Jakt, fiske, friluftsliv 2 [2] 8210024906, 8210024922 [PDF]

Zitiervorschau

HOVEDREDAKTØRER:

Ragnar Frislid

•i

FRILUFTSLIV

>

TIDEN NORSK FORIAG

f. ■

© 1985 norsk utgave Tiden Norsk Forlag 1. opplag 1985 (1-20 000) Originalens tittel: Tapiola, © Amer Group Ltd, Weilin + Gods, Espoo, Finland. Leder for redaksjonsrådet: Tauno V. Måki, hovedredaktør: Mauri Soikkanen, forlagsredaktør: Veikko Rinne.

Norske illustrasjoner til dette bind er levert av: Tom G. Bengtson, Reidar Borgstrøm, Harald Brynildsen, Ragnar Frislid, Arild O. Gautestad, Jostein Grastveit, Lars Petter Hansen, Pål Hermansen, Jon Østeng Hov, Burny Iversen, Dag Kjelsaas, Jørn Bøhmer Olsen, Bjørn Olav Rosseland, Leif Rustand, Paul Scott, Bjørn Selvaag, Dagfinn Skjelle, Johan B. Steen, Rolf Sørensen, Arne Bjørn Vaag.

Trykk og innbinding: Emil Moestue A.s, Oslo. ISBN 82-10-02490-6 (Bind 1-5) ISBN 82-10-02492-2 (Bind 2)

FORFATTERE OG KONSULENTER I BIND 2: Amanuensis Reidar Borgstrøm Norges fiskevann Redaktør Ragnar Frislid Norge som viltland, naturfoto­ grafering

Dr. philos. Kjell W. Jensen fiskearter

Naturfotograf og skribent Dag Kjelsaas utstyr for friluftsliv, meiting, pilkefiske Cand. real. Peter Johan Schei fuglenes biologi Tidl, sekretær i Norsk Jakthundforbund Harald Sommerstad jakthunder

Prof. Johan B. Steen fuglehunder, ryper og rypejakt, duer Redaktør Gunder Swensen duejakt

Forsker Per Wegge skogsfugl og skogsfugljakt

I FORLAGSREDAKSJONEN: Manuskriptbehandling og bilder:

Grete Marthilm (redaktør)

Åse Nini Bråthen Hansen (red.sekr.) Aase Johns (red.sekr.)

Oversettelse:

INNHOLD NORGE SOM VILTLAND 10 Norsk natur fra hav til høyfjell Den lange kysten 21 Vassdrag og våtmarker 25 Skoger fra sør til nord 30 Fra vierkjerr til bre og blokk­ mark 39 Viltet om vinteren 41

12

DUER OG DUEJAKT Duer 236 Duejakt 240

NORGES FISKEVANN 44 Dagens utnytting av ferskvanns­ fisk 46 Ferskvannsfiskenes innvandring og utbredelse 48 Fiskeproduksjonen i innsjøer og elver 50 Miljøendringer 55 Fiskesamfunn og fiskemuligheter i ulike landsdeler 63 Forvaltningen av ferskvannsfisket 69

HUNDENS BIOLOGI 70 Hundens historie 72 Bygning og kroppsfunksjoner 73 Fra valp til fullvoksen hund 81 Atferd 83 Foredling av hunderaser 86 JAKTHUNDER 88 Å holde jakthund 90 Skjellende fuglehunder 95 Elghunder 97 Jagende hunder - støverraser 105 Stående fuglehunder 112 Apporterende hunder 126 Viltsporhunder 129 Hihunder 130

UTSTYR FOR FRILUFTSLIV Klær 134 Utstyr for overnatting 139 Turutstyr 144 Transport av utstyret 151 Turproviant 157 Tauverk 160 Knuter og stikk 161

Behandling av felt fugl Jerpe 226 Rype 228

132.

FUGLENES BIOLOGI 164 Fuglenes bygning 166 Fuglenes atferd 170 Trekk og vandringer 176 Hvilken fugl er det? 178 Fugler som hobby 183 HØNSEFUGLER 184 Storfugl 186 Orrfugl 195 Jerpe 200 Lirype 203 Fjellrype 208 Rapphøne 210 Fasan 211

JAKT PÅ HØNSEFUGLER 212 Fra snarefangst til sportsjakt 214 Storfugl og orrfugl 215

225

234

MEITING - STANGFISKE MED AGN 242 Utstyr for meiting 244 Kunsten å meite 257 Meiting etter ulike fiskearter 268

AGN 274 Fisk som agn 276 Fiskerens meitemarker Larver 282 Lokkemat 287

278

PILKEFISKERENS UTSTYR Pilkestikker, sneller og snører 294 Pilker og kroker 297 Annet utstyr 304

292

PILKEFISKE 308 Pilkingens grunnteknikk 310 Pilking om vinteren 315 Pilkekonkurranser 319 Pilking om sommeren 323 Pilking etter forskjellige fiske­ arter 327 FISKEARTER: ABBORFISKER OG KARPEFISKER 338 Abbor 340 Hork 346 Brasme 346 Vederbuk 349 Mort 351 Andre karpefisker 353

NATURFOTOGRAFERING 362 Hva er naturfotografering? 364 Naturfotografens utstyr 368 Landskapsfotografering 377 Fuglefotografering 381 Pattedyr i søkeren 385 Nærbilder 388 Naturfotografen og natur­ vernet 391 Med kamera om vinteren 392

Fra Rlåhn i Vånå mnt .Intnnhairnan

NORSK NATUR FRA HAV TIL HØYFJELL 12 V ekslende natur - stor artsrikdom V iltlandet i tall 15 V iltet erobrer landet 18 Endringer i vår tid 19

12

DEN LANGE KYSTEN 21 Fuglefjell og måkeskjær 21 VASSDRAG OG VÅTMARKER 25 Deltalandet - der elva møter havet 25 De rike lavlandssjøene 26 Skogs j øer og t j ern 27 Sjøer og tjern i fjellskog og fjell 28 Myrer i fjell og skog 28 Livet langs elvene 29

SKOGER FRA SØR TIL NORD 30 Den mangfoldige skogen 30 Skogens etasjer 31 Ensformig skog - få arter 32 Løvskogen i sør 33 Vestlandsskogen - bjørkelier og furuskog 34 De store barskogene 35 Bjørkevidder og storfuruskog 36 FRA VIERKJERR TIL BRE OG BLOKKMARK 39 Økende høyde - færre arter 39

VILTET OM VINTEREN 41 I hi og skjul 42 Vinterpels og hvit drakt 42

Norge som viltland

Norsk natur fra hav til høyfjell Vekslende natur - stor artsrikdom Alle dyr, og dermed også alle vilt­ arter, stiller spesielle krav til livs­ miljø. Et område med stor variasjonsrikdom når det gjelder naturfor­ hold, vil derfor kunne huse flere vilt­

12

arter enn et område med ensartet natur. Norge er et eksempel på et land som kan oppvise stort mangfold når det gjelder naturtyper, og dermed skiftende livsbetingelser for vilt, både fjærkledd og firbeint. Antallet vilt­ arter er stort hos oss - fra sel og sjøfugl til villrein og fjellrype. Men det er ikke dermed sagt at viltproduk­ sjonen er stor. Mellomeuropeiske

land med en mer ensartet natur enn vår har en langt høyere viltproduk­ sjon, regnet i kilo kjøtt. Mangfold når det gjelder naturforhold, legger betingelsene til rette for en artsrik fauna, men individrikdommen kan likevel være ganske beskjeden. Det er stort sett tilfelle med Norge, når vi sammenlikner oss med andre land i vår verdensdel, for ikke å snakke om tropiske områder.

Skog, myr og fjell preger store deler av Norge. Det er nettopp variasjonsrikdommen som er karakteristisk for naturforholdene her i landet. Dette er også bakgrunnen for at dyrelivet er forholdsvis artsrikt. Viltbestandenes størrelse kan imidlertid ikke måle seg med det man finner i mange andre europeiske land. Bildet er fra Hattfjelldal.

Norsk natur fra hav til høyfjell

Når villreinflokker som kanskje teller flere tusen dyr, trekker over vidda, kan man få inntrykk av at viltrikdommen kan sammenliknes med det man finner på savannene i ØstAfrika. Men villreinflokken kan ska­ pe et falskt bilde av viltrikdom, for i virkeligheten er dyrene avhengige av vidstrakte områder for å leve. Hvis man fordelte dem jevnt utover det fjellområdet der de holder til, ville det bli ganske langt mellom dyrene. Et annet eksempel på en nærmest ufattelig konsentrasjon av dyreliv har vi i fuglefjellene, der noen hundre tusen alkefugler, krykkjer og andre arter gjør de steile og utilgjengelige bergveggene levende i hekketiden. Her er det en viltrikdom uten side­ stykke. Det er imidlertid de vidstrak­ te havområdene utenfor som sikrer mattilgangen til myriadene av fugler. Grovt kan man dele inn landet i fire-fem hovedtyper av natur: kyst og skjærgård, skog, ferskvann og våt­ marker, og fjell. Hver enkelt av disse naturtypene har sitt spesielle dyreliv, men det finnes ikke noen helt klare grenser. Vi regner gjerne med at haren først og fremst er et skogsdyr, men vi kan like gjerne treffe den på øyer ute i skjærgården, der bestanden ofte er særlig stor, og også ganske høyt oppe i fjellet, både sommer og vinter. Det samme gjelder i høy grad rødreven, mens denne artens nære slektning, fjellreven, er sterkt knyttet til en enkelt naturtype, høyfjellet. Noen arter har altså ganske snevre krav til leveområde, mens andre viser stor tilpasningsdyktighet. Derfor er også noen av de typisk norske vilt­ artene vel kjent blant jegere over hele landet, mens andre har en langt mer begrenset utbredelse. Høyden over havet spiller en av­ gjørende rolle for de enkelte artenes utbredelse. En liknende effekt har breddegraden. Fra sør til nord spen­ ner Norge over 13 breddegrader, fra varmekjær løvskog langs sørlandskys­ ten til de karrige fjellviddene som stuper bratt i Ishavet ytterst på de store halvøyene i Finnmark. Her fin­ ner vi i grove trekk, så å si ned til havets nivå, det samme viltet som i de sørnorske høyfjellsområdene. Lan­ dets betydelige utstrekning i nordsør-retning og de store høydeforskjel-

Et av de mest slående eksemplene på store konsentrasjoner av dyreliv har vi i fuglefjellene. Men selve fuglefjellet er bare hekkeplass. Når det gjelder næring, er fuglene avhengige av ganske store havområder utenfor. Bildet viser krykkjer (og et par gråmåker) i fuglefjellet på Ekkerøy i Finnmark.

lene er altså en viktig del av forkla­ ringen på den artsrikdommen som Norges fauna kan oppvise. Når man foretar en grovinndeling av Norges natur i kyst, skog, våtmar­ ker og fjell, gir det slett ikke noe bilde av hvor varierte naturforholde­ ne i virkeligheten er i landet. For innenfor hver enkelt av disse natur­ typene finnes det et mangfold av levesteder eller biotoper for dyreliv, skapt av mer eller mindre lokale kli­

ma- og jordbunnsforhold som - sam­ men med høyde over havet og bred­ degrad - er bestemmende for vegeta­ sjonen på stedet. Når det kommer til stykket, er det nettopp plantelivet som danner grunnlaget for dyrelivet som helhet, og dermed også for viltbestandens størrelse og artssammen­ setning. Uansett hvor ensidig kjøtt­ eter et dyr er, så er det avhengig av plantene - ettersom det er planteetende dyr som danner nærings-

13

Norge som viltland Landets utstrekning fra nord til sør, og også vertikalt, fra hav til høyfjell, sørger for å gi Norges natur en uvanlig stor spennvidde. Eks­ empler på natur som de fleste helst forbinder med sørligere land, finner man i de varmekjære løvskogene helt sør i landet. Bildet viser lindeskogpå Tofteholmen i Oslofjorden.

grunnlaget. For å si det enkelt: Gaupa er like avhengig av plantene som haren er det! Derfor gjelder det også generelt at et område med fro­ dig planteproduksjon også har den største viltrikdommen. Når også mer karrige områder kan være attraktive villmarker, er det fordi noen av vilt­ artene våre er tilpasset et temmelig karrig livsmiljø. Men tettheten av vilt vil aldri være særlig stor i slike områder. Viltet i Norge er tilpasset naturgitte forhold, og bestandsstørrelse og artssammensetning har i tidenes løp forandret seg etter de vekslingene i naturforholdene som man vet har funnet sted, og som fremdeles pågår. Naturen er ikke statisk, den er i stadig utvikling i en eller annen ret­ ning. Når en art går fram og en annen tilbake, må det altså ikke nødvendig­ vis skyldes menneskenes virksomhet. Selv små klimaendringer kan ha stor virkning, positiv eller negativ, for ar­ ter som lever nær grensen for sitt utbredelsesområde. Det betyr f.eks. at arktiske arter som fjellrev og fjell­ rype neppe vil trives med det vi fra menneskesynspunkt vil kalle en klimaforbedring. På den annen side vil en forholdsvis ny innvandrer fra sør, rådyret, bli rammet av en eventuell klimaforverring, med lavere vinter­ temperaturer og større snømengder enn i dag. At ikke så få arter lever ved grensen av sitt utbredelsesområ­ de hos oss, innebærer blant annet nettopp at de lett kan bli rammet av små endringer i livsbetingelsene. Vi må imidlertid også regne med at menneskenes virksomhet gjennom flere hundre år har hatt en viss betyd­ ning, i positiv og negativ retning, for Motstykket til den varmekjcere løvskogen i sør finner man der fjellplatåene på de store halvøy­ ene i Finnmark stuper i havet. Her finnes det ikke grobunn for trær, men gunstige berggrunnforhold kan likevel sørge for en uvanlig frodig flora på sine steder. Rypa kan hekke så å si like ned til havets nivå. Motivet er fra Sand­ fjorden på Varangerhalvøya.

14

Norsk natur fra hav til høyfjell

viltet her i landet. Dette gjelder først og fremst i områder der det er drevet jordbruk og skogbruk. «Gammel­ dags» jordbruk og skogbruk har bi­ dratt til å skape mangfold og dermed bedre livsvilkår for enkelte arter. For de artene som ikke har hatt fordel av menneskenes virksomhet i naturom­ rådene, har det likevel vært plass nok tilbake. Dette er forhold som er i ferd med å endre seg i våre dager. Driftsmeto­ dene i jord- og skogbruk er mer effektive og inngripende enn før, og de skaper ensartete naturforhold som noen arter kan tilpasse seg, andre ikke. Dessuten vil forskjellige former for forurensninger av luft, vann og jordsmonn, ikke minst sur nedbør, påvirke forutsetningene for plante­ produksjon og dermed få negative virkninger for vilt og annet dyreliv. Like opp til vår tid er det altså hovedsakelig naturgitte forhold som har skapt levekår for vilt her i landet, og som har dirigert de vekslingene i viltbestander og artssammensetning som har funnet sted i tidenes løp. Men i dag er det ikke bare naturen selv som bestemmer. Vår utnyttelse av naturen og vår bruk av naturen som avfallsplass kan på lengre sikt komme til å endre de naturgitte be­ tingelsene så sterkt at bare de mest tilpasningsdyktige dyrene kan over­ leve.

Viltlandet i tall Vi hevder gjerne at Norge er et lite land, men når det gjelder flateinn­ hold, er det i virkeligheten blant de større landene i Europa. Tar man i betraktning det forholdsvis be­ skjedne folketallet og det faktum at bare omkring 5 prosent av arealet er dyrket eller tatt i bruk på annen måte som fullstendig endrer naturforholde­ ne, er det klart at det ikke i noe annet land i vår verdensdel står til disposi­ sjon så store arealer av jaktmark pr. jeger som hos oss. Når man regner innsjøer, elver og andre ferskvannsforekomster med, dekker Norge et areal på omkring 324 000 kvadratkilometer, og leng­ den fra Lindesnes til Knivskjellodden er ca. 1750 kilometer. Men en mer lettfattelig illustrasjon av landets ut­

strekning i lengden gir den pedago­ giske opplysningen som alle geografilærere benytter seg av for å vise at Norge tross alt ikke er noe lite land: Dreier man landet om en tenkt akse ved Lindesnes, vil Nordkapp bli liggende ved Roma. At det er et bety­ delig sprang fra middelhavsklima til klimaet ved vår sørlige kyststripe, vet alle. Kanskje enda større er spranget fra det tross alt blide Sørlandet og nordover til Ishavskysten. Vi har nevnt de 13 breddegradene som illustrasjon på vekslingene i na­ turforhold i Norge. Noe de færreste tenker over, er at landet også har en betydelig utstrekning i øst-vest-retning. Det er 27 lengdegrader fra den ytterste øya i Sognesjøen utenfor Sognefjorden og til den østligste utenfor Vardø. Og Vardø ligger at­ skillig lenger mot øst enn Leningrad. I Øst-Finnmark finner vi da også ut­ løpere av den store sibirske barsko­ gen, taigaen, og et innslag av østlige arter i faunaen. Den store lappugla er et typisk eksempel. Denne ugla hek­ ker hos oss bare i Øst-Finnmark (et enkelt funn i Nordland må nærmest betraktes som unntaket som bekref­ ter regelen). Kysten setter i aller høyeste grad Mange av de vanligste artene av pattedyr og fugler er utbredt over store deler av landet. Blant unntakene er lappugla. Den hører hjem­ me i de store sibirske skogene, taigaen, som har sin vestlige utløper i Øst-Finnmark. Her er også denne store uglas eneste sikre hekkelokali­ teter hos oss.

sitt preg på norsk natur, ikke minst fordi Golfstrømmen har innflytelse på klimaet i hele landet. Går man innom alle viker og fjorder, er den samlede kystlinjen fra grensen mot Sovjetunionen i nord til Iddefjorden i sør rundt regnet 21 000 km lang. Men om man hadde regnet med linjen langs fjæra på alle øyer og holmer langs kysten, ville den samlede strandstrekningen blitt atskillig leng­ re. I alt er det mer enn 74 000 øyer og holmer som til sammen utgjør den norske skjærgården. Disse øyene dekker et samlet landareal på vel 22 300 kvadratkilometer, det vil si omkring 7 prosent av hele landets areal. Dette gir en klar indikasjon på at Norge fra naturens side har de beste forutsetninger for å huse gode bestander av vilt som er knyttet til kysten, først og fremst sjøfugl av for­ skjellig slag. Ikke noe annet euro­ peisk land har en tilnærmelsesvis så lang kystlinje som vår, og skjærgår­ den, som i så høy grad bidrar til mangfoldet i vår kystnatur, finnes det ikke maken til noe sted i verden. Alle finner det naturlig og rimelig å kalle Finland de tusen sjøers land. Men ikke alle tenker over at vi med like stor rett kan kalle Norge de hundre tusener innsjøers land. Reg­ ner vi med alle tjern, vann og sjøer som er store nok til å komme med på topografiske kart, finner vi at det samlede antallet er over 200 000. Når man tar i betraktning at alle disse innsjøene i alle størrelser er knyttet sammen av et nettverk av elver, åer og bekker, er det klart at vannet set­ ter sitt preg også på innlandet hos oss. Til sammen dekker sjøer og tjern et areal på omkring 16 000 kvadrat­ kilometer, og i tillegg kommer elver og bekker. Disse rike forekomstene av vann i dagen er av stor betydning for vilt og annet dyreliv, og ikke bare for de artene som er direkte knyttet til vann, som f.eks. bever, oter og ender. Vann og vassdrag bidrar alltid til variasjon og skaper ofte forutset­ ninger for en vegetasjon som mange viltarter kan utnytte, året rundt eller i visse perioder. Med i bildet av innsjøNorge hører også de omkring 32 000 øyene som finnes i norske innsjøer, og som til sammen utgjør en viltmark på mer enn 300 kvadratkilometer. 15

Norge som viltland

Norge kan gjerne kalles de hundre tusener sjøers land, selv om de aller fleste av våre innsjøer og tjern er ganske små. Blant de store er Femunden, som med sine nær 700 meter over havet nesten må regnes som en fjellsjø. Klart vann er typisk for sjøer av denne typen. I bakgrunnen ser vi Rendalsølen.

Det er ikke bare innsjøer og tjern, elver og bekker som utgjør ferskvannsinnslaget i Norges natur. Myr og andre våtmarker omfatter et enda litt større areal enn innsjøene. Det samlede myr- og våtmarkarealet dek­ ker mer enn 20 000 kvadratkilo­ meter, eller vel 6 prosent av landets totalareal. Det finnes myrer av en mengde forskjellige typer, noen fatti­ ge, noen med rik produksjon. Den direkte betydningen for viltet kan 16

derfor variere en god del. Noen my­ rer kan gi rikt beite for elg, andre kan være spillplass for orrfugl, og atter andre hekkelokalitet for traner og andre myrfugler - for bare å nevne noen tilfeldige eksempler på hvordan det høyere dyrelivet utnytter myrom­ rådene. Generelt gjelder det at myre­ ne har en avgjørende funksjon i vannhusholdningen i landets natur, og at de derfor har betydning for praktisk talt alt dyreliv.

Av de store naturtypene eller biomene i Norge er det skogen som huser det største antallet av arter som vi vanligvis regner som jaktbart vilt. Her finner vi blant annet den over­ legent viktigste viltarten når det gjel­ der avkastning i form av kjøtt, elgen. Dessuten hører ytterligere to av våre fire hjortedyrarter, hjort og rådyr, hjemme i skogen, der vi også finner tre av våre hønsefuglarter, storfugl, orrfugl og jerpe. Til sammen dekker skogen en drøy tredjedel av landarealet, det vil si omkring 37 prosent, eller nær 120 000 kvadratkilometer. Av dette er det bare vel 72 000 kvadratkilometer som

Norsk natur fra hav til høyfjell

Skogen dekker godt og vel en tredjedel av Norges totale areal, når man regner med fjell­ bjørkeskogen. Skogen byr på stor variasjonsrikdom, ikke minst fordi trærnes høyde sørger for at det her er flere «etasjer» som kan utnyttes av både fugler og pattedyr. Derfor er også skogen den naturtypen som huser flest dyrear­ ter. Bildet er fra Nordmarka, Oslo.

kommer i kategorien produktiv skog, noe som stort sett vil si barskog fra lavlandet og opp til grensen mot fjell­ bjørkeskogen. Denne løvskogen opp mot fjellet utgjør det vesentlige av det som i statistikken blir kalt «annen skog». I praksis omfatter denne kate­ gorien skog som ikke blir industrielt utnyttet i nevneverdig målestokk. Men når det gjelder fjellskogen, drei­ er det seg om en naturtype som er av største betydning for vilt av mange slag. Ikke minst for lirypa, vårt vik­ tigste fuglevilt når det gjelder jegerinteresse, har bjørkebeltet opp mot snaufjellet avgjørende betydning. I fjellbjørkeskogen oppdager man også lett at det ikke går skarpe grenser mellom de forskjellige viltartenes levesteder. Her kan man treffe både utpreget skogsvilt som elg og stor­ fugl, og vilt som man helst forbinder med snaufjell. Denne skogen, som danner en overgangssone mellom barskog og fjell, er altså et eksempel på at man nettopp i grenseområder mellom ulike naturtyper kan finne et særlig rikt dyreliv. Som nevnt preger menneskene i dag store deler av landets natur. Men det er bare en ganske liten del av landets areal som er direkte nedbygd (1,1 prosent) og dermed uten verdi for vilt. I en helt annen stilling kom­ mer de dyrkede områdene. Hvis man foruten de jordbruksarealene som er i drift i dag, også regner med beiter og dyrkede områder som i øyeblikket er ute av drift, har vi 11 500 kvadrat­ kilometer grunn som er preget av jordbruket. Dette representerer 3,6 prosent av landets totalareal, og utKulturlandskapet er hos oss gjerne preget av stor variasjon, med åker og eng, skogholt, kratt, vann og vassdrag i en mangfoldig blan­ ding. 1 et slikt landskap er det gode levekår for mangeslags vilt. Men kravet til rasjonell drift i våre dager, både når det gjelder jord- og skog­ bruk, gjør sitt til å redusere den variasjonsrikdommen som er en forutsetning for et arts rikt dyreliv. Motivet er hentet fra området ved Slidrefjorden i Valdres. 2. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

17

Norge som viltland rimelig nok de artene som i dag til­ rype, snøspurv, boltit, fjelljo, dverghører vår fjellfauna, som først vand­ gås, jaktfalk og fjellvåk. Det er nærliggende å tenke seg at ret inn i landet. Blant de større patte­ dyrene var reinen den første, tett dyrene vandret inn fra sør, gjennom fulgt av jerven. Der en planteeter Skåne og inn i Østfold. Men det finner veien, vil alltid et rovdyr følge åpnet seg også en innvandringsvei i etter. Men forutsetningen for at en nordøst, ettersom det på et forholds­ planteeter skal ta nytt land i besit­ vis tidlig tidspunkt ble isfritt land øst telse, er at det finnes et planteliv. for Østersjøen. Derfor har mange av Reinen kunne derfor ikke bokstave­ de artene som utgjør Norges fauna i lig talt følge iskanten etter som breen dag, hatt to innvandringsveier til trakk seg tilbake; først måtte et plan­ Norge, en i sør og en i nordøst, til teliv etablere seg i grusen. Men kli­ Finnmark og Troms. En teori går ut maet forbedret seg så raskt etter is­ på at de rutene enkelte trekkfugler tiden at en storinnvandring av skogs- følger i dag, viser hvilken innvand­ vilt kunne finne sted allerede for 9000 ringsvei de i sin tid valgte. Fugler som Viltet erobrer landet trekker mot sørøst, skal i tilfelle ha år siden. Omtrent samtidig med rein, lemen, kommet inn i landet langs den nord­ Istidene har sørget for å utslette nær sagt alle spor, med det resultat at vi i jerv og fjellrev har også de mest ut­ lige innvandringsveien. Det er nærliggende å regne med at dag vet ytterst lite om dyreliv i Norge pregede høyfjellsfuglene funnet veien i de tidligste tider. Det man kan slå til Norden. Det gjelder f.eks. fjell­ dyrenes levesteder i dag gir en fast med sikkerhet, er at to arter som senere forsvant fra Norges fauna, lev­ Blant de aller første pattedyrene som satte sine fire føtter på norsk jord mot slutten av siste istid, var de hos oss før siste istid, det vil si for lemenet, og det er heller ikke utelukket at det kan ha livberget seg gjennom hele siste istid på isfrie omkring 75 000 år siden. Det gjelder partier langs kysten. Når denne lille gnageren i dag omfattes med så stor interesse blant jegere, er mammut, som i dag er en utdødd art, det først og fremst fordi svingningene i lemenbestanden så å si er et barometer på variasjonene i og moskusfe, som i dag har sin utbre­ rypebestanden. delse i arktiske områder. Når moskus lever i landet i dag, er det fordi dyr fra Grønland er innført til Norge i ny tid. Når vi vet at disse to store patte­ dyrene hørte hjemme i Norges fauna før siste istid, er det takket være funn av knokler som har latt seg datere. Ellers er det mulig at enkelte arter som i dag hører hjemme i vår fjellfauna, som rein og lemen, har livber­ get seg gjennom den siste istiden på isfrie partier langs kysten, og at man­ ge slags arktiske sjøfugler kan ha hekket her. De områdene som kan ha vært isfrie og dermed levested for dyr, er deler av Varangerhalvøya, Lofoten og enkelte øyer og deler av kyststripen i Trøndelag, Møre og på Vestlandet. Under enhver omsten­ dighet er dette områder som tidlig ble isfrie, og som er blitt tatt i bruk av arktiske fugler og lemen på et tidlig tidspunkt under avsmeltingen. Et lite dyr som lemen kan i tilfelle ha kom­ met drivende med isen og kan på den måten ha befolket de isfrie kyststripe­ ne før den store breen hadde trukket seg så langt tilbake at det ble fri pas­ sasje over land. Da isen for alvor var på retrett for rundt regnet 12 000 år siden, var det

gjør en vesentlig del av det vi gjerne kaller kulturlandskapet. Kulturland­ skapet har opp gjennom tidene hatt betydning for mange slags vilt. Flere arter trives godt i kulturlandskapet, særlig der det brytes opp av skog, myr og vassdrag. Rådyret er et eksempel på en art som i særlig grad utnytter det landskapet som er skapt av men­ nesker. Kulturlandskapet hører altså med blant de natur- og landskapstypene som til sammen skaper det mangfold og den variasjonsrikdom som viltlandet Norge representerer.

18

Norsk natur fra hav til høyfjell 6000-7000 år siden forsvant også vill­ katten, etter en forholdsvis kort gjesteopptreden i landet. Også vill­ svinet, som etter funn på steinalderboplasser å dømme må ha spilt en viktig rolle for menneskene, ble etter hvert borte for omkring 4000 år siden. Hjorten var på et ganske tidlig tids­ punkt utbredt over hele Sør-Norge, og også på Østlandet, mens elgen forekom over store deler av landet, også på Vestlandet. Men i den fuk­ tige og varme perioden for omkring 6000-7000 år siden forsvant elgen fra Vestlandet. Senere skrumpet også hjortens utbredelsesområde kraftig inn, slik at den opp til ganske ny tid praktisk talt bare forekom på Vest­ landet og i kyststrøk i Trøndelag. Også ilderen har i tidligere tider hatt en langt større utbredelse enn i dag. Grevling, ekorn og mår gikk sterkt tilbake på Vestlandet omtrent samti­ dig med at elgen forsvant fra denne landsdelen. Beveren er også blant de artene som har opplevd en glansperi­ ode med utbredelse over praktisk talt hele landet, men som senere har måt­ tet nøye seg med et sterkt redusert utbredelsesområde. Det er mulig at oteren, takket være sine svømmeferdigheter, var blant de dyrene som forholdsvis tidlig vandret inn i Norge. Den kan ha kommet sjøveien til isfrie områder langs kysten, mens isen fremdeles stengte veien over land.

pekepinn om innvandringsrekkefølgen. Det betyr at vierregionens og fjellbjørkeskogens arter, som lirype, blåstrupe, kongeørn og jordugle, har vært på plass før skogen for alvor gjorde seg gjeldende og åpnet mulig­ heter for de rene skogsdyrene. I løvskogen som etter hvert bredte seg i Finnmark, var det allerede for 9000 år siden levekår for bever som vandret inn fra øst, sammen med hare, ekorn, mår og andre skogsdyr, og fugler som storfugl og hønsehauk. Alle disse dyrene kom sannsynligvis inn både i nord og sør. Etter at pionerene blant løvtrærne hadde etablert seg som skog, kunne furua følge etter. Det er mulig at dette treslaget skapte grunnlaget for elgens innvandring, og at ulven fulgte etter for å utnytte elgen som næ­ ringsgrunnlag. Men det er også mulig at ulven hadde slått seg ned på for­

hånd, og da med rein som viktigste byttedyr. Bjørn og rev er også blant de pattedyrene som må ha sikret seg hjemstavnsrett i Norge på denne ti­ den, mens oter kan ha vært en tidlige­ re innvandrer. Takket være sin svømmeferdighet har den kunnet ta i bruk isfrie områder langs kysten, med nok av næring i form av fisk, mens den store breen ennå var en barriere som stengte andre pattedyr ute. Etter at landet ble noenlunde is­ fritt, har vekslende klimaperioder ført til stadige endringer i landets fauna. Noen arter er forsvunnet, mens andre har en annen utbredelse i landet i dag enn i tidligere tider. For de fleste av disse artene er utbredel­ sen i dag mindre enn før. Mildere klima tvang arktiske sjøfugler som polarlomvi og alkekonge til å forlate fuglefjellene langs norskekysten, og det samme gjelder praktærfugl. For

Endringer i vår tid 1 våre dager har hjorten langt på vei gjenerobret Østlandet, og elgen viser en klar tendens til å trenge vestover. Disse artene kan tjene som eksempel på hvordan faunaen er i stadig for­ vandling, ikke fra dag til dag, men gjennom århundrer og årtusener. Andre eksempler er villsvin og vill­ katt. De lever begge videre i beste velgående, men de finner ikke lenger levelige kår hos oss. Og fjellreven, som må ha hatt stor utbredelse i Nor­ ge en gang i tiden, ser i våre dager ut til å ha vanskelig for å greie seg. Men når vi registrerer endringer i faunaen i dag, må det ikke nødven­ digvis ha med endret klima eller and­ re endringer i naturforhold å gjøre. Menneskenes inngrep i naturområ­ dene er nå så omfattende at de må få konsekvenser, også for dyrelivet. Dessuten har menneskene ved direk­ te innføring av fremmede dyrearter gjort sitt til å skape et nytt bilde av Norges dyreliv.

19

Norge som viltland

Innføring av fremmede arter, frivillig eller ufrivillig, er alltid en potensiell fare for det opprinnelige dyrelivet. Hos oss er det først og fremst den nordamerikanske minken som har skapt problemer. Den lever i dag vilt og greier seg godt langs vann og vassdrag, og ute i skjærgården, over store deler av landet.

Innføring av fremmede arter utgjør alltid en potensiell fare for det dyre­ livet som allerede eksisterer på ste­ det. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forutsi hvilke konkurranse­ forhold som kan oppstå mellom ny­ komlingen og de hjemlige artene, og enda vanskeligere er det å spå om hvem som vil trekke seg seirende ut av konkurransen. I mange tilfeller vil en innført art gå til grunne. Men det hender også at den har stor suksess i sine nye omgivelser. Et eksempel på en slik suksess er minken, som i dag regnes som et problembarn langs vassdrag over praktisk talt hele lan­ det. Minken er blitt fast medlem av Norges fauna ved slurv og uhell fra menneskenes side. Det var ikke me­ ningen at dette nordamerikanske mårdyret skulle bli viltlevende pels­ dyr i Norge. Andre arter har vi importert med direkte sikte på å skape viltlevende stammer i Norge. Moskusfeet er alle­ rede nevnt, og det ser ut til at denne tungvekteren fra arktiske strøk har 20

visse forutsetninger for å livberge seg i enkelte norske fjellområder, selv om bestanden ikke har vist særlig stor økning. En annen innført viltart som i enda høyere grad finner seg til rette hos oss, er kanadagåsa. Denne store, nordamerikanske gåsa trives godt hos oss og hekker i frihet mange steder i landet. Det har vært reist kritikk mot innføringen av kanadagås, og mange frykter at denne gåsas sterke ekspan­ sjon med tiden kan få uheldige føl­ ger. I tråd med dette har det vært hevdet at man heller burde ha satset ressurser på å gjeninnføre den hjem­ lige sædgåsa i områder der den fore­ kom tidligere. Fasanen har ikke på noen måte hatt samme suksess som kanadagåsa i Norge. Denne asiatiske hønsefuglen har vært innført ved utallige anled­ ninger, men det ser ikke ut til at den kan greie seg uten vinterforing. Viltloven setter i dag klart for­ bud mot innføring av fremmede dyre­ arter til Norge. Men lovbestemmelser er ikke noen garanti mot invasjon, og

et par arter som ikke hører hjemme i Nordens fauna, banker nå på døren hos oss. Det er mårhund og bisamrotte, som begge har vist seg i NordNorge. Mårhunden, som hører hjemme i hundefamilien, er en østasiatisk rov­ dyrart som etter all sannsynlighet vil­ le holdt seg på hjemlige trakter hvis den hadde fått velge selv. Men i Sov­ jetunionen har det lenge vært interes­ se for å flytte på pelsdyrarter for å gi et bedre tilbud til yrkesjegere. Og det var etter at mårhunden ble overført til vestlige deler av Sovjetunionen, at dette lille pelsdyret for alvor begynte å røre på seg. Det har spredt seg til mange land i Øst-Europa, og i Fin­ land er det for lengst etablert. Her drives det utstrakt jakt på mårhund, og streifdyr fra den finske bestanden har vist seg i Nord-Norge. Finnene har innført flere viltarter med sikte på å berike landets fauna av jaktbare arter. Det gjelder f.eks. nordamerikansk hvithalehjort, kana­ disk bever og bisamrotte, som også stammer fra Nord-Amerika. Bisamrotta viste seg for første gang i Norge (Sør-Varanger) i 1970, og vi kan nep­ pe se bort fra at den i ikke altfor fjern framtid vil foreta en vellykket inva­ sjon, kanskje fra Nord-Sverige, der den nå har etablert seg. Bisamrotta er utbredt over det meste av Finland, og den er blitt så tallrik at den er en merkbar belast­ ning på vannvegetasjonen. Derfor har det i Finland vært fremmet krav om at arten må utryddes. Men både bisamrotte og mårhund har vist seg så tilpasningsdyktige at det er lite håp om at det vil la seg gjøre å bli kvitt dem. Mårhunden invaderte Finland omkring 1960, og den har sikret seg et så sterkt fotfeste at en årlig avskyting på opptil 12 000 dyr ikke ser ut til å ha virkninger på be­ standen. Det er liten grunn til å tro at en vellykket grenseoverskridelse, sett fra mårhundens og bisamrottas syns­ punkt, vil berike Norges fauna. Og det er vel tvilsomt om noen av de fremmede artene som vi, frivillig eller ufrivillig, har innført, på lengre sikt vil vise seg å være harmløse eller ha positive virkninger på landets eget dyreliv som helhet.

Den lange kysten

Den lange kysten Fuglefjell og måkes kjær Det rike fuglelivet langs vår lange kyst er basert på havets overflod av føde. Havets produksjon av organis­ mer som danner næringsgrunnlag for både fisk og fugl, øker mot nord. Derfor er det også i den nordlige delen av landet vi møter de mest stor­ slagne konsentrasjonene av mange slags sjøfugl. Også pattedyrene i havet, hvaler og seler, finner et spiskammer uten like langs kysten. Når disse artene av pattedyr, som er tilpasset et liv i salt­ vann, ikke er mer tallrike enn de er i dag, skyldes det forfølgelse fra men­

neskenes side. Våre to arter av kyst­ sel, steinkobbe og havert, har begge vist tendenser til bestandsøkning i de senere årene. Haverten, som lenge hadde sin siste skanse på Trøndelagkysten, er blitt mer tallrik og har utvidet sitt utbredelsesområde noe. Denne store selen lar seg ikke skrem­ me av en lengre svømmetur over åpent hav, og det regnes som sann­ synlig at haverten langs norskekysten av og til får tilskudd fra den skotske bestanden. Men selv om bestandene er mindre enn før, hører selene fremdeles med i bildet av norskekysten. På en solfylt sommerdag kan en se steinkobbe som krabber opp på et blankskurt skjær, ofte en hel flokk hvis det er plass, for å nyte varmen. Og den som våger seg ut i styggevær ved de ytterste holme­

ne mot havet, kan oppleve havert som boltrer seg i brottene. Den er en utpreget havsel, mens steinkobben holder seg mer innaskjærs og også opptrer inne i fjordene. Derfor kalles den noen steder fjordsel. Glimtet av et svømmende pattedyr i skjærgården behøver ikke nødven­ digvis å røpe en sel. Det kan også være oteren, mesterfiskeren som før var tallrik langs hele kysten, men som i dag er ytterst sjelden i sør. Oterens mindre slektning, minken, kan man derimot møte overalt i skjærgården, der den ikke bare lever av fisk og krepsdyr, men også forsyner seg i sjøfuglenes rugekolonier. De pattedyrene som hører hjemme langs kysten vår og som direkte ut­ nytter havet som spiskammer, er alt­ så ganske få. Men til gjengjeld er

Den 21 000 kilometer lange kysten, fra Iddefjorden til Grense-Jakobselv, rommer ikke bare skiftende naturforhold, men også et rikt og vekslende fugleliv. Bildet viser sørlandskysten ved Mandal.

21

Norge som viltland fuglene tallrike, både når det gjelder fordi de ikke søker næring nær reiret, arter og individer. Noe som sær­ men har felles jaktområder over vide preger sjøfuglene, er at så mange av havstrekninger utenfor. dem ruger i kolonier. Overalt langs Langs det meste av kysten er det de kysten kan man på forsommeren gå hvite fuglene, det vil si måker og under en paraply av skrikende fugler terner, som dominerer. Men en gang på holmene, under hissige angrep av imellom kan en mørk, måkeliknende terner og mindre måker - de store fugl forstyrre bildet. Det er tyvjoen, holder seg som regel på avstand til som i rask og drivende flukt går til faren er over. skinnangrep på en måke med mat i Fordelene ved å samles i store nebbet, og som gir en storslagen opp­ kolonier til kollektiv hekking er visning i flygekunst til det endelig åpenbare. Når man kan opptre i sam­ lykkes den å provosere måken til å gi let flokk, øker mulighetene for å hol­ slipp på godbiten. Det er tyvjoens de fiender på avstand. Arter som levemåte - den lar andre finne føden, ikke har for vane å opptre aggressivt, men på den annen side må det inn­ kan nyte godt av det pågående for­ rømmes at den gjør en storartet inn­ svaret som naboene stabler på beina sats for å røve til seg måkens bytte. En nesten like imponerende fluktnår det kreves. Kolonirugingen forut­ setter for øvrig et annet syn på eien­ oppvisning kan ternene gi, der de domsretten til grunn enn det vi finner klipper luften med kjappe vingeslag, hos så mange andre fuglearter. De stopper et øyeblikk på flagrende vin­ aller fleste sjøfuglene hevder ikke ger før de styrtdykker i en glitrende noe stort privat territorium omkring vannsprut og kommer opp med en reiret. Forutsetningen for det livet de sprellende fisk i nebbet, en fin og lever, er at de tåler meget nære na­ iøynefallende demonstrasjon på at boer. Når de har råd til det, er det det er havet som gir sjøfuglene føden.

Det er måkeholmene og terneskjærene som viser det store sceneriet av sjøfugl i vår sørlige skjærgård, men det finnes også innslag av mer stillfer­ dig fugleliv. Der det er store grunne partier som gjør det mulig for grav­ anda å finne godbiter nede på bunnen uten å ty til direkte dykking, pynter denne store og fargerike svømmefuglen opp i skjærgårdslandskapet. I motsetning til hva tilfellet er hos de fleste andre ender, er både hann og hunn like staselige. Dette har nok sammenheng med at gravanda ruger i skjul, i hulrom eller under tette bus­ ker. Derfor er det ikke nødvendig for den rugende hunnen å kle seg i kamuflasjedrakt. Hos ærfuglen, som er den mest tall­ rike av andefuglene langs hele kys­ ten, benytter hunnen seg derimot av vernefarge. Og når hun forlater rei­ ret, dekker hun eggene med mengder av dun. Ærfuglen har vel opp gjen­ nom årene hatt større betydning som dunleverandør enn som jaktbart vilt, og dunværene i den nordlige lands-

Jceren utgjør et utpreget stykke kystnatur, med sine lange sandstrender og veldige dyner med strandrug og marehalm. Store mengder av fug­ ler, ikke minst forskjel­ lige slags vadere og gjess, samles her under trekket mot sør om høsten.

22

Den lange kysten \ ’ -----------------------------delen har betydning den dag i dag. Skal man fortsette sammenlikningen mellom de to store endene langs kys­ ten, må det også nevnes at de farge­ rike ærfuglhannene eller ekallene drar til sjøs i flokk og følge når paringstiden er over, og lar hunnene sitte igjen med alle bekymringene, mens gravandhannen blir hos sin hustru. Ikke hos noen annen and er likestillingen drevet lenger. Ellers er en svømmende siland med et ganske utrolig ungekull på slep et vanlig syn i stille viker i skjærgården. Men selv om denne anda kan legge opptil 12-14 egg, er den ikke fullt så produktiv som halen av unger kan tyde på: Ofte rasjonaliserer silandhunnene ungeproduksjonen ved at flere hunner legger egg i samme reir. De virkelig store flåtene av unger skriver seg altså fra flere kull. Jo lenger mot nord en kommer, desto flere sjøfuglarter er det som setter sitt preg på kystlandskapet. Noen er med hele veien, det gjelder f.eks. tjelden, som med sitt lakkrøde nebb og like røde bein er en fargeflekk i fjæra fra Hvaler til Øst-Finnmark. Men mange av de fuglene som er utbredt langs hele kysten, er langt mer tallrike i nord. Det gjelder f.eks. sandlo og steinvender, som har fått sitt navn fordi den snur på steiner i fjæra for å finne noe spiselig under. Og det gjelder i høy grad ærfuglen. På den annen side er det bare noen få av kystfuglene i sør som mangler i nord. Et av unntakene er gravanda. Et av de første nye innslagene man møter på ferden nordover langs kys­ ten av Vestlandet, er toppskarven, som sitter taus og urørlig på skjære­ ne, svart som en trollfugl. Også den­ ne arten blir mer tallrik mot nord, og i Trøndelag møter den dessuten sin større slektning, storskarven. Begge er kolonirugere, og der storskarven hekker, kan holmen være hvit av fugleskitt som vaskes ut i sjøen når det regner. Storskarven er en sky fugl, og når man nærmer seg holmen i båt, går hele kolonien på vingene så luften blir like svart av fugl som den blir hvit under paraplyen av måker over en måkeholme. Skarvene har til alle tider vært gjenstand for jakt hos oss. Når be­ standen nå er gått tilbake, kan det ha

flere årsaker. Sikkert er det at den som dykkende fiskespiser ofte går i fiskegarn, og at en mengde skarver hvert år omkommer på den måten. Dette er en skjebne som den deler med flere andre dykkende sjøfugler, særlig alkefugler. At sjøfugl er blitt fanget i fiskegarn, har vel forekom­ met siden det første garn ble satt i sjøen. Men det er etter at de mer eller mindre usynlige kunststoffgarnene ble tatt i bruk, at denne for­ men for sjøfugldød er blitt et alvorlig problem. På Vestlandet begynner også kys­ tens store rovfugl, havørnen, å gjøre seg gjeldende. Mange steder, særlig i Nord-Norge, er havørn som ror på brede vinger langs fuglefjellene, et daglig syn. Størrelsen får man et inn­ trykk av når store måker som svart­ bak og gråmåke går på vingene for å «angripe» rovfuglen; de blir sørgelig små under havørnens mektige vingespenn. Hvis den svevende havørnens halefjær lyser hvitt i solen, er det en gam­ mel fugl. Og havørnen kan virkelig bli gammel - først i 4-5-årsalderen er den voksen, og den har da mange år foran seg, hvis den får leve i fred. Og det skal den få lov til, for havørnen er fredet, i likhet med de andre rovfug­ lene, og takket være fredningen er den norske bestanden havørnens sik­ reste bastion i Europa. Det er vår havørnbestand som gir håp om at denne arten skal overleve i vår ver­ densdel. Havørnen spiller ingen vesentlig rolle som jeger i kystens fugleverden. Den kan ta en og annen ærfugl, måke eller toppskarv. Men den er ingen storjeger, og ærfugl er nok først og fremst et mulig bytte i fjærfellingstiden, når ærfuglen er ute av stand til å fly. Ellers baserer havørnen i stor utstrekning sitt kosthold på døde dyr og godbiter som driver i land. Dess­ uten kan den fange fisk som går oppe under vannflaten. De virkelige predatorene eller kjøtteterne i fuglekoloniene og fugle­ fjellene, ved siden av den nyankomne minken, er jaktfalken og vandrefalken. Den som får oppleve en av disse storjegerne ved et nordnorsk fugle­ fjell, tilhører imidlertid de privileger­ te, for begge disse store falkene er

sjeldne i våre dager. Særlig gjelder dette vandrefalken, som også er den mest typiske fuglefjellarten av de to. Ellers er det de store måkene som spiller predatorenes rolle i fuglekolo­ niene. Både svartbak og gråmåke, som begge er økt i antall, tar egg og unger av både alker og krykkje i fug­ lefjellene, og selv om ærfuglen er ald­ ri så omhyggelig med å skjule sine grønne egg med dun, kan den skarpøyde svartbaken være på pletten og forsyne seg når den får en sjanse. Men som helårskost baserer de store måkene seg i stor utstrekning på av­ fall i våre dager, og over fiskehavner og fiskeindustribedrifter i den nord­ lige landsdelen henger det gjerne en sky av stormåker. Fuglefjellene, fra det sørligste på Runde ved Ålesund til de nordligste, som står med tærne i Ishavet på Finnmark-kysten, er hovedsakelig befol­ ket med alkefugler som alke, lomvi og lunde, og dessuten krykkjer og noen steder toppskarv. Men man fin­ ner ikke alle disse artene samlet i alle fuglefjell, artssammensetningen vari­ erer, og i noen fuglefjell kan én art dominere, mens en annen har over­ taket i et annet fuglefjell. Et hovedprinsipp som hersker i fuglefjellene, og som gjør det mulig for så vidt mange forskjellige arter å bo så konsentrert, er at konkurransen mellom artene er minimal eller ikke eksisterer overhodet. Lunden hekker i bratte skråninger der det er såpass mye jord at den kan grave ganger der den plasserer eggene, eller den kan finne reirplass i skjul under steinene i en ur. Alken vil helst legge egget i fjellsprekker eller under steiner, ofte lavt nede i fuglefjellet, mens lomvien som regel foretrekker en fjellhylle som reirplass. På små hyller i fjellveg­ gen plasserer også fuglefjellenes måke, krykkja, reiret sitt. Den er den eneste av hyllerugerne som bygger et skikkelig reir der eggene ligger trygt. Alkefuglene legger derimot egget di­ rekte på underlaget, med åpenbar fare for at det skal trille utfor. Men spesielt lomvien, som ruger på de mest utsatte stedene, har gardert seg godt mot den slags ulykker. Egget har en utpreget pæreform, noe som gjør at det vil snurre om sin egen akse hvis det ved et uhell skulle bli satt i

23

Norge som viltland

/ enkelte av fuglefjellene er lundefuglen dominerende. Den kan noen steder hekke i bratte urer, mens den andre steder graver seg inn i jordbakken og plasserer eggene der. Bildet viser fugleøya Runde ved Ålesund.

bevegelse. Hos de andre alkefuglene - alke, lunde og teist, som helst hek­ ker i fjellsprekker o.l. på flate holmer eller nederst i fuglefjellene - er kjegleformen ikke fullt så utpreget, men så er da heller ikke disse artenes egg fullt så utsatt. Alkefuglenes formeringskapasitet er ganske beskjeden. Kullet består som regel bare av ett egg, hos noen arter av og til to. Til gjengjeld lever disse fuglene lenge. Det innebærer at hvis ungeproduksjonen av en eller annen grunn, f.eks. mangel på pas­ sende næring i form av småfisk, skul­ le svikte et år eller to, vil man ikke umiddelbart merke noen nedgang i bestanden. Der fuglesvermene henger som en sky over fuglefjellene, og alke og lun­

24

■'$ 1 t Vn 1"

de på svirrende vinger flyr i utrettelig fraktfart mellom fiskefeltene og den enslige ungen oppe i ura eller fjell­ veggen om sommeren, blir det stille allerede tidlig på høsten. Noen av innbyggerne drar til havs for å liv­ berge seg der gjennom vinteren, and­ re streifer langs kysten eller legger ut på noe lengre trekk. Derfor kan flok­ ker av f.eks. alke og lomvi skape liv langs vinterkysten i sørlige landsdeler der disse fuglene ikke er å se til andre årstider. Bildet av fuglelivet langs kysten endrer seg nesten fullstendig i løpet av høsten. Mange av de artene som hører hjemme her om sommeren, forsvinner, mens andre kommer til. Ternene drar til varmere land, og tjelden setter stort sett heller ikke

pris på norsk vinter. Til gjengjeld kommer den fargeglade praktærfug­ len fra det høye nord og slår seg ned for å nyte vinteren langs våre kjølig­ ste kyster. Fra innlandet kommer vektige sangsvaner som ikke lar seg affisere av vinter og kulde, men som slår seg ned på det første og beste stedet der de finner åpent vann, grunt nok til at de kan finne føde på bunnen. Også andre innlandsboere blant andefuglene kan livberge seg langs kysten gjennom vinteren, f.eks. hav­ elle, svartand, toppånd, kvinand og til og med et praktstykke som grågåsa noen steder i sør. Og midt oppi det hele står en hegre, grå og urørlig i den gule tangen. Den viker ikke en tomme så lenge det er fisk å få. Karakteristisk for det rike fugle­ livet langs kysten er altså at det skif­ ter fra årstid til årstid, men det er der året rundt. Om høsten kan flokker av svømmefugler og vadere fra nordlige strøk slå seg ned i kortere eller lengre tid på faste rasteplasser. Om våren gjentar det samme skuespillet seg, bare med litt færre aktører, og noen blir alltid igjen for å friste tilværelsen langs den grå vinterkysten. Havørnen svever over holmene, ærfugl ror i vi­ ker og sund, ute i havet flyter flokker av havelle, silhuetten av en storskarv, like svart som skjæret den sitter på, står skarpt mot den grå sjøen, og ytterst på iskanten sitter en flokk måker og ser ut som om de fryser tærne av seg. Men det gjør de ikke, for de er utstyrt med en mekanisme som gjør det mulig for dem å redu­ sere blodtilførselen til føttene. Der­ med kan temperaturen i tærne synke langt ned mot null uten at det affise­ rer fuglen. Kalde føtter er et begrep som ikke eksisterer hos måker og andre sjøfugler som lever sitt liv i nord. Dette er bare én av et utall av tilpasninger som gjør det mulig for fugler å gjennomleve en vinter langs kystene våre. Men den grunnleggen­ de forutsetningen for det rike fugle­ livet i skjærgård og langs kyst året rundt er havets enorme produksjon av organismer som utgjør nærings­ grunnlag for sjøfuglene, og som blir rikere jo lenger mot nord man kom­ mer.

Vassdrag og våtmarker

Vassdrag og våtmarker Deltalandet - der elva møter havet Overalt i landet er deltalandskapet både i innsjøer og i fjorder og hav blant de rikeste naturtypene. Her er det i tidenes løp lagret mengder av næringsrikt materiale som elva har ført med seg, og ofte forgrener vannstrømmene seg utover i det flate del­ taet i et innfløkt system som gir livsmuligheter for mange slags dyr, ikke minst fugl.

Men deltaene har til alle tider vir­ arter av svømmefugler og vadefugler. Her fløyter storspoven i forsomket tiltrekkende på menneskene også, det er ingen tilfeldighet at de merkvelden, mens enkeltbekkasinen fleste byer er grodd opp der en elv underholder med sin dristige fluktfaller ut i sjøen. Derfor er det ikke oppvisning under himmelen. Når den mange steder man finner et noen­ faller mot bakken i svimlende fart, lunde urørt deltaområde langs kysten høres en brekende låt, som fra en i dag. På Øra i Fredrikstad, der fjern geit. Men denne låten har ikke Glomma munner ut i sjøen, ble de noe med sangkunst å gjøre, de sak­ siste restene av et vidstrakt delta red­ kyndige har funnet ut at det er luftdet ved opprettelse av reservat i 1970- presset mot de utspilte halefjærene årene. Her overvintrer blant annet som på denne måten gir hørbare re­ store mengder sangsvaner og knopp- sultater. Kanskje leker brushanen i svaner. Og det er nettopp karakteris­ mai ved åpne vannspeil i kystvåtmartisk for mange av deltaområdene kene, mens rødstilken skjeller fra en langs kysten at de gjør tjeneste som tue, og minkens spor står skarpt i det overvintringsplasser for en mengde fuktige slammet inn mot det lille mårI jordbruksområdene i lavlandet ligger det noen steder spesielt næringsrike innsjøer, som, takket være tilsig av næringsstoffer fra gårdsbruk og dyrket mark, blir stadig rikere. / disse sjøene er det gjerne et yrende fugleliv. Bildet viser Holstadvannet i Akershus.

Norge som viltland

dyrets dagleie i en strandbrink. Min­ ken finnes overalt der det er fisk å få og fugleunger å fange. Om man drar fra våtmarker og deltaland ved kysten og opp i tilsva­ rende områder ved sjøer i fjellet, vil man ofte finne de samme artene av vadere og ender. Bekkasiner, brushaner og mange andre har sine spesi­ elle krav til omgivelser, og så sant disse kravene tilfredsstilles, tar de det ikke så nøye med høyden over havet. Annerledes er det da med mange av de artene som er knyttet til de næringsrike innsjøene og frodige våt­ markene i lavlandet.

De rike lavlandssjøene Spredt i jordbrukslandskapet på Øst­ landet, i Trøndelag og noen steder på Sør- og Vestlandet, ligger frodige og næringsrike innsjøer, ofte omgitt av mer eller mindre vidstrakte våtmar­ ker. De fleste av disse sjøene blir rikere og rikere for hvert år som går, takket være tilsig fra omgivelsene. Men det finnes en grense for hvor mye næring en innsjø tåler - overbe­ lastning og sammenbrudd kan derfor true disse sjøene. De næringsrike lav­ landssjøene er som regel uvanlig pro­ duktive fra naturens side. Som de ligger i dag, er de et kulturprodukt; det er forurensninger som har skapt grunnlaget for en uvanlig frodig plantevekst, som igjen danner basis for et mangfoldig insektliv, til glede for fugl og fisk - så lenge det varer. Kolonier av hettemåker som hen­ ger som et virvlende snøvær over jun­ gelen av siv eller takrør når en fredsforstyrrer nærmer seg, er typisk for mange av de frodige lavlandssjøene. Men snøværet er ikke lydløst, og det blir hevdet at hettemåkenes hærska­ rer kan være en fordel for mange av innbyggerne i våtmarkene omkring lavlandssjøen - de sørger for å jage inntrengere vekk. Når man ser flok­ kene av hettemåker som i dag har erobret store deler av landet, er det ikke lett å forestille seg at det bare er rundt regnet hundre år siden den første hettemåken hekket i Norge. Det er neppe noen annen dyreart som har foretatt en raskere og mer effektiv framrykking på norsk jord. Går vi tilbake til bestefars tid, var 26

Typisk for barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag er de næringsfattige myrtjernene, ofte med brunaktig vann. I motsetning til hva tilfellet er på de næringsrike myrene, er det ikke mye fugleliv å se ved myrtjernene i skogen, bortsett fra strandsnipe, som man kan treffe på ved nær sagt alle typer av vann i skogen.

hettemåken altså en eksotisk fugl i Norge. Fremdeles er det eksotiske innslaget ofte typisk for lavlandssjø­ ene. I dag svømmer knoppsvaner om­ kring på mange av disse sjøene, med fare for at gjedda skal snappe de grå dunungene den har på slep. Inntil for få årtier siden var knoppsvanen ute­ lukkende en tam parkfugl hos oss, i dag betraktes den mange steder som et helt selvfølgelig innslag i den na­ turlige faunaen. Et fremmedartet inntrykk gir også den fargerike toppdykkeren der hann og hunn oppfører sitt elegante paringsspill, bryst mot bryst, med ut­ spilt fjærtopp og halskrage, utenfor kransen av siv der den har bygd sitt flytende mesterstykke av et reir. Som

så mange andre av fuglene ved lav­ landssjøen er toppdykkeren fiskespiser, mens den mest karakteristiske og ofte mest tallrike fuglen i dette næringsrike miljøet, sothøna, holder seg til vegetarkost. På den måten blir fuglesjøens rike produksjon av både plante- og dyreorganismer rimelig fordelt mellom de fjærkledde innbyg­ gerne. Som nevnt kan mange vadere slå seg ned i nokså forskjellige miljøer, og det samme gjelder enkelte ender. Derfor kan spillende spover og leken­ de enkeltbekkasiner høres også ved lavlandssjøen, mens stokkender og toppender har inntatt det åpne vann­ speilet, som blir mindre og mindre etter som den frodige vegetasjonen

Vassdrag og våtmarker langs breddene marsjerer lenger ut i vannet for hvert år. Over det hele ror fiskeørnen på lange, lyse vinger, før den stopper opp i flukten med svir­ rende vingeslag og skyter til vanns som et tungvektsprosjektil i en kas­ kade av glitrende vann. Er den hel­ dig, stiger den straks etter til værs igjen, på baksende vinger, med en brasme eller en liten gjedde i de krumme klørne. Så setter den kursen for skogen med byttet sitt. For fiske­ ørnen bor helst i skogen, i en flatkronet furu ved den store og ofte nokså fiskefattige skogsjøen. Den nærings­ rike og fiskerike sjøen i jordbruks­ landskapet er bare jaktmark for fiskeørnen.

