Jakt, fiske, friluftsliv. 5 [5] 8210024906, 8210024957 [PDF]

Zitiervorschau

IDEN NORSK FORIAG

© 1986 norsk utgave Tiden Norsk Forlag 1. opplag 1986 (1-25 000) Originalens tittel: Tapiola, © Amer Group Ltd, Weilin + Gods, Espoo, Finland. Leder for redaksjonsrådet: Tauno V. Måki, hovedredaktør: Mauri Soikkanen, forlagsredaktør: Veikko Rinne.

Norske illustrasjoner til dette bind er levert av: Arnulf Arnesen, Edvard K. Barth, dannevig foto, Ole Daniel Enersen, Jan Fekjan, Fiskerimuseet i Bergen, Ragnar Frislid, Ivar Harjar, Arne Harveland, Jon Østeng Hov, Aage Jensen, Dag Kjelsaas, Evert Knutsen, Landbruksforlaget, Norsk Skogbruksmuseum, «Norsk Skyttertidende», Jostein K. Nysæther, Arne Nævra, Knut Rom, Leif Rustand, Bjørn Selvaag, Dag Tore Silseth, Dagfinn Skjelle, H. Sotkajærvi, Sølvkroken A-S, Rolf Sørensen, Peter Valeur, Arne Bjørn Vaag, Steinar Wikan.

Trykk og innbinding: Emil Moestue A.s, Oslo. ISBN 82-10-02490-6 (Bind 1-5) ISBN 82-10-02495-7 (Bind 5)

FORFATTERE OG KONSULENTER I BIND 5: Dr. philos. Edvard K. Barth pelsverkets betydning i vår historie

Viseformann i NKK Helge Lie Norsk Kennel Klub

Husstellærer Anny Bjerkebæk behandling og tilberedning av fisk og vilt

Salgssjef Bjørn Nyhus havfiskeutstyr

Ingeniør Lennart Blomberg minner fra jakt og fiske

Undervisnings- og utstillingsleder Jostein K. Nysæther kniver

Fullmektig Bodil Dahl Oslofjordens Friluftsråd

Konservator Jørgen A. Pedersen Norsk Zoologisk Forening

Cand. real. Steinar Eldøy ICBP, IWRB

Museumsdirektør Tore Fossum Norsk Skogbruksmuseum Redaktør Ragnar Frislid spor og ekskrementer, statsallmen­ ning og statseiendom, Norges Na­ turvernforbund, jakt- og fiskebilder Museumsstyrer Øystein Frøiland Fiskerimuseet i Bergen

Avdelingsveterinær Gunnar Holt viltsykdommer, behandling og oppbevaring av vilt

Forsker Klaus Høiland Norsk Botanisk Forening Avdelingsveterinær Tore Håstein fiskesykdommer, behandling og oppbevaring av fisk

Dr. philos. Kjell W. Jensen fiske etter de enkelte arter langs kysten, yrkesfiske i sjøen Universitetstekniker Aage Jensen minner fra jakt og fiske Generalsekretær i Den Norske Turistforening Harald Julsrud turistforeningssamarbeid over landegrensene

Førstekonsulent Terje Karterud fiskeforvaltning og -lovgivning Naturfotograf og skribent Dag Kjelsaas kystfiske, balansepilk, rørpilk, wobbler, andre balsaarbeider Salgssjef Evert Knutsen montering av fiskegarn Lærer Pål Krogvold bygging av fiskestang Børsemaker Magne Landrø om lading av riflepatroner

Gunnar Lie fiske med jig Rondane.

Spesialveterinær Trygve T. Poppe fiskesykdommer, behandling og oppbevaring av fisk

Generalsekretær i Oslo og Omland Friluftsråd Finn Ramsøy Friluftsrådenes Landsforbund, Oslo og Omland Friluftsråd Advokat Knut Rom gevirbedømmelse, jakt- og fiskekonkurranser, internasjonale organisa-

FORLAGSREDAKSJONEN: tjoner, spesielle fiskemetoder, jakt yg sportsfiske i utlandet :luebinder Erling Sand luebinding

Førstekonsulent i DN Per Erik Sigstadstø jaktlovgivning

Generalsekretær i NJFF Per Søilen Norges Jeger- og Fiskerforbund

Organisasjonssekretær i NOF Jon Sandvik Morsk Ornitologisk Forening

Fotosjef Eivind Vorland havfiske

o

Dand. real. Peter Johan Schei naturforvaltning

Konservator Steinar Wikan de store rovdyrene

Manuskriptbehandling og bilder: Grete Marthilm (redaktør) Åse Nini Bråthen Hansen (red.sekr.) Aase Johns (red.sekr.)

Oversettelse: Eivind Kristiansen (lektor)

INNHOLD PELSVERKETS BETYDNING I VÅR HISTORIE 10 De første fangstsamfunn en epoke gjennom mange tusenår 12 Pelshandel, skatteoppkreving og plyndring 14 De enkelte pelsdyrarter 17 Behandling av pelsskinn 22

DE STORE ROVDYRENE Bjørnen 26 Ulven 37 Jerven 42 Gaupa 48

TILBEREDNING AV FISK OG VILT 248 Mat av fisk 250 Kreps som mat 256 Mat av vilt 257 Å tilberede fangsten på stedet 264

MINNER FRA JAKTEN OG FISKET 266 Troféer 268 Huder og skinn 273 Utstopping av fugler 277 Bedømmelse av gevirer 282 Minner fra fisketuren 289 Bilder fra jakt og fiske 292

24

SPORTSFISKE I SJØEN 54 Kystfiske 56 Fiske etter de enkelte arter langs kysten 68 Havfiske 82

SPESIELLE FISKEMETODER Oterfiske 90 Harvefiske 91 Fiske med slantkrok 92 Fiske med klubbe og annet lakefiske 94 Håvfiske 95 Fiske med jig 96 Etter agnfisk 97

88

JAKT OG SPORTSFISKE I UTLANDET 98 Jakt 100 Sportsfiske 106 FLUEBINDING 112 Prinsipper 114 Utstyr for fluebinding Bindeteknikk 125 Laksefluer 139

115

SELVBYGGING AV RED­ SKAP 152 Bygging av fiskestang 154 Å lage balansepilk 162 Rørpilker 164 Å lage wobbler 166 Andre balsaarbeider 168 Montering av fiskegarn 170 Hubro for kråkejakt 1 72 Omlading av riflepatroner 1 73 Kniver 183 SYKDOMMER HOS FISK OG VILT 188 Fiskesykdommer 190 Viltsykdommer 204 BEHANDLING OG OPPBEVARING AV FISK OG VILT 212 Fisk 214 Behandling av fisk for kjøkkenet 221 Vilt 230 Behandling av kjøtt for kjøkkenet 245

SPOR OG EKSKREMENTER 296 Sporing - til nytte og natur­ opplevelse 298 Spor 302 Ekskrementer 311

JAKT- OG FISKEKONKURRANSER 314 Jaktskyting 316 Ferdighetskonkurranser jakt 320 Fiskekonkurranser 328 STATSALLMENNING OG STATSEIENDOM 338 Statsgrunn for friluftsliv 340 Statens skog og fjell fra nord til sør 345

FORVALTNING OG LOV­ GIVNING 348 Naturforvaltningen 350 Fiskeforvaltningen og -lovgivningen 361 Jaktlovgivningen 377 FORENINGER OG FORBUND 384 Nasjonale foreninger og forbund 386 Norsk Skogbruksmuseum 394 Fiskerimuseet i Bergen 396 Internasjonale organisa­ sjoner 397 DIVERSE TABELLER

402

OVERSIKT OVER MED­ ARBEIDERE 407

ILLUSTRASJONSLISTE ADRESSER 414 REGISTER

415

409

Elgspor i snøløsningen.

Ekorn - et viktig pelsdyr i gamle dager.

Pelsverkets betydning i vår historie o

DE FØRSTE FANGSTSAMFUNN EN EPOKE GJENNOM MANGE TUSEN ÅR 12

PELSHANDEL, SKATTEOPPKREVING OG PLYNDRING 14 Gamle markedsplasser 15 DE ENKELTE PELSDYRARTER Ishavsfangsten 20 Mutasjoner av rødrev 21 BEHANDLING AV PELSSKINN

17

22

Pelsverkets betydning i vår historie

De første fangstsamfunn - en epoke gjennom mange tusen år

huder av dyr som ble felt med pil og bue eller spyd og fanget i fallgraver Det antas at små fangstgrupper til åi begynne med levde svært spredt og baserte seg på sesongflytting til områ­ der hvor de lettest kunne finne og: felle viltet.

—— Generelt kan det sies at pelsverkets historie er like gammel som mennes­ kenes historie. Spesielt kan vi trekke fram dette når det gjelder vårt eget land, hvor kulde har vært en domine­ rende faktor gjennom årtusener. Da det enorme kuldesenteret i Nord-Europa begynte å slippe taket for godt for ca. 10 000 til 9000 år siden, fant både vegetasjon og dyr fotfeste på den skandinaviske halvøy. Langs den norske vestkysten ble det levelig aller først, men bare langs en smal landstripe. Reinsdyret var det første storviltet som kom hit og klarte å trives, til å begynne med under rene tundraforhold. Noen hardføre pelsdyrarter kom nok også tidlig. Dette gjelder både gnagere og rovdyr. Vi er nå sikre på at i visse deler av landet var jakt, fiske og sanking av / Sogn finnes det flere massefangstanlegg av ubestemmelig alder for rein. Her er en 110 meter lang bær det eneste livsgrunnlaget for de mur som går tvers over Handadalseggi. Den har ført til at flokker av rein ble jaget utfor et 200 m høyt stup. første mennesker som kom hit. Deres eneste materiale til klær var pels og________________________________________________

På Storhøa i Engerdals vestfjell er en kilometerlang ruse markert med steiner på høy kant. Reinflokker ble jaget inn mot rusespissen, hvor de ble skremt utfor i en storsteinet ur. I bak­ grunnen ligger Rendalssølen, hvor det ligger et fangstanlegg for rein i skaret.

12

De første fangstsamfunn - en epoke gjennom mange tusen ar

Gjennom mer enn fem tusen år var denne ytterst enkle formen for livs­ førsel det eneste grunnlaget for men­ neskets eksistens hos oss. Over halv­ parten av vår historie er et fangstfolks historie. Vi kan lett tenke oss hvor dyktige disse menneskene måtte bli til å utnytte ressursene. Gjennom utallige generasjoner gikk fangst­ folkenes erfaringer i arv. En rasjonell utnyttelse av alle dyrene til så vel klær som deler av redskaper og våpen var det avgjørende grunnlaget. Ter­ rengformasjonene, vær, vind og års­ tidene var hovedfaktorene som be­ stemte når og hvordan dyr kunne felles. Uten tvil har reinen stått i særklas­ se gjennom tusener av år. Den er et flokkdyr, og fangstfolkene kunne med en fornuftig strategi avlive man­ ge dyr på én gang. La oss peke på den enkleste og kanskje minst arbeids­ krevende metoden for storfangst: jaging av flokker utfor stup. Spesielt i fjelltraktene på Vestlandet har vi etter hvert fått konkret viten om dette. Vi har hittil, gjennom radiologisk aldersbestemmelse, kunnet fastslå at reinfangst ved hjelp av dyregraver ble drevet så tidlig som for 6500 år siden. Arkeologene har påvist en rekke minst 8000 år gamle boplasser i våre høyfjell. På grunn av reinens tilknyt­ ning til høyfjellet var det først og fremst disse områdene som ble brukt av våre fjerne forfedre. Det var der oppe de bodde. Dalene ble befolket senere. I Finnmark har en ved funn og tolkninger av helleristninger fastslått fangst av både elg og rein for ca. 5500 år siden. Helleristningene i NordNorge kan dessuten fortelle om fangst av rent arktiske dyr som is­ bjørn. Sel og hvalross har sikkert Et helleristningsfelt vedJemmeluft i Alta med figurer av rein, elg, jegere og et fangstgjerde antas a også vært en viktig del av eksistens­ være laget for ca. 5500 år siden. grunnlaget i nord fra de tidligste ti­ der. Selfangst er blitt drevet blant der knokler av rein og andre dyr som annet ved at man ringet inn mange fangst av dyr og utnyttelsen av blant er blitt tidsbestemt til inn i høymid­ dyr og slo dem i hjel med klubber. annet pelsvilt ha betydd svært mye. Framover til vikingtid og tidlig delalderen. Så vel da som tidligere er Her kommer harpunen også inn som middelalder må det ennå ha eksistert drivfangst/massefangst av rein blitt fangstredskap. praktisert mange steder i fjellet. Utover i bronsealderen, for ca. rene fangstsamfunn i deler av våre Fangst av rein og pelsdyr har vært det 3500 til 2500 år siden, ble det snart et fjellområder. Helt fram til Svarte­ helt dominerende eksistensgrunnla­ dauden ble det drevet storfangst av klarere bosetningsmønster med fast get for storparten av Norges befolk­ rein. Både på Hardangervidda og opphold som antyder gårder og byg­ ning gjennom tusener av år. Dovrefjell er det funnet store meng ­ der i lavlandet. Men fremdeles må

13

Pelsverkets betydning i vår historie

Pelshandel, skatteoppkreving og plyndring Det er lett å forstå at pelsviltet på svært mange områder gav viktige og til dels uunnværlige bruksmaterialer i store deler av samfunnsstrukturen fra de eldste tider til inn i middelalderen og til dels enda lenger. De folkegrup­ pene som drev slik fangst, kunne dessuten bytte til seg både bruks- og pyntegjenstander fra til dels fjerne strøk. Fram gjennom middelalderen fin­ ner vi belegg for eksport av pelsskinn fra blant annet Trondheim, Bergen og Flekkefjord. I et brev fra 1213 fra kong Johan uten land i England for­ teller han om et skip fra Norge som er kommet inn til Tynemouth (ved Newcastle) med gråverk og andre va­ rer. Kongen skriver i dette brevet til sine embetsmenn at de skal kjøpe alt gråverk for ham og la de norske kjøp­ mennene selge sine øvrige varer til hvem de ønsker. Lensherrenes regnskaper på Akershus, Bergenhus og Steinviksholm i begynnelsen av 1500-årene viser at mår kom nest etter oter når det gjelder antall mottatte skinn, og at prisen på mår var høyest. I 1316 står oter på eksportlistene fra Bergen sammen med mår, gaupe, jerv og be­ ver. I første del av 1700-tallet på­ peker Erik Pontoppidan at det årlig sendes noen tusen oterskinn til Hol­ land og Tyskland. I vikingtid og middelalder var skinn et slags verdimål for andre va­ rer og ble en form for den tids pengebegrep. For eksempel ble verdien av korn og smør omregnet til så og så mange skinn av ekorn, mår, oter eller bever. I 1529 måtte en mann på Hva­ ler bøte en mark og et reveskinn. En mann på Dovre måtte levere tre lodd sølv og to reveskinn som skatt som han stod til rest med. Så sent som i slutten av 1700-tallet foreligger en oversikt over skattleggingen i de for­ skjellige sogn i Agder, hvor skatten fremdeles ble stipulert etter antall hu­ der og skinn. Vi kan lese hos Snorre om vanlige 14

handelsferder, plyndringstokter og om kongens sendemenn som reiste

for å innkreve den såkalte «s skatten». Nordpå ble også ord «finnskatten» brukt. Ottar var navnet på en norsk ding fra slutten av 800-tallet. hadde kongens syssel i og til den hørte «finnferdene», kreving av skatter fra finnene. ( var den første vi kjenner til, som

Måren har alltid vært regnet som et av de mest verdifulle pelsdyrene, og skinn av mår fra Norge har vært ansett som de fineste i Europa.

fcLVtKUn L/tKtKrKZXj

Pelshandel, skatteoppkreving og plyndring

forbi Nordkapp og rundt Kolahalv­ grunn i konkurransen om de kostbare per for norsk skatteoppkreving av øya til Bjarmeland. Dette var nord­ skinnvarene og om herredømmet samene på Kola, fordi de russiske mennenes navn på landet til de finsk- over samene, som betalte skatten fogdene ble hindret i å hente skatten vest for Varanger. talende folkene langs Kvitsjøen og med pelsverk. Forholdet mellom russere og nord­ En betydelig del av de norske høv­ oppover elva Dvina. De skattene som menn ble etter hvert mer fredelig, og innkrevdes på Ottars tid, var hoved­ dingenes maktgrunnlag bygde på det oppstod et gjensidig handels­ sakelig dyreskinn og fuglefjær, og alle «finnafé», det vil si varer fra samene. samkvem. Forbindelsen til det gamle Det gjaldt pelsverk, skipsrep (av måtte betale etter rang og evne. Bjarmeland utviklet seg til slutt til Ottar åpnet veien, og senere fulgte dyrehuder), hvalrosstenner og andre den såkalte pomorhandelen i midten kong Harald Gråfell. Det blir antatt produkter fra samisk fangstliv som av 1700-årene. Russiske skuter seilte at Haralds merkelige ferd i året 965 var etterspurt på de europeiske mar­ da til Finnmark og Nord-Troms med til «Gråfell-landet» langt i nord var keder. Fra Finland het det at når en ferd som både utvidet riket og skatten skulle betales bl.a. til nord­ trelast og mye annet, og i bytte tok de økte kongemakten. Det var Harald menn, ble den hovedsakelig levert fisk, pelsvarer m.m. Vi vet at nord­ mennene leverte bl.a. skinn av rev, Gråfell som gjorde Finnmark til som skinn av ekorn og mår. oter, rein og hvalrosshuder. Myndig­ De norske kongenes grensemerke norsk land, og det politiske motivet hetene i Norge var til å begynne med mot øst ble hevdet å være Ægistaf for reisen var å trygge skinnhandelen imot denne virksomheten, men god­ østligst på Kola, men skatt ble lenge og skinnskatten. Harald nådde fram kjente den etter hvert. I 1820 lå det krevd av samene helt til Kandalakstil Bjarmeland og elva Dvina, som på én gang 150-200 pomorskuter på bukta i Kvitsjøen. Til gjengjeld krev ­ munner ut der Arkhangelsk nå ligger. havnen i Hammerfest. I en viss ut­ snart karelerne på vegne av Novde Bjarmeland var på den tiden et av strekning fortsatte pomorhandelen gorodriket (senere Russland) å skatt ­ de viktigste sentrene for pelsvarehanhelt til under første verdenskrig. legge de samme samene mot vest helt delen i Europa. Fra Olav den helliges til Lyngen. tid hører vi om flere ferder til «Grå­ I en opptegnelse fra 1330 blir Gamle markedsplasser fell-landet». Ryktene om rikdomme­ det slått fast at «Russerne har ret til ne som befant seg der, lokket snart at ta skat langs med sjøen til Lyngstu- På de gamle markedsplassene i landet nordmennene til rene hærtog. Tore ven . . .», mens «Kongen av Norge tar vårt var skinnhandel et karakteristisk Hund og to av kongens hirdmenn rus­ skat østover til Gandviken (Kvitsjø­ innslag. Det hevdes at markedet ved tet seg i 1026 ut og drog til Gandvik, en). Og taes der på de ytterste grænser eller i Elverum, Grundsetmarfn, våre forfedres navn på Kvitsjøen. De ikke mere end 5 graaskind av hver bue, gjennom århundrer har vært det seilte oppover Dvina, antakelig til største markedet i Skandinavia. eller efter gammel sedvane.» den samme markedsbyen som Harald Skinnhandelen har både i eldre og På denne tiden hadde dessuten Gråfell i sin tid brente. Her var det da nyere tid spilt en stor rolle der. svenske handelsmenn innarbeidet en stort kjøpstevne, og nordmennene Flere andre småmarkeder ble holdt rett til å kreve skatt av de samme byttet til seg en masse skinnvarer, i februar, men så kom det virkelig samene, en rett som Gustav Vasa særlig nevnes bever, sobel og gråstore i første uke av mars, Grundset­ overtok i 1553. Hans fogder kom da verk. De avsluttet med å røve og marfn. Skolene tok ferie, og tjener­ inn i bildet, og en delvis tredobbel brenne, slik som de ifølge sagaen skapet på gårdene i mils omkrets fikk hadde for vane. Skinnvarene ble si­ skattlegging fortsatte. fridager. Det ble både fest og handel i Det var især de halvnomadiske den fraktet over til England og solgt, stor stil. Vinterveiene var da på det veidegruppene av samer som var att ­ slik som sagaen beretter var vanlig på beste i innlandet, og den verste vin­ raktive som internordiske skatte ­ den tid, bl.a. fra Finnmark. terkulden hadde gitt seg. En kunne ta objekter. Deres pelsvarer var eksDet siste norske herjingstokt til seg fram med store lass over fjellet og portartikler av høy verdi. Særlig Bjarmeland fant sted i 1222 under etter myr og vassdrag gjennom gren ­ vokste pelshungeren hos karelerne Håkon Håkonsson. Norske handels­ seskogene. Store deler av Sverige føl ­ menn var blitt drept av bjarmene, og med tilknytning til Novgorod, det te en naturlig tilknytning hit. Skule Jarl i Hålogaland utstyrte seg store senteret for skinnvarer på den Grundset er navnet på et par store derfor til hevnferd med fire skip. «De tid. gårder på vestsiden av Glomma en I 1599 ville kong Christian 4. hevde gjorde stort hærverk med mannedrap mils vei nord for Elverum kirke. Her og ran, og de fikk med seg meget sin rett på Nordkalotten og foretok ble det startet med markedsvirksomgods i gråvare og sølv.» Og sagaen selv en reise like til Teriberka på het antakelig på 1500-tallet, tradisjo­ slutter slik: «Siden har det ikke vært Kola. Ingen norsk konge siden nen sier i perioden 1580-1620. Ved Harald Gråfell hadde reist dit, og gjort noen ferd til Bjarmeland.» slutten av 1600-tallet var det skapt et Nordmennene mistet nå etter hvert kong Christians ferd ble den siste stormarked med internasjonalt preg. taket på disse landområdene, og kongereisen så langt øst. I 1740 ble markedet flyttet til gården De dansk-norske handelsmenne­ snart begynte bjarmene å ta igjen og herjet i både Finnmark og Håloga­ nes interesse for pelsverk økte Gårder, som er Elverums sentrum i land. Motsetningene mellom nord­ betydelig i begynnelsen av 1600-tal- dag. Likevel har den gamle betegnel­ menn og bjarmer hadde antakelig sin let. Fra 1612 satte Russland en stop­ sen Grundsetmarfn holdt seg. 15

Pelsverkets betydning i vår historie

Navnet Koppang har muligens sin opprinnelse i Kaupang. Der ble det holdt marked i middelalderen og da helst for nordøsterdølene, men virk­ somheten varte neppe lenge. Trysilmarknaden eller Trysdtinget holdt seg derimot til inn i 1800-årene, dels i mars, dels i desember. Folk fra Trysil og deler av svenskebygdene møtte opp der med sine huder og skinn. Før 1500-tallet var Hamarmarknaden og­ så en realitet, men under sjuårskrigen 1563-70 ble det gjort slike ødeleggel­ ser der at Hamar som handelssenter ikke fungerte på 300 år. Gudbrandsdølene fant da veien til Grundset isteden. Glansperioden for dette markedet var på hele 1700-tallet og langt inn i 1800-årene. En skildring fra 1806 forteller at folk kom fra hele Østerdalen og Gud­ brandsdalen, og også fra Molde og Trondheim, Akershus og Østfold, Vårmland, Dalarna osv. Det ble an­ tatt at 6000-8000 mennesker deltok i Grundsetmart’n den gang. Svenskene kom med store bunter av viltskinn og skaffet seg først og fremst korn i bytte. Fra Dalarna kom det spesielt mange bjørneskinn. I 1700-1800-årene omsattes store mengder skinn av blant annet mår, rev, ekorn, bjørn, gaupe og bever. De kom først og fremst fra grensebygdene mot Sve­ rige, men også fra hele Østerdalen og andre norske bygder. Ennå i 1865 var skinn de viktigste varene på Grundsetmart n. Tusener av skinn ble solgt til fremmede opp­ Grundsetmarfn på Elverum har alltid vært et viktig viltskinnmarked. Omsetning av rødrevskinn kjøpere, som betalte svært gode pri­ har lett for å dominere. Dette bildet ble tatt i 1979. ser. Dette fortsatte fram mot 1900tallet. Store partier skinn ble kjøpt opp hvert år, oftest til betydelig høye­ om behovet for markedsvirksomhe­ liv og fest i Bergstaden. Dette marke­ re priser enn stedets vanlige oppkjø­ ten kanskje utspilte mye av sin rolle det fikk i en periode ry på seg som det pere ville betale. for snart hundre år siden. fremste skinnmarkedet i Norge, det Etter hvert ble det opprettet flere Gammel markedsvirksomhet har er til og med blitt kalt Nordens størs­ varehandlere i byer og tettsteder, og det i større eller mindre grad vært te skinnstevne. Prisene kunne bli til markedsvirksomheten ble av mindre mange steder i landet vårt, og det er dels svært høye. Til en viss grad fort­ betydning. Fra 1870-årene avtok neppe tvil om at pelsverket har vært setter Rørosmartnan ennå i våre da­ interessen for Grundsetmarfn, og en viktig handelsvare de fleste stede­ ger nærmest som et hyggelig kultur­ mange prøvde å stoppe virksomhe­ ne. På Østlandet var Skien, Kongs­ minne. ten. Dette førte ikke fram, men i berg, Fagernes og Røros viktige mar­ Fra 1200-tallet til 1645 tilhørte 1900 ble det likevel bestemt at mar­ kedsplasser. Jåmtland og Hårjedalen Norge. Spe­ kedet skulle avskaffes. Likevel fikk Rørosmartnan hadde allerede lang sielt i Jåmtland ble det fanget store dette ingen betydning, for folk møt­ tradisjon bak seg da den offisielt ble mengder pelsdyr, og det påpekes at tes til vanlig tid i første uke av mars opprettet i 1854 og tidfestet til nest skinn var jemtenes viktigste eks­ og handlet som tidligere. En virksom­ siste uke av februar. I 1855 berettes portartikkel. Skinn var grunnlaget for het som fremdeles fortsetter med det om 2000-3000 tilreisende bl.a. fra all skatteoppkreving i Jåmtland, og i bakgrunn i eldgamle tradisjoner, selv Sverige, og det skapte et myldrende 1520-30-årene viser lensbrevene at

16

ELVERUM LÆRER!

De enkelte pelsdyrarter

lensherrens avgift til Kronen alltid ble fastsatt i hermelin, gråverk, hvitskinn (fjellrev?), ekornskinn og gaupeskinn. Det var et sterkt ønske fra kongen i København å få skatten utbetalt i pelsverk. Lensbrevene for­ teller at på den tiden var skinnskatten fra Jåmtland til kongen 2000 skinn av hermelin i året. I Levanger var det stor markedsvirksomhet allerede i 1473, og her var det vanlig at jemtene omsatte en stor del av skinnvarene sine. I 1639 sies det at Levangermarkedet var det ene av to store, årlige markeder i det trondhjemske. Tidspunktet var sist i februar og først i mars. Etter avståel­ sen av Jåmtland til Sverige i 1645 forfalt Levangermarkedet noe, men ennå i midten av 1700-tallet drog over 500 jemter til dette markedet hvert år. På Vestlandet og nordover ble det holdt markeder flere steder, og i Nord-Norge var det særlig mange. De såkalte «lappemarkedene» ble holdt i siste del av november, mens «kveneller borgermarkeder» ble holdt 4-5 uker etter jul i bl.a. Skibotn, Nord­ reisa, Kvænangen, Alta og Varanger. 1 Alta ble markedet etter hvert flyttet til Bossekop, en virksomhet som var i funksjon fra ca. 1600 til 1880. Både norske, svenske og danske oppkjøpe­ re interesserte seg her i stor grad for pelsverk. Allerede i 1200- og 1300-årene var skinn svært etterspurt i hele Europa. Engelske tollsedler kan fortelle at i begynnelsen av 1300-tallet gikk det flere skipsladninger med pelsverk av bl.a. mår, oter, bever og ulv fra Ni­ daros til England. Det er interessant at i middelalde­ ren var det altoverveiende menn som gikk i pels. Ja, det fantes til og med muffer for menn, men ikke for kvin­ ner. Under den engelske konge Ed­ vard 3.’s regjeringstid omkring midten av 1300-tallet begynte kvinner for alvor å bære pelsverk. Men alle plagg ble sydd med hårlaget snudd innover. Vi må helt fram til 1851 før den franske skredderen Doucet lan­ serte den helt nye moten med hårene ut. Den vakte stor oppsikt, men det tok flere år før den slo igjennom for alvor. Fra da av begynte kvinner mer og mer å overta bruken av pelsverk. 2. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

De enkelte pelsdyrarter Det rovdyret som i alle år har domi­ nert som pelsvilt i Norge, er rød­ reven. Pontoppidan skriver at på midten av 1700-tallet ble det utført ca. 4000 reveskinn årlig fra Bergen. I dette tallet inngår vel samtidig skinn av fjellrev. Senere har vi ingen bedre statistikk enn utbetalingen av skuddpremier, men her inngår også unger og sommerdyr uten pelsverdi. Data fra 1870 til 1976 viser at antallet økte fra bare noen hundre dyr pr. år på 1870-tallet til mellom 5000 og 15 000 årlig inntil 1932. I 1933-45 var tallene nede i bare et par tusen pr. år. I 1949 og 1950 var antallet økt til ca. 28 500. Ca. 20 00030 000 revepremier ble utbetalt hvert år til 1971, da antallet begynte å avta nokså jevnt til 10 185 i 1976. Fra 1979 til 1983 svingte antallet felt rødrev fra ca. 41 000 til ca. 27 000 (ifølge Statis­ tisk Sentralbyrå). Som pelsverk er det bare vinterskinn som kan brukes og er salgbare. Reveskinn er til alle tider brukt til pelser, luer, muffer, sledefeller m.m. I 1894 var den norske skinnprisen omkring 6-7 kr, men korsrev ble be­ talt med 12-20 kr. (Gløersen, 1894.)

Skinn av fjellrev ble først og fremst skaffet fra Finnmark, og blårevtypen var den høyest verdsatte. I 1880-årene var prisen for hvitrevskinn bare omkring 2 kr. I 1920-årene, da prisen var på det høyeste, ble hvitrevskinn betalt med opptil 200 kr, mens blårev gikk opp i 400 til 1000 kr. I Norge ble premiering av fjellrev opphevet i 1930, og samtidig ble arten totalfredet. Vinterskinn av mår har alltid vært ettertraktet og ble solgt i betydelig antall på markedene. Norske skinn har vært ansett som de beste i Euro­ pa. I 1894 var prisen 6-12 kr. Petter Dass klager i slutten av 1600-tallet over at mårskinn blir mer og mer sjeldne på markedene i NordNorge. Bestanden av mår har i tidens løp variert betydelig, bl.a. som følge av variasjoner i antall byttedyr, som ekorn. Statistikken over utbetalte skudd­ premier for mår gir oss ingen data før i slutten av 1890-årene med noen hundre dyr pr. år. I vårt århundre økte tallene fort til et par tusen, men sank fra 1907 til 1912 til omkring 1500 pr. år, og i 1918 var tallet nede i 629

Arne Harvelandfra Austre Moland i Aust-Agder med sin samling skinn av 39 rødrever og 4 mårer fra vinteren 1983-84. Her har han på seg jakke og lue av beverskinn.

17

Pelsverkets betydning i vår historie dyr. Fra 1923 til 1930 sank antallet skuddpremier jevnt fra 803 til 124, og fra 1930 ble det mange års totalfred­ ning av mår i hele landet. Senere ble jakt tillatt på nytt, fra 1971 i hele landet. Fra 1979 til 1984 er fra 4400 til 6500 dyr blitt felt pr. år (Statistisk Sentralbyrå). Skinn av røyskatt, som ofte ble kalt hermelin, har fra gammel tid vært en etterspurt pelsvare, især til fyrstelige kroningsdrakter. Slik er det frem­ deles, og også de norske kroningskåpene er av dette edle materiale. I hver av kåpene er det ca. 800 hermelinskinn. På Pontoppidans tid i 1700-årene bruktes hermelin som tidligere i kost­ bare pelskåper. På 1800-tallet er det anført at de vakreste skinn kommer fra Nord-Norge. Skinn av snømus, Norges minste rovdyr, har neppe betydd særlig mye innenfor pelshandelen. De er til dels blitt brukt til border på luer m.m. I 1928 var skinnprisen i Sverige 3-4 kr, mens røyskattskinn gikk opp i 10 kr, og dette ble sett på som høye priser. Ilderen kom til den skandinaviske halvøy for vel 6000 år siden, men har i lange perioder vært borte. Den er omtalt som pelsverk i Trondheim i 1430, i Ringsaker i 1475 og i Bergen i 1521. Minken er en nykommer i vår pels-

historie. Den ble innført som farmmink i slutten av 1920-årene. Mange mink rømte fra farmene, særlig under krigshandlingene, og minken spredte seg snart over hele landet. Pelsen på villmink kan som oftest ikke måle seg med pelsen på farmmink. År om annet fanges/felles det ca. 17 000 til ca. 25 000 dyr. Oteren gir sterkt og verdifullt pels­ verk. Hårfarge og tetthet er nokså ensartet hele året, utvilsomt på grunn av stadig opphold i vann. Pelsen ble tidlig en viktig eksportartikkel. I regnskaper fra Bergen kongsgård fra begynnelsen av 1500-tallet viser oter de høyeste antall innkomne skinn. I 1800-årene brukte de russiske preste­ ne luer av oterskinn. Skinnprisen i Norge lå i 1894 mellom 7 og 14 kr, altså høyere enn for mår. På 1800-tallet og langt inn i vårt århundre var jakt på oter svært lønn­ som for sjøsamene i Nord-Norge. De hadde gjennom århundrer ofte betalt skatten sin med oterskinn. Et lensregnskap fra Tysfjord i 1567 viser at av 46 samiske skattemenn betalte 26 skatten med oterskinn. Grevlingen har strihåret pels med liten verdi som pelsverk. Men skinnet er slitesterkt og ble tidligere brukt som overtrekk på kofferter, ransler og skrin. Hårene er blitt brukt til pensler og barberkoster.

H
• VAKSDAL-; STAMMEN;

NORSK REGION FOLGEFONN; FOREKOMSTI

FOREKOMST

TOTENHURDALHADELAND STAMMEN

EN FORPLANTNING

FLERE FORPLANTNINGER TELEMARK STAMMEN

Bjørneregioner, stammer og forekomster i Norge 1978-82. Påviste forplantninger er markert med fylte sirkler (Direktoratet for naturforvaltning).

unger. Bjørnen er her i landet ikke lenger en truet dyreart, men bestan­ dene er fortsatt sårbare. Framtiden er høyst usikker. Totalt finnes det altså ca. 10001200 bjørner i Norden. Når en går østover, kommer en til større bjørneområder. I Sovjet-Karelen er bestan­ den beregnet til ca. 3000 individer og i hele Sovjetunionen til ca. 100 000. De tetteste bjørnebestandene i ver­ den finnes i de uberørte barskogene i Øst-Sibir og på Kamtsjatka-halvøya. 28

Utseende Vekten til en fullvoksen bjørn varie­ rer som regel mellom 80 og 150 kg. De største bjørnene en kjenner fra Norden, er på 260 kg. De største bjørnene i Norge i nyere tid var en som ble skutt i Trysil i august 1980 på 230 kg, og en i Pasvikdalen i juli 1968 på 220 kg. I september 1985 ble det skutt en bjørn som veide hele 251 kg, i Lierne i Nord-Trøndelag. I gammelt materiale er det oppgitt bjørner på

inntil 350 kg, men dette er usikkert. Hunnene (binnene) er betraktelig mindre enn hannene. Totallengden er vanligvis 130-200 cm, opptil 235 cm for de største han­ nene. Halen er liten og nesten usyn­ lig. Skulderhøyden er 70-100 cm. I terrenget virker ikke bjørnen så stor som folk flest tror. Hodet er bredkinnet og grovskåret og virker meget kraftig. Ørene er ca. 20 cm lange, men de ligger inn mot pelsen og vir­ ker små og runde, spesielt i den tette vinterpelsen. Ørearealet er imidlertid mye større enn man skulle tro. Føttene virker korte, klumpete og karakteristiske. Både for- og bakføt­ tene har fem tær og kraftige klør (kraftigst på forbeina). Under labbe­ ne er det store, nakne puter, og det er stor forskjell på avtrykkene fra forfot og bakfot. Bjørnen trår helt ned på baklabben, som får et langt avtrykk. Forlabben trås bare delvis ned, og avtrykket blir kort og bredt. Lengden av bakfotsporet varierer fra 10-11 cm hos unger til 28-30 cm hos store hanner. Til tross for sitt klossete utseende er bjørnen forbausende smidig og be­ vegelig. Den kan i mange tilfeller trenge seg gjennom en sprekk bare den får hodet igjennom, og på den måten kan den lett gå mellom stren­ gene i rein- og grensegjerder eller mellom greiner og stammer i tette kratt. Den kan bøye forlemmene rett til siden. Disse egenskapene gir bjør­ nen mange fordeler i forhold til andre pattedyr. Pelsen er tykk og ru, og den består av tett og myk underull med lange dekkhår. Selve hårene er tynne og bølgete. Pelsfargen varierer fra gul­ brun til svartbrun og nesten svart. Dekkhårene på hodet og forkroppen kan ha gule spisser, slik at forparten får en lys, gulaktig tone i kontrast til resten av kroppen. Hos ungene fore­ kommer det hvite flekker, som til og med kan ha form av en ring, på hal­ sen. Denne kransen forsvinner van­ ligvis når dyret blir eldre. Ved berøring kjennes bjørnepelsen tykk og svært myk. Det var nok derBjørner kan variere endel i farge. Det finnes temmelig mørke eksemplarer, som dyret på bildet, mens andre er ganske lyst brune.

—

De store rovdyrene

for bjørneskinn før i tiden ble brukt som sledefell. Den har god isolasjonsevne. Skiftet til sommerpels foregår som regel i juni. Da løsner håret i store dotter og flak. I bjørnedistrikter kan man på denne tiden finne slike hår­ dotter på busker, trær og gjerder. Det er registrert at bjørnen ofte går over unge furutrær og lar stammen og baret raspe løshår fra undersiden. Enkelte gamle furutrær brukes som kløtrær, og barken kan være lodden av bjørnehår når vinterpelsen plager og klør en varm sommerdag. Pelsskiftet om høsten er mindre merkbart. Det skjer i august-september, og da blir ullhårene tettere og dekkhårene lengre. Svært få har sett bjørnen i fri natur - selv i de beste bjørnedistriktene. Det kommer nok av at den har ypper­ lige sanser. Hørselen er skarp, fordi ørene har en forholdsvis stor over­ flate og fanger lyden godt. Ved eks­ perimenter har man kunnet konstate­ re at bjørnen f.eks. hører et mennes­ ke som nærmer seg, allerede på flere hundre meters hold. Dermed får den Under: Bildet viser sportegn etter bjørn på en furustamme. Stammen er oppklart etter utallige klatringer. Under til høyre: Her har bjørnen gravd. Slik uorden er det ingen andre dyr som lager.

30

Bjørnen

Når bjørnen har funnet et åtsel eller slått et stort bytte, holder den seg gjerne i nærheten til alt er oppspist, hvis den ikke blir forstyrret.

god tid til å overveie situasjonen og meters avstand. På den måten finner avgjøre om den vil flykte raskt fra den åtsler og byttedyr, slik som elg, inntrengeren, eller om den vil gjem­ rein eller husdyr. Bjørnen er en me seg på et beskyttet sted og vente dyreart som er fortreffelig tilpasset til på at fredsforstyrreren flytter seg å leve i skogen. Feltforskere som stu­ bort. Undersøkelser i de senere årene derer sporene etter bjørnen, er ofte har vist at bjørnen ofte ikke er så imponert over hvordan den ved hjelp redd mennesker som en har trodd. av sanseapparatet klarer å lure seg Den kan legge seg ned og vente til innpå store og sky byttedyr som «kysten er klar». Bare når fredsfor­ f.eks. elg, og hvordan bjørnen klarer styrreren kommer altfor nær, tar den å foreta et angrep som gir resultater. til flukt, ofte til stor redsel for men­ Allerede som ungdyr kan bjørnen instinktivt grave ut et skikkelig vinnesket om det oppdager flukten. Også luktesansen er godt utviklet. terhi og velge et sted i terrenget hvor Når bjørnen har vinden mot seg, kan snøen ikke tiner allerede på de første den motta signaler på flere kilo­ varme vårdagene.

Levevis og atferd Bjørnen er først og fremst et skogs­ dyr, tilpasset alle typer skog. Helst foretrekkes de gamle, tette gransko­ gene og uberørte urskogene. Det er i slikt terreng de fleste bjørner finnes, f.eks. i Sovjetunionen. Andre steder har den måttet tilpasse seg også andre terrengtyper, som f.eks. flatehogste­ ne i Norden. Spesielt i Norge er de nedre delene av fjellet et akseptert næringsområde, særlig om våren og høsten. Den kan ta lange turer inn­ over i fjellterrenget eller viddelandskapet, men vil i stor grad likevel utnytte små dalsøkk, krattvegetasjon og skogsnar som skjul. Lang tids etterstrebelse har gjort at bjørnen

31

De store rovdyrene

mange steder foretrekker de bratte og ulendte dalsidene der det finnes berg og ur. Også på åpne myrer kan en treffe bjørn, særlig om våren når den spiser overvintrede tranebær, eller om sommeren når moltebærene er modne. Den går heller ikke av veien for å svømme over elver eller innsjøer. I alle slags terreng har bjørnen en fabelaktig evne til å holde seg skjult. Gangen kan virke klumpet og klos­ set, men i virkeligheten er bevegel­ sene spenstige og smidige. Bjørnen lever stillferdig og beveger seg med ro og eleganse samtidig som sansene registrerer omgivelsene i detalj. På denne måten kan den faktisk komme helt i nærheten av menneskeboliger uten å bli oppdaget. Mange steder har bjørnen i stor grad tilpasset seg mennesker og kan likevel greie å hol­ de seg skjult. Bjørnen kan være i aktivitet til hvilken som helst tid på døgnet, men mest virksom er den i tusmørket eller om natten. Når den er mett, sover den like godt om natten som om da­ gen, og når den er sulten, kan den lete etter mat eller jakte uavbrutt både natt og dag. Særlig på høsten kan bjørnen være aktiv store deler av døgnet. Det er da den skal legge på seg fett for vinterbruk. Liggeplassene er nesten alltid på steder med godt skjul, i kratt og snar, under nedheng fra trær eller under steinheller og inntil steinblokker. Om sommeren ligger den på bare bakken, men ofte kan den planere ut underla­ get til en såkalt bjørneseng. Slike lei­ er kan være formet av råtten furumasse eller av mose. Bjørner som er ute på snøføre om våren, plei­ er ofte å lage seg seng av furubar eller kvister. Det er det ingen andre dyr som gjør. Vanligvis er det ingen faste liggeplasser, men det hender at den vender tilbake til samme seng for hver hvileperiode. Dette gjelder sær­ lig i nærheten av store næringsressurser. Den vanligste bevegelsesmåten er gange, hvor skrittlengden kan være overraskende lang (1-1,5 m). Når far­ ten øker, forandres bevegelsen til et slags trav, som går over i galopp når den flykter eller angriper. Da spurter den med helt utrolig fart. Over korte 32

strekninger med stor fart setter den over i sprang som avtegner seg på underlaget som grupper på fire og fire avtrykk. På landeveien og på ska­ resnø har man ved hjelp av biler og snøscootere klart å iaktta bjørnens fart. Hastigheter på 60 km/t er målt, men det er bare over korte avstander. En ung bjørn holdt en fart på 32 km/t over en strekning på 1700 m. Vanlig gangfart under næringsinntak ligger gjennomsnittlig på ca. 2 km/t. Normalt er bjørnen svært stedbunden og holder seg i et bestemt, av­ grenset område. Spesielt har binnene forholdsvis små territorier. Formen på territoriet kan skifte fra år til år avhengig av værforholdene og næ­ ringstilgangen. Størrelsen på territo­ riet er også avhengig av næringstil­ gangen, og i nord trenger derfor bjør­ nen større plass enn i næringsrike skoger i sør. Det er regnet ut at det egentlige territoriet for bjørnen i skogtraktene i Norden ligger på ca. 25-150 km~, noe mer i viddelandskap og fjellskoger. Det hender at bjørner også legger ut på lengre vandringer. Slike vand­ ringer kan være fra et hiområde til et aktivitetsområde, eller fra én beite­ plass til en annen. Voksne hannbjørner kan foreta lange brunstvandringer, mens unge hannbjørner ofte vandrer langt for å finne seg nye terri­ torier. Næringssvikt kan også utløse vandretendens. Det skjer spesielt om våren. Under slik vandring viser bjør­ nen ofte forbausende liten skyhet for veier og jernbane som krysses. Den unngår vanligvis bebyggelse, men man har også flere eksempler på nær­ mest ubemerket vandring gjennom grender og mindre bygder.

Næring Bjørnen er alteter. Det er en fordel som gir den mulighet til å tilpasse seg alle skogtyper. Alt spiselig kan utnyt­ tes - både planter og dyr - fra frø, skudd og blad til røtter, frukt og bær, videre alle slags dyr, fra maur og veps til smågnagere, fisk, rein og elg. Der­ som en type mat finnes i tilstrekkelige mengder, kan bjørnen konsentrere seg bare om denne for en tid. Det gjelder enten det er saftige bær eller kadaver etter et større pattedyr.

Den første maten om våren er gjer­ ne tuemaur, som graves fram. Mauren skal passe utmerket til å fris­ ke opp fordøyelsesorganene, som fremdeles befinner seg i en slags dvaletilstand. Ved siden av maur graver bjørnen fram insekter og småkryp som lever i råtne trær og stubber, og dessuten går det med atskillige over­ vintrede bær. Om våren tygger bjør­ nen også ofte på bjørketrær, tørre plantestengler eller knokkel- og gevirdeler. Dette stimulerer trolig for­ døyelsessystemet. Når organismen har våknet helt etter vintersøvnen, blir bjørnen anta­ kelig temmelig sulten, og den begyn­ ner å søke etter større byttedyr. Rein, elg eller husdyr kan være i fare for å bli tatt dersom bjørnens nese ikke allerede har lokalisert et kada­ ver etter et dyr som har bukket under i løpet av vinteren. Ofte oppsøker den også kadavre etter husdyr som er kjørt ut og gravd ned. Også lik av smådyr og fugl blir fortært og dess­ uten fugleegg. Det ser man på eggeskallbitene i ekskrementene. Egg av storfugl, orrfugl, gås og svane er kon­ statert på bjørnens spisekart. Senere på våren oppsøker mange bjørner fjelliene og spiser de første skuddene av urtene som kommer på de tidligste barflekkene. Den spiser også skudd av vier og osp, eller den flekker barken av gran og osp for å gnage i seg sevjelaget. På forsomme­ ren er plantekosten viktigst: sneller, bregner, gress, starr, andre urter, blåbærblomster og ospeblader. Men kjente kadavre blir også flittig besøkt på leting etter noe mer spiselig blant knokler og hudbiter. Rester som tid­ ligere ikke var attraktive, kan nå falle i smak. En ny rørknokkel knuses, og margen plukkes ut. Så kommer bærsesongen, og det er en viktig tid for bjørnen. Det er da den begynner å legge på seg. Krek­ ling, blåbær og molte er de viktigste artene hos oss. Utover høsten blir bærene den do­ minerende del av næringen, men etter hvert får bjørnen også større behov for kjøttmat. Husdyr i nærhe­ ten av bjørneområdene kan være i fare, især sauen, men ellers tar bjør­ nen til takke med alle kadavre den finner.

Bjørnen

I enkelte distrikter og enkelte år Bjørnen har paringstid på forsommeren, og disse bjørnene i paring er fotografert i den lyse har husdyrholderne vært sterkt plaget sommernatten. av bjørn. Når bjørnen begynner å ta mårdyr, en forsinket implantasjon sauer i et beiteområde, kan skadene Forplantning (forlenget fosterutvikling). Etter pa­ bli store om den finner seg til rette. ringen begynner det befruktede egget Paringstiden er på forsommeren. Som oftest er synderne unge hannå dele seg, men på et stadium av bare Tidspunktet kan variere avhengig av bjørner som kommer inn i sauebeitenoen få celler stopper utviklingen, og værforholdene og den geografiske be ­ land på sine vandringer. Dersom til­ fosteret får en hvileperiode på ca. liggenheten, men normalt inntreffer gangen er stor og byttet lett å ta, fem måneder. Først i løpet av novemparingen på våre breddegrader i tids ­ spesialiserer bjørnen seg på små god­ ber-desember, mens bjørnen ligger i rommet mellom slutten av mai og biter fra hvert offer. Sau som går på vinterhiet, fortsetter utviklingen, og begynnelsen av juli. Spesielt i juni er beite, kan være et slikt lett bytte, og fosteret fester seg til slimveggen i liv­ hannbjørnene mye på farten, og de det har hendt at hundretalls dyr er moren. De fleste ungene fødes i janu ­ blitt drept av en bjørn i løpet av en fleste observerte paringer i naturen er ar etter en fosterutvikling som altså beitesesong. Dette forekommer hel­ sett i denne måneden. Bjørnen har, i likhet med mange egentlig varer bare i knapt to månedigvis sjelden. 3. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

33

De store rovdyrene

der. Det er en stor fordel for bjørnen fullstendig dvaletilstand. Fordøyel- mennesker. Men det er ingen ting at ungene blir født i vinterhiet, etter­ ses- og nyrefunksjonene er fullsten­ som tyder på at bjørnen i vårt land i som ungene ved fødselen bare veier dig opphørt gjennom 5-6 måneder. dag anser mennesket som et mulig 300-400 gram og er på størrelse med Bjørnen, som er et stort dyr med tykk byttedyr. De få angrepene vi kjenner ekorn. I hiet får de 4-5 måneders tid pels, trenger ikke sette ned kropps­ til, har vært under omstendigheter til å vokse og utvikle seg. I denne temperaturen for å overleve. hvor bjørnen har følt seg truet eller tiden lever de utelukkende av mors­ De fleste bjørnene går i hi i peri­ har trodd at ungene har vært i fare. melk, som produseres av opplagret oden 15. september-15. oktober, og Angrep på mennesker kan deles inn i næring. de blir der til begynnelsen av mai, litt fem hovedtyper: Vanligvis fødes to unger, ofte en, avhengig av hvordan våren utvikler men sjelden tre. I svært sjeldne til­ seg. Bare en liten del av bestanden 1. Binne forsvarer unger. feller forekommer kull på fire. Gjen­ blir ute til november og forlater hiet 2. Forsvar eller konkurranse om nomsnittlig kullstørrelse er i Norden allerede i april. Det er sannsynligvis mat. 1,5-1,8. ernæringstilstanden som tvinger disse 3. Bjørnen forfølges under jakt. Bjørnen kan få unger hvert år, men bjørnene til å lete etter føde på snø­ 4. Bjørnen vil sikre seg mat som det er sjelden dette inntreffer i natu­ dekket mark. I sjeldne tilfeller unnla­ mennesker har med seg. ren. Vanligst er trolig en toårssyklus, ter bjørnene å gå i hi, og de trasker 5. Mennesket selv betraktes som hvor ungene avvennes som 1 !/2-årinute til de omkommer. Slike tilfeller er bytte. ger den andre våren etter fødselen. kjent fra Sovjetunionen og Finland, Treårssyklus er også vanlig, og noen og det er trolig mangel på fettreserver At bjørnen forsvarer ungene sine, ser ganger går det lengre tid mellom som gjør at hiprosessen ikke utløses. en på som naturlig, og dersom men­ hvert kull. Vanligvis følger ungene I skogområdene er hiet ofte gravd nesker kommer i en slik situasjon at moren til de er vel to år gamle, dvs. ned i en stor maurtue. Det forekom­ bjørnen føler avkommet sitt truet, de går i hi sammen både som ettårinmer også hi i steinur, under flyttblok- kan den angripe blindt. Det har ger og toåringer. Dette er avhengig ker, under bjørkerøtter eller i bak- skjedd i Norge også i nyere tid. Om av morens forplantningssyklus. Bin­ keskråning. Noen ganger legger bjør­ en kommer for nær innpå binne med ner som har paret seg på nytt, pleier å nen seg under barhenget på en gran unge, vil binna sette i et advarende jage vekk ungene. Noen ganger kan eller direkte på bakken med bare brøl, og det pleier å stoppe inntrenge­ større unger fortsette å følge moren snødekket over seg. ren. Dette er et varsel en ikke bør selv om hun i mellomtiden har fått et overse. Brølet er samtidig et tegn til nytt kull. Fra Amerika er det også ungen om å gå i dekning. Den lokkes Fare for mennesker? kjent flere tilfeller av adopsjon. fram igjen med andre lyder. Unger som moren har jaget, kan bli Bjørnen er et kraftig dyr som en ikke Dersom et menneske klarer å liste adoptert av en annen binne. bør utfordre unødig. Den har kapasi­ seg innpå en bjørn som spiser eller Hunnbjørner kan være kjønns­ tet til å drepe en voksen elg og kan hviler ved et kadaver eller annet mat­ modne som 3 !/2-åringer, men det er selvfølgelig også drepe eller kveste forråd, kan bjørnen bli overrasket og meget sjelden at de får unger i så ung alder. Normalt skjer den første fødse­ Bildet viser et bjørnehi gravd inn i en stor tue etter nedfall. len i 5-6-årsalderen, og da er bjørnen utvokst. I fangenskap kan bjørnen i noen sjeldne tilfeller bli opp mot 50 år, men den når neppe en så høy alder i den frie natur. Bjørner på 20-30 år er meget gamle bjørner. I en ameri­ kansk undersøkelse var den eldste bjørnebinna som fikk unger, 24 ’/2 år.

Vintersøvn Et spesielt trekk ved bjørnen er vintersøvnen eller vinterdvalen. Tidlige­ re mente man at bjørnen sover vin­ tersøvn, mens smådyr som flagger­ mus og piggsvin ligger i dvale. Disse begrepene er nå moderert. Riktignok nedsettes kroppstemperaturen hos bjørnen med bare 4-5 grader, men andre kroppsfunksjoner er nedsatt i

34

Bjørnen

/ dyp snø bør ikke bjørnen forfølges på ski. Dersom den ikke kommer seg unna, kan den gå til angrep.

føle inntrengeren som konkurrent. Under slike forhold kan bjørnen vise aggressivitet. Den blåser kraftig i ne­ sen, det kan lyde som skarpe plystretoner, og den vil gjerne komme mot mennesket. Da bør en ikke løpe, men trekke seg rolig bort under øyekontakt. Vill, panikkartet flukt kan ten­ kes å utløse bjørnens jaktinstinkt og provosere fram et jag. En bør ha klart for seg at bjørnen er i stand til å bevege seg med nesten utrolig hurtig­ het. Ikke under noen omstendigheter

vil en klare å løpe fra en angripende bjørn. Under normale omstendigheter er det lite trolig at mennesket kommer opp i slike situasjoner. Vanligvis er mennesket lokalisert og registrert lenge før det kommer så nær at bjør­ nen blir overrumplet. De aller fleste bjørneskader på mennesker gjennom tidene har vært under jakt hvor bjørnen er blitt pres­ set eller skadeskutt. Bjørner som for­ følges og som ikke kommer seg unna, vil angripe. Det er deres siste utvei i en presset situasjon. Bruk av snø­ scooter etter bjørn i løs snø er derfor direkte farlig. I enkelte tilfeller er det også livsfarlig å forfølge en bjørn på ski. Om den ikke kommer seg unna, kan den legge seg i bakhold og angri­ pe forfølgeren. Under annen jakt hender det at jakthunder kommer i konflikt med bjørn, og hunden springer gjerne til sin herre om den blir forfulgt. Da er det viktig å tilkjennegi at en er men­ neske, og det kan en gjøre ved rop, brøl eller støy på annen måte. Foring av bjørner har ikke vært aktuelt og har derfor ikke forårsaket problemer her i landet, men i USA har bjørnene mange steder mistet sin skyhet og forbinder mennesket med mat. De mister respekten, blir nærgå­ ende, og det kan føre til konfronta­ sjoner hvor mennesker blir skadd eller drept. Her i landet er det

en bevisst politikk at man skal unn­ gå «søppelbjørnproblemet». Bjørner som mister sin skyhet, ønsker man å avlive. Hvis bjørnen virkelig angriper, hva da? Dersom bjørnen viser aggressivi­ tet, bør en trekke seg rolig bort. En kan gjerne gi seg til kjenne ved å lage støy eller snakke. Springmarsj eller klatring i trær har ikke noe for seg. Bjørnen er meget smidig og lett til beins, og den klatrer godt. Om bjør­ nen virkelig angriper, anbefales det at en legger seg ned og blir liggende helt stille. Det er mange bevis for at bjørnen har gått forbi i slike tilfeller. Mennesket betraktes ikke som bytte, men som trussel for bjørnen selv. Et stille, urørlig menneske er ikke tru­ ende. Slike situasjoner er svært sjeld­ ne, og det er få personer som noen­ sinne får en slik opplevelse.

Jakt I Norge er bjørnen totalfredet, det er altså forbudt å fange eller felle disse dyrene, unntatt ved direkte angrep på dyr eller ved fare for mennesker. Da kan man felle bjørn uten tillatel­ se. Jakttillatelse blir vanligvis gitt etter søknad dersom skadene på hus­ dyr er store, og bjørnebestanden tå­ ler beskatning. Det skytes bare 1-2 bjørner pr. år. Bjørnejakt er dermed ikke noen vanlig jaktform, og de fles­ te bjørner felles i forbindelse med

Denne bjørnen ble for­ styrret ved et kadaver. Den viste tydelig tegn på irritasjon, noe den gav uttrykk for ved å blåse kraftig i nesen. Under slike forhold bør man trekke seg bort. Bildet er tatt i Pas vik.

35

De store rovdyrene

Hos bjørnen er det en klar forskjell på bakfotens og forfotens såler. Bildene over viser forfot til høyre og bakfot til venstre. Helt til venstre ser man hvordan denne forskjellen gjør seg gjeldende i fotavtrykk på gunstig underlag.

skader på husdyr. Med økende bjørneskade har imidlertid stadig flere kommet i kontakt med jakt på skadebjørn, og dette er en tendens som er økende. De gamle jegererfaringene er gått tapt, og det bygges nå opp ny ekspertise i faget. Noen flere bjørner felles i Sverige, men man må over til Finland for å finne virkelig levende bjørnejakttradisjon i Norden. Med 40-50 felte bjørner hvert år og åpen jakt på stats­ grunn (også for utlendinger) kan hvem som helst i dag skaffe jakterfaring der borte. Jakt med hund. Gode norske bjørnehunder finnes trolig ikke mer. Lang tid uten jakttradisjon har gjort slike hunder overflødige, eller rasen er etter hvert blitt trenet på elg. Jdmthunden i Sverige kan trenes til god bjørnehund, men de beste og mest kjente hundene finner man østover. Den karelske bjørnehunden er godt kjent, og det er også den sovjet­ russiske laikaen, som det finnes hele fire underraser av. Mest kjent er vestsibirsk laika. Prinsippet i bjørnejakt med hund er at hunden eller hundene sendes etter bjørnen og holder den til jege­ ren kommer til. Hundene, som gjer­ ne arbeider parvis, angriper bjørnen fra hver sin side slik at den setter seg ned eller gjemmer seg under vindfall eller tett gran. Hundene skjeller hele

36

tiden, slik at jegeren hører hvor dyrene befinner seg. Bjørner kan oppføre seg høyst for­ skjellig overfor jagende hunder. Mange bjørner setter på flukt øye­ blikkelig, og dersom ikke hundene er svært kondisjonssterke, gir de fort opp. Om hundene klarer å holde ut, blir gjerne jaget så langt at jegeren mister kontakten. Etter hvert gir hundene opp og kommer tilbake. Ønskesituasjoncn for jegeren er når bjørnen angriper hunden. Bjør­ nen kan styrte noen hundre meter for å løsrive seg, gjemme seg og angripe hunden. En slik bjørn er en farlig motstander for en ung, uerfaren hund, og den kan ødelegge den mest lovende unge bjørnehund. Jegeren hører straks hva som er på ferde. Bjørnens aggressivitet gjør hundene rasende, og da ljomer villmarken av en makeløs musikk. Man har virkelig følelsen av å være på storviltjakt. En karakterfast hund går til stadige an­ grep, og for å beskytte baken sin må bjørnen hele tiden svinge rundt. Fluktforsøkene blir korte. Gode hun­ der reagerer raskt, og når de anfaller bjørnen, er det ingen napping, men kraftige og målbevisste bitt. Det hender at bjørnen, opphisset av hunden, kan rette sitt raseri mot jegeren som nærmer seg. Da er det bruk for solid skytetrening og gode nerver. Nettopp dette gjør bjørnejakt

med gode hunder spesielt attraktiv i mange strøk. En del bjørner bryr seg ikke om hunden. De setter seg ned eller leg­ ger seg og lar hunden eller hundene bjeffe og smelle. Disse bjørnene er et lett bytte for jegeren. Sporjakt og åtejakt. Sporjakt er en vanlig jaktmåte som enten utføres på snø (vår og høst) når man ser sporet, eller med hund i band som følger bjørnesporet på barmark. Sporjakt krever tålmodighet og forsiktighet. Man må bevege seg langsomt og svært stille. Bjørnen kan bevege seg lange strekninger på jakt etter mat eller under forflytting fra matsted til matsted. Etter et godt måltid kan den sove tungt, og det er da mulig å over­ raske den om jegeren har vist var­ somhet. Bjørnen er imidlertid flink til å ødelegge sporet sitt ved å gå i vann, gå i ring, skifte retning, følge nedfall og barflekker eller passe sitt eget bakspor. Dersom bjørnen får mistan­ ke om at den er forfulgt, blir den vanskelig å innhente. Jakt på skadebjørn her i landet foregår oftest ved bruk av åte. Det er også en jaktform som krever tålmo­ dighet. Bjørnen er svært mistenksom når den nærmer seg åtet, og den bru­ ker lang tid til å orientere seg. Der­ som den blir mistenksom, vil den trekke seg unna, og jaktsjansen er spolert. I Finland er åtejakt forbudt.

Ulven

Ulven Utbredelse og bestand Ulven, Canis lupus, er det største hundedyret i verden og er vidt ut­ bredt over store deler av den nordlige halvkule. De største forekomstene finnes i Amerika (Alaska, Canada og nordlige deler av USA) og i Sovjet­ unionen. Arten finnes også mange steder sørover i Asia (Tyrkia, Afgha­ nistan, Iran, Arabia, Pakistan, Kina, India). I Europa finnes mindre be­ stander i Norden, Spania, Portugal, Ulvens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.

Ulven kan ikke forveksles med noe annet viltlevende dyr i Norge. Men ute i terrenget kan man ta feil av ulv og hund.

Italia, Polen, Øst-Tyskland, Tsjekko­ slovakia, Romania, Bulgaria og på Balkan. Den kjente verdensbestanden er på ca. 130 000 individer, og den abso­ lutte majoriteten (90-95 %) finnes i

de nordlige områdene i Nord-Ameri­ ka og Sovjetunionen (med Balkan). Resten er bare for små bestandsrester å regne. En rekke underarter eller raser er beskrevet, men ved nærmere gjennomgåelse av systematikken vil 37

De store rovdyrene

Bestanden er ikke like kraftig som før århundreskiftet, men man kan treffe på ulvespor hvor som helst i Finland. I Sverige og Norge er det en langt tynnere bestand, som til sammen tel­ ler 10-20 individer. Ulven regnes som direkte truet, men de siste års yngling har gitt håp om at arten kan reddes fra utryddelse. De viktigste om­ rådene for ulv i Norge er grensetrak­ tene mot Sovjetunionen, Finland og Sverige. Størst norsk bestand har en hatt i Hedmark, mens resten av gren­ seområdet bare har streifulv. En liten bestand på Sørlandet har i de senere årene vakt voldsom interesse og debatt.

Utseende

Kartet viser forekomst av ulv i perioden 1980-84 ifølge registreringer foretatt av Direktoratet for naturforvaltning. Bortsett fra Hedmark har ingen av områdene fast ulvebestand. Skraverte arealer markerer områder hvor det regelmessig er påvist «godtatte» og «antatte» ulvemeldinger gjennom hele eller deler av perioden. Kryss markerer områder med mer tilfeldige ulvemeldinger av samme vurderingstype. Kors i rute angir skutte dyr.

nok rasebetegnelsen bli forenklet, dvs. flere raser blir slått sammen til én. I Norden finnes den tetteste be­ standen i Finland. Der har antallet ulver økt i de senere årene, og en regner nå med at det finnes ca. 150200 individer fordelt i det meste av 38

landet. Tettheten er størst i øst og nord (reinbeitedistriktene), men det ser nå ut som de sørlige og vestlige distriktene får økt sin bestand gjen­ nom forflytninger. Etter at den nes­ ten var utryddet i 1960-årene, har ulven altså erobret tilbake de om­ rådene den bebodde i 1880-årene.

Ulvens størrelse og farge varierer me­ get. Hannene er størst, og i Norge er individer på opptil 50 kg kjent. I Sve­ rige skal det være skutt en ulv på hele 75 kg. Middelvekten for hanner er på mellom 35 og 45 kg. Hunnene (tispe­ ne) er mindre, og vanlig vekt er 30-35 kg. Kroppslengden varierer fra 100 til 140 cm med en fyldig og rak hale på ca. 50 cm. Halespissen er svart, og halen henger som oftest ned, avhen­ gig av rang og sosial status i flokken. Boghøyden hos store hanner er på ca. 85-90 cm. Ørene er korte, oppstående og tilspisset. Ansiktsmusklene og de kraftige kinnene gjør at øynene får en karakteristisk skråstilling. De er lyse, ofte gulaktige av farge. Pupil­ lene er runde. Tennene, spesielt hjør­ netennene, er store og kraftige. Kroppen er langstrakt med kraftige bein og stor og dyptliggende bryst­ kasse. Dette gjør ulven til en hurtig og utholdende løper. Bevegelsene er elastiske og smidige med en hurtighet og styrke som er imponerende. Pote­ ne er store og likner hundepoter. Frampoten er alltid større enn bakpoten. Ulvens sporavtrykk er så lik hun­ dens at det ikke finnes noen sikker metode for å skille de to artene på spor, selv om flere metoder er forsøkt utarbeidet. Over avstand viser ulven en mer rettlinjet bevegelse og en ut­ holdenhet og styrke som ingen hun­ deraser klarer å mestre. Det er dyrets atferd i forskjellige situasjoner som best skiller ulvesporet fra hundesporet.

Ulven

Over: Ulvesporet likner til forveksling et hundespor, og selv om det finnes mange beskrivelser av forskjeller, er det i virkeligheten ikke noen faste holdepunkter som gjør det mulig helt sikkert å skille de to artene på grunnlag av fotavtrykket. Til høyre: Ulven beveger seg som regel i et jevnt trav, slik at den etterlater seg en rettlinjet rekke av sporavtrykk. Men dyret som har etterlatt seg sporene på bildet, har flyktet i sprang fra en jeger.

Poteavtrykkene varierer i størrel­ se, med spormål på opptil 12 cm leng­ de og 10-11 cm bredde. Skrittlengden er ofte et indisium som skiller ulven fra andre hundedyr. I lett trav er lengden 150-200 cm, i sprang opptil 400 cm. Pelsfargen varierer, men vanligst er den gulgrå varianten hos oss, selv om helt grå individer også er felt. Ryggen er mørkere med svarte par­ tier ved skuldrene, korsryggen og ha­ len. Undersiden er gulhvit eller grå­ hvit. Strupen og halepartiet er hvite. Beina og potene er lyst gulaktige, og forsiden av framføttene har ofte en temmelig lang, svart stripe. Det på­ stås at denne svarte stripen skal være et typisk kjennetegn for den skandi­ naviske skogsulven. Hårbyttet skjer to ganger om året, og det minner mye om røytingen til hunden. I mai måned løsner pelshårene i store dotter, og da ruller ulven seg gjerne og gnikker pelsen mot stein, tuer og trestammer. Høstens pelsbytte skjer i september, og det går mer ubemerket. Vinterpelsen er tykk, myk og elastisk, og fargen er gråere og lysere om vinteren enn om sommeren. Ulvens sanser er velutviklete, det

gjelder både lukt, hørsel og syn. Hodeskallen er temmelig lang med god plass for lukteepitelet. Takket være den gode luktesansen kan ulven ofte lokalisere byttet på lang avstand - 800-1000 meter, sies det, og opptil 2 kilometer om vinden og forholdene ellers ligger til rette. Også hørselen er skarp. Dyrene kan høre hverandres uling på 6-8 kilometers avstand. De kan også høre høye lyder og reagerer derfor på f.eks. hundefløyter. Når ulven beveger seg i naturen, er det lukte- og hørselsinntrykkene som er viktigst. Men også synssansen er velutviklet. Selv små bevegelser kla­ rer den å skjelne. Det er konstatert både under jakt og ved studier av ulver i naturen. Ulven handler ofte så hensiktsmessig på grunnlag av instinkter at en ofte sier at den må ha en sjette sans.

andre steder. Skogen er vel så viktig som leveområde. I det hele vil ulven kunne holde til alle steder hvor den finner føde om vinteren, men den unngår spesielt snørike områder, som for eksempel de store urskogene med dyp og løs snø. Om den ferdes på slike steder, legges rutene langs isdekte elver og sjøer, hardblåste my­ rer eller i reinsdyrenes gravespor og spornett. Ulvene har også egne stier som utnyttes gang på gang om de får være i fred. Best liker ulven seg i skoger som veksler med fjellpartier eller tundra. Som et evig forfulgt dyr har ulven utviklet evnen til å holde et våkent øye med omgivelsene, og det gir det åpne landskapet gode mulig­ heter for. Ulven er et typisk nattdyr. Om kvelden når det begynner å skumre, Levevis og atferd gir den seg i vei fra dagleiet, som ofte Leveområdet er svært variert og kan ligger høyt med god utsikt. Byttedyr bestå av alle typer terreng. Her hjem­ som elg og rein er også i bevegelse i me kan en ha inntrykk av at ulven er skumringen, og da foretar ulven sine en art som hører høyfjellet til. Det er jaktstreif på lydløse poter. Når et slett ikke tilfelle. En slik forestilling større bytte er nedlagt, blir også da­ har en fått fordi ulven holdt ut lengst i gen brukt til aktivitet. Måltidet inntas fjellet etter at den var utryddet alle like gjerne om dagen, og hvilen kom-

39

De store rovdyrene

mer når dyret er mett, uavhengig av om det er dag eller natt. Om en jakt har mislykkes i grålysningen, kan den fortsette også utover dagen. Den naturligste bevegelsesmåten er elastisk trav med lange skritt. Sporavtrykkene blir da rettlinjet. Om dyrene er i flokk, beveger de seg gjerne i sporet til lederen, slik at man av sporet nesten ikke kan se om det er en eller flere ulver som har løpt. Slik traver de av sted i en fart på 6-8 km/t. Undersøkelser i Finland tyder på at gjennomsnittlig beveger ulven seg 20-25 km hvert døgn, mens en i Canada har konstatert en frivillig for­ flytning på opptil 72 km i løpet av ett døgn. Når ulvene jager, blir farten større, og det kan trenges om de skal inn­ hente raske byttedyr som elg og rein. I tilfeller hvor ulv er blitt forfulgt med snøscootere (spesielt under avliving av dyr som har gjort skade), har en målt hastigheter på 50 km/t, med en toppfart over kort strekning på 64 km/t. Dette er gjort i Finland. Nå er det forbudt å følge ulven med motor­ kjøretøyer både i Finland, Sverige og Norge. Størrelsen på leveområdet er av­ hengig av mange faktorer, som snø­ forhold, tilgangen på byttedyr og ul­ vens fysiske kondisjon. Om det fin­ nes lite mat, vandrer ulven desto mer. Dersom det er rikelig med føde, kan et ulvepar oppholde seg i flere måneder på et begrenset område, og aktiviteten begrenser seg til 4-5 km pr. dag. Blir de forstyrret, flytter de gjerne til et nytt område. Leveområdet eller reviret marke­ res med urin, og duftmarkeringene settes tettest ved yttergrensen for re­ viret. Dette gjør at naboulver lett finner grensene, og det er sjelden dyrene behøver å forsvare området sitt aktivt med kamp. Ulveflokken hevder gjerne territorium, og den fordriver andre flokker eller enslige ulver som forviller seg inn på flok­ kens territorium. Flokkstrukturen hos ulv er nøye studert i Alaska og Canada. Flokken består vanligvis av en familiegruppe med et dominant par og unger fra flere kull. Vanligvis er flokken på fra 5 til 15 individer, og bare i sjeldne tilfeller og over korte perioder kan

40

flokken være større. Mattilgangen er det på flukt, og jakten er gjerne avgjørende for hvor stor flokken skal spolert. være. Store byttedyr regnes for lette­ Mange byttedyr blir også tatt etter re å ta når ulvene arbeider i flokk. tilfeldige møter. På sin vandring tref­ Det må være et stort bytte om en hel fer kanskje ulven tilfeldig på en hare flokk skal bli mett etter at et byttedyr eller et reinsdyr. Møtet utløser et an­ er nedlagt. grep, og resultatet er avhengig av I Norden er det gjort få under­ hurtighet, avstand og de mulighetene søkelser over flokkstrukturen, men byttet har til å komme seg unna. Små en finsk undersøkelse tyder på at ul­ dyr som hare og rev vil søke inn i vene lever parvis og bare samler seg i tettere kratt. Reven kan prøve å hol­ flokker under større elgjakter. Det er de unna ved å løpe rundt trestammer. ulingen som samler dyrene. Det er Den tyngre ulven klarer ikke sirkelflere eksempler, også fra Norge, på at bevegelsene like godt som reven, som enslige hannulver med stor effektivi­ ser sitt snitt til å komme seg et stykke tet og uten problemer har klart å videre. Slik kan dansen gå rundt nedlegge både rein og elg. furulegg etter furulegg. Ulveflokken er underlagt streng Ulver i flokk har en strategi hvor rangordning. Det er bare det domine­ jegerne avløser hverandre eller byttet rende paret som forplanter seg. Or­ jages mot artsfrender. Angrep på ganiseringen av flokken skjer ved et reinflokk skjer gjerne slik. tegnspråk av lyder, bevegelser, Angrepet settes mot byttets bakkroppsholdninger og ansiktsuttrykk. kropp, sider eller hals og nakke. Reinsdyr blir ofte bitt i hasene, mens elgen, som er kraftigere, kan gi ulven Næring kraftige spark med bakbeina. Bittene Ulven er tilpasset jakt på store bytte­ settes mot alle kroppsdeler, og ved dyr, avliving og konsum av kjøttmat. undersøkelse av byttedyr etter en vel­ Det er mange dyr i vår fauna som lykket jakt kan man finne en rekke inngår i ulvens diett, alt fra smågna­ bittmerker satt i rask rekkefølge. gere og hare til rev og bever, men Enslig ulv oppfører seg i angrepet viktigst er rådyr, rein og elg. Jakten som om den var i flokk, med angrep foregår gjerne ved at ulven patrulje­ fra alle sider der den kommer til. rer terrenget og lokaliserer byttedyr Når byttet faller over ende, begyn­ som den smyger seg innpå. Når byttet ner måltidet straks. Hvor mye som oppdager faren og prøver å stikke av, etes, er avhengig av hvor sulten ulven setter ulven opp et rasende tempo og er. Det er kjent tilfeller hvor 8-9 kg er prøver å innhente det. Jaget er nor­ tatt i ett måltid, men det er unntaks­ malt kort. Dersom byttet ikke er inn­ vis. Fordøyelsen er rask, og etter en hentet etter ca. 300 meter, pleier ul­ hvileperiode vil ulven fortsette å spi­ ven å gi opp og fortsette patruljerin­ se. Normalt vil den holde seg ved gen. Større dyr som f.eks. elg kan byttedyret til mesteparten er oppspist mange ganger bli stående og til og eller båret bort for lagring. Når sulten med gå mot ulven. I slike tilfeller gir melder seg, begynner nye jakter. den opp fort. Selve byttets flukt er I Amerika er det regnet ut at en tydelig en del av stimulansen som voksen ulv har behov for ca. 6 kg skal til for å utløse et jag. kjøtt pr. dag. Det tilsvarer en velvokEn annen jaktmetode er sporing. sen elg eller tre voksne reinsdyr pr. Når ulven finner et ferskt spor, kan måned. På den kjente øya Isle Royaden følge etter det potensielle byttet le drepte en ulveflokk på 15 dyr i for å lokalisere forholdene for jakt. gjennomsnitt en elg hver tredje eller Den vil bruke overraskelsesmomen- fjerde dag. Dersom ulven ikke får tet ved plutselig å angripe mens byt­ fred i næringsområdet, vil den ta tet beiter eller hviler. Flere ganger er langt flere byttedyr. Utnyttelsesgra­ det registrert at ulven under slike for­ den blir desto mindre. hold gir seg god tid, vakter på og Ulven spiser også bær og gress, registrerer byttet over en tid før an­ men dette betyr lite for næringstil­ grepet settes inn. Om byttedyret opp­ skuddet. Slik kost har mest reguler­ dager jegeren som er på sporet, setter ende effekt på fordøyelsessystemet.

Ulven

Etter 3-4 måneder i og ved hiet begynner valpene å følge moren på jaktturer, men de vender ofte tilbake til hiområdet. Først når de er et halvt år gamle, tar valpene del i selve jak­ ten, og etter den tid spiller hiet ikke lenger noen større rolle i deres liv. Ulvens levealder synes å være me­ get lik den som ventes av en hund på tilnærmet samme størrelse, dvs. 12-14 år.

Fare for mennesker?

Ulvens ekskrementer kan ofte til forveksling likne hundelort, noe som framgår av vinterhildet over. Hårene i ekskrementene på bildet til høyre, som er tatt i juni, viser at ulven har spist av en elgkalv.

Noen steder har ulvene begynt å ut­ nytte åtsler, søppel og avfall fra men­ nesker. Dette er blitt et problem tiere steder i både Sovjetunionen og i SørEuropa. Dessuten kan ulven ta hus­ dyr. Spesielt sau på beite i ulveområdene er utsatt for angrep. Også hun­ der blir jaget og tatt. Med tam­ reinholdet i Norden vil en alltid ha en konflikt mellom ulv og mennesker i disse områdene. Der ulven skal be­ skyttes, bør den få muligheter til å tilpasse seg i det naturlige økosyste­ met, ellers vil den gjøre økonomisk skade. En sterk ulvebestand passer ikke der menneskene allerede har forrykket likevekten i naturen. 1 de områdene hvor naturen ikke er påvir­ ket av menneskelige inngrep, vil ul­ ven være en meget effektiv regulator av sykt og overtallig vilt og en nød­ vendig del av systemet.

Forplantning Ulven lever monogamt. Hunnen blir kjønnsmoden i toårsalderen og han­ nen normalt som treåring. Pardannelsen kan skje allerede i desember-januar, mens dyrene ennå lever i flokk. Det er den sterkeste av hannene i flokken som vinner hunnens gunst og danner par med henne. Brunsttiden

inntreffer vanligvis i mars, og da skjer paringen. Drektighetstiden er 62-63 døgn, og i denne tiden forlater paret flokken og velger ut sitt eget leveom­ råde. Histedet legges vanligvis i skogsterreng eller i de lave fjellom­ rådene, helst i dalene. Selve hiet gra­ ves i en passende sandbakke eller i et gammelt revehi. Ofte tar tispa til tak­ ke med en tilfeldig plass under et tett tre, i et skogsnar, tett buskas, bergsprekk eller under en rotvelte. Fødeplass er også registrert i utløer eller under forfalne bygninger i utmarken. Valpene blir født i mai-juni. Kul­ lets størrelse varierer, men det ligger på 3-5 i gjennomsnitt. Store kull på opptil 12 valper er registrert, også i Norden. Ved fødselen veier valpene ca. 400 g, omtrent som valpene til en stor hund. De er blinde ved fødselen, men øynene åpnes etter ca. 16 døgn. Ungene ammes i seks uker, og i den tiden holder hunnen seg i nærhe­ ten av hiet. Etter at valpene er av­ vent, gulper foreldrene opp halvfordøyd kjøttmat til dem. Ungene hol­ der til og leker i nærheten av hiet og går aldri langt av sted. Det hender at en ung hunnulv blir godkjent av for­ eldrene som en slags medhjelper og barnepasser.

Ulven er et fryktet dyr, og historiene er mange om dyrets blodtørstighet og angrep på mennesker i eldre tider. Spesielt finnes det mange historier om reisende med hesteskyss som blir angrepet og spist av en sulten ulve­ flokk. Mange av disse historiene er vandresagn og dermed tvilsomme. Men det finnes veldokumenterte be­ retninger om ulver som har drept mennesker, spesielt barn, og fortært dem, og ikke alle disse angrepene kan tilbakevises som resultat av rabi­ es. Man kan gå ut fra at ulven er fysisk i stand til å drepe et menneske. Frykten for ulv er likevel sterkt overdrevet i dag. Med den beskjedne ulvebestand som finnes, og med den tilgang på føde som finnes i våre sko­ ger, utgjør ikke ulven noen reell fare for våre liv. Ulvens nedarvede frykt for mennesket er så sterk at den vil søke seg bort ved det minste tegn til menneskelig aktivitet. Det kan fors­ kere som har arbeidet med ulvesporinger i Norden i de senere årene, bekrefte. Selv når man nærmer seg ulv som ligger ved et nydrept bytte­ dyr, vil den flykte. Det er ikke kjent fra nyere tid at ulven har vist aggres­ sivitet overfor mennesker i Norden.

Jakt I Norge og Sverige er ulven totalfredet, og jakt vil bare være aktuell i forbindelse med dispensasjoner for felling av skadeulv. Også i Finland er ulven fredet, men i reinbeitedistriktene gis det ofte fellingstillatelser, og atskillige individer skytes hvert år. Av våre naboland i Norden er det Finland som har de beste tradisjoner omkring ulvejakt. Fangst med flaggline. Bruk av

41

Jerven Utbredelse og bestand Jerven, Gulo gtdo, hører til mårslekten, og etter nyere systematikk finnes det bare én art i verden. Man deler arten i to raser, europeisk jerv, Gulo gulo gulo, i Europa og Asia, og ame­ rikansk jerv, Gulo gulo luscus, på det amerikanske kontinentet. Utbredelsen er begrenset til den nordlige halvkule, og dyret treffes helst i barskog. Jervens utbredelse er nesten identisk med utbredelsen av Jervens utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.

Ulvejakt medflaggline eller lappesnor er en gammel jaktform som i dag bare er i bruk i Finland og Sovjetunionen. Ulven ringes inn ved hjelp av en lang line med røde plaststrimler. Ulven våger ikke å passere snoren med de flagrende strimlene, og mulighetene for å få felt den et eller annet sted inne i ringen er derfor til stede.

flaggline eller lappesnor er en måte å fange ulv på som er vanlig i Sovjet­ unionen og Finland. I Norge og Sve­ rige er denne metoden kjent fra tidli­ gere perioder. Kort beskrevet er me­ toden slik: Ulven sover om dagen, og da er det mulig å ringe den inn, særlig etter et snøfall. Flagglinen er en sterk snor eller rep med 3 x 30 cm røde plastbånd (tidligere brukte man tøyfiller) med 40 cm mellomrom. Den hvilende ulven ringes inn med denne linen i en omkrets på ca. 10 km. Linen henges opp på åpne plasser slik at den synes godt, og slik at den henger ca. 80 cm over snøflaten - altså i en slik høyde at plastbåndene berører ulvens rygg om den forsøker å gå under tråden. Linen strykes gjerne med terpentin slik at den blir mer effektiv om natten. Ulven viser en forbausende redsel for en slik line, og den tør ikke passere den. Man har holdt ulv inne i en slik ring i en hel uke. Selve jakten foregår ved høylys dag. Noen jegere er plas­ sert på lokaliteter utenfor linen, mens jagere følger ulvesporet og skremmer

42

opp dyret. Det vil springe rundt inne i ringen og kan felles av postjegeren. Vanligvis holder det god fart, og je­ geren må være en dyktig skytter for å treffe riktig. Andre jaktmåter. Lokking er en metode som brukes i netter med full­ måne. Jegeren velger ut en høvelig plass med god utsikt og med vinddra­ get imot. Når ulvene kaller på hver­ andre, etterapes ulingen. På denne måten kan en lokke en ulv inn på skuddhold (eller fotohold?). Enslige ulver er lettest å lokke, og spesielt tisper som prøver å samle kullet med ungulver. En annen jaktmetode som dels nyt­ tes, er vakt ved et kadaver. Denne metoden er ikke særlig effektiv på ulv, for mange ulver har lært seg å ikke vende tilbake til et felt dyr. Gjennom tidene er de fleste ulver tatt på gift i åte, og bare de som aldri vendte tilbake, overlevde. Utsultede ulver kan imidlertid komme til kada­ veret, og i Finland har det derfor hendt at revejegere har fått ulv som bytte ved en slik vakt i månelyse netter.

den boreale barskogen, dvs. fra Nor­ den tvers over de nordlige delene av Sovjetunionen til Stillehavet og vide­ re over i Alaska, Canada og nordlige deler av USA. Den finnes ikke i polare strøk som Svalbard og Grønland (skal være observert én gang på Grønland). Selv om jerven først og fremst er et skogsdyr, kan den påtref­ fes også i fjellet og på tundraen. På den sibirske tundra finner man den helst om sommeren. Om vinteren vil den ha skog omkring seg. I Europa finnes jerven i Norge, Sverige, Finland og Sovjetunionen. Den finske jervbestanden var på det laveste i midten av 1970-årene etter mange års intens jakt. Skudd­ premien ble tatt bort, og arten ble fredet sør for reindriftområdene. Dette fikk positiv virkning, og be­ standen begynte å vokse. I 1980 ble Bestandsstørrelse for norske jervbestander basert på registreringer fra perioden 19781988. (Direktoratet for naturforvaltning.)

Bestand

Bestandsstørrelse Abs. Sanns. min. min.

Den nordøstfennoskandiske jervregion Pasvik - Enareforekomsten Varangerforekomsten Gaisseforekomsten Den nordskandinaviske jervregion Stabbursdalsforekomsten Reissastammen Tromsstammen Ofotenforekomsten Saltenforekomsten Saltfjellforekomsten HelgelandNamdalsforekomsten Blåf jellstammen Fossenforekomsten

2

9

1 0 1

5 1 3

79

123

3 13 42 3 5 2

6 18 68 6 6 4

7 4 0

9 5 1

Den sørskandinaviske 37 jerv region 4 Sylainestammen 4 Femundstammen Dovre-Trollheimenstammen 15 3 Rondanestammen 2 Jotunheimforekomsten 2 Fjoirdaneforekomsten 4 Har dangerviddastammen Setesdal-Ryfylkeforekomsten 1 0 Telemarksforekomsten Glå.mdalsforekomsten 2 Hele landet

118

52

6 5 18 4 2 2 10 2 1 2 184

Norgeskart med jervregioner, stammer og forekomster (Direktoratet for naturforvaltning).

jervbestanden anslått til ca. 70 dyr, noe som også skyldes innvandring fra Sovjetunionen og muligens fra Sve­ rige. De viktigste områdene for jerv finner man i Salla, Kuusamo og Suomussalmi. Også den svenske jervbestanden har økt i de senere årene. Totalbe­ standen er nå på mellom 100 og 150 dyr, hvorav ca. tre fjerdedeler be­ finner seg i Norrbottens lån. Jerven er totalfredet i Sverige. Norge hadde tidligere en meget

stor og livskraftig jervbestand i de høyereliggende skogområdene og i fjellet. Skuddpremiestatistikken viser at det fram mot århundreskiftet ble felt et femtitall jerver i gjennomsnitt hvert år. Enkelte år var tallet tre ganger så høyt. Lavmålet kom i 1930årene, men i etterkrigsårene økte fel­ lingstallene igjen. Etter 1955 er be­ standen sunket jevnt, og i 1973 ble jerven fredet i Sør-Norge til og med Sør-Trøndelag fylke. I resten av lan­ det ble det fra 1975 innført yngletids-

43

De store rovdyrene

fredning i perioden mars-mai. Fra 1982 er jerven fredet i hele landet. Siden den tid er bestanden økt noe i enkelte fjellområder, og i alle fall er skadene på bufe blitt atskillig større. Derfor satte Direktoratet for natur­ forvaltning i gang et rovviltprosjekt til å utrede jervbestanden. Materialet ble samlet inn i perioden 1978-1983, og det viser en totalbestand på 120180 individer fordelt på tre jervregioner med til sammen 22 stammer og forekomster. Bestander hvor for­ plantninger er påvist, kalles stammer, og det er påvist åtte slike stammer i Norge. Resten er forekomster med usikker status og levedyktighet. På grunnlag av det materialet som er samlet inn i forbindelse med Rovviltprosjektet, og med dagens forvalt­ ningsregler, regner ikke forskerne jerven som en direkte truet art i Nor­ den. De totale bestandstallene er likevel små, og arten regnes for sårbar.

Utseende Jerven hører til de fire store rovdyre­ ne i Norge, men av størrelse er den ikke særlig imponerende. Gjennomsnittsvekten for fullvoksne hanner ligger på ca. 15 kg. Vanligvis er hun­ nene klart mindre enn hannene, idet gjennomsnittsvekten for voksne hun­ ner er ca. 10 kg. Hanner på opptil 25 kg er registrert i Norden, og det på­ stås at riktig store hanner kan bli 35 kg. Kroppslengden er 70-85 cm og halen 15-25 cm. Uten hale ville en mørk jerv til forveksling minne om en liten bjørn om ikke jerven var så lav. Boghøyden er bare 40-45 cm. Når jerven beveger seg, trår den helt ned på forlabbene, mens hælen på bakfoten ikke blir satt fullstendig ned. Man kaller jerven for delvis så­ legjenger, og sporene er store med tydelig merke etter hæl. Framfoten kan ha en lengde på opptil 16-17 cm. Både for- og bakføttene har fem tær med krumme klør som egner seg til klatring i trær og steinblokker, eller til å klore seg fast i huden på reinsdyr. De brede, store labbene har god flyteevne på snø. Hodet er bredt (bredere enn høyt), noe som skyldes de kraftige tyggemusklene. Bittet er utrolig kraftig

44

Jervens fotavtrykk er påfallende store, når man tar i betraktning at det dreier seg om et dyr som ikke veier mer enn omkring femten kilo. Bildet til høyre viser at jerven har tatt seg fram i dyp snø.

sett i forhold til dyrets størrelse. Øre­ ne er små og runde med lys kant. De er nesten skjult i pelsen. Kroppen er tett og kraftig, men dyret er likevel utrolig smidig. Jerven kan krølle seg sammen til en fullkom­ men ring, og den sover iblant sammenkrøllet slik at bakbeina hviler på skuldrene. Jerven kan komme gjen­ nom åpninger på tjue centimeters diameter. Lemmene har kraftige muskler, noe som gjør dyret til en særdeles utholdende løper. Den kla­ rer seg under de vanskeligste snøfor­ hold. I snø beveger jerven seg som oftest i det som kalles kort galopp. Det ser ut som den ruller bortover snøflaten. Blir det vanskeligere å ta seg fram, eller den får det travelt, slår jerven over i sprang. Sporavtrykkene blir da som parspor eller trespor. Trav brukes bare på hardt underlag, mens skrittgang er sjelden. Pelsen er tett og svært varmeisolerende. Dekkhårene er lange og grove, og de dekker bløt og tett bunnull. Jervskinn skal være det beste pels­ verk som kant på anorakker og feltjakker. Hårene fryser ikke sammen selv om skinnet er vått. Fargen varierer fra brunsvart til

mørkebrun. På hver side av kroppen er det en lysebrun stripe fra hodet til haleroten. Om vinteren er de lyse sidestripene mer gulbrune, ryggsiden er brunsvart og beina og buksiden nesten helt svarte. Begge kjønn har samme farge. Ungene er lysere enn de voksne, og en lys kant rammer inn de mørke partiene rundt øynene og snuten. På halsen og brystet kan det finnes hvite eller gulbrune flekker som varierer fra individ til individ. Hårfellingen skjer to ganger om året. Vinterpelsen begynner å løsne i mai-juni. Fellingen begynner ved skuldrer og sider, og håret løsner jevnt og i dotter bakover til halero­ ten. Det løse håret gnikkes av på stubber og henger ofte igjen i trådene på grensegjerdene på samme måte som etter bjørnen. I september/oktober blir den lette sommerpelsen tette­ re og lengre. Sanseapparatet er tydeligvis ikke så godt utviklet hos jerven som hos bjørn og ulv. Det er forholdsvis lett å overraske jerv i terrenget. Hørselen betegnes som middels. Det samme kan sies om synet. Luktesansen er god, og den brukes flittig til å spore opp byttedyr eller åtsler. På sporin-

Jerven

ger ser en hvordan jerven lukter seg fram til bl.a. knokkeldeler og fellgevirer under 50-60 cm dyp snø eller til en død rein under en to meter tykk snøskavl.

Levevis og atferd Jerven holder til i den store, ubebod­ de villmarken. Den skyr bebodde områder og arealer som forstyrres av mennesker. Den er ikke spesialisert til bestemte terrengtyper, men det ser ut til at den liker å ta seg fram på furumoer og åskammer i fjellom­ rådene. Noen bestemt døgnrytme er heller ikke funnet. Sporinger viser at jerven først og fremst er et nattdyr eller skumringsdyr, men det er slett ikke uvanlig å se dyret i aktivitet ved høylys dag. Det er vanskelig å finne

noen regelmessighet i jervens døgn­ rytme, selv om noen forskere mener at den har en aktivitetssyklus med 3-4 timers aktivitet og like lang hvile. Værforhold og tilgang på mat kan påvirke denne rytmen. Voksne jerver vandrer meget, men all vandring skjer innenfor et bestemt område - et revir. Sporinger har vist forflytninger på 30-40 km pr. døgn. Dyret lunter av sted over viddene. Farten er ikke stor, men det går jevnt og trutt. Under denne vandringen sø­ ker jerven gamle slakteplasser og kjøttgjemmer som den har i ur og snøhuler, eller den søker byttedyr og kadavre. Revirenes størrelse er ikke fullstendig fastlagt. I Norden har det vært undersøkt arealer på opptil 60 km i diameter for hannjerv og 20-25 for hunn. Mindre arealer er også kjent.

Iblant klatrer jerven i trær, særlig skjer dette under lek eller når den blir skremt. Det hender også at jer­ ven bærer mat opp i trærne. Ved sporinger er det observert at jerv i nytt terreng ofte klatrer opp i furutrær, muligens for å orientere seg. Jerven svømmer også, og den synes ikke å gå av veien for å krysse elver eller sund, selv om eldre littera­ tur oppgir at jerven nødig går i vann. Revirene markeres med duft. Jer­ ven har i likhet med andre mårdyr analkjertler som utsondrer et sekret som avsettes på busker, steiner og alt annet som jerven kommer i berøring med. Dette sekretet er viktig i revirmarkeringen, men også urin og eks­ krementer brukes til å vise revirets grenser. Markeringen legges høyt og vindeksponert slik at duften lett spres til omgivelsene. Jerven opptrer som oftest alene. De fleste observasjoner er av enslige dyr. To eller flere dyr sammen er stort sett hann og hunn i paringstiden eller en familieguppe bestående av tispe og unge(r). Reviret forsvares mot andre jerver av samme kjønn. Jerven er på ingen måte farlig for mennesker. Det har hendt at den i pressede situasjoner under jakt har bitt etter mennesker. I ett tilfelle bet dyret seg fast i jegerens ski, men an­ grep på mennesker er ikke kjent.

Næring

Jerven er et lite sosialt dyr, og bortsett fra at hann og hunn treffes i paringstiden, dreier det seg alltid om mor og unger når man ser flere dyr sammen. Bildet viser jerv unger som ut­ folder sine ferdigheter som klatrere.

Reinsdyr er jervens hovednæring overalt i artens utbredelsesområde. Jakten foregår ved at jerven kommer seg opp på ryggen av rein som graver i snøen, eller som ikke raskt nok kommer seg unna i løs snø. Det synes ikke som jerven er en særlig dyktig jeger. Frisk rein i flokk viser utrolig liten skyhet for jerv, som sjelden går til angrep i slike tilfeller. Som oftest tar jerven strørein og svake dyr som holder seg utenfor flokken om vin­ teren. Når jerven er kommet på ryggen av reinen, henger den fast mens den bi­ ter i nakken. De kraftige kjevene tyg­ ger sund nakkesenen, og dermed stu­ per byttet i bakken. Når forholdene ligger til rette, kan en jerv på denne måten ta flere byttedyr i rask rekke­ følge. I Pasvikdalen i 1974 klarte en

45

De store rovdyrene

jerv å drepe 21 rein i løpet av tre døgn. På jervens spiseseddel står også andre store byttedyr, f.eks. elg, men det er svært sjelden at jerven selv klarer å drepe slike store dyr. Sau på fjellbeite kan imidlertid være svært utsatt enkelte steder. Jerven setter også stor pris på kadaver etter rein, elg eller husdyr, som den lukter seg fram til eller dumper borti på de lan­ ge vandreturene. Når en slik ressurs finnes, eller et byttedyr er nedlagt, begynner jerven straks et nitid parteringsarbeid. Deler av byttet blir gnagd av og fraktet bort og gjemt. Rundt en slakte- eller kadaverplass vil det etter hvert være en rekke kjøttgjemmer i snøskavler, mellom steiner, i vann og kilder eller inntil bergblokker og kratt. Det er også observert at et helt reinhode med ge­ vir er båret høyt opp i et tre, men dette er ikke noen vanlig lagringsmåte. Jerven er opptatt i dage- og ukevis

ved kadaveret for å ta vare på byttet, som ofte plyndres av rev, ørn og ravn. Gjemmene og lagringsplassene søkes opp senere for å frakte byttet til hiet eller for å fortære det på stedet. Det er registrert at gjemmene ble oppsøkt et helt år etter lagring, og da var det selvfølgelig bare knokkeldeler igjen. Jerven tar også mindre dyr som den kommer over, eller som den fin­ ner døde. Smågnagere er en viktig del av kosten. Likeledes er det funnet rester av rev, hare, fugl, frosk og insekter i jervmagen. Den tar gjerne egg. Heller ikke bær er noen sjelden­ het, og det er registrert at jerven har spist atskillig overvintret krekling om våren. Også fisk setter jerven stor pris på. Fisk ble ofte brukt som åte på jervjakt tidligere, og ved sporing ser man at jerven ofte besøker steder hvor pilkefiskere har holdt til. Der ligger det gjerne fiskeavfall og små­ fisk igjen i snøen.

Bildet viser en kampsone hvor en jerv drepte en reinsimle i Pasvik. Reinen stod og gravde i snøen da jerven kom og sprang direkte opp på reinens rygg. I byks rundt furutreet prøvde simla å riste av seg rovdyret, men måtte gi tapt. Den døde simla kan skimtes i bakgrunnen i bildet (til høyre for furustammen). Hundre meter til høyre for furua ble simlas kalv også drept like etterpå.

46

Jerven blir ofte sett på som en blodtørs.ig jeger, men i virkeligheten kan den ikke regnes blant de dyktigste jegerne, sammenliknet mei mange andre rovdyr. Derfor lever den også i stor utstrekning av åtsler. Men den kan ogsj selv ta store dyr, spesielt om vinteren, nårf.eKs. reinen kan være hemmet av dyp snø, mens jerven flyter mer oppå, takket være sine brede poter.

Forplantning Jervens brunsttid strekker seg over en lang periode. Paring er konstatert helt fra mars til september, men den viktigste brunsttiden er mai-juni. I paringstiden vandrer hannjerv over store områder, og de kan besøke fle­ re tisperevir, for jerven er ikke mo­ nogam. Det er registrert at hunnjerv som har små unger i hiet i mars-april, har hatt besøk av hannjerv for paring. Tross den lange tiden i brunst blir alle ungene født til samme tid, nemlig i februar-mars. Dette skyldes forsin­ ket implantasjon, som jerven har i likhet med mange andre mårdyr og med bjørnen. Det befruktede egget fester seg ikke til livmoren straks etter paring, men blir liggende i dvale til omkring januar måned året etter at befruktningen er skjedd. Den aktive drektigheten er på ca. 30-40 døgn, mens den totale drcktighetstiden kan være på 270 dager eller mer. Tispa kan få unger hvert år, men om det er vanlig i naturen, vites ikke. Det har vært antydet at det normale er at jervhunnen bærer fram nytt kull annethvert år. Dette er trolig avhen­ gig av næringstilgang og bestand. Hiet legges oftest i snøfonner som gjerne ligger inntil en fjellvegg. I skogsterreng er hi også funnet under snødekket vindfall eller under natur­ lige hulrom i tilknytning til steinblok­ ker og ur. Selve higangen kan være svært lang. Ett undersøkt hi hadde et gangsystem på til sammen 48 meter. Ofte er det også sideganger til mat­ forråd eller til ekskrementer. Ofte er det registrert at hiet er forlatt, og et reservehi i nærheten er tatt i bruk. I Pasvikdalen ble en tispe på flytting med ungene observert. Hver natt lå ungene i hulrom inne i steinurer mens moren hentet mat. Neste dag vandret de videre. Ungene ble delvis båret og delvis slept etter tur. Hiåpningen er trang, ca. 22-25 cm i

De store rovdyrene

diameter, og inn der kommer verken ulv eller bjørnehund. Ungene ligger som oftest på underlag av snø, is eller stein, men det er også registrert underlag av mose, lav, skinnbiter og fjær fra byttedyr. En til tre unger er vanlig (oftest to). Fire unger er fun­ net i noen sjeldne tilfeller. Ungene er på størrelse med lemen når de blir født, dvs. ca. 13 cm lange. Fødsels­ vekten er ca. 90 gram. Ammingen varer i 5-6 uker, og deretter vennes ungene gradvis til kjøttmat som mo­ ren bærer hjem. Ungene utvikler seg raskt. I mai følger de moren på jaktferdene, og allerede i oktober, i en alder av 7-8 måneder, har ungene nådd full voksen størrelse. Kullet oppløser seg, og de unge kan skaffe seg føde selv. Etter 13-14 måneder er de kjønnsmodne. Hunnjerven føder altså sine første unger som toåring. I vill tilstand kan jerven bli 12-14 år gammel, i enkelte tilfeller opptil 18 år. Eldste aldersbestemte jerv i Nor­ ge (skutt dyr) var 14 år. De to jervene som holdes i innhegning på Universi­ tetet i Oslo, ble fanget i 1969 og er dermed 17 år gamle (våren 1986).

Jakt Ettersom jerven nå er fredet i hele landet, er jaktmulighetene begrenset til dispensasjonsjakt i forbindelse med husdyrskader, eller til felling etter den såkalte nødvergeparagrafen i viltloven. Jakt med hund. Jervjakt med hund har ikke hatt stor utbredelse i Norge og er nå bare tillatt etter dispensa­ sjon. I Finland derimot er slik jakt av stor betydning. Det er store og krafti­ ge hunder som brukes, ofte storvoks­ te karelske bjørnehunder. Jaktfor­ men er interessant, men for at den skal bli effektiv, kreves det utholden­ het og god kondisjon av jegeren og vidtstreifende, kamplystne hunder. Teknikken er at hunden jager jer­ ven opp i et tre, noe jerven tydeligvis er vant til når den overraskes av en ulveflokk. Ulven er forresten det eneste rovdyret som truer jerven. Den bruker samme forsvarsmekanis­ me overfor en stri og temperaments­ full hund. Det er viktig at hunden er forsiktig og ikke gir los på langt hold. 48

Ellers vil jerven flykte istedenfor å søke opp i et tre, og det er temmelig umulig å komme på skuddhold under en bevegelig los. Når jerven felles, bør hunden kop­ les, for jervbittet er svært kraftig, og det knuser hva som helst. Jerven kan være en farlig motstander i kamp med en unghund. Sporingsjakt har vært prøvd mang en gang også her i landet, men det er en vanskelig jaktform, som sjelden lykkes. Jerven har en lang sporrute pr. døgn, og det kan dermed bli svært krevende å nå den i dagleiet. Den legger seg også gjerne slik at den har oversikt over sitt eget ankomstspor (bakspor), og den vil derfor ofte ha forlatt leiet når jegeren kommer til. Dette har mange jervjegere opplevd, og utholdende sporingsjegere har mange opplevelser om jervens mange unnslippingsmanøvrer. Jegeren bør ikke følge sporet sla­ visk, men bevege seg mest mulig på siden av dette. Bevegelsen bør være jevn og rolig. Plutselige og brå beve­ gelser må en passe seg for. Når en finner jerven i leiet, må en ikke stop­ pe, men fortsette framrykkingen. Det er nemlig ofte en brå forandring i bevegelsen som skremmer dyret på flukt. Geværet gjøres skuddklart mens man går, og bevegelsen stoppes bare i skuddøyeblikket. Den samme metoden kan gjerne brukes av fotojegeren. Åtejakt er heller ikke noen lett jaktform. Dersom kadaveret ikke er helt ferskt, kommer jerven dit svært uregelmessig og usikkert. Åtejakt kan derfor bety lang ventetid. Men når jerven kommer, kan den bli et lett bytte for jegeren enten han har våpen eller fotoapparat. Jerven er ikke så mistenksom og lettskremt som bjørnen og kommer derfor gans­ ke rakt på kadaveret. Skyteplattformen (observasjonsplattformen), om man har en slik, bør være i 6-8 meters høyde over bakken og helst 60-100 meter fra åtet. Jerven er ikke redd for åpne partier, så kadaveråtet kan gjer­ ne ligge på en åpen myr. Før i tiden ble det ofte brukt gift i kadaveret, eller man satte opp for­ skjellige felletyper. Gift er nå for­ budt, og all fellebruk er strengt regu­ lert.

Gaupa Utbredelse og bestand Gaupa er Norges eneste ville katte dyr (familien Felidaej. Systematik ken omkring gaupene er uklar, mei en alminnelig oppfatning er at gaupe ne hører hjemme i slekten Felis (sm; kattedyr), og at det finnes tre gaupe arter. Andre mener at gaupa utgjø en egen slekt, Lynx, og at det er fen arter. Vår gaupe, Felis lynx, er utbred fra Pyrenéerhalvøya og Skandinavi; Gaupas antatte utbredelse (markert med rødt) i Norge i 1980-årene.

Gaupa

gjennom Sibir til den nordlige delen av Nord-Amerika. 1 den sørlige delen av Nord-Amerika lever rødgaupa, Felis rufus. Den tredje gaupearten er ørkengaupe eller karakal, Felis caracaF som er utbredt i Afrika og Asia. Noen mener at gaupene i Nord-Ame­ rika utgjør en egen art, kanadagaupe, og at også Pyrenéerhalvøya og Bal­ kan har sin egen gaupeart, pantergaupe. Men det er i dag en vanlig oppfatning at kanadagaupe og pantergaupe er underarter av vår egen gaupeart, Felis lynx. Av alle gaupetypene er vår gaupe den største og kraf­ tigste. Utbredelsen av vår gaupe er be­ grenset til skogområder på den nord­ lige halvkule, og den finnes i et belte fra Nord- og Øst-Europa over Sovjet­ unionen og Nord-Asia til Stillehavet. I Finland finnes gaupa over det meste av landet, og takket være to­ talfredning har bestanden økt i de senere årene. Bestanden, som har sin hovedtyngde i de sørøstre delene av landet, sør for reindriftområdene, er i 1980 beregnet til ca. 225 dyr. Også i Sverige finnes gaupa over det meste 4.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

Det finnes forskjellige fargevarianter av gaupe. Dyret på bildet er av den typen som før i tiden ble kalt kattegaupe, og som haren rødaktig bunnfarge med tydelige, mørkere flekker.

av landet. Bestanden er beregnet til å være i størrelsesorden 600-800 dyr. Den kan jaktes fritt i vanlig jakttid. Her i landet har gaupa aldri vært så truet som de andre store rovdyrene. Derfor ble den heller ikke tatt med i den store undersøkelsen som Direk­ toratet for naturforvaltning satte i gang i 1980. Arten finnes utbredt over store deler av landet, tynnest på Vestlandet og i Finnmark. Bestanden har lenge vært i vekst, og i dag tror man at det finnes mellom 300 og 400 gauper i Norge. På grunn av mangel­ fulle registreringer er imidlertid tallet meget usikkert. Det felles 25-35 gauper hvert år, og jakttiden er i hele landet fra 21. august til og med 15. mai.

Utseende Vekten for fullvoksne hanngauper varierer mellom 15 og 30 kg og for hunnene mellom 10 og 20 kg. Kroppslengden er 70-140 cm og halen

15-25 cm. Boghøyden kan gå helt opp i 75 cm, for gaupene har forholdsvis lange og kraftige lemmer. Hodet er rundt med todelt skjegg under haken. Ørene er store og buskete. Halen er halvlang, som om den skulle være kappet av. Gaupa er tågjenger, med fire tær med kraftige klør på framføttene og fem på bakføttene. De omtrent 4 cm lange og nåleskarpe klørne kan trek­ kes inn, og avtrykk etter dem sees svært sjelden i dyrets spor i snøen. Ganglaget og hele gaupas vesen er bløtt, elastisk og smygende. Derfor kan den ikke forveksles med noen annen art. Av utseende regnes gaupa for et vakkert rovdyr med staselige trekk. Hodets farger går i brunt, hvitt og svart, typisk broket. Buken er hvit. Karakteristisk er de svarte øreduskene og den svarte halespissen. Øynene er store og gule med spalteformete pupiller. Pelsen er jevn og tykk. Om sommeren er den rødlig og om vinte-

49

Gaupa

Om vinteren har gaupa gråhvit pels med mørke prikker eller flekker. Gaupa på bildet har lagt seg for å hvile i nærheten av et stivfrosset kadaver, som representerer et kjærkomment matlager under snøforhold som gjør jakten slit­ som, selv for en gaupe.

ren gråaktig. Iblant er hele pelsen broket med vakre, svarte flekker. Dyret kalles da for kattegaupe. Andre gauper kan være ensfarget rødbrune med tydelige mørke flekker på beina. Da brukes betegnelsen revegaupe. Atter andre kan være jevnt gråbrune med to uklare rader av flekker midt etter ryggen. Denne varianten har betegnelsen ulvegaupe. De forskjelli­ ge fargetypene kan opptre i samme ungekull. Revegaupe-typen oppgis å være den vanligste, mens kattegaupetypen er mest sjelden. Det er vel derfor den regnes for å være vakrest. Hårskiftet skjer to ganger i året, og nokså umerkelig. I mai måned begyn­ ner røytingen fra hodedelen, og håret løsner litt etter litt langs hele krop­ pen. Større dotter forekommer ikke. Pelsskiftet i september går enda mer ubemerket. De nye hårene utvikler seg under det tynne sommerragget,

og pelsen blir tykkere og gir utmerket isolasjon mot kulden. Av gaupas sanser er hørselen best utviklet. Under gode forhold kan den høre harens stille bevegelser på beiteplassen på 250 meters hold. Også smågnagernes høye kallelyder trenger igjennom til gaupas hørselssans. I forsøkssituasjoner har man påvist at en gaupe hører lyden av en politifløyte på 4,5 km avstand. Lokalisering av byttedyr skjer van­ ligvis ved hjelp av hørselen, men også synet kan ha stor betydning. Gaupas synssans må regnes for god, for den ser et rådyr på 500 meters avstand om dagen og på 175 meters avstand i måneskinn. En vånd ser den på 50 meters hold. Selv om kattedyrenes luktesans regnes for å være dårlig, må det påpekes at gaupa bruker den ganske ofte, for eksempel for å finne riktig retning på et spor, søke etter friske spor eller grave fram mat fra et vanskelig sted. Gaupa er en dyreart som lett tilpas­ ser seg, men den viser ikke samme varhet eller samme bruk av instinktapparatet som f.eks. bjørn og ulv. I undersøkelsesområder kan gaupa la

seg fange gang på gang i samme felle, noe som i hvert fall ikke er mulig med ulven. Forsvarsmekanismen er i alle fall godt utviklet. Allerede som unge kan den sette en fiende ut av spillet ved tilsynelatende overgivelsesoppførsel. Den kaster seg på ryggen og river opp det angripende dyrets myke bukside med sylskarpe klør. Denne forsvarstaktikken er blitt mang en uerfaren jakthunds bane.

Levevis og atferd Gaupa liker seg best i gammel og uryddig skog, men den har i våre dager tilpasset seg alle skogtyper, også slike som ligger nær bebyggelse og veier. Helst liker den litt variert terreng, hvor den om dagen hviler i landskapets høyeste områder, som bakker, skrenter, berg eller fjellpartier. Vanligvis velger den nettopp en bratt ur til hvilested og kveiler seg sammen på en stein eller et utspring der den har god oversikt over sitt bakspor. Dermed ønsker den å sikre seg mot at en jeger med hund eller en ulveflokk kan komme overraskende på den. En enslig ulv eller hund kla-

På en kavlebro over en myr står gaupas fotav­ trykk skarpt og klart i det tynne snølaget. I det run­ de avtrykket finnes det ikke avtrykk etter klør, ettersom dyret trekker klørne inn når det beveger seg, akkurat som katten. På bildet helt til høyre er snøen så dyp at føttene har subbet nedi for hvert skritt.

51

De store rovdyrene

rer den nok å hamle opp med. Når gaupa i skumringen drar ut på jakt, søker den seg fra hvileplassen til et helt annet slags terreng. Lydløst går den langs myrkanter og vierkratt, gjennom flatehogstområdenes løvkratt og åkerkantenes tette bjørkeholt. I slikt terreng vet den at den kan overraske byttet og skaffe seg til­ strekkelig med mat for en dag eller to. Her gjennomtråler den tykninger og kratt etter småvilt, men hvis ter­ renget er tomt, legger den kursen mot granholt langs åkrene etter hjort og rådyr, eller til lavmoer etter rein. Til gaupas livsmiljø hører alltid såkal­ te gjennomgangsterreng, der den ver­ ken oppholder seg i lengre tid eller søker næring. Gaupene er hovedsakelig aktive om natten. I god tid før det blir skumt, setter de seg i bevegelse og jager hele den kveldsmørke tiden. Da er også de viktigste byttedyrene i tra­ vel virksomhet. Den aller mørkeste tiden ved midnatt hviler de, for selv det mest mørketilvente øye kan ikke se noe i fullstendig mørke. Når natten går over i morgengry, begynner gaupa igjen å jage og kan fortsette med det, hvis ikke jaktlykken er god, like til morgentimene. I brunsttiden i mars kan man treffe på gauper også midt på dagen, spesielt i avsideslig­ gende områder. Jakten er ikke alltid vellykket, skjønt gaupa må regnes som en for­ holdsvis god jeger. Av harejaktene lykkes hver annen eller tredje, men i reinjakten gir tre av fire forsøk resul­ tat. Når gaupa jager fugl i snøgroper eller hønsefugler som sover nedgravd i snøen, gir ett av tre-fire forsøk re­ sultat. Gaupas sporsti er svært rett når den forflytter seg, men når jaktiveren stiger, forandres bevegelsen. Når den har funnet et ferskt spor og fastslått retningen, søker den så grundig i ter­ renget at en erfaren, god jakthund ikke gjør det mer nøyaktig. Lydløst sniker den omkring og stopper iblant opp på høyder eller oversiktlige ste­ der for å sitte på samme vis som en katt og lytte. Terrenget saumfares grundig og effektivt, og av og til krys­ ser den sitt eget spor for å få med seg alt. Den vanligste bevegelsesmaten er

52

gange med lange skritt. Når gaupa skifter terreng, går den svært målbe­ visst via åskanter, elvedaler og innsjøstrender eller langs åpninger i sko­ gen. Under flukt slår den over til trav eller galopp, det samme som når den jager. Når byttet innhentes, går beve­ gelsen over i lange, elastiske hopp. Hver hanngaupe har et vidstrakt leveområde hvor den ikke tåler andre gauper enn en hunn og avkommet. Størrelsen på leveområdet varierer med næringstilgangen og brukbare jaktområder. Nyere undersøkelser tyder på at områdene er på 200-500 km2, men de kan være mindre enn 200 km2 dersom småviltbestandene er rikelige. Hele leveområdet er vanlig­ vis ikke effektivt jaktområde. Mel­ lom de gode jaktmarkene ligger gjennomgangsområder hvor gaupa beve­ ger seg nokså raskt. Særlig hanngaupa streifer mye fra jaktområde til jaktområde. Den hviler gjerne i oppholdsområdene, som ligger litt høyt i terrenget, og hvor den har god over­ sikt. Den søker stadig tilbake til de samme hvileområdene. Slik gjennomstreifer den de forskjellige jakt­ områdene med ujevne mellomrom.

Næring Gaupa er først og fremst småviltjeger. Hare er det absolutt viktigste byttedyret, men ellers varierer næ­ ringssammensetningen atskillig fra sted til sted og fra årstid til årstid. Den tar de byttedyrene den rår med og som er tilgjengelige. Skogsfugl, smågnagere og rev er viktige bytte­ dyr. Noen ganger går gaupa inn i et revehi og kan der ta både voksen rev og revevalper. Her i Norden er rådy­ ret blitt et meget viktig bytte. Gaupas sterke stilling i forhold til andre rov­ dyr kan nok i stor grad forklares ut fra rådyrbestanden. Også rein og sau blir tatt av gaupa. I en finsk undersøkelse ble det påvist at gaupa om høsten og tidlig på vinte­ ren mest levde av hare, smågnagere og skogsfugl (orrfugl og storfugl). Ut­ over vinteren ble bestandene av disse byttedyrene stadig mer glisne, og da gikk gaupa over til å ta hjortedyr (i dette tilfellet hvithalehjort og rein). Jaktteknikken består i å smyge seg inn på byttet og foreta overraskel­

sesangrep. Under smygingen be- ! nytter gaupa seg av skjul i terrenget, I og den kan også ta hensyn til vindret­ ningen, påstås det. Angrepet settes inn fra kort hold, og etter noen få byks er gaupa på byttet. Den er ingen utholdende løper, og dersom byttet ikke er innhentet etter 20-30 meter, gir den som oftest opp. Det er registrert at gaupa kan ligge og vente på at byttedyret kommer så nær at den kan foreta overraskelsesangrep. Under angrepet hopper gaupa på byttedyret. Smådyr tar den rett i klør­ ne. Gjelder det større dyr, hopper den opp på ryggen av dyret og avliver det ved bitt i strupen. Strupebitt er karakteristisk for gaupas jaktteknikk. Byttedyret dør sannsynligvis av en kombinasjon av sjokk og kvelning. Etter at byttet er avlivet, tar gaupa seg gjerne en hvilepause og begynner først litt senere å spise av byttet. Lår, bog, hals og innvoller blir spist først. Den suger ikke blod, som mange har hevdet, men det hender ofte at gaupa slikker blod fra såret under avli­ vingen. Gaupa foretrekker ferskt kjøtt, og den tar derfor om mulig nytt bytte istedenfor å oppsøke åtsler. Bare når den er svært sulten, oppsøker den bytte som tidligere er drept, men den spiser ikke bedervet kjøtt eller kada­ ver som er begynt å gå i oppløsning, slik som bjørnen gjør. Opprinnelig er gaupa tilpasset små byttedyr, f.eks. hare og skogsfugl. Den har derfor et innebygd instinkt som får den til å ta et byttedyr hver eller annenhver dag. Dette er trolig grunnen til de store skadene som gaupa kan gjøre om den begynner å forsyne seg av en reinflokk eller sauebestand. Den ut­ nytter ikke kadavrene, men tar stadig nye byttedyr.

Forplantning Gaupa lever som oftest alene. Når en treffer på gauper i gruppe, er det nesten alltid et kull. Kullet holder sammen fra mai til februar. Brunstti­ den er normalt i mars. Da oppsøkes hunngaupene av hannene, og det kommer ofte til konfrontasjon mel­ lom hanngaupene, som under paringskampene gir mye lyd fra seg. Møteplassene er gjerne bestemte ste-

Gaupa

der i skogen eller på et berg som kanskje har fått navn etter dette (Gaupeberget, Gaupefjellet). Yngleplass velges helst i steinet, bratt terreng hvor dyret føler seg trygt. Selve fødselen skjer i en myk higrop som er karet sammen under en rot eller stein, i en kvistdynge, i en hule eller under barhenget. 2-3 blinde, hjelpeløse unger kommer til verden etter omtrent 70 døgns drek­ tighet. De veier ca. 200 gram. Øynene åpnes etter ca. tre uker. Hunnen ammer ungene i nesten 6 måneder, og ungenes vekt stiger på denne tiden til omtrent 4-5 kilo. Gaupeungene er svært lekne, og de tumler om hverandre som kattunger. I leken trener de opp ferdigheter som de vil trenge når de skal klare seg på egen hånd. Selv om ungene er små og helt avhengige av melk, bærer moren mat hjem til yngleplassen. Det er smågnagere, ekorn, skogsfugl og harer, iblant også rev eller revevalper. Ungene tilvennes etter hvert denne slags mat. Hvorvidt hannen deltar i ungeskjøtselen, er fortsatt uklart. Etter hvert begynner ungene å bli med gaupemor, som er svært mobil. Dels er ungene med, dels tar hun turer på egen hånd, mens ungene er igjen på yngleplassen eller et annet egnet sted. På denne måten lærer ungene jaktområdet å kjenne, og de læres opp til byttedyrjakt. Det påstås at hunngaupa ofte tar hareunger og vånd, som den ikke avliver, men bare biter slik at de blir delvis bedøvet. Disse bæres forsiktig i munnen til ungene, som på den måten får øvd seg i jaktteknikk. Gaupeungene er svært avhengige av den beskyttelse og veiledning de får av hunngaupa. Dersom hun om­ kommer eller blir skutt, har selv store gaupeunger vanskelig for å klare seg. Når vinteren er hard, hender det at gauper dør av matmangel og utmat­ telse. Mennesker kan også uforvaren­ de skremme hunngaupa bort fra ungene. Om et kull skremmes, pleier ungene å klatre opp i et tre mens hunnen stikker av. Hun kan være så skremt etter et slikt møte at hun ikke vender tilbake. Også i år med lite vilt dør mange gaupeunger. Det er tvil om hvor tidlig ung-

gaupene blir kjønnsmodne, men i noen tilfeller er det oppgitt at hunner er blitt drektige i en alder av 10 må­ neder. Det vanlige er at de får unger i sitt andre leveår. Hanngaupa parer seg normalt første gang i sitt tredje år. Heller ikke levealderen er nøyak­ tig kjent, men i fangenskap er gaupa blitt 20 år gammel. Gaupa blir framstilt som svært blodtørstig, og mange mennesker er redde for å møte den i terrenget. Dette er helt ubegrunnet. Det er ikke dokumentert at gaupa er farlig for mennesker. Kun i noen få tilfeller, hvor man har fjernet gaupeunger fra hiet, er det kjent at den har vist agg­ ressivitet.

Jakt Gaupa er det eneste store rovdyret hos oss som det fritt kan drives jakt på i hele landet, og den er derfor interessant for mange jegere. Jakten er imidlertid svært krevende. Sporingsjakt. Gaupe kan jages på samme måte som rev, ulv og jerv, altså ved å følge spor. Jegeren må helst ikke følge sporet slavisk, men holde seg lengst mulig ut på siden. Bevegelsene og framrykkingen bør være jevn og rolig, og alle forhøyninger i terrenget framme og til sidene bør granskes nøye. Det er der gaupa kan ligge. Som på jervjakt skjer fel­ lingen ved kortest mulig stopp før skuddet avfyres. Ofte pleier en å ringe inn gaupa i et terreng hvor den har dagleiet. Når gaupa er ringet inn, lokaliserer man hvilestedet med stadig snevrere innsirklinger. Jegerne må utvise stor grad av lydløshet. Innringing ved hjelp av snøscooter er ikke tillatt etter viltloven. Skijakt. Dette er en jaktform som tidligere var mye brukt i skogområ­ der med mye snø. Den er egentlig en variant av sporingsjakt. Ennå i dag er denne jaktformen levende noen ste­ der. Jaktformen krever god skiferdig­ het og ikke minst utholdenhet og kondisjon. Jaktlaget består av to gode skiløpe­ re med lett utstyr og lange, bærende ski. På forhånd bestemmes hvem som skal drive og hvem som skal ta seg av utstyret. Når et ferskt spor er funnet,

følges det i rolig tempo til gaupa skremmes opp. Driveren setter i full fart etter dyret, mens den andre kom­ mer etter og samler opp ryggsekk, jakke og andre effekter som driveren kaster fra seg. Det er viktig at en i begynnelsen av jakten har en meget høy hastighet, for gaupa blir fortere trøtt jo fortere den må løpe i startfa­ sen. Hver gang driveren ser gaupa, roper han kraftig. Dyret blir nervøst og maser seg ut ved å galoppere. Gaupa er nemlig ingen utholdende løper, som jerv og ulv. Den slitne gaupa vil etter en stund finne seg en hvileplass, og da feller jegeren den. Forfølgelsen kan bli lang og slit­ som. Han som kommer etter med effektene, bør også være en god ski­ løper, slik at han nokså snart kommer etter med tørre klær til den gjen­ nomvåte og slitne driveren. Jakt med hund. Gaupejakt med løshund er en gammel jaktmetode som er tillatt i Norge fra 15. septem­ ber eller 1. oktober til 15. mai, alt etter hvilket fylke en jakter i. Helst brukes strilynte revehunder, spisshunder eller støvere, og metoden går ut på at hundene jager gaupa opp i et tre. Gamle, erfarne gauper flykter helst langs bakken, og de klatrer ikke opp i trærne før ved den ytterste fare. Ofte forsvarer de seg mot den pågå­ ende hunden. Jakten kan derfor trek­ ke i langdrag. Ofte brukes to eller flere hunder, som må være i god kon­ disjon. Metoden egner seg ikke når snøen blir så dyp at den hindrer hun­ denes bevegelse. Jaktformen kombineres også med posteringsjakt, særlig i nærheten av høyder hvor gaupa pleier å hvile. Om gaupa klarer å holde unna hundene, som den ofte gjør, søker den raskt tilbake til hvileterrenget sitt, og der sitter jegerne på post. Fellefangst. Feller var tidligere mye brukt til gaupefangst. I dag er de fleste felletypene ulovlige, men det hender gaupa går i sakser og feller som settes opp for rev og mår. Disse saksene og fellene må være av en type som dreper momentant. Fallem og fangstbås er tillatt brukt på gaupe etter nærmere regler fastsatt av Di­ rektoratet for naturforvaltning. Steinar Wikan

53

Sportsfiske i sjøen

Torskefiske er tingen!

KYSTFISKE 56 Fritt fiske i sjøen 56 Utstyr 56 Det tyngste kystfisket 63 Agnfiske 64 Fluefiske i sjøen 66 Prøv tidevannsstrømmene

66

FISKE ETTER DE ENKELTE ARTER LANGS KYSTEN 68 Torskefiske 68 Seifiske 72 Fiske etter lyr 72 Hvittingfiske 73 Flyndrefiske 73 Makrellfiske 74 Fiske etter gråsteinbit 75 Berggyltefiske 76 Sildefiske 77 Sjøørretfiske 78 Storfiskernes tips 78 Yrkesfiske i sjøen 80 HAVFISKE 82 Storfisk 82 Havfiskernes organisasjoner 83 Konkurranser og festivaler 84 Havfiskeutstyr 85 Fiskemetoder 87 De viktigste havfiskeartene 87

Sportsfiske i sjøen

Kystfiske Mulighetene for sjøfiske er store langs norskekysten. Den lange strandlinjen byr på svært varierte for­ hold - vi har lune viker med flyndrebunn og beiteplasser for sjøørret, tidevannsstrømmer der seien går bitevillig, svaberg med interessant makrellfiske og tangskoger med sjan­ ser for stortorsk. Fiskeressursene er fortsatt gode, og det er stort sett lettere å fiske seg middagsmat i sjøen enn i ferskvann. Men fisket er ikke hva det en gang var. Rovfiske på småfisk med trål og andre effektive redskaper har redu­ sert ressursene i havet betraktelig. Økt forsuring og fiskedød i fersk­ vann vil føre til økende interesse for sportsfiske langs kysten. For i sjøen er det fortsatt fisk å få. Spesielt inter­ essant er det å fiske etter «nye» arter, som ikke har så stor betydning for yrkesfiskerne. Eksempler på slik fisk er horngjel og berggylte. I kystområ­ der med urent farvann er det også gode muligheter for sportsfiske, siden trål og andre effektive yrkesredskaper ikke kan brukes der. Sportsfisket langs kysten har store utviklingsmuligheter. Mye er uopp­ daget langs vår lange kyst.

Fritt fiske i sjøen Den som vil fiske etter laks, ørret eller røye i sjøen, og som er over 16 år, må løse fisketrygdavgift. I 1986 er den på kr 30,-. Bortsett fra denne avgiften er fisket i sjøen fritt for sportsfiskere. Men det gjelder fred­ ningsbestemmelser for laksefiskene. Den som får laks eller sjøørret på kroken i vintersesongen, skal etter loven slippe fisken ut igjen. Dorgefiske etter laksefisker i Finnmark er til­ latt fra 15. mai til 4. august. Sportsfis­ ke i sjøen etter laksefisker ellers i landet er tillatt fra 1. juni til 4. august. Kystfiskere må vise respekt for fredningen av sjøfuglreservatene. Mellom 15. april og 15. juli er det ulovlig å ferdes i fuglereservatene langs kysten fra svenskegrensen til og 56

Sjøfisken bør sløyes snarest mulig etter at den er fisket, særlig i den varme årstiden. Kommer den raskt i kjølerom eller fryser, er det mat av aller beste sort.

med Rogaland. I denne perioden er det forbudt å drive sportsfiske fra land i reservatene. Også nordover er det fuglefjell som er fredet. Miljø­ vernavdelingen hos Fylkesmannen kan gi nærmere opplysninger om hvor reservatene finnes. Også når det gjelder sjøfugl- og andereir på øyer og holmer uten fred­ ningsbestemmelser, skal kystfiskeren selvsagt vise hensyn. Det samme gjel­ der ved leirslaging og fiske på privat grunn. Respekt for yrkesfiskernes redskaper og fiske hører også med til de skrevne og uskrevne lover for kys­ tens sportsfiske. Den som utvider sportsfisket til å gjelde garnfiske og bruk av annen, mer yrkesmessig red­ skap, må rette seg etter de lover og regler som gjelder for dette, men dis­ se skal ikke omhandles nærmere her. De uskrevne lovene for kystfiske­ ren sier blant annet at man skal ta hensyn til andre sportsfiskere. Dette innebærer at den som først finner en fiskeplass, får være der uforstyrret innen rimelighetens grenser. Vi skal ikke glemme at det å slenge med sluker og pilker på kanskje 60 gram eller mer innebærer en risiko. Å få en slik pilk i hodet kan være livsfarlig. Avstanden mellom fiskere som er opptatt med grovt kystfiske, bør der­ for være minst 15 meter. Heldigvis er kysten vår lang!

Utstyr Mye av redskapen vi bruker under ferskvannsfiske, kan også brukes i saltvann. Stenger, sneller og sluker for gjeddefiske, laksefiske og fiske etter stor ørret duger oftest bra til torsk, sei og andre sjøfisker. Den let­ te abbor- eller ørretutrustningen er for vek til det meste av sjøfisket. Vanskelige bunnforhold med fare for å sette fast bidrar til at utstyret for sjøfiske må være robust. Saltinnholdet i sjøvann er en faktor man må ta hensyn til under, og ikke minst etter fisket. De forskjellige metalldelene i utrustningen bør være i saltvannsbestandig materiale. Videre er det fornuftig å velge sluker, ringer og kroker som ikke ruster. Det lønner seg å skylle utstyret i lunkent ferskvann etter en fisketur. Selv «rustfritt» stål tåler ikke årelan­ ge påkjenninger i saltvann uten å kor­ rodere. Tar man hensyn til saltet og andre stoffers påvirkning på utstyret, kan redskapen holde i årevis. Selv vanlige, brune kroker ruster ikke hvis de vaskes i ferskvann etter sjøfisket, og så tørkes.

Stangen Materiale. De aller fleste sjøfiskestenger som selges i dag, er i rørbygd

Kystfiske

glassfiber. Som navnet forteller, er stengene hule, med et rør av glassfi­ ber og bindemiddel. Prisen er ikke avskrekkende, men man skal være klar over at det finnes bade god og dårlig glassfiber. For sportsfiskeren er ikke kvaliteten på stangmaterialet så lett å vurdere, men ringer og utstyr ellers står vanligvis i forhold til kvali­ teten på klingen. Massiv glassfiber brukes i dag lite i stenger for kasting. Lange sjøfiskestenger i et slikt materiale blir altfor tunge. Men til pilkestenger for biuk i båt er de et alternativ. De massive stengene har stor styrke og rimelig pris. Grafittstengene er fortsatt dyre, men spranget mellom glassfiberstenger og grafittstenger er ikke så stort som tidligere. Hulbygde stenger som er bygd av karbonfiber, kjennetegnes ved sin hurtige aksjon. Vekten er lav og diameteren på røret liten. Under kast merker man at stangen raskt fal­ ler til ro. Fiskeren har god kontakt med sluken og kjenner straks når fis­ ken biter. Spesielt på grunn av sin lave vekt egner grafittstengene seg godt til slukfiske i sjøen. Det er slitsomt å fiske en hel dag fra svabergene, og det betyr mye at en stang er et par hundre gram lettere enn en annen. Compositestenger er bygd opp av en blanding av glassfiber og karbon. Også «rene» karbonstenger innehol­ der noen prosent glassfiber, men en­ kelte fabrikanters «karbonstenger» består av så mye glassfiber at de bør kalles compositestenger. Compositestengene ligger mellom karbonstenger og glassfiberstenger i pris, og de er et godt valg om aksjon og andre detaljer er tilfredsstillende. Stangens lengde, aksjon og utstyr. Til kystfiske er en tohandsstang mest anvendelig. Den bør ha et handtak pa minst 40 cm. Jo lengre håndtaket er, jo mer kraft kan det legges i kastet. Materialet i handtaket har tradisjo­ nelt vært kork. Her varierer kvalite­ ten mye. Gode håndtak skal ha lys, fin kork uten hull og mørke flekker. Lett og mykt kunstmateriale bru­ kes mer og mer i stanghåndtak. Et slikt sterkt kunststoff (neopren) som ikke blir glatt av vann og slim, er fullt på høyde med kork som materiale.

Snellefestet består, særlig pa korte og rimelige tohandsstenger, av to glideringer. Dette er et dårlig alternativ hvis stangen skal brukes til tøft fiske og kjøring av stor fisk. Fester av den faste typen med solid(e) strammering(er) holder sikrest på snellen og er en nødvendighet på kraftige sten­ ger for grovt kystfiske. Metalldeler som snellefeste og rin­ ger må være av saltvannsbestandig materiale. Snøreførerne bør være let­ te, men solide. Både kromringer og keramiske ringer brukes på kvalitetsstenger. Broringer eller tobensringer er gode alternativer. Toppøyet og den nederste snøreføreren er de ringene på stangen som utsettes for størst belastninger, og det er derfor viktig at disse er solide. Surringene og lakkeringen av sur­ ringene betyr også mye. Om ikke lak­ keringen er grundig, bør den friskes opp allerede før stangen tas i bruk. Sjøfisket sliter hardt på utstyret, så ringer og surringer bør kontrolleres jevnlig. Under fiske fra svabergene er det en fordel med lang stang. Med den kan både sluk og fisk føres unna tan­ gen. Stenger på 240 til 2S0 cm er aktuelle for middels kystfiske, mens de kraftigste stangtypene har enda større lengder. Under sjøfiske er det ofte aktuelt å bruke agn. En stang med toppaksjon

Åpen haspelsnelle av middels stort format, og en tohånds, 9'/2 fots sjøfiskestang med toppeller halvaksjon, er et godt valg for nybegyn­ neren. Her benyttes overhåndskast ved Saltstraumens virvlende vannmasser.

er raskere i kastet enn en med helaksjon, og man mister derfor lettere agnet. Mens stenger med toppaksjon er raske å kroke fisken med. er en stang med helaksjon best egnet til a pumpe fisken med. Hel- eller 3/4 ak­ sjon er derfor et godt valg til kystfiske for den erfarne, som også kaster len­ ger med en slik stang. Nybegynneren velger ofte toppaksjon, som er lettest å mestre og gir størst kastclengde når teknikken ikke er finslepen.

Snellen Under sjøfiske, som annet sportsfis­ ke, skal snelle, stang, snøre og sluk/ agn passe sammen. Om vi går ut fra at sjøfiskeren skal ha en all roundutrustning, vil det passe med en apen haspelsnelle som rommer omkring 200 m 0,30 mm sene, eller en multiplikatorsnelle som rommer 200 m 0,35 mm sene. Noen sjøfiskere sverger til åpen haspelsnelle, mens andre mener at multiplikatorsneller er den beste løs­ ningen. Begge typer har sine fordeler og ulemper. For nybegynnere er apen haspel lettest å bruke, men multiplikatorsncllcn mestres også etter gans­ ke kort trening. Stort sett er apen haspelsnelle best egnet til lett kystfis­ ke med senedimensjoner opp mot 0,35 mm, mens multiplikatorsncllenc er overlegne nar senetykkelsenc er

Sportsfiske i sjøen

større. Til kortere kast og middels til lette sluktyngder er åpne haspelsneller mest brukbare, mens multiplikatorsnellene ikke kaster vekter under 15 gram så godt. Til tyngre vekter, helt opp til 200 gram eller mer, er de derimot meget bra. Åpne haspelsneller lages i mange størrelser, fra ultralette til tunge og store modeller. For sjøfiskeren er de middels til store modellene mest ak­ tuelle. Fiske med lettspinnutstyr kan være svært morsomt også i sjøen, men dette utstyret blir for svakt om man bare skal ha én utrustning til alle former for kystfiske. De aller største, åpne haspelsnellene passer best til laksefiske eller det hardeste kyst­ fisket. Hvorvidt en haspelsnelle skal ha bremsejustering foran på spolen eller bak på snellehuset, er mye en smaks­ sak. Faren for å komme borti snøret, som kanskje raser ut med stor fisk i andre enden, er til stede når bremsen er foran. Viktigst av alt er det at bremsen tar jevnt. Baksperre er en praktisk anord­ ning for nybegynnere for å hindre snøresurr. Den er dessuten nødven­ dig når det fiskes med utsett, noe som er aktuelt under agnfiske i sjøen. Multiplikatorsnellen er bedre egnet til kjøring av stor fisk og hardt fiske enn haspelsnellen. Her går snø-

Når kastefiske! kombineres med pilkefiske, er det en fordel med multiplikatorsnelle. Denne er også mer robust til de harde takene som kan oppstå når storfisken biter. I bakgrunnen ligger havfiskeutrustning som ikke egner seg for kasting.

ret rett inn på spolen, noe som også gir den fordelen at snøretvinn ikke oppstår. Riktignok blir det lettere backlash med en multiplikatorsnelle, men med riktig justering bør ikke dette være noe stort problem. Man må ikke kaste med snert, men foreta en lang og jevn kastebevegelse. Bru­ kes tommelen i tillegg som kontroll mot spolen under kastet, er de mo­ derne multiplikatorsnellene meget velegnet til kystfiske. Likevel anbefa­ les åpen haspel til fiske i mørke og i motvind. Før fisketuren bør man forvisse seg om at spolekanten er jevn uten hakk, at brems og bevegelige deler ikke har korrodert, men går jevnt, og at det er en tilstrekkelig mengde av ikke for gammel sene på spolen. Torskefiske fra småbåt med multiplikatorutrustning og en kraftig tohåndsstang. Fisken er bløgget straks etter fangsten.

