191 107 381MB
Norwegian Pages 415 Year 1986
9 i ISW
■I
i ■■
HOVEDREDAKTØRER
Ragnar Frislid Knut Rom
■
■ '"^
© 1986 norsk utgave Tiden Norsk Forlag 1. opplag 1986 (1-25 000) Originalens tittel: Tapiola, © Amer Group Ltd, Weilin + Gods, Espoo, Finland. Leder for redaksjonsrådet: Tauno V. Måki, hovedredaktør: Mauri Soikkanen, forlagsredaktør: Veikko Rinne.
Norske illustrasjoner til dette bind er levert av: Reidar Andersen, Jon G. Backer, John Brittain, Arne Emil Christensen, dannevig foto, Tutta-May Endresen, Fiskeri museet i Bergen, Tore Fossum, Ragnar Frislid, Arild O. Gautestad, Paul Granberg, Per Hafslund, Arild Hagen, Sigurd Halvorsen, Gdsta Hansson, Ivar Harjar, Torbjørn Henriksen, Pål Hermansen, Jon Østeng Hov, Husmo-foto, Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo (Arthur Sand), Kjell W. Jensen, Kjell Karlsen, Asbjørn Klepp, Tor Kvam, Øystein Køhn, Hall vard Kaasa, Rolf Langvatn, Reidar Mehl, Helle Myrberget, Nasjonalgalleriet, Ivar Norland, Norsk Skogbruksmuseum, Tor F. Næsje, Arne Nævra, Maurice Parry, Anne Marie Rom, Knut Rom, Bjørn Olav Rosseland, Leif Rustand, Nils Røv, Odd Terje Sandlund, Tormod Schei, Seilas & Båtliv, Bjørn Selvaag, Dagfinn Skjelle, Jostein Skurdal, Statens Biologiske Stasjon Flødevigen, Kjell Hansen Stoa, Ole Jakob Sørensen, Rolf Sørensen, Nils-Olav Talgøy, Thommes Diving A/S, A. T. Thorshaug, Arne Bjørn Vaag, Håkon Aasnes. Trykk og innbinding: Emil Moestue A.s, Oslo.
ISBN 82-10-02490-6 (Bind 1-5) ISBN 82-10-02494-9 (Bind 4) Oter.
FORFATTERE OG KONSULENTER I BIND 4: Professor Olav Bø folketru kring jakt og fiske
Daglig leder Tutta-May Endresen «Hold skjærgården ren»
Museumsdirektør Tore Fossum fangstredskapenes og -skikkenes historikk
Redaktør Ragnar Frislid jakt, fiske, naturvern Museumsstyrer Øystein Frøiland fritidsfiske i saltvann, sjømat
Førstekonservator Gro Gulden sopp, bær
Dr. philos. Kjell W. Jensen fiskeriforskning, fiskestell, sild, torskefisker og andre fiskearter Redaktør Morten Jensen seiling, brettseiling Produksjonssjef Ragnar Jensen kanoer Konservator Asbjørn Klepp norske småbåttyper
Freelancejournalist Øystein Køhn turpadling
Dykkerinstruktør Tor Marthinsen undervannsjakt Vitenskapelig leder i Viltforskningen, Direktoratet for naturforvaltning, Svein Myrberget viltforskning
Master Instructor, International Course Director, Maurice Parry sportsdykking Advokat Knut Rom jakt, fiske Konsulent Trygve Rom fritidsbåter, utstyr for båtliv
Cand. real. Odd Terje Sandlund fritidsfiske i ferskvann Fiskerikonsulent Jostein Skurddi kreps og krepsing
Redaktør Gunder Swensen revejakt Konservator Peter Valeur rev, mårdyr og mårdyrjakt, annet pelsvilt, krabbe
Rullesteinsstrand, Mølen i Vestfold.
I FORLAGSREDAKSJONEN: Manuskriptbehandling og bilder: Grete Marthilm (redaktør) Åse Nini Bråthen Hansen (red.sekr.) Aase Johns (red.sekr.) Oversettelse: Eivind Kristiansen (lektor)
INNHOLD GAMLE FISKE- OG FANGST METODER 10 Dyregraver 12 Rovdyrjakt og -fangst 17 Fangst av andre dyr 22 Gamle fiskemetoder i ferskvann 25 Folketru kring jakt og fiske 38 NATURVERN 42 Hva er naturvern? 44 Naturvern gjennom tidene 49 Fredning av natur 51 Nasjonalparker 54 Naturreservater 65 Arter i faresonen 70 VILTFORSKNING 84 Hva gjør viltforskningen? 86 Problemområder for norsk viltforskning 89 Viltforskningens metoder 98 FISKERIFORSKNING 106 Georg Ossian Sars og skreien 109 Kunstig utklekking 110 Ferskvannsetaten 112 Bestandsdynamikken 114 Fra en-sommers settefisk til matfiskoppdrett 118 Snikende forgiftning forsuring 124 Historien om rekene 127 REV OG REVEJAKT 128 Rødreven 130 Fjellreven 136 Revejakt 139 MÅRDYRENE OG JAKTEN PÅ DEM 150 Skogmåren 152 Røyskatten 156 Snømusa 159 Minken 160 Ilderen 167 Grevlingen 168 Oteren 173
ANNET PELSVILT 176 Bisamrotta 178 Beveren 182 Ekornet 189 Mårhunden 194 SOPPSANKING OG BÆRPLUKKING 198 Sopp og bær som villmarkskost 200 Ville bær og frukter 202 Sopper 216 Sanking av sopp og bær 226 KREPS OG KREPSING 232 Systematikk og utbredelse 234 Bygning og kjennemerker 235 Levevis 238
Sykdom og parasitter 241 Formering 242 Vekst 245 Fødevalg 247 Krepsing 248 Stell av krepsevann 253 SKALLDYR OG ANNEN SJØMAT 256 Krabbe 258 Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen 261 SILD, TORSKEFISKER OG ANDRE FISKEARTER 270 Sild 272 Brisling 274 Lake 275 Torsk 276 Andre torskefisker 278 Flyndrer 282 Ål 284 Makrell 287 Berggylte 289 FRITIDSFISKE I FERSKVANN OG SALTVANN 290 Garnfiske i ferskvann 292 Fiske med faststående krokredskaper i ferskvann 318 Stenge- og omringingsredskaper 332 Innlandsfiskeprosjektei 343 Garn-, ruse- og teinefiske i saltvann 346 FISKESTELL 352 Produksjon og avkastning 354 Forsøksdrift i Øvre Heimdalsvatn 356 Forskjellige typer av fiskevann 364 Forskjellige tiltak 370 FRILUFTSLIV PÅ VANNET 374 Norske småbåttyper 376 Båter til fritidsbruk 383 Seiling og brettseiling 398 Kanoer og kanopadling 402 Sportsdykking 409 «Hold skjærgården ren» 414
Edelløvskog med lind og alm ved Sellegrodsfjorden, Vest-Agder.
Gamle fiske- og fangs
tmetoder DYREGRAVER 12 Steinsatte graver i fjellet Jordgroper 13 Bogastille 13 Massefangstanlegg 14 Elggraver 16
12
ROVDYRJAKT OG -FANGST 17 Ulvestuer og andre fangstinnretninger for ulv 17 Bjørnejakt 18 Fangst av pelsdyr 19 FANGST AV ANDRE DYR 22 Bever 22 Skogsfugl og hare 22 Snarefangst av rype 23 Rovfuglfangst 24
GAMLE FISKEMETODER I FERSKVANN 25 Krok og snøre 26 Direkte fiskemåter 27 Bundne redskaper 28 Innstengingsredskaper 32
FOLKETRU KRING JAKT OG FISKE Veiding og jakt 38 Fiske 41
38
Etter dagens «vækjing» av rypesnarene i fjellet satt karene i fangstbua utover kvelden og tvinnet rypesnarer av hestetagl. De brukte vanligvis 6 tagl i snarene, og under tvinningen hadde de aske på bukselåret for at de ikke skulle gli. Snarene fikk en løkke i den ene enden og en knute i den andre.
Gamle fiske- og fangstmetoder
Dyregraver Dyregravforskningen i vårt land er ennå ung, og derfor er det foreløpig mye vi ikke vet om bruk av graver til fangst av dyr. Men med de omfatten de registreringer som nå pågår, av merkes hundrevis av graver på kart hvert år, og visse trekk ved dyregravenes bruk, teknikk og betydning trer stadig klarere fram. Stort sett ligger bruk av graver langt tilbake i tid, og det er vanskelig å finne daterbart ma teriale i gravene, slik at vi kan få oversikt over i hvilke tidsperioder de har vært i bruk. Det er imidlertid blitt gjort en del C-14-dateringer , * og dis se er med på å gi holdepunkter. Dess uten har de gamle landskapslovene fra tidlig middelalder ganske omfat tende bestemmelser om dyregraver og bruken av dem. Fra middelalder og nyere tid har vi en del historiske dokumenter, især fra rettssaker, som omhandler dyregraver, og de er også med på å gi oss viten om denne gamle fangsten og den betydning den har hatt for mange skog- og fjellbygder. De norske C-14-dateringene for jordgroper og rektangulære steinsatte graver i fjellet brukt til rein ligger mellom år 155 f. Kr. og 1600-tallet. Svenske dateringer ligger mellom år 1800 f. Kr. og år 1600 e. Kr. Om de norske dateringene foreløpig bygger på et noe spinkelt materiale, må en antakelig kunne hevde at dyregraver for fangst av rein har vært i bruk fra slutten av yngre steinalder til litt inn i nyere tid. Det er lite trolig at dyregra ver har hørt eldre steinalder til med dens omflakkende jegerstammer. Dyregraver i bruk måtte ha tilsyn, og de er derfor sannsynligvis blitt anlagt og brukt av fangstfolk som var fastbo ende. Vi står neppe overfor en ren jegerkultur, men en kultur som byg ger på kombinasjonen av bonde og * C-14-datering eller radiologisk datering brukes til datering av organisk materiale som tre, bein og horn. Levende organismer inneholder radio aktivt karbon C-14. Når organismen dør, avtar karboninnholdet med en bestemt hastighet. Halveringstiden er ca. 5570 år. Ved å måle innholdet av karbon på dateringsprøven kan alderen be regnes.
12
fangstmann. Grunnlaget for dyregravfangsten av rein må ha vært store viltstammer. Når vi tar i betraktning den omfattende og arbeidskrevende innsatsen det var å bygge dyregrave ne, må resultatet av fangsten ha vært en vesentlig tilførsel av kjøtt til livs opphold, ellers hadde ikke dyregravbruken vært så omfattende som den tydelig må ha vært i alle fall i visse tidsperioder.
Steinsatte graver i fjellet I de sørnorske høyfjell er det to typer av graver for rein, jordgraver og steinmurte graver. De rektangulære, murte gravene ser ut til å være i størst antall i de høyereliggende fjellom rådene på Dovre, i Rondane, NordØsterdal, Nord-Gudbrandsdal, Jo tunheimen og Hardangervidda med tilgrensende områder. I sin mest ty piske form er de nedsenket i under grunnen med solid oppmurte vegger av helst flate steiner. Gravene er van ligvis inntil 2 meter lange, 60 cm brede og inntil 2 meter dype. Målene varierer naturligvis en del fra grav til grav, og forholdene på det enkelte sted gjør at både mål og form er blitt tilpasset terrenget. Gravene er heller ikke alltid nedfelt i undergrunnen. Steinkammeret som utgjør graven,
kan være delvis eller helt bygd opp over terrengnivået. Mange steder hvor det har vært ønskelig å anlegge en grav, har det bare vært mulig å komme delvis ned i undergrunnen, men terrenget har vært slik at graven har vært fangsteffektiv selv om den øvre delen er blitt murt over bakken. En grav som i sin helhet er murt opp over terrenget, har gjerne en slik be liggenhet at den danner en naturlig bro over f.eks. en fjellkløft, og i til dekket form har den kanskje vært særlig fangsteffektiv. I skiferområder, som f.eks. i Rondane, er det et utmerket byggemateriale for graver. Mange skifergraver har derfor holdt seg særdeles godt mot is og tele, selv om det kan være tusen år eller mer siden de ble anlagt. Der man hadde så godt egnet byggemateriale, ble det lagt flate, fine heller inn mot begge kortsider i gravene, som nettopp vir ket innbydende på reinen. Steinhelle ne i kortveggene er oftest satt som omvendte trappetrinn. Dette gjorde det vanskelig for reinen å få fotfeste for å komme opp igjen. Det er klart at byggematerialet var svært for skjellig fra sted til sted, og mange graver måtte bygges opp av mer eller mindre runde steiner. Mange slike graver står også forbausende godt den dag i dag og vitner om at
Reinsdyrgrav oppmurt av stein. Steinsatte graver finner man først og fremst i høyfjellet, mens jordgroper er mer vanlig når man kommer ned i skoggrensen. Bildet viser grav nr. 8 ved Imsdalsvola.
Dyregraver
kjenner, ligger i Jotunheimen, 1800 m o.h. De murte gravene har stort sett ligget over skoggrensen. Selv i tidligere perioder med varmere klima og høyere skoggrense har disse grave ne stort sett hørt snaufjellet til, og ledegjerdene er av stein. Ved Imsdalsvola i Stor-Elvdal ligger det en gravrekke i ca. 1000 meters høyde over havet. Her er det ikke antydning til steingjerder. Det er bjørkeskog der gravene ligger i dag, og det er sannsynlig at ledegjerdene har vært laget av nedfelt skog.
Jordgroper
Dyregrav for rein i Lesjafjellet. Skifrig materiale er lett å mure med. Denne graven er helt intakt og kan ha holdt seg slik i tusen år.
dyregravbyggerne kunne gjøre et grundig og solid arbeid. En slik ar beidsinnsats og byggekunst forteller at en dyregrav var verdifull. Den var en del av livsgrunnlaget. De murte gravene kan ligge enkelt vis, noen få sammen, eller de kan danne en dyregravrekke som dekker en terrengformasjon hvor reinen had de sitt trekk. Det hører nesten alltid ledegjerder av stein til de murte gra vene. Ledegjerdene går inn til de fire hjørnene på graven. De har neppe vært særlig høye, men har likevel
kunnet tjene til å lede reinen. Forut setningen er passiv fangst, det vil si at reinen følger sitt naturlige trekk uten å bli drevet. En jaget reinsflokk ville utvilsomt ha hoppet over disse lave ledegjerdene. Der det er en dyre gravrekke, går ledegjerdene fra grav til grav slik at gravene framkommer som porter i et gjerde. Steingravene ligger høyt over ha vet. På Hardangervidda ligger de mellom 1200 og 1400 m o.h. En av gravene i Rondane ligger 1430 m o.h., og den mest høytliggende vi
/ et ganske flatt parti i Hornflågådalen i Rondane er fire reinsdyrgraver plassert på sletter med gode beiteforhold for rein. Storsteinet ur på alle kanter virker som ledegjerder. Gravene ligger ved inngangen til gresslettene, og dyrene ble ført til gravene etter hvert som de beitet seg fram. Grav nr. 2 fra venstre (B) er radiologisk datert til år 1150 ± 80. A viser turiststien som går i det gamle dyretrekket helt i gravkanten. Registrering og oppmåling er utført av Edvard K. Barth.
På Hardangervidda var det til 1984 registrert 1350 dyregraver. Av disse var ca. 15 % jordgroper for rein. De tegner seg som ovale eller tilnærmet sirkelformete groper i terrenget og kan være fra en halv til en og en halv meter dype. Stort sett er det en jord voll rundt gravene. Disse gravene lig ger i skoggrensen, på Hardangervid da er mange registrert mellom 1000 og 1100 m o.h., mens de andre steder kan ligge lavere. De minner om elggravene, men er mindre. Ofte ligger gravene tett og i lange rekker. Moreneterrasser ser ut til å ha vært ideel le steder for anlegg av slike gravrekker. På Dovre mellom Fokstua og Hjerkinn var det fram til 1978 registrert 483 slike groper. Jordgropene for rein ligger konsentrert og avskjærer viktige trekkområder. Ledegjerder er ikke konstatert, men alt skulle tilsi at det må ha vært gjer der av treverk mellom gravene.
Bogastille Bogastille er skytestillinger brukt for jakt på rein, ofte sammen med dyregravfangst. Som navnet sier, var det pil og bue som ble brukt. Vi må vel kunne forutsette at både armbrøst og børser også har vært brukt fra slike skytestillinger, men når børser ble vanlig på bygdene etter 1560, var bru ken av skytestillinger i høyfjellet på det nærmeste slutt, så noen utstrakt bruk i denne sammenheng har børser neppe hatt. Bogastille kan iblant ligge enkeltvis eller i grupper uten noen tilknytning til massefangstanlegg eller dyregrav-
13
Bogastille i Lesja. Dette ligger strategisk til ved et fast reintrekk.
hull, og den lengste siden i fangst anlegget er på 2750 m. Anlegget lig ger ca. 1100 m o.h., og dette er mel lom 200 og 300 m over skoggrensen. Virket til stolpene måtte derfor trans porteres ganske langt. Stolpehullene står med ca. 3 m avstand, og det antas at stolpene kan ha vært ca. 2 m høye. I selve fangstkammeret har stolpene stått mye tettere. Det må også ha vært brukt tau mellom stolpene her, slik at fangstkammeret har vært ef fektivt. Det er ikke sikkert at det har vært tau mellom stolpene i de to rusearmene. Reinen er et flokkdyr som i noen grad kan ledes. Driving av rein kan delvis også ha vært gjort for å få dyr inn i fangstkammeret, der rusearmene møtes. En stolperekke med 3 m mellom stolpene kan kanskje lede en reinsdyrflokk som går og beiter i fred
rekker. I slike tilfeller ligger de stra tegisk til ved reinens trekkveier. Det er sannsynlig at reinen i slike tilfeller ble drevet mot skytterne. Bogastillene kan være sirkelrunde og er bygd opp som forskansninger av stein. Høyden på brystningen når de var i bruk, kan kanskje ha vært 6070 cm. Slik de synes i dag, er de nedrast og lave. Ofte har de form bare som en halvsirkel og ble brukt for skyting i én retning. Drivjakten ble da sannsynligvis gjennomført ved en bestemt vindretning.
Massefangstanlegg Det er registrert massefangstanlegg for rein bl.a. i Finnmark, i Rondane, i Lesja og i Engerdal. Med alle de registreringer som pågår i våre høy fjell, må vi regne med at langt flere vil komme for dagen i tiden fram over. Massefangstanlegget på Dovre som vises i modell på Norsk Skogbruksmuseum, er registrert og beskrevet av Edvard K. Barth. Det er et anlegg med ruseformete fangstgjerder med et fangstkammer for enden som dyrene er blitt drevet inn i. Fangst anlegget var helt dekket av vegeta sjon, men da noen stolpehull kom for dagen som steinkranser med hull i midten, gikk det an å følge rekkene. Det ble i alt avdekket 1700 stolpe14
Innspurten i det 2,7 km lange ruseanlegget på Einsethø på Dovre nær bilveien til Grimsdalen. Den 23 m lange avlivingstrakten (P) er bare 3 til 0 m bred, og her har stolpene stått med bare 2,2-1,6 m mellom hver. Her har det sikkert vært tau eller horisontale stokker mel lom stolpene. Lenger ute i anlegget har stolpene, med ca. 3 m mellomrom, stått uten tau el. I. Tallene 90-96 ved C betegner særlig store rester av trestolper i vått lende. Oppmålt av Edvard K. Barth. (Fra Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 8.)
Gamle fiske- og fangstmetoder
og ro, men ved et eventuelt drev må det ha vært stengsel mellom stolpene. Flere forfattere har vært inne på at noe som vifter i vinden, hengende f.eks. på tau mellom stolpene, vil kunne gjøre et ledegjerde effektivt. I Lesja er det funnet dusker av never og knipper av små, tynne trefjøler som beveger seg og rasler i vinden, og som antas å ha vært brukt i forbindel se med ledegjerder i fangstanlegg. Massefangstanlegget på Dovre er blitt mer levende for oss enn andre fangstanlegg hittil, fordi det knytter seg boplasser til, og fordi det er fun net så mye daterbart organisk materi ale. De fem daterte stolperestene viser en alder mellom 980 og 1185 e. Kr. En reinsdyrknokkel fra en av avfallshaugene på boplassen Tøftom viser dateringen 1135 e. Kr. Leggbein av rein som er funnet, er margkløyvd. Margen var ekstra næringsrik og ettertraktet. Massefangstanlegget har, som det framgår, vært brukt i tidlig middelalder. Det er trolig at Svartedauden i 1349, med sterkt ned satt folketall, førte til at dette fangst anlegget gikk av bruk. Anlegget har trolig vært brukt som et fellesanlegg for en gruppe bønder i Dovre som hadde terrenget innover mot Ronda ne som sitt veideområde. Det er registrert massefangstanlegg hvor fangstprinsippet ikke er en fangstkve, men en stor massefangstgrav. Barths registreringer av massefangstanlegget i Gravhø i Ron dane, 1260 m o.h., viser en steinmurt massegrav med lengde 19 m, bredde 3 m og vegghøyde 1,8 m. Graven er meget strategisk plassert. Den jagede reinen kunne ikke se graven før den i full fart ble nødt til å hoppe nedi. Dette overraskelsesmomentet går igjen også ved andre massefangst anlegg.
Elggraver Elggravene minner om jordgravene for rein, men viser seg som mye stør re og dypere groper i terrenget. De kan ligge enkeltvis på strategiske ste der, men ligger som oftest i systemer. En dyregravrekke dekker gjerne dyretrekket gjennom en dal som er stengt på begge sider av fjellvegger eller andre terrenghindringer. Mel16
Kartet viser de 13 elggravene ved fjellryggen Ledsageren i Stor-Elvdal. De stenger elgtrekket i et lite dalføre som er 300 m bredt. Gravene er registrert og gravd ut av Edvard K. Barth. Se også teksten under.
lom de tildekte gravene var det gjer der av felte trær, slik at gravene stod som åpne porter i fangstanlegget. Det meste av det vi vet om elg graver og fangstmetodikk, skyldes Edvard K. Barths registreringer og utgravninger, og særlig undersøkel sen av de 13 elggravene ved Ledsage ren i Stor-Elvdal i årene 1975-1981. Fem av disse gravene ble gravd ut. Grav 13 i dette systemet hadde før graving målene 5 X 4 m med en dyb de på 1 m. Den tegnet seg som en oval grop i terrenget. Etter utgrav ning viste trekonstruksjonen seg å være 2,60 m lang, 0,85 m bred og 2,0 m dyp. De andre gravene har lik nende mål, men er gjennomsnittlig litt dypere. Seks radiologiske dateringer av tre konstruksjonene gir en alder mellom år 1155 og 1550 e. Kr. Humus og kull fra underkant av jordvollen i grav nr. 1 kom ut med året 1365 f. Kr. Dette kan stamme fra gravens første bruks fase, og hvis dette er riktig, forteller det at elggraven ble brukt første gang i bronsealderen på et tidspunkt da elgstammen kan ha vært stor. Senere kan graven ha vært ute av bruk i perioder med lite elg, men er etter dette blitt gravd opp og satt i stand for ny fangst. I grav nr. 8 og 9 er spiddestokkene datert til henholdsvis år 1670 03 1680. Hver gang en elggrav ble satt i stand for ny fangst, må vi forutsette at en så vital innretning for fangsten som
spiddestokken ble laget av ferskt vir ke. Hvis spiddestokken fra forrige gangs bruk ble vurdert til å være sterk nok, må en kunne slutte at den i alle fall ikke var særlig gammel. En må sannsynligvis kunne hevde at dateringene av spiddestokkene i de nevnte graver forteller om gravens siste bruksfase, altså opp imot vår egen tid. Vi vet gjennom rettssaker at elg graver var i bruk også på 1700-tallet. Det endelige forbud kom først med jaktloven av 1863. I 8 av de 13 gravene ved Ledsage ren fant Barth spydspisser av jern. I grav 13 ble det funnet tre spydspisser, ellers ser det vanligste ut til å ha vært to. Ifølge tradisjonsopplysninger skal det også ha vært brukt spiddestokker av hardvokst, sterk myrgran uten spydspisser av jern. En slik opplys ning forteller at det i en grav i Jernskallen i Åmot skal ha stått 12 spid destokker. Det ligger tusenvis av elggraver i skogstrøkene i Norge som tause vit ner om elgfangsten. Det store antall graver forteller at elgen må ha vært en meget viktig matressurs. Skinn og bein ble også nyttet. Men elgstam men har gjennomgått store svingnin ger gjennom tidene. I perioder har den vært nesten borte. Vi må kunne anta at graver var i bruk når viltstammene var store. Etter hvert som vi får mange dateringer av elggraver, vil vi kunne få data som også forteller om elgstammens svingninger.
Rovdyrjakt og -fangst
Rovdyrjakt og -fangst Ulvestuer og andre fangstinnretninger for ulv En ulvestue er en form for rovdyrgrav. Både ulv og bjørn og kanskje også andre rovdyr har vært fanget i graver, men det er ulvestua vi kjen ner best, fordi flere slike er gravd ut og beskrevet. Bjørnegraver er spora disk nevnt i kildematerialet, men vi har foreløpig lite eksakte opplysnin ger om dem. Ulvestua på gården Skjørten i Askim, som ble undersøkt i 1962, har en grunnflate på 2 x 3 m, og dybden ble antatt å være 3 m. Den er bygd opp av runde stokker på 10-15 cm i diameter. Det er ikke brukt lafteteknikk. Stokkene er flatet til i endene og går i slisser i de fire hjørnestolpene. Midt i ulvestua er det plassert en åtestokk, som på toppen har en plate for plassering av åte eller lokkedyr. Når ulvestua var tildekket med tynne greiner og vegetasjon, stakk åtestokken litt over dekket. Som lokkedyr er nevnt en hund som gjødde, eller en geitekilling som breket, og trakk ul ven til seg. Ulven datt igjennom det løse dekket, og ulvestua var for dyp til at den greide å hoppe opp igjen. Øverst på veggene var det laget et framspring. Dette gjorde det vanske ligere for ulven å komme opp. Om den forsøkte å hoppe oppover langs veggen, ville den bli slått tilbake av framspringet. Det var en stor innsats å bygge en ulvestue. Det må ha vært over 80 stokker i stua fra Askim. Med alt arbeid med graving, felling og tilhogging av stokkene, bygging, tilbakefylling av jord og å få åtestokk og dekke på plass, må det ha gått med minst to uker. I P. Chr. Asbjørnsens bok «Om Ulve- og Rævefangst» fra 1840 regner han med at det tok 20 dager å bygge en ulvestue. En slik arbeidsinnsats forteller at ulvebestanden til sine tider har vært stor, og at den var en trussel mot bufe og folks ferdsel. 2. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Ulvestuer har vært en vanlig fangstinnretning for ulv og er kjent gjennom nyere tid og middelalder, og kan kanskje gå tilbake til forhistorisk tid. Ulvestue er nevnt i de gamle landskapslovene fra tidlig middelalder. Stedsnavn med forstavelsen ulv forekommer i de fleste bygder og for teller om ulvens utbredelse og de spor den har satt etter seg. Mange navn forteller også om hvor det har stått ulvestuer, som f.eks. Ulvestubakken eller Ulvstuhaugen. Navn som ulvegrav, ulvegrop og ulvekjeller er ofte brukt i stedet for ulvestue. I 1733 ble det innført skuddpremie på ulv og bjørn. Skinnet ble forevist
på tinget. Jegeren måtte ha to vitner med som bekreftet riktigheten av hans utsagn. Skinnet ble merket, og det ble så utbetalt 2 riksdaler for hvert voksent dyr. Ved gjennom gåelse av tingbøkene for Akershus er det for perioden 1733-1845 innført 260 ulv som det er utbetalt skuddpre mie for, derav er det spesielt nevnt at 19 ulver er tatt i ulvestue. Fire ulve stuer er angitt med navn. Ifølge tingbokmaterialet for Hed mark fylke er det utbetalt skuddpre mie for 701 ulver, og av disse er 122 tatt i ulvestue, det vil si litt over 19 %. Det er nevnt 19 forskjellige ulvestuer. De fleste av dem har til hørt større gårder, hvorav mange er prestegårder og lensmannsgårder. Det ser ut til at ulvestuene ble anlagt forholdsvis nær bebyggelsen på gården.
Ulvestua på Norsk Skogbruksmuseum er en modell av ulvestua som ble gravd ut på gården Skjørten i Askim i 1962. Ulven «Fritjof», som ble skutt i StorElvdal i 1964, er plassert i stua. Ulvestua har en grunnflate på 2 x 3 m og er 3 m dyp. På toppen av midtstolpen ble lokkedyret plassert.
17
Gamle fiske- og fangstmetoder
Ulvestuene var i bruk om vinteren fra november til februar. De var an takelig særlig effektive når de var dekket med et lag nysnø. Ulvestuene var i bruk til langt opp mot vår egen tid. På gården Opsahl i Elverum ble det tatt ulv i ulvestue i 1837, og i ulvestua på gården Holm i Nittedal ble det fanget ulv i 1839. Tingbokmaterialet forteller om fle re slags jakt- og fangstmåter for ulv. Av de 701 ulvene som er ført inn i tingbøkene i Hedmark, er foruten de 122 som er tatt i ulvestue, 406 skutt, hvorav 17 for utlagt åte og 3 for glugg, 13 er tatt i gilder (fangstinnretning), herunder er spesielt nevnt ulvestokk, 34 er tatt i saks, 105 er tatt med gift og 21 er slått i hjel, vesentlig unger tatt i hi. Samene hadde et innbitt hat til ul ven fordi den tok rein. Hvis en ulv viste seg, ble forfølgelse satt i gang med én gang. En same eier ikke frykt for dette dyret. Om vinteren ble det brukt vargski. Dette er brede ski som bærer godt, og dessuten brukte man skistav og kniv. Skistaven var for holdsvis grov og hadde solid jernpigg. Ulven ble gitt et slag over korsryggen, og dette lammet bakkroppen. For å spare skinnet ble ulven ofte slått med staven over snuten. Dette var meget effektivt. Samene var ul ven overlegen i løssnø på grunn av at de brukte brede ski. På skareføre derimot kunne nok ulven ha sin for del, men finnehunden, som alltid ble brukt ved jakt, var raskere, djervere og uten frykt for ulven. Ulven ble som oftest innhentet og måtte bøte med livet. Fra 1600-tallet var saks også mye benyttet. Det var ganske store trampsakser med pigger på bøylene som ble brukt. Samene hadde en utspekulert måte å få has på ulven på. De brukte små einerkroker surret sammen med reintarmer så de liknet små nøster, og strødde disse i frossen tilstand i spo rene sine når de flyttet. Einerkroker blir harde som bein (de har da også av og til vært brukt til fiskekroker). Hensikten var at når ulven slukte nøstene, ville disse tine, og einerkrokene ville løsne og sprenge tarmene på dyret. Det finnes også en rekke eksemp 18
ler på manngard etter ulv, skrubbejag, som det ofte ble kalt. Til dels var det jakter organisert av lensmannen eller en offiser. Herredsstyrene be stemte også iblant at slike drivjakter skulle settes i verk. Utgiftene ble ut liknet på de respektive gårder. Gift kom i bruk tidlig på 1600-tallet og har vært mye benyttet til fangst av ulv. Ulvelav (Letharia vulpina) er en giftig lavart som ble finhakket og brukt som giftingrediens, sammen med revekaker (stryknin) og finknust glass. Giften ble lagt i kjøtt, ofte en død hund eller katt, som ble lagt ut som åte. Giftåte på denne måten ble brukt også for andre rovdyr, særlig for rev.
Bjørnejakt Bjørnen har alltid vært et gjevt vilt. Både kjøttet og fellen var ettertraktet, men det var også en heder å felle skogens største rovdyr. Hijakt er nevnt i de gamle lovene og var en av de sikreste måtene å ta bjørnen på. Ringing av hiet og salg av
bjørnering (bjørn i hi) har vært prak tisert helt opp til vårt eget århundre. Denne jakten var ettertraktet av både norske og utenlandske stor menn, og det er eksempler på at det i slutten av forrige århundre ble betalt både kr 500,- og kr 800,- for en bjørnering. Bjørnespyd har vært et vanlig håndvåpen. Samenes spyd kalles milt, og dette har vært i bruk så lenge det var noen bjørnestamme av betyd ning. Bjørnen ble tirret så den reiste seg på to, og med det samme den anfalt jegeren, ble den møtt av miltet, som jegeren holdt skrått mot bakken. Dess hardere bjørnen gikk på, desto dypere trengte spydet seg inn. Av faststående fangstredskaper har både bjørnestokk, bjørnebås, bjørnegrav og snare ved siden av gilderspydet eller i senere tid selvskuddet vært brukt til fangst av bjørn. Fra 1600tallet kom sakser i bruk. Bjørnestokken kjenner man bl.a. fra Hedmark og Nord-Trøndelag. Selve fallstokken hadde jernpigger,
Rester etter et av bjørnestillene som den kjente bjørnejegeren Per Maribo, Sokna, har brukt. Den ligger i Eivasskollen. Åtet lå i den bratte skråningen på nedsiden av stillet. Det er skyteskår i frontveggen. Bildet ble tatt i 1966.
Rovdy rjakt og -fangst
og det var stor steintyngde på den. Bjørnebåsen er nevnt i de gamle lovene og var i Troms og Finnmark i bruk langt ut på 1800-tallet. Det er ganske mange opplysninger om den ne fangstinnretningen i visse strøk, og dette kan tyde på at den har vært ganske vanlig. En egen type bjørnegrav som er omtalt bl.a. fra Nordland, hadde gra ven dekket av en svingbar lem. Når bjørnen gikk utpå for å ta åtet, gav lemmen etter og svingte rundt, bjør nen datt nedi, og lemmen svingte til bake på plass og hindret bjørnen i å komme opp. Fangst av bjørn i snare er kjent fra Vestlandet og Finnmark. I bratt lende der bjørnen hadde sin vei langs smale stier i fjellskråningene, ble sna rene satt. De var festet i et tre og satt slik at bjørnen datt utfor fjellet og ble hengende i snaren. En mann i Øksendalen på Nord-Møre tok i 1876 fire bjørner på denne måten. Atejakt fra bjørnestille eller skotgarder var en viktig jaktmetode i de siste århundrer. Det mest vanlige åtet var en utbrukt hest som ble steinet ned. Jegerne bygde seg egne tømrede forskansninger, gjerne litt utilgjenge lig til, men helst ikke mer enn 30 m fra åtet. Iblant ble forskansningene murt opp av stein. Slike jegerstille var som regel åpne, men kunne av og til også ha tak mot regn og uvær. I front veggen var det skyteskår. I grå lysningen brukte gjerne bjørnen å komme, og jegerne måtte derfor ta plass i stillet fra kvelden av. Det fin nes mange rester etter slike jegerstille over skogtraktene sør og østpå i landet. Ifølge tingbokmaterialet for Akers hus for tiden 1733-1845 er det utbe talt skuddpremie for 275 bjørner. Av disse er det spesielt nevnt at 10 er tatt ved selvskudd og 43 er skutt ved ut lagt åte, mens det for de resterende 222 bare står skutt. Sorenskriverne har forskjellig praksis når det gjelder detaljopplysninger om jaktmåten ved innføring i tingbøkene. De fleste har en knapp form og skriver bare skutt. Det er sikkert mange av disse som er skutt for åte fra bjørnestille, selv om dette ikke er spesielt nevnt. At åtejakt har vært en vanlig jaktform, er sikkert nok. Som åte nevnes ofte at
Revebås av stein fra Valle i Setesdal. Når reven drar i åtet, vil steinhellen over åpningen falle ned, og reven blir fanget levende. 1 Valle ble det vanligvis brukt to saueføtter til åte.
dette er en utbrukt hest. Hestekjøtt ble ikke brukt som mat for mennes ker. Som bjørneåte er ikke nevnt andre husdyr enn hest i tingbokmate rialet.
Fangst av pelsdyr Det har dels vært en kamp for liv og eksistens å holde rovdyrene på av stand fra folk og fe, dels har det vært en betydningsfull jakt og fangst for å skaffe pelsverk til klær, til byttemiddel, landskyld og til eksport. I de østlige skogtrakter sønnafjells og i de nordlige fylkene spilte pelshandelen en betydelig rolle. I Jemtland, som lenge var norsk område, var jakt og pelshandel selve næringsgrunnlaget. På 1500-tallet fikk dronningen årlig 1600 hermelinskinn fra Jemtland. Gjennom finnskatten, en skatt som var pålagt samene i middelalderen, har vi verdifulle opplysninger som
viser betydningen av pelsdyrfangsten nordpå. Enhver betalte skatt etter sin stand, og en stormann svarte ikke mindre enn 15 mårskinn, 5 reinskinn, 1 bjørneskinn, 1 kjortel av bjørneeller oterskinn, 2 rep og noe dun. Fra Østerdalen har vi også et interessant eksempel som forteller om bl.a. pels dyrenes betydning. Ifølge et forslag til skoleordning av 5. mai 1741 skulle det være 14 skoleholdere i Østerda len. For å skaffe penger til skolekas sen ble det lagt en avgift på hvert vilt dyr som ble felt. Satsene var: elg 8 skilling, bjørn 8 sk., rein 4 sk., gaupe 4 sk., jerv 4 sk., ulv 4 sk., mår 2 sk., bever 2 sk., oter 2 sk. og rev 2 sk. Disse eksemplene viser at pels dyrene i mange tilfeller har vært like betydningsfulle som det matnyttige viltet. Går vi så langt tilbake som til vikingtiden, er det flere som har hev det at det store økonomiske oppsving da skyldtes pelshandelen.
19
Gamle fiske- og fangstmetoder
Rev Revebås er en gammel fangstinnretning. Leem beskriver i 1767 båsene som samene brukte. Disse var så korte at når lemmen falt i, ble litt av bakparten av reven utenfor, og her tok ofte ulven seg en jafs og ødela skinnet. Revebåsene på Østlandet har vært laget av tre og har en fallem i hver ende. Åtet ligger midt i båsen og er festet til gildermekanismen som holder lemmene oppe. Når reven rykker i åtet, utløses gilderet, lemme ne faller ned, og reven blir fanget levende. På Vestlandet og i Setesdal er reve båsene bygd opp av stein. Det er ofte bare en inngang, hvor en stor, gildret steinhelle faller ned og stenger inn gangen når reven tar for seg av åtet. Et annet gammelt fangstredskap er revetane. Det er mulig at den opprin nelig er samisk, men den er i alle fall i nyere tid også godt kjent i mange landsdeler sønnafjells. Revetanen økses til av en 1,5 m høy trestamme på rot. Den flathogges og gis en eller to dype, spisse kløfter øverst. Åtet festes til den høyeste spissen. Når reven hopper opp for å gripe åtet med kjeften, kan en av labbene bli hengende fast i den tilspissede kløf ten. Det ser ut til at revetane har vært mye benyttet, men den har antakelig ikke vært av de mest effektive fangst redskapene. Det er uten tvil fangst med saks som har hatt størst betydning. Det har vært brukt både åtesaks og fotsaks. I 1771 skriver Giellebøl i «Hølands beskrivelse»: «Den almindeligste Maade, som man fanger ham [re ven] paa i Norge, er med Ræve-Saxe, som er gjort ligesom Ulve-Saxene, men ere mindre. Eftersom han er meget snedig, maae man og være me get forsigtig med disse Saxers Opstilling, ja man maae smøre dem med en slags Salve, som de kalde Ræve-Salve, for at betage ham Lukten av Jer net.» Saksene måtte være blankpusset og innsmurt med revesalve, et sammensurium som hadde forskjel lige sammensetninger, alt etter fangstmannens erfaring. Det finnes eksempler på at revesalve kunne inneholde opptil 20 forskjellige ingre dienser. Sammensetningen av salven 20
Steinfelle for jerv på Hardangervidda. Det erfiretallsgilder med gildrepinner av einer som blir brukt. Steinhellen veier ca. 30 kg, og jegeren måtte bruke en staur som våg for å få hellen opp for gildring.
var som regel en fangsthemmelighet. Å skyte rev for glugg er en gammel jaktmåte. Det ble lagt ut slakteavfall bak uthusene, og jegeren stod på post bak fjøsgluggen. I Sogn finnes det også eksempler på at egne små skytterhus med skyteglugger ble satt opp på en side av en elv, og åtet ble lagt ut på den andre siden. Reven fikk ikke så lett vær av jegeren på denne måten og var ikke vanskelig å få frampå.
Gaupe Gaupeskinn ser ut til å ha vært et meget verdifullt pelsverk helt tilbake til forhistorisk tid. Det har silkemyk, fin kvalitet og et praktfullt utseende. I 1316 nevnes gaupeskinn som eks portvare i Bergen, i 1485 blir 150 gaupeskinn omsatt samlet i Stock holm, og i 1526 blir et gaupeskinn gitt samme verdi som 10 mårskinn. Dette viser at gaupa måtte være ettertraktet. Fangst på gaupe har antakelig vært vanskeligere enn på de fleste andre rovdyr. Gaupa farter vidt og kan ikke
sies å oppholde seg særlig lenge i en bestemt lokalitet. Dette gjør at det er vanskelig å sette ut faststående fangstredskaper. Det sikreste har an takelig vært å sette ut bås, snare eller saks i forbindelse med dyr som gaupa selv har drept. Gaupebåsen er kjent mange ste der. Den er gjerne litt over to meter lang, ca, 60 cm bred og tilsvarende høy. Snarefangst av gaupe er også kjent. Gaupesnarer ble satt ut i bratt og vanskelig ur hvor gaupa fulgte natur lige stier som den eneste framkomstmulighet. Snarene ble satt opp som vippesnarer, gjerne med tunge lodd som heiste gaupa opp etter halsen. Gaupa ble lokket ved hjelp av åte. En annen fangstmetode av betydning var bruk av trampsakser. Saksene var noe større enn revesakser, som oftest med pigger på bøylene. Jakt på sporsnø om vinteren og med hund om sommeren har også vært brukt. Ved å ringe inn sporet i snøen finner en ut hvor gaupa har gått inn, og en kan få den lokalisert.
Rovdy rjakt og -fangst
Jerv
Oter og oterstang (saks) med kraftige pigger. Fra utstillingene på Norsk Skogbruksmuseum.
Jerven har aldri vært tallrik i Norge, og den har vært relativt vanskelig å drive jakt på. Dette er trolig en av årsakene til at jervstammen har holdt seg bedre enn ulve- og bjørnestam men, selv om jervstammen nå er liten. Det er særlig i reindistriktene nord på at jervstammen har vært størst, og det er da også samene som har drevet mest omfattende fangst på jerv. Den vanligste fangstinnretningen for dette rovdyret var jervbåsen. Så sent som i 1904 skrev Axel Hage mann: «Enda ser man mange steder i Finnmark, især langs høye elvemæler, hvor jerven gjerne har sin gang, levninger av de grove opptømrede feller eller båser som den tidlige re ble fanget i av finnene.» Saks har vært mye benyttet. Den legges ut ved utlagt åte, eller enda bedre ved dyr som er revet i hjel av jerven. All jakt på jerv med børse bærer preg av mer tilfeldighet, men det har også foregått en del jakt på jerv ved utlagt åte.
Mår Mårstokken var det fangstredskapet som var mest vanlig, og den hadde sin utbredelse over hele landet. Stokken ble vanligvis laget med en understokk som lå på bakken, og over denne ble selve fallstokken gildret, svært ofte etter firetallsgilder-prinsippet. Det ble lagt steintyngde på fallstokken slik at slaget over mårens nakke ram met godt. Åte ble alltid brukt. Dette ble festet til utløserstikken i gilderet. Til åte ble brukt fugl, mus, ekorn eller bare et stykke kjøtt. Iblant ble mårstokken satt opp fra bakken mel lom to trær. For å få måren til å gå rett på åtet ble en stokk lagt fra bak ken og skrått opp på den underste stokken i fella. Dermed ble det lett vint atkomst til fella, og dette var en sikrere måte å få dyret på. Mårstok ken ble enkelte steder laget av en tykk kabbe, 20-30 cm bred, som var kløyvd i to. De to halvdelene var noe uthult og datt mot hverandre som to trau, og måren ble godt klemt over kantene. Saks ble også mye brukt til fangst av mår. Jakt på sporsnø er
en gammel metode. Måren ligger om dagen inne i hule trær, i urer eller annet skjul, og der sporene stopper, vet jegeren at måren er i nærheten. Til dels er måren blitt røykt ut av sitt skjul og fanget i garn eller i en sekk.
Oter Oteren er på jakt om natten og ligger inne i urer om dagen. Både daghi og ynglehi ligger ikke langt fra vannkan ten, og det var der oteren pleide å gå i land for sitt dagskjul, at det var guns tig å sette ut fangstredskaper. Fangstredskapene ble til dels satt under vann og dels på land. Under vann hadde de den fordel at de ikke gav fra seg lukt. Sakser på land ble smurt på samme måten som omtalt for rev (se foregående side). Noe som var viktig ved utlegging av sakser for oter, var at de måtte fortøyes i land
med en jernkjetting, ellers ville en lett miste sitt bytte. Saks for oter kalles ofte oterstang. Den har ikke bøyler som andre sakser, men to stenger med jernpigger som klapper sammen om dyret. Fallstokk har også vært brukt til fangst av oter, men oterstokken var større, og den måtte alltid ha jernpig ger hvis dyret skulle bli i stokken. Oterpelsen er ekstra tykk og særskilt glatt. En jaktmetode som går tilbake til forhistorisk tid, er lokkejakt ved hjelp av oterfløyter. Oteren har en plystrende lyd som det er forholdsvis lett å etterlikne ved hjelp av små fløyter. Langs hele kysten fra sør til nord hvor oteren har hatt vanlig til holdssted, lever den tradisjon at oterjegerne laget seg piper av vingebein av sjøfugl, og ved hjelp av lokking fikk oteren på skuddhold.
21
Gamle fiske- og fangstmetoder
Fangst av andre dyr Bever Det er få kilder i vårt land som om handler jakt og fangst på bever. Det te må ha sammenheng med at beve ren på det nærmeste ble utryddet i løpet av 1700-tallet og den første de len av 1800-tallet. Den topografiske litteratur på slutten av 1700-tallet inneholder mangt om dyr, men lite om bever, bortsett fra i A. C. Smiths «Trysils Beskrivelse» fra 1784. I Try sil var det da fortsatt en beverstamme, og det ble drevet jakt og fangst på den. Men også her forsvant beve ren helt en periode før den på ny vandret inn etter annen verdenskrig. I Slemma i Osen ble det skutt en bever i 1855, og i Eltedalen i Trysil ble det observert rester av en beverhytte i 1883. I de tre nordligste fylke ne holdt beveren seg omtrent like lenge som i Trysil. De eneste stedene i vårt land hvor det alltid har vært bever, er i Agder-fylkene og antake lig i deler av Telemark. Beveren har imidlertid vært ut bredt over hele landet, og den hører med til de dyrearter som har vært utnyttet fra vår tidligste bosettingshistorie, gjennom hele middelalderen og opp mot vår egen tid. I Vistehola og i mange andre arkeologiske ut gravninger er det funnet knokler av bever. Det finnes også en rekke stedsnavn som har fått navn etter beverforekomster og fangst av bever. Collett (1912) oppgir at det er ca. 150 stedsnavn i vårt land som har sam mensetninger med Bjor-, Bjør-, Bjur- og Bever-. Opplysning om eksport av beverskinn er svært sporadisk nevnt, men det har vært slik eksport gjennom hele middelalderen. I 1305-07 nevnes utførsel av beverskinn fra Bergen, og i 1494 nevnes bjorveide på gården Galtestad på Biri på Toten, men det te er sparsomme opplysninger. Det kan neppe ha vært så stor forskjell på beverstammen i Norge og Sverige. I 1574 ble det f.eks. utskipet 3400
22
beverskinn fra Stockholm. En viss betydning må beverskinn ha hatt i Norge også, om ikke av samme stør relse som i Sverige. Beveren ble fan get ikke bare på grunn av skinnet, men også på grunn av bevergjelet, et stoff beveren har i kjertler på bakkroppen. Bevergjel ble brukt i folke medisinen og ble til sine tider meget høyt betalt. Erik Pontoppidan sier i «Norges Naturlige Historie» 1752-53 at bevergjel og beverskinn ble omsatt på Elverum Marked (Grundset Mar ked). Det sies at beveren ble utryddet like mye på grunn av bevergjelet som på grunn av skinnet. Det skal også understrekes at bever i den katolske tiden ble betraktet som et amfibium (dyr som lever både på land og i vann), og at be verk j øtt derfor hadde samme status som fisk og kunne spi ses i fastetiden. Når det gjelder fangst, er det trolig at bevernett har vært vanlig brukt. Olaus Magnus’ «Historia om de nordiska folken» fra 1555 har tegning av bever som fanges i nett. Ellers er det nevnt at bever ble fanget i både stokk, saks og teine. Smith nevner i «Trysils Beskrivelse» fra 1784 at tryslingene brukte bjørqvette, et slags beverspyd, til å stikke beveren med. Han forteller at beveren ble etterstre bet ved lystring med en jernpigg. Dyret ble altså drept ved harpunering ved hjelp av bjørqvette og lysterild.
Han sier også at beveren ble fanget om vinteren i en slags kiste eller tine, som ble nedsatt under isen i åene hvor dyret hadde sitt tilhold. Det norske beverskinnet karakteri seres som meget vakkert. Det har en finere farge enn det konkurrerende kanadiske beverskinnet. Det norske har en ettertraktet blåtone, mens det kanadiske er mørkere og har et grønnskjær. Beverskinn blir brukt til luer, kåper, jakker og til besetning. Skinnet blir rubbet, det vil si at dekkhårene blir skåret bort slik at bare underpelsen blir igjen.
Skogsfugl og hare Om storviltjakten var gjev og kunne gi mye kjøtt på én gang, så var det nok som oftest jakt og fangst på små vilt som gav det sikreste tilskudd til kostholdet. Jakt og fangst på hare og skogsfugl har vært drevet i alle byg der. Det er blitt brukt fallstokk, falllem og snare. Vippesnare ble mye brukt på hare, «opphevju», som den ble kalt i mange bygder. Et ungt bjørketre med messingsnare for enden ble bøyd i kraftig spenn over en «haregadd», dvs. et haretråkk i snøen. Utover vårvinteren «gadder» haren, dvs. at den tråkker seg veier i snøen og følger disse. Dette er gunsti ge steder å sette opp snare. Når haren får snaren om halsen, rykker den løs
Bever og bjørqvette, beverspyd som ble brukt i Trysil sammen med lysterild. Fra utstillingene på Norsk Skogbruksmuseum.
Fangst av andre dyr
Fallstokkfor storfugl ble plassert overfuglestiene. Utløserstikken skulle stå i passe høyde slik at fuglen satte fot på den, for da fikk fuglen slaget av fallstokken akkurat over nakken.
festet, og bjørka farer i været med haren, som blir strupt. Fallstokker for storfugl ble særlig brukt utover høsten. Fuglen følger små rekster i skogen når den leter etter mat, og stokkene ble satt over disse fuglestiene. Flere slags gilderprinsipper ble brukt. Viktig var det at utløserstikken stod i passe høyde over bakken slik at fuglen på naturlig måte satte sin fot på den. Det var stor steintyngde på selve fallstokken. Ved utløsning slo den kjapt ned over nak ken på storfuglen, som ved riktig gildring døde momentant. Storfuglsnarene ble også satt over slike fuglestier. Det ble stengt med bar og busker på begge sider av sna ren slik at fuglen skulle gå rett på. Så lenge det ble brukt hestetagl, var det vanligvis 12 tagl tvunnet sammen i snaren. Fra århundreskiftet ble det brukt messingsnare. Enkelte drev med storfuglfangst i stor målestokk. På Isefjær i Høvåg ved Kristiansand hadde de i 1897 ute hele 150 fugle stokker på én gang, og hver morgen når de så om stokkene, hadde de med seg striesekker til å bære fuglene i til gårds. På spillet om våren ble det brukt mye både stokk og snare. Ellers har spilljakt med børse på tiurleiken eller fra orrehytte alltid vært en ettertraktet jakt, og en jakt som kunne gi stort utbytte.
I gode fangstår er det eksempler på at skogsfugl og harekjøtt ble saltet ned i tønner. En vanlig rett var å koke sodd på kjøttet. Ellers ble små vilt solgt til butikken. Det var nød vendig å skaffe seg litt kontanter også. Sportsjakten på småvilt kom sent i vårt land, stort sett etter 1850. Vi har imidlertid et eksempel på harejakt med støvere fra midten av 1700-tallet. Det var Jon Collett som inviterte til selskapsjakt på sin eiendom Fladeby i Enebakk i årene fra 1756 og framover. Det ble ført jaktprotokoller for disse jaktene, og de bærer tydelig preg av kontinental skikk med uniformer, jakthorn og stor selskape lighet. Det må være riktig å si at det er med harejakten at den egentlige sportsjakten begynner i Norge. Rypejakt og skogsfugljakt med hønsehund (fuglehund) kom først i gang fra 1850. Forstmester J. B. Barth regnes som far til fuglejakt med stående hund i Norge.
452 900 kg. Selv om disse tallene i noen grad er basert på skjønn, gir de et bilde av den store økonomiske betyd ningen rypene hadde i eldre tid. Rypa var dengang landets viktigste vilt. Snarefangsten var fra gammelt fri for alle i skogen og på snaufjellet. Fangstmenn kunne sette snarer om hverandre, men hadde sitt eget eiermerke på snarekløften. Med jakt loven av 1899 ble også det vesentlige av småviltjakten en del av grunneierretten, men lenge etter den tid er det blitt satt snarer for rype på annen manns eiendom. I skog ble nok grunneierretten respektert, men i fjellet fortsatte den gamle praksis at de forskjellige grender hadde rett til snarefangst i det fjellområdet som lå nærmest og naturlig til. Rypefangsten betydde mest for fjellbygdene, og det er ennå tillatt med snarefangst i enkelte fjellbygder og i de fylkene hvor rypefangsten har vært og er av stor økonomisk verdi. Omkring århundreskiftet ble det betalt 50 øre pr. rype, mens det i dag (1985) blir betalt 15 kroner, altså 30 ganger så mye. Likevel var den fak tiske verdi i år 1900 kanskje større enn nå. Det var rypefangsten som gav kontanter i fjellbygdene og utgjorde en betydelig del av næringsgrunn laget. Rypefangerne bodde som regel i egne jaktbuer eller i seterhus. De var som oftest to og to i lag, men for å drive mest mulig effektiv fangst ar beidet de i atskilte fangtsområder med setting og ettersyn av snarer.
«Skarv» (fjellrype) tatt i snare (Lesja, 1968).
Snarefangst av rype Ifølge Amund Helland ble det i 1890årene felt omkring 1 100 000 ryper her i landet pr. år, og en god del av dem ble fanget i snare om vinteren. Dette utgjorde en vekt av ribbet fugl på 440 000 kg, mens alt det øv rige, både stor- og småvilt, utgjorde
23
Gamle fiske- og fangstmetoder
Det var viktig å velge seg gode fangstplasser. Nede i bjørkebeltet var det rikelig med ris til rypegardene, men fangsten ble også drevet ovenfor tregrensen, og da måtte fangerne bære med seg ris. Passende greinkløfter ble hogd til for snarene, og det kunne være en eller flere kløfter i en gard etter som det passet for fangst plassen. Fangstprinsippet bygger på det å få i stand en tillokkende beiteplass for rypa ved en lav risgard. Den viktigste vintermaten for rypa er nemlig bjørkeknopper - «brom» eller «kom mer», som det heter på mange dialek ter. Den nedsatte snarekløften virker som en naturlig snarvei til beiting også på den andre siden av risgarden. Hestetagl var materialet til snarer fram til slutten av 1800-tallet, da messingtråden ble tatt i bruk. Men det var ikke alle som hadde kontanter til kjøp av tråd, og tagl- og messingsnarer ble derfor brukt om hverandre i ganske lang tid framover. Taglsnarene krevde en spesiell teknikk ved oppsetting. For at snaren skulle stå riktig utspent i en fin ring, ble den løst festet til små stillpinner som ble skåret inn på hver side av kløf ten. Disse festene slapp med det sam me rypa gikk i. For at snaren skulle fange godt, ble underkanten av løk
Rypefangsten fraktes til bygds på skikjelke i to striesekker. (Lesja, 1968.)
24
ken satt i et par tommers høyde fra bakken. Ettersyn - «vækjing» - av et snarefelt måtte skje hver eller annenhver dag, alt etter hvor mange snarer en hadde. En fanger kunne ha fra bare noen få og helt opp til flere tusen snarer å føre tilsyn med. Enkelte drev snarefangsten i beskjeden målestokk ved siden av gårdsstellet, mens andre var å betrakte som yrkesfangere som bodde i jaktbuer i fjellet åtte til fjor ten dager av gangen. Når det var gått rype i snaren, satte fangeren opp ny snare. Etter uvær måtte snarene rettes opp. Det var vanlig å transportere fangsten i et bærebelte, «rypereim», rundt livet. Var fangsten stor, måtte også rypesekken tas i bruk. Rypa hadde sin verdi for andre enn fangerne også. Det hendte seg nok ofte at fangerne fikk uønsket hjelp til «vækjing» av snarene. Både røyskatt, korp og rev kunne gjøre stor skade. I et tilfelle er det nevnt at jerv tok hele 500 ryper for fangere i Nord-Østerdal. Rypefangsten varierte sterkt med gode og dårlige år. Rypefangeren Anders Haugen fra Lesja, født i 1885, sa det slik: «Det var svartår iblant, men også storår. Jeg har hatt ute opp til 1000 snarer av gangen, men fangsten kun ne bli svært ujamn. Det meste jeg har fått på en dag, er 85 ryper. Jeg måtte bære dem i flere vendinger. Det kan gå an å bære med seg opptil 40 ryper på en gang, 15 i ryggsekken og resten rundt livet. I min beste fangstsesong tok jeg omtrent 2000 ryper, men i dårlige år ble det bare noen få.» Jørn Blæsterdalen fra Folldal, født i 1889, forteller om kosten i rypefjellet: «Det var flatbrød og smør - og så kjøtt og flesk og kaffe. Og myssmør og kvit geitost hadde vi. Og så hendte det at vi fant ei rype som røyskatten hadde spist, og da tok vi den sjøl og kokte den sammen med flesk - og det var svære greier.» Både i Nord-Gudbrandsdal og i Nord-Østerdal var det mange snare fangere som drog til fjells og lå i særskilt oppsatte jaktbuer eller på setrer hele vinteren. De tok en tur til bygds en og annen gang med fangsten
og for å hente nye matforsyninger. Enkelte vintrer var det rype over alle fjell. På én fjellgård ble det øko nomiske grunnlaget lagt en slik vinter da mannen tok så mye rype at han lesset et stort lass og kjørte til Oslo og solgte for god betaling. For mange småkårsfolk var rype fangsten en kjærkommen inntekt. Ble rypa borte, merktes det i «fattig kassa», for da måtte de dit for å få hjelp til det daglige brød.
Rovfuglfangst Både falk og hauk har vært fanget levende helt fra tidlig middelalder. Fangsten ble drevet for å skaffe fug ler til en mote jakt for fyrster og stor menn ute i Europa. Det er ennå res ter etter falkefengerhytter i høyfjel let. I slike hytter satt falkefengerne skjult. Ved hjelp av lokkefugl kom falken, og idet den skulle slå, drog fangstmannen et fangstnett over den. Andre fangstmåter for rovfugl har vært snarer, sakser og bur i forbindel se med åte. En særegen form for fangst av både havørn og kongeørn foregikk på Vær øy i Nordland. Ørnefangeren gravde seg en grav høyt oppe i en ur, ca. 1 m dyp og med ca. 1 x 1 meter grunn flate. Taket ble dekket til av steinhel ler, men det ble spart en åpning så stor at ørnefangeren kunne komme inn og ut. Åpningen ble dekket til med en helle når fangstmannen had de krøpet inn for å «sitte på ørnehus», som det ble kalt. I den ene veggen var det en glugge på 8 x 12 tommer, og rett utenfor denne ble åtet lagt. I dette var det festet liner for fangeren. Når ørnen begynte å ta for seg av åtet, ble dette trukket lang somt mot gluggen. Gluggen var dek ket med et stykke torv, men med det samme ørnen var kommet nær nok, ble torven fjernet med venstre hånd mens fangeren grep om ørnens bein med den andre og trakk den inn gjen nom gluggen. Her kunne fangeren ha ørnen eller ofte flere levende ørner hos seg hele dagen, han kunne nemlig ikke forlate graven før det ble mørkt, ellers ville fangstplassen bli skydd. Gamle ørnefangere sa at ørnen skrek sjelden og bet aldri inne i fangst graven.
Gamle fiskemetoder i ferskvann
Gamle fiskemetoder i ferskvann Verdien av fisket i ferskvann har vært av større betydning dess lenger til bake i tid en går. Fisket har også alltid vært viktigere for fjellbygdene med et svakere næringsgrunnlag enn for lavlandsbygdene med sitt økono miske fundament i allsidig jord- og skogbruk. Der korndyrkingen har sitt marginalområde, har fiske og natur ligvis også jakt vært viktige attåt næringer. I henhold til norsk lov følger fiske retten eiendomsretten. Gårdene i
dal- og fjellbygdene har holdt sterkt på sin rett til fiske i vann og vassdrag hvor de er grunneiere, og de har også utnyttet fisket. Allmenningsvann var etter loven til allmenn bruk, men det er mange eksempler på at en enkelt gård utnyttet fisket i allmenningsvann fast, bygde seg fiskebu og naust og fiskeinnretninger og hevdet seg rett til fiske. I de store fjellområdene, som f.eks. Hardangervidda, som ble betraktet som «allemannseie», har det vært rettssaker om fiske og fangst
Fra Fiskevollen ved Sølensjøen i Rendalen i slutten av oktober like før isen legger seg. Fisket er slutt for sesongen. Kvartiller (butter) med røye til rakfisk og saltet sik blir satt lokk på, og alt gjøres klart til den tre mil lange transporten over fjellet til bygds for å selge sommerens fangst. Det tas hvert år mellom 12 000 og 20 000 kg fisk i Sølensjøen.
gjennom middelalder og nyere tid. Gjennom alders tids bruk utviklet det seg rettigheter til fiske og fangst. Den østlige delen av Hardangervidda ble benyttet av folk fra Uvdal, Numedal og Tinn, Vestvidda har vært utnyttet av folk fra Hardanger (Sørfjorden), og folk fra Eidfjord drev fiske og fangst i området rundt Hardangerjø kulen. I fjellområdene mellom dalførene rundt omkring i landet har det vært strid om fiskevannene, det gjelder f.eks. mellom Hallingdal og Valdres, mellom Valdres og Gudbrandsdalen og mellom Gudbrandsdalen og Øs terdalen. Alle disse stridighetene for teller om fiskets verdi for de enkelte gårder og grender. Det var store allmenningssalg etter 1660, og enkelte fiskevann kom også på salg. Mange gårder fikk kongeskjøte på fiskevann i allmenning på
fkUweTT
25
Gamle fiske- og fangstmetoder
første del av 1700-tallet, og har dette som eiendomsvann den dag i dag. Fiske til vinterforsyning har vært vanlig i dal- og fjellbygdene, men fisk var også salgsvare og byttemiddel. Ikke minst har rakfisk betydd mye i denne sammenheng. Rendalsrøye, godt saltet til kokfisk eller lint saltet til rakfisk, ble solgt til hedmarksbyg dene eller ofte byttet i korn. Møs vatn, med bygda Møsstrond, ligger øverst i Telemark, ca. 900 m o.h. Fisket etter ørret hadde stor betyd ning for matforsyningen, men viktigst var det at salg av rakfisk gav nødven dige årlige kontanter som vanskelig kunne skaffes på annen måte. I 1901 bodde det 135 mennesker på de 23 brukene rundt Møsvatn. Det ble fis ket opp ca. 12 000 kg ørret. Hver person ville kunne ha spist ca. 250 gram fisk hver dag hele året. Dette hadde de ikke råd til, for fisken var deres viktigste byttemiddel. Den ble lagt ned som rakfisk og omsatt. Før jul drog folk fra Møsstrond nedover i Telemark med fiskelass. Det som ikke ble solgt underveis, ble de kvitt i Skien, og der fikk de også kjøpt eller byttet til seg viktige varer, f.eks. korn. Jølstervatn i Sunnfjord er et godt ørretvann, og alle som har fiskerett, har utnyttet fisket godt. På gården Strand i Jølster regnet de verdien av fisket på nivå med et kufor. Det vil si
at fisket skaffet like mye mat som det en ku gav. Gårdene rundt de store sjøene Tyrifjorden og Mjøsa, hvor jordbru ket er særlig viktig, kunne også drive et betydelig fiske. På gården StorIhle i Ringsaker, hvor langrevfisket etter mjøsørret var betydelig, kunne de få en 70-80 ørreter hver natt. Da den nye uthusbygningen på gården ble bygd omkring år 1900, ble det tatt så mye ørret i langrevene at bygnings arbeiderne kunne lønnes fullt ut med det utbyttet revfisket gav. Her var det husmenn som stod for fisket. Fiskerikdommene i vann og vass drag og deres store verdi som mat ressurs og økonomisk faktor har vært drivkraften bak den store oppfinn somheten som er vist når det gjelder fiskeredskaper. Studier av fiskearte nes biologi og de lokaltopografiske forhold i elver og vann har også vært en nødvendig forutsetning for å kun ne utvikle redskaper som fanger godt. Det er vanlig å dele inn fiskered skapene i ferskvann i fire hovedgrup per: krok og snøre, direkte fiskemåter, bundne fiskeredskaper og innstengingsredskaper.
Krok og snøre Fiskekroker har vært laget av bein, tre, flint, bronse og jern. Under de
Båtnaust på gården Kjøsnes i Jølster. Jølstervatn har en fiskeproduksjon på 100 000 kg ørret pr. år, og gårdene som driver fisket, har naust for båt, garn og annen fiskeredskap.
26
arkeologiske utgravningene av Skipshelleren i Rogaland ble det funnet fiskekroker av bein som er ca. 5000 år gamle, og langs Tana i Finnmark er det funnet 3000 år gamle beinkroker brukt til laksefiske. Likevel er det trolig at fiskekroker av tre er forløpe re for beinkroker. Naturfolk i nesten hele verden har brukt fiskekroker og andre fiskeredskaper av tre. Tre er et forgjengelig materiale, og dette er grunnen til at trekroker ikke er repre sentert i arkeologiske funn, men det finnes tradisjoner om bruk av trekro ker mange steder i Norden. Det var først og fremst einer som ble brukt. Einerkroker kunne en få ekstra harde og spisse, særlig hvis en brente odden litt. Leem (1767) beskriver fra Finn mark at samene satte ut en slags støkrok hvor selve kroken var av einer, og som agn ble det brukt mark. Einerkroker er ellers nevnt av Høeg (1981). De har vært brukt fra Finn mark til Rogaland og sannsynligvis også på Østlandet. De fleste av opp lysningene i Norge har referanse til sjøfiske, men svenske og finske opp lysninger gjelder også ferskvannsfis ke. Særlig lake ble tatt med einerkro ker der. Kroker av bronse fra middelalde ren er funnet på Domkirkeodden på Hamar, og i Vågå ble det brukt messingkroker på langrevene. Ved Sølensjøen i Rendalen er det funnet jernkroker uten agnorer. De er hjemmesmidd og har sannsynligvis høy alder. Fabrikkproduksjon av fiskekroker begynte i 1870-årene, og krokene fikk et bredt spekter av varierte for mer etter fiskeslag og forskjellige for hold i vann og vassdrag. De hjemmesmidde krokene var også i noen grad forskjellige etter det fiskeslaget de skulle brukes til. Snøre ble laget av hamp og lin, og særlig har hestetagl gitt et holdbart snøre. Det var sterkt, råtnet ikke og hadde lang levetid. Enkelte var dykti gere til å flette taglsnører enn andre og leverte for salg. Fiskestengene var hjemmelagde til langt opp mot vår tid. Gran var et lett treslag, men litt for stivt, og det ble derfor satt på en stangtupp av et mykt løvtreslag. Ellers var selje svært van lig å bruke, men også mange andre
Gamle fiskemetoder i ferskvann
løvtreslag ble brukt. Fra ca. 1900 fikk vi import av billige bambusstenger. De var lange, spenstige og svært lette og overtok etter de hjemmelagde. Etter dette er det skjedd en voldsom utvikling på fiskestengenes område. Det gamle stangfisket var mer enn et sportsfiske. Mange fiskeskrukker er blitt fylt med stangfisk, og mangt et måltid er blitt brakt hjem til gårds eller til setrene på denne måten. Det te var en redskapsform som passet for alle, og et fiske alle kunne drive. Støkrokfiske var et passivt stang fiske med snøre og krok. En kjepp ble satt i bunnen, og snøret var viklet opp på en kløft festet til kjeppen. Kroken kunne være agnet med mark eller småfisk. Støkrok brukte en ofte til gjedde. Den kan rykke kraftig i snø ret, og det var derfor nødvendig både med svikt i kjeppen og at det kunne gis snor litt etter litt. Det er dette som oppnås ved at en del av snoren var viklet opp på kløften. Snoren gikk dessuten gjennom en spalte i den ene kløftarmen, noe som gjorde at det skulle en viss kraft til å få snoren løs. Fisken ble utmast på denne måten. Gjeddesaks kan settes ut som stø krok om sommeren, og den kan også brukes under isen om vinteren. Isgjedde er særlig ettertraktet som matfisk. Langrev ble brukt av dem som drev fiske i større stil. I Telemark, Agder og de indre bygdene av Rogaland og Hordaland brukes betegnelsen stegle. Ordet line, som brukes i en del byg der, er antakelig influert av sjøfisket og har fortrengt de eldre betegnel sene rev og stegle. Gjeddesaks brukt under isfiske i Elverum.
En langrev bestod av en lang grunnsnor, ofte kalt revås, og til den ne var det festet to alen lange tamser med krok på med fem alen mellom rom. Det var vanlig at en langrev hadde 50 kroker, og det vil si at den var 155 m lang. Rev er blitt brukt i hele Sør-Norge og i Trøndelag både til ørret, gjedde, lake og abbor. Til lake ble den satt som bunnrev og til gjedde som flyterev. Langrevfisket etter mjøsørret var et meget viktig næringsfiske så lenge det var tillatt å bruke levende agn. Det var krøkle som ble brukt som agnfisk. Den ble tatt i krøklenot om våren og sloppet i fiskebrønner, slik at man alltid hadde agnfisk. På Stor-Ihle hadde de ute opptil 1500 kroker av gangen. Det var litt av et arbeid å drive med dette fis ket. Det første husmennene måtte gjø re om morgenen, var å vcekja reve ne og plukke av fisken. Det var spen nende og litt av en kunst. Det var ikke bare lett å få en 10-kilos sprek ørret opp i båten. Når revene ble tatt inn, hadde de revkasser med hakk i kanten, en krok i hvert hakk. Men det var ikke bare å ta inn revene og fisken, de skulle også agnes på nytt og settes ut igjen. Krøkle hadde fis kerne med seg i et spann i båten. Revene ble sett etter om kvelden også. Revtiden og våronna falt stort sett sammen, og det var behov for arbeidskraft i jordbruket også. Like vel var det flere steder at en husmann bare rakk å drive med revfisket. Det var naturligvis ikke like store fangster i alle vann. Steglefisket i Jølstervatn ble regnet for å være et eldre fiske enn garnfisket. Det krevdes ingen stor kapital for å skaffe utstyr til steg le; garn og not var langt mer kostbare redskaper. Grindalsfluefisket er også et krokfiske. Det foregår på isen i april. Steinfluelarvene som blir tatt i store mengder ved gården Grindalen i Elverum, derav navnet, brukes som lokkemat for harr og sik. Larvene slippes ned gjennom et hull i isen, og det fiskes i et annet like inntil. Det kan stå tett med fisk opp mot hullet for å ta lokkematen. Selve redskapen er fiskestikke med snøre og krok. Som agn brukes mark eller en liten kunstig flue. Oter er et fiskeredskap hvor det
blir brukt kunstige fluer. Det var en gelskmennene som brakte oteren med seg til Norge, antakelig omkring 1860. Oterfjølen er ca. 70 cm lang og har bly i kjølen, slik at den står opp rett i vannet. Otersnoren (oteråsen) er på ca. 50 m, og det er vanlig med 10 fluer festet i tamser til denne. Sno ren holdes utspent ved at fjølen dras gjennom vannet fra båt eller fra land. Festepunktet for snoren er plassert slik på fjølen at den drar seg utover fra fiskeren, og alle 10 fluene rører seg i vannskorpen samtidig. Når det går på en fisk, blir snoren vindet opp på otergrinden. Det er kork langs kantene til å feste fluene i. De eldste oterne kunne ikke snus i vannet og var derfor tungvinte i for hold til de senere oterfjølene, som kan snus i vannet ved et rykk i snoren etter at den først er slakket litt. Fra båt kan det brukes to otrer samtidig, og dette ble ofte brukt av yrkesfiskere på de store sjøene. Med oter fisker en best midt på sommeren, og det er gjerne på dette tidspunkt at garnfis ket er dårligst. Dette kan være en av grunnene til at et nytt redskap som oteren spredte seg både raskt og vidt. På forholdsvis kort tid ble det vanlig å bruke oter over hele landet. Fiske redskapet oter har navnet sitt etter dyret oter, som er en storfisker. Det fisker godt og er blitt et viktig tillegg til de eldre fiskeredskapene. I enkelte områder er oterfiske nå forbudt.
Direkte fiskemåter Lysterfiske er kjent helt fra stein alderen av og fram til vår egen tid. Det er eksempler på lyster av bein, bare med en pigg med mothaker. En tilsvarende type av jern finnes også. Dette er redskaper som har mer form som spyd enn lyster. Ellers har lyst rene fra to tinder og opp til ti eller mer. Lakselystrer i de store lakse elvene kunne ha en bredde helt opp til 40 cm. De var da beregnet på fisk som kunne veie opptil 25 kg. Lysterfiske ble først og fremst dre vet om høsten i forbindelse med fis kens gytevandring, og hørte kvelden og mørket til. Foruten selve lysterjernet ble det brukt lyskurv med flamme tent på never eller tyrived. Lyset gjorde at fisken ble godt synlig mot
27
Gamle fiske- og fangstmetoder
bunnen, og gjorde hogg med lysterjernet mulig. Lysteret skulle treffe like bak nakken, da gjorde det best nytte og skadde minst. Det ble stort sett skilt mellom bekkelyster og sjølyster. Det siste ble som oftest brukt fra båt, mens bekkelysteret ble brukt i mindre bekker og åer hvor fiskeren kunne gå langs kanten eller vasse midt etter bekken. Det var best å være to om lystring. Den ene holdt lysterkurven og sørget for ved og varme, mens den andre bar lysteret og stakk fisken. I båten måtte det alltid være to, en ved årene og den andre ved lysteret. Her var lysterkurven festet til en stang i bå ten, eller det var en fastmontert jernrist for ved og varme. Lyster brukt fra båt hvor fisken ofte ble spiddet fritt i vannet, måtte alltid ha agnorer, ellers fikk en ikke fisken opp i båten. Bekkelysteret be høvde ikke alltid å ha agnorer, for her kunne en stikke fisken mot bun nen og være sikker på å få den. Ellers er det karakteristisk for bekkelysteret at de to ytterste tindene var lengre enn de i midten. Hogg en mot stein, var det de ytterste tindene som tok for og ble sløvet, mens de i midten holdt seg skarpe. Lystring ødela fiskens kvalitet, og slik fisk ble aldri brukt til rakfisk. Den ble brukt til husbehov og ikke til salgsfisk. Det kunne tas store meng der fisk ved lystring i gytetiden, og det ble frykt for desimering av fiske bestanden i mange vann. Det ble da også forbudt å bruke lyster allerede så tidlig som i 1866, men det er tydelig at lysterfisket bygde på meget gamle tradisjoner og fortsatte på tross av forbudet. Det skjedde til og med fornyelser. I 1920-årene ble f.eks. karbidlykter tatt i bruk som lyskilder. Bygdesmedene fortsatte å lage lystrer, og forretninger har om satt lystrer helt til i den senere tid. Til andre direkte fiskemetoder hø rer snaring av fisk. Det er en ganske rik tradisjon når det gjelder snaring av gjedde som står i sivet innved land og soler seg. Mange grindalsfluefiskere har med seg snare av messingtråd og snarer sik og harr som går under isen og eter fluelarver, men som ikke tar agnet på kroken. Det er videre kjent at samene lager snarer av vidjer
28
og tar fisk i bekkene ved snaring. Skyting med rifle av gjedde som står i sivkanten om våren, er også en del brukt. Klubbing eller døyving av lake og gjedde på stålis utover høsten er vel kjent. Når fisken går helt opp under isen på grunt vann, slår fiskeren med en kraftig klubbe på isen slik at fisken besvimer. Det hogges hull i isen for å få opp fisken. Bruk av forskjellige håvtyper hører også med til de direkte fiskemetode ne. Under lågåsildfisket brukes grunnhåv fra land. Håven er ovalt formet, og håvstangen er ca. 5 m lang. Håven føres nedover med strømmen langs bunnen. I den beste oppgangstiden for lågåsilda kan det stå tett med grunnhåvfiskere langs strendene i Lågen, og det tas mye fisk på denne måten. Håv brukes ved sikfiske i Åkrestrømmen i Rendalen og i flere lakse elver til fangst av laks. Håven er altså ikke bare et hjelperedskap under stang- og oterfiske.
Bundne redskaper Garn er det viktigste redskapet brukt under ferskvannsfiske. I forskjellig form er garnet brukt til all slags fisk og i alle typer av vann og vassdrag. Betegnelsen garn er den vanligste i de fleste bygder i dag, men det er ordet
Trinseformet garnsøkke funnet i Tesse i Lom i 1977. Slike søkker er datert radiologisk til å være 1180 år gamle.
nett som er den gamle betegnelsen. Nett har sitt utgangspunkt i det gam melnorske ordet nat, som betyr knyt te eller binde. I de øvre bygder i Østerdalen og Gudbrandsdalen bru kes fortsatt ordet nett, men ordet garn overtar mer og mer. Knut Hermundstad har undersøkt 200 skifter i Valdres fra forrige år hundre og har registrert 361 nett. Av 200 gårder var det 51 som hadde nett, det vil si 7 nett pr. gård som drev fiske. Han har undersøkt antall båter og nøter i de samme skiftene også. Det er i alt registrert 60 båter, men
Garnfiske under isen etter sik på Isteren. Det såkalte «veslefisket» foregår i november.
Gamle fiskemetoder i ferskvann
FLÅTAFISKE INUMEDALSLÅGEN Flåtafiske i Numedalslågen har fått navnet sitt fordi dette spesielle laksefisket med ledegarn og garnpose foregår fra flåter som stikker langt ut i Lågen. Tidligere ble fisket mest kalt evjefiske, fordi flå tene som regel ble plassert i evjer i elva hvor strømmen ikke var så sterk, men noe strøm må det være. Flåten hviler på lange, slan ke tømmerstokker. En flåte er beskrevet å være 18 m lang og 4 m bred med fiskehytte plassert ytterst på flåten. Den står på tvers av strømmen og holdes på plass av et såkalt nakkeband. Dette er lange tømmerstokker som er festet i hverandre, og som på oppstrømssiden er festet ytterst i flåten og i et tre eller en stein på land. Nakkebandet bevir ker også at drivtømmer ikke legger seg på flåten. Det er regler for hvor tett flåtene kan stå, og hvor langt ut i elva de kan stikke. En del av djup ålen (1/4) skal alltid være fri for laksens oppgang til gyte plassene. Fra land og utover på flå tens nedside går det et ledegarn som lokalt kalles ragarn. Dette ender i sekken, som er den garnposen hvor laksen blir fanget. Ragarnet har steiner i undertelna, mens overtelna er festet i flåtekanten. For at ragarnet skal stå rett på strømmen, blir det holdt på plass av steintau, som nederst er festet i tunge
Flåtafiske i Numedalslågen, med en flåte på hver side av elva. Garnposen er klar til å ta imot laks.
Bjellene ringer og forteller at det er gått laks i garnet.
steiner på bunnen, og øverst er festet i bommen som går langsetter flåten. Ved vindespillet ved siden av hytta begynner den fangende delen av garnet. Dette
det var flere eiere til 16 av disse båte ne, slik at det i alt var 95 personer som hadde adgang til båt ved eien dom. Det er registrert 30 nøter, og 17 av disse var felleseie, slik at det i alt var 51 brukere som deltok ved not fiske. De fleste bøndene som hadde egen båt eller del i båt, hadde garn eller not. Nå var fiske både med line og oter viktig i Valdres, og til dette trengtes det også båt. Det er likevel trolig at en del som hadde båt, ikke drev fiske i det hele tatt. Det er imid lertid vanskelig å trekke andre slut
er garnposen med åpning i. Når laksen kommer inn i posen, blir denne ved hjelp av vindespillet hevet opp slik at åpningen kommer over van net.
ninger enn at fisket i Valdres var av stor betydning, og at garn og not var viktige fiskeredskaper. Stågam settes ut fra en odde eller slik at det dekker inngangen til viker, eller det settes på grunner der en forventer å få fisk. Det er vanlig å sette garn om kvelden og ta det opp tidlig neste morgen. Det eldste mate riale å binde garn av var lin. Senere kom hamp, bomull og til slutt nylon, som nå er enerådende. Flyterne på garnet er av never, tre eller kork. De er festet til overtelna. Søkkene er
Det som skjer, er at laksen kommer svømmende oppover mot strømmen. Den møter ragarnet og blir tvunget til å følge dette utover. Så går den gjennom åpningen og inn i sekken. I enden av sekken må den snu, og prøver å fortsette mot strømmen igjen. Her er det en fiks innretning som be står av nappetråder som går opp til bjeller i fiskehytta. Laksen slår borti disse tråde ne, eller han slår i garnet, slik at det napper i trådene. Det ringer i bjellene, og fiskeren, som kanskje ligger og sover i hytta, våkner av bjelleklan gen og skjønner at nå er lak sen der. I en fart er han ute og dreier på spillet så åpningen til garnposen blir stengt. Før man fant på dette med bjeller, litt før 1850, holdt man i trådene og kjente når laksen nappet. Det var to mann som holdt vakt. Den ene sov i to timer i hytta, mens den andre holdt i tråde ne, og så skiftet de. Flåtafisket kan muligens gå tilbake til middelalderen. Fra 1600-tallet og framover er det imidlertid sikkert dokumen tert. Mye tyder på at redska pet ikke hadde fått sin ende lige form så tidlig, og at det ikke hadde så stor betydning. Etter 1850 økte flåtafisket sterkt i omfang. I 1890 viser en oppgave at det var hele 50 flåter i bruk. Dette var da også en viktig periode i lakse fiskets historie i Numedals lågen.
festet til undertelna og har vært laget av stein, horn, bly, jern og poser av never, skinn eller strie med stein i. Garnveven monteres på teinene slik at den ikke blir stram. Garnet fisker mye bedre på denne måten. Det lages ofte lange garnlenker ved at flere garn festes sammen. Stågarn, eller settegarn, som mange sier, er det mest vanlige garnet. Jagegam (også kalt føsegarn) var vanligvis små garn med lav høyde som ble brukt til å stenge av viker eller kulper i åer eller bekker. Det
29
Gamle fiske- og fangstmetoder
KÅPÅLÅFISKET I SKOLTEFOSSEN I hølene under fossene i lakseelvene vil det samle seg store mengder laks på vei oppover for å finne gyteplas ser. Det er bare ved passe vannstand at de kan greie å forsere fossene. Slike laksehøler er naturlig nok gode og ettertraktete fiskeplasser. I dag er det først og fremst sportsfiskere som utnytter disse laksehølene. Tradisjo nelt sett har det vært brukt mange forskjellige redskaper ved slike gunstige fiskeplas ser, og ikke minst har not i forskjellig utforming vært brukt. I Skoltefossen i Neidenelva drives det fortsatt et gammelt og særpreget notfiske. Selve fossekulpen er ikke særlig stor, og det kan derfor heller ikke den kastenoten som bru kes, være; enkelte har karak terisert den nærmest som en stor håv. Neiden ligger i Finnmark, ca. 50 km vest for Kirkenes. Det eldste dokumenterte fis ket her ble drevet av skoltesamene ved Skoltefossen. Det er nevnt i skriftlige kilder fra 1598. I 1826 gikk Neiden-området over fra russisk til norsk territorium, og fra dette tids punkt ble det etablert et skoltesamisk fellesfiske i Neiden. Opprinnelig var skoltesamene halvnomader med vinterboplasser i Finland og sommerboplasser i Norge. I 1831 skal det ha vært seks fastboende skoltefamilier i Neiden med til sammen 36 medlemmer. Så tok det etter hvert til å kom me finner til Neiden. Den førs te av dem ble akseptert av skol tesamene og fikk være med på fellesfisket. Det kom etter
Tre av notfiskerne svinger kåpålånoten i takt for å få den rette kraften på notkastet.
Noten sprer seg ut som en vifte og favner hele laksehølen, slik den skal for å kunne få god fangst.
hvert mange finner som ville være med på dette ettertrak tete fisket, det ble konflikter og rettssak. Etter dommen i 1848 fikk alle innbyggerne i Neiden som eide eller brukte særskilt matrikulert jord, lik rett til å være med på felles fisket. Slik er det fremdeles. Kastenoten som har vært
ble brukt føsestang for å drive fisken i garnet. Garnet ble tatt opp og fisken av, og så ble det satt ut på neste sted i åa. Slik kunne en fiske seg oppover lange strekninger. Føsegarn beskattet ofte fiskebestanden i småbekkene alt for sterkt. Drivgarn er store garn festet mel 30
brukt i Skoltefossen gjennom flere hundre år, kalles kåpålånot. Den er bare 5-6 m lang, og dybden på notposen er ca. 2 m. Til undertelna er det fes tet 25 søkkesteiner som er store som en knyttneve, mens det bare er noen få flytere på overtelna. Det er viktig med stor tyngde på undertelna,
lom to båter, eller med en båt i den ene enden og en drivgarnskabbe i den motsatte enden. Garnet glir langsomt nedover på den strekningen det blir brukt, kanskje 100 m eller 200 m. I Drammenselva var et drivgarn for laks 30 m langt og 3 m høyt. Drivgarn brukt til lågåsildfisket var omkring
slik at noten går fort til bunnen. Ordet «kåpålå» er finsk og skal visstnok bety labb, bjør nelabb. Uttrykket gir et godt bilde på hvordan noten vir ker. Den slår til like raskt som bjørnen når den slår med lab ben etter laks. På få sekunder er hele kastet gjort og noten dratt inn. Det gamle samiske navnet på dette notfisket er «liw jelak-guolle», som betyr kastegarnfiske. Til et notkast trenges det fem mann. Tre av dem kaster ut noten, mens de to øvrige står klar med hvert sitt nottau for å dra inn den enden av noten som kommer lengst ned i hølen. To av kasterne tar så hvert sitt av de andre nottauene og drar inn den andre enden av noten. De tre som kaster, står på det lave berget ved Kåpålåkulpens øvre ende og svinger den sammenfoldete noten fram og tilbake i takt. I kastet skal noten bre seg helt ut som en vifte. Da vil den favne et størst mulig om råde og får best effekt. Så snart noten er gått til bunnen, drar de den inn til et skrått berg som danner en naturlig landingsplass. Kåpålåfisket alene har vært regnet for like viktig som hele stangfisket. Fellesfisket kun ne gi fra 5000 til 6000 kg laks. Det fortelles at det en gang for lenge siden skal ha vært tatt 180 laks i ett notkast. Etter hvert som laksefisket i sjøen ble mer omfattende, gikk kåpålåfisket tilbake. I 1956 ble det sprengt en renne i Skoltefossen for laksens oppgang, og laksefisket med kåpålånot er gått ytterligere tilbake, men det drives fort satt.
1900 50 m langt og litt over 2 m dypt og hadde 36 omfar. Størrelsen varier te fra sted til sted. Flytegarn. Under lågåsildfisket på Helgøya og Nes var bunngarn (stågarn) det vanlige. Lågåsildfiskerne kunne bruke opptil 50 bunngarn bun det sammen i en lenke, som vil si en
Gamle fiskemetoder i ferskvann
garnstrekning på en hel kilometer. I slutten av forrige århundre anskaffet de seg flytegarn fra Sverige og Tysk land. Mens bunngarna bare var 1,30 m høye, var disse flytegarna hele 8 m høye. Flytegarna ble holdt oppe med ankertønner, en i hver ende av garnet. De hadde korkflytere med en ekstra kavle på midten, og de ble strukket slik at de lå en meter under vann. Lågåsildfisket i Mjøsa må be traktes som et viktig næringsfiske. Flytegarnfisket på gården Slåtten på Nes beskjeftiget 6-7 mann, og hele dugurdsøkta gikk med til å ta opp garna, rense og tørke dem og sette dem ut igjen. Det var på grunn av fiskets store betydning at nye garntyper ble anskaffet. Not hører med til de bundne fiske
LAKSEVARP Mange vil ha undret seg over de høye, spinkle stillasene med en liten hytte på toppen som står i fjordene på Vest landet fra Møre til Ryfylke. Det sitter en mann i hytta på stadig speiding etter laks som han håper skal komme inn i noten i sjøen under seg. Et slikt laksevarp er en merkelig, men tradisjonsrik fangstinnretning for laks. Den har mange navn, lakseverp, sitjenot, giljenot, flakenot og rykkenot. Som navnene sier, er det not som er selve fangst redskapet, men det er en stånot som trenger manuell be tjening for å fange laksen. Det vil si at fiskeren må se at laksen går inn i notsekken for å kunne stenge åpningen, og laksen ser en best ovenfra, i fugleperspektiv. Derfor byg ges stillasene med hytte for fiskeren på toppen. Prinsippet med laksevarp langs kysten er mye likt flåta fiske i Numedalslågen. Laksevarpet består av et langt ledegarn, bægjegarn, som i Lågen kalles ragarn. Det kan være 50-60 m langt. Ledegarnet går fra langt ut i sjøen innover mot land og skal lede laksen inn i selve notsekken,
redskapene, men er samtidig et innstengingsredskap. Den er også et aktivt fiskeredskap i og med at den dras gjennom vannet og samler fisk fra et større område. Vi kan snakke om elvenot, sjønot og kastenot. Den siste nottypen er beskrevet under om talen av kåpålånot (se foregående side), som brukes i Skoltefossen. Både elvenot og sjønot kastes fra båt i en halvsirkel og dras inn til land. Elvenoten er minst, og da den ofte brukes i sterk strøm, foregår kasting og trekking av noten i rykende fart. Det som tar tid, er å tømme noten for fisk og legge den i båten igjen klar for neste kast. Sjønøtene kan være store, men her har en med stille vann å gjøre og kan bruke den tiden en tren ger for å få den riktig kastet. Den skal
som er festet i land. Laksen som er på vei opp i elvene for å gyte, følger strandsonen, støter på ledegarnet, følger dette og glir inn i sekken. For bedre å kunne se laksen er det ofte lagt en hvitmalt planke ved inngangen til sekken. Denne kalles flaken, og derav kommer navnet flakenot, som enkelte sier. Laksefiskeren i hytta ser på denne hvite plan ken som blinker opp gjennom sjøen. Både laksen og skyg gen dens sees godt når den glir over planken. Fiskeren holder nottauet i hånden. Dette går gjennom ringer i bunnen på notsekken og opp
synke godt til bunns og stå en stund før den trekkes. Det vanlige er å trek ke noten for hånd, men de kjempe store lågåsildnøtene i Mjøsa blir nå trukket med vindespill eller med langsomtgående motorer. Det er trukket not i Mjøsa med 3000 kg lågå sild i ett kast. Om dette er et unntak, er det ikke uvanlig med noen hundre kilo sild i ett kast, og det skal krefter til å dra inn en slik not. En kastenot kan være på 6-8 m, en elvenot på 25-50 m og en sjønot på over 100 m. Nøtene i Sølensjøen be står av 7 notbolker å 9 alen på hver notside og med notkalven (posen som fisken samles i) i midten. Dette gir en lengde på ca. 80 m på selve noten. For enden av notsidene er det gjegnbender (svivler av tre), og til disse er
på sidene, og når laksen er kommet inn, drar han i tauet og stenger åpningen. For å være sikker på å få laksen blir den klubbet mens den ennå er i noten. Disse faststående strandnøtene har utviklet seg fra vanlige kastenøter uten bunn. Bunn i nøter brukt ved lakse varp ble tatt i bruk etter hvert, slik at de kunne brukes uansett bunnforhold og dyp. Det er sannsynlig at bruk av laksevarp går tilbake til middelalderen, og det har vært mange hundre av dem langs hele kysten. Men så kom kilenøtene, den første i
Laksevarp tilhørende gården Stamnes i Vaksdal i Hordaland. Steinene under hytta løses ut når det kommer laks inn, og noten stenges.
1844, og tok opp konkurran sen med laksevarpene. Kile nøtene er selvfiskende, mens laksevarpene trengte minst én, som oftest to mann, og det måtte være stadig vakt hold. Dette førte til en stadig økning i bruk av kilenøter, som var mer arbeidsbesparen de. Den offisielle statistikk viser at det i 1953 var hele 7300 kilenøter i bruk, mens antall laksevarp var på 100. Statistikken for 1983 viser at det var 1735 kilenøter og bare 21 laksevarp i bruk. Begge typer av fiskeredskaper er alt så gått meget sterkt tilbake i den senere tid. Dette skyldes ikke minst en sterk regulering i bruken av dem. Når det ennå finnes en del laksevarp langs kysten, skyldes dette at vi står overfor en redskaps type som har meget gamle tradisjoner. Det er også verdt å merke seg at gjennomsnitt lige fangsttall pr. redskap er svært høye for laksevarpene sammenliknet med kilenøter. Dette kan ha noe å gjøre med laksevarpenes gunstige plas sering. En ting er sikkert, når lak sevarpene forsvinner, er en særpreget og tradisjonsrik del av det norske laksefisket slutt.
31
Gamle fiske- og fangstmetoder
Trekking av lågåsildnot på Vingnes ved Lillehammer i 1976. Notbøting. Legg merke til kniven på langfinge ren til å kutte trådene med. Denne redskapen hører egentlig kystkulturen til, men er her i bruk under lågåsildfisket, som er vårt største innlandsfiske.
de ca. 50 m lange nottauene festet. Det er festet treflytere til overtelna og søkker av elghorn til undertelna. Under inndraing av noten blir det slått med nottauene i vannskorpen (pliktet) for å skremme fisken inn i kalven. Tauet blir viklet om tausulen etter som det dras inn, og de to som drar, går mot hverandre til selve inndraingsplassen, hvor noten landes. Not er et kostbart redskap å an skaffe og krever mye stell og vedlike hold. Den brukes først og fremst ved større innlandsfiskerier, og der fisken i gytetiden går opp i store stimer.
Innstengingsredskaper Til innstengingsredskapene hører teiner, ruser, kuper, mæler, ålekister,
32
Teinelag fra Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen for fangst av hunderørret under oppgang fra Mjøsa. Fra utstillingene på Norsk Skogbruksmuseum.
laksekjerr, laksegarder, sløer og kattiser. Det brukes forskjellige navn om samme redskap i forskjellige distrikter, og det er vanskelig å gi en oversiktlig framstilling av alle disse redskapene. Teiner, ruser, kuper og mæler har det til felles at fisken glir lett inn i fangstredskapet gjennom en kalv, men støter på de spisse spilene fra kalven hvis den prøver å komme ut igjen. Disse redskapene er i sin eldste form laget av trespiler, men er i den senere tid laget av netting eller garnvev. Ofte er det fiskeforbygninger med mange teiner, som ved hunderørretfiske i Lågen eller ved mælkrakkfiske etter lågåsild. Abborkuper og gjedderuser settes ut enkelt vis. Gjedderusene kan ha lange fang armer som leder fisken inn i rusen. Sløe har vært et viktig fangstred skap, særlig nedgangssløene for laks og ørret. Sløene var innrettet slik at (Forts, side 35) Ørretmæl fra Brummundelva i utstillingene på Norsk Skogbruksmuseum.
Under: Paul Steinsæter lager abborruser for bruk i Steinsfjorden.
Vårfiske med gjedde ruse i Elverum
Gamle fiske- og fangstmetoder
KATTISE Kattise er en fangstinnretning for fisk, og den har røtter til bake i tidlig norsk bosetningshistorie. I dag kjenner folk flest ikke til kattisen. Både fangstredskapet og navnet er stort sett gått av bruk. Navnet kattise i en eller annen form forekommer i 1600-1700-tallsdokumenter og i topografiske beskrivelser fra denne tiden. Det finnes også en del steds navn som forteller om fangst redskapet kattise, selv om be tydningen av navnet er ukjent for de fleste. Stedsnavnet Katnosa i Nordmarka har tro lig sitt opphav i fangstinnretningen kattise, og i Østmarka er det en gård som rett og slett heter Kattisa. Ved utlø pet av Rotbergsjøen i Grue er det et smalt sund som på eldre kart er skrevet Katiska. Et tjern i Marker i Østfold kalles på folkemunne for Kattise. Det egentlige navnet er Tunskaugtjernet. Hvordan virket så en kat tise? Den ble laget som et fangstrom som det førte ledegjerde til. Innretningen ble bygd opp av kløyvde trespiler som ble stukket ned i elve- eller sjøbunnen. De sluttet seg tett inntil hver andre, slik at fisken ikke kun ne komme ut mellom spilene. Ved inngangen til fangstrommet ble spilene plassert slik at de dannet en kalv, slik fangstprinsippet er kjent fra teiner og ruser. Det er en smal åpning i kalven som gjør at fisken kommer inn, men det er svært vanskelig å kom me ut. Det spesielle ved kattisene, og det som avviker fra andre innstengingsredskaper for fisk, er at de er helt åpne øverst. Det finnes altså ikke noe slags lokk. For å kunne ta opp fisken ble det derfor brukt håv. Dette at fangstred skapet ikke hadde lokk, gjor de at spilene måtte ha en viss høyde over vannflaten for at fisken ikke skulle hoppe over. En må vel kunne slutte av dette at kattise ikke var et
34
fangstredskap for laksearter, i alle fall ikke for laks, ørret og harr. Kattisens utbredelse i Norge var først og fremst i lavereliggende strøk i Øst fold, Akershus, Hedmark og Buskerud, og det var sann synligvis først og fremst fiske slag som abbor, mort, bras me, gjedde m.fl. som kattise ble brukt til. De kattisene en kjenner til, er gjerne plassert i viker og sund i sjøer, og nettopp i vann der forskjellige arter av kar pefisk er dominerende. Norsk Skogbruksmuseum gravde i 1969 ut en kattise i Valmannsundet mellom Store og Lille Gaustadsjø i Eidskog i Hedmark. Den har form som en stor kringle, slik en kelte nettingruser har i dag. Det antas at dette er en funksjonell form som fanger godt. Den var plassert der det i dag er stor oppgang av mort i gytetiden, og fangst av mort kan ha vært hovedårsaken til at den ble plassert nettopp der. Mort brukes fortsatt både fersk og tørket i dette området og var tidligere en langt mer brukt matfisk enn den er i dag. Kattisen i Valmannsundet er radiologisk datert til 3270 år, og den er dermed den eldste daterte fangstinnretning for fisk i Norge. Det finnes en datering til bronsealder av en kattise på Oland i Sverige, og det vil si omtrent samme alder som den norske. En russisk datering av kattise viser en alder på 5000 år. Vi står altså overfor en meget gammel fangstinnretning. Den er svært enkel i fangstprinsipp og byggemåte, og enkelhet er ofte et tegn på at et fangst redskap har lang tradisjon. Redskapet har av samme grunn holdt seg til opp imot vår egen tid i Sverige og Fin land, og sporadisk også i Norge. Kattise er et fangstredskap med en klar østlig utbredelse. Det antas at navnet har rus sisk opphav. I Finland heter det katiska og i Sverige katsa. Det norske navnet kattise
Kattisen fra Valmannsundet i Eidskog bygd i modell på Norsk Skogbruksmuseum i målestokk 1:1.
Kattisen fra Eidskog under utgravingen i 1969. Trespilene er av furu, og alderen datert radiologisk er 3270 år.
minner, som vi ser, svært mye om det finske. Fangstred skapet er derfor satt i forbin delse med den finske inn vandringen til Norge på 1600tallet. Dateringen av kattisen fra Eidskog viser noe annet. Navnet kan imidlertid i sene re tid være influert av finsk språk. Katiska er et vanlig ord
i Finland, og det kan rett og slett oversettes med fisketeine eller ruse. Det har altså en noe annen betydning og er et aktuelt ord i dag, mens det norske ordet kattise er nav net på det alderdommelige fangstredskapet fra Eidskog. Både redskapet og ordet hø rer historien til.
Gamle fiskemetoder i ferskvann
MÆLKRAKKFISKE ETTER LÅGÅSILD I Gudbrandsdalslågen mel lom Lillehammer og Hunderfossen fiskes det år om annet mellom 150 000 og 200 000 kg lågåsild. Dette er et gytefiske som stort sett foregår i okto ber måned. Lågåsilda går opp i Lågen i store stimer for å finne gyteplasser. Dette at den kommer konsentrert i store mengder, er årsaken til at det i tillegg til de tradisjo nelle garn- og notredskapene også har utviklet seg andre redskaper, som håvtyper og mæler festet til mælkrakk. En mæl er i likhet med teiner og ruser et passivt og selvfiskende redskap. Mælen består av en trestamme som er 50 cm i firkant, hvorav to av sidene er forlenget til om trent to meter lange armer som gjør det mulig å skyve rammen opp og ned i krak ken. Selve mælkonstruksjonen består av granspiler festet i trerammen. Mælen har en lengde på ca. 70 cm. Granspilene er trukket med garnvev, og det kjegleformete rommet har et volum på ca. 8 liter. Kalven, som bevirker at fis ken kommer inn, men ikke ut, er også laget av granspiler festet til trerammen. Spilene er formet som en trakt inn-
Det var tungt å sette ut en mælkrakk. Her er hele Øyra Lotteierlag i sving med å få mælkrakken på plass i strømmen.
over i mælen, og de er bundet sammen i toppen slik at det bare er en trang åpning der fisken går inn i mælen. Mælkrakken ble satt ut på faste mælkrakkstøer. Mælkrakktreet var på enkelte fis keplasser opptil 20 m langt. Det var festet to solide bein med labber i rotenden av tre et, og mannskapet på mælkrakkstøene skjøv treet ut på tvers av strømmen. Labbene virket som ski. Til mælkrakktreet ble det festet to stendere for hver mæl. Stort sett kunne det være mellom 12 og 30 mæ
en skrågard et stykke ut i elva ledet fisken til en renne som endte opp i selve sløekassen. Bunnen i denne var av trespiler med et visst mellomrom, slik at vannet rant igjennom, og fis ken ble liggende igjen. Fisken sprel let seg nedover til et fangstrom hvor det var vann, slik at den holdt seg i live til den ble hentet. Sløene lå ofte i bekker og elver langt fra gården og ble ikke alltid sett til hver dag. Sløer er kjent fra alle fylker i Sør-Norge. Det ble betraktet som en stor herlighet å eie sløe og sløerett. Alekaret eller ålekista bygger på det samme prinsippet som nedgangssløa. Når ålen som kjønnsmoden vandrer nedover elvene for å gyte i havet, er den lett å fange i kister hvor fisken blir liggende igjen på trespile-
ler til et mælkrakktré. Mælene ble holdt på plass av vannpresset. Mælene har åpningen nedstrøms, slik at lågåsilda som kom mot strømmen, gikk rett inn i mælen. Mælkrakktreet står fra en til to meter over vannflaten. Etter hvert som mælene ble fulle, måtte de tømmes. Fis kerne gikk på en gangvei montert til mælkrakktreet. Mæl etter mæl ble trukket opp og tømt over i fiskesniken, som er en ryggkurv ofte flettet av hegg, og denne ble brukt til å bære fisken i. Mæ
lene ble satt på plass igjen i samme spor etter hvert som de ble tømt. Ofte var mælkrakkene knyttet til notfisket og var da plassert ovenfor selve notplassen, men en del mælkrakker stod også helt for seg selv. I forbindelse med notfisket gav mælkrakken et slags for varsel om når dette kunne be gynne. Begynte det å komme jevnt med fisk inn i mælene, var det tid til å kaste not. Noten har alltid vært et mye viktigere fiskeredskap enn mælen. Reisingen av en mæl krakk var dessuten svært ar beidskrevende, så selv om fis kemengden i Lågen økte, gikk mælkrakkene av bruk i årene framover mot 1960. Mælkrakkfisket kan spores tilbake til middelalderen og ser ut til å ha vært viktigere bakover i tid. Det er i alt registrert 20 forskjellige mælkrakker som har vært i bruk i Lågen. Stort sett stod mæl krakkene mellom Knuvelen og Brunlaugsbrua, en strek ning på to km. Den nordligste av disse lå på Rundtomodden litt sør for Brunlaugsbrua. Den tiden mælkrakkene var i bruk under lågåsildfisket om høsten, satte de sitt spesi elle preg på elva og land skapet.
Utsetting av laksestengsel i Tana i 1975. Langs de karakteristiske trebente stengselslukkene er det en ledearm som leder laksen inn i posegarnet for enden.
35
Gamle fiske- og fangstmetoder
GRINIGIPEN I NUMEDALSLÅGEN Det er forunderlig hvor man ge forskjellige fangstred skaper det finnes for fangst av laks. Det mest spesielle av dem er vel Grinigipen i Høgtveitfossen i Numedalslågen. Vannmassene farer utover fossen med veldig styrke, og laksen bruker alle sine krefter og all sin teknikk for å kom me opp strykene. Den for søker seg nær fjellet, hvor virvler og mindre bratte par tier gir de beste mulighetene. Den svømmer oppover i stor fart øverst i vannskorpen, men så kommer det spesielle punktet hvor det er en bak evje og den kraftige motstrømmen plutselig blir medstrøm. Fisken mister delvis kontrollen over bevegelsene sine på dette stedet. Akkurat der henger Grinigipen, og i den er det i tidens løp havnet mange lakser. Folk må ha iakttatt laksens atferd år etter år akkurat på dette stedet og skjønt at nettopp her er det ideelle stedet for plassering av en gip. En gip er en mellomting mellom en mæl og en teine. I dag er den laget i metallkonstruksjon, mens de gamle gipene var laget av tre. Den er formet som en kasse uten lokk og er omtrent to meter lang. En vid kalv leder laksen inn i gipen. Der blir den lig gende på spilene i bunnen (som vannet renner gjennom), men over vannskorpen. Det er bratt fjell der gipen henger. For å komme til og fra er det bygd stiger mellom fjellhyllene. Selve gipen hen ger i kjettinger og stålwire, og to store stokker holder gipen mot strømmen. Opp mot fos sen er det skråttstilte bord som er med på å bryte strøm men og gjøre vannpresset mindre. Grinigipen behøver ikke å ha vakthold til stadighet, men i den beste laksesesongen er det nødvendig å holde vakt fra tidlig morgen til sen kveld.
36
Grinigipen skimtes iskumvirvlene. At komsten skjer ved stiger og trapper fra fjellhylle til fjellhylle. På top pen ser vi den lille fiskerhytta.
For å sikre best mulig kvalitet på laksen er det best at den kan bli tatt så snart den kom mer inn i gipen. Det hører en liten fiskerhytte til laksefisket på Grini. Den er plassert på en fjellhyl le ovenfor stigene og har ut syn til gipen. Den gir ly mot uvær og har nødvendige red skaper for fisket. Her kan vaktmannen få seg en matbit, og her blir laksen tatt hånd om. Opprinnelsen til ordet gip er noe usikker. Alf Torp sier at gibb er en slags kurv til
laksefangst, og at det ger manske ordet gip har med gap å gjøre. Dette kan kanskje settes i forbindelse med den gapende åpningen Grinigipen tar imot laksen med. Ordet kan også komme av det hol landske ordet kip, som betyr ruse. En person ved navn Wright skal, etter hva Martin Grini fortalte, være den som satte opp Grinigipen i år 1700. Etter år 1700 er navnet gip eller gib brukt i flere do kumenter. Navnet kan ha kommet med Wright og ha hollandsk opprinnelse. Den
gamle tregipen er svært grovgjort og tung, og mye tyder på at den har sitt utgangspunkt i gammel nordisk tradisjon. Det er eksempler på at en betegnelse kan gå over fra et redskap til et annet beslektet redskap. Grinigipen må ha vært et meget viktig fangstredskap for laks og en stor herlighet til gården. Uten at vi har fangstoppgaver til disposisjon, sy nes det å være bekreftet at det en gang i løpet av et døgn skal være tatt 100 laks i Grini gipen.
Gamle fiskemetoder i ferskvann
s
Ålegard eller «kæss» i Enningdalen ved Halden. Garnposene henger nedover medstrømmen, og ålensom kommer inn, greier ikke å komme ut.
ne, mens vannet renner igjennom. De fleste lakseelvene på Vestlan det har hatt lakseteiner. Andre navn er laksegard eller laksekjerr. Dette er til dels store, tømrede innretninger som skulle tåle store vannmasser, is gang og tømmer. Kalven i teinene er løs og kan tas opp under helgefredningen. I Driva var det for en tid tilbake 21 teiner i bruk. I 1978 stod det igjen fem, hvorav to ble brukt. Det er sportsfisket som er årsak til at lakseteinene er gått av bruk. Sørermefisket (mortfisket) i Svart elva som renner ut i Akersvika i Mjø sa, har vært drevet med mæler. På Nedre Kåterud i Vang er det fortsatt en fiskeforbygning med plass til fire mæler. Dette spesielle mortfisket på gikk en 10-12 dager etter at isen var gått og fram til mjøsflommen kom og mælene ble satt under vann. Mælene ble vanligvis tatt opp om morgenen og satt ut igjen om kvelden. Det ble i enkelte år tatt opptil 3000-4000 kg sørenne. De kjørte rundt med stuttkjerre og solgte. Det vesentligste ble imidlertid brukt til grisefor. Etter sørenna kom det abbor og gjedde i mælene. Disse fiskeslagene var lette å selge, men sørenna måtte stort sett nyttes på andre måter.
Tore Fossum
Over: Lakseteiner i Driva (1977).
Fra sørennefisket (mort) i Svartelva i Vang, Hedmark. Morten helles ut av teina.
37
Gamle fiske- og fangstmetoder
Folketru kring jakt og fiske Veiding og jakt Dei to orda veiding og jakt står eigen leg for det same, men i moderne språkbruk har gjerne veiding ein meir alderdomleg klang enn jakt. Det kan høve godt, for i eldre tider var så mange fleire metodar nytta enn jakt med børse. Veiding er ein eldgammal næ ringsveg, like gammal som menneske på jorda. Vellykka veiding gav liv berging i tider då folk berre kunne lite på eiga evne til å skaffe det som trongst av mat og klede. Den gode veidaren var ein lykkemann, ein som både hadde personleg dugleik og som stod seg godt med maktene, ofte ved hjelp av magi. I veidemanns-tradisjon har vi ofte eit magisk innslag, det at ein ved å bruke ymse slag trolldomskunster skal kunne få fengd. Det er ein tradi sjon som har vart ved gjennom tidene. Det var det matnyttige viltet som veidarane gjekk etter. Rett nok veit vi frå mellomalderen og til innpå 1700-talet at det var framande i fjella som fanga falkar for å temje dei og selje dei til jakt, men dette såg folk helst som eit apespel som utlendingar dreiv med. Bygdefolk drog til fjells for å få elg eller helst rein. I tradisjo nen er det mengdevis av forteljingar om dette, ei verkeleg soge om mathenting. Det er ei forteljing om to sysken som skulle byte farsarven. Den eldste fekk valet mellom sjølve garden eller dyregravene. Han (eller ho) valde all tid dyregravene. I mange fjellbygder var det ein seiemåte at reinen var meir enn halve føda. Øvst i Setesdalsheiane, over mot Suldal, heldt veidarane seg gjerne i ein stor heller som dei kalla Storhedder. På veggene kan ein framleis sjå utkrotingar, dyreteikningar og inn skrifter. Med runer har veidemenne ne skrivi namnet sitt i «gjesteboka», og somme har freista seg med magis ke teikn. Ein har skrivi det som vel mange har tenkt på: «Eg ville velje
38
meg den møy som er den fagraste i verda.» Mindre kunne ikkje gjere det, men det er så lett å drøyme. Det har laga seg segner kring veidinga ved Storhedder. Det er så leis fortalt om veidemannen Salmund Breivi, han må ha levt omkring 1600, at han skaut så svær ein bukk. I Stor hedder la han seg til å sove. Då høyrde han det kalla bort i nuten på «Ringeball, Ringeball stuten», men frå ein annan topp svara det at Ringe ball var fallen for skot. «Då skal eg finne skyttaren,» grøyste det imot. Nei, det måtte han vare seg for, for «sløkjepipa (børsa) hans fis åt deg». Straks etter høyrde likevel Salmund at det kom noko som steig så tungt. Det spurde om han såg tranten. «Nei,» sa Salmund, «men flytt deg så eg får sjå deg!» Då fekk han sjå utys ket - augo var som vaskevassfat. Sal mund kasta børsa attover skuldra og skaut. Elles ville kula gått mot han sjølv. Utysket illvåla og sette av garde, men frå Storhedder-fjell kom det så god ein lått. Denne segna er ikkje eineståande. Vi treng ikkje gå lenger enn til Rauland før vi møter ein annan kjend segnfigur, Dyre Vå. Om han er det same fortalt. Og best kjent er det som fortelst om Per Gjynt. På den gamle segna, som Asbjørnsen fortel i
«Huldre-eventyr», bygde Ibsen då han skreiv sitt spel om Per. Både Dyre Vå og Per Gjynt er historiske personar som Salmund, og alle har truleg levt tidleg på 1600-talet. Dei var kjende vidt ikring som veide menn, det låg eventyrglans over deira vandringar i fjellet. Frå seinare tid veit vi kva ry det gjekk om Jo Gjendes bragder. Vender vi tilbake til Storhedder, finn vi der mangeslag minne etter dei gamle veidemennene. Den sentrale figuren i ritingane er bogeskyttaren, midt i reinshopen. Det var ein situasjon han ynskte seg. Her står han med langboge, slik veidemenn i mange hundre år har stått i bogastillet ved Storhedder medan reinsflokkane trengde seg fram mellom helleren og vatnet like nedanfor. Ein ser også geometriske teikn, som pentagrammet (stjerneliknande figur med fem spissar, også kalla marekross eller tussemerke). Alt det te ber bod om at ritinga ikkje vart gjord for moro skuld. I sitt sosiale miljø merkte den gode veidaren seg ut av mange grunnar. Han var nok i dei fleste tilfelle bufast, hadde heim med kone og born. Men det var fjell-livet som gjorde han om tala (det kan vel elles hende at ære og frægd fall oftare på bjørnejegeren enn på dei som for i alle fjell etter mat). For svært mange var det den harde nauda som dreiv dei til fjells. Særleg kunne det vere ille om våren. Titt og
Reinen var føde, ikkje skyteskive. Jakta skulle gå sømmeleg for seg, ein skulle syne respekt for det som levde. Derfor var dei nøye med at dyr ikkje fekk gå sin veg skamskotne.
Folketru kring jakt og fiske
I Sto rhedder finn vi mange slag minne etter dei gamle veidemennene. Bogeskyttaren er midt i reinshopen. Det var ein situasjon han ynskte seg.
ofte er det sagt at hadde dei ikkje då hatt reinen, hadde dei svolti i hel. Var det lite rein på vidda, vart det gjerne smalhans i bygdene. Det er sagt at dyra kunne vere borte i 20 år. Men kom så reinen, vart det sett på som stor synd og skam å skyte meir enn det ein hadde bruk for. Jamt heiter det om dei som hadde gjort slikt, at dei skaut aldri rein meir. Dei hadde forbroti seg mot dei uskrivne lovene og måtte straffast. Det synet som ligg attom, er at lagnaden straffar den som øyder i utrengsmål. Reinen var føde, ikkje skyteskive. I vanskelege tider hadde ein både rett og plikt til å ta det ein trong om av Guds gåver. Men alt skulle gå sømmeleg for seg, ein skulle syne respekt for det som levde. Der for var dei gamle nøye med at dyr ikkje fekk gå sin veg skamskotne. Ofte måtte veidarane li mykje vondt før dei fekk teki livet av skamskotne reinsdyr som freista stikke seg bort. Jo Gjende måtte eingong følgje etter ein skadeskoten rein tre dagar før han kom på skothald. På den andre sida heiter det så fint
om ein gammal jeger at når han var på heimveg med høveleg fengd, snud de han seg mot fjellet og takka for seg for denne gongen. I Rendalen har dei framleis den skikken at dei lyfter på hatt eller lue og «helsar» Sølen når dei er på veg mot Sølensjøen og fiske stadene der. Veidarane mislikte jaktlovene. Dei hermer etter ein gammal mann i Ullensvang at lova kom til å arme folk ut. Han hadde aldri tenkt det var naudsynt med skrivne lover mellom menneske og dyr. Det ville han leggje i hendene på Storemannen, slik som dei gamle gjorde. Dei klaga på love ne til amtmannen, men han meinte at dei nok kom til å skyte når dei trong mat likevel. Ved jaktlova i 1863 vart det sett forbod mot dyregraver, og det var av naturlege grunnar eit forbod som ingen våga setje seg ut over. Då had de også dei moderne skotvåpna gjort den eldgamle veidemåten avlegs. Det er berre forunderleg at han kunne halde seg så lenge som han gjorde. Etter vår tids etiske mål synest det vere ein brutal måte å nytte dyregra
4
ver. Dei låg på stader der dyra hadde rekstervegen sin, helst attmed vatn og andre stader der reinen måtte fram. Dei brukte graver både til elg og rein. Ein må elles skilje mellom slik veiding og bruk av bogastille eller bogaseto, når dei nytta gjerde eller bægje for å drive reinen mot ei grav. Dei som hadde graver, måtte sjå til dei ofte, og helgedagsfreden for viltet vart i det store og heile respektert i gamle dagar. Det kan nok hende at elgen i skogsbygder spela same rolle i mat forsyninga som reinen i fjellbygdene, men tradisjonen om elgsjakt er av ein annan karakter og ikkje særleg rik. Det følgde ikkje slikt romantisk sus med elgsjakta. Frå dei store skogs-distrikta lengst aust i landet er det fortalt at elgen var heilt borte ei lang stund på 1700-talet. Den elgen som kom att, var av eit anna slag, med stonghorn. Folk «tok» ein elg når det var matnaud. Ein husmann på Krokskogen sa: «Når’n hadde førti øre daen om vinteren og femti om sommeren, og kjerring og ni unger hirne i stua, å skulja ’n gjøra da?» I skogsbygdene held huldra til, der er det skogskaren og jegeren møter
39
Bjørnen har ei eineståande stilling i alle slag folketradisjon, og han hadde «ti manns styrke og tolv manns vit». Men ordet slagbjørn stod for noko vondt og stundom vilt.
henne. I folketrua har ho på ein måte fått råderett over elgen. Har ein gjort huldra ei tenest, får ein gjerne ein elg som løn: Nokre karar gjekk heile da gen utan å sjå elg. Dei la seg til å kvile, men då høyrde dei det ropa: «Opp karer, vil de ha oksen. Han er næmmer bygda enn nå’n tå døkk trur!» Dette tykte dei var meiningslaust, men dei sette no likevel mot bygda. Ikkje lenge etter hadde dei ein diger okse. Matnyttig kunne også bjørnen vere, endå det slett ikkje er maten tradisjonen legg vekt på å fortelje om. Bjørnen har ei eineståande stil ling i alle slag folketradisjon. Ei lang rekkje eventyr fortel om bjørnen, hu moristiske og meir alvorsame. Som tid er bjørnen i lag med reven, somtid i andre karakteristiske situasjonar, men alltid eller mest alltid er framstil linga slik at bjørnen kjem i eit sympa tisk lys. Bjørnen låner drag frå trollførestillingar og frå mennesket og får oftast ein godsleg karakter. Det er som det gamle ordet om bjørnen, at han har «ti manns styrke og tolv manns vit», blir gløymt, når han i eventyret så ofte let seg narre. Annleis er det i dei mange realis tiske forteljingane frå dagleglivet. Bjørnen måtte ein rekne med i som marhalvåret. Då kunne han vere på 40
ferde alle stader, farleg for folk og fe. Ordet bjønn og endå meir slagbjønn stod for noko vondt og stund om vilt. For alle stader kunne dei fortelje om krøtterslåing og sauedreping. Ei stor gruppe segner fortel om korleis bjørnen er ute etter svang re kvinner. Opplysningar frå reservat i USA synest stø desse segnene, likeeins måten bjørnen tek for seg av sauer og andre dyr han har drepi. Hjå samane var truene om mannbjørn og varulv lenge levande, som dei var det andre stader kring i lan det. Det var menneske som stundom fekk rier slik at dei tok ham av dyret og tedde seg som det. Derfor var dei meir farlege enn andre. Samane rek na det for best å vere bjørn, for då fann ein mat alle stader om somma ren - og om vinteren trong ein ikkje noko. Tradisjonen om bjørnen er under leg, det er ei kløyving mellom det godslege og det fælslege. For det meste botnar vel dette i at ikkje alle bjørnar er slagbjørnar, og at bjørnen ikkje ter seg likt om sommaren og om hausten. Då rovdyrplaga var stor, var det ei viktig oppgåve å få has på dei. Buska pen måtte vernast, og til det hadde dei mange råder. Meir enkle var larm og ståk når udyra braut seg inn, mest effektivt å tyne dei.
Svartebøkene gjev oppskrift på magiske råder: «Tag brystmelk og giv hvert kreatur og stryg lidt deraf paa deres hoved, da skal ingen ulv tage dem.» Meir vanleg var det å gje krø tera noko av udyra sjølve: «Tag ulveog bjørneben, stød dem smaa og giv kreaturen i salt en torsdagsmorgen at æde. Saa er de fri baade for ulve og bjørne det aar.» På magisk vis kunne ein binde dyra eller gjere dei ufarlege, det vart kalla klumsing eller fjetring. Om folk såg bjørnen før han såg dei, fekk han mindre makt. Bruken av magiske ord var viktig. Det er om å gjere å få ein kraftkonsentrasjon i orda, ved å leg gje inn dei heilage namna frå gud dommen, ved uforståelege ord og ved rim, rytme og verseform. Dei kalla det febøner. Tjøre, stål og eld var kraftige verneråder. Ein måte å halde ulven borte på, var å lage stengsle av tau. Helst skulle tauet vere spunni tre torsdagskveldar, og det vart bundi i hop med klufta stavar. Tauet måtte hange slakt. Dersom ulven freista krype under tauet, ville ryggen hans brotne, sa dei. Eit underleg funn vart gjort i 1936 då det ved isbresmelting kom fram ei gammal gråbeinstengsle i fjellet i Ol den i Nordfjord. Ho var truleg laga omkring 1600 og sidan halden ved like. Aktive råder var no likevel viktiga re, gildrer, sjølvskot, graver (tenk på eventyret «Far sjøl i stua»!), drivjakt, børser. Rimeleg nok rekna dei det for eit vondt merke når bjørnen la seg på buskapen. Det armast etter bjørne tann, sa dei. Med skrubbane hadde det eit anna lag. Ein skrubb hadde teki ein geitekilling som ein liten gut åtte, og guten gret. Du treng ikkje gråte, sa far hans. Det gror etter skrubbetann. Det var naturleg nok bjørnen og vargen som kom til å stå i ei særstil ling av rovdyra. Det er helst lite vi høyrer om gaupa, jerven, måren og reven, men reven er no hovudaktør i mange eventyr. Truer er det kring dei fleste dyr, og den dag i dag er det mange som reknar med at ein er feig når horeven gøyr nær huset. Børsa var veidemannens og jege-
Folketru kring jakt og fiske
fekk, men hadde så nær at ein såg han. Ein viss rett kan forteljinga like vel ha når dei tek hardt i om gamle dagars storfiske, før forsuring og opp demming av vatn sette inn. Likevel kan ein undre seg når det så tidleg som i 1777 av presten Engelbret Michaelsen i Vinje blir sagt at « ... Fiskeriet allevægne formindskes». Gamle namn som Fiskeløys viser at heller ikkje tidlegare var det fisk alle stader. I «En Nat i Nordmarken» har Asbjørnsen fortalt om huldretjørner, dvs. tjørner med dobbel botn der fis ken berre beit på heilt spesielle tider. Men somme hadde betre fiskelyk ke enn andre, same kva reiskap dei nytta. Ein slik var Per Gjynt, og tra disjonen vil ha det til at denne lykka fekk han fordi han ein gong hadde rettleidd huldra så fint. Det var dans i bygda, og huldra hadde bundi opp halen og blitt med i dansen. Men så dansa ho så hardt at halen datt ned. Det såg Per, og han fekk sagt til henne at ho måtte binde opp silkevippa si. Dette vart ho så glad for at ho lova han fiskelykke kvar gong han prøvde. Og Per vart storfiskar. Ei segn fortel om ein mann som ville få huldrefolket bort frå ei tjørn. Han tok mold frå kyrkjegarden og strødde rundt heile tjørna. Jonsok kvelden strauk han til fjells og ville sjå om han fekk fisk. Med det same han kom til tjørna, høyrde han det gret og bar seg ille. Då haugefolket såg han, tok dei av seg hatten så dei vart synlege, og ropa: «Ille gjorde du, kristenmann, du stengde tjørna for oss!» - «Verre gjorde de, de tok frå meg fisken eg hadde fått,» svara han. Då bad dei han gjere eit lite led i ringen, så skulle han få så mykje fisk han ville ha. Det gjorde han, skrapa bort molda så det vart som ei grind i eit gjerde. Men først laut haugefolket love at dei aldri meir skulle forgjere Fiske fisken. Etter den tid vart han godven Jakt og fiske var i røynda to sider av med dei og fiska så mykje han ville same sak. Det er sagt at fisket på ein alle sine dagar. - Dei som ikkje var så annan måte enn veidinga tala til sinn heldige å stå seg godt med huldrefol og sansar og gjorde fisketurane til ket, kunne ta svartebokstrolldom i feststunder. Det var som regel ikkje bruk. Det er mange fiskebøner: «Jeg gaar nu til fiskevand og ven det beinharde slitet som jakta krav de, ikkje det rastlause jaget, meir ei der fisken til min haand med vor Her re Jesu haand og saa med jomfrue tid til ettertanke og fred. Den vanlegaste tradisjonen fortel Maria rene baand jeg verker op fis om storfisken, den som ein ikkje ken af dammen idag som derudi man
rens beste hjelp, men dei som ikkje unnte ein god jakt, «skjemde» henne lett. Det måtte ein vare seg for. Ikkje skulle ein la andre fikle med børsa, ikkje skulle ein skyte på det ein ikkje ville nyte sjølv, som ramn og katt. Ei skjemd børse kunne ein rette på ved å presse ein hoggorm inn i pipa og så skyte han ut att mot ein vegg eller ei dør. Det kunne også hjelpe å la ei kvinne skyte med skjemd børse, men det sikraste var å skyte mot altarbrød. Svartebøkene har mange råder for å få skjemd børse til å råke att. Det var om å gjere å ha kuler som tok i børsene. Ei kule laga av arvesølv var aller best, også mot trollhare eller trollfugl. Ein storskyttar frå Kopperud i Høland skaut omkring 1825 ein trollhare med ei kule som var laga av ein sølvtoskilling, tre byggkorn og ei lus. Det var fleire generelle råder for jakt og fiske som ein måtte rette seg etter. Det varsla lykke om ein kasta ein soplime eller spytta etter den som drog, ein måtte aldri ynskje «god jakt» eller «godt fiske». Til slikt måt te ein svare «kyss meg bak», om ein ikkje ville «gå vassfis» eller kome tomreipes heim. Ein måtte ikkje gå tilbake og hente det ein hadde gløymt, og ikkje snu hovudet eller sjå seg tilbake. Reint ille var det om ein møtte eit kvinnfolk når ein drog av stad. Då kunne ein likså godt snu. Verst var det om ho var utan forkle. Ku og kone som leidde på ku, var dårleg varsel, men verre endå ei gammal kjerring. Alt er ikkje borte i dag heller. Det er farleg for den svangre kvinna å sjå ein hare, seier dei mange stader. Då kan barnet bli haremynt. Slik er det med mange truer. Dei lever att.
ge vintre og aar haver ganget. De skal mine garn, rysser og kroger søge og bide som vor Herre Jesus selv haver skabt udi vand og flod.» Ei anna og enklare form sluttar slik: «Og du skal dra, og je skal dra, får vi sjå, håkken største makta har.» Røynsler var gode å ha, om ein trudde på bøner eller ikkje. Dei sa auren beit helst i overskya ver og regn. Di verre det var å finne agn, di lettare var det å få fisk. Andre enn fiskaren burde ikkje sjå på agnet. Feittklumpar frå kyrkjegarden til å smørje på agnet var framifrå. Ein skulle aldri reise svolten på fiske, og det var ille om kvinnfolk skreva over fiskeutstyret. Det kunne vere dårleg varsel om ein straks fekk fisk, det same om ein miste første fisken som beit på. Ein kunne like gjerne gje seg om ein annan fiskar såg på. Men sprella første fisken, var det godt merke, det same om fisken blød de godt. Det var ikkje heldig at dei brukte rette fiskenamnet med dei fiska. Dei sa helst at dei fekk ein rugg, eller ein lurk, eller ein pinne. Fekk dei mykje fisk første venda dei fiska ein stad, kalla dei det nasefiske, og det var aldri godt. Den gode fiskaren måtte ha tolmod og ro over seg, ikkje flyge fram og tilbake. Då det tok til å kome engels ke fiskarar hit til landet, skjøna folk snøgt at dei var flinke til å fiske. Heilt annleis skulle det vere med tyskarane. Naturmystikken spela ein stor rol le. Dei gamle opplevde naturen på ein annan måte enn vi gjer. Vi fester oss nok ved det vakre og stemningsfylte og opplever den sida av naturen som taler til sansane, når vi sit ved kaffibålet og sommarnatta sig inn over oss. Dei gamle opplevde noko meir. For dei var naturen ikkje berre det ein kan sjå og sanse, det var heimstaden for makter og skapnader som ein meir ana enn såg. Stundom kunne dei te seg fram for menneske, stundom kunne ein kome dei inn på livet, men alltid skapte dei ei spen ning i sinnet. Dei gamle trudde så sterkt at dei opplevde underlege ting. Dei fortalde det dei hadde sett og høyrt, og slik voks det fram tradisjon. Olav Bø 41
Naturvern
Atnasjømyrene - et av våre mange naturreservater (i bakgrunnen Rondane).
HVA ER NATURVERN? 44 NATURVERN GJENNOM TIDENE 49 Fra individ til økosystem 44 Vårt eldste fredningsområde 49 Naturens kraftforsyning 45 De første naturverntiltakene 49 Tilbake til jorden 47 Naturvernloven 51 Hvor mange er det plass til? 48 FREDNING AV NATUR 51 Motivene for naturfredning 51 Former for fredning 52 NASJONALPARKER 54 Hardangervidda nasjonalpark 54 Ormtjernkampen nasjonalpark 55 Gutulia nasjonalpark 55 Femundsmarka nasjonalpark 56 Jotunheimen nasjonalpark 56 Rondane nasjonalpark 57 Dovrefjell nasjonalpark 58 Gressåmoen nasjonalpark 59 Børgefjell nasjonalpark 60 Rago nasjonalpark 60 Ånderdalen nasjonalpark 61 Øvre Dividal nasjonalpark 62 Stabbursdalen nasjonalpark 64 Øvre Anarjokka nasjonalpark 64 Øvre Pasvik nasjonalpark 65 NATURRESERVATER 65 Fra Fokstumyra til Viknas øyverden 67 Reservater i statens skoger 68 Hvor mange reservater? 68 Landskapsvernområder og andre områdefredninger 68
ARTER I FARESONEN 70 Klassifisering av truede arter 70 Dyrelivet truet fra mange hold 76 Ikke truet - men i faresonen 81
Naturvern
Hva er naturvern?
den som et økosystem. Men som re gel tenker man på langt mindre en heter, f.eks. en innsjø eller en skog. Karakteristisk for økosystemet er at det bygger på selvbergingsprinsippet, når man ser bort fra at tilførselen av energi alltid kommer utenfra, fra so len. Men det er også kontakt mellom ulike økosystemer. Dette ser man f.eks. når en ørret snapper et insekt som faller ned i vannet fra en kvist. Ørreten godgjør seg da med mat som er produsert i et annet økosystem. Denne utvekslingen er særlig tydelig ved grensen mellom to forskjellige økosystemer, f.eks. mellom skog og våtmark. Slike randsoner eller økoto ner er ofte spesielt artsrike fordi de rommer arter fra to økosystemer. Innenfor økosystemet er det en rekke forskjellige naturtyper. Den natur typen som en art foretrekker eller er tilpasset, kalles artens biotop.
Naturvern er i dag et meget omfat det minst interessante leddet i økolo tende begrep, som griper inn i nær gisk sammenheng. Individet er da sagt alle deler av samfunnsmaskine også det laveste organisasjonsnivået riet. Skulle man gi en kort definisjon innen økologien. En helt annen inter av begrepet, kan man si at naturvern esse har det neste nivået, som omfat er å opprettholde alle naturens funk ter alle individer av samme art innen sjoner med sikte på å bevare naturen et område, altså en populasjon eller som livsgrunnlag for menneskene inn en bestand, som representerer det i en fjern framtid. Naturvernet byg andre trinnet i systemet. Når vi i nes ger på den erkjennelsen at mennes te omgang betrakter alle individer av ket er en del av naturen, og dermed alle arter som lever innenfor et be også avhengig av at naturens produk stemt område, har vi for oss et sam sjonsevne opprettholdes. Uansett funn. Og når vi i tillegg til samfunnet, hvor fjernt fra naturen mange av oss som består av alle planter og dyr, står i det daglige liv, er vi alle avhen også trekker inn de ikke-levende de gige av det tynne sjiktet av jords lene av miljøet, er vi framme ved monn som dekker det meste av klo begrepet økosystem. dens landarealer, og av de organis Man kan gjerne betrakte hele klo mene som klodens vannmasser gir livsrom for. Det betyr at alt arbeid for å hindre rovdrift på naturressur Overalt skaper ytre forhold som jordsmonn, nedbør, temperatur, breddegrad og høyde over havet ser, hindre forurensninger og forgift forutsetninger for utvikling av en bestemt naturtype med et plante- og dyreliv som er tilpasset ning av luft, vann og jordsmonn er nettopp de livsbetingelsene som rår her. Naturvern er først og fremst å sørge for at disse naturgitte livsbetingelsene opprettholdes. Motivet er fra Hjerkinnholen på Dovrefjell. naturvern. Naturvern er basert på den grenen av naturvitenskapen som kalles øko logi, og som beskjeftiger seg med samspillet mellom arter av planter og dyr og deres omgivelser eller miljø, eller kort sagt samspillet i naturen. Ordet økologi skriver seg fra gresk oikos, som betyr hus eller levested. Økologien forteller oss at alt i na turen henger sammen. I prinsippet er alle avhengige av alle. Fjernes en art, vil det få konsekvenser for andre, og i mange tilfeller vil følgene bli alvor lige. Alle arter av planter og dyr som forekommer naturlig i et område, bi drar til å opprettholde en dynamisk balanse (dynamisk fordi det ikke eksisterer noen absolutt balanse i na turen, en utvikling er hele tiden i gang). Variasjon og mangfold, ikke minst når det gjelder arter, bidrar altså til stabilitet i naturen. Når inn grep fra menneskenes side reduserer mangfoldet, vil samtidig denne balan sen rokkes.
Fra individ til økosystem Det enkelte individet, f.eks. et men neske, en rev eller en meitemark, er 44
Hva er naturvern?
Ettersom mange arter er tilpasset den samme biotopen, kan det oppstå konkurranse, særlig hvis artene er nær beslektet. Konkurransen kan f.eks. gjelde mat eller yngleplasser. Men som regel motvirkes konkurran sen av det forhold at selv nær beslek tede arter har sin egen økologiske nisje. Dette har med de enkelte arte nes levevis å gjøre. F.eks. er det ingen konkurranse mellom gråtrost og svarttrost når det gjelder reirplass, her har de to artene forskjellige vaner. Og de enkelte, fiskeetende fuglearter som forekommer i ett og samme fuglefjell, konkurrerer ikke i matfatet fordi de bruker ulike fangst metoder, tar ulike fiskeslag og fisker på forskjellig dyp. Dette har med tilpasning å gjøre, og tilpasning er et grunnleggende be grep innen økologien. Alle levende vesener er tilpasset et mer eller mind re snevert bestemt miljø. Dyr og planter praktiserer vaner og levevis som gir en best mulig utnyttelse av dette miljøet, og mange arter er ute av stand til å tilpasse seg selv små endringer i de daglige omgivelsene. Når tilpasningen er drevet svært langt i en bestemt retning, sier man at ar ten er sterkt spesialisert. Sterkt spe sialiserte arter er altså meget ømfint lige for inngrep i naturen, mens mindre spesialiserte arter i prinsippet er m,er tilpasningsdyktige. De har fle re bein å stå på, og kan greie seg selv om det absolutt beste leveområdet blir ødelagt. Storfuglen vil få alvor lige problemer hvis spillplassene blir rasert av hogst, mens rødreven er et eksempel på en art som kan tilpasse seg svært ulike levekår. Men felles for alle arter er likevel at visse krav til omgivelsene må tilfredsstilles. Ellers vil de gå til grunne.