Skogsjøer og tjern Ved skogsjøen der fiskeørnen holder til, hører også storlommen hjemme. Den vil helst ha ganske klart og gjer­ ne dypt vann. Om det finnes fisk der, spiller mindre rolle, for i likhet med fiskeørnen drar den gjerne til et an­ net vann for å fiske. Det viktigste er at det i vannet der den velger å bo, er en liten holme eller øy der den kan krype i land og legge sine egg i noen­ lunde sikkerhet for skogens mange røvere, og at vannet er stort nok til at den kan ta av under alle forhold. Storlommen trenger en lang startbane før den får luft under vingene. Som regel er skogsvannene, fra de

små, brune myrtjernene til de store innsjøene, temmelig næringsfattige, og større konsentrasjoner av fugler finnes ikke. Men en liten vader kan man regne med å treffe overalt der det finnes fast grunn langs breddene. Det er strandsnipa, eller fiskelita, som den kalles på sine steder. Når det står Fiskelitetjern på kartet, betyr det altså ikke at det er lite fisk i tjernet! Det betyr bare at den som prøver fiskelykken her, har selskap av strandsnipa. Og det er et selskap man kan ha mye glede av, hvis fisken nek­ ter å bite. Blant annet kan man stude­ re denne meget aktive, lille vaderens spesielle jaktteknikk. I motsetning til de fleste av slektningene setter den ikke særlig pris på vading. Den går heller i strandkanten og snapper in­ sekter som ligger mer eller mindre på det tørre, eller den kan finne en og annen godbit i små regnvannspytter i fjellsprekkene. Mange slags ender kan bryte vann­ speilet i skogsjøene. Men den anda som framfor noen hører skogen til, er kvinanda. Den kan riktignok gjøre seg uavhengig av skogen og ruge i et eller annet hulrom på bakken, f.eks. i en ur. Den foretrekker imidlertid ubetinget å hekke i hule trær, og den arver mer enn gjerne reirhull etter svartspetten. Det betyr at kvinandungens første møte med den store verden er en luftreise fra kanskje 8-10 meters høyde. Ungen veier riktignok

ikke stort, og den lette dundrakten virker så å si som fallskjerm. Når kullet vel er samlet etter luftreisen, kan den sportsfiskeren som tar seg tilstrekkelig varsomt fram, møte hele familien på utflukt i skogsjøen. Som folk flest setter også mange pattedyr pris på åpent vann. Ofte fin­ ner planteeterne ekstra godt beite ved sjøer og tjern, og blant de store opplevelsene for skogvandreren er el­ gen som beiter nøkkeroser i forsommerkvelden. Men det pattedyret som mer enn noen andre er knyttet til skogsjøen, er beveren. Ikke noe an­ net dyr i skogen etterlater seg så tyde­ lige spor som den, det er aldri tvil om hvor den holder til. Vil man se beve­ ren sjøl når den kommer fram i skum­ ringen og trekker en sølvstripe etter seg i den blanke vannflaten, bør man pakke sammen fiskeutstyret i god tid og sette seg på betryggende hold. Beverhytter setter så å si sitt preg på sjøer og tjern i mange skogområ­ der i den sørligste delen av landet. Og beverens hogstfelt, slepeveier over myrene og forseggjorte demninger som skaper nye vannspeil i skogen, forteller hva beveren sysler med i nattemørket. Beverens vassdrags­ reguleringer har en annen effekt enn vassdragsingeniørens, og der beveren virker, vil denne store gnagerens manipulering med vannhusholdnin­ gen bidra til å skape bedre levekår for mange slags vilt.

Kvinanda er spesielt knyttet til skogen, ettersom den helst plasserer reiret sitt i hule trær, gjerne i et hull etter svartspetten. Straks isen går på elvene i skogen, er kvinandparene på plass, og de slår seg gjerne ned i strategisk plasserte rugeholker langs vassdragene.

27

Norge som viltland Beveren er i dag først og fremst utbredt i den sørligste delen av lan­ det, der bestanden mange steder er stor. Men den har lenge vært i ferd med å utvide sitt utbredelsesområde, og den har til og med vist seg i vierbeltet opp mot snaufjellet. Den er altså ikke strengt bundet til et be­ stemt miljø. Det gjelder også mange av de fuglene som hører hjemme ved sjøene i skogen. Drar vi opp i fjell­ bjørkeskogen og vierregionen, vil vi treffe mange av de samme artene - og noen nye som foretrekker livet i en noe større høyde over havet.

Sjøer og tjern i fjellskog Og fjell

artene. Denne gåsa, som holder til i fjellbjørkeskogen og lavereliggende fjellområder med vier, er hos oss bare utbredt i de tre nordligste fylke­ ne, og overalt der den forekommer, er bestanden tynn. Til gjengjeld har den største av svømmefuglene i fjellskogen, sangsvanen, vært i framgang de siste tiåre­ ne, og svanenes vidtlydende trompetstøt er ikke lenger noen sensasjon i den nordlige landsdelen. Noen ste­ der slår den seg også ned nær folk og legger av seg noe av den skyheten den ellers er kjent for. Lite sky er også svømmesnipa, den eneste virkelige svømmeren blant vadefuglene våre. Riktignok svøm­ mer de mer eller mindre alle sam­ men, men svømmesnipa har utviklet svømmingen til en høyst nødvendig kunst. For der de fargerike små va­ derne virvler omkring på vannflaten, lette som kork, er det ikke noen al­ minnelig oppvisning i vannballett, men en høyst nødvendig jakt de dri­ ver. Og det de fanger, er insekter og andre småkryp som det vanligvis er nok av i de små pyttene der de holder til.

slektninger blant vadefugler er ikke direkte avhengige av åpent vann, som svømmesnipa er det. Sammen med en lang rekke andre fugler har de myra eller våtmarken som sitt rette element. Så når vi forlater det åpne vannspeilet og går ut på myra som omgir tjernet eller innsjøen i vier­ beltet eller fjellskogen, møter vi på sine steder et fugleliv som er rikere enn i de fleste andre naturtyper. Rødstilken, som vi også traff i lav­ landets våtmarker, skriker som om det skulle være livet om å gjøre når noen nærmer seg myra, mens små­ spoven svarer med mer melodiøse triller. Men den som overdøver det hele, er grønnstilken, som benytter enhver anledning til å varsle hele fuglemyra når fare truer fra folk eller fe. Karakteristisk for den høytliggen­ de myra er også gluttsnipa, og noen steder kan man komme i fare for å støkke en lydløs jordugle som holder til i skjul inne i vierkjerret. I motset­ ning til ugler flest jager jordugla gjer­ ne om dagen. Det den kikker etter, der den av og til henger stille på flagrende vinger over myra, er først og fremst lemen og andre smågnage­ re. Men det hender at den tar en mindre fugl til avveksling. Lemen jeger er også myrhauken, den blå rovfuglen som er selve preda­ toren på fuglemyra. For den er samti­ dig en brukbar fuglejeger når det er

Snaufjellet er fattig på fugler som er direkte knyttet til vann. Kanskje kan en og annen svartand, sjøorre eller havelle holde til i en klar høyfjellssjø, men vil man møte det virkelig rike fuglelivet, må man trekke ned i vierbeltet og fjellskogen, der sivkransede sjøer og tjern ofte byr på de beste betingelser for mange slags vadere og svømmefugler. Selve praktstykket i innsjøen i den høytliggende skogen er laksanda, en Myrer i fjell og skog mesterfisker som i likhet med kvinanda skjuler eggene sine i ett eller Svømmesnipa står så å si med ett bein annet hulrom, helst i et hult tre. Der i vannet og ett i myra eller våtmar­ den store, lyse laksanda holder til, ken, men de fleste av svømmesnipas kan man også stifte bekjentskap med smålommen, som pynter opp i tjernet /høyfjellet er det ikke forutsetninger for myrdannelse. Men i vierbeltet og fjellskogen er myrer i fjellskogen med sin rustrøde strupe- vanlig, og ofte har disse våtmarkene et rikt fugleliv. Bildet er tatt ved Murulonene i Gudbrands­ flekk. Den bor gjerne ved små pytter; dalen med Heidalsmuen i bakgrunnen. kravet er bare at vannflaten må være stor nok til å gi brukbar startbane, og at det i nærheten finnes et større vann der den kan drive sitt fiske. Ved siden av svartand, sjøorre, bergand, havelle og stjertand er den vesle krikkanda en vanlig and i fjell­ skogen og vierbeltet. Den er ikke stort større enn en due og blir nokså liten om man skulle slumpe til å se den sammen med den vektige sædgåsa, som kan holde til i de samme omgivelsene. Men mulighetene for å treffe denne praktfulle innlandsgåsa er ikke store; i våre dager er den ytterst sjelden utenfor visse områder i Nord-Trøndelag og Finnmark. Enda mer fåtallig er dverggåsa, som i dag regnes blant de direkte truede fugle­ 28

Vassdrag og våtmarker

dårlig med mer lettfanget bytte. I motsetning til hva tilfellet er hos rov­ fugler flest, er det stor forskjell på hann og hunn hos myrhauken. Den blågrå hannen med gråhvit underside er lett å kjenne der den glir lavt over vierkrattet mens den speider etter bytte. Hunnen er derimot brun og har neppe noe ønske om å utvikle like vakre farger som hannens, for en fugl som ruger på bakken, må ha en kamuflerende fjærdrakt. Myrhauken er en sjelden fugl som bare er registrert i noen få fjellområ­ der i Sør-Norge og dessuten i ØstFinnmark. I en annen klasse stiller tranen, som riktignok ikke er tallrik, men som holder til på høytliggende myrer over store deler av landet. Men det må være virkelig vidstrakte myrer som sikrer den drøyt meterhøye fuglen god oversikt over omgi­ velsene, sky og forsiktig som den er. Og den slags myrer finnes først og fremst på fjellviddene og i fjellskogen i Øst-Norge og Trøndelag, dels også i Finnmark. Derimot er tranenes øds­ lige trompetstøt ikke å høre på Sør­ landet, Vestlandet og størstedelen av Nord-Norge.

len, som har valgt elvebunnen som jaktområde, har et par slått seg ned. Det er mer enn man kan si om oteren, som i sin tid drev sitt fiske året rundt i elver over hele landet. Dette verdifulle pelsviltet som viser en så enestående tilpasning til livet i vann, har vært utsatt for menneskets virksomhet på mange måter. Riktig­ nok vet man ikke noe sikkert om årsakene til innlandsoterens sørgelige skjebne her i landet, men det er grunn til å tro at jakt og fangst i sin tid har gjort sitt, og at omfattende vassdragsreguleringer ikke har gjort situasjonen lettere. Når isen dekker elvene, kan oteren gå ned i stryk med

åpent vann og dermed utnytte lange elvestrekninger der det i vinterens løp blir et tilstrekkelig luftrom mel­ lom is og vannflate. Det er en av oterens elegante tilpasninger til et liv som fisker i vinter-Norge. Men vass­ dragsreguleringene, med ujevn vann­ føring, har gjort dette vinterfisket til et risikabelt foretagende. Det kan være en av årsakene til at elveoteren er på vei ut. Så vi får trøste oss med at den sterkeste oterbestanden i vår ver­ densdel fremdeles lever i beste velgå­ ende langs kysten i Nord-Norge - og finne oss i at minken har overtatt langs vassdragene.

Elvene er alltid en livsnerve i landskapet, og vassdragene setter i høy grad sitt preg på naturen her i landet, i de områdene der de fremdeles får strømme fritt. Selv en stri elv som Jostedøla, med vann som er grått av slam fra den store breen, gjør sitt til å skape den variasjonen som gir livsgrunnlag for et rikt dyreliv.

Livet langs elvene Elver og bekker skaper liv i landska­ pet så å si overalt i Norge, og et mangfoldig liv er direkte avhengig av det rennende vannet, men bare få pattedyr og fugler er så sterkt knyttet til rennende vann at det er snakk om avhengighet. En del ender, som f.eks. kvinand og laksand, holder gjerne til ved litt mer langsomtflytende elver, og det samme gjelder strandsnipa og enkelte andre småvadere. Men den eneste fuglen som virkelig bor i elva og som fullt ut utnytter det miljøet som det rennen­ de vannet skaper, er fossekallen. Fossekallen finnes overalt i landet der elver eller større bekker går i fosser eller stryk, fra høyt oppe i fjel­ let og ned i lavlandet. Mengder av fossekall finnes det riktignok ikke noen steder, bortsett fra på enkelte overvintringsplasser i åpne elver; fossekallen lever strengt parvis og setter ikke pris på konkurrenter. Men praktisk talt overalt der forholdene ligger til rette for denne spurvefug­ 29

Norge som viltland områder kan f.eks. granskogen endre gene omkring. Eller la oss ta elgen karakter, slik at den gir andre betin­ den setter stor pris på furu, men den gelser for dyreliv enn granskogen kan aldri bli tallrik på de store, ens­ som står bare noen steinkast unna. formige furumoene der lys lav dekker For folk flest er alt sammen bare skogbunnen. granskog, men spør f.eks. jerpa! Den Også i store trekk, fra landsende til vil bo der granskogen står frodig og landsende, viser skogen stor varia­ tett, gjerne på litt fuktig grunn i en sjon. Vi har de sørlandske skogene og med innslag av or eller med stort innslag av varmekjære løv­ Den mangfoldige skogen bekkedal, andre løvtrær. Og man kan ikke reg­ trær og noen steder ganske store, Skogen i Norge er en mosaikk, sam­ ne med å treffe den på de tørre åsryg­ rene bestander av f.eks. eik. Vi har mensatt av mange ulike skogtyper. Det finnes store strekninger der ett Skogen i Norge er ofte en mosaikk der forholdene skifter raskt, takket være vekslende terreng­ treslag er dominerende, men de na­ forhold, myrer og vassdrag, og ikke minst jordbunnforhold. For dyrelivet er dette av stor turlige betingelsene veksler fra sted betydning, og særlig viktig er det at skogen har trær i alle aldere, fra de minste spirer til aldrende og til sted, og selv innenfor ganske små tørre kjemper. Motivet viser Åfjord i Sør-Trøndelag.

Skoger fra sør til nord

30

Skoger fra sør til nord

Hakkespettene er det beste eksempelet på en gruppe som er tilpasset skogen, og disse fuglenes betydning for andre fugler er også åpen­ bar. Reirhullet som flaggspetten på bildet har hakket ut, kan senere tas i bruk av andre arter som ruger i hul­ rom, men som ikke selv mestrer jobben å lage reirhull.

fjordskogene på Vestlandet der bjør­ ka klatrer i alle lier, ofte med partier av sammenhengende oreskog i fuk­ tige drog og gjerne med en del alm, hassel og annen løvskog innimellom. Vi har de dype granskogene på Øst­ landet og i Trøndelag, som veksler fra det fuktige og frodige med meterhøy vegetasjon av bregner og urter i bunnen, til det mer karrige der glis­ sen blåbær dominerer. Vi har furu­ skoger av mange slag i alle landsdeler og høyt opp mot fjellet - ja, vi har til og med verdens nordligste furuskog, og utløpere av taigaen, gran- og furuskogen som strekker seg sam­ menhengende gjennom Sibir og inn i Pasvik i Finnmark. Og vi har bjørke­ skogen som dekker det meste av Finnmark, og som kryper utover de store halvøyene i vårt nordligste fylke til den polare skoggrensen setter en ubønnhørlig stopper for framrykkin­ gen. Tilsvarende har vi bjørkeskogen opp mot fjellet, som noen steder kan være frodig og produktiv som en hage, andre steder skrinn og fattig på goder som kan gjøre livet lett for fugler og pattedyr. Selv om variasjonsbredden er stor i skognaturen, finnes det en god del viltarter som forekommer i mange av disse miljøene. Reven trenger en ikke å savne noen steder, og haren kan man møte i en hvilken som helst skog. Nå er dette riktignok særlig tilpasningsdyktige arter som også kan

leve på trebare øyer og i snaue fjellet, men forbausende mange av de dyre­ ne som er sterkt knyttet til skogen, kan forekomme i vidt forskjellige skogtyper. Et eksempel er hjorten, som man lenge forbandt med de brat­ te og frodige bjørkeliene på Vestlan­ det og de kystnære skogene i Trønde­ lag. Nå har den for lengst erobret gran- og furuskogene i Øst-Norge, og etter alt å dømme trives den med det.

Skogens etasjer Livet i skogen er et liv i etasjer. Noen må riktignok hele tiden holde seg pent nede på skogbunnen, men ekornet - en av våre mest betydnings­ fulle pelsviltarter i gamle dager - ut­ nytter det trekronene har å by på, enten det er kongler eller skudd. Og mange fugler, ikke minst skogens hønsefugler, har glede av både skog­ bunnen og skogens toppetasje. For storfuglen er furubar den viktigste føden om vinteren, mens den i som­ merhalvåret finner det den trenger til livets opphold nede i skogbunnen. Det er en praktisk ordning som løser vinterproblemene for tiur og røy. På liknende måte har orrfuglen innrettet seg. Beitende tiur i furutoppene en gnistrende kald vinterdag er et syn man ikke glemmer med det første. En orrfuglflokk som klamrer seg til svaiende kvister i en rimfrossen bjørk, er heller ikke noe man glem­

mer dagen etter. Det er blant de store opplevelsene i vinterskogen, og det er opplevelser man bør ta vare på. Skogsfuglenes situasjon i dag er ikke så lys at man uten videre kan regne med at den slags opplevelser blir dag­ ligdagse i framtiden. Eksempler på hvordan skogens etasjer utnyttes, gir også hakkespet­ tene. De bor i mellometasjen, der de hakker ut reirhullet sitt i en stamme av passende dimensjon, svartspetten helst i furu, mens andre hakkespetter kan foretrekke osp, bjørk eller et an­ net løvtre. Og næringen kan de finne i nær sagt alle etasjer. Svartspetten finner livretten sin, stokkmaur, nede ved roten på en tilårskommen gran, grønnspetten graver ut den røde skogmaurens tuer for å finne vinterkost, mens spetter flest året rundt saumfarer trestammene for å finne insekter og annet småkryp. Når kvinand, skogdue, perleugle, spurveugle og andre fugler som hører skogen til, forbereder årets innsats for å holde arten ved like, er det som regel hakkespettene som på forhånd har bestemt hvor de skal bo. Stort sett har spettene for vane å hakke ut et nytt reirhull hvert år, og dette kommer de andre hullrugerne i sko­ gen til gode, fra blåmeis til laksand. Så lenge gamle trær med hakkespetthull får stå i fred for motorsag, er det hekkemuligheter for hullrugerne. Relasjonen hakkespetter/andre

31

Norge som viltland

hullrugere er et enkelt eksempel på samspill i skognaturen, og på et av­ hengighetsforhold som det finnes mange av. Selvfølgelig kan man hen­ ge opp rugekasser i alle dimensjoner, men det enkleste er å la hakkespette­ ne få beholde nok av trær der de kan hakke ut sine reirhull. Da blir det også nok av muligheter for de mange som venter på å overta en bolig etter hakkespetten. Ekornet er det eneste utpregede dagdyret blant viltlevende pattedyr i Norge, og når denne mesterklatreren dessuten ofte holder seg nær bebyg­ gelse, er det klart at den er mer kjent blant folk flest enn noe annet firbent vilt i Norge - alle vet at ekornet ut­ nytter alle skogens etasjer og at det på alle måter er tilpasset et liv i trær­ ne. Men ekornet lever ikke farefritt, for også måren er tilpasset et liv i trekronene, og den baserer seg først og fremst på ekorn som bytte. Det er derfor stor overensstemmelse mellom mårens og ekornets utbredelsesområder. Der et planteetende dyr holder til, følger også et rovdyr etter, og forholdet mår/ekorn er et eksempel på at det økologiske samspillet i skog­ naturen også gjelder i trekronene! Skogens utstrekning i høyden - i sjikt eller etasjer - er noe av bakgrun­ nen for det artsrike dyrelivet i denne naturtypen. Dessuten gir trærne god og stabil næring, også om vinteren, for mange slags dyr. Og ettersom de ulike artene for det meste utnytter forskjellige treslag og dessuten beiter på trær av forskjellig alder og på for­ skjellige deler av treet, er det bare sjelden det oppstår beites^ader. Når elgen beiter ned et felt med ungfuru, er det en mer ekstrem hendelse som neppe ville ha forekommet i naturskog. Vinteren er en hard tid for alle ville dyr, og ikke minst for planteetere, som lett kan få problemer når vegeta­ sjonen visner ned og snøen dekker landet. For de fleste av skogens planteetere er imidlertid dette pro­ blemet minimalt, ettersom det er selve trærne som gir dem vinterføde. Og trærne står der alltid, som et lett tilgjengelig og uuttømmelig matfat bortsett fra i ekstreme værsituasjoner med nedising av kvist og bar. Storfuglens spesialisering på 32

furubar som vinterkost gir denne ar­ ten en god garanti mot sult i den kalde årstiden. På samme måten vil elgen alltid finne knopp og kvist på løvtrær, og bark av osp og rogn. Haren opplever til og med at vinteren yter ekstra service når snøtyngden bøyer slanke løvtrær ned mot bak­ ken, så nye skudd og tynn bark på fine kvister av osp blir tilgjengelige. Men det er også noen av dyrene i skogen som er mer eller mindre av­ hengige av føde som ikke forekom­ mer like rikelig fra år til år. Gran og furu har frøår eller kongleår med fle­ re års mellomrom, og når barskogen byr på ekstra gode levekår for disse artene i de rike frøårene, slår ekorn og flaggspett til med rask og effektiv formering. Når det rike tilbudet av frø ikke lenger eksisterer, bryter be­ standen igjen sammen. Også streifen­ de frøspisere som korsnebbene møter opp og kan sette sitt preg på skogen i kongleår. Liknende forhold oppstår når det er ekstra rik blomstring hos enkelte løvtreslag. Trosten blir gjer­ ne litt lenger enn ellers når rognebærhøsten en gang imellom er ekstra god, og streifende sidensvans går til dekket bord.

Ensformig skog - få arter Det er ofte sagt at en nordisk urskog - det vil si en gran- eller furuskog som har fått utvikle seg fritt uten inngrep fra menneskenes side - er ensformig og derfor artsfattig. Dette er en sann­ het med modifikasjoner. Topografi og jordsmonn vil alltid spille en rolle for variasjonsrikdommen, og ved vindfelling og annen naturlig avgang vil det alltid oppstå glenner der ny skog kommer opp, først løvskog. Derfor vil naturskogen alltid inne­ holde mange elementer, mens der­ imot en plantet granskog vil bli så ensartet når den kommer opp i en viss alder, at den ikke gir livsrom for særlig mange arter av pattedyr og fugler. Når en ny skog vokser opp, enten det er etter hogst, brann eller vind­ felling, vil skogen gjennomgå for­ skjellige suksesjonsstadier fram til moden alder. Flere av viltartene i skogen vet å utnytte ett eller flere av disse stadiene. Når barskogen er

borte, vil feltet først bli erobret av et kraftig oppslag av løvkratt der elgen gjerne beiter. Senere kommer det kanskje en periode med gran og bjørk, som orrfuglen med fordel kan utnytte. Når grana igjen står tett over hele feltet, uten nevneverdig innslag av løvskog, har verken elg eller orr­ fugl særlig glede av akkurat denne skogen lenger. Ikke bare forskjellige treslag, men også trær av ulik alder bidrar til å skape det mangfold som gjør skogen til en god viltbiotop der arter av man­ ge slag trives. Men også andre for­ hold enn treslagsammensetning og trærnes alder spiller en avgjørende rolle for mangfold når det gjelder dyreliv. Randsoner er et stikkord

Skoger fra sør til nord

I en skog der ett treslag do­ minerer, vil dyrelivet være fattigere enn i en blan­ dingsskog. Den urørte granskogen vil ofte ha et ensartet preg, men fordi den gjerne har trær i ulike alde­ re, og dessuten døde og dø­ ende trær, vil den likevel være mer variert enn en kul­ turskog. Bildet er tatt ved Flåbekkåsen i Namdalseid, Nord-Trøndelag.

her. En randsone er overgangssonen mellom to mer eller mindre ulike naturtyper, f.eks. skog og myr. Randsonen kan også være skapt av mennesker. Der landskapet er en mosaikk av skog og dyrket mark, er det gjerne også gode forhold for man­ ge slags vilt. I enkelte tilfeller kan det også mellom hogstflater og skogen omkring oppstå randsoner av positiv betydning for viltet. Av det som her er sagt, kan man slutte at i barskogområdene i Norge vil man finne den største artsrikdom­ men der skogen er brutt av elver, bekker, innsjøer, tjern og myrer, og der det finnes skrinne koller og fro­ dige lier med blandingsskog, bratte bergskrenter og mørke gransumpsko3. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

varmekjære løvskoger finnes også andre steder i landet, der jordsmonn og klima gir ekstra gunstige vekstbe­ tingelser. F.eks. ligger landets nord­ ligste almeskog i Beiarn i Nordland. Når det gjelder laverestående dyr, f.eks. insekter som er knyttet til be­ stemte treslag, gir disse skogene livs­ rom for arter som ikke forekommer i annen skog her i landet. Av småfug­ ler kan de også oppvise enkelte gan­ ske spesialiserte arter som bare hører hjemme i varmekjær løvskog. De aller fleste av de artene som setter særlig pris på denne skogtypen, forekommer også andre steder. Et eksempel er spettmeisen, som har en forkjærlighet for eik. Den ruger i na­ turlige hull i løvtrestammer og utmer­ ker seg som murer. Hvis hullet er for stort, sørger den for å gjøre det mind­ re ved hjelp av leire. Spettmeisen forekommer også utenfor de rene løvskogene, men et innslag av løv­ trær, helst eik, må den ha. En typisk løvskogfugl er også skogdua, som er gått tilbake i den senere tid, mens en nær slektning, ringdua, nå har erob­ ret det meste av skog-Norge, med forposter i Troms. En gruppe som på alle måter de­ monstrerer sin sterke tilknytning til skog, er hakkespettene. De sju arte­ ne som finnes hos oss, har stort sett litt forskjellig fødevalg og til dels ulike preferanser når det gjelder valg av reirtre. Men selv om noen av dem kan trives i samme slags skog og opp­ tre som ganske nære naboer, har mange hakkespetter ganske klare ger der tiur, røy og mange andre fug­ krav når det gjelder skogtype. Og da ler trives bedre enn i de fleste andre skiller grønnspetten seg ut som den skogtyper. Når randsonen mot myrer tempererte løvskogens fugl. Det og tjern er så viktig, skyldes det ikke hindrer ikke at den også kan slå seg minst at elg, rådyr, hare og andre ned andre steder hvor det finnes et planteetere her'kan finne rikelig til­ innslag av løvtrær, til og med i ren gang på beitetrær, og også gress, starr fjellskog. Skulle man kåre den typiske repre­ og andre beiteplanter, hvis det dreier sentanten for pattedyrene i den tem­ seg om en mer næringsrik myr. pererte løvskogen hos oss, måtte val­ get falle på grevlingen. Den lave og Løvskogen i sør langsomme gråtassen som varsomt og På Sørlandet og Sørvestlandet vokser prøvende kommer fram fra hiet og løvskoger som kan bestå av eik, alm, værer mot den blå skumringen en lind, lønn, ask og bøk i forskjellige mild vårkveld under eikene, må være blandinger, og i noen tilfeller som selve sinnbildet på den gamle sørensartet bestand. Disse skogene kal­ landsskogen. Mens rugda trekker les gjerne tempererte eller varme- over tretoppene og grevlingen ende­ kjære løvskoger. Små innslag av lig har forvisset seg om at ingen fare 33

Norge som viltland truer, kan den ta fatt på sin fredelige den når rugda trekker over tretoppe­ jakt på snegler og insekter og annet ne. Rugdetrekket, som er hannenes godt som måtte skjule seg under løvet fluktlek i forbindelse med paringen, går i regelmessige runder, ofte over på skogbunnen. Grevlingen hører imidlertid også en lysning eller en setervoll, der trek­ hjemme i andre landskap, og den dri­ ket kommer tilbake med jevne mel­ ver like gjerne sine sysler under gran- lomrom i løpet av kvelden. I løvskogliene på Vestlandet finner kroner på Østlandet eller i Trønde­ lag. Og rugda forekommer i alle sko­ rugda gode levekår. Den krever ikke ger der den kan finne fuktig og frodig myr, våtmark eller åpent vann som de fleste andre vadere. Den vil bare skogbunn. ha myk og fuktig skogbunn der den kan finne nok av insekter og annet Vestlandsskogen småkryp som den finner fram til nede i jorden ved hjelp av det lange, føl­ bjørkelier og furuskog somme nebbet. Fine hull i jorden rø­ Rugda er skogens vadefugl, velkjent per hvor rugda har drevet sin stillfer­ blant alle gamle jegere, for vårjakten dige jakt. på rugde var en populær jaktform Bjørk er som regel dominerende i mange steder før i tiden. Selv om skogliene på Vestlandet, men ofte er denne jakten nå er forbudt, er det all det også et sterkt innslag av gråor, grunn til å ta en tur til skogs i vårkvel­ alm og hassel, og det samlede skog-

bildet viser en naturtype som gir livs­ rom for en mangfoldig fuglefauna. Blant hønsefuglene er det orrfuglen som dominerer, takket være bjørka. Men den finnes også i kystområder der innslaget av skog er beskjedent. Storfuglen er derimot fåtallig på Vestlandet, enda det også finnes be­ tydelige strekninger med furuskog, både i trange daler opp mot fjellet og i det videre landskapet omkring en­ kelte fjorder - skog som sett med menneskeøyne burde være en ønskedrøm for røy og tiur. Men det er storfuglen selv som velger, og hvorfor den ikke i større utstrekning har valgt Vestlandets furuskoger, er uvisst. I de bratte liene i den vestlige landsdelen demonstrerer hjorten at man kan være stø på foten selv om kroppen er tung. Den tar seg fram med en utrolig sikkerhet i urer og

Typisk for Vestlandet er de frodige bjørkeliene. Men mange steder er det også rene gråorskoger. Disse skogområdene har ofte et overdådig planteliv, og særlig fuglelivet er gjerne tilsvarende rikt. Fotografiet er fra Norangsdalen, Møre og Romsdal.

34

Skoger fra sør til nord

Noen steder er det gran, andre steder furu som do­ minerer den øverste barsko­ gen, opp mot beltet av fjell­ bjørk. Fjellfuruskogen vok­ ser gjerne på skrinn jord der bunnvegetasjonen ofte er dominert av lav. På over­ gangen mellom to naturty­ per kan man til sine tider treffe på mange slags vilt. Dette gjelder også ved over­ gangen mellom skog og fjell. Bildet er fra Sjodalen, Gudbrandsdalen, der fjell­ furuskogen går helt opp i 900 meters høyde.

brattlende og klatrer nesten som en geit. Hjorten på Vestlandet gjennom­ fører til dels faste vandringer mellom sommer- og vinteroppholdssteder. Om sommeren vandrer den høyt opp i liene og dalene inn mot fjellet, om vinteren holder den seg nede ved fjordene. Store deler av skogområdene på Vestlandet er vanskelig tilgjengelige, med trange daler, urer og gjel. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det her kan være gode betingelser for den største av uglene våre, hubroen, som er forsvunnet fra store deler av sitt naturlige utbredelsesområde her i landet. Det ser da også ut til at nett­ opp hubroen har en noenlunde sikker skanse i de uveisomme liene på Vest­ landet, og at vi her har den største bestanden av hubro i Norge i dag. Hubroen er ikke alene i de bort­

gjemte gjelene mellom høyfjell og fjord der mennesker sjelden ferdes. I de senere årene er det også fastslått at det finnes en og annen liten be­ stand av bjørn i disse områdene, og sannsynligheten taler for at bjørnen har vært her i lange tider, uten at det er blitt alminnelig kjent.

De store barskogene Gjennom det meste av vårt århundre har bjørnen opplevd trange tider her i landet, og de fleste av oss har vel betraktet de dype østlandske bar­ skogene som artens siste skanse i Norge. Men så viser det seg altså at Bamse Brakar fremdeles er vestlen­ ding også. Og vi må erkjenne at selv bjørnen ikke er og aldri har vært noe rent barskogdyr. Når vi kaller den skogens konge, betyr det i virkelighe­

ten at den er alle skogers konge, fra sør til nord, fra øst til vest i landet, bare den får slippe til. Som vi tidligere har vært inne på, er det i det hele tatt ikke mange av de større pattedyrene og fuglene i sko­ gen som utelukkende holder seg i sin trange bås, og det er ikke mange arter som utelukkende hører den sto­ re barskogen til. Men det er nærlig­ gende å trekke fram storfuglen som en av de typiske representantene for barskogen, først og fremst furusko­ gen. Karakteristisk for furuskogen er også den største av spettene, svart­ spetten eller eventyrenes gjertruds­ fugl, som sender sine advarende trommesignaler ut over alle åser i vårdagen. Barskogens flygende predator framfor noen, etter at hu­ broen så å si er blitt borte, er hønse­ hauken, som med kjappe vingeslag 35

Norge som viltland og halsbrekkende manøvreringsevne jager sitt flygende bytte mellom stam­ mene. Etter at ringdua har erobret så å si alle skoger, har hønsehauken fått et tilskudd til menyen som den vel kan trenge med de minkende bestan­ dene av hønsefugler i skogen. Den tar også små pattedyr på bakken, og det er slett ikke alltid at hønse­ haukens jakt utføres med den ele­ ganse som er beskrevet ovenfor. Også den allesteds nærværende rødreven spiller sin rolle som preda­ tor i barskogen, selv om nok den største delen av bestanden foretrek­ ker en enklere tilværelse i kulturland­ skapet, der mattilbudet er betydelig større og lettere tilgjengelig. Mange av skogens innbyggere har grunn til å frykte reven, men reven på sin side må også holde øynene åpne for fien­ der, først og fremst mennesket, men også gaupa, en av de virkelige stor­ jegerne i skogen. Gaupa er en einstø­ ing som krever å ha sitt eget romme­ lige jaktterreng, derfor vil den aldri bli virkelig tallrik. Det ser ut til at den også betrakter reven som en konkur­ rent som den gjør kort prosess med om den finner det nødvendig. Som kattedyr flest har ikke gaupa en så fin nese som f.eks. hundedyrene. Derfor er det først og fremst hør­ sel og syn som veileder den på jakten; og jakten som denne store skogskatten driver, kan gjelde mange slags fugl og pattedyr. Om vinteren er rå­ dyr viktig, derfor kan gaupe også opptre i kulturlandskapets skoger. På samme måten kan rein være viktig vinterkost der gaupa lever i fjell­ skogen. Selv om man først og fremst for­ binder rådyret med kulturlandskapet, kan man i dag finne denne vesle re­ presentanten for hjorteviltet i nær sagt alle skogtyper, også i de store barskogene og helt opp i fjellskogen. Storskogens hjortedyr framfor noe er likevel elgen. Det er vel to bilder som dukker fram for folk flest når det er snakk om dyrelivet i de store barsko­ gene - den spillende tiuren med gnist­ rende rødt øyebryn og lysende skuddflekk på vingeknoken, og elgoksen i langbeint og nesten lydløst trav over den vidstrakte myra i furuskogen. At et så stort dyr, med opptil 500 kilo å bære på, kan ta seg så lett og uan­ 36

strengt fram gjennom tett skog, og at klauvene bærer dette kjøttberget over bløt myr, kan virke nesten na­ turstridig. I alle fall forteller det litt om tilpasning til det vekslende mil­ jøet som skogen i Norge byr på. Den store elgoksen kan føle seg ganske trygg, utenom jakttiden. Faren for at den skal møte en bjørn, er i dag forholdsvis liten, og enda mindre er faren for at bjørnen skal angripe. Selv om det nok forekom­ mer at bjørn tar elg, særlig yngre dyr - det samme er forresten tilfelle med gaupa - så er det vel sannsynlig at ulven, i alle fall når flere opererer sammen, har større betydning som predator på elg. Og ulven hører i høy grad hjemme i skogen, den deler livs­ rom med elgen. Så det er ingen tilfel­ dighet at når ulven nå etter års fravær igjen viser seg i Norge, da er det i skogtraktene den slår seg til. Andre kjøttetere som er sterkt knyttet til skogen, er de uglene som ruger i en eller annen form for hul­ rom i trær. Perleuglas rop er en av vårvinternattens melodier nær sagt overalt i skogen, bortsett fra i de vestlige landsdelene. Og i de østlige skogtraktene kan man en sjelden gang støte på den store og lyse slagugla som går til angrep med krumme klør om man skulle komme for nær reiret i den «skorsteinen» som gjerne dannes der en stor gran eller furu er knekket på midten i høststormen. Ellers brukes slaguglas klør for det meste til å fange smågnagere med. Mens slagugla er blant de mest sjeldne uglene hos oss, og dessuten en fugl som unndrar seg oppmerk­ somhet fordi den lever en skjult tilvæ­ relse i skoger der få ferdes, er haukugla blant dem som gjerne viser seg for folk. Dette har ikke minst sammenheng med at den er i full aktivitet også i dagslys. Og med haukugla klatrer vi opp i den øverste etasjen i skog-Norge, inn i fjell­ skogen.

Bjørkevidder og storfuruskog Mange rovpattedyr, rovfugler og ug­ ler har smågnagere på menyen og er mer eller mindre avhengige av dem.

Og ettersom smågnagere flest er ut­ satt for store bestandssvingninger, vil også de rovformene som har små­ gnagere som hovednæring, bli påvir­ ket - bestanden svinger i takt med mengden av smågnagere. Dette er en regel som gjelder overalt i skogen, men mest merkbare er svingningene når man kommer opp i fjellskogen og snaufjellet. Blant dem som på denne måten kan opptre i mengder det ene året, mens de så å si er forsvunnet året etter, er haukugla. Men når den først er til stede, sitter den gjerne i en tretopp og betrakter mennesket som nærmer seg, med nyfiken fatning. Sannsynligvis ser den deg like godt med sine gule øyne som du ser den i kikkerten - en smågnagerjeger må ha et skarpt syn. Og hvis den vurderer deg som ufarlig, blir den rolig sitten­ de, så du kan studere den i 8x for­ størrelse og se et av de kjennetegne­ ne som har gitt den navn etter hauke­ ne: Brystet har tverrstriper som hos en hauk. Men likheten stopper ikke der, halen er lengre og vingene spis­ sere enn hos andre ugler, og når den slipper seg ut i rask flukt, kan den minne om en hauk. Fjellskogen huser også flere dagrovfugler. Den minste av dem er dvergfalken, som falker flest en emi­ nent jeger, som livnærer seg av den rikdommen av småfugl som man ofte finner i de høytliggende skogene. Den største er kongeørnen, som ofte plasserer reiret i et stort tre, f.eks. en vidkronet furu med kraftige, vann­ rette greiner som er i stand til å bære vekten av byggverket. Den slags trær er typisk for fjell­ skogen mange steder, og under guns­ tige omstendigheter der skjermende fjellsider bidrar til å magasinere var­ me i en dal, kan furuer av betydelige dimensjoner vokse i bortimot tusen meters høyde over havet, ofte spredt i fjellbjørkeskogen. Noen fast nedre grense har fjell­ skogen ikke. Når det gjelder gran, kaller man det gjerne fjellskog når kronene begynner å bli smale og søyleformede, slik at vinden ikke får skikkelig tak, og når greinene sitter så langt nede på stammen at de nederste berører bakken så det dan­ nes et skjørt, der haren kan søke ly

Skoger fra sør til nord

mot styggevær. Etter hvert som høy­ den øker, øker også avstanden mel­ lom bartrærne - gran og furu står spredt i fjellskogen, mens fjellbjørka kan danne tett skog både mellom bar­ trærne og videre opp mot fjellet. Bjørka danner skoggrensen mot fjellet så så si overalt i Norge. Bare unntaksvis finner man en overgang direkte fra barskog til snaufjell. Men ofte finnes det kloner av gran både i bjørkeskogen og ovenfor det sam­ menhengende bjørkebeltet. Disse klonene er en liten familie som har vokst opp i tett krans omkring et

Det finnes mange typer av fjellbjørkeskog. Mest tiltrekkende for dyrelivet er de frodige bjørkeliene der skogbunnen domineres av bregner og urter, f.eks. ballblom. En slik skog er blant de rikeste naturmiljøene vi har. Her ser vi Granneset i Dunderlandsdalen, Nordland.

mortre (vegetativ formering). Den opprinnelige grana har vokst opp av et frø som har havnet her en gang i tiden under ekstra gunstige omsten­ digheter. Men normalt setter ikke grana modent frø på stedet. Grana må derfor benytte seg av andre formeringsmetoder. Det den da velger, er å la de nederste greinene, som stikker ned i bakken, skyte rot og gi opphav til nye trær. Det er kloning

etter naturmetoden - granfamilien er ikke noen familie, men ett individ i flere eksemplarer. Et tre eller to er ikke nok til å danne skog. Men hva er en skog, og hvor går skoggrensen? Spørsmålet har vært diskutert, og de skogkyndige har for lengst lansert en definisjon som sier at skoggrensen er den øvers­ te linjen som kan trekkes mellom trær som er minst tre meter høye og 37

Norge som viltland

/ de lavereliggende fjellområdene, der setrene som oftest ligger, møter man ofte avvekslende natur med myrer og tjern, bekker og vierkjerr, avbrutt av partier med bjørk. Her er det ikke bare lirypa som trives, men også en mengde forskjellige fugler som er knyttet til vann og våtmarker. Bildet viser Mjovasskletten i Alvdals vestfjell, Østerdalen.

som har en innbyrdes avstand som ikke overskrider 30 meter. Grensen for skogens utbredelse opp mot fjel­ let kalles den alpine skoggrensen. Mot nord har vi den polare skoggren­ sen, som på de store nesene i Finn­ mark går ned til havets nivå. Her kan det vokse reinrose så å si på strende­ ne, og rype kan hekke som nær nabo til måke og skarv. Fjellets og fjellskogens flora og fauna har altså ikke bare med høyde over havet å gjøre, men også med avstanden til Nord­ polen. Blant dem som bor i fjellskogen året rundt, er lavskrike, den rustbrune kråkefuglen som flagrer fra tre til tre, lydløst som en ugle, med en anselig hale på slep. Den følger med i alt som foregår, og kommer gjerne hvis du vil dele matpakken med den. Ingen fugl i fjellskogen er mer nys­ gjerrig og troskyldig enn lavskrika, så 38

på det punktet skiller den seg klart fra sin nære slektning i lavereliggende skogtrakter, nøtteskrika. Lavskrika bor gjerne i det øverste barskogbeltet, men streifer også gjerne omkring i fjellbjørkeskogen. Men lange streif­ tog tar den ikke, den er blant de mest stasjonære av alle fugler. Ellers er bjørkefinken, med sitt enstonige klagerop, blant de fuglene som preger fjellskogen, sammen med blåstrupen, som lyser opp i bjørkekjerr og vierkratt med sitt fargeglade bryst i rustrødt og blått. Men fjell­ bjørkeskogens fugl framfor alle andre er lirypa. Her kan skarrende ryper som tar til vingene på kloss hold, rett som det er skremme vettet av en intetanende vandrer, og her kan det drysse av gullbrune rypekyllinger mellom tuene hvis man kommer et nyklekt kull for nær i et godt rypeår. Riktignok hekker lirypa også i vier­

beltet og noen ganger enda høyere opp i fjellet. Men det er først og fremst i fjellbjørkeskogen man treffer lirypa hjemme. I løpet av høsten kan lirypa dra ganske høyt til fjells, der fjellrypa hører hjemme. Om vinteren er den igjen tilbake i skogen, der den finner vinternæring som sjelden svik­ ter, nemlig bjørkeknopper. En mer skjult tilværelse i fjellsko­ gen fører lemen, fjellrotte, gråsidemus og andre smågnagere. Likevel spiller de en helt fundamental rolle i økosystemene i fjellskog og fjell i Norge. De voldsomme svingningene, som regel med topper hvert fjerde eller hvert tredje år og med rene svartår innimellom, dirigerer bestan­ den av smågnagerjegere og sørger for tilsvarende kronår og svartår hos de fleste av fjellets og fjellskogens rov­ fugler, ugler og små rovpattedyr. Dis­ se sørger i sin tur for at også rypebestanden svinger i samme takt. På sett og vis kan man altså si at det er lemenet som bestemmer om det skal bli et godt rypeår eller ikke. Og det er jo en pen prestasjon av et så lite dyr. Det lemenet imidlertid først og fremst viser oss, er at det ikke alltid er avgjørende å være stor og sterk en kan gjerne være liten også, hvis det bare er mange nok. Blant dem som gleder seg til lemenåret, er røyskatten og snømusa, landets minste rovdyr og røyskattens nære slektning. De er begge ytterst aktive jegere som på sine nattlige streiftokter kan tilbakelegge strek­ ninger som er ganske imponerende i forhold til dyrenes beskjedne størrel­ se. Det de fanger i fjellskog og fjell, er først og fremst lemen og andre smågnagere. Om dagen holder røyskatten seg i ro, men den kikker gjerne ut av sitt skjul i en ur eller i en setermur når noen kommer på besøk. Røyskatten er nysgjerrig av natur og et av de få pattedyrene som gjerne møter men­ nesket ansikt til ansikt - på noen­ lunde betryggende avstand. Derfor har den heller ikke noe imot å bo med mennesket som nærmeste nabo. Så hvis man vil treffe en røyskatt på turen, er det sikrest å legge veien innom nærmeste seter, enten den lig­ ger i fjellskogen eller høyere oppe i fjellet.

Fra vierkjerr til bre og blokkmark

Fra vierkjerr til bre og blokkmark Økende høyde færre arter Der fjellbjørkeskogen tar slutt, følger vierregionen eller den lavalpine regi­ onen, ofte med vekslende vegeta­ sjon, sjøer, tjern og myrer - og man­ ge steder med et stort antall dyre­ arter. Men etter som man klatrer høyere opp i fjellet, ser man at det er stadig færre planter som har greid å tilpasse seg det ugjestmilde miljøet, og det samme gjelder i høy grad dyrene. Et iøynefallende trekk er også at myrene blir borte. Oppe i de ødslige blokkmarkene, der det ved første blikk ikke finnes annen vegetasjon enn laven på steinene, er snøspurvens myke lokke­ toner den eneste levende lyden som er å høre. Her bor denne tapre spurvefuglen en kort sommer, med ungene i skjul under en stein, før den drar til Danmark utpå høsten. Kontrasten mellom snøspurvens rike oppe under den blå breen og det myldrende livet langs en bekk som bukter seg gjennom vierkjerr og myr nede i fjellets underetasje, er slående og forteller en god del om variasjonsrikdommen i fjellnaturen. Høyt til fjells, som snøspurvens nabo, kan man også treffe fjellrypa, like grå som steinen i omgivelsene og merkelig lite sky. Men fjellrypa bor gjerne også lavere nede i fjellet, selv om den stort sett foretrekker større høyder enn den litt større lirypa. Ofte er det steggens snorkelyder som rø­ per den, lenge før man får øye på fuglen der den småspringer mellom steinene. Ellers kan man høre rav­ nens klonk både høyt og lavt i fjellet, særlig i områder hvor det finnes rein. For kadavre etter rein betyr mye som vinterkost for den store, svarte kråkefuglen, som ellers lever både i fjellskogen og langs kysten, særlig i NordNorge.

Ravnen eller korpen - Odins fugl er i flukten en umiskjennelig kråkefugl, selv om den ofte på rovfuglers vis svever på spente vinger i store sirkler. Så det skulle ikke være noen fare for å forveksle den med en annen og nesten like stor fugl som jevnlig svever over viddene, fjellvåken, den vanligste rovfuglen i fjellet. Det fjell­ våken speider etter der den seiler på lyse, brede vinger under himmelen, er lemen. For også denne store rov­

fuglen er blant lemenspesialistene, og dermed også blant dem som rammes når lemenbestanden bryter sammen. En annen lemenjeger er fjelljoen, den eneste måkefuglen som er en vir­ kelig fjellspesialist. At fiskemåken har utvidet sitt domene slik at det nå også omfatter sjøer og tjern på fjell­ viddene, kan ikke endre det faktum at fjelljoen er den egentlige fjellmåken! Fjelljoen angriper ikke bare le­ men, den går også til hissige skinn-

Når man kommer opp i det rene høyfjellet, der stein og lav dominerer, møter man et heller fattig dyreliv. Snøspurven er blant de få som trives her oppe, sammen med en og annen fjellrype. Dette fotografiet er tatt ved Blåhø i Vågå.

39

Norge som viltland I disse traktene i Jotun­ heimen red Peer Gynt på storbukken utfor stupene og like ned i Gjende (som skimtes til venstre på bil­ det), om vi skal tro Henrik Ibsen. Det virker kanskje ikke helt sannsynlig at han skulle treffe på rein her oppe, så sparsom som vege­ tasjonen er i disse høydene. Men om sommeren hender det at reinen trekker høyt til fjells og gjerne inn på snø­ flekker for å kjøle seg og unngå insektplagen.

angrep på folk som kommer egg eller unger for nær. Denne mørke måkefuglen likner mye på kystens tyvjo, men takket være de to midtre halefjærene, som er ekstremt forlenget, gjør den et enda mer elegant inntrykk i flukten. En lemenjeger som ikke nærer var­ me følelser for folk, er snøugla. Den er det imidlertid ikke lenger nevne­ verdige sjanser for å treffe i norske fjell. Denne store, lyse ugla - hannen er ofte helt hvit - var før en nokså sikker gjest i lemenår i enkelte fjell­ strøk. I de senere årene er imidlertid snøuglebesøkene på det nærmeste uteblitt. De fleste pattedyr- og fuglearter hos oss er mer eller mindre fleksible når det gjelder valg av oppholdssted, de er ikke absolutt bundet til en be­ stemt naturtype. I fjellet finner vi noen ganske få unntak. Et av dem er snøugla, et annet er fjellreven. Felles for disse to artene er at de baserer sitt liv på lemen, og at de dermed bidrar til å understreke hvilken fundamental betydning denne lille gnageren (sam­

40

men med andre smågnagere) har for livet i fjellet. Musvåken tar lemen, fjelljoen tar lemen, alle fjellets ugler tar lemen. Smågnagere utgjør i det hele tatt et stort eller avgjørende inn­ slag i kostholdet hos de fleste av fjel­ lets rovformer. Et av de ytterst få unntakene er jaktfalken, som er rypespesialist. Felles for alle de andre lemenjegerne er at de om vinteren drar til mildere strøk der de finner annen næring enn lemen, og at de kan utebli fra et fjellområde når som­ meren ikke har et tilstrekkelig tilbud av smågnagere. Fjellreven derimot blir i fjellet året rundt, og den frister en mager tilværelse på det den måtte finne av spiselig når lemenet svikter. Det har hendt at en og annen fjellrev har fulgt en lemenvandring ned i lavere strøk, men aldri for å bli der. Fjellreven er ensidig tilpasset livet i høyfjellet (og i arktiske strøk), og den kan neppe leve andre steder. Det er ikke mange som holder fjellreven med selskap i vinterfjellet. Både fjellrype og lirype er der, men helst nede i bjørkebeltet hvis været

ikke er det beste. Jaktfalken kan være der hvis tilgangen på ryper er god. Og kanskje glir ravnens svarte silhuett mot gnistrende vinterhvite fjellsider, hvis den aner at snøen kan skjule et reinkadaver eller to. For reinen er der også vinteren igjennom, i de traktene der rein fin­ nes. Riktignok kan også reinen trek­ ke ned i skogen. Men den foretrekker å bli i fjellet, og normalt sørger vin­ den for at rabber blir liggende bare, eller med så tynt snødekke at dyrene kan grave seg ned til lav og annen plantekost. Ikke alltid får reinen beite i fred på rabbene. For der det finnes rein, finnes det ofte også jerv. Vinterfjellets eneste store rovdyr er ikke ansett for å være noen storjeger, en vellykket reinsdyrjakt forutsetter stort sett gunstige forhold for jerven og ugunstige for reinen. Så ofte må jerven finne seg i å dele skjebne med ravnen og ty til reinkadavre som den måtte komme over, f.eks. der dyr er tatt av snøskred. Det er sånt som hender, vinterfjellet kan være farlig, også for en innfødt som reinen.

Viltet om vinteren

Viltet om vinteren Alle dyr som lever i nordlige områ­ der, må på en eller annen måte om­ stille seg til en hardere tilværelse når høsten og vinteren kommer. Noen omgår problemet ved å reise til mer gjestmilde himmelstrøk. De som blir igjen, har stort sett bare to utveier å velge mellom - å gå i hi eller å greie seg som best de kan med et mer eller mindre aktivt liv gjennom en lang vinter. Å dra til varmere land er fuglenes privilegium. Blant de pattedyrene

som kan foreta mer eller mindre regelmessige sesongvandringer hos oss, er det bare snakk om forholdsvis korte forflytninger til vinterbeiteområder. Dette gjelder f.eks. elg og hjort. De rømmer altså ikke fra vinte­ ren, men vandrer til områder som gir dem det best mulige vinterbeitet. Heller ikke alle de fuglene som i løpet av høsten forsvinner fra sommeroppholdsstedene, legger ut på lengre reiser for å oppsøke varmen. De drar ikke lenger enn høyst nød­

Noen av de dyrene som overvintrer i Norge, har nok visse problemer i den kalde årstiden. Men de fleste er så effektivt tilpasset den nordiske vinteren at det bare er under ekstreme forhold, når vegetasjonen iser ned, at vanskelighetene melder seg for de planteetende dyrene. Bildet er fra Hadeland, Oppland.

vendig. Og det er ikke varme de opp­ søker, men områder som kan gi skik­ kelig tilgang på føde gjennom vinte­ ren. Dette gjelder f.eks. svaner, man­ ge ender og andre fugler som finner sin føde i åpent vann. Mange av disse fuglene overvintrer i elver som er is­ frie, eller i grunne områder langs kysten. Fiskeørnen tvinges til å forlate det høye nord når isen legger seg og sten­ ger den ute fra spiskammeret. Men også de fleste andre rovfuglene for­ later landet om høsten. De eneste sikre standfuglene blant dem er hønsehauk, spurvehauk, kongeørn, havørn og jaktfalk. Alle disse rovfug­ lene har valgt byttedyr som er her om vinteren også, eller de kan livberge seg på åtsler. Rypa er her om vinte­ ren, derfor kan også jaktfalken være det. Vepsevåken derimot har en diett som av åpenbare grunner tvinger den

41

Norge som viltland

ti! å dra mot sør om høsten, den er så å si i samme bås som de insektetende småfuglene. De fleste uglene er trofaste mot landet også om vinteren. Men typisk for denne gruppen er at mange streifer omkring om vinteren og opp­ søker områder med best mulig tilgang på føde. Derfor er det ikke så uvanlig at man om vinteren ser ugler som ellers ikke forekommer på stedet.

1 hi og skjul Blant norske viltarter er det bare to, bjørnen og grevlingen, som løser vinterproblemene ved å gå i hi. Ekte vintersovere er de imidlertid ikke, hos oss er det bare piggsvinet og bjørkemusa som går inn i dyp dvale om vinteren, mens flaggermusene re­ presenterer en slags variant av ekte vintersøvn. For bjørn og grevling er vinteroppholdet i hiet nærmest en lang hvileperiode med mye god søvn og en og annen våken stund innimel­ lom. Kroppstemperaturen opprett­ holdes, og både bjørn og grevling setter til og med unger til verden i hiet. Hioppholdet er selvfølgelig litt av en avmagringskur og forutsetter en fettreserve som dyrene sikrer seg ved å utfolde ekstra stor appetitt i løpet av høsten. Enkelte dyr som er i aktivitet om vinteren, kan trekke seg tilbake og avvente begivenhetenes gang under uvær eller i kortvarige kuldeperioder. Ekorn kan gå til ro noen dager i bolet, og også måren kan gå i skjul, f.eks. i et hult tre, og oppholde seg der en uke eller to når været ikke frister til jakt. På samme måten søker meiser og andre overvintrende små­ fugler ly i hulrom om natten. Rev, ulv og jerv går i ur i styggevær. Jerven holder seg dessuten også med hi, ikke for vintersøvn, men som barselstue, ettersom jervungene kommer til ver­ den tidlig på ettervinteren. Hiet gra­ ves ut i en snøskavl. Og lunere enn inne i hulen er det ikke mulig å få det i vinterfjellet, takket være snøens iso­ lerende evne. Også andre vinterdyr utnytter snø­ en på denne måten. Ryper og orrfugl går i dokk, det vil si at de graver seg ned i snøen og skaffer seg ly mot uvær og kulde på den måten. Rypa graver 42

bare en enkel grop, mens orrfuglen gjerne graver seg ned først, og så innover, slik at den får tak over hodet. Både orrfugl og rype lar seg gjerne snø ned når de ligger i dokk, eller vinden kan sørge for å dekke gropen med snø. På den måten blir det enda lunere for fuglen. For smågnagerne ville en vintertilværelse uten snø sannsynligvis være atskillig hardere enn når snøen dek­ ker landet. Disse små dyrene lever sitt liv under snøen om vinteren, i det luftrommet som oppstår nede i vege­ tasjonen, mellom snøen og bakken. Her er de i full aktivitet hele vinte­ ren, og en gang imellom blir de kan­ skje overrasket av en røyskatt eller snømus. Sporene i snøen etter disse små rovdyrene forsvinner gjerne før eller senere i et hull som røper at rovdyret har gått til de skjulte jaktmarker under snøen. Det hender for­ resten at røyskatten bygger seg et bol under snøen, der den kan hvile ut før den nattlige jakten. Beverens situasjon om vinteren er ganske spesiell. Isen setter en stopper for aktivitet som har med vann å gjø­ re, og alt grønt som ellers er næring for dyret, visner. Under disse om­ stendighetene burde vinterdvale være den gunstigste løsningen. Men beve­ ren gjør det ikke så lettvint. I god tid samler den et skikkelig forråd av kvist. Dette matlageret forankrer den på betryggende vis i frostfri dybde utenfor inngangen til hytta. Her kan den så forsyne seg etter behov hele vinteren igjennom. Men så lenge det er mulig for den å komme opp i da­ gen for å innta sine måltider, fore­ trekker den det. Beveren er slett ikke alene om å sikre sin vintertilværelse med å bygge opp et lager av næring. Det er mange som på en eller annen måte prøver seg i den retningen. Et eksempel er meisenes iherdige hamstring i løpet av sommeren og høsten. De fleste meiseartene deltar i denne hamstringen, og det som lagres for senere bruk, er både frø, insekter og andre småkryp. De forskjellige nærings­ emnene plasseres enkeltvis i trær, dels i barken på stammen, dels på greiner og kvister. Men det er ikke tilfeldig hvor en meise plasserer frøet eller edderkoppen den vil lagre. Hver

enkelt art konsentrerer seg om en helt bestemt del av treet, nemlig det området der arten vanligvis søker føde. Bakgrunnen for dette er at meisenes hamstring er en kollektiv innsats som skal sikre at arten over­ lever. Den enkelte fuglen husker ikke hvor den har gjemt føden, men instinktmessig vet den hvor den skal lete når den søker etter noe spiselig i et tre. Hvis artens samlede hamstringsvirksomhet har vært tilstrekke­ lig, vil den finne en godbit som den kanskje selv har plassert der i løpet av høsten, men som sannsynligvis er hamstret av en artsfrende. Spurveugla baserer seg også på hamstring og kan legge opp anselige lagre av smågnagere og småfugler i et hakkespetthull, en rugekasse el.l. Ekornet er en annen av dem som tenker på dagen i morgen ved å sikre seg vinterkost i tide. Lagrene, som for det meste inneholder nøtter, men også sopp, plasseres nede i mosen eller i trær. Blant mårdyrene er det også en tendens til hamstring. Særlig røyskatt og snømus er kjent for å samle betydelige vinterforsyninger av smågnagere. I mårens vinterforråd, som den gjemmer nede i skogbunnen, inngår også egg, som må få en nokså spesiell smak etter lang tids lagring i sommervarmen før måren graver dem fram igjen i mer eller mindre frossen tilstand. Også jerven sikrer seg ved å lagre mat. Et stort bytte eller et kadaver som utgjør mer enn et måltid, deles gjerne opp og fraktes bort til et trygt gjemmested. Om vinteren graves det ned i snøen, og det hender at den ganske klatredyktige jerven trekker kjøttet med seg opp i et tre der det klemmes fast i en greinkløft, utenfor rekkevidde for de fleste andre kjøttetere på fire bein.