58

Snørelengde og snøretykkelse Moderne sener er meget sterke i for­ hold til tykkelsen. Noe mange sjøfiskere ikke tar i betraktning, er at kon­ takten med sol, saltvann og skarpe skjell, steiner eller båtsider nedsetter bruddstyrken betraktelig. Å skifte snøre ofte er derfor minst like viktig under sjøfiske som under innlandsfis­ ke. Bruk ikke hurtigskifter på sluk eller pilk, men knyt om for hver gang det skiftes til en ny variant. Da unn­ gås vanligvis brudd på grunn av seneslitasje. Enden av senen er jo mest utsatt. I de aller fleste tilfeller kan torsk, makrell eller sei reddes i land med ny 0,30 mm sene. Under kasting fra båt, brygge eller fra land der bunnen er fin, er dette derfor tilstrekkelig. Til kast med tunge sluker eller pilker blir denne dimensjonen i tynneste laget. Nok et argument for å gå opp til 0,35

eller 0,40 mm er faren for å henge seg fast i tangen. Under fiske etter torsk i tareskogen blir tapet av sluker for stort med tynt snøre. Bare under det hardeste kystfisket, med kraftfulle kast og tunge pilker, er det nødvendig med 0,45 eller 0,50 mm sene. Med slik utrustning kan en surfcaster (se side 63) med pilker pa 150 gram dra løs kroken fra store tarestilker, eller hale inn 20-kilos torsker. De lengste kastene under kystfis­ ket er på rundt 100 meter. Når vi tar i betraktning at det sjelden eller aldri biter på fisker som går ut med mer enn 25 meter i et utras, skulle 150-200 meter være tilstrekkelig snøremengde på snellen. Av denne grunn er det heller ikke nødvendig å skifte ut hele snørelengden når snellen skal for­ synes med ny line. 100 til 150 meter er tilstrekkelig å fornye, mens de innerste ca. 100 meter får sitte på.

Ogsåfor sjøfiskeren finnes det svært mange sluker og pilker å velge imellom. 1 il venstre sees en rykkepilk, som kan brukes under kystfiske der det er dypt. Mange fiskere foretrekker pilker og sluker med løse kroker, som ikke så lett skader fisken under rykkingen. De neste fem modellene på bildet er kastepilker. Tre av dem har rød plastslange på krokskaftet for å lokke fisken. De fleste kastepilker fås også i tyngre modeller som bare brukes til vertikalt havfiske. I il høyre på bildet sees ti sjøsluker av skjetypen, noen korte og noen lange. Modellene til høyre er utstyrt med krabbefarge, og de er spesielt gode torskesluker.

Sildesluk er den mest benyttede typen til kastefiske i sjøen. Noen utgaver kalles kastepilker. Felles for alle modellene er at de har langstrakt, fiskekroppliknende utseende, og at de er tunge i forhold til størrelsen. De kastes derfor langt. Men gangen i vannet er ikke så lokkende og bevegelig som hos lettere skjesluker, hvis de ikke sveives raskt inn. Til makrell, sei og lyr er sildeslukene frem­ ragende kunstagn, men de er også fine til sjøørret og torsk.

Sluker og pilker Mange vil hevde at formen og fargen på sluken eller pilken for sjøfiske ikke har så stor betydning. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Vanligvis slår det kunstagnet best an som likner på fiskens vanligste mat. Aller best virker ofte sluken om den har en form eller farge som er en overdrivelse av byttefiskens mest framtredende kjennetegn. Både slu-

ker og pilker oppfattes antakelig av fiskene som småfisk. Produsentene prøver da også å gjøre de fleste av

kunstagnene mest mulig fiskeliknende. Form og tyngde på sluken betyr

59

Sportsfiske i sjøen

mye for hvordan den er å fiske med. En tilnærmet sylinderformet og lang­ strakt sluk med tyngden konsentrert mot kroken farer gjennom luften uten særlig motstand. Den kan kastes langt selv i motvind. En spinner der­ imot tas lett av vinden og er vanske­ ligere å kaste langt med. Sølvblanke, langstrakte sjøsluker med islett av rødt, grønt, blått eller svart har vist seg å fiske godt. De kan med fordel brukes til fiske etter mak­ rell, horngjel, sjøørret, sei og lyr. Torsken tar også gjerne de helt røde og krabbefargete typene. Noen slu­ ker kan ha en rød «halefinne» av plast ved kroken for å stimulere torsk og andre fisker til hogg. Det er vanskeligere å kaste langt med skjesluk enn med sildesluk, men skjesluken har en mer lokkende gan­

ge i vannet ved sakte innsveiving. Det er en fordel ved fiske etter torsk, som ikke er så rask i bevegelsene. Mens sildeslukene som oftest er støpt og har form som en fiskekropp, er skjeslukene stanset ut av plater, bøyd til og dekorert. Det finnes også mellomformer mellom de to typene for bruk i sjøen. Skjesluk velges ofte av torskefiske­ re som ikke er avhengig av de helt lange kastene. Når torsken går inn i tangbeltet på jakt etter krabber, er en krabbefarget skjesluk det rette agnet. I motvind eller når det kreves lange kast for å nå ut til fisken, er sildesluk eller kastepilk å anbefale. Under kasting fra land er vekter fra 30 gram og oppover aktuelle når en vil nå langt. Men også mindre, fiskeliknende sluker eller pilker kan med

Noen typer av jig for sjøfiske. Modeller med fine fjær eller myk plast fisker best, fordi de beveger seg i vannet også nårjigen ligger nesten stille på bunnen. Jig anbefales til bunnfiske etter de fleste fiskearter, særlig om det er vanskelige bunnforhold. Jigerfås i alle vekter som er aktuelle for kystfiskeren å bruke.

60

fordel benyttes hvis fisken går nær land. Noen ganger vil ikke sjøørreten ha svære saker, og selv stor fisk spiser «småmat». Spinnere er lite brukt i sjøen, blant annet fordi nesten alle modeller er vanskelige å kaste langt. Men ofte gir det fangst å fiske med spinner. Den roterende skjeen lokker fisken og vekker nysgjerrigheten og bitelysten. Spinnere for sjøfiske bør ha for­ holdsvis tung forkropp så de kan kas­ tes tilfredsstillende langt. Modeller med blyhode egner seg godt, men man kan også sette et blylodd på senen foran en vanlig spinner. Vanlige fiskearter i sjøen som torsk, sei og lyr kniper like gjerne en spinner som en annen sluktype. I til­ legg kan man få flatfisk som ikke er så lett å ta på andre sluker.

Wobblere kan være svært fiskeliknende, som den makrellfargete model­ len nest øverst. Nederst til venstre sees en såkalt kystwobbler, som er fin til sjøørret, men også til andre arter. Wobblere skal ikke knyttes rett på senen, men til en ring eller en liten løkke, for å gå riktig i vannet.

Kystfiske

Prøv jig eller wobbler Wobblere forbindes gjerne med gjeddefiske eller laksefiske. Men også i sjøen er dette effektive kunstagn. Den største ulempen med wobblere er at de ikke gir så lange kast. Men sjøfiskene går ofte nær land når de er i hogget. Der finner de mer mat enn ute på dypet. Og nettopp når for eksempel stortorsken er inne i tangen for å hente krabber og annet godt, er wobbleren aktuell. Vanlige gjeddewobblere kan fint brukes i havet. Det spiller ingen rolle om de er store. Torsk, sei og andre sjøfisker er like forslukne som gjed­ da. Spesielle kystwobblere er også å få. De er gjerne laget spesielt for sjøørretfiske, men duger like bra til andre fiskearter. Fingernemme fiske­ re kan også lage wobblere for sjøfiske hjemme. En kropp av tre med ilegg av bly i buken brukes som utgangs­ punkt. Siden wobblere ikke synker så fort, eller er flytende, kan de brukes når fisken er treg. Dette opplever man blant annet ved lave vanntempera­ turer. Jigen skiller seg fra andre kunstagn på flere måter. Vekten er konsentrert i et hode som vanligvis er i bly. Kro­ ken er en enkeltkrok med langt skaft som er bøyd i 90 grader inne i hodet. Øyet peker oppover, mens skaftet ligger langs bunnen med bøyen opp. Med en slik konstruksjon setter jigen seg sjelden fast. Fjær, hår og plast er brukt som hale på jiger. Det er viktig at halen beveger seg i vannet og ikke er for stiv, siden fiskemetoden innebærer at kunstagnet ligger i ro pa bunnen mel­ lom rykk og bevegelse.

Fisken tar ofte opphengeren Gummimark er velkjente og populæ­ re både blant yrkesfiskere og fritids­ fiskere. Om fargen mener mange at den skal være rød, men dette er et åpent spørsmål. Fisken biter både på rød, gul, grønn og svart gummimark. Størrelsen pa marken (og kroken) må stå i forhold til sluken eller loddet i enden av snøret, og til om man driver lett eller tungt kystfiske. De minste typene som fås kjøpt, er utmerket til

Opphengere selges i mange forskjellige utgaver og kan også med letthet lages av enhver sports­ fisker. Øverst sees fire flueliknende opphengere. De kan brukes i enden av snøret under fluefiske i sjøen, eller som opphengere over sluk, kastepilk eller jig. Materialene er sølvtinsel, garn og fjær. Små treblekroker med hår, fjær eller plastmasse er fine til mindre fisker som sild, horngjel, berg­ gylte m.m. Kroker med en lett metallskje påloddet (seirykk) er fine til sei, lyr. torsk og makrell. Gummimark og andre liknende plastmarker eller dyr duger spesielt bra til torsk og sei.

småsei og pir, men for svake til stortorsk og vilter storsei. For kystfiskere er helst de mellomstore markene å anbefale når det er snakk om fiske etter to-trekilos sei, lyr eller torsk. Men opphengeren trenger ikke å være en gummimark. Det finnes etterlikninger av mange slags sjødyr og også rene fantasiprodukter i plast eller gummi. Disse fisker minst like bra som gummimark, men er vanlig­ vis dyrere. Plast- eller gummidyrene er fine både som opphengere og som «flue» under sjøfiske med fluestang. Opphengere er også lette å lage selv. Store utgaver av «lyskroker», som er mest kjent fra isfisket innen­ lands, er svært fangstgivende. Man blander fosforescerende eller fluores­ cerende fargepulver i tokomponent, klart lim. Så legges en stor dråpe der de tre greinene på en (helst) saltvannsbestandig treblekrok møtes. Litt masse has også rundt krokstammen. Tradisjonelle røde, gule og oransje farger fisker godt. «Utbruk­ te» laksefluer fisker også godt i sjøen. Men det er fort gjort å binde egne opphengerfluer. Her er det ikke så

nøye om flucbindermaterialene er grove. Litt ullgarn, gummistrimler og noen fargede eller hvite fjær er grunnlag godt nok.

Krokene Spesielle sjøfiskekroker er gjerne gal­ vanisert for ikke å ruste. Men vær oppmerksom på at slike kroker ofte kan være sløvere enn andre og derfor trenger en omgang med fil eller bry­ ne. Også rustfritt stål brukes i kroker. Slike kroker er dyre, men har til gjen­ gjeld lang levetid. Også gullkroker motstår saltvannet godt. Brune eller svarte kroker kan gjerne brukes i saltvann, men bør skylles straks etter i ferskvann. Agnkroker med agnorer på skaftet foretrekkes av mange fiskere fordi de holder fiskekjøtt og annet agn på plass. Hvorvidt skaftet skal være langt eller kort, beror på flere for­ hold, blant annet fiskerens smak og behag. Det som er sikkert, er at en langskaftet krok fester seg lettest ved tilslaget, men også at den lett bendes løs fra fiskemunnen.

61

Sportsfiske i sjøen

Sikre knuter er en forutsetning for vellykket fiske

Fordi blant annet flatfisker suger i seg agnet på en spesiell måte, fore­ trekker mange fiskere kortskaftete kroker til dette fisket. Andre igjen mener at denne detaljen ikke betyr noe. Enkelte sluker og pilker er utstyrt med vel store treblekroker, som bør skiftes ut med mindre. Noen fiskere foretrekker enkeltkroker. Fordelen med dette er at man sjeldnere setter fast, og de som er tilhengere av enkeltkrok, påstår at fisken sitter like godt som med treblekrok. Vanligvis er sluker og pilker for­ synt med en ring mellom kropp og krok. Ved å sette på en eller to ringer til minskes faren for den brekkstangeffekten som noen ganger frigjør fis­ ken fra kroken. Samtidig oppnås gjerne bedre kroking av fisk som nap­ per i enden av kunstagnet.

Andre hjelpemidler

Kleppen er en god hjelper, enten man fisker fra båt, som her nær Brønnøysund, eller fra land. I båt kan den kortskaftete typen som brukes på bildet, være beste løsning, om det ikke er for høye båtsider. På land er en tradisjonell lakse- og sjøklepp bedre egnet. Langt skaft må til under svabergfiske og når det er glatte, tangbevokste steiner og lavvann.

62

Vadere hører ikke bare elvefisket til, men kan også gjøre nytte for kystfis­ keren. Så sant det ikke er brådypt på fiskeplassen, kan man vade litt ut for å unngå at sluken setter seg fast i tangbeltet langs land. Dessuten vil man lettere kunne kaste parallelt med land, så sluken fisker et langt stykke rett utenfor tangbeltet. Men det må vises spesiell forsiktighet under vading i sjøen, og særlig må man ta hensyn til fløende sjø og døn­ ninger. Håv brukes lite under annet kyst­ fiske enn sjøørretfiske. Under sei-, lyr- og torskefiske tåler de fleste at en

Kystfiske

kilosfisk spreller seg løs. Men etter hvert som fisket med tynne sener og lett utstyr vinner fram, vil nok også håven bli vanligere. Klepp er svært nyttig når større fisk skal landes. Det gjelder både under båtfiske og når man opererer fra land. Kystfiskeren har nytte av en langskaftet klepp, særlig når det fis­ kes fra svabergene. Polaroidbriller er en fin hjelp når det er solskinn. De hindrer reflekser fra vannet under lokalisering av fisk, også når fisken skal landes. Orden i fiskesakene er en fordel og en forutsetning for å finne det man trenger. En redskapsboks hører med i utrustningen, eventuelt også mindre slukbokser. Kasser til å ha fisken i er fornuftig. Blir fisken liggende i plast­ poser, skjer forråtnelsen meget raskt. Noe av det viktigste i utstyrsveien er en krokskjerper. Dette kan være en fin fil eller et bryne. Etter hvert eneste bunnapp eller kjøring av stor fisk bør krokene kvesses. Selv nye kroker kan trenge en omgang med dette redskapet.

Sikkerheten under kystfisket Glatte svaberg og strandsteiner med grønske og tang kan lett føre til at en ivrig sjøfisker mister fotfestet. Her er ispigger en fin hjelp om ulykken er ute. De gir feste i småsprekkene på glatt fjell når en ligger i vannet. Sikkerhetsline kan også brukes som en garanti ved fiske på utsatte steder, det samme gjelder fotbrodder. Flytevesten bør alltid være på under båtfiske, også når det drives nær land. Den som oppsøker holmer og skjær, eller går ut på nes, må være forberedt på endringene som skjer når sjøen flør. I beste fall blir noe av utstyret vått, men er forskjellen på flo og fjære stor, kan alvorlige situa­ sjoner oppstå.

For å oppnå lange kast, særlig med stenger som har helaksjon, må hele kroppen brukes. Med sin utgangsstilling vil fiskeren på bildet ikke oppnå de store lengdene.

mensjonert til å tåle kastevekter på 100 gram eller mer. Stenger for dette fisket har lengder på 11-12 fot, og har større avstand mellom øvre og nedre del av håndta­ ket enn vanlige tohåndsstenger. Rin­ gene er kraftigere enn normalt for å Det tyngste kystfisket tåle påkjenningene under kastet. Snellen som benyttes, er enten en Brenningfiske eller surfcasting er en spesiell form for kystfiske som særlig stor haspelsnelle eller helst en multidrives i utlandet fra grunne sand­ plikatorsnelle. Hovedsnøret kan være strender, der det må kastes spesielt på 0,35 til 0,45 mm, mens det ofte langt for å nå fisken. Utstyret er di- benyttes en «sjokkspiss» på rundt

0,70 mm for at ikke senen skal ryke under presset i kasteøyeblikket. Under kastet med denne kraftige utrustningen betyr teknikken mye for lengden, som kan bli godt over 100 meter. De fleste som har erfaring med dette fisket, velger derfor en stang med helaksjon. Den gir lengre kast jo kraftigere det slenges. Teknikken under kastet bygger på at hele kroppen er med under beve­ gelsen, men det er armenes bevegelse som er mest avgjørende. For høy-

63

Sportsfiske i sjøen

rehendte betyr det at venstre arm trekkes inn fra strukket stilling, mens høyre skyver omvendt. Samtidig drei­ es kroppen. Stangtuppen svinger over mer enn en halvsirkel. Loddet eller kastepilken pendler før kastet slik at også dette bidrar til en lang, akselererende sving.

fisket. Derfor er det lite praktisk å ha en sluk i enden av snøret. Denne byttes gjerne ut med et blysøkke som ikke henger seg opp i tang og tarestilker. Opphengerkrokene kan festes di­ rekte til hovedlinen, men det er mer effektivt å bruke små senestumper på 5-15 centimeter. En til tre kroker be­ nyttes, alt etter fiskemetoden. God kontakt med blysøkket er en forutsetning under dette fisket. Man kjenner straks en svak dirring i senen når en av agnkrokene tas av fisk. Av og til løftes eller dras søkket langs bunnen, kanskje en meter av gangen. Dette medfører at bunnslam virvles

Agnfiske Mange ganger er det vanskelig å vur­ dere om det bør fiskes med kunstig agn, som sluk og gummimark, eller ferskt, naturlig agn. Torsken, den mest populære av sjøfiskene, tar van­ ligvis like godt på kunstagn som på naturlig agn, og da slipper sportsfis­ keren merarbeidet med agning. Men noen ganger er også torsken lite bitevillig når gummimark og annet «godt» serveres. Da vil blåskjell, fjæremark eller en fiskestrimmel ofte ut­ løse hoggeinstinktet. Noen fiskere hevder at det er nok å dyppe sluken i tran om fisken er treg. Utstyret for agnfiske skiller seg ikke så mye fra vanlig slukredskap med opphenger. Agnet kan henges direkte på slukkrokene, eller på opphengeren. Men slukfisket er vanligvis mer aktivt fra fiskerens side enn agn-

Påsetting av agn.

Tackle til agnfiske på bunnen, brukes fra båt. Man kan også bruke tre kroker.

I ENDEN AV SNØRET Her vises noen måter å kom­ binere sluk, søkke, agnkrok og opphenger på. Figur A viser slukfiske med to fastknyttede opphengere på snøret. Avstanden til første opphenger er bare så stor at den ikke henger seg fast i sluken. Øverste opphen­ ger kan settes 30 til 100 centi­ meter høyere opp. Samme system kan også be­ nyttes under agnfiske, men med sluken byttet ut med et krokløst søkke. Som opphen­ ger brukes da agnkroker på­ satt fjæremark. blåskjell eller fiskekjøtt. Et slikt paternostertackle er velegnet til lyr, berggylte eller andre fisker som foretrekker agn, og når bunnen er så vanskelig at kas­ tepilken til stadighet setter seg fast.

64

Figur B viser øverst et bly­ søkke som kan gli fritt langs hovedlinen, men som stopper mot en virvel. Derfra er det en halvmeter til en attraktor som særlig har vist seg effek­ tiv ved fiske etter flatfisk. Det er en skje av lettmetall, om­ trent som på en stor spinner. Fargen er gjerne lys. I en senestump bak henger så agnkroken forsynt med noe lekkert. Glidesøkke brukes til man­ ge forskjellige sjøfisker, ofte uten attraktoren. Figur C viser en sluk eller kastepilk med treblekroken montert slik det ofte gjøres under horngjelfiske. Man kan også sette en agnkrok ba­ kerst. Vanligvis fisker man da nær bunnen.

Kystfiske

AGN Fileter eller småbiter av fiskekjøtt er fint agn til sjøfisken. Best egnet er makrell- og sildebiter. Dette feite kjøttet holder lenge på lukten, som spres i vannet. For mange sjø­ fisker er smaksstoffer som føl­ ger vannstrømmene, viktige når de søker føde. Både tors­ kefisker og makrell setter pris på fiskebiter. Makrellen synes ikke å nøle om en bit av bro­ ren henger på kroken... Reker er godbiter ikke bare for laksen i elvene, men også for sjøfiskene. Krabbe hører til yndlingsmaten for torsk, og den kan festes hel på kroken. I strandkanten finner vi snegler som holder seg fast mot fjellet som best de kan. Dette er godbiter for mange fisker i sjøen. Sneglehusene samler vi sammen, og dyret tas ut ved at man knuser skal­ let. Om det følger med noen skallrester, protesterer ikke fisken. Blåskjell, oskjell og muslin­ ger er god mat for sjøfisk. Problemet er at de ikke sitter så godt på kroken. Her kan vi benytte gasbind eller liknende rundt agnet. En slik pose for­ styrrer ikke fisken i dens forslukenhet. Men på blåskjell og andre bløtdyr finnes det også harde partier der kroken finner feste. Under kastingen

De karakteristiske ekskrementhaugene av sand som sees ved fjære sjø, markerer enden på fjæremarkens U-formede bolig i sanden. Like ved finnes et traktformet hull, og dette viser hvor marken spiser sand. Når vi skal grave marken, settes spaden slik at vi når mellom de to markeringene. Marken finnes på 25-30 centimeter dyp. Fjæremarken minner om en stor, brun meitemark, og den er meget velegnet som agn under sjøfiske. Den kan brukes til de aller fleste arter i sjøen med vellykket resultat.

må man sørge for å svinge stangen jevnt, så ikke agnet faller av. Vanlig meitemark er vel­ egnet agn til mange sjøfisker, blant annet flyndre og hvit­ ting. Mer populær er fjære­ marken, som kan fanges i sto­ re mengder på sandstrendene under lavvann. Marken træs på kroken, og den bør bindes

opp, og fiskens nysgjerrighet blir vek­ ket. Det kan henges en liten dupp på snøret ved den øverste opphengeren. Dermed holder krokene seg alltid fri fra bunnen. Ofte er det også effektivt å ha en agnkrok på slep etter loddet. Men da er sjansene for å sette fast straks større. Til flatfiskene brukes gjerne glidesøkke. Dette sitter løst på snøret med en virvel som stopper. I enden av virvelen knyttes en fortom med agnkrok. Fiske med glidesøkke krever ikke at sportsfiskeren har full kontakt med lodd og agn hele tiden. Fisken som sluker agnkroken, trekker med seg snøret uten motstand, og via en vars5.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

fast med litt tråd hvis det skal slenges kraftig for å oppnå lange kast. Om man ikke får fatt i agn, er lever fra fisk som alt er fanget, toppagn, men den må festes til kroken med gasbind eller liknende. Også annen innmat fra fisk er velegnet som agn, blant annet tarme­ ne. Disse bør imidlertid skif­

lingsanordning på stangtuppen, eller snellens knarr, blir man varslet. Ved denne typen av fiske kan flere stenger benyttes samtidig som utsett. Meto­ den er aktuell på torskefiske om kvel­ den med krabbe som agn, og til steinbitfiske på bratt klippebunn. Dupp og agn er lite brukt blant kystfiskere i Norge, men metoden er fin for den som venter på makrell eller horngjel. Selvsagt biter også andre fisker. Bølgene sørger for be­ vegelse av agnet. Duppen bør være av samme type som for eksempel gjeddefiskerne bruker. Markeringsdelen øverst må synes godt, og stør­ relsen bør tillate nedblying av duppen med 30-40 gram, hvis den ikke er fortynget.

tes ut med jevne mellomrom, da de fisker best når de er helt ferske. Fiskebiter for agning kan skjæres ut av bukskinnet på fiskene, da dette er sterkt og holder seg lenge på kroken. Makrell og sild snittes skrått på sidene, og bitene festes to ganger gjennom kroken.

Fluefiske i sjøen er interessant, men lite ut­ bredt. Mange kvier seg for å ta med fint flueutstyr til saltvannet. Her er det benyttet en gammel, velbrukt stang og snelle. AFTM-klasse 8-9 passer godt i sjøen, og både flyteline og synkeline kan brukes. Det er en fordel med W F eller klumpline, da man sjelden er forskånet for vind. Her teller det heller ikke så mye om flua legges pent ned på vannet eller ei. Flua på bildet er en sjøfiskekrok påsatt fjær fra en bildrept dompap fra veikanten. Både lyr og makrell lot seg lure av denne enkle modellen.

65

Sportsfiske i sjøen

Fluefiske i sjøen Fiske i sjøen med fluestang er svært lite utbredt her i landet, men dette er høyverdig sportsfiske som kan gi mye spenning. Ikke minst er et slikt kyst­ fiske spennende fordi man ofte ikke vet hvilken fiskeart som har tatt flua før den er i håven. Av arter som er aktuelle, står sjø­ ørreten i særklasse. Med litt kjenn­ skap til fiskemetodene og til hvor fis­ ken er å finne, kan dette sportsfisket gi gode resultater.

Både enhånds- og lette tohåndsstenger kan benyttes under fisket. Si­ den torsk, sei og lyr ikke er så heftige i utrasene som ørret og laks i elvene, klarer man seg vanligvis bra med enhåndsstang. Snøret kan være et vanlig synkesnøre, men under ørretfiske også flytesnøre. Snellen bør ha 100 meter bakline. Fortommens tykkelse kan være rundt 0,30 mm, men tykkere hvis det er reelle sjanser for storfisk. Vanlige 4-6 cm lange fluer kan be­ nyttes i sjøen. Både streamere og

PRØV TIDEVANNSSTRØMMENE

nymfer fisker godt. Flueetterlikninger av småfisk har vist seg å være bra til nesten alle fiskearter i sjøen. Slike fluer kan bindes av moderne materi­ aler som glitrer og reflekterer. Sølvkropp og hvite vinger er mye brukt, og vanligvis bindes fluene på en streamerkrok eller kanskje en dobbeltkrok. Man bør huske å skylle fluene i ferskvann etter fisket, for da varer de lenger. Sjøørreten fiskes i viker og på nes med litt strøm i vannet. En grunn vik der ørreten søker næring, er en fin

I skjærgården rundt Bergen finnes det mange sund og fjorder, og rike fiskemulighe­ ter fra land. En av de sterkes­ Rundt om i landet, særlig fra Når er så fisket i tidete strømmene er Kjelstraumen Mørekysten og nordover, har vannsstrømmene best? Her mellom Ulvøy og Bakkøy, vi en rekke sund og fjordmun­ kan nok erfaringene fra for­ ikke langt fra Mongstad. Her ninger med sterke tideskjellige steder variere, men som i andre strømmer kan det vannsstrømmer. Mest kjent når strømmen har skiftet fra tas sjøfisk i eller ved strøm­ er Saltstraumen ved Bodø, flo til fjære, er det gjort man­ men. der enorme vannmasser er i ge fangster. På kartet finner vi videre bevegelse når flo og fjære Fluefiskeren har i mange av Skatestraumen ytterst i Nord­ skifter. tidevannsstrømmene et fint fjord, og en stri saltvannsDen sterke strømmen i van­ tilbud. Her går både stridslys­ strøm ved Foldfjorden på Ertnet drar med seg mye næring, ten sei, lyr og sjøørret, som vågøya. både for fisk og andre sjødyr. like gjerne tar en flue som en Hitra byr på mye fint fiske Dette er derfor steder hvor sluk. Morgen og kveld er nok fra land eller småbåt. Den fisken samler seg. Særlig sei, beste fisketid. som vil prøve strømfiske, har men også lyr, torsk og sjø­ muligheter ved Vettstraumen Tidevannsstrømmer ørret er arter som fanges i og Storstraumen mellom Hit­ i Norge eller like ved strømmene. I ra og Dolmøya. Saltstraumen er det tatt både Saltstraumen trenger neppe Om vi litt nord for storkveiter og laks, for den noen nærmere presentasjon, Steinkjer følger riksvei 17, og saks skyld. Men seien er den kjent som den er for alle som så tar av mot Flatanger, kom­ fiskearten som oftest opptrer. har vært på fisketur i Bodømer vi til Nordstraumen, der Fisket i saltvannsstrømmetraktene. Men langs kysten særlig torsken kan opptre på ne kan foregå som annet fra Bergenskanten og nord­ fjordsiden i hyggelige meng­ stangfiske fra land. Man må der. over finnes en rekke andre ta i betraktning at det kan tidevannsstrømmer der fisket Nordover mot Brønnøy­ være grunt, og at sluk og pilk kan være meget bra. Noen sund passeres Foldereidsunføres raskt med av vannmas­ steder går strømmen som en det, med gode sjanser for fint sene. Derfor blir fiskemeto­ elv på det sterkeste, med di­ seifiske. Kollstraumen og den noen ganger nesten som rekte fare for den som prøver Simlestraumen er andre aktu­ ved elvefiske, med stadig båtfiske. Andre steder arter elle tidevannsstrømmer, og kontroll og oppmerksomhet strømmen seg mer som en likeledes Korsnesstraumen, for å hindre bunnapp. stilleflytende flod. som ligger ved riksvei 770 fra I de grunneste strømmene Kysten fra svenskegrensen Foldereid. Ved Hornseng kan det være mindre enn et til Sørvestlandet byr ikke på strømmer Dalastraumen, for par meter dypt, og en bør vel­ så mange saltvannsstrømmer. den som vil prøve nok en ge relativt lette sjøsluker til da det er få fjorder med smale «saltvannselv». fisket i selve strømmen. Men innløp. Et unntak sportsfis­ Nordover fra Fauske langs det kan bli bedre fangster om kerne setter pris på, er SvelE 6 passerer man Røttangman prøver seg på dypere vikstrømmen i Drammensstraumen, med nye mulighe­ vann i sjøen utenfor strøm­ fjorden. Stedet er et yndet fis­ ter for den som ikke fikk napp men. Der står gjerne de store kested der det tas atskillig i Saltstraumen. Men det er torskene. med torsk og sjøørret. sjelden at sportsfiskere ikke

66

Kystfiske

fiskeplass for den som kaster med flue. Morgen og kveld er gode tids­ punkter for sjøørretfiske. Lyren er en fin fluefisk i sjøen. Den treffes gjerne i kveldingen i den varme årstiden. Med sitt gode syn oppdager den lett flua og lar sjelden en anledning gå fra seg til å ta den. Men lyren er en var fisk, og den bør derfor fiskes etter noen av de samme prinsippene som ørret. Bruker man båt, må man ikke lage dunkelyder mot bunnen eller kjøre over fiske­ grunnen før kastingen tar til.

Makrellfiske med fluestang er ingen umulighet, selv om makrellsti­ mene er blitt mindre og færre etter intenst yrkesfiske. Man kan fiske makrell fra odder og nes eller fra båt. Her vil rask inndraging av flua, som av og til under sjøørretfisket, være en fordel. Flua kan være ganske enkel, bundet av noen hønefjær eller lyse og blanke bindematerialer. Under torskefiske med fluestang må flua ned i dypere vannlag, og et hurtigsynkende snøre er derfor å an­ befale. Gumminymfe eller en hjem­

melaget, fortynget sjøflue fisker bra. Og man skal ikke bli overrasket om byttet er noe helt annet enn torsk. Selv flyndre kan tas på flue. En håv er et godt hjelpemiddel under fluefiske i sjøen. Her som under annet sjøfiske kan fangsten landdras om det er sand- eller grusstrand. På svabergene er imidlertid problemene større, og hvis fisken er stor, vil kleppen gjøre best nytte for seg.

Saltstraumen er en yndet fiskeplass, i likhet med en rekke andre saltvannsstrømmer langs kysten. Slike strømmer er sikre fiskeplasser der særlig seien er bitevillig.

Dag Kjelsaas

kjenner fisk ved et besøk der. Nesstraumen sørøst for Skutvik gir fiskemuligheter for den som vil oppleve en snev av Lofoten, mens en fiskende bilist etter E 6 passe­ rer tre strømmer nær Ballan­ gen. Bra fiske kan også bys ved Ankenesfjorden nær Narvik. Lofoten og Vesterålen er kjente navn for både sports­ fiskere og yrkesfiskere. Også i disse områdene finnes tidevannsstrømmer som kan gi interessant fiske. Den mest kjente er Moskenstraumen, mellom Moskenesøya og hol­ mer og skjær nord for Mos­ ken i sør. Men før man kom­ mer helt dit, ytterst i Lofoten, er det andre muligheter for fint fiske. Ved Tjeldsimdet og Kanstadstraumen ved Åsestua er det tatt mang en strømfisk, og utover fra Svolvær følger Gimsøystraumen, Sundklakkstraumen og Nappstraumen. Nordover langs E 6 passe­ res Arsteinstraumen ved Stor­ fossen. Ved riksvei 84 er det fint fiske ved Straumen, Sør­ reisa. Her går torsken opp i brakkvann sammen med ørret og annen fisk. Ved Torsken og Straumsnes er det fine mu­ ligheter for fiske i strømmen­ de saltvann. På Kvaløya finnes den kjente Rystraumen med fint fiske. Farter vi videre langs E 6, passeres Straumfjordnes, og lenger nord mot Alta er det strømfiske i Sørstraumen. Dag Kjelsaas

67

Sportsfiske i sjøen

Fiske etter de enkelte arter langs kysten Torskefiske Kasteslukfiske kan drives overalt langs kysten hvor det finnes torsk. Den mest allsidige redskapen til dette fisket er en kraftig 9 fots haspelstang med en stor haspelsnelle og ikke under 100 m monofilamentsnøre. Som tykkelse anbefales 0,45-0,50 mm. Når torsken går helt inne i tarebeltet, og ved fiske fra båt, er en stiv enhåndsstang på 5 Vi fot mer hendig. Dette utstyret passer også godt til gjedde og stor abbor, mens 9-foteren går til laks. Ved torskefiske fra land, som gjer­ ne foregår fra svabergene, er det be­ hov for en klepp med langt skaft. Spesielt hvis det er litt dønning, kan det uten denne være bortimot umulig å berge inn en stor torsk som sjøen vasker opp og ned på såpeglatt sva­ berg. I båt klarer man seg med en kortere klepp, og det er en fordel om den flyter. Torsken er ikke kresen, men tar omtrent hva det skal være av sluker, skjeer, spinnere, pilker og de merke­ ligste misfostre. Men om torskefiske fra land skal gi utbytte, går det med noen sluker, for når man sitter fast nede ved roten av stortaren eller en sprekk i berget, blir selv 0,50 mm snøre for svakt. Den utveien jeg har hatt mest nytte av, er å bruke sluker med forholdsvis myke kroker som retter seg ut når man legger snøret over skulderen og drar. Hittil har jeg ikke mistet stortorsk fordi den har rettet ut kroken - det sørger innstil­ lingen av slurebremsen for. Derimot har jeg gitt opp å feste treblekroken med en bit tynnere (0,35 mm) mono­ filamentsnøre etter å ha mistet en virkelig stor torsk som beholdt kro­ ken, mens jeg beholdt sluken. Tyngden på sluken er avhengig av hvor man skal fiske. Når torsken går grunt, er 15-20 g passe, går den dypt, bør man bruke sluker på 50-100 g, og gjerne med en form som gjør at de synker raskt, for det er nede ved bun­ 68

nen at det er størst sjanse til å finne torsken. De beste fiskeplassene er berg­ knauser med tang og tare. Om det

dreier seg om en lang bergodde, er sjansen størst på losiden, hvor vinden står på, og sjøen vasker oppetter fjel­ let. I blikkstille vær uten dønning er det gjerne dårlig fiske inne på grun­ nene. De beste tidene på dagen er timene etter at det er begynt å lysne, og om kvelden før solnedgang, men fisken reagerer også på flo og fjære. Person­ lig har jeg best tro på å fiske i timen Den vanligste formen for sportsfiske i sjøen er kasteslukfiske etter torsk. Mange forskjel­ lige typer av sluker og kastepilker kan brukes, og ikke minst populære er de langstrakte sildeslukene.

Under: Skjesluker med krabbefarge er fine til torskefiske i tarebeltet. Her er det imidlertid en lyr som har latt seg lure.

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

Torsken har stort gap som kan sluke svære byttefisker og krabber.

før og etter flo sjø. På Skagerrakkysten er det så liten høydeforskjell mellom flo og fjære (ved Mandal ()!), at mange avviser dette, men det er i hvert fall sikkert at man fisker best når man selv har tro på at nå er det fisk inne! Mange steder står tidspunk­ tene for flo og fjære i lokalavisene. Ellers kan man bruke almanakken og regne ut tidene for flo sjø fra tids­ punktet for månen i sør og legge til havnetiden for stedet. Kasteplassene må velges med om­ hu, og med litt erfaring ser man seg raskt ut de likeste stedene og går forbi store sandbukter og høye berg. Det er liten vits i å fiske fra berghyllcr så høyt over vannet at man ikke kan nå en stor torsk med kleppen. Helst bør man unngå steder hvor det er direkte livsfarlig å fiske. Våte svaberg er glatte, og sklir man uti i iveren etter å berge en fisk, kan det være bortimot umulig å komme opp igjen ved egen hjelp. At sjøen stadig vas­ ker over deg, og sjødraget trekker deg ut, gjør det ikke lettere. Brodder under gummistøvlene hjelper noe, men den beste og hyggeligste sik­ ringen er å være to sammen under dette fisket. Ved fisket gjelder det stadig å ha kontakt med bunnen. Ofte er den beste teknikken å kaste litt på skrå utover så sluken lander et stykke utenfor tarebeltet, gi ut snøre til den har nådd bunnen, og så løfte den fra bunnen med et kraftig rykk med stan­ gen samtidig som man sveiver inn noen meter. Så lar man sluken synke nesten til bunns igjen og gjentar ma­ nøveren. Om torsken går dypere, lønner det seg bedre å legge kastene i vifteform ut fra land, la sluken synke

Mange steder langs kysten i Nord-Norge kan sportsfiske med slukredskap gi gode fangster av torsk, og ofte storfisk. Ikke sjelden får man også andre torskefisker på kroken under dette fisket. Fangsten på bildet er tatt med haspelredskap.

Fisken står ikke alltid ved den ytterste odden. En plass som denne viken er velegnet for flyndrefiske når det er bløt bunn, og dessuten går torsken inn på matleting om kvelden. Er man heldig, finnes det også sjøørret i den grunne viken.

69

Sportsfiske i sjøen

til bunns og bruke samme teknikk for innsveivingen. Nappet kan komme mens sluken synker, men som oftest kommer det under innsveivingen. Når torsken er slått fast, presses den alt det redskapen tåler (opp med stangtoppen!) for å få den opp fra bunnen, hvor sjansen for at den skal sette seg fast, er størst. På fisk under 1,5-2 kg er det under vanlige forhold ikke nødvendig å bruke kleppen. Med én gang torsken er landet, bør man bløgge den og legge den i skyg­ gen med hodet lavest, så blodet ren­ ner godt av. Er det varmt, bør den sløyes omgående. Urenset torsk som har ligget i timevis, kanskje attpåtil i solen, blir ingen god middag uansett hvordan den behandles på kjøk­ kenet. Noen kasteslukfiskere tilbringer time etter time på den samme plassen og venter på at fisken skal komme til dem. Det finnes også fiskere som nærmest løper terrengløp fra odde til odde og ikke gir seg tid til å fiske over stedet skikkelig. Det beste er antake­ lig å avfiske en plass med 8-10 kast eller så, gå videre til neste, og eventu­ elt overfiske de mest lovende stedene igjen til slutt i håp om at det er kom­ met inn ny fisk i mellomtiden. Om man har båt tilgjengelig, blir aksjonsområdet mangedoblet. Det lønner seg gjerne å dra ut til holmer og småøyer, belegge båten på lesiden og gå langs losiden for å kaste etter torsken. Med båten når man også ut til grunner og fall som ikke er tilgjen­ gelige fra land. Stein- og taregrunner omkring blindskjær er ofte gode torskeplasser, men gå ikke for nær oppi fallene i iveren! Sjøkartet over om­ rådet er alltid en god hjelp; kanskje særlig til å lokalisere litt dypere ren­ ner mellom grunnene. Disse er gjer­ ne gode torskeplasser. Rundt grunner og fall finner man også de beste dorgeplassene. Torskedorging er ikke så utbredt som før, etter at kasteslukfisket er blitt popu­ lært. Man fisker over meget større områder ved dorging, men det er ikke mulig å holde så god kontakt med bunnen som man gjør med kastesluken. Torsken er ingen sprinter, som ørret eller makrell, og torskedorgingen må foregå med langsom fart. På grunt vann er en av de beste tors-

70

kedorgene en gammeldags drafjær med lett skjeblad som roterer om en stamme, og en stor treblekrok med røde og hvite fjær. Denne spinneren er for lett til å kastes, men akkurat passe tung til å holde seg noen få meter nede når båten går med sakte dorgefart. På utsiden av båten, hvor det er litt dypere, kan man bruke en litt tyngre, bred skjesluk i sølv og rødt, eller et blysøkke som en drafjær henger etter i en fortom på en favn eller så. Det bør være en virvel foran søkket og en mellom søkke og drafjær. Som dorgesnøre er 50 m monofil 0,60 tilstrekkelig, for det er ikke nød­ vendig å ha lengre snøre enn 20-30 m ute etter torsken. Tynne monofilamentsnører blir for elastiske. Dess­ uten setter man ofte fast, og da er det godt å ha et sterkt snøre. Stang og snelle er strengt tatt unødvendig man kan godt ha dorgesnørene på vanlige vindsler. Som stenger kan man bruke forholdsvis stive kjepper på 5-6 fot av hassel, rogn el.l., som festes til rekka, gjerne i en stangholder. Når passelig snørelengde er ute, slår man en løkke på snøret og trer denne inn på stangtuppen. Går det på en fisk, kveiler man snøret inn i båten for hånd. Det grove snøret har ikke så lett for å floke seg, men sprellende fisk skal selvsagt ikke gis anledning til å hive seg rundt i snørebunten og ugreie denne, og man skal også passe på hvor man setter bena. Det lar seg gjøre å bruke både to og tre dorgesnører selv om man er alene i båten, men det er en fordel å være to, slik at den ene bare er opp­ tatt med å passe ror og motor eller årer, mens den andre tar seg av snørene. Man får enda større glede av dor­ gingen med mer forseggjort utstyr: Korte, stive stenger og store sneller som gjør det mulig å få inn det ene snøret raskt om det andre sitter fast, eller det er fisk på det. Spesielt om man er alene i båten, er dette en stor fordel. Som ved alt dorgefiske er resultatet mest avhengig av den som manøvre­ rer båten. Da dorgene må gå lang­ somt, må motoren være innrettet for å kunne gå i lange perioder med svært langsom fart uten å sote på pluggene.

Hvis den ikke er det, er det bedre å bruke motoren bare til transport fra fiskeplass til fiskeplass og ro når dor­ gene er ute. Det går selvfølgelig an å dorge torsk på dypt vann også, men når fisken går dypt, er pilken å fore­ trekke. På pilk kan man ta torsk til alle årstider overalt langs norskekysten. Vestpå og nord i landet er ofte den største vansken at man får for mye torsk til eget forbruk og må rasjonere fisketiden. Pilktypene er tallrike som havets sand, og torsken tar dem alle når den er i godlune. Viktigere enn pilktypen er tyngden på pilken. Denne må være tilpasset vanndybde, strøm og vind. På grunt vann kan man bruke pilker på bare 10 g, mens det på dypt vann med mye strøm og avdrift kan være nødvendig med pilker på kiloen om man skal fiske ved bunnen, hvor torsken helst ferdes. Pilkingen kan foregå fra båt eller fra isen. Best resultat får man fra båt som ikke driver raskere enn at pilken stadig kan ha kontakt med bunnen. Er vinden for sterk for dette, ror eller bruker man motor mot driftretningen. På grunt vann, ned til 30-40 m, foretrekker jeg å bruke en lett pilkevindsel av tre, og kveile snøret inn i båten når jeg drar opp. Snøretype: monofil, ikke under (),60 mm. Da dette snøret skjærer seg ned i rekka, bør det dras over et vabein. Dette er å få i forretninger for sjøfiskeredskap. På dypt vann med mye vind og strøm er det bedre å bruke et juksehjul, som er skrudd fast i rekka eller montert inne i båten. Flere typer av slike hjul i forskjellige dimensjoner er i handelen. Vanlig brukt er en tung pilk eller et lodd i enden av snøret og 6-8 gummimarker som opphengere. Snøretype: monofil 1,00-1,20 mm. Man kan selvsagt også bruke en kort, stiv stang med snelle til pilking på grunt vann og havfiskeutstyr på dypt vann. Dette siste gir en mer sportslig følelse, og det er jo alltid

Seien går forholdsvis høyt i vannet og kan der­ for også fiskes med flue. De vanligste metodene er imidlertid kasteslukfiske fra land og dorging. Bildet er fra Kvalsundet i Troms.

Sportsfiske i sjøen

sjanse for at det går på virkelig stor fisk, som kveite, som gir god sport på dette utstyret. Når isen ligger på fjordene, åpner det seg gode muligheter for torskepilking også for dem som ikke dispo­ nerer båt. Personlig bruker jeg alltid isbile ved dette fisket for å få stort nok hull til å få gjennom hodet på en stor torsk, og dessuten er isbilen god å kjenne seg fram med ettersom man går utover på tynnere is. Den vanligs­ te teknikken er at man lar pilken gå til bunns, trekker den opp en meter eller så, og pilker med lange drag i denne dybden. Ofte går torsken høy­ ere i vannet, og da må man lete etter den i forskjellige dybder. En grei måte å gjøre dette på er å legge isbi­ len tvers over hullet og dra snøret over denne samtidig med at man går bortover isen. Drar man snøret mot iskanten, skjærer det seg inn i denne og setter seg snart fast. I Oslofjorden blir det ofte drevet kombinert fiske med pilk etter torsk og hekle etter sild. Hekla (som noen steder kalles dank) er et snøre med lodd eller pilk i enden og 8-12 blanke kroker som opphengere. Silda kan være nokså nøye på det, og tynne hekler fisker gjerne bedre enn grovere. Men hekler under 0,35 mm monofil blir i svakeste laget for tors­ ken. Oftest er det i en av de mange knutene at hekla brister.

Seifiske Som sportsfisk er den kjappe, sterke seien et artig bekjentskap. Den har også den gode egenskapen at den går villig på flue, og særlig foretrekker den store, hvite fluer med litt rødt. En trekilos sei på en liten enhånds fluestang er en verdig motstander, og den er gjerne så snill at den går ut i åpent vann og lar seg trette ut der istedenfor å gå rett ned i taren og slå av fortommen. Man kommer lettest til om man bruker båt til dette fisket, og da er det også bedre sjanse til å nå borti «knuter» av småsild eller bris­ ling når seien presser småfisken opp i overflaten. Ellers er det forholdsvis vanlig å otre etter seien omtrent som man otrer etter ørreten i sjøen. Seien går naturligvis også på kastesluk. Særlig er forholdsvis smale, 72

sølvblanke sluker populære, men jeg har også fisket godt med små num­ mer av Stingsilda brukt som kastesluk. Da seien holder seg i alle vann­ lag fra overflaten og nedover, må man forsøke seg i forskjellige dybder. Om man bruker torsketeknikken og bare fisker nær bunnen, kommer man bare borti slengere av sei. Man kan gjøre lange kast rett ut fra land etter seien, la sluken synke noen få meter, og så sveive inn med omtrent samme hastighet som ved sjøørretfiske. Pas­ sende snøretype er 0,35 mm monofil. Seidorging kan foregå på mange slags vis og gi gode fangster om som­ meren. De beste plassene er grunner og skaller hvor palen står på denne årstiden. Når fisken går høyt i vannet så man stadig ser den slå i overflaten, kan man bruke en lett kastesluk uten søkke. Til andre tider er det nødven­ dig å bruke tyngre redskap. Selv fore­ trekker jeg en vanlig vindsel med monofil 0,50-0,60 til seidorging, men det går godt an å bruke en litt stiv kasteslukstang til dorging med lett søkke. En spesiell måte å dorge sei på er «kylping», slik den i hvert fall tidli­ gere ble brukt på Sørlandet. Snøret er her en tynn messingtråd på 20-25 m som er festet i spissen av en kort, stiv bambusstang satt på skrå ut fra sjekta. Som dorger brukes helst gummimarker. Så fort det slår på fisk, haler man inn messingstrengen, men istedenfor å kveile denne i båten, lar man slakksnøret gå over bord etter som man haler inn, og dette synker uten å tufse seg. En annen, nyere forbedring er «atomdorgingen». Prinsippet for den­ ne er at et endeløst snøre (to sammenbundne snører) med et stort an­ tall gummimarker går gjennom en stor plastring eller et vidt plastrør som er rigget opp omtrent i mannshøyde midt i båten. Ringen eller rø­ ret må være helt glatt og så tykt at

Om sommeren kan lyren ofte stå inntil bratte berg­ vegger, og da kan den fis­ kes med forskjellig slags agn. Ellers er kastesluk­ fiske den vanlige metoden også når det gjelder denne torskefisken.

krokene glir igjennom uten å sette seg fast. Når man så går over en seigrunne, hvor fisken hele tiden slår seg på, står en mann ved rekka og drar inn snøre, plukker av palen og lar snøre og kroker trekkes gjennom plastringen og ut igjen av farten. På det viset fisker nesten alle kroker kontinuerlig. Metoden er effektiv og morsom, men det skal øvelse til for å unngå å få snøret i alle tiders vase, og han som passer ror og motor, kan ikke ta brå svinger. Etter storseien brukes ofte «harpe» - et tungt lodd eller en tung pilk med noen få gummimarker som opphen­ gere. Mest effektivt fisker man nok med denne redskapen over et juksehjul. Man lar da stadig redskapen gå til bunns, og sveiver den opp igjen til overflaten. Når det er stille, kan man la båten ligge og drive, slenge redska­ pen ut så langt man kan, la den synke noe ned, og så hale inn rykkvis. En fiskekamerat slo en svær gummimark tvers gjennom håndbaken da han lær­ te meg denne metoden å ta storseien på i Romsdalsfjordene...

Fiske etter lyr Som sportsfisk minner lyren om sei­ en, men litt større lyr har en tendens til å stå enslig på lur innved bratte bergvegger om sommeren. Der kan man ta den på agn (blåskjell, småsild, reke, ja, til og med meitemark) med en vanlig bambusstang med snelle eller en mer forseggjort tohånds slukstang. Det slenger derfor ofte lyr når man driver det vanlige fisket etter berggylte fra fjellnabbene om som­ meren. Lyren går villig på de samme kasteslukene som seien, og kylping etter lyr er også effektivt. Om man dorger etter lyr, lønner det seg å holde seg mer langs bunnen enn ved sei­ dorging.

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

På litt dypere vann tas lyren gjerne på pilk eller på harpe med gummimarker. Når vannet inne på grunnene er for kaldt for den, kan man finne lyren på dypere vann, og det er da man skal lete etter den med jukse eller harpe - mest effektivt med et lite, bærbart ekkolodd. Som matfisk er lyren god, men litt tørr, og den er svært god til fiskemat. Om sommeren er det mange som skyr den litt større koketorsken fordi det er mark i den, og da kan lyren være en god erstatning.

Hvittingfiske Den klassiske redskapen etter hvit­ ting og småtorsk er snøre med «spre­ der» og to agnede kroker. Sprederen er et blylodd med en metallstang innstøpt på tvers, og til denne knyttes to fortommer med hver sin krok. Mine hvittingsnører er 60-80 m monofil 0,60 mm med en stor virvel foran sprederen og 20 cm lange forsyn i monofil 0,40 mm. Mye brukt er også en lett stolpeline med noen få kroker. Stolpelinen atskiller seg fra en vanlig line ved at den står loddrett i vannet. Nederst er det et blylodd med tyngde tilpasset vind og strøm, og like oven­ for dette er det festet noen få kroker som opphengere med de samme knu­ tene som brukes til opphengere for våtfluefiske. Dimensjonene for hovedsnøre og opphengere kan være 0,60 og 0,40 mm. En av finessene ved hvittingfiske er å bruke små kroker, f.eks. nr. 8 Redditch, og små agn. Av alle agn ser det ut til at hvittingen foretrekker blåskjell, men disse sitter nokså dårlig på kroken, og tidvis er hvittingen lei til å stjele - for ikke å snakke om sypiken og bergnebben inne på grunt vann. Et godt og lett tilgjengelig agn er frossen makrellfilet som man kjøper den fra frysediskene. Ved vinterfiske, når ikke tem­ peraturen går langt over 0 °C, kan en slik pakke filet være agn for hele vin­ teren, om man passer på å legge den i fryseboksen igjen umiddelbart etter bruken. Likeledes er meitemark et godt agn for hvittingen. Agnfiske etter hvitting fra isen kan bli kaldt, og bare hender blir fort følelsesløse. Isfiskerne bruker derfor gjerne en nappestikke, en kvist på ca.

1,5 m, som festes i isen ved fiskehullet. En løkke på snøret legges over spissen av stikken. Som regel finner man den større hvittingen like over bunnen, og helst over bløtbunn. Inne på grunnene kan det være tett av småhvitting, «simper», mens den større fisken gjerne er å finne på litt dypere vann - 30-60 m. Men det er mange unntak fra denne regelen, og når «bladhvittingen» går etter småsild og liknende, kan man finne den helt oppe under iskanten. Nokså vanlig kan stor torsk gå på hvittingagnet, og det hender også at en stor torsk glef­ ser i seg hvitting som man holder på å hale opp. Selv om man ikke kan reg­ ne med å få hvitting på over 0,8-1,0 kg, er det derfor klokt å ha en kort klepp for hånden og lage store hull med isbile. Regn alltid med at du kan få på en torsk med hode omtrent som på en oksekalv! På åpent vann blir det å fiske fra båt, og da er blåskjellene lett tilgjen­ gelige og det vanligste agnet. Overalt fra Iddefjorden-Oslofjorden og vide­

re langs Skagerrak-kysten finnes det gode hvittingplasser som lokalbefolk­ ningen kjenner og viser sommerturis­ tene. Man ligger helst stille med dreg­ gen ute, og beste fisketid er grytidlig, ved soloppgang, og kort før solned­ gang og helst omkring flo sjø. Hvittingen går også på pilk, hekle og en dorget liten spinner; men en agnet krok er vesentlig bedre.

Flyndrefiske De litt større flyndrene tar en del småfisk, og det lar seg gjøre å ta både rødspette og skrubbe på små spinnere som man nærmest lar krype på bun­ nen. Personlig har jeg funnet agnfis­ ke fra land mer givende. Til dette fisket er en litt stiv tohånds haspelstang best, og som snøre monofil 0,30-0,40 mm. Søkket bør være lette­ re enn til vanlig håndsnøre, men helst ikke under 50 g. En snau meter oven­ for søkket har jeg så en forholdsvis liten krok (nr. 5 eller 6) som opphen­ ger og en halvmeter ovenfor denne

Ved elvemunninger og ellers på sand-, grus- eller annen bløt bunn treffer man skrubbe. Er man hel­ dig, biter også rødspette, men sandflyndre og skrubbe er vanligere. Til agn brukes mark, snegler eller annet man finner i sjøen. Det kan settes et lodd i enden av snøret og brukes opphengerkroker, eller, som her, en agnkrok knyttet fast til en senestump etter sluken.

73

Sportsfiske i sjøen

en kraftig virvel. Vanlig agn er makrellfilet eller litt stor meitemark. Blå­ skjell sitter for dårlig fast. De beste fiskeplassene er lange sandgrunner. Fisket foregår ved at redskapen kas­ tes så langt ut som mulig, og det gis ut snøre helt til søkket tar bunnen. Så strammes snøret forsiktig opp, og man venter et par minutter. Om det ikke napper, sveiver jeg langsomt inn noen få meter - så langsomt at søkket pløyer en fure i sanden, venter igjen og tar en ny innsveiving på noen få meter. Et av poengene er hele tiden å holde stramt snøre, slik at man lett ser på stangtuppen at det biter. Det er et bedagelig fiske dette her, og det er bekvemt å ha med seg en lett felt­ stol og en stangholder slik man bru­ ker det ved meitekonkurranser i ferskvann. Både rødspette og skrubbe er van­ lige «bifangster» når man fisker etter hvitting og småtorsk med agnsnøre. Skrubbe smaker like godt som rød­ spette i samme størrelse.

Makrellfiske Etter overbeskatningen er ikke sportsfisket etter makrell hva det en­ gang var. Men fremdeles er det mak­ rell å få på krokredskap sørpå i junibegynnelsen av juli, selv om fangs­ tene ikke blir så store som før. Når vannet er varmt, så makrellstimene går like under overflaten, kan man godt dorge med lette, smale kastesluker (Åsenskje, Stingsilda etc.) og vanlige enhånds kasteslukstenger for ørretfiske med multiplikator- eller haspelsneller. Monofil 0,35 holder til dette fisket, og det bør være 30-50 m snøre ute. Farten er som ved den

Med sitt lange nebb er horngjelen vanskelig å kroke med vanlige sluker. Ved å henge en senestump mellom krok og slukkropp blir det lettere å få fast fisk. Horngjel og makrell er den varme årstidens racere i de øverste vannlagene, og begge arter kan fiskes fra odder og nes med kasteslukutstyr eller dupp og agnet krok.

raske roingen man bruker til sjøørretdorging. Man kan selvfølgelig også ha dorgesnøret på en vindsel. Som opphengere 1 og 2 m ovenfor sluken kan man bruke gummimark eller makrellbeit. Dette siste er en billig, meget lett liten sluk med en fast enkel eller dobbel krok. Om makrellen går litt dypere, kan man slakke litt på farten. Oftest er ikke dette nok, og da skal det søkke til. Med et tungt søkke er mye av moroa ved å ta makrellen på stang borte, og jeg bruker da håndsnøre av monofil 0,50-0,55 mm med noen få meters fortom i monofil 0,35. Det er flere typer dorgesøkker i handelen, og det er bedre å ha et godt utvalg av søkker i forskjellig tyngde enn å dra med seg en stor kolleksjon av sluker. Som let­

Ved fiske etter makrell brukes gjerne en eller annen form for opphen­ ger. Mest aktuelt er dor­ ging, men når makrellen går nær land, kan også kasteslukfiske gi utbytte.

74

te søkker foretrekker jeg spoleformete blysøkker. Må jeg opp i tunge søk­ ker, har jeg brukt blystein i båtfasong med en innstøpt, stiv messingstreng til å feste snøre og fortom i. Vil man drive litt mer profesjonelt, kan man rigge opp en dorgebom på tvers av båten og henge 2-3 snører på hver side av båten inn på kroker eller nappestikker på bommen. For mest mu­ lig å unngå at snørene vaser seg, bru­ ker man forskjellige vekter på søkke­ ne og da med det tyngste søkket nær­ mest båten. Det lønner seg å ha øynene med seg når man leter etter makrellen, og holde utkikk etter ansamlinger av sjøfugl og spesielt fugl som stadig er nede på vannet eller stupdykker etter småfisk. Det er da småsild eller brisling i overflaten, og like under denne går makrell og sei. Man skal aldri kjøre rett inn i en slik stim, men prøve å runde den så dorgene på innsiden av svingen går gjennom stimen. Om det ikke er særlige tegn til fisk, må man prøve seg fram på forskjelli­ ge steder, kanskje følge en strømrand, holde et øye med andre fiskere og prøve forskjellige dybder. Og all­ tid er det god sjanse til å komme borti annen fisk, som sei eller lyr, som også går på dorg. Det er svært vanlig å treffe på horngjelen, som er et mor-

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

somt bekjentskap. Jeg har opplevd en del ganger både ved dorging og kasteslukfiske at det stadig er napp, men at fisken ikke blir kroket. Om man da setter på en litt mindre sluk eller dorg med sylkvasse kroker, kan det vanke horngjel. Den likner en grønnblank, tykk ål med langt nebb. Horngjelen er en god sportsfisk, og en bortimot meterlang horngjel er en interessant motstander. Dessuten er horngjelen en god matfisk. Ryggbeinet blir grønt når horngjelen ko­ kes, men det er da bare sjarmerende! Man kan selvfølgelig også ta mak­ rell ved vanlig kasteslukfiske fra land eller helst fra båt, og spesielt om det er småsildstimer inne, som sjøfuglen anviser. Man lar sluken gå høyt i vannet og sveiver inn forholdsvis hur­ tig og gjerne litt rykkvis. Men nor­ malt gir selvfølgelig dorging bedre sjanse, da man dekker så meget stør­ re arealer. Høstmakrellen holder seg som oftest dypere, og den fiskes helst «på leie» med håndsnøre. Man «flur» makrellstimen med oppmalt fiskeav­

fall, knust strandkrabbe, rekeavfall, blåskjell m.m. som man har i en flupose som henges på snøret like oven­ for søkket. Den er festet slik at når man rykker i snøret, tømmes fluet ut og lokker makrellen. Min far gjorde det helt store da han var guttunge, ved å tyvlåne kjøttkverna fra kjøkke­ net, skru den fast i rekka på den lille seilsjekta og etter hvert male opp en hel bøtte sild som flu. Det ble så mye stor, tung høstmakrell at både sjekte, kjøttkvern og makrell til slutt for­ svant i dypet og ikke har vært sett siden. Det er best å være mange båter sammen når man fisker på leie, så det stadig er noen som flur og holder makrellen i området. Snøret som bru­ kes, kan godt være et vanlig hvittingsnøre med småsild til agn, eller større sild som man skjærer små agn av. Makrellen kan være svært nøye på fortommen, men da høstmakrellen er både stor og sterk, bør man ikke gå under 0,25 mm. Fortommen bør dessuten være lengre enn ved hvit­ tingfiske. På bryggekanter i Oslo (personlig

foretrakk jeg Grønlibryggene) var det i hvert fall for et snes år siden et artig fiske med stang og dupp etter kultmakrell på 100-150 g. To ting var avgjørende for godt resultat: Tynn fortom (0,15-0,20 mm) og at duppen var tilpasset det lette søkket, slik at det minste napp drog duppen under vannet. Tilslaget måtte være kjapt, men samtidig ikke så hardt at man drog av den tynne fortommen, som var på omkring en meter. Til pir og makrell brukes også hek­ le (harpe, dank), som er omtalt i av­ snittet om isfisking etter torsk (side 72). Makrellhekla har et hovedsnøre av monofil 0,60-0,80 mm. I enden av dette er det festet en god virvel, og til denne 5-10 m monofil 0,30-0,35 mm med et spoleformet blylodd nederst. Med 50-75 cm avstand er det ovenfor loddet slått korte løkker på monofilen som heklekrokenc træs inn på med rennesnare. Til makrell brukes ofte makrellbeit som kroker, men pir og makrell går også på de små treblekrokene med rødt som kalles «tyttebærkroker», og disse er populære hos silda også. Det brukes som oftest 6-8 kroker på hekla. Fra båt bør man ikke bruke flere, for å unngå at hekla vaser seg. Det er vesentlig lettere å bruke flere kroker om vinteren når man kan dra hekla bortover isen. Fis­ ket foregår ved at hekla fires til bunns, hvis det ikke er for dypt, og så dras opp igjen med jevne bevegelser. Når man har funnet dybden fisken står i, holder man seg omkring denne.

Fiske etter gråsteinbit

Sjøfuglen røper hvor makrellstimen går, der­ for er det en stor fordel for kasteslukfiskeren å bruke båt. Prinsipielt gjelder det at sluken skal gå høyt i vannet, og den skal gjerne sveives inn raskt og litt rykkvis.

Gråsteinbiten er ikke blant de penes­ te fiskene, men til gjengjeld er den en fin sportsfisk og fremragende mat. Arten trives mellom bergknatter og steiner på 4-5 meters dyp og dypere. Av og til tar den sluk eller pilk, men agn er sikrere. En real ladning med blåskjell, snegler eller en bit fiskekjøtt kan gråsteinbiten ikke stå for. Men den har god tid, noe fiskeren også bør ha hvis nappene uteblir. Søkket legges eller henges på den bratte bunnen, der faren for å sette fast også er stor. Får man napp, må man være klar over at det kan være flere gråsteinbit på samme sted. Kraf-

75

Sportsfiske i sjøen

Gråsteinbiten er ikke den vakreste av salt­ vannsfiskene, men til gjengjeld er den en av de mest velsmakende. Den er en utpreget bunnfisk.

tig utstyr må til, for gråsteinbiten vil gjerne stikke seg inn i en bergsprekk og bør derfor hales bestemt inn.

Berggyltefiske Det drives ikke noe yrkesfiske etter berggylte, da den neppe er salgbar. Men som sportsfisk er berggylten en av mine favoritter - kanskje fordi jeg vet om noen plasser hvor den er sær­ skilt stor, og så er den så velsignet bitelysten hele dagen. Når man bruker kastesluken langs bergveggene etter torsk, får man svært ofte noen berggylter på kjøpet. Om man vil plundre med slikt, går det også an å ta berggylte på flue med et lite søkke. Men det vanligste fisket er meiting fra land med lange bam­ busstenger. For min del bruker jeg harvestangen til berggyltemeiting en billig, tredelt bambusstang på 16 fot med stangringer og toppring. Der­ til en simpel meitesnelle, som jeg fes­ ter til rotskjøten med tjæreband. Snøret er ca. 0,60 mm monofil med et spoleformet blysøkke på 25-50 g. Kroken fester jeg som en kort opp­ henger 20-30 cm ovenfor søkket. Berggylten liker nokså store agn, og jeg bruker store kroker, Mustad nr. 1 og større. Det kan være vanskelig å finne et agn som berggylten ikke vil ta. Man kan bruke blåskjell, reke, fiskebiter, knuste strandsnegler, meitemark m.m. og få berggylte. Men dessverre er bergnebben til stede der hvor berg­ 76

gylten ferdes om sommeren. Berg­ nebben, som gjerne kalles råde på Sørlandet, er en agntyv av første klas­ se. Med de små fortennene gnager den biter av selv store agn og får til slutt lirket dem av kroken. Blåskjell og reker forsvinner raskt i bergneb­ ben. Et meget bedre agn, som berg­ nebben må bruke atskillig tid på å plukke rent, og som berggylten setter stor pris på, er strandkrabbe. Jeg for­ bereder gjerne berggyltefisket med å legge ut noe fiskeinnmat og noen fiskehoder i grisetangen i en lun bukt for å samle småkrabbene. Etter en time eller to kan man så plukke dem opp i en bøtte med hender eller håv. På fiskeplassen legger jeg så en krab­ be på en fjøl, deler den i fire like store deler med tollekniven og river av beina. Fotstøene gir godt feste for kroken, og skal det være riktig fint, tvinger jeg krokspissen ut der hvor ryggskjold og bukskjold møtes, og setter en knust purpursnegle på krokspissen. Og får jeg ikke tak i strandkrabber, bruker jeg snegler til agn. Berggylten biter på de vanlige strandsneglene, men jeg har inntrykk av at purpursnegler er vesentlig bed­ re. Disse er litt større enn strandsneg­ lene, har hvitere og tykkere skall og sitter helst i sprekker og revner i fjel­ let på steder hvor sjøen står på. Man blir rødfarget på fingrene av å be­ handle dem, og fargestoffet er det keiserlige purpur. Bruk 3-4 strand­ snegler innerst på kroken og en pur­ pursnegle ytterst som aperitiff. Sneg-

leskallene knuser jeg med en stein og strør bitene ut som flu der jeg sitter og fisker. De beste fiskeplassene er bratte berg på yttersiden av øyer og holmer hvor sjøen står godt på. Litt dønning og en bris er fint. I hardt vær med høy sjø kommer man ikke til på de beste plassene. Men berggylten selv ser ikke ut til å ta seg nær av at sjøen dunker den i bergveggen. Den har et godt skjellpanser som tar av for støy­ ten. Det blir gjerne litt klatring for å komme til de beste fiskeplassene hyller i fjellet i passe høyde over sjøen, og med litt plass eller en berg­ skorte bak til å plassere bøtte etc. og til å legge fisken på. Vanndybden under hyllen bør være 4-5 m. Fisket foregår ved at jeg vipper ut snøret, gir etter på snellen til søkket tar bun­ nen, og holder snøret stramt så stangtoppen registrerer nappene. Noen bruker dupp, men jeg synes ikke det­ te er noen fordel. Ofte er det serier av smånøkk. Da er det bergnebben som er på ferde, og jeg løfter litt på søkket for å prøve å holde tyvpakkct unna. Av og til lykkes det å kroke en bergnebb, men det hjelper ikke noe. Det er for mange av dem. Når berg­ gylten melder seg, biter den troverdig - ofte slik at stangtoppen bøyes ned i sjøen. Og nå gjelder det å dra og ha solid redskap, for når berggylten merker kroken, har den en egen evne til å ty inn i sprekker og hulrom i fjellet og sette seg fast. En nebbtang kan være hendig til å få kroken ut av fiskekjeften. Meiting av berggylte gir ofte svært utbytte. Den første gangen jeg var med på slikt fiske, tok vi på to stenger på en juliettermiddag og kveld en svær flisekurv full. Og når du så kom­ mer hjem med fisken, begynner vans­ kene for alvor, for berggylten er ve­ sentlig morsommere å fiske enn å rense. Jeg sløyer den gjerne på fiske­ plassen. Den enkleste måten er å leg­ ge sløyet berggylte rett i gryta med godt saltet vann, koke den opp og la den trekke en stund. Så tar man fis­ ken forsiktig opp, og nå har skjell og skinn løsnet så fisken lar seg flå. Kjøttet kan man så løsne fra ryggbein og ribbein, plukke ut småbein og ha råmateriale til gratenger, plukkfisk, fiskesalater etc. Kraften siles gjen-

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

som sylte,» som Gabriel Scott skri­ ver. Jeg skriver så vidt utførlig om berggylten som mat siden det er så urimelig at denne fine fisken bare skal brukes til hummeragn fordi folk ikke gidder å lære seg å rense den. Om du vil deg selv så vondt, går det an å ta berggylte i store mengder på garn som settes inne ved bergveg­ gen om sommeren. Det bør brukes grove masker (10-12 omfar) og grov, sterk garntråd. For noen år siden traff jeg en morgen på en bymann som kvelden før hadde satt to trollgarn på en berggylteplass. Han kom akkurat inn med dem og var full av begeistring, for garna var fulle av berggylte. Om kvelden stod han fremdeles og fomlet med det første garnet, og begeistringen var borte. Det er få fisk som er verre å få ut av garn enn berggylten.

Sildefiske Ved lavvann er det ikke vanskelig å finne natur­ lig agn i sjøen. Her plukkes oskjell ved SørFlatanger.

nom et dørslag og blir en fremragen­ de fiskesuppe. Stekte berggyltefileter er en delikatesse. Finnene klippes da av med en fiskesaks, filetene skjæres løs fra ryggbeinet, legges med skinnsiden ned, og skinn med skjell skjæ­ res løs fra resten av filetene. En venn serverte meg en gang «berggylteansikter», som var en smaksopplevelse. Dette var godt kokte, saltede hoder av stor berggylte - «og hodet smaker

Merkelig nok lar silda seg også fiske på krok, og dette fisket kan være både morsomt og gi godt utbytte. Det klassiske redskapet er hekle, som også kalles dank, harpe og meget an­ net. Sildehekla er i sin enkleste form et snøre med et passende lodd ned­ erst, og ovenfor dette et antall blanke kroker som silda går på når hekla trekkes opp og ned i vannet. Dimen­ sjonene på redskapen varierer med strømforholdene og dybden silda går på. I Oslofjorden, hvor hekle brukes mye både fra båt og fra isen, bruker

Også silda lar seg fiske på krok, og den vanligste redskapen er hekle, som består av et lodd og flere blanke kroker som trekkes opp og ned i vannet.

jeg hovedsnøre på 0,60 monofil og til selve hekla monofil 0,35. Istedenfor lodd bruker jeg en pilk på 50-200 g. Ovenfor denne har jeg så knyttet (blodknute) 4-12 blanke kroker, og øverst er det en god virvel som dan­ ner forbindelsen mellom hekle og ho­ vedsnøre. Dette er ca. 50 m langt, og det og hekla vindes opp på en lang, lett pilkevindsel som tulles inn i en avis når det legges i sekken. Krokene skal være så blanke og skinnende som mulig, og jeg vet om eksperter som binder ny hekle eller i hvert fall skif­ ter ut krokene for hver fisketur. Fortinnet krok nr. 1 med øye er passe stor, men det går også bra med «tyttebærkroker» med en liten, rødmalt blyklatt, og av og til går silda best på små, blanke kroktriangler med en ør­ liten bit rød ventilgummi trædd inn på stammen. På isen byr det ikke på noen vans­ ker å bruke hekle med 12 eller flere kroker, for der kan man legge en isbile over fiskehullet og trekke snøre og kroker over denne. Når det er sild på, er det bare å spasere bortover isen og trekke snøre og hekle etter seg. Har man ikke isbile, gjør en tomflaske i fiskehullet god nytte. Man tilpasser hullet til flasken, og legger denne slik at den ligger og roterer når man drar snøret over den. Fra båt er jeg ikke dreven nok til å bruke mer enn 4-5 kroker uten å få hekla i vaser. Om det ikke er dypere enn 40-50 m, lønner det seg gjerne å begynne nede ved bunnen og lete seg oppover til man finner den dybden silda står på. På isen leter man seg oppover i vannet ved å gå lenger og lenger vekk fra fiskehullet mens man hele tiden gjør langsomme pilkebevegelser med hekla. Er det tett med sild, stopper gjerne hekla opp på sin vei mot bun­ nen. Når man så strammer opp snø­ ret, kjenner man de sitrende, skjel­ vende bevegelsene som er så typiske for silda, og er man heldig, kan det sitte sild på hver krok. Også makrell, sei og hvitting går på hekle, men til disse artene er det bedre å bruke små, lette sluker eller gummimarker istedenfor blanke kroker, og da kal­ les gjerne redskapet harpe.

Kjell W. Jensen 77

\

Sportsfiske i sjøen

Sjøørretfiske Sjøørretfiske i saltvann kan kreve kraftig utstyr. Snellen må ha en solid konstruksjon og muligheter for rask innsveiving. Enten man velger has­ pel- eller multiplikatorsnelle, bør den ha en snørekapasitet på 120-200 me­ ter, avhengig av snørets tykkelse. Passende snøretykkelse i vår- og som­ mermånedene er 0,30-0,35 mm. Ulempen ved tynnere snører er at de altfor ofte ikke tåler påkjenningen når man prøver å rykke løs sluker som har satt seg fast i tangen. Bruker man haspelutstyr, passer det med en

tohånds glass- eller karbonfiberstang på 9-11 fot, med helaksjon. Om høsten kan man gjerne bruke en litt stivere stang, utstyrt med multiplikatorsnelle. Under høstfiske bør man også gå opp til en snøretyk­ kelse på 0,35-0,40 mm. Fisket foregår på ganske grunt vann, og sluken bør derfor ha form, farge og størrelse som minner om den føden ørreten er på jakt etter her, f.eks. sild, sil eller fiskeyngel. Sluken skal bevege seg like under vannfla­ ten, men man må ikke sveive inn så raskt at den kommer helt opp og bryter vannspeilet.

STORFISKERNES TIPS Mye kan leses og fortelles om sjøfiske. For nybegynnere er det naturlig å suge til seg tips, som så forsøkes i praksis. Men det er først etter egne erfaringer at sjøfiskeren fin­ ner ut hvilke metoder han eller hun mestrer og trives med. I de følgende avsnittene gjengis hva noen erfarne sjøfiskere anbefaler av fis­ keutstyr, metoder og fiskeste­ der. Metodene er forskjellige, og andre sjøfiskere vil ha opp­ daget teknikker som ikke be­ skrives her. Johan Johansen, Eiksmarka, fisker i sjøen til alle årstider, både fra båt og land. Han ar­ beider ivrig for å få ungdom interessert i sportsfiske, og han deler gjerne sine erfa­ ringer med andre. - Selv om det er mindre fisk enn før langs kysten, har vi store muligheter for sjøfiske. Jeg fisker helst på steder der det er frisk tang, da det er et tegn på at krabbene trives og at torsken står utenfor. Kastene må ikke alltid være så lange, da fisken ofte står nær land. Jeg kaster på sam­ me måte som i elv, noen kast fra et punkt og så tre skritt videre langs stranden. Jeg bruker vadebukse også i sjøen, da når stangtuppen lenger ut. Det forhindrer at

78

det blir mange bunnapp i tangen. Det beste fisket har jeg gjerne på stigende sjø. Jeg fis­ ker helst ved bunnen, det er der torsken står. Men sei, lyr og sjøørret kan en treffe høy­ ere i vannet, så jeg varierer fiskedybden. Særlig ved od­ der og steder der det strøm­ mer, fisker jeg også høyt i sjøen. Utstyret jeg bruker, er Ambassadeur snelle og Wonderood stang. Jeg har sene på 0,40 mm tykkelse og bruker bare sluk uten opphenger. Innsveivingsteknikken og slukens gange i vannet betyr svært mye for resultatet under fiskingen. Av sluker foretrek­ ker jeg forholdsvis runde typer med krabbefarge. Av gode fiskeplasser for fis­ ke fra land kan jeg nevne Storsand i Hurum, Krokstrand i Vestby, Tjøme og Kosterøyene. Ved Stavern har jeg også hatt mange fine opplevelser med sjøfiske. Nordover har jeg hatt mye fint fiske ved Senja.

Svein Erik Enersen, Arendal, er en av hjembyens ivrigste sjøfiskere. - Jeg foretrekker vår- og høstfiske. En og annen tur blir det også vinterstid, så­ fremt det er mildt. Om som­ meren fisker jeg lite. Tar man

De beste slukene, gjerne kjølsluker, er langstrakte og har livlige be­ vegelser. Passende slukvekt er 10-30 gram. Ellers er det viktig at krokene er sylskarpe. Slukens størrelse har di­ rekte sammenheng med størrelsen på fisken - jo større sluk, desto større fisk. Slukens bevegelser skal være uregelmessige. Erfaringsmessig er sølv den beste slukfargen til sjø­ ørretfiske, tett fulgt av gull og mes­ sing. Pyntefarger i blått, grønt og rødt kan også være bra. Sluker som har stor overflate, eller som er laget av ekstra tynt gods, egner seg dårlig til sjøørretfiske, ettersom det byr på

ikke vare på fisken med én gang på den tiden av året, blir den så lett bedervet. Jeg fore­ trekker å fiske fra båt og bru­ ker en kasteslukstang for sjø­ fiske. Av erfaring kaster jeg helst innover mot land fra bå­ ten. Når det gjelder været, så er det jo skjønt når det er stille, men det gir vanligvis lite fisk. Jeg foretrekker der­ for en lett bris. De beste for­ holdene er når båten så vidt driver over grunnene. Jeg har også fisket mye fra land, men det er ikke tvil om at fangs­ tene er blitt bedre etter at båt ble tatt i bruk. Når det er snakk om favorittplasser, er den østre enden av Tromøya et fint sted, her får man vanligvis gode fangster. Vi­ dere er Homborsund sørvest for Grimstad en fin fiske­ plass. -Torsk, kolje og steinbit er favorittfisk. Ellers har vi jo makrellen her om sommeren, men for mitt vedkommende er fiske etter steinbit i mai toppen, og da helst fra båt. Jeg bruker agn, og da helst store, ferske blåskjell, som har vist seg svært effektivt. Men det går bra med skiver av makrellfilet også. I slukesken er det Stingsilda som er favoritt, men jeg har også fisket en god del med Elbe Torskesluk, og også den nye Sølvsilda til Sølvkroken har gitt gode resultater, forteller Enersen. Han er veteran, med mer enn 20 års erfaring

som sjøfisker i Arendal-traktene. Frank Ahlquist, Risør, fisker året rundt, både fra båt og land. - Jeg fisker helst tidlig på våren og seint på høsten når det gjelder torsk og sei. Jeg fisker også etter sjøørret midt på sommeren. På den tiden blir det dessuten noen turer utpå med vanlig håndsnøre fra båt. Ellers har jeg ikke så mye å si om tidspunktet på døgnet, for jeg fisker til alle døgnets tider, så sant det er vær til det. Fisketips og favorittområde er Nordfjorden og videre ut­ over i skjærgården. Området rundt Stangholmen fyr er en meget fin plass. Fisker stort sett med sluk. Elbedraget er godt, likeså Slukhalsen (Krabbesluk). Utstyret er kasteslukstang og Ambassadeur.

Paal Eilertsen, Oslo, fisker utelukkende fra land på for­ skjellige plasser i Indre og Ytre Oslofjord. - Mitt favorittfiske er så av­ gjort kasteslukfiske etter sjø­ ørreten i sommermånedene. Jeg bruker aldri båt, men det­ te er nok avgjort en fordel, spesielt etter sjøørreten. Det­ te fisket har for øvrig blitt bare bedre og bedre de siste sesongene, og mye av årsaken ligger nok i at vi har fått en mye mindre forurensning i

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

problemer å kaste den slags sluker i hard vind, noe det ofte er under dette fisket. Wobblere og spinnere kan gi gode resultater, vel å merke når man kan greie seg med korte kast, og vindfor­ holdene er gunstige. Til den lange, smale sjøørretsluken kan man gjerne feste en enkeltkrok eller en liten treblekrok foran, forut­ satt at en slik ekstrakrok ikke hem­ mer slukens bevegelser. Sjøørreten tar sluken på tvers i munnen, og det hender derfor ofte at den unngår den bakre kroken. Ekstrakroken foran på kroken er derfor en ekstra sikkerhet. fjorden. Vannet i dag er nes­ ten ikke til å kjenne igjen. Gjennomsnittsvekten på sjø­ ørretene siste sesong lå på en kilo. Jeg fisker stort sett i alt slags vær, men har gjort de beste fangstene i overskyet vær med litt vind. Det beste tidspunkt for dette fisket er etter min erfaring i de tidlige morgentimer og fram til kl. 12. Når det gjelder tips om fis­ keplasser etter sjøørreten, har jeg gode erfaringer med Fornebulandet, Hukodden og på andre siden av fjorden, landet langs Bunnefjorden. Lenger ut er Svelvikstrømmen i innløpet til Drammensfjorden kanskje en av Oslo­ fjordens mest attraktive fiske­ plasser. Men det kan være svært folksomt der. Jeg bru­ ker lett utstyr, en Vangen sju fot stang og haspelsnelle. Til sjøørreten går det i slukene Stingsild, Møresild og Orklaskjea. Sistnevnte er for øvrig meget effektiv, og min per­ sonlige favoritt. Ellers går det stort sett mye i blanke sluker blant «ringrevene». Alle de jeg bruker, ligger i vektklas­ sen 18-22 gram, som har vist seg som det mest ideelle. Har også prøvd tyngre sluk, med dårlig resultat. Et annet fint sportsfiske som kan anbefales fra land, er fiske etter makrell. Den fiskes på nøyaktig samme måte som sjøørreten. Stedene der jeg tar makrel­

For å unngå rust bør man etter endt fisketur skylle slukene i fersk­ vann, tørke godt av dem og bryne krokene, som vanligvis har vært i be­ røring med stein i løpet av dagen. Til utstyret på turen hører et skrin som rommer alle slukene, reservespoler og annet småutstyr, f.eks. krokbryne, nebbtang, kniv og polaroidbriller. Tangen kan brukes både som krokløsner og som hjelpemiddel hvis man vil bøye en sluk for å endre bevegel­ sene. Kniven må blant annet være egnet til bløgging og rensing av fisk. Til rengjøring av fangsten bør man også ha med egnet papir (ørret skal

len, er Hankø og Hvaler-området i Ytre Oslofjord. Man går langs land og holder øye med sildestimene som blir ja­ get av makrellen. Vips, ut med sluken, og man er om­ trent garantert fisk. Makrel­ len er dessuten en fin fighter og byr på et artig sportsfiske.

Lasse Sundby, Oslo, er til daglig ansatt i en av Oslos sportsfiskeforretninger. Han satser på uketurer til kyst­ områdene omkring den store øya Frøya på Trøndelagskysten. - Jeg fisker med stang fra båt, og bare en sjelden gang fra land. Det går for det mes­ te i torsk og sei, men til gjen­ gjeld er det ofte en kommer ut for stor fisk. Området rundt Frøya er kanskje et av landets fineste for sportsfiske i sjøen. Har tatt torsk på 20 kg der. Vår og høst er den beste tiden, og min erfaring tilsier fiske mor­ gen og ettermiddag. Vi fisker ned mot 40 meters dyp, så det brukes forholdsvis kraftig ut­ styr. Best resultat har jeg hatt med Stingsild og Barracuda. Når det gjelder fiskeplasstips, er sundet mellom Frøya og Hitra glimrende. Det sam­ me er tilfelle med sundet mel­ lom Hitra og fastlandet. Dess­ uten er havområdene lenger ute, rundt Sula og Maursund, veldig fiskerike, og sjansen for møte med storfisk er me­ get god.

aldri skylles i vann). Under visse for­ hold kan polaroide solbriller være til stor nytte, ettersom de øker fiskerens muligheter til å se hva som foregår under vannet. Man kan også drive fluefiske etter sjøørret i saltvann. Redskapen er vanlig flueredskap for ørretfiske, for eksempel en stang på vel 9 fot i AFTM-klasse WF 8. Et stort utvalg av streamere, våtfluer og nymfer er brukbare til dette fisket. En langskaftet håv hører med til utstyret, enten man bruker slukredskap eller flue­ redskap. Se også Dorging, bind 1.

Kristian Venaas, Øyestad, er en av Sørlandets mange ivrige sportsfiskere, som regner seg for altetende innen sjøfiske. - Jeg er veldig glad i kaste­ slukfiske fra land, men bruker også en god del båt. Spesielt fiske etter sei og lyr gir meg mye. Beste tiden for det her nede er etter min erfaring slutten av april og begynnel­ sen av mai. Da kommer bl.a. rognlyren inn på grunnene. På våren kommer også tors­ ken inn, så den tiden er av­ gjort den beste for fiske her. Jeg bruker også jolla en god del, og lar den drive over grunnene. Til dette fisket bru­ ker jeg mye Svenskepilk, da tyngden på denne gjør at den hele tiden holder seg langs bunnen. Dette har gitt meg mange gode fangster. Angående tidspunkt på døgnet, følger jeg gjerne tide­ vannstabellen. Fisket er av­ gjort best på flo sjø. Når det gjelder været, er øst og sør­ østlig vind bra, mens nordadrag derimot sjelden gir det store utbyttet. Utpå sommeren er det makrellen som er det store aktivum her omkring, og erfa­ ringsmessig er juli og august de beste månedene. Jeg fisker gjerne på Fiskeskjær og på Blikksgrunn, som er kjent som to bra steder i distriktet her nede.

sine vel 30 år, først og fremst i sjøen med kastesluk fra land. - Jeg fisker helst etter sei og torsk når jeg holder meg i Trondheimsfjorden. Jeg kas­ ter fra land, og favorittredskapen er Stingsilda i vekt­ klasse 28 og 40 gram, og gjer­ ne med et par opphengere. Favorittstang er en Gaula 10 fot, og jeg har funnet ut at denne er ideell for fisk i kilosklassen. Når det gjelder kystfisket, har jeg ingen favorittplasser, men som et tips her i distrik­ tet vil jeg anbefale Agdeneslandet (riksvei 710 nord for Orkanger). Der har jeg alltid likt meg godt, og har gjort bra fangster. Særlig seien har mange ganger vært svært så villig. Når jeg er ute med båt, blir det helst turer til Hitra-området. Også fra båt bruker jeg uten unntak stang. Ute i Hitra-området fisker vi foruten torsk og sei en rekke andre fiskeslag, og området er et sant eldorado for sportsfiske.

Magnar Kristiansen, Trond­ heim, har fisket i de fleste av

79

Sportsfiske i sjøen

Kasteteknikk Sportsfiske etter sjøørret i saltvann kan drives fra båt eller fra land. Fis­ ker man fra båt, lar man båten drive mens man hele tiden kaster i forskjel­ lige retninger. Fangsten står ofte i direkte forhold til fiskerens evne til å

håndtere båten. Hvis det er litt hard vind, er det sikrest å ankre opp på en lovende fiskeplass. Når man nærmer seg fiskeplassen, skal motoren slås av, så man ikke risikerer å skremme fisken. Også fiske fra båt krever ofte lange kast, ettersom man må holde seg godt klar av grunner og brott,

YRKESFISKE I SJØEN Torsk «SkulT Torsken os feile, hvad havde vi da?» synger Petter Dass. «Hvad haver vi andet, her bygger og boer end søge vor Føde med Angel og Snoer, og pløje de Bølger hin grumme.» Så sant, så sant bosettingen ved kysten i Nord-Norge var i høy grad basert på at skreien skulle gi det tilskuddet som småbruker-fiskeren trengte for å overleve. Kysttorsken finnes jo overalt langs norskekysten, men skreien og loddetorsken kom til bestemte steder på kysten til bestemte tider i så svære mengder at jektene kunne seile fullastet med tørr­ fisk til Bergen - i gode år. Som omtalt i kapitlet Fiske­ riforskning, bind 4, førte de svære vekslingene i skreifiskeriene til at norsk fiskeriforsk­ ning kom i gang. Helt til 1920årene hadde vi loddetorsk og skrei for oss selv, og utbyttet av fisket ble bestemt av natur­ lige svingninger i skreibestanden og av værforhold og fangstinnsats. Fiskeredskape­ ne var de eldgamle: garn, liner og djupsagn. Djupsag­ net var ifølge Løberg (1864) det eldste redskapet. Det var rett og slett et agnsnøre på omkring hundre favner med et passe tungt blylodd. Som agn ble gjerne brukt hel sild eller rogn. Aller best var lod­ de, men denne kunne være vanskelig å få tak i. Senere har også saltet akkar vært mye brukt som agn til skrei­ en. Det er nok det gamle or­ det djupsokn som ligger til grunn for ordet jukse. Juksefisket er et eldgammelt pilkefiske, som fikk sin renessanse

80

i 1900-årene etter at det nes­ ten helt var gått av bruk. Opprinnelig hadde jukse faststøpte kroker, og da Svenskepilken med bevegelig treblekrok kom på markedet etter annen verdenskrig, re­ volusjonerte den nærmest juksefisket. I de siste årene er juksemaskinen blitt vanlig, slik at samme fisker kan bru­ ke flere snører med et lodd eller en tung pilk nederst og en serie gummimarker lenger oppe. Dette har økt effekten, og samtidig er det siste lille elementet av sport borte. På den annen side tror jeg nok at selv den ivrigste sportsfisker ville føle seg vel sliten og lang i armene etter å ha holdt på en dag eller to med å dra skrei opp fra 50-60 favner på en kilos Svenskepilk! I 1890-årene kom et nytt redskap, synkenoten, i bruk i Lofoten. Redskapet var for­ holdsvis billig, og det fanget så godt at fiskerne fikk det forbudt. Det samme skjedde da snurpenoten var i bruk i Lofoten i noen sesonger i 1950-årene. Liknende protes­ ter vakte bruken av snurreva­ det, som har vært brukt i skreifisket siden 1950-årene. Midt i 1920-årene begynte utenlandske havgående tråle­ re å fiske skrei ved norskekys­ ten og i Barentshavet. Etter noen års motstand fra fisker­ ne fikk vi et fåtall norske fisketrålere også, men det var først etter annen verdenskrig at vi fikk en trålerflåte av noen betydning. I 1976 inn­ førte Norge en 200 mils øko­ nomisk sone, og nå ble Norge og Sovjetunionen alene om å dele ansvaret for husholderin-

samtidig som man skal nå fisk som kanskje står kloss oppunder land, og ofte på meget grunt vann. Når man fisker fra land, må man nærme seg fiskeplassen med stor for­ siktighet. Ørreten er sky, og det hen­ der at den står på bare 10 cm vann helt i strandkanten. Først bør man

gen av skreibestanden. Som rådgiver i saken tjener Det internasjonale havforsknings­ råd, som foreslår den totale kvoten. De to statene for­ handler så om hvordan de skal dele denne, om maskeviddebestemmelser, om hur­ tig fiskestopp i områder i Barentshavet hvor det tidvis befinner seg for meget små­ torsk osv. Norges fangst av norsk-arktisk torsk var i 1982 snaue 290 000 tonn av de til sammen 399 000 tonnene som ble landet av denne verdifulle fiskestammen. I yrkesfisket etter kysttorsk brukes redskaper som garn, torskeruser, liner, snurrevad, bunngarn (særlig Oslofjor­ den), og det blir også tatt en del torsk som bifangst ved snurping av sild og brisling, ved reketråling m.v.

Sei Nest etter torsken er seien den økonomisk viktigste av torskefiskene våre - vi fanger årlig 150 000-250 000 tonn sei. De viktigste fangstred­ skapene er snurpenot og trål, og det tas også en god del på jukse og garn. De kvotene som er blitt anbefalt av Det internasjonale havforsknings­ råd, er regelmessig blitt over­ fisket.

Lyr Yrkesfisket etter lyr blir dre­ vet med nøter, garn, bunn­ garn, ruser og krok (jukse). Ifølge statistikken fisker vi vel 2000 tonn lyr i året. Sammen­ liknet med torsk og sei er alt­ så lyren av liten betydning.

Hvitting Norge driver ikke noe stort yrkesfiske etter hvitting, men

den opptrer som ikke ubety­ delig bifangst ved trålingen etter «industrifisk» som øyepål og tobis, og en god del hvitting blir tatt av reketrå­ lerne. Hvittingen er en utmerket matfisk - «havets kylling», men den er lite holdbar, og har den ligget urenset i båten i solvarmen et par timer, er den fine smaken borte. Det er bare en del av den hvittingen vi fisker, som blir solgt og kommer med i stati­ stikken. De ca. 1000 tonnene som statistikken antar at vi fisker, er et underestimat. Mesteparten av den hvit­ tingen vi lander, går nok til eget forbruk. Det blir kanskje ikke store fangstene om gan­ gen, men det er mange som driver med slikt småfiske til egen husholdning gjennom hele året. Også på isen blir det tatt atskillig hvitting. En lørdag i januar 1980 kom jeg til at det var 400-500 personer som fisket hvitting og noen få torsk på isen ved Åros i Røy­ ken. Jeg så over mange fangs­ ter og anslo dem til å ligge på 2-3 kg i middel. Bare på dette ene stedet i fjorden tok altså fritidsfiskerne ca. et tonn hvitting på denne ene dagen.

Kveite Kveita ble tidligere vanligst fanget på liner med en eller noen få kroker (gangvad), men i 1936 oppdaget (dess­ verre) en fisker at det gikk fint å ta kveita på grove, hjemmebundne garn på dypt vann utenfor Skrova i Lo­ foten. I løpet av forbausende kort tid ble gytebestanden av kveite i dette området fisket sterkt ned, og dette gjentok seg fra felt til felt på tross av

Fiske etter de enkelte arter langs kysten

gjøre noen korte kast mens man står omkring ti meter inne på land. Når man har forvisset seg om at det ikke finnes fisk så nær land, eller når man har sikret seg den fisken som stod der, kan man gå helt ut til vannkan­ ten og fortsette fisket der. Man bør nå fiske systematisk og f.eks. begyn­

fredninger og reguleringer. De norske landingene er nå på noen hundre tonn kveite i året, og takket være lakse­ oppdrettet selges kveita nå til en høyere pris enn laksen i fiskebutikkene. Reguleringene av kveitefisket på vestkysten av NordAmerika er et av de få klassis­ ke eksemplene på en biolo­ gisk vellykket regulering av et stort fiske for å oppnå det største varige kiloutbyttet av en overbeskattet bestand. Etter omfattende undersøkel­ ser (Thompson og Bell m.fl.) ble USA og Canada enige om å regulere kveitefisket hardt og etter biologiske prinsipper. Dette ble gjort, og etter noen få år med små fangster gir kveitefisket et varig og sikkert utbytte år for år. Men om re­ guleringene også ble gjort etter økonomisk riktige prin­ sipper, er et annet spørsmål. Fisket ble hver sesong stoppet når et på forhånd bestemt to­ talt kvantum kveite var fisket opp. Dette førte til kostbare nyinvesteringer i mer effekti­ ve redskaper, unødig store motorer m.m., og den effekti­ ve fangstinnsatsen ble så høy at tillatt totalkvantum ble lan­ det på noen få uker. I resten av det som tidligere var kveitesesong, gikk fiskerne ledige. Et påbud om maksi­ mal lengde på de båtene som deltok, førte til at man la­ get de merkeligste fartøykonstruksjoner med lange utbygg over vannlinjen forut og akter - for lengden ble målt i vannlinjen. Det er ikke lett å regulere fiskerier på både biologisk og økono­ misk fornuftig måte. Om sportsfiske etter kveite, se Havfiske, side 87.

6. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

ne med et langt lokkekast til venstre, fulgt av et kortere kast i samme ret­ ning. Det første kastet kan ha lokket til seg en ørret som har fulgt sluken, men ikke rukket å ta den. Når så sluken viser seg igjen, etter det korte kastet, hogger den uten å nøle. Det tredje lokkekastet, med påfølgende

Rødspette Det er bare rødspetta som spiller så stor rolle blant småflyndrene i Norge at vi tar den med i fiskeristatistikken, og tallene ligger på 500-1000 tonn i året. I Nordsjøen er fiskeriene etter rødspette vik­ tige, og et meget brukt eks­ empel på overbeskatning. Da første verdenskrig begynte, var rødspettebestandene fis­ ket hardt ned, og store rød­ spetter var sjeldne. Middelvekten i fangstene var lav. Krigen førte til en tilnærmet fredning av fisken i Nordsjø­ en, og i 1919 var andelen i fangstene av store, verdifulle rødspetter mangedoblet. Det sterke fisket som igjen fikk utvikle seg, førte på 4-5 år til at rødspettene i fangstene var blitt like småfalne som i 1913. Nøyaktig det samme gjentok seg under annen verdenskrig. I 1945-46 var igjen rødspette­ ne i Nordsjøen meget større og mer verdifulle enn de had­ de vært i 1938-39. Rødspettas formeringsevne var åpenbart så stor at man ikke ved hardt fiske hadde klart å redusere rekrutteringen nevneverdig. Men det harde fisket hadde ført til at ungfisken knapt rakk å vokse inn i matnyttig størrelse før den ble tatt opp, og småflyndrer, som mest be­ står av bein, betales dårligere pr. kg enn store, fete rødspet­ ter. Ved mindre fangstinnsats kunne man både oppnå høye­ re totalvekt i fangsten og høy­ ere kilopris for fisken. Dette var etter hvert så selvinnlys­ ende at det virkelig lyktes for Det internasjonale havforsk­ ningsråd å få nasjonene med på en del innskrenkninger av fangstinnsatsen etter rødspet­ te i Nordsjøen.

kort kast, legges mer rett fram, og serien avsluttes med tilsvarende kast langs land til høyre. På denne måten gjennomsøker man systematisk det vannområdet som ligger innenfor fis­ kerens rekkevidde. Etter at man har gjennomfisket dette området og prøvd forskjellige sluker, går man vi-

De viktigste yrkesredskapene etter rødspette er trål og snurrevad, men det brukes også liner og garn.

Makrell Yrkesfisket etter makrell foregikk i gamle dager nær land, og fisken ble tatt i kaste­ nøter, flakenøter, settenøter og på krok. 1 begynnelsen av det 19. århundre utviklet det seg et dorgefiske lenger ute fra land. Løberg (1864) skri­ ver: «En velseilende Baad, snart større, snart mindre, gjerne med 4 å 6 Mands Besætning, begiver sig, helst naar det blæser en rask Ku­ ling, og naar Himlen er over­ skyet, paa Havet, mangengang et Par Mile fra Land for at opsøge Makrellen.» Søkke­ ne som ble brukt (dorgesteinene), var på 2-4 merker, forsynene på en favn, og dor­ gene var kroker med en rød tøyfille, «eller et Beit af Læben paa selve Fisken». Man brukte gjerne 6-8 dorger og flere om gangen, gikk for ful­ le seil, og det kunne hende at enkelte båter på et døgn fis­ ket 2000-3000 makrell. Om det ble vindstille, gikk det na­ turligvis dårlig med dor­ gingen. Drivgarnfisket til havs etter makrell kom i gang litt sene­ re, men utviklet seg raskt. Lø­ berg regnet at 1000-1200 bå­ ter deltok. Garna var normalt 30 favner lange og 80 masker dype, maskevidden 16 omfar. Det var gjerne omkring 40 garn i lenken, som var festet til båten som lå og drev sam­ men med lenken. Løberg an­ slo gjennomsnittsfangsten pr. båt til ca. 18 000 makrell på sommeren. Anslagsvis skulle i så fall drivgarnfisket ha gitt

6000 tonn makrell på Løbergs tid, og den totale årlige lan­ dingen av makrell anslo han til 10 000 tonn. Når makrellfisket riktig slo til på forsommeren, kunne det lett bli vansker med avset­ ningen. Jeg kan godt huske at fiskerne ved bryggene i Fred­ rikstad kom helt ned i fem øre stykket for makrellen. På Sør­ landet var det nokså vanlig at makrell ble forært bort ved at man hengte makrellknipper på dørhankene til kjente. Et ordtak lyder: «Steng dorra kjerring, der kommer Tobias med makrel igjen!» Disse lyk­ kelige tilstander ble det brått slutt på i 1960-årene. Da vintersildfiskeriene sviktet, gikk den overdimensjonerte nors­ ke flåten av ringnotsnurpere over til å fiske makrell i Nord­ sjøen. I etterkrigsårene var de norske fangstene av makrell av størrelsesorden 15 000 tonn, men i 1967 fisket vi opp 867 000 tonn og i 1968 ca. 780 000 tonn. Nesten alt gikk til «sild»oljefabrikkene. Det­ te uvettige fisket knekket gytebestanden av makrell i Nordsjøen og Skagerrak, og etter anbefalinger fra Det internasjonale havforsknings­ råd ble det innført meget strenge reguleringer av mak­ rellfisket. Det norske kystfis­ ket med garn og krokredskap gav i 1984 vel 15 000 tonn makrell, og i tillegg tok ringnotfartøyer en kvoteandel på 7500 tonn i Nordsjøen. Vest for De britiske øyene fisket vi i samme år 39 500 tonn og i Norskehavet 75 300 tonn, som også vesentlig kom fra den vestlige makrellbestanden.

Kjell W. Jensen

81

Sportsfiske i sjøen

dere til neste fiskeplass, som gjennomfiskes på samme måte. På grunt vann skal man ikke bruke lange kast, ettersom det da er stor fare for å sette sluken fast i bunnen. Løsningen er her å gjennomfiske om­ rådet nær land med korte kast, og så vade ut for å øke rekkevidden. Vade­ re eller vadebukser er ofte nødvendig under sjøørretfiske ved kysten. Innsveivingsteknikken er viktig. Man begynner å sveive et øyeblikk før sluken tar vannet, slik at snøret strammer seg og sluken begynner å bevege seg straks den er i vannet. På den måten unngår man at sluken syn­ ker for dypt, med fare for at den skal sette seg fast. Sjøørreten hogger ofte i det øyeblikk sluken tar vannet. I en slik situasjon er det lett å gi et presist tilslag. Man må likevel passe seg for å gi for raskt tilslag. Ørreten må få tid til å snu. Først da sørger man for å kroke fisken ved hjelp av et kraftig og kort rykk med stangen. En kroket sjøørret kjemper ener­ gisk. Derfor skal slurebremsen til å begynne med være nokså slak og ikke strammes før fisken er uttrettet. Stan­ gen skal holdes opp under uttrettingen, og til slutt sikres fangsten ved hjelp av en langskaftet håv. Under innsveivingen holdes stan­ gen som regel slik at snøre og stang danner en 90 graders vinkel. Slukens fart reguleres ved at man endrer innsveivingshastigheten, ikke ved at man pumper med stangen. Til å be­ gynne med sneller man lynraskt inn, så reduserer man sveivehastigheten, til man igjen øker farten når sluken nærmer seg land. Hvis en ørret følger sluken, stopper man innsveivingen mens det ennå er et par meter igjen til land (eller til båten), og trekker sluken langs land (eller langs båten) med stangen. Svært ofte hender det at ørreten tar sluken i en slik situa­ sjon, og da gjelder det at slurebrem­ sen er slak, slik at fisken lett kan trekke ut snøre hvis den skulle hoppe etter at den sitter. Hvis ørreten følger sluken inn mot land uten å ta den, kan man gi sluken livligere bevegelser ved å sveive ras­ kere og få den helt opp til overflaten. Hvis man passer på å sveive sluken over et område uten vegetasjon, vil man ofte få se fisken. Det hender 82

også at ørreten tar sluken nettopp på et slikt sted. Hvis man på denne må­ ten har sett at en ørret interesserer seg for sluken, mens den tross alle knep nøler med å hogge, bør man skifte fiskeplass og komme tilbake om noen timer for å undersøke om fisken da har skiftet humør.

Havfiske

Den lange kyststripen vi har, og den store mengden ulike fiskeslag som finnes utenfor kysten, gir norske sportsfiskere enorme muligheter for et variert og spennende fiske. Fiskeplasser Hvor mange er det ikke som har Sjøørreten står ofte i brenningen, der ruslet langs svaberg og strandstrek­ den hviler og venter på bytte bak en ninger med stang og kastesluk på jakt stein el.l. På «lesiden» av en slik stein etter torsk, lyr, sei og andre fiskeslag kan den stå uten å anstrenge seg sær­ som holder til i strandsonen? Eller lig mye, og vannet er uvanlig oksy- som har dorget i fjorder og sund etter genrikt, noe ørreten setter pris på. makrell og sjøørret? Eller prøvd pilk Dessuten bringer den urolige sjøen og jukse etter litt større fisk på stadig med seg noe spiselig som ørre­ dypere vann? ten snapper straks det kommer Men vil man drive sportsfiske etter innenfor rekkevidde. litt større fisk, må man oftest lenger Langs en roligere strand, og særlig ut fra land og bruke grovere redskap når det blåser fralandsvind, finner og en litt annen fisketeknikk. I de man gjerne sjøørreten i grunne høler, senere årene er det utviklet gode red­ og som spiskammer foretrekker den skaper for slikt sportsfiske i havet, og her et tangfritt område. Fra sin stand­ også utenfor våre hjemlige kyster er plass i gropen nede på bunnen vokter det muligheter for virkelig storvilt­ den på bytte som kommer svømmen­ jakt med stang og snelle. de, eller som kommer drivende med Selvfølgelig - hadde jeg nesten sagt strøm eller vind. På slike steder tar - er det utlendinger som har vært de sjøørreten gjerne en god del småfisk, ledende i utviklingen både av havfis­ og etter å ha sikret seg sitt bytte ket og utstyret for dette fisket. En­ vender den alltid tilbake til standplas­ gelskmennene har vært ledende også sen. Gode fiskeplasser for en sjø- på dette feltet innen sportsfisket, ørretfisker er også områder med rolig men i tillegg har amerikanere og dønning. Det kan lønne seg å under­ franskmenn ligget godt frampå, og søke et ørretområde grundig ved lav­ utstyret er stort sett kommet fra disse vann og gjøre seg opp en mening om landene, og dessuten fra Japan. Men hvor ørreten kan stå. Har man funnet i de senere årene er også endel gode en god fiskeplass, må man huske ste­ norskbygde stenger kommet på mar­ det, fordi det etter all sannsynlighet kedet. vil stå fisk der en annen gang. Om sommeren (sjøørretfiske i Storfisk sjøen er hos oss bare tillatt fra 1. juni til 5. august) kan sjøørret trekke ut For å gi en liten pekepinn om hva på dypere vann. Ellers kan man, for­ som kan fiskes på stang: Alf Dean fra uten i grunne bukter, finne den om­ Denial Bay i nærheten av Ceduna i kring odder og nes der det er strøm. Sør-Australia fikk 21. april 1959 en Gruntområder der bunnen veksler hvithai på 1208 kilo på et 130 lb snø­ mellom tangskog og åpne sandparti- re. Fisken var 5,13 meter lang. Det er er, er ofte gode fiskeplasser. Den den største fisken som hittil er beste fisketiden er tidlig om morge­ registrert tatt på stang i verden. Men nen, med start før soloppgang, og utenfor våre hjemlige, kalde kyster omkring solnedgang. Mens gråvær finnes det faktisk en fisk som kan få ser ut til å være å foretrekke når det Deans «Barnacle Lil» til å virke som gjelder kystfiske med sluk etter sjø­ reneste småfisken. Jeg tenker på hå­ ørret, er stille vær og sol det beste når kjerringa, som hører til haifamilien, man fisker med flue. Beste tid er sist og som kan bli i hvert fall 2000 kilo. I på flo og først på fjære sjø. de senere årene er det tatt noen hå-

Havfiske

kjerringer på stang her i landet. Det største fisken som er registrert tatt på stang hittil i Norge, er en håkjerring på 432 kilo, 360 cm lang. Den ble tatt i Beitstadfjorden 20. mai 1984 under Trondheim Havfiskeklubbs tradisjonelle maitur etter hå­ kjerring, på forholdsvis spinkel red­ skap - en 50 lb stang og 0,80 nylonsnøre. Fisken ble tatt på 230 meters dyp på en 12/0 krok agnet med sild. Det tok 43 minutter å få håkjerringa opp til skutesiden, og ytterligere en time å få den vel om bord, heter det i rapporten fra turen. På samme tur ble det tatt en lange på 25,95 kilo.

Under en liknende tur i Beitstadfjor­ den 14. mai 1983 var rekordfisken en håkjerring på 361 kilo. Men det går atskillig større håkjer­ ringer og lurer på dypt vann utenfor kysten. Det er bare spørsmål om å være på riktig sted til riktig tid - og med solid nok redskap til å berge storfisken, om noen har lyst til å prø­ ve seg. Men sannsynligvis må man noe lenger nordover for å få de virke­ lig store håkjerringene. De største forekomstene av denne kjempefisken er i Barentshavet nordover mot Bjørnøya og Svalbard. Dessuten fin­ nes det faktisk en enda større fisk i

Både arrangerte havfisketurer og konkurranser foregår hos oss fra fiskeskøyter eller andre litt større fartøyer, der det kan bli ganske trangt om plassen ved rekka når man er framme ved fiske­ feltet. Mulighetene for storfisk er alltid til stede, og overraskelser forekommer ikke sjelden når det gjelder hvilke fiskearter man får på kroken.

norske farvann, brugda, som kan bli opptil 8000 kilo. Men den er en frede­ lig planktoneter og totalt uinteressant i sportsfiskesammenheng. Bladet «Villmarksliv» fører norgesrekordlister, og det er etter hvert no­ tert endel ganske store fisker tatt på stang her i landet. Men «rekordfisket» er forholdsvis nytt her i landet. Alle sjøfiskene på listen er tatt etter 1970, for det var vel først etter 1970 at det for alvor ble fart i dette fisket. Rekordene har vært hevet flere gan­ ger i de senere årene, og for en god del fiskeslag kan de nok heves atskil­ lig i årene framover. Ser man raskt gjennom rekordlistene, merker man seg bl.a. en breiflabb på 34,92 kg (1977), brosme 13,58 kilo (1976), flekksteinbit 7,8 kg (1977 tatt ved Harstad), gråsteinbit 13,64 kilo (1976), havål 15,8 kilo (1977 tatt ved Leknes), håbrann 43 kilo (1979 - tatt i Oslofjorden), kveite 89,65 kilo (1980), lange 30,6 kilo (1984 - tatt i Sunnhordland), lyr 11,2 kilo (1981 - tatt ved Hitra), piggvar 15 kilo (1972 - tatt ved Hvasser), sei 18,1 kilo (1979 - tatt ved Mausundvær), storskate 10,19 kilo (1976) og torsk 37,2 kilo (1978). Skatene er vel forholdsvis lite kjent og påaktet blant sportsfiskere, men storskaten kan bli ganske stor. Det sies at den kan bli over 100 kilo utenfor kysten vår. Og på Island er det tatt storskate og kveite på over 100 kilo på stang.

Havfiskernes organisasjoner Til Norge kom havfiskesporten på slutten av 1950-tallet. Den første vir­ kelige fiskefestivalen i Norge ble ar­ rangert på Tananger ved Stavanger i 1959. De første årene var det uten­ landske sportsfiskere som dominerte - engelskmenn, franskmenn og tyske­ re, men også endel nordmenn stilte til start. Etter hvert er stadig flere nord­ menn kommet med, og de har også gjort seg meget sterkt gjeldende på resultatlistene. Det finnes norske sportsfiskere som har deltatt i hver eneste Tanangerfestival siden star­ ten. Ved Tanangerfestivalen var det

83

Sportsfiske i sjøen

den første tiden pigghåen som var det (NHF), som i dag teller et trettitall mest ettertraktede byttet. Pigghå er klubber med til sammen over tusen en hai som blir opptil 10 kilo. Dess­ medlemmer. NHF er også tilsluttet uten ble det tatt endel skater og ulker Nordisk Havfiskeunion. Men eldre enn NHF er European ved siden av de mer «tradisjonelle» Federation of Sea Anglers (EFSA), fiskeslagene. Etter hvert som flere og flere fikk med sete i England. EFSA var sterkt smaken på denne formen for sports­ inne i bildet ved Tanangerfestivalen fiske, begynte det å vokse fram egne fra starten, og flere hundre norske havfiskeklubber rundt om i landet. havfiskere er organisert som direkte Fra midten av 60-årene og utover medlemmer i EFSA gjennom en egen kom klubbene på løpende bånd, først norsk avdeling. på Vestlandet, og senere rundt om i andre deler av landet. I dag er det ikke bare langs kysten at det finnes Konkurranser havfiskeklubber, men også i rene og festivaler innlandsområder. Enkelte sportsfis­ kere reiser lange strekninger for å I kjølvannet av den voksende inter­ dyrke sin sport. essen for havfiskesporten er det etter I 1975 gikk klubbene sammen og hvert kommet en lang rekke fiskefesdannet Norges Havfiskeforbund tivaler og fiskekonkurranser rundt / havfiskekonkurranser er det som regel størst samlet fangst i kilo som teller, og dessuten er det gjerne premie for største fisk. For å unngå unødig oppfisking av småfisk bruker man nå ofte minstemål ved fiskefestivalene, eller man lar bare den samlede vekten av de fem største fiskene telle.

om i landet. En god del av disse konkurransene er godkjent av NHF og arrangeres av de lokale havfiskeklubbene, men ellers er det nesten ikke den fjordarm med respekt for seg selv hvor det ikke arrangeres en eller annen form for fiskekonkurranse i løpet av sommeren. Mest kjent er vel fremdeles Tanan­ gerfestivalen ved Stavanger og Nordsjøfestivalen i Haugesund, som er blitt arrangert hvert år siden 1966. Senere er bl.a. Harstadfestivalen kommet til som en av de store. Under disse konkurransene legges det også inn et norgesmesterskap, og det har vært arrangert europamesterskap i havfiske i Norge flere ganger. Når det gjelder fiskefestivalene, varierer reglene ganske mye fra sted til sted. NHF har utarbeidet et meget omfattende regelverk som gir for­ skrifter om både redskaper, fiskemå­ te og ikke minst sikkerhet, som det legges meget stor vekt på. Havfisket kan til sine tider bli ganske tøft, med sjøgang og rulling, og man er nødt til å praktisere strenge sikkerhetsbe­ stemmelser for å unngå uhell. Det skal ikke så mye til for å ta overbalanse når man står og fisker fra et sleipt båtdekk. Vanligvis beregnes resultatene av konkurransen etter størst samlet vekt i løpet av fisketiden, som ved festiva­ lene som oftest strekker seg over fle­ re dager. Dessuten blir største fisk i hver klasse premiert. De første årene gikk alt på vekten, uansett størrelse, og det kunne dreie seg om store mengder fisk på de beste fiskerne, opptil flere hundre kilo pr. mann. Ved en fiskefestival i slutten av 60-tallet ble det ført i land 14 tonn fisk i løpet av to varme sommerdager. Det aller meste var småsei som ingen kunne gjøre seg noen nytte av. Dette førte, naturlig nok, til en god del kritikk mot både arrangører og regler. For å unngå slik «vinsjing» av små­ sei begynte man å innføre minstemålbestemmelser for ulike fiskeslag. Stort sett har man fulgt Norges Fis­ karlags minstemålbestemmelser, men i en god del tilfeller har man økt minstemålene ytterligere for å skåne småfisken. Og det finnes festivaler hvor hver fisker bare får veie inn fem

fisker hver dag. Da gjelder det å komme inn med fem store fisker, for å få høyest mulig vekt. Dette fører naturlig nok til at man mer bevisst legger seg på jakt etter storfisken, med de utfordringene og den spen­ ningen det gir. Et meget viktig poeng ved havfis­ ket er å få tak i skikkelige båter. Endel klubber har ordnet dette ved å anskaffe egne klubbåter, men de aller fleste er nødt til å gå ut på låne- eller leiemarkedet. Mange steder er det opparbeidet et godt forhold til yrkesfiskere, som stil­ ler med gode båter og god lokal­ kjennskap. Andre steder er forholdet til yrkesfiskerne noe mer anstrengt, noe som vel skyldes at yrkesfiskerne vet for lite om hva denne formen for fiske egentlig er. Men når de får opp­ leve dette fisket på nært hold, er det en god del yrkesfiskere som selv har begynt å svinge stengene, og har opp­ daget hvor moro og spennende det er. Ved siden av spenningen ved fisket har man også det sosiale aspektet en gjeng havfiskere samlet på et båt­ dekk er en ganske fargerik forsam­ ling. Her får man både spenning og moro, kameratskap og konkurranse på én gang. Og hvis noen tror at dette bare er en sport for tøffe mannfolk, må de revurdere den oppfatningen. Det er også en god del jenter som driver med havfiske, og det finnes kvinner blant veteranene innen norsk havfiskesport. Ser man på EFSAs lange liste over europarekorder i hav­ fiske, er det flere kvinnelige fiskere med. Og en av de større fiskene på listen, en makrellhai på 225 kilo, er tatt av en kvinne. Det er med havfisket som med så mye annet innen sportsfisket, blir man først bitt av basillen, er man redningsløst fortapt. Da vil alltid drømmen om storfisken ligge på lur i bakhodet. Man vil stadig være på jakt etter muligheten for å komme seg på sjøen, for å stifte nærmere bekjent­ skap med noen av de virkelig store som går og lurer nede i dypet. Fiskefestivaler og fiskekonkurranser er bare en liten del av det hele, de aller fleste fisker for moro skyld, som hob­ by og fornøyelse, og har sine egne og sine venners rekordfisker å slåss mot.

Bildet viser havfiskestenger i glassfiber i 10-, 15- og 24-kilosklassen. Stengene er utstyrt med kryss for tilpasning til havfiskebelte. Sele og belte med kopp sees til høyre. Ved siden av stengene øverst sees teleskopisk klepp. Bildet viser for øvrig et vanlig utvalg av snører, pilker og tilleggsutstyr for havfiske.

Men i bakhodet lurer bestandig drømmen om den virkelige rekordfisken ....

Eivind Vorland

Havfiskeutstyr Til havfiske brukes vesentlig kraftige­ re utstyr enn det en vanlig sportsfis­ ker benytter, og man trenger endel spesielle hjelpemidler. Kombinasjo­ nen stang/snelle er viktigst i havfiske­ rens utrustning, men et rommelig og solid redskapsskrin, snellesele, belte med kopp og en god klepp - helst minst 150 cm lang og gjerne telesko­ pisk, er også viktige deler av utrust­ ningen. Stenger for havfiske kan virke noe korte og stive ved første øyekast. Stivhetsgrad (aksjon), styrke, rigging og materiale er begreper vi skal kom­ me tilbake til etter hvert. En inter­ nasjonal organisasjon, IGFA (Inter­ national Game Fish Association), med hovedsete i Florida, USA, har

satt opp regler for klassifisering av havfiskestenger. Disse brukes i hele verden. I regelverket finnes bl.a. be­ stemmelser for stanglengder. Toppdelen, inkludert øverste del av hånd­ taket, skal måle minst 130 cm, og den nederste delen av stangen skal ikke måle over 70 cm. Målene skal tas tra sentrum av snellespolen. Mest brukt til vårt fiske er stang­ lengder på 6, 6V2 eller 7 fot. Stengene er todelte med deling i forkant av snellefestet, slik at snellen blir sitten­ de på nedre del. Selve stangen er altså hel for å få best mulig aksjon. Glassfiber er det mest benyttede materialet, og man kan få både mas­ sive og hulbygde stenger. De massive er billigst, men de er også tyngst, og de har ikke de samme spenstegenskapene som de hulbygde har. Det nye materialet, grafitt, er etter hvert også kommet i havfiskestenger, men er foreløpig lite utbredt på grunn av de relativt høye prisene. Grafitt er lette­ re enn glassfiber, og grafittstengene er mer følsomme i aksjonen. Grafitt-

85

Sportsfiske i sjøen

stengene vil nok komme sterkere inn lb) og 15 kg (30 lb) er de mest brukte i bildet i framtiden. all round-stengene. De brukes både Havfiskestengene er gjerne rigget til pilking og agnfiske. med trinser i rustfritt stål eller vanlige De lettere klassene, fra 10 kg og stålringer. I de siste årene er imidler­ nedover, har tidligere ikke vært mye tid forandringer skjedd også på dette brukt her i landet, men i de siste området, og mange foretrekker nå de årene har norske havfiskere også fat­ nye fuji-ringene framfor trinser. Si­ tet stor interesse for light tackle (lett den vårt havfiske utelukkende fore­ utstyr), og NHF (Norges Havfiskegår rett opp og ned, er det spesielt forbund) arrangerte sitt første nor­ viktig å ha en god toppring eller trin­ gesmesterskap i light tackle i 1985 i se for å hindre unødig slitasje på snø­ klassene 4 og 6 kg. ret. Det er i stangtoppen den største Sneller. Robuste sneller av multibelastningen oppstår. plikatortypen er å foretrekke til hav­ Havfiskestengene er klassifisert et­ fiske. De bør tåle saltvann og ha en ter forskjellige styrkegrader, IGFA- relativt stor snørekapasitet. Til f.eks. klasser, basert på spenst (aksjon) og 15 og 24 kg-klassen bør snellen rom­ styrke. De mest aktuelle klassene er: me minimum 200 m 0,50. En viktig bruddstyrke inntil 4 kg (8 lb), 6 (12 detalj er at de større snellene også lb), 8 (15 lb), 10 (20 Ib), 15 (30 lb), 24 bør ha «ører» for feste av snellesele. (50 lb), 36 (80 lb) og 60 (130 lb). Snellene bør ha en god slurebrems Den kraftigste klassen, 60 kg (130 som er enkel å justere, og en spole lb), er laget for havets virkelige stor­ som lett kan frikoples. Selv om snel­ vilt, som store haier, rokker, tunfisk len tåler saltvann, er det viktig å skyl­ o.l. (lite aktuelt her i landet). 36 kg le den i ferskvann og tørke den godt (80 lb) brukes f.eks. til håkjerring og etter hver tur. Litt olje på bevegelige kveite, og ved fiske på store dyp. Da deler og fett på drevene hører med til er man avhengig av tunge søkker fra godt vedlikehold. omkring en kilo og oppover for å få Snellesele. Får man storfisk på kro­ god kontakt med bunnen. 24 kg (50 ken på store dyp, vil man fort merke belastningene på armer og rygg. Fis­ Bildet viser tre middels store Mitchell-sneller beregnet til havfiske utenfor norskekysten. Snørekapasiteten er 150-280 m nylonsnøre med tykkelse 0,60 mm. Snellene har bl.a. spole av forkrommet messing og skala for innstilling av bremsekraft.

ken må «pumpes» opp. Dette skjer ved at stangtoppen senkes mot hav­ flaten, for deretter å reises, dvs. at den presses opp i loddrett stilling. Så senker man toppen mot havflaten igjen, samtidig som man passer på å sveive inn slakken. Denne pumpebevegelsen gjentas helt til fisken blir liggende i vannflaten. I slike situa­ sjoner benytter havfiskere en snelle­ sele som går i kryss over ryggen og har to stropper framover som festes med karabinkroker til ørene på snel­ len. Ved hjelp av karabinkroker kan selen lett hektes av og på. Takket være snelleselen kan fiskeren i tillegg til armkraften også bruke rygg og overkropp når storfisken skal bringes opp fra store dyp. Belte med kopp. I ovenfornevnte situasjon får man ofte problemer med hvor man skal plassere enden på stan­ gen. Et belte med kopp er da løsnin­ gen. Koppen er tilpasset enden på stangen, og med denne koplingen blir skritt, lår og mageregion nødvendig beskyttet. Redskapsskrin. Det blir etter hvert mye forskjellig utstyr en havfisker skal bringe med seg, f.eks. et assor­ tert utvalg av kroker, søkker og pil­ ker, krokbryne, tang, saks, kniv, for­ skjellige opphengere og virvler. For å holde orden på alle disse sakene er et stort, solid redskapsskrin en nødven­ dighet. Det finnes et stort utvalg på markedet, så her er det bare å velge det som passer best. En meget viktig detalj å huske på er å tørke utstyret godt før man setter skrinet bort etter fisketuren. Gjør man ikke det, får man en ubehagelig overraskelse når lokket åpnes på neste tur. Rust over­ alt! Plast, fuktighet og saltvann går også dårlig sammen. Snører. Ved havfiske brukes to typer snøre, monofilament (sene) og dacronline. Monoen kan være noe elastisk, og ved fiske på dypet med tungt søkke eller pilk kan kontakten og tilslaget (krokingen) bli dårligere. Elastisiteten kan elimineres ved at man bruker tykkere mono enn nød­ vendig, men det går igjen utover snel­ lens kapasitet. Når man fisker fra dri­ vende båt, har imidlertid monoen en klar fordel, den «skjærer» lettere i vannet, og man slipper den store bu­ en på snøret. Gnissing inntil båtsiden

Havfiske

gir også en klar fordel til monoen, den flises ikke så lett opp. Dacronliner, flettede eller spunne snører av nylonfiber, blir av mange foretrukket når man fisker dypt. De er helt uten elastisitet, og man får derfor bedre kontroll med napp og tilslag. Får man slitasje (oppflising) på linen, er det enkelt å spleise inn et nytt stykke. Alle dacronliner er spesi­ fisert, dvs. IGFA-klassifisert med forskjellig bruddstyrke, som nevnt under stenger.

Husk sikkerheten og bruk alltid redningsvest når du er om bord i båt.

De viktigste havfiskeartene

Når det gjelder størrelse, er håkjer­ ring det gjeveste byttet for en havfis­ ker. Den er blant de aller største haiartene, og den er kjent for sin grådighet. Man finner den helst i dypet over leire- og mudderbunn. For øvrig kan den også komme opp i overflatelagene og inn på grunt vann Fiskemetoder hvis den blir lokket dit av mat. Hå­ Til havfiske benyttes to forskjellige kjerring fiskes bare med naturlig agn fiskemetoder, agnfiske og pilking. I som f.eks. makrell, sild, filet av bros­ Norges Havfiskeforbunds fiskeregler me o.l. Kjøttet er ikke egnet som skiller man klart mellom disse fiske- menneskeføde. måtene. Ved agnfiske er det tillatt å Håbrann (sildehai) er en stor hai, bruke inntil tre enkeltkroker som kan men ikke på langt nær så stor som agnes med naturlig eller kunstig agn, håkjerring. Til gjengjeld er den en eller en blanding av begge agntyper. atskillig større «fighter». Den blir Ved pilking er det tillatt å bruke pilk sjelden over 3 meter, med en total­ med triangelkrok og inntil to opphen­ vekt på omkring 200 kg. Den holder gere med en enkeltkrok pr. opphen­ seg gjerne i de øvre vannlagene, hvor ger. Til pilking er det ikke tillatt å den jakter på makrell, sild og sei. bruke naturlig agn (fiskebiter, skjell Den fiskes med naturlig agn. o.l.) på pilkekroken eller opphenKveite. Havfiskerens drøm er å få en skikkelig kveite på kroken, men gerne. Agnfiske er både spennende og det er dessverre langt mellom hver interessant. Eksperimentering og gang den havner på dekket. Kveita oppfinnsomhet kan være utslagsgi­ lever for det meste på dypt vann, men vende for god eller dårlig fangst. på ettervinteren og våren søker den Undersøkelser har vist at fisken har inn på grunnere vann for å gyte. Må­ en meget velutviklet luktesans. Det nedene april, mai og juni er gode for er derfor viktig å huske på at friskest havfiske etter kveite. Den fiskes både mulig agn alltid fisker best! Bruker med pilk og agn. Makrell og småsei man fiskestykker som agn, viser det blir mye brukt. Torsk er havfiskerens vanligste seg tydelig at biter av magre fiskesorfangst, men for mange også den mest ter gir dårligere resultat enn biter av fet fisk, som f.eks. makrell og sild. populære - med tanke på en god fis­ Blåskjell, rå reker, snegler og sand­ kemiddag. Torsken fiskes både med mark egner seg også utmerket til agn. pilk og med agn. Til agn brukes f.eks. Fiske med levende agn er ikke tillatt blåskjell, rå reker og biter av her i landet. makrell. Lange er også en meget populær Pilking gir gode muligheter for eks­ perimenter. Pilktype, størrelse og fisk blant havfiskere. De store fiske­ farge i forhold til dybde og strømfor­ ne får man gjerne på dypet, mens hold er viktige momenter. Også opp- småfisken som oftest går på atskillig hengerne gir mange muligheter for grunnere vann. Lange fiskes både variasjon. De vanligste opphengerne med pilk og agn, men agn regnes nok er gummi- eller plastmark, seirykk, for å være det beste. Makrellfilet og reflexbait og May Fly-nymfer. Når blåskjell blir mest brukt. man pilker, er det viktig å holde så Brosme er en typisk dypvannsfisk god bunnkontakt som mulig. Det er som går på pilk og agn. Litt store som regel nede ved bunnen man fin­ makrellfileter er det nok likevel sik­ ner fiskene. rest å bruke.

Breiflabb (marulk). Forståsegpåe­ re innen matstell får vann i munnen når denne fisken kommer på bordet. Riktignok har den ikke utseendet med seg, men maken til fiskekjøtt finnes ikke, blir det sagt. Breiflabben skal visstnok kunne bli bortimot 2 meter lang, men den blir sjelden over meteren her hos oss. Den har et used­ vanlig stort, flattrykt hode som alene utgjør halve fisken, og den er en ut­ preget rovfisk som holder seg helt nede ved bunnen. Breiflabben er en dårlig svømmer som kravler rundt på bunnen ved hjelp av buk- og brystfin­ nene. Den spiser all slags fisk, og det er derfor naturlig å bruke fiskefileter til agn, særlig fileter av flatfisk. Ved fiske etter breiflabb er det viktig å passe på at agnet blir liggende på eller slepes langs bunnen. Steinbit (havkatt) er en fisk som ofte havner i havfiskerens fangstpose. Vi har tre arter, grå-, flekk- og blåsteinbit, men det er gråsteinbiten som er den vanligste. Gråsteinbit og flekksteinbit er også ypperlig matfisk, både i stekt og kokt tilstand. De fis­ kes både med pilk og agn, men agn er absolutt det beste, særlig blåskjell og makrellfilet. Er man så heldig å få en steinbit på kroken, bør man være svært forsiktig når kroken skal tas ut. Steinbiten har meget kraftige kjever og tenner. Pigghå. Denne lille haien er ikke den mest populære fisken å få på kroken, men siden dette er en typisk stimfisk, får man ofte både to og tre samtidig. Det kan derfor bli mye fin fight og tunge løft om man havner i en pigghåstim. Den fiskes bare med agn, og makrellbiter er det beste. Når pigghåen håndteres, skal man passe seg for piggene! Pigghåen bærer sitt navn med rette og har en kraftig pigg i forkant av begge ryggfinnene. Folk som har stiftet nærmere bekjentskap med disse piggene, har ikke bare hyg­ gelige minner. Også mange andre godt kjente fiske­ arter er vanlige i havfiskernes fangstposer. Det gjelder for eksempel mak­ rell, sei, lyr, hvitting, hyse, berggylte, piggvar, forskjellige skater og flere flyndrefisker.

Bjørn Nyhus 87

Lake på pilk.

Spesielle fiskemetoder

OTERFISKE 90 HARVEFISKE

91

FISKE MED SLANTKROK 92 Utstyr 92 Fiskemåte 93 FISKE MED KLUBBE OG ANNET LAKEFISKE 94 HÅVFISKE 95 Håvfiske etter lagesild Håvfiske etter sik 96

FISKE MED JIG

96

ETTER AGNFISK 97 Utstyr 97 Fangst 97

95

Spesielle fiskemetoder

Oterfiske Oterfiske er en gammel fiskemåte i Norge som skal være innført hit av den engelske presten og sportsfiske­ ren Metcalfe omkring 1860. Fiskemå­ ten ble snart meget populær, og bru­ ken spredte seg raskt utover bygde­ ne. Redskapen består av oterfjøl, hovedsnøre, oterås, og vindsel til opp­ bevaring av snøre og fluer. Oterfjølen er enten en hel trefjøl, eller den er todelt. Selve fjølen er av tre og spisset i begge ender. I dag brukes også en oter som er laget av metallplater, en såkalt torpedo. Trefjølene er 50-80 cm lange og har en tung jernlist langs underkanten. Spissingen på utsiden av fjølen lages 2-3 mm forbi midtlinjen. Da trekker den best. Midt på oterfjølen, noe over midtlinjen, lages et feste av ståltråd, ca. en halvpart av fjølens lengde. I dette festet settes hovedsnøret fast med en ring som træs inn på stål­ tråden. En riktig konstruert oterfjøl går parallelt med båtsiden med hoved­ snøret i nesten 90 graders vinkel på båten. Prinsippet er omtrent det sam­ me som for en drage, men i stedet for vinden er det båtens fart eller strøm­ men i elva som presser mot otersidcn og får den til å bevege seg utover fra den som holder i snøret. Derfor kan oter også brukes fra land, ved at fis­ keren går langs stranden og gir ut snøre til han har nådd ønsket lengde mellom seg og den innerste flua. Hovedsnøret bør være av spunnet nylon, som ikke tvinner seg. Brukes et tynt snøre av naturstoff, bør det impregneres med et vannavstøtende middel så det ikke blir vasstrukket. Samtidig blir snøret stivere slik at det er bedre å slippe ut og hale inn. På hovedsnøret, som bør være 30-40 me­ ter langt, festes 10-12 fluer, den yt­ terste ca. 1-1 ’/2 meter fra fjølen. Flue­ ne bindes på ca. 1 meter lange fortommer av 0,30-0,35 mm nylon. For­ tommene festes til oteråsen med en otervirvel (en trepunkts virvel). Der­ med får man ikke så meget tvinn i otersnøret. Mest brukt er forholdsvis mørke

90

oterfluer, med enkelte lyse innimel­ lom. Populære oterfluer er March Brown Silver, Olsen, Skrikeflua, Butcher, Zulu, Professor og Sølvdokka. Heggeliflua er også meget brukt. Fluene bør ha dobbeltkrok nr. 6-8. Reservefluer til innbytte om noen flu­ er går tapt, og dessuten ekstra virvler og en spole med 0,35 mm nylon, hø­ rer med. Otersnøret vinnes opp på en vindsel som bør ha en rand med kork til å feste fluene i. Oterfjøl og oterline kan en få kjøpt ferdigmontert med fortommer og fluer. Når oteren dras inn, vil den få økt fart og skjære opp forbi båten. Der­ for bør inntaing foregå sakte og jevnt, og roeren bør holde båten ro­ lig. Fiskeren kan også ved å slakke på snøret vende oteren så den går den andre veien, og dermed holde den på plass ved siden av båten. Men dette må selvsagt ikke gjøres når man har fisk på. Snøre og fortom holdes så stramt som mulig under uttretting og inntaing av fisken. Fisket. Under roing og landdraing av oter bør man ro eller gå sakte mot

vinden. Blir farten for stor, blir feilslagene mange og antallet mistet fisk for stort. Legger oteren seg over under trekket, er farten altfor stor. Båten bør være lettrodd og ha lite vindfang. Mange monterer en remse med kork langs esingen til å feste oterfluene i når man tar inn fisk eller skal bytte fluer. Snøret legges da i jevne løkker i bunnen av båten. Re­ sultatet av fisket er svært avhengig av en flink roer, som ror slik at oteren subber over grunnene uten at fluene setter seg fast, og slik at fjølen mest mulig går litt innenfor marbakken, utenfor odder og inn i ikke altfor smale bukter. Ved hver sving inn mot land (mot oteren) må det ros litt fort­ ere, ellers får snøret slakk, og oteren vil vende. Fiskeren kan også, med litt erfaring, vende oteren slik at han får med seg bukter og grunner. Når fisken biter og sitter, er det litt av en jobb å ta inn oteren, særlig om fisken sitter på en av de ytterste flue­ ne. Roeren stopper nesten helt å ro, mens fiskeren tar inn hovedsnøret i jevne, rolige tak. Når han kommer til

Et passende materiale til hovedsnøre (ås) til oter er et forholdsvis stivt, spunnet snøre på 30-40 meter. Hvis snøret er lenger og fluene mange, kan man riktignok også få mange napp, men det vil bli problematisk å få berget fisken. Hovedsnøret kan oppbevares på en snørevinne med korkkant, der fluene festes (nederst til venstre). Til høyre på bildet er det vist tre typer av oterfjøler. Fjølen i midten er den enkleste, men den krever til gjengjeld spesiell dyktighet av fiskeren. Den består av et skjevt tilskåret bord, snørefeste av metalltråd og en bit bly eller en jernstang som kjøl. Fjølens retning i vannet endres ved slakking og stramming av hovedsnøret, slik at ringen som snøret er festet til, glir fram eller tilbake på metalltråden. Torpedomodellen (øverst) har en mer pålitelig oppførsel. Men aller lettest er det å fiske med katamaran-modellen, som har to «skrog» (nederst). Den er særlig brukbar i elv med noe strøm. Den er dessuten utstyrt med et styresystem med fjærer. Opphengerne som fluene er festet til, er fra 30-40 til 75-85 cm lange. De korteste opphengerne monteres ytterst.

