/11.6 g

796

729

665

604

200 100

+ 55 + 11

+ 86 O

+ 69 -58

O -166

-312 -555

200 100

+ 33 -4

+ 71 O

+ 62 -43

O -136

-297 -495

308 Win. 200 gr/13.0 g

750

669

594

524

200 100

+ 83 O + 78 + 100

+ 67 -69 + 47 + 81

O -200 -45 O

-307 -680 -447 -380

200 100

+ 30 -1

+ 68 O

+ 59 -54

O -170

-292 -620

200

+ 53 + 14 + 53 + 64

200

+ 42

+85

+ 73

O

-365

726

100

+5

O

-37

-108

-364

100

-10

O

-22

-78

-304

+ 32 + 11

+ 54 O

+ 44 -59

O -172

-203 -585

200 100

+9 -4

+ 39 O

+ 37 -44

O -142

-188 -525

308 Norma Mag. 180 gr/11.6g

920

853

788

O

o

o

7.65 Argentinsk 150 gr/9.7 g

811

720

635

555

200 100

303 Britisk 150 gr/9.7 g

829

734

646

570

200 100

+ 54 + 10

+ 86 O

+ 70 -56

O -163

-328 -564

200 100

+ 31 -5

+ 71 O

+ 62 -41

O -133

-313 -504

303 Britisk 180 gr/11.6 g

774

707

645

585

200 100

+ 51 + 12

+ 82 O

+ 67 -62

O -177

-319 -592

200 100

+ 29 -3

+ 67 O

+ 59 -47

O -147

-304 -532

8x57JS 108 gr/7.0g

907

639

450

318

200 100

+ 57 + 12

+ 89 O

+ 71 -73

O -233

-326 -976

200 100

+ 34 -4

+ 74 O

+ 64 -58

O -203

-311 -916

870

760

658

565

200 100

+ 70 +9

+ 116 O

+ 102 -51

O -152

-627 -534

200 100

+ 47 -6

+ 101

8 x 57 JS 165 gr/10.7 g

o

+ 94 -36

O -122

-612 -474

770

660

561

476

200 100

+ 47 + 14

+ 76 O

+ 63 -71

O -208

-306 -731

200 100

+ 24 -1

+ 61 O

+ 55 -56

O

8x57 JS 196 gr/12.7 g

-178

-291 -671

9.3x57 232 gr 15.0g

710

611

521

442

200 100

+ 66 + 18

+ 104 O

+ 86 -85

O -247

-419 -862

200 100

+ 44 +3

+ 89 O

+ 78 -70

O -217

-404 -802

9.3 x 57 286 gr/18.5 g

630

547

475

413

200 100

+ 80 + 26

+ 124 O

+ 101 -108

O -311

-491 -1060

200 100

+ 58 + 11

+ 109 O

+ 93 -93

O -281

-476 -1000

+ 155

508

+ 12

O

-654

200 100

+ 140

596

O -187

+ 81

694

+ 125 -64

-594

800

200 100

+ 103

9.3x62 232 gr/15.0 g

-3

O

+ 117 -49

O -157

-594

200

O

-79

-761

100

O

+ 69 -64

O -201

-359

474

+ 36 +2

+ 78

546

O -231

-347

629

+ 59 + 17

+ 77

720

200 100

+ 93

9.3 x 62 286 gr/18.5 g

200

+ 75

+ 115

+ 93

O

-415

200

+ 52

+ 100

+ 86

O

-400

-579

-701

53

Rifler

Siktemidler og innskyting I dag er de fleste rifler utstyrt med kikkertsikte, og det er heller ikke uvanlig at kombinasjonsvåpen, som har et haglløp og et rifleløp, er forsynt med slikt sikte. Utviklingen bort fra vanlige siktemidler (åpne sikter, og dioptersikter) har foregått i mange år, og i dag er det nesten uvanlig å se en jaktrifle uten kikkertsikte. Det er ingen tvil om at i de aller fleste jaktsituasjoner er kikkertsiktet en verdifull støtte for de aller fleste jegere. Det ville imidlertid være galt å glemme at det også er fullt mulig å sikte godt med vanlige, gammeldagse siktemidler; noen ganger kan det til og med være å foretrekke fremfor å bruke kikkertsikte. Kikkertsikte eller ikke, det er helt forkastelig når produsentene til­ byr rifler som overhodet ikke er utstyrt med vanlige siktemidler (unntatt spesialrifler som ikke bør ha mekanisk sikte). Det betyr Åpne siktemidler

Baksiktet på Sako LG IR boltrifle kan justeres i forhold til vindavdrift ved å løsne de to skruene på sikteskuret og flytte skuret. Høydeinnstillingen kan reguleres ved å løsne skruen på platen og flytte skuret fremover eller bakover etter behov. Siktekornet på Sakoriflene er et platemontert stolpekorn. En rund hette (kornbeskytter) hører vanligvis med for å beskytte kornet mot blending fra sollys og eventuelle ytre påkjen­ ninger.

nemlig at slike rifler ikke kan brukes uten kikkertsikte, og da står jegeren nokså hjelpeløs i situasjoner der vanlige siktemidler ville vært det beste.

Vanlige siktemidler Ved konkurranseskyting brukes et stort spekter mekaniske sikte­ midler, men til jaktbruk fins det bare to grunntyper: det såkalte åpne siktet, der målet stilles inn etter et V-formet eller firkantet sikteskur bak, og et siktekorn foran, og dioptersiktet eller hullsiktet der målet betraktes gjennom en ring bak et siktekorn foran. Forde­ len med dioptersiktet er at skytteren lettere kan konsentrere seg om målet. Enkelte skyttere mistrives med dioptersiktet. De hevder at det stenger ute mer lys enn det åpne siktet. Dessuten tar det lengre tid

54

Rifler

Krico modell 620, en helskjeftet boltrifle med åpne siktemidler. Kor­ net på dette tyske våpenet er fjærbelastet, og høydeinnstillingen kan justeres (når anslagspunktet er for høyt

eller lavt sammenliknet med sikte­ punktet). Baksiktet kan justeres for vindavdrift (når treffpunktet er til høyre eller til venstre for målet.

å sikte det nøyaktig inn på målet. Med øvelse vil imidlertid de fleste skyttere finne dioptersiktet betydelig bedre enn skur og korn. Der­ som det monteres og brukes riktig, er det plassert mye nærmere øyet enn skuret - da vil skytteren se gjennom ringen og ikke på den - og det gjør at lyset ikke blir stengt ute. Med endel øvelse vil derfor diop­ tersiktet gi raskere og mer presis innsikting enn skur og korn. Åpne siktemidler 1. Et firkantet skur svarer ofte til et

stolpekorn fremme. Dette er den mest populære typen åpent sikte på moderne rifler. 2. Et U-formet skur passer vanligvis til perlekorn. 3. Et V-formet skur hører som regel

sammen med et spisst, konisk eller trekantet korn. 4. Ved «fint korn» ser du for lite av

kornet i skuret under siktingen. Da vil treffpunktet bh for lavt i forhold til siktepunktet.

6 5. Ved «grovt korn» ser du for mye

av kornet i skuret, da vil skuddet gå for høyt. 6. «Kanting» til høyre eller venstre vil gi et treffpunkt til side for sikte-

punktet. Enkelte jegere kantér riflen uten å være klar over det. Kontroller om du kanter ved å sikte mot et speil med uladd våpen. Da kan du lett se om du kanter.

Hullsikte eller dioptersikte

På de eldre dioptersiktene var det bare høyden som kunne reguleres (ved å skru på den utfreste delen av diopterhalsen). Nyere utgaver, for eksempel dette Lyman-siktet (til ven­ stre), er konstruert slik at både høyde og vindavdrift kan reguleres utrolig nøyaktig. Selv om dioptersiktet ikke er spesielt populært for tiden, er det et utmer­ ket siktemiddel - solid bygd og lett å stille inn på målet. Skytteren kon­ sentrerer seg fullt og helt om å skarpstille siktekorn og mål og sikteringen ses som noe diffust.

55

Rifler

Kikkertsikte Kikkertsikter skiller seg fra hverandre på flere måter, bl.a. ved hvordan de er montert på riflen. Noen monteres fast og lar seg ikke fjerne lett og raskt. Andre er løst montert og kan tas av og på med et enkelt håndgrep, atter andre kan slås ned eller svinges til side. Fordelen med de sistnevnte er at de er lette å demontere slik at man kan bruke vanlige siktemidler i stedet. Det fins også permanente kikkertsikter som er montert litt høyere slik at jegeren enten kan be­ nytte kikkertsiktet eller se under det og sikte med skur og korn. En­ kelte riflejegere synes imidlertid det tar lengre tid og er mer tungvint å bruke denne typen. En ulempe ved svingbare eller løse sikter - hvis de da ikke er av høy kvalitet og perfekt montert - er at når siktet flyttes og settes på plass igjen, er det ikke alltid lett å få det helt i rett stilling.

Siktekorset varierer også på de forskjellige kikkertsikter - de mest vanlige typene er vist her, og en annen variasjon er forstørrelsesgraden - enten den er fast eller regulerbar. Vi vil komme tilbake til forstørrelsene senere. La oss først rydde opp i den forvirring som hersker på grunn av det store utvalget når det gjelder siktekors. Sik­ tekorset er rett og slett den sikteinnretningen man ser i kikkertsiktet og som man sikter på målet med. Kikkertsikter beregnet på jakt kan ha tre forskjellige grunntyper siktekors: punktsikte, stolpesikte og trådkors, men variasjonene og kombinasjonene er utallige. Stolpeog punktsiktet brukes oftest sammen med en vannrett, eller en vannrett og en loddrett tråd. Det fins store og små punkter, tykke og tynne stolper, avsmalnende stolper, tykke og tynne trådkors og ufullstendige eller brutte trådkors. Noen typer (som kraftige punktsikter og tykke stolper) er beregnet til hurtig innsikting på middels hold i dårlig lys. De tynneste strekene er laget for mer presis sikting på lengre hold. Tykke trådkors eller en tykk stolpe passer for ek­

56

Kikkertsikte

Denne riflen er utstyrt med egne fes­ ter (montasjer) for kikkertsikte. En annen festemetode er å bruke sinking eller riller i låskassen.

Rifler sempel til rådyrjakt i grålysningen eller skumringen, derimot egner de seg ikke for skyting i godt lys på lengre hold. Derfor har man ut­ viklet en blandingstype - trådkors som er tykke ytterst langs alle si­ dene, men helt tynne i midten - i selve siktepunktet. Dette opplegget er blitt svært populært, og til de fleste typer jakt er det trolig det mest praktiske. Tradisjonelt har synsfeltet i kikkertsiktet vært sirkelformet. En­ kelte nyere sikter har et utvidet okular som gjør synsfeltet bredere til høyre og venstre for midtpunktet. Mange jegere synes dette gjør det lettere å finne målet og midtstille trådkorset, men det har ingen­ ting med selve trådkorset å gjøre. Noen nyere modeller har også en innretning for måling av av­ standen. Den består gjerne av et dobbelt vannrett siktekors eller et mellomrom mellom deler av et brutt siktekors. Når et dyr av kjent størrelse står tett mellom to vannrette tråder eller i rommet mellom tråddelene, vet skytteren at dyret står på en bestemt avstand. På en-

Ulike typer siktekors

Siktekorset er en fast eller opphengt innretning på kikkertsiktets rør som markerer siktepunktet. Vi skal gjen­ nomgå noen av de mange typene som fins på markedet.

er. Den vannrette tråden er bare en referanselinje som hjelper skytteren til å unngå kanting av riflen. Den kraftige stolpen er forholdsvis lett å se under dårlige lysforhold.

1. Enkelt trådkors

4. For tykke siktekors egner seg ikke

2. Trådkors med varierende tykkelse.

til jakt da de dekker for mye av målet.

Den tykke ytterste delen av tråden gjør det lett for skytteren å finne målet fort, mens den tynneste delen - i skjæringspunktet - gjør siktingen mer presis. Et godt siktekors for all­ sidig jakt. 3. Stolpe pluss vannrett siktelinje.

Midtstolpen smalner vanligvis av og blir flat på toppen der siktepunktet

5. Prikk pluss vannrett siktelinje

foretrekkes fremfor stolpe og sikte­ linje av enkelte jegere til jakt, fordi de synes stolpen dekker for mye av målet. 6. Avstandsmåler. Dette trådkorset hjelper skytteren å regne ut skudd­ holdet.

57

Rifler

lasco kikkertsikte

Kikkertsiktet til venstre har kjenne­ tegn 2,5 x 32, mens det til høyre er 4 x 32. Linsene kan beskyttes med gjennomsiktige linsebeskyttere som er festet til hverandre med strikk.

Avstandsmåler

(til venstre) Du vet av erfaring at et voksent rådyr er ca. 45 cm fra rygg til buk. Dersom dyret fyller rommet mellom de to vannrette trådene, er det på en viss avstand, for eksempel 90 meter. (midten) Den samme regelen gjelder for prikken som du vet dekker dyrekroppens høyde på en viss avstand.

kelte modeller er det en justeringsring eller -knast som kan brukes til å forstørre eller forminske avstanden mellom trådene helt til dy­ ret passer mellom dem. Da kan skytteren lese av avstanden på en digitalskjerm under siktekorset. Det fins til og med kikkertsikter som har en kombinert avstandsmåler og avstandskompensator. Skytteren leser av skuddholdet. Deretter justerer han kikkertsiktets indre høydeinnstilling slik at han kan sikte rett på målet uansett av­ stand (innenfor riflen og patronens effektive skuddvidde). Slike innretninger kan brukes til skyting i åpent terreng på langt hold en situasjon der viltet trolig vil bli stående stille eller nesten stille len­ ge nok til at man får gjort de nødvendige justeringer. Bruk av slikt ekstrautstyr vil imidlertid opplagt øke tiden som går med til sikting og avfyring. Dersom kikkertsiktet er utstyrt med disse apparatene, vil en vanlig jeger bare bruke dem ved spesielle, utvalgte anled­ ninger.

58

Rifler En annen type sikte er det elektroniske lyspunktsiktet der en lysflekk, vanligvis rød eller oransje, legger oppå bildet av viltet som er synlig i siktet. Når flekken dekker det ønskede målpunkt på dyret, avfyres skuddet. Tidlige utgaver av dette siktemiddelet hadde ingen forstørrelse, men nå har mange modeller det. En ulempe med mo­ dellene som har forstørrelse, er at størrelsen på lyspunktet er den samme uansett skuddhold. En av fordelene er at eldre jegere som er blitt langsynt, kan ha stor nytte av dette siktemiddelet under jakt på kort hold. Denne typen optisk sikte er dessuten rask å bruke, men som regel kan det ikke erstatte et godt kikkertsikte. Noen få kikkertsiktemodeller er nå utstyrt med valgfritt lyspunkt. Inn­ retningen er batteridrevet og kan slås av og på. Når den er avslått, ser jegeren et tradisjonelt siktekors. Denne typen kombinert sikte er svært anvendelig, men mye mer kostbart enn et vanlig kikkertsik­ te av tilsvarende kvalitet og forstørrelse.

(over) Enkelte moderne kikkertsikter med regulerbar forstørrelse har inne­ bygget avstandsmåler. Når et dyr kommer til syne, justerer jegeren forstørrelsesgraden til kroppen fyller rommet mellom de tykke stolpene og de tynnere trådene. Tallet som står på forstørrelsesregulatoren, viser av­ standen i meter. (over til høyre) På andre kikkertsik­ ter skal rådyrets lengde fra bryst til hale fylle rommet mellom de to hori­ sontale trådene. Da er dyret 100 me­ ter borte. Fyller dyret bare en tredje­ del av rommet, er dyret 280 meter borte.

Med vanlige siktemidler går det raskt å sikte og skyte. Dette gjør dem effektive på vilt som beveger seg hurtig på forholdsvis kort hold. Bruker man kikkertsikte i en tilsvarende situasjon, kan det bli vanskelig å finne dyret raskt nok. Det kreves også mye mer trening før jegeren er i stand til å bedømme hvor langt foran viltet han skal sikte når det beveger seg raskt. Vanlige siktemidler er robuste. Har de fått et slag, er det enkelt å finne ut om de er kommet ut av stilling. Dette er ikke uten videre like lett med kikkertsikter; det første tegnet på feil ved innstillingen er at man bommer eller treffer dyret på galt sted, slik at jegeren får den ubehagelige oppgaven å sette i gang ettersøk for å oppspore dy­ ret og gi det nådeskuddet. Men nå skal det sies at et riktig montert kikkertsikte ikke så lett lar seg slå ut av stilling - særlig ikke hvis det dreier seg om en fast montert modell.

59

Rifler En liten ulempe ved kikkertsiktet er at det gjør riflen litt tyngre og er dyrere i anskaffelse. Det kan også være vanskelig å bruke i regnvær eller når det snør tett. Sammenfattet kan man si at vanlige siktemidler er de enkleste å bruke, og jegere som vanligvis bruker kikkertsikte, bør sikre seg at de har muligheten til å skifte over til vanlige, mekaniske siktemidler under jakten. Likevel har kikkertsiktet uvurderlige egenskaper. Et­ tersom det optiske systemet samler opp lyset, kan ingenting måle seg med kikkertsiktet under dårlige lysforhold. Kikkertsiktet er dessuten en god hjelp for eldre jegere som er blitt langsynte. Det er utrolig mye bedre enn mekaniske siktemidler når det gjelder jakt på små mål på langt hold. Siden det menneskelige øye er mye bedre i stand til å skarpstille målet og det todimensjonale siktekorset, enn skur og korn pluss mål, vil kikkertsiktet gi mer presis innsikting på alle avstander. Endelig gjør kikkertsiktet det mulig for en stor grup­

pe mennesker å drive jakt, nemlig dem som lider av forskjellige synssvekkelser. Tallene som angir kikkertsiktets egenskaper er skilt ved hjelp av et multiplikasjonstegn. Tallet som står foran X sier noe om forstørrelsesgraden, og tallet etter X angir objektivets diameter i millime­ ter . Den optimale forstørrelse er like sterkt debattert som riktig kali­ ber. Rent generelt kan en si at stor forstørrelse er like unødvendig som magnumpatroner til normal jakt. Stor forstørrelse betyr at ens naturlige bevegelser (pust, hjertebank osv.) får mer å si, slik at det blir vanskelig å få bildet klart og stabilt. En forstørrelse på 6 er det meste mange jegere kan tenke seg å bruke, og de fleste foretrekker fra 1,5 til 4. En kjempeforstørrelse som 12 eller enda større har ingenting for seg til vanlig jakt og er dessuten uforholdsmessig kostbart. Selv om produsentene i det siste er begynt å lage mer kompakte modeller, er mange kikkertsik­ ter med stor forstørrelsesgrad fremdeles tunge og uhåndterlige. 60

Zeiss-C 4X32T

Dette kikkertsiktet med 4 gangers forstørrelse har en forstørrelsesgrad som anbefales til storviltjakt hos oss.

Rifler Utvalget av kikkertsikter er stort - det vil en liten tur til nærmeste våpenforhandler bekrefte. Det er vanskelig å anbefale en spesiell størrelse, her er det personlig smak som må avgjøre valget. Når det­ te er sagt, er det ingen tvil om at et kikkertsikte med en forstørrelse på 4 vil være det mest praktiske til allsidig bruk. Mange jegere fore­ trekker enda mindre forstørrelsesgrad - omkring 2,5.1 USA er det populært med kikkertsikter som har variabel forstørrelse - for ek­ sempel fra 3 - 9x eller fra 2 - 7x. Forstørrelsen justeres ved å skru på en ring på linsen - prinsippet er det samme som på en «zoom»linse. Med et slikt instrument kan jegeren bruke liten forstørrelse i skoglendt terreng og øke forstørrelsesgraden ved jakt i åpent ter­ reng og fjellterreng, og til jakt på små stillestående mål på langt hold. Økes forstørrelsen, blir det også lettere å se om dyret står fritt, og det er klar bane for kulen. Men når dette er gjort, bør en erfaren jeger som ikke lar seg forvirre, skru ned til mindre forstørrelse når skuddet skal avfyres, slik at bildet ikke skjelver og blir uklart.

Zeiss Diavari-C 3-9X36T

Dette variable kikkertsiktet fra Zeiss kan stilles inn med en forstørrelses­ grad fra 3 til maksimum 9 ganger.

61

Rifler Elektroniske siktemidler - Lyspunktsiktet 1. Dersom du skyter med tradisjonel­

le åpne siktemidler, må øyet, skuret, kornet og målet være på samme linje for at skuddet skal bli presist. Som regel vil jegeren lukke det ene øyet. 2. Bruker du kikkertsikte, må øyet

være i forlengelseslinjen gjennom siktet og i en viss avstand bak. Også her vil et øye normalt være lukket. 3. Lyspunkt-siktet ble utviklet for å

gjøre det lettere å sikte inn målet raskt; begge øynene holdes åpne og trenger ikke fokusere gjennom okularets absolutte sentrum eller være på en viss avstand fra det.

f—

3

Lyspunktet er det eneste du trenger å konsentrere deg om, og når det punktet treffer dyret, er du klar til skudd. Med andre ord behøver ikke lyspunktet stå midt i okularet. Folk som har brukt det, synes det blir svært raskt innstilt på målet og fun­ gerer like godt i skygge som klart sollys. Lyspunktets styrke reguleres før jakten tar til og skal tilpasses føl­ somheten i jegerens øyne. Begynner lysforholdene å bli dårlige, vil lys­ punktets styrke økes automatisk. Imidlertid foretrekker den erfarne je­ ger vanlig kikkertsikte med et godt retikkel til de fleste jaktformer. Interaims Mark V

Dette batteridrevne lyspunktsiktet uten forstørrelse har en flekk som dekker 6 cm ved 100 meters avstand.

62

På bildet er siktet montert på Carl Gustav 3000 de Luxe .308 Win­ chester.

Rifler (til høyre) Aimpoint Electronic 2000

Dette siktet var tidligere kjent under betegnelsen Mark IV. Det er batteri­ drevet og det røde lyspunktet dekker en sirkel 8 cm i diameter på 100 me­ ters avstand. Siktet forstørrer ikke. Den korte utgaven er beregnet på håndvåpen.

(over) Aimpoint 2000 montert på en Carl Gustav boltrifle. Siktet er min­ dre og mer hendig enn det tradisjo­ nelle kikkertsiktet, men har ikke kikkertsiktets forstørrelse.

(til høyre) Aimpoint Mark III kan påmonteres ekstrautstyr som gir 3 x forstørrelse. Denne innretningen kan skrus raskt av og på, alt etter hva forholdene krever.

63

Rifler Innskyting Innskyting går ut på å justere siktemidlene slik at treffpunktet faller sammen med siktepunktet ved en gitt avstand. Innskyting er helt nødvendig både med mekaniske og optiske siktemidler. Innskyting for norsk storviltjakt bør helst gjøres på 200 (evt. 100) meters hold. Det skulle være unødvendig å si at all innskyting og prøveskyting skal foregå på godt merket og trygt område der det ikke skaper fare for noen, dvs. på godkjent skytebane, evt. på annet område hvor grunneierens tillatelse på forhånd er innhentet. Bruk alltid en myk polstret støtte når du skyter inn et våpen. En skytebenk med en sandsekk og en myk, pakket ryggsekk e.l. oppå egner seg godt. Men selvsagt fins det også spesiallaget utstyr i han­ delen. Det beste er å skyte sittende (se illustrasjon) med riflens forskjefte i hånden mot den polstrede støtten, som altså kan være en sandsekk, ryggsekk eller en spesiallaget støtte. Hensikten er ikke å

Hovedregelen ved justering av åpne siktemidler er å flytte skuret samme veien som du ønsker å flytte treff­ punktet, mens kornet flyttes i mot­ satt retning. Skyt en serie på tre skudd midt i blinken på 25 meters hold. Gransk resultatet og reguler siktemidlene deretter. Sett at du har åpne sikte­ midler og skuddserien treffer under den svarte blinken. Har du skur med skyvbar høyderegulator, flytter du regulatoren ett hakk bakover. Da vil skuddet treffe høyere. Gjennom prø­ ving og feiling vil du snart få skudd­ serien til å sitte midt i blinken. Dersom riflen skyter til venstre for blinken, kan du vanligvis justere et åpent skur ved å banke det forsiktig mot høyre. Bruk en treklubbe eller

en lett hammer. Hamre ikke løs på siktet! Når du er fornøyd med presisjo­ nen på 25 meters hold, setter du opp en ny skyteskive på 100 meters hold eller den avstanden du regner med å ha under jakten. Bruk samme frem­ gangsmåte. Dette er viktig, for en ørliten feil på 25 meters hold vil bli åtte ganger større på 200 meters hold. Dioptersikte

Du bruker samme fremgangsmåte, bare at justeringen skjer ved å skru på høyderegulator og sideregulator. Kikkertsikte

Også her går du fram på samme måte. Du justerer høyde og vindavdrift ved å skru på de riktige skruer.

64

Rifler La oss si at skuddene treffer gjen­ nomsnittlig 1/4 tomme for høyt og 1 tomme for langt til venstre. I prak­ tisk regning er et bueminutt 1 tomme på 100 yards, eller 3 cm på 100 me­ ter. Et kvart bueminutt ved 25 yards betyr da 1 tomme på 100 yards. Det vil si at du skyter 1 bueminutt for høyt og 4 bueminutter for langt til venstre ved 100 yards. Med skrujern eller en mynt dreier du høydereguleringsskruen med solen fire 1/4-minuttsklikk eller ett 1-minuttsklikk. Sidereguleringsskruen dreies 16 1/4-minuttsklikk el­ ler 4 helminuttsklikk til høyre. Riflen er nå innstilt ferdig for en ny serie prøveskudd. Denne prosedyren kan også brukes ved beregnet skuddhold under jakten.