Vinterpels og hvit drakt I Norge er røyskatt, snømus, hare og fjellrev de eneste pattedyrene som skifter til hvit vinterdrakt, og blant fuglene er det bare rypene som gjør det. Hos fjellreven er den hvite vinterdrakten ikke noen absolutt regel. Enkelte individer har blågrå pels også om vinteren. Hvilken funksjon den hvite vinter-

Viltet om vinteren

Rypene er blant de for­ holdsvis få norske dyrearte­ ne som kler seg i hvit vinterdrakt. Sammen med den svarte ravnen utgjør de hvite rypene så å si det eneste fuglelivet i vinterfjellet hos oss.

drakten har, er uvisst. Det mest nær­ liggende er å tenke seg at den skal bidra til å gjøre dyret mest mulig usynlig mot snøen. I så fall skulle altså den hvite vinterpelsen gi et visst vern mot rovdyr, og samtidig skulle de vinterhvite rovdyrene, takket være fargen, ha bedre muligheter for å komme usett innpå et bytte. Det har også vært antydet at den hvite vinter­ pelsen skulle være varmeøkonomisk fordelaktig. Men etter det man vet om opptak og avgivelse av varme fra henholdsvis mørke og lyse flater, kan dette neppe holde stikk. Men uansett hvilken betydning det har at vinterpelsen er hvit, er det av helt avgjørende betydning for dyrene at den er kraftigere og gir bedre varmeisolering enn sommerdrakten. Og det gjelder for alle pattedyr i Nor­ ge at de kler seg om og får lengre og tettere pels i løpet av høsten. Hos dem alle har vinterpelsen en litt annen farge enn om sommeren, selv om den ikke blir hvit. Mest påfallen­

de er den grå vinterpelsen hos ekor­ net, men også rådyr, elg og mange andre har et gråere hårlag om vin­ teren. Også på andre måter kan man hos vilt i Norge finne hårkledning som viser tilpasning til en hard vinter. Hos reinen er mulen hårkledd, og om vin­ teren har den ekstra kraftig hårkled­ ning mellom føttenes tredeputer. Harens føtter er godt kledd for vin­ terbruk, med en tett hårkledning på undersiden. Blånt fugler har rypene gardert seg mot kalde føtter på en liknende måte. I motsetning til fugler flest har de fjærkledning også på tær­ ne, og om vinteren er fjærene her så lange at de også beskytter under­ siden. Dette har gitt rypene det vitenskapelige navnet Lagopus, som betyr harefot. Hår- eller fjærkledningen på føttene hos hare og rype gir nok også bedre bæreflater i løs snø. En tilpas­ ning til liv i snø er vel også reinens klauver, som er uvanlig store i for­

hold til hva vi finner hos andre hjortedyr. Jerven, med sine brede labber, viser en tilsvarende tilpasning som kan gi den fordeler under jakt på rein i løs snø. Det er også påvist at i alle fall noen dyr, blant annet elg og rein, kan ha lavere temperatur i føttene enn ellers i kroppen. De har altså evnen til å spare energi uten å fryse. For alle planteetende dyr i Norge krever vinteren en fullstendig omstil­ ling når det gjelder næring. Men bortsett fra ekstreme forhold, som nedising av vegetasjonen, oppstår det ikke noen prekær matmangel. Skal dyrene slippe velberget gjennom det nåløyet som vinteren er, må de imid­ lertid hele tiden spare energi. Noen fysisk utfoldelse utover det nødven­ dige har de ikke råd til. Dette gjelder ikke minst hjortedyrene våre, altså rådyr, hjort, elg og rein. Derfor er det av betydning at disse dyrene får være i fred i beiteområdene sine om vipteren. Ragnar Frislid 43

Spanselva, Troms.

Norges fiskevann DAGENS UTNYTTING AV FERSKVANNSFISK 46

FERSKVANNSFISKENES INNVANDRING OG UTBREDELSE 48 FISKEPRODUKSJONEN I INNSJØER OG ELVER 50 Innsjøer 50 Elver 52 Fiskenæring, fiskeproduksjon og avkastning 54

MILJØENDRINGER 55 Fisk i regulerte vassdrag 55 Forurensede vassdrag 59 Forsuring av vassdrag 60

FISKESAMFUNN OG FISKEMULIGHETER I ULIKE LANDSDELER 63 Østlandet 63 Sørlandet 66 Vestlandet 66 Midt- og Nord-Norge 67 FORVALTNINGEN AV FERSKVANNSFISKET 69 Framtidsutsikter 69

Norges fiskevann

Dagens utnytting av ferskvannsfisk Ifølge NOU 1983:44 var det i 1980 over 1 million voksne nordmenn som drev fritidsfiske i ferskvann. I tillegg kommer et stort antall barn og utlen­ dinger. Mange bruker store deler av sin ferie og fritid til fiske. NOU-rapporten opplyser videre at totalfangs­

46

ten av ferskvannsfisk i 1980 var ca. 11 700 tonn, fordelt på 7600 tonn inn­ landsfisk og 4100 tonn laks og sjø­ ørret. Bortsett fra laks og sjøørret blir mesteparten fanget av fritids­ fiskere. Bare ca. 300-400 tonn inn­ landsfisk blir tatt ved næringsfiske, og av dette utgjør lagesild og sik en ve­ sentlig andel. Derimot blir omkring halvparten av all laks og sjøørret som blir fanget, tatt av yrkesfiskere i sjøen. Til dette fisket benyttes mest

drivgarn, kilenøter og krokgarn. I tabellen øverst på neste side er fangsten av de ulike artene innlands­ fisk i Norge i 1980 satt opp. Det framgår av tabellen at ørret utgjør ca. halve fangstkvantumet, og det store flertallet av fritidsfiskere har dess­ uten ørret øverst på ønskelisten. Be­ regnet fangstkvantum er beheftet med en viss usikkerhet, og særlig sy­ nes tallene for abbor og gjedde å være for høye, men tabellen indikerer

Med sine utallige vann og vassdrag er Norge fra naturens side et eldorado for sportsfiskere, og statistikken viser da også at det er mange som benytter seg av mulighetene. Over en million nordmenn driver sportsfiske i ferskvann. Bildet er tatt i Sørdalen i Hattfjelldal, Nordland.

Dagens utnytting av ferskvannsfisk

Beregnet fangstkvantum av innlands­ fisk i Norge i 1980. (Miljøstatistikk, 1983, Statistisk sentralbyrå.) Fiskeart

Ørret Røye Sik Lagesild Harr Abbor Gjedde Ål Andre arter

Beregnet fangst i tonn

3848 1004 391 160 307 783 586 65 150

at det i tillegg til ørret blir fisket mye røye, sik, lagesild, harr, abbor og gjedde. Førstehåndsverdien av årlig total­ fangst av innlandsfisk ligger på ca. 200 millioner kroner, og sammenlik­ net med saltvannsfiskeriene er dette lite. Den samfunnsøkonomiske verdi­ en av ferskvannsfisket er imidlertid langt større, først og fremst på grunn av dets høye rekreasjonsverdi. Det er f.eks. beregnet at ørret fanget i Hallingdalselva i Gol har en førstehåndsverdi på rundt 30 000 kr, mens den samfunnsøkonomiske verdien blir be­ regnet til ca. 900 000 kr pr. år. (Se tabellen under.) Mens det tidligere hovedsakelig ble fisket for å skaffe mat, er fisket i dag blitt nærmest en ren fritidsbeskjefti­ gelse. Dette gjenspeiles også i redskapsbruken. Stang og håndsnøre er. nå dominerende redskap i ferskvann, og dette har sannsynligvis ført til at det i mange vassdrag er blitt en annen beskatning av fiskebestandene. Ofte vil et slikt fiske føre til dårlig utnyt­ ting av de totale fiskeressursene, for­ di enkelte arter blir lite beskattet, mens andre kan bli overbeskattet, f.eks. ved at det blir tatt for mye småfisk.

Omkring halvparten av den totale fangsten av laks og sjøørret blir tatt av yrkesfiskere i sjøen. Bildet viser en drivgarnsfangst av laks.

Særlig arter som sik, lagesild, ab­ bor, gjedde og karpefisk, eller arter som med en fellesbetegnelse popu­ lært blir kalt hvitfisk, blir relativt be­ skjedent utnyttet i forhold til sitt po­ tensial. Også mange småvokste røyebestander blir lite beskattet. I flere landsdeler er det derfor i de siste årene satt i gang prosjekter for å få et økt næringsfiske etter disse artene. Til dette fisket benyttes mest flytegarn og nøter, men det er også utvik­ let nye typer kilenøter og teiner. Mange av hvitfiskartene er nok lo­ kalt svært populære, men langt flere burde stifte bekjentskap med disse artene, både sofn sportsfisk og som de ypperlige matfiskene de er. For abbor og gjedde er det også gode

Verdien av ørretfisket i Hallingdalselva i Gol kommune. (Navrud, 1984, Hovedopp­ gave, Norges Landbrukshøgskole.) Total førstehåndsverdi (kjøttverdi) av fangsten Brutto fiskekortinntekt Samfunnsøkonomisk verdi Rekreasjonsverdi Fritidsfiskernes totale utgifter i Golkommune

ca. ca. ca. ca. ca.

kr kr kr kr kr

32000 25600 900000 700000 600000

eksportmuligheter til land som Frankrike, Sveits og Østerrike. Over lavereliggende deler av Østlandet fin­ nes det store bestander av flere karpefiskarter. Karpefisker er den grup­ pen som blir minst utnyttet ved fiske, men de har stor betydning i fiskesam­ funnet både som næring for andre fiskearter, og ikke minst som næ­ ringskonkurrenter til mer attraktive arter. En bedre utnytting av de samlede fiskeressursene i ferskvann vil i stor grad komme sportsfisket til gode, for­ di et sterkere fiske på hvitfiskartene vil redusere næringskonkurransen og predasjonen og føre til bedre rekrut­ tering og produksjon av de mest att­ raktive sportsfiskeartene. Et av de viktigste kultiveringstiltakene i inn­ landsfisket ville derfor vært en mer intensiv beskatning av hvitfisk. Vi må heller ikke glemme at ålen er lite utnyttet. Hver høst forlater blankålen vassdragene langs hele kys­ ten og legger ut på vandring mot gyteplassen. Bare i et fåtall vassdrag blir det drevet planmessig ålefiske, og, med den høye prisen på ål, går mange glipp av en betydelig inntekt. 47

Norges fiskevann

Ferskvannsfiskenes innvandring og utbredelse I ferskvann i Norge er det om lag 40 fiskearter (se tabellen). Av disse har vel 30 vandret naturlig inn etter istiden. Flere arter, som bekkerøye, regnbueørret, suter, karuss og dvergmalle, er innført, mens pukkellaksen har vandret inn etter utsettinger i el­ ver på Kolahalvøya. Ål og skrubbeflyndre er også vanlige i ferskvann, men disse gyter begge i havet og reg­ nes derfor som saltvannsfisk. Ser vi på utbredelsen til de enkelte artene, vil vi finne at artene innen noen grupper har omtrent den sam­ me utbredelsen, mens det er stor for­ skjell mellom de enkelte gruppene. Dette har sammenheng med innvand­ ringshistorien. Først da innlandsisen begynte å smelte, kunne planter og dyr vandre inn i landet. Fiskeartenes temperaturkrav, salttoleranse, evne til strømforsering og andre miljøkrav ble bestemmende for innvandringstiden og den senere spredningen. Ar­ ter som laks, ørret, røye og trepigget stingsild kan leve i saltvann, og de har derfor kunnet vandre inn til vassdrag langs hele kysten. Vi må derfor regne med at røya etablerte seg straks det ble isfrie vassdrag langs kysten, slik den har gjort det på Grønland og Svalbard. Ørret, laks og trepigget stingsild har kommet tett etter røya. Gode strømforserere som laks og ørret har hatt muligheter til ved egen hjelp å trenge langt opp i mange vass­ drag. Andre arter som til nød kan opp­ holde seg i brakkvann, har måttet bruke vannveier fra Sverige og Fin­ land for å komme inn i landet, og disse betegnes gjerne som østfisk. Dessuten har menneskene bidratt til å spre fisk. Slik spredning foregår fremdeles, ved utsetting av fisk i fisketomme innsjøer, og ved utsetting av nye fiskearter. Dagens utbredelse av ferskvannsfisk skyldes derfor dels den naturlige innvandringen og arte­ nes egenspredning, dels den hjelp vi mennesker har gitt noen arter. Den store utbredelsen ørret og røye har 48

fått, bl.a. i høyfjellet, skyldes i ve­ sentlig grad utsettinger. Også mange andre arter, som sik og ørekyt, er i stor utstrekning blitt spredt av men­ nesker, særlig i løpet av det siste hundreåret. Siken finnes i dag f.eks. i Hallingdalsvassdraget vest for Hauga­ støl, i Strondafjorden i Begnavassdraget, i Nidelva fra Vråvatnet og Fyresvatn, og i Glomma fra Aur­ sunden. Hensikten med disse utsettingene har vært å bedre fiskemulig­ hetene, men dette har neppe vært den viktigste grunnen til at ørekyten er blitt spredt i så stor utstrekning. Ørekyt har vært mye brukt som le­ vende agn, og når fisket var avsluttet, var det svært lettvint å kvitte seg med gjenværende fisk ved bare å helle den ut i vannet. Ved noen utsettinger har tanken vært å føre inn en art som kunne bli næring for ørret. Det er eksempler på at både ørekyt og mort har vært brukt til dette, og de har senere etablert store bestander. Krøkle ble satt ut i

Sandalsvatn i Gloppen i Sogn og Fjordane for å få bedret ørretens kva­ litet, men det ser ikke ut til at krøkla har greid å formere seg. I de senere årene har det funnet sted en stor spredning av den nordamerikanske røyearten bekkerøye. Bekkerøya kan leve i surere vann enn vår vanlige ørret, og i mange vann der ørret er forsvunnet eller er i ferd med å gå ut på grunn av forsuring, kan bekkerøya være et alternativ. Den rike fiskefaunaen på Østlan­ det og i Finnmark skyldes at det her var forbindelser med vassdrag i Sve­ rige og Finland. Først da Østersjøen i Ancylustiden ble et ferskvannshav, kunne arter med lav salttoleranse komme over fra vassdragene lenger sør i Europa, og bl.a. av den grunn har østfisken hatt en noe senere inn­ vandring enn den første gruppen vestfra. Sik, harr, gjedde, abbor, lake og ørekyt har trolig vært de tidligste innvandrerne fra øst, og disse finnes i dag både i Finnmark, i Femundvassdraget, i Glomma og i sentrale deler av østlandsområdet. Sik, abbor og gjedde finnes dessuten nedover sør­ landskysten. Landets topografi og saltvannet langs kysten hindret imid­ lertid en videre spredning av artene som kom inn fra øst.

Fiskearter i ferskvann i Norge. O angir arter som gyter i saltvann. • angir innførte arter.

Fiskefamilie/art

Fiskefamilie/art

Fiskefamilie/art

Niøyefamilien: Havniøye Elveniøye Bekkeniøye Arktisk niøye

Karpefamilien: Mort Gullbust Stam Vederbuk Ørekyt Sørv Asp Laue Brasme Flire • Suter • Karuss

Stingsildfamilien: Trepigget stingsild Nipigget stingsild

Laksefamilien: Laks Ørret Røye Lagesild Sik Harr Krøkle • Regnbueørret • Bekkerøye • Pukkellaks

Gjeddefamilien: Gjedde

Mallefamilien: • Dvergmalle Ålefamilien: O Ål

Torskefamilien: Lake

Abborfamilien: Abbor Gjørs Hork

Ulkefamilien: Steinsmett Hvitfinnet steinulke Hornulke Flyndrefamilien: O Skrubbe

Ferskvannsfiskenes innvandring og utbredelse

Hovedutbredelsen (markert med rødt) for de tre gruppene av fisk som har vandret inn i landet fra svenske og finske vassdrag. A. Sik, harr, gjedde, abbor, lake og ørekyt. B. Lagesild, mort, laue, vederbuk, brasme, gullbust, krøkle og hork. C. Gjørs, asp, stam, sørv og flire.

Den neste innvandringsgruppen, med lagesild, mort, laue, vederbuk, brasme, gullbust, krøkle og hork, har en generell utbredelse begrenset til nedre deler av Hedmark, Akershus og Østfold. En hovedinnvandringsvei har trolig vært via Glommas overløp til Vånern ved Kongsvinger. Enkelte av artene i denne gruppen har kom­ met via Oslofjorden og finnes i nedre deler av Buskerud og i Vestfold. Sik og lagesild finnes også i vassdrag på Jæren, og de kan ha kommet hit i den perioden da store deler av Nordsjøen var tørt land, og elver fra kontinentet hadde utløp nær norskekysten. I den tidlige innvandringsfasen var det trolig fremdeles mye kaldt smel­ tevann fra breene. Arter som krever høye sommertemperaturer for å kun­ ne formere seg, hadde derfor små muligheter til å etablere seg på denne tiden. De mest varmekjære fiskene, gjørs, asp, stam, sørv og flire, ble av den grunn de siste innvandrerne, og de har sin hovedutbredelse i Glom­ ma, fra Øyeren og nedover. Noen av dem forekommer dessuten i nedre del av Haldenvassdraget og i Vannsjø i Østfold. Sørv har også greid å krysse Oslofjorden og finnes i noen lokalite­ ter i Vestfold og Telemark.

Blant de fiskeartene som på et tidlig tidspunkt vandret inn i Norge fra øst, er ørekyten, en liten karpefisk som opptrer i stim, og som ofte fore­ kommer i store mengder i skogsvann. Andre tidlige innvandrere fra øst er sik, harr, gjedde, abbor og lake. En senere gruppe av inn­ vandrere fra øst er bare utbredt i den sørøstlige delen av landet, mens ørekyten også har erobret Finnmark. I flere vann har denne lille fisken stor betydning som næring for rovfisk, f.eks. stor ørret. Ørekyten har også vært mye brukt som agn, og det kan tenkes at levende agnfisk som har unnsloppet, har bidratt til å spre ørekyten til vann og vassdrag som den ikke ville ha greid å ta seg fram til ved egen hjelp. Dessuten er ørekyt satt ut enkelte steder med sikte på å skaffe ørreten et bedre nærings­ tilbud. Ørekytens utbredelsesområde er derfor i tidens løp blitt atskillig utvidet ved menneske­ nes hjelp. 4.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

49

Norges fiskevann

Fiskeproduksjonen i innsjøer og elver Innsjøer Samlet innsjøareal i Norge er på om­ kring 16 000 km2, eller ca. 5 % av landarealet. Til sammenlikning har vi et jordbruksareal på ca. 3,6 %. An­ tall større og mindre innsjøer kom­ mer opp i et antall på rundt 200 000, og i tillegg kommer et mangfold av elver og bekker. Det finnes fisk i de fleste vassdrag, og selv om det er over en million fritidsfiskere her i landet, skulle det fremdeles være god plass for dem som velger å gå noe utenfor allfarvei. Norges rikdom på innsjøer er i første rekke et resultat av innlandsisens graving og avsetting av more­ ner, eller voller av stein, grus og sand, i forkant av breene. Innsjøene er generelt blitt svært dype, og flere av Europas dypeste innsjøer finnes i Norge. Hornindalsvatn med sine 514 m er den dypeste. Finfordelte planterester og annet organisk materiale blir transportert med vind og elvevann til innsjøer. Om høsten tilføres f.eks. mye løv. Næringsverdien i dette døde organis­ ke materialet økes vesentlig ved at sopp og bakterier trenger inn. Planktoniske alger, planter som vokser på innsjøbunnen, samt plantemateriale tilført fra land, danner det første ut­ gangspunktet for fiskeproduksjonen. Før planter og planterester blir til fiskekjøtt, har de imidlertid passert gjennom et komplisert næringsnett med ulike virvelløse dyr, som insek­ ter, krepsdyr, snegler og muslinger, som mellomledd. Bare noen få fiske­ arter, f.eks. enkelte karpefisker, kan leve direkte av planter og dødt orga­ nisk materiale. Plantene omdanner energien i sol­ lyset til kjemisk energi ved sin opp­ bygging av organisk stoff (fotosynte­ se). Til denne prosessen kreves det også ulike næringssalter som fosfat og nitrat. Siden storparten av berggrun­ nen i Norge gir liten tilførsel av næ­

50

ringssalter til vassdragene, blir den naturlige planteproduksjonen sterkt begrenset. Temperaturen er også vik­ tig for planteveksten, og jo høyere til fjells og lenger mot nord vi kommer, desto kortere blir vekstsesongen. På grunn av lysmangel og det hyd­ rostatiske trykket vil høyere vann­ planter bare finnes på grunt vann, ned til 5-10 meters dybde. Grunne innsjøer har derfor relativt større are­ aler med bunnplanter enn dype inn­ sjøer med bratte strender. Algene som lever i den frie vannmassen, tri­ ves bare i de øvre vannlagene, nær overflaten, der det er tilstrekkelig med lys til fotosyntesen. I dype og store innsjøer vil produksjonen av frittsvevende alger bli mye større enn produksjonen av planter som lever på bunnen, og dette vil også bli bestem­ mende for hvilke fiskearter som skal gi størst produksjon i en innsjø. I mindre innsjøer kan plantemate­

riale tilført fra land og rennende vann være den viktigste næringskilden for virvelløse dyr. Vår bruk av vassdra­ gets nærområder får dermed direkte innflytelse på fiskeproduksjonen. Fjernes f.eks. løvtrær og busker langs deler av et vassdrag, kan det bli mindre næringsdyr for fisk, og fiske­ produksjonen går ned. Mye av den energien som plantene har bundet under fotosyntesen, går tapt på veien opp gjennom nærings­ kjeden, og fiskeproduksjonen blir bare en brøkdel av planteproduk­ sjonen. Jo færre ledd det blir fra plan­ ter til fisk, desto mindre blir energi­ tapet, og fiskeproduksjonen kan bli tilsvarende større. Dette er en av grunnene til at flere karpefisker, bl.a. mort, ofte danner store bestander. For fiskearter som står høyt oppe i næringskjeden, f.eks. fiskespisende arter som gjedde, blir det innført ekstra mange ledd, med ytterligere energitap, og slike arter kan sjelden få stor produksjon. Siktedyp og vannfarge kan fortelle mye om næringsstatus og mulighete­ ne for fiskeproduksjon i en innsjø. Siktedypet måles ved hjelp av en hvit skive som senkes ned i vannet, og vannfargen bestemmes mot den hvite

Næringsnett for fiskesamfunnet i den næringsrike innsjøen Årungen i Akershus.

Fiskeproduksjonen i innsjøer og elver

skiven når denne befinner seg på halve siktedypet. De fleste norske innsjøer inneholder lite frittsvevende alger og andre partikler, de er næ­ ringsfattige eller oligotrofe, og sikte­ dypet er stort sett mellom 5 og 10 meter. Vannfargen domineres av grønt. De mest næringsfattige inn­ sjøene finner vi i høyfjellet. Her kan siktedypet gå ned til 20-30 meter, og vannfargen går over i blått, fordi det er et ekstremt lite partikkelinnhold.

Vegetasjonen langs elver og bekker er av stor betydning for fiskeproduksjonen. 1 mindre vann kan plantemateriale som føres med rennende vann, være det viktigste næringsgrunnlaget for de virvelløse dyrene som fisken eter. Dette motivet er fra Fokstumyra, Dovrefjell.

Mange innsjøer får tilført mye bre­ vann. Siktedypet blir lite, men på grunn av blakkingen av vannet blir lysgjennomtrengeligheten liten, og planteproduksjonen følgelig lav. Naturlig næringsrike eller eutrofe innsjøer er det få av i Norge, og de finnes vesentlig i områder under den

tidligere marine grensen, med mye marin leire i nedbørfeltet. Den typis­ ke eutrofe innsjøen er grunn, med høy produksjon både av planteplank­ ton og høyere planter. Siktedypet er ofte mindre enn 1 meter, og vannfar­ gen er grønn-gulaktig, på grunn av den store algemengden. Strandvege51

Norges fiskevann

tasjonen kan bli svært framtredende, med tette belter av f.eks. takrør og elvesnelle innerst, og ulike flytebladplanter, som nøkkeroser og tjønnaks, lenger ute. Fra nedbørfelt med mye myr kan innsjøene få tilført ulike humusstoffer. Særlig i mindre innsjøer kan disse humusstoffene sette sitt tydelige preg på vannet. Humusstoffene er mer el­ ler mindre brune, og vannfargen i humuspåvirkede innsjøer blir gjerne gulbrun til mørk brun. Planteproduk­ sjonen i en typisk humussjø er lav, men på tross av dette kan det være et svært rikt dyreplanktonsamfunn. Dette har sammenheng med at hu­

52

musstoffene enten direkte eller indi­ rekte, via bakterier, blir næring for dyreplanktonet.

Elver På samme måte som i innsjøer er det planter som danner grunnlaget for fiskeproduksjonen i rennende vann. Her er det først og fremst fastsittende alger og moser, og planter og plante­ rester fra land og ovenforliggende

innsjøer som er viktigste næringskilde for virvelløse dyr. Insektene er en dominerende dyregruppe i rennende vann og generelt den viktigste næ­ ringen for fisk. I utløpselver fra inn­ sjøer vil dyreplankton ofte utgjøre en betydelig næring for fisk. Også man­ ge insekter i rennende vann nyt­ tiggjør seg det drivet som kommer fra innsjøene, og det er utviklet spesielle filtreringsmekanismer for å fange opp næringspartiklene som driver i vann-

Tjern i skogtraktene har ofte en brunaktig farge som skyldes humusstoffer fra myra som omgir vannet. 1 områder med mye myr kan småsjøer også få tilførsel av humusstoffer med elver og bekker. Sjøer som er preget av humusholdig vann, har liten planteproduksjon. Bildet er fra Særkilampipå Finnskogen, Kongsvinger.

Fiskeproduksjonen i innsjøer og elver

/ en elv varierer livsbetingelsene for fisken langt mer enn i en innsjø, ikke minst på grunn av store vekslinger når det gjelder vannføring og temperatur. Best forhold for fisk i alle aldere og utviklingstrinn er det i elver der det mellom strykene finnes høler og andre rolige partier. Bildet viser elva Gløta mellom Femunden og Isteren, Engerdal.

massen. I perioder om sommeren kan landinsekter utgjøre mye av fiskenæringen i en elv. Rik vegetasjon langs elvebreddene kan her bidra til å øke tilførselen av insekter fra land. Miljøforholdene i rennende vann er langt mer variable enn i en innsjø. Vannføring og temperatur veksler mye. På grunn av strømhastigheten blir det svært energikrevende for en fisk å oppholde seg i dette miljøet. I elver med varierte bunnforhold, der det veksler mellom strykstrekninger, høler og rolige partier, vil alle alders­ grupper av fisk finne brukbare opp­ holdssteder. Slike elver vil dermed ha de beste forutsetninger for å bli fiske­ rike. Noen fiskearter, som ørret, laks og harr, er særlig godt tilpasset å leve i rennende vann. Selv i ganske strie elver kan vi imidlertid finne arter som ørekyt, steinulke, gullbust, trepigget stingsild, ål, skrubbeflyndre og lake. Fiskearter som gjedde, abbor og brasme er lite tilpasset et liv i rennen­ de vann, og de vil bare finnes på de mer roligflytende strekningene. Enkelte bestander av f.eks. ørret og harr kan hele livet oppholde seg i rennende vann, mens andre, som innsjøørret, sjøørret og laks, bare står i elvene de første leveårene. Senere vandrer de til innsjø eller saltvann og oppholder seg her inntil kjønnsmod­ ning, da de igjen vandrer tilbake til oppvekstelva for å gyte. Hos elvegytende bestander av f.eks. lagesild, sik og mort forlater yngelen elva straks etter klekking, og fram til gytevandringen finnes det ingen individer av arten i rennende vann. Fiskefaunaen i en elv kan derfor variere mye med årstid. Innen ulike strekninger i sam­ me elv vil også variasjonen bli stor, avhengig av bl.a. strømforholdene. Fordelingen av ørret og røye om sommeren i Vangsvatnet på Voss. (Omarbeidet etter Haraldstad (ed.), 1983: Vosseprosjektet. Ferskvannsøkologisk forskning i Vossevassdraget 1972-1982.)

53

Norges fiskevann

Fiskenæring, fiskeproduksjon og avkastning Næringsopptaket til en fisk endres ofte etter hvert som fisken vokser. På yngelstadiet spiser de f.eks. dyre­ plankton, mens de senere i livet går over til bunndyr eller fiskediett. Noen arter kan hele livet igjennom leve av planktonkrepsdyr, mens and­ re er mer typiske opportunister, og de spiser det som til enhver tid er lettest tilgjengelig og som gir størst energigevinst. Ørret hører til denne siste kategorien, og dietten kan veks­ le mellom bunndyr, klekkende vann­ insekter, insekter fra land, store planktonkrepsdyr eller fisk. Krøkle og lagesild er langt på vei rene planktonspisere, mens gjedde er en typisk fiskespiser. I større innsjøer vil pro­ duksjonen av dyreplankton ofte langt overstige produksjonen av bunndyr, og når det i slike innsjøer er planktonspisende fiskearter, vil den totale fiskeproduksjonen bli langt større enn i tilsvarende sjøer med fiskearter som overveiende spiser bunndyr. Når flere arter med sammenfal­ lende næringskrav finnes i samme innsjø, viser det seg ofte at de får en svært forskjellig diett, samtidig som de oppholder seg i ulike deler av inn­ sjøen. I mange ørret-røyevann kan f.eks. ørreten vesentlig finnes på grunt vann, mens røya oppholder seg mer pelagisk og på større dyp. Ser vi samtidig på ernæringen til disse to artene i en slik innsjø, vil vi oppdage at ørreten hovedsakelig har levd av landinsekter og ulike bunndyr, mens røya har spist mye dyreplankton. Denne fordelingen av næring og opp­ holdssted skyldes at det er oppstått en næringskonkurranse mellom de to artene, og konkurransen har tvunget dem til å leve av de næringsorganismene som de i forhold til den andre arten er best tilpasset til å ta. Mange arter innen dyreplanktonet og bunndyrsamfunnet kan beites så sterkt ned av fisk at de tilsynelatende forsvinner fra innsjøen. Når fiskebe­ standene blir særlig store eller tette, kan dette føre til at det blir en lite effektiv utnytting av planter og dødt organisk materiale. Næringstilførse54

len til fisk kan dermed gå ned, og det blir mindre fiskeproduksjon og av­ kastning enn vi ville hatt med en mindre tett fiskebestand. Vi har sett at mange forhold er bestemmende for fiskeproduksjonen i et vassdrag. Dybde- og temperatur­ forhold, vannkjemi og næringssalter, planteproduksjon og tilførsel av orga­ nisk materiale, fiskearter og tetthet av fisk er med på å avgjøre hvor stor fiskeproduksjonen skal bli. Det blir derfor store variasjoner i fiskepro­ duksjonen fra innsjø til innsjø, og fra en elv til en annen. Årlig fiskepro­ duksjon i de høyestliggende fjellsjø­ ene vil ikke overstige mer enn noen hekto pr. ha vannflate, mens den i de mest næringsrike lavlandssjøene kan komme opp i flere hundre kilo pr. ha. Tilsvarende stor variasjon vil vi også finne når det gjelder den totale meng­ den fisk i innsjøene våre. I nærings­ rike, små innsjøer med karpefisk vil den totale vekten av fisk komme opp i over 500 kg/ha, mens den f.eks. i mange næringsfattige ørretvann vil være langt under 10 kg/ha. Den mengde fisk som tas ut ved fiske, vil imidlertid ikke vise tilsva­ rende store variasjoner. Dette har bl.a. sammenheng med at en vesent­ lig del av den fiskemengden som årlig produseres i de næringsrike inn­

sjøene, vil gå med som føde for fiskespisende arter som abbor, gjedde, gjørs o.a. Dessuten faller mye av pro­ duksjonen på karpefiskarter, som det fiskes lite etter. Det totale fangstut­ byttet blir dermed lite i forhold til den mengden fiskekjøtt som er pro­ dusert. I en innsjø med f.eks. bare ørret vil det normale være at ørret­ ungene kommer inn i innsjøen først etter at de har stått i rennende vann i en eller flere somrer. Mulighetene for kannibalisme i et ørretvann blir der­ med sterkt nedsatt, og sammenliknet med en innsjø med mange fiskearter blir trolig den naturlige dødeligheten liten. En større del av den fiskemeng­ den som er produsert i et ørretvann, kan av den grunn tas ut ved fiske. I rennende vann er det store for­ skjeller i fiskemengde og fiskepro­ duksjon. Bare innen deler av Finn­ mark fylke er det f.eks. funnet at fiskeproduksjonen i endel elver lå mellom ca. 1 og 61 kg/ha, og fiske­ mengden i de samme elvene varierte mellom ca. 0,9 og 84 kg/ha. I mange elver vil avkastningen bli langt større enn det som årlig produseres i selve elva, fordi fisket foregår på gytevandrende fisk, som enten kommer fra innsjøer, slik som innsjøørret, sik og lagesild, eller fra saltvann, som laks, sjøørret og sjørøye.

Beregnet avkastning i kg/ha i endel utvalgte store innsjøer på Østlandet. (Omarbeidet etter Qvenild og Skurdal, 1983: Fisk, side 104-115 i Berge (ed.): Tyrifjorden. Sammenfattende sluttrapport fra Tyrifjord-utvalget.)

Miljøendringer

Miljøendringer Sammenliknet med de fleste land i Europa var norske vassdrag lenge forskånet fra større miljøødeleggel­ ser. Først i dette hundreåret har pres­ set på ferskvannsressursene fått en virkelig alvorlig karakter, med vass­ dragsreguleringer, forurensninger og forsuring. Miljøendringer kan føre til at fisk forsvinner helt, eller til at det blir en betydelig reduksjon i fiskepro­ duksjonen. Av biologiske «forurens­ ninger» som også kan ha negativ inn­ virkning på fiskeproduksjonen, kan nevnes innføring av nye plante- og dyrearter til et vassdrag. Vannplanten vasspest (Elodea canadensis) ble første gang registrert i Norge i 1925, i Østensjøvannet i Oslo. Senere har den spredt seg mye på Østlandet, og f.eks. i Steinsfjorden, en arm av Tyrifjorden, skaper de tette bestandene av vasspest store hindringer for bading, sports- og garnfiske, krepsefiske og båttrafikk. Det er stor frykt for at vasspesten skal få direkte negative effekter på krepsebestanden. Krepsefisket i Steinsfjorden har en førstehåndsverdi på 3-500 000 kroner, og skulle krep­ sebestanden gå vesentlig tilbake, ville det være et stort økonomisk og rekreasjonsmessig tap for lokalbefolk­ ningen. Vasspesten spres ved stengelbiter og spesielle vinterskudd, og den kan overføres fra et vassdrag til et annet med f.eks. båter eller fiskered­ skaper. Det er eksempler på at overføring av nye næringsdyr for fisk tilsynela­ tende får negativ effekt på fiskepro­ duksjonen. Etter overføring av krepsdyret Mysis relicta til Selbusjøen i Sør-Trøndelag blir det hevdet at røyebestanden er gått tilbake. Det­ te kan skyldes at røye og Mysis i stor grad lever av de samme planktonkrepsdyrene, men det kan også ten­ kes at innføringen av Mysis har ført til vekst i lakebestanden. Og etter­ som laken eter røyeunger, kan økt lakebestand ha ført til at rekrutterin­ gen til røyebestanden har sviktet. Også overføring av fiskeparasitter og sykdommer kan få store konse­

kvenser for fiskeproduksjonen. Et av de siste eksemplene på dette er spredningen av lakseparasitten Gyro­ dactylus salaris. Denne parasitten er høyst sannsynlig blitt spredt ved ut­ setting av laksunger. Den er nå påvist i mer enn 30 lakseelver fra Sogn og Fjordane og nordover, og i mange av elvene er laksungene nærmest totalt utryddet.

Fisk i regulerte vassdrag Magasiner. Norge hadde i januar 1984 en beregnet nyttbar vannkraft tilsvarende ca. 160 TWh. Av dette var ca. 99 TWh utbygd, mens ca. 30 TWh enten var under utbygging eller var planlagt utbygd. Det finnes over 800 reguleringsmagasiner for produksjon av elektrisk kraft, og mer enn tretti prosent av innsjøarealet i landet er regulert. Mange innsjøer blir brukt som magasiner for vannfor­ syning, og tidligere fantes det et stort antall fløtningsdammer. Det er like­ vel kraftverkmagasinene som har skapt størst problemer for fiskeinter­ essene, både på grunn av regule­ ringsformen og det omfanget slike re­ guleringer har. Lagring av vann for senere uttap­ ping innebærer at det må bli vannstandsfluktuasjoner i magasinet. Det

store flertallet av magasiner har regu­ leringshøyder på under 10 meter, men forskjellen mellom høyeste og laveste vannstand kommer i noen magasiner opp i over 100 meter. Den­ ne vannstandsvekslingen fører til gjennomgripende fysiske og biologis­ ke endringer i magasinet. Med tiden vil mer finkornet materiale innen reguleringssonen bli vasket ut, og sto­ re deler av arealet mellom høyeste og laveste vannstand vil bli en steril grus- og steinsone. Ved hver uttap­ ping blir dette arealet tørrlagt. Som følge av de fysiske endringene vil et stort antall arter av virvelløse dyr forsvinne fra reguleringssonen. Selv bunndyr som lever på dypere vann, blir sterkt påvirket, fordi det eroderte materialet fra reguleringsso­ nen føres til bunnområder under laveste regulerte vannstand, der det legger seg som et teppe over den gamle innsjøbunnen. Flerårige plan­ ter vil heller ikke kunne leve i regule­ ringssonen, først og fremst på grunn av tørrlegging og frysing. Når plante­ ne blir borte, mister mange bunndyr sin viktigste næring, og de mister dessuten det skjul plantene gav dem. Resultatet blir altså et fattigere plan­ te- og dyresamfunn og en lavere pro­ duksjon. Alger og dyreplankton i den frie

Gyrodactylus salaris er en liten parasitt som lever på hud og finner hos laksunger. Soppdannelse kan være et tegn på at fisken er angrepet. Bildet viser et stort antall parasitter på ryggfinnen hos en to somrer gammel laksunge fra Steinkjerelva.

55

Norges fiskevann

vannmassen blir langt mindre påvir­ ket enn planter og dyr som er knyttet til bunnen. I de første årene etter en oppdemming kan utvaskingen til og med øke tilførselen av næringssalter, og i slike situasjoner kan algeproduksjonen og dyreplanktonproduksjonen faktisk øke. Ved de fleste reguleringer blir den naturlige vannstanden i innsjøen he­ vet. I den første oppdemmingsfasen vil fisk således få et betydelig tilskudd av næringsdyr fra land, og det kan også bli en oppblomstring av dyr som kan utnytte plantematerialet i oversvømte områder. Fisken vil derfor i de første årene etter en oppdemming søke seg inn på de grunne områdene for å beite på det rike tilbudet av næringsorganismer. Fiskens vekst øker, og vi kan oppleve å få mer fisk og større fisk enn i årene før regule­ ring. Dette er imidlertid en kortvarig glede. Etter få år vil det ekstra næ­ ringstilskuddet fra land bli redusert, samtidig med at produksjonen av næ­ ringsdyr i selve magasinet er gått sterkt ned. I en naturlig innsjø finner vi de største bunndyrmengdene og det største artsantallet av bunndyr i de grunne delene av sjøen. Her lever bl.a. marflo, ulike sneglearter og det store flertallet av insektarter. På dypere vann finnes hovedsakelig endel fjærmyggarter, fåbørstemark og små muslinger. Bunndyrene på grunt vann er derfor den viktigste næringskilden for bunndyrspisende fisk. Dette er også grunnen til at bunndyrspisende fisk blir så sterkt rammet i et reguleringsmagasin. Si­ den de fleste kraftverksmagasin er plassert i høyereliggende strøk, er det særlig mange rene ørretvann eller vann med ørret og røye som er blitt berørt. På Østlandet finnes det dess­ uten mange regulerte innsjøer med f.eks. sik og abbor. Arter som røye og sik har en større evne enn ørret til å leve av dyreplankton, og disse blir derfor mindre negativt berørt enn ørret. Likevel går ofte den årlige til­ veksten hos røye ned ved regule­ ringer. Selv om røya kan leve av dyreplankton, vil bunndyr normalt utgjøre en del av dietten. Når røya blir tvunget over på mer ren planktonføde, gir dette mindre energiover56

Vannstandsvariasjonene i regulerte innsjøer eller magasiner fører til store endringer når det gjelder levekårene for fisk. I arealet mellom høyeste og laveste vannstand blir finkornet materiale vasket ut, slik at det oppstår en sone uten planteliv. Bildet er fra Sløtfjorden ved Haugastøl, Hallingdal.

skudd til vekst, og den får dermed lavere veksthastighet. Kanskje enda viktigere er det at rekrutteringen til røyebestanden kan øke etter en regu­ lering, fordi det ved den omformin­ gen som finner sted i reguleringsso­ nen, skapes nye og større gytearealer for røye. Røyeeggene krever en mindre varmesum fram til klekking enn f.eks. egg av ørret. I noen maga­ siner kan riktignok gytingen foregå på så grunt vann at rogn og yngel tørrlegges, og rekrutteringen svikter, men siden røyerogna klekkes tidlig, greier den aktive yngelen å svømme bort før arealet tørrlegges senere på våren. Selv i magasiner med regule­ ringshøyder på nærmere 20 m, som i Ustevatn i Hallingdalsvassdraget, ser det ikke ut til at rekrutteringen er blitt noen minimumsfaktor for sikbestanden. Noen sikbestander gyter i

tilløpselver, mens andre kan gyte på meget dypt vann, og rogna unngår derved å bli utsatt for tørrlegging og frysing under nedtappingen av maga­ sinet. Ørret er den arten som på alle måter blir sterkest rammet ved en regulering. I tillegg til at den får mindre tilgjengelig næring, vil rekrut­ teringen til bestanden bli sterkt redu­ sert, dels fordi adgangen til utløpselva blir borte ved anlegg av dam­ men, dels fordi viktige gyte- og oppvekstarealer i tilløpselvene kan bli neddemmet. En regulering fører altså til at både produksjonsgrunnlaget og rekrutteringsmulighetene endres i negativ retning for ørret. Totalt sett skjer det en forskyvning innen fiske­ samfunnet, der de planktonspisende artene blir mer dominerende etter en regulering.

Miljøendringer

I endel høyereliggende magasiner er det etter regulering blitt en betyde­ lig økning av skjoldkreps, som er et viktig næringsdyr for ørret. I flere vann er dette krepsdyret først blitt påvist etter regulering av vannstan­ den. Skjoldkrepsen klekkes fra egg like etter isløsning, når vannstanden i magasinet er stigende. Den har en meget rask vekst i løpet av juni-juli, og ørreten får et viktig energitilskudd på en tid av sommeren da det ellers er få andre bunndyr i magasinet. I flere magasiner utgjør skjoldkrepsen ho­ vednæringen for ørret i perioden juliseptember, og fisken kan opprett­ holde en god vekst. Skjoldkrepsen er imidlertid lett å nedbeite, og det blir viktig å holde fisketettheten på et nivå som hindrer overbeiting. Etter klekking er skjoldkrepsen rødfarget og lever planktonisk. Den blir på denne tiden et lett bytte for planktonspisende fiskearter som ørekyt, røye og sik. Innføring av slike arter i tidligere rene ørretvann kan derfor føre til en katastrofal nedgang av skjoldkrepsmengden. Regulerte elver. Norske elver vil normalt ha store årlige sesongvaria­ sjoner når det gjelder vannføring. Det er en flomtopp under snøsmeltin­ gen om våren og forsommeren, og som regel en eller flere flomtopper om høsten. Minst vannføring er det gjerne på ettersommeren og spesielt om vinteren. Ved reguleringer knyt­ tet til produksjon av elektrisk kraft kan dette vannføringsmønsteret bli vesentlig endret. Vann kan bli over­ ført fra et vassdrag til et annet, eller det kan bli ledet utenom en strekning av vassdraget. Dessuten vil vannfø­ ringen normalt bli mer utjevnet, fordi flomvannet blir holdt tilbake i maga­ sinet og benyttet i perioder med liten avrenning. Generelt blir derfor vin­ tervannføringen økt, mens vannførin­ gen i sommerhalvåret blir redusert. Ofte blir det i dag pålagt en mins­ tevannføring når en elv skal regu­ leres, men ved svært mange tidligere reguleringer har det ikke vært slike pålegg, og resultatet er blitt flere nær­ mest tørre elveleier. Hvor mye fisk en elv skal produse­ re, er bestemt av bl.a. gytemulighe­ ter, produksjon og tilgang på næ­ ringsdyr, mengden av oppholdssteder

Når det ikke pålegges minstevannføring i en regulert elv, vil ofte store deler av elveleiet bli liggende tørrlagt. Bildene viser Mørkedøla i Lcerdalsvassdraget, overfør regulering, under etter regulering.

57

Norges fiskevann

for fisken, og hvilke fiskearter som finnes. Endret vannføring påvirker alle disse forholdene, og det kan dessuten lede til en forskyvning mel­ lom ulike fiskearter, f.eks. ved at konkurransen mellom laks- og ørret­ unger forrykkes. I elver med redusert vannføring vil produksjonsarealet både for planter, bunndyr og fisk bli mindre. Yngel av laks og ørret opp­ holder seg på relativt grunt vann i elvene, og selv om vannføringen er sterkt redusert, kan oppholdsarealet for den sommergamle fisken være omtrent like stort som ved naturlig vannføring. Den eldre fisken derimot trenger et større vannvolum og dypere vann, og det er særlig denne delen av bestanden som kan bli ram­ met ved liten vannføring. Sommervannføringen kan bli så liten at den hindrer eller forsinker fisk på vandring. Kortvarige såkalte lokkeflommer kan i slike situasjoner bidra til å få f.eks. laks og ørret til å vandre opp i elva fra sjøen, eller fore­ ta videre oppvandring, men den to­ tale fangsten og fangsten på ulike strekninger vil likevel bli forandret. Overføring av vann fra et vassdrag til et annet er gjennomført ved flere reguleringsprosjekter. Når f.eks. surt vann overføres, kan det føre til for­ suring av et tidligere problemfritt vassdrag. Innen et vassdrag som be­ står av flere delfelter med ulik vann­ kvalitet, kan det oppstå liknende pro­ blemer når avrenningen fra et delfelt med liten surhet (høy pH) blir holdt tilbake i magasinet. Vassdraget nedenfor kan da bli dominert av vann fra de sure restfeltene. Ved noen reguleringer opprett­ holdes en stor sommervannføring, samtidig med at vintervannføringen er økt. Det blir således stabile vannstandsforhold. Dette fører ofte til økt begroing av alger, noe som kan skape problemer for utøvelsen av fisket. Likevel blir det trolig minst skader på fisket ved slike vannføringsendringer. Siden redusert vannføring som re­ gel vil gi mindre produksjon av ørretog laksunger, vil regulanten bli pålagt å kompensere tapet ved f.eks. utset­ ting av utvandringsferdige unger av laks eller sjøørret eller såkalt smolt, som fysiologisk er tilpasset et liv i saltvann. Problemet er at det ikke er

58

kjent hvor mange smolt elva produ­ serte før den ble regulert, og det kan da bli vanskelig å angi størrelsen på utsettingspålegget. Utsetting av fisk vil også være aktuelt i regulerings­ magasiner der rekrutteringen til fis­ kebestanden har sviktet mer enn næ­ ringsgrunnlaget. Ved de fleste innsjøreguleringer er derfor utsetting av ørret det eneste kompensasjonstilta­ ket som blir iverksatt. Elvemagasiner. I blant annet Glomma, Rena, Gudbrandsdalslågen, Nidelva og Pasvikelva er det an­ lagt flere magasiner i selve elveløpet for å få økt fallhøyde og stabil vann­ tilførsel til kraftstasjonen. Ved Høy­ egga i Glomma er elvemagasinet bygd for å få overført vann til nabovassdraget, Rena. Den neddemmede elvestrekningen får mer karakter av stillestående vann - gyte- og oppvekstplasser for lakse­ fisk blir borte - og selve dammen blir et vandringshinder for fisk. Det kan bygges fisketrapper forbi dammen, men dette er likevel ingen garanti for at fiskevandringen blir som før. I mange svenske elver ligger elvemaga-

sinene som trappetrinn oppover vass­ draget, og fiskefaunaen er totalt end­ ret. Det er særlig arter som laks, ørret og harr det er gått hardest utover, mens mer typiske innsjøarter, som mort, abbor, gjedde, lake og sik, får bestandsøkninger. En liknende utvik­ ling har funnet sted i elvemagasiner i Glomma og Pasvikelva. Reguleringshøyden i et elvemagasin er som oftest svært beskjeden, men det blir vannstandspendlinger i løpet av døgnet, i takt med kjøringen av kraftstasjonen. Nedenfor utløpet av kraftstasjonen kan det bli tilsva­ rende døgnsvingninger i vannførin­ gen, med størst vannføring om da­ gen, og minst om natten og i helgene, alt etter behovet for elektrisk kraft. Fisk og bunndyr som har søkt inn på grunt vann i løpet av dagen, kan der­ med bli tørrlagt når vannføringen brått blir redusert. Store mengder yn­ gel av f.eks. laks og ørret kan bli funnet i det tørrlagte elveleiet etter en slik pendling av vannføringen. Hvor stor betydning dette har for re­ kruttering og produksjon av fisk, er ikke kjent, men høyst sannsynlig bi­

Mer enn 400 terskler er anlagt i regulerte elver. Trolig øker fiskeproduksjonen i elver med terskelbassenger, og ofte skapes det gode fiskeplasser. Bildet er fra Hemsedal.

Miljøendringer

drar det til å redusere rekrutteringen for arter der ungfisken oppholder seg på grunt vann langs elvebredden. Terskler i regulerte elver. I regu­ lerte elver med redusert vannføring er det blitt svært populært med byg­ ging av terskler. Mer enn 400 slike terskler er bygd her i landet, og antal­ let vil stige ytterligere. Tersklene lages som oftest som en lav steinfyl­ ling på tvers av elveløpet eller som en lav betongdam. I noen tilfeller blir terskelen utstyrt med fisketrapp. Selv om terskelbygging er blitt aktuelt i forbindelse med vassdragsregulerin­ ger, er ulike forbygninger blitt tatt i bruk i mange laksevassdrag lenge før elvene ble regulert, for å få dannet bedre fiskeplasser, eller for å skape bedre oppholdssteder og vandringsmuligheter for fisken. I regulerte elver der vannføringen permanent er redusert, vil terskelbassenger trolig kunne øke fiskepro­ duksjonen i elva. Fisken samles i terskelbassenget om vinteren og under ekstremt liten vannføring, og dette bidrar til å redusere dødeligheten. Når vannføringen er liten, kan det bli så lite vann i elveleiet at f.eks. laks og sjøørret får problemer med oppvandringen. Det kan da anlegges en terskel som samler vannet i elvas midtparti. Når vannet konsentreres på denne måten, øker vannhastighe­ ten, og dette fører til utgraving av en høl nedstrøms terskelen. Oppstrøms vil det bli en oppstuvning av vannet, og samlet fører terskelbyggingen til at det skapes bedre oppvandringsmuligheter, oppholdsmuligheter og gyteforhold for laks og sjøørret. Selv i elver med relativt stor som­ mervannføring er det nå på initiativ av grunneiere bygd terskler for å bed­ re fisket, men det kan føre til at det blir endret beskatning og mindre ut­ bytte på andre elvestrekninger.

Forurensede vassdrag I mange vassdrag er fiskeproduksjo­ nen sterkt berørt av kloakkutslipp, avløpsvann fra industribedrifter og jordbruksarealer. Kloakkvann, silopressaft og avløp fra f.eks. næringsmiddelbedrifter inneholder mye organisk stoff som lett omsettes av bakterier og sopp. Under nedbrytin-

Fiskeproduksjonen kan bli svært stor i næringsrike innsjøer, og særlig karpefiskene kan få gunstige forhold. Bildet viser resultatet av noen timers garnfiske etter mort i Arungen, Akershus.

gen av dette organiske stoffet brukes oksygen. Når konsentrasjonen av or­ ganisk stoff er stor, kan det oppstå oksygensvinn. Flere av nedbrytingsproduktene er dessuten direkte gif­ tige for både virvelløse dyr og fisk. På strekninger nedenfor et utslippsted er det karakteristisk å finne et grått be­ legg på elvebunnen av sopp og bakte­ rier, og vannet inneholder en stor mengde partikler og er grått og ille­ luktende. Både plante- og dyresam­ funn på en slik forurenset elvestrek­ ning er totalt forskjellig fra hva som finnes på en ren strekning i samme elv. Særlig laksefiskene krever et høyt innhold av oksygen i vannet, og de vil være blant de første organisme­ ne som forsvinner ved et forurensen­ de utslipp. I elver med mange fosser og stryk vil oksygen lett blandes inn i vannet, og slike elvestrekninger kan derfor ta imot større mengder orga­ niske tilførsler enn en stilleflytende elv. Under den videre nedbrytingen og oksyderingen av det organiske stoffet vil det til slutt frigjøres næringssalter som nitrat og fosfat, som lenger nede i vassdraget blir utnyttet av alger og andre planter. I noen elver kan plan­ teveksten bli så sterk at dette igjen blir et problem for fisken. I flere stilleflytende elver, f.eks. på Jæren, har det mange ganger forekommet

fiskedød på strekninger med mye plantevekst. Dette skyldes at plante­ ne, som produserer oksygen om da­ gen, forbruker så mye oksygen om natten at det blir oksygenmangel for fisken. Elver forurenset av organiske ut­ slipp kan relativt raskt bli «helbre­ det» etter en utslippstans, fordi arter som er forsvunnet fra den forurense­ de strekningen, i løpet av kort tid vil vandre inn fra ovenforliggende strek­ ninger eller fra strekninger lenger nede i vassdraget. Flygende insekter kan også vandre inn fra nabovassdrag. Ørret og laks har muligheter til å vandre inn fra sjøen, og det er flere eksempler på at fisk raskt tar i bruk nye elvestrekninger så snart forurens­ ningen er gått ned. Mange trefored­ lingsbedrifter har hatt store utslipp av flis og finere tremasse til vassdrage­ ne. Selv om fisk nok kan leve i slike vassdrag, vil gytemulighetene bli sterkt begrenset av tykke lag med flis o.l. på bunnen. Etter at mange be­ drifter er nedlagt, eller det er blitt bedre rensing av avløpsvannet, er også fisken kommet tilbake. Den gle­ delige økningen i lakseavkastningen i Drammenselva er nok et resultat som delvis kan tilskrives redusert industri­ utslipp. Våren 1981 ble det satt ut smolt av laks i Akerselva i Oslo, og høsten 1982 kom den første laksen

59

Norges fiskevann

tilbake til elva fra oppvekstområdene i havet, bl.a. ved Færøyene. Neppe noen av de laksungene som ble satt ut, ville ha kommet tilbake til Akers­ elva om det ikke var blitt en bedring av vannkvaliteten, dvs. redusert in­ dustri- og kloakkutslipp. Næringssalter kan også tilføres et vassdrag mer eller mindre direkte fra jordbruksarealer. Omleggingen fra gressproduksjon til kornproduksjon i mange distrikter har høyst sannsynlig ført til økt tilførsel av næringssalter til vassdragene, fordi avrenningen vår og høst øker fra et areal uten plante­ dekke. Uansett hvor næringssaltene stammer fra, vil de føre til økt plante­ vekst i innsjøer og elver. I de siste tiårene er mange innsjøer blitt totalt endret, og flere likner mer på spinatsuppe enn på det de fleste nordmenn forbinder med innsjøvann. Hver sommer blir det kraftig oppblomst­ ring av planktonalger. Noen algetyper gir vannet vond lukt og smak, og enkelte kan til og med danne giftstof­ fer. På Jæren er f.eks. husdyr blitt forgiftet etter å ha drukket slikt algeholdig vann. I første omgang vil økt plantepro­ duksjon føre til større fiskeproduk­ sjon, fordi det blir produsert mer dyreplankton og bunndyr, som igjen blir fiskenæring. Døde alger og plan­ terester brytes imidlertid ned av bl.a. bakterier, det blir økt oksygenfor­ bruk, og hver sommer og vinter kan det oppstå oksygensvinn i dyplagene i næringsrike innsjøer. Er det en svært grunn innsjø, kan det bli totalt oksy­ gensvinn om vinteren, og resultatet blir da massedød av fisk. I innsjøer med laksefisk, abborfisk og karpefisk vil det bli en forskyvning mot et fiske­ samfunn dominert av karpefisk, fordi disse bedre tolererer endringene i vannkvaliteten, samtidig med at de også kan utnytte alger, høyere plan­ ter og planterester direkte som føde. Fiskefaunaen i flere vassdrag er også blitt sterkt endret etter utslipp fra gruver, metallurgisk industri o.l. Selv i lave konsentrasjoner er mange metaller, som kopper, sink og bly, giftige både for virvelløse dyr og for fisk. Metaller kan akkumuleres i fis­ ken, og her har søkelyset f.eks. vært mye rettet mot kvikksølv etter de sto­ re kvikksølvforgiftningene blant fis60

Allerede i begynnelsen av århundret ble det registrert nedgang i laksebestanden i den sørligste delen av landet. I dag er nettopp denne landsdelen hardest rammet av forsuringen. Fisketomme vann er nærmest blitt en regel, og i mange av lakseelvene er fisket redusert til et absolutt minimum. Blant de elvene der noe laks fremdeles går opp, er Tengselva eller Bjerkreimelva i Rogaland.

kerbefolkningen i enkelte japanske folk blir oppmerksom på at noe er byer. I flere norske vassdrag er galt, bør de først ta vannprøver, og så kvikksølvkonsentrasjonen i gjedde, raskt som mulig melde fra til innabbor, ørret og andre arter langt høy­ landsfiskenemnd eller fylkets miljø­ ere enn den grensen Verdens helse­ vernavdeling. organisasjon setter for jevnlig kon­ sum av fisk. Forsuring av vassdrag Mange organiske stoffer akkumu­ leres også i fiskekjøttet og kan gi Allerede omkring 1910 begynte dårlig lukt og smak. Selv små meng­ fangsten av laks i flere sørlandsvassder olje i et vassdrag kan gjøre fisken drag å vise tegn til nedgang, og sene­ re har det gått jevnt nedover, til det i ubrukelig til mat. Det har vært mange tilfeller av dag praktisk talt ikke fiskes laks i massedød av fisk i vassdragene våre, disse elvene. Dette står i skarp kon­ uten at dødsårsaken er blitt fastslått trast til utviklingen i de fleste andre med sikkerhet. Ofte skyldes masse­ lakseelver i landet, der fangsten er døden engangsutslipp, og det er som langt større enn ved århundreskiftet. Også ørreten begynte å forsvinne i regel for sent å ta vannprøver etter at enkelte sørlandsvassdrag så tidlig det er påvist død fisk, fordi det giftige som omkring 1910-1920. Det var vannet for lengst er rent bort. Straks

Miljøendringer

særlig mange mindre fjellvann som lisert enn som så. Fiskeeggene kan dø forbindelser som ser ut til å være den ble rammet først, og forsøk på å sette av høy surhet i vannet, men det ser ut direkte årsaken til at fisk dør. Kon­ ut fisk i slike vann gav sjelden positivt til at større fisk ofte dør indirekte av sentrasjonen av aluminium økes når resultat. Etter hvert ble man klar den høye surheten. Ved pH rundt 5 vannet forsures, og i enkelte vass­ over at det var en sammenheng mel­ blir det dannet visse aluminium- drag er det meget høye aluminiumlom vannets surhet og tapet av fiske­ bestander. I løpet av trettiårene ble I store områder i Sør-Norge er fiskebestandene påvirket av forsuring. (Kilde: Muniz og Leivestad, det f.eks. vanlig å installere kalkfilter 1980: Acidification- effects on freshwater fisk. I: Drabløs, D. og Tollan, A. (eds.): Ecological for inntaksvannet til klekkerier for å impactofacidprecipitation, p. 84-92, SNSF-prosjektet.) få redusert surhetsgraden. Vannets surhet er bestemt av mengden av H+-ioner, og den negative logaritmen til H+-konsentrasjonen kalles pH. Jo større konsentrasjonen av H+ er, desto lavere blir altså pH. I vassdrag der laks og ørret begynner å forsvin­ ne, eller rettere sagt der det tydelig blir en nedgang i bestanden, ligger ofte pH i intervallet rundt 5. I dag (1984) dekker de områdene som har fisketomme vann, et areal på omkring 13 000 km2, eller mer enn fem ganger arealet av Vestfold fylke. Dessuten er fiskebestandene i ferd med å forsvinne i et enda større om­ råde. Omtrent samtlige fylker i lan­ det har fått et økende antall fisketom­ me vann, men det er i første rekke Aust- og Vest-Agder, Telemark, Rogaland og Østfold som er hardest rammet. Vegetasjonsendringer og endringer i jordtypen kan føre til forsuring, og avrenning fra slike arealer kan gi surt vann. Likevel er det vanskelig å for­ klare forsuringen i mange vassdrag ut fra bruks- og vegetasjonsendringer i nedbørfeltet. Under det store forsk­ ningsprosjektet «Sur nedbørs virk­ ning på skog og fisk», som ble igang­ satt i 1972, fant man at forsuringsprosessen falt godt sammen i tid med de endringene som er registrert i ned­ børens sammensetning, og det er dessuten først og fremst i områder som mottar mye sur nedbør, at vass­ drag er blitt forsuret. Berggrunn av gneis og granitter inneholder lite kalk, vannet får et lavt kalkinnhold, og tilføres det syre til slikt vann, vil pH lett synke. Uheldigvis har de sørligste fylkene, som mottar mye sur nedbør, også en kalkfattig berg­ grunn, og grunnlaget for forsuring er til stede. Tidligere ble det antatt at fisken døde som en direkte følge av lav pH. I løpet av de senere årene er det imidlertid påvist at det er mer komp­ 61

Norges fiskevann konsentrasjoner. Når de giftige aluminiumforbindelsene er til stede, dør fisken ved atskillig mindre surhets­ grad enn i vann uten disse forbindel­ sene. Blant våre laksefisker er laks mest følsom overfor slike aluminiumforbindelser. Det er særlig laksesmolten og den kjønnsmodne laksen som er kommet tilbake fra saltvann, som er mest utsatt. Fisk i ferskvann må konstant ta opp salter fra vannet omkring for å holde den nødvendige saltkonsentrasjonen i blod og vev. Dette opptaket av salter skjer ved hjelp av spesielle celler i gjellevevet, og under denne prosessen byttes bl.a. H+-ioner i blo­ det ut med f.eks. Na+-ioner i vannet. I surt vann med aluminiumkomplekser hindres denne transporten av ioner over gjellene. Følgelig blir fiskeblodet for surt, oksygenopptaket reduseres, og saltkonsentrasjonen i blod og vev blir for lav. Ved lengre tids opphold i surt vann kan dette føre til at fisken dør. I vann med et høyt saltinnhold vil fisken kunne overleve ved en lavere pH enn i mer saltfattig vann. Surt vann virker også inn på plan­ ter og virvelløse dyr i vassdraget. Dessuten fører forsuringen til at ned­

brytingen og omsetningen av orga­ nisk materiale forsinkes; det blir altså en effekt på hele økosystemet. Man­ ge krepsdyr-, snegle- og insektarter er enda mer følsomme for surt vann enn fisk og vil forsvinne lenge før det er tegn på skader for fiskebestanden. Likevel kan mange virvelløse dyr leve i svært surt vann, og så lenge det er fisk til stede, vil det også være grunn­ lag for en viss fiskeproduksjon. En annen sak er at et surt vann neppe kan produsere like mye fisk som et vann med et mer variert plante- og dyreliv. Bekkerøye kan leve i noe surere vann enn vår egen ørret, og i flere vassdrag der ørreten må gi tapt, kan det fremdeles være mulighet for at utsetting av bekkerøye vil bli vellyk­ ket. Bekkerøya er derfor blitt en svært populær fisk i distrikter med forsuringsproblemer. Siden det fort­ satt er mange næringsdyr for fisk i et surt vann, får bekkerøya ofte en me­ get rask vekst og ypperlig kvalitet, bare bestandstettheten er lav nok. Det er derimot lite sannsynlig at bekkerøya kan formere seg i de fleste sure vassdragene den er satt ut i. Skal det holdes en fast bestand, må det jevnlig settes ut ny fisk. Sure vassdrag kan tilføres kalk for

Spennvidde i pH-verdi for innsjøer med viktige næringsdyrgrupper for fisk. A. Marflo (Gammarus lacustris). B. Snegl. C. Små muslinger. D. Asell (Asellus aquaticus). (Kilde: Økland og Økland, 1980: pH level and food organisms for fish. Studies of 1000 lakes in Norway. I: Drabløs, D. og Tollan, A. (eds.): Ecological impact of acid precipitation, p. 326-327, SNSF-prosjektet.)