Naturens kraftforsyning Det er bare plantene som, ved hjelp av energi fra solen, er i stand til å produsere organisk stoff av uorganisk materiale. Denne produksjonspro sessen kalles fotosyntese, som betyr å bygge ved hjelp av lys. Bortsett fra de grønne plantene selv er alle andre levende vesener avhengige av å få maten servert fullt ferdig i form av organiske stoffer. Derfor er alle dyr
Alle dyr, også en snegl, har sitt bestemte levested og sin økologiske nisje, sin strengt fastlagte profesjon og levemåte. Hvis dyret ikke får anledning til å utfolde sine spesielle ferdigheter, vil det gå til grunne.
avhengige av plantelivet, til og med gaupa. For rovdyrene lever av dyr som igjen lever av planter. Energien fra solen går i en enveisstrøm, fra plantene til planteetende dyr og videre til dyr som lever av planteetere. For hvert ledd i denne kjeden reduseres energimengden, fordi hver enkelt organisme i kjeden må forbruke en god del energi for å opprettholde livet. Men dette energi tapet erstattes av den stadige flom men av ny energi fra solen - en tilfør sel som ikke vil opphøre før solens lager av brennstoff en gang tar slutt. Mens energien går i en enveisstrøm i naturen, går stoffomsetningen i kretsløp. Det vil si at stoffene brukes om igjen, så lenge solen sørger for nødvendig energi for å holde krets løpet i gang. Alle de stoffene planter og dyr er bygd opp av, finnes i den ikke-levende naturen. Det aller mes te av stoffene er lagret i jord, luft og
vann, bare en liten del sirkulerer til enhver tid gjennom planter og dyr. Stoffene som planter og dyr er bygd opp av, vandrer gjennom natu ren i et kretsløp eller en nærings kjede. Grana produserer frø, som spises av ekorn, som i sin tur blir til middagsmat for en mår. Når måren dør, brytes kroppen ned og går inn i et nytt kretsløp som plantenæring. Stoffene eller næringen vandrer altså fra ledd til ledd og er forutbestemt til en gang å bli plantenæring på nytt. Antall ledd i næringskjeden kan være større eller mindre. På landjorden har næringskjeden ofte tre eller fire ledd. I havet er den gjerne lengre. Mange av de vanlige matfiskene er utpregete rovfisker som ofte kan ha fem eller seks ledd bak seg, via for skjellige organismer, før de havner på middagsbordet. En næringskjede er et eksempel på hvilken vei næringen kan følge, men
45
Hva er naturvern?
den utelukker et avgjørende forhold, nemlig at bare en liten del av energi en går videre til neste ledd i kjeden. Den mengden av organisk stoff som plantene produserer, kalles brutto primærproduksjon. Men plantene kan ikke bare produsere og vokse, de må også opprettholde sitt eget liv, og dette krever forbruk. Det som blir tilbake, og som teoretisk kan utnyttes av planteeterne, kalles netto pri mærproduksjon. Det er denne nettoproduksjonen som står til disposisjon for f.eks. elgen. Men elgen må ha et forbruk for å opprettholde livsfunk sjonene, og noe av plantekosten kommer ut igjen med ekskremente ne. Det betyr at bare litt av den plantekosten den setter til livs, kan bidra til vekst hos dyret. Og når men neskene spiser elgkjøtt, er det svært lite av den opprinnelige plantenæringen vi kan nyttiggjøre oss. Grovt reg net går nitti prosent tapt for hvert ledd i næringskjeden. Det vil si at det trenges hundre kilo plantekost for å produsere ti kilo elgkjøtt. Energitapene i næringskjeden an skueliggjøres gjerne i form av en pyramide. Pyramidens brede funda ment utgjøres av plantene. På neste trinn er mengden av levende organis mer blitt betydelig mindre: Her fin ner vi de planteetende dyrene. Slik blir pyramiden stadig smalere opp gjennom forskjellige nivåer av «kjøtt etende» dyr, til man på toppen finner f.eks. et større rovdyr. Næringspyramiden baseres ikke på antall organis mer, men på biomasse, det vil si den samlede vekten av levende organis mer. Men det er en hovedregel at ikke bare biomassen, men også antal let individer som oftest blir mindre for hvert trinn oppover i næringspyramiden. Det må nødvendigvis være mange ganger flere ekorn enn mårer, og antallet insekter må være svim lende i forhold til antallet av insektetende småfugler.
Dette betyr at vi aldri kan få virke lig store mengder av store rovdyr, den biomassen som rovdyrenes bytte dyr utgjør, er ikke stor nok til det. Og ettersom det er plantene som er næ ringsgrunnlaget for rovdyrenes bytte dyr, er det til syvende og sist også plantene som bestemmer hvor mange gauper det skal være livsrom for.
Tilbake til jorden Men ikke all den næring som produ seres av plantene, går videre i en næringskjede. Det meste brytes ned av bakterier uten å gå veien om planteetende dyr. I en skog, som er den naturtypen som har størst bio masse, går 90 prosent av nettoproduksjonen direkte tilbake til jorden. Når døde planter og plantedeler, f.eks. nåler og løvtreblad som årlig felles i store mengder i skogen, på
denne måten går mer eller mindre direkte tilbake til jorden, er det i virkeligheten starten på en egen form for næringskjede. Typisk for denne næringskjeden er at den er kort, og at den i mange økosystemer tar hånd om en vesentlig del av stoffomsetnin gen. Plantenes liv er altså i høy grad avhengig av plantene selv. Ikke minst gjelder dette i skogen. I den urørte skogen ser man også lett at døden så å si er en forutsetning for liv. Døden har gjort sin høst, mer eller mindre nedgrodde vindfall er i ferd med å bli til jord igjen, og tørre trær som fremdeles rager mot himme len, vil gå over ende i neste høst storm, for å gi plass til nye trær som vil få enda bedre livsbetingelser. Det er altså galt å snakke om skog som dør. Det er de enkelte trærne som forlater livet, mens selve skogen lever videre. Den er hele tiden i forvand-
/ en ren naturskog der det ikke drives hogst, vil omkring 90 prosent av den biologiske produk sjonen gå tilbake til jorden, og på den måten bidra til å skape bedre livsgrunnlag for nye trær og andre planter. Stubber og stammer som ligger overgrodd av mose, vitner om hva som er i ferd med å skje. Fra Flåbekkåsen barskogreservat i Namdalseid, Nord-Trøndelag.
Til venstre: Solen er selve kraftverket som setter plantene i stand til å produsere organisk stoff, som alle dyr er avhengige av. Artsrikt planteliv betyr også artsrikt dyreliv, ettersom de forskjel lige planteetende dyrene har hver sine spesiali teter når det gjelder valg av næring. Det betyr at rikt planteliv også er til glede for de dyrene som lever av planteetende dyr - også en kjøtteter som reven er avhengig av plantelivet!
47
Naturvern
lingens tegn. Naturen er dynamisk. Og når skogen blåser ned eller brenner (etter lynnedslag) over et visst areal, vil nye trær rykke inn i en bestemt rekkefølge, først enkelte løv treslag, som bjørk, selje og rogn. Dette er pionerene. Og først på et se nere tidspunkt begynner det treslaget som er det endelige på stedet, f.eks. grana, å vise seg. Løvtrærne er først ute, men hvis jordsmonn og andre betingelser på stedet passer for gran, vil dette treslaget vinne til slutt. Løv skogen forbedrer livsbetingelsene for grana, for at den skal vinne til slutt. Og når stor granskog igjen dekker området, er klimaks nådd. Dette er et samfunn som vil bestå så lenge naturforholdene ikke endrer seg ve sentlig, og så lenge menneskene ikke griper inn. Sett fra et rent naturvernsynspunkt er en naturlig skogbrann eller stormfelling av et skogareal ikke noen katastrofe, men et ledd i skogens liv. Under utviklingen mot et nytt klimakssamfunn vil skogen, etter som treslagene veksler og skogen vokser seg større, gjennomgå flere stadier, og alle disse trinnene gir livsrom for sitt spesielle dyreliv. Dette betyr at en variert natur, med forskjellige plantesamfunn og ulike alderstrinn, også er rik og variert når det gjelder dyrearter.
Hvor mange er det plass til? For at en art skal overleve, er det nødvendig at det fødes flere unger enn det som teoretisk er nødvendig for å opprettholde bestanden. Dyr som har stor evne til å forsvare seg selv og sitt avkom mot alle farer, får ganske få unger, mens andre arter opererer med et fødselsoverskudd som er så stort at det virker som et meningsløst sløseri. Men denne overproduksjonen er en sikkerhets ventil, fordi det er så mange farer som truer disse artenes unger. Videre er det klart at overproduksjonen har en avgjørende betydning for dyr som lever av andre dyr. Predatorer, altså rovdyr av mange slag, drar fordel av en høy ungeproduksjon hos andre ar ter, mens disse artene på sin side har 48
Ethvert naturområde har sin bestemte bæreevne når det gjelder f. eks. vilt. Det er mange faktorer som er med på å bestemme bæreevnen, men den avgjørende faktoren er den som det er størst knapphet på. Det hjelper lite at det er mat i overflod om sommeren, så lenge vinteren setter en strengere grense for de fleste dyr. Man sier gjerne at vinteren er minimumsfaktoren for vilt i Norge. Bildet viser utsikt mot Hadelandsbygdene, Oppland.
fordel av at predatorene sørger for at det ikke vokser opp så mange unger at det blir fare for en ødeleggende overbefolkning. Dette er et eksempel på samspill - måren er ikke ekornets fiende, selv om det enkelte ekornet som havner i mårkjeften, ikke liker det. I virkeligheten lever de to dyrene i et slags gjensidig avhengighetsfor hold. Hvis for mange unger av en be stemt art i et område vokser opp, vil områdets bæreevne for vedkommen de art bli overskredet. Det betyr at dyrene får dårligere levekår og at noen må bukke under, hvis de ikke kan vandre ut til andre områder der det finnes plass for dem. Eller det kan tenkes at området blir så overbe lastet, f.eks. ved beiting, at det i lang
tid vil være ødelagt som leveområde for arten. Men naturen har sørget for at en rekke begrensende faktorer er i virk somhet, slik at overbefolkning ikke er noen trussel i områder der naturtil standen rår. Alle kjente eksempler tyder på at når dyr gjennom overbe folkning ødelegger sitt eksistens grunnlag, er det inngrep fra mennes kenes side som er årsaken. Ikke minst finnes det mange eksempler på at rovdyrutryddelse kan bli en kata strofe for byttedyrene. Det er mange faktorer som bidrar til å begrense antall individer av en art innenfor et område. Om et av disse kravene ikke imøtekommes, hjelper det ikke om alle de andre faktorene er til stede i rikt monn. Det
Naturvern gjennom tidene
er altså den faktoren som det er størst knapphet på, som bestemmer hvor stor bestand området kan bære, uan sett hvor mange unger arten setter til verden. Denne faktoren, som altså setter en øvre grense for bestandens størrelse, kalles minimumsfaktoren. Av forhold som kan opptre som minimumsfaktorer, kan nevnes til gangen på føde, yngleplasser, skjul, temperatur og nedbør. Hos oss sier man gjerne at vinteren er mini mumsfaktoren for de fleste høyerestående dyr. Men det kan være for skjellige forhold ved vinteren som er avgjørende. Et par eksempler: Reinen mestrer vinteren bedre enn noe annet pattedyr hos oss, men kan få alvorlige problemer hvis det legger seg et ispanser over de snaublåste rabbene der den normalt lett finner mat. Rådyr kan omkomme om vinte ren, ikke på grunn av kulde, men fordi store snømengder kan gjøre det altfor anstrengende å ta seg omkring på beiteplassene. Rådyr kan dø av underernæring, selv om tilgangen på mat i og for seg kan være tilstrek kelig. Det finnes altså klare grenser for hvor mange individer av en enkelt art som kan finne levelige kår innenfor et bestemt område. På samme måte er det klare grenser for hvilke arter av planter og dyr som kan leve og trives der. Alt er naturbestemt, og et resul tat av lange tilpasningsprosesser. Hvis menneskene ønsker seg andre arter enn de som forekommer natur lig, eller større mengder av bestemte treslag eller spesielle viltarter, må vi foreta inngrep som nesten alltid vil ha uheldige konsekvenser for andre ar ter og for naturforholdene som hel het. Alminnelige økologiske betrakt ninger og praktiske erfaringer opp gjennom tidene viser at den mest sta bile og varige biologiske produksjon er den som naturen selv har funnet fram til. Derfor er det en grunnset ning i naturvernet at vår utnyttelse av naturen skal bygge på økologisk inn sikt. Og de forholdene som er kort omtalt ovenfor, er mer eller mindre tilfeldige eksempler blant mange på sammenhenger som man må ta hen syn til om man vil bevare en levende og livskraftig natur, på aller lengste sikt. 4. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Naturvern gjennom tidene Spor av naturverntenkning finner man langt tilbake i tiden, også hos oss. Et eksempel er bestemmelsene om fri vandring for laksen i Magnus Lagabøtes landslov (1270-årene). Men tanken å bevare natur, uten umiddelbare nyttehensyn, ble etter alt å dømme lansert for første gang i USA i 1872, da Yellowstone nasjo nalpark ble opprettet. Tanken å ver ne spesielt interessante og ofte stor slåtte naturområder ble snart tatt opp også i vår verdensdel. Blant de euro peiske landene var Sverige særlig tid lig ute. Her ble det opprettet åtte nasjonalparker allerede i 1909. De fleste av disse første svenske nasjo nalparkene omfattet store fjellom råder i de nordlige landsdelene. Også her i landet ble tanken om å frede større områder tatt opp i begynnelsen av vårt århundre, men trolig var til liten til at vi her i landet hadde urørt natur i overflod, så stor at de forskjel lige forslagene om opprettelse av na sjonalparker, f.eks. i Jotunheimen, ikke fant gjenklang. Først i 1965 ble den første norske nasjonalparken opprettet.
Vårt eldste fredningsområde Men vårt eldste fredningsområde er likevel eldre enn de svenske nasjonal parkene, og selv blant interesserte naturvernfolk er det få som er opp merksomme på at en liten urskogbit i Nordland ble fredet allerede i 1905. Initiativet kom fra Statens skogvesen, som i en henvendelse til skogforval terne landet rundt etterlyste «afsondrede og af Menneskene uberørte Skovstrækninger, der kunde egne sig til at fredes for Hugst og al anden Bedrift - med andre Ord Urskov, der kunde søges bevaret for Landet som Nationalpark». Fra skogforvalteren i Helgeland kom det melding om at han allerede hadde merket ut et slikt urskogområde i Grøftrem i Hemnes, og frednin gen ble iverksatt samme år.
De første naturverntiltakene Her, som i de fleste andre land, var det naturvitenskapsmenn som først tok opp naturverntanken, og foruten tanken om opprettelse av frednings områder, var de i høy grad opptatt av å verne dyrearter, først og fremst bjørnen, villreinen og beveren. Men de hadde også sans for naturvernets mer estetiske sider. Lenge før vi fikk vår første naturvernlov, søkte de å få stoppet den virksomheten som tyske krigsskip drev med å skrive sine navn med kjempebokstaver på svaberg langs kysten, særlig ved Nordkapp. Landbruksministeren svarte imidler tid at Nordkapp var et så «stygt og nakent Fjeld, at det gjorde intet, om det blev pyntet paa». Dermed var man tvunget til å velge en annen vei, og gjorde henvendelser til Tyskland i stedet. Resultatet kom omgående: Totalforbud for tyske skip mot å male sine navn på fremmede lands fjellveg ger! Dette gav norske myndigheter noe å tygge på, og kort etter ble det bestemt at fjellveggen ved Nordkapp skulle vaskes ren. Et annet og viktigere problem var plantesamlere, eller «naturaliehandlere», som de ble kalt. Særlig på Dovrefjell, som er kjent for sin rike flora, dukket profesjonelle plante samlere fra flere land i Europa trofast opp fra år til år, og drog hjem igjen med hele lass av pressede fjellplanter som ble solgt til museer og samlere over hele verden. Naturvernets pio nerer så dette som en trussel mot den rike og til dels sjeldne floraen i om rådet, og gikk til aksjon, med det resultat at departementet i 1905 traff «Foranstaltninger til at verne om de sjeldne Plantearter ved Fjeldstuerne paa Dovrefjeld». Blant dem som ivret sterkt for at naturvernarbeidet måtte bli tatt opp for alvor også i Norge, var botanike ren, professor N. Wille. I 1909 holdt han i Det norske geografiske selskap et foredrag under tittelen «Om Natu rens Mindesmerker og deres Bevarel-
49
le trær. Men større områder ble ikke vernet, og den første egentlige nasjo nalparken lot vente på seg. Det ble snart klart at en lov alene ikke var større i vort Land, end i de fleste nok, det måtte også skapes en opi nion for naturverntanken. Og i 1914 andre.» Foredraget førte til at det ble ned ble Landsforeningen for Naturfred satt en komité som utarbeidet forslag ning i Norge (senere Norges Natur til en naturvernlov, og allerede året vernforbund) stiftet. Men oppslut etter fikk vi vår første lov om natur ningen var liten, og det beskjedne vern (lov om naturfredning av 1910). medlemstallet gjennom de første Som navnet sier, var det fredning lo femti år av foreningens historie røper ven tok sikte på, og den åpnet adgang at det var temmelig skrinn grobunn til fredning av «forekomster eller ste for naturverntanken i Norge. Først i 1954 fikk vi en ny lov om der» hvis det ble ansett som nødven dig for «å beskytte ville planter og naturvern, også denne en ren freddyr, geologiske og mineralogiske ningslov. Nytt i loven var at man nå dannelser eller lignende, hvis beva også kunne frede et område på grunn relse vil være av videnskapelig eller av dets «naturskjønnhet eller egen historisk betydning.» art». Men viktigst var det kanskje at Loven resulterte ganske snart i at loven bestemte at det skulle oppret vel femti plantearter på Dovrefjell tes et statlig naturvernråd. Dette var ble fredet. Ellers ble det i årene som det første skritt i retning av en egen, fulgte, gjennomført en del mindre statlig naturvernadministrasjon. I fredninger, vesentlig av store og gam 1960 ble det for første gang opprettet
Allerede i 1905 ble et lite urskogareal i Grøftrem, Hemnes i Nordland, fredet av det daværende Statens skogvesen i egenskap av grunneier. I dag inngår denne urskogen i listen over mer enn femti barskogreservater som er administrativt fredet av Direktoratet for statens skoger.
se». I dette foredraget, som skulle komme til å få avgjørende betydning, sa han blant annet: «Kort sagt, hele Verden over gaar nu Udviklingen i den Retning, at man ved Lovgivning søger at beskytte Na turen mod Ødelæggelse. Det er paa tide, at vi følger efter, thi det er me get som staar paa Spil her for vort Lands fremtidige Videnskab. Men Love hjælper ikke alene, man maa ogsaa søge at vække Interessen for Naturen hos Folket selv. Offentlige Bestillingsmænd bør paalægges at have sin Opmerksomhed henvendt paa Naturens Mindesmærker og deres Beskyttelse. Præster og Lærere bør søge at vække Folkets, særlig Ungdommens Interesse for Naturens Skønhed og søge at modarbeide Ødelæggelseslysten, som jeg frygter for er
50
Fredning av natur
en ren naturvernstilling i statsadmi nistrasjonen , naturverninspektøren, som ble knyttet til Kirke- og under visningsdepartementet. Fem år sene re ble naturvernsakene overført til Kommunal- og arbeidsdepartementet, der det ble opprettet en egen avdeling under navnet Administra sjonen for friluftsliv og naturvern. I 1970 ble det også opprettet en ytre etat med konsulenter for friluftsliv og naturvern i alle fylker. I 1972 fikk vi så endelig et eget Miljøverndepartement, som admini strerer alle saker som kommer inn under naturvernbegrepet.
Naturvernloven Inntil 1970 omfattet vår lovgivning om naturvern bare fredning, bortsett fra at naturvernloven av 1954 også inneholdt bestemmelser om forbud mot reklameskilt i naturen. Men na turvernbegrepet var etter hvert blitt utvidet, og opinionen var voksende blant annet var Naturvernforbundet i ferd med å vokse opp til en opinionsfaktor av betydning. Og i 1970 fikk vi en ny naturvernlov. I lovens formåls paragraf slås det fast: «Naturen er en nasjonalverdi som må vernes. Naturvern er å disponere naturres sursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden. Enhver skal vise hensyn og var somhet i omgang med naturen. Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressurs disponering som tar hensyn til at na turen i fremtiden bevares som grunn lag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel.» Loven inneholder ganske detal jerte bestemmelser om fire forskjelli ge former for fredning av områder og forekomster: nasjonalparker, reser vater, landskapsvernområder og naturminner. Videre åpner loven ad gang til fredning av arter av vilt levende planter og dyr eller plante samfunn og dyresamfunn som er sjeldne eller står i fare for å forsvin ne. Ellers kan dyrearter også fredes indirekte ved at de ikke oppføres som jaktbare i jaktloven.
4
Fredning av natur Fredning var lenge ansett for å være selve patentmidlet når det gjelder å redde truede eller sjeldne arter eller samfunn av planter og dyr, eller iso lerte naturforekomster. Et godt eks empel er den nevnte fredningen av vel femti plantearter på Dovrefjell i 1911. Man fredet plantene, uten tan ke på det miljøet som er en forutset ning for plantenes liv. Med dagens økologiske erkjennelse innser man at det aller viktigste når man vil verne arter, er å verne miljøet der artene hører hjemme. Selvfølgelig er arts fredning fortsatt berettiget. Men svært ofte er fredning av en art verdi løs hvis man ikke samtidig sikrer biotopen. Forutsetningen er da at man virkelig kjenner artens eller artenes livskrav. Et godt eksempel her er eseltistelen, som i sin tid ble fredet på sin eneste kjente vokseplass i Norge, i hønsegården på prestegården på Hvaler. Etter at planten hadde fått offisiell fredningsstatus, mente man at hønsene ikke var passende selskap for eseltistelen. Dermed ble de for vist, med det resultat at også esel tistelen forsvant fra hønsegården. Men det ble ingen stor ulykke av det, for utenfor hønsegården levde den sjeldne planten videre i beste velgå ende, i selskap med hønsene. Det var altså hønsene som gjorde livet verd å leve for eseltistelen. Alt som har med fredning eller sik ring av natur å gjøre, kan samles i begrepet klassisk naturvern. Et mål for denne delen av naturvernet er at alle arter av vekster og dyr som hører hjemme i landet, må vernes mot ut ryddelse, og at representative eks empler på alle landskapstyper må sikres.
Motivene for naturfredning Det finnes flere motiver for å frede natur, og mange av motivene griper inn i hverandre. For mange vil de etiske eller mo ralske motivene være de viktigste.
Menneskene er den eneste arten som er i stand til å rasere natur og utrydde andre arter, og som gjør det i stadig økende tempo. Derfor er det også en moralsk plikt for menneskene å bøte på skadene ved et aktivt vern om alle arter og naturmiljøer. De vitenskapelige motivene for na turfredning blir stadig viktigere jo mer naturødeleggelsene griper om seg. Studier av økologiske forhold er i stor utstrekning avhengig av mest mulig urørt natur. Natur som er upå virket eller lite påvirket av mennes kenes virksomhet, er dessuten av av gjørende betydning som referanse områder. Man må vite hvordan natur i naturtilstand funksjonerer, for å kunne praktisere en best mulig for valtning av naturområder som utnyt tes av menneskene, og for å kunne forutsi og bøte på skadevirkninger i forbindelse med naturinngrep. Sosiale motiver blir tillagt stadig større vekt. Nasjonalparker oppret tes hos oss blant annet for å sikre områder med urørt eller lite kulturpåvirket natur for friluftsliv og natur opplevelse. Dette vil bli stadig vik tigere i framtiden, etter som all annen natur vil bli stadig mer påvirket og endret på grunn av menneskenes ut nyttelse. Også til forskjellige under visningsformål vil naturvernede om råder få økende betydning. De estetiske motivene har vært vik tige helt siden naturvernets første barndom, og det er all grunn til å regne med at adgangen til å oppleve den mer eller mindre urørte naturens skjønnhetsverdier vil øke med tiden. Et motiv som i den senere tid har framstått som det aller viktigste, er ønsket om å verne selve det biologis ke eksistensgrunnlaget. I store natur vernede områder opprettholdes de biologiske prosessene som vi alle i virkeligheten er avhengige av, og det mangfoldet som sikrer stabilitet. Når artsmangfoldet bevares, betyr det også at man tar vare på de genressur sene, det vil si den samlede arvemassen, som den mest mulig urørte natu ren eier. 51
Naturvern
Former for fredning Naturvernloven opererer med fire fredningskategorier: nasjonalparker, naturreservater, landskapsvernområder og naturminner. Nasjonalparker skal, ifølge loven, være områder der selve «landskapet med planter, dyreliv og natur- og kul turminner skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inn grep». Helst skal nasjonalparkene være større områder med mest mulig urørt natur. Et av motivene er at nasjonalparkene skal gi muligheter for friluftsliv. Derfor er all vanlig ferdsel til fots tillatt, det er videre f.eks. tillatt å plukke bær etter van lige regler, og som regel kan man også drive alminnelig sportsfiske etter de bestemmelser som gjelder i området. Det er vedtatt generelle vernebe stemmelser for nasjonalparkene, og i tillegg spesielle regler for hver enkelt nasjonalpark. En hovedregel er at tradisjonell bruk av området kan fortsette som før. Dette gjelder f.eks. seterbruk og reindrift, fiske og tradi sjonell småviltjakt (men noen steder er all jakt forbudt). Derimot skal nasjonalparken være fredet mot alle tekniske inngrep, som f.eks. vass dragsregulering, veibygging, kraftlin jer, grustak, bergverksdrift, oppfø
ring av hus osv. Bortsett fra tradisjo nell småviltjakt skal alle pattedyr og fugler være fredet. Det samme gjel der plantelivet, inklusive friske og døde trær, som skal være fredet mot all slags skade og ødeleggelse. Dess uten er det forbud mot å innføre fremmede arter av planter og dyr. I prinsippet skal nasjonalparkene ligge på statens grunn, men tilstøten de grunn i privat eie kan tillegges en nasjonalpark. Naturreservatene representerer den strengeste formen for områdefredning, og ofte er all ferdsel forbudt i reservatene på visse årstider. I reser vatene tar man som regel sikte på å verne en bestemt forekomst eller na turtype. Det opereres derfor med for skjellige kategorier av reservater, f.eks. fuglereservater, edelløvskogreservater, våtmarkreservater osv. Som regel blir reservatet totalfredet, ettersom fullstendig vern av hele mil jøet er nødvendig for å sikre det ele mentet, f.eks. fuglelivet, som man tar sikte på å verne. I noen tilfeller har kulturpåvirkning, f.eks. beite, bidratt til å skape den naturtypen man vil verne i reservatet. Det kan da være aktuelt med aktiv skjøtsel for å opp rettholde de forholdene man vil ver ne. Reservatene er som regel for holdsvis små områder. Landskapsvernområder er som re
I Norge finnes det bare forholdsvis små rester av edelløvskog, det vil si skog som er sammensatt av varmekjære løvtrær som f.eks. eik, alm, ask, lønn, lind og hassel. Derfor har det vært lagt stor vekt på å verne noen av disse skogene. Et av de forholdsvis mange edelløvskogreservatene ligger i Holtnesdalen i Hurum, Buskerud.
gel større områder som har spesielle estetiske kvaliteter eller som på an nen måte skiller seg ut ved sin egen art. Landskapsvernområdet kan om fatte både ren natur og kulturpåvirkede arealer. I prinsippet kan gjerne en hel bygd ligge innenfor et land skapsvernområde. Det er altså ikke noe krav at landskapsvernområdet skal være mest mulig urørt. I landskapsvernområdene kan tradisjonell virksomhet, som f.eks. jordbruk og skogbruk, fortsette som før, men det er ikke tillatt å gjøre inngrep som i vesentlig grad vil endre selve landska pets karakter. Naturminner er enkeltforekomster som vernes fordi de har naturviten skapelig eller historisk interesse, eller er særpreget på annen måte. Geolo giske, zoologiske og botaniske fore komster kan vernes som naturmin ner, og det samme gjelder f.eks. fos ser. Som regel er det bare selve fore komsten som fredes. Bare når det er nødvendig for å sikre forekomsten, kan også et område omkring vernes. Artsfredning kan i medhold av na turvernloven innføres når en art står i fare for å forsvinne. Det samme gjel der plante- og dyresamfunn som er sjeldne eller på en eller annen måte truet. En artsfredning kan gjøres gjeldende for hele landet, eller for et bestemt område eller landsdel. Når en dyreart fredes, gjelder fredningen også reir, egg, hi osv. Fisk kan fredes etter forskjellige lover for salt vannsfiske og loven om laksefisket og innlandsfisket, og hval og sel kan ver nes etter henholdsvis hvalfangstloven og selfangstloven. Vassdragsvern. Siden begynnelsen av 1970-årene er det utarbeidet tre verneplaner for vassdrag (Samlet Plan I, II og III). Planene, som legges fram til vedtak i Stortinget, inndeler vassdragene i tre kategorier: henvis ning til konsesjonsbehandling (noe som med stor sikkerhet fører til at vedkommende vassdrag blir utbygd), 10 års vern og varig vern. Til høyre: Ved Stabbursnes i Porsangerfjorden ligger store gruntvannsområder der betydelige strekninger ligger mer eller mindre tørrlagt ved fjære sjø. Området, som kalles Valdakmyrene, til tross for at det ikke har noe med myr i vanlig forstand å gjøre, har stor betydning for fugle livet og er nå våtmarkreservat.
Naturvern
Nasjonalparker I 1966 ble en landsplan for natur- og nasjonalparker lagt fram for Stortin get. Planen omfattet 16 områder. I dag er planen på det nærmeste reali sert, vi har fått 15 nasjonalparker, mens situasjonen fremdeles er uviss når det gjelder forslaget om nasjonal park på Saltfjellet.
Hardangervidda nasjonalpark Hardangervidda nasjonalpark er med sine 3420 kvadratkilometer vår størs te nasjonalpark. Den dekker vesent lige deler av Europas største høyfjellsvidde, og berører fylkene Tele mark (Tinn og Vinje), Buskerud (Nore, Uvdal og Hol) og Hordaland (Eidfjord, Ullensvang og Odda). Det høyeste punktet er Hardangerjøku len, 1876 m o.h.
Store deler av nasjonalparken er forholdsvis flatt viddeterreng med en mengde vann og vassdrag. Hardan gervidda er da også kjent for sine rike muligheter for sportsfiske. I nord dominerer Hardangerjøkulen, og også i sør og vest mister terrenget sin karakter av vidde og blir til dels sterkt kupert. Bortsett fra Hardangerjøkulens iskappe er det bare få og små breer i området. I vest er Hår teigen (1691 m o.h.) med sin karakte ristiske profil det dominerende fjel let. Flere områder på Hardangervidda har et meget rikt planteliv, og noen arter har sin sørgrense her. Artsrik dommen har sammenheng både med varierende berggrunnsforhold og at østlands- og vestlandsklima møtes på vidda. Den største frodigheten finnes i vest, der elva Kinso med sine mange fosser er en spesiell attraksjon. Den
dramatiske vestlandsnaturen på den ne kanten av vidda står i det hele tatt i sterk kontrast til resten av nasjonal parken. At Hardangervidda har en rik og variert flora, innebærer også at dyrelivet er rikt. I likhet med hva tilfellet er for plantene, har mange dyrearter sørgrensen for sin utbredel se her. Hardangervidda har f.eks. vært blant de sikreste tilholdssteder for den fredede fjellreven, og snøugla har sine sørligste hekkeplasser i na sjonalparken. Blant pattedyrene er det først og fremst villreinen man legger merke til. Bestanden har til sine tider vært for stor, og dyrene tilsvarende små. Man prøver nå å regulere avskytingen med sikte på å opprettholde en bestand på omkring 12 000 dyr, noe som skulle være i samsvar med beite grunnlaget. Store områder på de mer
På Hardangervidda, Europas største høyfjellsslette, ligger vår største nasjonalpark. En nasjonal park skal være et større område som fredes mot alle inngrep og virksomheter som ikke har tradisjon i området. Et av motivene for opprettelsen av slike fredningsområder er hensynet til friluftslivet. Motivet er hentet fra Veigdalen mot Hårteigen.
Nasjonalparker
sentrale delene av Hardangervidda er preget av myr, og det finnes da også en rik fauna av fugler som er knyttet til vann og våtmark, som ender og vadefugler. Det er gjort mange og rike steinalderfunn på Hardangervidda, og en mengde gamle jakt- og fiskebuer for teller at vidda har vært i uavbrutt bruk opp til våre dager. Spor etter jernutvinning finnes mange steder. Også seterbruket har hatt stor betyd ning i utkanten av vidda, men i våre dager er bare få setrer i bruk. Hardangervidda har lenge vært et eldorado for fotturister, og det finnes en mengde turisthytter i og umiddel bart utenfor nasjonalparken.
Ormtjernkampen nasjonalpark Med sine beskjedne 9 kvadratkilo meter er Ormtjernkampen i Gauldal, Oppland, vår minste nasjonalpark. Det er først og fremst urskogpreget granskog som er motivet for oppret telsen av dette fredningsområdet. Granskogen strekker seg fra det laveste punktet i nasjonalparken, omkring 780 m o.h. og opp til tre grensen under Ormtjernkampen, som med sine 1128 m o.h. er det høyeste punktet. Også to andre kam per stikker hodet opp over skogen. Skogen i Ormtjernkampen er ut preget fjellskog, men likevel er di mensjonene til dels store, og det er mengder av vindfall og tørrtrær som bidrar til å gi den trolske stemningen som man venter å finne i en ekte urskog. Nasjonalparken gir også anskuelighetsundervisning i skogens liv: At de gamle trærne dør og går over ende, betyr ikke at skogen går til grunne, ungskogen spirer villig og er klar til å overta der det oppstår lys ninger i skogmørket. Det finnes endel myr med småpytter innen området, og bjørkeskog opp mot de snaue kampene. Dyre livet er stort sett som man venter å finne det i høytliggende granskog og lavfjell. Men selve «urskogen» med sine råtnende stammer og stubber, og med sin variasjon når det gjelder alderssammensetning, gir muligheter for et rikt liv av småfugl.
I urer og bratte lier, som har særlig fin urskog, faller nasjonalparken ned til Dokkvatnet. Det betyr at Orm tjernkampen vil bli berørt av en even tuell regulering av Dokkavassdraget.
Gutulia nasjonalpark Gutulia nasjonalpark ligger i den sør lige delen av Femundsmarka, øst for Femunden, og grenser i øst mot Sve rige. Den 19 kvadratkilometer store nasjonalparken ligger i sin helhet i Engerdal kommune, Hedmark. Sent ralt i området ligger Gutulivola, en snau fjellkolle som strekker seg opp i 948 meters høyde. I skråningene øst og sør for nasjonalparkens fjellpartier vokser til dels grov, mer eller mindre urørt gran- og furuskog. I den sørlige delen av området ligger Gutulisetra, som for lengst er nedlagt, men der flere hus nå er fint restaurert.
4
Dette er et eksempel på hvordan na turvern og kulturvern ofte kan gå hånd i hånd. Nasjonalparken grenser i sørvest med en lengre strekning mot den sto re Gutulisjøen, og i nord ligger et område med flere mindre sjøer, tjern og myrer, der det er gode betingelser for andefugler, vadere og andre våt marksfugler. Dyrelivet er ellers for holdsvis artsfattig, bortsett fra at fiskefaunaen er ganske rik, som van lig i vassdrag som har forbindelse mot øst. I likhet med mange andre vann i Femundsmarka har Gutulisjøen be stander av ørret, røye, sik, harr, ab bor, gjedde og lake. I den gamle furuskogen, som, i lik het med de rike granskogpartiene, kan ha store dimensjoner, finner man mange steder gamle brannmerker på stubber og stammer. Undersøkelser har vist at det i løpet av de siste tre
I Ormtjernkampen i Vestre Gausdal ligger vår minste nasjonalpark, som vesentlig består av urskogpreget gran opp mot fjellet. Ved reguleringen av Dokkavassdraget blir deler av denne nasjonalparken berørt, noe som er i strid med de bestemmelsene Stortinget har vedtatt for Ormtjernkampen nasjonalpark.
Naturvern
hundre årene har vært fire skogbran ner i Gutulia, sannsynligvis som følge av lynnedslag.
Femundsmarka nasjonalpark Femundsmarka nasjonalpark dekker et areal på 345 kvadratkilometer og ligger i Hedmark (Engerdal) og SørTrøndelag (Røros). I øst grenser om rådet til Sverige, og mot vest ligger et landskapsvernområde som bufferso ne mellom nasjonalparken og Fem unden. De sentrale og nordlige delene av nasjonalparken er preget av en meng de større og mindre vann, elver og åer, til dels med god bestand av fisk. Femundsmarka har da også i lang tid vært et ettertraktet område blant sportsfiskere. I dette området er sto re arealer preget av furuskog, til dels på storsteinet blokkmark, som ofte gjør det vrient å ta seg fram utenom stiene. I den sørlige delen av nasjo nalparken er det flere fjelltopper med karakteristiske, avrundede former. Høyest er Store Svuku, 1415 m o.h. Her er det utpreget tørt lende med en god del blokkmark og få vann og myrer. Den svenske innsjøen Rogen stik ker vestenden inn i Norge og er kilde for Røa, den største elva i nasjonal parken. Sammen med tilløpselva Grøtåa er Røa og alle lonene og håene i elvene det fremste målet for sportsfiskere i nasjonalparken. «Ho vedvassdraget» i den nordlige delen er Mugga. De aller fleste vassdragene i Femundsmarka renner til Fem unden. Plantelivet er stort sett ganske fat tig, som man kan vente i et område som er preget av furu og blokkmark, men langs vassdragene støter man her og der på rene oaser av frodighet. Heller ikke dyrelivet er særlig rikt. Karakteristiske arter er kvinand, som hekker i hule furuer, og storlom. Tamrein kan man støte på overalt i nasjonalparken, og i de senere årene har en moskusflokk holdt til i om rådet. Sportsfiskerne er først og fremst ute etter ørreten, som til dels har gode livsbetingelser i vassdragene her. Men ellers finnes bestander av
56
Femundsmarka nasjonalpark dekker et særpreget naturområde med blokkmark, furuskog og vassdrag. Selv om området for det meste er temmelig skrint, er fiskeproduksjonen til dels god, og Femundsmarka har lenge vært betraktet som et eldorado for sportsfiske. Bildet er fra Nedre Roasten i Røavassdraget.
flere «østfisk», som vanlig i vassdrag som har forbindelse med Sverige. Gården Svukuriset, som ligger i na sjonalparken og eies av Den Norske Turistforening, drives som betjent turisthytte. Ellers finnes det selvbetjente overnattingshytter ved Røvollen.
Jotunheimen nasjonalpark Jotunheimen nasjonalpark, som dek ker et areal på 1140 kvadratkilo meter, omfatter det mest utpregede høyfjells- og tindeområdet i landet. Her er det også flere større og mindre breer enn i noe annet fjellområde i Norge, og flere topper i 2000 meter-
klassen. Nasjonalparken ligger på vær- og vannskillet mellom øst og vest, og berører Oppland (Vang, Lom og Vågå) og Sogn og Fjordane (Årdal og Luster). Høyeste punkt med fast fjell er Galdhøpiggen, 2469 m o.h., mens man på Glittertind, tak ket være snødekket, kan komme noen få meter høyere. De mange breene i Jotunheimen er i stadig bevegelse og fører med seg store mengder materiale, dels i form av slam som blir ført videre av elve ne, særlig under vår- eller forsommerflommen. Elvene blir melkeaktig grå av slammet, og slampartiklene sørger for å gi innsjøene en særegen grønnfarge. Særlig er Gjende berømt for sin grønne farge den første de len av sommeren. Grønnfargen kan
Nasjonalparker
gjøre seg gjeldende videre nedover i vassdragene, slik at også Gudbrandsdalslågen kan være grønn. Fordi breene spiller så stor rolle for vanntilførselen til mange av elvene i Jotunheimen, er vannføringen gjerne særlig stor i tørre og varme somrer, og ofte er det lettere å komme over elvene om morgenen etter en kjølig natt, enn utpå dagen, når smeltingen på breene igjen begynner å gjøre seg sterkere gjeldende. I Jotunheimen finnes noen av våre rikeste planteområder i fjellstrøk. Særlig gjelder dette der grunnen er rik på kalk. Spesielt interessant er floraen i bjørkeskogen langs Gjende, den går opp i 1200 meters høyde, trolig høyere enn noe annet sted i landet. Årsaken til den forbausende frodigheten her ei blant annet at Gjende ligger i et veldig trau som magasinerer varme. Derfor finner man her en mengde planter som man slett ikke venter å støte på i disse høydene, som f.eks. liljekonvall, hegg, tysbast og jordbær. Ikke minst gjennom beretningene om den sagnomsuste storjegeren Jo Gjende er Jotunheimen fra gammelt av kjent som et rikt villreinområde. I dag er det imidlertid tamreinen som dominerer i den østlige delen av na sjonalparken, mens villrein fremdeles forekommer i vest. Jo Gjendes be rømte bu ligger for øvrig like utenfor nasjonalparken, ved Gjendeosen. Store deler av Jotunheimen ligger så høyt at mulighetene for fiskeproduk sjon er små. Men i lavereliggende vann og elver er det til dels gode muligheter for sportsfiske etter ørret, som er eneste fiskeart. Tradisjonelt næringsfiske drives til dels ennå en kelte steder. Gamle jaktbuer, noen steder også fiskebuer, røper at jakt og fangst har hatt stor betydning her. Enkelte buer skriver seg også fra britiske sports jegere som oppdaget Jotunheimen i forrige århundre. Ellers finnes også spor etter gamle felegre, der drifte karene holdt til om sommeren før de store kvegflokkene ble drevet til mar ked på Østlandet utpå høsten. Enkel te setrer har det også vært i nasjonal parken, men stort sett ligger området for høyt til at det har latt seg utnytte til husdyrbeite.
I Jotunheimen nasjonalpark, som først og fremst er preget av tinder og breer, finnes det også områder med rik vegetasjon. Dette gjelder f.eks. i de bratte rasene langs Gjende, der man foruten de typiske fjellplantene også finner mange arter som man helst forbinder med lavereliggende strøk.
Jotunheimen har lange tradisjoner som fotturområde, og flere tindeområder innen nasjonalparken har i alle år vært flittig besøkt av klatrere. Gjennom nasjonalparken går en mengde rødmerkede turiststier, og Turistforeningen har flere betjente og selvbetjente hytter her.
Rondane nasjonalpark I 1962 ble et 572 kvadratkilometer stort område i Rondane lagt ut som vår første nasjonalpark. Nasjonalpar ken omfatter først og fremst selve Rondanemassivet, med flere topper i 2000 meter-klassen. Det høyeste punktet er Rondslottet, 2183 m o.h. Karakteristisk for fjellene i Rondane er de runde og ruvende formene,
med steile stup og botner mot nord eller øst. Rondane er et nedbørfattig område, særlig om vinteren. Derfor finnes det ikke breer i Rondane, for utsetningene har ikke vært til stede for å vedlikeholde de breene som i sin tid gravde ut områdets tallrike botner. I nord grenser nasjonalparken til frodigere daler, som Haverdalen og Dørålen, med setrer som i dag til dels drives som turisthytter. I sør går Ron danemassivet over i slakere fjellom råder. Karakteristisk for hele om rådet er at det er fattig på vann. Den største sjøen er Rondvatnet, som skjærer seg inn mellom noen av de høyeste toppene i Rondanes tindeverden. Fjellgrunnen i Rondane er preget 57
Naturvern
av sparagmitt, som gir dårlig grobunn for planter. Vegetasjonen er derfor ganske fattig i størstedelen av om rådet. Forskjellige arter av lav domi nerer og setter så å si en gulgrønn farge på store deler av Rondane. For uten noe fjellbjørk i de laverelig gende delene finnes det små innslag av furu i sørøst, ned mot Atnasjøen. At plantelivet er fattig, betyr at heller ikke dyrelivet er rikt. Karakterdyret er villreinen, og det finnes mange spor etter villreinfangst og -jakt opp gjennom tidene, både fangstanlegg fra steinalderen og mer «moderne» jaktbuer, f.eks. Peer Gynthytta (Uløybua), som i dag gjør tjeneste som turisthytte. Britiske sportsjegere oppdaget også Rondane i forrige århundre, og tre steinbuer som lord Garvagh bygde, kan brukes den dag i dag. Reinsjakten i Rondane i forrige århundre er ellers kjent bl.a. 58
I Rondane finnes det ikke større vassdrag som kan være av interesse med sikte på kraftutbygging. Det var en av årsakene til at det ikke bød på store problemer å få opprettet vår første nasjonalpark her. I bakgrunnen sees Smiubelgen, en av de større toppene i den vestlige delen av Rondanemassivet.
fra P. Chr. Asbjørnsens skildring «Rensdyrjagt ved Ronderne». Rondane er et meget populært og lett tilgjengelig område for fotturer, med mange merkede stier. Sentralt i nasjonalparken ligger Turistforen ingens store hytte Rondvassbu.
Dovrefjell nasjonalpark Dovrefjell nasjonalpark dekker et samlet areal på 265 kvadratkilo meter, fordelt på to områder, et på hver side av Drivdalen og riksveien/ jernbanen over fjellet. Området mel lom de to nasjonalparkdelene og vi dere sørover til det planterike Hjerkinnhø er utlagt som landskapsvern
område. Nasjonalparken berører fyl kene Hedmark (Folldal), Oppland (Dovre) og Sør-Trøndelag (Oppdal). Det høyeste punktet i nasjonalpar ken er Snøhetta, 2286 m o.h., i det ville tindemassivet som utgjør den vestligste delen av området. Her lig ger også de eneste breene i nasjonal parken. Spesielt når man tar landskaps vernområdet med, viser naturen i det vernede området stor variasjonsrikdom, fra frodig bjørkeskog langs den skummende Driva, til rike plantefjell, slake vidder og ville tinder. Sær lig omkring Drivdalen og i den østlige delen av nasjonalparken er grunnen preget av bergarter som forvitrer lett
Nasjonalparker
og som gir gode levekår for planter. Et spesielt rikt planteliv er det i Knutshøene, der plantelivet, som nevnt foran, ble fredet allerede i 1911. Når det gjelder pattedyr, preges Dovrefjell nasjonalpark først og fremst av reinen, men de mest be rømte dyrene er likevel moskusfeet, som ble innført fra Grønland første gang i 1932, med enkelte supplerin ger senere. Dyrene trives på Dovre fjell, og stammen har vist seg leve dyktig, selv om den også har vært rammet av ulykker som snøskred og lynnedslag, som har tatt mange liv. Moskusfeet hører altså ikke naturlig hjemme på Dovrefjell. Men fossilfunn viser at arten levde i disse trak tene før siste istid. Jervbestanden, som beskatter reinen i området, er blitt omstridt på grunn av flere dis pensasjoner fra fredningsbestemmel
Dovrefjell vakte tidlig naturvitenskapens interesse, og allerede i 1911 slo botanikere alarm og sørget for at plantelivet ble fredet i et større område her. I dag er store deler av fjellet på begge sider av jernbanen og riksveien over fjellet fredet som nasjonalpark. Det høyeste punktet er den ruvende Snøhetta.
sene. Et annet sjeldent dyr som fore kommer her, er fjellreven. På grunn av de vekslende naturforholdene er fuglelivet kanskje rikere enn i de fles te andre fjellområder. Av fisk fore kommer bare ørret. Det finnes merkede turiststier gjennom den vestlige delen av nasjo nalparken, der også Turistforen ingens selvbetjeningshytte Reinheim ligger. Kongsvoll fjellstue ligger i landskapsvernområdet mellom de to nasjonalparkdelene, og Hjerkinn fjellstue umiddelbart utenfor. På Kongsvoll har Universitetet i Trond heim en forskningsstasjon som driver naturvitenskapelige undersøkelser i nasjonalparken.
Gressåmoen nasjonalpark Gressåmoen nasjonalpark ligger i Snåsa i Nord-Trøndelag og dekker et areal på 151 kvadratkilometer. Med opprettelsen av denne nasjonalpar ken har man bevart forholdsvis store arealer av mer eller mindre urørt bar skog, særlig ned mot de laverelig gende partiene langs elva Luru. Men skoggrensen er forholdsvis lav i om rådet, så selv om det høyeste punktet ligger beskjedne 1009 m o.h., er store deler av nasjonalparken preget av snaufjell. Karakteristisk for området er også at selve berggrunnen ligger i
59
Naturvern
dagen over ganske store områder. Gran er det dominerende treslaget, men det finnes også en god del furu. Skogen har til dels urskogpreg, med vindfall og tørre stammer. Stort sett er plantelivet ellers fattig, bortsett fra langs bekker og i andre fuktige områ der. Store deler av nasjonalparken domineres av myrer, og det finnes en mengde vann og vassdrag. De fleste steder er det en bestand av ørret, og fiskemulighetene er gode. Ellers fin nes lake i noen vann. Beitene i området utnyttes av vill rein, særlig om vinteren. Ellers er dyrelivet i området ikke særlig rikt. Av større rovdyr forekommer både jerv og gaupe, og det hender også at bjørn blir sett. Som ventelig i et fjell område med mye myr og vann kan man støte på en god del forskjellige vadere og svømmefugler. Gressåmoen gård, som ligger på grensen til nasjonalparken, uten vei, er bare et par hundre år gammel, og
har nå vært nedlagt i en årrekke. Men om sommeren er det fremdeles mu ligheter for å få tak over hodet på Gressåmoen for folk som vil besøke nasjonalparken. Merkede stier eller andre innretninger som skal lette ferdselen, finnes ikke.
Børgefjell nasjonalpark Børgefjell nasjonalpark, som ble opprettet allerede i 1963, ligger på grensen mellom Nord-Trøndelag (Røyrvik og Namsskogan) og Nord land (Grane og Hattfjelldal) og dek ker et areal på 1087 kvadratkilo meter. Nasjonalparken ligger så å si i sin helhet over tregrensen, med høy este punkt Kvigtind (1703 m o.h.) i nordvest, der spisse tinder og ville daler dominerer. Mot øst og sør er formene slakere, og fjellet får mer karakter av vidde. Nasjonalparken grenser mot Sverige i øst og mot Namsvatnet i sør.
Gressåmoen nasjonalpark, som har navn etter en ensomtliggende, nedlagt gård ved elva Luru i Snåsa, Nord-Trøndelag, er et forholdsvis skrint område med fjell, myr og gran- og furuskog, til dels med preg av urskog.
Bare ubetydelige områder i nasjo nalparken er dekket av skog. Floraen i området er ikke spesielt rik, og det samme gjelder dyrelivet. Men rik dommen på vann og vassdrag sørger for et forholdsvis allsidig innslag av svømmefugler. Lom er vanlig, og man kan støte på mange forskjellige arter av ender. Den meget sjeldne og truede dverggåsa, som før var vanlig i nasjonalparken, forekommer frem deles. Det rike innslaget av myr ska per også gode levekår for mange slags vadefugler. Svenske reindriftsamer har sine dyr på sommerbeite i de østlige delene av nasjonalparken, der det også går et reingjerde. Alle de fire store rovdyrene observeres fra tid til annen i nasjonalparken, og også fjellrev forekommer. Børgefjell-området gir rike mulig heter for fiske og har lenge vært reg net som et eldorado for sportsfiskere, til tross for at det stort sett er vanske lig tilgjengelig. I nasjonalparken fin nes det enkelte hytter eller koier som står åpne for overnatting. Ellers må en Børgefjell-tur baseres på telt. For å lette ferdselen er det også bygd enkle broer over noen elver som ellers ville være vriene å forsere.
Rago nasjonalpark Rago nasjonalpark ligger der Norge er smalest, innenfor Hellemofjorden i Nordland (Sørfold) og med østgrense mot Sverige. Her støter Rago mot det store svenske nasjonalparksystemet Sarek-Padjelanta-Stora Sjofallet. Rago er en liten, men særpreget nasjonalpark med gold og vill natur. Men her finnes det også stor skog, som bidrar til å øke kontrastene og variasjonsrikdommen. Høyeste punkt ligger 1302 m o.h., det laveste, i Storskogdalen, bare 120 m o.h. Som navnet sier, er denne dalen preget av skogen, til dels stor furuskog med et urørt preg. Her er også innfallsporten til nasjonalparken. Til tross for at selv de høyeste fjel lene er av ganske beskjeden størrel se, finnes det en del breer, særlig i den sørlige delen av området. Dette har ikke minst sammenheng med at nedbørmengdene er store. Blant att raksjonene er de mange fossene både i hovedelva og i de mange mind-
re elvene som kaster seg utfor stup og bratte lier. Nasjonalparken er preget av gra nitt, og som så mange andre steder i Nordland ligger store partier med na kent fjell i dagen. Bare små områder har skiferbergarter som gir grobunn for en rikere flora av fjellplanter. I så golde fjellområder som man finner i Rago, er det også rimelig at fuglene har ganske magre levekår. Men der frodig fjellbjørkeskog forekommer, er både planteliv og fugleliv atskillig rikere. Fra naturens side har vann og vass drag i Rago vært utilgjengelige for fisk, på grunn av de mange og til dels
Rago nasjonalpark dekker et vilt og variert område, der naturen, innenfor et ganske beskjedent areal, spenner fra storvokst furuskog til tinder og breer. Nasjonalparken ligger der Norge er smalest, mellom Hellemobotn i Sørfold, Nordland, og svenskegrensen.
bratte fossene. I årenes løp er imid lertid både ørret og røye satt ut, og det er nå fiskemuligheter i flere vann. o
Anderdalen nasjonalpark Ånderdalen nasjonalpark ligger på Senja i Troms (Tranøy), nærmere kysten enn noen annen nasjonalpark her i landet. Et av formålene med opprettelsen av denne nasjonalpar
ken var da også å verne noen av de siste restene av den furuskogen som før i tiden preget deler av de store øyene i Troms. Den omkring 50 kvadratkilometer store nasjonalpar ken dekker det meste av Ånderelvas nedslagsfelt, og strekker seg fra ca. 50 m o.h. og opp til tinderekken som verner dalen mot havet, med høyeste punkt 853 m o.h. Nerven i nasjonalparken er Ånderelva, som, etter å ha tatt opp en meng de mindre elver og bekker, faller ut i 61
Naturvern
1 Ånderdalen på Senja har man vernet et stykke natur som er typisk for de store øyene i Troms. Tindene reiser seg som en vegg som beskytter mot havet utenfor, og sørger for at det i Ånderdalen nasjonalpark vokser både frodig bjørk og stor furu.
sjøen i Tranøybotn, på Senjas inn side. I den nedre delen er dalbunnen preget av ganske skrinn furuskog. Men noen steder, f.eks. i Trolldalen, finnes det storfuruer, både døde og levende, av betydelige dimensjoner, og dessuten frodig fjellbjørkeskog med rik urte vegetasjon. Ånderdalen byr på varierte natur forhold, og fuglelivet er tilsvarende artsrikt, både i skogen, i fjellet og ved myrer og vann. Ikke minst myrstrek ningene kan være av ornitologisk interesse, selv om de ikke kan måle seg med Vardnesmyrene, som ligger like utenfor nasjonalparken, og som er vernet som reservat. Sangsvanen er ofte å se i Ånderdalen, men hek ker ikke i nasjonalparken. Elgen har gjort betydelige framstøt i Troms i de senere årene. Ikke minst gjelder dette på Senja, og også Ån derdalen har sin bestand av elg. Også tamrein forekommer, men mer tilfel
62
dig. I vassdragene er det både ørret og røye, men kvaliteten og størrelsen er ikke slik at nasjonalparken virker spesielt tiltrekkende på sportsfiskere. Laks går opp i Ånderelva, men ikke så langt som til nasjonalparkgrensen. Takket være nærheten til sjøen finnes også trepigget stingsild i vassdraget. I lia vest for Åndervatnet står det en gammel gamme som er restaurert, og som kan brukes for overnatting. Ellers finnes det ikke innretninger med sikte på å lette ferdselen i nasjo nalparken.
Øvre Dividal nasjonalpark Den 750 kvadratkilometer store Øvre Dividal nasjonalpark ligger i sin hel het i Øverbygd kommune i Troms og grenser i øst mot Sverige. Selve Divi dalen skjærer gjennom nasjonalpar
ken fra nord til sør. Anjavassdalen og Skaktardalen er større sidedaler som bidrar til å dele nasjonalparken inn i klart avgrensede partier. Anjavass dalen er kranset av ruvende fjell, men dalbunnen flates ut i de indre delene av dalen. Også mellom Dividalen og Skaktardalen ligger et fjellmassiv med mange topper i 1000-1400 meter-klassen, mens landskapet blir slakere i den nordlige delen av nasjo nalparken. Først og fremst i selve Dividalen er det nederst furuskog som noen steder har urskogkarakter. Ellers er bjørk det dominerende tre slaget, og særlig i de indre delene av Dividalen dekker fjellbjørka store vidder. Berggrunnen varierer en god del, og det betyr at også vegetasjo nens sammensetning veksler fra om råde til område. På kalkrik grunn finner man en rik fjellflora, med blant annet lapprose, som i Sør-Norge er en sjelden plante med bare få voksesteder. Flere fjellplanter vokser i Dividalen ved sør- og vestgrensen for sin utbredelse i Nord-Norge. Rik flora gir generelt livsgrunnlag for en artsrik fauna. Dette gjelder også i Dividalen. Mengden av vann og vassdrag bidrar ikke minst til et rikt fugleliv. Særlig er det gode betin gelser for vadere og svømmefugler i våtmarkområdet Havgavoubmi, inn mot svenskegrensen. Øvre Dividal har lenge vært kjent som nasjonalpar ken der man kan treffe på alle de fire store rovdyrene. Jerven har et tradi sjonelt yngleområde i fjellene om kring Anjavassdalen, og også gaupe og i den senere tid sannsynligvis også bjørn har fast tilhold i nasjonalpar ken. Svenske reinsamer har sommer beiter for sine dyr i fjellene i Divi dalen. Røya er den dominerende fisken i Dividalsfjellenes mange vann og el ver. Noen steder forekommer også ørret. Ellers kan man i dette området også få «østfisk» (østlige innvandre re) som harr og lake. I Havgavoubmi finnes det også gjedde, og havga er
/ Øvre Dividal i Indre Troms, med grense mot Sverige, ligger en av de noe større nasjonal parkene. Om sommeren setter reindriften sitt preg på deler av nasjonalparken, som ellers også huser flere av de store rovdyrene.
Naturvern
da også det samiske navnet på denne fisken. For sportsfiskere er Øvre Dividal nasjonalpark vel verd et besøk. Det går merket turiststi gjennom nasjonalparken fra nord til sør, og Troms Turlag har tre ubetjente hytter langs denne ruten. Ved Cievcasjavre, nær de svenske samenes sommerleir, har Forsvaret en hytte der et rom står åpent for alminnelig overnatting. Det samme gjelder Lappvesenets hytte i Havgavoubmi.
Stabbursdalen nasjonalpark Stabbursdalen er først og fremst kjent som nasjonalparken med ver dens nordligste furuskog. Nasjonal parken dekker et areal på 97 kvadrat kilometer og ligger i sin helhet i Pors
anger kommune i Finnmark. Stab burselva, som er selve livnerven i om rådet, gjennomskjærer nasjonalpar ken i hele dens lengde fra vest mot øst. Det er først og fremst i de nedre delene av dalen at man finner den berømte furuskogen, som til dels har store dimensjoner. Ellers er det fjell bjørk som dominerer dalbunn og lier i den til dels ville, canyonpregede dalen. Høyeste punkt er 618 m o.h. Når man nærmer seg slike høyder, er det harde kår for planteliv så langt mot nord. Men på sine steder er plantelivet artsrikt, ikke minst gjel der dette ved de store elvelonene ved nasjonalparkens østgrense. Bergfrue og olavsstake er blant de plantene som har sin nordgrense i Stabburs dalen nasjonalpark. I de nedre delene av nasjonalpar
Stabbursdalen nasjonalpark i Finnmark har til dels vill natur, med bratte dalsider. Men dalen har også områder med uvanlig gode vekstvilkår, breddegraden tatt i betraktning, og rommer verdens nordligste furuskog.
ken legger man først og fremst merke til en rekke fuglearter som er mer eller mindre knyttet til furuskog, og som derfor ikke forekommer lenger mot nord enn akkurat her. Det gjel der f.eks. lavskrike, konglebit, si densvans og fiskeørn. Av ender fore kommer typiske skogsarter som laks and og kvinand, begge hullrugere. På sitt erobringstokt i Nord-Norge i etterkrigsårene er elgen for lengst kommet til Stabbursdalen, der den nå har fast tilhold. Tamrein forekommer mer sporadisk, eller på vei til og fra de faste sesongbeitene vår og høst. Stabburselva er lakseførende, og takket være laksetrapp går laksen nå vel 3 kilometer inn i nasjonalparken. Ellers er ørret og røye utbredt i na sjonalparken. I lonene ved nasjonalparkgrensen, de såkalte lombolaene, forekommer også lake og gjedde. For fiske i Stabburselva kreves spesielt laksefiskekort.
Øvre Anarjokka nasjonalpark Den 1390 kvadratkilometer store Øvre Anarjokka nasjonalpark ligger i Finnmarksviddas sørøstlige hjørne, med sør- og østgrense mot Finland. Området ligger dels i Karasjok, dels i Kautokeino kommune. I nasjonal parken ligger kildene til Anarjokka, som sammen med Karasjokka danner Tana. Store deler av nasjonalparken er flatt landskap med ren viddekarakter, der en mengde bekker og mindre elver bidrar til å bryte ensformighe ten. Store myrer er også karakteris tisk for nasjonalparken, særlig i øst. I den vestlige og høyereliggende delen har landskapet mer høyfjellskarakter. Her er det bare sparsomme forekomster av småvokst fjellbjørk, mens det i den østlige delen er ren furuskog ned mot elvene langs finske grensen. I de sentrale og vestlige de lene av nasjonalparken er det en god del større og mindre vann. Av spesiell interesse for botanikere er at flere arter som har tyngden av sin utbredelse i Sibir, har sine vestlige utløpere i Øvre Anarjokka nasjonal park. Ellers er finnmarkspors, takket være de store myrviddene, kanskje den planten som mer enn noen annen
Naturreservater
setter sitt preg på nasjonalparken. Samene utnytter nasjonalparken til vinterbeite for reinflokkene, og om rådet har i det hele tatt stor betydning for reindriftsnæringen. Et forholdsvis nytt innslag i faunaen er elgen. Myr, vann og vassdrag gir gode livsbetin gelser for mange slags svømme- og vadefugler, og den store attraksjonen er sangsvanen. Fiskefaunaen er me get allsidig, men bortsett fra laksen i Anarjokka har området likevel ikke den aller største interessen for sports fiskere. Både østfisk og vestfisk fore kommer, og blant artene er ørret, røye, stingsild, gjedde, abbor, laks, sik og harr. Som andre steder på Finnmarks vidda forekommer det gull også i en kelte elver i Øvre Anarjokka nasjo nalpark, og det finnes fremdeles spor etter tidligere tiders gullvasking.
Øvre Pasvik nasjonalpark Øvre Pasvik nasjonalpark ligger helt sør i Pasvik, med vestgrense mot Fin land. Den omkring 63 kvadratkilo meter store nasjonalparken ligger i sin helhet i Sør-Varanger kommune. Området er først og fremst preget av furuskog, myr og vann. Fjerdeparten av arealet er dekket av åpent vann, fordelt på en mengde mindre tjern og to større sjøer, Ellenvatn og Ødevatn. Begge tilhører vassdrag som har avløp til Pasvikelva, grenseelva mot Sovjetunionen. Øvre Pasvik nasjonalpark har en spesiell naturhistorisk interesse fordi skogen her er en vestlig utløper av den store, sibirske barskogen, taigaen, og både plante- og dyreliv er pre get av dette, f.eks. med arter som lappfiskand og lappugle. Bjørnen er igjen blitt årviss i området, jerv viser seg jevnlig, og ulv mer sporadisk. Her, som i de andre nordnorske na sjonalparkene, har elgen begynt å gjøre seg sterkt gjeldende i de senere årene. Fiskebestandene er preget av øst lige innvandrere, først og fremst gjedde og abbor, men også harr, sik og lake. Ørret forekommer ganske sparsomt. I området finnes tre enkle hytter som står åpne for overnatting. 5. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Naturreservater Nasjonalparker skal være større na turområder som i hovedsak ligger på statens grunn. Dermed er det alle rede i utgangspunktet klart at vi aldri kan få et nasjonalparksystem som til sammen omfatter noen vesentlig del av de naturtypene som er representa tive for norsk natur. Staten har ikke større eiendommer i alle landsdeler, og det vesentlige av statseiendommene er for det aller meste høyfjell og høytliggende skog. En kompensasjon for denne man gelen kan man få gjennom opprettel se av naturreservater, som også kan omfatte privat grunn. Miljøvern departementet arbeider nå systema
tisk, fylke for fylke, med opprettelse av naturreservater av forskjellige kategorier, og for noen fylker er ar beidet på det nærmeste fullført. I mange tilfeller er naturreservatene områder som på grunn av sin geogra fiske beliggenhet og høye biologiske produksjon ville stått i fare for å bli tatt i bruk på annen måte hvis de ikke var blitt sikret etter naturvernloven. Dette kan f.eks. gjelde myrer som er egnet for drenering og skogplanting eller oppdyrking, og næringsrike inn sjøer som ved tørrlegging kunne gitt dyrkingsjord. Aktuelle kategorier av naturreser vater er barskogreservater, edelløv-
Svartorsumpskogen er en ganske sjelden skogtype, som nå er tatt vare på blant annet i Nesøya naturreservat i Asker. I områder som blir oversvømmet om våren, står trærne så å si på stylter, nesten som i en tropisk mangroveskog.
Naturvern
skogreservater, my r reservater, våtmarkreservater, sjøfuglreservater og geologiske reservater. I barskogreservatene tar man sikte på å sikre flest mulig forskjellige typer av gran og/eller furuskog av mest mulig urørt karakter, i alle landsdeler. Barskogområder er i en viss utstrekning også sikret i nasjonal parkene, men her finnes ikke lavlandsskog, og mange landsdeler er dårlig representert. I edelløvskogreservatene vil man sikre skogtyper som er svakt repre sentert her i landet, og som ofte lig ger i områder der de er svært utsatt for å bli tatt i bruk til andre formål. Som edelløvtrær regnes varmekjære arter som alm, ask, bøk, hassel, lind, lønn og eik. I landsplanen for edelløvskoger har man dessuten tatt med skoger som domineres av hegg, or og svartor. Når det gjelder svartor, er det allerede sikret flere områder med svartorsumpskog og svartorstrandskog, skogtyper som ofte er sterkt utsatt for inngrep av forskjellige slag. Gjennom et system av myrreservater vil man sikre eksempler på de forskjellige myrtypene som forekom mer i hvert fylke. Alt etter dannelsesmåte, terrengforhold, grunnfor På Varangerhalvøya er det flere kvartærgeologiske reservater. Et av dem ligger i Sandfjorden, ut mot Østhavet. Her er en fin sandstrand (men sjelden særlig lokkende badetemperaturer), hold, klima og andre ytre forhold er flygesandfelt og karakteristiske rasvifter i de bratte fjellsidene. det oppstått en mengde ulike typer av myrer. Noen av de næringsrike myre ne er blitt svært sjeldne, ikke minst Geologiske naturreservater kan ren er ekstra produktiv, er det også gjelder dette kalkrike myrer. f.eks. omfatte dannelser av strand særlig fristende å ta den i bruk til Et våtmarkreservat kan ligge både voller, flygesandfelt, morener, terras kortsiktige nytteformål. Høy biolo ved kysten og i innlandet, og det kan ser, dødisgroper, urer og ras osv. gisk produksjon betyr også at man i f.eks. omfatte næringsrike innsjøer, Dette innbærer at geologiske reserva mange reservater vil finne en rik flora sumpområder, strandenger og lang- ter ofte kan omfatte et forholdsvis og et tilsvarende artsrikt insektliv og grunne bukter med brakkvann eller stort område. dermed som regel også fugleliv. Man saltvann. I mange landsdeler er de Et reservat er som regel totalfre- freder kanskje en alm/lindeskog, men aller fleste eksempler på disse natur det. Det vil f.eks. si at det i et myr- sikrer samtidig en hel biotop med typene for lengst forsvunnet ved tørr reservat ikke bare er selve myra som mange slags planter og dyr, noen av legging eller utfylling til forskjellige er fredet, men også alt plante- og dem kanskje sjeldne. formål. dyreliv som hører hjemme der. Der I en spesiell stilling står de kulturSjøfuglreservatene omfatter først for vil myrreservater av enkelte typer pregede reservatene. Naturen i be og fremst hekkeplasser for ulike arter samtidig gjøre tjeneste f.eks. som bodde områder er ofte sterkt preget av fugler som er knyttet til sjøen, det fuglereservat, eller som reservat for av menneskenes bruk gjennom ti vil for det meste si holmer, skjær og en spesiell flora. Det er i det hele tatt dene, f.eks. ved hogst, lauving, bei fuglefjell. Bakgrunnen for opprettel ikke alltid klare grenser mellom de ting osv. Når slik menneskepåvirket sen av sjøfuglreservater er blant an ulike typene av reservater. natur, f.eks. en gammel havnehage net den økende fritidstrafikken som Felles for svært mange reservater med edelløvskog, skal vernes, må fører til at fuglene forstyrres alvorlig i er at de er høyproduktive, biologisk beitingen fortsette. Hvis dette ikke hekketiden. I sjøfuglreservatene er sett. Nettopp det er også grunnen til lar seg gjøre på grunn av redusert det derfor stort sett forbud mot å gå i at det er i siste liten når det nå gjøres husdyrbruk, må området pleies aktivt land mens fuglene har egg eller et krafttak for å sikre flest mulig av hvis man vil opprettholde den tilstan unger, mens det ellers er fri ferdsel. disse spesielle naturtypene. Der natu den man ønsker å bevare.
66
Fra Fokstumyra til Viknas øyverden Et av våre eldste og fremdeles mest verdifulle reservater er Fokstumyra på Dovrefjell, som ble fredet allerede i 1923. Motivet for fredningen var først og fremst det rike livet av fugler som er knyttet til myr, vann og våt mark i fjell og fjellskog. Da Dovre banen ble bygd i 1916-17, ble store deler av myrområdene rasert. Fokstumyras verdi som fugleområde var vel kjent på den tiden, og som en reaksjon på ødeleggelsene ble det tatt initiativ til fredning av restene. Det 10 km lange reservatet ligger på beg ge sider av jernbanen, og det ser i dag ikke ut til at jernbanetrafikken har nevneverdig betydning for fuglelivet. Blant andre større og viktigere re servater kan nevnes deltaområdet i den nordlige delen av Øyeren, der et område på 62 000 dekar (inklusive vannareal), et rikt fugleområde, ikke minst under trekket, ble sikret i 1975. Blant de større er også Atnamyrene, et område med et virvar av våtmark og pytter langs Øvre Atna, og med Rondanes kupler som dekorative ku lisser i bakgrunnen. Dette 5500 dekar store området er nesten en parallell til Fokstumyra når det gjelder fugle liv. Det 21 000 dekar store reservatet i Grandefjæra på Ørlandet i SørTrøndelag samler særlig store meng der fugl, først og fremst vadere, under trekket. Blant de mange edelløvskogreservatene skiller Veslebygda/Flo i Stryn seg ut som det største. Og denne skogen av vesentlig alm og lind er ikke bare vårt største edelløvskogreservat, men den største sammen hengende edelløvskogen i NordEuropa i dag. Ettersom skogen tross alt ikke er mer enn 1911 dekar stor, sier det noe om hvor hardt det har gått utover edelløvskogene i vår ver densdel. Et av de eldste geologiske reserva tene er strandvollene ved Roddineset i Porsanger, Finnmark, et omkring 1000 dekar stort område som ble sik ret i 1967. Blant de mange natur reservatene i Finnmark, ikke minst fuglefjell, har vi også en meget spesi ell og verdifull myr, den 12 000 dekar store Færdesmyra i Neiden, kjent
Fokstumyra på Dovrefjell ble vernet som fuglereservat allerede i 1923. Det vanlige er at all ferdsel er forbudt i fuglereservatene i hekketiden. Et slikt forbud gjelder i prinsippet også for Fokstumyra. Men her er det dessuten anlagt en merket sti som man, etter henvendelse til Fokstua fjellstue, kan følge. Herfra kan man, ved hjelp av kikkert, få et inntrykk av fuglelivet på myra.
Ikke langtfra Ånderdalen nasjonalpark på Senja ligger Vardnesmyrene fuglereservat. Utenom nasjonalparken er dette blant de større fredningsområdene i den nordligste landsdelen.
Naturvern
ikke minst på grunn av sine palser, et frostfenomen som forekommer i my rer på høye breddegrader. Av geolo gisk interesse er det ellers at en rekke kalksteinsgrotter i Rana er fredet, og det samme gjelder alle grotter på sta tens grunn i Nord-Rana. En betydningsfull sikring av kyst miljø var det da et område i Viknas øyverden (Nord-Trøndelag) omkring øyene Borgan og Frelsøy ble utlagt som reservat i 1973. Det fredede om rådet, som er av stor betydning for fuglelivet, omfatter omkring 16 000 dekar. Regner man med de sjøområ dene som faller innenfor reservatgrensene, kommer man opp i 39 kvadratkilometer.
Reservater i statens skoger Fredninger i medhold av naturvern loven gjennomføres ved kongelig re solusjon, det vil si ved stortingsbe slutning. I tillegg har man såkalte ad ministrative fredninger, det vil i prak sis si at grunneieren tar beslutning om fredning. Direktoratet for statens skoger har gjennomført en rekke ad ministrative fredninger, og det er i dag vel femti slike skogreservater på statens grunn. Som nevnt ble et lite område med urskog av gran i Hem nes i Nordland (Grøftrem) fredet på denne måten allerede i 1905. De fles te av de administrativt fredede reser vatene er forholdsvis små, men det finnes også noen som er så store at de har betydning for alminnelig frilufts liv. Dette gjelder f.eks. Sørdalen i Hattfjelldal, et vel 4000 dekar stort område med forholdsvis urørt skog og en mengde myrer og småvann. Det største av disse reservatene er Osdalen i Rendalen, som dekker et areal på omkring 48 000 dekar, ve sentlig fjell.
Hvor mange reservater? Pr. 1. januar 1985 var det 590 natur reservater i Norge. Dette tallet vil sannsynligvis øke fra år til år i tiden framover, etter som verneplaner for de forskjellige reservatkategoriene blir utarbeidet og vedtatt. Det pågår et kontinuerlig arbeid med registre-
68
Ikke minst takket være velvilje fra grunneierens side kunne Innerdalen i Møre og Romsdal legges ut som vårt første landskapsvernområde i 1967. Dette egenartete skog- og fjellområdet har stor verdi for friluftslivet, og ikke minst har klatrerne rike tradisjoner her. Fjellet på bildet er Innerdalstårnet.
ring av naturforekomster i forbindel se med arbeidet med verneplaner i fylkene. I Vestfold er fire verneplaner (edelløvskog, myr, våtmark og sjø fugl) gjennomført, og det samlede antall reservater er kommet opp i 55. I en del andre fylker har man vedtatt verneplaner for tre reservatkategorier (edelløvskog, myr og våtmark eller sjøfugl), og man er kommet opp i et samlet antall reservater på 56 i Oslo, 63 i Telemark, 47 i Aust-Agder, 68 i Vest-Agder og 39 i Østfold. Sjøfuglene er til nå tilgodesett med det største antallet reservater, i alt 196. Pr. 1. januar 1985 var det videre 143 edelløvskogreservater, 120 myrreservater og 79 våtmarkreservater.
Landskapsvernområder og andre områdefredninger I 1967 fikk vi vårt første landskaps vernområde, Innerdalen i Møre og Romsdal. Det vernede området er på 73 000 dekar. Innerdalen, som strek ker seg innover mot Trollheimen, er omgitt av høye fjell og tinder og har stor betydning for friluftsliv og ikke minst fjellklatring. Vassdraget er interessant, og man finner her blant annet en grovsteinet ur som demmer opp Innerdalsvatnet og som skjuler elva på en ganske lang strekning. Et meget viktig landskapsvern område er Jærstrendene, der et vel
Naturreservater
16 000 dekar stort område ble sikret i 1977. Her finner man landskapstyper som ikke forekommer andre steder i landet, og området har dessuten stor betydning for fuglelivet, for over vintring og som mellomstasjon under trekket. Grytdalen i Sør-Trøndelag, kjent for sin bestand av hjort og forsøksgård for viltstellet, var opprinne lig med i landsplanen for nasjonalpar ker. I stedet ble 16 000 dekar av denne eiendommen utlagt som land skapsvernområde i 1978. Den berøm te Bøkeskogen i Larvik er også sikret som landskapsvernområde, og det samme gjelder øya Jomfruland (Tele mark) med sine velkjente rullesteinsstrender. I Nordland er flere store landskapsvernområder utlagt, til dels kombinert med fredning av fugleeller planteliv. Dette gjelder f.eks. 27 000 dekar i Østerdalen i Salten, og ca. 14 000 dekar i Favnevassdalen i Hattfjelldal, i tilknytning til det
forannevnte skogreservatet i Sørdalen. I noen tilfeller grenser større land skapsvernområder opp til nasjonal parker. Dette gjelder Hjerkinn, Kongsvoll og Drivdalen landskaps vernområde på Dovrefjell, Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn/ Austfjellet landskapsvernområder på Hardangervidda, Utladalen land skapsvernområde, som grenser mot Jotunheimen nasjonalpark, og Fem undsmarka landskapsvernområde, som ligger mellom Femunden og na sjonalparken. En del eldre fredninger av plante livet innen bestemte områder gjelder fremdeles, f.eks. på Nordkapp, der fredning ble innført allerede i 1929.
4
Året etter ble en liknende fredning innført i et 35 kvadratkilometer stort område ved Helin i Vang, Valdres, der plantelivet er særlig rikt. En an nen plantefredning gjelder et område som lenge har fanget botanikernes interesse, Junkerdalsura og fjellstrekningen innover mot Balvatn (Saltdal, Nordland), som ble fredet i 1935. Ellers er fuglelivet fredet ved femti fyrstasjoner langs hele kysten. Fire plantearter er fredet i hele lan det. Det gjelder misteltein, masimjelt, sibirstjerne og purpurkarse. Dessuten er noen få arter fredet i bestemte områder, eseltistel på Hva ler i Østfold, bergjunker i Suldal og Hjelmeland i Rogaland, og polarflokk i Bugøynes i Finnmark.
På Jærstrendene møter man et pust fra sørligere breddegrader; ikke noe sted i landet finner man et liknende landskap. Store deler av disse strendene, med sand og rullestein, er nå vernet som landskapsvernområder. Jærstrendene huser botaniske rariteter, men er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv, særlig i trekktiden om høsten.
69
Naturvern
Arter i faresonen Direkte etterstrebelse fra menneske nes side er i noen tilfeller den vik tigste årsaken til at en art går til grun ne. Det kan f.eks. gjelde sjeldne planter som havner i herbarium, eller dyr som blir forfulgt fordi man anser dem for å være skadelige. Et eksem pel på en art som er kommet i fareso nen på grunn av direkte forfølgelse, er ulven. Men de aller fleste av de dyre- og plantearter som er truet i dag, eller som allerede er gått til grunne, er eller har vært offer for de naturendringene som menneskenes virksom heter har ført til. I 1859 lanserte Charles Darwin sin teori om «artenes opprinnelse». I dag, rundt regnet 125 år etter at Darwin kastet lys over livets utvikling på kloden, aner vi ar tenes undergang. Ennå før vi kjenner alle jordens arter, står tusener på tusener av dem i fare for å dø ut - på grunn av menneskenes virksomhet. Vi vet at ingen art lever evig. Alle vil før eller senere dø ut eller utvikle seg til nye arter eller former. Det antall arter av planter og dyr som lever i dag, er sannsynligvis bare en brøkdel av de utallige livsformer som har levd sin tid på Jorden, og som så er dødd ut. Sakkyndige mener at det i løpet av fuglenes 150 millioner år lan ge historie har eksistert flere hundre tusen arter, som har avløst hverandre i tur og orden. I dag finnes det noe over 8500 ulike fuglearter. Men de naturlige prosessene som fører til endringer i artssammenset ningen, arbeider uhyre langsomt, i takt med endringer i naturforholde ne. De fauna- og floraendringene som skyldes menneskene, skjer der imot uhyre raskt i sammenlikning. Bare av pattedyr regner man med at mer enn hundre arter er forsvunnet i løpet av de siste 2000 år. 69 arter er blitt utryddet siden år 1700, og 44 av disse siden 1800. Det er særlig i tropiske områder, ikke minst i regnskogene, at rovdrift på naturen har ført til en faretruende utryddelse av arter. En kjent Afrikaekspert har hevdet at det går tapt en 70
art hver dag i den tropiske regnsko gen, og mange mener at tempoet i utryddelsen vil øke sterkt, slik at vi ved århundreskiftet vil være en mil lion arter fattigere. Det kan være fristende å trøste seg med at slike tilstander ikke eksisterer i Norge. Og det er riktig nok at vi ikke kan operere med så store tall når det gjelder tap av arter, som i de tropiske regnskogene. Men det skyl des kanskje først og fremst at det totale artsantallet hos oss bare er en brøkdel av hva det er i de mest pro duktive, tropiske områdene. Og undersøkelsene tyder på at arter er på retrett også her i landet. Undersøkelser i Sverige tyder på at fem arter av virveldyr som hører hjemme i skogen, er i akutt fare. Men kanskje enda mer alvorlig er det at flere hundre arter av virvelløse dyr og planter er forsvunnet fra skogen, eller er i ferd med å bli borte. Også her i landet er det foretatt undersø kelser som foreløpig tyder på at vi har en liknende situasjon hos oss. At laverestående dyr forsvinner, er en indikator på at naturen ikke lenger funksjonerer som den skal. Det er et varselsignal som man bør ta alvorlig. Og ut fra økologiske betraktninger betyr de laverestående organismenes undergang at også høyerestående dyr før eller senere vil bli rammet.
Klassifisering av truede arter Forskjellige organer verden rundt har i de senere årene arbeidet med å skaf fe oversikt over arter som er truet eller i faresonen. Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) ajourfører stadig sin «Red Data Book», som omfatter alle verdensdeler. Hoved vekten er hittil lagt på virveldyr, men man utgir nå også oversikter over truede planter. Europarådet utar beider oversikter over truede virvel dyr og høyerestående planter i vår verdensdel. Videre har en ekspert gruppe nedsatt av Nordisk Minister
råd siden 1974 utarbeidet oversikter over nordiske arter som på en eller annen måte er i faresonen. Og ende lig foreligger det for Norge en over sikt over truede planter og dyr, utgitt av Statens Naturvernråd i 1984. Alle disse oversiktene plasserer de ulike artene i forskjellige kategorier, alt etter hvor sterkt truet man mener at de enkelte arter er. Direkte truede arter er planter eller dyr som lever i akutt fare for å bli utryddet. Hvis de skal overleve, må de negative faktorene som truer ar ten, fjernes. Sårbare arter er planter eller dyr som er i så sterk tilbakegang at det er grunn til å frykte at de om ikke så lenge vil ende i kategorien direkte truet, og dessuten arter som i og for seg ikke er sjeldne, men som er utsatt for et press som gjør at det er grunn til å frykte tilbakegang. Sjeldne arter er planter eller dyr som er fåtallige, men som likevel ikke ansees for å være i faresonen. Her finner vi blant annet arter som har en geografisk begrenset utbredelse i Norge. Selv om man i øyeblikket ikke kjenner til forhold som kan true disse artene, er de utsatt fordi negative faktorer som måtte vise seg i framti den, kan komme til å virke meget raskt, nettopp fordi bestanden eller forekomsten er liten. Usikre arter er planter og dyr som sannsynligvis hører hjemme i en av de nevnte kategoriene, men som man ennå vet så vidt lite om at man ikke kan si noe sikkert om artens status. Naturvernrådets oversikt gjelder alle virveldyr i Norge, bortsett fra fisk. 3 pattedyrarter og 6 fuglearter blir av Naturvernrådet karakterisert som direkte truet. I kategorien sår bare plasseres 6 pattedyrarter, 22 fuglearter og dessuten stor salaman der og slettsnok. Videre er 2 patte dyrarter, 22 fuglearter og spissnutet frosk regnet som sjeldne, mens 2 pattedyr- og 8 fuglearter av Natur vernrådet regnes som usikre.
Truede pattedyr Ulven. I 1973, på et tidspunkt da det var all grunn til å anta at det ikke fantes ulv i landet, ble arten totalfredet i Norge. Senere har ulven imid-
Arter i faresonen
Ulven er en art som er brakt til grensen for utryddelse ved ren forfølgelse fra menneskenes side. Dyr som, i likhet med menneskene, lever av kjøtt, har alltid vært lite velsette, og ulven har hatt et enda slettere rykte enn alle andre rovdyr i Norden. I dag finnes det en liten bestand av ulv i landet, men det er tvilsomt om arten har noen framtid i Norge.
lertid vist seg i landet, første gang i ble skutt i Pasvik-området. Dessuten Trysil i 1976, og man regner nå med er det på svensk side skutt et dyr av at det finnes en norsk-svensk bestand den svensk-norske Hedmark-Vårmi grensetraktene i Hedmark. Mer land-stammen. Også i Sverige er ul eller mindre pålitelige ulvemeldinger ven fredet. Det har vist seg meget vanskelig å foreligger fra de fleste landsdeler. anslå antall ulv i landet. Som et mini Det såkalte Rovviltprosjektet (Di mumstall antydes det at den samlede rektoratet for vilt og ferskvannsfisk) bestanden kan telle mellom 6 og 20 regner i sin rapport for perioden dyr. Ved en bredt anlagt sporunder1980-1984 med ulveforekomster på søkelse vinteren 1985 ble det ikke Sørlandet, i Namdal-Helgeland-omfunnet spor etter ulv av Hedmarkrådet, i Indre Troms, i Pasvik og i Vårmland-stammen på norsk side. Hedmarks grensetrakter mot Sve Man vet at en ulvebestand er gjen rige. Den sistnevnte forekomsten er stand for langsiktige, naturlige sving karakterisert som stamme, ettersom ninger. Bakover i historien har man det her er påvist yngling. opplevd store ulvetider og perioder I prosjektperioden er det skutt tre ulver i Norge. Den ene er den berøm der ulven gjorde seg mindre gjelden te Vegårdsheiulven (sørlandsfore- de. Likevel er det klart at når ulven i komsten), som ble felt etter langvarig Norden nå lenge har vært nede i en jakt med stort oppbud av jegere, og bølgedal, skyldes det først og fremst etter at dispensasjon fra frednings forfølgelse fra menneskenes side, selv bestemmelsene var gitt. De to andre om det vel ikke er usannsynlig at
naturlige årsaker har vært medvir kende til den dramatiske nedgangen i ulvebestanden de siste godt og vel hundre årene. For rundt regnet 150 år siden opp levde man den siste, store ulvetiden her i landet. Av zoologen Robert Colletts notater om situasjonen fram går det blant annet at det i enkelte år i tidsrommet 1830-1840 hendte at nesten alle gårdshunder i Aker (nå Oslo) ble revet i hjel av ulv, og på en eneste natt i 1844 måtte åtte ulver bøte med livet etter at de hadde for synt seg av strykninåte som var lagt ut ved Store Ullevål gård. Etter det Peder Claussøn Friis kun ne fortelle, må det ha vært en ulvetid omkring slutten av 1500-tallet, da ul vene kom «i store flokker, vel stund om 30 tilsammen eller flere, og giør stor skade». I løpet av 1600-årene gikk bestanden sterkt tilbake, og om kring 1700 var ulven forsvunnet fra mange områder i Sør-Norge. Etter denne nedgangen bygde det seg opp en ny ulvetid, som nådde toppen mot midten av 1800-tallet. Denne ulveti den gjorde seg etter alt å dømme særlig gjeldende i Sør-Norge, mens bestanden i Nord-Norge trolig holdt seg på et forholdsvis jevnt nivå. Mot slutten av den siste store ulve tiden, i 1846, ble skuddpremie på ulv innført. Denne førte til intensivert ulvejakt, og de første årene etter at skuddpremie var innført, ble det gjennomsnittlig felt omkring 225 ul ver årlig. Men fellingstallene avtok raskt, et sikkert tegn på at bestanden var på retur, og mot slutten av år hundret ble det praktisk talt ikke felt ulv i Sør-Norge. Ulven er en meget tilpasningsdyktig art, og det er ikke usannsynlig at de få dyrene som finnes i landet i dag, kunne utvikle seg til en rimelig be stand i løpet av forholdsvis kort tid om de hadde fått leve i fred. Men selv om myndighetene i prinsippet ønsker å opprettholde en ulvebestand i de sørnorske grensetraktene mot Sve rige, er det lite realistisk å tenke seg at ulven vil bli tolerert av folk i dist riktet. Overalt der ulven viser seg, fremmes det krav om ulvejakt. Bak grunnen for kravene er både den ska de ulven gjør, og alminnelig frykt for det store rovdyret. På denne bak-
71
Fjellreven har vært fredet i mer enn et halvt århundre, uten at bestanden har vist tegn til oppgang. Det kan tyde på at de naturgitte forholdene ikke lenger er de aller gunstigste for denne arktiske rovdyrarten, som i norske fjell lever ved sørgrensen av sitt utbredelsesområde. Jerven tar helst det som er lettest å få tak i, og det vil om sommeren si sau. Derfor er jerven lite velsett, og til tross for at den er fredet, blir det ofte gitt dispensasjon fra fredningsbestemmelsene, også i nasjonalparker. Bestanden er liten, og Naturvernrådet karakteriserer arten som direkte truet.
grunn er det fare for at ulven blir den første arten som bevisst blir utryddet her i landet. Fjellreven. Fjellreven, som tilhører samme art som polarreven i arktiske områder, lever hos oss ved sørgren sen for sin utbredelse. Arten har vært fredet siden 1930, men bestanden har etter alt å dømme vanskelig for å ta seg opp igjen. Smågnagere er viktig næring for denne reven, og bestanden viser økende tendens i smågnagerår. Men ellers har den holdt seg nokså jevnt på et lavmål siden fredning ble innført for mer enn et halvt århundre siden. Fram til det året fredning ble inn ført, ble det utbetalt skuddpremie for fjellrev. Premien gjaldt for rev gene relt; det ble altså ikke skilt mellom rødrev og fjellrev. Derfor vet man ikke hvor mange fjellrever som ble skutt eller fanget i tiden fra revepremie ble innført i 1880 og til fred ningen kom femti år senere. Det er imidlertid grunn til å tro at premierin gen gikk særlig hardt utover fjell reven i enkelte landsdeler. Dette gjelder f.eks. i Finnmark, der fjell reven før i tiden var den domineren de arten, og sannsynligvis også i byg dene omkring Hardangervidda. Det te sannsynliggjøres av det faktum at det i disse bygdene ble utbetalt flest revepremier i smågnagerår. Også gode priser på vinterskinnene gjorde fjellreven til et ettertraktet vilt. Etter at bestanden var gått sterkt tilbake i 1920-årene, ble det betalt et par hundre kroner for et godt skinn av en vinterhvit fjellrev, mens et førsteklasses skinn av den blå varian ten kunne innbringe opptil tusen kroner. Jakt og fangst er etter all sannsyn lighet hovedårsaken til den voldsom me nedgangen i bestanden. Men det er også mulig at naturlige faktorer kan ha vært medvirkende. F.eks. kan endrede klimaforhold generelt ha skapt mindre gunstige levekår for arktiske arter som lever ved sørgren sen for sin utbredelse. Også rødrevens kraftige framgang, med økt utbredelse i fjellet, kan ha spilt en negativ rolle for fjellreven. At de store rovdyrene er blitt mer eller mindre borte, er også nevnt som en mulig medvirkende årsak til ned-
gangen i bestanden. Før kunne rester etter jervens, ulvens og bjørnens mål tider gi et velkomment kosttilskudd for fjellreven. Nå må den i større utstrekning skaffe seg vinterkosten selv, og den er ingen stor jeger. Den nordiske ekspertgruppen antyder at utlegging av åtsler om vinteren kan være til hjelp for fjellreven. Noen oversikt over bestandens størrelse finnes ikke. Jerven. Jerven, det største av mårdyrene, er sterkt knyttet til reinen.
Bjørnen har et langt bedre ord på seg enn ulven. Men også eventyrenes Bamse Brakar har vært utsatt for hensynsløs forfølgelse, belønnet med skuddpremier, og bestanden har vært langt nede. Nå ser det imidlertid ut til at det finnes en liten bestand av bjørn flere steder og i de fleste landsdeler.
Det gjør den til en kontroversiell rov dyrart. Men den alvorligste anklagen mot jerven er at den om sommeren gjerne velger det letteste byttet sauen. Derfor har også jerven vært gjenstand for sterk forfølgelse, støttet av skuddpremier, og så sent som i 1960-årene ble det enkelte steder be talt opptil 11 000 kroner i premie for
en felt jerv. Bestanden var etter alt å dømme langt nede da fredning ble innført i Sør-Norge i 1973. To år se nere ble den fredet i Nord-Norge i tiden fra mars til juni (yngletiden). Da den nye viltloven trådte i kraft i 1982, ble jerven ikke nevnt som jakt bar. Det innebærer at arten er fredet i hele landet fra dette året.
73
Naturvern
Jervens aktivitet som sauegjeter har imidlertid ført til sterkt press med krav om jervjakt, og myndighetene har ved flere anledninger gitt etter, slik at det er felt ikke så få jerver etter at totalfredning ble innført. Man regner med at den samlede jervbestanden i Norge kan telle omkring 150 dyr, fordelt på mange fjellom råder både i Sør- og Nord-Norge. Dette innebærer at bestanden i enkel te jervområder kan være så liten og ha en slik kjønns- og alderssammen setning at felling av ett eller noen få dyr kan få alvorlige følger. Blant sak kyndige er det uenighet om hvorvidt jerven bør karakteriseres som direkte truet eller sårbar.
De sårbare pattedyrene Blant de pattedyrene som av Natur vernrådet karakteriseres som sår bare, er bjørn, gaupe og oter. De første årene etter at skuddpremie ble innført i 1846, ble det årlig felt om kring 250 bjørner i Norge. De siste årene før fredning ble innført i 1972, ble det gjennomsnittlig felt 2 bjørner årlig, de fleste i Finnmark. I dag reg ner man med at den samlede bestan den av bjørn i Norge kanskje teller et par hundre dyr. Dette tallet represen terer trolig en betydelig økning i ti den etter at arten ble fredet. Det finnes nå bjørn i 17 forskjellige områ der, fordelt på alle landsdeler (Rovviltprosjektet), og i de fleste av disse områdene har man konstatert for plantning. Egentlige faste bjørne stammer fantes før siste krig bare i Vassfarområdet og i Pasvik. Med en framsynt forvaltning av be standen kan man trolig regne med at bjørnen er utenfor fare. Når den må regnes som sårbar, er det blant annet fordi arten har en langsom formering og lever i små, isolerte bestander. Framsynt forvaltning innebærer for bjørnens vedkommende, som for alle andre viltlevende dyr, at den får be holde sine leveområder. Derfor er menneskenes ekspansjon i de siste villmarksområdene kanskje den al vorligste trusselen mot den norske bjørnebestanden i dag. I 1930-årene var det blant de store rovdyrene trolig bare bjørnen som var mer fåtallig enn gaupa. Men tross 74
Blant de store rovdyrene er det trolig gaupa som hittil har greid seg best, tross forfølgelse med alle midler fra menneskenes side. Arten har muligens hatt nytte av rådyrets framgang, og gaupebestanden viste en tid økende tendens, men den ser nå ut til å ha stagnert.
svak bestand har det aldri vært ak tuelt å frede den store katten. Den har vært fredløs året rundt inntil den nye viltloven kom i 1982. Etter denne loven er gaupa fredet i tidsrommet 16. mai-20. august. Det betyr at arten er fredet i yngletiden og mens ungene er små. Men ungene er avhengige av moren i ganske lang tid, og hvis en hunngaupe felles senhøstes, fullt lov lig, vil ungene ha vanskelig for å greie seg. I etterkrigsårene har gaupebestanden tatt seg opp. Noen ser dette som et resultat av økende rådyrbestand, og det er under enhver omstendighet tydelig at rådyret betyr en god del som vintermat for gaupe. I de senere årene har imidlertid gaupebestanden noen steder igjen vist en nedgående tendens. Oteren har aldri vært betraktet som skadedyr på linje med de andre, stør re rovdyrene. Dette har kanskje sam
menheng med at den er fiskeeter, og at den bare unntaksvis forgriper seg på husdyr. Når den likevel har vært så hardt etterstrebet at bestanden i SørNorge er brakt ned til et minimum, er det både fordi den har vært et ettertraktet bytte på grunn av den verdi fulle pelsen, og fordi jakten ble ytter ligere oppmuntret ved hjelp av skuddpremier fra århundreskiftet. Allerede i 1901 ble det utbetalt skuddpremie for 2500 otere. Det ser ut til at bestanden nådde et lavmål i slutten av 1930-årene. Deretter tyder skuddpremiestatistikken på en forbi gående oppgang. Siden slutten av 1950-årene ser det imidlertid ut til at bestanden har holdt seg på et jevnt, lavt nivå. Arten ble fredet i 1979, uten at det ser ut til at det har ført til noen bestandsøkning. Når bestanden ikke øker etter at jakttrykket er fjernet, er det nær liggende å tenke seg at forskjellige
Arter i faresonen
miljøendringer kan være årsaken. Det er særlig i innlandet at oteren har vist tilbakegang, og vassdragsregule ringer nevnes som en mulig årsak. Den vekslende vannføringen som er en følge av regulering, kan skape is forhold som gjør det vanskelig for oteren å utnytte luftrommet mellom is og vann under fiske i elvene. Min kende fiskebestand kan også ha spilt en rolle; spesielt gjelder dette i områ der der laksefisk er slått ut av sur nedbør. Økende trafikk på og langs vassdragene kan også være en negativ faktor. Langs kysten i Sør-Norge kan den stadig økende småbåttrafikken ha virket negativt på oterbestanden. Og både for kystoter og elveoter er det nærliggende å tenke seg at forurens ninger kan være en trussel. Hos oss lever oteren i stor utstrekning av rov fisk. Det betyr at den befinner seg langt ute i en næringskjede der gift-
Den første av falkene her i landet, jaktfalken, har greid seg bedre enn vandrefalken, selv om også jaktfalken har vist faretruende tilbakegang. En av årsakene til jakt falkens noe gunstigere situasjon kan være at den er standfugl, slik at den ikke utsettes for gift stoffer under et farefullt vinteropphold i sør ligere strøk.
I innlandet er det gått sterkt tilbake med oteren, uten at man kjenner årsakene. Trolig er den rammet av både jakt, vassdragsreguleringer og forgiftninger. Og klart er det at sur nedbør og fiskedød ikke har gjort livet lettere for en storfisker som oteren. Langs kysten i den nordlige landsdelen er det imidlertid fremdeles en god oterbestand.
stoffer akkumuleres. Det har vært an tydet at syntetiske stoffer, f.eks. PCB, som påvirker formeringsevnen, kan være en årsak til at oterbestan den har vanskelig for å ta seg opp. I Sverige har man konstatert at oteren forsvinner nettopp fra de vassdragene som er sterkt forurenset. På denne bakgrunn må langt mer enn fredning til for å redde oteren. Når Naturvernrådet karakteriserer oteren som sårbar, har det sammen heng med at det på kysten i NordNorge fremdeles finnes en god oter bestand. I Europa er det bare i NordNorge og enkelte steder i Skottland at det finnes oterbestander som gir håp om at arten har noen framtid i vår verdensdel.
Truede fugler Vandrefalken har, i likhet med de andre større rovfuglene, aldri vært noen tallrik fugl, men den har vært jevnt utbredt over det meste av lan det, både i skog- og fjelltrakter, og ikke minst langs kysten, f.eks. i fugle fjellene. I dag er bestanden redusert til et minimum, og for få år siden regnet man med at det i hele landet ikke fantes mer enn omkring 20 hek kende par. En bredt anlagt inventering (bestandstelling) som Prosjekt
75
Naturvern
Falk har imidlertid gitt mer oppmunt rende resultater, og man regner nå med at bestanden omfatter 50-100 par, fordelt på de fleste landsdeler. Som andre rovfugler har også vandrefalken vært forfulgt fordi man har ment at den gjør skade på vilt, og felling av falk har vært belønnet med skuddpremie. Som den dyktige jege ren vandrefalken er, kan den opptre som spesialist på duer. Derfor betalte brevdueeiere i en årrekke ekstra skuddpremie på vandrefalker. Etter at premien er bortfalt og rovfuglfredning innført, er det to farer som truer vandrefalken (og mange andre rovfugler): profesjonelle reirplyndrere og miljøgifter. Vandrefal ken er meget ettertraktet av falkonerer, og det finnes fremdeles samle re som betaler høy pris for et egg av denne arten. Det er på det rene at utenlandske reirrøvere jevnlig besø ker Norge. Derfor er det all grunn til å advare mot fremmede som under påskudd av å være forskere eller uskyldige amatørornitologer prøver å skaffe seg opplysninger om rovfugllokaliteter. Vandrefalken er sterkt utsatt for syntetiske giftstoffer. Disse giftene reduserer fuglenes forplantnings evne, noe som i seg selv er en kata strofe på litt lengre sikt. Dessuten er det påvist at fuglenes atferd kan på virkes, noe som kan være like fatalt: En vandrefalk som ikke oppfører seg som en vandrefalk, har små mulighe ter for å overleve. Vandrefalken er trekkfugl og overvintrer i SørvestEuropa, og det er sannsynlig at det nettopp er under vinteroppholdet her at falken er sterkest utsatt for å få i seg giftstoffer fra industri og land bruk gjennom byttedyrene. Dverggåsa har gjennom en lang år rekke gått sterkt tilbake. Før hadde den stor utbredelse i de nordlige landsdelene. I dag regner man at den samlede bestanden i Norge og Sve rige ikke teller mer enn 500 dverggjess. Man vet ikke noe sikkert om årsaken til den kraftige tilbakegan gen, men det er antydet at økende trafikk med friluftsliv og sportsfiske i hekkeområdene kan ha spilt en nega tiv rolle. Før i tiden ble det på sine steder drevet systematisk fangst av gjess i mytetiden, når fuglene er ute
76
Mange steder har man funnet det mer lønnsomt å plante gran på inn mark enn å fortsette med vanlig jordbruks drift. Dette fører til at mangfoldet går tapt, og at antall arter som kan leve i området, blir mindre enn før.
av stand til å fly. Denne virksomhe ten kan ha bidratt til å redusere be standen før, men det er kanskje lite trolig at ulovlig fangst av dette slaget praktiseres i dag. Åkerriksa hører til de artene som etter alt å dømme er rammet av end rede driftsformer i landbruket. Den har vært i tilbakegang gjennom hele vårt århundre, og i de senere årene er bare få hekkende par kjent. Arten hekker gjerne på eng, og den er utsatt for slåmaskinen ved tidlig slått. Den samme skjebne har rammet kornspurven. Arten har etter alt å dømme aldri vært særlig tallrik i Nor ge, men etter en langvarig bølgedal er det i de senere årene gjort iakttakel ser som kan tyde på en viss framgang. Det samme gjelder hortulanen, som også karakteriseres som direkte truet. Også denne arten er knyttet til kulturlandskapet og er sannsynligvis rammet av miljøendringer og nye landbruksmetoder.
Dyrelivet truet fra mange hold All virksomhet som menneskene dri ver, påvirker naturen på en eller an nen måte. I noen tilfeller er virknin gene ganske uskyldige og ubetyde lige, i andre tilfeller er skadene på naturen alvorlige. Og summen av alle påvirkningene er mer enn sterk nok til at man uten videre kan slå fast at naturen lever under et konstant press som gjør at alle arter i prinsippet er truet. Noen av rovpattedyrene, rovfugle ne og uglene er gått sterkt tilbake på grunn av forfølgelse fra menneskenes side. Men det store flertallet av arter som er mer eller mindre i faresonen, er rammet av de miljøendringene som menneskenes virksomhet har ført til. Disse miljøendringene kan f.eks. være et resultat av sur nedbør eller andre forurensninger, de kan
skyldes drastiske inngrep som vass dragsreguleringer eller omfattende hogst, eller de kan være et resultat av en så uskyldig aktivitet som alminne lig friluftsliv. Det som mer enn noe annet kjen netegner menneskenes inngrep i na turen i dag, er at de fører til ensret ting. Det betyr at naturens mangfold blir redusert, noe som igjen fører til at antall arter går tilbake. Det gamle jordbrukslandskapet bidrog til å øke mangfoldet, med sine små lapper av åker og eng, avbrutt av kratt og skog holt. Det er til og med mulig at dette kulturlandskapet gav livsrom for flere arter enn før jordbruket gjorde sitt inntog i landet. I dag er dette bildet langt på vei endret. Det er blitt rasjo nelt og ryddig, noe som aldri er til glede for dyrelivet.
Ensartet skog Når ett og samme vekstslag dyrkes over et stort areal, snakker man om en monokultur. En byggåker er altså en monokultur, og det samme er en kultivert granskog. Av størst negativ betydning for dyre- og plantelivet er de monokulturene som er i ferd med å utvikle seg i skogen. Vel 20 prosent av landarealet i Norge er produktiv skog, og i skogområdene finnes det i tillegg store arealer av «uproduktiv» mark, f.eks. myr, slik at kanskje bortimot halvparten av landarealet berøres av skogbruket. Det betyr at skogbehandlingen får vesentlige kon sekvenser for store deler av dyre- og plantelivet. Rasjonell skogsdrift går i dag ut på snauhogst over større arealer, og etterfølgende kulturarbeider som tar sikte på å få opp ny, ensaldret skog av et bestemt treslag. Dette innebærer at barskogarealene i Norge, på litt lengre sikt, kommer til å se ganske annerledes ut enn skog i natur tilstand. Endringen innebærer at plantelivet blir fattigere, og at skogen blir et dårligere sted å være for de fleste dyr, fra de minste kryp til de store viltartene. Dagens skogbruksmetoder er valgt fordi størst mulig arealer med ensald ret skog av ett treslag gir størst pro duksjon av trevirke og mest rasjonell og økonomisk drift. Av økonomiske
Fremdeles er store deler av bygde-Norge en mosaikk av mange slags skog og fjell, dyrket mark, kratt og holt, avbrutt av vann og vassdrag. I et slikt landskap vil det være rom for et rikt utvalg av planter og dyr. Men jo mer intenst landskapet utnyttes, desto fattigere vil det bli. Motivet er hentet fra Ringebu, Gudbrandsdalen.
Snauhogst over forholdsvis store arealer gir rasjonell og lønnsom drift, og skal danne basis for ny, ensaldret og ensartet skog som skal produsere trevirke hurtigere enn den gamle skogen. Men med tiden vil denne hogstmetoden føre til at vi får en ensrettet skognatur der bare få arter vil trives. Ved Sanddøla i Nord-Trøndelag.
Naturvern
grunner gjør man også omløpstiden det vil si tiden fra en flate hogges og til ny skog er hogstmoden - så kort som mulig. Skogen hogges derfor før veksten begynner å avta. Dette betyr at gammel skog ikke vil forekomme i en veldrevet skog, noe som igjen innebærer at arter som er knyttet til gammel skog, vil bli skadelidende. Når den nye skogen vokser opp på flatene, gjennomgår den en rekke suksesjonsstadier, som hvert har sin spesielle sammensetning av planteli vet. Hvert av disse stadiene kan by på visse fordeler for enkelte dyr, men etter hvert som den ensartete, kulti verte barskogen vokser til, skaper den et fattig miljø der få dyr trives. Også skogplanting på gamle seter voller og nedlagte bruk bidrar til ens rettingen. Nettopp disse gamle kul turinnslagene i skogen, gjerne kran set av løvskog, har vært rike miljøer som har bidratt sterkt til mangfoldet i mange skogtrakter. Grøfting av fuktig skogsmark og myr inngår også i rasjonelt skogbruk. Disse inngrepene i skogens vannhus holdning har alltid konsekvenser for planter og dyr, og gjør sitt til at sko gen blir fattigere og mer monoton.
Giftstoffer og sur nedbør Tusenvis av syntetiske stoffer og tungmetaller slippes ut i naturen i dag, uten at noen har oversikt over virkningene. Felles for mange av dis se stoffene er at de har liten akutt giftvirkning, mens langtidsvirkninge ne kan være alvorlige. Stoffene lagres i organismen og rammer derfor i første rekke dyr som befinner seg på toppen av en næringspyramide, f.eks. rovfugl og rovfisk. Bl.a. hos rovfugl og ugler er det funnet store konsen trasjoner av DDT, PCB og kvikk sølv. Disse stoffene kan ha direkte dødelig virkning, men like alvorlig er det at formeringsevne og atferd på virkes (se foran om vandrefalk). Bly som skriver seg fra blytilsetningen i bensin, er i ferd med å bli et særlig alvorlig problem. Bly tas opp av plan ter og vandrer videre gjennom dy rene i næringskjeden. Sur nedbør, som skriver seg fra røykutslipp i forbindelse med bruk av fossilt brensel som kull og olje, har 78
Hvit røyk mot blå himmel kan være et vakkert syn, men når stoffene i røyken forener seg med vanndråper i luften og faller ned som fortynnet svovelsyre, er det fare på ferde både for fisk og skog.
hos oss hittil i første rekke rammet livet i vann. Ørret og annen laksefisk er mest utsatt, og over store deler av Sør-Norge er disse fiskeartene for svunnet fra vann og vassdrag på grunn av forsuringen. Også mange arter av bunndyr og andre organis mer som utgjør næring for fisk, buk ker under når surhetsgraden i vannet kommer opp i et visst nivå. At fisk og annet liv i vann rammes, må også få konsekvenser for landlevende dyr. Det er all grunn til å frykte at fort satt tilførsel av sur nedbør vil påvirke selve jordsmonnets produksjons evne. Skogdøden har for lengst ram met mange andre land i Europa, og det er i første omgang barskogen det går utover. En slik utvikling må nød vendigvis få de alvorligste konse kvenser for planter og dyr som er knyttet til barskogen.
Sur nedbør som skriver seg fra mange land i Europa, og også til dels fra våre egne utslippskilder, har tatt livet av all ørret over store deler av Sør-Norge. Det er i dag liten tvil om at luftbårne forurensninger er en av de alvorligste truslene mot norsk natur. Først rammes livet i vannet, og det er grunn til å frykte at barskogen står for tur i neste omgang.
Arter i faresonen
Vassdragsutbygging Vassdragsregulering er et alvorlig na turinngrep, fordi det innebærer en ofte dramatisk endring av vannhus holdningen i naturen. Noen av vassdragsreguleringens virkninger på faunaen ligger klart i dagen. Når en elv tørrlegges, kan dyr som er knyttet til vann, ikke leve der lenger. Like sikkert er det at bunndyrfaunaen ut slettes i magasiner med store vannstandsvariasjoner som resulterer i at brede soner langs breddene tørrleg ges med visse mellomrom. Åpenbart er det også at levesteder, beiteområ der og ynglebiotoper for dyr av man ge slag forsvinner der arealer av fjell eller skog demmes ned. Men reguleringen har også konse kvenser som ikke er synlige rent umiddelbart. Når livet i vannet ram mes, utløses kjedereaksjoner som fø rer til at også landlevende dyr blir skadelidende. Det er nok å peke på enkle næringskjeder som bunndyrfisk-oter eller fiskeørn. Videre kan fugler som hekker nær vann, f.eks. andefugler og vadere, få årets avkom ødelagt når vannet stiger i løpet av rugetiden. Det er også kjent at vass dragsreguleringer har hindret reinen i å følge sine gamle trekkveier. Dette er bare enkle og spredte eks empler på hvilke konsekvenser en vassdragsregulering kan ha for dyre livet. Men sannsynligheten taler for at vi vet altfor lite om virkningene, og at endret vannhusholdning og lokal klima etter en regulering kan få al vorligere konsekvenser enn vi aner.
Trafikk og friluftsliv Et stadig tettere veinett i skog og fjell er til nytte og glede for mange men nesker, men dyrene har stort sett ikke noen grunn til å glede seg. Den økende trafikken som veiene fører med seg, har ført til uheldige forstyr relser i mange tilfeller, særlig i yngletiden. Et spesielt problem er større arrangementer, som f.eks. orienteringsløp i vår- og forsommermånedene. Når et stort antall deltakere i løpet av noen timer følger omtrent den samme ruten, kan det medføre at både fugler og pattedyr som tilfeldig vis befinner seg midt i «ildlinjen» med sitt avkom, vil sky ungene sine for godt.
Vassdragsreguleringer har mange virkninger, og trolig har vi ennå ikke oversikt over de mer langsiktige følgene av disse storstilte manipuleringene med naturens vannhusholdning. At fisken blir skadelidende, er man imidlertid ikke særlig i tvil om etter å ha sett et tørrlagt elveleie. Bildet er fra Numedalslågen.
Både på innsjøer og langs kysten er den økende trafikken av fritidsbåter mange steder et problem i fuglenes yngletid. Langs vassdragene kan også en så uskyldig og stillferdig virksom het som sportsfiske være til alvorlig forstyrrelse for rugende fugler. Et spesielt problem er snøscooteren, som kan skape unødig uro i en kritisk årstid når dyrelivet mer enn noen sinne har behov for å være i fred. Også løse hunder kan være en stor påkjenning for dyrelivet, både om vinteren, når f.eks. rådyr er mer eller mindre hjelpeløse, og om våren og forsommeren, når fugler og pattedyr har egg eller unger. Også biltrafikken på offentlig vei gjør innhogg i den viltlevende fauna en. Man skal ikke kjøre mange mil langs en landevei for å finne firbeinte eller vingede ofre for trafikkdøden. Andre tekniske innretninger som er til skade for dyrelivet, er kraftledningsgater. At fugl, ikke minst skogsfugl, kolliderer med ledningene, er så å si et daglig fenomen. Det er ikke for
Blant de mange farene som truer dyrelivet, er også trafikken. Mengder av dyr drepes årlig på landeveiene, og toget tar mange liv, særlig om vinteren. Som enkeltfaktor betyr trafikkdøden blant viltet neppe så mye, men den bidrar sitt til at summen av påkjenninger blir stor. Bildet viser elg drept av tog.
79
Naturvern
ingen ting at reven gjerne patruljerer langs kraftlinjene, den vet at der er det muligheter for å sikre seg et billig måltid kjøttmat.
Fremmede arter Opp gjennom årene er det ved flere anledninger slått til lyd for innføring av forskjellige fremmede viltarter til Norge, for å skape grunnlag for nye jaktformer. Særlig har det vært stor interesse for fasanen. Moskusfe og kanadagås er andre eksempler på ar ter vi har innført med fullt overlegg, mens minken har skaffet seg fotfeste i norsk natur uten å be om lov. Fremmede arter utgjør alltid en potensiell fare for vår egen fauna. Det er ytterst vanskelig, for ikke å si umulig, å forutsi hva slags konkur ranseforhold som kan oppstå mellom nykomlingene og de hjemlige artene. Fasanens stilling i Norge er så svak at den neppe utgjør noen fare. Moskus
feet har greid seg godt, og det er ikke noe som tyder på at det konkurrerer med andre arter. Når det gjelder kanadagåsa, er det delte meninger, men det kan tenkes at den kan bidra til å hindre en ny framgang for vår egen sædgås. I dag er det forbud mot innføring av fremmede arter. Men et forbud kan ikke hindre at dyr som er satt ut i nabolandene, tar seg over grensen. For tiden er det to fremmede arter som banker på døren hos oss, bisamrotte og mårhund, som begge har vist seg i Nord-Norge. Mårhunden hører hjemme i ØstAsia, og ble i sin tid innført til de vestlige delene av Sovjetunionen med sikte på å skape et utvidet grunnlag for pelsdyrjakt. Herfra har dyret på kort tid spredt seg over store deler av Europa, blant annet til Finland. Bisamrotta er en nordamerikansk art som er innført til Finland i den hensikt å berike landet med et nytt,
Innføring av fremmede arter vil alltid kunne bety en trussel mot landets opprinnelige fauna. Derfor er det forbud mot å slippe ut dyr av fremmed opprinnelse i norsk natur i dag. Minken er en fremmed art som er blitt medlem av Norges viltlevende fauna ved uhell og slurv fra menneskenes side. Den har tilpasset seg forholdene hos oss, og vi vet egentlig lite om hvilke virkninger den har hatt på våre hjemlige arter. Men sikkert er det at neste gang vi invaderes av eksotiske dyr, kan konsekvensene bli enda mer alvorlige.
viltlevende pelsdyr. Denne gnageren, som i likhet med beveren er knyttet til vann, har nå spredt seg over hele Finland, og den er blitt en så stor påkjenning for vegetasjonen i vanne ne der den slår seg ned, at det har vært snakk om å utrydde arten. Også mårhunden er blitt tallrik i Finland, og den årlige avskytingen har vært oppe i 12 000 dyr, uten at det ser ut til at bestanden er gått tilbake. Hvis disse artene får fotfeste hos oss, er det all grunn til å frykte at det vil bli en ulykke for norsk natur og dyreliv. Den suksessen disse dyrene har hatt i Finland, skulle tyde på at de også vil greie seg sørgelig bra hos oss. Også innføring av fremmede plan ter i norsk natur kan få uheldige kon sekvenser, også for dyrelivet. Ønsket om særlig hurtigvoksende treslag i skogen har ført til at det nå er stor interesse for fremmede bartrær, sær lig fra Nord-Amerika. Blant de tre slagene som for lengst har gjort sitt inntog hos oss, er contortafuru. Fremmede treslag endrer landskapsbildet og vil kunne bidra til å endre sammensetningen av faunaen i sko gen. Mange arter har meget spesielle krav, og man kan ikke regne med at
Arter i faresonen
Alle som bor i gamle piggsvinstrøk, vet at altfor mange piggsvin mister livet under bilhjul. Men det må også være andre årsaker til artens til bakegang, ettersom piggsvinet er på retrett også i områder der trafikken neppe kan ha gjort særlig store innhogg. Piggsvinet er motstandsdyk tig mot hoggormgift, men mot synte tiske giftstoffer har det ikke noe for svarsverk. Derfor er det trolig at syn tetiske stoffer som lagres i kroppsfet tet, og som skal hjelpe dyret gjennom vinterdvalen, gjør sin virkning etter som fettet forbrukes i løpet av vinte ren. Det er også mulig at piggsvinet i våre dager mange steder kan ha van skelig for å finne sikre vinteroppholdssteder. Moderne, velfriserte hager byr ikke på mange muligheter, steingjerder forsvinner, og moderne uthus gjør det ikke mulig for pigg svinet å slippe inn under muren for å lage seg vinterbol. Det er en kjent sak at mange piggsvin omkommer under vintersøvnen, og det er trolig at denne dødeligheten er økt på grunn av giftstoffer og mangel på gode vinteroppholdssteder. Piggsvinet, som hos oss først og fremst hører kulturlandskapet til, og som gjerne slår seg ned i parker og hager, har vist jevn tilbakegang. Årsakene kan være flere. Blant annet er det sannsynlig at det rammes av forgiftninger, at det har vanskeligere enn før for å finne gode vinteroppholdssteder, og at bilen er en trussel mot arten.
Ofre for boligmangel Den mest iøynefallende følgen for dyrelivet av moderne skogbruk er mangelen på store, hule trær som kan
alle dyr som er knyttet til furu, uten videre kan omstille seg til en furuslektning fra en annen verdensdel.
Ikke truet men i faresonen For de fleste dyreartenes vedkom mende har man neppe tilstrekkelig viten i dag til å si med sikkerhet hvor sterkt de forskjellige artene er truet, eller hvor sikker deres framtid er. Men for mange av dem kan man i det minste ane at utviklingen går i en faretruende retning. Det er f.eks. neppe tvil om at piggsvinet, som av Naturvernrådet karakteriseres som sårbart, ikke har noen grunn til å se lyst på framtiden. Det er et eksempel på en art som er sterkt knyttet til menneskene, og som nettopp derfor befinner seg i en utsatt posisjon i dag. 6. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Blant de mange fuglene som står i takknemlighets gjeld til hakkespettene, er svart-hvit fluesnapper, som finner reirplass der en spette har vært ute med nebbet sitt i en stamme. Men i den moderne, veldrevne skogen går det til bake med de trærne som hakkespetten foretrekker, og flere av hakkespettene har vanskelig for å liv berge seg i en velfrisert skog.
81
Naturvern
tjene som boliger for hullrugende fugler og enkelte av de mindre patte dyrene. Flaggermusene er blant de dyrene som på denne måten rammes av boligmangel. Og det gjør ikke si tuasjonen lettere at loft og uthus, som foretrekkes av mange av dem, blir stadig mer utilgjengelige etter som moderne byggemetoder gjør seg stadig mer gjeldende. Hakkespettene står sentralt i spørs målet om bolig for hullrugende arter, ettersom det er de som lager de fleste hullene, som senere kan gå i arv til andre. Men også hakkespettenes si tuasjon er problematisk, og noen ar ter er allerede i vanskeligheter flere steder. En del av spettene har ganske spesielle krav til leveområde. Et eks empel er hvitryggspetten, som er gått sterkt tilbake hos oss. Skog med døde og råtnende trær er ønskeområder for denne spetten, som finner det meste av sin næring blant insekter og annet småkryp i morkne stubber og stam mer. Hvitryggspetten er kanskje det beste eksempelet på en art som ikke kan tilpasse seg moderne, velordnet skogbruk. Tretåspetten har det heller ikke godt i en kultivert skog. Den er enda sterkere knyttet til trærne enn de andre spettene, og hvis den i det hele tatt søker føde nede på bakken, hører det til sjeldenhetene. Den finner sin diett av biller og annet kryp i mer eller mindre «syke» trær, og vinterkosten henter den så å si utelukkende i tørre graner. Med det kostholdet har tretåspetten ikke særlig lyse ut sikter. Den minste av spettene, dvergspet ten, har også en forkjærlighet for råtnende og tørre løvtrær, stubber og greiner. Men i motsetning til tretå spetten hører denne hjemme i kultur landskapet, i områder der det frem deles finnes stor, gammel løvskog. Dessuten finner den gode levekår i gammel fjellbjørkeskog, og det er vel her dvergspetten vil finne sin siste skanse i Norge, etter som de få flek kene med gammel edelløvskog i lav landet forsvinner, bortsett fra i reser vatene. Også den største av spettene, svartspetten, har sine problemer i skogen i dag. Den har stadig større vanske ligheter med å finne furu eller osp av 82
så store dimensjoner at den kan hog ge ut reirhull i dem. På grunn av den korte omløpstiden i moderne skog bruk vil man i framtidsskogen ikke finne stammer som er grove nok til å tilfredsstille svartspettens behov. Og det er lite som tyder på at de store ospekallene, som svartspetten gjerne velger, vil bli særlig tallrike i den ideelle produksjonsskogen. Mange fuglearter er mer eller mindre avhengige av hakkespettenes reirhull, og dermed også av skogbru ket. Det gjelder f.eks. tre ender, kvinand, laksand og lappfiskand. Det er klart at utvalget av reirplasser for disse fuglene stadig minker, og at de må få problemer etter som stadig større deler av det skogkledde Norge blir underlagt rasjonelt produksjonsskogbruk. Lappfiskanda er dessuten allerede en meget sjelden fugl, som hos oss bare forekommer i et begren set område i Finnmark. Det innebæ rer at den også er truet av eggsamlere. En annen forholdsvis sjelden fugl som er avhengig av hakkespettenes reirhull, er skogdua. I motsetning til ringdua, som bygger et enkelt kvistreir i trær, har skogdua lenge vært på vikende front, og det er en vanlig oppfatning at mangel på gode reir plasser bidrar til å gjøre livet proble matisk for den. De fleste meisene og enkelte andre småfugler utnytter også avlagte hakkespetthull, og det samme gjelder spurveugle, perleugle, kattugle, haukugle og slagugle. Det betyr at mange av skogens ugler, som skulle være skogbrukets beste venner fordi de tar smågnagere, også blir rammet av skogbruket. Slagugla legger for resten helst reiret sitt i den «skor steinen» som oppstår når et gammelt og innråttent tre knekker, og det er også en hendelse som vil bli sjelden i en skog der trærne ikke får anledning til å oppnå høy alder.
Fattigere i skogen Når skogen blir mer ensformig og framfor alt ensaldret, er det åpenbart at ikke minst storfuglen lider. Selv om tiur og røy kan treffes i mange slags skog, er arten i alle fall til sine tider sterkt knyttet til gammel skog.
Ikke minst gjelder dette spillplassene. Det er derfor grunn til å anta at når storfuglstammene er så svake som de nå har vært i en lang årrekke, er det all grunn til å regne med at skogbruket i alle fall er en medvir kende faktor. Også jerpa krever levesteder som etter hvert vil forsvinne. Den vil helst ha ganske tett og gjerne litt fuktig barskog blandet med bjørk, or eller andre løvtrær, og aller helst i en liten bekkedal. Men den slags miljøer vil etter alt å dømme bli mangelvare i framtiden. Kanskje er orrfuglen i en gunstigere situasjon enn de to andre hønsefuglene i skogen, men den mer åpne skogen som orrfuglen foretrek ker, med innslag av stor bjørk og gjerne avbrutt av setervoller og andre lysninger, blir heller ikke favorisert i dagens skogbruk.
Ikke fred å få Grøfting av myr og fuktig skogsmark, og tørrlegging av våtmarker, har øde leggende effekt på dyr som er knyttet til disse miljøene. På lengre sikt kan det derfor bli smått med levesteder for en staselig ødemarksfugl som tra nen. Men en mer umiddelbar trussel mot denne arten er mange steder den økende trafikken i skogen, og de for styrrelsene dette fører med seg i ruge tiden. Grågås og sædgås er også fug ler som lett skyr reiret om de blir forstyrret. Fiskeørnen viste god framgang her i landet fram til 1970-årene. Senere har den stagnert eller gått tilbake, og en mulig årsak til dette er økende trafikk og forstyrrelser. Fiskeørnen bygger sitt veldige kvistreir i toppen av et tre, gjerne den største furua på stedet, og ofte ute på en holme. Der med røper den for all verden hvor den holder til, og altfor mange kan bli fristet til å gå for nær, så de hekkende fuglene forlater reiret. Skogsdrift kan også være til skade for fiskeørnen, og den er utsatt for giftstoffer som den får i seg gjennom fisken den eter. Særlig er det fare for dette der rov fuglen driver sitt fiske i næringsrike lavlandssjøer. Forgiftning i løpet av vinterhalvåret, da fiskeørnen holder til bl.a. i middelhavslandene, er også en trussel.
Arter i faresonen
hundre tusen fugler etter et slikt ut slipp vinteren 1981. Noe senere tok oljen livet av omkring 20 000 sjøfugl etter at et skip hadde spylt oljetanke ne på Helgelandskysten. En art som er spesielt sterkt truet av oljesøl, er havella, en and som hekker i innlan det, men som om vinteren samles i store flokker ute på havet. Særlig alarmerende var meldingene om at lundefuglen i Lofoten var ram met av så å si total ungedødelighet de fleste år siden slutten av 1960-årene. Senere ble denne ungedødeligheten også konstatert i fuglefjell andre ste der, og også hos andre fiskespisende arter, som alke, lomvi og rødnebb terne. Fra 1983 ser det ut til at hek kingen er kommet i mer normalt gjenge. Det ble slått fast at ungene sultet i hjel, til tross for at foreldrene stadig kom inn med fiskeforsyninger. År saken til at ungene ikke kunne gjøre seg nytte av maten, var etter alt å dømme at fisken ikke hadde den rik tige størrelsen. Ungene døde altså av sult - midt i matfatet. Etter hva man har funnet ut, er overbeskatning av sild og sil (tobis) en sannsynlig årsak til disse problemene. Oljedøden er blitt en alvorlig trussel mot sjøfuglene, som i tillegg trues av mange andre farer. Etter Også andre farer truer sjøfuglene. at et gresk skip i 1981 hadde spylt tankene et sted i Ytre Oslofjord, omkom mer enn hundre tusen Som fiskespisere er de utsatt for syn sjøfugl, blant dem fuglene på bildet, en havhest, to lomvier og en alkekonge. tetiske giftstoffer. I noen landsdeler er den økende småbåttrafikken en Også når det gjelder lommene, vet fiske med garn, har sjøfugl etter åpenbar trussel. Menneskene har fått både storlom og smålom, regner man all sannsynlighet vært en del av fangs mer fritid og midler til å utnytte fri med at forstyrrelser er en vesentlig ten - utilsiktet. Men etter at nylon- tiden, men fuglene har ingen grunn til årsak til den klare tilbakegangen i garn ble tatt i bruk, har sjøfugldøden å glede seg med oss når vi strømmer bestanden. I sin tid var det skudd i fiskegarn økt betydelig. Man kjen ut over alle holmer og skjær i hekke premie på lom, og i de første ti årene ner til enkelttilfeller der opptil tusen tiden slik at fuglene skilles fra egg av vårt århundre ble det utbetalt pre sjøfugler er omkommet på denne må eller unger i timevis og kanskje hele mie for nær 8000 lommer årlig. Det ten. Alle arter som dykker etter fisk, dagen. Særlig hardt er dette presset i tyder på at bestanden må ha vært er utsatt, og det er ikke usannsynlig Oslofjorden, der det er påvist en klar betydelig større enn i dag. Under at titusenvis av sjøfugl årlig drukner i sammenheng mellom økende småsøkelser har vist at ikke minst båt fiskegarn. Mest utsatt er skarvene, båtflåte og minkende sjøfuglbestand. De alvorligste farene som truer na trafikk på innsjøene kan virke øde men også store mengder alke og lom leggende for storlommen, og dess vi blir årlig tatt i garn, sammen med tur og dyreliv, de store miljøendrin gene og forgiftningen og forsuringen uten kan den rammes av vassdrags teist og ærfugl. Ved siden av måker og enkelte av vann, luft og jordsmonn, kan hver reguleringer. For smålommen, som helst ruger i mindre tjern og pytter, ender er nettopp disse artene også enkelt av oss ikke gjøre annet med må man regne med at trafikk av sterkt utsatt for oljesøl. Mindre enn å bidra til å bygge opp en opi sportsfiskere kan spille en negativ oljeutslipp som tar livet av en del nion. Men en personlig innsats kan vi sjøfugl, finner sannsynligvis sted så å alle gjøre, vi kan opptre med vett og rolle. si kontinuerlig. Og fra tid til annen forstand. Varig glede av dyrelivet har opplever man store, ulovlige utslipp vi bare hvis vi nøyer oss med å glede Ikke lett for sjøfuglene fra tankskip, og disse kan få katastro oss over det på avstand. Mange farer truer flere av sjøfugl- fale følger. I Skagerrak og Ytre Oslo Ragnar Frislid artene. Så lenge menneskene har dre fjord omkom antakelig mer enn
83
viltforskning
Orrhaneleik.
HVA GJØR VILTFORSKNINGEN? 86 Hva er viltbiologi? 86 Viltforskningen skal tjene viltstellet 86 Viltforskning er en forskningsgren 87 Den norske viltforsknings historie 87 PROBLEMOMRÅDER FOR NORSK VILTFORSKNING 89 Bekjempelse av rovvilt 89 Populas j onsdynamikk 89 Regulering av jaktintensitet 90 Bæreevneproblemer 91 Menneskets innvirkning på naturmiljøet Naturinngrep 92 Forurensninger 94 Viltsykdommer 94 Konflikter husdyr/rovdyr 94 S j øfuglproblemer 95 Ulike praktiske viltproblemer 97 Generell biologi 97
VILTFORSKNINGENS METODER 98 Bestandstellinger 98 Undersøkelser av bestandenes sammensetning 100 Merkemetoder 100 Telemetri 102 Fangstmetoder for merking 103 Kartgrunnlag og flyfoto 104 Databehandling 104 Internasjonalt samarbeid 105 Sluttord 105
92
Viltforskning
Hva gjør v Utforskningen? Begrepet viltforskning oppstod på 1700-tallet i Tyskland. Hovedproble mene var den gang jakt og skogøkonomi, bl.a. skogskader forårsaket av vilt. I forrige århundre omfattet vilt forskning i økende grad også jakt hunder, jaktvåpen, jaktlover og viltsykdommer. I noen land fikk viltveterinærene en særlig sentral plass. I dag omfatter viltforskning først og fremst viltbiologi, dvs. læren om leveviset til viltlevende pattedyr og fugler. Denne forskningen bygger på økologiske prinsipper, dvs. samspillet mellom viltartene og den naturen de lever i. Sentrale elementer er også i dag jakt, viltsykdommer og viltskader, bl.a. på skog. Men viltbiologien konsentrerer seg nå mer om de fakto rene som påvirker den natur viltet lever i, og som dermed gir grunnlaget for forekomst og antall av de enkelte arter. Viltforskning omfatter også andre problemområder, som studier av jegergruppen, f.eks. fordeling på kjønn, alder, yrke og bosted. Likeså studeres jaktutøvelsen, som antall jaktdager pr. jeger, antall felt vilt pr. jaktdag osv. Denne artikkelen kon sentrerer seg imidlertid om viltbiolo gien.
Hva er viltbiologi? Viltbiologi er en anvendt vitenskap som ved langsiktige undersøkelser eller konkrete forsøk skal klarlegge betingelsene for at et så rikt og all sidig dyreliv som mulig kan bevares. Viltforskningen skal tjene forvaltnin gen av viltet, både når det gjelder de bestemmelser som tas av sentrale og lokale myndigheter, og de råd som gis til grunneiere, jegere og den al minnelige mann. Vår fremste viltforsker, dr. Yngvar Hagen, har formulert viltforskningens mål slik: «Skal viltforskningen kunne fylle sin plass i den mangesidi ge sammenheng den står i, i et sam funn som etter hvert stiller mange og store krav, må den ha en vid målset ting. Det gjelder hvorledes mennes
86
ket må forholde seg til viltet eller til de naturforhold som betyr noe for viltet. Målet er å sette samfunnet i stand til å forvalte den viktige natur herligheten som viltet og jakten re presenterer - forvalte den på en måte som er mest mulig givende både for det enkelte mennesket og for samfun net. Dette gjelder både de materielle verdier og de mindre håndgripelige, men likevel sterkt følte ikke-materielle verdier som jakten og viltet re presenterer. Til disse hører selve jaktgleden med det sportslige og rekreative momentet, naturopplevel sene og den blotte gleden over leven-
de dyr i fri tilstand. Men viltforskningen må også ha for øye de oppgaver og problemer som en tilpasning mel lom viltstellet og andre næringer stil ler oss overfor. For ikke å bli misforstått må jeg føye til at også synspunk ter knyttet til naturverntanken kom mer inn. Synet er da at naturen skal brukes på en bevarende måte.»
Viltforskningen skal tjene viltstellet Da viltforskningen skal fremme vilt stellet, blir et sentralt punkt hvordan man definerer begrepene «vilt» og «viltstell». Ved definisjonen av «vilt» er det naturlig å ta utgangspunkt i de artene viltloven omfatter. Den nye norske
Da selene ikke forvaltes etter viltloven, regnes de hos oss, i motsetning til i de fleste andre land, ikke med blant viltartene. Her forberedes merking av en unge av havert på Froøyan. Den skal merkes med et plastmerke i baksveivene.
Hva gjør viltforskningen?
viltlov omfatter de fleste pattedyr, alle fugler, frosker, salamandere og krypdyr. Unntak er sel og hval, som hos oss ikke er «vilt». I de fleste land regnes imidlertid sel med blant vilt artene. Hagen har definert viltstell slik: «Ordet viltstell bruker vi i videste forstand som en fellesbetegnelse på all vår virksomhet med å ta hånd om og nyttiggjøre den naturherlighet vi har i vårt vilt, nyttiggjøre den på en slik måte at det blir til varig nytte og til størst mulig glede for flest mulige. Viltstellet tar altså sikte både på å bevare, ordne og tilrettelegge vilkå rene for vilt og viltproduksjon og også vilkårene for jakten, altså det å høste og utnytte det som høstes.» Ikke all den forskning som drives over viltartene, kan karakteriseres som viltforskning. Et vesentlig punkt er som nevnt at viltforskningen skal tjene viltstellet. Det er ikke alltid lett å se hvilke praktiske konsekvenser et
potesen blir akseptert inntil videre som en rimelig forklaring på obser verte forhold. Men det kan godt hende at man på basis av ny viten finner at hypotesen slett ikke holder. Populært kan man si at vitenskapen prøver å nærme seg sannheten, men det er også mulig å operere med flere «sannheter» på én og samme tid så lenge det ikke er mulig å avvise flere aktuelle hypoteser. Jegere og andre praktikere har ofte vanskelig for å akseptere denne be grensningen av forskningsresultate ne. Viltforskere blir derfor ofte kriti sert for at de ikke kan gi absolutte råd om hvordan naturen skal forvaltes. For forskere som skal arbeide i prak tisk viltforskning, eller som blir råd spurt av forvaltningen, er det imidler tid nødvendig at de så langt deres resultater og generelle viten går, prø Viltforskning er ver å tolke disse i praktisk retning. Naturligvis løper de da den risiko at en forskningsgren de råd som gis, blir gitt på sviktende Sentralt i all forskning er at man stil grunnlag. Dette er imidlertid ingen ler opp hypoteser, som man prøver å større fare, da forskerne sjelden an forkaste eller underbygge. Forut for befaler drastiske tiltak. Man kan hel hypotesene må ofte faktiske forhold ler si at forskerne i sin rådgivning, så registreres, slik at man har et grunn langt som råd er, står på viltets side. lag å formulere hypotesene ut fra. I Det er opp til andre å vurdere andre de fleste tilfeller tar disse utgangs konsekvenser av mulige tiltak. punkt i generelle teorier. Hva slags opplysninger er det man er ute etter? Mange synes nok at nå Den norske må man vite alt som er verdt å vite, viltforsknings historie f.eks. om lirypa, som man har forsket I Norge kan starten av den organiser på i over 70 år her i landet. Det er klart at vi alt har mye viten te viltforskning tidfestes til 1914, da om hvordan rypene lever, hvor man flere personer, bl.a. Fridtjof Nansen, ge egg de legger, hvor langt de vand oppfordret til merking av ryper. År rer i løpet av et år osv. Men ennå saken var at man var bekymret for en mangler faktisk mye av den grunnleg sterk nedgang i rypebestandene. Dette betyr imidlertid ikke at vilt gende viten om hvordan for eksempel lirypene utnytter et terreng til ulike forskning ikke ble utført i vårt land tider av året. Dette skyldes blant an før dette. Enkelte zoologer var alt på net at naturforholdene er sterkt veks 1800-tallet opptatt av bl.a. rovviltproblemer. Sentrale er også forstmes lende. Viktigere er det imidlertid at forsk ter J. B. Barths artikler og bøker om ningen ikke bare har som mål å skaffe småviltet. Når jeg likevel setter starten til fram slike eksakte kunnskaper, som vi kan kalle for håndbokstoff. Vilt 1914, er det fordi man da begynte å ta forskningen arbeider ut fra hypote i bruk vitenskapelige metoder, som ser, som man i selve forskningsar merking og registrering. I prinsippet beidet prøver å teste. En testing vil si var dette metoder som man i lang tid at man prøver å avvise hypotesen. hadde benyttet i norsk havforskning. I den første tiden, og særlig mar Finner man data som synes å bekrefte hypotesen, er dette ikke å regne som kert på 1920-tallet, var norsk vilt «beviser». Man kan snarere si at hy forskning knyttet til jegerorganisasjo-
forskningsresultat kan få, slik at defi nisjonen av viltforskning må bli noe uklar. Men dersom man driver sin forskning over én eller flere viltarter først og fremst med tanke på vilt stellet, er dette viltforskning, uansett hvilke problemer som studeres. Men også mye av den generelle forskning over viltartene kan på lengre sikt få betydning for viltstellet. I tillegg til økologi er fysiologi, genetikk og dyrepsykologi, også kalt etologi, sentrale forskningsområder. Viltforskning omfatter først og fremst jaktbare arter, herunder vilt arter som fører til konflikter med andre interesser, f.eks. skogbruk og husdyrhold, og viltarter som er særlig sårbare for visse sider av menneskets påvirkning av naturen.