Illustrasjonene over viser hvorfor du bør skyte inn våpenet på normalt skuddhold. De tre kulebanene er for 6,5 x 55 (a), 7,62 x 63 (b) og 9,3 x 62 (c) patroner. Den øverste serien viser et våpen innskutt på 200 meters hold og den nederste på 100 meters hold. Øverst treffes dyret korrekt på 200 meters avstand, men selv ved 100 metersmerket gir det bare et ubety­ delig høyere treffpunkt. Nederst dre­ pes dyret med det samme skutt på 100 meters hold, men på 200 meters hold treffes dyret for lavt og skadeskytes. Det anbefales å skyte riflen inn på maksimalt skuddhold, f.eks. 150 meter, idet det ved skudd på vilt på kortere hold ikke er nødvendig å korrigere for høyde.

teste skytterens dyktighet i en spesiell skytestilling, men å unngå ufrivillige bevegelser så langt det er mulig ved å holde riflen i ro for hvert skudd. Etterpå kan du selvsagt teste skyteferdigheten ved feltskyting fra stående, knestående, sittende og liggende stilling. Du kan velge hvilket mål du vil, men en vanlig skyteskive eller en skyte­ skive der kvadratcentimetrene er avmerket, gjør måling og sammenlikning mellom kulehullene enkelt. De fleste rifler, særlig de som er beregnet på storviltjakt, er inn­ skutt fra fabrikken - vanligvis på 100 meters hold. Skytteren bør imidlertid skyte inn riflen uansett, dels for å kontrollere at det er rik­ tig gjort, dels fordi det ikke fins to mennesker som har samme synslinje. Dessuten kan det være at jegeren vil ha riflen innskutt på en bestemt avstand til en bestemt jaktform. For eksempel blir enkelte arter på de afrikanske savannene som regel skutt på langt hold, og i USA vil mange jegere skyte inn riflen på 150 eller 200 meter med tanke på jakten på prærieantilopen. Men en vellykket jakt er like

mye avhengig av ammunisjons valget som av god innskyting. Kuletype og til og med merke som brukes, er svært viktig. Det er mange teorier og fremgangsmåter når det gjelder innsky­ ting. Noen skyter riflen inn slik at den har steget 8 cm på 100 meter; det skulle gi jegeren muligheten til å skyte så langt som 200 meter på et dyr på størrelse med et rådyr ut fra fallet i kulebanen på den avstanden. Men den anbefalte måten er illustrert her - riflen skytes inn på den avstanden jegeren regner med å få bruk for under jakten. Dersom patronen har en god bane, vil den bare komme litt høyere på kortere hold og litt lavere på lengre hold. Etter innskytingen kan skytteren kontrollere tre mot siktepunkt ved kortere og lengre av­ stand ved å sette opp skyteskiver på disse avstandene og avfyre flere skudd mot hver. På denne måten blir han fortrolig med kulens bane og kan notere resultatene til senere bruk. Ved innskyting av kombinasjons våpen med et hagl- og et rifleløp brukes samme fremgangsmåte som vist på illustrasjonen, men man 65

Rifler må huske på at kombinasjonsvåpenet ikke vil ha den samme presi­ sjon som en rifle. Det er også viktig å være klar over at kombina­ sjons våpenet skal innskytes med patroner i kamrene i de andre løpene. Det er ikke uvanlig å se en uerfaren skytter fyre av skudd etter skudd for å treffe skiven. Dette frustrerende sløseri av tid og ammu­ nisjon kan unngås ved hjelp av to enkle tiltak. For det første begyn­ ner du å prøveskyte ved 25 meter i stedet for 100. Selv om siktet tren­ ger betraktelig justering, vil kulen vanligvis treffe skyteskiven et el­ ler annet sted på så kort hold. Dette skyldes at den ikke har beveget seg langt nok til at avstanden mellom vinkelbeina i den lille vinkelen mellom riflens siktelinje og riflens løpslinje er blitt særlig stor. Ak­ sene gjennom rifleløpet og siktelinjen er ikke parallelle, selv om det kan se slik ut. Riflen peker litt oppover for å kompensere for kulens fall under flukten. Justeringen av siktet går ut på å regulere vinkelen mellom løpet og siktelinjen. Når løpet peker litt oppover, vil kulen bevege seg i en bue eller kurve og krysse siktelinjen nokså raskt. Den stiger så svakt til den når topp-punktet og begynner deretter å dale og krysser siktelinjen igjen mye lenger ute. Hensikten med innskytingen er å få plassert kulens andre krysningspunkt med siktelinjen direkte i målpunktet. Ettersom avstanden mellom vinkelbeina øker når beina blir lengre, vil en liten feil ved 25 meter bli vesentlig større ved 100 meter. En kule som treffer skyteskiven langt fra blinken på 25 meters hold, vil bomme fullstendig på skiven på 100 meters hold. Begynn innskytingen på 25 meter, juster skuret eller kikkertsiktet slik at skudd nummer 2 eller 3 treffer rett i blinken. På 100 meters hold er det ikke sikkert at kulene treffer i blinken, men de vil i hvert fall treffe skiven, og da går finjusteringen lettere og raskere. Den andre tidsbesparende teknikken går ut på å begynne grovjusteringen uten å fyre av et eneste skudd. Har man en boltrifle gjø­ res dette enkelt ved hjelp av kolbesikting. Ta ut sluttstykket, slik at du kan se direkte gjennom løpet på et fast punkt. Legg riflen mot anlegget på skytebenken og flytt på den helt til du sikter rett på blin­ ken når du ser gjennom løpet. Når nå riflen står støtt, slik at den ikke flytter seg og ikke rugger, ser du gjennom siktet. Da vil du sannsynligvis finne ut at siktemiddelet ikke er innstilt på blinken slik løpet er. Juster skuret/kikkertsiktet slik at siktepunktet faller sam­ men med bildet du ser i løpet. Deretter setter du sluttstykket på plass igjen og finjusterer ved hjelp av innskyting. Dessverre kan denne metoden ikke brukes med bøyle-, pumpeog halvautomatiske repeterrifler. Men dersom riflen er utstyrt med kikkertsikte, kan du gjøre noe tilsvarende ved hjelp av en optisk kollimator, og nytten av denne er verdt de minimale utgiftene. Kollimatorer produseres og markedsføres av flere kikkertsikteprodusenter. Innretningen består av et hus, firkantet eller rør formet, med et okular som vender mot skytteren når instrumentet brukes. Inne i huset er det et siktekors som består av et gitter med vannrette og loddrette linjer som svarer til cm på 100 meters avstand. Huset pas­ ser til å settes over riflemunningen og festes ved hjelp av en holder

66

Sikting gjennom løpet 1. Fjern sluttstykket og plasser riflen

på et godt underlag, f.eks. sandsekk e.l. - som vist på tegningen. Våpensmeder setter riflen i en benkestøtte (nederst). 2. Sikt gjennom løpet mot et fast punkt f.eks. på ca. 100 meter, og bygg under riflen slik at den ligger støtt med punktet synlig midt i løpet. Skru så på kikkertsiktets høyde- og sideregulering, uten å flytte på riflen, til trådkorset dekker punktet. Riflen er nå grovinnsiktet og klar for prøveskudd.

Rifler

3. Sett på plass sluttstykket, og avfyr

en serie på f.eks. 3 skudd mot skyte­ skiven med trådkorset innsiktet mot blinken. La oss si at treffpunktet (middeltreffpunktet) er for lavt og for langt til venstre.

4. Gjenta grovinnstillingen som be­

skrevet ovenfor. Se på målet gjen­ nom kikkertsiktet. Juster høyden (den horisontale tråden) til den er på linje med siktepunktet.

5. Juster i side (den vertikale tråden)

til den skjærer høydetråden nøyaktig i treffpunktet. Kikkertsiktet er nå innskutt på 100 meters hold. Det siste stadiet er å skyte riflen inn på beregnet skuddhold under jakten.

67

Rifler

til en sylindrisk bolt som føres inn i løpet. Siktegitteret er egentlig en blink, og skjæringen mellom de vannrette og de loddrette linjene er midt i blinken. Når kollimatoren er kommet på plass, sikter skytteren gjennom den og justerer på samme måte som gjennom rifleløpet til kikkertsiktets siktekors ligger nøyaktig midt i gitteret. Riflen er nå grovinnsiktet, selv om kulens plassering ikke vil være nøyaktig. Fjern så kollimatoren og foreta innskyting i skytebenken. Bruker en kolli­ matoren, sparer en både grovinnstillingen på 25 m og de første skuddene på 100 meters hold (eller hva ønsket avstand måtte være). Etter innskytingen kan kollimatoren brukes på nytt til å bekrefte hvor riflen skyter og hvilke justeringer som er gjort med hensyn til vindavdrift og høydeinnstilling. Det nummererte gitteret i kollima­ toren kan for eksempel vise at jegerens rifle, patron og øye fører di­

Bruk av kollimator

Verken bøylerifler, pumperifler eller halvautomatiske rifler kan grovinnstilles på denne måten. Det går nem­ lig ikke an å fjerne sluttstykket slik at man kan se gjennom løpet. Da kan du i stedet bruke en kollimator.

a

rekte til målet på 100 meters hold når han har justert kikkertsiktet 2 cm opp og 1 cm til venstre. Dette kan noteres til senere bruk i tilfel­ le riflen må skytes inn på nytt etter å ha vært innskutt på et annet skuddhold.

1. Stikk doren (a) forsiktig inn i munningen (b). Drei reguleringsknappen (c) rundt til kollimatoren står godt fast i opprett stilling. 2. Se gjennom riflens kikkertsikte og juster i side og høyde til siktets trådkors stemmer overens med siktekorset i kollimatoren.

68

Rifler

Håndlading av riflepatroner Dersom arbeidet er gjort med omtanke, er håndladde patroner like bra som fabrikklaget ammunisjon og en god del billigere. Det er vanskelig å anslå markedet for håndlading, men på verdensplan håndlader jegere og konkurranseskyttere millioner av patroner hvert år. Konkurranseskyttere streber etter høy presisjon og har funnet ut at håndlading gjør det mulig for dem å skreddersy patroner til sine individuelle våpen. For vanlige jegere er den største fordelen øko­ nomisk - den samme patronen kan brukes til flere ladinger, noen ganger opp til et dusin ganger. Husk imidlertid alltid på at avfyring og ny lading av patronen sliter på metallet i riflepatronen. En snak­ ker gjerne om at hylsen formes gjennom avfyringen, det vil si at kraften i avfyringen former særlig patronhalsen etter riflekammerets nøyaktige dimensjoner. Det er viktig at patronhylsen presses til rett form igjen, dette gjelder først og fremst hylsehalsen, men noen ganger hele hylsen. Hylsen settes inn i en form og presses til rett fa­ song igjen. Er hylsen brukt mange ganger, kan resultatet til slutt bli endringer i hastighet, kammertrykk og presisjon. Enda mer opp­ merksom må man være dersom hylsen blir tynn eller metallet trett. Det kan føre til at hylsen buler ut, brister eller brekker - og da er det fare på ferde. Den som lader for hånd, må lære å kjenne igjen de første tegnene på slitasje, slik at hylsen kan kasseres før den blir dårlig eller farlig. Kvalitetskontroll av slike hylser er en kunst, men man kan lære mye av å studere hvordan en dyktig og erfaren hånd­ lader velger og vraker brukte hylser. Med forholdsvis enkelt utstyr kan jegeren lade nok patroner til en hel jaktsesong. Ofte slår flere jegere seg sammen og kjøper utstyr som alle kan bruke, og for dem som skyter en god del, lønner det seg virkelig å lade selv. Dersom du bare avfyrer noen dusin skudd i løpet av en sesong, vil det nok ta ganske lang tid før håndlading vil lønne seg. Med noe trening lader du ferdig en patron pr. minutt ved bruk av standard håndladingsutstyr, men de dyktigste lader over hundre patroner i timen, og da vil noen timers arbeid fra tid til annen dekke ditt behov med bare håndladde patroner. Håndlading kan virke risikabelt, men selv om det er temmelig ut­ bredt, er det uhyre sjelden at det skjer ulykker som et resultat av feil eller uforsiktig ladde patroner. Fremgangsmåten er enkel og med få trinn. Den største faren ligger i å bruke feil type krutt eller for mye krutt. Følg tabellene som du vil finne i alle håndladingsbøker. Illustrasjonen viser de helt nødvendige redskaper du trenger til håndlading av riflepatroner. Vil du virkelig starte opp med håndla­ ding i større skala, fins det mye spesialutstyr å få kjøpt: Hylsetrimmer, mikrometer og andre avanserte instrumenter som gir økt nøy­ aktighet og presisjon. Til noen patrontyper fins det former og andre redskaper som gjør det mulig å endre hylsedimensjonen - særlig hylseskulderen (den

69

Rifler avsmalnede delen) og hylsehalsen - slik at patronen plutselig får et annet, nært beslektet kaliber, med forskjellig kammerdimensjon, kule (og boringsdiameter) og kruttladning. Enkelte berømte patro­ ner ble oppfunnet på denne måten, det gjelder for eksempel en fan­ tastisk og svært populær amerikansk patron, .220 Swift. Den ble opprinnelig laget ved å file halsen på en 6 mm Navy hylse ned til .22 kaliber. Slike eksperimenter bør en imidlertid overlate til spesiali­ ster som har den nødvendige kunnskap og utstyr. Men vanlige jege­ re kan ofte bruke den samme grunnmetoden for å lage til patroner til en rifle med utgått eller uvanlig kaliber, der ferdige patroner er kostbare og vanskelig eller umulig å få tak i. En 8 x 57 mm mauserpatron er lett å lage av en .30-06 messinghylse ved å lage full lengde av .30-06 patronen i en 8 x 57 mm støpeform og deretter stusse hal­ sen til riktig lengde. Det fins mange trykte anvisninger på slike eks­ perimenter. Enkelte delfabrikanter leverer også grunnhylser som kan formes til en rekke forskjellige typer patroner - for eksempel

«.45 Basic» som kan brukes til håndlading av omkring tjue for­ skjellige kalibre. Utenom dette utstyret trengs det bare fire patronkomponenter: den tomme hylsen, tennhette, krutt og kule. Brukte hylser må håndteres svært forsiktig og granskes nøye med henblikk på skade. Når en patron avfyres, utvider metallet i hylsen seg til kammerets fulle volum. En patron som er avfyrt fra et spesielt våpen, blir skreddersydd og fullkomment tilpasset gjenbruk i dette våpenet dersom man under håndladingen passer på å bare presse hylsehalsen og ikke hele hylsen. Den lille utvidelsen av hylsen til kammerets dimensjoner gir maksimal presisjon. For å få best mulig presisjon holder det at man ompresser hylsen til full lengde for hver fjerde omlading. Men halsen må presses for hver gang. Hylser som skal brukes i andre rifler, må alltid presses helt.

70

Grunnutstyr til håndlading

(a) Smøringssett med pusseklut og kanne med smøreolje. (b) Kruttmål (c) Kruttvekt. Denne brukes til å veie kruttet, men kan også benyttes til å veie kulen og den ferdige patronen. (d) Trakt - når man skal fylle hylsen med det oppveide kruttet. Der­ som hver ladning veies, er kruttmålet selvsagt unødvendig. Men det er tidkrevende å veie hver lad­ ning og helle den gjennom trakten. (e) Verktøy for det kaliberet som skal håndlades. (f) Patronhylseholder (g) Hylsestativ (h) Ladepresse

Rifler Hylser som har vært brukt flere ganger og er blitt litt for lange, kan stusses ved hjelp av en spesiell matrise som er montert i ladepressen. Arbeidsbordet må være støtt og stort nok til å gi plass til utstyr og komponenter. Skru eller klem ladepressen godt fast på bordet. Hvis du er høyrehendt, bør pressen stå litt til høyre for der du vil sitte. Alt skal være lett tilgjengelig slik at arbeidet kan utføres greit uten tungvinte bevegelser.

Fremgangsmåten ved håndlading 1. Sorter, kontroller og rengjør hyl­

sene. Hvert kaliber må selvsagt lag­ res og lades separat. Undersøk hver hylse grundig i godt lys. Alle hylser med selv den minste antydning til sprekk kastes. Hylser med en svak ring (vanligvis ca. 12 mm fra hylsebunnen) eller utbulning noe sted fjernes også. De godkjente hylsene rengjøres med en klut og granskes for å se om de er tomme.

3. Fest hylseholderen og metall-

4. Brukes amerikansk type tennhette

formen i ladepressen. Still formen inn på rett kaliber. Stikk hylsen inn i holderen. Før pressens håndtak ned­ over med stødig hånd. Da vil patron­ hylsen føres opp i metallformen. Når holder og form møtes, er hylsen fer­ dig presset.

(med ett hull), vil den fjernes auto­ matisk i løpet av pressingen. Benyt­ tes europeisk type tennhette (med to hull), må denne fjernes med et spesialinstrument før pressing. Tennhetteleiet renses med en børste. Dette må gjøres varsomt slik at ikke metal­ let ripes opp, det kan nemlig føre til gasslekkasje under avfyring. Bildet viser den ferdige hylsen.

2. Smør hylsen ved å rulle den på en

pusseklut. Bruk en spesialbørste til å smøre innsiden av hylsens krage.

71

Rifler 5. Ta opp fenghetten med en mate-

skje og stikk den inn i ladepressen.

6. Fjern metallformen. 7. Sett den ferdig pressede hylsen på

plass i patronholderen igjen. Tenn­ hetten mates inn fra mateskjeen til tennhettearmen (her holdt fram mel­ lom tommel og pekefinger).

8. Trykk ned spaken. Tennhetten be­

veges fra armen inn i ladestempelet. 9. Skyv armen opp igjen. Da vil

tennhetten komme på plass i bunnen av patronhylsen.

10. Tennhetten på rett plass. En rik­ tig plassert tennhette har en klaring på 0,1 mm ut fra hylsebunnen. Sett hylsen med bunnen ned i patronstativet klar til å fylles opp.

72

Rifler 11. Sett kruttmålet fast i ladepressen. En halv omdreining på håndtaket fyller patronhylsen med nøyaktig riktig mengde krutt.

12. Forsikre deg om at kruttmengden er riktig i forhold til kaliberet ved å veie kruttet på vekten og sammenlik­ ne resultatet med ladingstabellen. Det er selvsagt helt avgjørende at du bruker rett sort krutt. 13. Fyll opp patronen ved hjelp av krutt-trakten. Har du gjort klar mange hylser, fyller du opp i de and­ re også ved hjelp av kruttmålet. Når alle hylsene er fylt, kontrollerer du - i godt lys - at ingen er hoppet over eller fylt i to ganger.

14. Sjekk at du har fått riktig størrel­ se, vekt og fasong på kulen. Til ven­ stre ser du en helmantlet kule og til høyre en blyspisskule.

15. For å få kulen på plass, bruker du en ladeform. Ladeformens plugg justeres etter dimensjonene oppgitt i ladetabellene. På den måten sikres at kulen plasseres riktig og at lengden på den ferdige patronen er korrekt. Patronen forsynt med tennhette og fylt med krutt settes nok en gang fast i holderen med kulen hvilende i hylsens åpne ende. Spaken trykkes ned enda en gang og fører kulen trygt på plass.

16. Den håndladde patronen.

73

Haglgevær

74

Haglgevær

Haglgeværer J

75

Haglgevær Haglgevær brukes til småviltjakt. I enkelte land brukes de til jakt på arter så store som rådyr. Et haglgeværs effektive rekkevidde er vanligvis regnet til høyden 35 m, og fugler i flukt blir som oftest tatt på 35 m eller kortere. En haglskur kan selvsagt drepe på lengre hold, men lange hagleskudd og overdreven tro på tunge hagl og kraftig kruttladning er den vanligste grunnen til at vilt skadeskytes. På pas­ se skuddhold er en skikkelig brukt hagle et utrolig effektivt og hu­ mant våpen som dreper momentant. Det er riktig at så store fugler som grågås (og med så kraftig fjærkledning) kan felles med ett en­ kelt hagl i en haglsverm, men en slik hendelse går mot hovedtanken med et haglgevær. Det mest sannsynlige er at fuglen som blir truffet av ett eller to hagl, flyr videre - bare for å dø langsomt uten mulighet for å bli oppsporet. Selve grunnlaget for skyting med hagle er at ett enkelt, lite pro­ sjektil sjelden kan avfyres presist nok til å stoppe et mål i rask beve­ gelse. Derimot kan en haglsverm lett dekke det området der målet

passerer. Dersom haglgeværskytteren svinger munningen foran fuglen akkurat i det han beveger våpenet og fyrer av, vil haglsvermen avskjære fuglens flukt; det vil si at den spredte haglsvermen og fuglen kommer til det samme punktet samtidig. Dette prinsippet virker enda sterkere på grunn av det faktum at haglene ikke kom­ mer samtidig, men har en tendens til å spre seg litt - noen lenger fremme - noen henger etter. Prinsippet blir nesten det samme som hvis man spruter mot et bevegelig mål med en vannslange. 36 gram hagl i en kal. 12/70, norsk nr. 6, inneholder så mye som 375 hagl. Dersom de spres i et forholdsvis jevnt og tett mønster på la oss si 35 m, vil flere av dem (og til og med mange) treffe fuglen. Vi forut­ setter da at skytteren er dyktig. Den samlede energien fra disse hag­ lene vil da drepe byttet hurtig og humant. Disse små runde haglene mangler imidlertid kulens ballistiske egenskaper, og de begynner å miste farten ganske raskt når de har forlatt våpenet. Dette har to uheldige virkninger. For det første vil

76

Haglgeværets komponenter

Tegningen viser et haglgevær av hammer less-typen. (a) Kolbekappe (b) Kolbe (c) Kam (d) Remfeste (e) Kolbehals (f) Avtrekkere (g) Avtrekkerbøyle (h) Top lever (i) Låskasse (j) Undertre, forskjefte (k) Side-ved-side løp (l) Perlekorn

Haglgevær noen av haglene forsvinne fra hovedfeltet slik at svermen blir min­ dre tett og ensartet - «rotet» - kaller jegerne selv det noen ganger. Dermed blir det færre hagl som treffer målet. Dessuten vil de som treffer, ha mye mindre hastighet og dermed mindre energi til å dre­ pe viltet med. Dyktige haglgeværskyttere lærer å vurdere avstanden og trenger ikke komme med syltynne unnskyldninger etterpå fordi de skadeskjøt vilt på for langt skuddhold. Mens riflejegeren som regel sikter på et bestemt punkt på viltet, skyter haglejegeren uten egentlig å sikte i ordets rette forstand. Det dreier seg heller om å peke. I stedet for å holde våpenet i ro og sikte, følger haglejegeren målet i bevegelse og fyrer av med våpenet i kon­ stant bevegelse. Denne bevegelsen kalles sving. Avbrytes svingen, slik at våpenets bevegelse stopper i avfyringsøyeblikket, blir resul­ tatet at spissen på haglsvermen treffer for langt bak på viltet eller rett og slett helt bak. På samme måte som golfspilleren følger fluktskytteren med i bevegelsen. Når viltet beveger seg raskt, må jegeren

Kasteskudd med haglgeværet inne­ bærer at haglen kastes opp i anlegg slik at løpet peker foran fuglen (foranhold). Skuddet avfyres slik at haglsvermen og fuglen møtes i sam­ me punkt samtidig. Noen jegere foretrekker metoden med medfølgende foranhold: Da starter en med å peke litt bak fuglen, svinger forbi den, og skyter når en mener en er kommet langt nok foran fuglen.

svinge foran målet, ellers kan resultatet lett bli at haglladningen nok en gang treffer for langt bak på viltet eller helt bak. Hagleskyting krever raske skudd uten for mye gjennomtenkning på forhånd. Sansning av viltet, peking, svinging må skje i en enkelt flytende bevegelse for å oppnå ønsket resultat. En dårlig tilpasset kolbe vil ødelegge flyten og kan også føre til at skytterens hode og hender plasseres feil. Dersom jaktriflens skjefte er godt utformet, trenger den likevel ikke passe helt fullkomment til skytteren - noen millimeters lengdeforskjell spiller for eksempel ingen rolle. Men in­ dividuell tilpasning er mye viktigere når det gjelder et haglgevær. Kolben kan være for lang eller for kort i forhold til skytterens høy­ de, armlengde og skytestilling. Den kan ha for mye eller for lite fall. Den kan være for tykk eller for tynn til skytterens ansikt og måte å plassere kinnet på, eller den kan rett og slett ha gal vridning. En høyrehendt skytter er kanskje best tjent med en kolbe som er vridd litt til høyre i forhold til våpenets midtlinje, mens en venstre77

Haglgevær hendt skytter ville få det bedre med en liten vridning til venstre. Skyttere og våpenfabrikanter kaller «høyrevridningen» for «castoff» og «venstrevridningen» for «cast-on». Dette er årsaken til at de fineste og dyreste haglgeværene har skreddersydde skjefter - format etter kjøperens mål og ønsker. En erfaren fluktskytter kan vite nøyaktig de dimensjonene han vil ha og bestille etter det. Et annet alternativ er et besøk hos en børsemaker der det blir tatt mål ved hjelp av et gevær med justerbar kolbe. Kunden får hjelp til å prøve ut riktig tilpasning før han bestemmer seg for dimensjonene. I de senere år har imidlertid slike individuelt tilpassede våpen blitt utrolig kostbare, og ettersom de er laget etter mål, må kunden dessuten vente lenge på dem. En vanlig jeger trenger imidlertid ikke mangle våpen selv om han ikke har råd til skreddersydd gevær. Kolbene på ferdiglagede våpen av god kvalitet har bare små variasjoner i dimensjoner og utfor­ ming (og noen ganger er det et begrenset utvalg av dimensjoner i en

Haglgeværets utforming

(a) Fall ved kam (der skytterens kinn berører kolben) (b) Fall ved hæl (c) Kolbens lengde (d) Cast off ved hæl (e) Cast off ved tå

spesiell modell). Disse skjeftene er konstruert for den «gjennom­ snittlige» skytter, og vanligvis skulle de være fullt brukbare hvis ikke skytteren har en helt spesiell bygning som gjør at han også må ha skreddersydde skjorter. De aller fleste kjøpere kan stikke innom en våpenforhandler og finne et skjefte som passer dem, under vei­ ledning fra personalet. Selv om en vanlig bilist gjerne ville hatt en Ferrari, greier han seg godt med sin mer alminnelige bil. Det er hel­ ler ikke sikkert at han ville klare å kjøre Ferrarien så godt. På sam­ me måte trenger ikke vanlige jegere hagler laget etter mål. Kjøper han en standard hagle med litt omtanke, vil han få et våpen som han vil ha glede av i mange år. Nå er våpenet anskaffet. Neste punkt for skytteren er å gjøre seg kjent med det. Suksess ute i felten avhenger av mye øvelsesskyting med det samme våpenet. Ingenting forbedrer skyteferdigheten som trening og atter trening. Det er ikke bare snakk om trening i å kaste opp geværet, svingtrening, avtrekkstrening og øvelse i å «følge 78

Haglgevær

Sidevridningen (east off/cast on) vil si kolbens forskyvning i side i for­ hold til loddplanet gjennom forlen­ gelsen av våpenets sentrumslinje. For at kolben skal være enda bedre til­ passet kroppsbygningen, kan også kolben vris slik at vridningen ved hæl og tå blir forskjellig. Lengst til høyre ser vi et haglgevær som har en liten sidevridning til høyre (east off) for å passe til en høyrehendt skytter. Til venstre ser vi et våpen med eks­ tremt mye sidevridning til høyre, det er spesialbygd til en høyrehendt skyt­ ter med venstre øye som mester øye, og gjør ham i stand til å skyte med kolben til høyre skulder og likevel sikte med venstre øye. (Geværet er sett nedenfra.)

(til høyre) Haglgeværets pitch up el­ ler down bestemmes av kolbens anleggsflate mot skulderen. «Pitch down» er avstanden som eventuelt oppstår mellom munningen og en loddrett vegg når våpenet stil­ les med kolben mot gulvet og låskas­ sen mot veggen. Både hæl og tå må berøre gulvet. Våpen med pitch down regnes som bedre å skyte med enn våpen med pitch up, men ulem­ pen er at de har en tendens til å skyte lavt.

79

Haglgevær (til venstre) Denne enkle anatomiske tegningen viser hvorfor høyrehendte skyttere trenger høyrevridd (cast off) hagle, og venstrehendte trenger ven­ strevridd (cast on) gevær.

(midten) 1. Haglgevær uten vridning. 2. Det er anatomisk sett vanskelig å

skyte skikkelig med en helt rett kolbe uten vridning. Skytteren må holde hodet over våpenet eller kante hagl­ gevær et, og det kreves mye øvelse før dette føles naturlig. 3. Dersom skytteren kanter våpenet

mot venstre for å få høyrevridningseffekt, kan han risikere at skuddet vil treffe til venstre for må­ let, særlig hvis det er et hurtig skudd.

4. Dersom haglens vridning ikke er

tilfredsstillende, kan man få en børsemaker til å ta bort litt av treet ved kam eller tå (vist skyggelagt) eller fjerne noe der kinnbeinet presser mot kolben. På den annen side vil kanskje skyttere med smalt ansikt føle behov for å bygge opp kammen, enten med spesiallaget polster eller bare ved å lime fast et tilskåret tre­ stykke.

(til venstre) Et våpen med høyrevridning (cast off) gjør at skytteren kan holde hodet rett mens han sikter langs våpenets sentrumslinje. Dette betyr at våpenet ikke behøver kantes for å få øyet, sentrumslinjen og må­ let på linje. Dermed skulle sjansene for et godt skudd bli bedre.

80

Haglgevær

1. Denne haglen har for mye pitch down, dermed går skuddet for lavt.

2. For mye pitch down gir for lav

siktelinje (a) som igjen fører til for lavt skudd. 3. For mye pitch up gir for høy sikte­

linje og dermed for høyt skudd. 4. Riktig pitch gir øyet mulighet til å

komme helt på linje med løpet og kornet. Dermed skulle skuddet kun­ ne bli godt.

med», det er også det å være så fortrolig med våpenet at det funge­ rer som en forlengelse av armene. Det fins seks typer haglgevær, og de fleste selges i mange model­ ler og fra mange produsenter. Det er enkeltløp, dobbeltløp - enten side-ved-side eller over & under, pumpehaglen, den halvautomati­ ske haglen og sylinderrepeterhaglen. I Europa er den todelte dobbeltløperen, side-ved-side og over & under dominerende, mens det i USA er pumpehaglen og den halvautomatiske som dominerer markedet, selv om den dobbeltløpede haglen også er svært populær.