62

å redusere innholdet av syre. Gjen­ nom et større kalkingsprosjekt som Direktoratet for vilt og fersk­ vannsfisk og Norsk Institutt for vann­ forskning har vært ansvarlige for, har man testet ulike kalktyper og kalkingsprosedyrer for hele vassdrag, og man er kommet fram til løsninger som kan brukes selv i større elver og innsjøer. De store nedbørmengdene vi har i Norge, gjør at selv vassdrag med små nedbørfelt kan ha stor vann­ føring. Det kreves derfor ganske sto­ re kalkmengder for å holde pH jevn og så høy at f.eks. laks og ørret skal kunne overleve. Mange av de sure vassdragene har ingen veiforbindel­ ser, og de totale kostnadene til kalkingsapparatur, kalk og transport vil bli så høye, selv for små elver og innsjøer, at grunneiere, fiskerforen­ inger o.l. ikke selv kan finansiere slike kalkingstiltak. Det er derfor nødvendig at staten bidrar med øko­ nomisk støtte til kalking. Kalking er likevel bare en kortsik­ tig løsning av forsuringsproblemet. Det er bare en reduksjon i syretilførselen som kan redde det store fler­ tallet av innsjøer og elver som i dag står på terskelen til å bli fisketomme, eller som alt er blitt så sure at fisken er forsvunnet. Siden mye av syretilførselen skriver seg fra forbrenning av kull og olje, må de store forbrukerlandene av slik fossil brensel vir­ kelig sette i gang med rensing av avgasser før de slippes ut i atmo­ sfæren. Så lenge land som England, Vest- og Øst-Tyskland, Polen og and­ re land på kontinentet ikke gjør noe alvorlig for å få ned utslippene av SO2 og andre avgasser, vil stadig flere vassdrag i Skandinavia bli offer for forsuringen. Et lite lyspunkt er det likevel: I flere land på kontinentet blir det nå registrert at skogen dør ut på grunn av luftforurensninger, og dette kan tvinge fram en mer effektiv rensing. Mange europeiske land, med England som et unntak, har allerede programforpliktet seg til at utslippe­ ne av SO2 skal reduseres med 30 % som et første mål. Dette er likevel langtfra nok til å redde særlig mange vassdrag hos oss, og vi må nok være forberedt på at enda flere vassdrag vil bli rammet av fiskedød i de nærmeste arene.

Fiskesamfunn og fiskemuligheter i ulike landsdeler var eneste art inntil ørekyt ble Fiskesamfunn og fiskemuligheter Ørret innført for endel år siden. Viktigste næring for ørreten her er ulike bunndyrarter, som vårfluer, fjærmygg, i ulike landsdeler marflo og skjoldkreps. Oppvekst­

Østlandet På Østlandet finnes det et bredt spek­ ter av innsjøtyper og fiskesamfunn, fra næringsfattige høyfjellssjøer med ørret som eneste fiskeart til de mest næringsrike innsjøene i landet, der karpefisk, abborfisk og gjedde er dominerende arter. Dessuten er det et betydelig antall gode fiskeelver, med ørret, laks eller harr som de viktigste artene. Sportsfiskerne skulle derfor ha nok å velge mellom.

I fjellområdene i Østerdalen, Gud­ brandsdalen, Valdres, Hallingdal, Numedal og nordre del av Telemark ligger mange av våre beste ørretvann, godt kjent både gjennom sportsfiskelitteratur og annen faglitteratur. Det best undersøkte ørretvannet i landet, Øvre Heimdalsvatn, ligger på østsiden av Jotunheimen, og kan stå som eksempel på et av mange mindre ørretvann i disse landsdelene. Det ligger 1090 m o.h. og er relativt grunt, med et areal på 0,78 km2.

mulighetene for ungfisken i elver og bekker er gode, og hvert år får van­ net et stort tilskudd av ørretunger fra inn- og utløpselv. Innsjøer av denne typen, med et lite areal i forhold til oppvekstarealene for ungfisken i rennende vann, kan lett få for stor tetthet av ørret. Skal det bli tilfreds­ stillende vekst og størrelse på fisken, må det drives et intenst fiske. Det er beregnet at en fiskeinnsats i Øvre Heimdalsvatn tilsvarende 1600 garnnetter med 32 mm maskevidde på garnet ville gi en varig, årlig avkast­ ning på 5,7 kg/ha. Gjennomsnittsvekten på fisken ville da være ca.

/ fjellområder og høytliggende skogtrakter på Øst­ landet ligger noen av våre beste ørretvassdrag. Blant de mest kjente er elva Sjoa i Gudbrandsdalen, som også er varig vernet.

63

Norges fiskevann

270 gram. I store ørretvann i fjell­ områdene i Sør-Norge må man regne med at den mulige avkastningen vil ligge lavere enn dette, bl.a. fordi pro­ duksjonen av næringsdyr pr. areal­ enhet synker med økende størrelse og dybde på innsjøen. I høyfjellsvann der rekrutteringen av småørret fra bekker og elver er liten i forhold til innsjøarealet, blir det naturlig tynne bestander. Ørreten kan da få et stort næringstilskudd og en relativt rask vekst. Så lenge beskatningen av ung fisk i slike vann holdes lav, vil disse innsjøene kunne produsere ørret med vekt på flere kilo. Ørretbestandene i de store inn­ sjøene i lavlandet, som i Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden, får et lite tilskudd av ørretrekrutter i for­ hold til innsjøarealene. Dessuten be­ skattes ørreten også av andre fiske­ arter, som gjedde og stor abbor. Det er imidlertid rikelig tilgang på næ­ ring, i form av krøkle og annen fisk som utgjør næring for den store ør­ reten, og den når vekter på over 15 kg. Også i vann med småfallen røye eller sik kan man regne med å få storørret. Tunhovdørreten er en av de mest kjente ørretstammene som har tilpasset seg en røyediett. Tunhovdørret er derfor blitt mye brukt som settefisk i innsjøer der det er tette bestander av smårøye, og det er mange eksempler på at den også i disse nye miljøene går over til fiskediett. Skulle slike bestander med stor­ ørret forvaltes med tanke på å få ut­ nyttet fiskens vekstpotensial mest mu­ lig, burde minstemålet trolig vært satt til minst 2-3 kg, men dette er det umulig å gjennomføre i praksis. På grunn av økt tilførsel av næ­ ringssalter og større algeproduksjon er fiskeproduksjonen i mange lavere­ liggende innsjøer på Østlandet økt mye i dette århundret. I f.eks. Mjøsa er det i dag trolig en langt større produksjon av lagesild enn det var rundt århundreskiftet, og størrelsen på lagesilda er økt. Den gjennom­ snittlige årlige avkastningen av lagesild kommer opp i omkring 3,5 kg/ha, og den totale fiskeavkastningen tilsvarer omkring 5 kg/ha i Mjøsa. Selv om Mjøsa er en stor og meget dyp innsjø, fører likevel utnyt-

64

Enkelte av de større skogsjøene på Østlandet, f.eks. Møkeren på Finnskogen, haren blandet bestand, med arter som gjedde, abbor, lagesild, ål, sik og noe ørret. De virkelig store sjøene i landsdelen er derimot kjent for sin bestand av storørret. Dette gjelder f. eks. Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden.

telsen av dyreplanktonet til at fiske­ produksjon og avkastning blir høy. Mjøsa har også en stor og lite utnyttet sikbestand, flere karpefiskarter, ab­ bor, hork, lake og gjedde. I enkelte innsjøer blir plantepro­ duksjonen ekstremt stor, og algesam­ funnet domineres av blågrønnalger. Et eksempel på en slik innsjø er Årungen, noen mil sør for Oslo. Laksefiskene er her helt forsvunnet, og det finnes nå bare faste bestander av mort, abbor, gjedde og ål. Morten lever av dødt organisk materiale, al­ ger og andre planter, bunndyr og dyreplankton. Siden den har et så bredt næringsspekter, blir denne den helt dominerende fiskearten. Den konkurrerer med abboren om bunn­ dyr og dyreplankton, med den følge at abboren får en relativt langsom vekst de første leveårene. Større ab­ bor og gjedde lever nesten uteluk­

kende av fisk. Beskatningen av gjed­ da er beskjeden, og et stort antall gjedder oppnår lengder på godt over en meter. Årlig fiskeproduksjon i innsjøen kommer trolig opp i over 200 kg/ha, men den totale avkastnin­ gen ligger likevel på bare rundt tiendedelen av dette. Selv om denne avkastningen er langt større enn i et ørretvann eller i Mjøsa, er den liten i forhold til den fiskemengden som år­ lig produseres i innsjøen. Dette skyl­ des for det første at mesteparten av den fisken som blir produsert i van­ net, blir spist opp av abbor og gjedde. For det andre er det bare abbor, gjedde og ål som beskattes, mens det fiskes lite mort. Et hardere fiske etter stor mort og stor gjedde i denne typen innsjø ville trolig øke bestan­ den av abbor vesentlig, til glede for de mange isfiskerne som er ute etter abboren.

Fiskesamfunn og fiskemuligheter i ulike landsdeler

I mange skogsvann på Østlandet er abbor og ørret de eneste fiskeartene. Her er abboren dominerende, men svært ofte oppnår den ikke lengder på over 15-20 cm. Dette skyldes at det lett oppstår tette bestander med stor næringskonkurranse. Abboren er likevel så stor at den er fiskespiser når anledningen byr seg. A sette ut sommergammel ørret i slike vann vil derfor som oftest gi et magert resultat for fiskeren, fordi slike ørretunger er akkurat passe store til å bli foretruk­ ket av en abbor med en størrelse på rundt 15-20 cm. Abbor kan fiskes hele året, og ikke minst isfisket drives av mange. Med den store etterspørselen etter abbor i flere land på kontinentet, og med de gode transportmulighetene som fin­ nes i dag, er næringsfiske etter abbor blitt svært aktuelt mange steder. I innsjøer som Femunden, Isteren, Storsjøen i Rena, Randsfjorden, Sperillen, Krøderen, Norsjø, Nisser og Fyresvatn gir sik den største avkast­ ningen, men mange av bestandene er lite utnyttet. Bortsett fra håving av gytevandrende sik i enkelte elver er sik lite ettertraktet som sportsfisk, og en bedre utnytting av denne arten må skje med redskaper som flytegarn el­ ler not. Også Østlandets elver byr på vari­ erte fiskemuligheter. Selv om vannfø­ ringen i de fleste større elvene er regulert, er fiskebestander og fiske­ muligheter fremdeles gode. Det fin­ nes flere gode lakseelver, som Numedalslågen og Drammenselva. Laks og sjøørret går dessuten opp i mange mindre elver. Landets mest fiskerike elv, Glomma, har også en laksestam­ me i den nedre delen. Her er det imidlertid mest karpefisk og abborfisk, men på strykstrekninger er det en god del harr og enkelte ørret. I øvre del av Glomma er harr og ørret de dominerende artene, og også de det fiskes mest etter. Avkastningen av harr og ørret kan her komme opp i 20-30 kg/ha ved sportsfiske. På enkel­ te strekninger, særlig ovenfor Rena, er det også et omfattende isfiske etter harr og sik, der det blir brukt klekkende steinfluer som lokkemat for fisken. En spesiell steinflueart, kjent som Grindalsflua, fordi det var særlig mye av den ved Grindalen ved Elve­ 5.

Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

rum, klekkes i april måned, og fisker­ ne samler da opp store mengder av denne flua. Under selve fisket borer fiskeren to hull i isen like etter hver­ andre. I det øvre hullet drysser han ned steinfluer som tiltrekker fisken, mens han har snøret i det nederste hullet, og fisker like under isen på grunt vann. Også mange andre elver på Østlan­ det er svært godt besøkt og kjent

blant fiskere. Hallingsdalselva, Hemsila, Tinnelva, Fasleelva og Søndre Osa er alle regulerte elver, men er samtidig kjent for et godt ørretfiske. I Trysilelva er det et rikt harrfiske, og for dem som ønsker å prøve seg med håvfiske etter sik, er det muligheter i Dokka og Åkrestrømmen. Tilsvaren­ de håvfiske foregår også etter gyte­ vandrende lagesild i nedre del av Gudbrandsdalslågen.

I de lavereliggende skogtraktene på Østlandet er det gjerne abboren som dominerer. Likevel kan det mange steder være gode muligheter for ørretfiske, ikke minst i de mange mindre elvene. Dette bildet viser Skarselva i Nordmarka, Oslo.

65

Norges fiskevann

Sørlandet I deler av Telemark og Agder-fylkene har forsuringen ført til at hundre­ vis av bekker, elver og innsjøer er fisketomme, eller er i ferd med å bli det. De større innsjøene er som regel noe mindre sure, og her finnes det fremdeles noe ørret. Der rekrutterin­ gen ikke er blitt skadd av forsuring, er det i mange tilfeller en altfor stor ørretbestand, og ofte er fisken små­ vokst. Utsetting av bekkerøye gjør likevel at mange vassdrag som har vært fisketomme, igjen kan bli bruk­ bare fiskevann. Utvidet kalking kan også føre til at utsatt ørret igjen vil trives i vassdrag som til nå har vært oppgitt.

Vestlandet For den som vil være garantert ørretfangst, må Vestlandet være det virke­ lige eldoradoet. Langs hele vestlands­ kysten og inne i fjordene finnes det et stort antall vann med tette bestander av småfallen ørret. Innsjøene er stort sett dype og næringsfattige, men det er gode oppvekstmuligheter for ørret­ ungene i rennende vann. Dette fører til stor rekruttering og lite næring for hver fisk. Denne typen vann er vanlig opp i 800-1000 meter høyde svært mange steder. I vann der røya mangler, kan ør­ reten ha dyreplankton som viktigste næring, og en stor del av bestan­ den lever pelagisk. Ørretbestanden i Jølstravatnet har et slikt levevis. Selv om Jølstravatnet er en næringsfattig innsjø, fører utnyttingen av dyre­ planktonet til at fiskeproduksjonen likevel blir relativt høy sammenlik­ net med mange ørretvann på Østlan­ det. Det blir årlig fisket omkring 30 tonn ørret i Jølstravatnet, eller ca. 7,5 kg/ha. Fisket drives ganske intenst, og kvaliteten på ørreten er særdeles fin. Liknende avkastninger ville sann­ synligvis mange av ørretvannene på Vestlandet fått, om interessen for fis­ ket hadde vært større. Elvene på Vestlandet er korte i forhold til Østlandets elver, og de faller bratt ned fjellsidene. Det blir derfor ofte bare på de siste kilo­ meterne ned mot sjøen at det blir muligheter for fiskeproduksjon. I

66

denne delen av elvene er det gjerne laks og sjøørret i tillegg til den stasjo­ nære ørreten. Temperaturen i mange av elvene blir sjelden høy om somme­ ren, på grunn av alt smeltevannet. Vekstsesongen for fisken blir likevel lang på grunn av en lang høst. Planktonorganismer fra innsjøene kan være et viktig næringstilskudd for både ørret- og laksunger i flere elver. I de fleste større elvene dominerer laksen, og storlaks er vanlig. I flere mindre vassdrag er det smålaksstam-

mene som er det vanlige, med gjennomsnittsvekter på 1-2 kg. Mange kjente lakseelver, som Suldalslågen, Lærdalselva og Driva, er regulert. Det ser ut til at produksjonen av laksesmolt i flere av de regulerte el­ vene er gått ned på grunn av vannføringsendringene. Dessuten fører linefisket ved Færøyene og drivgarn­ fisket langs kysten til at mengden av laks som når elvene, bare er en brøk­ del av hva den kunne vært uten sjø­ fiske.

På Vestlandet finnes det mengder av vann og elver med en ørretbestand som, takket være gode oppvekstmuligheter for ungene, i mange tilfeller er for stor, slik at fiskens gjennomsnittsstørrelse ofte blir liten. Men det finnes også en mengde vestlandsvassdrag hvor innlandsørreten har en størrelse og kvalitet som bør tilfredsstille en hvilken som helst sportsfisker. Fotografiet er tatt i Innerdalen, Møre og Romsdal.

Fiskesamfunn og fiskemuligheter i ulike landsdeler

/ de nedre delene av vestlandselvene dominerer gjerne laksen. I de mindre vassdragene er det for det meste smålaks som går opp, mens de store elvene, f.eks. Rauma, også byr på virkelig storlaks.

Midt- og Nord-Norge Røya er en langt mer karakteristisk art for innsjøer i Trøndelag og de tre nordligste fylkene enn den er på Øst­ landet og Vestlandet. I mange innsjø­ er nordpå oppnår dessuten røya ofte en størrelse på 30-40 cm eller mer. Dette skyldes ikke at innsjøene i dis­ se distriktene er mer næringsrike enn innsjøene i Sør-Norge, men må ha sammenheng med at rekrutteringen til røyebestandene blir begrenset. Fiskeribiologer i Sverige mener at dette kan skje ved at f.eks. ørret og lake spiser røyeunger. Lake finnes i mange vann både i Trøndelag, Troms og Finnmark. Denne fiskearten liker seg best i kaldt vann og finnes derfor

på relativt stort dyp om sommeren. Her kan den komme i kontakt med røyeunger, som også ofte lever dypt. Smårøyene kan dermed bli en del av føden til lake, og det blir færre røyer om samme maffat. Dette reduserer næringskonkurransen, og resultatet blir god årlig vekst og stor røye. I grunne innsjøer vil sannsynligvis ør­ reten også ha muligheter til å ta de minste røyeungene, og effekten blir den samme. I mange vann på Finnmarksvidda og i Øst-Finnmark finnes i tillegg til ørret, røye og lake også sik, harr, gjedde og abbor. Her må vi regne med at både unger og større fisk blir spist, og som ventet finner vi også at samtlige arter har god størrelse i

mange vann. Et annet viktig forhold er at mange av vannene på f.eks. Finnmarksvidda er særlig grunne, og de får dessuten et stort tilskudd av organisk materiale i form av bl.a. løv fra de tette vierkjerrene langs vass­ dragene. Næringsdyrproduksjonen kan derfor være stor. Røyas og ørretens fine kvalitet i mange vann har ført til sterkt over­ fiske mange steder, og i de mest be­ søkte vannene er fiskestørrelsen langtfra det den var for endel år til­ bake. I enkelte vann blir det derimot drevet for lite fiske. Dette er særlig tilfelle for de typiske siksjøene. I Stuorajåvri er det satt i gang et stort utfiskingsprosjekt for å få opp stør­ relsen på siken. Samlet fangst i 1981 lå på 35,7 tonn eller 14,3 kg/ha, hvor­ av sik utgjorde ca. 90 prosent. I 1982 ble fiskeinnsatsen økt, og fangstkvan­ tumet steg til 49,5 tonn eller nærmere 20 kg/ha, hvorav sik nå utgjorde over 97 prosent. Fangsten av abbor, gjed­ de, lake og røye gikk ned. Siken i Stuorajåvri og i mange andre vann med gjedde er sterkt infisert med lar­ ver av en bendelmark som har gjedde som endelig vert. Infeksjonen i siken kan reduseres ved å beskatte gjedda hardt, og dette har også vært en av målsettingene med utfiskingsforsøket i Stuorajåvri. I den største innsjøen i Finnmark, Jiesjåvri, er det et betyde­ lig næringsfiske etter røye og ørret. Flere lag driver fiske her, i første rekke med flytegarn, men det har dessuten vært forsøkt nye redskaps­ typer, som kilenot. I det hele har det vært drevet en svært aktiv innsats i Finnmark, spesielt i Kautokeino, for å få en bedre utnytting av innlandsfiskeressursene. Fra Trøndelag og nordover er det flere gode lakseelver, med Gaula-vassdraget, Stjørdalsvassdraget, Namsen, Vefsna, Målselvvassdraget, Altaelva, Lakselva, Tana, Komagelva og Neidenelva som noen av de beste. Tana med sideelver er vårt suverent beste laksevassdrag og står alene for over en tredjedel av total fangst av laks i fersk­ vann i Norge. Tana er grenseelv til Fin­ land, og finnene har lagt mye av sin lakseforskning til Tana, som er den største uregulerte lakseelva i hele Vest-Europa. Utenom laks fiskes det også en god del harr, sik og ørret. 67

Norges fiskevann

Trøndelag er ikke minst kjent for sine store lakseelver. Men også langt inne i de dype skogene finnes det mengder av vann og vassdrag med en fiskebestand som kan lokke en hvilken som helst sportsfisker. Vi ser her fra Skograubergene i Nordli, Nord-Trøndelag.

Fra en av de mest berømte av alle lakseelvene i landet, Altaelva, går laksen opp i enkelte mindre sideelver, blant dem Eidbyelva. Den virkelige storlaksen velger imidlertid å holde seg i hovedelva.

68

Ute på de store øyene i Troms finnes det mange steder elver der sjørøye og laks går opp. Men også inne i fjellområdene på disse øyene, f.eks. på Senja, er det rike fiskemuligheter.

Repparfjordelva, som her går i slyng gjennom det slake bjørkeskoglandskapet, er en av de mest populære av alle de større lakseelvene i Finn­ mark. Dette skyldes først og fremst at elva byr på godtfiske og muligheter for storlaks, men også at den er lett tilgjengelig fra E6 og riksveien til Hammerfest, som så å si følger hele den lakseførende strekningen.

Forvaltningen av ferskvannsfisket

Forvaltningen av ferskvanns­ fisket En langsiktig forvaltning av fiske­ ressursene må bygge på faglig kunn­ skap, og forskningen har derfor vært en sentral del og basis for forvaltnin­ gen av våre fiskeressurser. De mange vitenskapelige arbeidene til f.eks. Knut Dahl, Hartvig Huitfeldt-Kaas og Jakob D. Sømme er i dag klassikere. Dahl ledet Statens forsøksvirksomhet for ferskvannsfiske fra 1912 til 1945. Senere har Leiv Rosseland og Kjell W. Jensen ledet Fiskeforskningen i Direk­ toratet for vilt og ferskvannsfisk, og de er blitt særlig godt kjent for sin forsk­ ning på henholdsvis laks og ørret. Både Statens forsøksvirksomhet for fersk­ vannsfiske og etterfølgeren, Fiske­ forskningen, har ligget på Ås, men fra høsten 1984 er denne etaten flyt­ tet til Trondheim, slik at den sentrale forvaltningen og forskningen kom­ mer under samme tak. Direktoratets distriktstjeneste, med fiskerikonsulenter i fylkene, har stått for mye av den daglige kontakten med grunneierlag, fiskerforeninger og den enkelte fiskeren, og konsulen­ tene har vært et viktig bindeledd mel­ lom «grasrota» og den sentrale for­ valtning og forskningen. Fiskerikonsulentene er i dag plassert i fylkenes miljøvernavdelinger, og det vil snart være opprettet en konsulentstilling i hvert fylke. Direktoratets virksomhet har økt vesentlig i løpet av det siste tiåret. Det er opprettet en egen avdeling, Reguleringsundersøkelsene, som ve­ sentlig har arbeidet med vilt- og fiskeproblemer i regulerte vassdrag. Av store oppgaver som særlig Fiskeforsk­ ningen har vært opptatt av, kan nev­ nes inngående studier av bestands­ dynamikken hos ørret, lakseforskning, overvåking av sure vassdrag, kalkingsforsøk, utsettinger av laksog ørretunger osv. Direktoratet yter store tilskudd til mange fiskefremmende tiltak, som bygging av fiske­

trapper, klekkerier og settefiskan­ legg. I samarbeid med bl.a. Selskapet for Norges Vel er det i de siste årene også satset mye på å få i gang flere innlandsfiskeprosjekter. Den vesentligste delen av det prak­ tiske fiskestellet utføres på lokalpla­ net, av enkeltpersoner, grunneierlag, fiskerforeninger, innlandsfiskenemnder, laksestyre, fjellstyre og ulike samarbeidsorganer. Flere større fis­ keadministrasjoner, som Oslomarka Fiskeadministrasjon, Sarpsborg og Omland Fiskeadministrasjon, Dram­ men og Omland Fiskeadministrasjon og Trondheim og Omland Fiskeadmi­ nistrasjon, har hundrevis av medlem­ mer som hvert år gjør en stor innsats for å gi allmennheten bedre fiskemu­ ligheter. Særlig i de nordlige fylkene er Statens Skoger engasjert på for­ skjellig vis med ulike tiltak i forbin­ delse med fiskestell. For det store flertallet av personer som bruker mye av sin fritid til arbeid for fiskefremmende tiltak, er det først og fremst den store interessen for sportsfisket som er drivkraften. Denne ubetalte arbeidsinnsatsen er også nødvendig for å opprettholde og helst øke fiskeressursene.

Framtidsutsikter Med mer fritid og større betalings­ evne vil antallet sportsfiskere og den totale fiskeinnsatsen i ferskvann øke vesentlig i de kommende årene. Det blir derfor enda viktigere enn før å få en forvaltning av ressursene som først og fremst hindrer overbeskatning, og helst fører til økt fiskeproduksjon. Den faglige innsatsen må styrkes slik at vi kan få bedre kunnskaper om hvordan fiskebestandene best kan ut­ nyttes etter ' denne målsettingen. Også veiledningstjenesten bør bygges ut lokalt. Viktige vassdrag og fiske­ områder, som for eksempel Tana, Glomma og endel andre store elver, de store innsjøene på Østlandet, og for eksempel områder som Hardan­ gervidda og Finnmarksvidda, burde ha fast veiledningstjeneste og egen forskningsinnsats knyttet til denne tjenesten. Vi har sett at vassdragsregulerin­ ger, forurensninger, forsuring, over­ fiske og andre inngrep i vassdragene

alt har redusert mulighetene for fis­ keproduksjon i skremmende grad. Det vi har igjen, er derfor blitt mer verdifullt, og innsatsen for å sikre gjenværende vassdrag og fiskebestan­ der må økes. Mye kan også gjøres for å gjenopprette fiskemulighetene i mange ødelagte vassdrag, ved å stan­ se utslipp av forurensende stoffer, ved kalking av sure vassdrag, ved endring av minstevannføringer og manøvreringsprosedyrer i regule­ ringsmagasiner og ved ulike tiltak i de regulerte elvene. Et av de viktigste fiskestelltiltakene er selve utøvelsen av fisket. End­ ret beskatningstrykk på de enkelte artene innen et fiskesamfunn kan to­ talt endre produksjonen av fisk. Gjennom endring av regler for mins­ temål, fangsttid og fangststed kan også mye oppnås. F.eks. ville en re­ duksjon i sjøfisket etter laks øyeblik­ kelig føre til en betydelig større lakse­ oppgang i flertallet av våre lakse­ elver. Høyst sannsynlig ville også produksjonen av laksunger og smolt øke i mange vassdrag ved en slik om­ legging av laksefisket, og totalt ville den samfunnsøkonomiske verdien av laksen bli større. Overføring av ulike arter av næ­ ringsdyr og utsetting av fisk kan bidra til å redusere næringsgrunnlaget for den fisken som alt er i vassdraget. Dessuten kan det ved slike utsettin­ ger bli innført nye parasitter og syk­ dommer. Lakseparasitten Gyrodacty­ lus salaris er et eksempel på dette. Mange kan på denne måten bidra til forringelse av fisket, ut fra de beste intensjoner. I tillegg til at man har et strengt lov- og regelverk, er det der­ for vel så viktig å informere om de skadene som kan forvoldes ved ut­ settinger og overføringer av fisk og virvelløse dyr. Verdien av Norges fiskeressurser i ferskvann kan ikke tallfestes. Riktig­ nok representerer årlig fangst en førstehåndsverdi på om lag 200 milli­ oner kroner, men dette er bare en liten del av den samlede samfunns­ økonomiske verdien. Tiltak som kan sikre og helst øke denne ressursen, vil derfor være en samfunnsmessig god investering.

Reidar Borgstrøm 69

Hundens biologi

HUNDENS HISTORIE 72

BYGNING OG KROPPSFUNKSJONER 73 Grunnbygning 73 Beinbygning 73 Tannsett 74 Hud og pels 74 Farger 75 Temperaturregulering 76 Fordøyelsesorganer 77 Føde 77 Sanser 79 Kjønnsorganer og forplantning 80 FRA VALP TIL FULLVOKSEN HUND De første månedene 81 Ungdommen 82 Hundens alder 83 ATFERD 83 Instinkter og språk 83 Rangordning og revir 84

FOREDLING AV HUNDERASER Grunnlaget 86 Metoder 86 Hunden i dag 86

86

81

Hundens biologi

Hundens historie Hunden er et pattedyr som hører hjemme i rovdyrenes orden (Carnivora). Artens utviklingshistorie er sterkere knyttet til menneskenes his­ torie enn tilfellet er for noen annen dyreart. Ifølge den viten man i dag sitter inne med, er det gått mer enn ti tusen år siden den viltlevende hunden ble temmet, og arten tamhund (Canis familiaris) fikk sin begynnelse. Spørsmålet om hundens opphav har fascinert menneskene opp gjen­ nom tidene, og det har til dels vært stor uenighet om hvilket hundedyr som er tamhundens stamfar - dingo, sjakal eller ulv. Det har vært lansert teorier om at alle tamhunder ned­ stammer fra en og samme urtype, og det har vært argumentert for at det i virkeligheten er flere arter av hunde­ dyr som har æren av å være hundens stamfar. I våre dager ser det stort sett ut til å være enighet om dette spørs­ målet. Ulven er et hundedyr som forekommer i flere forskjellige raser, og noen av disse ulverasene er etter alt å dømme blitt temmet, uavhengig

av hverandre, flere steder på kloden. Hundens slektskap med ulven me­ ner man å kunne påvise dels ved fel­ les trekk i kroppsbygning, dels ved de mange likheter man kan spore når det gjelder atferd. Hund og ulv kan også pares og få fruktbart avkom. Dette ansees som bevis på nært slekt­ skap og stor genetisk likhet. Spørsmålet om hvordan de første ulvene ble temmet, slik at det opp­ stod et grunnlag for utviklingen av tamhunden, er det imidlertid stor uenighet om. Felles for de ulike opp­ fatningene er teorien om at det må ha oppstått et forhold som både ulv og mennesker har hatt nytte av. Man kan tenke seg at urhunden holdt seg nær menneskenes boplasser i håp om å finne matrester. Man må regne med at det omkring boplassene var avfalls­ plasser der rester som ikke egnet seg som menneskeføde, havnet. Fra ge­ nerasjon til generasjon ble urhundens eller ulvens frykt for mennesket redu­ sert, og avstanden mellom menneske og urhund ble stadig mindre, rent fysisk. Samtidig oppdaget menneske­ ne at det var nyttig å ha disse dyrene omkring seg. De sørget for å fjerne plagsomt avfall, og de varslet boplas­ sen i tide om noe unormalt var i ferd med å skje. Når hungersnød truet, kunne man også drepe de lett til­

gjengelige hundene og bruke dem som føde. Det virker sannsynlig at de vilt­ levende hundenes funksjon som vakt­ poster var en av de viktigste faktore­ ne som i sin tur førte til at mennes­ kene mer målbevisst begynte å vise omsorg for disse dyrene. Først etter at man på denne måten hadde tatt vakthunden i bruk, kom etter hvert andre bruksområder inn i bildet. Hunden ble medhjelper på jakten, den kunne gjøre nytte for seg som gjeter og i det hele tatt være til nytte for menneskene på mange måter. Når man først hadde begynt å fore og bli kjent med de hundene som holdt seg omkring boplassen, ble det også mulig å foreta valg mellom dem. De hundene som viste stor jaktlyst og samarbeidsvilje, ble favorisert, mens hunder som ikke kunne brukes, ble avlivet, ettersom tilgangen på mat ikke var tilstrekkelig til alle. På den måten ble det etter hvert slik at bare de hundene som svarte til menneske­ nes krav, fikk anledning til å vokse opp og formere seg. Dette var så å si starten på den planmessige hundeavlen som har pågått gjennom årtuse­ ner. Resultatet av dette avlsarbeidet er at hunden er den dyreart som kan vise til det største og mest varierte utvalget av forskjellige raser.

Hundens bygning.

72

Bygning og kroppsfunksjonar

Bygning og kroppsfunksjoner Grunnbygning Hunden er tågjenger, i likhet med sin stamfar, ulven. Hele bygningen vit­ ner om spesialisering med sikte på fangst og avliving av et bytte. Hun­ den beveger seg lett og raskt, sansene er velutviklet, og tannsett og fordøy­ elsesorganer viser at det dreier seg om en kjøtteter. Som et resultat av menneskenes målbevisste avlsarbeid gjennom lan­ ge tider, viser hunden i dag så mange ulike former at det ofte er vanskelig å fatte at representanter for alle de ulike rasene tilhører en og samme art. For å skaffe en oversikt over virvaret av hunderaser deles rasene gjerne inn i grupper, basert på de enkelte rasenes kroppsbygning. Innenfor de rasene som kan kalles hundeverdenens kjemper, finnes det individer som veier 90 kilo. Samtidig finnes det raser der gjennomsnittsvekten ligger på omkring en kilo. Mellom disse ytterpunktene finnes det middelstore og små raser. På ba­ sis av hodets form kan rasene også deles inn i kortskallete hunder, langskallete hunder og hunder med skalle av mellomform. Videre kan man skil­ le mellom raser med velproporsjonert eller normal kroppsbygning og raser med uproporsjonert bygning. Blant de sistnevnte er f.eks. kortbeinte, såkalt kondrodystrofe raser. Hos disse stopper beinas vekst som følge av en hormonforstyrrelse. Et annet eksempel er raser med unor­ malt stort hode, såkalte akromegaliraser. Hos disse har hodet fått ab­ norm størrelse på grunn av hormonforstyrrelser som er forårsaket av hypertrofi i de perifere kroppsdelene. På grunnlag av bygningstrekk kan hundene deles inn i grupper også på andre måter enn de nevnte. Jakthundene hører stort sett hjem­ me blant de middelstore eller små rasene. Skallen er enten lang eller tilhører en mellomform. Blant jakthundrasene finnes det ingen som er utpreget kortskallet. Dette henger antakelig sammen med at kortskalle­

te raser har redusert luktesans, og at de dessuten er lite utholdende på grunn av åndedrettsbesvær. Det fin­ nes noen få kortbeinte jakthunder, f.eks. dachshund, men storhodete hunder forekommer overhodet ikke blant jakthundrasene. Et kjennetegn som er felles for de aller fleste jakthundraser, er at deres grunnleggende bygningstrekk er for­ holdsvis lite forandret i forhold til det opprinnelige, ulveliknende. Selv om menneskene nok har hatt en tilbøye­ lighet til å ville forandre også jakthundrasenes utseende, har de prak­ tiske kravene til jakthunden her satt sine klare grenser. Jakthundens funk­ sjon som jegerens medhjelper stiller strenge krav både til hundens fysikk og til den psykiske utrustningen. Jakthunden må ha velutviklet bein­ bygning, sterke poter og norma­ le åndedrettsorganer. Mange av de hunderasene som er foredlet til ytter­ ligheter, og som det finnes mange av blant selskapshundene, har vanskelig for å ta seg fram ute i skog og mark.

Beinbygning Hundens skjelett er bygd opp av om­ kring 300 knokler, som ved fødselen bare delvis er beinvev. Ettersom hun­ den vokser til, blir de opprinnelig bruskbelagte beina forbenet. Den ti­ den denne prosessen tar, varierer fra rase til rase. Dverghundene har den raskeste veksten, og hos disse er knoklenes vekst fullført når hunden er 6-9 må­ neder gammel. Hos middelstore raser avsluttes knokkelveksten omkring IV2 års alder, og hos de store rasene når hunden er omkring to år gammel. Det er først og fremst knoklene i kraniet som viser stor variasjon fra den ene rasegruppen til den andre hos hunden. Kraniet består, som hos andre pattedyr, av flate bein. På grunnlag av kraniets oppbygning inndeles hunderasene i langskallete (dolikokefale), mellomskallete (mesokefale) og kortskallete (brakykefale).

Langskallete hunder, det vil si hun­ der som har et langt snuteparti i for­ hold til hjernekassen, representerer den opprinnelige, ulveliknende hodetypen. Disse hundenes kranium min­ ner så sterkt om ulvens at det i prak­ sis ofte er vanskelig å skille mellom et ulvekranium og kraniet fra en stor hund. Rovtannens lengde ansees for øvrig for å være det eneste pålitelige skillemerket i tvilstilfeller. Til og med hos de største hundene er denne tan­ nen mindre enn hos ulven. Utpreget mesokefale raser (hunder med kranium av mellomform) er spisshundene. Hos disse er snutepartiet litt kortere enn selve skallen. I likhet med hva tilfellet er hos de lang­ skallete, har disse hundene saksebitt. Det vil si at når kjevene lukkes, vil den bakre flaten på fortennene i overkjeven berøre den fremre flaten på underkjevens fortenner ganske lett. Hos kortskallete hunder er snutepartiet atskillig kortere enn hos opprinnelsesformen. I noen tilfeller kan snutepartiets lengde være bare en tredjedel av selve hodeskallen, dess­ uten er ikke overkjeve og underkjeve like sterkt forkortet. Derfor har ikke disse hundene saksebitt. Under­ kjeven er som oftest noe lengre enn overkjeven, og resultatet er under­ bitt, som man ser det f.eks. hos bulldog og bokser. Hos kortskallete hun­ der virker hodet som regel rundt, noe som ytterligere framheves av de halvkuleformete kinnbeina. Også øyne­ nes stilling er en annen enn hos lang­ skallete raser. Hos de sistnevnte dan­ ner øynene en 30 graders vinkel i forhold til kraniets midtlinje, mens de hos kortskallete hunder er rettet nesten rett framover. Øynene er dessuten ofte påfallende utstående, noe som gir disse hundene et karakte­ ristisk utseende som virker tiltrek­ kende på mange mennesker. Knoklene i hundens lemmer er ty­ piske for en tågjenger. Labbene har fem tær, men bare de fire ytterste av dem berører bakken. Den femte tåen tilsvarer tommelen og er kortere enn de andre tærne. På bakføttene har hunden ofte bare fire egentlige tær. Av den femte tåen er det bare igjen rudimenter som er skjult under hu­ den, og i noen tilfeller en spore som 73

Hundens biologi På grunnlag av kraniets bygning kan hundene deles inn i tre grupper, hunder med lang skalle, hunder av mellomtype og hunder med kort skalle. Typiske repre­ sentanter for de langskallete hundene er myndene, f.eks. den engelske veddeløpshunden greyhound. De fleste spisshundene, f.eks. vår egen elghund og finsk spets (bildet til venstre), tilhører mellomtypen. Men det finnes også spisshunder som nærmest må regnes blant de kortskallete, f.eks. den kinesiske rasen chowchow (bildet til høyre).

slutter i en negl. Denne sporen kan være til ulempe for en hund som be­ veger seg ute i terrenget, og derfor blir den ofte fjernet. Det samme gjel­ der sporer på frambeina. Lemmene har i prinsippet den samme oppbyg­ ningen hos alle hunder, men lengden kan variere betydelig. Også for øvrig er skjelettets opp­ bygning i prinsippet den samme hos alle hunderaser. Hunden har 7 halsvirvler, 13 ryggvirvler, 7 hoftevirvler og 3 virvler som danner krysset. Halevirvlene kan derimot variere fra 6 til 23, avhengig av rasen. Ulikheter fra rase til rase når det gjelder kroppslengde, har altså ingen ting med antallet virvler å gjøre. Stor for­ skjell mellom rasene finner man f.eks. når det gjelder kryssets form. Det er omtrent like langt som bredt hos harehunder (støvere), mens det hos mynder, en gruppe som er spesia­ lisert for løping i meget stor fart, har merkbart større lengde enn bredde.

Tannsett Hundevalpen kommer til verden uten tenner. Først når den er omkring tre uker gammel, begynner tennene å vise seg. Det første tannsettet, mel­ ketennene, er ferdig utviklet når hun­ den er nær fire måneder gammel. I hver kjevehalvdel er det tre for­ tenner, en hjørnetann og tre kinntenner. Det vil si at melketannsettet består av i alt 28 tenner. 74

Omtrent samtidig med at de siste melketennene bryter fram, begynner tannskiftet, og de første blivende ten­ nene viser seg. Tidspunktet for tann­ skiftet henger blant annet sammen med rasens gjennomsnittlige leve­ alder, men som regel avsluttes tann­ skiftet når hunden er 6-7 måneder gammel. Når det er fullført, har hun­ den i alt 42 blivende tenner. Tannformelen er følgende:

2 x I-|- C — P-i3 14

= 42

3

Ifølge denne formelen har hunden i hver kjevehalvdel (over- og under­ kjeve) tre fortenner (I), en hjørne­ tann (C) og fire premolarer (P). Dessuten har den i overkjeven to og i underkjeven tre kinntenner (M). Hundens fortenner er små og korte, mens hjørnetennene er lange, kileformete og litt krumme. Overkjevens bakerste premolar og under­ kjevens fremste kinntann er spesielt kraftig utviklet, og de er både lengre og høyere enn overkjevens kinnten­ ner. Disse kraftige tennene kalles rovtenner. Som nevnt er det disse tennenes lengde som gir det beste grunnlaget for å skille kraniet av en stor hund fra et ulvekranium.

Hud og pels Hundens hud består av et seigt og

elastisk vev som beskytter dyret mot ytre forandringer i temperatur og fuktighet, og mot skader av forskjel­ lige slag. Som hos de aller fleste and­ re pattedyr er huden dekket av tett hårkledning eller pels. Bare nesebrusken, ørenes innsider og tredeputene mangler hårkledning. Men det finnes unntak også fra denne regelen. Den kinesiske børstehunden er fullstendig naken, bortsett fra hårkledning oppe på hodet, på tærne og ytterst på halen. Pelsens tykkelse og kvalitet varie­ rer sterkt fra art til art. Den opprin­ nelige pelstypen, som man finner hos hundens viltlevende slektninger, be­ står av middels lange pelshår som gir god isolasjon mot kulde og beskytter mot fuktighet. Pelsen består av tett, finhåret bunnull som er skjult av lan­ ge og stive dekkhår. Bunnulla gir effektiv isolasjon både i varmt og kaldt vær, mens de kraftigere og sti­ vere dekkhårene, som er innsatt med en slags talg, beskytter hunden mot fuktighet og mekaniske påkjennin­ ger. Denne opprinnelige pelstypen fin­ ner vi blant annet hos våre egne, norske elghundraser og dessuten f.eks. hos polarhundene. Gamle nor­ ske raser som buhund og lundehund har også denne pelstypen. Hunden feller hår to ganger årlig. I løpet av våren skiftes vinterpelsen med en noe tynnere sommerdrakt. Når været igjen blir kaldere utover

Bygning og kroppsfunksjonar

høsten, skifter hunden til en noe var­ mere vinterpels. Omkring snuten og rundt øynene har hunden en del ekstra lange hår som kan være til god hjelp når den skal orientere seg i omgivelsene. Ved hjelp av disse værhårene eller følehårene formidles sanseinntrykk langs følenerver til hjernen. Man har kun­ net konstatere at værhårene er av stor betydning for de fleste pattedyr. F.eks. har det vist seg at rotter opp­ fører seg helt unormalt hvis man fjer­ ner værhårene.

Farger Hårkledningens farger hos hunder viser nesten grenseløse variasjoner, ikke bare fra rase til rase, men ofte også innen en og samme rase. Farge­ ne er altså et godt eksempel på den mangfoldighet man her har oppnådd gjennom avlsarbeidet. De utgjør en arvelig egenskap som ikke påvirkes av miljøforhold. Hundens farge be­ stemmes altså i befruktningsøyeblikket, og den vil beholde den samme fargen gjennom hele livet. I seg selv er hundens pels og hud nesten fargeløse. Fargene skriver seg fra fargeceller eller melanocytter. Det er minst to typer av disse fargecellene. Den ene produserer eumelanin, som frambringer svart farge, den

andre produserer feomelanin, som danner gule fargenyanser. Eumelanin og feomelanin overføres fra fargecellene til huden og hårene og fordeler seg her etter et mønster som er arve­ lig betinget, og som derfor hos hvert enkelt dyr forårsaker en fargefordeling som er typisk for rasen, men samtidig også karakteristisk for indi­ videt. Hendelsesforløpet er meget innviklet, så vel kjemisk som genetisk sett, og kunnskapene om hvordan det hele fungerer, er fremdeles mangel­ fulle. Alle farger i hundens pels, bortsett fra hvitt, er et resultat av melanocyttenes funksjon. Hvite innslag i pelsen forekommer bare når melanocyttene av en eller annen grunn mangler, el­ ler når de ikke fungerer normalt. Det finnes mange forskjellige former for hvithet i dyrepels. Når samojedhunden er helt hvit, er årsaken sannsyn­ ligvis en ganske annen enn den som sørger for at f.eks. støvere og karelsk bjørnehund har enkelte hvite flekker. Når en hund er helt hvit, skyldes det trolig at melanocyttene ikke funge­ rer. Når en hund har hvite tegn på snuten, i brystet, på buken, på lappe­ ne eller på haletippen, betyr det der­ imot etter alt å dømme at de i og for seg funksjonsdyktige melanocyttene av en eller annen ukjent grunn ikke har maktet å spre seg til disse om-

En hund bør vennes til å finne seg i gransking av tennene, blant annet fordi dette alltid er aktuelt på utstillinger. Når tennene og bittet skal studeres, løfter man overleppen opp mens underleppen trekkes nedover, som vist på bildene.

rådene, som derfor forblir hvite. Om dette beror på en slags treghet hos melanocyttene, at de forekommer i en litt for beskjeden mengde eller om det er en annen faktor som hindrer dem i å spre seg, vet man ingen ting om. Man regner med at hundens opp­ rinnelige farge er den gulgrå viltfargen som man finner hos ulven. Ulvens hår er ikke ensfarget. Fra rot til spiss veksler håret mellom mørkere og lysere farger, men spissen er som regel svart. Her finner man forkla­ ringen på at valpene er mørke hos rasene der utvokste individer er hvite. Hos valpene er hårenes vekst så vidt kommet i gang, og bare den svarte hårspissen er trengt fram. I en ulveflokk er pelsfargen som oftest meget ensartet. Det forekom­ mer riktignok en viss variasjon, noen dyr er lysere, andre mørkere. Men sammenliknet med de fargeforskjellene man finner innen en og samme rase hos hunden, er variasjonene i pelsfarge små hos ulven. Hunder, som har utviklet seg fra ulver av for­ skjellige raser eller underarter, er likevel et bevis på at det bak den tilsynelatende stabile fargesettingen hos ulven finnes en enorm variasjonskapasitet. Etter all sannsynlighet blir det også i ulvenes verden født valper med avvikende farger en gang imel­ lom, men det hører til de store sjel­ denhetene at den slags fargevarianter blir observert ute i naturen. Dette må tas som bevis på den utvelgende ef­ fekt som forholdene ute i naturen har - avvikende egenskaper har bare sjel­ den en positiv effekt for viltlevende dyrearter. Og man må anta at selv det minste avvik fra det normale når det gjelder pelsfarge, kan være nok til at et individ blir stengt ute fra flokken og det gode selskap. En ulv som på denne måten blir dømt til et liv i ensomhet, vil ha små muligheter for å vokse opp og enda mindre muligheter for å formere seg og føre sine spesi­ elle fargeegenskaper videre. Når det gjelder hunder og andre dyr i menneskenes varetekt, er for­ holdet et helt annet. Det er all grunn til å regne med at menneskene fra første stund etter at hunden var blitt husdyr, nettopp satte pris på hunder med avvikende farger, og at det i stor 75

Hundens biologi utstrekning ble drevet avl med disse. Det var altså fortrinnsvis individer med andre farger enn den vanlige som satte preg på etterkommerne. Resultatet av dette kan man se i den utrolige variasjonsrikdommen som preger hundenes farger i dag. Man har kunnet konstatere at ulvens grågule farge blir dominerende i løpet av noen generasjoner om hun­ der forvilles og formerer seg på egen hånd, uten menneskenes innflytelse. Dette gjelder også andre egenskaper. Forskjellige trekk som hunden har tilegnet seg i løpet av sine årtusener som husdyr, forsvinner langsomt, og stammen av forvillede hunder går over til et levevis som mer og mer likner ulvens.

Temp eraturregulering Hos hunden finner man en varmereguleringsmekanisme som på mange måter avviker sterkt fra menneske­ nes. Hos menneskene bidrar svettekjertlene til å regulere temperaturen.

Disse kjertlene utsondrer svette, og når svetten fordunster fra kroppen, avgis samtidig overskuddsvarme. I hundens hud finnes det derimot bare et beskjedent antall svettekjertler, og deres betydning for temperaturregu­ leringen er svært liten. Bare i tredeputene finnes det hos hunden et nevneverdig antall svettekjertler, og disse kjertlenes oppgave er hoved­ sakelig å spre hundens duft der den beveger seg. Det er først og fremst åndedrettsorganene, tungen og slimhinnene i munnen som hos hunden har overtatt svettekjertlenes oppgave. Når det er varmt, blir hundens åndedrett raske­ re, munnen er åpen, og tungen hen­ ger ut. Når hunden peser på denne måten, fordunster fuktighet fra mun­ nens slimhinner, tungen og åndedrettsorganene. På den måten blir overskuddsvarme avgitt fra kroppen. Hundens normale temperatur varie­ rer fra 37,5 til 39 °C. Når det er kaldt, er det hundens pels som tar seg av varmeregulerin-

gen. De forskjellige hunderasenes evne til å tåle kulde varierer med pelsens tykkelse og kvalitet. De nor­ diske spisshundene, f.eks. de norske elghundrasene, og framfor alt polarhundene, greier seg godt ute om vin­ teren og kan selv i de strengeste vintermånedene bo i uoppvarmete hundehus. Polarhundene kan til og med sove ute i snøen, og de sover like trygt og godt selv om de snør ned. Korthårete raser som støvere og pointere må derimot bo i oppvarmete hus om vinteren. Disse rasene har en altfor tynn pels til at de kan greie seg i lengre tid ute i vinterkulden. Men det viktigste er at pelsen hos disse rasene praktisk talt mangler bunnull. I likhet med de fleste andre patte­ dyr er hunden meget tilpasningsdyktig når det gjelder å tåle kulde og varme, men en tilpasning til uvanlig kulde eller varme krever tid. Under­ søkelser har vist at en tilpasningstid på 4-5 uker er nødvendig. Hunden greier ikke en rask overgang fra en innendørstilværelse i behagelig stue-

Hundens evne til å tåle varme blir satt på en hard prøve når den tas med i bil om sommeren. Hvis man er nødt til å etterlate hunden i en parkert bil i den varme årstiden, må man passe på å parkere i skyggen og sette vinduene på gløtt, ellers vil luften inne i den trange kupéen raskt bli mettet av fuktighet fra hundens ånding. Det har hendt mer enn én gang at hunder er omkommet i tett lukkede biler i sommervarmen. Når man kjører, må man derimot være forsiktig med å plassere hunden slik at den utsettes for trekk fra åpne vinduer. Det fører lett til øye- eller ørebetennelser. Dachshunden med solid strikket genser skal minne om at hunden trenger beskyttelse også mot kulde. Selv om de fleste hunder greier seg godt i vinterkulden så lenge de kan holde seg i bevegelse, er det noen raser som trenger ekstra beskyttelse på de kaldeste dagene. Hunder med meget tykk pels greier seg best både i kulde og varme. Pelsen isolerer ikke bare mot vinterkulden, men også mot solflommen på de varmeste sommerdagene.

76

Bygning og kroppsfunksjoner Det er en stor fordel for hunden at den har skikkelig plass i bilen, slik at den kan legge seg ned i sin fulle lengde om den skulle foretrekke det. I en stasjonsvogn eller varebil kan hunden så å si ha sitt eget rom, atskilt fra setene med et nett, som vist på bildet. Under lengre bilturer må man passe på å ta regelmessige pauser så hunden får anledning til å drikke og bevege seg litt.

temperatur til en døgnet-rundt-tilværelse i sterk kulde utendørs. Enda vanskeligere er det for hunden å til­ passe seg en rask økning av tempe­ raturen. Alle som har levd med hun­ der en tid, vet at en hund som er vant til å leve utendørs om vinteren, bare med adgang til et uoppvarmet hunde­ hus, blir irritabel allerede etter en halvtime eller en time i et varmt rom. Den samme hunden tilpasser seg imidlertid uten vanskeligheter selv de varmeste sommerdager, til tross for at temperaturen i skyggen da kan være atskillig høyere enn normal romtemperatur. Hemmeligheten er ganske enkelt at sommeren kommer langsomt, så hunden får god tid til å tilpasse seg. På grunn av det beskjedne antallet svettekjertler har hunden som regel vanskeligere for å tilpasse seg varme enn kulde. Pesingens avdunstingseffekt er nemlig begrenset, særlig i fuktig vær. Hvis hunden på en varm sommerdag etterlates i en tett, lukket bil som står midt i solvarmen, kan den uten videre få heteslag og dø. Det har hendt mer enn én gang. Når hunden peser, blir luften inne i den praktisk talt hermetisk tette bilen raskt fylt med fuktighet, og hundens pesing får dermed ikke lenger noen effekt. Hvis derimot bilens vinduer er åpne så det blir gjennomtrekk, vil den fuktige luften hele tiden bli ført bort, og hundens varmeregulering kan fungere effektivt selv om tempe­ raturen er meget høy. Det er en vanlig misforståelse at sterk varme er mer plagsom for en

hund med tykk pels enn for en tynnpelset hund. I virkeligheten kan en tykk og kraftig pels isolere like godt mot sommervarme som mot vinter­ kulde. En sau med kraftig ull er blant de dyrene som greier seg aller best i varmen. Man har funnet ut at sauen kan tåle temperaturer på 43 °C til og med i fuktig vær.

Fordøyelsesorganer Hunden er kjøtteter, og i likhet med andre kjøttetere har den kort fordøyelseskanal. Tennene er skarpe og skjærende og utgjør et effektivt red­ skap når det gjelder å bite løs kjøtt fra et bytte og grovdele føden. Når det gjelder en finere oppdeling av maten, er tennene derimot til liten nytte. Effektiv findeling av føden fin­ ner vi f.eks. hos drøvtyggerne, som beveger kjevene i sideretning. Fordøyelsen tar til allerede i mun­ nen. Tennene deler opp føden i biter av passende størrelse, og spyttet fra tre par spyttkjertler setter i gang fordøyelsesprosessén og gjør det dess­ uten lettere å svelge føden. Men hun­ dens spytt inneholder bare små mengder av amylaseenzym. Derfor er spyttets betydning for fordøyelsen mindre enn f.eks. hos mennesket. Når en matbit skal svelges, tar hun­ den tungen til hjelp. Også når den drikker, bruker hunden tungen. Den er bygd opp av tverrstripet muskel­ vev. På tungens overflate er det smakspapiller som formidler smaksfornemmelsene via smaksnervene til hjernen. Som før nevnt har tungen

også sin betydning når det gjelder regulering av kroppstemperaturen og væskebalansen. Når en matbit svelges, går den ned gjennom spiserøret til magesekken, som er et meget tøyelig organ. Når magesekken er tom, er den liten, men når en sulten hund får anledning til å sette til livs alt det den ønsker av mat, kan magesekken romme en matmengde som tilsvarer 20-30 prosent av hundens vekt. Når magesekken er full, strekker den seg helt til bukhulens bakre vegg og fyller ut hele brysthulen bak mellomgolvet. Føden forblir i magesekken i 2-7 timer. I løpet av denne tiden utsondrer mage­ sekken slim, saltsyre og pepsinogen. Under påvirkning av saltsyren om­ dannes pepsinogen til pepsin, som aktivt findeler proteiner. Føden forflyttes etter hvert i små porsjoner fra magesekken til tarmen. De næringsemnene som er tyngst fordøyelige, f.eks. bein, blir lengst i magesekken. Fordøyelsen fortsetter i tynntarmen, og i tykktarmen avgis overskuddsvæske til blodomløpet. En hund som er i god form og som blir foret riktig, vil normalt ha avføring en gang i døgnet.