Harvefiske

den første flua, festes denne i korkremsen på esingen, og inntaingen fortsetter mens otersnøret kveiles pent opp i bunnen av båten. Der hvor fiskeren sitter (og han skal sitte, ikke stå!), må det være rent for øsekar, ryggsekker, fisketiner og annet som kan lage rot i snøret. Har ikke båten korkremser på esingen, må snøret kveiles opp på vindselen. Når fluene begynner å komme inn, skal fluefortommen strekkes stramt langs hovedsnøret, og fluene festes i vindse­ lens korkremse. Noen foretrekker å stramme fortommen mot seg, altså å feste flua først og så kveile på snøret og fortommen, noe som letter utset­ tingen. Men dette er stort sett en smakssak. Det viktigste er at fortom­ men er godt strukket før flua festes. Oterfiske brukes meget etter harr, i endel vassdrag også etter sik og røye, men ørreten er nok det vanligs­ te byttet. Harren tar kraftig, men må kjøres særlig varsomt fordi holdet i fiskekjeften ikke er så godt som hos ørreten. Enda vanskeligere er det å ta inn sik med den lille «sugemunnen». Den beste tiden for oterfiske er utpå sommeren, når insektene, som døgnfluer, vårfluer og steinfluer, har klekket, altså fra sankthans og ut­ over, gjerne til slutten av august. Best er fisket tidlig om morgenen, og fra ettermiddagen og utover kvelden, gjerne litt utpå natten. Mørket setter en stopper for fisket, fordi man jo hele tiden må ha all oppmerksomhet på fluerekken og se det som skjer. Får man så litt vind, og gjerne litt duskregn når det gjelder ørret, er det riktig bra. Også abbor og til og med gjedde tar oterfluene. I vann med abbor og gjedde kan man også sette noen små spinnere på de ytterste for­ tommene, som går dypest. Ulempen ved oterfisket er at denne redskapen ikke fisker selektivt. Den tar like godt de små fiskene under minstemålet som brukbar fisk. Da det er vanskelig å unngå å miste en god del fisk, som også skades, bl.a. fordi munndelene kan bli revet av, er oterfiske forbudt i mange kommuner. I statsallmenning, hvor oterfiske er tillatt, er dette fisket som oftest for­ beholdt innenbygdsboende.

Harvefiske

Et spesielt markfiske som særlig er utbredt på Østlandet, er harvefiske. Andre navn på dette fisket er agndrag, fiske med fløtt og markdrag. Fra midten av august, når nettene blir mørkere og kvelden kommer tid­ ligere, blir dette fisket med stang og mark drevet i ørretvann i skogtrakte­ ne. Redskapen er en 5-6 m lang bam­ busstang eller teleskopisk fiberstang. Toppen bør være myk, men stangen skal ha ryggrad nok til å feste kroken i tilslaget. Den bør ha god balanse og ikke være for topptung eller for solid i bunnskjøten. Harvestangen er altså en tohåndsstang, og selv foretrekker jeg å fiske med høyre hånd øverst på håndtaket, mens snøret holdes lett med pekefingeren mot håndtaket, slik at hver liten bevegelse i marken kjennes med én gang. En solid stang kan også være god å støtte seg til i mørket. Hvis man bruker teleskopstang, må man i tilfelle ta tak neden­ for første ledd, ellers kan man kom­ me ille ut. Snøret kan gjerne være monofilamentsnøre, men helst et gammelt og lett levelsnøre (nr. 4-5). Fortommen er ca. 2,5 meter med 0,30 mm tykkel­ se. Man kaster nok best og mest pre­ sist med et fluesnøre (som ikke bør være flytesnøre). Det er best å ha en billig snelle på stangen, men nesten all fisk dras eller lempes direkte på land, så man kan greie seg med å feste snøret direkte i toppen. I tilfelle bør snøret føres et par meter ned på stangen og festes også der, så fisken kan berges om toppen på bambus­ stangen skulle knekke. Og det kan hende, for det er ofte stor fisk som smyger langs land i høstnatten. Krokstørrelsen kan gjerne være nr. 2, med lang legg. Snøret må være litt kortere enn stangen for at man skal få til skikkelige kast. Kastene må være så myke som mulig, så ikke markrumpene ryker av. Marken bør ikke være for stor (5-8 cm), og den bør være av den lyse typen, som tåler påkjenningene ved kastene bedre. Av og til bør man Knut Rom kontrollere markklysen - som består

av 2-3 marker - og fylle på om markrumpene er bitt eller kastet av. Mar­ ken oppbevares best i en liten pose med «snurpesnor», festet i beltet, el­ ler i en flat eske med svingbart lokk, så marken er lett tilgjengelig i mør­ ket. Noen bruker et lett splitthagl eller to litt ovenfor kroken for å strekke snøret bedre. Men man skal huske at markklysen skal fiskes både dypt og høyt i vannet. Marken bør helst vært gravd opp et par dager før fiskedagen, slik at den får gått seg «ren» i fuktig mose. Da blir den mer holdbar. Fisket må ikke begynne for tidlig på kvelden, det skal være godt mørkt før man starter. Derfor er en liten lommelykt god å ha, men den må ikke brukes på fiskeplassen. Lys ut­ over vannet skremmer fisken bort fra land. A få på marken går bra i mør­ ke, med litt trening, men til skifte av krok trenger man lys, og da bør man gå et stykke vekk fra stranden og rette lyset innover land. Erfarne harvefiskere er ikke enige om hvorvidt man skal stå på samme sted eller vandre langs land. Iallfall kan man godt vende tilbake til en god fiskeplass. Vadestøvler er bra å ha. La oss starte fisket ved '/2 9-9-tiden en kveld sist i august, uten måne. Det blåser svak sønnavind (lett regnvær skader heller ikke). Vi har valgt vårt fiskeområde og vet at fisken, som ofte er stor, siger inn når mørket tetner. Vi starter på Steinodden, et forholdsvis flatt bergskjær som stik­ ker ut i vannet. Dypet utenfor er fra 20-30 cm til en meter. Ørreten går ofte kloss i land her, derfor må vi bevege oss som katten. Under vadestøvlene har vi filtsåler - en god for­ sikring, fordi slike skjær kan være skremmende glatte. Siden det blåser litt, legger vi det første kastet med vinden og rett utenfor strandkanten. Vi hører at marken tar vannet med et tydelig klask. Vi lar marken synke litt og trekker så i forsiktige, 50-60 cm lange drag, med en liten pause imellom. Slik fisker vi oss inn til land i en bue. Merkes fisk i første draget, fisker vi dette draget på nytt, men noe lang­ sommere. Neste kast legges litt len­ ger ut fra land og fiskes på samme måte. Merker vi ikke fisk, tar vi et 91

Spesielle fiskemetoder

par kast enda lenger ut fra land, lar marken synke noe dypere og trekker så kastet innover i denne dybden. Til slutt kan man prøve helt nede på bunnen. Fisken kan ta på mange måter. Av og til tar den marktugga med et plask, av og til med noen små nugg og av og til bare med et svakt drag eller litt seig motstand. I alle tilfeller skal man ikke slå til, men gi etter med stangen så snøret blir slakt, slik at fisken får tid til å svelge. A telle til ti kan være en god regel. Du verden så mye fisk mange har mistet fordi de slo til for tidlig! Stangen skal løftes forsiktig, og merker man fisk, eller at snøret blir dratt utover - slår man til. Med en lang og litt tung harvestang behøver ikke tilslaget å være særlig kraftig. Mindre fisk heises rett på land uten for mye bråk, mens større ørret, på x/i kg og mer, må trettes ut litt før de dras inn på stranden, noe som bør gjøres rolig og jevnt. Husk at en fisk i vannet er meget lettere enn en fisk på land. Får man en fisk som har plasket litt, bør man vente med nytt kast. Harving kan også drives fra båt, gjerne langs brattlendt land og med marktugga kastet helt i stranden. At man må ro stille, sier seg selv. Fine fiskeplasser er utenfor bekkeog elveutløp, gjerne litt til siden for utløpet på begge sider. Fisket kan gå for seg hele natten, men det er nok best i de første mørke timene. Da fisket kan være farlig, er det en stor fordel å være to, om uhellet skulle være ute. Også sjøørreten kan i enkelte elver være hissig på «harven». Man bør da oppsøke deler av elva som ikke er så strømsterke at marken bare blir hen­ gende og ri på overflaten. Ellers fore­ går fisket som etter innlandsørret. Sjøørreten står ofte kloss i land om natten, og den kan være stor, ofte på flere kilo, slik at utstyret må være deretter. Også laks er tatt på harv, men det er sjelden. Abbor kan man få av og til, særlig mot morgenen, men det er ørreten som er hovedbyttet under fløttfisket. Husk for øvrig å ta med ekstra kroker og ekstra spoler med 0,25 og 0,30 mm nylonsnøre. Knut Rom

92

Fiske med slantkrok Gjeddefiske med slantkrok er en gammel og interessant fiskemåte, som i gamle dager særlig ble drevet i tiden omkring høyonna. Fisket fore­ gikk både utenfor innsjøenes gressbevokste strender og i stryk og kulper i mindre elver. Nå er denne fiske­ metoden nesten gått i glemmeboken, for kasteslukfisket har fortrengt de gamle, tradisjonelle fiskemåter. Kas­ teslukfiske lykkes imidlertid dårlig i tilvokste viker og elveområder, hvor derimot fiske med slantkrok kommer til sin rett.

Utstyr Man trenger en lang stang, gjerne opptil 18 fot, krok med metallfortom, vel 40 meter kraftig snøre og agnfisk. Stangen kan være en glassfiberstang

for meiting, en lang bambusstang el­ ler en tradisjonell stang skåret av rogn. En lang stang gjør det lett å dirigere agnet til det punktet man ønsker. Det er vanskelig å få slantkroker i fiskeredskapsforretninger, men man kan lettvint lage dem selv. (Se tegningen til høyre på neste side.) Av stivt papir brettes en tynn kjegle, og inne i kjeglen plasseres en metalltrådfortom med feste til to 4/0-5/0kroker, som plasseres i kjegleåpningen «rygg mot rygg» med kroken opp. I den fuktede kjeglen helles smeltet bly til krokenes øyne er dek­ ket av massen. Kroppen formes, og støpen bearbeides med fil. Vekten kan være opptil 50 g. Hensikten er å få et tungt krokpar, som er det beste for dette fisket. Metalltråden gjen­ nom slantkroken rundes til et øye i

Fiske med tung agnkrok kan betraktes som en form for meiting, eller som en mellomting mellom pilkefiske og meiting. Man bruker naturlig agn, som takket være krokens tyngde kan føres gjennom vannet med spesielt fristende bevegelser. En fordel med agnkrokfiske er at man kan fiske effektivt i åpne områder inne i tett vegetasjon av siv eller rør, der det ikke er mulig å bruke kasteredskan.

Fiske med slantkrok

kroppens smale ende. Til øyet festes en stålfortom som er ca. 10-15 cm lang, med en løkke øverst på fortom­ men. Slantkroken med agnfisk træs så gjennom en løkke på slantsnøret. Slik kan man skifte krok og agn på en hurtig måte. En slantkrok er lettere å lede med stangen enn en vanlig krok. Tyngden gjør det også mulig å få det døde agnet til å bevege seg et stykke under overflaten. Slantkroken kan trekkes rett forbi fiskens gjemmested og lettere få gjedda til å hogge. Til slantkroken trenges et sterkt snøre som ikke tvinner seg. Spunnet snøre er best. Hvis fisket foregår i et elveområde eller i bukter i en innsjø, kan man lage en toppring for snøret i enden av stangen. I tilfelle må det være snelle på stangen. Når gjedda tar agnet, gir man ut så mye snøre som nødvendig fra snellen. En annen metode er basert på at det er montert en pigg i enden av stangen og en ring eller en løkke på snøret en stanglengde fra kroken. Når man begynner å

fiske, hektes ringen eller løkken inn på piggen, og snøret holdes stramt med hånden mot stangen, eller det surres rundt fingeren. Resten av snø­ ret ligger oppkveilt i bunnen av bå­ ten. Når fisken hogger, bøyes stangen så mye at ringen løsner fra piggen, og snøret begynner å løpe fritt ut fra hånden eller fra bunnen av båten. Hvis fiskingen foregår i et grunt og trangt område, kan snøret festes di­ rekte på stangen. Under slike forhold flytter ikke gjedda seg mange meter­ ne når den har tatt agnfisken, og den kan gis tilstrekkelig bevegelsesfrihet ved hjelp av den lange stangen. Det beste agnet er lys og blank fisk, som sees lett og blinker i vannet. Agnet bør være ferskt. Fisk som små mort og laue passer bra. Det døde agnet plasseres på kroken ved at messingfortommen smyges inn gjennom munnen på fisken og ut av gattet, eller den træs gjennom fisken med en nål. Fiskehalen skjæres av, den vil ellers lett sette seg fast i planter. Ha­

leroten bindes til fortommen med et tynt snøre. Kroken blir synlig på beg­ ge sider av agnfiskens hodeende, og den tunge blydelen er inne i magen på agnfisken.

Fiskemåte Under fisket slippes agnet, ved hjelp av stangen, ned i en åpning i sivet. Deretter begynner man å dra agnet mot båten i små rykk. Agnfisken må føres med bevegelser som minner om en såret fisk. På denne måten fisker man i «kanaler» og åpne områder i siv, og i vannliljeklynger. I elver er litt strie stryk og bakevjer bra steder. Når så gjedda hogger, kommer det ofte som lyn fra klar himmel. Ved hogg må man straks gi slakt snøre, ellers vil gjedda slippe agnet. Når agnet er tatt, vender gjedda tilbake til sin standplass med agnfisken på tvers i kjeften. Først der vender den fisken i riktig stilling og sluker agnet med hodet først. Dette kan lett sees om

93

Spesielle fiskemetoder man åpner magesekken på en gjedde og undersøker hvilken vei agnfisken eller andre større byttefisker ligger i magen. Små agnfisk kan fordøyes uansett hvordan de ligger i magesek­ ken, men større agnfisk slukes alltid med hodet først. Krokens feste i agn­ fisken er basert på dette. Fiske med klubbe er en gammel fis­ Når gjedda har tatt agnet, lar man kemåte som krever klar stålis og ikke den sluke det i ro og mak, noe som for dypt vann. Den første isen om kan ta fra et par til opptil 10 minutter. høsten er gunstig. «Våpenet» er en Akkurat i dette ligger sjarmen ved langskaftet, litt tung treklubbe eller dette fisket - det er ventetiden som en øksehammer, som slås i isen rett gir spenning. Når det er gått tilstrek­ over fisken. Fisken bedøves av slaget, kelig lang tid, gjør man tilslag, og men klubbefiskeren må være rask, fisken sitter fast på kroken. Gjedda for fiskens sjokktilstand varer bare et forsøker da å gulpe opp agnet, noe kort øyeblikk. Etter slaget må man som av og til lykkes. I tilfelle det går snarest mulig hogge hull i isen med en slik, bør man prøve igjen på samme ispil, kleppe fisken og få den opp. sted, for gjedda tar ofte agnet på Klubbefiske er et interessant fiske, nytt. Når fisken sitter på kroken, tret­ ettersom det er mulig å følge livet tes den ut og tas opp med håv. I små under isen nærmest som i et akvari­ elver er gjedda som regel så liten at um. Fisken man får, er vanligvis lake, den kan dras rett på land uten å tret­ som har den eiendommelige vanen å tes ut først. trekke inn på helt grunt vann nær Dette fisket kan også drives uten strendene straks isen har lagt seg. De tunge slantkroker. Man stikker da en fleste fiskene er små lakepinner, men treblekrok inn gjennom gjelleåpnin- av og til kommer det også noen større gen og ut av munnen på agnfisken og gytefisker. setter en av spissene fast i siden på Laken beveger seg hele tiden og fisken. Fortommens låshempe festes kan derfor lett skjelnes fra sunkne deretter i ringen på treblekroken trær og andre ujevnheter på bunnen. utenfor fiskens munn. For at agnet Gjedda er også på plass, men på skal bevege seg under vannet når det grunt vann finner man sjelden skik­ trekkes, må man foran agnet henge et kelig store gjedder på denne tiden. 20-30 grams blysøkke. Når man bru­ De fleste gjedder klubbefiskeren får ker treblekrok, er det en smakssak se, er undermåls og bør ikke slås. om man vil la gjedda sluke kroken Klubbefiske kan også drives i mør­ først, eller om man vil slå til med det ket med lys. Nattklubbing forutsetter samme den biter. På begge måter blir en kraftig lampe som man lyser med i fisk både tatt og mistet. den retningen man fisker. Ellers går Gjedder man får på denne måten, man fram nøyaktig som om dagen. veier vanligvis fra 0,5-2,0 kilo, men Om natten er fiskene ikke så vare iblant blir det fanget gjedder på 5-6 som om dagen, noe som gjør fisket til kilo. Best er halvskyet vær, slik at en meget interessant opplevelse. solen iblant forsvinner bak en sky. Klubbefisket gir for det meste svært Svak vind er også bra, ettersom lyd beskjedne fangster. Først og fremst som fiskeren forårsaker, da blir dem­ er det et artig fiske når det en sjelden pet. Gjedda er riktignok ikke av de gang er forhold som gjør det mulig å fiskene som er mest sky, men unødig drive dette fisket. bråk liker den ikke. Fisket kan drives Det er ellers få av våre ferskvannsbåde på dagen og om kvelden. Når fisker som lar seg fange på så mange gjedda er i bittet, har ikke fisketiden forskjellige sorter fiskeredskaper og så stor betydning. Hvis det derimot på så mange måter som laken. Men ikke er noen interesse hos gjeddene, dessverre er det nok ingen av våre kan fangsten bli ytterst skral. I elvene matnyttige ferskvannsfisker man gjør får man i tillegg til gjedde også stor mindre for å fange. abbor på denne måten. Lakerusa er et spesialredskap som Knut Rom skriver seg fra Finland. Huitfeldt-

Fiske med klubbe og annet lakefiske

94

Kaas importerte i begynnelsen av dette århundret noen lakeruser der­ fra og lærte mjøsfiskerne å bruke dem. Rusa har et 0,5-1 m langt ledegarn, som blir hengt fra isen med åpningen ned så ledegarnet tar bun­ nen. Når laken støter på en hindring, går den opp, og er hindringen et ledegarn, følger den dette og går inn gjennom rusekalven. Redskapet gir gode fangster, men brukes lite. Liner agnet med fiskebiter eller med småfisk, som krøkle, er også effektive lakeredskaper når de legges på bunnen. I Mjøsa blir linene satt på dypt vann, 50-100 m, om sommeren, og det kan ofte sitte lake på annen­ hver krok. Lakepilking er mer sportslig og kan drives på mange vis. Man kan nok få en slenger av en lake på pilk om dagen, men laken er meget mer aktiv i mørke, og det er først etter at det er blitt skumt, at det er noe særlig håp om fisk. Det kan være kaldt og guf­ fent å ferdes på isen i mørke midtvin­ ters. I våre naboland, hvor det er ivrige lakefiskere, har man tatt kon­ sekvensene av dette og bygd seg «lakkojor» - små, enkle koier uten gulv som kan trekkes på isen på ski eller meier. En parafinlykt gir lys og var­ me nok, og inne i koia sitter lakefiskeren lunt og trivelig og fisker gjen­ nom et hull i isen. Om lakekrans og lakekors, se bind 2, side 334. Laken er en utmerket matfisk med hvitt, fast kjøtt, og rogn og lever har vært regnet som delikatesser. «Den nydelig Fisk, Vi har paa vor Disk, Som kjæmper med Østers i Smagen.»

Så står det i «Fetvisa» fra 1740-årene, og O. N. Løberg skriver (1864) om laken: «Den ansees for en af vore lækreste Fiske, og især holder man Leveren for at være udmærket.» Hva er så årsaken til at lake, som vi har så

Håvfiske

Håvfiske Funn av redskaper fra gammel tid viser at et slags jagefiske med små håver er en av de eldste fiskemåter i landet vårt. I dag drives håvfiske etter noen få fiskearter, med lagesild og sik som de viktigste. Bestemte be­ stander av disse fiskeartene søker opp i rennende vann når de skal gyte, og fanges da med not, settegarn og håv.

Håvfiske etter lagesild

Lakeklubbing krever blank is av passende tykkelse, og det er ikke hvert år man opplever ideelle forhold for dette spesielle fisket. Metoden er i prinsippet meget enkel, men ikke desto mindre krevende. For når fiskeren kan se fisken gjennom isen, betyr det at også fisken kan se fiskeren. Gjedda, som også kan stå laglig til for klubbing, skal være mer sky enn laken. Til gjengjeld blir gjedda lettere bedøvet, slik at klubba ikke nødvendigvis må treffe like over fisken. Klubbefisket er mest spennende om natten.

mye av, nesten ikke brukes lenger, og at «din lange laka» er blitt skjellsord? Det kan være utseendet med paddehodet og kanskje også det at skinnet er slimete og slapt, som spiller inn. Men laken er jo en skjønnhet sam­

menliknet med for eksempel breiflab­ ben, som selges til fantasipriser - vel å merke flådd og hodekappet. Og laken er lett å flå, og fjerner man hodet, er fisken riktig delikat, og alt­ for fin til minkfor!

Sesongen for lakefiske med klubbe er som regel kort, og de fiskene man får, er sjelden særlig store. Ikke desto mindre gjør fiskerens hjerte noen ekstra hopp når han får øye på en lake som står like under støvelsålene hans, som her.

I Gudbrandsdalslågen drives fra midten av september til ut i novem­ ber håvfiske etter lagesild, dels fra båt med såkalt stanghåv (stokkhåv/ stangerhåv), dels fra land med grunnhåv. Stanghåven er et forholdsvis stort og tungt redskap, med et opptil 6 meter langt, kraftig skaft. Selve hå­ ven er oval, 1-1,25 m bred, ca. 1 m lang og med en opptil 1,5 m dyp håvpose. Den er altså bredere enn den er lang. Stanghåvfisket foregår fra en oppankret båt ute i elva, oftest bundet for og akter til en flytende tømmerstokk som er festet med tau til stein på elvebunnen. Båten er lavbordet, bred, forholdsvis lang og stø. Håvfiskeren går forut i båten, setter håven kraftig noe oppstrøms og fører den medstrøms mens han går mot akterstevnen. Håven skal føres like over bunnen i jevnt drag. Ved dra­ gets slutt snus håven i vannet slik at håvposen lukkes og fangsten løftes om bord. Når isen legger seg på håvstangen og i båten, er dette et ikke helt ufarlig fiske som dessuten er ganske tungt. Best er fisket om kvel­ den, men er elva litt dyp, kan fisket i beste gangstiden foregå hele dagen. For at fisken ikke skal skremmes ved at håvringen av kraftig jerntråd slår mot stein, blir ringen ofte surret med remser av gummi fra slangen på bilhjul. Slår fisket til, kan man gjøre meget gode fangster. Grunnhaven, som brukes fra land, er lettere og formet på en annen måte enn stanghåven. Lengden er større enn bredden, den er altså sam-

95

Spesielle fiskemetoder

mentrykket fra sidene slik at den får en oval form som gjør det lettere å føre håven langs bunnen. Håvnettet er 80-100 cm dypt, og den smekre håvstangen er 5-6 meter lang. Fisket drives på bestemte steder der lagesilda går mot land under gytevandringen. Ofte er disse fiskeplas­ sene renset for ujevnheter, f.eks. bak store steiner på bunnen hvor fisken står og hviler under oppgangen. Hå­ ven settes godt opp mot strømmen og føres i en sveip på en bestemt måte langs bunnen med strømmen. Draget må være jevnt, men så hurtig at håvposen ikke blir vrengt av strømmen. Ved slutten av draget snus håven slik at håvposen lukkes, og håv med fisk (ofte uten) svinges inn på land, hvor fisken eventuelt tømmes i en kasse. Å se en kyndig håvfisker i sving ved Lågen i Gudbrandsdalen (Fåberg) er en fornøyelse. Dette håvfisket er drevet så vidt lenge av «allmuen» at en høyeste­ rettsdom avsagt i 1963 bekreftet en rett for allmennheten - det vil si inn­ byggerne i distriktet - til håvfiske, selv om alt annet fiske, også med stang, er grunneiers enerett. Mye av lagesilda fra Lågen blir brakt i land på denne måten.

man kjenne en sitring, og da gjelder det å få fisken på land fortest mulig, med strømmen. At sikfisket i Åkrestrømmen har vært verdifullt, viser de mange rettstvister og overenskomster om bruk av fisket. Fisket i Åkrestrømmen ble tid­ lig delt i tre parter på de største går­ dene. Hver part bestod av tre netters fiske på rad, med en ekstra lørdags­ natt for den som hadde fredagsnatten. Lørdagsnatt ble regnet som halv helgenatt og dessuten lagt til fordi «de ældre var trætte efter Ugens Ar­ beide og Ungdommen gik gjærne på Fornøielse, Nattefrieri og lignende», forteller Jacob B. Bull i bygdeboken om Rendalen. Hver av de tre partene ble kalt en «Stornat», og første omgang begynte 20. august. Tre stornetter ble kalt en «Omgang», og etter tre omganger ca. 30 døgns fiske - fikk den største grunneier en «Skuddnat». Dette fis­ ket var vesentlig notfiske, men fiske med håv ble også drevet. Dette eks­ empelet på organisert fiske allerede fra senmiddelalderen viser hvor vik­ tig innlandsfisket dengang var.

Håvfiske etter sik

Enkelte steder drives det et tradisjonelt håvfiske etter forskjellige laksefisker i elvene om høsten. I våre dager brukes håver med garn av monofil nylon. Fordelen med dette materialet er at det er sterkt, og at det gir liten motstand i vannet.

Også håvfisket etter sik er gammelt og har holdt seg oppe i noen få elver på Østlandet. Særlig i nederste del av Dokka, ved utløpet i Randsfjorden, i Gudbrandsdalslågen og spesielt i Renas utløp i Storsjøen, Åkrestrøm­ men, foregår det også i vår tid et til dels utstrakt håvfiske etter sik. Håven som brukes i Åkrestrøm­ men, er noe kortere enn Lågen-håven. Håvringen er rund, 50-60 cm i diameter, med en håvpose av garntråd med maskevidde på 35-40 mm. Også her surres håvringen med gum­ mi for å hindre at metall som slår mot stein, skal skremme siken, som kan være meget var. Fisket foregår gjerne til sent på kvelden. Siken oppbevares ofte i små dammer som er laget ved siden av elveløpet, og der siken bare helles uti direkte fra håven. Jevnt drag med strømmen, passe fort og uten plasking er en betingelse for fangst. Straks man får sik i håven, vil 96

Knut Rom

Fiske med jig Jig er et kunstagn som er merkelig lite brukt her i landet. Jigen er opp­ rinnelig amerikansk, og amerikanske sportsfiskere kan neppe tenke seg å dra på fisketur uten et utvalg av jiger i redskapskassen. De har gjennom årene erfart at en jig fisker uhyre effektivt etter en rekke fiskearter, både i ferskvann og saltvann. Forsøk her hjemme viser at jigen fisker like godt her, og at en jig så absolutt hører hjemme i norske redskapskasser også. Flere ganger, når annen vanlig brukt redskap har sviktet, er fisketuren blitt reddet takket være jigene. Hva er så en jig? Direkte oversatt er det en pilk, men den har en meget spesiell utforming. Jigen består av et blyhode med en enkel krok. Krokøyet er plassert slik at når jigen henger, vil kroken være horisontal, med krokbøyen vendt opp. På jigens blykropp, som gjerne er malt og utstyrt med et par øyne, er det festet en dusk med hår eller fjær i forskjellige far-

Etter agnfisk

Etter agnfisk

ger. Noen jiger har også kropp av mykplast over kroken. Min erfaring er at jiger med hår eller fjær fisker best. Jigen lages i en rekke størrelser, fra knøttsmå på 2-20 g, som må kas­ tes med ultralett utstyr, til tunge Har man et ekstra stort behov for monstre på over 100 gram, som må agnfisk, er en ruse, et finmasket garn kastes med kraftig surfcastingutstyr. eller en agnfisknot effektiv redskap. Et særpreg ved alle jiger er at de, på Men for de fleste er det bare snakk grunn av at tyngden er konsentrert i om å skaffe seg noen få agnfisk til en blyhodet, alltid kan kastes langt i for­ fisketur, og da gjør man det gjerne på hold til vekten. På grunn av at kroken den enkleste måten - man meiter vender opp, er det ikke så stor fare agnfisken opp. Mer effektivt fiske for bunnapp, selv om man fisker nær blir det imidlertid om man bruker en bunnen, hvilket man ofte gjør med en liten senkehåv. Med en slik kan man i en håndvending skaffe seg det man jigOm man kaster ut en jig og så trenger av agnfisk. sveiver den inn med jevn hastighet, vil den ikke fiske så godt. Den er Utstyr heller ikke egnet til dorging. En jig må sveives inn rykkvis for å få den Senkehåven kan ha en diameter på rette lokkende gangen. Når den får 90-100 cm. Håvringen lages av stiv slapt snøre, synker den med hodet ståltråd og posen av garn med maske­ først, men halen som dekker kroken, vidde 6-10 mm, med tynn tråd. Håvvender opp. Når snøret strammes, posen bør være så dyp at den henger vender hodet opp og halen ned. Rik­ ned som en kjegle fra ringen. Langs tig fisket vil en jig danse gjennom håvringen festes 4-6 liner som møtes vannet mens den vifter med halen. og knyttes fast til et kraftigere løfDette har vist seg usedvanlig lok­ tetau. Hvis trådene i håvgarnet er for tyk­ kende på de fleste fiskearter. En jig kan også brukes som en pilk, blant ke og maskene for små, vil håven bli annet til isfiske. Under ispilking viste tung å løfte opp av vannet, noe som det seg at størrelsen på de abborene kan føre til at raske agnfisker rekker og gjeddene vi tok med jig, lå atskil­ å redde seg ut mens håven løftes. lig over størrelsen på fisk tatt med Hvis maskevidden er for stor, kan vanlig ispilkeutstyr. Til dette fisket fisken sette seg fast i maskene. Der brukte vi en kraftig pilkestikke ut­ linene fra håvringen møtes, bør man styrt med en multiplikatorsnelle for å sette på en kork som sørger for at kunne kjøre storgjeddene forholdsvis linene holder seg flytende. På den måten kan man unngå at linene settes trygt. Til stangfiske med jiger brukes i bevegelse, med den følge at fisken vanlig slukutstyr som passer til tyng­ blir skremt når man begynner å løfte den på de jigene man vil fiske med. håven. Til løftetauet festes en 2-3 me­ Det kastes på vanlig måte, og jigen ter lang stang. Stangen må være solid, må få tid til å synke før man starter men ikke så lang at løftingen blir tung innsveivingen. Jigen settes så i gang og dermed langsom. Fiskeforskriftenes regler om mas­ med et rykk, så gir man litt slakt snøre før et nytt lett rykk. På denne kevidde gjelder ikke for agnhåver. måten vil man få jigen til å danse Ferdige garnposer for senkehåver, lokkende gjennom vannet helt til kas­ bundet av tynn tråd, fås kjøpt i redtet er utfisket, om ikke en fisk tar skapsforretningene. Disse posene er jigen underveis, hva den meget ofte meget praktiske, og så billige at det har liten hensikt å prøve seg med gjørMed jig kan man ta abbor, gjedde, hjemmeproduksjon. Hvor stor håvørret og til og med harr. Til sjøfiske ringens omkrets skal være til den kan jig brukes til de fleste fiskearter, garnposen man har kjøpt, finner man fram til ved et enkelt regnestykke: også som opphenger. avstanden fra knute til knute i mm x Gunnar Lie antall masker pluss 10 prosent. Håv7. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

ringens diameter får man ved å dele dette tallet med tre. Før man monte­ rer håvposen på ringen, bør ringen surres med isoleringsbånd av plast. Da blir den mer behagelig å hånd­ tere, og man hindrer rustdannelse.

Fangst Det lønner seg å gjøre i stand en bestemt plass for senkehåvfiske, f.eks. ved siden av en brygge eller et annet lett tilgjengelig sted. Her setter man ned granbar eller små grantop­ per i en ring, stor nok til at håven kan senkes ned i midten. Man kan også gjøre stedet ekstra attraktivt for små­ fisken ved å kaste ned matrester eller grøt. Når man skal ha tak i agnfisk, sen­ ker man håven ned på bunnen og lar den ligge der en stund. Hvis vannet er så klart at man ser bunnen, vil man som regel se at småfiskene flykter i panikk idet håven senkes. Men etter en tid kommer de tilbake for å under­ søke hva som er skjedd. Hvis de mot formodning ikke skulle komme av ren nysgjerrighet, kan man lokke dem med oppbløtte gryn, som synker lett. Når fiskene er vendt tilbake og har roet seg, er tiden inne til å sikre seg fangsten. Man løfter stangen lang­ somt til linen strammes, og løfter så raskt det hele opp av vannet. Fisken gjør hva den kan for å unnslippe, og særlig laue, som flykter ut til sidene, unnslipper ofte. Mort og abbor lar seg derimot lett fange, ettersom de prøver å flykte nedover og inn i håvmaskene. Det kan hende at man også får med en og annen pen stekeabbor i håven. Har man ikke en fast plass med granbarkvase, kan håven settes i ut­ kanten av sivområder, i rolige kulper o.l. Den som driver meitefiske etter abbor om sommeren, bør skaffe seg en senkehåv, for erfaringen viser at abboren setter særlig pris på ferskt agn på denne tiden. Skulle man ha for få agnfisk med på turen, kan man dele dem opp og bruke mindre biter på kroken. Selv en liten fiskebit er et bedre agn for en stor abbor enn en stor meitemark. Husk at det er for­ budt å fiske med levende agn!

97

Gemsejakt i Alpene.

Jakt og sportsfisk i utlandet

JAKT Jakt Jakt Jakt

100 i Norden 100 i Europa 101 i fjerne land 103

SPORTSFISKE 106 Kyst- og havfiske 106 Fiske i Øresund og Nordsjøen Fiske i sørlige farvann 108 Fiske i Amerika 111

108

Jakt og sportsfiske i utlandet

Jakt De som ønsker å dra på jakt i utlan­ det, kan gå fram på to måter. Det enkleste - om lommeboken tåler det - er å gå til et reisebyrå som legger opp slike jaktturer. Den andre mulig­ heten er å organisere gjensidig besøk - jegere fra utlandet som vil drive jakt i Norge, har gjerne egne jaktmuligheter i hjemlandet, slik at man kan utveksle besøk.

Jakt i Norden Naturforhold og samfunnsutvikling er svært like i de nordiske land, og jakten drives på noenlunde samme måte. Jaktretten tilhører grunn­ eieren, og i alle landene er det vanlig å leie jakt eller kjøpe jaktkort. Heller ikke når det gjelder viltarter, er det store forskjeller, bortsett fra at vilt­ artene i Danmark har et noe mer europeisk preg. En norsk jeger vil derfor stort sett føle seg hjemme når han er på jakt i de øvrige nordiske land. Når det gjelder krav til dyktighet, er obligatorisk skyteprøve for storviltjegere gjennomført også i Sverige og Finland. Avlagt skyteprøve i Nor­ ge godkjennes som prøve i disse lan­ dene. Jegerprøve er innført for førstegangsjegere i Sverige, Dan­ mark og Finland, og jegerprøve av­ lagt i Norge vil også gjelde i disse landene. Kaliberbestemmelsene for storvilt er strengere i Norge enn i Sverige og Finland. Derfor kan man trygt ta med storviltrifle når man vil jakte i disse landene. Sverige er vel det vanligste mål for norske jegere som vil prøve seg i utlandet. En del svensker deltar f.eks. i våre villrein- og hjortejakter, og norske jegere blir til gjengjeld invitert til Sverige. Domånverket, som forvalter statens eiendommer i Sverige, utsteder dessuten jaktkort til utlendinger, og gir også oversikter over jaktmuligheter, slik at det er forholdsvis greit å få opplysninger. Det meste av statens eiendommer i Sverige grenser mot Norge. De svenske jakttidene varierer fra 100

år til år, og de offentliggjøres i en jakttabell som kommer ut før 1. juni, da jaktåret begynner i Sverige. Elgen er det viktigste viltet i vårt naboland. Jakten på elg begynner nord i Sverige allerede i midten av september, i Midt- og Sør-Sverige i midten av oktober. Fellingstallet for elg har de siste år ligget på mellom 200 000 og 180 000 dyr. Rådyret, det nest viktigste viltet i Sverige, er en interessant viltart for norske jegere. Det er de siste årene skutt råbukker med horn i verdens­ klasse i Sverige, og for tiden har Sve­ rige verdensrekorden for rådyrhorn, 246,8 poeng. Jakten på rådyr er kon­ sentrert til oktober-november, men i noen deler av landet kan det jaktes helt til jul. En spesiell jakttid er fra annen halvdel av august til ut septem­ ber, da det i Sverige drives jakt med rifle på råbukk med horn. For jakt på småvilt følges i Sverige stort sett de samme prinsipper som

Det trenges spesiell tillatelse hvis man vil ta med seg hjem fra utlandet troféer som gevirer, skinn og tenner. Importtillatelse må man skaffe seg på forhånd, og bare beredte skinn, ferdig preparerte hoder osv. kan innføres. For truede dyre­ arter vil man ikke få innførselstillatelse, selv om arten ikke er fredet i det landet hvor dyret er felt.

hos oss, men harejakt kan drives fra første september til midt i februar. I jakttidene for hønsefugl er det store variasjoner fra sted til sted i landet. Vanligvis begynner jakten i begyn­ nelsen av september og varer i sør bare en halv måned, i nord i lengre tid. Dessuten får man skyte tiur og orrhane med rifle også i januar. Ti­ den for jakt på forskjellige sjøfuglarter er i Sverige mer oppdelt enn hos oss. Jakten begynner i Sør-Sverige 21. august, men i noen områder først i begynnelsen av september, og len­ ger nord 25. august. For en norsk jeger virker det som en ny begrensning at han i Sverige bare får drive jakt en viss tid på døg­ net. Den tillatte tiden begynner én time før soloppgang og slutter når solen går ned. Denne regelen gjelder også i mange mellomeuropeiske land. Jakttidsskrifter offentliggjør nøyakti­ ge oversikter over soloppgang og sol­ nedgang på de forskjellige steder, slik

Jakt

at jegerne kan holde seg innenfor lovens rammer. Fra denne regelen er det unntak når det gjelder jakt på skadedyr og såret vilt. Det offentlige jaktkortet for utlendinger koster SEK 100,- (1986) og gjelder for hele landet. I Finland er det ikke så lett å skaffe seg jaktmulighet. Dette skyldes at det alt vesentlige av jakten er leid bort til de ca. 3400 jegerforeningene som fin­ nes i landet. På statens grunn drives jakten fortrinnsvis av lokalbefolk­ ningen. Man kjøper det offentlige jakt­ kortet, som koster 85 mark, ca. 120 kroner (1986). Får man ikke leid jaktrett, noe som altså kan være van­ skelig, kan man prøve å bli medlem av en jegerforening som leier jakt­ rett. Medlemskap koster ca. kr 40,-, men det er ofte lange køer av venten­ de finske jegere, ettersom medlems­ tallet i de fleste jegerforeninger er begrenset, og maksimumstallet er nådd. En undersøkelse i 1966 viste at bare 0,15 % av jegerne i Finland var utenlandske, og da hovedsakelig svensker og tyskere. I 1978 var det registrert ca. 280 000 jegere i Finland, altså vel 100 000 mer enn i Norge. Beste måten å oppnå jakt på i Fin­ land er ved gjensidig jaktbesøk, altså ved å invitere en finsk jeger med jaktrett hit og så til gjengjeld bli invi­ tert på jakt i Finland. Som oftest blir en da med på et jaktlag. Når det gjelder jakt på storvilt (elg, hvithalehjort og rådyr), kan utlendinger ikke drive jakt alene, men må være gjester hos et jaktlag. Når man har løst det offentlige jaktkortet, blir man automatisk med­ lem av Jågarnas Centralorganisation, hvor interesserte kan henvende seg (Helsinki, tlf. 095-358-08777905). Det viktigste viltet er elgen, med en avskyting på ca. 50 000 dyr om året. Av småviltet er ender, skogsfugl og hare viktigst. Dessuten drives det jakt på bisamrotte for pelsens skyld. Særlig interesse er knyttet til jakt på skogsfugl med skjellende hund, som oftest den finske spisshunden. Hunden sporer opp fuglen, den setter seg i et tre, og hunden skjeller (gir hals) på den til jegeren når fram. Dette er en vanskelig, men meget spennende jakt.

Kronhjort er det mest ettertraktede viltet i Mellom-Europa. Før var jakt på dette edle viltet forbeholdt konger og fyrster, men i dag er jakten i prinsippet tilgjengelig for alle som er villige til å betale. En spesiell form for hjortejakt går ut på å lokke kronhjortene til seg i brunsttiden, ved å imitere enten hindens eller kronhjortens låter, f.eks. ved hjelp av et spesielt horn. Denne jakten foregår ved soloppgang eller i skumringen.

En spesiell storviltart i Finland er hvithalehjorten, som ble innført til Finland fra Nord-Amerika før annen verdenskrig, og som har fått en for­ holdsvis stor utbredelse i den sørligs­ te delen av landet. I Danmark har jakten utviklet seg mer etter europeisk mønster. Akervilt og sjøfugl er de viktigste artene. Fasan, rapphøns, hare og kanin er det viktigste åkerviltet, og jakten er som oftest drivjakt mot utsatte skytterposter. Storviltet i Danmark er hjort, rå­ dyr, dådyr og sikahjort, den siste ble innført til landet ved århundreskiftet og forekommer nå i jaktbare stam­ mer. Storviltjakten drives gjerne fra jakttårn, som smygjakt eller som drivjakt. De to første jaktformene ansees som de beste i dette flate og forholdsvis tett befolkede landet. Særlig sjarmerende er jakt på råbukk med rifle om sommeren. Gode fasanog rapphønsjakter kan leies, men til store summer. En weekendjakt med drev på et dansk gods med gode muligheter for å felle 500 fugl eller mer. pluss hare og rev, koster ikke sjelden 20 00030 000 kr. Da er det plass til fra 5 til 10 børser.

Jakt i Europa Naturen i Mellom-Europa byr på rik avveksling fra de karrige forholdene i Norden. Frodige løvskoger og bergtrakter gir livsrom for særegne vilt­ arter som ikke forekommer i Norden, eller som er fåtallige her. Kronhjorten er Mellom-Europas mest kjente og mest verdifulle stor­ vilt. Før drev man vesentlig parforcejakt, dvs. selskapsjakt med mange jegere til hest og med hundeslipp på 20 hunder eller mer. Med demokrati­ seringen av jakten gikk denne aristo­ kratiske jaktmåten over i historien. Nå skytes de fleste kronhjorter fra jakttårn eller under smygjakt. Særlig er kronhjortene i Karpatene og i Jugoslavia ettertraktet på grunn av størrelsen og det flotte geviret. En populær jaktform er brunstjakten om høsten, hvor jegeren enten smyger seg innpå hjorten som brøler, eller sitter på post i et jakttårn og lokker til seg hjorten ved å etterlikne hindens låter eller hjortens brøl. Driving av hjort mot forhåndsposterte jegere er også vanlig. Brunstjakten drives vanligvis i september/oktober. Ellers kan kronhjort felles like til januar eller så lenge den bærer horn. 101

Jakt og sportsfiske i utlandet

Rett til å skyte en kronhjort med et gevir som når opp til sølv- eller gullmedalje, koster mange penger. Fort vekk forlanges fra 15 000 kroner bare for geviret. I tillegg kommer bl.a. betaling av jaktfører og offentlig lisens. Et annet viktig vilt i Mellom-Europa er villsvinet. Jakten på villsvin foregår enten som drivjakt, posteringsjakt i jakttårn eller som vakjakt ved viltvekslene. Også smygjakt kan forekomme. For norske jegere er det vel denne jaktmåten som er mest interessant. Villsvinet er normalt et skumringsdyr som bare når det blir skremt, beveger seg omkring på den lyse tid av døgnet. Da velger villsvi­ net helst sine fluktveier i den tetteste vegetasjonen. Dyret har et forholds­ vis dårlig syn, men hørselen og lukte­ sansen er meget gode, slik at man alltid må passe på vindretningen. Under drivjakten er villsvinet lyn­ snart om det blir tvunget over åpne områder. Jegeren må derfor skyte hurtig og sikkert. Et såret villsvin og de er usedvanlig skuddsterke kan gå løs på jegeren eller forfølger­ ne. Mange historier fortelles om vill­ svin som har flenget opp jegeren eller drept hunder med de store, velutvik­ lete hjørnetennene. En so med unger kan være enda mer aggressiv enn de store galtene, og soene kan angripe tilsynelatende uten foranledning. Galten lever mest alene, mens vill­ svin ellers opptrer i flokker. Så skuddsterkt som villsvinet er, kan det løpe langt, selv med et korrekt plas­ sert skudd. Hund er derfor helt nød­ vendig å ha med til ettersøk. Terrie­ re, dachshunder og vorstehhunder blir mest brukt. Vanligvis drives jakt på villsvin fra høsten til slutten av februar, men i mange land i Mellom-Europa er vill­ svinet ansett som skadedyr, slik at jakt er tillatt året rundt. Rådyr er det vanligste større viltet i Mellom-Europa. Overalt er det gans­ ke sterke stammer, slik at man lett kan drive denne jakten i de fleste land. Allerede fra juni er det mulig å drive jakt på bukker. Slik jakt lykkes gjerne best helt i begynnelsen av jakt­ sesongen, for etter hvert som somme­ ren går, blir vegetasjonen høyere og gjemmer rådyret så godt at det blir 102

svært vanskelig å skille ut de riktige dyrene. Jaktsesongen fortsetter van­ ligvis til januar-februar. Rådyrjakten foregår som smygjakt, vakjakt og fra jakttårn. Dådyr, gemse og muflon er også viktige arter, selv om jakt på dem ikke er så vanlig. Stammenes størrel­ se varierer ganske mye lokalt, og bare på enkelte steder er det så gode dådyr-, gemse- eller muflonstammer at en utenlandsk jeger kan ha sjanse til å komme med på jakt. Til denne listen kan man også legge ulv og bjørn, som det er mulig å jakte på i noen land i Øst-Europa og i Spania. Småviltstammene i Mellom-Euro­ pa er langt tallrikere enn hos oss, og særlig er det usedvanlig godt med åkervilt. Utsetting garanterer stor tetthet av fasaner, rapphøns og harer, slik at 30-40 stykker vilt som dagsresultat pr. jeger ikke er uvanlig. Jakten foregår nesten alltid i jakt­ lag, og det finnes land hvor reglene ikke tillater individuell jakt. Skytepostene er nummerert på forhånd, og ved jaktdagens begynnelse deles pos­ tene ut. Skytteren venter på viltet på sin post. Det vanligste viltet er fasan eller hare. Det er spørsmål om god skyteferdighet, og jegerne på nabopostene er flinke til å følge med i hvordan sidemannen skyter. En av formene for drivjakt som er noe fremmed for en norsk jeger, består i at jegerne grupperer seg i en stor krets. De setter seg i bevegelse samti­ dig, mens de skyter viltet som flykter foran dem. Her kan man, rett som det er, få anledning til å skyte en flyk­ tende hare eller fasan som flyr opp. Sjøfugl, noen vadefuglarter, rapp­ høns, kaniner og også hønsefugl er jaktbart vilt i Mellom-Europa. Hønsefuglstammene er likevel så svake på kontinentet at en nordmann ikke bør tenke på å dra dit for å jakte på tiur eller orrfugl. Jakten er ytterst begren­ set, og i mange land skytes ikke hunnfugl i det hele tatt, bare hanner, og da bare på spillet om våren. Unn­ taket er ryper på De britiske øyene. Rypene der (grouse) er så tallrike at utenlandske jegere tilbys gode mulig­ heter for å delta i jakten. Særlig gjel­ der dette i høylandet i Skottland, hvor det også arrangeres drivjakt på storfugl og orrfugl.

Jakt i Mellom-Europa kan være en opplevelse for en norsk jeger. Han blir overrasket over den gode organi­ seringen og over at vertene kjenner sitt jaktterreng, og til og med de en­ kelte dyrene, usedvanlig godt. Det er nok også en overraskelse for en nord­ mann at storvilt ikke skytes med det samme man får øye på det, men at dets kjønn, alder og horn først blir gransket svært nøye med kikkert. Først når det er skjedd, tas det be­ slutning om felling. Den som gjør seg klar til å skyte, må på forhånd være klar over at avstanden kan være stor. Berglendt terreng eller åpne felt gjør at viltet godt kan være opptil tre hundre meter borte. Da er det på­ krevd med kikkert på rifla. Patronen bør være slik at kulens fallhøyde på 200-300 meter er så liten som mulig. Ellers kan det bero på ren tilfeldighet om man treffer. På den annen side kan jakt i Mellom-Europa også inne­ bære at viltet går opp nesten foran føttene på en. Da er et kombinasjonsgevær praktisk. Populære er drilling og bockbiichs (hagle/rifle), som man kan feste kikkertsikte med klikklås på. Vanligvis bæres kikker­ ten i futteral på brystet, og våpenet er klart på kort tid. Hagleløpet er ladd med haglpatron eller fyllingskule, og i rifleløpet er det en passende patron. Slik er det riktige våpenet alltid for hånden uansett hvilken jaktsituasjon som oppstår. Prisen for jakten avhenger for stor­ viltet av troféets størrelse. Dette betyr at jo større og staseligere hor­ nene eller hoggtennene er, desto mer koster jakten. Som det alt er fortalt, prøver man før skuddet å fastslå nøy­ aktig byttets kvalitet, ikke alltid bare for pengenes skyld, men også av viltstellgrunner. Et godt og friskt individ som ennå har utviklingsmuligheter, skytes ikke, men om dyret er i mindre god kondisjon, eller hvis gevir eller andre troféer er dårlige eller på retur, kan det felles. Disse avskytingsplanene kjenner vertene til på forhånd, og i jaktsituasjonen skal de forvisse seg om at det er rett dyr som felles. En utenlandsk jeger kommer derfor sjel­ den alene på jakt i et land i MellomEuropa. En gjest må ytterst nøye overholde instrukser som blir gitt av verten, slik at avskytingen skjer etter

Jakt

planene. En jaktgjest som er skjødes­ løs med reglene som blir gitt, får iall­ fall ikke noen ny innbydelse. Det som er opplyst ovenfor, gjel­ der de fleste land i Mellom-Europa og Øst-Europa. I Vest-Europa drives det ikke så utstrakt turistbetont jaktutleie, selv om det er til dels gode muligheter for jakt på hjort, rype (grouse), skogsfugl og fasaner i Skottland. Enkelte reisebyråer arran­ gerer jaktturer dit. Er man jaktgjest, ordner jaktvertene de nødvendige formaliteter. Når reisebyråene arrangerer jakt­ turer, tar de seg også av formalitete­ ne. Landene i Øst-Europa, særlig Tsjekkoslovakia, Polen og Jugosla­ via, er hovedmålene for jaktturene, men også Ungarn, Romania og Bul­ garia har tatt imot jaktgjester fra Norge. Turene er da organisert av reisebyråer. Disse jaktturene er dyrere enn van­ lige turistreiser, og prisen stiger i takt med verdien av troféet på viltet man feller. De minste kronhjortgevirene kos­ ter opptil kr 2000,-, og for 15 centi­ meter lange tenner av villsvin må man være forberedt på å punge ut med minst 700 kroner. Prisene varie­ rer fra land til land, men det vil reise­ byrået opplyse om på forhånd, slik at man ikke blir utsatt for ubehagelige overraskelser. På gjestejakt, som ar­ rangeres som gjenvisitter, behøver man vanligvis ikke betale slike fellingsavgifter.

svært populær, og det samme gjelder en del andre hjortearter, villsau og caribou (villrein). Blant det mest ettertraktede storviltet er også kodiakbjørn, grizzlybjørn og svart­ bjørn. Jakten foregår hovedsakelig ved sporing og som smygjakt, og den pas­ ser godt for norske jegere. Jegere som har deltatt i jakt i de amerikans­ ke ødemarkene, setter da også denne jaktformen meget høyt. De vide øde­ markene byr på meget vilt, og når jakten fotegår individuelt og ikke i store selskaper, er det nettopp hva norske jegere helst foretrekker. Jaktmulighetene i Canada og Alas­ ka tilbys nå i ganske stort omfang, også av norske reisebyråer. Fellingslisenser er på langt nær så dyre som i Afrika. Reisen byr heller ikke på så mange problemer. Utlendinger er i Alaska og Canada forpliktet til under storviltjakt å bruke jaktfører (guide). Det finnes flere firmaer som har etablert jaktbaser ute i villmarken, hvor kyndige guider deltar i jakten. For bjørnejakt er følge av en slik guide dessuten en god forsikring, fordi jakten på kodiak- og grizzlybjørn ikke er uten faremomenter. Firmaet ordner fly­ transport inn til jaktbasene. Der er det gjerne et jaktlag på 4-5 jegere som har hver sin guide. Terrenget

kan være tungt å gå i, så det lønner seg å være i god form. I Alaska er det gitt til dels strenge bestemmelser for jakten, og man bør nøye følge disse regler og guidens instrukser. Man kan bestille jaktturer med garantert jakt, dvs. at man er garantert å komme i skuddposisjon på den viltart man har fått lisens for. I slike tilfeller bør man nok av og til ta guidenes skyteanvisninger med noen skepsis og ikke fyre løs på det første dyr man treffer på, men være litt bestemt i eget valg av de dyr man ønsker å felle. Som regel er det avsatt flere dager til hver viltart, og arten er gjerne tallrik. Afrika. Når man snakker om fjerne land, vil en norsk jeger kanskje først tenke på Afrikas savanner og de vel­ dige antilopeflokkene der og løvene som lurer på dem, eller på jaktsafarier ledet av en «white hunter» (en hvit storviltjeger), med leirplass under skyggefulle akasietrær med fla­ te kroner. Dette bildet begynner alt å bli historie, for mange afrikanske land har de siste årene innført forbud mot jakt, eller i hvert fall innskrenket den i tid, og strammet inn på vilkåre­ ne for å gi hvite jegere jaktlisenser. Øst-Afrika har tidligere vært kjent som et jakteldorado, men bl.a. i det moderne Kenya er kommersiell jakt helt forbudt. Også i Tanzania har det

Ikke så få norske jegere reiser i våre dager til Nord-Amerika for å drive jakt. Det viltet som virker særlig lokkende, er elg, wapiti (hjort), caribou (rein) og bjørn. Jegeren på bildet har felt en svartbjørn. Jakten på denne bjørnen foregår som regel ved utlagt åte.

Jakt i fjerne land Nord-Amerika. Ved siden av Afrika har Nord-Amerikas store ødemarker alltid vært et ønskemål for norske jegere, og mange nordmenn har i ti­ dens løp tjent til livets opphold som yrkesjegere der. De har vært frappe­ re eller pelsjegere etter vilt som be­ ver, bisam, mår og rev. Nå lokker ikke dette viltet norske jegere lenger, men Canadas og Alaskas veldige elg, eller «moose», er blitt en av de mest ettertraktede av den nye verdens vilt­ arter. Sammenliknet med vår egen elg har «moosen» større gevir, med opptil 35-40 takker. Den amerikans­ ke hjorten (eik eller wapiti) er også

103

Jakt og sportsfiske i utlandet

vært jaktforbud, men nå er det igjen åpnet visse muligheter. De siste års uroligheter i Uganda har gjort dette landet helt lukket for jaktekspedisjoner. Det er likevel fremdeles land i Afrika som regner jakt med til et turistliv som bringer landet valuta. Slike land er for eksempel Sudan. Senegal, Sør-Afrika, Zambia og Botswana. Jakten i Afrika foregår som safari, og arrangøren ordner alt på vegne av alle deltakerne. Botswana regnes i dag som et av Afrikas beste jaktland. Her finnes et halvt dusin selskaper som arrangerer jaktsafarier, og de har dusinvis av yrkesjegere i sin tje­

neste. Selskapene leier jaktterreng av staten, tar seg av lisenser og alt det praktiske, slik at bare betalingen og skytingen blir kundens problem. Og man må virkelig betale for alt dette; en tre ukers safari kan komme opp i 110 000-115 000 kroner, og da er ikke reisen fram og tilbake regnet med. Den høye prisen skyldes blant an­ net at hver yrkesjeger ikke kan ha med mer enn to jaktdeltakere. I til­ legg til yrkesjegerne kommer også

andre hjelpere, som sporfinnere, flå­ ere og kokker. Lisenssystemet er inn­ viklet: Først må man løse jakttillatelsen, f.eks. for en løve kr 3500.-, leopard ca. kr 2100.- og for elandantilope kr 1400,-. Videre må man betale utførselslisens, som for en løve kan være kr 280.-, for leopard kr 350,- og for elandantilope kr 140,-. I tillegg kommer såkalt trofébctaling, som be­ løper seg til: løve ca. kr 1400,-, leo­ pard ca. kr 2100,- og eland ca. kr

Sebraer har vært et ettertraktel bytte på de afrikanske savannene, men i våre dager er disse dyrene mest aktuelle som fotomotiv. I de store nasjonalparkene og naturreservatene er sebraene forholds­ vis lite sky, men i områder der det drives jakt på dem, kan de være meget vanskelige å komme inn på.

Jakt

700,-. Slik samler beløpene seg opp til anselige summer, og når det videre skal betales for atskillige biler som stilles til disposisjon, er det ikke å undres over at det til sammen koster

svære summer å delta i en safari. Man kan også jakte billigere, men da må jegeren ha venner på stedet som kan leie jaktterreng eller som har forbindelser med farmere, slik at

man på deres land kan drive såkalt kontrolljakt, noe som betyr at over­ tallige stammer blir beskattet fordi de gjør skade på avling eller buskap. Det er skrevet tykke verker om jaktvåpen til bruk i Afrika. Våpenspørsmålene er alltid innviklete, og det er gjerne like mange oppfatninger som det er jegere. Enkelt kan man likevel si at med grove elggeværer klarer man seg også i Afrika. Selv de største antiloper og bøfler kan felles med .338, .375 H & H Magnum og 9,3 x 62, men til jakt på større vilt anbefales kalibre som 11,6 x 63 eller .458 og .500 Nitro Express (12,7 x 76).

Jakt og sportsfiske i utlandet

Sportsfiske I de fleste andre land er sportsfiske en like populær hobby som hos oss. Langs elvene sitter ofte meitefiskerne tett i tett, og på gode fiskeplasser ved kystene kan man treffe på like mange og like tålmodige sportsfiskere som her i landet. Men fiskeartene er i mange tilfeller ikke de samme som vi er vant til, og man kan også møte fiskemetoder som ennå ikke helt har fått fotfeste hos oss. Ikke minst gjel­ der dette meitefiske i ferskvann. Som en generell regel kan man si at det i de fleste land kreves en spesiell, offentlig fisketillatelse for fiske i ferskvann. Derimot er det, som hos oss, fritt fiske i sjøen, forutsatt at man bruker vanlig sportsfiskeutstyr. De fleste steder i Europa er innlands­ fisket, enten det dreier seg om innsjø

eller elv, ikke særlig tillokkende for en norsk sportsfisker. Unntak fra denne hovedregelen er fiske etter laks og sjøørret på Island og enkelte steder i Sverige, Storbritannia, Ir­ land, Spania og Portugal. Derfor er det først og fremst havfiske som kan lokke norske sportsfiskere til å dra utenlands.

Kyst- og havfiske Stort sett byr det ikke på problemer å få anledning til å fiske i sjøen i Euro­ pa. Går man langs strendene, vil man som regel møte lokale fiskere, og der­ med få et inntrykk av hvor de beste fiskeplassene finnes. Det er vanlig å

fiske fra brygger og moloer. Noen steder, blant annet ved Middelhavet og i England, fiskes det også fra sand­ banker, noe som krever kast på opp­ til hundre meter. På kysten av Portu­ gal kreves det også noen steder ekstra langt snøre, men av helt andre grun­ ner: På bratt klippekyst hender det at fiskeren står nesten hundre meter over vannflaten! Kommer man seg ut på sjøen, kan man i mange tilfeller oppleve et vari­ ert og morsomt fiske, ofte med sjan­ ser for virkelig storfisk. Fra havnene drar fiskebåter, bemannet med kjent­ mann, ut med sportsfiskere, for å vende tilbake om kvelden, ofte med storfangst. Fisken som fanges på dis­

Vanlig sportsfiske i sjøen, slik det drives hos oss, er så å si ukjent andre steder i verden. For det aller meste fiskes det nede ved bunnen. De to innfelte tegningene under viser typisk redskap. I enden av snøret er det et søkke av bly (eller en stein), og de agnede krokene sitter på hver sin fortom. Hvis det ikke er tilstrekkelig strøm, f.eks. veden brygge, brukes fortommer av tvunnet metalltråd for å holde agnet ut fra snøret. Redskap som denne kan også kastes med en forholdsvis kraftig stang og tilsvarende snelle. Den lille illustrasjonen til høyre viser krok agnet med fisk for haifiske.

Sportsfiske

se turene, kan være torsk, makrell, tunfisk, sverdfisk, seilfisk, barracuda, skater og haier av forskjellige slag alt avhengig av farvannet. Populære steder for havfiskere som drar utenlands, er Øresund, Irland og farvannene omkring velkjente ferie­ steder som Kanariøyene, Madeira og enkelte steder ved Middelhavet. For dem som vil reise enda lenger, er det rike muligheter og ikke minst frem­ medartet fisk å få på den afrikanske østkysten, i Florida og California.

Utstyr Stort sett greier man seg bra med det utstyret man bruker ved sjøfiske hjemme. Vanlig slukstang, snelle, snøre og agn som man kjenner fra det hjemlige fiske, kan gi resultater. Men ved fiske fra båt kan man oppnå like gode resultater med en solid pilkestikke eller snørevinne, solid snøre,

Men langt mer interessant er det filamentsnøre, som er både billig og rene havfisket, som krever spesielt sterkt. Men det tøyer seg litt, og noen havfiskeutstyr, ofte enda mer solid mener derfor at et spunnet snøre er enn det man bruker i hjemlige far­ bedre. Snørets tykkelse avhenger av vann. Hvis man fisker fra land og hva slags fiske man skal drive. Som agnet må kastes langt ut, må man regel brukes snører på minst 0,50 helst bruke en tohåndsstang på 10-12 mm. Havfiskeren trenger en god del fot. Drives havfiske fra båt, er man bedre tjent med en stiv og forholdsvis ekstrautstyr, ikke minst søkker. I fiskort stang (6-7 fot), helst med trinse i keredskapsforretningene finnes et rikholdig utvalg av søkker, fra små toppen. Sneller for havfiske er store og blykuler som veier omkring 20 gram, enkle og må selvfølgelig tåle salt­ til lodd på opptil 1 kilo. Når man vann. Hvis agnet skal kastes, kan en fisker fra land, vil et søkke på 50-70 stor, åpen haspelsnelle brukes, men gram gjøre sitt til at man oppnår til­ en roterende snelle er å foretrekke. strekkelige kastelengder. Hvis det er Også hvis man fisker fra båt, er rote­ strøm på stedet og man må ned på 30rende snelle (multiplikatorsnelle) 50 meters dyp for å finne fisken på bunnen, er det nødvendig å bruke en mest praktisk. vekt på 300-500 gram. Man bør alltid Når snellen skal være stor, er det ha med et forråd av ulike søkker på blant annet fordi man trenger mye fisketuren, ettersom det alltid er fare snøre. En snørelengde på minst 200 for at søkker går tapt hvis bunnen er meter er nødvendig, men det er van­ det minste ujevn eller steinet. lig å ha 250-300 meter snøre på hav-

Jakt og sportsfiske i utlandet

Også når det gjelder kroker, løn­ ner det seg å ha et godt utvalg. Aktu­ elle størrelser er alt fra kroknummer som vi er vant til fra hjemlig fiske, til haikroker på 10-20 cm. For det meste brukes kroker i størrelser fra 1/0 til 14/0. Noen krokmodeller har mot­ haker på skaftet for at agnet skal sitte bedre. Utstyrsskrinet må videre inneholde et utvalg av virvler, hemper og for­ tommen Hvis man er ute etter haier eller skater, skal fortommene være av stål, mens kraftige nylonfortommer er tilstrekkelig for de fleste andre fis­ keslagene. Det lønner seg å ha med på fisketuren forskjellige ferdigmon­ terte fortommer med kroker med virvler og hempe, slik at man i en fart kan skifte fortommene, som er mon­ tert med ca. halvannen meters av­ stand på hovedsnøret. Dette er til stor hjelp under havfiske, der situa­ sjonen ofte skifter, slik at det trenges nye krokkombinasjoner. Blant utsty­ ret som bør ha sin plass i redskapsskrinet, er ellers krokløsner og en avbitertang. Men strengt tatt er det ikke nød­ vendig å ha med seg eget fiskeutstyr til fjerne farvann. De som arrangerer fisketurene, stiller også all redskap til disposisjon. I noen tilfeller inngår leie av redskap i prisen for turen, andre ganger ikke. Dette bør man undersøke på forhånd. I Øresund og nordsjølandene kan båtene ta med seg opptil femti fiskere, og prisen varierer fra 30-50 til omkring 150 kro­ ner pr. dag. Redskap er da som regel ikke inkludert, men turarrangøren har gjerne utstyr til salgs og til leie. I sørligere farvann, der det ofte fiskes etter virkelig storfisk, er det færre fiskere pr. båt, og utstyr og agn er som regel inkludert i prisen.

Fiske i Øresund og Nordsjøen I de fleste land som sokner til Øre­ sund og Nordsjøen, har reiselivsfolk oppdaget hvilken attraksjon havfiske er, og i mange havner organiserer man fisketurer til havs. Fartøyenes størrelse varierer, og båtene kan ta fra ti og opp til femti fiskere. Fisket foregår med krok og agn over båt­ 108

ripen, og båtene drar ofte langt ut. De mest kjente fiskehavnene i Sve­ rige er Malmo, Halmstad og Gøte­ borg. I Danmark arrangeres det havfisketurer fra nesten hver eneste by som ligger ved sjøen. Kjente fiske­ havner i Vest-Tyskland er Heiligenhafen, Fehmarn, Kappeln, Cuxhaven og Maasholm, og i Nederland arran­ geres det havfiskeferder fra Ijmuiden og Vlissingen. I England finner man velkjente havfiskesentra først og fremst på kanalkysten, f.eks. Newhaven, Weymouth, Brixham-Torquay, Plymouth, Penzance og Mousehole. I Irland arrangeres det havfisketurer fra bl.a. Westport og Clew Bay. I Øresund er utvalget av fiskearter ganske stort, og en tur kan gi en temmelig variert fangst. Skipperen setter sin ære i at deltakerne får fisk. For å være på den sikre siden vil han derfor ikke gå inn for å oppsøke sjel­ denheter, men går til områder der han vet at det i alle fall er torsk og lange å få. Disse artene er de vanligs­ te i fangstene, og de kan oppnå kjempevekter. Ellers er det også regelen at man får makrell. I motsetning til torskefiskene får man makrellen i de øvre vannlagene, og det samme gjel­ der horngjel. Blant bunnfiskene fin­ ner man i Øresund flere haiarter, som ofte er å finne i nærheten av vrak, der man også kan få flyndrer og skater. Hver fisker får seg tildelt en plass ved båtripen. Den mest ettertraktede plasseringen er forut og akter, etter.som det her er lettest å holde styr på snøret og hindre at det glir inn under båten i bølger og strøm. For dem som er plassert langs båtsidene, kan dette være et problem, ikke minst fordi snørene har lett for å filtre seg inn i hverandre, og da trenges det tålmo­ dighet for å få ordnet opp. Skipperen bruker erfaring og ekko­ lodd for å finne fram til fiskestimene. Når han har funnet en lovende fis­ keplass, stanser han motoren eller lar den gå på tomgang. Det er signalet til at fisket kan ta til, og krokene, som er klargjort på forhånd, går i vannet. Som regel lar man agnet synke helt til bunns. Deretter hever man det en meter eller to, og fisket er i gang. Selve teknikken varierer, som ved vanlig pilking. Noen gir et rykk en

gang imellom, mens andre lar være å bevege agnet. Men det betyr ikke at agnet henger i ro, for båten driver hele tiden med vind og strøm. Når fisken biter, sveives den straks opp. Dreier det seg om en storfisk, brukes klepp, men de fleste fiskene er ikke større enn at de blir løftet direkte inn. Valg av krok og agn varierer etter hva slags fiske man i øyeblikket dri­ ver. Vanligst er det å bruke en stor pilk, f.eks. Svenskepilk eller Sting­ sild. Men like godt resultat får man som regel med en krokkombinasjon med tungt søkke i enden av snøret og fem-seks sidefortommer med krok. Krokene kan agnes med fiskebiter, eller man kan bruke forskjellige imi­ tasjoner, f.eks. farget plastmark, jig el.l. Lokal erfaring er til god hjelp.

Fiske i sørlige farvann Mange av de mest populære mål for ferier i Syden er også gode fiskeste­ der. Dessverre faller ikke alltid den beste ferietiden sammen med den beste fisketiden. Men havet er rikt på fisk, så noe vil det alltid være å få. De som drar på vanlig ferie til Syden, bør altså ikke nøle med å prøve fisket, selv om ekspertene hevder at det er utenfor sesongen. Forskjellige haiarter (blåhai, gråhai og hammerhai), sverdfisk, seilfisk (sailfish) og makrellstørje (tunfisk) er havets storvilt i disse farvannene. Haiene kan komme opp i en vekt på 100-200 kg, sverdfisk og seilfisk i 200400-kilos-klassen, og de største mak­ rellstørjene kan veie mer enn 500 kilo (verdensrekorden er på 679 kilo). For å få inn en slik rusk trenges det / Øresund og Nordsjøen er mulighetene for havfiske store, og det finnes mange havner som er base for havfiskebåter med plass til 10-50 fiskere. Avgangstider og priser kunngjøres dag­ lig, og plakaten øverst til venstre viserat dagens tur til farvannene omkring Helgoland koster 30 tyske mark, inklusive middag. 1 noen til­ feller selges det også tollfrie varer på båtene. Man fisker som regel med krok og agn over båtripen, og ettersom båten ofte går på tvers av vinden, hender det lett at snørene filtrer seg inn i hverandre. Torsk og makrell er det vanligste byttet. Kommer man borti en makrellstim, er det ikke uvanlig å få både to og tre fisker sam­ tidig. Men ofte varer herligheten bare i noen få minutter. Når makrellen biter, brukes gjerne røde opphengere, f.eks. i form av gummimark (nederst til høyre).

Sportsfiske

109

Jakt og sportsfiske i utlandet

/ tropiske hav drives sportsfiske gjerne fra staselige motorkryssere med plass til to eller tre fiskere. Fiskeren sitter i en spesiell stol, der også stengene er montert. Hvis storfisken skulle bite, sørger assistenten straks for å spenne fiskeren fast i stolen ved hjelp av en sele. Sverdfisk og seilfisk er vanlig bytte i disse farvannene.

spesialutstyr. Båtene som brukes til dette fisket, er raske motorbåter med plass for 2-4 fiskere. Hver fisker har sin egen stol, der stangen er montert i et stativ mens fisket pågår. Først når fisken napper, tar fiskeren hånd om stangen og fester den i en sele som han har spent på seg på forhånd. Takket være denne selen kan fiskeren så bruke rygg- og skuldermusklene fullt ut for å trette ut fisken. En kroket seilfisk eller sverdfisk kjemper vilt og gjør veldige sprang for å komme fri. Det synger i snellen, og faren for at snøret skal ryke, er stor. Haiene oppfører seg langt roli­ gere og stoler mer på sin veldige styr­ ke. De dykker ofte lynraskt ned i dypet, og det kan gå både et kvarter og en halv time før man i det hele tatt får se byttet. Også makrellstørja er en sterk og rask motstander, men ikke av samme klasse som seilfisken, som særlig er kjent for sine høye luftsprang. Mak-

110

rellstørja har også mange mindre slektninger som man kan få på kro­ ken i sørlige farvann, og som sports­ fiskeren setter stor pris på, f.eks.

bonitter, pelamider og albacor. De er alle fine matfisker, samtidig som de er ypperlige sportsfisker. Barracudaen er en av de vanligste fiskene i tropiske farvann, og også en av de verdigste motstanderne for en sportsfisker, selv om den sjelden vei­ er over 10 kilo, med vel 30 kilo som rekord. I tillegg til de nevnte artene finnes det en mengde andre som man kan få på kroken. Felles for de fleste av dem er at de ikke har noe norsk navn, og at mannskapet gjerne opererer med lokalnavn, slik at det kan være vanskelig å få en sikker identifikasjon av arten. Noen gode håndbøker på norsk som kan være til hjelp ved be­ stemmelse av disse tropiske fiskene, finnes ikke. Men på engelsk er det utgitt bøker som kan gi tilstrekkelig veiledning. På havfisketurer under profesjo­ nell ledelse i sørlige farvann trenger man ikke å bekymre seg over tap av kroker og søkker. Den slags hører med til fartøyets utstyr, og skipperen vil også sørge for valget av riktig ut­ styr til enhver tid. Dessuten er det alltid minst én hjelpemann om bord som har til oppgave å gjøre redska­ pen klar til fiske. Mye brukt agn er sardiner, makrell og annen fisk. Dessuten er fargerike fjær og plaststrimler populære, sam­ men med bl.a. store wobblere. Det har vist seg at en stor Rapala er uimotståelig for barracudaen.

/ Middelhavet kan man få en mengde forskjellige fiskearter som er ukjente hos oss. Men dette havområdet er ikke kjent for storfangst og er ikke spesielt ettertraktet av havfiskere. Som regel brukes enkel redskap, et håndsnøre surret rundt en korkplate, snøre og krok. Som agn brukes ofte biter av blekksprut, som sitter godt på kroken.

Sportsfiske

Utenfor kysten av Portugal ligger noen av de fineste farvannene for havfiske i Europa, og i vår verdensdel er det bare her man kan få sverdfisk på kroken. Ved havfiske i Portugal praktiseres en spesiell metode. Fisket foregår fra store båter, men når man får en storfisk på kroken, går fiskeren om bord i en småbåt, og fisker og roer er alene om kampen med fisken. Fiskeren i småbåten (over) har en hai på nesten hundre kilo på kroken, og til høyre er fisken og den lykkelige fiskeren fotografert etter endt dyst.

Blant de mer populære feriestede­ ne som også er velegnet utgangs­ punkt for havfiske, er Kanariøyene. Fra alle øyene i denne gruppen arran­ geres det fisketurer, men de beste mulighetene har man antakelig uten­ for Lanzarote. I de senere årene er det grodd fram en god sportsfiskerhavn i det lille feriesenteret Puerto Rico på sørkysten av Gran Canaria. Også Madeira er et godt utgangs­ punkt for havfiske. Her kan man i vårsesongen, fra mars til mai, blant annet få makrellstørje. Øst-Afrika er kjent for sine safa­ rier, som i våre dager hovedsakelig foregår med kamera. Mindre kjent for de fleste er det at Øst-Afrika også er et eldorado for havfiskere. Sverd­ fisk, seilfisk og hai lokker stadig flere europeere til havfiske i disse farvan­ nene. Utgangspunkt for havfisketurer er blant annet Mombasa og Malindi i Kenya og Dar-es-Salaam i Tan­ zania. I Middelhavet er det ikke noen om­ råder som peker seg ut som spesielt interessante for sportsfiskere. Riktig­ nok arrangeres det fisketurer fra en del havnebyer, men de er ikke benyt­ tet i særlig grad av tilreisende fiskere. Når det gjelder havfiske i Sør-Europa, er det først og fremst Portugal som peker seg ut. Her finner man

blant annet den lille fiskerbyen Sesimbra, som er verdenskjent blant havfiskere. Dette er også den eneste havnen i Europa som er utgangs­ punkt for sportsfiske etter sverdfisk. Den beste fisketiden er sensomme­ ren.

Fiske i Amerika Enkelte norske havfiskere finner også veien til Nord-Amerika, der det finnes meget gode fiskeområder både på østkysten og vestkysten. I øst er Florida mest kjent, særlig gjelder det­ te det meget populære fluefisket bl.a. etter tarpon på de grunne partiene, Florida Flats. Ellers har havfisket her meget til felles med det som drives utenfor Afrika-kysten. California kan ikke by på fullt så varmt vann som Florida, og fisket her minner mer om havfisket i Nordsjøen og Øresund. Fisket er godt organisert både i USA og Canada, og det byr ikke på vans­ ker å komme ut på fisketur. Fra man­ ge havnebyer arrangeres fisketurer, og prisen ligger på 15-20 dollar for en dagstur. Velger man en mer eksklusiv tur med motorkrysser som bare tar 2-4 fiskere, blir det selvfølgelig dyrere. Men disse fartøyene tar til gjengjeld sikte på å oppsøke virkelig storfisk.

Også når det gjelder innlandsfiske, byr Nord-Amerika på gode mulighe­ ter. Fisket i elver og innsjøer minner mye om fiske under norske forhold, men mulighetene for å få stor fangst og stor fisk er langt større enn det som er vanlig hos oss. Fisket fra båt på de store innsjøene kan minne om havfiske. En del av fiskeartene er beslektet med våre hjemlige fiske­ arter, som f.eks. kanadarøya og den veldige Muskelung-gjedda, mens f.eks. bass er en typisk amerikansk fisk. Den minner en del om abbor, men er samtidig en kraftig og motstandsvillig sportsfisk. Bass tas i stor utstrekning på flue. Elvefisket i Alaska og den nordlige delen av Canada er i den senere tid blitt stadig mer populært blant tilrei­ sende fiskere, også fra Norge. Flere arter av stillehavslaks, med King Salmon som den mest ettertraktede, og steelheadørret (vandrende regnbue­ ørret) gir fiskesport som de fleste av oss bare kan drømme om. Flere reise­ byråer her i landet arrangerer fiske­ turer til villmarken i Canada og Alaska. Knut Rom

111

Selvgjort er velgjort!

Fluebinding

PRINSIPPER

114

UTSTYR FOR FLUEBINDING 115 Bindestikke 115 Snelleholder 116 Hackleholder 116 Saks, nål og andre redskaper 116 Kroker 117 Bindematerialer 119 BINDETEKNIKK 125 En enkel flue 125 Valg og feste av krok 127 Bindingen starter 127 Fluas hale 128 Fluekroppen 128 Ribbing 129 Hackle 129 Vinger 130 Avslutning 131 Praktisk fluebinding 133

LAKSEFLUER 139 Laksefluas oppbygning 139 Fluer for grunt vann 141 Hårvingefluer 141 Rørfluer (tubefluer) 142 Oppskrifter på laksefluer 142 Å binde en lakseflue 143 Kjente laksefluemønstre 146

Fluebinding

Prinsipper Det finnes ikke noen framgangsmåte som er den eneste riktige når det gjelder binding av fluer. Riktignok foreligger det generelle grunnregler som er lette å lære, og som fluebindere flest holder seg til. Men samtidig finnes det utallige varianter som de enkelte fluebindere har tilegnet seg i årenes løp. Derfor kan man si at alle som har drevet mye med fluebinding, har utviklet en personlig stil. For at den som for første gang skal prøve seg som fluebinder, ikke skal kaste bort tid og krefter på bagatell­ messige problemer eller av annen grunn miste troen på seg selv som fluebinder, bør man ha én ting klart for seg: Det er ikke vanskelig å binde

fluer - det er tvert imot lett! De første fluene man lager, blir riktignok ikke særlig elegante, og man ser lett at de ikke er bundet av en profesjonist. Men da kan man trøste seg med at det ikke nødvendigvis er noen sam­ menheng mellom fluas utseende og evnen til å friste en fisk. En flue som ser nokså miserabel ut, sett med fis­ kerens øyne, kan være førsteklasses etter fiskens mening. Men på den annen side vil en pen og omhyggelig bundet flue gi fluebinderen en større tilfredsstillelse, og en slik flue er dess­ uten mer holdbar. Finish og utseende hos flua er fluebinderens varemerke, og hans fiskekamerater bedømmer ham gjerne etter det. Men det kan altså hende at fisken har en annen oppfatning av hva en fristende flue virkelig er. Tilbudet av forskjellig materiale for fluebinding er overveldende, og

mange nybegynnere er blitt skremt av de valgets kvaler som denne overflo­ den skaper. Det man da skal være klar over, er at materiale som én fluebinder regner som uunnværlig, kan være helt overflødig for en annen. Og nybegynneren trenger ikke på noen måte å skaffe seg alt det materiale som finnes. På den annen side vil nybegynne­ ren gjerne ønske å lage en mengde forskjellige fluetyper, han har lyst til å eksperimentere, og dette fører lett til at hans lager av bindemateriale blir stort. For å få en mer nøktern og ryddig start på fluebinderkarrieren bør man derfor bestemme seg for bare å binde noen få bestemte fluety­ per til å begynne med, og skaffe seg det materialet som trenges nettopp til disse få fluene. Interessen for fluebinding har i de senere årene vært økende overalt i verden, og samtidig har det gått til­ bake med mange av de dyreartene som har vært leverandører av binde­ materiale. Det har derfor vært stor interesse for å finne fram til nye ma­ terialer som kan erstatte materialer som er blitt mangelvare, og stor opp­ finnsomhet er utfoldet i denne forbin­ delse. Det er særlig kunststoffer som på denne måten er kommet inn i bil­ det, dels som erstatning for annet materiale, men også fordi mange av disse stoffene åpner helt nye mulighe­ ter for fluebinderen. Ellers kan alle fluebindere skaffe seg materiale ved å ta vare på hår og fjær fra sitt eget jaktbytte, eller fra fugler og pattedyr som man finner døde. Det finnes ikke noen metode som er den eneste riktige når det gjelder fluebinding, og ikke fin­ nes det materialer som er de eneste rette. Øverst på bildet er vist en streamer, altså en etterlik­ ning av småfisk, av matukatypen, og under denne en annen streamertype, der vingen er bundet av hår og følsomme fibre av marabufjær. Disse fjærene virker ekstra levende i van­ net. Den blå tørrflua skal imitere en døgnflue, og bakkroppen er laget av et fjærskaft. Under denne er vist en Skating Spider, en flue med liten krok og rik bust. Flua skal trekkes skrått på vannflaten. Under den lyse streameren er en imitasjon av vårfluepuppe, bundet av lateks, og så følger en Brown and Green Nymph, med rygg av påfuglfjær og kropp av halefjærfibre av struts. Den nederste puppeimitasjonen, Sparkling Caddis Pupa, er rikelig utstyrt med glin­ sende, syntetisk tråd som skal skape en luftboble omkring puppen.

114

Utstyr for fluebinding

Utstyr for fluebinding Det finnes profesjonelle fluebindere som holder kroken mellom fingrene under arbeidet, og som ikke bruker annen redskap enn saks. Men selv om noen mestrer denne kunsten, takket være lang trening og stor fingerferdighet, bør nybegynneren ubetinget skaffe seg skikkelig utstyr. Da går arbeidet både lettere og raskere. Noen av hjelpemidlene er uunnværli­ ge, mens andre kan være nyttige å ha. Men man skal være oppmerksom på at det finnes utstyr som det overhodet ikke vil lønne seg å anskaffe. De hjel­ pemidlene man ubetinget må ha, er

bindestikke, snelleholder, hackleholder, saks og nål.

Bindestikke Følgende krav må stilles til en binde­ stikke:

Det må være enkelt å sette kroken fast, og stikken må kunne holde både små og store kroker godt og støtt fast i den ønskede stillingen. Skaftet på stikken bør ha et ledd, slik at man kan justere stil­ lingen mens arbeidet pågår.

Bindestikker, fluebinderens viktigste redskap, finnes i mange forskjellige utgaver. Her er vist to gode typer (til høyre og til venstre på bildet). I midten er det øverst vist en prepareringsnål, som man lett kan lage selv. Deretter følger en whip finish, et redskap som brukes til å lage en avsluttende knute. Denne er ikke absolutt nødvendig, men den gjør at arbeidet går raskere. Videre trenges to skarpe sakser, en rett og en buet. Nederst i midten er vist to utgaver av fjterholder eller hackleklemme. Den nederste er en moderne utgave i plast, der det i enden er en klo med fjærspenning. Til venstre for klemmene er vist en snelleholder av spigot-typen.

Stikken må kunne dreies om sin egen akse, slik at man kan arbeide fra alle sider.

Det første kravet er absolutt. På noen bindestikker er selve kjeften utskiftbar, slik at man kan velge en kjeft som passer til den aktuelle krokstørrelsen. En slik løsning er meget prak­ tisk. For spesielt små kroker kan man til disse stikkene få såkalte midgespisser. Hvis man ikke finner en stikke av velprøvd og anerkjent fabrikat, er det grunn til å prøve hvordan kroken sit­ ter før man kjøper. Hvis kjeften på stikken er herdet for sterkt, holder den ikke skikkelig på kroken, og hvis man strammer kjeften på en slik stik­ ke for hardt, kan kroken bli skadd. At skaftet har ledd, er en finesse som letter arbeidet i forskjellige si­ tuasjoner. Når man vil snu flua, slik at «baksiden» vender mot binderen, vil krokskaftet som regel komme ut av vannrett stilling. Dette regulerer man da ved hjelp av kneleddet på bindestikken.

115

Fluebinding

Å kunne dreie stikken slik at flua kan granskes fra alle kanter, er en nyttig finesse, særlig når man binder laksefluer eller andre fluer med et komplisert mønster. Særlig for nybe­ gynnere er det alltid fare for at flua ikke blir lik på begge sider hvis man ikke stadig kontrollerer også den si­ den man ikke ser under selve ar­ beidet. Det finnes lette og enkle stikker beregnet for spesialformål. Disse stikkene, som holdes i hånden, kan egne seg for den som vil gjøre bindearbeid under selve fisketuren. De bindestikkene som finnes i handelen i dag, er ganske rimelige når man tar materiale, kvalitet og praktisk nytte i betraktning.

Snelleholder Det lar seg gjøre å binde fluer uten hjelp av snelleholder, f.eks. ved at man lar tråden gli gjennom hullet i trådspolen. Men en spesiell snellehol­ der er likevel til stor hjelp. Man bør velge en type der tråden løper gjen­ nom et tynt metallrør, en såkalt spigot. Ved å regulere klemmene som holder på snellen, vil man alltid kun­ ne oppnå den riktige grad av «brem­ sing». Spigotholderen gjør det særlig lett å styre tråden riktig under bindin­ gen. Det lønner seg å ha flere snelleholdere, i det minste en lett holder for binding av små fluer som krever tynn tråd, og en litt tyngre.

Hackleholder Hackleholdere kommer særlig til nytte når man skal håndtere små fjær. Ved hjelp av holderen griper man tak i fjæren mens man former den og fester den til kroken. Hackleholderen kan være et nyttig hjelpemiddel også når man lager kroppen. Dessverre har glatte og tynne fjær en tendens til å glippe ut av holderen i det avgjø­ rende øyeblikket. Om man møter dette problemet, kan man forbedre grepet ved å trekke en bit ventilgummi over holderens ene kjeve. Det finnes hackleholdere av for­ skjellige størrelser til forskjellige fjær. En praktisk holder er den såkal­ te engelske hackleholder av normal

116

størrelse, som er en praktisk all round-holder. Hvis man skal ha full nytte av holderen, må den være ut­ styrt med et hull som gir plass for pekefingeren. Det lønner seg å ha flere hackleholdere til disposisjon. Den moderne hackleholderen som er vist på bildet på side 115, har vist seg å være praktisk, ikke minst fordi den viktigste egenskapen hos den slags redskap, å holde fast på fjæren, er bedre hos denne enn hos andre hackleholdere som er å få i handelen.

Saks, nål og andre redskaper Saks Små sakser som klipper nøyaktig, er nødvendig redskap for fluebinderen. Man kan greie seg med én saks, men best er det å utstyre seg med to, en med rett og en med buet skjær. Disse finsaksene må ikke brukes til tinsel og annet hardere materiale - til det formålet brukes andre sakser, f.eks. en billig neglesaks. Fingeråpningene i saksene må være så store at fingrene lett får plass, slik at det blir behagelig å bruke dem. Gode sakser er gull verd for en fluebinder. Derfor fortje­ ner de å bli behandlet med all mulig omsorg.

Nål Til fluebinderens utstyr hører også en nål som brukes når man skal forme fluas hårkropp, åpne knuter eller lak­ kere surringer eller fluehoder. Nålen kan man gjerne lage selv ved å feste en stoppenål til en rund trepinne. Man bør ha en to-tre nåler liggende, slik at det alltid er en ren nål i bered­ skap.

Andre redskaper Whip finish. Den skjulte knuten som avslutter arbeidet med flua, kan lett slås for hånd. Men når man har lært å bruke whip finish, et redskap som er laget for dette formålet, går det enda lettere å avslutte arbeidet med flua. Hvis bindetråden er ru, hekter den seg lett fast i hånden, men med whip finish unngår man denne ulempen. A

føre knuten til det rette stedet er også atskillig lettere når man bruker dette hjelpemidlet. Fjærbeskytter er et hjelpemiddel som består av en plate med hull av forskjellig størrelse for ulike krokstørrelser. Fjærbeskytteren brukes for å beskytte fjærene mot lakk når hodet lakkeres. Man oppnår imidler­ tid det samme ved å stikke krokøyet gjennom et stykke papir. Redskap for hårkropper. En fluekropp av hår kan lages på forskjellige måter. En god framgangsmåte er å plassere håret mellom trådløkkene og deretter surre tråden rundt. Til dette arbeidet finnes det et spesialredskap som letter surringen, men man kan også bruke hackleholder til det sam­ me formålet. Pinsett med tynn spiss letter hånd­ teringen av kroker og fjær og er i det hele tatt et nyttig hjelpemiddel for fluebinderen. Tenger kommer til nytte f.eks. når man binder nymfer og det er aktuelt å bøye krokene. Også når det gjelder å rette ut en krok eller lukke øyet på en krok, er en tang det riktige red­ skapet. Hårspissjevner er, som navnet sier, et hjelpemiddel som brukes når man vil få hårspissene jevne, slik at alle hårene blir like lange når man binder en fluevinge. Negleklipper kan i noen tilfeller er­ statte saksen og er et hendig hjelpe­ middel i tillegg til sakser. Barberblad. Det hender at det ikke er mulig å få klippet tilstrekkelig nøy­ aktig med saks. Et barberblad eller et annet tilsvarende tynt og skarpt blad kan da gjøre nytten. Fjærmåler. På en flue med norma­ le proporsjoner er det alltid et be­ stemt forhold mellom fjærenes leng­ de og kroken. Ved hjelp av en fjær­ måler kan man på forhånd, før man løsner fjærene fra fuglens nakke, finne fram til en fjær av riktig størrel­ se. Fjærmåleren regnes ikke blant de mer nødvendige hjelpemidlene, og det er ikke mange fluebindere som bruker den. Vingeklipper brukes når man vil forme en fjær til fluevinge slik at den likner vingen til en utvokst døgnflue. Ved hjelp av vingeklipperen, som er kommet på moten i det siste, «stan-

Utstyr for

r

En whip finish gjør at arbeidet med fluebindingen går raskere. Man griper bindetråden med redskapet, mens venstre hånd holder tråden stram (1). Deretter dreies redskapet slik at tråden trekkes av snelleholderen og surres om krokskaftet (2). Tråden bør surres 5-10 omganger i retning mot krokøyet. Deretter føres redskapet til krokens underside (3). Den øverste kroken på redskapet løsnes fra trådløkken, og tråden strammes med venstre hånd (4) til trådløkken er trukket helt inn (5). Redskapet kan nå fjernes.

ser» man ut vinger av bestemte for­ mer og størrelser. Svijern brukes til samme formål som vingeklipperen. Fjæren skjules delvis mellom svijernets pinsettformete kjever, og de delene av fjæren som befinner seg utenfor, blir brent bort. Også på denne måten kan man altså lage vinger i forskjellige fa­ songer. Avfallspose. Under arbeidet med fluebinding blir det en god del smått avfall. En utskiftbar avfallspose ved siden av bordet bidrar til å løse av­ fallsproblemet. Belysning!lampe. Bindearbeidet krever nøyaktighet, og ettersom alt man arbeider med, er smått, betyr det at arbeidet også krever godt syn. Leselamper med dreibar sokkel gjør nytten som belysning for folk med normalt syn. Ser man ikke godt nok, kan det være en løsning å bruke en lupelampe.

Kroker Kroken er en meget vesentlig del av flua. Det er særlig to forhold som er avgjørende for valget av krok. Det ene er krokens tekniske kvalitet, det andre er krokens form og vekt, og hvordan dette harmonerer med den flua man ønsker å binde. Den teknis­ ke kvaliteten er det forholdsvis lett å gjøre seg opp en mening om. De mangler man først og fremst skal lete etter når man gransker krokene, er: Krokøyet er ikke tett lukket. Den­ ne mangelen kan rettes på ved hjelp av tang eller bindetråd, hvis feilen ikke er for stor. Når man ved hjelp av tang lukker et krokøye, må man være oppmerksom på at en tynn fortom lett blir skåret over hvis det i krok­ øyet er skarpe kanter eller hakk. Krokøyet er ikke rett i forhold til skaftet. På grunn av framstillingsmå­ ten er dette en nokså vanlig feil på

laksekroker. Hvis feilen ikke er stor, kan krokøyet, etter at kroken er var­ met opp, rettes ut med tang. Hvis krokøyets bøy opp eller ned ikke er som den skal være på ved­ kommende kroktype, skal kroken vrakes. Krokøyets form er usymmetrisk, eller øyets størrelse er feilaktig (gjel­ der det små kroker, kan øyet i noen tilfeller være for tett sammenklemt). Det er sikrest å vrake kroken. Krokens overflate er ujevn som re­ sultat av herdingsprosessen. Som re­ gel kan en slik krok likevel brukes. Krokens agnor har en dårlig form, f.eks. ved at den stikker for mye opp, slik at den ikke tilstrekkelig lett vil trenge inn i fiskekjeften. Hvis man bedømmer feilen til å være av betyd­ ning under fisket, skal kroken vrakes. Krokspissen er skjev. En slik krok er det all grunn til å kassere. Er krokspissen sløv, kan den files til. Krokspissen er for kort. En slik krok har redusert verdi ettersom det kreves ekstra kraft for å få den til å trenge inn. Den bør derfor vrakes. Også krokens herding må granskes før man tar fatt på arbeidet med bind117

Fluebinding

ing. Når kroken er spent fast i bindestikken, knipser man lett mot krokskaftet med fingeren. En krok som er riktig herdet, vil da «synge», den blir ikke bøyd, og den brekker ikke. Når man bøyer kroken med makt, skal den forbli bøyd, men ikke brekke. Dette viser at kroken er riktig herdet og har den seigheten man må kreve av den. Herdetesten kan man f.eks. foreta med en krok fra en eske med hundre kroker. Dersom den ene kroken ikke består prøven, betyr det at alle kro­ kene er mangelfullt herdet, ettersom krokene i esken tilhører samme produksjonsserie. Returnerer man de mangelfulle krokene til forretningen eller produsenten, bør det ikke by på problemer å få dem erstattet med nye kroker. Det andre forholdet som påvirker valget av krok, nemlig hvordan man har tenkt å bruke flua som skal bin­ des på den, er betydelig vanskeligere å vurdere. På mange måter er dette valget riktignok en trossak. Men noen generelle prinsipper skal likevel nevnes. Tørrfluer bindes gjerne på kroker som er så lette som mulig. Om krokøyet er bøyd opp eller ned, spiller ikke noen nevneverdig rolle. Hvis en tørrflue skal flyte lavt eller slik at

fluekroppen berører vannflaten, er det likevel en fordel å bruke kroker der øyet er bøyd opp. Bøyer krokøyet ned, vil det lett kunne bryte vannets overflatehinne og dermed svekke fluas flyteevne. Hvis vann­ speilet brytes på denne måten, vil det dessuten virke forstyrrende sett nedenfra, altså fra fiskens synsvinkel. Våtfluer og nymfer bindes som re­ gel på kroker der øyet er bøyd ned. Ved valg av tykkelse på bindetråden kan man til en viss grad påvirke fluas vekt. Noen fluebindere hevder at sproat- og limerick-bøyde kroker er bedre til våtfluer enn round-kroker. Men de fleste stiller seg vel litt tvi­ lende til denne oppfatningen. Foruten at våtfluekroker framstil­ les med ulike former for bøy, varierer også krokskaftets lengde etter hvil­ ken fluetype de er beregnet for. Det finnes f.eks. såkalte kjølkroker, kro­ ker for krepsdyrimitasjoner, for be­ lastede nymfer osv. For ferske flue­ bindere og mer uerfarne fiskere er det ikke nødvendig å tenke på den slags spesialkroker. Fluer som skal imitere fiskeyngel (streamere), bindes for det meste på kroker med langt skaft. Trådtykkelsen i kroken kan man velge etter smak og behag, og det samme gjelder krokens farge, som kan være i gull.

sølv eller bronse. På streamerkroker er øyet gjerne bøyd nedover, men det finnes også kroktyper med rett øye. Fiskeyngelimitasjoner kan også bin­ des på laksekroker, som har svart tråd og et øye som er bøyd opp. Laksefluer bindes nesten alltid på kroker med oppoverbøyd øye. Til laksefluer for dorging velges gjerne langskaftete kroker, og det samme gjelder for fluer som skal brukes på grunt vann. Blant laksefluekrokene finnes det også noen som er framstilt av tråd som er tynnere enn normalt, low water-kroker. Krokens størrelse angis med et tall som er høyere jo mindre kroken er. Nummereringen følger et gammelt system, Redditch-skalaen, som er basert på tommemål, og som angir krokskaftets lengde som deler av en tomme. Ellers angis krokens forskjel­ lige mål, det vil si skaftets lengde, krokgap og trådtykkelse, gjerne ved en sammenlikning med en «normalkrok». Ettersom forholdet mellom skaftlengde, krokgap og trådtykkelse ikke følger noen fast norm, sammen­ likner produsenten med kroker fra sin egen produksjon. Derfor kan merkingen variere fra produsent til produsent. Når det i tillegg til kroknummeret står et tall, etterfulgt av short eller

BINDEMATERIALE 1. Myke fjær: • fjær til våtfluer (hønefjær, hanefjær av dårlig kvali­ tet) • fjær til våtfluevinger • fjær til noen tørrfluer, nærmest døgnflueimitasjoner, vinger • vinger på fiskeyngelimita­ sjoner (hønefjær, hane­ fjær) • vinger til laksefluer • i spesialdeler på enkelte fluer

2. Stive fjær: • tørrfluer (fra nakken på hane) • i vingen på fiskeyngel­ imitasjoner • i halen på tørrfluer (noen stråler)

118

3. Vingefjær (de beste): • i vinger på tørrfluer (be­ grenset bruk) • i vinger på våtfluer (ikke helt nødvendig i små fluer) • i vinger på noen fiske­ yngelimitasjoner • i laksefluer (bare myke materialer) 4. Løse fibre fra vingefjær: • småfluer, nymfer etc. i kroppen (f.eks. fibre fra halefjær av fasan) • deler til laksefluer (struts, påfugl) (brukes også som kropp i småfluer) • forskjellige slags følehorn • i halen på småfluer 5. Stive dekkfjær: • mest i vinger på våtfluer • som fjær i kroppen på

•

noen tørrfluer i vingene på noen tørrfluer

6. Myke bunnhår: • i kroppen på fluer • våtfluer (nærmest nymfer) 7. Forskjellige haler: • i vinger på våtfluer • i vinger på enkelte tørr­ fluer

8.

Kunsthår

9. Silketråd: • i fluekropper

10. Kunstfibertråd: • i fluekropper • i vingene på tørrfluer Metalltinsel til forsterk­ ning av kropp: • i kroppen på våtfluer

11.

Monofilsnører (særlig fluorescerende): • som kropper • som ribb

12.

13. Lateks: • som kropp

14. Bly- og koppertråd: • som søkke i fluer • koppertråd som kropp i noen fluer

Utstyr for fluebinding

long, angir dette tallet hvor mange ganger kortere eller lengre enn normalkroken skaftet er. På samme måte blir trådtykkelsen angitt med et tall etterfulgt av fine eller strong. Dette tallet angir hvor mange ganger finere eller tykkere tråden er i for­ hold til normalkrokens trådtykkelse. Hvis en krok er merket «n:o 8 ue 2 x long 2 x fine», betyr det at krokgapet er som på krok nr. 8, at krokøyet er bøyd oppover (ue = up eye), mens skaftlengden er som krok nr. 6 (altså 2 nummer større) og trådtykkelsen som i krok nr. 10 (2 nummer tynne­ re). Kroken som her er brukt som eksempel, er altså en langskaftet, lett krok. Når flua er ferdigbundet, skal man alltid kontrollere at kroken er skarp. Hvis nødvendig brukes bryne for å skjerpe kroken.

Bindematerialer Mange fluebindere har med god grunn stilt seg dette spørsmålet: «Hvorfor forlanger laksen i en norsk elv å få servert indiske påfuglfjær eller tukan fra Sør-Amerika, hvorfor er ikke fjær av hjemlige fugler gode nok?» Forklaringen på hvorfor så mange eksotiske fugler er represen­ tert i fluemønstrene, er at fluebindingen er utviklet i utlandet, ikke minst i England, der fluebinderne naturlig nok falt for fargerike fjær fra kolonilandene, fjær som dessuten var billige og lette å få tak i. En del av disse eksotiske fjærene som går igjen i de tradisjonelle flue­ mønstrene, er riktignok vanskelige å erstatte. Men likevel er det klart at f.eks. våre hjemlige sjøfugler og ville hønsefugler alene gir fluebinderne et rikt materiale. Når man i tillegg har hale, hår m.m. fra mange hjemlige dyr, foreligger det i virkeligheten et hjemlig materiale som er tilstrekkelig til å binde et anselig antall fluer som fisken med glede vil ta. Det betyr at fluebinderen bør ta vare på f.eks. et overkjørt ekorn, som det dessverre ikke er vanskelig å finne langs veiene. Problemet er bare at de vanlige opp­ skriftene ikke nevner særlig mange av våre hjemlige materialer. Man må altså i stor utstrekning selv finne fram til hva man kan bruke av hår og fjær

fra vår egen fauna. Det forutsetter at man kan vurdere de forskjellige ma­ terialenes egenskaper og finne ut hva de kan brukes til. Her er det altså rom for fantasi og eksperimentlyst. Vi skal ikke gi noen oversikt over alle de materialene som kan brukes eller tilpasses til fluebinding, men nøye oss med å henvise til spesiallitteratur. For fluebinderen er det viktigst å vite hva slags materialer eller mate­ rialtyper som brukes til de enkelte deler av en flue eller til bestemte fluetyper. (Se også rammetekst side 118.) De forskjellige materialene kan inndeles i grupper som i avsnittene nedenfor:

Hacklefjær fra haner og høner Hanenakkefjær er skinn med påsittende fjær fra hanens nakke eller hode. De enkelte fjærene kalles nakkefjær, og disse fjærene er grunnma­ teriale for alle fluebindere. Nakkefjær kan fås både ubehandlet og i mange forskjellige, kunstige farger. Nakkefjær kan kjøpes løse i små poser. I tørrfluer trenges stive nakkefjær

både som hackle og hale. De beste fjærene man for tiden kan få til denne bruk, stammer fra haner som er for­ edlet og oppdrettet nettopp som le­ verandører av materiale til fluebin­ ding. Fjær fra slike spesialhaner er flere ganger dyrere enn mer vanlige fjær. Kvaliteten er imidlertid så høy at erfarne bindere som kan kunsten å utnytte dette førsteklasses materialet, gjerne betaler den høye prisen. I våtfluer brukes mykere nakke­ fjær, og noen foretrekker fjær fra hø­ ner til denne fluetypen. Til noen fluemønstre brukes vinger som er laget av spissene på nakke­ fjær, enten ubearbeidet eller tilskåret. Naturfargete nakkefjær finnes i mange forskjellige farger. De vik­ tigste av disse er omtalt foran. Hønenakkefjær blir også brukt en god del til fluebinding. Nakkefjærene hos høner er merkbart mykere enn tilsvarende fjær fra haner. De er også mer avrundet i spissen og virker mer lodne. Nakkefjær fra høner brukes som hackle i våtfluer, som bein på nymfer og som vinger på tørrfluer (f.eks. til hackleløse fluer). Ofte passer hønefjær bedre enn hanefjær i våtfluer. Fargene er mer

Halsfjær av haner forekommer i svært mange flueoppskrifter. Ettersom det finnes mange typer av slike fjær, har de også forskjellige betegnelser. Bildet viser sju av dem, fra venstre: Cree, Dun, Light Ginger, Red Game, Grizzle, Badger og Light Cock-y-Bondhu.

119

Fluebinding

NATURLIGE FARGER PÅ NAKKEFJÆR AV HANE Hvit\ Hvite fjær er lite brukt til fluebinding. De fleste na­ turlig hvite fjær blir derfor farget. I Bivisible-flua brukes både svart og hvitt hackle. Ginger (ingefær). Golden Ginger er en lys og fyldig, gullgul farge, som brukes i f.eks. Ginger Quill og Dark Ginger, men ellers nokså sjel­ den. En annen gyllen farge som veksler med brunaktig, er Dark Cahill. Brown. Mellombrunt er mest brukt til fluebinding. ofte sammen med Grizzle (f.eks. Adams). En mørk, mahognybrun farge går un­ der navnet Coachman-brunt, ettersom den brukes i Coachman-fluene. Nakkefjær i den­ ne fargen er som regel av dår­ lig kvalitet, og får man tak i

gode fjær, er de dyre. Mahognybrune fjær i en oppskrift blir derfor gjerne erstattet av mellombrune. I fluebinderspråket og i handelen går alle nakkefjær med naturlig brunrød farge under betegnelsen rød (red) - inndelt i lys, mid­ dels og mørk rød. Mørkere fjær kalles brune (brown). Black. Helt svarte nakke­ fjær er sjeldne. Helsvarte fjær til fluebinding er derfor som regel kunstig farget. Men det er vanskelig å få fram en ren svart farge. Tilsetning av blått er ofte nødvendig. Svarte fjær har derfor ofte en blåaktig tone (f.eks. Black Gnat, Black Ant og Black Wulff). Badger er som regel en fjær som skifter i farge fra krem til ingefær, med svart i midten.

Helt hvitt på svart bakgrunn kan forekomme, men er uhyre sjelden. Badger brukes i mange fluer, f.eks. White Wulff. Furnace er brune fjær med svart sentrum. Mange opp­ skrifter har denne fargen, men den erstattes ofte av brunt. Furnace forekommer i mange forskjellige bruntoner, som hver for seg har egne be­ tegnelser som vi ikke skal gå inn på her. Grizzle er betegnelse på svarte fjær med hvite tverrstriper. Fargen er ettertraktet og brukes i mange fluer, f.eks. Adams, Mosquito. Far­ gen går også under betegnel­ sen Plymouth-cock. Red Grizzle har en bunnfarge som varierer fra mørk

ingefær til brunt, med lyst ingefærfargete tverrstriper. Ginger Grizzle har en fargefordeling som er det motsatte av den man finner hos den foregående. Bunnfargen er ingefær og tverrstripene rødbrune. Både Red Grizzle og Ginger Grizzle brukes ofte når Grizzle-fargen skal framheves. Cree minner om de to sist­ nevnte fargebeskrivelsene. Men den har en tredje, mør­ kere stripe og er altså trefarget. Den virker mørkere enn Red og Ginger Grizzle. Den brukes i mange småfluer. Cock-y-Bondhu likner Fur­ nace, men har svart spiss. Fargen, som er sjelden, bru­ kes bl.a. i flua med samme navn.

Det finnes ikke noen nakkefjær som kan bru­ kes til alle fluer, blant annet fordi våtfluene krever myke fjær, mens tørrfluefjær skal være stive. Fjæren til venstre er en nakkefjær av høne, der de nederste strålene er helt myke og gir et loddent inntrykk. En slik fjær virker levende i vannet og passer derfor til våtfluer. / midten er vist en hanenakkefjær av middel­ mådig kvalitet. De nederste fibrene er myke og lodne, og fibrene på øvre og nedre del av fjæren er av helt forskjellig lengde. Til tørrfluer kan bare fibre fra den øverste delen brukes, mens fjæren i sin helhet kan brukes i laksefluer. Fjæren til høyre er en blank og fin hanenakke­ fjær som passer til tørrfluer. Den stammer fra en hane som er spesialoppdrettet som leveran­ dør av fjær til fluebinding. Strålene er omtrent like lange, de er stive og gir ikke noe loddent inntrykk, når man ser bort fra de aller nederste, som fjernes før binding.

ujevne og ofte bedre blandet enn i hanefjær. Hanens sadel. Den øverste del av hanens rygg, sadelen, har lengre og smalere fjær enn nakken. Fargen på disse fjærene er ofte ujevn og blan­ det. Sadelfjær passer godt f.eks. til vinger på streamere, som Spuddler, Black Ghost o.l.

Fjær fra andre fugler Oversikten nedenfor tar for seg de fuglene som er de vanligste leveran­ dørene av materiale for fluebinding, 120

og under hver fugleart nevnes de fjæ­ rene som er mest brukt, og hva fjære­ ne brukes til på flua. Ettersom de engelske navnene til dels er i vanlig

bruk, er de her angitt i parentes. And (duck). Naturlige farger er grått og hvitt. Hvite fjær kan lett farges. Av segmenter fra to vingefjær

Utstyr for fluebinding

som svarer til hverandre, en fra høyre og en fra venstre side av fuglen, lages vinger til både tørrfluer og våtfluer. Stokkandvinger har også fjær med hvit spiss. Disse brukes til forskjellige fluer (bl.a. Heckham-fluene og McGinty). Skulderfjær av ender veksler fra hvitt til grått og ulike ny­ anser i brunt. Disse fjærene brukes til vinger i mange fluer. Gås (goose). Fjær fra gås kan er­ statte andefjær. Gåsefjærene er stør­ re, og skulderfjærene gir derfor også materiale til vinger på laksefluer. De naturlige fargene er hvitt og grått. Gåsefjær lar seg lett farge, og fjær i rødt, gult, grønt og svart brukes i mange tradisjonelle laksefluemønstre. De hvite vingefjærene brukes som vingemateriale, f.eks. i Coachmanfluene. Stokkand (mallard). Fluemateriale fra stokkand er bl.a. skulderfjærene, som vanligvis er grå med svake stri­ per. Fargede skulderfjær av stokkand gir fullt brukbart vingemateriale, f.eks. til klassiske fluer som Gordon Ouill og Hendrickson. I våtfluer kan fibrene brukes til vinger og hale, og i nymfer som bein. De brune skulder­ fjærene i andrikens paringsdrakt (Bronze Mallard) er det vanligste ma­ terialet til vingede laksefluer og som vinger i mange klassiske ørretfluer. Ettersom det ikke er jakttid på ender i den tiden hannene bærer denne drakten, er det vanskelig å få tak i disse fjærene. Fra hver fugl får man bare tre-fire brukbare, store skulder­ fjær, og det finnes ikke noe skikkelig erstatningsmateriale for disse fjære­ ne. Fjær fra stokkandas blå vingespeil kan brukes til vinger på små våtfluer, f.eks. Butcher og Heckhamfluene. Andre andefugler som gir fjær til fluebinding, er krikkand (teal), brun­ nakke (widgeon) og stjertand (pintail). Som vinger på laksefluer brukes stripete fjær av mandarinand (man­ darin duck). Dette er et materiale som det er svært vanskelig å få tak i. Rapphøne (partridge) er blant de viktigste leverandørene av fjær til små fluer (f.eks. March Brown). Også av jerpe (hazel grouse) får man gode fjær til fluebinding. I oppskrifte­ ne støter man fra tid til annen også på rødhøne (french partridge). Av våre

Et utvalg av fjær som er nødvendig til fluebinding. Til venstre sees en øyefjærfra påfuglhannens hale. Deretter følger øverst en brun skulderfjær fra stokkand og en blå fjær fra stokkandas vingespeil. Under disse vises dekkfjærfra krikkand og en mer spettet dekkfjær fra perlehøne. De små fjærene nederst er fra venstre brun dekkfjærfra rapphøne, dekkfjærfra orrhøne og dekkfjær fra rødhøne. Den lange fjæren i midten er fra gråhegre. Over denne vises hode og nakkeparti fra en gullfasan, og helt til høyre en svartfarget halefjær av struts.

hjemlige, ville hønsefugler er, for­ uten jerpe, også tiur (capercailzie), orrhane (black cock) og rype (grouse) leverandører av fjær til fluebinding. Trappe (bastard). Fibre som er klippet ut av trappens flekkete eller stripete fjær, går igjen i vingene på nesten alle laksefluer. Nøtteskrike (jay). De svart- og blåstripete vingedekkfjærene hos nøtte­ skrike brukes til både hackle og vinge på noen fluer, f.eks. Thunder & Lightning. Andre kråkefugler som le­ verer fjær til fluebinding, er kaie (jackdaw), skjære (magpie) og ravn (raven). Hegre (heron). Svarte eller grå fjærfibre fra hegre passer til vinger eller kropp på f.eks. Akroyd og Lady Caroline. Marabustork (marabou). Marabustorkens bølgende fjærfibre brukes for det meste til vinger på streamere, som f.eks. på Marabu-fluene. Som erstatning kan brukes fjær fra kalkun, som vanligvis er lettere å få tak i. Gullfasan (golden pheasant). Et gullfasanskinn, inklusive halen, gir mange slags fjær som er meget anven­ delige for fluebinderen. Av hodet får man gule fjær (Crest), som brukes i

vinge og hale på mange laksefluer. Også i halen på enkelte små fluer (f.eks. Invicta) brukes denne fjæren. Fra gullfasanens hals tar man også røde, svartspissete og stripete fjær (Tippet). Gullfasanens halsfjær bru­ kes som hale på mange mindre fluer, som Grouse-fluene, Mallard-fluene, Teal-fluene og Royal Coachman. De røde og gule fjærene fra gullfasanens rygg og skuldrer kan f.eks. brukes til vinger på små fluer. Fibre fra hale­ fjær brukes mye som vinger på lakse­ fluer som f.eks. Black Doctor, Dusty Miller og Green Highlander. Stråler fra halefjær brukes også som hale, bein og kropp på nymfer. Amhurstfasan (Amhurst pheasant). Fjær fra hele skinnet av denne fuglen er brukbare. Svært mye brukt i flere oppskrifter er de svart/hvite fibrene som man får av halefjærene, og som brukes som vinger på laksefluer. Toppfjærene på hodet er mørkt vin­ røde, og de brukes på samme måte som de tilsvarende gule fjærene hos gullfasan. Perlehøne (guinea fowl). Perlehøna har mørke fjær med hvite prikker eller flekker. Naturfarget brukes fjæ­ rene som hackle på forskjellige lakse­ 121

Fluebinding

fluer, f.eks. Dusty Miller, Morottaja og Thunder & Lightning. Fjæren pas­ ser også godt som hackle på mindre fluer. Struts (ostrich). De dunete fjærfibrene fra struts er hvite, svarte eller grå. Det er lett å farge strutsefjær, og også fargede fjær er mye brukt. Som belte (butt) på laksefluer brukes fibre som nærmest er svarte. Til nymfer er strutsefjær i forskjellige farger et me­ get praktisk og godt materiale. I en viss utstrekning brukes strutsefjær også som vinger på streamere. Påfugl (peacock). De såkalte øyefjærene i påfuglhannens hale har en karakteristisk øyetegning i blått og fjærstråler som skinner i gull og nær­ mest grønnaktig bronse. Disse fjære­ ne gir et svært populært materiale for fluebinding. Også de mørkegrønne, sterkt bronseskimrende fjærstrålene under øynene kan brukes. Fibre av påfuglfjær brukes til kroppen på flere kjente fluer, som f.eks. Royal Coachman, Coachman, Alder, Cock-yBondhu og Red Tag. Ved å skrape stråler fra påfuglens øyefjær får man fram fiberens stamme (quill), som også brukes til kroppen på små fluer, f.eks. Gordon Quill. Påfuglens sverd(sword-)fjærfibre brukes videre som vinger på enkelte fluer (Alexandra, Jock Scott m.fl.), og som hale på nymfer som f.eks. Zug Bug. Stråler fra påfuglens vingefjær brukes ofte i laksefluevinger. Fasan (ring-neck pheasant). Fjær fra hele skinnet, både av hane og høne, er brukbare. Av halefjærene får man materiale til fluevinger og -haler. På noen nymfer (Pheasant Tail Nymph) brukes dessuten fibre av halefjær. Disse fibrene er også egnet materiale til kropp på små fluer (Pheasant Tail). Vingefjær av fasanhøne blir mest brukt som materiale for vinger på små fluer, f.eks. March Brown. Alt i alt er fasanfjær et uhyre anvendelig materiale for fluebinde­ ren. Kalkun (turkey). Kalkunens brunspraglete vingefjær er populære som vingemateriale til streamere og bru­ kes dessuten i spesielle gresshoppeimitasjoner. En kjent og populær gresshoppeimitasjon er Muddler Minnow. Av kalkunens vingefjær får man også bra materiale for nymfer, 122

først og fremst til vingehylsteret. Kal­ kunens halefjær, som har hvit spiss, brukes mye som vinger på en del laksefluer, som f.eks. Jock Scott. Men det er vanskelig å få tak i materi­ ale av høy kvalitet. Jungelhane (jungle cock). Øyefjærene fra jungelhanens hals er mye brukt til laksefluer og også til vinger på ørretfluer. Ettersom jungelhanen er truet av utryddelse og derfor fre­ det, har man forsøkt å finne fram til kunstige etterlikninger. Men noe til­ fredsstillende resultat er ikke opp­ nådd. I tillegg til materialet som er nevnt ovenfor, kan man også bruke fjær fra fuglene på den følgende listen. En del av disse fuglene er fredet, og fjærene må da erstattes med etterlikninger el­ ler med et helt annet materiale. boltit (dotterel, golden plover) due (pigeon) dykkand (canvasvack) ibis (ibis) indisk kråke (Indian crow) isfugl (kingfisher) kondor (condor) liten, grønn papegøye (green parrot) macawpapegøye (blue (red) macaw) rugde (woodcock) rørdrum (bittern) sivhøne (moorhen) snipe (snipe) stær (starling) svarttrost (blackbird) tukan (toucan) vipe (lapwing, pewit) åkerrikse (landrail)

Hårtyper Hår kan grovt deles inn i tre grupper: stive dekkhår, myke bunnhår (bunnull), spesielle hår.

Stive hår Brunbjørn. Hår av brunbjørn bru­ kes i vingene på en del tørrfluer (Nalle Puh og Dark Puh) og enkelte streamere (Black Nosed Dace og andre). Nalle Puh er en meget popu­ lær flue som absolutt kan anbefales.

Derfor må også bjørnehår regnes som viktig materiale for en moderne fluebinder. Bjørnehårenes farge vari­ erer fra lyst honningbrunt til mørke­ brunt og nesten svart. Isbjørn. Isbjørnhår er lange, hvite, gjennomskinnelige og ganske stive. De passer til vinger på streamere. Ekornhale. Hår fra ekornets hale gir et meget anvendelig materiale til fluevinger. Ofte brukes det som undervinge, altså under en vinge av fjær. På denne måten får man en vinge med mer liv. På noen tørrfluer brukes ekornhår også i halen. Van­ lige, norske ekornhaler, som kan ha farger fra gråaktig til brunt og nesten svart, har hår som gir et meget godt bindemateriale. Hvis man trenger ekornhalehår i andre farger, får man også kjøpt grå hår med mørke striper og hvit spiss (Grey Squirrel), rød­ brune (Red Squirrel) og svarte haler. En god ekornhale har så lange hår at de kan brukes som vinger selv på store fluer. Hjortehale. Hår av hjortehale bru­ kes som vinger i fluer av typen bucktails, men materialet er ikke særlig mykt og levende. Hjortehale kan fås farget i forskjellige farger. Skunkhale. Mange mener at halehår fra skunk er bedre enn hjortehale som vingemateriale, først og fremst fordi skunkhårene er mykere. Skunkhaler fås kjøpt farget. Kalvehale. Hårene i en kalvehale er ganske myke og krøllete. Mate­ rialet har begrenset anvendelse for fluebinderen, men det blir til en viss grad brukt til vinger på tørrfluer og streamere, i noen tilfeller også til hale på tørrfluer. Naturfargene er hvitt, brunt og svart. I tillegg kan man velge mellom en mengde varianter med kunstige farger. Elghår blir ikke mye brukt som fluemateriale, ettersom det er svært stritt. Men likevel passer det f.eks. som kroppsmateriale på tørrfluer. Røyskatthale. Mørke hår fra røys­ kattens hale brukes i vingene på noen tørrfluer og streamere. Blant fluer som har vinger av røyskatthår, er Stoafs Tail, som regnes for å være en god ørretflue. Hårene er ganske korte, noe som gjør at de bare egner seg til mindre fluer. Andre dekkhår. I tillegg til de

Utstyr for fluebinding

Til fluebinding brukes i stor ut­ strekning både naturlige og syntetiske hår. I øverste rekke fra venstre vises grevlingskinn, grønt polypropylen, kunstig farget selhår, en bit av en grå ekornhale og rødfarget hjortehale. I midten fra venstre sees en rød ulltråd, harehode og dekkhår av caribou (ameri­ kansk rein). Nederst til venstre vises Fish-hair, farget ekorn­ hale og dekk­ hår av brunbjørn.

forannevnte hårene kan man også bruke hår fra mange andre dyr. Ek­ sempler er hestetagl, geiteragg, apehår, villsvinbust, minkhår, ulvehår og mange andre. I virkeligheten kan nesten alt slags hår brukes på en eller annen måte i en eller annen flue.

Myke bunnhår (bunnull) Myke bunnhår passer godt som mate­ riale til kropp på fluer, framstilt ved såkalt dubbing. De kan brukes både på tørrfluer og våtfluer. Man kan også lage streamerhoder av bunnhår. Nedenfor er de mest brukte hårtypene omtalt nærmere. Bever. Beverens bunnull er mellomgrå og meget myk. Den er lett å håndtere og flyter godt. Håret passer til fluer der kroppen har en nyanse i grått, som f.eks. Blue Dun. Røyskatt. Røyskattens bunnhår va­ rierer fra kremgult til lysebrunt, de er myke og lette å behandle. Særlig pas­ ser dette materialet til kroppen, f.eks. hos Light Cahill. Mørkebrune dekkhår fra røyskatt kan brukes til vinger og hale.

Rev. Revens bunnhår varierer fra hvitt til gulaktig og brunt. Gråtoner forekommer også. Hårene kan bru­ kes til både tørrfluer, våtfluer og nymfer. Harehode og -ører. Hårene på harens hode og ører har nyanser i grått og brunt, de er myke og til dels nokså korte og grove. Hårene passer særlig godt til kropp på forskjellige våtfluer og nymfer. De mest kjente fluene der harens hår brukes, er March Brown og Gold Ribbed Hare’s Ear, både som våtfluer og nymfer. Kanin. Kaninens underhår er lette å behandle, og de kan brukes på mange måter som fluemateriale. De forekommer i mange naturlige far­ ger, fra hvitt til blågrått, brunt og svart. Dessuten er dette materialet lett å farge, slik at man så å si fritt kan velge farge etter smak og behov. Hå­ ret kan brukes til kroppen på både tørrfluer, våtfluer og nymfer. Dekk­ hår fra kanin er brukbart materiale i vinger og hale. Oter. Oteren har nokså korte underhår i brune og grå nyanser. Ofte blandes bunnhår og dekkhår

som materiale til kroppen på nymfer. En slik nymfe har da også fått navnet Oter (Otter). Mink. Det finnes mange fargevari­ anter av mink, f.eks. hvite, pastellfargete, blågrå, brune og svarte. Bunnhårene er myke, og de flyter godt. Derfor passer bunnhår fra mink også godt som kroppsmateriale i tørrfluer. Opossum. Underhår fra opossum kan med fordel brukes som kropps­ materiale i både tørrfluer og våtfluer. Fargen veksler fra kremgult til grå­ hvitt, avhengig av hvor på dyret man finner hårene. Hårene er lette å be­ handle, og de hører selvfølgelig med i fluebinderens lager av materialer. Bisam. Bunnhårene har grå og bru­ ne nyanser og passer meget godt til både tørrflue- og våtfluekropper. Grevling. Grevlingens underull er myk og hårene korte. Fargen varierer fra grått til brunt. Hårene er lette å behandle, og ettersom grevlinghår er billig, anvendelig og lett å få tak i, er det også mye brukt. Tørrfluer bundet av grevlinghår (Badger) brukes mye til sjøørret. Hvite grevlinghår er godt synlige, og flua flyter godt.

123

Fluebinding

Sel. Selhår er et fint materiale til fluekropper, og spesielt brukbart er hår fra unge dyr. En fordel er også at det er lett å farge disse hårene. Det finnes i dag kunstige erstatninger for selhår, f.eks. Seal-ex. Mange mener at erstatningene er bedre enn origi­ nalen.

Spesielle hår Det finnes en del temmelig grove hår som kan brukes til fluebinding. Grove hår som er egnet til fluebin­ ding, er nærmest hule, og de har en tendens til å innta en loddrett stilling når de strammes til ved hjelp av en tråd. På denne måten kan disse håre­ ne bidra til å gi gode fluer som fisker godt. Som kropp på tørrfluer gjør disse hårene sitt til at flua flyter fint. Hårenes grovhet og farge varierer etter hva slags dyr de er hentet fra. Antilope. Disse dyrene har grove og hule hår som lett reiser seg når de strammes. Hårene er også lette å be­ handle. Fargen varierer i forskjellige brungrå toner. Hårene passer best til store fluer, f.eks. Spuddler og Sculpin. Caribou. Hårene av caribou (ame­ rikansk rein) er noe tynnere enn hos antiloper. Fargen er ulike nyanser i grått, og bruksegenskapene de sam­ me som for antilopehår. Hjort. Hjortehåret er forholdsvis tynt, og den naturlige fargen er for­ skjellige nyanser i grått og brunt. Rein. Ved siden av hjorten har vi reinen som en hjemlig leverandør av hule hår til fluebinding. Av hårene som er nevnt i denne oppstillingen, er reinsdyrhåret det tynneste og skjøreste. Det gjør god nytte for seg i kropp og vinger på tørrfluer, og særlig er det egnet for fluer som skal brukes i litt strie partier i sjøørretelver. Elg. Elgens strie hår, f.eks. fra manke og hakeskjegg, brukes i vinge­ ne på noen streamere. Disse hårene er lange og slitesterke og derfor et utmerket materiale for kropp på små tørrfluer. Hvis man bruker mørke og lyse hår ved siden av hverandre, får man en kropp som virker leddet. Villsvin. Svinebusten er stiv, seig og omkring 3-4 cm lang. Den egner seg fint til følehorn og hale på for­ skjellige nymfer. 124

Bindetråd og kroppsmateriale Bindetråd. Før i tiden brukte man utelukkende tråd av natursilke som bindetråd. Men natursilken har sine svake sider, den er nokså svak i for­ hold til tykkelsen, og den har en ten­ dens til å råtne hvis man ikke prepa­ rerer den omhyggelig med voks på forhånd. Derfor er silken nå nesten fullstendig fortrengt av kunstfiber som bindetråd. Men kunstfiber er glattere og mer tøyelig enn silketråd. Derfor er det en del fluebindere som tross alt foretrekker silketråd. Bin­ detråd av kunstfiber (nylon) fås i mange forskjellige farger og tykkel­ ser, men svart er det vanligste. Man kan også få tråd som er ferdig vokset og derfor mindre glatt. Den vanligste trådtykkelsen er 6/0. Ulltråd brukes i enkelte fluemønstre som hale (f.eks. Red Tag). Kardet ull brukes også som kroppsmateriale. Man karder tråden ved å kappe den opp i ca. 3 cm lange biter, som så skra­ pes mot et underlag til det dannes en porøs dott. Dotter av kardet ull bru­ kes når man dubber en fluekropp. Flossilke lages på basis av natursil­ ke eller kunststoffer. Kunstsilke har lett for å bli skjør i våt tilstand, derfor bør natursilke foretrekkes. Flossilke brukes til fluekropper. Polypropylendubbing og -garn. Polypropylen er et kunststoff som har lavere egenvekt enn vann. Derfor er det utmerket egnet som kropps- og vingemateriale i tørrfluer. Produsen­ ter leverer ferdigpakket polypropylen til bruk som materiale i fluekropper. Av dubbingen får man de beste mate­ rialene til kropper, mens garnet egner seg bedre til vinger. Polypropy­ len er et praktisk og solid materiale som fås i flere farger. Dubbing med forskjellige farger kan lett brukes om hverandre, slik at man har muligheter for å få fram et stort antall ulike fargenyanser, alt etter personlig smak. Polypropylen brukes blant an­ net i Rackelhanan. Andre kunstfibertråder. I tillegg til de typene som er nevnt foran, finnes det andre kunstfibertråder, også slike som ikke er beregnet til bruk som materiale for fluebinding. Mange er­ farne fluebindere har falt for den

slags tråder og holder dem for å være det beste materialet for bestemte fluer. Det kan altså lønne seg å lete etter brukbare tråder i syskrinet hjemme. Chenille framstilles som regel ved at man omkring en kjerne av bomull vever tynne tråder av rayon eller bomull. En slik tråd har et håret utse­ ende. Chenille fås i forskjellige tyk­ kelser og farger. Materialet blir ho­ vedsakelig brukt til fluekropper, men det kan lett erstattes av andre materi­ aler, f.eks. fjærfibre av struts. Fluorescerende tråd fås i mange farger, både i ull og kunstfiber. Trå­ der av denne typen brukes bare til spesielle formål. F.eks. blir det på noen streamere, som skal imitere fis­ keyngel, brukt fluorescerende, rød tråd på «strupepartiet». Tinsel er flate metallbånd som fin­ nes i forskjellige bredder. Fin tinsel som surres omkring kroken, danner ofte fluas kropp. De vanligste fargene er gull og sølv, men det finnes også mønstret (embossed) tinsel, med en overflate som reflekterer lyset i for­ skjellige retninger. Som tinsel regnes også metalltråder med rundt eller ovalt tverrsnitt, som vanligvis har en kjerne av bomull. Slike tråder brukes til ribbing av fluekroppen, både for å forsterke flua og for å gi inntrykk av at kroppen er leddet. Kopper- og blytråder. I den hensikt å øke fluas vekt kan man bruke kop­ per- eller blytråd. Av koppertråd kan man også binde enkelte nymfer, f.eks. Pheasant Tail Nymph. Lateks er et tynt, gummiliknende materiale som brukes i fluekropper. Mest aktuelt er det til våtfluer, men lateks brukes til en viss grad også i tørrfluekropper. Man klipper en tynn strimmel av lateks, som så surres om­ kring kroppen. Ved å tøye materialet under surringen lager man en gjen­ nomskinnelig kropp der bunnmaterialet har avgjørende betydning for den endelige fargen. Lager man f.eks. først en kropp av rød silke og legger lys la­ teks over, får man en kropp i en lyse­ rød nyanse. Lateks fås i lyst og grått. Fish-hair er kunstfibertråd som først og fremst brukes som vingema­ teriale til streamere. Dessuten kan denne tråden brukes sammen med andre materialer til mindre fluer.

Bindeteknikk

Swanundaze er et kunstprodukt som brukes som kroppsmateriale. Undersiden er flat og oversiden rund, og ved å surre med flatsiden ned får man en leddet og naturtro insektimitasjon. Materialet er dessuten elas­ tisk, og ved å strekke og slakke på surringen får man en fluekropp med fin avsmalning (tapered). Båndet lages i to bredder, en for små og en for større fluer. Swanundaze er et ypperlig materiale for alle fluetyper.

Bindeteknikk En enkel flue Før vi går grundigere inn på fluebindingens teknikk og prinsipper, skal vi binde en ganske enkel våtflue som

har vist seg å være en god fiskeflue, nemlig Red Tag. Det nødvendige verktøyet er bindestikke, snelleholder. hackleklemmer, saks og nål. Dessuten trenges det bindematerialet som er vist på bilde 1, nakkefjær av høne, stråler av påfuglens halefjær, rød ulltråd, fer­ digvokset, svart bindetråd, lakk og en våtfluekrok nr. 10 DE (øyet ned).

Hjelpematerialer Voks. Hvis man bruker bindetråd av silke, er det nødvendig å bruke voks for å beskytte silken mot å bli vass­ trukken og dermed skjør, og dess­ uten for å få et bedre grep. Nå har de fleste fiskere gått over til å bruke ferdigvokset nylontråd, som er mer holdbar enn silke, og som dessuten gjør det mulig å bruke tynnere binde­ tråd. Når man binder en fluekropp av hår, er det en fordel å tilsette voks. Både hår, ull, kunstfiber og andre stoffer holder bedre når man bruker voks, bindearbeidet går lettere, og resultatet blir mer solid. Lakk. Fargeløs lakk brukes til for­ sterkning av surringen og ikke minst av flue hodet, og for å hindre at knu­ ten glipper. Farget lakk brukes oppå den fargeløse hvis man ønsker å gi hodet en spesiell farge. På laksefluer brukes som regel svart, i noen tilfeller rød lakk. Andre lakkfarger forekom­ mer sjelden i flueoppskriftene. Beklakk brukes til fluekropper av hår og dubbede kropper for å gi bedre grep. Farger. I stor utstrekning kan man selv farge bindematerialene. Stofffarger egner seg godt. Ettersom fargingen skal gjøres i varmt vann, må man passe på å ikke komme i skade for å «koke» fjær og hår. Da vil mate­ rialenes egenskaper bli dårligere. De aller fleste fjær lar seg lett farge. Av hår er det noen som ikke lar seg farge, ettersom de løsner i varmt vann. Tusjpenn. Farging ved hjelp av tusjpenn er bare aktuelt på den ferdi­ ge flua. Ved å bruke vannbestandig tusj kan man oppnå gode resultater på en lettvint måte. Det finnes en mengde farger å velge imellom, og forretningen har som regel et fargekart som gir full orientering.

Først settes kroken fast i stikken, så høyt som mulig slik at spissen blir skjult, og med skaftet pekende mot høyre. Bindetråden festes til kroken som vist på bildene 2, 3 og 4. Tråden surres over seg selv, med trådenden under den første surringen, slik at den låses. Trådenden kappes. Både tråd og materialer surres hele tiden i samme retning. Kroken surres tett med binde­ tråd bakover til det punktet der ha­ len skal festes. Her slår man et halv-

125

stikk for å låse tråden (bilde 5 og 6). Den røde ulltråden som skal bru­ kes i halen, plasseres langs krokens overside og surres to-tre omganger med bindetråd, slik at halen blir fes­ tet til kroken (7). Deretter slås et halvstikk, og ulltråden kappes med saks. Tre eller fire fibre av påfuglfjæren festes så med rotenden til krokryggen på samme måte som beskrevet foran (bilde 8). Etter at man har slått et halvstikk, kappes overflødig materi­ ale bort, før bindetråden surres åpent framover til nær krokøyet. Avstan­ den fra surringens avslutning til krok­ øyet kan være 2-3 mm (9). 126

Ved dette punktet (2-3 mm fra krokøyet) festes en nakkefjær av hø­ ne. Man velger en fjær med fibre av en slik lengde at de, når fjæren er surret fast, rekker nesten til krokspissen. Dette kontrolleres som vist på bilde 10. Fjæren festes slik at de alt­ for myke fibrene ved rotenden kan fjernes. I denne flua skal fjæren bindes slik at fibrene bøyes bakover, mot krokbøyen. Dette forutsetter at man un­ der surringen må holde fjæren slik at fibrene er vinkelrett på kroken, og slik at fjærens hvelvede, blanke overflate (den siden av fjæren som vender opp når man ser på fuglens

nakke) må være vendt mot krokøyet. Fjæren festes til kroken fra roten­ den, mens fjærspissen og den blanke fjæroverflaten peker framover, og slik at det mellom bindetråden og fibrene er 1-2 mm bar fjærstamme. Fjæren festes med 3-4 tette trådsurringer mot krokbøyen (11). Til låsing brukes et halvstikk. Overflødig fjær ved rotenden kappes. Påfuglfibrene surres nå, ved hjelp av hackleklemmen eller fingrene, sammen med bindetråden, fast til krokstammen slik at det dannes en kropp av ønsket form (12). Nær krok­ øyet skal man holde av et par milli­ meter til nakkefjæren. Bindetråden

Bindeteknikk

festes og låses på vanlig måte, og overflødig tråd kappes. Nakkefjæren surres fast ved hjelp av hackleklemmen i 2-3 omganger omkring krokstammen foran avslut­ ningen av kroppen og i bindetrådens surreretning (bilde 13 og 14). Der­ etter festes nakkefjæren med 2-3 om­ ganger med bindetråden (15), og overflødig tråd kappes. Etter dette føres bindetråden et par ganger gjennom (16) og foran (17) fjæren. Bindingen kan nå avslut­ tes med et par halvstikk, og deretter lakkes hodet (18). Om nødvendig gjøres krokøyet rent for lakk (19). Framgangsmåten som er vist her, er bare en av flere mulige. Et alterna­ tiv er f.eks. å feste (ikke surre) nak­ kefjæren allerede i første fase av bin­ dingen, og påfuglfibrene, som gjør tjeneste som materiale i fluas kropp, kan man først surre med et par om­ ganger rundt bindetråden, eller man kan begynne bindingen bakfra, ved festepunktet for halen. Mulighetene er mange, og den arbeidsmåten man velger, kan ha betydning for fluas utseende og holdbarhet. Men, som nevnt, noen framgangsmåte som er den eneste riktige, finnes ikke.

Fluebinding er ganske enkelt å fes­ te forskjellige materialer til en krok ved hjelp av en tråd. Nedenfor skal det redegjøres nærmere for noen van­ lige bindeteknikker og de forskjellige fasene i framstillingen av en flue. Ved å kombinere de forskjellige bindeteknikkene kan man binde hundrevis av ulike fluetyper.