81

Haglgevær Enkeltløpet haglgevær Enkeltløpet haglgevær har som navnet sier bare ett løp, som lades med én patron, det glattborede motstykke til enkeltskuddsriflen. Den store ulempen ved denne type haglgevær er at skytteren ikke kan fyre av på nytt dersom det første skuddet ikke treffer eller bare skadeskyter. Før neste skudd kan avfyres, må den brukte patronen fjernes og en ny settes inn; og da er anledningen (og viltet) vanligvis borte. En annen ulempe er at haglen er så lett; resultatet er betydelig rekyl når man bruker de samme patronene som blir brukt i en dob­ beltløpet hagle. Enkeltløpere er konstruert etter liknende prinsipper som dobbeltløpere. De har åpenbare begrensninger sammenliknet med dobbeltløpede hagler og ingen fordeler bortsett fra prisen. Enkelte svært fine og kostbare enkeltløpede haglgeværer er konstruert for spesialisert konkurranseskyting, men de gir ingen fordeler ved jakt.

Enkeltløpere beregnet på jakt er vanligvis billigutgaver. Mange je­ gere og skyttere har gjort sine første erfaringer på skytebanen med et enkeltløpet haglgevær.

82

Harrington & Richardson modell 258, enkelt løp

Det fins uhyre kostbare enkeltskuddshagler beregnet på konkur­ ranseskyting på lerduer etter ameri­ kansk mønster, men en enkeltskudds jakthagle er som regel en rimelig in­ vestering. Haglen er som oftest i ka­ liber 12 eller 20, og noen modeller, for eksempel denne, leveres med utskiftbart løp.

Haglgevær Dobbeltløpede hagler - side-ved-side og over & under Den dobbeltløpede haglen side ved side er det klassiske j aktvåpenet. Noen av de første dobbeltløpere ble laget som over & under, men de ble snart erstattet av side-ved-side, som har vært dominerende i lange tider helt til over & under gjorde et sterkt come-back for tifemten år siden. Den brekkbare dobbeltløpede haglen er den dominerende type hagle til fugl og småvilt over mesteparten av verden. Dobbeltløpede våpen lages i en rekke utforminger og kvaliteter. De dyreste kan koste sekssifrede summer, mens de billigste på den andre enden av skalaen ikke koster mer enn en ukelønn. Det har nettopp vært en opprenskning - en nødvendig sådan - blant de enkleste og billigste modellene. Noen av dem var rett og slett farlige å bruke på grunn av det elendige håndverksarbeidet og de dårlige materialene den lave prisen nødvendigvis måtte medføre.

Renato Gamba Ambassadør side-ved-side

Det er en gamme! tradisjon at finere hagler har vakker gravyr på sidelåsen og til og med på avtrekkerbøylen. Denne italienske haglen er ikke noe unntak i så måte. Den fås i 12/70 eller 20/70, har engelsk skjefte og Holland & Holland sidelås.

83

Haglgevær I dag skulle det være gode sjanser for å få kvalitetsvåpen over en vid prisskala. Det er bemerkelsesverdig stort samsvar mellom de mange forskjellige modellene når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet. Med hensyn til de dyreste modellene betaler kunden ofte ganske mye bare for navnet, mindre på grunn av våpenets ene­ stående egenskaper. En sammenlikning mellom side-ved-side og over & under viser flere ulikheter enn plasseringen av løpene. Nøkternt sett er imidler­ tid disse forskjellene så små at jegeren bør la personlig smak avgjøre valget. Ønsker man den samme kvalitet, vil over & under falle dyrere enn side-ved-side. Dette skyldes at fremstillingen er mer komplisert. Over & under har for eksempel en større brekkvinkel, og dette betyr at noen av de bevegelige delene er mer forseggjorte og av bedre kvalitet.

(midten) Bernardelli Holland & Holland

Sidelås, side-ved-side, hammerless, én avtrekker, kaliber 12/70 (kammer 2 3/4 tomme). Slik er egenskapene til denne dobbeltløpede haglen med Purdey-lås og engelsk skjefte.

(venstre, øverst) Bernardelli modell 112 side-ved-side

Dobbeltløpet hammerless med to av­ trekkere og amerikansk skjefte. (venstre, nest øverst) Bernardelli FS Uberto side-ved-side

Dobbeltløpet hammerless med to av­ trekkere og engelsk skjefte.

(venstre, nest nederst) Bernardelli Hemingway side-ved-side

Dobbeltløpet hammerless med to av­ trekkere, kaliber 12/70 (kammer 2 3/4 tommer). Engelsk skjefte. (venstre, nederst) Bernardelli VB Holland & Holland side-ved-side

Den samme modellen som øverst på siden bortsett fra at betegnelsen VB står for «very fine». Dette refererer til den vakre gravyren.

84

Haglgevær

Merkel Suhl modell 1275 side-ved-side

Hammerless haglgevær med kaliber 12 eller 16 og to avtrekkere fra Ernst Thålmann-verkene i Suhl i VestTyskland. Anson & Deeley lås uten kryssbolt. Engelsk skjefte.

Baikal modell 358 side-ved-side

Hammerless hagle med to avtrekkere 12/70 fra Baikal-fabrikkene i Sovjet­ unionen. Amerikansk skjefte med pistolgrep. Manuell sikring.

AYA modell 12 DS side-ved-side

Hammerless hagle med kaliber 12 og to avtrekkere fra den spanske AYAfabrikken. Amerikansk skjefte med pistolgrep.

85

Haglgevær Når det gjelder skyteegenskaper og spredning, kan en ikke si at den ene typen er bedre enn den andre. Enkelte jegere som bruker begge typer jevnlig, mener likevel at det ved bruk av side-ved-side er noe raskere å finne målet. Andre hevder at den smale sikteskinnen på over & under gir en klarere siktelinje. Dette er hovedgrunnen til at over & under er blitt den mest populære typen til lerdueskyting. Dette vil igjen si at i løpet av de siste tiårene har over & under økt sin popularitet også blant jegerne. Men side-ved-side har hele tiden beholdt sin ledende stilling, og i dag ser man faktisk en tendens til at denne ledelsen øker. I selve avfyringsøyeblikket er det også forskjell på de to typene. Jegeren med en side-ved-side hagle får litt av rekylen sidelengs, mens rekylen fra en over & under hagle går rett bakover på grunn av haglens konstruksjon. Fyrer en av det nederste, minst trangborede løpet først - det er det mest vanlige - vil rekylen føles mer i skul­ deren enn på kinnet. Dette er en fordel. Men så lenge en ikke avfyrer

Løpvelger

På denne Beretta side-ved-side dobbeltløperen er løpvelgeren kombinert med sikringen på toppen av låskas­ sen. Sikringen skyves fremover eller bakover, mens løpvelgeren skyves mot venstre eller mot høyre slik at en eller to fargede prikker kommer til syne, alt etter hvilket løp som er valgt.

86

Haglgevær mange skudd i rask rekkefølge (som på skytebanen), er det ikke særlig viktig. I spenningen under jakten er det ikke sikkert jegeren engang merker rekylen. Sammenlikner man brekkbare dobbeltløpede hagler med pumpehagler og halvautomatiske repeterhagler, er lengde og balanse dobbeltløper ens sterke side. Magasinet og repetisjonsmekanismen gjør våpenet vanligvis 8 cm lengre. Det er lettere å få god balanse med et kortere våpen, og dessuten er det enklere å svinge med.

På denne Bernardelli-modellen (190 over & under) er sikringsknast og løpvelger én og samme. Sikringsme­ kanismen settes på når knasten sky­ ves fremover, mens løpvelger er i sving når sikringsknasten skyves til venstre (mot de to lyse prikkene) el­ ler til høyre (mot den ene lyse prikken).

87

Haglgevær Løpvelger

På denne Angelo Zoli over & underhaglen velges det øverste løpet ved at knappen ved siden av avtrekkeren settes på «O», det nederste ved å set­ te knappen på «U».

• Miroku 7000 over & under

En japansk 12/70 hagle med bokslås. Én avtrekker med løpvelger på sikringen. Amerikansk skjefte. Ven­ tilert sikteskinne. Detaljbildet (i mid­ ten) viser den enkle gravyren på låsen.

88

Haglgevær

Simson over & under

12/70 hagle med to avtrekkere og Anson & Deeley lås. Engelsk skjefte.

Winchester Grand European over & under

Kaliber 12 eller 20 med én avtrekker og gravyr på låskassen. Løpvelger kombinert med sikringsfløy. Ameri­ kansk skjefte (fås også med Monte Carlo-skjefte). Ventilert sikteskinne. Utskiftbare munnstykker med ulik trangboring.

Husquarna 1400 over & under

Italienskfabrikert haglgevær bygget på berømt svensk design. Én avtrek­ ker, kaliber 12 og amerikansk skjef­ te. Løpvelger og sikringsfløy er kom­ binert. Kammerstørrelse: 70 mm (2 3/4 tommer).

89

Haglgevær Pumperepeterhagler Pumpehaglen er et repetervåpen som kan lades med opptil seks pa­ troner. I enkelte land og områder er det imidlertid fastsatt restrik­ sjoner som begrenser antall patroner til to eller tre, og rørmagasin er ofte tettet med en plugg slik at skytteren ikke skal sette i for mange patroner av vanvare. I Norge er antall patroner begrenset til to i ge­ været. Som på pumperiflen kan én patron lades direkte i kammeret gjennom en åpning i låskassen. Patronene mates inn i kammeret ved at forskjeftet trekkes tilbake og så skyves fram. Når forskjeftet og sluttstykket føres tilbake, kastes den tomme hylsen ut. En ubrukt patron mates inn i kammeret fra magasinet, og mekanismen låses når forskjeftet skyves tilbake til utgangsstillingen. Pumpehaglens sterkeste fortrinn var tidligere antallet patroner i magasinet, og enkel og rask operasjon. De bevegelige delene er soli­ de og slitesterke. En trenet skytter kunne avfyre et tredje eller fjerde

Remington Sportsman 12 pumpehagle

Legg merke til den generøse rekylputen på denne haglen med kaliber 12/76 (kammer 3 tommer) og pumpemekanisme. Ventilert sikteskinne. Amerikansk skjefte med pistolgrep. Browning BPS pumpehagle

Denne haglen med pumpemekanisme har rørmagasin og amerikansk skjefte. Kaliber 12/76 eller 20/76 og løp fra 56 cm (22 tommer) til 81 cm (32 tommer).

skudd like fort med en pumpehagle som med en halvautomatisk hagle. Pumpebevegelsen er så enkel og rask at den kan utføres uten å avbryte svingen. Ettersom det ikke er noe gass som driver stempe­ let, vil pumpehaglen ha litt hardere rekyl enn den halvautomatiske, men forskjellen har liten praktisk betydning. Med bare to skudd som nå er fastsatt, har interessen for dette våpen blitt mindre i Norge.

90

Haglgevær Hvordan pumpehaglen fungerer. Et­ ter første skudd trekkes forskjeftet bakover mot skytteren, slik at den tomme hylsen kastes ut. Når for­ skjeftet skyves forover igjen, mates en ny patron inn i kammeret.

trekker ut og kaster ut den brukte hylsen. Den mater også en ny patron (c) fra magasinet (d) til tilbringeren (e) og løfter tilbringeren i ladeposisjon. 2. Når forskjeftet (a) skyves tilbake til utgangsstillingen, presses den nye patronen (c) inn i kammeret (f) av låsemekanismen (b). Mekanismen spennes samtidig som en lukkenøkkel (g) i låsemekanismen går inn i en låsekile (h) på toppen av låskassen. Slik låses mekanismen, og våpenet er klart til skudd igjen.

(til høyre) Pumpehaglens magasin la­ des gjennom en åpning i bunnen av låskassen.

91

Haglgevær Halvautomatiske hagler Halvautomatiske hagler er i bunn og grunn bygd opp på samme måte som halvautomatiske rifler, bortsett fra at haglene bruker rørmagasin slik som pumpehaglene. En ny patron mates inn automa­ tisk gjennom avfyringen og utkastingen av den gamle. Halvauto­ matiske hagler kan lades med opptil seks patroner, men igjen vil lo­ ven vanligvis begrense dette til to eller tre, avhengig av land eller di­ strikt . INorge er antall patroner i våpenet brukt under jakt bare to. Mange jegere betrakter halvautomatiske haglers behov for mer grundig rengjøring enn andre typer hagler, som en av de største ulempene ved dette våpenet. Grundig rengjøring og kontroll er nødvendig etter at haglen er brukt. Dette i seg selv tar ikke så lang tid, men det må alltid gjøres dersom haglen skal fungere godt over lengre tid. Patroninnmatingen er den kritiske faktor når det gjelder halvautomatiske hagler; når denne svikter, kan feilen være slik at

Winchester modell 1400 halvautomatisk

Denne haglen med amerikansk skjef­ te har ventilert sikteskinne og løse munnstykker med variabel trangboring.

1 mange pumpehagler, blant annet Winchester, mates magasinet gjen­ nom en åpning under låskassen, rett foran avtrekkeren. På de fleste mo­ deller kastes brukte hylser ut gjen­ nom åpning på siden.

92

Haglgevær

Remington modell 1100 halvautomatisk

Fås i kaliber 12, 20, 28 og .410 med løp i varierende lengde. Ventilert sikteskinne og kryssboltsikring. Ameri­ kansk skjefte.

Beretta A 300 halvautomatisk

Magasinet mates fra bunnen og kan romme to patroner. Fås i kaliber 12 eller 20 med patronlengde 70 mm (2 3/4 tommer).

Idet den avfyrte ladningen passe­ rer løpet, ledes noe av eksplosjonsgassen ut gjennom en åpning (a) i lø­ pet og inn i en sylinder (b) der den presser et stempel (c) bakover. Kraf­ ten overføres via en stang (d) til sluttstykket som skyves vekk fra kammeret slik at den tomme hylsen trekkes ut og kastes ut, samtidig som hanen spennes på nytt og presser bakover en rekylfjær. Straks fjæren er helt inne, skyver den sluttstykket fremover igjen og løfter en ny pa­ tron inn i kammeret. Overflødig gass i sylinderen tvinges ut gjennom en ventil og forsvinner ut i løpet.

den vanskelig lar seg ordne ute i felten. I et slikt tilfelle må skytteren lade kammeret manuelt dersom han ønsker å fortsette jakten denne dagen. Dessuten må han ta fra hverandre og reparere våpenet når han kommer hjem. Valget mellom pumpehagler og halvautomatiske hagler er først og fremst en smaksak.

93

Haglgevær Sylinderrepeterhagler I løpet av de siste etthundreogfemti årene har våpendesignere eks­ perimentert med mange nye måter å lage repetervåpen på. På ett tidspunkt ble perkusjonsriflene laget med roterende sylinder som på revolvere (et forsøk som viste seg å være tungvint, tvers igjen­ nom upraktisk og til og med farlig, for skytterens ansikt var i nær­ heten av sylinderen der det unnslapp gnister og varme gasser). Bøylerepeterhagler ble også forsøkt, men fordi haglpatronens diameter er så stor, måtte bøylehaglene bli så dypt utbuet - nok en uhåndter­ lig oppfinnelse. Likevel kunne den glattborede bøylehaglen blitt populær en stund hvis det ikke hadde vært for at John M. Browning en stund etter konstruerte pumpehaglen og den halvautomatiske haglen som hadde repetermekanismen uten de før nevnte ulempene. Et annet forsøk var å lage en sylinderrepeterhagle direkte ut fra mauserens riflesystem. Hovedinnvendingene liknet mye på innven­ dingene mot bøylehaglen; på grunn av patronens store diameter ble også dette et altfor uhåndterlig våpen. Patronen er både lang og tykk. Ettersom utkasting og mating av nye patroner krever tilbake­ trekking av sluttstykket, er også mekanismen lang. Kort fortalt, det ble et ufyselig stort og ikke helt godt balansert stykke jaktutstyr. Dessuten bruker sylinderhaglen boksmagasin med plass til bare to patroner, altså tre patroner til sammen hvis én settes direkte i kam­ meret. Andre repeterhagler har plass til flere. Likevel har noen få produsenter fortsatt å produsere sylinderre­ peterhagler i de senere år. Den mest kjente (og seiglivede) er det amerikanske merket Marlin. Et annet selskap, Mossberg, produse­ rer også sylinderrepeterhagler. En grunn til at konstruksjonen har overlevd, er at det er praktisk å kunne produsere et brukbart våpen billigere enn de fleste pumpe- og halvautomatiske hagler. Med and­ re ord - dette er billige våpen. En annen grunn er at til tross for at våpenet er uskjønt, uhåndterlig, tungt og for langsomt til fluktskyting, fungerer det ganske bra til den mer planlagte og stillesittende trekkjakten på svømmefugler - særlig ender og gjess. Den egner seg også godt til den amerikanske villkalkunjakten. Og på steder der rå­ dyr jages med glattboret hagle og ikke rifle, egner den seg til denne typen jakt også.

Marlin modell 55 sylinderrepetermekanisme

Denne haglen kalles ofte gåsevåpenet og har kaliber 12/76 (kammer 3 tommer), sylindermekanisme og løst boksmagasin med plass til to patro­ ner. Som navnet antyder, brukes den mye til gåsejakt, men også til and og villkalkun.

94

Haglgevær

Haglgeværets oppbygning og virkemåte Det er mange viktige detaljer man må passe på når det gjelder haglens funksjonsmåte for å få mest mulig glede av å jakte med den. (under til venstre) Sidelås

(a) (b) (c) (d) (e) (f) (g) (h) (i) (j)

Låsetapp Purdey låsearm Top lever Ejektor Slagfjær Hane Avtrekkerstang Sikringsstag Spennstang Sidelåsplate, vanligvis med gravyr

(over til høyre) Bokslås

Komponentene i en bokslåsmekanisme (Anson & Deeley) (a) Låsetapp (b) Kryssbolt (c) Topplever (d) Toppleverfjær (e) Sikringsstag (f) Sikringsfjær (g) Avtrekkerstangfjær (h) Avtrekkerstang (i) Hane (j) Spennstang (k) Slagfjær

Låsen Vi skiller mellom sidelås og bokslås. Hagler med sidelås kan man kjenne igjen på de ovale metallplatene på begge sider av låsen. Bokslåsen er den mest vanlige; den er enklere konstruert og har fær­ re bevegelige deler, og alt ligger inne i blokken. Enkelte våpen med bokslås har sideplater likevel for pyntens skyld. De brukes til inngravering og liknende. I sidelåsen hviler de bevegelige delene på de ovale sideplatene med den fordel at disse lett kan skrus av og fjernes for kontroll og rengjøring, eller ved utskifting av for eksempel en ødelagt fjær.

De dyrere utgavene av dobbeltløpede hagler er vanligvis utstyrt med sidelås. Systemet krever førsteklasses tre i skjeftet slik at det dype hulrommet i veden ikke får skjeftet til å sprekke. Repetervåpen har enkle avtrekk. Med de billigste utgavene er det kanskje vanskelig å oppnå et kort og bestemt trykk som ikke slurer. Repeterhaglene av i dag har imidlertid utmerkede avtrekk, og slike våpen er også blitt brukt i i internasjonale konkurranser. Med dobbeltøpede hagler kommer spørsmålet om skytteren øn­ sker en eller to avtrekkere. Enkelte dobbeltløpere har bare én av­ trekker som fyrer av det høyre løpet (minst trangboring) først og deretter det venstre løpet. Ettersom det kan være ganger da skytte­ ren ønsker å fyre av det trangeste løpet, til venstre, først, er dette en betydelig ulempe. Mange av dagens dobbeltløpede hagler har også ett avtrekk, men man kan selv velge hvilket løp som skal avfy­ res først. Dette gjøres som regel ved at sikrings fløyen på toppen sky­

95

Haglgevær ves til venstre eller til høyre. Dette kan gjøres også når sikringen er tatt av, så det blir nesten ingen ulempe i det hele tatt. Mange skyttere - særlig blant dem som liker tradisjoner - fore­ trekker to avtrekkere, den forreste avtrekkeren til høyre løp. Det er like lett å lære å trykke på riktig avtrekker og bevege fingeren fra den ene siden til den andre, som å trykke ned valgknappen riktig. I våpen med god kvalitet er begge systemer brukbare. Alle disse opplysningene gjelder både side ved side og over & un­ der. I en over & under hagle er det minst trangborede løpet nederst og avfyres vanligvis først. Har slike våpen to avtrekkere, vil den for­ reste avtrekkeren avfyre det nederste løpet. Dersom våpenet har en selektiv avtrekker, vil det nederste løpet avfyres først når løpvelgeren står til høyre.

® w ®

(midten) Merkel modell 47 S side-ved-side

Denne haglen har to avtrekkere. Av­ trekkeren lengst foran avfyrer høyre løp og den bakerste venstre løp. Det­ te våpenet som er laget ved Ernst Thålmann-verkene i Vest-Tyskland, er side-ved-side, hammerless med Merkel sidelås og kryssbolt av Greenertypen. De selektive ejektorene er godt synlige. Modellen fås med kali­ ber 12/70 mm (2 3/4 tommer) kam­ mer og rett engelsk eller kontinentalt skjefte.

96

Haglgevær Grepet Uvanlige haglgeværskjefter 1. Engelsk skjefte med svineryggkam. 2. Typisk Krieghoff-skjefte med

kinnstykke og halv-pistolgrep. 3. Monte Carlo-skjefte med halv-

pistolgrep. 4. Dette skjeftet av engelsk type med

svineryggkam har et mer utpreget pi­ stolgrep med fremoverpekende tå. Legg merke til det spesielle kinnstykket.

Repeterhagler og dobbeltløpere med ett avtrekk har som oftest skjefter med nettskåret pistolgrep akkurat der hvor hånden griper om skjeftet bak avtrekkerbøylen. Krumningen varierer litt, avhen­ gig av om det er fullt eller halvt pistolgrep. For en skytter med nor­ mal hånd vil noen graders krumning gi bedre tak på våpenet. Man­ ge dobbeltløpede hagler har imidlertid ingen krumning; dette er det engelske rette skjeftet. Denne rette kolben gjør det lettere å bevege hånden fremover og bakover for å avfyre den forreste eller den bak­ erste avtrekkeren. Enkelte skyttere foretrekker rette skjefter selv på enkeltløpede hagler. Med øvelse kan skytteren perfeksjonere grepet sitt uansett type.

5. Fullt pistolgrep på rett skjefte med

kinnstykke.

97

Haglgevær Utkastere Utkastere (ejektorer) har også noe med valg å gjøre. Alle repeterhagler kaster ut de brukte hylsene akkurat som riflene. I mange el­ dre utgaver av dobbeltløpede hagler måtte de brukte patronene fjernes for hånd. I de senere år er imidlertid selv billige dobbeltløpere utstyrt med ejektor, skjønt det går an å få tak i geværer uten. Ejektoren er vanligvis selektiv; dersom bare ett av løpene har vært avfyrt, vil bare den brukte patronen sprette ut. Man kunne forvente at alle jegere ønsket seg en slik innretning, men dette stemmer ikke helt. Noen skyttere som lader sine egne patroner, foretrekker å fjer­ ne de brukte patronene for hånd og samle dem opp. Når våpenet åpnes, kan en brukt patron sprette ut såpass kraftig at den kan bli vanskelig å finne. Dessuten er det mange skyttere som, til tross for at de ikke lader patroner selv, foretrekker å samle opp de tomme

hylsene slik at de ikke forsøpler naturen. På skytebanen foretrekker likevel de fleste skyttere ejektor.

98

Winchester modell 101 over & under

Utkasterne (ejektorene) (a) er helau­ tomatiske og selektive slik at bare den tomme hylsen trekkes ut og ka­ stes ut.

Haglgevær Siktemidler for hagler Siktekornet på haglen kan være laget av metall, elfenben, plast eller et annet materiale. Det fins også fluorescerende korn som lyser opp ved dårlig sikt. Siktekornene kalles perler fordi de er små og runde. Kornet er alltid plassert like bak og over munningen. Noen ganger - men ikke alltid - er et annet plassert lenger bak på løpet. Det skal siktes inn mot det andre kornet, slik at bare ett korn er synlig under skyting. Det bakerste kornet ble introdusert for lenge siden i forbindelse med lerdueskyting der skytteren da hadde tid til å stille våpenet skik­ kelig opp før han fyrte av. Skyttere fant snart ut at en slik innsikting kan utføres straks uten å tenke, dersom du trener nok på anlegg og svinging av våpenet. Det andre siktekornet ble også populært hos jegerne, men det er ikke absolutt nødvendig. Sannsynligvis er det

Siktemidler på haglgevær 1. Det vanligste haglsiktet er rett og

slett sikteskinnen og perlekornet ved løpsmunningen. 2. Et mindre korn i tillegg ca 45 cm

fra munningen synes mange er til hjelp ved hurtige skudd.

til liten hjelp under jakt. Det bakerste kornet er mindre enn det for­ reste slik at det ikke skal skjule dette. Det skytteren ser når han ka­ ster opp våpenet korrekt, er bare en liten del av våpenets topp (skin­ nen eller løpene), samt kornet som så kan siktes inn på eller svinges foran målet.

99

Haglgevær Trangboring (choke) Effekten av en haglladning er ikke bare avhengig av patronens stør­ relse og antall hagl i den. Innsnevringen eller trangboringen i haglløpet bestemmer haglladningens spredning og er derfor av vesentlig betydning. Under produksjonen av haglgeværet bestemmes mun­ ningens innvendige diameter. Jo mindre diameter munningen får, innenfor visse rammer, desto mindre blir haglsvermens spredning når den treffer målet, f.eks. en sirkel med diameter 75 cm på 35 m skuddhold. Økes munningens diameter, blir spredningen også stør­ re. I denne sammenhengen er det man snakker om haglgeværets grad av trangboring. Som regel vil en dobbeltløpet hagle ha for­ skjellig grad av trangboring i de to løpene. Når det gjelder side-vedside haglen, er det høyre løpet - som avfyres med den forreste av­ trekkeren, vanligvis åpnere enn det venstre løpet. På over & under hagler er normalt det underste løpet det åpneste, altså det minst trangborede.

Standard trangboring for hagleløp kan angis på flere forskjellige måter. Betegnelsene varierer fra land til land og fra distrikt til di­ strikt - og til og med fra fabrikk til fabrikk. Mye brukte betegnelser er kvart trangboring, halv trangboring og full trangboring. En an­ nen mulighet er sylinder, forbedret sylinder, skeet, modifisert, for­ bedret modifisert, halvfull og full. Andre måler trangboringen i prosent av det sylinderformede løpet, eller av antall hagl av totalt antall i prøveskiven på 35 m. I de laveste prisklassene - særlig når det gjelder repeterhagler - er det kanskje to eller tre trangboringsgrader å velge mellom på en og samme modell. Hensikten med trangboringen er å kunne kontrollere spredningsmønsteret på sam­ me måte som hageslangens munnstykke kontrollerer vannsprutens diameter. Full trangboring gir et tett skuddbilde, og dette er ønske­ lig på forholdsvis langt hold, for eksempel til sjøfugljakt. Dette er også grunnen til at de fleste dobbeltøpede haglgeværer har ett løp med stor grad av trangboring og ett løp som er er mer åpent. Der­

100

Trangboringen på dobbeltløpede hagler

Det er ofte vanskelig å se forskjellen mellom trangboringsgradene i en dobbeltløper med det blotte øye. Til venstre ser vi en side-ved-side hagle der ett løp, det til høyre, har full trangboring og det andre har halv trangboring. Til høyre ser vi en over & under hagle med samme system, det øverste løpet har full trangboring mens det nederste har halv. Snitt gjennom kammer og løp på en hagle (a) Kammer (b) Overgangskonus (c) (c) Trangboringskonus som reduse­ rer munningens diameter og på den måten skaper trangboringseffekten.