Føde Et av de spørsmålene som det i dag er størst uenighet om når det gjelder hundestell, er hvordan det ideelle hundeforet skal settes sammen. Det er gjort mange undersøkelser på om­ rådet, og interessen for temaet er i det hele tatt så stor at man får et levende inntrykk av at det legges be­ tydelig større vekt på hva hunden får servert, enn på hva hundeeieren selv spiser. Det ville dyret som hunden er nær­ mest beslektet med og som den der­ for kan sammenliknes med, er ulven. Ulvens føde er hovedsakelig ani­ malsk. Byttedyrenes kjøtt, bein, inn­ voller og annet vev utgjør grunnføden. Bare en meget liten del av ulvens føde stammer fra planter. Foringsforsøk med hunder har imidlertid vist at ulvens vanlige diett ikke nødvendigvis passer like godt for hunder. Alle de nye og uerfarne hundeeierne som i aller beste mening har gitt valpen det de har ment måtte 77

Hundens biologi være ideell kost for en hund - rent kjøtt komplettert med mineralstoffer og vitaminer - er blitt dypt skuffet. Framfor alt når det gjelder en valp av en større rase, risikerer man med den slags kost at brusken i leddene i val­ pens bein begynner å svelle slik at beina får en tendens til å bli bøyd. Dette skyldes at det ikke er et riktig forhold mellom de fosfor- og kalsiummengdene som valpen får i seg gjennom den ensidige kjøttmaten, og at mengden av dyreprotein i kosten har vært urimelig stor i forhold til mengden av karbohydrater. Hvis valpen dessuten har fått for mye mat, blir resultatet urimelig rask vekst, med det resultatet som er nevnt ovenfor. Enda større er risi­ koen hvis hunden har naturlige, arve­ lige anlegg for rask vekst. Det ser i det hele tatt ut til at nettopp den raske veksten og den ganske korte ungdomsperioden som en hund har, er årsak til mange av de foringsproblemene som hundeeieren har å stri med under hundens oppvekst. Hunden vokser meget raskt den første tiden. Hos de største hunde­

rasene er det faktisk snakk om hund- man ikke vet alt om mineraler og redobling av vekten i løpet av det sporstoffer, og om det ideelle forhol­ første leveåret. Dette innebærer at det mellom de ulike stoffene i hun­ behovet for byggesteiner til organis­ dens næring. Kjøtt og fisk, sammen men er meget stort. Men de forskjel­ med vanlig «menneskemat» som lige næringsstoffene, og dessuten brød, grøt og melkeprodukter, og om vitaminer, mineraler og sporstoffer, nødvendig komplettert med fabrikkmå inngå i føden i riktige proporsjo­ framstilt hundefor og kalkvitaminner og riktige mengder. Det er viktig preparater, er mat som garanterer å unngå for sterk foring, noe som kan sunn utvikling for hunden. føre til at hunden vokser for raskt. Til en viss grad er det forskjeller Dette er et av de store og tilsynela­ når det gjelder kravene til næring hos tende uoverkommelige problemene de ulike hunderasene. Hunderaser som hundeeieren står overfor når han der foredlingen er drevet særlig langt, skal fore opp en valp. Når man i håndbøker og tidsskrif­ ter leser gode råd til hundeeiere om foring av hunden, overøses man med anbefalinger om riktig mengde av proteiner, karbohydrater, fett, vita­ miner osv. All denne fagmessige og ofte detaljerte informasjonen kan få selv erfarne hundeeiere med innsikt i biologi til å stusse. Da kan det være fornuftig å huske på at man ved hjelp av sunt vett og noen porsjoner av det fullt ferdige hundeforet som fås kjøpt, ikke vil ha særlige problemer med å fore hunden riktig, selv om

Disse to bildene viser detaljer fra jakttrening av to unge fuglehunder (korthårete vorstehhunder). Ved stadig øvelse lærer hunden seg til å kombinere synsinntrykk med duftinntrykk, og å ta stand utelukkende på grunnlag av hva nesen forteller, altså lukten. På bildet under ser man at hundene føres i line. Hensikten med linen er her å hindre hundene i å gå etter fuglen når den flyr opp. På bildet til høyre studerer den ene unghunden sin jaktkamerat, for å se hva den gjør og eventuelt følge eksempelet når de nærmer seg fuglene. På denne måten kan hunder lære av hverandre. De fleste fuglehunder har naturlig anlegg for å ta stand, slik at det på dette punktet ikke alltid er nødvendig med nevneverdig opplæring.

78

Bygning og kroppsfunksjoner

og der det dessuten foreligger arvelig betingede tendenser til vekstforstyrrelser i skjelettet, bør fores med stør­ re varsomhet enn raser som, når det gjelder kroppsbygning, står nærmere ulven. Hunderaser med normal byg­ ning, og i denne kategorien finner vi de aller fleste av jakthundrasene, har stor evne til å tilpasse seg forskjellig slags kosthold, og to hunder som er vokst opp på temmelig ulik føde, kan begge bli like velbygde, sunne og har­ moniske som voksne. Noen baserer foringen av hunden på slakteriavfall,

noen satser på fisk, og atter andre serverer hunden så å si utelukkende ferdig, fabrikkframstilt for. Men tross den ulike foringen taler all sannsyn­ lighet for at alle disse hundene blir friske og sunne med god beinbyg­ ning.

Sanser Det inntrykket en hund skaffer seg av sine omgivelser, er som hos mennes­ ket basert på hva den registrerer ved hjelp av synet, hørselen og luktesan­

sen. Men i motsetning til hva tilfellet er hos mennesket, som i stor utstrek­ ning baserer seg på synsinntrykk, er det hos hunden først og fremst dufte­ ne som gir beskjed om hva som skjer i omgivelsene. Menneskets og hundens luktesans kan lett sammenliknes. I prinsippet har lukteorganene hos hund og men­ neske den samme oppbygningen. Duftene, som svever i luften, kom­ mer inn i nesen ved åndingen. Spesi­ elle celler i lukteepitelet i nesens øvre del reagerer kjemisk på duftene og

79

Hundens biologi

formidler via nervebaner opplysnin­ ger om duftens eksistens til luktesan­ sens sentrum i hjernen. Den mest avgjørende forskjellen mellom menneskets og hundens luk­ tesans er lukteepitelets størrelse og antallet av celler som registrerer lukt. Hos mennesket dekker lukteepitelet et areal på gjennomsnittlig 5 cm2, hos hunden opptil 150 cm2. Noe liknende gjelder antall lukteceller. Hos men­ nesket dreier det seg om 5 millioner, mens hunden har 150-200 millioner lukteceller. Til en viss grad skiller hundens nese seg fra menneskets også når det gjelder funksjon. Hos mennesket kommer innåndingsluften for en stor del overhodet ikke i kon­ takt med lukteepitelet. Dette inne­ bærer i seg selv at menneskets lukte­ sans må være betydelig svakere enn hundens. Man har funnet ut at hun­ dens luktesans er omkring fire milli­ oner ganger bedre enn menneskets. Når hunden beveger seg fritt ute i skog og mark, får den gjennom lukte­ sansen svar på en mengde forskjellige spørsmål. Duftene gir klar beskjed om hvorvidt det er en elg, en orrhane eller en rype som befinner seg i nær­ heten, eller som har etterlatt seg spor. Duftene gir også, via hundens nese, opplysninger om i hvilken ret­ ning dyret har beveget seg, og dess­ uten om sporets alder. Ved hjelp av luktesansen kan en erfaren og bega­ vet hund til og med skille mellom ulike individer av samme art. Når det i et ekstra rikt hareår vrimler av kryssende harespor, er det ikke sjel­ den at en hund med velutviklet lukte­ sans med en nesten utrolig sikkerhet holder fast ved sporet etter nettopp den haren som den tok ut. Ved hjelp av luktesansen finner hannhunden med usvikelig sikkerhet fram til en løpsk tispe. Hundens vane med å markere revir ved å skvette urin er også basert på luktesansen. Også når det gjelder hørsel, stiller hunden atskillig sterkere enn men­ nesket. Riktignok er det vanskelig å sammenlikne hørselens effektivitet hos ulike arter, ettersom denne san­ sen er sammensatt av flere ulike kom­ ponenter, f.eks. evne til å registrere lydens styrke, lydens toneleie, hvil­ ken retning lyden kommer fra, og avstanden til lydkilden. Det er gjort

80

forsøk der man har prøvd å vurdere de ulike komponentene i hundens hørsel. Man har kunnet konstatere at hunden normalt kan oppfatte lyd på en avstand som er fire ganger lenger enn menneskeørets «rekkevidde». Dette innebærer med andre ord at hvis hunden kan høre vilt som be­ veger seg fire hundre meter borte, vil mennesket være i stand til å oppfatte den samme lyden først når viltet er bare hundre meter borte. Hunden har også en mer velutvik­ let evne enn mennesket til å oppfatte høye toner. Et menneske med god hørsel oppfatter som regel lyder med frekvens mindre enn 20 000 hertz (svingninger pr. sekund). Hos hun­ den er den øvre grensen 80 000 hertz, og noen hevder til og med at hun­ den kan oppfatte lyder med 100 000 svingninger i sekundet. Det faktum at hunden oppfatter lyder i høye toneleier så mye bedre enn mennes­ kene, har man utnyttet i de «lydløse» hundefløytene. Den lyden som opp­ står når man blåser i en slik fløyte, har et svingetall på mer enn 20 000 hertz. Det vil si at mennesket ikke kan høre lyden, mens den uten videre oppfattes av hunden. Evnen til å lokalisere en lydkilde er også minst fire ganger bedre hos hun­ den enn hos mennesket. I et forsøk med sikte på å utrede hundens evne til å lokalisere lydkilder ble hunder plassert i sentrum av en sirkel som bestod av flere forskjellige lydkilder. Etter hvert som hundene lærte å skil­ le mellom de ulike lydkildene, ble antallet økt. På den måten kom man til slutt opp i 60 lydkilder. Først da begynte det å by på visse problemer for hundene å skille mellom kildene. I et tilsvarende forsøk med mennes­ ker begynte det å bli vanskelig å skille mellom lydkildene når antallet kom opp i 16. Av hundens tre fjernsanser - hør­ sel, syn og luktesans - er det helt klart at det er synet som er dårligst utviklet. Det virker som om synet hos hunden er en slags kompletterende sans, etter at hørselen har gitt den første impulsen, men før hunden kan oppfatte lukt fra objektet. Jegere vet av erfaring at et dyr lett oppdager et menneske som beveger seg, mens man har gode sjanser for å

bli oversett hvis man bare står helt stille. På samme måte er det åpenbart mye lettere for en hund å få øye på et objekt i bevegelse enn et som står stille. Et menneske som den kjenner, kan hunden lett identifisere på opptil hundre eller to hundre meters hold, på basis av menneskets bevegelsesmåte og klesdrakt. Den kan også følge en flygende fugl med blikket til fuglen, også for mennesket, bare er synlig som en liten prikk. Det er blitt påstått at hunden ser bedre på langt hold enn på korte avstander, men alt i alt har man bare liten sikker kunn­ skap om hundens syn. F.eks. forelig­ ger det mange ulike oppfatninger om hundens evne til å skjelne farger. Det er etter alt å dømme klart at den har en viss evne til å oppfatte farger, men at denne evnen står langt tilbake for menneskets fargesyn.

Kjønnsorganer og forplantning Når en tispe er blitt et halvt år gam­ mel, begynner eggstokkene, som be­ finner seg i bukhulen bak nyrene, å funksjonere, og produksjonen av kjønnshormoner tar til. Dette inne­ bærer at tispa forbereder sin første løpetid. Eggceller frigjøres fra egg­ stokkene, livmorens slimhinne blir tykkere for å kunne ta imot eggcelle­ ne som kanskje skal befruktes, og tispa begynner å interessere seg for hannhunder. Denne fasen, som er en forberedelse til løpetiden, kalles forbrunst og varer som regel i 9-10 døgn. At forbrunsten er innledet, røper tispa ved endret atferd. Dessuten oppstår det små blødninger i skjeden. Dette skyldes at det oppstår små brudd på blodårer når livmorveggen sveller. Den egentlige brunsten varer i om­ kring 9-12 døgn. Under forbrunsten har tispa som nevnt vist interesse for hannhunder, men først nå er hun paringsvillig. Mest innstilt på paring er hun de fire første dagene av brunstperioden. Paring i løpet av disse da­ gene gir også det beste drektighetsresultatet. Som regel kommer en tispe i brunst for første gang når den er 6-8 måne­ der gammel, men det hender også at

Fra valp til fullvoksen hund

brunsten lar vente på seg, og at tispa er opptil to år gammel før den får sin første løpetid. Ny brunst inntreffer en eller to ganger årlig. Den gjennom­ snittlige perioden mellom to løpe­ tider er seks måneder, men den varie­ rer noe fra rase til rase. F.eks. går det hos schæferhunden gjennomsnittlig 26 uker mellom hver brunst, hos dachshunden 34 uker, og hos pudde­ len et helt år. Når en tispe blir drek­ tig, utsettes neste løpetid som regel to-tre måneder i forhold til det nor­ male. Hannens kjønnsorganer er testikle­ ne og penis. Testiklene ligger i pun­ gen, som sitter mellom bakbeina. Pe­ nis er utstyrt med et penisbein. I mot­ setning til tispa har hannen ingen brunstperioder. Den er alltid klar til paring når den kommer i kontakt med en løpsk tispe. Et spesielt feno­ men i forbindelse med hundenes pa­ ring er at hannens penis, etter at den er ført inn i skjeden, utvider seg så sterkt at den ikke kan trekkes ut før etter 10-20 minutter. I løpet av denne tiden finner sædutløsningen sted. Etter en vellykket paring blir egg­ cellene befruktet, og eggene vandrer langs eggstokkene til livmoren. Hun­ dens livmor er et togrenet organ. Fra en kort stamme går det to rør som kalles livmorhornene. De befruktede eggene fester seg til disse hornene i rekke og rad, slik at livmorhornene etter en tids drektighet ser ut som et perlebånd. De første tegnene på at tispa er drektig, viser seg gjerne omkring fire uker etter paringen. Da begynner magen hennes å vokse merkbart, og hvis det dreier seg om en særlig spin­ kel tispe, kan man til og med kjenne de oppsvulmede partiene som fostre­ ne forårsaker i livmoren. I gjennom­ snitt går det 63 dager fra paring og til valpenes fødsel. Hos tisper som føder for første gang, kan drektighetstiden være litt kortere. Det vanligste er imidlertid at valpene kommer til ver­ den 59-65 dager etter paring. Ved å måle den drektige tispas kroppstemperatur kan man med nok­ så stor nøyaktighet fastslå når ned­ komsten vil finne sted. Et par dager før fødselen begynner temperaturen å synke, og når den er kommet ned i 37°, er nedkomsten nær forestående. 6. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

Livmormunnens åpningsfase strekker seg som regel over ca. åtte timer. Derpå finner selve fødselen sted i løpet av 4-16 timer. Fødselsproses­ sens lengde er avhengig av tispas al­ der og kondisjon, rasen og antall valper. Antall valper er bl.a. avhengig av rasen og tispas alder. Som regel får de små hunderasene mindre valpekull enn de større. En undersøkelse viser at skjødehunden papillon, som har en skulderhøyde på 22 cm, i gjen­ nomsnitt får 2,1 valper i kullet. Den andre ytterligheten representeres av de store rasene, som f.eks. riesenschnauzer og sanktbernhardshund, med en skulderhøyde på omkring 70 cm. Disse hundene får gjennomsnitt­ lig 8,7 valper i kullet. De største kul­ lene man kjenner til hos hunder, har bestått av over 20 valper. Det er påvist at tispas alder har innflytelse på valpekullets størrelse. En undersøkelse som omfattet mer enn tusen kull av samojedhunder, viste klart at kullenes størrelse er om­ vendt proporsjonal med tispas alder. Tisper som var under to år gamle, fødte i gjennomsnitt noe over fem valper pr. kull. Hos fire år gamle tisper var gjennomsnittlig kullstør­ relse 4,6 valper, mens sjuåringer fikk 3,7 og ni år gamle tisper bare 1,7 valper i kullet. Det ser ut til at naturlig dødelighet har en viss utjevnende virkning på de store ulikhetene fra rase til rase når det gjelder kullstørrelse. Hos raser som setter store valpekull til verden, kan dødeligheten være mer enn 20 % av antall valper. Hos raser med små kull er valpedødeligheten nede i 2-4 %. Blant dødfødte valper er det flest hanner. Det samme fenomenet har man også funnet hos andre patte­ dyr, blant annet når det gjelder elg og menneske. Av de befruktede eggene hos hun­ den vil mer enn halvparten utvikle seg til hanner. Men både på fosterstadiet, ved fødselen og under oppveks­ ten er dødeligheten større blant han­ ner enn blant tisper. Dette fører til at det blant hunder som oppnår høy al­ der, er klart flere tisper enn hanner. Årsakene til dette fenomenet er ikke klarlagt, til tross for at det er gjort mange undersøkelser.

Fra valp til fullvoksen hund De første månedene En nyfødt hundevalp er helt og hol­ dent avhengig av morens stell og om­ sorg. Sansene er bare svakt utviklet, eller ikke utviklet i det hele tatt. Val­ pen er både blind og døv, og heller ikke luktesansen er begynt å fungere. Derimot er den nyfødte valpen i stand til å registrere berøring, varme og kulde. Dessuten fungerer smaks­ sansen. Ved hjelp av denne sansen lærer hundevalpen å søke føde fra morens brystvorter. Evnen til varmeregulering er bare svakt utviklet, og valpen er derfor henvist til å søke varme hos mor og søsken. Videre er valpen ute av stand til å sette i gang sin egen vannlating eller avføring. Som hos mange andre pattedyrarter er det moren som setter ungens magefunksjoner i gang ved å slikke valpens buk med masserende beve­ gelser. Når de er omkring 12 døgn gamle, åpner valpene øynene. Men synet er til å begynne med meget dårlig. Val­ pen lærer seg ganske snart å stå på beina og bevege seg framover, men til å begynne med går den meget ustøtt og vaklende. Den første tiden lever valpen så å si i en egen verden. Impulser utenfra har ingen betydning for den. Det eneste som teller, er at den får tilstrekkelig med melk, varme og andre goder som moren sørger for. Fra tre- til tolvukersalderen gjen­ nomlever valpen en periode som me­ get treffende er kalt den sosiale tilpasningens tid. I løpet av disse ukene utvikler valpen seg meget raskt. Veksthastigheten er stor, og valpens fysiske evner utvikles forbausende hurtig. Det er også i denne perioden at valpens preging på mennesker og på andre hunder finner sted. I denne tiden har omgivelsene større betyd­ ning for hunden enn noen gang siden.

81

Hundens biologi Hunden gjør seg nå kjent med om­ verdenen, flokkinstinktet utvikles, og den lærer hva rangorden betyr. Men den er ennå ikke kommet så langt at den drar ut på egen hånd for å ut­ forske omgivelsene. Foreløpig har den nok med sitt regelmessige liv, omgang med de menneskene som omgir den til daglig, mat og søvn.

Ungdommen Når valpen er preget, som oftest før den er blitt fire måneder gammel,

begynner den egentlige ungdomsperioden, som framfor alt er tiden for fysisk utvikling og trening. Ungdomsperioden strekker seg vi­ dere gjennom puberteten og fram til tidspunktet for kjønnsmodning. Ungdomsperiodens lengde hos hunden avviker radikalt fra den tilsvarende perioden hos ulven. Mens hunden gjennomsnittlig blir kjønnsmoden når den er 6-8 måneder gammel, inn­ treffer kjønnsmodning hos ulven først når den er 22 måneder. Det innebærer altså at ulven har en be­

Et samarbeid mellom fuglehunder under opplæring kan utvikle seg til et fruktbart samspill også når hundene blir voksne og erfarne. Hundene på bildet har begge tatt stand for samme fugl, og begge har vær av fuglen. Når to fuglehunder arbeider sammen, er ellers sekundering vanlig, det vil si at når den ene hunden tar stand, vil også den andre stå, til tross for at den ikke har vær av fuglen. Den følger altså rett og slett kompanjongens eksempel. En ren dobbeltstand, som vist på bildet, forutsetter at hundene ikke er misunnelige på hverandre. En sjalu hund vil gjerne prøve å stjele standen fra den andre.

tydelig lengre ungdomsperiode enn hunden. Det er helt klart at hundens for­ kortede ungdomstid er et resultat av det avlsutvalget som menneskene har drevet gjennom lange tider. Man må regne med at menneskene allerede på et tidlig tidspunkt etter at hunden var blitt husdyr, fant at det var litt for lenge å vente i to år før man kunne få valper etter en bestemt hund. Lang ungdomstid innebar også at man måt­ te vente lenger enn man hadde lyst til før man kunne ta en lovende hund med på jaktferder. Dette er sannsyn­ ligvis de viktigste motivene for at man gjennom avlsutvalg søkte å for­ korte hundens ungdomsperiode. Hunder som utviklet seg uvanlig raskt og som ble tilsvarende tidlig kjønnsmodne, ble favorisert i avlen. Resultatet var at hunden langsomt,

Atferd men sikkert fikk kortere ungdomstid og tidligere kjønnsmodning enn før. Det man har oppnådd i denne retning gjennom planmessig utvalgsavl, er å forkorte hundens ungdomstid med mer enn to tredjedeler sammenliknet med det opprinnelige.

Hundens alder Hunden regnes som voksen når den er kjønnsmoden. At unghunden er blitt kjønnsmoden og dermed tar fatt på sitt voksne liv, betyr ikke at det er slutt med all valpaktig atferd, og når det gjelder en tispe, betyr det ikke uten videre at den er fullt i stand til å ta vare på et valpekull. Videre har hannhunder som nettopp er blitt kjønnsmodne, ikke den aller beste paringsevnen. Det er konstatert at øvelse spiller en stor rolle.

Hundens gjennomsnittlige leve­ alder er ni år, men levealderen varie­ rer i høy grad med rasen. Som regel har små hunderaser en høyere gjen­ nomsnittlig levealder enn de store rasene. Det blir forresten også påstått at hunder av blandingsrase skal bli eldre enn renrasede hunder. Grun­ nen til dette skal være at blandingshundene er mer livskraftige og motstandsdyktige mot forskjellige sykdommer enn rasehundene, som gjennom det langvarige arbeidet med raseforedling også kan ha blitt belas­ tet med enkelte arvelige svakheter. Men det finnes ikke noe bevis for den slags påstander, og ettersom det vil være meget vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe pålitelige opplysnin­ ger om hunder av blandingsrase, vil dette spørsmålet neppe noen gang bli klarlagt.

Atferd Instinkter og språk Hunden viser mange atferdstrekk som praktisk talt uforandret er ned­ arvet gjennom alle generasjoner fra ulven og fram til dagens rasehunder. Disse atferdstrekkene omfatter bl.a. det man gjerne samler under begre­ pet instinkter. Med instinkt menes et atferdsmønster som er nedarvet, som utføres rent skjematisk, og som ut­ løses av en bestemt stimulus. Hos dyr som lever under naturlige betingel­ ser, sørger instinktene for at de rea­ gerer formålstjenlig i forskjellige si­ tuasjoner. Derfor er instinktene en livsbetingelse for viltlevende dyr.

Som oftest er det ganske lett å tolke hundens minespill. På bildet over røper ørestillingen, den svake logringen med halen og hele hundens ut­ trykk at den med våken inter­ esse og selvsikkerhet følger med i det som skjer. Når ørene legges flatt ned (til venstre), er hunden som regel redd. Samtidig stikker den vanligvis halen mellom beina.

83

Hundens biologi

Mange instinkter hos ulven finner man igjen også hos dagens hunder. Ulven har f.eks. for vane å velte seg i illeluktende avfall. Hvorfor den gjør dette, er uvisst, men noen har gjettet på at den vil dekke over sin egen lukt når den er ute på jakt. Videre uler ulven rent instinktmessig når den hø­ rer andre ulver som uler. Dette er formålstjenlig ettersom denne lydkontakten gjør det mulig for ulve­ flokken å holde sammen, samtidig som forskjellige ulveflokker kan gi hverandre beskjed om sitt nærvær. På tilsvarende måte har også hun­ den en utpreget tendens til å velte seg i avfall og til å hyle, selv om disse handlingene ikke har hatt noen prak­ tisk eller livsviktig betydning gjen­ nom kanskje noen tusen generasjo­ ner. Som mange andre instinkter er de et levende minne fra fortiden, men

vunnet uten at det har vært nødven­ dig å skade motstanderen. Denne at­ ferden finner man også hos ulver. I det sosiale samværet hunder imel­ lom har minespill stor betydning. Ørenes og halens stilling og dessuten hele ansiktsuttrykket forteller en god del om hundens sinnsstemning, og også om den sosiale stilling som den innehar i flokken. Hos en harmonisk hund som føler seg som situasjonens herre, holdes ørene oppreist, og an­ siktet bærer preg av stor ro. Hos en hund som er usikker eller redd, sen­ kes derimot ørene, og halen holdes lavere enn den normale stillingen hos en trygg hund. Hvis en hund rynker ansiktet, blotter hjørnetennene og retter ørene framover, er det tegn på aggressivitet. Når en hund viser disse tegnene, vil de andre hundene i flok­ ken straks være på vakt. Den som har

hele livet, mens ulvevalpens emosjo­ nelle bånd til moren reduseres i styr­ ke allerede den første høsten. Skulle denne sammenlikningen være hold­ bar, betyr det at hundens atferd for­ blir på det utviklingstrinnet som hos ulven bare kjennetegner en valp som ennå ikke har begynt å jage selv. Men tilknytningen til og hengivenheten overfor mennesker hindrer ikke på noen måte utviklingen av hundens jaktatferd.

for hundens evne til å overleve spiller de ikke lenger noen rolle. Dette gjelder imidlertid slett ikke alle instinkter; noen av dem har sin store betydning for hunden den dag i dag. Et eksempel på dette er ridderlighetsinstinktet, som sørger for at en hund ikke vil skade en svakere hund, forutsatt at den svakere hunden rea­ gerer instinktmessig. Stimuli er her de positurer og bevegelser som den underlegne hunden i et slagsmål viser. Den hunden som føler at den er den svakeste parten, demonstrerer sin underdanighet ved å gjøre seg så lav og liten som mulig, legge ørene flatt bakover, la halen falle ned og sørge for å la pelsen over manken legge seg. Den sterkeste hunden vil straks reagere rent instinktivt på disse ytringene. Den konstaterer at den har vunnet, innstiller kamphandlin­ gene og trekker seg seirende tilbake fra valplassen. Poenget er at den har

erfaring med hunder, vet at man i stor utstrekning bare på halens stil­ ling og bevegelser kan få ganske grundig beskjed om hundens sinns­ stemning. Av natur er hunden, i likhet med ulven, et flokkdyr. Men etter at tamhunden er avvent og blir fjernet fra mor og søsken, har den ikke anled­ ning til å slutte seg til en hundeflokk på samme måten som ulven slutter seg til en ulveflokk. Den hengiven­ heten som en hund under naturgitte betingelser ville vise overfor de andre medlemmene i flokken, vil tamhunden i stedet rette mot mennesker som står den nær. Noen har sammenliknet den hengi­ venheten som hunden viser overfor det mennesket som den omgås med til daglig og som sørger for mat og stell, med de følelser ulvevalpen viser overfor sin mor. Men hundens følel­ ser overfor sin herre og mester varer

dyr, kan man se av mange trekk i artens atferd. Når en hund treffer en artsfrende, er den først og fremst opptatt av å klarlegge sin egen status sammenliknet med artsfrenden. Med alle midler prøver den å gi et så posi­ tivt bilde som mulig av seg selv over­ for den andre hunden. Man kan tyde­ lig se hvordan den prøver å gjøre seg stor og flott. Men hvis det viser seg at den andre hunden har et mer velut­ viklet talent i den retningen, er hun­ den straks villig til å legge om taktik­ ken og demonstrere sin underlegen­ het. En våken hundeeier lærer ganske raskt å legge merke til de faktorer som er avgjørende når man skal måle rangordningen mellom hunder. En allmenn regel er at en tispe står høye­ re på rangstigen enn en hannhund, og at en fullvoksen hund står over en unghund. Som regel befinner en stor hund seg høyere på rangstigen enn en

84

Rangordning og revir Et karakteristisk trekk hos alle dyr som lever i flokk, er en klar rangord­ ning mellom flokkens medlemmer. At hunden opprinnelig er et flokk­

Atferd

liten. Dette gjelder i alle fall når hun­ dene tilhører samme kjønn og har omtrent samme gemytt. På den annen side kan en hissig slagsbror av en hund få et overtak og plassere seg høyere i rang enn en hund som er betydelig større. På samme måten kan en egenrådig hund som viser en stolt og sikker opptreden, oppnå stør­ re autoritet enn artsfrender som er både større og sterkere. Som regel er hunden sikrere på sin egen styrke når den befinner seg innenfor sitt eget område eller revir enn på fremmed grunn. I eget revir har hunden ofte mot og selvtillit nok til å jage bort inntrengere, selv om de er større enn den selv. En hund som befinner seg høyt oppe på rangstigen, demonstrerer gjerne sin posisjon overfor andre hunder ved å bevege seg langsomt

sjoneres eller der den regelmessig får løpe løs, vil den betrakte som sitt eget revir. Behovet for å markere og for­ svare et slikt revir er hos hunden like sterkt som trangen til å høre hjemme i en flokk av artsfrender. Hunden markerer omhyggelig sitt revir ved hjelp av duftende urinmerker. Særlig merkbart er dette hos hannhunder, som meget flittig løfter på bakbeinet og skvetter små urinporsjoner innen­ for revirets grenser. Men også tis­ per markerer reviret ved hjelp av urin. Følgen av dette er at hannhunder strømmer til tispas revir i lø­ petiden. En hund som trenger inn på frem­ med revir, blir mottatt med intens halsing. Hensikten med disse lydytringene er dels å skremme inntren­ geren, dels å varsle de andre medlemmene av flokken slik at de kan kom-

me til hjelp. Hos tamhunden betyr det i praksis at den varsler de men­ neskene den omgir seg med til daglig. Som regel innser en inntrenger gans­ ke snart at den er kommet inn på fremmed grunn. Dermed blir den usikker, og forlater stedet frivillig. Det hender imidlertid at det oppstår kamp mellom revirets innehaver og inntrengeren. I slike tilfeller vil den fremmede hunden som regel bli den underlegne, ettersom det åpenbart gir en spesiell styrke å befinne seg på egen grunn og kjempe for det man føler at man har en moralsk rett til.

w#

med spente muskler mens hårene på manken reiser seg, og halen holdes høyt og mest mulig urørlig. Denne demonstrasjonen når klimaks idet hunden knurrer truende og blotter hjørnetennene mens snutespissen vrenges opp og pannen får dype fol­ der. For hannhundens vedkommende hører det også med til denne demon­ strasjonen å urinere så høyt som mu­ lig. En hund som føler seg mindrever­ dig overfor denne maktdemonstrasjonen, vil vise sin ydmykhet ved å legge seg flatt ned, eller ved å kaste seg på ryggen og logre med halen mellom bakbeina. Et område der hunden daglig mo■

••

...W-

Det er en fordel efmfuglehunden liker seg i vann. Da kan man blant annet trene den opp som apportør under jakt på ender. Hvis man ønsker seg en hund fri for vannskrekk, hør man, helt fra hunden er ganske liten, venne den til å bade. Men hunden må ikke tvinges til vanns. Går den ikke uti av seg selv, må man prøve å lokke den. Hvis hele familien bader, vil den som regel før eller senere følge eksempelet. Vannskrekk er en ulempe for alle jakthunder,' ikke bare for dem som skal arbeide direkte i vann, ogflerfor vil det alltid lønne seg å venne hunden til det våte element.

W

85

Hundens biologi

Foredling av hunderaser Grunnlaget

gen, som når det gjelder foredlingsar­ beidet med storfe eller andre husdyr, konsentrere arbeidet om noen ganske få egenskaper. I hundeforedlingen må man hele tiden ha for øyet flere ulike egenskaper som må tilgodesees, fra bruksegenskaper via gemytt til este­ tiske detaljer. Alt dette fører til at ar­ beidet med perfeksjonering av hunde­ rasene går langsomt. En av grunnset­ ningene i foredlingsarbeidet er da også at jo flere egenskaper man ønsker å framelske samtidig, desto langsomme­ re vil framskrittene komme.

Alle de omkring 400 hunderasene som finnes i dag, er et resultat av det arbeidet med raseforedling som men­ neskene har drevet gjennom årtuse­ ner. Da man i sin tid begynte å ar­ beide bevisst for å framelske spesielle Metoder egenskaper hos hundene, hadde man ingen kjennskap til arvelovene, og I arbeidet for å få fram stadig bedre man må regne med at det eksisterte hunder innen en rase er det flere mange slags vrangforestillinger, ikke metoder å velge mellom. Det vanligs­ minst tro på at ervervede egenskaper te er at oppdretteren søker etter en kan nedarves. Men tross dette gav best mulig hannhund som partner til arbeidet med foredling av de forskjel­ sin tispe. Hannhunden bør helst være lige hundetypene stadig resultater, premiert på utstillinger og dessuten selv om mistakene sikkert var mange, på jaktprøve hvis det dreier seg om slik at framgangen i arbeidet nok var en jakthund. Hannhundens egenska­ per bør ellers i størst mulig grad kom­ betydelig langsommere enn i dag. Raseforedlingens egentlige gull­ plettere tispas, slik at eventuelle alder tok til først i slutten av 1800- svakheter hos tispa kan kompenseres årene, da kunnskaper basert på arve­ av tilsvarende sterke sider hos hann­ hunden. lighetsforskning ble tatt i bruk. Hundeforedlingen tar i dag hoved­ En som driver oppdrett i litt større sakelig sikte på å perfeksjonere de stil, vil derimot ofte ta i bruk mer enkelte rasene. Hovedmålsettingen systematiske metoder basert på linjeer, gjennom riktig utvalg av avlsdyr, eller gruppeavl. Disse metodene byg­ å utvikle hunderasene med sikte på at ger på det prinsipp at man ved å hver enkelt hunderase skal bli så ens­ utnytte innavl på forskjellige måter, artet som mulig, og så langt det lar kan overføre arvelighetsfaktorer fra seg gjøre, enda bedre skikket til det noen spesielt verdifulle avlsdyr mest bruksområdet som rasen er tiltenkt. mulig effektivt til avkommet. Det er De oppdretterne som i dag strever som regel tale om linjeavl når en etter å nå disse målene, har til sin bestemt hund forekommer flere gan­ rådighet en stadig større innsikt i ger i stamtavlen. arvelæren, og dessuten den betyde­ Når det gjelder gruppeavl, følger lige erfaring og innsikt man har høs­ man det prinsipp at rasen inndeles i tet i forbindelse med det meget om­ to eller flere grupper som holdes fattende og grundige arbeidet med strengt atskilt. Innen hver gruppe foredling av andre husdyr. Her finnes praktiserer man så en form for inn­ det et stort materiale, mens det finnes avl, men en gang imellom pares dyr svært få forskningsresultater når det fra gruppen med hunder fra en annen gjelder selve hundeforedlingen. gruppe. Dette gjøres for å motvirke Spesialproblemer, som man ikke de negative følger en altfor langt dre­ har innen annen husdyrforedling, er vet innavl kan få. Innen hundefored­ det mengder av når det gjelder plan­ lingen er det ofte landegrenser som messig hundeoppdrett. En ulempe i utgjør grenser for gruppene. Når det arbeidet med hundeforedling er det gjelder raser som er meget fåtallige i store antallet av raser, som fører til et land, reduserer man risikoen for en spredning av ressursene. Dessuten innavl ved fra tid til annen å impor­ kan man ikke innen hundeforedlin­ tere «nytt blod» fra et annet land.

86

Hunden i dag Økt biologisk innsikt, endringer i samfunnsstrukturen og den alminne­ lige velstandsutviklingen har ført til at man i dag stiller strengere krav til hundens kvalitet enn før. Dette har i sin tur skapt bedre betingelser for arbeidet med å perfeksjonere hunde­ rasene. Særlig tydelig ser man endrin­ gene når det gjelder kravene til sel­ skaps- og brukshunder. Hundehobbyens tyngdepunkt lig­ ger nok, i alle fall hos oss, fortsatt hos jakthundene, men målsettingen har vel endret seg litt også innen jakthundavlen. I dag kreves det i enda høyere grad enn før at jakthunden har et gemytt som gjør den skikket til å være familiehund. Hunden skal ar­ beide som jakthund i helgene om høsten, og gjøre fullgod tjeneste som selskapshund resten av uken året rundt. Også spesialiseringen, som i dag preger så mange forhold, har gjort sitt inntog i hundeavlen. Hunder som kunne brukes til jakt på alt slags vilt, var den ideelle medhjelper for gamle dagers jegere, men denne hundetypen er man nå for lengst gått bort fra. I dag er jakthunden spesialist. Den er elghund, støver, stående fuglehund, apportør osv. Og ikke nok med det, blant elghundene fin­ ner man noen utpregede løshunder, mens andre er bandhunder, og blant stående hunder er noen spesialister på skogsfugl, mens andre uteluk­ kende gjør nytte for seg på rypejakt på fjellet, for å nevne noen eks­ empler. Noe som kjennetegner jakthundrasenes utvikling i dag, er at hundeholdet ikke lenger utgjør et nødven­ dig behov, men en hobby. Gamle dagers trofaste sliter av mer eller mindre diffust opphav, som hjalp fa­ milien til å skaffe seg livberging, er blitt hobbyjegerens jaktkamerat i helgene, og samtidig familiens ube­ stridte kjæledegge.

De aller fleste land har sine nasjonale hunde­ raser. En av de norske er grå elghund (eller «norsk elghund, grå», som er det offisielle rasenavnet). Blant elgjegere her i landet er denne rasen helt dominerende.

Foredling av hunderaser

Jakthunder

Rypejakt med stående hund - engelsk setter og gordonsetter.

4 v

Å HOLDE JAKTHUND 90 Anskaffelse av hund 90 Valpen og valpestellet 91 Grunnleggende opplæring 92 Stell av jakthunden 93

SKJELLENDE FUGLEHUNDER 95 Jakt 95 Finsk spets 95 Norrbottenspets 96 ELGHUNDER 97 De norske elghundenes egenskaper 97 Valg av valp og grunntrening av valper 97 Jakttrening 98 Elghundens historie og utvikling 99 Jaktprøver 100

JAGENDE HUNDER - STØVERRASER 105 Jaktegenskaper 105 Jaktdressur 106 Jaktprøveregler for harehunder 110

STÅENDE FUGLEHUNDER 112 Avl 112 Hundens utvikling og skolering 113 Dressur og hundepsykologi 114 Alminnelig skolering 115 Jaktskolering 115 Apport 116 Fuglehundprøver 117 Forberedelse til utstilling 125 APPORTERENDE HUNDER 126 Opplæring 126

VILTSPORHUNDER 129 Egenskaper 129 Dressur 129 Bruk av viltsporhund 130

HIHUNDER 130 Egenskaper og arbeidsmåter 130 Dressur 131 Målet for hijakten 131

Jakthunder o

A holde jakthund Anskaffelse av hund Den som vil skaffe seg en hund, går som regel til en både vanskelig og krevende oppgave. Impulskjøp av hund er forkastelig. Før man skaffer seg en hund, bør man først finne ut om man virkelig trenger eller ønsker å ha hund, og om boligforholdene man lever under, er slik at en hund kan tilpasse seg dem. Det er også all grunn til å huske at en hund alltid tilhører hele familien, uansett hvem som tar initiativet til å bringe en hund inn i huset. Når man først har bestemt seg for å gå til anskaffelse av hund, gjelder det å velge rase. Til nesten alle jaktfor­ mer der hund brukes, finnes det flere raser å velge imellom. Det finnes et større eller mindre utvalg av raser både for elgjakt, harejakt og fugle­ jakt. I noen tilfeller er det en bestemt rase som er kjent for nettopp de egenskapene man ønsker seg hos en hund, i andre tilfeller blir valget kan­ skje en smakssak. Av antall regist­ rerte hunder innen hver enkelt rase og av oversikter over deltakelse i jaktprøver får man et inntrykk av de enkelte rasenes popularitet og presta­ sjoner, og blant aktive hundefolk er det nok av sakkyndige som kan gi

90

råd. Men det som til slutt avgjør val­ get, er nok som oftest den vordende hundeeierens personlige oppfatnin­ ger. Etter at man har bestemt seg for rase, følger en uhyre viktig og ikke minst interessant oppgave: A finne fram til det kullet der man skal velge sin vordende jaktkamerat og fami­ liens nye kjæledegge. De fleste raser som forekommer i nevneverdig antall her i landet, har sine spesialklubber, organisert innen Norsk Kennel Klub. Disse spesialklubbene har avlsråd. Den som vil skaffe seg en valp fra et lovende kull, får de beste opplys­ ningene ved å henvende seg til avlsrådet i den aktuelle spesialklubben. Men valpekjøperen bør selvfølge­ lig også selv sette seg grundig inn i saken og nøye granske de aktuelle kullenes stamtavler. Forfedrene og -mødrene bør studeres minst tre generasjoner bakover, og ikke minst bør man legge merke til det som fore­ ligger av fakta om jaktegenskapene hos kullets opphav, f.eks. i form av jaktprøvepremiering. Når man endelig har valgt det kul­ let som man mener er det rette, gjel­ der det å plukke ut den riktige val­ pen. Hvis oppdretteren bor langt borte, må man kanskje nøye seg med

å bestille en valp og ta det man får. Det går som oftest bra hvis oppdret­ teren er en pålitelig og kyndig person som har lyttet til valpekjøperens øns­ ker. Hvis man har anledning til selv å møte opp hos oppdretteren og stude­ re hele kullet før man velger, bør hele familien være med. En hund som er håndplukket av familien i fellesskap, vil få den aller beste start på sin til­ værelse som familiemedlem. En valp av middels størrelse vil som oftest vokse opp til å bli en mid­ delstor hund. Standarden for de en­ kelte rasene inneholder nesten alltid bestemmelser om største og minste tillatte høyde over skulderen. For hundeeieren er det derfor en alvorlig skuffelse om han etter noen måneder oppdager at hunden blir for stor eller for liten i forhold til standardens krav. Jaktegenskapene er selvfølgelig det viktigste, men det er også en gle­ de for eieren å ha en hund som når det gjelder eksteriør, ligger så nær opp til idealet som mulig. Valpen bør være robust bygd og ha solid beinbyg­ ning. Av alle jakthunder kreves det utholdenhet og evne til å arbeide ef­ fektivt i time etter time. Dette krever fysisk styrke, og en forutsetning for denne styrken er kraftig beinbygning, sterk kropp og velformede ekstremi­

På bildet til venstre er valpene fire uker gamle, mens valpene til høyre er blitt bevisste og våkne krabater på sju uker. Som oftest er valpene i denne alderen når de overlates til sin nye eier og havner i helt andre omgivelser enn den valpekurven som hittil har vært hele deres verden. Som regel tar hundekjøperen seg altfor liten tid til valget av valp. Han nøyer seg med å velge etter et raskt blikk på kullet og stoler ellers på oppdretterens ord. Det vil imidlertid lønne seg å legge mer arbeid i et valpekjøp. Helst bør man studere flere valpekull gjennom en viss tid, og man bør granske de forskjellige kullenes stamtavler nøye. Med en slik bakgrunn kan man føle seg atskillig tryggere på at man gjør et riktig valg.

Å holde jakthund

teter. Allerede mens hunden be­ finner seg på valpestadiet, kan man få et inntrykk av disse kvalitetene. Valpens farger bør stemme med de kravene som fastsettes i rasens stan­ dard. Men når man studerer fargene i et valpekull, må man også være klar over at fargene endres noe etter som hunden vokser til. Det er oppdretterens plikt å orientere om hvordan fargene vil forandre seg. Noen vil kanskje tro at fargene er uten betyd­ ning for en jakthund, men det er ikke tilfelle. Hundehobbyen omfatter ikke bare jaktprøver, men i stigende grad også utstillinger der hundens eksteri­ ør eller utseende bedømmes. Og her kan vakre og rasetypiske farger ha ganske stor betydning når premiene deles ut. Det kanskje viktigste punktet når man skal foreta sitt valg i kullet, er valpens gemytt. Som voksen skal hunden helst ha et gemytt og et hu­ mør som svarer til de kravene som stilles til rasen. Ikke minst viktig er dette hos jakthunder. For å få et inn­ trykk av de forskjellige valpenes ge­ mytt bør man, så langt det er mulig, studere hele kullet en tid. Da vil man kanskje oppdage at en eller et par valper helst holder seg litt på avstand fra resten av kullet og kaster fryktsomme blikk i ulike retninger. Det er overveiende sannsynlig at en slik valp vil bli sky som voksen. En av de minst ønskelige egenskapene hos en jakt­ hund er nettopp at den er sky, og derfor bør man ikke velge en valp som viser tegn i den retningen.

Valpen og valpestellet Dagens hundepsykologer hevder at valpen på et så tidlig stadium som mulig bør komme i kontakt med mennesker. Allerede når valpen er noen få dager gammel, bør man ta den opp og kjæle med den. På den måten legger man grunnen til den kontakten med og hengivenheten overfor mennesket som man ønsker seg. Dette gjelder selv om det ende­ lige båndet mellom hund og herre først skapes på et senere stadium. Som regel begynner det egentlige ar­ beidet med hunden i det øyeblikk den kommer til sitt nye hjem hos sin nye eier. Det vil i de fleste tilfellene si når

den er sju-åtte uker gammel. signal, eller som nekter å komme helt Det første leddet i arbeidet med å inn og Ia seg koble. Under jakten kan oppdra valpen er å sørge for at den en slik hund skape store problemer får sitt eget revir. Sentrum i dette og forårsake tap av tid. Allerede reviret er hundesengen eller kurven. mens valpen er ganske liten, bør man Jo raskere man får valpen til å forstå starte arbeidet med å lære den å kom­ hvilket område innen huset eller me når man roper på den. Når den leiligheten den kan betrakte som sitt lystrer, bør det vanke både klapp og revir, og hvor den ikke får lov til å gå, godbiter. desto lettere vil resten av den almin­ Det kan være stor forskjell på val­ nelige oppdragelsen gå. Hvis man per når det gjelder evnen til å lære f.eks. bestemmer seg for at valpens stuerenhet. Noen blir stuerene i løpet område skal innskrenke seg til kjøk­ av få dager, noen blir det aldri. Også kenet, må man fra første stund kon­ her gjelder det å ta fatt på opplærin­ sekvent forby valpen å gå andre ste­ gen straks valpen kommer til sitt nye der, selv om dørene står åpne. Til å hjem. Etter alle måltider og etter at begynne med må man nøye seg med å valpen har sovet, skal man konse­ bære valpen bort fra forbudt område. kvent ta den med ut, eller eventuelt Ved å arbeide målbevisst på denne til den faste plassen i huset der det er måten kan man forbausende raskt få tillatt for valpen å gjøre sitt fornødne. valpen til å forstå hvilket område den Utendørs bør man alltid ta hunden kan betrakte som sitt eget, og hvor med til den samme plassen, som den grensene går. så etter hvert vil gjøre til sitt faste Den andre oppgaven for den som avtrede. Om valpen etter en tid ikke skal oppdra en valp, er å få hunden til har oppfattet hva det dreier seg om, å forstå hva den ikke får lov til å må man la den forstå at den har gjort gjøre. Forbudte gjerninger kan f.eks. noe galt når den etterlater Seg en dam være å legge seg i stoler, å gnage på eller en haug på golvet. Men det gam­ sko eller å gi hals uten noen fornuftig le rådet at man skal stikke valpens grunn. Hva hunden får lov til og hva snute ned i ekskrementene for på den den ikke får lov til, kan variere noe måten å skremme den fra gjentakel­ fra familie til familie. Det avgjørende se, er bare forkastelig. Er man for er at alle i huset er enige om hunde- streng mot valpen, risikerer man bare oppdragelsen, at alle med konse­ at den blir sky. Hvis valpen alltid får kvens sørger for å håndheve forbud, mat til faste tider, og hvis disse tids­ og at man alltid bruker de samme punktene er fornuftig valgt, er det kommandoordene. lettere å få den stueren. Det er f.eks. Valpen må lære å komme når man ikke klokt å fore hunden sent på roper på den, og uten opphevelser kvelden. eller forsøk på unnaluring la seg kob­ Det er av stor betydning at valpen le. Hvis man forsømmer å lære hun­ etter hvert får anledning til å stifte den dette, vil det med usvikelig sik­ bekjentskap med sine omgivelser. kerhet hevne seg siden. Ingen ting Tog, bil, traktor, kuer, hester osv. kan være til større ergrelse for eieren kan ellers sette alvorlig skrekk i hun­ enn en hund som ikke kommer på den når den plutselig en dag møter

I sengen skal hunden føle seg trygg og virkelig få ro og hvile. Hunde­ sengen bør være plassert på små bein eller klosser så den kommer litt over golvet. Dermed unngås trekk, som hunden er ganske ømfintlig for.

91

Jakthunder

noen av disse fenomenene helt ufor­ beredt. Når man tar valpen med ut for at den skal få gjøre seg kjent med den store verden, må man gå forsiktig fram så den hele tiden føler seg trygg. En del jakthunder får ikke anled­ ning til å starte sitt liv i eierens hjem, men må nøye seg med å bo i et uthus eller et hundehus, og tilbringe dagen i en innhegning eller en løpeline. Men hunden stiller ikke store krav, og den kan ha det fint også under slike for­ hold, forutsatt at den får anledning til å holde god kontakt med mennesker hele tiden. Selv om hunden ikke bor inne hos familien, er det imidlertid viktig at den allerede som liten valp lærer alt det en innendørs valp bør lære. Det kan forresten være fornuf­ tig å la valpen få bo inne i eierens hus i alle fall den første uken.

Hunden dresseres til å ligge. Kommandoordet understrekes ved at dressøren løfter den ene hånden. Når hunden venner seg til dette, vil den med tiden legge seg bare på et tegn med hån­ den, uten at det er nød­ vendig å bruke fløyte eller kommandoord. Jakten bør alltid foregå så stille som mulig, og derfor kan det være for­ nuftig å innøve ulike håndbevegelser som tegn på at hunden skal sitte, komme inn eller søke ut. Man kan f.eks. lære hunden opp til å søke ved at man slår ut med armene.

Grunnleggende opplæring Allerede når valpen er 2-3 måneder gammel, kan man ta den med ut i skog og mark. Her skal valpen få sysle med sitt og gjøre seg kjent med alle de dufter og andre overraskelser som naturen byr på. Under disse tu­ rene kan man også fortsette med små innslag av alminnelig lydighetsdressur. Det ser ut til at valpen har stor glede av å lete opp sin herre ved å følge spor eller å ta overvær. Også for hundeeieren kan dette være interes­ sant underholdning. Men man må passe på å hjelpe hunden hvis den skulle bli usikker og redd for å miste kontakten. Hvis man ikke sørger for at hunden hele tiden føler seg trygg, risikerer man at den til slutt bare lusker i hælene på eieren, uten å våge seg ut på egen hånd. Det hender at en valp som ikke straks finner sin herre, velger å følge sitt eget spor tilbake til utgangspunktet. Dette må man prøve å hindre. Hvis dette først er blitt en vane, kan det bli meget vanskelig å få hunden på bedre tanker. Man bør absolutt bruke horn eller fløyte når man vil kalle hunden inn. I noen tilfeller er det også nødvendig å bruke fløyte i forbindelse med jaktdressuren og under selve jakten. I motsetning til hva mange har ment, 92

Allerede når valpen er 2-3 måneder gammel, kan den få være med ut i skog og mark så den så smått kan gjøre seg kjent med alle de duftene og inntrykkene som den senere skal bli fortrolig med. Noen få måneder senere kan den være med på sin første jakttur-ikke fordi den kan gjøre særlig nytte for seg, men for at den skal se og lære.

Å holde jakthund

har det vist seg at også jagende hun­ der kan lære å lystre en hundefløyte, noe som kan medføre store fordeler under jakten. Ved målbevisst opplæ­ ring er det mulig å få en jagende hund til å lystre fløyten og komme inn til hundeføreren selv midt under en los. Kommer man så langt i opplæringen av f.eks. en harehund, har man an­ takelig nådd toppen når det gjelder samarbeid og gjensidig tillit mellom hund og eier. Skoleringen av valpen bør være kontinuerlig, men på den annen side skal valpen også ha fritid. Man må ikke drive det så langt at hunden blir lei av det hele. Man skal også huske på at en god del av opplæringen kan legges opp som lek, og lek vil valpen alltid være med på, forutsatt at den ikke er trett. Hvis valpen begynner å bli uvillig og vise tegn til tretthet, skal man straks avbryte opplæringen.

bli ganske fete mellom to sesonger. Dette kan man hindre ved å inn­ skrenke foringen til et skikkelig mål­ tid daglig. Helst skal dette måltidet gis morgen eller kveld. Om somme­ ren er det best å servere maten om kvelden, når luften begynner å bli litt svalere etter en solvarm dag. Da hol­ der maten seg bedre, og hunden vil ha

bedre matlyst enn når det er varmt. Mange jakthunder går om dagen i løpestreng eller i inngjerdet hundegård. Enten man velger den ene eller andre løsningen, er det viktig at det området hunden har fått til disposi­ sjon, er rolig og uforstyrret, samtidig som hunden kan se mest mulig av omgivelsene. Ikke minst bør man leg-

Dette er en hund i godt humør, våken og uthvilt og klar til dyst. Den som vil holde hunden sin i fin form, må sørge for at den får leve et godt hjemmeliv i kontakt med vennlige mennesker, at den får tilstrekkelig mosjon og frisk luft, og at lek og trening legges opp etter et avvekslende program. Dessuten er det av aller største viktighet at hunden får tilstrekkelig ro og hvile.

Stell av jakthunden De aller fleste jakthundraser er nøy­ somme og lettstelte, men det betyr ikke at de greier seg med slurvete stell. Enhver hund har krav på indivi­ duell og omsorgsfull behandling på alle måter. En fornøyd, livsglad og velstelt hund er alltid funksjonsdyktig og innstilt på å gjøre sitt beste under jakten. Hunden skal fores regelmessig, til faste tider og med allsidig kost. Det finnes i dag mange typer av fabrikkframstilt hundefor som er komponert med sikte på å dekke hundens behov. Som regel faller dette foret også i hundens smak. Men en hund som får tilstrekkelige mengder av den maten som familien bruker til daglig, vil også være sikret de stoffene den tren­ ger. Valper og unghunder bør dess­ uten få et tilskudd av forskjellige vita­ miner. Under jakten er det viktig at man sørger for å fore hunden tilstrekkelig. Man må huske på at jakten ofte kre­ ver meget store fysiske prestasjoner av hunden. Når den ikke er i arbeid, er derimot hundens matbehov ganske lite. F.eks. trenger en fullvoksen stø­ ver ikke mer enn ett solid måltid pr. dag. Jakttiden strekker seg bare over en ganske liten del av året, og altfor ofte ser man jakthunder som rekker å 93

Jakthunder

ge vekt på at hunden fra tid til annen skal kunne se medlemmer av familien den hører hjemme i. Av stor betyd­ ning er det at stedet der hunden plas­ seres, er så tørt som mulig, og at grunnen tørker raskt opp etter regn. Løpestrengen bør gi hunden størst mulig bevegelsesfrihet, og hundegården må være tilstrekkelig stor. Hen­ synet både til hunden og til alminne­ lig hygiene tilsier at området som hunden har til disposisjon, holdes rent til enhver tid. Ekskrementer må fjernes regelmessig, og mat- og drikkekar rengjøres daglig. En jakthund trenger mye ro og hvi­ le. Det får den hvis den har et hunde­ hus til rådighet. Hundehuset må være solid bygd slik at det er trekkfritt. Dessuten må det være tilstrekkelig stort i forhold til hunden. Dreier det seg om en korthåret hund, bør huset ha to rom, en forstue og den egent­ lige boligen. I hundehuset kan hun­ den ligge på et solid underlag, f.eks. av grovt, tørt høy eller halm. Et slikt underlag er alltid porøst og holder

94

Hunden - og ofte også hundeeieren - trenger mosjon hver dag. Dette gjelder selv om hunden går i løpestreng eller i hundegård der den har en viss bevegelsesfrihet hele dagen. Man bør huske på at mosjonsturene ikke bare gir fysisk trening, men at de også bidrar til kontakt mellom hund og eier.

En hund som er fullstendig utkjørt, kan ikke gjøre mer nytte for seg den dagen, og kanskje ikke den neste heller. Derfor lønner det seg, uansett hvor stor jegerens jaktlyst er, å la hunden få hvile før den blir trett under jakten. Hvis man venter at hunden skal være i full aktivitet fra morgen til kveld, risikerer man bare at den legger om til sparebluss -jaktlysten avtar, søket blir uten gnist, farten minker, og luktesansen lider.

Skjellende fuglehunder

seg tørt. Foran åpningen bør man henge et stykke solid tøy. Det bidrar til å holde på varmen når det begyn­ ner å bli kaldt i været, og gjør det mulig for hunden fritt å gå inn og ut av huset samtidig som «døren» alltid er stengt. Ifølge en gammel oppfatning som vel fremdeles har sine tilhengere, skal en jakthund fungere best hvis den er henvist til å leve utendørs døgnet rundt. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. En hund som bor i hus, sammen med en familie, og som blir tatt godt hånd om, er en minst like god jakthund som en tilsvarende hund som bor i hundegård. Det som er viktig, er at hunden stelles godt, at den har kon­ takt med mennesker, og at den får skikkelig mosjon. Hunden krever mange slags stell, ikke minst vask og rengjøring. En hund som går i løpestreng eller i hundegård, blir lett skitten. Daglig børsting er bra for slike hunder, og vask er nødvendig med jevne mel­ lomrom. Klørne må også ettersees regelmessig, og de må klippes om nødvendig. Særlig er det viktig å klip­ pe neglene før jaktsesongen. Også hundens ører krever regelmessig ren­ gjøring. Dette er spesielt viktig etter­ som hunden er svært utsatt for for­ skjellige former for ørelidelser som kan være plagsomme og meget lang­ varige. Vaksinering mot valpesyke er en viktig detalj. Når hunden blir syk, gjelder det ellers generelt at man så snart som mulig bør ta den med til veterinær. Like lite som når det gjel­ der mennesker, bør man slå seg til ro med at «det går nok over» når hun­ den viser tegn til sykdom. Under jakten krever hunden særlig omsorg og omhyggelig stell. Praktisk talt all jakt drives om høsten eller vinteren, ofte i rått og kaldt vær. En veltrent hund tåler riktignok det utro­ lige når det gjelder værforhold, så lenge den er i aktivitet under jakten, men det betyr slett ikke at den greier seg selv. En våt og trett hund skal få oppholde seg i hus til den er tørr og uthvilt. Omtenksomme jegere tør­ ker og masserer hunden omhyggelig straks den kommer i hus etter en våt jaktdag. Det er et eksempel til etter­ følgelse.

Skjellende fuglehunder Spisshunder av forskjellige typer og størrelser har vært i bruk til nær sagt all slags jakt over hele Norden i tidli­ gere tider. Etterkommerne etter dis­ se allsidige jakthundene er senere blitt videreforedlet til klart definerte raser med ensartet preg. De aller fles­ te av disse nordiske spisshundrasene er i dag rene elghunder. Dette gjelder f.eks. de to norske elghundrasene. I særklasse står de skjellende eller halsende fuglehundene, først og fremst representert ved rasen finsk spets. Det er vel sannsynlig at også andre spisshunder har vært brukt som skjellende fuglehunder, men det er først og fremst den finske spetsen som i dag framstår som selve spesia­ listen når det gjelder denne formen for jakt på skogsfugl. I Finland er interessen for rasen stor, og mange driver skogsfugljakt, og til dels annen jakt, med denne hundetypen. Hos oss er derimot jakt med skjellende fuglehund nærmest ukjent i dag.