Valg og feste av krok Når man vil binde en tørrflue, er det viktig å velge en krok som har den riktige vekten. Det betyr at man vel­ ger en krok i ønsket størrelse, fram­ stilt av tynn tråd. Øyet kan være bøyd opp eller ned, men de fleste foretrek­ ker det første. Våtfluer bindes gjerne på mer so­ lide kroker, og til streamere (imita­ sjoner av fiskeyngel) velges en langskaftet krok. Forskjellige nymfer, pupper og larver bindes enten på van­ lige kroker eller på kroker som er framstilt spesielt for den slags imita­ sjoner. Kroken festes slik at stikken klem­ mer om bøyen, mens krokskaftet blir liggende vannrett og noe høyere enn stikken. Krokspissen skal helst være

/

skjult inne i stikken. Hvis krokspis­ sen stikker fram, risikerer man at den ved et uhell river over bindetråden. Men hvis en liten krok festes slik at spissen er skjult, vil hele krokgapet befinne seg mellom kjevene på stik­ ken, noe som gjør arbeidet med bin­ dingen umulig. Når man skal binde en flue på en liten krok, bør man derfor bruke spesielle kjever som passer til slike kroker. Kroken skal festes akkurat så hardt at den ikke kan glippe under arbeidet.

Bindingen starter Krokskaftet kan belegges med et bunnlag av bindetråd i hele eller de­ ler av skaftets lengde. Bindetråden kan også festes direkte til den bakre delen av skaftet, der festingen av bindematerialet tar til. Ved å begynne surringen helt framme ved krokøyet får man dekket den lille åpningen ved avslutningen av krokøyet. På den må­ ten risikerer man ikke at en tynn fortom smyger seg av kroken, eller at fortommen blir skåret over av den skarpe bruddflaten som krokøyets avslutning utgjør. Hvis kroken er helt dekket av vok127

Fluebinding

På våtfluer bindes halen som regel slik at den danner en fortsettelse i krokskaftets retning. Den kan bindes av fjærfibre fra hanenakke, dekkhår, fibre av vingefjær, silke, ulltråd eller andre materialer. Når man binder nymfer, prøver man, så langt det er mulig, å etterlikne det naturlige insektet. Halen lages derfor av to eller tre hår eller fjærfibre som plas­ seres slik at de sett ovenfra danner en vifteform. Til feste av halen er det som regel tilstrekkelig med to eller tre omgan­ ger med bindetråd. Festet kan sikres ved hjelp av et halvstikk og forsterkes med lakk, men dette er ikke absolutt påkrevd.

Fluekroppen Av en tørrflue kreves det først og fremst at den flyter lett. Fluas vekt er derfor viktig, og det passer ikke å bruke tung tinsel på en tørrfluekropp. Derimot er polypropylen, som er lettere enn vann, blitt et me­ get populært materiale. Vanlig mate­ riale i tørrfluekropper er ellers silke, hule hår, bunnull, ull, kunstull, fjærstråler, fjærskaft (quill) og lateks. En enkel framgangsmåte er å vri tråden med urviseren, sett fra krok­ ferdig kardet ull (se side 124) med øyet, altså slik at tråden surres opp fingrene rundt bindetråden slik at det foran og ned bak krokskaftet. Men dannes en tynn pølse som så surres til det finnes enkelte dyktige fluebinde­ kropp på flua. På neste side er vist en re som surrer tråden den motsatte annen framgangsmåte som gir et mer veien. Når snurreretningen har holdbart resultat. For å få bedre grep betydning, er det fordi bindemateria­ kan man bruke beklakk eller voks let har en tendens til å vri seg etter både i tråden og på krokskaftet. som bindetråden surres på. Hvis man En fluekropp som gir en fin imita­ surrer bindetråden mot urviseren, vil sjon av en leddet insektkropp, kan materialet eventuelt bli vridd mot man lage av en fjærfiber. Men ikke binderen, slik at man straks ser feilen alle fjær passer som kroppsmateriale. uten å snu flua, og kan få den rettet Vanligst er det å bruke påfuglfjær. før tråden festes. Fibrene på quillen fjernes ved at man skraper med neglen langs fiberen, mot «hårene», flere ganger. Fibrene Fluas hale skal ikke nappes løs, ettersom man Tørrfluer skal gjerne ha hale. Som da samtidig river løs tråder fra quilmateriale i halen brukes som regel lens overflate. Når quillen er ren for noen stive fibre av nakkefjær fra hane fibre, lager man kroppen ved å surre eller dekkhår fra et pattedyr. Halen quillen tett rundt krokskaftet. I ste­ bindes gjerne slik at den danner en det for quill av påfuglfjær kan man fortsettelse av krokskaftet, eller man bruke syntetiske materialer, f.eks. la­ kan få den til å peke på skrå oppover teks klippet i strimler eller swanundaved å surre tråd under den. Hår- eller ze. Takket være slike stoffer har man fiberspissene i halen skal være like fått større valgmuligheter. lange. En våtfluekropp lages gjerne av

Arbeidet begynner alltid med at man fester tråden, som først holdes bak kroken, som vist på bilde 1, med trådenden i venstre hånd og snelleholderen i høyre. Tråden strammes med venstre hånd, mens man med høyre begynner å krysse tråden over seg selv. Det er lettere å gjøre det første krysset hvis venstre hånd skyver den underste tråden mot binderen (2). Tråden surres 5-10 omganger, og så tett at bindingen blir holdbar (3). Til slutt kappes løse trådender (4), og surringen fortsetter bakover mot krokbøyen. På bildene er surringene gjort åpne, men i praksis skal alle surringer være tette, både når tråden festes, og når underlaget for kroppen surres. Bruker man tynn tråd, kan surringene gjerne overlappe hverandre.

set tråd, vil bindematerialet holde seg på plass og ikke vri seg når man sur­ rer på bindetråd. I noen tilfeller, f.eks. når man lager et hode av hjortehår på Muddler Minnow-streamere, er det meningen at materialet skal vri seg rundt krokskaftet sammen med bindetråden. Der hodet skal plasseres, bør man altså ikke ha noe underlag av vokset tråd når man skal binde en slik flue. Ellers lønner det seg å surre på et underlag av binde­ tråd i hele krokskaftets lengde. Festingen av bindematerialet be­ gynner gjerne på den bakre delen av skaftet. Derfor føres bindetråden bakover når bindingen tar til. Strammingen av bindetråden regu­ leres ved hjelp av snelleholderen før bindingen begynner. Behandlingen av bindetråden krever forsiktighet og trening. Tråden skal surres stramt, selv om det medfører ekstraarbeid når den skal kappes. Når man skal lære fluebinding, bør man legge merke til virkningen av trådens surreretning. De fleste surrer

128

Bindeteknikk

for ribbing kan man f.eks. bruke oval tinsel, tynn metalltråd, bindetråd og monofilament. Som regel legges ribbingen på bakfra og framover. Siste tørn av rib­ bingen legges foran kroppen, slik at kroppskledningen beskyttes f.eks. mot fisketennene. Hvis man ønsker at ribben skal forsterke kroppskled­ ningen, må ribben surres i motsatt retning eller på tvers av kroppssurringen. For at kroppen ikke skal få en tykk klump bak, legges ribbetrådens ende helt fram til der kroppen skal av­ sluttes.

i

Bildene viser framgangsmåten for binding av en god og holdbar hårkropp. Metoden passer godt når man binder av stive hår. Av binde­ tråden lager man en ganske stor løkke, som holdes fast med venstre hånds pekefinger, og som bindes til kroken. Bindetråden føres fram til krokens fremre del. Inne i trådsurringene plasseres små hårtjafser med jevne mellomrom (1). Når man har fått plassert nok kroppsfyll mellom trådene, griper man løkken med hackleholderen (2). Deretter lar man hackleklemmen rotere, ved hjelp av tommel og pekefinger, slik at kroppsfyllet spinnes mellom trådene (3).

tinsel, som surres tett i bindetrådens surreretning. Man får en fin og jevn kropp hvis enden av tinselen formes til en skarp spiss. Når man klipper i tinselen, bør man ikke bruke sin beste saks, ettersom materialet i tin­ selen sløver saksen ganske raskt. Noen fjærfibre kan gi et førsteklas­ ses materiale til en våtfluekropp, ikke Bildet viser den enkleste måten for binding av en hårkropp. Metoden passer best til langhåret eller langfibret materiale, f.eks. polypropylen og harehår. En vokset, klebrig bindetråd holdes stramt med venstre hånd, mens høyre hånd snurrer hår- eller fibermaterialet omkring tråden. Tråd og hår surres i samme retning, og tråden må hele tiden være stram.

Hackle

minst fordi «mothakene» på fibrene gir kroppen et levende, håret eller loddent utseende. I avsnittet om framstilling av en Red Tag-flue (se side 125-127) ble det brukt fjærstråler (heri) av påfugl, men også andre materialer, f.eks. fibre fra strutsefjær, fasanhalefjær og kalkunhalefjær, gir førsteklasses resultat. Fibre­ ne kan surres rundt krokskaftet som de er, eller de kan først surres om­ kring bindetråden. Chenille-, flossilke- og ulltråd gir gode våtfluekropper på en enkel måte ved at tråden surres rundt krok­ skaftet i samme retning som binde­ tråden.

Ribbing Hensikten med ribbing er å forsterke fluekroppen og gi inntrykk av at den er leddet. Dessuten brukes ribbing for å forsterke, beskytte og feste kroppens kledning. Som materiale 9. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

På en tørrflue skal hacklet etterlikne insektets bein. Dessuten er det som regel nettopp hackle og hale som sør­ ger for at tørrflua flyter. Jo stivere hacklet er, desto bedre flyter flua, og desto mindre hackle trenges det. Førsteklasses hacklefjær er lange og stive, strålene er nesten like lange overalt, og når de holdes mot lyset, skal det skinne i dem. For å sikre tilgangen på hacklefjær av beste kva­ litet drives det nå spesialoppdrett av haner med fjær som har de riktige egenskapene. Til hackle på våtfluer skal fjærene være myke, og fjær fra unghane, hø­ ne eller annen hønsefugl passer best. Best er våtfluehacklet når det virker levende og er tilstrekkelig glissent. Riktige proporsjoner finner man fram til ved å studere ferdige fluer. Halshacklet kan festes som omtalt i beskrivelsen av bindingen av Red Tag foran. En annen metode er å feste hacklet til kroken allerede i den første fasen av bindingen, samtidig som man dekker krokskaftet med bindetråd. Dette innebærer den for­ delen at hacklefjærens nederste del blir pent skjult under kroppsmaterialet. Likevel kan man vente med å surre og feste hacklet i sin endelige stilling til bindingen er nådd bakfra og fram til hacklets festepunkt. Som regel lønner det seg å feste hacklefjæren til kroken fra hacklets rotende. Hvis hacklet skulle ryke mens det surres (selvfølgelig i den tynneste enden), vil det da ikke løsne fra kroken. Bare den spissen som sit129

Fluebinding

ter i hackleklemmen, brister, slik at det som regel blir igjen en tilstrekke­ lig lang og brukbar hacklefjær. Ved festingen lønner det seg å la 1-2 mm av krokskaftet bli stående igjen na­ kent, slik at det blir lett å begynne surringen. Når man binder hackle på en våtflue, eller på en tørrflue som skal ha bare ett hackle, skal den blanke eller buede siden være vendt mot øyet. På den måten får man hacklet til å bøye seg bakover på den riktige måten. Tørrfluehacklet bør surres bak­ over, altså fra krokøyet mot bøyen, foran forkanten av kroppen, der bin­ detråden «venter». Slik får man hack­ let sterkere ved å surre bindetråden enda et par ganger gjennom hacklet, framover til der bindingen avsluttes. Man surrer seg fram og tilbake langs krokskaftet slik at det ikke blir synli­ ge fjærfibre under surringen. For at festingen skal bli vellykket, må hack­ let surres i samme retning som bin­ detråden. Til tørrfluer brukes det ofte to hacklefjær. Den ene kan da plasseres med den matte siden mot krokøyet. Linder surringen holdes dette hacklet slik at fiberspissene bøyes framover. Da vil de to hacklene støtte hver­ andre. Når man binder en våtflue, kan fjæren som skal bli hackle, bøyes slik at fiberradene som sitter på hver sin side av fjærskaftet, kommer mot hverandre. Bøyingen utføres slik at fibrenes matte side kommer mot hverandre, og de konvekse sidene vender utover. Hensikten med denne bøyingen er å hindre at hacklet gir flua en propellvirkning, noe som kan forekomme hvis alle hacklets fibre bøyer seg i samme retning. Særlig når det gjelder laksefluer, regnes det som særlig viktig å utføre denne bøyingen (se side 140). Våtfluehacklet surres på ved at man presser nakkefjæren opp og hol­ der fibrene som peker ut til sidene, mellom pekefinger og tommel. Der­ etter surrer man over hacklet et par ganger med bindetråd. En annen framgangsmåte er å feste noen løse fibre, tatt fra fjærskaftet, direkte til krokens underside (falskt hackle). Kroppshackle bidrar til å gi tørrflu­ er god flyteevne, men slikt hackle

130

Platevinger av fjær må tas fra et fjærpar, og fra samme sted på begge fjærene, slik at vingeparet blir symmetrisk. Fra fjærene på bildet har man tatt bare ett vingepar. Fra et fjærpar kan man imidlertid få flere par vinger.

Platevinger som lages av seksjoner av fjær, krever en del trening om man skal få til et pent og solid feste. Vingeparet holdes først, med et fast press, mellom tommel og pekefinger, og plasseres på kroken (1). Med bindetråden slås en løs løkke omkring vingefjærene og krok­ skaftet (2). Tråden strammes ved at man trekker den loddrett nedover (3). Man må passe på å ikke slakke for mye av på fingerpresset mot vingene, ettersom man ellers risi­ kerer at mothakene på fjærene ikke blir trykt godt nok mot hverandre, med det resultat at vingene forskyver seg i trådens trekkretning, slik at vingen blir skjev. Så lages en ny løkke, som strammes godt. Hvis vingene holdes under riktig press, og tråden strammes loddrett ned­ over, blir resultatet tette og rette vinger.

brukes også bl.a. på laksefluer. Hacklefjæren festes som regel med toppen fra fluas bakre del, slik at leng­ den på fibrene i hacklet øker etter som det nærmer seg krokøyet. Hacklet sur­ res med jevne omganger omkring flue­ kroppen og festes forfra ved hjelp av bindetråd. Kroppshacklet kan forster­ kes med surring.

Vinger I prinsippet kan man til fluevinger bruke et hvilket som helst lett, bøye­ lig og vannavstøtende materiale. Det har også vist seg i praksis at en flue som fisker godt, kan ha en nesten hvilken som helst form og størrelse på vingene. Også vingenes stilling va­ rierer sterkt. Den viktigste egenska­ pen hos vingene på våtfluer, og særlig

på laksefluer og streamere, er at de har liv, det vil si at de har de riktige bevegelsene i strømmen. Tørrfluenes vinger skal derimot være lette og gjennomsiktige.

Bindeteknikk

På en våtflue plasseres vingene som regel foran eller på hacklet. hos tørrfluer foran, bak eller midt i hack­ let. Om vingene skal bindes på før eller etter at hacklet er festet, avhen­ ger blant annet av vingenes plasse­ ring. Skal vingene ha en opprett stil­ ling, er det lett å surre hacklet på begge sider av vingen. Men hvis vin­ gene ligger mer flatt, er dette så å si umulig, og hacklet må da bindes før vingene. Hvis man til fluevinger bruker fjær, må materialet tas fra fjær som passer sammen, det vil si at man tar en fjær fra fuglens venstre side og en tilsva­ rende fjær fra høyre side. Fra samme sted på hver av de to fjærene tar man så ut en fiberremse. På den måten får man et vingepar der de to fjærene tilsvarer hverandre nøyaktig. På en tørrflue plasseres vingeparet slik at de blanke, buede flatene kommer mot hverandre, mens fjærenes matte flate skal vende mot hverandre i vin­ geparet hos en våtflue. Når vingene skal festes, tas materi­ alet mellom pekefinger og tommel og legges på kroken. Rundt vingene sur­ rer man løst med tråd. Deretter strammer man tråden jevnt ved å trekke den rett nedover, som vist på bildene på denne siden. Når vingene er festet på denne måten, sikres sur­ ringer med et par omganger tråd, og om nødvendig med en dråpe lakk. Å binde fluer med vinger av fjær krever en god del trening og tålmo­ dighet, så det kan lønne seg å gå inn for andre vingematerialer isteden. Vinger av hår fisker som regel like godt, selv om en flue med hårvinger skiller seg ut fra det klassiske idealbil­ det av en flue. Vingene kan festes slik at spissen peker enten framover eller bakover. Stillingen reguleres ved hjelp av bin­ detråd. En trådsurring under vingene ved festet vil løfte dem, mens en sur­ ring over vingefestet vil senke vingespissene.

Avslutning Arbeidet avsluttes med at man ved hjelp av en trådsurring utstyrer flua med hode. Tråden festes med et par halvstikk. For at hodet skal bli pent og holdbart, kan bindingen avsluttes

Når et par vinger skal ha en bestemt stilling, brukes framgangsmåten som er vist i denne bildeserien. Metoden passer like godt til fjærvinger, hacklevinger og hårvinger. Som eksempel er brukt hårvinger. Et knippe hår festes på krokskaftet, med hårspissene vendt mot krokøyet (1). Knippet deles i to like store deler, og bindetråden føres mellom venstre vinge og kroken (2). Deretter føres tråden fra venstre vinges forside til høyre vinges bakside, og det surres flere ganger på denne måten. Bindetråden føres så over krokstammen bak begge vingene (3), og deretter over krokstammen til høyre vinges forside (4) og videre over venstre vinges bakside (5). Mens vingen holdes samlet, surres et par omganger omkring vingens rot. Dette gjøres særskilt på hver vinge (6). Vingene løftes opp i loddrett stilling med venstre hånd (7), slik at de blir stående fast i den stillingen man ønsker (8).

131

Fluebinding

Bindingen kan avsluttes med et par halvstikk, men hodet blir penere og sterkere hvis man lager en whip finish (skjult knute). Man lager da først en løkke av bindetråd omkring fingrene på høyre hånd, samti­ dig som tråden holdes stram med venstre (1). Løkken dreies 180grader (2). Deretter legges løkkens «overdel» opp på krokskaftet (3). Med høyre hånd begynner man å surre trå­ den i løkken rundt krokskaftet i retning mot krokøyet, slik at den delen av tråden som leder mot venstre hånd («under­ delen»), holder seg på samme nivå som krokskaftet (4). Etter tre omganger føres løkken til undersiden av kroken (5). En nål stikkes inn i løkken, og man begynner å trekke i tråd­ enden med venstre hånd (6). Etter at man har kappet tråden og lakket hodet, er flua ferdig.

med en skjult knute, det vil si at enden av bindetråden føres under surringen. Enklest og raskest er det

å lage den skjulte knuten ved hjelp av en whip finish (se side 117). Ho­ det forsterkes med en lakkdråpe.

Hvis det er nødvendig, renser man krokøyet med nål når lakken er tør­ ket.

HOVEDPUNKTER FOR FLUEBINDING Det finnes ikke noen metode som er den eneste riktige for fluebinding. Det lønner seg å bruke førsteklasses utstyr og gode redskaper. Da går både læ­ ringen og det senere arbeidet lettere. Man skal være klar over at bindematerialene aldri kan bli av for god kvalitet.

132

Fjær, hår og annet bindemateriale kan, og må ofte, be­ handles hardhendt for at det skal bli sittende tett og solid. Bindetråd og hackle har lett for å ryke. For nybegynneren lønner det seg i første omgang å prø­ ve seg på enkle og store fluer, og man bør asolutt binde flere fluer av samme mønster før

man prøver seg på nye mønst­ re. Nybegynneren bør i den første tiden ikke legge over­ dreven vekt på å få alt helt korrekt. Flueoppskrifter er ikke til for at man skal følge dem ab­ solutt slavisk, ofte kan man skifte ut et materiale med et annet.

Man skal aldri være redd for å bruke fantasi og eksperi­ mentere. Man bør trene seg opp til å vurdere fluas proporsjoner. Det er avgjørende at flue­ binderen tror på sitt eget pro­ dukt. Da er det en mulighet for at også fisken vil tro på det! Man må ikke gi et forvrengt fluemønster originalfluas navn. Det kan være en for­ nærmelse mot den som har konstruert originalflua.

Bindeteknikk

PRAKTISK FLUE­ BINDING o

A binde en nymfe Til nymfen Gold Ribbed Hare’s Ear kreves dette ma­ terialet: • våtfluekrok med nedbøyd øye • svart eller fargeløs binde­ tråd • en brun ryggfjær av rapp­ høne til hale • sølv- eller gulltråd til kroppsribbing • bly- eller koppertråd til kroppsvekt • en strimmel av mørk hale­ fjær til vingedeksel • ørehår av hare til kroppen • en brun ryggfjær av rapp­ høne til hackle • svart lakk til hode

Man starter bindingen med å feste halen, det vil si 3-5 fibre av brun rapphønefjær. Fiberlengden skal være omkring det halve av krokskaftets lengde (1).

133

Fluebinding

Nymfen tynges ved hjelp av en tynn blytråd som surres omkring nymfens «brystkas­ se» (thorax) (2). Blytråden forsterkes ved hjelp av tre-fire omganger med bindetråd over blytrådsurringen (3). Man kan også forsterke ved hjelp av lakk. Bindetråden surres tilbake mot haleroten. Deretter fes­ tes en ca. 10 cm lang stump av smal sølvtinsel til ribbemateriale (4). Nymfens kropp dubbes med ørehår av hare slik at den blir avsmalnende i retning mot krokbøyen (5). Dubbingen avsluttes slik at omkring en tredel av krokskaftets lengde blir ledig til brystkasse, hackle og hode (6). Tinselen surres jevnt om­ kring kroppen og festes med et par omganger av bindetrå­ den (7). Som vingehylster (wingcase) fester man en ca. 6 mm bred strimmel av en mørk kalkunhalefjær til nymfens rygg (8). Den forreste delen av fjærstrimmelen klippes bort. Der­ etter dubbes nymfens bryst­ kasse med samme materiale som i bakkroppen. Et par mil­ limeter spares for å gi plass til hackle og hode (9). Fjærstrimmelen bøyes over

A binde en tørrflue med hårvinger For å binde vårflueimitasjonen Green Caddis trenger man følgende materiale:

• en tørrfluekrok med tynn tråd og nedbøyd øye • svart eller fargeløs binde­ tråd • tynn sølvtråd til kroppen (også nylonsnøre, f.eks. 0,15 mm, kan brukes) • hanenakkefjær, Grizzle, til kroppshackle • polypropylendubbing (blan­ ding av olivengrønn, lyse­ grønn og lysebrun) til krop­ pen

134

brystkassen og surres fast med bindetråd (10). Overflødig fjærstrimmel klippes bort. Deretter festes rapphønas brune brystfjær ved rotenden, slik at fjærens buede side er vendt mot krok­ øyet (11). Fjærskaftet kappes, og hacklefjæren surres to om­

ganger før den festes med bin­ detråd (12). Nymfens hackle trimmes ved at man napper ut fibre på oversiden og undersiden. Etter denne behandlingen vil hacklet bare stå ut til sidene, slik at det, sett nedenfra, altså fra fiskens synspunkt, kan se ut som bein (13).

Arbeidet avsluttes ved at hodet lakkes og krokøyet rengjøres med en nål (14).

• grovt polypropylengarn (svart eller mørkebrunt, gjerne med innblanding av gyllenbrunt) til vinge • hanenakkefjær, rødbrun, til halshackle • svart lakk til hodet

Arbeidet starter med at man fester en 10 cm lang, tynn sølvtråd til krokbøyen. Bindetråden surres 3 mm bort fra krokøyet, der nakke­ fjæren som skal bli kropps­ hackle, festes (1).

Bindetråden surres tilbake til krokøyet, og kroppen av polypropylen, som består av en blanding av like store deler av hver farge, klargjøres (2). Kroppsmaterialet surres framover til roten av hackle-

Bindeteknikk

fjæren og festes med et par omganger bindetråd (3). Mens bindetråden sitter igjen forrest på kroppen, gri­ per man tak i spissen av hacklefjæren med hackleklemmen og surrer den med jevne om­ ganger mot krokbøyen. Sur­ ringen gjøres så stram som mulig, slik at kroppshacklet får solid feste (4). Hacklefjæren festes med noen omganger sølvtråd (5). Slå ikke knute på tråden (metalltråd tåler ikke knuter). Sølvtråden surres tett fram­ over, og slik at fjærfibrene ikke kommer under tråden (6). Sølvtråden festes foran kroppen ved hjelp av flere omganger med bindetråden, og overflødig sølvtråd kap­ pes. Deretter klipper man av spissen på hacklefjæren (imi­ tasjoner av vårfluer skal som regel ikke ha noen hale). Fluevingen lages av mørkt og grovt polypropylengarn. I denne fasen kan vingen gjer­ ne være temmelig lang, etter­ som den senere skal klippes ned til ønsket lengde (7). Overflødig vingemateriale som stikker ut foran festepunktet, klippes bort, og selve vingen formes med saks. Normalt skal vingelengden være halvannen ganger kroppslengden (8). Foran vingen festes en eller to rødbrune hanenakkefjær (9). Fjæren festes slik at den matte (konkave) siden vender mot krokøyet. Da vil hacklefibrene peke litt på skrå fram­ over, og de vil ikke så lett bli bøyd inn under kroppen. Hacklefjæren (eller -fjære­ ne) surres på plass slik at det bak krokøyet blir en millime­ ter fri (10). Så festes fjæren. Hvis man ønsker det, kan man forsterke hacklet med bindetråd, som omtalt i be­ skrivelsen av Red Tag (side 125-127). Hacklefjæren kap­ pes i spissen, og arbeidet av­ sluttes med en skjult knute (11). Til slutt lakkes hodet, krok­ øyet rengjøres med bindenålen (hvis det er nødvendig!), og flua er ferdig (12).

135

Fluebinding

Å binde en våtflue For å binde våtflua Peter Ross trenger man følgende materialer:

• en ørretfluekrok med opp­ høyd krokøye, eller en low water-laksekrok hvis man vil binde en stor flue • svart eller hvit bindetråd • gulsvarte nakkefjær av gull­ fasan til hale • oval sølvtinsel til ribb • flat og bred sølvtinsel til kropp • rødt selhår til kropp • svart nakkefjær av hane eller høne til skulderhackle • like segmenter av skuldereller brystfjær av krikkand til vinge • svart lakk til hodet Arbeidet starter med at man fester 3-6 fibre av nakkefjær fra gullfasan til kroken som hale (1). Ved roten av halen festes en smal, oval sølvtinsel for ribbing. For at kroppen skal bli jevn, bør en slik tykk tinsel festes i hele kroppens lengde (2). Bindetråden surres til midt på krokskaftet, der det festes en 10 cm lang bit av forholds­ vis bred, flat sølvtinsel. Den enden av tinselen som festes til kroken, bør skråskjæres på forhånd. Dette letter surrin­ gen og hindrer at det danner seg en skjemmende forhøyning (3). Tinselen surres tett (men uten overlapping) til halero­ ten og i et nytt lag framover igjen til utgangspunktet (4). Dette gir en glatt og sterk metallkropp. Tinselen festes med bindetråd og kappes. Den forreste delen av krok­ skaftet dubbes med selull (al­ ternativt ullgarn eller polypropylen) (5). Kroppen av­ sluttes slik at det bak krok­ øyet blir 2-3 mm ledig plass til hackle, vinger og hode (6). Den ovale sølvtinselen sur­ res med jevne omganger på kroppen, festes med binde­ tråd og kappes (7). Foran kroppen festes en

136

10

Bindeteknikk

svart hacklefjær av hane eller høne, den konvekse eller blanke siden skal være vendt mot krokøyet (8). Hacklefibrene skal være like lange som kroppen. Hacklefjæren surres 3-4 omganger (foran kroppen) og festes med bindetråd. Over­ flødig fjærlengde kappes (9). Vingene bindes av segmen­ ter fra to skulderfjær av krikkand. Den ferdige vingen skal strekke seg omtrent til spissen av halen, men til en viss grad er valg av vingelengde en smakssak (10). Ettersom det her dreier seg om en stor flue, lar man disse i og for seg fullstendige vinge­ ne gjøre tjeneste som undervinger, og man utstyrer flua med et par tilsvarende vinger over de første (11). Det kan være fornuftig å binde høyre og venstre vinge hver for seg, ettersom det på den måten er

lettere å få til en pen plasse­ ring. Overflødig materiale ved rotenden av vingene kappes

bort, og vingefestet forsterkes med litt lakk (12). Hodet formes ved hjelp av surring med bindetråden (13),

og man avslutter med en skjult knute. Tråden kappes, hodet lakkes, og flua er ferdig (14).

hode og gjeller. Forrest på kroppen dubbes rød ull i noen millimeters lengde (3), for å gjøre tjenes­ te som imitasjonens gjeller (4). Foran kroppen (og gjelle­ ne) festes 2 eller 4 hacklefjær med de matte (innbuede) si­ dene mot hverandre. Vingene kan være dobbelt så lange som kroppen. På den delen av

fjæren som festes til kroppen, bør man rive løs fibre (5). Før vingen festes, kan man, for å lette arbeidet, løfte hacklets fibre med fingrene slik at det blir stående opp på kroppen. Vingene bindes til kroppen ved at venstre hånds fingrer holder hacklefjæren rett på kroppen mens høyre hånd surrer tinsel, med om­ ganger som ikke skal være for

tette, utenpå kroppen og hacklefjærens skaft (6). Fibrene må ikke bli liggen­ de under tinselen. Om nød­ vendig kan de pirkes fram med nål. I denne fasen kon­ trollerer man om vingen lig­ ger rett. Om nødvendig kan den snus med fingrene (7). Ved siden av vingene festes små knipper av mørke halehår fra ekorn. Disse sidevin-

o

A binde en streamer For å binde streameren Sculpin Streamer trenger man dis­ se materialene: • en langskaftet krok med nedbøyd øye • svart bindetråd av vanlig tykkelse • forholdsvis bred, oval sølv- eller gulltinsel til ribb • svart ull eller polypropylen og rød ull til kroppen • nakkefjær av hane, Cree, Grizzle eller Badger til vinge • svarte ekorn- eller bjørne­ hår til vingens sider • fibre av øyefjær fra påfuglhane til vingetopp • hule hår av hjort, antilope eller caribou til hode

Arbeidet begynner med at man surrer gulltinsel som underlag bakover til krokbøyen (1). Kroppen dubbes med svart hår (2). Den forreste fjerde­ delen av krokskaftets lengde skal være fri og gi plass for

137

Fluebinding

gene skal være like lange som kroppen (8). Overflødig hår kappes bort, og festet forsterkes om ønskelig med lakkdråper. Over vingene bindes 3-5 fibre av påfuglhanens øyefjær (9). Overflødige fiberender kap­ pes bort. Streamerens hode bindes av et knippe hjortehår, om­ trent så tykt som en blyant. Knippet holdes mot kroken med venstre hånd, mens høy­ re hånd surrer to omganger bindetråd løst omkring hårknippet (10). Tråden strammes forsiktig, og når hårendene begynner å reise seg, løsnes grepet med venstre hånd, med det resul­ tat at hårene dreier seg rundt krokskaftet (11). Bindetråden føres med stramme, men åpne surringer gjennom hårknippet fram mot øyet (12). Hvis det fremdeles er et na­ kent parti på krokskaftet, tas et nytt hårknippe, som festes på samme måte foran det første knippet (13). Etter at bindetråden på ny er ført gjennom hårknippet mot krokøyet, legges hårene bakover med venstre hånds fingrer, slik at hodet blir tett. Arbeidet avsluttes med en skjult knute. Fluehodet formes med saks. Den nederste delen klippes flat, oversiden klippes kon, mens sidene skal være runde og brede. På denne må­ ten får man et flatt og bredt hode. Til slutt forsterkes knu­ ten med lakk, og flua er ferdig (14).

138

Laksefluer

Laksefluer Ved fiske etter laks og storørret bru­ kes mange slags agn, men også flue. Midt på sommeren hender det at det så å si bare er flua som gir fisk. Laksefluene utgjør nærmest en eli­ tegruppe i fiskefluenes mangfoldige verden. Dette skyldes vel delvis at det er en stor, kraftig, verdifull og meget ettertraktet fisk man tar sikte på å fange ved hjelp av disse fluene. Men minst like viktig er nok den tra­ disjonen som er knyttet til lakse­ fluene. Mange av mønstrene har holdt seg uforandret gjennom mange fiskergenerasjoner, og ikke få av de modellene som brukes den dag i dag, så dagens lys i 1800-årené, da fluebindingen og utviklingen av nye fluer fikk et kraftig oppsving i England. Laksefluene er ikke bare store, men som regel også meget fargerike, ofte med fjær fra eksotiske fugler. En del av disse fjærene som hører med i den opprinnelige oppskriften til man­ ge av mønstrene, kan man fremdeles få kjøpt. Men noe av bindematerialet får man i våre dager bare i form av etterlikninger eller erstatninger. For fluebindere med sans for tradisjoner og god, gammel årgang kan det nok være ergerlig når det opprinnelige fluematerialet ikke lenger kan skaf­ fes. Men for en vanlig norsk fisker som binder sine egne fluer, betyr det­ te lite. Han lager ikke fluer som først og fremst skal tiltale et menneskeøye, han lager ikke smykker, men lokke­ midler som skal få fisken til å bite på kroken. Laksefluer er for det meste fantasifluer. De er altså ikke ment som etterlikninger av laksens næringsdyr. Ettersom laksen, så vidt man vet, ikke tar næring til seg etter at den er gått opp i elva for å gyte, finnes det heller ikke noen fullgod forklaring på hvorfor den tar en flue. Men at lak­ sen ikke eter i elva, gir i alle fall en forklaring på hvorfor imitasjoner av næringsdyr ikke har noen hensikt ved laksefiske. Når en lakseflue frister laksen, skyldes det sannsynligvis fluas farger og bevegelser. En annen sak er at fantasifluene også blir tatt av stor-

Laksefluas oppbygning 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8.

9.

10. 11. 12. 13. 14. 15.

Spissende (tag) Hale (tail) Belte (butt) Kropp (body) Ribb (rib) Slør (joint) Mellombelte (joint Kroppshackle (body hackle) Skulderhackle, bust (shoulder hackle, throat hackle) Vinge (wing) Side (side) Kinn (cheek) Horn (horn) Ekstrafjær (topping) Hode (head)

ørret, som utvilsomt betrakter lakse­ flua som en godbit den akter å sette til livs. Nettopp fordi laksefluene er fantasifluer, brukes de samme fluemønstrene i alle land og verdens­ deler. Bindematerialet for laksefluer er stort sett det samme som for andre fluer. Den vesentlige forskjellen er størrelsen og den mer kompliserte oppbygningen. En lakseflue bindes på krok nr. 10-0/6. Dorgefluer har som regel krok nr. 2/0, mens fluer som kastes, vanligvis er noe mindre. Kroken har som regel en eller to spis­ ser. Treble- og tandemkroker brukes også, men mer sjelden.

Laksefluas oppbygning En lakseflue består av mange deler, som alle har sin betegnelse på en­ gelsk. De engelske betegnelsene var tidligere i vanlig bruk blant laksefis­ kere også hos oss, men de siste årtier er det oppstått norske betegnelser som er på vei til å bli alminnelig akseptert. På noen punkter, f.eks. når det gjelder farger, er de engelske betegnelsene bevart. I en beskrivelse av hvordan en flue bindes, følger man helt logisk de en­ kelte operasjonene i rekkefølge. I oversikten nedenfor er laksefluas en­ kelte deler nevnt i samme rekkefølge: 1. Spissende (tag), vanligvis todelt. Den bakerste delen (tag) er av me­ tall- eller plastbånd, eller metalltråd. Den forreste delen er av silke og kal­

687

9

15

les tip. I tradisjonelle laksefluer bin­ des tagen rett overfor agnorens rot, og sammen med tipen rekker den framover til rett overfor krokspissen. 2. Hale (tail) bindes av fjærfibre eller en hel fjær, som regel en skin­ nende gul fjær av gullfasan (crest). Halen har ofte fargerike fjær. Mye brukte fjær, som fjær fra Indian crow, ibis og blue chatterer, er hos oss alltid imitasjoner. Halen, vingen og ekstrafjæren (overbuen) strekker seg like langt bakover, noe som gir flua et samlet og harmonisk utseende. 3. Belte (butt) bindes ofte av fibre fra strutsefjær (heri), men i noen tilfeller også av ull. Beltets oppgave er å beskytte halen og dekke over­ gangen. mellom kropp og tag. På en godt bundet lakseflue er bindetråden ikke synlig andre steder enn i hodet. 4. Kropp (body) kan enten i sin helhet bindes av det samme materi­ alet, eller den kan være to-, tre- eller firedelt. Kroppsmaterialet er som re­ gel silke, metall- eller plasttinsel og hår. Silketråden består av flossilke, som ikke tvinner seg. Brukes hår, er selhår mest praktisk, ettersom de er gjennomsiktige og lette å farge. Også ull og langhåret mohair brukes. I den senere tid har gjennomsiktige kunstfibre vunnet terreng som materiale i ørretfluer, og til en viss grad i lakse­ fluer. 5. Ribb (rib). Som ribb brukes bånd av metall eller plast eller tvun­ net metalltråd. Metallbåndet (tinse­ len) kan være flatt, eller det kan ha

139

Fluebinding

Kroppshacklet på laksefluer (og andre våt­ fluer) kan formes av hacklefjæren ved at man bøyer fibrene til samme side av fjærskaftet. Bøyingen utføres vanligvis ved hjelp av en hackleklemme, etter at hacklefjæren er bundet på plass etter spissen. Med hackleklemmen griper man tak i fjærskaftet og holder det stramt (1). Fibrene rettes ut ved at man drar i dem med fingrene. Venstre hånds fingrer griper fib­ rene på høyre side og trekker dem over til venstreside, slik at strålenes matte (innbuete) sider kommer mot hverandre. Fibrene klem­ mes mellom tommel og pekefinger (2). Arbei­ det går lettere hvis man væter fingrene. Den bøyde hacklefjæren surres nøyaktig bak hver tinselsurring (3), slik at tinselen kan beskytte fjæren mot laksens tenner. Bilde 4 viser den ferdige flua.

rundt eller ovalt tverrsnitt. Flat tinsel kan ha et presset mønster (embossed). Som regel er ribben i gull eller sølv. Det hender også at silketråd brukes til ribbing. Hensikten med ribbing er å forsterke kroppen, be­ skytte hacklet mot fiskens tenner og gi fluekroppen et leddet utseende. 6. Slør (joint) finnes bare på noen få fluer. Tidligere ble det bundet av tukanfjær, men i våre dager er det vanskelig å få tak i fjær fra denne tropiske fuglen. Ettersom de imita­

140

den. Ikke i noe tilfelle må materialet i en lakseflue tynnes eller beklippes med saks. 9. Bust eller skulderhackle (shoulder hackle, throat hackle) kan være av tre typer. Busten bindes før vingene festes, og fjæren surres rundt kroken. Et slikt hackle brer seg ut til begge sider og virker levende i vannet. Falskt hackle (false hackle) består av et fiberknippe som bindes under sjonene som finnes, er dårlige, kan krokene og ut til sidene. Som regel sløret med fordel bindes av gullfasa- skal hacklet strekke seg omtrent til nens crest. Av tukanfjær blir det krokspissen. I noen mønstre brukes brukt 3-6, men av crest aldri mer enn fronthackle, som surres foran vin­ to, ettersom de er stivere. Sløret rek­ gene. ker bakover til beltet, og det skal 10. Vinge (wing). På laksefluer er være bevegelig. Det skal bindes som vingene en innviklet konstruksjon. I en vifte på over- og undersiden av de fleste mønstre kan man skille ut kroken, ikke som et stramt knippe. flere vingetyper: 7. Mellombelte (joint butt). MelEn enkel vinge bindes av to fiberlombelte bindes der de forskjellige seksjoner som settes mot hverandre kroppsfarger møtes, og materialet er (Simple Strip-Wing). Det vanligste er det samme som i halebeltet. å bruke skulderfjær av stokkand 8. Kroppshackle (body hackle) bin­ (brown mallard) eller halefjær av kal­ des av en eller flere fjær. Som regel kun. Seksjonene bør være like store brukes nakkefjær av hane, naturfar- og hentet fra tilsvarende fjær på høy­ get eller kunstig farget. Som oftest re og venstre side av fuglen, slik at blir hacklet på forhånd tynnet ved at vingen blir rett. Et alternativ er å man river av fibrene på den ene si- hente materialet fra begge sider av skaftet i en symmetrisk midtfjær fra fuglens hale. En blandingsvinge på en lakseflue lages som Mest vanlig i laksefluer er blanregel av flere forskjellige fjær. Når segmenter fra to eller flere fjær kan festes til hverandre, dingsvinger (Mixed Wings). Slike vin­ skyldes det atfjærfibrene er utstyrt med mot­ ger settes sammen av fibre fra flere haker. Når to seksjoner fra samme sted på forskjellige fjær. For at vingen ikke fjærene presses mot hverandre ved hjelp av skal vri seg til siden, må alle fibrene fingrene, vil de altså hefte seg sammen. Selv om hentes fra fjær som svarer til hver­ delene er tatt fra forskjellige fuglearter, vil festet bli varig. Øverst på bildet vises de delene som andre. skal settes sammen. De forskjellige delene må Noen fluemønstre har over blan­ alltid klippes fra motsvarende fjær, og fra sam­ dingsvingen er tilleggsvinge (toppme side på fjærene. I midten er delene halvveis ing). På sidene er det vanlig å bruke sammenheftet, og nederst er blandingsvingen ferdig sammensatt. fjær av krikkand, summer duck eller

Laksefluer /

mandarinand. På oversiden bindes brunvatret fjær av stokkand (brown mallard). Hvis bindingen krever flere forskjellige materialtyper, har vingen lett for å bli for tett og ugjennomsik­ tig. Dette er uheldig, ettersom det har vist seg at fiskeevnen øker med gjennomsiktigheten. Derfor gjøres stokkandfjæren kortere enn undervingen, slik at vingespissen blir gjen­ nomsiktig. I den senere tid er det blitt vanlig å binde blandingsvinger uten å sette fjærfibrene sammen. Vingene blir da både gjennomsiktige og bevegelige. I noen mønstre bindes vingen bare av crest eller av fibre fra påfuglhannens sverdfjær. 11. Sider (sides). I de tradisjonelle mønstrene brukes såkalt øyefjær, som regel nakkefjær fra jungelhane (jungle cock). Dette er en indisk hønsefuglart som nå er fredet. Fjæren er vanskelig å imitere, og det er ikke funnet noen brukbar erstatning blant fjær av andre fuglearter. De fjær- og plastimitasjoner som finnes i dag, er ganske dårlige. Noen ivrige fluebin­ dere i England har prøvd seg med oppdrett av jungelhøns, men med dårlig resultat. Det man kan håpe på, er at det før eller senere blir lansert en brukbar imitasjon i plast. Noen hevder at øyefjæren kan erstattes med fjær fra perlehøns. Men de som mener dette, kan neppe ha særlig er­ faring med fjær fra jungle cock. 12. Kinn (cheeks) kan bindes av et knippe fibre eller av en liten, hel fjær, gjerne i blått, rødt eller gult. 13. Horn (horns) mangler i mange av de vanlige mønstrene. Dette skyl­ des at det beste materialet til denne delen av en lakseflue, hale- og vinge­ fjær av macawpapegøye, er vanskelig å få tak i. Men erstatninger kan sik­ kert finnes. Macawfjærene er røde eller blå. Det beste materialet til horn får man av stråler fra halefjær, som er sterkt blå på oversiden og lyst gule under. Horn er en viktig del av lakseflua. Hvis hornet bindes slik at det beveger seg uavhengig av vingen, vil det gi et slående inntrykk av liv. Nettopp det­ te kan være hemmeligheten ved de fluene som virker nærmest uimotståe­ lige for laksen. 14. Ekstrafjær (topping) er en lang

fjær av gullfasan, crest, som bindes i samme lengde som vingen. 15. Hode (head) lages som regel ved hjelp av svart fluelakk, mens det i noen mønstre brukes rød lakk eller rød ull. Lakk brukes også ellers un­ der bindingen av en lakseflue, f.eks. for å forsterke festet av halen, krop­ pen og vingene. Dette forlenger fluas levetid. Som nevnt vil man ikke finne alle de delene som her er nevnt, i alle laksefluer. Et mønster som omfatter alle de nevnte delene, er nærmest en sjeldenhet. De mest påfallende ulikheter fra mønster til mønster gjel­ der kroppen. Det er kroppen som er den mest karakteristiske del hos de ulike mønstrene, og som skaper hel­ hetsinntrykket av flua. Viktigere enn slavisk å følge opp­ skriften for binding av et fluemønster, er det å ta sikte på, helt fra starten, å lage en flue som har

fluas beskjedne størrelse øker laksens bitelyst i perioder da den ellers biter dårlig, det vil si når det er lavt og klart vann. Det finnes ikke spesielle mønstre for lw-fluer. Man kan binde slike fluer på grunnlag av et hvilket som helst laksefluemønster. De vanligste mønstrene er Blue Charm, Silver Blue, Peter Ross og Black Gnat. Ved fiske med low water-flue brukes som regel flytende snøre.

Hårvingefluer

Da fluefiske for alvor begynte å vinne terreng i Nord-Amerika, møtte man et problem: En tett fjærflue oppførte seg ganske livløst og ble mer eller mindre borte i de strie lakseelvene. Man trengte altså et materiale som var spenstigere enn fjærfibre, og som lot vannet strømme fritt gjennom vin­ gen. Resultatet ble hårvingefluene (Hairwingflies). De amerikanske fluefiskerne skap­ vinger med levende bevegelser, te sin egen kolleksjon av mønstre for vinger som er gjennomsiktige, hårvingefluer. Karakteristisk for absolutt loddrett stilling i vannet. noen av disse fluene er at fronthacklet er bundet som en krage foran Fluer for grunt vann vingene, f.eks. på Rat-fluene. I Euro­ På en tradisjonell lakseflue strekker pa oppstod det imidlertid bare få nye vingen seg forbi krokbøyen. Fiskerne mønstre når det gjelder hårvingeflu­ merket seg imidlertid at fiskeri kunne er. Derimot ble det utviklet mange bomme når den siktet på en lys hale- hårvingevarianter basert på de gamle ende. Derfor ble kroppen forkortet, fluemønstrene. På grunn av mothakene på fjærfib­ slik at vingen endte før krokbøyen. Dette førte etter hvert til utviklingen rene trenger en fjærflue en viss «mod­ av low water-fluer (lw-fluer). Det ble ningstid». Strålene må slites før vin­ også laget en spesiell lw-krok for dis­ gene får de riktige, levende bevegel­ se fluene, tynnere og dermed også sene. Hårfluer virker derimot leven­ lettere enn en vanlig, flatslått (origi­ de fra første stund. Når man binder nal forged) laksefluekrok. I dag blir en hårvingeflue, er det to forhold også vanlige laksefluer bundet på lw- man må være spesielt oppmerksom krok. Flua får da et slankere utse­ på. Hårene er glatte, og de må derfor ende, og den setter seg ikke så lett festes omhyggelig ved hjelp av lakk eller ved at man binder hårroten i en fast i bunnen i grunne elver. På en lw-flue dekker kroppen bare bøy. Vingen må dessuten lages tynn, halvparten av krokskaftet. Og når ettersom erfaringen viser at en grov alle de andre delene av flua reduseres vinge av hår fisker dårlig. Blant hårvingefluas fordeler er at tilsvarende, vil vingens avslutning den er lett å binde. For nybegynneren knapt nok komme på høyde med er det derfor fornuftig å starte med krokspissen. Under visse forhold byr hårfluer. Da er det de beste mulighe­ en lw-flue på mange fordeler. For det ter for at de første forsøkene blir første beveger den seg nær overfla­ ganske pene fluer som virkelig fisker. ten, noe som gjør fisket lettere når Vanlig materiale i vingene på hår­ det er lite vann i elva. Dessuten kro­ vingefluer for laks (fjærene de skal ker den fisken bedre enn andre lakse­ erstatte, i parentes) er: fluer. Endelig har det vist seg at lw-

141

Fluebinding

er lett å farge dem. Ekornhale og hjort regnes også som grunnmateriale for hårvingefluer. Også hår av brun­ bjørn er populært. Til undervinge passer det i mange tilfeller godt med krøllet hår fra kalvehale, i forskjel­ lige farger. Andre typer av hår bru­ kes forholdsvis sjelden til laksefluer, men det er absolutt rom for eksperi­ menter, både når det gjelder hårtyper og farging. Man kan også kombinere hår og fjærfibre i vingene. Mange fluebinde­ re bruker ekornhår som undervinge. Stivere hår, f.eks. fra isbjørn, grev­ ling eller hjortehale, passer som vin­ gemateriale hvis flua skal brukes i sterk strøm. Ekornhårene er derimot så myke at vinger av dette materialet passer under fiskeforhold der man vanligvis bruker fluer med vinger av fjær. Den mest arbeidskrevende operasjonen når man binder en lakseflue, er platevingen, som er sammensatt av flere deler. Men denne vingen kan erstattes av en hårvinge. Med noen trådsurringer bindes et hårknippe til kroken (l). Hvis vingen vrir seg, kan den flyttes på plass ved at man drar samtidig i spissenden og rot­ enden på hårene. Hårenes rotender klippes av og lakkeres godt. Vanlig bindelakk kan brukes, men hårene holdes bedre på plass hvis man bruker en klebrig beklakk (2). En hårvingeflue er ikke så staselig å se på som en klassisk lakseflue bundet av fjær, men den kan likevel være en stor fristelse for laksen.

hjortehale eller bucktail (svane, gås) brun hjortehale (stokkandas brunspraglete fjær) ekornhale (stokkand, brunspraglet kalkun) brun ekornhale, stripet (hale av gullfasan. stokkand) grå ekornhale, stripet (stokkand, stjertand, krikkand) brunbjørn isbjørn (svane, gås) geit (svane, gås) grevling (kalkunfjær med hvit spiss) rev ulv Farget hår av hvithalehjort er grunn­ materialet for hårvingefluer. Også is­ bjørn og hvit geit, ubehandlet eller farget, er velegnet materiale. Isbjørnhår er særlig ettertraktet både fordi de er gjennomskinnelige, og fordi det

142

Rørfluer (tubefluer) Den siste tilveksten til utvalget av laksefluer er rørfluene. Denne fluetypen så dagens lys i England i 1950årene. Som regel bindes rørflua på et plastinnlagt metallrør. Disse rørene fås i lengder på 0,5 til 2 tommer. Av disse brukes de største til laksefluer. Rørflua utstyres med en treblekrok som må være forholdsvis liten for at flua skal balansere riktig i vannet. I de senere årene er det blitt vanlig å binde også ørretfluer på rør, men først og fremst blir rørfluer brukt til fiske etter laks og sjøørret. Rørfluas kropp bindes på den tra­ disjonelle måten. Som vingemateria­ le brukes hår, mens hacklet bindes av fjærfibre. Hvis man ønsker å utstyre flua med tag og hale, bindes disse delene som oftest på treblekrokens stamme. Rørflua byr på flere fordeler: Den er symmetrisk, noe som gjør at den alltid holder seg i riktig stilling (forutsatt at man ikke bin­ der vingene som et samlet knippe). Den er lett å binde, også for en nybegynner. Ved valg av krokstørrelse eller ved bruk av spisskjegle av metall er det lett å belaste flua for å gjøre

den mer dyptgående. Røret skal alltid innta vannrett stilling i van­ net, og flua skal synke jevnt når draget opphører. Den har treblekrok, noe som er fordelaktig, fordi en slik krok kro­ ker godt. Den er meget holdbar, ettersom selve flua løper fritt og glir inn på fortommen når man har fast fisk.

Oppskrifter på laksefluer Det er ikke nødvendig å føle seg ab­ solutt bundet av de opprinnelige opp­ skriftene når man binder laksefluer. Ofte er det heller ikke mulig å følge oppskriftene slavisk, ettersom det ikke lar seg gjøre å skaffe alle materi­ alene. Dessuten kan det for mange av de gamle og høyt verdsatte lakse­ fluene være ganske varierende opp­ skrifter også i de mest anerkjente verk om fluebinding. Det er meget vanskelig å binde de klassiske laksefluene. Nybegynneren bør derfor sløyfe noen av delene i seksjonsvingene, eller erstatte dem med hårvinger. Selv om den ferdige flua på denne måten vil avvike fra forbildet, kan det bli en flue som fisker godt. Side 150-151 er det vist et utvalg av laksefluer, bundet av kjente, norske fluebindere, og ved siden av bildene er det gjengitt oppskrift på de enkelte fluene. Hver enkelt fluebinder har sin oppfatning av hvordan flua skal se ut, og også hans forråd av materialer og hensyn til fiskeforholdene i elva der flua først og fremst er tenkt brukt, vil spille inn når det gjelder det endelige resultatet. Hvis fluebinderen f.eks. vil lage en flue som egner seg spesielt til fiske i sterk strøm, kan han bruke bare få fibre slik at vingen blir mer glissen, eller han kan binde horn på en dorgeflue, selv om dette ikke hø­ rer med i oppskriften. I de oppskriftene vi gjengir her, blir jungelhanens øyefjær hele veien kalt sides (sider), selv om de i noen tilfeller bindes så små og korte at man egentlig godt kan kalle dem kinn. Fluas enkelte deler er i oppskriftene nevnt i den rekkefølgen som er den mest hensiktsmessige under bindin­ gen.

Laksefluer

Å BINDE EN LAKSEFLUE For å binde lakseflua Green Highlander trenges følgende materialer:

• laksekrok • svart bindetråd • oval sølvtinsel og kanarigul silke til tag • toppfjær av gullfasan (crest) og dekkfjær av krikkand til hale • svarte fibre av strutsefjær (heri) til belte • gullgul silke og grønnfarget selhår til kropp • oval sølvtinsel til ribb • grønn nakkefjær av hane til kroppshackle • sitrongul nakkefjær av hane til skulderhackle • nakkefjær av gullfasan, gul, oransje og grønne svanefjær, vingefjær av påfuglhane, halefjær av gullfasan, skulderfjær av stokkand (brown mallard) til vinge • toppfjær av gullfasan til topping • øyefjær av jungelhane til sider • fibre av macawpapegøyens blågule halefjær til horn • svart lakk til hode Arbeidet begynner med at man surrer kroken. Deretter festes en smal, oval sølvtinsel som skal bli fluas tag (1). Hvis bindetråden er tynn, kan tin­ selen festes som vist på bildet, og surres over bindetråden. Er bindetråden forholdsvis tykk, surres den ikke under tinselsurringen. Tinselen surres 4-6 omgan­ ger til tag (2). Deretter surres bindetråden 2-3 mm framover fra tagen (mot høyre). Ved avslutningen av surringen fes­ tes gul flossilke (3). Flossilken surres bakover til tagen og deretter tilbake til bindetråden (4). Tråd som blir til overs, kappes. Til hale brukes en rett toppfjær av gullfasan, som bindes slik at den blir halvpar­ ten så lang som kroppen (5).

143

Fluebinding

Over toppfjæren, som del av halen, bindes fibre av krikkandfjær (6). Foran halen festes en fiber av svart strutseherl (7), som surres i omkring 2 mm lengde til et belte (8). Bindetråden føres så fram­ over til krokøyet, der man fester en smal sølvtinsel (9). Tinselen surres over hele krokskaftet bakover til beltet (10), slik at kroppen blir jevn. Foran beltet festes gul flossilke (11), som surres framover i omtrent to tredeler av krokskaftets lengde (12). Ved avslutningen av silkesurringen festes en grønn nak­ kefjær (13). Fjæren festes i spissen og kappes ikke. Den forreste delen av krop­ pen dubbes med grønt selhår (14). Dubbingen avsluttes slik at det foran blir plass til hack­ le, vinge og hode (15). Kroppen surres med glisne omganger av sølvtinsel (16). Tinselen festes med binde­ tråd, og overflødig tinsel kap­ pes (17). På den grønne nakkefjæren som skal bli kroppshackle, kan man «vende» fibrene slik at alle kommer på samme side av fjærskaftet (18). Deretter surres fjæren nøyaktig bak sølvtrådsurringen (19), slik at den blir beskyttet mot laksetennene. Fjæren festes med bindetråd og kappes (20). Foran kroppshacklet festes rotenden av en gul hanenakkefjær (21) og surres et par omganger slik at den dan­ ner et skulderhackle (throat) (22). Som undervinge festes 1520 fibre av kragefjær fra gullfasan (tippets) (23). Undervingen bindes slik at den strekker seg bakover omtrent til avslutningen av kroppen. Det skal være en såkalt seksjonsvinge som er satt sam­ men av forskjellige materi­ aler, regnet ovenfra og ned­ over: halefjær av gullfasan, vingefjær av påfuglhane og grønn, oransje og gul skulderfjær av svane eller gås. De forskjellige delene settes sam­ men slik at den neste fjæren,

144

20

Laksefluer

regnet nedenfra og oppover, alltid er litt lengre enn den foregående. Av hver materi­ altype brukes 2 eller 3 fibre (24). En vinge av samme type bindes også på den andre si­ den. Over hver av vingene bin­ des en strimmel av skul­ derfjær fra stokkand (brown mallard) (25), og på denne igjen en seksjon av skulder­ fjær fra krikkand (teal) (26), nesten like lang som undervingen. Overflødig vingemateriale klippes bort (27), og over vin­ gene, som topping, plasseres en rett toppfjær av gullfasan. Spissen av denne fjæren skal rekke til halespissen (28). Før man binder denne fjæren på, klipper man bort overflødige fibre fra fjærens rotdel, opp til punktet der den skal bindes til kroken. Det lønner seg også å klemme fjærens rot flat, og dessuten bør man med neglen lage et lite spor på fjærskaftet der bindetråden skal sitte. Langs vingens sider bindes en øyefjær av jungelhane (29). Man bør prøve å binde disse fjærene slik at de lett kommer i bevegelse når flua er i vannet. Langs vingens sider bindes stråler av de blågule halefjærene fra macawpapegøye som horn (30). Hornene skal ha samme lengde som vingen. Fibrenes rotender klippes bort (31), og deretter former man med bindetråd et hode av passende størrelse (32). Arbeidet avsluttes med en skjult knute, og tråden kappes. Hodet lakkes to eller tre ganger, slik at det blir glatt og holdbart (33).

10. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

145

Fluebinding

KJENTE LAKSEFLUEMØNSTRE Peuran yd (Hjortens natt) Tag: oval gulltråd, vinrød flossilke Hale: gullfasan topping Butt: svart strutsefjær (heri) Kropp: nederst x/i oransje floss, øverst Vi svart floss Ribb: oval gulltråd Kroppshackle: spraglet fjær av rype Skulderhackle: som kroppshackle Vinge: røde fjær av gullfasan, brunvatret stokkandfjær over, gullfasan topping over Sider: jungle cock-fjær Hode: svart lakk

Juutuan yd (Juutua-natt) Tag: Hale: Butt: Kropp: Ribb: Hackle: Vinge: Sider: Horn: Hode:

oval sølvtråd (lang tag) gullfasan topping svart strutsefjær (heri) svart flossilke flat sølvtråd svart hanefjær svart halefjær av orre med gullfasan topping over jungle cock-fjær fiolettfargete gåsefjærfibre svart lakk

Kummeli oval gulltråd rød brystfjær av gullfasan olivengrønn og brun selull (1 del grønn og 2 deler brun) Ribb: flat gulltråd med oval ditto ved siden av Kroppshackle: grå hegrefjær Skulderhackle: rød brystfjær av gullfasan Vinge: brunvatret stokkandfjær Hode: svart lakk

Tag: Hale: Kropp:

NB! Vingen skal være bundet lavt, og fjærens lysere rotende skal være synlig i fluenakken.

146

Laksefluer

Garry (Yellow Dog) Tag: Hale: Kropp: Ribb: Hackle: Vinge:

Hode:

oval sølvtråd og gyllen flossilke gullfasan topping, Indian crow svart flossilke oval sølvtråd perlehønefjær farget blå hjortehår farget røde med gulfargete bjørnehår over svart lakk

Lady Caroline Tag: Hale: Butt: Kropp:

Ribb: Hackle: Vinge: Hode:

oval sølvtråd gullfasan topping svart strutsefjær (heri) mørkerød flossilke (1/4), mørkebrun floss (2/4), mørkerød floss (1/4) oval sølvtråd over brun floss oransje, farget perlehønefjær brunspettet fjær av kalkunhale, med gull­ fasan topping over svart lakk

Thunder & Lightning Tag: oval gulltråd, gul flossilke Hale: gullfasan topping Butt: svart strutsefjær (heri) Kropp: svart flossilke Ribb: oval gulltråd Kroppshackle: oransje hanefjær Skulderhackle: perlehønefjær farget blå Vinge: brunvatret stokkandfjær, topping over Sider: jungle cock-fjær Hode: svart lakk

147

Fluebinding

Dusty Miller oval sølvtråd, gul flossilke gullfasan topping, Indian crow svart strutsefjær (heri) embossed sølvtråd (2/3), oransje flosssilke (1/3) Ribb: oval sølvtråd Kroppshackle: gul-olivenfarget hanefjær over oransje flossilke Skulderhackle: fjær av perlehøne Vinge: hvitspisset kalkunhalefjær, krikkandfjær, gul, rød og oransje gåsefjær, halefjær av trappe og fasanhalefjær, stjertandfjær og fjær av summer duck. Brunvatret stokkandfjær over. Gullfasan topping overalt Sider: jungle cock-fjær

Tag: Hale: Butt: Kropp:

Black Doctor Tag: Hale: Butt: Kropp: Ribb: Kroppshackle: Skulderhackle: Vinge:

Sider: Hode:

oval sølvtråd, sitrongul floss gullfasan topping, Indian crow rød ull svart flossilke oval sølvtråd vinrød hanefjær perlehønefjær gullfasan tippets, halefjær av gullfasan, røde, blå og gule gåsefjær, vingefjær av påfugl, lys kalkunhalefjær, krikkandfjær, summer duck-fjær med gullfasan topping over jungle cock-fjær rød lakk

Mar Lodge Tag: Hale: Butt: Kropp:

Ribb: Hackle: Vinge:

Sider: Horn:

148

oval sølvtråd gullfasan topping, jungle cock på siden svart strutsefjær (heri) embossed sølvtråd (1/3), svart flosssilke (1/3), embossed sølvtråd (1/3) oval sølvtråd droplet fjær av perlehøne gul, rød, blå svanefjær, vingefjær av påfugl, summer duck, brunspettet kalkunhalefjær, gullfasanhalefjær med topping over jungle cock-fjær blå macaw-fjær

Laksefluer

Jock Scott oval sølvtråd, gul flossilke gullfasan topping, Indian crow svart strutsefjær (heri) gul flossilke (¥2) tukan (topping) svart strutsefjær (heri) svart flossilke (l/2) tynn, oval sølvtråd over kroppens gule del, bred over kroppens svarte del Kroppshackle: svart hanefjær over svart flossilke Skulderhackle: spettet perlehønefjær Vinge: hvittoppet kalkunfjær, halefjær fra gull­ fasan (gullfasan nakkefjær), trappefjær, blå, rød, gul svanefjær, to fibre av påfuglens sverdfjær, krikkandfjær og brunvatret stokkandfjær over, topping overalt Sider: jungle cock-fjær Kinn: blå kingfisher-fjær Horn: blå macaw-fjær Hode: svart lakk Tag: Hale: Butt: Kropp: Slør (joint): Butt: Kropp forts.: Ribb:

Black Waverley Tag: Hale: Butt: Kropp: Slør (joint): Mellombutt: Kropp forts.: Ribb: Kroppshackle: Skulderhackle: Vinge: Sider: Horn: Hode:

oval sølvtråd, gul flossilke gullfasan topping, stjertandfjær svart strutsefjær (heri) nederst flat sølvtråd (’/2) gul fasanfjær svart strutsefjær (heri) embossed sølvtråd (¥2) oval sølvtråd svart hanefjær rød brystfjær av gullfasan, stjertandfjær foran svart halefjær av orre jungle cock-fjær blå macaw-fjær svart lakk

Silver Doctor Tag: Hale: Butt: Kropp: Ribb: Hackle: Vinge:

Sider: Hode:

oval sølvtråd, gul flossilke gullfasan topping, blå kingfisher-fjær rød ull flat sølvtråd oval sølvtråd lyseblå hanefjær, fjær av widgeon (brun­ nakke) eller gråspettet stokkandfjær foran fibre fra gullfasan krage (tippets), rød, blå og gul gåsefjær, trappe, påfuglvinge, lys, spettet kalkunhalefjær, krikkandfjær, summer duck-fjær med brunvatret stokk­ andfjær over, gullfasan topping overalt jungle cock-fjær rød lakk

149

Fluebinding

NORSKE LAKSEFLUEMØNSTRE Peer Gynt (konstruert av John Sand, Engerdal) rund sølvtråd, gul flossilke gyllen nakkefjær av gullfasan, crimsonrød, farget hanenakkefjær Butt: svart strutsefjær (heri) flat sølvtråd Kropp: oval sølvtråd Ribb: Kroppshackle: crimsonrød hanefjær Skulderhackle: spettet fjær av perlehøne brunspettet kalkunhalefjær, med brun­ Vinge: vatret stokkandfjær over Topping: gyllen nakkefjær av gullfasan jungle cock-fjær Sider: Horn: blågule fjærfibre fra papegøyehale Hode: svart lakk Tag: Hale:

Vi Menn-flua (konstruert av Olaf Olsen, Lærdal)

oval sølvtråd gyllen nakkefjær av gullfasan og rød, farget hanenakkefjær Butt: rød, farget strutseherl Kropp: svart flossilke Ribb: flat og oval sølvtråd Kroppshackle: rød, farget hanefjær Skulderhackle: svart hanefjær Vinge: svarte, røde og hvite gåsefjær strøket sammen Sider: jungle cock-fjær Topping: gyllen fjær av gullfasan Hode: rød lakk

Tag: Hale:

Tana (konstruert av en fangevokter på Vadsø fengsel etter annen verdenskrig)

Tag: Hale: Butt: Kropp: Ribb: Kroppshackle: Skulderhackle: Vinge: Sider: Topping: Hode:

150

flat gulltråd gyllen nakkefjær av gullfasan svart strutsefjær (heri) flat sølvtråd oval sølvtråd gyllengul hanefjær droplet fjær av perlehøne halefjær av amhurstfasan, relativt lang jungle cock-fjær gyllen nakkefjær av gullfasan svart lakk

Laksefluer

Dragen (konstruert av Erling Sand, Engerdal) Hale:

Kropp: Ribb: Vinge: Hackle:

på treblekrok, rødfarget polypropylengarn og oransjefarget Grey Squirrel ekornhalehår oransjefarget chenille svart swanundaze svart, farget hår av geit mørkebrun hanefjær

Slagbjørn (konstruert av Erling Sand, Engerdal)

Hale:

oransjefarget polypropy­ lengarn og rødt, farget hår av geit oransjefarget polypropy­ Tag: lengarn Kropp: mørk fiolett, farget flosssilke Ribb: oval sølvtråd Kroppshackle: brun hanefjær Fronthackle: mørk fiolett, farget hane­ fjær (foran vingen) Vinge: svart, farget hår av geit, 2 ganger krokenslengde Krok: streamerkrok

151

Kuler.

Selvbygging redskap

BYGGING AV FISKESTANG Å LAGE BALANSEPILK

RØRPILKER

154

162

164

Å LAGE WOBBLER

166

ANDRE BALSAARBEIDER

168

MONTERING AV FISKEGARN

HUBRO FOR KRÅKEJAKT

170

172

OMLADING AV RIFLEPATRONER KNIVER

183

173

Selvbygging av redskap

BYGGING AV FISKESTANG Stangbyggingens muligheter En sportsfisker som lager sin egen fiskestang, får i høy grad lønn for innsatsen, forutsatt at resultatet av arbeidet blir vellykket. Den økonomiske besparelsen vil kanskje ikke telle så mye for de fleste, men det kan likevel være verdt å merke seg at materialene til en stang, eller et fullt ferdig byggesett, i noen tilfeller kos­ ter mindre enn halvparten av hva en ferdig stang koster. Den som bygger selv, vil kunne få en stang som helt ut dekker de behovene og øns­ kene han har. For å ta et eks­ empel: Hvis man har ekstra store eller uvanlig små hen­ der, vil man sjelden finne en stang som ligger godt nok i hånden. Lager man derimot stangen selv, kan man forme et håndtak som passer. Stangbygging kan ikke bli en stabil vinterhobby som man vender tilbake til år etter år, ettersom det jo finnes grenser for hvor mange fis­ kestenger man trenger! Men man kan legge desto mer ar­ beid og omtanke i den ene eller de få stengene man lager. Hvis man gjør det, vil man få en stang som vil bli en kilde til glede, og som ofte er både bedre og penere enn et serieprodukt. Her i landet er det etter hvert blitt ganske mange som lager sine egne fiskestenger, særlig blant fluefiskere. Like­ vel er det en del nyttig materi­ ale som det fremdeles kan være vanskelig å få tak i. Men noen av de forretningene som selger utstyr for fluebinding, har et forholdsvis godt utvalg av materialer også for stang­ bygging. Ellers er det en del forretninger og postordrefirmaer i andre land, f.eks. Sve­ rige og USA, som utelukken­ de selger utstyr for stangbyg­ ging. I USA har hobbystangbyggerne til og med sin egen forening, som bl.a. gir ut et

154

blad som inneholder siste nytt på området. Hos oss burde stangbygging passe godt inn i fiskeklubbenes program, ikke minst fordi visse kunnskaper og ferdigheter på dette om­ rådet kommer vel med når en gammel og velbrukt stang trenger grundig oppussing og fornyelse. Den som sysler med stangbygging, vil snart oppdage at en brukket stang ikke skal kasseres, men tvert imot betraktes som et delelager når man bygger en ny.

Emnet De egenskapene som teller når det gjelder emner for kasteslukstenger, er det gjort rede for i bind 1, side 312-313, og beskrivelse av fluestangens egenskaper finnes i bind 3, side 172-173. Når man skal bygge sin første fiskestang, er det til stor hjelp om man i forretnin­ gen finner en ferdig stang av samme type som den man ak­ ter å bygge. Da kan man få prøvd stangen på forhånd og rett og slett plagiere den.

Ellers er det en fornuftig løs­ ning for nybegynneren å kjø­ pe et byggesett. Når man har skaffet seg et stangemne, starter man med å finne emnets rygg. På grunn av produksjonsprosessen er de fleste emner litt ujevnt ovale, slik at de på ett punkt kan være litt tykkere, og der­ med også stivere, enn ellers. Dette punktet finner man, som vist på bilde 1, ved å holde toppdelen i omkring 30 graders vinkel mot underla­ get, med toppen hvilende mot tommelfingerroten, mens man med den andre hånden roterer emnet samtidig som man gir et jevnt press. Stangemnets rygg vil man da kjen­ ne ved at stangen spenner oppover når man under roteringen kommer til dette punk­ tet. Den samme prosessen gjøres også med stangens rotdel. Da rotdelen er stivere, kan det være vanskeligere å finne ryggen her. Hvis du ikke finner den, er emnet så bra at det ikke spiller noen rolle. Ryggen er stangens kraf­ tigste punkt. Derfor er det best å montere stangen slik at

den ved kast og uttretting av fisk bøyes i ryggens retning. Dette betyr at ringene på flue- og haspelstenger, og også på kraftige havfiskestenger, bør plasseres på ryggsiden eller på nøyaktig motsatt side. På multiplikatorstenger plasseres ringene gjerne i 90 graders vinkel i forhold til ryggen, forutsatt at fiskeren bruker den vanlige teknikken med snellen ut til siden i for­ hold til kasteretningen. Om ringene skal monteres på ryggsiden eller på motsatt side, avhenger av retningen på emnets bøy. Ringer og snellefeste på flue- og has­ pelstenger prøver man å plas­ sere på emnets konvekse side, mens multiplikatorstangens snellefeste og ringer plasseres på den konkave siden. Det hender, som nevnt, at emnet er så jevnt at man ikke finner noen tydelig rygg. Da plasseres ringene slik at deres vekt vil påvirke utrettingen av stangen. Når man har funnet emnets rygg, markerer man den med et tusjmerke på en maskeringstape som man surrer om­ kring emnet, nær holken.

Bygging av fiskestang

Håndtak på fluestang Ettersom stangemnet er ko­ nisk, må delene i håndtaket som regel træs på plass fra den tynne enden av emnet. Arbeidet begynner derfor med håndtaket. På en fluestang sitter snellefestet ved rotenden. Etter­ som snellefestets indre dia­ meter er større enn stangens ytre diameter, oppstår det et mellomrom som må fylles ut. En vanlig måte er å lage en fylling av kork, det kan gjerne være vanlig flaskekork (2). Man borer hull i korkene og trær dem inn på en metallstang som er litt tynnere enn stangemnets rotende. Korkendene strykes med lim, og det hele settes i press, som vist på bilde 3. Særlig hvis man bruker epoksylim, bør man på forhånd stryke metallstangen med et stearinlys, så man ikke risikerer at korkene blir limt fast til stangen. Den samme framgangsmåten ved liming kan man også bruke når man skal lage håndtak som er sammensatt av flere korker. Man kan da øke strammevirkningen ved å for­ binde de to trestykkene med snorer som strammes ved tvinning, på samme måten som på gamle håndsager.' Når limet er tørket, bear­ beides korkemnet til det får en diameter som passer inn i snellefestet. Ved bearbei­ dingen bruker man først en grov fil eller rasp, deretter sandpapir. Overflaten kan gjerne være litt grov, etter­ som limet da sitter bedre. Av samme grunn kan man også bearbeide snellefestets inn­ side med en liten fil. Ved hjelp av en liten rundfil utvides hullet i korksylinderen slik at det passer til stangemnet. Man må ta hen­ syn til at stangen er konisk. I stedet for kork kan man bruke balsa eller liknende som emne i fyllingen (4). En meget enkel og like brukbar metode er å surre maskeringstape rundt stangemnet så det dannes sylindere av passende

diameter (5). Denne fram­ gangsmåten passer best til let­ te fluestenger, der snellefestet ikke blir utsatt for særlig store påkjenninger. Hvis stangroten er så grov at det ikke er behov for særlig stor fylling, kan man også fylle ut ved hjelp av en trådsurring. Snellefestet og fyllingen li­ mes på plass med et hurtigtørkende epoksylim (Super epoxy eller Rapid Araldit). Stangemnet må skyves helt ned i bunnen av snellefestet, da det ellers ikke vil tåle så stor påkjenning. For at snellefestet og stangringene skal få den riktige plasseringen i forhold til hver­ andre, må man passe på at snellefestet innrettes etter det

før nevnte merket som viser emnets rygg. Det er lettest å få gjort dette nøyaktig med snellen på plass i festet. For at resultatet skal bli best mulig, må man huske på å sentrere snellen nøyaktig i festet. Et ferdig formet stanghåndtak er overraskende billig, sammenliknet med løse korksylindere, og i et byggesett følger ofte et ferdig håndtak med. Alt man da trenger å gjøre, er å tilpasse håndtaket til stangemnet ved hjelp av en rundfil (6). Hvis man velger et ferdigkjøpt håndtak, går man imidlertid glipp av den fordelen det er å lage et indi­ viduelt tilpasset stanghåndtak. For at håndtaket ikke skal bli usentrert, er det viktig

at man bruker en fil som pas­ ser, og ellers må man under filingen alltid flytte filen like mye etter hvert filstrøk, f.eks. 1/8 omdreining. Hvis man ved et uhell filer for mye, slik at hullet blir for stort, kan man bøte på skaden ved å surre litt tynn tråd rundt emnet. Den delen av stangemnet som vil bli skjult inne i hånd­ taket, pusses med den fineste typen av sandpapir, og stry­ kes deretter med epoksylim. Deretter presses håndtaket på plass. På bilde 7 ser man en pyntesurring umiddelbart for­ an håndtaket. Surringen dek­ ker den ørlille glippen mellom stangemne og håndtak, og gjør samtidig tjeneste som feste for en krokfestering.

155

Selvbygging av redskap

Andre håndtak Vil man ha et individuelt for­ met stanghåndtak. passer det best å bruke kork. Man kan få kjøpt korksylindere med fer­ dig boret hull, laget spesielt for stangbyggere, i forskjelli­ ge dimensjoner. I de beste kvalitetene, såkalt champagnekvalitet, er fibrene fine, og de går på langs av korken (8). Vanlig flaskekork har der­ imot store fibre som går på tvers. Når man filer til en kork for å oppnå en spesiell form, avsløres det gjerne sto­ re hull. Disse kan fylles med en blanding av korkstøv og lim. Kork bør kjøpes i forret­ ninger som selger materiale til stangbygging, eller i en spe­ sialforretning for kork. Et behagelig håndtak for åpne haspelstenger, og som også passer til moderne meitestenger, er en rett korksylinder med to glideringer som gjør tjeneste som snellefeste (se bind 2, side 248 og bind 3, side 172). I begge ender av håndtaket kan man lage en avrundet fortykkelse for å holde på glideringene. De enkelte korkene som skal utgjøre håndtaket, num­ mereres ved hjelp av blyant. Deretter files hullet i korkene til det passer til stangemnet. Korkene tilpasses og limes til hverandre og til emnet, men de to ytterste korkene limes ikke på plass foreløpig. Når limet er tørket, bear­ beides håndtaket først med en rasp (9) og deretter med sand­ papir til festeringene for snel­ len glir tilstrekkelig lett. Rin­ gene settes så på plass (10), og de to resterende korkene li­ mes til endene av håndtaket. Disse korksylinderne, som nå har en større diameter enn håndtaket for øvrig, formes først med kniv eller rasp (11) og så med sandpapir. Hullet i korken i rotenden tettes med en tapp som skjæres ut av en vanlig flaskekork, og som si­ den kappes og slipes glatt (12). Av et gammelt håndtak med nedsenket snellefeste fra en kasteslukstang kan man lage et «nytt» håndtak som

156

passer nøyaktig til fiskerens egen hånd, som vist på bilde 13. Man borer hull usentrert i en passende mengde store korkbiter og limer dem på plass med epoksylim. Der­ etter formes håndtaket med

skjæring og sliping, til man har et resultat som vist på bil­ de 14. Da det er en større korkmasse på håndtakets un­ derside enn på oversiden, må man bore hullene i tilstrekke­ lig avstand fra sentrum.

Stangringer Stangringenes type, størrelse, antall og plassering byr på så mangesidige problemer at man ikke kan gi regler som gjelder uavkortet. Det sikres-

Bygging av fiskestang

te for en nybegynner er å ko­ piere en fabrikklaget stang av samme type som den man selv bygger. Hvis man har kjøpt et fullstendig byggesett, vil det også inneholde nøyaktige an­ visninger når det gjelder stangringenes plassering. Den som har tatt mål av seg til å bygge «sitt livs stang», bør ut­ prøve stangens aksjon med ringene på plass, men bare festet med tape. Først når man på denne måten har prøvd seg fram med plasse­ ringen, surres ringene endelig på plass. Selv om problemet med ringenes plassering er inn­ fløkt, kan det gis noen grove regler:

Hvis man bruker for få rin­ ger, vil belastningen på stangen bli ujevn, og stan­ gen vil bøye seg for mye. Hvis man bruker for mange ringer, vil stangen virke stiv, og snøret vil få friksjon mot mange flater i kastet, noe som fører til kortere kast. En ring for mye er til mindre skade enn en ring for lite, særlig hvis man bruker lette ringer av keramikk. Tunge ringer nedsetter stangens aksjon og fører til kortere kast. Mellomrommet mellom ringene skal øke fra top­ pen mot rotenden. På en stang med toppaksjon sit­ ter ringene tettere mot spissen enn på en stang med helaksjon. Ringer med én fot pas­ ser til lette flue- og haspelstenger, mens enderingen på en fluestang alltid skal ha to føtter. Enderingen på en haspelstang må ikke nødven­ digvis være stor, hvis bare ringens sentrum plasseres tilstrekkelig høyt (ring med lang fot). Enderingen på en kaste­ slukstang med nedsenket snellefeste skal være større jo bredere snellespolen er (multiplikatorsnelle). Jo

mer toppaksjon stangen har, desto større avstand kan det være mellom endering og snelle. Større avstand betyr også at enderingen kan være mindre. Før man fester stangringene, må de kontrolleres og eventu­ elt justeres. På bilde 15 ser man hvordan ringens fot kan være bøyd, slik at det er umu­ lig å få surret den skikkelig på plass. Skjeve føtter rettes ut slik at de på alle punkter be­ rører stangen (16). De fleste stangringer har en fot som er så tykk eller buet at den må bearbeides slik at bindetråden kan stige jevnt opp over fo­ ten. På bilde 17 bearbeides en stangringfot med fil, men ofte vil et bryne gjøre bedre nytte. Kanten av foten skal files skarp, men ikke knivskarp. Når stangen bøyer seg, vil ringfoten alltid bevege seg litt, og hvis foten da har en for skarp kant, kan bindetråden bli skåret over, og stangemnet kan få sår.

Surring Å surre fast en stangring er et arbeid som kan gjøres for hånd, men mange foretrekker å bruke et stativ som hjelpe­ middel. En enkel modell er vist på bilde 18. Stangen drei­ es i skår i sidene på en papp­ eske. Inne i esken ligger en tung bok som vekt. Rundt boken og stangen løper en stor gummistrikk som sørger for at stangen ikke roterer alt­ for lett. Tråden løper mellom to (eller flere) telefonkatalo­ ger, slik at den hele tiden hol­ des passe stram.

157

Selvbygging av redskap

158

Bygging av fiskestang

Hvis man driver mye med stangbygging, kan man koste på seg å bygge et stativ som vist på bilde 19. På dette stati­ vet, som bygger på en idé av Dale P. Clemens, roterer stangen på fire møbeltrinser, det vil si to på hver side. Av­ standen mellom trinsene kan reguleres fritt. For å holde stangen på plass er det mon­ tert et mykt gummihjul over hvert trinsepar. Disse gummihjulenes press kan reguleres. Bindetråden løper ut gjen­ nom trådstrammeren fra en gammel symaskin, som på dette mer avanserte stativet har overtatt telefonkataloge­ nes rolle. Men det må un­ derstrekes at mange erfarne stangbyggere foretrekker å rotere stangen i hendene, mens tråden kommer fra en trådholder, eller gjennom et par telefonkataloger. Når stangen holdes i hendene, kan vinkelen justeres hele tiden, slik at tråden kan legges tett og pent. Når man har funnet ut hvor stangringene skal plasseres, kan stedene markeres med smale strimler av maskeringstape. Deretter fester man også ringene med maskeringstape, som må være så smal at spissene på ringenes føtter stikker fram. Når stangringenes plassering er justert slik at de står på absolutt rett linje, kan selve surringen begynne. Man måler ut hvor lange sur­ ringene skal være, cg marke­ rer med tape hvor de enkelte surringene skal begynne (20).

Enden av bindetråden fes­ tes til stangen på motsatt side av ringfestet, og stangen drei­ es til tråden er kommet til punktet der surringen skal be­ gynne (21). Deretter surres tråden fem ganger oppå seg selv. Nå kan trådens begynnerende kappes med kniv el­ ler saks (22). Surringen fort­ setter ved at man dreier stan­ gen. Skulle det oppstå åpnin­ ger i surringen, justerer man straks ved å skyve med neglen (23). Hvis tråden ikke vil stige pent på foten, kan man først surre noen omganger litt len­ ger inne på foten og deretter presse denne surringen til­ bake mot spissen av foten. En forutsetning for at det ikke skal oppstå en glippe ved spis­ sen av foten, er at denne er filt skarp nok. Surringen avsluttes ved ro­ ten av foten. En skjult avslut­ ning lages på denne måten: Når det gjenstår omkring 8 omganger av surringen, leg­ ges en hjelpetråd over surrin­ gen, f.eks. en bit monofilament, i en løkke som blir lig­ gende under de siste surringe­ ne (24). Trådenden kappes og træs inn i løkken. Deretter trekkes tråden ut under de siste 8 omgangene (25). Til slutt kappes trådenden med en skarp kniv ved surreflaten (26), og stumpen skyves inn med tommelfingerneglen. Mange synes at operasjonen som er vist på bilde 26, er vanskelig. En annen og lette­ re metode er å gjøre tråd­ enden meget kort før opera­

sjonen på bilde 25. Man trek­ ker da i løkken til tråden kommer i klem mot surrin­ gen. Deretter klippes tråden av helt nede ved surringen. Et bestemt rykk i løkken trekker deretter trådenden inn under surringen, men ikke så langt at den stikker ut av surringen igjen. Når operasjonen er gjentatt på den andre foten, er stangringen ferdig surret. Surrin­ gen er passe stram hvis ringen så vidt kan beveges til riktig stilling før lakkingen. Innsikting av ringene foretas best ved at stangen plasseres slik at man kan se den ovenfra, med ringene på stangens un­ derside. Alle ringene skal da stikke like langt ut på begge sider av stangen. Er emnet utstyrt med hol­ ker av glassfiber (evt. karbonfiber), må de forsterkes med støttesurringer i et par centi­ meter bredde på begge sider av holken, ellers kan det lett oppstå sprekker. Man kan også lage surringer ved metallholker og helt nede på håndtaket. Toppringen kan man lime på med lim som løsner ved oppvarming. Da lar det seg lett gjøre å skifte ut en skadd ring. Bra til denne bruk er såkalt termoplastisk lim (27 og 28), men hurtigtørkende epoksylim kan også brukes. Hvis toppringen er slarkete, kan man surre stangspissen med tynn tråd før ringen sky­ ves på plass. Hvis toppringen derimot er for trang, må man

skaffe en ny. Man må ikke slipe stangspissen tynnere for å kunne presse på en toppring av feil størrelse. Hvis toppringens holk er av tykt gods, kan man begynne å surre fra kanten av holken og mot stangroten, og deretter surre tilbake mot holken igjen, slik at det blir to surrin­ ger oppå hverandre. Den andre surringen kommer da opp i riktig høyde, og over­ gangen til holken vil ikke dan­ ne et altfor bratt trappetrinn.

159

Selvbygging av redskap

Pyntesurringer Særlig i USA har stangbyggerne begynt å utstyre fiske­ stenger med stadig mer kom­ pliserte og fargeglade surrin­ ger. Det kan f.eks. brukes tråd i fem forskjellige farger, og dessuten gullfarget folie. Den slags staffasje blir litt for mye for en gjennomsnitts norsk sportsfisker. Men det går an å lage pyntesurringer som passer for en mer mode­ rat, norsk smak. Surringen begynner (f.eks. med hvit tråd) som vist på bildene 20-22, og fortsetter så ved at tråden føres i noen glis­ ne omganger til den andre si­ den av ringen, der den tapes fast og kappes (29). Deretter begynner man å surre med f.eks. en rød tråd, som føres til punktet for den hvite sur­ ringen (30). Etter fem omgan­ ger kan man så kutte den hvite tråden og den første enden av den røde (31).

Når man surrer en stangring med bare én fot, bør sur­ ringen absolutt fortsettes et stykke på den andre siden av ringen (32). Dette vil bidra til å gi ringen et bedre feste. Ettersom man her ikke kom­ mer til med neglen, kan sur­ ringen skyves på plass ved hjelp av en butt trepinne (33). Avslutningen lages på vanlig måte, slik at man får et slutt­ resultat som vist på bilde 34. Pyntesurringer kan også lages på en meget enkel måte ved hjelp av tusjpenner. På lys bindetråd kan man f.eks. farge et avsnitt av passende lengde i svart før man begyn­ ner surringen. På den måten får man en skarp og nøyaktig grense mellom fargene i sur­ ringen. Før man prøver denne metoden, må man bringe på det rene om fargene vil bli oppløst av lakken. Undersurringer brukes for å beskytte stangen, samtidig

som en slik surring er til pynt. Når man har bestemt plasse­ ringen av en ring med dobbelt fot, og surringens lengde er merket av og utmålt, surrer man med en tynnest mulig tråd over hele det avsnittet som skal ha surring. Stangringene plasseres så midt på den­ ne undersurringen, og ringen festes med vanlige surringer. Undersurringen blir altså syn­ lig mellom føttene på ringen. Hvis man ønsker det, kan man også la undersurringen fortsette på begge sider utenfor den egentlige surrin­ gen. Undersurringen beskyt­ ter stangmaterialet mot skraping av metallet i ringføttene. Dette kan være av stor betydning hvis det er en stang som bøyer seg sterkt, f.eks. en havfiskestang.

Lakkering Til slutt skal surringen lakkes. Lakklaget skal hindre at sur­

29

32

160

ringen løser seg opp, beskytte surringen mot slitasje og bi­ dra til å holde ringene på plass. Moderne stangmaterialer er så omhyggelig behand­ let at det ikke lønner seg å lakke hele stangen. Et slikt lakklag vil bare bidra til å øke stangens vekt. Arbeidet med å lakkere stangen bør utføres i et rom der det er lite støv, bl.a. fra tekstiler, og dessuten jevn temperatur og fuktighet. Hvis tråden virker håret, kan man gi surringen en glattere over­ flate ved å holde en brennen­ de fyrstikk over - ikke under noen omstendighet under sur­ ringen. Stangen må ikke skra­ pes ren, ettersom det da kan oppstå statisk elektrisitet, som trekker til seg støv. Mest holdbar er tokomponent epoksylakk som er spesi­ elt beregnet for stangsurrinr ger. Lakk av denne typen kan av og til være å få her i landet,

Bygging av fiskestang

og den føres vanligvis av spe­ sialforretninger i Sverige. En slik lakk tørker raskt, og det er derfor ikke særlig fare for at den skal samle støv. Båtlakk tåler både vann og slitasje, og også slike lakktyper kan brukes på stangsurringer. Ettersom en fiske­ stang bøyer seg kraftig, må lakken være smidig og elas­ tisk. Om lakken har disse egenskapene, kan man kon­ trollere på forhånd. Man stry­ ker den på aluminiumsfolie, og når lakken er tørket, utset­ ter man folien for bøying og krølling. Hvis lakken ikke brister, er den velegnet for formålet. Alle typer stanglakk har imidlertid en ulempe: Vanlig, lys bindetråd blir gjennomsik­ tig eller nærmest usynlig un­ der påvirkning av lakken. En løsning på dette problemet er å bruke en spesiell type bin­ detråd som beholder farger

11. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

(ncp-tråd = no color preserver-tråd), eller en slags lakk (color preserver) som hindrer at det oppstår fargeforandringer i den underliggende trå­ den. Det finnes ikke opplys­ ninger om fargebestandighet på de bindetrådtypene som selges her i landet, i alle fall ikke foreløpig. Men de fleste tråder trenger color preserver hvis man vil at de skal behol­ de den opprinnelige fargen. Det kan oppstå problemer, f.eks. leverer en produsent en pakning som inneholder en tråd som mister fargen, og en lakk som får fargen til å for­ svinne fullstendig. På bilde 35 er tråd fra en slik pakning surret på stan­ gen. Lengst til venstre ser man hvordan surringen tar seg ut før lakkering. Den nes­ te surringen er lakkert med engelsk mattlakk, som beva­ rer fargen omtrent uforand­ ret. På den neste surringen

ser man hva som hender når man bruker lakken som følger pakningen. Den lyse tråden er blitt nesten gjennomsiktig. De fleste mener at dette er mindre pent, men det er også mange som ønsker denne ef­ fekten, og velger tråd ut fra hva de vet om hvordan den ferdige surringen vil se ut uten color preserver. For­ delen er at denne framgangs­ måten gir en mer solid sur­ ring. Surringen helt til høyre er behandlet med samme lakk, men først har den fått to lag color preserver, noe som langt på vei har hindret at den hvite fargen blir borte. Hvis man på forhånd vil gjøre seg opp en sikker me­ ning om hvordan lys tråd vil ta seg ut etter lakkering, har man bare én utvei: Man må foreta en prøve med en sur­ ring på en trepinne med sam­ me farge som stangen. Hvis fargen forsvinner, og man

ikke liker det, lønner det seg å bruke et par strøk av en color preserver. I tillegg til eventuell color preserver må man bruke minst to lag lakk på surrin­ gen. I prinsippet gjelder at flere tynne lag er bedre enn et tykt. Særlig på store surringer er det bra å stryke lakken ut med fingeren (36). Da redu­ serer man faren for lakkbobler. Til slutt kan man signere mesterverket og kanskje skri­ ve stangens navn og andre opplysninger ved rotenden. Hvis det på stangemnet finnes et firmanavn som man helst vil ha bort, kan man fjerne det ved å pusse forsiktig med stålull. På den matte flaten kan man så skrive sitt eget navn eller initialer, og eventu­ elt andre opplysninger, med vannløselig tusj. Deretter leg­ ges et par strøk av en beskyt­ tende lakk over skriften.

161

Selvbygging av redskap

Å LAGE BALANSEPILK Form De fleste balansepilker på markedet er støpt i bly, ikke i tinn, som er et bedre egnet materiale til denne bruk. Men dette kan man bøte på ved å støpe sine egne pilker. Som materiale i formene brukes for det meste gips, og en god gipsform holder til en mengde pilker. Andre typer av støpe­ former er også forsøkt, til dels med godt resultat, bl.a. potet, leire og myk aluminium. Det viktigste er at formen tåler varmen fra det flytende me­ tallet, og at støpemassen ikke setter seg fast i formen. Man trenger en eske eller et lokk, ca. 5 x 10 cm, av et materiale som tåler vann. Høyden trenger ikke være mer enn 1 cm, men hvis esken er dypere, får man en form som varer lenger. Gipspulver blandes i ca. 1 desiliter vann. Mengden av gipspulver i blandingen er til­ strekkelig når gipsen blir lig­ gende som små øyer på over­ flaten når man blander. Den siste omrøringen må gjøres særlig omhyggelig, slik at det ikke blir luftbobler i blan­ dingen. Gipsen helles så i es­ ken (1). Pilken man vil lage avstøp­ ninger av, legges så ned i stø­ peformen med ryggsiden ned (2), og selvsagt uten løs hale og kroker. Pilken kan ligge en ørliten tanke under gipsoverflaten, men det må ikke kom­ me gips oppå den. Hvis man ikke bruker modellpilk når formen lages, lar man gipsen tørke i 10-20 mi­ nutter. Selv om tørketiden skulle vare enda lenger, vil gipsen fortsatt være så myk at den lett kan bearbeides med kniv eller en trepinne. Ved hjelp av passende redskap kan man nå forme den pilken man senere ønsker å støpe. Arbeidet må gjøres omhygge­ lig og nøyaktig, slik at pilken får den riktige formen og ba­ lansen. Der pilkens snørefes-

162

te skal sitte, lages et lite skår i gipsen, litt dypere enn det skal være på det ferdige pro­ duktet. Til slutt lages spor til pilkens stammetråd. Ved hjelp av disse sporene reguleres trå­ den på plass, og man kan ta fatt på støpingen. Som stam­ metråd brukes ståltråd eller pianotråd med en tykkelse på omkring 0,5 mm.

Støping Blyet eller støpetinnet varmes opp i en øse som er utstyrt med et hellespor på den ene siden. Stammetråden gjøres ru og strykes med saltsyre el­ ler loddevæske. Deretter fes­ tes den til endene på støpefor­ men, f.eks. med tape (3). Når tråden er på plass, kommer turen til selve støpin­ gen. Det varme metallet hel­

les raskt opp i formen (4), mens man hele tiden er på vakt så man ikke heller opp for mye. Med litt trening kan man i denne fasen avgjøre hvor rund pilkens buk skal bli (5). Støpen stivner på noen sekunder, og ikke lenge etter

kan man løfte pilken opp med en tang og legge den til kjø­ ling. Kanter, ujevnheter og overflødig støp skjæres bort med en kniv eller en fil (6). For å jevne ut støpen kan man også bruke den varme bunnen på støpeøsen.

Å lage balansepilk

Finish Den nystøpte pilken kan ma­ les som en wobbler. Foreløpig bør man la trådene være ret­ te, slik at man kan presse en av endene ned i et porøst un­ derlag. Pilken kan da stå fritt under maling og tørking (7).

Når malingen er avsluttet og tørr, skal pilken utstyres med hale. Til en hale av hår er ekornhår et passende ma­ teriale, men man kan også bruke hår av grevling eller ape. Å binde går lett hvis man har en bindestikke, som på

bildet, eller en annen form for skruestikke. Hårene klippes løs fra ekornhalen eller skinnet etter at man har samlet en passen­ de bunt mellom fingrene. Hå­ rene kappes helt nede ved ro­ ten, og for korte hår blåses

bort. Deretter surres hårene på plass i ståltråden i pilkens bakre ende (8). Hvis man ikke har bindetråd, kan også tynn sytråd brukes til surrin­ gen. Er man ikke fornøyd med fargen på halehårene, kan de friskes opp med tusj. Til en balansepilk kan man også lage hale av plast. Man bruker da tynn, stiv plast av den typen som brukes til neseskiver på wobblere. Et plaststykke av passende leng­ de og bredde skjæres ut. Ski­ ven varmes opp og plasseres deretter i skruestikken og bøyes i 90 graders vinkel. Endelig tilpasser man skiven med kniv, og limer den på plass med tokomponentlim. Haleskiven kan farges rød el­ ler oransje med maling av den typen som brukes til fargekroker, og lim. En brukbar, men mindre varig farge får man med tusj. Begge ender av stammetråden bøyes opp så de kan gjøre tjeneste som kroker. Deretter files trådendene spisse. Pil­ kens bevegelser i vannet kon­ trolleres i et badekar. Eventu­ elle justeringer kan foretas ved at man vrir senefestet. Den beskrevne metoden brukes på balansepilker som skal ha kroker uten mothake i hver ende. Om man ønsker at pilken skal ha kroker med mothake, settes det inn ferdi­ ge kroker i stedet for ståltråd. Ståltråden kuttes da så endene ligger inni kroppen. Videre må det lages grop i gipsen i hver ende av pilkekroppen, slik at krokbuene og -spissene får plass. Det kan også monteres tre­ delt krok under buken på balansepilken. Da må det legges inn en tråd med bøy midt på buken, slik at en slukring kan festes til denne når pilken er gjort nesten ferdig.

163

Selvbygging av redskap

RØRPILKER Hvis pilkens form ikke spiller noen avgjørende rolle, kan man lage en pilk av en rørstump. Alt som trenges for å gi røret en brukbar form, er en baufil og en hammer. En slik enkel pilk kan være meget brukbar både til fiske i salt­ vann og til abborpilking, hvis man bruker rør i mer be­ skjedne dimensjoner. Hvis man ikke liker materi­ alet i røret, kan man pynte på det med maling eller tusj. Passende maling får man av farger for fargekroker ved å blande maling eller fargepulver i lim. Den endelige make­ up foretas ved hjelp av en filt-

164

penn i ønsket farge. Til fiske etter torsk og lake må man ha ganske store og tunge pilker. Passende mate­ rialer og verktøy er:

10-15 mm tykt rør av kop­ per, messing eller alumi­ nium tinn (bly kan også brukes) forniklede kroker (til lake enkeltkroker i størrelse 8/0-10/0, til torsk treblekroker i en størrelse som står i forhold til pilkens størrelse) skruestikke loddelampe, eller eventu­ elt et lite turkokeapparat baufil tang støpeøse

Torskepilk Man sager av en rørbit av øns­ ket lengde, og den ene enden (pilkens nedre ende) skjæres skrå (1). Deretter settes røret fast i skruestikken, og man hamrer eller klemmer den andre enden litt flat, mens pil­ kens nedre ende forblir rund. Som festelenke for snøret plasseres i pilkens øvre ende et avkappet krokskaft, eller man lager et øye av f.eks. messingtråd. Tråden skal løpe gjennom hele pilken, slik at man av den samme tråden også kan lage øye for krokfeste (2). Enden hamres eller presses ytterligere sammen slik at det blir minst mulig åpning. Røret spennes så fast

i skruestikken med den bakre enden pekende på skrå opp­ over, slik at den skrå endefla­ ten kommer i omtrent vann­ rett stilling. Deretter varmes røret opp, og smeltet tinn helles ned i røret (3) til det er fullt. Når tinnet er herdet, kan man gi pilken en finish ved hjelp av hammer eller fil, og endelig male den, f.eks. med sølvfarge som brukes til bilfelger. Hvitt kan også brukes. Et strøk med klar lakk beskytter malingen. Til slutt festes kro­ ken ved hjelp av en krokring. Når man først er i gang med dette arbeidet, bør man lage flere pilker, gjerne i forskjel­ lige vekter, fra 50 til 260 gram.

Rørpilker

Bildet viser rørpilker av kopperrørfylt med tinn eller bly. Vekten kan reguleres med leng­ den, eller det kan brukes tykkere/tynnere rør.

Blyfylt rørpilk med skrå ender Man skjærer røret på skrå (1) i begge ender, slik at de to kuttflatene er parallelle. Rø­ ret settes så skrått fast i skrue­ stikken, slik at den nedre kuttflaten ligger an mot en stålplate eller liknende. Smel­ tet bly (tinn) helles så ned i røret til det er fullt (3). Når røret har kjølnet, bores det hull til store slukringer i hver spiss. Med en fil gjøres endene jevne. Så kan man male eller lage annen finish. Deretter træs ringene på, og det festes en tredelt krok til den ene. Kroken kan være forsynt med rød gummi eller fargede hår (garn).

I bakenden plasseres to kroker med avkappet øye. Krokskaftene skal på forhånd bearbeides så de får en ru og ujevn overflate. Med hammer bankes rørenden ytterligere sammen for å gi krokene bed­ re feste og for at minst mulig støp skal renne ut (5). Før man heller tinnet inn, kan røret oppvarmes, hvis man ikke bruker særlig varm

støp. Krokene holdes på plass med tang, så de ikke forsky­ ver seg før tinnet størkner. Til slutt justeres krokene slik at de står ut til sidene, og skjerpes med bryne. Det er ikke nødvendig å lage noe trådøye for senen, ettersom det gjør samme nytten å bore et hull der man plasserer en ring. Pilken gis så en finish med hammer. Særlig bør man passe på å hamre ut eventuel­ le skjevheter til siden. Pilken males, gjerne i hvitt.

Dansende lakepilk Arbeidet utføres som for lig­

gende lakepilk, bortsett fra plasseringen av krokene. Man bruker fire enkeltkroker med avkappet krokøye. To av kro­ kene plasseres på hver sin side av den flatklemte rør­ enden, slik at spissene peker rett ut til sidene. De to andre krokene settes fast midt i den flatklemte rørenden, slik at krokspissene peker rett ut på tvers av åpningen (6). Disse to krokene skal skyves om­ kring 1 cm dypere inn enn de to sidekrokene. Alle krokene skyves omhyggelig på plass med en tang, og åpningen klemmes ytterligere til. Takket være krokenes plas­ sering og forskjellige lengde, svinger denne pilken fram og tilbake under bruk (7). Pas­ sende lengde på en slik pilk er 8-15 cm.

Liggende lakepilk Man sager av en passende lang rørbit, f.eks. 20 cm. Rø­ ret hamres flatt, den bakre enden litt flatere enn fram­ enden (4). Samtidig sørger man for at pilken blir svakt buet. Det må være en viss åp­ ning i rørenden, av hensyn til støpingen.

165

Selvbygging av redskap

Å LAGE WOBBLER En wobbler eller sluk koster ikke all verden, og man kan med god grunn reise spørsmå­ let om det i det hele tatt løn­ ner seg å lage den slags red­ skap selv. Men da skal man være klar at det her slett ikke i første rekke er snakk om øko­ nomi. Ved å lage sluker og wobblere selv lærer man grunnprinsippene for kon­ struksjonen, man lærer om materialbruk, man lærer å forstå redskapens bevegelser i vannet og mye annet. Og det man lærer, får man nytte av senere bl.a. når man skal reparere kjøpewobblere, trimme fabrikknye produkter og gjøre små endringer og justeringer. Hva man disponerer av verktøy og materialer, og selvsagt hvor netthendt man er, setter grenser for hva slags produkter man kan framstille. Men mye kan oppnås med enkle midler. Og selv om den første wobbleren man lager, ikke blir helt vellykket, vil allerede den andre og tredje bli atskillig bedre, og arbeidet vil gå langt raskere unna etter hvert.

Materialer Balsa er lett å bearbeide og lett å få tak i. Det er bløtt, lett i vekt og tilstrekkelig sterkt som kroppsmateriale. Forut­ setningen er bare at man gir wobbleren en solid overflate­ behandling, og at kroppen er forsterket inni. Andre lette tresorter som med fordel kan brukes, er or og osp. Rødfuru som er godt tørket, er et godt materiale. Dette treslaget har heller ikke så lett for å trekke vann, selv om wobbleren skulle få noen skrammer i lak­ ken. Mange typer av plast gir godt wobblermateriale, og redskapsindustrien bruker i dag også hard skumgummi. De letteste wobblerne lages nå av plast. Det aller letteste, men nærmest forhistoriske

166

wobblermaterialet er imidler­ tid furubark. Til framstilling av wobblere trenges også metalltråd. Best er en lett bøyelig alumi­ niumslegering. Også kopper­ tråd og tråder av andre typer

av rustfritt metall kan brukes. Forutsetningen er bare at trå­ den lett lar seg bøye med det verktøyet man har til rådig­ het. Trådtykkelsen velges etter wobblerens størrelse og kravene til styrke. 0,6-1,0 mm er som regel passende. Hurtigtørkende tokomponentlim anbefales. Det bru­

kes både til å styrke konstruk­ sjonen innvendig og til liming av delene. På grunn av at det lar seg slipe, brukes dette li­ met også til overflatebehand­ lingen. Maling i forskjellige farger hører også med. Hurtigtør­ kende hobbymalinger på sprayboks er praktiske, selv

Å lage wobbler

om det blir dyrt hvis man vil ha et stort fargeutvalg. Billakk og emaljemaling i små bokser gjør nytten, og man kan også pynte wobbleren med farger i tusj. Hvis man bruker spraylakk til overflatelakkeringen, risikerer man at ulike fargestoffer rea­ gerer med hverandre, med

det resultat at fargene ikke tørker, og at malingen gråner og sprekker. Derfor bør all maling og lakk som skal bru­ kes, prøves ut sammen på for­ hånd. Til behandling av over­ flaten passer båtlakk og all round-lakk, ved siden av lim. Som styreskje på wobble­ ren brukes en liten plate,

helst av messing. Men også rustfritt stål er bra, hvis man har redskap som kan bear­ beide et slikt materiale. Det enkleste er å bruke en sterk, klar plastskive, 1-1,5 mm tykk. Før man kjøper plasten, bør man forvisse seg om at den har de rette egenskapene. Plasten må ikke briste når man bøyer den ved værelsestemperatur. Mange plast­ materialer kan bøyes og be­ holde bøyene etter oppvar­ ming i varmt vann eller nær ild.

Framgangsmåte Man tar utgangspunkt i en balsabit, litt større enn den ferdige wobbleren. Med penn tegner man opp på overflaten den form wobbleren skal ha (1). Deretter former man balsaen med en skarp kniv. Sym­ metrien kontrolleres. Der­ etter sliper man med sand­ papir, mens fasongen stadig kontrolleres. Kroppen slipes litt smalere enn den ferdige wobbleren skal være. Med baufil skjærer man et skår på langs av buksiden og omtrent halvveis gjennom kroppen (2). Skåret rengjøres. Kroppstråden bøyes til med tang, eller ved hjelp av en «sjablong», der det er slått ned spiker ved de punktene der tråden skal bøyes. Tråden tilpasses (3) mens den formes med tangen. I den bløte ved­ en kan man om nødvendig gjøre sporet dypere ved å presse. Etter tilpasningen fjernes tråden fra sporet, som fylles omhyggelig med f.eks. tokomponentlim. Tråd og even­ tuelle vekter presses ned i sporet, og alt overflødig lim fjernes (4). Samtidig kan man utføre grunning med det sam­ me limet, gjerne blandet med fargestoff. Her kan det f.eks. brukes titandioksid eller lys emaljemaling. Wobbleren henges til tørk, og eventuell siging kontrolleres. Under tørkingen kan man også la den utstikkende trådenden gjøre tjeneste som pigg og

plassere wobbleren på et balsastykke (5). Når kroppen er tørr, slipes den jevn. Deretter trenges det muligens enda en grun­ ning. Malingen begynner med at man sprayer eller stryker maling på kroppssidene, gjer­ ne et stykke inn på buk- og ryggside. Hvis malingen er blandet med tokomponentlim, får man en jevn overgang mellom de forskjellige farge­ ne ved å fortynne malinglaget i limets utspredningsfase. Når man maler med spray, kan man få fram prikker eller stri­ per langs kroppssidene ved hjelp av en pappsjablong (6). Slukens forreste del rengjøres og slipes til for tilpasning av styreskje. Hvis styreskjeen skal plasseres på wobblerens hals, lages et hakk med bau­ filen. Et passende plaststykke skjæres ut og formes med tan­ gen, eventuelt etter oppvar­ ming (7). Den delen av skiven som blir skjult inne i wobble­ ren, gjøres ru, for at limet skal feste bedre. Skiven til­ passes og limes eventuelt mid­ lertidig på plass. Når man har funnet den riktige stillingen, limes styreskjeen fast med tokomponentlim. Overflaten sluttbehandles. Wobbleren dekkes med et lag lim eller flere lag lakk, og krokene monteres (8). Beve­ gelsene kontrolleres i vann. Justeringer kan først og fremst gjøres ved å endre sty­ reskjeen.

167

Selvbygging av redskap

ANDRE BALSAARBEIDER Balsa kan brukes til mange forskjellige hjelpemidler som fiskeren trenger. Det finnes også andre trematerialer som er lette i vekt og enkle å bear­ beide, først og fremst osp og or. Hardere tresorter, som einer, malmfuru og det tradi­ sjonelle duppmaterialet, eple­ tre, er atskillig tyngre å ar­ beide med. Til mange slags bruk passer også både harde og porøse akrylstoffer, men de er vanskelige å få tak i.

Pinnedupp Nødvendige materialer hjelpemidler er (1):

og

- et stykke balsa, 8-10 mm tykt - bambuspinner (selges som grillstikker), ca. 25 cm lange - et par plastrør, diameter 6-7 og 2-3 mm - tokomponentlim (hurtigtørkende) eller annet vann­ bestandig lim - maling etter egen smak - klar, vannløselig lakk - en meget skarp kniv - sandpapir nr. 0-2 - bormaskin/drill (nyttig, men ikke nødvendig)

Man kapper først en bit balsa av ønsket størrelse. Balsaen skjæres til med kniv til man har fått fram noenlunde den formen duppen skal ha, men den nedre enden skal på dette stadiet være forholdsvis tykk. Enden på en bambuspinne spisses og stikkes 3-5 cm inn i balsaen. Hvis bambuspinnen er kantet, kan man dreie den mens man skyver den inn i treet. Da reduserer man faren for at balsaen spren­ ges. Bambuspinnen trekkes ut av hullet. Med enden av pin­ nen fylles hullet med så mye lim som mulig. Pinnen skyves så helt inn, og limet tørker i 10-15 minutter (hurtigtørkende tokomponentlim). Deretter gir man duppens

168

nedre ende den endelige form. Bearbeidingen avslut­ tes med sandpapir. Man får et jevnt sliperesultat ved å holde pinnen i den ene hånden og dreie (2). Hvis man lager mange dupper under ett, er det en fordel å bruke drill. Pinnen festes på drillen, som roterer med lav hastighet mens slipingen utføres. Sand­ papir har stor effekt på balsa, så emnet bør være nokså tykt når slipingen tar til. Duppen males i iøynefal­ lende farger, men underdelen bør ikke ha noen farge, da blir den mindre synlig for fis­ ken (3). Duppens spiss, altså den øverste delen, kan ha en sterk farge. Man kan bl.a. bruke fluorescerende farger, beregnet for fargekroker, blandet med limoppløsning. Til slutt lakkeres duppen minst to ganger, helst med vannløselig lakk, slik at over­ flaten blir absolutt vanntett. Det lønner seg å lage serier på 5-10 dupper under ett. Når man først har gjort det hele klart og åpnet limtuber og lakkbokser, koster det ikke noe særlig merarbeid å be­ handle mange dupper under ett, i forskjellige størrelser og typer. I bind 2, side 250-252, beskrives forskjellige dupptyper og -farger nærmere. Hvis man ønsker at duppen skal virke etter glideprinsippet, kan man på duppens øvre del presse inn et ståltrådøye eller en avkappet krokstamme med øye. På nedre del av duppen presser man inn et av­ kappet krokskaft der øyet er

bøyd i rett vinkel med skaftet. Krokøyets størrelse velges ut fra hva slags stoppere man vil bruke på snøret.

ler helst en liten og lett snelle som man f.eks. kan lage av en snørespole. Materialer og redskap som man trenger, er:

Lett pilkestikke Særlig hvis man bruker miniatyrpilk, er det en stor fordel å ha en lett pilkestikke. Med en slik stikke vil man lett kjenne pilkens bevegelser i fingertup­ pene og registrere den minste antydning til bitt. Det er sær­ lig konkurransepilkere som hittil har vist interesse for de helt lette pilkestikkene. Det viktigste er at stikken har lav vekt, og at spissen er stiv. Som snøreholder kan man bruke to faste pinner, el­

- et stykke balsa, tykkelse 1,5-2 cm, lengde ca. 20 cm - en liten bit furu el.l. - ståltråd eller pianotråd, tyk­ kelse 1,2-1,5 mm - eller massiv glassfiber fra en stangtopp - tokomponentlim - klar lakk - kniv - sandpapir - knipetang eller annen tang til bøying og kapping av metalltråd

Andre balsaarbeider

Arbeidet begynner med at man spikker emnet til med kniv, mens man hele tiden passer på å tilpasse formen til sin egen pilkehånd. En svakt buet bakre del passer for pilkere som holder tommelen oppe på stikken. Der tretappene eller snellen skal sitte, lar man emnet være litt tykke­ re. Etter forming med kniv slipes det med sandpapir (4). Snørepinnene lages av furu eller annet tremateriale som er hardere enn balsa. Pinnene skal være forholdsvis brede, slik at snøret ikke bukter seg og blir presset sammen. Det hjelper også å gi pinnene godt avrundede kanter. Med en skarp knivspiss eller et bor lages hull i balsaen til pinne­ ne. Hullene gjøres litt større enn pinnenes tverrsnitt. Pin­ nene skal stå helt loddrett, slik at snøret løper lett av. I den forreste pinnen lages et V-formet hakk i toppen. Hak­ ket, som skal brukes til å låse snøret ved behov, bør være dypt, men ikke så dypt at pin­ nen sprekker! I enden av pianotråden el­ ler ståltråden som skal bli spiss, bøyer man til et øye ved hjelp av tangen. Under denne operasjonen passer man på å ikke lage hakk eller riper som snøret kan sette seg fast i. Brukes tupp av massiv glassfiber, slipes denne, om nødvendig, tynnere mot tup­ pen ved hjelp av sandpapir. Ytterst surrer man på en toppring, og surringen lakkes. Lengden på trådspissen kan tilpasses ved at man presser tråden kortere eller lenger inn i stikken. Men den må presses minst 3-4 cm inn. Lengden er avhengig av hva slags pilker man vil bruke, men som regel passer det med 8-12 cm. Ved å presse tråden ut og inn sør­ ger man for at hullet blir merkbart videre enn trådtyk­ kelsen, og ytterst kan hullet utvides til en åpen grop. Hen­ sikten med dette er at det skal bli plass til mye lim som for­ sterker det hele. Man bruker tokomponent-

lim. Mens limet tørker, kan man benytte anledningen til å finjustere furupinnene. Det er grunn til å lime to ganger, ettersom det første limet som strykes på, trekker seg litt inn i treet og fyller små sprekker. Ved overgangen mellom spis­ sen og håndtaket kan man styrke sammenføyningen ved å stryke på en ring av lim (5). Til slutt gir man stikken minst to lag lakk. Hvis man vil gjøre det ekstra fint, kan man før lakkeringen utstyre stikken med egne initialer. For å kunne ta inn snøret hurtig og ha mulighet for å kjøre stor fisk velger mange å sette snelle på stikken. Her passer en liten snørespole ut­ merket. Underlaget for denne må være jevnt og hardt. Best resultat oppnås ved å lime en tynn plate av hard ved oppå balsakroppen. En spoleakse festes så med tokomponentlim. Som akse kan brukes en del av et hult glassfiberrør fra en brukken stang. Det tilpas­ ses så en propp som går ned i røret, og som låser spolen. Dermed kan spolen tas av raskt om snøret kommer un­ der denne. Til sveiv kan også brukes en tynn del fra en stangtupp eller noe annet lett og sterkt. Denne delen limes fast med tokomponentlim i en vinkel inntil kanten på spolen. Even­ tuelt bores det hull til feste. På en stikke med spole bør det monteres snørefører like inntil spolen for å unngå snøresurr. Her kan det brukes en binders som vris til og kut­ tes. Endene stikkes ned i bal­ saen, og det limes.

håndflaten, der man raskt får trædd på det antallet lar­ ver man trenger, mens resten straks helles tilbake i futte­ ralet før de rekker å fryse. Futteralet oppbevares i en varm lomme. I tillegg isolerer balsaen godt mot kulden, og cellulosen i balsaen kan dess­ uten tjene som nødproviant for larvene. Nødvendig materiale og redskap er:

- en balsabit tatt fra et endestykke, lengde 5 cm - flaskekorker, diameter i den tynneste enden ca. 2 cm - et ca. 20 mm bor - kniv

I balsaen bores ca. 4 cm dype hull. Bunnen må være minst 1 cm tykk. Hullene bores i treets fiberretning, slik at av­ standen mellom dem blir 1,52 cm. Etter at man har boret så mange hull som det er plass til, kløyver man hullene fra hverandre slik at det på hver del blir en avstand på omtrent 1 cm fra hullet til hjørnene. Futteralene ferdigbehandles med kniv. Finner man svake punkter, kan man surre med tape. Deretter settes korken på plass. Før futteralet tas i bruk, kan det fuktes inni. Man kan også legge inn en liten, fuktet skumgummibit sammen med larvene.

Larvefutteral I kulde kan det by på proble­ mer å finne fram mark, maggots og fjærmygglarver fra poser og oppbevaringsbokser. En praktisk løsning er å opp­ bevare agnet i små futteraler av balsa (6) der det er en viss fuktighet og plass for 20-30 fjærmygglarver. Når man har bruk for lar­ ver, helles hele innholdet i

169

Selvbygging av redskap

MONTERING AV FISKEGARN Til fiskegarnmontering bru­ kes i dag to metoder, tradisjo­ nell håndmontering, hvor man mer eller mindre følger de samme prinsipper som dannet utgangspunkt for de aller første fiskegarn, og maskinmontering, hvor linene sys til garnet med spesiallagde industrisymaskiner. I den se­ nere tid har maskinmontering tatt over en stadig større an­ del av den totale fiskegarnproduksjonen. Etter hvert som det skjer generasjons­ skifter, er det stadig færre som behersker kunsten å montere et fiskegarn. Men alle som fisker med garn, bør kjenne til monteringsteknikken, da prinsippene for dette alltid må anvendes under mindre eller større reparasjo­ ner. For svært mange har det også stor betydning at man kan lage fangstredskapen slik man selv mener den bør være. I tillegg vil man også lettere og mer faglig kunne vurdere et garn før anskaffelse. Til rent yrkesfiske fra stør­ re fartøyer brukes i dag stort sett bare maskinmonterte garn. Det er her snakk om fartøyer med bruksmengde på opptil flere hundre garn. Levetiden på bruket er kort på grunn av slitasjen på mo­ derne innhalingsutstyr og andre tekniske hjelpemidler, samt bruk under ekstreme værforhold. På denne type garn brukes meget kraftig monteringsmateriell. Topplinen består av 3-slått tau­ verk med 7-12 mm diameter, bunnlinen er av tau i samme dimensjon, men med leddet bly flettet inn i den enkelte kordel av tauet. Alternativt kan det også nyttes tauverk påsatt stropper for montering av garnstein, for å unngå at krabber skal ødelegge fangst og redskap. Som flyt brukes store, luftfylte garnringer av hard plast, beregnet for bruk på flere hundre meters dyp. Garnringene festes til toppli-

170

nen med løse stropper. Dette gjør at man raskt kan regulere flyteevnen og dermed også fangstevnen. Selve monte­ ringen foregår ved at garnbusen træs inn på tauverket og sys fast ved hjelp av punktsying med et visst antall mas­ ker mellom hver punkting. Linene på slike garn utgjør en vesentlig del av den totale an­ skaffelsesverdi, og når garnet er utslitt, kuttes tauverket løs fra garnbusen, og det settes nytt garn på tauverket. Dette kan gjøres opptil flere ganger, avhengig av slitasjen. Også lette ferskvanns- og sjøgarn maskinmonteres i dag. Det benyttes her ofte sy­ maskiner, og linene sys med en sammenhengende søm til garnbusen, både oppe og nede, hos enkelte produsen­ ter til og med samtidig. Kvali­ teten på denne monteringen er meget god, og det sier seg selv at denne produksjonen er en sterk konkurrent til tradi­ sjonell håndmontering.

Håndmontering og materialer En generell beskrivelse av håndmontering er vanskelig å gi, da den enkelte garntype i stor grad er tilpasset den type fisk som skal fanges, og de

forhold garnet skal brukes un­ der. En god del er imidlertid noenlunde felles. Når man planlegger monte­ ring av et fiskegarn, starter man med en tur i redskapsbutikken. Etter det fiske man skal drive, må den umonterte garnbus bestemmes. Her fin­ nes det flere trådtyper. I de senere årene har monofilament og varianter av monofilament, tvunnet og flerlagt, i flere tykkelser, overtatt garnmarkedet nesten på samme måte som nylontråd ved for­ rige «generasjonsskifte» over­ tok etter bomull og hamp. Men fremdeles brukes en god del nylontråd, da dette mate­ rialet er noe mykere og lette­ re å arbeide med. Lengden på et umontert garn er vanligvis omkring 50 meter. Lave garn, som krabbegarn, flyndregarn og lette torskegarn, kan være opptil 150 meter lange. Dyb­ den varierer etter bruksom­ rådet. Når man har valgt materi­ ale og type av garnbus, må man bestemme seg for maskestørrelse. Her må man ta hensyn til størrelsen på fisken man har muligheter for å fan­ ge. Det er bedre å bruke litt for store masker enn litt for små, da stor fisk lett kommer løs fra små masker.

Monteringsmateriale til garnmontering. Nederst sees to umonterte garnbuser, et utvalg av monteringstråd og garnnåler. Øverst sees flettet korkline, terylenesnøre og flettet blyline.

Den korrekte måten å opp­ gi maskestørrelse på er i mm fra knute til knute i en maske, altså lengden av en halvmaske. De fleste har vel hørt be­ tegnelsen omfar om maske­ vidden, og da den fremdeles er mye brukt, tar vi med en kort beskrivelse. Omfar tar utgangspunkt i alen (0,627 m) og angir hvor mange halvmasker som går på en alen. Eks­ empel: 14 omfar angir at det går 14 halvmasker på en alen. Går man den motsatte veien, kan man regne ut maskevid­ den ved å dividere 0,627 m med omfaret. Eksempel: 0,627 dividert på 14 gir tilnær­ met 45 mm, som angir maske­ vidden i mm. Når garntype, maskevidde og dybde er avgjort, må man gå til innkjøp av det resteren­ de materialet. På et vanlig settegarn brukes flettet bly­ line ved bunn, og flettet line med innflettede plastflottører ved topp. Begge disse linetypene kan fås i 5-6 forskjelli­ ge tykkelser, tilpasset for­ skjellige garntyper. Flyte­ evnen på den flettede korklinen er angitt i gram pr. meter og avstand mellom korkene. Blylinen er oppgitt med num­ mer og synkeevne pr. meter. Linene kan kjøpes som metervare. Det må alltid være samsvar mellom flyte- og synkeevne. Selvfølgelig må ikke et flytegarn synke eller et synkegarn flyte, og forholdet mellom topp og bunn må være tilpasset meget nøye. Et garn som så vidt synker, fis­ ker bedre enn et som er mon­ tert med tung blyline. Et garn som er montert med stor opp­ drift og synkeevne, vil stå som et seil i vannet, og fisker dår­ lig. På den annen side må man passe på å ikke bruke altfor lette liner til garn som skal stå i strøm, eller der hvor fiskemengden forventes å bli stor. Skal fisket foregå på dypt vann, må man være kri­ tisk til det flottørmaterialet man setter på, da trykket på store dyp lett kan ødelegge blant annet korklinen, slik at

Montering av fiskegarn

den for alltid mister flyteevnen. Dersom man er i tvil, må man bruke luftfylte plastringer som er beregnet for store dyp. Hvis man monterer ny garnbus på brukte bly- og flyteliner, og er usikker på synkeevnen, er det best å bunte begge liner sammen og foreta en test i det våte ele­ ment, for å unngå en negativ overraskelse når man er fer­ dig med en tidkrevende mon­ tering. Alle flettede liner har høy bruddstyrke, men kork- og blylinen svekkes en del på grunn av innlegget av bly og plastflottører. Det er derfor nødvendig med en forsterkningsline som følger topp- og bunnlinen. Dette gjør også at garnet er lettere å håndtere, og at man kan ta litt hardere i dersom det skulle sitte fast i bunnen. Materialet på forsterkningslinen bør være av terylene eller annet materiale som er mest mulig «dødt», og ikke strekker seg under be­ lastning. Teryleneline angis vanligvis i mm diameter og selges på spoler eller hespler på en halv til en kilo. Spoler er absolutt å foretrekke for nybegynnere, da det er viktig å unngå tvinn på linen når man monterer. Til sidetråd brukes vanligvis samme tyk­ kelse som forsterkningslinen. I tillegg til det materialet som går med direkte i garnet, tren­ ger man monteringstråd, som er nylontråd spesialpreparert for at knutene skal sitte ekstra godt. Enkelte foretrekker en ullen trådtype. Med en slik tråd vil trådens overflate gjø­ re at knutene stort sett blir usynlige når de trekkes godt til. Nylontråd oppgis i num­ mer fra 0 til 20, og selges i 50 og 250 grams spoler. For å få slått tråden til garnet trenger man en garnnål av rund eller flat type. Nålens størrelse er avhengig av hvilken maskestørrelse som skal monteres. Av merkemateriale trenges taperull, merkepenn og merkelinjal. Merkelinjalen bør

være en kraftig trelekte på 2-3 meter. I begge ender festes en kraftig spiker, og på toppen legger man på en remse med tape.

Montering Selve monteringen kan gjøres på mange måter. Her beskri­ ves en metode som er meget brukt, som er effektiv og en­ kel å lære. Dagens garnstrenger fisker så effektivt at det er unødvendig å felle med noen forskjell mellom topp og bunn. Skulle enkelte likevel foretrekke dette, kan man ved hjelp av en liten korrige­ ring på merkelinjalen legge inn differansen. Det er viktig at toppen ikke blir lengre enn bunnen, da blir garnet lite fiskelig og har lett for å tuste seg. Et garn monteres vanlig­ vis med 50 % innfelling. Før man starter, festes merkelin­ jalen på langs av rommet. Av­ hengig av det omfar som skal monteres, merkes med tusj på merkelinjalens taperemse av­ standen mellom monteringsknutene. Skal man for eksem­ pel montere et 45 mm garn og vil montere på annenhver maske, merkes punkter bort­ over med 90 mm mellomrom, det vil si dobbel avstand av mm omfar. Dermed får man en innfelling på 50 %. Første punkt i monteringsprosessen er montering av sidene. Dette gjøres ved å strekke sidene av garnbusen langs merkelinjalen. Første maske legges over den ene spikeren på merkelinjalen. Sidetråden festes også til sam­ me spiker, med ca. en halv meter ekstra tråd utenfor festepunktet. Sidetråden strek­ kes så bort til den andre spi­ keren og festes. Garnbusen og sidetråden monteres sam­ men med et spesielt stikk. Stikket minner om et vanlig halvstikk, men ved hver om­ dreining med garnnålen lar man nålen gå gjennom løkken i stedet for på utsiden. Der­ med vil man få maksimal knutefasthet, og selv om monteringstråden skulle ryke under

bruk, vil ikke knuten løsne. En forutsetning er selvfølgelig at hver knute dras skikkelig til. Under montering av si­ dene er det ikke nødvendig å montere hver maske til side­ linen, hver tredje eller fjerde maske skulle være tilstrekke­ lig. Stikket som er beskrevet over, brukes også til monte­ ring av topp og bunn. De fles­ te nøyer seg med to «kast» med nålen, men dersom gar­ net kan bli utsatt for ekstra hard slitasje, kan det være en fordel å spandere en ekstra runde. Hvis garnet er dypere enn merkelinjalen, bytter man om festene og fortsetter til hele siden er montert. Garnet henges nå opp over merkelinjalen slik at busen henger løst ned. Skal man starte med bunnen, strekkes blylinen på samme måte som sidetråden fra det ene festet til det andre på merkelinja­ len. Dersom det skal brukes forsterkningsline i tillegg til blylinen, strekkes denne sam­ men med blylinen. Garnbu­ sen festes i det ene festet på merkelinjalen, blylinen legges ca. 5 cm utover festepunktet. Deretter legges en løkke på forsterkningslinen, som er så lang som den stroppen som ønskes i endene. Det er lurt å ha gode stropper når man skal feste garnet til iletauet, som går fra garnet til overflaten. Løkken legges tilbake ved si­ den av blylinen. Sidetrådens forlengelse følger løkken og legges ca. 20 cm innover bly­ linen. Under monteringen vil sidetråden og stroppens for­ lengelse bli låst sammen med blylinen, og man har en solid endestropp. Garnbusen mon­ teres til bly- og forsterknings­ linen med samme stikk som nevnt i forbindelse med side­ tråden. På den første knuten brukes dobbelt stikk, slik at enden av blylinen blir ekstra godt festet. Når dette er gjort, kappes den lille stumpen blyline bort, slik at ikke garnet vil henge seg opp i denne. Deretter tar man inn to mas­ ker på monteringstråden,

strekker monteringstråden parallelt med blylinen og set­ ter knuten på høyde med første merke på merkelinja­ len. Slik fortsetter man bort­ over merkelinjalen. Det er ikke noen katastrofe om en­ kelte av stikkene ikke skulle treffe helt på merket. Det vik­ tige er at det f.eks. på hver tiende maske justeres slik at avstanden er korrekt. Når enden på merkelinjalen er nådd, løsnes linene, og man forflytter seg til utgangspunk­ tet igjen. Når blylinen er montert, kommer turen til korklinen. Her gjøres det på samme måte, men det bør ikke monteres på toppen av en kork, da monteringstråden lett kan skade korken etter en tids bruk. Monteringsstikkene justeres på begge sider av korken slik at avstanden på eksempelvis 10 masker blir helt korrekt. Det er viktig at alle skjøter og knuter bendsles slik at gar­ net ikke henger seg opp under bruk. Ingen knuter må stå opp, men være mest mulig jevne og flate. Merkelinjalen kan merkes om etter det omfar som skal monteres. Dette gjøres ved at det legges en ny taperemse på toppen. Deretter merkes det med målene for det nye gar­ net. Skal det f.eks. monteres et 52 mm garn, og man vil montere på annenhver mas­ ke, merkes det med 10,4 mm mellomrom på merkelinjalen. Monteringstråden som skal benyttes, bør alltid være minst to nummer tykkere enn garnets bus, på grunn av den ekstra slitasjen, særlig ne­ derst. Man bør ikke bruke en altfor tykk tråd, da dette ofte resulterer i at monteringsknutene ikke blir dratt godt nok til. Garnmontering er en treningssak, og det vil ta en tid før man får den rette rutinen. Det viktigste ved starten er nøyaktighet, så kommer tem­ poet av seg selv etter hvert.

Evert Knutsen

171

Selvbygging av redskap

HUBRO FOR KRÅKEJAKT

En kunstig hubro for kråkejakt kan lages av isopor. Omrisset av hubroen tegnes og skjæres ut i en ca. tre tommer tykk isoporplate.

Det utskårede stykket legges oppå isoporplaten, omrisset tegnes av, og en ny hubrohalvdel, som skal være nøyaktig lik den første, skjæres ut.

Kantene avrundes så figurene får «hubroform». Nederst skjæres hull forfestetapp, øyne klebes på, og de to halvdelene limes sammen med vannløselig lim, f.eks. sløydlim.

Halvdelene surres med hyssing mens limet tørker, og bunnfarge strykes på. Hurtigtørrende lateksmaling passer best for dette for­ målet.

Til venstre: Hubroens rygg males brun, mens forsiden utstyres med langsgående flekker som skal etterlikne fjærdrak­ ten. Nebbet spikkes til av en trebit. Ved hjelp av et par glassøyne kan man gi hubroen det aggressive og intense blikket som hubroer har.

Til høyre: Ansiktet males omhyggelig for å få det rette hubrouttrykket. Et par «ører» av fjær festes, festepinnen settes på plass, og hubroen er fer­ dig til bruk.

172

Omlading av riflepatroner

OMLADING AV RIFLEPATRONER En riflepatron består av messinghylse, tennhette, krutt og kule. Den dyreste delen er hylsen, men den er også den eneste delen som ikke blir ødelagt når skuddet avfyres. Den kan altså brukes på nytt, etter omlading med ny tenn­ hette, krutt og kule. Omlading av riflepatroner har vært kjent like siden mo­ derne patroner ble lansert i forrige århundre. Den gangen var det av særlig stor betyd­ ning at jegeren selv kunne lade sine patroner, både fordi nye patroner var dyre, og fordi det ofte var vanskelig å få tak i dem. Fremdeles er det i de fleste tilfeller økonomis­ ke årsaker til at en jeger be­ gynner å lade sine egne patro­ ner. Men når man først har begynt å bruke hylsene om igjen, oppdager man snart at en hjemmeladd patron ofte er bedre enn en fabrikkladd. En fordel er det også at hjemmeladeren kan lage patroner som passer best mulig til ge­ været man bruker.

Utstyr og forholdsregler Omlading av riflepatroner har lenge vært meget populært i USA. Derfor er også det mes­ te av det utstyret som trenges til hjemmelading, av ameri­ kansk opprinnelse. Her ville det føre for langt å presentere alle de typer av patrontype

.30-06 (7,62 x 63)

ladeutstyr som er tilgjengeli­ ge. Derfor må vi nøye oss med å presentere noen enkle eksempler på bruk av den vanlige C- eller O-modell hylsepressen. Verktøy og materi­ aler som trenges til lading av riflepatroner, er:

husker at kruttet er ildsfar­ lig, og at det bare oppbe­ vares i egnet emballasje, beregnet for formålet

hylsepresse en verktøyserie framstilt spesielt for patronlading hylseholder som kan til­ passes patronbunnen og festes i pressen smøreutstyr for hylser hylsebrotsj for hylsemunningen ladebrett kruttvekt kruttmål patronesker trimmer ladeverditabeller og noteringsutstyr en tilstrekkelig mengde tomhylser prosjektiler som passer til hylsene krutt av riktig type tennhetter av riktig type Lading ved hjelp av moderne presser og utstyr er et renslig og ufarlig foretagende. Man kan altså gjerne utføre arbei­ det i et vanlig rom i boligen. Men det er selvfølgelig en for­ del om man har et eget rom til dette arbeidet, f.eks. et hob­ byrom eller en garasje. Arbeidet med patronlading er som nevnt ufarlig, men

kulevekt i gram grains

8,0 7,1 8,0 10,1 8,4 9,7 10,1 11,7 11,7 14,3

bare så lenge man selv vil. Sikkerheten er avhengig av at man:

oppbevarer tennhettene atskilt fra kruttet er omhyggelig og varsom i alle faser av arbeidet følger de angitte ladeanvisningene og bruker sunt vett skaffer seg sikre opplys­ ninger og aldri tror noe holder streng orden på ar­ beidsbordet og ikke blan-

125 110 125 155 130 150 155 180 180 220

krutttennhettype tens nr. (Kemira) (Kemira)

68 68 68 68 68 68 68 68 68 68

N N N N N N N N N N

120 135 135 135 140 140 140 140 160 160

krutt i gram grains

2,65 3,45 3,25 2,85 3,6 3,45 3,25 3,0 3,6 3,4

40,9 53,2 50,2 44,0 55,6 53,2 50,1 46,3 55,5 52,5

hastighet m/s fot/s

925 1005 930 830 935 890 890 775 810 725

3030 3300 3050 2720 3070 2920 2920 2540 2660 2380

der komponentene om hverandre holder strengt regnskap med ladningens styrke og merker de ladde patrone­ ne forsvarlig slik at man ikke får problemer med å kjenne dem igjen senere Hvordan ladingen utføres, forklares lettest når man tar for seg en bestemt patrontype. Som eksempel er her valgt .30-06 Springfield (7,62 x 63), som er en meget vanlig jaktpatron.

173

Selvbygging av redskap

Montering av redskapen Med presse og annen redskap følger som regel monteringsanvisninger, som man må følge nøye. Pressen må kunne festes skikkelig i god arbeidshøyde. Det finnes mange forskjellige fabrikater og modeller av ladepresser. Når det gjelder selve bruksteknikken, er de ulike typene noe forskjellige. Her har vi som eksempel valgt CH-JR. Champ, O-type ladepresse (1), Bonanza CO-AX koaksialtype ladepresse (til høyre Bench-Rest kruttmål) (2), og CH-444, H-type ladepresse (3). Med den siste kan alle fasene i ladearbeidet utfø­ res etter hverandre. Det øvri­ ge utstyret lærer man seg raskt til å plassere slik at det blir mest mulig praktisk i bruk.

174

Sortering og istandgjøring av hylsene Hvis man bare lader egne hyl­ ser, er sorteringen enkel, ettersom man da vet hva slags hylser det er, og hvor mange ganger det er skutt med dem. Annerledes stiller det seg hvis man starter arbeidet med blandede hylser, som man for eksempel plukker på skyte­ banen. Hylsene kan f.eks. sorteres etter disse prinsippene:

Hylser fra samme produ­ sent i samme serie Hylser som er skutt med like mange ganger, i sam­ me serie Hylser brukt i samme vå­ pen i samme serie Hylser med Berdan- og Boxer-tennhetter i hver sin serie

Hensikten med sorteringen er å gjøre det mulig å arbeide i serier og øke nøyaktigheten og sikkerheten. Kontroll I forbindelse med sorteringen må hver enkelt hylse granskes med øyemål eller ved mer nøyaktig måling. Ved denne kontrollen skal man legge merke til eventuelle sprekker

og skrammer på hylsens mun­ ning, hals og kropp. Oppda­ ger man skrammer, legges hylsen til side for eventuell nærmere gransking senere. Hylser med skrammer må ikke brukes uten videre. Man skal også granske hylsekroppen for å finne eventu­ elle tegn til materialtretthet, hvis hylsen er brukt mange ganger. Ovenfor patronbun-

Omlading av riflepatroner

nen vil det vise seg en stripe på tvers hvis hylsen er i ferd med å bli tøyd for mye. Hvis man stikker en ståltråd eller en bøyd binders inn i hylsen, vil man tydelig kunne kjenne et vannrett spor. Hvis man finner et slikt spor som viser en svakhet i hylsematerialet, skal hylsen straks kasseres. Man må også passe nøye på at hylser som er utstyrt med tohulls Berdan-tennkanaler, ikke kommer sammen med hylser med Boxer-tennhetter. Resultatet vil i tilfelle bli at utstøterstiften knekkes til ingen nytte. Dreier det seg om hylser som er brukt mange ganger, er det også grunn til å måle totallengden nøyaktig ved hjelp av en skyvelære (4). Om nødvendig må hylsene trim­ mes eller forkortes.