87
Lirypa har stått sentralt i norsk viltforskning gjennom mer enn 70 år, og mye viten er framskaffet. Men ikke minst på grunn av de vekslende miljøforholdene fra landsdel til landsdel mangler man fremdeles en god del grunnleggende viten om vår viktigste jaktbare fugl. Bildet viser lirypestegg i vårdrakt.
nene. Særlig kjent er de omfattende rypeundersøkelsene som ble foretatt i regi av Bergens Jæger- og Fiskerfore ning. Norges Jeger- og Fiskerforbund hadde egne viltforskere til på 1950tallet. Det meste av den offentlig organi serte viltforskning har vært knyttet til Statens viltundersøkelser, som ble opprettet i 1936 med dr. Ola Olstad som leder. Han hadde imidlertid alt da i mange år forsket over lirype. Institusjonens navn ble i 1974 endret til Direktoratet for vilt og fersk vannsfisk, Viltforskningen, og avde lingen ble i 1984 en seksjon i DVF, Forskningsavdelingen. I de senere årene har arbeidet hovedsakelig dreid seg om hjortevilt, store rovdyr, ryper, skogsfugl og sjøfugl. DVF, Viltforskningen har hatt sin styrke i godt utbygd samarbeid med jegerorganisasjonene og viltadministrasjonen sentralt og lokalt. F.eks. har jegerne samlet inn vitenskapelig ma teriale fra felte ryper og hjortedyr. Viltnemndene gir opplysninger om bestand og utbredelse av mange vilt arter. Avskytingsprogrammene for ulike villreinområder gir grunnlag for studier av reinstammer som forvaltes ulikt. I den senere tid har samar beidet også med andre organisasjo ner økt, f.eks. med ornitologiske for eninger, Verdens Villmarksfond og
88
organisasjoner innen skogbruk og husdyrdrift. Viltforskning drives også ved våre universiteter og deres zoologiske mu seer, samt ved Norges Landbruks høgskole, Veterinærinstituttet og Norsk Polarinstitutt. I de senere åre ne har særlig arbeidet ved Universite tet i Tromsø betydd mye. Det skjøt fart da professor Johan B. Steen på 1970-tallet opprettet den såkalte rypefarmen. Avdelingen skiftet for noen år siden navn til Avdeling for Arktisk Biologi og ledes av professor A. S. Blix. Det meste av forskningen gjelder nå fysiologiske tilpasninger til arktiske forhold, bl.a. på Svalbard. Ellers er det vesentligste av forsk ningen på Svalbard utført av, eller i samarbeid med Norsk Polarinstitutt, som for tiden bl.a. arbeider med is bjørn og sjøfugl.
Viktige forskningsgrupper er knyt tet til Landbrukshøgskolen, hvor man arbeider med fysiologi og gene tikk hos rein og økologi hos skogsfugl og elg. Fra arbeidet ved Universitetet i Oslo kan nevnes studier over store rovdyr, fjellrev, rype og sjøfugl. Sjøfuglforskning drives også ved Tromsø Museum. Universitetet i Trondheim har et særlig rikt ornitologisk fagmil jø, og landets eneste professorat i etologi (studier over dyrenes atferd). Samarbeidet mellom Universitetet i Trondheim og DVF, Viltforskningen har vært særlig intimt, bl.a. knyttet til DVFs forskningsstasjon, Songli Forsøksgård i Orkdal. Universitetet i Bergen har arbeidet bl.a. med mos kus og våtmarksfugler. Ringmerkingsvirksomheten i Norge ledes fra museene i Stavanger og Oslo, mens DVF, Viltforskningen driver med vingemerking av fugl og øremerking av pattedyr. I det siste er en ny forskningsinstitu sjon, ØKOFORSK, i rask vekst. Den ne er formelt knyttet til forsknings rådene, og arbeidet utføres i samar beid med landets universiteter og høy skoler. ØKOFORSK tar oppdrag bl.a. fra miljøvernmyndighetene, herunder også viltforskning. Forskningsgrupper er opprettet bl.a. på Ås, i Trondheim og i Tromsø. Blant arbeidsoppgavene kan nevnes storstilte undersøkel ser over sjøfugl utført av gruppen i Tromsø. I Trondheim arbeides det bl.a. med sildemåke og villmink. Fra 1. september 1985 gikk DVF over til å hete Direktoratet for natur forvaltning. Det er bl.a. opprettet egne kontorer for naturvern, frilufts liv og større naturinngrep, som vass dragsreguleringer. Dette vil sikkert føre til endringer i organisasjon og oppgavefordeling innen norsk vilt forskning. Songli Forsøksgård i Orkdal er et senter for norsk viltforskning. Gården omfatter, for uten innmark, ca. 80 000 mål utmark. Forskningen skjer i et samarbeid mellom Viltforskningen og Universitetet i Trond heim og omfatter først og fremst hjort, men også lirype og andre fuglearter.
Problemområder for norsk viltforskning
z
Problemområder for norsk viltforskning For å kunne gi råd om hvordan ulike viltbestander eller viltområder best skal skjøttes, må viltforskningen kjenne de faktorer som bestemmer hvor mange individer en bestand kan ha i den tiden da reproduksjonen foregår, og de faktorer som bestem mer det årlige produksjonsresultatet. Særlig viktig er det hvordan mennes ket ved sin påvirkning av naturmiljø et, men også ved sin jakt, kan påvirke bestandsstørrelse og produksjonsev ne hos viltet. I tillegg kommer kon fliktområder mellom viltstellet og andre menneskelige aktiviteter. Selv om viltforskningens oppgaver ikke bare er å hjelpe jegerne til å produsere mer jaktbart vilt, er jegergruppene sterkt opptatt av denne problemstillingen. Dette problemet var også sentralt i det meste av den viltforskning som ble drevet i Norge til ut på 1950-tallet. Jegerne var opp tatt av hvordan man ved «viltpleie» kunne øke viltproduksjonen. Blant aktuelle tiltak var utsetting av vilt, foring av vilt, planting av beitearter for vilt, og ikke minst rovviltbekjempelse.
fektivt kunne drepes. Det ble benyt tet bl.a. gift, feller og sakser, meto der som nå til dels er forbudt på grunn av at de avliver dyrene på en inhuman måte, og fordi de ikke fan ger selektivt. På 1950- og 1960-tallet viste forsk ningen at rovviltet beskattet jaktbare småviltarter ganske sterkt. Men mer interessant var det at selv med det store omfanget rovviltbekjempelsen hadde, var det vanskelig å påvise at den hadde noen større virkning på bestandene av de vanligste rovviltartene, som røyskatt, rødrev og kråker. Enda viktigere var det at det ikke var mulig å påvise at bekjempelsen i noen vesentlig grad hadde økt meng dene av nyttbart vilt. Med andre ord, resultatet var på ingen måte i samsvar med innsatsen. Den massive bekjem pelsen av rovvilt opphørte derfor på 1970-tallet, og da også for å forhindre at interessante og sårbare arter kunne bli rammet.
I dag er det fortsatt en viss inter esse for rowiltbekjempelse av hen syn til småviltet, men da bare for bestemte rovviltarter, bestemte årsti der og bestemte terreng. Utenlandsk forskning har vist at slik bekjempelse kortsiktig kan øke produksjonen av nyttevilt rent lokalt. Men dette er en annen problemstilling enn den som lå til grunn for den landsomfattende be kjempelsen av rovvilt.
Populasjonsdynamikk Populasjonsdynamikk kan defineres som studiet av de faktorer som får en bestand til å øke i antall, dvs. repro duksjon og innvandring, og de fakto rer som får en bestand til å gå tilbake, dvs. dødelighet og utvandring. Det er samspillet mellom disse faktorene som får en bestand til enten å øke, avta eller forbli stabil, og som be stemmer bestandens alderssammen setning. Studier av disse faktorene er sentrale innenfor viltbiologien. DVF, Viltforskningen har studert alderssammensetningen for flere større pattedyr, i første rekke elg, hjort, villrein, gaupe, jerv og oter. Ved å benytte resultatene av slike studier kan man få idéer om hvorfor
Kråkene hører med blant rovviltet, og de er i vårt land inntil ganske nylig blitt sterkt forfulgt som skadedyr. Kråkene tar riktignok mange fugleegg, men bekjempelse av kråker i landsmålestokk har ikke økt mengdene av småvilt merkbart.
Bekjempelse av rovvilt Til rovvilt hører rovpattedyr, rovfug ler og ugler. Mange regner også krå ker og andre arter som kan spise fug leegg eller drepe ulike viltarter, blant rovviltet. I første halvdel av vårt århundre ble disse artene bekjempet med nær sagt alle midler både hos oss og i mange andre land. Dette gjaldt ikke bare de store artene, som kunne true buskap og tamrein. Bekjempelsen ble drevet også mot rødrev, røyskatt, rovfugler, ugler og kråkefugler, med sikte på å hjelpe opp bestand og pro duksjon av småvilt. Ved hjelp av skuddpremier opp muntret man til avliving av så mye rovvilt som mulig. Man sendte til og med rundt vandrelærere for å undervise i hvordan dyrene mest ef 89
Viltforskning
f.eks. antallet går opp. En bestand som er i rask vekst, har gjerne høy reproduksjonsevne. Hos en bestand som er i likevekt med sitt naturmiljø, er reproduksjonen ofte lavere, samti dig som det finnes mange eldre dyr. Flere norske viltforskere har vært særlig opptatt av lirypa. Høstbestandene av rype når en topp hvert tredje eller fjerde år, og da samtidig med at den lokale bestand av mus og lemen har en topp. Slike noenlunde regel messige bestandssvingninger kaller vi sykliske svingninger. Norske under søkelser viser at de sykliske svingnin gene i antall ryper om høsten skyldes en syklisk svingning i den årlige pro duksjonen av ryper. Denne er særlig lav like etter at bestanden av små gnagere er brutt sammen. Årsakene til dårlig rypeproduksjon er mange, men tap av egg og kyllinger til rovvil tet og høy dødelighet blant kyllingene på grunn av ugunstig vær, kombinert med dårlig fødetilgang, er særlig vik tige faktorer. Hva som bestemmer hvor mange ryper som overlever vinteren, er ennå uklart, men både sosiale forhold innen rypebestandene og terrengenes kvalitet kan spille inn. Storstilte merkinger av ryper i Norge har vist at vandringer ikke betyr noe for de syk liske bestandssvingningene. Selv om en viss utveksling av individer skjer mellom lokale rypebestander, må derfor årsakene til vekslinger i antall ryper finnes i de ulike rypemarker. Skal man prøve å øke en rypebestand, må derfor tiltakene settes i verk lokalt. I de senere årene har DVF, ViltRypene er særlig godt egnet til næringsstudier fordi maten beholdes i kroen i lengre tid uten å bli påvirket av fordøyelsen. Bildet viser inn holdet i kroen hos en stor kylling av lirype: for det meste blåbærlyng, og to insekter.
90
forskningen merket mange hjort om vinteren i områdene rundt Songli Forsøksgård. Disse har vist at hos hind foregår vandringene mellom sommer- og vinterbeiter ulikt fra individ til individ, og at tradisjoner i vandringsrute føres videre ved at kal vene lærer av moren. Bukkene der imot kan i ung alder ofte legge ut på lengre vandringer. Slik kjennskap til hvordan ulike delbestander vandrer i løpet av året, kan få betydning i den lokale hjorteforvaltning, eksempelvis for hva man skal gjøre med hjort som gjør skade.
Regulering av jaktintensitet Hos oss har vi noen eksempler på at overbeskatning har redusert viltbestander som tidligere var tallrike. Konkrete eksempler er beveren, som holdt på å bli utryddet i forrige år hundre, og måren, som var sterkt redusert i antall omkring 1930. Også for bjørn og ulv var overbeskatning en vesentlig årsak til nedgangen i vårt land i forrige århundre og i det minste fram til 1960-tallet. Også storviltarter, som elg, villrein og hjort, ble i tidligere tider sterkt overbeskattet. Det er imidlertid uklart i hvor stor grad beskatning var årsak til nedgan gen i antall fjellrev i begynnelsen av vårt århundre. Loven av 1951 om viltstellet gav viltmyndighetene adgang til å regule re jaktutbyttet av hjortevilt, idet an tall lisenser enten kunne knyttes til bestemte arealstørrelser eller til be stemte viltbestander. Disse fellingstil latelsene blir fastsatt i et samarbeid mellom lokale, regionale og sentrale viltstellmyndigheter. Hittil har man ofte bygd mye på skjønn og ikke på eksakte registreringer og på biologisk viten om hvor mange dyr bestemte områder kunne bære. I den senere tid er imidlertid viltforskningens resulta ter blitt tillagt mer vekt når antall lisenser skal fastsettes for det enkelte år, og også når langsiktige driftspla ner skal vedtas. Dette gjelder først og fremst for villrein, hvor man i flere sentrale villreinområder har kommet fram til detaljerte driftsplaner. Dette gjelder bl.a. vårt viktigste
villreinområde Hardangervidda. En femårsplan ble avsluttet i og med jak ten 1984, og en ny femårsplan er ved tatt. Hovedprinsippene er: Man prø ver å tilpasse antall vinterdyr til beite grunnlaget. Man tilsikter en mest mu lig naturlig sammensetning av kjønn i bestanden. Dette siste blir gjort for å sikre at også beitegrunnlaget for buk ker blir utnyttet - kjønnene utnytter nemlig til visse årstider ulike terreng til beiting. Høsten 1984 nådde man et av de første målene, nemlig å få be standen ned i 12 000 vinterdyr. For neste femårsperiode ønsker man å senke bestanden til 10 000 vinterdyr for å hjelpe opp beitegrunnlaget. Dessuten ønsker en i sterkere grad enn hittil å sikre den gunstigst mulige sammensetning av bestanden når det gjelder kjønn og alder ved å benytte rettet avskyting. Ved siden av rovviltbekjempelsen er det knapt noe viltstelltiltak som har vakt så følelsesfylt diskusjon som rettet avskyting, og da i første rekke når det gjelder elg. Begrepet rettet avskyting innebærer at man på for hånd bestemmer ikke bare hvor man ge elg som skal skytes, men også hvil ke aldersgrupper og kjønnskategorier som skal tas. De første år ble rettet avskyting i alt vesentlig knyttet til kalveskyting. Mens man tidligere ikke hadde lov til å felle elgkalver i det hele tatt, ble det nå anbefalt at man skulle ta ut en forholdsvis stor andel av kvoten som kalv. I Norge bygde man på svenske er faringer fra 1960-tallet. Disse viste at antall felte elg i et område økte sterkt etter at man begynte med rettet av skyting, i form av skyting av kalv og sparing av produktive kuer. Også i Norge økte både elgbestandene og avskytingen raskt. Årsakene var at da produktive kuer ble spart, økte pro duksjonen raskere enn avskytingen. Det var altså ikke skytingen av kalv som førte til dette oppsvinget. Skyt ing av kalv blir valgt som middel fordi man da oppnår å holde en høy av skyting samtidig som mange kuer kan spares. Men kuene kan ikke spares for evig, for gamle kuer har dårlig produksjonsevne og høy naturlig dødelighet. Viktigste moment ved rettet avskyting er imidlertid at man slik makter å holde en vinterbestand
Kunnskap om alderssammensetningen i en dyrebestand er av stor betydning i viltstellet, og den såkalte rettede avskyting av elg tar sikte på å opprettholde en mest mulig gunstig fordeling av dyrene i bestanden når det gjelder alder og kjønn.
Bæreevneproblemer
med mange produktive kuer og for holdsvis få okser, og dermed en høy produksjon av kalv i forhold til an tall vinterdyr. Noe man imidlertid må være oppmerksom på, er at ret tet avskyting ofte fører til så sterk økning i produksjonsevnen at man ikke makter å ta ut nok dyr ved jakt. Dette fører til at antall vinter dyr øker - og bestanden kan da øke så sterkt at det blir for mange dyr i forhold til beitegrunnlaget. Dette fører til at produksjonen går til bake. Hvilke former for rettet av skyting som skal benyttes, må i hvert tilfelle tilpasses den aktuelle situasjon. Ønsker man for eksempel å redusere en elgbestand, bør avskytingen for en periode rettes mot kuene. Rettet avskyting av elg er et tiltak bygd på forskningsresultater, og det er kommet for å bli. Avskytingen av småvilt begrenses
Begrepet bæreevne kan noe upresist defineres som det potensielle antall dyr av en art et område kan huse på den mest kritiske årstid, det vil i man ge tilfeller si vinteren. For noen arter, bl.a. trekkende arter, kan reproduksjonstiden være den mest kritiske. Bæreevnen bestemmes av naturgitte forhold som klima, berggrunn, jord bunn, vegetasjon og topografi. Den påvirkes imidlertid både kortsiktig og langsiktig av menneskelige aktivite ter. Men her vil vi først se på hvordan viltartene ved beiting kan påvirke sin egen bæreevne. Dette har vært blant de viktigste spørsmål for DVF, Viltforskningen siden 1960, og da først og fremst knyttet til villreinen. I reinens diett høst, vinter og tidlig vår er reinlav særlig viktig. Ved sterk, vedvarende beiting går lavartene tilbake. Det samme gjør dvergbusker og lyng, mens forekomsten av gressaktige
hos oss av jakttidene og grunneiernes ønsker, og ikke som i noen andre land ved at det lovfestes begrensninger for hvor mange individer av en art som den enkelte jeger kan skyte pr. dag eller pr. år. Småviltforskningen over bl.a. ryper har vært opptatt av hvilken rolle jakten spiller for be standsstørrelsene. Resultatene er ikke entydige, men de antyder at i gode produksjonsår betyr et mode rat, eller til og med et høyt jakttrykk lite for hvor mange ryper som over lever til neste vår. Dette betyr ikke at jakten overhodet ikke påvirker be standen, men at innflytelsen ikke er så stor at det har vært nødvendig å begrense jakten ytterligere. Noe an net kan gjelde for trekkende arter, bl.a. gjess, som beskattes i mange land, og hvor bestandene er økt merkbart etter at beskatningen ble redusert.
91
Viltforskning
planter og moser øker. Ubeitete, fullvoksne lavmatter kan ha en tørrvekt på omkring 1500 g/m2. Som et eksem pel kan nevnes at etter hard beiting stod det i 1964 i Snøhetta-området bare tilbake ca. 25 g/m2. Undersøkelsene har vist at det i et område ikke er én bæreevne for vill rein fastlagt én gang for alle. Alt av hengig av hvordan lavmattene utvik ler seg, oppstår det ulike balanse punkter mellom tilveksten av lav og antall villrein. Bestandens tetthet og næringstilgangen bestemmer stam mens produksjonsevne. Simlene har lav kroppsvekt i områder med høy bestandstetthet. Dette fører til at de ikke blir kjønnsmodne før ved 2-3årsalderen, og produksjonen av kalv blir lav. Under særlig dårlige beite forhold kan også mange kalver dø i ung alder. Disse forskningsresultatene har stor betydning for driftsplaner for reinstammer, hvor man gjerne tar sikte på å holde en høy avkastning over flere år av dyr som er i godt hold. Men det må innrømmes at det først er i de siste årene at slik kunn skap har fått gjennomslagskraft. Man er i den senere tid også blitt sterkt opptatt av forholdet mellom elgbestand og bæreevne. Det ble i 1984 ved DVF, Viltforskningen, i samarbeid med andre institusjoner, startet et større elgprosjekt, ElgSkog-Samfunn, hvor dette problemet er sentralt. En årsak til at prosjektet ble startet opp, var at man i noen områder var bekymret for at elgbe standen var blitt så stor at bæreevnen kunne være overskredet. I tillegg var det i enkelte områder store elgskader på skog. Et ledd i prosjektet er mer king av elg for å studere hvordan den vandrer og utnytter terrenget til ulike årstider. Man er bl.a. interessert i å se om kuer som har ulike næringsfor hold, har ulik reproduksjonsevne, og om kalvene deres har ulik kroppsvekst. Dessuten studerer man i hvil ken grad kalvene lærer vandringsveiene mellom sommer- og vinterbeiter ved å følge moren. Sentralt i pro sjektet er dessuten skogøkonomiske forhold og den økonomiske betyd ning av elgen som en ressurs. En del forsøk utføres også over om det er mulig å øke beitegrunnlaget og redu
92
sere skogskadene ved hjelp av tiltak som gjødsling. I studier over forholdet bestand/ bæreevne kan man registrere endringer i et beite fra år til år. DVF, Viltforskningen har imidlertid ofte i stedet studert hvordan dyrene reage rer på endringer i beitet. Blir det for mange dyr, går kroppsveksten til bake, og dyrene blir senere kjønns modne. Det er lettere å slik registrere en kritisk reduksjon i beitet enn ved studier over beiteplantene.
Menneskets innvirkning på naturmiljøet Det moderne menneske påvirker na turen på mange vis. Her vil vi bare komme inn på én side av dette: Kan skje den mest gjennomgripende naturforandring i vårt land står det mo derne skogbruket for. Dette er ka rakterisert ved flatehogster og ensaldrete skogbestand. Denne typen skogbruk fører, dersom flatene ikke er altfor store, til en oppriving av skogmiljøet i mindre enheter, og mange av skogbestandene er unge og i rask vekst. Dette er forhold som er til fordel for mange viltarter. Særlig gjelder dette elgen, som kan utnytte løvoppslaget på hogstflatene. Norsk viltforskning har lenge vært opptatt av dette problemet, men vi har hittil for en stor del måttet bygge på svens ke undersøkelser. I 1984 ble det største norske pro sjekt som har studert effekter av mo derne skogsdrift på viltartenes bæreevne, avsluttet. Det var DVF, Skogsfuglprosjektet, som undersøkte storfugl i tre områder i Norge. Et hovedresultat var at det moderne skogbruket påvirker flere sider av bæreevnen for storfugl negativt. Det te har sin forklaring i at storfuglen er tilpasset gammel naturskog. Det er vesentlig at det rundt leikene er for holdsvis store områder som i det minste er noenlunde brukbare for storfuglen. Skogsfuglprosjektet tok sikte på å gi råd til skogbrukerne om hvordan de kan skjøtte skogen på en slik måte at de tar hensyn til skogsfuglens behov. En del råd er blitt gitt, men det må understrekes at vi hittil bare kan peke på enkelte tiltak.
For orrfuglen gav Skogsfuglpro sjektet få resultater, men man vet, og da ikke minst fra undersøkelser i Sve rige og Finland, at orrfuglen er bedre tilpasset yngre suksesjonstrinn i sko gen enn storfuglen. Eksempelvis kan nevnes at i sentrale nordiske skogom råder kommer orrfuglen inn med størst tyngde alt 5-20 år etter en flate hogst. Orrfuglleikene ligger, i tillegg til på myrer og i kanten av innsjøer, gjerne på slike større flater etter at de har begynt å få et oppslag av løvkratt. Det er derfor sannsynlig at orrfuglen lettere kan tilpasse seg det moderne skogbruket. Et hovedresultat fra viltforskning i skog er, som man egentlig kunne ven te, at inngrep og faktorer som er negative for én art, er positive for en annen art. Skal man gi råd til skog brukerne, bør disse gis ut fra en defi nert målsetting om hvilke viltarter eller -grupper man ønsker å hjelpe.
Naturinngrep Med naturinngrep tenker vi ikke bare på virksomhet som generelt endrer større landområder, f.eks. ved skogs drift eller jordbruk. Vi tenker på konkrete inngrep, som helt forandrer et lokalt landskap. Det kan være veibygging, vassdragsutbygging, an legg av hyttebyer, industri og tettste der. For viltstellet er det særlig viktig å komme inn i planleggingsfasen, og da både på regionalt og lokalt plan. DVF, Viltforskningen tok omkring 1970 opp kartlegging av viltområder til bruk for den offentlige planleg ging. I den første tiden benyttet man «kjentmannsmetoden», dvs. at kom munale viltnemnder samlet den kunnskap de kunne få tak i lokalt, og overførte den til kart, som ble be handlet i Viltforskningen. Senere er det på fylkesnivå foretatt supplering og videreføring av disse kartene, og man regner med å være ferdig med dette arbeidet i de fleste fylker i 1987. En særlig sentral problemstilling er hvordan vassdragsreguleringer påvir ker dyrelivet. Slike undersøkelser kan enten foregå før konsesjon til en regulering blir gitt (forundersøkel ser), eller undersøkelsene blir fore tatt etter at en regulering er utført for å påvise følgene av neddemming eller
En aktuell problemstilling i viltforskningen er hvordan vassdragsreguleringer påvirker dyrelivet. Fra den regulerte Goulasjokka i Kåfjorddalen, Troms.
Viltforskning
bygging av kraftlinje. Et formål er å gi konkrete bidrag til konsesjonsbe handlingen, og da også slik at man ved en eventuell utbygging kan velge et gunstig alternativ sett fra dyrelivets side. I tillegg kan det gis påbud om utforming av anleggene. Man får også generell kunnskap om hvordan vassdragsreguleringer påvirker natur miljøet, kunnskap som kan benyttes i vurderingen av andre reguleringspla ner. De fleste slike norske viltundersøkelser har vært utført av DVF, Reguleringsundersøkelsene (RU). I til legg til at dyrelivet blir registrert, undersøker man hvordan jegerne ut nytter et område, og områdets verdi som jaktmark. Disse dataene kan også få betydning for utbetalinger av erstatninger etter skjønn. Neddemming av vassdrag gir, i hvert fall på lengre sikt, så å si alltid negative følger for viltet. Dette gjel der først og fremst de artene som er knyttet til strandsonen, som etter oppdemming ofte blir liggende som en ørken. Ofte er det de mest pro duktive, flate områdene i et dalføre som blir demmet ned, og dette kan redusere produksjonsmulighetene for mange viltarter som tidligere utnyttet disse områdene. Oppdemminger kan også hindre vandringer av større dyr, som villrein.
Forurensninger Mennesket forurenser naturen på mange vis, både nærmiljøet og mil jøer som ligger langt borte. En særlig stor fare for mange viltarter er mil jøgifter som DDT, PCB, kvikksølv forbindelser og mange tungmetaller. På 1960-tallet førte kvikksølvforgiftning, som var forårsaket av beis ing av såkorn, til stor dødelighet blant rovfugler og en del andre vilt arter knyttet til kulturlandskapet. Et land som var særlig hardt rammet, var Sverige. Forskning førte til nye beisemidler for korn, slik at proble met raskt ble mindre. Den norske viltarten som har vært sterkest rammet av forurensninger, er vandrefalken. Giftstoffer, bl.a. DDT, som den får i seg gjennom sine byttedyr, og da først og fremst under vinteropphold i Mellom-Europa, har ført til sterkt nedsatt reproduksjon.
94
En årsak var at vandrefalkens egg fikk så tynt skall at de tørket ut eller gikk i stykker under rugingen. På 1970-tallet var mange redde for at vandrefalken ville bli totalt utryddet i vårt land. Men bestanden er nå i vekst, og den teller kanskje 50-100 par. Reproduksjonen er fremdeles dårlig, slik at årsaken til oppgangen neppe er at man har fått bukt med forurensningene, eller at vandrefal ken har tilpasset seg dem bedre. Vik tigere synes det å være at fredningstiltak i mange land har stoppet avsky tingen av vandrefalk. Norsk viltforskning har ikke i sær lig grad arbeidet med forurensninger, dog med enkelte unntak, som Veteri nærinstituttet, samt enkelte universi tetsforskere. Vi har heller ikke gjort noen grundige undersøkelser over hvilken betydning den sure nedbøren har for bestandene av vilt. Denne har redusert mengden av fisk og av man ge virvelløse dyr i tallrike vann i Nor ge. Det er klart at dette har betyd ning for de viltartene som ellers had de kunnet utnytte disse næringsemne ne. Spredte nordiske undersøkelser antyder også at fossekall og andre fuglearter som lever av insekter i og ved forsurede vassdrag, kan bli for giftet på grunn av at den sure nedbø ren påvirker vannkjemien. I de sene re årene har man også vært opptatt av skogdød på grunn av forurensninger, men årsaksforholdene er ennå noe uklare. Her ligger det store utford ringer for vår forskning.
Viltsykdommer
sert, med den betydning det har både for revens byttedyr og for dem som konkurrerer med reven om bytte. Av særlig interesse er sykdommer som kan opptre når en viltbestand er blitt særlig tett. Dette gjelder først og fremst arter hvor mennesket ved re gulering av jakten direkte påvirker bestandsstørrelsen. Ingen ønsker å ha f.eks. hjorteviltbestander som ikke har god helse. En parasitt som man i de senere årene er blitt oppmerksom på, er en hjernemark som kan inva dere sentralnervesystemet hos hjorte dyr. Sykdommen har lenge vært kjent hos tamrein, men vinteren 1981/82 ble det registrert dødelighet hos elg i Lardal i Vestfold forårsaket av denne eller en nærstående parasitt. Stor be standstetthet av elg kan føre til økt smittebelastning på beitene og der med større fare for sykdomsutbrudd. Denne sykdommen kan derfor få be tydning for den framtidige forvaltnin gen av vår elgstamme. Av stor betydning er også de syk dommene som kan smitte fra ville dyr til mennesker og husdyr. Blant slike er salmonellose, tularemi (harepest), rabies (hundegalskap) og papegøyesyke. Norsk forskning er bl.a. utført over hvilken rolle søppelplasser spil ler i spredningen av smitte av ulike slag. Heldigvis forekommer ikke ra bies i vårt land, med unntak av Sval bard.
Konflikter husdyr/rovdyr
For husdyr og tamrein som er blitt Forholdsvis sjelden finner man sykt drept av fredede viltarter, som ulv, eller selvdødt vilt ute i skog og mark. bjørn, jerv og ørn, betaler staten, ved Dette betyr ikke at sykdommer er Direktoratet, erstatninger til eierne. I uten betydning for viltbestandene. de senere årene har de årlige erstat Forklaringen er at dyr som er svekket ningene vært på flere millioner kro av sykdom, lett blir offer for rovvilt, ner. Men ofte er det vanskelig å på eller dyrene gjemmer seg bort og kan vise hva dødsårsaken er, selv om et dødt husdyr finnes. I stor utstrekning derfor være vanskelige å oppdage. Studier av viltsykdommer er en betales derfor erstatningene på sentral del av viltbiologien, og det er grunnlag av utvist skjønn. De næringene som har vært mest påvist at viltlevende dyr kan ha svært mange forskjellige sykdommer og pa berørt av rovviltet, er saueholdet og rasitter. I de senere årene har reve- tamreinnæringen. Av sau har vi over skabb, som først ble påvist her i lan 2 millioner på beite, av tamrein om det i 1976, vakt særlig oppmerksom kring 150 000. Tapene som rovdyr og het. Over store deler av landet er be kongeørn påfører næringene, er ikke standen av rødrev for tiden sterkt redu store i landsmålestokk, men kan være
Problemområder for norsk viltforskning
Viltforskningen får hver sommer mange oppdrag i forbindelse med rovdyrskade på husdyr. Her rekonstrueres ripemerker etter bjørneklør i en trestamme ved et kadaver.
det lokalt, og kan i visse områder ramme enkelte eiere spesielt hardt. I noen områder har forekomsten av rovdyr gjort det umulig å drive med husdyr på utmarksbeite. Norske viltforskere har ikke utført noe omfattende arbeid over slike ska der, da dette er kostbart og krever moderne teknisk metodikk. Det man hittil har kunnet gjøre, er å beskrive hvordan ulike rovviltarter dreper f.eks. sau. I enkelte tilfeller har mynVed undersøkelse av rovdyrdrepte husdyr er det viktig å flå dyrene for å undersøke bittmerker. Det er også viktig å forsøke å rekonst ruere bittet ved hjelp av en hodeskalle fra det aktuelle rovdyret. På denne måten er det lettere å forstå hvordan skader er oppstått.
1 de fleste tilfellene er det vanskelig å fastslå sikkert hvilken rovdyrart som har forårsaket skaden, når kadaverrestene er så gamle og avspiste som i dette tilfellet. Men hvis en finner spesielle merker og tegn som en av erfaring har lært er artstypiske, kan en i mange tilfeller sannsynliggjøre at en bestemt rovdyrart har forårsaket skaden. Denne saueskallen har vært utsatt for nesebitt av bjørn.
dighetene slik fått opplysninger som direkte angår søknader om erstat ning. Men viktigere er det at man nå bedre kan tolke sportegn på et drept dyr for å finne ut hvilken art som har drept det, selv om dette ikke er så enkelt og entydig som mange synes å tro. En har også lært hvilke alders grupper av sau som jerven eller bjør nen helst dreper, og det er gjort en kelte feltundersøkelser som viser at påståtte ørneskader slett ikke alltid skyldes ørn. Spredte registreringer er også utført over nytten av gjeting eller tilsyn med sau. Disse registre ringene viser at skadene synker ve sentlig med tilsyn. På rowiltsiden har norske viltfors kere arbeidet mest med registreringer av bestandenes utvikling i ulike deler av landet. Slike data var bakgrunnen for at de store rovdyrene og ørnene ble gitt et sterkere vern i vårt land omkring 1970. I de senere årene har resultatene vært benyttet til å vurdere om det er forsvarlig å avlive individer som gjør mye skade. Imidlertid gjen står det å skaffe mye av den generelle viten som trenges for å forvalte små og isolerte bestander av de store rov dyrene. DVF, Rovviltprosjektet, som er et av de største viltprosjektene som er gjennomført i Norge, avsluttet første fase av sitt arbeid i 1984 med følgen de oppgaver over bestandene i Nor ge: Minimum antall bjørn er mellom
160 og 230, og 4 stammer er levedyk tige. Minimum antall jerv er mellom 120 og 180, og 6 stammer er levedyk tige. Antall ulv i Norge og tilgrens ende områder i våre naboland er vur dert til 12-18 individer. Bjørnen og jerven ble ikke ansett for å være di rekte truede dyrearter i Norge, men bestandene er fremdeles svært sår bare. Ulv må ansees som direkte truet. Resultatene benyttes i arbeidet med en landsplan for forvaltningen av de store rovdyrene.
Sjøfuglproblemer Norge har lang kystlinje og rike be stander av mange arter sjøfugl til alle årets tider. Sjøfuglene er blant de organismer som er særlig utsatt for å bli skadd hvis oljesøl kommer ut i havet. Slikt søl kan komme blant an net fra båter som forliser. I den sene re tid er man blitt svært interessert i de skadene som kan oppstå ved uhell under boring etter olje til havs. Det er derfor nylig blitt utført flere konsekvensanalyser før tillatelse til prøveboring etter olje er blitt gitt. Slike undersøkelser som omfatter sjøfugl, er utført bl.a. for ULAfeltet, Møre I, Haltenbanken, Trænabanken og Tromsøflaket. BI.a. til bruk i slike analyser er det ved DVF, Viltforskningen utarbeidet et EDBkartverk for sjøfugl. Selv om dette
95
tiske resultater, da det neppe er mu lig å bygge opp sildestammene med tanke på sjøfuglene alene. Viten om årsakene til hekkesvikten hos sjøfugl er likevel nyttig, da man kan uteluk ke andre faktorer. Fugledød i fiskeredskaper utgjør et problem i forbindelse med sjøfugl, men omfanget av det er ennå ikke grundig undersøkt. Det er behov for en registrering av hvilke redskaper som er særlig farlige. Slik kunnskap kan naturligvis ikke benyttes til å stoppe viktige fiskerier, men den kan kanskje benyttes til å modifisere visse redskapstyper, og bidra når det av gjøres når og hvor fisken skal tas.
I de seneste årene er det i Norge startet mange registreringer over sjøfugl med tanke på konsekvensundersøkelser i forbindelse med boring etter olje i havet. Sjøfuglene er blant de organismer som blir sterkest rammet av oljesøl. Her ser man en tilgriset ærfugl.
ennå ikke er fullstendig når det gjel der alle kystnære områder og alle ti der av året, er det alt nå mulig å få et forholdsvis godt bilde av forekomsten av sjøfugl på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt ved å gå inn i EDB-kartet. Når sjøfugldata koordi neres med data om strømforhold og vindretning, er det mulig å forutsi hvilke sjøfuglskader som kan opptre i tilfelle oljesøl. Sjøfuglkartverket har derfor en sentral plass i oljevernberedskapen. Dette kartverket ble utviklet i samar beid med amatørornitologer og orni tologiske faggrupper fra hele landet. Dette var en del av det større DVF, Sjøfuglprosjektet, som avsluttet sin første fase i 1984. Et annet problem som dette pro sjektet tok opp, var hekkesvikten som var påvist hos lunde og en del andre sjøfugl langs kysten av Norge fra Vestlandet til Lofoten. Hypotesen som ble testet, var at årsaken var næringssvikt for ungene. Data understøttet hypotesen, og som en mulig årsak ble det pekt på sam menbruddet på slutten av 1960-tallet av den atlanto-skandiske stamme av sild. Denne holder nå på å bygge seg opp igjen, og det er påvist en bedring i hekkeforholdene i mange sjøfuglkolonier i de siste årene. Dette kan nevnes som eksempel på viltforsk ning som ikke har brakt direkte prak
96
Blant de problemer DVF, Sjøfuglprosjektet ar beidet med, var den store ungedødeligheten blant noen sjøfuglarter, først og fremst lundefuglen, i en periode i 1970-1980-årene.
Studier over hjerteslag hos nyfødte hjortekalver registrert over radio har vist at stadige forstyrrelser i visse situasjoner kan føre til livstruende tilstander.
Ulike praktiske viltproblemer Norsk viltforskning har bare spora disk beskjeftiget seg med problemer knyttet til den såkalte viltpleie, med unntak av rovviltbekjempelse (se side 89). Men noen spredte forsøk er gjort med utsetting av ryper, skogsfugl og hare, og disse har vist at under de fleste forhold synes utsettinger å være av liten betydning for viltlevende be stander. I de senere årene har lyngbrenning, først og fremst med tanke på lirype, men også på orrfugl, vært viet stor oppmerksomhet. Man byg ger på lang erfaring fra Skottland, og også i Norge har man benyttet lyngbrenning for å forbedre sauebeite. En del norske forsøk har vist at det er mulig å endre vegetasjonen ved bren ning slik at rypene foretrekker den. Men man har ikke kommet fram til entydige resultater for viltstellet. På grunn av økningen i elgbestan dene er kollisjoner mellom elg og bil, til dels også mellom elg og tog, blitt et stadig større problem. Kollisjoner kan føre til store skader på materiell 7. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
og også på mennesker. Norske vei myndigheter har gjort forsøk i sam arbeid med viltorganene når det gjel der stoppsignal for bil som kan ut løses av elg ved veibanen. Men vi må for elg/trafikk-problemene for en stor del holde oss til utenlandske erfa ringer. Disse antyder bl.a. at det er mulig å redusere skadene ved å fjerne løvkrattet nær veibane og jern bane. Økende fritidsaktivitet i skog og mark har økt forstyrrelsen av viltlev ende dyr. Særlig stor oppmerksomhet har vært viet større orienteringsløp, og både norske og utenlandske undersøkelser har vist at slike kan medføre så sterk forstyrrelse at en kelte individer kan rammes alvorlig, f.eks. elg. Hjort og rådyr forlater sine kalver for en kort tid hvis de blir forstyrret. Kalvene ligger helt stille og trykker. Studier på Songli Forsøksgård over hjertevirksomheten overført over radio har vist at når hjortekalvene trykker, er de svært oppmerksomme på ulike farer. Undersøkelsene an tyder at stadige forstyrrelser av ny fødte kalver i visse situasjoner kan føre til livstruende tilstander.
Generell biologi For å beskrive en dyrebestand er det ikke nok å trekke inn faktorer som antall, alder og kjønn. De ulike indi videne i en bestand er forskjellige, idet de har ulikt arvestoff, ulik livs historie og ulik status i bestanden. Genetikk. Undersøkelser over arvestoffet i ulike bestander av vill rein har antydet i hvor stor grad de er oppblandet med tamrein. De bestan dene som er særlig lite oppblandet, kan fortjene et spesielt vern. Dette synes å være tilfelle med villreinen i Snøhetta-Knutshø-området. Også i noen bestander av lirype er arvestoffet undersøkt. Disse undersø kelsene har vist at rypene på Hitra og Frøya, som begge tilhører en underart av lirype som heter smølarype, arvelig er forskjellige. Dette antyder at det er liten utveksling mel lom disse nærliggende øybestandene, og at de bør forvaltes som separate enheter. Andre undersøkelser har vist at lirype i gjennomsnitt har noe ulike arvelige egenskaper i ulike faser av en 3-4-års bestandssyklus. Etologi, studier over dyrenes at ferd, spiller en stadig større rolle i viltbiologien, men da ikke som et rent psykologisk studium. En er mer opptatt av det som kalles biososiolo-
97
Viltforskning
gi. Hos rypene har man bl.a. funnet at steggene, i det minste i Sør-Norge, hevder territorier også om høsten. Betydningen av dette er imidlertid uklar. Fordelingen av tiurleiker er ikke bare bestemt av fordelingen av gam mel skog. DVF, Skogsfuglprosjektet viste at som regel lå leikene i et par kilometers avstand. Årsaken var at tiurene i leikperioden fordelte om rådet i én km radius rundt hver leik omtrent som når man deler opp en bløtkake. Dette er viktig kunnskap når man skal planlegge hogst nær tiurleiker. Det er ikke bare leiksentrum som man må ta hensyn til. Danske undersøkelser over rådyr har vist at sosiale forhold i bestanden fører til at yngre dyr ofte presses ut. Biososiologiske forhold spiller altså en stor rolle i reguleringen av en rå dy rbestand. Men det er uklart i hvil ken grad de danske resultatene kan overføres til Norge, hvor snømengde ne kan begrense antall rådyr i harde vintrer. Fysiologi. Det kan for mange virke som et langt skritt fra generell viten om dyrs fordøyelse og temperaturre gulering til praktisk viltstell. I mange tilfeller er nok dette riktig. Men for en vurdering av f.eks. brukbarheten av et terreng eller en matressurs er slik viten vesentlig. Det er ikke nok å vite hvilke plantearter elgen foretrek ker å spise. Viktig er også hvordan den kan utnytte føden fysiologisk. Derfor studerer man både hvordan ulike planteetere fordøyer ulik føde, og likeså fødens kjemiske sammen setning. For å komme fram til årsakene til svingningene i rypebestandene er kyl lingenes livskrav viktig bak grunnsstoff. Hva betyr dårlig vær for kyllingenes oppvekst, og hvor mye betyr kvalitet og mengde av kyllingnæring? Lenger borte fra det praktiske vilt stellet ligger et problem som har fas cinert norske rypeforskere: Hvorfor skifter rypa til hvit vinterdrakt om høsten? Man vet nå at dette skyldes endringer i lysforholdene, slik at det er mulig å få ryper som holdes i fan genskap, til å skifte fjærdrakt og leg ge egg nær sagt til hvilken tid av året som helst. 98
Viltforskningens metoder Det har gått fram at viltforskning om fatter mange problemstillinger, hvor ulike deler av biologien kommer inn. Det er derfor ikke mulig her å gi noe fullstendig bilde av hvilke metoder som benyttes; en kan bare gjøre rede for noen av de mest sentrale meto dene.
Bestandstellinger For praktiske formål, f.eks. for å vur dere om en lokal rypebestand er stor eller liten, kan man benytte grove metoder med dårlig presisjon. Forsk ningen trenger imidlertid ofte mer presise målinger av en bestandsstør relse. Men det er utført undersøkel ser hvor man bygger på oppgaver fra jegere og andre naturinteresserte om hvordan f.eks. bestandene av ryper og smågnagere har variert fra år til år. Mange steder samles data over elg sett under jakten. Også variasjoner i antall felte dyr kan gi opplysninger om bestandsvariasjoner. Slike opp gaver samles inn fra hele landet av Statistisk Sentralbyrå, eller lokalt av viltkonsulenter og jegerforeninger. Men også andre faktorer enn antallet bestemmer hvor mange dyr som blir sett eller felt. Slike data må derfor benyttes med forsiktighet. Enkelte viltarter forekommer så sparsomt og over så store områder at det er vanskelig å skaffe sikre bestandstall. Slike arter er ulv og bjørn. For å holde en grov oversikt over utbredelse og antall av bjørn og ulv, bygger en på opplysninger fra perso ner som har sett slike dyr eller spor etter dem. Slike spor bør kontrolleres i terrenget av rutinerte personer, men dette er ikke alltid mulig. DVF, Rovviltprosjektet har bygd opp et system til innsamling og vurdering av slike sportegn. En forsøker å komme fram til det høyeste minimumsantall av individer i et område. Mål av sporavtrykk og andre opplysninger om dyrenes størrelse og kjønn, som f.eks. bjørnebinne med unger, kan gi holdepunkter. En forutsetning for bruk av denne metoden, også kalt
kulerammemetoden, er at bestande ne er fåtallige, slik at det er mulig å holde de enkelte individene fra hver andre ved hjelp av individuelle sær trekk ved sportegn eller ved den geo grafiske og tidsmessige fordeling av sporene.
Viltforskningens metoder
Denne metoden er en tilpasning på landsplan av lokale karteringsmetoder. Felles for disse er at man sys tematisk kartfester observasjoner, og på basis av disse prøver å skille ut enkeltindivider. Slike metoder bru kes ofte for syngende småfugler, men kan også, med visse modifikasjoner, benyttes for lirype. Det er mulig å overføre observa sjoner innhentet langs linjer eller stri per i et terreng til bestandstall pr.
arealenhet. Stripemetoden er ofte be nyttet i takseringer av skogsfugl. Me toden er utviklet i Finland. Tre mann går ved siden av hverandre med 40 m avstand. Man får da dekket en stripe med en bredde på 120 m. I Norge benyttes to mann, og stripebredden blir da redusert til 80 m, dvs. 40 m mellom personene og 20 m på hver
side. For taksering av ryper benyttes ofte fuglehunder. Selv om metodene innebærer muligheter for feil, bl.a. blir neppe alle fugler observert innen for stripen, er de likevel av stor be tydning. For det første kan de fortelle hvilke terrengavsnitt som har særlig mange eller særlig få fugler. For det andre kan de gi et bilde av bestands-
Villreinen er den viltarten som vi har best tall for både lokalt og i landsmålestokk. Tellingene utføres gjerne på grunnlag av fotografering fra fly. Her sees villrein i Follebu.
99
Viltforskning
svingningene fra år til år. Vi har ikke tilsvarende registreringer fra tidlige re, slik at vi kan sammenlikne fuglemengdene før og nå. Men det materi alet som nå samles inn, gir muligheter for sammenlikninger i framtiden. Bare for én av våre vanlige jaktba re viltarter har vi noenlunde bruk bare antall for den norske totalbe stand. Dette gjelder villreinen. Til tellinger av rein benyttes ofte fly. Disse kan utføres både vinter og som mer, men sommertellingene har gitt best resultat. Simlene med kalvene holder seg da i store flokker som fotograferes, og antallet telles på fo tografiene. Riktignok er også denne metoden noe usikker, bl.a. vil mindre bukkeflokker i det øverste bjørkebeltet kunne bli oversett. Men hvis tellingene er foretatt under gunstige værforhold, er de fullt tjenlige både for viltforskningen og viltforvaltnin gen. Flytellinger av elg og hjort er mer upresise.
Undersøkelser av bestandenes sammensetning For å undersøke viltbestandenes sam mensetning når det gjelder alder og kjønn, benyttes mange metoder. F.eks. kan flyfoto av villrein tatt om sommeren si noe om antall produser te kalver. For villrein foretas registre ringer av strukturen i bestandene også ved å benytte teleskop fra bak ken. Opplysninger om antall elg sett i jakttiden kan gi holdepunkter om an delen av kalver, voksne okser m.m. Forskningen benytter seg imidler tid også av mer presise metoder til På basis av årringer i tennene kan man bestem me alderen ganske nøye hos større pattedyr. Her sees et tannsnitt fra en seks år gammel hjort.
100
DVF, Viltforskningen har siden 1963 årlig samlet inn tusenvis av vingeprøverfra ryper felt av norske jegere. Metoden til aldersbestemmelse bygger på at hos en rypekylling er de to ytterste svingfjærene (de ytterste stive fjærene) hvite fra første stund, de åtte indre er brune, men felles etter hvert innenfra, og hvite vokser ut. Fjær nr. 2 og nr. 3 utenfra har derfor ulik bakgrunn hos en ungrype. Ofte er fjær nr. 2 hos en ung rype om høsten spissere og har noe mer svarte flekker enn fjær nr. 3, mens fjær nr. 2 og 3 hos en eldre rype er nesten like.
aldersbestemmelse. F.eks. har DVF, Viltforskningen samlet inn tusenvis av kjever fra skutte villrein, hjort og elg. Alderssoner i tennenes sementlag eller dentin benyttes til å angi dyrets alder. Tilsvarende undersøkel ser er utført for gaupe, jerv og oter, men særlig for sistnevnte art er presi sjonen ikke så god som ønskelig. Ved noen innsamlinger av kjever fra hjortevilt er også reproduksjonsorganer av hunndyr samlet inn. Disse gir informasjon om tidspunkt for brunst, alder ved kjønnsmodning, an tall fostre pr. hunn. Kombinert med data om bestandens fysiske kondisjon gir dette holdepunkter for å vurdere hvorvidt det er et fornuftig samsvar mellom en bestand og dens beite. Siden 1963 har DVF, Viltforsknin gen samlet inn de ytterste, stive vin gefjærene, svingfjærene, fra lirype og fjellrype felt av jegere i ulike lands deler. På basis av pigmentering og fjærfellingsmønster er det mulig å av gjøre om rypene var av årets produk sjon, eller om de var eldre. Dette benyttes til å studere svingninger fra
år til år i produksjonen av ryper i ulike landsdeler og for landet som helhet. Tilsvarende undersøkelser kan gjøres også for skogsfugl, rugde og ender.
Merkemetoder Også merking benyttes til studier over alderssammensetning. Blant merkemetodene skiller vi mellom de som satser på å få merket et størst mulig antall av en art for statistiske beregninger, og de som tar sikte på å skaffe grundige opplysninger om enkeltindivider. Særlig kjent er ringmerkingen, som i lang tid har vært benyttet både i vårt land og i andre land til merking av millioner av fugler. Et ringmerke er ganske enkelt en ring av aluminium eller stål som settes på fuglens fot. På ringen står et nummer og adressen til ringmerkingssentralen. Når fuglen merkes, noteres nummeret. Dersom en person senere finner dette merket og varsler sentralen, vil han få opp lyst når og hvor fuglen ble merket. På
Hos noen fuglearter vokser føttene på små unger så sterkt at de ikke kan merkes med ringer. De kan i stedet merkes ved hjelp av en liten sikkerhetsnål av aluminium, et vingemerke, som festes ved vingeroten.
tilsvarende måte fungerer vingemerker, dvs. små «sikkerhetsnåler» som plasseres i fuglevingen. Pattedyr blir ofte merket med en knapp som settes i øret, men i visse tilfeller, f.eks. når det gjelder flaggermus, kan man be nytte ringmerker. Disse metodene kommer under det Større pattedyr, som hjort, kan merkes i ørene med plastmerker som kan leses på avstand.
101
Viltforskning
på avstand. Halsbånd med nummer brukes bl.a. til merking av langhalse te fugler, som gjess og svaner. Det kan også være nyttig å farge fjærdrak ten på en slik måte at en fargekode kan leses inntil fuglen feller fjærene.
Telemetri
Langhalsete fugler, som gjess og svaner, kan merkes med en halsring som limes sammen rundt fuglens hals. Ringen har et nummer som kan leses på avstand. Her sees en ung sangsvane. Telemetri betyr bruk av små radiosendere. Disse kan, som her på lirype, festes på brystet med en halsring som fungerer som en antenne. Som oftest festes imidlertid senderen på ryggen av fuglen.
vi kan kalle massemerking. Hoved hensikten er å studere fuglenes og pattedyrenes trekkveier. Av særlig interesse er dette for trekkfugler. Dreier det seg om jaktbare arter, er det mulig å planlegge avskytingen i ulike deler av fuglenes totale leveom råde. Slik planlegging er gjennomført når det gjelder andefugler i NordAmerika, hvor de ulike «fly-ways» (viktige trekkruter) forvaltes separat. Ved slike merkinger får man også
102
opplysninger om når en fugl dør, og i mange tilfeller også om dødsårsaken. Ringmerking kan derfor også benyt tes til den slags analyser, men feilkil dene er ofte så store at man bare får omtrentlige oppgaver. Bedre data får man ved merking der visse individer kan følges over lengre perioder. Det kan være bruk av fargeringer, fargede slips, radiosendere og halsbånd eller øre merker med nummer som kan leses
I de senere årene har bruk av radio sendere (telemetri) gitt bedre innsikt i dyrenes vandringer og dødelighet. Senderne festes i et halsbånd eher som en ryggsekk. De sender med korte mellomrom ut signaler som tas opp med en mottaker. Avstanden som signalet kan oppfanges på, er ofte bare opptil én eller to kilometer. Noen signaler avleses fra fly eller sa tellitt. I Norge benyttes sendere som arbeider på 142-143 MHz, men det tillatte frekvensområdet varierer fra land til land. Som regel drives sender ne av små batterier, i noen tilfeller av solceller. I prinsippet regner vi med to slags telemetri. Lokaliseringstelemetri er mest vanlig: Med en radiomottaker med retningsbestemt antenne kan senderen lokaliseres ved krysspeiling. Dette kan gjøres flere ganger i døg net, eller faste mottakere beregner posisjonen døgnet rundt ved hjelp av EDB. Andre sendere endrer sine signaler i forhold til impulser som de mottar. Det kan være aktivitetssendere, som benytter ulik hastighet på signalene når dyret er i ro, og når det er i bevegelse. Eller senderen kan over føre fysiologiske målinger, som hjer teslag og kroppstemperatur. Slike sendere åpner enorme perspektiver for forskning, da man ved hjelp av disse kan få overført fysiologiske informasjoner fra frittlevende dyr. Det er også mulig å bygge sendere som starter først når dyret er dødt, såkalte mortalitets-sendere. Slike har vært brukt i Sverige på reinskalver. Det er da mulig å finne en kalv like etter at den er død, og studere døds årsaken. Telemetri er en av de største lande vinninger innen viltbiologien i de sis te 25 årene. Metoden er imidlertid tidkrevende, og også kostbar rent instrumentelt. Dette siste gjelder
Viltforskningens metoder
Signalene fra en telemetrisender fanges opp med en radio. Denne har retningsbestemt antenne, slik at senderen kan loka liseres i terrenget ved hjelp av krysspeiling.
Under: Ved fangst av fugler for ringmerking kan ofte enkle metoder benyttes. Lirypa på bil det skremmes fra reiret og inn i et fiskegarn.
først og fremst når man benytter automatisk registrering av signaler, eller sendere som reagerer på fysiolo giske forhold.
Fangstmetoder for merking For at et dyr skal kunne merkes, må det fanges. Ofte benyttes enkle meto der; ved den tradisjonelle ringmerkingen blir fugleunger merket i rei ret, eller fuglene blir fanget i nett, såkalte mist-nett, på viktige trekk lokaliteter. I de senere årene har vi fått et nytt hjelpemiddel til fangst av større pat tedyr, immobilisering. Mange nord menn stiftet bekjentskap med denne metoden i TV-serien om Afrikas dyreliv, «Daktari». Piler tilsatt et be døvende middel blir skutt enten med kruttgevær, luftgevær eller pusterør. Det er viktig at pilen kommer i rask bevegelse på langt nok hold, slik at siktingen blir presis. Pilen må imid lertid ikke skytes så raskt at den ska der dyret. Pilene som benyttes, er sprøyter som når pilen treffer, sprøyter giften
Etter at den bedøvede (immobiliserte) elgen er undersøkt og merket med telemetrisender, som sit ter i en halsring, sprøytes det inn en motgift, og el gen er meget snart på beina.
inn i muskelvevet. Gifttypene er fle re, og noen kan være så narkotiske at de bare kan benyttes under streng kontroll. For flere midler finnes det motgift. Når undersøkelsene er gjort, sprøytes motgiften inn, og dyret er i full vigør kanskje bare ett minutt etterpå, tilsynelatende uten å vite hva som er hendt. Dette er bl.a. tilfelle med den giften som DVF, Viltforsk ningen benytter seg mest av, M-99. Mens dyret er bedøvet, kan det også undersøkes, f.eks. veies og må les. I noen tilfeller tas også blodprø ver, eller en tann trekkes for alders bestemmelse. Hos oss har immobili sering først og fremst vært benyttet i studier over hjort og elg, men også for isbjørn på Svalbard.
Kartgrunnlag og flyfoto Innhentede data må ofte kartfestes. Til dette kan ulike typer kart benyt tes, enten vanlige geografiske og øko nomiske kart, eller kart som viser skogbehandlingen innen et område. Kartet bør ikke bare vise topografi en, men også vegetasjonen. En kan da benytte flyfoto. Det kan være foto i svart/hvitt eller i farger, men det er også benyttet infrarød fotografering. På flyfoto tatt med års mellomrom kan man studere hvordan vegetasjo nen har forandret seg. F.eks. kan man få et inntrykk av hvordan beite 104
ne for villreinen endrer seg. I de siste årene har også fotografier tatt fra sa tellitt vært noe brukt. For mange studier har vegetasjonskart vist seg å være nyttige. Disse viser fordelingen av vegetasjonstyper i et område tegnet på kart som ofte er i målestokk 1:10 000 eller 1:5000. Informasjon om plantedekke kan be nyttes til å vurdere fruktbarhet, jordsmonn og fuktighet i ulike del områder.
Databehandling Moderne viltforskning kan sjelden utføres av enkeltforskere, men drives gjerne i samarbeid mellom forskere med ulik bakgrunn. Innsamling av data og bearbeiding av data i labora torium og ved datasentral er arbeids krevende og må derfor utføres som teamarbeid. Datamengdene som samles inn, er det ofte umulig å håndtere uten hjelp av moderne datautstyr. Det er derfor en selvfølge at viltforskerne har til gang til datamaskiner som kan be handle begrensede datamengder. For større datamengder må de også ha tilgang til større maskiner, slike som i dag finnes ved universiteter og høy skoler. Kontakten mellom forskeren og maskinene kan foretas pr. telefon, slik at det ikke er nødvendig at fors keren arbeider nær maskinene.
Det er en fordel å planlegge inn samlingen, slik at data kan føres di rekte på skjemaer egnet for EDB. Ved hjelp av forprosjekter, som f.eks. viser hvor mye data det er mu lig å skaffe, og litt om spredningen av verdiene, er det mulig å beregne hvor store datamasser man må samle inn for at resultatene skal bli pålitelige, eller det man kaller statistisk signifi kante. Ofte krever man at resultatene skal være signifikante minst på 5 %-nivået for at de skal tillegges vekt. Påviste forskjeller mellom to grupper kan skyldes at antallet i hver gruppe er lite. For eksempel vil man ikke alltid få like mange røde og svarte kort når man trekker et lite antall kort fra en kortstokk som har like stort antall røde og svarte kort. Hvis en forskjell er funnet å være signifikant på 5%nivået, betyr dette at det er 95% sannsynlighet for at denne forskjellen er reell. Signifikansnivået sier altså noe om påliteligheten av de opp nådde resultater, og påliteligheten øker med antall individer som blir undersøkt. For å teste ulike hypoteser ar beider man gjerne med såkalte mo deller. Disse kan være enkle forutsi gelser over hvordan de enkelte fakto rer samvirker. Men ofte er det van skelig å holde oversikten over flere faktorer på én og samme tid, og da er EDB-modeller nødvendige. Således har DVF, Viltforskningen utviklet en EDB-modell for bestander av hjorte dyr kalt CERPOP. Ved hjelp av den ne er det mulig å simulere utviklingen f.eks. i en elgbestand etter ulike avskytingsprogrammer. «Simulere» be tyr at man setter inn ulike valgte ver dier av de viktigste faktorene. Så vil maskinen beregne hva som vil skje f.eks. ved ulike avskytingsplaner, som senere kan vurderes mot hver andre. Man kan f.eks. for en viss bestand av villrein regne ut hva som vil skje ved ulike planer for avskyting. En setter inn i maskinen det en vet om dagens situasjon når det gjelder an tall dyr, kjønnsfordeling, kalveproduksjon osv. Så beregner en hva som vil skje f.eks. i løpet av 5 år dersom man tar ut 20 % av dyrene i form av bukker. En annen beregning kan vise
Viltforskningens metoder
ver noe egen forskning, i første rekke over andefugler. Den Internasjonale ViltforskerUnion (IUGB) arrangerer forskermøter hvert annet år. Viktig er også samarbeidet innen Det Inter nasjonale Vannfuglforsknings-Byrå (IWRB).
Sluttord
Flyfoto av et godt vinterbeite for rein. Rabbenes topper er kledd med greplynghei. Lavmatter dominerer, mens lyng, dvergbjørk og gress utgjør 10-15 %. Nederst i høyre hjørne ser man stier etter beitedyr - sau og rein.
hva som vil skje dersom en skyter «tvers gjennom» stammen, dvs. en prøver å skyte f.eks. 15 % av alle bukker, simler og kalver. En tredje beregning kan vise utviklingen av at avskytingen først og fremst rettes mot kalvene. Selv om dette bare er en «lek» med tall hvor ikke alle biologis ke forhold er trukket inn, kan beregningene likevel gi viktig kunnskap når man skal legge opp en femårsplan for forvaltning av reinstammen.
Internasjonalt samarbeid Som all annen forskning er viltforsk ningen internasjonal. Det norske forskermiljøet er ofte for lite til alene å stimulere til videre forskningsframskritt. For viltforskere i Norge er det av særlig stor betydning å ha god kontakt med forskere som arbeider med noenlunde samme
dyrearter, og med dyr som lever i noenlunde like miljøer. For norsk viltforskning har derfor samarbeidet med finske og svenske forskere vært av særlig stor verdi for studier av dyr som lever i barskog, likeså når det gjelder de store rovdyrene. For arter knyttet til hav og vann og kulturland skap har arbeidene til danske fors kere vært like interessante. Inter nasjonalt har USA de største forskningsressursene. Når det gjelder vilt forskning, har også Canada og Stor britannia gitt viktige bidrag. Dess uten er kjennskap til det som skjer i Øst-Europa, av interesse. For å sikre samarbeidet mellom viltforskere i ulike land finnes det flere formelle organer. Det viktigste for oss er Nordisk Kollegium for Vilt forskning (NKV), som får i stand ar beidsmøter, symposier og viltforskningskongresser innen Norden. NKV fordeler også reisestipendier og dri
Viltforskning er en ung vitenskap sammenliknet med mange andre. Som nevnt er den ikke noen klart avgrenset vitenskap, men består av et samspill mellom ulike disipliner, som økologi, fysiologi, etologi og genetikk, samt kjennskap til de miljøforholdene som dyrene lever under. Problemene som undersøkes, er mange, viltartene er mange, og man kan ikke uten vide re overføre resultater fra én art til en annen. Det er derfor ikke annet å vente enn at viltbiologene sitter inne med dårlige kunnskaper på mange felt. Det kan også med en viss rett hevdes at mange av de kunnskapene som viltforskeme har, ennå ikke er tilstrekkelig benyttet i praktisk vilt stell. Det er derfor vesentlig å sikre kontakten mellom forskningen og for valtningen, og forskerne må være villi ge til å bruke tid på informasjon rettet mot sentrale brukergrupper. Viltforskning er ressurskrevende. Den er også ofte langsiktig og krever forskere med innsikt i mange sider av dyrenes biologi og i deres miljøfor hold. Man kan for framtiden bare håpe at samfunnet stiller store nok ressurser til disposisjon for forskerne, at forskningsmiljøene blir så store en heter at de kan ta for seg de kompli serte spørsmål man vil ha svar på, og at forskerne får den arbeidsro som er nødvendig for å gjennomføre sin forskning. Men systemet må også være fleksibelt nok til å kunne ta opp nye spørsmål. Likeså må det garante res tilstrekkelig kontakt med det generelle forskningsmiljøet, som tar opp problemer av mer grunnforskningsnatur. Dette setter store krav til dem som skal organisere norsk naturressurs-forskning i framtiden, her under forskning over våre viltarter.
Svein Myrberget 105
Laks.
Fiskeri forskning GEORG OSSIAN SARS OG SKREIEN
KUNSTIG UTKLEKKING 110 Rasch og Hetting 110 Torskeutklekkingen og G. M. Dannevig Hjort og Dahls angrep 111 Dannevigs motangrep 111 Stillingskrig 111
FERSKVANNSETATEN 112 Ljosevatn-forsøket 113 BESTANDSDYNAMIKKEN 114 Fiskenes alder og vekst 114 Vekslingene i de store fiskeriene 114 Rekruttering, vekst, dødelighet 115 Periodiske bestandssvingninger 115 Estimering av antall fisk. Petersens metode 116 Amund Helland og Leslies metode 116 Fangstinnsatsen 117
FRA EN-SOMMERS SETTEFISK TIL MATFISKOPPDRETT 118 Harstad og naturdammene 118 Foringsoppdrett av settefisk 118 Carlin og smoltoppdrettet 119 Tørrfor 119 Matfiskoppdrett 119 Regulerte vassdrag og settefisk 121 Fjordutsettinger 123 SNIKENDE FORGIFTNINGFORSURING 124 Kalking 126 HISTORIEN OM REKENE
127
109
110
Fiskeriforskning
Fiskeriforskningen er en ung vitenskap - de viktigste oppdagelsene og gjennombruddene tilhører det tju ende århundre. Men røttene for vitenskapen om fiskene og deres ver den går meget dypere ned i historien. Mye viten var selvsagt å finne hos fiskerne selv, og også mye overtro men lenge før noen fiskeriforskning ble organisert, dukket det opp vel begrunnede teorier av stor betydning for fiskeriene. For eksempel skrev en sørlandsprest, Peder Claussøn Friis, for snart fire hundre år siden at ungene av laksen gikk til havs som fingerlange, blanke småfisk, og at de senere vendte tilbake til samme elv for å gyte. For den gode herr Peder var det bevis godt nok at hver elv hadde sin spesielle laksetype, og slik kunne det jo ikke være om det var til feldig hvilken elv laksen gikk opp i når den kom inn fra havet. Riktignok mente herr Peder at det var laksestørja som ledet laksen inn til kysten, men det får vi tilgi ham. Enda mer imponerer kyrkoherden i Nåsby i Sverige, Hans Hederstrom. I 1759 viste denne presten i avhand lingen «Ron Om Fiskars Ålder» at alderen hos gjedde og en del andre fiskearter kunne avleses av årringer i ryggvirvlene. Både alder og vekst hos gjedde, abbor, brasme, torsk m.m. ble bestemt av Hederstrom. Og enda mer utrolig var det at han forutså den avgjørende betydning som kunnska pen om alder og vekst kunne få for drift av fiskevann. Men Hans Hederstrom var 150 år forut for sin tid, og oppdagelsen gikk raskt i glemme boken. Biologiske vitenskaper som zoologi og botanikk begynner med beskrivel ser av artene, og etter utseendet (morfologien) ordnes de i systemer. Allerede den store svenske systemati keren Linné (1707-78) hadde beskre vet og ordnet i system 6000 dyrearter, og blant disse de vanligste og vik tigste fiskene i Skandinavia. Allerede i begynnelsen av det 19. århundre kunne man kanskje ha ventet en gry ende fiskeriforskning, men tiden var ennå ikke moden. Man fortsatte å beskrive nye fiskearter, men årsaks forholdene mellom artenes biologi og utbyttet av fiskeriene ble ikke forsøkt undersøkt. 108
1. 2. 3. 4. 5.
Georg Ossian Sars Halvor Rasch Magnus Gabriel Hetting Gunder Mathiesen Dannevig Johan Hjort
Peder Claussøn Friis
Georg Ossian Sars og skreien
Georg Ossian Sars og skreien Man regner ofte at norsk fiskeriforsk undersøkelser av lofotfisket i 1864 ning startet med Georg Ossian Sars’ gjorde Sars den for datidens zoologer iakttakelser i Lofoten i 1860-årene. sensasjonelle oppdagelsen at skreiens G. O. Sars, født i 1837, var sønn av egg flyter. For fiskerne var dette ikke Michael Sars, prest og fremragende noe nytt. Fiskere hadde allerede for zoolog. Unge G. O. var fra 1864 talt ham «at Skreiens Gaat (Rogn) statsstipendiat, og senere ledet han fandtes flydende i Våndet og opfyldte de norske fiskeriundersøkelser til til visse Tider Søen saa aldeles at den 1893. Fra 1874 var han dessuten pro syntes ganske tyk, men da dette saa fessor ved universitetet i Kristiania og aldeles stred imod, hvad man tidlige ble verdensberømt som krepsdyr- re kjender om Fiskens Gydning, kun de jeg ikke andet end antage dette for forsker. Sars’ «Indberetninger til Departe beroende paa en Forvexling med et mentet for det Indre om de af ham i Slags af hine lavere Sødyr, der som Aarene 1864-1878 anstillede Under- bekjendt ofte i Myriader opfylde søgelser angaaende Saltvandsfiskeri- Søen. Den af Skreien afsatte Rogn erne» er fremdeles fascinerende les ventede jeg alene at erholde fra Bun ning. Allerede under sine første den ved Hjælp af min Bundskrabe.» Man regner gjerne med at moderne norsk fiskeriforskning startet med G. O. Sars' undersøkelser over skreien i Lofoten i 1860-årene. En av de store gåtene var hvor denne torsken, som gjennom alle år har skapt grunnlag for noen av våre viktigste fiskerier, vokste opp. Etter mange års arbeid ble gåten løst, og i 1878 hadde Sars klarlagt hovedtrekkene i skreiens biologi, slik vi kjenner dem i dag.
Sars konstaterte at fiskerne hadde rett, og at befruktede egg av skrei «i Slutningen af Marts overalt opfyldte Søen saa at jeg kunde forskaffe meg saa meget af den jeg ønskede». Det var lett å holde noen rognkorn i live i et beger med saltvann, og Sars var den første som kunne følge skreifosterets utvikling i mikroskopet og iaktta klekkingen. Men hvor kom så de enorme meng dene skrei fra som holdt bryllup i Lofotområdet? Om Sars hadde hatt vår tids kunnskaper om den kraftige nordgående havstrømmen langs norskekysten, kunne han vanskelig unngått å gjette på oppvekstområder betydelig lenger nord. Han fant til å begynne med små torskeunger under manetene; i 1866 kunne han påvise ungene i Vestfjorden «over Vi Mils Afstand fra Land», og i 1867 fant han skreiunger på skallene hvor seien ja get, og i seimagene. Han fant dem også inne i lune bukter og viker ved Brettesnes, som han da hadde som base. I oktober hadde ungene vokst til 12-13 cm, og Sars mente at de nå
Fiskeriforskning
var «ægte Bundfisk» og: «Jo eldre og større de blive, søge de rimeligvis lidt efter lidt større og større Dybder, indtil de tilsidst ende med at træffe sammen med sine Forældre paa det store Havdyb udenfor Kysten.» Det te er nokså riktig for kysttorskens vedkommende, og Sars greide ikke å skjelne mellom skrei og kysttorsk, enda fiskerne i Lofoten påstod at det ved siden av skreien opptrådte en annen torsketype, «den saakaldte Opsigfisk eller Egfisk». Først i 1878 forstod Sars hvor skrei en vokste opp. Han var da forsker om bord i «Vøringen» under den siste av de berømmelige «Nordhavsekspeditionene». «Medens vi Iste August under en Storm af SV. laa tilankers i læ af Landet (Bjørnøya) paa kun 1012 Favnes Dyb, gjorde vi et Forsøg med vaare Pilker og traf her ned i ganske enorme Torskestimer, saa at over 100 Fisk i forholdsvis ganske kort Tid blev bragt op paa Dækket». Noe liknende opplevde ekspedisjo nen ved Norskeøyane lengst nord ved Vestspitsbergen, hvor det også var «ganske enorme Torskebjerge op under Kysten». Spørsmålet om hvor skreien vokste opp, var løst: «... saa let og ligetil stiller Sagen sig nu, efter at vi under vor sidste Expedition har kunnet forskaffe os et oversigtligt Bil lede af Havbundens Formation og de øvrige fysiske og biologiske Forholde i det af oss bereiste Havstrøg. Det kan ingen Tvivl være underkastet, at de forplantningsferdige individer tå ger Veien sydover for tilslut at optræde ved vore Kyster som den velbekj endte Skrei eller Vintertorsk.» Også den torsken som er grunnlag for vårtorskefisket ved Finnmark («lod detorsken»), hevdet Sars ganske rik tig var individer av skreistammen som fulgte loddestimene når disse trakk inn mot Finnmarkskysten på gytevandring. Dermed hadde Sars oppklart ho vedtrekkene i skreiens biologi. Ar beidet begynte med robåt og finmaskete håver i Lofoten og ble avsluttet fra dampskip med trål og annen mer moderne fangstredskap ved Sval bard. Historien kan for så vidt være et symbol på den betydelige tekniske utviklingen som fant sted i Norge i annen halvdel av det 19. århundre.
110
Kunstig utklekking Rasch og Hetting I sin innberetning for 1865 var Sars inne på muligheten for å øke skreibestanden ved kunstig utklekking. Metoden var allerede i full anvendel se i ferskvannsfiskeriene. Så tidlig som på 1400-tallet beskrev en fransk munk en klekkekasse for ferskvanns fisk, og i 1760-årene publiserte en tysk løytnant, Stephan Jacobi, artik ler om kunstig befruktning og klek king av egg av ferskvannsfisk av for skjellige arter. I 1852 ble det i Frank rike bygd et stort mønsterklekkeri i Alsace, og samme år utgav den nors ke zoologiprofessoren Halvor Rasch en bok om kunstig utklekking av laks og ørret. Det Kongelige Selskab For Norges Vel gav støtte, og Rasch fikk ansatt undertollbetjent Magnus G. Hetting som assistent. Sammen anla de så en rekke klekkerier og settefiskdammer. Troen på den kunstige utklekkingen var sterk - man kunne jo sette ut hundretusener, ja milli oner, av fiskeyngel, og i 1855 ansatte Departementet For Det Indre Het ting til å reise rundt i landet for å fremme kunstig fiskeutklekking i ferskvann, «... og til i Forbindelse hermed at undersøge de vigtigste Ferskvandsfiskeriers Tilstand og hvad der til sammes Fremme skulde være at foranstalte». Fra 1855 har vi hatt en ferskvannsetat i Norge med mandat å fremme ferskvannsfisket ved fornuftig forvaltning basert på «Undersøgelser». Tjue år senere hadde Hetting fått bygd 140-150 klekkerier. Dessverre viste det seg etter hvert at yngelutsettinger allikevel ikke var noe univer salmiddel til å opphjelpe fisket. I fis ketomme vann var gjerne yngelutsetting effektivt. Når det så var opp arbeidet en fiskebestand, greide den ne seg godt selv, hvis gyte- og opp vekstforholdene var gode, så man ikke trengte det vi i dag kaller forsterkningsutsettinger. Dessverre var det først etter annen verdenskrig at man for alvor ble oppmerksom på dette, og i mellomtiden ble millioner av ørretyngel kastet bort.
Torskeutklekkingen og G. M. Dannevig G. O. Sars hadde sett hvordan enorme kvanta av egg og små yngel av skrei kunne omkomme ved å bli skylt på land i pålandsvind under og etter skreigytingen. «Kunde man nu ved Kunst her hjælpe paa Naturen og bevirke at større Masser af Rogn kom til Udvikling paa Steder hvor den kunde være sikret for den skadelige Indflydelse af Strøm og Veir, synes man berettiget til at kunde haabe, at dette ikke vilde være uden gavnlig Indflydelse paa de fremtidige Fiske rier.» Idéen ble tatt opp og gjennomført med stor energi og dyktighet av en skipper fra Hisøya, Gunder Mathiesen Dannevig, men det var kysttorsk og ikke skrei som ble klekket. På Sørlandet var i 1870-årene fiskerne av den mening at fiskebestanden gikk tilbake år for år. Tenk om man kunne øke torskemengdene i sjøen ved kunstig klekking, slik som man gjor de med ferskvannsfiskene! De gode borgere av Arendal gikk inn for sa ken, Arendal Fiskeriselskab ble stif tet i 1882, og med støtte fra dette bygde Dannevig i 1884 Flødevigens Udklækningsanstalt, som ble et mønsterklekkeri for hele verden for sin tid. I USA, hvor det noen år tidligere var bygd et saltvannsklekkeri, hadde man nemlig ikke løst de tekniske problemene med å klekke torskeeggene, men Dannevig klarte dette ved en enkel konstruksjon som stadig holdt klekkebakkene i beve gelse. En sjømann er en mann med «infinite resources and sagacity», som Kipling skriver. I 1918 ble anstalten overtatt av staten. For Dannevig var nytten av tors keutklekkingen en trossak, og han fikk en betydelig og innflytelsesrik menighet på Skagerrak-kysten og også på Stortinget - han var en mes terlig profet for torskeutklekkingen. Som så ofte i trossaker dannet det seg en menighet med motsatt fortegn alle tvilerne - og nå er det på tide at
Skipperen Gunder Mathiesen Dannevig fra Hisøya mente at en sviktende torskebestand langs kysten kunne hjelpes opp ved kunstig klekking av rogn. På hans initiativ ble Flødevigens Udklækningsanstalt etablert i 1884, og han løste de tekniske problemene med torskeklekkingen, noe ingen hadde greid før. Anlegget ble senere overtatt av staten. Ved Statens biologiske stasjon Flødevigen, som den heter i dag, drives det nå forskjellige fiskeribiologiske undersøkelser, og dessuten oppdrett av hummer og østers.
vi slipper Johan Hjort inn på scenen. Hjort var født i Kristiania i 1869, tok sin doktorgrad i zoologi i Tysk land i 1892, og i 1893 ble han, 24 år gammel, G. O. Sars’ etterfølger som leder av de såkalte praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelser. Gjennom store deler av det nitt ende århundre var det stadig klager fra kystbefolkningen over at fiske mengdene avtok. I 1852 ble det ved kongelig resolusjon opprettet en kommisjon for å undersøke dette, og kommisjonen sier i sin innberetning bl.a. «at de fleste vigtigere Fiskearter der ere Gjenstand for de daglige Fis kerier, i længere Tid have været i kjendeligt Aftagende».
Hjort og Dahls angrep I 1899 kom boken «Fiskeforsøg I Norske Fjorde» av Johan Hjort og Knut Dahl. Dahl, som for øvrig var to år yngre enn Hjort, hadde vesent lig undersøkt fiskeriene og drevet for søksfiske i Trondheimsfjorden, mens Hjort hadde arbeidet i Oslofjorden, på Skagerrak-kysten og på Jæren. Om uttalelsen til ovennevnte kommi sjon og om en rekke uttalelser og erklæringer fra fiskere om at torske-
mengdene især øst for Lindesnes be gynte å tilta etter yngelutsettingene fra Flødevigen, skriver Hjort og Dahl i innledningen til boken: «... at der i hele den store masse af papirer og dokumenter neppe finnes noe haandgribeligt materiale, som er til at tage og føle paa. Det er en samling af meninger, ikke af fakta... Der findes ikke et eneste tal hverken over hvor meget der var før, eller hvor meget der er nu...» Etter «tusinder af forskjellige fis keforsøg, som alle har havt til maal at bringe paa det rene, hvad der findes af fisk og yngel af de forskjellige fiskearter i de undersøgte farvande til forskjellige aarstider», gav de så ut boken, og stakk hendene i et vepse bol. De antok nemlig at torskeutklekkingen var nytteløs og henviste til at Flødevigens millioner av torskeyngel bare «var resultat af høist et par hundrede stamfiskes gydning, stam fiske hvis æg rimeligvis vilde have udviklet sig ligesaa sikkert i havets overflade som i anstaltens udklækningskasser. Hvad vi ovenfor har an ført, synes os at give anledning til følgende spørgsmaal: Skal staten opgive arbeidet med udklækning af saltvandsfisk?»
Dannevigs motangrep G. M. Dannevig kom fryktelig til bake i motangrep i sitt første skrift om «Fiskeri og Videnskab» i 1899 og påstod bl.a. om «de saakaldte praktisk-videnskabelige Fiskeriundersøgelser ... at det ikke kan paavises, at der som Følge af Undersøgelserne er fisket en eneste Torsk eller Sild mere end ellers vilde have været Tilfælde, og at de i enhver Henseende har været uden Betydning for Bedriften». Eien dommelig nok var det disse under søkelsene som la grunnlaget for de vik tige fiskeriene etter dypvannsrekene.
Stillingskrig Polemikken pågikk i årevis. Danne vig «beviste» ved å innhente uttalel ser fra fiskere på Sørlandet at torskeutklekkingen hadde resultert i bedre fiske, mens Hjort og Dahl benektet muligheten av dette. Larmen ble etter hvert så stor at Stortinget bevil get penger til ved eksperiment å få undersøkt påstandene. Planen for undersøkelsen var laget av Dannevig og gikk ut på at noen fjorder skulle undersøkes ved et stort antall trekk med finmasket kastenot i september 1903, så skulle det neste vår settes torskeyngel i de samme fjordene, og i september 1904 skulle igjen fore komsten av torskeunger i disse fjor dene undersøkes på samme vis. Søndeledfjorden og Hellefjorden ble valgt til forsøket. Kontrollører av for111
Fiskeriforskning
søket var Dannevig og Dahl. Herrene var så engasjert i saken og avskydde hverandre så inderlig at det i hvert fall én gang kom til slagsmål på tørre nevene mellom dem. Resultatet av undersøkelsen ble som man kanskje kunne vente: Da det ble funnet bety delig flere torskeunger i de to fjorde ne i 1904 enn i 1903, fant Dannevig det bevist at utklekkingen gav resul tater. Dahl, som undersøkte mengde ne av små torskeunger i 1904 og 1905 også i fjorder på Sørlandet hvor det ikke var satt ut torskeyngel våren 1904, fant at 1904-årsklassen var uvanlig tallrik, mens det i 1905 var lite torskeunger av året også i fjorder hvor det om våren var satt ut yngel fra Flødevigen. Han merket også 704 torsk med nummererte merker av sølvtråd i Søndeledfjorden og i skjær gården ved Risør. På grunnlag av de data han hadde, kom han til «at det allerede nu er bevist, at en saadan udsætning ikke i paaviselig grad kan paavirke selv et lidet og begrænset farvands naturlige yngelbestand...» Og dermed var man kommet like langt, og først etter 80 års utsettinger av torskeyngel ble dette oppgitt. Jeg har referert denne saken så vidt grundig fordi den belyser noen av havforskernes vansker. Problemet var om utsetting av kunstig klekket yngel av torsk gav slikt økonomisk utbytte at det var verd omkostninge ne. Allerede på det tidspunktet forsk ningen omkring dette begynte, visste man at torskeyngelen drev for strøm og vind, og det kunne godt tenkes at fisk satt i en fjord som yngel i april var å finne som torskeunger i en an nen fjord samme høst. Dessuten var det, som Dahl og Hjort påviste, svæ re variasjoner i antall «ville» torske unger i fjordene fra år til år. De hevdet derfor på forhånd at slik undersøkelsene var lagt opp, kunne de ikke gi svar på det problemet som skulle løses. Når alt kom til alt, var kanskje den største nytten av tors keutklekkingen at den tvang fors kerne til å studere en del forhold i kystfiskeriene, og G. M. Dannevigs løsning av de tekniske problemene ved klekking av torskeyngel kan fremdeles komme til nytte om det noen gang blir lønnsomt å sende set tefisk av torsk på fjordbeite. 112
Ferskvanns etaten La oss så hoppe tilbake til fersk vannsfiske! igjen. Dessverre var det ikke bare ørret- og laksyngel som ble klekket og satt ut. Man mente til et godt stykke inn i det tjuende århund re at enhver innføring av en ny fiske art i et vassdrag var en vinning. Der med ble arter som røye og sik også klekket og satt ut i gode ørretvann. Ofte viste det seg at disse artene lett tok overhånd, ble småfalne og verdi løse og trengte ørreten tilbake. Etter 20 års fortjenstfullt virke trakk fiskeriinspektør Hetting seg til bake i 1874. Etterfølgeren var en an nen jurist, Even Anton Landmark. For Landmark ble laksefiskeriene en livsoppgave. Allerede i 1880-årene var han en av verdens dyktigste byggere av laksetrapper, med atskillige utenlandske oppdrag i denne kunsten - for bygging av en trapp hvor laksen går, er en kunst. Man må nesten være laks selv for å legge åpningen til trap pen slik at laksen raskt finner den.
Laksetrappene skaffet laks og sjø ørret nye gyte- og oppvekstområder, men hvordan stod det egentlig til med laksefiskeriene? Noen statistikk eksisterte ikke for laksefisket før i 1876, men fra det året har vi for hvert år statistikk over utbyttet av laksefis ket i de viktigste elvene våre og i sjøen. Men mens laksen anstrenger seg for å finne inngangene til lakse trappene, anstrenger fiskerne både i elv og sjø seg for å holde laksefangs ter unna statistikken. Denne gir der for altfor lave verdier. Landmark så klart at statens for valtning av ferskvannsfiskeriene måt te bygge på forskning så langt dette lot seg gjøre. Blant de store proble mene var laksens biologi. Var det slik som allerede Peder Claussøn Friis hadde hevdet, men ikke bevist, at laksen kom tilbake for å gyte i den elva hvor den var født? For lakseforvaltningen var svaret avgjørende: Om laksen kom tilbake til barndom-
Utklekking og utsetting av fisk ble tidligere ansett som et virksomt middel for å øke avkastningen av innlandsfisket, og langt inn i vårt århundre var det en vanlig oppfatning at innføring av nye fiskearter i et vassdrag alltid var en vinning. Dette førte til at arter som røye (se bildet) og sik ble satt ut i rene og gode ørretvann. Resultatet var ofte at ørreten gikk tilbake, og at mager og lite verdifull røye tok overhånd.
Ferskvannsetaten
satt å eksistere i over 70 år, med en del navnebytter. For tiden heter den Fiskeforskningen og sorterer under Direktoratet for naturforvalt ning under Miljøverndepartementet. I 1984-85 ble Fiskeforskningen, på tross av faglig begrunnet sterk mot stand fra de ansatte, flyttet til Trond heim, hvor Direktoratet har sitt ho vedsete.
Ljosevatn-forsøket 1. Knut Dahl 2. Hartvig Huitfeldt-Kaas 3. Even Anton Landmark. 4. Amund Helland
mens elv, burde hver lakseelv forval tes for seg og beskattes for seg, og fiskestelltiltak i én lakseelv ville ikke komme andre elver til gode. Et annet problem var at unger av laks og sjø ørret er så like hverandre at selv fis keribiologer ofte forveksler dem. Og i fjordene og på kysten ble det fisket tonnevis av «blankfisk» på noen få hekto. Skulle man stoppe dette fordi det kanskje var vordende storlaks
som ble øst opp? Problemene var le gio, og Landmark presset på for å få ansatt også forskere i den vesle fersk vannsetaten. I 1895 lyktes det endelig å få ansatt konservator ved Zoologisk Museum, Hartvig Huitfeldt-Kaas, til å lede de «praktisk-videnskabelige Undersøgelser» ved ferskvannseta ten. Av Huitfeldt-Kaas’ mange ar beider var kanskje hans studie «Ferskvandsfiskenes Utbredelse og Indvandring i Norge» (1918) til størst direkte nytte, sammen med boken «Mjøsens Fisker og Fiskerier» (1917), men han utførte også grunn leggende «Planktonundersøgelser i norske Vande» (1906), undersøkte virkningene på fisket av vassdragsre guleringer m.m. 11912 ble antall fors kere doblet ved at Knut Dahl ble leder av den nyopprettede Statens Forsøgsvirksomhet for Ferskvandsfiske. «Forsøgsvirksomheten» har fort-
Juristen Even Anton Landmark var en pioner på laksetrappenes område her i landet, og han mestret denne vanskelige kunsten som ingen andre på den tiden. A bygge laksetrapper er ikke bare ingeniørkunst, man må helst kunne tenke som en laks. Det er blitt bygd mange mislykte laksetrapper, men ofte har man ved ombygginger og modifiseringer funnet løsninger som fisken aksepterer. Dette gjelder f.eks. trappen i Hellefossen i Drammenselva. Ved å forandre åpningen i trappen fikk man laksen til å ta innretningen i bruk.
Knut Dahl hadde fra torskeutklekkingen erfaring for hvor vanskelig det kan være å undersøke nytten av utsettinger av kunstig klekket, umerket yngel for å forsterke fiskebestander av samme art. Allerede i 1910 hadde han vist at både hos ørret og laks kan man lese alderen av skjellene, og det te benyttet han seg av i en klassisk undersøkelse i Ljosevatnet på Hard angervidda. I hvert av årene 1914-31 ble det drevet et hardt forsøksfiske etter ørreten i det tynt befolkede Ljosevatnet, og all fanget fisk ble veid og målt og alderen bestemt, så fisken kunne bokføres til årsklasse. I noen år ble det satt ut 4000-7000 ørretyngel og i andre år ingen. Antall ørret av de forskjellige årganger kun ne dermed regnes ut, og det viste seg at i middel 5 % av den utsatte ynge len ble fanget igjen senere. Pr. 1000 utsatte yngel økte fangsten i Ljose vatnet med ca. 29 kilo, så i Ljosevat net var yngelutsettingen meget lønn som med det daværende prisnivå. Antakelig kan man vente omtrent samme tilslag etter ørretyngelutsetting i de fleste grunne, tynt befolkede ørretvannene på Hardangervidda. Tegningen viseren skjematisk framstilling av veksten hos ørreten og veksten i skjellet. Ved at man måler avstanden til hver vintersone, kan man beregne fiskens lengde ved hvert leveår.
8. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
113
Fiskeriforskning
Bestandsdynamikken Fiskenes alder og vekst Dahl beviste, som nevnt, i 1910 at ørretskjellene kunne brukes til å be stemme fiskens alder. Av stor betyd ning var også hans og Einar Leas oppdagelse samme år at også det en kelte individs vekst kunne beregnes ved hjelp av skjellene. Den enkle tankegangen bak oppdagelsen var at helt fra første leveår dekker skjellene fiskekroppen omtrent som taksteine ne på et tak. Når så fiskekroppen vokser, må nødvendigvis også skjelle ne vokse om de fortsatt skal dekke, og det kunne være nærliggende å tro at skjell og fisk vokste proporsjonalt, slik at f.eks. en ørret som var 40 cm lang, hadde skjell som var dobbelt så lange som en ørret på 20 cm. For ørret (Dahl) og for sild (Lea) lot det seg lett vise at dette var riktig - hos begge arter vokser fisk og skjell nær proporsjonalt. Når fiskelengden og lengden av skjellet er kjent, kan man da ved å måle avstandene fra skjellets sentrum og utover til første, annen osv. vintersone lett beregne hvor lang fisken var da hver av disse sonene ble dannet. Denne metoden til å tilbakeberegne veksten brukes av alle lands fiskeribiologer og kalles med rette Lea-Dahls metode.
Vekslingene i de store fiskeriene Den som nok klarest så hva alders bestemmelsene av fisk kunne brukes til, var fiskeridirektør Johan Hjort (1911): «Da jeg i sin Tid beskjæftigede mig med Spørgsmaalet om en Ulykkesforsikring for Fiskere, opstod den Tanke ofte hos mig, at man maatte kunne vinde væsentlig og dybere Forstaaelse ogsaa af Fiskebe standen ved Undersøgelser over de forskjellige Fiskestammers Alderssammensætning.» Fiskerne og G. O. Sars mente at feitsild, storsild og vårsild alle tilhørte samme sildestamme. Etter at Lea og 114
Dahl i Hjorts laboratorium hadde lest skjellene av ca. 14 700 sild av de tre kategoriene, var det bevist at dette var riktig. Sildeårsklassene varierte nemlig sterkt i antall, og den meget tallrike årsklassen 1904, som domi nerte feitsildprøvene som treåringer i 1907 og fremdeles var tallrik i feitsildstimene i 1908 og 1909, dominerte senere vårsildstimene helt til 1914. Mesteparten av feitsilda av 1904-årsklassen vokste opp i Nord-Norge, og det viste seg at i 1906 (det tredje året de levde) hadde veksten vært uvanlig langsom. Avstanden mellom annen og tredje vintersone var derfor uvan lig kort hos feitsild av årsklasse 1904 i Nord-Norge, mens dette ikke var til felle hos sild av denne årsklassen som hadde vokst opp i andre farvann. Na turen hadde dermed vært så elskver dig å merke skjellene av treårige sild i Nord-Norge i 1907 i et gigantisk eks periment. I 1908 begynte så denne «merkede» silda, som nå var fire år, å vise seg i storsildstimene på Møre, og i 1910 ble de første funnet blant vårsilda i gyteområdene på Vest landet. De nitide undersøkelsene av tituse ner av sildeskjell viste klart at de store vekslingene i utbyttet av vintersildfiskeriene i det vesentlige skyldtes at enkelte sildeårsklasser var så over ordentlig mye tallrikere enn andre. Hjort skrev allerede i 1911: «Af Vaarsildens 16 Aarsklasser kan en enkelt udgjøre over 70 pCt. Dette
afhænger - indenfor visse Grænser ikke af Aarsklassens Alder. 1904Aargangen udgjorde i 1910 som 6 Aar gammel og i 1911 som 7 Aar gammel over 70 pCt. af de undersøgte Prøver. Dette at en af 16 Aarsklas ser kan spille en slig overveiende Rol le, maa antages at skyldes at der i mange Aar er stor Dødelighed blandt Sildeungerne, thi der har i de senere Aar jevnlig fundet stor Gydning Sted i Vaarsilddistriktet. I Sildestammen er der saaledes ikke som hos Mennes kene en jevn Aftagen mod «Støvets Aar». Der maa finde store Kata strofer Sted, som dræber Dyrene i Millioner.» Og han kunne godt ha skrevet billioner! Den enorme dødeligheten som be stemmer årsklassens styrke, finner sted på tidlige stadier i sildas og skrei ens liv. Særlig er det et kritisk tids punkt når fiskelarven har brukt opp plommesekken og skal fange det første lille næringsdyret selv. Dette er gjerne en ørliten unge av et krepsdyr. Om ikke tettheten av slike ørsmå næringspartikler er høy nettopp i de om rådene fiskelarvene befinner seg i på det kritiske tidspunktet, sulter de i hjel, og årsklassen blir liten. Hjort hevdet dette som en hypotese i 1914, og tiden gav ham rett: De små larve ne av pelagiske fiskearter spiller rus sisk rulett med naturen og har fantas tisk små vinnersjanser. Da dette spil let avhenger av vær og vind, variasjo ner i strømforhold og meget mer, er det lite mennesket kan gjøre bortsett fra å regulere fisket slik at antall gytere hvert år er stort nok til å legge grunnen for en rik årsklasse i de åre ne alt klaffer for yngelen. Når årsStorstilte undersøkelser av sildeskjell i begynnel sen av vårt århundre viste at de store sving ningene i utbyttet av sildefisket, med enkelte kronår innimellom, skyldes at noen årsklas ser av sild er enormt tall rike, sammenliknet med andre. Årsaken til dette er at det, særlig på tid lige utviklingsstudier, er en enorm dødelighet, slik at det i enkelte år, når dødelighetsfaktore ne ikke opptrer med vanlig styrke, oppstår særlig rike årsklasser.
Bestandsdynamikken
klassens størrelse avgjøres på yngelog tidlige ungfiskstadier, er det mulig for havforskerne ved å beregne mengdene av ungfisk å gi prognoser om fisket i årene framover og gi råd om hvordan bestandene skal beskat tes for å gi det største mulige utbyt tet. Dermed har vi kommet langt inn i bestandsdynamikernes arbeidsom råde.
Rekruttering, vekst, dødelighet Spesielt i de 40 årene etter annen verdenskrig har bestandsdynamikken utviklet seg til en egen, omfattende vitenskap som er sterkt matematiskstatistisk betont. Til dels skjedde det te før gjennombruddet i datateknolo gien, men utviklingen av stadig bedre og hurtigere maskiner har gjort det mulig på sekunder å få svar på regneproblemer som det uten maskinene ville ta måneder og år å løse. La oss ta et enkelt eksempel: I et lite fjellvann hvor ørret er eneste fiskeart, viser mange års erfaring at vi hvert år kan fiske omkring 400 kg ørret av god kvalitet når vi årlig bruker samme fangstinnsats på omkring 1500 garnnetter (antall garn x antall netter gar na blir brukt) og ikke endrer maske vidden. Hver høst når fisket begyn ner, må da ørretbestanden være om trent like stor som den var foregå ende høst da fisket begynte. Men da vi i fjor reduserte bestanden med 400 kilo, må det i løpet av et år ha fore gått en nettotilvekst på 400 kilo. Det te har skjedd til tross for at endel fisk må ha omkommet ved naturlig døde
lighet, dvs. all dødelighet som ikke skyldes fiske. Tilveksten til bestan den må ha skjedd ved rekruttering, dvs. at yngre individer vokser seg inn i fangbar størrelse, og dessuten ved vektøking hos de individene som i fjor var så heldige å unngå garna. Men da kan vi sette opp en enkel logisk formel:
Rekruttering -I- vekst - naturlig dødelighet - 400 kg
Om vi nå i endel år reduserte fangst innsatsen og bare tok ut 200 kg, ville vi finne at bestanden etter hvert kom i balanse igjen, slik at den hver høst når fisket begynte, var av samme størrelse som da fisket begynte året før. Den vesentligste årsaken til dette vil være at den årlige individtilveksten har avtatt fordi det nå er flere individer å dele matproduksjonen på, og dessuten må den naturlige døde ligheten ha tiltatt bl.a. fordi vi nå fanger færre fisk som ellers gjennom året ville ha omkommet av naturlige årsaker. Om vi tenker oss at vi stop per alt fiske, vil bestanden om noen år igjen være i balanse, og nå er det den naturlige dødeligheten som hvert år fjerner det overskuddet av ørret som produseres, fordi det blir for mange ørret i matfatet. Om nå gyteforholdene er gode, vil bestanden være overbefolket med en vrimmel av små, magre, gamle fisk. Om gyte- og oppvekstforholdene for ørretungene ikke er så gode, kan fisken fremdeles være av god kvalitet. Om vi i stedet øker fangstinnsatsen gradvis, vil vi kanskje til å begynne med få et økt utbytte, men før eller senere vil vi nå et nivå hvor økt fangstinnsats gir
/ Øvre Heimdalsvatn i Øystre Slidre har det i en årrekke vært drevet om fattende undersøkelser som blant annet har gitt verdifull viten om effektiv utnyttelse av ørretbestan den ved garnfiske.
mindre fangst. Bestanden er da overbeskattet. Nå er garn sterkt selektive redskaper som med en bestemt mas kevidde fanger best på ørret av en bestemt størrelse. Vi kan derfor end re beskatningen av vår ørretbestand ved å forandre maskevidden samtidig med at vi forandrer antall garnnetter i året, og nå begynner det å bli litt komplisert. Det får være nok å si at vi kan måle eller anslå (estimere) re kruttering, vekst, naturlig dødelighet m.m., og på det viset gjøre vår enkle logiske formel om til matematiske likninger. Men om disse skal være tilnærmet riktige, tar det mange år å lage dem, fordi vi ved forsøk må finne tallstørrelser for hvordan ør retens vekst varierer med bestands tettheten. Når vi omsider har formle ne ferdige, kan vi la datamaskinen simulere fisket med alle de forskjelli ge kombinasjonene av maskevidder og fangstintensitet vi ønsker å prøve, for å finne den eller de kombinasjo nene som gir det største varige utbyt tet. På noen minutter kan slike simu leringer gi svar på spørsmål som det ville ta årevis å regne ut uten ma skinen, og som ville kreve mange hundre år om vi bare skulle prøve oss fram ved forsøksfiske. Om vi beveger oss over til vann med flere fiskearter, f.eks. ørret, røye og sik, vet vi at disse artene påvirker hverandre gjensidig ved næringskonkurranse, ved at de eter egg og yngel for hverandre m.m. Det er derfor et mye vanskeligere problem å simulere kombinert fiske på flere ar ter i datamaskinen. Går vi så over til saltvannsfiskeriene, hvor artsantallet er stort, fiske etter samme stamme kan foregå over enorme områder, og hvor dessuten den årlige rekrutterin gen er undergitt svære vekslinger, blir problemene virkelig formidable. Stort sett har derfor havforskerne måttet behandle hver fiskeart for seg uten å kunne ta hensyn til det kompli serte samspillet med andre arter.
Periodiske bestandssvingninger Lenge før det kunne være tale om at silda ble overbeskattet ved mennes kelig innsats, hadde vi på Vestlandet
115
Fiskeriforskning
og gjenfangst til å estimere hvor man ge individer det var i bestanden. Den første som gjorde det, og da på ørret, var Knut Dahl, som arbeidet i noen små ørretvann i Rødlien ved Bergen. Hans enkle tanke var som følger (1912): «Hvis jeg for eksempel har merket 100 ørret og fordelt dem jevnt over tjernet, og jeg derpå fisker igjen og fanger 100 ørret, hvorav de 50 viser seg å være merket, så har jeg tatt halvdelen av de merkede fisk. Betrakter vi de merkede fisk (100) som representative for bestanden, skulle jeg følgelig ha fanget halvdelen av tjernets bestand. Det samlede an tall ørret som tjernet inneholdt, skul le altså være 200 fisk.» Dahl brukte en liten kastenot som fangstredskap, og merkingen skjedde ved at han klippet fettfinnen av fisken. Estimering av antall fisk. Petersens metode er senere blitt forbedret, og andre metoder avledet. Petersens metode Man kan for eksempel fiske og merke Flere metoder brukes til estimering kontinuerlig og hele tiden få bedre og av antall fisk i en bestand. En av de bedre estimater av bestanden. Statisenkleste er Petersens metode, opp tikerne har samtidig utarbeidet mer kalt etter den store danske fiskeribio og mer sofistikerte formler for å øke logen C. G. J. Petersen, som i 1890- nøyaktigheten i estimatene. Som van årene merket rødspette i danske far lig har det imidlertid vist seg at man vann for å estimere beskatningen. gjør de virkelig store feilene om man Men Petersen brukte ikke merking bryter forutsetningene for metoden.
«sildeperioder» og perioder da det nesten ikke var sild. Sildeperioder var det omkring 1500-1570, 16001650, 1690-1784, 1808-1874, og den siste perioden ble avsluttet i 1960årene. Også skreifiskeriene viser pe riodisitet, men ikke i de samme åre ne. Den norske statistikeren Per Ot testad viste i sin tid periodisitet i veksten hos bartrær gjennom lange rekker av år, og disse periodene falt godt sammen med vekslinger i skreifisket i Lofoten. En liknende pe riodisitet kan spores i utbyttet av kile notfisket etter laks. Det gjør det selv sagt ikke lettere for bestandsdynamikerne at vi har slike svingninger som må henge sammen med klimatiske og oseanografiske langtidsvariasjoner.
Den første som merket fisk som et ledd i arbeidet med å anslå fiskebestan dens størrelse i et vann, var Knut Dahl. For søkene ble foretatt i Rødlivannene i Os ved Bergen, og merkingen bestod i at han klippet fettfinnen av fisk som ble satt ut.
Det vil si at de merkede fiskene for deler seg jevnt blant de umerkede, at de oppfører seg på samme måte som disse og har samme sjanse til å bli fanget som disse, at det ikke er noen ekstra dødelighet på grunn av mer king og håndtering, og at det ikke skjer noen rekruttering eller utvand ring mellom merking og gjenfangst. Bortklipping av fettfinnen er en god merkemetode for laksefisker og andre fiskegrupper som har denne finnen. Fettfinnen vokser ikke så lett ut igjen om den er fullstendig fjernet, operasjonen skader ikke fisken, og i naturen er bortfall av fettfinnen en sjeldenhet. Men noen individuell merking gir fettfinneklipping selvføl gelig ikke - det er ikke mulig ved hjelp av merket å kjenne igjen hver enkelt fisk.
Amund Helland og Leslies metode En annen metode til å estimere be stander kan spores tilbake til Amund Helland. Han forsøkte i «Tidsskrift for Skogbruk» (1913-14) å beregne bjørnebestanden i Norge på grunnlag av statistikken over antall felte bjørn i årene 1846-1910. Det viste seg nem lig at gjennom hele perioden avtok det årlige antallet felte dyr. I femåret 1846-50 ble det årlig i gjennomsnitt avlivet 265 bjørn, i 1906-10 var tallet falt til 24 pr. år. Helland gikk ut fra at det avtakende antallet måtte skyldes at bjørnebestanden hele tiden hadde gått tilbake på grunn av avskytingen. Om nå den naturlige dødeligheten omtrent balanserte rekrutteringen, og jaktinnsatsen var omtrent den samme fra år til år, kunne han utvikle en formel som viste hvor stor pro sentdel av bestanden som årlig ble av livet, og derved beregne bestandens størrelse. Som Helland selv var opp merksom på, var det mange feilkilder, men prinsipielt var tanken riktig. På fisk ble Hellands metode brukt av lacob D. Sømme i noen tjern på Hardangervidda (1934). I de grunne tjernene her vandrer ørreten meget om høsten, og erfaringsmessig kan man tømme disse tjernene for ørret i fangbar størrelse ved hardt garnfiske i noen få netter. Om man bruker
Bestandsdynamikken
Fangst pr. natt (antall)
Figuren viser beregning av bestandens størrelse ved fiskets begynnelse i Langesjøtjønn i 1925 og 1933.
samme antall garn hver natt i et slikt tjern, kan man bruke de avtakende fangstene til å estimere bestanden. Forutsetningen er at fiskens fangbarhet hver natt er den samme, det vil si at man hver natt fanger den samme fraksjonen av de fiskene som var til stede da natten begynte. Denne frak sjonen kaller vi b og antall fisk i bestanden da første natts fiske begyn te, kaller vi A. Ved tre netters fiske i Langesjøtjønn fikk Sømme henholds vis 54, 21 og 9 ørret. De samme 30 garna ble brukt hver natt. Vi har da:
Første natt: A x b = 54 Annen natt: (A - 54) x b = 21 Tredje natt: (A - 75) x b = 9
Om vi bruker første og tredje likning til å finne A og b, får vi A = 90 og b = 0,60. Begynnelsesbestanden var altså ca. 90 fisk, og hver natt tok garna en fraksjon på 0,60, altså 60 % av de fiskene som var til stede. Om vi setter inn de tallene vi har funnet i likning to som en slags kontroll, får vi: Annen natt: (90 - 54) x 0,60 = 21,6, mens den virkelige fangsten an nen natt var 21 fisk. Overensstem melsen er nesten påfallende god. Vi kunne løse problemet mer ele gant grafisk ved å plotte (avsette på millimeterpapir) hver natts fangst mot det antall ørret som totalt var fisket da nattens fiske begynte (akku mulert fangst). Om b er konstant, som vi har forutsatt, vil disse punkte ne ligge på en rett linje. Om vi ikke hadde brukt samme antall garn hver natt, kunne vi i stedet plotte fangst pr. garnnatt mot akkumulert fangst.
Om vi hadde fisket opp hver eneste fisk i tjernet, ville selvfølgelig neste natts fangst være 0. Vi kan derfor forlenge linjen til den skjærer aksen for akkumulert fangst, og der lese av hva bestanden var da fisket begynte første natt. Slumpen, små endringer av værforhold m.m., gjør at punktene som oftest avviker noe fra den rette linjen - noen blir liggende for høyt og andre for lavt - men det løser statistikerne lett ved sine formler for de beste regresjonslinjene. Metoden kalles gjerne Leslies metode, men egentlig var altså Amund Helland først inne på tankegangen som ligger bak metoden.
asdic, som er et horisontalt virkende ekkolodd, kan den oppdage sildesti mer som befinner seg flere kilometer ut på sidene av båten. Den enkelte båts fangstinnsats er derfor sterkt av hengig også av det leteutstyret den har om bord. Å kalibrere (fastslå størrelsen av) fangstinnsatsen i store fiskerier hvor flere nasjoner fisker med forskjellige typer båter og red skaper, er derfor ingen lett oppgave for forskerne. Det er liten hjelp i avansert teori og hurtige datamaski ner hvis tallene maskinene fores med, er gale. Hos pelagiske fiskearter virker stimdannelsen som en beskyttelse mot fiender. Når det gjelder de mo derne lete- og fangstredskapene, har Fangstinnsatsen stimdannelsen motsatt virkning. En En av de mange vanskene når be moderne snurper lokaliserer stimen standsdynamikken anvendes på de på lang avstand, og når fisken går tett store fiskeriene, er å finne realistiske sammen i stim, kan hele stimen kan mål for fangstinnsatsen. La oss si at vi skje tas opp i ett kast. Som vi har sett, i vintersildfiske med ringnot ville bru er avtakende totalfangst ved økende ke et ringnotbåtdøgn som enhet for total fangstinnsats et varsel om at be fangstinnsats, akkurat som vi brukte standen overbeskattes og er avtak en garnnatt som enhet. Men båten er ende. Men om økingen i fangstinn avhengig av å finne sildestimene, og sats i det vesentlige skjer ved at det følgelig kan økt fart på båten bety økt enkelte fartøy får utviklet mer effek fangstinnsats. Om nå båten bruker tiv redskap, kan det være lett å overse gammeldags ekkolodd, vil den bare at fangstintensiteten stadig øker før oppdage sildestimer som den seiler det er for sent, og bestand og fiske over. Er den derimot utstyrt med bryter sammen.
Hvis fangsten går ned i de store fiskeriene, tross økende fangstinnsats, er det et varsel om at bestanden er blitt overbeskattet. Men hvis det ikke er fangstinnsatsen, men mer effektive letemetoder og mer effektiv redskap på den enkelte båten som fører til at det fiskes mer, kan det lett hende at man overbeskatter bestanden, uten at man blir klar over det før det er for sent. Bildet er fra lofotfisket.
Fiskeriforskning
Fra en-sommers settefisk til matfiskopp drett Da utsettinger av hundretusener av yngel av ørret og laks ikke gav de fantastiske resultatene man hadde ventet, var det rimelig å tro at ynge len var for liten, slik at annen fisk åt den opp. Eldre og større fiskeunger burde klare seg bedre. Det neste trin net i utviklingen er derfor produksjon av settefisk. Den vanligste settefisktypen hos oss har vært en-somrige unger av ørret eller laks som settes i frihet i elv eller vann om høsten før isen legger seg. Om man overvintrer ungene og setter dem ut følgende vår, har man ettårs settefisk, påfølgende høst to-sommers settefisk og våren deretter toåringer. Det første alvorli ge forsøket med sommergammel set tefisk ble gjort med laks. På Ullern i Øvre Eiker bygde staten i 1895 et klekkeri med foringsanlegg for laks unger. Yngelen ble utelukkende foret med oppmalt kulever. Allerede høs ten 1896 ble det satt ut ca. 280 000 ensommers laksunger i Drammenselva, i 1897 272 000 og i 1898 429 000. Man fortsatte å sette ut hundretusener av en-somringer hvert år inntil 1911, da prosjektet ble gitt opp. Man kunne nemlig ikke konstatere at de betyde lige utsettingene gav resultat - tvert imot gikk laksefisket i Drammenselva tilbake i en del av de årene settefis ken burde ha kommet tilbake til elva på gytevandring - om de hadde over levd. Liknende forsøk ble utført i Lærdalselva fra 1899, igjen uten på viselig resultat.
Harstad og naturdammene Settefiskoppdrett av ørret kom lang sommere i gang. Ved Statens Småbrukslærerskole på Sem i Asker byg de fiskerilærer (senere fiskeriinspek tør) Joakim Harstad i 1920-årene settefiskdammer for ørret og gav under visning i oppdrett, men det var ikke før i midten av 1930-årene at den store interessen for oppdrett av sette 118
fisk av ørret vokste fram etter entusi astisk arbeid av Knut Dahl og Sven Sømme i ferskvannsetaten og lacob D. Sømme, som var konsulent i Nor ges Jeger- og Fiskerforbund. Settefiskproduksjonen foregikk i naturdammer hvor yngelen levde av de næringsdyrene som ble produsert i dammen, og et betydelig antall naturdammer var i drift da krigen kom i 1940.
Foringsoppdrett av settefisk
Ved forskningsstasjonen på Ims i Rogaland drives settefiskoppdrett etter de mest moderne prinsipper. Mens man i naturdammenes dager bare kunne produsere noen tusen settefisk pr. dekar vannflate, forer man i dag opp titusener av fisk i et kar på noen få kvadratmeter. I anlegget på Ims produseres først og fremst laksesmolt.
I naturdammene produseres det bare noen få tusen settefisk pr. mål vann flate. Om behovet er stort, må sette fisken fores fram med kunstig for. Man kan da drette opp 8000-10 000 en-sommers ørret i kar på fire m2. Det første større foringsanlegget for settefisk av ørret ble bygd nær Slemdal i 1941 av Oslomarkas Fiskeadmi nistrasjon, og i 1947-48 var alle «barnesykdommer» overvunnet. Er-
faringene herfra kom godt med da vannkraftindustrien begynte å bygge sine egne foringsanlegg i begynnelsen av 1950-årene, først i samarbeid med fiskerietatens forskere, og da proble mene var løst, i egen regi. I dag dri ver industrien sine egne, store stam fiskanlegg for spesielle ørretstammer og store foringsanlegg for settefisk og smolt.
/ 1930-årene fikk settefiskoppdrett av ørret for alvor vind i seilene. Man satset på naturdammer der yngelen ikke ble foret, men vokste opp på de næringsdyrene som ble produsert naturlig i dammen. Et godt resultat var minimum 30 % gjenfangst.
Fra en-sommers settefisk til matfiskoppdrett
Carlins merke (med mellomledd) festes under forkanten av ryggfinnen.
Carlin og smoltoppdrettet Det neste problemet som også måtte løses ved forsøksvirksomhet, var oppdrettet av utvandringsferdige unger (smolt) av laks for kompensasjonsutsetting i regulerte lakseelver. Her hadde man svenske forsøk å byg ge på. I motsetning til andre østersjønasjoner som ødela sine lakseelver, bestemte Sverige seg for at laksefis ket i Østersjøen og Bottenvika måtte holdes oppe med kunstige midler om de svenske elvene skulle bygges ut. Til å løse de problemene dette skap te, organiserte vannkraftindustrien sammen med staten Vandringsfiskutredningen, med dr. Borje Carlin som biologisk leder. På forbausende kort tid fant Carlin fram til brukbar meto dikk for oppdrett av store kvanta to års smolt. I dag, 30 år senere, skriver over halvparten av all laks som finnes i Østersjø-området, seg fra oppdret tet smolt. Norge og andre land tok raskt i bruk Carlins metoder og utvik let disse videre.
Tørrfor I førstningen ble settefisken foret for hånd med oppmalt hjerte og lever av storfe som vanligste for. I USA ble det etter annen verdenskrig drevet omfattende forskning for å erstatte vått for (slakteavfall, fisk osv.) med fabrikkframstilt tørrfor - altså et «kraftfor» slik det for lengst var blitt uteksperimentert for husdyr. En av vanskene er at laksefiskene fra natu rens side er diabetikere som ikke kan Hyttiggjøre seg større mengder kar
bohydrater. De må derfor ha tørrfor med forholdsvis høyt innhold av pro teiner, og i tørrforet er det særlig proteinene som koster penger. Med våre enorme fiskerier har Norge et proteinimperium, og det var en rime lig tanke at vi selv burde produsere tørrforet for det voksende fiskeopp drettet istedenfor å eksportere de beste fiskemelkvalitetene våre og im portere det igjen i form av proteinrikt tørrfor. Et Stavanger-firma i kraftforbransjen tok opp denne idéen og ut viklet raskt et brukbart tørrfor som i det vesentlige var basert på den kunnskapen om regnbueørretens næ ringsbehov som forskere i USA had de funnet fram til. Basert på egen forskningsvirksomhet har firmaet se nere utviklet en rekke glimrende fortyper for ørret og laks, som konkur rerer med de beste på verdensmar kedet. Norsk fiskeoppdrett har to for skjellige målsettinger: Fisken fores fram til settefisk (herunder smolt), som settes ut i vassdrag eller i sjøen for å fanges igjen når den har vokst seg stor; eller fisken holdes hele tiden i fangenskap og fores fram til slaktemoden størrelse. Det er dette siste vi kaller matfiskoppdrett. De artene vi har arbeidet mest med i Norge, er ørret, regnbueørret og laks. Av disse var regnbueørreten let test å drette opp til sommergammel settefisk - muligens fordi vi der kun ne begynne med importerte egg fra stammer som gjennom mange gene rasjoners oppdrett var blitt tilpasset miljøforholdene i foringsanlegg. Egg av vill stamfisk av ørret og laks var også lette å klekke og å holde i anleg
gene inntil plommesekken var brukt opp, og den kunstige foringen begyn te. En del yngel lærer ikke å ta til seg det kunstige foret, magrer av og dør etter noen uker. Tapene i de første 46 ukene kunne komme opp i over 50 %. Det viste seg at vi unngikk meget av dette om yngelen fikk en måneds startforing i kar hvor den gikk meget tett og med vann som var oppvarmet til 9-10 grader. Ved å heve tempera turen får vi også meget tidligere klek king og raskere vekst, og for laksen kan vi på det viset produsere smolt som bare er ett år gammel, mens anleggene tidligere bare drettet opp toårs smolt. Men det er kostbart å varme opp vann, og i mange anlegg resirkuleres derfor det meste av det oppvarmede vannet etter å ha passert biologiske filtere m.m. En annen me tode er å ta vare på så mange kalorier som mulig fra det brukte vannet ved hjelp av varmepumper. Fisken må gå tett i foringsanleggene, og de tette bestandene i det kuns tige miljøet er sterkt utsatt for infek sjoner av parasitter, sopper, bakteri er og virus. Fisk som går i oppdrett, trenger derfor veterinærtjenester som andre husdyr, og den første fiskepatologen i heldagsstilling ble ansatt i 1967. Innen faget er det behov for både anvendt patologi og for forsk ning, men nødvendigheten av å få stilt sykdomsdiagnoser og foreskrevet behandling har hele tiden vært så stor at forskningen har måttet komme i annen rekke. Staten har vært altfor sen med å bygge ut veterinærtjenesten for fiskeoppdrettet, og dette vil hevne seg.
Matfiskoppdrett Fra å fore fram sommer- eller års gammel settefisk og til matfiskopp drett er spranget ikke så langt - hvis man hopper i riktig retning. I Norge så vi oss for lenge blinde på det be tydelige danske oppdrettet av porsjonsfisk av regnbueørret. Det fore går i ferskvann, og den danske porsjonsfisken er på 200-300 g, grå i kjøt tet og slapp i smaken. Vi kan fore fram slik fisk i Norge også, men her i landet er det ikke marked for den, og vi kan ikke produsere den til priser som kan konkurrere internasjonalt.
119
Fiskeriforskning
Men settefisk av regnbueørret tåler saltvann, og i sjøen er temperaturene gunstigere enn i ferskvann hos oss. Saltvannsoppdrett av regnbueørret ble forsøkt ved Taftasundet øst for Ålesund allerede i 1912, men innhegningene som fisken gikk i, ble brukket ned av uvær. I 1950-årene ble idéen forsøkt igjen i anlegg ved Kra gerø, Stavanger og i Sykkylven. I Sykkylven ble sjøvannet pumpet opp i betongdammer på land, og her lyk tes det brødrene Karstein og Olav Vik å fore fram stor regnbueørret som ble rød i kjøttet når reker og rekeavfall ble blandet inn i foret. Også laks kan fores fram til matfisk i saltvannsdammer, men veksten er av hengig av at dammene er store nok. Et av de første vellykte forsøkene ble utført ved Golten nær Bergen, hvor smolt ble satt ut i en dam med opppumpet saltvann i juli 1963. I august 1965, da forsøket ble avbrutt, veide største laks 9,3 kg. Men slike dammer som bygges på land med pumpedrift, er kostbare både i anlegg og drift. Det store gjennombruddet kom noen få år senere da brødrene Grøntvedt på Hitra tok i bruk store (ca. 500 m3) flytedammer (mærer) med en kon struksjon som tålte atskillig sjødrag og stadig er blitt forbedret. Etter gjennombruddet til store fly
tedammer økte oppdrettet av laks eksplosivt. Laksen betinger en høye re pris enn regnbueørreten, men smolten faller forholdsvis kostbar. Fra 1973 ble nye anlegg underlagt konsesjonsplikt blant annet for å sik re distriktspolitiske interesser. Pro duksjonen var i 1984 vel 22 000 tonn laks og 3600 tonn regnbueørret. Nor ge produserte dermed mer oppforet laks enn det hele verden fisker av atlantisk laks. Mer enn 90 % av den norske oppdrettslaksen eksporteres. Eksportverdien var i 1984 1,1 milliar der kr. Det er sannsynlig at ekspan sjonen i lakseoppdrettet vil fortsette i enda noen år inntil konkurranse fra andre nasjoner for alvor merkes. Både våt- og tørrforet som brukes, er i høy grad basert på den billige lodda, og om lodda plutselig skulle svikte, vil situasjonen bli vanskelig for norsk matfiskoppdrett. Etter at de tekniske og sykdomsmessige problemene i smoltoppdrettet var løst, var forskningsinnsatsen for matfiskoppdrettet liten - metode ne i oppdrettet ble stort sett funnet av oppdretterne selv. Den beste hjelpen fra staten i den vanskelige etable ringsfasen var lån og litt konsu lenthjelp fra Distriktenes utbyg gingsfond, som også sammen med Det Kgl. Selskap for Norges Vel
Matfiskoppdrett av laks iflytedammer i saltvann har hatt en eksplosjonsartet utvikling i de senere årene, og produksjonen er nå større enn den samlede, årlige fangsten i hele verden av atlantisk laks.
120
holdt sekretariat for oppdretternes organisasjon. Det var først da sukses sen var sikret at Landbruksdeparte mentet og Fiskeridepartementet, som forvalter matfiskoppdrettet, konkur rerte med hverandre om å drive forskning for å hjelpe næringen. Forskningen foregår særlig på gene tikk (avl), for og foringsmetodikk og fiskens kvalitet ved slakting. For Nor ge er det viktig i framtiden å beholde det forspranget vi har på konkurrer ende nasjoner i lakseoppdrett. Det kan vi bare ha håp om ved å ta forsk ningen til hjelp for å rasjonalisere det framtidige oppdrettet så vi holder pri sene nede uten at dette går ut over kvaliteten på fisken, som er avgjø rende. Nye arter i matfiskoppdrett? Flere marine arter av fisk, krepsdyr, mus linger m.m. kan drettes opp til mat nyttig størrelse, og det foregår en del forskning omkring dette. Kunsten er imidlertid å få dette oppdrettet øko nomisk lønnsomt. Det er derfor mest lovende å satse på arter med høy pris på grunn av at etterspørselen er me get større enn tilbudet. Slike arter er bl.a. hummer, piggvar, tungeflyndre og kveite. Det drives nå forsøk med å finne fram til brukbar oppdrettsteknikk. Problemene med å klekke og fore fram hundretusenvis av hummerunger til stadium 4, som er et bunnstadium hvor hummerungen har samme utseende som den voksne, ble løst for et par mannsaldere siden i Flødevigen. Den store vansken i det videre oppdrettet er at hummerungene er kannibaler og eter hverandre om de ikke holdes atskilt. Man har kommet et stykke på vei ved å kon struere bikakeliknende «hus», hvor hvert individ finner sitt rom og er beskyttet, men huset skulle helst vok se etter hvert som ungen skifter skall og vokser. Hos oss lever hummeren i den nordligste delen av sitt utbredel sesområde, og den vokser langsomt om ikke sjøvannet varmes opp, men dette koster penger. Også piggvar og tungeflyndre er varmekjære arter som krever for holdsvis høy sjøtemperatur om ikke veksten skal bli for langsom - hos oss tar det normalt tre år før piggvaren er 20 cm. Oppdrett må derfor baseres på billig spillvarme.
Fra en-sommers settefisk til matfiskoppdrett
Oppdrett av hummer til matnyttig størrelse kan kanskje bli en lønnsom virksomhet, spesielt for di hummer betinger en høy pris. Hummeren byr på det problemet at ungene eter hverandre når de har nådd et visst utviklingsstadium. Dette har man ved forsk ningsstasjonen i Flødevigen løst ved å gi hver enkelt hummer eneværelse i ørsmå, skuffeliknende «akvarier».
Regulerte vassdrag og settefisk Virkningene av vassdragsregulerin ger. Da vi ikke har noen økonomisk metode for å lagre store mengder elektrisk energi, lagrer vi isteden van net i kraftverksmagasinene i flomperioder og tapper det gjennom kraftverkene når kraftbehovet er stort. De fleste norske kraftverks magasinene er naturlige innsjøer som er blitt demmet opp over normal sommervannstand og også kan sen kes under denne. Da over halvdelen av Norges vannarealer er påvirket av reguleringer eller overføringer, er det drevet omfattende forskning for å be lyse virkningene på fisket og hva man kan gjøre for å opprettholde fiske i regulerte vann. Allerede i 1850-årene var Mjøsa blitt demmet opp 2,3 m over lav vannstand. Dette er en liten regule ringshøyde, men magasinet var bety delig. Vårt første store regulerings magasin i fjellet var Møsvatnet, som Over halvparten av ferskvannsarealet i Norge er mer eller mindre påvirket av reguleringer, til dels med store negative virkninger på fisket. Det er da også drevet omfattende forskning for å klarlegge reguleringenes virkninger, og for å finne botemidler.
Også den største av flyndrene, kveita, er meget godt betalt. I mot setning til piggvar og tunge er kveita ikke varmekjær, men ser ut til å trives best ved en vanntemperatur på 3-10° og høy saltholdighet. Men andre trekk i kveitas biologi gir vansker, bl.a. foregår gytingen på dypt vann, til tider ned til mer enn 700 m. Det skal antakelig en betydelig forsk ningsinnsats til før kveita muligens kan gi lønnsomt matfiskoppdrett. Foreløpig er det i Europa ved opp drett blitt produsert 2 - to - unger av kveite etter atskillig forskningsinn sats. Østersoppdrett har vært forsøkt i poller i Norge i mange år, men for holdene ligger åpenbart ikke til rette for noen storproduksjon. Blåskjelldyrking er kommet i gang for alvor i de siste decenniene med hjelp fra forskningen til å konstruere og ut prøve yngelsamlere, rensemaskiner, overvåke oppblomstring av giftige al ger m.m. 121
Fiskeriforskning
ble demmet opp 10 m i 1906. Til å begynne med trodde man at oppdemmingsreguleringer var til fordel for fisket. En av årsakene var at i de første årene etter oppdemming finner fisken betydelige tilskudd av næ ringsdyr i det neddemte området. I 1933 fikk Knut Dahl og Hartvig Huit feldt-Kaas hver sin prisbelønning av Polyteknisk Forening for sine av handlinger om vassdragsreguleringers virkninger på fisket i innsjøer. Dahl så optimistisk på virkningene. Han konstaterte den omtalte oppdemmingseffekten og festet seg særlig ved oppblomstringen av et lite kreps dyr, linsekrepsen, som er viktig som fiskenæring. Huitfeldt-Kaas analyser te langtidsvirkningene bedre og kom til at på lengre sikt ble næringstilbu det sterkt redusert når det var snakk om litt større reguleringshøyder. Begge forskere konstaterte skade virkninger på ørretens gytemulighe ter og for utøvelsen av fiske, særlig med garn- og notredskaper. Etter annen verdenskrig ble reguleringsundersøkelsene tatt opp igjen, og vi fikk et godt samarbeid om pro blemene med det svenske Sotvattenslaboratoriet. I Norge er det vesent lig Per Aass ved Fiskeforskningen som har studert virkningene av vass dragsreguleringene og forsøkt å finne botemidler for fisket. Det viste seg snart at Huitfeldt-Kaas’ mer pessi mistiske syn var det riktigste. Det er Gammarus er et lite krepsdyr som blir sterkt rammet av reguleringer. Dette har stor negativ effekt for ørreten, ettersom Gammarus er det viktigste næringsdyret for ørret hos oss. 1 vann med reguleringshøyde over 5-6 meter vil Gammarus, som er et bunndyr, ikke kunne spille noen rolle som fiskenæring.
122
Ettersom plankton greier seg bedre enn bunn dyr i regulerte vann, har det vært interesse for å overføre enkelte arter av relikte krepsdyr til regulerte vann. Et av dem er Mysis relicta, som minner om en liten reke. Men ettersom det har vist seg at arten fortrenger andre planktonkrepsdyr og dessuten linsekreps, har det vært reist innvendinger mot overføring av Mysis. I dag kreves det spesiell tillatelse for overføring av næringsdyr til nye vann.
særlig bunndyrene som går tilbake ved regulering. I Norge er grunnåten (Gammarus) det viktigste næringsdy ret for ørreten. En regulering av Pålsbufjorden på 8,5 m reduserte grunnåtetettheten med 87 %. Vi kan regne med at normalt vil ikke grunnåten lenger spille noen rolle som fiskenæ ring om reguleringshøyden går over 5-6 m. Planktonkrepsdyrene tåler be tydelige vannstandsvariasjoner og danner en næringsreserve selv i vann med betydelig reguleringshøyde. Da røya utnytter planktonet bedre enn ørreten, og da røya kan gyte i magasi nene, fører regulering ofte til at røyebestandene øker og presser ørreten tilbake samtidig med at røya blir småfallen og mager. Nye næringsdyr i regulerte vannf Allerede Huitfeldt-Kaas var inne på at man kanskje kunne bedre forhol dene i regulerte vann ved å sette inn nye næringsdyr som tålte vannstandsvariasjonene bedre, og spesielt hadde han tro på de såkalte relikte krepsdyrene. Et av disse er Mysis relicta, som ser ut som en liten reke og blant annet finnes i store mengder i Mjøsa. Mysis ble overført til en del regulerte sjøer i Sverige allerede i 1950-årene, slo til og dannet svære bestander. I Norge overførte Aass den til Limin gen i 1969. Også her slo den til og
etes i store mengder av røya. Det er for tiden strid om Myrå-overføringene, fordi arten fortrenger andre planktonkrepsdyr og linsekreps (halvplanktonisk). Ved overføringer av næringsdyr til nye områder er det også risiko for å overføre farlige fiskeparasitter m.m. Overføring av næ ringsdyr kan derfor nå bare gjøres etter særskilt tillatelse. Settefiskstammer. I 1950-60-årene var meget av den ørreten som ble drettet opp til settefisk, av dansk opprinnelse, og det viste seg at denne gav færre gjenfangster enn ørret av visse norske stammer. I Tunnhovdfjorden har det utviklet seg en meget storvokst ørretstamme som vesentlig lever av smårøye, som det er meng der av i fjorden. Oppforet settefisk av denne stammen gir gode resultater i Tunnhovdfjorden, og den brukes nå som settefisk også i andre vann med store bestander av dvergrøye. En an nen ørretstamme har spesialisert seg på å ete småsik, og kan vise seg lønn som i overbefolkede sikvann. Det blir i det hele stadig tydeligere at settefis kens avstamning (genetiske faktorer) spiller en meget stor rolle. Ved forsøk hvor til sammen milli oner av settefisk er blitt merket ved finneklipping eller brikkemerking, har Aass kunnet vise at også utsettingstidspunktet og settefiskstørrelsen er viktig. Vårutsetting gir større gjenfangst enn høstutsetting, men det er svær variasjon fra vann til vann og fra år til år. Gjenfangstene etter ut setting av en-somrige ørret har vari ert mellom 0 og 55 prosent i antall, og i store, regulerte fjellvann er omkring 5 % gjenfangst vanlig. Med dagens priser tilsvarer dette ca. kr 150,- pr. kilo gjenfanget ørret! I Pålsbufjorden har ettåringer gitt omtrent samme gjenfangst (antall) som en-somringer, men i Sønstevatn (Nore og Uvdal) har ettåringer gitt over tre ganger høyere gjenfangst enn en-somringer, og i Skurdalsvatnet er forholdet 9,5 : 1. Sammenlikninger av to-somringeren-somringer viser også svær varia sjon fra vann til vann:
Tunnhovdfjorden 1,5 : 1 Ustevatn 4 : 1 Våmmarvatnet 8 : 1 Aursjøen 12 : 1
I den regulerte Tunnhovdfjorden i Numedal finnes det en stor bestand av småvokst røye. Denne røyebestanden lokker meng der av isfiskere som tar store fangster, men den er dessuten næ ringsgrunnlag for en tynn bestand av storørret. Settefisk av denne storørretstammen brukes nå til utsetting i andre vann som har en stor bestand av dvergrøye.
Gjenfangstprosentene (i antall) av toåringer har variert fra 0,4 til 58 %. Om vi ser på samlet vekt av gjen fangstene i forhold til samlet vekt av alle de toåringene som ble satt ut, har det vært variasjoner mellom 0,7 og 474,4 %. Det siste tilfellet, hvor man altså fikk igjen nesten fem ganger den mengden ørretkjøtt som ble satt ut, er Mjøsa, hvor det ble brukt Hunderørret. Man kommer her i de beste forsøkene ned i en utsettingspris på kr 20,- pr. kilo gjenfanget Hunderørret. Men prisen er i realiteten enda lavere fordi langtfra alle gjenfangster blir rapportert.
Fjordutsettinger Enkelte av de ungene av storørret som Aass hadde merket og satt ut i reguleringsmagasin, ble gjenfanget i Oslofjorden og Drammensfjorden, hvor de åpenbart vokste meget raskt og oppnådde førsteklasses kvalitet. Et av disse forsøkene ble gjort i 1971 med Gullspångørret, som er en storørretstamme fra Vånern med gyte plasser i Gullspångelven. Håpet var at denne ørrettypen skulle ete småsik og på denne måten foredle overskud det av sik i Storsjøen i Odalen. Gjen fangstene i Storsjøen var ikke til fredsstillende, bare 1,2 % i antall;
men i avløpselva, i Glomma nedenfor Øyeren og i Oslofjorden ble 6,1 % rapportert gjenfanget. Disse fiskene hadde vokst så raskt og blitt så store at de totalt veide 110 % av vekten av alle de toåringene som ble satt ut i Storsjøen. Fra 1973 drev derfor Aass systema tiske forsøk ved å sette brikkemerkede unger av hurtigvoksende storørretstammer ut i rikt gjødslede fjorder med store bestander av forfisk, slik som Oslofjorden og Drammensfjor den. Det beste resultatet hittil (pr. 1. januar 1985) ble oppnådd ved en ut setting ved Sandvika i Bærum i mai 1979. Det ble brukt treårige Gull spångørret med middellengde 26 cm. De rapporterte gjenfangstene var i antall 26 % og i vekt 242 % av total vekten av utsettingsmaterialet. Om vi skal vurdere dette resultatet, må vi huske på at kanskje bare halvparten av gjenfangstene ble rapportert. Dessuten øker den naturlige dødelig heten på grunn av merking og hånd tering, og spesielt er det vanskelig med brikkemerking i Oslofjorden. Fjorden er så rik at merker og merkestreng blir overgrodd av blåskjellyngel og alger, så mange merker må falle av. Man kan derfor vente bety delig høyere gjenfangster etter utsettinger av umerket ørret.
Også de norske storørretstammene gir meget gode gjenfangster i rike fjordområder. Randselv- og Hundérørret har gitt rapporterte gjenfangs ter på henholdsvis 166 % og 184 % av totalvekten etter utsetting i Dram mensfjorden, mens Gullspång har gitt 176 % i dette området. Storørretstammene som er brukt, er fiskespisende. Det er dette som gir dem vekst omtrent som i Mjøsa når de settes ut i områder med tette be stander av småfisk. Som i Mjøsa løn ner det seg antakelig best å bruke toåringer med størrelse omkring 20 cm. De vanlige sjøørretstammene vokser på langt nær så raskt. Det van ligste er ca. en kvart kilo første høst etter utvandring, en halv kilo neste høst og en kilo høsten etter, men på det tidspunktet veier de utsatte fiske ne av storørretstammer 2,5-5 kilo. Ved utsettinger av umerkede toårs unger av storørretstammene bør vi regne med at pr. 100 kilo utsatt fisk vil det bli gjenfanget 500 kilo og mer. Vi er nå kommet såpass langt at i hvert fall Oslofjorden og Drammens fjorden kan gjøres til noen av våre beste storørretvann med alt dette vil ha å si for noen av de tettest befol kede områdene i landet. I sannhet et interessant «biprodukt» av forskning i reguleringsmagasiner!