Haglgevær som man bommer på det første skuddet, vil viltet ved neste skudd sannsynligvis være lenger borte. Da er det en fordel at løp nummer to har større trangboring. Standard trangboring på masseproduserte dobbeltøpede haglgeværer er som oftest full og halv trangboring. Denne kombinasjonen er nokså tvilsom. Det er en utbredt oppfatning, som vi deler fullt og helt, at standardhaglene med full og halv trangboring generelt er for sterkt innsnevret, altså for trange, til vanlig småviltjakt. Det vil si at haglsvermen ikke sprer nok på det skuddholdet som vil gi de beste muligheter for et effektivt og humant skudd, på for eksem­ pel skogsfugl- eller rypejakt tidlig i sesongen når fuglen trykker hardt. Det er nokså innlysende at målet blir vanskeligere å treffe når haglsvermen ikke er godt nok spredd. En annen ulempe er at man For en del år siden hadde repeterhagler den fordelen at de kunne risikerer å skyte viltet i filler på nært hold. Det skulle være gode utstyres med variable eller utskiftbare munnstykker med ulik trang­ grunner for å gi standardhaglene betraktelig større åpning enn til­ boring. Dermed kunne jegeren velge mellom tre eller fire åpningsfellet er nå. Et sunt prinsipp for småviltjakt med haglgevær er å brugrader. Men det blir aldri tid til å skifte munnstykke på vilt i fart. Derfor var det en minst like stor fordel å ha to trangboringsgrader klar på dobbeltløperen. I dag fins det både repeterhagler og dobbeltløpere med utskiftbar choke (trangboring) som fort og greit kan

Trangboringsgrad 1. Forbedret sylinder vil minske

haglsvermens spredning og er effek­ tiv på 20-30 meters avstand ved jakt på rype, vaktel og due. 2. Modifisert trangboring vil gi stør­

re spredning og passer til fasan, duer, kaniner og harer på 25-35 me­ ters hold.

ke et Ijte kaliber, f.eks. kal. 20, - med så stor åpning som mulig, f. eks/'sylinder, - bruke forholdsvis små hagl, f.eks. norsk nr. 6, og ikke skyte på lengre hold enn 20-25 m. Dette betyr imidlertid ikke at all jakt krever full åpning og minste kaliber. Ved jakt på så store og vanskelige dyr som gjess og rev kan det være fordelaktig med et større kaliber. En større grad av trangboring er også en fordel for å samle haglsvermen mer. Prinsippet med å bruke så liten grad av trangboring, lite kaliber og små hagl, og dermed begrense skudd­ holdet er et godt brukbart råd.

101

Haglgevær skrus på munningen og er nesten usynlige. Dermed utgjør de ikke en stygg klump ytterst på munningen slik de gammeldagse trangboringstubene gjorde. Utskiftbare choker med ulik innvendig diame­ ter har derfor blitt svært populære. Det går også an å kjøpe utskift­ bare løp, men de er dyrere, mer tungvinte å dra på og tar lengre tid å skifte. Tendensen i dag går mot mindre trangboring (større åpning) enn det som hittil har vært vanlig. En av grunnene er at forladningen i moderne haglpatroner er kombinert med en beholder eller kopp som holder haglene samlet mens de passerer løpet, men som faller ned bak haglladningen. Denne koppen beskytter haglene fra selve løpet slik at de beholder formen bedre enn ved de gamle papphylsene. Uten denne koppen danner selve haglene ladningens ytterste omkrets. De vil da presses mot metallet i løpet, og mange av haglene vil bli deformert. Slitasjen innvendig i haglløpet ble også større, li­ keså problemet med blyavleiringer i løpet. Mange av haglene vil

ikke lenger være kuleformet når de forlater munningen, og slike hagl vil ikke bevege seg rett fremover. Koppen reduserer disse uhel­ dige virkningene sterkt, og resultatet er en mer kompakt haglsverm. «Sverm» brukes for å beskrive fasongen på haglladningen når den flyr gjennom luften - noen hagl når målet først - noen etter de and­ re. Haglladningens spredningsmønster blir også tettere, mer samlet og mer ensartet. Det betyr igjen at hagler med halv trangboring i dag gir et nesten like tett og samlet mønster som full trangboring ga tid­ ligere. Valget av trangboring avhenger selvsagt av viltet og hvilken jakt­ form det dreier seg om. Til mindre viltarter anbefales en forholdsvis åpen trangboring. Til de større småviltarter kan det være fordelak­ tig med større grad av trangboring. Uansett hvilken trangboring og våpentype som velges, er skikke­ lig vedlikehold og riktig ammunisjon en forutsetning for et vellyk­ ket resultat. Til et gitt kaliber fins det kanskje to eller tre forskjellige 102

De fleste haglgeværprodusenter leve­ rer nå løse munningstykker med ulik trangboring, som kan skrus inn i munningen. På tegningen vises Beretta-systemet med løse munnstyk­ ker. Innsiden av løpet på den avbil­ dede side-ved-side dobbeltløperen er forsynt med gjenger som munnstyk­ ket skrus inn på. Den bakerste kan­ ten av munnstykket passer til kanten inne i løpet, slik at det hele danner en jevn enhet.

Trangboringsmunnstykket skrus først på for hånd og trekkes deretter til med en spesiell nøkkel.

Haglgevær lengder på patronen, men kammeret og overgangskonusen passer kanskje ikke til den største lengden. Bruker man ammunisjon som ikke passer til våpenet, vil det føre til stor slitasje, og det kan til og med være direkte farlig. Moderne haglgeværer har påtrykt/utstanset bl.a. trangboringsgrad og kammerlengde fra fabrikken. Det ad­ vares mot å eksperimentere med større hylselengder (som tomhylse) enn det kammeret er frest ut for. Vanligvis har de fleste haglgeværene nå kammer for 70 mm hylser. Et haglgevær med riktige patro­ ner, som renses og oljes etter forskriftene, er praktisk talt uslitelig. Men levetiden kan forkortes eller geværet vil fungere dårlig på grunn av skjødesløshet eller kombinasjonen for stor nidkjærhet og for lite kunnskap. For mye olje kan for eksempel få de bevegelige komponentene i bokslåsen til å henge seg opp på grunn av over­ svømmelse og størkning i tennstiftåpningen. Stell våpenet slik fa­ brikanten anbefaler. (til høyre) En annen type trangboringsmunnstykke vises her. Det settes inn i haglgeværløpet med en rekylkompensator (en innretning på enkelte hagler som reduserer reky­ len). Denne typen trangboringsmunnstykke skrus bare på.

(til høyre) En tredje type: Dette er et utvendig munnstykke som her skrus på et annet haglgevær utstyrt med rekylkompensator.

103

Haglgevær

Haglgeværammunisjon Alle nyere haglpatroner bruker sentertenning. Ingen benytter rand­ tenning. Når det gjelder haglpatroner, fins det langt færre kalibre enn det som er tilfelle for riflepatroner. De fleste jegere rundt om i verden har et begrenset utvalg på tre standardstørrelser: 12, 16 og 20. I USA og enkelte deler av Sør-Europa benyttes også kalibrene 28 og miniutgaven 410. I Sør-Europa er jakten på småfugler sterkt ut­ bredt. I Nord-Europa blir de minste kalibrene sjelden og aldri brukt, og de er da heller ikke egnet til vanlig jakt. En stund var kali­ ber 10 også vanlig enkelte steder. I dag benyttes en kaliber 10 Mag­ num i USA, men nesten utelukkende til gåse- og kalkunjakt. Til vanlig småviltjakt er det overflødig med så sterke saker. Kaliberbetegnelsene for haglpatroner har sin egen historie. Det virker nokså logisk å gå ut fra at kaliber 20 er større enn kaliber 12,

(neste side) Den moderne plastkop­ pen som omslutter haglladningen sammen med hylsen. Den trekkspillaktige delen av plastkoppen gir litt etter og utvider seg slik at den fyller haglgeværløpet. Den virker som et gass-segl slik at man nyter godt av den fulle kraften fra de utvidende gassene. Den øverste delen er en be­ holder som beskytter haglladningen mot det harde metallet i haglløpet. Dermed beskyttes løpet fra slitasje og de kuleformede haglene fra de­ formasjon mens de passerer gjen­ nom løpet. Resultatet er en kort haglsverm, maksimal hastighet og jevnt og tett skuddbilde på målet.

Skjemaet viser de fem vanligste kalibertypene for haglgevær i naturlig størrelse og omtrentlig skuddhold. Fotografiet til venstre viser patrone­ ne slik de ser ut i virkeligheten.

(a) (b) (c) (d) (e) (f)

'04

.410 kaliber kaliber kaliber kaliber kaliber

28 20 16 12 12 Magnum

Haglgevær men slik er det ikke. For haglkaliber er det slik at jo lavere tall, desto grovere kaliber er det snakk om. Dette har en historisk forklaring. Betegnelsene på haglkaliber stammer opprinnelig fra et gammelt engelsk vektsystem. Kaliber 12 står for det antall blykuler med det kaliberet som tilsammen ville veie ett engelsk pund. Bly kulen i kali­ ber 12 har en diameter på .730 tommer, og tolv slike kuler ville altså veie ett pund. Jo mindre diameter på patronhylsen, desto høyere kalibertall. .410 er imidlertid et unntak fra regelen, for dette tallet står for blykulens diameter målt i tusendels tomme. I mange land er det forbudt å drive jakt med grovere kaliber enn 12. Noen slik bestemmelse har ikke vi. Derimot er det nå ikke lenger tillatt å be­ nytte hagl med diameter større enn 3,5 mm (norsk nr. 2) og heller ikke haglpatroner med færre enn 100 hagl. De groveste kalibrene brukes hovedsakelig i England og USA. Spesielle former for trekkjakt i Storbritannia krever til og med kaliber over 10, faktisk helt opp i 2.

Dette hurtigfotografiet viser en hagl­ ladning som forlater munningen på et haglgevær. Ladningen er av typen med plastkopp. Legg merke til at haglene i for­ holdsvis tett sverm er begynt å forla­ te plastkoppen og kjøre fra den. Den lette plastdelen vil snart miste fart og falle til jorden mens haglsvermen vil fortsette mot målet i stor fart. Kameraets lukker ble trykt av idet skuddet passerte en snor foran kameramunningen.

I tillegg til diameteren på haglpatronen oppgis også hylselengden. De tre standardlengdene i Europa er 65, 70 og 76 mm. I NordAmerika brukes to lengder: Standardpatronen på 2 3/4” og magnumpatronen på 3” (de tilsvarende metriske verdier ville bli 69, 85 og 76,2 mm, med andre ord de europeiske kalibrene henholdsvis 70 og 76 mm). Det brukes også en kort Magnum 2 3/4” i NordAmerika. De tilgjengelige haglstørrelser står listet opp med beteg­ nelser og reelle mål i tabellen. Kaliber 12 er det absolutt mest dominerende haglgeværkaliber i Norden. Dette har nok sin årsak i at en 70 mm patron har større krutt- og haglladning enn samme patron i mindre kaliber. Haglpatronen har gjennomgått betydelige endringer i løpet av de siste årene. Den mest merkbare utvendige modernisering er at man har gått over til å bruke plasthylser i stedet for papphylser. Den stør­ ste indre forbedringen er måten haglladningen ligger lagret på. I moderne haglpatroner ligger haglene samlet i den nevnte plastbe105

Haglgevær holderen som er åpen foran. Denne koppen følger haglladningen til den forlater munningen, og på veien fra kammer til munning be­ skytter den de ytterste haglene mot deformasjon. Det betyr at risi­ koen for at deformerte hagl skal slite på løpet og ødelegge skuddbildet er eliminert. Mange haglskyttere har en forkjærlighet for store hagl og kraftig kruttladning. Det er riktig at de som bruker kaliber 12, har mange hagl i patronen og oppnår større spredning enn med større trangbo­ ring. På den annen side er kaliber 20 fullt brukbart til de fleste jakt­ former med haglgevær dersom det brukes rett. En fordel med kali­ ber 20 haglen er at patronene er lettere å bære. Det vil jegeren sette stor pris på når han skal bære med seg ammunisjonen i sekken. Sel­ ve våpenet er også lettere og enklere å håndtere. En periode var kaliber 16 populært i Amerika, og i Europa var de fleste drillinger utstyrt med kaliber 16 haglgeværløp. Men for begges vedkommende er kaliber 16 kommet i skyggen av kaliber 20.

Dette kaliberet har økt sin innflytelse enormt. Det lages nå få drillin­ ger med kaliber 16 løp. Produsentene er nå mer og mer gått over til kaliber 20 når det gjelder haglgevær. I USA nyter den lettere kaliber 20 haglen godt av en solid popula­ ritet. Nesten alle amerikanske jegere foretrekker kaliber 12tilandeog gåsejakt, men mange vil helst ha kaliber 20 som er mindre, lettere og hurtigere med svakere rekyl til vilt som vaktler, rapphøns, rugde og andre viltarter. Mange bruker også dette kaliberet til jakt på f.eks. fasan og kanin. En hagle av skikkelig kvalitet bør gi et tilfredsstillende skuddbilde uansett trangboring. Når enkelte våpen gir uregelmessige skuddbilder, skyldes dette ikke feil trangboring, men derimot dårlig kvali­ tet. Årsak til et ujevnt skuddbilde kan dessuten være at patronene ikke passer til våpenet. Jegeren bør selv finne ut hvilken haglstørrelse og hvilket merke av patroner som passer akkurat til hans våpen. Dette gjøres best ved prøveskyting. Kundenes krav overfor produ­

106

Ulike fabrikanter har kommet med forskjellige utgaver av kombinasjo­ nen plasthylse med plastkopp. Dette er en ladning fra Federal Champion. Vi ser fra venstre et snitt av den lade­ de patronen. En todelt plastkopp holder haglene samlet. Plastkoppen faller ned like etter avfyring. Det er også et eget plastlokk over kruttet, som passer i bunnen av plastkoppen.

Haglgevær sentene av verdens beste haglgeværer viser hvor viktig det er å bruke patroner tilpasset et individuelt våpen. Den kresne kunde spesifise­ rer patrontype og haglnummer, og våpenet lages slik at det passer perfekt til denne spesifikasjonen. Kjøpere av vanlig haglgevær anbefales også å teste våpenet med ulike patroner og haglstørrelser for å kontrollere skuddbildene. En praktisk metode som brukes mye, er å skyte mot en skyteskive satt opp på 35 meters hold. Skyteskiven kan være et stort papirark der det er tegnet opp et siktepunkt. Dersom sentrum i skuddbildet faller sammen med siktepunktet, trekkes det opp en sirkel med diameter 75 cm og sentrum midt i skuddbildet. Det skytes ett skudd mot hvert ark slik at vi kan regne ut gjennomsnittlig resultat for hver patron­ type og nr. Tidligere forventet man at med full trangboring skulle 70% av haglladningen sitte innenfor sirkelen. Med andre ord, en patron med 225 hagl nr. 6 ville gi et resultat på 155 hagl innenfor sirkelen. Trekvart trangboring skulle gi 60% treff, halv trangboring Kaliber 12 12 12 16 20 20 28 .410 .410

Tabellene viser (over) et utvalg av de mest populære haglpatronene og (under) de tilsvarende verdier i milli­ meter og tommer for standard ame­ rikanske haglstørrelser.

Hylselengde

Vekten av haglladningen

76 mm/3 in 70 mm/23/4 in 70 mm/23/4 in 70 mm/23/4 in 76 mm/3 in 70 mm/23/4 in 70 mm/23/4 in 76 mm/3 in 65 mm/2i/2 in

53 gram/17/8 ounces 1(BB), 2, 4, 6 42 gram/11/2 ounces 1(BB), 2, 4, 5, 6 28 gram/1 ounce 4, 5, 6, 8 32 gram/11/8 ounces 4, 5, 6, 71/2, 9 35 gram/11/4 ounces 2, 4, 6, 71/2 6, 8 25 gram/7/8 ounce 21 gram/3/4 ounce 6, 71/2, 8 19.5 gram/i 1/16 ounce 4, 5, 6, 71/2, 8, 9 4, 6, 71/2 14 gram/1/2 ounce

Haglstørrelse diameter i mm 2,0 Norsk nr. 8 US nr. 9

2,25 2,4 7 8 7/2

2,5 6 7

2,75 3,0 5 4 6 5

Hagl.nr. (størrelse)

3,25 3,50 3,75 4,0 2 1 BB 3 4 3 2 1

skulle gi 50%, kvart trangboring 45-50%, forbedret sylinder 40% og sylinder 30% treff. Dagens ammunisjon gir tettere bilder, derfor bør en legge 5-10% til disse tallene. En slik hagltetthet vil bare være effektiv i ulike jaktsituasjoner dersom spredningen er jevn uten større åpne felter innenfor sirkelen som ikke er truffet av noen hagl. På dette punktet kan ett patronmerke gi mye bedre resultat enn et annet i et spesielt våpen (og til og med i et bestemt løp), selv om begge merkene er kjent for sin gode kvalitet. Det fins ikke to haglgeværer som gir helt samme resultat med samme patron. Selv det aller fineste haglgevær kan vise et dårlig skuddbilde dersom man benytter ammunisjon som ikke passer. Derfor må jegeren selv finne ut hvilken type patron som passer best til hans hagle, og dette kan bare gjøres ved eliminasjonsmetoden.

107

Haglgevær Patroner med riflet kule Utenom riflepatroner og vanlige haglpatroner fins det også patro­ ner med riflede kuler. Disse patronene likner tradisjonelle haglpa­ troner, men inneholder bare ett enkelt prosjektil eller kule laget av en blylegering. I Europa er den kuleladde haglpatronen kjent som Brenneke-patronen etter det mest kjente merket. Det er imidlertid en rekke ammunisjonsfabrikker både i Europa og USA som leverer kulepatroner (slugs) beregnet på haglgevær. Utformingen og konstruksjonen av disse spesialkulene varierer litt fra fabrikk til fabrikk, men de har vanligvis et felles trekk - nok­ så dype, brede, skrå riller langs sidene. Dersom den riflede kulen hadde vært lengre, ville man se at rillene var spiralformet som rille­ ne i et rifleløp - og av samme grunn. Riflingen skal gi prosjektilet en stabiliserende rotasjon som får det til å bevege seg rett fremover. Derfor kalles disse kulene også riflede kuler. Disse rillene er ikke på

langt nær så effektive som de i rifleløpet, som griper tak i kulen og får den til å spinne. Rillene i kulen virker heller som styrefjærene på en pil, og de øker presisjonen merkbart. I enkelte distrikter er befolkningstettheten så stor at det blir be­ traktet som uforsvarlig å skyte med rifle på grunn av dens store dø­ delige skuddvidde. Slike steder er en kanskje nødt til å bruke hagle ved villsvin- eller rådyrjakt. Da kan slugs-patroner komme til sin rett. I USA selges egne typer haglgevær til dette formålet. De er konstruert slik at løpet egner seg utmerket til riflede kuler og har også siktemidler som på rifler. Vanlige haglgeværer kan også utsty­ res med løse riflesikter, og sunn fornuft tilsier slikt sikteutstyr når en jakter med riflede kuler. Men selv med disse siktemidlene er rifle­ de kuler bare presise nok på kort hold - opp til 60 eller til nød 65 meter. I Norge har Direktoratet for naturforvaltning innført forbud mot bruk av slugs til jakt.

108

Bilde tatt ved hurtigfotografering av en riflet kule (slug) idet den forlater haglgeværløpet (haglgeværet er ut­ styrt med åpne riflesikter). Da løpet er glattboret og ikke riflet, får pro­ sjektilet ingen rotasjon om egen akse. Derfor er selve kulen riflet i stedet (unntatt spissen, for den kan ikke ha riller; den må fylle haglløpet helt slik at den ekspanderende gassen ikke slipper forbi prosjektilet og for­ svinner i det blå). Riflingen på slugen virker på samme måte som en pils styrefjær; flukten stabiliseres slik at den blir tilstrekkelig presis på kort hold (ca. 60 m). (under) Utvendig ser slugpatronen akkurat likedan ut som en vanlig haglpatron bortsett fra den åpne toppen.

Haglgevær Ladeapparat for håndlading av hagl­ patroner

Dette er et apparat med fem stasjo­ ner. Det kalibrerer hylsen og fjerner tennhetten på første, setter i ny tennhette på andre, fyller i krutt, plasse­ rer filtforladningen eller plastkoppen og fyller i haglladningen på tredje, begynner lukkingen på fjerde og av­ slutter på femte stasjon.

Håndlading av haglpatroner Håndlading av haglpatroner er ikke så utbredt i Europa som i USA der det er svært populært både blant jegere og konkurranseskyttere. Hovedårsaken ser ut til å være at man sparer penger. En haglpatronhylse er imidlertid mye billigere enn en riflehylse, så det er lite man sparer pr. enhet. Enkelte hevder faktisk at man ikke sparer noe overhodet. Dersom det skal lønne seg å lade sine egne haglpatroner, må man produsere store mengder patroner, som regel større meng­ der enn det en jeger klarer å bruke opp i løpet av en sesong. På den annen side tar ikke håndlading av haglpatroner så mye tid som håndlading av riflepatroner; haglpatronene er raskere å lade. De som driver med håndlading av haglpatroner er både jegere og lerdueskyttere, og har derfor et høyt forbruk av patroner. I de senere år har man gått over til å bruke plasthylser i ett stykke. Dette har forbedret saker og ting, ettersom plastkomponenten kan brukes opptil femten ganger. De gamle papphylsene med papir- el­ ler pappstykker rundt haglene kunne stort sett bare brukes én gang, til nød to eller tre. Videre er den nye plastenheten mye mer effektiv enn den gamle typen når det gjelder å tette igjen mot løpet slik at minst mulig av eksplosjonsgassen slipper forbi hylsen og inn i løpet. Dette betyr at kruttladningen er blitt redusert med hele 10 prosent - altså en ny besparelse. Denne reduksjonen er det blitt tatt hensyn til i alle nyere ladetabeller. Ladeapparater beregnet på større produksjon er halvautomati­ ske, men det fins mange gode manuelle apparater som kan lade opptil hundre patroner i timen. Det halvautomatiske ladeapparatet tar mer eller mindre fatt i den tomme hylsen og leverer ut den ferdig ladde patronen, mens den manuelle utgaven krever manuell bear­ beiding og en viss mengde utstyr ved siden av. Det som trengs er ladepresse, kruttmål og haglmål. Videre må man ha en metallform til den patronstørrelsen man ønsker. Dyrere ladepresser, for eksempel Pacific 105 Shotshell Reloader som er vist her, har disse remediene. Man kan spare enda mer dersom skytteren lager sine egne blyhagl i en spesialform som gir akkurat den rette diameter. (Blyhaglene er den dyreste komponenten i en haglpatron.) Til selve patronen trenger du følgende: hylse (som består av hylse og beholder - enten av papp eller plast, skjønt vi nok vil anbefale plast), blyhagl med riktig diameter, tennhette plastforladning, helst med kopp for haglene, og krutt. Følg omhyggelig alle dimensjone­ ne som står oppgitt i ladetabellene. Et fornuftig råd som bør følges, er at alle komponentene bør være av samme merke. Grunnen til dette er at en kombinasjon av komponenter av samme merke gir størst muligheter for jevn kvalitet over alt. Dette er noe du bør ta hensyn til ved kjøp av fabrikkfremstilte hylser dersom du har tenkt å bruke dem til håndlading. I motsetning til riflepatroner kan hagl­ patroner fra forskjellige ammunisjonsfabarikker variere ganske

109

Haglgevær mye når det gjelder materiale, størrelse og type. De må derfor be­ handles forskjellig under håndladingen. Bruker du gale komponen­ ter eller feil vekt på kruttet, er det fare for at gasstrykket som utvik­ les blir for stort, slik at kammer og løp blir utsatt for unødvendig slitasje. Bruker du for eksempel feil krutt-type eller en annen tennladning enn det som er oppgitt i ladetabellen, kan gasstrykket øke så mye som 25 % under avfyringen av skuddet. Dette kan forårsake store skader på våpenet og i verste fall kan skytteren bli alvorlig så­ ret. Husk at det er umulig å se utenpå haglgeværet om patronen er feil ladd. I prinsippet brukes samme metode ved håndlading av haglpatro­ ner som ved håndlading av riflepatroner. En av de viktigste for­ skjellene er imidlertid at hylsen (tilsvarende riflepatronhylsen) ikke trenger å presses om for hver gang, slik det må gjøres med riflepa­ tronhylsen.

Det første trinnet ved håndlading er å undersøke om tomhylsen viser tegn til materialtretthet. Hylser med sprekker i culoten eller utbulninger eller andre tegn til skade i selve hyl­ sen, skal kastes. Deretter rengjøres hele hylsen. Den videre fremgangs­ måte er som følger:

3. På samme måte som i riflepatro-

5. Forladningen av plast (hvis en slik

nene bør ikke tennhetten ligge jevnt med eller stikke fram i forhold til hylsebunnen. Sjekk dette ved å legge noe rett, for eksempel en stållinjal, tvers over bunnen. Det skal være ca. 0,1 mm klaring mellom bunnen og tennhetten.

skal brukes) settes på plass med et nytt trykk på ladeapparatets hendel. Det er viktig at forladningen settes på plass med rett trykk (Wad Pressure) som er angitt i ladetabellene.

1. Stikk haglpatronhylsen i den rette holderen på ladeapparatet. Når hen­ delen trykkes ned, blir hylsen helkalibrert, og den gamle tennhetten slås ut.

4. Kruttladningen fylles ned i hylsen,

2. Den nye tennhetten settes på plass

(enten for hånd eller automatisk fra matearmen), og et nytt trykk på ladeapparatets hendel fører den nye tennhetten på plass.

110

enten automatisk fra kruttmålet eller ved hjelp av en trakt. Vei alltid den første kruttladningen, slik at du er sikker på at kruttmålet (kruttbøssingen) har riktig dimensjon.

Haglgevær Forskjellige typer plastkopper

Den moderne plastkoppen gir meget god tetning mot løpet. Dette gir min­ dre kruttforbruk for å oppnå samme effekt som ved de gamle papphylsene.

6. Plastkoppen settes ned. 7. Plastkoppen fylles med hagl. Vei

haglmengden første gang, slik at du er sikker på at haglmålet har rett di­ mensjon. En 12/70 patron - det vil si en patron med kaliber 12 og leng­ de 70 mm (2 3/4 tommer) har en ladning på 28-35 gram hagl, alt etter hvilken produsent som har laget pa­ tronen. Sjekk i ladetabellene at lad­ ningene stemmer nøyaktig.

8. Lukkingen begynner. Den åpne

enden av patronen må lukkes ved at materialet presses sammen og bret­ tes. Pass på at du har det rette stjernestukningsverktøyet til den patron­ hylsen du lader. 9. Den siste brettingen utføres på

toppen av patronen. 10. Patronen er nå ferdig og kan tas ut av ladeapparatet.