Jakt Den skjellende fuglehunden søker fritt i terrenget for å finne skogsfugl som har slått seg inn i trær. Av inter­ esse for jegeren er først og fremst storfugl og orrfugl. Jerpa har lett for å ta til vingene ganske snart når hun­ den begynner å gi hals. Når hunden har lokalisert fugl, skal den ved jevn skjelling rettlede jegeren fram til skuddhold. Hunden skal opptre rolig så fuglen skremmes minst mulig. Og hvis fuglen flyr bort, skal hunden oppta forfølgelsen og ta ny standhals når fuglen er funnet igjen. Blant de egenskapene som verdsettes høyest hos en skjellende fuglehund, er nett­ opp evnen til å finne fugl som røm­ mer, spesielt hvis den flyr en lengre strekning før den slår seg inn igjen. Jakten faller lettest tidlig på høs­ ten, ettersom ungfugl gjerne er nys­ gjerrig nok til å bli sittende lenge og lytte til den halsende hunden, slik at jegeren får rimelig tid til å komme på hold. Etter løvfall om høsten, når orrfuglen begynner å flokke seg, blir

jakten på disse fuglene ekstra interes­ sant og krevende, ettersom flokken som regel forflytter seg etter for­ holdsvis kort skjelling. Tiur og røy blir derimot gjerne sittende og er der­ for lettere å ha med å gjøre utover senhøsten. Skjellende fuglehunder ble før i ti­ den mye brukt til ekornjakt. I dag er derimot lysten til å jage ekorn nær­ mest betraktet som et problem, og man legger vekt på å venne hundene av med å interessere seg for ekorn. Tradisjonelt er også måren blant de viltartene man har drevet jakt på ved hjelp av halsende hund. Etter at mårbestanden har begynt å vise en ten­ dens til oppgang, er det også våk­ nende interesse for mårjakt med dis­ se hundene. Noen bruker den skjellende fugle­ hunden til jakt på ender. Når hunden står og skjeller inne på land, fore­ kommer det at både ender og gjess blir nysgjerrige og kommer innen skuddhold. Som regel er det også lett å lære en hund av denne typen å appor­ tere i vann. Det er for øvrig økende interesse for å bruke finsk spets på elg­ jakt. Men en hund som brukes til elg­ jakt, vil som regel ikke lenger være særlig brukbar når det gjelder småvilt. Selv om det dreier seg om en hundetype som i prinsippet er meget allsidig som medhjelper på jakten, vil man all­ tid få det beste resultat om man legger vekt på å gjøre hunden til spesialist, f.eks. på skogsfugl. Se også Jakt på hønsefugler, side 218.

Finsk spets Som nevnt er det finsk spets som dominerer blant de skjellende fugle­ hundene. Det er en forholdsvis liten spisshund som kan minne noe om en norsk buhund. Skulderhøyden er 4045 cm. Fargen er rødbrun eller gul­ brun, ofte gnistrende reverød, og temperamentet er omtrent like gnist­ rende. Den finske spetsen er kjent for å være tapper og pågående og en meget uredd slagsbror. Gjennom95

Jakthunder gående er rasen også reservert over­ for fremmede mennesker. Rasen er preget av en meget velut­ viklet jaktlyst, og eierens problem er ofte å lede denne jaktlysten inn i riktige spor, slik at hunden konsent­ rerer oppmerksomheten om de vilt­ artene det skal jaktes på, som regel skogsfugl. Det hevdes imidlertid at dette i de fleste tilfellene ikke er noe stort problem, ettersom hunden gjer­ ne mister interessen for f.eks. ekorn når den får erfaring for at jegeren bare går videre og lar hunden bli alene når den har «los» på ekorn.

Norrbottenspets En liten, skjellende fuglehund som hørte hjemme i Nord-Sverige, ble i sin tid anerkjent som rase av Svenska Kennelklubben. Men da man etter hvert kom til at rasen var utdødd, ble den strøket i 1947. Spisshundinteresserte svensker undersøkte imidlertid saken, og de fant at det tross alt fremdeles fantes så mange hunder av denne typen i Norrbotten at de kunne danne grunnlaget for en utvikling av rasen. I 1976 ble den igjen godkjent som rase under navnet norrbotten­ spets. Denne hunden har vært og blir fremdeles brukt på samme måte som den finske spetsen. Størrelsen er også omtrent den samme, men i motset­ ning til hva tilfellet er for finsk spets, er alle farger tillatt hos norrbottenspetsen. Hvitt med gule eller brune flekker regnes imidlertid som det ideelle. I Finland og Sverige arrangeres det jaktprøver for skjellende fuglehun­ der. Under prøven forutsettes det at hunden bare skjeller på storfugl og orrfugl, og dessuten på jerpe hvis eieren ønsker det. Annethvert år ar­ rangeres det landskamp mellom Fin­ land og Sverige, der vinneren utropes til nordisk mester. Siden avlsarbeid i moderne forstand ble tatt opp i slutten av forrige århund­ re, har det i høy grad lykkes å gjøre den finske spetsen til en homogen rase når det gjelder bygning og farge. Samtidig er den finske spetsens jaktegenskaper konsolidert, slik at det er sjelden man støter på representanter for rasen som ikke har velutviklet jaktlyst. 96

Når den skjellende fuglehunden (på bildene finsk spets) har lokali­ sert en fugl, skal den helst ikke gjøre som hunden på det øverste bildet. Hunden bør ikke skrape mot stammen eller hoppe opp mot treet. På bildet i midten gir hunden stø og rolig hals, men det ideelle er at den sitter mens den halser, som på det nederste bildet. En erfaren hund følger nøye med når jegeren nærmer seg, og om nød­ vendig forflytter den seg slik at den kan holde både jegeren og fuglen under oppsikt samtidig.

Elghunder

Elghunder De norske elghundenes egenskaper Vi har her i landet to elghundraser som vi regner som norske: norsk elg­ hund, grå og norsk elghund, svart. På de første utstillingene, som ble avholdt i 1877, 1880 og 1887, var det representanter for både den grå og den svarte elghunden, men de ble den gangen samlet i én klasse under betegnelsen «Elge- og Bjørnehunde». Grå elghund ble etter hvert helt dominerende og fortrengte den svar­ te, og etter en tid var det bare få eksemplarer igjen i hele landet av den sistnevnte rasen. Senere har den med stor innsats fra interesserte jege­ re og oppdrettere tatt seg opp igjen, og nå kan rasen vise en stor gruppe som har mange tilhengere. Men etter at avlsarbeidet fikk et mer målbevisst preg etter århundreskiftet, har den grå elghunden vært den klart største elghundrasen i Norge. Det har også fra tid til annen vært importert andre raser fra våre naboland, jåmthund fra Sverige og karelsk bjørnehund fra Finland, men ingen av disse rasene har fått nevne­ verdig innpass hos norske jegere. Begge disse rasene er større enn de norske rasene, og det er ikke mange jegere som er begeistret for store elg­ hunder. Den grå elghundens jaktegenskaper er stort sett knyttet til løshundjakten, og den store utbredelsen den har fått, skyldes nok den popularitet som denne jaktformen har hos en stor gruppe jegere. Jaktegenskapene er nokså forskjellige hos en typisk løshund og en typisk bandhund. Løshunden skal løpe løs i terrenget, fritt og selvstendig, og også ha et godt utslag for å finne elg som den tar los på. Den bør være sterkbygd, modig og energisk, men den bør også vise stor beherskelse når den nærmer seg dyrene, og uttaket må være rolig, og framfor alt ikke hissig og brutalt. Må­ let skal være kraftig og godt hørbart, 7. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

og hunden bør gi godt på i losen, slik at det går greit for jegeren å stille innpå og få skutt. Finner man disse egenskapene hos en unghund, er må­ let nærmest nådd for løshundjegeren. Hunden må selvsagt læres opp til å spore, slik at den eventuelt kan be­ nyttes til å finne igjen en skadd elg eller et annet klauvdyr, om det er nødvendig. God kontakt med jege­ ren, slik at den kan kalles inn ved hjelp av fløyte eller jakthorn, er et stort pluss hos en løshund. Man bør nedlegge mye arbeid for at dette skal bli en naturlig del av samarbeidet mellom jeger og hund. Bandhunden, eller ledhunden, som den også kalles, skal føres i band. Denne jaktformen skiller seg derfor vesentlig fra løshundjakten. Til bruk under bandhundjakt har det vært interesse for en noe lettere hund, og det er her den svarte elghunden blir mest benyttet. Men også gråhunder brukes, når bare de spesielle bandhundegenskapene er til stede. Særlig blant tisper er det mange gode bandhunder. Bandhunder skal ta seg stille og rolig fram i terrenget og være flinke til å spore, men de skal også markere på en synlig måte med å ta overvær av elg, og de må forholde seg tause når jeger og hund kommer inn på dyrene. Hvis de kan vise en slik beherskelse at de kan legges igjen mens jegeren smyger seg fram mot en bedre skuddsjanse, er det et stort pluss. En stor fordel er det også om hunden er villig til å gå vekk fra dyrene om det er aktuelt. En slik bandhund er til stor hjelp til effektiv jakt i områder der vegetasjon og terreng tilsier at band­ hundjakt er den mest fornuftige jakt­ formen.

Valg av valp og grunntrening av valper Alt før valpen velges, må man tenke grundig igjennom hva man vil bruke hunden til. Som nevnt praktiseres svært forskjellige jaktformer her i landet, og etter hvert har det utkrys­ tallisert seg elghundstammer som bæ­ rer i seg så forskjellige jaktegenskaper at man med god grunn kan snakke om typiske løshund- og typis­

ke bandhundstammer. En kombina­ sjon av disse anleggene finnes også, men søker man etter en valp med spesielle egenskaper for den ene eller andre jaktformen, bør man granske både foreldre og besteforeldre gan­ ske nøye. Det er i bakenforliggende generasjoner at arveanleggene fin­ nes, og mange skuffelser kunne nok vært unngått hvis man hadde under­ søkt de naturlige egenskapene bak­ over. Et viktig moment er gemyttet til valpens opphav. At valpen har gode nerver og er tillitsfull, kan man ofte se på et tidlig stadium, og hvis baken­ forliggende aner viser samme egen­ skaper, er man langt på vei. En annen viktig ting er at valpen får vok­ se opp under gode forhold, f.eks. i en romslig hage eller i en hundegård som er stor nok til at den kan løpe fritt, slik at den får tilstrekkelig mo­ sjon. I tillegg må den ha et tilstrekke­ lig stort og framfor alt trekkfritt hus som den kan gå ut og inn av, og sist, men ikke minst, allsidig næring og god kontakt med mennesker. Dressuren kan begynne straks val­ pen har vennet seg til de nye omgivel­ sene, men husk at det er en stor overgang for en valp på ca. 8 uker å komme vekk fra et valpekull hvor den har hatt en trygg tilværelse hos mor og søsken. En rolig og elskverdig opptreden hos de nye eierne er av stor betydning, og som regel går det noen dager før valpen er helt fortrolig med de nye forholdene. Etter en tid kan den få et lite hals­ bånd som den må venne seg til før den litt etter litt læres til å gå i kob­ bel. I begynnelsen skal man være me­ get forsiktig, slik at den ikke får mot­ vilje mot å gå koblet. Ved hjelp av godbiter læres valpen opp til å kom­ me til eieren når den blir kalt på. A komme til eieren skal være lyst­ betont for valpen. I denne fasen grei­ er det seg med rop eller plystring, men i forbindelse med jakt må hun­ den senere lære seg å lystre fløyte eller jakthorn. Dressuren må være konsekvent, og man må bruke bestemte kommandoord som alltid er de samme. Det er meget viktig at man viser tålmodighet og beherskelse og husker at gjenta­ kelse og atter gjentakelse er opplæ-

97

Jakthunder

ringens ABC. Man må ikke gå til avstraffelse eller hardhendt behand­ ling, men arbeide for å bygge opp et solid tillitsforhold mellom eier og hund. Det vil man senere få stor gle­ de av. Det er viktig at valpen så tidlig som mulig får være med i skog og mark, at den venner seg til bekker, elver og andre hindringer, og at den blir kjent med de mange luktene der. A venne valpen til å være med i bil er også nokså viktig. Mange valper har lett for å bli bilsyke i begynnelsen, men det er som regel en overgang, og så 98

Jegeren kan trenge å ta seg en liten «strekk» under bandhundjakten, men hunden er like opplagt! Legg merke til den spesielle bandhundselen. Den grå elghunden er en energisk og uredd hund som vanligvis har de egenskapene som kreves av en løshund under elgjakten. Det finnes imidlertid også mange dyktige bandhunder blant de grå elghundene.

fort dette er overstått, er man spart for mye ubehag. Når grunndressuren fortsetter, må valpen litt etter litt også bli vant til skudd. Først bør småkalibrete våpen benyttes, senere kan kraftigere skudd brukes. Men man må fare forsiktig fram. Man må på ingen måte skyte like ved siden av eller over valpen. Da kan den bli ødelagt. Husk at det

er nesten umulig å rette opp en skuddredd hund.

Jakttrening Tidspunktet for starten av selve jakttreningen avhenger noe av hvilken jaktform hunden skal benyttes til. En hund som skal opplæres til løshund, bør få en annen innføring enn f.eks.

Elghunder

en som skal brukes til bandhundjakt. Selv om løshunden også bør kunne spore opp et eventuelt skadd vilt, er det begrenset hvor mye og hvor lenge man bør gå med en slik valp i band. Den skal jo slå ut på egen hånd for å finne dyr, og da er det meget viktig at den på et tidlig stadium har vennet seg til å dra ut fra jegeren på søk. Her kommer et meget viktig moment inn i opplæringen. Når valpen blir vant til å følge med i skogen, kanskje fra 4-5månedersalderen, må det vises stor tålmodighet når valpen tar småturer på egen hånd. Da er det bare å vente til den har undersøkt alt det nye den er interessert i. Jo mer den er opptatt av alt mulig, jo bedre er det - det viser at jaktlysten er til stede. Valpen må også få tillit til at den finner sin eier igjen på samme sted som den gikk ut fra. Før valpen er årsgammel eller noe eldre, bør den ikke bringes inn i om­ råder der det er sjanse for å komme ut for elg. Det kan bli for kraftig kost for unghunden, og den kan få en støkk som det er vanskelig å rette opp. Dette gjelder særlig hvis den kommer ut for en okse eller en ku med liten kalv. Disse kan være nokså aggressive. Bandhunden derimot føl­ ger sin herre, og man har da det hele under full kontroll. Med en slik valp kan sportreningen begynne på et tid­ lig stadium, og det er mange eksemp­ ler på at valper i 5-6-månedersalderen begynner å rekke spor og har stor interesse av det. Felles for alle jakthunder - det gjelder både unghunder og eldre hun­ der - er at de må være i god fysisk form, og kondisjonstreningen må ikke forsømmes. Det er forkastelig å gå ut på jakt med hunder som virker slappe og slitne. Da kan man ikke forlange at de kan yte sitt beste. Særlig når det gjelder unghunder, kan det ofte virke som om jaktlysten er dårlig, uten at det behøver å være tilfelle.

Elghundens historie og utvikling Det er kjent at det i forhistorisk tid ikke fantes andre hunderaser i hele Nord-Europa enn spisshunden, en

fellesbetegnelse på hunder med opprettstående ører og halen rullet opp over ryggen. Ut fra denne gruppen hunder har det så utkrystallisert seg mange ulike raser ved avl på spesielle individer, alt etter den bruk som menneskene i de forskjellige om­ rådene ville gjøre av hunden. Hunde­ ne ble spesialisert som jakt-, vakt-, gjeter- eller trekkhunder. Kombina­ sjoner av disse egenskapene ble også avlet fram, og alt i alt er det klart at det ble avlet på spesielle egenskaper til ulike formål. Etter hvert skilte det seg ut mange forskjellige typer med spesielle sær­ preg, og disse har dannet grunnlaget for de mange rasene som utgjør den store gruppen spisshunder i dag. Norsk elghund, grå og norsk elg­ hund, svart er sprunget ut av denne gruppen, og det samme gjelder karelsk bjørnehund og jåmthund, som også har fått fotfeste her i landet. Interessen for planmessig avl på grå elghund i Norge kan føres tilbake til 1865, da Jens Gram på Ringerike kjøpte en hund ved navn Bamse fra Angermanland i Sverige. Denne hun­ den, som senere ble kalt «Gamle Bamse Gram», er legendarisk i vårt land når det gjelder løshundjakt. Den har gitt sitt store bidrag til at løshundjakten fikk slik popularitet i forrige århundre, samtidig med at elgstammen tok seg opp, etter at ulv og bjørn forsvant eller ble utryddet i store deler av landet. Etter beskrivelsen var Bamse en fremragende løshund, og i den for­ bindelse er det nærliggende å sitere fra Thorleif Baches bok «Flyjakten», i en minneartikkel om Bamse: «Så er navnet på banebryteren for løshundjakten på våre kanter. Hvilken elgskytter, det være seg ung eller gam­ mel i metiéren, kjenner ikke dens ry fra hin tid da kløvhesten anvendtes likeså meget i elgskytterens tjeneste som i mangen setereiers, men for dem som hadde den lykke å få dele jaktens gleder med den, står den i dag i ennu større skjær av glans og beundring. Mange år er rundne hen siden «Gamle Bamse» nedla kom­ mandoen, men minnet om den lever ennå friskt, og det kan nok være at både elg og bjørn dro et lettelsens sukk da budskapet om Bamses bort­

gang blev bekjent.» Han avslutter ar­ tikkelen slik: «Ja hvor brilliante man­ ge hunder har vært, som Kreftings «Fin», Kittilsbys «Spillopp», Karlsruds «Grant», Engers «Storm», Hombs «Normand» og enkelte and­ re, der i marken har påtvunget seg min beundring og hengivenhet, så står dog du gamle ærverdige hedengangne «Bamse Gram» for mig som den der vel kan nåes, men ikke overtreffes. Ditt minne leve.» «Gamle Bamse» beskrives slik: «Kroppen var grov, men noget lang, ikke høye ben, bredt hode, store, rett oppstående ører, mørke øyne, grå sjatteringer fra nesten sort til hvitt og med innblanding av brunt på benene. Utmerket elghund, rolig i opptaket og påholdende i høyeste grad, hvilke egenskaper den nedarvet godt.» Det er nevnt at ved de første utstil­ lingene ble «Elge- og Bjørnehunde» samlet i én klasse. Men dommerne, som var meget strenge, skilte klart mellom løshunder og bandhunder, sikkert etter størrelse og den bruken som var gjort av de ulike typene. Først i 1901, på en utstilling i Dram­ men, ble grå og svarte elghunder plassert i forskjellige klasser, og de svarte ble betegnet som Finnmarkske dyrehunder. Det er tydelig at det på den tid var i Nord-Norge at stammen av svart elghund hadde best fotfeste. Siden fikk denne noe lettere elghundrasen innpass i Trøndelag og videre nedover Østlandet, særlig i grense­ traktene mot Sverige. Den svarte elg­ hunden passet nok best til bandhund­ jakt, men det er klart at også den grå elghunden ble benyttet til denne jakt­ formen. Ved de første utstillingene bestod juryen av Arne Omsted, Jens Gram og N. Anker, og de slo til lyd for at man burde oppelske gode bandhun­ der. De mente at bandhundjakt var en fornuftig jaktform som kunne bi­ dra til rasjonell viltpleie. Det var kloke ord ved århundreskiftet, og over store deler av vårt land har da også bandhundjakten vært den domi­ nerende, der terrengforhold og vege­ tasjon har gjort dette naturlig. Det er alminnelig kjent at det er stor variasjon når det gjelder jaktegenskapene hos de norske elghundrasene. Dette skyldes sikkert at til de

99

Jakthunder

RASER Norsk elghund, grå Kvadratisk, kraftig spisshund med stolt reisning. Idealhøyde: Hannhunder 52 cm, tisper 49 cm. Hode: Kileformet, tørt hode. Skalletaket svakt hvel­ vet, forholdsvis bredt mellom ørene. Liten stopp. Snutepartiet bredt ved roten, jevnt avsmalnende mot nesebrusken, rett neserygg. Tørre, slutt­ ende lepper. Svart nesebrusk. Saksebitt. Øynene middels store, ikke utstående, mørk iris. Forholdsvis små, spisse ører, høyt ansatt, bæres stramt stående. Hals: Kraftig, tørr, løfter hodet høyt. Kropp: Tett, kraftig. Kort, sterk rygg, bred, muskuløs lend, muskuløst kryss. Brys­ tet dypt, bredt, godt buede ribber. Jevnt forløpende buklinje. Hale: Kraftig, forholdsvis kort, høyt ansatt, bæres tett ringet over ryggen. Forlemmer: Tørre, krafti­ ge, albuene godt inn til krop­ pen, underarmene rette. Po­ tene ovale, sluttet, hvelvet, forholdsvis små. Baklemmer: Tørre, krafti­ ge, lite vinklet. Sporer uønsket. Potene ovale, slut­ tet, hvelvet, forholdsvis små. Pels: Tett, bløt underull. Tett, stri, rett, rikelig overpels. Kort på hodet og beinas forside, lengst på halsen, beinas bakside og halen, men ikke fane. Farge: Lysere eller mørke­ Helhetsinntrykk:

re rent grå. Lysere på bryst, buk, bein og halens under­ side, ørene og masken mørkere.

Norsk elghund, svart Kvadratisk, lett spisshund med god reis­ ning. Høyde: Hannhunder 45-50 cm, tisper noe mindre. Hode: Kileformet, tørt, lett. Skalletaket ubetydelig hvelvet, forholdsvis bredt mellom ørene. Tydelig, men ikke skarp stopp. Snutepartiet bredt ved roten, jevnt avsmalnende mot nesebrusken, rett neserygg. Tørre, slutt­ ende lepper. Svart nesebrusk. Saksebitt. Øynene ikke for store, ikke utstående, mørk iris. Forholdsvis små, spisse ører, høyt ansatt, bæres stramt stående. Hals: Middels lang, tørr, løfter hodet høyt. Kropp: Kort, kraftig, ikke tung. Kort, sterk rygg, mus­ kuløs lend, muskuløst kryss. Brystet dypt, oventil godt bu­ ede ribber. Svakt opptrukket buk. Hale: Kraftig, forholdsvis kort, høyt ansatt, bæres tett ringet over overlinjen. Forlemmer: Tørre, krafti­ ge, albuene godt inn til krop­ pen, underarmene rette. Po­ tene ovale, sluttet, hvelvet, forholdsvis små. Baklemmer: Tørre, krafti­ ge, lite vinklet. Sporer uønsket. Potene ovale, slut­ tet, hvelvet, forholdsvis små. Pels: Tett, bløt underull. Helhetsinntrykk:

Nordiske land hvor det drives elgjakt, har nasjonale elghundraser. Den finske elghunden framfor noen er karelsk bjørnehund, som er større enn norske elghundraser. Fargen er svart med hvite tegninger.

Tett, stri, rett overpels. Kort på hodet og beinas forside, lengst på halsen, beinas bak­ side og halen, men ikke fane. Farge: Underull og over­ pels rent svart. Litt hvitt i brystet og på potene tillatt.

Jamthund Helhetsinntrykk:

Kort, rek­

ulike elgjaktformene som benyttes kert den jaktegenskapen som passet her i landet, har man i avlen lagt vekt til den jaktformen som var mest ef­ på forskjellige egenskaper. Når det fektiv og naturlig i de forskjellige om­ ned gjennom tidene har vært avlet rådene. Den mer eller mindre be­ fram så mange forskjellige hunde­ visste avlen som har pågått i genera­ raser til ulike formål, er det naturlig sjoner, har på den måten befestet de at det også innenfor enkelte raser ulike jaktegenskapene, og det har opptrer stammer med helt spesielle oppstått stammer med klare løshundegenskaper. Fra lenge før det organi­ eller bandhundanlegg. Det finnes serte avlsarbeidet tok til, har jegerne også mange hunder som kombinerer søkt etter avlshunder som hadde mar­ disse anleggene, og de er spesielt

100

tangulær spisshund, tørr, kraftig, tett, men smidig. Høyde: Hannhunder 58-63 cm, tisper 53-58 cm.

Karelsk bjørnehund Helhetsinntrykk: Kort, rek­ tangulær spisshund, robust, kraftig. Høyde: Hannhunder 54-60 cm, tisper 48-53 cm.

verdifulle for jegere som vet å utnytte slike hunder.

Jaktprøver Jaktprøver for elghunder er ikke av gammel dato her i landet. Det ble riktignok holdt en prøve i begynnel­ sen av vårt århundre, men først etter siste verdenskrig er prøvene kommet inn i faste former. Målsettingen er å

Elghunder

Til venstre: Jåmthunden er svenskenes elghund framfor noen. Fargen er grå, men både på grunn av størrelsen, de lyse tegningene og den noe slankere kroppsbygningen skiller den seg klart fra vår egen grå elghund. Jåmthund og karelsk bjørnehund er forholdsvis lite brukt her i landet. Til høyre: Den grå elghunden er en forholdsvis lett spisshund, og i motsetning til karelsk bjørnehund og jåmthund er den kvadratisk bygd. Karakteristisk for rasen er at halen bæres i en tett ring over ryggen.

Norsk elghund, svart.

finne avlshunder som dokumenterer de ønskede jaktegenskapene, enten til løshund- eller bandhundjakt. Jaktprøvene har etter hvert fått stor oppslutning, og regelverket som hundene blir bedømt etter, er utar­ beidet av elghundorganisasjonene og godkjent av Norsk Kennel Klub. Det er selvsagt forskjellige regler for løs­ hund- og bandhundprøver, men i begge tilfeller er utgangspunktet at

prøven skal ligge så nær opp til prak­ tisk jakt som mulig. Prøvedagen skal kort sagt likne en vanlig jaktdag. Det arrangeres endags- og todagers-prøver, stort sett med spesialklubbene som arrangør. På endagsprøven er det bare én dommer som bedømmer hunden, på todagers-prøven er det en forutsetning at hunden skal bedømmes av to forskjellige dommere. Hvis det gjelder en hund

som kan tildeles championat, er todagers-prøve obligatorisk. Jaktprøvereglene som er blitt be­ nyttet her i landet i en årrekke, er nå supplert med et poengsystem, men dommerens frie, subjektive skjønn er avgjørende også etter de nye reglene. En forutsetning for å delta i prøver er at hunden er premiert på utstilling. Harald Sommerstad

101

Jakthunder

KRAV TIL PREMIERING PÅ ELGHUNDPRØVE (Fra Norsk Kennel Klubs Jaktprøveregler for elghunder)

Løshund Til 1. premie som løshund kreves: Særdeles god løshund

som viser stor jaktlyst og har et godt utslag med bevisst søk for å finne elg, uten dog å miste kontakten med fører. Hunden må ha godt mål og bruke dette fornuftig. Den skal ha et rolig uttak og ha god evne til å stille elgen. Den må ved en anledning ha minst l!/2 times konstatert stålos, og dertil helst være prøvd i los på forskjellige dyr. Den skal henge godt på når standen løsner, og være helt taus på etterjag. Den skal spore villig og godt, helst også på egne losspor.

Skala

Po­ eng

1. Søk, utslag og evne til å finne elg

0-10

10

2. Evne til å stille elg, samt opp­ førsel ved stand

0-10

Prestasjoner:

Til 3. premie som løshund kreves: Godt brukelig løs­

hund. Den skal ha god jakt­ lyst og bra utslag uten å miste kontakt med fører. Den må ved en anledning ha minst !/2 time konstatert stålos. Den må ha brukbart mål og ikke gi seg for tidlig. Den må kunne spore tilfreds­ stillende. For alle premiegrader gjel­ der at hunden ikke bør gå fra

dyret i stand før den fastsatte lostiden for premiegrad er ut­ løpt. En engangsrapport kan tillates. Tabellen til høyre viser poengberegning ved løshundprøver.

102

2

20

Karakterene betyr:

10. Helt fullkomment arbeid. 9. Særdeles godt arbeid.

10

3

30

8. Meget godt arbeid. 7. Godt, meget brukbart arbeid. 6-5. Brukbart, kunne ønskes bedre.

0-10 3. Oppførsel når losen løser og påhengelighet

10

2

20

4. Mål og bruk av det

0-10

10

1

10

5. Sporing

0-10

10

1

10

6. Kontakt og sam­ arbeid

0-10

10

1

10

4-3. Måtelig, ikke helt uten verdi. 2-1-0. Dårlig, verdiløst.

Sum maks. fortj. poeng:

Til 2. premie som løshund kreves: God løshund. Den

skal vise stor jaktlyst og ha bra utslag uten å miste kon­ takten med føreren, skal ha godt mål og rolig uttak. Den må ved en anledning ha minst 1 time konstatert stå­ los og helst være prøvd på flere dyr. Den må henge godt på og være taus på etterjag. Den må kunne spore, helst også eget losspor.

Vekt­ Resul­ tat tall

100

Skala

Po­ eng

1. Manglende interesse og ut­ holdenhet

0-10

10

2. Halsing på drev (etterjag)

0-10

10

1

10

3-4. Feil uten vesentlig betydning for jakten.

3. Interesse for annet vilt og tamdyr

0-10

10

1

10

5-6. Feil som forstyrrer jakten.

Feil:

Vekt­ Resul­ tat tall

1

10

Karakterene betyr:

0. Helt feilfritt. 1-2. Nærmest feilfritt.

7-8. Feil som forstyrrer jakten vesentlig.

4. Manglende kon­ 0-10 takt og samarbeid

10

1

Sum maks. feilpoeng:

10

9-10. Hunden er nærmest umulig på dette punkt.

40

Hundens poengsum: Sum prestasjonspoeng minus feilpoeng er lik hundens poengsum.

Krav til premiering:

1. premie: Minst 75 poeng, minst 90 min konstatert stålos på samme dyr/dyregrupper. Stålos er los som står på samme sted eller beveger seg med bare naturlige forflytninger i løpet av den lostiden som kreves. Minst karakteren 7 i moment 1, og 6 i de andre prestasjonsmomentene. Maksimum 4 poeng i hvert av feilmomentene. 2. premie: Minst 65 poeng og minst 60 min konstatert stålos på samme dyr, og minst karakteren 5 i hvert av prestasjonsmomentene. 3. premie: Minst 50 poeng, minst 30 min konstatert stålos på samme dyr og minst karakteren 5 i moment 1.

Elghunder

Bandhund Po­ eng

1. Oppførsel ved søk etter elg

0-10

10

2

20

2. Sporing

0-10

10

2

20

3. Evne til å finne og lokalisere elg

0-10

10

3

30

4. Oppførsel framfor elg

0-10

10

2

20

5. Lydighet og samarbeid

0-10

Prestasjoner:

legen evne til raskt og sikkert å lokalisere elgen, og som feilfritt fører jegeren fram til anledning til skudd på grunn av hundens arbeid. Domme­ ren må forvisse seg om at hunden ser elgen. Til 2. premie som band­ hund kreves: Hund som viser meget gode evner til å lokali­ sere elgen, og som uten nev­ neverdige feil fører jegeren fram til dyret på en slik måte at jegeren under vanlige vegetasjonsforhold ville ha skuddsjanse. Dommeren må forvis­ se seg om at det er elg hunden har arbeidet med. Til 3. premie som band­ hund kreves: Hund som viser

alminnelig god evne til å loka­ lisere elgen og som uten feil av betydning for jaktens re­ sultat fører jegeren fram til dyret på en slik måte at jege­ ren under vanlige vegetasjonsforhold ville ha skuddsjanse. Dommeren må forvis­ se seg om at det er elg hunden har arbeidet med. Tabellen til høyre viser poengskjema for bandhunder.

Vekt­ Resul­ tall tat

Skala

Til 1. premie som bandhund. kreves: Hund som viser over­

Karakterene betyr:

10. Helt fullkomment arbeid.

9. Særdeles godt arbeid. 8. Meget godt arbeid. 7. Godt, meget brukbart arbeid. 6-5. Brukbart, kunne ønskes bedre. 4-3. Måtelig, ikke helt uten verdi.

10

1

Sum maks. fortj. poeng:

Feil:

Skala

Po­ eng

10

100

Vekt­ Resul­ tat tall

1. Manglende interesse og ut­ holdenhet

0-10

2. Urolig, halser, piper, gnistrer

0-10

10

2

20

3. Interesse for annet vilt og tamdyr

0-10

10

1

10

10

1

2-1-0. Dårlig, verdiløst.

10

Karakterene betyr:

0. Helt feilfritt. 1-2. Nærmest feilfritt.

3-4. Feil uten vesentlig betydning for jakten. 5-6. Feil som forstyrrer jakten.

7-8. Feil som forstyrrer jakten vesentlig. 9-10. Hunden er nærmest umulig på dette punkt.

Sum maks. feilpoeng:

40

Hundens poengsum:_________________________________________________ _____

Grå elghund.

Krav til premiering:

1. premie: 75 poeng, anledning til skudd på grunn av hundens arbeid, minst karakteren 7 i moment 3, og 6 i de andre prestasjonsmomentene, maks. 4 poeng i hvert av feilmomentene. 2. premie: Minst 65 poeng og minst karakteren 5 i hvert av prestasjonsmomentene. 3. premie: Minst 50 poeng og minst karakteren 5 i moment 3.

For at hunden skal tildeles en høy premie, er det en absolutt betingelse at hunden finner sikkert fram til elgen på åpent vær fra relativt lang avstand.

103

Jagende hunder - støverraser

Jagende hunder - støverraser Støvere er jagende hunder som hos oss først og fremst brukes til harejakt og til dels til revejakt. De kortbeinte rasene kan dessuten brukes til jakt på rådyr. Mange raser av jagende hun­ der er i bruk her i landet, men først og fremst må de norske rasene nev­ nes: dunker, hygenhund og haldenstøver. Dunkeren er klart den mest populære, og denne rasen har vært den mest tallrike gruppen gjennom alle år. Både dunker og hygenhund kan føre sine aner langt tilbake i for­ rige århundre og er sikkert sprunget ut fra samme opphav. Når interesserte jegere drev avl på spesielle typer, spilte fargevariantene en viktig rolle. Kaptein Dunker, som dunkerhunden er oppkalt etter, paret en marmorert tispe med en hannhund som ble kalt «Hvide-Musik», og som av general Krefting var kjøpt av om­ streifere. Om opphavet til denne stamfaren er det ingen sikre holde­ punkter, men anene er sannsynligvis hunder som ble innført fra kontinen­ tet. Ellers er også engelske og skot­ ske raser blandet inn i de fleste nor­ diske harehunder. En liknende bakgrunn har hygenhunder, som fikk sitt navn etter pro­ kurator H. F. Hygen. Det var han som med sin entusiasme begynte å renavle røde og hvite harehunder. Også svarte og hvite hunder har vært brukt i avl, og denne fargekombinasjonen har gått igjen i mange senere slektledd. For dunkernes vedkom­ mende var det den droplete fargen som var rasens kjennetegn. Da det blant disse hundene var mange frem­ ragende jakthunder, fikk dunkeren stor utbredelse, noe som har vedvart helt opp til den senere tid. Det viste seg imidlertid at det ved avl på bare droplete hunder oppstod en degenereringsfaktor som dyre-

genetikeren Chr. Wriedt påviste, og det ble nødvendig å benytte også svarte og blakke harehunder til vi­ dere utvikling av dunkeren. Haldenstøveren er den «yngste» av de norske støverrasene (godkjent som rase i 1952). Men lokalt i Østfold har det nok vært avlet på denne rasen fra før århundreskiftet. Fargen - hvit med svarte og brune tegninger tyder på at den har en stor porsjon av foxhoundblod i sine årer. Haldenstø­ veren fikk stort oppsving blant jeger­ ne etter at rasen ble godkjent, men i den senere tid er den gått merkbart tilbake, og den fører nå en nokså anonym tilværelse. Deltakelse på ut­ stillinger og jaktprøver er liten. De øvrige støverrasene som er innført til Norge, er: hamiltonstøver, smålandsstøver, schillerstøver, schweizerstøver, luzernestøver og finsk støver. For tiden er det hamilton-, schweizer- og finsk støver som har de fleste tilhengerne. I de senere årene er særlig finsk støver blitt me­ get populær. Alle de nevnte støverne er lang­ beinte. Det finnes også kortbeinte

raser, som beagle, drever, dachshund og bassethound, som alle hører hjem­ me i gruppen av jagende hunder. Særlig beagle og drever er blitt popu­ lære til jaktbruk etter at det ble tillatt å drive rådyrjakt med kortbeint hund (under 41 cm skulderhøyde). Dachshunder, som finnes i tre hårlagsvarianter, er blitt en stor gruppe, men det er nok ikke så mange dachshunder som blir benyttet til vanlig jakt. Hos oss brukes de mest som spor- og hihunder. Det generelle inntrykket man har av de fleste av disse jagende hunde­ rasene, er at de er rolige, menneske­ vennlige og greie familiehunder, men de fleste er nok anskaffet for jaktens skyld.

Jaktegenskaper Felles for alle rasevariantene av ja­ gende hunder er medfødte anlegg for å følge og utrede spor med sikte på å finne vilt, og så forfølge dette med en hissig los. Jagende hunder kan opptre forskjellig på losen; noen er spornøye, mens andre jager mer på åpent vær. Det blir ofte diskutert hva som er det mest gunstige for et heldig resultat, og det vil vel alltid være delte meninger om dette spørsmålet. De spornøye hundene vil vel i de

Dachshunden er en allsidig jakthund som også brukes som jagende hund, selv om terreng­ forholdene hos oss ofte skaper problemer for en så kortbeint hund. Den forekommer i tre hårlagsvarianter, korthåret, strihåret og langhåret. Dachshunden på bildet er strihåret.

Til venstre: Omkring i Europa er det i tidens løp utviklet mange støverraser. Blant de uten­ landske rasene som brukes i Norge, er finsk støver særlig populær. Det er en middels stor støver med svart sadel. Ellers er hunden varmt brun, ofte med et sterkt innslag av hvitt.

105

Jakthunder fleste tilfellene være noe senere i ja­ get og også i fotarbeidet, mens andre virker mer overfladiske med sitt overværssøk. Sikkert er det imidlertid at en god hund varierer sin arbeidsmåte og benytter begge varianter i jaget, etter som vær og vitring (viltlukt) ska­ per gode eller dårlige forhold. En meget viktig egenskap er også evnen til å føre en radig los, uten at farten blir så stor at det blir mange småtap underveis der haren har gjort sidesprang. En spornøye hund kan nok holde en mer sammenhengende los, men det kan bli kjedelig hvis farten er minimal. En hund som be­ hersker kunsten å kunne jage på åpent vær, og som også kan være spornøye om nødvendig, er ideell. Men forutsetningen må være at farten er «normal» etter føreforhold og ter­ reng. En hund som jager for sakte, er det ingen fornøyelse å gå med, mens det også er helt forkastelig med så stor fart at det virker som om det går over stokk og stein. Hundens jaktmåte er en medfødt egenskap, og ikke noe jegeren kan forandre på. Radig los forutsetter at hunden gir kraftig på og markerer hvor den ligger i forhold til losdyret. Det er store variasjoner her, og vi har både løse og trange hunder. En hund som gir fra seg enkelte støt under fotarbeidet, kan ikke sies å være løs, men når det begynner å likne på los, er det forkastelig. Dette gjelder også hvis hunden gir lyd fra seg under tap. Dette bør bedømmes strengt, etter­ som det innebærer at hunden «juger». Et stort minus er det også om hunden jager om igjen der den har jaget før, uten at den har noe losdyr foran seg. Det samme kan sies om jag på bakfot. En for trang hund er heller ikke det en jeger er mest begeistret for, selv om det må innrømmes at den er sanndru. At den er taus både på fot og tap, er ikke noe minus, men når den også i lange perioder under jaget ikke høres, er hunden for trang, og direkte kjedelig under jakten. Begge de her nevnte svakhetene er arvelige og bør være gjenstand for nøye gransking ved valg av avlsdyr. Det har nok vært syndet en god del når det gjelder løshet, da mange hun­ der under tapet gir så mye på at det virker som los (uten noterbart tap), 106

og det kan være vanskelig å bedøm­ me når tapet er utenfor kontroll. Det er delte meninger om hva som er årsak til at enkelte hunder er belem­ ret med virkelig løshet, men det har antakelig med lynne og temperament å gjøre. Det blir også hevdet at det har med jaktlysten å gjøre, men det er vel liten dekning for en slik anta­ kelse, da det er mange hunder med stor jaktlyst som er helt tause både på fot og tap. Alle er enige om at en hund som kan føre en sammenhengende los, er en meget god hund. Men losen må være kontrollert på et sikkert grunn­ lag, og ikke bare etter det man hører. Det er mange jegere (og dommere) som er blitt lurt i nettopp denne fasen av jaget, og det er i mange tilfeller meget vanskelig å kunne trekke en riktig konklusjon. Får man en feil­ aktig bedømmelse av losegenskapene hos f.eks. hannhunder som blir be­ nyttet mye i avl, må det forutsettes at denne løsheten føres videre til nye generasjoner. Stor påholdenhet på fot og på tap er også av de tingene som kjenneteg­ ner en god jakthund, men påholdenheten må ikke drives så langt at det går utover kontakten med jegeren. Hvis hunden har hatt tap i ca. IV2 time uten gjentak, blir det etter jaktprøvereglene karakterisert som uttak på ny hare. Det kan vel være en fornuftig bestemmelse, da det er meget sjelden at den finner haren igjen etter så lang tid. Selv om hunden i sin iver holder ut, blir nok et gjentak nokså tilfeldig. At hunden holder kontakt med jege­ ren, er også viktig for at samarbeidet skal virke effektivt, slik det skal være under praktisk jakt. En egenrådig hund som streifer omkring på egen hånd, uten å oppsøke sin herre, er det liten glede med. Den skaper også store vanskeligheter når jakten skal avsluttes.

Jaktdressur Det har vært hevdet at støverrasene har vanskelig for å tilegne seg noen form for dressur. Dette er en påstand som ikke er holdbar. Det faktiske forhold er vel at det har vært ofret liten tid på å dressere våre jagende hunder. Dressuren har stort sett inn­

skrenket seg til alminnelig stuedressur. Men etter hvert er det blitt nød­ vendig å ofre tid på å få også disse hundene under bedre kontroll. Det er mange grunner til at dette er på­ krevd. En av grunnene er økende rådyrbestand i de fleste jaktterreng. Har man en hund som kan kalles inn, enten med fløyte eller jakthorn, er man spart for mange ubehageligheter med hund som jager rådyr. Også den økende hyttebebyggelsen og turist­ trafikken har gjort det vanskelig å drive jakten ubegrenset. Det er nød­ vendig å ta hensyn for at ikke jakten skal gripe forstyrrende inn for folk som har helt andre interesser for sitt friluftsliv. Dessuten er det også greit for alle i et jaktlag at hunden kan kalles inn når dagen er omme og det er tid for å avslutte jakten. Opplæringen av unghunder er det i jegerkretser til en viss grad delte me­ ninger om, men de fleste tar nok med valpen ut fra 4-5-månedersalderen, så den venner seg til skog og mark. Mange faller for fristelsen å ta med en eldre hund for at unghunden skal lære. Skal man imidlertid få en helt selvstendig hund, er det sikrest å vise tålmodighet og lære unghunden opp på egen hånd. Det kan ofte bli for enkle oppgaver for en unghund hvis en eldre hund, som naturlig nok både tar ut og rydder opp på tap, er med. I våre dager hvor ikke bare beitefe (sau), men også rådyr forekommer i de fleste terreng, kan både eldre og yngre hunder få stygge uvaner, som man kanskje blir spart for hvis bare én hund blir brukt. Selv med en hund med minimal interesse for å jage dis­ se dyrene kan tragedien snart bli et faktum hvis det er to hunder på lo­ sen, og konkurransemomentet kom­ mer til. En unghund som læres opp sammen med en eldre hund, kan også få den uvanen å slå til i fremmede loser. Det er fristende for mange å ta valpen ut på kveldsfot, men den gle­ den man har av en slik enkel los, må ikke overvurderes. Det er sjelden noen prestasjon bak et slikt uttak, da haren jo allerede er ute, slik at hun­ den ikke har noen vanskeligheter. Det samme kan til en viss grad sies hvis man går ut så tidlig om morge­ nen at haren ennå ikke har satt seg

Jagende hunder - støverraser

inn. Uttaket kan da komme ganske fort, hvis man kommer på siste natttråkket. Det må ikke legges opp til å gjøre det altfor enkelt for unghunden. Man bør heller bruke litt tid på å la den ta ut under vanskelige forhold. Det er jo når den behersker denne kunsten, at en god hund kan verdset­ tes. Jegeren må vise stor tålmodighet overfor unghunden, både når den har fot og når den får tap. For den helt uerfarne unghunden vil som oftest tap oppstå ganske snart, og da er det viktig å legge merke til om den har evne til å lokalisere tapet, og om den fortsetter å arbeide for å finne igjen haren. Kommer den inn ganske snart, må man oppmuntre den, gå mot tapsstedet og få den i gang igjen. Hvis dette lykkes noen ganger, er man langt på vei. Hunden får da også

tillit til at jegeren er i området, og det gir den en trygghetsfølelse som gjør at den fortsetter å arbeide i tapet. Det egentlige målet for bruk av støvere hos oss er jakt på hare og rev, men rådyrjakt er i den senere tid blitt tillatt med kortbeinte hunder som beagle, drever og dachshund (under 41 cm). Det er beklagelig at også de lang­ beinte støverne ikke bare har tendens til å jage rådyr, men også elg. Klauvdyrjag utover en kort tid blir strengt bedømt etter våre jaktprøveregler, og det arbeides da også mye for å gjøre disse hundene frie for denne uvanen, som volder jegerne mange ergrelser og ødelagte jaktdager. I våre naboland Finland og Sverige er regelverket enda strengere enn hos oss, og ved det minste jag

etter rådyr eller elg blir hundene slått ut under en prøve. Jaktprøver. De kortbeinte støver­ rasene kan etter jaktprøvereglene be­ dømmes på både hare, rev og rådyr, mens de langbeinte bare blir prøvd på hare. Regelverket er da også utfor­ met forskjellig for de ulike rasene. Felles for alle jaktprøver er å finne avlshunder som tilfredsstiller de kra­ vene som jegerne er opptatt av: effektivt fotarbeid, radig losføring med godt mål og påholdenhet både i fot og på tap. Alle hunder som skal delta på prø­ ve, må være registrert i Norsk Kennel Klub eller i register som er godkjent av NKK. Se også Utdrag av jaktprøveregler for harehunder, side 110111. Harald Sommerstad

RASER

Bitt: Bittet skal være sakse­

bitt.

Dunker Helhetsinntrykk: Dunkeren skal være en middelstor hund, den skal være tydelig rektan­ gulær, sterkbygd, men den må ikke virke tung. Den skal gi inntrykk av utholdenhet. Hode: Hodet skal ha god lengde, være tørt og edelt, og ikke kileformet. Det skal ikke bæres for høyt. Skallen skal være svakt hvelvet med mar­ kert nakkeknøl, og tydelig, men ikke skarpt markert stopp. Snutepartiet skal være heller langt enn kort, og neseryggen skal være rett og jevnt bred. Nesen skal være svart med vide nesebor. Kinnene skal være tørre uten framtre­ dende kinnbein. Øyne: Øynene skal være mørke, forholdsvis store, men ikke utstående, klare, med et rolig, alvorlig uttrykk. Øye­ lokkene skal slutte godt til øyet. «Glassøyne» er tillatt for droplete (harlekin) hun­ der. Ører: Ørene skal være mid­ dels høyt ansatt, heller lavt enn høyt. De skal være mid­ dels brede, smalne nedover med avrundet spiss. De skal

Sammenliknet med de andre langbeinte støverne er den norske rasen dunker forholdsvis liten. Dunkeren er den mest populære av alle støvere i Norge. Som regel er den svart over ryggen og ellers blakk, men også droplete dunkere er vanlig.

være myke, flate, uten folder og slutte godt til hodet. De må ikke være for korte, men

så lange at de rekker til midt på neseryggen når de trekkes framover.

Hals: Halsen skal være for­ holdsvis lang, og ikke ha nevneverdig halshud. Forlemmer: Skuldrene skal være lange og muskuløse med skråstilte skulderblad som lig­ ger godt til brystkassen, slik at avstanden mellom skulderbladtoppene blir liten. Skulder- og albuledd skal være godt vinklet. Forbeina skal være solide, tørre og se­ nete med rett underarm og svakt skråstilt mellomhånd. Kropp: Ryggen skal være rett og stram og ikke for lang. Lenden skal være bred og muskuløs, krysset muskuløst og svakt hellende. Brystet skal være rommelig med godt hvelvede ribbein, de bakerste skal være særlig lange, så brystet virker langt. Brystdybden skal være omtrent halvparten av hundens skulderhøyde. Buken skal være lite opptrukket. Baklemmer: Bakbeina skal være godt vinklet med brede lår og underlår, tørre haser med god sidebredde og kort mellomfot. Sett bakfra skal bakbeina være parallelle. Sporer er tillatt, men kan være fjernet.

(Forts, neste side)

107

Jakthunder

(Forts, fra foreg. side) Poter: Potene skal

være hvelvet og godt sluttet med godt hårlag mellom tær og tredeputer. Potene skal peke rett framover, og tredeputene skal være faste. Hale: Halen skal være ansatt i flukt med rygglinjen. Den skal være tykk ved roten og smalne mot spissen. Den skal rekke til hasen eller litt nedenfor. Den skal bæres rett eller i en svak bue oppover. Pels: Hårlaget skal være rett og stritt, tett og ikke for kort. Hvis hårlaget ellers er særlig godt, kan lårenes baksi­ de og hale være litt sterkere behåret, men ikke for mye. Farge: Fargen skal være svart og blakk med hvite av­ tegn eller droplet og blakk med hvite avtegn. Overvei­ ende svart farge og for varme brunfarger er uønsket. Over­ veiende hvit farge er uønsket og bør utelukke premiering. Størrelse: Hannhund 50-55 cm - idealhøyde 53 cm. Tispe 47-53 cm - idealhøyde 50 cm. Hos særlig velbygde hann­ hunder kan man tillate en høyde på opptil 57 cm. Feil: Tungt, uttrykksløst, eller for kort og kileformet hode. Små, lyse øyne. Svak rygg, for kort kryss, oppknepen buk. Flate poter med sprikende tær. Høybeint med sped beinstamme. Dette er feil som forstyrrer typepreget.

Hygenhund Helhetsinntrykk: Middels stor, solid og tettbygd hund med kort, sterk rygg. Hunden skal være så kort som mulig, men allikevel rektangulær. Hode: Hodet skal være middels stort og litt bredt, men ikke tungt. Det er ikke langt, noe kileformet, men ikke spisst. Skallen hvelvet både sett forfra og fra siden. Nakkeknølen meget lite fram­ tredende. Tørre, flate kinn. Tydelig stopp. Snutepartiet tørt, bredt og dypt, heller kort enn langt. Neseryggen rett. Sett fra siden er snuten

108

avrundet, ikke skvær. Nesen skal være svart. Leppene slut­ ter godt til kjevene, stramme munnviker uten framtreden­ de leppefolder. Øyne: Øynene skal være middels store, de må ikke være utstående. Uttrykket skal være rolig og alvorlig. Fargen lysere eller mørkere etter pelsfargen. Øyelokkene slutter godt til øyet. Ører: Ørene er middels høyt ansatt, ikke brede, og smalner mot en avrundet spiss. De er ikke lange. Når de trekkes framover, rekker de knapt til midten av nese­ ryggen. De er tynne og myke og henger ikke flatt inntil.

Hygenhund.

Haldenstøver.

men litt ut fra kinnet. Bitt: Saksebitt. Hals: Middels lang, kraftig, uten nevneverdig halshud. Forlemmer: Skråstilte skuldrer og god vinkling i skulder- og albuledd. Forbeina skal være tørre, senesterke og solide, men ikke grove. Mellomhånden skal være bred, heller kort enn lang, og svakt skråstilt. Kropp: Rett, kort og kraf­ tig rygg, bred, muskuløs lend og bredt, langt og svakt av­ rundet kryss. Brystet er mid­ dels bredt, langt, dypt og rommelig. De bakre ribbeina er særlig godt utviklet, så brystet virker langt. Bryst-

dybden skal være omtrent halvparten av mankehøyden. Lite opptrukket buklinje. Baklemmer: Lårene mus­ kuløse og brede. Lange underlår og brede, tørre ha­ ser. God vinkling i kne- og haseledd. Kort, bred, svakt skråstilt mellomfot. Poter: Potene skal peke rett framover, være høye, hvelve­ de og godt sluttet. Tredepute­ ne skal være kraftige og faste med god hårvekst mellom tær og tredeputer. Sporer tillatt, men helst kun enkle. Hale: Halen er ansatt i flukt med overlinjen, den er kraftig ved roten og smalner mot spissen. Den er ikke lang, rekker knapt til hasen og bæres i en bue oppover. Pels: Rett og helst noe stritt hårlag, tett, glansfullt og ikke for kort. Noe sterkere behåring på baksiden av lårene og på halen kan godtas, men ikke for meget. Farge: 1. Rødbrun eller rødgul, ofte med svarte stikkelhår og mørkt anstrøk på hode, rygg og halerot, med eller uten hvite tegninger. 2. Svart og brun, som regel med hvite tegninger. 3. Hvit med rødbrune eller rødgule flek­ ker og spetter, eller med svar­ te og brune tegninger. Størrelse: Hannhund 50-58 cm, idealhøyde 54 cm. Tispe 47-55 cm, idealhøyde 51 cm. Feil: Ethvert avvik fra stan­ darden er å anse som feil og skal nøye vurderes i forhold til hvor grov feilen er. Alvorlige feil er: For lang. Tungt, langt hode. «Glassøyne». Lange ører. Unormalt bitt. Tønneformet brystkasse. Løse skuldrer. Lang eller svai rygg. Flate poter med sprik­ ende tær. Mykt og tynt hår­ lag. Krokhale eller andre halefeil.

Haldenstøver Helhetsinntrykk: Haldenstøveren skal være rektangulær, den skal være stolt, kraftig, men ikke tung. Hode: Tørt, middels stort

Jagende hunder - støverraser

og velproporsjonert. Skallen svakt hvelvet sett forfra og fra siden, nakkeknølen lite fram­ tredende. Stoppen svakt mar­ kert. Ikke for kort snuteparti, rett neserygg. Svart nese med vide nesebor. Kinnene for­ holdsvis flate. Leppene skal ikke være for mye overheng­ ende. Øyne: Mørkebrune, mid­ dels store øyne med et rolig uttrykk. Ører: Ørene er middels høyt ansatt. Når de trekkes framover, skal de være så lan­ ge at de rekker til midten av neseryggen. Bitt: Saksebitt. Hals: Halsen skal være for­ holdsvis lang med kraftig nakkeparti, tørr, uten halshud. Forlemmer: Lange, musku­ løse skuldrer med skråstilte skulderblad. Skulderbladspissene skal ikke stikke opp over manken. Rette, tørre under­ armer med grov beinstamme. Svakt skråstilte mellomhender. Kropp: Rett, kraftig rygg, bred, muskuløs lend og svakt hellende kryss. Dypt, eggformet bryst med godt hvelvede ribbein, de bakerste lange. Ubetydelig opptrukket buklinje. Baklemmer: Brede lår med god muskulatur. Tørre haser med god bredde. God vink­ ling i både kne- og haseledd. Verken utadvendte eller inn­ advendte haser. Poter: Ovale, hvelvede, helst sluttede poter med godt hårlag mellom tærne. Sporer tillatt, men ikke ønskelig. Hale: Middels høyt ansatt, forholdsvis grov og så lang at den rekker omtrent til hasen. Den bæres forholdsvis lavt. Pels: Tett underull, korte, rette og tette dekkhår. Farge: Hvit med svarte flekker, tanfargede (brune) tegninger på hodet, på beina og undertiden i overgangen mellom svart og hvitt. Svart farge får ikke dominere, og små svarte og brune spetter er uønsket.

lig. Sadelen er svart. Hodet, undersiden av kroppen og beina er varmt brune. Hvite tegn er vanlig på hode, hals, bryst, poter og halespiss. Uklare farger er ikke øns­ kelig. Størrelse: Hannhund 55-61 cm. Tispe 52-58 cm. Beagle

Beagle skal være en kort og kompakt bygd hund, uten å være tung. Den skal virke sterk og aktiv. Alle godkjente støverfarger er tillatt. Størrelse: 33-41 cm. Etter at det ble tillatt å drive rådyrjakt med små, halsende hunder (under 41 cm skulderhøyde), har blant annet beaglen fått en viss utbredelse hos oss.

Størrelse: Hannhund 52-60 cm - idealhøyde 56 cm. Tispe 50-58 cm - idealhøyde 54 cm. Feil: Ethvert avvik fra stan­ darden er å anse som feil og skal ved bedømmelsen nøye vurderes i forhold til hvor grov feilen er.

Sammendrag av standard for innførte støverraser Hamiltonstøver

Hamiltonstøveren skal være en rektangulær, velbygd hund med klart kjønnspreg. Den skal være svart på ryggen og oversiden av halsen, brun på beina og hodet, og med litt hvitt i brystet, på snute, haletipp og poter. Størrelse: Hannhund 50-60 cm, idealhøyde 57 cm. Tispe 46-57 cm, idealhøyde 53 cm. Smålandsstøver

Smålandsstøveren skal være kvadratisk bygd, ganske liten, men robust. Enkelte individer har kort, andre lang hale. Hos de langhalete kan bygningen være mer rektangulær. Far­ gen er svart med brune tegn over øynene, på potene og under halen. Størrelse: Hannhund 45-54 cm, idealhøyde 50 cm. Tispe 42-50 cm, idealhøyde 46 cm.

Schillerstøver

Schillerstøveren er en lett, men sterk hund. Kroppen skal være godt samlet og gi inntrykk av hurtighet og styr­ ke. Fargen skal være svart og brun. Størrelse: Hannhund 50-60 cm, idealhøyde 57 cm. Tispe 46-57 cm, idealhøyde 53 cm. Schweizerstøverlluzernestøver

Rasene har samme standard. En middelstor, ganske lang­ strakt hund, med edelhet, styrke og god balanse. Kjønnspreget skal være godt synlig. For schweizerstøverens vedkommende er det to hårlagsvarianter, korthåret og ruhåret, mens luzernestøveren er bare korthåret. Schweizerstøveren er hvit med større eller mindre gul­ røde til dyprøde flekker. Luzernestøveren er hvit med gråhvite eller svarthvite spragler og med større mørke eller svarte flekker. Størrelse: Hannhund 50-56 cm, idealhøyde 53 cm. Tispe 47-53 cm, idealhøyde 50 cm. Finsk støver

Finsk støver er en middelstor, rektangulær, men ikke for tung hund, med tydelig kjønnspreg. Hodet er tørt og edelt og blikket rolig og venn­

Drever

Dreveren skal være en lavbygd hund med ganske lang kropp, preget mer av kraft og robusthet enn edelhet og hur­ tighet. Den skal ha god reis­ ning og rolig temperament. Klart kjønnspreg. Fargen må ikke være overveiende hvit el­ ler leverfarget, men alle stø­ verfarger med hvite avtegn er tillatt. Størrelse: Hannhund ikke over 38 cm og ikke mindre enn 32 cm. Tispe må ikke være over 36 cm eller mindre enn 30 cm. Bassethound

Bassethound er en tung og klumpete hund, meget rek­ tangulær, med tungt og lymfatisk hode. Den er meget kort­ beint. Fargen er hvit, svart og rød, eller en blanding av disse fargene. Størrelse: Ikke over 35 cm. Dachs hund

Dachshunden er lavbeint og svært rektangulær. Den finnes i tre hårvarianter, korthåret, strihåret og langhåret. Stør­ relsen måles ikke i høyde som hos andre drivende hundera­ ser, men i brystomfang: 35 cm og over betegnes som stan­ dard, mellom 30 og 35 cm som dverg og under 30 cm som kanindachs. Alle farger er tillatt, men mest alminnelig er svart, brun, rød eller viltfarget.

109

Jakthunder

UTDRAG AV NORSK KENNEL KLUBS JAKTPRØVEREGLER FOR HAREHUNDER Forskjellige slags prøver 1. Vanlig prøve: Prøve arran­ gert til tid og på sted som er forhåndsbestemt, åpen for alle hunderaser i gruppe B (drivende hunder), unntatt dachshund, hvor alle hunder prøves en dag og premieres i åpen klasse (AK), a: på hare, b: på rev og så vidt angår småhundene også på c: rådyr. 2. Vanlig småhundprøve: Prøve som under punkt 1, men bare for småhunder. 3. Eliteprøve: Lukket prøve for harehunder som tidligere har oppnådd minst 1. premie AK for hare, hvor hundene prøves to dager og premieres i eliteklasse (EK) på hare. Eliteprøve arrangert av NHKF (Norske Harehundklubbers Forbund) gjelder som Norsk Mesterskap (NM). 4. Eliteprøve for småhun­ der: Lukket prøve for bassethound, beagle og drever som tidligere har oppnådd minst 2. premie AK for hare eller 1. premie AK for rådyr eller rev, hvor hundene prøves i to dager og premieres i EK hare, rev og rådyr. 5. Særskilt prøve: Prøve for hunder i gruppe B (unntatt dachs) på en dag innenfor en godkjent prøveperiode, og hvor hundene prøves og pre­ mieres som bestemt under punkt 1.