123
Fiskeriforskning
Snikende forgiftning - forsuring For bare 40-50 år siden var det store problemet i innlandsfisket på Sørlan det at ørretvannene var overbefolket av småfallen ørret av liten verdi. Be styreren ved Flødevigen, Alf Danne vig (sønn av G. M. Dannevig, som grunnla torskeutklekkingen), interes serte seg sterkt for ørreten, og i 1930årene lot han ørreten fore i et par overbefolkede småvann. Foret var vesentlig oppmalt avfallsfisk fra sjøen. Det viste seg at ørreten tok foret, og vekst og kvalitet kom seg, men det økonomiske resultatet ble ikke studert. Nå er ikke overbefolk ning i heivannene på Sørlandet noe problem lenger - tvert imot er svært mange av disse vannene fisketomme. Det begynte gjerne med at ørreten i et vann ble større og finere enn før. Etter noen få år var det bare noen slengere igjen, men disse var gjerne store. Så lå vannet der fisketomt. I noen år kunne man få gode resultater ved utsetting av yngel eller settefisk, men så nyttet heller ikke det. Litt vannkjemi. Siden 1909 blir sur hetsgraden angitt som pH-verdier. Ved pH 7,0 er vannet nøytralt, og ved verdier over dette er det alkalisk. Ved pH-verdier under 7,0 er vannet surt. Surheten skyldes positivt ladde hydrogenioner, og jo lavere pH er, desto større er konsentrasjonen av
Gulsildre vokser der det er kalk i grunnen.
124
disse ionene. Da pH-skalaen er logaritmisk, er det 10 ganger så mange hydrogenioner i en liter vann med pH 6,0 som i en liter med pH 7,0. Hvor det er mye kalk i grunnen, løses noe av denne opp i vannet fra nedbøren og gir vannet høyere pHverdi, gjør det altså mindre surt. I sørlandsheiene, hvor man finner bergarter som er harde og nesten uoppløselige, og det vesle jordsmon net som finnes, er fattig på kalk, til føres ikke smeltevann og regnvann noe kalk av betydning. pH i bekker, elver og småvann vil derfor være om trent som i nedbøren. Omkring 1920 oppdaget forskerne at det i mange vassdrag på Sør- og Vestlandet ikke lot seg gjøre å klekke ørret fordi vannet tidvis var for surt. Da et klekkeri trenger lite vann, lot man klekkevannet passere gjennom en tønne med kalkstein eller skjellsand. Installering av slike filtere ble raskt en rutinesak, da klekkevannet i alle tilfeller bør filtreres så man unn går slambelegg på eggene. Surhet og fisketomme vann og el ver. Etter hvert gjennom 1900-årene gikk laksefisket i elvene og i kystom rådene på Sørlandet sterkt tilbake. Samtidig ble det klaget over at ørre ten ble borte i en del heivann. På en av sine mange befaringer konstaterte Leiv Rosseland ved Fiskeforsknin gen at det i Frafjordelv og Kvina opp trådte laksedød ved plutselig snø smelting og flom, og elvevannet var da sterkt surt. Men den vesle ferskvannsetaten manglet en kjemiker som kunne studere forholdene nær mere. Sven Sømme, som var fiskeri inspektør, bedyret i en av sine årsbe retninger at «selv en korpulent kjemi ker i etaten ville være verd sin vekt i gull». Omsider ble kjemikeren an satt, og i 1972 kunne Einar Snekvik ved Fiskeforskningen påvise at det i 260 vann i fylkene fra Telemark i øst til Rogaland i vest var en klar sam menheng mellom tilstanden i ørretbe standene og pH. Vann hvor han had de målt pH-verdier nede i 4,0-4,5, var alle fisketomme eller tynt befolket.
Den stadig økende forsuringen av ferskvann i Norge skyldes i første rekke svoveldioksid, som avgis ved forbrenning av kull, olje og andre fossile brennstoffer, og som i atmosfæren om dannes til svovelsyre. Det meste av den sure nedbøren som faller ned over Norge, skriver seg fra kilder i andre land, men 10 prosent skyldes utslipp her i landet.
Snikende forgiftning - forsuring
Når pH lå over 5,5, var 27 % av vannene overbefolket. Innkalte rap porter fra 40 innlandsfiskenemnder i de samme fylkene viste i 1971 at av 2083 vann var 741 fisketomme. I 576 fisketomme vann visste man når ør reten ble borte, og i 477 av disse
vannene hadde dette skjedd etter 1940. Se også kart s. 61, bind 2. Forsuring på grunn av en ukjent faktor i atmosfæren. I 1959 refererte Alf Dannevig til artikler i tidsskriftet «Tellus» om en del kjemiske analyser av nedbøren på Lista, Ås og i Vågå.
Han festet seg ved at nedbøren var så sur på Lista. Her viste innholdet av klor og magnesium at nedbøren var påvirket av «sjøråk», men da sjøvan net som kjent er alkalisk, kunne ikke dette være årsak til at nedbøren var så sur. Han mente derfor at det var en ukjent faktor som var skyld i den sure nedbøren. Senere hevdet han i et reguleringsskjønn at forsuringen etter hvert ville utrydde fisken i vass draget uavhengig av om dette ble re gulert eller ikke. Dette ble bestridt, men det viste seg at Dannevig fikk rett - dessverre etter at han var død. Siden 1965 hadde Einar Snekvik regelmessig målt pH og hardhet (konsentrasjonen av kalsium og mag nesium) i en rekke elver på Sør landet. Arne Henriksen ved NIVA (Norsk Institutt for vannforskning) analyserte i 1972 disse observasjone ne fra 1965-70 og fant for sju elvers vedkommende at det var et statistisk signifikant fall i pH i disse årene. Samtidig økte hardheten fordi det sure vannet løste opp noe kalk og magnesium fra undergrunnen. I et senere arbeid viste Henriksen hvor dan forholdet mellom pH og konsent rasjonen av kalsium i vannprøver kan brukes til å påvise om det foregår for suring. SNSF-prosjektet. Årsaken til den sure nedbøren. I 1972 ble det store SNSF-prosjektet (Sur Nedbør, Skog, Fisk) satt i gang som et samarbeid mellom 15 forskningsinstitusjoner. Prosjektet ble avsluttet i 1979. Det viste at det foregikk en stadig økende forsuring av norske ferskvann i kalkfattige områder, og at årsaken var sur nedbør. Surheten skyldtes særlig svoveldioksid som ble avgitt til atmo sfæren ved forbrenning av fossilt brensel (olje, kull) og oksidert til svovelsyre. Av de ca. 300 000 tonn svovel som årlig falt ned over Norge i 1974 og 1975, beregnet prosjektet at Norge selv bidrog med 10 %, resten skrev seg fra andre europeiske land. Det har vist seg at i oppløsninger av svovelsyre i rent vann fritt for me taller kan ørret overleve ved pH-verdier betydelig lavere enn 5,0. Men er det aluminium til stede, kan ørreten omkomme i vann med pH nær 5,0, altså i vann som er mindre surt. I et pH-område omkring 5,0 kan alumi 125
Fiskeriforskning
nium ha en sterk giftvirkning på fis ken. En av de første virkningene av forsuring kan derfor være at ørreten forsvinner på grunn av aluminiumsforgiftning. Deretter kan kan skje ny fisk som settes ut, overleve ved et nytt, litt lavere pH-nivå, og når vannet er blitt enda noe surere, for svinner fisken igjen.
I forbindelse med Kal kingsprosjektet, som ble satt i gang av Miljøvern departementet i 1978 og avsluttet i 1984, ble det blant annet fastslått at frykten for aluminiumsforgiftning når kalken begynner å virke i surt vann med høyt innhold av aluminium, var ube grunnet. På bakgrunn av resultatene er det laget en veiledning i praktisk kalking av fiskevann. Det kan bru kes forskjellige metoder. Bildet viser utblåsing av kalksteinmel fra tankbil.
Kalking I 1934 beskrev Haakon Torgersen i «Stangfiskeren» vellykte forsøk med kalking av noen små vassdrag i VestAgder. Arbeidet hadde pågått siden 1927. Blant annet ble kalktrommelen oppfunnet - en sprinkeltrommel med en rørstump til aksel. Trommelen var fylt med kalkstein som vannet passer te mellom, og når den begynte å tette seg, ville vanntrykket vri litt på den, så skitten ble spylt ut mellom sprink lene. Torgersen skrev: «Forsøkene viser at det ved enkle midler, hvor forholdene ellers ligger til rette, med små utlegg kan opparbeides verdier også av hittil verdiløse sure vann. Vi har mengder av den slags vann, og ethvert opparbeidet vann vil være en provins til landet lagt.» Senere be gynte foreninger av sportsfiskere og også enkelte privatpersoner å kalke vannene sine. Men det var forskjeller i oppfatningen av hvordan kalkingen best skulle foregå. Dette ble studert i Kalkingsprosjektet, som ble oppretAlt i 1927 ble det gjort forsøk med kalking av fiskevann i Vest-Agder, og som hjelpemiddel ble kalktrommelen (se tegningen) lansert. I en rapport om forsøkene med trommelen, som var fylt med kalkstein, het det at man nå «ved enkle midler, hvis forholdene ellers ligger til rette, med små utlegg kan opparbeide verdier også av hittil verdiløse, sure vann».
126
tet av Miljøverndepartementet i 1978 og avsluttet i 1984. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom flere forskningsinstitusjoner for å klarleg ge de beste metodene for ved kjemisk påvirkning å bevare eller gjenopp rette gode livsbetingelser for fiskebe stander i forsurede områder. En av de bivirkningene man fryktet, var aluminiumsforgiftning i en over gangsperiode når kalkingen begynte å virke i forsuret vann med høyt inn hold av aluminium. Denne frykten viste seg ubegrunnet. Som et praktisk resultat av prosjektet er det publisert en veiledning i kalking av vassdrag. Forsuringen er den alvorligste trus selen som har rammet norsk fersk vannsfiske. Fordi vi har den uheldige kombinasjonen av høyt svovelinn hold og stor nedbørmengde i noen av de kalkfattigste områdene i landet, blir fiskevannene særlig sterkt ram met. Situasjonen i 1980 var at i et område på 13 000 km2 var nesten hvert eneste vann fisketomt. I et an net område på 20 000 km2 var fiske bestandene sterkt redusert og i ferd
med å forsvinne. I de fem laksedistriktene fra Telemark til Lista er det 14 lakseelver. Blant disse er det fem elver hvor årsutbyttet er kommet over 10 000 kg. Fangstene i disse elvene varierer nå mellom 0 og mind re enn 100 kg. Selv om det er mulig å motvirke forsuringen ved å tilføre vannet kalk eller andre former for alkalier, er dette vesentlig aktuelt i små vassdrag, og det krever arbeid og penger. I større elver, som lakseelve ne på Sørlandet, blir omkostningene ved kalking meget høye. Virkningene på fisk og fiske av for suringen er nå så grundig studert og dokumentert at det ikke er påkrevd med mer forskning på området. Vi kan fastslå at det er ved å fjerne svovelinnholdet i det fossile brenselet og/eller i avgassene at forsuringen må stoppes.Det ser ut til at dette etter hvert blir gjort som et resultat av internasjonale overenskomster, men imens brer forsuring og fiskedød seg til nye områder. I Vest-Tyskland har man konstatert at skogen nå er i ferd med å dø ut på grunn av sur nedbør.
Historien om rekene
Historien om rekene I disse fragmentene fra norsk fiskeriforsknings historie er det lagt stor vekt på forskningen i ferskvann, og det er lite om moderne norsk hav forskning, om Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt, skipene og personene. Vi avslutter med en suksessfortelling fra norsk havforskning. Ved Johan Hjorts undersøkelser med «dr. Petersen’s trawl» i 1897 vis te det seg «at dybvandsfaunaen var langt rigere, end de zoologer, der tidligere kun havde undersøgt den med skraber, havde antaget.» Særlig var Hjort overrasket over de rike forekomstene av dypvannsreker (Pandalus borealis) på bløtbunn på litt dypere vann. Denne reken var godt kjent fra Drammensfjorden, hvor små kvanta ble fisket med såkal te rekehåver som ble firt ned fra isen. Ellers var de små mengdene reker
man spiste, vanlige små strandreker. Hjort fikk så forbedret Petersens trål «i det haab at der maaske kunde laves et praktisk fiskeri efter dybvandsrægerne». Redskapet viste seg effektivt, og på ti 18-45 minutters trekk 5. okto ber 1898 tok Hjort 171 liter reker mellom Langesund og Brevik. Han gjorde dette kjent, og fiskerne var så raske til å kopiere den nye reketrålen at allerede på nyåret 1899 ble det fisket over fem tonn reker på et par måneder. Hjort skrev samme år: «Da disse ræger forekommer rundt hele vor kyst til Murmankysten, og ansees for en arktisk form, hvis forekomst skulde antages talrigst længst nord, er
der grund til at haabe, at lignende fiskerier, som det ovennævnte vil kunne opstaa mange steder paa vor kyst.» I resten av «historien om rekene» er det fiskerne som stadig tar initia tivet, oppdager nye rekefelt, lokalise rer hardbunn og vrak og forbedrer redskapen. I 1970-årene skjedde et nytt sprang i utviklingen ved at større frysetrålere begynte havfiske etter re ker i Barentshavet og ved Grønland. Rekefisket ble skapt av en fiskeri biolog som både oppdaget de store rekeforekomstene, utviklet reketrå len og lærte fiskerne å bruke den og selv lete etter nye felt. Norges fangst av reker var i 1982 49 000 tonn med en førstehåndsverdi på 430 mill. kr. Lønner det seg å drive havforskning?
Kjell W. Jensen
Ved prøvefiske med «dr. Petersens trawl» i slutten av forrige århundre fant havforskeren Johan Hjort store mengder dypvannsreker på bløt bunn. Han forbedret trålen og overlot så initiativet til fiskerne. Resultatet var at et fiske som den gangen var fullstendig ukjent, utviklet seg til å bli en betydelig næring, med en årlig fangst som har en førstehåndsverdi på over 400 millioner kroner.
Rev og revejakt
Rodrev.
RØDREVEN 130 Karakteristikk, utbredelse og miljø 130 Utseende, farger, størrelse, raser 131 Sanser, instinktreaksjoner og atferd 132 Spor, sportegn og revirmarkering 133 Forplantning, valpetid og oppvekst 133 Ernæring 135 Bestandsvariasjon - sykdommer 136 FJELLREVEN 136 Karakteristikk, utbredelse og miljø 136 Størrelse og utseende 138 Forplantning, levevis og ernæring 138 Spor og sportegn 139
REVEJAKT 139 Jakt med drivende hund 139 På post 139 Skuddet 141 Behandling av byttet 142 Hi jakt 143 Sporsnøjakt 146 Flaggline 147 Trykkjakt 148 Gluggjakt 148 Feller og saks 149
Rev og revejakt
Rødreven Karakteristikk, utbredelse og miljø Ingen annen norsk pattedyrart har vel et så rommelig krav til miljø og levemåte som rødreven (Vulpes vulpes). Smidig tilpasningsevne i kombi nasjon med en kløktig hjerne og stor formeringskapasitet sikrer den plas sen som den vanligste av våre rovdyr arter. At reven kan leve med menneske ne som nære naboer og dra nytte av deres virksomhet på forskjellig vis, uten å miste sitt viktigste vern, den naturlige, årvåkne skyheten, er den beste garanti for artens framgang. Det gir muligheter for stor bestand og vid utbredelse. Et fellestrekk for ar ter som kan karakteriseres som kultu rens følgesvenner, er deres evne til å oppdage og utnytte ledige plasser i økosystemet. Derved sikrer de seg grunnlag for en nær sagt unaturlig ekspansjon. Reven har til alle tider vært ettertraktet og forfulgt av men nesket, dels som pelsvilt, dels som skadedyr. Til tross for stadige desimeringsforsøk ved planmessig krig føring opp gjennom tidene, med høye
130
skuddpremier og fristende skinnpriser, lusker Mikkel fortsatt om kring i sitt store utbredelsesområde som et lys levende eksempel på Darwins tese: «The survival of the fittest». Rødreven har funnet seg til rette i alle europeiske land, bortsett fra Island, og dessuten i Nord-Afrika. Fra Europa strekker utbredelsesområdet seg østover i Asia, til India og Kina, og mot nord til tregrensen i Sibir. Reven finnes også tallrik i Australia, der den i sin tid ble innført i et forsøk på å eliminere kaninplagen - et tiltak man fikk liten glede av! En oversikt over rødrevens totale
utbredelsesområde viser at nettopp tettbefolkete jordbruksland - som for eksempel Danmark, har særlig stor bestand av rev, så rart det enn hø res. Også hos oss vinner reven nytt terreng, og den har oppdaget sine feteste biotoper nettopp i nærheten av tettbygde strøk og kultiverte om råder, som kan fø en stor bestand. Den begrensede mulighet for jakt og fangst nær boligområder er selvsagt også betryggende for reven. Ved sin allsidige ernæring og utpregede evne til å utnytte næringsressursene innen området sitt, er det klart at reven har en helt spesiell fordel. Den tar maten der den lettest kan skaffe seg den,
Det er revens nær sagt ubegrensete tilpasningsevne til vidt forskjellige miljøer som forklarer artens framgang. Over: Her er den tatt på spranget på en øy i ytre skjærgård. Under: Like selvfølgelig kan vi vente å møte den i høyfjellets bjørkebelte.
Rødreven
skogholt og storsteinet ur under brattlendte ufser, åser og tverrdaler i en uryddig forening med kulturland skapets innmarker later til å være av særlig interesse for et rovdyr med så allsidig meny som reven. Reven har ervervet seg et noe tvil somt rykte innen den folkelige opp fatning - slik den ved tradisjonen er utbrodert i utallige jakthistorier, na turskildringer og i folkeeventyrene. Alltid spiller den rollen som den lure, frekke, uansvarlige og tyvaktige røveren - men det er en sjarmerende røver. Selv om den ikke alltid har vært særlig populær blant fjærfeoppdrettere, husdyrholdere og småviltjegere, vil vel ingen benekte at rød reven er et vakkert dyr, tross enkelte egenskaper som i menneskelig tolk ning er mindre tiltalende. Man må uvilkårlig få en viss respekt for et dyr med en så enestående overlevelses evne!
Utseende, farger, størrelse, raser
Rødrevens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
ved rov eller nasking på avfallshauger. Den har åpenbart ingen yrkesstolthet som rovdyr å ta vare på, men tar gjerne til takke med åtsler og avfall som den snuser opp på sine nattlige vandringer. I Norge har reven jevn utbredelse fra Lista til Pasvik, fra det steileste Vestlandet til Østlandets brede skog bygder, og den synes å finne seg like vel til rette i det typiske kystlandskapet som i de indre skogtraktene og høyfjellsstrøkene. Men selv om reven har en utpreget tilpasningsevne, later det til at den trives særlig godt på steder med kupert og avvekslende natur, der den har rike muligheter for å finne egnede tilholdssteder. Tette
Som navnet antyder, er den røde far gen et karakteristisk trekk ved dette velkjente dyret. Rødrevens farge er imidlertid ganske varierende. Nor malt er hovedfargen fra lys gulrød til dyp rødbrun, mens den tette underpelsen har ullhår av en mørkere, gråbrun tone. De store, opprette, tre kantete ørene har svart bakside og lys behåring på innsiden. Føttene er svarte på framsiden, strupen gråhvit og buken som oftest gråsvart. Over skulderpartiet har pelsen mørkere nyanse som danner et korsformet mønster mot den lysere fargetonen på de fremre kroppssidene. Hårlaget er særlig fyldig bakover ryggen og på utsiden av lårene. I vinterpelsen er den langhårete halskragen og kinnskjegget velutviklet, særlig hos de fullvoksne hannene, der det under streker deres maskuline preg. Reven har en harmonisk kroppsbygning, og en egen smidig, smy gende eleganse preger hele dens ve sen. Den lange, buskete halen, som reven bærer lavt, har som oftest tydelig hvit tipp. Ellers er de lengste dekkhårene, særlig på undersiden av halen, mørke. Også med hensyn til pelsens kvalitet er det stor individuell
variasjon betinget av arv og miljø. I en lokal revebestand utvikles det ge netiske grunnlag under påvirkning av ytre faktorer, der særlig ernæringsfor holdene har stor betydning for dyrenes generelle kondisjon. Under søkelser har vist at revene gjennom gående er fetest i november-desember. På den tid er også pelsen på sitt beste, med fyldig bunnull og tett be håring av lange, glansfulle, smidige og rotfaste dekkhår. Fargen er kraf tigst og renest før den har vært utsatt for vintersolens falmende virkning. Utover i mars blir pelsen stadig mer avbleket og slitt, samtidig som røy ting gjør seg gjeldende i stadig sterke re grad. Skinnets verdi reduseres raskt, og i løpet av april er det verdi løst. Sommerskinn og tidlig høstskinn kan heller ikke anvendes. Blant de mange fargevariantene som forekommer hos rev, finnes det mellom yttergrensene melanisme (svart) og albinisme (hvitt) forskjelli ge overgangsformer mellom rødt og svart, og også partielle albinoer med mer eller mindre utpregete hvite par tier i uregelmessige flekker eller som symmetriske tegninger. Pelsdyroppdrettets sølvrev er opprinnelig basert på avl av importerte melanistiske mutanter av den nordamerikanske revearten Vulpes fulva, foredlet ved be visst avlsarbeid. Men også i den vilt levende nordiske revebestand av vår rev Vulpes vulpes forekommer mela nistiske individer, og man kjente til «svartrever» lenge før sølvreven ble importert hit til landet. De viltleven de svartrevene har som oftest bare sparsomt med sølvhår i pelsen, og de kan ofte ha et mer eller mindre synlig rødskjær. De såkalte korsrevene ser ut som en mellomting mellom sølvrev og rødrev, oftest med lyst gulrøde hals- og kroppssider, mørk fargetegning som et kors over skulderpartiet, sølvhår over den mørke, bakre del av ryggen og lårene, mørkt snuteparti, brunsvart hode med sølvhår, og mørk hale med eller uten hvit tipp. En an nen fargevariant kalles brannrev og likner en riktig mørk korsrevtype. Den har svart strupe og buk og mang ler sølvhår i den rødbrune dekkhårpelsen på rygg og lårsider. Reven har lett kroppsbygning, og man gjør seg ofte overdrevne forestil
131
Rev og revejakt
linger om kroppsvekten i forhold til størrelsen, som for øvrig kan variere ganske meget. Rundt regnet ligger gjennomsnittsvekten hos voksne han ner på nesten 6 kg, hos tispene på omkring 5 kg. Riktig store hanner i godt hold kan nå opp i en vekt i underkant av 10 kg, og det er veid tisper på 8 kg, men slike eksemplarer hører til sjeldenhetene. For et så vidt lite dyr som reven betyr en kilo fra eller til en ganske betydelig forskjell i størrelse og hold. Det finnes en rekke forskjellige geografiske raser av arten innen dens veldige utbredelsesområde. De skil ler seg vesentlig ut ved forskjellig størrelse og fargetype. I Europa er tre raser representert: Normalformen Vulpes vulpes forekommer i de skan dinaviske land og Skottland. I Stor britannia for øvrig og over storparten av kontinentet er rasen Vulpes vulpes crucigera utbredt. På Pyreneerhalvøya finnes rasen Vulpes vulpes hispanica. I Amerika lever den meget nær stående arten nordamerikansk rød rev, Vulpes fulva. Som nevnt stam mer sølvreven, kjent fra pelsdyropp drett, fra fargemutanter av denne ar ten. Krysning mellom de to artene er genetisk mulig og forekommer sann
synligvis ikke så rent sjelden ettersom farmdyr kommer på frifot av og til. Krysningskombinasjoner mellom dyr av forskjellige geografiske raser medfører jevne overganger, og etter som det også i en lokal bestand er stor variasjon med hensyn til fargetyper og størrelse, er det i praksis meget vanskelig å holde rede på de forskjellige rasenes særpreg og be grensning.
Sanser, instinktreaksjoner og atferd Reven er et årvåkent dyr med skarpe sanser og rask reaksjonsevne, og den er under vanlige forhold ikke lett å overraske. Et tilfeldig møte med Mikkel er da heller ingen dagligdags opplevelse, så vanlig den enn er. Hos hundedyrene er særlig luktesansen og hørselen velutviklet, og disse sansene er det viktigste hjelpemiddel ved lo kalisering av byttedyr og når det gjel der å oppdage en truende fare. Som hos hunden er nesemuslingenes slim
hinner tett besatt med sanseceller. Små hunderaser kan ha noe slikt som 125 millioner lukteceller på en over flate på 75 cm2. Vår egen luktesans fungerer på grunnlag av 8 millioner lukteceller på en 5 cm2 flate og blir for rene rudimentet å regne i sam menlikning. Reven har antakelig ikke så god luktesans som hundene, men er like vel særdeles velutrustet fra naturens side til kampen for tilværelsen. De opprettstående, store ørene er gans ke bevegelige og oppfanger selv sva ke låter med høy frekvens, og reven er blant annet kjent for sin evne til å lokalisere musepip gjennom snølaget med stor presisjon. Synet er nok best i mørket, som hos andre pattedyr som helst ferdes ute i skumringen og om natten. I likhet med hos katten har revens øyne vertikal strek-pupill med stor evne til regulering av «blenderåpningen». Foruten syn, hørsel og luktesans har reven åpenbart en vel utviklet følesans knyttet til de lange værhårene - i likhet med andre natt dyr.
Ingen har vel særlige problemer med å identifisere rødreven, iallfall ikke når man møter et typisk prakteksemplar som denne. Med sin fyldige pels virker reven større enn den virkelig er. Vekt over 10 kg forekommer ytterst sjelden, og skulderhøyden er bare 30-38 cm.
Rødreven
Reven er sky av natur, men har også evne til å oppta erfaringer i løpet av sitt liv, og den har ord på seg for å være lur, listig og frekk, alt etter hva situasjonen krever. Fluktinstinktet er vel likevel mest utpreget, og reven synes å ha stor evne til å utnytte terrengets dekningsmuligheter. Den er som «sunket i jorden» straks man har støkket den. På sitt nattlige søk kan man av spor og sportegn se at revene gjerne instinktivt følger sin artstypiske metode ved gjennomsø king av jordekanter og tuemark der musene bor. Revene viser stor likhet i måten å nærme seg en åteplass, og når de skal sikre seg et høvelig dagleie, i jordhuler og ur, eller åpent i en skråning under en einerbusk eller på en fjellhylle med godt utsyn. Man kan nok gjøre seg overdrevne forestillinger om revens intelligens. Enkelte av beretningene om dens utrolig gjennomtenkte påfunn hører hjemme i eventyrbøkene. Men sik kert er det at reven ved sitt særegne atferdsmønster og nattlige levevis har de beste forutsetninger til å unngå beskatning - noe både jegeren og fangstmannen har fått erfare. I åpent dagleie har det riktignok av og til forekommet at reven har sovet så tungt at man har kunnet komme den ganske nær, men som oftest er den våken og var og gir ikke jegeren så lettkjøpte sjanser.
Spor, sportegn og revirmarkering Reven beveger seg helst i et avslappet luntetrav som etterlater den typiske, regelmessige sporrekken med sporstemplene plassert på linje med lik avstand. Revens poter er lodne, og klørne er forholdsvis lange om vinte ren. Det enkelte sporavtrykk virker mer avlangt med forholdsvis lengre avstand mellom tærnes tredeputer og fotputen enn hos en hund av tilsva rende størrelse. I rask, galopperende flukt kan sporene i snøen minne om harespor, og i en spesiell gangart, som for øvrig er ganske vanlig hos slektningen fjellreven, står sporene parvis i likhet med et mårspor. Re vens nattlige aktiviteter er greie å tyde på sporsnøen, og man kan lære
Av sportegn på bar mark vil man ofte legge merke til revens ekskrementer, som gjerne ligger lett syn lig på toppen av en tue eller stubbe. Revelorten er mørk etter et kjøttmåltid, og ettersom den da som oftest inneholder hår, får den en typisk tilspisset form.
mangt om reven ved å gå på sporet og se hvordan den jakter eller nasker på avfallshaugen bakom låven. Reven levner svært lite rester etter et måltid av mindre byttedyr, og i avføringen finnes det derfor ganske rikelig med hår, fjær og beinsplinter. Ettersom det i en stor revebestand er konkur ranse om jaktmarkene, har revene
Reven beveger seg som oftest i et luntende trav og etterlater seg da det karakteristiske, regel messige «perlebåndet» på sporsnøen.
sin egen markering av revir. De plas serer illeluktende visittkort og skvet ter titt og ofte langs sin faste nattlige rute. Når de eldre, dominante dyrene hevder revir på denne måten, med virker de til spredning av bestanden, ettersom områdets muligheter for høvelige hiplasser oftest er begren sede.
Forplantning, valpetid og oppvekst Utover senvinteren blir reven magre re, for etter hvert som paringstiden nærmer seg, viser særlig hannene større aktivitet og ferdes over ganske store områder for å sjekke de forelig gende muligheter. Tispene som er etablert i et område, markerer terri toriet med mulige hiplasser i god tid. Man er ikke helt sikker på om revehannen er av så monogam natur som man tidligere har antatt. Han gir i hvert fall inntrykk av å være en nokså passiv partner i familielivet, og han overlater det meste av matstrevet og oppfostringen av ungene til hunnen. Enkelte iakttakelser tyder på at han nens bidrag til familiens underhold er begrenset til den første tiden, da han holder seg i nærheten av hiet og brin ger bytte til tispa mens valpene er små og patter moren. Men i noen tilfeller glimrer han helt ved sitt fra vær. Noen konsekvent trofast ekte mann er han neppe, men utnytter paringstidens muligheter til sin for del. Sikkert er det i alle fall at han nene kan streife over store områder på senvinteren, og de merker av rutene sine slik at stanken kan kjen 133
Rev og revejakt
nes selv med menneskelig luktesans! Allerede fra slutten av januar kan parene etableres, men den egentlige paringstiden inntreffer senere. Revetispa har kortvarig brunsttid, så han nen må følge henne påpasselig en ukes tid, ettersom paringen må skje i løpet av et par dager. På senvinteren, når paringstiden nærmer seg, gjør reven seg mer be merket enn ellers. Det er særlig i månelyse netter revene bjeffer for å få kontakt med en make. Reven har for øvrig ganske variert stemmebruk. En slags dempet bjeffing som bærer langt, må oppfattes som det egentlige lokkeropet, og et høyere og mer langtrukket skrik er en varsellåt. Under paringsleken jamrer og snerrer og skriker revene så det høres på lang lei, særlig om rivaler møtes og slåss om retten til tispa og reviret. Dyrenes vinterkondisjon har stor betydning for en vellykket forplant ning. I særlig næringsrike år vil en større del av de kjønnsmodne ungrevene kunne stifte familie allerede som årsgamle. Revene, som har en utpreget evne til å oppfylle et områdes bæreevne, vil i slike år ha grunnlag for større bestandstetthet. Kullene vil også gjennomgående bli større og med stor oppvekstprosent. Dette forklarer bestandssvingningene, og sammenhengen mellom revens rike yngleår og smågnagernes perio diske opptreden. Tispa viser ofte stor oppfinnsomhet ved valg av hiplass, særlig når den har tilhold nær bebyggelse og rett og slett tar boplass i veiskråningenes storsteinete fyllmasser eller stikkren ner, under gulvet i grunnmuren på avsides uthus og hytter, eller søker til mer naturlige hiplasser i ur eller ut gravde ganger i jord- og sandbakker. Ofte tar den i besittelse forlatte grev linghi, så slipper den å grave selv. Revetispa går drektig i om lag 8 uker. I kystdistriktene på Sørlandet blir valpene vanligvis født en av de første dagene i april, i de indre strøkene en måneds tid senere. Vanlig kullstørrel se er 5-7 valper, men de unge tispene får sjelden mer enn 3-4 unger. I næ ringsrike år kan kullene bli ganske store. Man kjenner til kull på 10 - ja, opptil dusinet fullt, og i det største revekull som er registrert i Norge, var 134
det hele 14 valper! Ungene veier som nyfødte omkring 100 gram. De har lukkede øyespalter og kort, gråsvart hårlag. Etter omkring 10 døgn åpnes øynene, pelsen blir mer ullen, og gradvis får den gråsvarte fargen en rødbrun tone. Omkring månedsgamle kravler val pene på oppdagerferd i hiets indre og våger seg så smått opp i det fri etter Reven legger hiet sitt på et bortgjemt sted, i huler og urer, under store steiner, underet ut hus, eller den tar i bruk gamle grevlinghi. Om det trenges, kan den også grave ganske om fattende tunnelsystemer i sandskråninger. Den stramme lukten og den typiske revelorten som ligger strødd uten for, røper om et hi er bebodd av rev.
Under: Revevalpene vokser fort. Allerede en snau måned gamle leker de utenfor hiet. Fra sankthanstider kan man treffe på revekull ganske langt borte fra hiet, og mot slutten av sommeren begynner valpene å legge ut på turer på egen hånd.
hvert. De vokser ganske raskt, med et stadig økende næringsbehov etter at de slutter å patte sin stakkars lur vete og skinnmagre mor, som nå har sin travleste tid. Hun må være på farten til nær sagt alle døgnets tider for å tilfredsstille den sultne unge flokken som krangler og slåss om det som bringes til hiet. Familien har tilhold ved hiet til val
Rødreven
pene er omkring 3 måneder gamle. Utover sommeren følger de moren på streiftog i territoriet og lærer etter hvert hennes fangstteknikk, og ved lek og slåsskamper skaffer de seg den nødvendige erfaring for å kunne kla re seg på egen hånd. Det eksisterer et yisst samhold i kullet til utpå høsten, men hiet er da ikke lenger noe nød vendig samlingssted, og sannsynligvis vil ungrevene bli jaget av gamlemor dersom de forsøker seg på senere vi sitter i barndomshjemmet.
Ernæring En objektiv vurdering av rødrevens status som skadedyr må sees i sam menheng med artens hovedsakelige ernæringsmåte på stedet, og i hvilken grad dette har konsekvenser av be tydning for de lokale næringsinter esser. Ved en overfladisk betraktning vil bevisene for en rekke skader på småviltbestand og sauehold være tilsyne
latende opplagte og udiskutable. Et rovdyr som fra naturens side er så velutrustet til å oppspore og tilegne seg byttedyr, og som finner interesse i alt levende like fra tordivler og mus til harer, rådyr, høns og lam, har naturlig nok vært betraktet med stor mistro. Særlig i yngletiden, da næringsbe hovet til et kull sultne valper krever ekstra innsats, opptrer reven dristige re enn ellers, og de utallige beretnin gene som gjør det klart at en stor revebestand kan være en plage for visse næringsgrener under spesielle forhold, skriver seg som regel fra denne perioden. Ofte kan slike eks empler gi et ensidig, overdrevet og feiltolket bilde av de faktiske forhold og av revens rolle i naturens hushold ning i større sammenheng. Det er lett å summere opp revens antatte synde register på grunnlag av indisier. Noe som da gjerne blir glemt, er at «tvilen skal komme tiltalte til gode» - reven har ikke nødvendigvis selv drept alt det man måtte finne bytterester og
Revens rykte som viltødelegger og hønsetyv grunner seg vel delvis på det faktum at den også drar til hiet hva den måtte finne av kadavre i skogen, langs veikanter og på avfallshaugene, som mat til ungene. Men det forekommer at rev våger å trenge inn i hønsegården om sjansen byr seg.
beinrangler av utenfor et bebodd hi. At smågnagere utgjør et svært viktig næringsgrunnlag for reven, blir like ledes lett glemt eller fortrengt i disku sjonens hete. Det ble foretatt en meget grundig og omfattende undersøkelse av re vens ernæring ved Statens Viltundersøkelser i 1950-årene. Undersøkelsen var basert på et solid materiale inn samlet i Norge: 551 revemager ble åpnet og innholdet analysert, 984 ekskrementer ble undersøkt, bytte rester fra 24 revehi ble innsamlet, foringsforsøk ble utført, og observasjonsturer på sporsnø, til sammen 274 km, ble foretatt. I tillegg ble det gjen nomgått 4919 rapportskjemaer om den årlige viltbestand i tidsrommet 1945 til 1952 - fylkesvis - og opplys ninger om revens antatte skade på husdyr og småviltbestand notert. En slik undersøkelse gir grunnlag for en objektiv vurdering av revens rolle i naturen - ut fra kjennskap til næ ringens sammensetning til forskjelli ge årstider. Det ble fastslått at det blant små gnagerne vesentlig er markmusartene som utgjør en meget viktig del av revens hovednæring. Av jaktbare pattedyr er særlig haren et viktig
135
Rev og revejakt
stand og smågnagernes periodiske yngleår synes ganske klar, og det er også registrert tilsvarende sammen heng ved en økende harebestand. De begrensende faktorer har på samme måte sin vesentlige sammenheng med sviktende næringsgrunnlag ved siden av intensivert desimering ved jakt og naturlige fiender, og naturlig avgang ved sykdommer. Reven har egentlig få naturlige fiender, ettersom fore komsten av gaupe og ulv er så vidt sparsom at det ikke betyr noen trus sel for reven. Blant bytterestene i ørnereir finnes ofte rester av rev, sær lig valper av årets kull, som også kan frykte hubroen. I magre år viser reven stor oppfinn somhet i valg av nye veier til mat fatet. Blant annet har den oppdaget avfallsplassenes muligheter, og den har stor evne til å legge om kosthol det, skjønt mange av næringsemnene antakelig er av tvilsom verdi for en kjøtteter. Reven er utsatt for mange sykdom mer som nok har en vesentlig betyd ning som bestandsbegrensende fak tor. En rekke av de vanlig forekom mende sykdommene hos hund kan, som vi vet, ha dødelig utgang uten vaksinering og veterinærbehandling. Reven kan smittes av og overføre alle kjente hundesykdommer, og den er også svært utsatt for en rekke tarmparasitter, som bendelormer, hakeormer, spolormer og trikiner. Den mest fryktede og alvorlige sykdom reven kan spre, er rabies (hundegalskap), som er utbredt i de mellomeuropeiske land, og som sø kes begrenset blant annet ved omfat tende utrydding av revebestanden i de aktuelle områder. Bestandsvariasjon I de senere årene har reveskabb bredt seg i foruroligende grad også i sykdommer Norge. Lidelsen skyldes en skabbOver en lengre periode vil en frittle midd som lever dypt i hudmuskulatuvende viltbestand variere i størrelse, ren. Ved sterke angrep med håravfall avhengig av visse ytre faktorers på og skorpedannelser blir det stakkars virkning innen miljøet. Optimale be dyret etter hvert så redusert at det tingelser medfører muligheter for be dør. Skabbrev forveksles av og til standsøkning, like sikkert som uguns med rev med en arvelig mangel på tige forhold virker i motsatt retning. utvikling av pelsens dekkhår. Disse Slike bestandssvingninger kan påvi blågrå, korthårete ullrevene kalles ses i en revebestand, der de har en Samsonrever, og heller ikke disse har åpenbar sammenheng med det til noen særlig framtid i kampen for til gjengelige næringsgrunnlaget. Sam værelsen. menhengen mellom tallrik revebe Peter Valeur
byttedyr, likeledes rådyr - både voks ne dyr og kje. I næringsfattige år med lite små gnagere ble det påvist forholdsvis mer av spissmus og piggsvin, fugl og fugleunger, fisk og fiskerester, slakteavfall og åtsler. Det ble sjelden påvist at reven eter andre rovdyr, men i enkelte tilfeller fant man rester av mink, og av husdyr også hund og katt. Rester av fuglevilt utgjorde ca. 30 % av de varmblodige byttedyrene, og omfattet særlig trostearter, orrfugl og storfugl. I en samlet oversikt over revens uhyre varierte meny inngår vesentlig animalske, men også vegetabilske næringsemner, så som forskjellige slags skogsbær, med blåbær som en god nummer en, nedfallsfrukt, særlig plommer og søte pærer faller i smak, og korn og rotfrukter i krisetider når sulten gnager. De animalske næ ringsemnene representerer så å si samtlige klasser i dyreriket, fra insek ter, krepsdyr og snegler, til frosk og krypdyrarter som firfisle, stålorm, snoker og hoggorm, forskjellige fiskearter, tallrike fuglearter, og pattedyr fra mus til elg. Næringens sammensetning varierer med årstiden og er også ulik i for skjellige distrikter, avhengig av hva den lokale fauna og flora og stedets husdyrhold og avfallsplasser har å by på. Det er klart at en art med så omfattende appetitt også vil kunne gjøre nytte for seg på forskjellig vis, ved å desimere bestanden av smågna gere og insekter som er til skade for jord- og hagebruk, og ved sin heder lige innsats i naturens renovasjon.
136
Fjellreven Karakteristikk, utbredelse og miljø Tilsynelatende har fjellreven (Alopex lagopus) og rødreven mange likhets trekk både når det gjelder utseende og levevis, men de to artene hører likevel til forskjellige slekter av hundefamilien. Ved nærmere bekjent skap vil man snart oppdage at riktig nok er de to artene nokså like - «men det er utenpå»! Rødreven står vel rustet i kampen for tilværelsen takket være sin store og tøyelige tilpasningsevne i de for skjelligste miljøer. Den viser stor oppfinnsomhet i valg av tilholds steder også i kulturlandskapet, og en velutviklet evne til å orientere seg fram til matfatets muligheter på ved kommende sted. Forklaringen på fjellrevens merk bare tilbakegang på den skandinavis ke halvøy er kanskje nettopp at den mangler disse nyttige egenskapene som den livskraftige, frekke fetteren har i så rikt monn. I konkurransen blir fjellreven derfor den tapende part i områder der begge artene fore kommer. Fjellreven har en helt an nen atferd enn rødreven. Den er langt mindre sky, mer troskyldig og nysgjerrig. Når den får anledning til å venne seg til mennesker i naboskapet av sitt territorium, blir den ofte direk te dumdristig etter hvert som den blir husvarm. Dette er selvsagt farlige egenskaper; den var da heller ikke synderlig mistenksom overfor fangst mannens fallstokker og -heller, den gang det ble drevet jakt og fangst på fjellrev. Det er likevel ikke sannsynlig at nedgangen i fjellrevbestanden bare har sammenheng med tidligere tiders mulige overbeskatning. Arten har vært totalfredet i årrekker uten at det har medført merkbar økning i den nordskandinaviske bestanden. Fjell reven er et dyr med spesielle forutset ninger for et liv i arktiske strøk. Egentlig kan man vel betrakte den som en slags relikt - en gjenlevning
Fjellreven
fra arktiske klimaperioder i forgang ne tider på den skandinaviske halvøy. I Sør-Norge er fjellreven først og fremst utbredt i sentrale fjellstrøk, som Hardangervidda med tilgren sende områder i Jotunheimen og i Snøhetta-området på Dovre. I lan dets nordligste strøk forekommer den også ute ved kysten slik som i de arktiske områdene. Fjellreven er nemlig identisk med polarreven, som forekommer i de to pelsvariantene hvitrev og blårev på Grønland og de arktiske tundraområdene på det nordamerikanske kontinentet, samt på Spitsbergen, Bjørnøya, Jan May en og i de nordligste tundra- og kyst områder fra Arkhangelsk til utløpet av Jenisei. Den kan altså med rette kalles en sirkumpolar art, og den fin nes ikke i vill tilstand sør for den skandinaviske halvøy. Som verdifull pelsviltart ble imid lertid polarreven tidlig kultivert som pelsfarmdyr. Det er framavlet en rek ke mutasjoner og fargevarianter, og dyr som tilhører farmdyrgenerasjonene, er også blitt større enn sitt viltle vende opphav. Spredte forekomster
Fjellreven er en arktisk art og identisk med polarreven i arktiske strøk. Hos oss er den sparsomt utbredt i enkelte fjellstrøk.
av arten fjernt fra dens opprinnelige miljø i høyfjellet viser seg som oftest å kunne tilbakespores som rømlinger
fra pelsdyrfarmer. Den ekte viltle vende fjellreven er imidlertid blitt en sjelden, en direkte truet art, på tross
Normalt skifter fjellreven til hvit vinterdrakt. Noen dyr har imidlertid en mørkere vinterdrakt og kalles da gjerne blårev.
137
Rev og revejakt
Fjellrevens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
av at den har vært totalfredet hos oss siden 1930. Fjellreven er tatt med i Nordisk Råds liste over truede dyre arter, og den er i dag totalfredet også i Sverige og Finland. Fjellreven er opprinnelig et spesia lisert aktivt tundradyr, og dens typis ke miljø er, som navnet antyder, fjelltrakter der den tar opphold i de øvre lav- og vierregionene i snaufjel let ovenfor bjørkebeltet, og den har evnen til å utnytte høyfjellets spar somme og spesielle næringsgrunnlag.
Størrelse og utseende I lubben vinterpels virker fjellreven større enn den egentlig er. Skrotten 138
er liten og spedbygd, men under gode næringsforhold kan den bli svært fet i løpet av høsten, og vekten varierer derfor tilsvarende - fra 3-4 helt opp til 8 kg! Kroppslengden er omkring en halv meter, og med den buskete halen på ca. 30 cm er den faktisk ikke stort større enn en velvoksen katt. Fjell reven har rundere hode med kortere snuteparti og mer markert pannestopp enn rødreven, og ørene er mindre og mer avrundet. Dyrets utse ende er temmelig forskjellig sommer og vinter. I sin korthårete sommerpels virker fjellreven slank og for holdsvis høy beint. Den har da gråhvit hale og er lyst gulgrå på sidene og buken, mens hodet, ryggen og ut siden av lårene, skulderpartiet og føttene er mørkt gråbrune. Slik ser også ungrevene ut i sin første sommer. Hos de voksne dyrene henger ofte rester av den slitte, gulnede vinter pelsen igjen og gir et lurvete og loslitt preg. I slutten av august begynner utviklingen av den lyst gråaktige bunnulla, som blir tettere utover høs ten og gir dyrene en gråaktig avdem pet hovedfarge ettersom kontrastene mellom de mørke og lyse kroppspartiene gradvis utjevnes. Først i løpet av november er vinterpelsen fullt ut viklet med en tett, svakt grålig ull, og en langhåret, fyldig dekkhårpels som som oftest er snøhvit. Men i enkelte bestander forekommer et visst inn slag av den blå fargetypen. Blårevene har svært mørk og ensfarget sommerpels, mens vinterpelsen er betydelig lysere med en viss variasjon i nyan sene. I pelsdyroppdrettet har man i særlig grad interessert seg for å renavle blårewarianten.
Forplantning, levevis og ernæring Fjellrevens paringstid synes å inntref fe noe senere enn hos rødreven, i siste del av mars. I likhet med rød reven har også fjellreven sine spesiel le revirer, og i et etablert hiområde hevder gamletispa sin rett til om rådet. Det synes å være stor rivalise ring mellom hannene, og hannens rolle i det videre familielivet er noe uklar. Det synes av og til som om
hannen har fast tilholdssted i hiets umiddelbare nærhet i yngletiden, og at den fungerer som vaktpost. Fjellrevens hiplasser er i polarstrø kene stort sett å finne under stein blokker og i ur, særlig i nærheten av fuglefjell, der slike finnes. I de skan dinaviske høyfjellsområdene graver fjellrevene ofte ut egne underjordis ke labyrintsystemer i sandmælene, der forholdene gjør dette mulig. Slike fjellrevhauger kan ha vært i bruk i mange revegenerasjoner, og de røpes av en ekstra frodig gressvegetasjon, et resultat av familienes samlede gjødselproduksjon gjennom årene. Haugene blir stadig utvidet og utbed ret med tunneler, blindganger, opp holdsrom, spiskammere og tallrike utganger i imponerende anlegg av vidt omfang. Fjellreven ble fra gammelt av flere steder kalt mælrakk, sannsynligvis fordi den bodde i sandmæler. Slike mælrakkhauger finnes flere steder, bl.a. på Hardangervidda, hvor de endatil står navngitt på kartet. Etter en drektighetstid på 50-52 døgn føder hunnen 6-8 valper. Fjell reven kan under gode næringsforhold vise seg utrolig fruktbar. I store le menår forekommer kull på både 10 og 12, og fra farmoppdrett er det registrert kull på 15 til 20 valper! For en arktisk dyreart er det av vital be tydning å kunne utnytte optimale næringstilstander til maksimal repro duksjon for å sikre artens eksistens. Ungene vokser ganske raskt etter at den første valpetiden er over, og i løpet av noen korte, hektiske som mermåneder utvikler de seg etter hvert under morens ledelse til en selvstendig tilværelse. Men kullet og moren holder sammen til sent på høs ten og er sterkt knyttet til hiplassen. I polarstrøkene tar fjellreven særlig opphold ved fuglefjellene, som byr på nær sagt uuttømmelige spiskam mere i form av lett tilgjengelig bytte, fugleunger og egg. Fjellreven har en utpreget sans for å sikre vinterforsyningen og samler store lagre til senere bruk. Dersom en fjellrev blir isolert på øyer der ærfugl og gjess har hekkekolonier, kan den i løpet av sommersesongen nærmest gjøre rent bord og røve hvert eneste reir. Dette har man eksempler på bl.a. fra Spits-
Revejakt
bergen. I polarstrøkene har revene særlig tilhold på tundrabremmen nær kysten, og den patruljerer stadig fjæra på matleting. Egentlig er den vel å betrakte som et natt- eller skumringsdyr, og den sees helst i aktivitet om natten, men i de lyse polarnettene om sommeren spiller jo ikke lyset noen rolle. Kresen er fjellreven ikke. Den tar gladelig til takke med åtsler som reker i land, den forsyner seg med restene av isbjørnens måltider og eter endatil isbjørnekskrementer. I fjæra finner den også rikelig med marflo, et slags krepsdyr, og muslin ger. Av og til gjør den det helt store varpet når en strandet hval eller et selkadaver sikrer en sorgløs tilværelse for lange tider. Fjellreven er hos oss ellers svært avhengig av smågnagerforekomstene i fjellet. Den er mer tallrik etter store lemenår og kan da begi seg på vand ringer etter smågnagerårets kulmina sjon og vise seg i lavereliggende strøk. Fjellreven er blant snarefange re kjent som en lei ryperøver, og den kan også ta egg og unger av fjellets markrugende fuglearter og harer når anledningen byr seg.
Spor og sportegn Fjellreven har lodne poter, og sporstemplene på snøføre er derfor mer utvisket enn hos rødreven. Potene er dessuten mindre, og fjellreven beve ger seg på en annen måte enn rød reven. Den har det likesom ikke så travelt, men tripper og går med mer tettstilte fotavtrykk. Travsporrekken er ikke så rettlinjet som hos rød reven, og av og til går den lange strekninger i en slags passgang som etterlater et mårliknende dobbelt spor. Dette kan også rødreven gjøre, men langt sjeldnere. Etter galopp står sporgruppene tettere sammen enn hos tilsvarende rødrevspor. Hiplassene i høyfjellet er ofte svært iøynefallende, og dersom det finnes tegn til graving av ny dato, revelort og bytterester, kan man gå ut fra at det er i bruk. Men det hender ikke så sjelden at rødreven okkuperer hiområdet, så bare vakthold ved hiet kan gi sikker beskjed om den rette eiermannen er til stede. Peter Valeur
Revejakt Jakt med drivende hund Revejakt med halsende eller driven de hund er i store deler av landet en meget populær jaktform. Men jakten krever relativt romslige områder, og mange steder er det derfor ikke mulig å drive revejakt med halsende hund. Et annet forhold som mange steder begrenser mulighetene for denne jaktformen, er at mange grunneiere ikke tillater stø verjakten av hensyn til rådyrene. Og det er ikke til å komme bort fra at mange har dårlige erfa ringer med hunder som jager rådyr istedenfor rev. Dette er kanskje noe av bakgrunnen for at gluggjakt er en mer utbredt form for revejakt enn jakten med drivende hund her i lan det i dag. Jakt med drivende hund er i høy grad basert på at jegerne er godt kjent i terrenget, at de kjenner re vens veksler og tilholdssteder, slik at de alltid kan velge de beste postene. Det kreves års erfaring i ett og sam me terreng før man fullt ut mestrer denne formen for revejakt. Reven har sine vaner når det gjel der å utnytte terrenget. Og den som vil ha utbytte av jakten med drivende hund, må kjenne disse vanene. Man må f.eks. være klar over at ungreven gjerne holder seg nær hiet, og at den har lett for å gå i dekning, f.eks. i en ur, under en stein eller til og med i et tett kratt. En erfaren hund vil finne ungreven, og en erfaren jeger vet hvordan han skal gå fram når ungrev skal jages. Men for den uerfarne vil jakten ofte bli resultatløs. Det hender ikke sjelden at jakten med drivende hund drives nokså planløst. Man slipper hunden, og je gerne blir stående og prate, før de endelig, når losen er i full gang, løper mot postene og sprer lyd og lukt slik at reven blir grundig støkket før de er på plass. En ungrev kan nok fortsatt holde seg i terrenget, selv om den blir støkket på denne måten. Men en eld re rev vil dra langt ut, og lengre jo eldre den er. Legger man jakten opp
på denne måten, risikerer man å bru ke hele dagen til å jage en rev som i virkeligheten befinner seg langt inne i naboterrenget. Resultatet er at man blir lei av revejakten og i stedet kon sentrerer seg om jakt på hare, et byt te som er langt mindre nøyeregnende når det gjelder støy og dufter. Revejakt med drivende hund er kanskje mest givende og interessant på sporsnø, ettersom man da kan lese i snøen hva som foregår. Revens dagleie kan man lokalisere ved å ringe det siste nattsporet, og man får de beste muligheter for å plassere poste ne riktig og dirigere hunden på beste måte. Men hovedregelen for all reve jakt gjelder også her: Man må bevege seg så lydløst som mulig, og på posten må man stå absolutt stille og i god dekning, selv om kulden biter eller regnet høljer ned. Dessuten er det viktig at jegerne blir på posten selv om losen går ut av hørehold. Reven er fredet i den tiden den har små unger, fra 1. mai til 14. juli. Til revejakt kreves det at man har betalt jegeravgiften, og at man har jaktrett eller jakttillatelse i området. Praktisk revejakt er beskrevet i håndbøker, tidsskrifter osv., og mye kan man lære av erfarne revejegere. Men den beste læremesteren er Mik kel selv. Han er en utrettelig lærer som øyeblikkelig gir beskjed når ele ven gjør en feil. Det gjelder bare at eleven er våken nok, slik at han til enhver tid registrerer lærerens reak sjoner og på det grunnlag prøver å finne ut hvilke feil han har gjort.
På post Også underveis til posten skal jege ren være så lydløs som mulig. To bakksrøyk vil advare reven, og man bør heller ikke bruke etterbarberingsvann eller annen godlukt om morgenen før man drar ut på jakt. Duften av øl er også noe revenesen vil registrere. Jegeren som står på post, skal gå mest mulig i ett med terrenget. Om 139
Rev og revejakt
Hvis jegerne er godt kjent i området og er dus med revens vaner, og om hunden dessuten er god, kan drivjakt gi resultater selv om det bare er tre mann på jaktlaget. Illustrasjonen viser hvordan dagens jakt forløp for et lag som fylte de nevnte betingelsene. (Jegernes rute er markert med grønne, stiplede linjer, revesporet med blått.) Opptakten var at en mann på vei til butikken så ferske revespor i nysnøen en dag sent på høsten. Han tok straks telefonkontakt med to jaktinteresserte naboer. På grunnlag av gammel erfaring regnet man med at reven hadde tatt dagleie i en bakke med steinrøyser, dit sporene førte. Uten denne erfaringen ville de ha tatt en tur på aktuelle veier for å telle spor. Nå ble de enige om at en av jegerne skulle ta post i et bjørkeholt på eidet mellom sjøen og en åker (post 1), med god utsikt både til åkeren og sjøstranden. De to andre møttes der reven hadde krysset veien, den ene med hund. En av disse to tok post på en liten flate mellom åkeren og en kolle, med god utsikt til begge sider av kollen (post 2). Etter at den avtalte tiden var gått, ble hunden sloppet, og hundeføreren gikk for å ta post ved revens innspor i en skråning nær kollen der man antok at reven hadde sitt dagleie (post 3). Da hunden fikk reven ut, begynte reven å sirkle for å komme på innsporet. Sannsynligvis ble reven oppmerksom på jegeren på post 3, ettersom den plutselig drog rett over til den andre siden av kollen med hunden etter seg. Deretter drog den rundt den lille kollen nær post 2, og satte så kurs for denne posten. Deretter fortsatte den langs åkerkanten slik at den ikke kom inn i skuddfeltet for post 2. Jegeren på post 1 trakk på grunnlag av losen den riktige slutningen at reven var i anmarsj. I mellomtiden var hundeføreren, etter avtale, kommet på plass på sin alternative post 4. Jegeren på post 1 løsnet skudd, men så lavt at reven bare fikk en skramme i foten. Skremt la den i vei mot steinrøysa og dagleiet. Kursen gikk direkte mot post 4, der reven ble felt.
man står rett opp og ned i åpent terreng, er det små sjanser for at reven ikke vil oppdage posten i tide. Busker, stein, stammer osv. må bru kes som dekning. Når snøen ligger, kan det lønne seg å bruke hvite overtrekksklær. Dette gjelder også under harejakt med drivende hund. Selve posten bør ryddes godt, det vil f.eks. si at man fjerner kvist o.l.
som kan knekke og skape støy, og eventuell snø tråkkes godt ned. Støveltramp mot bakken kan registreres av reven på omtrent like langt hold som mennesket hører en bilmotor. Hvis det er mulig, bør jegeren sitte på posten. En ufravikelig regel, enten jegeren står eller sitter, er at han må forholde seg urørlig så lenge losen høres. Man må hele tiden ha det klart for seg at hunden ligger bak reven, og avstanden i tid mellom en langsom hund og reven kan være opptil en halv time. Jo langsommere hunden jager, desto viktigere er det at jege ren opptrer riktig og forholder seg rolig på posten. En rask hund som jager på overvær, kan etter manges mening gjøre det mer spennende å stå på post, og gamle dagers jakt med to hunder kunne gi stor fart og klin gende los. Ofte var det bare et par minutter mellom reven og de jagende hundene. Men det er mange som me ner at en langsomtjagende hund tvert imot kan gi en mer spennende jakt, ettersom man aldri kan være sikker på når og fra hvilken kant reven vil komme. Det betyr at jegeren må være i konstant beredskap og ta i betraktning at reven ikke er presset, og at den derfor vil ha større muligheSelv om reveskinnet igjen har fått en viss verdi, vil revejakten langtfra gi noen rimelig timelønn! Også når det gjelder rev, er selve jakten blitt langt viktigere enn utbyttet, og noen av de mest populære jaktformene byr på spenning som er omvendt proporsjonal med utbyttet.
140
ter for å oppdage jegeren. Ellers er det flere forhold, og ikke bare den jagende hundens fart, som virker inn på avstanden mellom rev og hund. Vitringsforholdene, været og føret spiller en viktig rolle. Som regel vil avstanden mellom hund og rev være større i klarvær og på frossen mark enn i gråvær og regn og når bakken er bløt. Revens alder og kanskje også kjønnet, og dessuten hundens opp treden kan virke inn. Den store belønningen får man ofte når man blir stående på posten et
Revejakt
par timer lenger enn man på forhånd har beregnet, og det store nederlaget opplever man når man mister tålmo digheten og forlater posten et par minutter for tidlig. Reven er uthol dende, og den jagende hunden har ikke lett for å gi seg. Derfor gjelder det at jegeren viser en tilsvarende utholdenhet. Når losen nærmer seg, skal man ikke la iveren ta overhånd slik at man løfter geværet og forbereder siktingen, som om man skulle være på skytebanen. En jeger som sitter, hol
der ikke geværet i armkroken. Først når reven er på hold, er tiden inne til å løfte geværet, sikte og skyte. Løftes geværet for tidlig, risikerer man at reven legger om kursen i siste øye blikk, ettersom den har oppdaget be vegelsen på langt hold. Ellers er det en alminnelig erfaring at det ofte blir bom når man sikter i flere sekunder med hagle, som om det skulle være en rifle man har i hendene. Hagla er våpenet for raske og spontane skudd. Dette bør man ikke minst ta i be traktning når man står på revepost.
Skuddet Før i tiden var det vanlig å bruke ekstra store hagl på rev. Men etter gjeldende forskrifter er det til små viltjakt ikke tillatt å bruke større hagl enn 3,5 mm (nr. 2), og det skal videre være minst 100 hagl i patronen. Dette er også fullt tilstrekkelig, ettersom det jo her, som ved all annen jakt, er en forutsetning at jegeren bedømmer avstanden slik at det ikke skytes på for langt hold, og at han har nervene under kontroll. 141
Rev og revejakt
Bomskudd resulterer som regel i at dyret drar langt ut og forsvinner ut av sitt faste aktivitetsområde. Det er en av mange gode grunner til at man ikke skal skyte på reven hvis forhol dene ikke ligger til rette for et sikkert skudd. For hvis man lar Mikkel pas sere, uten å være skremt, er det de beste sjanser for at den senere vil komme tilbake til posten, hvis den ikke blir skutt fra en annen post. En jeger som er for ivrig og skyteglad, forspiller ikke bare sine egne mulig heter, men ødelegger også jaktdagen for de andre i jaktlaget. Under revejakt med drivende hund skytes det flest bomskudd på helt korte hold. Det samme gjelder ved gluggjakt. Dette kan høres merkelig, men det har sin forklaring. Selv jege re som er fortrolige med denne jakt formen, og som ellers opptrer fornuf tig nok, blir overrumplet når reven plutselig og uventet dukker opp på noen få meters hold. Resultatet er et for raskt skudd, som går forbi. Når reven kommer rett imot, er det området som gir drepende treff, svært lite. Det bør derfor advares mot å skyte i en slik situasjon. Man har lett for å skyte for høyt, slik at det blir bom, eller i verste fall skadeskyting. En annen grunn til at faren for skade skyting er stor på kort hold når reven kommer rett imot, er at haglsvermen da er meget smal. Sideskudd er mest effektivt, fordi det området som gir drepende treff, da er størst. Man bør gjøre det til en
regel å holde litt lavt, ettersom hagle for i fangstmannens egen interesse å ne har en tendens til å trekke litt lære seg korrekt flåing, taning og oppover. Ved skudd bakfra er det etterbehandling av skinnet. også vanlig at jegeren holder litt for Et reveskinn skal «belg-flås», det lavt, noe som kan resultere i at reven vil si at det vrenges av skrotten uten slipper unna med et skadd bein. Sik langsgående oppspretting av bukskinter man mot ørene på den flyktende net. Apningssnittet følger bakre inn reven, eller kanskje en tanke over, vil side av bakbeina fra potene til anal skuddet gi resultater. Man bør imid åpningen. Forbeina flås fri ved snitt lertid helst ikke skyte på reven bak fra pote til albuledd. På føttene vren fra. ges skinnet helt fram til ytre tåledd, Hvis reven faller, men fortsatt rø og etter at halen er flådd fri, sprettes rer på seg, gjelder det straks å skyte haleskinnet opp fra undersiden i sin på nytt. Hvis man nærmer seg den fulle lengde. skadde reven for å slå den i hjel, vil Reveskinnet har forholdsvis tynn den ofte komme seg på beina igjen og lærhud, så flåingen, og særlig den forsvinne. Om nødvendig skal man etterfølgende skrapingen må skje også skyte et tredje skudd, og ikke med en viss forsiktighet og varsom nærme seg reven før den er død. bruk av flåkniven der dette er nød Moderne haglpatroner tåler atskil vendig. En trenet pelser vrenger lig kulde. Det er derfor ikke nødven «belgen» ganske raskt, med påsitdig å ha patronene i lommen for å tende fett og det hele, men legger holde dem varme. At patroner må grundig arbeid i skrapingen. Det an oppvarmes i sterk kulde, er overtro, befales da å trekke skinnet over en og den som ofrer oppmerksomhet på rund, glatt skrapestokk og skrape slike hensyn, kan lett gå glipp av fettlaget av ved bruk av en tilslipt, mange gode skuddsjanser. stor skje. Det er viktig at ikke hår røttene skades ved for hard skraping, og av den grunn skal skrapingen fore Behandling av byttet tas med og ikke mot hårrøttene, det Et godt vinterskinn av rødrev repre vil altså si bakfra og framover mot senterer en så vidt stor verdi at man hodet - og ikke motsatt, som det ofte må ta godt vare på det. Salgsverdien blir praktisert og til og med har stått av pelsverk er riktignok ustabil i takt beskrevet i pelsingsbrosjyrer! Vrengmed motens luner, men interessen ing av ørebruskene, trimming av lepfor bruk av rødrevskinn har holdt seg pekanter og fjerning av fettputene fra lenge. Dette betyr brukbare priser. potene skal også foretas innen skin Men prisen avhenger sterkt av måten net er klart for strekking på tane av skinnet er behandlet på. Det er der forskriftsmessig type. Ved flåing og
Revejakt
skraping bruker man rikelig med form med jevn bredde og en sikrere sagspon som suger til seg blod og fett. tørking forutsatt at man «følger En skutt rev er ofte mer eller mind bruksanvisningen». Før skinnet tres re tilsølt av blod. Gjennom hagl- eller på tanen, vikles et lag porøst papir kulehull suges blod opp i ullpelsen, (gjerne avispapir i mangel av noe og det vil senere størkne som kladder bedre) rundt tanen. - Tanen har uti pelsen dersom det ikke fjernes. Ved frest langsgående spor som gir den mindre blødninger kan det være til nødvendige gjennomtrekk under tør strekkelig å fjerne blod fra skinnet kingen. Neste dag tas skinnet av ta ved hjelp av sagspon. - Rev fra åte- nen, og papirlaget skiftes, hvoretter saks som er plassert ved et oppkom skinnet trekkes på igjen. Det er me me, kan være tilgriset av myrjord og get viktig å overvåke tørkingsprosesgjørme. Også i slike tilfeller anbefa sen nøye, og eventuelt foreta nok et les det å gi skinnet en grundig vask papirskifte etter en dag eller to der etter at det er ferdigskrapt og fritt som det synes nødvendig. Tørketiden for fett. Mange vil kvie seg for en slik avhenger av temperaturen og bør vidløftig operasjon, men er dyret skje i et temperert og luftig rom, aldri ferskflådd, tåler det godt å vaskes, og nær en ovn eller direkte i solveggen! det blir «som nytt» etter behandlin Når skinnet etter nok et par døgn gen og innbringer utvilsomt en høye kjennes tørt, kan det tas av tanen og re pris. - Skinnet bløtlegges først som henges til ettertørking i et rom med et annet klesplagg i opptil 20 graders god luftsirkulasjon og lav tempera lunkent vann tilsatt vaske-/bløtleg- tur. Så følger kjemming, finpuss og gingsmiddel som trekker ut blod og risting, slik at skinnet presenterer seg smuss. Det etterskylles grundig i på best mulig måte på markedet. Rå, tørkede reveskinn vil lett til kaldt vann til skyllevannet er rent. Deretter vris det forsiktig eller plas trekke møll og pelsklanner ved lag seres i en sentrifuge, som presser van ring på loft i sommertemperatur. Ved net ut. Pelsen må deretter tørres ved lagring utover sesongen er det sikrest tromling eller for hånd i fin sagspon, å oppbevare skinnene i et fryseri. Reveskrotten kan man bruke som og den bør trekkes på tanen med kjøttsiden ut et par timer til det har åte ved gluggjakt, eller man kan hen dannet seg en tørrhinne. Da er skin ge den opp som mat for meiser og net klart for den endelige taningen. andre småfugler som setter pris på Tanene som nå brukes, er beregnet den slags kost - vel å merke på steder for tørking med skinnets hårside ut, der den nakne skrotten er minst mu og dette byr på mange fordeler. Det lig synlig. Reveskallen kan man, etter gir bedre kontroll med strammingen skikkelig rensing, ta vare på som av skinnet, som kan gis en best mulig jakttrofé. Ved skudd på en løpende rev må man ta i betraktning at dyret beveger seg meget raskt, og at haglsvermen trenger lengre tid enn en riflekule på å nå målet. Mot rev som løper bort fra jegeren, sikter man i ørehøyde. Hvis reven beveger seg mot jegeren, må man derimot holde lavt. Rene sideskudd er alltid sikrest.
Hijakt Også etter at den er blitt voksen, tilbringer reven en del tid i hi eller annet skjul. Men bruken av hi er individuell. Noen rever søker tilflukt i hi bare når været er særlig dårlig, eller når de vil unnslippe en alvorlig fare. Andre oppholder seg mer regel messig i hi om vinteren. Alle rever benytter seg altså mer eller mindre av hi, og hijakten er basert på dette. Avgjørende for hijakten er inngå ende kjennskap til alle hi og andre skjulesteder som blir brukt av rev innenfor området der jakten skal dri ves. Skjulestedene kan f.eks. være i ur, under store steiner, under uthus osv. En rev som frivillig går under jorden, velger sitt skjulested med omhu. Er reven derimot i knipe, kan den søke seg til meget beskjedne skjul, som f.eks. under et vindfall, i et drensrør under veien eller i en stor kvisthaug. Den beste garantien for en vellyk ket hijakt er en god hihund. Hos oss brukes for det meste foxterriere, men også andre terriere gjør god nytte for seg, f.eks. lakelandterrier og borderterrier. Ellers er dachshunder mye brukt til denne jakten, som krever både mot og taktikk av hunden. Men i tillegg til hundens egenskaper er også jegerens dyktighet og erfaring av stor betydning for resultatet. Hijakten kan drives som en jakt form for seg, eller som et ledd i jak ten med drivende hund, når reven går i ur. Hijakten som egen jaktform kan f.eks. drives når de fleste rever er gått i skjul på grunn av hard vind eller snødrev. Det hender også at man fin-
Rev og revejakt
ner reven inne når det er ekstra streng kulde. Når man på denne må ten baserer hijakten på værforholde ne, er jegerens erfaring av stor betyd ning. Når reven er gått i hi på grunn av snøvær, er det som oftest nytteløst å spore, ettersom snøen gjerne dek ker sporene. Det virker også som om reven forutser uværet, slik at den går inn i god tid før det bryter løs. Og det hender at reven kan bli liggende inne i opptil tre døgn. Alle hi og andre skjulesteder der det kan ligge rev inne, blir undersøkt ved hundens hjelp. Selv om sannsyn ligheten for at reven er der, ikke er særlig stor, må man opptre som om Mikkel er inne; det vil si at man må nærme seg med stor forsiktighet. Dersom man må kommunisere med en jaktkamerat, må man bruke tegn, og eventuelt benytte seg av riss i snøen. Hvis reven ikke får mistanke om at det er mennesker utenfor, vil den lettere forlate hiet når den får kontakt med hunden, og skuddsjansen kan komme ganske raskt. En rev som aner at en fare lurer utenfor, vil derimot holde seg i hiet lengst mulig, og bare en meget god hund kan få den ut. Iallfall vil en rev som vet at det er mennesker utenfor hiet, nøle i det lengste med å gå ut, slik at jakten trekker lenge ut. Hijakten krever tålmodighet, og tålmodigheten blir satt på prøve når man undersøker det ene hiet eller skjulestedet etter det andre uten re-
144
Forutsetningen for en vellykket hijakt er at jegeren har god kjennskap til hi og andre skjulesteder som reven bruker, og at han vet at reven ofte går i skjul på de mest overraskende steder, som lett blir oversett av den mindre erfarne og mindre lokalkjente jegeren. For å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap om revens vaner i området, bør jegeren følge med i hva som skjer året rundt, selv om hijakten for det meste foregår om vinteren, når pelsen har best kvalitet.
sultater. Etter hvert kan konsentra sjonen begynne å svikte, og man hop per kanskje over et hi eller to som man ikke har særlig stor tro på. Men akkurat der ligger kanskje reven i dag.
Reven går ut Under hijakt slippes én hund om gan gen. Bare under store uthus og andre skjulesteder som ikke representerer noen særlig fare for hunden, kan man
En god hund er gull verd under hijakten. Best er de hundene som raskt får reven i bevegelse og ut av hiet, mens man har mindre glede av hunder som er så aggressive at de gjør kort prosess og dreper reven inne i hiet. Egentlig finnes det ikke noen hunderase som er bedre egnet til hijakt enn andre. Men stort sett kan man si at terrierne egner seg best i hi som ligger i ur, mens dachshundene er spesialister i jordhi med mange ganger.
Revejakt
slippe to hunder samtidig, forutsatt at de er gamle kjente som stadig har vært brukt av den samme jegeren. Om to hunder som ikke kjenner hverandre godt, slippes samtidig i hi, kan det resultere i et virkelig blodig hundeslagsmål. Reven er slett ikke jegerens bytte idet hunden slippes ned i hiet. Hiets konstruksjon kan gi reven mange gode kort på hånden, hunden kan gjøre feil, eller reven kan være modi gere enn hunden. Om hundens ar beid av en eller annen grunn går i stå, er kampen uavgjort, men ikke tapt. Det gjenstår en utvei, og varianter av denne utveien kan man også prøve når reven er gått i ur og man ikke har noen hihund til disposisjon. Når reven har hatt besøk av en hund i hiet, føler den seg utrygg selv om hunden har måttet trekke seg til bake. Hiet er ikke lenger det trygge tilholdsstedet som reven trodde at det var. Selv etter at alt er blitt stille, vil den ikke falle til ro. Resultatet er at den forlater hiet for å oppsøke et sikrere tilholdssted. Som regel vil re ven komme ut en halv times tid etter at det er blitt stille, men det hender også at ventetiden blir lengre. Hun den bør føres vekk fra stedet, og sam tidig kan man gjerne snakke høyt mens man fjerner seg, slik at man styrker revens inntrykk av at faren nå er over. Utenfor hiet rår nå stillhe ten, som ikke på noen måte må bry tes av jegeren som står på post. Det er en selvfølge at man ikke må røyke under hijakten. Ved hjelp av denne metoden får man omkring halvparten av de reve ne som hunden ikke får ut. Når reven er gått inn, f.eks. under jakt med halsende hund, og man ikke har hi hund til rådighet, kan man forstyrre reven på annen måte, f.eks. ved å stikke lange kjepper inn i hiet. En jeger bør være i beredskap med børsa under denne manøveren, for det hen der at reven kommer ut straks kjep pene viser seg i hiet. Etter at man har uroet reven en times tid, man kan gjerne skrike inn i hiåpningen en gang imellom, forlater jegerne stedet mens de gir fra seg tilstrekkelig støy, mens én skytter blir tilbake på post. Når uroen har lagt seg, finner reven det best å forlate det usikre skjuleste 10. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
det. Den kommer ut, og skytteren får sin sjanse. En rev i hi kan også uroes på annen måte. Et batteridrevet ringeapparat kan festes til en lang stang, med led ning til batteriet som holdes i hånden. Etter at stangen er ført inn i hiet, kan man la klokken ringe i lange serier. Det samme kan gjøres ved hjelp av en vekkeklokke. Mekanisk støy set ter i det hele tatt revens utholdenhet på en hardere prøve enn mange and re midler. Å tvinge reven ut ved hjelp av røyk er en mindre tiltalende metode. Dessuten vil røyken gjøre hiet ubrukelig for rev i lange tider. Å ødelegge et hi på denne måten er ikke forsvarlig. Og man skal huske på at et godt hi gir jaktmuligheter også under værforhold som gjør andre jaktmetoder vanskelige.
Nyttige knep Hijakt er i høy grad en jaktform som byr på overraskelser. Det finnes ikke to hi som er like, og til og med der reven har søkt skjul under uthus eller utlåver, er det stor forskjell på tilfluktsrommene. Ikke minst gjelder dette når grevlingen på forhånd har vært på ferde med sine byggmesterferdigheter og gravd ganger og hind ringer i jorden under uthuset. Hvert eneste hi eller skjulested har noe nytt å by på, og bare jegerens oppfinn somhet og innsikt avgjør om han og hunden sammen skal mestre opp gaven. Man skal hele tiden ha det klart for seg at reven er en verdig motstander, og at den i tillegg til alle sine spesielle egenskaper har fordel av å spille på hjemmebane. Den kjenner hiets irrganger og kan bevege seg omkring med stor sikkerhet der nede, tross mørket. Først og fremst gjelder det å finne ut om reven virkelig er inne. Riktig nok klarer hunden denne oppgaven best, men av hensyn til revens senere bruk av hiet er det en fordel om man kan unngå at hunden går inn og etter later seg lukt i et hi som likevel er tomt. Ved hjelp av tråd kan man løse dette problemet, men forutsetningen for at metoden skal virke, er at reven stadig benytter de samme åpningene.
Over disse hiåpningene henger man svart tråd av tilstrekkelig tykkelse. Tråden, som henger loddrett ned midt i hiåpningen, skal være så lang at ti centimeter av den blir liggende på bakken. En rev som går inn i hiet (eller eventuelt en grevling som bru ker hiet), vil trekke tråden med seg slik at trådenden vil bli liggende i retning innover. Tilsvarende vil et dyr som forlater hiet, trekke tråd enden med seg utover. Men hvis flere dyr bruker den samme inngangen, kan tråden «lyve». Det kan da være rev inne selv om tråden peker utover. Men dette hender bare sjelden om vinteren.
Skyting ved hiet Ved hijakt skal det være minst to jegere. Nødvendigheten av dette kommer særlig klart fram når reven er gått i skjul under et uthus. Jegerne plasserer seg da slik at hver av dem dekker to av husets vegger. Stand plassene bør være omkring 20 meter fra et hjørne. Da behersker jegerne hver sin halvpart av låven, samtidig som de er beskyttet mot jaktkameratens skudd. Når reven viser seg, skal man ikke skyte før den er kommet et stykke bort fra huset og har god fart, slik at den ikke vil snu og gå i skjul igjen ved et eventuelt bomskudd. Ved hi, og spesielt ved jordhi, plas serer jegerne seg helst høyere enn hiåpningen og velger en post som gir god utsikt, samtidig som holdet er passe langt. Av sikkerhetsgrunner må jegerne aldri plassere seg slik at de har hiåpningen mellom seg. Skudd ved hi treffer som regel rett i nakken på den flyktende reven. Men det er slett ikke alltid det blir treff, for skudd i forbindelse med hijakt er langtfra så lette som man kanskje skulle tro. I virkeligheten skytes det mer bom ved hijakt enn ved andre skytesituasjoner. Dette skyldes rett og slett opphisselse og hastverk. Man skyter på for korte hold og lar ikke reven slippe langt nok unna til at haglskuren får skikkelig spredning. Ikke under noen omstendighet må man skyte idet reven stikker hodet ut av hiåpningen. I det hele tatt skal man unngå å skyte mot hiåpningen, der også hunden kan komme ut. 145
Rev og revejakt
Den beste posten ved hijakt er gjerne på enforhøyning eller i en bakke der man har god utsikt til hiåpningen og terrenget omkring. Ventetiden kan bli lang, derfor bør jegeren ha godt fotfeste på posten. Det gjelder å holde nervene under kontroll og aldri skyte i hiåpningen. Da risikerer man å treffe hunden.
Reven har som regel ikke stor fart når den kommer ut av hiet. Det nor male er at reven, etter at den har kvittet seg med kontakten med hun den, kikker forsiktig ut. Først hvis den finner at alt er stille og rolig utenfor, kommer den. Et tegn på at reven forbereder seg på å forlate hiet, er ofte at det blir en pause i hundens los. Hijakten går ikke ut på at hun den skal drepe reven, men at den skal få reven ut på en måte som gir jege ren en sjanse til skudd. Det er grunn til å ha dette klart for seg når hunden dresseres. Riktignok er det hundens medfødte egenskaper, som f.eks. aggressivitet, som langt på vei avgjør hvordan situasjonen skal utvikle seg inne i hiet. Men sikkert er det at reven alltid, hvis den ikke kjører seg fast i en blindgang, prøver å frigjøre seg fra hunden og komme ut så raskt og sikkert som mulig. Er det flere hiåpninger enn jegerne kan dekke, må man stenge de ubevoktete åpningene med stein el.l. En ryggsekk i åpningen gjør fullgod 146
nytte for seg, og ofte er en genser eller jakke nok. De posterte jegerne skal tildeles bestemte skytesektorer med bare liten overlapping. Dette er nødvendig både av sikkerhetsmessige grunner og for at den enkelte jeger skal få tid til å velge når han vil skyte, og slippe å være redd for konkurranse fra de andre jegerne. Som under all annen revejakt gjel der det også under hijakten at jege ren må stå absolutt stille og i god dekning, og at han må vise en god del tålmodighet. Ofte titter reven ut flere ganger, og da gjelder det å ikke sky te! Så lenge hunden er inne i hiet, skal oppmerksomheten være på topp. Hvis man skyter en rev og hunden ikke kommer ut etter skuddet eller når man kaller på den, kan det være flere rever inne i hiet. Det hender at hunden ikke greier å drive reven ut fordi Mikkel har reddet seg opp på en hylle eller har søkt tilflukt i en del av hiet der hunden ikke kommer til. Særlig forekommer dette i hi som lig ger i storsteinet ur. I slike tilfeller kan
hunden lokkes ut ved at alle jegerne, bortsett fra hundens eier, trekker seg bort fra området. Hundeeieren slår seg ned forholdsvis nær hiet, og slik at værtrekket står fra hiåpningen og mot ham. Når hunden kommer ut, og det skal en god hund gjøre, skal hundeeieren ikke lokke på den. Hun den skal selv finne eieren, og når den kommer, skal den få klapp og gjerne en godbit. Det kan synes uheldig å føre en hund bort fra et hi der det fremdeles finnes rev. Men en brukbar hund som er knyttet til sin herre, tar ikke skade av det, hvis det bare hen der en gang eller to. Hvis det er få «gode» hi i jaktområ det, kan man lage kunstige hi. Kunsthiet bør legges i fast jordbakke og gjerne i forholdsvis tett skog. Ved plasseringen av hiet bør man ta hen syn til skytemulighetene. Hiet består av to ganger som danner en V-form og møtes i et kammer. Gangene bør munne ut slik at én jeger kan behers ke begge åpningene. For å hindre at det samler seg vann i kunsthiet, lar man gangene skråne noe oppover mot kammeret. Gangene, som steinsettes, kan være 3-5 meter lange og ha et tverrsnitt på 15 x 20 cm. Ved åpningen kan gangene være litt sma lere. Kammeret kan ha en flate på omkring 60 x 75 cm. Etter at kunst hiet er gravd ut, dekkes ganger og kammer med stein, torv og jord. Åp ningene bygges opp av store steiner.
Sporsnøjakt En jeger som er lommekjent i terren get, og som virkelig kjenner revens vaner og atferd, kan drive sporsnø jakt alene, men bare ytterst få jegere kan drive denne jakten med hell. Selvfølgelig kan selv en uerfaren je ger ha flaks ved denne jaktformen, særlig hvis han sporer en ungrev. Men mer systematisk sporsnøjakt er ytterst krevende, og det er ytterst få som driver denne jakten, kanskje først og fremst fordi den byr på så få muligheter for skudd. De beste mu lighetene har den som bruker rifle med kikkertsikte, forutsatt at det i terrenget er tilstrekkelige høydefor skjeller. Hvis sporene da fører ned over en skråning, vil jegeren på av stand kunne få øye på dyret.
Revejakt
Ifølge våpenforskriftene må man ved revejakt med rifle bruke ammu nisjon med en anslagsenergi på minst 50 kgm (490 joule) på 50 meter. Sporsnøjakten lykkes som regel bedre når det er lavtrykk, og det beste været er snøyr eller annen form for dårlig vær. Under
slike forhold er reven, i likhet med andre dyr, mindre årvåken enn i perioder med klarvær og høytrykk. Men på den annen side kan lavtrykk og snøfall lett friste reven til å tilbringe dagen i hi.
Flaggline Revejakt med flaggline går ut på at man ringer inn revens dagleie ved hjelp av en snor som er utstyrt med blafrende tøylapper. Etter at snoren er satt opp, støkkes reven ut av dagleiet, og man prøver å trykke den innenfor skuddhold av de posterte jegerne. Teoretisk sett er denne jak ten meget enkel, men i praksis byr den på nok av problemer. I områder med liten trafikk er en ringet rev ofte et sikkert bytte. Men en rev som er vant til folk, lar seg sjelden lure, ettersom den har liten respekt for dufter og flagrende tøystykker. Som regel vil en slik rev ta strake veien ut gjennom sperringen, det vil si under snoren. Flagglinen lages av tøylapper, gjer ne røde, som festes med regelmessige mellomrom til en line. I dag er linen gjerne av nylon, og tøylappene, som er omkring 20 cm lange og 5 cm brede, limes eller knyttes fast. Erfar ne flagglinejegere kan operere med et par kilometer line. Man kan da operere på betryggende avstand fra revens dagleie, og risikerer ikke å
Jakt med flaggline eller lappesnor kan gi farts fylte situasjoner og krever ikke fullt så om fattende erfaring som drivjakt. Likevel må man være nøye med forberedel sene og villig til å gjøre en innsats. Illustrasjonen viser en jaktsituasjon. Jegerne (deres rute er markert med stiplet, grønn linje) finner et revespor (blått) som har krysset veien til venstre. Revesporet følges til en kolle der man antar at reven har dagleie. Nå går to av jeger ne på hver sin side av kollen og teller revespor. Når de treffes (oppe til høyre), fastslås på grunnlag av sporobservasjonene at reven er inne (det er ikke funnet utspor, eller det er flere innspor enn utspor). En av jegerne blir stående på post her (1), ettersom stedet er en velkjent reveveksel. Flagglinen (rød) strekkes nå på plass langs sporene som de to jegerne har gått. Der revens innspor går opp i kol len, plasseres nå post 2, mens en tredje jeger drar opp i kollen, der han går langsomt i siksakfor å støte ut reven. Reven oppdager inntrengeren og legger i vei nedover lia til den oppdager linen. Den viker unna, men prøver seg på nytt litt lenger framme, bare for å støte på flagglinen igjen. Reven streifer så omkring til den får vær av jegeren på post 1, og flykter over til den andre siden av kollen, der den igjen støter på linen med de blafrende tøyfillene. Herfra følger den lia mot venstre, i retning av sitt eget innspor, og kommer til slutt på skuddhold for jegeren på post 2.
skremme den ut før linen er ferdig oppsatt. Nybegynnere gjør ofte den feilen at de monterer linen for nær, slik at reven stikker av før den er innringet. Ettersom reven langt på vei er far geblind, spiller fargen på lappene ikke noen rolle. Likevel velger man gjerne rødt. Snoren skal dessuten lukte. Menneskelukt er fullt tilstrek kelig. Det er altså ikke nødvendig å dynke lappene med parafin, nafta eller andre illeluktende væsker. Opp bevares lappene i et rom der mennes ker oppholder seg, vil duften virke tilstrekkelig skremmende på en rev som ikke er fortrolig med slike dufter. Linen fraktes i en kveil som plasse res forsiktig i en ryggsekk der bunnen er gjort plan ved hjelp av en solid plate av papp eller finér. Sekkåpningen holdes åpen ved hjelp av en me tallring. Bruk av flaggline. Jakten med flaggline er en utpreget lagjakt. Til utlegging av linen kreves det to mann. Den ene går foran med sekken på ryggen, den andre går bak og sør ger for å henge linen opp i busker og greiner ettersom den løper ut av sek
ken. Når man legger ut linen, må man ta i betraktning at lappene skal være synlige fra innsiden av ringen, der reven befinner seg. Terrenget avgjør ringens form. Først går man en runde, til fots eller på ski, for å lage et råutkast til den endelige ringen. Deretter legges snø ret ut, stort sett etter det sporet som på forhånd er gått opp. Utleggingen må skje med varsomhet, og spisse vinkler må unngås. Ved lysninger og glenner i skogen må man plassere linen slik at reven ser lappene før den kommer ut på åpningen. Hvis man trekker snoren i bakkant av en slik åpning, risikerer man at reven tar en så rask spurt over det åpne partiet at den så å si på grunn av farten forsvin ner ut under linen. Postene plasseres, så lydløst som mulig, inne i ringen. Reven går ikke langs linen for å finne åpninger, men vil for det meste bevege seg i svinger inne i det innringede området. Det betyr at postene plasseres ved naturli ge reveveksler, som ved annen posteringsjakt. Den som skal støkke ut og drive reven, beveger seg langsomt og i sik-
147
Rev og revejakt
sak mot posten, mens han hele tiden passer på å lage moderat støy. Han skal ikke rope eller slå på trestam mer, men gjerne hoste og harke og plassere føttene slik at kvist knekker. Dette vil sette reven i bevegelse, uten at den blir grepet av panikk.
Trykkjakt Trykkjakt er en metode som ofte bru kes av rådyr- og hjortejegere, og også revejakt kan drives på denne måten. Metoden forutsetter grundig kjenn skap til terrenget, og til revens veier og tilholdssteder. Som regel er det nok med to til fire jegere, og hvert drev bør omfatte et forholdsvis lite område. Jegerne inn tar sine poster så lydløst som mulig og forholder seg helt rolige på posten. Den som skal trykke eller drive re ven, går langsomt med vinden i ryg gen, i krok og sving gjennom terren get, mens han lager moderat støy, omtrent som en vanlig søndagsturist. Han oppsøker plasser der reven van ligvis tar dagleie. Hvis han støkker en rev, gir han et kort signal, med jakthorn eller ved plystring. Deretter trykker han varsomt videre til han hører skudd eller når fram til postene. Trykkjakten lykkes best i stille, overskyet vær. Den beste tiden er fra kl. 9-10 om formiddagen og utover til kl. 14-15. Trykkjakt på sporsnø er ekstra spennende. Det er viktig at jegeren som trykker, ikke slavisk føl ger revesporet, selv om det er ferskt. Det kan være flere rever i området. Trykkjakt kan også drives med stø tende hund. Det er en fordel at hun den gir hals når den kommer på fers ke spor.
Gluggjakt De jaktmetodene som er omtalt foran, har det til felles at det er jege ren som oppsøker reven. Gluggjakten, det vil si jakt ved hjelp av åte, bygger på det motsatte prinsipp, det er reven som oppsøker jegeren, eller rettere sagt den godbiten som jegeren har lagt ut. Som alle andre rovdyr er reven en doven jeger. Den driver ikke jakt for sin fornøyelses skyld, og hvis den får
148
Fiskerensk og slakteavfall kan brukes som et fristende og velluktende åte for reven ved gluggjakt. Når åtet er på plass, bør det dekkes med snø, ikke bare av estetiske grunner, men for å holde kråke og andre uønskete gjester unna. Den solide kjeppen som er plassert midt i åtet på bildet, fjernes når snødekket er på plass. Dermed blir det et godt luftehull som sørger for at duften sprer seg slik at reven får beskjed om at maten er servert.
maten servert uten å måtte streve for den, sier den som regel ja takk. En jeger kan utnytte dette ved allerede fra høsten å venne reven til å møte opp ved et fast og gratis matbord. Åtet som legges ut, kan være slakte avfall, selvdøde husdyr, fisk og ani malsk avfall av forskjellige slag. Sky ter man rev i løpet av høsten, blir den flådde skrotten ikke forsmådd av andre rever. Når man på denne må ten forer inn reven, må man passe på at det alltid er åte til stede. Jegeren tar gjerne post i et uthus eller i et spesielt skjul som bygges nær gårdsbebyggelsen. Det er en fordel om det finnes husdyr på stedet. På slike steder lar ikke reven seg så lett skremme av lukter og lyder. Om man derimot setter opp et skyteskjul og legger ut åte i skogen, vil den være langt mer mistenksom og nølende når den nærmer seg åtet. Enten man bygger eget skyteskjul eller tar post i et uthus, bør man sørge for en viss isolering både mot kulde og lyd. I uthus vil man ofte ha
elektrisitet til oppvarming, og ellers kan man bruke propan. Selve skytegluggen bør polstres, f.eks. med skumgummi, så man ikke risikerer at børsa skraper og lager støy. Gjen stander som termosflasker, matpak ker, patronesker o.l. bør plasseres på betryggende avstand fra skytteren, så man ikke risikerer å rive tingene over ende når man i en fart gjør seg klar til å skyte. I kalde netter kan litt glykol hindre isdannelse på uthusvinduet. Dekselet foran skytegluggen må kun ne skyves til side uten støy. Et par pinner som stikkes ned nær åtet, gjør det lettere å se når reven er på hold. Åtet plasseres på normalt haglehold fra skytegluggen, dvs. omkring 25 meter. Måneskinnsnetter foretrek kes av de fleste, men erfarne gluggjegere er ikke så opptatt av månen; de vet at sjansene er bedre i de mør kere delene av måneden. En vanlig utelampe kan gi brukbart skytelys, men vær oppmerksom på at vilt lovens paragraf 20 bare tillater bruk av lys som er fastmontert på husvegg.
Revejakt
Som regel kommer reven til åtet før midnatt, noen ganger også tidlig på kvelden. Utover senvinteren blir revens ankomst mer uregelmessig, og det hender at den først viser seg like før det begynner å bli lyst om morge nen. Om høsten er ungreven et sik kert bytte når den først har funnet fram til åtet. Skyter man en rev før midnatt, skal man la den bli liggende. Finnes det flere rever i nabolaget, kan rev num mer to komme til åtet uten å bry seg om sin døde artsfelle. Det har hendt at både tre og flere rever er skutt ved samme åte samme natt. Skuddet skal avfyres straks reven er stanset framme ved åtet. Hvis man nøler, risikerer man å miste sjansen til skudd, for det hender at en rev kommer innom for så å stikke igjen med én gang.
Feller og saks Den mest brukte fella er revebåsen, der dyret fanges levende. I båsen plasseres et åte, f.eks. en høne eller passende slakteavfall. Åtet festes til en gildrepinne. Før båsen gjøres fangstklar, bør den ha stått åpen og ugildret i et par uker, slik at rev som oppholder seg i området, kan venne seg til den og lære å oppfatte den som ufarlig. Nær båsen kan man i denne perioden gjerne legge ut lokkemat for reven. Båsen bør plasseres slik at man lett kan se den fra der man bor, f.eks. med kikkert. At fallemmen er nede, røper at det er rev (eller et annet dyr) i båsen. Fanget rev avlives med sa longgevær eller pistol. Når man først har fanget en rev i båsen, vil den senere virke særlig tiltrekkende på andre rever. Båsen må kontrolleres hver dag, og hvis man reiser bort for et par dager, skal den avgildres. Tråkk omkring båsen må unngås, det kan bidra til å holde reven borte i lang tid. I tillegg til revebåsen er det ifølge forskrifter fastsatt av Miljøvernde partementet i 1982 tillatt å bruke falllem, fallflak, fallstokk og åtesaks til fangst av rev. Bruken av disse redska pene skal reguleres ved forskrifter. Slike forskrifter foreligger ennå ikke høsten 1985.
Den velkjente revebåsen av tre (over) krever et så vidt omfattende snekkerarbeid at de fleste reve fangere i våre dager bruker feller av metalltråd (under).
149
Mårdyrene og jakter
Røyskatt.
på dem SKOGMÅREN 152 Utbredelse 152 Utseende og farger 152 Instinktreaksjoner og sanser 153 Biotop og bevegelse 153 Næring 154 Forplantning og fiender 155 Jakt 155
RØYSKATTEN 156 Utbredelse 156 Utseende og farger 156 Instinktreaksjoner og sanser 157 Biotop og bevegelse 157 Næring 158 Forplantning og fiender 158 Jakt og fangst 158 SNØMUSA 159 Utbredelse - biotop 159 Utseende 159 Levevis - næring - forplantning
160
MINKEN 160 Utbredelse 160 Utseende og farger 161 Instinktreaksjoner og sanser 161 Biotop og bevegelse 162 Næring 163 Forplantning og fiender 163 Jakt og fangst 164
ILDEREN 167 Forekomst - utbredelse 167 Utseende 167 Spor og sportegn 168 Næring 168 Levevis - biotop - forplantning Jakt og fangst 168
168
GREVLINGEN 168 Utbredelse 168 Utseende og størrelse 169 Levevis og næring 170 Forplantning 170 Jakt 171
OTEREN 173 Forekomst og nåværende status 173 Utseende - sanser 174 Spor og sportegn 174 Levevis - næring - forplantning 174 Jakt og fangst 175
Mårdyrene og jakten på dem
Mårfamilien (Mustelidae) omfatter i alt 8 forskjellige arter i Norge: skogmår (mår) (Martes martes), røyskatt (Mustela erminea), snømus (Mustela nivalis), mink (Mustela vison), ilder (Mustela putorius), grevling (Meies meies), oter (Lutra lutra) og jerv (Gulo gulo) (se kapitlet De store rov dyrene i bind 5). Flere av de nevnte artene regnes tradisjonelt med blant våre mest verdifulle pelsdyr. Av den grunn har disse dyrene vært ettertraktet vilt som har måttet tåle hard beskatning opp gjennom tidene. Minken og ilderen har man i vesentlig grad klart å ut vikle til oppdrettsdyr, og det er også gjort forsøk på å tilpasse skogmåren til oppdrettstilværelse - med vekslen de hell.
Skogmåren Utbredelse Skogmåren (Martes martes) finnes i Sør-Norge nesten overalt hvor det vokser skog, nordover til Salten. Den forekommer også sparsomt i Troms og Finnmark, og i Pasvik er det en fast bestand. Skogmåren trives best i barskogområder, men viser ganske stor tilpasningsevne og kan finnes både på trebare øyer langs kysten og i fjellbjørkeskogen. Skogmåren er vanlig også i de andre skandinaviske landene og videre sørover i Europa til Spania og Italia, og dessuten i Eng land og Skottland. - I Danmark og i de mellomeuropeiske landene finnes det en sørligere nærbeslektet art, husmåren eller steinmåren (Martes folna), som har akseptert tilholds steder ved bondegårder i nært nabo skap med mennesker. Skogmårens utbredelsesområde omfatter også Vest-Asia til elva Ob og mot sørøst til Lilleasia og Iran. I de store skogområdene i USA og Canada finnes den nærstående arten Martes americana. I det hele tatt fin nes det en rekke geografiske raser og nærbeslektete arter innen mårens sto re utbredelsesområde, som omfatter nær sagt alle barskogområder i hele verden. Det var en ganske utbredt oppfatning blant fangstfolk av den eldre garde at det skulle finnes to slags mår i Norge: den mørke «furumåren» - og den lysere «ospemåren», men ettersom fargevariasjoner er normale innen ett og samme område, kan man ikke regne dem som forskjellige raser. Fra gammel tid har skogmåren vært ansett som en særlig verdifull pelsviltart, og jakt og fangst har peri odevis spilt en så vidt stor rolle at det gikk sterkt utover bestandens størrel se. At det fra 1900 til 1930 ble betalt skuddpremie for den, skulle ikke gjø re situasjonen bedre. I 1930 ble det felt bare 124 mår i hele landet. Da
Skogmårens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
152
fant man at det var på tide å oppheve skuddpremien og gikk til den mot satte ytterlighet ved å totalfrede arten i hele landet for å bevare den mot utryddelse. Fredningen gav de ønske de resultater, og bestanden av skogmår er for tiden så vidt stor at det for lengst er gjeninnført en begrenset vinterjakt, også med anledning til fangst ved bruk av godkjente felletyper.
Utseende og farger En fullvoksen mårhann er 42-59 cm lang, halelengden er 20-30 cm og vek ten (om vinteren) 1300-1800 gram. Hunnen er betydelig mindre og veier i gjennomsnitt omkring 900 gram (650-1150 g). I den kalde årstiden virker måren ganske lubben, på grunn av den luf tige vinterpelsen. På grunn av de kraftige bakbeina virker måren høy est bak, og kroppen smalner jevnt av framover mot hodet. Labbene er sto re og myke, med brede, hårkledde poter, utstyrt med klør som bidrar sitt til å gjøre måren til en glimrende klatrer. Øynene er mørke og livlige. Den mykt bølgende halen understre ker kroppens langstrakte preg. De brede ørene, som har lyse kanter, får hodet til å virke bredere enn det i virkeligheten er. I sommerdrakt vir ker måren tynnere og mer langlemmet enn om vinteren, med stort hode og lange «fingrer» og «tær». Mårens vinterpels er mørkt brun, mens underpelsen er gråbrun. Dekkhårene er mørkest langs ryggen, og den samme mørke fargen fortsetter utover halen. På kroppens sider er pelsen litt lysere eller gråbrun. Hals/ bryst-flekken varierer i farge fra nes ten hvitt hos ungdyr til kraftig gult eller oransje hos eldre dyr. Hodet er mørkt, bortsett fra de lyse kantene på ørene. I sommerdrakt har måren en mer korthåret, sjokoladebrun pels som er brungul og mer tynnhåret på under siden. Den kortere pelsen gjør at de trekantete ørene virker særlig store om sommeren. Måren skifter pels vår og høst. Selve tidspunktet kan variere endel, ettersom det påvirkes av de klimatis ke forholdene. Hvis høsten er tørr og
Skogmåren
Biotop og bevegelse Måren hører først og fremst hjemme i barskogen, men den forekommer også i blandingsskog der løvskogen dominerer. Særlig setter den pris på eldre, mer eller mindre urørt skog, gjerne med gamle, hule tørrfuruer, høye stubber og tette snar. I åpent landskap, f.eks. fjellvidder og vid strakte myrer, trives måren dårlig. Men den kan likevel finne seg til rette på trebare øyer langs kysten og til passe seg forholdene der. I nyere tid har måren også begynt å tilpasse seg de endrede forholdene i skogen, slik at den kan utnytte de store forekoms tene av smågnagere, og til sine tider hare og fuglevilt, på hogstflatene. Måren er for det meste i virksom het om natten, særlig i skumringen og Mårens spor i snøen står som oftest skjevt parvis slik som her, men den kan også danne andre spormønstre alt etter bevegelsesmåten. Av og til kan mårsporet minne om harespor.
Måren trives best i gammel barskog og velger som oftest hiplass i et hult tre, der man også kan overraske den i dagleiet.
mild, anlegges vinterpelsen først i lø pet av november, mens pelsskiftet kan finne sted allerede i slutten av oktober hvis høsten er kald. Pelsskiftet om høsten foregår jevnt og nesten umerkelig. Gradvis blir sommerhårene felt, mens lange og glansfulle dekkhår kommer til syne, samtidig som bunnulla blir tett og tykk. Om våren foregår pelsskiftet etter et annet mønster, nærmest flekkvis. Først skiftes pelsen på hodet, deretter følger i tur og orden skuldrer, kroppssider og bein, og til slutt ryggen, labbene og halen. Under skiftet til sommerdrakt røytes den kraftige vinterpelsen av i store dotter, og ved å klø seg hjelper må ren til med å sette fart i omkledningen.
Instinktreaksjoner og sanser Måren er et ytterst våkent og varsomt rovdyr. Når den blir forfulgt, er den en mester til å finne gjemmesteder, og den skjuler sine spor. Den kan f.eks. trykke fast under en rot for å
unngå å bli oppdaget, eller stikke seg så langt inn i en ur at den bokstavelig talt må graves fram, hvis den tross alt blir oppdaget. Hunnen er enda mer sky enn hannen. Blir den røykt ut av et skjul, hender det at den løper til bake til skjulestedet igjen, inn i røyk og ild så pelsen blir svidd, hvis den oppdager jegeren. Måren har meget velutviklete san ser. I flere forsøk har man påvist at den allerede på 300-400 meters hold hører et menneske som nærmer seg på en sti. Derfor er det også ytterst sjelden at man kommer overraskende over en mår i skogen. Også luktesansen er uhyre skarp. Måren kan lukte seg fram til matfor råd som den selv eller andre dyr har samlet, og som ligger skjult under dyp snø. Det er også i første rekke lukten måren benytter seg av under sin jakt på byttedyr. Som vanlig hos pattedyr har må ren en velutviklet evne til å oppdage bevegelse. Men i tillegg har den en forbløffende evne til å registrere uvante former og å oppdage for eks empel et menneske som står helt urørlig. 153
Mårdyrene og jakten på dem
grålysningen. Det er imidlertid ikke uvanlig at den er i aktivitet også om dagen, og at den kan fortsette å jakte på hare til langt på dag hvis nattens jakt har vært mislykket. Ikke minst i perioder med dårlig tilgang på næring kan det være nødvendig for måren å drive jakt i fullt dagslys. Alt etter forholdene kan måren velge dagleie på forskjellige steder. Så lenge temperaturen holder seg over 20 kuldegrader, kan den slå seg ned i et hult tre, i et ekornreir eller et rovfuglreir, i en ur, under et vind fall, eller til og med oppe på et vind fall, på en tue eller på en grein. Men blir det enda kaldere, graver den seg ned i snøen. Måren har elegante og myke beve gelser. For det meste beveger den seg nede på bakken. Bare under flukt og når den driver jakt, f.eks. på ekorn, går den opp i trær. Den vanligste bevegelsesmåten nede på bakken er en slags galopp eller hopping. Forpotene plasseres jamsis og litt på skrå, og bakpotene settes i de samme sporene. Når måren tar seg fram på denne måten over lengre strekninger, skifter den av og til rytme og etter later seg en gang imellom avtrykk som minner om harespor, bortsett fra at alle fire fotavtrykk hos måren er omtrent like store. Måren hevder revir og setter ikke pris på å ha artsfeller som nære na boer. Bestandens tetthet innenfor et område bestemmes derfor i høy grad av tilgangen på næring. Er næringstil gangen dårlig, trenger hver enkelt mår et forholdsvis stort revir, er næ ringstilgangen rik, kan den greie seg med et mindre revir. Mårens revir, der den driver sin jakt, kan ha en radius på 8-10 km. Men streifende mår kan tilbakelegge atskillig lengre strekninger, gjerne 30-50 km, på en eneste natt.
Næring
I Finland brukes ofte skjellende hund, f.eks. finsk spets, til mårjakt. Hunden oppsporer måren, som gjerne søker tilflukt i et tre, der det kan være gode sjanser til å få den for skudd.
Om vinteren er forskjellige slags vir veldyr, først og fremst ekorn, mårens viktigste næring. Ellers tar den hare, smågnagere, storfugl, orrfugl, rype og andre fugler, f.eks. hakkespett, og dessuten åtsler. Ekorn blir for det meste tatt mens dyret sover i bolet oppe i et tre. Også storfugl blir som
regel tatt sovende på nattkvisten. Hare kan måren ta ved snikjakt, den smyger seg innpå haren som sitter i sitt dagleie, eller den kan jage haren direkte, omtrent som harehunden gjør det. Den kan også avskjære ha rens flukt og vente på den i bakhold.
154
Om sommeren tar måren en del insekter, og på sensommeren og høs ten eter den en god del bær, særlig blåbær. Ellers kan den fange både frosk og krypdyr, og den tar en del fugleegg, som den ofte lagrer til sene re bruk.
Skogmåren
Selv om måren fortrinnsvis lever av fersk kost, hender det at den må nøye seg med restene etter rein, elg og annet større vilt som er tatt av store rovdyr, eller slakteavfall etter storviltjakten. Også mindre, døde dyr kan den ta til takke med. Måren blir ofte beskyldt for å være en blodtørstig lystmorder. Dette har selvfølgelig ikke noe med virkelighe ten å gjøre. Som andre rovdyr dreper den for å skaffe seg mat, og når må ren er mett, kan den i fred og ro betrakte byttedyr uten å forstyrre dem overhodet. En annen sak er at måren kan drepe dyr som er så store at den ikke kan sette til livs hele byttet med én gang. Da kan den gjemme restene for å ha noe i re serve.
Forplantning og fiender Mårens paringstid er i juli-august, men det kan også forekomme en brunstperiode i februar-mars. Som regel finner paringen sted i august. Men i likhet med hva tilfellet er hos flere andre mårdyr, begynner ikke fosterutviklingen for alvor før etter omkring seks måneder, det vil si i februar-mars. Mårens ynglebol er som regel i reirhullet etter en svartspett. Hår i åpningen og kloremerker på stam men kan røpe at måren har tilhold i det forlatte svartspettreiret. Selve bolet består som regel bare av mork ne trefliser, og dessuten av fjær fra fugler som er tatt som bytte, og hunnmårens egne hår. Kullet består av 2-4, av og til 5 unger, som kommer til verden i aprilmai. De nyfødte ungene veier om kring 30 gram og er lite utviklet. Etter et par uker begynner hørselen å virke, og når ungen er omkring 30 dager gammel, åpner den øynene. Først på dette tidspunkt blir det også fart i utviklingen av mårungens evne til å bevege seg. Hunnen kan amme ungene så sent som i september, og de er avhengige av morens omsorg helt til slutten av oktober. Kullet hol der sammen til november, men ut over vinteren blir familiebåndene løsere, og ungmårene skiller lag og drar ut for å finne sitt eget leveom råde.
Mårens naturlige fiender, bortsett fra mennesket, er rev, ørn og hubro. I reiret til ørn og hubro er det ikke uvanlig å finne rester etter mår. Man kjenner ikke mange sykdommer hos dette dyret. Hjerneparasitter og sult forårsaker en viss nedgang i bestan den. Dessuten er måren meget øm fintlig for avkjøling på grunn av væte.
Jakt Som pelsvilt er måren et ettertraktet bytte. De beste resultatene gir jakten når man bruker hund. En erfaren hund er til uvurderlig hjelp for jege ren både når det gjelder å greie ut nattspor, å lokalisere mår som har gjemt seg, og å jage ut en trykkende mår. Ofte er jegerens oppgave bare å gå fram til losen og skyte måren som har søkt tilflukt i et tre. Fordelen ved å bruke hund er bl.a. at man ikke trenger å vente på pas sende føre, f.eks. sporsnø, ettersom hunden under de fleste forhold tar vær av måren og finner skjulestedet. Når måren er lokalisert, varsler hun den ved stålos. Når en jeger uten hund har lokalisert måren, vil dyret ofte velge fluktøyeblikk og rute med så stor dyktighet at det unnslipper. Når man bruker hund, vil dette sjel den inntreffe, ettersom måren da tvinges til å søke tilflukt i et tre, der det som regel er lett å skyte den. Det vanligste er at man følger må rens nattspor. Dette krever imidlertid både tålmodighet og erfaring, for må ren er en mester i å gjøre forvirrende
krumspring, og dyret befinner seg slett ikke alltid der man venter å finne det. Derfor er hunden til uvur derlig hjelp. For å få sikker beskjed om hvorvidt måren er til stede, er det ofte nødvendig å grave ut det antatte skjulestedet. Da er hunden til god nytte, ettersom den vil kunne opp spore den flyktende måren. Før i ti den ble det ofte brukt garn i forbin delse med mårjakt uten hund. En viktig egenskap hos en hund som brukes til mårjakt, er at den ikke biter i byttet slik at skinnet blir skadd. I tillegg til de aktive jaktmåtene drives det også fellefangst av mår. Forutsetningen er at fella er av god kjent type. Feller av Conibear-typen, som brukes av yrkesjegere i Canada, kan anbefales. Disse fellene slår sam men over dyrets strupe og dreper det øyeblikkelig. I fellene kan man bruke forskjellige former for åte. Kanadis ke trappere bruker spesielle duftstoffer som skal virke særlig tiltrekkende på måren. Skinnets verdi vil i stor grad være avhengig av den behandlingen som gjenstår etter vellykket jakt og fangst. Dette skal man ta konsekven sen av ved å lære seg korrekt pelsing. Ut fra en menneskelig vurdering gjør måren utvilsomt nytte for seg ved å ta smågnagere, men ettersom den også gjør innhogg i småviltbestanden og røver egg, gir det motive ring for bestandsregulering. Peter Valeur
Viltloven har generelt forbud mot bruk av fangstredskaper for vilt, men det er gitt dispensasjon for fangst av visse arter ved bruk av godkjente felletyper som raskt avliver dyret. - De effektive kanadiske slagfellene Conibear nr. 220 og nr. 120 er begge tillatt brukt til fangst av mår. Bildet viser hvordan slagfella kan plasseres i et tre.
155
Mårdyrene og jakten på dem
Røyskatten Utbredelse På grunn av sin store utbredelse er røyskatten (Mustela erminea) utvil somt det mårdyret som er best kjent hos oss. I begynnelsen av vårt år hundre hadde den ennå en viss betyd ning som pelsdyr. Men noen råvare for brukspels var røyskattskinnet ikke, det ble betraktet som ren luk sus, og luksuspreget ble ikke mindre av den tradisjonelle bruken av her melin i kongekapper. Røyskattens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
Røyskatten er større enn snømusa, og den har svart haletipp både i sommer- og vinterdrakten. Snømusa har kortere hale som mangler den svarte dusken.
Røyskatten er hos oss utbredt praktisk talt over hele landet. Man kan treffe på det livlige og lynraske lille rovdyret på de ytterste holmer ut mot havet, og langt inne på fjellvid dene. De sirlige sporparene i snøen kan man møte både utenfor stue døren nær byer og tettsteder og i skogen. Røyskatten er utbredt over det meste av Europa, bortsett fra de sør vestlige delene. Utbredelsesområdet omfatter videre nesten hele Sovjet unionen til Ishavskysten, og dessuten Mongolia, Kina og Japan. Og endelig møter man røyskatten i Nord-Amerika og på Grønland. Innenfor dette vidstrakte utbredelsesområdet fore kommer røyskatten i forskjellige geo grafiske raser. Bare i Sovjetunionen regner man med at det finnes 13 vari anter av røyskatt.
Utseende og farger Røyskatten har en kroppslengde på 16-20 cm. I tillegg kommer halen, som er 8-12 cm lang. Vekten varierer fra 90 opp til ca. 300 gram. Hunnen er en god del mindre enn hannen og veier i gjennomsnitt 180 gram, mens maksimalvekten er 200 gram. Kroppsbygningen er smekker og bevegelsene uhyre smidige. Hodet er forholdsvis kort, med kraftige og fyl
156
dige muskler. Ørene er små og har avrundet trekantform. Halen virker lang og utgjør omkring en tredjedel av totallengden. Beina er korte, og de fem tærne er utstyrt med klør som er forholdsvis små, men til gjengjeld skarpe. De skarpe klørne bidrar til å gjøre røyskatten til en god klatrer. Om vinteren er fotsålene hårkledd. Pelsen er korthåret og glatt, men ikke særlig tett. Dette gjelder også pelsen på halen, som ikke er busket. Det korte hårlaget gjør at røyskatten vir ker like elegant og slank både som mer og vinter. Røyskatten har hvit vinterdrakt, noen ganger med et gulaktig skjær på undersiden. Haletippen er svart både sommer og vinter. Ellers skiller de mørke øynene og den svarte nesebrusken seg klart ut på en røyskatt i vinterdrakt. Om sommeren er røys katten rødbrun, med en skarp av grensning mot den gulhvite under siden. Skiftet fra vinterdrakt til sommerpels finner som regel sted i april-mai. Hårkledningen på hodet skiftes først, og pelsskiftet fortsetter så langs midten av ryggen, der en mørk stripe gradvis brer seg nedover kroppssidene. Om høsten skjer skiftet til vinter drakt i omtrent motsatt rekkefølge. Kroppssidene og utsiden av lårene begynner ofte å bli blekere allerede i
Røyskatten
slutten av september, og i løpet av oktober kommer turen til ryggen og hodet. Pelsskiftet foregår ikke samti dig over hele landet, ettersom det påvirkes av klimatiske faktorer. Forsøk har klargjort at forhold som setter pelsskiftet i gang, blant annet er fallende temperatur, minkende lys og biotop. Under laboratorieforhold kan man forskyve pelsskiftet i tid ved å endre de nevnte faktorene, slik at skiftet til vinterpels finner sted om våren, eller omvendt. I mildere, sør lige strøk har røyskatten ikke hvit vinterpels.
Instinktreaksjoner og sanser Karakteristisk for røyskatten er de raske og smidige bevegelsene. Men selv når den er ute på jakt, er den slett ikke i bevegelse hele tiden. Som andre rovdyr stopper den med mel lomrom opp og blir stående urørlig mens den gransker omgivelsene. Aner den at det finnes noe av inter esse i nærheten, kan denne granskin gen pågå ganske lenge. Når røyskat ten forflytter seg i dagslys, skjer det som regel i raskt tempo fra ett skju lested til et annet.
Røyskatten viser stor nysgjer righet, og alle lukter, uvanlige lyder og fremmede gjenstander blir grans ket omhyggelig. Men samtidig som den ikke kan styre sin nysgjerrighet, er røyskatten også meget forsiktig. Erfaringen viser f.eks. at hvis en røyskatt en gang har reddet seg unna en fangstinnretning, er det vanskelig å få den til å gå i samme slags redskap ved en senere anledning. Røyskatten har velutviklete sanser. Både syn og hørsel er av særlig høy klasse, og også luktesansen er god. Derfor er det viktig å rengjøre fangst redskaper godt hvis røyskattfangsten skal gi resultater. Røyskatten er ikke så skarp som måren når det gjelder å få øye på skikkelser som står helt stille. Hvis man derimot gjør den aller minste bevegelse, reagerer røys katten lynraskt. Men et øyeblikk etter dukker den fram igjen for å undersøke rariteten nærmere.
Biotop og bevegelse Røyskatten foretrekker variert ter reng, gjerne der åker og eng veksler med skog, myr og vassdrag. Spesielt godt liker den seg på enger som er i ferd med å gro igjen, langs strender med siv og kratt og ikke minst ved
Røyskatten er hovedsakelig et skumringsdyr. Selv om den er ganske vanlig i hele landet, er det nok mange som aldri har hatt gleden av et møte med det lille kvikke og nysgjerrige dyret som røper sitt nærvær med sine karakteristiske parstilte spor i snøen.
setrer og liknende bebyggelse. I fjel let holder røyskatten seg ellers gjerne langs småelver i bjørkeskog og i om råder med ur. I Mellom-Europa kan man treffe røyskatten helt opp i 30004000 meters høyde. Langt inne i sto re, sammenhengende skoger er røys katten ikke vanlig. Røyskatten er et nattdyr som våk ner til aktivitet i skumringen, og først i grålysningen drar den tilbake til sitt dagleie, som kan ligge i en ur, under en trerot eller et annet hulrom. I nordlige områder, der vinterdagen er kort, kan røyskatten være i aktivitet også om dagen. Ellers kan den være ute på jakt i dagslys når tilgangen på mat er dårlig, f.eks. etter at en stor bestand av smågnagere har brutt sammen, mens bestanden av røyskatt fremdeles er stor. Men selv om røys katten under visse omstendigheter kan drive jakt om dagen, er hoved regelen at den er et nattaktivt dyr. Røyskatten beveger seg som regel i hopp, og den plasserer forlabbene litt skrått ved siden av hverandre, mens bakføttene settes nesten nøyaktig i samme spor. Røyskattens spormønster viser en spesiell hopprytme. Etter en serie normale hopp på 60-80 cm kommer et kort hvilehopp, som ofte ikke er lenger enn dyret selv. Der etter følger igjen de vanlige hoppene. Hvilehoppet er ofte så slapt at avtryk ket av nesten hele kroppen blir stå ende i snøen. Når det er skare, kan en flyktende røyskatt gjøre over en meter lange sprang. I løpet av en natt kan en røyskatt etterlate seg et virvar av spor. Særlig ser man dette i områder der stor fore komst av smågnagere har gjort det mulig for det lille rovdyret å drive hele nattens jakt innenfor et areal på noen få hundre kvadratmeter. Ved en anledning ble nattsporet etter en røyskatt målt til 8,6 km. Røyskattens aktivitetsområde kan variere atskillig i størrelse, avhengig av tilgangen på næring. En røyskatthann kan ha et revir som omfatter områdene til flere hunner, i noen tilfeller også jaktom rådet til yngre hanner. Det er vanlig at røyskatten driver jakt en dag eller to i en del av territoriet, og at den deretter forflytter seg til en annen del. Denne forflyttingen mellom for skjellige deler av aktivitetsområdet er 157
Mårdyrene og jakten på dem
avhengig av tilgangen på byttedyr. Særlig i de årene det er sviktende bestand av smågnagere, kan røyskat ten vandre over ganske store avstan der for å finne et brukbart leveom råde.
Næring Små pattedyr, først og fremst gnage re, er røyskattens viktigste næring. Derfor regnes den som regel for å være et nyttig dyr. De viktigste bytte dyrene er vånd, markmus og andre vanlige smågnagere. I lemenår har røyskatt i fjellområdene særlig gode livsbetingelser. Andre pattedyr som forekommer på spiseseddelen, er spissmus og ekorn. Røyskatten driver som regel sin jakt nede på bakken, om vinteren ofte også under snøen. Når det er dårlig med smågnagere, må røyskat ten i stor utstrekning nøye seg med kadavre og rester etter dyr som andre rovdyr har drept, eller som er om kommet på annen måte. Den kan også forsyne seg av fugl som er fanget i rypesnarer, og det hender at den tar en høne. Ellers har den også andre fugler og fugleegg på menyen, og den tar frosk, krypdyr, fisk og insekter, og dessuten bær, først og fremst blå bær. Får den anledning til det, f.eks. når det er rik tilgang på smågnagere, kan den hamstre næring i store meng der ved dagleiene.
Forplantning og fiender I likhet med mår og enkelte andre mårdyr har røyskatten to brunstperioder, en i juli og en i mars. Det er blitt hevdet at hunner som er brunsti ge om våren, sjelden blir drektige. En hunn som blir drektig under sommerbrunsten, føder ungene den på følgende vår. Den lange drektighetstiden skyldes at det befruktede egget først begynner å utvikle seg etter den såkalte bibrunsten i mars. Røyskatthunnen kan plassere sitt ynglebol nær sagt hvor som helst under en vedstabel, i en kvisthaug, i en steinrøys, under stubber og røtter, i hule trær, i utlåver, i muren på seterhus og i jordrottenes ganger. Bolet fores med hår, fjær og tørt gress. 158
Ungene kommer til verden i mai, og kullet består av 4-8 unger, men rekordkull på opptil 14 unger er registrert. Ved fødselen er ungene blinde og fullstendig hjelpeløse. Fød selsvekten er 5-6 gram. På halvannen uke gamle unger er den rødaktige huden fremdeles synlig gjennom den tynne pelsen. Ungene utvikler seg langsomt, og først når de er 45 døgn gamle, åpner de øynene. Men tennene utvikles likevel så vidt raskt at ungene alle rede etter tre uker kan tygge og rive føde. Ungene er avhengige av moren i en forholdsvis lang periode, og de kan patte til de er bortimot tre måne der gamle. Om høsten spres kullet, og ungene drar ut for å finne sine egne leveområder. Røyskatten har mange naturlige fiender, f.eks. rev, mår, ravn, ørn, hønsehauk, hubro og andre store ug ler - men ikke for noen av dem er det lynraske og behendige lille rovdyret noe lett bytte. Om sykdommer som plager røyskatten, vet man lite, bortsett fra at den ofte er infisert av en parasittisk rundorm som overføres med snegler, og som setter seg fast i bihulene. I likhet med måren er røys katten meget ømfintlig for væte med påfølgende avkjøling.
Jakt og fangst Hos oss er røyskatten fredet i yngletiden, men kan for øvrig jaktes og fanges fra 21. august til utgangen av mars. Egentlig er det under enhver omstendighet meningsløst å drive jakt og fangst på røyskatt i store deler av den lovlige jakttiden, ettersom det bare er vinterskinnet som har verdi. Jakten på røyskatt har for øvrig et mer tilfeldig preg og spiller ikke len ger nevneverdig rolle i vårt land. I Finland brukes gjerne hund til vinterjakt på røyskatt. Ved hjelp av hunden lokaliseres røyskattens dag leie. Det er ikke nødvendig å grave fram den nysgjerrige småen. Den kommer selv ut for å ta fredsforstyrreren i øyesyn, og det blir da gjer ne det siste den gjør! Ved sporing av røyskatt trenger man riktignok ikke å bevege seg så mye som under mårsporing. Men sporingen kan likevel bli anstrengen-
Til fangst av røyskatt er det tillatt å bruke fallstokk og ellers de samme felletypene som til minkfangst. Noen av disse fellene avliver dyret straks, andre fanger det uskadd og levende. Langs gamle steingjerder er det lett å finne passende fangstplasser. Bildet viser plassering av burfelle for levendefangst.
de nok, og den krever tålmodighet. For å unngå å skade et vakkert skinn må man bruke meget små hagl eller skeetpatroner eller redusere antall hagl i patronen. Blodflekker reduse rer i høy grad skinnets verdi, og bør derfor straks vaskes bort, f.eks. med snø, ellers vil det lett gulne under beredningen. I den grad røyskatten i det hele tatt beskattes hos oss, brukes helst feller av godkjent type. Ellers hender det også at røyskatten går i feller som er beregnet for mink. Ved fellefangst er fisk et godt åte, noe som ikke minst framgår av røyskattens interesse for fiskeåtet i minkfeller. Feller kan plas seres langs røyskattens faste ferdsels veier eller nær dagleiene. Hvis en røyskatt har nærmet seg en felle uten å la seg lure, bør fella ikke røres. Dyret vil etter all sannsynlighet komme tilbake etter en tid, og det er ikke usannsynlig at det da lar seg fange. Feller som dreper dyret øye blikkelig, er best, og også mest prak tiske i bruk for dem som vil drive mer systematisk røyskattfangst.
Snømusa
Snømusa Minstemann i mårdyrfamilien er snø musa (Mustela nivalis), som ved første øyekast kan se ut som en røys katt i miniatyr. Foruten størrelsesforskjellen legger man merke til at halen er mye kortere. Snømusa mangler dessuten røyskattens karak teristiske, svarte haledusk, selv om det nok kan forekomme enkelte svar te hårstrå ytterst. Det forekommer også en egen dvergform av snømusa, som er ver dens minste rovdyr. På tross av sitt beskjedne format er snømusa et usedvanlig modig og temperaments fullt dyr. Den har forbausende kref ter i forhold til størrelsen, og den legger an på byttedyr som ofte er langt større enn den selv - om man nå skal kalle det mot eller dumdristighet! Snømusa har en langstrakt kropp ikke stort tykkere enn en finger, og den har ingen vanskeligheter med å
følge musene til veis ende i deres underjordiske labyrinter.
skogsmark har den gjerne tilhold under gamle stubber.
Utbredelse - biotop
Utseende
Snømusa har en tilsvarende utbredel se som røyskatten, men er ikke på langt nær så vanlig. De to nærstående artene har mange fellestrekk med hensyn til næringsbiologi, og også snømusa forekommer i svært varie rende antall i sammenheng med små gnagernes ynglesyklus. Snømusa forekommer i flere geo grafiske raser, med til dels stor varia sjon i størrelse, innenfor sitt utbre delsesområde, som dekker største parten av Europa, sørover til middel havslandene og Nord-Afrika og mot øst til Sibir. Det ser ut til at snømusa har mer spesifikke biotopkrav enn røyskat ten, og den liker seg best i tørt lende, på skogsmark i lavlandet ved dyrket mark så vel som i høyfjellets bjørkebelte og snaufjellområder. Den er en effektiv musejeger i seterbuene og har ofte tilhold nær bebyggelse. I løv-
Hos oss har snømusa fargeskifte mel lom sommerens sjokoladebrune drakt med hvit underside, og den rent hvite vinterdrakten som anlegges sen høstes. Snømus som lever på De bri tiske øyene og på kontinentet, har ikke dette fargeskiftet ved hårfellingen, men beholder den brune og hvitbrystete vamsen året rundt. Hannen er betydelig større enn hunnen, med en totallengde på godt og vel 25 cm, hvorav halen utgjør 5 cm. Hunnen er vanligvis under 20 cm lang. Ettersom man ofte kan se svært varierende oppgaver over dyrets stør relse og vekt i oppslagsverker, tyder det på sammenblanding med dvergsnømusa, som av de fleste forskere regnes som en egen art med det la tinske navnet Mustela minuta eller Mustela rixosa. Tidligere var dvergsnømusa bare kjent fra Nord-Amerika, nordre Asia og de søreuropeiske høyfjellsområdene. Først i nyere tid er den funnet også i Skandinavia. Dvergsnømusa har i sommerdrakten en renere grenselinje mellom ryggens
Snømusa likner en liten røyskatt med kort hale uten svart dusk. Dvergsnømusa er verdens minste rovdyr. Snømusa på bildet er fotografert i november, og den er ennå ikke helt ferdig med hårskiftet til vinterpels.
159
Mårdyrene og jakten på dem
brune og buksidens hvite farge enn storebroren, og har i forhold til krop pen en enda kortere hale.
Minken
Levevis - næring forplantning
Utbredelse
Snømusa er egentlig et skumringsdyr, som røyskatten, men den kan også være i aktivitet om dagen. Det er likevel ikke så ofte man opplever å få et skimt av det lille, kvikke dyret, som fører en nokså skjult tilværelse i smågnagernes jordganger. Om vinte ren holder den seg for det meste i bakkesjiktet under snøen. På bar mark senhøstes er den lettere å opp dage i sin hvite drakt. I tillegg til hovedmenyen, smågna gere, tar snømusa også spissmus. Ellers røver den reir med unger og egg av småfugl som ruger på bakken, og den er interessert i alt levende av overkommelig størrelse, fra insekter til frosk. Det er funnet unger av snømus til høyst varierende tider på året. Det ser ut til at den normale paringstiden er de tidligste vårmånedene, og drektighetstiden er omkring en måned. Mye tyder på at snømusa i gode smågnagerår kan ha to kull enkelte steder. Kullstørrelsen er også svært varierende, fra 3 til 7 unger er nor malt, men opptil 12 unger har også forekommet. Snømusa er fredet hos oss, så der som den skulle havne i vippefella som er satt ut for røyskatten, skal den straks permitteres! Peter Valeur
Minken (Mustela vison) er opprinne lig et mårdyr fra Nord-Amerika som ble innført til Europa som pelsfarmdyr. Til Norge kom minken i slutten av 1920-årene. Fra minkfarmene har den så unnsloppet ut i naturen, der den har klart å tilpasse seg overras kende bra. Vel 50 år er gått siden de første rømlingene stakk av fra pelsdyrfarmer på Vestlandet, som er villminkens første og viktigste utbredelsessenter i Norge. Med det omfang minkfarmingen har fått etter hvert, har det vist seg umulig å unngå at dyr kommer på frifot nå og da ved for skjellige slags uhell - enkeltvis eller i større antall etter storm-, flom- eller snøskader på farmskurene. I sitt opp rinnelige utbredelsesområde, som strekker seg fra Alaska til Mexicogolfen, opptrer minken i en rekke forskjellige raser. Av farmmink er det etter hvert oppstått mange for skjellige mutasjoner med pelsfarger som nær sagt omfatter hele skalaen fra kullsvart til snøhvit, lys og mørk blå, beige og brun - ja, enkelte mink er til og med tofarget, hvite med blå svart rygg! Minkens utbredelsesområde er i Sporene i snøen vitner her om et drama i vinternatten. I lange hopp har snømusa inn hentet og drept en markmus og slept den med seg vekk fra åstedet.
Minkens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
vår tid utvidet betraktelig på grunn av både bevisst og utilsiktet utslipp av dyr. I Sovjetunionen ble minken ut satt på 50 forskjellige steder, hvor bestanden raskt ble etablert og spredte seg. I de andre nordiske lan dene og i Europa for øvrig har minkstammene tilsvarende opprinnelse som i Norge - de er et resultat av arbeidsuhell med langsiktige konse kvenser! Minkens nære, europeiske slekt ning, flodilderen, er på sterk retur i de områdene hvor minken har bredt seg, og er åpenbart ikke så konkur ransedyktig som den allsidige nord amerikanske vitale survivor. 160
Minken
Utseende og farger En fullvoksen, viltlevende hannmink har en kroppslengde på 32-50 cm, mens halen er 15-21 cm lang og vek ten (om vinteren) 900-1800 gram. Hos hunnen er kroppslengden 30-42 cm, halelengden 14-20 cm og vekten 600-800 gram. Hunnen er altså tydelig mindre enn hannen, og hodet er dessuten smalere. Velfødd farmmink er større, og hannen kan veie 2-3 kg, hunnen opptil 1,5 kg.
Minken har en langstrakt og smidig kropp og forholdsvis korte bein. Boghøyden er bare 9-10 cm. Ørene har en avrundet form og er så små at de er lite synlige når dyret har vinter pels. Tærne er utstyrt med skarpe klør som setter minken i stand til å klatre i trær. Derimot har den, i mot setning til sin nære slektning euro peisk flodilder, ikke svømmehud mellom tærne. Minkens tær er hårkledd, også under fotsålene, men tredeputene er likevel synlige. Hale-
Villminken har ikke dype røtter i norsk natur, men de er i hvert fall godt festet! Bestanden stammer fra rømte farmdyr av nordamerikansk herkomst, og i løpet av enfemtiårsperiode har arten etablert seg for å bli her i landet.
lengden er 46 prosent av kroppsleng den, mens den hos flodilderen bare er 36 prosent. Minkens hale er dekket av korthåret pels og virker derfor ikke busket. Også om vinteren er minkens pels glatt og ikke så mye kraftigere enn om sommeren. Minkens pels består av gråbrun underull som ligger godt beskyttet under tettsittende dekkhår. Pelsfargen varierer fra lyst brun til nesten svart. På undersiden er minken litt lysere, mens beina og halen har ryggens mørke farge. Hvit hakeflekk eller uregelmes sige, små, hvite flekker på brystet er vanlig. Enkelte dyr har også hvite flekker på undersiden. Den euro peiske flodilderen har hvit overkjeve, og mange holder dette for å være et skillemerke mellom de to artene. Men det er også funnet mink med hvit overkjeve. Det sikreste skillemerket mellom de to nærstående ar tene er derfor kraniebygningen. Minken skifter pels vår og høst. Hårskiftet skjer gradvis, slik at det er vanskelig å se om en mink er i pelsskifte. Sommerpelsen, som er litt mer glissen og korthåret enn vinterdrakten, er ferdig utviklet i løpet av mai. Skiftet til vinterpels tar til i slut ten av september, og noe tidligere i nord enn i sør. Pelsen på hode, lem mer og hale skiftes først, deretter føl ger hårlaget på kroppssidene og ryg gen. Først når det nye hårlaget er vokst ut, får minkens vinterpels sin særegne farge og glans. Om våren, når sommerdrakten anlegges, for svinner glansen før det nye hårlaget er vokst ut. I Nord-Amerika har man påvist geografiske variasjoner når det gjel der størrelse og pels hos mink. Dyrene er mindre og har mer kort håret og mindre bløt pels i sør enn i nord.
Instinktreaksjoner og sanser Minken er ikke spesielt sky. Riktig nok gjemmer den seg når et mennes ke nærmer seg. Men i likhet med røyskatten kan den etter et øyeblikk kikke fram fra sitt skjul for å studere fredsforstyrreren nærmere. Hvis den 11. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
161
Mårdyrene og jakten på dem
føler seg virkelig truet, kan den også holde seg helt skjult, uten å la nys gjerrigheten ta overhånd, men den trykker på langt nær så fast og uthol dende som måren. Og når det gjelder nysgjerrighet, kan den tross alt ikke konkurrere med røyskatt og snømus. Minken ferdes lett både på land, i vann og i trær. Den er en meget dyktig svømmer og dykker, og den kan til og med drive jakt på fisk under vannet. Når den beveger seg på land, utnytter den effektivt den dekning som terrenget byr på, og den passer også på å beskytte seg mot å bli oppdaget ovenfra. Den beveger seg gjerne i ly av bratte elvebredder, under broer, i drensrør under veier og i snøtunneler. Minken kan også klatre opp i trær for å røve reir, og det finnes eksempler på at den har tatt kvinender og til og med laksand i rugeholker. Minken har glimrende luktesans, og også syn og hørsel er godt utviklet. Men hørselen kan likevel ikke sam menliknes med mårens. Dette kan ha sammenheng med at minken er til passet et liv i vann, der hørselen ikke er blant de aller viktigste sansene. Minken driver sin jakt hovedsakelig ved hjelp av syn og luktesans. Men den har ikke noen velutviklet evne til å oppdage en urørlig skikkelse. Mens
Hos oss er villminken særlig utbredt i kystens skjærgårdslandskap, men den har også til hold ved fiskerike vann og vassdrag i innlandet, der man vinterstid nå og da kan se de karakteris tiske sporene langs bekkefarene.
Forklaringen på minkens eksplosive ekspansjon er artens allsidighet, tilpasningsevne og raske formering. Minken er knyttet til vann, den svømmer og dykker utmerket, beveger seg raskt og smidig på land, i urer og jordganger, og har også en viss evne til å klatre i trær.
det er mulig å sitte urørlig ved en elv og studere en mink, skal man være spesielt heldig for å unngå å bli opp daget hvis dyret er en oter.
Biotop og bevegelse Hos oss er minken først og fremst utbredt ved kysten og langs vassdra gene, og den er minst like vanlig i skjærgårdslandskapet, med holmer og viker, grunner og sund, som langs sivkranste innsjøbredder, elver og bekker. Særlig ser det ut til at den liker seg ved små bekker som bukter seg gjennom myrer med kratt langs breddene, og der det finnes bestand av bekkørret. Ellers setter den også spor etter seg langs breddene av elver der det finnes bestand av laksefisk. Man kan også treffe på mink langt inne i store skogområder der det er flere kilometer til nærmeste elv eller
162
Minken
vann. Men det dreier seg da som regel om mink som er ute for å finne et nytt leveområde. Selv om minken er nær knyttet til vann, krysser den nødig en islagt innsjø. Det lille, mør ke dyret ute på en stor, hvit flate ville være et altfor iøynefallende bytte for en stor rovfugl. Minken er først og fremst i aktivi tet i skumringen og grålysningen, men det hender ikke sjelden at den også er i full virksomhet om dagen. Dette er særlig vanlig i paringstiden i mars. Selv om minkens vinterpels ikke er spesielt tykk, tåler den atskil lig kulde, og den kan være i aktivitet i vinternetter med sterk frost. På var me sommerdager søker den helst til skyggefulle steder nær vannet for å avkjøle seg. Merkelig nok er minken utsatt for å bli forkjølet. Hvis det blir sterk frost mens det ennå er barmark, slik at minken ikke har tilgang til snø der den kan grave seg inn og bli tørr, kan den bli angrepet av forkjølelse, som kan føre til døden. Takket være den gode pelsen blir ikke minken våt inn til skinnet under et opphold i vann. Men hvis en våt mink går i en felle der den fanges levende, vil den etter hvert bli gjennomvåt og fryse i hjel. Som sine slektninger beveger min ken seg i hopp, og bakføttene settes i framføttenes spor. Når det er skare som bærer, noe som ofte er tilfelle i paringstiden i mars, og når dyret flyk ter, kan den imidlertid etterlate seg spor av alle fire føtter. Utfor bakker kan minken skli på magen i snøen, på samme måten som oteren gjør det. Mink som holder til i innlandet, har gjerne en fast boplass ved en elv eller en bekk. Herfra kan den foreta kilometerlange jaktferder. Revirets utstrekning har en klar sammenheng med tilgangen på næring. Ved gode fiskeelver kan minkens jaktområde være ganske lite, kanskje bare noen hundre meter elvestrekning. Hunnminken er ikke så mobil som hannen, og hennes leveområde er som regel atskillig mindre. Som de andre mårdyrene markerer minken sitt revir med urin, ekskrementer og utsondringer fra duftkjertler. Når is og snø dekker elvene, holder minken seg på sin faste boplass, og den kan leve under snøen og elveisen i lange tider,
uten å etterlate seg spor oppe på overflaten. Også kystminken er stasjonær midtvinters, og den foretar bare kortere vandringer mellom fangstplassene og de faste dagleiene, som kan ligge i en ur, under en stein eller trerot, i grunnmuren under en sjøbu eller i en steinbrygge. Det hender ikke så rent sjelden at skjærgårdens hytteeiere får seg en ubehagelig overraskelse ved inspek sjon av sommerhuset, dersom min ken har klart å komme seg innendørs i løpet av vinteren. Da har den også satt sitt umiskjennelige preg på vinterlosjiet sitt, ettersom den ikke akkurat er av den renslige sorten, og dessuten har for vane å samle lagre av reserveproviant under gulvet!