Rengjøring Etter at hylsene er kontrollert og sortert, må de rengjøres omhyggelig med en passende klut. Man kan også vaske hyl­ sene, men da kommer om­ hyggelig tørking inn som en arbeidsoperasjon i tillegg. Rengjøring er absolutt nød­ vendig, ettersom alle urenhe­ ter kan skade presseverktøyet eller hylsen. Særlig må man passe på at det ikke kommer sandkorn inn i presseverk­ tøyet. Smøring Uansett hvilken type av pres­ se man bruker, gir ladehåndtaket en så stor kraft på stem­ pelet at også en hylse som

ikke er smurt, vil gå inn i presseverktøyet. Men den usmurte hylsen kommer ikke ut igjen! Det er derfor abso­ lutt nødvendig å smøre hyl­ sene lett med et spesielt smøremiddel for hylser. Alle for­ retninger som selger utstyr for hjemmelading, har også slike smøremidler. Man må passe på å ikke bruke for rikelig med smøremiddel. Smørin­ gen kan legges på ved hjelp av fingertuppene, eller hylsen kan rulles på et spesielt smøreunderlag (5). Det er til­ strekkelig å smøre selve hylsekroppen. Hvis man bruker for mye smøring, vil en del av den renne ut gjennom et hull i presseverktøyet, laget nett­ opp for dette formål. Men selv om overflødig smøring altså føres bort, vil resultatet ofte bli innklemming i hylsens flaskehals (skulder).

Sammenpressing og montering av tennhette Ved avfyringen vil patronhylsen utvide seg mot veggene i patronkammeret og hindre at gasstrykket virker bakover. At patronhylsen utvider seg, er både en fordel og en ulem­ pe når hylsen skal brukes om igjen. Fordelen er at når man bruker den omladde patronen i det samme våpenet som den opprinnelig ble avfyrt med, vil den være bedre tilpasset patronkammerets mål enn en fabrikkny patron. Patronen vil sitte tettere og til en viss grad mer nøyaktig. Men hvis den omladde patronen skal

kunne brukes i alle geværer av patronens kaliber, er utvi­ delsen en ulempe. Da må man sørge for å gi hylsen til­ bake de opprinnelige målene ved pressing. Presseverktøyet skrus fast i pressen, som har teksten «Sizer», «SIZER» eller «F.L. SIZER» (til venstre på bil­ de 6) eller i noen tilfeller nr. 1. Dette kalles sammenpressingsverktøyet. Et annet verktøy, merket «seater» eller nr. 2, brukes til plassering av kulen (til høyre på bilde 6). I de fleste verktøyserier festes den ved at presseverktøyet skrus så langt ned at verktøy­ et berører hylseholderen i enden av presstempelet. Fra denne stillingen kan presse­ verktøyet skrus tilbake om­ kring 1/4 omdreining, slik at det blir en liten åpning mel­ lom hylseholderen og presse­ verktøyet. Låseskruen skrus på plass. Man må kontrollere at utstøterstiften og hylsemunningen i kalibreringsverktøyet er skrudd på plass inne i presseverktøyet, og at stiften rekker så langt neden­ for hylsen som skal presses, at den kan skyve løs den gamle tennhetten. En smurt hylse plasseres i hylseholderen og føres inn i presseverktøyet. Samtidig løf­ ter man håndtaket langsomt med den andre hånden, slik at stempelet føres til øvre stilling (7). Den gamle tennhetten skal falle ut litt før stempelet er kommet helt i øvre stilling. Etter denne operasjonen er

hylsen sammenpresset og uten tennhette. Tennkanalhullet bør nå kontrolleres, men man setter foreløpig ikke noen ny tennhette på plass. Stempelet føres ned igjen. Før stempelet er helt nede, kjenner man en liten mot­ stand som skyldes at hylsemunningen rundes og åpnes idet kalibreringsverktøyet kommer ut av hylsemunningen sammen med utløserstiften. De fleste som lader patro­ ner med sikte på baneskyting, kontrollerer ikke tennhetteåpningen, men setter inn en ny tennhette når hylsen er presset. Tennhetten settes inn med patronbunnen vendt nedover, ved hjelp av en tennhetteholder som går inn i et spor på stempelet. Med den ene hånden sørger man for at tennhetteholderen hol­ der seg i sporet, mens man med den andre hånden fører stempelet ned (8). Man kjen­ ner da en liten motstand idet tennhetten kommer på plass. Tennhetten skal presses helt ned til bunnen av tennhetteleiet. Når man kjenner at tennhetten er på plass, løftes stempelet litt, slik at tenn­ hetteholderen kommer ut av sporet. Deretter senkes stem­ pelet. Hylsen tas ut, og man kontrollerer at tennhetten er kommet skikkelig på plass. Når man setter inn tennhet­ ten, må man sørge for at tennhetteleiet er rent. Hvis man bruker Kemira-tennhetter, og patronen nylig er avfyrt, kan man la rengjøringen være hvis det dreier seg om en patron for baneskyting. Ellers fore­ tas rengjøringen med en børs­ te som er laget spesielt for dette formålet, eller ved hjelp av et flatt jern. Et slikt jern kan man lage selv ved å file f.eks. et gammelt skrujern ned til nøyaktig riktig dimen­ sjon. En omdreining med jer­ net er som regel nok til å fjer­ ne forbrenningsrester som har festet seg i tennhetteleiet (9). Når man håndterer tennhettene, må man passe på at

175

Selvbygging av redskap

det ikke under noen omsten­ dighet kommer olje eller smurning på dem, noe som lett kan hende når man pres­ ser hylser. Olje på tennhetten resulterer i at det ikke blir tilstrekkelig friksjon når tennstiften slår inn, og tennhetten vil ikke tenne. Hvis tennhetten settes på plass umiddelbart etter pressingen, har man gjerne fett på fingrene. Men hvis man bru­ ker et automatisk mateapparat for tennhetter, trenger man overhodet ikke å ta i tennhettene under innsettin­ gen. Da unngår man proble­ met med olje eller smurning på tennhettene. Hvis man finner at tennhet­ ten går altfor lett på plass i en hylse, bør denne hylsen kas­ seres, ettersom det da er sannsynlig at tennhetteleiet er blitt utvidet for mye. Ellers risikerer man at kruttgass slipper ut bakover under avfyringen, fordi tennhetten ikke tetter godt nok mot kantene. Under arbeidet med omlading av patroner er det bare

176

ved innsettingen at en tennhette kan antennes ved et uhell. Hvis man presser var­ somt under innsettingen, vil noe slikt aldri forekomme. Men hvis man bruker enkelt «hammerverktøy», kan det av og til hende at en tennhette smeller. Dette er imidlertid ikke farlig om reglene følges. Advarsel: Prøv aldri å sette inn tennhette når hylsen er fylt med krutt eller er ferdig til bruk.

Valg av tennhette

eksempel, kan man med sær­ lig langsomt krutt oppnå bed­ re resultater ved å bruke Magnum-tennhetter. De har hetere flamme og lengre brenntid enn andre. Dessuten forårsaker de et høyere trykk enn vanlige tennhetter. Dette har bare betydning hvis man vanligvis bruker normaltennhetter og maksimumsladning og skifter til Magnum-tenn­ hetter. Da vil trykket bli for stort. Etter at tennhetteleiet er rengjort, kan man også utføre innsettingen ved hjelp av et håndapparat eller en tennhettepresse (10). Med et slikt utstyr blir tennhettene gjerne dypere plassert enn med tennhetteisetteren til presser av Cog O-type. Det som ovenfor er sagt om fjerning og innsetting av tenn­ hetter, gjelder stort sett bare Boxer-tennhetter, som er ut­ styrt med en ambolt, og som brukes i hylser med bare ett flammehull midt i bunnen på tennhetteleiet.

I instruksjonstabellene for lading er det som regel angitt hva slags tennhette som skal brukes. Tennhettene er stan­ dardisert når det gjelder mål, men det er små forskjeller fra fabrikat til fabrikat. Hvis man skifter tennhettetype, har det­ te betydning for trykk og utgangshastighet, og dermed også for våpenets yteevne. Når man lader så store hyl­ ser som .30-06, som er vårt

Til mange patroner til mili­ tært bruk, men også i andre patroner fra noen europeiske fabrikker, brukes det tenn­ hetter uten ambolt. I stedet sitter ambolten midt i tenn­ hetteleiet i selve hylsen. I sli­ ke hylser er det gjerne to flammehull, plassert skrått til siden for ambolten. Tennhet­ tene i slike hylser kan ikke

Berdan-tennhetter

Omlading av riflepatroner

fjernes på samme måte som Boxer-tennhetter. Før pressingen må tennhettefjernerstiften løsnes fra holderen som utvider hylsemunningen. Løse Berdan-tennhetter (til høyre på bilde 11) skilles lett fra Boxer-tennhetter med am­ bolt (til venstre på bilde 11). Etter pressingen fjernes Berdan-tennhetten enten me­ kanisk med en fjernearm, el­ ler hydraulisk ved hjelp av vanntrykk. Selve innsettingen av ny tennhette kan gjøres som med tennhetter av Boxer-type, men man må bare huske på å montere en kopp som passer til de store Berdan-tennhettene.

Kruttfy Iling Kruttfabrikken Kemira Oy i Finland leverer et forholdsvis fullstendig program av krutttyper for riflepatroner. Alle typene er nitrocellulosekrutt, og de er merket med et typenummer på den måten at kruttets relative brennhastighet minker med høyere tall. Kruttypene for riflepatro­ ner har disse betegnelsene: N 110, N 120, N 133, N 135, N 140, N 160. Valg av kruttype er av aller største betydning når man lader om patroner. Kjenner man ikke kruttets type og egenskaper, skal man ikke bruke det, og man må aldri blande forskjellige typer. Til hylse og kule av en bestemt vekt må man finne fram til den kruttypen som gir best utgangshastighet, størst nøy­ aktighet, minst mulig rekyl, tilstrekkelig forbrenning osv. De grunnleggende opplysnin­ ger om riktig dosering og kruttyper får man fra patronfabrikanten, eller i kruttfabrikantens veiledende tabeller (se side 173). Den som lader sine egne patroner, må, når han vurde­ rer kruttype og kruttmengde, huske på at det dreier seg om et trykk som øker raskt. Et par grunnregler bør man der­ for ha klart for seg:

12. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

I to patroner med samme hylsetype, men med for­ skjellig kulevekt, vil det i patronen med den tyngste kulen være plass til en mindre porsjon krutt med samme brennhastighet enn i patronen med den lettes­ te kulen. I to patroner med kuler av samme vekt og med like stor plass til krutt, men med forskjellig kaliber, vil kruttet gi det høyeste trykk i den patronen som har minst kaliber. Kruttvalget til en patron i ka­ liber .30-06 er avhengig av hva slags krutt man bruker, mens kulevalget bestemmes av hva man skal bruke patro­ nen til. Det finnes et meget stort utvalg av kuler i kaliber 7,62. Utvalget er faktisk stør­ re enn til noe annet kaliber. Til .30-06 må kulen ha en dia­ meter på 7,82-7,83 mm, og kulevekten kan ligge mellom 7,1 og 14,3 gram. Til skyteprøven for storviltjegere forutsettes det at man bruker en halvmantlet kule som veier minst 10 gram. En passende kule til dette formå­ let er Sako 122 A. Dette er en halvmantlet kule med rett bunn, og vekten er 10,1 gram. Ladetabellen fra Kemira oppgir maksimumsladningen for denne kulen til 3,25 gram krutt av typen N 140. Det gjø­ res i tabellen oppmerksom på at de oppgitte kruttmengdene er absolutte maksimumslad-

ninger. Man må derfor ikke uten videre følge anvisninge­ ne nøyaktig. For å være på den sikre siden bør man fra den oppgitte maksimumslad­ ningen trekke 15 prosent, slik at man får en kruttladning på 2,76 gram. Med utgangspunkt i denne «minimumsladningen» kan man så øke ladnin­ gen suksessivt og forsiktig til man finner fram til en passen­ de kombinasjon. Når man skal finne fram til den riktige kruttladningen, må man ha klart for seg hva man ønsker av patronen. Det er klart at man må oppnå minst 3000 J anslagsenergi E 25, og dessuten må patro­ nen være tilstrekkelig nøyak­ tig. En størst mulig utgangs­ hastighet er ikke nok hvis bare de to første kravene opp­ fylles. 3000 J anslagsenergi oppnås hvis man oppnår en hastighet på 775 m/s på 25 meter. Å oppnå dette er en­ kelt, ettersom minimumsladningen på 2,76 gram gir en høyere hastighet enn dette. Til måling og porsjonering av kruttet trenger man kruttvekt og kruttmål. Til nød kan man greie seg med vekt, men skal man arbeide med serier av patroner, er kruttmål uunnværlig. Det finnes mange typer av kruttvekter, de aller fleste magnetdempede stangvekter. Ettersom vektene er av ame­ rikansk fabrikat, er det frem­ deles noen som har skala i grains. Dette kan føre nybe­

gynneren på villspor. Men egentlig er det likegyldig for resultatet hva slags skala vek­ ten har, hvis den bare er til­ strekkelig nøyaktig og pålite­ lig. Som regel har kruttvektene en nøyaktighet på mindre enn 0,001 gram. Dette er i praksis større nøyaktighet enn strengt tatt nødvendig. Også kruttmålene er nøyakti­ ge i overflod, med et avvik som vanligvis ligger på 0,005 (kruttype N 140). Når hylsene som skal lades, er presset og utstyrt med tennhette, og munningen er kalibrert, plasseres de i hylsestativet for kruttfylling. Tennhettene som brukes i dette til­ fellet, er Kemira nr. 68. Krutt av type N 140 helles i kruttmålet til beholderen er 3/4 full. Vekten plasseres vann­ rett på ladebordet, og alle verdier nullstilles. Det vil si at også vekten skal vise null. Gjør den ikke det, må man ved hjelp av reguleringsskruen i enden av vektstangen nullstille vekten. Ettersom vekten har grain-skala, må vekten av kruttladningen, 2,76 gram, regnes om til grains. Ved omregning til grains multipliseres antall gram med 15,43 (ved omreg­ ning fra grains til gram mul­ tipliseres antall grains med 0,0648). Regnestykket viser i dette tilfellet at ladningens vekt skal være 42,58 grains. Dette avrundes til 42 grains, det vil si at minimums- eller begynnelsesladningen blir på 2,72 gram. Man veier opp ladningen (12) og fyller (13) ti hylser med denne ladningen. Der­ etter øker man ladningen med ett grain (eller 0,05 gram) og fyller ti patroner med denne ladningen. Slik fortsetter man med stadig økende ladning av grupper på ti patroner til man har en serie på 100 patroner. Serien består altså av grupper på ti patroner, hver med en ladning på henholdsvis 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49, 49,5 og 50 grains. I de siste ti hylsene er det altså en ladning på 3,25

177

Selvbygging av redskap

gram (50 grains), som er den maksimumsladningen som er oppgitt i tabellen side 173. Når man på denne måten lader et større antall patro­ ner, er det enklest å bruke kruttmål, ettersom kruttmålet alltid porsjonerer ut den rikti­ ge mengden av krutt (14). Det er av helt avgjørende betydning at man holder or­ den på de ladde hylsene, ettersom man under prøveskytingen må gå systematisk fra den minste til den største ladningen.

Innsetting av kule Kulen kan settes så dypt i hyl­ sen som man ønsker. I eksempelpatronen settes den i sam­ me dybde som i Sakos fabrikkframstilte patron. Kulen har en rille som viser hvor dypt den skal plasseres (15). Man setter verktøyet som er merket «seater» eller «seat» (i noen tilfeller bare nr. 2) (16), inn i pressen og skrur det fast slik at det blir ca.

178

2-3 mm høyere enn sammenpressingsverktøyet. Samtidig skrus stempelet for plassering av kulen i laveste stilling. En hylse fylt med krutt plasseres i hylseholderen, og kulen plas­ seres i verktøyet foran hylsen. Hylsen heves varsomt inn i verktøyet mens man presser ved å dreie håndtaket. Ettersom hylsestilleren er i lavstilling, møter den ganske snart kulen og begynner å presse den ned i hylsen. Idet man merker en liten mot­ stand, kan man la kulen gli et stykke ned i hylsen. Deretter slipper man hylsen ned og kontrollerer hvor dypt kulen er kommet. Dette gjentas til kulen er kommet ned til riktig dybde. Hvis denne operasjo­ nen ikke utføres nøyaktig, risikerer man at kulen kom­ mer for dypt ned i hylsen, med det resultat at patronen må tømmes. Når kulen er på plass i rik­ tig dybde, skrus kulestilleren opp til øverste stilling. Stem­

pelet med patronen løftes helt opp, og verktøyet skrus ned til man kjenner at det tar tak i patronhylsen. Patronen slip­ pes så ned, og verktøyet skrus ytterligere 1/8-1/4 omdreining ned (17). Når man nå løfter patronen opp, vil kulen bli presset på plass i hylsemunningen. Etter små justeringer, som kan være nødvendige, lå­ ses verktøyets låsemutter på plass med strammeskruen (18). Når patronen nå er ferdig, presses kulestillerstempelet ned fra øvre stilling, slik at det berører kulens spiss (19). Det er praktisk å lage seg en serie av tomme patroner (uten tennhette og krutt) med forskjellige kuler og for for­ skjellige våpen, som kan bru­ kes som målepatroner. Disse målepatronene må merkes omhyggelig hvis man skal ha noen nytte av dem. Også en ferdig fabrikkframstilt patron kan brukes for innstilling av kulestilleren

15 og presseverktøyet, hvis man, som i vårt eksempel, bruker de samme komponenter som fabrikken. Når alle patronene er ferdi­ ge, plasserer man dem i en spesiell patroneske, gjerne for 100 patroner, beregnet for oppbevaring og transport. På bilde 20 ser man en spesiell patronboks for 50 patroner, med etikett der man noterer alle nødvendige data om vå-

Omlading av riflepatroner

pen og ladning. Man kan selv­ følgelig lage en tilsvarende patronboks selv. Hovedsaken er å finne en oppbevaringsmåte som gjør det lett å holde orden og oversikt over patro­ nene. I patronesken må man all­ tid ha et nøyaktig notat der

det klart framgår hvilke lad­ ninger som er brukt, og hvor­ dan de ligger plassert i esken. Både under selve arbeidet med omladingen og under prøveskytingen må man aldri falle for fristelsen til å over­ late noe som helst til hukom­ melsen.

Utprøving av patroner Hvor brukbare de er, de pat­ ronene man har ladd selv, får man ikke vite før man har gjennomført en prøveskyting med det våpenet patronene er laget for. Rifler er til en viss grad individuelle, og resulta­

tene man oppnår, er ikke nødvendigvis allmenngyldige. I prinsippet gjelder de bare for det våpenet som brukes til prøveskytingen. Man må altså ta en tur til skytebanen, og foruten gevær og patroner må man ha med seg utstyr til notater, kontrollskiver, kikkert og en skikkelig skytestøtte (en del av dette utstyret er ofte til stede på skytebanen). Det er av største betydning at forholdene lig­ ger til rette for mest mulig nøyaktig skyting. Det betyr at man må velge en stille dag. Før skytingen må man kon­ trollere at våpenet, kikkert­ siktet og kikkertfestet er i full orden, slik at man eliminerer faren for at tekniske feil skal ødelegge treffmønsteret. Skytingen skal utføres fra skytebenk, og helst skal man skyte i sittende stilling fra bordkanten og bruke sandposer som støtte for geværet. På den måten kan man også eliminere de fleste av de feil skytteren selv kan gjøre. Først skytes 10 fabrikkframstilte patroner med sam­ me kule som man har brukt i de selvladde patronene. Sky­ tingen utføres i serier på fem skudd, avgitt i løpet av 1-2 minutter. Da blir våpenet oppvarmet. For å lette sam­ menlikningen av skuddseriene kan man under skiven fes­ te et millimeterpapir. Ved hjelp av dette er det lett å observere direkte hvor stor spredningen er. Observasjo­ ner og resultater noteres. Når man går over fra en ladning til den neste, bør den først avfyrte patronen kon­ trolleres visuelt. Hvis ingen ting tyder på at ladningen har vært for stor, skytes resten av serien. Man skal ikke prøve å nå den grensen der hylsen svikter slik at en del av gas­ sene slipper ut bakover. Sik­ rest er det å kontrollere hyl­ sen med mikrometer. Nøyak­ tigheten ved mikrometermåling er mindre enn 0,01 mm, og det må ansees for å være en stor grad av nøyaktighet i denne forbindelse.

179

Selvbygging av redskap

Måling av hylseutvidelser Som nevnt er våpnene indivi­ duelle. Derfor må man ikke bruke andre hylser til kontrollmåling enn de som er brukt i samme våpen. Til sammenlikning kan man bru­ ke en fabrikkpatron som er avfyrt med samme våpen, og betrakte den som normalen. Ved arbeidet med mikro­ meteret går man fram på den­ ne måten: Man måler tre hyl­ ser fra fabrikkladde patroner på samme sted ved patronbunnen (21) eller like over bunnen, og noterer gjennomsnittsmålet. Når en sammen­ presset, omladd og avfyrt hyl­ se av samme fabrikat skal sammenliknes med fabrikkpatronene, må målene tas på samme sted og etter at hylsen er blitt kald. Hvis denne hyl­ sens mål ikke er mer enn 0,01 mm større enn for sammenlikningshylsene, er man på den sikre siden. Men hvis denne verdien overskrides, kommer man snart til en grense der patronens bakre del kan svikte, slik at tennhet­ ten lekker eller faller ut, og gassen unnslipper i feil ret­ ning. Vi vender tilbake til ladin­ gen av eksempelpatronen. Når man har skutt de to første

180

seriene, altså med ladning 42 og 43 grains, viser kontrollmåling av hylsene at de ikke gir et like høyt trykk som fabrikkpatronen i samme vå­ pen. Man fortsetter så sky­ tingen med de følgende serie­ ne, og når man kommer til serien med 49 grains ladning, finner man at et par hylser har utvidet seg litt mer enn fabrikkpatronen. Men utvidel­ sen er ikke så mye som 0,01 mm. I den følgende serien fin­ ner man et litt større avvik, men nå viser de fleste hylsene en litt større utvidelse. Hos fire hylser er utvidelsen ca. 0,01 mm, og noen er til og med enda mer utvidet i for­ hold til fabrikkpatronen. Ofte kan også tennhetten gi be­ skjed om trykkøkningen. På bilde 22 er vist en serie .338 Win. Mag.-hylser. Hylsen til venstre er ikke avfyrt, mens hylse nr. 2 er avfyrt med nor­ maltrykk. I de følgende hyl­ sene er kruttladningen suk­ sessivt økt med 1 grain. På hylsene med 1 og 2 grains økt ladning er tennhettene litt flatklemt, og på hylsen til høyre, med 3 grains overladning, er tennhetten klemt tett sammen slik at noe av trykket er ledet i feil retning. Med hensyn til skytenøyaktighet er det ingen forskjell på de fire siste seriene. Alle seri­

ene å fem skudd holder seg godt innenfor en diameter på 3-4 cm. I høyderetning er det bare 3 cm forskjell mellom de tre siste seriene, og 5 cm for­ skjell mellom den siste serien (50 grains) og serien med 47 grains ladning. Lufttemperaturen under skytingen bør være omkring 10 °C. På bakgrunn av prøveskytingen velges patronen med 47 grains ladning. Etter­ som det ikke finnes synlige tegn til overtrykk på hylsen, er den tilstrekkelig nøyaktig, og patronen fungerer godt i det aktuelle geværet. Dess­ uten er det enda litt å gå på når det gjelder trykk, noe som er en fordel med tanke på varme sommerdager. Hvis temperaturen stiger med 10 grader, vil trykket som utvik­ les i patronen, øke med om­ kring 4 prosent. De verdier som er nevnt her, må ikke brukes uten vi­ dere. Som tidligere understre­ ket dreier det seg om et eks­ empel, og resultatene er opp­ nådd med et bestemt gevær.

Den ferdige patronen Vel hjemme fra skytebanen etter endt prøveskyting pus­ ser man geværet. Deretter kontrolleres hylsene, både ved måling og visuell gransking.

Den siste serien, altså pat­ ronene med 50 grains ladning, kan man tømme. I et eget hefte renskrives så notatene. Følgende opplys­ ninger tas med: Våpen: kal. .30-06 Sako nr. xxxx Kikkertsikte: B. Nickel 1,5 - 6 x 42 nr. xxxx Kikkertfeste: EA W Schwenkmontage Øvelsespatronens nøyak­ tighet: 30-40 mm/100 m/ 10 °C Kule: Sako 122 A, 10,1 gram/7,83 mm Tennhette: Kemira nr. 68 Krutt: Kemira N 140 serie xxxx Kruttladning: 47 grains (3,04 gram) Patronens totallengde: xxx mm

Forfatteren bruker plastesker med 50 eller 100 patroner når han er på skytebanen. I eske­ ne ligger en lapp som innehol­ der følgende informasjon: Kal. .30-06/øvelses-elgskyting Kule: 122 A Tennhette: Kemira nr. 68 Krutt: N 140 serie xxxx Kruttmengde: 47 grains Ladd 1981-04-04/PL (sig­ natur)

Omlading av riflepatroner

22 Hylsens alder: 5 ganger Treffpunkt: sml. Sako 11,7 Hammerhead fabrikkpatron 3 cm opp, 2 cm til høyre/100 m

Økt nøyaktighet ved forbedring av patronen Man kan benytte seg av for­ skjellige framgangsmåter for å få våpenet til å gå bedre. Når man lader sine patroner selv, kan man bruke disse me­ todene: Sortering av kuler: Også innenfor samme serie av kuler til jaktbruk vil det være visse avvik når det gjelder dia­ meter. I posen med 122 Akulene var det f.eks. kuler som ved måling viste seg å ha diameter 7,82, 7,83, 7,84 og 7,85. Hvis man bruker en så­ kalt kuletolk, kan man lett sortere de ulike kulediameterne i forskjellige serier. Kuler med samme diameter sorteres etter vekt. Blant ku­ lene finner man noen som har samme diameter, men litt for­ skjellig vekt. Vektforskjellene er som regel svært små, men de registreres på en føl­ som kruttvekt. Forskjeller i hylsens volum. Blant hylser f.eks. i kaliber .30-06 er det ulikheter mel­ lom hylser fra forskjellige fa­ brikker, men også mellom hylser av samme fabrikat. Det kan dreie seg om differanser helt opp til 5 prosent. Når samme mengde krutt forbren­ nes i hylser med ulikt volum.

oppstår det trykkforskjeller som skyldes ulikheter når det gjelder ladningstetthet. Når hylsene er avfyrt med samme gevær, kan volumet måles ved at man fyller hylsene med vann fra målebyrette som har en tilstrekkelig nøyaktig skala. Skaving av hylsemunningen. Hylsemunningen kan be­ arbeides med et spesialverk­ tøy slik at åpningen blir rund og veggene rette. Etter en slik bearbeiding vil kulen sitte rett i hylsen. Til samme formål kan man bruke det spesielle Bench-Rest ladeverktøy.

Med dette verktøyet føres ku­ len slik at den overhodet ikke kan komme skjevt inn i hylse­ munningen. Dessuten er dybdestempelets regulering nøy­ aktig. Kulens dybde. Hvor dypt kulen sitter i hylsen, har betydning for våpenets nøy­ aktighet. Hvis kulen har helt rett bunn, bør man ofre en kule til forsøk. I en hylse uten kruttladning plasseres kulen «bak fram», slik at kulens bunn kommer først inn i ge­ værets patronkammer. Den vil da som regel støte mot rif­ lene, og skyves inn i hylsen

når geværlåsen lukkes. På den måten får man kontrollert av­ standen mellom hylsemunnin­ gen og pipens overgangskonus. I noen moderne Magnum-patroner, eller rettere sagt i våpen som er laget for disse patronene, er denne «frie flukten» ganske stor. Fri flukt reduserer trykket, men på den annen side vil en kule som støter mot riflene, kunne gå mer nøyaktig. Dette er et forhold som må utprø­ ves. Under utprøvingen må man huske på at hvis kulen plasseres slik at den berører riflene, er motstanden idet

For baneskyttere, som har et stort forbruk av patroner, byr selvlading på mange fordeler, både økonomisk og når det gjelder å oppnå ammunisjon av høy kvalitet.

181

Selvbygging av redskap

den settes i bevegelse, større enn når kulen får «fly fritt» et lite stykke før den møter rifle­ ne. Man må bruke en tanke mindre kruttmengde når pat­ ronen ligger an mot riflene. En kule som stikker altfor langt ut av hylsen, kan også skape vanskeligheter ved at den løsner eller ikke kommer ut av magasinet. Valg av riktig kruttype. I ladeinstruksjonene er nevnt tilnærmet riktige kruttyper for de ulike kombinasjoner. Likevel kreves det ekstra stor nøyaktighet når man utprøver kruttyper. Det kreves både god observasjonsevne og kjennskap til kruttets egen­ skaper. Har man ikke dette, kan resultatet bli dårlig. Valg av riktig tennhette. Ikke alle tennhetter tenner de forskjellige kruttypene like godt. Ettersom tennings- og forbrenningsutviklingen er blant de forhold som påvirker våpenets effekt, er valg av kruttype viktig. Jo mer like patronene er, jo bedre får man våpenet til å gå. A gjøre tennhullene like sto­ re. Tennhullet i hylser for Boxer-tennhetter lages enten ved boring eller perforering. Hullene er ikke alltid nøyak­ tig like store, men de kan må­ les og bores opp en liten tan­ ke (0,01 mm) slik at de får samme størrelse. Hensikten med denne operasjonen er å få tennhetteflammen til å gi samme virkning i kruttkammeret på alle patronene. Trimming eller forkorting

182

av hylsene. Høyt trykk og for­ holdsvis høy temperatur har en tendens til å gjøre messinghylsene litt lengre for hver gang de avfyres. Når man driver med omlading av patroner, må hylsene derfor forkortes eller trimmes en gang imellom. En hylse som er for lang, kan være farlig. En uheldig situasjon kan opp­ stå hvis en hylse som er blitt for lang, skyves inn i patronkammeret. Trykket som tren­ ges for å frigjøre kulen, kan da bli merkbart større enn normalt. Dette kan føre til våpeneksplosjon. Det har hendt at folk som lader sine egne patroner, har ødelagt geværet sitt på den måten, fordi de ikke har vært oppmerksomme på nødvendigheten av trim­ ming. Trimmingen kan utføres ved hjelp av en spesiell trim­ mer, som minner om en dreiebenk (23), eller med en filetrimmer i pressen. Etter trimmingen må man alltid bruke et skavejern for å jevne ut kantene i hylsemunningen (24 og 25). Tømming av patroner. I eksempelet foran ble en del patroner ladd med litt for stor kruttmengde. Disse patrone­ ne må tømmes. Tømmingen kan utføres ved hjelp av en kuleløsnerinnretning som monteres i pressen, eller med en spesiell kulehammer (26). Patronen plasseres inne i kammeret i selve hammerhodet, med kulen vendt ned­ over. Etter at kammeret er

stengt, slår man med hamme­ ren noen ganger mot et fast underlag. Kulen vil da løsne litt etter litt fra hylsemunnin­ gen. Kruttet blir inne i kam­ meret og kan brukes om igjen.

Måling av hastighet Man kan nå få kjøpt ganske nøyaktige og forholdsvis ri­ melige elektriske måleinstru­ menter for måling av kulens utgangshastighet ved hjelp av fotoceller og krystallregnere.

Kniver

KNIVER

sprøtt. Moderne herdeteknikk går ut på å varme stålet opp til en viss temperatur og så avkjøle det hurtig i vann eller olje. Eldre smeder var svært hemmelighetsfulle når det gjaldt spesielle finesser under selve herdingsprosessen.

Som god venn og trofast hjel­ per har kniven fulgt jegere, fiskere, nomader og skogsar­ beidere gjennom norsk vill­ mark i hundreår etter hund­ reår. I flere tusen år var flint, kvarts, grønnstein og skifer blant de viktigste råmateriale­ ne for knivproduksjonen.

Tollekniven Da bronsen, og senere jernet, kom til Norden, begynte for alvor utviklingen av den red­ skapstypen vi senere har gitt navnet tollekniv - eller tæljkniv (med tykk 1). Benevnel­ sen kommer av verbet å tel­ gje, som betyr å spikke. Spikkekniv er derfor også en ut­ bredt benevnelse, som klart gir til kjenne at hovedformå­ let med redskapet var å kunne arbeide i tre. Ellers er tollekniven et universalredskap som har vært uunnværlig i mange yrker og sammenhenger, både for kvinner og menn. Metoden å utvinne jern av myrmalm - den såkalte jernblestringen - hadde sin opp­ rinnelse i Sør-Europa. Nor­ dens folk fikk produksjonsoppskriften gratis tre-fire hundre år før Kr.f. Det sam­ me gjaldt måten å foredle jer­ net på. Den største kunsten når det gjelder å smi knivblad, er her-

Laminerte knivblad blir smidd på ulike måter. En av dem vises her. 1. Materiale: karbonstål og bløtt stål som ikke tar herding. 2. Det bløte stålet bøyes, og karbonstålet legges inn som kjerne sammen med boraks (smelte- og rensemiddel). 3. Karbonstål og bløtt stål smis sammen ved høy temperatur. 4. Tangen smis ut, og en bit av emnet kuttes av slik at stålkjernen kommer helt ut i spissen av bladet. Til slutt blir bladet herdet, pusset og slipt.

dingen - å få bladet passe hardt og seigt. Er bladet lite herdet, blir det for bløtt og bøyer unna for kvist. Er det for mye herdet, blir det

De fleste tollekniver er i dag forsynt med laminerte blad. De består vanligvis av tre lag, en hard kjerne med bløtt jern på hver side. Denne bladtypen har flere fordeler. For det første er den bespa­ rende når det gjelder verdi­ fullt materiale. Den harde kjernen er laget av herdbart stål, dvs. stål med høyt kar­ boninnhold (ca. 1 %). På hver side av denne kjernen er stålet av billigere kvalitet. Det har lavt karboninnhold og er med på å gjøre kniven seigere - slik at den ikke så lett kan brekkes. En laminert kniv er også lettere å slipe.

Smedtradisjoner I eldre tid var det knivsmeder i alle bygder, men etter hvert som industrien vokste fram, ble bygdesmedene mer og mer borte, og tradisjonen døde ut. Bare i enkelte områ­ der av landet har smedhåndverket overlevd industrialise­ ringen. Det gjelder særlig Telemark, Agder-fylkene og

Tverrsnittet på knivblad er enten trekantet eller femkantet. Når bladet har femkantet tverrsnitt, betyr det at bladsiden er brutt i en fas, slik at det bare er denne fasen som slipes. Laminerte knivblad fra nyere tid har alltid en slik slipefas. For tollekniver er dette uten tvil en fordel - sær­ lig fordi det gir større mulighet til å «vrikke» kniven gjennom et seigt emne. I forhistorisk tid og gjennom det meste av middel­ alderen var det vanlig med tre­ kantet tverrsnitt på knivbladene. Dette hadde sammenheng med at man brukte en annen kvesseteknikk enn i dag.

noen bygder i den østlige delen av Sør-Norge, f.eks. Toten. Noen steder overlevde knivsmedproduksjonen paral­ lelt med bunad- og sølvsmedtradisjonene. Dette førte til sterk fokusering på den rikt prydede staskniven, mens den håndverkspregete brukskniven kom mer i skyggen - eller ble feid ut av markedet av billige, men gode fabrikkkniver.

Det som er mest slående når det gjelder utviklingen av tollekniven på nordisk område, er hvor små forandringene har vært når det gjelder form, størrelse og bruksmuligheter. Illustrasjonen viser variasjoner i form og størrelse på knivblad gjennom et tidsrom på 1500 år.

183

Selvbygging av redskap

Bildene viser nyere kniver med skaft av forskjellige treslag. 1. Seljerot. Aasmund Voldbakken, Oslo. Blad: O. H. Wåle, Telemark. 2. Bjørkerot. O. H. Wåle. Blad: O. H. Wåle. 3. Alm. Mads Markussen, Aust-Agder. Blad: Aslak Ellefsen, Telemark.

Knivskaftet Et godt, hjemmesmidd kniv­ blad krever et vakkert skaft laget av skikkelig materiale. Slik var det i gammel tid, slik er det også i dag. Som skaftmateriale har bein, horn, lær, never og ny­ sølv vært mye brukt. Men det er treet som har dominert, særlig bjørk. Bjørkeskaft er både sterke og vakre, og det finnes mulig­ heter for utallige mønstervariasjoner. En kan velge mellom rot, rikule (stammekule) og vanlig stammeved med flamme- eller bølgemønster. Valbjørk - også kalt masurbjørk - har en cellestruktur som gir uvanlig vakre tegninger. Den er derfor svært ettertraktet av knivmakere. Dagligkniver fra Telemark og Agder har som oftest rett skaft uten holk, og tangen på bladet går bare et stykke inn i skaftet. I Hedmark og Opp­ land er det stort sett skaftholk både oppe og nede, enten skaftet er rett eller kroket. Knivene har gjennomgående

Tarjei Haugo, Telemark, var en av våre beste og mest kjente smeder og bruksknivmakere.

184

Kniver

4. Klungerrot. Egil Sunde, Sogn. Blad: Håvard Berg­ land, Hedmark. 5. Rødselje. K. og E. Johnsen, Troms. 6. Hassel. Egil Sunde, Sogn. Blad: O. Mostad, AustAgder.

tange med en liten pynteskrue på toppen. Tangen kan også være klinket over en stoppskive i enden av skaftet - som på sameknivene.

Knivsliren Hovedhensikten med knivsli­ ren er å beskytte kniven - og den som bærer den. For at kniven ikke skal falle ut så lett, må sliren slutte godt om skaftet og være festet på et trygt sted, der kniven kan hentes fram i en håndven­ ding. Tollekniven bæres både på høyre og venstre side, iblant også rett bak eller for­ an. Dette avhenger av lokal skikk. Som eksempel kan nevnes at telemarkinger vil ha den på høyre og østerdøler på venstre side. Som sliremateriale har lær vært mest brukt. Det gir god beskyttelse og holder godt på kniven. Læret innbyr dess­ uten til dekorativ utfoldelse, enten dekoren blir presset, preget eller skåret. Emner til lærslirer blir som oftest lagt i vann noen timer før arbeidet begynner. Det gir mulighet til å oppnå den formen som ønskes, og er en absolutt forut­ setning for presset og preget dekor. Bein, horn, tre og metall har også vært mye nyttet som sliremateriale, ofte for å opp­ nå større samsvar mellom skaft og slire. Særlig samene har drevet utviklingen langt i den retningen. Totenknivene med skaft og slire av kuhorn er et annet godt eksempel. Slireopphenget har gjen­ nom tidene vært gjenstand for oppmerksomhet. Mange har forsøkt seg på nye løsninger, men det er tvilsomt om den enkle, påsydde lærstroppen med spalte for knapp eller belte lar seg utkonkurrere.

185

Selvbygging av redskap

7. Never. Trygve Nordstrøm,

Hedmark. Fabrikkblad. 8. Furu 8000 år. Jostein K. Nysæther, Hedmark. Blad: O. H. Wåle. 9. Ibenholt. Konrad Mehus, Asker. Blad: Konrad Mehus.

Praktkniver Knivmakere har alltid hatt lyst til å skape kniver som skiller seg ut fra det daglig­ dagse - både i kvalitet og ut­ smykning. I nyere tid er det særlig Telemark og Agder som har gjort seg bemerket i så måte. Praktkniver fra Tele­ mark har holk både oppe og nede på skaftet. Sliren er gjerne forsynt med ring øverst og såkalt doppsko som beslag på slirespissen. Ring og dopp­ sko kan være forbundet med sideskinner. Alt metall er gra­ vert sølv, helst med akantusmønster. Det går også igjen på det utskårne læret. Bladet er fint pusset og har ofte dekorasjoner på nakken. Praktkniver fra Toten og Hedemarken har helst skaft og slirebeslag av nysølv med enkel dekor. Materialene el­ lers er horn, bein, lær eller tre. På den såkalte Hallingdalskniven, som tidligere ble om­ talt som tater- eller fantekniv, er både skaft og slire laget av nysølv med fin gravyr. Samenes praktkniver preges av reinsdyrdriften. Både skaft og slire er gjerne laget av reinsdyrhorn, men skinn, tre og metall er også vanlig. Deko­ ren er ornamental - strengt geometrisk i sørsamisk tradi­ sjon, friere og med mykere linjeføring i nordsamisk.

Kniver for sports­ fiskere og jegere Norske knivmakere har tidli­ gere vært lite opptatt av å lage spesielle knivmodeller for jakt og fiske. Den enkelte bruker har valgt blant vanlige tollekniver den modell som syntes mest passende. Under slipingen ble bladet ytterlige­ re tilpasset det spesielle for­ målet. En god fiskekniv skul-

186

Kniver

10. Praktkniv. Johan Rist, Finnmark. Både i slire og skaft er det brukt reinsdyrhorn og leer. Knivskåren dekor på hornet. 11. Praktkniv. Gunnar Aalandslid, Telemark. Skaft av hegg. Sølvbeslag med akantusgravyr på skaft og slire. Akantusskur på slirelæret. Blad: Gunnar Aalandslid.

le ha smalt og spisst blad. Jaktkniven skulle være robust med romslig bue på eggen.

Dagens bruks kniv De fleste som daglig har bruk for tollekniv, kjøper seg en rimelig, fabrikkprodusert kniv. Og den gjør nytten. Bla­ det er skarpt, skaftet funksjo­ nelt, og sliren fyller de vanlige kravene. Likevel mangler kni­ ven personlig preg som gjør den til noe mer enn et redskap. I de siste årene har inter­ essen for håndlagde kniver økt så sterkt at vi kan snakke om tolleknivens renessanse. Det forskes i gammel knivtra­ disjon, bøker skrives, smedutstyr rotes fram fra gamle skrotkasser, hobbykjellere gjøres om for knivproduksjon, og tallet på knivhåndverkere øker. Norsk Skogbruksmuseum utlyste i 1985 en knivkonkurranse som samlet nesten 90 norske knivhåndverkere. Jostein K. Nysæther

De som har ønsket seg kniver med «tøffere» utseende, har som oftest måttet ty til utenlandske modeller. 1 den senere tid er det innen norsk knivtradisjon gjort forsøk på å lage spesielle kniver for sportsfiskere og jegere. Teg­ ningene viser tre eksempler på dette. Kniv nr. 1 er beregnet på storviltjakt. Den er velegnet for flåing og partering. Kniv nr. 2 vil kunne dekke de fleste av sportsfiskerens knivbehov. Kniv nr. 3 er beregnet både på jegere og fiskere. Den er ekstra kort, slik at den kan brukes inne i buken på større vilt. Skal den være god som flåkniv, må spis­ sen slipes som antydet. Med tanke på glatte og valne fingrer er de tre knivene forsynt med skaft som gir godt grep, også når de skal ut av sliren.

187

Sykdommer hos fise

Hiortelusflue (Lipoptena cervi).

Dg vilt

FISKESYKDOMMER 190........................... Klinisk undersøkelse av fisk 190 Bakteriesykdommer 190 Virussykdommer 194 Soppsykdommer 195 Parasittsykdommer 197 Svulster 203

VILTSYKDOMMER 204 Elg 204 Rev 206 Hare 208 Skogsfugl 210 Innsendelse av sykt/selvdødt vilt 211

Sykdommer hos fisk og vilt

Fiskesykdommer Som hos andre dyrearter finner man også hos fisk sykdommer med ulik årsak. Sykdommene kan være av infeksiøs karakter, forårsaket av virus, bakterier eller sopp, eller de kan være av parasittær natur og skyldes angrep av encellete eller flercellete parasitter, som enten sitter på over­ flaten av fisken eller i indre organer. I tillegg har man også registrert ulike miljøbetingete sykdommer, forgift­ ninger, uspesifikke organsykdommer, svulster, misdannelser og ernæringsbetingete lidelser. I villfiskbestander spiller sykdom­ mer som regel liten rolle, men det finnes eksempler på at sykdommer ute i naturen kan virke regulerende og desimerende på en fiskebestand. Et klassisk eksempel er parasitten Gyrodactylus salaris, som har forår­ saket store ødeleggelser på laksungebestanden i en rekke norske vass­ drag. Under oppdrettsbetingelser er imidlertid forholdene annerledes. Dette skyldes at fisken da lever under en mer konstant stresspåvirkning, fis­ kebestanden er ofte tett. Dette fører ikke sjelden til slitasjeskader, som kan danne innfallsport for ulike mikroorganismer. Videre er fisk pris­ gitt det foret som til enhver tid gis. Feil og mangler i foringen vil derfor kunne framkalle mangelsymptomer, samtidig som disse manglene kan dis­ ponere for andre sykdommer av mer alvorlig karakter. De erfaringer som er gjort når det gjelder sykdom hos fisk, er først og fremst basert på iakttakelser og erfa­ ringer i oppdrettsanlegg. Da det omgivende miljø hos fisk bokstavelig talt er flytende, er det selvsagt umulig å etablere vanntette skott mellom oppdrettsmiljø og na­ turlig miljø. Overførbare sykdommer kan derfor finne veien fra det ene miljøet til det andre. I det følgende skal vi ta for oss disse hovedavsnittene: Klinisk undersøkelse av fisk Infeksjonssykdommer Bakteriesykdommer

190

Virussykdommer Soppsykdommer Parasittsykdommer Encellete parasitter Flercellete parasitter Svulster Om sykdommer hos kreps se bind 4, side 241-242.

Klinisk undersøkelse av fisk For å stille en eksakt diagnose av fiskesykdommer er det nødvendig at det foreligger så grundige opplysnin­ ger som mulig om de iakttakelser som har vært gjort i forbindelse med syk­ domsutbruddet. Det er viktig å legge merke til eventuelle avvik fra det som er regnet for normalt. Bevegelsesfor­ styrrelser opptrer ofte ved en rekke sykdommer av ulik årsak. Bevegel­ sene kan være apatiske, panikkartete, eller det kan være dreiebevegelser rundt kroppens lengdeakse eller tverrakse. Ytre symptomer kan også gi seg utslag i hudforandringer som blødninger, sårdannelser og pigmentforandringer. Vanligvis vil syk fisk ha mørkere pigmentering enn frisk fisk. Ved sykdomsutbrudd vil det som oftest kunne registreres at fisken en­ ten reduserer sitt foropptak eller vra­ ker foret helt. Dersom foret har uhel­ dig sammensetning eller konsistens, eller dårlig smak, kan fisken instinktmessig også vrake foret. For å kunne stille en eksakt dia­ gnose er det viktig å vite hvilke organforandringer som viser seg ved de ulike sykdommene. Hos fisk er det imidlertid slik at organforandringene kan være mer og mindre like ved ulike sykdommer. Det kan derfor være nødvendig å foreta mer inngå­ ende laboratorieundersøkelser for å komme fram til riktig diagnose. Ved ulike laboratoriemetoder kan man isolere/påvise sykdomsframkallende agens (smittestoff). Først når man kjenner sykdomsårsaken, er det mu­

lig å sette inn effektiv behandling, eventuelt gjennomføre forebyggende tiltak for å begrense utbredelsen. Sykdommer er ofte en god og føl­ som, men dessverre også ofte kostbar indikator på uheldige forhold ved drift av fiskeoppdrettsanlegg. Etter et gjennomgått sykdomsangrep bør man derfor gå kritisk igjennom anleg­ get, vannforsyningen, føring og driftsrutiner for om mulig å kunne bedre forholdene slik at senere syk­ domsutbrudd kan forebygges. Under naturlige forhold kan man ikke gjennomføre noen behandling, men i oppdrettsanlegg er det mulig­ heter for å behandle fisken enten ved å gi medikamenter i foret eller ved å tilsette vannet forskjellige medikamenter/kjemiske stoffer.

Bakteriesykdommer Furunkulose Furunkulose eller byllesyke er en infeksjonssykdom som i alt vesentlig angriper fisk av lakseslekten. Syk­ dommen ble første gang beskrevet fra noen sørtyske fiskeoppdrett i 1894, men senere er den også påvist hos villfisk. Den har etter hvert fått stadig større utbredelse, og fra Skottland er det angitt at sykdommen er ende­ misk, dvs. knyttet til spesielle geogra­ fiske områder. Årsaken til furunkulose er bakte­ rien Aeromonas salmonicida. Denne bakterien kan deles inn i tre varian­ ter: A. s. var. salmonicida, A. s. var. achromogenes og A. s. var. masoucida, hvorav den førstnevnte forårsa­ ker de mest klassiske symptomene på furunkulose. På spesielle vekstmedier produserer A. s. var. salmonicida, i motsetning til de to andre typene, et brunt pigment. Furunkulose opptrer fortrinnsvis om sommeren når vann­ temperaturen er høy. Det er, som nevnt, i første rekke laksefiskene som angripes, men sykdommen er også beskrevet hos andre fiskearter, f.eks. torsk. Mottakeligheten av furunkulo­ se innen lakseslekten varierer en del. Den er størst hos bekkerøye, avtar over ørret til laks og regnbueørret. Regnbueørreten regnes til sine tider som ganske resistent, men den kan bidra til å spre smitte. Fisk i alle aldere angripes, men frekvensen av

Fiskesykdommer latente smittebærere synes å øke med alderen på fisken. Smitte kan skje via for, redskaper m.v. som er forurenset med furunkulosebakterien. Den kan også skje gjennom latent infisert fisk som skil­ ler ut bakterier med avføringen, ved at bakterien kommer ut i vannet fra byller som sprekker opp, eller via øyerogn. Skader som følge av hard­ hendt behandling, transportstress, dårlig får og for stor fisketetthet kan utløse utbrudd av sykdommen. Det er også angitt at sykdommen kan spre seg i vannet over en avstand på 2 km. Normalt er sykdomsfrekvensen størst ved en vanntemperatur på 15-18 °C. Ved temperaturer under 7-8 °C går sykdommen vanligvis over i en latent (skjult) form. Inkubasjonstiden ved furunkulose er vanligvis 3-4 døgn. Ved akutte syk­ domsutbrudd dør fisken som oftest med få eller ingen forutgående symp­ tomer, og dødeligheten kan være opptil 10 % pr. dag. Ved obduksjon av slik fisk finner man gjerne forstørret milt og småblødninger i indre organer som f.eks. lever, svømmeblære og tarm. Ved et mer gradvis forløp av sykdommen finner man bylldannelser i muskula­ turen. Disse byllene, eller furunklene, som de kalles, har gitt sykdom­ men navnet furunkulose. Byllene kan ligge på forskjellige steder i muskula­ turen, enten like under huden, eller i de dypere lagene. De byllene som ligger like under huden, kan sprekke opp ut mot overflaten og danne sår med frynsete sårkanter og en blodig misfarget bunn, hvor man bl.a. finner rester av døde muskelceller. Inn­ holdet i byllene er rødbrunt av farge, forholdsvis tyktflytende, og det be­ står av røde blodlegemer, rester av muskelfibre og store mengder bakte­ rier. I tillegg til bylldannelsene finner man også ødelagte finner, blødninger ved finnebasis, og bløtvevet mellom finnestrålene blir ofte ødelagt slik at finnestrålene er blottlagt. Hos fisk som overlever, vil det være gråhvite arrmasser i de ødelagte finnenes sted. I indre organer kan man finne blød­ ninger og dødt vev. Tarminnholdet er ofte blodig misfarget og relativt tyntflytende, og gattåpningen er gjerne blodig og litt svullen. Ved den latente

form av sykdommen er det ingen dødelighet, men dersom det foretas bakteriologiske undersøkelser, kan det påvises furunkulosebakterier i indre organer. Hvis latent infisert fisk utsettes for en eller annen form for stresspåvirkning, som f.eks. transport og sortering, kan sykdommen blusse opp. Forebyggende arbeid er det vik­ tigste i kampen for å holde et fiske­ oppdrettsanlegg fritt for furunkulose. Det er derfor viktig å gjennomføre regelmessig helsekontroll. Man må ikke ta inn fisk fra fiskeoppdrettsan­ legg som kan mistenkes for å ha syk­ dommen. Ved kjøp av øyerogn uten­ fra må rogna desinfiseres i en nøytral jodoforoppløsning, f.eks. Buffodin, før den legges inn i klekkekassene. Videre er det viktig at det gjennom­ føres god hygiene i anlegget, at ut­ styr, dammer, kar m.v. desinfiseres minst én gang i året. Annet utstyr, som håver og koster, bør desinfiseres daglig. Det er også viktig å unngå for store besetningstettheter, unødige stresspåvirkninger i form av håndte­ ring o.l. Videre må man benytte et allsidig og vel balansert for slik at fisken til enhver tid har best mulig kondisjon og dermed økt motstands­ kraft mot sykdommer generelt. Sykdommen kan behandles med ulike medikamenter, som f.eks. oksytetrasyklin, oxolonsyre eller nitrofuraner. I Norge, hvor sykdommen ikke er stasjonær, vil det på det nåvæ­ rende tidspunkt være aktuelt med omfattende restriktive tiltak for å hindre spredning. Sykdommen hører med blant meldepliktige sykdommer i henhold til lov om tiltak mot syk­ dommer hos ferskvannsfisk av 6. de­ sember 1968. Den upigmenterte varianten av furunkulosebakterien (A. salmonicida var. achromogenes) gir i vesent­ lig grad forandringer i huden hos fisk. Disse kan dels være gråhvite, dels mer blodige i sentrale deler av såre­ ne, og de kan minne om forandrin­ ger som kjennetegner sykdommen ulcer disease, forårsaket av bakterien Haemophilus piscium. Da bakterien synes å være alminnelig utbredt og bl.a. er påvist i villfiskpopulasjoner i Norge, har man ikke regnet infek­ sjonen som furunkulose i lovens for­

stand. I Sverige er sykdommen be­ skrevet som smittsom dermatitt eller Laholms syke. Bakterien er også an­ gitt som årsak til sykdommen erythrodermatitis hos karpe (CE = carp erythrodermatitis). Infeksjon med bakterien er for øvrig et stort pro­ blem i tilknytning til gullfiskoppdrett bl.a. i USA.

Flekksyke Hos laksefisk og hos andre arter kan det også opptre sykdommer hvor det forekommer symptomer som likner på dem man finner ved furunkulose, bl.a. ved at det oppstår bylldannelser i muskulaturen. Det dreier seg her om infeksjoner med andre bakterier enn furunkulosebakterien. Det kan være andre arter av AeromonasAxdkterier, Pseudomonas- eller Vibriobakterier. Disse bakteriene er beve­ gelige stavbakterier i motsetning til furunkulosebakterien, som er ubeve­ gelig. Aeromonas-, Pseudomonas- og Vzbrzo-infeksjoner kan opptre så vel i ferskvann som i sjøvann, og har ofte gått under samlenavnet flekksyke hos så vel saltvannsfisk som ferskvanns­ fisk. Gjeddepest har også vært en vanlig betegnelse på flekksyke. Flekksyke, som i ferskvann i første rekke fore­ kommer hos abbor og gjedde, er også påvist hos gjørs, sik, lagesild og ulike arter mortefisk. Sykdommen er al­ minnelig utbredt i Finland, og de fles­ te utbrudd med massedød har vært registrert på forsommeren i forbin­ delse med stigende vanntemperatur. I den kalde årstid registreres sykdom­ men bare sporadisk. I ferskvann skyldes flekksyke i første rekke infeksjon med Aeromonas hydrophila, men også arter tilhø­ rende Pseudomonas er angitt som år­ sak, mens man i sjøvann/brakkvann hovedsakelig finner Vibrio anguillarum. Dette er særlig beskrevet fra utbrudd i Østersjøen. Ved gjeddepesten i Mjøsa i 1923 ble det påvist en Vzbrzo-art. Et fellessymptom ved flekksyke så vel i ferskvann som saltvann er hudaffeksjoner på siden av fisken. Stør­ relse og form varierer en del. Forand­ ringene begynner gjerne med små huddefekter, som øker i omfang.

191

Sykdommer hos fisk og vilt

Vibriose

Ved sår i huden hos fisk, kan det dreie seg om den såkalte flekksyken. En sikker diagnose kan bare stilles på basis av bakteriologiske undersøkelser. Bildet viser en gjedde med et framskredent stadium av flekksyke. Bildet viser abbor med typiske symptomer på flekksyke.

Dersom fiskens avvergemekanismer ikke greier å avgrense infeksjonen, affiseres etter hvert dypere hudlag og underliggende muskulatur, eventuelt knokkelvev, dersom det er forand­ ringer i hoderegionen eller kjeve­ regionen. Det er som regel få eller ingen forandringer i indre organer. Hvis fis­ ken ikke dør i forbindelse med det akutte sykdomsutbruddet, vil forand­ ringene enten heles eller gå over i en mer kronisk form ved lave tempera­ turer. Hos ål er infeksjoner med A. hydrophila beskrevet som rødsyke i ferskvann, mens infeksjoner med V. 192

anguillarum er beskrevet som rød byllesyke eller «saltvannsålesyke». Rødsyke hos ål arter seg ved punktformete blødninger og hyperemi (for­ økt blodfylde) på forskjellige steder i huden, spesielt langs finnebasis på undersiden av fisken under buken i gattregionen, i hjerteregionen og i munnhulen. Etter hvert som denne sykdommen utvikler seg, oppstår det uregelmes­ sige, hvite sår i huden med sentralt henfall (nekrose (lokal vevsdød)), og det oppstår etter hvert også forand­ ringer i den underliggende muskula­ turen, hvor man kan finne bylldannelser.

Under betegnelsen vibriose finner man infeksjoner forårsaket av ulike typer V. anguillarum. Disse infek­ sjonene har ofte hatt ulike betegnel­ ser hos ulike fiskearter. Vibriose forekommer fortrinnsvis i den varme årstid, selv om sykdomsutbrudd også er registrert om vinteren. Hos ål blir sykdomskomplekset alt­ så ofte betegnet som rød byllesyke. Karakteristisk er blødningene i hu­ den og bylldannelsen i muskulaturen. Hos torsk ble V. anguillarum be­ skrevet som årsak til en øyesykdom, keratomalaci, allerede i 1911. Denne artet seg ved sår på hornhinnen og til slutt fullstendig ødeleggelse av det indre øyet. Frekvensen av torsk med øyeforandringer var størst i de nære kystområder, mindre på det åpne hav. Dette mener man skyldes at torsken som følge av synsproblemer søker mot land for å finne føde. Hos torsk er det også påvist sårdannelser i huden, og opptil 20 % av trålfanget fisk har vært angrepet. De sykdomsmessige forandringene synes å ha et karakteristisk forløp og er sammen­ fattet i det såkalte ulcus-syndromet. Sykdommen begynner med små, hvi­ te papeldannelser (blemmer) i huden på sidene og over ryggen. I neste stadium oppstår det erosjoner (huddefekter) og småsår, som har en ten­ dens til å bli større, men det foregår også en viss heling av skadene med pigmentløse arrdannelser som resul­ tat. Fra syk fisk kan man vanligvis påvise V. anguillarum, men også vi­ rusinfeksjoner inngår som mulige år­ saksfaktorer, idet bl.a. et iridovirus har vært påvist hos syk fisk. Hos oppdrettstorsk har man også registrert det samme sykdomsbildet. Sårdan­ nelser av liknende karakter er påvist hos flatfisk, og hos sei langs norske­ kysten har det fra tid til annen vært rapportert massedød som følge av V. anguillarum. I tilknytning til oppdrett av laks og regnbueørret er infeksjon med V. an­ guillarum vanlig i den varme årstid, men er også påvist fra død villaks i forbindelse med oppgang i elver. Stillehavslaks synes å være spesielt mot­ takelig for denne sykdommen. I begynnelsen av et sykdomsut-

Fiskesykdommer

Vibriose hos laksefisk er et problem ved oppdrett av regnbueørret og laks i saltvann. På bildet ser man to av sykdommens typiske symptomer: forstørret og svullen milt (i midten nederst) samt blodig bylldannelse i muskulaturen.

brudd registrerer man som oftest stor dødelighet uten spesifikke sympto­ mer, og ved obduksjon finner man blødninger i indre organer. Etter hvert finner man overfladiske sårdan­ nelser i huden, blødninger ved finnebasis og bylldannelse i muskulaturen. Byllene inneholder en rødbrun, grumset masse som fortrinnsvis be­ står av ødelagt muskelvev, røde blod­ legemer og store mengder bakterier. Byllene kan ikke skilles fra dem man ser ved furunkulose, og bare ved di­ rekte mikroskopi eller bakteriologis­ ke undersøkelser kan diagnosen fast­ slås med sikkerhet. Ved vibriose hos laksefisk, spesielt regnbueørret, er milten mørk blå­ svart, sterkt svullen og med flytende konsistens. Smitten kan opprett­ holdes ved latent infisert fisk, mens utbrudd ofte utløses av ulike former for stress, som f.eks. transport. Fisk som nylig er satt i sjøen/transportert, er særlig mottakelig. Sykdommen lar seg relativt lett behandle med for­ skjellige sulfapreparater og antibio­ tika. I de senere årene er det også utviklet vaksiner som i stor grad kan forebygge sykdommen, spesielt hos regnbueørret. Vaksinasjon kan enten foregå ved at man sprøyter vaksinen inn i buken på fisken, eller ved at fisken dyppes/bades i en vaksineoppløsning. 13. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

Andre bakterielle infeksjoner Hemoragisk syndrom (HS), også kalt Hitra-syke, vintervibriose og kaldtvannsvibriose, har vært påvist i nors­ ke fiskeoppdrettsanlegg siden 1977. I 1985 er en liknende sykdom også be­ skrevet i Skottland. Årsaken til HS synes å være av mangeartet karakter, men i forbindelse med sykdomsut­ brudd har det vært påvist bakterier klassifisert som Vibrio. Sykdommen regnes i dag som en av de mest tapbringende i norsk fiskeoppdrett, og dødeligheten fra 0,1 til 52 %. De kliniske symptomene ved HS er lite spesifikke, men starter ofte med sviktende appetitt og ved at fisken blir sløv og apatisk og går høyt i sjøen. I andre tilfeller har fisken god appetitt inntil den dør. Rundt gattåpningen, som gjerne er blodig framhvelvet, og i huden under buken er det ofte blødninger. Unntaksvis kan man finne overfladiske, mer og mind­ re sirkulære, gråhvite sår. Gjellene er gjerne blekrøde, anemiske, og inn­ vendig kan man finne blodig væske i hjertesekken og bukhulen. De indre organer (lever, svømmeblære, nyrekapsel, mage, tarm, fettvev) kan være gjennomsatt av blødninger, og leveren er moderat til kraftig forstør­ ret, og fra gråbeige til sennepsgul av farge. I en del tilfeller kan man også

se en fibrinhinne på overflaten av leveren, en fibrinøs perihepatitt. Mil­ ten er gjerne skittengrårød til mursteinsrød av farge og er vesentlig for­ skjellig fra det man finner ved vibri­ ose. Det er sjelden makroskopiske (synlige med det blotte øyet) forand­ ringer i muskulaturen, men mikro­ skopiske undersøkelser viser omfat­ tende degenerative forandringer. HS bryter ofte ut i forbindelse med ulike typer stress. Sykdommen opptrer hele året, men de fleste tilfeller registreres i perioden oktober-mai. Som ved vibriose bruker man ulike kjemoterapeutika og antibiotika i be­ handlingsøyemed, men med varie­ rende resultat. Bakteriell nyresyke (BKD (bacterial kidney disease)) ble beskrevet fra Skottland i 1930 i elvene Spey og Dee, og man finner ofte betegnelsen Dee disease for sykdommen. Den sy­ nes nå å være alminnelig utbredt, og i Norge ble den første gang registrert i 1980. Årsaken er bakterien Renibacterium salmoninarum (tidligere Corynebacterium salmonis). Den kan forårsake sykdom hos både villfisk og oppdrettsfisk av lakseslekten, til dels med betydelig dødelighet. Coholaks er særlig utsatt. BKD er en kronisk lidelse, og R. salmoninarum kan overføres så vel vertikalt (dvs. med rogn) som horisontalt (gjennom van­ net). Vanntemperaturen, vannets hardhet, saltholdighet og fisketetthet er viktige faktorer i tilslutning til syk­ domsutbrudd. Hos angrepen fisk fin­ ner man mørkfarging, utstående øyne (exophtalmus), utspilt buk (ascites) og små, kraterformete hudsår med et mørkere sentrum. Gjellene er som regel bleke. De mest karakteristiske forandringene er lyse, svulne nyrer ved akutte og subakutte utbrudd, mens man ved mer protraherte (lang­ varige) forløp finner større og mind­ re, gråhvite fokale nekroser (lokal vevsdød) i nyrevev, lever og milt. I lever og milt, som gjerne er forstør­ ret, er nekrosene som regel faste, mens forandringene i nyrene kan arte seg som pussfylte hulrom. I enkelte tilfeller har man også funnet abscesser i ryggmuskulaturen med et grå­ hvitt, kremaktig puss. Forandringene i indre organer har store likhetspunk­ ter med bl.a. mykobakterieinfeksjo-

193

Sykdommer hos fisk og vilt

ner hos fisk («fisketuberkulose»). BKD lar seg til en viss grad behandle medikamentelt, men man finner ofte tilbakefall etter endt behandling. Til­ skudd av sporelementer (f.eks. fluor og jod) i foret er angitt å nedsette frekvensen av BKD. Enteric red mouth (ERM) er en sykdom som opprinnelig ble beskre­ vet fra USA og Canada, men som i de senere årene også er beskrevet fra en rekke land i Europa. Årsaken til ERM er bakterien Yersinia ruckeri. Forandringene ved ERM hos lakse­ fisk er bloduttredelser og blødninger i kjeveregionen, særlig underkjeven, med henfall av hud og bløtvev som resulterer i blodige sår. Forandringe­ ne kan likne på dem man har beskre­ vet ved red mouth hos regnbueørret forårsaket av A. hydrophila. ERM kan behandles medikamen­ telt, og det er også angitt at vaksina­ sjon har god forebyggende effekt. Finneråte. Under begrepet finneråte skjuler det seg helt eller delvis bortfall av finnene på fisken. Syk­ dommen kan forekomme så vel hos villfisk som hos oppdrettsfisk eller akvariefisk. Finneråte er ikke noen enhetlig lidelse med en bestemt syk­ domsårsak. Problemet kan registre­ res i forbindelse med infeksjoner som furunkulose, vibriose osv., mekanis­ ke skader på finnene eller lokale in­ feksjoner, uten at det er særlige for­ andringer i fiskens allmenntilstand. Bakterieangrep av denne karakter ser man ofte i tilknytning til mekanis­ ke skader på finnene. De danner inn­ fallsport for bakteriene. Svært ofte finner man bl.a. bakterier som tilhø­ rer Aeromonas, Pseudomonas og Flexibacter. Stor fisketetthet, dårlige karkonstruksjoner m.v. bidrar til å fremme utviklingen. I innledningsstadiene ved finneråte ser en gjerne en mer eller mindre hvit linje langs ytterkanten av affiserte finner. Denne linjen forflytter seg gradvis innover mot finnebasis etter hvert som infeksjonen skrider fram. Det blir henfall av bløtvevet slik at finnestrålene blottlegges, men i sluttstadiet ødelegges også disse. I endel tilfeller kan det oppstå sekundære soppinfeksjoner. Hvis ikke fiskens egne avvergemekanismer får bukt med infeksjonen, eller hvis ikke en

194

eller annen form for behandling iverksettes samtidig med at eventu­ elle feil som førte til problemet, ret­ tes opp, vil betennelsesreaksjonene etter hvert gå over på vevet rundt basis av finnene med blødninger og henfall av vevet her. Dersom betennelsesreaksjonen stoppes, vil det oppstå arrdannelser og deformerte finner. Angrep av finneråte varierer, og vanligvis er det et mindretall fisk som er affisert. En spesiell ytrings­ form for finneråte er den såkalte «Saddleback disease», hvor forand­ ringene kan påvises i huden på siden av ryggfinnen. Disse forandringene har et sadelliknende utseende. Bakteriell gjellebetennelse skyldes i første rekke infeksjon med bakterier som tilhører gruppen Flexibacter, som er lange, trådformete bakterier. Gjellebetennelse oppstår ofte som følge av irritasjon av gjellevevet, f.eks. ved urenheter i vannet, bruk av finpartikulært for, for høy fisketett­ het m.v., som gjør at bakteriene let­ tere får anledning til å utvikle seg. Fisk med gjellebetennelse mister raskt appetitten og samler seg der vannet inneholder mest oksygen. Pustebevegelsene er raskere enn nor­ malt, og gjellelokkene er utspilt. Gjellevevet er gjerne slimete og har en mer brunrød farge. Sekundære soppinfeksjoner kan forårsake ytter­ ligere forverring. Om man ikke retter på den egentlige årsak til lidelsen, vil dødeligheten etter hvert bli ganske stor, først og fremst som følge av oksygensvikt. Det er i første rekke yngel og settefisk som angripes, men sykdommen er også sett hos større fisk. Det er angitt en rekke ulike behandlingsmetoder. Behandlingen kan enten skje ved tilblanding av medikament i foret eller ved at fisken bades i stoffer som er angitt å være effektive, f.eks. kloramin. I tillegg til de sykdommene som er beskrevet her, finnes det også en rek­ ke andre sykdommer forårsaket av bakterier, bl.a. infeksjoner med mykobakterier («fisketuberkulose»), streptokokker, Edwardsiella o.a. Disse har imidlertid ingen stor betyd­ ning under norske forhold, selv om nok mykobakterieinfeksjon har vært påvist hos lake, makrell, ørret og akvariefisk i en rekke tilfeller.

Virussykdommer En av de mest fryktede virussykdom­ mer ved oppdrett av regnbueørret er den såkalte Egtved-syke eller regnbueørretens hemorrhagiske virus septikemi (VHS (viral hemorrhagic septicaemia)). Allerede i 1938 ble det fra Tyskland beskrevet en sykdom som ble kalt Nierenschwellung, men det var først i forbindelse med sykdoms­ utbrudd i Danmark i 1950-årene at den ble alminnelig kjent. VHS er be­ skrevet fra en rekke land i Europa, men er hittil ikke påvist i NordAmerika eller Japan, hvor det også foregår intensivt oppdrett av regn­ bueørret. Sykdommen forekommer altså først og fremst hos regnbueørret av alle størrelser, men det er angitt at VHS-virus kan forårsake kliniske ut­ brudd av sykdommen hos så vel laks som bekkørret, røye og gjeddeyngel. Dødeligheten er høy, opptil 90 %. Det finnes ingen effektive behand­ lingsmidler, men vaksinasjon har gitt en viss beskyttelse mot sykdommen. VHS forekommer først og fremst i den kalde årstid, men er også sett til andre tider av året, fortrinnsvis ved vanntemperaturer under 10 °C. Selv om sykdommen først og fremst er påvist i ferskvann, er den også registrert i sjøvannsoppdrett. I tidlige stadier av sykdommen har man en relativt stor dødelighet uten spesielle symptomer, særlig hos små fisk. Syk fisk blir etter hvert mørkpigmentert, har utstående øyne og utspilt buk. I senere stadier kan man registrere be­ vegelsesforstyrrelser. Ved obduksjon finner man blød­ ninger i indre organer og muskulatur og omfattende oppsvulming av nyre. Ved mikroskopiske undersøkelser finner man degenerative forandringer og lokal vevsdød i indre organer. En annen virussykdom, infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN), er i første rekke beskrevet på regnbue­ ørret og stillehavslaks i USA og Ja­ pan. Den har store likhetspunkter med de sykdomsmessige forandringer ved VHS. Viruset som forårsaker IHN, er imidlertid distinkt forskjellig fra VHS-virus. Infeksiøs pankreasnekrose (IPN) er en virussykdom som første gang ble beskrevet fra Canada. Den er vidt

Fiskesykdommer utbredt i Europa, Nord-Amerika og Japan, og IPN er det virus som hyp­ pigst registreres i norske fiskeopp­ drettsanlegg. Virus framkaller syk­ dom hos de fleste laksefisk, men er også påvist hos en rekke andre arter, inklusive akvariefisk og virvelløse dyr, ofte uten sykdomstegn. IPNvirus kan foruten å spres horisontalt, via ekskreter eller sekreter fra syk fisk, via for og vann, også overføres vertikalt, dvs. fra stamfisk til avkom. IPN opptrer i første rekke kort tid etter startforing. Yngelen viser krampaktige dreiebevegelser, utspilt buk, mørkpigmentering og utstående øyne. Mindre yngel dør uten forutgå­ ende symptomer. Ved obduksjon fin­ ner man ofte seigt slim i magen. Ved mikroskopiske undersøkelser finner man i første rekke lokal vevsdød i bukspyttkjertelen (pankreas). Døde­ ligheten varierer sterkt, fra 0 til 8090 %. For at man skal få en sikker diagnose, må det foretas virusisolering og mikroskopiske undersøkelser av pankreas. I villfiskpopulasjonen kan man også registrere virusinfeksjoner som manifesterer seg ved tydelige utven­ dige forandringer på fisken. Hos ål kan det opptre nydannelser spesielt i munnregionen. De er vanligvis lysegrå, faste og har en uregelmessig overflate som likner blomkål, derav navnet blomkålsyke. Lidelsen fore­ kommer både i ferskvann, brakkvann og saltvann, og det er oppgitt at fre­ kvensen av infisert ål kan være på

opptil 50 % i enkelte lokaliteter. Angrepen fisk er ofte mager på grunn av at foropptaket hemmes som følge av forandringene i munnregionen. Ved virussykdommen lymfocystis er det også forandringer i huden som kan minne om svulstdannelser. Ved denne sykdommen er det større og mindre morbærliknende ansamlinger i huden så vel på oversiden som på undersiden av flyndrefisk. I Nord­ sjøen er sykdommen spesielt utbredt i områdene rundt Doggerbank, men den er registrert over hele verden. Lymfocystis er hovedsakelig av betydning for fiskeriene fordi affisert fisk av estetiske grunner ikke kan selges til konsum. Det er imidlertid registrert stor dødelighet i saltvannsakvarier. I villfiskpopulasjoner av karpefisk og laks og hos laksefisk i oppdrett er det påvist vortesyke (papillomatose), som antakelig skyldes virus. Sykdom­ men begynner som små, vorteaktige forhøyninger i huden, men proses­ sene kan fullt utviklet ha varierende størrelse og et blomkålaktig utse­ ende. Papillomatose forårsaker nor­ malt liten dødelighet, men det kan oppstå betennelsesreaksjoner i huden når vortene er falt av. Hudsårene som de etterlater, dekkes igjen av normalt epitel (hudcellelag).

Soppsykdommer Muggsopp er vanlig utbredt i naturen i forbindelse med råtnende materiale.

Lymfocystis er en relativt vanlig sykdom hos marine fiskearter, og den er karakterisert ved større og mindre gråhvite til gråbrune knutedannelser i huden.

De soppartene som er mest aktuelle i forbindelse med sykdommer hos fisk, tilhører gruppen algesopp. En del av disse artene kan parasittere på fisk i tilknytning bl.a. til skader på fisken, død rogn og yngel. Hos ferskvanns­ fisk dreier det seg i første rekke om arter som tilhører Saprolegnia og Achlya. Hos ørret og laks regner man med at det ved skimmelsoppangrep dreier seg om S. diclina, S. ferax og S. invaderis. Karakteristisk for soppinfeksjonene er et fint, bomullsaktig belegg når man ser forandringene under vann, men når man tar angrepen fisk eller rogn opp av vannet, faller dette bomullsaktige nettverket sammen til en gråhvit, fuktig klump. Ved mikrosko­ piske undersøkelser kan man finne karakteristiske sopphyfer (hyfe = trådformig vev). Siden soppinfeksjoner i første rekke forekommer som følge av hardhendt behandling, bør en sørge for en så skånsom behand­ ling av fisken som mulig. Malakittgrønt har vært et meget anvendt stoff ved behandling av overfladiske soppinfeksjoner på fisk og rogn. I karpeoppdrett er gjelleråte forår­ saket av algesopp som tilhører Branchiomyces-arter, av stor betydning. Soppen kan forårsake omfattende be­ tennelsesreaksjoner og store degenerative forandringer i gjellene og re­ sultere i stor dødelighet. Enkeltstå­ ende tilfeller har også vært rapportert hos bl.a. gjedde, stingsild og suter. Ichthyophonus /zo/eh-infeksjon er en soppinfeksjon som forekommer nå og da. Soppen, som tilhører «fungi imperfecti» (ufullstendig sopp), er observert hos en rekke fiskearter, som sild, laksefisk og akvariefisk. Hos sild sitter soppen fortrinnsvis slik at skjellene reiser seg. Overflaten av silda blir ru, nesten som sandpapir å føle på. Hos laksefiskene, i første rekke hos regnbueørret, forårsaker I. hoferi en rekke forandringer. Angre­ pen fisk viser ukoordinerte svømmebevegelser (tummel) med dreining rundt lengdeaksen. Ved obduksjon av angrepen fisk finner man større og mindre fleskete, gråhvite knuter i indre organer, spesielt i hjerte og le­ ver. I muskulaturen kan man dess­ uten finne svarte pigmentforandringer på de stedene soppen befinner

195

Sykdommer hos fisk og vilt

UDN (ulcerativ dermal nekrose) er en sykdom hos laksefisk som antas å være forårsaket av et virus. Bildet viser typiske hudforandringer hos en infisert ørret med sekundære soppinfeksjoner.

seg. Svarte pigmentflekker i musku­ laturen er imidlertid ikke ensbety­ dende med at det dreier seg om /. /zo/erz-infeksjon, idet svart misfarging i muskelvevet er sett også ved andre lidelser. Det finnes ingen behandling mot sykdommen. Ulcerativ dermal nekrose (UDN) er en sykelig tilstand som forekommer hos laks, sjøørret og vanlig ørret. Man kjenner ikke alle enkeltheter som fører til utvikling av UDN, men sykdommen er sannsynligvis primært forårsaket av et virus, uten at dette er fastslått med sikkerhet. Soppinfeksjonen, som opptrer på et tidlig tids­ punkt i sykdomsforløpet, regner man er av sekundær betydning, men det er likevel denne som forårsaker dødelig­ het. Sykdommen er beskrevet bl.a. fra Irland, Spania og Frankrike. I svenske lakseelver ble sykdommen første gang påvist i 1975. Fra Finland kom det rapport om sykdommen i 1976, mens det i Norge ikke har vært påvist sikre tilfeller. Sykdomsbildet ved UDN er karak­ terisert ved hudforandringer som er lyse, buete eller mer hesteskoformete, og som det raskt setter seg soppinfeksjoner i. Utviklingen skjer svært raskt, og fra de første sympto­ mer inntrer og til fisken er sterkt 196

soppinfisert, går det bare 3-4 dager. Det er ingen karakteristiske organforandringer, og diagnosen baseres på mikroskopiske undersøkelser av affiserte hudpartier. Smittespredningsveiene i naturen er ukjent. Ved å behandle infisert stamfisk med formalinbad opptil 3 ganger ukentlig kan man holde dødeligheten nede. I 1980 ble infeksjon med soppen Exophiala for første gang påvist i norske fiskeoppdrett, og bare på laks. Bare ett av tilfellene har ført til massiv infeksjon som omfattet størs­ teparten av fisken. Hardt angrepen fisk har gjerne sterkt utspilt buk og viser ofte avvikende atferd og unor­ male svømmebevegelser. Slik fisk kan imidlertid vise forbausende nor­ mal atferd og ta til seg for. Fisk med liten eller moderat infeksjon viser sjelden symptomer. Om vinteren er sykdomsbildet karakterisert ved høy sykelighet (morbiditet) og lav døde­ lighet (mortalitet). Overføring av infisert fisk fra ferskvann til sjøvann om våren har ført til dramatisk øk­ ning i dødeligheten, og på lengre sikt vil all angrepen fisk dø. Den regist­ rerte avgangen har vært på ca. 50 prosent på grunn av Exophiala-'\vdeksjon (direkte dødelighet + utsorte­ ring av syk og mistenkelig fisk). En

har ikke påvist klinisk Exophialainfeksjon på fisk over ca. 400 gram. Ved obduksjon finner man som re­ gel væskeansamling i bukhulen (ascites) og utstående øyne (exophtalmus) som følge av nyresvikt. Soppgranulomer i øye og øyehule er ikke uvanlig og manifesterer seg som enkelt- eller dobbeltsidig exophtalmus. Nyrene (blodranden) er i større og mindre grad gjennomsatt av gråhvite knuter av varierende størrelse, opp til ca. 3,5 cm i diameter. I en del tilfeller har man påvist relativt store mengder strågul væske under nyrekapselen, som dermed forskyves ventralt (mot buken) og fører til leieforandring av andre bukhuleorganer. Sammenvoksninger mellom affisert nyrevev, svømmeblære og bukvegg kan fore­ komme. I enkelte tilfeller finnes det en diffus bukhinnebetennelse. Granulomatøse prosesser i ryggmuskulaturen som følge av innvekst av sopp fra nyrene og inn i muskulaturen kan også forekomme. Hos en del fisk kan man finne små, knappenålshodestore, hvite knuter (0,5-3,0 mm) i lever, milt, hjerte og svømmeblærevegg. Angrepen smolt som nylig er satt i sjøvann, er gjerne kraftig dehydrert (uttørret) med tørr muskulatur. Ved mikroskopiske vevsundersøkelser av nyrer og lever finner man karakteris­ tiske granulomatøse forandringer, ofte med omfattende osteaktige nek-

Fiskesykdommer roser. Sopphyfer sees vanligvis sent­ ralt i granulomene, likeledes Langerhanske kjempeceller. Sopphyfer kan også sees i nyrenes utførselsganger (tubuli) og blodkar. Ofte kan man finne infiltrativ vekst av sopphyfer uten spesiell reaksjon fra verten.

Parasittsykdommer Parasitter, så vel encellete som flercellete, er vidt utbredt hos villfiskpopulasjoner, under oppdrettsbetingelser og hos akvariefisk. Definisjonen på en parasitt er en organisme som helt eller delvis er stoffskiftemessig avhengig av en annen levende organisme som den er tilpasset å leve på eller hos. Den or­ ganismen det snyltes på, kalles vert, og mellom parasitt og vert er det som regel et balanseforhold, idet det fra parasittens synspunkt ikke er ønske­ lig å skade vertsorganismen i så sterk

grad at denne dør. Dersom utenfor­ liggende forhold endrer dette balan­ seforholdet, kan det resultere i fatal utgang for verten.

smolt av stillehavslaks (Onchorhynchus) kan spille en betydelig rolle som årsak til dødelighet og redusert gjenfangst. Parasitten forekommer både som «frittlevende» og fast form. Den er bønneformet/pæreformet og Encellete parasitter bevegelig ved hjelp av 2 par flageller. Encellete parasitter eller urdyr (Pro- Yngel og settefisk som er angrepet, tozoa) omfatter en rekke ulike arter får etter hvert et lyst grålig til gråblått som kan forårsake store problemer preg som følge av økt slimprodukhos fisk. sjon. Dødeligheten øker raskt der­ En av de mest vanlige encellete som ikke behandling iverksettes. Forparasitter som forårsaker sykdom, malinbehandling med styrkegrad spesielt i fiskeoppdrett, er invasjon 1:4000 er svært effektiv. med Ichthyobodo necator (Costia Det er også registrert økende pro­ necatrix). Parasitten er en kosmopo­ blemer som følge av Ichthyobodo på litt som kan angripe et stort antall laks i sjøvannsoppdrett, og lidelsen er arter. Normalt forekommer den hos blitt kalt sjøvannscostia. Den har i villfisk i små til moderate mengder, første rekke manifestert seg som et og den representerer et vanlig syk­ gjelleproblem, med svulne, oppflisedomsproblem i oppdrett, uansett te og til dels blodige gjeller. Dødelig­ hvor gode rutiner og god hygiene som heten har vært over 40 %. Ved utvises. mikroskopiske undersøkelser kan Fra USA er det antatt at /. necator man finne store sammenvoksninger på gjellene hos utvandringsferdig mellom de sekundære gjellelameller, ------------------------- noe som bl.a. vil føre til redusert

197

Sykdommer hos fisk og vilt

Trichodina, som hører til ciliatene, lever på fiskens hud og gjeller. Disse encellete parasit­ tene forekommer ofte hos fisk i oppdrett, men under naturlige forhold har de liten betydning.

Hos fisk i naturdammer, i opp­ drettsanlegg og akvarier opptrer det en sykdom som forårsakes av en ciliat (infusjonsdyr), Ichthyophthirius multifiliis Foquet, og som populært kalles fiskedreperen. En liknende art, Cryptocaryon irritans, gir tilsvarende symptomer på fisk i sjøen. Det para­ sittiske stadiet er relativt stort og er lett synlig for det blotte øye som hvite prikker i huden og på gjellene. Ved mikroskopi av hudskrap ser man parasitten som en rund eller oval organisme med stav- eller hesteskoformet kjerne. Hele overflaten av parasitten er dekket av korte cilier (flimmerhår). I tillegg til det parasitterende stadium på huden av fisken har den to frittlevende stadier, så parasitten har en komplisert livssyk­ lus. Behandling virker ikke direkte på det stadiet som sitter i huden på fisken, og må derfor rettes mot de frittlevende stadiene. I tillegg til /. multifiliis har man også på huden av fisk påvist andre ciliater, som Trichodina og Chilodonella. Ved angrep av disse finner man tilsvarende forhold som ved Ichthyo­ bodo.

Sporedyr Blant sporedyrene (Sporozoa) finnes det en rekke parasitter som gir syk­ dom hos fisk. Hos sik og lagesild kan man finne blærer/byller i muskulatu­ ren med et gråhvitt til gulhvitt, rela198

Over: Cyster av parasitten Henneguya zschokkei i muskulaturen hos sik. Parasitten er ikke uvanlig hos sik og lagesild i Norge. Hvis den hvite kapselen i fiskekjøttet sprek­ ker, kommer det et melkeaktig stoff ut av den. Til høyre ser man et mikroskopisk bilde, forstørret 200 ganger, av H. zschokkei, som er utstyrt med to haler som ligger tett inntil hverandre.

Under: De hvite knutene i gjedderogna er ikke bendelormlarver, men blærer som skyldes en sporozo ved navn Henneguya psorospermica.

Fiskesykdommer tivt tyntflytende, melkeliknende inn­ hold. Ved mikroskopi finner man sto­ re mengder sporer av parasitten Henneguya zschokkei. Livssyklus for den­ ne parasitten er ikke nærmere av­ klart. Parasitten er ikke farlig for mennesker og utgjør i første rekke et estetisk problem når det gjelder kon­ sum av infisert fisk, idet byllene må skjæres vekk. Hos stillehavslaks er det registrert bylldannelse som følge av H. salmincola. Hos gjedde og abbor kan man finne små blæredannelser på gjellene hvor det dreier seg om et sporedyr som kalles Henneguya psorospermica. Knutedannelser er også beskre­ vet hos mange andre fiskearter. Disse knutene er framkalt av sporedyr som tilhører slekten Myxobolus og Thelohanellus. Thelohania angriper bl.a. ferskvannskreps. Hos stingsild er det ikke uvanlig å finne større og mindre kuleformete forandringer i huden. De kan også finnes i muskulaturen og er forårsa­ ket av et lite sporedyr, Glugea anomala. Infeksjon sprer seg trolig ved at byllene sprekker, og innholdet av byllene frigjøres. Hos steinbit kan det ofte være store degenerative forand­ ringer i muskulaturen, strukturene i det affiserte muskelvevet kan se ut som et avkuttet hampetau. Ved mik­ roskopiske undersøkelser kan man påvise Pleistophora typicalis. Hos akvariefisken Neontetra kan man finne bortfall av fargebåndet langs kroppen og forandringer i muskulatu­ ren. Årsaken til dette er Pleistophora hyphessobryconis. Dreiesyke, forårsaket av den en­ cellete parasitten Myxosoma cerebralis, også kalt dreiesykesporozoen, har vært et alvorlig problem, spesielt ved oppdrett av regnbueørret i jorddammer. Sykdommen opptrer i første rekke hos mindre fisk, hvor det også har vært registrert stor dødelighet. Navnet dreiesyke har sykdommen fått på grunn av de karakteristiske dreiebevegelsene som infisert fisk har. Det ser ut som om fisken jager etter sin egen hale. Bevegelsesforstyrrelsene kan sær­ lig observeres i forbindelse med fo­ ring. I tillegg til bevegelsesforstyrrel­ sene kan man også registrere misdan­ nelser i kjevepartiet og i ryggraden.

og fisken er ofte svart misfarget i halepartiet. Parasitten har en kompli­ sert livssyklus og kan ligge inntil 15 år i bunnslam i jorddammer og fremde­ les være infektiv. Det finnes ingen effektive behandlingsmetoder. Hos villfisk, f.eks. røye, har man også sett misdannelser i ryggraden som følge av Myxosoma.

Flercellete parasitter I tillegg til encellete parasitter spiller også flercellete parasitter en betyde­ lig rolle så vel i villfiskpopulasjoner som under oppdrettsbetingelser. Det som kjennetegner de flercellete para­ sittene, er at de er oppbygd av mer eller mindre spesialiserte organsystemer. En del av disse parasittene har innskutt ett eller flere mellomvertstadier. Innen gruppen flatormer finner man monogener, ikter (trematoder) og bendelorm. Tidligere ble monoge­ ner og ikter beskrevet under samme fellesbetegnelse. Monogenene har imidlertid ingen mellomvert, i mot­

setning til trematodene. En viktig parasitt innen gruppen monogener er Gyrodactylus salaris, som har forårsaket omfattende dødelighet på yngel, unger og smolt av laks i flere norske lakseførende vassdrag. Parasitten er også påvist i flere settefiskanlegg. Gyrodactylus salaris forekommer i første rekke på hud, finner, gjeller og i munnhule. Parasitten føder levende unger, og det nyfødte individ huser ved fødse­ len 3 nye individanlegg. I bakenden av parasitten er det et fastheftingsorgan som kalles opistohaptor, og som er utstyrt med store og små kroker. I forenden av parasitten er det også et fastheftingsorgan, men dette er ikke så framtredende. Parasitten lever av blod og hudceller. På grunn av det kraftige fastheftingsapparatet hos Gyrodactylus oppstår det skader med blødninger i huden. Det oppstår raskt økt slimdannelse og sekundær soppinfeksjon, som er med på å ta livet av fisken. Gyrodactylus-axlexxe er rela­ tivt artsspesifikke, og andre arter enn G. salaris er vanlig hos en rekke and­

Livssyklusen til øyeikten Diplostomum spathaceum er komplisert. Den voksne ormen lever i tarmen hos måker. Parasittens egg kommer ut i vannet med fuglenes avføring. Av egget klekkes det en larve som trenger inn i en snegl av slekten Lymnea. I sneglen formerer larven seg slik at det blir mange cercarielarver på 0,5 mm. De trenger ut av sneglens kropp i store mengder det er angitt at en snegl kan produsere 20 000 lar­ ver om dagen! Hvis larven kommer i berøring med huden, øynene eller gjelle­ ne på en fisk, trenger den inn og fortsetter med blodomløpet til den når fiskeøyets linse. Linsen blir melkeaktig matt, og hvis det er mange parasit­ ter, blir fisken fullstendig blind. En blind fisk blir et lett bytte for sjøfugl, og dermed kommer parasit­ ten inn i tarmen påfuglen, der den vokser og begyn­ ner å legge egg. At denne innviklete livssyklusen fungerer, beror på at egg og larver produseres i enorme mengder, slik at noen av dem alltid kom­ mer «fram».

199

Sykdommer hos fisk og vilt

re fiskearter så vel i ferskvann som i saltvann. Iktene er en gruppe flatormer som har visse bygningstrekk felles med monogenene. Innen denne gruppen finnes det en rekke arter som har fisk som mellomvert. Hos fisk i ferskvann og brakkvann finner man larvestadiet av Diplostomum spathaceum - den såkalte øyeikten, som forårsaker blakking av linsen, henfall av linsekapselen og blindhet hos fisk. Det kjønnsmodne stadiet av parasitten le­ ver i tarmen hos fiskespisende fugle­ arter, og eggene går ut med avførin­ gen. Fra eggene klekkes det små lar­ ver, som trenger inn i snegler tilhø­ rende Lymnaea. Her utvikles det til slutt såkalte haleikter (metacercarier), som trenger ut av sneglen. Hvis disse kommer i kontakt med fisken, vil de trenge gjennom hud, gjeller eller hornhinne og bevege seg mot det indre øye med blindhet som re­ sultat. I huden hos marine fiskearter fin­ ner man ofte svarte prikker i huden. Det er metacercarier av ikten Cryptocotyle lingua, som har en tilsvarende livssyklus som øyeikten. Metacercariene er for det meste harmløse for fisken, særlig hos eldre fisk, hvor man kan finne store mengder, men for yngel kan de være farlige. Endevert for denne parasitten er måker.

Bendelormens livssyklus be­ gynner med et egg som kom­ mer ut i vannet sammen med avføring fra mennesker eller andre pattedyr. Den første mellomverten er en hoppe­ kreps som har spist egget. Hvis f.eks. en abbor eter hoppekrepsen, trenger larven gjennom tarmveggen og en­ der i muskulaturen eller i rog­ na. Et menneske kan bli smit­ tet enten direkte ved å spise slik fisk, eller via lake eller gjedde som har spist abboren som hadde larven i seg. Or­ men kan i menneskets tarm vokse ca. 8 cm i døgnet, og den kan bli opptil ni meter lang.

Hos ørret og røye i ferskvann kan man ofte se at nyreutførselsgangene er kraftig fortykket, buklet og tydelig gulhvite av farge. Ved nærmere undersøkelser kan man finne en ikte som kalles Phyllodistomum umblae. Også i tarmen hos fisk kan man finne ulike iktearter, alt avhengig av hvilken fiskeart man undersø­ ker.

Bendelormer og rundormer Hos fisk finner man også bendelorm. Noen arter har fisk som endevert, mens andre arter har fisk som mel­ lomvert. I tarmen hos gjedde finner man to ulike arter bendelorm, grovhaket og finhaket gjeddemark, Triaenophorus crassum og T. nodulosus. Hos oss er

Plerocercoider (mellomstadier) av gjeddemarken kan sees som hvite cyster i lakelever (under). Pa bildet til venstre ser man scolex (hodet) med de fire, trepiggete hakene.

200

ormen vanlig i vann der sik og gjedde lever sammen, fordi siken inneholder plerocercoider (mellomstadier) av parasitten. Også lagesild, ørret, lake og abbor kan være mellomvert, men det er bare gjedde som kan være endevert. Mellomstadiene av T. crassum finner man fortrinnsvis i musku­ laturen, mens mellomstadiene av T. nodulosus finnes som hvite cyster i og på indre organer. Hos ørret og røye er de vanligste bendelormene henholdsvis Eubothrium crassum og E. salvelini, og de er betegnet som henholdsvis ørretmarken og røyemarken. Hodedelen av disse parasittene sitter i pylorusblindtarmene (tarmvedheng), mens krop­ pen strekker seg inn i tarmen. Ved sterke parasittangrep blir affisert fisk avmagret. Den såkalte marflomarken (Cyathocephalus truncatus) kan utvikle seg i tarmtraktus hos mange fiskearter. Eneste kjente mellomvert for denne parasitten er det lille krepsdyret marflo {Gammarus lacustris'). I enkelte vassdrag opptrer iblant rikelig med remorm {Ligula intestinalis) hos karpefisk. Denne bendel­ ormen kan bli svært lang og flere cm bred og minner om kantbånd. Stadiet som finnes i bukhulen hos fisk, er larvestadiet. Hos stingsild kan man også finne at buken er sterkt utspilt som følge av bendelormlarven Schistocephalus so-

Over: Menneskets brede bendelorm (Diphyllobothrium latum) har i sitt smittsomme larvestadium en svært uanselig liten larve i fiskekjøttet. Mennesker infiseres ved at de spiser rå fisk.

Under: I tarmen hos fisk kan man foruten ikter, krassere og rundorm finne ulike bendelormarter som har fisk som endevert. Disse er ufarlige for mennesker. I tarmen hos ørret finner man ørretmarken Eubothrium crassum, som er festet inne i blindsekkene i pylorustarmen.

lidus, også kalt stingsildmarken, som er leddelt, i motsetning til Ligula intestinalis. Får fiskene leve i fred, vil ormene fortsette å vokse til fisken sprekker. Kjønnsmodne individer av disse

parasittene forekommer fortrinnsvis i tarmen hos fiskespisende fuglearter, men kan også utvikle seg i tarmen hos varmblodige pattedyr. Menneskets brede bendelorm, Diphyllobothrium latum, som er vanlig i 201

Remormens hovedvert er fiskespisende fuglearter. Eggene kommer ut i vannet med fuglens avføring. Første mellomvert er hoppekreps som eter egget. Når en karpe­ fisk, mellomvert nummer to, eter denne hoppekrepsen, trenger parasitten inn i kroppshulen på fisken og vokser der til en larve på opp­ til flere meter. Ormen svekker fiskens tilstand i den grad at fisken blir et lett bytte for fiskespisende fugler, og slik blir livssyklus fullført.

Remormens larver fra bukhulen til en karpefisk. Remormen er i motsetning til stingsildmarken ikke leddelt.

Finnmark, er også sett hos hund og katt som har spist infisert fisk. Egge­ ne av denne parasitten kommer ut i vannet med avføring, og de blir spist av hoppekreps som tilhører artene Cyclops og Diaptomus. Dersom infiserte hoppekreps spi­ ses av fisk, får man utviklet plerocercoider, og når slik fisk spises av men­ nesker eller varmblodige dyr som hund og katt, utvikler det seg kjønns­ modne individer i tarmen hos disse, og ringen er sluttet. Bendelorm hos menneske var tidli­ gere ganske vanlig, spesielt i Finland, men problemet har i det senere avtatt betraktelig. Mennesker kan i første 202

rekke bli infisert ved å fortære rå eller lettsaltet rogn, lever og fiskekjøtt av gjedde, abbor, lake og hork. Ved skikkelig frysing, koking eller steking blir larvestadiet ødelagt. Larvene dør ved en temperatur på -10 °C, og en fisk på 5 kg bør derfor holdes i hjemmefryseren i minst et døgn ved denne temperaturen før den brukes, dersom den skal brukes rå eller lettsaltet. Bare salting kan også drepe larvesta­ diet f.eks. i rogn, men saltingen må være så kraftig at rogna mister sin gode smak. Salting av rogn blir be­ skrevet nærmere på side 226. Andre bendelormer som har fisk som mellomvert, er bl.a. måkemar-

ken (Diphyllobothrium dendriticum). Livskretsløpet for denne er det sam­ me som for menneskets brede ben­ delorm, men endevertene er, som navnet sier, fiskespisende fugler. Man finner mellomstadiene som små til ertstore, runde, hvite cyster på innvollene av ørret, sik og røye. Ulike typer rundorm (Nematoder) kan ha fisk enten som mellomvert eller endevert. Hos ørret i tettbefolkete vann i østlandsområdet kan man ofte finne lyserøde til mørkerøde rundormer (Eustrongylides) som er innkapslet i tynnveggete cyster i buk­ hulen. Det kjønnsmodne individ av denne finner man i magen hos fiske­ spisende fugler som alkefugl, lappdykker og lom. Hos torskefisk finner man såkalte kveis, som er larver av Anisakis, Phocanema og Phocascaris. Larven av den såkalte «cod worm», Phocanema, finnes i muskulaturen hos torsk, hvor den kan forårsake forandringer som gjør at fisken må kastes. Larvene er lette å se på grunn av den røde fargen. Anisakis-Åarver, som er gråhvite av farge, finner man i første rekke som spiralopprullete lar­ ver på overflaten av lever og andre indre organer. Selv om marine patte­ dyr (sel og hval) er endevert for disse artene, kan mennesket fungere som avvikende vert. Dette forekommer især i land hvor det spises rå eller lett gjærede fiskeprodukter. Frysing av infisert fisk før tilbered­ ning dreper imidlertid larvene, like­ ledes vanlig varmebehandling som koking og steking. Fisk kan imidlertid også være endevert for rundormer, og hos opp­ drettsfisk er det ikke uvanlig at man finner rundormen Thynnascaris adimca i tarmen dersom fisken er foret med fersk brisling. Disse spiller ingen særlig rolle og er ufarlige for mennesker. Hos gjedde finner man rundormen Raphidascaris acus, som er gulhvit av farge og kan sees med det blotte øye, mens Camallanus lacustris er vanlig hos abbor.

Fiskeigler Fiskeigler eller leddormer er også vanlig hos fisk. Mest kjent er fiskeiglen (Piscicola geometra), som lever på fiskens hud. Den er utstyrt med

Fiskesykdommer

Fiskeiglene finner man i huden hos fisk. Tre iglearter er påvist som parasitter hos ferskvannsfisk i Norge. De kan opptre i så store mengder at de fører til hudskader og etterfølgende sekundære infeksjoner og eventuelt fiskedød.

sugekopp, er stripete på overflaten og suger blod. Hvis det er mange igler på fisken, kan det oppstå blød­ ninger og sårdannelser som kan føre til sekundærinfeksjoner og fiskedød. Børsteiglen (Acanthobdella pelledina) er ikke uvanlig på ørret, harr, sik og lake og er bl.a. beskrevet fra Trysilelva og Nidelva i Trøndelag.

Fiskelus Blant krepsdyrene (Copepoda) finner man også en rekke arter som er para­ sitter på fisk. De er betegnet som fiskelus. Under oppdrettsbetingelser kan disse forårsake omfattende skade på fisken og gi stor dødelighet der­ som behandlingstiltak ikke gjennom­ føres. De kjønnsmodne individene av fiskelus avviker sterkt fra frittlevende krepsdyrarter, men i de tidligste utviklingsstadiene finner man store lik­ hetspunkter. De viktigste artene finner man innen familiene Ergasilidae, Caligidae, Lernaepodiae og Laernaeidae. Til Ergasilus-siekten hører forskjelli­ ge gjellelusarter. De er 0,6-1,7 mm lange, og det er bare hunnene som lever som snyltere. Hannene lever fritt som dyreplankton i vannet. Para­ sitten, som sitter på gjellene, ødeleg­ ger i første rekke gjelleepitelet, og dette fører til respirasjonsforstyrrelser og skader som kan føre til sekun­ dærinfeksjoner med sopp og bakte­ rier. I vårt land er Salmincola edwardsii

og 5. salmonea svært vanlige. Hos torsk finner man ofte Lerneocera branchialis på gjellene, og den er lett å se med det blotte øye. Acheters percarum er påvist i store mengder på gjellene og i munnhulen hos abbor, men er også sett hos hork og gjørs. Den gjør som regel liten eller ingen skade. Argu/ws-slekten omfatter en rekke ulike arter som snylter på huden av fisk. Mest kjent er karpelus (A. foliaceus) og siklus (Æ coregoni). De er flate, skjoldformete og lette å se med det blotte øye. De forårsaker skader i huden, idet pigger fra munnåpningen stikkes ned i huden. De lever av blod og vevssafter. I forbindelse med pig­ gene finner man en giftkjertel, og det er registrert fiskedød hos små fisk som følge av luseangrep. I tillegg danner bittstedet innfallsport for ulike bakterie- og soppinfeksjoner. Lakselusa (Lepeophteirus salmonis), som er vanlig hos villaks, har

fått stor utbredelse i sjøvannsoppdrett av laks og regnbueørret i så vel Skottland som Norge. Eggene fra denne kan utvikles i vann med 10 promille salt eller mer, mens utviklin­ gen for øvrig nødvendiggjør høyere saltholdighet. Hele livssyklusen be­ står av 10 stadier. På villaks forsvin­ ner lakselusa når fisken har stått en tid på elva. Under oppdrettsbetingelser forårsaker lakselusa til å begynne med hudirritasjoner som etter hvert fører til omfattende hudskader og skader i underhudsvevet. Dersom det ikke blir foretatt medikamentell be­ handling, kan det opptre omfattende dødelighet, blant annet som følge av problemer med væskebalansen, men også på grunn av sekundærinfeksjo­ ner i de hudskadene som oppstår ved luseangrepet. Den nærbeslektete arten Caligus er også angitt som årsak til problemer hos oppdrettsfisk.

Svulster Hos fisk kan det opptre mange ulike typer svulster, både godartete og ondartete. Som regel forekommer svulster bare sporadisk, men i Øster­ sjøen er det relativt stor utbredelse av sarkomatose hos gjedde. Forandrin­ gene i huden hos gjedde med denne lidelsen er relativt typiske og arter seg ved gråhvite forandringer som ra­ ger over huden og som går ned i det underliggende vev. Til tross for at sarkomatose regnes for å være ondar­ tet, har det ikke vært observert spred­ ning til andre indre organer. Angre­ pen fisk bør graves ned. Tore Hås tein Trygve T. Poppe

Sarkomatosens kjennetegn er på denne gjedda så tydelige at det ikke er mulig å ta feil. En slik fisk bør ikke spises, men man må heller ikke kaste den ut i vannet igjen, for da vil den bidra til smitte­ spredning. Fisk med slike forandringer bør graves ned eller brennes.

203

Sykdommer hos fisk og vilt

Viltsykdommer Mange er av den oppfatning at vilt­ levende dyr er lite plaget av sykdom­ mer og svakheter fordi en så sjelden treffer på sykt, skadd eller selvdødt vilt. Nærmere undersøkelser viser imidlertid at viltlevende dyr kan være utsatt for en rekke sykdommer i til­ legg til at de ofte er utsatt for skader. Instinktivt vil viltlevende dyr søke å unndra seg oppmerksomhet fra sine naturlige fiender, mennesket innbe­ fattet, og spesielt gjør de det når de blir syke eller skadd. Mange blir allikevel et lett bytte for rovdyr, og dersom de dør, vil ofte åtseldyr og andre renovatører ta hånd om kada­ veret før mennesket kommer inn i bildet. Det er vel de vesentligste grunnene for at man så sjelden re­ gistrerer sykt, skadd eller selvdødt vilt. Det er viktig å få kartlagt fore­ komst og utbredelse av sykdommer hos viltlevende dyr for å bringe på det rene hvilken rolle sykdommer har som regulerende og desimerende fak­ tor i en viltbestand. Dessuten kan viltet være reservoar for og spreder av sykdommer til husdyr og til men­ nesker.

Elg År om annet blir det funnet en del døde elger. Ved nærmere undersø­ kelse viser det seg at de ofte har vært utsatt for ytre skader (traumer). År­ sakene til skadene er mange, men ofte dreier det seg om trafikkskader eller skuddskader. Dessverre blir

204

ikke alle elger oppsporet etter tra­ fikkulykker eller skadeskyting, noen må lide i dager, endog uker før de bukker under. Hvis for eksempel tanngarden hos en elg blir ødelagt av et dårlig skudd, kan ikke elgen klare å få i seg næring på en effektiv måte, og dyret kan lide sultedøden etter uker eller kanskje til og med må­ neder. Hos elg opptrer det for tiden ikke noen virus- eller bakteriesykdom som gir epidemier og stor dødelighet. De viktigste av elgens plager er fibropapillomatose og forskjellige parasittinfeksjoner.

Fibropapillomatose hos elg Fibropapillomer er nydannelser (svulster) lokalisert til huden. De er dels oppbygd av bindevev (fibromer), dels av hudceller (papillomer). Alt etter deres vevssammensetning snak­ ker man om fibromer eller oftest om fibropapillomer. De er forårsaket av et virus. Fibropapillomer forekommer rela­ Til høyre: Ung elgokse som er kraftig angre­ pet av fibropapillo­ mer. Bildet under viser et utvalg av slike svulster med overfla­ ten delvis blottlagt.

tivt ofte hos elg. Svulstene er lokali­ sert til huden, de er godartete, og de har ingen tendens til å spres til andre organer. Smittespredningen i en elg­ bestand skjer ved direkte eller in­ direkte kontakt. Andre dyr enn elg synes ikke å kunne smittes. Svulstenes størrelse, form og plas­ sering på dyrets kropp kan variere mye. Noen er glatte utenpå, hårløse med læraktig overflate (fibromer), andre har en mer forreven, vorteaktig overflate (fibropapillomer). Iblant opptrer svulstene enkeltvis el­ ler sammenfiltret i klaser. I sjeldne tilfeller kan hele dyret være tett be­ satt med slike svulster. Elgene kan klø seg mot trestammer til svulstenes overflate brister, slik at de blir infi­ serte og betente. Er det varmt i været, kan en slik betennelse spre seg til hud­ området mellom svulstene og forårsa­ ke en illeluktende, væskende verk. I rene unntakstilfeller, når det har vært spesielt mange svulster, har de kunnet medføre virkelig skade for el­ gens helbred. Elg som er blitt syk og avkreftet på grunn av fibropapilloma-

Viltsykdommer

tose, er helt uegnet til menneskeføde. Fibropapillomatose er en smittsom sykdom. Huden av elg som blir felt med slike svulster, representerer liten smittefare, men for å være på den sikre siden kan smittestoffet (virus) destrueres ved at man brenner skin­ net eller graver det ned. Hvis det er mulighet for å velge ut dyr under elgjakten, bør man prøve å felle elg som har fibropapillomer.

Elgens parasitter CbicAocerctf-parasitten forårsaker endringer i de store leddene i lemme­ ne. Under leddkapslene og i seneskjedene danner snylterens små lar-

Over: Larver av Onchoc&vca-parasitten samler seg ved leddene i elgens bein. Parasittknutene som dannes i seneskjedene, er synlige som en grågrønn masse.

Til høyre: l tarmkrøset hos elg kan larvene til bendel­ ormen Taenia hydatigena ofte forårsake blærer med tverrsnitt på et par centi­ meter. Når man slakter el­ gen, må man passe på at hunden ikke får slike blærer i seg.

205

Sykdommer hos fisk og vilt

ver flate, grynaktige reir, grønngrå, av vekslende størrelse. Reirene er vanligvis 1-3 cm store. De merkes ofte først etter at man har begynt å partere elgen og leddkapslene åpnes, eller når kjøttet løsnes fra knoklene. At man finner slike klatter rundt leddkapslene, er ingen hindring for å utnytte kjøttet på vanlig måte. Da forandringene er så klart synlige, bør jegeren vite hva det er. Som over­ fører av parasitten virker midd og klegg, mygg og knott etc. i omtrent samme omfang. Denne sykdommen er lite utbredt her i landet. Cysticercus tenuicollis er larvesta­ diet av en bendelorm (Taenia hydatigena) som snylter i tarmene hos hund og rev. Larvene opptrer som blærer og finnes i elgens innvoller. Vanligst sees slike snylterblærer på leveren, og størrelsen kan veksle fra plomme opp til mandarin. Også på andre indre or­ ganer kan disse blærene finnes, og da er de gjerne noe innkapslet. Blærene på leverens overflate er lysegrå og væskefylte. Det er viktig at slike blæ­ rer skjæres bort og ødelegges, slik at hundene ikke spiser dem. Snylter­ blærer av denne typen kan opptre også hos storfe og andre klauvdyr.

Elaphostrongylose Elaphostrongylose er en sykdom for­ årsaket av en rundorm. De kjønns­ modne stadiene av denne rundormen (Elaphostrongylus cervi) er om lag 56 cm lange. Denne parasitten fore­ kommer foruten hos elg også hos rein og hjort her i landet. Dyrene smittes på beiteplassene ved at de med foret får i seg visse sneglearter som er mel­ lomverter (det vil si at sneglene er invadert av larvestadiet) for denne parasitten. I dyrenes tarmer kommer larvene fri og vandrer ut og utvikler seg til kjønnsmodne ormer i muskelhinner og i sentralnervesystemet (ryggmarg og hjerne). Hunnene leg­ ger egg, som utvikler seg til larver, som via lungene transporteres gjen­ nom fordøyelseskanalen og kommer ut med avføringen. Disse larvene in­ vaderer så snegler, og parasittens livssyklus er sluttet. De parasittene som invaderer sent­ ralnervesystemet, kan forårsake betennelsesforandringer, og dette kan 206

føre til sentralnervøse forstyrrelser, bl.a. bevegelsesvansker og i verste fall avkreftelse og død. Sykdommen er registrert hos elg og rein her i landet. Man regner med at om lag hver tredje elg i Norge kan være inva­ dert av denne parasitten, men ikke alle disse dyrene viser symptomer på sykdom. Hjort synes ikke å affiseres av denne parasitten slik som elg og rein.

Rev Reveskabb I 1967 ble de første tilfellene av reve­ skabb påvist i Finland, og den har et­ ter hvert spredt seg over store deler av landet. Etter knappe ti år spredte sykdommen seg også til Sverige (1972) og Norge (1975). I Norge forekom­ mer sykdommen nå (i 1986) så å si over hele landet. Årsaken til reveskabb er skabbmidden (Sarcoptes scabiei). De for­ skjellige underartene av disse skabbmiddene er det vanskelig å skille fra hverandre, og de ulike betegnelsene anvendes nærmest etter hvilke dyr de blir funnet på. Skabbmiddene er like­ vel ikke helt artstrofaste, slik at i hvert fall rev, hund, ulv og gaupe har felles skabbmidd. Selv om rev og

grevling i forskjellige år kan leve i de samme hiene eller i det minste besø­ ke hverandres hi, synes reveskabb å være lite smittsom overfor grevling. Hundenes 5«rco/?fes-skabbtilfeller er også relativt begrenset. Hvis man be­ handler et dyr som har reveskabb, kan også mennesker bli angrepet og få ubehagelig, kløende skabbutslett. Hos hund kan reveskabb behandles relativt effektivt, men forutsetningen for vellykket behandling er at man stiller diagnosen i tide. Revens skabbmidd er svært liten, på sitt største bare ca. 0,5 mm, og man klarer ikke å oppdage den med det blotte øye. Det er typisk at det blir en kraftig fortykkelse i huden og senere skorpedannelse, som skyldes parasittenes utsondringer og etterlatenskaper. Dekkhårene faller først av i lende- og kryssregionen, hale- og hoderegionen, og hos kraftig angrep­ ne dyr kan forandringer konstateres over hele kroppen. Forandringene gir den skabbsyke reven en eiendomme­ lig, lett gjenkjennelig lukt. Rev som er smittet av skabb, opp­ fører seg avvikende. De kommer ofte fram til bebyggelse i dagslys og blir av den grunn lett skutt. Man bør huske at også rabiessyke dyr oppfører seg avvikende. Reveskabb kan ikke be­

Et kraftig angrep av skabb fører som regel til døden for reven, og døden er etter alt å dømme smertefull. Kadavre av skabbrev bør ødelegges effektivt, f.eks. ved brenning.

Viltsykdommer handles hos dyr som lever fritt ute i naturen. Sykdommen synes ikke å vise tegn til å avta i de områdene der den først har opptrådt. I områder med reveskabb kan det også leve rev som er fullstendig fri for skabb. Det er mulig at det gjennom et naturlig utvalg kan oppstå en revestamme som er mer motstandsdyktig (resis­ tent) overfor reveskabb. Å utrydde reven i bestemte områder for å få bort sykdommen har vist seg å være en umulig oppgave.

Rabies (hundegalskap) Rabies er ikke påvist hos dyr i vårt land. Sykdommen er imidlertid påvist hos rev, reinsdyr og sel på Svalbard. Etter annen verdenskrig har rabies opptrådt i Mellom-Europa, og syk­ dommen opptrer nå overalt i Europa med unntak av Finland, Sverige, Norge, Island og De britiske øyene. Selv om sykdommen har vært kjent i minst 2500 år, og man har forsøkt å bekjempe den effektivt, forårsaker den fremdeles store utgifter og også tap av menneskeliv. I det europeiske området ble det for eksempel, ifølge oppgaver fra Verdens helseorganisa­ sjon (WHO), i femårsperioden 1972-

1976 vaksinert over en million men­ nesker etter at de var utsatt for mis­ tenkelige bitt. Hundegalskapens inkubasjonstid varierer, men det vanligste er 15-40 dager. I noen tilfeller kan likevel inkubasjonstiden være mye lengre, flere måneder, i sjeldne tilfeller hele fire måneder. Dette er grunnen til at hunder som innføres fra rabiessmittede land, må anbringes i karantene i seks måneder, slik at man kan være helt sikker på at en eventuell sykdom ikke bryter ut. Et slikt karanteneopphold kan bli meget kostbart. I forbindelse med rabiessymptomer omtaler man gjerne tre ulike sta­ dier, melankolistadiet, raseristadiet og lammelsesstadiet. I sykdommens begynnelsesfase opptrer gjerne feber, mangel på matlyst samt forskjellige sinnsforstyrrelser, som kan ytre seg som uro og hallusinasjoner (melan­ kolistadiet). Etter dette går sykdom­ men over i raseristadiet, hvor dyret sanseløst biter alt som er i nærheten, og kan angripe mennesker, dyr og gjenstander. Det syke dyret har unor­ mal matlyst og kan sluke steiner, tre­ biter og tilsvarende. I denne fasen avmagres dyret raskt. I tredje fase begynner det å vise seg symptomer på

lammelse. Dyrets gjøing får en annen lyd når stemmenervene/-båndene lammes, og når underkjeven henger ned, renner det rikelig med spytt fra munnen. Etter at disse symptomene har meldt seg, går det gjerne fra fem til ni døgn før døden inntreffer. Reven, som regnes for det viktigste reservoar og den største sprederen av sykdom­ men, mister ofte redselen for men­ nesker når den blir syk, og ofte trek­ ker den inn til bebodde strøk hvor den kan bite både hunder og husdyr på beite. Rabies smitter hovedsakelig gjen­ nom spytt som overføres i forbindelse med bitt, men i den senere tid er det også påvist andre overføringsveier, som urin og utåndingsluft, samt smit­ tet mat. Viruset som forårsaker rabi­ es, er ikke særlig seiglivet, men dør vanligvis i løpet av noen timer uten­ for dyreorganismen. Spyttet er aller mest smittsomt i de nærmeste minut­ tene etter at dyret er dødt, men kan beholde sin smitteeffekt i opptil seks døgn. Når man oppholder seg i land der det finnes rabies, må man huske på aldri noen gang å nærme seg fremme­ de katter eller hunder som beveger

Enkelte rever, såkalte samsonrever, mangler dekkhår. Dette er en med­ født defekt, som følgelig ikke er smittsom, og den har ingen ting med skabb å gjøre.

207

Sykdommer hos fisk og vilt

seg fritt omkring. Dette bør man framfor alt innskjerpe overfor barn. Barn kan i tankeløshet gå bort for å kjæle med dyr som går løse, og der­ med bli bitt. Dersom et menneske blir bitt av en fremmed hund, katt eller et hvilket som helst pattedyr, er det all grunn til straks å få legebe­ handling. I Tyskland kjenner man til og med et eksempel på en rabiessyk hest som var barnas kjæledegge på en campingplass, men som viste seg å overføre smitte. Man kan hindre syk­ dommen i å bryte ut om man straks etter bittet sørger for å rense (vaske) bittsåret omhyggelig og straks oppsø­ ke lege for å få nødvendig behand­ ling. Ettersom hundegalskap nå fore­ kommer i land ikke langt unna Nor­ ge, bør man være oppmerksom på dyr som oppfører seg eiendommelig, og straks - om man observerer et dyr med mistenkelig oppførsel - gi opp­ lysning om dette til veterinærmyndig­ hetene eller politiet.

Samsonrev (ullrev) Med begrepet samsonrev menes at en rev helt eller delvis mangler de lange dekkhårene. I noen tilfeller kan disse revene også miste ullhårene og få større eller mindre hårløse partier. De kan da på avstand lett forveksles med skabbrev. Man regner med at denne sykdommen er arvelig betin­ get. I vårt land treffer man hvert år på endel samsonrever. Det er tvil­ somt om de overlever en streng vin­ ter.

Trikinose En trikin er en liten rundorm (para­ sitt) som tilhører spolormene (Trichinella spiralis). Det er larvene av den­ ne parasitten som kan forekomme i muskelvevet hos dyr og mennesker. Man blir smittet bare gjennom å spise rått kjøtt. Trikinose er påvist hos rev, is­ bjørn, grevling, mink og gaupe. Man regner med at opptil 20 % av rødre­ vene her i landet er trikininfisert. Rev synes vanligvis å affiseres lite av den­ ne parasitten. Hos mennesker deri­ mot er trikinose en alvorlig og plag­ som sykdom. Kjøtt fra dyr som kan

208

ha trikiner (svin, isbjørn o.a.) er der­ for underlagt offentlig kontroll før det omsettes til konsum her i landet.

Hare Tularemi (harepest) Tularemi (harepest) er en bakteriesykdom som foruten hos hare også kan opptre hos andre dyrearter og hos mennesket. Sykdommen forårsakes av en liten bakterie, Francisella tularensis. Hos oss er tularemi mest aktuell hos hare og menneske. I Fin­ land og Sverige er sykdommen mer vanlig hos skogshare enn hos felthare. Her i landet opptrer sykdommen med jevne mellomrom hos hare og menneske særlig i forbindelse med smågnagerår. Til nå har det imidler­ tid dreid seg om spredte utbrudd og ikke om epidemier, slik som f.eks. i Sverige. Den tydelige kilden til sykdommen ligger hos smågnagere, og fra dem sprer den seg hovedsakelig med blodsugende insekter som formidlere. Haren er svært mottakelig for smit­ ten, og man antar at en smittet hare alltid dør av sykdommen. Derfor blir ikke harene bærere og formidlere av sykdommen i særlig lang tid. Smitte fra dyr til menneske kan skje på forskjellig vis. De viktigste formidlerne av smitte til menneske synes å være blodsugende insekter. Man kan bli smittet direkte når man behandler hare som er syk av hare­ pest. Naturlig nok kan man bli smit­ tet også ved å spise harekjøtt som ikke er skikkelig kokt eller stekt. Det er for øvrig påvist at smitten kan bre seg gjennom drikkevann og utåndingsluft. Selve sykdomsbildet hos hare er lite typisk, og det krever stor erfaring å kunne fatte mistanke om at en hare er angrepet av denne sykdommen. Å få fastslått harepest sikkert kan bare skje ved spesielle laboratorieunder­ søkelser av en hare.

Andre bakteriesykdommer hos hare Haren har også andre bakteriesyk­ dommer som kan forårsake dødelig­ het, blant annet:

pasteurellose, årsak Pasteurella multocida pseudotuberkulose (falsk tuberku­ lose), årsak Yersinia pseudotuberculosis listeriose, årsak Listeria monocy togenes

Pasteurellose forårsaker vanligvis bare sporadisk dødelighet i en harebestand. Sykdommen kan ha et raskt forløp, hvor en bare finner forstørret milt, blodfylt lever og blodfylte lun­ ger. Ved et langsommere forløp kan en se tydeligere betennelsesforandringer i lungene og til dels i tarmen. De sykelige forandringene er vanlig­ vis så lite karakteristiske at diagnosen må baseres på nærmere bakterio­ logiske undersøkelser. Bildet ved pseudotuberkulose er som oftest mer karakteristisk når en åpner en hare. Milten er forstørret, og leveren er ofte gjennomsatt med små, gråhvite betennelsesknuter, og tilsvarende, men noe større forand­ ringer, sees i nyrene. Ved mikroskopi finner en også omfattende betennel­ ser i lungene. Også tarmbetennelse forekommer. Ved den akutte formen sees små eller ingen organforandringer. Listeriose opptrer hos husdyr, sær­ lig hos sauer. Listeriose er dessuten zoonotisk, den kan smitte fra dyr til menneske. Hos hare er listeriose ikke noen helt sjelden sykdom. Den kan forårsake betennelser i bl.a. leveren og livmoren. En sikker diagnose for­ utsetter bakterieisolasjon.

Toksoplasmose Sykdommen toksoplasmose forårsakes av en encellet parasitt (Toxoplasma gondii). Denne parasitten er lite vertsspesifikk, dvs. den kan infisere de fleste fugle- og pattedyrarter og mennesket. I motsetning til hos de fleste andre dyrearter har sykdom­ men hos hare ofte et akutt og dødelig forløp. Her i landet kan man regne med at et relativt stort antall harer hvert år dør av denne sykdommen. Døde dyr har ofte litt blodig væske omkring neseåpningen. Lungene er blodfylte med blodig skum i luftveie­ ne, milten er til dels sterkt forstørret, og av og til kan en også se punktfor-

Viltsykdommer

En kraftig forstørret, mørk milt er karakteristisk for toksoplasmose hos hare. Den angrepne milten er på bildet plassert ved siden av en normal haremilt.

mete, små betennelsesforandringer i leveren. Ved nærmere undersøkelse av leveren (mikroskopi) vil man alltid finne karakteristiske betennelsesfor­ andringer. Sykdommen hører til zoonosene, det vil altså si at mennesker kan smit­ tes. Det er imidlertid bare hos gravi­ de kvinner at smitte med denne para­ 14. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

sitten kan få alvorlige konsekvenser, enten ved at det inntrer abort, eller ved at barnet blir født med alvorlige sentralnervøse forstyrrelser.

Innvollsparasitter Lungeorm (Protostrongylus pulmonalis) er en meget vanlig parasitt hos

hare her i landet. Vanligvis er angrep av lungeorm forholdsvis harmløse for harene. Dersom bestandstettheten er stor, kan lungeorminvasjonen bli så stor at den utgjør en alvorlig belast­ ning for harene, spesielt ved at den danner innfallsport for bakterielle sykdommer. De kjønnsmodne lungeormenes lengde varierer mellom 1,5 og 4 cm. De lever i de små bronkieforgreningene, og eggene deres utvikles til lar­ ver i lungene. Larvene vandrer opp luftveiene, blir svelget ned og kom­ mer ut med harens avføring. Som mellomvert i naturen opptrer små snegler. Disse larveinfiserte sneglene får harene i seg med foret. Sneglene fordøyes, og larvene blir fri og vand­ rer med blodomløpet til lungene og utvikler seg der til kjønnsmodne lungeormer. Vanligvis kjenner jegerne godt til de forandringene som lungeormen forårsaker i harelungene. De viser seg i lungenes randområder, enten som isolerte grønngrå, bønneformete fortetninger, eller som et sammen­ hengende grønngrått, omtrent 1 cm bredt belte. Lungeormen angriper ikke andre dyr og heller ikke mennes­ ker, og man kan trygt spise kjøttet av en hare som har lungeorm. En tarmsykdom som kan være år­ sak til sykdom i områder med tette harestammer, er koksidiose. Syk­ dommen forårsakes av en encellet pa­ rasitt (Eimeria), som lever i tarmen. Koksidiose forårsaker tarmbetennelse og diaré. Sykdommen opptrer for­ trinnsvis hos yngre dyr, men også eld­ re dyr kan rammes. Her i landet ut­ gjør denne sykdommen ikke noe stort problem hos viltlevende hare. Derimot kan sykdommen være et al­ vorlig problem i forbindelse med oppdrett av hare. Akutt koksidiose ytrer seg ved en heftig og blodig tarmbetennelse. Ofte sees et mer kronisk forløp. Tarmen er da utvidet, noe fortykket, og hele tarmveggen kan være tett gjennomsatt med punktformete, gråhvite be­ tennelsesforandringer. Ved oppdrett kan man forebygge sykdommen ved å la harene gå på netting, og man kan behandle sykdommen medikamentelt. I tillegg til de forannevnte parasit-

209

Sykdommer hos fisk og vilt

Et meget stort antall harer her i landet blir smittet med lungeorm i sitt første leveår. Mikroskopbildet viser larver og egg som er presset ut av en lunge.

tene er det hos haren også påvist and­ re parasitter. En liten rundorm, Trichostrongylus retortaeformis, snylter i den forreste delen av tynntarmen og kan, hvis den forekommer i store mengder, forårsake diaré og fordøyelsesforstyrrelser, noe som ofte, sammen med angrep av andre para­ sitter, kan føre til at haren dør. Den lille leverikten Dicrocoelium dendriticum er en liten, lansettformet flatorm som lever i leverens galleganger. Denne parasitten kan også fore­ komme i leveren hos storfe og sau. Smitten rammer særlig harer på øyer og andre områder der sauer går på beite. Smitten er ofte kronisk, og syk­ dommen forårsaker vanligvis ikke al­ vorlige forstyrrelser i sunnhetstilstan­ den hos vertsdyret. Harens bendelorm (Cittotaenia pectinata) kan i tarmen hos vertsdyret oppnå en lengde på hele 50-100 cm. Sykdomsforløpet avhenger helt av hvor kraftig smitte haren har fått. Hvis en hareunge får et massivt an­ grep av smitte, kan bendelormen føre til at ungen dør.

Skogsfugl En vanlig dødsårsak hos skogsfugl er ytre vold i en eller annen form. Det vanligste er at fuglene har fløyet mot en hindring, for eksempel en kraft­ ledning el.l., med det resultat at nak-

Bendelorm i harens tynntarm kan bli opptil en meter lang. I bildets øvre kant ligger en harelunge med mørke områder i spissen, en forandring forårsaket av lungeorm.

210

kevirvler er brukket, eller at det er oppstått indre blødninger som har ført til døden. Ofte kan en fugl som er død av indre blødninger, finnes temmelig langt fra det stedet hvor sammenstøtet skjedde. Også kjøre­ tøyer kan forårsake slike skader. I forbindelse med jakt blir fugler

ofte skadd. Indre blødninger som skyldes ett enkelt hagl, kan medføre døden etter at fuglen har fløyet flere hundre meter, kanskje kilometer, bort fra stedet hvor den ble truffet. Enkelthagl kan også medføre sår som så senere blir infisert av bakterier. Da dør fuglen først flere døgn etter at

Viltsykdommer

me grad som hos hare. Hos storfugl kan symptomene være forstyrrelse i balanse og bevegelse. Diagnosen kan bare stilles ved laboratorieundersø­ kelser.

Innvollsparasitter

den ble truffet. Imidlertid inntreffer døden som oftest svært hurtig. Et kjennetegn på slike skader er at det døde dyret i de fleste tilfellene er i godt hold. Er en fugl eller et annet dødt dyr i dårlig hold, kan man mis­ tenke at årsaken kan være langvarig kronisk sykdom.

Hos storfugl og orrfugl er spolorm i tarmen relativt alminnelig. De er 3-7 cm lange, tynne, lysegrå ormer som er spisse i begge ender. Det er ikke uvanlig at man treffer på dem også fritt i kroppshulen. De har da vandret ut av tarmen etter at fuglen er død. Funn av spolorm utgjør ingen hind­ ring for å bruke kjøttet på vanlig måte til menneskeføde. Hvis det er bare noen få parasitter i tarmen, ut­ gjør de gjerne heller ingen trussel mot fuglens sunnhetstilstand. Hos unge fugler påtreffes av og til meng­ der av spolorm i tynntarmen, og da kan smitten føre til at fuglen bukker under. Den vanligste spolormarten hos våre skogsfugler er Ascaridia compar. Hos skogsfugl forekommer også bendelorm i tynntarmen. Som regel dreier det seg om forskjellige Raillietina-arter. Deres betydning avhenger vesentlig av antallet. Hvis en kylling blir utsatt for massiv smitte, er følgen ofte at den dør. Bendelormene er lange, iblant helt opptil en meter, leddete, flate, lysegrå parasitter. De overføres ikke til pattedyr eller men­ nesker. En fugl som har bendelorm, kan man uten betenkning bruke til menneskeføde, så sant den ellers er i normalt hold.

Koksidiose og toksoplasmose

Bakteriesykdommer

Hos skogsfugl opptrer av og til koksi­ diose, en tarminfeksjon som, som nevnt, forårsakes av en encellet para­ sitt (EimericT). Tarmbetennelsen kan være lokalisert til tynntarmen eller blindtarmen. Hos viltlevende skogs­ fugl forekommer sykdommen mer sporadisk, mens den ved oppdrett kan være et alvorlig problem. Hvis koksidiose rammer kyllinger, er tapene ofte store. Koksidiose kan be­ handles med medisiner i foret eller drikkevannet. Toksoplasmose forekommer til en viss grad hos skogsfugl, men er ikke årsak til sykdom og dødelighet i sam­

Sykdommer som skyldes bakterier, er relativt sjeldne hos skogsfugl, men

er ikke uvanlige i forbindelse med oppdrett. Iblant treffer man hos du­ er, orrfugl og storfugl på bakteriesmitte som minner om tuberkulose. Slike atypiske mykobakterier (tuberkelbakterier) forårsaker som regel forandringer i leveren, hvor en kan se større og mindre, faste, gråhvite betennelsesprosesser. Slike fugler er som regel avmagret, da det dreier seg om en kronisk sykdom. Fugler med denne formen for tuberkulose må kasseres. Ved mistanke om denne sykdommen bør man sende hele fug­ len eller det angrepne organet (lever o.a.) til et veterinærlaboratorium for nærmere undersøkelse.

Innsendelse av sykt/ selvdødt vilt Sykt vilt som avlives, eller som finnes selvdødt, kan sendes til Veterinær­ instituttet (Oslo) eller til nærmeste veterinærlaboratorium (Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad) for undersøkelse. Småvilt sendes for­ trinnsvis helt og uåpnet. Fra storvilt er det mest aktuelt å sende organer eller andre deler av dyret. Materialet pakkes inn i rikelig med papir som suger opp fuktighet (blod o.a.). Unn­ gå innpakking direkte i tette plastpo­ ser, da dette framskynder forråtnelse og vanskeliggjør undersøkelsene. Undersøkelsene er gratis. Privatper­ soner som sender inn materiale, vil få frakten refundert dersom forsendel­ sen skjer ved oppkrav med offentlig befordringsmiddel (post, jernbane). Adresse: Veterinærinstituttet, Ullevålsveien 68, Postb. 8156 Dep., 0033 Oslo 1. Tlf.: (02) 46 39 00

Rådyr drept av bil.

211

Neste skritt -åta vare på viltet.

Æiring av fisk cg vilt FISK 214 Fiskens kjemiske sammensetning 214 Oppbevaring av levende fisk 214 Avliving 215 Slipp fisken ut igjen! 216 Bederving av fisken 217 Kjennetegn på fiskekvalitet 219 Hvordan holdbarheten kan økes 219

BEHANDLING AV FISK FOR KJØKKENET 221 Rensing av fisk 221 Langtidsoppbevaring 226 VILT 230 Byttets tilstand 230 Undersøkelse av storviltkjøtt 230 Behandling av storvilt 230 Skadelige parasitter 232 Behandling av kjøtt ved henging 236 Flåing av hare 238 Ribbing og flåing av fugl 239 Partering og stykking av elg 242

BEHANDLING AV KJØTT FOR KJØKKENET 245 Kjøttdeig 245 Lever, nyrer, hjerte og tunge 245 Dypfrysing 246 Hermetikk og foredlet kjøtt 247 Utnyttelsen av storvilt i gamle dager 247

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

Fisk Fisk er et lett bedervelig produkt, og kvaliteten og næringsverdien synker raskt dersom fangsten ikke blir tatt vare på slik den skal. Allerede fangst­ metoden påvirker fiskens kvalitet, holdbarhet og brukbarhet når den skal tilberedes til mat eller oppbeva­ res for senere bruk. Råvarens opprin­ nelige kvalitet kan ikke forbedres ved tilberedning. Fersk fisk ødelegges hurtig, særlig i den varme årstid, og det er nødven­ dig med rask viderebehandling for at kvaliteten skal beholdes. Bare på den måten kommer de beste egenskapene hos hvert enkelt fiskeslag til sin rett. Svovel* Klor* Natrium* Kalium Fosfor* Kalsium* Magnesium* Jern Kopper Jod Fluor Mangan Sink . fersk Arsen mann Selen

100-300 60-250 30-150 250-500 100-400 5-200 10-60 0,15-1 0,02-0,3 0,01-0,2 0,05-0,1 0,01-0,05 0,3-1,5 0,05-0,2 0,1-1,5 0,015-0,05

Mineralinnhold i fiskekjøtt, i milligram pr. 100 g. Stoff mer­ ket med * representerer finske data. De øvrige er hentet fra Statens ernæringsråd, 1986.

Fiskens kjemiske sammensetning Fiskekjøttet minner i sin sammenset­ ning om landdyrenes kjøtt og består hovedsakelig av vann, proteiner (eggehvitestoffer) og fett. I gjennom­ snitt er sammensetningen følgende: vann 66-84 %, proteiner 15-23 %, fett 0,1-25 % og mineralstoffer 0,82 %. Gjennomsnittlig energiinnhold i fiskemuskulatur er 100 kcal/100 g. Fiskens proteiner er fysiologisk svært verdifulle. De er lett fordøyelige og inneholder alle nødvendige 214

Abbor Gjedde Brasme Laks Lagesild Ål Torsk

Proteiner

Fett

Karbo­ hydrater

Vann

Aske

Energi­ innhold

18,1 18,4 19,0 20,5 18 15,3 18,1

1,3 0,7 0,3 6,2 2,5 27,7 0,3

0 0 0 0 0 0 0

81 81 79 71 78 56 80

1,4 1,4 1,5 1,6 1,5 1,0 1,1

353 336 332 580 415 1306 315

Sammensetning av fiskens spiselige deler i gram pr. 100 g og energiinnhold i kJ/100 g. (Statens ernæringsråds matvaretabell, Landsforeningen for kosthold og helse, 5. rev. utg. 1984.)

aminosyrer, slik at menneskets proteinbehov kan tilfredsstilles uten and­ re tilskudd. Fettinnholdet hos enkelte fiskeslag kan gå helt opp i 42 % (hos ål). Fettet består vesentlig av umettede fettsyrer, og mettede fettsyrer ut­ gjør bare ca. 20 %. De umettede be­ står for en stor del av flerumettede fettsyrer (over 50 %). Fiskens fett­ stoffer er derfor også av stor verdi og av en kvalitet som er gunstig for men­ nesket. Fiskekjøtt inneholder lite bindevev og fordøyes lettere enn kjøtt fra landdyr. Fisk er særlig rik på vitaminer i gruppene A, D og B, men inneholder også andre vitaminer, som E-vitamin.