Bedømmelse av langbeinte støv ere Lostider

For hvert losdyr (hver los) no­ teres los- og tapstid med maks. 120 min lostid for hver los. Tap under 5 min inngår i lostiden. Los på grunnlag av gjentak etter 90 min tap betraktes som ny los. Los ut av hørehold noteres som sådan (L. U. H.). Ved los ute av hørehold, men ikke over 90 min, kan det gis tillegg i lostiden på inntil 20 min.

110

Poeng

Egenskapsbedømmelse og poengberegning

1. Søk (5). a. □ X 1 for vilje, utslag, planmessighet og kontakt. b. □ N for altfor dårlig vilje og utslag. c. □ G for viljeløshet i lengre tid eller kontaktløshet.

2. Fotarbeid (10). (Småhund rådyr: «Evne til å reise vilt» 2 a x 2.) a. □ X 1 for framdrift og effektivitet. (Rådyr vekttall 2.) b. □ X 1 forholdet m.h.t. målbruk (taus, sparsom, for mye støting). c. □ N planløshet og/eller overdreven støting. d. □ G utpreget rot i lengre tid og/eller loslikn. målbruk. 3. Losføring (20). a. □ X 2 for nøyaktighet, sikkerhet, rådighet. b. □ X 2 for avpassing fart og avstand til losdyr. c. □ N for dårlig fart og kontakt med losdyr, baksporjag og/eller omjag. d. □ G los av lengre utstrekning uten losdyr, gjentatte eller lengre omjag/bakjag. e. □ X 4 arbeid i los og tap. Brukes for småhund på rådyr. 4. Arbeid på tap (10). (Utgår for småhund på rådyr.) a. □ X 1 for nøyaktighet, planmessighet og effektivitet. b. □ X 1 for forholdet m.h.t. målbruk (taus, sparsom/for mye støting). c. □ N for dårlig vilje, planløshet, rot, overdreven støting. d. □ G for viljeløshet, utpreget rot og/eller losliknende målbruk i lengre tid.

5. Mål (10). a. □ X 1 for hørbarhet. b. □ X 1 for klangfullhet, flertonig, enstonig. c. □ N for dårlig hørbarhet, hest mål. 6. Målbruk under los (10). a. □ X 2 for bruk av mål (aus, nyansering i f.t. losdyr). b. □ N for altfor dårlig målbruk (for trang). c. □ G for villedende trang/løs. 7. Jaktlyst (5). a. □ X 1 for grad av jaktlyst. b. □ N for altfor dårlig jaktlyst. 8. Kondisjon, styrke, labber (5). a. □ X 1 for god kondisjon og styrke. b. □ N for altfor dårlig kondisjon og altfor dårlige labber.

9. Lydighet, samarbeid, kontakt, forhold til klauvdyr (5). a. □ X 1 for positive egenskaper som er angitt. b. □ N for dårlige egenskaper m.h.t. dette. c. □ G for total ulydighet, kontaktløshet, for langt klauvdyrjag. Sum

Jagende hunder - støverraser

Los inn i hørehold etter 90 min (ute av hørehold) regnes som ny los. Tillegg i lostid på inntil 20 min skal gis ved losdyr i berg påvist av hunden ved rapport eller berglos, eller ved dødt losdyr påvist av hunden.

Premiekrav (langbeinte støvere)

1. premie

2. premie

3. premie Egenskapsbedømmelse

Egenskapsbedømmelse skjer i henhold til tabellen på mot­ stående side. Ved tildeling av høyeste poeng skal hunden vise at den fullt ut behersker vedkommende del av prøven. Tildeling av N (nedsatt pre­ mie) eller G (graverende feil) må alene skje på grunnlag av sikker observasjon og konklu­ sjon av dommeren. Klauvdyrjag regnes som graverende feil (G) når støver (langbeint hund) jager klauvdyr lenger enn - 10 minutter dersom den er fylt 24 mnd. - 20 minutter dersom den er under 24 mnd. eller når summen av flere klauvdyrjag i løpet av prøveti­ den overstiger 20 min for hun­ der over 24 mnd. og 40 min for hunder under 24 mnd. Påbegynt klauvdyrjag reg­ nes ikke for opphørt før hun­ den er tilbake, eller det på annen måte klart er konsta­ tert at jaget er opphørt. Jag av bufe ansees alltid som graverende feil. Premiepoeng

Ett losminutt = ett lospoeng. Maksimum lospoeng er 120. Maksimum egenskapspoeng er 80. Premiepoeng = lospoeng + egenskapspoeng. Premiekrav

Premiering skjer på grunnlag av tabell for premiekrav for langbeinte støvere (øverst til høyre).

Premiepoeng

Premiegrad AK

Godkjent

Minst 180 poeng, hvorav minst 120 lospoeng og minst 60 egenskaps­ poeng. Minst 130 poeng, hvorav minst 90 lospoeng og minst 40 egenskaps­ poeng. Minst 90 poeng, hvorav minst 60 lospoeng og minst 30 egenskaps­ poeng. Minst 75 poeng, hvorav minst 45 lospoeng og minst 30 egenskaps­ poeng.

Premiekrav

Premiegrad EK 1. premie 2. premie

Andre dagen Minst 2. premie AK 3. premie AK eller 2. premie AK

Ene dagen 1. premie AK 1. premie AK 2. premie AK

Godkjent gis bare til hund som er under 24 mnd. på prøvedagen. Godkjent - 3. premie kvalifiserer ikke til deltakelse i VK på utstilling.

2. Hvis den ikke lar seg koble innen to timer etter prøvetidens slutt. 3. Uten at losdyret er sett av dommer, dommeraspirant eller elev eller man ved sporsyn på snø er overbevist om losdyrets art. b. Ved tildeling av N nedset­ tes premien en grad i forhold til hva premiepoeng tilsier.

Bedømmelse av småhunder Små hunder bedømmes etter reglene for bedømmelse av

langbeinte støvere, dog med følgende særregler: Det noteres maksimum 90 min for hver los. Bestemmelsene om klauv­ dyrjag (se avsnittet Egen­ skapsbedømmelse på denne siden) gjelder jag av elg. hjort og rein, men ikke rådyr. Ved prøving på rådyr be­ dømmes: a. Evne til å reise vilt i ste­ det for arbeid på fot. Det gis poeng fra og med 1 til og med 5 under 2a i tabell for egen­ skapsbedømmelse og poeng­ beregning, og det benyttes

vekttall 2, slik at maks. poeng utgjør 10. b. Arbeid i los og tap som et samlet moment i stedet for særskilt vurdering av losføring og arbeid på tap (henholdsvis nr. 3 og nr. 4 i tabellen på side 110). Poeng gis under 3e fra og med 1 til og med 5, og dét benyttes vekttall 4. For øvrig gis poeng fra og med 1 til og med 5 under 3b med benyttelse av angitt vekt­ tall. Premiering skjer på grunn lag av tabell for premiekrav for småhunder (under).

Premiekrav (småhunder)

Åpen klasse

1. premie 2. premie

3. premie Godkjent

Premiepoeng

Minst 150 poeng, hvorav minst poeng. Minst 100 poeng, hvorav minst poeng. Minst 75 poeng, hvorav minst 45 poeng. Minst 60 poeng, hvorav minst 30 poeng.

Eliteklasse

90 lospoeng og minst 60 egenskaps­

60 lospoeng og minst 40 egenskaps­ lospoeng og minst 30 egenskaps­ lospoeng og minst 30 egenskaps­

Premiekrav Ene dagen 1. premie AK 1. premie AK 2. premie AK

Andre dagen Minst 2. premie AK 3. premie AK eller 2. premie AK

Særlige krav ved tildeling av premie

1. premie 2. premie

a. Premiering av hund kan ikke skje 1. Hvis den har gjort seg skyldig i graverende feil (G).

Godkjent gis bare til hund som er under 24 mnd. på prøvedagen. Godkjent - 3. premie kvalifiserer ikke til deltakelse i VK på utstilling.

111

Jakthunder

Stående fuglehunder En forfatter fra omkring Jesu fødsel, Xenophon, forteller at noen av da­ tidens jakthunder hadde den uvanen at de stoppet når de kom nær innpå viltet, i stedet for å jage det ut og lose. Den gang var stand uønsket for­ di man ikke hadde noen jaktform som kunne utnytte den. Først etter at haglgeværet ble oppfunnet ca. 1550, begynte man å verdsette «stående hunder». Engelske offiserer tok både dem og haglgeværet med hjem fra den spanske arvefølgekrig, og snart utviklet de det som i dag kalles fuglehundjakt, som en gentlemanssport som ble dyrket av kongen og hans menn. Standen er fuglehundens varemer­ ke; det er den som skiller den fra alle andre hunder. Jakten foregår ved at hunden søker fram og tilbake over terrenget. Når den får teft av fugl, tar den stand. Jegeren ber hunden reise viltet, dvs. skremme det opp. Der­ etter skyter han det i luften. Fluktskyting på leirduer har utviklet seg sammen med jakt over stående hund. Hundens oppgave er ikke slutt når fuglen faller. På signal skal den finne byttet og bringe det hurtig tilbake. Dette er et viktig punkt i kultivert jakt. Det hender nokså ofte at skud­ det ikke dreper momentant. Den sårede fuglen gjemmer seg og vil gå en smertefull tid i møte om man ikke har hund som kan spore den opp. Ut fra ønsket om både en mer hu­ man og en mer effektiv jaktutøvelse er det mange som hevder at fuglejakt uten hund bør forbys. Foreløpig er dette urealistisk i Norge, men det er et mål som bør tilstrebes, og som gjennomføres i endel andre land. En virkelig god fuglehund søker i hurtig galopp hele dagen. Stort sett går den på tvers av vindretningen, og er vitringsforholdene gode, finner den det meste av den fugl som finnes. De fleste fuglehundene er bare inter­ essert i hønsefugler, noen også i bekkasiner. Unge hunder viser ofte interesse for småfugl, ofte tar de også «lerkestand». De stående hundene deles i engel­

112

rer dette forskjeller i mennesketype og verdimål på de to sidene av Kanalen. De første fuglehundene, både kon­ tinentale og engelske, kom til Norge ske og kontinentale raser etter hvor ca. 1850. Senere har vi avlet fram de oppstod. Settere og pointere - hunder etter norske jaktformer. Fort­ navnene henspiller på at de får fuglen satt er de engelske rasene domineren­ til å trykke, eller de peker på dem - de til rypejakt, der man trenger høy er engelske raser. De kontinentale fart og store utslag, mens de konti­ rasene omfatter vorstehhunder. nentale rasene ansees som all round Dessuten har vi breton, som oppstod fuglehunder. De er brukbare på i Frankrike. Noen mindre raser fin­ rype-, skogsfugl-, fasan-, rapphønsnes også, men de er svært fåtallige i og andejakt. Dessuten er de mye an­ vendt som trekkhunder. Og fortsatt Norge. Engelske fuglehundfolk la vekt på bærer de sin gamle tyske arv. De er at hundene skulle være vakre, hurti­ gode sporhunder på f.eks. rådyr jakt, ge, stilfulle og kjærlige. De tyske og de kan ha beklagelig stor interesse oppdretterne hadde et mer praktisk for å jage sau. syn. De avlet fram en jordfarget, ro­ bust, lærenem og vaktsom hund. Avl Mens engelskmennene la vekt på et velskåret hode og en elegant hale, la Den voksne fuglehunden er resultatet tyskeren vekt på at hårlaget skulle gi av medfødte arvelige egenskaper og hunden effektiv beskyttelse mot kul­ av miljø, skolering og trening. For å de og væte. Halen klippet de av, de så få en best mulig hund må man derfor ingen nytteverdi i den. Engelskmen­ starte med en valp som har de best nene avlet fram hunder som var spe­ mulige egenskaper, og så utvikle dis­ sialister på fuglejakt; tyskerne ville se ved egen innsats. Gjennom systematisk avl prøver ha en altmulighund. «Der Deutsche Jagthund» var idealet. Kanskje avslø­ oppdretterne å forbedre fuglehundeMange dressører legger stor vekt på de formelle sidene av jakten. Når hunden kommer inn med vilt, skal den sette seg ned, uten å riste seg, og ikke slippe byttet før den får ordre om det, eller dressøren tar byttet i hånden.

Stående fuglehunder

Et typisk bilde fra dressurarbeidet. Den forreste hunden har nettopp reist rypa, men holder seg i ro. Den andre har sekundert, dvs. tatt stand på den første. Dressur på vilt er ikke tillatt før 21. august, når båndtvangen oppheves.

nes egenskaper. Dette gjøres ved å avle på de individene som viser de beste egenskapene. Foruten den en­ kelte oppdretters personlige kjenn­ skap til hunden bruker han også re­ sultatene fra utstillinger og fuglehundprøver. På utstillingen bedøm­ mes hundens fysiske utseende, dvs. dens eksteriør, på prøver dens jaktegenskaper. Dessverre gir ingen av disse kriteriene et fullgodt bilde av hunden. På utstilling legges det vekt på mange sider ved hunden som ikke 8. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

har noen funksjonell betydning, f.eks. øyefarge, bitt og ørenes plasse­ ring. På fuglehundprøvene bedøm­ mes heller ikke alle sider av hundens egenskaper. Viktige egenskaper som utholdenhet, potestyrke og apport prøves i bare liten grad. Derimot leg­ ger man overdreven vekt på rent estetiske sider, som f.eks. haleføring og «stil». Men brukt med fornuft er allikevel en hunds premieringer en brukbar rettesnor for dens bruks­ egenskaper.

Hundens utvikling og skolering Hunden er fra fødselen utstyrt med forskjellige egenskaper og med an­ legg for å utvikle egenskaper. Den er født med fire bein, to øyne og en hjerne, men det er opp til oss å utvik­ le dette utstyret. Både kroppen, san­ sene og sinnet må stimuleres og tre­ nes opp dersom vi skal få realisert de medfødte anleggene. Det gjelder for hunden som for herren at ingen er født som mester. Det skal flittig tre­ ning og øvelse til. Hundens sinn formes i løpet av val113

Jakthunder

pe- og ungdomstiden. Valpen bør få Tre bilder fra en typisk Til venstleke med andre hunder og med barn jaktsituasjon. re:Vorstehhunden og voksne. Men den må også få tid har stand. Jegeren for seg selv, slik at den kan pusle holder geværet med rundt og utforske verden. Derfor bør løpet korrekt hevet. 1 den ikke være for mye i hundegård midten: Hunden er i med å reise eller leve under for strenge ordens­ ferd fuglen. Til høyre: regler. Hunden kommer inn Hundens utvikling faller i to deler, og avleverer fuglen. for det første hundens medfødte ut­ vikling med alderen, for det andre den skolering vi gir den. Begge deler er like viktige. Valpen er som ethvert annet barn. Den er nysgjerrig, usik­ ker og ofte litt engstelig for den store verden. Først i 5-6-månedersalderen viser den tegn på å søke, og kommer den for fugl, kan den også ta stand. Alt er imidlertid fortsatt bare lek og moro. I løpet av puberteten, som ofte er ferdig i ettårsalderen, utvikles jaktinstinktene. Søket blir mer be­ visst, standen mer intens og interes­ sen for viltet sterkere. Motet og selv­ sikkerheten stiger, og jegeren kan ofte fortvile over at den snille og medgjørlige valpen er blitt ustyrlig rampete. Den jager over alle fjell, tar en kort stand, springer opp fuglene og forfølger i vilden sky med alle tegn på at den synes dette er usigelig mor­ somt. Det er da vi angrer på at vi ikke har dressert krabaten slik at den jak­ ter med og for oss og ikke bare på egen hånd. valpen å bli løftet opp av en hånd under baken og en under brystet. Ingen tispe gjør det slik! Dressur og Hunder viser myndighet ved å knurre, dvs. ved å lage dype lyder. hundepsykologi Derfor skal vi bruke dyp stemme når Det finnes mange dressurmetoder og vi vil framkalle lydighet. Hvilket ord mange meninger om hvilke som gir vi bruker, er mindre viktig. best resultat, men uansett metode er Alle hunder reagerer på høye det greit å ha litt innsikt i hundenatu- toner. Derfor vil en valp som oftest ren. Dressur bygd på hundepsykologi komme springende når vi plystrer el­ lykkes ofte bedre enn den som bygger ler visler, selv om den aldri har «lært» på menneskepsykologi. å komme. Her er noen momenter som er verd Hunder bruker kjeften slik vi bru­ å kjenne til: ker hendene, til å slåss med og til Hunder lærer aldri å forstå norsk, i kjærtegn. En hund som vil vise en høyden lærer de betydningen av noen annen hund vennskapelighet, slikker få ord. Men hunder har sitt eget den om munnen eller på halsen. «språk» som vi kan lære å forstå - og Autoritet viser den ved å bite mot utnytte. nakken. Tispen bærer ungene ved å gripe Hunder viser glede ved å bevege dem med kjeften over skulderpartiet. seg, autoritet ved å stå stille og redsel Dersom man håndterer valpen på til­ ved å krype sammen. Når vi vil irette­ svarende måte, overtar man tispens sette en hund, skal vi stå stille og lederposisjon. Det er meningsløst for bruke dyp stemme. Da bruker vi hun­

114

dens eget signalsystem og blir forstått uten at hunden har lært noe på for­ hånd. Hunder kan bite hverandre, men de verken sparker eller slår. Derfor bruker vi hundespråk når vi griper hunden i nakken og rister den, men et hundefremmed språk dersom vi slår den. Hunder registrerer bevegelsenes hurtighet. Sinte hunder går langsomt og stivbeint mot hverandre; glade hunder springer med myke lemmer. Når hunder slåss, biter de alltid hur­ tig. Skal du straffe hunden din, så grip den hardt og hurtig over nakken og rist den med temperament. Da bruker du et språk som hunden for­ står. Når en hund vil vise en annen hund at den er underlegen, vil den legge seg på ryggen med beina i været og halsen strukket. En hund som får en annen på rygg, slutter å slåss. Når vi er harde med en hund, må vi stoppe

Stående fuglehunder

når den gir seg. Fortsetter vi, vil den bli redd. Også hunder har pubertetsalder. Den starter i 7-8-månedersalderen og varer 3-4 måneder. Dette er frigjøringsalderen da individet ønsker å finne sin plass i samfunnet og bli så­ kalt selvstendig. Hos hunder, særlig hannhunder, er puberteten en løsrivningsalder der den vil utfordre barn­ dommens autoriteter. Derfor må vi ikke tro at hunden er ferdig dressert selv om den er aldri så lydig som ^2-åring.

Alminnelig skolering Enhver jakthund skal ha god stuedressur. Den skal komme når man roper på den, gå skikkelig i kobbel og legge seg og bli liggende på komman­ do. Innøvingen av denne elementære «folkeskikk» bør begynne når valpen er liten. Da er den bløt av gemytt og mer mottakelig for vanedannelse enn

når den blir eldre. Men vi skal aldri være så harde eller dominerende overfor valpen at vi kuer den og gjør den usikker. En fuglehund trenger initiativ og pågangsmot, og begge deler har sine røtter i selvtillit. Derfor skal vi gjennom skoleringen vise hun­ den at vi setter pris på den og er stolte av den når vi er ute sammen. Straff bør aldri forekomme i terrenget, men dette er vanskelig å gjennomføre. Et godt forhold mellom hund og jeger bygger på gjensidig respekt og kjærlighet. Hunder liker mennesker som har autoritet, og de er av natur hengivne. Autoritet er ikke brutali­ tet. Det er å vise hunden hvem som bestemmer, dvs. hvem som er ster­ kest. Dette kan vi lære hunden mens den er liten. Når valpen først har akseptert vår autoritet, vil den av seg selv gjøre det vi ber den om - med glede. Og den vil fortsette med å gjøre det resten av livet så lenge vi ikke avslører manglende autoritet.

Jaktskolering Når hunden har meget god husdressur, kan jakttreningen begynne. De første timene kan være en prøvelse! Unghunden raser over fjellet, tar opp fugl og forfølger, ofte med full los. Jegerens tålmodighet settes på prøve. Før eller senere tar den stand, og da er tiden kommet. Til å begynne med kommer man ikke fram til hunden før fuglene letter - og hunden forfølger. Men før eller senere kommer man helt fram og fester kobbelet til hals­ båndet. Så kommanderes «ja», og man springer fram med hunden. Idet fuglene letter, rykker man i kobbelet og kommanderer «dekk». Hunden holdes i ro i ca. et halvt minutt. Så kobles den av og er deretter igjen i fullt søk. Etter hvert merker vi at hunden dekker på kommando. Neste gang hunden har stand, kneppes bare låsen inntil halsbåndet uten å festes. Der115

Jakthunder

Måten en hund tar stand på, varierer både fra et individ til et annet og avhengig av situasjonen. Den nederste hundens stand er typisk når fuglen ligger svært var; øverst ligger fuglen lenger framme. Begge bildene viser korthåret vorstehhund.

1

som hunden nå stopper i oppflukten, får den klapp og godord, og vi har tilbakelagt det første og vanskeligste skrittet på veien mot kultivert fugle­ jakt. Dersom den «sprekker», er det bare å feste kobbelet neste gang og trene videre. I de senere årene har mange be­ 116

gynt å bruke burfugl til jakttreningen. Både vaktler og dverghøns kan brukes. Hunden kan til å begynne med leies i line til den tar stand. Senere går den løs. Etter at den be­ hersker situasjonen, går det som oftest nokså glatt å lære den et skik­ kelig arbeid på vill fugl.

Apport Alle fuglehunder bør apportere, eller i alle fall påvise skutt eller såret vilt. De fleste fuglehunder vil etter hvert «gå i skuddet» og springe bort til det stedet der de så at viltet falt, dersom de ikke har lært bedre. Selv om disse

Stående fuglehunder

hundene ofte er effektive i å sikre jegeren viltet, er det en uting at de ruser. Det reduserer skuddsjansene og utsetter hunden for livsfare. De fleste valper vil løpe etter en gjenstand som kastes ut foran dem. De biter i den og kalles inn med gjenstanden i kjeften. Dette kan ut­ vikles videre slik at hunden henter når man roper «apport». Men slike hunder kan svikte når de blir trette eller dersom fuglen er falt i vannet. Knallapporterer hunden, er det van­ skelig å venne den av med det uten at den samtidig slutter å reise eller mis­ ter lysten til å apportere. Apport kan også innøves ved dres­ sur. Man starter med å lære hunden til å ta en pinne som holdes foran snuten på den. Gradvis økes avstan­ den; til slutt ligger pinnen på bakken. Senere kastes pinnen. Det viktige er at hunden tvinges til å ta pinnen hver gang man sier «apport». Derved blir det en plikt, men en plikt den etter hvert gjør med glede når den får hente tørrfisk, kjøttbein, fuglevinger

og til slutt skutt fugl. Apportdressur er beskrevet i detalj i de fleste gode bøker om fuglehunder. Jakten. Det å jakte med en vel skolert fuglehund er en stor opplevel­ se. Den besitter villdyrets styrke og vare sanser, men er samtidig en lojal medarbeider. Jegeren har fått seg et villdyr til venn. På gode dager kom­ mer vi for fugl med korte mellom­ rom. Hunden kaster seg i presis og sitrende stand, reiser villig og fryser når fuglen letter. Så henter den byttet og leverer det stolt til jegeren. Hun­ den lykkes, og jegeren lykkes, for skytingen går bedre når det ikke er for lenge mellom hver gang. Men det hender ofte at det er langt mellom fuglene. Da nyter vi hundens iherdige arbeid, registrerer små kast med hodet, som signaliserer små dufter og forteller at her har noe vært under morgenbeitet. Rypejakten foregår med fjellet i høstskrud. Duse sjatteringer i grønt, gult og brunt veksler med gyllenrødt og reinlavhvitt. Her er stort utsyn og

dramatiske formasjoner med hurtige skiftninger i vær og vind. Skogen er stille og rik på blåbær og tyttebær. Fuglen er var og vanskelig å komme på skuddhold av. Den lykkelige jeger har hund som rapporterer. Den duk­ ker opp mellom trærne, klynker litt, napper kanskje i jakken for så å gå ut der den kom fra. Jegeren småsprin­ ger etter, hunden blir lav og «hvis­ kende» i bevegelsene. Ved en lysning i skogen stanser den. Et øyeblikk er alt bare forventning. Så går tiuren opp, som et jafs av selve storskogen bakser den seg ut. Skuddet faller. Bums deiser ruggen i bakken. Hun­ den strever seg tilbake med den tunge kroppen. Alt er stille. Få bare en tåre i øyekroken, bare hunden ser det, og den sladrer ikke. Vi har det godt, vi gleder oss. Ikke bare over et stykke vilt til julegildet, men over at vi jeger og hund - sammen har nedlagt bytte. Sammen har vi gjort noe ingen av oss kunne klart på egen hånd. Johan B. Steen

FUGLEHUNDPRØVER På fuglehundprøver, ofte kalt jaktprøver for stående fugle­ hunder, vurderes hundenes dugelighet som jakthunder. Her bedømmes både hvor­ ledes hunden jakter, hvor mye vilt den finner, og hvor­ ledes den behandler viltet. De rent estetiske sidene, som hundens fart og stil, hode- og haleføring, har bare kosme­ tisk verdi. Derimot legges det stor vekt på hundens energi, på mønsteret i søket og sam­ arbeidet med føreren. Hun­ den skal avsøke terrenget i rimelig bredde på begge sider der føreren går, på en slik måte at han hele tiden vet hvor den er. Når hunden fin­ ner fugl, skal den ta stand og vente til føreren kommer opp til den. På signal fra føreren skal hunden reise fuglen, dvs. få den på vingene og deretter

forholde seg helt rolig inntil den får beskjed om enten å fortsette jakten eller å hente (apportere) skutt fugl. Dom­ meren legger således vekt på både medfødte og tillærte egenskaper. En detaljert beskrivelse av regler og bedømmelse på fuglehundprøvene finnes i Jaktprøvereglene, som er utarbei­ det av Fuglehundklubbenes Forbund og godkjent av Norsk Kennel Klub. Fuglehundprøver er en måte å teste hundens kvalite­ ter på. Resultatene fra prøve­ ne er viktige for den videre avl av fuglehunder. Brukschampionater utdeles på grunnlag av oppnådde pre­ mier på prøvene. Prøvene har også en opp­ dragende hensikt overfor fuglejegerne. De legger større

vekt på at prøvene utføres på en forsvarlig og smakfull måte enn på selve utbyttet. Arbei­ det med hunden før jakten og prøvene forlenger sesongen og gir jegeren større glede av jakten. Fuglehundprøvene er også en sport der deltakerne kon­ kurrerer om hvem som har den beste hunden. Sporten har vokst kolossalt i omfang i løpet av de siste 20 årene, og i dag er det mange som har fug­ lehund først og fremst som konkurransehund, mens jak­ ten kommer i annen rekke. Som i all annen konkurransesport knytter det seg også et sosialt liv til fuglehundsporten. Fuglehundprøver arrange­ res over hele landet. Som i annen sport er noen arrange­ menter mer prestisjefylte enn

andre og noen troféer gjevere enn andre. De gjeveste troféene er Kongepokalene, en vandrepremie for høyfjellsog en for lavlandsprøver, som må vinnes av samme person tre ganger for å bli hans til odel og eie. Dessuten har vi Norsk Derby og Norgesmes­ terskapet for lag (Høyfjellspokalen). Norsk Derby er et spesielt løp for unghunder som er mellom ett og to år på prø­ vens første dag. De må mel­ des på før 1. februar, og selve løpet går i slutten av septem­ ber. For å kvalifisere seg til Derby-løpet må hunden ha 1. premie i unghundklasse på jaktprøve. Hvert år blir det påmeldt ca. 500 hunder til Norsk Derby, og ca. 50 kvali­ fiserer seg. Premievinnerne i Norsk

117

Jakthunder

Derby får sportens eneste pengepremier. Vinneren får det evigvandrende Derbyfatet på hjemlån i ett år og en gild pokal, som han kan beholde. Til høyfjellspokalløpet tar hver raseklubb ut tre hunder. Dette løpet bedømmes etter en spesiell poengskala, og Høyfjellspokalen tilfaller bes­ te hund på det laget som har høyest poengsum. De største prøvene arran­ geres med utgangspunkt i Kongsvoll Fjellstue. Slike prøver har vært avholdt i disse terrengene i over 50 år. Prø­ vene på Kongsvoll går over 3 dager, og i alt deltar omkring 500 hunder. Her går også Kongepokalløpet for høyfjellsprøver. Norsk Derby og NM for lag. Kongsvoll-terrengene kalles gjerne fuglehundsportens Mekka. Fuglehundklubbenes For­ bund, som er en avdeling av Norsk Kennel Klub, koordi­ nerer alle fuglehundprøvene. Prøvene arrangeres av raseklubber, f.eks. Norsk Pointer Klubb, distriktsklubber, f.eks. Tromsø Hundeklubb, og jegerforeninger, f.eks. Lillehammer Jeger- og Fiskerforening. Terminlister over prøvene offentliggjøres i disse foreningenes tidsskrifter i god tid før arrangementet finner sted. Fuglehundprøver arrangeres først og fremst om høsten, men vinterprøver blir mer og mer vanlige. Hundene bedømmes av dommere som er autorisert av Norsk Kennel Klub. For å bli dommer må man ha solid er­ faring fra praktisk jakt, ha dressert flere hunder og ført dem til premiering på prøver. Dessuten må man gjennomgå et teoretisk og praktisk kurs før man går opp til endelig eksamen. Bedømmelsen skjer etter dommerens frie, subjektive skjønn, basert på de retnings­ linjene som finnes i jaktprøvereglene. Hans avgjørelse og

118

premiegrad er endelig og kan ikke appelleres. Vi har tre slags prøver: skogsfuglprøver, lavlandsprøver og høyfjellsprøver. Skogsfuglprøvene skiller seg fra de to andre på flere måter. På skogsfuglprøvene be­ dømmes hundene enkeltvis. En dommer tar med seg en hund og dens fører og går med disse en times tid. Så kommer han tilbake til «standplassen» og tar med seg et nytt par. Slik prøver han 46 hunder i løpet av dagen. Hver hund får vanligvis to tu­ rer eller slipp, som det kalles. På skogsfuglprøve er det bare én klasse, nemlig åpen klasse. Hunden må være minst to år gammel, men trenger ikke andre kvalifika­ sjoner for å delta enn at den må være registrert i Norsk Kennel Klub. Selv om målet er det sam­ me, er jaktformene svært for­ skjellige i skogen sammenlik­ net med i åpent fjell- eller åkerlandskap. På skogsfuglprøver legges det vekt på at hunden har et stillfarende søk i god kontakt med sin fører. Det er også viktig at det er lett å få den til å følge på fugl som springer på bakken, og at den reiser villig på kommando. Apport er viktig, for i skogen er det ofte vanskelig å finne drept eller såret vilt om man ikke har hundens hjelp. Dersom hunden finner fugl, men føre­ ren ikke ser den i stand, er det en svært god egenskap om hunden forsiktig smyger seg ut av standen, oppsøker jege­ ren og ber ham følge seg. Dette kalles rapport og er det beste tegnet på at hunden har jaktvett og at samarbeidet med jegeren er i orden. På skogsfuglprøver går både fører og dommer med gevær, og det felles fugl i den utstrekning det er nødvendig for bedømmelsen. Under prø­ vene skytes både storfugl,

orrfugl, jerpe og rugde. På Vestlandet er sistnevnte vilt så dominerende at prøvene ofte kalles rugdeprøver. Skogsfuglprøver arrangeres bare om høsten. All premiering forutsetter at hunden har tatt stand, og at det er skutt over den. På skogsfuglprøve kan hunden få 1., 2. eller 3. premie alt etter hvor god dommeren mener at den er. Høyfjells- og lavlandsprøver er helt like, bortsett fra

terrenget de arrangeres i, og viltet som hundene prøves på. Høyfjellsprøvene går stort sett for seg i den delen av fjellet som ligger mellom bjørkeskogen og snaufjellet. Liryper er det dominerende viltet. Bekkasiner forekom­ mer også. Lavlandsprøver ar­ rangeres i blandet åkerland­ skap, og viltet er nesten ute­ lukkende fasaner, viltlevende eller utsatte. Høyfjells- og lavlandsprø­ ver er delt i tre klasser:

I. Unghundklasse for hunder som er under to år gamle på prøvens første dag. 2. Åpen klasse for hunder som er over to år. 3. Vinnerklasse for hunder med 1. premie i åpen klasse. Unghund- og åpen klasse er kvalitetsklasser der hundene bedømmes og premiegrad set­ tes som karakterer ved en vanlig eksamen. Vinnerklassen kan sammenliknes med et hopprenn der deltakerne ran­ geres i premierekkefølge fra 1. premie og nedover. Bedømmelsen skjer ved at hver klasse deles opp i partier på 12-20 hunder. Hvert parti bedømmes vanligvis av to dommere. Endommersystem er tillatt på enkelte prøver. Hele partiet går samlet hele dagen. Dommerne prøver to og to hunder etter forutgå­ ende loddtrekning. I ung­ hund- og åpen klasse felles det ikke lenger fugl. I stedet

bruker man løsammunisjon eller startpistol. I vinnerklassen blir det felt fugl. Bedømmelseskravene er litt forskjellige i de forskjel­ lige klassene. I unghundklassen legges det mest vekt på hundens medfødte anlegg, mens dressuren er mindre ve­ sentlig. Søket skal være stort, energisk og stilfullt, men allikevel i god kontakt med føreren. Hunden skal ta fast stand og ikke reise fuglen før den får beskjed om å gjøre det. Reisningen skal være vil­ lig. Hunden bør sekundere makkerens stand, dvs. ta stand og «peke» på makkeren om denne har stand. Hunden må ikke vise skuddangst, men må gjerne prelle, dvs. gå etter fuglen endel meter etter at den er lettet. Men hunden må kunne stoppes. I åpen klasse kreves det på alle måter et mer disiplinert arbeid enn i unghundklassen. Hunden skal vise et mer sys­ tematisk søk, den skal kunne styres, og den må ikke være urolig etter at den har reist fugl, eller om den skulle støk­ ke fugl. 1 vinnerklasse konkurrerer hundene mot hverandre. Her legges det avgjørende vekt på hvilken hund som finner fugl først. Felt fugl skal apporte­ res. Påvisning av felt fugl god­ tas, men som en annenrangs prestasjon. Ellers er kravene de samme som i åpen klasse. Premiering forutsetter at hunden har funnet fugl, at den har tatt stand, og at det er skutt over den. I unghund- og åpen klasse kan hunden få 1., 2., 3. eller 0. premie, alt av­ hengig av hvorledes dommeren/dommerne verdsetter de forskjellige delene av hun­ dens arbeid. I vinnerklasse deles det ut premie fra 1. til og med 6. premie, avhengig av hvor mange hunder dom­ meren finner premieverdige. Johan B. Steen

Stående fuglehunder

Bildet er tatt under høyfjellsprøve for fuglehunder ved Bygdin i Jotunheimen. På disse prøvene deltar alle raser av stående fuglehunder. I å bildet ser vi en pointer (til høyre) og to vorstehhunder.

L

119

Jakthunder

RASER Engelske raser Settere

Setterrasen antas å stamme fra spanielliknende hunder som fra gammelt av ble benyt­ tet til fuglefangst med nett. Gamle malerier viser hvor­ ledes disse langhårete hunde­ ne sniker seg inn på fuglene og kryper sammen i en slags stand. Den røde irske setter og den svarte og brune (black and tan) gordonsetter ble skilt ut som fargevarianter ca. 1850. Engelsk setter

Engelsk setter er Norges mest populære og tallrike fugle­ hund. Fargen er hvit med bru­ ne og/eller svarte tegninger. Rasen ble utviklet av engelsk­ mennene Laverack og Llwellin, derav betegnelsen lave­ rack- og llwellin-settere, som ennå er i bruk blant eldre mennesker. I Norge foretrekkes en mindre og smidigere type enn i hjemlandet England. Vi øns­ ker at hundene skal være både pene å se på og gode på jakt. I England oppdrettes det to typer, en jakttype som er liten og rask, og en utstillingstype som er stor, har rikt hårlag og som tar seg godt ut når den står i ro. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for engelsk setter: Helhetsinntrykk: En utpreget vennlig hund med rolig tem­ perament og stor jaktlyst. Middels høy, utpreget edel med eleganse i utseende og bevegelser. Hode og skalle: Hodet skal være langt og temmelig tørt med utpreget stopp. Fra øre til øre ønskes skallen oval med tydelig occipitalbein. Snutepartiet skal være for­ holdsvis langt, temmelig skvært, og lengden fra toppen

120

til nesespissen skal være til­ nærmet lik lengden fra occipitalbeinet til øynene. Nese­ borene skal være vide, og kje­ vene skal være tilnærmet like lange. Leppefoldene skal ikke være overdrevent hengende. Nesebrusken skal være svart eller leverfarget, alt etter pelsfargen. Øyne: Øynene skal ha et klart, mildt og intelligent ut­ trykk. Iris skal være mørke­ brun - jo mørkere, jo bedre. Ører: Ørene skal være moderat lange og lavt ansatt og henge i fine folder tett inn­ til kinnene dekket med fine silkehår og med fløyelsaktige øreflipper. Munn og bitt: Kjevene skal være sterke med et regelmes­ sig og komplett saksebitt dvs. fortennene i overkjeven skal akkurat overlappe under­ kjevens tenner. Bittet skal være rett. Hals og nakke: Temmelig lang hals, svakt buet. Mot skuldrene skal halsen være kraftigere og meget muskuløs uten løs halshud, men tørr og elegant. Forpart: Skulderbladene skal være godt tilbakelagt og skråstilt. Brystkassen skal være dyp - med god bredde mellom skulderbladene. Kraf­ tige og muskuløse forbein med rund beinstamme og vel tilliggende albuer. Mellomhendene skal være korte, mus­ kuløse, runde og rette. Kropp: Kroppen skal være moderat lang med kort lend og oventil godt hvelvede rib­ bein. De bakre ribbeina skal ha god lengde. Bakpart: Kraftige, godt muskelsatte, svakt buede lår, lange fra hofte til hase med godt vinklede og markerte knær. Poter: Potene skal være kompakte, tette og godt be­ skyttet av hår mellom tærne. Hale: Middels lang, for­ holdsvis kraftig, ansatt nesten i flukt med overlinjen. Halen

Øverst: Irsk setter. Nederst: Korthåret vorstehhund.

skal ikke være krøllet eller uten hår. Kan bæres svakt bu­ et, men ikke over overlinjens forlengelse. Fanen skal være lang og rett og skal ikke be­ gynne ved haleroten, men noe nedenfor og øke i lengde fram til midten, for så gradvis å minske fram mot halespissen. Hårene skal være lange, skinnende, silkeaktige og bøl­ gete, men ikke krøllete. Pels: Fra bakhodet i linje med ørene skal pelsen være svakt bølget, lang og silkeaktig, hvilket skal være tilfelle med pelsen i sin helhet. Bak­ siden av for- og bakbeina skal

ha fine faner nesten ned til potene. Farge: Fargen skal være en­ ten hvit og svart, hvit og brun, hvit og leverfarget eller tricolour, dvs. hvit, svart og tan (brun). Hunder uten store fargeflater, som er småflekkete over det hele, foretrekkes. Størrelse: Hannhunder 5864 cm, tisper 54-60 cm. Feil: Avvik fra de oven­ nevnte presiseringer skal an­ sees som feil, og skal bedøm­ mes slik at det er nøye over­ ensstemmelse mellom grad av feil og hvor stor vekt domme­ ren skal legge på nevnte feil.

Stående fuglehunder

Gordonsetter

Gordonsetteren har sitt navn etter den skotske hertug av Gordon Castle, som levde for ca. 200 år siden, og som had­ de forkjærlighet for slike hun­ der. Tidligere var den noe større og grovere enn de and­ re setterne og hadde et svært rikt hårlag. Den ble ansett som spesielt velegnet til skogsfugljakt. Dette skyldes god samarbeidsevne og moderate utslag. Den mo­ derne norske gordon er av samme størrelse som den en­ gelske setteren og brukes stort sett først og fremst på rypejakt. Ved århundreskiftet var gordonsetteren så popu­ lær i Norge at tilhengere av engelsk setter gikk sammen og stiftet Norsk Engelsksetterklubb, for at ikke engelsk setter helt skulle forsvinne. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for gordon­ setter: Helhetsinntrykk: En middels

lett bygd, noenlunde stor hund av ren settertype med kraftig muskulatur, forholds­ vis høye bein, men dog med full harmoni i forhold til selve kroppen, kort rygg og kort hale, tørt og edelt hode med i profil sett en av fine linjer begrenset hodeskalle, intelli­ gent uttrykk, rene farger og glatt eller svakt bølget og glinsende hårlag. Hode: Mer dypt enn bredt, hjerneskallen rommelig med god dybde fra issen til underkjevevinkelen. Den skal være fint avrundet med godt utvik­ let bakhode med største bred­ de mellom ørene. Pannen godt utviklet med tydelig og godt meislet panneavsats, stopp, ved overgangen til snu­ ten. Under og foran øynene må hodet være tørt og kinne­ ne så lite utstående som hodets tørrhet tillater. Snuten lang og rett med noenlunde parallelle linjer, verken til­ spisset sett ovenfra eller fra

siden. Leppene sluttet, ikke hengende, men med tydelig markert leppefold. Selve snu­ ten skal være stor, bred, med åpne nesebor og av svart farge. Øyne: Verken utstående el­ ler innsunkne, mørkebrune, klare og kloke. Ører: Lavt ansatte, middels store, smale, tynne og pent frynset. Bitt: Saksebitt. Hals: Lang, tørr, muskuløs, fint buet bak nakken, uten hengende halshud. Skuldrer: Muskuløse, med lange, skråttstilte skulderblader som skal ligge tett inntil brystkassen og ikke skyte opp over halsen - rygglinjen. Forbein: Tørre, rette, med godt senket, verken innad- el­ ler utadvendte, godt inntil kroppen liggende albuer. Brystkasse: Rommelig og dyp, de bakerste ribbeina lan­ ge, brystet sett forfra skal sna­ rere være smalt enn bredt, men dog ikke innknepet. Lendeparti: Bredt, kort, velutviklet, muskuløst, lett hvelvet nyreparti. Buken (magen) noe opptrukket. Par­ tiet fra bakerste ribbein til lå­ rets forkant, flanken, kort. Krysset: Pent avrundet, langt, ikke for meget avskytende, muskuløst. Bakbein: Muskuløse, godt bøyd i kneleddet, lange fra hoften til haseleddet, ikke for meget inntrukne under krop­ pen. Haseleddene verken inneller utadvendte, ikke for lang mellomfot. Poter: Så vel for- som bakpoter skal ha godt samlede tær med rikelig hårbekledning mellom disse. Hale: Kort og må nødig rekke ned under haseleddet, båret så horisontalt som mu­ lig, verken for høyt eller lavt ansatt, tykkere ved roten og løpende ut i en fin spiss. Fa­ nen, som må begynne kun noen få centimeter fra halero­ ten, skal være glatt, sett i pro­ fil trekantet, idet den blir

kortere og kortere ut mot ha­ lens spiss. Hårlag: Skal være bløtt og silkeliknende, glatt eller svakt bølget, ikke krøllet, og glins­ ende, med god behåring under buken og brystet, på baksiden av for- og bakbeina helt ned til potene. Halen må ikke ha «skaft», og fanen må ikke være så rikelig som det som er mest vanlig hos en­ gelsk setter. Det kan tillates at hårlaget er svakt bølget på ørene, nedover sidene og lå­ rene, men på ryggen og i ha­ lens fane bør det være glatt. Farge: Dyp kullsvart, glins­ ende med rødbrune, kastanjebrune, avtegn. Den rødbru­ ne (tan) fargen skal være så varmt glinsende som mulig, verken reverød eller gul og uten isprengning av svart hår. Kun på spissen av tærne er en svak avskygning tillatt, og på forpotene i det høyeste en dis­ tinkt markert, ikke stor, svart plett, «thumb mark», men den siste bør helst ikke finnes. Grensen mellom svart og rød­ brunt skal være fullstendig skarp, helst som en distinkt linje. I den svarte fargen må det ikke være isprengt rød­ brune hår. De rødbrune avtegn skal forefinnes: Over øynene som tydelige pletter, nødig over 2 cm i dia­ meter. På snutens sider, atskilt fra øynene av et svart belte. Den røde fargen må ikke nå opp på neseryggen uten høyst som en smal stripe om snutespissen, som går fra den ene siden til den andre. På strupen. På brystet som to tydelig markerte barnehåndstore flekker. På den innvendige siden av så vel for- som bakbeina. På den utvendige siden og forsiden av forbeina, men her må den ikke gå høyere opp enn litt ovenfor kneet. På den utvendige siden og forsiden av bakbeina som en

stripe som begynner ved kne­ et, og som stadig blir bredere nedad og går ut på potene. Den må imidlertid ikke helt fortrenge den svarte fargen som baktil skal nå omtrent ned til potene, og de lange hårene, så vel på lårene som halsen, skal spesielt være svarte sett fra siden. Omkring endetarmens åp­ ning som en rund plett, som må strekke seg så lite som mulig utover halens og låre­ nes lange hår. Hvit farge som en flekk i brystet er tillatt, men jo mind­ re den er, desto bedre. Størrelse: Mankehøyde for hannhunder 60-65 cm, for tisper 58-63 cm. Irsk setter

Irsk setter har fått sitt navn fordi dens ivrigste forkjempe­ re fantes i Irland. Den er den mest populære utstillingshunden blant setterrasene. I man­ ge land oppdrettes den stort sett bare til utstilling. I de skandinaviske land, spesielt Finland og Norge, har man i årene etter krigen arbeidet hardt for å forbedre dens jaktegenskaper. På jaktprøvene hevder den seg stadig bedre. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for irsk setter: Helhetsinntrykk: Irsk setter skal være preget av intenst overskudd og edelhet. Den skal ha et vennlig uttrykk. Hode og skalle: Hodet skal være langt og tørt, ikke smalt eller snipete og ikke grovt mellom ørene. Fra øre til øre ønskes skallen oval, med vel­ utviklet hjernekasse og tyde­ lig nakkeknute. Øyebrynsbuene skal være framtreden­ de og markere stoppen. Snutepartiet skal være mid­ dels dypt og ønskes temmelig skvært framme. Det skal være langt fra stoppen til nesespissen. Neseborene ønskes vide.

121

Jakthunder

Kjevene skal være tilnærmet like lange. Leppefoldene ønskes ikke hengende. Nesebrusken skal være mørk, enten mahognifarget, nøttebrun el­ ler svart. Øyne: Øynene skal være middels store og ha mørk brun eller nøttefarget iris. Ører: Ørene skal være mid­ dels store og ha fin struktur. De skal være lavt ansatt og henge godt tilbake. De skal bæres i nette folder tett inntil hodet. Bitt: Saksebitt. Hals og nakke: Hals og nakke ønskes middels lang, tørr og meget muskuløs, lett buet og uten overflødig halshud. Forpart: Skulderbladene skal være lange, godt til­ bakelagt og skråstilt, med liten avstand mellom skulderbladtoppene. Brystkassen ønskes så dyp som mulig, den skal virke noe smal sett for­ fra. Forbeina skal være rette, tørre og senete, med kraftig beinstamme. Albuene skal være fritt bevegelige inntil kroppen og skal verken dreie inn eller ut. Kropp: Kroppen skal være harmonisk sammensatt med godt hvelvede ribbein og godt brystvolum. Lendepartiet skal være godt muskelsatt og lett buet. Bakpart: Bakparten skal ha bredt og kraftig kryss. Bak­ beina skal være lange og godt muskelsatt fra hofte til hase, med kort mellomfot. Kneledd og haseledd ønskes godt vink­ let, og de skal ikke vende inn eller ut. Poter: Potene skal være små og faste, med tette, ster­ ke og hvelvede tær. Hale: Halen skal være mid­ dels lang og harmonisk i for­ hold til kroppen. Den ønskes noe lavt ansatt, skal være kraftig ved roten og avta til en fin spiss. Halen bæres i overlinjens forlengelse eller lavere.

122

Hårlag og beheng: På hodet, øretippene og forsiden av beina skal håret være kort og fint. Med nedenfornevnte unn­ tak bør hårlaget på alle andre deler av kroppen og beina være middels langt og ligge jevnt og tett, så lite krøllet eller bølget som mulig. Behenget på ørets øvre del skal være langt og silkebløtt. Baksiden av for- og bak­ bein skal ha et langt og fint hårlag. På kroppens underside skal det likeledes være langt be­ heng, som kan strekke seg til brystets og halsens forside. Potene skal ha tett hårlag mellom tærne. Halen skal ha en vakker, middels lang fane, som skal avta jevnt mot halespissen. Alt beheng skal være så rett og jevnt som mulig. Farge: Fargen skal være glinsende dyp kastanjerød, uten det minste spor av svart. Det er tillatt, men ikke ønske­ lig, med hvitt på brystet, stru­ pen eller tærne, eller som et lite bliss i pannen eller en stri­ pe på snuten. Pointer

Pointeren stammer fra sør­ europeiske jagende hunder som ble importert til England på grunn av sin stilfullhet og fart i marken. Engelsk­ mannen W. Arkwright viet sitt liv til å avle pointeren fram til den ensartete og sær­ pregete rasen den er i dag. Arkwrights beste pointere vil­ le av eksteriør vært fullt på høyde med dagens champio­ ner. Pointeren er meget brukt på rypejakt, men også til skogsfugl kan den være frem­ ragende. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for pointer: Helhetsinntrykk: Pointeren skal være en symmetrisk og på alle måter velbygd hund.

Den skal være livlig og gi inn­ trykk av styrke, utholdenhet og hurtighet. Hode og skalle: Skallen skal være middels bred og stå i forhold til lengden på nesepartiet. Panneavsatsen, stop­ pen, skal være markert og nakkeknuten tydelig. Nesespeilet og øyelokkantene skal være mørke, men kan være noe lysere hos hvite/gule hun­ der. Neseborene skal være vide, myke og fuktige. Neseryggen skal være noe konkav (dish-faced nose) og ende i høyde med neseborene. Kinnbeina skal ikke være framtredende. Leppene skal være myke og velutviklede. Øyne: Øynene skal være plassert i samme avstand fra nakkeknute som fra nesebor. En lett utmeisling skal finnes under øynene, som skal være klare med et vennlig uttrykk, ikke usikkert eller stirrende. De skal være nøttefargede el­ ler brune overensstemmende med pelsfargen. Ører: Ørene skal være ganske høyt ansatt og ligge tett inntil hodet. De skal være middels lange med noe avspissede øreflipper. Munn og bitt: Saksebitt, verken over- eller underbitt. Hals og nakke: Halsen skal være lang, muskuløs, lett bu­ et, vel ansatt i skulderpartiet og uten halshud. Forpart: Skulderbladene skal være godt tilbakelagt og skråstilt. Brystkassen skal være lang og bred og gi god plass for hjerte og lunger. Den skal være framtredende, og dens dypeste del skal nå til albuene. Rette og kraftige forbein med oval beinstamme og med senene på baksiden kraftige og synlige. Albuene skal ligge flatt inntil bryst­ kassen og være verken ut- el­ ler innsvingte. Mellomhånden skal være lang, sterk og spens­ tigKropp: Godt hvelvede rib­ bein. Ryggen skal være mus­

kuløs og skråne svakt mot lendepartiet, som skal være sterkt, muskuløst og lett buet. Hoftebeina skal være velut­ viklede og tydelige, men ikke heve seg over rygglinjen. Helhetsinntrykket fra hode til hale skal være en serie ele­ gante kurver og gi et sterkt og smidig inntrykk. Bakpart: Bakbeina skal være kraftige med brede, muskuløse lår samt være godt vinklet i kne- og haseledd. Hasen skal være lavt ansatt. Poter: Potene skal være ovale, tettsittende og ha godt hvelvede tær. Tredeputene skal være kraftige. Bevegelser: Bevegelsene skal være myke med jordvinnende steg og kraftig aksjon. Hale: Halen skal være mid­ dels lang, kraftig ved roten og smalne til en fin spiss. Den skal være godt dekket med tett hår, og den skal bæres i høyde med rygglinjen uten noen bøyning oppover. Når hunden beveger seg, skal ha­ len beveges livlig fra side til side. Pels: Pelsen skal dekke kroppen jevnt, være fin, kort, hard, absolutt glatt {ikke krøl­ let) og glinsende. Farge: De vanligste fargene er hvit og gul, hvit og oransje, hvit og leverbrun samt hvit og svart. Ensfarget i forannevnte farger og trefarget er også korrekt, men trefarget er ikke ønskelig i Norge. Mankehøyde: Hannhunder 60-64 cm, tisper 57-61 cm.

Kontinentale hunder Korthåret vorstehhund

Korthåret vorstehhund er en gammel rase som er foredlet fra de samme hundetypene som i England gav opphav til pointere. Senere ble de krys­ set også med tyske fuglehun­ der og med pointere impor­ tert fra England. I engelskta­ lende land blir de kalt «Ger-

Stående fuglehunder

Til venstre: Engelsk, setter. Til høyre: En pointer og en strihåret vorstehhund med orrfugl i kjeften.

man pointers». Korthåret vorstehhund skal være en fy­ sisk og mentalt robust hund, egnet til allsidig jakt. I Norge er den en meget populær trekkhund, ikke minst for konkurransekjørere. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for korthåret vorstehhund: Helhetsinntrykk: En korthå­

ret vorstehhund skal være en edel, harmonisk hund, og den skal ved sin form og hele sitt vesen uttrykke utholdenhet, kraft og spenst. Dette skal vi­ dere være uttrykt gjennom verdig holdning, skjønnhet i linjene, et velskåret, tørt hode, en riktig båret hale og et tett, glinsende hårlag. Hode: Hodet skal være tørt, ha rene linjer og være verken for stort eller lite i for­ hold til kroppen. Skalletaket skal ha tilstrekkelig bredde og være svakt hvelvet, med ikke for utpreget midtfure. I profil skal neseryggen reise seg i en

edel, romersk profil eller en svak bue over den rette linje (konveks). Rett neserygg kan aksepteres, mens konkav ne­ serygg er uønsket. Fra den markerte nesen skal overlep­ pene falle for å gå over i en flat, vakker bue mot munnvi­ kene. Leppene skal ikke være særlig overhengende. Kinne­ ne skal være sterke og musku­ løse. Overgangen fra nese­ rygg til panne (stoppen) skal være jevn, mens øyebrynsbuen, sett fra siden, skal forme en markert stopp. Snutepartiet skal være kraftig og langt og velegnet til å gripe og ap­ portere vilt. Øyne: Øynene skal være middels store, verken frafmstående eller dyptliggende. Øyelokkene skal være vel til­ sluttede. Den ønskede øyefargen er mørk brun. Ører: Ørene skal være mid­ dels store, verken kjøttfulle eller for tynne. De skal være bredt og høyt ansatt og ligge tett inntil hodet - uten å dan­ ne folder, avrundet nedentil.

Lagt framover skal øreflippene rekke til munnvikene. Nese: Nesebrusken skal være brun og bred med åpne nesebor og være bevegelig. Kjøttfarget eller flekket ne­ sebrusk er uønsket og bare tillatt på hunder med hvit grunnfarge. Bitt: Bittet skal være kraftig og helst ha et fulltallig tannsett i korrekt stilling, dvs. at bakre øvre premolar (P4) skal ligge foran nedre fremre mo­ lar (Ml). Premolarene i øvre og nedre kjevedel skal være passe mellom hverandre. Fortennene skal danne et sak­ sebitt. Fortennene i overkjeven bør ikke gripe foran for­ tennene i underkjeven mer enn 2 mm. Hals og nakke: Halsen skal ha god lengde i forhold til kroppsformen. Nakken skal være godt muskelsatt, svakt buet og bli gradvis bredere mot skuldrene. Huden skal slutte så stramt som mulig til hals og strupe. Forlemmer: Skuldrene skal

være skråstiite, tørre og mus­ kuløse. Skulderbladene skal ligge flatt og tett til kroppen. Overarmen bør være lengst mulig, albuleddet godt til­ bakelagt og ikke dreie verken ut- eller innad. Underarmene skal være rette, med tilstrek­ kelige muskler og med sterke, dog ikke tykke eller grove bein. Håndleddet skal være svakt vinklet og mellomhånden aldri loddrett mot bakken. Kropp: Brystkassen bør generelt gi inntrykk av dybde mer enn bredde, men framfor alt må den ha riktige propor­ sjoner i forhold til resten av kroppen. Med riktig lengde på overarmen bør brystdybden være i høyde med albu­ leddet. Brystkorgen skal ha god lengde med et velutviklet forbryst. Brystets underlinje skal danne en tiltalende kurve mot bukpartiet. Et ubetydelig brystparti er uønsket. Bryst­ kassen skal være vel avrun­ det, men aldri tønneformet. Selve ribbeina skal ikke være flate (som på en greyhound), ei heller runde, men ovale i tverrsnittet. Helt runde rib­ bein motvirker den nødven­ dige utvidelsen av brystet når hunden puster. De bakre rib­ bene skal nå tilstrekkelig dypt. En sterk rygg er spesielt viktig for raske og utholdende bevegelser. Derfor bør den ikke være for lang. Lendepartiet skal være bredt og elas­ tisk, og samtidig rett eller svakt buet. Hele rygglinjen skal være godt muskelsatt. Krysset skal være bredt med tilstrekkelig lengde, aldri steilt. Det skal starte i linje med den rette ryggen og falle bare svakt mot halen. Buken bør være tilstrekkelig stram for å fremme galoppen, men ikke gi inntrykk av å være oppknepen. Baklemmer: Bekkenpartiet skal være langt, bredt og rom­ melig. Overlåret skal være

123

Jakthunder

bredt og godt muskelsatt. Underlåret og mellomfoten riktig vinklet, overvinkling motvirker utholdenheten. Hasene skal være sterke. Sett bakfra skal de være rette, el­ ler en tanke dreid utover fra haseleddet. Sporene må være tatt bort fordi de vil være til sjenanse for hunden. Poter: Potene skal være sterke og godt sluttet, runde eller ovale. Tærne skal være buet med sterke klør. Tredeputene skal være sterke og harde. Hud og hårlag: Huden skal slutte tett til kroppen og ikke danne rynker. Hårlaget skal være tett og hardt. Det skal føles grovt og ru å ta på. På ørene og hodet er hårene kortere og tynnere, de skal ikke være merkbart lenger på undersiden av halen. Halen: Halen skal være høyt ansatt, kraftig ved roten og avsmalnende. Den skal være kupert til det halve av sin opprinnelige lengde. Når hunden er i ro, bæres halen nedvendt, når den går, bæres den vannrett. Den bør ikke bæres høyt eller krummet over ryggen. Livlige halebevegelser er ønskelig når hun­ den er i søk. Beinstamme: Tynn, forfinet beinstamme er ikke ønskelig hos en hund som skal arbeide i alt slags terreng. Imidlertid er det ikke størrelsen av beinbygningen, men substan­ sen og massen som er avgjø­ rende. Hunder med for grov beinstamme har ofte nedsatt bevegelighet og fart. Farge: Tillatte farger er: a. Leverbrunt uten tegnin­ ger (helbrune). b. Leverbrunt med noen hvite markeringer på brystet og beina. c. Mørk brunskimmel med brunt hode, brune flekker el­ ler spetter. Grunnfargen hos slike hunder er ikke brun med hvitt (gråhvitt) eller hvitt med brunt, men hårlaget viser en så tett blanding av brunt og hvitt (grått) at den praktiske

124

kamuflasjefargen framstår som overveiende synsinn­ trykk. På innsiden av bak­ beina og på halespissen er far­ gen ofte lysere. Hodet er som oftest brunt, men ofte finnes spetter på neseryggen, skalletaket og leppene. d. Lys brunskimmel med brunt hode, brune flekker el­ ler spetter. Hos denne farge­ varianten er de brune hårene færre, og de hvite (grå) domi­ nerer. Derfor virker slike hunder lysere. e. Hvit med brune tegnin­ ger på hodet, større brune flekker eller spetter på kroppen. f. Svart i samme utstrek­ ning som brunt og skimmel. Skarpe gulrøde markeringer er tillatt. Størrelse: Hannhunder 6266 cm, tisper 58-63 cm. Feil: Hunder uten kupert hale eller med sporer skal dis­ kvalifiseres ettersom de ikke er representative ifølge stan­ darden.