Næring Det har hendt at mink har anrettet store skader for fjærfeoppdrettere, og det skal til og med finnes eksemp ler på at den har drept små lam og grisunger. Det er sannsynlig at det da er en nylig rømt farmmink som har vært på ferde. Slike sensasjonelle til dragelser får gjerne et bredt oppslag og styrker en overdreven oppfatning av minken som skadedyr. Den eta blerte villminkens naturlige og nor male næringsemner ofrer man mindre oppmerksomhet. Undersøkelser av villminkens ernæring tyder også på at dens påståtte synderegister til dels er overdimensjonert når den blir utpekt som ansvarlig syndebukk for de fiske tomme elvene, svikt i småviltbestanden og nedgang i sjøfuglbestanden. I virkeligheten lever minken for en stor del av næringsemner og byttedyr som på ingen måte gjør den til noen bety delig konkurrent om matnyttig vilt og fisk. Faktisk kan den vel også gjøre nytte for seg ved å ta rotter og mus. Villminkens næring varierer etter tilholdssted og med årstiden. Mens kystminkens næring naturlig nok be står av forskjellige gruntvannsarter av fisk, samt krabber og en del sjø fugl og deres egg og unger - lever innlandsminken i tillegg til fersk vannsfisk også for en stor del av små gnagere, frosk, kreps og fuglearter som har tilhold ved vann og vassdrag. Vinterstid har kystminken ofte til
hold ved åpne strømsund, hvor den fanger ulker, kutlinger og småflyndrer. Rester av berggylte er også fun net ved minkens spiseplasser. I som merhalvåret kan den gjøre merkbare innhogg i mindre sjøfuglkolonier, hvor det hovedsakelig er unger den klarer å få tak på, sjeldnere voksen fugl. At man finner sjøfuglrester ved minkens tilholdssted, behøver ikke bety at det er minken som har drept dem - av og til innlemmer den oljeskadde alkefugler i lageret under sjø bua! Det kan for øvrig se ut som om enkelte dyr har individuelle spise vaner og ikke legger seg nevneverdig etter sjøfugl i det hele tatt, men lever hovedsakelig av fisk - selv i nært naboskap med sjøfuglkolonier, der det er en dagligdags opplevelse å se den bli jaget på sjøen av gaulende måker og iltre terner om den våger å vise seg for nær deres enemerker! Spørsmålet om minken som skade dyr avhenger nok for en stor del av tilholdsstedet og det lettest tilgjenge lige matfatet. Det er klart at en villmink som har oppdaget de helt store muligheter i fiskeoppdretterens dam anlegg, er en uønsket gjest. Man skal heller ikke vente at den blir ønsket velkommen til bords i hønsehuset - men stort sett gjør man seg svært overdrevne forestillinger om minken som skadedyr i naturen i sin alminnelighet.
Forplantning og fiender Minkens paringstid er som regel i mars, men det kan være en viss geo grafisk variasjon. I paringstiden streifer hannen over store områder, og det kan komme til slagsmål mel lom hannene. Den mest karakteristiske låten i paringstiden er en bløt, klukkende låt som minkhannene benytter seg av når det er en hunn i nærheten. Ofte gir de også fra seg en skarp, pipende og hvesende låt. Paringen finner som regel sted under snøen i et hulrom ved bekken eller elva. Under paringen holder hannen fast i hunnens nakkeskinn med tennene, og hunnen kan gi fra seg skjærende pip. I begynnelsen av brunsttiden parer hannen seg med alle villige hunner som den kommer 163
Mårdyrene og jakten på dem
over. Mot slutten av paringssesongen kan den holde sammen med den siste hunnen i lengre tid. Hunnminken lager et bol i vann kanten, f.eks. i en hule i jorden, i en steinrøys, i et hult vindfall, under en rot eller en sjøbu, i et drensrør, eller til og med i en forlatt beverhytte. Bolet fores med gress, løv, fjær og hår. Som regel er det vanskelig å finne et slikt bol, men hvis man tilfel digvis skulle komme for nær, kan hunnen komme ut og frese mot fredsforstyrreren for å forsvare ungene sine. Ungekullet, som vanligvis består av 4-6 unger, kommer til verden i april-mai, etter en drektighetstid på 42-51 døgn. Ved fødselen er ungene 5-6 cm lange, nakne og helt hjelpe løse. Til å begynne med vokser ungene langsomt. Først etter 30 døgn åpner de øynene, og omkring 25 døgn senere bryter tennene fram. Fra nå av går utviklingen raskt, og etter halv annen måned løper ungene omkring og gjør forsøk på å følge moren på jakten. Ungene holder seg sammen med moren til langt utpå høsten. Først i oktober-november oppløses kullene, og ungene drar ut for å finne sine egne leveområder.
I tillegg til menneskenes beskat ning ved jakt og fangst gjør rev, ørn, hubro og hønsehauk sine innhogg i minkbestanden. For å forsvare seg mot angripere spruter minken ut en illeluktende væske fra kjertler ved haleroten.
Jakt og fangst Villminken er relativt ny som viltart i landet vårt, men den har likevel fore kommet her så vidt lenge at jakt- og fangstmåter etter hvert har fått et mer planmessig og bevisst preg. Men fortsatt har noen den innstillingen at minken skal slås i hjel når og hvor man enn måtte treffe på den! Jakt og fangst av en pelsviltart bør skje på en tid da pelsen representerer den største verdi. Enhver erfaren pelsdyroppdretter er klar over når han bør pelse sine dyr for å oppnå den beste skinnkvalitet og dermed den høyeste prisen. Pelsdy rjakt og -fangst må drives under samme forut setning. Pelskvaliteten hos villmin ken er best i perioden fra og med november til og med februar. Høstet til riktig tid og korrekt behandlet har det vist seg at norske villminkskinn virkelig kan være av god kvalitet, og
det er oppnådd til dels meget aksep table priser på skinnauksjonene. Jakt med hund. Til jakt på mink kan man, som til mårjakt, med fordel bruke hund. Hunder av forskjellige raser kan spesialtrenes til denne jakt formen. Dachshunder, terriere, den allsidige vorstehhunden og til og med buhund og elghund har samtlige vist seg å ha skjulte evner som minkhunder. Det anbefales å la unghunden først få stifte bekjentskap med ung mink som sommertrening. Kon takt med mink får man gjerne før eller siden på en rusletur på holmer, eller langs strandkanter, elvebredder og bekkefar der hunden får søke fritt. Minklukten er så sterk og stram at den som oftest vil pirre unghundens nysgjerrighet, og den blir tent for al vor når «tampen brenner», og min ken gir seg til å skrike og hvese under steinen! Vinterjakten på kystmink i skjærgården kan være både spennen de og innbringende. Fra båt settes hunden i land på holmen som skal gjennomsøkes, og en veltrent hund sporer raskt opp minken og lokalise rer den i dagleiet. Dersom den ligger i en tett einer på en naken holme, kan jobben være enkel, men svært ofte viser det seg problematisk å få min-
Levendefangst av mink i sommertiden kan bare an befales dersom man har an ledning til å få foret opp dyrene i farm til pelsen er fullt utviklet og brukbar. Et sommerskinn er mindrever dig, og omsetning av slike vil bare medføre nedvurde ring av villminken som pelsvilt.
164
Minken
Over: Når minken skal krysse bekker og grøfter, springer den gjerne over på steder hvor det ligger en stokk eller et tre på tvers. Ofte kan det være lurt å plassere fella på slike overganger, eller å tilrettelegge forholdene ved plassering av en tverrligger på egnede steder.
Til venstre: Den kanadiske slagfella Conibear nr. 120 er tillatt til fangst av mink og mår i Norge. Fella kan settes opp på mange forskjellige måter, for eksempel slik som bildet viser: To slagfeller brukes her i kombinasjon med en gjennomgangskasse plassert under en bro i et bekke far.
ken for skudd dersom den har søkt tilflukt i grovsteinet ur, i dype, trange kløfter, eller i en steinbrygge. Spett og røykpatroner kan vise seg å være uunnværlige hjelpemidler. Fellefangst. Minken er ikke særlig mistenksom av natur, og dessuten så vidt nysgjerrig at den er forholdsvis lett å fange. De tillatte felletypene er enten konstruert for en rask og hu man avliving av dyret, eller de fanger minken levende. Den nye kanadiske felletypen Conibear leveres i tre størrelser be regnet for henholdsvis bever, mår og mink. Slagfellene er forsynt med kraftige fjærer, og ved utløsning klap
per fellerammen over dyrets nakke i et drepende slag. Conibear nr. 120, som brukes for mink, er liten og lett, slik at man kan ta med seg mange samtidig til fangstplassene. Ved riktige oppsettingsmåter har den vist seg å være en meget brukbar felle. Conibear-fellene settes dels opp som «trafikk-feller» uten åte i min kens stier og faste passasjer over bekkefar, dels foran benyttede åpnin ger i urer, steinbrygger eller grunn murer. Fella kan også med fordel plasseres slik at den sperrer atkoms ten til et åte. En annen type åte-slagfelle mon tert på treplate med sidevanger av
netting har vært på markedet i Norge i lengre tid. Feller av et liknende prinsipp er nå også mye brukt i en noe kraftigere kassefelle til mår og mink. Av feller som fanger minken leven de og uskadd, finnes flere typer burfeller med falldør og forskjellige utløsermekanismer, og den tradisjonel le kasse-vippefella som også fanger røyskatt. Slike feller må ha daglig tilsyn, for en mink har det neppe særlig behagelig inneklemt i en kasse felle med vippelem! Bruk av feller til levendefangst av mink har ellers den fordel at man kan sette dyret i pen sjon i en farm dersom pelsen ikke er 165
Mårdyrene og jakten på dem
ferdigutviklet - og fore det opp til pelsen har oppnådd riktig «modningsgrad». Som åte i slike feller brukes tørket eller fersk fisk, gjerne hoder av laks eller ørret kløyvd i passe biter. Biter av ål skal være særlig tiltrekkende som åte i fella. I museår viser det seg ofte vanskelig å fange mink, dels for di minken kanskje er så godt forsynt med mat, dels fordi musene eter opp åtet i fella. Da kan det være hensikts messig å legge åtet i en finmasket nettingpose. Det hører også med til fangstmanntriksene å la fella ligge i eller under buret til en av minkfarmerens tisper dersom man vil prøve å fange hannmink i mars. Dråper fra hunnminkens stinkkjertel oppløst i glyserin gjelder for å være et ufeilbar lig lokkemiddel! Fellefangst av kystminken krever ganske inngående lokalkjennskap til minkens ferdselsveier, jaktmarker og oppholdssteder. Breddene av trange, grunne strømsund og utstikkende småodder og nes kan man med fordel sperre med steinrekker, og så plas sere feller i åpningene. I innlandet er det best å plassere fellene nær bekke far og elvebredder, ved stikkrenner og brokar, i strandkanten av vann, ved fiskebuer eller under brygger. Fellene bør alltid plasseres slik at det leder en naturlig atkomstvei mellom
166
stokker og steiner fram til åpningen, og det vil ofte svare seg å legge litt arbeid i dette. Som ved all pelsdyrjakt og -fangst vil byttets verdi være avhengig av
korrekt pelsing og skinnbehandling, som det derfor er i enhver jegers interesse å tilegne seg erfaring i.
Peter Valeur
Vippefella er beregnet til levendefangst og er tillatt brukt til røyskatt og mink. Fella er høyere bak enn foran. Et vippebrett som er litt kortere og smalere enn fella, er hengslet ved hjelp av en tverrgående aksling, plassert litt bakenfor midten slik at det hviler mot bunnen av fella i åpningen. Atet plasseres i bunnen av fella, som er lukket av en nettingvegg, så minken kan se og lukte åtet, uten å kunne nå det. Den prøver seg derfor på åpningen mellom vippebrettet og taket. Når dyret har passert akslingen, vipper brettet opp og sperrer retrettmuligheten, ettersom det i framkant av vippebrettet er festet en sperrebøyle på undersiden, med spissfilte bein som griper fast i bunnplaten når dyret prøver å trekke seg tilbake. Vippebrettet må lages så smalt at det gir plass for tilstrekkelig «trutningsmonn» om fella blir våt. Fella må selvsagt ha daglig tilsyn.
Under: Dette bildet viser en del gode plasseringsmuligheter og oppsettingsmåter for minkfeller. Bekkeos, grøftekanter, broer, brygger og grunnmurer under buer er typiske tilholdssteder for mink. Nøye gransking av spor og sportegn i vintertiden gir gode holdepunkter. Man kan også tilrettelegge fangstmulighetene ved å legge opp ledegjerder av stein og bordbiter mot felleåpningene.
Ilderen
Ilderen Forekomst - utbredelse I likhet med minken er ilderen (Mustela putorius) et mårdyr som har vist seg å kunne tilpasses en tilværelse som farmdyr. Periodevis har også norske pelsdyroppdrettere fattet in teresse for arten like fra 1930-årene, i samsvar med ilderpelsens etterspør sel og markedsverdi, som har vært svært varierende. I motsetning til minken har ilderen Ilderens beste kjennetegn er de lyse hodetegningene medpannebåndet, ørebremmene og den hvite snuten. Den gulhvite bunnulla lyser gjennom den mørke dekkhårpelsen.
Ilderens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
sine dype røtter i den europeiske fauna. Den er en sørlig art, og nord grensen for artens naturlige utbredel se er de sørøstlige delene av Fennoskandia. At ilderen har forekommet som viltlevende art i Skåne og sørlige lavlandsstrøk i Norge i forhistorisk tid, kan jordfunn på steinalderboplasser bekrefte. Det er også grunn til å tro at arten fantes i Norge i historisk tid. Den forsvant imidlertid i løpet av middelalderen, og først fra 1870-80årene er det igjen dokumentert fore komst av enkelte streifdyr i de sørlige østlandsområdene. Dette har utvil somt vært innvandrere fra Sverige, der ilderen hele tiden har hatt sam menhengende forekomst i Skåne. I vårt århundre forelå ingen bevis for ilderens forekomst før i 1916, da et eksemplar ble avlivet i Søre Osen i Østerdalen og sendt til Zoologisk Museum i Oslo. Fra slutten av 1930årene ble det igjen registrert fore komster av ilder, nettopp etter den perioden da oppdrett av ilder i pelsdyrfarmer hadde sitt første oppsving. Den plutselige forekomsten og raske bestandsøkningen hadde utvilsomt forbindelse med arbeidsuhell i pelsdyrfarmene. Ilder i vill tilstand er ikke noe van lig dyr hos oss, da den i Norge lever ved nordgrensen av sitt naturlige ut bredelsesområde. Ilderens utbredelsesområde omfat ter de fleste land i Sør-, Øst- og Mel
lom-Europa og dessuten Asia, hvor det finnes andre raser og nærbeslektete arter.
Utseende Ilderen er omtrent så stor som en mink, men på grunn av den fyldigere pelsen og den eiendommelige krokryggete kroppsholdningen virker den større, mer lubben og bomsete. Vek ten er imidlertid omtrent som hos mink, godt og vel 1 kg for hanner og omtrent halvparten for hunner. Totallengden er opptil ca. 60 cm, hvorav den tetthårete, buskete halen utgjør ca. 10-15 cm. Pelsen har tett, myk, gulhvit bunnull, og de svartbrune dekkhårene er så glisne at den lyse nyansen slår igjennom og gir ilderen den særpre gede fargekombinasjonen. Hale, bein og underside er svartbrune. Ho det har lysbremmete, avrundete ører, og for øvrig har ilderen en karakteris tisk maske med et lyst, bredt pannebånd i kontrast mot den mørkere innrammingen av øynene. Hakespissen og sidene av snutepartiet er hvite nesten som om dyret skulle ha stuk ket nesen for dypt i melkeskålen. Det er stor individuell variasjon både med hensyn til fargenyanser og ansiktsmaskens mønster. Om som meren er dyrene mørkere og virker slankere fordi pelsen da er mer kort håret.
167
Mårdyrene og jakten på dem
Spor og sportegn Ilderens poter har ganske skarpe klør, men noen særlig dyktig klatrer er den ikke. Potene er hårkledd mel lom tærne og tredeputene. Fotavtryk kene i snø eller bløt leirjord er derfor forholdsvis store, med merker etter de sprikende klørne. Sporrekken er mer uregelmessig enn minkens, på grunn av en mer sedat bevegelsesrytme og stadig skifting av gangart. I sprang med omtrent en halvmeters avstand står sporgruppene med fire fotavtrykk. Etter vanlig gange står sporene tettstilt. Ilderens etterlatenskaper har en sterk og stram stank som for øvrig preger hele dyret, og derfor er det ikke uten grunn at den bærer det latinske navnet Mustela putorius som rett og slett betyr den «stinkende stinkmår». I likhet med minken samler ilderen lagre av reserveproviant til trangere tider, og den har faste spiseplasser, hvor man kan finne rester av måltider med allsidig sammensetning.
Næring Ilderens hovednæring er smågnagere, særlig vånd og markmusarter, men også skogmus, husmus og rotter. Ettersom den særlig er knyttet til kul turlandskap og gjerne holder til ved gårdsbruk, kan den gjøre god nytte for seg som rottejeger. Innsatsen blir likevel neppe synderlig verdsatt, ettersom ilderen har et helsvart rykte for sine nattlige orgier i hønsehuset! Foruten smågnagere tar ilderen egg og fugleunger, frosk, krypdyr og fisk, og dessuten insekter, larver og mark, frukt og bær.
Levevis - biotop forplantning Ilderen er hovedsakelig et nattdyr, men i likhet med de øvrige mårdyre ne kan den også påtreffes på lyse dagen. Den er kulturlandskapets mårdyr, og den finner seg best til rette i de frodigste lavlandsstrøkene i terreng med innslag av skogholt med krattvegetasjon, næringsrike vann med sivbelter og bekkefar med tett 168
kratt langs breddene. Selv om ilderen ikke kan karakteriseres som et egent lig vanndyr i samme grad som min ken, holder den seg gjerne ved bek ker, vann og våtmarker, der de frodi ge vegetasjonsbeltene byr på gode jaktmarker. Ilderen er ganske flink til å svømme dersom det trenges, men i motsetning til minken blir den våt til skinnet. Ved bekker, vann og våt marker lever den for en stor del av småfisk og frosk, og den røver fuglereir i våtmarksområder. Ilderen har som oftest paringstid i løpet av mars, men hunnens brunsttid kan variere fra februar til juni. Hannene utfolder da stor aktivitet på leting etter make langt utover sitt vanlige territorium, og dette fører ofte til at det blir slåsskamper mellom rivaler. Drektighetstiden er omkring 43 døgn, og hunnen får 3-7, noen ganger opptil 10 unger i kullet. Som andre mårdyrunger er de små og lite utvik let ved fødselen, og de vokser sent den første tiden til øynene åpnes og tennene bryter fram, slik at de kan bli foret med fast føde. Ilderhunnen er en påpasselig mor, og kullet holder sammen hele sommeren.
Grevlingen Utbredelse
En stor del av jegerne her i landet driver jakt i områder der grevlingen (Meies meies) hører hjemme, uten noen gang å ha sett den. Og mange er vel ikke engang klar over at de har dette mårdyret som nabo når de er ute på jakt. Forklaringen på dette er enkel: Selv om grevlingen er blant de større mårdyrene, lever den så still ferdig og tilbaketrukket, og den viser seg så sjelden i dagslys, at man må følge ganske godt med når det gjelder å observere spor og sportegn hvis man vil avsløre at grevlingen er til stede. Men en jeger som ferdes i skogen med åpne sanser, vil ganske snart oppdage karakteristiske merker som grevlingen har etterlatt seg, f.eks. ekskrementer og gravemerker i jorden. Grevlingen er opprinnelig en sørlig art med tettest bestand i landets sør østlige lavlandsstrøk. Tidligere fantes den også i et nordlig område sør og øst for Trondheimsfjorden. UtbreJakt og fangst delsesområdet er nå sammenhengen Da ilderen er et forholdsvis sjeldent de og strekker seg lenger nord enn dyr med begrenset utbredelse hos tidligere, men grevlingen finnes ikke oss, er den ukjent for de fleste norske på Vestlandet eller i Nord-Norge. jegere. Og den er heller ikke noe Grevlingen lever også i Mellom- og aktuelt jaktobjekt, ettersom den er Sør-Sverige, sørlige og østlige deler totalfredet i landet vårt. Bare dersom av Finland, og er en vanlig art i Dan ilder gjør skade på fjærkre eller vilt- mark, der den for øvrig hører til en oppdrett, kan den felles, etter at vilt annen rase som er større og kraftige nemnda på stedet har gitt spesiell til re enn vår nordiske grevling. latelse. Bare i slike tilfeller kan det For øvrig er grevlingen utbredt på bli tale om jakt eller fangst ved hjelp De britiske øyene og over hele konti av de felletyper som er godkjent til nentet, i Mellom- og Sør-Sibir, i mår- og minkfangst. Det beste vil Vest-Asia, i store deler av Kina og i være å benytte en burfelle for å fange Japan, med flere geografiske rasesynderen levende og pensjonere varianter. dyret i en farm - om mulig. På grunn av dyrets hemmelighets Så å si alt ilderpelsverk som for fulle levevis er det oppstått mange tiden markedsføres på de nordiske fantasifulle forestillinger om grevlin skinnauksjonene, stammer fra farm- gen. F.eks. er det mange som innbil dyr. Interessen for farmilder er igjen ler seg at den er et langt større dyr stigende, og det er avlet fram for enn den i virkeligheten er. Det fore skjellige fargemutasjoner som står ligger beretninger som gir inntrykk av høyt i kurs. at grevlingen er et grovbygd og frykt inngytende rovdyr med en eksepsjo Peter Valeur nell kamplyst og stort mot. På denne
Grevlingen
Det iøynefallende mønsteret kan oppfattes som et sikkert kjenningssig nal mellom artsfrender, eller som et varselssignal overfor andre arter som trenger inn i grevlingens hi. Grevlingens hake, bein og krop pens underside er kledd i svart pels, mens ryggen og kroppssidene er grå. Men ettersom de lange, grå dekkhårene har mørkt midtparti og lys spiss, får pelsen et helt spesielt, me lert utseende. Hunnene har ofte mer «sølvhår» i pelsen enn hannene, som derfor virker mer ensfarget. Det fin nes også individuelle forskjeller. Grevlingen har lang snute og tilsva rende god luktesans. Mye tyder på at luktesansen er like god eller antakelig enda bedre enn hos reven. Hørselen er også meget velutviklet, og synet er som man må vente det hos et utpre get nattdyr: Bevegelser oppdager grevlingen øyeblikkelig, men ellers er synet ikke særlig skarpt. Grevlingens kroppslengde er 60-80 cm, og skulderhøyden bare omkring 30 cm. Dette innebærer at grevlingen virker lav. Halen er bare omkring 15 cm lang og busket, og ettersom den bæres hengende, er den som re
gel ikke særlig iøynefallende. Om man plutselig får øye på en grevling, virker den som en grovbygd og klosset sålegjenger, og når den roter og graver i skogbunnen for å finne noe spiselig, gir den inntrykk av å være både treg og ubehjelpelig. Hvis den finner noe godt der den graver i jorden, kan man høre at den smatter høyt når den setter godbiten til livs, og man forstår at den noen steder har fått navnet skaugris. Når grevlingen holder seg i ro, gir den inntrykk av en nesten flattrykt kroppsform. Men hvis den blir for styrret, virker det som om formen straks forandres: Grevlingen blir nes ten smekker og høybeint, og bevegel sene blir raske. Påstanden at en mann lett kan innhente en flyktende grev ling, er bare ett av de seiglivete rykte ne som verserer om dette dyret. Vår grevling blir ikke så stor som den danske og mellomeuropeiske. Sannsynligvis kan dette ha sammen heng med bedre ernæringsforhold og lengre aktiv ernæringsperiode i opp veksten i sørligere strøk. Under våre klimaforhold er det normalt at grev lingen går i hi når nattefrosten setter
Grevlingen, med den lubne, lavbeinte bygningen og den karakteristiske ansiktsmasken i svart og hvitt, hører til de dyrene man lett vil dra kjensel på, selv om man bare får et glimt av den i tusmørket.
Grevlingens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
bakgrunn har den til dels hatt rykte som en viltødelegger av rang, men det er altså overdrevet.
Utseende og størrelse Det som først og fremst kjennetegner grevlingen, er fargemønsteret på hodet, kraftige striper i svart og hvitt. De to svarte stripene, hver en tomme brede, strekker seg fra nær snuten og over øyne og ører. Mellom de svarte stripene strekker et lyst felt seg fra snuten og over pannen til nakken, og liknende hvite felt strekker seg på yttersiden av de svarte stripene, fra snuten, over kinnene og bakover halsen.
Mårdyrene og jakten på dem
inn i løpet av oktober/november, og i løpet av vinteren tærer den på de oppsparte fettreservene. Riktig store og fete hanner kan veie opptil 16 kg om høsten og 8-10 kg om våren når de går av hiet. Hun nenes tilsvarende vekter er 10-12 kg om høsten og omtrent halvparten i avmagret tilstand om våren. Høstvekter over 15 kg forekommer svært sjelden i vårt land. Eldre beretninger om grevling på over 20 kg tyder på at den nok har lagt betraktelig på seg med årene, og derfor trenger en god klype salt!
Levevis og næring Grevlingen søker dagleie i hi, men først og fremst er hiet avgjørende for dyrets overvintring. Grevlingen sover vintersøvn i hiet, men den går ikke i dvale. Det betyr at den kan våkne under vintersøvnen og ta seg en tur ut for å trekke frisk luft hvis det skulle inntreffe en mildværsperiode. En an nen vintersover her i landet, bjørnen, gjør ikke dette. Innenfor sitt leveområde har grev lingen et stort antall skjulesteder og hi. Den kan ha hi som den selv har gravd ut i sandjord, eller den kan ha hi under uthus, under store steiner, i urer eller naturlige huler. At et hi er bebodd av grevling, kan man se av den stien som er oppstått der grevlin gen har slept med seg «sengemateriale» som skal sikre den en god søvn. Hanngrevlingen har et større akti vitetsområde enn hunnen. Derfor kan et hannrevir omfatte flere hunnrevirer. Ettersom hannene fra våren og utover til tidlig på høsten fører en omflakkende tilværelse, finner man dem på denne tiden stort sett i nokså tilfeldige skjulesteder. Grevlinghiet kan være en ren laby rint, som forsvares energisk av inne haveren. Nede i hiet kan den på et øyeblikk grave opp en stor jordvoll som stenger hihundens videre fram rykning, eller den kan hive opp et tilsvarende stengsel av gammelt bomateriale. Hi som er gravd ut i en sand- eller grusbakke, eller i en strandkant, kan være eldgamle. Etter som ganger raser sammen, graves nye under de gamle, og som den flittige samler av reirmateriale som grevlin 170
gen er, fyller den gamle ganger med avlagte «sengeklær». Som ligge underlag i hiet bruker den f.eks. mose, visne bregner og tørt myrgress. Grevlingen er et renslig dyr, og den bruker en nedlagt gang i nærheten av hiåpningen som do. Ute i terrenget graver den gjerne ekskrementene ned. Den er i det hele tatt ekspert når det gjelder graving, og i løpet av en natt utfører den atskillig pløying eller harving for å finne mat. Det hender også at den graver meterdype groper i sandjord, uten at man har funnet ut hva hensikten med denne gravevirksomheten er. Grevlingen har de aller beste forut setninger for graving. Forbeina er ut styrt med lange, kraftige klør, som er godt synlige i sporene, og musklene i skulderpartiet og opp mot nakken er uvanlig velutviklet. Når grevlingen forbereder vinter søvnen, samler den en mengde mate riale til hiet. Omkring en uke før den trekker seg tilbake, slutter den å spise. Derfor er grevlingens fordøyel sesorganer tomme, rene og sammentrukne under vinterhvilen. Noe som tilsvarer «bjønnetappen», som skal sitte som en propp i endetarmen hos Grevlingen ligger i hi om vinteren og sover likesom bjørnen. I mildværsperioder på senvinteren hender det at den våkner og tar seg en tur ut, som sporene ved hiet på bildet viser.
bjørnen under vintersøvnen, er ikke funnet hos grevling. Grevlingens tannsett viser at den ikke er en utpreget kjøtteter. Den tar hva den kommer over, og det betyr at den også forsyner seg av egg og unger av bakkerugende fugler. Men ellers graver den like gjerne fram smågna gere, den forsyner seg av larver i humlebol, den snur kuruker på beite ne for å finne tordivler og larver, den graver i jorden for å finne forskjellige slags insekter og kryp, og den graver ut maurtuer. Og en gang imellom snapper den en frosk, som den trek ker huden av for at den skal bli lette re å ete. Til en viss grad eter den også åtsler. Når den skal legge opp en fettreserve for vinteren, er imidlertid plantekost nødvendig. Havre er en livrett, og jordbær liker den godt, men den tar også gjerne frø av for skjellige ville planter. Grevlingen har i det hele tatt et blandet kosthold, og i magesekken hos en grevling som ble skutt en høstmorgen, ble det sammen med havrekorn funnet hundrevis av meitemark. Verken korn eller mark var i særlig grad blitt tygd.
Forplantning Grevlinghunnen er for det meste brunstig på forsommeren, men brunstige hunner kan forekomme helt til slutten av juli. Hannen er derfor kjønnsaktiv nesten hele som meren. Når en hann treffer på en hunn som er eller snart vil bli bruns tig, holder han seg sammen med hen ne, og de deler hi til paringen er avsluttet. Hannen fortsetter deretter sine streiftog i håp om å finne en ny hunn som trenger en make. Hvis hannen finner fram til et hi der det bor en hunn med unger, blir det et ganske kort møte, ettersom hunnen avviser ham med stor aggre sjon. Den aggressive hunngrevlingen nøyer seg ikke med å reise hårene på ryggen, som en hund. Også hårene langs kroppssidene reiser seg, noe som får grevlingen til å virke mye større enn den virkelig er. Og med strittende pels står den rasende hunn grevlingen på stive bein mens hun slår i bakken og åpner et fryktinngy tende gap. Selv den mest ildfulle hanngrevling forstår da straks hvor
Grevlingen
Derfor må det i hvert fall først under søkes av veterinær, hvis man vil prø ve seg på en nostalgisk frikassé!
Postering ved hi
Om sommeren kan grevlingen velge mer tilfeldige oppholdssteder, som for eksempel under et uthus.
landet ligger, og han trekker seg til bake for å finne en annen hunn som kanskje gir ham en mer vennlig mot takelse. Den aggressive positur som hun nen i et slikt tilfelle inntar overfor sin beiler, benytter begge kjønn når de f.eks. kommer i kontakt med en hund - de gjør seg større for å virke ekstra skremmende. I denne skremselsposituren slenger grevlingen også med hodet, slik at hjørnetennene i det åpne gapet kan streife motstanderen. Dette er vanlig i stridigheter mellom hanngrevlinger. Grevlingen kan på den måten tilføye sin motstander lan ge skrammer. Disse skrammene kan lett feiltolkes, slik at man tror at grev lingen bruker de lange klørne på forbeina som kampvåpen. I likhet med andre mårdyr har grevlingen forsinket fosterutvikling. Først et halvt år etter paringen be gynner egget å utvikle seg. Ungen kommer til verden i mars-april, og fødselen finner sted i et spesielt velpolstret kammer i hiet. Kullet består av 2-5 unger, som lever av morsmelk til de er bortimot to måneder gamle. Deretter fores de hovedsakelig med halvfordøyd føde som moren gulper opp. Kullet følger moren i forholdsvis lang tid, men særlig hannene kan ta fatt på et selvstendig liv i løpet av
høsten. Det hender også at hele kul let overvintrer sammen med moren. Det ser ut til at grevlinghunnen får unger bare hvert annet år.
Jakt I gamle dager var grevlingen et ettertraktet vilt. Høstfettet og kjøttet ble brukt, og også i nyere tid har fettet vært brukt til støvelsmøring og såpe. Pelsen har aldri hatt noen stor betyd ning, og som pelsverk er grevlingskinnet nesten verdiløst. I våre dager er det vanlig å ta vare på skinnet som jakttrofé. Nær boligstrøkene har grevlingen oppdaget søppeldunkene, og det kan være brysomt nok. Den kan ellers maltraktere gressplenen på leting etter meitemark og larver av stankel ben og hageoldenborrer. Det hender den kommer på nattebesøk i hønse huset, og det skal heller ikke bidra til å øke dens popularitet. I slike tilfeller kan grevlingen felles uten særskilt til latelse. For øvrig er den fredet i yngletiden fra 1. april til og med 20. august. Grevlingens verdi som jaktvilt er av helt underordnet betyd ning i våre dager etter at skinnet til sengeforleggeren, jakttasken og bar berkosten er gått av mote. Kjøttet skal man helst ikke la seg friste av heller, for det kan inneholde trikiner.
Postering ved hi er den jaktmetoden som lettest gir utbytte, og som krever minst erfaring og utholdenhet av je geren. Men i denne forbindelse må det understrekes at jakttiden på grev ling først begynner 21. august og va rer til utgangen av mars. Ved posteringsjakt ved hi på sen vinteren, i mars, og på sensommeren, er det best å konsentrere seg om hi som ligger utenom mer trafikkerte strøk. Når hi er bebodd på denne tiden, dreier det seg som regel om en streifende hann eller en hunn uten unger. Noen foretrekker å holde seg nede på bakken, men helst plassert høyere enn hiåpningen, under denne jakten, men det beste er likevel å klatre opp i et tre. Man bør da lage seg et enkelt sete av noen bordbiter, plassert mel lom et par greiner i et par meters høyde. Herfra er utsikten bedre enn fra bakken. Når man plasserer en slik skyteplattform i et tre nedenfor hi åpningen i en skråning, har man på alle måter situasjonen under kon troll. Plattformen eller setet bør lages i stand en ukes tid før jakten. Når man beveger seg fram til posten, må man sørge for å bevege seg slik at skrittene ikke kan høres nede i hiet. Posten må inntas mens det ennå er lyst. Grevlingen har som regel flere ut ganger fra hiet, og dette gjelder også mer tilfeldige oppholdssteder. I skumringen forlater dyret hiet for å dra ut for å finne føde. Først kommer det stripete hodet til syne i åpningen, og dyret værer og snur hodet hit og dit, ofte i et par minutter. Så trekker det seg tilbake, inn i hiet. Etter noen minutter viser grevlin gen seg igjen, men kanskje i en annen åpning denne gangen. Slik kan den fortsette å granske omgivelsene ved å komme fram og trekke seg tilbake opptil fem ganger. Men endelig fin ner den at farvannet er klart, og kom mer helt ut av hiet. Som regel skyver den da foran seg noe sand eller jord som skal fjernes fra hiet. Da er tiden
171
Mårdyrene og jakten på dem
kommet for jegeren. Man må ikke skyte før dyret er kommet helt ut av hiet. Og mens dyret foretar sine ob servasjoner i hiåpningen, må det ikke under noen omstendigheter skytes. I denne fasen må man heller ikke spen ne eller heve børsa; alt må være stille. Hvis «hiet» bare er en mer tilfeldig oppholdsplass, f.eks. i en ur, hender det at grevlingen forlater skjulestedet så brått at man ikke rekker å skyte. Men man bør likevel bli urørlig på post og vente, for det hender at det er flere dyr til stede. En annen sak er at det samme dyret gjerne kommer til bake til det samme skjulestedet ved daggry, eller at en annen grevling velger seg dagleie der. Den tålmodige jegeren bør altså bli på post og vente natten igjennom. Når man først har løsnet skudd ved et hi, er det ingen grunn til å fortsette vaktholdet. Sjansen for at det da skal dukke opp enda et dyr, er så liten at man bør prioritere nattesøvnen. En ukes tid senere kan man prøve igjen ved det samme hiet.
Postering ved stier Som pattedyr flest har grevlingen gjerne sine faste ferdselsveier, og mange stier i skogen er opprinnelige dyrestier. Ofte bruker grevlingen samme sti som rådyrene, og stien kan også brukes av rev og hare. Der to stier krysser hverandre, kan det lønne seg å bygge en skyteplattform. Fra en slik plattform kan man kanskje skyte grevling om våren og rev om høsten, og kanskje kan posten også gi rådyrjegeren utbytte. En måneskinnsnatt om høsten ved en slik grevlingsti kan gi gode resulta ter. Om det ikke dukker opp noen grevling, kan natten likevel gi utbytte fordi man får se annet vilt. Dette kan gi nyttige opplysninger under plan leggingen av høstens jakt.
Fellefangst I gamle dager var det vanlig å fange grevlingen i fallstokk som ble plassert utenfor det bebodde hiet, eller i stien. Bruk av fallstokk, fallem eller fallflak er fortsatt tillatt til fangst av grevling, i henhold til unntak fra vilt lovens generelle forbud mot bruk av 172
fangstredskaper. Riktig dimensjonert og oppsatt er den urgamle fallstokken et effektivt og humant fangstredskap, men det krever kjennskap til fram gangsmåten og erfaring i bruken, noe de færreste jegere har i dag. Av øv rige tillatte fangstredskaper kan nev nes revebåsen - som like ofte får besøk av grevling og katt, der dyrene fanges levende og uskadde. Grevling fanges også tilfeldig i åtesaks oppsatt for rev, et fangstredskap som avliver dyret raskt og humant.
Jakt med hihund Grevlingen er en atskillig hardere motstander for hunden enn reven er. Den veier omtrent dobbelt så mye som en rev, og den betydelige kroppsmassen, full av skjult kraft, gjør at den har mange fordeler på sin side i en kamp nede i hiets labyrinter. Den parerer hundens angrep med kraftige kjever, og hunden har på sin side vanskelig for å finne angreps punkter, på grunn av grevlingens vane å stikke hodet ned mellom beina, slik at bare en sterk hodeskalle og en hard og muskuløs nakke kan nås av hunden. En pågående hund som jager ut eller til og med dreper den mest kampvillige rev, har i virkeligheten egenskaper som gjør at den kan kom me ille ut og bli stygt skamfert når motstanderen er en grevling. En god hihund til grevlingjakt skal riktignok være modig, men i stedet for å gå til åpent angrep skal den under halsing gå helt innpå grevlingen, og trekke seg raskt tilbake når grevlingen angri per. På den måten vil hunden irritere grevlingen. Dette kan resultere i at hunden, fordi den trekker seg tilbake hver gang den angripes, etter hvert får lokket grevlingen helt fram i hi åpningen. Men det kan også hende at grevlingen trekker seg langsomt til bake for å bli kvitt den plagsomme hunden, slik at den til slutt ender i en blindgang, der den kan graves ut. Under gravingen veiledes man av hundens halsing nede i hiet. Skal man få en grevling som setter seg fast på denne måten, er det en forutsetning at det dreier seg om et jord- eller sandhi. Og selv i et slikt tilfelle kan gravingen være problematisk, særlig
Fangst av grevling har egentlig liten betydning hos oss, men av og til kan det være nødvendig å fange dyr som har lagt seg til besværlige vaner i nært naboskap med menneskene. En kraftig bygd burfelle kan være et hendig redskap. Det er også tillatt å fange grevling i bås, fallem, -flak og -stokk, og i åtesaks av godkjent type.
hvis hiet består av flere etasjer. En erfaren grevlinghund har en merkelig evne til å vurdere sin mot stander, slik at den kan innrette seg etter dyrets lynne og angrepslyst. Jakt med hihund etter grevling som har gått i dekning under et uthus, er ofte særlig spennende, med hissig for følgelse avbrutt av ståloser, inntil grevlingen endelig kommer ut. Man skal huske på at haglskudd på kort hold ødelegger skinnet. Ved skudd mot grevling på normalt haglhold må man ikke bruke hagl som har større diameter enn 3,5 mm. Det skal være minimum 100 hagl i patronen. Bruker man rifle, må ammunisjonen ha minimum anslagsenergi på 50 kgm (490 joule) på 100 meter. Salongrifle er ikke tillatt på jakt, og kan, sam men med pistol, bare brukes til av living når grevling er fanget i bås eller felle, eller ved utgraving av hi - som kan gi meget kort skuddhold. Skud det skal rettes mot dyrets hjerne.
Oteren
Oteren Forekomst og nåværende status Oteren (Lutra lutra) er fiskeren blant mårdyrene, knyttet til havet, vann og vassdrag. Naturforholdene hos oss ligger særlig vel til rette for en artsrik kystfauna. Kysten er lang og vender mot næringsrike havområder. Fiske rike fjorder skjærer inn i landet. Skjærgården har utallige øyer og hol mer med bukter og smale sund. Her er rik variasjon av miljøer for arter som kan utnytte havets næringsressurser, og blant disse artene har ote ren fra de eldste tider vært en av de mest typiske representantene. Oteren var tidligere et forholdsvis
vanlig karakterdyr med sammenhen gende utbredelse langs hele kysten fra nord til sør, og langs vassdragene til ganske høytliggende områder. Slik er det ikke lenger. I den senere tid har bestanden av oter vært i stadig og sterk tilbakegang, særlig i Sør-Norge, både ved kysten og i vassdragene. Tilsvarende tilbakegang registreres også i våre nordiske naboland og i Europa for øvrig. Oteren må utvil somt regnes blant våre truede arter, selv om bestanden langs vestlands kysten og nordover fra Trondheims fjorden tilsynelatende fortsatt er livs kraftig. Oteren har til alle tider vært et ettertraktet pelsvilt, og ettersom man hadde den oppfatning at skinnet var like brukbart hele året (hva det selv sagt ikke er), medførte dette tidligere en ganske hensynsløs beskatning også i yngletiden, som hos oteren kan være ganske varierende. At oteren hørte
Oteren er etterhvert blitt en sjelden og nærmest truet art i flere europeiske land hvor den tidligere var forholdsvis vanlig. I Sør-Norge er den forsvunnet fra de fleste av sine gamle tilholdssteder. Fra vestlandskysten og særlig nordover fra Trondheimsfjorden ser situasjonen noe bedre ut. Oteren er nå totalfredet i hele landet, og den kan bare felles etter spesiell tillatelse fra Fylkesmannen når det kan dokumenteres at den gjør skade på akvakultur, lakseelv, ørretvann eller ørretelv. I slike tilfeller er det felte dyret Viltfondets eiendom, og jegeren plikter å ivareta og innlevere det til Viltforskningen.
til blant de fredløse skuddpremieartene, skulle ikke gjøre situasjonen bedre. Ukontrollert jakt og fangst kan nok ha vært medvirkende årsak til oterens tilbakegang, men den gene relle desimering må sannsynligvis også tilskrives andre negative fakto rer som direkte og indirekte har sam menheng med urbanisering og mil jøendringer, og av dem finnes et helt register. Det kan for eksempel være nærliggende å anta at oterens til bakegang har sammenheng med den generelle nedgang i bestanden av laksefisk i vassdragene på grunn av forurensning og sur nedbør. Det kan også tenkes at oteren, som et over ordnet ledd i en næringskjede, har vært særlig utsatt og følsom for virk ninger av de giftstoffer som kan fore komme i fisk, som et samlet resultat av jord-, luft- og vannforurensninge ne til havet. I innlandet har utbygging og regu lering av vassdrag i visse strøk ført til omfattende endringer i økosystemet. Tørrlagte elvestrekninger og fiske tomme vann gir ikke livsbetingelser for et spesialisert fiskespisende vann dyr med kresne krav til biotopen. Oteren er videre kjent for å være
173
Mårdyrene og jakten på dem
forsiktig oppførsel var vel utrustet fra naturens side til å ta vare på seg selv! Oterens opprinnelige utbredel sesområde omfatter foruten Europa også Asia og Nord-Afrika, med fore komst av flere geografiske raser. Nærbeslektete arter lever både i Nord- og Sør-Amerika.
Utseende - sanser
Oterens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
særlig sky og mistenksom og lite villig til å akseptere og tilpasse seg omfat tende miljøendringer. Oljesøl på strender og i havet gjør tidligere til holdssteder mindre attraktive. Øk ende belastning av fritidsområdene i sommerhalvåret, med motorisert båt trafikk nær sagt døgnet rundt, har medført økt støynivå og en stadig uro som oteren ikke kan venne seg til - i motsetning til villminken, som er i ferd med å innta oterens plass i faunaen vår. Oteren har ikke mange naturlige fiender og er vel først og fremst blitt et offer for sin egen manglende tilpas ningsevne. Man skulle ellers vente at et dyr med så velutviklete sanser og
174
Oteren er preget av sterk tilpasning til et spesialisert levevis. Lang og strømlinjeformet går den som en tor pedo gjennom vannet. Kroppen er muskuløs og smalner jevnt over i en kraftig, tykk og lang hale. Beina er korte og kraftige, med svømmehud mellom tær og fingrer, best utviklet på bakføttene. Slik kroppsbygning gir dyret suverene egenskaper som undervannssvømmer, og det er bare selene som overgår oteren i så måte. Pelsen er forholdsvis korthåret med en usedvanlig tett underpels som selv ikke beveren kan oppvise maken til, og som gjør hårkledningen ganske vanntett. Kroppsfargen varierer i brune nyanser, fra sjokoladebrunt til mørk brunsvart, med noe lysere fargetone på buksiden, og gråbrunt strupe- og brystparti. Sansene er velutviklet, og oteren vet å kombinere bruken av dem på en måte som gjør den til et av våre mest vare dyr. Liksom beveren kan også oteren folde sammen de små ørene slik at øregangen lukkes under dyk kingen, og den kan også knipe sam men neseborene. Øyets blinkhinne er velutviklet og har sannsynligvis en funksjon for syn under vann. Man har undret seg over hvordan oteren klarer å lokalisere sitt bytte under vann på til dels stort dyp i nattens mørke, da den utfolder sin vesent ligste aktivitet. I virkeligheten spiller antakelig synet her en underordnet rolle, for oteren har et særegent sanseorgan som trer i funksjon ved dykk. Det er nok den overutviklete følesansen i forbindelse med de særlig karakteristiske, stive værhårene som setter oteren i stand til å oppfange bølgebevegelsene fra svømmende fisk, og som hjelper dyret til å orien tere seg sikkert under vann. Alle ty piske vannpattedyr er utstyrt med disse spesielle bartene, som er særlig
utviklet hos seler, bever og beverrotte. Hos oteren er værhårene sym metrisk gruppert, på begge sider av overleppen, og i en gruppe på hvert kinn. Hårene kan rettes framover ved hjelp av hudmuskler i lepper og kinn, og under dykkingen holdes de i den ne stillingen som en tett skjerm av stive børster med varierende lengde. Man har iakttatt dette ved akvarieobservasjoner av dykkende oter.
Spor og sportegn Oteren er sålegjenger, og sporene i våt snø eller sand er svært karakteris tiske når avtrykk av svømmehuden kommer tydelig fram i de trekantete sporene med fem sprikende tær. Bakfotavtrykket er usymmetrisk og bredere enn lengden. I bratte skrå ninger aker oteren ofte på magen ut for i en slags lek, og etterlater seg da en renne i snøen. Det er nokså lett å avgjøre om en oterur er bebodd, for dyret røper seg ved sine særegne vaner og måter å markere revir på. Oteren plasserer sine tranluktende, svarte ekskremen ter, som er fulle av fintygde fiske bein, på iøynefallende steiner i ura. Den har også faste spiseplasser, hvor det etter hvert blir liggende hauger av fiskerester og krabbeskall. Et annet sikkert sportegn som rø per oterens nærvær, er de spesielle markeringsplassene hvor den avleg ger sitt personlige visittkort i form av luktstoff fra analkjertlene, for der etter å gni seg mot bakken så jordflekken etter hvert blir ganske svart og blankslitt. Dette var vel kjent av de gamle oterjegerne på Sørlandet, som kalte slike steder for oter-«kneger».
Levevis - næring forplantning Oteren er et nattdyr og et utpreget vanndyr, som alltid velger sine faste tilholdssteder i umiddelbar nærhet av vann. Langs vassdragene holder den ofte til under større røtter ved elve bredden der jorden er skylt ut, eller der beveren har gravd sine jordganger. Selv har oteren svake, butte negler som ikke egner seg særlig til å
Oteren
vinteren, og paringstiden inntreffer oftest tidlig på våren, i mars-april. Men ettersom hunnenes brunsttid er varierende, kan det forekomme unger i oterurene til nesten alle årsti der. Oteren kan synes å være monogam, ettersom paret kan dele tilholdssted også utenom parings tiden, men det forekommer at hanne ne rivaliserer om hunnene, og det er derfor vanskelig å ha noen sikker me ning om hannens rolle som familie far. Drektighetsperioden er godt og vel to måneder. De 2-4 ungene er ved fødselen omtrent 20 cm lange og nær mest nakne, bare med et glissent, lysegrått, silkemykt hårlag, og de åpner ikke øynene før de er 8-10 døgn gamle. Først i 2-månedersalderen er pelsen deres såpass utviklet at ungene kan ta sin første svømmetur. De er nå avvent og følger moren i en læretid på bortimot et år. Oteren skal kunne oppnå en ganske høy leve alder.
Jakt og fangst På vintervandring i innlandet følger oteren alltid vassdragene. De karakteristiske «sklisporene» i snøen er nå et sjeldent syn i Sør-Norge, hvor mange bekker og elver har redusert næringsgrunnlag for et dyr som oteren, blant annet på grunn av den sure nedbørens virkninger på fiskebestanden.
grave med, og derfor er det også van lig at den tar opphold i urer. Særlig langs kysten er dette dens mest typis ke tilholdssted. Oteren er et vanedyr som holder presis døgnrytme. Den holder seg i ro om dagen, er i aktivitet om natten, og vender tilbake til boplassen sin grytidlig om morgenen etter patruljering i sitt faste område, der den gjerne følger en bestemt rute på fisketurene, og bruker de samme stiene til og fra. Kystoteren har som oftest tilhold ved havet hele sitt liv, men hvis for holdene ligger til rette for det, følger den gjerne elver og bekker langt opp over vassdraget, særlig om høsten når det er fristende forekomster av lett tilgjengelig gytefisk. Oteren setter særlig stor pris på fet fisk og kan gjøre grådige innhogg i gytebekkene. Men den er ingen kostforakter, og ved sjøen lever den av praktisk talt alle slags gruntvannsarter som er lette å fange, som rognkjeks, flyndre, berg gylte og ål. Krabber og andre kreps
dyr hører med til delikatessene, og som variasjon tar den også varmblo dig bytte, sjøfugl og jordrotter på holmene. En og annen sjelden gang kan den forgripe seg på små lam. Utover vinteren kan oteren gi seg ut på lange vandringer, særlig i innlandsstrøkene, hvor matsituasjo nen blir kritisk etter hvert som vanne ne fryser til. Oteren er avhengig av åpent vann og følger derfor bekkefar og vassdrag under vandringene. Ekst reme isvintrer med langvarige harde frostperioder i kystfarvannene vil be grense oterens mulighet for fiske i åpent vann, og det kan bli fatalt. Oteren vokser forholdsvis sent og blir ikke kjønnsmoden før i sitt tredje år. Derfor får man inntrykk av at størrelsen er så varierende. En fullvoksen hannoter blir omkring 1,20 m lang og veier 8-12 kg, i noen sjeldne tilfeller opptil 14 kg. Hunnen er mindre og mer spedbygd og veier om kring 6-7 kg. Pardannelsen finner sted på sen
Oterens anseelse som verdifullt pelsvilt går langt tilbake i historisk tid, og beinsplinter og skjelettdeler av oter er til og med funnet blant rester i steinalderboplassene. Blant de tusenvis av viltskinn som ble eks portert fra Bergen i middelalderen, var særlig oterens sterke, myke skinn med den tette bunnulla og de glans fulle dekkhårene ettertraktet vare. Interessen for oterpelsverk på det internasjonale pelsmarked har ved vart også i vår tid. Men ettersom arten nå er på sterk retur og har status som truet art, er den ikke len ger aktuell som jakt- og fangstobjekt. Hos oss er oteren totalfredet i hele landet. Beskrivelse av jakt- og fangstmåter har således bare rent historisk inter esse. Jakten foregikk gjerne ved vakting og postering ved oterurene eller på strategiske plasser, odder og nes, stier eller bekkefar og elvebred der, som oteren passerte på sin nattevandring. Sporsnøjakt var også et al ternativ. Før i tiden ble det dessuten tatt oter i fallstokker eller spesialbyg de sakser.
Peter Valeur 175
Bever.
Annet pelsvilt BISAMROTTA 178 Nordamerikaner og europeer Utseende 179 Ernæring 179 Tilholdssteder 180 Formering og fiender 181 Fangst i Finland 182
178
BEVEREN 182 Historikk og utbredelse 182 Nordens beverbestand 183 Utseende - tilpasning til spesialisert levevis 183 Sanser og instinktreaksjoner 184 Miljø - ernæring - byggverk 185 Forplantning og sosial atferd 186 Bestandsregulering - jakt og fangst Skinn- og kjøttbehandling 188 EKORNET 189 Utbredelse og raser 189 Utseende - pelsutvikling - farge varianter 189 Levevis - ernæring 191 Forplantning 193 Spor og sportegn 193 Jaktmessig betydning 194
MÅRHUNDEN 194 Utbredelsesområde og bestands utvikling 195 Utseende og størrelse 195 Levevis og ernæring 196 Forplantning 196 Jakt og fangst 197
186
Annet pelsvilt
Bisamrotta Nordamerikaner og europeer Bisamrotta (bisam) (Ondatra zibethica) er en stor gnager, som både av utseende og levemåte kan sam menliknes med en kjempestor vånd. Arten hører hjemme i Nord-Amerika, men den fikk innpass i den euro peiske dyreverden allerede i begyn nelsen av dette århundret, da den ble innført til pelsdyrfarmer. I 1905 ble et slikt prosjekt startet i Tsjekkoslo vakia, og flere mellomeuropeiske land fulgte eksempelet. Farmdyrene viste seg som dyktige utbrytere, og takket være sin store formeringskapasitet og raske spred ning etablerte de i årenes løp faste og økende viltlevende bestander ved vassdrag og frodige våtmarker over store deler av Mellom-Europa. Fra
178
Bohmen spredte bisamrottene seg til Ungarn, Østerrike, Tyskland, Polen, Frankrike, Belgia og Nederland. Til Frankrike kom bisamrotta i 1927, og i 1942 var årsproduksjonen av skinn 30 000 stk. I Nord-Amerika er bisam - eller moskusrotte, som den også kalles, en av de viktigste og mest innbringende pelsdyrartene. Den har vært gjen stand for trappernes interesse fra de eldste tider. Den samme interessen for en ny, verdifull pelsdyrart var i utgangspunktet også motivet for de europeiske oppdrettsforsøkene, som imidlertid skulle vise seg å føre til uheldige konsekvenser som man ikke hadde regnet med. Pelskvaliteten hos bisam i Sør- og Mellom-Europa ble varierende av hengig av de lokale klimaforhold, og innfridde ikke de helt store for ventningene. Forskjellige skadevirk
ninger gjorde seg også etter hvert gjeldende der etterkommere av farmrømlingene spredte seg, og be geistringen for den nye pelsviltarten kjølnet tilsvarende. Menneskelig vurdering av vilt arters nytte og skade er et spørsmål som ofte har nøye sammenheng med naturforhold, næringsgrunnlag og bruksmåter av kultiverte jord- og skogbruksarealer. Bisamrottenes un derjordiske labyrintganger i elve bredder, langs kanaler og damanlegg, og deres innflytelse på vannplantevegetasjon, rismarker og skader på andre kulturvekster førte til så store ødeleggelser i enkelte jordbruksdist rikter at dyrene snarere ble ansett som en pest og en plage enn en verdi full faunatilvekst. De ble gjenstand for bevisst utryddelseskrig uten at det til dags dato har gitt resultater. Likevel tok man i enkelte land
Bisamrotta er opprinnelig en nordamerikansk dyreart. Den minner aller mest om en kjempestor vånd. På det typiske gnagerhodet er øyne og ører plassert så høyt at det sky dyret ser og hører godt, også når det ved fare legger seg i lav svømmestilling. Bisamrotta fører en nokså skjult tilværelse. Aktiviteten er størst tidlig på vårparten, og den viser seg da også om dagen.
Bisamrotta
sjansen på en fortsatt tilrettelegging av forholdene for etablering av nye bestander ved bevisst utsetting av dyr og overføring til nye distrikter. Bisambestandene i nordligere landom råder har vist seg å gi dyr med bedre pelskvalitet enn i sør. Deres valg av naturlige oppholdssteder i tett vege tasjon langs bekkefar, vassdrag og myrområder i villmarken skapte ikke problemer i samme grad som i de sørlige typiske kulturlandskapene. Bisam ble innført til Finland fra Tyskland første gang i 1919, så i 1922, og senere er arten utsatt på omtrent tre hundre forskjellige lokaliteter fra sør til nord. I «De tusen sjøers land» har bisamrotta, som ventelig kan være, funnet seg særledes vel til rette, og den er nå utbredt praktisk talt over hele landet, om enn noe mer sparsomt i de nordligste strøk. I 1948 ble det fanget og pelset 175 000 vilt levende bisam i Finland. I Sovjetunionen begynte utsetting av bisam omkring 1927 på lokaliteter både i europeisk Russland og Sibir. Inntil 1945 var det utsatt omkring 80 000 dyr i Sovjetunionen. Russland har for tiden Europas største viltlev ende bestand. I 1950-årene var be standen fordelt i et mindre, sammen hengende utbredelsesområde i NordRussland og et større område mellom Ob og Lena. Både i Sverige og Norge har man stilt seg skeptisk til innførsel og ut setting av fremmede dyrearter, og det er hos oss forbud mot slik utsetting. Om de første forekomstene i Sverige i begynnelsen av 1940-årene var re sultat av ulovlige utslipp eller naturlig innvandring, er uvisst, men senere har det sikkert nok gjort seg gjelden de en innvandring fra Finland over Torne alv, og bisamrottene har nå etablert bestander flere steder i de nordøstlige delene av Sverige. Midt i 1950-årene fantes arten spredt i midtre Norrbotten og Gållivare, like ledes i distriktene sørøst for Tornetråsk. Fra Finland har også bisam spredt seg til norsk side av grensen langs Tana, og den er i den senere tid registrert i Øst-Finnmark. Foreløpig har vi ufullstendig oversikt over fore komstene i Norge, men arten har utvilsomt mulighet til å spre seg vide re sørover, om vi ønsker det eller ei.
En videre presentasjon av arten er derfor av interesse - med opplysnin ger om bisam og dens levevis i «De tusen sjøers land».
Utseende En bisamrotte er nesten så stor som en liten kanin, med en kroppslengde på 25-40 cm, og i tillegg en halelengde på 20-30 cm. I sitt hjemstavnsområde Nord-Amerika er den noe større enn i Europa, og i Finland er viltlev ende bisam i den nordlige delen av landet mindre enn de som lever i sør. Hos overvintrende bisam i Finland varierer vekten fra 500 til 1700 gram. Pelsfargen kan være forskjellige nyanser i brunt, og ryggen er alltid mørkere enn buksiden. Enkelte ste der forekommer en variant, blåbisam eller svartbisam. Halen er flattrykt fra sidene og har en finmønstret skjellhud, dekket av et glissent hårlag, som er tettere og børsteliknende på over- og under siden. Bakføttene har en svakt utvik let svømmehud, og langs tærne sitter dessuten stive hår som bidrar til å øke fotens flate under svømmingen. Bi samrotta svømmer hovedsakelig ved hjelp av bakbeina, mens de forholds vis små forbeina klemmes inn mot kroppen under svømming. Tærne er utstyrt med kraftige klør som dyret bruker når det graver sine ganger i strandbredden. En dykken de bisam kan øke farten ved hjelp av sideslag med halen, omtrent som når man vrikker en robåt fram med én åre. Halen er festet med kraftige muskler og sener, noe som bidrar til å øke sideslagenes effekt. Vrikking brukes som regel bare under dyk king. Ørene er nesten helt skjult i pel sen. Øynene er plassert høyt oppe på hodet, slik at bisamrotta kan se omgi velsene selv når den ligger lavt i van net. Som regel svømmer den med det øverste av ryggen over vannet, men aner den fare, kan den senke seg ned i halvt neddykket stilling, slik at bare den øvre delen av hodet med øyne og nesebor stikker opp. Under dykking kan bisamrotta sten ge neseborene og klemme leppene sammen mellom fortennene og den egentlige munnhulen, slik at den kan
bruke tennene under vann. Det er likevel uvanlig at dyret eter i undervannsstilling. Nesten uten unntak går den på land eller på sin spesielle platt form for å innta sine måltider. Fortennene er gnagertenner med åpne røtter, og de vokser i lengden etter som de slites ned. De kraftige tennene brukes blant annet når bi samen river løs grovere føde, og de er effektive angreps- og forsvarsvåpen.
Ernæring Bisamrotta er en utpreget planteeter. Hovedføden er vannplanter av man ge slag, både stengler, røtter og fruk ter. Om våren eter den særlig spiren de starr, gress, elvesnelle og takrør. Også strandvekster som vokser inne på land, godtas som føde, og skulle det bli mangel på mer ettertraktet kost, gnager bisamrotta bark av selje og kan dessuten ta bjørkeskudd. I nødsfall eter den også ospebark. Bisamrotta velger ut de saftigste plantedelene, men også de plante delene den vraker, kommer til nytte, ettersom den tråkker dem sammen til en flåte, der den kan sitte tørt når den eter. Særlig i større vann, der det kan være langt til land når den skal ete, kan det være mange slike flåter. Av måltidrestene bygger bisamrot ta også bol eller hytter. Disse bolene er uunnværlige om vinteren, ettersom de sikrer dyret et sted der måltider kan inntas, og der det er tilgang på oksygen når isen dekker vannet. En tett bisamstamme kan ødelegge vegetasjonen i vannet og dermed sitt eget eksistensgrunnlag. Når nærings grunnlaget svikter, flytter bisamrotte ne til et annet vassdrag, eller de om kommer av sult. De kraftige sving ningene i bisambestanden har sam menheng med disse forholdene. Men i de senere årene har også minken begynt å få merkbar virkning på bi sambestanden i Finland. Det ser ut til at det etter hvert vil utvikle seg til et balanseforhold mellom bisamrotte og mink, som i Nord-Amerika, der beg ge disse innførte artene hører hjem me. Til tross for at den er planteeter, tar bisamrotta også noe animalsk føde. Den eter en del ferskvannsmuslinger og snegler, og magesekken
179
Annet pelsvilt
I likhet med beveren røper bisamrotta sitt nærvær i våtmarkene ved sine iøynefallende byggverk. De stakkformete hyttene er av noe forskjellig format og dimensjoner, alt etter funksjonen. Selve yngleplassene innredes ofte i utgravde ganger i strand- og elvebreddene der forholdene ligger slik til rette, men også i egne hytter.
inneholder ofte store vanninsekter, særlig døgnfluelarver, som kan fore komme i store mengder. Påstander om at bisamrotta gjør skade på be standen av kreps, er overdrevne. Riktignok kan bisam ta kreps, men bestanden av begge arter kan likevel være god i samme vann. Bisamrotta tar normalt ikke fisk, men det hender likevel at den eter fisk av mangel på annen føde. I Finland gjør bisam ikke nevneverdig skade på jordbruks vekster.
Tilholdssteder Bisamrottene lever og overvintrer i et nett av ganger som de graver i strand bredden, dersom forholdene ligger slik til rette. Hvis strandbredden er flat, er gangene ekstra lange, slik at dyret kan ha et tørt tilholdssted også ved høy vannstand. Gangene utvides stadig, og et nytt dyr overtar systemet når den opprinnelige innehaver dør. Inngangen ligger som regel under vann, og i alle fall noen av gangene ligger så dypt at de ikke fryser til om vinteren. I gamle gangsystemer er det også luftåpninger på tørt land. På
180
bunnen utenfor inngangene er det renner eller stier der dyrene beveger seg når de skal ut for å beite. Disse gangene kan være synlige i flere titalls
meters lengde, men forgrener seg og forsvinner etter hvert. Om morgenen røper oppvirvlet bunnslam langs stie ne at gangene er bebodd. Klart vann om morgenen tyder på at en bisamgang er ubebodd. Bisamrottene har, alt etter miljøets topografi, også andre måter å løse boligspørsmålet på. I grunne, næ ringsrike vann og frodige «slettesjøer» med lavtliggende strandnivå har de ikke samme mulighet til å grave underjordiske labyrinter. - Her utfolder derimot bisamrottene en større byggeaktivitet. Utover høsten skyter hyttene i været på imponeren de kort tid innen isen legger seg. For i likhet med beveren bygger bisamrot ta hytter - om enn ikke av samme bygningsmessige standard som beve rens. Materialet er vissent takrør, siv og starr, med gjørme som bindemid del. Hyttene kan være ganske om fangsrike og opptil en meter høye, men bisamrottene bygger også mind re hytter, eller «stakker», av proviso risk karakter til midlertidig opphold, hvile- og eteplasser. En aktiv bygge periode inntreffer også på vårparten i slettesjødistriktene etter at vannstan den i våtmarksområdene har stabili sert seg etter snøsmelting og vårflom, og den hektiske paringstiden ebber
Bisamrottene følger bestemte ruter når de svømmer til og fra sine faste oppholdssteder. Etter hvert dannes stier i gjørmen på bunnen. Grumset bunnvann i stien er et sikkert tegn på at lokaliteten er i bruk.
Bisamrotta
ut. Da er det ynglebolene som skal innredes, og hyttene påbygges i for bindelse med forestående familieforøkelse. De tetteste bisamforekomstene i Sverige finnes i Norrbottens kystlandskap, der særlig innsjøen Sladan ved Råneå er en kjent bisamlokalitet av denne typen.
Formering og fiender Bisamrottas brunsttid starter når isen går om våren, og varer, med indivi duelle variasjoner, det meste av som meren. Hunnen får minst to kull, i noen tilfeller tre. Ungene kommer til verden i en utvidelse inne i gangsystemet eller hyttas ynglebol etter ca. en måneds drektighet. Som oftest er det fem unger i kullet, men kullstørrelsen kan variere fra en til ti. Ved fødselen er ungene blinde og nakne, og de er lyserøde med mørkere hudfarge på ryggsiden. De utvikler seg raskt og gjør sine første svømmeforsøk når de er tre uker gamle. En uke senere kan de ta fatt på et selvstendig liv. Hun
Bisamrotta og minken er begge nordamerikanske dyrearter, som ved skjebnens og ved menneske nes hjelp også har slått følge inn i den europeiske dyreverden. Både i sine opprinnelige og nye hjemland har de to artene de samme kravene til oppholdssteder ved vann og vassdrag. Minken blir dermed å betrakte som bisamrottas farligste naturlige fiende. På bildet har en mink fanget en bisamrotte.
nen er brunstig like etter at hun har satt ungene til verden, og hun produ serer kull nummer to med en måneds mellomrom om sommeren. Sene kull forekommer unntaksvis like til sep tember. Årets siste kull kan overvint re sammen med moren i gangsystemet. I et vidt forgrenet gangsystem kan det også være andre dyr til stede om vinteren. Hann og hunn er temmelig like av utseende, men i brunsttiden kan han nen kjennes på de oppsvulmete tes tiklene. I brunsttiden skiller hannen også ut et moskusduftende sekret som skal advare andre hanner og vir ke tillokkende på hunner. Bisamens latinske artsnavn zibethica henspiller nettopp på dette duftstoffet, som til en viss grad brukes som råstoff i parfymeindustrien. Om høsten vandrer ungdyrene ut
for å finne seg sitt eget leveområde. Om våren kan man også konstatere en vandring som delvis henger sam men med brunsten, men som først og fremst innebærer at dyrene sprer seg fra overvintringsstedene. Rev, oter og større rovfugl har små muligheter for å ta et dyr som svøm mer og dykker raskt, og som gjem mer seg i trange, underjordiske gan ger. Reven graver imidlertid ofte opp hytter med ynglebol der disse er til gjengelige, og derfor er den på visse lokaliteter en farlig fiende for bisamungene. Minken er en fremragende bisamjeger, og særlig i den nordlige delen av Finland har minken i de senere årene gjort så store innhogg i bestanden av bisam at fangsten ikke lenger er lønnsom. Minken dykker ikke så raskt som bisamrotta, og bi samrotta er derfor ikke noe lett bytte 181
Annet pelsvilt
ute i vannet. Derimot kan minken trenge inn i jordgangene, og det er hemmeligheten med dette mårdyrets suksess som bisamjeger. Men det hender ikke sjelden at bisamrotta set ter seg kraftig til motverge.
Fangst i Finland Motiveringen for utsetting av bisam i Finland var å tilføre landet en nyttbar pelsviltressurs i tillegg til de hjemlige artene. Prosjektet har vel i så måte lykkes over all forventning. Det synes også som om man i Finland har lært seg å takle de problematiske sidene ved en utstrakt fangstaktivitet som etter hvert er blitt en ganske innbrin gende biinntekt for mange av de mest interesserte. Finland og Russland er de mest velegnete av artens nye europeiske fedreland, og der blir det årlig fanget og pelset bisam i tusenvis. Fangstsesongen er ganske kort. Det er ved isløsningen tidlig på våren at fangstmulighetene er de beste, for di dyrene da utfolder en hektisk akti vitet. Det er også på senvinteren at pelskvaliteten er på topp, og den ta per seg raskt etter som det blir varmere i været. Det er forbudt å skyte bisam om våren i Finland. Beskatningen og bestandsreguleringen av dette typiske pelsviltet skjer ved bruk av fangstred skaper som gir uskadde skinn. Man ønsker vel også å blokkere adgangen til bruk av gevær til jakt på denne tiden av året, av hensyn til de forstyr rende virkningene for våtmarkenes fugleliv. Bisamfangsten har nå så vidt lang tradisjon i Finland at man har godt praktisk grunnlag for bruk av flere typer feller. Mest benyttet er nettingruser som plasseres i bisamrottas undervannsstier, og små trampsakser av tilsvarende type som brukes til bisamfangsten i Canada. Saksene plasseres fortrinnsvis under vann og uten åte for å unngå å tiltrekke opp merksomhet fra hettemåker, ender eller andre utilsiktete fangstobjekter. Bruk av fangstredskapene krever i det hele tatt erfaring og innsikt for å kunne utøves på human måte. Peter Valeur
182
Beveren Historikk og utbredelse På grunnlag av tallrike jordfunn av skjelettdeler fra bever, rester av beverens anlegg og bevergnagde tre stammer i torvmyrene, vet vi at dette særpregede og interessante dyret må ha vært blant urinnvånerne i den europeiske og nordvestasiatiske dyreverden. Etter den siste istiden fulgte beveren løvskogenes utbredel se nordover, med tilhold ved vann og vassdrag i hele Europa unntatt Irland og Island, og i Asia fra tundraen i nordvest til steppene i sør. Den eurasiatiske beverarten hadde langt stør re utbredelse i førhistorisk tid enn i våre dager. På det nordamerikanske kontinen tet har den nærstående nordameri kanske beverarten likeledes sine røtter langt tilbake i førhistorisk tid, også der med vesentlig innskrenket utbredelse i vår tid. Beveren etablerte seg sannsynligvis i Norden så snart det ble levelige vilkår etter istiden. I de etterfølgende tempererte klimaperiodene krøp vegetasjonen gradvis nordover. Kan hende startet det med vier- og bjørkebeltene slik vi kjenner det fra
høyfjellsstrøkene i dag. Siden kom de mer krevende treslagene. Etter som løvskogene fikk skikkelig rotfeste, må det ha vært ganske innbydende forhold for beveren; vann var det sik kert ikke mangel på, og ingen plag somme mennesker blandet seg opp i dyrets private anleggsvirksomhet og vassdragsreguleringer. Paradisiske tilstander er imidlertid ikke vedvarende, heller ikke for be vere. Den opprinnelig store euro peiske bestanden minket gradvis. År sakene til den betydelige tilbakegan gen av beverbestandene så vel i Eurasia som i Nord-Amerika må utvil somt sees i sammenheng med langsik tige miljøendringer, av klimatisk art i de tidligste perioder, i historisk tid dessuten som følge av menneskenes aktiviteter og den generelle urbaniseringen. Uthogging av skogsmark til jordbruksformål og drenering og oppdyrking av våtmarker medførte permanent endring av beverens opp rinnelige miljøer. At arten opp gjen nom tidene har vært utsatt for sterkt jakt- og fangstpress, er sikkert også et vesentlig moment. I løpet av middel alderen og det 19. århundre var beve ren borte fra de fleste land i MellomEuropa. Ved begynnelsen av det 20. århundre var det bare Norge, Tysk land, Frankrike, Polen og Russland som hadde gjenlevende stammer. Den gjenlevende tyske bestanden
Noen steder er beverne besværlige skadedyr, som feller mange løvtrær. Helst gnager beveren osp, en god nummer to på listen er bjørk, mens or ser ut til å bli brukt bare til byggemateriale. På bildet har den felt selje.
Beveren
har tilhold i Elbens vassdrag, og i Frankrike er bestanden konsentrert i sørøst, i Rhone-deltaet. I Polen lever beverne i de østlige våtmarker, og i Russland særlig i Dnjeprs og Dons vassdrag. De russiske beverområdene er blitt betydelig utvidet i den senere tid ved omfattende utsetting av dyr i nye lokaliteter. Russland hu ser den betydeligste delen av den europeiske beverbestanden, som i 1970-årene ble beregnet til over 100 000 dyr.
Nordens beverbestand I Norden har beveren hatt samme skjebne som i Europa for øvrig. Den opprinnelig store bestanden gikk sterkt tilbake i løpet av 1800-årene. I Sverige var beverbestanden på det nærmeste utryddet omkring 1870, og de siste lokalitetene fantes i Dalar na, Jåmtland, Ångermanland og Lappland. Arten ble fredet i 1873, men da fantes det sannsynligvis ikke livskraftige stammer tilbake. Man regner med at den nåværende svens ke beverbestanden helt eller delvis er grunnlagt på de om lag 80 norske beverne som i tidsrommet fra 1922 til 1939 ble innført og utsatt 19 forskjel lige steder, fra Småland i sør til Lapp land i nord. Bestanden økte raskt, og dyrene har etablert seg i stadig nye områder. I 1975 ble den svenske be verbestanden anslått til ca. 12 00015 000 dyr, og det meldte seg behov for bestandsregulering ved jakt. I Finland regner man med at den siste beveren av den opprinnelige be standen ble avlivet i Salla i 1868. I 1935-37 ble 17 norske og 7 nord amerikanske bevere utsatt på 7 for skjellige lokaliteter. De to forskjelli ge beverartene synes ikke å trives sammen, og krysninger er ikke med sikkerhet påvist. Den nordameri kanske arten har vist seg å dominere, den har raskere formeringsevne og større ungekull. Den finske bestanden består nå overveiende av den nordamerikans ke arten, som i pelskvalitet, farger, hale- og hodeform skiller seg noe fra den europeiske beveren. Den enes te sikre forekomsten av europeisk bever er i nordre Satakunta. Om kring 1975 regnet man med en total-
Beverens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
bestand i Finland på 4000-6000 dyr. Det er gjort tallrike «mosefunn» av beverskjelettdeler fra førhistorisk tid i Danmark. Det finnes imidlertid ingen oppgaver om forekomst i Dan mark i historisk tid, og det er, så vidt vites, heller ikke gjort forsøk på å gjeninnføre arten. Norge var en av beverens siste skanser i Europa, men også hos oss stod beveren i fare for å bli utryddet i siste del av forrige hundreår. Kon krete opplysninger om beverens fore komst i Norge i eldre tid er sparsom me, men «Beuerfell» omtales i mid delalderen blant de varer som ble utskipet til England 1305-1307. Bever er også omtalt i flere eldre beretnin
ger fra begynnelsen av 1600-tallet, og disse angir forekomst i de nåværende Agder-fylkene, Telemark og skog traktene sør for Dovre, dessuten i Nord-Norge med Finnmark. Man regner med at det så sent som midt på 1700-tallet må ha forekommet bever innenfor et område som praktisk talt tilsvarer artens utbredelsesområde i dag. Det har skjedd store endringer og svingninger i bestandsstørrelsen i det mellomliggende tidsintervall. Be veren er et spesialisert dyr med sær krav til miljøet, og den har vist seg å være sårbar for ukontrollert og over dreven jakt og fangst. Fra midten av 1700-årene skrum pet utbredelsen betraktelig, og om kring 1850 var det bare et fåtall vass drag i Telemark og Agder-fylkene som hadde en fast bestand. Omkring århundreskiftet var beveren blitt et sjeldent dyr og fantes bare i og ved hovedvassdragene i Aust- og VestAgder. I 1845 ble beveren fredet for en 10-årsperiode over hele landet. Etter den tid ble det igjen anledning for grunneiere til å felle bever etter bestemte regler. Etter hvert ble det gjennomført lokale fredningstiltak, og ved slutten av 1800-tallet var beve ren fredet overalt hvor det fortsatt var forekomster. Dette ble artens redning, i ellevte time! For på denne tiden var bestanden ytterst sparsom, knapt 100 dyr. Resultatet av frednin gen ble etter hvert merkbar, og om kring 1910 ble bestanden beregnet til minst 1000 dyr. Henimot slutten av 1920-årene fantes det flere tusen be ver i landet. Økende interesse for jakt og fangst av den store gnageren i «de harde 30-årene» kan ha vært medvirkende årsak til bestandsned gangen man mente å kunne registrere framover til 1950-årene. Fra 1960årene har beverbestanden vært i god vekst i Norge, både i det sørlandske hovedområdet og på nyetablerte lo kaliteter hvor arten dels er satt ut, dels har funnet fram på egen hånd.
Utseende - tilpasning til spesialisert levevis Vi regner beveren for et av våre mest interessante dyr, både på grunn av dens særegne levesett, og fordi dens
183
Annet pelsvilt
utseende og anatomi, funksjoner og atferd viser en så utpreget hensikts messig tilpasning til livet i et spesielt miljø - vann og løvskog. Beveren har kraftig og kompakt kroppsbygning. Den virker tykk, trinn og tung. Med kroppsvekt mel lom 18 og 24 kg er den kjempen blant våre gnagere, og den måler godt og vel en meter fra snuten til tuppen av den flate, skjellkledde halen. Hodet er bredt med flat panne, og det virker stort fordi halsen er så uvanlig kort og fyldig. Kroppen er krokrygget, og bakpartiet smalner av mot haleroten, så dyret får en slags butt strømlinjeform. For- og baklemmene er korte og svært forskjellig utviklet. Bakbeina er grovbygde og muskuløse, og det er tydelig at de er bedre egnet til svømming enn til be vegelse på land, for låret er kort, og bare den nedre leggen er fri, med stor, bred plattfot og tykk svømmehud mellom de kraftige tærne. Forlemmene minner om små, korte ar mer med hender som har frie fingrer med sterke negler, velegnet til grave arbeid. Den eiendommelige, flate, brede halen er opptil 28-29 cm lang og 11-12 cm bred hos voksne dyr, og avsmalnende mot spissen hos den europeiske beveren, men bredt av rundet hos den nordamerikanske ar ten. Halen, som har naken, gråsvart, skjellmønstret hud, har en viktig funksjon ved manøvrering og beve gelse under svømming og dykk. Som typisk vanndyr har beveren en nærmest vanntett pels med filtaktig, myk bunnull og tett dekke av lange, rødbrune dekkhår. Ullpelsen har en tetthet som bare oteren kan oppvise maken til. Det skal finnes noe slikt som 12 000 hår pr. kvadratcentimeter på ryggsiden, og omtrent det dobbel
184
te antall pr. kvadratcentimeter på bu ken. Fra hver hårsekk vokser det ut et knippe på 15-30 ullhår og ett eller flere av de lange, striere dekkhårene med røttene festet dypere i lærhuden. Det er en ganske utbredt oppfat ning at beverens vanntette pels skyl des impregnering med et stoff som dyrene utskiller fra de såkalte oljekjertlene. Dette kjertelsekretet har imidlertid en viktig funksjon i forbin delse med revir- og kjønnsmarkering, og har ikke noe med pelsimpregnering å gjøre. Det er takket være den myke og tette ullpelsens struktur at beveren unngår å bli «våt til skinnet». Øynene er uvanlig små, og synsevnen er nok helst utviklet for natt syn, ettersom beveren er et nattdyr. I likhet med flere andre dykkende pat tedyr kan beveren lukke igjen nese borene, og den kan også folde sam men de små ørene så øregangen tet tes i undervannsstilling. Leppene er hårkledde også på innsiden, og dyret er i stand til å lukke munnen bak fortennene, så det kan gnage på bun nen uten å ta inn vann. Tennene sli pes ved slitasje under stadig bruk, så eggen holder seg skarp som et hoggjern. Framsiden av de brede gnagetennene er dekket av en hard, rød brun emalje. Foruten gnagetennene har beveren bare 4 jeksler i hver kjevehalvdel i over- og underkjeven. En annen eiendommelighet ved beverens anatomi er de «innebygde» ytre kjønnsorganene, som gjør det vanskelig å se forskjell på hanner og hunner av yngre årgang. Hos voksne hunner som har hatt unger, vises de fire brystvortene mellom forbeina.
Sanser og instinktreaksjoner Utstyrt fra naturens side med velut viklet sanseapparat forstår beveren å ta vel vare på seg selv. I sommer månedene er den mindre sky enn ellers, og den er lettest å iaktta i stille, varme sommerkvelder, da den ofte våger seg ut mens det ennå er lyst. Utover høsten blir den meget var og forsiktig, og ferdes da bare ute etter mørkets frambrudd. Man blir gjerne først oppmerksom på kjølvannstripen som bryter vannspeilet der beveren svømmer raskt i siksak mot vinden. Den vil alltid rekogno sere grundig før den våger seg på land, selv på steder hvor den får være i fred og føler seg trygg. I lange stun der ligger den dørgende stille i vann skorpen mens den værer, lytter og ser seg om. Merker den noe mistenkelig, viser den seg ofte nysgjerrig, men vil helst både se og høre, og framfor alt lukte om det er fare på ferde. Beve ren kan forresten venne seg til moto risert ferdsel og trafikk, og ofte leg ger man merke til beverhytter i vann som ligger like ved sterkt beferdede hovedveier eller jernbane. Blir beveren skremt, er reaksjonen alltid den samme: Den flate halen slår i vannspeilet, og med fraspark fra de brede svømmeføttene dykker dyret med et veldig plask som når en riktig stor stein blir kastet i vannet. Dette er beverens spesielle faresig nal, som alltid blir oppfattet av de andre familiemedlemmene som måt te befinne seg i nærheten. Dyr på land vil i så fall gjerne reagere ved å
Beveren svømmer raskt i overflatestilling med pendlende fraspark med de kraftige svømmeføttene. Ved rask dykking bruker den kroppen og halen effektivt i en slags delfinteknikk, og den kan sette opp farten betydelig.
Beveren
Beveren er et forsiktig, men samtidig nysgjerrig dyr. Den kan svømme tett borttil et menneske som står helt ubevegelig inne på stranden, men plutselig gjør den et hardt plask med halen i vannet og forsvinner ut av syne.
ruse ned slepeveien fra «hogstfeltet» til vannet, hvor de kan føle seg trygge. Med sine spesialiserte bygningstrekk er beveren særdeles velutrustet som glimrende svømmer og habil dykker. Den kan oppholde seg flere minutter under vann og tilbakelegge strekninger på flere hundre meter om det skulle være påkrevd.
Miljø - ernæring byggverk Som spesialiserte vanndyr og rene vegetarianere velger beverne alltid sine permanente tilholdssteder ved vann og vassdrag omgitt av ren eller blandet løvskog. Knapt noe annet dyr er i stand til å påvirke omgivelsene i så stor grad ved aktiv virksomhet. Overalt hvor beveren slår seg ned, røper den snart sitt nærvær ved karakteristiske sportegn: Avbarkede greinstumper flyter i bukter og bak evjer og lyser hvitt fra de faste spiseplassene i vannkanten, og trærne ved vannet felles i tur og orden. Snart slites slepeveier fra «hogstfeltene» til vannet, og utover høsten kan dyrene utfolde en imponerende aktivitet med anlegg av demninger, hyttebyg ging og gravearbeider.
I sommerhalvåret har beveren et rikelig og variert næringstilbud av forskjelligartete urter og vekster i frodige beitemarker i og ved vannet, og den fortærer også løv og ungskudd særlig av osp, rogn og selje. Høst, vinter og vår lever beverne på barkdiett med vesentlig lavere næ ringsinnhold, og for å livberge seg over vinteren må beverne samle seg vinterforråd av greiner og stokker og kvist, som forankres foran hyttas inn gang under vann. De trenger altså løvtrevirke både som mat og bygge materiale, og kan raskt felle trær av ganske store dimensjoner. Det er helst treslag som bjørk, osp, selje, rogn og eik det går utover. Bjørk er nok kvantitativt beverens viktigste næringsgrunnlag, men osp faller best i smak, og eik er en slags siste reser ve. Or ser ikke ut til å falle i smak, det hender nok at svartor felles, men beveren eter verken løvet eller bar ken. Bartrær feller den bare unntaksvis. Enkelte dyr forgriper seg på små plantegran, men ellers er det helst som byggevirke i demningene at en og annen liten bustegran anvendes. Barkskrelling av furu er registrert en og annen sjelden gang. Beverne er svært ødsle med sitt næringsgrunnlag, og mange av de felte trærne blir ikke
nyttiggjort i det hele tatt, fordi treet er blitt hengende fastklemt i toppen, eller jobben er blitt forlatt av en eller annen grunn med skifte av hogstplass. Beverhytta, familiegruppens per manente tilholdssted, plasseres i vannkanten ved større vann eller mindre tjern, ved vassdrag eller oppdemte skogsbekker. Hyttas form og byggemåten varierer etter terrengfor holdene. Den kan være såteformet og frittliggende, plassert på flytetorven i myrtjernet, eller ligge opptil en skrånende bredd. I elv med varieren de vannstand kan hyttene ofte være svært langstrakte, ettersom inngangsåpningen må være under vann. Fra inngangen fører en undervannstunnel skrått opp til hyttas innven dige vannbasseng og selve oppholdsrommet ovenfor, som er utforet med oppflisete trefibre. Når beverne har valgt oppholds sted ved en skogsbekk, bygges ofte en eller flere demninger, slik at det etter hvert dannes et system av dam mer og kulper. Hos oss er terrengfor holdene oftest slik at demningene kan plasseres i bekkefarets trangeste partier, og de er derfor som regel forholdsvis korte. På steder med slakere terrengforhold kan demningene få imponerende dimensjoner, med lengder over 20 meter og høyder på over 2 meter. De lange demningene er ofte buet på en måte som gir størst mulig støtte mot vannpresset. På nedstrømssiden er stokker og greiner stukket ned parallelt med strømret ningen, sammenfiltret med tynnere bygningsvirke, og tettet med mudder og myrjord oppgravd fra oppstrømssiden, hvor kulpen etter hvert utdy pes. Oppdemming av grøftede skogsmyrer og plantefelt hører til de mer alvorlige skadene beverne kan forår sake. Av og til holder dyrene til i utgrav de jordganger for kortere tid eller permanent, uten å bygge hytte i det hele tatt. Dette er en forholdsvis van lig boform i elveleier med bratte jordog sandbrinker. Det er vesentlig på sensommeren og høsten at beverne utfører sin anleggsvirksomhet. De ut folder da en nærmest panikkartet flid for å samle lager av vintermat før isen legger seg.
185
Annet pelsvilt
Forplantning og sosial atferd Ungbeverne blir kjønnsmodne i lø pet av sin tredje sommer, men stif ter ikke egen familie før de forlater familiegruppen og etablerer egen boplass og revir. Det ser hos oss ut til at dette skjer når dyret er i 3-årsalderen, men først som 4-åring er beveren fullt utviklet. Beverens forplantningsforhold har vært vanske lige å utforske. Nyere undersøkelser tyder på at paringstiden normalt inntreffer innenfor tidsrommet januar-mars, og hunnen føder sine 2-4 unger i slutten av mai, etter at hun har vært drektig i 103-123 dager. Først i slutten av juli pleier de små ungene å vise seg utenfor hytta. Fjorårets ungekull holder også sam men med familiegruppen. Beverne er sosiale dyr i den for stand at de lever sammen i familie grupper i revir med fast boplass og et tilliggende vegetasjonsareal som er tilstrekkelig til å dekke familiegrup
186
Beverdemninger kan være et imponerende syn, som likevel ikke gleder skogeieren. Hevingen av vannstanden kan drepe skogen i et ganske stort område, men på den annen side kan beverens byggevirksomhet skape vannspeil som vannfugler og annet vilt kan ha glede av.
pens vinternæringsbehov. Kravet til revirets størrelse avhenger av om rådets næringstilbud, frodighet og gjenveksten av de avvirkede om rådene, og dessuten av familiegrup pens størrelse, som kan variere fra 2 til 8 dyr. Det er stor konkurranse om de best egnede lokalitetene, og territoriets begrensning avmerkes ved at familielederne utsondrer det sterktluktende bevergjelstoffet, samt urin på bestemte markeringssteder. De foretar stadig grenseoppgang og jager bort eventuelle fremmede inntren gende artsfeller - til dels under de voldsomste basketak. Beverens sosiale atferd omfatter altså et slags «grunneierkompleks» som i seg selv begrenser en fri be standsutvikling, men som kan med føre en temmelig stresset tilværelse for dyrene i et område med tett be stand. Skadepresset vil dessuten øke tilsvarende.
Bestandsregulering jakt og fangst Ettersom beverbestanden i våre da ger har vært i stadig økning, meldte det seg behov for en bedre bestandskontroll. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (nå Direktoratet for naturforvaltning) iverksatte derfor i 1972 nye forskrifter om jakt og fangst av bever, som åpnet adgang til en mer effektiv regulering av bestanden enn de tidligere bestemmelsene had de gitt anledning til. Hensikten var dels å motvirke de skadene som en stor bestand erfaringsmessig påfører jord- og skogbruksinteresser, dels å sikre artens eksistens bedre på lengre sikt i områder hvor bestanden er for stor i forhold til vinternæringsressursene. Man har også oppnådd en an nen innstilling til beverbeskatningen etter at forholdene ble tilrettelagt for
Beveren
en bedre utnyttelse av beveren som en verdifull viltressurs. I kommuner hvor bestanden an sees å være tilstrekkelig stor til å tåle en viss beskatning, kan Direktoratet i samråd med den lokale viltnemnda tillate jakt og fangst av bever. I områ der med stor bestand av bever kan skade på skog, nyplantning, grøftet myr og åker eller slåtteng bli til dels ganske følelige. Viltnemnda kan da, i henhold til viltlovens § 13, tillate at bever felles utenom jakttiden når skaden er betydelig, og endog tillate at beverbolig eller beverdam fjernes for å hindre vesentlige skader ved oversvømmelse. Den som vil felle be ver utenom jakttiden, må søke vilt nemnda og få skriftlig tillatelse før felling finner sted. Det samme gjel der fjerning av beverbolig/beverdam. Viltnemnda kan bestemme at det fel te dyret skal tilfalle den jaktberettigede mot fradrag i hans fellingskvote. Det er forbudt å bruke sprengstoff under jakt på bever (viltlovens § 20), men beverdam må kunne fjernes med blant annet sprengstoff. Jakten reguleres gjennom prinsip pet med arealbegrensning liksom for storviltjaktens vedkommende. Det må søkes fellingsløyve fra viltnemnda på forhånd, og det er fastsatt like minstearealer for alle kommuner. For felling av en bever kreves et areal mellom 500 og 1000 dekar, og videre ett dyr for hvert 1000 dekar i tillegg. Viltnemnda har anledning til oppeller nedregulering av minstearealet med 50 prosent. - Det er nå også åpnet adgang til fangst av bever ved bruk av en godkjent felletype som er av kanadisk fabrikat. Fangsten er re gulert, og det kreves særskilt tillatelse fra viltnemnda, som bare kan gi tilla telse til fellefangst til en person innen hvert jaktlag, og for ett år ad gangen. Beverfella Victor Conibear har vist seg å være et effektivt redskap i bestandsreguleringen, etter som ansvar lige fangstfolk etter hvert har fått er faring i oppsettingsmåter ved bruken av den. Fella avliver dyret ved et raskt nakkeslag og er i så måte hu man, men bør av sikkerhetshensyn fortrinnsvis settes opp i undervannsstilling der dette er mulig, ved egnede, smale passasjer i bekk og
Til fellefangst i Norge er bare én felletype tillatt, Victor Conibear nr. 330. Fella kan f.eks. plasseres i åpne råker nær vinterforrådene, eller i åpne bekker hvor beverne ferdes om vinteren.
grøft eller foran utgangen av undervannshulene. Å jakte på bever med gevær er en mer usikker beskatningsmåte, og jak ten har ikke det samme omfanget hos oss som fellefangsten. At beveren er et nattlig vanndyr, betyr at jaktmåtene må tilpasses deretter. Den tidlige høstjakten skjer oftest ved vakting på høvelige steder hvor man kan vente
at dyret vil vise seg i kveldens løp eller grytidlig om morgenen, ved hyt ta, demningen, spiseplassen eller hogstfeltet. Lysforholdene er da som oftest problemet, og en rifle med op tiske siktemidler og et passende kali ber er det beste våpenet til beverjakt. Rifle til beverjakt må ifølge forskrif ter fra Direktoratet for naturforvalt ning av 16. mars 1983 ha ammunisjon
Beveren blir fort sky når det drives jakt i området. Jegeren må derfor nærme seg beverens oppholdssted med forsiktighet, mot vinden, og på posten må man stå ubevegelig. Skuddet må være drepende, ettersom en såret bever dukker og er umulig å få tak i. Det beste er å skyte dyret når det er gått på land.
187
Annet pelsvilt
Beverfella Victor Conibear spennes sikrest ved hjelp av en rem eller en sterk snor med løkke i enden. I første fase tres remmen 2-3 ganger gjennom øynene på den ene fjærbøylen. Man må passe på at utløseren og motstående lukkeskive er på riktig plass, og at sikringskroken beveger seg fritt.
Slik kan fella bæres til fangstplassen. Denne første spenningen er det vanskeligere å gjøre for eksempel på isen. Først på fangstplas sen trekkes slagrammene sammen med et fast grep.
med en anslagsenergi på minst 100 kgm (980 joule) på 100 meters av stand. Haglgeværet har sin begrens ning når det gjelder skuddhold, og skudd mot svømmende bever på dypt vann må unngås. Dyret eksponerer da lite av de dødelige treffpunktene, og faren for skadeskyting er stor. Beveren er hardskutt og vil, selv
188
Remmens ene ende plasseres godt under hælen, og i den andre enden, nokså nær felias ramme, trekker man kraftig til med begge hender. Fjærbøylens øyne trekkes så nær hverandre at sikringskroken kan smek kes på plass. Nå er den ene fjærbøylen i lås.
Remmen løsnes og tres på tilsvarende måte i øynene på den andre fjærbøylen. Igjen plas seres remmens ende under hælen, og man trekker til slik at øynene kommer nær hver andre. Bøylen låses med sikringskroken til begge bøylene er i lås.
Utløseren plasseres på slagrammens midt punkt, det samme gjelder låseskiven på den andre slagrammen. Skiven plasseres slik på utløserens akse at hullet i skiven låser slag rammene til hverandre. Husk at låsemekanismen er ytterst følsom.
Nå kan fella settes ut, solid forankret med en passende staur (ikke med på bildet) gjen nom sentrum av hver fjærbøyle. Til slutt løsnes fjærbøylenes sikringskroker. Fella er nå ifangstspenn.
hardt såret, dykke og gå tapt. Det er sikrere å skyte dyrene på land eller på spiseplassen i vannkanten, men også da er det fornuftig å utstyre seg med en langskaftet klepp for å berge fangsten. Husk at største tillatte haglstørrelse er 3,5 mm (nr. 2), og at det skal være minst 100 hagl i patronen. Ved tidlig vårjakt i morgentimene,
nær råker og bekkeos, vil probleme ne med dårlige lysforhold unngås.
Skinn- og kjøttbehandling Beverens skinn har opp gjennom ti dene vært en ettertraktet vare, og
Ekornet
kjøttet har likeledes tradisjonell an vendelse, derfor er det all mulig grunn til å ivareta det verdifulle byt tet med omhu og respekt også i våre dager. Pelsverdien har vært varierende i samsvar med motens luner, men beverskinnet har fortsatt anvendelse til luer, besetninger, jakker og kåper, og det har under enhver omstendig het affeksjonsverdi for jegeren. Uten erfaring og trening er det en tøff jobb å flå en bever. Huden er seig og sterk, og kroppen er omgitt av et tykt, fett muskellag. Teknikken blir nærmest å skrape skinnet løs fra hudmuskulaturen ved bruk av en tynnbladet og buet, skarp kniv. Skinnet kan enten straks saltes rikelig med grovt salt, rulles tett sammen og umiddelbart sendes til beredning, eller det spiles sirkelrundt på en taneplate og oppbevares i tørket tilstand, fortrinnsvis i fryserom, inntil skinnet sendes for salg eller til beredning. Ved bruk av kjøttet er det viktig at det får korrekt behandling. Dyret skal helst åpnes straks, og innvollene, framfor alt urinblære og bevergjelposene med de påsittende «oljekjertlene», fjernes med forsiktighet for å unngå tilsøling av kjøttet. Den flådde skrotten gjennomspyles grundig inn vendig, og skrotten henges på et luf tig, kjølig sted noen dager i hel til stand. Før parteringen skal hudmuskelkappen med alt påsittende fett fjer nes. Dette går meget lettere når skrotten har fått henge, og fett og hudmuskellag har fått tørke og festne seg. Fettet gir en eiendommelig, litt vammel, søtlig lukt ved koking, og en fet beverskrott har begrenset hold barhet i dypfryseren. Derfor er det viktig å gjøre denne delen av jobben grundig. Selv av en ganske stor bever blir det ikke så mye brukbart kjøtt tilbake etter at «bikkjematen» er skrellet av. De fyldige lårene, haleroten, ryggstyk kene og bogene, som parteres hver for seg, står imidlertid i særklasse som viltkjøtt betraktet, og kan tilbe redes i mange variasjoner på tilsva rende måte som annet slags vilt. Peter Valeur
Ekornet Noen høytidelig presentasjon og ka rakteristikk av ekornet (Sciurus vul garis), skogens kvikke, lille sjarmtroll, er vel egentlig unødvendig, ettersom ekornet er et av våre aller vanligste pattedyr - velkjent og innpreget i vår oppfatning alt fra barndommens viser! Den lille gnageren er skapt for et liv i skogen. Med sin fabelaktige klatreevne ferdes dette dyret nesten bedre mellom trekronene enn nede på bakken, og det vet å utnytte sko gens næringsressurser meget effek tivt.
er også utbredt i Østerrike, Ungarn og Romania.
Utseende - pelsutvikling -fargevarianter Ekornet bærer preg av sitt spesiali serte levevis som skogens klatrende akrobat. Raskt, smidig og sprettent, gløgt og temperamentsfullt gjør det seg bemerket hvor det finnes. Krop pen er ganske langstrakt, med veltrimmet muskulatur, lang hale, for holdsvis stort hjernevolum, levende, blanksvarte og våkne øyne, og opp rette ører, som i vinterdrakten er for-
Ekornets utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.
Utbredelse og raser Ekornet hører til en egen undergrup pe av gnagernes orden, ekorndyrene. Dette er en meget artsrik og mangfol dig gruppe, som finnes representert nær sagt over hele jordkloden der det finnes levelige vilkår, og i alle ver densdeler unntatt Australia. Vårt hjemlige ekorn har mange nære slektninger, representert ved forskjellige geografiske raser, i de europeiske skoger og østover i hele det tempererte skogbeltet til ØstSibir og Japan. Det er først Himalayas skråninger som setter en stop per for ekornets sørlige utbredelse i Asia. Rasenes kjennetegn dreier seg ve sentlig om fargenyanser og størrelse, og da det er en viss spennvidde med hensyn til individuelle variasjoner også innen en lokal bestand, og over gangsformer forekommer i grense områdene, er det i praksis ikke lett å holde rede på de geografiske varian tene, skjønt noen av dem er ganske markante. I Finland lever rasen Sci urus vulgaris varius, og i Sibir Sciurus vulgaris exalbidus - som begge har rent perlegrå vinterpels. Som pelsvilt gir disse rasene de mest verdsatte skinnene. Det britiske røde ekornet skiller seg klart ut som egen rase ved sin rødbrune fargetone med lyst fal met halefarge i sommertiden. Den tyske rasen Sciurus vulgaris fuscoater
189
synt med en dekorativ penselkvast i spissen. Når det sitter i ro, sammenhuket i dyp konsentrasjon over sitt måltid så kongleskjellene flagrer, virker ekornet nærmest som en rund, liten ball, med den buskete halen oppslått som ryggskjerm. Lårene har særlig kraftig utviklet muskulatur, og fotsålene er lodne, med sprikende tær forsynt med skarpe, krumme klatreklør. De ledige, muskuløse små ar mene har langfingrete hender, vel be slått med kvasse klør. Man forstår da lettere at ekornet tilsynelatende opp fører seg nærmest som uavhengig av tyngdeloven der det ubesværet inntar de umuligste posisjoner med hodet nedover selv de glatteste bøkestammer, og samtidig avslappet utfolder en utrolig rask fingerferdighet når det skreller det piggete skallet av bøkefruktene. Den lange, buskete halen spiller åpenbart en viktig rolle som balanseror og bæreflate under de luftige svevene som ekornet av og til presterer fra tre til tre. Om det skulle være nødvendig i en trengt situasjon, tar det lett et svev på opptil fem meter. Et fullvoksent ekorn veier omkring 300-350 gram. Selve kroppen er 2024 cm lang og halen 15-20 cm. Ekor net hører til de dyrene som har sesongbestemt pelsutvikling med fargeskifte sommer og vinter. Kroppens bukside er hvit hele året, men mer langhåret om vinteren. Grenselinjen mot sidene og ryggen er skarp, ryggsiden rødbrun om sommeren, og stålgrå med mer eller mindre rødlig islett i vintervamsen. Det er hannene og ungene av årets kull som anlegger vinterpelsen tidligst. Hos dem begyn ner hårskiftet allerede på sensomme ren, og vinterpelsen kan være ferdig utviklet alt i løpet av oktober. Hun nene røyter sommerpelsen først etter at det siste ungekullet er vel forsør get, og ved sene kull er verken mor eller unger ferdige med pelsskiftet før i desember. I løpet av februar/mars, etter paringstiden, begynner røytinEkornet finnes i alle landets skogtrakter, og selv om det nok er vanligst i barskog og blandingsskog, finner det seg vel til rette også i ren løvskog, som kan by på et allsidig nærings grunnlag av nøtter og frø. Her koser det seg med lønnefrø i vintersolen.
Ekornet
gen av vinterpelsen, og utviklingen av den korthårete, mørkere sommerpelsen. Pelsskiftet går da senest hos han nene, som fremdeles kan bære sin loslitte vintervams i april/mai. I løpet av sommeren skiftes også halehår og øredusker, noe som sterkt preger ut seendet. På et flådd ekornskinn er det lett å bedømme kvaliteten ved å undersøke lærsiden. I hårskifteperioden er læret helt eller delvis mørkt blåsvart på grunn av pigmentlaget i de dyptliggende, uferdige hårrøttene. Et fullpelset skinn har ensfarget, gul aktig lær. Det er stor variasjon med hensyn til ekornskinnenes fargenyanser. Stort sett finnes det i den skandina viske ekornbestanden to hovedtyper. Den mørke typen har svartbrun hale og øredusker og mørk ryggstripe. Den kalles gjerne granekorn, fordi typen synes å dominere i de mørke, tette granskogene. I furuskog og åpen blandingsskog er det røde furuekornet vanligst. Det har rød hale og øredusker og rødlig ryggstripe i den lysere stålgrå vinterpelsen, mens sommerdrakten er skarpere rødbrun enn hos de mørkere granekornene. Det ser ut til at fargetypenes fore komst har sammenheng både med skogtype, lokal beliggenhet og klima forhold. Foruten de to nevnte fargetypene forekommer en sjelden gang helhvite albinoeksemplarer og helsvarte, melanistiske dyr. De sistnevnte kan på enkelte isolerte lokaliteter prege hele bestanden, noe man har eksempel på fra Fyn i Danmark.
Levevis - ernæring Ekornet er et typisk skogsdyr som finnes praktisk talt overalt i landet hvor naturforholdene passer. De sammenhengende barskogdistriktene huser nok de største bestandene, men ekornet finner seg også vel til rette i blandingsskog, som byr på et mer variert og allsidig næringsgrunnlag når frøsettingen i barskogen slår feil. Da kan ekornet også leve godt i ren løvskogbestand med variert sammen setning av treslagene, og en frodigere undervegetasjon. Ekornet kan, om nødvendig, svømme ganske bruk bart, og i vandringsperioder sprer be
Ekornet har flere reir i reserve, og om hunnen av en eller annen grunn finner det nødvendig, flytter hun ungene, en om gangen, til en sikrere plass.
standen seg ofte til skogkledde øyer. Det frister også tilværelsen i høytliggende trakter og kan periodevis hol de seg i det øvre bjørkebeltet, helt opp mot snaufjellet. I motsetning til de fleste andre gnagere er ekornet et utpreget dagdyr, som utfolder sin livligste aktivitet fra de tidlige morgenti mer. Det tar seg gjerne en middags hvil midt på dagen, og etter en ettermiddagsøkt går det til ro tidlig på kvelden. I sine dagaktive perioder er ekor nets viktigste tidsfordriv å tilfredsstil le det materielle næringsbehovet, samle og lagre næringsemner, bygge reir eller rekognosere terrenget på leting etter make. Ekornet sover ganske mye, særlig kan vinterdagene bli i korteste laget. Det er derfor avhengig av egnede hvileplasser, reir som det oftest bygger selv og innre der, eller det tar i bruk og utbedrer et og annet gammelt reir etter kråke, ringdue eller spurvehauk som det fin ner på sin vei i granholtet. Det ser ut til at det er hannene som tyr til den
mest lettvinte og slurvete boligløsnin gen. Hunnenes ynglebol er omfangs rike og tykkveggete, polstrede reir, kunstferdig sammenflettet av tynn tørrkvist med innvendig foring av skjegglav eller mose, bast og tørrgress, kan hende også fjær og ull, ja, nær et hyttefelt fant en ekornhunn også ut at steinull var et brukbart isolasjonsmateriale. Byggverket er unnagjort innen uken er omme. Selve det indre oppholdsrommet i et slikt hovedreir er ganske trangt og har én inngangsåpning som ekornet gjerne stopper igjen når det tar kvelden, så det blir lunt og varmt selv i langvarige perioder med streng kulde, da ekor net helst holder seg innendørs. I til legg til hovedreiret har ekornet gjer ne noen filialer i reserve i nærheten for sikkerhets skyld. Foruten de frittliggende, overbyg de reirene som anbringes i greinkløfter og inntil trestammene i varierende høyde over bakken, fra 5 til 15 meter, innreder ekornene ofte sine boliger i hule trær, gamle reirhull etter hakke
191
Annet pelsvilt
spetter, eller i fugleholker, der de om nødvendig gnager inngangshallet større. Under takstein på avsideslig gende utløer og bygninger for øvrig finnes det også brukbare plasser. Ekornet venner seg ofte til et nært naboskap med mennesker og kan bli en flittig og frekk gjest på fuglebrettet og en sjarmerende tigger i byenes parkområder. Det viktigste næringsemnet for ekornene er utvilsomt bartrefrø. I ensartet granskogbestand er det nøye sammenheng mellom ekornforekomstene og den aktuelle frøsettingssituasjonen. Etter varme somrer med rik blomstring og frøsetting i barsko gen er næringsgrunnlaget sikret for tre vintrer framover, for ekornet le ver først av blomsterknoppen, senere skreller det konglene for frø, først av gran, som har ettårig modningstid, og neste år av furufrøet, som da modnes i konglene. I perioder med dårlig frøsetting og derav følgende næringssvikt i de store barskogene søker ekornene til andre beitemarker. Fra Finland og Sovjet unionen har man med års mellomrom eksempler på massevandringer på bred front av ekorn under slike for hold. De kan da ha et retningsbestemt trekk i dagevis, svømmer over elver og vann, og rimeligvis går det store flertall til grunne, liksom lemen under sine vandringer. Men ekornet har flere løsninger på sitt næringsbehov. I løvskogen finner det frø og nøtter. Eik, hassel og bøk er viktige næringsprodusenter for ekornet, som også liker frø av alm og lønn, som det dels plukker direkte fra trærne, dels finner på bakken. Sopp later også til å være en delikatesse for ekornet, som slett ikke alltid tar det så nøye med soppkontrollen, etter som både pepperriske og fluesopp går ned med stor appetitt. Av og til kan ekornet bli plagsomt i frukthagen på grunn av barkgnaging og knoppeting. At det forsyner seg av nedfallsfrukt, blir lettere tilgitt. Det forsyner seg også av moreller og kirsebær, men når det gjelder plom mer, later det til at steinene er mest interessante. På sommertid kan ekor net ellers velge og vrake i variert vegetarkost, men til en avveksling forsmår det heller ikke animalske 192
Ekornet er hovedsakelig vegetarianer, med bartrefrø, nøtter, frø, frukter og bær på matseddelen. Det er imidlertid også kjent som en lei reirrøver som ikke forsmår fugleegg. Et kjøttmåltid sier ekornet heller ikke nei takk til, om det skulle klare å knipe en og annen meise i fugleholken.
næringsemner. Ekornets knudrete jeksler tyder for øvrig også på dette faktum. Larver av sommerfugl, spin ner- og viklerlarver, spiller en viss rolle som ekornmat, og det eter også biller, gresshopper og maurpupper. Hulerugende fugler kan heller ikke føle seg trygge med ekornet som nær nabo. Det er en notorisk reir røver, som forsyner seg med både egg og unger, som også kan ta en og annen voksen fugl om anledningen byr seg, og som oppsporer de fleste
trostereirene innen nærmeste nabo skap. Ekornet er kjent for å hamstre næ ringsemner til bruk i trangere tider. Små lagre av nøtter, frø eller kongler gjemmer det i hule trær, fuglekasser, i greinkløfter eller i hull under stub ber på bakken, og man har også sett eksempler på at ekornet klistrer soppbiter til tørk i barksprekker. At det ikke alltid ser ut til å finne igjen sine hemmelige lagre, er en annen sak. Om høsten samler ekornet ofte lagre av nøtter til bruk i trangere tider. Selv om mange av gjemmestedene ofte blir glemt, er det i hvert fall noen ekorn som har hu kommelsen i orden og graver seg fram til reserveprovianten under snøen.
Ekornet
Forplantning
Både ekorn og skogmus lever av granfrø som de skreller ut av konglene. Av tannmerkenepå de avgnagde konglestilkene er det ganske lett å se hvem av dem som har vært på ferde, ettersom musegnagde skrotter har nesten glatt over flate.
Ekornet er forplantningsdyktig som årsgammelt. Paringstiden inntreffer svært tidlig på vårvinteren når næ ringstilgangen er rikelig med godt frøår i granskogen. Allerede i januar/ februar får ekornene vårfornemmelser og gir seg til kjenne ved temperamentsutbrudd med mer høylytt stem mebruk enn vanlig. De kaster seg inn i vilter paringslek og forfølging av utvalgte partnere opp og ned rundt trestammene så lavtuster og barkskjell fyker. Ekornet er av polygam natur, og hannen er frigjort fra familiære for pliktelser. Hunnen derimot er en me get påpasselig og omsorgsfull mor, som sørger vel for ungenes sikkerhet. Om hun føler seg oppdaget og utrygg på yngleplassen, flytter hun hele kul let til en sikrere plass, og bærer ungene dit i munnen - en etter en. Drektighetsperioden er mellom fire og fem uker, og det pleier å være fra 3 til 6-7 unger i kullet, skjønt man har eksempler på kull med opptil 12 unger under gode ernæringsforhold. I slike år kan ekornet fø fram to, muli gens tre kull. I dårlige tider reduseres fruktbar heten tilsvarende, og ofte føder ekor net da bare en eneste unge, eller for planter seg kanskje ikke i det hele tatt. De nyfødte ungene har naken hud og lukkede øyelokk, og de utvik ler seg forholdsvis langsomt den første måneden mens de dier og lig ger i reiret. Etter halvannen måned forlater de barndomshjemmet, som etter hvert er blitt plagsomt fullt av lopper! I løpet av et halvår er ungene fullt utvokst, og deres ildrøde ungepels blir i løpet av sensommeren byttet ut med anlegg til den første vinterdrakten.
På bakken beveger ekornet seg i hopp, som regel slik at de store baklabbene treffer mar ken foran forlabbene.
Spor og sportegn Ekornet røper på mange måter sitt nærvær ved spesielle og ganske typis ke sportegn. Ettersom det bruker en vesentlig del av sitt liv til eting, og gjerne velger spesielle beitetrær og spiseplasser på bakken, vil vel de fleste ha lagt merke til avfallet av kongleskjell og skrotter som etter hvert samler seg opp under disse 13. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
trærne og på spesielle stubber. Ved vinterbeiting av granas blomsterknopper biter ekornet av den yt terste biten av årsskuddet på greinen, og disse bitene ligger ofte tett strødd under beitetrærne på snøen. Ekornets runde, overbygde reir er
ofte så vidt store at også de lett henleder oppmerksomheten på dyrets nærvær. Da det utfolder en ivrig byggeaktivitet, kan det bli mange sli ke reir som er lett synlige. Ekornets sporgrupper i snøen er svært karakte ristiske. Dyret beveger seg i hoppen
193
Annet pelsvilt
de sprang med tett samlet sporgruppe der avtrykket av de større bakføttene står fremst, som i harens spor. Den vanlige avstanden mellom sporgruppene er en halvmeter, men ekornet kan også gjøre lange jump, eller det kan streve seg fram i dyp løssnø med ganske kort sporavstand. Under slike føreforhold føler det seg tryggere i trekronene, og det forkorter tiden ved langvarige opphold i sitt lune reir dersom de korte vinterdagene blir for utrivelige.
Jaktmessig betydning Periodevis, og særlig i tidligere tider, har omsetning av gråverk, ekornets vinterskinn, hatt en viss betydning, også i vårt land. Det er vesentlig i de nordligste østlandsområdene og i barskogdistriktene i Trøndelag og NordNorge at pelsjakten på den lille gna geren har hatt noen videre betydning. Bare i landets nordøstligste strøk har ekornet en pelskvalitet som kan sam
I likhet med enkelte andre gnagere holder ekornet maten i «hendene» når det inntar et måltid. Ekornet har som regel en klart rødbrun pelsfarge om sommeren, men det fore kommer flere fargevarian ter av arten. Dyret på bil det er en unge som er kommet så langt i livet at den uten vansker tar fast føde. Kjønnsmoden blir den når den er års gammel.
194
menliknes med de finske og sovjetis ke vinterskinnene. Ekte gråverk, det vil si helgrå vinterskinn, forekommer sjelden innen våre ekornstammer, og ettersom fargeregisteret i den norske ekornbestanden er så vidt uensartet og veksler mellom de svarte og røde yttergrensene, er ikke norske ekornskinn lenger så etterspurt. Man kan vel si at ekornet er en ressurs som for tiden ikke utnyttes i særlig grad. Ekornet har for øvrig heller aldri hatt tilsvarende status som jaktvilt i vårt land som for eksempel i Finland og Sovjetunionen, hvor gråverk fortsatt omsettes. Vinterjakten der drives ved hjelp av hund som lokaliserer ekor net ved stålos, og våpenet er enten salongrifle, kaliber 22, eller finkalibret haglgevær og patroner med nor mal ladning, men med små hagl som gir minst mulig skade på skinnet. I Norge er det tillatt å jakte på ekorn i tiden 1. november-15. mars.
Peter Valeur
Mårhunden I Norge har man fulgt en meget reser vert og restriktiv linje i spørsmålet om utsetting av fremmede viltarter. Ifølge viltlovens § 47 er det forbudt å innføre eller sette ut viltarter som ikke fra før forekommer i distriktet. Det finnes mange eksempler på uhel dige virkninger, uforutsette konse kvenser og problematiske bestandsreguleringer etter slike utsettinger dersom arten er tilpasningsdyktig og ved sitt levevis utvikler seg til å bli en uønsket konkurrent for den lokale fauna eller konfliktskapende for jordog skogbruksinteressene eller vilt stellet. Villminkens utviklingshistorie er et klart eksempel på hvilken om fattende utbredelse utilsiktet intro duksjon har medført. Derfor er også import av nye farmpelsdyrarter nå underlagt strengere bestemmelser.
Mårhunden
For ikke så mange årene siden var navnet mårhund (Nyctereutes procynoides) helt ukjent i den norske ord listen. Svært få hadde noen anelse om hva dette var for slags skapning, som ble dømt fredløs og uønsket i vår fauna, og som figurerte i våre jaktforskrifter lenge før man i det hele tatt visste om den fantes innenfor lan dets grenser. Erfaringsgrunnlag for artens raske frammarsj i Finland og meldinger om økende forekomster av streifdyr i Sverige er signaler om at mårhunden står på terskelen til inn vandring også i Norge. Noen få ob servasjoner i grensestrøkene mot Fin land tyder på dette.
Utbredelsesområde og bestandsutvikling Mårhunden er opprinnelig en østasia tisk rovdyrart som inntil begynnelsen av vårt århundre var ukjent i Europa, men var utbredt fra sørøstlige Sibir, over Øst-Kina, Japan og Korea. I Asia har den vært ettertraktet som jaktvilt fra gammel tid, både på grunn av den fete skrotten og det anvendelige skinnet. Mårhunden ville sikkert aldri klart å komme vest til Europa om den ikke bevisst var blitt innplantet i en rekke distrikter spredt over hele Sovjetuni onen, fra slutten av 1920-årene og fram til midten av 1950-årene, da prosjektet ble avsluttet. Mårhunden ble da åpenbart betraktet som et ver difullt pelsdyr som man ønsket å grunnlegge bestander av på egnede lokaliteter som ressurs for senere av kastning. Til sammen ble det innført om kring 10 000 dyr, fordelt på små grup per utsatt på spesielt utvalgte lokali teter med gode livsbetingelser for ar ten, i løpet av en 30-årsperiode. Re sultatene av dette enorme tiltaket vis te seg svært så fruktbringende, og det ble fulgt opp ved videre overføringer. Først i slutten av 1940-årene ble jak ten på mårhund frigitt i enkelte deler av Sovjetunionen. Fra 1948 til 1952 ble det felt over 11 000 mårhunder i Ukraina. Men etter hvert som man har registrert resultatet av artens raske formering og utpregete vandringslyst,
Mårhunden er ennå en fremmed viltart i vårt land, og mange har knapt nok hørt om dette særpregede hundedyret. Opprinnelig er mårhunden en asiatisk art, som ble satt ut i Sovjetunionen fra slutten av 1920-årene. Siden har den spredt seg over Finland til Nord-Sverige. Enkelte streifdyr har også vist seg på norsk side av grensen.
er begeistringen for det verdifulle pelsdyret kjølnet betraktelig, etter som man frykter problemer med nok en rovdyrart i tillegg til de hjemlige, og man er usikker på hvilken rolle mårhunden vil spille i økologisk sam menheng. Fra Russland spredte mårhunden seg vestover i Europa, først til Fin land, og allerede i 1935-36 var det sterke stammer i Øst-Karelen og Ladoga-området. Noe senere økte fore komsten av streifdyr også i Øst-Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia, Roma nia, Bulgaria og Ungarn. Finland har nå en vel etablert bestand av mår hund, særlig i de sørlige og sørøstlige delene av landet, og den finnes både i kystdistriktene og innlandet. I Lapp land er forekomstene foreløpig be skjedne. Første kjente eksemplar fra Sve rige ble felt ved Arjeplog, og fore komster ble også registrert så vidt tidlig som i slutten av 1940-årene i kystområdene mellom Piteå, Luleå og Uppland. Den første norske mårhunden ble skutt i grensetraktene mot Finland i 1983. Den blir sannsynligvis ikke den siste.
Utseende og størrelse Mårhunden er, som navnet sier, et hundedyr og tilhører en egen slekt av familien som også har visse likhets punkter med mårdyrene. På mange måter minner den også om Amerikas vaskebjørn, skjønt disse artene står fjernt fra hverandre med hensyn til slektskapsforhold. Mårhunden er så stor som en liten grevling, med kroppslengde på 55-65 cm. Den korte, nedhengende halen er 15-17 cm lang. Mårhunden kan også minne litt om en grevling, men den har ikke grevlingens kraftige byg ning og virker mer høystilt på sine tynnere ben. I likhet med grevlingen går den i vinterhi, og den blir svært fet i løpet av høsten, da vekten kan nå opp i ca. 10 kg hos store hanner. Med sin forholdsvis langhårete, strit tende vinterpels virker mårhunden da lubben og rund. I løpet av vinter månedenes slankekur går vekten ned til bortimot halvparten. Hannene er noe større enn hunnene. Mårhunden har et ganske særpre get utseende. Det brede hodet med den spisse, reveliknende snuten er innrammet av et velutviklet, lyskan-
195
Annet pelsvilt
der den senhøstes finner nærings grunnlag blant annet i uskårne korn åkrer, og det er påvist at den eter hestelort i mangel av noe bedre. 46 % av mårhundene som ble skutt i Leningrad/Novgorod-distriktene sen høstes, hadde tomme mager. I visse tilfeller er det kjent at mår hunden kan gjøre skade som reirrøver av fasaner, rapphøns og våt marksfugl, og skader på gårdenes fjærfe er også rapportert - men objektivt sett kan man med hånden på hjertet ikke se det som noen na turkatastrofe om mårhunden skulle etablere seg også i vårt land. At man ikke skal tilrettelegge forholdene for arten, er en annen sak, men mårhun den spør ikke om innreisetillatelse! Ettersom den synes å ha nokså spesi elle biotopkrav, er en gjentakelse av villminkinvasjonen helt usannsynlig.
Forplantning Mårhunden går i vinterhi, som grevlingen, og tar da gjerne i bruk hi som er gravd av rev eller grevling, eller den søker ly under en tett skjørtegran eller et vindfall. I Finland brukes ofte hunder til lokalisering av vinterhiet og til oppsporing av dyr som er ute og lufter seg i en mildværsperiode.
tet kinnskjegg i kontrast til den mør ke masken som gir den en viss likhet med vaskebjørnen. Ørene er for holdsvis små og avrundede og nesten skjult i den langhårete pelsen. Pel sens farger går i gulbrune og mørke brune nyanser med et karakteristisk spraglet preg. Pelsverket markedsfø res under betegnelsen «sjørev» og står for tiden ganske høyt i kurs på de internasjonale skinnauksjoner.
Levevis og ernæring Mårhunden er et nattdyr som fore trekker oppholdssteder i løv- og blan dingsskoger, nær næringsrike vann og vassdrag. I sine opprinnelige hjem land lever den nær sumper og våtmar ker med tett viervegetasjon i løv- og blandingsskog, ikke i barskog. Mårhundens årsrytme dirigeres av de klimatiske forholdene. På steder med strengt vinterklima vil den nor malt gå i hi i løpet av november og sove vintersøvn til februar. Men vin tersøvnen er, som hos grevlingen, ustabil og kan avbrytes i lengre mild196
værsperioder. I sørlige utbredelsesområder er vintersøvnen kortva rig, eller den kan utebli helt. Til vinterhi velger mårhunden oftest ledige reve- og grevlinghi eller den går i ur. Den er ikke videre flink til å grave egne huler, men dette skal kunne forekomme. Vinteroppholdsstedene kan ofte være tilfeldig valgt, og den kan rett og slett søke ly under en tett skjørtegran, i et hult, vindfelt tre, eller den kan grave seg inn i en høystakk. Mårhunden er praktisk talt alteten de, noe man kan se på tannsettet med de brede, innerste knutetennene. Det er foretatt ganske grundige undersøkelser av artens næringsbiologi i Sovjetunionen. Mårhundens hovedsakelige næring der er frosk, snegler og skjell, insekter, fisk og krypdyr. Smågnagere utgjorde i disse undersøkelsene en viktig prosentan del, fugl en betydelig mindre del. Også vegetabilsk næring utgjorde en viktig del, særlig om høsten, og om fattet frukt, bær og korn. Mårhunden har ofte tilhold nær kulturlandskap,
Opplysningene om artens paringstid er varierende. Sannsynligvis er den avhengig av lokalitetens beliggenhet og klimaforhold med hensyn til tids punktet på senvinteren da dyrene går fra hiet. Drektighetstiden er 59-64 døgn, og normal kullstørrelse er 5-7 valper. Det foreligger opplysninger også om unormalt store kull, fra 14 ja, helt opp til 19 valper! - Når man da får høre at dyrene er kjønnsmodne ved 9-11-månedersalder, er det klart at arten har muligheter for hurtig eks pansjon. Ynglehiet er gjerne et ledig reve- eller grevlinghi eller en liknen de hule. De nyfødte valpene veier 6090 gram, har lukkede øyespalter og en myk, nesten svart pels. Etter 9-10 dager åpnes øynene, og tennene bry ter fram etter 14-16 dager. Samtidig begynner valpene å kravle ut fra hiet. De patter moren 6-8 uker, akkurat som vanlige hundevalper, men i til legg tar de også fast føde alt før de er månedsgamle. I sommermånedene går valpene sammen med mor på jakt etter frosk eller prøver seg på fisking. I september/oktober er de på det nærmeste utvokst, men har en noe lysere farge enn de voksne. Det er ikke uvanlig at hele kullet overvintrer sammen med moren, og at ungdyrene starter sin selvstendige tilværelse først etter at de er blitt kjønnsmodne.
Mårhunden
Bisamrotte
høyre frambein
høyre bakbein
høyre frambein
høyre bakbein
Mårhund
høyre frambein
høyre bakbein
Ekorn
høyre høyre frambein bakbein
Sporene har vel halv naturlig størrelse, bever ca. 1/4.
Tegningene viser spor av bisamrotte, bever, mårhund og ekorn.
Jakt og fangst Etter de någjeldende viltforskrifter er mårhunden fredløs i Norge, og den hører dessuten til de viltartene som kan felles uten særskilt tillatelse heie året av grunneier eller bruker, eller den han gir lov, dersom arten gjør skade. For mårhundens vedkommen de kunne det eventuelt tenkes skader på fjærkre, viltoppdrett, fiskekultur eller akvakultur. I slike tilfeller vil en eventuell fanget eller avlivet mår hund betraktes som Viltfondets eien dom, og jegeren plikter å ta vare på eksemplaret så det ikke utsettes for skade.
Finland har lenge hatt en veletab lert bestand av mårhund, og jakten og fangsten der er for lengst innarbei det i tradisjonelle former med stort utbytte. Fangststatistikken har vist en økende tendens. I jaktåret 1976-77 ble det felt godt og vel 5000 mårhunder, i 1977-78 ca. 8000 og i 1978-79 over 12 000. Jakt og fangst har vært tillatt hele året. Ettersom farmoppdrett av mår hund er ganske utbredt i Finland, har bruk av spesielle burfeller med falldør etter hvert fått stor anvendelse, for fangst av livdyr til pelsdyrfarmene. Burfella, som er 1 m lang og 40 x 40 cm i tverrsnitt, er laget i solid
firkantnetting. Den brukes som åtefelle med fisk, fugl eller slakteavfall som lokkemat. Burfella plasseres gjerne ved bekkefar eller grøfter i jordekanter, hvor den tildekkes og kamufleres med tørrgress og kvist. Ungdyrene sies å være lette å fange, mens de eldre kan være vriene å lure dersom de har hatt erfaring med fel ler fra før. I Finland brukes ofte hund til lo kalisering av mårhundens vinterhi. Av og til kan dyret tas med bare nevene dersom det ligger laglig til og sover sin tunge vintersøvn - eller rett og slett «spiller død» - noe som også skal kunne forekomme. Peter Valeur 197
Einer - brukbar til te og krydder.
lukking
SOPP OG BÆR SOM VILLMARKSKOST 200 Villmarkskost fra terrenget like til snøen kommer 200 Soppmat for friluftsfolk 200
VILLE BÆR OG FRUKTER 202 Blåbæret - vårt mest populære skogsbær? 202 Tyttebæret - vårt viktigste skogsbær 203 Den miskjente skinntryten 204 Det sure, men høyt skattede tranebæret 204 Den kuldskjære molten 205 Bjørnebær, et typisk kystbær 207 Det edle åkerbæret 207 Bringebær 208 Markjordbær 209 Den grøderike rognen 210 Einer 211 Tindveden, en ekte pioner 211 Krekling 213 Skadedyr og sykdommer på ville bær 213 Bær som næring for skogsdyr 214 SOPPER 216 Allianse mellom sopp og trær 217 Vårsopper 217 Stubbesopper 219 Rørsopper 220 Risker og kremler 221 Rimsopp og riddermusserong 223 Sjampinjonger fra skogen 223 Kantareller og piggsopper 223 Sopper fra mark og eng 224 Soppenes skadeinsekter og andre matgj ester 225 SANKING AV SOPP OG BÆR 226 Plukking og transport avgjør soppens kvalitet 226 Oppbevaring av sopp 226 Bærplukking 226 Rensing av bærene 227 Farer lurer på den ukyndige 227 Kan vi utnytte sopp og skogsbær bedre? 228 Ville vekster som næring og krydder 231
Soppsanking og bærplukking
Sopp og bær som villmarkskost k plukke bær og sopp mens man har annet ærend i skog og mark, gjør gleden ved friluftslivet mer mange sidig og øker også nytten. Bær og sopp behøver ikke bare være fangst når man ikke har fått noe annet, tvert imot: Det er bra å venne de hjemme værende til at i tillegg til fisk eller kjøtt bringes det også plantevilt med fra turene. Dessuten kan dagsturer etter sopp eller bær være en glede i seg selv og en fin form for familiesamvær.
Villmarkskost fra terrenget like til snøen kommer Kosten på lengre villmarksturer blir lett ensidig. Overflødig tyngde kan ikke tas med i sekken, og dermed blir forskjellig slags tørrmat og hermetikk kostgrunnlaget på turen. Man kan vanligvis ikke basere seg på at fangs ten gir hele maten: En pakke smør, salt og en fyrstikkeske er ikke til strekkelig som niste. Det meste av året gir likevel plan teriket muligheter for smakstilskudd i form av bær, grønt eller krydder. På senvinteren kan man på solrike ste der finne tyttebær som frosten har gjort søte, og særlig i fjelltrakter er det krekling. Saften av krekling er utmerket, det bitre skallet og frøene kan spyttes ut. Våren bringer fram myrenes tranebær, som man da svært gjerne også kan ta med hjem. Vår og forsommer er den beste tiden for «villgrønnsaker». Nesle, bjørkeløv, skvallerkål og syre kan plukkes til krydder i supper og gryteretter, stues eller strøs som grønt på brødskivene. Geiteramsens unge skudd kan kokes som «asparges», og vinterkarse og vassarv gir en utmer ket salat om våren. Vårsesongens rikeligste og betyde ligste skogssopp, vanlig sandmorkel, passer ikke som turkost på grunn av sin giftighet. Den innviklede kokin gen for å fjerne giften har man ver ken kjørler eller tid til. På kalkrike 200
løvskogbakker kan man finne store ringer av vårfagerhatt fra slutten av mai, og det er en førsteklasses mat sopp som monner, om den ikke er for markspist. Spissmorkelen, som minner om sandmorkelen, er såpass sjelden og knapp at den vanligvis ikke kan reg nes med som mattilskudd. Men fin ner man noen hatter, lønner det seg å sanke dem, om så bare til suppekrydder, og en god fangst av spissmorkler kan bli et herremåltid. De kan også lett tørkes. Til tross for sin grønnhet er midtsommertiden en periode som gir knapt med grønt. «Villgrønnsakene» er ikke lenger på sitt beste, bærene er ikke modne ennå, og det er lite sopp. Hvis juni har vært regnfull, kan man finne stubbeskjellsopp på råtnende bjørkestubber. I juli begynner situasjonen igjen å bedres. Markjordbærene blir modne, og blåbærene får farge, først i sørskråningene av bakker og koller, i slutten av måneden også andre ste der. På omtrent samme tid begynner sesongen for rørsopper, kremler og kantareller - så sant det ikke er for tørt. Jo lenger ut på sommeren man kommer, desto mer blir det å velge imellom. I slutten av juli og begyn nelsen av august modnes molter og bringebær. Slutten av august og hele september er den beste perioden for de fleste sopper. Tyttebær og rogne bær modnes. September og oktober er musserongenes sesong: Riddermusserong, gråmusserong og blå ridderhatt er fremragende senhøstsopper. Når de første frostnettene kommer, slutter sesongen for rørsoppene, kremlene og mange andre av mykorrhizasoppene, men soppsankingen behøver ikke dermed være over. Nå begynner senhøstsoppenes tid. I mørke, moserike og gjerne fuktige granskoger fin ner man rikelig med traktkantareller, når først øyet lærer seg å skjelne dem i mosedekket. Ennå kan det bli en skikkelig fangst av sauesopp og lys piggsopp, samt av stubbesopper som
vanlig svovelsopp, honningsopp og stubbeskjellsopp. Frosten har heller ikke nødvendigvis nådd fram til hver flekk i skogen: På enkelte lune steder kan man ennå finne frostskjære risker og rørsopper. Sopptiden fortsetter like til snøen kommer. Den brune frostvokssoppen, som har vakkert oransjegule ski ver, dukker opp i fattige og berg lendte furuskoger, og ennå under harejakten i november kan den gi krydder til steken når de andre sop pene, som gjør mer av seg i gryten, er borte. Fra morkne stubber kan man ennå løsne vanlig svovelsopp og and re stubbesopper: Vintersoppen viser seg først på denne tiden, og den kan holde seg utover hele vinteren og dukke fram like frisk når snøen går. Myrenes tranebær og moenes tytte bær kan plukkes like til snøen kom mer. Einer- og rognebær kan man plukke også på snøføre, om da ikke fuglene er kommet først og har spist opp hele grøden.
Soppmat for friluftsfolk Som regel lønner det seg ikke å tilbe rede måltider eller vidløftige retter av bær når man er ute på tur. Nyplukkete bær smaker best som de er, som tilsetning til morgengrøten eller fro kostblandingen eller som dessert med litt sukker og melk. Deilig smaker det også med friske blåbær eller molter til tynne pannekaker stekt på bålet eller på hyttekomfyren. Derimot kan man lage hele målti der av sopp: supper, stuinger og bif fer. Den enkleste soppretten er stekt sopp: Smått oppskåret sopp legges i stekepannen og varmes, mens man vender bitene iblant. Når kraften som skilles ut, er nesten fordampet, tilset tes fett (smør, margarin, olje eller flesk). Løk kan brunes sammen med soppen. Til krydder brukes litt salt eller pepper, og soppen smaker for treffelig sammen med brød eller po teter. Tilberedningsmåten passer for alle soppslag med mild smak. Ønsker man seg en skikkelig stuing til potetene, strør man en spiseskje hvetemel (annet mel kan også bru kes) over den brunede soppen og rø rer om. Når fettet er oppsugd av me-
Sopp og bær som villmarkskost
Forekomsttider for noen viktige bær og sopper Skoger
jan.
febr.
mars
april
mai
I
juni
1
juli
august
sandmorkel
sept.
okt.
nov.
des.