Fisken har for øvrig et høyt innhold av viktige mineraler, som kalsium, jern, magnesium, og viktige spor­ metaller, som kopper og selen. Fisk bør, dersom det er mulig, spises med beina i. Det er lite karbohydrater som sukker og stivelse i fisk, og høy­ este glykogeninnhold er bare ca. 0,3 %. Glykogenet har imidlertid stor betydning for fiskens dødsstivhet, da det omdannes til melkesyre.

Oppbevaring av levende fisk Mange sportsfiskeres bekymring, særlig hvis det har vært storfangst, er

Fisk er en fornybar ressurs av stor verdi. Å la skikkelig vare på denne ressursen er en plikt både for yrkesfiskere og fritidsfiskere av alle slag, og den som deltar i en pilkekonkurranse på isen, er ikke noe unntak.

Fisk hvordan fisken skal holdes brukbar lengst mulig. Den første tanke her kan være å oppbevare fisken levende. Dette kan være mulig under bestemte betingelser: Oppbevaring i kum må starte allerede i båten. En plastbeholder med friskest mulig vann er fin til dette formålet. I varmt vær kan det være vanskelig å holde vannet friskt (oksygenrikt), slik at fisken ikke kan holdes levende i lengre tid uten hyp­ pig utskifting av vannet. For å hindre fisken i å hoppe ut av beholderen er det en fordel å ha et nettinglokk eller liknende over den. Ivrige fiskere kan lage midtseksjonen av båten om til kum. Båten blir imidlertid tung, og energiforbruket øker. Ved kumoppbevaring trenges også rent vann. For­ urenset vann (oljeforurensning m.v.) kan, selv i små mengder, gi fisken usmak. Ved kumoppbevaring i rent og friskt vann forsvinner myrsmak (geosminer) og annen usmak på fiskekjøttet hvis fisken oppbevares i kummen tilstrekkelig lenge. Vannet i kummen må til enhver tid være tilstrekkelig kjølig og oksygen­ rikt. Fisken, som er vekselvarm, har et større oksygenbehov når vanntem­ peraturen øker, og fiskens aktivitet blir større. I varmt vann forbruker fisken mer av sin opplagsnæring og magrer av dersom den oppbevares over lengre tid. Hvis overflatevannet blir oppvar­ met om dagen, er det vanskelig å få til oppbevaring i grunne strandområ­ der. Man må senke en nettingkum ned i den øvre delen av det kjølige sjiktet av vannet, f.eks. til 8-12 me­ ters dyp, avhengig av hvor dypt det er. I områder med forurenset vann kan det være umulig å oppbevare fisk i kum selv om vannet er tilstrekkelig kjølig. Oppbevaringskummen må være re­ lativt stor i forhold til fiskemengden som skal oppbevares. En nettpose av tilstrekkelig størrelse passer bra. Hvis den lages av bord, må den være til­ strekkelig glatt og uten skarpe kan­ ter, og det må være tilstrekkelig med åpninger slik at vannet skiftes ut ras­ kest mulig. Ved oppbevaring kan fis­ ken ofte skade snute- og halepartiet slik at den blir mindre pen å se på. Slike skadevirkninger kan reduseres

ved at man lager overflaten i opp­ bevaringskummen så glatt som mu­ ligFisk med dårlig kondisjon bør ikke oppbevares, men slaktes umiddelbart etter at den er fanget. Oppbevaringskummene må inspiseres daglig, og eventuell syk eller død fisk må fjernes umiddelbart. Ulike fiskearter kan nok plasseres i samme kum, men vær oppmerksom på at f.eks. gjedde i fangenskap eter andre fiskearter. De forskjellige fiskeartene tåler ikke oppbevaring like godt, men generelt tåler ål, suter (til agnfisk), karuss og lake oppbeva­ ring svært godt. Oppbevaringen bør ikke vare for lenge, for fisken avmagres og kan som nevnt påføres skader under opp­ bevaringen. Fiskens relative vanninn­ hold stiger. Selv om man ofte ønsker å holde fisken i live lengst mulig, er det feilaktig å tro at fiskens kvalitet holder seg best mulig bare fisken er levende.

Avliving Å avlive fisken umiddelbart etter at den er fanget, er å anbefale for at kvaliteten skal bli best mulig. Fisk som er avlivet umiddelbart etter fangst og nedkjølt på riktig måte, hol­ der seg godt og har bedre kvalitet enn fisk som har vært oppbevart i kum i lengre tid. Fisken kan avlives ved at man slår den i hodet med en stump gjenstand, ved at man slår den mot et hardt underlag, eller ved at man brekker nakken på den og bløgger den ved å kutte over gjellebuene. I henhold til dyrevernloven er det forbudt å rispe skjell, og å flå og rense levende fisk. Det må også regnes som dyrplageri å la fisken ligge på land og kveles lang­ somt. En slik framgangsmåte gjør dessuten at fiskens kvalitet blir dårli­ gere. Fisk kan altså avlives ved at man knekker nakken (ryggraden) på den. Abbor avlives ved at man setter tom-

Sportsfiskeren er alltid opptatt av fiskens vekt. Men det er ikke alltid lett å få veid fangsten på stedet. Riktignok finnes det fiskevekter i lommeformat, men de er ofte lite nøyaktige og dessuten ganske dyre. En gam­ meldags bismervekt, som på bildet, gir et nøyaktig resultat, men den er ikke akkurat noe å dra med seg på fisketur! Like­ vel kan prinsippet brukes, selv om man ikke har noen vekt med på turen: En rett stang, f.eks. rotdelen på fiskestangen, kan gjøre tjenesten. Man setter snellen på plass og henger fis­ ken i den andre enden. Man finner så balansepunktet ved å balansere stangen over knivnakken eller ved å henge den i en snøreløkke. Balansepunktet avmerkes, og vel hjemme hen­ ger man en plastpose i stang­ enden og fyller den med små­ stein til stangen balanserer om det samme punktet. Når posen så veies på en vanlig vekt, får man beskjed om hva storfisken veide.

215

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

melen i fiskekjeften og brekker opp­ over og bakover slik at ryggen knek­ ker. Ryggraden kan også knekkes ved at man presser kniven mot ryg­ gen like bak hodet. Det er imidlertid vanskelig å flå og filetere fisk som er blitt avlivet på denne måten. Stor fisk bør alltid bløgges. Dette kan skje ved at man kutter over gjellebuene eller pulsåren

mellom hjertet og gjellene. Da dør fisken raskt. Fisk som skal omsettes til konsum, er det påbudt å bløgge. Fisken må bløgges med én gang den er dratt opp av vannet og er svime­ slått, for at man skal få god avblødning. På det viset får man penere, fastere fisk og framfor alt bedre hold­ barhet. Blod som er igjen i karene i musku­

SLIPP FISKEN UT IGJEN! Matauk eller rekreasjon! En fisker ønsker ikke og kan ikke alltid bruke all fisk som tas på fiskeredskapen. Fredet fisk eller fisk under mins­ temålet må om mulig alltid slippes tilbake i vannet mest mulig uskadd, men det finnes også andre grunner til det, spesielt for hobbyfiskeren. På fast redskap kan det forekom­ me så store fangster at det er umulig å utnytte all fisken om ikke fritidsfiskeren har hjerte til å avbryte fisket akkurat når fisken virkelig biter. Blant sportsfiskerne finnes det fremdeles «helter» som tar opp alt de kan få, enten de har bruk for fangsten eller ikke. Men de fleste sports­ fiskere ønsker å sette ut små­ fisken igjen og fortsette jak­ ten på de virkelige ruggene. Innen britisk sportsfiske har det lenge eksistert et meite- og fluefiske («no-kill»fiske) hvor det forutsettes at man ikke fisker for å spise fangsten, men at all fisk settes ut igjen - de største etter å være veid, målt og fotogra­ fert. Denne formen for sportsfiske har også stor ut­ bredelse i USA og har begynt å få innpass i Sverige. I Norge har tanken på at man bare skal fiske for ren fornøyelse vært ansett som nesten upas­ sende. På den annen side er det stadig flere nordmenn som fisker for avkopling og rekreasjon. Man bør være enige om at det er bedre å sette fisk ut igjen enn å kaste den på

216

stranden eller dynga for å råt­ ne. En levende fisk er et dyr, men en avlivet fisk er å be­ trakte som menneskeføde og derfor like upassende å kaste nå som før.

Overlever fisken? Har fisken muligheter til å holde seg i live dersom den blir satt ut igjen? Dette av­ henger av i hvilken grad fis­ ken er skadd under fangsten, men det er også avhengig av hvilke fiskeslag det gjelder, og forholdene under fangs­ ten, som f.eks. vann- og luft­ temperatur. Bunnfisk som ål, lake og flyndre tåler relativt hardhendt behandling, det samme gjelder fiskearter som kan leve i oksygenfattig vann, f.eks. karuss og suter. Bras­ me, gjedde og abbor tåler også relativt mye, mens gjørs har lettere for å dø. Laksefis­ kene tåler forholdsvis lite og må behandles forsiktig, særlig i den varme årstiden. Fisk kan dø av mange årsa­ ker etter at den er satt ut igjen. De viktigste årsakene er:

krokskader skader på vitale indre orga­ ner som fisken har pådratt seg under fangsten eller ved senere håndtering altfor raske trykkforandringer som har skadd svømme­ blæren utmattelse og stress med etterfølgende oksygensvikt melkesyreopphoping i mus­ kulaturen som følge av overanstrengelse under fangsten

laturen, gir et mindreverdig produkt. Dersom avlivingen ikke foretas kor­ rekt, kan fisken få ryggradsbrudd og blødninger i muskulaturen. Dette nedsetter fiskens kvalitet i betraktelig grad. I henhold til Ferskfiskforskriftene er det påbudt at fisk som skal selges til konsum, skal slaktebehandles i forbindelse med fangsten.

sekundære infeksjoner som følge av at hudens beskyt­ tende slimlag er blitt øde­ lagt at fisken blir et lettere bytte for predatorer fordi den generelle kondisjonen er nedsatt De fire førstnevnte faktorene fører til at fisken dør omtrent umiddelbart, og at den derfor fortsatt finnes på det stedet den ble satt ut. Effekten av melkesyreopphopingen ser man først etter et par timer, mens de to sistnevnte faktore­ ne kan forekomme over et lengre tidsrom. En fisk som ser ut til å tri­ ves i en oppbevaringskum, har også gode muligheter til å klare seg når den blir sloppet fri. Laksefisker blir som regel ikke oppbevart i kum, men i USA og Canada har man un­ dersøkt laksefiskenes evne til å overleve etter fangst. I Yellowstonesjøen ble det fisket 352 regnbueørret (Salmo clarkii) med sluk som hadde treblekroker. Av disse døde 17 etter fangsten på grunn av gjelleskader, en av ukjent år­ sak etter 6 døgn, mens 334 fisk overlevde. Ti minutters utmattelse før håving økte ikke dødelighe­ ten, så melkesyreopphoping truer ikke alle laksefisker. I sjøen Big Bennet Pond ble det i løpet av 4 år tatt i alt 302 laks (Salmo salar) med sluk og streamer, og 215 laks på garn. Av laks som ble tatt med krokredskap, døde 18 % under fiske om våren og 8 % om høsten. Tilsvarende tall for garnfiske var 4 % og 2 %.

En interessant observasjon var at sluk med treblekroker ikke var mer skadelig for fis­ ken enn enkeltkroks streamere. Fisk som var krokskadd i gjellene, klarte seg dårligst, av disse døde 63 % etter 5 døgn. Fisk med krokskader i munnen, hakepartiet eller en­ dog i øyet klarte seg avgjort bedre. Av fisk som pådrog seg blødninger, døde 35 %, av de øvrige bare 10 %. Den store dødelighet av fisk med krokskader i gjellene kan skyldes at det ikke ble brukt noen form for krokløsnere, og at det ikke var tilstrekkelig skånsom behandling av fisken ved løsning av kroken. Erfaringene viste imidlertid at det ikke er noen grunn til å ikke sette ut igjen undermåls eller fredet fisk med den be­ grunnelsen at den dør snart likevel, selv om den ser frisk ut for øyeblikket.

De riktige grepene Fiskeren kan selv ha avgjø­ rende innvirkning på hvorvidt fisken har muligheter til å hol­ de seg i live etter utsetting. Han må være forsiktig, men på samme tid rask og resolutt. Fisken må holdes godt fast, slik at den ikke glir og på den måten havner på bakken eller i bunnen av båten, hvor den kan skades, forurenses av sand/olje m.v. Kroken må løsnes forsiktig, men raskt, slik at tiden fisken tilbringer «på land», blir kortest mulig. Overflateslimet i huden har en viktig funksjon når det gjelder å motvirke angrep av sykdomsframkallende orga­ nismer som kan trenge gjen­ nom huden. Det er derfor

Fisk

Bederving av fisken Fisk er et næringsmiddel som raskt blir ødelagt. Fersk fisk er lettere bedervelig enn kjøtt. Dette skyldes fiskekjøttets oppbygning og bakterier i og omkring fiskens miljø. I fisk er det bare i liten grad bindevev, og dette gir ikke samme støtte og be­ skyttelse av muskulaturen som i kjøtt viktig at dette slimlaget ikke blir ødelagt. I mange tilfeller kan fisken løsnes fra fiskered­ skapen uten at det er nødven­ dig å løfte den opp av vannet, ved at man tar tak i krokskaf­ tet enten med fingrene eller med tang. Ofte er det en for­ del å ta i fisken med fuktige hender, men hvis fisken sprel­ ler kraftig, kan det være en fordel å holde den i et vått håvgarn for å unngå at den blir skadd. Hvis fisken skai veies levende, kan dette gjø­ res i en våt plastpose. Å løsne kroken går best med en krokløsner (se bind 1, side 328-329 og bilde i bind 2, side 255) eller en tang. Ved håndtering av fisk med skarpe tenner, særlig gjedde, trenges en kjeftåpner (se bind 1, side 328-329). Hvis kroken sitter fast langt nede i svelget, opp­ står det sannsynligvis kraftige blødninger når man løsner den. Kapping av fortommen eller selve kroken er derfor eneste mulighet hvis fisken skal beholdes levende, der­ som det ikke er tale om en stor treblekrok. Vanligvis vil kroken falle ut av seg selv etter en tid, eller den kan bli innkapslet av bindevev, slik at den ikke lenger skader fisken. Når kroken ikke kan løsnes uten skader, bør imidlertid fisken heller avlives enn å set­ tes ut igjen med kroken i. Hvis kroken sitter i et seigt område i munn eller kjeve, er det bedre å kutte den raskt løs med en skarp kniv enn å for­ søke å vri og bende den ut. En krok som sitter i gjellene på stor fisk, løsnes vanligvis lettest «bakfra» eller tatt un­ der gjellelokket.

hos varmblodige dyr. Fiskens egne enzymer bidrar også til effektiv ned­ bryting i løpet av kort tid. Fiskeren kan påvirke denne nedbrytingsprosessen, og det er derfor hensiktsmes­ sig med en kort beskrivelse av det som skjer. Nedbrytingen av fisken er en komp­ lisert prosess. Etter at fisken er fan­ get, blir den stiv etter en viss tid, den

Når man setter ut fisken, bør man påse at den ikke har skader av betydning, eller at ikke gjellene er forurenset på noen måte. Hvis man ser koa­ gulert blod eller andre for­ urensninger, kan man fjerne disse forsiktig mens man hol­ der fisken i vannet. Hvis gjel­ lene er sammenklebet, kan fisken dø av oksygenmangel

såkalte dødsstivhet (rigor mortis). Denne er viktig med tanke på fiskens behandling og holdbarhet. Man kan forsøke å utsette tidspunktet for dødsstivheten og forlenge varigheten av den fordi nedbrytingen først be­ gynner når denne er opphørt. Så len­ ge dødsstivheten varer, er fiskekjøttet svakt surt på grunn av melkesyre, som dannes ved nedbryting av glyko-

fordi oksygenopptaket hem­ mes. Hvis fisken er så utmat­ tet at den ikke er i stand til å svømme, er det ennå ikke for sent å få den til å funge­ re. Den kan holdes i halepartiet eller under buken og be­ veges fram og tilbake for å øke vanngjennomstrømmingen over gjellene. Dette er relativt effektivt. I strømmen­

de vann kan fisken holdes i naturlig stilling eller med hodet mot strømmen. Etter kort tid gjør fisken seg fri fra grepet og svømmer sin vei. Vanligvis vil den da gjemme seg i undervannsvegetasjonen til den er i stand til å fungere normalt igjen. Hvis man ser at fisken ikke kvikner til, bør den avlives.

Hvis en fisk som man vil sette ut igjen, har blod el­ ler slim i gjellene, kan man rense dem ved å gni dem med stor forsiktighet under vann. Hvis gjellene blir tils toppet, vil fisken dø av kvelning. Etter den­ ne behandlingen kan man gi fisken «kunstig ånde­ drett» ved å føre den for­ siktig fram og tilbake i vannet, slik at vannet strømmer gjennom gjelle­ ne. Hvis fisken ikke kom­ mer seg etter dette, må den avlives.

217

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

Til venstre: Hvis man ikke har for hånden en passende kavle til å drepe fisken med, kan man avlive den med et knivstikk gjennom nakken. Særlig hvis fisken er stor, er det viktig at man legger den mot et støtt underlag, ellers kan et kraftig sprell fra fiskens side sette fiskerens fingrer i fare. Fisken må holdes med et fast grep, og kniven føres med eggen vendt bort fra fingrene.

Til høyre: Slakting av fisken straks etter at den er tatt opp av vannet, bidrar til å bevare fiskekjøttets kvalitet og øke holdbarheten. Dette gjelder for all fisk av noenlunde størrelse. Når man kutter over gjellepulsåren på en fisk som nettopp er bedøvet med et slag i hodet, vil hjertet pumpe blod bort fra vevet.

gen. Når dødsstivheten opphører, er pH i muskulaturen nøytral eller svakt basisk. Dette gir bedre forhold for inntrengende bakterier og fremmer nedbrytingsprosessen. Når dødsstiv­ heten er over, kan man ikke lage skikkelig saltfisk. Filetering er også best på fisk hvor dødsstivheten fort­ satt er til stede. Autolysen (selvoppløsningen) som forårsakes av fiskens enzymer, skjer også raskere ved manglende dødsstivhet. At fisken blir bløt, og at buken sprekker, slik at mage og tarm henger ut gjennom bukveggen, skyldes også autolyse, og denne prosessen går svært raskt i den varme årstiden. Da er den første fasen i forråtnelsen be­ gynt, og proteinene er begynt å bry­ tes ned slik at de får en delvis flyten­ de konsistens. Forskjellige mikroorganismer, i første rekke bakterier, bidrar også til denne nedbrytingen. Hos fisk er det flere enzymer enn i kjøtt fra varmblodige dyr. Spesielt er det rikelig fore­ komst av enzymer i fordøyelseskanalen. Sild, sik og lagesild er gode eks­ empler på fiskearter som blir raskt bløte som følge av autolyse dersom 218

de ikke renses raskt, spesielt om som­ meren. Allerede etter en time kan sikkjøttet løsne fra beina. Det dannes imidlertid ikke illeluktende stoffer på grunn av autolysen. Først når den bakterielle nedbrytingen skjer samti­ dig med autolysen, får fisken mot­ bydelig lukt (på grunn av trimetylaminer, det vil si illeluktende stoffer som dannes i kjøttet hos saltvanns­ fisk) etter hvert som nedbrytingen skrider fram. Mennesket har lært å nyttiggjøre seg fiskens enzymer. Et eksempel på dette er at urenset krydder- og salt­ fisk først herdes på grunn av sal­ tingen, men enzymene i tarmen gjør kjøttet mykt, «det modnes», og fis­ ken får nye smaksnyanser. Svenske­ nes surstromming er også resultat av en gjæringsprosess. Det er først og fremst bakteriene som ødelegger fisken. Det er rikelig forekomst av bakterier på overflaten av hud og gjeller samt i tarmene. Under normale forhold er fiskekjøttet sterilt. Bakterietallet på fiskens overflate er avhengig av vannkvalite­ ten. Urenheter i vannet og forrester i tarmen er faktorer som har innvirk­ ning på fiskekjøttets renhet. Hos en

fisk som har sultet, er det få eller ingen bakterier i tarmen, i motset­ ning til hos fisk som har spist. Når fisken er levende, er antallet bakte­ rier i overflateslimet relativt kon­ stant, for slimet har bakteriehemmende effekt. Hos død fisk sveller slimet opp, og bakteriene som finnes der, formerer seg hurtig. Ved 0 °C holder skinnet seg mot bakteriean­ grep ca. en uke. Bakteriene trenger raskere gjennom tarmveggen og buk­ hinnen og fører til raskere nedbryting av fiskekjøttet. Harskning (oksidering) av fiske­ kjøttet forårsakes også av autolysen. Harskningen begynner imidlertid relativt sent eller i den fasen da ned­ brytingen av proteinene (eggehvitestoffene) er kommet godt i gang, og den ferske fisken er ubrukelig. Den ødeleggende virkningen av harskning kommer da også i praksis til syne bare i salt- og frossenfisk. Luft (oksygen), lys m.v. framskyn­ der harskning. Det er derfor viktig at saltfisken ligger tett, og at frossenfis­ ken er godt pakket, samt at den opp­ bevares ved lav temperatur, for at harskningsprosessen skal gå så sent som mulig.

Fisk

Hvordan holdbarheten kan økes Det er viktig å vite hvordan man kan forlenge dødsstivheten hos fisken og på den måten øke holdbarheten. Dødsstivheten blir kortvarig dersom:

fisken blir utmattet under fiskingen. Sportsfiskere er ofte «skyldi­ ge» i at dette skjer fisken har vært spesielt aktiv før den blir fanget fisken har viklet seg inn i garnet og kjemper for å komme løs fisken er kvalt langsomt mens den har sprellet i båten eller på land fisken har sultet (for eksempel fisk oppbevart i kum) fisken er dårlig behandlet etter

at den er død, klemt, bøyd, hånd­ tert, kastet eller oppbevart under sterkt press

Fiskens dødsstivhet varer lenger der­ som:

fisken er i god kondisjon fisken er dratt raskt opp i båten, bedøvet og bløgget fisken blir renset med én gang fisken blir oppbevart kjølig, 0-1 °C er optimal oppbevaringstemperatur for fisk emballasje og oppbevaringsrom for fisken er rene

Fiskeren har ikke alltid skikkelige oppbevaringsforhold. Med små mid­ ler kan fiskens holdbarhet likevel økes. Emballasjen må være ren og

rommelig, slik at fisken ikke blir presset sammen. Isoporkasser be­ skytter fisken mot varme om somme­ ren og mot kulde om vinteren. Et godt hjelpemiddel for hobbyfiskere er en kjøleboks og kjøleelementer. Emballasjen kan også fores med blad av or, rabarbra eller nesle, noe som øker fiskens holdbarhet. Fiskeskinnet bør holdes fuktig. For å beskytte mot lys og uttørring kan man dekke emballasjen med et vått klede. Vannfordampingen fra kledet binder varme. Betydningen av renslighet ved be­ handling av fisk kan ikke understre­ kes sterkt nok. Hvis man bruker is, må man sørge for at smeltevannet renner bort. Ising av fisk er en svært fordelaktig oppbevaringsmåte, for når isen smelter,

KJENNETEGN PÅ FISKEKVALITET Kjennemerker på fersk fisk er: Gjellene er friskt røde. Gjellene hos iset fisk har like­ ledes en lys farge. Fiskekjøttet er fast og elas­ tisk, særlig under dødsstivhe­ ten. Hvis man klemmer fisken med en finger, blir det ingen grop (fingermerke) i skinnet. Kjøttet på fersk fisk sitter godt fast i ryggbeinet. Fiskens farge er naturlig. Finnene er fuktige og ligger langs krop­ pen. Skjellene er klare og sit­ ter godt fast. Fargene hos iset fisk er likevel avbleket. Hver fiskeart har bevart sin særegne lukt, frisk, men ikke sterk. Fiskens overflateslim er jevnt. Bukhinnen skal være glatt, fast og elastisk. Blodranden (nyrene) på undersi­ den av ryggraden skal være glatt og regelmessig. Øynene er klare og utstående. Bedervet (skjemt) fisk kan kjennes på følgende trekk: Gjellene blir brunaktige, grå- eller grønnaktig misfar­ get. Skinnlaget på overflaten er fortykket, seigt og illeluk­ tende. Kjøttet mister sin elastisi­ tet. Hvis man klemmer på fis­

ken, blir det stående igjen groper. Kjøttet løsner fra ryggbeinet. Rundt dette blir det rødlig misfarging. Lukten blir uappetittlig og kraftig. Øynene blir blasse, grålig misfarget og sammenskrumpet. Rundt øynene blir det rødlig misfarging. Særlig hos ferskvannsfisk blir fargene blekere enn nor­ malt. Skjellene mister sin glans og begynner å løsne. Bukhinnen blir grålig misfar­ get. Nyrene får etter hvert en flytende konsistens, blir brun­ lige og illeluktende (hos ål blir nyrene ikke skjøre). Ut av gattet kommer det lett avføring. Finnene stritter til sidene, og bløtvevet mel­ lom finnestrålene blir borte. Slimlaget i huden blir for­ tykket, klumper seg og løsner lett. Fordi nedbrytingen arter seg noe forskjellig hos de for­ skjellige fiskeslagene, trenges det en viss erfaring for å av­ gjøre om man har med til­ strekkelig fersk fisk å gjøre. Klart røde gjeller, litt lysere enn på en levende fisk, viserat fis­ ken er forskriftsmessig bløgget.

219

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

bindes varme, og fisken kjøles ned til nær null grader. Fiskens overflate holder seg fuktig, og de illeluktende

stoffene som dannes på overflaten av fisken, skylles bort med smeltevan­ net. Isen øker ikke fiskens holdbar­ het ved å være der, men fordi den smelter og kjøler ned fisken. I Ferskfiskforskriftene og Hygieneforskriftene m.v. av næringsmidler for produksjon og frambud angis det blant annet hvorledes fersk fisk til konsum skal transporteres etter fangst og oppbevares i butikkene. Det er viktig at fersk fisk oppbevares så nær 0 °C som mulig. En times opp­ bevaring i varme reduserer således fiskens holdbarhet med opptil flere døgn. Jo raskere fisken blir nedkjølt, desto lenger blir holdbarheten. Hvis fisk oppbevares over lengre tid ved 15-20 °C, er det små sjanser til å rette

opp kvaliteten etterpå med andre me­ toder. Fisk som oppbevares kjølig, får forlenget holdbarheten med 1-2 dager for hver grad den nedkjøles. Fisk som oppbevares ved 0 °C, er holdbar dobbelt så lenge som ved 2,8 °C. I denne forbindelse må det un­ derstrekes at fisken ikke må fryse vinterstid. Frysing er ikke dypfrysing, og frysing nedsetter kvaliteten på fis­ ken. I fisk som fryses langsomt, dan­ nes det store iskrystaller, som ødeleg­ ger cellene. Når fisken tiner, flyter en del av vevsvæskene bort. Fisken blir tørr i muskulaturen, og slik fisk blir fortere kvalitetsmessig forringet. En isoporkasse løser problemet for vinterfiskeren.

Til venstre: Blodranden, det vil si fiskens nyrer, sitter langs ryggraden og er blant de indre organer som raskt sørger for at fisken blir skjemt. Blodranden må derfor fjernes omhyggelig i forbindelse med rensingen av fisken.

Under: En skarp kniv med smalt blad og solid skaft er et uunnværlig redskap når man skal rense fisk. Fisken legges med buksiden opp, slik at innvollene siger ned mot ryggraden. Dette reduserer faren for at kniven skal rispe i innvollene når buken sprettes opp. Gummihansker gjør jobben mer behagelig når det er kaldt i vannet og/eller luften.

220

Behandling av fisk for kjøkkenet

Behandling av fisk for kjøkkenet Rensing av fisk Rensing av fisk kan være kjedelig for mange. Første gang går rensingen ofte ikke slik man ønsker, men øvelse gjør mester, og når man behersker teknikken, kan arbeidet til og med føles som en glede. Detaljerte «riktige» måter for hvordan man skal rense fisk, er van­ skelig å angi. Den enkelte finner lett på nye måter som passer for vedkom­ mende. Rensemetodene avhenger også av arbeidsforholdene og de fis­ keslagene som skal behandles. Enkelte grunnprinsipper og vanlige måter å rense på kan allikevel angis. Fisken bør renses raskest mulig etter fiskingen, helst med én gang den er dratt opp. Gjeller og indre organer som fjernes i forbindelse med rensingen, hører til de delene av fisken som lettest blir bedervet. Ren­

singen bidrar derfor aktivt til å for­ bedre fiskens kvalitet og holdbarhet og letter tilberedningen senere. Av innvollene kan man bruke lever, rogn og melke. Endel yrkesfiskere vet også å utnytte for eksempel mage­ sekken hos sik og laks, endog en del av tarmen. Etter omhyggelig rengjø­ ring er det et fint tilskudd til fiske­ suppe. Til rensingen hører skraping av skjell eller flåing (avhenger av fiske­ slag og tilberedningsmåte og er slett ikke alltid nødvendig), fjerning av indre organer, oppdeling (av hensyn til holdbarheten er det en fordel å gjøre dette like før tilberedningen), eller filetering. Rensing går greit med hensikts­ messig utstyr. Det omfatter rasp, fiskekniv, saks, fileteringskniv, brynestein og fiskefjøl. Man bør ha en stor, god fiskefjøl. Den bør være

tung, av tett tre og glatthøvlet, slik at den er lett å gjøre ren. Har man en fast arbeidsplass for stell av fisken, hjelper det godt om man lager seg et solid arbeidsunderlag plassert på bukker, i passende arbeidshøyde. Underlaget må kunne løsnes, for da går rengjøringen lettere. Det begynner etter hvert å bli godt utvalg av utstyr som kan kjøpes i butikkene. Til å sprette opp stor fisk passer en kniv som er nokså lang, smal, har solid skaft og er skarp. Den kniven som skal brukes til filetering, må være smidig og nokså smalbladet. En god kjøkkensaks er også et prak­ tisk redskap under rensearbeidet, blant annet for å klippe bort finner.

Skjellrasping og flåing Det blir gjerne spørsmål om å skrape skjell hvis fisken skal brukes til ste­ king; å skrape kokefisk er ikke alltid nødvendig. Fisk med skjell må bare kokes på svak varme slik at skjelldekket ikke løser seg opp. Overflaten med sitt skjelldekke inneholder fine smaksstoffer, som går til spille hvis skjellene skrapes vekk før kokingen.

Over: Gjelder det fisk med tettsittende skjell, f.eks. gjedde, kan det være mer arbeidskrevende å skrape skjell enn å filetere fisken. På den annen side er skinnet i seg selv velsmakende og bidrar til å holde fisken saftig ved steking. Derfor foretrekker mange likevel å skrape skjell. Skal man skrape skjell av en mengde småabbor, går arbeidet lettere hvis man først dypper fisken i varmt vann.

Til venstre: Ved hytta kan det lønne seg å ha et bord til fiskerensingen. Det gir et støtt og tilstrekkelig høyt arbeidsunderlag. Ekstra fint er det hvis man også kan sørge for rennende vann.

221

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

Over: Når laken skal flås, starter man med å gjøre et snitt bak hodet, rundt hele fisken. Deretter kan hele skinnet trekkes av. A vispapir hindrer at hendene glir på den glatte fisken. Skinnet kan også trekkes av med en tang.

Under: Å flå en flyndre krever en spesiell teknikk. Enklest er det å løsne skinnet ved sporden og rulle det av omkring bladet på en smal kniv. På små flyndrer som skal stekes, kan man la det lyse skinnet på fiskens underside være igjen.

Hvis fisken ikke er helt fersk, skraper man allikevel fisken, fordi ødeleggel­ sen begynner i overflateslimet. Lak­ sefisker som ørret og røye skrapes slett ikke, men derimot sik og harr. Når man salter fisk, er det ikke nød­ vendig å skrape skjell. Når man skraper skjell, må man huske på at: En skjellrasp letter arbeidet. En enkel, men meget brukbar skjell­ rasp kan lages av en pinne, 10 cm lang og ca. 2 cm bred, med en påspikret ølkapsel. Skrapingen utføres på hel fisk, før innvollene fjernes. Hvis skjelldekket har fått tørke, kan man væte overflaten ved å dyppe fisken et øyeblikk i varmt vann. Skrapingen begynnes fra spor­ den med lette strøk i tverretningen. Vær lett på hånden så ikke skinnet skades. Om man skraper skjell på kjøk­ kenet, unngår man at skjellene fy­ ker omkring hvis man skraper un­ der vann eller inne i en stor plast­ pose. Legg fisken på rikelig med 222

avispapir, så er det enkelt å pakke sammen skjell og fiskeslo og fjerne det. Å flå ål, lake og flyndre regner man­ ge for et besværlig arbeid. Det går likevel ganske bra etter litt øvelse. Ål og lake kan man riktignok la modne i skinnet også, når bare slimlaget er skrapet bort. For å fjerne dette kan man legge fisken en stund i vann med salt eller eddik eller ganske kort dyp­ pe fisken i varmt vann. Å flå abbor er lett (se øverst til høyre). Å flå fisken kan man også prøve når fiskens kvalitet er nedsatt på grunn av begynnende ødeleggelse. Under et illeluktende og uappetittlig skinn kan fiskekjøttet være fullt bruk­ bart.

Det kan være litt av en jobb å skrape skjellene av en abbor. Særlig når man skal tilberede fisken ute, kan det der­ for være lønnsomt å flå i stedet. Etter at fisken er avlivet, kappes nakken på høyde med brystfinnene. Med kniven skjæres et snitt langs ryggen, på begge sider av ryggfinnen, bak­ over til halefinnen, mens man passer seg for å skjære inn i kjøttet. Skinnet løsnes med fingrene. Nær hodet trek­ kes skinnet løs til nedenfor sidelin­ jen, lenger bak trekkes det ikke fullt så langt ned. Man tar så tak i fiskekjøttet med den ene hånden, mens den andre hånden griper om fiskens hode og trekker fiskekroppen på skrå bakover, slik at skinnet løsner sammen med innvollene. Ved hjelp av kniven trekker man så løs rygg­ finnen og gattfinnen med fastsittende bein. Finnene skal rykkes løs, ikke skjæres. Da unngår man at finnenes støttebein blir sittende igjen som små pigger.

innvoller i stor fisk kan skje på følgende måter: Flatrensing: Fisken sprettes opp fra buksiden. Innvollene fjernes sammen med gjellene. Rundrensing: Løsne gjellene i hodet, og skjær et snitt ved gattboret. Ved hjelp av gjellene trekkes hele tarmsystemet ut gjennom halsåpningen, og buken er rund og hel.

o

Åpning og vask Fisken kan renses enten ved at man bruker kniv eller saks. Fjerning av

Skjellskraping og fHetering går lettere hvis man bruker en fjøl, som vist på illustrasjonen. 1 holdeklossen, som er hengslet med en bit skinn eller stoff, er det slått inn små, skarpe stifter. Når klossen presses mot halefinnen, ligger fisken på plass under skrapingen.

Behandling av fisk for kjøkkenet

De forskjellige fiskeartenes anatomi er i prinsippet den samme. Har man vennet seg til å rense en fiskeart på en rask og hensiktsmessig måte, vil man på sett og vis også greie alle de andre. Men hvis resultatet alltid skal bli det beste, er det en del finesser man bør kjenne til. En ting er at de forskjellige fiskeartene kan kreve forskjellige framgangsmåter når innvollene skal fjernes, men avgjørende i mange tilfeller er også hvilken tilberedningsmåte man akter å bru ke. Blant de fiskene som krever spesialbehandling, er flyndrene. Flyndre (til høyre) renses ved at man skjærer ryggraden over bak hodet og trekker ut innvollene ved å dra i hodet. Hvis flyndren skal stekes, skjæres finnene av, og fisken flås som vist oppe på motstående side. Sild og lagesild (under til venstre) kan renses ved at man presser tommel og pekefinger sammen under buken, slik at rogn eller melke blir igjen inne i fisken. Hvis man ønsker å beholde buken hel på en fisk som f.eks. skal stekes i skiver, gjør man et snitt foran gattåpningen, slik at det ytterste av tarmen kappes, og trekker ut innvollene sammen med gjellene (under til høyre). Når man går fram på denne måten, blir nyrene (blodranden) sittende igjen. Derfor bør fisken vaskes omhyggelig innvendig med en fiskebørste. Fisk som skal fylles og ovnsstekes, flekkes fra ryggsiden (over). Man begynner med å skjære et snitt på begge sider av ryggraden. Det meste av ryggraden, men ikke hele, fjernes. Da vil fisken holde fasongen bedre. Innvollene fjernes, og fisken vaskes innvendig gjennom åpningen i ryggen, mens gjellene fjernes på vanlig måte.

Fisken kan også åpnes ved å snitte langs ryggbeinet og fjerne sloet fra ryggsiden. Ryggbeinet kan også del­ vis fjernes. Fisk som er renset slik, for eksempel gjedde, er lett å fylle før den tilberedes. Sild og lagesild er det enklest å rense ved hjelp av pekefingeren, som man bruker til å sprette opp buken fra hodet mot halen. Ofte hevdes det at fisk ikke bør vaskes i det hele tatt. Til støtte for denne påstanden blir det sagt at ved vaskingen fjernes blant annet en del av fettstoffene, og at fiskens kvalitet blir dårligere. Dette holder ikke stikk. Rask skylling i kaldt, rent, helst rennende vann er å anbefale. En annen sak er det at fisken ikke må bli liggende i vaskevannet. Også lak­ sefisker og andre fete fisker kan vas­ kes uten bekymring. Vaskingen utfø­ res etter at innvollene er fjernet, før

oppdeling eller filetering. Ved vaskingen fjernes slim og tarminnhold samt blodranden (ny­ rene) langs ryggraden. Vask øker fis­ kens holdbarhet, for slim, blod og tarminnhold er godt vekstgrunnlag for bakterier.

Filetering krever omhyggelig rens­ lighet, blant annet fordi man bør unn­ gå vask av de utskårne filetene. Det er viktig at både fileteringsunderlag og kniv er rene. Vask derfor underlag og kniv grundig etter grovrensingen slik at alt er helt rent til fileteringsarbeidet. Fileteringen utføres rett før fisken Filetering skal brukes til mat eller dypfryses, Til matlaging bruker vi gjerne fiske- fordi fileter blir raskere skjemt enn fileter. De skal helst være beinfrie, og renset, hel fisk. slik fisk liker også barn. Til filetering Filetering, i likhet med den øvrige passer større laksefisker, videre gjed­ håndteringen av fisken, kan utføres de, gjørs, abbor, torsk, lyr, makrell på forskjellig vis. Man finner gjerne og flyndre. fram til egne metoder, og ferdighete­ Men filetering har også sine ufor­ ne øker selvfølgelig med øvelsen. Bil­ delaktige sider. Sammen med hode, dene på side 224 og 225 viser gode skinn, finner og ryggrad går det tapt måter å filetere fisk på. Hvis fisken er en anselig mengde smaks- og næ­ skrapet eller småskjellet, som lakse­ ringsstoffer. Av dette fiskeavfallet fisker og sei, lønner det seg som kan man koke fiskebuljong, som dyp- oftest å la det velsmakende skinnet være på fisken. fryses for senere bruk.

223

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

Med trening gårfileteringen raskt og lett, og slik at ryggbeinet blir rent for kjøtt. Hode, ryggrad og finner kan brukes til fiskebuljong eller -suppe. Løsning av sidebeina krever mest arbeid og størst

Når man fileterer fisk, er det viktig at hodet sitter godt fast til ryggraden. 1. Nårfiskehodet ligger på utsiden av underlaget, kom­ mer ryggraden i riktig stilling, og det blir lettere å renskjære ryggbeinet uten at det brekker. Man gjør først et snitt bak brystfin­ nen og inntil ryggraden. Så skjæres den ene fileten løs. Er fisken stor, kan man først løsne sidebeina fra ryggbeinet med knivspissen (samtidig på begge sider), og der­ etter skjære løs fileten med en langbladet kniv. 2. Den andre fileten kan så løsnes, evt. ved at fisken snus. 3. For å få fjernet skinnet bruker man kniven med litt sagende snitt fra halen og mot hodet, mens man holder eggen litt på skrå mot skinnet, som kan holdes fast med en liten tøybit. Under dette arbeidet bør fisken ligge nær kanten av underlaget, slik at det blir plass for kniv­ skaft og fingrer, og slik at kniven kan hol­ des vannrett. 4. Både finner og sidebein fjernes. Finnene skal ikke skjæres over, men rives ut sammen med støttebeina.

224

omhu. Særlig sidebeina langt framme på fisken kan skape proble­ mer hvis de er blitt skåret løs svært nær ryggraden. Under arbeidet kan fisken holdes på plass med et rent skrujern (over til høyre).

Behandling av fisk for kjøkkenet

Når det gjelder torsk, det vanligste byttet når man driver alminnelig sportsfiske i saltvann, er det en god regel å bløgge fisken straks man har tatt den opp av vannet, slik at blod kan renne av. Men man kan også gjøre mer på selve fiskeplassen, med tanke på den senere tilberedningen av fangsten, f.eks. kan man spare tid og arbeid ved å filetere torsken urenset. Metoden passer best for nyfanget, bløgget torsk. Man starter med å skjære et snitt fra bak brystfinnen og i en svak bue opp mot nakken. Man skjærer inn til ryggraden, men ikke gjennom (1). Deretter føres kniven ved siden av ryggbeinet bakover mot halefinnen. Kniven skal til å begynne medføres i høyde med ryggbeinet, men fra gattet og bakover litt dypere (2). Den bakerste delen av fileten kan nå løsnes helt. Fileten løsnes lett fra sidebeina når man sager med kniven slik at eggen er vendt litt mot sidebeina (3). Torsken har ganske korte sidebein, slik at det tynne kjøttet på bak­

15. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

siden følger med den svarte bukhinnen (4). Fisken snus, og den andre fileten løsnes som den første (5). Resultatet er to pene fileter og et ryggbein med forbløffende lite kjøtt (6). Når torsken er skikkelig bløgget, er fileteringen et renslig arbeid. Før tilberedning fjernes de svarte hinnene, men å fjerne skinnet er som regel helt unødvendig. En skikkelig kniv er en selvfølgelig del av sports- og fritidsfiskerens utstyr. Like selvfølgelig er det at kniven til enhver tid må holdes skarp, og helst bør man ha en spesiell kniv til selve behandlingen av fisken. På bildene ligger torsken på nakent fjell under behandlingen. Dette er unektelig et stabilt og rent underlag. Men å gjennomføre operasjonen uten å skade eggen på kniven er meget problematisk, for ikke å si umulig. Hvis man bruker tid til å finne en passende bordbit, vil man både spare kniven og lette arbeidet.

225

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

Langtidsoppbevaring Salting Salting er en gammel og viktig oppbevaringsmåte. I de siste årtier er den blitt erstattet av dypfrysing. Saltfis­ ken forsvarer allikevel sin plass på matbordet. Til salting kan vi bruke sild, lagesild, makrell, sei, ørret, laks, brasme, mort, vederbuk og noen fle­ re fiskearter. Det er viktig at fisk som skal saltes, er absolutt fersk. Fisk som er kom­ met over stivhetsfasen, får man ikke skikkelig saltfisk av. Til salting er det best å bruke grovt salt, aller helst grovt havsalt. I bergsalt er det ekstrasalter som kan gi fisken en bitter bismak. Til salting for lengre tids oppbevaring kan ikke fint kjøkkensalt anbefales. Det fine saltet løser seg raskt opp, gir rask salting av fis­ kens overflate, og dette gjør det van­ skelig for saltet å trekke dypere inn i fisken og gi en jevn og god konserve­ ring. Grovt salt oppløses langsomme­ re, fisken blir jevnere og bedre kon­ servert. Ved bruk av grovt salt kom­ mer heller ikke fiskene i kontakt med hverandre, og saltlaken som danner seg etter hvert, trenger lett inn i hele fisken. Som oppbevaringsmetode vir­ ker saltet hemmende på bakterievirksomheten, i sterk oppløsning også drepende. For at saltfisk skal holde seg, er det viktig at fisken alltid ligger under laken. Av den grunn legger man et tungt press på toppen av fisken. Ved salting brukes det ca. 120 g (ca. 1 dl) grovt salt og 20-30 g (11/2-2 ss) sukker pr. kilo fisk. Sukker kan sløyfes, men det gir et mørere og ikke så hardt fiskekjøtt. Tidlig på høsten og hvis oppbevaringsplassen er dår­ lig, trenges det mer salt, 170-200 g (11/2-2 dl) pr. kilo fisk. Til salting av sik som skal oppbeva­ res i kjøleskaptemperatur (4-6 °C), klarer det seg med 120 g (ca. 1 dl) halvgrovt havsalt. Er oppbevarings­ stedet for sik dårlig, trenger man om sommeren 200-300 g (ca. 3 dl) grovt salt, utover høsten når det blir kjøli­ gere, 180-200 g (ca. l!/2 dl) grovt salt og senhøstes og på vinteren 160 g (ca. P/4 dl) grovt salt, alt pr. kilo sik. Til sild og lagesild bruker man 200250 g (ca. 2 dl) grovt salt pr. kilo fisk.

226

Samme mengde salt kan brukes til gjedde og brasme. Jo senere på høs­ ten saltingen skjer, desto mindre salt trenges det. Saltmengden avhenger alltid av lagringsstedet. Tilstrekkelig salting eller dypfrysing må til for å drepe eventuelle Anisakis-\arver hvis fisken skal spises rå. Til effektiv sal­ ting av fisk når fiskestykkene er 2 cm tykke, må man ha 10 % salt ved en oppbevaringstemperatur på 6-7 °C.

Salting av rogn De fiskene som har rogn som kan saltes, er laks, stor ørret, lodde, lagesild, sik og lake. Både sik og lagesild gir en lekker «kaviar», som er en etterspurt delikatesse. Rogna får man litt før fisken gyter. Av 10 kilo utsortert fisk blir det omtrent 2 kg rogn, eller man kan regne med ca. 1 kg kaviar. Rogna tar man vare på i forbindel­ se med rensingen. Renslighet under arbeidet er meget viktig. Ha også et fat med vann i nærheten så det er lett å få skylt hendene. Fisken rundrenses ved at gjellene og tarmene trekkes ut gjennom halsen. Så presses rogna forsiktig ut gjennom åpningen i hal­ sen. Fjern omhyggelig eventuelle tarmrester fra rogna. Fra rogna fjerner man rognposen (bindevevshinnen som den ligger i), og rogna skylles godt, helst i rennen­ de vann. For å rense større mengder med rogn trenger man et trau med nettingbunn (15-20 cm høyt og 50 x 60 cm i omfang). Man trenger tre slike trau, som skal plasseres over

Salting av rogn (kaviar) Salt, % av rognvekten

Temperatur 15-16 °C

Temperatur 5-6 °C

12 10 8 6

25-30 min 1 time 2 timer 6 timer

50-55 min 2 timer 3 timer 12 timer

Minimumstid som gjedde-, sik- og ørretrogn må oppbevares saltet før rogna bør spises. Rognsmaken lider hvis det bru­ kes for mye salt, 5-6 % er en passende mengde.

hverandre. Som bunn i de to øverste trauene kan man bruke nylongarn med en maskevidde på P/2-2 mm. Det underste trauet (det tredje) må ha tettere bunn med bare 1 mm maske­ vidde. Rogna spres utover bunnen i det øverste trauet. Under en passen­ de sterk dusj med kaldt, rent vann skyller man rogna grundig samtidig som man rører forsiktig i den med en spatel eller skje og passer på at rognposer og hinner løsner og blir igjen i det øverste trauet. Rognkornene skylles gjennom de to «øverste» sile­ ne og ned i den underste. Trykket på vannet må ikke være så sterkt at rognkornene skades. Rogna vil også bli lysere hvis skyllingen er for kraftig. Etter den grundige skyllingen får rogna ligge i et trau med nettingbunn så den renner av seg samtidig som den blir fastere. Under alt arbeidet er det viktig med god hygiene. Mens rogna renner av seg, er det viktig at det er god gjennomlufting av lokalet, og at det ikke er sterktluktende ting i nærheten som kan sette smak på rogna. Til saltingen bruker man fint, jodfritt salt - pr. kg rogn 50 g (ca. */2 dl) eller 5 % salt. Saltet blandes omhyg­ gelig med rognkornene. Rogna settes kjølig og må røres i hver dag. Sik kan sprettes opp før rogna tas ut. Lakerogn skylles ikke, men uren­ heter plukkes bort. Rør rogna med en gaffel, så fanges hinnene opp. På grunn av Anisakis skal man ikke spise rogn som er nysaltet, med mind­ re rogna har vært dypfryst et døgn før den saltes. Ferdiglaget (modnet) ka­ viar er ufarlig, men saltevilkår og modningstid må følges (se tabellen).

Dypfrysing Dypfrysing er en god oppbeva­ ringsmetode for de fleste fiskearter. Frysing til husbehov er fordelaktig når man selv har fått storfangst eller gjort innkjøp til gunstig pris. En ab­ solutt betingelse for dypfrysing er at fisken er fersk. Fete fisker som laks, ørret, makrell, sild og sik kan oppbe­ vares ca. 3 måneder i hjemmefryseren, magre fisker som sei, lyr og torsk opptil et halvt år. Ved industriell fry­

Behandling av fisk for kjøkkenet sing er det lengre lagringstid, fordi ferdigrensede hele fisken legges i fry­ man her har lavere lagringstempera- seren omtrent et døgn så den er gjentur. Oppbevaringstiden er også av­ nomfrosset. Så dyppes hele fisken i hengig av behandlingsmåten, fiskens kokt, kaldt vann 2-3 ganger med et fettinnhold og oppbevaringstempera- par minutters mellomrom så hvert turen. Frossenfisk bør lagres ved «islag» får tid til å fryse. Ved denne minst -18 °C, eller helst lavere tem­ framgangsmåten blir fisken glasert og peratur. Ved høyere temperatur vil får en isolerende iskappe som hindrer det bli uttørring slik at fibrene blir harskning og forlenger holdbarheten. seige, kvaliteten forringes, fisken Pakk fisken som vanlig før den legges smaker treaktig, og man sier den har tilbake i fryseren igjen. Til fileter pas­ fått «frysesmak». Fettet i fisken vil ser ikke denne metoden. også begynne å oksidere, fisken Når man fileterer store mengder harskner, særlig hvis den er saltet. fisk, kan det lønne seg å koke fiskeDet er derfor ingen fordel å fryse sal­ kraft av hode, bein og finner. Den tet fisk for lengre tids oppbevaring. silte buljongen fryses ned og brukes Fisk som skal fryses hjemme, ren­ til supper og sauser. ses, skylles og tørkes. Små og middels Ferdige fiskeretter kan også dypstore fisk kan fryses hele. Større fisk fryses. Oppbevaringstiden er kort, og deles opp eller fileteres. Fiskene pak­ rettene bør brukes innen 1-2 måne­ kes helst inn i frysefolie, og som yt- der. teremballasje brukes plast- eller Også når man fryser inn fisk, må vokspapir eller plastfilm som er be­ man følge anvisningen for innfryregnet til dette formålet. Til mager singskapasiteten. Følg anvisningen fisk kan man også bruke plaststrøm- for fryser eller skap, men vanligvis er per eller -poser. Det er viktig å få innfrysingskapasiteten 10 % av fryse­ pakningen mest mulig lufttom og luft- rens nyttevoum. Husk også i god tid å tett og lukke pakningene godt med stille fryseren på innfrysing. Dypfryfrysetape eller klips. Merk pakninge­ ses fisken for langsomt, vil det danne ne med innhold, mengde og pakke- seg store iskrystaller, som ødelegger dato med filtpenn eller etiketter som fiskens cellevev. Når slik fisk lages tåler dypfrysingen. ferdig, vil det renne ut mye væske, og Mellom fileter eller ferdig oppskå- fisken blir tørr og smakløs. ret fisk er det en fordel å legge fryse­ folie. Da er det lettere å få fisken fra hverandre når den skal stelles i Røyking stand. Fete fisker som laksefisker, sild, Glasering er den beste metoden for makrell, abbor, ål og brasme blir å hindre uttørring og harskning. Den gode og får variasjon når de varmrøy-

kes. Men andre fisker kan selvfølge­ lig også røykes. I sportsforretningene kan man få kjøpt røykeinnretninger av forskjelli­ ge slag, men grill med tett hette eller en jerngryte kan også brukes. Man kan selv lage en enkel røykeovn av en jerntønne. Tønnen plasseres over et ildsted som enten er murt opp eller laget av steiner. Toppen skjæres av tønnen, og i stedet setter en på et trelokk. I øvre del av tønnen kan man sveise fast tapper til å legge nettingrister på. Nettingristen kan også henges slik at den festes med streng som bøyes over tønnekanten på top­ pen. På nettingen kan man så legge flere kilo fisk til røyking. I tønnen kan man også feste stenger til å henge småfisk på. For å få røyk brukes orefliser i bunnen. Mot slutten av røykeperioden kan man legge på frisk einer eller nesle, som gir aromatisk røyk til fisken. Se tegning på neste side. De ferdigrensete fiskene som skal røykes, bør ligge 2-4 timer i saltlake. Etter oppholdet i saltlaken skylles fis­ ken og tørkes grundig slik at det ikke er et saltlag på overflaten. Småfisk som sild, ørret, sik og lagesild kan man salte etter røykingen. Når man varmrøyker fisk i røykekasse, strør man først et lag spon i bunnen av kassen. Dette er vanligvis å få kjøpt i sportsforretningene. For å gi fisken fin farge og smak kan man også legge litt finklippet einer oppå sponen. Men vær sparsom med eine­ ren, for den kan ved overdreven bruk sette bitter smak på fisken. Smør ris­ ten før fisken legges på, slik at den ikke setter seg fast. Kassen settes over kullild eller en gassflamme. Pass på så varmen ikke er for sterk, da blir fisken lett tørr, eller den kan ta fyr. En fisk på 1-1 Vi kg er ferdig på 25-30 minutter og er klar til å spises, varm eller kald. Nøyaktig røykingstid er vanskelig å angi, for den avhenger av kassens konstruksjon, størrelse og materiale, fiskemengden osv. Kassen må rengjøres grundig straks etter bruken så den ikke skal ruste. En liten metallkasse for hurtigrøyking gir kan­ skje ikke et så godt resultat som man får i et tradisjonelt røykeanlegg. Men denne lett trans­ portable innretningen er meget enkel i bruk, og resultatet blir garantert velsmakende.

227

Behandling og oppbevaring av fisk og vilt

I en røykeøvn som er laget av en tønne eller murt opp, blir den røykte fisken gjerne bedre enn i en liten røykekasse, for fisken blir da lang­ sommere ferdig, og røyksmaken fes­ ter seg jevnere til fisken. I en stor røykeovn kan man også regulere fis­ kens fuktighetsgrad bedre. Til å be­ gynne med bør man ha svak varme og få vanndampen bort gjennom takluken. Etter hvert kan man øke tem­ peraturen og stenge lokket helt. Om det drypper vann etter at varmen økes, eller fisk som henger på stenge­ ne, faller ned, er det for mye fuktig­ het i dem, og man bør lette på lokket. Hvis fiskene derimot sprekker, og det begynner å dryppe fett av dem, er varmen altfor sterk. Røykingen kre­ ver altså, at man følger med i arbei­ det, og det kreves også erfaring. Godt røykt fiskekjøtt løsner fra skin­ net, slipper beinet og er jevnt røykt og mørt. Dårlig røykt fisk er derimot seig og bitter i smaken.

sammensetning skapes av fiskenes egne enzymer samt av virkningen av væskens syre og salt. Enzymene vir­ ker på kjøttets proteiner og frigjør aminosyrer, som gir marinaden dens typiske lukt og smak. Disse enzyme­ ne er mest effektive når surhetsgra­ den er pH 4,3. Syre gjør fisken mykere, mens salt på sin side gjør den fastere. Straks etter marineringen er fisken litt seig, og smaken er heller ikke typisk for marinade. Først etter 2-4 ukers lag­ ring er fiskens smak og konsistens på sitt beste. Etter tilberedningsmåten skjelnes det mellom to marinadetyper: kaldog kokemarinader. Kokemarinadene framstilles ved at man koker fisken ferdig i en eddik-salt-krydderblanding, hvoretter den legges avkjølt inn i en gelé som er smakt til med eddik. De kalde marinadene helles over den rå fisken. Husk dypfrysing av fisken!

Fullkonserver Marinering Halvkonserver som er meget populæ­ re i Mellom-Europa, marinader, er i ferd med å bli populære også i våre kjøkkener. Med marinade menes en væske som inneholder syre og salt til oppbe­ varing av fisk. Marinadens holdbar­ het er basert på at syren, vanligvis eddiksyre, og salt nedsetter bakterie­ nes og fiskeenzymenes virksomhet. For at produktet skal få en behagelig smak, tilsettes det gjerne sukker og krydderier. Marinadens holdbarhet i kjølig lagring har man forsøkt å få til å bli minst seks måneder. Som rå­ materiale kan man bruke fersk, fros­ sen eller saltet fisk. Fiskemarinadenes smak, lukt og

Marineringsmetode som passer for mort og abbor Sterk vineddik (10 % eddiksyre) Grovt havsalt Sukker En stor løk i ringer Tørket dill (1 ts)

228

500,0 100,0 200,0 60,0 1,0

g g g g g

I den senere tid er det blant en del fiskere oppstått interesse for å lage fiskehermetikk, å legge fisk i boks hjemme. Dette krever imidlertid yrkeskunnskap og hensiktsmessig ut­ styr, som blir dyrt til privat bruk. En absolutt forutsetning for å lage fullhermetikk er at man får drept bakterien Clostridium botulinum og dens sporer, som også finnes i fisk, ved fullstendig sterilisering. Bakte­ rien produserer selv ved den minste forekomst den drepende botulingiften. Sikkerhet for at bakterien er drept, får man ikke uten å bruke utstyr som autoklav, hvor det er trykk. Av denne grunn kan man ikke anbefale å lage fiskehermetikk hjemme.

Hvit pepper (35 stk.) Allehånde (70 stk.) Laurbærblad (6 stk.) Sennepsfrø (1 ts) Så mye vann at det til men blir en liter væske

1,5 g 3,0 g 1,0 g 1,5 g sam­

1. Marinaden lages slik: Grovt havsalt løses opp i litt kokende vann, og urenheter

på overflaten skummes vekk. Sukker og konserveringsstoffer, hvis slike ønskes brukt, tilsettes, og blandingen får kjølne. Tillatte konserveringsstoffer er natriumbenzoat (0,08 % av fiskens og væs­ kens samlede vekt) og p-hydroksidbenzoesyrens metyles-

ter (0,04 % av fiskens og væs­ kens samlede vekt). Disse konserveringsstoffene kan kjøpes på apoteket. I den avkjølte blandingen tilsettes eddik og nødvendig mengde vann. 2. Fiskehoder og innvoller fjernes, og fiskene vaskes om­ hyggelig i kaldt vann.

Behandling av fisk for kjøkkenet

En røykeovn til bruk pa hytta kan lett lages av en jerntønne. Fisken legges på en rist, som holdes på plass av bøyde jerntråder, som samtidig gjør tjeneste som håndtak på risten. Lokket ma vcere sa tett at flisene som skal gi røyk, ikke flammer opp. På bunnen kan man plassere en beholder med kryddervceske hvis man vil gi fisken en spesiell smak (1). 1 en skråning kan man bygge et røykeanlegg som består av et ildsted og et røykekammer, forbundet med en 4-6 meter lang røykekanal som stiger omkring 45 grader. Dette er en røykeovn for kaldrøyking, noe som passer særlig godt til røyking av ål og lakse­ fisker (2). Til varmrøyking av små kvanta fisk får man kjøpt en hendig innretning som kan varmes opp over bål eller med en sprit < ' r •

f

*

p

4# sprang

308

høyre framfot

Ekornsporet viser fem lange tær på bakføttene, fire på framføttene. Tærne spriker, og alle er forsynt med lange klør. Ekornet beveger seg så å si utelukkende i sprang. Bakføttene, som settes ned foran framføttene, peker litt utover. Sporgruppene er me­ get regelmessige, og avstan­ den mellom dem kan være opptil 1 meter. Halen bæres høyt og etterlater ikke slepespor i snøen.

Fotavtrykkene av bever og hare er gjengitt i ca. 50 prosent av naturlig størrelse. Fotavtrykk av ekorn er gjengitt i naturlig størrelse.

Spor

Hønsefugler Felles for hønsefuglene er at de i stor utstrekning beveger seg nede på bakken, der de enten går eller løper. Hoppespor forekommer ikke. Yttertærne spriker slik at de danner en vinkel på omkring 90 grader. Hønsefuglenes spor er gjengitt i ca. 65 prosent av naturlig stør­ relse.

spill, tiur

Storfugl

høyre fot, tiur

Storfuglens spor er de største fuglesporene man støter på i skogen om vinteren. Sporet viser fire tær, tre som vender framover og en bakover. Klørne er synlige i sporet. Tiurens spor er omkring 11 cm langt, røyas noe mindre. På spillplassen sees slepespor etter vingene.

Jerpe Jerpas spor likner sporene etter de andre hønsefuglene i skogen, men er bare 5-6 cm langt.

Fasan, rapphøne, vaktel Fasan, rapphøne og vaktel har nakne tær, og tåavtrykkene virker derfor slan­ kere enn hos skogsfugl og ryper. Hos fasan er som regel ikke selve baktåen, men bare kloen synlig i sporet. Hos rapphøne og vaktel er det som oftest ingen merker etter baktåen. Fasansporet er omkring 8 cm langt, rapphønesporet omkring 4-5 cm og vaktelsporet snaue 3 cm.

høyre fot, fjellrype

Rype Rypas kraftige fjærkledning på tærne om vinteren gjør at rypespor i snøen får en utflytende kontur. gange

4/ gange, fasan

høyre fot, fasan

høyre fot, vaktel

309

Spor og ekskrementer

Andre fugler

Andefugler høyre fot, dykkand, ærfugl

Andefugler etterlater på gunstig underlag, f.eks. slam eller våt snø, et tydelig avtrykk etter svømmehuden, som når helt ut til klørne. En sporrekke viser at endene går «inntilbeins».

De fleste fugler har fire tær, men hos noen er baktåen ikke synlig i sporet, og det finnes også arter som mangler baktå. Som regel er det vanskelig å bestemme arten på grunnlag av fotavtrykk, men ofte kan man lett se hvilken gruppe fuglen tilhører. Underlaget spiller en avgjørende rolle for hvor tyde­ lig f.eks. baktå og svømmehud kommer fram i avtrykket. På den­ ne siden er det vist spor etter et ut­ valg større fuglearter. Fotavtrykkene på denne siden er gjengitt i 65 prosent av naturlig størrelse.

Ringdue

*■ høyre fot, bekkasin

Vadefugler Vadefuglene har slanke tær som spriker sterkt for å bære best mulig på bløtt underlag. Vinkelen mellom yttertærne er altså stor (120-180 grader). Baktåen er liten, og ofte er bare kloen synlig i sporet, som hos rugde og bekkasin.

likevel ganske forskjellige. Hos tranen setter den lille baktåen som regel ikke noe merke, mens hegresporet viser en lang, kraftig baktå. Hegren har spisse, tranen noe buttere klør. Tranesporet og hegresporet, inklusive baktå, er omtrent like lange, men de enkelte tærne er lengre hos hegren.

310

Ettersom ringdua, i likhet med hegren, oppholder seg mye i trær, har den en utpreget sittefot med en kraftig bak­ f tå som alltid er syn­ lig i fotavtrykket. En sporrekke i våt jord eller snø viser at tærne peker litt innover når ring­ dua går. Fotavtryk­ kets lengde er nær 5 cm.

høyre fot, hegre

Ekskrementer

Elg

Hjort

Rådyr

Fargen avhenger av næringen, og eks­ krementene er gjerne noe lysere og tør­ rere om vinteren. Noen elgekskrementer er flattrykte eller har en liten innhulning i den ene enden, andre har en rundere form. Det har vært en vanlig oppfatning at formen er kjønnsbestemt, men dette holder ikke stikk.

Hjortens ekskrementer minner om elglort, men ferske ekskrementer er nesten svarte, og den ene enden er trukket ut i en spiss. Den andre enden kan ha en fordypning.

Rådyrets ekskrementer er mørke eller svarte bønner. I noen tilfeller er den ene enden trukket ut i en spiss. Nesten kulerunde ekskrementer kan forekomme om vinteren.

Rein Hos reinen er vinterekskrementene svarte eller mørkt brune, mens de om sommeren er gulbrune. Den ene enden har ofte en spiss, mens den andre enden kan ha en uthulning.

vinter

Moskusfe Moskusfeets temmelig mørke ekskrementer kan om vinteren minne om møkk fra et stort hjortedyr, og har en tydelig innhulning i den ene enden. Om sommeren sørger den saftigere kosten for at de enkelte kulene klumpes sammen til større, formløse «ruker».

Ekskrementer etter pattedyr og fugler

Dåhjort Dåhjortens svarte og blanke ekskremen­ ter har en spiss i den ene enden og gjerne en uthulning i den andre. Felles for de fleste hjortedyrene er at de enkelte ekskrementbønnene om som­ meren kan være klebet sammen til en klump, eller de kan være løse og utfly­ tende.

Sau Saueekskrementene består av små, mør­ ke bønner som vanligvis er sammenpres­ set i lange pølser eller klumper. Når bønnene kommer enkeltvis, kan de for­ veksles med rådyrlort.

kan ha varierende størrelse, kon­ sistens og farge, alt etter dyrets alder og hva det har spist. Årstidsvariasjoner er derfor vanlig (f.eks. blå møkk i blåbærtiden hos mange arter). Eldre rovdyrekskrementer kan få et hvitt belegg av fosfater i knokler som de har satt til livs. Alle ekskrementer på denne si­ den og på neste oppslag er gjengitt i 65 prosent av naturlig størrelse.

311

Spor og ekskrementer

Mår

Røyskatt

Mink

Mårens spiralsnodde ekskrementer leg­ ges helst på forhøyninger i terrenget. Ferske ekskrementer har en sterk og ganske ubehagelig lukt.

Røyskattekskrementene er vridd og har en utpreget spiss som består av hår fra byttedyr. Ferske ekskrementer har en kraftig, muggen lukt.

Minkekskrementene har den vridde for­ men med spiss som er typisk for de mindre mårdyrene. De inneholder som regel fiskebein.

Ilder

Oter

Grevling

Ilderens ekskrementpølser er gjerne noe tynnere enn minkens. De inneholder ofte rester etter planter, og når de er ferske, har de en kraftig mugglukt.

Oterekskrementer er meget mørke, sli­ mete eller klebrige og lukter av tran på grunn av fiskedietten, og de inneholder alltid ufordøyde rester av fisk, krepsdyr og andre sjødyr.

Grevlingens ekskrementer kan være en fast, sylindrisk pølse eller en mer utfly­ tende «ruke», avhengig av hva dyret har spist. Innholdet består ofte av insektrester, hår, fjær, knokler og ufordøyde plantedeler. Grevlingen har et fast av­ trede, gjerne nær hiet.

Gaupe Gaupas ekskrementer er rette og gjerne svakt vridd, med spiss av hår fra byttedyr. De inneholder ellers gjerne fjær og knokkeldeler som kan være temmelig store. Ekskrementene dekkes med snø eller jord. Jervens lange ekskrementer har en tendens til vridning, men ikke så sterkt som hos de mindre mårdyrene, og de inneholder hår.

Ulv Bjørnens ekskrementer varierer en god del i størrelse og form, men de er som regel korte i forhold til tykkelsen, og ikke tilspisset i endene. Innholdet kan være mange slags rester av dyr og planter som bjørnen har spist. Som regel legges en haug ekskrementer på et sted.

312

Ulvens ekskrementer minner om hundens. I likhet med reven har ulven en tendens til å legge ekskrementene høyt i terrenget. Ofte markerer den stedet ved å skrape eller sparke med bakføttene, noe ogsa hunden har for vane.

Ekskrementer

Rødrev

Mårhund

Revens ekskrementer har en spiralformet spiss i den ene enden, og hver en­ kelt pølse er sammensatt av deler som lett faller fra hverandre. Fersk revelort har en muggen lukt. Ekskrementene plasseres gjerne på stein, stubber, tuer.

Mårhundens ekskrementer er svakt vridd, særlig mot spissen, og inneholder hår, beinrester o.l.

Beverekskrementene er korte eller nes­ ten runde, og som på harelort sees ufordøyde måltidrester på overflaten. Eks­ krementene avgis i vannet, men kan av og til skylles opp på land.

Karakteristisk for harens nesten kulerunde ekskrementer er at rester av ufordøyde plantefibre sees tydelig på over­ flaten. Lorten er noe mørkere om som­ meren enn om vinteren.

Ekskrementer av hønsefugler Hønsefuglenes ekskrementer er som regel faste, med rester av planteføden synlig på overflaten. Formen er langstrakt, sylindrisk og mer eller mindre buet. Ofte er de hvite av urin i den ene enden. Fargen varierer etter kosten, og i blåbærtiden kan ekskrementene være blåsvarte. Bær og annen saf­ tig sommerkost kan også gjøre ekskrementene mer utflytende. De ville hønsefuglenes ekskre­ menter kan stort sett skilles fra hverandre etter størrelsen.

Tekst: Ragnar Frislid. Tegninger: Jan Fekjan

313

Skytetrening på bane gir bedre skyting under jakten.

kikt-og fiskekonkurranser

JAKTSK YTING Jaktsti 316 Figurjakt 318

316

FERDIGHETSKONKURRANSER JAKT 320 Leirdueskyting 320 Elg- og hjorteskyting 323 FISKEKONKURRANSER Fiskesti 328 Konkurransefiske 329 Casting 330

328

Jakt- og fiskekonkurranser

Jaktskyting Jaktsti Jaktsti er en form for jaktkonkurranse som kom hit fra Sverige i begyn­ nelsen av 1950-årene. Den første ble arrangert av Norges Jeger- og Fisker­ forbund (NJFF) i 1952. Jaktstien tar sikte på å prøve deltakerne både i skyteferdighet og teoretiske kunnska­ per når det gjelder våpen, viltbiologi, zoologi, jaktjus og skikkelig opp­ treden. Jaktsti arrangeres etter regler som NJFF har satt opp. Her heter det bl.a. at stien bør legges så nær opp til vanlig jakt som mulig. Selve opplegget, valget av terreng, figurmonteringen og antallet poster er det redegjort for i forbundets instrukser: En jaktsti bør være 3-4 km lang og bestå av 10 til 12 poster, f.eks. 4-5 poster med teori og 6-7 skyteposter. Det er å foretrekke at start og inn­ komst er lagt til forskjellige steder. Erfaringene har vist at når start og innkomst er på samme sted, kan de­ taljer lett bli røpet av en eller annen deltaker når vedkommende er kom­ met til mål. Ved startplassen må man påse at deltakerne har tak over hodet i tilfelle dårlig vær. Terrenget bør være alminnelig skogsterreng og helst litt kupert. Det er en fordel om det i terrenget er vann eller vassdrag hvor

man kan plassere figurer av f.eks. ender, mink eller andre dyr som sok­ ner til vann. Under arbeidet med å legge opp jaktstien og plassere postene, særlig der hvor det skal være skyteposter, må man alltid sørge for at bakgrun­ nen er hundre prosent sikker. Det må også tas hensyn slik at trær ikke blir skadd. Bruk varslingsplakater om at det skytes i terrenget, med angitte tidspunkter. Plakatene må settes opp i god avstand fra der hvor jaktstien holdes, slik at ingen går inn i terren­ get under konkurransen. Bruk heller for mange enn for få plakater, man kan aldri være forsiktig nok. Selve jaktstien skal være godt merket med tydelige bånd. Avstandsbedømmelse inngår ofte i jaktstien, men her gjelder det å være oppmerksom på at det har mindre interesse for en jeger å kunne fastslå at en avstand er så og så mange me­ ter. Det man bør etterstrebe, er at jegerne kan angi om en avstand ut­ gjør forsvarlig skuddhold eller ikke. Derfor er det gunstig å kombinere avstandsbedømmelsen med en figur som sendes på et hold hvor det ikke skal skytes. Brukes vanlig avstands­ bedømmelse i meter, nyttes bare en avstand. Det fastsettes en feilmargin på pluss/minus 10 %. Minst en av teoripostene bør om­ fatte spørsmål knyttet til dyrelivet.

Hagle, rifle og fiskestang kan i tillegg til vanlig jakt og sportsfiske også bru­ kes i forskjellige former for jakt- og fiskekonkurranser. Disse konkurran­ sene tar ikke bare sikte på å gjøre jegeren og sportsfiskeren dyktigere når det gjelder å bruke børse og fiske­ stang, men også å gi ham bedre kunn­ skaper om viltet og fisken, jakt- og fiskemåter. Takket være disse konkurransene har jakten og sportsfisket i Norge fått bedre standard, og kravene til redska­ pen som brukes, er blitt større. Slike konkurranser har i høy grad bidratt til å gi økt fart i den tekniske utvikling av våpen og fiskeredskap. Dessuten er konkurranser et godt middel til å skape sosialt samvær mellom jegere og sportsfiskere, og de bidrar derfor til bedre jeger- og sportsfiskeropptreden på jegersti og langs elvefar. Det er to former for konkurranse, rene ferdighetskonkurranser, som leirdueskyting og casting, og konkur­ ranser i jegermessig opptreden og rik­ tig bruk av fiskestangen. Foruten klubbmesterskap arrange­ res konkurranser med kåring av fylkesog landsdelsmester, i enkelte grener også norgesmesterskap med konge­ pokal.

f.eks. bestemmelse av utstoppede fugler og dyr eller større deler a disse.

Bildet viser en skytepost i en jaktsti. Deltakeren er gjort kjent med forutsetningen på posten. Han har gjort seg klar, gitt beskjed om å slippe figuren og skyter herpå en and som løfter fra en lone i bekken. Postsjefen ser til at det hele gjøres korrekt, og gir poeng på deltakerens kort.

Jaktskyting Teorioppgaver skal f.o.m. 1985 bare hentes fra NJFFs to bøker som er utarbeidet i forbindelse med jegerprøven. For at tiden ikke skal trekke for lenge ut på en post, bør deltakerne maksimalt få 2 minutter til besva­ relse. Spørsmålene må fastsettes med dette for øye. Disse bør være maskin­ skrevet, så kontrolløren på posten har sikkerhet for at samtlige deltake­ re får likelydende spørsmål og forstår dem. Alle spørsmålene og de riktige svarene på disse skal gis til postsje­ fen. Her må det ikke være tvil til stede. Spørsmålene kan godt være vanskelige, men ikke slik at et punkt eller ord kan gi anledning til disku­ sjon. Man bør bekjentgjøre på pos­ ten at det f.eks. ikke er mer enn 2 minutter til rådighet for jegeren til besvarelse av spørsmålene. Overskri­ des tiden, ansees spørsmålet ikke be­ svart (= 0 poeng). Når det gjelder skyteposter, skal forutsetningene inneholde opplysnin­ ger om tid, sted, om avgifter til Viltfondet er betalt osv., alt tilpasset den situasjon deltakerne stilles overfor. Det bør ikke være mer enn én negativ skytepost, dvs. en post der det gis minuspoeng hvis deltakeren skyter. Figurene. Det skal bare brukes fi­ gurer som er godkjent av NJFF. Figu­ rene skal vise jaktbare arter. Som materiale til figurene brukes galvaniserte jernplater, ca. 2 mm tyk­ ke. Papirfigurene, med samme om­ riss som metallfigurene, påklebes når de opprinnelige er skutt i stykker. Følgende figurer er godkjent (pro­ dusent: Generalstabens Litografiska Anstalt, Stockholm): 4819 Løpende rådyr (høyre) (+ treffområde 4821) 4820 Løpende rådyr (venstre) ( + treffområde 4822) 4847 Stående rådyr (venstre) (+ treffområde 4848) 4854 Gaupe 4856 Rødrev 4858 Grevling 4859 Hare (høyre) 4860 Hare (venstre) 4871 And 4872 Due 4873 Rype/orrhøne/rapphøne 4874 Rugde 4875 Tiur

Figurmontering. Tråden til figurene må strekkes så stram som mulig for at de skal løpe ledig. Materialet kan være galvanisert jerntråd nr. 10 eller 12. Bredden av skytefeltet der figuren skal passere, kan være fra 6 til 10 meter, alt etter figurens hastighet. Avstanden fra standplass til figur i terrenget bør ikke være under 20 me­ ter, alt etter terrengets beskaffenhet. Figuren skal være godt skjult ved slippestedet, likeså når den går i dek­ ning etter å ha passert det åpne skyte­ feltet. Sikker dekning for den som slipper figuren, er et absolutt krav. Blinken. Hver figur skal ha en blink for skuddtreff. Ved større figu­ rer brukes et firkantet hull i størrelse 10 x 12 cm, som plasseres i den vitale del av dyret (hjerteregionen). For feste av skytekortet bør det på tre kanter av det uthogde hullet lages flenser med en bredde av 2 cm. I mindre figurer hogges det f.eks. ut et sirkelrundt hull. Som skivekort be­ nyttes alminnelig pappkartong. Stør­ relsen må være slik at kortet går ledig i flensene. Blinken (hullet) må ikke være mindre enn 50 cm2 (eks. sirkel med diameter ca. 8 cm). Patroner. Det er en kjent sak at ikke alle patroner passer like godt i alle våpen. Dette må man ta konse­ kvensene av, og for jaktstien gjelder samme regler som for jegertrap, der det i punkt 10 heter: «Største tillatte hagldiameter er 2,5 mm, og største tillatte haglvekt er 32 g. Det er ikke tillatt å bruke sortkrutt eller sporlyspatroner.» Under disse forutsetninger er det tillatt å bruke egne patroner også på jaktsti. Det er derfor greiest at arran­ gørene fastsetter startkontingent eks­ klusive patroner, og bestemmer hvor mye patroner koster i tillegg for dem som ønsker å kjøpe patroner av ar­ rangørene. Våpen. Det benyttes haglgevær som kan lades med 2 patroner. Sky­ ting med rifle kan nyttes på en av postene i en jaktsti. Forutsetningen er imidlertid at rifla har kikkertsikte. Stillingen er valgfri, og det brukes ikke fast anlegg. Poengberegning. For skyting på fi­ gurer gis 1 poeng for hvert hagl i figurkortet, men ikke mer enn 5 po­

eng for hver figur. Dette gjelder en­ ten det er små eller store figurer. Treff på leirduer gir 2 poeng for hver due. Ved vanlig avstandsbedømmelse gis 3 poeng for riktig bedømt avstand. Poengberegning for de teoretiske oppgavene er 2-5 poeng for hvert rik­ tig svar. Gjelder det spørsmål hvor det skal svares ja eller nei, brukes 2 poeng for riktig svar. Skal det be­ stemmes kranier, egg, fjær, utstoppe­ de dyr m.m., gis det 3 poeng for hver riktig bestemmelse. Deltakere som skyter på figurer som det ikke skal løsnes skudd på, bør i alminnelighet ikke straffes med mer enn 5 minuspoeng. Premiering. Har to eller flere delta­ kere samme poengsum, går den foran som har flest poeng på første post. Skulle deltakerne også etter dette stå likt, teller postene videre i rekkefølge 2, 3 osv. Ved større stevner hvor det opp­ står dissens i juryen om tolking av spørsmål om fredningstider, lovbe­ stemmelser m.m., bør mester ikke kåres før spørsmålet har vært forelagt forbundet. Protester. For at en protest kan tas til behandling, må den innleveres skriftlig og snarest etter at en har fullført jaktstien, med oppgave over hvilken post det vedrører, og årsaken til at det protesteres. Protesten leve­ res stevnesekretæren. Deltakere som omtaler postene på en jaktsti til andre deltakere eller andre personer før alle har startet, behandles etter følgende bestemmel­ ser: a. Har en deltaker omtalt løypa til en blant publikum, skal begge bort­ vises fra stevneplassen. Det samme gjelder om en av publikum har omtalt postenes plassering i jaktstien til del­ takere. b. Deltaker som har mottatt mel­ ding om poster i jaktstien og oppnår premie, mister denne. c. Deltaker i en jaktsti som bevisst har søkt opplysninger om postenes plassering i terrenget, kan nektes å delta i alle arrangementer innen NJFF for et tidsrom av inntil seks måneder, regnet fra stevnedagen. Klasseinndeling i jaktsti. Klasse A: Deltakere som i løpet av en sesong 317

Jakt- og fiskekonkurranser

fyller kravet til ferdighetsmerke i gull, starter påfølgende sesong i klas­ se A. Klasse B: Deltakere som i løpet av en sesong fyller kravet til ferdighets­ merke i sølv, starter påfølgende se­ song i klasse B. Klasse C: Deltakere som ikke har tilfredsstilt kravene til klasse A eller B. Klasse D 1: Yngre junior: Fra og med det kalenderår deltakeren fyller 12 år og til og med det kalenderår deltakeren fyller 16 år. Klasse D 2: Eldre junior: Fra og med det kalenderår deltakeren fyller 17 år og til og med det kalenderår deltakeren fyller 19 år. Klasse E 1: Skytter deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 60 år t.o.m. det kalen­ derår vedkommende fyller 69 år. Klasse E 2: Skytter deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 70 år. Skytter i klasse E kan etter eget ønske la seg registrere i den klasse vedkommende har kvalifisert seg til. Klasse F: Damer. Dog skal skytter i denne klassen som i løpet av én sesong har oppnådd minst 50 % av maksimalt antall poeng i jaktstien to ganger i approberte stevner, rykke opp i klasse C. Deretter som for klas­ se B og klasse A. Eksempel på oppgaver i en jaktsti er vist nedenfor. Maksimalt kan opp­ nås 112 poeng på denne jaktstien, fordelt på 55 skytepoeng og 57 teoripoeng.

Det anbefales å bruke et helt A 4ark pr. post. Forutsetning til deltaker plasseres på øvre halvdel av arket, informasjon til postsjef på nedre halvdel. Dersom arrangøren finner det øns­ kelig, kan teorispørsmålene samles på en post, og fortrinnsvis avgis skriftlig. Ferdighetsmerker. I de fleste kon­ kurranser har forbundet satt opp fer­ dighetsmerker som utdeles til den deltaker som oppnår minst en be­ stemt poengsum når konkurransen er godkjent av forbundet. Ferdighets­ merker utdeles i gull, sølv og bronse. For å oppnå ferdighetsmerke på jakt­ sti forlanges følgende: gull: 75 % av stevnets totale poengsum, sølv: 60 %, bronse: 50 %. I jaktsti holdes lag-, fylkes- og landskonkurranser, og norgesmesterskap. Det siste ar­ rangeres av lokal forening eller fyl­ keslag av NJFF og holdes første lør­ dag i august med forbundet som an­ svarlig. Forbundet har utarbeidet en brosjyre, «Regler for jaktskyting», som inneholder detaljert instruks for arrangør, funksjonærer og jury, og et eget jaktstireglement som skal slås opp på startstedet.

Figurjakt For å tilfredsstille de mer skyteinteresserte på jaktstien er det innført fi­ gurjakt. Her består jaktstien bare av skyteposter på de figurene, løpende eller stillestående, som er nevnt på side 317. Formålet med denne kon­

skytept.

Post 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

4 spørsmål fra viltloven .................................. .. skytepost tiur .................................................. .. skytepost 2 ryper ............................................. .. 5 fragmenter/preparater ................................. .. skytepost 2 rever ............................................. .. 4 spørsmål om viltet ....................................... .. skytepost hare ................................................. .. avstandsbedømmelse, 3 avst........................... .. skytepost due/rugde ....................................... .. 3 spørsmål om våpen ...................................... .. skytepost 4 leirduer......................................... .. skytepost mot hjortevilt med rifle, 4 skudd ... ..

maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks. maks.

minuspt.

12 pt.

5 pt. 10 pt.

15 pt. 10 pt. 12 pt.

5 pt. 5 pt.

9 pt. evt. 9 pt.

4- 5 pt.

57 pt.

4- 5 pt.

8 pt. 12 pt.

maks. 55 pt.

318

teoriPt-

kurransen er å la deltakerne prøve seg i bruk av våpen på en god og sikker måte, og bare på figurer av arter som er jaktbare i Norge. Også for figurjakt har forbundet utarbeidet et reglement. I dette heter det bl.a.: Nødvendige tillatelser. Grunn­ eierens tillatelse må foreligge, like­ ledes tillatelse fra politi eller lens­ mann på stedet. Det gjelder alle skytekonkurranser i terrenget. Skytingen må kunngjøres i stedets aviser og ved oppslag på stier og veier inn i terrenget. Valg av terreng. Figurjakten legges langs en godt oppmerket løype i ter­ renget. Skytepostene anlegges med passende mellomrom, og slik at sik­ kerheten for alle er 100 %. Deltakerkort. Deltakerne får før start utlevert et nummerert deltaker­ kort, som skal bæres med gjennom hele løypa. Ved hver post leveres kortet til postsjefen, og påføres opp­ nådde poeng. Ved innkomst leveres kortet til utregningssjefen. Antall poster. Det bør være 8-12 poster. Figurene slippes på normalt haglhold for den viltart det skytes på, dvs. 20-35 m. Postenes innhold. Et stykke før hver post setter man opp en stoppplakat. Her stanser deltakerne, og de I fortsetter videre fram til posten først når postsjefen gir beskjed. Det skytes enten på godkjente fi­ gurer eller leirduer. På hver post er det en funksjonær som er postsjef. Hans oppgave er å rettlede skytteren og påse at skytingen foregår i forsvar­ lige former. Han skal også påføre deltakernes skytekort det resultat skytteren oppnår. Funksjonær nr. 2 og evt. 3 på pos­ ten har til oppgave å sende figuren når det gis klarsignal. De skal også telle skyteresultatet (antall hagl) i skivekortet og meddele dette til post­ sjefen. Skivekortene skal nummere­ res med de respektive skytternes nummer og oppbevares hvis protest. Geværet skal før start og mellom postene være tømt for ammunisjon og skal bæres brukket eller med slutt­ stykket i bakre stilling. Postsjefen gir ordre om våpenet skal lades med ett eller to skudd. Det

Jaktskyting skytes 1 eller 2 skudd mot hver figur. Ferdigstilling: Geværet sikret og kolben synlig under albuen. Deltake­ ren gir selv kommandoordet når han er klar. Geværet må ikke lades før postsjefen gir ordre om dette. Ved lading må våpenets munning peke i skyteretningen. Man må vise hensyn så man unngår skader på trær under skytingen. Valg av poster. Postene legges slik at bakgrunnen er sikker. Man prøver så langt det er mulig å bruke figurer som forestiller en viltart en venter å finne i det terrenget der posten lig­ ger. F.eks. kan andefigurer brukes ved vann og bekkedrag. Poster for skyting på leirdue velges med særlig omhu. Dette av hensyn til sikkerheten i nedslagsfeltet for hagl. Sikkerhetsavstand fra standplass er minimum 220 m. Ytterkantene mar­ keres med synlige bånd eller på annen måte. Figurene. Det skal kun nyttes figu­ rer som er godkjent av NJFF for figurjakt. Disse figurene skal kun være av jaktbare arter. Som materiale til figurene brukes galvaniserte jernplater, ca. 2 mm tykke. Papirfigurene, med samme omriss som metallfigurene, påklebes når de opprinnelige er skutt i stykker. Figurmontering. Tråden figurene skal løpe på, må strekkes så stram som mulig. Figurene vil da løpe ledig. Bruk gjerne galvanisert jerntråd nr. 10-12. Farten på figurene tilpasses skyte­ feltet. Dette må være så stort at man får rimelig tid til å heve geværet og skyte før figuren har passert. Husk at eldre trenger lengre reak­ sjonstid. Det må sørges for sikker dekning for dem som slipper figuren. Blinken. Hver figur skal ha en blink som plasseres i den vitale del av

viltet, hjerte-/lungeregionen. Blinken (treffåpningen) må ikke være mindre enn 50 cm2 (sirkel med diameter 8 cm). Som skivekort benyttes alminnelig pappkartong. Størrelsen må være slik at kortet går ledig i festerammen/ flensene. Våpen. Det benyttes haglgevær som kan lades med 2 patroner. Størs­ te tillatte kaliber er kaliber 12. Det er ikke tillatt å benytte to eller flere våpen, eller løse løp eller løpsett. Ammunisjon. Da det er allment kjent at ikke alle patroner passer like godt i alle våpen, er det til figurjakt anledning til å benytte egne patroner. Forutsetningen er at patronen fyller følgende krav:

Største tillatte hagldiameter er 2,5 mm. Største haglvekt er 32 g. Det er ikke tillatt å bruke svartkrutt eller sporlyspatroner. Poengberegning. For skyting på figu­ rer gis 1 poeng for hvert hagl i blin­ ken, men ikke over 10 poeng for hver figur. Skytes det på leirduer, gis 5 poeng for hver due som treffes. Som treff regnes det når minst én synlig bit løsner fra dua. Premiering. Står to eller flere del­ takere likt, går den foran som har flest poeng på første post. Skulle del­ takerne også etter dette stå likt, teller postene videre i rekkefølge 2, 3 osv. I stevner hvor det kåres mester, skal det skytes om ved poenglikhet. Omskyting skal foregå på siste figur i løypa. Protester. For at en protest kan tas til behandling i juryen, må den innle­ veres skriftlig til stevneledelsen umid­ delbart etter innkomst, senest innen 10 minutter.

ANSVARSFORSIKRING For en rekke av de arrange­ menter som holdes av NJFF og dets foreninger, er det teg­ net forsikring for det ansvar som arrangøren kan komme i som eier eller bruker av

skytebaner eller som arrangør av skeet- (leirdue-)skyting, jaktsti-, elg- og hjorteskyting, jaktprøver samt ferdighetskonkurranser i kasting og fiske.

Protesten skal inneholde opplys­ ninger om hvilken post protesten gjelder, og klar begrunnelse for hva skytteren mener er gjort feil. Ordensregler. Jegere som ønsker å delta i figurjakt, må ikke være påvir­ ket av berusende midler. Overtredel­ se medfører øyeblikkelig bortvisning. Jury. Stevnet overvåkes av en opp­ nevnt jury, bestående av 5 medlem­ mer. Arrangøren oppnevner før start 4 av disse blant deltakerne, samt som femte medlem juryens formann, som også er foreningens representant. Ju­ ryen skal påse at gjeldende regler følges, og behandler eventuelle skriftlige protester fra deltakerne. Ju­ ryens avgjørelse, selv med vanlig fler­ tall, er endelig. Klasseinndeling i figurjakt:

Junior Senior

Veteran

Skyttere i alderen t.o.m. 19 år. Skyttere i alderen 20-59 år. Skyttere i alderen f.o.m. 60 år.

Beste dameskytter uansett klasse pre­ mieres og tituleres som klassevinner, som de øvrige klassevinnerne. For klassene gjelder at opprykk skjer fra årets begynnelse. Skytter starter i den aktuelle klasse f.o.m. og t.o.m. den alder som er nevnt i klasseinndelingen. Det kan av arrangøren på forhånd bestemmes om stevnet er åpent for enhver deltaker som måtte ønske å delta. Eventuelt arrangeres stevnet bare for medlemmer av NJFF. I så fall kan det opprettes en egen gjesteklasse, dersom dette ikke er til hinder for det øvrige arrangement. Det skal angis i terminlisten om stevnet er åpent for enhver eller bare for med­ lemmer.

Forsikringen dekker for hver ulykkeshendelse: Ansvar for personskade inntil kr 600 000,-, høyst for hver skadd person kr 300 000,- og for tingskade inntil kr 50 000,-. Jegere kan ellers selv tegne

ansvarsforsikring for ansvar de kan pådra seg på jakt. Slik ansvarsforsikring er normalt inkludert i kombinert hjem/ villa-forsikring. Også den ska­ de jegerens hund kan volde, kan dekkes ved hjelp av for­ sikring.

319

Jakt- og fiskekonkurranser

Ferdighetskonkurranser - jakt Leirdueskyting Sportsskyting på leirduer, altså skeet og skyting på «internasjonal trap», foregår etter reglement utarbeidet av Norges Sportsskytterforbund på grunnlag av internasjonale regler. I disse grenene holdes konkurranser under Idrettsforbundets paraply, selv om også jegerforeninger eller deres leirdueskytingsutvalg arrangerer slike konkurranser. Mange av utvalgene er av denne grunn tilsluttet Sportsskytterforbundet. NJFF har tatt opp en egen form for leirdueskyting lagt mer opp til jakt på flygende vilt, nemlig jegertrap. Det er utarbeidet arbeidstegninger for trapbaner og reglement for trapskyting.

Jegertrapbanen Pkt. 1. a. Banen legges om mulig med skytesektor mot nord og øst. Banens sentrum velges. Standplass 3 plasse­ Jegertrapbcme.

linjen gjennom sentrum i standplass 3. e. På banens senterlinje settes opp staker ved 40 og 50 meter fra kaste­ maskinen. Videre settes det opp sta­ res 15 meter fra banens sentrum, om ker for markering av skytesektoren mulig mot sør og vest. Banens senter­ 50 meter fra maskinen. linje er den linje som går gjennom f. Før skytebane kan bygges, må banens sentrum og sentrum i stand­ tillatelse innhentes fra kommune og plass 3. Kastemaskinen plasseres på politimyndighet. senterlinjen, 5 meter fra banens sent­ Ferdigbygd bane skal godkjennes av samme myndigheter. Baner som rum mot standplass 3. b. Kastemaskinhuset skal bygges skal kunne benyttes til arrangement skuddsikkert og være slik konstruert av norgesmesterskap, skal på forhånd at høyeste punkt (nivå) ikke blir godkjennes av NJFFs jaktskytteruthøyere enn 0,70 meter over stand- valg. Baner som benyttes til skyting plassnivå. Husets utvendige mål bør av NJFFs ferdighetsmerke, skal være være: grunnflate 2,50 x 2,50 m, høyde bygd og justert ut fra gjeldende regler. foran 2,25 m og bakside 2,10 m. Sikkerhetsmerke. På alle skyteba­ c. Skytternes standplasser legges langs sirkelen, med sentrum i banens ner skal det være sikkerhetsmerke i sentrum. Sirkelens radius er 15 me­ størrelse minst 40 x 40 cm i rød og ter. Standplassenes størrelse skal hvit farge. Merket skal oppbevares i være 0,70 x 0,70 m. Innbyrdes av­ hus, og brukes under skyting så snart stand mellom standplassene skal være det oppstår feil ved anlegget, eller 2,70 m, målt til midtpunktet på stand­ annet som nødvendiggjør at sky­ tingen stanses. plassens framkant. Våpenstativ. På banen plasseres vå­ d. Bakenfor standplassene bør det være et avsperret område på mini­ pen brukket/åpent på anvist plass. Til mum 10 x 34 m. Framkanten av dette prøving av geværet settes det opp et området legges vinkelrett på senter­ stativ mot sikker bakgrunn. Skudd­ hold 35 m. Det kan benyttes 2 mm stålplater, alternativt papirrull eller skiver.

Kastemaskinen Pkt 2. a. Kastemaskinen skal være konstruert slik at den kaster leirduene ut i forskjellige vinkler. Kaste­ maskinen kan være automatisk eller manuelt betjent. Kastemaskinen plasseres slik at kastearm i utløst stil­ ling ligger i høyde med standplassen, eller inntil 0,60 m under dette nivået. b. Kastemaskinen innstilles slik at leirduene i stille vær oppfyller følgen­ de krav: 1. Lengden av kastet målt i hori­ sontalplanet er mellom 40 og 50 m. 2. Høyden på kastet 10 m fra kas­ temaskinen er mellom 2 og 4 m over standplassnivå. Ved lavere plassering av maskinen skal mål for kastehøyden 10 m fra maskinen reduseres til­ svarende. 3. Leirduene kastes innenfor en vinkel på 90°. Maksimalt avvik er 45° til hver side for senterlinjen.

320

Frajegertrapbanen. Fem deltakere befinner seg på hver sin standplass. Hoveddommeren (bak) avgjør treff/bom, eventuelt etter råd fra to sidedommere. Det skytes fem skudd på hver standplass. 1 alt omfatter serien 25 skudd.

Arrangement og stevner Pkt. 3. Skytingen bør som regel utfø­ res i skytterpuljer på 5 skyttere. Stev­ nets ledelse kan fylle tomme plasser med erfarne leirdueskyttere som sky­ ter utenfor konkurranse. Pkt. 4. Ved skytingens begynnelse står alle 5 skyttere på hver sin stand­ plass, og hver skytter skal skyte 5 skudd fra hver standplass. Når alle skyttere har skutt sine 5 skudd på standplassen, gir skriveren signal, hvorpå skytterne skifter til neste standplass. Skytter nr. 1 til stand­ plass 2 osv., og skytter nr. 5 til stand­ plass 1. Pkt. 5. Hver serie omfatter 25 duer. På mindre stevner kan det dog bestemmes at seriene skal omfatte et mindre antall duer. Pkt. 6. Skytingen gjennomføres uten andre pauser enn de som er bestemt i programmet. Dommeren kan dog unntaksvis, eventuelt i sam­ råd med juryen, avbryte skytingen hvis det inntreffer et uvær som åpen­ bart er av kortvarig art. Pkt. 7. Hvis en skytter ikke inn­ finner seg når hans skytterpulje ropes 21. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

opp, skal dommeren med høy røst gjenta oppropet 3 ganger med num­ mer og navn innen en frist av 1 mi­ nutt. Hvis skytteren da ikke innfinner seg, begynner skytingen uten ham. Dommeren eller eventuelt juryen av­ gjør om og når han kan skyte sin serie. Pkt. 8. Hvis en funksjonsfeil inn­ treffer på maskinen under skytingen, anmeldes dette til dommeren, som skal avgjøre om serien skal avbrytes eller fortsette. Etter eventuell repara­ sjon eller omstilling av maskinen kas­ tes 3 nye prøveduer med forskjellige sidevinkler.

Våpen og ammunisjon Pkt. 9. Alle slags haglgevær kaliber 12 eller mindre kan anvendes til sky­ tingen, også automatiske. Det er for­ budt å bruke rekylbrems (kompensa­ tor) eller liknende utstyr som kan forstyrre sidemannen. Pkt. 10. Største tillatte hagldiameter er 2,5 mm, og største tillatte haglvekt er 32 g. Det er ikke tillatt å bruke sortkrutt eller sporlyspatroner.

Pkt. 11. Ved feil på geværet kan dommeren, hvis en øyeblikkelig re­ parasjon ikke kan ordnes, tillate skyt­ teren å bruke et annet gevær. Skytter kan også forlate banen og senere full­ føre sin serie etter dommerens anvis­ ning. Ved våpen- eller patronfeil, som medfører at skuddet ikke går av, gis ny due inntil 3 ganger i en serie på 25 duer uansett om skytteren har byt­ tet gevær eller ikke.

Skyteregler Pkt. 12. Før hver serie kastes 3 prøve­ duer med forskjellige sidevinkler. Det er anledning til å sikte på disse duene. På hver due i konkurransen skal det skytes 1 skudd. Geværet skal lades med 1 patron. Pkt. 13. Skytestillingen er jegermessig, dvs. at geværets kolbe skal berøre hoften og være synlig under albuen når denne er senket ned til kolben. Etter at første mann i laget har skutt sitt første skudd, har ingen rett til å løfte geværet for å prøvesikte. Skytterne skal stå med begge føtter på standplassen. Pkt. 14. Når skytteren er klar til å skyte, roper han «pull», «los», «gå» eller liknende, hvoretter dua umid­ delbart kastes. Skytingen skal avvik­ les raskt, og ingen skytter må bruke

321

Jakt- og fiskekonkurranser

mer enn 30 sekunder til han har skutt. Tiden regnes fra skuddløsningen hos foregående skytter i samme pulje. Geværet skal ikke løftes før dua er synlig for skytteren. Pkt. 15. Det er treff: a. Når dua pulveriseres. b. Når minst én synlig bit løsner fra dua. Pkt. 16. Det er bom: a. Når dua ikke treffes. b. Når dua bare støver. c. Når skytteren har kommandert, men unnlater å skyte. d. Når skytteren ikke får skutt fordi han f.eks. har sikret geværet, glemt å lade eller spenne geværet. Skytteren må godta resultatet uansett hva årsaken er. e. Når skytteren etter klikk eller funksjonsfeil selv åpner geværet eller rører sikringen før dommeren har foretatt kontroll. f. Ved 4. eller senere klikk eller funksjonsfeil i en serie på 25 duer. g. Når skudd for øvrig ikke løsnes av en eller annen årsak som ikke berettiger til ny due. Det er ikke til­ latt å plukke opp en due for å konsta­ tere om den er truffet eller ikke. Pkt. 17. Ny due kastes enten delta­ keren har skutt eller ikke: a. Hvis dua går i stykker i kastet. b. Hvis dua vingler, har for liten utgangshastighet, eller får en uregel­ messig utgangsretning. c. Hvis dua i vesentlig grad skiller seg ut fra de andre i farge. d. Hvis dua blir kastet før deltake­ ren har kommandert. Pkt. 18. a. Dommeren avgjør om ny due skal kastes når skytteren ikke skyter fordi han mener at dua kom for sent. Har deltakeren skutt, er dua godtatt, og skuddet dømmes på van­ lig måte. Pkt. 19. Ved klikk eller funksjons­ feil som ikke er bom etter pkt. 16 e, kastes ny due. Som klikk regnes det også når fenghetten antennes, men skuddet i sin helhet ikke forlater lø­ pet. Er skuddet gått av, gis det ikke ny due. Pkt. 20. Dommeren kan også gi ny due hvis: a. Skytteren i vesentlig grad er blitt forstyrret eller sjenert. b. En annen deltaker skyter sam­ me due.

322

c. Dommeren ikke finner å kunne avgjøre om det var treff eller bom. Pkt. 21. Skudd regnes som ikke løsnet: a. Hvis en deltaker skyter utenfor tur. b. Hvis et skudd glipper for delta­ keren før han har kommandert. Pkt. 22. Avgjørelsen av konkur­ ransen skjer på følgende grunn­ lag: Ved lands-, landsdels- og fylkes­ konkurranser er den vinner som uan­ sett klasse oppnår flest treff. Er to eller flere best med like mange treff, uansett serielengde, skal kåring av mester skje ved omskyting. Hvis ikke 2. og 3. plass (sølv og bronse) blir avgjort samtidig med kåring av mesteren, skal regelen for lengste sammenhengende serie med treff brukes. Er det fremdeles resul­ tatlikhet, brukes regelen for om­ skyting. Unntak fra ovenstående: Hvis mes­ teren skal kåres på et resultat som er mindre enn 25 treff, og antall skyttere ved omskytingen blir så stort at av­ viklingen av stevnet kommer i tids­ nød, kan regelen for lengste treffserie osv. brukes. Er det fremdeles resul­ tatlikhet, brukes regelen for omsky­ ting. Juryen skal avgjøre om dette unntak kan anvendes. Ved åpne stevner, klubbmesterskap m.v. står det arrangøren fritt å bestemme om det skal benyttes om­ skyting om de beste plasseringer, el­ ler om serien skal være avgjørende. Skal det benyttes omskyting, må det­ te gjøres kjent ved oppslag før stev­ net begynner. Omskyting: Omskyting skjer på en serie av 10 duer. Hvis fremdeles to eller flere står likt med like mange treff, skytes serier av 5 skudd. Plasse­ ringen skjer etter omskytingsresultatene. Serie: Oppnår to eller flere like mange treff, regnes den best som har lengst sammenhengende treffserie. Kan de ennå ikke skilles, går den foran som har flest i nest lengste treff­ serie osv. Er det fremdeles resultat­ likhet, skal det arrangeres omskyting som før beskrevet. Regel for tildeling av lagpokal når to eller flere lag står likt: Har to eller flere lag likt antall duer, skal det sky­

tes om etter regler for omskyting. Ved åpne stevner, klubbmesterskap m.v. kan omskyting skje med 1-2 el­ ler 3 skyttere på hvert lag.

Ordensregler Pkt. 23. Alle våpen, selv uladde, skal behandles med største forsiktighet. Vanlige haglgevær skal bæres åpne. På magasingevær skal mekanismen være tilbakeført, og geværet bæres med munningen opp. Pkt. 24. Skyting og sikteøvelser er bare tillatt fra standplassene. Skudd må bare løsnes når det er skytterens tur, og dua er kastet. Det er forbudt å sikte på andres duer. Det er også for­ budt å sikte på, eller forsettlig skyte levende dyr eller fugler. Pkt. 25. Ved opprop skal skytteren umiddelbart være klar til å skyte, samt ha med seg en tilstrekkelig mengde ammunisjon og annet utstyr som er nødvendig. Pkt. 26. Det er ikke tillatt å legge patron i geværet før skytteren står på standplassen med geværet rett ut mot skytefeltet og dommeren har gitt klarsignal. Pkt. 27. Skytteren må ikke vende seg om på standplassen før geværet er åpnet og patroner tatt ut. Det samme gjelder også ved avbrudd i skytingen og ved flytting fra standplass til ny standplass. Pkt. 28. Ved klikk eller funksjons­ feil i geværet skal skytteren bli stå­ ende med geværet rettet mot skyte­ feltet uten å åpne geværet eller røre sikringen inntil dommerne har kun­ net foreta kontroll.

Dommere Pkt. 29. Skytingen ledes av en dom­ mer med stor erfaring i leirduesky­ ting. Hans hovedoppgave er umiddel­ bart å avgjøre om det er treff eller bom, og han gir et tydelig signal for bom. Pkt. 30. Dommeren assisteres av 2 sidedommere, skytter nr. 1 og nr. 5 i foregående lag. Alle deltakere har etter anmodning plikt til å gjøre tje­ neste som sidedommere, men dom­ meren har rett til å godkjenne sted­ fortredere. Skytter nr. 3 i hvert lag skal være fast kontrollør for vedkom-

Ferdighetskonkurranser - jakt mende som skriver resultater for det følgende lag. Pkt. 31. Dommeren skal alltid selv treffe avgjørelsen. Sidedommerne markerer bom ved å rekke hånden i været. Dommeren tar deretter sin endelige avgjørelse. Pkt. 32. Dommeren og hans assi­ stenter påser at ordensreglene følges, og de skal også påse at uvedkommen­ de ikke får adgang til standplassene.

Jury Pkt. 33. For større konkurranser skal det, hvis det ikke treffes en annen bestemmelse, være en jury bestående av en representant for hver klubb og med den arrangerende klubbs repre­ sentant som formann. Deltar mer enn 5 klubber, skal representantene velge en jury på 5 medlemmer. Juryen fat­ ter beslutning med simpelt flertall. I tilfelle av likt stemmetall skal for­ mannens stemme være avgjørende. Pkt. 34. Juryens oppgave er: a. Før skyting begynner: å kontrol­ lere at banene er reglementerte, og at arrangementet for øvrig er godt og riktig. b. Å påse under skytingen at regle­ ne følges, og herunder bl.a. gjennom stikkprøver eller på annen måte kon­ trollere våpen og ammunisjon. c. Ved siden av dommeren å treffe avgjørelser vedrørende teknisk feil eller andre forstyrrelser av skytingen. d. Å behandle protester. e. Å treffe avgjørelser om straff hvis skytteren ikke følger bestemmel­ sene eller opptrer på en usportslig måte. f. Ved minst én representant å være til stede på banen under sky­ tingen. g. Å treffe avgjørelser i henhold til pkt. 22 om nødvendig. Pkt. 35. Juryens avgjørelse er en­ delig.

Straffebestemmelser Pkt. 36. Hvis en skytter ikke følger reglementet, sinker skytingen unødig eller opptrer på en usportslig måte, skal dommeren gi en advarsel. Ved tredje advarsel i samme serie skal det trekkes fra 2 duer i resultatet ved at de 2 siste treff i serien strykes.

Pkt. 37. Berusede personer skal vi­ ses bort fra banen.

Protester Pkt. 38. Hvis en skytter er uenig med dommeren i bedømmelsen av et skudd, kan protest tilkjennegis ved at armen rekkes i været, og han sier: «Protest». Hoveddommeren skal da avbryte skytingen, og etter å ha hørt sidedommerens oppfatning treffe sin avgjørelse. Pkt. 39. Dommerens avgjørelse kan appelleres muntlig eller skriftlig til juryen. Hvis juryen finner protes­ ten berettiget, kan den gi dommeren direktiv for den oppsatte bedømmel­ se eller tilsette ny dommer eller endre hans avgjørelse for så vidt den ikke angår treff, bom eller defekt due. I disse spørsmålene er dommerens av­ gjørelse endelig. Protest skal innleveres umiddelbart eller innen 10 minutter etter at laget har fullført skytingen.

mende fyller 60 år t.o.m. det kalen­ derår vedkommende fyller 69 år. Klasse E 2: Skytter deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 70 år. Skyttere i klasse E kan etter eget ønske la seg registrere i den klas­ se vedkommende har kvalifisert seg til. Klasse F: Damer. Dog skal skytte­ re i denne klassen som i løpet av én sesong har oppnådd minst 17 av 25 duer to ganger i approberte stevner, rykke opp i klasse C. Deretter som for klasse B og klasse A. Pkt. 41. Nedrykking: Skyttere i klasse A, B og damer i klasse C som i løpet av en sesong ikke har greid å fylle kravene for opprykk, rykker en klasse ned. Ferdighetsmerker. For jegertrap er oppsatt ferdighetsmerker, og kravene er: gull: 24 treff av 25 duer, sølv: 21 treff, bronse: 17 treff. Alle skyttere får registreringskort som legitimerer hvilken klasse de til enhver tid skal skyte i.

Klasseinndeling i jegertrap For jegertrap er det inndelt i klasser etter nye regler f.o.m. 1. 1. 1986. Resultater oppnådd i 1985 teller. Pkt. 40. Klasse A: Skyttere som i løpet av en sesong har oppnådd treff på en gang 25 eller to ganger 24 av 25 duer i godkjente stevner. Klasse B: Skyttere som i løpet av en sesong har oppnådd treff på minst 21 av 25 duer to ganger i godkjente stevner, og for øvrig ikke fyller kra­ vet til klasse A. Klasse C: Alle skyttere som ikke fyller kravene til klasse A eller B. (Se også under klasse F.) Klasse D 1: Skyttere deltar i denne klasse til og med det kalenderår ved­ kommende fyller 16 år. Klasse D 2: Skyttere deltar i denne klasse f.o.m. det år vedkommende fyller 17 år, t.o.m. det kalenderår vedkommende fyller 19 år. Opprykk fra klasse D skjer ordinært til den klasse skytteren har kvalifisert seg til, dog ikke høyere enn til klasse B. Etter ønske kan skytteren rykke opp i klasse A hvis han har kvalifisert seg til denne klasse. Klasse E 1: Skytter deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­

Elg- og hjorteskyting Hvert år deltar ca. 37 000 norske je­ gere i jakten på elg, og tar man med hjorte- og villreinjakten, blir jegerskaren på vel 70 000. Disse jegerne er hvert år pliktige til å avlegge en skyteprøve (se bind 1, side 211). Skyting som foregår på elg- eller hjortebane, bl.a. godkjent av NJFF og etter forbundets regler, er frivillig. Under disse konkurransene skytes det på stillestående og på løpende figur. Forbundet har utarbeidet tegnin­ ger for anlegg av slike baner og satt opp instruks og reglement for kon­ kurransene.

Skytebanen Pkt. 1. Banen har et skinnelagt banelegeme for trekking av den beve­ gelige figuren, og hus/stall for ma­ skineri og figur. For skyting på stille­ stående figur har banene et tilstrek­ kelig antall selvanvisere til å sette bak figurene, eventuelt tilsvarende antall skivestativer for montering av figu­ rer. Forbundet har utarbeidet regler 323

Jakt- og fiskekonkurranser

for anlegg av slike baner. Det skytes fra faste standplasser. Skyteavstanden skal være 100 m (80100 m). Pkt. 2. Løpende elg/hjort. Trekkanordningen for løpende figur må ha en viss stabilitet som tillater at fi­ guren trekkes med jevn hastighet. Skytefeltet skal være 23 m, og figuren skal passere feltet i løpet av 4-5 se­ kunder. Det skytes 1 skudd mot figu­ ren når den passerer skytefeltet. Pkt. 3. Stillestående elg/hjort. Det kan skytes mot stillestående, selvanvisende figur, eller mot figur uten selvanviser. Skytes det mot stillestående figurer uten selvanviser, anvises skuddene først når hele serien (5 skudd) er skutt. Pkt. 4. Elgfiguren. Til skyting som teller for forbundets elgskyttermerke, skal bare brukes elgfigurer med inntegnet treffyte (lys trekant som Elgbane.

324

betegner vitalt område). Elgfiguren er ellers utstyrt med 4 konsentriske ringer med poengverdi­ en 3, 4, 5 og 51. Under merkeskyting regnes treff innenfor en sirkel med 45 cm dia­ meter for 5 poeng pr. treff. I konkur­ ranser kan de enkelte skudd innenfor 3-4-5-5'-ringene noteres, som på lø­ pende elg. En figur skal være satt opp ved standplass. Pkt. 4b. Hjortefiguren. Det benyt­ tes standard hjortefigur. Ved stevner eller andre tellende arrangementer skal benyttes samme målområde som på elgen (45 cm-35 cm-25 cm-15 cm). En figur skal være satt opp ved standplass.

Sikkerhetsregler Pkt. 5. Sikkerhetsmerke. På alle skytebaner skal det være sikkerhets­

merke i størrelse minst 40 x 40 cm i rød og hvit farge. Merket skal oppbe­ vares i stallen og brukes under sky­ ting så snart det oppstår feil ved an­ legget, eller annet som nødven­ diggjør at skytingen stanses. Pkt. 6. Lading. Først når skytteren står på standplassen med geværet ret­ tet mot banen, kan lading skje. An­ tall patroner er valgfritt, såfremt ikke arrangøren bestemmer annerledes. Pkt. 7. Visitering. Etter at serien er skutt, skal geværet visiteres av dom­ mer eller skyteleder, før skytteren forlater standplassen. Pkt. 8. Skytteren skal være alene på standplassen og må ikke forstyr­ res, under forutsetning av at han føl­ ger reglene. I nærheten av standplas­ sen skal det være et atskilt område for tjenestegjørende funksjonærer, jury­ medlemmer, skyteledere samt de skyttere som står for tur til å skyte. Pkt. 9. Intet skudd må løsnes eller

Her skyter man mot løpende elg på elgbane. Elgen beveger seg jevnt med en hastighet som gjør at den er synlig i det 23 meter brede skytefeltet i 4-5 sekunder. Skyteavstanden er ca. 100 meter. Det skytes ett skudd hver gang elgen passerer.

sikteøvelser foretas når sikkerhetsmerket står oppe. Alle våpen skal, selv om de ikke er ladd, behandles med den største for­ siktighet og bæres med åpen meka­ nisme. Når skytteren setter geværet fra seg, skal det plasseres i geværstativ. Det er forbudt å røre andres ge­ værer uten eierens samtykke. Pkt. 10. Det er kun tillatt å løsne skudd når det er skytterens tur til å skyte. Sikte- og avtrekkøvelser må bare skje på det sted som ledelsen eventuelt har anvist.

Arrangement og stevner Pkt. 11. Skyteprogram. Ved landsstevner skal programmet være 10 skudd mot stillestående figur fordelt på 5 skudd sittende eller knestående, og 5 skudd i stående stilling. 1 prøveskudd er tillatt om ikke annet er be­

stemt av arrangøren på forhånd. Hver serie skal være utført innen 1 minutt. Mot løpende figur skytes 5 skudd. 1 prøveskudd er tillatt om ikke annet er bestemt av arrangøren på forhånd.

Konkurranseregler - elgskyting Pkt. 12. Ved norgesmesterskap skal norgesmester kåres ved en mesterskapsomgang bestående av 5 skudd mot løpende figur. Det gis ingen prøveskudd. I mesterskapsomgangen deltar alle som ikke er mer enn 3 poeng bak vinneren av hovedskytingen. Dersom færre enn 10 skyttere fyller dette kravet, skyter de 10 beste pluss de som eventuelt har samme poengsum som nr. 10. Det skytes i rekkefølge fra laveste til høyeste poengsum i hovedskytingen, og det anvises etter hvert som skytterne har skutt. Oppnår 2 eller flere samme

poengsum om mesterskapstittelen, skjer omskyting mellom disse med ny omgang inntil mester er kåret. Startrekkefølgen ved omskytingen avgjøres ved loddtrekning, og anvis­ ning skjer først når alle har skutt. Resultatet noteres i graven under på­ syn av en av stevneledelsen oppnevnt kontrollør. Pkt. 13. Ved resultatlikhet sammenlagt avgjøres rekkefølgen etter følgende prioritering: a. Poeng på løpende figur. b. Poeng på stillestående figur, stå­ ende stilling. c. Femmere (5 og 51) på løpende figur. d. Femmere (5 og 51) på stillestå­ ende figur, stående stilling. e. Femmere (5 og 51) på stillestå­ ende figur, sittende stilling. f. Sentrumsfemmere (5r) på løpen­ de figur. g. Sentrumsfemmere (51) på stille­ stående figur, stående stilling. h. Sentrumsfemmere (51) på stille­ stående figur, sittende stilling. 325

Jakt- og fiskekonkurranser

ende eller sittende og stående. Mot løpende og stillestående figur, stå­ ende skyting, skal brukes lang arm. Ved knestående eller sittende stil­ ling er armen(e)s anlegg mot kneet (knærne) tillatt. Fast anlegg er ikke tillatt. (Se også pkt. 11.) Pkt. 18. Klargjøring for skyting. Skytteren skal plassere seg slik i for­ hold til benk, bord eller vegg at det er tydelig at han ikke har støtte av noen av disse. Det er ikke tillatt å bruke geværrem eller albustøtte. Ved fer­ digstilling skal en del av geværkolben være synlig under overarmen. Gevæ­ ret løftes og føres til skulderen først Våpen, ammunisjon og siktemidler når figuren blir synlig i skytefeltet. Pkt. 15. 1. Våpen: Generelt gjelder Startes figuren fra feil side eller bak­ at det bare kan benyttes typiske jakt- lengs, annulleres spranget og går om geværer med slikt kaliber som er til­ igjen, selv om skytteren skyter. Inn­ latt brukt på storviltjakt i Norge. treffer det under en serie noe som 2. Vekt: Våpenets totale vekt med kan påføre risiko eller vesentlig for­ siktemidler påsatt, men uten ammu­ styrre skytteren eller for øvrig påvir­ nisjon i kammer eller magasin, må ke skytingen på unormal måte, skal ikke overstige 4,5 kg. dommeren stoppe skytingen. Skyter 3. Avtrekk: Avtrekket må være skytteren samtidig med stoppordren, slik innstilt at det kreves en kraft på har han før han har sett anvisningen, minst 1,5 kg i normal avtrekksretning rett til å kreve annullering av spran­ for å utløse tennstempelet. get. Unnlater dommeren å stoppe 4. Siktemidler: Det er tillati å be­ skytingen i tilfeller som nevnt oven­ nytte kikkertsikte samt tradisjonelle for, kan skytteren, hvis han ikke selv former for siktemidler (skur/korn og er skyld i situasjonen, løfte armen og diopter). Største tillatte forstørrelses- rope «holdt», hvoretter elgen skal grad på kikkertsikte er 6 x. Benyttes stoppes. Når situasjonen er avklart, kikkertsikte med variabel forstørrel- får skytteren fullføre sin serie. sesgrad, må denne under skytingen Pkt. 19. Prøveskudd - løpende fi­ ikke være innstilt på større forstørrel- gur. 1 prøveskudd er tillatt. sesgrad enn 6 x. Ved skyting under Når skytteren er ferdig til å skyte, godkjente stevner skal det benyttes melder han at han er klar, hvoretter samme siktemidler til alle serier som dommeren umiddelbart gir ordre om teller med i skytingen. igangsetting av figuren. Skulle det 5. Tilleggsutstyr: Tilleggsutstyr som etter at ordre er gitt eller etter at f.eks. pipevekt, andre former for ba- anvisning har funnet sted under pågå­ lansevekter m.v. er ikke tillatt benyt­ ende serie, drøye unormalt lenge før tet under skytingen. figuren blir satt i gang, skal domme­ 6. Dispensasjonsbestemmelser: ren stoppe skytingen og gi ordre om Kombinasjonsjaktvåpen som hagle/ ny igangsetting etter at han har for­ rifle, samt dobbeltløpet rifle gis gene­ visset seg om at figuren og skytteren rell dispensasjon fra bestemmelsen er klar. Igangsettes figuren før skytte­ under 2 om vekt. ren har meldt at han er klar, kan han la være å skyte, men hvis han skyter, teller resultatet. Prøveskuddet an­ Skyteregler vises. Pkt. 16. Frammøte. Skytteren plikter Pkt. 20. Serie - løpende figur. Sky­ å innfinne seg i rett tid, forberedt til å tingen av serien fortsetter uten av­ skyte idet han har med seg alt nød­ brudd eller kommando til serien er vendig utstyr. ferdig. Skytteren har dog rett til etter Pkt. 17. Skytestillingen. Skyting prøveskuddet å få stoppet elgen i pas­ mot stillestående figur utføres knestå­ sende tid for forandring av siktemidPremiering ved godkjente arrange­ menter foretas etter resultater oppnådd under hovedskytingen (15 skudd). 1/3 av deltakerne premieres. 2/3 av startkontingenten benyttes til premier, og ingen premie skal ha en verdi lavere enn premieinnskuddet. Ved NM-LM-FM der det arrange­ res en mesterskapsomgang (pkt. 12), tildeles mestertittel og gullplakett/ gullstatuett til den som oppnår best resultat sammenlagt. Dernest tildeles sølv og bronse til de to neste på resul­ tatlisten sammenlagt.

326

lene. Merkeserien omfatter 5 skudd. Pkt. 21. Stillestående figur. Føl­ gende regler gjelder for skyting mot stillestående figur: a. Merkeseriene omfatter 10 skudd, 5 skudd på stillestående figur knestående/sittende stilling, og 5 skudd på stillestående figur stående stilling. b. Hver serie skal være utført i løpet av 1 minutt fra første skudd er avgitt. 1 prøveskudd er tillatt om ikke annet er bestemt på forhånd av arran­ gøren. Pkt. 22. Når klikk oppstår. Hvis det. under skytingen oppstår klikk, skal skytteren legge ned geværet uten å røre mekanismen, men melde klikk. Klikk antas å foreligge under forutsetning av at kulen ikke er gått ut av løpet, at skytteren har lagt ned våpenet uten å røre ved mekanismen eller sikringen, at mekanismen be­ finner seg i avtrukket tilstand, og at patronkammeret viser seg å inne-1 holde 1 patron med tydelig anslag i tennhetten, og at patronen er av sam- j me slag som skytterens øvrige pat­ roner. Pkt. 23. Andre feil ved utstyr. På samme måte som klikk behandles til­ feller hvor skudd ikke går av eller omlading mislykkes, og dommeren finner at årsaken er feil ved geværet som ikke er forvoldt av skytteren. Skytteren har dog ikke rett til om­ skyting ved slike feil mer enn én gang i samme serie. Kan feilen ikke rettes straks, har skytteren rett til å fortset­ te skytingen med et annet våpen og får da 2 prøvesprang. Er han ikke ferdig med reparasjon innen høyst 5 minutter, eller ikke har fått ordnet seg med annet gevær innen høyst 5 minutter, fortsetter skytingen med nestemann. Dommeren avgjør når den avbrutte serien skal fullføres. Pkt. 24. Andre feil. Hvis skytteren skyter flere skudd enn bestemt for konkurransen i noen figur (høyre el­ ler venstre gående), kan han ikke kreve omskyting. Ved utregning av poeng fratrekkes det beste skuddet på den figuren skytteren har skutt for mange skudd på. Pkt. 25. Nytt sprang. Skytteren gis nytt sprang når han ikke skyter: a. Hvis elgen starter før skytteren har meldt seg klar.

Ferdighetskonkurranser - jakt b. Hvis elgen starter fra feil side eller baklengs. c. Hvis skytingen stoppes av skyteleder. d. Hvis skytter etter reglene i pkt. 18 stanser skyting. e. Hvis det oppstår klikk eller mekanismefeil. Pkt. 26. Ethvert skudd som er løs­ net etter at elgen er satt i bevegelse, ansees å gå inn i konkurranseserien og skal derfor telle, med de unntak som er nevnt ovenfor. Hvis skytteren ved klikk foretar omlading, og sky­ ter, skal resultatet telle.

Anvisning Pkt. 27. Prøveskuddet anvises umid­ delbart. For øvrig anvises etter endt serie. Treff som berører/tangerer delestrek, regnes som treff innenfor denne linjen. Ved berøring av tvil­ somme skudd skal tolk brukes for å avgjøre antall skudd, men ikke ved avgjørelse av verdi. Anvisning skjer elektrisk eller ved spak med 15-20 cm diameter skive. Anvisning av 5’-er ved hvit spak. Anvisning av 5-er ved rød spak. Anvisning av 4-er ved halvt rød, halvt hvit spak. Treff i 3-er anvises ved blå spak. Bom anvises ved sort spak. Ved anvisningen føres spaken utenfra inn mot skivens sentrum og holdes i 2 å 3 sekunder med spakens sentrum over det punkt på anvisningsfiguren som tilsvarer treffpunk­ tet. Ved 0 svinges den sorte spaken foran anvisningsfiguren, hvoretter eventuelt treffpunkt anvises.

Dommere og jury Pkt. 28. Skytingen ledes av en dom­ mer. Dommeren gir ordre om å sette i gang eller stoppe figuren og foretar all overvåking av skytterne, gir alle nødvendige kommandoer på skyteplassen, sørger for at tidtakerne gjen­ nomfører sine oppgaver nøyaktig el­ ler selv foretar tidtaking. Han kan bortvise personer som forstyrrer sky­ tingen, og ellers skal han holde ro og orden på skyteplassen. Pkt. 29. Godkjente stevner over­ våkes av en jury, som oppnevnes av arrangøren.

Straffebestemmelser Pkt. 30. Hvis en skytter ikke følger reglementet, sinker skytingen unødig eller opptrer på en usportslig måte, skal dommeren gi en advarsel. Hvis skytteren ikke retter seg etter advarselen, skal han bortvises. Pkt. 31. Berusede personer skal vises bort fra banen.

Protester Pkt. 32. Hvis en skytter er uenig i anvisningen av et skudd, kan protest tilkjennegis ved at armen rekkes i været, og han sier: «Protest». Dom­ meren skal da avbryte skytingen og etter å ha hørt anviserens oppfatning treffe sin avgjørelse. Pkt. 33. Dommerens avgjørelse kan appelleres skriftlig til juryen. Hvis juryen finner protesten beretti­ get, kan den gi dommeren direktiv for den oppsatte bedømmelse, eller endre hans avgjørelse for så vidt den ikke angår treff eller bom. I disse spørsmålene er dommerens avgjørel­ se endelig. Protest skal innleveres umiddelbart eller innen 10 minutter etter at serien er fullført.

Klasseinndeling elg-/hjorteskyting Pkt. 34. Klasse A: Skyttere som i løpet av foregående sesong minst 2 ganger i godkjent stevne har oppnådd 70 poeng. Klasse B: Skyttere som i løpet av foregående sesong minst 2 ganger i godkjent stevne har oppnådd 63 po­ eng, men ikke tilfredsstilt kravet for klasse A. Klasse C: Skyttere som i løpet av foregående sesong ikke tilfredsstilte kravet for klasse B, samt mannlige

skyttere som tidligere ikke har deltatt. Klasse D 1: Skyttere deltar i denne klassen til og med det kalenderåret vedkommende fyller 16 år. Klasse D 2: Skyttere deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 17 år t.o.m. det kalen­ derår vedkommende fyller 19 år. Klasse E 1: Skyttere deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 60 år t.o.m. det kalen­ derår vedkommende fyller 70 år. Klasse E 2: Skyttere deltar i denne klasse f.o.m. det kalenderår vedkom­ mende fyller 70 år. Klasse F: Kvinnelige skyttere som i løpet av foregående sesong ikke til­ fredsstilte kravet for klasse B, samt kvinnelige skyttere som tidligere ikke har deltatt. I forbundets brosjyre om jaktskyting er det gitt nærmere regler om opp- og nedrykking i klasser og om forbundets krav til ferdighetsmerkene, elgskyttermerke og hjorteskyttermerke, se tabellen nedenfor.

Merkeskyting I kravet til elitemerket inngår kravet til gullmerket. Den enkelte deltaker kan bare av­ legge prøve for ferdighetsmerker én gang under ett stevne. Treffområdet utgjøres av en sirkel med diameter 45 cm (tre-ringen). Diameter på fem-ringen er 25 cm. Forbundets ferdighetsmerke i elg-/ hjorteskyting har en spesiell verdi fordi den som oppnår sølvmerke, an­ sees å ha tilfredsstilt kravene i den obligatoriske, offentlige skyteprøve. Det viktigste arrangementet i elgog hjorteskyting er forbundets nor­ gesmesterskap (holdes siste helg i juli).

Stillestående figur Knestående/sittende Stående stilling stilling

Ant. skudd .... Gull ................

5 5 treff

5 5 treff

Sølv ................ Bronse............

5 treff 3 treff

3 treff 2 treff

Løpende figur

Stående stilling 5 5 treff, herav minst tre 5-ere 3 treff 2 treff

327

Jakt- og fiskekonkurranser

Fiske­ konkurranser Fiskestangen brukes også i konkur­ ranser, ikke bare om hvem som får den største fisken eller de fleste fiske­ ne, men også om hvem som kan bru­ ke stangen på den mest korrekte må­ ten. Se også side 84 om konkurranser i havfiske med sportsfiskeredskap, og bind 2, side 265 om konkurranser i meitefiske og side 319 om konkurran­ ser i isfiske.

Fiskesti Den første fiskestien ble arrangert i midten av 1960-årene og er siden fulgt av mange slike konkurranser. I dag arrangeres fiskestier av foren­ inger tilsluttet NJFF, på forenings-, fylkes- og landsbasis - det siste ar­ rangementet som norgesmesterskap holdt normalt i juni eller august. Fiskestien tar sikte på å la deltaker­ ne vise hva de er gode for når det gjelder å kaste flue eller sluk, dess­ uten hva de kan om praktisk fiske, og hva de har av teoretiske kunnskaper om fiskearter, biologi, fiskeredskap, og hvorledes de opptrer under fiske og ute i naturen ellers. Til tross for at det er minst 5 ganger flere sportsfiskere enn jegere, arran­ geres det langt flere jaktstier med mange flere deltakere enn vi finner på fiskestien. Flere burde delta på fiskestikonkurransene, som er mor­ somme og lærerike.

Regler for fiskesti Pkt. 4. Opplegg og reglement. a. Deltakerne går etter en merket løype der det er innlagt poster hvor forskjellige oppgaver skal løses. Pos­ tenes antall bør være 10-13, og det bør være omtrent like mange poster med teoretiske oppgaver som de regulære kastepostene. b. Løypa bør ha en slik lengde og være lagt slik i terrenget at deltakerne kommer minst mulig i kontakt med hverandre. Det er ikke tillatt for del­ takerne å bringe opplysninger om 328

oppgavene videre. De som starter tidlig i konkurransen, må være opp­ merksomme på at de kan komme i mål før sistemann har startet. I så fall må de avholde seg fra å snakke med deltakere som ennå ikke har gått ut. c. Deltakerne kan selv bringe med seg flue- og slukstang med nødvendig tilhørende utstyr (se pkt. 5). Når slikt utstyr bringes med. skal det være montert ferdig til bruk. Det vil ikke være tid til å gjøre dette på hver enkelt post der det anvendes fiske­ utstyr. Man har også anledning til å låne kasteutstyr ved postene. d. Før hver post finnes det et stoppskilt. Dette skiltet må ikke pas­ seres før man blir ropt fram - eventu­ elt får beskjed av en stoppvakt om at man kan passere. Dersom det blir kø ved stoppskiltet, går deltakerne fram etter startnummer. e. Ved hver post blir deltakerne presentert for en eller flere oppgaver. Disse foreligger skriftlig, og det er viktig at deltakerne leser forutsetnin­ gene eller oppgavene nøye igjennom. f. Vanligvis er det angitt en tidsbe­ grensning for å løse hver enkelt opp­ gave eller besvare spørsmålene som blir stilt ved posten. Tidsbegrensnin­ gen er angitt i minutter og må over­ holdes dersom man skal oppnå poengtildeling. Tiden løper fra det øye­ blikk postmannskapet gir beskjed. Tiden mellom postene teller ikke. g. Hver deltaker bærer med seg et deltakerkort. Dette kortet skal på forhånd være påført startnummer, navn og klasse. Når deltakeren kom­ mer fram til posten, skal han levere kortet til postfunksjonæren. Etter ut­ ført øvelse, eventuelt besvart opp­ gave, skal postfunksjonæren påføre kortet den oppnådde poengsummen og levere det tilbake til deltakeren. Deltakerne bør selv kontrollere at dette blir gjort. Kortet leveres ved innkomst, og samlet poengsum blir utregnet av arrangøren. h. Poengtildelingen ved de for­ skjellige postene er fastsatt på for­ hånd av arrangøren. Det er viktig at det er en rimelig balanse i vanske­ lighetsgrad og i poengtildeling mel­ lom de ulike postene. Videre skal maksimal oppnåelig poengsum for henholdsvis kastepostene og teoripostene være omtrent like høye. Rik­

tig løsning av oppgavene gir vanligvis poengtildeling, mens det enkelte gan­ ger også kan gis minuspoeng når det blir gjort feil. i. Ved fastsettelsen av oppgaver og poengtildeling ved de forskjellige postene bør arrangøren ha formålet med fiskestien klart for øye. Spissfin­ digheter, søkte tilfeller og tvilsomme juridiske spørsmål må unngås. Pk t. 5. Utstyr. Ved kastepostene skal det benyttes alminnelig fiske­ utstyr: Fluestang: Enhånds, inntil 10 fots lengde. Fluesnøre: Standard, handelsvanlig eller tilsvarende, minstelengde 13 meter. Bakline fri. Fortom: Minstelengde 1,80 meter. Største tillatte tykkelse 0,35 mm. Fl ue: Standard tørrflue krok nr. 10 med avklippet agnor skal brukes. Slukstang/haspelstang: Enhåndsstang. For øvrig fritt valg. Snelle: Haspelsnelle eller multiplikatorsnelle. Snøre: Minimum 0,15 mm. Plugger: Ved bruk av haspelsnelle, inntil 7,5 gram. Ved bruk av multiplikatorsnelle, inntil 18 gram. Fluer, fortom og plugger kan fås kjøpt ved startsted og ved alle kasteplasser. Klasseinndeling. Det er opprettet 3 klasser for deltakere: senior, eldre junior (15-19 år), junior under 15 år. Ferdighetsmerke kan også oppnås på fiskesti når stien på forhånd er godkjent av NJFF. Kravet til merket er at deltakeren oppnår minst halvde­ len av den poengsum som maksimalt kan oppnås på fiskestien. Oppnår man ferdighetsmerke 5 ganger i løpet av minst 5 år (1 pr. år), får man NJFFs elitemerke.

Eksempel på fiskesti Post I. Lengdekast flue. Avmerkede lengder på 18, 15 og 10 meter. Hvert kast på over 18 meter gir 3 poeng. Hvert kast mellom 15 og 18 meter gir 2 poeng. Kast mellom 10 og 15 meter gir 1 poeng. Kast under 10 meter gir 0 poeng. Maksimalt oppnåelig poeng­ sum er 9 poeng. Post II. Teoripost. Identifikasjon av fiskefluer. Fem forskjellige fluer i en montasje. Deltakeren skal oppgi

Fiskekonkurranser navn og krokstørrelse. Svarfrist 4 mi­ nutter. Hvert riktig navn gir 1 poeng, og hver riktig krokstørrelse gir 1 po­ eng. Maksimalt oppnåelig poengsum er 10 poeng. Post III. Presisjonskast, sluk eller haspel. Tre 3-delte ringer i forskjellig avstand fra standplassen. Innerste ring skal ha diameter 60 cm, mel­ lomste ring 120 cm, ytterste ring dia­ meter 180 cm. Et kast til hver ring. Treff i indre ring gir 4 poeng, treff i mellomste ring gir 3 poeng, treff i ytre ring gir 2 poeng. Maksimalt opp­ nåelig poengsum er 12 poeng. Post IV. Teoripost. Fire forskjelli­ ge spørsmål fra fiske- og friluftslovgivningen. Tidsfrist 4 minutter. Hvert riktig svar gir 3 poeng. Maksimalt oppnåelig poengsum er 12 poeng. Post V. Presisjonskast flue. Kast med flue fra «trang» posisjon på ut­ lagt ring. Tre 3-delte ringer i for­ skjellig avstand fra standplassen. Innerste ring skal ha diameter 60 cm, mellomste ring 120 cm og ytterste ring diameter 180 cm. Et kast til hver ring. Treff i indre ring gir 4 poeng, treff i mellomste ring 3 poeng, treff i ytre ring 2 poeng. Maksimalt oppnåe­ lig poengsum er 12 poeng. Post VI. Teoripost. 1. Identifikasjon av 5 forskjellige fiskearter fra plansje. 2. Tre spørsmål angående fiskens bygning og biologi. Hvert riktig svar på spørsmål under pkt. 2 gir 2 poeng. Maksimalt oppnåelig poengsum er 11 poeng. Post VII. Teoripost. 1. Identifikasjon av forskjellige typer sluker, pilker, spinnere m.m. I alt 5 forskjellige typer montert på en plate. 2. Spørsmål og demonstrasjon ved­ rørende typiske knuter som blir brukt under fiske. Hver riktig identifika­ sjon og hvert riktig svar gir 1 poeng. Maksimalt oppnåelig poengsum er 10 poeng. Post VIII. Lengdekast, sluk eller haspel. Avmerkede lengder på 35, 30 og 25 meter. 3 kast. Hvert kast over 35 meter gir 3 poeng. Hvert kast mel­ lom 30 og 35 meter gir 2 poeng. Hvert kast mellom 25 og 30 meter gir 1 poeng. Kastene må holdes innenfor en på forhånd oppmerket sektor. Snøretyk-

kelsen skal være 0,15 mm eller tykkere. Maksimalt oppnåelig poengsum er 9 poeng. Post IX. Fiskermessig opptreden. Ring plassert under elvekant. Riktig kasteavstand markert med en pinne (ikke synlig for deltakeren). 1 kast. Kastetid 2 minutter. Kast fra riktig hold og treff i ringen gir 10 poeng. Kast fra riktig hold, men treff utenfor ringen gir 5 poeng. Tramping ut til elvekanten og treff i ringen gir 0 poeng. Tramping ut til elvekanten og treff utenfor ringen gir -5 poeng. Maksimalt oppnåelig poengsum er 10 poeng. Post X. Teoripost. Fire forskjellige arter av næringsdyr for fisk, oppbe­ vart på sprit eller formalin. Svarfrist 2 min. Hver riktig identifikasjon gir 2 poeng. Maksimalt oppnåelig poeng­ sum er 8 poeng. Fordelingen av maksimalt oppnåe­ lige poeng ser slik ut:

Kasting Post Post Post Post Post Post Post Post Post Post

Sum

I II III IV V VI VII VIII IX X

Teori

9 10 12 12 12 11 10

9 10 8

52 + 51 = 103 p.