111

Haglgevær

Kombinasj onsvåpen Kombinasjonsvåpenet består av rifle og hagle på samme skjefte. De to mest utbredte typene er drilling, vanligvis med to haglløp oppe og ett rifleløp under, og rifle-haglekombinasjonen - over & under - med et haglløp over et rifleløp. Kombinasjons våpnene ble utviklet i Sentral-Europa og har aldri nådd den helt store populariteten i USA eller på de Britiske øyer. Til tross for dette produserer den amerikanske fabrikken Savage Arms relativt billige rifle-haglekombinasjoner over & under, og fle­ re amerikanske våpenforhandlere importerer dyrere modeller av to- og treløps kombinasjonsvåpen. Drillinger er vanlig i hele Mellom-Europa (Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia osv.) sær­ lig blant profesjonelle jegere. Dette er brekkbare våpen bygget på samme prinsipp som dob­ beltløpede hagler. Den store fordelen med drillinger er deres allsi-

dighet og anvendelighet til ulike jaktformer. Jegere med kombinasjonsvåpen kan felle vilt på avstander som er utenfor rekkevidde for haglen, men kan også nedlegge småvilt i bevegelse på kort hold. Kombinasjonen hagle og rifle er aktuell i mange jaktsituasjoner. På de fleste nyere kombinasj onsvåpen fins det en knapp eller hendel der man kan velge mellom rifle og hagle på et øyeblikk. En nærliggende innvending er at jegere under ingen omstendig­ het skal skyte på annet vilt enn det som jaktes der og da. Enkelte mener det er bra for selvdisiplinen å ha bare én type våpen nettopp for at en ikke skal benytte enhver sjanse. Men en bør huske på at den egentlige hensikten med jakten tross alt er å drepe viltet raskt og effektivt. Dersom jegeren ønsker å være utstyrt slik at han kan benytte alle de skuddsjanser han får, er utvilsomt kombinasjons­ våpenet - særlig drillingen det rette våpen - men forholdsvis tungt

112

Krieghoff modell Plus Drilling

Dette kombinasjonsvåpenet, sideved-side haglgevær med rifleløp un­ der, er utstyrt med feste for kikkert­ sikte med hakemontasje. Haglgeværløpene er kaliber 12 for 70 mm (2 3/4 tommer) patroner. Kaliberet i rifleløpet er enten .222 Remington, 6,5 x 55 eller 7 x 57. Våpenet har kontinentalt skjefte med pistolgrep og kinnstykke.

(under) Når løpvelgerknappen skyves til «K», vil den forreste avtrekkeren avfyre rifleløpet. Når knappen står på «S», vil den forreste avtrekkeren avfyre haglgeværløpet til høyre. Den bakerste avtrekkeren avfyrer da selvsagt haglgeværløpet til venstre.

Haglgevær

Tikka modell 70 haglgevær/rifle

Dette våpenet er en kombinasjon av en 12/70 hagle og en .222 Reming­ ton rifle. Det har Monte Carloskjefte med pistolgrep og kinnstykke. Én avtrekker. Ventilert sikteskinne. Dette spesielle våpenet er utstyrt både med klaffsikte og utfreste spor i låskassen for kikkertsiktemontasje.

(under) Løpvelgeren står til venstre på låskassen, mens sikringen består av den synlige hanen i halvspenn. Utdrageren er godt synlig på bildet.

og uhåndterlig. En annen ulempe er at det er svært upraktisk med kikkertsikte på kombinasjonsvåpen. Riktignok er det fort gjort å få montert siktet på toppen av drillingen, men da vil det stå i veien ved fluktskytingen som haglløpene er beregnet på. Vanlig sikteutstyr på drillinger består av et nedfellbart skur og et perlekorn. På noen våpen slås baksiktet opp i sikteposisjon når våpenet innstilles på rifle. Valget mellom drilling og dobbeltløpet kombinasjon er en smaksak, men først og fremst et spørsmål om økonomi. De som kjøper en drilling, får både dobbeltløpet hagle og rifle på samme skjeftet. De som velger rifle-hagle-kombinasjonen må nøye seg med ett haglløp, men utgiftene er betraktelig mindre. Fordelen med drillingen er den ekstra sikkerheten som det andre haglløpet gir. Fordelen med den andre typen er at den er lettere og mindre uhåndterlig enn dril­ lingen og dessuten som sagt en god del billigere. Ulempen med enhver type kombinasjonsvåpen i forhold til en

vanlig rifle eller hagle er at riflens presisjon og slitestyrke reduseres. Mens en god repeterrifle med skikkelig behandling kan skyte fem tusen skudd med fullkommen presisjon, er det tilsvarende tallet for rifleløpet på kombinasjonsvåpen sjelden over to tusen. Nokså påli­ telige tall for rifleløpet på en drilling er to tusen skudd med fullkom­ men presisjon og to tusen til med brukbar presisjon. Kombinasjonsvåpnenes reduserte presisjon skyldes hovedsakelig at riflelø­ pet av tekniske grunner ikke kan lages av så tykt materiale når to eller flere løp skal loddes sammen. Når det gjelder rifler med mer enn ett løp, er det som regel slik at selv om de er dyktig laget, funge­ rer ikke løpene perfekt sammen. Et stadig tilbakevendende pro­ blem med drillinger er at skuddene fra rifleløpet ikke vil samles så godt som skuddene fra et frittstående rifleløp. Når flere skudd fyres av i rask rekkefølge, vil varmeover føring i rifleløpet forårsake en

113

Haglgevær Tikka modell 77 K haglgevær/rifle

Kombinasjonsvåpen av hammerlesstypen med to avtrekkere. Den baker­ ste avtrekkeren avfyrer rifleløpet. Ejektoren, sikringsfløyen og åpnerarmen for mekanismen er tydelig synlig til venstre. Ventilert sikteskinne og utfrest spor i låskassen for kik­ kertsikte. Monte Carlo-skjefte med pistolgrep og kinnstykke. Haglgeværet er 12/70 og riflekaliberet enten .222 Remington eller 6,5 x 55.

(over) Klaffsiktet på modell 77K i sine to posisjoner. (til venstre) utskiftbare haglgeværløp til modell 77 over & under.

114

Haglgevær

kaliber 20 for 76 mm patroner, mens riflekaliberet er .22 LR eller .22 Magnum. Mekanismen åpnes ved hjelp av en arm under låskassen. Løpvelgeren er montert på hanen. Monte Carlo-skjefte med pistolgrep.

Merkel Drilling modell 30 S Lutzen

Når løpvelgeren på kolbehalsen flyt­ tes slik at rifleløpet kobles inn, spret­ ter det automatisk opp et klaffsikte på sikteskinnen mellom haglgeværløpene. Dette kombinasjonsvåpenet har haglløp kaliber 12 eller 16 og rif­ leløp i kaliber 5,6x52 R, .222 Re­ mington, 6,5 X 55, 6,5 x 57 R eller 7 x 57 R. Låskassen har Greenerlukning og kryssbolt.

avdrift oppover på målet. Selv det tredje skuddet vil treffe betydelig høyere enn det første. Presisjonen på dobbeltløpede kombinasjonsvåpen lider også fordi materialet i rifleløpet er tynnere på grunn av at de to løpene er loddet sammen. For mange europeiske jegere er en førsteklasses drilling det mest etterspurte våpenet. Et slikt våpen koster urovekkende mye, synes mange. Prisen på et ikke altfor eksklusivst over & under kombinasjonsvåpen er betraktelig lavere. Det var derfor et stort skritt frem­ over da en enklere utgave med felles avfyringsmekanisme kom på markedet. Enkelte kombinasj onsvåpen selges nå med flere løse løp som gir muligheter for ulike kalibre både til rifleskyting og haglgeværjakt. Muligheten til å ha flere typer løp på samme skjefte har økt sterkt i de senere år etter at rifler med utskiftbare løp er blitt så populære. På denne måten kan jegeren få et våpen med mange muligheter til en konkurransedyktig pris. 115

Haglgevær

Valmet-modell 412 S over & under hagle

Dette er den samme modellen som kombinasjonsvåpenet haglgevær/ rifle under, bortsett fra at typen med enkeltavtrekker har løpvelger på top­ pen. Man får kjøpt løse munnstyk­ ker (choke tubes) med ulik trangboringsgrad (til høyre). Våpenet har amerikansk skjefte og pistolgrep. Løpet av kaliber 12 er beregnet for 70 mm patroner.

Valmet modell 412 S Kombinasjon haglgevær/rifle

To avtrekkere der den bakerste avfy­ rer rifleløpet. Haglgeværløpet av ka­ liber 12 er for 76 mm patroner, og riflekaliberet er enten 5,6 x 52 R, .222 Remington, 7 x 57 R eller .308 Winchester. Klaffsikte. Lettbygd Monte Carlo-skjefte og pistolgrep.

116

Haglgevær Hvordan skifte løp på Valmet 412 S

Frigjør sperren under forskjeftet og fjern forskjeftet. Brekk så geværet og ta av løpsettet. Deretter settes det nye løpsettet på, på følgende måte:

1. Huk forsiktig løpsettet på plass i låskassen, og lukk igjen geværet.

3. Press forskjeftet oppover til det

møter løpet. En stang som stikker ut fra det nederste løpet, passer inn i en sperre på innsiden av forskjeftet slik at forskjeftet låses fast til løpet. Når mekanismen er lukket, er vå­ penet klart.

117

Jaktmetoder

118

Jaktmetoder

Jaktmetoder

119

Jaktmetoder

Jakt på ender og gjess med lokkefugl

Prinsippet ved jakt på trekkende fugl, f.eks. ender og gjess er: Lokkefuglene er imitasjoner av de artene en er på jakt etter eller i hvert fall av arter som likner disse. I dag er de fleste lokkefuglene fabrikkfremstilte plastprodukter. Men enkelte jegere liker å lage lokkefug­ lene selv. De skjærer dem ut i tre og maler dem. Dette er faktisk blitt litt av en kunst, og flere og flere er blitt tiltrukket av denne hobbyen. Lokkefuglene plasseres slik at de flyter naturtro på vannet innen­ for skuddhold 15-20 meter fra jegeren som ligger i skjul på land eller godt kamuflert i en robåt. Denne typen jakt foregår både i skjærgården, i sund og i elve­ munninger langs kysten, og også i innsjøer, tjern og elver i innlan­ det. De beste stedene er vanligvis kjente rasteplasser langs de trek­ kende fuglenes rute. Generasjoner av jegere har kanskje drevet slik jakt her og har laget sine skyteskjul. En kan også lage improviserte skjul og skytestillinger f.eks. ved hjelp av siv, busker m.v. I Alaska og Canada kan en til og med lage seg skyteskjul på isen på egnede steder. På holmer, skjær eller inne på fastlandet hvor det ofte er morenestein nok å ta av, kan den brukes som byggemateriale. Ofte er det ikke engang nødvendig å flytte på steinene, for sprekker, store steinblokker eller naturlige hauger av stein, drivved og annet dan­ ner et naturlig skjul. I sørligere områder danner ofte siv og busker naturlig dekning, og der er det vanlig å lage skyteskjul av slikt materiale ved først å lage en ramme av lekter. Sivet kan festes direkte til rammen eller ve­ ves på plass i grovmasket netting. Kamuflasjetelt kan dessuten bru­ kes. Slike telt har vegger og tak og er så vidt romslige at jegeren kan røre litt på seg uten fare for å støkke viltet. Hvis jegeren utstyrer seg med stormkjøkken, kan han ha det ganske komfortabelt mens han venter på at fuglene skal komme. Skyteskjulet kan også være nedsenket slik at overkanten kom­ mer omtrent i nivå med bakken eller vannflaten. Mange steder er imidlertid skjulet bygd høyt opp på pæler som løfter det over vann­ flaten (for å unngå oversvømmelse), og med båten gjemt under. Dersom et slikt skjul blir stående i årevis eller bygges før jaktseson­ gen starter og før trekkfuglene begynner å komme, ser det ut til at fuglene betrakter det som en naturlig øy og ikke uroes. Men dersom de oppdager gjenstander i skarpe farger eller noe annet unaturlig i eller i nærheten av skjulestedet, vil de snu og fly bort før de er kom­ met på skuddhold. Jegeren må alltid gå i nøytrale eller kamuflasje120

Jaktmetoder Utsetting av lokkefugler ved et skju­ lested eller et skyteskjul bygd av siv på et velvalgt sted. Sivveggene føyer seg naturlig inn i landskapet og der­ som jegerne holder hodene lavt mens fuglene befinner seg i innflyvningsfasen, vil de sannsynligvis ikke bli opp­ daget. Lokkefuglene er forankret med lodder.

fargede klær, og selv patroner i skarpe farger må holdes ute av syne. Når fuglene observeres på langt hold, sitter j egeren stille eller krøker seg ned for å unngå å bli oppdaget. Han reiser seg først når tiden er inne til å skyte. Et fint skjulested er på lesiden i en vik der vannet er forholdsvis rolig, men det fins også mange andre fine plasseringer. Helst bør lokkefuglene plasseres slik at vinden blåser mot dem fra jegeren el­ ler fra siden, fordi svømmefugler vil prøve å styre mot vinden når de skal legge seg på vannet. Brukes båt må den være gjemt - for ek­ sempel i sivet, eller kamuflert - og lokkefuglene plasseres slik at det blir plass for fuglene til å lande mot vinden. Det kan være en fordel å ha flere faste skyteskjul ved det samme vannet, i viken eller på neset. Da kan en velge posisjon etter vindret­ ningen. Har en bare ett skjul, risikerer en å miste en dags jakt der­ som vinden går i feil retning. Mange ganger lander ikke fuglene, men de flyr så tett over at de kan skytes idet de passerer lokke­ fuglene. Dersom ingen skyter, vil fuglene ofte lande på vannet i nærheten av eller mellom lokkefuglene. Kan hende har jegeren rett og slett ikke passet godt nok på og fuglene har landet uten at han har merket det; eller kanskje har lokkefuglene sammen med jegerens dyktige lokkerop fått fuglene til å lande, og jegeren har avholdt seg fra å skyte for at de virkelig skulle lande. Noen steder skytes ender og gjess mens de ligger på vannet. Men i mange land og særlig i USA betraktes det å skyte fugl på vannet (hvis de da ikke er såret) som usportslig og grunn nok til at en jeger støtes ut av jaktfellesskapet. En and som er felt, men ikke drept med det samme, eller som er ska­ deskutt - vingen kan være brukket eller ladningen kan ha truffet for langt bak - vil prøve å svømme bort, eller (avhengig av hvilken art det er) dykke og svømme bort under vann. Selv en apporterende fuglehund vil ha problemer med å finne igjen en and som dykker. I slike tilfeller skal jegeren umiddelbart skyte fuglen på vannet. Je­ geren kan for øvrig godt velge å la fuglene lande på vannet. Når fug121

Jaktmetoder lene er landet, reiser han seg så og lager lyd, slik at fuglene skremmes opp og letter. Når de stiger over lokkefuglene, skyter jegeren. De nedskutte fuglene hentes enten med båt eller ved hjelp av hund. Enkelte jegere mener at død fugl som flyter med brystet opp på vannet, skremmer de andre bort, men her er meningene delte. Viktigere er det at fugler vil føres bort av strøm og vind og forsvinne dersom de ikke straks hentes. Dette er unødvendig og lite ønskelig og strider mot idéer om riktig jakt og naturvern. Noen ganger lander fuglene straks, andre ganger tar de en runde eller to først. Atferden bestemmes i stor grad av vindretningen. Ved denne form for jakt har det ingen betydning om fuglene får teften av jegerne, men selv når vinden er fordelaktig, kan fuglene sirkle omkring fordi de er mistenksomme overfor terrenget nedenfor. De kan ha hørt en rar lyd - ingenting kan forresten skremme ender og gjess så lett og grundig som mislykket bruk av lokkerop der det ikke lykkes å imitere de lydene ender og gjess lager. Derfor er det å lokkerope på svømmefugl betraktet som en kunst som krever lang trening. Fuglene kan også snu og fly bort eller sirkle mistenksomme rundt dersom de har sett bevegelse i skjulet eller fått øye på en ukjent gjen­ stand - sola som blinker i hagleløpet eller jegerens briller kan være nok. Man kan trygt gå ut fra at fugler som sirkler rundt er blitt sterkt tiltrukket av lokkefuglene og ønsker å lande, men vet ikke riktig om de tør. I en slik situasjon er det bare to måter å få dem på skuddhold på. Den første og letteste er at jegerne fortsatt holder seg skjult, helt stille, og venter mens fuglene kontrollerer lokkefuglene på nytt. Blir de ikke uroet, vil de sannsynligvis lande. Den andre muligheten, som krever at en dyktig fugleimitator er til stede, er å gjøre stedet enda mer tiltrekkende ved å utstøte lokkerop - man imiterer artens samlings- og matsignal. En dyktig fugleløkker kan ofte få fugl som har tenkt å dra videre og ikke bry seg om lokkefuglene, til å snu og komme tilbake. Fugler som har landet, kan ta seg god tid blant lokkefuglene. De skremmes åpenbart ikke av å være sammen med kunstige utgaver av arten. I de land der skyting av fugl på vann er tillatt, kan jegeren bli fristet til å forsøke å nedlegge flere fugler på én gang. Men en må aldri finne på å skyte midt inn i en flokk. Selv om en eller flere fugler drepes straks, kan flere andre bli skadeskutt. I enkelte land er det en streng grense for hvor mange fugler som kan nedlegges enda en grunn til ikke å skyte midt inn i en flokk.

122

Jaktmetoder

I dette eksempelet er skjulestedet plassert på en liten holme ved punkt A som ligger midt i vindretningen og ikke altfor nær vannkanten, slik at fuglene ikke skremmes av en for høy silhuett. Det er stort nok til to jegere og en apporterende hund. (Når skju­ lestedet bygges, er det viktig å sørge for tilstrekkelig plass til at jegerne kan sitte komfortabelt, og skyte fra en naturlig posisjon. I noen situasjo­ ner, som for eksempel når fuglene passerer over hodene på jegerne, bør det være mulig å skyte fra sittende stilling. Som oftest er det imidlertid nødvendig for jegerne å reise seg i det avgjørende øyeblikk for å skyte.) Hunden må være veltrent slik at den avholder seg fra å stikke hodet opp og bjeffe når den ser eller hører fuglene som nærmer seg. En dårlig trent hund som kan tenkes å forlate skjulestedet før ordre om det blir gitt, bør holdes i bånd. Jegerne har skjult båten sin i det høye buskaset ved punkt B. Denne båten benyttes for å ta seg fram til holmen med skjulestedet, og til å set­ te ut og samle inn lokkefuglene. Som en ytterligere oppmuntring til fuglene, er noen lokkefugler blitt plassert på land ved punkt C, hvor de er godt synlige. Minst et dusin flytende lokkefugler er plassert ved punkt D der vannet er ganske grunt. (En enkelt lokkefugl blir vanligvis ig­ norert av overflygende fugler.) Lok­ kefuglene holdes i riktig posisjon ved hjelp av en line til et lodd som ligger på bunnen. Jegerne plasserer lokke­ fuglene etter eget ønske; vanligvis i en formasjon som de har hatt god erfaring med tidligere. Hvis de har lokkefugler som representerer to for­ skjellige fuglearter, er det vanlig å dele dem opp i to grupper som ligger og flyter like ved hverandre. Vind­ retningen er fra skjulestedet mot vannet slik at fuglene kan lande mot vinden. Fuglene skytes når de kom­ mer inn for landing.

123

Jaktmetoder Apportering Nesten enhver hund som brukes til jakt på hønsefugler som skogsfugl og ryper, har et naturlig instinkt til å hente fuglene som felles. ’De kan derfor også dresseres til å apportere annet småvilt - hoved­ sakelig fugler - til lands. Apportering av fugl i vannet krever imid­ lertid mer spesialisert trening. Enkelte jakthunder søker lettere mot vannet enn andre, og noen raser er bedre tilpasset det kuldesjokket det er å apportere fugl i is­ kaldt vann. Blant pointerne er den ruhårede griffonpointeren og drahthaarpointeren særlig kjent for sin evne til å apportere fugl i vannet. De mer korthårede pointerne ser ut til å lide når de må bli stående stille i et kaldt skjul etter å ha dukket i vannet; de mangler også griffonpointerens gode svømmeegenskaper. Blant de egentli­ ge jakthundene er engelsk springer spaniel en fremragende rase når det gjelder å apportere fugl i vannet. Testing av denne rasen inklu­ derer faktisk kontroll av evnen til å apportere i vann. Mange andre hunderaser kan med hell trenes til å apportere fugl i vannet. Den mest berømte er trolig labradorretrieveren, men and­ re raser er også brukbare, blant annet golden retriever, irsk water spaniel, amerikansk water spaniel, Chesapeake Bay-retriever, curly-coated retriever og flat-coated retriever. Det er viktig at hunden kan holde seg helt i ro (og helst ute av syne) og bare forlate skjulet for å hente felt fugl, slik at endene og gjessene ikke støkkes før de er kommet på skuddhold. Av denne grunn er det ikke alltid hunden ser hvor den skutte fuglen faller ned. Dette kan gjelde både når en and faller ned i åpent vann og når den faller ned i sivet. Når en god retriever ser at viltet faller, markerer den det stedet fuglen kommer ned - det vil si den merker seg stedet og hus­ ker det, ofte ved å fiksere blikket dit bort slik at en apport kan skje hurtig. Men ettersom det felte viltet ofte lander uten at hunden kan se det, må den trenes opp til å utføre blind apport gjennom rask reak­ sjon på signaler fra eieren. Kommandoord er bra når hunden skal sitte, bli stående eller gå bak. På lang avstand over vann og gjennom vind, vil imidlertid hunden ofte være ute av stand til å oppfatte kommandoropene. For å beherske slike situasjoner må hunden også dresseres til å adlyde ulike fløytesignaler. For eksempel kan to korte støt i fløyten bety «apporter» eller «gå videre», mens ett støt kan bety «kom tilbake». Men variasjonene i meldingene er begren­ set ved bruk av fløytesignaler. Enkelte hunder er utrolig dyktige. Gjennom en blanding av naturtalent og erfaring finner de det felte viltet etter minimalt med kommandorop. Men retningen er vesent­ lig, og det betyr at hunden må kunne adlyde håndsignaler. Siden disse signalene gis på en viss avstand og noen ganger til en hund som bare har hodet over vannet, bør de overdrives litt ved at man bruker hele armen. De må også gis helt konsekvent slik at hunden aldri mis­ forstår eller blir forvirret.

124

Jaktmetoder

Skjønt golden retrieveren er svært populær blant jegere som driver jakt på svømme- eller vadefugler, er den ikke så hardfør som labrador retrie­ veren eller Chesapeake Bay retrieve­ ren. Men golden retrieveren er også en utmerket jakthund for vilt på fast land og i fjellterreng, særlig som apporterende hund.

Ved hjelp av arm- og håndsignaler vinker jegeren hunden frem­ over - det betyr «gå rett fremover» eller «gå videre», mens veiving i den andre retningen betyr «kom tilbake» eller «kom nærmere, du har gått for langt». En overdrevet veiving med armen mot høyre el­ ler venstre (akkurat som en trafikk-konstabel) signaliserer den ene eller den andre retningen. Ofte vil jegeren bruke hele kroppen - han snur seg, vinker og peker i den ønskede retning. Sammen med håndsignalene brukes ofte en fløyte for å tiltrekke seg hundens oppmerksomhet. Hunden kan for eksempel svømme rett bortover når en felt and har drevet langt til venstre. Et støt i fløy­ ten vender hundens oppmerksomhet mot jegeren som deretter sig­ naliserer at hunden må lete etter anden lenger til venstre. Når to ender i en flokk er skutt ned, bes hunden vanligvis om å hente den fuglen som er lengst borte først, for jo lenger borte den fuglen er, desto vanskeligere vil den bli å finne. Da går det lengre tid, og det er større sjanser for å miste fuglen. Det fins imidlertid unntak fra denne regelen. Den nærmeste fuglen kan av en eller an­ nen grunn være vanskeligere å finne eller den kan bare være skade­ skutt, og da må hunden jage og fange den før den svømmer for langt. En retriever med naturtalent og erfaring vil ofte uten kom­ mando fra jegeren først hente den fuglen som er lengst borte eller som bare er skadeskutt - før den henter fugl som ligger nærmere. 125

Jaktmetoder

Jakt med støtende hund

De hunderaser som benyttes mest til denne jaktform, er spanielrasene, og av dem er springer spaniel mest kjent. Navnet «springer» har den fått fordi den bokstavelig talt springer etter viltet når den får teften av det. Springer spaniel-rasen arbeider alltid innenfor skuddvidden til jegerens hagle. Hunden skremmer viltet ut i åpent lende der jegeren har sjansen til å felle det. Den støtende hunden - hovedsakelig av rasen engelsk springer spaniel - undersøker terrenget i et siksakmønster på jakt etter teften av viltet. Jegeren må være godt kjent med hunden og være på vakt, klar til å observere en endring i hundens atferd som signaliserer at den har teften av noe. Når teften forteller hunden at viltet er ganske nær, vil den typiske springer stikke snuten nærmere bakken, snuse mer intenst og fortere og vise opphisselse ved å logre fort med halen. Jegeren beveger seg så raskt han kan mot hunden og prøver sam­ tidig å beholde en god balanse slik at han er klar til å kaste opp hag­ len og skyte. Det har vært sagt at springeren er ungdommens jakt­ hund, for jegeren må være i god fysisk form for å holde seg nær nok til å få skutt. På den annen side kan man si at en dyktig og veltrent springer tilpasser tempoet etter skytteren: den holder seg i nærheten mens den dekker området foran og til side for jegeren grundig. En­ kelte særlig intelligente eller veltrente springere vil til og med sirkle omkring slik at viltet skremmes i retning jegeren. Rasen engelsk springer spaniel er den vanligste hunderase som brukes til denne jaktformen. Cocker spaniel (opprinnelig trent opp til rugdejakt, derav navnet - rugde er woodcock på engelsk) arbei­ der på samme måten. Noen andre raser, bedre kjent som vannretrievere, brukes til ande- og gåsejakt. De kan også trenes opp til å arbeide som støtende hunder. Blant disse rasene er labradorretrieveren, golden retriever og den mer sjeldne amerikanske water spa­ niel. Mange amerikanske jegere bruker labradorretrieveren som en nyttehund som brukes både på fjellet og ved trekkjakt på vann. I jaktsituasjonen som ble beskrevet her, vil hunden da ikke bare jage opp viltet, men også apportere de felte svømmefuglene. Den støtende jakthunden brukes ved jakt både i åpent lende, skogsterreng og fjellterreng. Den finner både fasaner, skogsfugl og ryper. På det europeiske fastland brukes spaniels og retrievere også som sporhunder under jakt på eller ettersøk på større vilt som hjort og rådyr.

126

Jaktmetoder __________ jeger ---------- hund

Jakten finner sted i et terreng der vil­ tet kan ha både pels og fjær. Fem hundre meter lenger fremme i vind­ retningen går det en vei, og på høyre side ligger et lite vann. Terrenget er relativt åpent, men med ganske bra muligheter til å finne skjul bak bus­ ker og små trær. Jegeren og hunden starter fra punkt A; hunden gjennomsøker ter­ renget i et siksakmønster, mens jege­ ren går rett fram med blikket festet på hunden. Ved punkt B indikerer hunden at den har fått ferten av vilt. Jegeren befinner seg nå ved punkt C. Her er det at europeiske og ameri­ kanske jaktmetoder er svært så for­ skjellige. Den veltrente europeiske jakthunden, den stående fuglehunden, vil nå vente tålmodig på at jege­ ren skal gi signal ved kommando el­ ler med hånden, noe han gjør ved punkt D. Signalet forteller hunden at den skal rykke fram og jage opp vil­ tet. Den veldresserte amerikanske jakthunden, den støtende hunden, har hele tiden gjennomsøkt terrenget i et trangere mønster, slik at jegeren til enhver tid er på skuddhold. Der­ ved kan den amerikanske hunden gå rett mot viltet så fort den har advart jegeren ved å logre med halen og øke tempoet i snusingen. En orrfugl støkkes og nedlegges. Hunden må ikke kaste seg fram før jegeren har gitt ordre til apportering. Jakten fortsetter mot veien med hunden ivrig søkende i det velkjente siksakmønsteret. Ved punkt E opp­ dager hunden nok en fugl, men jege­ ren er enten ikke tilstrekkelig opp­ merksom, eller er blitt hengende litt for langt etter. Skudd blir ikke av­ fyrt og fuglen unnslipper over veien. En skarp kommando fra jegeren får hunden til å stanse. Ingen vits i å ri­ sikere at hunden blir overkjørt av en tilfeldig bilist. (I en situasjon som denne er lydighet av den ytterste vik­ tighet. En veltrent hund vil bli ståen­ de og vente på ordren til å fortsette.) Helt nede ved vannkanten - punkt F - får hunden kontakt med vilt igjen, denne gangen ser det ut til at byttet trykker blant noe tett siv helt i vannkanten. Jegeren befinner seg i punkt G, i god posisjon til å skyte når hunden jager opp en stokkand. Jegeren skyter, men skuddet er ikke dødelig og stokkanden faller i van­ net. Hunden beordres til å apportere og utfører dette.