■mm
stubbeskjellsopp kremle
honningsopp
ekte kantarell
blåbær
■-
rørsopp riske vanlig svovelsopp
___________________
rimsopp
lys piggsopp
■■H ^■T
tyttebær rognebær
—™
traktkantarell einerbær
Fjell
Myrer skinntryte
■ ■K
molter tranebær
Veikanter, skogkanter osv. ■—
markjordbær
i
bringebær
åkerbær parasollsopp
matblekksopp
___________________ ___________________ 1
tindvedbær
___________________
let, tilsettes vann i små porsjoner, eller melk eller fløte, til stuingen har passe konsistens. Den smakes til og gis et lite oppkok. Dermed er soppstuingen klar. Sopper med fast kjøtt og mild smak passer bra til supper. I soppsuppe bør man bare bruke helt unge og faste sopper, for de større blir lett for bløte under kokingen. Soppene kan først brunes i fett og deretter tilsettes vann og andre ingredienser som man slum per til å ha for hånden, f.eks. løk, makaroni, ris, poteter, brødbiter eller havregryn, og krydder. En buljongterning gir soppsuppen fyldig smak. Også for dem som vanligvis ikke liker sopp, kan soppbiff smake. Steinsopp, skrubb eller fåresopp skjæres i skiver, som først vendes i egg, så i en blanding av strøkavring (mel kan også brukes), salt og kryd der, og deretter stekes skivene i fett på begge sider. Soppbiffer har gjerne en slem tendens til å forsvinne fra
De fargede feltenes mørkeste del markerer høysesong for vedkommende sopp eller bær. Ved begynnelsen av sommeren ligger Nord-Norge flere uker etter de sørlige landsdelene. Men midt i august er sopp og bær kommet like langt over hele landet, og særlig høstsoppene kan i Nord-Norge komme tidligere enn sør i landet. Særlig når det gjelder sopp, kan tidspunktene variere en god del fra år til år.
pannen slik at kokken blir foruten! Skal man tilberede en gryterett, pas ser det nesten alltid glimrende å slip pe noen biter skogssopp i gryten. Ved å eksperimentere ut fra disse grunnreglene kan hver enkelt utvikle sine egne oppskrifter på supper, stu inger, risottoer og gryteretter. Sopp passer også godt som ingrediens i for skjellige ovnsretter, bakverk og stek te retter, og kan settes sammen med både kjøtt- og fiskeretter. Soppretter gratinert med ost gir en fin smak. Som friluftsmat lønner det seg ikke å bruke soppslag som krever forvelling. Det gjelder spesielt sandmorkler, risker og en del traktsopper. Forvelling tar litt ekstra tid, men er ikke direkte arbeidskrevende: Soppene legges i en kasserolle med rikelig
vann og gis et oppkok. Når vannet har kokt 5-10 minutter, slås det ut, hvoretter soppen kan lages til på for skjellig vis. De uønskete giftene eller smaksstoffene (ofte bitre) befinner seg nå i kokevannet. Soppoppskrifter finnes bl.a. i sopphåndbøker. I de siste årene er det kommet spesielle «soppkokebøker». Husk på to ting: Sopp er godt, men spis aldri store mengder. All sopp er tungt fordøyelig. Dessuten er sopp meget lett bedervelig. Om ikke sop pen fortæres med én gang man kom mer hjem, bør den settes kjølig og luftig, eller helst i kjøleskap. Slik kan den holde seg et par dager om den ellers er av god kvalitet. Rester etter soppmåltid bør alltid kastes og ikke gjemmes til neste dag. 201
Soppsanking og bærplukking
Ville bær og frukter Vi har mer enn et titalls ville bær og frukter i Norge, som vi har lang tradi sjon i å bruke, og til dels ennå bruker til vanlig i husholdningen. Det er først og fremst våre vanlige skogsbær - blåbær, tyttebær, bringebær og mol ter - men også rognebær, nype og einerbær. Bærene inneholder rikelig med vitaminer, især C-vitaminer, og til dels verdifull mineralnæring. Tidli gere, da kostholdet i de fleste hus holdninger inneholdt knapt med grønnsaker og annen ferskmat vin terstid, var de ville bærene en viktig vitaminkilde, som bl.a. beskyttet mot skjørbuk. Særlig tyttebær og molter ble brukt, for de holder seg godt uten tilsetningsstoffer. Sukker kunne være vanskelig å få tak i og for dyrt til å nytte som konserveringsmiddel. Bygdefolk i alle deler av landet har også fra gammelt av visst å gjøre seg nytte av skogsbærene for å skaffe seg hardt tiltrengte kontanter. Selv om butikkhyllene i våre dager bugner av frisk frukt og grønnsaker, også i januar, og syltetøy og saft for en stor del produseres av dyrkede bær, har skogsbærene fremdeles sin verdi. I Sverige regnet man for noen få år siden med at verdien av sanket skogsbær (12 000 tonn) svarte til om trent 10 mill, kr mer enn verdien av hele jordbærproduksjonen. Hertil kommer rekreasjonsverdien ved å dra ut i naturen og sanke bærene og senere gleden ved å servere syltetøy, saft, gelé osv. av egen produksjon. Egne spesialiteter, som rognebærgelé eller kreklingvin, setter et personlig preg på selskapsmaten. For noen er det godt å tenke på at bærhøsten fra skog og myr som oftest ikke har vært tilført biocider og kunstgjødsel og stammer fra områder uten eksosavgasser. I skogbruket hos oss nyttes endel sprøyting mot uønsket opp vekst av løvtrær på hogstflater, men dette foregår mest på høybonitetsmark, hvor blåbær og tyttebær ikke dominerer. All sprøyting i skog skal for øvrig være lovlydig merket. Skogsgjødsling er det foreløpig lite av i Norge.
202
På mange måter er skogsbærene lettere tilgjengelige i våre dager. Mo derne skogsdrift har krevd utbygging av et stort skogsbilveinett. Folk har mer fritid, og privatbilen er alle mannseie. Vi kommer lett ut i bærterrenget og slipper å bære fangsten lange veistrekninger. Med dypfryseren er konserveringen blitt en baga tell.
Blåbæret - vårt mest populære skogsbær! Blåbær finnes i hele landet, helt til Nordkapp og langt opp i snaufjellet. Blåbærriset klarer seg på næringsfat tig jord - ikke for tørr og ikke for fuktig - og er nok det bærslaget som dekker størst arealer her i landet. Blåbærriset dominerer skogbunnen i mange av våre vanligste skogtyper og har til dels gitt navn til disse. «Blåbærgranskog» er en vidt utbredt skogtype i næringsfattige deler av Sørvest-Norge og Trøndelagsfylkene; i fjellet og nordover overtar «blåbærbjørkeskogen» på næringsfattig bunn. Blåbæret vokser for øvrig bare
på sur mark, ja, det er til og med en indikator på surt miljø. Over skog grensen kan blåbærheiene dekke sto re områder på steder der snødekket er tilstrekkelig dypt om vinteren. Blå bærriset trenger nemlig et visst dekke av snø for ikke å få frostskader. Ut satte steder fryser knoppene lett om våren. Blåbær er nest etter tyttebær vårt viktigste bærslag. Begge er vidt ut bredt på næringsfattig mark i hele landet, og de sankes antakelig i om trent like store mengder. De tilhører samme planteslekt og kan krysses med hverandre. Blåbæret vokser mer skyggefullt og fuktig enn tyttebær gjerne gjør. Den beste blåbærhøsten kan en imidlertid ofte få på solrike steder langs myr- og strandkanter hvor fuktigheten er tilstrekkelig. Også hogstflater kan etter noen år gi gode muligheter, særlig der de ligger nordvendt og ikke for tørt. Blåbær blomstrer i månedsskiftet mai-juni. Da kan det enkelte steder inntreffe nattefrost som ødelegger av lingen alt i blomstringsfasen. Hvis været lenge er kjølig og rått, blir også blåbærhøsten dårlig, idet humler og andre bestøvende insekter ikke er på farten. Langvarig sommertørke kan også gå sterkt utover bærhøsten. Værlaget sommeren før, da blomsterknoppene ble anlagt, er for øvrig
/ fjellet kryper blåbærlyngen langs bakken, men den blomstrer rikt og kan sette bra med frukt likevel. Vekstperioden er kort, og bærene blir modne samtidig med at bladene får den høs trøde fargen. Som de fleste andre ville bærplanter her i landet bestøves blåbærblomstene av insekter. Derfor er bærhøsten i høy grad avhengig av at været i blomstringstiden er tørt og varmt nok til at humlene er i aktivitet.
Ville bær og frukter
avgjørende for kommende års blåbærsesong. Likevel er nok blåbæret det mest årvisse bærslaget vårt. Sju til åtte uker tar det fra blomstring til modne bær. Bærene sitter enkeltvis og er forholdsvis tidkrevende og be sværlige å plukke uten bærplukker. Med litt trening kan bærplukkeren gi gode fangster uten at bær og ris ska des for mye. Sent på høsten kan imid lertid bærplukkeren føre til at bladhøsten blir like stor som bærhøsten. Rensing av fangsten kan gjøres ma skinelt, men til hjemmebruk er det nyttig med en ramme med spiler i bunnen. Denne stilles skrått, slik at bladene kan falle ned mellom spilene samtidig som bærene triller ned i kas sen eller bollen. Bruk av bærplukker fører ikke til at neste års avling ska des: I bærtiden er kommende års knopper så små at rispingen, som skal foregå i risets retning, ikke skader dem. Opptil 600 g bær pr. m2 har en funnet på steder med mye bær. Det tilsvarer 600 kg pr. dekar, men slike sammenhengende, gode flater er det antakelig ytterst vanskelig å finne. I Europa finnes det bare én art av blåbær. De blanke og svarte bærene, som man kan finne spredt blant ris med vanlige bær, er bare en genetisk variant, som mangler det ytre vokslaget. I Amerika finnes det flere ar ter, fra slike som vokser på små ris som våre, til bær på 2-3 m høye bus ker. Bærene er mye større enn hos vår art og sitter flere sammen i klaser. I Finland eksperimenteres det en del med å krysse amerikanske blåbærarter med skinntryte, for på den må ten å få fram mer hardføre sorter som kan vokse under våre kaldere klima forhold. Til tross for strevet med å plukke og rense dem, er blåbærene de bil ligste skogsbærene i handelen hos oss. I Frankrike er imidlertid blåbær anerkjent som de fineste og dyreste av skogsbærene. I blåbær er det 8-9 % sukker og forholdsvis lite syre, bare ca. 1 %, slik at bæret smaker nokså søtt. Av C-vitamin er det nok så lite, omtrent samme mengde som i poteter. Karotin, A-vitaminets for stadium, er det rikelig av i blåbær. Blåbær brukes på mange vis i hus holdningen og i industrien: De spises
Tyttebærplanten har et vidstrakt nett av underjordiske utløpere, slik at én plante kan dekke store flater. Hvis deler av planten skulle tørke ut eller bli ødelagt, f.eks. av skogsmaskiner, kan nye skudd stikke opp fra utløperne. Takket være utløperne kan tyttebærlyngen også klatre opp på steiner og stubber. På den måten kan planten utnytte lyset og varmen bedre.
ikke minst friske, men brukes også til syltetøy, saft, vin, bakverk og desserter. Blåbær egner seg svært godt til frysing. Blåbærets fargestof fer påstås å ha helsemessig god virk ning på slimhinner og betent tann kjøtt. Blåbær har i århundrer vært kjent som medisin mot diaré. Tør kede blåbær selges ennå i dag på apotek - hovedsakelig importert vare.
Tyttebæret-vårt viktigste skogsbær Tyttebær finner vi liksom blåbær på næringsfattig grunn i hele landet. De trives best på noe mer lysåpne og tørre steder og strekker seg noe høye re opp i fjellet. Sammen med blåbær og andre lyngarter kan tyttebærlyn gen dominere i skogbunnen, f.eks. i lavfuruskoger og tørre bærlyngsko-
203
Soppsanking og bærplukking
ger, og den kan rent dominere lendet på solåpne flater og rabber. Med sine lange, underjordiske utløpere er tyttebærplanten rask til å dekke blott lagt jord. Tyttebær kan også vokse godt på noe mer næringsrik jord, men utkonkurreres etter hvert av andre vekster. Tørke og frost tåler den bed re enn blåbær. De mest produktive tyttebærområdene finner man i åpen skog. Hogst felt kan gi bra avkastning etter 2-4 år og deretter i flere år framover. Også i fjellskog og glissen myrskog kan det bli god fangst. De rikeste tyttebærområdene hos oss har vi i midtre og indre deler av Østlandet og i Trøndelagsfylkene. På det beste kan det vokse hundrevis av kilo tyttebær pr. hektar, men i uår finner man ikke et eneste bær i det samme området. Tyttebær blomstrer så sent, først mot slutten av juli, at frosten ikke er noe problem. Men til tross for vellykket blomstring kan tyttebærhøsten bli dårlig på grunn av langvarig tørke, snyltere eller manglende insekter. Tyttebærsesongen tar først til i slutten av august-begynnelsen av september. Nest etter tranebær og rognebær er tyttebær det av våre ville bærslag som inneholder mest syre. Men i tyttebær er det rundelig både av sukker og syrer, og nettopp dette gir tyttebæret dets friske smak. C-vitamininnholdet er derimot lavt. Bær som er plukket modne, holder seg lenge uten tilsetningsstoffer både som friske og rørte, fordi tyttebær inneholder mye benzosyreglykosid som naturlig bevaringsstoff. Av den grunn kan man se gans ke friske bær helt ut på vårparten, og de er dessuten blitt søte på grunn av frosten. Godt stampet og dekket av egen saft kan tyttebær lagres kjølig i flere år uten å bli ødelagt. Dessuten kan de lagres hele, under vann på tønner, noe som ble mye brukt tid ligere. Dypfrysing er dessuten en ut merket oppbevaringsmetode for tyttebær. Tyttebær blir ikke brukt som dessertbær i frisk tilstand slik som f.eks. blåbær og bringebær, men er råvare for en rekke smakfulle pro dukter, bl.a. syltetøy, saft og gelé. Det sankes ganske mye tyttebær, men samtidig er det også det bærslaget vi importerer mest av fra våre naboland, både som ferdig produkt
204
og til vår egen konservesindustri. Tidligere eksporterte også vi tytte bær.
Den miskjente skinntryten Kjært barn har mange navn, heter det, men skinntryten, eller blokke bæret eller mikkelsbæret, som den også kalles, hører ikke med til de bærene som sankes hos oss. Hva grunnen er, kan man spekulere over, for skinntryte er slett ikke noe dårlig bær. Navnebruken varierer fra lands del til landsdel; på Vestlandet brukes mest blokkebær, på Sørlandet mikkelsbær og østpå skinntryte. Dertil kommer en rekke lokale og underlige navn. Fra gammelt av knytter det seg mye overtro til skinntryte. Det hev des blant annet at om man spiser mye skinntryte, kan man bli uvel, svimmel og få vondt i hodet, men det finnes ikke grunnlag for slike påstander. Prøv selv! Skinntryten er det tredje bæret i blåbærslekten - Vaccinium. Den er hardfør, går noe lenger opp i fjellet enn blåbær og finnes lenger mot nord, helt til Svalbard, hvor verken blåbær eller tyttebær klarer seg. Skinntryten foretrekker fuktigere
lende enn blåbær. Myrkanter, våt lyngmark og myrlendt skog er typiske voksesteder for skinntryte. Skinntryten likner mye på blå bæret, men bærene er noe mer av lange og kantete, og bærstilkene har det med å bli sittende på bærene når de plukkes. Kjøttet er i motsetning til blåbærets hvitt, og det har en fargeløs saft. C-vitamininnholdet i skinntryte er høyt, 3-10 ganger så høyt som i blåbær. Anvendelse av skinntryte skulle kunne være omtrent som for blåbær. Den egner seg iallfall godt til saft og syltetøy. I tørkeår hvor det er lite blåbær, kan skinntryte, som gjer ne har det litt fuktigere, være en god erstatning!
Det sure, men høyt skattede tranebæret Vi har to arter av tranebær hos oss, vanlig tranebær og småtranebær. De likner hverandre sterkt, men mens bærene hos vanlig tranebær kan bli opptil 1 cm i diameter, er de omtrent halvparten hos småtranebær. Begge gir førsteklasses syltetøy, saft og gelé; selve bærene minner i det hele tatt mye om tyttebær, både av smak og utseende. Men tranebær er alt annet enn lette å sanke.
Skinntryten eller blokkebæret går både høyere til fjells og lenger mot nord enn sin nære slektning blåbæret. Det har vært hevdet at svimmelhet og hodepine kan bli følgen hvis man spiser for mye skinntryte. Undersøkelser tyder imidlertid på at det ikke er noe i denne påstanden.
Ville bær og frukter
Tranebæret gjemmer seg godt ute i myra, og det er ikke mange her i landet som har oppdaget hvilke muligheter dette bæret byr på. Særlig passer det, i likhet med tyttebær og rognebær, godt til kjøttretter. Til gelé passer tranebæret best før det er helt modent, ettersom det da har i behold de pektinstoffene som gjør geléen stiv.
Tranebær vokser på myr, gjerne på de riktig våte og gyngende delene, og også slike deler av myra som tidvis er oversvømmet. Det kan både være næringsfattig torvmosemyr og rikere gressmyrer. Her danner de meterlange, tynne stenglene med ørsmå, vintergrønne blad et nettverk nede blant mosen. Tranebærene gjemmer seg gjerne helt nede mellom moseplantene og er svært vanskelige å få øye på om man ikke spesielt er ute etter dem. Men de rosa blomstene, som vokser på opprette skudd og kan minne om alpefioler i miniatyr, kan falle en i øynene sommerstid. Straks karten får litt tyngde, bøyer skuddet seg ned og gjemmer bæret blant mosen. Hos oss sankes det ikke mye trane bær. Annerledes er det i Finland, hvor store, skogløse myrstrekninger avløser innsjøer og myrlendte skog trakter. Her kan de beste avlingene gå opp imot 500 kg pr. hektar, og bæret er så etterspurt, bl.a. for pro duksjon av tranebærlikør, at det im porteres innpå 1000 tonn årlig. Hos oss finnes det nok enkelte «skjønne re» som har søkt seg ut noen gode myrer og sanker tranebær til hus bruk, men noen stor rolle spiller tranebærene ikke hos oss. Tranebærgelé og -syltetøy, som selges i finere matvareforretninger, stammer helst
fra Nord-Amerika, hvor dyrking av tranebær foregår i stor skala, bl.a. med bruk av innhøstingsmaskiner. Myrområder demmes opp og over svømmes. Tranebærene, som flyter, sveipes av plantene og skummes av. I tranebær er det 4-5 % sitronsyre, eller dobbelt så mye som i tyttebær og sitron. Bærene inneholder også mye pektin, som gjør dem harde selv når de er modne. De sure og harde trane bærene som sankes om høsten, er svært holdbare om de oppbevares kjølig. Frost og frysing ødelegger cel lene slik at tranebærets egne enzymer begynner å spalte pektinet og ned bryte syrene. Derfor kan tranebær med fordel sankes om våren etter at frosten har gjort dem myke og søtere. Deres verdi er riktignok blitt mindre, idet også C-vitaminet for en stor del er blitt borte.
Den kuldskjære molten Til å være en nordisk plante er mol ten forbløffende følsom for dårlig vær. Frost kan ødelegge blomstringen fullstendig, kjølig regnvær hindrer bestøvningen, kraftig vind eller styrtregn får kronbladene til å drysse. Selv mens bærene utvikler seg, kan tørke eller frost ødelegge avlingen. Virkelig gode molteår er da også sjeldne, og nærliggende trakter kan være helt
forskjellige: Med ti kilometers av stand kan man oppleve århundrets moltehøst og fullstendig uår. Moltehøsten blir også mange steder mager på grunn av plantens enkjønnethet: hann- og hunnblomster på forskjel lige individer. Da molten formerer seg ved hjelp av lange, underjordiske utløpere, kan alle molteplantene på et ganske stort område opprinnelig være samme individ og selvsagt også av samme kjønn. Molteplanten vis ner helt ned om høsten, men nye skudd med blad- og blomsterknopper er allerede anlagt før vinteren og spi rer straks snøen går om våren. Etter et godt molteår vil ofte hunnplanten ikke makte å sette nye skudd, slik at myra det neste året kan domineres helt av hannblomster. Molte finnes i hele landet, ikke minst i fjellet. I Sør-Norge når den opp i ca. 1600 m. Det er ikke fullt så høyt som tyttebær og blåbær kan vok se. De største og mest årvisse av lingene gir nok høyereliggende skog områder på Østlandet og i Trøndelagsfylkene samt Nord-Norge. Molter vokser først og fremst på næringsfat tig myr. De største bærmengdene fin ner man gjerne i myrkanten hvor trær og kjerr gir beskyttelse mot frost og vind. Langs grøfter og veier eller gjerder, hvor torven er veltet om, er det gjerne ekstra mange og kraftige planter, som gir god fangst. I gode molteår vil høsten kunne komme opp imot 20 kilo pr. dekar i snitt på en god myr. Det er imidlertid rapportert om funn på 100 molter pr. m2, og med en vekt på 1,3 g pr. bær, som svarer til en bra molte, vil det kunne gi hele 130 kg pr. dekar. Retten til ville bær er en alle mannsrett i Norge, men det er unntak for molten i så måte for de tre nord ligste fylkene. For molte gjelder også en «kartlov», som sier at det er for budt å plukke molter før bærene er modne. Og moden er molten først når den kan plukkes uten at begerbladene (hamsen) følger med. Da vil begerbladene sprike utover, og den nedre delen av bæret har skiftet farge fra rødt til gult. Det eksperimenteres en del med å få til en økt avkastning og mer årviss moltehøst. Blant annet har dypgjødsling med fosfor gitt godt utfall. Molten har dype røtter, og 205
Ville bær og frukter
De beste moltestedene finner man gjerne i ut kanten av myrer der det ikke er altfor vått, mens de våte partiene i bakgrunnen på dette bildet sannsynligvis skjuler tranebær. Også i fuktige skogpartier, f.eks. i gransumpskog og langs bekker og fuktige drog, kan det være bra med molter, men her modner bærene opptil flere uker senere enn ute på åpen myr. Været i blomstringstiden er avgjørende for moltehøsten. Frost, regn, hagl og til og med hard vind kan være ødeleggende.
gjødsler man på overflaten, er det andre vekster som nyter godt av det og brer seg på moltens bekostning. Moltens anseelse er ikke ubegrun net. Den er «Nordens appelsin» både etter utseende og innhold. I virkelig heten inneholder den 3-4 ganger så mye C-vitamin og 10 ganger så mye A-vitamin som appelsiner. Spesielt for befolkningen i nord har molten vært en svært viktig C-vitaminkilde og forsikring mot skjørbuk. Molter som er plukket modne, holder seg ved kjølig oppbevaring ved hjelp av benzosyreglukosidet i sin egen saft. Bær som er plukket umodne, blir nok også gule etter hvert, men vil mang le det modne bærets fine smak og aroma; saftigheten og holdbarheten blir dessuten mindre. I Finland san kes det omkring 20 000 tonn molter årlig - det er 4 ganger så mye som hva hele den norske skogsbærhøsten an slås til. Molter brukes til syltetøy, desserter, is, yoghurt, bakverk. Saf ten er utmerket, og som likør viden kjent under navnet Lakka - det fins ke navnet på molte.
Bjørnebær, et typisk kystbær Bjørnebæret trives på tørre, lune, ofte steinete og ulendte steder, i et smalt belte langs kysten av Sør-Nor ge, omtrent nord til Molde. På Øst landet går bjørnebær inn til Mjøstraktene. Det er flere arter og hybrider av bjørnebær; viktigst for bærsanking er søtbjørnebæret, selv om både skogbjørnebær og blåbringebær går lenger nord langs kysten og len ger inn i landet. Bjørnebær er en nær slektning av bringebær, men vokser på myke og nedliggende greiner, tett besatt med stikkende torner, som gjerne danner et nesten ugjennomtrengelig buskas.
Søtbjørnebærene er mørkt blåsvarte og blanke som modne. De modnes til forskjellig tid fra slutten av august og utover til frosten kommer, og bør som regel høstes i flere omganger. Bare de fullmodne bærene har den riktig gode smaken og aromaen. Bærtappen følger med bæret når det plukkes. Bjørnebærene har en egenartet, fin aroma og søt smak, som gjør dem velegnet til syltetøy og desserter. Gelé, saft, vin og likør lages også av bjørnebær. Bærene egner seg godt til frysing. Innholdet av vitaminer, suk ker og syrer svarer omtrent til det hos bringebær.
Det edle åkerbæret Slikkmunner har i århundrer verdsatt åkerbæret som kanskje Europas fineste bær. Men hos oss er det en sjelden vekst, som bare forekommer spredt i indre deler av Østlandet, et par steder på Nordvestlandet og dess uten, noe vanligere, i grensestrøkene mot Sverige og Finland nordpå. Len ger øst, spesielt i Nord-Sverige og Finland, er åkerbæret vidt utbredt. Åkerbæret er en nøysom vekst, som klarer seg på nokså ulike jordtyper og som særlig trives langs elver og vann og i myrkanter hvor vegetasjonen er åpen. Svedjebruk (avbrenning før opparbeiding av åkrer) og avbren ning av myrer, som tidligere var mye brukt i Finland, skapte gode forhold for åkerbæret, som raskt tar nytt land i besittelse med sine lange utløpere. Oppdyrking av skogsland og andre kulturinngrep har i den senere tid fortrengt åkerbæret fra mange tidli gere rike områder. Størst åkerbærhøst har man i Finland i et bredt belte mellom Bottenvika og NordKarelen. Åkerbæret er et verdifullt bær med fin smak og aroma og et C-vitamininnhold omtrent som hos bringebær. På finsk heter det da også mesimarja, som betyr honningbær. I Finland går så godt som hele åkerbærhøsten til likørproduksjon. Åkerbær er en nær slektning av bringebær, men har mange egenska per som gjør sankingen svært bry som. Det er en lav, teppedannende vekst, bærene modnes ujevnt over en
Å plukke bjørnebær er ikke alltid like be hagelig, ettersom plantene kan danne tette kratt, fulle av torner. Men disse svarte, søte bærene har et allsidig anvendelsesområde, og de modnes over et langt tidsrom, slik at de kan plukkes helt til frosten kommer.
Åkerbæret har liten utbredelse hos oss, mens det i Finland forekommer rikelig og utnyttes effektivt, blant annet til framstilling av likøren Mesimarja, som har gjort åkerbæret berømt. Åkerbæret, som er i slekt med bringebær og bjørnebær, er kanskje det mest aromatiske bæret i Norden.
207
Soppsanking og bærplukking
lang tidsperiode, og verken bærtappen eller begeret løsner fra bæret, selv når det er modent. Dertil safter bærene seg lett og går raskt i gjæring. I Finland foregår forsøk både med dyrking av åkerbær og krysning med bringebær; det siste for å avhjelpe de mange vanskene med høstingen. De første åker/bringebær, kalt merva, er allerede i vekst og godkjent som grunnlag for den anerkjente åkerbærlikøren Mesimarja.
Bringebær Bringebær er nest etter blåbær og tyttebær vårt viktigste skogsbær. 208
Bringebærene modnes langsomt, og på samme busk kan man finne bær på flere utviklingsstudier. Det betyr at man kan plukke villbringebær flere ganger på samme sted i løpet av høsten. Man vet at mange fugler setter pris på bringebær. Likevel er det svært sjelden å se at fugler forsyner seg i bringebærkrattene. Det tyder på at de fortrinnsvis tar modne bær som er falt ned.
Bringebær og nesler trives godt sam men, det har jo alle bringebærplukkere fått erfare. Begge liker rikt, nitrogenholdig jordsmonn og mye lys. I skogkanter, langs skogsveier og rundt nydyrkingsfelt kan det lønne seg å lete etter bringebær. Inne i selve skogen dukker bringebærbuskene opp etter skogbrann og snauhogst når lyset slipper til og næringsstoffene i hogstavfallet eller asken frigjøres. Når næringen etter noen års forløp igjen er bundet i vegetasjonen, og
større og kraftigere busker og trær er vokst opp, forsvinner bringebærene. Men slike steder kan gi god fangst i mange år. Bringebær finnes i hele landet, i fjellet opp til vel 1300 m. Bringebæret har lidd under forand ringene i jordbruket. I hestens tid prydet bringebærkratt veikantene i kilometers lengde. Havnehagene, gode bringebærsteder de også, er borte. Drensrør har gjort at de fleste grøftekantene er forsvunnet, ugressgifter har drept bringebærkrattet
Ville bær og frukter
langs åkerkantene. De bringebærkrattene som ennå finnes langs veiene, er ofte så sterkt forurenset av eksosavgasser at bærplukking bør unngås. Plantefelt på høybonitetsmark blir ofte sprøytet for å hindre løvtrevekst som hindrer de utplantede bartrærne i å vokse opp. Bringebærbuskene er av de vekstene som stryker med ved slik sprøyting. Der som sprøytingen utsettes noen år etter hogst og nyplanting, kan slike plantefelt være ypperlige bringebærsteder. I bringebær er det sukker, sitronsyre, eplesyre, C-vitaminer og aro-
mastoffer. Bringebær passer svært godt til syltetøy og «frysetøy», men er også et av de beste bærslagene å spise friske til dessert.
Markjordbær Jordbær liker lyse, varme og næ ringsrike bakker, men slike blir det færre og færre av i det moderne jord brukets tid. Men hist og her i hele landet kan man ennå komme over gode jordbærsteder, helt opp i fjell bjørkeskogen. Det finnes faktisk to ville jordbærarter hos oss, markjord bær og nakkebær, men nakkebær fin
Markjordbæret er årets første ville bær. På ekstra solvarme steder kan man i gunstige år finne modne markjordbær allerede i begynnelsen av juni, og det er normalt at bærene modnes allerede midt i juni.
14. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
s
nes bare i et lite område østafjells fra Skienstraktene og nordover til Gud brandsdalen. Nakkebæret er så likt markjordbæret at de færreste vil merke forskjell på dem, og nakke bæret er sjeldent. Bærene sitter godt festet til begeret og gir fra seg et lite smell når de plukkes. Helst er det vel barna som setter størst pris på markjordbærene. «Finn et strå og træ dom på,» heter det i Prøysens dikt, og det er vel slik, eller i små håndfuller og munnfuller, de fleste av oss har gledet oss over mark jordbærene. Noen økonomisk betyd ning har markjordbærene neppe, ikke engang i egen husholdning. Fris ke eller nyrørte smaker de langt bed re enn de beste dyrkede jordbærsorter, men syltetøy av markjordbær blir
209
Soppsanking og bærplukking
lett grøtete og blast med tam smak. Innholdsstoffene i norske markjordbær er visstnok ikke analysert, men i tyske undersøkelser angis det at både C-vitamin- og mineralinnhold er høyt sammenliknet med de fleste andre ville bærslag. Sukkerinnholdet er også høyt og omtrent som hos villbringebær. Ikke så helt få er allergis ke mot jordbær og får utslett og pustebesvær etter å ha spist dem.
Den grøderike rognen Rognen er beskjeden med hensyn til voksesteder: Den er blant de første treaktige vekster på skjærene langs kysten og kryper langt opp i urer til fjells. Riktignok kan den være lav og kronglete slike steder. På lunere og mer beskyttede steder i skogen kan imidlertid rognene utvikle seg til flotte trær, praktfulle både når de 210
Rognebær, som enkelte år kan forekomme i store mengder, er rike på A- og C-vitaminer. Bærene har en bitter smak som mildnes etter frost eller dypfrysing, og de brukes blant annet til gelé, gjerne sammen med epler eller annen frukt.
blomstrer og i bærsettingen. Rogn vokser i hele landet. Rognebærhøsten varierer sterkt fra år til år. Når trærne presses ned av bærtyngden, blir det gjerne spådd en kald og snørik vinter. Sidensvans, bokfink, trost og andre fugler er svært glade i rognebær. Frøene passe rer uskadd gjennom fuglenes tarmer og kan senere spire på de underligste steder: i en greinkløft, i mursprekker, under mønepanner osv. «Høyt henger de, og sure er de,» sa reven om rognebærene (han kunne ikke nå dem). De inneholder da også eplesyre og rikelig med A- og C-vitaminer, men også mye bitterstoffer. Smaken mildnes imidlertid etter frostnetter og ved dypfrysing, idet en-
zymer spalter en god del av bitterstoffene. Forvelling hjelper også til å mildne smaken. Rognebær har fra gammelt av vært nyttet på mange vis i husholdningen, ofte som middel mot forskjellige plager, mot hoste, som avføringsmiddel m.m., og ofte innblan det i andre matvarer etter tørking og oppmaling. Bærene har også vært brukt til dyrefor. Rognebær gir en fin, oransjerød saft, som alene eller gjerne sammen med eple eller annen frukt gir praktfull gelé og syltetøy, velegnet til kjøttretter. Rognebærsaft er også fin som syrlig smakstilsetning til tamtsmakende produkter. Rognebæret er som et eple i minia tyr, noe som også rognebærmøllen har oppdaget: Når det er dårlig med
Ville bær og frukter
rognebær, flytter møllen over til eplehagen og gjør skade der.
direkte med apotek eller vinmonopol om levering, kvalitet og priser!
Einer
Tindveden, en ekte pioner
Einer finnes overalt i dette landet, fra kysten til høyfjellet. Knapt noen busk i Norge er så velkjent av alle som eineren. I de forskjellige strøk av lan det har den navn som einer, brisk, bruse og brakje. Fra gammelt av har både veden, baret og bærene vært brukt til mange formål. I fjellet er eineren gjerne lavvokst, mens den i lavlandet både kan opptre som en liten, bred busk og som et høyvokst, slankt og enstammet tre. På gammel beitemark gir de spredte einerbuskene, som får stå i fred for dyrene med sine spisse nåler, et ty pisk bilde. Veden er seig og hard. Den er rik på velluktende eteriske oljer og derfor meget holdbar. Treformet einer kan godt bli mer enn 1000 år gammel. Einer på bålet gir en herlig duft, og til røyking av kjøtt og fisk er eineren brukt over hele landet. Einerbærene, som egentlig er små bærkongler, vokser bare på hunnbuskene (iblant finnes hann og hunn på samme plante) og bruker to år på modningen. På en og samme busk finnes derfor både grønne og blå bær samtidig. De umodne bærene er sær deles rike på C-vitaminer. Innholdet er høyere enn hos appelsin og sitron, mens det hos modne bær er omtrent som hos jordbær og bringebær. De modne bærene smaker litt søtaktig beskt. Avkok av einerbær og bar, einerlåg, har vært brukt til så vidt forskjellige ting som ølbrygging og rengjøring. Av knuste bær, og til dels finhakket, ungt bar, har det vært vun net ut einerolje ved destillasjon. Einerbær har vært mye brukt, og nyttes fremdeles, til medisin av man ge ulike slag. Norsk Medisinaldepot bruker ennå årlig 700-800 kg einer bær til framstilling av droger og til salg som tørket vare. Vinmonopolet bruker hele 3-3,5 tonn årlig til fram stilling av gin o.a. I våre dager impor teres all eineren. Det skulle ikke være noe i veien for å sanke all den eineren som måtte ønskes her til lands. Med en bærplukker til å raspe bærene av busken kan en komme opp i omtrent 8 kg i timen på gode busker. Avtal
Da isen trakk seg tilbake fra landet vårt, var tindveden blant de første til
å slå seg ned på det blottlagte landet. Den brer seg med lange rotutløpere og danner fort et buskas, ofte opp stått fra en enkelt plante. På røttene har tindveden rotknoller som kan binde nitrogen fra luften. Slik er den med på å forbedre jordsmonnet også for andre vekster, som etter
Tindvedbær er enda rikere på C-vitaminer enn molter, og egner seg særlig til gelé og saft. Tindveden, som er en pionerplante, haren begrenset utbredelse hos oss, og den forekommer på lyse voksesteder med mineralrik grus, uten humus og jorddekke. I skog og myr forekommer den ikke. Etter den siste istiden hadde denne busken rikelig livsrom, men i dag er den stort sett fortrengt til kysten og åpne elveøyrer.
211
Soppsanking og bærplukking
hvert vokser opp og fordriver den. For selv om tindveden er hardfør og lite kravstor, trenger den mye lys. Vi finner da også tindved først og fremst i ytre kyststrøk og langs elveøyrer. Utbredelsen er meget begren set hos oss. Størst sammenhengende utbredelse har den på kysten av Trøndelag og stedvis nordover til Sør-Troms. Langs Østersjøkysten er tindvedbusken mange steder ganske vanlig.
212
Tindvedbusken har nærmest sølv grå, smale blad og spisse greintorner. Den plantes en del som prydbusk, men da er det helst de sterkt oransjegule fruktene som er attraktive. De sitter på busken lenge utover høsten. Fuglene er ikke så hissige på dem, muligens er de for sure. Som hage- og
parkvekst trives tindveden svært bra også i innlandet. Ønsker man «bær», som egentlig er små, falske frukter, må det plantes både hann- og hunnbusker. Fruktene er svært saftrike og sma ker surt, slik at de ikke egner seg til å spises friske. Men til gelé, saft, most
En neve krekling er bra mot tørsten når man vandrer i fjellet, men det seige skinnet må man spytte ut igjen. På annen måte er det få som bruker krekling i dag. Men det kan framstilles fin saft av bæret, og fra gammelt har det også vært brukt en del til vin.
Ville bær og frukter
og likør brukes de endel. Som smakstilsetning til fiskeretter eller utspedd og sukret i krem kan tindvedfruktene anbefales. Bærene er meget vitaminrike og holder seg meget godt ved lagring. Plukkingen er imidlertid be sværlig, både fordi buskene er sterkt piggete, og fordi man ikke får bærene løs hele. En metode som brukes, er å presse saften ut av bærene mens de henger på busken. Det skal også være i bruk spesielle hansker for høsting av tindved.
Krekling Krekling brukes ikke synderlig mye, men er et vidt utbredt bærslag som kanskje fortjener mer oppmerksom het. Det er iallfall et viktig bær for fugl i fjellet, særlig for rypa. Det fin nes to arter av krekling: Utbredt overalt i lavlandet, på tørre rabber fra kysten og innover, finner vi vanlig krekling. Den har små bær med lite saft og mest steiner. Fjellkrekling dekker store arealer i alle våre fjell
strøk og nordpå. Den har bær som kan bli ganske store og saftfulle, vel egnet til å leske tørsten med en varm dag. Det seige og litt snerpende skin net og steinene spytter en gjerne ut igjen. Egentlig er de blanke, blå svarte bærene små steinfrukter. Fra gammelt av har krekling vært brukt til vin. Blåbærvin blir bedre med tilsetning av krekling. God likør kan også lages av krekling. Bærene har ord på seg for å ha urindrivende virkning.
SKADEDYR OG SYKDOMMER PÅ VILLE BÆR Mange småkryp konkurrerer med mennesket om bærene. Alle som har plukket blåbær og bringebær, kjenner vel tegene, eller «bærfis», som de ofte kalles. Når de skremmes, skiller de ut en kjertelvæske som lukter og smaker mot bydelig. Det dreier seg om flere forskjellige arter av breiteger eller «stinkteger». Velkjent er også den brungule, lille larven som bor i bringebærene - «mark» i brin gebærene. Det er larven av bringebærbillen. Selve billen oppdager man ikke, for den opptrer i knopptiden og leg ger egg i blomsterknoppene. En annen bringebærødelegger, som kalles jordbærsnutebille, legger bærplukkerne heller ikke så mye merke til, fordi billen biter i stilken på knoppen den har lagt eggene i. Dermed blir blomsterknoppen gjerne hengende som knekket igjen på busken. Lar vene spiser den skrantende blomsterknoppen, og bærhøs ten blir selvsagt dårlig. Jordbærsnutebillen gjør også at skillig skade på dyrket bringe bær og jordbær. Moltebladbillen er kjent som et nytt skadedyr hos oss, som har ødelagt atskillige moltemyrer i Finnmark, sær lig i Kautokeino og Sør-Varanger fra 1970. Spredte an grep er også blitt iakttatt på Østlandet. Larven gnager hull i moltebladene, ja, hele bladkjøttet gnages bort når angre
pene er store. Da blir moltefeltene liggende brune, og bladløse planter blir det ingen bær på. Moltebladbillen er nok ingen ny art som plutselig er oppstått. Den har sikkert levd på nordkalotten lenger enn menneskene, men nor malt opptrer den ikke i slike mengder som tidlig i 1970årene ble iakttatt både i det nordlige Norge, Sverige og Finland. Utvilsomt har den også tidligere forårsaket ska der, i hvert fall lokalt, men informasjon om den har ikke nådd fram til forskerne. Nå er moltebladbillen igjen svært sjelden. Klumpblad er noe en bærplukker ofte legger merke til. Det er en sopp som får blade ne på blåbær og tyttebær og også andre bærlyngarter til å svelle kraftig opp og anta en sterkt rød farge. Undersiden av bladene er gjerne hvitmelete og krummet. Ved kraftige angrep kan både blad, skudd og blomster misdannes. På sumpete, skyggefulle steder kan en finne gråbrune flekker på blåbærbladene om våren. Tar en bladene var somt av og kikker på under siden av dem med lupe, vil man kunne se en liten, stjerneformet flekk som slynges av straks en rører ved den. Stjer nene er sporene til en sopp som heter blåbærstjerneflekk. Ved kraftige angrep faller bladene tidlig av planten.
Over: Den tidligere ukjente moltebladbillen ødela i 1970 store moltestrekninger i Finn mark. Etter noen år gikk det imidlertid igjen tilbake med bil lene. Slike voldsomme variasjo ner i forekomsten av en dyreart er karakteristisk for subarktiske områder.
Onder: Under moltebladbillenes kronår i Finnmark viste molte bladene tydelige spor etter an grepene. Men samtidig gjorde billenes naturlige fiender, som fugler, parasitter og sykdom mer, sitt for å dempe angrepene. Og selv om årets skudd blir full stendig ødelagt, kan plantene produsere nytt bladverk ved hjelp av reservenæringen i rotskuddene.
213
Soppsanking og bærplukking
BÆR SOM NÆRING FOR SKOGSDYR Bæret er ment til å spises. Bærenes friske farger og ut merkede næringsinnhold fris ter også dyrene. Bærplante nes frø er harde, og de går lett uskadde gjennom dyrets fordøyelseskanal. Noen bærplanters frø er giftige selv om kjøttet er spiselig. Det inne bærer en advarsel: Spis bær, men tygg ikke frøene i styk ker. Ved å utskille hele frø betaler dyret plantene for bærene som er spist: Det har fraktet frøene langt bort fra morplantene og derved bi dratt til spredningen. De mest effektive spreder ne av bærplanter er fuglene. I trekktiden kan de fly titalls, endog hundrevis av kilometer før frøene kommer ut igjen med avføringen. Selv om nes ten alle fugler mater ungene sine med insektføde, går man ge arter over til hel eller del vis bærdiett når det blir mod ne bær. Bærdyrkere er slett ikke begeistret over omflak kende stær- eller trostesvermer med hundrevis av delta kere. Heggebær lokker i til legg til disse også de mindre finkefuglene, og typiske insektetere, som f.eks. sanger ne. Høstens rognebær bringer sidensvans og fuglekonge fram fra myrenes gjemmeste der, endog helt inn på gårds plassen. Trost, stær og sidensvans er fra plantenes synspunkt ideel le matgjester: De eter bæret helt, slik at frøene bevares hele. Dårligst oppfører finkefugler seg, dompap, grønnfink og andre: De spytter ut det myke fruktkjøttet og knu ser frøene med sitt kraftige nebb. Plantens eneste håp er at ett og annet frø glir ned i magen uten å bli knust. Skogsbær - blåbær og tytte bær - blir spist av troster og flere andre spurvefugler, samt hønsefugler. Einerbær er om vinteren et populært tilskudd til kosten for hønsefuglene.
214
Bær faller også i smak hos mange pattedyr. Bjørn og grevling streifer om på bærmarkene når de legger seg opp overvintringsfett. Andre rovdyr, også ulven, eter i det minste nå og da plantekost; i den er det jo sunn fiber som også er bra for ulvens fordøy else. Skogmus og klatremus er dyktige klatrere, og til sitt vinterforråd kan de samle for skjellige slags bær selv fra de høyeste busker.
Et rikt rognebærår skaper et godt næringsgrunnlag for strei fende fugler som sidensvansen, og når rognen bugner av modne bær, kan man være sikker på at denne praktfulle spurvefuglen dukker opp for å forsyne seg. Fuglene setter etter alt å dømme pris på bærenes sure smak. Og gjæringsprosessen som settes i gang av frosten, setter muligens en spiss på måltidet. For gjærin gen fortsetter i fuglenes krås, slik at de så å si kan bli på en snurr. Fuglene kvitterer for mål tidet ved å spre frøene vidt om kring. Sett fra rognens syns punkt er sidensvans, trost og stær atskillig bedre bærplukkere enn menneskene. For fuglene sluker bærene hele og sørger for at frøene slipper gjennom fordøyelsesprosessen med spire evnen i god behold. Fuglenes aktive innsats for å spre frø er forklaringen på at rogn kan vokse opp på de merkeligste steder.
Ville bær og frukter
215
Soppsanking og bærplukking
Sopper Selve soppen vi plukker, er bare en liten del av hele organismen. Den kan sammenliknes med eplet på et epletre eller bæret på en busk. Størstedelen av soppen er et tett vev av ørfine, greinete tråder som gjennomvever de øvre jordlagene eller morken ved. Denne bortgjemte de len av soppen kalles soppens mycel. Den synlige delen av soppen, frukt legemet, produserer millionvis av sporer, som sprer soppen til nye
216
voksesteder. Sporene er mikrosko pisk små, og en enkelt spore kan ikke sees med det blotte øye. Men fra en sopp som er plassert på et hvitt papir, drysser det i nattens løp så mye spo rer at fargen på sporestøvet kommer godt fram. Sporestøvets farge varie rer fra soppart til soppart og er ofte et viktig kjennemerke. I naturen kan man på blad under hatten eller på lyn gen se sporestøv som er drysset ned. I dag regnes ofte soppene ikke len ger med til planteriket. De levende organismene fordeles nå på tre store undergrupper: dyr, planter og sop per. Vi snakker om dyreriket, plante riket og soppriket.
I Norge finnes det mer enn et par tusen slag av storsopper, altså slike som danner en hatt på minst et par centimeter. Av disse kan man regne vel hundre som spiselige og gode og drøyt 50 som giftige. Når man pluk ker sopp, lønner det seg i praksis å konsentrere seg om noen vanlige ar ter som det er mye av, og som er lette å kjenne. Oppdagelse av nye giftige sopper hos oss i de senere årene er en advarsel mot planløse forsøk med ukjente sopper. Ut fra dette kapitlet lærer man ikke å kjenne sopp; det finnes dusinvis av sopphåndbøker i handelen. Den føl gende presentasjonen omfatter bare
Sopper
et lite utvalg av de soppartene som hevder sin plass i soppretter. De gifti ge soppslagene er ikke behandlet nærmere her. Lær deg å kjenne mat sopper, og plukk bare sopper du er sikker på er spiselige! Det er dessuten lurt å orientere seg litt om de farligste giftsoppene!
Allianse mellom sopp og trær De fleste sopper lever av å bryte ned døde plante- og dyrerester, slik som kvister, blad, gjødsel og kadavre. De kalles med et fellesnavn saprofytter.
En del lever av levende planter eller dyr og kalles parasitter. Mange av disse er fra menneskets synsvinkel svært skadelige, da de dreper eller ødelegger våre nyttevekster, som svartrust på kornet, muggsopp på jordbær eller honningsopp og rotkjuke på gran, som ødelegger skog for titalls millioner årlig. Sopper som skader trær og ved, både levende og dødt virke, kaller vi gjerne råtesop per. Blant dem finnes både saprofyt ter og parasitter. Men i soppene finnes også grunnla get for Norges skogsdrift. Alle våre viktigste skogstrær (som gran, furu, bjørk, osp, bøk, eik) lever i balansert
Til venstre: At det ikke alltid er lett å bestemme sopp, framgår klart av dette bildet: Soppen skifter utseende med alderen, og det kan være en forvirrende forskjell på ung og gammel sopp av samme art. Unge eksemplarer av rød fluesopp, med sin klare rødfarge og hvite hudlapper på hatten, kan ingen ta feil av. Men på eldre eksemplarer svekkes rødfargen, hudlappene faller av, og ringen rives bort eller kleber seg til stilken.
samliv med sopper: Trærnes små rotgreiner blir tett omspunnet og del vis omformet av soppmycel. Vi har da fått sopprot eller det vi kaller mykorrhiza. For eksempel er furuens mykorrhizarøtter korte, fortykkete og gaffelgreinete, og på overflaten kan man se et lyst soppmycel. Delvis er soppmycelet også grodd inn i røttene. Gjennom mykorrhizarøttene føres vann og næringssalter (mineralnæ ring) fra soppen til treet, og soppen på sin side får organiske forbindelser som sukker og andre karbohydrater fra treet. Soppmycelet utvider og ef fektiviserer rotsystemet til det flerdobbelte. I naturen får treet sin mykorrhizasopp fra jordbunnen straks etter at frøet spirer. I laboratoriene har man drevet fram treplanter uten mykorrhiza, og riktignok har de vokst, men tydelig langsommere. Sopprot er sær lig viktig på sur og karrig sandmojord; på rikere jordsmonn kan trærne klare seg bra også uten sopprot. En kelte treslag, som rogn og ask, har ikke sopprot av samme type som den vi finner hos de viktigste skogstrærne våre. Hos disse og de fleste urter er det mikrosopper (ikke hattsopper), som går inn i mykorrhizasymbiosen. Også for disse er soppen en viktig samlivspartner. En bestemt sopp lever som oftest bare sammen med ett treslag eller nærbeslektete treslag, men hvert tre slag kan ha mange sopparter som sine kompanjonger. Således finner man skjeggrisken bare nær bjørker og ald ri sammen med andre trær, men bjørk kan ha flere kompanjonger, bl.a. rød fluesopp, steinsopp og kan tarell. Påfallende er noen sjeldne trærs mykorrhizasopper, som lerkesoppen, som finner veien til samliv med det mest ensomtvoksende lerke tre.
Vårsopper
Over: Spissmorkelen er en høyt verdsatt matsopp, men hos oss er den ikke vanlig. Spissmorkler kan også dyrkes, ikke i kasser eller bed som sjampinjong, men i en næringsoppløsning der den bare vokser som mycel. Men dette er tilstrekkelig til å sette soppsmak på ferdigmat og konserver.
De tidligste av våre matsopper er morklene. Sandmorkler kan finnes fra begynnelsen av mai, og vekst sesongen kan vare helt til juli. Vanlig sandmorkel vokser i tørre skogområ der særlig på steder der overflaten er opprevet. Gode sandmorkelsteder er
217
Soppsanking og bærplukking
Over: Honningsoppen er den vanligste av stubbesoppene. Den vokser på de fleste tre sorter og dessuten på mange lyngvekster og urter. Under barken på et tre der det vokser honningsopp, vil man finne soppens en til to millimeter tykke mycelstrenger. På grunnlag av disse strengene kan man identifisere soppen også i perioder hvor det ikke forekommer noe fruktlegeme. Når det er i god vekst, f.eks. i milde og fuktige høstnetter, kan honningsoppens mycel lyse i mørket.
Til venstre: Stubbesoppene har et annet forhold til treet enn mykorrhizasoppene, ettersom de får veden til å råtne. Noen av disse soppene vokser på levende trær som etter hvert blir ødelagt, mens andre bare vokser på døde trær. Den delikate stubbeskjellsoppen kan dekke bjørkestubbene fullstendig. Også en fryktet giftsopp vokser på denne måten, men hoved sakelig på bartrestubber. Det er flatklokkehatten, som har en glatt eller hvitfnokket stilk, mens stubbeskjellsoppen alltid er brunskjellet nedenfor ringen.
218
Sopper
stikanter, hogstflate- og kraftgateområder. I morkeltiden kan det lønne seg å følge skogstraktorenes spor fra siste sommer! Morkelhøsten kan også økes ved bevisst opproting av skogbunnen. Mest produktiv har blåbærskog vist seg å være. For å bearbeide jordbunnen kreves imidlertid grunn eierens tillatelse, og dersom ikke tydelig merking viser at det dreier seg om dyrking, har andre soppsankere også rett til å ta soppen. Slik «dyr king» av vanlig sandmorkel har fått et visst omfang i Finland. Vanlig sandmorkel er dødelig giftig dersom den spises rå eller uten kyn dig forbehandling. Dens gifter for dunster imidlertid langsomt ved tør king i romtemperatur gjennom minst 1 mnd.; ved koking blir de delvis ødelagt og delvis trukket ut i kokevannet. Til mat må man bare bruke sandmorkler som enten er helt tørre eller som har kokt i mye vann og deretter har vært skylt omhyggelig. Altså er det best å utsette nytelsen til man kommer hjem. Man skal heller
ikke nyte denne ytterst velsmakende soppen særlig mange ganger pr. år. Det blir nemlig alltid litt gift igjen, som akkumuleres i kroppen, og der som toleransegrensen for giften over skrides, kan man bli meget alvorlig syk. Derimot kan man slenge ekte morkler, som spissmorkler (se illust rasjon side 217) og nmdmorkler, rett i pannen. De ekte morklene dukker opp svært tilfeldig, og de kan like gjerne være å finne i skogen som hjemme på ens egen tomt. I store mengder kan den opptre på barkeplasser og i skogbrannområder. Vårfagerhatt er en fremragende matsopp som dukker fram tidlig i mai måned. Den opptrer alltid i rekker eller i store ringer (såkalte hekseringer), så ser man først en gruppe, fin
ner man sikkert flere om man under søker nærmere. Og da kan det bli bra med mat om ikke larvene alt har spist det meste. Vårfagerhatten blir raskt svært markspist. Den vokser bare i områder med god, næringsrik jord, slik som vi for eksempel har på kalkøyene i Oslofjorden, men også helt nord i Trøndelag.
Stubbesopper Alle dyrkede soppslag er saprofytter, som bryter ned enten halm og gjødsel (som sjampinjong) eller ved. Å dyrke skogstrærnes mykorrhizasopper har ennå ikke lykkes. Men den som en dag klarer å dyrke kantarell eller steinsopp, er sikret en liten gullgruve. De vedboende råtesoppene forlen ger soppsesongen betraktelig. Alle
Sandsoppen er en av de mange soppene som lever i symbiose, det vil si i samliv med trær til gjensidig fordel. Denne soppen danner sopprot (mykorrhiza) med furu. Soppens mycel brer seg så langt fururøttene rekker og litt til, og hjelper furua med opptak av mineralnæring og vann. Til gjengjeld får soppen sukker og andre organiske forbindelser fra furua. Sandsoppen kan være ganske tallrik på karrige furumoer.
219
Soppsanking og bærplukking
rede etter en regnperiode i juni kan det på bjørkestubber skyte opp hund revis av stubbeskjellsopper (se illust rasjon side 218). Med sine tofargete hatter (som minner om speilegg) er de lette å kjenne, og de passer utmer ket i supper og andre soppretter. Honningsoppen (se illustrasjon side 218) er kanskje den av våre ved-
sopper som gir mest mat, fordi det gjerne bugner av den i to-tre perioder hver høst. Den vokser like gjerne på en trestamme i flere meters høyde som på marken, der den stikker opp av en råtten trerot. Honningsoppen er en stygg ødelegger, som også slår seg ned på levende trær. Bare hattene er gode, stilken er hard og treen.
Rødskrubbartene er svært like av utseende. Alle er knyttet til bestemte treslag, og det er derfor enklest å bestemme dem på grunnlag av voksestedet. Aktuelle arter er f.eks. furuskrubb, ospeskrubb, eikeskrubb og den vanlige rødskrubben, som er knyttet til bjørk. Ettersom bildet er tatt i furuskog, må man gå utfra at det viser furuskrubb.
Men visse sjeldnere typer av honningsopp synes å kunne framkalle forgiftninger, eller det er mulig at visse allergiske reaksjoner gjør seg gjeldende. I august/september og like til vinte ren kommer finner man på granstubber og i barkhauger vanlig svovel sopp. Enda senere, på løvtrær og spe sielt selje, finner man vintersopp, som kan fortsette sin vekst på våren etter kuldeperiodens slutt. Begge dis se er spiselige.
Rørsopper Av de vanligste store rørsoppene er det bare én, gallerørsopp, som på grunn av sin vonde smak ikke er brukbar. Sankeperioden er lang for rørsoppene. I regnfulle somrer kan man finne rikelig av dem alt i juli, og i kyststrøkene havner de siste i soppsankerens kurv i oktober. En av de mest populære rørsoppe ne er steinsopp, som det vokser flere nærbeslektete slag av hos oss; van ligst er selve steinsoppen og furusteinsopp. Felles kjennetegn for begge er fast, hardt kjøtt, rørsjikt som blir gulgrønt, samt et lyst, opp høyd nettmønster helt øverst på stil ken. Furusteinsopp vokser på tørre furumoer, den egentlige steinsoppen trives bedre i frodig blandingsskog, gjerne med gran. Steinsopper kan iblant forveksles med gallerørsopp. Dennes rørsjikt blir rosa med sterkt utvidede røråpninger når den eldes, og nettmønsteret på stilken er grovt og mørkt. Hvis man ikke av utseendet klarer å avgjøre hvilken sopp det er, avgjør en forsiktig smaking spørsmå let: Gallerørsopp bærer ikke sitt navn uten grunn. Tallrike er dessuten kusopper og skrubber, som utgjør hver sin slekt av rørsopper. Kusoppene har ofte en klebrig hatthud og relativt tynne stilker. Alt som unge er de myke i kjøttet og tåler transport og oppbevaring dårlig. Den vesle smørsoppen, som er en av ku soppene, har ring og klebrig hatt, og den er etter sin smak en aldeles ut merket furuskogssopp. Men det har også soppflua oppdaget. Sent på høs ten kan man likevel være heldig og 220
Sopper
finne smørsopp som er fri for larver. Lerkesopp er svært lik smørsoppen, både av utseende og smak, men vok ser sammen med lerk. I furuskog på lavkledte berg kan sandsoppen (se illustrasjon side 219), en annen av kusoppene, enkelte år være tallrik. Den har langt færre lar ver enn stein- og smørsoppene, og selv om smaken ikke er så god som deres, er den fullt brukbar som mat sopp. Den kan brukes til å farge ull garn blått. Skrubbene er kraftigere og mer hardføre. De har alle sammen en småskjellet eller «skrubbete» stilk. Hattfargen varierer mellom oransjerød, brun og gråsvart, og kjøttet får hos noen typer raskt en blå farge, noe som likevel ikke skader ved bruk til mat. Bjørk, osp, furu, gran og eik har hver sine skrubber, ja, de to første har endog flere skrubbearter hver.
skal dog være forsiktig med å smake på rå slørsopper, for det har vist seg at en spesielt giftig art, spiss giftslørsopp, er farlig selv i ørsmå mengder. Ved myrkanter og på tørre moer gir storkremlen svære fangster; men de riktig store, med trettifem centi meters hatter, er sikkert allerede ødelagt av larver. På tørre moer og i berglendt skog vokser også gulrød kremle, som er teglfarget og gråner i
kjøttet. Det er en god matsopp som det er lett å bli fortrolig med. Bjørkeskogens grønnkremle, den milde gulkremlen og sildekremlen med alle sine fargevarianter hører til våre beste sopper. Selv høyt oppe over skoggrensen trives det kremler som er spiselige og gode: Fjellsildekremle og snøleie-sildekremle hører til de største hattsoppene på snaufjellet.
Det er lett å kjenne en kremle, men til gjengjeld er det desto vanskeligere å skille de forskjellige kremleartene fra hverandre. Kremlene er i nær slekt med riskene og kan også ha en viss likhet med risker. Men i motsetning til riskene mangler de melkesaft. Kremlene med mild smak kan brukes uten forbehandling. Ved å tygge på en liten bit av rå kremle mens man langsomt teller til tretten, kan man lett fastslå om soppen er spiselig. Men husk å spytte biten ut etterpå. Smaker den skarpt, skal den ikke brukes. De sterkt røde kremlene på bildet er giftkremler, og de har meget skarp smak. De vanligste milde kremlene har ikke så klare farger.
Risker og kremler Risker og kremler er lett kjennelige som grupper. Riskene har en melke aktig saft, som pipler fram på brudd steder. Hos flere arter er den hvit, men den kan også være oransjerød eller fio lett eller gul. Kremlene er nær be slektet med riskene, men mangler melkesaften. Som riskene har de sprøtt kjøtt, som aldri kan fibres opp, men brekker «osteaktig» eller som eple. I Norge er det ingen tradisjon for å spise andre risker enn dem vi kaller matrisker (furu-matriske og granmatriske). De er lette å kjenne fordi de har gulrotfarget melk. Annerledes er det i Finland og Sovjetunionen, hvor nesten alle slags risker spises etter forvelling eller nedsalting, og hvor riskene utgjør mesteparten av den sopp som blir sanket. (Se også illustrasjon side 222.) Blant kremlene er det mange ut merkede matsopper, og sammen med rørsoppene og ekte kantarell er de de viktigste matsoppene i skogen tidlig i høstsesongen (juli-august). Alle mildtsmakende kremler er spiselige. Smak på en liten bit rå kremle, og du avgjør straks om den kan spises eller ikke. Ved smaking på rå sopp går man fram som en vinsmaker: Når smaken er avgjort, spyttes alt ut. På den måten løper man minst forgiftningsrisiko med ukjente sopper. Man 221
Sopper
Rødbrun pepperriske er en av de vanligste sop pene her i landet. Den er giftig og har en skarp smak, men etter forvelling smaker den ikke så verst. I Finland brukes store mengder skarpe risker, etter forvelling eller nedsalting, og kan skje burde man eksperimentere litt med disse soppene også her i landet. En fordel for soppsankeren er at disse soppene blir lite angrepet av mark, kanskje nettopp på grunn av den skarpe smaken.
Rimsopp og riddermusserong Rimsoppen er blant de berglendte, næringsfattige furu- og bjørkeskoge nes beste høstsopper. Den viser seg også i fjellskogene og på snaufjellet, og det er ofte mye av den. Rimsop pen kjennes på sin gulbrune hatt, hvor det på toppen og på ringen på stilken ofte er et lysegrått «rimlag». Som helt ung har den nærmest kuleformet hatt, med ringen tett opptil, og etter hvert blir den mer klokkeformet. Riddermusserongen kommer sene re enn rimsoppen, ofte først etter den første nattefrosten. Den vokser i kar rig furuskog, gjerne på furumoer. Overflaten er brun og gul, kjøttet gult og fast, skivene skarpt gule og stilken ofte så kort at soppen knapt stikker opp over lav og mose. Begge disse soppene får topp-
poeng av mange erfarne soppsankere, slik at det lønner seg å lære dem å kjenne.
Sjampinjonger fra skogen Hvite sopper skal brukes med forsik tighet. Alle hvite sopper er enten gif tige eller vanskelige å kjenne. Blant de hvite soppene er noen av våre mest delikate sopparter, men det er også rikelig av giftige, slik som hvit fluesopp og flere hvite traktsopper. Man må være sikker i sin sak når man bruker hvite sopper - men det samme gjelder for så vidt også alle de andre. Nettopp frykten for de hvite soppe ne er det som gjør at størstedelen av våre sjampinjonger får råtne i fred i skogen. I Sørøst-Norges løvskogblandete granskoger kan det være sjam pinjong i ganske store mengder. Ellers i landet er det mindre av dem, men sjampinjonger av forskjellige slag forekommer i hele landet, også til fjells. Det er mange slags sjampin jonger, en del helt hvite, en del brunskjellete. De vokser gjerne i frodig granskog, ofte i små grupper i det dype barnåldekket rundt gamle graner. Sjampinjong og hvit fluesopp er omtrent så like av utseende som elg
Sjampinjong bør ikke plukkes hvis man ikke er helt fortrolig med kjennetegnene for sjampinjong, ellers er det fare for forveksling med hvit fluesopp (bildet til høyre). Bare unge eksemplarer av sjampinjong er helt hvite. Hos eldre eksemplarer blir skivene først grå- eller rødaktige, deretter brunsvarte, mens skivene hos hvit fluesopp holder seg hvite. Sammenliknet med hvit fluesopp er sjampinjongen kortstilket og bastant, og stilken mangler den karakteristiske sliren som er typisk for fluesoppen.
og villsvin; har man bare hørt om dem, er de kanskje ikke til å skille, men den som en gang har sett begge, tar aldri mer feil. Sjampinjongene er i høyden fullstendig hvite som helt unge, men når sporene modnes, blir skivene først lyst røde, siden mer og mer brune og til slutt nesten svarte. Hvit fluesopp er helt hvit, og også hos gammel sopp er skivene fremde les hvite; stilken er lang og slank. Den har ring, som også sjampin jongen har, men ved foten har den dessuten en vid sokk eller slire, noe som mangler hos sjampinjongene.
Kantareller ogpiggsopper Ekte kantarell torde være kjent for de aller fleste friluftsfolk, og mange vet nok å bruke den også. Det er ofte mest kantareller i fuktig blan dingsskog, men de kan også vokse på tørre moer sammen med lyng og lav. I regnfulle somrer kan man finne dem helt fra begynnelsen av juli. Kan tarellen er i mange henseender en helt vidunderlig sopp: Den er nesten alltid fri for insekter, er pen og ren på overflaten, kan lett transporteres ettersom den er fast i kjøttet, og den holder seg godt. Dessuten, en matsopps viktigste egenskap - smaken er utmerket.
Hvis man ikke er helt sikker på en sopp, skal man ikke plukke den. Og det er viktig å huske på at selv en farlig giftsopp kan se meget delikat ut. Et godt eksempel her er den hvite fluesoppen, som nok ser velsmakende ut, men som er en av de farligste giftsoppene. Det gjør ikke saken bedre at den lett kan forveksles med en prima matsopp som sjampinjong (bildet til venstre). Den ser enda mer fristende ut enn en sjampinjong som er brunsvart under hatten og ofte angrepet av mark. Enkelte år er det særlig rikelig med hvit fluesopp i frodig granskog.
223
Soppsanking og bærplukking
På høsten kommer andre kantarellsorter. Traktkantarellen er den hyp pigste og seneste av dem. Dens beste sankingsperiode er i slutten av sep tember og i oktober. Små frostperio der skader ikke. De beste vokseplassene er gjerne gammel blåbærgranskog, gjerne litt fuktig blant grantorvmose. Der kan man iblant finne grup per på hundrevis; bare man får øye på den første, dukker de andre opp. Denne soppen er også nesten alltid fri for insektlarver. Svart trompetsopp vokser på gressdekte plasser i litt mer næringsrik skog enn traktkantarellen, men de kan også finnes ved siden av hver andre. Svart trompetsopp er liksom traktkantarell svært lett å tørke, og tørket egner den seg godt til å strøs som krydder i supper og gryteretter. Den er også utmerket til alle andre tilberedningsmåter. Vårt fjerde kantarellslag, gul trompetkantarell, minner; sterkt om trakt kantarellen, men har klarere, mer oransje farge på en nesten glatt hattunderside og vokser på fuktigere ste der. Den er sjeldnere enn andre kan tareller. Lys piggsopp er en vanlig sopp i gamle, moserike granskoger. Den kjennes lett på sin lyse farge og pigge te underside; sporene dannes i de piggete delene. På tilsvarende steder vokser den, sett fra oversiden, svært like fåresoppen, som på undersiden har ørsmå porer, som sporene kom mer ut i det fri fra. Begge er gode matsopper, piggsoppen kanskje best.
Sopper fra mark og eng Hvis en duejeger har hell med seg, finner han hundrevis av hvite sopper som stikker opp blant kornstubben på en åker. Et blikk på undersiden: Stilken har en ring, skivene er rosa eller mørkebrune - sjampinjong! Et fortreffelig krydder til viltet. Det vokser flere sorter sjampin jong på beitemark, parkplener og lik nende steder, men det er vanskelig å bestemme arten nøyaktig. Alle sjam pinjonger som lukter godt, er utmer kede matsopper; et par giftige sjampinjongsorter finnes det, men disse lukter vondt, især under tilberedning. Giftvirkningen er svak.
224
En frostnatt gjør ikke slutt på soppsesongen. Flere av de sene høstsoppene tåler noen kuldegrader, og en av dem er traktkantarellen, som kan plukkes til snøen kommer. For mange soppkjennere er traktkantarellen en favoritt, og de tilbringer gjerne en oktoberhelg i dyp granskog for å finne denne godbiten.
Folk som holder seg trofast til kantareller og piggsopp fordi disse soppene er trygge og lette å kjenne, vil se med skepsis på den svarte trompetsoppen. Lærliknende og tynn som den er, har den heller ikke så mye spiselig å by på. Men den egner seg utmerket til tørking, en prosess som gjør smaken kraftigere. Tørket svart trompetsopp smuldres lett til krydder i supper og gryteretter.
Sopper
På en åker der det vokser sjampin jong, har bonden antakelig hest. Åker gjødslet bare med kunstgjødsel er neppe voksested for sjampinjong, og kugjødsel kan heller ikke sam menliknes med hestegjødsel. På dynger, åkrer og gressplener kan det iblant overraskende, endog i løpet av en natt, komme opp dusin vis, ja, hundrevis av smale, eggformete, lyse og skjellete hatter av matblekksopp. De klarer endog å trenge gjennom asfalt. Matblekksoppen er som ung en ypperlig matsopp, men tåler ikke lang oppbevaring. Når den blir gammel, mørkner den, og ski vene tar til å løse seg opp til blekk. Skal man frakte den hjem, bør den pakkes i fuktig papir. Her er blekksoppen spesiell, andre sopper ville raskt øde legges av en slik oppbevaring. Matblekksoppen har en nær slekt ning, grå blekksopp, brungrå i hattfargen og nesten glatt. Den innehol der giftstoffet coprin, som har om trent samme virkning som antabus. Virkningen kan vare 2-3 dager, så unngå enten soppen eller alkoholen.
Matblekksoppen foretrekker voksesteder som takket være menneskene er blitt ekstra frodige, f.eks. gressplener, søppelplasser o.l. Ofte vokser den tett opptil trafikkerte veier, der den bør få stå i fred på grunn av blyforurensninger fra motorkjøretøyer. Det samme gjelder sjampinjong i trafikkerte områder. Helst bør man bevege seg minst hundre meter bort fra biltrafikken før man plukker sopp. Sjampinjong av den gulnende gruppen, altså ikke den svakt rødnende, dyrkede sjampinjongen og dens viltvoksende slektninger, kan suge opp spesielt mye kadmium og bør derfor ikke spises ofte. Vær også forsiktig med sopp fra parker og liknende steder hvor det benyttes giftige biocider for sprøyting av trær og busker.
SOPPENES SKADEINSEKTER OG ANDRE MATGJESTER «Den er helt full av mark!» er et helt vanlig skuffet utbrudd om mang en fint utseende sopp. Soppenes skadeinsekter er årsak til svært betydelige tap. Ifølge en undersøkelse varierer avfallet under ren singen fra fem til åtti prosent, avhengig av sortene. Larver er opphav til hovedmengden av skadene. Det lønner seg å se etter allerede mens man er i skogen, om soppen er larveinfisert. Det er jo ergerlig å komme hjem med en vakker soppfangst på ti kilo og få den redusert til et par kilo etter rensingen. Små, hvite, svart- eller brunhodete larver er sopp myggens og sorgmyggens. Av soppfluer finnes dessuten et par hundre arter i vårt land. En del av dem har spesialisert seg på bestemte sopper, mens
15. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
andre er mindre kresne. Det er også nok av soppfluenes larver; som oftest er de gjen nomsiktige, «hodeløse»: Mun nen er i den smale enden, og den brede enden er bak enden. Store, gule larver er billelarver. De lever gjerne i jor den og eter all slags planteføde, men finner de en deilig sopp, trenger de inn i den nedenfra. Mellom skivene og inne i rørsoppenes ganger springer noen ca. en millimeter lange, smale og helst svarte biller muntert omkring. De er voks ne kortvinger. Deres korte dekkvinger skjuler bare en liten del av kroppen. Flygevingene er pent pakket under dekkvingene. Kortvingene eter for det meste soppenes sporer, men en del av dem er
tydeligvis rovdyr; de eter and re insekter som bor i soppene. I rørsopper, mellom rørsjiktet og kjøttet, graver snyltevepsen brede, mørke gan ger, dit fluelarver blir lurt, og så legger den sine egg inne i disse larvene. Snyltevepslarven utvikler seg inne i fluelarven og dreper den til sist. Snyltevepsen forsvarer altså soppen, skjønt de skadene den gjør i unge sopper, er mer framtredende enn fluelarvenes. Snegler spiser soppen pent fra overflaten, og skadene deres gjør som regel ikke sop pen ubrukelig. Liknende spor som sneglen kan også skogmus, maur og ekorn etterlate seg, det siste med tydelige tannmerker. Ekornet tar en dog vare på sopp; sopp som henger til tørk på greiner, ut
gjør ekornets vinterforråd. Soppmyggens og -fluas lar ver er antakelig ikke giftige eller selv skadelige, men de stedene de har skadd, og deres avføring gjør at soppen lett blir skjemt, råtner eller mugner, og da kan giftige stoffer oppstå. Ettersom larvebefengte sopper også i seg selv er ganske motbydeli ge, er det ingen grunn til å plukke dem. Skadeinsektene angriper forskjellige sopper i for skjellig grad. Vanlig sand morkel og kantarell er f.eks. nesten fri for larver. Skade insektene rekker heller ikke å følge med i matblekksoppens raske utvikling. Av den store gruppen stubbevoksende sopper har de fleste larvefrie hatter. Verst angrepet av skadeinsekter er smør- og steinsopp samt matrisker, hvor størstedelen er infisert av larver allerede når de er halvstore.
225
Soppsanking og bærplukking
Sanking av sopp og bær Plukking og transport avgjør soppens kvalitet Soppfangsten kan ødelegges ved skjødesløs plukking og transport. Sopper blir lett skjemt. De tåler ikke flere døgns oppbevaring i et kjølig, enn si varmt rom. På en lengre skogstur lønner det seg ikke å prøve å få hjem flere dager gammel sopp; pluk kingen må utsettes til de siste dagene. Jo lenger soppen skal fraktes eller oppbevares, desto viktigere er det å plukke bare helt unge sopper som ennå er faste. Sopp bør grovrenses allerede i skogen. I varmt vær kan larver gjøre en tilsynelatende frisk sopp helt ubrukelig på bare ett døgn. Til plukking er en luftig flisekurv best; der holder soppen seg tørr og fast. Også plastbøtte kan brukes, men selv ved kort oppbevaring blir soppen fuktig, slik at rensingen blir besværlig. Plastposer er helt ubruke lige; i dem svetter soppen og oppløses til en bløt masse, i verste fall bare på få timer. Også her er det forskjell mellom ulike soppslag. En del kantarellsorter tåler for eksempel transport og opp bevaring bedre enn andre sopper.
enkleste oppbevaringsmåten. Til tør king egner de fleste av våre sopper seg, med det forbehold at store sop per må skjæres i skiver for å hindre at de skal bli skjemt. Sandmorkler egner seg særlig godt til tørking, for da forsvinner giften samtidig. Tørk bare ikke store mengder sandmorkler i et oppholdsrom; giften er flyktig og brer seg i rommet, og man kan risi kere å dø av soppforgiftning. Små mengder kan man tørke på gammelt vis ved å tre sopper eller soppbiter på en snor og henge «perle båndet» til tørk f.eks. over komfyren. Et utmerket hjelpemiddel ved sopptørking er et tørkeskap for klær. Elek trisk drevne sopp- og bærtørkeskap er Til soppsanking bør man helst bruke en solid og luftig kurv, og soppen bør bæres helt hjem i kurven, uten noen «om lasting». Jo mer soppen håndteres før den tilbere des, desto mer utsatt er den for å bli ødelagt. Hvis soppen plukkes og fraktes i plastemballasje, må man ikke bruke tett lokk.
Oppbevaring av sopp Dypfrysing er den nyeste og kanskje enkleste oppbevaringsmåten for sopp. Tydeligvis passer det for alle sopparter. Det lønner seg likevel ikke å fryse soppen rett ned, ettersom den da tar stor plass og blir vanskeligere å tilberede siden. Soppen bør skjæres i biter og varmes i stekepanne; større mengder kan legges i langpanne i ov nen. Soppen fryses deretter ned i kraften den avgir. Tilsetting av fett og krydder bør utstå til soppen skal bru kes. Dermed harskner den ikke så lett og kan holde seg velsmakende i fryseren i ca. ett år. Den tradisjonelle oppbevaringsmå ten er tørking og hermetisering. Mens hermetisering er gått helt av moten, kan tørking ofte være den
226
De forskjellige sopparte ne reagerer ikke likt på håndtering, og behand lingen som er vist på bil det, vil neppe andre sop per enn ekte kantarell og traktkantarell tåle. Disse soppene har så fast og seigt kjøtt at de ikke smuldres opp eller blir klemt i tørkleet.
også å få kjøpt. Man kan dessuten snekre rammer med nettbunn, helst like store, som kan stables på hver andre. En eller annen slags vifte og en svak varmekilde bedrer tørkeeffekten. Det viktigste er effektiv ven tilasjon; til oppvarming klarer det seg med et par 60-100 W pærer til hele sta belen av rammer. De ferskeste soppe ne legges alltid i den øverste rammen, slik at vanndampen fra dem ikke fukter de soppene som alt er tørre. Av sopp kan man også lage pickles i eddiklake. Små og faste, pene sop per, som unge kantareller, passer best til pickles. Nærmere beskrivelser av oppbevaringsmetoder for sopp fin nes i de fleste soppbøker.
Bærplukking Som oftest tåler bær plukking og transport litt bedre enn sopp. Til å
Sanking av sopp og bær
plukke molter og bringebær passer Teltduken eller plaststykket spennes bøtter og spann; til andre bær er en opp jevnt skrånende. Bærene slås på luftig kurv bedre, særlig når bærene jevnt fra den høyeste kanten, slik at skal renses etter plukkingen. Blåbær de triller ned mens rusket blir liggen og tyttebær som har vært flere timer i de. Hellingsvinkelen må finnes ved et tett spann, svetter og gjør ren prøving. Umodne bær blir ikke skilt singen plundrete. Bær som har svet fra modne, men ellers er dette en tet i en plastpose, frambringer bare effektiv måte å rense tørre bær på. sukk istedenfor takk fra den som skal Rammer med sprinkler i bunnen, hvor blad og annet rusk faller ut mel tilberede bærene. Som nevnt tidligere er det forbudt lom sprinklene, finnes i handelen og å plukke moltekart. Bare i spesielle er svært effektive. Tyttebær kan også renses i vann. I tilfeller, for eksempel til geléer, er litt umodne bær bedre enn helt modne. vannet faller modne bær til bunns, Plukkede kart modnes ikke videre. kart og rusk flyter på overflaten. Det Kun helt modne molter og tyttebær te er den enkleste måten når man kan oppbevares kjølig, bare beskyttet renser bær som man har plukket i regnvær. av sine egne bevaringsstoffer. Molter plukket som kart blir riktig nok gule, men sammenliknet med modne er de ikke en saftig delikates Farer lurer se; moltekarten er hard og steinet. På på den ukyndige moltemyra skal man ikke la seg bløffe av kartplukkeren som raskt fyller sine Både blant sopp og bær finnes det bøtter. Når den sistnevnte har revet giftige slag, og det finnes ingen all fingrene til blods og har to fulle bøt menne kjennemerker for giftige veks ter, mens du selv knapt nok har en ter. Giftige bær eller sopp kan smake bøtte med modne gullbær, er det like mildt og endog godt, men virkningen vel du som har vunnet. Naboen har er likevel skjebnesvanger. En gyllen regel råder: Spis bare framfor seg et tidkrevende arbeid sopper du kjenner. Du bør også lære med å rense og «modne» bærene, og deg kjennetegnene på de farligste han er heldig om det blir en bøtte å giftsoppene. Men kjenner du matsop sylte av to kartbøtter. Kvaliteten blir pene sikkert nok, behøver du ikke dessuten mye dårligere. engang lære giftsoppene å kjenne. Vår farligste giftsopp er kanskje Rensing av bærene vanlig sandmorkel, ettersom den rik Det lønner seg å plukke molter og tig behandlet og tilberedt er en lekker bringebær så rene at de ikke trenger å matsopp, mens den rå eller galt tilbe renses. Dette går lett om man nå og redt er dødelig giftig. I de vanlige da husker å ta opp av bøtta barnåler, soppbøkene er de fleste giftige soppe blad, kvister og annet større rusk som ne framstilt så utmerket at det er er falt nedi. Smårusk tar man bort til unødvendig å behandle dem nærmere slutt før man fryser bærene ned eller her, men det er én farlig giftsopp som ikke er omtalt i annet enn de nyeste setter dem fram. Tyttebær og blåbær må man som bøkene, nemlig spiss giftslørsopp; regel rense særskilt. Hvis det er mye dette fordi den ikke ble erkjent som bær, lønner det seg å «mekanisere». giftsopp før i 1950-årene og ikke ble Er det sterk vind, er bortblåsing lett. oppdaget i Norge før i 1976. Spiss Et stort, rent plaststykke eller en telt giftslørsopp, i ørsmå mengder, øde duk bres ut på bakken, og bærene legger nyrene og vil føre til døden om helles utover i en jevn strøm, slik at en ikke kommer til sykehus i tide. I vinden blåser bort rusket, og bærene Norge har slørsoppene alltid vært fra samler seg i en haug på midten. Pas rådet som matsopper, enda det er sende fallhøyde og fart må utprøves. velkjent at enkelte av dem er spiseli I butikkene finnes det renseapparater ge. Dette har vært gjort fordi slørsopsom drives etter samme prinsipp, de per er meget vanskelige å kjenne fra hverandre. Slørsopper er svært van koples til støvsugeren. I stille vær må det andre kunster til. lige i skogene våre, og en nybegynner
i faget vil vanligvis komme hjem med 80 % slørsopper hvis han sanker litt av hvert slag han finner i skogen. Alle slørsoppene er mykorrhizasopper som lever i skogbunnen. De har som unge et spindelvevliknende slør under skivene mellom hattkant og stilk og får rustbrunt sporepulver. Etter ganske kort tid lærer man seg å kjenne en slørsopp like lett som man kjenner igjen en riske eller en krem le. A lære seg å kjenne igjen den spisse giftslørsoppen er heller van skelig. Bedervet sopp og soppforspisning er ellers de vanligste årsakene til «soppforgiftning». Forgiftningssymptomer kan også vise seg hos personer som har begynt å mistenke at de har spist giftige soppslag, skjønt de til syvende og sist har vist seg ufarlige. Omkring soppforgiftning opptrer det også overdrivelse og unødig hys teri. En familie spiste et soppmåltid, og også hunden fikk sopp. Straks etter måltidet ble hunden urolig, vir ket uvel og syk. Familien fikk det travelt, drog til sykehuset og for klarte at de hadde spist giftig sopp, og ble pumpet etter eget ønske. Da de kom hjem, lå hunden tilfreds og slik ket sine nyfødte valper. Snakket om matsoppenes giftige «dobbeltgjengere» kan også være overdrevet. Forveksling av sjampin jong med hvit fluesopp viser bare at man ikke engang kjenner sjampin jongen. Noen virkelig vanskelige dobbeltgjengere til våre vanligste matsopper har vi ikke. Man må bare alltid nøye seg med de sopper man sikkert kjenner. Er man det minste i tvil om en sopp er spiselig, lar man den stå. Bær skaper langt færre farlige si tuasjoner enn sopp. Alle våre giftige bær er sparsomt forekommende og ser helt annerledes ut enn våre matbær. Små barn kan likevel smake på giftige bær av ren nysgjerrighet. Også her hjelper det godt med forebyggen de opplysning: Når barnet lærer å kjenne gårdsplassens og sommerhyttas omgivelser med spiselige bær sorter, lær det da samtidig at andre ikke må spises. Slik reduseres risi koen for forgiftning. Tysbast er den giftigste av våre vil le bærbusker. Opplysninger om hvor 227
Soppsanking og bærplukking
stor en dødelig dose er, varierer litt fra forskjellige kilder, men det lønner seg ikke å bringe klarhet i den saken på egen hånd. Tysbast er en vakker og påfallende busk med fiolette blomster på bar kvist tidlig om våren og røde bær langt utover høsten. Noen få bær kan gi alvorlig forgift ning. Selv det å berøre blad, bær eller stilk kan gi kløe og andre lette forgiftningssymptomer. Riktig ille kan det gå dersom man prøver å bite over den seige basten, kanskje for å få med seg en kvist hjem. Irritasjon og hevelse i halsen gir kvelningsanfall. Dødsfall er kjent i Norge. Giftige vekster må også unngås når man bruker ville grønnsaker. Ville planters giftighet er ikke systematisk utforsket i Norge. Hvis man ikke sik kert kjenner plantene, soppene eller bærene, skal man la være å prøve dem!
Kan vi utnytte sopp og skogsbær bedre? Det meste av det som sankes av sopp og ville bær hos oss i dag, går til privat forbruk. Noe går også til konservesfabrikker og da gjerne etter forhåndsavtale om kjøp med fabrik kene. Vi har bare meget mangelfulle oppgaver over hvor store kvanta som sankes år om annet. Et formodentlig lavt anslag ligger på 5000 tonn friske bær. De tilsvarende tallene for Sve rige og Finland er beregnet til 15 000 tonn og 20 000 tonn bær. For sopp regner en med 2 til 4 tusen tonn i Finland. En svensk undersøkelse fra 1979 anslår at i gjennomsnitt sankes 20,7 1 bær og 5,8 1 sopp pr. person. Tilsvarende undersøkelser er ikke foretatt i Norge. Fra Finland har vi helt ferske beregninger som anslår at 220 000 tonn frisk sopp årlig kommer opp i de nordfinske skogene, og av dette er 150 000 tonn spiselig sopp. Tilsvarende beregninger har vi ikke for Norge, men det er hevet over tvil at store mengder sopp og bær blir stående i skogen årlig, som det ut fra mange synspunkter, også rent privatøkonomiske, ville være lønnsomt å sanke. I dag importerer vi friske bær fra Sverige og Finland, hovedsakelig 228
tyttebær og molter, som går til kon servering. Også konservesprodukter av ville bær og frukter importeres. Av sopp innfører vi store mengder her metisk sjampinjong, mindre mengder av andre soppslag. Vi har dessuten en
stor egenproduksjon av dyrket sjam pinjong. En gang iblant importeres også frisk sjampinjong og friske skogssopper, spesielt fra Polen, men også fra Sverige. Ferske talloppgaver for verdien av denne importen og
Det finnes ingen felles kjennetegn for giftige sopper, og det er langtfra alle sopparter som er så grundig undersøkt at man med sikkerhet vet om de er ufarlige. Hovedreglene må derfor være: Lær de viktigste matsoppene å kjenne, og spis bare sopp som du med sikkerhet vet hva er. A v slørsopper finnes det hundrevis av arter her i landet, og mange av dem er vanskelige å identifisere. Av dette bildet er det f. eks. ikke lett å avgjøre om det viser en spiss giftslørsopp eller en annen og liknende slørsopp.
Sanking av sopp og bær
mengden/verdien av norskdyrket sjampinjong kan til enhver tid fås fra Statistisk Sentralbyrå. Det dreier seg om betydelige summer. Avsetning på bær og sopp fra skog og utmark skulle det således ikke være nødvendig å bekymre seg for. Det er mange gan ger utrolig hva spesielt byfolk er villi ge til å betale for ville bær og sopper. Prisen på skogssopper som kantarel ler og piggsopp ligger skyhøyt over prisen på frisk, dyrket sjampinjong, og enda større er prisforskjellen i
land som Frankrike og Tyskland. Her ansees skogssopper som en betydelig finere og mer eksklusiv vare enn sjampinjong. I tidligere tider var Norge eks portør av skogsbær, spesielt av blå bær og tyttebær til England og Tysk land. Noen systematiske oppgaver over hvor mye skogsbær som er blitt sanket og eksportert til enhver tid, har vi ikke, men vi vet at det i peri oden fra 1923 til 1931 gjennomsnittlig ble eksportert 460 tonn friske skogs
bær årlig. I ett enkelt år (1930) var tallet oppe i hele 1399 tonn. Fra Ber gens amt alene ble det i 1913 eks portert 780 tonn blåbær til England. Eksporten av skogsbær varte helt fram til annen verdenskrig. Retten til sopp og ville bær er en allemannsrett, i Norge som i Norden for øvrig. Det er altså ikke eieren av skogen som har retten til ville bær og sopper - så lenge de ikke befinner seg på innmark. For molter er det imid lertid visse unntak og reguleringer
Soppsanking og bærplukking
som gjelder, med hensyn til sanking i Nord-Norge og sanking av kart. Inn tekten av bær man sanker og omset ter, har vært beskattet på forskjellig vis, og dette har utvilsomt vært med på å dempe interessen for bær- og soppsanking for salg. I dag er det hjemmel i skatteloven (§ 42) for be skatning av fortjeneste ved plukking av ville bær og sopp, mens sanking til eget behov i praksis antas å være fritatt for beskatning. Det synes å være små inntekter å hente for staten når resultatet av skattleggingen er
opphør av sopp- og bæromsetningen. I denne sammenhengen kan det være interessant å skotte til Finland, hvor man i de senere årene er blitt meget oppmerksomme på den nasjo naløkonomiske verdien av bær og skogssopp. For å øke plukkingen ble inntekter av sopp- og bærsanking gjort skattefrie i 1974. Yrkesopplæringsrådet har helt fra 1969 arrangert kurs som gir deltakerne sertifikat for plukking og salg av bestemte soppslag. Etter de enkleste begynnerkur sene kunne man få sertifikat for to-
tre arter. De mer avanserte samlerne kan ha kvalifikasjonsbevis for opptil 15 skogssopper som er definert som handelssopper i Finland. I alt er det blitt utdannet vel 40 000 slike yrkesplukkere siden den gang. Dess uten er det utdannet 1400 skolerte rådgivere med virke i de forskjel lige delene av landet. Store forskningsprogrammer med sikte på å ut rede forekomstene av bær og sopp i skogene, slik at man har bedre grunn lag for å vurdere hvordan skog og myr best bør utnyttes, er satt i gang.
Sanking av sopp og bær
Det har vist seg at gode molte- og tranebærmyrer bør få ligge ugrøftet ut fra nasjonaløkonomiske betrakt ninger. Men her ligger det en kon flikt, idet det ut fra privatøkonomiske vurderinger lønner seg å plante skog, delvis med støtte fra staten. For bæravlingene bringer vanligvis ingen inn tekter til grunneieren i det hele tatt. Det har vist seg at bær og sopp utgjør en betydelig verdi for familier mange steder i Finland. En finsk fa milies inntekter kan i gode bærår være oppe i flere titusener mark. Men bær- og soppsankingens svøpe er uårene: Det går ikke an å budsjettere med plukkeinntekter på forhånd. Na sjonaløkonomisk representerer de mengder sopp og bær som man nå tar vare på i Finland, en ganske stor pengesum. Setter man verdien av hver plukket kilo sopp og bær til 10 finske mark, finner man at plukking årlig innbringer 300-400 mill, mark, dvs. omtrent 450-550 mill, kroner. Med samme sum kan importert frukt, bær og sopp antas å være redusert. Den årlige eksport av sopp og bær fra Finland har en verdi på mange titalls millioner mark. Også i Sverige er det etter modell av Finland satset sterkt på utnyttelse av skogsbær og sopp i de senere åre ne. Hos oss har utdannelsen av sopp kontrollører vært forbilledlig, mens det ikke har vært lagt vekt på å utdan ne yrkesplukkere eller organisere omsetningen som i Finland. Hurtig levering fra plukkere til foredler eller direkte til forbruker eller eksportør er stadig vanskelig å få til. Hos oss organiserte bærplukkere i bygdene seg tidligere i bærlag som tok seg av omsetningen (sortering, kontroll, emballasje, omsetning m.m.). Kan dette bli aktuelt igjen? I våre dager er også leveranse fra plukkere til lokale fryserier aktuelt.
Ville vekster som næring og krydder I vårt land er det ca. 1300 viltvoksen de urter og gressarter. Av disse bru kes vel 200 til planteføde for mennes ker ett eller annet sted på den nord lige halvkule. Her er iberegnet alle vekster som nyttes til føde, krydder eller nytelsesmiddel; også bærplante
ne er regnet med. Våre gamle tradi sjoner om bruk av urter har vi delvis kastet vrak på; ikke så rent lite er allikevel omhyggelig nedtegnet av O. A. Høeg i boken «Planter og tradisjo ner». Den ærverdige gamle Nyttevekstforeningen har også vært med på å holde gamle kunnskaper om bruk av viltvoksende planter i hevd. En stor del av de brukbare vekste ne er ugress eller andre vekster som følger bosetningen. På spinatvis. Ville grønnsaker er best om våren og forsommeren, og senere kan skudd av unge kvister og blad brukes. I det store og hele har grønne vekster høyest kvalitet før de blomstrer. På vårlige utflukter kan man pluk ke geiteramsens unge skudd og koke dem opp i saltvann. Det er jegerens aspargeserstatning. Nesler og mel destokk kan brukes i stuinger og sup per. Helt utmerket er neslepannekaker: I deigen blandes forvellede og finhakkede nesle- (eller melde-)blad, og pannekakene stekes på vanlig vis. Skvallerkålen, det allment forhatte ugresset, kan fullt ut konkurrere med neslen. Gaukesyrens og matsyrens friske blad kan brukes i supper, ukokte på brød eller i salater. Den syrlige sma ken kommer av oksalsyre, som er giftig i store mengder. Derfor bør personer med nyrelidelser ikke spise særlig mye av dem. Unge blad og øvre del av roten hos karve, tillaget om våren som karvekålsuppe, er intet mindre enn en delikatesse. Te av einer. Hvis kaffe og te tar slutt på jakten, er hjelpen alltid nær; av einerens unge skudd fås god te når som helst på året. Varmt vann slås over de knuste skuddene, og etter et øyeblikk er drikken ferdig. Også andre teblad er lette å finne. Blad av mjødurt, nyperose og geiterams gir god te på forsommeren før blomstringen. Blomster av røsslyng, som biene elsker å suge honning av, gir også en fin drikk. Krydder til mat og drikke. Karve er vår mest brukte viltvoksende kryd derplante. Planten vokser vill på tør re bakker og i veikanter i hele landet, og det er frøene som nyttes til kryd der. Fra gammelt av ble karve mange steder brukt som det eneste krydde-
Kung eller oregano er en plante som kan bru kes som krydder i kjøttretter og supper, og som ikke minst er kjent fra våre dagers pizza. Den bør plukkes når den er på det stadiet som bildet viser.
ret. Enkelte av bruksområdene er blitt klassiske i norsk kosthold. Tenk bare på pultost, surkål og akevitt! Nest etter karven kommer kung, med det latinske navnet Origanum vulgare. Den vokser på tørre, solrike bakker på Østlandet og i indre deler av Vestlandet. Her brukes de tørrede bladene i forskjellige slags kjøttret ter, supper og ikke minst i våre dager i pizza. Vår egen oregano er minst like smakfull som den importerte. Bruk av einerbar i fisk og fugl under frakten hjem er kjent av jeger ne; einersmaken kan forsterkes ytter ligere ved å tilsette einerbær og knust bar til maten. Velkjent er også bru ken av einer og or når man røyker fisk. Med vekster kan man også krydre «det klare»: Akevitten er allerede omtalt. Mindre kjent hos oss er smaksettingen av vodka med marigras. Den velkjente polske utgaven av denne drikken er Subrowka. Ven telig skulle vi kunne få en god smak også med vårt eget marigras. Krydring av brennevin kan man forsøke med ikke-giftige vekster som har kraftig smak, som einer eller kvann. Det lønner seg nok først å lage små prøveserier, for selv om krydderet er billig, er løsemidlet dyrt. Gro Gulden
231
Kreps og krepsing
Ferskvannskreps.
SYSTEMATIKK OG UTBREDELSE Ferskvannskreps 234 Signalkreps 234 Kreps i Norge 235
234
BYGNING OG KJENNEMERKER 235 Ytre bygning 235 Indre bygning 236 Sansene 237 Farge 238 LEVEVIS 238 Miljøkrav 238 Fiender 239 Levested 239 Aktivitet 240 Vandringer 240
SYKDOM OG PARASITTER 241 Infeksjonssykdommer 241 Parasitter 242
FORMERING 242 Kjønnsmodning 242 Paring og rognutvikling 244 Yngel 244 VEKST 245
FØDEVALG
247
KREPSING 248 Utviklingen i krepsefisket 248 Krepsefisket i Steinsfjorden 248 Fangstredskaper 249 Oppbevaring og transport 253 STELL AV KREPSEVANN 253 Forebygging mot krepsesykdommer 253 Bekjempelse av fiender 253 Miljøforbedringer 254 Utsetting av kreps 254 Forvaltning 255 Avkastning 255
Kreps og krepsing
Systematikk og utbredelse Ferskvannskreps I Norge har vi bare én art av fersk vannskreps, Astacus astacus. Vanlig vis blir den bare kalt kreps, men også navn som elvekrabbe, flodkreps og elvekreps ble brukt tidligere. For å skille vår ferskvannskreps fra andre arter er nå navnet edelkreps blitt tatt i bruk i Skandinavia. Krepsen hører til ordenen Decapoda, eller tifotkrepsene, innen ledddyrenes rekke Arthropoda. Tifot krepsene omfatter de mest utviklede artene av krepsdyr, og blant annet hører havdelikatesser som hummer, languster, reker og taskekrabber til denne ordenen. Det finnes omtrent 10 000 arter av tifotkreps. Langt de fleste artene er knyttet til marint mil jø, men det finnes også tifotkreps som har tilpasset seg til et liv på land. I ferskvann finnes det omtrent 500 arter og underarter. I Europa finnes det nå 8 arter av ferskvannskreps. De opprinnelige ar tene er hullkreps (Austropotamobius pallipes), steinkreps (A. torrentium), tyrkerkreps eller myrkreps (Astacus leptodactylus), ved siden av vår egen kreps. I tillegg til disse artene er det i løpet av de siste hundre årene innført fire arter fra Nord-Amerika: Procambarus clarkii, P. acutus, Orconectes limosus og signalkreps (Pacifastacus leniusculus). Krepsen forekommer over store deler av Europa. I Skandinavia finnes kreps helt nord til 64 °N. Krepsen er videre utbredt i hele Mellom-Europa med vestlig grense i Frankrike, sørlig i Italia og Jugoslavia, og østlig grense i de vestlige deler av Sovjetunionen. Leveområdet er imidlertid blitt sterkt redusert gjennom det siste århundret. Den viktigste årsaken er krepsepesten Aphanomyces astaci, en soppinfeksjon som har utryddet krepsen over store deler av Europa. I tillegg har også økende forurensning og konkurranse fra andre arter fortrengt krepsen, og det er heller ikke mulig å gjeninnføre krepsen til områder hvor den fantes tidligere, på grunn av for 234
urensningen i disse områdene i dag. Tyrkerkrepsen har en mer østlig utbredelse enn vår egen edelkreps. På grunn av sin gode konkurranseev ne sprer denne arten seg til stadig nye områder og finnes nå helt nord til Finland. Den nordamerikanske krep sen P. clarkii er nå også påvist i SørSverige. Trolig er spredningen til Sverige utført av ubetenksomme akvarie-interesserte. Signalkrepsen ble innført til Sverige i 1960 fordi den var motstandsdyktig mot krepsepest. I løpet av de påfølgende årene er sig nalkreps blitt spredt til de fleste land i Europa. Norge er kanskje det eneste landet i vår verdensdel som ikke har signalkreps.
Signalkreps Signalkrepsen (Pacifastacus leniuscu lus) hører hjemme på vestkysten av Nord-Amerika. Navnet har signal krepsen fått fordi klørne har en tydelig hvit flekk. Fiskeribiologen Gunnar Svårdson importerte signal kreps til Sverige første gang i 1960 for å sette den ut i vann hvor krepsen var utryddet av krepsepest. Man antok at signalkreps var resistent mot krepse pest, ettersom den nordamerikanske arten Orconectes limosus, som ble innført fra Nord-Amerika til Tysk land rundt 1890, var resistent. For søkene i Sverige viste snart at signal krepsen hadde store økologiske lik heter med den hjemlige krepsen, den hadde nesten like god smak, og sist, men ikke minst, signalkrepsen var virkelig resistent mot krepsepest. Det er bare individer som er svekket, som dør på grunn av krepsepesten. Et problem er imidlertid at signalkrep sen kan være bærer av krepsepestsmitte. Utsettingsforsøk med signal kreps må derfor utføres med den største aktsomhet, og i Sverige er det bare tillatt å sette ut signalkreps i den sørøstlige delen av landet. Signalkrepsen er noe tyngre enn edelkrepsen. Hannene har større klør, mens hunnene har bredere hale. Signalkrepsen er mer aktiv og livlig,
og den vokser også noe raskere enn edelkrepsen. Spesielt når den settes ut i nye lokaliteter, er veksten rask, og den kjønnsmodnes tidlig. Voksne individer kan vokse 8-10 mm ved hvert skallskifte. De hittil største signalkrepsene i Sverige har vært opptil 21 cm og har veid i overkant av 300 gram. Reproduksjonsbiologien til signalkrepsen er som hos edelkrep sen, men signalkrepsen har flere og mindre rognkorn. For produksjon av yngel til utsetting ble det i Sverige bygd et oppdrettsanlegg i 1969. An legget produserer over en million yn gel årlig, og det er hittil satt ut signal kreps i omtrent 300 innsjøer i Sverige. Ferskvannskrepsens utbredelse (markert med grønt) i Norge i 1980-årene.
Bygning og kjennemerker
Kreps i Norge Krepsen har trolig vandret inn fra Sverige. Når de første kreps kom til Norge, vet man ikke, men det finnes skriftlige kilder som er mer enn 200 år gamle, om kreps. Pontoppidan skrev om kreps i Østfold i 1752. Det er blitt hevdet at det var Vasa-kongene som innførte den til Sverige. Imidlertid fantes det kreps i Sve rige før dette, sannsynligvis vandret den inn i Sverige etter siste istid, samtidig med de siste arter av fersk vannsfisk, mens Østersjøen ennå var en innsjø. Innvandringen til Norge skjedde etter alt å dømme etter vassdragene som går fra Østfold og inn i Sverige. Fiskeribiologen Huitfeldt-Kaas be skrev utbredelsen av kreps rundt år hundreskiftet i Norge. Det var da vesentlig i Østfold og deler av Akershus at det fantes kreps. Kreps fantes også på andre lokaliteter på Østlandet, men den var trolig spredt dit av mennesker. Krepsens naturlige spredningsevne er liten, men på
grunn av den store interessen for kreps er den stadig blitt spredt til nye lokaliteter av mennesker. I Norge har spredningen foregått vesentlig i dette århundret, med en økning de siste tiårene, men allerede i sin skildring av krepsen i 1752 skrev Pontoppidan om utsettingsforsøk på Vestlandet. I dag finnes krepsen fortsatt hovedsa kelig på Østlandet. Kommunene Elverum, Vang, Ringsaker, Nordre Land, Søndre Land, Flå, Ringerike, Modum, Øvre Eiker, Kongsberg og Hof danner nord- og vestgrense for utbredelsene. I tillegg er det faste stammer av kreps i Telemark, Roga land, Hordaland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Det har også vært gjort forsøk med utsetting i Nord-Norge. I 1962 ble det satt ut kreps ved Mo i Rana, og så tidlig som i 1946-47 ble det satt ut kreps fra Finland i om rådene rundt Harstad.
Bygning og kjennemerker Ytre bygning I stedet for skjelett har krepsen et ytre skall av kitin og kalk som dekker alle kroppsdeler. Skallet beskytter krepsens indre organer og gir samti dig festepunkter for muskulaturen. Skallets styrke varierer fra kroppsdel til kroppsdel. Hardest er skallet i klørne, ryggskjoldet, munndelene og gålemmene. 70-80 % av skallet på klørne og ryggskjoldet består av uor ganiske komponenter, og kalsiumkarbonat utgjør mesteparten av det te. Mellom forkroppen og halen og i
Hvis en kreps mister en klo, som krepsen på bildet en gang har gjort, vil det i forbindelse med det neste skallskiftet vokse ut en ny. Men den nye kloen er betydelig mindre enn den som gikk tapt. Karakteristisk for krepsen er en mengde «utvekster», f.eks. følehorn, kjeveføtter, gangbein og svømmebein.
235
Kreps og krepsing
leddene er skallet tynt og mykt, slik at krepsen kan bevege og bøye lem mer og ledd. Skallet dekker også krepsens ytre deler like til følehorn og øyne, og ligger som et tynt lag over gjellene og størstedelen av for døyelsesorganene. Krepsens kropp er delt i 21 ledd. Mange av leddene er sammenvokst, og det er derfor umulig å skille alle de enkelte leddene fra hverandre. På hvert ledd, unntatt siste haleledd, fin nes et par leddelte, sinnrikt oppbygde vedheng. De 14 første leddene, som til sammen utgjør hodet og brystpartiet, er sammenvokst og danner forkroppen, som er dekket av et stivt, enhetlig ryggskjold. Forrest slutter ryggskjoldet i et skarpt pannehorn (rostrum) mellom øynene. Grensen mellom hode og bryst avtegnes som et synlig, tverrgående spor i rygg skjoldet. To bakoverrettete spor viser grensen mellom den egentlige kroppen og gjellehulerommet. På bakkroppen er det seks ledd som danner den leddelte, bøyelige halen. De forskjellige lemmene eller ved hengene er kanskje det mest fram tredende trekket ved krepsens utse ende. Vedhengene er mer eller mind re modifisert, eller kanskje heller spesialisert, fra en felles grunntype. De er tilpasset ulike oppgaver og funksjoner, som bevegelse, sansing, næringsopptak, forsvar, formering, graving og svømming. Hodet har seks ledd med hvert sitt par av vedheng. De tre første par vedheng er fasettøynene og to par følehorn, mens de tre neste er tyggeredskaper. Disse er utviklet til å skjæ re og knuse maten og består av ster ke, skiveformete tyggeflater. Mun nen er plassert på undersiden, nær festepunktene til klørne. Munndelene består av et par overkjever (mandibler) og to par underkjever (maxiller). På det bakerste underkjeveparet er det en åreformet sideplate som strekker seg bakover til forkant av gjelleåpningen. Ved stadige bevegel ser fram og tilbake er denne med på å bringe en frisk vannstrøm forbi gjel lene og ut foran. De tre fremste par brystføtter, kjevebeina eller tyggebeina, hjelper også til med å opprett holde denne vannstrømmen. I tillegg er disse vedhengene tilpasset behand 236
ling av mat. De fem neste par bryst føtter er iøynefallende lange, og det er også disse som er opphavet til nav net tifotkreps. Det forreste paret er omdannet til kraftige klør, som bru kes når krepsen griper et bytte. Klør ne brukes for øvrig som forsvarsvåpen og til graving. De neste fire par gangbein er lange og tynne. De to forreste av disse ender i små klør. Disse bruker krepsen til å plukke og behandle mat, og til rengjøring av skall og rogn. Hovedfunksjonen til alle disse fire parene av lemmer er imidlertid bevegelse. På undersiden av halen er det fem par små lemmer som kalles svømmeeller halebein. Krepsen bruker også disse for å opprettholde vannstrøm men forbi gjellene. Hunnen bruker dem i tillegg til å bære rogna med. Hos hannene er de to forreste halebeina utviklet til lange, rørformete paringsorganer som strekker seg framover mellom gålemmene. Hun nene mangler dette forreste paret ha lebein, eller de er kraftig redusert, mens det andre paret er vanlige hale bein. Allerede når krepsen er 3-4 cm lang, kan kjønnet bestemmes på
grunnlag av paringsorganet hos han nen. Kjønnet kan også bestemmes ut fra kroppsformen og størrelsen på klørne for voksen kreps. Klørne er større hos hannene, mens halen er bredere hos hunnene. Dette gjelder spesielt kjønnsmodne hunner. Han nene har også bredere og rundere ryggskjold enn hunnene. Kjønnet kan bestemmes også for helt små kreps ved hjelp av kjønnsåpningens plassering. Hos hunnene er kjønnsåpningen ved roten av tredje, mens den hos hannene er ved roten av fem te par brystføtter. Krepsens halevifte består av en sentral midtplate (telson), hvor gattet er plassert. Bakerste par halebein er omdannet til en bred, vifteformet halefinne sammen med siste ledd. Når krepsen blir skremt, slår den halen sammen, og kan på denne måten raskt svømme baklengs vekk fra tru ende farer. Haleviften brukes også av hunnene for å beskytte rogna både mot artsfeller og andre rognrøvere.
Indre bygning Fordøyelsesorganene til krepsen er svært egenartete. Maten går først
Når en kreps skal kjønnsbestemmes, finner man de sikreste merkene på haleføttene. Hos hannen (til høyre) er det første og andre halefotparet utviklet til rørformete paringsbein. Hos hunnen (til venstre) mangler derimot det første beinparet helt, mens det andre paret er utformet som vanlige svømmebein. Hunnens hale er markert bredere enn hannens. På bildet ser man også de små, runde kjønnsåpningene, som hos hannen sitter ved roten av de bakerste brystbeina, hos hunnkrepsen ved det tredje brystbeinparet, regnet bakfra.
Bygning og kjennemerker
gjennom et kort spiserør ned i den todelte tyggemagen. Før den er kom met så langt, er maten først blitt revet i stykker ved hjelp av enten de store eller de små klørne på de to fremste par gangbein. Videre blir maten mer oppstykket av kjevene. I den forreste tyggemagen blir maten malt enda finere ved hjelp av de forkalkede kitintennene, eller den såkalte magemølla, som hever seg mot mageveggen. På en måte kan vi si at hos krepsen sitter tennene i magen. Den finmalte føden fortsetter deretter til tyggemagens bakerste del. Her blir uoppmalte deler, f.eks. skalldeler, silt bort og skilt ut gjennom munnen. Til denne delen av magen kommer det ganger fra den store, forgrenete fordøyelseskjertelen inn i magens bakre og nedre del. Tarmen går gjen nom halen som et rør og munner ut i den midterste platen av haleviften. Vanligvis avtegnes tarmen som et mørkt rør i halen. Hele fordøyelses systemet, med unntak av tarmens midtdel, er tynt og dekket av et kitinskall. Ved hvert skallskifte brytes skallet ned og fornyes. Sirkulasjonssystemet eller blodom løpet hos krepsen er åpent, men allikevel godt utviklet. Hjertet er plassert rett under ryggskjoldet. Oksygenrikt blod kommer fra gjellene og inn i det rørformete hjertet gjen nom en rekke åpninger, og pumpes så både framover og bakover gjen nom pulsårene. På denne måten får de ulike organene tilført friskt, oksygenrikt blod. Blodet vender deretter tilbake til hjertet etter å ha passert gjellene. Krepseblodet (hemolymfen) er nesten fargeløst. Blodet mangler røde blodlegemer og har hemocyanin for transport av oksygen. De fem parene av fjærformete gjel ler sitter godt beskyttet inne i gjellehulen, ved roten av hvert brystbein. Ryggskjoldet danner en hule, og åndingsvannet som passerer gjellene, strømmer inn i gjellehulen bakfra, og ut igjen ved hodet. Når kokt kreps renses, støter man ofte på to grønne blærer i hodet. Dis se såkalte grønne kjertlene utfører krepsens nyrefunksjoner og renser blodet for avfallsstoffer. Nervesystemet til krepsen er enkelt og består av en lang kjede av nerve-
knuter på buksiden. I hver leddavdeling eller segment er det et nerveknutepar hvor det grener av nerver til muskulatur, lemmer og andre orga ner. I hodet er det en primitiv hjerne dannet av mange nerveknuter som er vokst sammen. Nervene fra øynene og følehornene går direkte hit.
Sansene Krepsen har to fasettøyne som sitter i enden av bevegelige skaft. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre, og krepsen kan derfor samtidig se både framover og bakover. Hvert øye består av en rekke små, polygonformete linser. Antallet linser og størrel sen på dem forandrer seg med alde ren. Hos ung kreps består øyet av omtrent 600 linser, mens voksen kreps har mer enn 2000. Øynene er svært følsomme når det gjelder å registrere bevegelse, noe man raskt legger merke til når man forsøker å fange kreps. Størstedelen av krepsekroppen er følsom for berøring, men spesielt føl somme er klørne, munndelene, samt undersiden og sidene av halefinnen. I disse områdene har krepsen rikelig med følsomme børster.
Krepsen er svært følsom for lukt og smak. Luktesansen brukes til å loka lisere byttet, og når åtepinner med friskt fiskekjøtt settes ut, varer det ikke lenge før krepsen kommer. Luk tesansen har også betydning for kje misk kommunikasjon mellom indivi dene og mellom kjønnene. Stillingen sin i vannet sanser krep sen med et eiendommelig organ. Ved roten av de fremste, korte følehorne ne er det et lite hulrom, den såkalte likevektsblæren. Veggene i hulrommet, statocysten, er dekket av korte, svært følsomme børster. I likevekts blæren er det plassert statolitter som er sammensatt av forskjellige partik ler, vesentlig små sandkorn. Krepsen sanser stillingen sin ut fra hvordan sandkornene trykker på børstene. Fjernes likevektsblæren, forårsaker det likevektsforstyrrelser hos krep sen. Det tynne kitinlaget som dekker undersiden av likevektsblæren, blir fornyet i forbindelse med skallskiftet. De små sandkornene forsvinner sam tidig. Det blir fortalt at krepsen straks leter opp nye sandkorn og plas serer dem omhyggelig i blæren ved hjelp av klørne. Mer sannsynlig er det likevel at når krepsen graver i
Fargen på krepsens skall er avhengig av omgivelsene. Derfor kan man i ett og samme vann finne kreps med forskjellig farge. Når krepsen lever på sand- eller steinbunn, er den brunaktig, mens kreps som holder seg på leirbunn, får en mer blåaktig farge. Ved koking fordamper de naturlige skallfargene, og krepsen blir rød.
237
Kreps og krepsing
bunnen, kommer nye sandkorn opp i blæren. Det er også mulig at krepsen med hensikt stikker hodet ned i pas sende bunn. Når krepsen holdes i oppdrett uten tilgang på sandkorn, mister den likevektssansen etter skallskifte. Dette fører til at den går med hodet ned mot bunnen og halen i været. Denne reaksjonen på mang lende sandkorn er sikkert til hjelp i naturen, siden krepsen ved å holde hodet mot bunnen har større mulig heter for å få nye sandkorn opp i likevektsblæren.
Farge På lokaliteter hvor bunnen er mørk, er krepsen vanligvis mørk brun, ofte nesten svart. I innsjøer med klart vann er fargen lysere, og varierer mellom blått og grønt. Kreps som lever på lys bunn, og særlig på leire, kan være lyseblå. Etter et skallskifte er skallet helt rent og som oftest lyst i fargen. Skallet herdes etter hvert og blir mørkere. Dessuten fester det seg urenheter til skallet, og det er lett å skille en kreps som nettopp har skif tet skall, fra en som ikke har skiftet. Fargen endrer seg også etter som krepsen blir eldre. De første leveåre ne har ungene lyseblått skall, mens det er mørkere hos eldre individer. Reguleringen av farge skjer delvis fra de indresekretoriske kjertlene ved roten av fasettøynene. Hormoner herfra transporteres i blodsystemet og påvirker lokaliseringen av pigmen tene i kromatoforene (fargebærende, pigmentrike celler). Det er den inn byrdes plasseringen av pigmentstoffene i cellene som gir kreps forskjellig farge. Pigmentene i skallet består av flere farger. Det finnes enkelte individer som mangler ett eller flere fargestoff. Disse krepsene kan være røde, blå eller i sjeldne tilfeller nesten fargelø se (albinoer). De ulike fargestoffene har ulik varmebestandighet, og dette er en egenskap vi setter stor pris på. Når krepsen blir kokt, brytes nemlig de brune, blå og grønne farge stoffene ned eller fordunster. De rø de og gule derimot er mer varmebestandige. Dette er årsaken til at krep sen får den delikate rødfargen ved koking. 238
Levevis Miljøkrav Ferskvannskrepsen er, som navnet sier, knyttet til ferskvann, og selv i brakkvann med liten saltholdighet, ca. 5 promille, kan krepsen ikke for mere seg eller overleve et skallskifte. Når det gjelder oksygeninnholdet i vannet, er krepsen minst like kreven de som laksefisk. For at den skal trives, må det være minimum 5 mg oksygen pr. liter i den varme årsti den. Trolig er dette årsaken til at krepsen holder seg unna områder med store mengder råtnende, oksygenforbrukende planterester. Hvis oksygeninnholdet i vannet blir redu sert, blir krepsen stresset, og både trivsel og tilvekst reduseres. Når oksygeninnholdet er rundt 2 mg pr. 1, vil endel kreps dø. Imidlertid kan enkelte kreps klare seg en kort stund selv med lavere oksygeninnhold. Krepsen kan også klare seg på land i flere døgn under gunstige forhold med høy fuktighet og skygge. Voksen kreps kan tåle lav pH, men både vekst (skallskifte) og reproduk sjon krever pH på over 6. Best trives krepsen i vann med pH mellom 7 og 8,5. Undersøkelser i Sverige viser at det bare er få innsjøer med pH lavere enn 6,5 hvor det finnes kreps. Det er de yngste stadier som er mest følsom me for forsuring og lav pH. Trolig er pH 5,6 laveste grense for at rogna til krepsen kan utvikles. Skallskiftene utgjør også kritiske perioder, etter som krepsen har vanskeligheter med å bygge opp nytt skall når vannet bare er svakt surt. Mellom skallskif tene kan imidlertid voksen kreps tåle både lave pH-verdier og høyt aluminiuminnhold, en kombinasjon som ofte er kritisk for fisk i forbindelse med forsuring. I Norge fantes det ikke særlig mye kreps i de områdene som nå er rammet av forsuring, og derfor har vi ikke mistet så mye av den naturlige krepseproduksjonen i forbindelse med den økende forsurin gen. Imidlertid kom det i en spør reundersøkelse gjennomført i 1979 av Krepseutvalget til Direktoratet for
vilt og ferskvannsfisk (nå Direktora tet for naturforvaltning) fram at for suring har medført nedgang i krepsebestanden. Hele 31 % av dem som ble spurt, oppgav at nedgang i krepsebestanden i deres kommuner skyld tes forsuring, og ut fra spørreunder søkelsen kunne det virke som om for suring var en av de viktigste truslene mot krepsebestandene våre. Imidler tid er det trolig bare mindre lokalite ter, med liten betydning for den tota le krepseproduksjonen, hvor forsu ringen har slått ut krepsen. De om rådene som er hardest rammet av forsuring, ligger i Østfold, Akershus og Hedmark. Forsuringen har ram met mye hardere i Sverige, og her er flere krepsebestander gått tapt. Skallet til krepsen er herdet med kalk, og krepsen krever derfor endel kalsium i vannet. Vanligvis blir 5 mg kalsium pr. liter vann regnet som et minimumskrav for kreps, men det er funnet krepsebestander som lever i beste velgående i vann med betydelig lavere kalsiuminnhold. I kalkfattige vann vokser imidlertid krepsen lang somt, og det blir også fortalt at krep sen har tynt skall i disse innsjøene. Krepsen er en varmekjær art med sin nordligste utbredelse i Sør-Norge. For at den skal trives, bør temperatu ren være gunstig. Optimale vekstfor hold krever temperaturer på mellom 17 og 20 °C. Når temperaturen faller under 17 °C, avtar veksten, mens dødeligheten øker når temperaturen overstiger 20 °C. Den svenske krepseforskeren Sture Abrahamsson un dersøkte krepsens temperaturkrav i Sverige i forbindelse med forsøk for å etablere kreps lenger nord. Han fant at krepsen kunne leve helt nord til 68 °N forutsatt at temperaturen i lø pet av de tre sommermånedene var 15 °C eller mer. Imidlertid fører kli maet i nordlige strøk til nedsatt vekst og sen kjønnsmodning. Krepsen er svært ømfintlig for vannforurensning, og i store deler av Europa er krepsen forsvunnet nett opp på grunn av forurensning. Rensking, mudring og andre tiltak som grumser til elvevannet, er også svært skadelige for krepsen. Disse til takene påvirker den negativt både ved en direkte effekt og ved at skju lesteder og næringskilder ødelegges.
Levevis
Fiender Hele livet er krepsen utsatt for an grep fra tallrike fiender. Mennesket må kanskje betraktes som hovedfien den, og overfiske av kreps har fore gått i en rekke lokaliteter i Norge. Spesielt utsatt er kreps i små elver og bekker. Her kan ufornuftige krepsefiskere i løpet av noen få kveldstimer ødelegge krepseproduksjonen for lang tid framover. Tross sitt sterke ytre panser er krepsen utsatt for å bli spist av fien der, og den er derfor svært avhengig av skjul. At den er nattaktiv, er trolig også en form for beskyttelse mot fien dene. Forsøk i Sverige antyder at krepsen er mer nattaktiv når det er en fiende (abbor) til stede i vannet. Spe sielt utsatt for fiender er krepsen i forbindelse med skallskiftet; da er den helt forsvarsløs. Under skallskif tet må krepsen også være på vakt mot artsfeller, som gjerne delikaterer seg med naboen når anledningen byr seg. Små kreps er utsatt for å bli spist av større kreps, særlig de store hannene kan være farlige for småkrepsen. Kannibalismen er antatt å være så omfattende at store kreps bør fiskes ut hvis man vil opprettholde en høy krepseproduksjon. Undersøkelser ved blant annet Evo fiskeforskningsstasjon i Finland viser at mindre enn 5 % av yngelen overlever fram til voksen alder. Overlevelsen kan være noe bedre når krepseyngel blir satt ut i krepsetomme vann. Dette tyder på at overlevelsen også påvirkes av til stedeværelsen av kreps. Imidlertid skiller forsøkene ikke mellom kon kurranse og kannibalisme som årsak til økt dødelighet. Ål er en av krepsens farligste fien der. Den kan uten vansker trenge seg inn i krepsens skjulesteder under steiner eller i ganger som krepsen har gravd ut. Undersøkelser i Sverige viser at hvis det finnes ål av noen betydning i et vassdrag, er det lite eller ingen kreps der. I 1600 undersøkte innsjøer var midlere av kastning 46 kreps pr. hektar i ålefrie vassdrag, 22 kreps pr. hektar i vass drag med sparsom ålebestand, mens det i vassdrag med mye ål vanligvis ikke fantes kreps. Andre fiskearter kan også ha kreps
på menyen. Vanligvis er krepseyngelen mest utsatt for rovfisk, men det hender også at stor kreps havner i en fiskemage. Den viktigste fienden er kanskje abbor, men også gjedde, lake, mort, brasme og andre fiske arter kan delikatere seg med kreps. Even Dehli undersøkte næringsvalg hos abbor i Maridalsvannet og fant at kreps var den viktigste næringen i sommerhalvåret. Store kreps ble tatt under skallskifte, mens småkreps ble tatt uansett om skallet var mykt eller hardt. Det ble registrert kreps på opptil 10 cm i abbormagene. Krepseyngel kan dessuten være ut satt for fiender fra insektverdenen. Vannkalver og øyestikkerlarver kan være farlige fiender for en liten krepse yngel. Krepsen har fiender også blant pat tedyrene. Minken er kanskje den verste, men også oter, vånd og vannspissmus kan ta kreps. Undersøkelser i Sverige tyder på at opptil 80-100 % av sommernæringen for mink kan ut gjøres av kreps. Undersøkelser i Nor ge har vist at mink kan ta mye kreps. Blant fuglene er det spesielt måker og hegrer som er ivrige når det gjelder å fange krepseyngel. Hvis en kreps blir tatt opp av van net, slår den kraftig med halen. Dette er den samme bevegelsen som krep sen bruker når den svømmer bak lengs i vannet. Hunner med rogn eller yngel holder halen tett inntil kroppen når de blir tatt opp av van net. Dette gjør de både for å beskytte avkommet mot fiender, og for å hind
re det i å falle av. For å lure seg unna fiender har krepsen flere kunster å ty til. Hvis en fiende har fått tak i en klo eller et bein, kan krepsen selv kappe av beinet i en bestemt bruddsone og rømme. Dette kan sammenliknes med firfislas kapping av sin egen ha le. Når fienden sitter og tygger på kloa, kan krepsen forsvinne til nær meste trygge skjulested! Tapet av lemmer hos krepsen skjer ved autotomi, som vil si at bruddet foregår ved en allerede eksisterende bruddsone, forårsaket av en nerverefleks. Etter noen få skallskifter er lemmet igjen helt regenerert. Mange kreps mangler en klo, mens andre har en stor og en liten klo. Den minste kloa er da en ny klo som er i ferd med å vokse ut.
Levested Kreps forekommer i en rekke for skjellige typer av lokaliteter. Vi fin ner kreps i innsjøer, elver, bekker og tjern. Det kan virke som om krepsen trives ekstra godt i rennende vann, noe som også de gamle navnene elvekreps og flodkreps tyder på. Krep sen liker seg best der bunnen er fast, uten gjørme. Fordi krepsen er så av hengig av skjul, holder den seg unna områder med sandstrender og fin, jevn bunn. Områder med tett vegeta sjon holder den seg også unna, trolig fordi vannplantene står så tett at de hindrer bevegelsene, og også fordi det er store svingninger i vannkvalitet
For å redde seg ut av en farlig situasjon kan krepsen benytte seg av omtrent den samme teknikken som firfirsla praktiserer når den slipper halen for å redde seg fra en fiende. Hvis en motstander har fått et litt for fast grep i en klo, kan krepsen kappe kloen inne ved roten og komme seg i sikkerhet.
239
Kreps og krepsing
i den tette vegetasjonen. Yndlingsområdene for krepsen er steder med steinete bunn og muligheter for å grave huler. Krepsen kan raskt grave seg en gang når bunnforholdene er gunstige, og gangene kan være opptil en meter dype. Når krepsen graver, skyver den massen ut av hulen ved hjelp av klør ne, som en bulldozer. Kjennetegnet på en bebodd hule er derfor den fers ke bunnmassen på utsiden. Hulene kan være plassert både helt oppe i strandkanten og i en dypere skråning. Krepsegangene starter ofte fra pas sende skjulesteder, f.eks. trestam mer, trerøtter eller steiner. Hulene er svært trange, laget nøyaktig etter mål. Dette gjør at hulene er lette å forsvare mot større inntrengere. Det er også vanskelig å trekke krepsen ut av hulen. Den stritter imot av alle krefter. Lemmer og hale spennes ut mot veggene, mens hodeskjoldet og pannehornet presses opp mot taket. Krepsen finnes vanligvis på relativt grunt vann, i dybdeområdet 0,5-3 meter, men den kan påtreffes helt ned til 20-25 meter. Bunnkvaliteten er avgjørende for produksjonen av kreps. Regulering av vannstand og strøm påvirker i høyeste grad bunn kvaliteten. Derfor er vassdragsregu lering til stor skade for krepsen. Krepsene er svært aggressive mot hverandre. Store hanner dominerer over mindre kreps, og mulighetene for å finne skjul innvirker derfor sterkt på bestandsstrukturen. I Steinsfjorden fant vi at krepsens leng defordeling på mudderbunn med lite skjulmuligheter var svært homogen. Alle krepsene var mellom 6 og 10 cm, og det fantes overhodet ikke småkreps. På litt grunnere områder med bedre skjulmuligheter økte andelen av mindre kreps. Imidlertid var det først på steinete områder i strandso nen at det fantes noe særlig med småkreps. Dette viser den store be tydningen bunnsubstratet har i krepsevann, og trolig er det nettopp den gunstige sammensetningen av områ der med rikelig skjul og næringsrike områder som gjør Steinsfjorden til vårt mest produktive krepsevann. Da vasspesten invaderte Steinsfjor den, fikk vi også et eksempel på hvor dan krepsen innbyrdes påvirker sin 240
egen bestandsstruktur. På et relativt steinete strandparti bestod krepsebestanden av alle lengdegrupper før vasspestinvasjonen. Etter etablerin gen av vasspest ble krepsen presset sammen på et lite område i bølgeslagssonen. Dette førte til økt kon kurranse, og andelen av småkreps ble sterkt redusert. Trolig var dette en direkte effekt av dominans fra store kreps. Den første sommeren trives krepseyngelen best i grunne områder med rikelige skjulmuligheter og relativt varmt vann.
Aktivitet Krepsen er en typisk eneboer. Hvert individ har sin egen hule eller eventu elt et annet skjulested som den for svarer mot artsfeller. I den lyse tiden av døgnet holder krepsen seg i skjul med de lange følehornene utstrakt, slik at den kan følge med i verden utenfor. Klørne er ofte skrått utstrakt i åpningen til skjulestedet for å hind re noen i å trenge inn. Når krepsen blir skremt, trekker den seg raskt len ger inn i hulen. I skumringen blir krepsen mer aktiv og begynner matsøket. På overskyete dager kan krep sen begi seg ut for å lete etter mat allerede om ettermiddagen. I mørkt vann og skyggefulle strandområder kommer krepsen tidligere ut enn i klart vann og på lyse strender. Det kan virke som krepsen i disse om rådene er aktiv i en lengre periode av døgnet enn i områder med mye lys. På dypere vann med dårligere lysfor hold er krepsen også mer aktiv gjen nom hele døgnet. Aktiviteten er størst rundt midnatt og avtar igjen på morgenkvisten. Krepsens aktivitet er svært avhen gig av temperatur. Dette fører til at det er store årsvariasjoner i aktivitet. Ved temperaturer under 9 °C blir ak tiviteten svært redusert. Den mest ak tive perioden har krepsen på sensom meren og tidlig på høsten. Høy akti vitet om høsten har sammenheng med at det er paringstid. I forbindelse med skallskiftene har krepsen peri oder med svært lav aktivitet. Imidler tid er aktiviteten igjen høy umiddel bart etter skallskiftet. Aktiviteten hos hunnene er lav når de går med rogn
og unger. Det er også forskjeller i aktiviteten mellom hanner og hun ner, generelt har hannen høyest akti vitet. Selv om krepsen tar det med ro om vinteren, tar den til seg næring, og den kan også i noen grad gå i teiner i den kalde årstiden.
Vandringer Krepsen beveger seg som regel med klørne utstrakt framover og med ha len rettet ut bakover. Imidlertid kan den også bevege seg sidelengs, på skrå og bakover. Når den blir skremt, rømmer den unna baklengs ved å slå kraftig med halen. Vanligvis flykter krepsen mot sin faste skjuleplass, men den kan også gjemme seg blant steiner eller i vegetasjonen. Ofte rømmer krepsen ut mot dypere vann før den søker skjul. Krepsen virker treg når den vandrer omkring på bun nen, men er utrolig rask når den svømmer baklengs unna truende farer. Krepsen synes å være svært stedbunden. Når den leter etter mat, be veger den seg bare noen få meter fra sitt bosted. Yngre individer beveger seg kortere avstander enn store kreps, og hunnene kortere enn hannene. Ved merkeforsøk er det vist at en kelte kreps kan foreta lengre vand ringer, selv om de fleste er relativt stedbundne. Bare få uker etter mer king er det gjenfanget kreps som har flyttet seg flere hundre meter. Imid lertid kan dette være kreps som er fjernet fra sitt opprinnelige revir, og som så søker å finne seg et nytt om råde. I en dansk undersøkelse ble det funnet en midlere vandring på 4 m pr. døgn, og enkelte kunne vandre opptil 60 m i løpet av et døgn. Tyrkerkrepsen vandrer mer enn edelkrepsen, og dette er med på å forklare hvorfor den nå sprer seg stadig lenger mot nord og vest. Krepsen i Steinsfjorden oppholder seg om sommeren over sprangsjiktet. Om høsten sirkulerer innsjøen, og i denne perioden er vanntemperatu ren i hele den grunne Steinsfjorden 4-12 °C, uavhengig av dyp. På denne tiden kan det fanges kreps ned til .17 m, noe som tyder på at krepsen trekker ned på dypere vann om høsten.
Sykdom og parasitter
Sykdom og parasitter Infeksjonssykdommer Infeksjonssykdommer hos kreps kan skyldes virus, bakterier og sopp. Bakteriesykdommer er lite utbredt blant kreps. Om virusinfeksjoner vet man foreløpig nesten ingen ting. Soppinfeksjoner er en viktig sykdomsårsak hos kreps, og de viktigste hos vår kreps er krepsepest, Aphanomyces astaci, og brannflekksyke, Ramularia astaci. Brannflekksyken arter seg ved at det i skallet oppstår runde, svartbru ne flekker med røde kanter. Flekke ne kan minne om brannsår. Vanligvis har flekkene en diameter på omtrent 1 cm, men de kan også være større. Flekkene forekommer som oftest på halen eller klørne. Under flekkene er muskulaturen gjennomvevd av sopp. Sykdommen fører til økt dødelighet. Når krepsen kokes, forblir flekkene svarte. Krepsepesten ble første gang påvist i elva Po i Italia i 1860. Pesten spredte seg raskt i de sentrale deler av Euro pa, og i 1870-årene ble mange krepsebestander i Frankrike og Tyskland utryddet. I 1890 var krepsepesten kommet inn i Russland, og i 1893 ble de første døde kreps observert i Fin land. Sverige var det neste landet som stod for tur. Levende kreps ble importert fra Finland, og myndighe tene hadde planer om å forby denne importen på grunn av smittefaren. Imidlertid tok det for lang tid før forbudet ble innført, og i 1907 kom krepsepesten til Stockholm. Levende kreps ble solgt på torget, syk og død kreps ble kastet i Målaren, og trolig ble krepsepesten overført på denne måten. Først i 1903 påviste den tyske fors keren Schikora at pesten var forårsa ket av en sopp tilhørende gruppen Saprolegniacea. De nordamerikanske artene av ferskvannskreps er svært motstandsdyktige mot krepsepest, men de kan være smittebærere. Det er derfor antatt at sykdomsutbruddet i Italia i 1860 skyldtes at det ble im portert kreps fra Mississippi-deltaet i 16. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
denne perioden. Det er ikke bare vår hjemlige kreps som er utsatt for krep sepest. Også de andre europeiske ar tene og kreps fra andre verdensdeler er utsatt. Derfor må overføring av kreps fra et område til et annet over våkes svært nøye. Soppen som forårsaker krepsepes ten, kan bare leve på levende kreps, og zoosporene som dannes, kan bare leve noen få dager etter at de er frigjort fra vertsdyret. Kreps som er smittet, dør i løpet av et par uker, ved høy temperatur enda raskere. Angre pet kreps blir slapp og har stolprete bevegelser. Krepsen har store proble mer med å holde balansen og kan ofte falle på ryggen. Halen kan være bøyd under kroppen. Et annet kjen netegn er at den ellers nattaktive krepsen begynner å bevege seg ute ved høylys dag. Krepsepesten trenger gjennom de tynne delene av skallet og vokser inn under skallet og langs nervesystemet. Selv om en tydelig kan se gule flekker på skallet hos infisert kreps, er det nødvendig med mikroskopisk undersøkelse for å stil le en sikker diagnose. Krepsepesten har rammet de euro peiske krepsebestandene kraftig, og krepsen ble nærmest utryddet i store deler av Europa i løpet av noen få tiår. Kanskje er nettopp krepsepes ten et av de beste eksemplene på hva overføring av dyr fra et sted til et annet kan føre til. For å gi en illustra sjon av følgene av krepsepesten kan det nevnes at omtrent 90 % av krepseproduksjonen i Sverige gikk tapt som følge av pesten. Ved århundre skiftet var fangsten omtrent 10001500 tonn, mens den i dag er mindre enn 100 tonn. Bare i Målaren og Hjålmaren ble det fisket mer enn 4 millioner kreps årlig før utbruddet av krepsepest. I Finland var årlig total fangst 20 millioner kreps før krepse pesten, og fangsten sank deretter til 1-2 millioner kreps. Det er de tette krepsebestandene som først blir utryddet av krepsepes ten. Etter et pestutbrudd bruker det å være igjen enkelte kreps, men som
regel er ikke bestanden i stand til å bygge seg opp igjen på grunn av sta dige pestutbrudd. Det er derfor hel ler ikke hjelp i å sette ut kreps. Til tross for at krepsepesten har vært i Europa i mer enn 120 år, finnes det ikke noen stammer som er blitt mot standsdyktige. I Norge hadde vi angrep av krepse pest i Vrangselvvassdraget og i Veksavassdraget i perioden 1971-1974. Heldigvis var professor Rolf Vik og veterinær Tore Håstein klar over faren. For å hindre spredning opp strøms ble det montert en elektrisk sperre i Vrangselva ved Magnor. Imidlertid ble det i august 1973 obser vert krepsepest lenger oppe i elva, og sperren tie flyttet til Åbogen. Her lyktes det å stoppe pestens framrykk ing i Norg ■, og etter 1974 har vi ikke hatt noen ilfeller av krepsepest her i landet. Im dlertid kan vi ikke være trygge. I tverige er det stadig ut brudd, og ueorsiktighet kan føre til at vi også i Noige får krepsepest. Vi har lov om tiltak mot sykdommer hos ferskvannsfis < av 6. desember 1968 som ogs? omfatter kreps. Her heter det blant anret at det er forbudt å importere levende eller død, ukokt kreps, og det er heller ikke tillatt å bruke utstyr til krepsing som tidligere har vært brukt utenfor landets gren ser. Det er derfor viktig å passe på når krepsefiskere fra Sverige kommer til Norge for å krepse. I den siste tiden er det blitt større og større interesse for å drette opp kreps, og mange ønsker å innføre nye arter i denne forbindelse. Imidlertid må faren for å få overført krepsepest føre til at slike eksperimenter gjennomfø res med den største forsiktighet. Krepsepesten spres trolig ved at levende kreps overføres fra et sted til et annet. Imidlertid kan den også spres med andre dyr, f.eks. fugler, og ved fangstredskaper. Det mest effek tive midlet for å hindre spredning er å isolere områder som er rammet av pest, og forby all krepsing. Et abso lutt krav er også at teiner og annen redskap som benyttes under krepsingen, desinfiseres når de brukes i nye områder. Til desinfisering kan man bruke formalin eller sprit, eller utsty ret kan kokes, tørkes eller dypfryses. Men aller helst skal ikke utstyret bru241
Kreps og krepsing
kes mer enn ett sted. Følgene av ufor siktighet er så alvorlige at alle bør gjøre sitt ytterste for å hindre krepsepesten i å komme til Norge.