Kravet til ferdighetsmerke vil etter dette bli satt til 51 poeng, hvorav minst 25 må være oppnådd på teoripostene.

Konkurransefiske Den epidemi av fiskekonkurranser som for over landet i 1950-1960-årene, ser nå ut til å ha gått over. Med høye startkontingenter og svære pre­ mier (motorsykler, biler, hytter osv.) bar de mer preg av lotteri enn kon­ kurranse. Derfor grep myndighetene inn, og Justisdepartementet fastsatte i 1965 regler for slike konkurranser:

Den som ønsker å arrangere slik fiskekonkurranse, må søke politimes­ teren i det politidistrikt hvor arrangø­ ren godtgjør at disse vilkår oppfylles: 1. Arrangementet skal ikke vare mer enn 5 timer. 2. Konkurransen skal foregå innen­ for et område som på forhånd er klart trukket opp. 3. Deltakerne kan selv velge fiske­ plass innenfor det området hvor kon­ kurransen skal foregå. 4. Deltakerne kan selv velge fiske­ redskap blant utstyr som det er vanlig å bruke til pilke-, pimpel-, kasteslukog fluefiske. 5. Startkontingenten - heri inklu­ dert eventuelle utgifter til fiskekort hvis varighet er begrenset til konkurransedagen el.l. - skal ikke overstige kr 50,-. 6. Ingen premie har høyere verdi enn kr 350,-. 7. Det skal være oppgitt på forhånd hvor mange deltakere eller hvor stor andel av disse som vil bli premiert dersom de får fisk. 8. Arrangøren skal i god tid før konkurransen skriftlig eller på annen tilfredsstillende måte sørge for å underrette deltakerne om: a. Når konkurransen begynner og slutter. b. Hvilket område konkurransen skal foregå innenfor. c. At deltakerne selv velger fiske­ plass innenfor dette området. d. Hvorvidt fisket skal foregå på islagt vann eller elv, eller fra strand, bredd eller båt. e. Hvilke fiskeredskaper man kan velge imellom. f. Startkontingent - herunder muli­ ge utgifter til fiskekort. g. Regler som gjelder for pre­ miering, herunder hvor mange eller hvor stor del av deltakerne som kan få premier, og hva slags premier. 9. Arrangøren skal sette opp or­ densvern, som kan føre tilfredsstil­ lende kontroll med at konkurran­ sereglene blir overholdt. 10. Deltakerantallet skal ikke være så stort at det medfører fare for delta­ kernes sikkerhet ved at isen kan bris­ te eller at konkurransemomentet i ve­ sentlig grad reduseres. Knut Rom

329

Jakt- og fiskekonkurranser

CASTING Å kaste lengst mulig og så presist som mulig er blitt en sport som nå er verdensom­ fattende. I de fleste land er interessen for konkurranser innen denne sporten sterkt økende. Flere sportsfiskerforeninger har opprettet egne kastegrupper, og det er dan­ net egne kasteklubber. I Norge ble det landsomfat­ tende forbundet for kastesport, Norsk Casting Union, nå Norges Castingforbund, stiftet i 1948. Forbundet er tilsluttet Norges Idrettsfor­ bund, hvor casting er egen sportsgren. Casting ble god­ kjent som konkurranseidrett av Den Internasjonale Olym­ piske Komité i 1958. Internasjonalt er kastesporten organisert i to forbund, CIPS (Confédération Interna­ tionale de la Péche Sportive) og ICF (International Casting Federation). I de siste årene er disse forbundene blitt enige om felles internasjonale regler for kastebaner, kastegrener, utstyr og bedømmel­ se. Norge har fra før annen verdenskrig hevdet seg godt i internasjonale kastekonkurranser og er i dag en av de fremste casting-nasjoner med flere mestere og gullmedaljer i verdensmesterskap, europamesterskap og nordiske kon­ kurranser. Derfor har Norge også vært med og satt sitt preg både på konkurransereglene og på utviklingen av kasteutstyret.

Baner og utstyr Betegnelsen casting, som bru­ kes i alle land, er utledet av det engelske east (kaste). Casting omfatter all kasting med flue- eller slukredskap når hensikten ikke er å fange fisk, men å oppnå størst mulig kastelengde eller mest mulig presise kast. Tidligere fore­ gikk konkurranse i fluekast på vann hos oss. Men etter­ som det var problematisk å

330

Til venstre sees en rullesnelle og nedenfor en haspelsnelle som brukes til konkurransekasting.

måle kastelengdene på vann, foregår nå alle konkurranser i casting på land. Det betyr at alle stevner, så vel nasjonale som internasjonale, kan ar­ rangeres på en vanlig fotball­ bane. Også innendørs drives øvelser i casting med be­ stemte krav til kasteplass, av­ stand, mål etc. Det er i prinsippet slått fast at vanlige fiskestenger kan brukes til casting. Men i en­ kelte øvelser kan kasteren bruke fantasien og forbedre redskap og kastemetode. For disse øvelsene gjelder regler som gir rom for individuell utvikling av redskap. Det arrangeres både nasjo­ nale og internasjonale stevner rundt om i hele verden. I Nor­ ge er det NM som er årets høydepunkt, og det største troféet er Kongepokalen. Den blir satt opp i en øvelse eller i en kombinasjon av øvelser så tidlig i sesongen at kasterne får tid til å spesialtrene. Hvert år blir det arrangert nordisk mesterskap med kas­ tere fra hele Norden, og lan­ dene arrangerer mesterskapet etter tur. Men VM, som arrangeres annethvert år, er og blir den største konkurransen. Her er det deltakere fra alle fem ver­ densdeler, og deltakerantallet er så stort at det må arrange­ res over flere dager. Det blir kåret verdensmester i 11 øvel­ ser og i enkelte kombinasjo­ ner.

Til venstre: I stedet for vanlig sluk brukes det i casting spesielle, dråpeformete kasteplugger. Kra­ vene til kastepluggens størrelse og vekt varierer fra øvelse til øvelse.

Fiskekonkurranser

Regler for øvelser ØVELSE 1: FLUE PRESISJON Stang: Valgfri inntil 3 m lang. Handelsvanlige ringer. Snelle: Handelsvanlig eller selvbygd tilsvarende. Snel­ le festet til stangen og snøre til snellen. Snøre: Handelsvanlig eller tilsvarende. Minstelengde 15 m. Bakline fri. Metallinnlegg er ikke tillatt. Fortom: Minstelengde 1,80 m. Flue: Standard (vanlige) konkurransefluer, krokstørrelse 10, hackle diameter 16-20 mm, som av arrangøren stilles til disposisjon i fargene hvit, gul og/eller rød. Fluene må ikke på noen måte forandres av kasteren. Bane: Podium minst 1,50 m langt og 1,20 m bredt. Høyde 0,50 m. Mål: 5 skåler av plast eller metall, diameter 0,76 m, kanthøyde 3 cm. Farge mørk - svart, grønn, blå eller brun. Skål nr. 1 plasseres 8 m til venstre for kasteren, og nr. 5 13 m til høyre, regnet fra midten av podiets forkant til sentrum av skålene. Skål nr. 2, 3 og 4 plasseres på rett linje mellom nr. 1 og 5. Skål nr. 3 skal ligge rett foran podiet. Av­ standen mellom skålene skal være 1,80 m, reg­ net fra midtpunkt til midtpunkt. Tørrfluekast: Kasteren starter med flua i hånden og en stanglengdes snøre ute, fortom ikke medregnet. Tørrfluekast skjer fortløpende med ett kast av gangen mot hvert av målene i rekkefølgen 3-14-2-5-3-1-4-2-5, eller så mange som tiden til­ later. Minst ett blindkast må tas mellom hver gang flua legges ned. Snøret kan forlenges eller forkortes bare når stangen er i kastebevegelse. Tid: 3’/2 min. Siste kast må være fullført før tiden utløper. Tiden løper fra kasteren sier seg klar og dommeren har erklært starten fri. Poeng: Hvert treff 6 poeng, maks. 60.

Våtfluekast: Etter avsluttet tørrfluerunde snelles snøret inn til stanglengde, og kasteren begynner med målekast til skål nr. 1. Før målekastet, som ikke gir poeng, kan snøret bare forlenges etter behov ved blindkasting. En tick teller som målekast. Først etter avslut­ tet målekast kan snøre for målene 2-5 trekkes av snellen. Målekastet må foretas innen 1 min etter at foregående runde ble avsluttet. Der­ etter følger ett våtfluekast av gangen mot måle­ ne i rekkefølgen 1-2-3-4-5-1-2-3-4-5. Mellom hvert kast tillates ikke blindkast, heller ikke mellom første og annen runde. Snøret trekkes fra 5. til 1. mål inn for hånd til passe lengde. 10 kast i alt. Tid: 2 min. Tiden løper fra flua legges ned i måle­ kastet. Poeng: Hvert treff 4 poeng, maks. 40. Totalpoeng: 60 pluss 40. Maks. 100.

331

Jakt- og fiskekonkurranser

ØVELSE 2: FLUE KOMBINERT 1. del - Flue presisjon Stang: Valgfri, lengde inntil 3 m. Handelsvanlige ringer. Snelle: Handelsvanlig eller selvbygd tilsvarende. Snel­ len må romme hele snøret. Den må festes til stangen. Automatiske sneller er ikke tillatt. Snøre: Handelsvanlig fluesnøre. Min. lengde 15 m og maks. vekt 38 g for herrer, 13,5 m og 34 g for damer. Metallinnlegg er forbudt. Fortom: Min. lengde 1,80 m. Maks. lengde 3,00 m. Kastebane: Podium som for øvelse 1. Tre målskiver, hver med 3 konsentriske ringer med ytre diameter 0,60-1,20-1,80 m. I sentrum en skål med 0,60 m diameter og 3 cm kanthøyde. Vannfylt. Farge på skålen som ved øvelse 1. Målskive av plast eller stoff. Farge grønn med hvite ringer inntil 2 cm brede. Hvis det anven­ des hule rør eller plastringer, er største dia­ meter 2 cm. Kastedistanse herrer: Til venstre fra podium korteste mål 11 m, til høyre fra podium lengste mål 15 m, mellom dem mål nr. 2 13 m, målt til skålsentrum. Damenes distanser utgjør 8-10-12 m. Avstanden fra skålsentrum utgjør 3,50 m. Ni kast i rekkefølgen 1-2-372-3-1/3-1-2. Kastene skal avvikles i tre omganger. Etter hver av de to første omgangene skal snøret snelles inn til stanglengde (fortom ikke inkludert). Snøret kan bare forlenges eller forkortes under kastebevegelse. Poeng: Fra midten og ut 10-8-6 poeng. Maks. poeng­ sum 90 poeng.

min. 1,20 m

Øvelse 2: flue kombinert, del 1 - presisjon.

332

2. del - Flue lengde Redskap: Samme redskap må benyttes for lengde som for presisjon. Kastebane: Podium som for øvelse 1. Kastesektor som for øvelse 5. Score: De to lengste kast adderes og legges til presisjonsresultatet, I m = 1 poeng. Tid: 10 min fortløpende for presisjon og lengde. En assistent kan trekke ut snøret etter presisjonsdelen, men tiden løper. ØVELSE 3: HASPEL ARENBERG Stang: Enhånds, min. lengde 1,37 m, maks. lengde 2,50 m, minst 3 ringer og toppringer. Maks. diameter for nederste ring 50 mm, for toppring 10 mm. Håndtaket må ikke være lengre enn 1/4 av stanglengden. Snelle: Åpen haspelsnelle, standardspole eller tilsva­ rende type. Snøre: Valgfri, men samme diameter i hele lengden. Plugg: 7,5 g, farge valgfri, dråpeform, kunststoff. Maks. lengde inklusive øye 6,5 cm, hodet maks. diameter 2 cm. Kastebane: Arenbergskive, grønn med 5 hvite ringer inntil 2 cm brede og med ytre diameter på 0,75-1,351,95-2,55-3,15 m. Senterplaten har diameter på 0,75 m, skal være svart og inntil 5 mm tykk. 5 kasteplasser skal plasseres i halvsirkel rundt skiven, hver markert med et startbrett, hvitt, 1 m langt og maks. 10 cm høyt. De plasseres i urviserretning slik at 3 ligger i midtlinjenes forlengelse og de 2 andre derimellom. Den lengste avstanden (plass 3) skal alltid leg­ ges ut med vinden i ryggen. Kast: 2 kast fra hver plass. Plass 1. Underhånds pendelkast avstand 10 m avstand 12 m Plass 2. Høyre sidekast avstand 18 m Plass 3. Overhodekast Plass 4. Venstre sidekast avstand 14 m Plass 5. Valgfri kastestil avstand 16 m Avstandene måles fra skivens sentrum. Tid: 5 min. Poeng: Fra midten 10-8-6-4-2 poeng. Maks. poeng 100.

ØVELSE 4: HASPEL PRESISJON Stang, snelle, snøre, plugg: Som for øvelse 3. Kastebane: 5 gule plater, diameter 0,76 m. Tykkelse høyst 10 mm. Bakre kant 17 cm og forkant 5 cm over jorden målt fra platekantenes overside. 5 kasteplasser begynnende fra venstre med korteste avstand 10 m og lengste avstand 18 m, målt til sentrum av platene. Plate nr. 2, 3 og 4 plasseres i rett linje mellom 1 og 5. Platene legges, og avstandene måles i rett vinkel på midten av hvert startbrett. Avstanden skal være 1,50 m fra midten til midten av startbrettene. Startbrett som for øvelse 3.

Fiskekonkurranser

Presisjonskastebane Arenberg

Arenberg presisjonskast med haspelutstyr er en castinggren som passer godt for vanlige fiskere, ettersom den omfatter forskjellige kasteteknikker mot forskjellige mål. F.eks. må man kaste både overhead og fra begge sider. De ferdighetene som man utvikler på bj( Arenberg-banen, kommer godt med f.eks. ',lc‘r man skal fiske etter harr eller ørret i A bekker eller i tjern med mye kratt og busker langs breddene.

16 m

IW

lengde 1 høyde maks7 10 cm

333

Jakt- og fiskekonkurranser

!

। m

18 m

høyde maks. 10 cm

Øvelse 4: haspel presisjon.

Kasting: Fra hver av Rasteplassene 1-5 kastes 2 kast mot tilsvarende plate, i to omganger, til sammen 20 kast. Valgfri kasteteknikk, katapultkast er ikke tillatt. Tid: 8 min. Poeng: Hvert treff teller 5 poeng. Maks. 100 poeng.

ØVELSE 5: HASPEL LENGDE ENHÅNDS Stang, snelle, snøre: Som for øvelse 3. Plugg: 7,5 g aluminiumsplugg, som må festes direkte til snøret uten løkke. Kastebane: På 100 meters avstand er banebredden 50 m, målt i rett vinkel til den loddrette akse fra midten av startbrettet. Dette skal være 1,50 m langt, 10 cm høyt og hvitt av farge. Kast: Hver kaster har 3 kast som skal utføres i 3 om­ ganger. Kastelinen er fri, men slyngekast er ikke tillatt. Poeng: Lengste kast teller. 1 m = 1,5 poeng.

334

Øvelse 5, 8, 10, 11 (lengdemomentet): kastebane for sluk lengde for haspel og rullesnelle.

ØVELSE 6: FLUE LENGDE ENHÅNDS Stang: Maksimal lengde 3 m. Snelle: Valgfri. Den må romme hele snøret og være festet til stangen. Snøre: Valgfritt. Minstelengde 15 m. Høyeste vekt 42 g. Det kan spleises sammen av flere deler. Fortom: Minstelengde 1,80 m. Maks. lengde 3 m. Flue: Som i øvelse 1.

Fiskekonkurranser

Kastebane: Kastesektor som i øvelse 5, podium som i øvelse 1. Tid: 5 min. Snøret kan trekkes ut ved siden av sektoren mens foregående kaster holder på. Poeng: Det lengste kast teller for øvelsen, summen av de to lengste for mangekampen. 1 m = 1 poeng.

ØVELSE 9: RULLE PRESISJON Stang: Valgfri, enhånds. Snelle: Multiplikatorsnelle med bruksspole. Snøre: Valgfritt, men samme diameter i hele lengden. Plugg: 18 g, plast. Metallhode er tillatt, men metalldelen må ikke overstige 1/3 av totallengden. Kastebane: 10 plater med diameter 0,76 m, farge gul og plassert i trekant. Skive nr. 1 - korteste avstand 12 m Skive nr. 5 - lengste avstand 24 m Skive nr. 6-lengste avstand 24 m Skive nr. 10 - korteste avstand 10 m Skive 2-3-4 og 7-8-9 plasseres mellom de andre. Kast: 2 kast mot hvert mål i rekkefølge 1-10. Kastestil: Valgfri, men katapultkast ikke tillatt. Tid: 10 min. Poeng: Hvert treff teller 5 poeng. Maksimal poengsum 100 poeng.

Øvelse 6, 7: kastebane for flue lengde, enhånds- og tohåndsstang.

ØVELSE 7: FLUE LENGDE TOHÅNDS Stang: Maksimumslengde 5,20 m. Snelle: Valgfri. Den må romme hele snøret og være festet til stangen. Snøre: Valgfritt, maksimumsvekt 120 g. Innlegg av metall el.l. er ikke tillatt. Minimumslengde 15,00 m. Fortom: Maks. lengde 5,20 m. Flue: Som i øvelse 1. Kastebane: Som for øvelse 6. Tid: 7 minutter. Snøret kan trekkes ut som for øvelse 6. Måling/poeng: Som for øvelse 6.

ØVELSE 8: HASPEL LENGDE TOHÅNDS Stang: Valgfri. Snelle: Åpen haspelsnelle, valgfri type. Snøre: Minste diameter 0,25 mm, fortom tillatt. Plugg: 18 g aluminiumsplugg. Kastebane: Som for øvelse 5. Kast: 3 kast i 3 omganger. Poeng: Lengste kast teller. 1 m = 1,5 poeng.

1 m

1 5 m

høyde 10 cm

Øvelse 9: rulle presisjon.

ØVELSE 10: RULLE LENGDE TOHÅNDS Stang: Valgfri. Snelle: Multiplikatorsnelle, med bruksspole. Snøre: Valgfritt, men ingen del må være tynnere enn diameteren 10 mm fra kastevekten. Plugg: 18 g aluminiumsplugg. Kastebane: Som for øvelse 5. Kast: Som for øvelse 8. Poeng: Som for øvelse 8. Allment: To minutter etter at kastet er avsluttet, må startplassen være fri.

335

Jakt- og fiskekonkurranser

ØVELSE 11: RULLE LENGDE ENHÅNDS Stang: Valgfri. Snelle: Multiplikatorsnelle, valgfri. Snøre: Valgfritt. Plugg: Som for øvelse 10. Kastestil: Valgfri. Kastebane: Som for øvelse 5. Poeng: 1 m = 1 poeng. Allment: Kasteren må forlate startplassen innen 3 min etter at kastet er fullført.

innenfor ringen eller sirkelen. b. 1 alle flueøvelser er det fluas første nedslag som teller, ikke der flua blir liggende. c. Kast som blir mislykket på grunn av andres feil, kan kastes om. Hoveddommer bestemmer om omkast etter konferanse med banedommer. d. I flueøvelsene starter tiden når dommeren har gitt klar­ tegn og kasteren har erklært seg klar. Det siste kastet må være avsluttet før tiden er ute.

Det er gitt spesielle regler om klasseinndeling og kåring av vinnere. GENERELLE REGLER FOR FLUEØVELSENE: 1. Fluestangen skal føres med én hånd eller to hender i hen­ hold til øvelsesreglene. Det er tillatt å støtte stangen mot underarmen, men ikke å feste den. Alle andre tekniske hjelpemidler er forbudt.

2. Ugyldige kast. Et kast er ugyldig a. dersom stangføringen ikke er i overensstemmelse med reglene. b. dersom flue eller fortom er av ved fullført kast. (Dersom det skulle bli en løkke på fortommen slik at den ikke lenger er 1,80 m, skal det oppnådde resultat regnes med dersom kastet ellers er korrekt utført.) c. dersom redskapen eller deler av den ikke er i overens­ stemmelse med reglene. d. dersom flua i presisjonskasting berører vannet i skålen eller duken innenfor den ytterste ringen før avsluttende kast er levert. e. dersom flua blir liggende utenfor sektor i lengdeøvelser. f. dersom linen er merket, eller dersom kasteren måler langs stangen. g. dersom en ødelagt fluesnørespiss i øvelse 1 og 2 erstattes med mer enn en stanglengde. Erstatning er bare tillatt med samme materiale og samme farge. h. dersom snøret blir trukket av snellen i øvelsene 1 og 2 før starteren har gitt klartegn. i. dersom kasteren trår ned foran pallen før flua tar bakken. Hvert ugyldig kast teller som kast, men ikke som score.

3. Feil ved utstyret. a. Dersom flua eller fortommen går av, kan kasteren bli assistert, men bare av en person om gangen. Lengder og treff før uhellet teller. Etter tap av to fluer i øvelsene 1, 6 og 7 og etter tap av tre fluer i øvelse 2 er kasteren ute av konkurransen i vedkommende øvelse. Men dersom hacklet løsner fra kroken, skal dommeren stoppe tiden, og kasteren eller den som assisterer, kan sette på ny flue. Dette regnes ikke som tap av flue. Tiden løper igjen så snart flua er knyttet på. b. Assistanse av én person om gangen er tillatt for å strekke snøret eller ordne opp i floker. c. Ved funksjonsfeil eller brudd på redskapen skal tiden stoppes. Kasteren kan fortsette med et annet redskap, men dette må være i overensstemmelse med reglene for vedkommende øvelse. 4. Noen bestemmelser for riktig bedømming. a. Ved kast mot mål teller treff av ring eller sirkel som treff

336

FERDIGHETSMERKER Norges Jeger- og Fiskerforbund har innstiftet merkeprøver for forskjellige grader av ferdighetsmerker. Merkeprøvene er basert på Norges Castingforbunds konkur­ ranseregler, men forenklet og tillempet en enklere form for arrangement. Slike prøver kan arrangeres av alle foreninger som er tilsluttet NJFF. Ved merkeprøvene benyttes spesielle skjemaer som fylles ut og benyttes av dommerne. For å få ferdighetsmerker må skjemaene sendes inn til Norges Jeger- og Fiskerforbund sammen med merkebestilling. Skjemaene må være undertegnet av dommer og kontrollør. MERKEPRØVER KAN ARRANGERES I FØLGENDE ØVELSER: 1. Flue presisjon 2. Sluk presisjon 3. Flue lengde Flue presisjon arrangeres på vann. Sluk presisjon kan arrange­ res på vann eller land (gress).

1. FLUE PRESISJON Stang, snelle, snøre og fortom skal være vanlig fiskeutstyr. Stangen skal være enhånds og ikke lenger enn 10 fot. Snellen er festet til stangen og snøret til snellen. Snøre og bakline er fri, men metallinnlegg i snøret er ikke tillatt. Fortommen skal være minst 1,80 m. De ytterste 20 cm skal være maksimalt 0,25 mm. Flua skal være av gjengs tørrflueform. Maksimal krokstørrelse er nr. 10. Krokspissen må brytes av. Standplassen skal være maksimalt 1,20 m i firkant og maksi­ malt 0,50 m over vannflaten. Til mål benyttes 5 ringer med 76 cm diameter plassert mellom 8 og 13 m fra midtpunktet av forkant på standplassen. Nærmeste mål ligger til venstre, borteste til høyre for kasteren. De øvrige mål ligger på økende avstand mellom 1. og 5. ring. Det skal være minst 1,2 m og høyst 1,5 m fri vannflate mellom ringene. Avstanden fra ring 1 og 5 måles fra ringens sentrum og til midten av standplassens forkant.

Tørrfluekast Kasteren starter med flua i hånden og ca. en stanglengdes snøre ute. Tørrfluekast skjer fortløpende med ett kast av gangen mot hvert av målene i rekkefølgen 3-1-4-2-5-3-1-4-2-5. Minst ett blindkast må tas mellom hver gang flua legges ned. Snøret kan forlenges eller forkortes bare når stangen er i bevegelse. Poeng: Hvert treff i eller på målet scorer 5 poeng. Flua må ligge på vannet til dommeren gir poeng. Dersom flua berører vannflaten foran standplassen under blindkast (tick), teller det

Fiskekonkurranser

som kast, men gir 0 poeng. Maksimalt 50 poeng. Rullekast Kasteren rulle- eller switchkaster fra siste tørrfluemål til første ring til venstre og rullekaster til treff er oppnådd, og fortsetter med de andre ringene i rekkefølge 1-2-3-4-5. Poeng: Hvert treff gir 5 poeng. Maksimalt 25 poeng.

Våtfluekast Etter avsluttet rullekast snelles snøret inn til ca. en stanglengde. Våtfluekast begynnes med målekast på ring 1. I våtflue­ kast kan snøret trekkes av snellen uten blindkasting. Målekastet, som ikke gir poeng, utføres som vanlig tørrfluekast. Der­ etter følger ett våtfluekast av gangen mot målene i rekkefølge 1-2-3-4-5-1-2-3-4-5. Mellom hvert kast tillates ikke blindkast, heller ikke mellom første og andre runde. Snøret trekkes inn fra 5. til 1. mål for hånd til passende lengde. 10 kast i alt. Poeng: Hvert treff i første runde 3 poeng, i andre runde 2 poeng. Maksimalt 25 poeng. Totalpoeng: 50 + 25 + 25 = 100 poeng. Tid for hele øvelsen: 8 min. Tidtakingen starter når flua tar vannet i første tørrfluekast. 2. SLUK PRESISJON Stang: Valgfri, enhånds. Snelle: Multiplikatorsnelle eller haspelsnelle, åpen el­ ler lukket. Snøre: Valgfritt. Sluk: Vanlig kasteplugg eller sluk uten krok. Maksi­ malt 18 g. Kastebane: Vann. Standplass som flue presisjon. Det kastes mot 5 flytende ringer med 76 cm diameter forankret i en trekant (omvendt V). Mål nr. 1 og 5 ligger 12 m fra standplass. Mål 1 til venstre, mål 5 til høyre. Avstanden mellom målene 1 og 5 er 10 m. Mål nr. 3 ligger 20 m rett ut fra standplass. Målene 2 og 4 ligger midt på den rette linje mellom målene 1-3 og 3-5. Alle mål regnes fra ringenes sentrum. Kasting: Det kastes to kast mot hvert mål i rekkefølge fra venstre mot høyre. Tid: 5 min. Poeng: Hvert treff teller 10 poeng. Maksimalt 100 poeng. Land. Som på vann, men i stedet for ringer benyttes skråstilte plater med 76 cm diameter. Platens bakre kant skal være 17 cm over bakken, og fremre kant skal være 5 cm over bakken. Ingen høydeforskjell mellom målene og standplass.

3. FLUE LENGDE Stang, snelle, fortom, flue som for flue presisjon. Snøret må ikke veie over 42 g. Kastebane: Vann. Brygge el.l. maksimalt 0,50 m høyde. Det kastes parallelt med et målebord som fly­ ter på vannet, eller parallelt med en målesnor på land eller brygge. Land.

22. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

Podium med maksimal høyde 0,50 m. Måling: På vann fra kasteplassens forkant langs målebordet/snoren og i rett vinkel på denne til flua. Tid: 5 min. Poeng: De to lengste kastene sammenlagt teller som poeng. 1 m = 1 poeng. For alle øvelser gjelder at det kastes med evt. vind i ryggen. MERKEKRAV Flue presisjon: Gull: Sølv: Bronse: Sluk presisjon: Gull Sølv: Bronse: Flue lengde: Gull: Sølv: Bronse:

80 65 40 60 50 40 60 50 40

poeng poeng poeng poeng poeng poeng poeng poeng poeng

REKORDER I CASTING Nordiske rekorder noteres bare i nordiske mesterskap, norske rekorder bare i norske mesterskap, verdensrekorder bare i verdensmesterskap.

Overstiger vindhastigheten 5 m/s, noteres ikke rekorder. Rekorder kan bare settes i lengdeøvelser og kombina­ sjon.

Gjeldende nordiske rekorder (1. juni 1986):

Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse

2 5 6 7 8 10

Flue kombinert Haspel lengde enhånds Flue lengde enhånds Flue lengde tohånds Haspel lengde tohånds Rulle lengde tohånds

201,96 80,29 63,26 85,98 114,97 106,35

p. m m m m m

1980 1975 1980 1984 1976 1974

211,38 82,05 69,13 85,70 116,22 98,70

p. m m m m m

1984 1982 1985 1983 1984 1980

Gjeldende norske rekorder (1. juni 1986):

Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse Øvelse

2 5 6 7 8 10

Flue kombinert Haspel lengde enhånds Flue lengde enhånds Flue lengde tohånds Haspel lengde tohånds Rulle lengde tohånds

Gjeldende verdensrekorder (1. juni 1986): Damer: Øvelse 2 Øvelse 5 Øvelse 10

Flue kombinert Haspel lengde enhånds Rulle lengde tohånds

203,35 p. 75,70 m 89,16 m

Herrer: Øvelse 2 Øvelse 5 Øvelse 6 Øvelse 7 Øvelse 8 Øvelse 10 Øvelse 11

Flue kombinert Haspel lengde enhånds Flue lengde enhånds Flue lengde tohånds Haspel lengde tohånds Rulle lengde tohånds Rulle lengde enhånds

231,64 85,55 67,64 86,08 123,06 107,07 144,43

p. m m m m m m

337

Det aller meste av statens betydelige utmarksarealer ligger høyt over havet, og mye er rent høyfjell, som her i Sulitjelmamassivet. Også alle de store breene regnes som statens eiendom.

Stats­ allmenning og stats­ eiendom

STATSGRUNN FOR FRILUFTSLIV . Fjellet dominerer 340 Naturvernområder 340 Ulike eiendomsformer 341 Administrasjon 342 Jakt og fiske på statens grunn 342 Friluftsliv og hytter 344

340

STATENS SKOG OG FJELL FRA NORD TIL SØR 345 Finnmark 345 Troms og Nordland 345 Sør-Norge 346

Statsallmenning og statseiendom

Statsgrunn for friluftsliv Omkring en tredel av Norges areal er i statens eie og forvaltes av Direkto­ ratet for statens skoger. Det betyr at du er en slags medeier i 106 000 kvad­ ratkilometer skog og fjell som ligger spredt over store deler av landet, fra de varmekjære løvskogene med krist­ torn og bergflette i sør og nordover til den kalde ishavskysten, der Knivskjellodden stikker tærne i sjøen ved det ytterste nord i Norge. Sett under ett representerer statens eiendommer et mangfold og en variasjonsrikdom som nesten kan betraktes som et tverrsnitt av hele landets natur, bortsett fra at frodig og produktiv lavlandsnatur er lite representert. Riktignok kan du ikke gjøre krav på noen formell eiendomsrett til noen del av disse herlighetene. Men like fullt har du din del og dine særlige rettigheter i dette veldige arealet. Det er uttrykkelig fastslått at statens veldige vidder av skog, fjell og vill­ mark skal forvaltes til beste for deg, det vil si for allmennheten. Dette er uttrykkelig fastslått i den målset­ tingen Stortinget har vedtatt for drif­ ten av statens utmarksarealer. An­ svarlig for forvaltningen av disse her­ lighetene, og for at målsettingen blir fulgt, er Direktoratet for statens sko­ ger, i dagligtale Statens skoger. Selv om Statens skoger forvalter betydelige arealer, ville hver enkelt nordmann ikke blitt særlig mye rikere om vi stod fram og forlangte hver vår bit av det store felleseiet. Vi ville blitt sittende med hver vår teig på om­ kring 25 mål av nokså skrinn og ma­ ger grunn som ikke ville gitt nevne­ verdig økonomisk utbytte. Dermed er det klart at verdien av de veldige utmarksområdene i statens eie ligger i at det for det aller meste dreier seg om store og sammenhengende area­ ler som utnyttes under en enhetlig forvaltning og med en samfunnsmes­ sig målsetting.

Fjellet dominerer Staten er en betydelig skogeier, og Statens skoger ledes av fagfolk på 340

skogbrukets område. Men likevel er Statens skoger et nokså villedende navn på den etaten som forvalter sta­ tens utmarksområder. For av det samlede arealet på 106 000 kvadrat­ kilometer er det bare 5800 kvadrat­ kilometer som er dekket av produktiv skog, og som dermed er gjenstand for vanlig skogsdrift. Og stort sett dreier det seg dessuten ikke om høyproduktiv skogsmark som gir det virkelig store økonomiske utbyttet i form av tømmer. Staten har bare forholdsvis små arealer i de virkelig gode skog­ områdene i lavereliggende strøk. 70 prosent av skogarealene i statens eie ligger i området fra fjellbandet og ned til omkring 300 meter under skoggrensen. Og bort imot 90 prosent av de samlede utmarksarealene i sta­ tens eie er fjell. Dessuten ligger 70 prosent av totalarealet i de tre nord­ ligste fylkene. I Finnmark er staten den helt dominerende grunneieren, med hele 98 prosent av fylkets total­ areal. Dette betyr at 40 prosent av statens utmarker ligger i vårt barskes­ te og minst vekstvennlige fylke. Statseiendommene har, sett under ett, sin største verdi som friluftsområ­ der og som områder for jakt og fiske - og dessuten selvfølgelig som husdyrbeite og områder for seterdrift og andre tradisjonelle bygdenæringer. De landskapstypene som domine­ rer i statens utmarksområder, er høy­ fjell og høytliggende skog, det vil si natur som i seg selv er særlig attraktiv når det gjelder mange former for fri­ luftsliv. Ikke minst er noen av de mest populære formene for sportsfis­ ke og flere av de tradisjonelle og mest ettertraktede jaktformene knyttet til slike områder. Plukker man ut de fjellområdene som er mest populære, og som har størst betydning for al­ minnelig friluftsliv, viser det seg at så å si alle ligger på statens grunn. Dette gjelder f.eks. store deler av Setesdalsheiane, Hardangervidda, Jotun­ heimen, Breheimen, Femundsmarka, Rondane, Dovrefjell, betydelige om­ råder i Trøndelag og Nordland, som f.eks. Børgefjell og Saltfjellet, og

dessuten hele Finnmarksvidda og praktisk talt all annen utmark i det nordligste fylket. De områdene som forvaltes av Sta­ tens skoger, har i det hele tatt en karakter som gjør det til en selvfølge at hensynet til friluftsliv, jakt og fiske, og ikke minst naturvern, har fått en sentral plass i målsettingen. Blant annet slås det her fast at det skal drives et aktivt naturvern der det skal legges vekt både på biologiske og estetiske hensyn. Denne målset­ tingen gjelder både i de områdene der det drives vanlig skogbruk etter økonomiske retningslinjer, og i de mer villmarkpregede områdene der skogsdrift ikke er aktuelt. I skogom­ råder der produksjonen av trevirke er liten og spiller en mindre rolle for den lokale sysselsettingen og for virkesforsyningen, heter det at hensynet til naturvern og friluftsliv kan veie tyng­ re enn det vanlige skogbruket. I mål­ settingen slås det videre fast at det skal «tas tilbørlig hensyn til friluftsli­ vets interesser» også i områder der det drives økonomisk fundert skog­ bruk. Særlig gjelder dette i skog som ligger nær tettbebyggelse og langs veier, sjøer og vann.

Naturvernområder Ifølge naturvernloven skal nasjonal­ parker ligge på statens grunn. Det innebærer at Statens skoger har fått en meget viktig rolle i arbeidet for å bevare opprinnelig natur her i landet, og det er statens skogforvaltninger ute i distriktene som står ansvarlig for den praktiske forvaltningen av nasjo­ nalparkene (om nasjonalparkene, se bind 4, side 54). Videre har Statens skoger på eget initiativ innført admi­ nistrativ fredning av en rekke større og mindre områder. Det finnes i dag vel 50 slike skogreservater, med et samlet areal på vel 70 kvadratkilo­ meter. De fleste av reservatene er ganske små rester av urskog eller til­ nærmet urørt skog. Men noen skog­ reservater har stor utstrekning. Det største skogreservatet ligger i Osdalen i Rendal og er på omkring 48 000 dekar, for det meste fjell, men også med en god del fjellskog. Et annet stort reservat er Smoldalen i Trysil, med sine vel 13 000 dekar.

Statsgrunn for friluftsliv

Ulike eiendomsformer

Foruten nasjonalparkene og andre naturvernområder på statens grunn som er fredet etter natur­ vernloven, har Direktoratet for statens skoger også opprettet vel femti reservater som er administrativt fredet. Blant disse større og mindre fredningsområdene, som ligger spredt over hele landet, er Juvet ved Tinnsjøen i Telemark.

Også her ligger det meste av arealet over skoggrensen, men det finnes også blant annet partier med så å si urørt fjellgranskog. Det største skog-

reservatet i Nord-Norge er Sørdalen i Hattfjelldal, der vel 4000 dekar med furu- og bjørkeskog, småvann og myr er fredet. Se også bind 4, side 65.

Det finnes flere forskjellige kate­ gorier av eiendommer som sorterer under Statens skoger. I Sør-Norge er det statsallmenningene som domine­ rer. For hele landet sett under ett utgjør statsallmenningene omkring 25 prosent av all grunn i statens eie. Allmenningsbegrepet har sin opprin­ nelse langt tilbake i tiden, da folketal­ let og bosetningsmønsteret var ve­ sensforskjellig fra hva det er i dag. Gårdene var få og lå spredt, og det var ikke aktuelt å hevde eiendomsrett til annen grunn enn innmark og den delen av skog og utmark som lå nær gården. Mellom de enkelte bygde­ lagene eller dalene ble store streknin­ ger liggende til felles bruk. Disse fel­ lesområdene gav trevirke i overflod, og rikelig rom for setring, fangst og fiske. Menneskene var ikke flere enn at fellesutnyttelsen var til fordel for alle. Ved samlingen av riket gjorde staten sin egen eiendomsrett gjelden­ de for disse utmarkene. Men man grep ikke inn i bøndenes hevdvunne bruksrett. I våre dager er det omkring 20 000 gårdsbruk som har forskjellige rettig­ heter i statsallmenningene. Disse ret­ tighetene er regulert i lovverket, blant annet i fjelloven. Et allmenningsstyre, som velges blant de bruksberettigete, administrerer skogbruket og retten til trevirke, mens et kommunevalgt fjellstyre, hvor også jaktog fiskeinteressene skal være repre­ sentert, tar seg av de bruksrettene som fjelloven omfatter, det vil si ret­ ten til beite, fiske, jakt og fangst. I tillegg til statsallmenningene har vi også bygdeallmenninger. Disse to typene av allmenninger må ikke for­ veksles. Bygdeallmenningene er i stor utstrekning tidligere statsallmen­ ninger som er kjøpt av de bruksberettigete. Her er altså selve eien­ domsretten på de bruksberettigedes hender. Statens skoger har tilsyn med bygdeallmenningene, men represen­ terer ikke noen rettigheter på statens eller allmennhetens vegne i disse eiendommene. I Nord-Norge dominerer en spe­ siell eiendomskategori, «statens umatrikulerte grunn», og statsall­ menninger i egentlig forstand finnes 341

Statsallmenning og statseiendom

grunneier, praktiseres også her at man skal ta hensyn til allmennhetens interesser ved forvaltningen av eien­ dommene. En spesiell type av statsgrunn er de eiendommene som tilhører Opplys­ ningsvesenets Fond. Dette er prestegårdsskoger og andre utmarkseiendommer som kirken i sin tid fikk eiendomsrett til. Disse eiendommene forvaltes av Kirke- og undervis- i ningsdepartementet, men det er Sta­ tens skoger som står for den praktis­ ke driften.

Administrasjon

/ Finnmark er praktisk talt all utmark, fra vidda og ut til havet, i statens eie. Det innebærer at staten har hånd om nesten all utnyttelse av jakt- og fiskemulighetene i vårt nordligste fylke. Bildet er fra Jiesjokka, en av de mange lakseførende bielvene til Tana.

ikke. I likhet med hva tilfellet er i statsallmenningene, eksisterer det også på statens umatrikulerte grunn forskjellige bruksrettigheter som inn­ skrenker statens eiendomsrett. Et eksempel på dette er samenes gamle, hevdvunne rettigheter i forbindelse med reindriften. I prinsippet er det fri adgang for alle norske borgere til å drive småviltjakt og sportsfiske (mot løsning av kort) på statens grunn i de tre nordligste fylkene. I detalj er be­ stemmelsene for denne adgangen til jakt og fiske noe forskjellig i Finn­ mark på den ene siden og i Nordland/ Troms på den andre. 342

Så å si over hele landet finnes det større og mindre utmarksarealer som er innkjøpt av staten. Denne eiendomskategorien kalles gjerne særskilt matrikulert statsgrunn. Til sammen utgjør disse eiendommene omkring 15 prosent av statens samlede ut­ marksareal. De største arealene av særskilt matrikulert statsgrunn finnes i Nordland og Troms, der de utgjør omkring halvparten av all statsgrunn. Bare i disse særskilt matrikulerte eiendommene har staten ubeskåret eiendomsrett. Men selv om staten her sitter med den samme eneretten til f.eks. jakt og fiske som en privat

Statens skoger er et frittstående di­ rektorat som sorterer under Land­ bruksdepartementet og ledes av et styre som oppnevnes av regjeringen. Under direktoratet er landet delt inn i fire skoginspektorater og videre i 30 skogforvaltninger, som er ansvarlige for statens utmarksarealer innenfor hver sitt distrikt. I Finnmark er det dessuten et eget kontor, Finnmark jordsalgskontor, som tar seg av for­ valtningen av statseiendommene i fyl­ ket. Dette kontoret ledes av et lokalt styre. Da det i 1957 ble opprettet et eget direktorat som skulle ta seg av for­ valtningen av utmarksarealene, var det en forutsetning at Statens skoger skulle finansiere seg selv. Dette inne­ bærer at det tømmeret som kan avvir­ kes på 10 prosent av landets pro­ duktive skogareal, forutsetningsvis skal gi et tilstrekkelig overskudd til å finansiere den innsatsen som er nød­ vendig for at en tredel av landets totalareal skal kunne forvaltes til beste for allmennheten og ut fra et samfunnsmessig helhetssyn. Det er et stort spørsmål om det er et tilstrekke­ lig grunnlag for forvaltningen av disse herlighetene, når man tar i betrakt-1 ning at interessen for friluftsliv, jakt og fiske etter all sannsynlighet bare | vil øke.

Jakt og fiske på statens grunn

Bakgrunnen for de forskjellige kate-| goriene av statseiendom i utmark fin­ ner man først og fremst i den histo­

Statsgrunn for friluftsliv riske utviklingen når det gjelder be­ folkningens utnyttelse av skog- og fjellviddene. I den sørlige landsde­ len, til og med Nord-Trøndelag, ble fjerntliggende skoger og fjellvidder allerede på et forholdsvis tidlig tids­ punkt tatt i bruk til hogst, setring og beite. I tråd med denne bruken utvik­ let det seg klare bruksrettigheter, knyttet til de enkelte gårdene, gren­ dene og bygdene. En vesentlig del av de skog- og fjellstrekningene som fra tidlige tider har vært utnyttet på den­ ne måten, uten at noen har hevdet privat eiendomsrett til dem, er i dag det man kaller statsallmenninger. I Nord-Norge derimot forekom ikke seterbruk, eller det var i alle fall en sjeldenhet, først og fremst fordi den fåtallige jordbruks- og fiskerbefolkningen ikke hadde behov for å utnytte fjerntliggende beiter for hus­ dyrene sine. De eneste som utnyttet fjellbeitene i den nordlige lands­ delen, var reindriftsamene, som i stor utstrekning også var enerådende når det gjaldt bruk av beitemulighetene langs kysten og på de store øyene. Forskjellige småkonger hevdet eien­ domsrett til de villmarkene som bare ble utnyttet av samer, og som veder­ lag for bruken måtte samene betale såkalt finnskatt til de lokale hers­ kerne. På Harald Hardrådes tid over­ tok den norske kronen det som små­ kongene tidligere hadde ansett som sine eksklusive rettigheter til skog- og fjellstrekningene i Nord-Norge, blant annet hele Finnmark. Det er de om­ rådene som på denne måten offisielt kom i statens eie, som i dag går under betegnelsen statens umatrikulerte grunn. Sammen med statsallmennin­ gene utgjør den umatrikulerte stats­ grunn statens opprinnelige eien­ dommer, i motsetning til grunn som på vanlig måte er innkjøpt senere. Når det i Nordland og Troms er særlig store arealer av innkjøpt stats­ grunn, har det sammenheng med et spesielt forhold: Det dreier seg i stor utstrekning om opprinnelig stats­ grunn (av samme kategori som sta­ tens grunn i Finnmark) som i sin tid ble solgt til private, men som senere er kjøpt tilbake av staten. I disse områdene har staten derfor vanlig grunneierrett. Når det gjelder retten til jakt og

Statsallmenninger, som utgjør den dominerende delen av all statsgrunn i den sørlige landsdelen, finnes ikke i Nord-Norge. Men selv om eiendomsformen her er en annen, forvaltes jakt- og fiske­ mulighetene i prinsippet slik at de skal komme alle norske borgere til gode. Motivet er fra Senja i Troms.

fiske, er bestemmelsene noe forskjel­ lige i de ulike kategoriene av stats­ eiendom. Bestemmelsene finnes i fjelloven når det gjelder jakt og fiske i statsallmenningene, og i innlandsfiskeloven og viltloven når det gjelder de øvrige eiendomstypene. Men uan­ sett eiendomskategori er siktemålet at de herlighetene som jakten og fis­ ket i statsallmenningene represente­ rer, i størst mulig utstrekning skal komme allmennheten til gode. Med den økende interesse for jakt og fiske sier det seg selv at den frie adgangen ikke kan gjennomføres konsekvent i alle tilfeller. Tilstrømningen av jege­

re og fiskere til et enkelt område kan bli så stor at begrensninger er nød­ vendig. I slike tilfeller er det aktuelt å bruke bestemmelser som gir innenbygdsboende en viss fortrinnsrett til enkelte former for jakt og fiske. Når det gjelder laksefiske, praktiseres gjerne en ordning med døgnkort (solgt av lokale fiskerforeninger) for at flest mulig skal få slippe til. Ellers er det klart at prinsippet om fri adgang til jakt ikke kan praktise­ res når det gjelder storviltjakt, der det fastsettes kvoter for antall dyr som kan felles. Stort sett blir den fastsatte fellingskvoten for elg og 343

hjort på statens grunn fordelt til interesserte jegere etter anbud, til priser som Direktoratet for naturfor­ valtning har satt rammer for, eller til fast pris og loddtrekning. Den siste ordningen praktiseres også når det gjelder villreinjakt. I sin tid hendte det at fiskevann i statsallmenninger ble bygslet bort for senere å bli solgt til private. Den dag i dag finnes det derfor private fiske­ vann i enkelte statsallmenninger. Vi­ dere finnes det i enkelte områder på Finnmarksvidda fiskevann som er bortforpaktet. Avhengig av eiendomskategori praktiseres det forskjellige ordninger når det gjelder administrasjonen av jakt og fiske i statens skog- og fjell­ områder. I statsallmenningene er det fjellstyret som tar seg av småviltjakten og fisket, mens det i Finnmark er Jordsalgskontoret som tar seg av dette arbeidet. I de øvrige statseiendommene ligger administrasjonen av jakten og fisket direkte under ved­ kommende skogforvaltning. I innlandsfiskeloven slås det fast at administrasjonen av fisket i de opp­ rinnelige statseiendommene i Nord­ land og Troms kan overlates til «en organisasjon med fremme av fiske som formål». Dette er gjort mange steder, og i stor utstrekning er det foreninger tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund som har påtatt seg å administrere utnyttelsen av fiskemu­ lighetene. I eiendommer som tilhører Opplysningsvesenets Fond, prestegårdsskoger og andre eiendommer som kirken har ervervet i tidens løp, finnes det liknende ordninger både når det gjelder jakten og fisket. At ansvaret for fisket og/eller jak­ ten er overdratt til en forening, inne­ bærer ikke at medlemmene av denne foreningen har noen enerett eller for­ trinnsrett. Den generelle regelen at norske borgere i prinsippet skal ha adgang til jakt og fiske i statseien­ dommene, gjelder like fullt, og for­ eningene har derfor plikt til f.eks. å selge fiskekort. En fordel med denne ordningen er at foreningene, på ideell basis, driver kulturarbeid i fiskevann og holder oppsyn. Noen steder har flere foreninger innenfor et større distrikt gått sammen om å opprette et eget organ, med ansatte fagfolk, som 344

Ser man bort fra Finnmark, er Nordland det fylket som har de største arealer av statsgrunn, og ikke i noe fylke eier staten større arealer av vann enn her. Her sees Røsvatn i Nordland.

tar seg av fiskemulighetene i større områder på statsgrunn. Uansett eiendomskategori og ad­ ministrasjonsordning er salget av fis­ kekort for statseiendommene som re­ gel sterkt desentralisert. Normalt får man kjøpt kort mange steder i dist­ riktet, f.eks. i forretninger, på ben­ sinstasjoner, turisthytter og camping­ plasser.

Friluftsliv og hytter Retten til fri ferdsel i utmark er en gammel sedvanerett i Norge, en rett som ikke eksisterer i alle land. Denne retten ble lovfestet i friluftsloven av 1957. Retten til å ferdes fritt i skog og fjell, med egen muskelkraft eller på hesteryggen, gjelder altså like fullt på privat grunn som i statens utmarker. Men i den tredjedelen av landet som forvaltes av Statens skoger, er fri ferdsel, med de innskrenkninger som finnes i lovgivningen, ikke bare noe som tåles, det er i virkeligheten en del av målsettingen. Det vil i praksis si at mulighetene for å bruke utmar­ kene, for ikke å si villmarkene, til forskjellige former for friluftsliv, er større på statens grunn enn i andre

områder med andre eiendomsfor­ hold. Som nevnt gjelder dette i særlig grad jakt og sportsfiske. Et annet framtredende trekk er at det aller meste av turistforeningenes hytter og rutenett ligger på statens grunn. Et stort antall tomter til privathytter er festet bort på statens grunn. Mens hyttebygging før ble sett på som et så å si utelukkende positivt fenomen, har den økende interessen for å skaffe seg et eget krypinn i skog eller fjell ført til at det i dag også knytter seg betenkeligheter til fritids­ bebyggelsen, så lenge den ikke er forsvarlig regulert med allmennhe­ tens interesser for øye. I mange til­ feller har man sett at hytter har lagt beslag på selve perlene i naturområ­ dene, til glede for hytteeierne og til fortrengsel for andre. Blant annet sli­ ke erfaringer er bakgrunnen for at det i målsettingen for Statens skoger nå slås fast at allmennhetens interes­ ser skal veie tyngst, og at fritidsbe­ byggelse skal konsentreres, slik at den ikke legger beslag på store områ­ der, og at den skal legges i områder der den ikke er til skade for alminne­ lig friluftsliv eller tradisjonell næ­ ringsvirksomhet.

Statens skog og fjell fra nord til sør

Statens skog og fjell fra nord til sør På en ferd gjennom statens utmarks­ områder fra nord til sør i landet kom­ mer man innom de aller fleste av de mest ettertraktede villmarksområde­ ne. Stikkord som Finnmarksvidda, Dividalen, Saltfjellet, Børgefjell, Dovrefjell, Femundsmarka, Jotun­ heimen og Hardangervidda forteller en god del, men slett ikke alt, om hvilke verdier det dreier seg om når det gjelder jakt, fiske og alminnelig friluftsliv. Innenfor statens skog- og fjellom­ råder dekker innsjøer, vann og tjern et areal på bort imot 5 millioner mål. I tillegg kommer elver og bekker. Dette betyr at hver enkelt nordmann har godt og vel et mål vannflate til disposisjon i statseiendommene. Og ettersom ikke alle drar på fisketur samtidig, skulle det være plass nok for den som vil prøve fiskelykken på statens grunn, bare man sørger for å spre seg.

Finnmark For mange er det først og fremst Finnmarksviddas myriader av elver og vann man tenker på når det er snakk om sportsfiske her i landet. Men Finnmark er ikke bare Finn­ marksvidda, fylket spenner over en stor kontrastrikdom når det gjelder naturforhold, fra furuskogene helt i øst til de store nesene ut mot havet i nord. Disse nesene - Varanger-, Nordkinn-, Sværholt- og Porsangerhalvøya - har rent høyfjellspreg, goldt og ugjestmildt på avstand, men likevel med overraskende idyller når man blir kjent med landskapet på nært hold. Skog finnes ikke, bortsett fra enkelte bjørkeforekomster, men likevel kan det være grønt og frodig langs vann og elver, der laks og ikke minst sjørøye finner veien opp fra havet. Ikke noe sted er avstanden fra hav til høyfjell kortere enn her, med rike fuglefjell som stuper like i havet fra rypejegerens jaktmarker oppe på platået.

Mens det i de østlige skogområde­ ne og på de nordlige halvøyene er en forutsetning at man møter villmarken på egen hånd, finnes det på Finn­ marksvidda et gammelt system av fjellstuer der man kan overnatte. Det betyr at deler av vidda er forholdsvis lett tilgjengelig, selv om dagsmarsjene mellom fjellstuene kan være tem­ melig drøye. Og enda lettere er ad­ gangen blitt etter at man fikk den nye veien som skjærer tvers over vidda fra Karasjok til Kautokeino. Fisket er ikke like godt overalt innenfor det veldige området som Finnmarksvidda er, og generelt gjel­ der det at fisken kan være temmelig hardt beskattet nær veiene. Fiskebe­ standens sammensetning varierer også fra øst mot vest på vidda. I den vestlige delen er det stort sett rene ørret- og røyevann. Andre steder kan østlige innvandrere, som harr, sik og ikke minst gjedde, gjøre seg sterkt gjeldende. Og nær sagt overalt finnes det lakseførende elver. Så alt i alt er variasjonsrikdommen noe av det som framfor alt preger fisket på Finn­ marksvidda.

Troms og Nordland Fra Finnmark og sørover til et stykke inn i Nord-Trøndelag er villmarkene langs grensen, praktisk talt uten av­ brudd, statens eiendom. Bortsett fra de få stedene der mellomriksveier el­ ler jernbane skjærer gjennom om­ rådene, eller der vassdragsregulering setter sine spor, er det her i stor utstrekning snakk om virkelig øde områder som like opp til vår tid ikke har vært utnyttet til annet enn reinbeite, fangst og fiske. Den som vil prøve fiskestangen i Indre Troms, vil kanskje oppdage at gjedde forekommer også her, i strø­ kene inn mot grensen. Men han vil også oppdage at laksefiskene er langt mer dominerende enn i Finnmark. Og den som er heldig, kan finne vann og elver med fiskemuligheter som

han før bare har drømt om. Disse mulighetene har man forresten ikke bare i de store, sammenhengende villmarksområdene langs grensen, men også i noen av de mindre stats­ eiendommene langs kysten. Men her finnes det også overbefolkede vann med mengder av småfallen fisk. Typisk for statseiendommene i Troms er de store, skogkledde dalene som strekker seg innover mot høyfjellsområdene ved grensen. Både her og på Finnmarksvidda kan man enkelte steder korte ferden inn mot villmarken ved hjelp av elvebåt, en tur som er en opplevelse i seg selv. I skog- og fjellområdene i indre Troms finnes det ikke fjellstuer som dem man har på Finnmarksvidda. Imidlertid har Den Norske Turistfor­ ening og lokale turistforeninger i fel­ lesskap bygd ut et system av buer som henger sammen med fjellstuesystemet på Finnmarksvidda. Dette gjør det mulig å gå fra Finnmark og langt ned i Nordland uten at man noen gang må overnatte under åpen him­ mel. Rutene fra bu til bu er merket, men klopper og broer er det ikke mye av, slik at man må være forberedt på at det kan være vrient å forsere elver når vannføringen er stor. Ellers er fjelltraktene i indre Troms stort sett lette å ta seg fram i, mens formasjo­ nene er villere og terrenget mange steder vanskeligere når man kommer inn i Nordland. Men i dette fylket er variasjonsrik­ dommen til gjengjeld enda større. Viktigst for friluftslivet er Saltfjellet, ikke minst fordi det ligger mellom de to store befolkningskonsentrasjonene i Rana og Salten. Bare brutt av riks­ veien og jernbanen, som går side om side over fjellet, strekker dette fjell­ området seg fra kysten og inn til svenskegrensen - med slake vidder, steile tinder, fiskerike vann og elver, og med landets nest største bre, Svartisen, som en spesiell attraksjon. Etter Finnmark er Nordland det fylket som har størst arealer av stats­ grunn, og ikke noe fylke har større vannarealer i statens eie. Det betyr at det også er rike fiskemuligheter. Men statens utmarksområder har ikke bare villere fjell og mer vann enn i de to nordligste fylkene, også arealene av barskog er betydelig større og bi-

345

Dovrefjell er et område som står sentralt i bevisstheten hos naturinteresserte, ikke minst på grunn av den sjeldne fjellfloraen og det rike fuglelivet som preger enkelte partier. Herfra strekker statsallmenningene seg vestover til Romsdalsfjellene og sørover, gjennom Rondane, nesten til Lillehammer.

drar sterkt til variasjonsrikdommen. Ikke minst ser man dette i Hattfjell­ dal, med sine vidstrakte barskogvidder, kranset av fjell på alle kanter - i sør det vidstrakte Børgefjell-området med vidder og tinder og et virvar av vann og elver. Dette velkjente sportsfiskeeldorado har sitt motstykke i nesten like lokkende, men langt mer ukjente fjellområder på vestsiden av Vefsna-dalføret.

Sør-Norge Børgefjell strekker seg inn i NordTrøndelag, et fylke der statseiendom­ mene er mer spredt enn lenger nord, men med en stor konsentrasjon av statsgrunn i de fiskerike skog- og fjelltraktene i Snåsa og Lierne. Når det gjelder alminnelig friluftsliv, er statseiendommene i Nord-Trøndelag stort sett uoppdaget land for andre enn dem som bor i distriktet. Til gjengjeld har skog- og fjellviddene her lenge hatt en magnetisk virkning på sportsfiskere. Det er ikke bare Namsen og de mange andre lakse­ elvene som har gitt Nord-Trøndelag ry som sportsfiskefylke! Drar man videre sørover til SørTrøndelag, får man derimot stifte be­ kjentskap med noen av de mest vel­ kjente og velbrukte friluftsområdene i Sør-Norge. Foruten store, forholds­ vis lavtliggende seterfjellområder på statsgrunn mellom Orklas og Gaulas dalfører rommer dette fylket de­ ler av de store statsallmenningene på Dovrefjell og i traktene omkring Femunden. Fra Dovrefjell, med sin uvanlig rike flora, og fuglemyra ved Fokstua som spesielle attraksjoner, strekker statsallmenningene seg sam­ menhengende sørover mellom Gud­ brandsdalen og Østerdalen nesten til Lillehammer. Her finner vi også Rondane, et av de mest populære fotturområdene i landet, med sine ti runde og ruvende fjelltopper, som strekker seg opp i over 2000 meters høyde. 346

Vestover fra Dovrefjell strekker statsallmenningene seg sammenhen­ gende til Eikesdal. Sør for Romsdalen, klatrernes eldorado, omfatter de også Tafjordfjellene, og videre øst­ over det meste av fjelltraktene nord for Ottadalen, der også betydelige områder tilhører bygdeallmenningen i Skjåk. Tar vi et drøyt sprang østover, kommer vi til de store statsallmennin­ gene som omgir Femunden på alle kanter, og som strekker seg et godt stykke nedover langs Trysilvassdraget og sørover skog- og fjelltraktene mot Rendalen. Innenfor disse all­ menningene finner man omfattende vannsystemer som har gitt området ry blant sportsfiskere. Store deler av de utpregede seterfjelltraktene i Gudbrandsdalen og Valdres er statsallmenninger som strekker seg like inn i Jotunheimen, selve glansnummeret i den norske fjellheimen. Det aller meste av dette

fjellkomplekset er statsallmenning, og allmenningene strekker seg videre over Sognefjell og inn i det området som i forholdsvis ny tid har fått nav­ net Breheimen, med Jostedalsbreen. Takket være et omfattende nett av merkede ruter og turistforeningshytter er Jotunheimen og Breheimen i dag meget lett tilgjengelig. Det neste store komplekset av statsallmenninger finner man i fjell­ traktene sør for Hemsedal/Lærdal. Dette området strekker seg vestover til vest for Flåmsdalen og henger i sør sammen med statsallmenningene på Hardangervidda. Fra naturens side er disse høytliggende fjellstrøkene, som i stor utstrekning ligger omkring vannskillet mellom Øst- og Vestlan­ det, blant de virkelig gode områdene for sportsfiske. Her, i grensefjellene mellom Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane, er det flere turistforeningshytter, og rutenettet henger direkte sammen med systemet av hyt-

/ traktene omkring Femunden ligger det store statsallmenninger, for det meste med skog. Området har mengder av vann og flere store vassdrag og er ikke minst ettertraktet blant sportsfiskere. 1 bakgrunnen sees Rendalsølen.

Praktisk talt hele Jotunheimen, Norges tak, er statsallmenning. Men statens grunn dekker ikke bare det store fjellkomplekset med sine mange turisthytter og vandrerruter. Også store deler av fjellheimens forgårder er med, som f.eks. Sjodalen med sin maleriske fjellfuruskog.

ter og ruter i Jotunheimen og på Hardangervidda. En intervjuundersøkelse viste i sin tid at Hardangervidda er det mest populære og mest besøkte fjellområ­ det i landet. Det er flere grunner til det­ te. En av dem er den sentrale beliggen­ heten, så å si midt mellom de tettest be­ folkede områdene på Østlandet, Sør­ landet og Vestlandet. Men det er klart at dette vidstrakte fjellplatået i seg selv også har kvaliteter som spiller en minst like viktig rolle. Selv om store deler av Hardangervidda har ren viddekarakter, er variasjonsrikdommen stor, og de flate områdene står i sterk kontrast til ville fjell og enestående fosselandskap i vest. Mengden av vann og vass­ drag bidrar til mangfoldet, og Hard­ angervidda er da også kjent som et av de mest interessante sportsfiskeområdene i landet. Tar vi spranget over Sørfjorden i Hardanger, lander vi igjen i et stort, statseid fjellområde som domineres

av Folgefonna, og mot sør går Hard­ angervidda over i vidstrakte vidder av statsallmenninger og statseiendom­ mer i Bykleheiane og Suldal-Lyseheiane. Her er man inne i et fjellandskap av en annen karakter enn lenger nord, terrenget er ofte småkupert og uoversiktlig, og det kan virke karrig

og grått. Men det er nok av overras­ kelser i det små, og ikke minst meng­ der av større og mindre vann som gir liv både til landskapet og ørreten - i alle fall før vassdragsreguleringene og den sure nedbøren kom.

Ragnar Frislid 347

Lovgivningen om naturvern, jakt og fiske tar sikte på å bevare naturgrunnlaget, med vilt og fisk, både som okonomisk ressurs og som kilde til rekreasjon og opplevelse. Døra ved Vinstervatnet, Gudbrandsdalen.

Forvaltning

lovgivning

NATURFORVALTNINGEN 350 Begreper og historie 350 Offentlige etater innen naturforvaltning 351 Andre naturforvaltningsetater 353 Internasjonale avtaler 354 Nasjonalt arbeid med naturforvaltning 355 Generelt naturvern 355 Naturfredning 356 Friluftslivforvaltning 357 Lov om naturvern 359 FISKEFORVALTNINGEN OG -LOVGIVNINGEN 361 Forvaltningsorganene 361 Lovgivningen 362 Lov om laksefisket og innlandsfisket 368

JAKTLOVGIVNINGEN 377 Kort historikk 377 Viltorganene 377 Myndighetsfordeling 377 Viltloven 378 Prinsippene i viltloven om jakt 379

Forvaltning og lovgivning

Naturforvaltningen Begreper og historie Uttrykket naturforvaltning er av ganske ny dato. Dette til tross for at man egentlig har drevet forvaltning av norsk natur helt siden de første mennesker slo seg ned langs våre kys­ ter. I dag brukes uttrykket gjerne som erstatning for naturvern. Naturvernbegrepet oppstod i vårt land i siste halvdel av forrige århundre da endel naturinteresserte mennesker begynte å ivre for bevaring av enkelte sjeldne eller spesielle dyre- og plante­ arter og vakre, spesielle naturområ­ der. Man bruker vanligvis naturfredning om aktiviteten i disse første åre­ ne. I 1909 nedsatte Det norske geo­ grafiske selskap en komité som skulle drøfte «foranstaltninger til beskyttel­ se av visse naturforekomster m.v. som det vil være av vitenskapelig og historisk interesse å bevare». Komitéens arbeid la grunnlaget for vår første lov om naturfredning, som ble vedtatt 25. juni 1910. I årene fram til 1950-tallet var ar­ beidet i stor grad sentrert om fred­ ning av spesielle naturforekomster. Det var i vesentlig grad Landsforen­ ingen for Naturfredning i Norge (se­ nere, gjennom flere navnebytter, Norges Naturvernforbund) som var aktiv i arbeidet. Etter krigen ble virksomheten etter hvert mer samfunnsorientert. Man tok inn nasjonale og sosialøkono­ miske hensyn i argumentasjonen. Det offentlige, som i denne tiden var Kirkedepartementet, kom sterkere med i arbeidet, og i 1954 kom en ny lov om naturvern. Etter dette ble det et mer planmessig naturvernarbeid. Vi fikk Statens naturvernråd i 1955, og i 1960 opprettet departementet den første offentlige naturvernstilling i Norge. Det var Kristen Krogh som var vår første naturverninspektør. Det ble startet et planmessig arbeid med å sikre et representativt utvalg av større, uberørte naturområder og mindre lokaliteter med spesiell verdi, bl.a. verneverdige fuglelokaliteter. På grunn av arbeidets nære sammen350

heng med annet offentlig planleg­ gingsarbeid ble ansvaret for naturver­ net i Norge i 1965 overført til Kom­ munal- og arbeidsdepartementet, hvor det ble opprettet en sentral­ administrasjon for naturvern og fri­ luftsliv. På 1960-tallet kom etter hvert miljøgiftdebatten og det økologiske kunnskapsgrunnlaget inn som viktige fundamenter for naturvernet. Det oppstod en verdensomfattende inter­ esse for økt innsats på feltet. Vi fikk det europeiske naturvernåret i 1970, samtidig som vi i Norge fikk en ny lov om naturvern. Med noen mindre endringer er denne fremdeles det vik­ tigste og mest fundamentale juridiske grunnlag for vårt naturvernarbeid.

Det ble i 1972 opprettet et eget departement, Miljøverndepartemen­ tet, som skulle ha ansvaret for å sikre bevaringen av vårt livsmiljø. Innføring av begrepet miljøvern for å dekke et noe bredere felt enn det gamle naturvernbegrepet var imidler­ tid på en måte en kunstig og noe uheldig manøver. Naturvernbegrepet ble da av mange fortsatt koplet til det gamle, klassiske fredningsarbeidet, selv om den økende økologiske kunn­ skap etter hvert lå stadig sterkere til grunn for arbeidet. Innføring av ut­ trykkene spesielt naturvern om fred­ ning og forvaltning av truede planter og dyr og utvalgte naturområder, og generelt naturvern om arbeidet med å få naturvernmessige hensyn innarbei­ det i den generelle forvaltning av na­ tur, har ikke fått allment gjen­ nomslag. Mange oppfatter fremdeles alt naturvern som en sektorinteresse, selv om det i dag er en helt nødvendig

Alle inngrep i naturen, uansett hvor nødvendige de er, påvirker naturen. 1 forvaltningen av naturressursene er det en oppgave å avveie nytte- mot skadevirkninger og eventuelt hindre naturinngrep som gjør alvorlig skade.

Naturforvaltningen

del av arbeidet med å sikre vårt livs­ grunnlag. I den forbindelse er det helt galt å oppfatte det på den nevnte måten. Innføring av begrepet natur­ forvaltning for å nøytralisere og objektivisere naturvernarbeidet er på mange måter et blindspor. All på­ virkning og bruk av natur kan sies å være naturforvaltning. Denne kan, ut fra økologisk kunnskap og naturvernmessige kriterier, være god eller dår­ lig. Uttrykket er derfor på mange måter nokså intetsigende i forhold til de målsettinger man har for arbeidet: Vern av naturens produktivitet og evne til selvfornyelse. Vern av de genetiske ressurser. Sikring av et stabilt ressursgrunn­ lag og vedvarende utbytte ved alle former for bruk og høsting.

Dette er i et nøtteskall verdens naturvernstrategi, som i 1980 ble lansert av UNEP (FNs miljøvernorganisasjon), WWF (World Wildlife Fund) og IUCN (Den internasjonale natur­ vernunionen). Norge har også pro­ klamert denne som grunnlag for sitt naturvernarbeid. I dette perspektiv forstår man at naturvern i dag ikke er et sektorpreget arbeidsfelt, men en nødvendig måte å tenke på for alle som forvalter naturen. I denne artikkelen blir begrepet naturforvaltning brukt om den delen av Miljøverndepartementets arbeid som ligger til Avdeling for naturvern og friluftsliv med respektive under­ liggende organer. For å sette virk­ somheten inn i riktig perspektiv er også andre deler av miljøvernarbei­ det noe berørt.

Offentlige etater innen naturforvaltning Det er Miljøverndepartementet med miljøvernministeren som en del av regjeringen som er øverste ansvarlige organ for miljøvernpolitikken i Nor­ ge. Miljøverndepartementet er vårt nest yngste departement (startet i mai 1972) og har i dag ca. 190 ansatte. Det finnes 5 avdelinger som har mer eller mindre atskilte arbeidsoppga­ ver. De arbeider alle med oppgaver som direkte eller indirekte har stor

betydning for naturforvaltning, men det er Avdeling for naturvern og fri­ luftsliv som mest direkte har dette felt som sitt ansvarsområde. Direkte underlagt Miljøverndepar­ tementet finnes 5 større fagorganer som til dels har fått delegert en rekke forvaltningsoppgaver. Disse er Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren, Sta­ tens forurensningstilsyn. Direktora­ tet for naturforvaltning og Statens Kartverk. Det er dessuten oppnevnt flere statlige råd av ulik karakter som bistår departementet på enkelte om­ råder. Disse rådene er oppnevnt med hjemmel i ulike lover. Riksantikvaren, RA, og hans stab arbeider med kulturminnevern og har ingen direkte berøring med naturforvaltningssaker. Denne etat er admi­ nistrativt knyttet til Planavdelingen i departementet. Det viktigste lov­ grunnlaget for arbeidet finnes i kulturminneloven av 1978. Statens forurensningstilsyn, SFT, er med sine ca. 140 ansatte departe­ mentets sentraladministrative fagor­ gan på forurensningssektoren. I til­ legg til ulike former for tradisjonell forurensningsbekjempelse arbeider SFT også med støybekjempelse og produktkontroll, bl.a. av kjemiske stoffer som kan ødelegge menneskers helse og livsmiljø. SFT er administra­ tivt underlagt Forurensningsavdelingen i departementet, og etatens vik­ tigste lovgrunnlag er forurensningslo­ ven av 1981 og produktkontrolloven av 1976. Forurensningsbekjempelse er en av de aller viktigste oppgavene i dagens naturvernarbeid. Tusenvis av nye, kunstige kjemikalier kommer på markedet hvert år. De aller fleste er potensielle trusler mot livsmiljøet, men det er likevel ofte en tung kamp å få stoppet eller kontrollert bruken av dem når skadevirkningene på­ vises. Direktoratet for naturforvaltning, DN, ble opprettet i 1985 og er som navnet antyder, det sentraladminist­ rative fagorgan som mest direkte ar­ beider med naturforvaltning i Norge. Direktoratet har ca. 120 ansatte og er administrativt knyttet til Avdeling for naturvern og friluftsliv i departemen­ tet. Det viktigste lovgrunnlaget for arbeidet ligger i naturvernloven (1970), viltloven (1981), lakse- og

innlandsfiskeloven (1964) og frilufts­ loven (1957). DN og dets arbeidsopp­ gaver omtales nærmere i senere av­ snitt. Norsk Polarinstitutt, NPI, er et forskningsorgan som driver natur­ vitenskapelig forskning i våre polare områder, og som er rådgiver for mil­ jøvernmyndighetene i forvaltnings­ spørsmål. NPI har ikke selv forvalt­ ningsoppgaver. Når det gjelder miljøvern og natur­ forvaltning på Svalbard, er mye av myndigheten delegert til Sysselman­ nen, som administrativt er underlagt Justisdepartementet. Miljøvernde­ partementet har instruksjonsmyndig­ het over Sysselmannen i miljøvern­ saker. Arbeidet koordineres av Orga­ nisasjons- og informasjonsavdelingen i departementet. For Svalbard gjel­ der ikke norsk lov med mindre det er spesielt vedtatt. Ingen av de vanlige lovene i miljøvernsammenheng gjel­ der her. All virksomhet innen mil­ jøvern og naturforvaltning er hjemlet i svalbardloven. Vel 50 % av øygrup­ pen er fredet som nasjonalpark eller naturreservat, og det er vedtatt spesi­ elle forskrifter for forvaltning av dyrelivet og generelle forskrifter som gir regler om hvordan naturen for øvrig skal forvaltes. Statens Kartverk, SK, ble opprettet 1. januar 1886 og er en sammenslåing av Norges geografiske oppmåling, Norges sjøkartverk og Fylkeskartkontorene. Til sammen omfatter eta­ ten ca. 600 personer. SK er administ­ rativt knyttet til Ressursavdelingen i departementet. SK har registerarbeid, kartlegging og kartproduksjon som sine viktigste oppgaver og er ikke noe utpreget forvaltningsorgan. Et viktig lovgrunnlag innen denne arbeidssektoren er delingsloven av 1978. På fylkesnivået er det Fylkesman­ nen, Fm, gjennom miljøvernavdelin­ gen, Mva, som på dette området er ansvarlig for det meste av miljøvernog naturforvaltningsarbeidet. Fylkes­ mannen er statens representant i fyl­ ket, og under miljøvernavdelingen, som ledes av en miljøvernleder, sor­ terer viltforvaltning, fiskeforvaltning, arbeid med naturvern og friluftslivsaker og arbeid med forurensnings­ problematikk. Kartkontorene er også 351

Forvaltning og lovgivning

Oversikt over hvorledes Direktoratet for naturforvaltning (DN) er bygd opp.

Adm. seksjon Underdirektør 25 ansatte

Administrative fellessaker Personal- og organisasjonssaker Budsjett og regnskap Informasjon. EDB

_____________ I ~ Avd. for naturvern og friluftsliv Underdirektør 21 ansatte

1. Naturvernkontor. Behand­ ler saker vedr, flora- og faunaforvaltning, område­ vern og verneplaner, forvalt­ ning av verneområder, erstat­ ningssaker etter naturvernlo­ ven, naturverninformasjon samt internasjonalt natur­ vernarbeid.

2. Naturvernkontor. Behand­ ler saker vedr, naturforvalt­ ning og friluftsliv i forhold til andre myndigheters planleg­ ging og virksomhet, behand­ ling av store naturinngrepssaker, miljøvern i bistands­ virksomheten, utredningsar­ beid og informasjon. Friluftslivskontoret. Forvalt­ ning av statlige friluftsområ­ der, fordeling av tilskudd til friluftsformål, sikring av fri­ luftsområder, utarbeidelse av nasjonale sektorplaner for fri­ luftsformål, friluftsliv i areal­ planleggingen. Vassdragskontoret. Koordine­ ring av direktoratets arbeid med saker som angår vass­ drag: vassdragsforvaltning, energiproduksjon (krav til undersøkelser, konsesjonsbe­ handling, vilkårstillelse m.v.), videreføring av samlet plan, verneplaner, senking og forbygninger.

352

1 Avd. for vilt og ferskvannsfisk Underdirektør 19 ansatte

Forskningsavd. Forskningssjef 52,5 ansatte

Viltkontoret. Behandler saker etter lov om viltet, forskrifter og retningslinjer for viltfor­ valtningen i Norge, jakttider for jaktbare arter, forvaltnin­ gen av de store rovdyr, utbe­ taler erstatninger for skade­ dyr, regler for viltforvaltning på statlig grunn, fordeling av tilskuddsmidler fra Viltfondet, den offentlige jegerprøven i Norge.

Viltforskningen. Forskning og utredning over sentrale vilt­ arters biologi og miljø med spesiell vekt på hvordan men­ neskelige aktiviteter påvirker artenes bestand og miljøfor­ hold.

Fiskekontoret. Saker etter lov om laksefisket og innlands­ fisket, forskrifter for utøvel­ sen av fisket og retningslinjer for forskningen på laksefisk og innlandsfisk i Norge, for­ slag til nasjonal lakseforvaltning, fordeling av til­ skuddsmidler fra Fiskefondet og tilskudd til kalking i sure vassdrag, fiskeforvaltningen på statens grunn, fiskeinteres­ sene ved inngrep i vassdrag.

Fiskeforskningen. Utfører forskning som gir økt kunn­ skap og økt avkastning av innlandsfisk, anadrome lakse­ fisk og ål. Viktige arbeidsfel­ ter er havbeiting med lakse­ fisk, drift av fiskevann, bedret fritidsfiske, vassdragsregule­ ringer, forurensninger og sur nedbør. Oppdragsforskningen. Un­ dersøkelser i forbindelse med vassdragsregulering, petro­ leumsvirksomhet m.m., kon­ sekvensanalyser ved forskjel­ lige former for naturinngrep.

Naturforvaltningen formelt sett administrativt knyttet til ning, er det en rekke andre departe­ miljøvernavdelingen, men fører som menter og etater som direkte eller en del av Statens Kartverk et nokså indirekte gjennom sitt arbeid bedri­ selvstendig liv på fylkesplanet. ver naturforvaltning. Dette gjelder i Enkelte fylkeskommuner har også, særlig grad landbruks- og fiskerimyn­ ved siden av at de selvfølgelig har dighetene, men også andre etater, ansvaret for å integrere natur- og mil­ som f.eks. Samferdselsdepartementet jøvernhensyn i sitt arbeid med fylkes­ og veimyndighetene og Olje- og enerplanlegging, et direkte ansvar for de­ gidepartementet og dets etater, har ler av feltet, bl.a. har noen fylkes­ gjennom sitt lovverk og sitt arbeid kommuner sekretariatsansvaret for stor innflytelse på naturforvalt­ fylkesfriluftsnemnda. Natur- og mil­ ningen. jøvernarbeidet på fylkesnivået var i Når det gjelder landbruksmyndig­ perioden 1973-1982 knyttet til utbyg­ hetene, er det i utgangspunktet en gingsavdelingen ved fylkeskommu­ rekke felles målsettinger i naturfor­ nen, og 6 fylkeskommuner har opp­ valtningen, men i praktisk politikk rettholdt en viss kompetanse på feltet oppstår det harde konflikter i forhold ved å holde på frilufts- og naturvern- til miljøvernmyndighetene. Dette konsulentstillingene også etter 1982, gjelder særlig spørsmål vedrørende da miljøvernavdelingene hos Fylkes­ fredning kontra oppdyrking, i spørs­ mannen ble opprettet. mål om bruk av kjemiske bekjemPå kommunenivå er det høyst pingsmidler i landbruk og skogbruk, varierende praksis når det gjelder det rovdyrforvaltningen og i spørsmål om offentlige arbeidet med naturforvalt­ veibygging og driftsformer i skogbru­ ning. Dette gir seg da også utslag i at ket. I nyere lover, f.eks. i den revi­ enkelte kommuner gjør godt arbeid, derte skogloven, er det tatt inn be­ mens andre forsømmer seg grovt. De stemmelser som hjemler hensyntagen fleste kommuner har en viltnemnd og til naturvern og friluftsliv i områder en innlandsfiskenemnd som tar seg av av særlig verdi, gjennom regje­ de saker innen vilt- og fiskeforvalt­ ringsvedtak om spesielle forskrifter ning som er delegert til kommunene. som regulerer skogbruket i disse om­ Bare en del kommuner har opprettet rådene. I formålsparagrafen i skoglo­ friluftsnemnder. Friluftsloven stiller ven (1965) er det også tatt inn en dem fritt i så måte. Friluftssaker be­ bestemmelse om at det i tillegg til handles i en del kommuner av Kul­ skogreising, skogproduksjon og skog­ turstyret. Noen få kommuner har for vern «skal legges vekt på skogens øvrig egne naturvernkonsulenter som betydning som rekreasjonskilde for arbeider med frilufts- og naturvernsa- befolkningen, som viktig del av landker i kommuneadministrasjonen. Ar­ skapsbildet, som livsmiljø for planter beidet med forurensningssaker ligger og dyr og som områder for jakt og i kommunens tekniske etat. Det er fiske». imidlertid i de fleste kommuner store Problemene omkring fiskeopp­ problemer med å holde et kontinuer­ drett, genetisk forurensing av fiske­ lig og forsvarlig høyt aktivitetsnivå i naturforvaltningssakene. Å bygge opp en stabil og handlekraftig naturforvaltningsenhet på kommunenivået er en av de store utfordringene for miljøvernmyndighetene i de nærmes­ te år.

Andre naturforvaltningsetater Selv om Miljøverndepartementet og dets underliggende etater har det overordnede nasjonale ansvar for miljøvern- og naturressursforvalt23. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

stammer og spredning av fiskesyk­ dommer har fått stor betydning in­ nen naturforvaltningen i de senere årene. Her tilligger forvaltningsan­ svaret for selve sykdomskontrollen og -bekjempelsen Landbruksdeparte­ mentet gjennom veterinærmyndighe­ tene. Det juridiske grunnlaget er her lov om fiskesykdommer av 1963. Når det gjelder oppdrett av fisk, både matfisk og settefisk i saltvann så vel som ferskvann, er det Fiskerideparte­ mentet og fiskerimyndighetene som forvalter bestemmelsene i oppdretts­ loven av 1985 og de forskrifter som er vedtatt i medhold av denne. For­ urensningsmyndighetene må også gi tillatelse til etablering av oppdretts­ anlegg, mens naturforvaltningsmyndighetene for øvrig beklageligvis bare har rådgivningsfunksjoner. Når det gjelder fiskerimyndighete­ ne, forvalter de for øvrig saltvannsfis­ ket og hval- og selfangsten. Alt dette forvaltes etter lov om saltvannsfiskerier (1955). For de anadrome lakse­ fiskene (laks, sjøørret og sjørøye), som har sine oppvekstområder i salt­ vann, er det imidlertid miljøvern­ myndighetene ved Direktoratet for naturforvaltning som er forvaltningsansvarlig. Her er det lakse- og innlandsfiskeloven (1964) som er det viktigste lovgrunnlag. Et område som det har vært rettet mye oppmerksomhet mot i naturforvaltningssammenheng, er vassdragsreguleringssakene. Her er det Oljeog energidepartementet og NVE (Norges vassdrags- og elektrisitetsve­ sen) som er hovedansvarlig for for­ valtningen. Selv om både vassdrags­ loven (1940) og vassdragsregulerings-

Forurensninger av mange slag, ikke minst av vann, er blant de alvorligste naturvernproblemer i dag. Bildet viser brasme som er ram­ met av forurens­ ninger.

353

Forvaltning og lovgivning

Norge og de øvrige nordiske land, som får det meste av sin luftforurens­ ning fra andre land, er det internasjo­ nale samarbeidet her helt essensielt. I forurensningssammenheng er det for øvrig vedtatt en rekke forskjellige konvensjoner om havforurensninger av ulike slag (Oslo-konvensjonen, | Paris-konvensjonen, London-konvensjonen m.fl.). Disse er helt sent­ rale redskaper for å få bukt med den ødeleggende forurensningen av hav­ områdene, som skal være produk­ sjonsområder for både våre og andre lands viktige fiskerier. I naturforvaltningssammenheng mer direkte er det også vedtatt en rekke konvensjoner. Av de viktigste bør nevnes Bern-konvensjonen om forvaltning av ville planter og dyr og deres leveområder i Europa. Denne nødvendig å ha et utstrakt internasjo­ ble undertegnet i 1979 og ble ratifi­ nalt samarbeid. Forurensningene sert (godkjent i Stortinget) av Norge spres over landegrensene gjennom så sent som i februar 1986. Norsk ; luften og i havet og gjennom mange lovverk er imidlertid tidligere tilpas­ dyrearter; både fisk, fugl og pattedyr set konvensjonen. Viltloven av 1981 forflytter seg over store områder og (trådte i kraft 2. april 1982) ble f.eks. krysser landegrenser og jurisdik- formulert med sikte på gjennomfø­ sjonsområder under sitt levnetsløp. ring av Bern-konvensjonen. Konven­ Både for å få en effektiv kontroll med sjonen er nå ratifisert av 15 euro­ forurensningene og for å kunne sam­ peiske land samt av EF. Finland er ordne forvaltningen av dyrelivet er foreløpig det eneste land utenom derfor et samarbeid på tvers av lande­ Europarådet som har ratifisert kon­ grensene nødvendig. Det er også en vensjonen. I konvensjonens formål stadig mer vanlig oppfatning at kul­ er det lagt særlig vekt på samarbeid turnasjoner i dag ikke bør forvalte vedrørende de dyrearter som trekker sine levende ressurser uten å ta hen­ over landegrensene. Når det gjelder trekkende dyre­ syn til andre nasjoners interesser. Dersom man i det hele tatt kan snak­ arter, er for øvrig Bonn-konvensjoke om at noen eier eller har rett til nen av 1979 laget spesielt for å sikre ville planter og dyr, bør det være disse. Bonn-konvensjonen er egentlig mest riktig å betrakte de genetiske en rammeavtale som ikke får praktis­ ressurser, det levende liv, som men­ ke og bindende nasjonale forpliktel­ ser i forvaltningssammenheng før det neskehetens felleseie. Det internasjonale miljøvernsam­ inngås regionale avtaler under kon­ arbeid har i de senere årene ført til vensjonen. Konvensjonen trådte i vedtak av en rekke avtaler og kon­ kraft 1. november 1983, men regio­ vensjoner av forpliktende karakter nale avtaler er ennå ikke inngått, og når det gjelder den nasjonale natur­ konvensjonen har derfor foreløpig forvaltning. Norge har vært et av ingen praktisk betydning. En annen konvensjon på dette om­ foregangslandene for flere av disse. På forurensningssiden er det vel i rådet som har fått praktisk betyd­ dag i første rekke ECEs (FNs Econo- ning, er Washington-konvensjonen mic Commission for Europe) «Sur (CITES) av 1973 (ratifisert og trådte i nedbør»-konvensjon fra 1979 og dens kraft for Norge i 1976). Den regule­ tilleggsprotokoller som er sentral. rer internasjonal handel med truede Kampen mot langtransporterte luft­ arter av planter og dyr samt pro­ forurensninger er en av de aller vik­ dukter av slike arter. Det er pr. 1.1. tigste miljøvernoppgaver i dag, og for 1986 hele 90 medlemsland under den­ Etter naturvernloven har alle plikt til å opptre varsomt og hensynsfullt ute i naturen. Ikke minst gjelder dette alminnelig forsøpling.

loven (1917), som er de to viktigste lovene for denne virksomheten, på­ peker viktigheten av å ta hensyn til fiske, friluftsliv og naturvern i forbin­ delse med vassdragsregulering, har det vært på dette området vi har hatt noen av de sterkeste konfrontasjone­ ne mellom miljøvernaktivister og utbyggingsmyndigheter i de senere åre­ ne (f.eks. Alta- og Mardøla-aksjonen). Selv om produksjon av vann­ kraft er en «ren» virksomhet i forhold til f.eks. kull- og oljekraftverk, har etter hvert de store utbyggingspro­ sjektene fått vesentlige negative kon­ sekvenser for landskapsbilde og naturfunksjon i mange deler av landet. I naturforvaltningssammenheng bør petroleumsvirksomheten nevnes. Her er det også Olje- og energidepartementet og dets etater som er forvaltningsansvarlig. Miljøvernmyndig­ hetene kommer inn i bildet i forbin­ delse med krav til oppbygging av oljevernberedskap og forurensnings­ kontroll og i sammenheng med kon­ sekvensutredninger før åpning for borevirksomhet og produksjon i nye havområder. Her er det den nye pet­ roleumsloven (1985) som er det vik­ tigste lovgrunnlag, i tillegg til for­ urensningsloven og lov om vern mot oljeskader (1981).

Internasjonale avtaler For å drive et effektivt miljøvern og en forsvarlig naturforvaltning er det 354

Naturforvaltningen ne konvensjonen, som er en av de internasjonale avtalene innen natur­ forvaltning som i dag opereres effek­ tivt og kan vise til gode resultater. En annen konvensjon som Norge er part i på dette området, er Ramsar-konvensjonen av 1971, som Nor­ ge undertegnet uten forbehold om ratifikasjon i 1974. Den forplikter landene til vern av internasjonalt vik­ tige våtmarksområder. De fleste av de største og viktigste våtmarksreser­ vatene i Norge er proklamert som så­ kalte Ramsar-områder. Dette gjelder følgende områder: Akersvika naturreservat 300 ha Øra naturreservat 1600 ha Kurefjorden naturreservat 400 ha Nordre Øyeren natur­ reservat 6260 ha Ilene og Presterødkilen naturreservater 185 ha Jæren våtmarkssystem (flere verneområder) 400 ha Ørlandet våtmarkssystem (flere verneområder) 4800 ha Tautra og Svaet natur­ reservat 1550 ha Stabbursneset naturreservat 1600 ha Forlandsøyene fuglereservat 60 ha Dunøyane fuglereservat 120 ha Kongsfjorden fuglereservat 140 ha Isøyane fuglereservat 30 ha Gåsøyane fuglereservat 100 ha

På fiskesiden har vi også nå flere internasjonale avtaler som regulerer både saltvannsfiskeriene og fiske etter laks og andre ferskvannsarter. Laksekonvensjonen av 1982 regule­ rer f.eks. forvaltningen av laksen i Nord-Atlanteren. Denne ble ratifi­ sert av Norge og trådte i kraft 1. ok­ tober 1983 og har nå 7 parter. I tillegg til samordning av mer rene forvaltningsopplegg er formålet med denne konvensjonen også å få til et økt vitenskapelig samarbeid omkring lakseforskningen. I naturforvaltningssammenheng bør også nevnes hvalfangstkonvensjonen av 1946 som regulerer inter­ nasjonal hvalfangst, og isbjørnavtalen av 1973, som regulerer fangst og forvaltning av isbjørn. I siste avtale er alle fem polarnasjoner i nord parter.

Nasjonalt arbeid med naturforvaltning Som nevnt er det særlig Avdeling for naturvern og friluftsliv i Miljøvern­ departementet og Direktoratet for naturforvaltning som har det direkte arbeid med den nasjonale naturfor­ valtning. I tillegg til at man skal ar­ beide med det generelle naturvern, som har betydning for alle som for­ valter natur, og det spesielle natur­ vern, som vedrører vern av spesielle arter og områder, har man innen den­ ne sektoren av miljøvernarbeidet et spesielt ansvar for å sikre forskningsog undervisningsområder innen na­ turvitenskap, samt å sikre allmennhe­ ten gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv for øvrig. Direktoratet for naturforvaltning (se organogram side 352) er det nye sentrale fagorganet på området. I dette inngår de gamle direktoratoppgavene som Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk hadde, samt nye oppgaver når det gjelder natur­ vern og friluftsliv, som er ført ut av departementsavdelingen.

Generelt naturvern Naturvernlovens § 2 er aldri satt ut i livet, og miljøvernmyndighetene mangler derfor et effektivt virkemid­ del i naturforvaltningen innenfor det generelle naturvern. I og med at den nye plan- og bygningsloven trådte i kraft 1. juni 1986, har man et slags erstatningsredskap, vel å merke der­ som man i tillegg får effektive be­ stemmelser om solide konsekvensut­ redninger og etterfølgende vurde­ ringer ved større naturinngrep! Slike bestemmelser er ennå ikke vedtatt som en del av denne loven. Det generelle naturvern går i stor grad på anvendelse av økologisk kunnskap og innarbeidelse av natur­ vernhensyn i planlegging og gjen­ nomføring av naturinngrep og natur­ bruk. Miljøvernmyndighetene er der­ for som oftest henvist til å påvirke andre myndigheter og privatpersoner gjennom informasjon. Da er det jo også vesentlig at man klarer å komme fram med så gode argumenter at den eller de som forvalter natur, skjønner betydningen av å ta generelle natur­

vernhensyn i sin forvaltning. Innen det generelle naturvern er det bl.a. på grunn av det nevnte manglende formelle ansvar for og myndighet etter spesielle lovhjemler i naturforvaltningen, ikke klare av­ grensninger i ansvarsområdene mel­ lom miljøvernavdelingene på fylkes­ nivå, Direktoratet og departements­ avdelingen. Generelt kan en si at ar­ beidet med den overordnede policy og de politiske retningslinjer ligger i departementet, den nasjonale, sam­ ordnende fagvurdering i Direktoratet og det praktiske arbeid direkte mot dem som driver naturforvaltning lo­ kalt, i miljøvernavdelingen. I forbin­ delse med etableringen av DN har det vært en klar målsetting at Direk­ toratet ikke skal være et unødig og forsinkende byråkratisk ledd i saks­ behandlingen. Det ligger imidlertid store utfordringer i å bistå andre sent­ rale og regionale organer som forval­ ter natur, med uttalelser og råd om hvordan en langsiktig, økologisk fun­ dert natur- og ressursforvaltning bør foregå. Det vil aldri være noen stor prosent av landet som blir vernet i medhold av naturvernloven (se oversikt nederst på neste side). Derfor er det av overmåte stor betydning i naturveinsammenheng at de hjemler om hensyntagen til natur og naturverninteresser som etter hvert er innarbeidet i viktige lover som skogloven, jordloven, vassdragslo­ ven, vassdragsreguleringsloven, lov om saltvannsfiskerier (som også om­ fatter sjøpattedyr!), oppdrettsloven, petroleumsloven og andre lover som i stor grad forvaltes av andre enn mil­ jøvernmyndighetene, virkelig blir be­ nyttet. Det er intet gagn i å ha slike hjemler dersom de ikke brukes! I det generelle naturvern har man i mange år kjempet for at det må gjen­ nomføres grundige utredninger og analyser av mulige miljøkonsekven­ ser ved større naturinngrep. Dette bør være en like naturlig og nødven­ dig del av forarbeidet som de økono­ miske beregninger i tilknytning til sli­ ke prosjekter. Miljøkonsekvensutredninger og risikoanalyser må dess­ uten komme så tidlig at de kan ha betydning for avgjørelsen av om et prosjekt skal gjennomføres eller på hvilken måte det eventuelt skal gjen-

355

Forvaltning og lovgivning

nomføres for å være mest mulig skån­ somt. Denne type forebyggende na­ turvern vil på lang sikt være både økologisk og økonomisk mest lønn­ somt. I dag er slike konsekvensanaly­ ser ennå meget lite tilfredsstillende, selv om man innen vassdragsreguleringssaker har kommet et godt stykke på vei. Det arbeides derfor med opp­ legg for konsekvensanalyser i ulike etater. Miljøverndepartementet er ellers som nevnt i ferd med å utarbei­ de en hjemmel for miljøkonsekvensvurderinger i den nye plan- og byg­ ningsloven. Et annet viktig redskap i forbin­ delse med det generelle naturvern vil være et omfattende, bredt anlagt miljøovervåkingssystem. Både i na­ sjonal og global sammenheng vil det­ te være til stor hjelp for å oppdage uheldige eller skadelige miljøutviklingstendenser som skyldes mennes­ keskapte faktorer. I forbindelse med kontroll og reduksjon av lufttransporterte forurensninger som svovelog nitrogenforbindelser, samt over­ våking av kjemiske utslipp i vann ved regelmessige målinger av ulike para­ metre, er slike systemer allerede til stor hjelp. (Parameter brukes vanlig­ vis om det som måles, et gitt stoff, en konsentrasjon av et stoff, surhetsgrad osv.) Dette er for eksempel viktig i vår kamp mot den sure nedbøren fra Storbritannia og kontinentet. Denne overvåkingen ledes av Statens for­ urensningstilsyn. Når det gjelder de terrestriske øko­ systemer (landmiljøet) og overvåking av de biologiske parametre, er dette ennå lite utbygd i vårt land. Til sju­ ende og sist er det jo de skadelige virkninger på dyre- og plantelivet man vil oppdage og unngå, og da bør det være naturlig å overvåke de biolo­ giske parametre i miljøet i langt stør­ re grad enn det gjøres i dag. I tillegg til den langsiktige miljøovervåking er det også viktig å foreta kortere over­ våking under og etter spesielle natur­ inngrep for å følge utviklingen og om mulig justere uheldige konsekvenser. Oppbygging av slike terrestriske overvåkingssystemer er en av opp­ gavene til Direktoratet for naturfor­ valtning. Også overvåking av fiskebe­ stander er en av de høyt prioriterte oppgavene her.

356

Fylkesmannen v. Miljøvern­ avdelingen

Sørger for at det foretas registrering av verneverdige områder/forekomster Utarbeider fylkesvise verneplaner Foretar lokal høring og sammenstiller høringsuttalelser

Direktoratet for natur­ forvaltning

Samordner det nasjonale verneplanarbeidet Foretar sentral høring og forbereder sakene for statsråd

Miljøverndepartementet

Avklarer eventuelle større politiske problemer på departementsnivå

Regjeringen

Vedtar fredning av områdene

Saksbehandling ved fredning av naturområder.

Naturfredning Som tidligere nevnt var det klassiske naturvern i stor grad naturfredning. Allerede i det forrige århundre ble enkelte dyrearter fredet ved lov i de­ ler av året og i angitte fylker, kom­ muner eller mindre områder. Slik var det f.eks. med ærfuglen. Fredningene var til å begynne med økonomisk el­ ler sosialt begrunnet. Den første rent naturvernmessige fredning kom i 1899 i jaktloven av samme år. Da ble bever og svane (sangsvane) fredet. Den første plantefredning kom i 1911 og var hjemlet i naturvernloven av 1910. Plantefredningen gjaldt 52 plantearter på Fokstua i Dovre og Hjerkinn fjellstueutmåling. I årene som fulgte, fredet man en rekke enkelttrær samt plante- og/eller dyre­ livet i enkelte naturområder. Det var imidlertid liten forståelse for at man også måtte verne artenes miljø for å ta vare på dem på lang sikt. Først i 1962 kom vår første nasjonalpark, Rondane nasjonalpark på ca. 575 km2. I 1963 kom Børgefjell nasjonal­ park på ca. 1000 km2.

Først etter at vi fikk vår nåværende naturvernlov av 1970 og opprettet Miljøverndepartementet i 1972, ble det fart i naturfredningsarbeidet. I de senere årene er det gjennomført et systematisk arbeid med fredning av et utvalg av de mest verneverdige natur­ områder i alle fylker. Det er særlig våtmarker, sjøfuglområder, edelløv­ skog og andre spesielle skogtyper, verdifulle myrområder og kvartærgeologisk verneverdige områder som er sikret til nå. Andre naturtyper,, som f.eks. strandenger, marine områ-| der, barskoger og vann og vassdrag,! vil bli sikret i de nærmeste årene. Nasjonalparker og naturreservater er de strengeste vernekategorier. Naturminner har også strengt vern, men har gjerne liten utstrekning. Landskapsvernområder og dyre- og plantefredningsområder har relativt «mildt» vern. I tillegg til disse om­ rådene som er fredet ved kongelig resolusjon (av regjeringen) i medhold av naturvernlovgivningen, finnes ca. 50 såkalt administrativt fredete skog-; reservater. Disse er opprettet vedi eget vedtak av Skogvesenet.

Oversikt over områder fredet etter naturvernloven pr. 1. 1. 1986. Fredningstype

Nasjonalparker Landskapsvernområder Naturreservater Naturminner

Andre områder

Til sammen

Antall

Areal km2

% av Norges areal

15 53 632 237 (ca. 200 trær) 30

9 652 1 890 892 ca. 1

2,98 0,58 0,28 —

ca. 51

0,02

12 486

3,86

Naturforvaltningen Når det gjelder rene artsfredninger, er planteartene misteltein, sibirstjerne, purpurkarse og masimjelt fredet etter naturvernloven. For høyere dyreliv (pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier) gjelder i dag en generell fredning etter det såkalte speilvendingsprinsippet i viltloven av 1981: Alle arter er fredet, unntatt de det spesielt er gitt adgang til jakt på. Ellers er det også i viltloven gitt en hjemmel for arealfredning. Dette gjelder § 7, som gir mulighet for vern av lokalt viktige viltområder. Områdefredningsarbeidet etter na­ turvernloven er en arbeids- og tidkre­ vende prosess. Skjematisk kan den imidlertid i grove trekk beskrives som vist i oversikten til venstre. Det kan gå flere år fra et område blir registrert som verneverdig til den formelle fredning i statsråd skjer. Det er imidlertid adgang til midlertidig vern av verdifulle områder etter na­ turvernlovens § 18.3 dersom disse trues av ødeleggelse. Slikt vern fore­ tas av Miljøverndepartementet og kan skje på dagen! Det er derfor av stor betydning at miljøvernmyndig­ hetene, enten lokalt eller sentralt, får melding om slike trusler sa raskt som mulig, slik at ikke verdifulle natur­ områder bevisst blir ødelagt. Det har

man hatt flere eksempler på. Det praktiske forvaltningsansvar for naturfredete områder ligger i dag hos Fylkesmannen v. Miljøvernavde­ lingen. Direktoratet for statens sko­ ger har også myndighet i nasjonal­ parkene, men samordningen av for­ valtningen ligger også her hos Fylkes­ mannen. Direktoratet for naturfor­ valtning fordeler budsjettet og har den sentrale samordning av område­ forvaltningen. Selv om man nå etter hvert legger større vekt på det generelle naturvern innen naturforvaltningen, vil forvalt­ ning og skjøtsel av fredete naturom­ råder fortsatt være en viktig del av naturvernet.

Friluftslivforvaltning I en tidlig fase var friluftsliv og natur­ vern meget nært knyttet til hver­ andre. De to gikk nærmest hånd i hånd. For nordmenn flest har da også friluftsliv en meget sentral plass i deres livsmønster, og allemannsret­ ten (se bind 3, side 372) er et grunn­ festet og karakteristisk trekk i norsk rettspraksis. Etter hvert som urbaniseringen og fritiden øker, er det na­ turlig at det også skjer en økning i folks utnyttelse av naturen ti! fritids­

aktiviteter for avkopling og rekrea­ sjon. For den enkelte vil dette gi seg utslag i vidt forskjellige former for aktivitet, alt etter interesser og mulig­ heter. Det er i det hele tatt utallige definisjoner på hva friluftsliv egentlig er. En som kan være like god som mange andre, lyder: Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. Det er uklare grenser for hva som er friluftsliv, men vanligvis vil i alle fall følgende aktiviteter regnes med: fotturer, skiturer, sopp- og bærturer, naturstudier, naturfotografering, ba­ ding og soling, roing, padling, seil­ turer, fritidsfiske, jakt, jogging, syk­ kelturer, rideturer samt lek og mo­ sjon utendørs i sin alminnelighet. Rettigheter til og begrensninger i friluftslivaktivitet reguleres i dag for en stor del gjennom lov om friluftsliv av 1957. Friluftsloven har ikke egen for­ målsparagraf som angir rammen rundt loven. Men av navnet og av mange av kapitteloverskriftene, slik som f.eks. «Om ferdsel» og «Om ferdselsrettens utøving og innskrenkninger i ferdselsretten», ser vi klart hvilke formål loven ønsker å sikre. Ved de bestemmelser som regule-

Forvaltning og lovgivning

At alt vilt skal ha fred i yngletiden, er på det nærmeste gjennomført som et prinsipp i jakt­ loven. Det eneste unn­ taket når det gjelder fugler, er for tiden kråka, som er fredløs året rundt, også når den har unger.

rer friluftsnemndenes virksomhet, brukes det uttrykk som «arbeide for friluftslivets utvikling» og «fremme friluftsformål». Noe videre innhold blir det ikke direkte lagt i disse be­ stemmelsene. Her må vi legge inn innholdet i de øvrige deler av loven. Friluftsloven lovfester allmennhe­ tens rett til ferdsel på annens eien­ dom slik denne retten har vært utvik­ let gjennom alders tids bruk og sed­ vane. Reglene gjelder i første rekke ferdsel i utmark (§ 2) og innmark (§ 3), på sjøen og i vassdrag (§ 6), bading (§ 8), landsetting og fortøying av båt (§ 7), rasting og telting (§ 9) og friluftsmøte (§ 10). Allemannsrettighetene har imid­ lertid ikke samme rettsbeskyttelse som andre rettigheter, f.eks. grunneierretten. Bl.a. står de seg ikke mot omdisponering av arealer og andre na­ turressurser som kan føre til at disse mister eller får vesentlig redusert verdi for friluftslivet, f.eks. ved at tidligere utmark dyrkes opp eller bygges ut. Loven har videre regler som be­ grenser den allmenne ferdselsrett. Eier eller bruker til eiendom som i særlig grad blir utsatt for allmennhe­ tens ferdsel, kan bl.a. få tillatelse til hel eller delvis sperring av eien­ dommen, når ferdselen gjør nevne­ verdig skade eller er til vesentlig hin­ der for den bruk eier eller bruker gjør eller ønsker å gjøre av den (§ 16). Grunneier kan videre i helt spesiel­ le situasjoner kreve at en fylkeskom­ mune innløser et område (som nevnt i § 16 (§ 18)). Eier eller bruker som har opparbeidet et friluftsområde, kan kreve en rimelig avgift for adgan­ gen til området (§ 14). 358

Disse mulighetene til å utelukke eller begrense den allmenne ferdsels­ rett i et område har sjelden vært brukt. Reglene har imidlertid vært medvirkende til at det offentlige har søkt å sikre områdene for allmenn bruk, i første rekke ved å kjøpe eller inngå servituttavtale med eieren. Friluftsloven stiller dessuten krav til enhver om hensynsfull og varsom atferd på annens grunn, og gir eier rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller volder skade (§ 11). I områder hvor utfarten er stor, kan kommunen fastsette atferdsregler, blant annet for å opprettholde ro og

orden og verne dyre- og plantelivet. Friluftslovens kap. III inneholder bestemmelsene som instituerer og re­ gulerer Statens friluftsråds (§ 21), fylkesfriluftsnemndenes (§ 22) og de kommunale friluftsnemnders (§ 23) virksomhet. Flere av friluftslovens bestemmel­ ser om byggeforbud m.v. i kap. IV og utover er i dag nesten ikke brukt som virkemidler, først og fremst fordi de hensyn som disse bestemmelsene skulle ivareta, i stor grad er blitt ivaretatt gjennom annen lovgivning, først og fremst bygningslov og strandog fjellplanlov. Etter at den nye planog bygningsloven er kommet (1986), vil den være det naturlige hjemmels­ grunnlag i slike saker. Av sentrale, viktige virkemidler i friluftslivarbeidet er økonomiske til­ skudd som bevilges over Miljøvern­ departementets og Direktoratet for naturforvaltnings budsjetter og for­ deles til fylker og kommuner for kjøp og/eller opparbeidelse og skjøtsel av friluftsområder rundt omkring i lan­ det. Friluftslivarbeidet er både et stat­ lig, kommunalt og fylkeskommunalt ansvar. I grove trekk kan ansvarsfor­ delingen mellom de ulike etater sum-

Etater som arbeider med friluftslivssaker.

Miljøverndepartementet

Har ansvaret for policy, lover og forskrifter, samlet budsjett

Direktoratet for natur­ forvaltning

Har ansvaret for forvaltning av friluftsområder, retts­ lige grunneierdisposisjoner på statens eiendommer, statlige erverv av friluftsområder, fordeling av statsmidler til friluftsformål, utarbeidelse av nasjonale sektorplaner for å fremme friluftslivet og å avgi uttalelser om friluftsinteresser i andre myndigheters planlegging

Fylkesmannen v. Miljøvern­ avdelingen

Er statens representant på fylkesnivå og ivaretar nasjonale og regionale friluftsinteresser i fylket Statlig fagmyndighet i friluftslivspørsmål Fordeler statlige midler til friluftslivformål i kom­ munene og følger opp prosjektene

Fylkeskommunen

Kan være engasjert som grunneier i friluftsområder, Har ansvar for fylkesplanlegging, herunder friluftsliv Har sekretariat for fylkesfriluftsnemnda i en del til­ feller

Kommunen

Har det primære ansvar for å ivareta friluftslivinteresser i all arealplanlegging i kommunen Daglig forvaltning av kommunale og statlige frilufts­ områder i kommunen

Naturforvaltningen

meres som vist nede på foregående side. Av spesielle friluftsorganer kan nevnes Statens friluftsråd, som er opprettet i medhold av friluftsloven. Dette er rådgivende organ for staten i friluftssaker og skal arbeide for friluftslivutvikling i hele landet. Fylkesfriluftsnemnda er også et lovhjemlet organ som arbeider med friluftssaker på fylkesnivået. Kommunale friluftsnemnder er opprettet i noen kommuner. Ellers ligger ansvaret for friluftssaker på kommunenivået til Kulturstyret eller et annet organ under Hovedutvalget for kirke, kultur og fritid. I friluftslivsammmenheng er det trolig riktig å omtale motorferdselloven av 1977 som regulerer motori­ sert ferdsel i utmark. I dens formåls­ paragraf heter det:

«Formålet med denne lov er ut fra et samfunnsmessig helhetssyn å regu­ lere motorferdselen i utmark og vass­ drag med sikte på å verne om natur­ miljøet og fremme trivselen.» Etter lovproposisjonen og den praksis som er etablert, er det klart at naturmiljøet her må tas i en vid betydning, og at friluftslivhensynene derfor må tillegges stor vekt. Hovedbestemmelsen i loven er at motorisert ferdsel i utmark og vass­ drag er forbudt, men den åpner for tillatelser både med hjemmel direkte i loven, etter forskrifter, og ved dis­ pensasjon på grunn av søknad. Myndighet etter loven er for en stor del delegert til kommunene. Det er viktig at disse tar friluftsnemnda med på råd ved utarbeiding av for­ skrifter og ved behandling av dis­ pensasjonssøknader. Dersom en slik

LOV OM NATURVERN av 19. juni 1970 nr. 63 - med endringer sist ved lov av 15. februar 1985

Kap. 1. Formå) og alminnelige bestemmelser

1. Naturen er en nasjonalverdi som må vernes. Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden. Enhver skal vise hensyn og varsomhet i omgang med naturen. Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel. 2. (Bestemmelsen er ennå ikke satt i kraft.) Den som planlegger større arbeider, anlegg eller virksomhet som vil medføre vesentlig endring av landskapets karakter eller vesentlig skade på naturmiljøet for øvrig, skal før de iverksettes, forelegge saken til uttalelse for vedkommende myndighet etter denne lov. Når utbygging, anlegg eller annen virksomhet må medføre skade på landskapet eller naturmiljøet for øvrig, må det gjennomføres tiltak for å begrense eller motvirke skaden i rimelig utstrekning. Kongen gir nærmere forskrifter om gjennomføring av disse bestem­ melser, herunder regler om hvilke arbeider, anlegg eller virksomheter som omfattes av bestemmelsene, og frist for vedkommende myndighet til å avgi uttalelse. Forskriften kan omfatte forbud mot igangsetting av arbeider, anlegg eller virksomhet som nevnt, før vedkommende myn­ dighet har gitt uttalelse. Antas det at arbeider, anlegg eller virksomhet som nevnt i første ledd vil medføre vesentlig skade for naturvitenskapelige verdier, kan Kongen bestemme at det innen en nærmere fastsatt frist skal utføres naturvitenskapelige undersøkelser før vedkommende arbeid, anlegg eller virksomhet settes i gang, og at utgiftene til dette i rimelig utstrekning dekkes av arbeidsherren eller de som har ansvaret for virksomheten.

Kap. II. Vern av spesielle naturområder og naturforekomster

Nasjonalparker. § 3. For å bevare større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder kan arealet av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn. I nasjonalparker skal naturmiljøet vernes. Landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg,

praksis ikke er etablert, bør frilufts­ nemnda på eget initiativ ta dette opp med kommunen, slik at den blir et fast rådgivningsorgan når det gjelder slike saker. For å sikre friluftsinteressene i framtiden er det viktig å gjennomføre en systematisk kartlegging av de om­ råder som har eller vil få betydning for friluftslivet med sikte på å få disse innarbeidet i oversiktsplanleggingen på fylkes- og kommunenivået. Med den nye plan- og bygningsloven har man et nytt, godt virkemiddel i så måte. Det må imidlertid arbeides ak­ tivt for at friluftslivhensyn i større grad enn i dag skal være med på å sette premisser for arealforvaltnin­ gen, særlig i forbindelse med tettstedutvikling og bygging av boligfelt.

Peter Johan Schei

forurensninger og andre inngrep. § 4. Vedtak om å legge ut et område til nasjonalpark treffes av Kongen, som gir nærmere bestemmelser om området og dets skjøtsel, herunder om fredning av plante- og dyrelivet. Landskapsvernområder. § 5. For å bevare egenartet eller vakkert natur- eller kulturlandskap kan arealer legges ut som landskapsvern­ område. I landskapsvernområde må det ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfelle om et tiltak må anses å ville endre landskapets art eller karakter vesentlig. § 6. Vedtak om å legge ut et areal som landskapsvernområde treffes av Kongen, som kan fastsette nærmere bestemmelser om området, dets skjøtsel og bruken av det. § 7. Bestemmelsene i §§ 5 og 6 gjelder ikke områder som omfattes av stadfestet reguleringsplan etter bygningsloven. Naturreservater. § 8. Område som har urørt eller tilnærmet urørt natur eller utgjør spesiell naturtype og som har særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning eller som skiller seg ut ved sin egenart, kan fredes som naturreservat. Et område kan totalfredes eller fredes for bestemte formål som skogreservat, myrreservat, fuglereservat eller liknende. § 9. I område som har vesentlig betydning for planter eller dyr som blir fredet i medhold av § 13 eller § 14, kan utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep forbys for å bevare deres livsmiljø. Det samme gjelder område for planter eller dyr som er eller blir fredet i eller i medhold av annen lovgivning. § 10. Vedtak i medhold av §§ 8 og 9 treffes av Kongen, som kan fastsette nærmere bestemmelser om områdene og deres skjøtsel. Naturminne. § 11. Geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har vitenskapelig eller historisk interesse eller som er særpregede, kan fredes som naturminne. Arealer omkring forekomsten kan fredes sammen med den som naturminne når det anses nødvendig for å verne den. Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende for fosser og andre deler av vassdrag. § 12. Vedtak i medhold av § 11 treffes av Kongen, som fastsetter nærmere bestemmelser om gjennomføring av fredningen og naturminnets skjøtsel.

Kap. III. Særskilte bestemmelser om fredning av planter og dyr

$ 13. Kongen kan gjøre vedtak om at viltvoksende plantearter eller plantesamfunn som er sjeldne eller står i fare for å forsvinne, fredes i hele landet eller i bestemte områder.

359

Forvaltning og lovgivning

$ 14. Kongen kan gjøre vedtak om at dyrearter eller dyresamfunn som er sjeldne eller står i fare for å forsvinne, fredes i hele landet eller i bestemte områder. I et område som har særlig betydning som tilholdssted for en rekke arter, kan pattedyr og fugler fredes. Vedtak i medhold av første og annet ledd gjelder også artenes hi, reir og egg. Fredningen kan tidsbegrenses.

Kap. IV. Vern av landskapsbilde og naturmiljø § 75. Frittstående reklameskilt eller reklameinnretning eller innskrift, tegning eller innretning på hus, trær, berg, stein o.l. i reklameøyemed må ikke anbringes utenfor tettbygd strøk. I særlige tilfelle kan fylkes­ mannen på nærmere vilkår gjøre unntak fra denne bestemmelsen etter uttalelse fra vedkommende kommune. Fylkesmannen avgjør i tvils­ tilfelle hva som er tettbygd strøk. Forbudet gjelder ikke skilt m.v. som angir en bedrifts navn og art, samt reklame for varer bedriften forhandler, og som settes opp på bedriftsområdet. § 16. Ingen må legge eller sette igjen eller tømme avfall eller lik­ nende slik at det kan virke skjemmende eller være til skade i landskapet eller naturmiljøet for øvrig. Det samme gjelder større kasserte gjen­ stander som maskiner, motorkjøretøyer, redskap, inventar, bygnings­ deler, husgeråd eller liknende. Forbudet gjelder ikke på plasser eller fyllinger som er bestemt til tømming av avfall eller hensetting av gjenstander som nevnt i første ledd. Kommunen kan kreve at den som har overtrådt forbudet i første ledd, fjerner avfallet m.v. innen en nærmere fastsatt frist. Etterkom­ mes ikke pålegget, kan kommunen besørge rydding foretatt og kreve utgiftene dekket av vedkommende.

Kap. V. Statens naturvernråd

# 17. Statens naturvernråd skal ha formann og seks andre medlemmer som med personlige varamenn oppnevnes av Kongen for 4 år om gangen. Minst to av medlemmene og deres varamenn bør ha natur­ vitenskapelige kvalifikasjoner. Naturvernrådets oppgave er å arbeide for naturvernets fremme. Det skal tjene som rådgivende organ for departementet1 i saker etter denne lov og andre saker hvor natur- eller miljøverninteresser blir berørt. Kongen kan fastsette nærmere forskrifter om rådets oppgaver, orga­ nisasjon og virksomhet. Kap. VI. Enkelte saksbehandlingsregler

§ 18. Før det treffes vedtak om vern eller fredning i medhold av denne lov, skal eiere, brukere eller andre som blir berørt av tiltaket, varsles og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Skulle det hende at vansken med å nå hver enkelt blir for stor, kan det gis varsel gjennom kunngjøring i Norsk lysingsblad og en eller flere aviser i distriktet om at dokumenter vedrørende det påtenkte tiltak er utlagt på formannskapets kontor med anmodning om uttalelse innen en frist som ikke må settes kortere enn 6 uker fra kunngjøringen i Norsk lysings­ blad. Berører saken interesser som hører under fylkeslandbruksstyret, fylkesskogrådet, fylkesfriluftsnemnda, jordstyret, skogrådet, frilufts­ nemnda eller andre sakkyndige organer, bør disse få høve til å uttale seg. Det samme gjelder vedkommende kommuner og fylkeskom­ muner. Departementet1 kan på forhånd treffe vedtak om midlertidig vern eller fredning som nevnt i første ledd inntil saken er avgjort. 19. Vedtak i medhold av kap. II og III og § 18 tredje ledd skal kunngjøres i Norsk Lovtidend og i en eller flere aviser i distriktet. Vedtaket skal meddeles eieren og brukeren og vedkommende kom­ muner. Gjelder vedtaket en eller flere særskilt angitte eiendommer, skal det tinglyses på vedkommende eiendom. I andre tilfelle skal anmerkning om vedtaket etter krav av vedkommende departement1 noteres på grunnboksbladet for de eiendommer som antas i vesentlig grad å ville bli berørt av vedtaket.

360

Kap. VII. Erstatning og innløsning

§ 20. Eiere av og rettighetshavere i eiendom som blir fredet etter §§ 8, 9 og 11 har i samsvar med reglene i annet og tredje ledd krav på erstatning av staten for økonomisk tap som er en følge av vedtaket Erstatningen fastsettes i samsvar med reglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Ved anvendelsen av nevnte lov § 10 er det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn. Blir det ved erstatningens utmåling tatt hensyn til påregnelige frem­ tidige bruksendringer, skal det ved erstatningsfastsettingen ses bort fra offentlige tilskudd som i tilfelle gis til bruksomleggingen. § 20 a. Krav om erstatning som følge av vedtak etter §§ 8, 9 og 11 må settes fram skriftlig for fylkesmannen innen ett år etter at vedtaket ble kunngjort. Departementet1 kan forlenge denne fristen, og kan også gi oppreisning for oversittelse av fristen. Reglene i domstolsloven §§ 153-158 gjelder her så langt de passer. Fremsettelsen av kravet avbryter foreldelse etter lov 18. mai 1979 nr. 18. Blir partene ikke enige om hvilken erstatning som skal gis, avgjøres spørsmålet ved rettslig skjønn. Skjønnet begjæres av staten. Dette skal gjøres senest 6 måneder etter at fristen i første ledd er løpt ut. Lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 54 tredje ledd gjelder tilsvarende. § 20 b. Økonomisk tap som følge av vedtak etter §§ 3, 5 og 18 tredje ledd i denne lov kan i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger kreves erstattet av staten. Med mindre annet blir avtalt, avgjøres spørsmålet ved rettslig skjønn etter begjæring av en av partene innen ett år etter at vedtaket er kunngjort. Departementet1 kan forlenge fristen. Reglene i domstolsloven §§ 153-158 gjelder så langt de passer. 20 c. Når en eiendom som helt eller delvis omfattes av vedtak etter denne lov ikke lenger kan utnyttes på regningsvarende måte, kan eieren kreve den innløst av staten. Med mindre annet blir avtalt, avgjøres spørsmålet om vilkårene for innløsning er til stede ved rettslig skjønn som fastsetter erstatningen. Begjæring om rettslig skjønn må settes fram innen ett år etter at vedtaket om vern er kunngjort. Tredje og fjerde punktum i § 20 b gjelder tilsvarende.

Kap. VIII. Forskjellige bestemmelser

§ 21. Kongen2 gir bestemmelser om merking av fredninger m.v. i med­ hold av kap. II og III om nødvendige tiltak for å beskytte vedkommen­ de område, art eller forekomst. 22. I landskapsvernområder, naturreservater, naturminne og om­ råder som omfattes av forbud etter § 9, kan Kongen2 forby enhver ferdsel hele året eller en del av året når det anses nødvendig for å bevare plante- eller dyrelivet eller geologiske forekomster. For å bevare naturmiljøet i nasjonalparker kan Kongen2 forby motorisert ferdsel som ikke skjer i politi-, ambulanse- eller sikringsøyemed. § 23. Kongen2 kan gjøre unntak fra vedtak om verne- og frednings­ bestemmelser for bestemte institusjoner eller for bestemte personer når det gjelder vitenskapelige undersøkelser og arbeider eller tiltak av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller når formålet med fredningen krever det. § 24. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbudsbestemmel­ ser gitt i medhold av denne lov, eller § 15, eller som medvirker til det, straffes med bøter. Det samme gjelder overtredelse av § 16 ved å legge eller sette igjen eller tømme samlet avfall eller større kasserte gjenstander. 25. Denne lov trer i kraft 1. juli 1970, dog slik at § 2 trer i kraft først fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov om naturvern av 1. desember 1954. Vedtak truffet i medhold av lov om naturvern av 1. desember 1954 skal fortsatt gjelde så langt de ikke strider mot bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

1 Miljøverndepartementet. 2 Miljøverndept, iflg. res. 13. april 1973.

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen (Lov om laksefisket og innlandsfisket, lakseloven, er gjengitt side 368-376.)

Forvaltningsorganene Laksefisket og innlandsfisket i Norge forvaltes av Miljøverndepartementet. Under departementet sorterer Direk­ toratet for naturforvaltning, fylkes­ mennene og to valgte, lokale orga­ ner, laksestyret og innlandsfiskenemnda. I loven er verken Direktora­ tet eller fylkesmennene nevnt. Dette skyldes at Direktoratet ikke var opp­ rettet den gang loven ble vedtatt, og at fylkesmennene først kom inn i fiskeforvaltningen i 1982. Hvert laksedistrikt skal ha et laksestyre. Etter lakselovens § 4 skal et laksedistrikt omfatte vedkommende politidistrikt. Dette gjør det stort sett, og det er 33 laksestyrer langs kysten fra svenskegrensen og til gren­ sen mot Sovjetunionen. Etter lakse­ lovens § 7 skal det være en innlandsfiskenemnd i hver kommune. Kongen i statsråd har den myndig­ het som gjelder alle former for tvangsinngrep overfor enkeltperso­ ner. Videre har Kongen i statsråd ansvaret når det gjelder forholdet til andre nasjoner og de saker hvor det er snakk om å samkjøre flere depar­ tementer, f.eks. utsetting av fisk i sjøen eller fastsettelse av offentlige avgifter som eksportavgifter på laks. Departementets myndighet er stort sett begrenset til forhold omkring drivgarnfiske etter laks i sjøen og for­ holdene omkring fisketrygdavgiften. I praktisk talt alle andre tilfeller er den myndighet som loven har lagt til Kongen eller departementet, blitt delegert til Direktoratet, som igjen har delegert en del av denne myndig­ heten videre til fylkesmennene. Grensen mellom Fylkesmannens og Direktoratets myndighet er grovt sagt trukket slik at Direktoratet har myn­ dighet når det gjelder laksefiske og innlandsfiske i de deler av vassdrage­ ne som er lakseførende, mens fylkes­

mennene har myndigheten i de deler av våre vassdrag hvor det ikke går anadrome laksefisk. I tillegg har Fyl­ kesmannen nesten all myndighet når det gjelder å fatte vedtak i enkeltsa­ ker, altså saker som gjelder én eller flere enkeltpersoner eller juridiske personer. Dette kan gjelde søknad om stamfisktillatelse, tillatelse til prøvefiske, fritak fra å velge innlandsfiskenemnd m.m. Laksestyret og innlandsfiskenemnda har ikke annen myndighet enn den de er gitt i loven. I lakselovens § 6 er det foretatt en oppregning av hva laksestyret skal gjøre. Av de opp­ gaver som er nevnt der, er det å skrive ut lakseskatt den viktigste,

fordi lakseskatten skal bidra til å dek­ ke laksestyrets driftsutgifter. Men også de andre oppgavene er meget viktige når man ser på fiskeforvalt­ ningen under ett. I tillegg til det som er nevnt i lakselovens § 6, finner vi enkelte oppgaver spredt rundt i loven hvor det heter at vedkommende fiskeriorgan skal fatte de og de vedtak. Vedkommende fiskeriorgan kan bety enten laksestyre eller innlandsfiskenemnd. Hva det betyr i det kon­ krete tilfelle, avhenger av hva saken gjelder. Gjelder den fiske i laksefør­ ende vassdrag, skal vedtaket fattes av laksestyret, og gjelder den innlands­ fiske, skal vedtaket fattes av innlandsfiskenemnda. Når det gjelder de andre oppgavene som innlandsfiskenemnda har, er de lite konkrete. Etter § 8 i lakseloven skal innlandsfiskenemnda ta seg av innlandsfiske og fangst av kreps i kommunene. Nemnda skal også arbeide for en bed­ re organisering og kultivering av fis-

Etter loven skal det i hver kommune vcere en innlandsfiskenemnd som skal arbeide for en best mulig utnyttelse av fiskemulighetene i kommunen. Bildet er fra Gløta i Engerdal.

361

Forvaltning og lovgivning

ket, holde oppsyn med at reglene blir overholdt m.m. Laksestyret velges av fylkestinget, mens innlandsfiskenemnda velges av kommunestyret. Antallet medlem­ mer i laksestyret skal være mellom 5 og 11, mens det skal være 5 medlem­ mer i innlandsfiskenemnda. Fordi det kan foregå et til dels betydelig inn­ landsfiske i de lakseførende delene av et vassdrag, har loven lagt opp til et system med en kryssrepresentasjon mellom laksestyret og innlands­ fiskenemnda. Dette er gjort på den måten at det blant medlemmene av innlandsfiskenemndene innen et laksedistrikt velges 2 personer som går inn som medlemmer av laksestyret. Dessuten velges et medlem fra lakse­ styret som medlem av innlands­ fiskenemnda i sin kommune. Disse medlemmene kommer i tillegg til det antall som er nevnt ovenfor. stedet har man inngått en avtale når det gjelder landet som ligger på den Lovgivningen andre siden av vedkommende elv el­ Fra gammelt av har vi hatt lover som ler fjord. En slik avtale regulerer fis­ regulerer fisket i våre vann og elver. ket på vedkommende sted, og fordi Allerede i Gulatingsloven fra om­ lakseloven ikke gjelder i det vassdra­ trent 1000 år tilbake var det bestem­ get, kan avtalen inneholde bestem­ melser om at fisken skulle kunne melser som det ikke er anledning til vandre fritt opp og ned i vassdrag. etter lakseloven. For eksempel har vi Den loven vi har nå, er fra 6. mars i de avtalene som Norge har gjort 1964 og heter lov om laksefisket og med Finland og Sovjetunionen om innlandsfisket (lakseloven). Denne fiske i Tana og i Pasvikelva, bestem­ loven gjelder alt fiske i ferskvann og melser om at fisket i hele eller deler dessuten fiske etter laks, sjøørret og av elva er forbeholdt norske borgere. sjørøye i sjøen. I enkelte helt spesiel­ Det finnes også bestemmelser som le tilfeller kan også loven regulere skiller mellom hvilke redskaper man fisket etter saltvannsfisk i sjøen (se kan bruke alt etter hvor man bor, hva slags fiskekort man kan få kjøpt, og side 367). prisen på disse. I formålsparagrafen slås det fast at hensikten med loven er å legge for­ holdene til rette slik at laksefisket og Prinsippene i loven innlandsfisket blir til størst mulig gagn for samfunnet og den enkelte og inndelingen av den Lakselovens § 3 inneholder definisjo­ rettighetshaver. Loven gjelder alt fiske i ferskvann ner på de begrepene som er brukt i uansett hvilken art det måtte dreie loven, og i tillegg en forklaring på seg om. Den gjelder også i de tilfeller hvilke deler av loven som gjelder for hvor saltvannsfisk går et stykke opp i hvilket fiske. I loven brukes uttrykket våre elver, noe som ikke er helt uvan­ «anadrome laksefisk», dvs. laksefisk lig i de elvene som er påvirket av flo som regelmessig går fra havet opp i og fjære. Der grensen mellom Norge elvene for å forplante seg. Tidligere og et annet land går langs en elv eller brukte loven uttrykket «laks, sjøaure en fjord, gjelder ikke lakseloven uten og/eller sjørøye». Når dette ble er­ at det er spesielt bestemt at loven skal stattet med «anadrome laksefisk» i gjelde for den elva eller den fjorden. 1984, var det fordi det, etter at loven Slike bestemmelser er ikke vanlige. I ble laget, var blitt innført regnbue­

362

Der en riksgrense følger en elv eller en fjord, gjelder ikke lakseloven. I stedet er det i de fleste tilfeller opprettet en av­ tale med nabolandet om regler for fisket. For fisket i Tana gjelder en slik avtale mellom Nor­ ge og Finland.

ørret til landet. Denne fisken ble bl.a. tatt inn i anlegg her i landet, og en del fisk rømte ut i saltvann. Da oppstod det spørsmål om fiske etter regnbueørret i sjøen skulle gå etter reglene i lakseloven eller de regler som gjaldt for vanlig saltvannsfisk. Domstolene avgjorde sakene for­ skjellig alt etter hvilken lov de mente var den riktige. For å rette på dette og for å unngå slike problemer i fram­ tiden kom lovendringen i 1984. Det uttrykk som loven nå har valgt, «ana­ drome laksefisk», omfatter automa­ tisk nye, innførte arter så lenge disse artene oppfører seg på samme måte som laks o.l., dvs. at de vokser opp i saltvann, men er avhengig av fersk­ vann for å kunne gyte og formere seg. Uttrykket «innlandsfisk» omfatter all annen fisk i ferskvann enn anadro­ me laksefisk. «Laksefiske» er fiske etter anadrome laksefisk, mens «inn­ landsfiske» betyr fiske etter de andre artene i ferskvann. Loven har også en definisjon på «vassdrag». Dette om­ fatter vann, innsjøer, tjern, elver og bekker. Det har derfor ikke, som mange tror, noen betydning om man regner en vannforekomst for å være innsjø eller vann. Lovens første del gjelder alle for­ hold som loven regulerer. Deretter følger en del som gjelder for lakse­ fiske. Tredje del inneholder det som bare gjelder for innlandsfiske, og til

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

slutt er det en fjerde del som er felles for laksefiske og innlandsfiske. Anadrome laksefisk og innlands­ fisk lever ofte i samme vassdrag. Når det gjelder hvilke regler som skal gjelde for fiske i slike områder, må man velge et prinsipp som man kan følge. Det prinsipp loven har valgt, er at i områder hvor det finnes anadro­ me laksefisk, skal bestemmelsen for laksefiske også gjelde for fiske etter innlandsfisk i den delen av vassdraget hvor man finner begge deler. Men dette kan føre til konflikter, og for å løse problemene kan man etter lakse­ lovens § 81 lage egne bestemmelser for fiske etter innlandsfisk der hvor det går anadrome laksefisk. Disse særbestemmelsene kan godt gå på tvers av de regler som ellers gjelder i området. For eksempel kan slike be­ stemmelser tillate at det blir brukt garn etter innlandsfisk selv om det skulle være forbudt ved laksefiske. Slike bestemmelser gjelder for hele Vestlandet og i våre tre nordligste fylker. Innholdet i bestemmelsene kan variere fra sted til sted. Men hensikten er den samme, best mulig utnyttelse av innlandsfisken i om­ rådet, slik at ikke bestanden blir så stor at det går utover bestanden av anadrome laksefisk i området.

Den som har grunneierrett til stranden, eier i utgangspunktet også fiskeretten utenfor eget land. Etter loven er fiskeretten så sterkt knyttet til grunneierretten at det ikke er tillatt å skille fiskeretten utfra en eiendom for lengre tid enn ti år. Bildet er fra Gjølgavatnet i SørTrøndelag.

har strandlinje, da kan man likevel bestemme at den skal ha fiskerett. Tiårsfristen gjelder ikke ved forpak­ ting av eiendom. Fiskeretten går så langt ut i vannet

som eiendomsretten, dvs. som bun­ nen kan regnes som en fortsettelse av vedkommende eiendom. Det vil nor­ malt si til djupålen eller midtstrømslinjen i vassdrag. Når det gjelder fiskeretten i sjøen, er denne begren­ set til bare å gjelde for bestemte fast­ stående redskaper brukt til fangst av laksefisk. Til gjengjeld strekker ene­ retten seg lenger ut enn det som er vanlig for grunneiers fiskerett i sjøen.

Fiskeretten Etter lakselovens bestemmelser tilhø­ rer fiskeretten i utgangspunktet den eiendom som har strandlinje på ved­ kommende sted. Dette er slått fast flere steder i loven (§§ 43, 44 og 76). Loven inneholder også et forbud mot å skille fiskeretten fra en eiendom for lengre tid enn 10 år om gangen (§ 11). Men den siste bestemmelsen har et viktig unntak. Hvis man fra en eien­ dom som har fiskerett, skiller ut et mindre område som tomt eller lik­ nende, kan det bestemmes at den eiendommen som blir skilt ut, ikke skal ha fiskerett selv om den grenser til vannet. Dette må da i tilfelle stå i skjøtet eller skylddelingsdokumentet. Det motsatte kan også gjelde, nemlig hvis den utskilte tomten ikke Grensen mellom eiendommer på hver side av vassdrag går etter djupålen (skravert). Finnes det ingen djupål, går grensen etter midtlinjen.

Fiske på statsgrunn Statsgrunnen i Norge kan grovt deles inn i to kategorier, statsallmenning og statsgrunn for øvrig. Fisket i stats­ allmenning reguleres av særregler i fjelloven fra 1975, mens fisket på statsgrunn for øvrig er regulert gjen­ nom lakseloven. For fiske på statsgrunn utenom statsallmenningene skiller lakseloven mellom statsgrunn i og utenfor Finn­ mark og mellom opprinnelig (umatrikulert) og innkjøpt (matrikulert) statsgrunn. Fiske på statsgrunn i Finnmark med stang og håndsnøre er i utgangs­ punktet fritt for alle norske borgere, mens det for dem som er bosatt i Finnmark, også er fritt med hensyn til fiske med andre redskaper. Dette gjelder imidlertid bare så langt staten ikke har leid bort sin fiskerett i om­ rådet gjennom utvisning eller bort-

363

Forvaltning og lovgivning

forpaktning. Slik det er nå, er fiske med faststående redskaper etter lak­ sefisk i sjøen helt ut underlagt utvis­ ning, mens det meste av statens fiske­ rett i de lakseførende vassdragene er bortforpaktet til lokale foreninger som selger fiskekort. Innlandsfisket derimot er forpaktet bort eller utvist bare i liten utstrekning. Her er det meste av fisket fortsatt fritt. Til nå er det, når det gjelder innlandsfiske, innført fiskekort for utlendinger og nordmenn bosatt utenfor Finnmark. Det er også anledning til å innføre fiskekort for nordmenn bosatt i Finn­ mark, med unntak for innenbygdsboende. Fiske på opprinnelig (umatrikulert) statsgrunn utenom Finnmark skal etter lakselovens § 18 drives som fritt fiske. Det vil si at det er opp til Direktoratet å gi bestemmelser om hvordan dette fisket skal drives. Inn­ tekten av dette fisket skal også da delvis gå inn i fiskefondet. Loven inneholder ikke bestemte regler om hvordan fiske på opprinne­ lig statsgrunn skal forvaltes. Dette er det opp til vedkommende statsorgan selv å avgjøre, og fisket kan leies bort til en organisasjon som igjen selger fiskekort. For fiske i statsallmenningene har fjellovens kap. XII bestemmelser om hvem som har fiskerett, og med hvil­ ke redskaper, om fiskekort, bortleie av fiskerett og innløsning av private retter i statsallmenningen. Hoved­ trekkene i disse bestemmelsene er at alle som siste år har vært bosatt i Norge, har lik rett til å utøve stangfis­ ke i statsallmenningene. Dette gjel­ der både med hensyn til priser på fiskekort og vilkår ellers. Når det gjelder annet fiske, kan det skilles mellom innen- og utenbygdsboende, både når det gjelder adgangen til å fiske og priser på fiskekort, i den utstrekning utenbygdsboende får an­ ledning til å benytte andre redskaper enn stang og håndsnøre. De aller fles­ te avgjørelser om fisket i statsallmen­ ningene fattes av fjellstyret, men en­ kelte av vedtakene må stadfestes av andre organer for å være gyldige. Dette gjelder bl.a. priser på fiske­ kort, som må stadfestes av Direktora­ tet, og vedtak om innløsning av pri­ vate særrettigheter, som bare kan av­

364

gjøres av Kongen i statsråd. Den adgang utlendinger har til å fiske på statsgrunn, er helt ut avhen­ gig av om vedkommende organ som forvalter fiskeretten, gir tillatelse til det. Stort sett er det i dag slik at utlendinger har anledning til å fiske på alle typer statsgrunn, men bare med stang og håndsnøre. Prisen på fiskekortet ligger også over det nord­ menn må betale. Selv om loven ikke krever en slik prisforskjell, gir den likevel anledning til å operere med forskjellige priser for nordmenn og utlendinger.