127

Jaktmetoder

Jakt med stående fuglehund

Fugl som skytes ved hjelp av stående fuglehund, er trykkende fugl på bakken, enten enkle fugler, hele kull eller flokker med fugl. Navnet stående fuglehund beskriver hvordan hunden arbeider. Når den får teften av byttet, stopper den og peker ut dette for jege­ ren ved å bli stående urørlig - hunden tar stand. Ideelt sett vil fugle­ ne fortsette å holde seg ved bakken (trykke) i stedet for å fly opp. Bare på kommando vil hunden bevege seg fram og skremme opp fuglene og på den måten gi jegeren mulighet til å skyte. Jegeren kan også selv gå fram for å jage opp viltet, og da vil hunden bli stående i ro hele tiden. Denne jaktmetoden krever en veltrent og lydig hund, og god kommunikasjon mellom hund og eier. Den egner seg best med bare én eller noen få jegere. Den stående fuglehunden arbeider langt foran jegeren og under­ søker så mye som 100-200 meter til høyre og venstre. Med andre ord, den holder seg mye lenger borte fra jegeren enn støkkhunden. Jegeren kontrollerer hundens bevegelser ved fløytesignaler, tegn og kommandorop. Dersom det er mulig, bør hunden arbeide mot vinden slik at den kan fange opp teften av fuglene. En veltrent hund vil motstå fristelsen til å skremme opp viltet for tidlig, noe som vil ødelegge skuddsjansen. En stående fuglehund blir stående etter skuddet er falt til den får ordre om å apportere den felte fuglen. Uerfarne hunder vil ofte ikke klare å bli stående i stand, men prel­ le, dvs. stikke av og skremme opp fuglen før jegeren på ny er kom­ met i posisjon. Andre mulige svakheter er ulydighet og mangel på grundighet ved undersøkelsen av et område. En slik hund kan ofte gå forbi fugl som trykker uten å oppdage dem, til og med når vinden kommer mot hunden. Populære stående fuglehundraser er pointer, engelsk setter, ruhåret vorsteher og korthåret vorsteher. Breton spaniel, som er en stående fuglehund til tross for at de fleste spanielraser bare er støkkhunder, blir mer og mer populær. Det samme gjelder weimaraneren. Andre gode raser er gordonsetter, irsk setter og vizsla. I Europa brukes disse hundene ved jakt på fugler som rapphøns, fasan, orr­ fugl, storfugl, bekkasin, lirype og vaktel. I Nord-Amerika blir disse og liknende arter som kragerype og rødhøns dessuten jaktet på med stående fuglehund.

128

Jaktmetoder

Hund og jegere starter fra punkt A og beveger seg mot vinden tvers over et område med buskas og langt gress som gir dekning.for fugler. Hunden begynner sitt søk foran jegerne, og over mot venstre. Ved punkt B opp­ dager den ikke et rypekull som ligger skjult i vegetasjonen. Årsaken er at det befinner seg i vindretningen og lukten blåser vekk fra hunden. Ved punkt C gir jegeren ordre til hunden om å snu og søke foran ham til punkt D der den tar stand. Den har oppdaget fugler som skjuler seg ved punkt E.

Så fort hunden tar stand, beveger jegeren seg raskt til punkt F. Når han er sikker på at hunden har tatt stand på fugl, går han rett mot punkt G. Fuglene trykker til tross for hunden og jegerne som befinner seg like ved. Jegerne gjør seg klar ved punktene H og I der de effektivt kan avskjære fuglene uten fare for å komme i veien for hverandre. Jege­ ren med hunden beordrer den nå til å rykke fram mot fuglene og reise kullet, i dette tilfellet mot vindretnin­ gen, slik at alle de tre jegerne kan få sjanse til skudd.

Hunden blir stående stille idet kul­ let går opp, og avventer ordre til apportering. Alle de tre populære hagle-kalibrene (12, 16, 20) egner seg til denne jaktformen, men kaliber 20 er nok å foretrekke ettersom et slikt gevær er det letteste å bære med seg over de lange avstander som jakt med stående hund ofte medfører. Åpen trangboring på løpene og gan­ ske små hagl (f.eks. US nr. 6) skulle kunne egne seg godt.

129

I

Jaktmetoder

Drevjakt

Bruk av klappere som jager viltet mot jegerne, er en jaktform som er kjent over hele verden. Måten klappjakten organiseres på varie­ rer ofte fra land til land, og noen ganger fra distrikt til distrikt, men grunnprinsippet er det samme: Viltet skal drives fra skjulestedene og ut i åpent terreng der jegerne står postert og får sjansen til et godt skudd. Byttet er ofte småvilt som for eksempel hare, kanin, rev, fa­ san og rype, men det drives også jakt på villsvin og elg etter denne metoden. På kontinentet drives slik jakt vanligvis med mange jegere og enda flere klappere, og fremgangsmåten bestemmes av strenge reg­ ler og ritualer som har utviklet seg gjennom århundrer, og som i dag overvåkes av et tradisjonsrikt jaktbrorskap. Denne jaktformen innebærer blant annet at man viser respekt for det felte dyret. Flere hundre jegere og klappere kan delta i jakten. På den svenske øya Øland deltar for eksempel to hundre mennesker i en klappjakt på rev over 135 kvadratkilometer myrland hver vinter. Uaktsomhet under klappjakt kan være livsfarlig både for jegere og klappere. Derfor må strenge regler følges, og lederen for jakten har det tyngende ansvaret å passe på at alle deltakerne oppfører seg disiplinert. Reglene varierer selvsagt, men i Europa er klapperne vanligvis ikke bevæpnet, og ved jakt på småvilt er bare haglgevær tillatt. Jegerne må få klare ordrer om hvor og når de kan skyte, for er det noen som ikke overholder reglene, kan det få tragiske konse­ kvenser. I USA er klappjakt på fasan og hjort det mest vanlige. Som i Europa beveger klapperne seg fremover mot en rekke med jegere. Typisk terreng for amerikansk klappjakt på fasan er dyrket mark. Jakten går ofte over store marker som har ligget brakk og derfor er dekket av høyt gress og småkratt. Men en uslått eller nylig slått kornåker (stubbmark) kan også brukes. Av og til kan en av klapperne komme på skuddhold av en fugl som flyr opp foran ham, men fasaner har en tendens til å løpe eller snike seg gjennom vegetasjonen på bakken helt til de når en hind­ ring - for eksempel et gjerde eller en dam - eller nærmer seg rekken med jegere. Da flyr de gjerne opp, og jegerne får sjansen til å skyte. Dersom klapperne og jegerne er aktpågivende og godt organisert, løper de ingen risiko, for skuddene har retning oppover mot fugler nokså høyt oppe i luften. 130

Drevjakten som beskrives her, var en relativt liten affære der flere små områder med åpent lende ble gjen­ nomsøkt. Viltet besto av fasaner og harer, og jaktlaget omfattet sju jege­ re med åtte klappere. Klapperne startet på linje fra punkt A med omtrent 20 meter mel-

Jaktmetoder

lom hver. Jegerne står plassert ved punktene B, C, D, E, F, G og H. Je geren ved punkt D befinner seg lengst borte fra klapperne, i en av­ stand av omkring 300 meter. Spesielle forholdsregler er blitt gitt jegerne som dekker sidene, det vil si punktene B, C, G og H. Under ingen

omstendighet må de skyte i retning mot noen av de andre jegerne, hver­ ken de nevnte eller de som befinner seg ved punktene D, E eller F. Heller ikke mot klapperne som beveger seg mot dem. Dette betyr at de fire je­ gerne må vente helt til viltet har pas­

sert dem, for å ha sikker skuddsektor. Omtrent 40 meter foran klappernes startlinje, ved punkt I, er det et tett buskas, mens det ved punkt J er en klynge med trær og busker. Om­ trent 80 meter forbi buskaset er det en grøft med lave busker langs begge sider. Ved punkt K er det et ødelagt steingjerde. Alt dette gir ypperlig dekning for småvilt, og det oppnås vanligvis gode jaktresultater akkurat i dette området. Nesten hva som helst kan skje når klapperne begyn­ ner drevet. Det første viltet som dukket opp (punkt J), var en fasan og en hare. Jegeren ved punkt H kan ikke løsne skudd mot haren før den har passert ham, så han skyter på fasanen som har tatt til vingene, og lar haren passere. Fra buskaset ved 1 dukker to harer fram og springer i full fart mellom jegeren ved punkt B og klapperkjeden. Han skyter først når viltet har passert sidelinjen mellom ham selv og klapperne. Idet klapperkjeden rykker fram, spretter nok en hare opp fra grøften ved K og forsøker å unnslippe mel­ lom jegerne ved B og C, men oppda­ ger jegeren ved B og svinger av mot D. Jegeren ved C måtte bare ignore­ re denne muligheten, slik at skytte­ ren ved D fikk en sjanse. Han kunne skyte rett fram ettersom klapperne fremdeles var utenfor skuddhold. Fra steingjerdet på høyre side (punkt L) jages en hare opp og løper rett mellom jegerne ved punkt E og F. Skjønt begge kunne ha skutt rett fram mot haren, må skytter E være forsiktig så han ikke treffer skytter F, mens han på sin side må huske på at skytter G befinner seg i hans skuddfelt. Det eneste riktige i denne situasjonen er å slippe viltet igjen­ nom uten å skyte på det. Imidlertid har to fasaner sittet og trykket i grøften ved K, og de blir nå jagd opp av klapperne som nærmer seg, og flyr mellom jegerne ved D og E. Begge skyter på den ene av fuglene. Hvem var det som nedla den? I en slik situasjon tilsier god jaktskikk at æren gis den andre jegeren. Når den første såten (drevet) er blitt gjennomsøkt, flytter jakten seg videre til den neste. På en god dag kan omkring et halvt dusin slike så­ ter (drev) gjennomsøkes. Men før je­ gere og klappere forflytter seg til neste drev, sendes apporterende hun­ der ut for å hente nedlagt vilt.

131

Jaktmetoder

Trykkjakt

Trykkjakten har mye til felles med drevjakten. Jegere og/eller dri­ vere arbeider i et område hvor jegerne er plassert på strategiske ste­ der omkring i terrenget, mens én eller noen få drivere går gjennom terrenget. Noen ganger brukes hunder i bånd, eller løse hunder hvis de er veldressert. Driverne beveger seg fremover og uroer på den måten viltet som trekker unna på sine vanlige stier og tråkk. Frem­ gangsmåten ellers kan variere sterkt, det samme gjelder antall drive­ re og jegere. Denne typen jakt er utbredt og brukes blant annet til rev, rådyr, hjort og (i Skandinavia) elg. I USA er det særlig hjort som jages på denne måten. En fordel med denne typen jakt er at den forårsaker lite forstyr­ relse av dyrelivet, både innenfor det begrensede området der jakten finner sted, og i det omliggende terreng. Viltet presses ikke, og kom­ mer det seg ut av jaktområdet, drar det som oftest ikke så langt slik at jegeren gjerne får en ny sjanse når jakten flyttes over til neste område. Til trykkjakt på rådyr brukes enten rifle eller hagle. Jakten må derfor være godt organisert og kontrollert. Hver jeger må vite hvor kameratene er, slik at det aldri avfyres skudd i en retning der det be­ finner seg mennesker. Skytterne plasserer seg ofte i nærheten av lys­ ninger og naturlige stier der det er sjanser for et forsvarlig, godt skudd på vilt som dukker opp. Er trykkjakten skikkelig organisert, skal alle deltakerne være kjent i terrenget eller blitt orientert om viktige kjennemerker og 132

Jaktmetoder grenser. Når driverne har gått gjennom det de skal, gis signal til je­ gerne om at de ikke lenger må skyte i den retning hvor driverne kom­ mer fra. Da er det ikke noen fare for at noen av dem vil havne i jeger­ nes skuddlinje. Driverne vet for øvrig på forhånd nøyaktig hvor je­ gerne er plassert. Av og til hender det at driverne som også går med våpen, får skutt f.eks. et rådyr som har fått teften av eller hører jegerne, og derfor for å unngå dem har snudd og sniker seg tilbake. Det kan bare sky­ tes dersom dyret befinner seg tilstrekkelig langt bak eller til side for dem eller de øvrige drivere. Amerikansk trykkjakt på hjort fins i mange varianter, men det er bare to hovedtyper: En stort anlagt jakt med mange deltakere og mye bråk - nærmest som en drevjakt, og en mindre, stillferdig jakt med bare noen få jegere, 2-3 til 10 deltakere i alt. I den mest bråkete utgaven kan det være en masse folk med. Driverne oppfører seg omtrent som ved europeisk klappjakt, bare at de amerikanske dri­ verne nesten bestandig bærer våpen. De kan for eksempel danne en lang rekke langs den ene siden av en skogkledd skråning. På et av­ talt signal begynner de å gå oppover skråningen og ned på den andre siden mens de lager mye lyd. Nede på den andre siden av åsen er det kanskje en elv eller et åpent beiteland. Hjorten beveger seg foran driverne, men vil som regel nøle foran elven eller beitet, fordi det der ikke er dekning. Den vil da kanskje dreie til den ene siden, gå litt rundt seg selv eller bevege seg langsomt og nølende ut på det åpne feltet. Skyttere stasjonert slik at de har god utsikt over dette områ­ det, kan da få muligheten til et godt skudd. Hjortene kan også drives gjennom en smal kløft mellom to skrå­ ninger. Skyttere plassert oppe i skråningen kan komme på godt skuddhold når dyrene passerer i dalen nedenfor. Driverne er langt bak og kan også være et stykke oppe i skråningen i forhold til dyre­ ne, slik at det ikke er farlig for dem om noen skyter. Den mindre, mer stillferdige trykkjakten har lengre tradisjon i den nordøstlige delen av USA. Den bør være begrenset til et område på ca. 250 dekar, og deltakerantallet bør ikke overstige 6-8 skyttere og det samme antall drivere. Denne formen for jakt egner seg godt i sumpområder, småtykninger, krattbevokste daler, og skoger som er gjennomskåret av gamle veistubber. Med andre ord nokså små områder som kan finkjemmes, og grensene bør gi gode skytemuligheter. Halvparten av deltakerne er plassert som jegere - de venter med stor avstand fra hverandre på den høyeste kanten eller motvindskanten av det området som undersøkes, samt langs sidene av området. Driverne sprer seg langs den motsatte siden av området, helst med vinden i ryggen slik at hjortene vil være at de kommer, og dermed bevege seg mot postene. Driverne går jevnt og rolig mot skytterne til de får signal om å stoppe. For effektivitetens og ikke minst sikkerhetens skyld har én person ansvaret for jakten, og han gir et avtalt signal om når driverne skal begynne og slutte. Jakten på bildet er mye mindre omfattende. Viltet og trykkjak­ ten foregår i en skog innenfor et område på omkring 4 dekar. 133

Jaktmetoder

134

C

________ hjort ---------- jeger

Jegeren, som er lommekjent i områ­ det, arbeider alene og bærer våpen, ettersom han også kan få anledning til å løsne skudd. I Europa kan han ofte ha en veltrent hund med seg som hjelp til å få gjennomsøkt det aktuelle området skikkelig. Den som leder jakten, har bestemt hvor de øv­ rige jegerne skal plasseres: Ved punktene A, B og C på bortsiden av en skogsbilvei med front mot jegeren som går igjennom terrenget og som har sitt utgangspunkt ved F. Bak ham er det ytterligere to jegere, ved punktene D og E, klare til å skyte om hjorten skulle velge å gå tilbake i stedet for å gå unna mot postene A, B og C. I vindretningen, men på ganske lang avstand skjønt tydelig hørbar, er en tømmerhugger i ferd med å felle et tre med en motorsag. Plasseringen av jegerne er omhyg­ gelig planlagt, og det er tatt hensyn til vindretningen og tømmerhuggerens posisjon. Det er ikke trolig at hjorten vil forsøke å unnslippe i den retningen. Videre vet jegerne av erfa­ ring at det like ved skogsbilveien er flere mye brukte dyrestier. Jegeren tar seg god tid og gjen­ nomsøker området i et siksakmønster fra den ene enden til den andre i det tildelte området. Han oppsøker hvert eneste buskas og hver tykning der en hjort kan holde seg skjult. Planen fungerer som tenkt, og hjorten kommer til syne i området mellom punktene A og B. Så får den ferten av jegerne ved B og C og snur mot A. Jegeren ved A får klart skuddfelt mot hjorten ved punkt G, og nedlegger den.

135

Jaktmetoder

Lokkjakt

Å lokke til seg viltet ved hjelp av lyder er utrolig effektivt for den som kjenner terrenget, kan lokkekunsten og vet hvordan viltet vil reagere på forskjellige typer lokkerop. Både dyr og fugler kan felles ved slik jakt. Selve metoden er enkel. Jegeren utstøter en lyd som vekker viltets interesse på en eller annen måte. Det kan bli nysgjer­ rig, tro at lyden fører med seg noe godt - for eksempel mat, eller bli aggressivt. Byttedyret nærmer seg kanskje for å undersøke, for­ di lokkeropet høres ut som artens samlingssignal (f.eks. ender, gjess og kråker) eller et rop om hjelp (f.eks. rev, gjess og vaskebjørn). Lokkeropet kan også være en imitasjon av artens parringsskrik, el­ ler det utfordrende ropet fra en annen hann i brunsttiden. Imitasjo­ ner av brunstbrøl eller lokkesignal fra en rival er særlig effektive med hjort, elg og villkalkun. Dyret nærmer seg stedet der lokkero­ pet kommer fra, og dermed får jegeren sjansen til å skyte. Det vanligste hjelpemiddelet er et instrument som kalles «lokk». Som regel har jegeren med seg en slik. Det fins mange forskjellige lokker, og hver av dem etteraper ulike arter eller forskjellige rop fra samme art. Lokkene er som oftest små og lette å ha med seg. Derfor trenger ikke jegeren bestemme på forhånd hvilket vilt han vil jakte på. Han velger bare den rette lokken når han har forvisset seg om at denne arten er i nærheten. Lyder fra dyr og fugler kan gjengis på forskjellige måter. Er jege­ ren riktig dyktig, kan han klare å få til den rette lyden ved å blåse i en rull med bjørkenever, eller uten slike hjelpemidler i det hele tatt. Mange jegere foretrekker sine hjemmelagede lokker, og de ekstra dyktige lager lydene bare ved hjelp av munnen og hendene, altså uten noen mekanisk innretning. Men selv uerfarne jegere kan lokke på viltet ved hjelp av et stort utvalg lokker som man får kjøpt. Det fins også kassetter til salgs med opptak av ulike lokkerop. I USA er imidlertid slike opptak ulovlig ved trekkjakt på svømmefugler, og i enkelte delstater er det forbudt å bruke slike opptak til enkelte andre arter også. Andre land har liknende restriksjoner. Derfor er det alltid fornuftig å undersøke hvordan bestemmelsene er før man bruker noen form for opptak. 136

På denne illustrasjonen er det jakt på så ulike arter som skandinavisk elg og jerpe ved bruk av lokk som er temaet. Dette er en typisk skandina­ visk jaktform, og et kombinert vå­ pen blir benyttet; riflen selvfølgelig for elgen, og haglen for jerpen. En jeger som ikke er så ivrig etter å slite seg fram i vanskelig terreng, vil nok antakelig forsøke seg med lokk vanligvis kan denne metoden benyt­ tes med fordel. Jakten begynner ved punkt A på skogsbilveien der jegeren parkerer kjøretøyet sitt. Han kjenner terren­ get og vet at jerpene ofte leter etter mat omkring punkt B der det er en liten myr omgitt av løvtrær, rett i ut­ kanten av en velvoksen granskog. Jerpene er lette å lokke til seg, og drar aldri langt vekk fra sine hjemli-

Jaktmetoder

ge territorier. De kan faktisk obser­ veres gang på gang i de samme trærne. Jegeren nærmer seg løvtrærne med geværet skuddklart og med jerpe-Iokken i munnen. Innimellom blåser han på lokken. Hvis det fins fugler i nærheten, tar det ikke lang tid før nysgjerrigheten bringer dem innen skuddhold av haglen og jege­ ren kan nedlegge en av dem. Det kan være interessant å bemer­ ke at skjønt den amerikanske jerpen er en meget nær slektning av den eu­ ropeiske arten, er det sjelden den gir lyd fra seg, bortsett fra i parringstiden da jakt er forbudt. Nå skal jegeren forsøke seg på en langt vanskeligere og mer krevende oppgave; lokke til seg en elg. Det er midt i brunsttiden, og han vet at fle­

re elger er blitt observert i området omkring punkt C. Han vil gjerne nedlegge en elgokse, så han kan vel­ ge en lokk som enten imiterer en ku med løpetid eller en annen brunstig okse. Det er på ingen måte like lett å komme på skuddhold av en elg som en jerpe. Som vanlig er vindretnin­ gen av avgjørende betydning, og ved denne anledningen er jegeren heldig, for vinden blåser rett mot ham. Det er også langt vanskeligere å lokke elg, og utfallet er på ingen måte gitt på forhånd. Hvis ikke lokkeropet ut­ føres med overbevisning og meget realistisk, vil elgen høyst sannsynlig bare ignorere det. Men selv om han får til lokkeropet helt perfekt, hen­ der det at elgen ikke gjør tegn til å komme nærmere. Noen ganger sva­ rer den ganske enkelt på ropet, men

gjør ikke noe utover det. Andre gan­ ger kan elgen reagere meget ivrig og skynde seg på skuddhold. Denne gangen svarer en elgokse, og etter en utveksling av lokkerop kommer den nær nok til at jegeren kan løsne et rent og uhindret skudd. Jegeren vil nå trenge hjelp til å få gjort opp elgskrotten på stedet og med å få slaktet fraktet hjem, så han tar seg tilbake til kjøretøyet sitt. Denne gangen velger han imidlertid en noe annen rute, ettersom han vet at det ved punkt D fins nok et områ­ de der jerpene liker å holde til, i et område med velvoksen bar- og løv­ skog. Nok en gang finner han fram jerpelokken og gjør klar hagleløpet. Enda en jerpe havner i sekken. En god jaktdag slutter med parteringen av elgoksen.

137

Jaktmetoder

Jakt med lokkefugl

Det lages lokkefugler som imiterer ender, gjess, vadefugl m.v. Ut­ valget av fabrikklagede lokkefugler er så stort at det skulle dekke de fleste jegeres behov. Prinsippet med lokkefugler er alltid det samme. Jegeren setter ut en, men helst flere, lokkefugler for å tiltrekke seg oppmerksomhe­ ten fra fugler han ønsker å skyte. Fuglene oppfatter lokkefuglene som artsfrender som f.eks. beiter på marken, og slår seg ned for å delta i måltidet. Dermed får jegeren som ligger eller sitter i skjul i nærheten, anledning til et sikkert skudd når fuglene kommer innen­ for skuddhold. Det fins flere slags lokkefugler. En type er etterlikninger av den arten man er på jakt etter - for eksempel tyrkerduer i USA og duer i Europa (amerikanske jegere skyter duer, de også, men de tar sjel­ den det bryet å bruke lokkefugler). De ekte fuglene lokkes på skuddhold fordi synet av artsfrendene gir dem en følelse av trygghet - fuglene ville ikke gått og beitet fredelig på marken dersom faren truet. De forledes til å tro at de beitende lokkefuglene har funnet et flott sted med ekstra mye mat. Mange ganger spiller også ren og skjær nysgjerrighet en viss rolle. Den vanlige fremgangsmåten er å sette ut minst et dusin lokkefugler i omgivelser der disse artene van­ ligvis beiter - for eksempel blant hagens vekster eller i en kornåker. En annen lokkemetode, mer sjelden brukt, men likevel kjent i store deler av verden, er «tillitskapende» lokkefugler. Jegeren setter ut andre arter enn den man er på jakt etter - arter man som regel forbinder med den arten man er interessert i. I USA ved jakt med lokkefugl på land setter jegeren kanskje, når han jakter på gjess og ender, ut to eller tre dusin canadagjess på en stubbmark nær van­ net. Han plusser på med en ti-tolv stokkender litt på siden av gjesse­ ne og avslutter med en enkelt måke. Måken er ikke interessant som vilt, men dens tilstedeværelse gjør bildet litt mer realistisk og gir de ekte fuglene følelsen av at beitet er trygt. Lokkefugler som brukes på land, har som regel en fot som festes i bakken slik at fuglen går oppreist på en naturlig måte. En måke eller lom kan brukes på vannet og da må lokkefuglen lages slik at den flyter naturlig. I de siste årene er det blitt svært populært med kalkuner i naturlig størrelse som lokkefugl ved kalkunjakt i USA. I enkelte stater er det 138

7^

Lokkefuglen som velges, er ert kun­ stig laget hubro som benyttes for å tiltrekke kråker. Den blir festet skiU* kelig til en lang stang og satt opp i et tre (punkt A), slik at lokkefuglen stikker litt over de øverste grenene på treet. Lokkefuglen blir effektivere om den snus slik at solen blir reflek­ tert av de gule øynene. Det antas at dette øker kråkenes aggresjon. Bak et ungtre ved enden av en grøft, omkring 20-30 meter borte, gjemmer jegeren seg (punkt B) under et kamuflasjenett.

Han har kamuflasjefargede klær på seg og de tre bare områdene - hende­ ne og ansiktet - er tildekket. Han be­ nytter haglgevær og patroner med hagl nr. 6-7.

Omtrent halvveis mellom ham selv og lokkefuglen, ved C, har han nok en ting som skal lure byttet ytterlige­ re. Under en gammel harefell har han gjemt en kassettspiller med et opptak av harenes redselsskrik. (Noen ganger hender det at de angri­ pende fuglene går løs på harefellen heller enn lokkefuglen.) Som enda et hjelpemiddel har jegeren plassert et

Jaktmetoder

antall kråkelokkefugler i et tre i nær­ heten (punkt D). Kassettspillere og batteridrevne platespillere er kun lovlige til å lokke kråker i noen deler av USA. Mange kråkejegere bruker én eller to kråkelokker som de blåser med munnen (de bør ha litt forskjellig tone). Disse lokkene imiterer de forskjellige skri­ kene til kråkene - som for eksempel ved matleting, kamp og samling, og for å tilkalle hjelp - og mange jegere foretrekker dem fremfor opptak, fordi den som lokker på et øyeblikk kan variere lokkeropet slik at det passer til den oppståtte situasjonen. Hvis alt går etter planen, vil fugle­ ne nærme seg enten lokkefuglen eller harefellen, og gå til angrep. De er da på skuddhold for jegeren, forutsatt at han ikke er uforsiktig og beveger seg for tidlig. Jo mer aggressive fug­ lene blir, jo bedre jaktlykke vil han ha, for nyankomne fugler fortsetter med å angripe selv mens skuddene smeller rundt dem og deres artsfren­ der faller livløse til bakken.

jaktsesong for kalkuner både høst og vår med den begrensning at bare kalkunhaner kan felles. Det er i slike jaktsituasjoner det brukes lokkefugler. Lokkefuglen plasseres på bakken på et nokså åpent og oversiktlig sted foran jegerens skjul og brukes sammen med lokkerop. Illustrasjonen viser enda en annen type lokkefugler brukt på land. Lokkefuglen likner en konkurrende art, for eksempel en rov­ fugl, og når den ønskede arten, f.eks. kråke, ser lokkefuglen, blir den aggressiv og flyr ned for å angripe. Under slike angrep kan fug­ ler som vanligvis er uhyre sky og vanskelig å nærme seg, kaste all forsiktighet over bord og styrte mot lokkefuglen i et rasende og støyende anfall. I Europa benyttes jaktformen med hell særlig om våren før hek­ ketiden, mens kråkene ennå er på trekk, og det beste tidspunktet er i demringen og skumringen. I USA kommer kråkene inn under be­ stemmelsene som gjelder for trekkfugler. Det er tillatt å skyte krå­ ker i de fleste delstater. Noen steder er det bare tillatt på bestemte dager. Kråkejakt foregår for det meste fra midt i desember til midt i mars. Her i landet er kråka den eneste viltarten som har jakttid hele året. I mars/april og i september er de beste tider for kråkejakt med bulvan eller lokkefugl.