Parasitter Porselenssyke forårsakes av parasit ten Telohania contejeani og er påvist hos kreps i hele utbredelsesområdet. I Norge er det tidligere funnet porse lenssyke hos kreps i Maridalsvannet og Steinsfjorden. Imidlertid finnes trolig porselenssyke i de fleste norske krepse vann, og undersøkelser sist sommer har påvist porselenssyke i Tyrifjorden, Væleren og Harestuvannet. Navnet porselenssyke kommer av at krepsen blir helt porselenshvit under halen på slutten av sykdoms forløpet. Parasitten T. contejeani le ver i krepsens tverrstripete muskula tur. Infisert kreps blir svekket, og smitten blir trolig overført ved at døde eller levende kreps med porse lenssyke blir spist av andre. Parasit ten vandrer via tarmkanalen til mus kulaturen. All kreps infisert av T. contejeani dør, og det er anslått at det kan ta fra noen måneder og opptil flere år fra krepsen blir smittet til den dør. Infeksjonen på våre breddegra der ligger vanligvis på under 3 %. I Maridalsvannet hadde 2,8 % av krep sen porselenssyke, mens bare 0,2 % av krepsen i Steinsfjorden var angre pet. Dette har trolig sammenheng med bestandssammensetning og tett het i forbindelse med det høye fangsttrykket i Steinsfjorden. I peri oden 1980-85 har infeksjonsgraden av porselenssyke variert mellom 0,090,55 %. Resultatene viser ikke sam variasjon mellom årene når det gjel der infeksjonsgrad, tetthet, bestands struktur eller temperaturforhold. Psorosperium haeckeli er en annen parasitt som også er påvist hos kreps i Norge. Den kan finnes i hele krep sen, ofte i stort antall. Det er ikke kjent hvilken skade denne parasitten gjør på våre krepsebestander, og det finnes heller ikke noen kunnskap om parasittens livssyklus. Hos ferskvannskreps er det også påvist ulike utviklingsstadier av flat ormer (Trematoda) og rundormer (Nematoda). Krepsen fungerer i disse tilfellene som mellomvert. 242
Formering Kjønnsmodning Krepsehannene blir kjønnsmodne når de er 6-7 cm lange, hunnene når de er 7-8,5 cm. Omregnet i alder tilsvarer dette at hannene blir kjønns modne når de er 3-4 år gamle og hunnene når de er 4-5 år. Størrelse ved kjønnsmodning varierer fra loka litet til lokalitet. Enkelte steder blir ikke hunnene forplantningsdyktige før de nærmer seg minstemålet på 9,5 cm, mens hunnene andre steder blir kjønnsmodne før de når 7 cm lengde. Allerede i september kan det fast slås hvilke kreps som skal gyte senere på høsten. Ved å løfte ryggskjoldet varsomt avdekkes buktende, hvite rør hos hannene. Disse rørene opp fattes av mange feilaktig som parasit ter, men er egentlig sædlederne, og den hvite fargen kommer av at de er fylt med melke. Sædlederne er vel 1
mm tykke og 30-40 cm lange. Hos hunnene kommer rogn til syne når ryggskjoldet fjernes. Rogna varierer i farge fra hvit til oransje og brunrødt. Fargen er avhengig av modningsgrad. Hvit rogn forteller at det er en umo den hunn som ikke skal gyte. Om trent en måned før paring er de gul hvite sementkjertlene under halen helt tydelige. Sementkjertlene skiller ut et sekret som fester rogna til halebeina etter gyting. Hvor ofte krepsen formerer seg, er avhengig av en rekke forhold. I næ ringsrike og varme vann formerer nesten alle krepsehunner seg hvert år etter at de er blitt kjønnsmodne. I kalde eller næringsfattige vann gyter hunnene bare hvert annet eller til og med bare hvert tredje år. Også i tette krepsebestander med skarp konkur ranse om næringen vil gytehyppigheten bli redusert. Undersøkelser i Steinsfjorden viser at både andelen av kjønnsmodne hunner og størrelsen ved kjønnsmodning for hunnene end res fra år til år. Trolig har disse end ringene sammenheng med tettheten
Formering
Paring hos kreps. Hannen inntar sidestilling (over) for å vende hunnen over på ryggen. Der etter legger den seg over hunnen (øverst til høyre), og ved hjelp av de rørformete paringslemmene tømmer den sine spermier mellom hunnens brystføtter (i midten til høyre). Hun nen gjør motstand ved paringen, og kampen kan bli nokså langvarig, avhengig av hvor stor og sterk hannen er. Under paringen i denne bil deserien varte motstanden i nesten en time. Etter paringen trekker hannen seg tilbake, mens hun nen blir liggende en stund på ryggen (nederst).
av kreps, og de er derfor en direkte bestandsregulerende mekanisme. Fra 1981 til 1983 ble tettheten på en 1100 meter lang forsøksstrekning på østsi den redusert med 38 %, vesentlig på grunn av sterk beskatning. I denne perioden økte andelen av modne hunner blant kreps større enn 7 cm fra 6,5 % til 46,8 %. Samtidig ble lengde ved kjønnsmodning redusert fra nesten 8 og ned til 7 cm. Dette viser at krepsen har en utrolig evne til å kompensere for økt dødelighet når forholdene ellers er gunstige. Blant eldre hunner er det få som bærer rogn, trolig formerer de seg ikke eller bare sjelden. 243
Kreps og krepsing
Paring og rognutvikling Krepsen parer seg om høsten i løpet av september og oktober. Hannene er på denne tiden svært aktive. Når en hann vil pare seg med en hunn, bruker den klørne i noe vi nærmest kan kalle en paringskamp, for å snu hunnen på ryggen. Når hannen har lagt hunnen på ryggen, tømmer han melken i hunnens kjønnsåpning. Melken størkner til en hvit, kittliknende kapsel. Denne gjør det lett å oppdage hunner som har paret seg, og den kan være synlig hos hunnene helt til neste høst. En hann kan be frukte flere hunner, opp til et dusin. Hunnene gyter fra noen dager og opptil halvannen måned etter parin gen. Vanligvis treffer vi på hunner med ytre rogn fra oktober-november. Før gyting rengjør hunnene halen og halebeina omhyggelig. Rogna blir trolig befruktet under gyting og festes så til halebeina ved hjelp av et tykt, geléaktig limlag som blir utskilt fra limkjertlene. Når hunnen gyter, lig ger den på ryggen med bakkroppen bøyd slik at det dannes et lite kam
mer mellom bakkropp og bryst. Stør relsen på rogna er 2,5 til 3,0 mm. Rogna festes til halebeina slik at den blir hengende som drueklaser på hvert bein. Kjønnsmodne hunner har relativt bredere hale enn hanner og umodne hunner. Trolig har det sammenheng med at en bred hale gir bedre beskyt telse for rogna enn en smal. En bred hale gir også plass for flere rognkorn. Før gyting har hunnene i Steinsfjor den mellom 150 og 250 indre rogn korn, avhengig av krepsens størrelse. Store hunner kan ha opptil 300 indre rognkorn, de minste bare 60-70. Varmemengden som trenges fram til klekking, måles tradisjonelt i døgngrader (en døgngrad er 1° i ett døgn). I naturen trenger krepserogn en varmemengde på 1100-1300 døgn grader fra befruktning og fram til klekking. Til sammenlikning kan det nevnes at dette er 2-3 ganger så mye som for rogn hos ørret og laks. På grunn av den lave vintertemperatu ren på våre breddegrader betyr dette at rogn som blir gytt i oktober, først klekkes i månedsskiftet juni-juli. En
Et par uker gamle krepseunger er gjennomsiktige, men likner ellers de voksne dyrene, og er utstyrt med skall. De ca. 12 mm lange krepseungene på bildet har alt skiftet skall én gang.
stund etter befruktning stopper utvik lingen inne i rogna, og denne diapausen varer i omtrent 120 dager. Utviklingen av rogna skjer vesentlig i løpet av de siste, hektiske vårmåne dene. Mens krepsehunnen går med ytre rogn, pleier hun dem omhyggelig. Ved å svinge rognklasene skylles van net forbi rogna, og i tillegg brukes også beina til renholdet. Til tross for at rogna er festet til moren, blir det ikke overført næring til fostrene, men det er tilstrekkelig næring i eggeplommemassen inne i rogna. Til tross for omhyggelig pleie og omsorg gjennom hele vinteren er tapet av rogn stort. Allerede i forbin delse med gyting er det rognkorn som tapes fordi de ikke festes tiE hale beina. Videre kan det stadig løsne noen få rognkorn, mens andre dør som følge av blant annet sopp og infeksjoner. Antall indre rognkorn om høsten forteller derfor bare hvor mange rognkorn en krepsehunn er i stand til å produsere, mens mengden ytre rogn om våren forteller om hvor mange avkom hun får. I Steinsfjor den mistet hunnene 35-45 % av rogna i perioden fra gyting til klekking. En kelte hunner har bare igjen noen få rognkorn om våren. Det er mulig at det i spesielt tette bestander er et større rogntap på grunn av stress. Også i forbindelse med klekkingen er det mange yngel som må gi tapt, og trolig gir en hunn bare opphav til 1015 yngel. Når hunnene går med rogn, skjuler de seg svært godt og er lite aktive. På mudderbunn graver de seg ned i ganger som kan være opptil en meter dype, men helst gjemmer de seg under steiner i strandsonen.
Yngel På Østlandet klekkes yngelen vanlig vis i månedsskiftet juni-juli, men det kan være noe variasjon fra år til år, avhengig av temperaturforholdene om våren. I Steinsfjorden kan man komme over hunner med nesten nyklekket yngel helt ut i august, men dette er trolig hunner som har opp holdt seg på dypt, kjølig vann. I de nordligste og høyestliggende krepselokalitetene skjer klekkingen sikkert ikke før i juli, og i enkelte ugunstige
244
Vekst
år kanskje enda senere. Når klek kingen skjer så sent, reduseres leve dyktigheten til yngelen, siden den ikke rekker å vokse noe særlig før vinteren kommer. Vi må derfor regne med at det ikke er årlig rekruttering i høytliggende områder eller i om rådene lengst mot nord. Yngelen er omtrent 8-9 mm lang når den klekkes. Den første perioden henger den nyklekte krepseyngelen fast til rognskallet i en tynn streng. Rognskallet sitter fortsatt fast i den tynne strengen som rogna var festet med gjennom hele vinteren. Først når den nye krepseyngelen etter noen dager får feste med klør og lemmer, ryker den tynne strengen som knyttet den fast til moren. De små klørne til yngelen ender i skarpe kroker, og disse er ypperlig egnet til å holde yngelen fast til skallrestene eller halebeina til hunnen. Etter klekkingen holder moren seg nesten helt i ro, og yngelen sitter sammenfiltret i en klynge under ha len i 1-2 uker. Yngelen lever av eggeplommenæringen som til slutt bare kan sees som et rødt felt under rygg skjoldet. Etter at eggeplommenæringen er brukt opp, skifter yngelen skall for første gang, og de vokser da til omtrent 11-12 mm. Klørne forand res og har etter skallskiftet samme form som hos de voksne. På dette stadiet er yngelen lys av farge og nes ten gjennomsiktig. Restene av skallet som yngelen nettopp har skiftet, blir hengende igjen på moren med de tomme klørne festet under halen. I løpet av noen dager spiser yngelen opp både reste ne av rognskallet og sitt første skall. Yngelen er mer aktiv i sitt andre stadium. Hvis de blir skremt, flykter de baklengs ved å slå halen på samme måte som voksen kreps. Men det er ikke så lange stykket de greier å svømme ennå. Hvis yngelen blir fjer net fra moren i denne perioden, sam ler de seg i en tett klump. Mellom første og andre skallskifte beveger yngelen seg stadig lenger og lenger vekk fra moren. Litt etter litt frigjør yngelen seg fra henne og begynner sitt eget selvstendige liv. Først etter andre skallskifte får yngelen samme atferdsmønster som voksne kreps og begynner å unngå hverandre.
Vekst Hos de fleste arter av fisk finnes det en eller annen hard struktur, f.eks. øresteiner, skjell og gjellelokk, som kan brukes for å aldersbestemme fis ken og tilbakeberegne veksten. Når det gjelder kreps, finnes det ikke sli ke hjelpemidler. Alle harde struktu rer blir byttet ut i forbindelse med skallskiftet, og det er derfor umulig å aldersbestemme kreps direkte. Det er fastslått ved observasjoner at kreps under gunstige forhold kan oppnå en alder på opptil 20 år. Nær Harstad ble det satt ut kreps fra Finland i 1946-47. Så sent som i 1961 ble det gjenfanget en kreps som trolig var en av dem som var blitt satt ut. Informasjon om alder får vi ved å undersøke forholdet mellom tilvekst og størrelse. Veksten kan beregnes ved statistiske analyser av lengdefordelingen, eller kanskje best ved å merke kreps før skallskif tet for så å fange dem igjen etter skallskiftet og måle lengdetilveksten. Skallskiftet hos kreps er en svært omfattende prosess. Det mest mar kerte kjennetegnet på skallskiftet er at hele det ytre skallet skiftes ut. Skallskiftet omfatter også det ytre laget i fasettøynene, gjellene og munndelene. Samtidig med det ytre skallskiftet foregår også et indre skallskifte ved at endel av veggene i fordøyelsessystemet skiftes ut. Til og med tyggemagens magekvern får nytt skall. Skallskiftet består av en rekke prosesser og krever grundige forbere delser av krepsen. Styringen av skallskiftesyklusen skjer ved en kombina sjon av ytre og indre faktorer. Mil jøfaktorer, vesentlig temperatur, har stor betydning for tidspunktet for skallskiftet. Før skallskiftet finner sted, begyn ner krepsen å lagre kalk i blodet og i hepatopankreas, men først og fremst i krepsesteinene, som består av 60 % kalk. Samtidig med at kalken fra skallet lagres, blir det gamle skallet mykt. Først blir det mykt i kantene langs ryggskjoldet, og skallet får her en karakteristisk mørk farge noen da ger før selve skallskiftet. Samtidig med dette utvikles et mykt og tynt
nytt skall under det gamle. Musklene i lemmene myknes, og lemmene skrumper inn. Før det egentlige skallskiftet be gynner, kryper krepsen i skjul for noen dager. Imidlertid foregår selve skallskiftet utenfor gjemmestedet, og det er fordi skallskiftet krever rikelig med plass. For voksne kreps tar skall skiftet vanligvis 5-10 minutter, men ofte kan det ta lengre tid. Skallskiftet begynner ved at krepsen legger seg på siden, og halebeina, klørne og andre par antenner løsner fra det gamle skallet. Krepsen retter seg så opp i normalstilling og krummer ryg gen til det oppstår et brudd på ryggsiden i det myke området mellom bak kanten av ryggskjoldet og halen. Deretter trekker krepsen gålemmene og første par antenner ut av det gam le skallet, og umiddelbart etter slår krepsen et kraftig slag med halen og er fri. Skallskiftet er en kritisk peri ode, og hvis krepsen er i dårlig form, eller det er noe som plager den, kan den dø i siste fase av skallskiftet, noe som ikke er uvanlig i oppdrett. Etter skallskiftet er krepsen helt myk og kalles ofte smørkreps. Det tar nær mere 14 dager før skallet er helt her det igjen, og i denne tiden holder krepsen seg omhyggelig skjult. For yngel tar det bare et par dager før skallet er helt hardt igjen, og selve skallskiftet er unnagjort på 4-5 mi nutter. Smørkrepsen er helt forsvarsløs, og på grunn av at også munnapparatet er mykt, tar krepsen ikke til seg næring de første dagene etter skallskiftet. I forbindelse med herdingen av skallet kommer funksjonen til de to krepse steinene tydelig fram. Krepsesteine ne er halvkuleformet, og for kreps i fangststørrelse har de en diameter på 8-10 mm og veier omtrent 0,5 gram hver. De sitter i sideveggen på hver sin side av magen. Etter skallskiftet løsner krepsesteinene, og kalken i steinene brukes til å herde det nye skallet. Denne prosessen skjer raskt. Ved skallskiftet utgjør krepsesteine ne 5 % av krepsevekten, etter et døgn 3,2 % og etter 4 døgn bare 0,8 %. Først herdes klør, gålemmer, munndeler og halebein, deretter sentrale deler av ryggskjoldet, og til slutt kantene av ryggskjoldet og ha-
245
Kreps og krepsing
For at krepsen skal kunne vokse, må den med jevne mellomrom skifte ut det harde skallet. Etter at den har kvittet seg med skallet, trekker den seg tilbake i et eller annet hulrom der den holder seg skjult til det nye skallet er herdet. Det gamle skallet blir vanligvis spist av krepsen.
len. Dette fører til at krepsen alle rede etter noen få dager er i stand til å forsvare seg og ta til seg næring. Rett etter skallskiftet er krepsen svært sulten, og den går derfor lett i teiner og annen redskap med åte. I år med sent skallskifte kan innslaget av smørkreps i fangstene være høyt de første dagene. Smørkrepsen har dår ligere smak og tåler lite behandling eller lagring i forhold til kreps med hardt skall, og det beste er derfor å sette ut igjen smørkrepsen med det samme. Skallskiftene foregår bare på den varme tiden av året. Antall skallskifter er høyest for yngel og små kreps og avtar med økende alder. Den første sommeren skifter krepseyngelen skall 4-7 ganger, den andre som meren 2-4 ganger, den tredje somme ren 2-3 ganger og den fjerde somme ren et par ganger. Voksne kreps skif ter vanligvis skall 1 eller 2 ganger hver sommer, men under ugunstige forhold skifter de ikke skall hvert år. Når krepseyngelen klekkes, er den ca. 8-9 mm lang og veier 0,01-0,03 gram. Etter omtrent 14 dager har den skiftet skall to ganger og har nådd en lengde på 11-12 mm og en vekt på omtrent 0,05 gram. Krepseyngelen
246
begynner nå sitt selvstendige liv. Første høsten har yngelen vokst til 1,5-2,5 cm, og vekten er nå 0,1-0,3 gram. På slutten av den andre som meren har krepsen vokst til 2,5-4,5 cm og veier opptil 2 gram. Den tredje sommeren er den 4-7 cm og opptil 10 gram. Den fjerde sommeren nærmer de største seg 9 cm og en vekt på 20 gram. Veksten er forskjellig hos han ner og hunner. Det første året vokser hanner og hunner omtrent like fort, men senere vokser hannene raskest. I Norge er minstemålet for kreps 9,5 cm, mot 9 cm i Sverige og 10 cm i Finland. På grunnlag av den kunn skap vi har, må vi regne med at han nene er 6-8 år og hunnene 7-9 år før de kan spises med god samvittighet. I næringsrike vann kan minstestørrel sen oppnås ved lavere alder, mens det ved ugunstige forhold kan gå flere år i tillegg før krepsen oppnår fangbar størrelse. Vanligvis blir veksten for kreps be skrevet ved lengdeøkningen pr. skall skifte. Hannene har større lengdeøkning ved hvert skallskifte enn hunne ne, og de skifter også skall oftere. Krepseforskeren Sture Abrahamsson har undersøkt vekst hos en rekke svenske krepsebestander. For voksne
hanner varierer lengdeøkningen for hvert skallskifte mellom 5 og 10 mm, for hunner mellom 2 og 7 mm. Fakto rene som påvirker veksten, er først og fremst temperatur og vannkvali tet, men også næringstilgang og be standstetthet. I Steinsfjorden er leng deøkningen pr. skallskifte 9 mm for hanner og 8 mm for hunner. Hjalmar Munthe-Kaas Lund undersøkte veks ten for 40 år siden og fant de samme verdiene. Så selv om Steinsfjorden er blitt mer næringsrik i løpet av denne perioden, har veksten vært uforand ret. Even Dehli har i Jarenvannet på Hadeland funnet omtrent samme vekst. Imidlertid er to skallskifter det vanlige i Steinsfjorden mot ett i Ja renvannet, så årstilveksten er nær dobbelt så stor i Steinsfjorden. Leng deøkningen pr. skallskifte for fangbar kreps tilsvarer en vektøkning på om trent 9 gram for hanner og 5 gram for hunner. Hanner og hunner har forskjellig kroppsform. Hannene har kraftigere klør og kropp enn hunnene, mens hunnene har noe bredere hale. For skjellene i kroppsform slår ut i vekt, og mens en hann på 9,5 cm veier SO SS gram, veier en tilsvarende hunn bare 25-30 gram. Dette betyr at det går omtrent 30 hanner og 35 hunner på en kilo kreps. Etter som krepsen blir større, øker forskjellen i vekt mellom kjønnene, og dette skyldes ho
Fødevalg
vedsakelig at klørne hos hannene vok ser forholdsvis mer enn hos hunnene. Når man spiser kreps, legger man fort merke til at mengden av spiselig kjøtt på en kreps er forholdsvis liten. Bare mellom 1/5 og 1/6 av en kreps er spiselig. Hos fangstmoden kreps er det omtrent samme mengde kjøtt i halen hos hanner og hunner, omkring 2,5-3,5 gram. Hos hannene er det imidlertid 3-5 gram kjøtt i klørne mot 1,5-3 gram hos hunnene. Til sammen er det omtrent 7 gram kjøtt i en fangstmoden hann og 5 gram hos en hunn. For å få en kilo rent krepsekjøtt trenges det derfor 150 hanner eller 200 hunner. Når det blir snakket om kreps, er det alltid noen som kommer inn på rekordeksemplarene. I Steinsfjorden, hvor krepsen blir hardt beskat tet, er det sjelden å få kreps over 1112 cm, mens det i andre lokaliteter kan bli fanget kreps på opp mot 15 cm. Disse store krepsene er nesten uten unntak hanner, og kreps på 1315 cm veier mellom 100 og 150 gram. Det finnes ingen oversikt over store kreps i Norge, men det er i hvert fall fanget kreps på 16 cm. Selvsagt snak kes det om større kreps, men doku mentasjonen er ofte mangelfull. I våre naboland har man bedre re gistreringer av stor kreps. Største registrerte kreps i Danmark er den såkalte Susaa-krepsen, fanget av krepseforskeren Knud Larsen. Den veide 160 gram og var 15,4 cm lang. Krepsen hadde mistet den ene kloen, og hvis begge klørne hadde vært intakte, ville den ha veid 195 gram. I Sverige er det fanget en kreps på 17,2 cm som veide hele 275 gram. Målt fra halespiss til klospiss var den 32 cm, og bare lengden på kloen var 13,4 cm. I Finland ble det i 1950-årene arrangert en konkurranse om største kreps. Vinneren var 17,5 cm og veide 165 gram. Den virkelige overraskel sen var at denne kjempen var en hunn, i motsetning til de andre rekordkrepsene, som alle var hanner. Årsaken til at de største og tyngste krepsene er hanner, er flere. Etter kjønnsmodning skifter ikke hunnene skall hvert år og stopper derved opp i vekst. Videre vokser kroppen og klørne relativt mer for hanner enn for hunner når de er blitt 9-10 cm.
Fødevalg
Hjalmar Munthe-Kaas Lunds undersøkelser i Steinsfjorden i 19391941 viser krepsens allsidighet når det gjelder næringsvalg. Av dyreføde ble det i mageprøvene funnet ulike arter Krepsen kan karakteriseres som alt av dyreplankton, vanninsekter og eter. Nesten alle tilgjengelige næ andre små krepsdyr. Plantekosten ut ringsemner kan utnyttes av krepsen, gjorde imidlertid den største andelen og den kan spise dyr, planter og til og av næringen sammen med dødt orga med dødt organisk materiale. Krep nisk materiale som ikke kunne identi sen er spesielt viktig i bunndyrsam- fiseres. Det ble også funnet noen få funnet, både fordi den finner føde på kreps som hadde forgrepet seg på ulike nivåer i næringskjeden, og fordi sine artsfeller. den også i mengde og størrelse utgjør Krepsens næringsvalg i Steinsfjor hoveddelen av bunndyrene. Påvekst- den er i våre dager i hovedtrekk det alger og høyere vannplanter utgjør samme som for 40 år siden, dette til hovedkomponentene i føden til krep tross for de store endringene som har sen, sammen med dødt organisk ma foregått i Steinsfjorden i disse årene. teriale og et lite tilskudd av animalske Innsjøen er blitt mer næringsrik, og i proteiner. Andelen av plante- og perioden etter 1977 har vasspest etab dyreføde varierer både gjennom året lert seg der. Vasspesten har hatt en og for ulike størrelsesgrupper. Ande eksplosjonsartet utvikling i løpet av len av dyreføde er størst i de første noen få år. I 1981 hadde vasspesten allerede etablert seg i 76 % av om leveårene. Når det gjelder plantekost, fore rådene som er grunnere enn 6 m. Av trekker krepsen påvekstalger og høy dette igjen utgjorde tette vasspestbeere vannplanter, og krepsen er ikke stander 40 %. Vi fant at enkelte kresen. Den spiser både blad, stilker, kreps hadde spist vasspest, og ved frø og røtter av plantene. Om våren foringsforsøk ble det vist at krepsen og forsommeren, før årets planter er har en høy potensiell evne til å omset begynt å vokse, må krepsen nøye seg te vasspest. I laboratorieforsøk hvor med planterester som er sunket ned krepsen ble tilbudt bare vasspest som til bunnen. I tette bestander av kreps for, omsatte den omtrent 6 % av sin er det observert at krepsen både bei egen kroppsvekt pr. døgn. Når den ter på oversvømte områder og faktisk ble tilbudt krill, var imidlertid matlys kan gå opp på tørt land for å spise ten bedre, og den omsatte hele 12 % gress. Gresset langs land kan på slike av egen kroppsvekt pr. døgn. Forforsteder være beitet helt ned. I dammer bruket er nok allikevel noe mindre med kreps blir det satt opp små gjer enn det disse eksperimentene tilsier, der for å hindre krepsen i å vandre sin og i oppdrettsanlegg er det vanlig å vei. Gresset innenfor gjerdet kan ofte fore krepsen med omtrent 5 % av være helt oppspist. Krepsen har cellu- egen kroppsvekt pr. døgn. Eksperimentene med krepsens losespaltende enzymer i fordøyelsesvæskene og utnytter derfor plante-1 evne til å omsette næringsstoff viser hvilken betydning krepsen har for kosten svært godt. Den viktigste dyrenæringen for omsetningen i de innsjøene hvor den kreps er insektlarver, snegler, mus finnes. Hvis vi antar at det til sammen linger og små krepsdyr. Den første er 20 tonn kreps i Steinsfjorden, til sommeren spiser krepsen også svarer dette at krepsebestanden om dyreplankton, for det meste store, setter 1 tonn organisk materiale pr. strandlevende vannlopper. Krepsen døgn eller 120 tonn pr. år med en kan også en sjelden gang ta større produksjonssesong på 4 måneder. Krepsen blir ofte beskyldt for å byttedyr som fisk eller rumpetroll, men vanligvis er fisken som blir spist, spise fiskerogn og fisk. Imidlertid er allerede død. Når garna trekkes i en disse beskyldningene svært overdrev krepserik lokalitet, er ofte bare ne, og de undersøkelsene som er beingrinda igjen av fisken. Levende gjort, tyder ikke på at krepsen har fisk er derimot krepsen sjelden i noen særlig negativ virkning på fiske bestanden. stand til å fange. 247
Kreps og krepsing
Krepsing Utviklingen i krepsefisket Krepsefangst har vært drevet helt si den antikken, men like til middel alderen var hensikten hovedsakelig å skaffe kreps til medisinsk bruk. Aske av brent kreps og oppløsninger av kreps og alkohol ble blant annet an vendt som medisin mot feber og kole ra, mot slange- og skorpionbitt, samt til lindring for pasienter som var blitt bitt av gale hunder. Kreps ble ikke ansett som mennes keføde i Norden før på 1500-tallet. Krepsens urenhet og giftighet var sterkt befestet i gamle fordommer. De første som brøt med fordomme ne, var de svenske Vasa-kongene, som tidlig på 1500-tallet fikk smaken på kreps. Når så det kongelige hoff hadde etablert krepsen som en deli katesse, var det naturlig at de øverste lag i folket etterapte skikken. På den ne måten ble det tradisjonelle svens ke krepsegildet etablert, og dette er en tradisjon som holdes i god hevd. Det finnes lite informasjon om kreps fra tidligere tider i Norge. Første gang kreps ble beskrevet i lit teraturen, var i 1752. I «Det første Forsøg på Norges Naturlige Historie» skriver biskop E. Pontoppidan i Ber gen: «Krebs gi ve nogle Elver i Aggershus Stift, særdeles ved Friedrichstad, men her på Vesterleden vilde de ikke trives eller arte sig, som en god Ven har berettet efter eget Forsøg, da han har stræbt at plante dem i gode ferske Vande ved sin LystGaard, men forgieves...» Justisråd C. Hammer forteller i 1775 at det på Hadeland finnes ferskvannskrabber eller elvekrabber. Disse skal ha vært innført av pilegrimer i katolsk tid. Kreps blir også beskrevet i «Topogra fisk Journal for Norge» i flere vass drag i Østfold i tiden rundt 1800. Videre fram til vårt århundre økte interessen for kreps og krepsing, og enkelte drev både fangst og pleie av krepsebestandene. Stort sett var det bare folk i de øvre lag av samfunnet 248
som spiste kreps på denne tiden. I begynnelsen av vårt århundre ble kreps stort sett bare fanget for salg. Det fantes ikke spesielle krepsekort, og det er derfor vanskelig å vite hvor mange eller hvem det var som deltok i krepsefisket. I de senere årene er krepsing blitt stadig mer utbredt blant hobbyfiskere. Vi har nå også her i landet lært å sette pris på kreps som delikatesse. Et besøk i en av Oslos restauranter dagen etter at krepsesesongen er startet, vil fullt ut bekrefte at krepsen settes pris på, i dobbelt forstand. Norge har hele ti den vært et typisk eksportland når det gjelder kreps; dette til tross for at det er relativt beskjedne mengder det er snakk om. Størst eksport hadde vi i perioden 1960-70, med 30 tonn i re kordåret 1966. Fremdeles eksporte rer vi omtrent 10 tonn til Sverige, vesentlig fra Østfold og Akershus. Totalfangsten er omtrent 30-40 tonn årlig, og det vesentligste av dette går nå til konsum innenlands. I de siste årene har vi også begynt å importere kreps fra Tyrkia, den såkalte tyrkerkrepsen eller smalklokrepsen. Impor ten har økt raskt, og i 1984 ble hele 250 tonn importert til Norge. Dette skulle med all tydelighet vise at vi også etter hvert er blitt en krepsespisende nasjon. For ytterligere å markere inter essen for kreps er det nå blitt etablert et anlegg for oppdrett av ferskvannskreps i Vallesverd ved Lille sand. Anlegget tar sikte på å produ sere omtrent 5 tonn kreps årlig. Kreps fanges i dag overalt der den forekommer, men de gode krepselokalitetene finner vi på Sørøstlandet. Buskerud topper fangststatistikken med en årlig fangst på noe i overkant av 10 tonn. Akershus, Østfold og Hedmark har også store fangstmeng der. Når det gjelder kommuner, er Hole og Ringerike i Buskerud, Lun ner i Oppland, Kongsvinger i Hed mark, Enebakk og Aurskog-Høland i Akershus og Rømskog, Marker og Aremark i Østfold de viktigste. Fangstmetodene har endret seg endel siden århundreskiftet. Tradi sjonelt har det vært fisket med sikte på salg, noe som gjør at det settes store krav til fangstredskapen. Teiner agnet med fisk er den viktigste red
skapstypen. I forbindelse med en spørreundersøkelse utført av Krepseutvalget til Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i 1979, svarte 44 % at fangsten hadde foregått med teiner. Spesielt i de viktigste krepseområdene er det teiner som dominerer som fangstredskap, slik at dominansen er mer markert enn det spørreundersø kelsen gir inntrykk av. Videre oppgav 34 % at de hadde brukt krepsehåv, mens 19 % hadde brukt åtepinner. Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) har fra 1969 hatt forvaltnings ansvaret for krepsebestanden i Rausjømarka i Enebakk kommune. Årlig er det blitt solgt 200-350 krepsekort til dette området. Ut fra fangstrapporter er fangsten i Rausjømarka beregnet til 13 000-20 000 kreps årlig.
Krepsefisket i Steinsfjorden Steinsfjorden på Ringerike er vårt mest kjente krepsevann. Store gruntområder, steinete bunn og gunstige næringsforhold gir de beste forholde ne for produksjon av kreps. Steins fjorden er totalt på 1374 hektar, og av dette er 688 hektar grunnere enn 10 m. Vannkvaliteten er, på grunn av geologien i nedslagsfeltet, langt mer kalkrik enn vanlig i Øst-Norge. Krepsen kom til Steinsfjorden først rundt 1880. Det fortelles at det skulle holdes et større selskap på Stein gård, og til denne begivenheten var det også anskaffet kreps. Krepsen ble oppbevart i fiskekummer i Steinsfjor den. Et overraskende uvær slo i styk ker kummene, og krepsen benyttet denne anledningen godt. Det utviklet seg litt etter litt et krepsefiske i Steinsfjorden, og alle rede rundt århundreskiftet ble fangs ten anslått til 200 000 kreps. På grunn av at krepsepesten rammet både Fin land og Sverige i denne perioden, økte etterspørselen etter kreps enormt. Etterspørselen slo også ut i prisen. I 1900 ble det betalt omkring 30 øre for en kilo kreps, mens prisen allerede etter noen få år hadde pas sert en krone. Prisutviklingen har imidlertid bare fortsatt. I 1939 ble det betalt over 3 kroner pr. kilo kreps, og i 1984 var prisen kommet opp i 120
Krepsing
Innsatsen er stor i krepsefisket i Steinsfjorden. Her er en familie som driver profesjonelt fiske, i gang med å klargjøre de omkring 500 teinene som skal ut den første krepsenatten.
kroner. Dette tilsvarer en første håndsverdi av krepsen i Steinsfjorden på 600 000-700 000 kroner. Abborteiner agnet med fisk var den første fangstredskapen som ble tatt i bruk. Senere ble den såkalte Steinsfjordteina utviklet. Denne tei na er av lampeskjermtypen med åpning på toppen. Den nye teina had de sikkert stor betydning for folk rundt Steinsfjorden, og det er reist en minnestøtte over oppfinneren og krepsefiskeren Karl Muggerud. I Steinsfjorden blir teinene markert med treflyter med ulike fargekombinasjoner. Dette gjør at det er lett å kjenne igjen egne teiner. De første dagene i krepsesesongen er det van ligvis mer enn ti tusen teiner i Steinsfjorden, og flytene er et farge rikt syn. Sammen med fiskerikonsulent To re Qvenild undersøkte jeg krepsefis ket i Steinsfjorden i 1979-85. Teiner er den helt dominerende fangstred skapen i Steinsfjorden, og det er bare de første dagene i krepsesesongen det fanges kreps langs land ved hjelp av krepsehåver og åtepinner. De første dagene i krepsesesongen
har teinetallet variert mellom 8000 og 13 000 i perioden 1979-85. I løpet av de første ukene reduseres teineantallet raskt til ca. 1500-4000 teiner, for så å avta jevnt fram til krepseseson gen slutter. Totalt gjennom hele se songen har teineinnsatsen variert mellom 135 000 og 168 000 teinenetter. De første dagene fanges det ofte 2-3 kreps i gjennomsnitt i hver teine. Fangsten går så raskt ned til ca. 0,5 kreps pr. teine, for så å øke igjen til 1-1,5 kreps pr. teine ved andre fangst-topp. Denne økningen i fangs ten henger sammen med at endel kreps skifter skall for annen gang, samt at hunner som hadde unger om våren, skifter første gang. Mot slut ten av krepsesesongen er fangsten omtrent 0,5 kreps pr. teine. Utbyttet har variert endel de siste sesongene. Variasjonene skyldes tro lig det høye beskatningsnivået, som igjen har ført til ustabil rekruttering. Totalt har fangsten variert mellom 130 000 og 190 000 kreps, noe som tilsvarer en avkastning på 4-6 tonn. Det virker ikke som invasjonen av vasspest hittil har hatt noen negativ innvirkning på krepsebestanden.
Fangstredskaper Når man krepser til eget bruk, behø ver ikke utstyret å være særlig effek tivt. Håndplukking langs land, åte pinner og krepsehåver er derfor mye brukt. Ulike typer av teiner er langt mer effektive. En fordel med teiner er at det ikke er nødvendig med kon tinuerlig ettersyn. Teinene settes om kvelden og tømmes neste morgen. Krepsen blir lokket inn i teinene ved hjelp av et agn. På grunn av den høye effektiviteten er teiner omtrent den eneste fangstredskapen for yrkesfiskere. Imidlertid har etter hvert også hobbyfiskere i stor grad gått over til å benytte teiner. Unntaket fra dette er de første dagene i krepsesesongen. I denne perioden er det knyttet mange tradisjoner til krepsingen. Mange vel ger å tilbringe nettene under åpen himmel og driver mer aktivt fiske med andre redskaper, som åtepinner og krepsehåver. I Steinsfjorden brukes det stort sett bare ståteiner med én åpning. Teine ne er lampeskjermformet, med åp ning på toppen. I bunnen er det festet en stein for at teinene skal bli liggen de med åpningen opp selv om de blir slengt ut direkte fra båten. Teinene har vanligvis en diameter på 30-40 cm 249
Kreps og krepsing
Til venstre: Denne teinetypen, med trespiler og åpning i siden eller under, blir fremde les brukt i stor utstrekning i Steinsfjorden. I områder der det drives intens krepsing, har hver enkelt fisker gjerne en spesiell form eller farge på flyteren, slik at man lett kan finne igjen sine egne teiner.
Under: Det finnes i dag flere typer av krepseteiner. Denne teina, med løs metallring øverst, representerer en vide reutvikling av en gammel type.
i bunnen, høyden er 15-30 cm, og åpningen er omtrent 8-15 cm. Tidli gere ble alle teiner laget med treram mer, men rammer av metall er etter hvert blitt mer vanlige. Det finnes også mange typer av teiner som blir solgt i sportsforretninger. Teinelinet strekkes stramt rundt rammen og skal ha en maskevidde på minimum 21 mm lysåpning. Mange tror at fanget kreps ikke kan komme ut av teina. Men dette er ikke tilfelle. Allerede om natten be gynner krepsen å søke for å finne
250
veien ut. Når det lysner, blir krepsen enda ivrigere etter å komme ut, selv om det er igjen kreps og agn i teina. For å hindre at krepsen unnslipper, er det festet en krage i åpningen. Kragen er 5-10 cm høy, og består av plast, blikk eller et annet glatt materi ale. Denne konstruksjonen øker både antall kreps som kommer inn i teina, og antallet som blir holdt igjen. Enkelte har laget denne munningskragen slik at den kan fjernes. Når teinene snus opp ned, kan krepsen lett ristes ut. Andre har egne åpnin
ger hvor de tar ut krepsen. Det er viktig at agnet festes godt. Ellers vil krepsen straks trekke agnet med seg. Vanligvis brukes en fiskekrok eller en stor sikkerhetsnål for å feste agnet. Når agnet plasseres høyt over teinebunnen, blir det vanskeligere for krepsen å få tak i det. På denne må ten holder agnet seg lenger og vil lokke flere kreps til teina. Vanligvis er fisk regnet som det beste lokkemidlet, og dette er en fordel siden det er lett å få tak i rikelige mengder av fisk. Krepsen har også forskjellig
Interessen for krepsefisket er stor i de gode og velkjente vannene, noe dette bildet, tatt i Steinsfjorden 15 minutter etter sesongstart, gir et inntrykk av.
smak fra oss og synes å foretrekke karpefisk, som mort, flire, karuss og brasme. Fiskerne i Steinsfjorden sverger til brasme som det beste ag net, men det blir også brukt endel sik, særlig i slutten av sesongen. Ved siden av fisk er også kjøtt blitt brukt som krepseåte. Eksempler her er hvalkjøtt og kjøtt av katt, frosk og høne. Når det gjelder andre typer av
teiner, er de såkalte spiralteinene de mest vanlige. Disse teinene er sylin derformet og har åpning i begge ender. For å hindre krepsen fra å rømme er det festet tråder til åpnin gen, som snurpes sammen. Fordelen med disse teinene er at de er sam menleggbare, noe som forenkler transporten. Lokalt er det utviklet mange forskjellige teinemodeller, og det finnes også mange modeller i salg
i sports- og utstyrsforretninger. For at en krepseteine skal være best mulig, må den oppfylle en rekke krav. Krepsen må lett komme inn i teina, samtidig som det er vanskelig å komme ut. Teinene bør ha plass til endel kreps, og samtidig være relativt enkle å transportere eller lagre. Vide re bør teinene være anvendbare på ulike typer av bunn, og det må være enkelt å trekke, tømme og skifte agn i teinene. Agnet må kunne festes slik at krepsen ikke kan rive det løs. Teinene må også tåle behandling for
251
å hindre spredning av krepsepest. Valg av teinemodell er i stor grad en smakssak, og det er avhengig av tradisjoner. Når bunnen er svært ujevn, kan det være en stor fordel å bruke sylinderformete teiner med to åpninger. Problemet med sylinderteiner er at de ofte kan rulle utover på dypere vann. Ståteiner med åpnin gen på toppen kan være vanskelige å plassere riktig, og det kan også være et problem å få åpningen opp. I stille vann lønner det seg å sette teinene tett, gjerne med en avstand på bare 5 meter. I bekker og elver, hvor lukten av agnet spres med strømmen, kan avstanden mellom teinene være større. For å hindre at teinene driver nedover elva, bør det legges stein oppå teinene der det er sterk strøm. Vanligvis settes teinene på 1-3 me ters dyp, men dersom høvelig krepsebunn strekker seg dypere, kan det lønne seg å prøve lykken på dypere vann. Aktiviteten er også varierende på ulike dyp gjennom krepsesesongen, noe man ser klart av teinenes plassering i Steinsfjorden i løpet av krepsesesongen. I løpet av sesongen blir det krepset fra strandsonen og ned til omtrent 10 meters dyp. Dette har trolig sammenheng med at kreps på ulike dyp skifter skall på noe for skjellige tider. Der vannet er klart, oppholder krepsen seg dypere enn der hvor vannet er mørkt. For hobbyfiskere er det tilstrekke lig å bruke 15-30 teiner. Først i seson gen kan det være lurt å trekke teinene om natten, tømme dem og agne dem på nytt, før de igjen settes ut. Fiskere som har alvorligere hensikter, bruker ofte 100-200 teiner. Med så mange teiner er det en betydelig innsats både å holde dem i orden og å etterse dem hver dag. Øvelse gjør mester, og krepsing krever erfaring. Dyktige krepsefiskere har god kunnskap om hvor krepsen er, hvilket dyp teinene skal settes på, og, ikke minst, når krepsen går i teinene. Spesialistene har også et håndlag med teinene som er misunnelsesverdig; i løpet av et par øyeblikk har de sveivet opp teina, ristet ut krepsen, skiftet agn og satt teina ut igjen. Lysforholdene har stor innvirkning på krepsens aktivitet. På steder med
252
Over: Når man fisker med mange teiner, gjelder det å arbeide rasjonelt, og erfar ne krepsefiskere har oppar beidet en imponerende tek nikk. I løpet av få sekunder heiser de teina om bord, ris ter krepsen ut, fjerner gam melt agn, legger inn nytt og hiver teina ut igjen. Til venstre: Der det drives utstrakt krepsefiske, er det gjerne de lokale fiskerne som får det største utbyttet, ettersom kunnskaper om fisketider, fiskesteder og metoder går i arv.
skygge begynner krepsen å bevege seg mange timer tidligere enn på ste der med mye lys. Det lønner seg der for å sette ut redskapen på skyggesi den først. De beste krepsefangstene blir ofte tatt i varme, overskyete net ter, mens kalde, klare netter med måneskinn gir dårlig fangst. Aktivite ten nedsettes i tordenvær. Å plukke kreps med hendene er sikkert den eldste måten å fange kreps på. Krepseren vasser forsiktig omkring og løfter på steiner og annet som krepsen kan ha gjemt seg under. Dette er ganske effektivt på grunt vann med gunstige bunnforhold og i mindre bekker. Når det er mørkt, kommer krepsen fram fra sine skju lesteder. Ved å bruke en lykt kan krepsen lett observeres og fanges. På litt dypt vann er det lurt å bruke en liten håv eller en krepsetang som hjelpemiddel. For lettere å vite hvor krepsen er, eller for å samle den på et sted brukes det ofte åte. Krepsen vil umiddelbart stikke av gårde med åtet hvis den har anledning til det. For å unngå dette stikkes en spiss pinne gjennom åtet
og ned i bunnen. Ved fiske med åtepinner kan alle typer agn brukes, men fisk er det vanligste. Det er også mulig å fiske kreps med stang. Til et snøre på en meter eller to festes en kjepp i den ene enden som flyt, og et agn i den andre. Når agnet heves langsomt og rett opp, klarer ikke krepsen som river i agnet, å frigjøre seg fra delikatessen, og følger med opp til overflaten. Krepsen kan så fanges ved hjelp av en håv som settes under agnet. Snørene kan plasseres langs land, og de bør ettersees med jevne mellomrom. Krepsehåven bygger på det samme prinsippet, men er en mer utviklet fangstmetode. Krepsehåven består av en metallring med en diameter på omtrent 0,5 meter. Fra kanten er det festet 3-4 snører som går sammen i et felles løftesnøre. Inni ringen er det festet en garnpose. Agnet festes på bunnen av håven eller i et agnsnøre. Når håven ligger på bunnen, er den helt flat, men når den heves, løftes garnringen opp og danner en vegg som hindrer krepsen i å rømme. Krepsehåvene settes ut langs land
Stell av krepsevann
med 5-10 m avstand og ettersees 3-4 ganger i timen.
Stell av krepsevann
Oppbevaring og transport Ofte må krepsen oppbevares en tid før den blir spist eller solgt. Vanligvis oppbevares krepsen i kummer med vanngjennomstrømming eller i samleteiner i vannet. Det er viktig at krepsen får tilført tilstrekkelig med rent vann slik at den holder best mu lig kvalitet. Kreps med myrsmak blir også bedre etter et opphold i rent vann. Krepsen må holdes mest mulig i skyggen både mens den er på tørt land, og mens den oppbevares i samleteiner. Det må bare brukes levende kreps til konsum, og det er grunn til å understreke at død kreps ikke må brukes eller selges. At krepsen er levende, kan vi se på at den krøller halen under seg. Videre er den fuktig og mørk i fargen, ikke tørr og glans løs. Dessuten bør man forvisse seg om at krepsen beveger seg. Krepsen kan holdes noen få dager i fangen skap uten mat, men ved lengre opp hold bør den fores. Foret kan være fersk fisk eller plantekost, f.eks. halvkokte poteter, gulrøtter, vannplanter osv. Krepsen fraktes som oftest i luftige kasser uten vann. Ved transport over lengre avstander bør det legges fuktig mose, gress eller vannplanter i kas sen. Dette gjør at krepsen holder seg fuktig, og er til god hjelp når det gjelder opptak av oksygen, som for utsetter fuktige gjeller. Krepsen må ikke lagres for tett eller i for mange lag. Det bør vanligvis ikke være mer enn tre lag oppå hverandre i en kasse. Videre må det være hull i kassen slik at vannet renner ut. Samles det vann i et hjørne, vil krepsen her dø på grunn av oksygenmangel. I en kasse med 100 x 50 x 15 cm med en skillevegg kan det fraktes 500-800 kreps. Det er viktig at krepsen ikke blir liggende på ryggen, og at temperaturen holdes nede. Derfor bør kreps helst fraktes om kvelden. Transport på varme da ger og i tordenvær må unngås. Heller ikke må krepsen fraktes i bøtter med vann, da dette uvegerlig vil føre til oksygenmangel.
De fleste krepselokalitetene finner vi på Østlandet, men ved en rekke utsettinger er det vist at krepsen kan trives på gunstige lokaliteter i hele Sør-Norge. Formålet med å drive skjøtsel av krepsevann er å sikre krepsen best mulig betingelser slik at produksjonen kan utnyttes optimalt samtidig som bestanden sikres for ettertiden. Krepsen er kommet i fo kus i de senere årene, noe som skyl des både økende interesse for kreps ing og den gryende interessen for oppdrett av kreps. Begge deler skyl des høy pris og etterspørsel. Impor ten av tyrkerkreps viser at det i Norge er et stort markedsunderskudd når det gjelder kreps, og en del av dette underskuddet kan dekkes ved å bed re skjøtselen av våre krepsevann. Krepsen er, ved siden av å være en etterspurt delikatesse, også en viktig økologisk del av miljøet. Den tar hånd om organisk materiale som ellers ville ha økt sedimentlagrene på bunnen av innsjøen. I den næringsri ke Steinsfjorden er det lite organisk materiale i sedimentene. Dette har trolig sammenheng med den tette krepsebestanden. Krepsen har også en viktig funksjon ved at den hindrer gjengroing. Det finnes mange grunner for å drive skjøtsel av krepsevann. Skjøtselstiltakene omfatter bekjempelse av sykdom og fiender, miljøforbed ring, utsetting og ikke minst regler for å regulere fangsten. Skjøtselen bør ha utgangspunkt i en driftsplan utarbeidet på grunnlag av prøvefiske og kunnskap om lokale forhold. Tid ligere skjøtselstiltak og resultatene av dem er også et viktig grunnlag for en driftsplan. Det er svært viktig å ha kyndig hjelp for å lage en fornuftig driftsplan. Dette gjelder spesielt i miljøer hvor det har foregått end ringer, f.eks. reguleringer, senkninger, forurensning og forsuring. Lo kale fiskerikonsulenter kan bistå med veiledning og formidling av kunn skap.
Forebygging mot krepsesykdommer Krepsepesten er den eneste sykdom men som representerer en trussel mot våre krepsebestander. Selv om porselenssyke fører til døden for vertsdy ret, er andelen som er infisert, som oftest så lav at dette ikke utgjør noe stort problem. I Sverige er det stadig nye utbrudd av krepsepest. Mange fiskere krepser nå i flere vassdrag, og mange svenske fiskere tar turen over grensen for å fange norsk kreps. Interessen for oppdrett av kreps kan føre til at parasitter spres til nye loka liteter. Mange har hørt lovord om veksten til signalkrepsen og har lyst til å importere den til Norge. Hvis vi ikke er svært aktsomme, kan vi risi kere å få krepsepesten hit. Faren for krepsesykdommer, spesi elt krepsepest, ble allerede omhand let i de første krepsereglene fra 1916. Det var forbudt å innføre levende kreps samt å returnere emballasje brukt for eksport av kreps. Lov av 6. desember 1968 om tiltak mot syk dommer hos ferskvannsfisk ble revi dert 1. august 1978. Loven omfatter forbud mot salg av levende kreps til andre enn avtaker i første ledd i Øst fold, Akershus og Hedmark. Det er forbud mot å sette ut kreps på andre steder enn fangstplassen. Krepseutstyr brukt i Veksavassdraget og Vrangselva er ikke tillatt å bruke i andre vassdrag. Brukt krepseutstyr skal kokes før ny krepsesesong, og før utstyret brukes i andre vassdrag. Det beste er imidlertid å unngå at redskap brukes i flere vassdrag. Det er forbudt å sette ut igjen syk eller død kreps. Hvis man oppdager død kreps eller kreps med uvanlig atferd, bør man straks melde fra til veteri nærmyndighetene.
Bekjempelse av fiender Ved å redusere antallet fiender og næringskonkurrenter kan vi bedre le253
Kreps og krepsing
vemulighetene for kreps. Ål er kjent som den verste fienden, og krepsebestanden er i beste fall liten når det er ål til stede. Det er derfor viktig å hindre at ål kommer inn i vassdrag med kreps. Abboren kan også ta mye kreps, og særlig gjelder dette stor ab bor. Aktivt fiske med garn og ruser i gytetiden er den beste måten å redu sere abborbestanden på. Det kan også være en god investering å fiske ut næringskonkurrenter, f.eks. flere arter av karpefisk. I små tjern og dammer kan det være aktuelt med rotenonbehandling før det settes ut kreps. Firbeinte fiender som mink er det også viktig å bekjempe. Kreps kan være hovedretten for minken, og det er ikke små mengder som blir spist i løpet av en sesong.
Miljøforbedringer Forbedring av levemiljøet til krepsen fører til økt trivsel og høyere produk sjon. Det er enklest å få utført slike tiltak i små lokaliteter, men også i større innsjøer kan det utføres miljøforbedrende tiltak. I små vann og tjern med surt, kalkfattig vann kan forholdene bedres ved kalking. Krepsen trives best ved pH nær 7, samtidig som det må være endel kalsium i vannet. På grunn av kostnadene er kalking særlig aktuelt i mindre lokaliteter. Bunnmaterialet har stor innflytelse på produksjonen av kreps. På steder med bløt bunn eller med slett steineller sandbunn kan antall skjuleste der økes ved å spre ut stein og annet materiale. Spesielt for yngel og små kreps er tilgangen på skjul viktig. Den høye avkastningen av kreps i Steinsfjorden har sikkert sammen heng med den gunstige sammenset ningen av bunnmateriale. På lokalite ter med gode skjulmuligheter, slik som ved steinbrygger og i steinrøyser, er det høy tetthet av kreps, og næ ringstilgangen kan derfor ofte være begrensende for veksten. Ved å kaste ut fiskebiter, planter og halvkokte poteter kan produksjonen økes på slike steder. Mudring, nedtapping og opprens king virker negativt inn på produk sjonen av kreps.
254
Utsetting av kreps Utsetting av kreps i nye lokaliteter har vært det viktigste skjøtselstiltaket i Norge. Forsøkene med utsetting i nye lokaliteter har vært mest omfat tende de senere tiårene. De fleste utsettingene er gjort i nærheten av eksisterende krepselokaliteter, men det er også foretatt vellykte utsettinger på Vestlandet og i Trøndelag. I Krepseutvalgets spørreundersøkelse ble det rapportert om 108 kjente utsettinger, og det var fortsatt kreps i 49 av lokalitetene. Utsettingsforsøk som er mislykket, skyldes delvis manglende kunnskap om krepsens biologi og miljøkrav, og om hvordan transport og utsetting skal utføres. Før utsetting bør vannkvaliteten undersøkes, og det må også skaffes tillatelse. Det produseres ikke settekreps i Norge, og vi er derfor henvist til å overføre kreps fra en lokalitet til en annen. Kreps på 6-9 cm egner seg best. Ved å bruke kjønnsmoden kreps får vi tidligere vite om krepsen for merer seg på sitt nye levested. Det lønner seg ikke å sette ut større kreps fordi de vil dominere over de mindre, samtidig som formeringsevnen kan være nedsatt. Krepsen bør settes ut på plasser med gunstig bunnmateria le. For å få krepsen til å tilpasse seg før paringstiden og før vinteren, bør utsettingene foretas i august og sep tember. Antall utsettingslokaliteter avpasses etter vannets størrelse og forholdene i strandsonen. Generelt vil bestanden bygge seg opp raskere når det settes ut mange kreps. På hver utsettingslokalitet bør det settes ut minst 50 friske kreps i forholdet tre hunner til en hann. Det bør ikke settes mer enn fem kreps pr. meter strandlinje. Utsettingsmaterialet må behandles mest mulig varsomt. Det er hevdet at kreps skal settes ut på ryggen slik at eventuell luft i gjellehulen kommer ut. Svenske under søkelser har imidlertid ikke funnet noen forskjell i overlevelse for kreps satt ut på rygg eller mage. Krepsen kan være ømfintlig for hurtige endringer i temperatur, og bør derfor få en tilvenningsperiode. Det er også viktig at transporten er mest mulig skånsom. For å få krepsen til å slå seg til ro i den nye lokaliteten bør den
plasseres i et nettingbur i 2-3 døgn før den slippes ut. Krepsen i et bur bør være mest mulig lik i størrelse for å unngå kannibalisme. Under tilvenningsperioden kan krepsen fores med halvkokte poteter, fersk fisk og plan temateriale. Ved en slik tilvennings periode i bur får man også testet om krepsen kan leve i vannet. For å få en rask etablering kan det være lurt å foreta utsettinger over flere år. Det kan være ønskelig å følge krepsen etter utsetting, og det kan gjøres ved å merke den enten med vannfast tusj på ryggskjoldet eller ved å klippe koder i hale viften. De første årene etter utsetting bør det være totalforbud mot krepsing for konsum. For å følge utviklingen i be standen bør det foretas årlig prøvefis ke i september. Først etter 5 år kan vi regne med å få små kreps i teinefangstene som bevis på at krepsen har formert seg. Dette fordi kreps som er mindre enn 6 cm, sjelden går i teiner. Vi kan imidlertid påvise formering på et tidligere tidspunkt ved å lete etter yngel under steiner i strandsonen. For å få en raskere bestandsutvikling bør kreps flyttes til nye lokaliteter i det samme vannet. Krepsen bør også nå plasseres i bur før den slippes løs. I tillegg bør det startes med et forsiktig fiske for å fjerne store, dominerende hanner. Først når bestanden er skik kelig etablert, åpnes det for vanlig krepsing. Det blir nå arbeidet med oppdrett av kreps flere steder i landet, og i Lillesand finnes det som nevnt alle rede et oppdrettsanlegg. Om kort tid vil det trolig være mulig å få kjøpt yngel for utsetting. Settekrepsen kan være yngel som ikke er foret i anleg get, eller det kan være forstrekt yngel som er foret gjennom en sommer. Prisen på yngel vil trolig være relativt høy den første tiden, men det er å håpe at prisen reduseres når teknik ken blir bedre. For å etablere en krepsebestand ved hjelp av yngelutsettinger bør det settes ut 100-200 yngel på hver lokalitet innen et vann. Det kan også være aktuelt å sette ut kreps i vann hvor bestanden er liten. Imidlertid bør det legges vekt på å finne årsakene til at bestanden er liten før det foretas utsettinger. Ofte kan andre tiltak, slik som innføring
Stell av krepsevann
av nye regler, miljøforbedring og be kjempelse av fiender gi bedre resul tater.
Forvaltning Reglene for krepsing er et viktig hjel pemiddel i skjøtselen av krepsevann. Forutsetningen er imidlertid fornufti ge regler med bakgrunn i krepsens biologi og de lokale forhold, og at reglene blir overholdt. Krepsen gjor de sitt inntog i norsk rettsvitenskap i 1866 med professor Brandts klassiske bemerkning i Tingretten: «Hummer og Krebse maa i juridisk Forstand henføres til fiske, uanseet om de na turhistorisk taget er Insekter.» Den første lovgivning om kreps og kreps ing fikk vi i lov av 19. mai 1916. Loven kom i stand som følge av kla ger over tilbakegang både i mengde og størrelse for kreps. Fiskeribiolo gen Hartvig Huitfeldt-Kaas laget inn stilling til lovforslaget, som blant an net omfatter fastsettelse av mins temål og fredningstid, og videre for bud mot uhensiktsmessige fangstred skaper. Faren for å få innført krepse pesten til Norge ble også omfattet av lovverket. Lov av 19. mai 1916 ble erstattet av lov av 6. mars 1954 om laksefiske og innlandsfiske. Etter revisjon av disse
lovene i 1981 kan det nå generelt sies at vi har et minstemål på 9,5 cm for kreps, målt fra pannehornets spiss til midterste flik av haleviften. Krepse sesongen starter 6. august kl. 18.00 og varer til og med 14. september. Reglene omfatter også forbud mot dykking etter kreps. Maskevidden i teinene ble hevet fra 17,5 til 21 mm, da dette vil redusere fangsten av småkreps. Det finnes lokale regler i flere kommuner. Noen har regler som be grenser fangsttiden eller redskapsbruken. Mange av disse reglene gjel der bare deler av en kommune, og det blir i stor grad praktisert ulike regler av de forskjellige rettighetsha vere innen en kommune. Reglene for krepsing er som nevnt et viktig hjelpemiddel i skjøtselen av krepsevann. Spesielt viktig er det at minstemålet på 9,5 cm blir overholdt. I Steinsfjorden blir enkelte hunner kjønnsmodne når de er 7 cm, men i svært mange lokaliteter blir krepsen først kjønnsmoden når den nærmer seg minstemålet. Hunnene gyter hel ler ikke hvert år etter at de er blitt kjønnsmodne, og rekrutteringen kan derfor raskt svikte ved ufornuftig be skatning. Spesielt viktig er dette i små lokaliteter, og på steder med mindre gunstige forhold for krepsen.
Kreps som måler mindre enn 9,5 cm fra spissen av pannehornet til den midterste fliken i haleviften, skal ifølge loven straks slippes ut igjen. Ved hjelp av en trekavle der det er skåret ut en fordypning tilsvarende minstemålet, går det raskt å kontrollere om man med god samvittighet kan beholde fangsten, eller om krepsen trenger mer tid i frihet før den når opp ifangbar størrelse.
Fangst av kreps innebærer også at store individer med redusert vekst og forplantningsevne fjernes fra bestan den. Disse individene undertrykker mindre individer og okkuperer de beste leveområdene. Et visst fangst trykk er derfor forutsetningen for å beholde en høy krepseproduksjon. I enkelte lokaliteter og i år med ugunstige forhold kan det være endel smørkreps i fangsten i begynnelsen av sesongen. Det kan også forekomme at det blir fanget hunner med yngel, spesielt på litt dypere vann. Best er det at disse individene straks settes ut igjen på en mest mulig skånsom måte. Spesielt er det viktig å være forsiktig med hunnene slik at de ikke mister yngelen. I lokaliteter med høyt fangsttrykk, slik som i Steinsfjorden, har krepsestopp 14. september liten effekt på totalbeskatningen, siden 50 % av be standen allerede er fanget etter 10-14 dager. Imidlertid fører fangststoppen til at endel kjønnsmodne hunner spa res, og dette kan bedre rekrutte ringen.
Avkastning I innsjøer hvor det finnes kreps, er produksjonen av kreps som oftest et tillegg til fiskeproduksjonen, og ikke en erstatning for tapt fiskeproduk sjon. Det kan være næringskonkurranse mellom fisk og kreps, men generelt har de helt ulikt næringsvalg. Det er stor variasjon i hvor mye kreps som kan høstes fra et vann. I Norge er vanntemperaturen lav i forhold til i mer sørlige strøk, men Steinsfjorden har i perioden 1979-83 allikevel hatt en avkastning på 2,5-4,6 kg kreps pr. hektar, eller 90-140 kreps/hektar. I Børtervann i Rausjømarka har av kastningen i perioden 1972-84 vært mellom 1,4-3,2 kg/hektar. Til sam menlikning kan det nevnes at den svenske fiskeribiologen Gunnar Svårdson fant en middelavkastning på omtrent 3 kg/hektar i 77 svenske krepsevann. I Erken var avkastnin gen betydelig høyere, og her ble det fanget opptil 12-14 kg/hektar før krepsepesten utryddet krepsen rundt 1930.
Jostein Skurdal
255
Taskekrabben, eller paltosken, som den kalles på Sørlandet, er en kraftig krabbe med rødbrunt ryggskjold og fryktinngytende klør.
Skalldyr og annen sjømat
KRABBE 258 Utseende og anatomi 258 Forplantning, utvikling og vekst 258 Forekomst, tilholdssteder og levevis 259 Fangst og fiske 259 Tilberedning 260 SKJELL, HUMMER OG ANDRE GODBITER FRA SJØEN 261 Skjell 261 Hummer 263 Snegler 265 Blekksprut 265 Kråkeboller og sjøroser 266 Reker og andre krepsdyr 266 Tang og tare 267
Skalldyr og annen sjømat
Krabbe Krepsdyrene omfatter en overmåte artsrik dyregruppe - nesten like tall rike i hav og ferskvann som insektene på landjorden. Blant de større artene - som systematisk hører til tifotkrepsenes orden - er krabber, hum mer og kreps de viktigste. (Kreps er omtalt i kapitlet foran.) Krabbene er sjødyr, og i våre far vann finnes over 30 forskjellige arter, hvorav de fleste er ganske små og fører en ubemerket tilværelse som bunndyr fra fjæra og ned til de større dyp. Når vi her skal gi en nærmere pre sentasjon av selve krabben - er det ikke bunnfaunaens anonyme små kryp vi tenker på, men kjempen blant dem som i oppslagsverkene fremde les bærer det noe gammelmodige navnet taskekrabbe (Cancer pagurus). Den har status som økonomisk betydningsfull og er populær både som fangstobjekt og som sentral figur ved det glade sommerlige taffel. Som kjært barn har den flere navn, paltosk på Sørlandet, skry da og høvring len ger vestpå. Hunnkrabben med det brede haleskjoldet kalles breiskorpa, og hannen med de svære klørne er nadden.
Utseende og anatomi Krabbens utseende er velkjent for de fleste som på en eller annen måte har hatt gleden av å stifte bekjentskap med denne sommerdelikatessen med det rødbrune, blondekantete rygg skjoldet, øynene på stilk, de impone rende fangklørne og de fire par gangbein som den kravler seg sidelengs av gårde med. Bukskjoldet, som egent lig er en omdannet hale forsynt med svømmebein på undersiden, er bredt og hjerteformet hos hunnen og langsmalt hos hannkrabben. Krabbens munndeler består av fle re lag omdannede lemmepar, kjever og vifteblad, og knust og tygd næring havner i en magesekk hvor den vide re fordøyelsen skjer under medvirk ning av en sterk, enzymholdig magesaft, som sammen med det halvfor258
døyde mageinnholdet har vist seg å ha en meget uheldig virkning på den menneskelige fordøyelsen av havets delikatesse! Ved rensing av den kok te krabben må derfor denne magepo sen, «paven», fjernes omhyggelig. Det som ellers befinner seg innenfor skallet av kulinarisk interesse, er ve sentlig de store, brunlige leverkjertlene og kjønnskjertler av ulik modningsgrad. Selve krabbekjøttet, mus kulaturen, finnes i fotstøets kammer og selvsagt i de små og store klørne. Spørsmålet om krabbens innhold er alltid like aktuelt når eksemp larene skal plukkes levende opp av kassen hos fiskehandleren. At krab bene periodevis kan være «skål tom me», har sammenheng med tidspunk tet for det siste skallskiftet, ernæ ringstilstanden og graden av kjønns modning - som det ved ytre betrakt ning kan være problematisk å finne ut av. Det går langt greiere å frasortere alle de tomme krabbene ved hjelp av gjennomlysing med sterkt lys, om man selv er ute på nattlig krabbetokt. Krabben plasseres på lykten, og der som «røntgenbildet» er negativt og lyset synes gjennom skallet, er krab ben garantert tom og bør omgående permitteres! Krabbens vekst skjer i forbindelse med skallskifte, og i en periode etter hvert skallskifte er
dyret i dårlig fysisk form og av dårlig kvalitet som mat. Dersom krabbens skall virker tynt, lyst rødbrunt av far ge, og rent - uten særlig begroing, kan man nokså sikkert gå ut fra at forundringspakken er tom!
Forplantning, utvikling og vekst Krabbene har, i likhet med andre tifotkreps, paringstid på høstparten like etter hunnens skallskifte. Han nens dobbeltløpete paringsorganer sitter på undersiden av det smale haleskjoldet. Ved paringen depone res hannkrabbens sæd i hunnkrabbens sædgjemmer, der den holder seg befruktningsdyktig i flere år, og kan være tilstrekkelig til befruktning ved flere gytinger uten at ny paring behø ver å skje. Når eggene er modne, skjer selve befruktningen under gytingen. De klebrige eggene, over en halv million i tallet, fester seg som utrogn til de frynsete svømmeføttene under hunnkrabbens brede bukskjold. Hunnen går med utrogna 7-8 måneder, til sjøtemperaturen er tilstrekkelig gunstig for klekkingen den følgende sommer. De små larvene driver som pela gisk plankton og spres vidt omkring
Hunnkrabben bærer de befruktede, klebrige eggene med seg som utrogn, festet til de frynsete svømmeføttene under ryggskjoldet. Her sitter eggene i 7-8 måneder, til det utpå sommeren blir så varmt i vannet at de kan klekkes.
Krabbe
med vind og strøm. I løpet av de første månedene gjennomgår de en gradvis og fullstendig forvandlingsprosess ved flere hamskifter, inntil de blir bunndyr og starter sitt egentlige krabbeliv som miniatyrutgaver av sitt opphav. Skallskifte skjer ganske ofte hos de unge krabbene. Etter at de har pas sert larvestadiet, skifter de skall opp til 8 ganger i løpet av sitt annet leve år, da veksten skjer raskest. Fra 5-årsalderen blir krabbene kjønns modne, og de har da oppnådd noen lunde akseptabel størrelse som fangstobjekter betraktet, med en skallbredde på ca. 12 cm. Den videre veksten er forholdsvis langsom, avhengig av næringsforhol dene og livsbetingelsene for øvrig på vedkommende sted. Mørekrabbene har ry for god kvalitet. De voksne krabbene nøyer seg med ett eller to skallskifter pr. år, og hos de virkelig store krabbene av gammel årgang skjer skallskiftet med flere års mel lomrom. Hannkrabbene blir størst, men har et forholdsvis mindre og planere skall enn hunnene, som har mer hvelvet skall og mindre klør. Hanner med skallbredde rundt 25 cm og et spenn mellom de utstrakte fangklørne på bortimot halvmeteren, må nødven digvis være svært gamle, og de må ha hatt gode livsbetingelser, for det er egentlig en ganske beskjeden volum økning som skjer ved hvert skallskif te. Det nye skallet er mykt som gum mi etter at skallskiftet er fullført, og det sier seg selv at dette er en kritisk periode for krabbene, som da ikke kan ta til seg næring, men tærer på kroppens reserver og for øvrig må akte seg vel for angrep av sine mange fiender.
Forekomst, tilholdssteder og levevis Taskekrabben har en vidstrakt utbre delse i kystfarvannene fra Nord-Norge til Sør- og Østlandet, og langs Vest-Europas klippekyster til Mid delhavet. Det er havets saltholdighet, strøm mer og temperaturforhold, samt bunnmiljøets topografi, struktur og
næringstilbud som begrenser artens forekomst. Et forhold som saltholdig heten og temperaturen synes å være avgjørende. Krabben trives ikke i brakkvann og finnes derfor ikke i Øs tersjøen. Stort sett lever den nær kysten eller på undersjøiske fjellplatåer på for holdsvis grunt vann ned til ca. 40-50 meter. I våre kystfarvann med skjær gårdens mangfold av egnede tilholds steder og rik variasjon av undervannsbiotoper med godt nærings grunnlag, ligger forholdene særdeles vel til rette for et bunndyr som krabben. For de fleste virker det vel frem med og uvant å ha noen forestilling om naturen under havflaten. Her fin nes bratte fjellskrenter, koller og ås rygger, daler og kløfter akkurat som på land. Her er storsteinet ur ved foten av fjellet, her er bakkeskråninger og endeløse plane sletter med sand eller mudderbunn. Her er belter med tett, frodig tareskog med åpne glenner av lys mergelbunn - en mang foldighet av miljøer, hver med sine særpreg og karakteristiske artssamfunn av alger og dyr. I sommerhalvåret holder krabbene hovedsakelig til i overgangssonen mellom brattberget og bunnplanet på midlere dyp ned til vel 40 meter. Peri odevis er de nokså stasjonære. Ved faste boplasser på grus- og sandblandet bunn nær skjellbanker holder de seg i ro om dagen i en utgravd hule under en steinblokk, i fjellsprekker eller i storsteinet ur, og utfolder sin vesentligste aktivitet om natten. Da foretar de vandringer til omliggende beiteområder. Krabbenes viktigste næringsemner er skjell, snegler, børsteormer og andre bunndyr, samt en og annen fisk, om anledningen skulle by seg. De synes å være utstyrt med en slags kjemisk sans tilsvarende luktesans, og de finner ofte veien til bunngarn for å naske av fangsten, men det blir som oftest deres skjebne. I sommernettene kravler gruntvannskrabbene opp gjennom tareskogen til blåskjell- og rurbeltene i fjæreregionen rundt de ytre holmer og skjær. Til enkelte tider kan de da opptre i store mengder, og hvis vindog værforholdene er lagelige, kan lo
kalkjente sommergjester nok gjøre store fangster, men av høyst varieren de kvalitet, ettersom det er de yngre, mindre krabbene og de underernærte «vasskrabbene» som «går på rua». Utbyttet står derfor ikke alltid i for hold til anstrengelsene, men krabbeturen - å «grave paltosk» - hører likevel med i en vellykket sommer ferie på Sørlandet.
Fangst og fiske Å «grave paltosk på rua», som er en populær fritidsbeskjeftigelse i den ytre skjærgården på Skagerrakkysten, krever egentlig ganske ideelle forhold for å kunne karakteriseres som en vellykket operasjon. Etter som de aktuelle krabbeholmene helst ligger utsatt til mot åpne havet, sier det seg selv at drag og dønning lett skaper problemer. I utgangspunktet er rett valg av tid og sted avgjørende. Fangsten foregår helst fra robåt, som skal manøvreres kloss langs land, noe som setter store krav til personen ved årene, og man bør helst ikke være av den nærtagende sorten når fangstmannen med lykten og håven går glipp av en sjanse! Med en smule erfaring går det greit å trekke båten framover langs brattbergene - de virkelig drevne krabbefangerne bruker ikke lykt i det hele tatt, men føler seg fram mellom tang og tare. Dersom krabbene sitter dypt, er håven et nyttig og nødvendig redskap. Den bør ha skaft av hånd terlig lengde - ca. 1 meter. Bøylen med diameter ca. 30 cm kan formes av 1/4” rundjern, og det er praktisk å bruke kyllingnetting til selve håvnettet, som ikke bør være særlig dypt. De nyfangete krabbene oppbeva res best i en åpen balje med lite vann og rikelige lag med frisk tang, så de har noe å knipe i og ikke så lett skader hverandre. Tar man hensyn til krabbens kvalitet, er sensommeren den rette tiden for slik krabbefangst. Overdreven beskatning på forsom meren kan nok gi store fangster, men ettersom krabbene som oftest er tom me, er bragder som på lengre sikt vil desimere bestanden, lite å skryte av. Det kommersielle krabbefisket er basert på bruk av agnede teiner av forskjellige typer, utsatt enkeltvis eller i serier. Etter gjeldende bestem259
Skalldyr og annen sjømat
meiser skal krabbeteinene i sommer tiden være plassert på minst 25 me ters dyp, for å unngå besøk av «ha vets kardinal», hummeren, som da er fredet og fortrinnsvis holder seg på grunnere vann. Det er ganske ar beidskrevende å drive med teinefangst av krabbe, for den er i motset ning til hummeren ganske kresen og forlanger fersk fisk som agn i teina. Agnet må altså skiftes ofte. Krabbefisket har stor økonomisk betydning, ettersom forholdene etter hvert er til rettelagt for utstrakt eksport av hermetikkprodukter og fersk og frossen vare.
Tilberedning Krabbene kan kokes i rent sjøvann eller tilsvarende saltet ferskvann. De bedøves raskt i en vanntemperatur
omkring 80 °C, og det synes derfor deretter løsnes fra skallet ved et raskt mest humant å holde vannet nær press bakfra og framover. På skallet kokepunktet når krabbene legges i brytes sidekantene løs, og da gjenstår kokekaret. En koketid på ca. 20 mi det bare å fjerne magesekken, «pa nutter er tilstrekkelig. Er man i tvil, ven», som befinner seg innenfor brekker man løs ytterste ledd på en munnåpningen mellom øynene, og klo, og dersom det indre muskelfes- hinnene som omgir leverkjertlene. tets seneblad følger med, er krabben Fotstøet deles med en skarp kniv så man lett kan plukke ut krabbekjøttet ferdigkokt. Det anbefales ikke å la krabbene fra de små kamrene. Bruk nøtteknek ligge i kokekraften. De skal tas opp, keren på klørne, sammen med dertil haleskjoldet brekkes av, og krabbene egnet spisebestikk, og krabben er stilles på kant slik at vanninnholdet praktisk talt klar for servering. Vel renner ut. Så snart de er kjølnet så bekomme! pass at de kan håndteres, brytes alle Peter Valeur klørne løs i leddet mot fotstøet - som De profesjonelle krabbefiskerne bruker agnede teiner. I dag finnes fabrikkframstilte krabbeteiner av plast, men det brukes også teiner av den gode, gamle typen, som består av et nett spent ut over et skjelett av spiler. Agnet må skiftes ofte, ettersom taskekrabben krever fersk fisk som lokkemiddel. Om sommeren skal krabbeteiner settes på minst 25 meters dyp, for å unngå fangst av hummer, som er fredet på denne tiden.
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen oppdage skjellmaten. Han oppdaget, i utlandet, at de lekreste retter kunne «Nei, skjellmat spiser jeg ikke. Det trylles fram av skjellmat, og han opp er jo agn!» Jo da, uttrykket har jeg daget her hjemme at de samme skjel hørt mange ganger - og selvfølgelig lene fantes i vår egen skjærgård. His kan skjell brukes til agn. De er fak toriene om disse lekkerbiskenene be tisk glimrende til å feste på kroken, gynte å bre seg. Det ble «in» blant og kan gå meitemarkene en høy ungdom å spise skjellmat. gang. Men det er mye som kan bru Ikke er det vanskelig å skaffe kes som agn, det fineste oksekjøtt for skjellmat heller, når man bor langs den saks skyld, uten at vi derfor lar kysten. Ikke er det vanskelig å tilbe være å spise det. rede den, og godt smaker den. Dess Skjellmat er en delikatesse som uten dyrker vi nå skjell kommersielt, store deler av verden vet å sette pris og vi kan finne dem i stadig flere for på, og som har vært brukt i uminneli retninger, friske eller på boks. Skjell er lett fordøyelig og næ ge tider. Arkeologene har gjort funn som viser at enkelte av våre forfedre ringsrik kost, rike på proteiner (eggeogså satte pris på skjell. Avfalls- hvitestoffer) og karbohydrater, og de haugene, kjøkkenmøddingene, bug inneholder viktige stoffer som f.eks. ner av rester av blåskjell, oskjell, jod, mange også A-vitaminer. Nækamskjell og snegler av forskjellige ringsverdien av skjell er som av ma slag. Ja, selv østers, som vi gjerne ger fisk. Hos blåskjell av god kvalitet forbinder med kulinariske lekkerbis finner vi følgende sammensetning i kener på bedre restauranter i utlan skjellmaten: vann 75,7 %, protein det, stod på menyen her hjemme. 13,4 %, glykogen 6,6 %, fett 2,4 % Østers var en ikke ualminnelig spise og aske 1,9 %. Disse tallene varierer blant bedrestilte i middelalderen, og ikke mye fra art til art. Hvor finnes skjellene? Det finnes vi finner vitnesbyrd om det i skriftlige gode skjell på dypt vann, f.eks. kilder og i funn fra datiden. Under annen verdenskrig fikk reirskjell, men det er jo gruntvannsskjellmat et nytt oppsving mange ste artene som er aktuelle for oss. Enkel der i landet. Som agn hadde det hele te arter kan plukkes uten at man tren tiden vært benyttet. Folk visste nok ger bli våt på bena. På fjære sjø kan hvilken enorm næringskilde de hadde man plukke blåskjell og grave etter bokstavelig talt utenfor naustdørene. hjerteskjell og sandskjell. Disse siste Et slikt mattilskudd måtte utnyttes, sitter nedgravd i sanden, og man bør og i en tid hvor improvisasjon av bruke en spade eller et spadegreip. Skal vi dypere ned, kan vi bruke en enhver art ble satt i høysetet, fikk rive, en skjellklo eller en skjellskrape skjellene sin renessanse. Renessansen ble kort. Etter krigen som sitter på et langt skaft. På den fikk vi normalisering av matvanene. måten kan vi få fatt i bl.a. oskjell, En etter en dukket de opp, de varene kuskjell, knivskjell og kamskjell. Det vi forbandt med førkrigstiden og fre vil være en fordel å bruke en vannden, og «krigskosten» ble forkastet. kikkert til å orientere seg med. Skal Skjellmaten ble agn igjen. Tradisjo man enda dypere ned, bør man nok nen hadde ikke vært sterk nok hos benytte en skjellplog som trekkes oss. Vi lot gladelig utlendingene drive etter båt. Det er en jernramme for synt med pigger som river skjellene med denne skjellspisingen. Men med velferden - og ikke minst løs eller pløyer dem opp fra bunnen. reisemulighetene - fikk Ola Nord Froskemannsutstyr kan overflødigmann smaken for nye matvaner. På gjøre alle andre slags redskaper, men 1970-tallet var han i ferd med å gjen da er vi over i et helt annet kapittel.
Skjell
Blåskjell finner vi på grunt vann, særlig der hvor det er tilsig av fersk vann. Vanlig størrelse er 6-9 cm. Kvaliteten er bedre på skjell som står under vann hele tiden enn på skjell som tørrlegges ved fjære sjø. Dersom skjellene står veldig tett, er det de ytterste som er av best kvalitet. Det spiller ingen rolle hva slags underlag skjellet er festet til. Det er vannkvali teten som er avgjørende. Et godt blå skjell skal være skarpt i den bakre enden, ha tynt skall og være forholds vis flatt. Er den bakre enden butt og skjellet mindre hvelvet, eller skallet misformet eller markspist, kan en være nokså sikker på at det er lite mat i det. At skallet er begrodd av tang, rur eller kalkormer, gjør ikke noe. Kvaliteten avhenger også av årsti den. Den beste sesongen er den kalde årstiden, fra september til mars-april. Når vanntemperaturen når 9-10 gra der, gyter skjellene, og etter gytingen er det lite mat igjen i dem. Dersom vannet holder seg kaldt, kan skjelle ne hoppe over gytingen det året. Oskjell kalles også rødskjell. De likner meget på blåskjell. De kan imidlertid bli mye større, opptil 20 cm, og har et brunsvart skall. På yng re skjell kan det være gulbrune hår i kanten. Under det ytre laget er skal let rødt, og på innsiden er det hvitt med antydning av rødt, mens blå skjell er hvite med blå kant. Innma ten er også sterkere farget, tomatrød hos hunnene og oransjegul hos han nene. På midten av skjellmaten er det et svart parti, nyrene. Dette er spise lig, men kan skrapes bort på de kokte skjellene hvis en ikke liker fargen. Oskjellene går dypere enn blå skjellene. Gytingen foregår normalt i mars-april, men det er ikke uvanlig at gytingen ikke skjer, slik at kvaliteten holder seg hele året. Det er ellers vanskelig å si noe om kvaliteten ut fra utseendet på skallet. Kamskjell blir regnet som et av de beste matskjellene. Det kan bli opptil 15 cm bredt og ligger løst på sand eller steinbunn med den flate siden opp. Kamskjellet er i stand til å «svømme» ved å klappe skallene sammen. Det gjør det når det føler seg truet av f.eks. sjøstjerner, dets bitre fiende. Kamskjellet har noen mindre slektninger, harpeskjell og
261
Skjell og sniler som lever i sjøen, er lett fordøyelig og næringsrik kost. De er rike på proteiner og karbohydrater. De inneholder jod, og enkelte har vitamin A. Næringsverdien i skjell er som i mager fisk.
Blåskjell
0-skjdl Østers
Rensing
Skrubbes og dampes som blåskjell. Fjern først de brune gjellene. Ta tak i byssustråden, trekk til så foten følger med, den er ikke spiselig.
BYSSUS TRÅDENE
Skrubb østers i kaldt vann.
* >■
Rensing:msxi Skrubb skjellene godt i kaldt vann. Ha litt vann i bunnen av en kjele, legg i 3-4 lag skjell. Damp skjellene under tett lokk og over sterk varme til de åpner seg. Ta skjellmaten ut, fjern byssustråden. Sil kraften gjennom vatt eller gas.
BYSSUSTRÅDENE
Slik åpnes østers:
Legg den flatt på bordet, overdelen på skjellet skal vende opp. Hold med venstre hånd. Press med høyre hånd en kraftig kniv (tollekniv) mellom skjel lene nær den smale delen (b). Mange banker med en hammer på den smale delen, da er det lettere å få kniven inn (a). Kutt over lukkemuskelen ved å la kniven følge det flate skjellet hvor lukke muskelen er festet (c). Skjær over underdelen av samme muskel ved å kut te dypt i den runde delen (d). La østersen bli liggende løs i skallet.
LUKKEMUSKELEN GJELLENE
FOTEN
Kamskjell
SPISELIG SKJELLMAT
Haneskjell
Hjerteskjell
Rensing: Rensing: Skrubb skjellene godt. Damp dem som blåskjell. Fjern kappen, mavesekk og de brune gjellene. Bare muskel, rogn og melke skal være tilbake.
KAPPE
Rensing:
Skrubb og damp skjellene som blåskjell. Ta ut skjellmaten. Rens vekk magesekken som sitter på siden av lukkemuske len, og gjellene rundt muskelen. Det er muske len med rogn og melke som er spiselig. GJELLENE SPISELIG SKJELLMAT
Skrubb og damp skjellene som blå skjell. Alt i hjerteskjellet er spiselig. Vil en åpne rå skjell gjør en det på følgende måte: Stikk kniven inn fra høyre og kutt lukke muskelen.
MAVESEKKEN
ROGN OG MELKE
ROGN OG MELKE
MUSKELEN
MAVESEKKEN
MUSKELEN
Sandskjell Rensing:
SPISELIG SKJELLMAT
Legg sandskjell i friskt sjø vann eller ferskt vann tilsatt 11/2 ss salt pr. liter vann i 6-12 timer så de kvitter seg med sanden. Skrubb skjellene, damp skjellene så lenge at de øverste skjellene i gryten har vært oppvarmet til koke-
ÅNDERØRET
punktet i to til tre minutter. Fjern den sorte hinnen fra ånderøret og kutt vekk den ytterste delen.
OPPLYSNINGSUTVALGET FOR FISK
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen
urskjell, som også er god mat, men for små til at de utnyttes noe særlig. Haneskjell utnyttes derimot. Det kalles også sagskjell eller hesteskjell og finnes hovedsakelig fra Troms og nordover. Små populasjoner kan imidlertid finnes helt nedover på vestlandskysten. Haneskjellet lever på sand- og steinbunn på 20-60 me ters dyp. Hannen har hvitaktig skjellmat, hunnen rødaktig. Skjellene kan bli opptil 11 cm i diameter, men kan spises fra de er 4-5 cm. Gytetiden er juni-juli. De er vanskeligere å holde i live enn de fleste andre skjell og tåler ikke lang transport. Dels bør de ligge kjølig, dels bør de pakkes så tett at de ikke åpner seg. Sandskjell er hvite, ovale og med en åpning baktil. Ut av denne åpnin gen stikker et tykt ånderør omgitt av seig, brun hud. Når røret er helt ut strakt, er det omtrent dobbelt så langt som skjellet. Sandskjellene sit ter nedgravd i sand eller sandblandet mudder fra fjæra og utover til 5-6 meters dyp. Bare ånderøret stikker opp. Blir skjellet forstyrret, trekker det ånderøret til seg og forsvinner ned. De største skjellene kan sitte 30 cm ned i sanden. Gytingen foregår om sommeren og høsten, så beste innsamlingstid er våren. Hjerteskjell har tykke, avlange og sterkt hvelvede skall slik at skjellet blir hjerteformet. De kalles også saueskjell og finnes langs hele kysten, fra fjæra og ned til et par meters dyp. De blir gjeme 5-6 cm brede. Hjerteskjellet gyter om våren og forsomme ren, men skjellmaten er faktisk best i tiden fra mai til oktober. Østers står nok for mange som noe av det edleste innen skjellmaten, selv om de andre norske skjellene så visst ikke er underlegne. Norsk østers er absolutt kvalitetsvare, og sammen med blåskjell er det foreløpig den eneste typen skjell som dyrkes kuns tig her i landet. Østers har vært dyr ket i poller på Vestlandet i flere hundre år, og i middelalderen var norsk østers handelsvare. Imidlertid trenger østersen ganske høy vann temperatur for å gyte, helst bør tem peraturen være over 25 °C, men slike temperaturer oppnår man jo ikke på naturlig måte hos oss. Noen østers kan starte gytingen allerede ved 18-
20° varme, og derfor har vill østers klart å holde seg i lukkede farvann langs kysten. I de såkalte yngelpollene holdes voksen østers på nedsenkete kurver. En yngelpoll er avstengt fra sjøen med en demning, slik at man regule rer hvor mye sjøvann som skal slippes inn. Pollen må dessuten ha ferskvannstilførsel. Om våren stenges demningen, og det danner seg da et lag med ferskvann oppå saltvannet i pollen. Dermed får man en drivhus effekt. Sollyset varmer opp vannmas sen, men ferskvannet ligger som et lokk og hindrer varmen i saltvannet i å forsvinne. Gradvis øker temperatu ren, og var det ikke fordi østersene ikke har godt av temperaturer over 32 °C, er det ikke godt å si hvor høyt man kunne ha drevet temperaturen. Når østersen gyter, svømmer larvene rundt i vannmassene en tid inntil de
fester seg på fast substans. Man har da hengt ut «samlere», enten netting eller sementert tau. Tidligere brukte man også bjørkeris som samlere, men da tiltrakk man seg samtidig pelemark. Yngelen vokser, og etter en tid kan den så settes ut i beskyttede, men ikke nødvendigvis særlig varme loka liteter. Etter ca. 3 års vekst er den kommet opp i salgbar størrelse. Kommer man over østersskall langs kysten, er sjansene store for at det bare er døde skall. Har man hel let med seg og finner levende dyr, bør man unne seg den nytelsen en god østers er. Kvaliteten er best fra okto ber til april.
Hummer Hummerfisket er gammelt i Norge. Det kan man godt forstå når man vet hvilken delikatesse hummer er. I
Hummeren kalles gjerne havets kardinal, på grunn av skallets kraftige rødfarge. Men i levende live er hummeren normalt svart, rødfargen kommer fram fordi det svarte fargestoffet ødelegges ved koking. En sjelden gang kan man komme over blå hummer, og man mener at denne avvikende fargen har med dyrets ernæring å gjøre. Også blå hummere blir røde ved koking.
Skalldyr og annen sjømat
Hummeren, som av mange regnes for å være den virkelig store delikatessen fra havet, fanges i teiner. Hardt fiske har imidlertid ført til at bestanden er gått sterkt tilbake, og det er innført strenge bestemmelser om fredning og minstemål. Det er forbudt å ta hummer som er mindre enn 22 cm.
1860-årene begynte seilskuter med brønn i rommet å frakte den norske hummeren ut av landet. Ryktet had de bredt seg. I dag bruker vi flyfrakt, men eksportere, det gjør vi fortsatt. Hummeren er langtfra billig, og noen allemannsspise vil den aldri bli. Når kiloprisen kan gå Opp i nærmere 250 1985-kroner, sier det seg selv at vi skal stelle godt med denne krabaten. Hummeren stiller meget strenge krav til sine omgivelser. Den liker ikke brakkvann, og den må ha en viss sommertemperatur for å kunne skifte skall og vokse. Den kan ikke forplan te seg ved temperaturer vesentlig under 15 grader, men den kan heller ikke tåle temperaturer på over 22°. Hummeren er et utpreget bunndyr som foretrekker fjell- og steinbunn med gode skjulesteder. Her bor dyrene enkeltvis eller parvis. Om da gen holder hummeren seg i ro, om natten beveger den seg ut av gjem mestedet, men aldri særlig langt.
264
Merkeforsøk har vist at hummeren er veldig stedbunden. Den fjerner seg sjelden mer enn et par hundre meter fra der den ble sloppet ut. Dette ut nyttes nå ved at kunstig klekket hum mer settes ut i områder hvor man senere håper å kunne drive kom mersiell fangst på dem. Hummeren er en gruntvannsform, og den går sjelden dypere enn førti meter. På større dyp er vannet for kaldt til at den kan forplante seg, og dessuten er ikke næringstilgangen så god. Voksen hummer lever av kråke boller, børsteormer og tynnskallete muslinger. Den spiser gjerne fisk, men rører ikke åtsler. Den er ellers kjent for å være en utpreget kannibal. Ungene eter på hverandre fra første dagen, og en stor hummer som nett opp har skiftet skall, blir straks spist av kamerater dersom den ikke har klart å finne seg et gjemmested. Det tar jo tid før det nye skallet er blitt stivt.
Skallskiftene skjer på sommertid. Er sommeren lang og varm, kan hummeren klare to skallskifter, er temperaturen lav, kan det hende at den helt lar være å skifte skall. En hummer på rundt 20 cm strekker seg ca. 1,5 cm ved hvert skallskifte, men tilveksten kan ellers variere meget. Gjennomsnittlig sier man at i sørnorske farvann er en hummer sju år gammel før den når minstemålet på 22 cm. Er det varmt i vannet, går veksten hurtigere, og den kan nå minstemålet etter bare 5 år. Tidspunktet for skallskiftet har be tydning for utbyttet av fisket. Hum mer som skal til å skifte skall, er i godt hold og viser liten interesse for agnet i hummerteinene. Den vil også gjemme seg bort før skallskiftet star ter, og kommer ikke fram før det nye skallet er blitt hardt. Da er også reservenæringen brukt opp, hummeren er mager og sulten. Utbyttet av fisket er altså avhengig av både hummerens matlyst og av skallskiftet, og begge disse faktorene er sterkt påvirket av temperaturen. Om høsten, like etter skallskiftet, er hummeren svært villig til å la seg fange. Når så temperatu ren begynner å falle, minker matlys ten. Det har liten hensikt å prøve seg på hummerfiske om vinteren. Når vårsolen begynner å varme opp van net igjen, våkner appetitten, og man bør være der med teinene. Hummerfisket er regulert ved en rekke forskrifter, bl.a. er hummeren fredet fra 1. juni til 1. oktober i SørNorge, i Trøndelag fra 1. juli til 16. september og videre nordover fra 15. juli til 1. oktober. Minstemålet er 22 cm. Det er ikke spørsmål om å slippe ut teiner hvor som helst og når som helst. Man skal kjenne reglene, både om minstemål og tidspunkter. Vi har gjort så kraftige innhogg i hummerbestanden at hummeren er blitt en kostbar og sjelden nytelse. Kunstig klekking er nevnt, men det er tvilsomt om vi klarer å oppnå et tilsvarende hummerfiske som i for rige århundre. Da skrev O. N. Løberg at fiskerne kunne ha fra 30 til 50 teiner, at det hendte at de fikk to eller tre hummer pr. teine, men at de egentlig var godt fornøyd hvis de i gjennomsnitt fikk én hummer pr. teine. Det var dengang.
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen
Snegler Snegler hører i likhet med skjell og blekksprut til bløtdyrene. Snegler har aldri slått skikkelig an her i landet som mat. Som agn er de ypperlige, og mang en gutt har nok knust strandsnegl, festet innmaten på kroken og lagt seg godt til rette ytterst på bryggekanten. I Storbritannia selges levende strandsnegl, som betraktes som en delikatesse av dem som har lært å sette pris på denne føden. Kongssnegl finnes det også godt av langs våre kyster, og disse sneglene er så store at de nesten kan måle seg med de store skjellene. Dersom vannet ikke er forurenset, er det ingen fare forbundet med å prøve seg på denne formen for alternativ sjømat.
Blekksprut Blekkspruten, eller la oss like godt først som sist si akkaren, for det er den arten det er snakk om, har heller ikke vært noe vi vanligvis har funnet på matbordet. Fra gammelt av har «sprut» vært benyttet som agn, og det kan man godt forstå. Lett å fange var den, lett å dele opp, og fiske godt gjorde den. Vi har vel alle hørt beretninger om kjempeblekkspruter som har vært i kamp med kaskelotthvaler. Akkurat slike dimensjoner er det ikke over akkaren, men vekten er gjerne opptil et par kilo. Kjempeeksemplarer på 15 kilo er fanget. Kroppen er slank, og halen er spydformet. Blekksprute ne regnes som de mest intelligente av de virvelløse dyrene. De er rovdyr som svømmer ved hjelp av finnene eller ved jetdrift, ved at vannet pres ses ut gjennom trakten i kappehulen. Akkaren holder seg gjerne i mer sørlige farvann, men om høsten kom mer den inn til kysten, og især nordpå kan den påtreffes helt inn til bunnen av fjordene. Den kan fiskes på pilk, sluk eller vanlig bunnsnøre, men det vanligste er å bruke en egen akkardregg og rykke akkaren etter at den er blitt tiltrukket ved hjelp av lys. Noen år er det virkelig store mengder som kommer inn til kysten, andre år kan den mangle totalt uten at vi kan si noe om årsaken.
En nær slektning av akkaren, kalmaren, holder seg mest nær bunnen og opptrer ikke i så store stimer som akkaren. Størrelsen er omtrent den samme. Ved Jæren og i Skagerrak fisket man kalmar med trål, men det te fisket er nesten helt opphørt. I likhet med muslinger er blekk spruten lite holdbar i fersk tilstand. Nedkjølt kan den holde seg en stund, og som frossen vare er den mer hold bar enn fisk. Den kan fryses rund opptil et år, tines, renses og fry ses igjen. Næringsverdien er om trent som for fisk, fettinnholdet er på
V2-1 %. Det er ingen bein i blekkspru ten, bare et hornnebb og en tynn hornplate i ryggen. I hodet og rundt sugeskålene er det brusk og horn. Det er lett å fjerne innmaten og ho det. Det ytre skinnet fjernes også lett, men så bør kappe og armer ha vel ett minutt i kokende vann før man kan få løs det neste laget med skinn. Er man først kommet så langt, har man det lekreste råstoff til en lang rekke retter. Smaken er beskrevet som en mellomting mellom kylling, hummer, reke og kamskjell. Vel bekomme.
Rensing og tilberedning Rensing av akkar med hode og innvoller: I: Fig. A og B: Løsne kroppen fra hodet der festene er og trekk ut innvollene.’ Ta ut pennen. Hvis kroppen skal brukes hel eller i ringer kan den vrenges for å få gjort den godt ren. Halen skjæres eller rives av først. Il: Fig. C og D: Hvis kroppen ikke skal brukes hel er det enkelt å sprette opp buken og fjerne innvoller og hode. Videre rensing: Trekk skinnet av kroppen, det fargede går lett
av. Innenfor dette skinnet er det på armene og kroppen en glatt gjennomsiktig hinne. Denne hinnen går lettest av etter å ha vært dyppet i kokende vann i 1/2-1 min. Trekk hinnen av. Skrap innsiden av kroppen for eventuelle rester av skinn. Rensing av armene: Skjær av foran øynene. Bøy armene til side, ta ut nebbet. Trekk av skinnet og forvell som ovenfor. Det er ikke nødvendig å fjerne det innerste av sugeskålene.
I. Hvis kroppen skal brukes hel, eller i ringer:
II. Hvis kroppen ikke skal brukes hel er det enkelt å sprette opp buken og fjerne hode og innvoller:
Tilberedning: Akkar tilberedes som fisk. Det er viktig at den får trekke ved ca. 85-90 grader i kort tid, 6-10 min. Lang, kraftig koking gjor akkaren hard og seig. Kroppen er mørest. Likeledes er de mindre akkarene morere enn de svært store. Armer og
hale kan brukes i for eks. farse, finhakket i omelett eller til gratinerte retter. Akkar selges hel urenset, og delvis renset. Vi kan kjøpe fersk, fryst eller vakuumpakket fryst akkar. Kanadisk blekksprut selges også. Den er litt mindre og slankere. Smak og tilberedning er lik. OPPLYSNINGSUTVALGET FOR FISK
265
Skalldyr og annen sjømat
Kråkeboller og sjøroser Havet inneholder så utrolig mye mer enn det vi får øye på ved første øye kast. Kråkeboller er noe de fleste har hørt om, men langtfra alle har sett. Selv om den vanlige kråkebollen kan bli opptil 16 cm i tverrsnitt, gjør den ikke så mye vesen av seg. Er man heldig, kan man finne den fra tett under vannskorpen, men normalt må man ned på noen meter. Om våren i yngletiden kan man finne masseforekomster. Da trekker de sammen. Det som kan spises på kråkeboller, er rogna eller melken, som sitter som fem drueklaser under skallet i toppen av dyret. For å få dem ut bør man bruke hansker, holde kråkebollen forsiktig og med en stor kniv hogge toppen av skallet på sam me måten som man ville kappe top pen av et egg. Kvaliteten på rogna og melken kan variere mye. Noen synes det smaker bittert, andre mener det bare smaker saltvann. Gi ikke opp dersom den første kråkebollen ikke er noen stor smaksopplevelse. I andre land, og især i Japan, tilberedes en lang rekke retter av kråkeboller. Faktisk har det vært forsøkt eksport av norske kråke boller til Japan, men den helt store salgsartikkelen er de ikke blitt. Sjøroser er heller ikke det man vanligvis forbinder med en delikates se. Dette er jo lavtstående dyr, i slekt med manetene, men når vi vet at franskmennene kaller svabergsjørose for «tomate de mer» (havtomat) og vanlig spiselig sjøanemone for «ortie de mer» (havbrennesle), skjønner vi at andre har oppdaget hvilke lekker biskener de kan være. Tentaklene fjernes, og deretter kan sjørosene stekes, frityrstekes eller kokes i suppe.
Reker og andre krepsdyr Reker er det vanskelig å si særlig mye om da det er ikke er så enkelt å fiske dem på hobbybasis. Dagens reker tas med trål, ofte langt til havs. Gode rekefelt er det imidlertid fra Oslofjor den og helt til Svalbard. Rekefeltene kan flytte på seg, de kan fiskes tom me - og de kan plutselig gi gode fangster igjen. Litt hell må man ha 266
Kråkeboller er også mat, selv om denne delikatessen så å si ikke brukes her i landet. En fordel er det at kråkebollene er lite bevegelige dyr, slik at «fangsten» ikke byr på problemer, hvis man er så heldig å finne dem høyt oppe i vannet. Det er rogn og melke som spises, og disse godbitene får man tak i ved å hogge toppen av kråkebollen med en stor kniv.
om man skal få gode fangster. Den enkleste måten er utvilsomt å kjøpe rekene. At rekefisket ikke alltid har hatt de dimensjoner det har i dag, forteller det faktum at før reketrålen kom i bruk og de store feltene ble opp daget, var det bare i Drammensfjorden at det fant sted rekefiske. Red skapet var glip eller håv forsynt med sild som agn. Etter en time ble håven trukket opp, og da ble et gjennom snitt på 15 reker regnet som et godt utbytte! Har man imidlertid muligheter til å henge en liten trål etter båten, kan man være heldig og få en liten por sjon. På de samme områdene kan man få en rekke andre krepsdyr som heller ikke skal neglisjeres. Det fin nes mange forskjellige krabber og reker. Noen av dem er nesten bare skall og bein, men enkelte inneholder en skikkelig kjøttbit, og flere av dypvannskrabbene er riktige delikates ser. Det samme kan sies om jom-
fruhummer eller b o kstavhummer, som den også kalles. Den ser ut som en liten hummer, lengden blir opptil 24 cm hos hannen, 20 cm hos hunnen. I tillegg til de to nevnte navnene går den under betegnelsen trollhummer, dypvannshummer, sjøkreps, sandhummer og keiserhummer. Her kan man virkelig si at kjært barn har man ge navn. Bokstavhummeren lever på bløt bunn på dyp mellom 50 og 250 meter. Den graver seg ned i mudde ret, enten for å skjule seg eller for å søke næring. På den måten unngår den gjerne å bli fanget i trål, men en del må til pers, og det meste som omsettes, er tatt som bifangst under tråling etter reker. Det er især Hvaler-området som har spesialisert seg på bokstavhummerfangst, men særlig store kvanta har det aldri vært tale om. Enkelte har forsøkt seg med teiner og har oppnådd akseptable fangster til privat bruk. Så mye mat er det jo ikke i et slikt dyr, men en lekkerbisken er det.
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen
Tang og tare Det at man kan spise tang og tare, lyder merkelig for mange. Ser vi bort fra fordommer og uvaner, er tang, tare og alger bare planter - nærings rike planter. Kostholdseksperter har funnet opptil 25 % proteiner i tørrstoffet. De er meget vitaminholdige, især når det gjelder vitamin A og D, men også når det gjelder C, Bj og B12. E-vitaminer kan også finnes. Asiater har lenge brukt alger i kostholdet, og det var en populær oppfatning at disse folkene hadde en eller annen fysiologisk egenart som gjorde dem i stand til å fordøye slikt. Nå vet vi at de fleste kan venne seg til algeføde hvis de spiser det regelmes sig i en uke eller to. Men det er ikke bare vitaminer og
Sukkertaren, som kan bli bortimot tre meter lang, forekommer langs hele kysten, også inne i fjorde ne. Navnet har den fått fordi den ved tørking skil ler ut et sukkerliknende stoff. Noen mener at den smaker omtrent som pea nøtter.
Bokstavhummeren eller jomfruhummeren er et meget velsmakende krepsdyr som lever på for holdsvis stort dyp. Den kan fanges i trål, men ettersom den gjerne graver seg ned i mudder på bunnen, blir fangsten som regel ganske be skjeden. Noen har med brukbart resultat også prøvd teinefiske etter bokstavhummer til hus behov.
proteiner i algene. Det finnes en rek ke stoffer som næringsmiddelindust rien og medisinalfabrikkene har kas tet seg over, og langs hele kysten drives det tråling etter tang. Med spe sialkonstruerte kniver og tråler skjæ res tang løs og samles opp. Det kan være en god attåtnæring, men det er svært få som privat driver med tangskjæring. Tang inneholder også jod. Litt jod er nødvendig for kroppen, men for mye kan være skadelig. Det er derfor ikke bra å sette til livs for store meng der alger. Man skal også være opp merksom på at havalgene har en plass i naturmedisinen, og at noen av dem kan ha helt spesielle egenskaper. Blæretang virker for eksempel avførende. Tang og tare er ikke mat som kan holde seg særlig lenge i fersk tilstand. De taper seg fortere enn de fleste andre grønnsaker. De kan ligge en stund i kjøleskap, og lagringsevnen kan økes ved at man dypper dem i kokende vann et par minutter. Erfa ringene med dypfrysing er høyst blan dede.
267
Skalldyr og annen sjømat
Langtidslagring oppnår man ved å tørke algene, helst ute i sol og vind. Dette bør skje innen 12 timer etter at de er kommet opp av sjøen. De må ikke få regn på seg. Et alternativ er å tørke dem over et bål. Da får de litt røyksmak, noe som kan sette en ekst ra spiss på rettene som kan lages. Tørket tang og tare oppbevares best på tette bokser. I motsetning til hva tilfellet er hos plantene på land, er spissen på blade ne den eldste delen av tangen. Veks ten skjer altså fra stilken. Den «saftigste» delen vil derfor finnes nær festet. Algene kan inndeles etter farge stoffet som de inneholder. Vi har grønnalger, rødalger og brunalger. De største er brunalgene. Her finnes det en rekke arter som skulle være kjent for de fleste som ferdes langs sjøen. Sukkertaren kalles også skråme. Som de andre store algene består den av en stilk festet til bunnen og et stort blad festet til stilken. Bladet er udelt, båndformet, småkruset langs randen og buklet langs midten. Arten finnes på beskyttede steder og blir lett revet i stykker. Lengden kan bli over 2 me ter og bredden 80 cm. Stilken er kort og bøyelig. Den kan finnes langs hele kysten, både ytterst mot åpne havet og langt inne i fjordene. Navnet kommer av at bladet skiller ut et sukkerliknende stoff når det tør ker. Ellers skal smaken minne litt om peanøtter. Rå, unge stilker var tidli gere en delikatesse i Skottland. Tilbe redningen er hovedsakelig skylling i ferskvann og tørking i sol og vind. Deretter kan de oppbevares i plast poser til de skal brukes. Fingertaren er glatt og bøyelig, og med et blad som er oppdelt i smale og brede fingrer. Denne arten vil helst ha sterk strøm eller kraftige bølgebevegelser og finnes langs hele kysten. Tilberedningen er som for sukkertare. Butaren har et rynket hovedblad som kan bli opptil 2 meter langt og med en tydelig midtnerve. Stilken har øverst noen små sideblad. Også den ne arten trives i utsatte områder med sjøsprøyt. Den er glatt og bevegelig, og det skal mye til før den lar seg slite over. 268
Flere av algene i havet har en plass i naturmedisinen, blant dem blæretangen, som virker avførende. Den kan også tørkes og hakkes og gjøre tjeneste som te. Bildet viser for øvrig albusnegl, som også kalles albuskjell, og som er blant de spiselige bløtdyrene.
Skjell, hummer og andre godbiter fra sjøen
I gamle dager ble butare kokt med tørkede torskehoder og brukt til for. Hos Petter Dass heter det:
«En fisker som ude ved holmer fjærepytter. Tarmgrønsken soltørkes mon bo/ hans levende kvæg er en og pulveriseres. eneste ko/ som andet til spising ei Søl er den mest kjente av rødalge nyder/ end tang og søvoksendes tar- ne og samtidig den av algene som har ernes blad/ opvarmes i grugge der vært mest brukt til menneskeføde. kaldes bumad/ .../ Thi bliver de kjør De røde til rødfiolette bladene finnes som her fødes med tang/ langt fed’dre langs hele norskekysten. De kan være end andre der gaae i den vang,/ og festet til stein eller fjell, men også til stilken på stortare. Bruken av søl har spenerne dobbelt så trinde..» På butaren er det først og fremst vært så vanlig at den opptrer som ren sidebladene og midtribben som bru handelsvare og som eksportvare fra kes. Hovedbladet smaker litt bittert enkelte strøk. På samme måte som og bør i hvert fall ligge i ferskvann en gode fiskeplasser var gode sølbukter stund før det brukes. Butaren kan et aktivum som eierne visste å sette pris på. Søl ble spist sammen med brukes fersk, men kan også tørkes. Blæretang er som nevnt sterkt av- tørket fisk, smør og poteter. Den førende i rå tilstand. Når den likevel kunne også rulles sammen til små tas med her, er det fordi den er ut bunter som man gikk og tygde på. merket i damping av fisk og annen Saltet eller tørket søl kan holde seg i sjømat. Tørket og hakket kan den flere år. Det finnes en rekke gode brukes som heisete. Den tydelige oppskrifter hvor søl inngår. Fjærehinne er ikke én, men flere midtribben og de oftest parvis an brakte blærene som kommer om arter som likner hverandre. Det er et flatt, kruset blad som finnes øverst i våren, gjør arten lett gjenkjennelig. Grisetang kalles også for knopp- fjæra. I Japan dyrkes artene, og de tang eller hestetang. Også denne ar brukes der sammen med ris og fisk på ten har blærer, men her er det ingen kaker, kjeks eller som snacks til øl. Vorteflik og krusflik er de to siste midtribbe, og blærene virker mye større enn selve bladet. Tangen er artene vi skal nevne. De likner meget svært vanlig langs hele kysten og bru på hverandre og har begge gaffelforkes mest oppskåret, tørket og malt til mete greiner. De kan ofte forekom mel. Det tangmelet man da får, er me i store mengder og brukes indust rikt på sporstoffer og er et verdifullt rielt. Av disse artene framstiller man tilskuddsfor. Tangmel kan man også gelatinstoffet carragenin, som bl. a. brukes til å gjøre syltetøy stivt. I mot få kjøpt i en rekke forretninger. Martaum er den siste vi skal nevne setning til de andre artene blir vorte av brunalgene. Den er trådformet, flik og krusflik først spiselige etter med hule stilker. Den er vanlig på koking. For å unngå fiskesmak bør lunere steder, kommer om våren og krusfliken vaskes grundig. Den kan forsvinner igjen om høsten. Bruks også brukes som fortykkelsesmiddel. området er først og fremst fersk i Når den stivner etter koking, blir den til en gelé som kan brukes til aspik. salater. I dag spiser vi altså tang og tare, Pollpryd er en grønnalge som ofte finnes flytende i overflaten, selv om men vi skal ikke gå mer enn førtiden normalt skal sitte fast. Greinene femti år tilbake i tiden for å finne at er uregelmessige. Den er mest vanlig tangbrenning spilte en ikke ubetyde på Vestlandet. Finhakket kan den lig rolle for fiskerbefolkningen. I be gynnelsen av 1930-årene ble det eks brukes i salater. Havsalat eller sjøsalat er et tynt, portert nesten 5000 tonn tareaske. I uregelmessig blad som nesten kjen dag framstilles de forskjellige tangnes som vokspapir når man tar på og tareproduktene industrielt, men det. Den trives i brakkvann og finnes det er mange som tror at utnyttelsen ofte i havner og på forurensede ste av våre tangskoger skal få like stor der. Havsalaten bør bare brukes tid betydning som dyrkingen av skjell og lig på våren mens bladet er ungt. krepsdyr har i dag. Spennende vil det Tarmgrønske har unektelig navnet iallfall bli å følge denne ressursen i mot seg, men det innvirker ikke på tiden framover. smaken. De tynne, grønne bladene Øystein Frøiland vokser like under vannskorpen, ofte i 269
Sild, torskefisker og
andre fiskearter
SILD 272 Fiske 273 BRISLING 274 Fiske 274
LAKE 275 TORSK 276
ANDRE TORSKEFISKER 278 Sei 278 Lyr 278 Hyse 279 Hvitting 280 Lange 280 FLYNDRER 282 Kveite 282 Rødspette, skrubbe, sandflyndre
ÅL 284 Fiske 287 MAKRELL 287
BERGGYLTE 289
283
Sild, torskefisker og andre fiskearter
Leserne vet nok stort sett hvordan en sild ser ut, men jeg er redd svært mange vil beskrive den silda vi ser på fiskedisken, slik: en gråblank til sølv blank fisk med en god del rødt i øynene, med strømlinjeformet kropp og forholdsvis store, tynne skjell som sitter svært løst. Men en levende sild som akkurat løftes opp av vannet, er mer skinnende enn sølv. Den skinner med en utpreget perlemorglans, som kommer fra guaninkrystallene i skjel lene, og det er først når silda har vært død en god stund, at øynene blir røde av bloduttredelser. Ryggen er mørk grønnblå, og undersiden sølvblank. Pelagiske fisk har gjerne mørk rygg og lysere sider og buk. Dette gjør dem vanskeligere å se både fra luften og for predatorer som svømmer dypere nede. En liknende funksjon har den skarpe kanten av skjell midt under buken. Denne kanten hindrer at lyset ovenfra får dannet en skarp skygge under buken som ville være lettere å se nedenfra. Silda har en forholdsvis stor munn, som kan sper res vidt opp, men tenner mangler. Den er tydelig underbitt. Silda er en nordatlantisk fisk med utbredelse fra Barentshavet og Nors kehavet vestover til den sørlige delen av Grønland og videre over Davisstredet til østkysten av Canada og USA. På Amerika-siden er den å finne sørover til Cape Hatteras, på den europeiske siden går sørgrensen ved Biscaya. Dessuten er det sild i randhav som Østersjøen og Kvitsjø en. I andre havområder lever nærstå ende arter av sildefisker. Det finnes mange raser eller stam mer av sild. Den Norge har hatt mest befatning med, er den norske vårgytende silda, som vi vil kalle norskehavssilda. I hvert fall til sine tider har 272
denne vært den største av alle ver dens sildestammer. Østersjøen har sin egen sildestamme, strømmingen, som er mindre og vokser langsomme re enn norskehavssilda. Vi har også mer lokale sildestammer i en del fjor der, f.eks. i Oslofjorden og Beitstadfjorden. Når sant skal sies, er det vel ingen som kan si hvor mange silde stammer vi egentlig har, eller i hvor stor grad de forskjellige stammene blander seg med hverandre. Men det ser ut til å være en regel at sild som vokser opp i store, åpne farvann, blir større og har et høyere antall ryggvirvler enn sild fra mer innelukkete områder. Norskehavssilda stiller krav til mil jøet som en oseanisk fisk og foretrek ker havvann med saltholdighet fra 32 til 35 promille. Strømmingen, og an takelig en del fjordsildstammer, er noe mindre nøyeregnende på salthol digheten, og det forekommer også her og der små sildestammer i innsjø er i sjøkanten som bare av og til har forbindelse med sjøen så det strøm mer inn en del saltvann. Norskehavssilda har i den senere tid demonstrert for forskerne at vandringene som den foretar, påvir kes av bestandstettheten. La oss først se litt på hvordan denne sildestammen oppførte seg før bestanden brøt sammen i 1960-årene: Gytingen fant da sted på den nordlige delen av Vestlandet. Fra oppvekstområdene i Norskehavet kom gjerne de første sil destimene inn mot Vestlandet i janu ar. Ennå var fisken ikke riktig gyteferdig, og i dette stadiet kalles den storsild. Først i annen halvdel av feb ruar begynte gytingen for alvor, og fra en viss dato av ble den kalt vårsild. For fiskerne var dette viktig, for når storsilda ble erklært for å være
blitt vårsild, sank prisen. Gytingen foregår over hardbunn og forholdsvis nær bunnen. Norskehavssilda er nøye på gytemiljøet - sjøvannet skal ha en temperatur på 5-7 °C, og saltholdig heten skal være 33-34 promille. Egge ne synker til bunns og kan bli liggen de i tykke lag. Som oftest ligger gyte områdene på omkring 50 m dyp, men da silda er så nøye på temperaturen, kan den noen år finne de riktige for holdene så langt inne som på 10-20 m og i andre år helt nede på 200-250 m. I de store sildeperiodene var det enorme kvanta som ble gytt. Einar Lea beregnet i sin tid at rogn og melke i de åtte millioner hektoliter sild som ble fisket våren 1948, veide omkring 160 000 tonn, og at 10-20 ganger så meget rogn og melke var blitt gytt, altså noe slikt som 1,5-3 millioner tonn, mens hele Norges be folkning veide 150 000 tonn. Dette sier en del om den enorme størrelsen av dette sildefolket som hvert år drog fra havet og inn til norskekysten. I biomasse kunne godt disse årlige sildevandringene mot norskekysten måle seg med biomassen av folke vandringene i det fjerde århundre! Normalt klekker sildeeggene om kring tre uker etter gytingen, og lar vene begynner driften nordover med strømmen. Den lille brøkdelen unger som overlever, vokser raskt inntil senhøstes, da de gjerne er 10-12 cm lange og kalles «mussa». Året etter vokser mussaen videre til «bladsild» på 15-20 cm. Etter enda et år eller to er silda blitt «feitsild», slik vi kjenner den fra spekesildtønnene. Mussa, bladsild og feitsild vokser opp i fjor der og kystfarvann i Nord-Norge og i Barentshavet. Før sammenbruddet i sildestammen forlot silda kystområ dene nordpå og drog til havs når den var 2-5 år gammel. I Norskehavet oppholdt den seg så i sitt såkalte «oseaniske stadium», for etter et eller noen få år å bli kjønnsmoden og komme inn mot kysten i enorme sti mer for å gyte. Etter sammenbruddet er det oseaniske stadiet blitt borte, og feitsilda holder seg nå i fjorder og kystfarvann til den blir kjønnsmoden. Den vokser også atskillig raskere enn før, og nå blir mesteparten kjønns moden bare tre år gammel. Det er rimelig å sette denne endringen i bio
Sild
logien i forbindelse med at bestande ne av ungsild nå er så vidt små at de finner mat nok uten å måtte dra ut i Norskehavet. Etter at silda er blitt kjønnsmoden, avtar veksten. Maksimalstørrelsen skal være 42 cm for norskehavssilda. Silda lever av dyreplanktonet i ha vet og kan bl.a. også ete sildeyngel. Det vanligste innholdet i sildemagene er små krepsdyrarter som rauåte og krill. Dessuten kan den ete små pela giske vingesnegler i store mengder. Planktonet går høyt i vannet i mørke og senker seg ned når det blir lysere, og silda følger disse vertikalvandringene.
Fiske Vi hører i Norge ofte uttrykket «sild og fisk». Årsaken er at silda er blitt fanget og omsatt i så store kvanta og har betydd så meget for Ola Nord mann at den kom i særklasse i forhold til alle andre fiskearter. Sildefisket er eldgammelt her i landet. «Åt ek i kvild sildr ok hafra — » sier Tor i et Eddakvad. De eldste redskapene i sildefiskeriene er garn, og fra om kring 1820 kom store landnøter i bruk. Snurpenøtene kom meget sene re, og etter annen verdenskrig er ringnøter som settes og trekkes fra fartøyer med kraftblokk, den mest
effektive redskapen. Samtidig har leteredskapene gjennomgått en ri vende utvikling. De gamle landnotbasene kjente etter silda med blylodd på tynn streng som silda kom bort i. Så fulgte ekkoloddet i stadig forbed ret utgave, og nå har man utviklet sonar, som er en videreføring av as dic, som opprinnelig ble utviklet for å lokalisere fiendtlige ubåter. En mo derne snurper kan under gode for hold med sonaren oppdage sildesti mer som befinner seg flere kilometer til siden for fartøyet. Det virkelig store sildeeventyret opplevde vi i 1950-60-årene med toppfangst i 1956 på 1,2 millioner tonn vintersild (storsild og vårsild) som Norges part, mens andre nasjo ner fisket 0,3 millioner tonn norskehavssild. Senere avtok de norske fangstene, mens Sovjetunionen og Island økte sine, og i 1966 ble det landet til sammen 1,7 millioner tonn, derav «bare» 0,4 millioner tonn av Norge. Årsaken til at det norske vintersildfisket avtok, var at bestanden av gytende sild hadde avtatt så sterkt (se figuren under). Det foregikk også i disse årene et økt fiske etter småsild av norskehavsstammen, og i 1967 kom dette fisket opp i 0,5 millioner tonn. Så brøt Nord-Europas største fiskerier totalt sammen! Som vi ser av figuren, var gytebestanden av norskehavssild i begynnelsen av 1970-årene
Utviklingen i gytebe standen av norsk vårgy tende sild i perioden 1950-85. («Fiskets Gang.»)
18. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
nesten helt utfisket. Mens den godt og vel ti år tidligere hadde vært på 10 millioner tonn, var gytebestanden i begynnelsen av 1970-årene så liten at havforskerne ikke klarte å registrere kjønnsmoden sild! Etter sammen bruddet ble vintersildfisket sterkt re gulert, og den vanvittige oppøsingen av småsild opphørte. Håpet var at gytebestanden gradvis skulle bygge seg opp. Dette gikk langsomt, og noen ny sterk årsklasse av sild ble ikke registrert før i 1983. 1984-årsklassen ser også ut til å være god. Nå er det ikke noe nytt at silda forsvinner. Vi har gjennom hele his torisk tid i en del decennier hatt «sildeperioder» med godt sildefiske, som så mer eller mindre plutselig er blitt avløst av perioder da silda var borte. Av sagalitteraturen ser det ut til at det var en god sildeperiode i det 9. århundre, men at silda var borte igjen i Harald Gråfells regjeringstid. I slutten av det 12. århundre, i Sverres tid, var det igjen en sildeperiode, og senere ble silda borte igjen. Slik fortsatte disse uregelmessige vekslin gene gjennom århundrene. For tiden etter år 1700 har vi sikrere opplysnin ger. Det ser ut til at en ny sildeperi ode begynte omkring år 1700 og varte til 1784, da silda ble borte. I 1808 kom så en ny sildeperiode, som varte til 1870. I 1897 begynte den siste sildeperioden, som altså varte til 1960-årene. Også på den svenske vestkysten, hvor man fisket høstgytende sild, har det vært typiske silde perioder, og mellom disse årrekker hvor silda har vært borte. Sildeforskeren Olav Dragesund mener å ha bevist at sammenbruddet i 1960-årene skyldtes overbeskatning, og særlig var oppfiskingen av et enormt antall småsild uheldig. For de tidligere store vekslingene i silde fiskeriene er det åpenbart at overbe skatning ved fiske aldri var skyld i at silda forsvant, og det er nærliggende å tro at klimatiske svingninger har spilt en rolle. Allerede i 1911 fastslo Johan Hjort at vekslingene i de store fiskeriene ble forårsaket av at enkelte årsklasser var så meget tallrikere enn andre, men man vet ennå ikke hvor for yngelen overlever så meget bedre i enkelte år enn i andre. Se også Sportsfiske i sjøen, bind 5.
273
Sild, torskefisker og andre fiskearter
Brisling
Brislingen er svært lik en liten sild, men den er dypere i buken enn denne (derav navnet) og har relativt større skjell. Mens silda har omkring 60 skjell i sidelinjen, har brislingen bare ca. 50. Hos silda er bukfinnene festet litt bak forkanten av ryggfinnen, men hos brislingen sitter de like under eller litt foran ryggfinnens forkant. Hos brislingen er kjølskjellene på buksiden skarpe med en spiss som peker bakover. Om man fører finge ren langs kjølen bakfra og framover, kjenner man at den er ru som et sagblad. Det er derfor svenskene kal ler brislingen for skarpsill. Brislingen er en liten fisk. Vanlig lengde er 9-11 cm, men enkelte indi vider kan komme opp i 17-18 cm. Veksten er til å begynne med for holdsvis rask. Særlig hurtigvoksende individer kan nå 8-9 cm på ett år, men som regel kommer brislingen opp i den lovlige fangststørrelsen på 9 cm i løpet av sin annen sommer. Ved slut ten av annen sommer er mesteparten av fisken 9-11 cm. Året etter blir fisken kjønnsmoden, og veksten av tar sterkt. Brislingen har et kort livs løp, og den blir normalt ikke eldre enn 5-6 år. Brislingen finnes i den nordøstlige delen av Atlanterhavet, i Østersjøen og i deler av Middelhavet og Svarte havet. I Norge danner Trondheims fjorden den vanlige nordgrensen for brislingen, men av og til er det funnet brisling helt nord i Troms. Brislingen er også å finne ved Færøyene, men den mangler ved Island og ved NordAmerika. Utbredelsen viser at bris lingen tilhører varmere farvann enn 274
silda, men den tåler store variasjoner både i temperatur og saltholdighet. Som nevnt blir brislingen kjønns moden i sitt tredje leveår. En del individer kan gyte så tidlig som i feb ruar, men hovedmassen gyter i maijuni. I motsetning til sildeeggene fly ter brislingeggene i sjøvann. Først om vannet er så brakt at saltholdigheten er nede i 6-7 promille, synker de. Eggene klekker etter omkring en uke, og de nyklekte larvene er bare 3 mm lange. En eiendommelighet ved gytingen er at eggene fra samme hunn gytes i flere porsjoner med varierende oppholdstid mellom hver gyting. Noe brisling gyter ved kysten og i fjordene i Sør-Norge, men ho vedområdet for gytingen er Skagerrak-Kattegat og Nordsjøen. Egg og larver føres av den kraftige nordgående kyststrømmen (Den Baltiske Strømmen) til Oslofjorden og brislingfjordene på Vestlandet. Brislingen lever, liksom silda, av små planktondyr, og det ser ut til at særlig rauåte er viktig. For øvrig kan brislingen, liksom silda, ete sin egen yngel når leiligheten byr seg.
Fiske I gamle dager ble brislingen brukt fersk eller saltet. Senere fant man på å salte den i tønner sammen med fine krydderblandinger, og så kalte man den ansjos og eksporterte den. Den virkelige ansjosen er en annen liten sildefisk som gjester oss tilfeldig. Christian Bjelland eksperimenterte med hermetisering av brisling og fant
fram til et glimrende produkt: Røykt brisling som ble hermetisert i oliven olje. Dette fikk navnet sardin. Den ekte sardinen er en annen sildefisk som også opptrer som gjest i norske farvann. Ved eksport, i hvert fall til en del land, har vi ikke lov til å bruke navnet sardin uten å gjøre oppmerk som på at det dreier seg om brisling (sprats), som for øvrig er en meget finere råvare enn sardinen. Brisling som er for stor til å bli «sardin», kan legges ned som «ansjos» - zoologisk sett en merkelig løpebane. Brislingfisket foregår i våre dager med snurpenot, til dels med bruk av kunstig lys for å samle stimene. Fra 1960-årene av har vi i tillegg til bris lingfisket i fjordene og her og der på kysten fått et havfiske av brisling i Skagerrak og Nordsjøen. Brislingbestandene er tydelig overbeskattet, og fangstutbyttet går tilbake. For Norge var 1975 rekordåret med 162 000 tonn brisling. I 1984 fanget vi ca. 15 000 tonn. Brislingen er uten interesse som sportsfiskeobjekt. Et kjennemerke hos brislingen er de bakoverrettete, skarpe kjølskjellene.
Lake
Laken (Lota lota) er den eneste tors kefisken i ferskvann. Av utseende minner den om en lange eller bros me. Hodet er bredt og flatt og krop pen lang. Forreste ryggfinne er liten, mens den bakre er lang og strekker seg helt til roten av halefinnen. Under haken har den en skjeggtråd for å minne om at den er en torske fisk. Huden er slimet og liksom litt for stor for fisken. Skjellene er små. Fargen er gulbrun med mørkere marmorering, undersiden hvit. Vanlig størrelse er omkring 0,51 kg, men man kan få meget større lake. Ved Fetsund var middelvekten på lake som gikk opp i Glomma for å gyte, ca. 2 kg. Det skal ha vært tatt lake på 16 kg i Finland, mens den svenske rekorden er 12,4 kg. Som hos gjedde og abbor er det hunnfisken som blir størst. Veksten varierer betydelig fra vann til vann. Laken blir gjerne kjønns moden når den er 3 år gammel, og lengden kan da være omkring 30 cm. Som regel tar det 7-9 år før vekten passerer kiloen. Laken er utbredt i de nordlige de lene av Europa, Asia og Nord-Ame rika. I Norge er den vanlig i de sørøstligste delene av landet og i Finn mark. Vi finner den også her og der i Trøndelag, men på Vestlandet mang ler den. Laken er en kaldtvannsfisk, og i innsjøene er derfor større lake å finne på dypt vann når sommeren er på det varmeste. Smålaken ferdes helt inne ved stranden også på var meste sommeren. I elv kan man finne
stor lake på grunt vann også når det er varmt. Som typisk kaldtvannsfisk gyter laken midt på vinteren - oftest i feb ruar. Gytingen foregår gjerne på grus- og sandbunn på 1-4 m dyp, men i store sjøer kan den gyte nede på 4050 m. Eggene legges i småporsjoner, og hunnen slår med halen så de blir godt spredt. Eggene er gulrøde med diameter omkring en millimeter, og en stor lakehunn kan gyte over en million egg. De andre torskefiskene våre har egg som flyter fritt rundt i vannmassene - de er pelagiske - men lakeeggene synker til bunns. Eggene klekkes vanligst etter fire uker. Den nyklekte yngelen er ørsmå skapninger; de er noen få millimeter lange. De oppholder seg først noen tid i åpent vann og trekker så inn mot vegetasjonsbeltet i strandkanten eller inn i bekker og grøfter. Unge laker eter mest små kreps dyr, muslinger og insektlarver. Etter hvert som laken vokser, går den over til å ete fisk, og når den er blitt 3035 cm lang, er laken en typisk rov fisk. Dessuten går den gjerne inn på gyteplassene til andre fiskearter for å ete rogn. Av byttefisk er særlig hork, lagesild og krøkle vanlige i lakemagene, og den kan også ta en del røye og ørret. I Sverige er det påvist at laken tar store mengder utvandrende laks unger om våren. Størrelsen av byttefisken er for en halvkilos lake 515 cm. Laken jager vesentlig i skum ringen, og luktesansen spiller en stor rolle for å finne byttet.
Utbredelsen av lake (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).
275
Sild, torskefisker og andre fiskearter
Torsk
Bare silda har spilt en slik rolle i Norges historie som torsken - bare den gav det tilskuddet som var nød vendig for å overleve, særlig nord over ved vår harde kyst. «Skull’ Tors ken os feile, hvad havde vi da?» spør dikterpresten Petter Dass. Allerede navnet torsk har en historisk klang det skal komme av det gammelnorske thorrfiskr, tørrfisk, som vi skriver det i dag. Tørrfisken var en av våre vik tigste eksportartikler i tidligere tider, og den ble helst laget av skrei som ble hengt på hjell av «Nordlands bebyggende menn». Alle nordmenn som bor ved kys ten, vet hvordan en torsk ser ut. Den har tre ryggfinner, to gattfinner, stort hode med en kort skjeggtråd under haken og stor, overbitt kjeft med for holdsvis små tenner. Den torsken sportsfiskerne legger seg etter, er kysttorsk, og denne varierer sterkt i farge. Taretorsken, som gjerne er å finne på grunt vann, har sterke brune og rødbrune farger med mørkere flekker, mens undersiden er lysere. En annen type kysttorsk mangler de røde fargestoffene og er mer lysegrå. Leiretorsk kalles gjerne denne typen, og noen steder regnes den for finere enn taretorsken. Andre steder mener man at taretorsken er den beste - så sannheten er nok at fargen på skinnet ikke har noen sammenheng med sma ken. Torsken er dessuten en mester til å skifte farge etter omgivelsene. Skreien er den store, gytemodne torsken fra Barentshavet og Svalbard-området. Den har flere ryggvirvler enn kysttorsken og kan virke 276
noe slankere enn denne, men er svært lik leiretorsken. I Lofoten kaller fis kerne kysttorsken for «oppsigtorsk», og selv G. O. Sars klarte i begynnel sen ikke å se forskjell på denne og skreien. Kysttorsken vokser opp ved høyere temperatur enn skreien. Veksten er hurtigere, men varierer meget fra sted til sted. Ett år gammel er torsken på Sørlandet ca. 20 cm og to år gam mel 30-40 cm, mens skreien da er 2030 cm. Torskens alder kan leses av skjell og øresteiner. Med den sterke beskatningen vi har både av skrei og kysttorsk, er det små sjanser for at fisken skal nå noen høy alder. Skrei en kan bli over 25 år, men kysttors ken blir aldri så gammel. Kysttorsken lever i det hele hurtigere enn skreien - den vokser raskere, kjønnsmodnes tidligere og dør yngre. Det er tatt skrei på i hvert fall 48 kg. I en kort periode etter annen verdenskrig ble snurpenot tillatt brukt under lofotfis ket, og det viste seg da at det fantes en del virkelig store eksemplarer av skrei der - fisk som på grunn av stør relsen var vanskelige å få opp på garn og jukse. Kysttorsken blir ikke så stor som skreien, men det fanges eksemp larer på 15-20 kg. Torsken finnes på begge sider av Atlanterhavet. På østsiden forekom mer den fra Biscayabukta til Karaporten og Spitsbergen, og på vestsi
den fra Sørvest-Grønland og Davisstredet sørover til Cape Hatteras med hovedtyngden ved Newfoundland. Torsk er det også i Kvitsjøen, og i Østersjø-området til lengst inn i Bottenvika, hvor vannet er nesten ferskt. Som vi allerede har vært inne på, finnes det mange forskjellige torske stammer - hvor mange er det ingen som vet. Merkingsforsøk har vist at fjordtorsken er så stasjonær at det virker som hver fjord på Sørlandet har sin egen torskestamme. I hele Østersjøen, fra Bornholm og øst- og nordover, lever den samme torske stammen, som har sitt viktigste gyte område ved Gotland. Den norsk-arktiske torskestammen (skreien) har gytefelt fra Finnmarkskysten til Stad, men med hovedtyngden i LofotenVestfjorden. Både kysttorsk og skrei kan opptre som bunnfisk eller gå høyt i vannet, avhengig av næringsforekomstene. Er det mye småfisk, som sild, bris ling, tobis, lodde, i farvannet, følger torsken fiskestimene. Til andre tider eter den bunndyr. Ute i Norskehavet kan en finne torsk helt oppe i overfla ten over dyp på flere tusen meter. Kysttorsken, som interesserer sportsfiskere mest, trekker gjerne ned på litt dypere vann om sommeren når temperaturen inne på grunnene blir for høy. Dette gjelder særlig de
Torsk
torsken («steketorsk») kan holde seg på grunt vann sommeren igjennom. Når overflatevannet avkjøles om høs ten, siger den større torsken opp på grunnene igjen, og senhøstes kan den være å finne langt inne i tareregionen. Men svært kaldt vann liker ikke torsken. På det kaldeste av vinteren går den derfor ned på litt dypere vann for så å ta en ny tur inn på grunnene når temperaturen igjen stiger om våren. Kysttorsken blir kjønnsmoden ved en alder av 2-5 år, tidligst på Sørlan det, mens skreien gjerne er omkring 10 år gammel når den gyter for første (og som oftest siste) gang. Torskeeggene er små, under 1 mm i dia meter, og en enkelt hunnfisk gyter flere millioner egg. Gytingen foregår fritt i sjøen, og ofte 50-150 m under overflaten ved en temperatur på 46°.Eggene flyter opp i overflatelaget og driver med strøm og vind. Inne i hvert egg er det en ørliten oljedråpe, som gjør egget så lett at det flyter så lenge saltholdigheten er over 1 pro mille. Hos oss gyter torsken fra februar til april, og eggene klekker etter å ha drevet omkring i sjøen i tre ukers tid. Yngelen har en plommesekk som va rer omkring en uke, og når denne er brukt opp, har vi nådd det mest kri tiske stadiet i torskeårgangens liv. Yngelen må fra nå av ernære seg av ørsmå krepsdyrunger og annet småkrek i dyreplanktonet som driver i overflaten. Ér det lite åte i sjøen der hvor torskeyngelen befinner seg når den skal begynne å ernære seg aktivt,
sulter det meste av den raskt i hjel, og torskeårsklassen blir liten. Den første høsten er ungene av skreien 6-8 cm lange, og i mellomtiden har det underlige skjedd at skreiunger og kysttorskeunger har skilt lag.Mesteparten av skreiyngelen har for lengst drevet med strømmen nordover til Barentshavet eller Svalbard, men det er fremdeles mange unger av skrei igjen langs norskekysten. Nesten alle torskeunger man finner på grunt vann om høsten, er imidlertid kysttorsk. Skreiungene utenfor Nord-Norge hol der seg på meget dypere vann. Torsken er en rovfisk som sluker nesten alt levende den kommer over som ikke er for stort. Til å begynne med er det, som beskrevet, små planktondyr som står på matseddelen. Etter som torsken vokser, øker den størrelsen på byttedyrene til litt større krepsdyr, små fiskeyngel etc. Når den har nådd en størrelse på 2025 cm, er dietten mest krepsdyr, små fisk som sild og brisling, børsteormer m.m. Torsken er så visst ingen kostforakter. I Barentshavet og ved Sval bard spiller lodda en stor rolle som
torskemat, og vårtorskefisket ved Finnmark er basert på de svære sti mene av umoden skrei, «loddetorsk», som følger loddestimene når disse sø ker mot Finnmarkskysten for å gyte i februar. Da den ennå ikke er kjønns moden, er loddetorsken yngre og mindre enn skreien i Lofoten. Torsken opptrer ofte som bunn fisk, og den bruker både syn og smak eller lukt til å finne noe spiselig. Sanseceller i skjeggtråden og ytterst på bukfinnene kommer til nytte, og i akvarier kan man se hvordan torsken leter seg fram langs bunnen med disse organene for å lokalisere noe spiselig. Når torsken ferdes helt inne i taren om høsten, er det særlig strandkrabber den er ute etter. Den står da på hodet i taren, ofte så grunt at halefinnen vifter over vannet. På Sørlandet hender det at man skyter torsk med haglgevær i slike situasjoner! Torsken er nødt til å sluke maten hel, og bu ken på den fisken man tar på grunt vann om høsten, kan kjennes som en pose valnøtter av alle småkrabbene. Om fiske etter torsk, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Taretorsken, som holder til på grunt vann langs kysten, har brune eller rødbrune fargetoner. Men som annen torsk har den en utpreget evne til å skifte farge etter omgivelsene. For sportsfiskere som driver torskefiske med sluk fra svabergene, er det denne torsketypen som er det vanlige byttet.
Sild, torskefisker og andre fiskearter
Andre torskefisker Vi har ikke mindre enn 23 arter torskefisker i sjøen i Norge. Av disse er det foruten torsken særlig sei, lyr, hyse (kolje), hvitting og lange som spiller noen rolle for sportsfiske. De er alle utmerkede matfisk. Sei og lyr er de mest interessante sett med sportsfiskerens øyne, mens hvittingen er sommerturistens trøst.