Fritt fiske I lakselovens § 12 er det bestemmel­ ser om det som kalles fritt fiske. Det­ te er fiske som ikke er underlagt noen bestemt rettighetshavers enerett. Slikt fritt fiske finner vi i en del større innsjøer i Sør-Norge hvor domstole­ ne har fastslått at det finnes et fritt midtparti som ikke er underlagt pri­ vat eiendomsrett. Disse innsjøene er: Steinsfjorden, Heddalsvatnet, Hurdalssjøen, Jølstravatnet, Bygdin, Randsfjorden, Snåsavatnet, Mjøsa og delvis Sperillen. I slike vann kan det offentlige overlate administrasjonen av fisket til en organisasjon med fremme av fis­ ket som formål. Denne organisasjo­ nen får så rett til bl.a. å selge fiske­ kort på vilkår som er fastsatt av ved­ kommende offentlige organ.

Fisketrygdavgift Etter lakselovens § 22 skal alle som ønsker å drive innlandsfiske og lakse­ fiske i sjø eller vassdrag, betale en fisketrygdavgift til staten. Denne av­ giften er (1986) kr 30,- pr. år. Avgif­ ten må betales av alle, både grunn­ eiere som fisker på sin egen fiskerett, fritidsfiskere for øvrig og yrkesfiskere. Fisketrygdavgiften går inn i et fiskefond som skal brukes til å frem­ me laksefiske og innlandsfiske i Nor­ ge. Midlene benyttes til å finansiere forskning innen ferskvannsfisket, bygging av fiskekultiveringsanlegg og tilskudd til forskjellige andre formål med sikte på å fremme fisket. Fisketrygdavgiften innbringer ca.

7-8 millioner kroner pr. år. De utgif­ tene som blir dekket over den samme budsjettposten, løper opp i 12-14 mil­ lioner kroner pr. år. Dette innebærer at staten hvert år må skyte inn et beløp.

Flertallsvedtak På samme måte som viltloven inne­ holder lakse- og innlandsfiskeloven bestemmelser om flertallsvedtak i de tilfeller hvor det kan være behov for å få til en organisering av fisket mot noen av de fiskeberettigedes vilje. Det er to bestemmelser om fler­ tallsvedtak i loven. Den ene, lakselo­ vens § 24, kan benyttes i de tilfeller hvor fisket ligger i sameie eller sam­ bruk mellom flere personer/eiendommer uten at hver enkelt eiendom har sin spesielle fiskerett. Den andre bestemmelsen, lakselovens § 25, kan brukes hvor det er snakk om flere separate eiendommer som hver har sin egen særskilte fiskerett uavhengig av andre eiendommer. Selve reglene for bruk av flertalls­ vedtak er ellers nokså like. Etter lo­ vens regler kan et flertall av fiskebe-l rettigete, regnet etter andel i fisket,I dvs. størrelsen på fiskeretten, tvinge andre sameiere/sambrukere i det samme fisket eller fiskeretteiere i det samme vassdraget til å gå med på tiltak som har til hensikt å få til en bedre utnytting av fisket. Der hvor fisket ikke ligger i sameie eller sam­ bruk, må et slikt vedtak godkjennes av Direktoratet. De som ikke er enige i vedtaket, har anledning til å klage over det ved skjønn eller jord­ skifte.

Tvungen avståelse Enkelte ganger kan det være nødven­ dig å erverve rettigheter fra pri­ vatpersoner for å få gjennomført de fiskefremmende tiltak som man måt­ te anse nødvendige. Dersom det ikke lar seg gjøre å erverve de nødvendige rettigheter gjennom frivillig avtale, | åpner loven adgang til ekspropria- ■ sjon. De tiltak det kan erverves rettighe­ ter til, er bygging av fisketrapp eller andre tiltak for å lette fiskeoppgan­ gen, klekkerier, settefiskanlegg og

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

forsøksstasjoner. Videre kan det kre­ ves tvungen avståelse av fiskerett til fordel for allmennheten, f.eks. ved en fiskerorganisasjon. Det samme gjelder annet privat fiske når nye om­ råder åpnes for fiske ved offentlige midler, og dessuten endel andre årsa­ ker dersom man skulle finne det nød­ vendig.

Tiltak til fremme av fisket eller vern av fiskestammen Viktige bestemmelser i denne forbin­ delse er lovens regler om adgang til å fange stamfisk og til å drive praktisk og vitenskapelig arbeid til fremme av fisket i strid med lovens bestemmel­ ser. Uten slike bestemmelser ville det ikke være mulig å drive det meste av det kultiveringsarbeidet som gjøres i dag. Andre viktige bestemmelser i den­ ne sammenheng er forbudet mot ut­ setting av fisk i vassdrag og fjorder. Riktignok er det i forskrift gitt gene­ relle unntak fra dette forbudet, men unntaket omfatter bare bestemte ar­ ter på bestemte vilkår. I alle andre tilfeller må det søkes om tillatelse til utsetting av fisk. Blant bestemmelsene om vern av fiskestammen må vi også regne for­ budet i lakselovens § 35 mot å fiske i fisketrapper og fiskerenner. Etter denne bestemmelse er det også for­ budt å fiske innenfor en nærmere fastsatt grense ved slike anlegg. Den­ ne grensen blir fastsatt av Direktorat/ Fylkesmann særskilt for hver enkelt fisketrapp. Andre viktige bestemmelser til vern om fiskestammen er forbudet mot å sperre friløpet eller å gjøre endringer i friløpet i form av hind­ ringer og annet som kan forstyrre fiskens gang. Lakseloven inneholder også i § 36 et generelt forbud mot å foreta seg noe i sjøen eller vassdrag som har til hensikt å skremme fisken. Dette er et forbud som kan ramme alle former for tiltak som har en slik hensikt uansett hva som blir gjort. Reglene om vern av fiskestammen inneholder også bestemmelser om forbudte fiskemetoder. Blant ulov­ lige fiskemetoder er gift, kalk, sprengstoff, elektrisk strøm, avdemming og tapping, lyster o.l. og

kunstig lys. Det siste er likevel tillatt når det gjelder fangst av kreps. Årsa­ kene til at disse metodene er forbudt, er at de kan være særdeles effektive, og at de kan ramme fiskebestanden uten hensyn til om fisken ellers ville vært fangbar på annen måte. Etter § 32 i loven har laksestyrer og innlandsfiskenemnder plikt til å påse at vass­ drag ikke forurenses i strid med lov eller forskrifter. Bestemmelser om vern av fiske­ stammen finnes også i lakselovens § 40, der det heter at visse former for eldre fiske som ikke har vært benyttet i de siste 10 år, ikke kan gjenopptas uten tillatelse. Slike tillatelser blir i dag gitt av Direktoratet.

Skjønn I enkelte tilfeller kan det være tvil om hvor midtstrømslinjen eller grensen mellom elv og vann/sjø går, eller det kan være andre forhold hvor tvil er til stede. I slike tilfeller gir lakselovens § 41 anledning til å få avgjort saken ved lensmannsskjønn. De forhold som kan bli avgjort ved slikt skjønn.

Fangstgrenser i elveos ut mot sjø. Maskevidde til fiske av laks/sjøørret/sjørøye ved utløpet av elv er fastsatt slik: Innenfor 400 m avstand fra grense elv/sjø er maskevidden 5,8 cm til fiske av laks!sjøørret!sjørøye. Utenfor er maskevidden 4,5 cm til fiske av laks!sjøørret!sjørøye. Husk at for tiden (1986) er fiske etter laks, sjøørret og sjørøye med settegarn i sjøen forbudt.

Når det gjelder laksefiske, har loven en rekke bestemmelser om redskapsbruk. I de fleste lakse­ elvene er garn og annen faststående redskap ikke tillatt. Til laksefiske i sjøen er settegarn og kaste­ not nå forbudt, slik at kilenot er blitt et av de viktigste redskapene for sjølaksefiske. Motivet er fra Lærdalsfjorden.

Forvaltning og lovgivning

er regnet opp i lakselovens § 41. Skjønn kan kreves av den eller de som har fiskeretten i området, politi­ mestrene eller vedkommende fiskeriorgan, dvs. laksestyre eller innlandsfiskenemnd.

Redskapsbruk Ovennevnte forhold gjelder både for laksefiske og innlandsfiske. Det føl­ gende gjelder spesielt for laksefiske og innlandsfiske i lakseførende vass­ drag. Bestemmelsene om redskapsbruk ved laksefiske har vi i lakselovens kap. VIII. Her er det bestemmelser om maskevidder, forbudte redskaper og hvordan redskaper skal være plas­ sert for å være lovlige til bruk. Ved laksefiske er det i garn, not og andre redskaper ikke tillatt med mindre maskevidde enn 5,8 cm. Dersom man bare skal fiske sjøørret, er det tillatt å bruke masker ned til 4,5 cm. Bruker man teiner, sløer, kar og liknende redskaper, varierer minste tillatte åp­ ning fra 5,5 til 6,5 cm. Etter de for­ skrifter som gjelder i dag, er garn og andre bundne redskaper til laksefiske bare tillatt i grenseelvene og en del elver på Sør- og Østlandet. For slikt fiske er det satt opp bestemte regler om avstander i elva. I sjøen er det også innført forbud mot de to redska­ pene som tidligere var de viktigste, settegarn og kastenot. Det betyr at kilenot, krokgarn og drivgarn nå er de viktigste redskaper når det gjelder laksefiske i sjøen. Regjeringen har fattet vedtak om at drivgarn skal for­ bys fra og med 1989. De fiskemetoder som er nevnt for­ an, er forbudt både til laksefiske og innlandsfiske i vassdrag hvor det går laks. Dessuten er det ved laksefiske etter lakselovens § 53 forbudt å bruke krokredskap på en slik måte at det er sannsynlig at fisken vil bli krøket (krøkefiske er fiske med krok hvor fisken ikke biter på kroken, men får kroken andre steder på kroppen, f.eks. i hale eller rygg). Til laksefiske i sjøen og vassdrag er det også for­ budt å bruke line og snurpenot, mens det i vassdrag er forbudt å bruke kile­ not og krokgarn i områder hvor det går anadrome laksefisk. Kapittel VIII i lakseloven innehol­ der også bestemmelser om plassering 366

av redskaper. De viktigste av disse bestemmelsene finnes i lakselovens § 49, som forbyr å plassere mer enn to kilenøter eller krokgarn utenfor hverandre eller innenfor 100 meter fra landgarnet. I denne forbindelse regnes et dobbelt redskap som to red­ skaper, enten det er dobbel kilenot, dobbelt krokgarn eller såkalt patentnot, som er en kombinasjon av kile­ not og krokgarn på samme landgarn. Videre er det bestemmelser om hvor langt ut fra land redskap kan settes (lakselovens § 50). Her er det fastsatt at det er forbudt å sette redskaper lenger ut fra land enn en fjerdepart av fjordens eller sundets bredde. Dette er en bestemmelse som svarer til den friløpsbestemmelse som er nevnt foran, men som er noe anner­ ledes utformet fordi den bare gjelder i ferskvann. Til slutt i kap. VIII er det en be­ stemmelse som beskytter dem som fisker med kilenot, krokgarn og lik­ nende, mot annet forstyrrende fiske i nærheten av redskapet. I lakselovens § 54 er det fastsatt en frisone mot annet fiske i et område på fra 50-200 meter rundt lakseredskapet. Men det er verdt å merke seg at forbudet ikke gjelder med all slags redskap. Kasting med not etter saltvannsfisk er f.eks. tillatt innenfor sonen.

Fredning Bestemmelsene om fredning gis i lak­ selovens kapittel IX. På samme måte som bestemmelsene om redskaps­ bruk gjelder bestemmelsene om fred­ ning bare for laksefiske og innlands­ fiske i lakseførende deler av vass­ drag. I utgangspunktet er anadrome laksefisk fredet i sjøen fra og med 5. august og til og med 30. april, mens de i vassdrag er fredet fra og med 1. september til og med 30. ap­ ril. Der det ikke går laks, men bare sjøørret, sjørøye m.m., er frednings­ tiden fra og med 15. september til og med 30. april. Disse bestemmelsene har vi i lakselovens §§ 57 og 58. Men her er det gjort endringer ved for­ skrift, slik at hovedregelen for fred­ ningstiden for laks i sjøen nå er fra og med 5. august til og med 31. mai, mens fredningstiden i vassdragene er fra og med 1. september til og med 31. mai. Men her må man igjen være

oppmerksom på at det kan forekom­ me unntak fra hovedregelen. Det er en lang rekke vassdrag som har fiske­ tid utover 1. september, mens det bare er noen få vassdrag der fisket starter tidligere enn 1. juni. Fordi det kan forekomme unntak fra hoved­ regelen, må man sjekke dette i hvert enkelt tilfelle hvis man skal fiske helt på slutten eller i begynnelsen av se­ songen. Bestemmelser om helgefredning finnes i lakselovens § 62. Her slås det fast at det fra fredag kl. 18.00 til mandag kl. 18.00 er forbudt å bruke eller la stå ute redskaper som kan fange anadrom laksefisk eller hindre vandringen til denne fisken. For at det skal være mulig å overholde for­ budet, er det fastsatt bestemmelser om hvordan de forskjellige redskaper skal være stengt og hvilke redskaper som må tas på land i helgene. Helgefredningen gjelder ikke for stang­ fiske. Dette kapitlet i lakseloven innehol­ der også bestemmelser om minstemål på anadrom laksefisk (30 cm), forbud mot å fiske vinterstøing, forbud mot å omsette fisk som er fanget i fred­ ningstiden, og regler om plikt til å sette ut fisk som er fanget med ulovlig redskap, utenfor lovlig fisketid, vin­ terstøing og fisk under minstemålet. I Denne plikten gjelder så sant det er liv i fisken, uansett hva man måtte mene om dens muligheter til å over­ leve.

Forskrifter som kan gis i medhold av loven Etter lakselovens kapittel X kan det gis en lang rekke forskrifter om for­ skjellige forhold. I dag er de forskrif­ ter som er gitt i medhold av loven, det viktigste instrument til å regulere fisket. Hittil har vi fått noe over 500 forskrifter for laksefiske og innlandsfiske i vassdrag og i sjøen. Disse for­ skriftene kan ha vidt forskjellig gyl­ dighetsområde. Det er derfor antallet er så vidt stort. En forskrift kan gjel­ de for hele landet, eller en elvestrekning på noen få meter ved en fisketrapp. De viktigste av de någjeldende for­ skriftene er omtalt foran under av­ snittene om redskapsbruk og fred­ ning. Totalt sett utgjør disse forskrif­

| I

' I

tene opp mot en tredjepart av alle forskrifter. En viktig type forskrifter gjelder fredningssoner ved utløp av elver i saltvann og i innsjøer. Dette er også forskrifter som finnes i stort antall. Innledningsvis er nevnt at enkelte av forskriftene i medhold av lakseloven også gjelder for fiske etter vanlig salt­ vannsfisk. Det var denne type for­ skrift man da tenkte på. Forskrifter om fredningssone ved elveutløp gis i medhold av lakselovens § 68, og etter en annen bestemmelse i loven, § 3, kjernebestemmelsen, gjelder for­ skrifter i medhold av lakselovens § 68 også for annet fiske i sjøen enn lakse­ fiske. Men for at disse forskriftene ikke skal ramme for hardt, gjelder bestemmelsen normalt bare i deler av året, og det er også gjort unntak fra forbudet for fiske etter saltvannsfisk med bestemte redskaper. En viktig bestemmelse finnes i lak­ selovens § 67 a, som gir adgang til å innføre konsesjonsplikt for laksefiske med bestemte redskaper. Med hjem­ mel i denne bestemmelse ble det i 1979 innført konsesjonsplikt for driv­ garnfiske etter laks. Fra 1988 blir det også innført konsesjonsplikt for lak­ sefiske med faststående redskaper i sjøen. Det er nettopp gjennom en konsesjonsordning at man kan få bedre styring på utviklingen av fisket med bestemte redskaper. Når det gjelder forskrift om forbud mot bunden redskap til laksefiske i vassdrag, kan det være verd å merke seg at en slik forskrift ikke kan gjelde for mer enn 10 år av gangen før den må tas opp til revisjon og eventuelt fastsettes på nytt dersom det fortsatt skulle være behov for den. Men bort­ sett fra dette unntaket gjelder alle forskrifter i prinsippet på ubestemt tid med mindre forskriften i seg selv skulle bestemme noe annet. Forskrifter fastsatt av offentlig myndighet er bindende for alle som skal drive fiske, enten de fisker på egen fiskerett eller ikke. Det er også verdt å merke seg at det offentlige ved fastsettelse av forskrifter ikke be­ høver å ta hensyn til matrikulerte ret­ tigheter utover det som er bestemt i selve loven. Det er således opp til vedkommende offentlige myndighet i de fleste tilfellene å avgjøre om det

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

skal tas hensyn til eventuelle matriku­ lerte rettigheter. Matrikulerte rettig­ heter er i denne forbindelse rettighe­ ter til fiske som det ble tatt hensyn til den gang alle eiendommer ble skyldsatt i 1863. Som nevnt foran er forskriftene om fisket bindende for alle som skal ut­ øve fiske. Dette innebærer at en per­ son som har fiskerett, ikke kan tillate et friere fiske enn det som går fram av de offentlige reglene. På den annen side kan en som har fiskerett, fast­ sette strengere regler enn de offent­ lige. Hvis for eksempel de offentlige regler fastsetter at det er lov å fiske med garn, kan en som har fiskerett og leier denne ut, bestemme at det bare er tillatt å fiske med garn med be­ stemte maskevidder eller bare i deler av året.

Oppsyn, oppgaveplikt, lakseskatt Lakselovens § 70 inneholder bestem­ melser om offentlig lakseoppsyn. Slikt oppsyn drives i dag praktisk talt over hele landet. På sjøen drives opp­ synet med båter og fly. Det er politiet som ansetter opp­ synsmennene, og de får også begren­ set politimyndighet i forbindelse med den tjeneste de utfører. LItgiftene til oppsynet dekkes av det offentlige, og år om annet går det med ca. 5,5 mill, kroner til fiskeoppsynet vedrørende lakse- og innlandsfisket. Det meste av dette går til lakseoppsynet. Alle som ønsker å drive laksefiske med faststående redskap, skal før de begynner fisket, få tildelt et registre­ ringsnummer. Dette nummeret får de av lensmannen på stedet, men i man­ ge tilfeller er denne oppgaven over­ tatt av laksestyret. De som har drevet laksefiske, plik­ ter også innen en nærmere bestemt frist å sende melding om resultatet til laksestyret. Denne meldingen danner så grunnlaget for beregningen av lakseskatten og utarbeidelse av den offentlige statistikk over laksefiske i Norge. Lakseskatten skal normalt ut­ gjøre 2 % av bruttoinntekten av lak­ sefisket. Skatten skal betales av alle som i det siste året har fisket anadro­ me laksefisk. Det er i denne sammen­ heng uten betydning om vedkom­ mende er yrkesfisker eller fritidsfis­

ker. For dem som driver stangfiske etter å ha kjøpt fiskekort, blir forhol­ det ofte ordnet på den måten at lakseskatten blir inkludert i kortpri­ sen og at lakseskatten blir betalt av utleieren.

Innlandsfisket Lakse- og innlandsfiskeloven inne­ holder få spesielle regler for innlands­ fiske utover de som er felles for lakse­ fiske og innlandsfiske. I lovens § 77 er det åpnet mulighet for å pålegge en fiskerettseier å gi andre rett til å fiske mot å løse fiske­ kort, når det er godtgjort at slikt på­ legg kan gis uten at det i urimelig grad går utover eiers muligheter for fiske i vassdraget. Denne bestemmel­ sen er til nå ikke blitt benyttet. Lakselovens § 78 har en bestem­ melse som sier at man for innlands­ fiske i områder hvor det ikke går anadrome laksefisk, kan fastsette de bestemmelser som ansees nødvendig for fiskets og fangstens fremme. Det­ te er en meget vid adgang til å fastset­ te forskrifter, og det er da også fast­ satt en lang rekke forskrifter om inn­ landsfiske. Myndigheten til å fastset­ te slike forskrifter er overført til Fyl­ kesmannen. Det som vanligvis blir regulert ved disse forskriftene, er fis­ ketid og redskapsbruk i forskjellige former. Som nevnt foran gjelder de regler som er fastsatt for laksefiske også for fiske etter innlandsfisk i vedkommen­ de område. Men det kan også fastset­ tes egne regler for fiske av innlands­ fisk. Slike regler fastsettes av Direk­ toratet. Etter loven regnes fiske etter ål i vassdrag som fiske etter innlandsfisk. Men fordi dette fisket er så spesielt, kan det fastsettes egne regler for det. Hjemmel for dette har vi i lakselo­ vens § 83, der det er nærmere angitt hva slike bestemmelser kan gå ut på. Fangst av kreps er også regulert av lakse- og innlandsfiskeloven. Det er de samme deler av loven som gjelder for innlandsfiske som også gjelder for fangst av kreps. Men i tillegg har Direktoratet fastsatt egne landsom­ fattende bestemmelser for krepsefangst. Disse bestemmelsene gjelder fisketid, minstemål og redskapsbruk. På samme måte som for laksefiske 367

Forvaltning og lovgivning

kan det opprettes et offentlig oppsyn for innlandsfisket. Men dette er til nå ikke gjort.

Straff m.m. Etter lakselovens § 86 er overtredelse av bestemmelsene i loven og de for­ skrifter som er gitt i medhold av lo­ ven, belagt med straff. Erfaringene fra den tiden loven har vært i kraft, viser at det enkelte ganger kan være tvil om vedkommende fisker virkelig har overtrådt bestemmelsene eller

hadde til hensikt å overtre disse. Sær­ lig har dette vist seg for fiske i salt­ vann, da redskaper som er forbudt til laksefiske, godt kan være tillatt ved fangst av vanlig saltvannsfisk. For å bøte på denne usikkerheten ble lak­ selovens § 86 endret i 1984. Etter denne endringen angir bestemmelsen de forhold man skal legge vekt på når man tar stilling til om det foreligger overtredelse av lakseloven. De momenter det skal legges vekt på, er om man burde skjønt at det var

LOV OM LAKSEFISKET OG INNLANDSFISKET av 6. mars 1964

Første del. Alminnelige bestemmelser Kap. I. Lovens formål, virkeområde m.v. Administrasjon. Saksbehandling

§ 1. Formålet med denne loven er å legge forholdene slik til rette at laksefisket og innlandsfisket kan bli til størst mulig gagn for samfunnet og de enkelte rettighetshavere. § 2. (Endret ved lov av 18. desember 1970.) For fiske i sjøen gjelder denne loven innenfor den lovbestemte fiskerigrense. Kongen bestemmer om loven skal gjelde for vassdrag eller fjord som danner grense mot naborike. For slike områder kan Kongen gi regler om laksefisket og innlandsfisket uten hinder av fiskelovgivningens bestemmelser. Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for fiske som drives utenfor fiskerigrensen og på fjerne farvann av norske statsborgere og personer som er bosatt i Norge, eller av norske selskaper og andre sammenslutninger. For dette fiske kan Kongen uten hinder av lovens øvrige bestemmelser fastsette de regler som anses nødvendige av hensyn til internasjonale avtaler om regulering av fisket, derunder også forby fiske av anadrome laksefisk i visse områder eller bestemme at slikt fiske ikke kan utøves uten tillatelse av Kongen. § 3. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I denne lov menes med: 1. «anadrome laksefisk»: alle arter laksefisk som vandrer mellom sjø og ferskvann og som er avhengig av ferskvann for å reprodusere, samt rogn og unger av slik fisk. 2. «innlandsfisk»: all annen fisk i vassdrag enn anadrome laksefisk, samt rogn og unger av slik fisk, herunder også regnet ål. 3. «laksefiske»: fiske i sjøen eller vassdrag etter anadrome laksefisk. 4. «innlandsfiske»: fiske etter innlandsfisk. 5. «vassdrag»: innsjø, vann, tjern, elv, elvearm eller bekk. Denne lovs første og fjerde del (§§ 1-42 og 86 flg.) gjelder for både laksefiske og innlandsfiske. Annen del (§§ 43-75) gjelder særskilt for laksefiske, og tredje del (§§ 76-85) særskilt for innlandsfiske. Bestem­ melser i eller i medhold av §§ 54, 64 bokstav i, 65 og 68 gjelder også for annet fiske i sjøen enn laksefiske. For fangst av kreps i vassdrag gjelder lovens første, tredje og fjerde del når ikke annet er uttrykkelig sagt eller går fram av sammenhengen. 4. De områder av riket hvor det foregår laksefiske, inndeles i laksedistrikter. Inndelingen fastsettes av Kongen etter at vedkommen­ de kommunestyrer har fått høve til å uttale seg. Som regel bør hvert laksedistrikt omfatte vedkommende politidistrikt. Kongen avgjør om bykommune skal omfattes av laksedistriktet. I hvert laksedistrikt skal det være et laksestyre som velges av fylkestinget. Laksestyret skal ha fra 5 til 11 medlemmer med personlige varamenn som velges for 4 år om gangen. Kommunestyrene i lakse­

368

en mulighet til å få visse mengder laksefisk i forhold til saltvannsfisk ut fra redskapets fiskeeffekt, arten av fiskeredskap og forholdet mellom laksefisk og saltvannsfisk på vedkom­ mende fiskeplass. Det finnes mange forskrifter i lak­ se- og innlandsfiskelovgivningen fra tiden før den nåværende lov ble ved­ tatt. De aller fleste av disse forskrif­ tene er fortsatt gyldige. I lakselovens. § 93 er det fastslått at alle bestemmel­ ser som er gitt i medhold av de eldre

distriktet samt foreninger og organisasjoner som har fiske eller fremme av fiske i laksedistriktet som formål, har rett til å fremsette forslag til medlemmer med varamenn etter regler som gis av departementet. Eierne av laksefiske i distriktet skal ha flertall i laksestyret, men minst 2 av medlemmene med varamenn skal ikke være eiere av laksefiske. Like med eier regnes innehaver av bruksrett som er på minst 3 år. Fylkestinget fastsetter medlemmenes antall. Ligger laksedistriktet i 2 eller flere fylker, fastsetter departementet medlemmenes antall og fordeling på fylkene. Ved valgene skal såvidt mulig tas hensyn til en rimelig fordeling mellom de forskjellige interesser og områder i distriktet. I tillegg til de medlemmer som er nevnt i annet ledd, skal det for samme tid og på samme måte velges 2 medlemmer med personlige varamenn blant medlemmene av innlandsfiskenemndene innen lakse­ distriktet. Ligger laksedistriktet i 2 eller flere fylker, fastsetter departe­ mentet hvorfra medlemmene skal velges, og gir nærmere regler om valget. Disse medlemmene deltar ikke i valg som nevnt i § 7 annet ledd. 5. Laksestyret velger selv formann og varaformann. Ved likt stem­ metall avgjøres valget ved loddtrekning. Laksestyret er vedtaksført når minst halvparten av medlemmene er til stede. Vedtak fattes med vanlig (simpelt) flertall. Er stemmetallet likt, er formannens stemme avgjørende. Møte skal holdes minst en gang om året, og ellers når det anses påkrevd. Departementet har rett til å være representert på møtene, likevel uten stemmerett. Det skal føres møtebok som skal være autorisert av fylkesmannen. For reiser og møter i laksestyrets tjeneste har medlemmene krav på skyss- og kostgodtgjøring som bestemt for offentlige tjenestemenn. Er vervet som medlem av laksestyret byrdefullt, kan departementet sam­ tykke i at det i tillegg gis annen rimelig godtgjøring. Disse utgifter anvises av fylkesmannen til utbetaling av skattefogden mot refusjon av laksestyrets kasse. § 6. Laksestyret skal: a. Føre liste over laksefisket i laksedistriktet, satt opp etter mel­ dingene i samsvar med §§ 71 og 72, og sende politimesteren avskrift av listen, b. føre tilsyn med at oppsynet i distriktet er effektivt, c. gi uttalelse eller forslag når en offentlig myndighet ber om det, eller det er pålagt laksestyret i lov, d. treffe slike tiltak til fremme av laksefisket som er nevnt i loven og som anses nødvendig for å hindre eller stoppe skadevirkninger på fisket, og dessuten drive klekking og utsetting av settefisk og yngel når det finnes gagnlig, e. kreve skjønn etter § 41, når laksestyret finner det hensiktsmessig for laksefiskets fremme, f. sette opp budsjett og utligne lakseskatt for distriktet etter § 74 og ansette kasserer til å forvalte styrets kasse, g. samle statistiske oppgaver over laksefisket, jfr. §§ 72 og 73. Statistikken settes opp i samsvar med bestemmelse av departementet, og samlet oppgave sendes departementet på fastsatt skjema. 7. I hver kommune som departementet ikke særskilt har fritatt for det, skal det være en innlandsfiskenemnd. Nemnda skal ha 5 medlem-

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

lovene, skal være gyldige så sant det fortsatt er anledning til å gi de samme bestemmelsene i medhold av den nye loven. Fiske uten fiskekort, altså overtredelse av annens fiskerett, rammes ikke av lakseloven, men av straffelovens § 407.

resultatet av sitt arbeid i løpet av høsten 1986. Blant de forhold komi­ téen er blitt bedt om å vurdere, er et fredningsprinsipp for laksefisket og muligheten til å åpne adgang til å definere redskaper.

Lakselovkomitéen

Bestemmelser om fiske i andre lover

I 1981 ble det nedsatt en komité som skal komme med forslag til en ny lov om laksefiske og innlandsfiske. Det er ventet at komitéen legger fram

Bestemmelser som berører fisket i vassdragene, finnes også i enkelte andre lover, f.eks. vassdragsreguleringsloven og vassdragsloven. I disse

mer med personlige varamenn som velges av kommunestyret for 4 år. Medlemmene skal fortrinnsvis velges blant aktive utøvere av innlands­ fiske. Foreninger eller organisasjoner som har fiske eller fremme av fiske i kommunen som formål, har rett til å fremsette forslag til medlemmer og varamenn etter nærmere regler som gis av departemen­ tet. Av innlandsfiskenemndas medlemmer med varamenn skal minst 2 ikke være innehavere av fiskerett i kraft av eiendomsrett eller annen rettighet til fast eiendom.

I kommuner hvor det foregår laksefiske, skal det dessuten velges 1 medlem med varamann for samme tidsrom av og blant medlemmene i distriktets laksestyre. Dette medlem deltar ikke i valg som nevnt i § 4, femte ledd. § 8. Innlandsfiskenemnda skal ta seg av innlandsfisket og fangst av kreps i kommunene. Nemnda skal gjøre seg nøye kjent med mulighete­ ne for å fremme fisket. Den skal arbeide for at bestemmelser i lov og fiskeregler kan bli overholdt, og selv sette i verk tiltak for å fremme fiskebestanden og søke å vekke interesse for rasjonelt fiskestell i kommunen. Innlandsfiskenemnda skal videre arbeide for å åpne en alminnelig adgang til å drive fiske på nærmere fastsatte vilkår. Instruks for nemndas arbeid fastsettes av departementet, som også kan pålegge nemnda å avgi uttalelse og oppgaver over fisket. Reglene i § 5, første og annet ledd gjelder tilsvarende for innlands­ fiskenemnda, dog slik at møteboken skal autoriseres av formann­ skapet. Hvor vervet som medlem av innlandsfiskenemnd er byrdefullt, kan departementet samtykke i at det gis en rimelig godtgjøring. § 9. Ligger et vassdrag eller et på annen måte naturlig avgrenset fiskeområde innenfor grensene av to eller flere kommuner hvor inn­ landsfiskenemnd er opprettet, kan departementet bestemme at det skal opprettes et samarbeidsutvalg til å ivareta fiskeinteresser som er felles for hele vassdraget eller fiskeområdet. Samarbeidsutvalget skal bestå av et medlem fra hver av innlandsfiskenemndene i de kommuner det gjelder. Utvalget velger selv sin formann. Departementet gir nærmere regler om valget av og funksjonstiden for samarbeidsutvalget, om hvilke arbeidsoppgaver utvalget skal ha, og om saksbehandlingen. § 10. Saker som etter denne lov skal forelegges for «vedkommende fiskeriorgan» til uttalelse, skal forelegges for innlandsfiskenemnda når saken angår innlandsfiske og for laksestyret når saken angår laksefiske. Angår saken både innlandsfiske og laksefiske, forelegges den både for innlandsfiskenemnda og for laksestyret. Sendes saken til laksestyret uten opplysning om at den samtidig er forelagt innlandsfiskenemnda, innhenter laksestyret av eget tiltak uttalelse fra innlandsfiskenemnda dersom saken også har betydning for innlandsfisket, likesom innlands­ fiskenemnda i tilsvarende tilfelle innhenter uttalelse fra laksestyret. På samme måte forholdes det når «vedkommende fiskeriorgan» etter denne lov skal treffe sin avgjørelse. Angår saken både innlandsfiske og laksefiske, og blir ikke innlandsfiskenemnda og laksestyret enige om avgjørelsen, skal saken behandles og avgjøres i sammøte av begge fiskeriorganer. Departementet kan gi nærmere regler om saksbehand­ lingen i sammøte.

24. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 5.

lovene finner vi bestemmelser som tar sikte på å hindre at inngrep i vassdrag går utover fisken i vassdra­ get i større grad enn det som er abso­ lutt nødvendig. Disse lovene gir ad­ gang til å fastsette vilkår for å bøte på skadene på fisket i forbindelse med vassdragsreguleringer. Dette er en adgang som nå blir benyttet ved alle reguleringsinngrep i vassdrag i for­ bindelse med vannkraftutbygging. Terje Karterud

Kap. II. Alminnelige bestemmelser om fiskeretten

II. Fiskerett som hører til fast eiendom, kan ikke skilles fra eien­ dommen for lengre tid enn 10 år om gangen, uten når fiskerett følger bruksrett til eiendommen. Avtale om særskilt bortleie av fiskerett for lengre tid enn 1 år skal skriftlig meldes til vedkommende fiskeriorgan. På jordskifte kan det uten hinder av bestemmelsen i første punktum fastsettes at fiskeretten fortsatt skal være felles helt eller delvis. Be­ stemmelsene i første punktum er heller ikke til hinder for at overens­ komst eller vedtak om felles fiske gjøres gjeldende for lengre tid enn 10 år, jfr. § 24, eller for at fiskeretten holdes tilbake til fordel for almenheten ved salg av statens jord i Finnmark. Når mindre grunnstykker som tomter med eller uten bebyggelse, hager og liknende og som får strandlinje til sjø eller vassdrag, skal skilles fra eiendom med fiskerett, kan det avtales at det ikke skal følge fiskerett med slike parseller. Hvis parsellen ikke får strandlinje, følger det ikke fiskerett med, med mindre annet er avtalt. $ 12. Hvor fisket i vassdraget er fritt, gir departementet bestemmel­ ser om hvordan det skal drives. Vedkommende fiskeriorgan skal på forhånd gis høve til å uttale seg og komme med forslag. I slike bestemmelser skal det fastsettes at fiske innen det angitte område bare kan drives mot løsning av fiskekort. Departementet kan også bestemme at samme fiskekort skal gjelde for flere slike områder. Prisen på fiskekort fastsettes av vedkommende innlandsfiskenemnd eller laksestyre. Det kan fastsettes forskjellige vilkår for innen- og utenbygdsboende, og utstedelsen av fiskekort kan begrenses. Pris og vilkår må godkjennes av departementet før utstedelsen av fiskekort. Regnskap for midler som kommer inn ved salg av slike fiskekort, skal av vedkommende innlandsfiskenemnd eller laksestyre avlegges ved kalenderårets utløp for departementet. Av midlene skal minst 10 % innbetales til fiskefondet, jfr. § 23, og resten skal brukes til opphjelp av fisket i vedkommende vassdrag eller avsettes til fond til større tiltak for fiske på stedet. Vedkommende fiskeriorgan kan med departementets samtykke overlate administrasjonen av det frie fiske til en organisasjon med fremme av fiske som formål. 13. Hvor fisket ikke er fritt, kan departementet gi regulerende forskrifter for å fremme fisket eller hindre misbruk. § 14. Hvor det i vassdrag eller deler av vassdrag åpnes adgang for fiskeslag som ikke finnes i vassdraget tidligere, og tiltaket i alt vesentlig er bekostet av det offentlige, kan departementet bestemme at det nye fisket skal drives som fritt fiske, jfr. § 12. Finnes det fra før annet privat fiske, kan Kongen kreve tvungen avståelse av dette etter reglene i § 28. Skjer tiltaket med støtte fra det offentlige, derunder bruk av fiskefondets midler, kan det offentlige sette vilkår for å yte tilskottet. Vilkår som nevnt kan gå ut på at fiske i vassdraget eller deler av vassdraget skal kunne drives mot løsning av fiskekort etter nærmere regler som fastsettes av departementet, jfr. § 12, annet ledd. § 15. I bygdealmenning hvor det ikke er alminnelig rett til krokfiske, skal alle som har bruksrett i almenningen med huslyd og andre som bor fast på og er knyttet til driften av eiendom som har bruksrett, ha adgang til å fiske med krok. Andre fiskeredskaper kan bare anvendes

369

Forvaltning og lovgivning

etter regler som er godkjent av vedkommende fiskeriorgan. Den som vil drive fiske, skal løse fiskekort etter de regler som gjelder for almenningen. Fiskekortet skal alltid bringes med under utøving av fiske og skal vises fram når oppsynet eller politiet forlanger det. Fisket forvaltes av almenningsstyret eller den det bemyndiger, etter regler som fastsettes av departementet. Forslag til slike regler skal utarbeides av almenningsstyret i samarbeid med vedkommende fiskeriorgan og legges ut til ettersyn for de bruksberettigede i minst 4 uker før de fastsettes av departementet. Utleggingen skal kunngjøres på den måte som er vanlig i distriktet. I reglene kan det bestemmes at almenningsstyret skal ha myndighet til å foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området eller måten for utøving av fiske i almenningen, når dette etter styrets mening er nødvendig. Før slike innskrenkninger foretas, skal vedkommende fiskeriorgan gis høve til å uttale seg. Motsetter disse seg at innskrenk­ ninger foretas, avgjør departementet om almenningsstyrets vedtak om innskrenkninger skal godkjennes. Almenningsstyret fastsetter også, etter at vedkommende fiskeri­ organ har hatt høve til å uttale seg, i hvilken utstrekning det skal gis andre enn de som etter foranstående bestemmelser er fiskeberettiget, adgang til å drive fiske i almenningen. Departementet kan pålegge almenningsstyret å gi andre rett til å fiske. Reglene i § 77 gjelder tilsvarende. £ 16. (Endret ved lov av 21. juni 1985.) Det fiske som ligger til statens jord i Finnmark i vassdrag eller i sjøen, er fritt for enhver norsk borger som er bosatt i fylket. Dette gjelder ikke i områder hvor fisket er bortforpaktet, og heller ikke så langt fisket er undergitt utvisning. Videre er fiske med stang eller håndsnøre fritt for enhver norsk borger unntatt i områder hvor fisket er bortforpaktet. Departementet kan bestemme at ovennevnte fiske, unntatt fiske med stang eller håndsnøre, i bestemte områder bare skal foregå etter utvisning. Departementet kan også bortforpakte statens fiskerett for inntil 10 år om gangen. Utvisning og bortforpaktning skjer ved Finnmark Jordsalgskommisjon i samsvar med den lov og det reglement som til enhver tid gjelder for avhendelse, og bortforpaktning av statens jord m.v. i Finnmark fylkes landdistrikt. Departementet fastsetter regler om hvem som kan få utvist fiske, og til hvem forpaktning kan skje. Norske borgere bosatt i Finnmark skal dog i ethvert tilfelle ha fortrinnsrett. Departementet kan også ellers gi regler om utvisning og bortforpaktning. For utvisning betales en avgift som fastsettes av departementet. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke Altaelvens hovedvass­ drag, Tanavassdraget og Neidenvassdraget i Finnmark fylke. § 17. (Endret ved lov av 21. juni 1985.) Departementet kan bestem­ me at fiske som er fritt etter § 16, i bestemte områder bare kan utøves mot løsning av fiskekort, og at utenbygdsboende skal betale en nærme­ re fastsatt avgift for fiskekort. Avgiften kan settes lavere for folk bosatt i Finnmark enn for andre norske borgere. Departementet kan videre bestemme at utlendinger kan få adgang til fiske med stang eller håndsnøre mot løsning av fiskekort på nærmere fastsatte vilkår. Antall fiskekort kan begrenses av departementet etter at vedkom­ mende fiskeriorgan har hatt høve til å uttale seg. Departementet fastsetter bestemmelser om fiskekortenes innhold, salg m.v. Bestemmelsene om løsning av fiskekort gjelder ikke for det fiske som flyttsamene utøver under sitt lovlige opphold med rein i reinbeitedistrikt. § 18. På ikke særskilt matrikulert statseiendom utenfor Finnmark som ikke går inn under fjell-loven, skal fisket drives som fritt fiske etter § 12. Utlendinger kan få tillatelse til å fiske med stang eller håndsnøre mot løsning av fiskekort og på vilkår fastsatt av departementet. Bestemmelsen i § 17, fjerde ledd, får tilsvarende anvendelse. § 19. Statens fiskerett i særskilt matrikulert statseiendom kan etter bestemmelse av Kongen utøves av alle norske borgere etter nærmere fastsatte regler. Dette gjelder også Opplysningsvesenets fonds eien­ dommer. Vedkommende fiskeriorgan skal først gis høve til å uttale seg. Utlendinger kan også gis adgang til fiske etter særlige regler. Bestemmelsen i denne paragraf er ikke til hinder for at statens

370

fiskerett kan administreres av foreninger eller organisasjoner med fiske eller fremme av fiske som formål. # 20. Kommunene skal såvidt mulig utnytte fiskeretten på sine eiendommer på tilsvarende måte som fritt fiske etter § 12. $ 21. Denne lov medfører ingen endringer i de særlige regler som gjelder for den lokale befolknings rett til fiske i Finnmark etter kongelig resolusjon av 27. mai 1775 angående Jorddelingen i Finnmar­ ken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds, og av lov av 23. juni 1888 om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget i Finnmarkens Amt.

Kap. III. Fisketrygd. Fiskefondet

§ 22. (Endret ved lov av 8. juni 1984 og lov av 21. juni 1985.) Den som etter å ha fylt 16 år vil fiske anadrome laksefisk eller innlandsfisk, skal betale avgift til fiskefondet, jfr. § 23. Avgiften gjelder for kalenderåret. Norske og svenske flyttsamer er fritatt for å betale avgift for det fiske som de etter reindriftslovgivningen har rett til å drive. Betaling av avgift til fiskefondet er et vilkår for utøving av fiske, men gir ikke rett til å fiske i noe bestemt område. Den som mot eller uten vederlag stiller fiskerett til rådighet for noen annen, plikter å forvisse seg om at vedkommende har betalt fisketrygd­ avgift. Departementet kan dispensere fra dette og herunder sette vilkår. Ved overenskomst om bortleie o.l. som gjelder for mer enn 1 år, plikter bortleieren å forvisse seg om at avgiften er betalt bare når overenskomsten blir inngått. Bevis for at avgiften er betalt, skal bringes med under utøving av fisket, og vises fram når det forlanges av politi, oppsynsmann eller av enhver som kan legitimere at han har rett til å fiske på vedkommende sted. Departementet fastsetter størrelsen av avgiften og kan gi nærmere regler om betalingen. Kongen kan bestemme at utlendinger skal betale en høyere fiske­ trygdavgift enn hva som til enhver tid er fastsatt for norske borgere. 23. Det skal opprettes et fiskefond til fremme av laksefiske og innlandsfiske. Midlene kan også brukes til oppsyn og til utgifter ved­ kommende laksestyrene og innlandsfiskenemndene. Fondet styres av departementet innen rammen av de vedtekter som Kongen fastsetter for fondets forvaltning og bruken av midlene. I fondet inngår inntektene av de avgifter som er nevnt i lovens §§ 12, 18, 22 og 75 og eventuelt andre inntekter til fremme av fisket. Kap. IV. Flertallsvedtak. Tvungen avståelse

§ 24. Ligger fisket i sameie eller sambruk, kan et flertall av inter­ essentene fastsette tiltak som tar sikte på en bedre utnytting av fisket. Møte til behandling av slike tiltak skal holdes når det kreves av minst en femtedel av de fiskeberettigede regnet etter den enkeltes andelsrett i fisket. Vedtak fattes med alminnelig flertall blant de fremmøtte, regnet som fastsatt i foregående punktum. De utgifter som følger med tiltaket, fordeles mellom de fiskeberettigede i samme forhold. Gjelder det tiltak som ikke er til forholdsvis like stor nytte for alle, kan hver av de fiskeberettigede kreve at utgiftene blir fordelt etter den nytte hver enkelt får av tiltaket. Departementet kan gi nærmere regler om varsel, innkalling m.v. Flertallsvedtak kan prøves ved skjønn. Fristen for å kreve skjønn er 1 måned etter at vedkommende har fått underretning om vedtaket. Vedtaket blir endelig 3 måneder etter at det er fattet, eller i tilfelle stadfestet ved rettskraftig skjønn, hvis ingen av de fiskeberettigede har krevd jordskifte eller bruksordning etter jordskifteloven innen denne frist. Blir ikke jordskifte fremmet eller bruksordning gitt etter jord­ skifteloven, blir vedtaket bindende. Jordskifte eller bruksordning etter jordskifteloven kan også kreves etter utløpet av 3-månedersfristen, men den som har fått en rett etter vedtaket, står da på like fot med andre berettigede. Hvis ikke flertallsvedtaket selv fastsetter hvor lang tid det skal gjelde, kan det prøves på nytt når minst 10 år er gått. § 25. Når rett til fiske i vassdrag som ikke i sin helhet ligger i statseller bygdealmenning, synes å egne seg for felles utnytting, men de fiskeberettigede ikke kan bli enige om dette, kan flertallet av dem,

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

regnet etter reglene i § 24, sette frem krav til departementet om ordning av fellesfiske, derunder bruk av fiskekort for større områder med flere eiere, og om ordning av felles tiltak til fremme av fiskebe­ standen. Saken skal forelegges for vedkommende fiskeriorgan til ut­ talelse. Departementet kan samtykke i den foreslåtte ordning hvis den forutsettes å bli en utvilsom fordel i forhold til den tidligere ordning og ikke vil volde noen fiskeberettiget uforholdsmessig ulempe eller virke urimelig overfor ham. Hvis departementet gir sitt samtykke, sendes saken til vedkommen­ de fiskeriorgan, som fastsetter de nærmere enkeltheter ved ordningen. Blir det gitt samtykke til ordning med fellesfiske, skal vedkommende fiskeriorgan i samråd med fiskerikonsulenten verdsette hver fiskerett, og hver fiskeberettiget får andel i fellesskapet i forhold til verdien av sin fiskerett. Vedkommende fiskeriorgan fastsetter også regler for forvalt­ ning av fisket, likeså om utlikning av utgifter til tiltak til fremme av fisket og dekning av utgiftene med istandbringelse av fellesfisket. Utliknede pengebeløp kan inndrives ved utpantning. Verdsettingen av fiskerett kan av rettighetshaveren kreves prøvd ved skjønn. Fristen for å kreve skjønn er 1 måned etter at vedkommende har fått underretning om vedtaket. De fiskeberettigede velger i fellesmøte et styre til å gjennomføre den fastsatte ordningen. Hvis ikke vedkommende fiskeriorgan har fastsatt kortere tid for ordningen, har hver av de fiskeberettigede adgang til å kreve den tatt opp på nytt når 10 år er gått. § 26. Når det anses nødvendig å bygge fisketrapp eller utføre andre tiltak for å lette eller åpne oppgangen av fisk i vassdrag, kan Kongen gi samtykke til å kreve tvungen avståelse av den nødvendige grunn, rettig­ heter og vann og gi pålegg om nødvendige eiendomsheftelser i forbin­ delse med tiltaket. Hvis ikke Kongen i statsråd ved forskrift har bestemt annet, kan slik ekspropriasjonsrett bare gis til fordel for staten, fylkeskommune eller kommune eller til fiskeorganisasjon med fremme av fiske som formål. Når det søkes om tvungen avståelse, må det samtidig legges fram plan for tiltaket. I plan for fisketrapp og lignende anlegg må det gjøres rede for hvorledes det skal ordnes med eiendomsretten til anlegget, hvorledes tilsynet skal være og hvem som har plikt til å sørge for vedlikeholdet. 27. Kongen kan gi samtykke til å kreve tvungen avståelse av grunn, rettigheter m.m. som nevnt i § 26, første ledd, når det anses nødvendig for oppdrett av stamfisk, bygging av settefiskanlegg, anlegg for kunstig klekking, utbedring av elveleiet for å øke fiskemengden og lignende tiltak, eller når det anses nødvendig for vitenskapelige under­ søkelser og forsøk vedrørende fisket. Likeså kan det gis samtykke til å kreve tvungen avståelse både i vassdrag og sjø av fiskeretter og fiskeanlegg som er særlig skadelige for eller til hinder for gytemulighe­ tene, fiskens frie gang elter fiskebestanden. Bestemmelsen i § 26, annet ledd, får tilsvarende anvendelse. 28. Kongen kan etter forslag fra vedkommende fiskeriorgan eller fra en fiskeorganisasjon med fremme av fiske som formål gi samtykke til å kreve tvungen avståelse av rett til fiske til fordel for allmennheten. Bestemmelsen i § 26, annet ledd, får tilsvarende anvendelse. Fiskerett som er avstått på denne måte, skal drives som fritt fiske etter § 12. 10-årsbegrensningen etter § 11 kommer ikke til anvendelse.

Kap. V. Tiltak til fremme av fisket eller vern for fiskestammen § 29. Hvor fisket ikke er fritt og en fiskeberettiget forsømmer de nødvendige fiskekulturtiltak, kan han av vedkommende fiskeriorgan gis pålegg om innen en fastsatt frist å sette i verk de nødvendige kulturtiltak. Etterkommes ikke pålegget, kan vedkommende fiskeri­ organ sette kulturtiltak i verk for rettighetshaverens regning, eller det kan av Kongen gis samtykke til tvungen avståelse av eiendomsrett eller bruksrett til fiske etter at vedkommende fiskeriorgan har gitt rettighets­ haveren 1 måneds varsel om at samtykke til tvangsavståelse vil bli søkt. Bestemmelsen i § 26, annet ledd, gjelder tilsvarende. $ 30. Til sikring av rasjonell yngelutklekking eller settefiskoppdrett har departementet eller den som opptrer med fullmakt fra departemen­ tet, rett til å fange den nødvendige stamfisk eller settefisk av fisk i sjøen

eller i hvilket som helst vassdrag etter på forhånd å ha varslet eieren og de fiskeberettigede. Likeså har departementet eller den som opptrer etter fullmakt fra departementet, rett til å foreta praktiske og vitenskapelige undersøkel­ ser vedkommende fiske etter varsel som nevnt i første ledd. Blir ikke partene enige om godtgjørelsen for fanget fisk eller om erstatningen for økonomisk skade som måtte være påført ved undersø­ kelsen, kan spørsmålet kreves avgjort ved skjønn. 31. Departementet eller den som opptrer etter fullmakt fra depar­ tementet, er under sitt praktiske og vitenskapelige arbeid til fremme av fisket ubundet av fredningsbestemmelser eller forbud fastsatt i denne lov eller i medhold av denne lov. §32. (Endret ved lov av 13. mars 1981.) Laksestyrene og innlandsfiskenemndene har plikt til å påse at bestemmelsene i lov om vern mot forurensninger og om avfall overholdes så fisket ikke skades. Dersom disse bestemmelser blir overtrådt og offentlig påtale finnes ønskelig, skal vedkommende laksestyre eller innlandsfiskenemnd om nødvendig henstille til forurensningsmyndigheten å begjære offentlig påtale. § 33. Departementet kan fastsette at vanninntak og utløp skal ha sperreanordning for å hindre at fisk skades. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hvordan anordningen skal være innrettet og plassert, og kan gi påbud om de tiltak som anses nødvendig for å sikre fiskens gang. § 34. (Endret ved lov av 8. juni 1984.)1 Uten tillatelse av Kongen er det forbudt å sette ut anadrome laksefisk, innlandsfisk og levende rogn av disse arter i vassdrag, fjorder og havområder, samt kreps og næringsdyr i vassdrag. Tillatelse til utsetting kan gis ved generell forskrift for visse arter og områder eller ved enkeltvedtak etter søknad. § 35. Ingen må uten særlig hjemmel fiske i en fisketrapp, fiskerenne eller lignende anlegg, øke eller minske vassføringen eller hindre eller forsøke å hindre fisk i å komme inn i eller gjennom anlegget. Alt fiske er forbudt ovenfor og nedenfor anlegget innenfor en grense som departementet fastsetter. Grensene skal avmerkes med tydelige merker. Utgiftene til dette dekkes av statskassen. For vedlikehold eller nedlegging av slike anlegg gjelder bestemmel­ sene i §§ 115 og 116 i lov om vassdragene av 15. mars 1940, jfr. også nærværende lovs § 26, tredje ledd, annet punktum. $ 36. Utenom lovlig fiske er tiltak av enhver art forbudt både i sjøen og i vassdraget når det har til hensikt å skremme fisken eller hindre dens frie gang. 37. Ingen må uten særlig hjemmel stenge helt for fiskens gang. I elv, elvearm eller bekk skal det være et friløp som utgjør minst en åttendedel av vassdragets bredde på hver side av midtstrømslinjen målt ved middels sommervannstand. I stedet for minst en åttendedel skal gjelde minst en sjettedel for redskaper som er satt ut fra hver sin bredd med kortere avstand enn 100 meter regnet langs vassdraget. Midtstrømslinjen regnes å gå midt i djupålen hvis denne kan påvises. Ellers regnes midtstrømslinjen å gå midt i vannløpet eller der hvor den i tilfelle er fastsatt ved skjønn, jfr. § 41. Under skjønnet skal så vidt mulig tas hensyn til at det kan gå omtrent like meget fisk på hver side av midtstrømslinjen på den tid da fisket er størst på vedkommende sted. § 38. Det er forbudt å sette fiskeredskap slik at redskapet, alene eller i forbindelse med ledningsgarn, stein eller andre naturlige hind­ ringer for fiskens gang, kommer ut i friløpet. Unntatt fra denne bestemmelse er fiske med stang eller håndsnøre, drivgarn, kastenot som inndras igjen straks etter utsettingen, og håv som tas opp av vannet like etter nedsenkingen. I friløpet er det forbudt å slippe stein eller andre ting som kan være til hinder for fiskens gang. Det er også forbudt å gjøre dypere enn friløpet det løp som ovenfra eller nedenfra fører inn til et redskap. Hvis friløpet er oppfylt eller vassdraget utdypet i strid med denne bestemmelse, er det forbudt å fiske på vedkommende sted inntil friløpet eller vassdraget er brakt i samme tilstand som før det ulovlige tiltak. Hvis vedkommen­ de som er ansvarlig for tiltaket, nekter å gjøre dette, kan det kreves at politiet lar arbeidet utføre for hans regning. Er oppfylling eller utdyping skjedd uten noens skyld, kan ikke de fiskeberettigede motsette seg at politiet lar foreta tiltak for å renske friløpet eller utfylle utdypingen. I så tilfelle dekkes omkostningene av statskassen.

371

Forvaltning og lovgivning

§ 39. Så vel i sjøen som i vassdrag er det forbudt til fiske eller avliving av fisk å bruke: 1. Giftig stoff. 2. Kalk. 3. Sprengstoff. 4. Elektrisk strøm. 5. Avdemming og tapping. 6. Lyster eller lignende redskap med spiss eller krok som ikke er beregnet på å slukes av fisken. Det er likevel tillatt å bruke slikt redskap som hjelperedskap for å ta opp fisk som er fanget med annet lovlig redskap. 7. Kunstig lys, unntatt for krepsefangst. Departementet kan likevel tillate bruk av lyster og kunstig lys hvis man finner rimelig grunn til det av hensyn til rasjonelt fiske. § 40. Departementet kan på et bestemt område eller i sin alminne­ lighet forby bruk av nye redskapsslag, samt nye bruksmåter og fiske på nye steder med eldre redskapsslag når det antas å være særlig skadelig for fiskestammen. I elv eller bekk må ingen uten tillatelse av departementet ta opp nytt fiske etter laks, sjøaure, sjørøye, innlandsaure eller innlandsrøye med kjær, teine, sløe, gip, fast håv, fiskestengsel, flåtefiske (evjefiske) eller lignende fast redskap. Uten slik tillatelse må heller ikke noen ta opp igjen eldre fiske som nevnt i det foregående når fisket ikke har vært drevet de siste 10 år. Før departementet treffer avgjørelser etter denne paragraf, skal saken forelegges vedkommende fiskeriorgan til uttalelse.

1 Forskr. kgl. res. 22. november 1985 om utsetting av fisk. Kap. VI. Skjønn

§ 41. Fiskeberettiget eier eller bruker i vassdraget, vedkommende fiskeriorgan eller politimestrene kan kreve fastsatt ved skjønn: a. Midtstrømlinjen i elv, elvearm eller bekk, b. om en del av elv skal anses som elvearm, c. om en elvestrekning skal anses som foss, d. bredden av vassdrag ved middels sommervannstand og bredden av fjord eller sund ved vanlig fjære sjø midtsommers, e. grensen mellom elv eller bekk og innsjø, vann eller tjern samt grensen mellom elv eller bekk og sjø. Nytt skjønn kan kreves når det kan påvises at forholdene i vassdraget eller tilstøtende sjøstrekning er vesentlig endret, eller når 10 år er gått siden forrige skjønn. .§ 42. (Endret ved lov av 26. januar 1973 nr. 3, og 17. desember 1982 nr. 88.) Unntatt skjønn etter §§ 24-25 og skjønn til fremme av eiendomsinngrep etter §§ 26-29 og § 77 skal skjønn etter denne lov styres av lensmannen. Hvis gjenstanden for skjønnet befinner seg i by utenom lensmannsdistrikt, skal fylkesmannen gi lensmannen i et av de tilstøten­ de distrikt fullmakt til å styre skjønnet. Til skjønnet varsles med minst 5 dagers frist eiere og brukere av fiske i skjønnsområdet og de nærmest tilstøtende strekninger, samt forman­ nen i vedkommende fiskeriorgan. Utgangspunktet for måling foretatt av skjønnet skal betegnes og avmerkes tydelig, helst i jordfast stein eller fjell. Omkostningene ved skjønn som er holdt etter krav av politimeste­ ren, dekkes av Delinkventfondet. Ellers bæres omkostningene ved underskjønn av den som har krevd skjønnet. Er skjønn krevd av en annen enn fiskerettseieren, kan skjønnet likevel bestemme at omkost­ ningene i det hele eller for en del skal bæres av den som avgjørelsen er gått imot. Det samme gjelder ved overskjønn.

Annen del. Særbestemmelser for laksefisket Kap. VII. Fiskeretten

§ 43. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag har grunneieren eneretten til fiske etter anadrome laksefisk, med mindre annet følger av lov, sedvane eller annen hjemmel. § 44. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I sjøen har eieren av nærmest tilstøtende grunn eneretten til fiske etter anadrome laksefisk med

372

kilenot, lakseverp, bunngarn med faste pelestikk eller liknende red­ skap og med krokgarn med mindre annet følger av lov, sedvane eller annen hjemmel. Eneretten gjelder i den utstrekning dette må anses naturlig når hensyn tas til de stedlige forhold som bunnformasjoner og avstanden fra grunneierens eiendom til vedkommende fiskeplass, eller til den sedvanemessige utøving av fisket. Bestemmelsen om eneretten for eier av nærmest tilstøtende grunn gjelder også for øy, holme eller skjær som ikke ligger under havflaten ved vanlig flo sjø. Ved utløpet av elv hvor laks går opp, har eieren av den nærmest tilstøtende grunn også enerett til slikt fiske med kastenot (vad) ut til 250 meter fra utløpet. I fjord eller sund strekker eneretten seg ikke i noe tilfelle lenger enn til en fjerdedel av fjordens eller sundets bredde ved vanlig fjære sjø midtsommers, målt som nevnt i § 50, tredje ledd. Bredden kan kreves fastsatt ved skjønn.

Kap. VIII. Redskapsbruk

§ 45. Til fiske av laks er det forbudt å bruke bundne redskaper med mindre maskevidde enn 5,8 cm målt i våt stand fra knutes til knutes midtpunkt. Regelen i første ledd gjelder også for fiske av sjøaure eller sjørøye, likevel slik at minste tillatte maskevidde skal være 4,5 cm (sjøaureband) for så vidt gjelder fiske som foregår i sjøen i større avstand enn 400 m fra utløpet av elv hvor laks, sjøaure eller sjørøye, men ikke laks går opp. Det er forbudt å sette to eller flere bundne redskaper sammen bak eller nær inntil hverandre, eller på annen måte å søke å gi redskapene samme virkning som redskaper med ulovlig maskevidde. 46. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) 1 teiner, kjær (kar) og liknende redskaper av tre, jern eller annet stivt materiale som er bestemt til fiske av anadrome laksefisk, skal det på den side som vender mot strømmen, være minst seks loddrette, runde sprinkler eller spiler i samme plan og med en jevn innbyrdes avstand av minst 5,6 cm. Sprinklene eller spilene skal stå opp fra bunnen av redskapet til overkanten så vidt mulig i linje med redskapets vegg og må være minst 25 cm lange. Står redskapet slik at fiskens gang sperres av foss eller annen hindring, skal sprinklene eller spilene settes i den nedre enden av redskapet og nå helt ned til det dypeste av bunnpartiet. Står redskapet slik at fisken under visse vannstander sannsynligvis kan gå videre, under andre muligens ikke, skal det være slike sprinkler eller spiler både i øvre og nedre ende av redskapet. Når fisket ellers foregår ved å stenge fisk inne i naturlig eller kunstig innretning av tre, stein eller annet materiale, gjelder bestemmelsene i første, annet og tredje ledd også for slik innretning. 47. 1 sløer og liknende redskaper hvor fisken føres inn av strøm­ men, og i fiskeredskap som er anbrakt ved eller over foss, skal bunnen enten bestå av bundet redskap eller av vannrett spileverk med åpninger på minst 50 cm lengde og 6,5 cm bredde. I gip skal den underste halvdel av den siden som vender mot elven, elvearmen eller bekken, for størstedelen bestå av enten vannrett eller loddrett spileverk med åpninger på minst 50 cm lengde og 5,5 cm bredde. § 48. I elv, elvearm eller bekk er det forbudt å bruke drivgarn eller not nærmere et settegarn eller faststående redskap med ledningsgarn eller ledningsgjerde enn 100 meter. § 49. Det er forbudt å sette mer enn to kilenøter eller krokgarn utenfor hverandre enten på samme linje eller innenfor en avstand av 100 meter fra denne linje. Redskap med to kilenøter anbragt på hver side av et landgarn (dobbeltkilenot) og kilenot med inngang for fisken på begge sider av landgarnet (patentnot) regnes som to kilenøter. I vassdrag er det forbudt å bruke kilenot eller krokgarn. .§ 50 . 1 fjord eller sund i sjøen er det forbudt å sette faststående bundet redskap lenger ut fra land enn en fjerdedel av fjordens eller sundets bredde ved vanlig fjære sjø midtsommers. Det samme gjelder for vann eller innsjø, likevel slik at bredden her regnes ved middels sommervannstand. Bredden skal så vidt mulig måles på tvers av fjordens, sundets eller

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

vannets retning på hvert punkt. Bredden kan kreves fastsatt ved skjønn. 5 57. Kastenot i sjøen skal ikke gå lenger ut fra land enn 200 meter og i fjord eller sund ikke i noe tilfelle mer enn en fjerdedel av fjordens eller sundets bredde ved vanlig fjære sjø midtsommers målt som nevnt i § 50, tredje ledd. Det skal alltid være tau i land fra den ene ende av kastenoten. Bredden kan kreves fastsatt ved skjønn. Når kastenot brukes i vassdrag eller utenfor elvemunning, skal det gå minst 2 timer mellom hver gang kastenoten føres over samme sted. £ 52. Fiske med line eller snurpenot er forbudt. Likestilt med snurpenot er kastenot med snurperinger og snurpeline selv om de er anbrakt bare på en del av noten. § 53. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag eller del av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, er det forbudt å bruke krokredskap på en slik måte at fisken sannsynligvis vil krøkes. § 54. Når kilenot, lakseverp, krokgarn, bunngarn med faste pelestikk eller liknende redskap står til fangst i sjøen, er det forbudt å bruke noe som helst annet fiskeredskap nærmere nevnte redskaps forside (fangstsiden) enn 200 meter, og for øvrig ikke nærmere enn 50 meter. Forbudet er likevel ikke til hinder for ålefiske, kasting med not etter sild, brisling, lodde, makrell, torsk og sei eller for fiske med stang eller håndsnøre eller for fiske på fiskerens egen grunn. § 55. Når de stedlige forhold ved sammenstøtende eiendommer gjør at redskap til laksefiske satt ut fra den ene eiendom forringer eller umuliggjør fiske med slik redskap fra naboeiendommen, kan hver av partene kreve avgjort ved skjønn hvor stor rett hver eiendom har, og hvordan fisket skal drives for at eiendommene så vidt mulig kan få utnytte sin rett. § 56. (Endret ved lov av 8. juni 1984.)' All bunden redskap til fiske av anadrome laksefisk skal være merket med eierens navn eller merke når redskapet står ute. Departementet fastsetter nærmere regler for merkemåten m.v.

1 Fo rskr. 1. april 1972 (endret 10. mars 1976, 25. mars 1980, 5. april 1982) om regler for merking av bundne fangstredskap. Kap. IX. Fredning

§ 57. (Endret ved lov av 8. juni 1984.)' I sjøen er anadrome laksefisk fredet fra og med 5. august til og med 30. april. §58. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag eller del av vassdrag hvor laks går, er anadrome laksefisk fredet fra og med 1. sep­ tember til og med 30. april. I vassdrag eller del av vassdrag hvor sjøaure eller sjørøye, men ikke laks går, er sjøaure og sjørøye fredet fra og med 15. september til og med 30. april. § 59. I den tid da fisket som nevnt i §§ 57 og 58 er fredet (årsfredning), er det i vedkommende område forbudt å fiske eller drepe slik fisk og å bruke, sette ut eller la stå ute redskaper som er innrettet til eller kan brukes til slikt fiske eller som kan hindre fiskegangen. Tau, kagger og andre festeanordninger for fiskeredskaper skal tas opp snarest mulig når årsfredningen tar til. Blir ikke dette gjort, kan politiet la gjenstandene fjerne for eierens regning. § 60. (Endret ved lov av 18. desember 1970 og lov av 8. juni 1984.) Så lenge årsfredningen varer, er det forbudt å by fram, selge, kjøpe, gi bort eller ta imot anadrome laksefisk når det er gått mer enn 5 dager av årsfredningen i det området hvor fisken er fanget. Fra dette forbud unntas: a. Fisk som beviselig er fisket med hjemmel i dispensasjon fra §§ 57 og 58 uten påbud om utkasting, når fisken blir frembudt eller avhendet innen 5 dager etter utløpet av den særskilt fastsatte fisketid, b. tilberedt, saltet eller frossen fisk eller fisk fra kjølelager som bevislig er fisket i lovlig tid, c. fisk som bevislig er fisket i utlandet uten å være i strid med internasjonal avtale. § 67. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Det er forbudt å fiske eller drepe, by fram, selge eller gi bort vinterstøing av anadrome laksefisk. Det er også forbudt å fiske, by fram, selge eller gi bort anadrome laksefisk som er mindre enn 30 cm. Unntatt fra dette forbud er settefisk

og kunstig klekket yngel. 62. (Endret ved lov av 8. juni 1984.)2 Fra fredag klokken 18 til mandag klokken 18 er det overalt forbudt å bruke, sette ut eller la stå ute redskaper som er innrettet til eller kan brukes til å fiske anadrome laksefisk på en sådan måte at slik fisk kan fiskes eller fiskegangen hindres. Unntatt fra ukefredningen er fiske med stang eller håndsnøre. Departementet kan fastsette bestemmelser om behandlingen av de forskjellige redskaper for å oppnå effektiv ukefredning (stengningsregler). Laksestyret skal gis adgang til å uttale seg på forhånd. § 63. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I følgende tilfelle skal fanget anadrome laksefisk straks settes ut i vannet igjen så vidt mulig uskadd: a. Når fisken er fisket i den årlige eller ukentlige fredningstid, b. når den er fisket med ulovlig redskap eller på ulovlig måte eller tatt når vann i vassdraget er tappet med et lovlig formål, c. når den er vinterstøing, jfr. § 61, d. når den er under det fastsatte minstemål, jfr. § 61.

' Forskr. av 17. april 1980. Jfr. 7. mai 1982 (iflg. kgl. res. 27. februar 1981) om endring av årsfredningen og bruk av kilenot og krokgarn. Regler fra DN av 1. februar 1972 om stenging og merking av lakseredskap. Kap. X. Særlige bestemmelser som Kongen kan gi

§ 64.

(Endret ved lov av 8. juni 1984.) Kongen kan for alt fiske eller for fiske med et eller flere særskilt nevnte redskaper på bestemt område i sjø eller vassdrag og gjeldende for anadrome laksefisk eller for et eller to av disse fiskeslag, fastsette bestemmelser som går ut på å: a. Innskrenke eller utvide friløpets bredde (jfr. § 37), b. frita fra forbudet mot visse avlivningsmåter (jfr. § 39), c. frita fra eller endre bestemmelsene om maskevidde, spileavstand og redskapsinnretning (jfr. §§ 45, 46 og 47), d. innskrenke eller utvide avstanden i elv mellom drivgarn eller not og faststående redskap (jfr. § 48), e. tillate at det settes mer enn to kilenøter eller krokgarn utenfor hverandre (jfr. § 49, første ledd), f. tillate kilenot eller krokgarn i vassdrag eller del av vassdrag (jfr. § 49, annet ledd), g. innskrenke, utvide eller oppheve avstanden fra land for faststå­ ende bundet redskap (jfr. § 50), h. tillate at kastenot i vassdrag eller elvemunning blir ført over samme sted uten at det går minst 2 timer mellom hver gang, eller fastsette en tid av inntil 5 timer mellom hver gang kastenot eller drivgarn i vassdrag eller elvemunning kan føres over samme sted og bestemme at redskapet ikke må føres over mer enn halve bredden av vassdraget ved middels sommervannstand (jfr. § 51), i. innskrenke eller utvide avstanden fra faststående redskaps fangstside i sjøen (jfr. § 54), j. innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen (jfr. §§ 57 og 58), k. innskrenke, utvide eller oppheve ukefredningen (jfr. § 62), 1. sette ned minstestørrelsen eller frita fra forbudet mot fangst av fisk under minstestørrelsen (jfr. § 61, annet ledd), m. frita fra påbudet om utsetting (jfr. § 63). Før slike bestemmelser gis, skal saken forelegges til uttalelse for vedkommende laksestyre og, hvis det finnes nødvendig, for fylkestin­ get eller fylkesutvalget.

§ 65. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Etter uttalelse fra vedkom­ mende laksestyre og fylkesting eller fylkesutvalg kan Kongen forby alt fiske eller fiske etter bestemte fiskeslag i et vassdrag og en liten sjøstrekning utenfor munningen inntil 5 år om gangen hvis bestanden av anadrome laksefisk er gått så sterkt tilbake at det er fare for hel utrydding, eller hvis det er satt ut anadrome laksefisk i et vassdrag hvor disse fiskeslag ikke har gått før. Det fredede område skal avmerkes med tydelige merker for statskas­ sens regning. § 66. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Etter uttalelse fra vedkom­ mende laksestyre og fylkesting eller fylkesutvalg kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre (hertil ikke regnet oter) i vassdrag hvor det går anadrome laksefisk.

373

Forvaltning og lovgivning

§ 67. (Endret ved lov av 8. juni 1984.)' 2 Kongen kan forby eller gi regulerende bestemmelser for bruken av kastenot, drivgarn og sette­ garn til fiske etter anadrome laksefisk i sjøen og i vassdrag. Kongen kan forby alle eller visse slag krokredskaper i og ovenfor og nedenfor foss eller stryk eller nedenfor bru som hindrer eller vanske­ liggjør oppgangen av anadrome laksefisk. Bestemmelsen i § 64, siste ledd, får tilsvarende anvendelse. § 67 a. (Endret ved lov av 18. desember 1970 og lov av 8. juni 1984.)3 Kongen kan bestemme at det skal være konsesjonsplikt for fiske med bestemte redskapstyper etter anadrome laksefisk. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om adgangen til å få konsesjon og om vilkår som kan knyttes til den enkelte konsesjon. Meddelt konsesjon kan trekkes tilbake ved overtredelse av konse­ sjonsvilkår eller bestemmelser om fiske som nevnt i første ledd fastsatt i eller i medhold av denne lov. § 68. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Ved utløpet av vassdrag, saltvannsstrøm eller sund hvor det går anadrome laksefisk, kan Kongen fastsette en strekning hvor hvilket som helst fiske er forbudt med kastenot, snurpenot, drivgarn, settegarn og liknende redskap, kilenot, krokgarn, bunngarn, lakseverp og lignende innretning og dorg i sjøen. Forbudet kan også omfatte utløp av elv i vann. Strekningen utenfor munningen i sjø eller utløpet i vann bør ikke overstige 2 kilometer hvis ikke særlige forhold gjør det nødvendig. Bestemmelsen i § 64, siste

ledd, får tilsvarende anvendelse. Et forbud mot fiske med kastenot med maskevidde på 5,8 cm eller mer og fiske med kilenot, lakseverp og liknende redskaper, kan dog ikke gå lenger enn at det er lovlig å fiske i minst to døgn i uken, hvis de nevnte redskaper er brukt før matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863 og fisket da bevislig er medregnet til økning av vedkommende eiendoms matrikkelskyld. Den fredede strekning skal avmerkes med tydelige merker for stats­

kassens regning. # 68 a. (Endret ved lov av 18. desember 1970 og lov av 8. juni 1984.)4 Kongen kan sette forbud mot å bringe i land, by fram, selge, kjøpe, gi bort eller ta imot anadrome laksefisk som er fisket i strid med forskrifter fastsatt i eller i medhold av denne lov. § 69. Så lenge utenlandske fiskefartøyer i henhold til internasjonal overenskomst har rett til i visse områder innenfor den norske fiskeri­ grense å drive fiske som ikke er undergitt norsk lovgivning, kan Kongen med virkning for de samme områder gjøre unntak fra denne lov i den utstrekning dette er nødvendig for at norske fiskefartøyer skal kunne drive fiske i samme utstrekning og på samme måte som utlendin­

For vassdrag med annet fiske ved siden av fisket etter anadrome laksefisk skal vedkommende innlandsfiskenemnd gis anledning til å uttale seg og komme med forslag om oppsynet. I slike distrikter er oppsynet felles for alt fiske som omfattes av denne lov. I 71. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Enhver som vil fiske ana­

drome laksefisk, skal før fisket tar til, sende melding til lensmannen, i by til politimesteren. Lensmannen (politimesteren) sender melding til laksestyret. Er fisket bortleid, er så vel eier som leier ansvarlig for at det blir gitt behørig melding. Skjer fisket mot løsning av fiskekort eller tillatelse for den enkelte gang fra den som har fiskeretten, skal mel­ dingen gis av den som utsteder fiskekort eller gir tillatelse. Meldingen skal så vidt mulig inneholde: a. Fiskerettseierens navn og bopel, b. fiskeplassens navn med eiendommens gårds- og bruksnummer, c. redskapenes art og antall, d. brukerens (leierens) navn hvis fisket er bortforpaktet eller bort­ leid. Laksestyret kan frita for plikten til å oppgi redskapenes antall, jfr. bokstav c, når fisket foregår med stang eller håndsnøre. Når et fiske en gang er meldt, trenges det ikke ny melding uten når fisket skifter eier eller det kommer ny bruker eller leier. 72. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Enhver som i året har fisket anadrome laksefisk, skal innen utgangen av oktober sende skriftlig oppgave til vedkommende laksestyre over utbytte av fangsten til bruk for den offentlige statistikk. I tilfeller som nevnt i § 71, 4. punktum, skal dog oppgaven gis av den som har utstedt fiskekort eller gitt til­ latelse. Den som har utøvd fisket, er i dette tilfelle fritatt fra å sende oppgave. Oppgavene skal inneholde: a. Fiskerens navn og bopel, b. særskilt oppgave for anadrome laksefisk, over fangstens vekt, bruttoverdi og antall fisk, c. opplysning om fangsten er foregått i sjø eller vassdrag med kom­ munens navn - så vidt det er mulig - og i tilfelle vassdragets navn, d. antall og art redskaper som er brukt, og opplysning om fangstens fordeling på de forskjellige redskaper, e. leiesummen, hvis fisket er leid. § 73. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Enhver som i sin næring omsetter eller bruker anadrome laksefisk, plikter etter krav fra et laksestyre å oppgi vekt og verdi (hver fiskeart for seg) og selgerens navn og bopel. Oppgaven skal gis laksestyret innen en måned etter mottatt krav.

ger gjør.

1 Forskr. av 25. april 1979 ang. bruk av settegarn, kastenot (slyenot) og dorgefiske etter laks, sjøørret og sjørøye i sjøen. Forskr. av 25. april 1979 om forbudssone for drivgarnfiske. 2 Forskr. kgl. res. 2. mai 1986 om forbud mot drivgarnfiske etter laks med virkning fra og med 1989. 3 Forskr. om tildeling av konsesjon for drivgarnfiske. Kgl. res. 24. november 1978. Kgl. res. 10. desember 1982 om konsesjon til drivgarnfiske. Best, fra DN vedrørende konsesjonsvilkår for drivgarnfiske av 30. april 1979. Kgl. res. 27. februar 1981 angående garnmengde ved drivgarnfiske. Best, av 7. februar 1969, 23. april 1970 og 10. desember 1982 vedr, drivgarnforbud innenfor grunnlinjen. 4 Forskr. kgl. res. 19. desember 1975 om forbud mot fiske etter laks for norske fiskere i det nordvestlige og nordøstlige Atlanterhavet. Kap. XI. Oppsyn. Oppgaveplikt

§ 70. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Oppsyn med fisket etter anadrome laksefisk opprettes i den utstrekning det anses nødvendig. Utgiftene skal i alminnelighet dekkes av statskassen. Med departemen­ tets godkjenning kan det likevel opprettes oppsyn for midler fra laksestyre, fiskefondet, kommune eller andre. Departementet fastsetter oppsynskretsene, oppsynets ordning og oppsynsmennenes lønn etter at uttalelse er innhentet fra vedkom­ mende laksestyre og politimester, og utferdiger instruks for oppsyns­

mennene. Politimesteren tilsetter oppsynsmennene i samråd med laksestyret. Oppsynsmennene skal ha politimyndighet i sitt arbeid.

374

Kap. XII. Lakseskatt. Eksportavgift

§ 74.

(Endret ved lov av 8. juni 1984.) Til dekning av utgifter til reiser og administrasjon (jfr. § 5) og til tiltak til fremme av fisket kan lakse­ styret utligne en årlig lakseskatt på inntekten av laksedistriktets fiske av anadrome laksefisk. Samlet utligningssum for distriktet må ikke overstige to prosent av bruttoinntekten uten departementets samtykke. Lakseskatten utlignes på den enkelte fisker etter det bruttoutbytte som hans fiske antas å gi år om annet. Har fisket vært bortleid, kan lakseskatten utlignes enten på eieren eller leieren eller fordeles på begge eller med fullt ansvar på begge. Utligningsbeløpet settes ikke lavere enn kr 5,-. Departementet kan gi nærmere forskrifter om utligningen. Klage over utligningen avgjøres av laksestyret i sammenheng med utligningen for neste år. Avgjørelsen av klage kan ikke påklages videre. Utlignet lakseskatt må betales selv om skatteyteren har klaget over utligningen. Lakseskatten skal innkreves av skatteoppkreveren mot fire prosent godtgjørelse. Skatten forfaller til betaling 4 uker etter at utligningen er ferdig, og kan inndrives ved utpanting. § 75. (Endret ved tollov av 10. juni 1966 nr. 5 § 84.) Ved utførsel fra riket av fersk, iset, rundfrossen, røykt og hermetisk laks betales en avgift som fastsettes av Kongen. Avgiften går inn i det fond som er nevnt i § 23. Avgiften oppkreves ved tollstedene. Senderens oppgave over laks til utførsel må avgis på ære og samvittighet, og avgiften oppkreves da etter

Fiskeforvaltningen og -lovgivningen

denne oppgave. Hvis tollvesenet forlanger det, må oppgaven støttes ved konossement eller annet bevis. Nærmere regler om oppkreving av avgiften gis av Kongen. Avgiften kan innkreves ved utpanting.

Tredje del. Særbestemmelser for innlandsfisket Kap. XIII. Fiskeretten

76. Grunneieren har retten til fiske i et vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går. Fisket er fritt i den utstrekning dette følger av lov, sedvane, bruk i alders tid eller annen hjemmel. 77. Hvor grunneieren eller andre har enerett til fiske, kan departe­ mentet pålegge vedkommende i nærmere bestemt utstrekning å gi andre rett til å fiske mot å løse fiskekort, når det ved skjønn er godtgjort at et slikt pålegg kan gis uten at det i urimelig grad nedsetter rettighetshaverens muligheter for fiske i vassdraget. Pålegg etter første ledd kan gis til fordel for en avgrenset krets eller til fordel for allmennheten. Det kan tas inn nærmere bestemmelser om antallet fiskekort og hvem som skal utstede kortene. Skjønn forlanges av departementet. Skjønnet fastsetter prisen på fiskekort. Inntekten av fiskekort tilfaller rettighetshaveren. Når minst 10 år er gått etter at skjønnet ble rettskraftig, kan nytt skjønn til fastsetting av prisen på fiskekort holdes etter begjæring av departementet eller rettighetshaveren. Vedkommende innlandsfiskenemnd kan gi regulerende bestemmel­ ser om utøving av fisket innen rammen av den ordning som er fastsatt ved skjønnet. Lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom gjelder ikke for saker etter denne paragraf.

Kap. XIV. Redskapsbruk og fredning i vassdrag hvor det bare går inn­ landsfisk

78.1 Etter å ha innhentet uttalelse fra vedkommende innlands­ fiskenemnd og kommunestyre eller formannskap, kan departementet for en eller flere kommuner eller deler derav fastsette de bestemmelser for innlandsfisket og for fangst av kreps som anses nødvendig for fiskets eller fangstens fremme. Herunder kan også fastsettes totalfredning for inntil 5 år. Departementet kan på samme måte sette forbud mot å fiske, drepe, selge, gi bort eller kjøpe innlandsfisk under en viss størrelse. Unntatt fra slike forbud er kunstig utklekket yngel, settefisk og fisk som er fanget til oppdrett i fiskedam eller til overføring til vann eller annen del av vassdrag.

§ 79. Bestemmelsene i § 78 gjelder ikke for damkultur eller vann eller annen del av vassdrag som drives som damkultur. § 80. Etter å ha innhentet uttalelse fra vedkommende innlands­ fiskenemnd og kommunestyre eller formannskap, kan departementet fastsette bestemmelser som går ut på å: a. Innskrenke eller utvide friløpets bredde (jfr. § 37), b. frita fra forbudet mot visse avlivingsmåter (jfr. § 39).

1 Fo rskr. av 22. juli 1981 om fredning og fangst av ferskvannskreps. Forskr. av 9. januar 1984 om minstemål for ål fanget i vassdrag. Kap. XV. Særbestemmelser for innlandsfiske i vassdrag hvor det går anadrome laksefisk

§ 81. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag eller del av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, gjelder de bestemmelser som er fastsatt i denne lovs kapitler VIII-X, eller i medhold av bestemmelse i disse kapitler, også for fiske av innlandsfisk i området. Unntatt er ålefiske, jfr. § 83, og fangst av kreps. Departementet kan likevel fastsette egne fiskeregler for innlandsfisk og for fangst av kreps i slike vassdragsområder når det finner at egne fiskeregler vil tjene til bedre utnytting av fisket og ikke vil skade bestanden av anadrome laksefisk. Herunder kan fastsettes totalfred­ ning for inntil 5 år. Før reglene blir fastsatt, skal det innhentes uttalelser i samsvar med § 78, første ledd, og dessuten fra vedkommen­ de laksestyre.

§ 82. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag eller del av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, er det forbudt å fiske innlandsaure eller innlandsrøye som er under 20 cm eller et større minstemål som departementet kan fastsette etter at det er innhentet uttalelser i samsvar med § 78, første ledd, og dessuten fra vedkommen­ de laksestyre. Det er forbudt å by fram, selge eller gi bort fisk som er fisket i strid med dette forbud. Fanget fisk som er under minstemålet, skal straks settes ut i vannet igjen så vidt mulig uskadd. Unntatt fra forbudet om minstestørrelse er settefisk og kunstig utklekket yngel. Bestemmelsen i § 79 får tilsvarende anvendelse.

$ 83. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) I vassdrag eller del av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, kan Kongen fastsette at redskaper som er innrettet til ålefiske (ålekar, ålekiste, ålemær) ikke kan brukes til fiske fra klokken 7 til klokken 18, og heller ikke resten av døgnet i tiden fra og med 16. november til og med 31. juli. Før bestemmelse treffes, skal saken forelegges til uttalelse for vedkommen­ de laksestyre, og hvis det finnes nødvendig, for fylkestinget eller fylkesutvalget. Departementet kan fastsette nærmere forskrifter for hvorledes slike redskaper skal være innrettet for å hindre at de dreper eller gjør skade på annen fisk eller hindrer fiskegangen i vassdraget. Hvis det finnes påkrevet av hensyn til ålefisket, kan departementet tillate stenging av vassdraget inntil 6 timer i døgnet i den tid ålefiske foregår, forutsatt at dette vil være uten vesentlig skade for bestanden av anadrome lakse­ fisk. Før slike bestemmelser treffes, skai vedkommende laksestyre og innlandsfiskenemnd gis høve til å uttale seg. Kap. XVI. Oppsyn. Oppgaveplikt

§ 84. Oppsyn med overholdelse av lovens bestemmelser om innlands­ fisket opprettes når det anses nødvendig. Utgiftene kan dekkes av midler fra statskassen, fiskefondet, kommunekasser, fiskeforeninger eller andre. Oppsynsordningen må godkjennes av vedkommende inn­ landsfiskenemnd. Oppsynsmennene tilsettes av politimesteren i samråd med innlands­ fiskenemnda og skal ha politimyndighet i sitt arbeid. Departementet fastsetter oppsynskretsene, oppsynets ordning og oppsynsmennenes lønn etter at uttalelser er innhentet fra vedkommen­ de innlandsfiskenemnd og politimester, og utferdiger instruks for opp­ synsmennene. § 85. Til statistisk bruk kan departementet gjennom innlandsfiskenemndene kreve oppgaver over innlandsfisket av enhver som fisker, omsetter eller i sin næring bruker innlandsfisk eller leier bort slikt fiske. Nærmere bestemmelser om oppgaveplikten kan fastsettes av depar­ tementet.

Fjerde del. Forskjellige bestemmelser Kap. XVII. Straff og inndragning. Rett til fangsten

§ 86. (Endret ved lov av 8. juni 1984.) Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i denne lov eller bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder for så vidt handlingen ikke rammes av et strengere straffe­ bud.

Ved overtredelse av bestemmelsene i §§ 45, 50-52, 57-59, 62 og 64-68 og forskrifter fastsatt i medhold av disse, anses uaktsomhet å foreligge når man burde ha skjønt at det var en nærliggende mulighet til å få ikke uvesentlige mengder anadrome laksefisk ut fra redskapets fiskeeffekt, herunder arten av fiskeredskapet og forholdet på fiskeplassen mellom anadrome laksefisk og saltvannsfisk. § 87. Opphevet ved lov av 26. januar 1973 nr. 2. 88 . Hvor ikke annet er avtalt, gir fiskekort utferdiget i medhold av denne lov eller etter avtale med vedkommende rettighetshaver eller fiskeorganisasjon uten særskilt vederlag rett til det som fiskes på kortet.

Kap. XVIII. Gjennomføring og ikrafttreden

§8

9. Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av loven og

375

Forvaltning og lovgivning

kan herunder gi regler for første gangs valg av innlandsfiskenemnd og laksestyre. § 90. I forbindelse med lovens ikrafttreden skal alt laksefiske som det gjelder meldeplikt for, meldes som foreskrevet i § 71, uansett om fisket er meldt tidligere. Også laksefiske som har foregått med redskap som nevnt i § 40, annet ledd, men som nå ikke er i bruk, skal meldes. Fiske av innlandsaure og innlandsrøye med redskap som nevnt i § 40, annet ledd, meldes til innlandsfiskenemnda. Det samme gjelder slikt fiske som nå er nedlagt, men som tidligere har foregått med redskap som nevnt i § 40, annet ledd. Departementet kan gi nærmere regler. § 91. Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer, § 81 likevel ikke før 3 år etter at loven for øvrig er satt i kraft. Enkelte avsnitt eller bestemmelser i loven kan settes i kraft særskilt. § 92. Fra denne lovs ikrafttreden oppheves ellér endres følgende lover og lovbestemmelser slik: 1. Christian V. Norske Lov. 3-14-27 og 28 og 5-11 oppheves. 2. Lov av 19. mai 1916 om fredning av krebs m.v. §§ 1, 2, 3 og 6 første punktum oppheves. 3. Lov av 12. mars 1920 om utnyttelse av rettigheter til beite, fiske, jakt og fangst m.v. i statens almenninger. Loven er senere erstattet av fjelloven av 1975. § 35, annet og tredje ledd, skal lyde: I strekninger av vassdrag (elv, å, bekk, vann, tjern) i statsalmenning, hvor det ikke går laks, sjøørret eller sjørøye, eller hvor fisket ikke etter § 38 er bortleiet, skal norsk borger som i det siste år har vært og fremdeles er fast bosatt i område hvor almenningen er beliggende, og hvis grenser fastsettes av Kongen, eller i bygd eller grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk i vedkommende statsalmen­ ning, ha adgang til uten avgift efter denne lov, men under iakttagelse av gjeldende bestemmelser, å drive fiske med krok uten faststående red­ skap. I slike bestemmelser kan fjellstyret mot betaling av avgift gi dem som efter foregående ledd er fiskeberettiget, adgang også til annet fiske. § 35 , fjerde ledd, oppheves. Paragrafens femte ledd blir fjerde ledd. § 36 skal lyde: Andre norske borgere enn nevnt i foregående para­ graf, har adgang til under iakttagelse av gjeldende bestemmelser og mot betaling av.avgift, å fiske med krok uten faststående redskap, dog ikke med oter, innen de i foregående paragraf nevnte strekninger i vassdrag. Samme adgang kan mot betaling av avgift tilstås utlendinger efter nærmere bestemmelse av fjellstyret og med godkjennelse av vedkom­ mende departement. § 37 skal lyde: Fiske i statsalmenning kan bare drives mot løsning av

DIVERSE LOVER Delingsloven av 23. juni 1978 nr. 70 Ferieloven av 14. november 1947 nr. 3 Kulturminneloven av 9. juni 1978 nr. 50 Lov om ansvar for skade på bufe av 9. juli 1926 nr. 4 Lov om brannvern m.v. av 29. mai 1970 nr. 32 Lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr. 73 Lov om fangst av sel av 14. desember 1951 nr. 1 Lov om forbud mot plukking av moltekart av 6. mai 1970 nr. 25 Lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 Lov om hundeavgift av 26. juni 1925 nr. 4

376

Lov om konsesjon av 31. mai 1974 nr. 19 Lov om laksefiske og innlands­ fiske av 6. mars 1964 nr. 1 Lov om merking av små fartøyer av 3. desember 1948 nr. 3 Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 nr. 82 Lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 Lov om offentlig forvaltning av 19. juni 1970 nr. 69 Lov om oppdrett av fisk og skall­ dyr av 14. juni 1985 nr. 68 Lov om oreigning av 23. oktober 1959 Lov om perlefiske av 7. juni 1845 Lov om reinbeiting mellom Norge og Sverige av 9. juni 1972 nr. 31 Lov om reindrift av 9. juni 1978

fiskekort. Nærmere regler om utstedelsen gis av Kongen. 1 de tilfelle hvor avgift skal betales, fastsettes denne av Kongen efter tilråding fra vedkommende fjellstyre. Når hensynet til fiskebestanden krever det, kan fjellstyret med godkjennelse av departementet begrense utstedelsen av fiskekort, dog ikke for fiske som drives med krok uten faststående redskap av de fiskeberettigede efter § 35, 2. ledd. Fjellstyret kan med godkjennelse av vedkommende departement beslutte fredet for fiske enkelte områder i almenningen i et tidsrom av inntil 10 år om gangen. Godkjent beslutning om dette skal kunngjøres i pressen, ved oppslag eller på annen betryggende måte minst 4 uker før den trer i kraft. Eier av fiskekort er forpliktet til under fisket eller når han oppholder seg på eller ferdes til eller fra fiskeplassene med fiskeredskaper, å ha kortet hos seg og på forlangende av hvem som helst å forevise det. Fjellstyret kan nekte å utstede fiskekort til den som i løpet av de siste 3 år rettskraftig er idømt straff eller efter forelegg har vedtatt straff for overtredelse av noen bestemmelser om fiske i ferskvann. Fiskeoppsynet kan kreve utlevert fiskekort hvis innehaver innen almenningen gripes i overtredelse av noen av de omhandlede bestem­ melser, hvorefter kortet av fjellstyret midlertidig kan settes ut av kraft. § 38, siste ledd. Oppheves. § 44, fjerde ledd, skal lyde: Av de innkomne fiskeavgifter skal år om annet minst halvparten anvendes til fremme av fiskeriet innen almenningsrådet med mindre Kongen fritar derfor. 4. Lov av 27. februar 1930 om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. Oppheves. 5. Lov av 31. mars 1933 om forandring i lov om laks- og sjøørret­ fiskeriene m.v. av 27. februar 1930. Oppheves. 6. Lov av 2. juni 1933 om fredning av ferskvannsfisk. Oppheves. 7. Lov av 25. juni 1948 om kommunale fiskenemnder. § 3, annet ledd, skal lyde: Det ligger utenfor fiskenemndas myndighetsområde å behandle saker som i henhold til lov om laksefisket og innlandsfisket er tillagt laksestyret eller innlandsfiskenemnda. 8. Mellombels lov av 30. juni 1950 om tillegg til lov frå 27. februar 1930 om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. Oppheves. 9. Lov av 18. mars 1955 om tilskiping av jordbruk. § 31, første ledd, siste punktum, oppheves. 10. Lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom. 1 § 30 utgår nr. 18, lov om laks- og sjøaurefisket o.a. frå 27. februar 1930. Nr. 43 skal lyde: Veglova frå 21. juni 1963. Nytt nr. 44 skal lyde: Lov om laksefisket og innlandsfisket. $ 93. Forskrifter gitt i medhold av noen bestemmelser som oppheves ved denne lov, skal fortsatt gjelde for så vidt de ikke står i strid med lo­ ven, inntil de i tilfelle oppheves eller endres med hjemmel i denne lov.

nr. 49 Lov om rettshøve mellom grannar av 16. juni 1961 nr. 15 Lov om saltvannsfiskeriene av 15. august 1984 Lov om sameige av 18. juni 1965 nr. 6 Lov om sjøveisregler av 20. juli 1893 nr. 1 Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 Lov om skytevåpen og ammuni­ sjon av 9. juni 1961 nr. 1 Lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke av 12. mars 1965 Lov om tilskiping av jordbruk av 18. mars 1955 nr. 2 Lov om tiltak mot dyresjukdommar av 8. juni 1962 nr. 4 Lov om tiltak mot sjukdommer hos ferskvannsfisk av 6. desember

1968 nr. 2 Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsalmenningane av 6. juni 1975 nr. 31 Lov om vassdragene av 15. mars 1940 nr. 3 Lov om vassdragsregulering av 14. desember 1917 nr. 17 Lov om vern mot forurensninger og avfall av 13. mars 1981 nr. 6 Lov om vern mot vannforurens­ ning av 26. juni 1970 nr. 75 Lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38 Lov om ymse beitespørsmål av 16. juni 1961 nr. 12 Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 Tomtefesteloven av 30. mai 1975

nr. 20

Jaktlovgivningen

Jakt­ lovgivningen Kort historikk Jakten i Norge har lange og betydningsfulle tradisjoner. De første skrevne lovregler om jakt og fangst fikk vi i Gulatingsloven og Frostatingsloven, som ble skrevet på 1100tallet. Rettsreglene i disse lovene har imidlertid sin opprinnelse fra enda langt tidligere tider. Disse eldste skrevne reglene om jakt gjaldt i ho­ vedsak forholdet mellom grunneier­ nes jaktrett og den frie jaktutøvelsen. Senere ble jaktlovgivningen vi­ dereutviklet ved bestemmelser i Mag­ nus Lagabøters landslov av 1275, Christian IVs norske lov av 1604 og Christian Vs norske lov av 1687. Da vi fikk jaktloven av 1899, ble alle tidligere lovregler om jakt opphevet. Jaktloven av 1899 gav grunneieren enerett til jakt bortsett fra allmenn­ hetens frie jakt på rovdyr og rovfugl. Ved en revisjon av jaktlovgivningen i 1932 ble i prinsippet all jakt underlagt grunneierens enerett. Prinsippet ble noe modifisert når det gjaldt rovdyrjakt ved jaktloven av 1951. Ved den nye loven om viltet av 29. mai 1981, som trådte i kraft 2. april 1982, er all jakt tillagt grunneieren som enerett, dog med visse forbehold.

Viltorganene

Kongen i statsråd gi nærmere regler om etablering av særlige samar­ beidsorganer i viltforvaltningen. Denne myndighet er delegert til Di­ rektoratet, og Direktoratet har (juni 1986) under bearbeidelse regler for oppretting av særlige samarbeidsor­ ganer i villreinforvaltningen. Dette har sin bakgrunn i at villreinen er en trekkende viltart som tar i bruk større fjellarealer over kommune- og fylkes­ grenser.

Myndighetsfordeling Loven om viltet er en utpreget full­ maktslov. Dette vil si at viltloven i stedet for en detaljert lovregulering fastsetter hovedprinsipper og gir ram­ mebetingelser. Lovgiveren har da forutsatt at viltmyndighetene supple­ rer loven med utfyllende forskrifter. Et slikt system gir et godt utgangs­ punkt for en smidig og moderne vilt­ forvaltning hvor nye behov og end­ rede forhold kan løses uten å gå veien om formelle lovvedtak i Stortinget. Etter viltloven er fullmaktene til å fastsette forskrifter i utgangspunktet plassert høyt i forvaltningshierarkiet. Grunnen til dette er at viltloven er en moderne lov som gir fullmakter til å regulere forhold hvor en tidligere ikke har hatt hjemmel for regulerin­ ger, samt å innpasse bestemmelser til nye og endrede behov, og hvor det må høstes erfaring før myndighet og fullmakter delegeres videre.

Ved kongelig resolusjon av 2. april 1982 ble viltloven satt i kraft. Ved samme resolusjon ble følgende myn­ dighetsfordeling fastsatt: 1. Den myndighet som etter lov av 29. mai 1981 om viltet er tillagt departementet, legges til Miljøvern­ departementet. 2. Den myndighet som etter sam­ me lov er tillagt Kongen og departe­ mentet, delegeres til Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (nå Direktora­ tet for naturforvaltning) med følgen­ de unntak: a. K ongen beholder myndighet til å treffe vedtak etter følgende bestem­ melser: § 7, 2. ledd, 1. punktum om regu­ lering av utbygging og annen virk­ somhet i viktige viltområder. § 8 om ferdselsregulering i utmark. § 12 om fellingstillatelse på rovvilt som gjør skade. § 26 nr. 7 om opprettelse av sent­ ralt jegerregister. § 39 om obligatorisk jegerprøve. (Om jegerprøven, se bind 1, side 69.) § 40 om jeger- og fellingsavgift. § 49 om autorisasjon av preparan­ ter. b. Den myndighet som i lovens § 6, 3. ledd er tillagt Kongen, delege­ res til Miljøverndepartementet. Myn­ dighet til å gi nærmere regler om viltnemndenes organisasjon og virk­ somhet delegeres til Direktoratet. Den myndighet som etter lovens §9,1. ledd er tillagt Kongen (fastset-

Etter viltloven skal områder der det forekommer vilt, det vil i praksis si naturen som helhet, forvaltes slik at naturens produksjonsevne og artsrikdommen opprettholdes Rådyr i juli.

Vi skal i den følgende framstilling kort se på hvilke forvaltningsorganer vi har innen viltforvaltningen, hvil­ ken myndighet de forskjellige orga­ ner er tillagt etter loven eller har fått delegert av høyere organ, og prinsip­ pene for fastsettelse av jakttidsrammer og jakttid. Underordnet Miljøverndeparte­ mentet har vi etter lovens § 4 i viltfor­ valtningen 3 organer: 1. Direktoratet for naturforvaltning, 2. Fylkesman­ nen og 3. en viltnemnd i hver kom­ mune. Noen ganske få mindre by­ kommuner er fritatt fra å ha vilt­ nemnd. Etter viltlovens § 4, 2. ledd kan 377

Forvaltning og lovgivning

telse av jakttidsrammer og jaktbare arter), delegeres til Miljøverndepar­ tementet. Den myndighet som etter lovens § 7, 2. ledd, 2. punktum er lagt til departementet, forblir i Miljøvern­ departementet. Kongens myndighet etter de nevn­ te bestemmelser vil i hovedsak bestå i å gi forskrifter og fastsette avgifter. Pr. mars 1986 er dette fastsatt ved kongelig resolusjon i medhold av §§ 121, 26 nr. 72, 39, 403 og 494.

Vi ser av pkt. 2 ovenfor at myndig­ het til å fastsette forskrifter i medhold av viltloven i stor utstrekning er lagt til Direktoratet for naturforvaltning. Ved ikrafttredelsen ble det forutsatt at delegasjon av myndighet fra Di­ rektoratet og ned til andre viltorganer skulle skje over tid. Bakgrunnen for dette er at myndighetsutøvelsen etter viltloven skal desentraliseres og demokratiseres i så stor utstrekning som naturlig. Fra loven trådte i kraft og fram til i dag har det i samråd med

Miljøverndepartementet skjedd en ikke ubetydelig delegering av myn­ dighet fra Direktoratet til Fylkes­ mann og viltnemnder. Slik delegering er inntatt i de forskrifter som ovenfor er tatt med under de forskjellige paragrafer i den gjengitte lovteksten. 1 Forskr. av 4. februar 1983. 2 Forskr. om opprettelse av sentralt jegerregister av 25. februar 1983. Konsesjon gitt av Datatil­ synet 30. mars 1982. 3 2. april 1982. 4 Forskr. av 31. januar 1986.

Kapittel III. Vern av viltets leveområder (biotopvern)

VILTLOVEN Lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, med endringer ved lov av 8. april 1983 nr. 17.

Kapittel I. Formål og omfang

§1

(lovens formål). Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. § 2 (lovens virkeområde). Med vilt menes i denne lov alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Loven gjelder også i Norges økonomiske sone. § 3 (fredningsprinsippet). Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Ved vedtak om jaktbarhet og jakttider etter § 9 skal det særlig legges vekt på at arten produserer et høstingsverdig overskudd og at den har ressursbetydning. Det skal også legges vekt på jakt- og fangsttradisjon i vedkommende område og på den skade viltet gjør. Det er forbudt å fange, jage, drepe eller skade fredet vilt. Dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom, er det tillatt å avlive smågnagere og krypdyr. Forbudet etter § 24 og § 25 gjelder ikke slik avliving. Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade.

Kapittel II. Viltorganene

§4 (viltorganene). I viltforvaltningen er det følgende organer: 1) et direktorat, 2) fylkesmannen, 3) en viltnemnd i hver kommune, med mindre departementet1 sær­ skilt har fritatt for det. Kongen2 kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeids­ organer i viltforvaltningen. § 5 (valg til viltnemndene). Kommunestyret velger formann og 4 medlemmer med varamenn til viltnemnda og skal herunder påse at minst 2 av medlemmene representerer grunneiere/jaktrettshavere i kommunen og at også aktive utøvere av jakt og fangst i kommunen blir representert. I reinbeitedistrikt, som har fast bosatte reindriftsutøvere, skal kom­ munestyret påse at næringen blir representert i viltnemnda. Valgene skjer for 4 år om gangen. § 6 (viltorganenes arbeidsoppgaver). Viltorganene skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi myndigheter og organisasjoner, be­ drifter og personer bistand, råd og veiledning i saker om viltforvalt­ ning. Viltorganenes utgifter dekkes av staten. Kongen2 kan gi nærmere regler om viltorganenes organisasjon og virksomhet.

1 Fylkesmannen (delegert 25. mai 1983). 2 DN (delegert 2. april 1982).

378

§ 7 (regulering av utbygging og annen virksomhet i viktige viltområ­ der). Hensynet til viltinteressene skal innpasses i den oversiktlige planlegging av arealdisponeringen i kommune og fylke. Under utarbei­ ding av slike planer skal vedkommende myndighet på et tidlig tids­ punkt søke samarbeid med viltorganene. I områder som har særlig verdi for viltet, kan Kongen1 fastsette

forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet, herunder ferdsel, dersom dette er nødvendig for å bevare viltets livsmiljø. Departemen­ tet kan på forhånd treffe vedtak om midlertidig vern som nevnt inntil saken er avgjort. § 8 (ferdselsregulering i utmark). For å hindre skade eller ulempe kan Kongen gi forskrifter for gjennomføring av større arrangementer i utmark, og for naturstudier, fotografering m.v. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig for viltet.

1 MD (delegert 2. april 1982). Kapittel IV. Jaktbare arter og jakttider. Avliving uten hensyn til fredning § 9 (jaktbare viltarter og jakttider).1 Kongen2 fastsetter hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og innen hvilke tidsrammer jakten kan foregå. Direktoratet fastsetter jakttiden for den enkelte art og innen hvilke områder jakten kan foregå. Det kan fastsettes ulike jakttider for de enkelte deler av landet. Jakttiden kan gjelde en bestemt tid av døgnet eller uken, og den kan settes forskjellig for jakt etter hann og hunn og etter eldre og yngre individer av vedkommende art. Det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art. § 10 (dager med jaktforbud). Jakt og fangst er ikke tillatt i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag. §11 (felling av vilt til forsvar av person eller bufe). Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for direkte angrep på bufe og tamrein. Felling i henhold til første ledd må straks meldes til viltnemnda. § 12 (fellingstillatelse på rovvilt som gjør skade).3 Etter nærmere regler som Kongen fastsetter, kan departementet2, uten hensyn til de

regler som ellers gjelder, gi tillatelse til felling av et bestemt antall individer av en rovviltart som gjør skade av vesentlig betydning på bufe eller tamrein. Fellingstillatelsen skal være begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom. § 13 (felling av hjortevilt og bever som gjør skade). Viltnemnda kan gi tillatelse til felling av hjortevilt og bever som gjør skade av betydning på fast eiendom, avling, frukttrær eller bærbusker eller vesentlig skade på skog. Viltnemnda kan bestemme at det felte dyr skal tilfalle den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag k hans fellingskvote. Ellers tilfaller det felte dyr eller verdien av dette Viltfondet. Viltnemnda kan gi særlig tillatelse til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. § 14 (felling av andre viltarter som gjør skade).4 Departementet2 kan gi forskrifter om at bestemte viltarter som gjør skade i nærmere angitte tilfelle, kan felles uten hensyn til fredning og jakttider. Forskriftene kan gjelde felling hele året eller bestemte tidsrom og for hele landet eller bestemte områder. Forskriftene kan bestemme at det vilt som

Jaktlovgivningen

Prinsippene i viltloven om jakt Hovedprinsippet er fastslått i vilt­ lovens § 1: Viltet og viltets leveområ­ der skal forvaltes slik at naturens pro­ duktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltpro­ duksjonen høstes til gode for land­ bruksnæring og friluftsliv. Para­ grafens annet ledd ble tilføyd ved en lovendring i april 1983 og fastslår at høsting ved jakt kan skje. Det er ikke

statuert noen høstingsplikt, men det er naturlig å forstå loven slik at høs­ ting ved jakt bør skje. Det er imidler­ tid bare den årlige avkastning av vilt­ produksjonen som i prinsippet skal høstes. Jakten skal med andre ord ikke komme i konflikt med naturens artsrikdom og evne til å produsere vilt. Viltlovens § 3 angir det neste vik­ tige utgangspunkt for høsting ved jakt. Alt vilt er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med

felles etter første ledd, skal tilfalle Viltfondet. Et vilkår for felling etter foregående ledd er at eier, bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning har forsøkt andre tiltak for å avverge skade. § 75 (felling av vilt i særlige områder).5 Direktoratet6 kan uten hensyn til regler om fredning og jakttider gi fellingstillatelse på: 1. Utsatt vilt i innhegnet område eller på øy. 2. Sjøfugl og and til bruk til menneskeføde der dette er vanlig.

1 Forskr. av 28. april 1986. 2 MD (delegert 2. april 1982). 3 Forskr. kgl. res. av 4. februar 1983. Se forskr. om erstatning for skade på hus­ dyr m.m. av 9. februar 1977 fra DN. 4 Forskr. av 16. april 1984. 5 Rundskriv 15/83 (21. juli 1983) om felling av vilt utsatt på øy. 6 Fm (delegert 25. mai 1983). Kapittel V. Storviltjakt og beverjakt, arealvilkår og rettet avskyting

§ 16 (fellingstillatelse på hjortevilt og bever - minsteareal).1 Direkto­ ratet bestemmer i hvilke områder jakt på elg, hjort, villrein, rådyr, dåhjort og bever kan drives. Direktoratet2 fastsetter minsteareal eller kvoter for felling av dyr av arter nevnt i første ledd. Viltnemnda utsteder fellingstillatelse i samsvar med areal- eller kvotefastsettelsen. 77 (rettet avskyting og andre vilkår for feiling). I fellingstillatelse etter § 16 kan det settes som vilkår at det skal felles hann eller hunn og eldre eller yngre individ av vedkommende viltart. Departementet3 kan gi nærmere regler om utstedelse av fellingstilla­

telse og herunder sette som vilkår for storviltjakt at eiendommer slås sammen etter reglene i kapittel VIII. § 18 (grunnlaget for minsteareal). Ved fastsettelse av minsteareal og fellingskvote skal det tas hensyn til bestandens størrelse, artens levevil­ kår i det enkelte distrikt og den skade vedkommende viltart volder.

1 Forskr. av 25. mai 1983. Rundskriv 9/83 (13. juli 1983). Forskr. av 14. mars 1972. 2 Fm (delegert 25. mai 1983). 3 DN (delegert 2. april 1982). Kapittel VI. Utøvelse av jakt og fangst

§ 19 (human jakt). Jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser, og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. 20 (bruk av våpen under jakt).1 Til felling av vilt under jakt kan bare brukes skytevåpen med ladning av krutt. Til jakt er bruk av hagle for mer enn to skudd og helautomatisk rifle forbudt. Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, bortsett fra åtejakt på rev, når lyskilden er fast anbragt på husvegg. Departementet2 gir nærmere forskrifter om de skytevåpen og den

ammunisjon som det skal være tillatt å bruke under jakt, og om hvordan våpen og ammunisjon skal oppbevares og medbringes under jakt.

§ 21 (bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt). Det er forbudt under jakt a) å løse skudd på eller over offentlig vei eller jernbane

hjemmel i lov. Vedtak om jaktbare viltarter og jakttider fattes i medhold av lovens § 9. Lovens § 3 fastsetter kriteriene for når en viltart kan være jaktbar. Det er her viktig å merke seg at myndigheten til å bestemme om en viltart skal være jaktbar (og innenfor hvilke tidsrammer jakten kan skje), er tillagt Miljøverndepartementet, mens myndigheten til å fastsette be­ stemte jakttider er tillagt Direktora(Forts, side 382)

b) å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til forfølging av vilt eller avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren c) å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy utenfor vei til lokalisering av vilt d) å løse skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Fylkesmannen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden. Departementet2 kan fastsette forskrifter om største tillatte hastighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i annet ledd. 22 (svømmende dyr). Svømmende hjortevilt må ikke jages eller avlives med mindre det forfølges som såret. 23 (bruk av hund under jakt).3 Bruk av løs, på drevet halsende hund er forbudt unntatt for jakt på hare, rødrev og gaupe. For jakt på andre arter kan direktoratet gi samtykke for det enkelte område. Direktoratet fastsetter til hvilke tider jakt med hund etter første ledd kan foregå. Tidene kan settes forskjellig for ulike deler av landet, og de kan gjelde bestemte hunderaser. Det kan settes som vilkår for bruk av hund at jakten skjer på område av en bestemt minstestørrelse. § 24 (fangst).4 Bruk av fangstredskaper er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Departementet2 gir forskrifter om fangst der dette kan være av betydning for næringsgrunnlaget og ellers der det er nødvendig for å begrense skader som viltet gjør. .? 25 (bruk av gift). Bruk av gift eller kjemikalier til avliving er forbudt.2 Departementet2 kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra for­ budet. § 26 (fullmakt for Kongen til å gi forskrifter).5 Kongen2 kan gi nærmere regler 1. for å forebygge skade og ulykke under jakt og fangst, herunder om aldersgrense og om plikt ti! å legge frem helseattest for å kunne drive jakt, 2. om forsikring for jegere og fangstfolk, herunder ansvars-, ulyk­ kes- og invaliditetsforsikring og plikt til å delta i kollektiv forsikring, 3. om storviltjakten, herunder om skyteprøve, jaktmåter, organise­ ring av jaktlag og bruk av sporhund, 4. om innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder,6

5. om innfanging av vilt for overføring i live til annet område, 6. om plikt til å melde fra om såret eller skadet vilt og om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktrett til grunnen, 7. om opprettelse av et sentralt jegerregister. 8. om utsetting av vilt i innhegnet område.

Forskr. av 16. mars 1983. DN (delegert 2. april 1982). Forskr. av 30. april 1986. Forskr. MD av 2. april 1982. Forskr. av 16. mars 1983 til pkt. 1 og 3. Forskr. av 23. desember 1974 til pkt. 4. Forskr. av 25. mai 1983 til pkt. 3, 4 og 6. Kgl. res. av 25. februar 1983 til pkt. 7. 6 Fm gir tillatelse til felling av fugl på jaktprøve. 1 2 3 4 5

379

Forvaltning og lovgivning

Kapittel VII. Retten til jakt og fangst § 27 (grunneierens enerett til jakt og fangst). Med de innskrenkninger som er fastsatt i denne lov og i forskrifter gitt i medhold av loven, har grunneieren enerett til jakt og fangst. § 28 (jaktrett for bruker, leie av jaktrett). Overlater grunneieren sin eiendom til noen annen til bruk, skal brukeren ha jaktretten med mindre annet er avtalt. Forbeholder grunneieren seg jaktretten, kan jakt ikke drives på brukerens åker og eng i tiden fra og med 1. mars til og med 30. september. Jaktrett kan ikke skilles fra eiendommen for lengre tid enn 10 år om gangen, uten når jaktretten følger bruksretten til eiendommen. På jordskifte kan det allikevel bestemmes at jaktretten fortsatt skal være felles helt eller delvis. Avtale om særskilt bortleie av jaktrett skal være skriftlig. Gjelder avtalen for mer enn 5 år, skal leier og utleier sørge for at melding om leieforholdet med opplysning om vilkårene straks blir sendt vilt­ nemnda. Fremleie av jaktrett kan ikke finne sted uten samtykke fra den som har jaktretten etter § 27. Overlater grunneieren til noen annen enn grunnens bruker å utøve jakten, er også eieren ansvarlig for økonomisk skade som jakten volder brukeren. Reglene i denne paragraf om retten til jakt gjelder også retten til fangst. § 29 (retten til jakt i sameiestrekning).1 I sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet retts­ grunnlag. Rettighetshaver etter første ledd kan med en måneds varsel innkalle de øvrige til et møte til valg av et styre på inntil 5 medlemmer som skal forvalte jakten og fangsten i sameiet. Styret skal i samarbeid med viltnemnda utarbeide forslag til regler for forvaltningen. Forslaget skal forelegges alle rettighetshaverne til uttalelse før direktoratet fastsetter reglene. Gir sameiets størrelse og tallet på rettighetshavere grunn til det, kan direktoratet etter å ha innhentet uttalelse fra viltnemnda sette forbud mot jakt og fangst inntil regler er fastsatt etter annet ledd. Forbudet med opplysning om når det trer i kraft, skal kunngjøres på den måte som er vanlig i distriktet. Reglene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når tre eller Uere eiendommer har retten til jakt i fellesskap. Er jaktregler ikke fastsatt i samsvar med denne bestemmelse eller som ledd i jordskifte, kan jakt og fangst i sameiet bare utøves av en person om gangen for hver som har slik rett etter første ledd. 30 (retten til jakt i bygdealmenning).' I bygdealmenning skal alle som har bruksrett i almenningen med huslyd, og andre som bor fast på og er knyttet til driften av eiendom som har bruksrett i almenningen, ha adgang til jakt og fangst, dog ikke etter hjortevilt og bever. Almenningsstyret skal i samarbeid med viltnemnda utarbeide forslag til regler for forvaltningen av jakten og fangsten i almenningen. For­ slaget skal legges ut til ettersyn for de eiendoms- og bruksberettigede i minst 4 uker før reglene fastsettes av direktoratet. Almenningsstyret avgjør, etter at viltnemnda har hatt anledning til å uttale seg, om andre enn de berettigede etter første ledd skal gis adgang til å drive jakt og fangst i bygdealmenningen. Pålegg etter § 36 kan også gis til styret i bygdealmenning. Enhver som driver jakt og fangst i bygdealmenning, skal løse jakt­ kort. Vederlaget for kortet, som fastsettes i regler etter annet ledd, kan settes forskjellig for dem som har jaktrett etter første ledd og dem som har rett etter tredje ledd. § 31 (retten til jakt og fangst på statens grunn).2 På statsgrunn som ikke reguleres av lov av 6. juni 1975 (Fjelloven) er småviltjakt og fangst tillatt mot løsning av jaktkort og betaling av vederlag for norske stats­ borgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Reindriftssamenes jakt og fangst reguleres av reindriftslovens § 14. Departementet kan gi nærmere regler om all jakt og fangst på statens grunn utenfor statsalmenning, herunder om lavere pris og fortrinnsrett til jakt og fangst for fast bosatte i kommunen og om utlendingers

380

jaktadgang. 32 (grensen for grunneiers jaktrett mot vann).3 På elv og innsjø går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som hans eiendomsrett. Mot hav og fjord går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som landet ligger tørt. Utenfor denne grense og på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann og ikke tilligger noen eiendom som kobbeveide, er jakt og fangst tillatt for norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Direktoratet4 kan i enkelttilfeller gi utlendinger som ikke er bosatt i Norge, adgang til slik jakt. § 33 (grunneiers jaktrett på vei). Eier av vei med tilbehør har ikke rett til jakt og fangst på denne uten at han også eier tilstøtende grunn. Den som eier grunnen på begge sider av en vei, har retten til jakt og fangst på veien selv om han ikke eier denne. Hvor vei danner grense mellom grunn som tilhører forskjellige eiere, og ingen av disse eier veien, har hver av grunneierne rett til jakt og fangst på veien. Reglene om jakt og fangst på vei gjelder også jernbane, rørgate, gate for kraftledning og lignende anlegg. § 34 (forfølgningsretten). Den som på lovlig grunn sårer hjortevilt, har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen enn jegeren har jaktretten. Forfølgningsretten opphører ved utgangen av den dag da viltet kom inn på en annens grunn. Jegeren har bevis­ byrden for lovlig forfølgning. Jegeren skal snarest mulig gi grunneieren og viltnemnda melding om forfølgning som nevnt i første ledd, og om utfallet. Grunneieren har ikke rett til å jage eller fange vilt som forfølges på hans grunn etter reglene i første ledd. Han kan allikevel avlive dyret på forfølgerens vegne når hensynet til dyret tilsier det. Den som utøver forfølgningsrett etter første ledd, må ikke løse skudd i andres hage eller gårdstun. Jegeren plikter å erstatte skade som for­ følgning påfører andres eiendom. § 35 (fellingstillatelse til andre enn den jaktberettigede). For felling av vilt i henhold til lovens § 12 og 8 13 kan direktoratet bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede. § 36 (almenhetens jaktadgang). Viltnemnda skal arbeide for en forsvarlig utnyttelse av muligheten for småviltjakt, der dette er forenlig med § 1 i denne lov. I større områder der almenheten ikke har adgang til småviltjakt, skal viltnemnda i samråd med grunneierne søke å oppnå minnelig ordning med salg av jaktkort. Når minnelig ordning ikke oppnås, kan departementet pålegge en eller flere grunneiere eller rettighetshavere å selge jaktkort til almen­ heten der uheldige bestandsforhold kan oppstå, fordi grunneierne ved­ varende har unnlatt å utnytte småviltjakten. Pålegget skal være tidsbe­ grenset og kan gis for maksimalt 5 år. I pålegget kan bestemmes hvor mange jaktkort som skal selges, for­ delingen av jaktkortene og hvem som skal administrere jaktkortsalget. Ved fastsettelse av kortpris skal det tas hensyn til vanlig pris i distriktet. Inntekten av jaktkortene tilfaller rettighetshaveren. Hvis pålegget gjelder flere rettighetshavere, deles inntekten forholdsvis. Dersom rettighetshaver finner at ordningen har medført tap for ham, kan han begjære skjønn til avgjørelse av spørsmålet om erstatning.

1 Mønsterregler er utgitt av DN i 1974: Organisasjonsformer innen vilt- og fiskestellet. 2 Forskr. av 2. april 1984 om prisrammer for elgjakt. Forskr. av 6. september 1984 om utleie av elgjakt. 3 Rundskriv av 21. juli 1983 om utlendinger. 4 Fm (25. mai 1983). Kapittel VIII. Sammenslåing av eiendommer til felles viltområde

§ 37 (sammenslåing til felles viltområde).1 For å fremme en forsvarlig og rasjonell viltforvaltning skal viltorganene ved opplysning og tilrette­ legging arbeide for organisering av utmarksarealer til felles viltområde. Dersom viltnemnda finner at flere eiendommer bør slås sammen til felles viltområde, skal de jaktberettigede innkalles til fellesmøte der viltnemnda i samsvar med regler fastsatt av departementet2 søker å oppnå en frivillig avtale om sammenslåing. Oppnås ikke enighet etter annet ledd, kan et flertall av de jaktberet-

Jaktlovgivningen

tigede hvis grunn etter viltnemndas skjønn representerer en overvekt i jaktlig henseende, med bindende virkning for de øvrige beslutte at eiendommen skal slås sammen til et felles viltområde. Når flere eiendommer er slått sammen til et felles viltområde, kan de jaktberettigede ved flertallsvedtak etter tredje ledd fastsette regler om utøvelse av jakt, salg av jaktkort, gjennomføring av viltstelltiltak og fordeling av omkostninger og utbytte av jakten. Vedtak etter tredje og fjerde ledd trenger godkjennelse av vilt­ nemnda. Viltnemndas avgjørelse kan påklages til direktoratet. Departementet gir nærmere regler om gjennomføring av bestemmel­ sene i denne paragraf, herunder om at fylkesmannen skal tre i stedet for viltnemnda når eiendommene ligger i forskjellige kommuner. £ 38 (sammenslåing for å oppnå minsteareal for storviltjakt).3 For eiendommer som hver for seg ikke når opp i minsteareal for felling av hjortevilt, skal viltnemnda søke å få i stand frivillig sammenslåing. Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan direktoratet etter forslag fra viltnemnda treffe vedtak om tvungen sammenslåing. De jaktberettigede kan bestemme fordeling av fellingskvote og ut­ bytte. Blir enighet ikke oppnådd, treffer viltnemnda avgjørelse, som kan påklages til direktoratet. Departementet2 gir nærmere regler om gjennomføring av bestem­ melsene i denne paragraf, herunder at fylkesmannen skal tre i stedet for viltnemnda når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

1 Mønsterregler er utgitt av DN i 1974: Organisasjonsformer innen vilt- og fiske­ stellet. Forskr. av 24. oktober 1984 (regler for gjennomføring). 2 DN (2. april 1982). 3 Forskr. av 24. oktober 1984. Kapittel IX. Obligatorisk jegerprøve, jegeravgift, fellingsavgift og viltfond

§ 39 (obligatorisk jegerprøve).1 Kongen kan gi regler om en jegerprøve som må bestås for å kunne drive jakt etter denne lov. Reglene om jegerprøve kan begrenses til å gjelde visse grupper jegere eller be­ stemte person- eller aldersgrupper. 40 (jegeravgift og fellingsavgift).2 Den som vil drive jakt og fangst etter denne lov, skal betale jegeravgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. Avgiften gjelder for hele landet og for jaktåret, regnet fra og med 1. april til og med 31. mars. For hvert dyr som tillates felt av elg, hjort og villrein, skal det betales en fellingsavgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. 41 (kontroll med betalt jegeravgift).3 Den som mot eller uten vederlag stiller rett til jakt og fangst til rådighet for en annen, plikter å forvisse seg om og er selv ansvarlig for at vedkommende har betalt jegeravgift. Bevis for betalt jegeravgift, jegerkortet, skal medbringes under jakt og fangst og fremvises på forlangende av grunneier, noen som opptrer på hans vegne, eller av jaktoppsynet.

§ 42 (fritak for betaling av jegeravgift). Departementet4 kan ved forskrift frita for betaling av jegeravgift etter § 40 når det gjelder felling og fangst til vitenskapelige formål og annen felling som ikke er ledd i vanlig jakt og fangst. 43 (Viltfondet). Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i et viltfond til fremme av viltforvaltningen.

1 Kgl. res. av 20. desember 1985. Retningslinjer av 20. desember 1985 fra DN om jegerprøvens avvikling. 2 Kgl. res. av 2. april 1982. 3 Forskr. av 25. mai 1983 kap. V. 4 DN (2. april 1982). Kapittel X. Forskjellige regler

§ 44 (retten til egg og dun).1 Grunneieren eller bruker kan bare ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer. På statens grunn i Finnmark har de som er fast bosatt i kommunen, samme rett som grunneier eller bruker. § 45 (ferdsel med våpen på annen manns grunn). Ferdsel med skytevåpen eller fangstredskap er forbudt i utmark der en annen har jaktrett, med mindre det skjer i lovlig ærend, og våpenet bæres uladd.

§ 46 (jaging og lokking av vilt). Vilt må ikke jages eller lokkes bort fra andres jaktområde. Foring av vilt kan allikevel skje som ledd i et planmessig viltstell. Grunneier eller bruker kan skremme eller jage bort vilt når dette må anses nødvendig for å avverge skade eller ulempe. Bestemmelsen i første ledd, første punktum gjelder ikke for stammer av rein som er satt ut før denne lovs ikrafttreden. .< 47 (utsetting av nye viltarter). Uten direktoratets samtykke er det forbudt å innføre eller sette ut viltarter som ikke fra før forekommer i distriktet. 48 (ulovlig felt vilt tilfaller Viltfondet). Ulovlig felt vilt eller dets verdi tilfaller Viltfondet. Viltnemnda skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt vare på. Når hjortevilt eller bever er ulovlig felt i jakttiden, kan viltnemnda bestemme at dyret eller dets verdi overlates den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i hans fellingskvote. Fallvilt og vilt som er avlivet av humanitære grunner eller under nødverge eller nødstilstand, tilfaller Viltfondet. Det samme gjelder vilt som felles i henhold til tillatelse etter lovens § 12. 49 (autorisasjon av preparanter og omsetning av vilt).2 Kongen kan fastsette forskrifter om autorisasjon av viltpreparanter og om plikt for disse til å føre skriftlige oppgaver over vilt som mottas, og hvem det mottas fra. Oppgavene kan kreves fremlagt av viltorganene. Direktoratet gir forskrifter om preparanters og andres adgang til håndtering, utstopping og omsetning av dødt vilt. § 50 (plikt til å opplyse om jaktutbytte). Departementet3 kan fast­ sette at den som har drevet jakt og fangst, og den som har leiet ut jaktog fangstrettigheter eller solgt jaktkort, kan pålegges å gi viltorganene opplysninger til statistiske eller vitenskapelige formål. § 51 (skuddpremier). Skuddpremie kan bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkesmannen eller den han i samråd med direktoratet gir fullmakt. Vederlag for felling i henhold til denne lovs § 12 kan fastsettes av departementet.

1 Forskr. MD 2. april 1982. 2 Kgl. res. av 31. januar 1986. 3 Delegert DN. Forskr. av 25. mai 1983, kap. VI. Kapittel XI. Hunder

52 (b åndtvangstid). I områder åpne for alminnelig ferdsel kan eier eller besitter la hund løpe løs bare når den følges på forsvarlig måte. Jakthundtrening og dressur kan likevel bare foregå med samtykke av grunneier og de bruksberettigede. I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal hunden holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt. For bestemte områder kan direktoratet1 etter forslag fra viltnemnda eller fylkesmannen bestemme at hund skal holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt til annen tid enn nevnt i annet ledd, dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet. Slik bestemmelse skal kunngjøres på den måte som direktoratet finner tjenlig, og den trer i kraft fra kunngjøringen hvis ikke annet er bestemt. Reglene i annet og tredje ledd gjelder ikke for hund når den brukes i reindrift, og ikke for dressert bufehund når den brukes til å vokte bufe, og ikke for politihund og lavinehund når de er i tjeneste eller under trening. Direktoratet og politiet kan for særlige formål dispensere for bruk av løs hund i båndtvangstid. Politiets avgjørelse kan påklages til direktoratet. § 53 (hund som løper løs). Hund som løper løs uten at den følges på forsvarlig måte, kan opptas av grunneier og jakt- eller fangstberettiget eller noen annen som opptrer på vegne av disse, eller av politiet. Hund som løper løs i ordinær båndtvangstid etter § 52, annet ledd, kan opptas av hvem som helst. Hund som løper løs i ekstraordinær båndtvangstid etter § 52, tredje ledd, eller som i båndtvangstid påtreffes jagende etter hjortevilt, kan dersom den ikke lar seg oppta, avlives på stedet av grunneier og jakteller fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse, eller av politiet. Når hund er avlivet, skal melding straks gis til politiet. § 54 (hund som opptas). Opptatt hund skal stelles på forsvarlig måte.

381

Forvaltning og lovgivning

Den skal snarest leveres til politiet, som går frem etter reglene om innsatt bufe. Hundens eier eller besitter betaler påløpne utgifter og godtgjørelse for arbeidet. § 55 (dressurområde). Direktoratet1 kan, uavhengig av reglene i dette kapittel, samtykke i at et avgrenset område legges ut som dressur­ område for hunder. Før samtykke gis, skal viltnemnda uttale seg og grunneierens tillatelse innhentes.

1 Fm.,rundskriv nr. 14/83.

Loven trådte i kraft 2. april 1982.

Kapittel XII. Strafferegler og ikrafttreden § 56 (strafferegler).1 Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov dersom ikke forholdet

(Forts, fra side 379) tet for naturforvaltning. Ved vedtak fra Miljøverndepartementet om jaktbarhet angis også en tidsramme som den faktiske jakttid kan fastsettes innenfor. Formålet med å gi slike tidsrammer er å få en smidig ordning slik at biologiske, geografiske og samfunnsmessige hensyn kan gi en differensiert jakttidsforvaltning. Kriteriene for å fastsette vedtak om jaktbarhet kan sammenfattes slik: 1. Arten må være i stand til å pro­ dusere et høstingsverdig overskudd. 2. Arten må ha ressursbetydning som kjøtt eller skinn. Dersom arten gjør stor skade, kan kravet til ressurs­ betydning reduseres. 3. Jakttradisjon og eventuelle and­ re holdninger til arten må være av en slik art at jakt er allment akseptert i noen del av landet. 4. Rammen skal fastsettes så den ikke kommer i konflikt med prinsip­ pet i viltlovens § 9 om yngletidsfredning. Dog skal den fastsettes så vid at en differensert forvaltning på lands­ basis er mulig. Dersom arten gjør stor skade eller er uønsket i landet av andre grunner, kan kravet om yngletidsfredning fravikes ved fastsettelse av jakttidsramme. Etter viltlovens §§ 3 og 9 skal følge­ lig de jaktbare arter gis en jakt­ tidsramme fastsatt av Miljøvern­ departementet. Dette betyr ikke at det skal fastsettes jakttid, idet bestan­ den for en jaktbar art kan være inne i en negativ utvikling i hele eller deler av landet. Ved kongelig resolusjon av 2. april 1982 ble følgende arter erklært jakt­ bare og fikk fastsatt jakttidsramme: 1. Elg i perioden 10. september-

382

rammes av strengere straffebud. Overtredelse av loven er forseelse. Forsøk straffes likt med fullbyr­ det forseelse. Uaktsom overtredelse og medvirkning er straffbar. § 57 (ikrafttreden). Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov av 14. desember 1951 om vilt­ stellet, jakt og fangst. Regler og bestemmelser gitt i medhold av sist­ nevnte lov fortsetter å gjelde inntil de blir opphevet eller endret, så­ fremt det er hjemmel for reglene og bestemmelsene også i denne lov2.

1 F.eks. forskr. av 25. mai 1983, kap. Vill, § 8.2. 2 F.eks. forskr. om fangst av bever av 14. mars 1972.

31. januar, hjort i perioden 21. august-31. januar, rein i perioden 10. august-31. januar, rådyr i perioden 1. august-31. januar og dåhjort i peri­ oden 1. august-31. januar. 2. Bever i perioden 1. oktober-15. april, bisamrotte i perioden 21. august-15. mai, hare i perioden 1. september-31. mars, ekorn i perioden 15. oktober-15. april. 3. Gaupe i perioden 21. august-15. mai, rødrev, mårhund og villmink hele året, grevling og røyskatt i peri­ oden 21. august-31. mars og mår i perioden 15. oktober-15. april. 4. Fjellrype, lirype, storfugl, orr­ fugl og jerpe, fasan og rapphøne i perioden 1. september-31. mars. 5. Kanadagås, grågås, kortnebbgås og sædgås i perioden 10. august31. januar. Stokkand, krikkand, brunnakke, toppånd, sjøorre, svartand, kvinand, havelle, siland, laks­ and, ringdue og skogdue i perioden 21. august-31. januar. 6. Tjeld, heilo, vipe, polarsnipe, rødstilk, gluttsnipe, brushane, rugde, enkeltbekkasin, småspove og stor­ spove i perioden 21. august-31. ja­ nuar. 7. Svartbak, gråmåke, fiskemåke, hettemåke, krykkje, lunde, alke, lomvi, polarlomvi, teist, toppskarv og storskarv i perioden 21. august-31. mars. 8. Gråtrost, rødvingetrost, mål­ trost, svarttrost, skjære, nøtteskrike i perioden 10. august-31. januar. Krå­ ke hele året, ravn 15. juni-14. mars. For alle disse artene er det tatt hensyn til prinsippet om yngletidsfredning etter lovens § 9, med unntak av rev, mårhund, villmink og kråke. Bakgrunnen for dette er synet på dis­

se artene som skadevoldende. Faktisk jakttid for de artene som i har fått jakttidsramme, fastsettes ved forskrift av Direktoratet for naturfor-’ valtning. Jakttidene skal på landsbasis gjen- I speile en fleksibel forvaltning. Dette vil innebære at en jaktbar art kan få jakttid i en del av landet, mens den er fredet i andre deler. I mange tilfeller vil en jaktbar art! også volde skade. I slike tilfeller kana jakttidsrammen utnyttes fullt ut slik1 at skadevoldelse kan avverges også : ved ordinær jakt. Etter viltlovens § 9 kan det fastset-l tes ulike jakttider for de enkelte deler | av landet. Jakttiden kan gjelde enj bestemt tid av døgnet eller uken, og den kan settes forskjellig for jakt! etter hann og hunn og etter eldre og| yngre individer av vedkommende art.l For storviltjakt er slike regulerin-l ger fastsatt ved helgedagsfredningen rundt større bysentra av hensyn til andre friluftsaktiviteter. For vill­ reinjakt er det i noen områder fast-] satt innskrenket jakttid i deler ad døgnet for å sikre arten nødvendig ro' til hvile og næringsopptak. Det en også fastsatt særskilt jakttid for rådyr-j bukk om sommeren. Forskriftene om jakttider fastsettes etter landsomfattende høringer hvor alle berørte interessenter kan uttale seg. Dette er nødvendig for at jakt­ tidene kan fastsettes slik at de tar hensyn til næringsutøvelse i utmarken og til friluftsaktiviteter. Gjeldende regler om jakttider og jaktmåter er fastsatt med virkning fra 1. april 1986 for en periode på 3 år. Per Erik Sigstadstø

Friluftslivet har i de senere årene fått en langt bredere plass i offentlig forvaltning enn det hadde tidligere. Bildet er fra Os ved Bergen.

Samhold gir styrke - stokkender i isløsningen.

rK |

1 Foreninger | og forbund

NASJONALE FORENINGER OG FORBUND 386 Norges Jeger- og Fiskerforbund 386 Norsk Kennel Klub 388 Norges Naturvernforbund 389 Norsk Zoologisk Forening 390 Norsk Ornitologisk Forening 390 Norsk Botanisk Forening 390 Friluftsrådenes Landsforbund 391

NORSK SKOGBRUKSMUSEUM 394 FISKERIMUSEET I BERGEN

396

INTERNASJONALE ORGANISASJONER 397 Internasjonalt jakt- og viltstellråd 397 Samarbeid i Norden 398 Nordisk Sportsfisker Union 398 Den internasjonale naturvernunionen 399 World Wildlife Fund 400 Internasjonalt fuglevern 400 Turistforeningssamarbeid over landegrensene 401

Foreninger og forbund

Nasjonale foreninger og forbund Det finnes en rekke ideelle organisa­ sjoner og andre sammenslutninger som på landsbasis eller innenfor visse regioner arbeider for jakt, fiske, fri­ luftsliv, naturkunnskap eller natur­ vern. Noen av de viktigste presente­ res her.

Norges Jeger- og Fiskerforbund Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ble stiftet i Oslo, eller Kristi­ ania, som byen den gang het, 10. feb­ ruar 1871, under navnet Norsk Jægerog Fiskerforening, og etter innbydel­ se av 106 kjente menn. Hensikten var