139

Jaktmetoder

Elgjakt med hund

Jakten på elgen i Skandinavia er høydepunktet i livet til mange jege­ re fra mange land. Antakelig er det toppen av jaktopplevelse for de fleste skandinaviske jegere, men hvert år deltar også jegere fra and­ re land utenfor Skandinavia i elgjakten, særlig i Sverige. Den van­ ligste jaktmetoden der er drevjakt, og ofte er mange jegere og man­ ge klappere involvert. Det brukes også løse hunder i drevet. Løshunden virker beroligende på elgen, og mens hunden jager eller gir hals på elgen, er det ikke uvanlig at elgen fortsetter å beite, eller leg­ ger seg. Iblant gjør også elgen utfall mot løshunden. Mange jegere hevder imidlertid at elgjakt med hund i bånd er den metoden som utfordrer jegeren mest. (Denne metoden er strengt forbudt i USA, men vi beskriver den likevel fordi elgen er det største viltet i Europa, og denne metoden er en av de mest utfordrende og krevende måtene å drive elgjakt på.) Hos oss er denne jaktformen vanlig hvor skogen er glissen. Slik jakt er et ensomt arbeid. Jegeren opererer alene med hunden i sele med et langt bånd hele tiden. Han må altså passe både hunden og viltet samtidig. Det kreves et godt samarbeid mellom jeger og hund for å lykkes med denne jaktform. En elghund, vanligvis en spesialtrenet sort eller grå norsk elghund, bjeffer aldri under denne jakten. Den arbeider i taushet og bruker øyne, snute og ører intenst. Den angir elgens posisjon ved å lytte intenst i en bestemt retning og peke med snuten. Både løshundjakt og bandhundjakt på elg i Nor­ ge kombineres ofte med trykkjakt og utsatte poster. Minste tillatte kaliber for elgjakt i Skandinavia er 6,5 x 55. Andre populære kalibre er .30.06 og .308 Winchester. Kravet til ammuni­ sjon til storviltjakt i Norge er at prosjektilet er ekspanderende, dvs. blyspiss, hullspiss e.L, og at anslagsenergien er minst 200 kpm på 300 meter. De fleste nordamerikanske jegere ville synes dette ble for lett til amerikansk elg og ville bruke kal. 7 mm Magnum eller .338 Magnum med tunge kuler fra 11 gram og oppover. 140

Denne jakten fant sted i et tett skog­ område der flatehugst hadde ryddet store flater og ny skog var blitt plan­ tet. I slikt terreng liker elgen seg spe­ sielt godt. Jakten begynner ved punkt A. «Jaktlaget», som består av jeger og hund, må alltid ta hensyn til vindret­ ningen, både for selv å kunne opp­ dage byttet og unngå å bli oppdaget av det. Etter en kort stund indikerer hun­ den at det fins elg i nærheten. Det fins faktisk noen elger ved punkt B. Hunden kan ikke lukte dem på grunn av vindretningen, men den kan høre hvordan de beveger seg. Dyrene merker jegeren og forflytter seg til en treklynge ved punkt C. Je­ geren bestemmer seg for ikke å for­ følge dem; for det første fordi dyre­ ne allerene er blitt oppskremt av luk­ ten av ham; for det andre fordi hun-

Jaktmetoder

Isteden forflytter jegeren og hunden seg til en annen treklynge, punkt D, der de har funnet elg tidligere. Nå har de inntatt en gunstig posisjon vindmessig, men de finner ingen el­ ger der denne gangen. De beveger seg mot en lav, trekledt åsrygg om­ kring to kilometer borte, og holder seg på lesiden av åsen. Ved punkt E får hunden værdraget av elg, og de sniker seg opp på åsen. Hunden an­ gir at elgen befinner seg omtrent ved punkt F, så jegeren bestemmer seg for å fortsette videre alene for å sjek­ ke. Et håndsignal beordrer hunden til å bli sittende stille, og det gjør den. Like før jegeren får kontakt med elgen, hører han at den beveger seg sakte mot punkt G. Hunden har sit-

umiddelbart avsted og angir at elgen nå befinner seg ved punkt G. Nå får jegeren også kontakt og ser en elgok­ se som står omkring 200 meter unna. Hunden blir beordret til å ligge stille nok en gang, mens jegeren sniker seg nærmere alene. Elgoksen er urolig og går noen skritt inn i den tette skogen. Sjansen til et rent skudd er borte, og jegeren senker geværet. Skjønt hunden nå kan se byttet, ligger den helt stille og ubevegelig uten en lyd. Etter en stund setter elgen av sted og tilbakelegger en betydelig distanse til et myraktig område (punkt J) der den roer seg ned igjen. Hund og je­ ger følger etter. Teoretisk fins det muligheter her for å komme seg på den riktige siden rent vindmessig, men i praksis er dette aldri så enkelt.

over åsen ved I, noe som fører til at de kommer i vinddraget mot elgen, men fordi de befinner seg på en høy­ de, blåser lukten av dem over hodet på elgen. Deretter foretar de en omgående bevegelse rundt myren til de kommer til punkt K. Hunden bykser opp på en kampestein og blir stående urørlig med nesen pekende i en bestemt ret­ ning. Jegeren vet at det er der elgok­ sen befinner seg. Nå beveger de seg forsiktig omkring 100 meter frem­ over, mens jegeren holder skarpt øye med hundens oppførsel. Endelig kommer elgen til syne, vel klar av trær og andre vekster og med siden mot jegeren. Hunden får ordre om å ligge stille mens jegeren sikter og skyter.

141

Jaktmetoder

Posteringsjakt ... *:*

fx^.-

• •

0*

■/. jift

fri

x

D

,IÅ j

h

■;oA‘

r*' ■

Dette er en betegnelse for all jakt der jegeren venter på at viltet skal komme til ham uten å være jaget av klappere, og uten at han beve­ ger seg omkring for å overraske byttet. Denne jaktmetoden egner seg best i grålysningen eller i skumringen, når viltet begynner å beve­ ge seg fra eller til beiteplass eller vanningssted. En rifle med lysfølsomt kikkertsikte er det beste våpenet til denne typen jakt ettersom lysforholdene ikke er så gode. Jegeren bør plassere seg forholdsvis høyt i terrenget, slik at han har oversikt, og for å unngå å værstøkke f.eks. hjortevilt. Det er blitt tradisjon på kontinentet å bygge opp kunstige skytetårn, såkal­ te «Hochsitz». Dette er også populært i den sørvestlige delen av USA. Andre steder brukes flyttbare skytetårn, som settes opp mid­ lertidig. Slike kunstige hjelpemidler er selvsagt ikke nødvendig der­ som jegeren kan finne et bortgjemt sted i en skråning, bak en klippe eller på en stor stein eller en trestubbe. Posten kan for så vidt være hvor som helst, bare han har god oversikt over området der viltet ventes å passere, og muligheten er god til å få øye på viltet før viltet merker jegeren. I det eksempelet vi har beskrevet her, er byttet rådyr, og til tross for den høye standplassen er vindretningen svært viktig. 142

;>*—■

■

Jaktmetoder

De to jegerne som deltar i denne jak­ ten, har planlagt å innta sine poster i et skytetårn og på en velplassert na­ turlig standplass. De har imidlertid et problem ettersom de må innta sine poster uten at lukten av dem når skogkanten, og vindretningen går di­ rekte fra dem og mot skogen. De tar seg først fram til punkt A, der den ene plasserer seg på et høytliggende klippefremspring med god utsikt over skogkanten. Hjorten vil sannsynligvis komme til syne om­ trent ved punkt B. Den er så høyt plassert i terrenget at lukten av den ikke vil bli blåst ned og inn i den la­ vereliggende skogen. Den andre jegeren har større pro­ blemer med å komme seg i posisjon. Hvis han går rett fra klippefremspringet til skytetårnet, en distanse på omkring 200 meter eller derom­ kring, vil lukten av ham spre seg over et stort område og skremme vekk byttet. Det beste ville være om han kunne ta seg fram langs den venstre siden av lysningen og inn i skogen, og der­ ved unngå skogkanten, for så å duk­ ke fram igjen på motsatt side av lys­ ningen i nærheten av skytetårnet (punkt C). Det ligger imidlertid en lumsk myr ved punkt D, og det gjør denne manøvren fullstendig umulig. Løsningen han kommer på er å klatre ned fra klippefremspringet og krabbe langs grøften som går direkte fra klippen og inn i skogen. Lukten av ham vil sikkert nå fram til skog­ kanten, men fordi han beveger seg i nøyaktig samme retning som vinden, vil den kun nå et meget begrenset område. Så snart han er inne i sko­ gen, fortsetter han rett innover om­ kring 100 meter, før han bøyer av mot høyre og arbeider seg rundt slik at han kommer ut igjen på motsatt side av lysningen. Han skjønner imidlertid at det ville være for risika­ belt å ta seg fram så langt som til skytetårnet, så han finner seg en al­ ternativ standplass ved punkt E, der han har fritt utsyn mot skogkanten og sin jaktkamerat på toppen av klippen. Nå begynner ventingen, men hvis de har hellet med seg, vil de snart få se viltet bevege seg mot dem.

143

Jaktmetoder

Jakt med drivende hund

Å bruke jakthunder til å oppspore og jage viltet, er en jaktmetode som er internasjonalt kjent, men den har utviklet seg forskjellig i forskjellige land. I Skandinavia kalles dette støverjakt, eller jakt med drivende hund. Denne jaktform brukes først og fremst ved hare- og revejakt, men i Skandinavia er det dessuten tillatt å drive jakt på rådyr med denne jaktform, men da bare med f.eks. drever og dachshund. I Amerika brukes jaktformen til jakt på hare, rev, gaupe og puma. I enkelte delstater jages også bjørn og virginiahjort på denne måten. Det er en utbredt misforståelse at det er jakthunden som jager vil­ tet til jegeren. Sannheten er at det er viltet og ikke hunden som be­ stemmer hvor veien skal gå. Hundens eller hundenes oppgave er å oppspore dyret og varsle ved konstant bjeffing - gi hals - og forføl­ ge dyret på sporet. Ved å lytte etter hunden kan jegeren høre hvor losen går og hvilken vei viltet har tatt, og med dette som veiledning kan han finne seg en post hvor han venter at viltet vil komme. Så mye er åpent ved denne jaktform at den beskrives som usik­ ker, men spennende. For det første må jegeren være i stand til å tol­ ke terrenget og finne seg en god post hvor han kan slå seg til og ven­ te. I tillegg må selvsagt jakthunden finne viltet og så kunne jage det. Her har værforholdene også mye å si. Vanskelige vitringsforhold kan gjøre det vanskelig for hunden å ta ut og følge dyret. Endelig har viltets atferd avgjørende betydning for utfallet. Går dyret langs bekker, på pløyd mark eller snaut fjell, eller landeveier, kan hunden miste teften for godt og det blir tap. I motsetning til mange andre måter å forfølge viltet på foregår denne jaktmetoden over store landområder, særlig hvis det er rev

144

Jaktmetoder en jakter på. Det er alltid overraskende å se hvordan en hund kan finne tilbake til sin herre etter å ha forfulgt et dyr fram, og så ta seg tilbake selv om avstanden kan være flere kilometer. Forklaringen ligger i det innebygde kompasset slike hunder har; det gir dem en instinktiv retningssans som langt overgår menneskets evner på dette feltet. Hunden vil bare gi hals så lenge den har god teft, det vil si at der­ som den holder på å miste kontakten med byttet, vil den bare bjeffe av og til. Da kan det være vanskelig for jegeren å følge med i hvilken retning losen går. Dersom det er sterk vind, er det også vanskelig for jegeren å klare å følge med i det som skjer. Haren stiller i særklasse som vanskelig vilt å jakte på denne må­ ten. Nettopp derfor har vi valgt å beskrive en jakttur etter akkurat denne arten. Det er en utfordrende og interessant oppgave å drive harejakt med støver. For det første er teften svakere enn for dyr som rev og rådyr, dessuten har haren for vane å finne på alle slags triks for å riste hunden av seg. Hundens arbeid kan deles i to stadier: Å finne viltet - arbeid på fot og utredning av spor, og å forfølge viltet mens den gir hals - jak­ ten eller losen. I begge tilfeller arbeider hunden uavhengig - uten di­ rekte kontakt med jegeren, og uten å bli påvirket av ham i nevnever­ dig grad. Det betyr at hunden ikke direkte kan trenes opp til å gjøre dette, men må være født med de nødvendige egenskaper og anlegg. Det brukes mange ulike hunderaser til slik jakt på hare og rev. Finsk støver og dunker er svært populære, men også flere andre hunderaser benyttes. Andre raser er f.eks. hamiltonstøver, schillerstøver, schweitzerstøver, luzernstøver og haldenstøver. Raser som også er tillatt for jakt på rådyr i deler av landet, er drever, dachshund, beagle og basset hound. Disse raser jager saktere enn de ovenfor nevnte støverrasene. Beagelen er utviklet i England, men er trolig mer populær i USA enn andre steder i verden. En av grunnene til dette er at den egner seg perfekt til å jage amerikanske kaninarter. Fremgangsmåten som brukes ved jakt på disse dyrene er litt forskjellig fra jakt på eu­ ropeisk hare, som altså er beskrevet og illustrert her. I USA kan man bruke en enkelt beagle til å spore opp kaninene, men rasen er på sitt beste når den arbeider to eller tre sammen, sær­ lig dersom hundene er vant til å samarbeide. I begynnelsen beveger de seg rundt nokså uavhengig av hverandre, men når en av dem sig­ naliserer at den har fått teften av dyret eller har sett det, blir de andre hundene med på jakten. En virkelig god beagle jager ikke kaninen for hardt; da kan den plutselig stupe ned i et hull eller forsvinne i rett linje ut av området. En kanin som jages av hunder i moderat tempo, vil på den annen side prøve å smette fra forfølgerne uten å flykte ned i et hull eller forlate området der den føler seg hjemme (vanligvis mindre enn et par hektar) og kjenner alle gjemmestedene og skjulene. Her føler den en trygghet som kan føre til dens fall dersom jegerne og hunde­ ne er dyktige.

145

Jaktmetoder En ideell ramme om denne formen for jakt er delvis åpne marker, enger eller beiteland der flekker med vegetasjon skifter med dyrket mark, stier, lysninger og åpne kanter. Jegeren merker seg jaktens retning og vet at hundene før eller siden vil jage viltet over åpent eller temmelig åpent terreng. Jegeren stiller seg opp helst i en nokså åpen skråning hvor han har utsikt over minst et par åpne områder der det er sannsynlig at byttet vil passere. (Til denne formen for jakt er selv­ sagt tre jegere bedre enn en, akkurat som to hunder er bedre enn en.) Det kan se ut som kaninen flykter i siksak på en helt tilfeldig måte, men som oftest vil den når alt kommer til alt, løpe i en stor sirkel og dukke opp igjen et eller annet sted i nærheten av der den startet. Derfor vil jegeren som stiller seg opp på et oversiktlig sted ikke så langt fra uttaket der han har godt utsyn over flere kryssende stier, ha gode sjanser. Dessuten er det slik at der man finner én kanin, er det gjerne flere. Kaniner beveger seg ikke så fort som folk tror. Følelsen av stor fart er bare et bedrag. Topphastigheten ligger sannsynligvis rundt 30 km/t. Men dens rykkvise og uberegnelige måte å bevege seg på, med plutselige sidehopp og retningsendringer, gjør at det virker som om den løper hurtig. Dette får også jegeren til å bomme. Noe av det tiltrekkende ved denne jakt formen er at når jegeren bommer, vet han likevel at det er gode sjanser til å få en ny mulighet. Både hare og kanin vil på ny komme tilbake til posten etter en ny tur. Det gjør ikke rev og rådyr. I jaktens hete må jegerne vise måtehold og forsiktighet. Noen ganger når kaninen nærmer seg, kan en av hundene være for nær til at det er trygt å skyte, og da må jegeren avholde seg fra å skyte selv om han har begynt svingen og vet han er innsiktet på målet, men muligheten for å skade hunden er for stor. Enda viktigere er det at jegeren er forsiktig når det gjelder jaktkameratene. Mens han venter på sin post, må han hele tiden være full­ stendig klar over hvor de befinner seg slik at han vet at dersom viltet dukker opp akkurat i den åpningen, kan han ikke skyte fordi en av de andre jegerne står for nær skuddlinjen. Hvis han har valgt ut jaktkameratene med omhu, vet han at de vil vise samme disiplin. Og har han ikke full tillit til dem, bør han trekke seg ut øyeblikkelig og aldri mer dra på jakt sammen med dem. Jakt med hunder på amerikansk hare kan beskrives som en mel­ lomting mellom jakt på amerikansk kanin og vår hare. Den ameri­ kanske haren foretrekker å bli værende i det området der den hører til, og vil under de fleste omstendigheter før eller senere vende til­ bake til utgangspunktet etter å ha beveget seg i en vid sirkel. Men den er mer eventyrlysten og vidtfarende enn kaninen og kan godt lede hundene på et spor som minner mer om det som er vist her når det gjelder vår hare. Men uansett vil en god jeger ikke ødsle tid og krefter på å følge hunden slavisk. Han lytter etter dens dempede bjeff for å finne retningen. Deretter stiller han seg opp slik at han får utsyn over posten der haren sannsynligvis vil dukke opp.

146

Sporet som vises på denne illustra­ sjonen, kan virke innviklet og van­ skelig, men det er slik en hare som blir forfulgt oppfører seg. Hunden ble sluppet ved punkt A av jegeren som vet at det ofte er hare der. Frisk

Jaktmetoder

harelort viser at det har vært vilt her for ikke lenge siden. Ved punkt B finner hunden en trykkende hare, og losen begynner. Haren setter av gårde i full fart med den halsende hunden i hælene.

Sporet er innviklet med mange slyng og bråvendinger, men hunden holder losen godt og er rett etter byttet hele tiden helt til haren kommer til punkt C, et lite tjern. Haren løper i sirkler på den fuktige, myraktige bakken

ved tjernet, og hunden finner det vanskelig å holde losen i det våte ter­ renget. Endelig finner den lukten igjen, og haren setter av gårde på nytt, denne gangen i en noenlunde rett linje en drøy kilometer, før den krysser veien som går igjennom om­ rådet. Normalt ville hunden hatt problemer med å følge sporet på den harde, steinete veien, men denne gangen spratt haren rett over veien, så det ble ikke noe opphold i sporet. Men ved punkt D mister hunden lo­ sen igjen da haren følger veien om­ kring 50 meter. Veien er nylig blitt benyttet av kjøretøyer, noe som gjør det enda vanskeligere for hunden å plukke opp lukten igjen. Dette oppholder hunden en stund, for den er nødt til å sirkle rundt og rundt i et forsøk på å finne losen igjen. Denne evnen til å sirkle er en av de spesielle, medfødte evnene til en god sporhund. Haren hvilte mens hunden ble oppholdt, men etter omkring et kvarter plukker hunden opp sporet igjen og losen fortsetter. Hittil har jegeren ventet ved punkt A, men nå, når hare og hund er for­ svunnet over åskammen ved punkt E, kan han ikke lenger høre losen og tror at hunden nok en gang er blitt oppholdt, men lyden forsvant da jakten fortsatte nedover åsen på den andre siden. Det har begynt å blåse litt, og det gjør ikke akkurat saken bedre. Jegeren har nå to muligheter. Den ene er å bevege seg til punkt E der han siste gang hørte hunden. Den andre muligheten er å gå til punkt B der losen startet. Erfaringene viser at en hare som blir forfulgt, før eller senere vender tilbake til der losen be­ gynte, og ofte kan den passere dette stedet flere ganger i løpet av en jakt. Derfor bestemmer han seg for det sistnevnte alternativet. Det viser seg at dette var det rikti­ ge valget, for haren kommer nå over åsen igjen, krysser veien for tredje gang og passerer stedet der losen startet. Den ventende jegeren får derved en sjanse til å skyte. En hagle med kaliber 12, 16 eller 20 kan benyttes i denne situasjonen. Haglladningen bør ikke være større enn US nr. 4, og løpene bør ha mo­ derat trangboring.

147

Jaktmetoder

Sporsnøjakt

Sporjakt på snø uten hund er en spennende og utfordrende form for jakt som kanskje ikke akkurat er midt i blinken for utålmodige jegere. De som mestrer denne metoden, har sannsynligvis en rekke bomturer og mange tabber bak seg. I større grad enn andre jaktme­ toder krever denne formen at jegeren kjenner nøye til dyrets vaner og atferd. Denne formen for jakt er en typisk enmannsjobb, og man kan jakte på flere arter samtidig. Den eneste fellesnevneren er at jegeren følger sporet på nysnø, ikke mer enn en natt gammel. I Europa brukes vanligvis haglgevær ved slik sporsnøjakt på småvilt. Et godt valg er et haglgevær kaliber 20 med modifisert trangboring og ladning U.S. nr. 4, for jakten kan gå over store om­ råder og vanskelig terreng, og da er det en fordel med et lett våpen. I USA benyttes håndskytevåpen, pil og bue eller en lett rifle, alt etter distrikt, regelverk og jegerens preferanser. Illustrasjonen viser sporsnøjakt på hare. Få andre arter er så slu når det gjelder å riste av seg forfølgere, eller bruker så mange triks som haren. I USA er det hovedsakelig hjort og rådyr som jaktes på etter denne metoden. Akkurat som haren vil også rådyret noen gan­ ger gå i sirkel eller gå tilbake i sine egne spor for å villede forfølger­ ne. Det vil også krysse barflekker der vinden har blåst snøen bort. Den kan til og med finne på å vasse et lite stykke i en elv slik at jege­ ren må lete langs elvebredden for å finne igjen sporene. To faktorer gjør oppgaven enda vanskeligere: For det første må jegeren av og til slutte å følge sporet en stund på grunn av vindretningen, for å unngå at rådyret hører ham eller får teften av ham. Dette skjer selv­ sagt bare når jegeren tror rådyret er ganske nær, men i dette avgjø­ rende øyeblikket må jegeren foreta en gjennomtenkt gjetning ut fra erfaring og ytre omstendigheter når det gjelder rådyrets retning og den beste måten å nærme seg dyret på. Den andre kompliserende faktoren er rådyrets fart og utholdenhet. Det er vel optimistisk å tro at man kan spore opp en dreven rådyrbukk på en dag, og det er enSporsnøjakt etter hare del jegere som har med seg lett oppakning, overnatter der sporet fø­ Et enkelt, klart spor plukkes opp ved rer dem og blir ute i terrenget i flere dager for om mulig å overliste punkt A, i et område med mye hare en dyktig rådyrbukk. Denne jaktform krever lang erfaring som je­ og relativt åpent lende. Sporet krysser snart veien, men ger og godt kjennskap til friluftsliv, og var nok vanligere i tidligere fordi haren fortsatte rett over, er det * tider enn nå. enkelt å finne det igjen på den andre

148

Jaktmetoder siden. Neste gang den krysser veien, ved punkt B, bråvender den og løper tilbake i sitt eget spor. Et av harens yndlingstricks. Jegeren bør ikke kas­ te bort tid med å følge haren tilbake langs eget spor, men konsentrere seg om å finne stedet der haren forlot veien igjen. Det viser seg at det skjedde ved punkt C, og derfra fører sporet rett vekk fra veien et stykke, før det nok en gang - den tredje søker tilbake til veien ved punkt D. Her krysser sporet til en annen hare også, noe som ikke akkurat gjør saken lettere for jegeren, som må foreta sirkelsøk for å finne «sin» hare igjen. Men de virkelige proble­ mene oppstår først på en liten engteig ved punkt E. Her krysser flere forskjellige spor hverandre. Total forvirring hos forfølgeren. Bare én ting å gjøre: Gå i en vid sirkel rundt det stedet. Hvis sirkelen kan gjen­ nomføres uten at jegeren finner spor som fører bort fra stedet, må det be­ finne seg en mengde harer innenfor sirkelens omkrets. Han finner imid­ lertid harespor ved punkt F. Det er ikke mulig å si om disse sporene til­ hører den samme haren han forfulg­ te tidligere, men jegeren er tilfreds med å ha kun ett spor å følge. Det fører i én stor løkke og flere mindre mot punkt G, der jegeren mister det igjen. Nok en gang må han foreta sirkel­ søk; først med en vid sirkel og spen­ ningen stiger: Ingen spor fører vekk fra stedet. Med haglen skuddklar og med alle sanser i helspenn, sirkler han en gang til, men denne gangen i en mye mindre sirkel rundt punkt G. Fremdeles ingen spor. Endelig finner jegeren sporet igjen. Et meget viktig trekk når det gjelder den europeiske harens oppførsel når den søker å fin­ ne et sted å trykke, er at avstanden mellom for- og baklabbenes avtrykk er ganske liten. Når avstanden ikke er stort større enn lengden på jege­ rens håndflate og sporet forsvinner, vet han at byttet bare er noen få me­ ter unna. Haren har foretatt et kjempesprang til siden og vekk fra sporet og ligger i skjul et eller annet sted. Faren nå er at haren plutselig springer opp og forsvinner før jege­ ren er klar til å skyte. Han kan utset­ te dette øyeblikket ved å bevege fot­ tene som om han fremdeles var i be­ vegelse, mens han tar et overblikk over stedet. Når han har funnet ut hvor haren trykker, gjør han seg klar til å skyte så fort haren spretter opp fra skjulestedet.