Sei Seien er lett å kjenne fra lyr, hyse og hvitting ved at sidelinjen er helt rett og hos større fisk nesten hvit. Ryggen er mørk med et skjær av grønt, og undersiden er sølvgrå. Seien tåler, som torsken, kaldt vann og er å finne fra Spitsbergen og Kolahalvøya til Biscayabukta. Den lever også ved Newfoundland, men er mer sjelden ved Grønland, hvor det har vært store torskeforekomster avbrutt av dårligere perioder under kaldtvannsframstøt. Seien krever friskt, salt vann, og i Østersjøen er den derfor bare gjest. Gytingen foregår i februar-mars på 150-200 m dyp ved en temperatur på 6-7 °C. Det finnes mange seistammer, men det er vanskelig å skjelne dem fra hverandre. Gytingen foregår i Nordsjøen, ved Færøyene og Island og på en rekke steder fra Møre og nordover til Lofoten. Eggene er pela giske og klekker etter omkring tre uker. I mai-juni, når seiungene er 34 cm lange, er de å finne helt inne ved land på Vestlandet, og om høsten finner vi 10-20 cm lange småsei langs hele norskekysten og inne i fjordene fra Lindesnes til Finnmark. Øst for Lindesnes varierer forekomsten av småsei sterkt fra år til år avhengig av strømforholdene. Disse sommergamle seiungene kalles på Vestlandet for mort, som på Østlandet er en fersk vannsfisk. Til gjengjeld kaller vi øst foldinger seiungene for kot, som er lokalnavnet på krøkle i Norsjø i Skiensvassdraget! Seien vokser raskt, og bare tre år gammel er den 30-40 cm lang pale, og 5-7 år gammel er den 60-70 cm lang
278
og blir kjønnsmoden. Maksimalvekten er omkring 20 kg. Seien kan bli over 25 år gammel, men beskatnin gen er så sterk at storsei på over 56 kg nå er forholdsvis sjelden. Som man ser av fasongen, er seien en storsvømmer. Torsken, med stort hode og svær mage, er ikke så godt bygd for fart. I sterkere grad enn torsken, spesielt kysttorsken, er seien en stimfisk, og normalt er alle sei i en stim omtrent jevnstore. Stimene går pelagisk, ofte høyt i vannet, og er alltid på næringssøk. Yngelen lever av små krepsdyr og andre pelagiske småkryp. Senere er rauåte og krill populær kost for seien, som har et fint gjellegitter som virker som en sil. Litt større sei eter også småfisk som sild, brisling, sil (tobis) og lodde, og som vanlig hos rovfiskene øker næ ringsdyrenes størrelse med størrelsen på seien. Om fiske etter sei, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Lyr Lyren likner svært mye på seien, men den er mer underbitt enn denne -
«med underbid som en gammel ad junkt», som Gabriel Scott skriver. Sidelinjen er mørk og går i en stor bue over brystfinnen. Oversiden er mørk, undersiden sølvgrå. Nyfanget lyr virker mer messingfarget enn seien. Lyren er mer varmekjær enn torsk og sei, og dette avspeiles i utbredel sen: fra Middelhavet til Finnmark og den vestlige, saltere delen av Øster sjøen. Den finnes også ved Island, men mangler ved Grønland og NordAmerika. Utbredelsen av lyr i Norge har variert sterkt. På Sørlandet var den en forholdsvis sjelden fisk for omkring hundre år siden, mens den tidligere hadde vært tallrik der. Sene re økte lyrbestanden sterkt, og i 1923 skriver Scott at nå er det lyr nesten overalt i sjøen på Sørlandet - fra innerst i fjordene og til ut på båene og grunnene hvor seien var eneråden de før. «Om en saa sitter med stang ute paa holmene og fisker i skvalpet innunder opsen - sandferdig er lyren ogsaa der. En faar den paa bakke, i garn, ja i ruse - lyren som engang var næsten en sjeldenhet, lyren er blit uundgaaelig rent.» Fiskerne mente at lyren fortrengte torsk og sei, ja, til og med hvittingen på Sørlandet på den ne tiden. Forskerne mener at årsaken til disse svingningene i lyrbestanden henger sammen med små endringer i
Seien er en av de mest populære sportsfiskene i saltvann hos oss. Et godt kjennetegn er den markerte og praktisk talt helt rette sidelinjen. Hos større eksemplarer er sidelinjen nesten hvit og dermed ekstra godt synlig.
Andre torskefisker
Lyren minner atskillig om sei, men ofte har levende lyr en messingglans som gjør at fiskeren kjenner den igjen straks fisken kommer opp i overflaten. I motsetning til seien har lyren dessuten en mørk sidelinje som går i bue over brystfinnen.
temperaturforholdene i sjøen. Dette er rimelig, siden lyren hos oss lever i grensen av sitt utbredelsesområde. Da kan selv små endringer i sjøtemperatur gi store forandringer i utbre delse og bestandsstørrelse. Lyren gyter fra Biscayabukta til vest for Storbritannia, i Nordsjøen og også ved den sørligste delen av Nor ge. Gytingen foregår på forsomme ren på omkring 100 meters dyp, og egg og yngel driver pelagisk med strømmen. På ettersommeren er ungene fyrstikklange, og nå søker de seg ned til bunnen på grunt vann. Veksten er rask, og fire år gammel lyr er allerede omkring kiloen. Maksimalvekten er 8-10 kg. Yngel og små lyrunger lever av små planktondyr, og etter hvert som de vokser til, går de over til å ete litt større krepsdyr og småfisk. Om fiske etter lyr, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
et lite skjær av messing når fisken er levende, undersiden er hvit. Skjeggtråden er liten. Hysa er lett å kjenne fra de nære slektningene ved at den har en stor, svart flekk på siden under forreste ryggfinne. Utbredelsen minner om torskens. På europeisk side av Atlanterha vet finner vi hyse fra Spitsbergen og Barentshavet til Biscaya og på Amerika-siden fra Cape Cod til New
foundland. Men hysa er litt mer varmekjær enn torsken og mangler ved Grønland. Den forlanger også saltere vann enn torsken og finnes derfor bare i den salteste, vestligste delen av Østersjøen. Hysa regnes som en typisk bunn fisk, men allikevel kan vi få hyse på drivliner satt i overflaten etter laks, langt ute i Norskehavet. Ellers holder den seg helst på grus- og sandbunn og unngår fjellbunn og bløt mudderbunn. Normalt går den ikke helt inn til stranden som torsken, men er helst å finne fra 40-50 og ned til et par hundre meter. Men tidvis bryter den denne regelen også - i Romsdalsfjorden har jeg vært med på godt hysefiske helt inne på 10-15 meter. Dietten er for det meste bunndyr som muslinger, snegler, børstemark og krepsdyr, og hysa er en svær rogneter. I Nordsjøen kan den være full stappet av silderogn, på Finnmarks kysten propper den seg med lodde rogn. Hvis det er mye småfisk i et område, kan hysa gå over til å jage etter den. Gytingen foregår i mars-april ved en vanntemperatur på omkring 6°, og gjerne på 100-150 m dyp. Langs norskekysten har den gyteplasser nordover til Senja, men de viktigste gyteplassene ligger nok i Nordsjøen og ved Færøyene og Island. Eggene
Hysa er en torskefisk som forekommer langs hele kysten hos oss, som regel på noe større dyp enn torsken. Et sikkert kjennemerke er den mørke flekken under den forreste ryggfinnen. Hysa skal kunne oppnå en vekt på 14 kg.
Hyse På Østlandet og Sørlandet kalles den ne torskefisken kolje, mens hyse-navnet brukes på Vestlandet og nord over, hvor arten fiskes i størst mengde. Av utseende kan hysa minne atskil lig om hvitting og lyr. Ryggen er mørk grå, sidene sølvglinsende med 279
Sild, torskefisker og andre fiskearter
er pelagiske og klekker etter et par ukers drift med strømmen, men ungene søker seg først ned til bunnen når de er omkring 10 cm lange. Veks ten er forholdsvis rask, og to år gam mel er hysa gjerne 25-30 cm lang. Kjønnsmodningen inntreffer når fis ken er 4-5 år gammel og har en leng de på 40-45 cm. Vekten skal kunne nå 14 kg, men hyse på over 10 kg er sjelden. Som matfisk er hysa fremragende, og blodfersk kokt hyse er en delika tesse. Men liksom hos hvittingen blir den fine smaken borte om hysa får ligge et par timer usløyet. Som rå stoff for fiskemat står hysa i sær klasse. Antakelig finnes det mange stam mer av hyse, men dette er lite undersøkt.
Fiske For Norge har den såkalte norsk-arktiske hysa spilt størst rolle. Det betydeligste hysefisket vårt har fore gått i Barentshavet utenfor Øst-Finnmark med liner, snurrevad og noen få trålere. I de senere årene har utbyttet her avtatt sterkt. I 1970-årene landet vi stort sett 50 000-70 000 tonn av denne hysa årlig, i 1983 og i 1984 under 20 000 tonn. For de andre vest europeiske nasjonene, og spesielt for britene, har hysefisket med trål i Nordsjøen vært viktig. Hyse- og rødspettebestandene i Nordsjøen er klas siske eksempler på overbeskattede fiskebestander. Det er for lengst blitt vist at man i Nordsjøen kunne fått et betydelig større utbytte av hyse ved å senke fangstinnsatsen og gå opp i maskevidde i trålen. I 1983 fisket Norge 3400 tonn hyse i Nordsjøen, mens de totale landingene derfra var 168 000 tonn hyse. Langs hele norskekysten blir det tatt en god del hyse som bifangst ved andre fiskerier, og det drives- også atskillig småfiske av hyse til egen hus holdning med pilk, agnsnøre og småliner. Blåskjell, sild og makrellfilet er gode hyseagn. En dag på isen så det ut til at små agn av akkar ble fore trukket framfor noe annet - en uke senere ville hysa ikke røre akkar, da skulle det være blåskjell - hysa har sine luner. 280
Hvitting Hvittingen, som også kalles hvilling og blege, er en mer småfallen slekt ning av lyr og sei. Den kan forveksles med øyepålen, som er en enda mind re torskefisk, og kanskje også med smålyr, men hvittingen har en tydelig svart flekk ved roten av brystfinnene. Hos kolje (hyse), som er kjent for sin svarte flekk, sitter denne lenger bak midt under forreste ryggfinne - og dekker sidelinjen. Ryggen er gråaktig grønn, sidene sølvskimrende med litt mørkere marmorering og buken hvit. Som lyren er også hvittingen en nokså varmekjær fisk. Hos oss er den tallrik på Skagerrak-kysten og i Oslofjorden-Iddefjorden og på Vestlandet til Stad, men den forekommer helt nord til Finnmark. I Nordsjøen og også vest for Storbritannia er det mye hvitting, og den forekommer sørover til Spania. I Middelhavet er det en nærstående art. Hvittingen gyter om våren allerede når den er 2-3 år gammel. I våre farvann foregår det gyting i hvert fall nordover til Trøndelag, men antake lig skjer mye av rekrutteringen hos oss fra gyting i Nordsjøen og Skager rak. Eggene er pelagiske og driver med strømmen. Det er en eiendommelig sammen heng mellom hvittingunger og de sto re brennmanetene (Cyanea), som
invaderer oss når sjøen på Sørlandet når badetemperatur. Stadig ser man at under maneten svømmer fingerlange hvittingunger. Mageinnholdet av hvitting fanget på denne tiden er ofte en slags grøt av manettråder med små krepsdyr etc. innimellom. Det kan se ut som om hvittingen eter disse fangsttrådene med fangsten og alt. I så fall må den være nærmest immun mot giften i neslecellene til maneten. Senere, mot høsten, søker hvittingungene seg ned til bunnen på grunt vann og lever av smådyr de finner der. Ettersom de vokser til, går de over til å ete småfisk, og den store hvittingen, som gjerne kalles bladhvitting, følger ofte stimene av småsild og brisling høyt over bunnen. Hvittingen er ved slutten av første sommer 10-15 cm lang, og 2-3 år gam mel er den omkring 30 cm og veier omkring en mark (en kvart kilo). Maksimalstørrelsen skal være ca. 70 cm, som tilsvarer en vekt på over tre kilo, men hos oss er hvittinger på over kiloen (45-50 cm) forholdsvis sjeldne. Om fiske etter hvitting, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Lange Langen kan bli inntil 180 cm lang, derav navnet. Den er den lengste av torskefiskene våre, og bare skreien
Hvittingen er en forholdsvis liten torskefisk som først og fremst er utbredt langs kysten i den sørlige delen av landet. Men arten forekommer også i Nord-Norge.
Andre torskefisker
giske, som vanlig hos torskefiskene i saltvann, men de flyter ikke som torskeeggene helt oppe i overflate lagene, men holder seg svevende på dypt vann. Ungene lever pelagisk i hvert fall til de er årsgamle og 20-25 cm lange. Så søker de ned til bunnen, og det ser ut til at de trekker dypere ned etter som de blir eldre og større. Lan gen blir kjønnsmoden 7-8 år gammel, og den er da snaue meteren lang. Lange på over 40 cm er en typisk bunnfisk som lever av annen bunn fisk, blekksprut, krepsdyr m.m. Den er en god matfisk, gir meget god klippfisk og en tørrfisk så fin at Løberg for 120 år siden skrev: «Dette er den eneste Slags tørret Fisk, som de formuende Hollændere bruge -.» Som navnet sier, er langen en langstrakt fisk, og med sine opptil 180 cm er den lengst av alle torskefiskene. Vekten kan komme opp i 30 kg. Også når det gjelder antall egg, har langen rekord blant norske fiskearter. En stor hunn skal kunne gyte opptil 20 millioner egg, men dødeligheten blant egg og yngel er stor.
blir tyngre. Langen kan veie inntil 30 kg. Fisken blir også kalt kvitlange for å skjelne den fra en annen art, blålangen, som er blågrå under bu ken. Av utseende kan langen minne noe om laken, men hodet er lengre og ikke paddeliknende, og langen har en lang og kraftig skjeggtråd. Den eneste saltvannsfisken den kan forveksles med, er blålangen, men den ne er som nevnt mørkere på under siden og har større øyne enn langen.. Langen finnes fra Kolahalvøya til Biscaya, ved Færøyene og Island, men den mangler ved Grønland og Nord-Amerika. Bare en sjelden gang slenger det en lange i den vestligste, salteste delen av Østersjøen. Langs hele norskekysten er det lange å finne ytterst i større fjorder og ute på ban kene hvor den finner salt, forholdsvis varmt atlanterhavsvann. Stor lange er tallrikest på dybder fra 100 ned til 500 m, mens smålange kan gå meget grunnere. Ingen annen norsk fisk produserer slike enorme antall egg som langen. En enkelt hunn skal kunne gyte inntil 20 millioner millimeterstore egg. Men da egg og nyklekket yngel er så ørsmå, er dødeligheten tilsvarende stor. Det meste av gytingen foregår i mars-april ved temperaturer på 6-10°
på 100-300 m dyp. De viktigste gyte områdene ligger på vestskråningene av kontinentet, hvor bunnen faller ned mot de store dypene i Atlanter havet og Norskehavet. Disse gytefel tene strekker seg fra Biscaya til Stad, og dessuten er det viktige gytefelt ved Færøyene og Island. Eggene er pela
Fiske Det viktigste fisket etter lange er banklinefisket, som foregår på dypt vann (ca. 200-500 m) etter lange, brosme og blålange. I de senere år er bare noen få prosent av fangsten tatt innenfor norsk sone. Vi lander årlig 20 000-30 000 tonn lange. Da større lange går så dypt, blir sportsfisket vi kan drive etter den, havfiske med sportsfiskeredskap for dypt vann (se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5).
Langen er en utpreget bunnfisk, og stor lange holder seg for det meste på ganske store dyp. Typisk for arten er den lange og kraftige skjeggtråden.
281
Sild, torskefisker og andre fiskearter
Flyndrer De nyklekte flyndrelarvene er sym metrisk bygd og ser ut som fiskeyngel flest med ett øye på hver side av kroppen. Men etter kort tid blir krop pen høyere, det ene øyet begynner å vandre mot det andre, og kjeften blir skjev. Når forvandlingen er ferdig, er den ene siden med begge øyne blitt til farget overside, mens den andre er blitt til den hvite undersiden, som vender ned når flyndra ligger på bun nen. Om det er den opprinnelige høy residen som vender opp, er flyndra høyrevendt. Vender venstresiden opp, er flyndra venstrevendt. Men det finnes mange unntak fra regelen: Skrubbeflyndrene f.eks. er som oftest høyrevendt, men det er ikke sjelden å få en venstrevendt skrubbe, og i den nordlige delen av Østersjøen er 20-30 prosent av skrubbene venstrevendt. Av flyndrefisker er 16 arter funnet i Norge, men bare 8-10 av dem har noen økonomisk betydning. Som sportsfisk er ikke flyndrene særlig egnet, bortsett fra at kveita kan være objekt for havfiske med sportsfiskeredskap. Rødspette og skrubbe slen ger ofte med i fangsten når man fisker med agn ved bunnen etter hvitting og torsk. Piggvaren, som er venstre vendt som alle varer, er så vidt sjel den hos oss at det er små sjanser for å drive noe givende sportsfiske etter den.
Kveite Kveita, eller hellefisken, som den også kalles, er den største av flyndrefiskene. Den finnes fra Biscayabukta og helt nordover til Spitsbergen, og dessuten ved Grønland og østkysten av Nord-Amerika. I Stillehavet er det betydelige fiskerier etter kveite. Den arten som lever der, er så lik Atlanterhavets kveite at forskerne er uenige om hvorvidt det er samme art eller ikke. Kveita er høyrevendt. Oversiden er gråbrun til brunsvart med lyse flek ker, undersiden kritthvit. Kjeften er forholdsvis stor. Kroppen er smalere enn vanlig hos flyndrene. Vekten kan 282
gå opp i 370-400 kg, men eksemplarer på over 100 kg er forholdsvis sjeldne på grunn av den sterke beskatningen. Alle store kveiter er hunnfisk. Gytingen foregår midtvinters på dypt vann - ofte ned til ca. 700 m i store groper og renner i kystbankene eller fjordene. Kveitene blir som oftest kjønnsmodne når de er 12-13 år gamle. Hunnene veier da 30-40 kg, mens hannene ved samme alder veier 15-20 kg. Eggene er forholdsvis store, men det er jo hunnfisken også, og en enkelt hunn kan gyte flere millioner egg. De befruktede eggene er av balansert slik at de holder seg sveven de omkring 100 m under overflaten. De klekker etter omkring en uke og driver hele tiden med strømmen. Lar ven har i den første tiden et øye på hver side av kroppen. Etter hvert «vandrer» så det venstre øyet over på høyre side, og ungen blir til en høyre vendt flyndre som søker ned mot bunnen. Antakelig oppholder den seg på hardbunn på forholdsvis grunt vann. Vi vet lite om dette fra norske farvann, for kveiteunger under ca. 20 cm er meget sjelden blitt fanget her. Større kveiteunger, «hellebarn», blir tatt som bifangst ved fiske med snurrevad og liner. Hunnkveitene vokser som nevnt raskere enn hannene, og hannkveite-
ne kommer neppe over ca. 70 kg. Veksten er vanlig blitt karakterisert som rask, men dette er ikke riktig. Tvert imot er den relative veksten forholdsvis langsom, men kveita kan bli over 50 år gammel. Kveita kan foreta meget lange vandringer, og det er gjort gjenfangs ter av merket kveite som har vandret over 1000 km. Større kveiter holder seg mest ute i skråningene, på «dypbankene», og må foreta vandringer derfra til de dype rennene og gropene hvor gytingen foregår. Men stor kveite kan også oppholde seg helt inne ved stranden. En sommermor gen 1945 da jeg stod på en brygge ved Grøtsund i Troms, kom det plutselig opp av sjøen like utfor brygga noe som så ut som en svart, flat båe eller en diger steinhelle, og det slo meg hvorfor storkveita blir kalt hellefisk. Ellers er den vanlige filologiske for klaringen at det kommer av «heilagr» fisk («hellig» fisk), fordi kveita kunne spises i fasten i katolsk tid. Men det kunne man jo gjøre med all fisk, og fisken blir ikke hellig ved at man spiser den. Da ville det være en rime ligere forklaring at kveita var så an sett som matfisk at den var helligdagskost. En del av kveitas vandringer er sikkert næringssøk. Denne svære rov-
Kveita er den største av flyndrene, og den kan komme opp i en vekt på omkring 400 kilo. Men på grunn av hard beskatning er virkelig store kveiter ganske sjeldne i dag. De største kveitene er alltid hunner. En kveitehann blir neppe over 70 kilo.
Flyndrer
fisken trenger atskillig mat for å hol de seg i live, enn si vokse. Den eter torsk og hyse og all annen fisk som kommer i dens vei, og tar også blekk sprut og krepsdyr. Løberg skriver (1864) om det gamle linefisket etter kveite at et av de beste agn er en levende hummer «der er et af Kveitens kjæreste Næringsmidler». Kro ken ble da bundet fast på undersiden av hummeren. Om fiske etter kveite, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
nøye på saltholdigheten. Skrubba le ver derfor i Bottenhavet, og den går til og med opp i de nedre delene av elvene våre. Også rødspetta tåler en del brakkvann, mens sandflyndra må ha saltere vann. Rødspetta gyter over bløtbunn på dybder fra omkring 50 m og nedover
på ettervinteren og utover til april. Store rødspetter kan gyte bortimot en halv million egg. Eggene flyter og klekker etter omkring tre uker. Som vanlig hos beinfiskene har den nyklekte larven en plommesekk som den tærer på de første dagene, og så må den selv klare å fange de mikroskopiske planktondyrene den må ha for å leve videre. I denne perioden er dødeligheten enorm, og årsklassens størrelse bestemmes. De meget heldi ge individene som overlever, driver
Skrubbe
Rødspette, skrubbe, sandflyndre Rødspetta, som også kalles kongeflyndre og gullflyndre, er lett å for veksle med slektningene skrubbeflyndre og sandflyndre. Som navnet sier, har rødspetta en del blodrøde til rustrøde flekker på oversiden, men også skrubba kan ha noen rødbrune flekker. De sikreste kjennetegnene er at skjellene hos skrubba er mer ru enn hos rødspetta, og skrubba har noen tydelige torner langsmed side linjen. Man kjenner lett disse om man fører en finger langs sidelinjen bakfra og framover. Rødspetta har noen få torner på gjellelokket på oversiden, og disse mangler hos skrubbe og sandflyndre. Rødspetta er utbredt fra den vest ligste delen av Middelhavet og til Kvitsjøen. Skrubbe og sandflyndre har en liknende utbredelse, men skrubba er mer euryhalin enn de to andre artene, dvs. den er ikke så
Typisk for rødspetta er de mer eller mindre røde flekkene som har gitt arten navn. Arten er utbredt langs hele kysten hos oss, og for fritidsfiskere er det vanlig å få den når man fisker med agn etter hvitting eller torsk nede ved bunnen.
283
Sild, torskefisker og andre fiskearter
for strøm og vind i et par måneder, og i løpet av denne tiden er de blitt forvandlet til 10-15 mm lange høyrevendte rødspetter som søker seg ned på sandbunn på grunt vann. Fra nå av er rødspetta en typisk bunnfisk som lever av bunndyr som muslinger, snegler og børstemark. De fleste av oss har vel vasset inne på sandgrun ner om sommeren og lagt merke til alle de små flyndreungene av størrel se som toøringer til femøringer som piler av gårde like foran tærne våre. De svømmer bare noen meter før de slår seg ned på sanden igjen og gjør noen lynsnare bevegelser med kropp og finner som virvler opp sanden så oversiden av fisken dekkes og kamu fleres, og bare øyne og kjeft er synlige. Skrubbe og sandflyndre har en bio logi som minner svært om rødspettas, og på sandgrunnene ligger ungene av de tre artene, og også av noen andre flyndrearter, om hverandre. Men vekst og størrelse er meget forskjelli ge. Rødspetta vokser raskest, og hun
nene, som blir størst, kan bli bort imot meterlange og veie 7-8 kg. Skrubbene vokser langsommere og blir sjelden på halvmeteren. Utenfor Kotka i Finland ble det i 1953 tatt en skrubbe som veide 3,4 kg og var 55 cm lang. Sandflyndra vokser enda langsommere og blir sjelden over 3035 cm. Veksten hos flyndrene er sterkt avhengig av bestandstettheten, og hvor småflyndrene ligger tett, vok ser selv rødspettene langsomt. I Dan mark er det blitt drevet omfattende flyttinger av rødspette fra de overbe folkete sandslettene på vestsiden av Jylland og til Kattegat og beltene hvor veksten er vesentlig bedre. Også skrubbe og sandflyndre lever av om trent det samme som rødspette: mus linger, snegler, børstemark og slangestjerner. Større eksemplarer av rød spette og skrubbe kan også ta noe bunnfisk, særlig sil (tobis), som gra ver seg ned i sanden omtrent som flyndrene. Om fiske etter rødspette, se kapit let Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Flyndrene holder seg gjerne på sandbunn, der farge og mønster gir en kamuflerende virkning. Arten på bildet, skrubbe, stiller små krav til saltholdigheten i vannet, og det er ikke uvanlig at den går opp i elver.
o
Al I Norge regner vi ålen for en salt vannsfisk siden den gyter i havet. Kroppen er slangeliknende og muskuløs. Fargen er mørkebrun med gul bukside (gulål), men når kjønns modningen nærmer seg, og ålen be gynner gytevandringen, er rygg og sider nærmest svarte og buken hvit og sølvskinnende. Dessuten er øynene blitt større. I dette stadiet kalles fisken blankål. ^Skjellene er svært små og
sitter dypt nede i huden, så man hører ofte at ålen mangler skjell. Slimutskillelsen fra store kolbeceller i huden a er sterkere enn hos de Ja fleste fisk. Øyne og gjelJ|| leåpninger sma Bukfinncr mangler, og rygg- og gattfinne går fK i ett rundt halespisOH sen. Hos ålen begyn9 ner ryggfinnen langt Å; bak spissen av brystfin- W nene når disse er lagt bakover. Dette gjør det lett å^æ skjelne den fra den andre ålearten vår, havålen, hvor ryggfinnen begynner over spissen^f av brystfinnene. Dessuten er ålen tydelig underbitt og havålen overbitt Ålen går opp i ferskvann på Ka nariøyene, på Atlanterhavskysten av Nord-Afrika, i landene rundt Middel havet og på alle europeiske kyster helt nord til Kvitsjøen. I Østersjøen og Bottenhavet er det ål, og den fin nes også på Island. På Grønland er det ikke ål, men på Atlanterhavskys ten av Nord-Amerika er det ål i mengder. Ålen der er så lik europeisk ål at forskerne er i tvil om det er to forskjellige arter eller ikke. Ålens egenartete utseende og den
tidligere så gåtefulle formeringen før te til mye overtro om ål, men virke ligheten har vist seg å være enda mer fantastisk. I havet ved Sicilia finnes store mengder av en liten, glassklar fisk som nærmest har form som et blad av pil. Arten fikk det latinske navnet Leptocephalus brevirostris, og alt var vel og bra til 1896, da to italienske forskere, Grassi og Calandruccio, holdt en del av disse 7-8 cm lange fiskene i akvarier og oppdaget at de etter hvert forandret form og ble til små åleyngel. Slik åleyngel, som kalles glassål fordi de er helt glassklare bortsett fra de små, svarte øynene, var vel kjent i Europa fra før og ble fanget i svære mengder til mat, j grisefor eller til og med til gjødsel. Men hvor kom så leptocephalene, som vi fremdeles kaller ålelarvene, fra? Det var først og fremst dansken Johannes Schmidt som utredet dette. Etter en serie ekspedisjoner med forskningsfartøyet «Dana» kunne Schmidt i 1922 på vise at de aller minste lep tocephalene, som bare var 5 mm lange og fremdeles hadde litt av plommesekken i • behold, bare fantes i et bestemt L område av Sargassohavet. Sargasso havet er en veldig bakevje i Atlanter havet sørøst for Florida, og
for å nå dit ma nordeuropeisk al vandre 7000-8000 km! Om ikke Schmidts materiale hadde vært så overbevisende, ville denne påstanden ha vært registrert som det aller mest utrolige av all overtro som var knyttet til ålen. Dermed var problemene omkring ålens formering løst, trodde man. Men så har det vist seg at også den amerikanske ålen gyter i Sargasso havet. Den amerikanske ålen har
derfor en meget kortere gytevandring enn sin europeiske søsterart. En bri tisk forsker, dr. Tucker, mener at det er utelukket at europeisk ål kan klare den lange gytevandringen, som man mener tar omkring et halvt år, og at den dør på veien. Rekrutteringen til Europa skulle derfor skje ved leptocephaler av amerikansk ål. Den eneste påvisbare forskjellen mellom amerikansk og europeisk ål er at den europeiske ålen har et noe høyere antall ryggvirvler. Dette hevder Tucker skyldes forskjeller i tempera tur under larveutviklingen. Vi vet fra før at vanntemperaturen under opp veksten kan påvirke antallet av rygg virvler hos fisk. Om Tucker har rett, driver avkommet av amerikansk ål som gyter litt øst i Sargassohavet, til Europa med Golfstrømmen, mens gyting litt lenger vest i dette havom rådet gir avkom som strømmen der fører inn til det amerikanske konti nentet. Det har vært gjort en del for søk på å fange kjønnsmoden ål i Sar gassohavet, men foreløpig har det ikke lykkes å fange verken europeisk eller amerikansk ål der. Når blankålen går til sjøs for å begynne gytevandringen, er rogn og melke på langt nær fullt utviklet, så modningen må skje underveis. Fis ken har nå lagt seg opp en svær kalorireserve for den lange reisen. Blank ålen kan ha et fettinnhold på inntil 25 %, og det er det nok behov for siden ålen ikke kan spise på turen -
fordøyelseskanalen er hos blankålen skrumpet sterkt inn. Ved hjelp av hormoninnsprøytninger har man fått blankål i akvarier til å modne både rogn og melke, befruk tet eggene og fått utviklet leptocephaler. Den største forandringen i ut seende hos den kjønnsmodne ålen er at øynene nå har vokst så de nesten dekker sidene av hodet. Dette, sam men med fargene på fisken, tyder
Utbredelsen av ål (markert med grønt) i Norge i 1980-årene (DVF/NSD).
forskerne som tegn på at gyteålen er tilpasset en dyp-pelagisk tilværelse og antakelig gyter 400-600 m under overflaten. Fra disse vannlagene er det enda omkring 6 km ned til hav 285
Sild, torskefisker og andre fiskearter
bunnen. Antakelig dør all ål kort etter gytingen. Leptocephalene bruker så omkring 2 I/2 år på driften østover til Europa, og så skjer forandringen til glassål på omkring 6 cm. Disse får så pigment og blir til tynne gulål på størrelse med en stoppenål. Slett ikke all ål går opp i ferskvann, men mange blir værende på grunt vann i sjøen, og dette er især hanner. Og her hevder noen forskere at det er miljøfaktorer som f.eks. saltholdig heten som bestemmer om en glassål skal utvikle seg til hunn eller hann, mens andre mener at kjønnet for lengst er genetisk fastsatt, og at hun nene har en sterkere tendens enn hannene til å gå opp i ferskvann eller til å trenge langt inn i brakkvannsom-
råder som Bottenhavet. Når åleungene går opp i ferskvann, arbeider de seg øyensynlig så langt oppover vass dragene som det er fysisk mulig å komme for dem. Hvor fosser stenger, kan man se dem krype utenom i fuk tig mose. Større gulål kan også frivil lig krype ganske store strekninger på land i fuktig gress, og dette har vært utnyttet til et eiendommelig «fiske». Løberg skriver (1864): «Somme Ste der gaaer Aalen om Høstnætterne paa Land i det fugtige Græs. Langs flere af vore Elve pleier man at saae Erter i den Formening at Aalen gjer ne æder disse, og, naar den saa om Natten er i Erteagrene, strøer man Sand og Aske mellem Ågeren og El ven, skræmmer Aalen ud og tager den, førend den kan vælte sig ud over
Ålen, som regnes blant de fineste av alle matfisker, vokser opp og lever det meste av sitt liv i ferskvann, mens gytingen foregår i saltvann. Hos oss fanges ål både langs kysten og i ferskvann.
286
Askeranden. Den Mening, at Aalen æder Erter, er imidlertid aldeles urigtig, hvorimod den, om den fortrinsviis besøger Erteagrene, rimeligviis lokkes did af de Snegle og andre Smaadyr, som der findes. Blandt de Steder, hvor Aalefiskeriet drives paa denne Maade, ere nogle ved Laagen liggende Gaarde i Sandsvær, hvor idethele Aalefiskeriet i Elven er tem melig betydeligt.» Alderen til ålen lar seg ikke med sikkerhet lese av skjell eller øresteiner som hos så mange andre fisk. Aldersbestemmelsene er meget usik re. Men vi vet at veksten blir lang sommere jo lenger nordover i Europa vi kommer. Hannene oppholder seg i Norge i omkring 9 år før de blir blankål, og de blir ikke over en halv meter lange. Hunnene blir her gjerne i omkring 13 år, men det kan fore komme inntil 25 år gamle hunnål, og de når hos oss en lengde på omkring
Makrell
1,5 m og vekter på over 3,5 kg. I en finsk innsjø ble det i 1964 tatt en rekordål på 4,85 kg. I svensk farvann i Østersjøen skal det en gang ha vært fanget en ål på 7,6 kg. Det blir av og til rapportert at ål på 6-8 kg og mer blir fanget i sjøen her i landet, men når det har latt seg undersøke, har dette alltid vist seg å være havål. Denne kan for øvrig bli inntil 65 kg. Ålen er en glupsk rovfisk som tar alt levende den kan sluke, fra insekt larver, snegler og krepsdyr opp til fisk, frosk og små andunger. Fason gen gjør at den lett får tak i fersk vannskreps selv om denne gjemmer seg under stein eller i hulrom i strand kanten. I tjern og vann hvor det er mye ål, nytter det derfor ikke å sette ut kreps.
Fiske Ålen er blant våre aller fineste mat fisker, og den betales godt til fisker. Desto merkeligere er det at ålefisket i Norge utnyttes så dårlig. Vi fisker 300-500 tonn ål i året, om man skal tro statistikken, svenskene fisker tre ganger så meget, og danskene ti gan ger det vi tar. Det meste av ålen blir fisket i sjøen hos oss, men det er i ferskvann vi kan ta de virkelig store mengdene om vi legger an på å fange blankålen under utvandringen, da den er lett å ta, og kvalitet og pris er på topp. Det beste redskapet til dette fisket er ålekisten, som i prinsippet er et av de enkleste fangstredskaper man kan tenke seg. Vannet ledes rett og slett gjennom en renne og ned i en sprinkelkasse, hvor ålen siles av. Dette temaet er variert i elver i Europa i en vrimmel av kon struksjoner på størrelse fra margarin kasser opp til eneboliger. Blankålen kan også tas i åleruser med ledegarn og i feller av forskjelli ge typer. Fangstredskapet må tilpas ses lokaliteten hvor ålen skal fanges. Selv i små vassdrag kan det bli for bausende store kvanta blankål som fanges. I Imsa nær Sandnes, som har et nedslagsfelt på bare 128 km2, har fangsten vært oppe i over to tonn ål med middelvekt 430 g. Ålen er mest aktiv i skumring og mørke, og utvandringen foregår ve
sentlig om natten og i mørkt vær. I klarvær med stor måne går det lite ål. Hovedmengden går ut på etter sommeren og høsten, gjerne fra august og til slutten av oktober. I sjøen fiskes ålen mest med åle ruser med ledegarn og med teiner som agnes. Disse redskapene kan selvfølgelig også brukes i ferskvann, og i større elver bør serier av ruser kunne gi gode fangster av blankål på steder hvor strømmen ikke er for sterk. En god del ål blir også tatt på liner som settes på bunnen og agnes med småfisk, men disse tar bare gulål. Hvor det er riktig mye ål, kan man ta den ved meiting med mark og dupp. En spesiell meitemetode som bare brukes på ål, er tatting, som jeg var med på som guttunge. Forberedel sene begynte med at en svart lintråd («bjørnetråd») på snaue to meter ble tredd inn på en stoppenål. I enden av tråden var det et søkke på 50 g eller så. Så ble mark etter mark tredd inn på tråden, og jo større markene var, desto bedre. Etter noe arbeid resul terte dette i en klissete streng på 1,52 m med meitemark. Strengen ble så viklet om hånden til en markekveil, som ble surret godt med bjørnetråd på kryss og tvers, og dermed var tat ten ferdig. Den ble så bundet til et kort snøre, og så snart det var skumt, kunne vi gå i eika, ro ut og begynne tattingen. Snøret ble holdt i hånden, tatten ble firt ned til bunnen, og så gjaldt det å sitte stille og ikke trampe i båten. Etter kort tid begynte det gjerne å smårykke i snøret, og nå skulle man gi ålen litt tid på seg før man drog den opp med jevne drag uten rykking og fikk ristet den av tatten og ned i en striesekk som ble holdt oppe av ivrige guttehender. Dette er jo et meitefiske fullstendig uten krok. Ålen blir hengende etter tennene i lintråden, men om man rykker til, som ved krokfiske, faller den av. Man mister også ål på de få, men vanskelige centimeterne fra vannskorpen, over rekka og inn i bå ten. Etter tatting var klær og hender innsauset med åleslim som nesten ikke var til å få av, og selvfølgelig var vi helt igjennom parfymert av fiskelukt, gjørme fra elva og en dash av meitemark -.
Makrell Makrellen kan ikke forveksles med noen annen fisk som er vanlig i Nor ge. Ryggen er blågrønn med sterkt markerte svarte striper som går ned til sidelinjen. Undersiden er sølvskimrende hvit til lysegrå. Bak annen ryggfinne og bak gattfinnen sitter en rekke småfinner. En del andre mak rellfisker (tunnin, auxid, pelamide) er sørligere arter som gjester oss i sommerhalvåret. Makrellstørja er blitt så sterkt beskattet at det er lite lønnsomt å prøve å ta den på sportsfiskeredskap ved havfiske. Makrellen er en forholdsvis varmekjær fisk. Utbredelsen strekker seg fra Svartehavet, Middelhavet og At lanterhavskystene, tidvis helt til Mur mansk. Det er også betydelige mak rellfiskerier ved østkysten av NordAmerika. Få av våre fiskearter gir et slikt inntrykk av å være bygd for fart som makrellen. Den kan faktisk ikke stå stille lange stunden uten at ventilasjo nen av gjellene blir for svak, så fisken omkommer. Den er en typisk stimfisk som lever pelagisk, og den er alltid på vandring. Gytingen foregår om våren eller forsommeren når temperaturen i overflaten er vel 12 °C. Makrellen gyter derfor tidligere i den sørlige delen av utbredelsesområdet enn hos oss, hvor det meste av gytingen fore går i juni-juli. G. O. Sars skrev (1866): «Makrelen anstiller sin Gydning i Overfladen af Søen snart nær mere snart fjernere fra Kysten uden at være bunden enten af Dybden eller Bundens Beskaffenhed. Rognen syn ker nemlig slet ikke til Bunds, saaledes som Tilfældet er med Sildens Rogn, men holder sig svævende nær under Vandskorpen og gjennomgaar her sin hele Udvikling.» Dette var helt nytt for datidens fiskeforskere, som «tidligere altfor lidet har gjort sig Umage for at studere de forskjellige Fiskes Levevis i den frie Natur, men væsentlig har indskrænket sine Undersøgelser til de i Museerne opbevarede Specimina eller i det høieste til de døde Exemplarer som ere
287
Sild, torskefisker og andre fiskearter
dem bragte af Fiskere». En pussighet fra datidens lærebøker er den gjen tatte påstanden om at makrellen ikke har skjell. Forfatterne har tydeligvis ikke vært med på en tur med drivgarn eller en vellykket dorgetur og kom met hjem så å si dekket av makrellskjell fra fotsåle til isse. Skjellene er små og sitter uvanlig løst. For oss er de viktigste gytefeltene for makrell Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat. Eggene klekkes normalt på en snau uke. Ungene vokser raskt og er allerede om høsten det som vanlig kalles pir eller spir. Disse kan variere sterkt i størrelse, avhengig av når de klekket, og av tilgangen på for. I oktober kan noe pir være bare 810 cm, mens andre kan være omkring 20 cm. Tre år gammel blir makrellen kjønnsmoden, og den er da vel 30 cm lang. Makrellen kan bli gammel, og maksimalvekten er bortimot 2,5 kg. I den første tiden etter at plommesekken er brukt opp, lever makrellyngelen av ørsmå planktondyr. Etter som de vokser, går de overlevende over til å ete rauåte og andre planktonkrepsdyr og småfisk, som brisling, småsild og makrellunger. Gjellegitteret er fint avpasset til å virke som sil for planktondyrene, og kjappheten gjør makrellen til en effektiv jeger på småfisk. Desto merkeligere er det at
det fremdeles er mange mennesker i Trøndelag og videre nordover som ikke vil spise makrell fordi de hevder at den er «liketer». Det mørke kjøttet på ryggsiden skal henge sammen med at den eter menneskekjøtt. Det ver serer også historier om makrellstimer som har anfalt svømmere og ett dem opp - antakelig så bare skjelettet har vasset i land! Alt dette er selvsagt bare sludder og vås - makrellen er nå engang ikke teknisk utstyrt som en piraja. Jeg må tilstå at jeg har hatt en ond fornøyelse av at i Trondheim er nylig håkjerringa, som notorisk er kadavereter, blitt introdusert som en kostbar og kostelig motefisk som spi ses med god appetitt! Høstmakrellen er en av de feteste fiskene vi har i Norge; fettinnholdet kan komme over 30 %! Vårmakrellen er slankere og har vesentlig lavere fettinnhold. Det er nærmest utrolig at mager, utgytt vårmakrell etter noen få måneder har ett seg opp til innfeit høstmakrell. Før i tiden dukket vårmakrellen opp på Skagerrak-kysten i mai må ned. Etter gytingen forsvant den, og fra litt ut i juli var det ikke makrell å se før høstmakrellen begynte å vise seg i august. Når overflatevannet ble kjølt ned senhøstes, ble denne borte, og bortsett fra en og annen slenger var
det ikke makrell å få før vårmakrel len dukket opp igjen. Det var derfor mange meninger blant fiskerne om hvor makrellen oppholdt seg når den ikke var oppunder norskekysten. Ifølge G. O. Sars (1875) mente fis kerne at om vinteren var makrellen blind og lå nedgravd i mudderet i en slags dvale, og dette var til og med gjentatt i zoologiske verker på den tiden. En eldre hypotese av tyskeren Anderson gikk ut på at makrellen kom fra havet omkring Nordpolen, hvor den oppholdt seg under isen. Det samme trodde han om silda. Vi vet nå at når vannet blir kaldere om høsten, trekker «norsk» makrell ned på dypere og varmere vann og ut i Nordsjøen, og en del fisk kan også dra videre vestover og overvintre i atlanterhavsskråningene vest for De britiske øyene. Til gjengjeld kan «bri tisk» makrell bevege seg inn i Nord sjøen og blandes med «norsk» makrell. Makrellen er alltid på vandring. Høst og vinter er det temperatur og åteforekomster som dirigerer vand ringene, og om våren kommer gyte vandringen. En del makrell, og særlig pir, kan for øvrig holde seg i fjordene våre til langt ut på vinteren. Om fiske etter makrell, se kapitlet Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Makrellen er en utpreget farts bygd fisk som alltid er på vandring. Den er en forholdsvis varmekjærfisk, men om som meren kan den også opptre langs kysten i Nord-Norge.
288
Berggylte Berggylten hører til leppefiskenes fa milie. Vi har funnet seks arter av familien i Norge. De vanligste er berggylte, blåstål og den forbaskede bergnebben, som alle som fisker med agn på grunt vann om sommeren, er blitt plaget av. Berggylte og blåstål, og kanskje noen andre av våre leppefisker, har en underlig kjønnsbiologi som man først i den senere tid er blitt opp merksom på. Hos blåstålen er hun nen rødbrun og kalles rødnebb eller rødsnege. Den blir sjelden over 30 cm av den enkle grunn at den da skifter kjønn og farge og blir til hannfisk med praktfull, blå kulør. Også berggylten er hunn de første årene. I tiårsalderen skifter den kjønn og blir hann, men det er ikke noen markert fargeforskjell mellom de to kjøn nene. Navnet berggylte er meget treffen de. Gylte betyr gris (galte), og fisken minner i hvert fall meg om en rund, fet og trivelig liten gris der den går og roter i taren innunder brattberget. Kjeften er liten, med tykke lepper og med sterke, jevne fortenner. Stikker vi fingeren ned i svelget på den, kjen ner vi en serie kraftige tenner der også, og disse er ypperlig egnet til å knuse små blåskjell, krabber og lik nende. Skjellene er store og tykke og sitter uvanlig hardt fast. Forreste del av den lange ryggfinnen har kraftige piggstråler, og også forrest i gattfinnen er det pigger å stikke seg på. Fargen er høyst varierende, og ikke to berggylter er like. Noen individer har blågrønt som hovedfarge, andre foretrekker rødbrunt til gulbrunt. Dessuten er fisken marmorert med uregelmessige lyse bånd og flekker, fargestriper på strupen m.m. Vekten kan komme opp i vel to kilo. Leppefiskene er varmekjære, og berggylten finnes fra kysten av VestAfrika og nordover i europeiske kyst farvann til Trondheimsfjorden, men nord for Hordaland er den mer sjel den. I Middelhavet og i Østersjøen forekommer berggylten bare i de vestligste delene. 19. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Om sommeren står berggylten gjerne innunder bratte svaberg, der den finner rur, blåskjell, snegler og krabber. Særlig på Sørlandet er fritidsfiske etter berggylte populært. Den er en varmekjær fisk, og den er sjelden fra Vestlandet og nordover.
Om sommeren holder berggylten seg på grunt vann og går sjelden dypere enn 25-30 m. Om vinteren går den ned i dypere, varmere vann. Gytingen foregår i sommermåne dene. Eggene er klebrige og festes til tare eller til fjell og storstein. De klekkes etter et par uker, og hele tiden holder hannen vakt over dem. Berggylten lever vesentlig av små blåskjell, rur, snegler og småkrabber.
At den går så villig på sluk, tyder på at den også tar noe småfisk. Magene på berggylte jeg har fisket om som meren, har nesten alltid vært fullstap pet av knuste skall av små blåskjell. Den river disse løs med fortennene og knuser dem med svelgtennene. Om fiske etter berggylte, se kapit let Sportsfiske i sjøen, bind 5.
Kjell W. Jensen
Hos berggylten og den nære slektningen blåstål starter alle individer sitt liv som hunner, mens de etter hvert forvandles til hanner. Mest synlig er forvandlingen hos blåstål (øverst på bildet), som betegner det hannlige utviklingsstadiet hos denne arten. Under sees hunnen, som kalles rødnebb.
289
Fritidsfiske i ferskvar
Sikfiske med not i Tufsingas delta, Femunden.
m og saltvann GARNFISKE I FERSKVANN 292 Utvikling 292 Garntråd 292 Liner 293 Maskevidde og trådtykkelse 295 Trollgarn 297 Garnfiskets teknikk 298 Fisketider 301 Garnfiske i de frie vannmasser 302 Garnfiske om vinteren 306 Stell av garn 312
FISKE MED FASTSTÅENDE KROKREDSKAPER I FERSKVANN 318 Gjeddekroker 318 Andre metoder for utsetting av faste kroker 321 Krokfiske om vinteren 322 Fiske med line (langrev) 323 Agnfisk for faststående krokredskaper 329 STENGE- OG OMRINGINGSREDSKAPER 332 Teiner 332 Ruser 338 Omringingsredskaper 340
INNLANDSFISKEPROSJEKTET 343 GARN-, RUSE- OG TEINEFISKE I SALTVANN 346 Redskaper og fangstprinsipper 346 Garn 346 Ruser 349 Teiner 351
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Garnfiske i ferskvann Utvikling Garn som fiskeredskap var kjent alle rede før vår tidsregning. De første garna var redskaper med kraftige trå der av rotteger. Rester av slike garn er f.eks. funnet i Danmarks torv myrer. Ennå i begynnelsen av dette århundret ble det bundet garn av hampetråd, som var spunnet av pro dukter fra egen åker. Produksjonen av fiskegarn tok et langt skritt framover da den indust rielle framstillingen av bomullstråd tok til. Av langfibret bomull kunne man nå spinne tynne og sterke garntråder. Garna som ble laget av slik tråd, egnet seg både til fangst av små stimfisk og vanskelig tilgjengelig bunnfisk. Samtidig ble det utviklet maskiner for garnbinding. Men revolusjonen skjedde med innføringen av kunstfibre, ettersom det av disse kunne lages vannavstø tende, meget holdbare garn. Garn av kunstfibertråd, som begynte å gjøre seg gjeldende i 1950-årene, lettet fis ket betydelig. Det var ikke lenger nødvendig å impregnere garna, tørke dem etter hver utsetting eller å opp bevare garna på spesielt tørre og luf tige steder. Det eneste som kunstfiberen ikke tåler for mye av, er sollys, som gjør trådene skjøre og sprø. Det te nye materialet har også virket inn på den vanlige fiskers vaner. De lett stelte kunstfibergarna skjøv alle and re materialer til side og er nå helt enerådende garnmateriale for fritids fiskeren. Et moderne garn er maskinbundet redskap som består av flyteline (overtelne), garnbus og synkeline (undertelne) (se tegningen på neste side). Monteringen av garnet, dvs. festin gen av linene til garnbusen, kan en ten skje med maskin eller for hånd. De vanligste garna hos oss, de lave settegarna for bunnfisk, får linene satt på slik at flytelinens lengde er ca. 25 m og synkelinens lengde ca. 3234 m. Garnbusen i et slikt garn er før monteringen ca. 50 m lang; vi sier at garnet er innsydd eller innfelt ca.
292
50 %. Viktig for garnets effektivitet er også hva slags tråd garnbusen er laget av.
Garntråd På folkemunne kalles garn av kunstfiber enten nylongarn eller senegarn. Betegnelsen nylongarn brukes gjerne om garn laget av spunnet eller flettet tråd, mens senegarn er laget av enkle tråder («fiskesene»), eller monofilament. Garn av monofiltråd eller spunnet nylon er praktisk talt ene rådende for bruk i ferskvann. Garn busen i sjøgarn kan også være laget
av tråd som er flettet eller tvunnet av flere monofiltråder. Slike garn er svært solide og kan med fordel brukes i ferskvann etter større fisk som gjed de, brasme og abbor. I garnet er alle maskene like store, og maskene dannes av fire like lange sider. Garnets maskevidde forteller hvor lang hver enkelt av disse sidene er. De øverste og nederste maskene har bare tre sider, slik at den ene siden blir dobbelt så lang som de to andre. Kantmaskene er gjerne laget av mer solid tråd enn de øvrige, slik at garnet ikke skal rives altfor lett løs fra linen om det sitter fast i bunnen. Hvis man vil vite hvor stor maskevid de som hadde vært passende for å fange med garn en fisk som man har fått på annen redskap, kan man stramme en hyssing rundt fisken rett
Gamle tiders garn var laget av naturprodukter. Overtelna av naturfiber ble holdt oppe av korkfløter. Garnbusen var av bomull, og undertelnas søkker var steiner som lå i lommer av never. I dag har kunstfibermaterialer overtatt fullstendig.
Garnfiske i ferskvann
overtelne (korktelne, -tennel, flå, flæ, flø, fløyt, flyteline, flåtelne)
brystet (barmen, geilene, dyftene)
garnbusen (busen, linet, notlinet, strengene)
- knute Maskevidde er lik stolpens lengde, fra knute til knute
bak brystfinnene og måle fiskens om krets. Omkretsen delt på fire er da passende maskevidde. Garnbus bindes på maskin i leng deretningen. Om man skal gjøre det for hånd, må busen bindes i høyderetningen. Ferskvannsgarn i tynn monofil eller spunnet nylon er det i dag svært få som binder selv. Binding av sjøgarn i kraftigere tråd kan der imot være en hyggelig hobby. Monte ring av garn fra innkjøpt garnbus, flyteline og synkeline er imidlertid en nokså vanlig vinterbeskjeftigelse for ivrige garnfiskere. Skal man gjøre ar beidet selv, må man passe på å sy inn busen tilstrekkelig. Dette gjelder også høyden, der det ferdige garnet er ca. en åttendedel lavere enn den umonterte garnbusen. Ferdigmonter te garn leveres vanligvis i høyder på 1,5, 1,8, 2, 4 og 6 meter. På ferdige garn eller garnbus står trådtykkelsen oppgitt. Monofiltråd i
undertelne (-tennel) (synkeline, blyline, bunnline, blytelne, Fiskegarn er redskap med lange tradisjoner. Dette gjenspeiles bunntelne, bl. a. i at de ulike delene av garnet har forskjellige navn i de steintelne, ulike deler av landet. Her er gjengitt noen av de lokale betegnel grunnen) sene som brukes i Norge.
garn er 0,12, 0,15, 0,17, 0,20, 0,24, 0,30 eller 0,40 mm tykk. Tykkelsen på spunnet nylontråd blir gjerne opp gitt med en egen nummerering, ba sert på trådens vekt og antall fibre i tråden. Ettersom kunstfibertråder er glatte, bindes garna med dobbeltknuter av spesielle maskiner. Dobbeltknutene gjør at maskene ikke glir, dersom etterbehandlingen er riktig utført. Etter bindingen blir garnet dampet i 130 grader under høytrykk, der garnbusen samtidig strekkes. I denne fasen strammes knutene, slik at de vil holde seg uten å åpnes i det ferdige garnet. Til Norge importeres det ferdigbundet garnbus både fra Finland og fra Det fjerne østen. Smeltepunktet for mange nylontråder er ca. 215 grader, noe som betyr at kunstfibergarn kan farges, dersom man av en eller annen grunn ønsker en spesiell farge på garna.
Liner Tidligere monterte man garna med vanlig flettet line der man måtte sy på fløter og søkker med passende mel lomrom. I dag brukes patentliner der fløter og søkker er flettet inn i linene. Flytelinenes oppdrift varierer med størrelsen og mellomrommet mellom fløtene som er flettet inn i flytelinen. Tilsvarende varierer vekten av synkelinen. Det er et problem at de enkelte fabrikanter kan operere med ulike nummereringer for flyte- og synkeliner, nummereringer som sjelden sier noe om linenes bæreevne eller vekt. For fiskere som monterer garna selv, er det egentlig flytelinens bæreevne og synkelinens vekt i for hold til vekten av garnbusen som er den viktigste informasjonen. Enkelte typer line er dekket med PVC-plast, som gjør dem helt glatte. Dette kan være en fordel, men slike liner blir 293
Garnfiske i ferskvann
ofte svært stive i kaldt vær. Det er derfor en smakssak om man foretrek ker disse eller de vanlige linene med flettet overflate. Det finnes også flyteline der flytemidlet er jevnt for delt i linen, som dermed ikke får de karakteristiske «klumpene» for hvert fløt. For lave bunngarn må synkelinens vekt tilpasses hva slags fisk en vil fiske etter. Garn som skal brukes på dypt vann, må ha tyngre synkeline enn garn som skal brukes på grunt vann. Ferdigmonterte garn har van ligvis flyte- og synkeline som er godt tilpasset hverandre, og garna egner seg godt til alt slags fiske. Det lønner seg imidlertid å gå over nyinnkjøpte garn nøye for å sjekke kvaliteten ved monteringsarbeidet. Erfaring viser dessverre at den kan variere mer enn godt er. Man skal ikke være redd for å klage på redskap av dårlig kvalitet!
Maskevidde og trådtykkelse Maskevidden bestemmer hvilken fiskeart og fiskestørrelse garnet vil fange. I en innsjø med mange fiske arter kan vi i stor grad bestemme oss for hvilken art vi skal fange, ved å velge den riktige maskevidden. Innenfor hver enkelt art vil maske vidden bestemme hvilke størrel sesgrupper vi kommer til å fange. Dette er bakgrunnen for at vi sier at fiskegarn er en selektiv redskapstype. Å selektere betyr å velge; fiskegarn av en viss maskevidde velger en viss fiskestørrelse framfor andre (se Garnfiske etter ørret og røye, side 314). Det er to motstridende krav til trå den i fiskegarnet. På den ene siden skal den være så tynn at fisken ikke ser den, men lett henger seg fast i den. På den andre siden skal den være såpass solid at litt større fisk ikke river hull i garnet, og slik at garnet ikke revner med én gang det hekter seg borti stein, kvist eller liknende på bunnen. Hvis vi ser på
Kunstfibergarnets overtelne er en patentline der flytematerialet, som oftest isopor el.l., er vevd direkte inn i linen.
flere garn av en enkelt maskevidde, men laget av ulike trådtykkelser, vil garnbusen være stivere jo tykkere tråd den er bundet av. Hvilken tråd tykkelse som benyttes i hver enkelt garnmaskevidde, må derfor være et kompromiss. For de midlere maske
viddene, fra vel 20 mm og oppover til 40-45 mm, er trådtykkelser på 0,150,20 mm i monofil det vanlige. Dette gir effektive garn som er rimelig so lide. For maskevidder under 20 mm kan imidlertid monofiltråd, selv med tråd på 0,12 mm eller tynnere, bli for
Fritidsfiskeren som fisker med noen få og grunne garn, benytter seg gjerne av garnstikker eller garnpinner. På bildet sees tre ulike modeller. Den øverste «sikkerhetsnålen» er lite praktisk å arbeide med. På den midtre, som er den enkleste og beste modellen, hindres garnet i å gli av pinnen ved hjelp av en strikk. Den nederste modellen har en låsemekanisme der den ytterste enden av gamet festes slik at garnet ikke glir av.
Garn av monofilament er det vanligste og mest effektive i nesten alt ferskvannsfiske. Den erfarne fisker kan kjøpe umonterte garnstrenger som han selv monterer over- og undertelne på.
295
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
stiv. Garnbusen blir dermed stiv og fanger småfisken dårlig. Det kan nes ten virke som om småfisken «stanger hodet i den stive garnveggen». For at monofiltråd skal være effektiv i så små masker, må den altså være så tynn at den ryker for et godt ord. Atskillig erfaring tilsier derfor at garn under 20 mm maskevidde bør være av spunnet nylontråd for å fiske effek tivt. Denne tråden virker i slik garnbus både mykere og mer solid enn monofiltråden. For maskevidder fra ca. 50 mm er imidlertid problemet et annet. Slike maskevidder skal fange stor fisk. Stor fisk, særlig rovfisk som abbor, gjedde og gjørs, beveger seg fort og setter seg godt fast i garna selv om garntråden er ganske tykk. For å holde på stor fisk må garntråden være solid, og i svært mange tilfeller vil det lønne seg å kjøpe garn beregnet på sjøfiske hvis man er ute etter stor gjedde eller abbor. For stor fisk er det også viktig med riktig maskevid de, selv om både abbor og gjedde har en viss tendens til å henge seg fast i garnmasker som er litt for små, om bare garnbusen holder. Abboren har jo godt med pigger både på hodet og Når gamet ser slik ut, med hundrevis av hork tett i tett, venter det fiskeren en ubehagelig og langvarig jobbfora få tømt garnet for fisk.
Stor gjedde kan også tas i vanlige ferskvannsgarn, men mer vanlig er det at så storfisk etter later seg et stort hull i garnet. Grovmaskete garn med tykk tråd er bedre egnet til gjeddefiske.
finnene, mens gjedda har bakoverbøyde tenner, som henger godt i gar net. En annen sak er at det er minst dobbelt så mye arbeid å ta fisk ut av garn med litt for små masker. Er man ute etter gjedde på omtrent 2,5 kg, vil
det lønne seg å bruke garn med 65 mm maskevidde, mens gjedder på omkring 5 kg fanges best i 80 mm garn. Tabellen under antyder hvilke maskevidder som passer best til fangst av ulike fiskearter.
Anbefalte verdier for trådtykkelse og maskevidde for garnfiske etter noen fiskearter Fiskeart
Lagesild Mort og abbor Bunnsik Pelagisk sik Gjørs og gjedde Stor rovfisk Brasme Ørret Røye
Maskevidde 15-29 26-39 35-52 22-39 45-50 65-80 75-90 29-45 22-35
mm mm mm mm mm mm mm (også trollgarn) mm mm
Trådtykkelse
0,15-0,20 0,15-0,20 0,15-0,24 0,15-0,20 0,17-0,24 0,24-0,30 0,30 mm 0,15-0,20 0,15-0,20
mm mm mm mm mm mm
mm mm
Disse tallene gir bare en pekepinn om hva slags redskap en bør velge. Garnets maskevidde og trådtykkelse må stå i forhold til fisken man er ute etter. For å fastslå hvilke garnmaskevidder det er riktig å bruke i en bestemt fiskebestand, vil det ofte være nødvendig at man gjennomfører et forsøksfiske, eller i det minste rådfører seg med lokalkjente folk.
296
Garnfiske i ferskvann
Trollgarn Trollgarn brukes hos oss for det mes te i saltvann. Dette er imidlertid en redskapstype som også egner seg svært godt til fangst av stor fersk vannsfisk, som gjedde, abbor, bras me og lake. Trollgarnet består av tre lag garnbus. Det midtre laget, som er det egentlige fangstgarnet, er relativt småmasket, gjerne 45 mm. På hver side av dette er det montert ett lag med svært grovmasket (gjerne fire ganger så store masker) garnbus. Denne grove busen, som ofte kalles grimemasker, er dessuten lavere enn fangstgarnet, slik at dette blir svært slakt. Et 50 mm trollgarn som er 1,5 m dypt, er montert av en garnstreng på 2,4 m høyde. Når fisken går i et trollgarn, drar den med seg fangstgarnet gjennom det grovere garnet på motsatt side, og blir liggen de i en pose som den ikke kommer ut av. Dette fører også til at trollgarn er mindre selektive enn vanlige garn. Trollgarn leveres både i monofiltråd og i spunnet nylon. Man kan også lage sine egne trollgarn av van lige fiskegarn ved å montere på stå ende grimer. Midt på garnet tres det en tråd gjennom maskene i garnets lengderetning. Tråden skal være like lang som garnet. Med 1 til 1,5 m mel lomrom festes på hver side av garnet
Maskevidder i mm og omfar millimeter
omfar
10 13 16 21 24 26 29 32 35 40 45 52 63
63 50 40 30 26 24 22 20 18 16 14 12 10
Garnets maskevidde er tradisjonelt opp gitt i omfar, som sier hvor mange mas ker det går på en alen (0,6275 m). Det betyr altså jo større omfar, jo mindre masker. I dag blir det mer og mer vanlig å angi maskevidden i millimeter.
I et vann med mange fiskearter vil man oppdage at forskjellige garnmaskevidder fanger forskjellige fiskearter. Dette eksempelet er fra prøvefiske med bunngarn i Mjøsa gjennom et år. Det ble fisket med 12 maskevidder fra 8 til 52 mm. Mens krøkla ble fanget best i 10 mm garn, og horken satt i 10-18 mm garn, satt lake og vederbuk mest i 35-52 mm garn.
297
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
vertikale tråder til overtelna, den midtre tråden og undertelna. Disse vertikale trådene skal være ca. 2/3 av det opprinnelige garnets høyde. Et garn på 1,5 m reduseres altså til ca. 1 m høyde. Passende maskevidder for trollgarnfiske etter brasme er 75-80 mm, etter lake 50-65 mm. Standard trollgarn for sjøfiske med 45-55 mm mas kevidde egner seg også godt, både til brasme, abbor, lake og gjedde. Trollgarn satt i kombinasjon med et ledegarn som ikke fanger, men leder fisken inn i trollgarnet, kan være et effektivt redskap. Trollgarn fisker på en annen måte enn vanlige garn og kan derfor lages av tykkere tråd. På den måten blir også garna mer solide og lettere å greie. Trollgarn for fiske i saltvann er ofte av spunnet nylon, men til ferskvannsbruk er nok monofil vel så ef fektivt. Ulempene ved trollgarn er at de blir dyrere enn vanlige garn, og at det er nokså arbeidskrevende å få fisken ut av dem.
Garnfiskets teknikk De vanligste garn til fiske i ferskvann er lave settegarn til bruk på bunnen. Disse garna er gjerne mellom 1,5 og 2 m dype. Til et mer effektivt fiske etter pelagiske fisk (fisk som opphol der seg i de frie vannmasser) må man imidlertid bruke dypere garn, gjerne 4 eller 6 m, som settes slik at de står uavhengig av bunnen (såkalte flytegarn). Slike dype garn kan også settes på bunnen. De fleste fiskearter i ferskvann kan i deler av året tas i bunnsatte garn. For arter som lage sild, sik, røye og gjørs vil flytegarn ofte være den mest effektive red skapstypen utover sensommer og høst. I vann der ørret er eneste eller dominerende art, vil flytegarn også være effektivt etter denne arten. For fritidsfiskeren som gjerne fis ker til husbehov med noen få garn, vil lave garn satt på bunnen være det enkleste. Så sant fiskeren kjenner vaner og levevis hos de fiskeartene han er ute etter, og er litt lokalkjent i fiskevannet, er dette også tilstrekke lig til å skaffe fisk til eget bruk det meste av året. Ellers blir garnfiske et lotterispill.
298
Setting og trekking av garn Hvis man bare bruker noen få lave bunngarn, er det greit å sette og trek ke dem på garnstikke. Før man drar ut på sjøen, kan det lønne seg å gå
gjennom nedkanten på garna for å sikre seg at de går lett ut. Garna legges i en stamp eller kasse, og man tar ut ett og ett garn og setter dem mens man står i båten. Store og so lide plastbaljer eller -stamper passer
Trollgarnet er egentlig beregnet på fiske i sjøen, men egner seg godt til stor ferskvannsfisk, som brasme, gjedde og stor abbor. Trollgarnet er montert med store grimemasker på begge sider av en mer finmasket, høy garnbus som danner fanggarnet. Denne blir svært slak, og fisk som går i garnet, blir ofte hengende i en garnpose. Når trollgarnet henger som på bildet, samles busen ved undertelna.
Garnfiske i ferskvann
godt sammen med tyrmtrådete ferskvannsgarn, som ellers har en lei vane med å henge seg fast i fliser, skruer, spiker osv. Det er lettest å sette garna fra båtens vindside eller i medvind. Hvis roeren er dyktig nok, kan garna settes i den retning man ønsker. Først settes søkkestein eller dregg som er festet til garnet eller garnlen ken. Dette sikrer at garnet ikke flyt ter seg under settingen, men blir stå ende der en vil ha det. Noen setter også garnflottøren, eller merkebøyen, i denne enden av garnet, mens andre fester den til den enden av garnet som sist går i sjøen. Vanligvis settes bunngarn fra grunt vann og utover mot dypet, på tvers av land. Roeren holder retning og passe fart, mens fiskeren sørger for at garnet glir greit ut og ikke blir stående for stramt. Dersom man vil ha flere garn i lenke, kan disse festes sammen i overtelna under setting. I de fleste tilfeller vil en likevel spare mye erg relse ved å gjøre dette før en går ut på sjøen. Når flere garn festes i lenke, bør man også ta av garnpinnene. Ellers vil de hekte seg borti garna og gjøre ugreie. Dersom garnet står på svært grunt vann eller flere garn står i lenke, må begge ender av garnet merkes med bøyer. Av hensyn til andre garnfiske re, dorgefiskere og slukfiskere bør en bruke lik bøye i begge ender av gar net, slik at det er lettere å forstå hvordan garnlenken er plassert. Det er også viktig at man aldri bruker flytende line på merkebøyene. Den ne vil som regel ligge i overflaten og være lett å få i propellen. Som båtfører bør man alltid passere merkebøyer i le, for å unngå flytende tauverk. Bunnsatte garn bør stå slakt, da fisker de best. I grunne innsjøer med bløt bunn kan det lønne seg å feste garna med tynne stenger. På den må ten unngår man å få masse gjørme opp i båten hver gang garna skal trekkes. Trekkingen av garna starter fra den enden man sist satte ut. Da får man først garnpinnen om bord og kan løf te overtelna på garnet rett inn på den. Roeren skåter og sørger for at båten verken driver inn over garnet eller driver unna slik at strekket på garnet
og fiskeren blir for hardt. Sitter det større fisk i garnet, bør den løftes Å få løs fisken innenfor båtripen med én gang, for å De forskjellige fisker skiller seg fra unngå skuffelser. Når trekkingen er hverandre i form og bygning. Dette gjort, festes garnenden slik at garnet fører til at noen fisk lett kan trekkes ikke glir av garnpinnen, og hele gar gjennom maskene, mens andre først kommer løs fra garnet etter et om net, med fisk, legges i stampen. Setting og trekking av garn i vind stendelig utgreiingsarbeid. Hvis ikke er ofte et problem for uøvde roere. fisken plukkes ut i båten, og man tar Er vinden sterk, skal roeren være med garna inn på land, lønner det seg profesjonell for å unngå høyrøstet å henge opp garna mellom trær, stol tale og skjellsord. Husk imidlertid at per el.l., slik at man kan arbeide opp uvennskap som oppstår i båt under reist. For garn som er dypere enn garnfiske, ikke er ekte uvennskap. 2 m, går ikke dette så lett. Man kan Det går som regel over når fiskerne da bre ut en plastpresenning el.l. på bakken og dra garnet utover den. får fast grunn under føttene. Enkelte saltvannsfisk, f.eks. sild, Lange, bunnsatte garnlenker kan med fordel trekkes opp i balje eller er så løse i kjever og gjellelokk at de kasse som et tau. Fisk som lett løsner, kan ristes løs fra garna. Dessverre tas ut av garnet under trekkingen. På gjelder ikke dette ferskvannsfiskene. land dras garnlenken fra én balje til Blant disse er det de slanke lakse en annen, og fisk som sitter godt fast, fiskene ørret, røye, sik og lagesild plukkes ut. Garnlenken legges samti som er lettest å plukke ut. Dersom dig pent i baljen slik at den er klar til garnmaskevidden passer til fiskestør setting på nytt. Det viktigste i den relsen, kan disse artene lett dras gjen forbindelse er at undertelna og over nom masken uten å bli skadd. Der telna holdes godt atskilt slik at det som fisken er litt for stor i forhold til ikke blir tvinn på garnet ved neste maskevidden, må fisken tas ut samme vei som den kom inn. Ettersom lakse setting. fiskene ikke har tagger og kroker som henger seg fast i maskene, går også Når garna trekkes, er det best å løfte store fisker det ganske greit. innenfor båtripen med det samme, både for å En gjedde som passer i garnmasunngå at de faller av, og fordi resten av garnken, kan også trekkes gjennom gar behandlingen da blir lettere. net. Man må imidlertid passe seg for tennene, som er mange og spisse. Det er gjerne litt lettere å håndtere død gjedde. Gjedde som sitter i garnet, drepes lettest ved at man holder den med buken ned med den ene hånden rundt hodet og den andre rundt krop pen. Fisken bøyes mellom hendene til man hører et knepp, som betyr at nakken er knekket. Når fisken skal trekkes gjennom garnet, får man best tak i hodet ved å klemme tommel og pekefinger inn i øyehulene. Ofte kan gjedda ha tvunnet til garnet, og den har samtidig en mengde garnbus mel lom tennene. I slike tilfeller må man bare ta tiden og tålmodigheten til hjelp. Gjedda tåler ofte litt røff be handling, slik at garnfanget gjedde som behandles pent, kan oppbevares levende i dammer eller nettposer inn til den skal brukes. Abbor har en høyere kroppsform enn de forannevnte fiskene og kan derfor ofte være vanskelig å trekke
299
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Karpefiskene har ingen pigger, og de artene som har en slank kropps form, er omtrent som laksefiskene å få ut av garna. Allerede mort av noenlunde størrelse må imidlertid tas ut samme veien som den kom inn, hvis da ikke garnmaskevidden passer nøyaktig til fiskestørrelsen. Brasmen, som er enda høyere i kroppen, må som regel tas ut med halen først. Brasmen er likevel nokså lett å ha med å gjøre. Det største problemet oppstår hvis flere store brasmer har gått i et lavt bunnsatt garn. De store fiskene vil som regel ha tvunnet gar net til en pølse, som det tar tid å få greid ut. Laken er ekstrem til å ugreie gar net, men er likevel ikke så veldig vanskelig å få ut. Hvis den sitter fast med masker over magen, må man passe på så den ikke «pisser i øyet». Når laken klemmes over magen, spruter det en lang vannstråle fra gattåpningen. Hold derfor fiskens buk ned. Hvis man fanger småfisk til agn, bør man passe på at de ikke mister skjell når de tas ut av garnet. Fisk som er uskadd utenpå, er det beste
gjennom maskene. I tillegg har abbo ren skarpe bein på gjellelokkene og pigget ryggfinne, noe som gjør det nødvendig med forsiktighet eller tre ning for å unngå sår på hendene. Piggene på finnene kan dessuten brekke innenfor huden på fingrene og skape betennelse hvis de ikke fjer nes. De samme problemene gjelder for gjørsfiske med garn, selv om fangsten av gjørs aldri blir så stor som det en kan oppleve med småabbor. Å plukke hundrevis av småabbor ut av et småmasket monofilgarn, er en tvil som fornøyelse.
300
Over: Prinsippet for hvor dan garnet fanger fisken, synes tydelig på dette bil det. Maskestørrelsen må passe til fiskekroppens omkrets.
Til høyre: Fisken bør tas ut av garnet så snart som mulig. Er man rask og forsiktig, kan noe av fisken holdes levende i kum til den skal sløyes.
Garnfiske i ferskvann
agnet. Husk at fiske med levende agnfisk er forbudt. Mange fisker, særlig lake, tvinner garnet til en kjegle. Denne må tvin nes tilbake igjen, noe som kan være en omstendelig prosess selv for dem som har trening.
Fisketider Vanligvis settes garn om kvelden og trekkes om morgenen. Dette har sammenheng med at om sommeren er disse tidene på døgnet stort sett vindstille. Mange fisker beveger seg like mye om dagen, slik at fangstene kan bli gode også i den lyse delen av døgnet. Når fiske med bunnsatt garn stort sett foregår om natten, er det derfor mer en vanesak enn en nød vendighet. Gytefiske etter sik kan gi like gode fangster om dagen som om natten. Lagesild kan tas om dagen på bunn satte garn på litt dypt vann om som meren. Også gjedda går like lett i garn om dagen på gyteplassene. Hvis man er avhengig av å levere fisken til en bestemt tid, er det som oftest nødvendig å tømme garna om morgenen, men for den vanlige fri tids- og husbehovfisker er det likegyl dig når han trekker garna. I vassdrag med mye båttrafikk vil det imidlertid være gunstig å ha garn ute bare i den tiden av døgnet da det er lite folk ute i båt. Selv om garna merkes etter alle kunstens regler, vil fiskeren snart få merke at en del båtturister har lagt igjen syn og oppmerksomhet på land. De forskjellige fiskearter fås best til ulike tider av året. Abbor fanges f.eks. best i forbindelse med gytingen om våren. Det sies gjerne at fisket er på sitt beste når det er museører på bjørk. Etter gytingen kan både store og små abbor også tas på garn, selv om fangstene er mer moderate. Stor abbor beveger seg også en del på vårvinteren, slik at garn satt under isen kan gi bra fangster. I vårt lang strakte land varierer forholdene selv sagt mye: Når abborfiskeren i Østfold er ferdig med gytefisket, ligger ennå isen tykk i Pasvik. Gjedda kan fanges med garn hele året. I varmt vann blir fisken imidler tid roligere, og fangstene er derfor dårligere om sommeren. Garnfiske
Under vårflommen fører elvene mye planterester og søppel ut i innsjøene, og dette skaffer garnfiskeren mye ekstra arbeid. Det samme kan man oppleve med garn som står på grunt vann i perioder med kraftig vind.
etter gjedde gir særlig gode fangster ved sivkanten like etter gytingen, mens vannet ennå er kaldt. Under isen om vinteren kan garnfiske også gi bra fangst av gjedde. Siken kan være vanskelig å få i
bunnsatte garn om sommeren. Mest effektivt er fisket etter sik med bunn garn på gyteplassene. Sikens gytetid varierer fra september til januar-februar, etter hvor i landet vi er, og hvor i vassdraget gyteplassen er.
301
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Gjørs kan fiskes i garn til alle årsti der. Best er fangstene rett etter isløs ning og tidlig på vinteren. Flytegarn er velegnet redskap etter gjørs, men når vannet er kjølig, gir også bunnsatte garn gode fangster. Brasmefiske med garn er mest ef fektivt i gytetiden om våren eller for sommeren. Merket for brasmegytingen er gjerne at heggen blomstrer. Brasme kan også tas under isen, sær lig hvis man finner beiteområder der fisken samler seg vinterstid. Lakefiske med garn er best om vin teren, selv om det går an å få bruk bare lakefangster på forholdsvis dypt vann også ellers i året. Ellers kan man ta all slags fisk i garn. Problemet er ofte at den fisken man er ute etter, nesten forsvinner blant all den fisken man ikke er inter essert i. Særlig kan dette være et stort problem ved fiske med småmaskete garn i vann med store bestander av mort.
Garnfiske i de frie vannmasser Flytegamfiske Svært mange av ferskvannsfiskeartene går til tider av året ut i de frie vannmasser for å ete dyreplankton og overflateinsekter, eller for å jage småfisk. Flytegarnfisket gir best re sultater litt utpå sommeren, gjerne fra slutten av juli. Tidspunktet for starten avhenger av hvor i landet man er, fordi tidlig sommer og varmt vann gir en tidlig oppblomstring av dyre planktonet. Flytegarn er en litt upresis beteg nelse på 4 og 6 m dype ferskvannsgarn. Disse garna flyter nemlig ikke, selv om de synker litt langsommere enn vanlige bunngarn. Når garn skal settes uavhengig av bunnen, må de derfor fløs opp med flottører og bøyer. Monofilament er praktisk talt enerådende materiale i flytegarn, selv om de samme problemer med hensyn til trådtype og maskevidde gjør seg gjeldende her som for grunnere garn. Maskeviddene som brukes i flyte garn, må tilpasses den fiskearten og fiskestørrelsen man er på jakt etter, på samme vis som for andre garn. For 302
småvokst røye, lagesild osv. kan mas kevidder under 20 mm være nødven dig. I mange innsjøer finnes småvokst sik, ofte kalt siksild, som best tas med 20-25 mm garn. Disse garna kan også fange litt større røye og lagesild på 20-25 cm. Større pelagisk sik, på om kring 30-35 cm, tas best i maskevid der mellom 35 og 45 mm. I enkelte
vann kan også større maskevidder være aktuelle, hvis det f.eks. er tillatt med flytegarn etter storørret, gjørs el.l. Flytegamfiske kan legges opp på to måter: Man kan legge ut faste bøyer med solid forankring, eller basere seg på lettere forankringer som, dersom det blir nødvendig, kan flyttes hver
Fordelen med garnfiske er at man kan skaffe seg fersk matfisk hele året.
Garnfiske i ferskvann
dag. Faste flytegambøyer betinger at fisken oppholder seg på samme plass praktisk talt hele den perioden det er aktuelt å fiske med flytegarn. I slike tilfeller kan man bare følge fisken om den flytter seg opp og ned i vannmas sene. Med lettere dregger kan fisken følges over hele innsjøen. Faste flytegambøyer legges ut med
litt større avstand enn lengden på den garnlenken som skal stå mellom dem. Dette fører til at garnlenken holdes noenlunde stram. Det bør helst ikke være mer enn fem 25 m lange garn i en lenke. Disse dype garna gir et veldig strømfang, og en lenke som er lengre enn fem garn, blir utsatt for et utrolig press. I de fleste litt større
sjøer oppstår det nemlig kraftige strømninger, som følge av vind, ned bør o.l. Når en skal sette ut tunge forankringer, bør en hive ut bøya og en rikelig lengde med tau, før forank ringen kastes over bord til slutt. På denne måten slipper man å prøve å bremse på den tunge forankringen når den suser ned mot bunnen. Tyn-
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Over: En skikkelig flytegarnfangst med lagesild kan vekke interesse hos noen hver!
ne kunstfibertau kan skjære fingrene av deg om du holder for hardt igjen! For at du skal være sikker på at bøyen blir liggende stille, må steinen som brukes til forankring, være så tung at man knapt klarer å løfte den. Hvis man kan få laget seg solide og effek tive dregger, kan vekten være mind re. Flytegarnlenken legges klar i en kasse eller balje på land. Hvis man ikke har fast utlagte bøyer på fiske plassen, må et forankringstau med en passende dregg og endebøye festes til hver ende av garnlenken. Til hver garnskjøt festes en flottør med et pas sende langt tau. Flottørene kan gjer ne også settes tettere. Avstanden fra overflaten til overtelna på garnet, dvs. fiskedypet, bestemmes av leng den på flottørtauene og hvor langt ned på endetauene garnlenken festes. Flottørene kan lett skjæres ut av tykk isopor på en slik måte at det er plass til nok tau selv for det dypeste fiske.
Til venstre vises to måter å sette flytegarn på i overflaten. Det øverste alternativet er en vanlig rett garnlenke, mens det nedre alternativet består av to garn satt som ledegarn inn mot to fangstgarn satt som ved krokgarnfiske etter laks. Denne metoden kan bl. a. brukes etter sik. Oppe til høyre sees flytegarn satt på noen meters dyp under vannflaten, med passende taulengder mellom flottører og garn. Nede til høyre ser man et godt merket bunngarn, med ekstra forankring i tilfelle sterk strø
304
Garnfiske i ferskvann
Ved fiske på grunnere vann rulles overflødig tau opp på flottørene og «låses» med en knute slik at det ikke løsner av seg selv. På denne måten kan fiskedypet varieres fra døgn til døgn når garna ettersees. Når garn lenken legges klar på denne måten, tar det bare noen sekunder å kjøre ut en garnlenke som består av tre garn, dvs. ca. 75 m. Hvis man har faste bøyer, festes flottøren på den første enden av lenken til den første bøyen, gjerne med en plankestump imellom. Dette forhindrer at flottørtauet og det faste bøyetauet tvinner seg mens garna ligger ute. Garnlenken settes deretter på vanlig måte, før den and re enden festes på samme vis til den andre faste.endebøyen med en flottør og planke. Det kan selvsagt finnes andre knep for å gjennomføre flytegarnfisket, men de nevnte metodene har fungert bra i våre største sjøer. Hvis man fisker med tregarnslenker som kan flyttes på enkelt vis, bør man passe på at dreggene eller steine ne som skal hindre at garna flytter seg, er passe tunge. De skal være tunge nok til å holde garnlenken ro lig, samtidig som de skal kunne dras opp uten at fiskerens rygg og armer blir ødelagt. I denne forbindelse er det viktig å huske på at tauet mellom endebøye og dregg skal være vesent lig lenger enn dypet på fiskeplassen, slik at tauet blir stående på skrå mot bunnen. På den måten skal det mer til for at strøm og vind skal flytte på redskapen. Når flytegarna skal tømmes for fisk, tar fiskeren tak i enden av garnHvis flytegarna settes på faste steder, kan det lønne seg å legge ut faste, godt forankrede bøyer. Mellom endeflottøren på garnet og den faste bøyen festes en plankestubb, som hindrer at flottørtau og bøyetau tvinner seg.
20. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
Ofte er det greit å etterse garna uten å trekke dem. Dette er nesten en nødvendighet med flyte garn, men kan også være en fordel med bunngarn dersom bun nen er jevn og garn lenken godt forankret. Hvis vanntemperaturen kommer opp i 18-20 grader, kan man opp leve at flere fisk dør og blir ødelagt når garna står ute i 24 timer uten ettersyn.
lenken og drar seg langs denne mens han plukker ut fisken. Det er viktig at man ser hele garnbusen fra overtelne til undertelne slik at all fisk blir tatt ut. Hvis man er to i båten, kan den ene dra opp garnet slik at han fører hele garnet gjennom hånden, mens den andre plukker ut fisken og passer på at garnet går ut igjen uten kluss. Er fiskeren alene i båten, kan han dra hele garnet tvers over baugen. For at dette skal gå bra, må han imidlertid ha en båt uten fliser og skruer som garnet kan henge seg fast i. Et annet knep er å tre et PVC-rør med dia meter på 15-20 cm inn på en planke. Planken legges på tvers av båten med PVC-røret stikkende utenfor ripen. Fiskeren setter seg på planken og drar garnet over PVC-røret langsmed båtripen. I våre store siksjøer vil flytegarnfisket som regel gi best resultater fra slutten av juli til ut i oktober. Fiske dypet er som regel fra overflaten og ned til omkring 20-30 m. Det er sjel den å få gode fangster dypere enn dette, og det er dessuten mye tyngre å dra garna opp fra så dypt vann når de skal ettersees. Enkelte sikbestander gyter på dypt vann, og i slike tilfeller kan fiske dypere enn 30 m være aktuelt i gytetiden. Lagesilda går som regel enda grunnere enn det te når den jakter på dyreplankton sensommer og høst. Når man skal finne det rette fiske dypet, kan et ekkolodd være til god
hjelp. Ekkoloddet er imidlertid ikke noe hokus-pokus som sikrer gode fangster! Full nytte av ekkolodd kre ver trening, og det kan ikke erstatte praktisk erfaring. Husk også at ekkoloddregistreringene må gjøres når det er mørkt, da dette er den tiden på døgnet flytegarna fanger best. Fisken som oppholder seg i de frie vannmas ser, går som regel i stim om dagen, mens stimene løser seg opp når det blir mørkt. Fiskestimene er vanske lige å finne med ekkoloddet, og det virker også som om fisk i stim ikke så lett går i garna. Dersom man ikke disponerer ekkolodd, er det ganske enkelt å finne ut hvilket dyp fisken befinner seg på. Man starter fisket med å sette ut tre enkeltgarn eller tre garnlenker på ulike dyp, f.eks. i over flaten, på 10 m og på 15 m dyp. Etter en natt vil fangstene vise hvor det går mest fisk, og alle garna kan settes i dette dypet. I de fleste vann vil fisket variere fra sted til sted gjennom se songen, det som er en god fiskeplass for flytegarn ett år, kan være dårlig året etter. Lokalkunnskap om hvor fisket er best, kommer bare med erfa ring og kan bare delvis erstattes av avansert utstyr. Standard flytegarn til bruk i fersk vann er som nevnt 4 eller 6 m dype. Den teknikken for behandling av gar na som er beskrevet foran, gjør det imidlertid enkelt å bruke enda dypere garn, gjerne opptil 15 m eller mer. Silde- eller makrellgarn kan kanskje
305
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
være et forsøk verdt. Sjekk imidlertid først hva de lokale fiskeregler tillater av redskap. Ofte kan fisken gå nær overflaten langsmed land på en slik måte at den går over og unngår vanlige bunnsatte garn. Da kan flytegarn som står helt i vannflaten nær land, være løsningen.
Drivgarnfiske Drivgarn er svært lite brukt i fersk vann i Norge. I andre land fiskes bl.a. sik med dype og lange garn, som settes om kvelden og trekkes om morgenen. Under norske forhold kunne dette være et interessant al ternativ dersom fisken beveger seg nær overflaten over dyp på ned mot 100 m eller mer. På fiskeplasser med slike dyp vil vanlig flytegarnfiske kre ve så store mengder tauverk og så tungt arbeid at det nesten forbyr seg selv. Til drivgarn kan brukes en van lig flytegarnlenke, der man til den ene enden fester en eller annen form for drivanker. Før man har lært seg strømningsforholdene på fiskeplassen og har fått erfaring med slikt fiske, vil det nok lønne seg å ligge ute med båt for å kontrollere at lenken ikke driver sammen til en vase.
Garnfiske om vinteren Utstyr Med garn kan man også fiske under isen. Det kreves bare en del utstyr og en viss teknikk for å få satt garna under isen. Noe av det viktigste er en god isbile. Til tykk stålis er det best med en bile der spiss og framkant er ca. 7 cm bred og vekten er minst 3 kg. Lettere utstyr krever for mye krefter. På tynn og bløt is er det bedre med et bredere skjær. Når isen er tykk, har man også god nytte av et skikkelig isbor. Dersom man dispo nerer en motorsag med langt sverd, kan man lage store og gode råker på kort tid. Ved bruk av motorsag skal man imidlertid huske på to ting. For det første sliter isen hardt på sagkjedet, slik at man gjerne setter på et gammelt og slitt kjede før issagingen begynner. Hvis det er kaldt i luften, vil vannet som dras rundt med sag-
306
Laken er aktiv hele vinteren igjennom, og den kan tas på mange slags redskap, f. eks. garn (på bildet).
kjedet, fryse dersom man tar en pause i sagingen. Sagen må da tas med innendørs før man får den i gang igjen. Når hullet er laget, fjernes is og sørpe med en lett skuffe. I skuffen bør man lage flere hull med ca. 10 mm diameter, slik at vannet ren ner ut. Man må også huske på at hullet i isen blir så stort at det er mulig å falle gjennom det. Hullet må derfor merkes skikkelig, slik at ikke intetanende pilkefiskere eller andre faller i. Det trenges flere hull for å få satt en garnlenke, men bare det ene hullet, setteråken, bør være så stort at garnet kan settes og tas opp gjen nom det. De andre hullene trenger ikke være større enn ca. 25 cm i dia meter. Garnet trekkes under isen med en dragline. Om man fisker alene, må draglinen være dobbelt så lang som avstanden mellom hullene. Best dragline får man av spunnet monofiltråd, som ikke fryser, tøyer seg eller utvider seg i vannet. Et par meter tykk ståltråd trenges for å fiske snore ne opp av hullene i isen. Til å fløte draglinen under isen trenges en fløtestang eller et annet spesialredskap. I våre naboland finnes det mange slike, som går under navn som isbjørn, iskatt o.l. En fløtestang lages av lekter eller lange rajer. Lengden bør være nøyaktig halvparten av en garnleng-
de, dvs. 12,5 m. Til hver ende av fløtestangen festes en snor på ca. 1 m. Til den ene snoren festes et lite søkke, f.eks. av galvanisert spiker. Dette er forenden av stangen. I enden av den andre snoren lages en løkke. Fløtestangen kan styres under isen med en kløftet kjepp, eller man kan bruke et spesielt sett av snorer. Draglinen festes til løkken i den ene Et nødvendig hjelpemiddel under isfiske med garn er en lang ståltrådkrok til å fiske tak i tauene med under setting og trekking av garna.
Garnfiske i ferskvann
Ved garnfiske på isen er det viktig å lære seg den rette teknikken for å skyve fram og styre fløtestangen når draglinen skal legges ut.
enden av fløtestangen, og fløtestan gen føres ned under isen i den store råken. På draglinen har fiskeren satt et tusjmerke ved 12,5 og 25 m, slik at han kan vite når en garnlengde er gått ut.
Fløting av draglinen Før man setter i gang for alvor, må man kontrollere at det på hele den strekningen man har tenkt å sette
garn, er dypere enn garndybden. Hvis garna blir stående så grunt at overtelna ligger opptil undersiden av isen, kan den fryse fast. I så fall kan man risikere at garna blir liggende der til våren kommer. Hvis man skal sette fire vanlige 25 m garn i lenke, trenger man med en fløtestang på 12,5 m ni hull i isen. Det midterste, i dette tilfelle femte, hullet må være stort nok til trekking og setting av garna. Setteråken må
Garnfiske på isen på vårvinteren kan være rene koseturen!
være ca. en halv meter bred og om trent en meter lang på langs av garnrekken. Størrelsen er noe avhengig av istykkelsen. Kortsidene i denne råken glattes til for at ikke garna skal henge seg fast. De andre hullene lages 25-30 cm store, noe større om isen er tykk. Avstanden mellom hul lene måles ved hjelp av draglinen til samme lengde som fløtestangen, dvs. 12,5 m. Fløtestangen skyves fra det første hullet til det neste. Dersom man ikke ser enden av stangen, fisker man den opp med ståltråden. Nå kommer sno ren med et søkke på i enden av fløte stangen til sin nytte, da denne er lett å få fatt i med ståltråden. Videre mot det neste hullet skyves fløtestangen med en kløftet kjepp, som samtidig kan brukes til å styre stangen. Hvis man har bundet en snor som er ca. 2 m lengre enn fløtestangen mellom endene av stangen, griper man fatt i dette i hull nr. to, og drar stangen framover ved hjelp av dette. Når enden av fløtestangen er kommet til hull nr. seks, dvs. draglinen er ved setteråken, dras denne opp. Hvis man er alene, må så den andre halv delen av draglinen føres over isen bort til setteråken. De to endene av draglinen festes så til hver sin ende av de to første garna, som nå er klare til setting. Hvis fiskeren har med seg en hjelper, trenges det ikke noe tau over isen; hjelperen befinner seg ved det ytterste hullet og drar ut garnet der fra. Det festes så en ny dragline til fløtestangen, som føres videre til de tre siste hullene. Både fløtestang og andre fløteredskaper virker brukbart over en av stand på to garnlengder, dersom ikke isens underside er svært ujevn. Hvis isen er tykk, kan det være problema tisk å følge fløtestangens retning nøy aktig. Det er derfor lurt å merke opp en sirkel i riktig avstand fra starthullet og så bore opp et hull etter lyden av fløtestangen når den er framme. Det kan lønne seg å få lagt ut dragliner mens isen ennå er tynn. Hvis hullene dekkes med isoporplater og snø, vil de ikke fryse altfor mye igjen. Når tiden er inne, kan man dermed gå ut og sette garna direkte, uten en mengde arbeid med å lage hull i tykk is. 307
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Den tradisjonelle og sikreste måten å få satt garn på under isen, er å bruke fløtestang. Tidlig på vinteren lages en stor råk med en spesiell issag (øverst til venstre) eller med motorsag. Den ferdige råken har glatte sider. Når råken er renset for løs is (til venstre i midten), skyves en fløtestang under isen. En garntrekkline er festet tilfløtestangens bakre ende (nederst til venstre). Fløtestangen kan man skyve videre selv fra det minste hull, når man bare har en god fløtehake (til høyre). Fløtingen fortsettes vanligvis i to garnlengders avstand fra utsettingsråken (over). Hvis man akter å sette ut fire garn i rekke, lønner det seg å begynne fløtingen fra den andre siden av utsettingsråken, slik at garna kan settes fra den midtre råken parvis til begge sider. Når man er kommet til enderåken, trekkes fløtestangen opp (bildet helt til høyre).
308
Garnfiske i ferskvann
309
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Noen av fløteredskapene som er å få kjøpt, har en bruksanvisning der det anbefales å dra ut garna direkte uten å bruke dragline. På den måten slipper man med ett hull. Dette kan ikke anbefales hvis man ikke er ga rantert sikker på at bunnen er helt glatt. Hvis garnet henger seg opp i noe på bunnen når man bare har et hull å operere fra, er det umulig å få det opp igjen uten å rive det i filler. Dessuten gjør en dragline at garnet lett trekkes og settes om og om igjen uten at fløteutstyret må brukes på nytt.
Setting av bunngarn Enden på draglinen festes i garnlen ken, og garnet dras ut ved hjelp av linen. Når man arbeider alene, slip pes undertelna ned i vannet, mens man holder fast overtelna oppe på isen med kneet. En annen mulighet er å la garnet henge fra garnstikken ned i vannet slik at det løper lett fra denne når man drar i draglinen. Når lenken er ute, festes snorer litt lenger enn vanndybden til garnets ender. Snorene festes så oppe på isen til
310
Det finnes ulike modeller av fløteutstyr som er konstruert for å unngå den lange fløtestangen når draglinen skal legges ut under isen. På bildet vises to eksempler.
merkestikker, eller man legger en kjepp på tvers over hullet og fester snoren til denne. Kjeppen må legges slik at den ikke fryser fast i overvann eller våt snø. Endesnorene på garna
bør være av synkende snor, da flyten de snor lett fryser fast i undersiden av isen ved hullet. Hvis man skal hindre at uvedkom mende rører garna, eller man er redd
Med en stiv, kløftet kjepp kan man forankre garna i isen uten å risikere å kutte tauet når råken i isen skal hogges opp igjen neste dag. Den lange enden av den kløftete kjeppen er festet til garntauet, mens den korte enden ligger inn på isen.
Garnfiske i ferskvann
for å kappe endesnorene til garna når hullene må hogges opp igjen, kan snoren festes i et hull like ved siden av hovedhullet. Man fester da et snø re på ca. en meter til endesnoren med en solid renneknute. I skjøten festes også et lite søkke. Meterssnøret fes tes til en kjepp, som man legger tvers over et hull ca. en meter fra hoved hullet. Man får da lett tak i snøret, og også i garnet ved hjelp av den ståltrådkroken som er nevnt tidligere.
Trekking av bunngam Når garna skal trekkes, legges først draglinen ut mellom setteråken og endehullet. Med ståltråden fisker man eventuelt fram snøret der garnet er festet. Renneknuten mellom snø ret og endesnoren løsnes, og ende snoren festes til draglinen. Så går man tilbake til setteråken og begyn ner å trekke garnet. Samtidig vil da draglinen bli dratt inn under isen slik at garnet er lett å få ut igjen. Man må passe på å rense kanten på setteråken ordentlig slik at garnet ikke fryser fast til iskanten. Når garnet trekkes, legges overtelna opp på isen, mens resten av garnet henger ned i vannet. Dette gjøres for å unngå at garnbusen fryser stiv. Etter hvert plukkes fisken ut av garna, og eventuelle vaser fis ken har laget, rettes på. Når man har trukket begge garna, og endesnoren kommer til syne, begynner man å trekke garna ut igjen ved hjelp av draglinen. Når garna er nesten ute, vil man merke at knuten mellom draglinen og endesnoren passerer iskanten. Da slipper man resten av garna ut i setteråken og går til endehullet, der man drar garnet til garnenden er rett under hullet. Gar net slippes så ned på bunnen, og endesnorene festes som før. Det er viktig å passe på at ingen snor ligger an mot underkanten av hullene. I så fall er det svært lett å kappe snoren når man hogger opp hullet ved neste garntrekking. Ved å bruke isoporplater og snø over hullene sparer man som nevnt mye arbeid.
garn. For å holde garnlenken rett, slik at den ikke henger ned mot bun nen på midten, er det nødvendig med visse tiltak. Avstanden mellom sette råken og ut til endehullene gjøres trefire meter lenger enn lengden på garnlenken. Rett ned fra disse endehullene slippes en tung stein (minst 10 kg) festet til et tau ned på bunnen. Tauet strammes slik at det står helt loddrett. Fra setteråken trenges ingen slik stein dersom steinene i endehullene er tunge nok. Funksjonen til de loddrette tauene i endehullene er å holde garna stram me. Dette oppnås ved at det til enden av undertelna på garnlenken er festet en taustump som festes rundt det loddrette tauet med en rommelig løk ke. Til garnet festes også et søkke på 0,5-1 kg, slik at garnet dras ned på ønsket dyp ved setting. Dypet be stemmes ved snorer fra overtelna opp til isen. Under setteråken festes de to garnlenkene sammen med en tau stump. Her kan det også være en fordel med et lite søkke for at garnet skal synke litt raskere og holdes stramt. Når garnet skal trekkes, må man først ut til endehullet. Der dras garnet opp ved hjelp av endesnoren, og løkken rundt det loddrette tauet løsnes. Deretter trekkes garnet til setteråken som beskrevet for bunngarn. Hvis flytegarna skal stå helt opptil isen, eller det er nødvendig at garna står helt rett i et bestemt dyp, må
Når man trekker garna, ligger overtelna på iskanten. Vanligvis holder fiskeren garnet fast med foten, slik at ikke hele garnet skal gli ut i vannet ved et uhell. I mildt vær er garnfiske på isen endog lettere enn fra båt om sommeren.
Under: Tegningen viser den enkleste måten å sette flytegarn på under isen.
Fiske med flytegarn under isen Flytegarn settes og trekkes nesten på samme måte som beskrevet for bunn-
311
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
vind og sno. Dette kan man motvirke ved å sette opp en leskjerm. Mange «profesjonelle» pilkefiskere har laget seg små buer av trelekter og presen ning, der de har gassbluss til oppvar ming. Dette kan selvsagt også brukes ved garnfiske. Det aller viktigste er imidlertid å kle skikkelig på seg. Hvis man er varm på kroppen, skal det også mye mer til for å fryse på fing rene.
Stell av garn Rengjøring og oppbevaring
Garn bør skylles alt mens man ennå er i båten, straks fisk og større rusk er fjernet. Med denne enkle forholdsregelen får man bort størstedelen av slimet, slik at garna ikke stadig behøver å vaskes.
man feste nokså tett med flottører til garnets overtelne. Disse flottørene blir liggende opptil isen på under siden, og man kan risikere at de fry ser fast. Dette kan unngås på to måter. Man kan bruke flasker, f.eks. tomme og rengjorte oljeflasker, som smøres med vaselin, slik at de ikke fryser fast. Det sikreste er imidlertid å knytte fast flottørene med så tynn snor at den ryker dersom man drar litt hardt i den. Hvis flottøren fryser fast, vil snoren bli dratt av når man drar i garnlenken.
Å beskytte seg mot kulden Om vinteren er kulden et problem både for fiskeredskap og fisker. Våt garnbus fryser stiv i løpet av noen sekunder i luft med minusgrader. Stivfrossen garnbus er svært skjør og lett å rive hull i. Dette motvirker fiskeren ved å holde garnet mest mu lig nede i vannet. 312
Noe som fort oppleves som et stør re problem, er at fingrene ikke tåler kulden. De blir helt følelsesløse og egner seg dårlig til å arbeide med tynntrådet garnbus. Man kan imidler tid til en viss grad venne fingrene til kulde. Den enkleste og mest dras tiske metoden er å la vottene ligge igjen hjemme. Man skal også huske at i frost er vannet alltid varmere enn luften. Hvis det blir altfor kaldt, kan man varme fingrene ved å holde dem i vannet. God hjelp er det også i spesielle pulsvanter. Disse er strikket som tykke fingervanter, der den yt terste delen på tommel, peke- og langfinger mangler. Når man ar beider med garn, er det disse fingrene man bruker på en slik måte at man trenger full følsomhet. Et behagelig knep er å ha tilgang på varmt vann, enten fra en stor suppetermos eller fra en kjele over gassbluss. Et av de største problemene når man skal arbeide med garn på isen, er
Resultatene av garnfisket blir dårlige re når redskapen er skitten. Dette problemet er størst når algeproduksjonen i vannmassene er størst. De mikroskopiske algene henger seg fast på garnbusen som et slimete gulbrunt-grønt belegg. På våre bredde grader har vi gjerne en topp i algeproduksjonen tidlig på sommeren, og en topp sensommer eller høst. Alge veksten er begrenset til de øverste 1020 m av vannmassene. Garn som står dypere enn dette, unngår derfor dette problemet. Problemet er særlig stort ved flytegarnfiske nær overflaten, da garna kan bli så tilskitnet på en natt at de må tas opp for rengjøring. Ved fiske under vårflommen, eller i grunne områder ved bunnvegeta sjon når det er uvær, kan garna bli fulle av plantedeler, jord og kvist. Dette må plukkes ut av garna, noe som kan være en møysommelig jobb. Garn som tilslimes av algevekst, kan delvis rengjøres ved at man rister dem i vannet. Hvis forholdene blir altfor ille, må imidlertid garna opp til særskilt rengjøring. Garna legges i en stor stamp med sterk vaskemiddelløsning. Man kan få kjøpt spesielle vas kemidler beregnet på garnredskap, men vaskepulver gjør samme nytten. Når den verste skitten er borte, kan garna vaskes i vaskemaskin. De må da legges i en finmasket garnpose som knyttes igjen før vaskingen star ter. Til slutt har man klesskyllemiddel i vannet. Dette fjerner statisk elektrisitet og gir garna frisk lukt. De kan da oppbevares innendørs uten at noen klager over vond lukt fra «råtne fiskegarn».
I sjøer med brunaktig vann blir garna ofte skitne i knutene. Dette kan være vanskelig å få bort ved vas king og gniing. Det beste rådet er å koke garna en tid. Man kan samtidig benytte sjansen til å farge garna svar te eller mørkeblå, da disse fisker best i sjøer med mørk eller svart bunn. Slimete garn bør ikke bare vas kes, men også tørkes. Dette dreper mikroorganismer som fester seg i tråd eller knuter, og bidrar til at garna holder seg lenger rene ved neste setting. Garnbus som kommer rett fra fa brikken, er glatt og bløt. Tråden i gamle garn blir hard og stiv. Slike garn kan restaureres ved at man leg ger dem i varmt vann, der den harde tråden mykner. Gamle garn kan med fordel oppbevares i vann i store stam per mellom hver setting, da holder de seg myke. Garn i kunstfiber må ikke oppbevares hengende i solveggen. Sollyset virker nedbrytende på kunstfibertråden, som blir sprø og skjør. Når garnet er blitt så skjørt at tråden
ryker ved knuten hvis man presser masken utover med tommel og peke finger, kan garnbusen kasseres. Når fiskesesongen er over, bør gar na vaskes godt og helst legges i svarte plastsekker til neste sesong. Hvis det er igjen fiskelukt og redskapen legges i haug, vil mus og rotter kunne gjøre stor skade. Med godt vedlikehold holder fiskegarna i mange år, og ar beidet man legger i dette, betaler seg fort.
Gambøting En fisker bør ha et visst kjennskap til bøting av garn. Selv om det sjelden er snakk om å bøte monofilgarn med mange og store hull, vil en fra tid til annen oppleve at nye garn får rifter som det er nødvendig å utbedre. Hvis det er store hull, vil det lønne seg å sy inn et felt med ny garnbus, hvis hullet er mindre, kan kantene klippes rene og hullet sys igjen med en passende tråd. Odd Terje Sandlund
En utmerket plass til å greie ut garn, rengjøre dem og plukke ut småfisk er en garngalge som er satt opp på et jevnt svaberg.
Riktignok er det ikke nødvendig å tørke kunstfibergarn. Et garnstativ festet på veggen er likevel praktisk når garnet skal greies ut. Der stranden er skogkledd, byr det på proble mer å greie ut garna. Riktignok er det praktisk å henge garna opp mellom trærne, men når man skal ta dem ned, er det ikke til å unngå at ris og kvist setter seg fast i loddlinjen. Hvis man har en tilstrekkelig stor plastduk som spres ut på bakken under garna, har man langt på vei løst problemet.
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
GARNFISKE ETTER ØRRET OG RØYE Egenskaper ved fiskegarn Garnets maskevidde bestem mer hvilken fiskestørrelse det skal fange. Dette kalles garnseleksjonen, dvs. garnet se lekterer eller «velger ut» en viss fiskestørrelse. Ørret og røye har spoleformet kropp. Fisk med slik kroppsform sit ter i garnet ved at maskene sitter stramt rundt fiskekrop pen mellom hodet og rygg finnen, der omkretsen er størst. Unntaksvis kan større fisk henge seg fast i små mas ker etter f.eks. tennene eller underkjevekroken. Små fisk kan henge seg fast i store masker med tennene, såkalte «maskebitere». Det vanlige er imidlertid at fisken for å bli sittende fast må få hodet inn i en garnmaske som er mindre enn fiskekroppens største om krets. Fiskens omkrets i bak kant av hodet og ved rygg finnen står i forhold til fiskens lengde. Dette betyr at det er en viss fiskelengde som «pas ser» best til en viss garnmaskevidde. Denne lengden kal les maskeviddens «modallengde». Små maskevidder fanger små fisk best, og sto re masker fanger stor fisk best. Lengdefordelingen av et større antall fisk fanget i en viss maskevidde beskriver mas keviddens fangsteffektivitet på forskjellige fiskelengder. Den ne fordelingen kan framstilles som en kurve (seleksjonskurven). Toppen av kurven viser den fiskelengden garnet fanger mest effektivt, altså mas keviddens modallengde. Etter et omfattende prøvefiske med mange maskevidder kan man sette opp en slik kurve for hver maskevidde. Dersom toppene på kurvene ligger jevnt og tett for fisk f.eks. fra 20 til 40 cm, sier vi at garnserien fanger representativt på fisk mellom 20 og 40 cm. Dette betyr at
314
lengdefordelingen av fisk mel lom 20 og 40 cm i fiskefangsten vår er lik den virkelige lengde fordelingen i fiskebestanden innen dette området. Dette grunnleggende arbei det er gjennomført for ørret. Etter et omfattende forsøksfis ke i ørretbestanden i Øvre Heimdalsvatn, Øystre Slidre, kom Kjell W. Jensen fram til en serie garnmaskevidder som fanger representativt på ørret mellom 19 og 45 cm. Denne «standard prøvegarnserien» be står av åtte garn, to stykker med maskevidde 21 mm (30 omfar), og ett garn av hver av maskeviddene 26 mm (24 om
far), 29 mm (22 omfar), 35 mm (18 omfar), 40 mm (16 omfar), 45 mm (14 omfar) og 52 mm (12 omfar). Lengdeintervallet 19-45 cm må ikke tas helt bokstavelig. Som nevnt påvir ker ørretens kroppsform, eller forholdet mellom lengde og vekt, modallengdene for de ulike maskeviddene. Lengde/ vekt-forholdet kalles gjerne fis kens kondisjon. De fleste ørretfiskere har vel lagt merke til at fiskens kondisjon varierer fra bestand til bestand, og at den også kan variere nokså kraftig gjennom året innenfor samme bestand. Når en skal bruke standard prøvegarnserie i røye-
bestander, gjør enda større for behold seg gjeldende. Røya har vanligvis en noe slankere kroppsform (lavere kondisjonsfaktor) enn ørreten. Det betyr at røya må ha en noe større kroppslengde for å «passe inn i» samme maskevidde. For en viss maskevidde er altså modallengden for røye større enn for ør ret. I praksis kan en imidlertid bruke denne prøvegarnserien i både røye- og ørretbestander. Det største problemet oppstår i overtallige og småvokste be stander, der en stor del av fis ken aldri når lengder som kan fanges i 21 mm garn. Ved prø vefiske er det derfor nå blitt vanlig å supplere standardserien med noen mindre maskevid der, gjerne både 12,5, 15 og 19 mm.
Flytegarnfiske etter røye kan gi solide fangster. I vann der store røye- og ørretbestander finnes sammen, går som regel røya dypere enn ørreten ute i de frie vannmasse ne.
Garnfiske i ferskvann
kjenne litt til fiskens vaner, og tilpasse fisket etter dem.
Effekter av garnfiske på fiskebestanden
Lengdefordeling av ørret i garnfangster - i alt 2061 fisker - tatt på fem ulike maskevidder i Øvre Heimdalsvatn. («Sportsfiskerens leksikon» (1984).)
I standard prøvegarnserien var det to garn i maskevidde 21 mm, men bare ett garn i hver av de andre maskevidde ne. Hva er så årsaken til at det skal være to garn i den minste maskevidden? Svaret er at det er flere faktorer enn fiskens lengde som påvir ker garnets fangsteffektivitet. Blant disse faktorene er trådty pe og trådtykkelse i garnbusen, fargen på garnbusen, og hvor dan garnet er montert. Ved monteringen er det viktig at garnbusen ikke blir stram. Det er ganske vanlig at det i et garn på 25 m sitter en garnbus på 50 m. Vi sier da at garnet er skutt inn med 50 %. I ferskvannsgarn er det vanlig med tråd av monofilament eller spunnet nylontråd. Garn av tynn monofilamenttråd er svært effektive, men nokså lite slite sterke. Småmasket garnbus av litt mer solid monofilamenttråd blir fort for stiv til å fange helt effektivt. Dette problemet blir spesielt merkbart for garn med maskevidde fra ca. 20 mm og nedover. Tråd i spunnet nylon er mykere og egner seg bedre til slike småmaskete garn, og de er også noe mer slitesterke. Uan sett trådtype er imidlertid små maskete garn noe mindre effek tive enn garn med større mas ker. Dette er årsaken til at det er to 21 mm garn i prøvegarnse rien. Dersom en også skal fiske
med enda mer småmaskete garn, er det dermed nødvendig med enda større fangstinnsats for å få et representativt bilde av bestanden. Når vi skal vur dere framtidig beskatning av en bestand, er det imidlertid svært nyttig å få fastslått om småfis ken under 18-20 cm finnes der og om den er kjønnsmoden, selv om en ikke klarer å skaffe seg noe sikkert tall for hvor stor andel av bestanden småfisken utgjør. Prøvegarnserien er ikke det garnsettet vi bruker for å skaffe matfisk. For å kunne fiske ra sjonelt og beskatte bestanden riktig, er det imidlertid nødven dig å ha gjennomført et prøve fiske. Rundt om i distriktene kan fiskerikonsulenter, utmarkskonsulenter og annet fag personell gi råd og hjelp i spørs mål av denne typen. Ved siden av de tekniske egenskapene ved fiskegarna er det flere sider ved fiskens opp førsel som bestemmer hvordan fangsten skal bli. Fangsten av henger for eksempel av hvor aktiv fisken er. Dersom fisken av en eller annen grunn ikke beveger seg, vil den heller ikke gå i garnet. Dette gjelder for øvrig også andre faststående redskaper, som ruser og teiner. Dårlige garnfangster på grunn av at fisken ikke beveger seg, er vanlig når det er kaldt i vannet. Da har fisken lite behov for næ
ring, fordi stoffskiftet er redu sert. Når vannet er islagt, kan det også være vanskelig å finne næring for fiskearter som ørret og røye, som er svært avhengige av synssansen for å finne bytte dyr. Hvis det finnes mye lett tilgjengelig næring, kan likevel fisken være svært aktiv også i kaldt vann. F.eks. er det mange insektarter med larvestadium i vann som klekkes i store meng der like etter isgang om våren. Denne klekkingen kan ofte føre til stor aktivitet både hos ørret og røye. Hvis vannet når opp i 20 grader eller mer om somme ren, vil særlig røya, men også ørreten, være lite aktiv. Det viser seg også at det er individuelle forskjeller i akti viteten fra fisk til fisk innen for en fiskebestand. Generelt er det slik at de fiskene som vokser raskest, er mest aktive i søk etter næring o.l. En annen side ved fiskens aktivitet som påvirker garnfangstene, er i hvilken del av vannmassene fisken opphol der seg. Når den snapper insekter på vannoverflaten, vil ørreten kanskje gå over de bunnsatte garna, selv på gans ke grunt vann. Det er også liten vits i å fiske etter gyte moden fisk hvor som helst i innsjøen under gytingen, da fisken samles på bestemte gyteplasser. For å fiske effek tivt er det altså nødvendig å
Det faktum at garnet selekte rer, eller velger ut, en viss fiskestørrelse, betyr at vi kan styre beskatningen av en be stand ved hjelp av garnmaskevidden. Det vanlige har vært å bruke maskevidder ned til en viss størrelse for å hind re at det fiskes opp småfisk som ikke har deltatt i gyting, og som fremdeles er i rask vekst. Dette er et godt prin sipp i ørretbestander med be grensede gytemuligheter og dermed moderat rekrutte ring. Et hardt garnfiske med stormaskete garn betyr imid lertid i det lange løp at vi «dri ver avl» på fiskebestanden. Hvis vi hele tiden fisker ut de fiskene som har arveanlegg for rask vekst, vil disse arve anleggene etter hvert forsvin ne fra bestanden. Fisk med anlegg for langsom vekst, og som kanskje til og med blir gytemodne før garna kan fan ge dem, vil etter hvert ta over og dominere i bestanden. I overtallige bestander er problemet at rekrutteringen er for stor i forhold til den matmengden som er tilgjen gelig. Et riktig garnfiske vil da være å beskatte ungfisken hardt med småmaskete garn og samtidig la de få store fis kene som finnes, få gå i fred. Den ungfisken som blir igjen, får da bedre ernæringsfor hold, mens de store fiskene kan bidra til beskatningen ved å spise ungfisk.
Garntyper Ved fiske etter ørret og røye brukes hovedsakelig to garn typer, bunngarn og flytegarn. Bunngarna er 1,5-2 m dype, 25 m lange og settes på bun nen. Flytegarna er 4-6 m dype, 25 m lange og synker litt saktere enn bunngarna. Flytegarna flyter altså ikke,
315
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
men må fløs opp med bøyer og flottører for å stå i det dypet man ønsker. Bunngarn brukes etter fisk som går langs bunnen, mens flytegarn fanger fisk som går ute i de frie vannmasser. Flytegarn kan også settes på bunnen om en trenger å fiske med så dype bunnsatte garn. Ved fiske etter riktig storvokst innsjøørret og røye kan det være ak tuelt å bruke laksegarn eller andre garntyper med store masker og grov tråd beregnet på fiske i saltvann. Vanligvis vil imidlertid slike storvokste røye- og ørretbestander være så attraktive for sportsfiskere at garnfiske ikke er den rette beskatningsformen.
Fiskens biologi og oppførsel påvirker garnfangstene For å kunne drive et effektivt fiske etter røye og ørret er det viktig å kjenne litt til hvordan artene oppfører seg. Særlig gjelder det å vite i hvilke de ler av innsjøen fisken opphol der seg til ulike årstider. Hvor fisken finnes, er enkelt sagt avhengig av hvor det finnes mat, og om det finnes andre fiskearter som konkurrerer om føden. Når ørret og røye lever hver for seg, utnytter de omtrent de samme delene av vannet, og spiser stort sett samme føde. Når artene fore kommer sammen i samme innsjø, får de derimot ulikt levesett og ulike næringsvaner. Det er stort sett tre hoved grupper av næringsdyr i en innsjø: dyr som lever på bun nen, dyr som svever i de frie vannmasser (dyreplankton) og insekter som ligger på vannflaten. Mengden av de ulike næringsdyrene varierer gjennom året. Overflateinsektene finnes selvsagt bare i den isfrie tiden, og særlig når det er varmt i luften. Dyre plankton forekommer i størst mengder sensommer og høst.
316
På bunnen er tilgangen på næ ringsdyr noe mer stabil, noe som bl.a. skyldes at mange grupper av dyr er representert her, f.eks. insektlarver, sneg ler, muslinger og krepsdyr. I uregulerte innsjøer er bunndyrmengdene størst på for holdsvis grunt vann. Den va riable vannstanden som følger med en regulering, vasker ut bunnmaterialet på grunt
vann, og mengden av næ ringsdyr reduseres kraftig. I regulerte innsjøer er derfor dyreplanktonet som regel den viktigste næringskilden for fisk. Mange insekter med lar vestadium på bunnen blir sær lig tatt av fisk når de når puppestadiet og stiger opp mot overflaten for å klekke. For riktig stor ørret og røye er også småfisk, både av egen og
andre arter, en viktig mat kilde. Når de forekommer alene i en innsjør utnytter som nevnt ørret og røye plass og føde på omtrent samme måte. Sen høstes, vinter og vår finnes fisken hovedsakelig langs bunnen. Om våren og tidlig på sommeren kan en del av bestanden gå ut i vannmas sene nær overflaten for å fan
Ikke minst avhengig av den vekslende tilgangen på de ulike typene av næringsdyr gjennom året er både ørret og røye å finne i forskjellige sjikt i vannet fra årstid til årstid. Illustrasjonen viser et eksempel på hvordan disse to artene kan dele et vann mellom seg. («Fisk i vann og vassdrag» (1979).)
Garnfiske i ferskvann
ge klekkende insekter. Litt ut på sommeren er som regel det meste av bestanden å finne langs bunnen, i uregulerte sjøer på forholdsvis grunt vann, ned til ca. 10 m. Klek kingen av insekter som har larvestadium på innsjøbunnen, avtar vanligvis utpå som meren. Men hvis det faller en del landinsekter ned på vann flaten, kan ganske mye fisk gå helt opp til overflaten for å forsyne seg - fisken vaker. Se nere på sommeren, i juliaugust, går en større del av bestanden ut i de frie vann masser og spiser dyreplank ton og overflateinsekter. Røya er mer effektiv til å fan ge dyreplankton og vil derfor utnytte de frie vannmasser i noe større grad enn ørreten. I store trekk utnytter både ør ret og røye så vel plass som tilgjengelig næring på denne måten når de finnes alene i en innsjø og ikke har andre fiskearter å «ta hensyn til». Når ørret og røye forekom mer sammen, vil de derimot dele innsjøen mellom seg, både når det gjelder plass og mat. Denne delingen er det nyttig å kjenne til når fisken skal tas med garn.
Garnfiske i rene ørretbestander I rene ørretvann brukes tradi sjonelt bunnsatte garn på for holdsvis grunt vann. Hvis be standen er tynn, vil dette være den sikreste metoden. Gode fangster av ørret kan også fås med flytegarn helt i overfla ten i perioder med mye insek ter på vannflaten. Utpå sen sommeren, når dyreplanktonmengdene er størst, vil flyte garn kunne fange bra på dyp ned til 15-20 m. Mengden av ørret ute i de frie vannmasser er gjerne avhengig av hvor tett bestanden er. Overbefol kete ørretbestander er særlig vanlig på Vestlandet, der mange vassdrag har svært gode gytemuligheter. Dette skaper tette ørretbestander.
som det er nødvendig å be skatte både med flytegarn og med bunngarn for å opprett holde god kvalitet i bestan den. I Jølstravatnet i Sogn og Fjordane foregår det kom mersielt fiske med flytegarn etter ørret. Gjennom dette fisket opprettholdes en ørret bestand av svært god kvalitet. Småvokste, overtallige ørret bestander kan det være van skelig å få beskattet så hardt at kvaliteten av fisken bedres merkbart. Typisk overbefol kete bestander er imidlertid forholdsvis sjelden hos ørret, mens det hos røye snarere er det typiske.
Garnfiske i rene røyebestander I naturlige innsjøer med bare røye eller der røya domine rer, vil et effektivt fiske stort sett foregå etter de samme prinsipper som i rene ørretbe stander. Røya har imidlertid som nevnt en noe større ten dens til å gå ut i de frie vann masser for å spise dyreplank ton. I vann med tette røyebe stander vil en alltid kunne få gode fangster med flytegarn utpå sommeren og høsten. Som regel vil røya gå i de øverste 10-15 m av vannmas sene, der dyreplanktontettheten er størst. Et av probleme ne ved garnfiske i overtallige røyebestander er at fiskene er så små at de knapt egner seg til mat. Det kan ofte være nødvendig å bruke garn med maskevidder under 20 mm (ca. 30 omfar), noe som gjør det til en tålmodighetsprøve å plukke ut fisken fra garnet. Hundrevis av fisk på 30-40 gram i hvert garn betyr mye arbeid! I slike røyebestander kan teiner med agn være et godt alternativ til garn.
Garnfiske i blandede bestander I blandede bestander av ørret og røye vil plasseringen av garn i vannmassene bestem me hvilken art som skal domi
nere i fangstene. Hvis bunn satte garn står på grunt vann, fanger de ørret. Settes garna på dypere vann, fanger de mest røye. Flytegarn i over flaten fanger mest ørret, mens flytegarn som senkes ned på noen meters dyp, fanger mest røye. I tillegg må en ta hensyn til at størrelsesfordelingen i ørret- og røyebestanden kan være forskjellig. Ved riktig valg av maskevidde kan en kanskje bestemme hvilken art som vil gå i garna. Slik kunn skap er det svært viktig å ut nytte for å få til en allsidig beskatning av bestanden. Mens ørreten som oftest er bitevillig på stang og oter, vil røya som regel være sjelden i fangster tatt med slik redskap i vann i Sør-Norge. Et aktivt sportsfiske kan derfor bety en tilstrekkelig beskatning av ør reten, mens røya blir underbeskattet. For å hindre at røya etter hvert dominerer over ørreten, kan en sette inn en styrt beskatning av røye med garn. Vi må da bruke de riktige maskeviddene og fiske med flytegarn, og med bunn garn på noe dypere vann.
Fiskegarnas plass i forvaltningen av røyeog ørretbestander Tradisjonelt har garnfiske vært sett på som en vederstyg gelighet fra sportsfiskernes side. Redselen for overfisking, og for at vannene skulle bli tømt for fisk, førte en tid til at det ble innført total forbud mot garnfiske i noen vassdrag. En slik restriktiv holdning kan være riktig i ør retvann med dårlige gyte muligheter og et særlig inten sivt sportsfiske. Men i mange innsjøer er garnfiske nødven dig for å bevare en bestand av god kvalitet, noe som i høy grad er av interesse for sports fiskeren. Dette gjelder i de fleste ørretbestander og i praktisk talt alle røyebestan der. For liten beskatning fø rer til et misforhold mellom
mattilgangen og antall fisk i bestanden, fiskens vekt og kondisjon går ned, og kjønns modningen inntrer mens fis ken er liten. Når først overbe folkningen er kommet, mister sportsfiskeren interessen for den magre småfisken, og be skatningen blir enda mindre. Liten beskatning fører til dår lig fisk, som igjen fører til mindre beskatning. Rasjonell drift av fiskebe standene innebærer for det første at det gjennomføres prøvefiske, i større vann både med bunngarn og flytegarn. På grunnlag av prøvefisket vil en kunne si om beskatningen bør økes ved et hardere garn fiske, hvilke maskevidder som må brukes, og hvilke garntyper som bør tas i bruk. Garnfisket må samordnes med sportsfisket med stang, oter, pilk osv., både for å få en riktig totalbeskatning og for å hindre «brukskollisjo ner» mellom sportsfiskere og garnfiskere. For å beholde oversikten over garnfisket kan det være en fordel at det te utføres av grunneiere, fis kerforeninger el.l. I mange tilfeller krever fisket ganske stor arbeidsinnsats, slik at lo kale grunneiere og foreninger ikke makter det. Da er det et alternativ å selge garnkort til turister, hytteeiere osv., eller å leie ut garn i forbindelse med hytte- og båtutleie. En riktig organisering av en slik virksomhet kan øke inter essen for vassdraget fra tilrei sende fiskere, noe som er positivt både for turistnærin gen og fiskebestanden. Garn fiske i slike former må selv sagt styres nøye, særlig gjen nom fangstinnsats og tillatte maskevidder. Det er imidler tid en hovedregel i fiskebe stander med gode gytemulig heter at det er praktisk talt umulig å ødelegge bestanden for godt. Skadene av en over beskatning vil alltid bli rettet opp igjen dersom fisket opp hører i noen år.
317
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
Fiske med faststående krokredskaper i ferskvann Fiske med faststående, agnet krokredskap er et fiske etter rovfisk. Må let for fangsten er hovedsakelig gjed de, gjørs, abbor, ørret og lake. Krokfiske etter gjedde gir best fangster tidlig om våren eller sent om høsten, men det kan drives året rundt. Gjørs fanges best om sommeren, særlig i juli, mens laken tas tidlig på vinteren, før gytingen, og mot slutten av vinte ren når snøen begynner å bli borte fra isen. Abbor kan tas på faststående krokredskap hele året, selv om resul tatet blir best omkring sankthans. Langrev agnet med meitemark kan også fange annen fisk, særlig brasme. Line, eller langrev, brukes dessuten til fangst av ål. I ferskvann regnes støkrok (ståkrok), gjeddesaks og langrev til de faststående krokredskapene. I mange vassdrag er slik redskap forbudt etter de lokale fiskereglene, og man må huske at bruk av levende fisk som agn er forbudt etter norsk lov. Tradisjo nelt har både støkrok og langrev vært brukt til ørretfiske, men den storørreten som kan tas på denne måten, har i dag så stor verdi for sportsfisket med stang at slike mer yrkesmessige metoder ikke er aktuelle. I vassdrag med store bestander av gjedde, ab bor, lake o.a. kan imidlertid faststå ende krokredskaper være en fornuf tig beskatningsform. Fiske med agnet krokredskap kan gi større fisk enn vanlig. Et godt re sultat kommer imidlertid ikke av seg selv, fiskeren må ha inngående kjennskap til fiskens oppførsel og levevis, og han må være lokalkjent i vannet. Når man har skaffet seg endel erfaring, kan dette fisket gi gode fangster med billig utstyr. Langrev eller line representerer et mer utviklet krokfiske. De forskjelli ge fiskeartenes egenskaper avgjør hvordan linen skal utformes. En lang rev for fritidsfiske kan ha opptil 100 kroker, mens yrkesfiskerens torskeliner har 10 000 kroker eller mer og må trekkes med maskiner. Yrkesfis 318
kerne bruker ellers line etter arter som sei, uer og ål.
Gjeddekroker Gjeddekroker brukes i grunne far vann nær land. De settes ut med en tynn og bøyelig stang som stikkes på skrå ned i bunnen. Metoden krever et frodig strandbelte med myk bunn, der strandgjeddene trives om somme ren. Den beste tiden for slikt fiske er
Fiske med faststående krokredskaper i ferskvann
om våren like etter at gjedda har gytt. På den tiden kan man få temmelig store hunngjedder. Utover somme ren blir fisken i fangstene mer småfallen, men mot høsten øker størrelsen igjen. Når sivet begynner å bli brunt, er det igjen en gunstig tid for krokfiske. Da er vannet også så kaldt at agnfisken er fersk lenger. Gjedda er ikke interessert i bedervet agn.
Utstyr Før fisket kan begynne, må utstyret settes i stand. Først skjærer man seg en del lange, bøyelige stenger. Gode emner kan finnes i tette vier- eller rognekratt. Stengene må være om kring 3-4 m lange og seige slik at de ikke ryker når storgjedda går på kroken.
Ved fiske med faststående krokredskap i ferskvann får man ofte storfisk. Mange forskjellige metoder og redskapstyper kan brukes. En del faststående krokredskaper, f.eks. linen (til venstre), kan brukes til fiske etter mange forskjellige fiskearter, mens andre redskaper er mer spesialisert. Dette gjelder f.eks. gjeddesaks (nedenfor). Utstyr for fiske med faststående krokredskap kan man som regel lage selv av rimelige materialer.
Til hvert snøre trenges en snøreholder. Denne lages lettest av en kløftet løvtregrein, som gutteårenes sprettertemner, men snøreholdere kan også lages av andre emner. På hver snøreholder skal det være plass til ca. 10 m snøre. Et stykke fra den ene enden av snøret knyttes det fast til skaftet på den kløftete greinen. Deretter surres snøret opp rundt ar mene på kløften og låses ved at det presses inn i et skår eller hakk i enden av den ene armen. På den måten kan avstanden fra stangtoppen til agnet reguleres, samtidig som snøret kan løpe lett ut når det går på fisk.
319
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
En spesiell detalj ved utstyret for fiske med gjeddesaks er snøreholderen. Bildet viser en snøreholder av plast, men man kan like gjerne lage den av en kløftet kvist. Gjeddesaksen agnes med død fisk, og hvis man venter seg virkelig storgjedde, bør man bruke en stor agnfisk. I tilfelle kan det lønne seg å bruke en virkelig stor fiskekrok i stedet for gjeddesaks.
mot de skarpe gjeddetennene. Vanlige kroker ble særlig brukt den gang det var tillatt å bruke levende fisk som agn. Det går faktisk fint an å få død agnfisk til å henge naturlig i vannet også på en stor krok. Imidler tid finnes det en redskapstype som er beregnet på død agnfisk, nemlig gjed desaksen. Denne spennes opp nesten som en revesaks, og agnfisken tres inn på den nedre, spisse armen. På gjeddekrok og gjeddesaks skal man bruke ganske stor agnfisk. Hvis man fanger agnfisken i garn, kan man gjerne bruke 18-22 mm maskevidde, eller større. Mort er en bra agnfisk med sine blanke skjell. Man bør sør ge for å fryse ned (enkeltvis!) et rikelig lager med uskadd agnfisk, slik at man kan bytte agn ofte. Gjedda vil ikke ha «kulten» agnfisk.
Oppsetting for fangst I bomullssnørenes tid brukte man vanligvis 18 eller 21 tråders fiske snøre. Selv om et tilsvarende sterkt nylonsnøre ville være mye tynnere, er det grunn til å bruke forholdsvis tykt snøre. Dette er lettere å behandle, og det oppfører seg bedre på snørehol deren enn et tynt snøre. Mykt fiske snøre av spunnet nylon bør impreg
neres i treimpregneringsstoff, både for å få det stivere og for å fjerne tvinn. Gjeddekrokene er store kroker forsynt med messingfortom. Man kan også bruke moderne fortommer av plastbelagt vaier. Fortom er absolutt nødvendig til gjeddefisket, vanlig snøre holder ikke lenge når det slites
Gjeddesaksens virkemåte gjør at man har lett for å tro at den er hundre prosent sikker. Men det hender at man mister en gjedde som har tatt saksen, først og fremst hvis snøret ikke har vært godt nok. Gjedda på bildet ble tatt på skjesluk i november, og sannsynligvis har den svømt omkring med gjeddesaksen i kjeven hele sommeren og høsten.
320
Utsettingen starter med at man setter en stang på skrå ned i bunnen, og med toppen ca. 0,5-1 m over vannfla ten. Til stangtoppen knyttes den snøreenden som tidligere er blitt fes tet til skaftet på den kløftete snøre holderen. Snøreholderen skal henge slik at den ikke berører vannet. Til snøreenden som sitter klemt fast i hakket i snøreholderen, festes kro ken eller gjeddesaksen. Til saksen trenges ikke noen fortom. Agnet slip pes like under vannflaten, og man forsikrer seg om at snøret lett dras ut av hakket i holderen, og at agnfisken henger riktig i vannet. I klart vann kan agnet henge dypere, men likevel ikke for nær bunnen. Husk at gjedda bruker øynene når den leter etter byt te! Redskapen bør plasseres i åpnin ger i tette sivgarder, i kanten av båt havner der sivet er fjernet, og andre steder der vannet er klarere. Dersom målet er å få de riktig store gjeddemadammene på kroken, lønner det seg å bruke stor agnfisk, f.eks. kvartkilos mort eller abbor. Når gjedda napper, vil snøret gli ut av hakket i snøreholderen og løpe fritt ut. Gjedda sluker ikke agnet med det samme den napper, men svømmer et stykke med agnfisken på tvers i kjeften. Derfor må det være nok av snøre som frigjøres fra snøre holderen. Hvis snøret strammes i
Fiske med faststående krokredskaper i ferskvann
denne fasen, vraker gjedda agnet nesten uten unntak. Når gjedda har funnet et passende skjulested, begyn ner den å sluke agnet. Agnfisken glir ned med hodet først, sammen med kroken. Hvis kroken er tilstrekkelig stor, vil ikke gjedda være i stand til å kaste opp agnet, og den blir fiskerens bytte. Gjeddesaksen slår igjen idet gjed da napper. Den trenger gjennom den forreste delen av hodet til gjedda og sitter som regel så godt fast at byttet ikke slipper unna. Det er likevel vik tig å bruke en snøreholder med ekst ra snøre, slik at hele systemet blir elastisk nok til å tåle rykket fra en riktig storgjedde, og at snøre, knuter og stang er solide nok. Dersom gjed da er liten, hender det at gjeddesak sen treffer fiskens hjerne når den slår igjen, slik at byttet blir drept nesten momentant. Vanligvis holder imid lertid gjedda seg i live også når den fanges med gjeddesaks. Det mest spennende øyeblikk er når snøret løper fra snøreholderen og forsvinner inn i sivet eller under nøkkerosebladene. Da gjenstår det som oftest bare å få fangsten opp i båten
Gjeddekroker på stein- og grusbunn På hard bunn må man sette ut gjeddekrokene på en annen måte. I sand bunn står stengene dårlig, og i steinbunn får man dem ikke ned. En mulighet er å bruke tørre og stive
Med enkle midler kan man sette sammen krokredskap som vist på bildet når man vil fiske etter stor rovfisk på dypere vann.
staur, f.eks. av gran, og belaste dem med stein i en skrå stilling, slik at de holder seg på plass. Hvis man først får stengene til å stå, settes redskapen ut på samme måte som tidligere be skrevet. Det lønner seg ikke å legge ut gjeddekroker ved en jevn sand strand. De beste plassene er der stranden brytes av store steiner eller ansamlinger av nøkkeroser, tjønnaks el.l. Der det er større dyp enn 1,52 m, bør man bruke annen redskap.
Andre metoder for utsetting av faste kroker På dypt vann eller der bunnen ikke
tillater bruk av stenger i det hele tatt, kan krokene settes ut ved hjelp av ankerstein, tauverk og flottører. Som flottører kan brukes plastkanner, isoporklosser eller trestokker (kavler). Denne fiskemetoden egner seg godt til gjørs og abbor, foruten gjedde. Redskapen settes ut ved at man først fester en ankerstein til tauet. Steinen senkes til bunns, og flottøren festes til tauet. Dersom man bruker en kavle som flottør, festes den slik at den står loddrett i vannet. Dette opp nås ved at avstanden mellom dreggstein og kavle er litt mindre enn vann dypet. Når flottøren er ute, gis det ut 10-20 m snøre, litt avhengig av dyb den. Snøret kappes, og det lages en
/ åpent vann kan gjedde krok og gjeddesaks settes ut på forskjellige måter. På stangen til venstre er snøret festet langt nede, nær stangroten, slik at det delvis blir liggende slakt på bunnen. Fra stangspissen går et tynt snøre som er festet til agnfiskens rygg, og som har til oppgave å holde agnet i riktig posisjon. De to neste stengene er satt opp på vanlig måte, den ene holdes på plass av stein, den andre er stukket ned i bløt bunn. Til høyre vises en mer spesiell metode for utsetting av stang der bunnen er hard. Via et tau er stangens rotende forankret til en stein, mens stangtoppen stikker opp over vannet.
21. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 4.
321
Fritidsfiske i ferskvann og saltvann
løkke i enden. Dette snøret, som kal les grunnsnøret, bør være såpass tykt at det ikke er altfor ubehagelig å håndtere med en tung stein i enden. Til grunnsnøret festes så en fortom på 0,5-1 m av tynnere fiskesnøre, f.eks. monofilament i 0,50-0,60 mm. Som agnfisk brukes en liten mort, laue eller abbor. Er man ute etter gjedde, kan det lønne seg å bruke en kort metallfortom foran kroken. Dersom det er sterk strøm på fiskeplassen, er det ikke nødvendig med ekstra flottør på grunnsnøret. Er vannet helt rolig, bør det festes en liten flottør, som en litt stor dupp, omtrent ved skjøten mellom grunnsnøret og fortommen. Ved å bruke to dupper med ca. 20-30 cm mellomrom hindres fortom og grunnsnøre i å tvinne seg inn i hver andre. For fangst av gjørs er juli måned den beste tiden, og krokene bør set tes ut over dype høler i åpent far vann. Gjedda kan fanges på denne måten så lenge vannet er isfritt. Kro kene bør da settes i nærheten av steingrunner og i enden av trange sund. Man må ta hensyn til båttrafikken
ved utsetting av slik redskap. Når fiskeren finner redskapen ødelagt, er det en mager trøst at båtføreren egentlig hadde plikt til å holde seg unna den merkede redskapen. Skal den slags uhell unngås, er det iallfall viktig at all fast fiskeredskap merkes skikkelig.
Krokfiske om vinteren Gjedde. Prinsippet for krokfiske etter gjedde om vinteren er det samme som i den isfrie tiden. Forskjellen ligger i at redskapen nå settes ut gjen nom et hull i isen. Under isen er det dårlig sikt. Agnet må derfor henge ovenfor lysgrensen. Denne finner man lettest ved å senke ned en lys gjenstand i en snor gjennom hullet i Til høyre: En sulten gjedde går nok på kroken, selv om det skulle være et så stort misforhold mellom agnfiskens og gjeddesaksens størrelse som på dette bildet. Særlig om vinteren tar gjedda også mindre agnfisk. Men har man muligheter for å velge størrelse, lønner det seg å bruke stor agnfisk også om vinteren. Gjedde saksens utløserarm er i og for seg festet godt nok til skaftet på b