149

Jaktmetoder

Smygjakt Denne betegnelsen dekker all jakt der jegeren prøver å liste seg inn på viltet uten å bli oppdaget, slik at han kommer på skuddhold av viltet. Det er det motsatte av posteringsjakt der jegeren plasserer seg et sted og venter på at viltet skal komme på skuddhold. Noen ganger er omstendighetene selvsagt slik at jegeren kombinerer disse to me­ todene, for eksempel dersom jegeren har stilt seg opp for å vente på byttet og ser at det er utenfor skuddhold og dessuten beveger seg bort fra ham. Da kan han snike seg innpå dyret slik at han kan kom­ me på skuddhold, for så å felle det. Denne fremgangsmåten brukes ved jakt på mange viltarter, og det benyttes ulike jaktvåpen, alt etter hvor jakten foregår og på hvil­ ke viltarter. Ved jakt på rådyr benyttes vanligvis rifle, på mindre vilt kombinasjonsgevær, eventuelt haglgevær. Smygjakt passer for en enslig jeger som har kunnskap, erfaring og dyktighet nok til å komme på skuddhold. Noen ganger kan det gå flere timer før han får sjanse til å skyte. Dette gjelder særlig smygjakt på sky dyrearter, for eksempel kronhjort i det skotske høylandet eller fjellgeit og sau i Rocky Mountains eller Alpene. Ved de fleste former for smygjakt er kikkert og rifle med kikkertsikte bortimot uunnværlig. Smygjakt i sin eldste form slik den ble drevet i Europa og Afrika hadde som forutsetning at viltet var antatt å befinne seg innenfor et bestemt område. Kanskje var dyret blitt observert i en skråning langt borte, eller en hadde sett det forsvinne inn i en tykning. Jege­ ren prøver ikke nødvendigvis å nærme seg dyret direkte; han prøver å bevege seg slik at viltet verken ser eller får teften av ham - stille mot vindretningen. Han prøver også å finne et sted der han får et klart utsyn over dyret innenfor skuddhold av riflen. Derfor er smygjaktens retning sjelden rett; ofte går den i sirkel, og jakten kan være lang og anstrengende. Det fins også en spesiell form for smygjakt som er spesielt utbredt i USA. Den kalles «stillingsjakt.» Ordet har ingenting med det å stå stille å gjøre, som i standjakt, det står snarere for stille jakt. Ved denne særs krevende jaktmetoden vet ikke jegeren hvor viltet er når han starter, men han regner med at byttet - som oftest hjort eller rå­ dyr - befinner seg et eller annet sted i omegnen. Jegeren trener seg opp til å bli ekstremt var for ethvert syns- og hørselsinntrykk. Han må se etter deler av dyr og ikke bare hele dyr, for som oftest vil mes­ teparten av dyret være skjult i løvverk eller andre deler av terrenget. Det som ved første øyekast ser ut til å være en tørrkvist i en kratt­ skog, kan i virkeligheten være et rådyrbein. En grå flate som ikke passer helt til en trestamme eller buskene omkring, kan være en eller annen del av rådyr kroppen - hodet, øret eller siden. Greiner kan vise seg å være gevir. Før eller senere vil jegeren se eller høre dyret hvis han er heldig. Det er ikke sikkert at han da er på skikkelig skudd-

150

Smygjakt på tiur

Eksempelet som er valgt, viser en noe enklere form for smygjakt, men den krever likevel stor omhu og god tålmodighet. Byttet er tiur. Tiuren søker føde i toppen av furutrær og jages her med en småkalibret rifle med et kraftig kikkertsikte. Prosjek­ tilene som benyttes, er helmantlet et­ tersom et prosjektil med blyspiss el­ ler en hullspiss vil forårsake unødig skade på byttet. Vegetasjonen i om­ rådet er fullvoksen furuskog, et yn­ det tilholdssted for tiur. Når jegeren oppdager fuglen, sitter den i toppen av en furu ved punkt A. Treet står i utkanten av en liten lysning like ved en myr. Rundt lysningen står trærne tett. Jegeren befinner seg ved punkt B. Det fins dekningsmuligheter for jegeren, hovedsakelig mindre trær og busker. Normalt ville det være mulig for jegeren å snike seg frem­ over under dekning til en god skuddposisjon, men vinden står rett i ryg-

Jaktmetoder

gen på ham, noe som gjør det lettere for fuglen å høre enhver lyd han måtte lage. Den beste fremgangsmåten for je­ geren er å sirkle rundt fuglen. Han regner med at han kan snike seg fra punkt C langs myr kanten, og finne seg en god posisjon i dekning av trærne. Men da han kommer til punkt C, oppdager han at terrenget mellom ham og byttet er så over­ grodd at han umulig kan nærme seg byttet uten å lage tilstrekkelig bråk til å skremme det vekk. Han bestem­ mer seg derfor til å forflytte seg til punkt D. Derfra går det en smal skogsti fram til kanten av myren. Vinden er ikke lenger bak ham og sjansene for å bli hørt av byttet er vesentlig redusert. Ved punkt E kan han tydelig' se ti­ uren. Avstanden er omkring 100 me­ ter, hvilket ikke byr på større proble­ mer for en erfaren jeger med et godt våpen. NB! Her i landet er det forbud mot bruk av rifle til skogsfugljakt. Hagle skal benyttes!

hold. Men nå vet han dyrets plassering og kan fortsette stillingsjakten på klassisk måte. Stillingsjegerens endelige mål som kan nås gjennom lang erfaring og dyktighet - eller en sjelden gang ren flaks - er å bevege seg så langsomt, stille og vaktsomt at han enten «over­ rumpler» et rådyr eller en hjort i skjul, eller skyter viltet før det kla­ rer å reise seg og bykse unna. Utstyr og klesdrakt kan variere. Det er viktig å ha på seg klær som går i ett med terrenget, helhvitt på snøføre om vinteren og en grønnaktig kamuflasjefarge ellers i året. I USA er smygjakt på svømmefugler kjent som «overraskelsesjakt.» Jegeren søker etter ender el­ ler gjess som beiter på land eller hviler på vann. Deretter forsøker han å smyge seg på haglgeværhold uten å bli oppdaget. Når han er kommet i stilling, reiser han seg opp og skremmer fuglene på flukt, som ved støkkjakt i vanlig terreng. Og da er det skuddet avfyres. Det er viktig å kunne bevege seg stille, og gode nerver er til stor hjelp. De siste metrene må han ikke lage den aller minste støy. (Noen ganger kan det være lurt å ha raggsokker utenpå støvelene). Ved gemse- og reinjakt i fjellterreng kan skuddvinkelen og skuddholdet by på problemer. Et kaliber med flatest mulig kulebane er den beste løsningen for det ene skuddet som er alt du sannsyn­ ligvis får. 151

Jakt med halsende fuglehund

Jakt med hunder som markerer vilt i trærne, er en gammel og vel­ prøvd skandinavisk metode ved jakt på skogsfugl, men en liknende fremgangsmåte benyttes i USA i dag til ekornjakt. Hunden oppsporer ekornet og jager det opp i et tre. Den kan også høre ekorn som allerede er i treet. Hunden bjeffer for å signalisere til jegeren at den har funnet ekorn, og jegeren nærmer seg. I mel­ lomtiden farer ekornet rundt på baksiden av treet. Hunden sirkler rundt treet og bjeffer. Ekornet vil da kanskje hoppe over til et annet tre eller fra grein til grein. I iveren etter å holde seg gjemt for hunden vil den kanskje fare rundt til den siden av treet der jegeren står klar. Uansett er det store muligheter for at jegeren får et godt skudd. De fleste jegere bruker en finkalibret rifle, for eksempel .22, til denne formen for jakt, men noen foretrekker en kal. 20 hagle med lett lad­ ning (US nr. 6). Skogsfugljakt etter skandinavisk modell er en mer raffinert sport, og den utøves vanligvis av bare to deltakere, jegeren og hun­ den. Hunden finner byttet og bjeffer ved foten av treet. Ledet av lyden nærmer jegeren seg forsiktig, mens han prøver å komme på skuddhold. Dersom fuglen merker at jegeren er der, eller forstyrres av noe annet, vil den fly opp så snart hunden begynner å bjeffe. Men er det ingen åpenbar fare, kan fuglen faktisk bli beroliget av hun­ dens bjeffing og bli sittende i treet en stund. Hvis den ikke flyr opp i løpet av de to første minuttene, vil en påpasselig jeger ha gode sjan­ ser til å kunne komme på skuddhold. En virkelig god jakthund kan utvise et utrolig skarpsinn og stor foretaksomhet under en slik jakt. Den bruker syn, hørsel og lukte­ sans til å oppdage viltet med. Hunder med hengende ører anbefales ikke; raser med oppstående ører kan bedre lytte etter viltet. Dette er grunnen til at f .eks. finsk spets og norsk buhund egner seg så godt til denne typen jakt. Jegeren bruker vanligvis rifle med kikkertsikte. Riflen bør ha et lett kaliber, for eksempel .22 rimfire Magnum eller .222 Reming­ ton. Varsomhet er alfa og omega for jegeren i denne situasjonen, for fuglen har skarpt syn og godt utsiktspunkt. I Norge er jakt med rifle på skogsfugl ikke tillatt.

152

Jaktmetoder

Skogsfugljakt med halsende fuglehund

Jakten finner sted i et område med tett og storvokst furuskog, med en og annen lysning innimellom. Hun­ den slippes ved punkt A, og som vanlig arbeider den uavhengig av je­ geren. Ved punkt B dumper den borti en hjort, men ettersom den er spesialtrent til å jage fugl, bryr den seg ikke om hjorten i det hele tatt. Jegeren tar det med ro i åpent lende mens hunder søker. Omtrent hvert tiende minutt kommer hunden til­ bake til jegeren for å «rapportere» at den ennå ikke har oppnådd kontakt med byttet. Etter omtrent en halvtime får hun­ den ferten av en tiur ved punkt C, der fuglen har lett etter mat på bak­ ken. Hunden følger lukten omkring 30 meter til punkt D der den for første gang får øye på byttet. For å komme seg unna flyr tiuren opp og setter seg i et tre ved punkt E, men hunden følger lyden av vingeslagene og vet hvor den har fløyet. I en slik situasjon vil hunden van­ ligvis ikke vite hvilket tre tiuren har valgt, men her er det at trening og erfaring kommer til nytte. Vår hund er en utmerket taktiker. Først går den dit den tror fuglen oppholder seg - ved punkt F. Den bjeffer høyt og lytter. Fuglen som sitter på en gren ved punkt E, beveger seg ner­ vøst og avslører på den måten posi­ sjonen sin til hunden som har uhyre skarp hørsel. Den finner uten van­ skelighet fram til det riktige treet og begynner å halse vedvarende. Jegeren som fremdeles befinner seg ved punkt A, hører halsingen og forstår at hunden markerer et bytte. Han forsøker nå å avgjøre hvordan han best skal ta seg fram til treet. Først bestemmer han seg for å for­ flytte seg til punkt G, men fuglen oppdager ham og flyr til en annen gren, ved punkt H, med hunden et­ ter seg. Ny halsing setter jegeren i stand til å bestemme ny retning til byttet, og fra punkt I har han fritt utsyn til fuglen, omkring 80 meter borte. Med en finkalibret rifle og kikkertsikte er det tilstrekkelig med ett skudd. (I Norge er hagle påbudt ved jakt på skogsfugl). Som vanlig skikk og bruk tilsier, må jegeren nå overøse hunden med ros og kjærtegn for å vise den at det er takket være den at det i det hele tatt ble noe bytte på denne jaktturen.

153

Jaktmetoder

Sporing av skadet vilt med hund

Ett av budene som en sann jeger alltid lyder, er at såret vilt alltid skal oppspores og avlives. En sporhund er til uvurderlig hjelp i dette ar­ beidet. I mange europeiske land er det påbudt med sporhund når man driver j akt. Ironisk nok er det forbudt å bruke hund til det sam­ me formålet i store deler av USA, selv om dette ikke gjelder myndig­ hetenes representanter. Bakgrunnen er at man tidligere i århundret var plaget av løse hunder som plaget og drepte hjort og andre dyre­ arter. Slike hendelser gjorde at man ble redd for at hunder som ble dressert til å spore vilt, kunne ferdes på egen hånd og gjøre stor ska­ de på viltbestanden. Det var også en utbredt oppfatning at jakt med hunder var for enkelt og ville føre til for hard beskatning av hjortebestanden. Resultatet ble et forbud mot bruk av hunder under hjor­ tejakt, det gjaldt også oppsporing av skadeskutt vilt. (I enkelte sta­ ter er det dessuten forbudt å drive bjørnejakt med hund). I Canada er imidlertid oppsporing av såret elg og hjort med hund tillatt. Man­ ge amerikanske jegere ville gjerne følge kanadisk og europeisk praksis, ettersom bruk av hund ved oppsporing av skadeskutt hjort reduserer antall sårede hjortedyr som aldri blir funnet. Men hunden er også en verdifull hjelp når man skal finne skadet småvilt. Fuglehundrasene, f.eks. retrieveren, er best egnet til å finne skadd fugl. Ved sporing etter skadd hjortevilt går hunden vanligvis i en lang line. Den søker etter det sårede dyret mens jegeren følger etter, med våpenet klart. En veldressert hund trenger ikke line, men kan arbeide uavhengig i jegerens nærhet. I noen tilfeller er det fak­ tisk nødvendig at hunden jobber helt uavhengig uten direkte kon­ takt med jegeren. De fleste jakthundraser kan læres opp og brukes til sporhunder. Men i Europa og særlig i Skandinavia er det elghundrasene, samt vorsteh- og retrieverrasene som er de mest populære når det gjelder sporing av rådyr, hjort og elg. Når disse hunderasene finner det så­ rede byttet, melder de fra ved å gi hals, og de holder dyret i sjakk til jegeren dukker opp. Oppsporing av et skadeskutt dyr kan gå raskt og greit, men i van­ skelige tilfeller kan det ta mange timer. Den aktuelle situasjonen er brukt fordi den tar opp endel av de vanligste problemene man møter. Ved oppsporing av skadeskutte, større dyr bør jegeren vente minst en time før han begynner letingen. Dette krever selvdisiplin, men er viktig fordi det gir dyret tid til å legge seg ned nokså snart, slik at det er lettere for hund og jeger å finne det. Dersom hunden blir satt på sporet for tidlig, kan det hende at dyret går mye lenger unna før det våger å legge seg ned. Et annet viktig punkt er at jege­ ren bør stole mer på hundens teft enn sin egen når det gjelder å finne ut av hvor det skadde dyret har tatt veien. 154

________ hund ________ hjort En hjort er blitt skutt ved punkt A, like ved en skogsti. Den faller ikke om, men jegeren er sikker på at han traff den; lavt og langt bak på

Jaktmetoder

kroppen, så dyret er sannsynligvis blitt såret enten i vomma eller bak­ benet. Slike sår etterlater normalt bare et svakt blodspor, og jegeren kan ha vært med på å gjøre sporet vanskeligere for hunden å følge ved

å ha trampet rundt i det området jakten foregår. Hundeføreren må la hunden søke i sirkler i området inntil lukten av det skadeskutte dyret viser hvilken vei det tok.

Så fort sporet er funnet, fører hunden an gjennom skogen til punkt B, der det krysser en sti som benyttes mye av turgåere og bærplukkere. Hunden får problemer med å følge sporet her, men det virker som om dyret har fulgt stien et stykke. Hun­ den oppfordres til å sirkle rundt i området igjen inntil sporet på nytt blir funnet. Ved punkt C kommer de til en bekk. Har dyret krysset bekken, eller fulgt bekkeleiet et stykke? Hunden må nå søke langs begge sider av bek­ ken inntil den finner sporet igjen. Sporet fører nå fram til et lite vann og ved punkt D mister hunden det igjen. Langs bredden av vannet rundt det hele er det et bredt belte av siv, og jegeren kan ikke si om dyret har satt kursen vekk fra vannet, eller gjemmer seg et eller annet sted i si­ vet. Sirkelsøk er nok en gang løsnin­ gen på problemet. Hvis det ikke er noe luktspor utenfor sirkelen, må dyret befinne seg et eller annet sted i sivet. Men i dette øyeblikk indikerer hunden at den har fått ferten av hjorten igjen tilbake ved punkt D. Antakelig har dyret fortsatt flukten mens hunden var i ferd med å søke rundt vannet. Ved punkt E oppstår et nytt pro­ blem. Sporet etter den skadeskutte hjorten krysses av et ferskere spor fra en annen hjort. Hunden følger det nye sporet et stykke før den blir klar over at det er feil spor. En erfa­ ren hund kan vanligvis skille mellom de forskjellige luktesporene fra ulike dyr temmelig raskt. Umiddelbart etter at hunden har tatt opp det riktige sporet igjen, hø­ res lyder fra punkt F. Jakten nær­ mer seg nå det avgjørende stadium. Ved F finner jegeren et ferskt «leie» der dyret hadde slått seg til for å hvi­ le mens hund og jeger nærmet seg. Ved punkt G viser hundens opphis­ selse at sporet nå er «rykende» ferskt. Jegeren foretar et raskt søk og finner noe av dyrets mageinnhold på en trestamme. Dette betyr at dy­ ret er såret i buken og at det ikke kan fortsette stort lenger. Like etter­ på, ved punkt H, har dyret lagt seg ned igjen og jegeren kan komme på skuddhold og gjøre ende på dets li­ delser. I en slik situasjon er det vik­ tig at hunden ikke bjeffer eller ruser rett på dyret. Den bør heller ikke bjeffe eller halse så lenge den følger sporet etter et såret dyr.

155

SAKSREGISTER * = henvisning til illustrasjon

A Afrika 34* 35 Aimpoint Electronic 2000 63* Aimpoint Mark III 63* Alaska 120 Alpene 150 ambolt 46* amerikansk water spaniel 124 ammunisjon 48 andejakt 126 Angelo Zoli hagle 88* Anschiitz mod. 1416 boltrifle 23* 38 Anson & Deeley lås 34* 85* antilope 38 apportering 124 armsignaler 125 avstandsmåler 58* avtrekk 36* avtrekkerbøyle 76* avtrekkere 76* avtrekkskontroll 37 AYA mod.l2DS 85*

B Baikal mod.358 85* ballistikk 44 basset hound 145 beagle 145 bekkasin 128 benkestøtte 66* Beretta 86* Beretta A300 93* Bernardelli FS Uberto 84* Bernardelli Hemingway 84* Bernardelli Holland & Holland 84* Bernardelli mod. 112 84* Bernardelli VB Holland & Holland 84* bevegelsesenergi 44 bjørn 144 Blåser boltrifle 41 Blåser SR 830 enk. skudd 33* blyspisskule 49* blyspissprosjektiler 10* bokslås 95* boksmagasin 19* 20* boltrifle 13* 14* 15* 17* 29 31 35 boltriflens hovedkomponenter 16* boringsdiameter 70 Brenneke-patronen 108 Brenneke TIG 49

156

Brenneke TUG 49 breton spaniel 128 Browning BAR Grade 1 halvautom.rifle 30* Browning BPS hagle 90* Browning, John M. 94 BSA Standard boltrifle 18* bueminutt 65* buhund 152 bøylemekanisme 27 bøylemekanismens funksjon 27* bøylerepeterrifle 17* 26 29 bøyningsvinkel 36

c Canada 120 154 Canjar 38 Carl Gustav 3000 de Luxe 62* cast-off se høyrevridning cast-off ved hæl 78* cast-off ved tå 78* cast-on se venstrevridning centrefire 49 Chesapeake Bay retriever 124 choke se trangboring Churchill Highlander boltrifle 18* cocker spaniel 126 curly-coated retriever 124

D dachshund 145 dioptersikte 54 55* 64* direkteavtrekk 22* 37 Direktoratet for naturforvaltning 108 dobbeltløpede hagler 83 dobbeltløpet rifle 16 34 drahthaarpointer 124 drever 145 drevjakt 130 140 drilling 106 112 dunker 145

E ejektor 34* ekorn 152 elektronisk lyspunktsikte 59 elg 8 130 136* 140

elghund 154 elgjakt med hund 140 elgkaliber 51 engelsk setter 128 engelsk springer spaniel 124 126 England 34 enkeltløpet hagle 82 enkeltskuddsrifler 32 Erma .22 bøylemekanisme 26* Ernst Thålmann-verkene 85* 96* Europa 130 140 148 154 express-sikte (Safari) 24*

F «falling block»-mekanisme 32 fall ved hæl 78* fall ved kam 78* Farquharson-mekanisme 32 fasan 126 128 130 «fingeravtrykk» 37 finsk spets 152 finsk støver 145 «fint korn» 55* flat-coated retriever 124 foranhold 13* forskjefte 21* forstørrelsesgrad 59*

G gassdrevet rifle 30 gasstrykk 14 gaupe 144 gemse 38 151 golden retriever 124 gordonsetter 128 Greener kryssbolt 96* grepet 97 griffonpointer 124 «grovt korn» 55* grågås 76 gåsejakt 126

H H&H Magnum 18* 24* haglgeværammunisjon 104 haglgeværer 8 75 haglgeværets komponenter 76* haglgeværets oppbygning 95

haglpatron med riflet kule 108 haldenstøver 145 halvautomatiske hagler 92 halvautomatisk rifle 17 30 31 halvskjeftet rifle 40 hamiltonstøver 145 hammerless hagle 76* hare 130 142 148 Harrington & Richardson mod.258 82* helstokkrifle 40 hevarm 14* 15* hochsitz 142 Holland & Holland Royal Ham­ merless 34* Hornet 20* hullsikte 54 55* hulrom 48 Husquarna 1400 hagle 89* hylsedimensjon 69 hylsehals 70 hylseskulder 69 hylsestativ 70* høydeinnstilling 54* høyderegulator 54* høyrehåndskytter 15 høyrevridning 78 håndlading av haglpatroner 109 håndlading av patroner 69 håndsignaler 125

I India 34 innskyting 54 64 Interaims Mark V 62* irsk setter 128 irsk water spaniel 124

J jakt med drivende hund 144 jakt med halsende fuglehund 152 jakt med lokkefugl 138 jaktmetoder 119 jaktrepeterrifle 30 jerpe 136* justering av sikte 64* justeringsring 58

K kaliber 8* kalkun 138 kam 76* kammer 14* 15* kammerdimensjon 70 kammertrykk 69 kanin 146 «kanting» 55* karabinmodell 18* kasteskudd 13 77*

kikkertsikte 16 24* 27 54 56 64* 150 kinnstykke 39 40* klaffsikte 31* klappere 130 142 klappjakt se drevjakt kolbe 39 76* kolbehals 76* kolbekam 39 kolbekappe 40* 41* 76* kolbens lengde 78* kolbesikting 31* kollimator 68 kombinasjonsvåpen 54 65 112 korn 54 kornbeskytter 24* kornklakk 16* kragerype 128 Krico mod.300 D boltrifle 23* Krico mod.600/700 22* Krico mod.620 boltrifle 55* Krico mod.640 S Sniper boltrifle 40* Krico mod 640 L boltrifle 22* Krico mod.700 de Luxe boltrifle 23* Krieghoff Plus Drilling 112* Krieghoff ULM-Primus dobbeltløp 35* kronhjort 150 «kroningen» 42 krutt 69 kruttladning 8 kryssbolt 31* kråke 138* kulebane 9 65* kuleform 47 kuletype 8

L labradorretriever 124 ladepresse 70* 109 leirdueskyting 40 86 links-skytter 15* 23* 25* lirype 128 lokk 136 lokkefugler 120 138 lokkerop 136 lokkjakt 136 Long Rifle 49 los 145 147* luzernstøver 145 Lyman-sikte 55* løp 14* 76* løpslinje 66 låskasse 14* 15* 21* 76*

M M—1 Garand 30 magasinbrønn 16* magasinbunn 14* 15* Magnumpatroner 15* 50 Mannlicher 38

Mannlicher-stilen 41 Marlin 990 halvautom. 31* Marlin mod.55 94* Mauser 13 15* 38 51 Mauser M/93 14* Mauser, Peter Paul 14* mekaniske siktemidler 24* 54 Merkel mod.5E dobbeltløpet 34* Merkel mod.47S 96* Merkel Drilling mod.30S Lutzen 115* Merkel Suhl mod. 1275 85* middeltreffpunkt 67* Miroku 7000 hagle 88* Monte Carlo-kam 39 Monte Carlo-kolbe 20* 25* 39* 40 41* 89* 114* munningshastighet 44 målpunkt 59

Norge 35 90 Norma Alaska 49* norsk buhund 152 Nosler Partition 49 Nosler prosjektil 49*

o okular 57 66 optisk kollimator 66 orrfugl 127* 128 overgangskonus 103 over & under hagler 83

P Pacific 105 Shotshell Reloader 109 patron 14* 48 patronlengde 50 perlekorn 23* 31* 35* 76* pil og bue 148 pistolgrep 40* 41* pitch 79* pointer 128 posteringsjakt 120 142 150 presisjon 17 36 prærieantilope 38 65 puma 144 pumpemekanisme 14* pumperepeterhagler 90 pumperepeterrifle 17* 26 29 Purdey lås 84*

R randtenning 26 28 49 rapphøns 128 rekyl 29 39* rekylkappe 40*

157

rekylkompensator 103* rekylpute 23* remfeste 76* Remington 18* 22* 25* Remington Magnum 18* 20* 24* 50 Remington Model Four halvautom.rifle 31* Remington mod.552 halvautom. rifle 31* Remington mod.700 19* Remington mod. 1100 93* Remington Sportsman 12 19* 79 90* Remington Sportsman 76 m/pumpemek. 29* Renato Gamba Ambassador 83* rengjøring 42 rengjøring av boltrifle 43* retikkel 62* retriever 154 rev 8 130 132 144 145 revejakt 40* rifle 7 rifleammunisjon 48 rifle, presisjon 35 rifle, bøylerepeter- 13 rifle, dobbeltløpet 13 rifle, enkeltskudds 13 rifle, halvautomatisk 13 rifle, sylinderrepeter- 13 riflemekanisme 16* riflens enkelte deler 8* riflesluttstykke 14* rifletilbringerfjær 14* 16* rifleuttrekker 16* rifling 34 36 rimfire se randtenning Rocky Mountains 150 rotasjon 47 rugdejakt 126 Ruger 32 Ruger No.l 21* Ruger No.l mekanisme 32* Ruger mod.44YR-25 halvautom. 31* rype 126 130 rødhøns 128 rørstykke 15* rådyr 8 10 58* 76 126 132 142 145 148 rådyrjakt

s Sako Fiberclass boltrifle 24* Sako Hunter boltrifle 25* Sako LG IR boltrifle 54* Sako Safari boltrifle 24* Sauer 200 21* Savage 24 115* Savage 340 boltrifle 20* Savage mod. 110.C 20* schillerstøver 145 Schultz & Larsen 38 schweizerstøver 145

158

sentertenning 29 31 49 side-ved-side hagler 83 side-ved-side løp 76* sidelås 95 sideregulator 64* sikring, virkemåte 27* sikringsfløy 14* 15* 21* sikringens funksjon 28* sikringssystem 21* siksakmønster 127* 132* sikte, justering 27* siktekors 56 57 siktelinje 45* siktemidler 54 99 siktepunkt 65 sikteskur 54 Simson hagle 89 sirkelsøk 155* Skandinavia 120 132 140 144 150* 154 skogsfugl 126 skogsfugljakt 151* Skottland 150* skuddvinkel 45* skur 54 skyteskjul 120 skytestilling 10* 11* - knestående 12* - liggende 11 * - sittende 11* - stående 12* skytetårn 142 slagfjær 15* slaglengde 36 slug se Brenneke-patron sluttstykke 14* 15* sluttstykkestyrer 16* smygjakt 150 småviltjakt 40* snellertavtrekk 22* 23* 37 37* 38 41 Sovjetunionen 58* spennro 21* sperre for magasinbunn 15* sporing av skadet vilt 154 sporsnøjakt 148 springer spaniel 126 standjakt 150 steinbukk 38 stigning 36 stillingsjakt 150 stillingsjeger 151 stokkand 127* stolpekorn 35* 54* Storbritannia 34* storfugl 128 storviltrifle 18* støtende hund 126 støver 145 støverjakt 144 stående fuglehund 128 Sverige 51 sverm (haglladning) 102 svinerygg 41* sving 77 svingarm 21*

svineryggskolbe 23* sylindermekanisme 14* sylinderrepeterhagler 94 sylinderrepeterrifle 15* 17

T Tasco kikkertsikte 58* tennhette 46 tennladning 44 tennstempel 15* 46 tennstempelfjær 41 tennstift 14* Thompson/Centre TCR .83 Aristocrat 42* Thompson/Centre TCR .83 Hunter 33* 41 Tikka M55 Standard boltrifle 25 Tikka magasin 25* Tikka mod.70 113* Tikka mod.77K 114* tilbringer 15* tilbringerfjær 14* 15* 16* Timney 38 tiur 150* top lever 76* trangboring 89* 100 trangboringsgrad 101* treffpunkt 55* 64 65 trekkjakt 126 trykkjakt 132 trykkpunktavtrekk 22* 37* 37 41 trådkors 57* Tsjekkoslovakia 112 Tyskland 112

u U-formet skur 55* undertre, forskjefte 76* USA 14 26 32 38 41 61 130 132 138 140 142 148 151 152 utkastere 98 uttrekker 16*

V V-formet skur 55* vaktel 128 Valmet mod.412 116* Valmet mod.412S Kombinasjon 116* vanlige siktemidler 54 vedlikehold 42 venstrehåndskytter 15* venstrevridning 78 Vest-Tyskland 38 85* villsvin 8 130 vindavdrift 54* 64* vingesikring 15*

virginiahjort 144 vitringsforhold 144 vizsla 128 vorsteher 128 154 våpenrensemiddel 42

W Weatherby Mark XII halvautom. rifle 30* weimaraner 128 Williams skur 18* Winchester 18* 20* 21* 22* 24* 27 Winchester .270 50 Winchester Grand European 89* Winchester Magnum 18* 22* 24* 25* 27 Winchester mod.94 bøyle­ mekanisme 27 Winchester mod. 101 98* Winchester mod. 1400 92* Winchester mod.9422XTR bøyleme­ kanisme 28* Winchester Silver Tip 48 Winchester XTR 70 Magnum 18* woodcock se rugde

Zeiss C4X32T 60* Zeiss Divari C 3.9X36T61* zoom-linse 61

0 Østerrike 38 112 o

A åpne sikter 54

159