Diskvalifiserende feil som utelukker hundene brukt i avl: Monorkide eller kryptorkide hannhunder En- eller ektropion (øyelokkfeil) Sterkt over- eller underbitt (mer enn bredden av en fyr­ stikk) Manglende tenner (unntak for manglende Pl på begge sider) Grove tannfeil Feil som utelukker 1. premie: Antydning til øyelokkfeil Tangbitt Manglende Pl på begge sider Manglende edelhet, grov beinstamme, overbygd Markert «dip», karpebryst, manglende forbryst, tønnebryst, roterende albuer, sva­ ke håndledd, marktrange el­ ler -vide bevegelser Mer enn 2 cm avvik fra høydebestemmelsene

Kuhaset, sprikende tær Lyse, stikkende øyne Konkav neserygg og mar­ kert stopp Løse skuldrer Mindre typefeil Svært dårlig vinkling i forog baklemmer Merk: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler vel anbrakt i pungen. Strihåret vorstehhund

Strihåret vorstehhund er en særpreget rase, idet den ble avlet fram av en enkelt per­ son, friherre Sigismund til Zedlitz og Neukirch, som skrev under psevdonymet Hegewald. Han satte seg som mål å avle fram intet mindre enn den perfekte og komplet­ te jakthund! Til dette brukte han pointere, jaktpudler og et par eldre tyske raser. Etter mange års kryssing og utvalg av individer med flest mulig av de ønskede egenskapene ble rasen godkjent. Men ennå bærer den preg av sin flerrasige bakgrunn, bl.a. ved stor variasjon i hårlaget. Blant yrkesjegere i de fleste land er de to vorstehhundrasene foretrukket framfor de engelske på grunn av deres allsidighet og robusthet. Det er utarbeidet følgende standard (godkjent av Norsk Kennel Klub) for strihåret vorstehhund: Helhetsinntrykk: Strihåret vorstehhund skal gi inntrykk

På bildet sees en vizzla, en ungarsk fuglehund som er meget sjelden i Norge.

av kraft og edelhet og være dekket av et beskyttende hår­ lag. Gemyttet skal være livlig og uttrykket oppmerksomt og energisk. Bevegelsene skal være kraftfulle og jordvinnende, men på samme tid fly­ tende og harmoniske. Hode og skalle: Hodets størrelse og form skal være i harmoni med kroppens og ha tydelig kjønnspreg. Snutepartiet skal være langt, bredt og kraftig, uten overhengende lepper. Øyne: Øynene skal være klare, helst mørke, ikke for dyptliggende og med godt til­ sluttede øyelokk. Ører: Ørene skal være mid­ dels store, høyt og bredt ansatt uten folder. Bitt: Kraftig, fulltallig tannsett med korrekt saksebitt. Hals og nakke: Halsen skal være middels lang. Nakken buet, kraftig muskelsatt, men likevel tørr. Forpart: Høy manke, godt muskelsatt. Skuldrene skal være skråstilte og tett slutt­ ende til kroppen. Overarmen skal være lang og albuene ver­ ken dreid inn eller ut. Forbeina skal være kraftige, tørre og mest mulig loddrette. Håndleddet skal være lett vinklet og elastisk. Kropp: Brystkassen skal være bred og med tydelig for­ bryst og et brystbein som går langt bakover. Ribbene skal være godt hvelvet. Ryggen skal være kort og rett, svakt fallende. Lendepartiet godt

Stående fuglehunder

muskelsatt og hoftene til­ strekkelig brede. Buken lett opptrukket bakover, flanken slank og kort, høyt ansatt. Bakpart: Krysset skal være langt og bredt, lett fallende og godt muskelsatt. Bakbeina skal være vinklet for å frem­ me frasparket. Poter: Potene skal være ovale med tett samlede tær og med tykke, robuste tredepu­ ter. Potene skal peke rett framover. Hud: Stramt sluttende, uten folder. Hale: Halen skal være fes­ tet i rygglinjens forlengelse og bæres vannrett eller svakt svinget oppad, men ikke steilt. Den skal ikke være for tykk. Hensiktsmessig kupert for jaktbruk. Hårlag: Hårlaget skal være hardt, stritt og tykt. Det skal

ligge tett mot kroppen. Dekkhårenes lengde 2-4 cm med tett underull. Kroppskonturene skal ikke skjules av hårla­ get. Det tette og harde hårla­ get skal beskytte mot værlag og vegetasjon. På de nedre delene av beina, på brystets underside og buken skal hår­ laget være kortere, men dekk­ ende. Også på hodet og ørene skal hårlaget være kort, men ikke bløtt. Øyebrynene skal være markert og barten kraf­ tig og stri, men ikke lang. Barten skal understreke det energiske uttrykket. Farge: Fargen skal være mørk til middels brun (brunskimmel, gråskimmel eller svartskimmel) med eller uten flekker. Størrelse og proporsjoner:

Kroppens lengde og skulderhøyden skal være tilnærmet

like, dog slik at kroppslengden kan overstige skulderhøyden med 2 cm. For øvrig skal proporsjonene være hensikts­ messige. Sener, ledd og bånd skal være kraftige og tørre og slik at hunden kan bevege seg raskt, smidig og utholdende. Skulderhøyde (stangmålt): Hannhunder 60-67 cm, tisper 56-62 cm. Weimaraner

Weimaraneren fikk sitt navn etter storhertug Karl August av Weimar, som var en entu­ siastisk tilhenger av den grågule vorstehhundvarianten. Av bygning og gemytt likner den korthåret vorstehhund, men i Norge er rasen svært fåtallig og sees oftere på ut­ stillinger enn på jaktprøvene. Liten Munsterlånder

Liten Munsterlånder finnes

det noen få eksemplarer av i Norge. Det er en kortbeint, bredbygd hund med litt tungt hode og lang hale. Opprinne­ lig kom rasen fra Nord-Tyskland. Breton

Breton er en forholdsvis ny rase i Norge, men en rase som får stadig flere tilhengere. Den er opprinnelig en fransk hund; onde tunger vil ha det til at den oppstod ved en util­ siktet paring mellom engelsk setter og spaniel. Breton er en liten, tett og kvadratisk hund med halvlang pels og kupert hale. Den er en utrolig energisk og dyktig fuglehund, som hevder seg stadig bedre på prøver. «Samme bruksverdi for halve foringsbudsjettet» er en ikke dårlig karakteristikk.

FORBEREDELSE TIL UTSTILLING Fuglehunden skal ikke bare være en dyktig jakthund. Den skal også ha skjønnhet og sjarm. Idealhunden er be­ skrevet i rasestandarder som er utarbeidet for hver rase. Men standardene gir ikke særlig mange konkrete opp­ lysninger om hunden. Tolk­ ningen er opp til dommeren og kan variere litt fra person til person. Forberedelse til utstilling tar sikte på å få hunden til å vise seg fra sin beste side. Det er med hunder som med men­ nesker, at ytre skjønnhet i stor utstrekning er et spørs­ mål om indre velvære. Selv­ sikkerhet, det å være stolt av seg selv, gir en flott holdning og det vi kaller utstråling. Korthårete hunder trenger ikke pelspleie før utstillingen hvis de ikke er direkte skitne.

Langhårete hunder bør ofte trimmes. Settere blir mer ele­ gante dersom halsen trimmes for overflødig pels, og dersom potene og mellomhånden trimmes godt. Henget på ha­ len bør heller ikke være for tykt. Hårlaget hos strihårete vorstehhunder varierer mye. Det korrekte, strie hårlaget trenger ikke trimming. Mer lodne typer kan gjerne trim­ mes, men ikke for mye. Der­ som man ikke har gjort det før, bør man ta hunden til en «profesjonell» første gang man forbereder hunden til ut­ stilling. Senere kan man prø­ ve selv. Den viktigste forberedelsen er å venne hunden til å gå i kobbel på en fri og glad måte. Noen hunder lærer det fort, andre trenger lenger tid. Hunden skal gå i slakt kobbel

med hodet høyt, og den skal føre halen i forlengelse av ryggen. Den skal trave, ikke galoppere. Ofte hjelper det å ha en liten godbit i hånden, som hunden får lukte og sma­ ke av og til. Hunden må også lære å stå og å stilles opp. Dommeren bedømmer hun­ den både under trav og når den står. Utallige bilder i hundemagasiner viser hvorledes hunden skal stilles opp. Hodet er strukket opp og fram, bakbeina er skjøvet kunstig bakover, og halen er strukket. De fleste fuglehunddommere liker best at hunden ikke stilles opp, men stiller seg opp selv. Derfor er det lurt å trene litt på å få hunden til å stå i ro i vakker positur. I tillegg til den rene skjønnhetsbedømmelsen foretar dommeren også en mer detal­

jert undersøkelse. Han ser på tennene, kjenner på skuldre­ ne, brystkassen og krysset. Kanskje løfter han litt i hun­ den, eller han trykker på den. Det er viktig at hunden lar seg undersøke på denne måten. Undersøkelsen avslører mer om hundens mentale tilstand enn om anatomiske detaljer. Det er lurt å la hunden gjen­ nomgå en slik undersøkelse på forhånd. En venn får spille dommer og gå gjennom ritua­ let, gjerne litt overdrevent. Til slutt en liten advarsel: Gjør ikke forberedelsene for omstendelige og alvorlige; det kan smitte på hunden. Det aller viktigste er å få hunden til å like å vise seg fram. Dommerne er svake for glade hunder; triste hunder når sjel­ den opp, selv om de er aldri så velskapte.

125

Jakthunder

Apporterende hunder I norsk småviltjakt har vi ingen tradi­ sjon i bruk av spesielle hunder for apportering. Slike hunder er spesielt nyttige under andejakt i sivmarker og under drivjakt på hønsefugler som fasaner og Red Grouse (skotsk rype). Ingen av disse jaktformene har vært vanlige i Norge. Drivjakt vil vel aldri bli særlig utbredt, mens andejakt sy­ nes å bli mer populær, idet våre ande­ fugler beskattes altfor lite. Under vanlig fuglejakt brukes enten stående hunder til apportører, eller man kla­ rer seg uten. Det siste fører utvilsomt til at man mister endel vilt, og at såret vilt blir utsatt for pinsler de kunne vært spart for. Ved andejakt i sivområder og sjø­ fugl jakt fra land er en god apportør et umistelig gode. Selv vel trufne ender kan kave seg inn i sivet eller inn mellom fjæresteiner og være svært vanskelige å finne. Vingeskutte ender er nesten umulige å få tak i uten hund. Apporterende hunder har flere

126

spesielle egenskaper. De må være glade i vann og ha en pels som gjør at de ikke blir våte og begynner å fryse. De må være dyktige svømmere, og de må like å bære og hente. Dessuten må de ha et tålmodig gemytt, det å sitte stille og vente er en viktig side ved all andejakt. Og sist, men ikke minst, må de være glade i å lete eller søke, som det heter, etter viltet. Særlig i England brukes spanieler både til å skremme opp fuglen og til å apportere. Norske andebiotoper er ofte så kuperte at større hunder, som retrievere (og vorstehhunder) er mest anvendelige. De har størrelse og styr­ ke nok til å svømme i stritt vann. Under drivjakt sitter hunden hos jegeren på post og bivåner jakten. Den hører og ser ender, enkeltvis og i flokk, som drar forbi, og den ser noen bli truffet og hører at de faller i vannet eller i bakken. Hunden skal sitte stille til jakten er over, vanligvis

fordi det er blitt mørkt. Da skal den avsøke terrenget og hente - apporte­ re - det viltet den finner. Den gode jeger teller antall fall og gir seg ikke før hunden har brakt inn samme an­ tall fugl. I Norge er det like vanlig at jegeren går eller ror langs sivbevokste vann med hunden i søk rundt seg. Hunden skremmer opp endene, jegeren sky­ ter, og hunden henter dem etter hvert. Den som har tilgang på anderike våtmarker og en god andehund, har en utmerket jakt. Tilberedt på riktig måte er også ender gourmetmat av ypperste merke.

Opplæring En god andehund er et resultat av medfødte anlegg og dressur, men som hos alle jakthunder er talentet det viktigste. Selv ikke den dyktigste hundemann kan få til en prima hund fra et dårlig emne. Dessverre er det slik i dag at store deler av oppdrettet innen de mest anvendbare raser er rettet mer mot utstillings- og/eller fa­ miliehunder enn mot brukshunder.

/ mange jaktsituasjoner er apportøren uunnværlig. Bildet viser engelsk setter som apporterer rype.

Apporterende hunder

Blant de ulike retrieverrasene er det mange late og overvektige hunder med liten sans for jaktlivets straba­ ser. Hederlige unntak finnes imidler­ tid, spesielt om man importerer hun­ der av godt jaktblod. Det alt vesentligste av hunder som anvendes til andejakt i Norge, er re­ trievere. Gemyttmessig ligger de mel­ lom engelske fuglehunder og vorsteh­ hunder. De har de engelske hunde­ nes vennlige gemytt, men mangler deres skjønnhet og intensitet. De har de tyske hundenes lærenemhet og ro­ buste sinnelag, men mangler deres aggresjon og vaktsomhet. Husdressuren og det daglige stellet er som for andre hunder. Nøkternhet i matveien, mye mosjon og en riktig blanding av kjærlighet og disiplin ska­ per de mest harmoniske hundene. (Se også Dressur og hundepsykologi, side 114.) De fleste retrievere som det er verdt å legge arbeid i, er fra naturens side aktive dyr. De liker å bevege seg, og de liker å hente. Som oftest er det ingen problemer forbundet med å lære dem opp til å hente enhver gjen­ stand som kastes ut. Heller ikke plei­ er de å ha vanskeligheter med å lære å lete etter gjenstander som gjem­ mes. Under opplæringen er det viktig å begynne enkelt, f.eks. med å kaste en gjenstand på åpen mark og senere hive den både lenger bort og vanske­ ligere tilgjengelig. Det er bedre å gå

Hunden bruker kjeften som vi bruker hånden. Når hunden er snill av natur og godt skolert, kan det gå som bildene viser. En engelsk springer spaniel tar varsomt hånd om en hareunge den har funnet i vårskogen. Forsiktig setter den karen fra seg på steinen foran fotografen (dens eier) og «sier»: «Se her, jeg fant et lite liv som trenger hjelp!»

127

Jakthunder

RASER Av spanieler er det bare en­ gelsk springer spaniel som av

og til brukes i Norge. Den likner en litt grov breton og antas å ha mye til felles med de spanielene som dannet grunnlaget for settere. Den er rød og hvit, ca. 50 cm høy og skal virke pigg og opplagt, men ikke edel, som en setter. Av retrievere er det to raser som er vanlige i Norge, mens tre andre er mer sjeldne. Ved siden av sine apporteringsegenskaper har retrieverne vist seg som de mest anven­ delige førerhundene for blinde, og også som gode nar­ kotikahunder. Disse egenska­ pene utnyttes hos oss mer enn jaktegenskapene. Dessuten skal man ikke glemme at retrievere takket være sin sinnsro og psykiske legning er blitt vår mest popu­ lære familiehund. Labrador retriever kan være både gul og svart. Den

skal være kraftig, ha litt stort hode og tykk, tett pels. Hel­ hetsinntrykket er en opp­ vakt, sterk og godlynt hund. Av høyde er den noe lavere enn setter, men i vekt noe tyngre. Golden retriever, som ikke har noe norsk navn, er den mer langhårete, som oftest gule retrieveren. Den er ofte noe høyere enn labradoren, men ikke fullt så kraftig. Bortsett fra hårlaget er stan­ dardene for de to rasene svært like. I Norge brukes bare me­ get få golden retrievere til jakt. Pelsen er ikke så mot­ standsdyktig mot vann, og hundene er ofte mer dovne av gemytt enn labradorene.

De to vanligste retrieverne, golden retriever (over) og labrador retriever (under).

Chesapeake Bay, curly-coated og flat-coated retriever er

mindre tallrike enn de to for­ annevnte. De er særpreget av sitt hårlag og er alle litt høye­ re enn labradoren. Bare få individer brukes til jakt; de fles­ te holdes for selskaps- og utstillingsformål.

Curly-coated retriever har vært en sjelden rase i Norge, men er nå blitt mer vanlig.

langsomt fram enn å forsere trenin­ gen. Først når hunden er meget dyk­ tig til å hente, uansett hvor langt man kaster gjenstanden, kan man begyn­ ne å gjemme den. Til å begynne med kan man bruke noe som lukter ekstra godt, f.eks. en tørrfisk eller en han­

128

ske med god kjøttlukt på. Etter hvert kan man bruke vinger av fuglevilt eller dypfrosset vilt. Selv om hjemmedressuren er vik­ tig, er det først på jakt at hunden virkelig lærer hva som kreves. Der lærer den lydighet, tålmodighet og

standhaftighet. Spesielt det siste, det å ikke gi opp et apportsøk, er helt vesentlig. Den gode jegerens inter­ esse for å finne viltet smitter over på hunden.

Johan B. Steen

Viltsporhunder

Viltsporhunder Viltsporhundenes opprinnelige opp­ gave er både å delta i selve jakten og søke etter såret vilt. Hos oss gjelder det først og fremst elg og hjort. Under hjortejakt har sporhunder vært lite benyttet. Derimot gjør de stor nytte når det gjelder å finne elg som er skadd, enten av skudd under jakten eller i kollisjon med bil eller jernbane. Elgjakten foregår for det meste på bar mark, under forhold som gjør det vanskelig å finne et såret dyr uten hundens hjelp. I endel tilfel­ ler kan dette forresten være vanskelig nok for en god sporhund. Grunnene til det kan være mange. Det kan være flere dyr i det samme området, slik at sporene går om hverandre; blodspor, som ofte kan følges fra skadestedet, kan opphøre, og hvis det er sent på dagen, kan mørket komme og van­ skeliggjøre ettersøk. En god spor­ hund er da det eneste som stort sett kan bidra til å rydde opp i probleme­ ne.

Egenskaper Hos oss er det stort sett elghundrasene som blir benyttet som sporhunder i forbindelse med elgjakt, men det er også kjent at mange andre hundera­ ser kan læres opp til gode viltspor­ hunder. Det ligger vel også i hundens natur å følge spor, enten den tilhører de typiske jakthundrasene, selskapshundene eller andre grupper som er laget av oss mennesker. For at den skal få betegnelsen god viltsporhund, bør en hund slavisk føl­ ge det sporet den er satt på, og den må ikke Ia seg påvirke av andre dyr. Hvis den også har den egenskapen at den tar los på et såret eller dødt dyr, er det et stort pluss for et effektivt ettersøk. Det kan også være nødven­ dig å slippe hunden når terrengfor­ hold og tett vegetasjon tilsier det. Dette gjelder særlig hvis det sårede dyret er en elg, som vanligvis stopper for hund. Men elgen kan også bruke sine siste krefter til å komme vekk når den merker at den blir forfulgt av jegere med hund. 9. Jakt, fiske, friluftsliv. Bind 2.

Dressur Dressurens hovedmål er at hunden skal bli i stand til å følge et dyrespor eller blodspor uten å skifte over til et annet spor. Sporhunden skal lære å gå koblet slik at den avanserer målbe­ visst på sporet i rimelig fart, men samtidig slik at den ikke «sleper» føreren med seg. Hastverk må ikke forekomme, verken under opplæ­ rings- eller arbeidsfasen. Den minste snarvei kan forårsake atskillig tilleggsarbeid, og da begynner tiden å løpe! Hunden skal altså følge sporet som et tog på skinnene, selv om fers­ kere spor krysser og løper sammen med det opprinnelige sporet. Dressuren kan begynne med valper på under et halvt år. Til opplæringen trenger man en plastflaske med ku­ blod, merkebånd, sporehalsbånd el­ ler en passende sele, 5-6 meters sporerem og et hareskinn, en elgklauv eller liknende. En annen måte er å bruke et kar med blod og en 1,52 meter lang kjepp, der det er festet et stykke skumgummi i enden. Blod­ sporet legges til å begynne med et par timer før treningen, men senere leg­ ges sporet et døgn eller to på for­ hånd. Ruten kan i begynnelsen være noen hundre meter lang, men den forlenges i takt med at hundens erfa­

ring og sikkerhet øker. Når sporet legges, skvetter man først ut rikelig med blod fra flasken der hvor sporet begynner. Deretter går man fram langs den planlagte ru­ ten og skvetter en passende mengde blod fra flasken, eller lager blodspor med skumgummibiten på kjeppen. I opplæringsfasen bør man ikke lage blodspor på trestammer og greiner. Hunden skal først og fremst lære å søke luktespor fra marken. Ruten merkes med papirbånd (f.eks. malertape) på trær, kvister o.l. I opplæ­ ringsfasen er det best at sporene lages av andre enn hundeeieren, for hun­ den lærer lett å følge sin husbonds spor. For å øke hundens dyktighet minskes etter hvert blodmengden, man lager større mellomrom mellom blodsporene, og man lager brå avvik fra den opprinnelige retningen. Spor kan også krysses, men før man tar fatt på denne fasen, bør hunden ha fått grundig opplæring. Blodmengden minskes stadig, og sporet legges i sta­ dig vanskeligere terreng. Før hunden begynner å spore, må den først få undersøke grundig der sporet begyn­ ner. Hunden må gis tid til å få over­ blikk over situasjonen og få «rett lukt». Allerede når den får på seg sporehalsbånd eller sele, forstår hun­ den hva som venter den.

Omkring i Europa, der jakttradisjonene er annerledes enn hos oss, har man utviklet forskjellige raser av hunder som har til hovedoppgave å spore opp skadd vilt. En av disse er bayersk viltsporhund, en litt tung og forholdsvis liten støvertype med særlig fin nese. Mange hunderaser kan imidlertid læres opp til å bli dyktige viltsporhunder, og hos oss brukes blant annet elghunder, dachshunder og retrievere.

129

Jakthunder

Når hunden begynner å avansere, følger man den mens man holder fast i remmen. Samtidig følges merkebåndene, og dermed bloddråpene, slik at man holder seg på rett vei. Hvis hun­ den avviker fra sporet, bruker man for eksempel kommandoen «søk spor» eller bare «spor». Når hunden vender tilbake til sporet, roser man den. Opphold på 10-20 meter i blod­ sporet vil i begynnelsen forvirre hun­ den, men den lærer snart, ved hjelp av remmen, å kretse i utvidede sirkler og søke nye blodspor. Det er absolutt nødvendig at hun­ den ved enden av sporet finner noe som gleder den. Det kan være en klauv av elg eller hjort, et tørket hareskinn eller en annen gjenstand som får hunden til å forstå at viltet er funnet og sporingen avsluttet. I den­ ne fasen roses og belønnes hunden, dersom den er vant til å bli belønnet. I tillegg til blodspor må hunden lære å følge vanlige spor av klauvvilt. I opplæringsfasen behøver ikke sporet være altfor hett, men helst noen timer gammelt.

Hihunder

Hihunder ble tidligere brukt til jakt, særlig på rev. Det var nokså alminne­ lig å bruke en langbeint støver til å ta los, og hvis reven krabbet i hi, noe den ofte gjør, ble den jaget ut ved hjelp av hihunden. Ved postering ble så reven skutt utenfor hiet. Senere ble også hihunder benyttet om som­ meren for å tømme hiet for valper, som et ledd i viltstellet. Dette er det for lengst satt en stopper for. De forskjellige hihundrasene kan være en svært behendig hjelper i mange tilfeller, blant annet når det gjelder å oppspore og avlive såret vilt. Hihunder er gjerne små og etter sin natur populære som familiehunder. Jakt på vilt som oppholder seg i hi, er blitt utviklet i mange land, tydelig­ vis uavhengig av hverandre. Et bevis på dette er at de rasene som brukes som hihunder, avviker sterkt fra hverandre fra land til land. Under mellomeuropeiske forhold er dachshunden den vanligste. Av denne hun­ Bruk av viltsporhund den kreves det under hiarbeid stor Viltsporhunden er en slags reserve bevegelighet og spesielt evne til å få som settes inn når andre midler er opp­ viltet i bevegelse nede i hiet. Denne brukt. Å finne et såret dyr er lettere jo typen hund er også hensiktsmessig tidligere en sporhund kan bringes til når det gjelder å drive ut grevlingen stedet. Da er også andre lukter som eller reven fra omfattende hulelabydyret skiller ut, til hjelp om blodsporet rinter som er gravd ut i myk jord. skulle ta slutt, noe som er vanlig når det Under andre forhold, f.eks. i det dreier seg om elg. skotske høylandet, er terrieren utvik­ Jegeren har også nytte av sporhund let som hihund. Her ligger hiene for for å greie opp i en situasjon når det det meste i ur, og hunden må behand­ er tvil om hvorvidt elgen er lett såret, le sitt bytte mer hardt og direkte. I et eller det kan være rent bomskudd. hi som ligger i ur, har ikke hunden så Når viltsporhunden har utført sporing store muligheter for å sette viltet i over flere kilometer på en grundig bevegelse, og jegeren har ikke de måte, kan en erfaren jeger gi en nok­ samme mulighetene til å grave for å så pålitelig vurdering av tilstanden til hjelpe hunden som han har i jordhi, den elgen som ikke er funnet. og hunden har vanligvis ikke valget Vi har her gitt et bilde av elghun- mellom flere veier fram til byttet. dens sporarbeid og opplæring, men sporing kan også læres av andre hunderaser. I Norge blir f.eks. dachs- Egenskaper og hunder, vorstehhunder, retrievere og arbeidsmåter andre opplært til sporhunder, og det er ingen tvil om at mange av disse er Det er mange meninger om hvordan meget flinke både som sporhunder og en god hihund skal være. Ifølge en apportører. vanlig og feilaktig oppfatning skal hi­ hunder være en slags hovtenger som Harald Sommerstad brukes til å trekke rev eller grevling

130

ut av hiet. Så enkel er saken ikke, selv når man har en av de sjeldne topphundene. De fleste av de revene som tas ved hi jakt, skytes etter at hunden har jaget dem ut. Det er sjel­ den at reven gir seg over til hunden, og bare hvis hunden viser ubønnhør­ lig dristighet. Grevlingen er ikke like lett å drive ut som reven, og enda vanskeligere er det for en hund å drepe den. En jeger som tar mye grevling, er gjerne flittig til å grave. Og en jeger som ifølge ham selv har en hund som dreper grevling, er en stor løgnhals. I Norge kan vi treffe på grevlingen i ur, huler, jordhi eller under bygninger, altså på svært forskjellige steder. Jo større og mer labyrintisk hiet er, desto bedre er det å bruke en rask, bevegelig hund som gransker hver krok, og som når den har funnet dyret og begynt losen, trenger seg nærmere fra stadig nye sider. Hvis hunden ikke tør gi seg inn på nær­ kamp og ikke trykker dyret ved raske utfall fra forskjellige kanter, kan stil­ lingen låse seg for mange timer. En dreven hund prøver før den tar reven med makt, å jage den på flukt, noe som stort sett lykkes hvis hunden bare er djerv nok. En hund som er forsiktig og ettertenksom, men like­ vel hard og bestemt, gir bedre jaktmessig utbytte enn en som blindt ru­ ser på og gir og tar juling. Hundens hardhet måles ikke etter hvor vilt det første anfallet er, men etter hvordan djervhet og utholdenhet bevares når den selv har fått på pelsen. Mange som eier en særdeles god revehund, nøler med å slippe den løs på et grev­ linghi, særlig hvis hunden er ung. Det må advares mot å bruke to hunder samtidig ved hijakt hvis ikke eieren er sikker på at de ikke vil slåss seg imellom. I tillegg må det alltid sørges for at en hund har plass til å trekke seg tilbake om dyret går til angrep. I jordhi bør man alltid bruke bare én hund. I et hi som antas å være tomt, lønner det seg ikke å slippe hunden inn, for hundens lukt vil festne seg der, slik at det går en tid før reven vil bruke det igjen. Det lønner seg å kretse lydløst rundt hiet på litt av­ stand. Da kan man gjerne på grunn­ lag av spor avgjøre om hunden skal

Hihunder

slippes inn. På snødekket mark blir denne vurderingen lettere. Reven kommer også sikrere og raskere ut om det er minst mulig lukt av jeger utenfor. Derfor må skriking og tramping i bakken ikke forekomme.

Dressur Det lønner seg å velge valp eller ung­ hund fra en anerkjent god brukshundlinje. Den unge hunden må læres opp fra begynnelsen til å bevege seg i terrenget. Viltinstinktet våkner da gjerne tidligere. Skyting og «jakt» på rotter og kråker fremmer oppvåk­ ningen. En hund bør ikke føres til et hi før den er ett år gammel, om den ikke har fått opplæring i kunstig hi eller for eksempel under en låve. Den første jakttreningen bør foregå på rev; grevlingen er altfor kraftig for en ung hund. En hund må ikke skyves inn i et hi med makt.

For mye gransking av tomme hi gir lett en ung hund ulystfølelse mot hele saken. Man må gå fram i den takten som hundens erfaring tilsier. Man må også huske på å ikke kreve det umuli­ ge av en ung hund. Jo skarpere og mer lovende en ung hund virker i begynnelsen, desto lettere er det å ødelegge den, akkurat som en skarp­ slipt kniv.

Målet for hijakten Mange rovdyr bruker stein- eller jordhuler som hi eller oppholdsste­ der. De kan også ha hi under avsides­ liggende bygninger. Reven er kanskje den mest vanlige brukeren av slike steder. Revevalpene blir født i hiet ved månedsskiftet april/mai og oppholder seg ved hiet til ut i juli. Da begynner de et omflakkende liv og slår seg til i tilfeldige hi eller huler, særlig hvis været er dårlig. Når høsten og vinte­

Hihundens oppgave er å drive mindre rovdyr, først og fremst rev og grevling, ut av hi og huler. I våre dager er hijakten ikke lenger særlig aktuell her i landet. Når en energisk hihund som dachshunden fremdeles er aktuell, er det derfor først og fremst fordi den også på andre måter kan gjøre nytte for seg under jakt. Det skjeggete hodet på bildet tilhører en strihåret dachshund med den viltfargen som er vanlig hos denne rasen.

ren kommer, vil ikke reven ty til hiet så ofte, unntatt når snøstorm og plut­ selig kulde overrasker den, eller hvis den blir jaget av en rask hund. En skadeskutt rev søker lett til et hi. Grevlingen, som er mest tallrik i de sørlige delene av landet, er sterkt knyttet til hi, og på grunn av sin nattlige livsførsel treffes den sjelden utenfor hiet i dagslys. Ettersom for­ skansning av hiet er grevlingens vik­ tigste forsvarsmetode, har den utvik­ let en fremragende evne til å velge gode hi og grave ut huler, der den forsvarer seg utmerket. Den er altså i en bedre stilling enn reven og er en hardere motstander for en angriper. Om vinteren sover grevlingen vintersøvn i hiet, men den sover forholdsvis lett, og under gunstige forhold kan den søke ut for å finne mat. Mårdy r (mink og mår), som er mindre enn grevlingen, bruker også steinurer og tilsvarende muligheter som bosteder. Hihunden makter van­ ligvis ikke å trenge inn i hiene på samme måte som til de større dyrene, men man har ofte nytte av hihunden også til jakt på disse dyrene. Harald Sommerstad

131

Utstyr for friluftsliv

Oljekompass til turbruk.

KLÆR 134 Kuldepunkter og lufting 134 Klær til mange slags bruk 134 Fottøy 137 Regnutstyr 137

UTSTYR FOR OVERNATTING Telt 139 Gapahuk 141 Hengekøye 141 Soveposer 141 Liggeunderlag 143 Soveposens oppbygning 143

139

TURUTSTYR 144 Kart 144 Kartmappe 146 Kompass 146 Førstehjelp- og sikkerhetsutstyr 146 Annet utstyr 147 Jegerens utstyr 149 Viktige detaljer for fiskeren 150 TRANSPORT AV UTSTYRET Ryggsekk 152 Pulk 155 Skiutstyr 156

TURPROVIANT 157 Før og nå 157 Næringsbehovet 157 Pakking av matvarene 158 Utstyr for matlaging 158 TAUVERK

160

KNUTER OG STIKK

161

151

Utstyr for friluftsliv

Klær Kuldepunkter og lufting Enten man er ute på jakt eller fiske eller driver andre former for frilufts­ liv, er det viktig å kle seg slik at man ikke fryser, samtidig som man ikke svetter for mye. Så lenge man holder seg noenlunde i ro, er ikke dette noe problem, men under de fleste former for friluftsliv er det som oftest slik at man i enkelte perioder utfolder stor aktivitet, mens man innimellom tar pauser. Derfor er det viktig at kles­ drakten lett kan reguleres i overens­ stemmelse med temperatur og aktiviKroppens kuldepunkter er markert med gult på tegningen. Når man er ute i kulden, gjelder det å gi disse punktene ekstra beskyttelse.

134

vindstyrke meter pr. sekund

0

-5

temperatur °C -10 -15

-20

-25

2 7 11 16 20

-2 -11 -16 -18 -19

-7 -17 -23 -26 -28

-12 -25 -31 -34 -36

-17 -32 -38 -42 -43

-23 -38 -46 -49 -52

-28 -45 -53 -57 -59

Det er ikke alltid kuldegradene som av­ gjør hvor kaldt det føles å være ute om vinteren. Vinden spiller også en avgjø­ rende rolle. Jo hardere vinden er, desto kaldere kjennes det. Tabellen viser

tetsnivå. Enklest løser man proble­ met ved å bruke flere tynne plagg i stedet for færre og tykkere. Enkelte kroppsdeler er særlig ut­ satt for kulde og kalles gjerne krop­ pens kuldepunkter. Det gjelder f.eks. hender, tær, ledd, lyske, midje, hals og ører. Særlig om vinteren bør man legge vekt på å gi disse kroppsdelene god beskyttelse. Skjorter, gensere, jakker o.l. må rekke så langt ned over midjen at de dekker korsryggen også når man bøyer seg. Det er viktig at klærne ikke sitter stramt. Stramme og tettsittende klær kan hindre blod­ omløpet, noe som igjen fører til at man lett fryser. Klærne bør gi muligheter for luf­ ting. Når man beveger seg raskt eller utfører tungt arbeid, vil man svette. Svette og overskuddsvarme ledes bort gjennom klærne, og ikke minst ved den ventilasjonen man kan sørge for ved å åpne eller løsne på klær, f.eks. omkring halsen. Dette betyr at de klærne man bru­ ker under friluftsliv, bør kunne åpnes i halsen og på ermene. Når man er i ro, holdes ulljakke, vindjakke eller anorakk knappet eller tilsnørt i hal­ sen og i ermeåpningene, og belte el­ ler snor i livet strammes. Skjerf i halsen gjør underverker i denne si­ tuasjonen. Når man setter seg i beve­ gelse igjen, og varmen begynner å gjøre seg gjeldende, løsner man på klærne. Da kan luften sirkulere, og svette og overskuddsvarme forsvin­ ner. Klærne må puste, slik at en del av fuktigheten kan unnslippe. Når man har sørget for best mulig lufting ved å åpne klærne, vil svetten for en stor

f.eks. at det ved en vindstyrke på 11 me­ ter i sekundet og 10 kuldegrader føles like kaldt som ved 31 kuldegrader i vind­ stille vær.

del dunste bort og ikke gjøre klærne fuktige. Når man kjøper klær for fri­ luftsliv, bør man legge stor vekt på å finne plagg som tillater skikkelig re­ gulering med sikte på ventilasjon.

Klær til mange slags bruk Hvis klærne man har innerst mot kroppen, blir fuktige, reduseres deres isolerende evne. A bli våt på denne måten er minst like ubehagelig som å bli våt av regn. Nærmest kroppen bør man derfor ha klær som sørger for å transportere fuktigheten videre til utenpåliggende klesplagg. Såkalte helsetrøyer er en god løsning. Det neste laget av klær har til opp­ gave å holde på varmen, isolere og eventuelt ta opp fuktighet. Luft er en dårlig varmeleder og virker derfor isolerende. Dette betyr at det bør være mest mulig luft mellom de for­ skjellige lagene av klær, og først og fremst z det mellomliggende kleslaget. Strikkede plagg, f.eks. gense­ re, inneholder mye luft og isolerer derfor godt. Det ytterste klesplagget skal be­ skytte mot regn og vind. Det er ikke bare kuldegradene som avgjør kuldevirkningen, men også vinden. Tabel­ len på denne siden viser forholdet mellom temperatur, vind og kuldevirkning. Det er viktig at det ytterste klesplagget er tett samtidig som det puster. Dessuten må det tillate regu­ lering med sikte på utlufting. Undertøy. En helsetrøye egner seg godt som undertøy, ettersom den sørger for et isolerende luftlag nær

Klær

huden. Dessuten gjør helsetrøyen sitt til at mest mulig overskuddsvarme slipper ut når man løsner på ytterplaggene. Best blir isolasjonen når man bruker en helsetrøye med lodd­ rette spor. Når man bærer ryggsekk, må man ikke bruke helsetrøye med grove tråder over skuldrene. Tyng­ den av sekken vil presse trådene ned i huden, slik at blodomløpet hindres. Enkelte erfarne friluftsfolk bruker undertrøye av ull. Fordelen med den­ ne løsningen er at ull virker varmt selv når plagget er fuktig. Men selv om man ikke fryser, virker en fuktig undertrøye ubehagelig på kroppen. Dessuten gir en helsetrøye bedre luftsirkulasjon. Helsetrøye av ull ansees av mange som det ideelle. Men forut­ setningen er selvfølgelig at man tåler å ha ull inntil kroppen. Lange underbukser til vinterbruk kan være av bomull eller ulltrikot. Enkelte foretrekker å ha flere bukser av dette slaget med på lengre vinter­ turer. Man kan da ta på seg en eller flere, alt etter temperatur. I den senere tid er undertøy i spesi­ elle kunstfibre blitt meget populære. Disse plaggene er ofte både lette og tynne, og de har meget liten evne til å trekke til seg vann. Fuktigheten dri­ ver derfor gjennom og ut i det neste klessjiktet. Når man svetter, føles kunststoffundertøyet behagelig. Men de fleste foretrekker å skifte over til ull under lengre pauser om vinteren. Mellomklær. En skjorte av flanell er varm og behagelig om vinteren. Skjorten må være så lang at den rek­ ker godt nedenfor midjen, slik at man ikke «sprekker» ved midjen når man bøyer seg. Utenpå skjorten kan man ha en eller flere ulljakker, tynne eller tyk­ ke, avhengig av lufttemperaturen. Også ulljakken eller genseren må være tilstrekkelig lang, slik at den rekker godt nedenfor midjen. Mange holder på at ulljakken bør ha glidelås helt ned foran og høy hals. Er det kaldt, trekker man da glidelåsen helt opp, mens jakken kan åpnes helt når man har gått seg varm slik at det er behov for utlufting. Votter. I kulde beskytter man hen­ dene best med et par ullvotter innerst og votter i vindstoff eller skinn utenpå. Ullvotten holder på varmen

Jakke for helårs friluftsliv

hette mot vind hette (til overnatting)

trykknapper

dobbelt stoff foran og bak enkelt stoff i ermer

bøyle for småsaker store knapper belte

belglomme med klaff

hempe for håv el.l.

hempe for redskap el.l.

hempe

hempe

trykknappregulering

bøyle for småsaker

nedfellbart stoff, brukes i regn eller kulde

belglomme (gjør lommen utvidbar)

fold til oppbevaring av f.eks. ekstra tøy

og trekker til seg fuktigheten fra hån­ den, mens den tette yttervotten gir vern mot vind og virker isolerende. Yttervotten bør kunne trekkes til om­ kring håndleddet, slik at snø ikke kan trenge inn i ullvotten. Snø som slip­ per inn, vil smelte av kroppsvarmen, med det resultat at votten blir våt. Man bør ha med ekstra ullvotter i tilfelle de vottene man bruker, tross all forsiktighet skulle bli våte. Votter i kunstfiber er mer slitesterke enn

ullvotter, og de gjør fullgod nytte ved normale vintertemperaturer. Jakke. Illustrasjonen på denne siden viser et eksempel på en jakke til bruk under forskjellige former for fri­ luftsliv året rundt. Den er laget av vannavstøtende og samtidig pustende vindstoff. Jakker av denne typen kan brukes over en skjorte som mellomplagg om sommeren, og over en gen­ ser eller ulljakke når det er kaldere i været.

135

Utstyr for friluftsliv

I halsen knappes jakken ved hjelp av trykknapper, videre nedover med større, vanlige knapper. Noen jakker av liknende type har i tillegg glidelås helt ned foran, skjult under knappingen. Med et slikt dobbelt lukkesystem kan jakken gjøres ekstra tett for­ an når det er ønskelig. Jakken kan i en håndvending åpnes i halsen eller helt ned foran ved behov. Videre er jakken utstyrt med hette. Selv når hetten ikke er i bruk, vil den sammen med kragen bidra til å beskytte hal­ sen og haken. Nederst på ermene har jakken trykknapper som gjør det mu­ lig å regulere ventileringen også her. Beltet i livet kan strammes når det er kaldt, og løsnes når det er behov for utlufting. Et snortrekk i livet gjør samme nytten og henger seg ikke opp i kvister o.l. På rygg og forside har jakken to lag stoff, noe som gir bedre beskyttelse mot regn og vind. Ermene har der­ imot bare ett stofflag, for at de ikke skal bli så stive at de hindrer bevegel­

sene. Også hetten har dobbelt stoff­ lag for å gi ekstra god beskyttelse mot vind om vinteren. Hetten kan trekkes sammen slik at den dekker det meste av ansiktet. De store lommene lukkes ved hjelp av trykknapper. Ellers er jakken ut­ styrt med forskjellige ringer og hem­ per, der man kan henge utstyr som bør være for hånden, f.eks. håv, kniv, lykt, kompass o.l. Det finnes en mengde forskjellige modeller av jakker for friluftsliv. Noen er laget av bomullsstoff, andre av vadmel (ull), og atter andre er sammensatt av forskjellige materi­ aler. Kunstfiber inngår ofte, ettersom disse fibrene gir lette og slitesterke materialer. Jakkene kan være tynne eller tykke. Den som har råd, vil ofte foretrekke å ha minst to jakker, en til sommerbruk og en til å møte vinter­ kulden med. Valg av jakke er i høy grad en smakssak, og dessuten til en viss grad avhengig av hva slags fri­ luftsliv man driver.

En bomullsskjorte er for mange et av hovedplaggene under en sommerlig vandring i skog eller fjell. Skulle det komme litt regn eller vind, eller slår man seg nedfor å hvile, bør man ta på seg en jakke av vannavstøtende stoff. Jakken bør også være utstyrt med hette. Hette med skjerm er særlig fordelaktig for personer som bruker briller. På bildet til høyre vises et par alternativer fra det rike utvalget av vindjakker for friluftsbruk. Hodeplaggene på bildet, også av vannavstøtende stoff, er meget populære i dag. Kniv er en selvfølge på turen. De fleste foretrekker imidlertid en mindre tollekniv framfor de store sameknivene som vises på to av bildene.

136

Strømper. Om vinteren bør man bruke strømper av ull. En god kombi­ nasjon er et par tynne strømper av kunstfiberforsterket ull innerst, og et par tykke ullstrømper utenpå. Når fottøyet er tilstrekkelig rommelig og ikke klemmer, vil denne strømpekombinasjonen, sammen med et par innleggssåler, være tilstrekkelig også på kalde dager. I streng vinterkulde er det imidlertid nødvendig med enda et par strømper eller sokker i ull. En hovedregel er at man skal bru­ ke så mange strømper/sokker at fot­ tøyet sitter uten å glippe eller kippe. Hvis fottøyet kipper, resulterer det i blemmer og gnagsår. Hvis fottøyet derimot klemmer, vil man lett fryse. Hodeplagg. Om vinteren bør man på lengre turer ha med to luer, i tilfelle den ene skulle bli våt. En topplue i ull gjør god nytte for seg selv i ganske streng kulde, spesielt hvis man har en anorakkhette ytterst når det blåser. Strikkeluer av kunst­ fiber er ikke så varme som ulluer. Når det er ekstra kaldt og dessuten sterk vind, er en foret skilue eller en annen tilsvarende varm lue nødven­ dig. En annen løsning er å bruke to strikkeluer utenpå hverandre, forut­ satt at man har anorakk eller vind­ jakke med hette som kan trekkes utenpå det hele.

Klær

Skjerf. Et tykt ullskjerf er nødven­ dig i kaldt vær. Ved hjelp av skjerfet er det også enkelt å regulere ventila­ sjonen. Hvis vindjakken eller ano­ rakken dessuten har en hette som samtidig beskytter halsen, fryser man ikke på halsen selv i sterk kulde. Bukser. Bukser for friluftsliv om vinteren bør være varme, selv om man bruker underbukser som isolerer godt. Mange holder på at ull forster­ ket med kunstfiber gir de beste buk­ sene til vinterbruk. Noen foretrekker vadmel eller annet tilsvarende kraftig stoff, men det er også mange som mener at vadmel er for tungt og stivt til denne bruk. Buksene må være so­ lide og dessuten tilstrekkelig vide og ha høy linning som hindrer at man «sprekker» ved midjen når man bøy­ er seg. På skiturer i vinterfjellet er vindbukser en selvfølge. Disse trekkes utenpå de vanlige buksene når det blåser eller i ekstra sterk kulde. Også bukser til sommerbruk må være solide og slitesterke. Bukser av kunstfiber kan ikke anbefales uten forbehold, ettersom de har liten varmeisolerende evne.

Fottøy Valget av fottøy er avhengig av både årstid og terrengforhold. Om somme­ ren skal fottøy til turbruk være:

Behagelig på foten og passe rom­ melig uten å kippe eller klemme. Vannavstøtende, slik at man uten å bli våt kan gå over en myr eller vade en bekk. Solid og holdbart. Støtt å gå i, særlig gjelder dette sålen. Mulig å reparere.

En viktig regel er at man aldri legger ut på en flere dagers tur med nytt og uprøvd fottøy. Nye støvler skal gås inn på kortere turer før man legger ut på langtur. Dette gjelder spesielt lærstøvler. I skog og fjell her i landet må man stadig krysse myrer og forsere elver og bekker. Det er derfor viktig at fottøyet er vanntett. Derfor står man også ofte overfor spørsmålet om man skal velge gummistøvler eller fottøy av godt impregnert lær. Bortsett fra

Forholdsvis høye lærstøvler med gummi fra anklene og ned gir bedre støtte for foten enn vanlige gummistøvler, og slike støvler brukes endel av jegere.

Mange foretrekker høye gummistøvler på turen. Da er man rustet for alt slags vær og kan uten vanskeligheter forsere myrer og mindre bekker. Men gummistøvler er som regel ikke særlig gode å gå i. De gir dårlig støtte for føttene, og det er ikke til å unngå at det dannes kondens i støvlene, og mer jo varmere det er. I høyfjellet er det ingen grunn til at man skal bruke gummistøvler.

til rent høyfjellsbruk er det mange som foretrekker gummistøvler, som en garanti for at man vil holde seg tørr på føttene, vel å merke så lenge støvlene er uten hull. Ulempen er fuktighet som resultat av kondens og svette innenfra. Dessuten har gummi­ støvler ikke en passform som gjør dem særlig egnet når det gjelder leng­ re marsj. Gummistøvler med korte, vide og myke skaft virker luftigere enn andre gummistøvler, men støvler av denne typen er beregnet for båtbruk og er på det nærmeste ubruke­ lige i skog og fjell. Høye lærstøvler med gummi fra anklene og ned gir bedre støtte for foten enn vanlige gummistøvler og brukes endel av je­ gere. Denne støveltypen kalles da også gjerne jaktstøvler. Når man ferdes i tørt terreng, f.eks. i høyfjellet der myrer ikke fore­ kommer, er fjellstøvler av lær det avgjort beste. Må man vade elver, er da løsningen å ta støvlene av. Fjellstøvlene, som må impregneres godt så de holder ute fuktighet når man f.eks. går over snø, skal ha tykke og godt mønstrete såler. Med for tynn såle vil stein og andre ujevnheter i terrenget gjøre seg merkbart gjelden­ de etter en dags marsj. Om vinteren er valget av støvler avhengig av hva slags skibindinger man bruker, og hva slags friluftsliv man skal drive. De lette støvlene som de fleste i dag bruker på dagsturer i oppgåtte løyper med langrennsski og langrennsbindinger, er ikke noe for jegeren og fiskeren, som må holde seg i ro kanskje i lengre perioder i løpet av dagen. Til den slags aktivi­ teter må man velge solide og romme­ lige skistøvler som gir god plass for såle og ekstra sokker.

Regnutstyr Gode regnplagg slipper fuktighet ut, men ikke inn. Det er også viktig at regnplaggene er rivesterke. Dessuten skal de være lette. Endelig bør de tåle å brukes i år etter år uten å bli utette. Regntøy som fyller alle disse krave­ ne, er dessverre ennå ikke oppfun­ net. Regntøy som holder regnet ef­ fektivt ute, holder som oftest også litt for effektivt på fuktighet fra kroppen - det puster ikke. På den annen side

137

Utstyr for friluftsliv

viser det seg gjerne at regntøy som puster tilfredsstillende, kan begynne å slippe inn endel vann når det blir slitt. Seilere, som også må beskytte seg mot sprut nedenfra, bruker forskjel­ lige modeller av kjeledressliknende regntøy. Denne typen er imidlertid ubrukelig til andre former for frilufts­ liv, ettersom det blir altfor dårlig ut­ lufting. Nettopp på grunn av kravene til ventilasjon er en bukse/jakkekombinasjon det eneste brukbare til friluftsliv på landjorden. I tillegg kan man gjerne bruke en sydvest, men hetten på jakken kan også gjøre full­ god nytte for den som ikke vil ha regn i håret. Hetten setter dessuten en stopper for de små bekkene som ellers vil finne veien nedover nakken. En hette i bruk har imidlertid også den ulempen at den hindrer ventila­ sjonen. Regnbuksene må rekke godt oven­ for midjen. Fiskere bruker gjerne bukser som rekker til oppunder ar­ mene. Regnjakken bør være så lang at den ligger godt innunder bakenden når man sitter. Buksebeina legges utenpå støvlene og skal være så lange at de dekker støvelskaftene også når man sitter. Forskjellige typer av kunstfibre og plast dominerer når det gjelder mate­ riale i regnplagg. Før man kjøper regntøy, bør man ha klart for seg hva man skal bruke det til. Regntøy som man skal kunne bruke til kortere tu­ rer i hjemlige trakter, på båttur og på vei til jobben en regnværsdag, kan gjerne være kraftig og forholdsvis tungt. Jegere, fiskere og vandrere foretrekker derimot regnplagg som er så lette og tynne som mulig - både fordi det gjelder å holde vekten nede, og fordi det er lettere å bevege seg i tynt regntøy. Mange fiskere har opp­ daget at en tykk, solid regnjakke og en bukse av lett og tynn type er en god kombinasjon, nettopp fordi en tynn regnbukse ikke hindrer bevegel­ sene, som tilfellet er med en tung og stiv. Regnplagg finnes i forskjellige far­ ger. For jegeren og fiskeren er valget som oftest lett; de aller fleste velger uten videre grønt. Båtfolk bør der­ imot velge oransje eller gule plagg, altså farger som synes godt. Til al138

/ regn bør friluftsfolk kle seg etter taksteinprinsippet. Det vil si at plaggene, fra øverst til nederst, skal dekke hverandre slik at regn ikke trenger inn mellom plaggene. Sydvest er ideelt. Brukes fast hette i stedet, får man ingen ut­ lufting gjennom halsåpningen. Av hensyn til ut­ luftingen bør jakken og buksebeina være vide. På den annen side kan for vide bukser hindre bevegelsene. Mange regnjakker har ventilasjonshullpå undersiden av ermene og under bærestykket på bryst og rygg. Pilene viser regntøyets ventilasjonspunkter.

minnelig frilufts- og vandrerliv er det mange som foretrekker blått. Etter­ som det nå er klargjort at fisken ved synets hjelp kan følge med i hva som skjer over vannflaten, har mange fis­ kere forlatt sine mer fargerike plagg og gått over til vindjakker, regntøy o.l. i mørkere farger, f.eks. grønt el­ ler grått. En helt avgjørende detalj er regnplaggenes sømmer. Det vanligste er at plaggets forskjellige deler føyes sammen ved hjelp av varmebehand­

ling. Dette gir imidlertid ikke noen solid skjøt som gjør plaggene egnet til bruk i skog og fjell i lengre tid. Altfor ofte opplever man at plaggene revner langs en søm i det mest kritiske øye­ blikk, f.eks. idet man er i ferd med å lande sitt livs ørret. Regnplagg for jegere og fiskere må være sydd sam­ men og deretter behandlet ved en eller annen prosess som gjør sømme­ ne tette. Også lommenes utforming bør man legge merke til. Bare lommer med skikkelig klaff holdes noen­ lunde tørre i regnvær. Ellers er rivestyrken av aller største betydning. Tynne regnplagg av høy kvalitet har en forbausende rivestyrke, mens andre revner straks man skraper borti en stiv og spiss kvist. Enkelte regnbukser av tynt stoff har forster­ ket bakstykke. Dette kan være en fordel, ettersom påkjenningen på det tynne stoffet kan bli stor når man sitter. I denne forbindelse er det verd å merke seg at en bukse som er litt trang, ofte utsettes for en ekstra påkjenning når man setter seg. Resultatet er at sømmene be­ gynner å lekke. Man må i det hele tatt se bort fra motens luner og glemme alt som heter passform når man velger regnplagg. Både bukse og jakke skal virke et nummer for store, vel å merke i vidden. Da gir plaggene bedre utlufting og beve­ gelsesfrihet, og man får alltid plass til det som trenges av klesplagg under.

Utstyr for overnatting

Utstyr for overnatting Telt Når man skal velge telt, må man vite hvor mange det skal romme, hvor man skal bruke teltet, og ikke minst til hvilke årstider man skal bruke det. I skogtrakter kan man greie seg uten telt om sommeren. Hvis det er aktu­ elt å overnatte ute senhøstes og om vinteren, bør man gå til anskaffelse av et dobbelt telt. At teltet er dob­ belt, betyr imidlertid ikke at det bare er egnet til bruk i den kalde årstiden. Telt av denne typen byr på fordeler også om sommeren, og i fjellet bør slike telt være selvskrevet til alle års­ tider. Et telt til allsidig turbruk bør til­ fredsstille disse kravene:

Det skal være lett. De letteste tel­ tene til vandrerbruk veier mindre enn 1 kg pr. person. Det skal være rommelig. Et turtelt er ingen dagligstue, men alle skal ha god plass til å sove, og det må være plass til utstyret. Teltet skal være tett, dvs. at duken ikke må lekke, selv ved langvarig regn, og fuktighet må ikke trenge opp gjennom bunnen. Samtidig må teltduken puste. I et dobbelttelt, som er det mest aktuelle val­ get under enhver omstendighet, er innerteltet laget av pustende duk. Teltet må være myggsikkert.

Teltet skal være solid. Et telt som brukes i skog og fjell, utsettes for mange påkjenninger, ikke minst i hard vind. Man må kunne føle seg trygg på at teltet ikke revner i en kritisk situasjon. Teltet skal være lett å sette opp og pakke sammen. Teltet skal stå støtt, også i harde vindkast. Hvor godt teltet står, er avhengig av teltets form og av hvordan det plasseres i forhold til vindretningen. Teltet skal være varmt, hvis man akter å bruke det i den kalde års­ tiden.

Det er i de senere årene utviklet en mengde forskjellige modeller av vandrertelt. De aller fleste er dobbelte, det vil si at de består av et innertelt og et yttertelt. Ytterteltet strekkes gjerne mer eller mindre utenfor innerteltet slik at det dannes et fortell for oppbevaring av bagasje m.m. På noen modeller erforteltet så rommelig at man f.eks. kan oppholde seg der under matlaging i dårlig vær. Det man streber etter ved konstruksjon av telt i dag, er ikke minst lett vekt og beskjedent volum i sammen­ pakket stand. Dessuten gjelder det at teltet har en form som gjør at det står støtt i hard vind.

139

Utstyr for friluftsliv

Tegningene viser prinsipper for ventilasjon av et dobbelttelt som skal kunne brukes året rundt og i alt slags vær. Ytterteltet er helt vanntett, mens innerteltet er laget av et stoff som puster godt. H vis det er ventilasjonsluke i ytterteltet, stiger luften lett opp under den ytterste duken. Hvis ventilasjonsluke mangler, eller hvis den er stengt, skaffer man bedre ventilasjon ved å heve ytterteltets nedre kant høyere over bakken. Hvis ytterteltet hele veien ligger fast mot bakken eller snøen, blir det liten eller ingen ventilasjon.

Det finnes ikke noe telt som er det beste under alle forhold. En hoved­ regel er at vekten har en tendens til å øke jo bedre kvaliteten og bruks­ egenskapene er. For en fisker som opererer fra båt, og som bare går i land for å overnatte, spiller vekten ingen rolle. Han kan konsentrere seg om teltets bruksegenskaper uten hen­ syn til hva det veier. For den som skal bære teltet på ryggen, er derimot vek­ ten et meget viktig moment. På grunnlag av konstruksjonen kan teltene deles inn i flere grupper. Det finnes telt som er laget av enkel duk, og det finnes dobbelttelt som faktisk består av to telt med vidt forskjelli­ ge egenskaper. En mellomting er enkelttelt som man i dårlig vær kan utstyre med et ekstra trekk utenpå. Dette yttertrekket kan være av im­ pregnerte tekstiler eller plast. Duken i et enkelttelt må kombine­ re to egenskaper - den må puste og samtidig være tett nok til å holde

Bardunsnorene på teltet bør være utstyrt med enk­ le strammere av alu­ minium. De er lette å bru­ ke, og de er effektive.

140

regnet ute. Det finnes førsteklasses teltduker som langt på vei mestrer denne oppgaven. I et dobbelttelt er den ytre duken helt tett, mens den indre i beste fall bare er vannavstø­ tende. Idéen bak dobbeltteltet er at luft­ laget mellom de to dukene skal virke isolerende. Forutsatt at det er sørget for skikkelig ventilasjon for luftlaget mellom teltdukene, vil luften sirku­ lere med det resultat at fuktighet som oppstår inne i teltet, fraktes bort. Dette er viktig bl.a. fordi man i regnvær må tørke klær og utstyr inne, og da er det en forutsetning at fuk­ tigheten fordamper og trekker ut. Den viktigste varmekilden i teltet er menneskene som oppholder seg der. Ekstra varme kan man skaffe seg ved hjelp av oppvarmede steiner eller kjeler med varmt vann. Man bør imidlertid være klar over at det som oftest er viktigere å unngå fuktighet enn å skaffe seg tilleggsvarme.

Denne strammeren av plast er enda enklere i bruk enn aluminiumsstrammeren, men ikke fullt så sterk og pålitelig.

På dobbelttelt (hvis duke­ ne ikke er sydd i ett) vil det ofte lønne seg å bruke en gummistropp mellom plugg og duk. Da kan man få en viss avstand mellom bakken og dukens nedre kant og dermed oppnå bedre ventilasjon.

Det er mange forskjellige oppfat­ ninger om hva som er det beste mate­ rialet i teltduker. Bomull er bra så lenge teltet er nytt. Dette materialet er varmt, det puster, det er ganske holdbart, forholdsvis lett og til en viss grad vannavstøtende. Fibre av bom­ ull sveller når de blir våte. Dermed blir duken tett, slik at vann ikke tren­ ger inn i teltet. Men et vått bomullstelt er tungt og utgjør et merkbart tillegg til en bør som fra før er tung. Mange kunstfibre er både lette, tette og holdbare. Godt teltmateriale lages også av blandinger av bomull og kunstfibre. En vanlig blanding er 65 % polyester og 35 % bomull. En slik duk er meget solid, og den er lettere enn en ren bomullsduk. Det forholdsvis nye Gore-Tex-stoffet har ørsmå hull som slipper ut dampmolekyler innenfra, mens vann­ dråper holdes ute. Forutsatt at volu­ met inne i teltet er relativt lite i for­ hold til antall mennesker som opp­ holder seg i teltet, vil damptrykket inne som oftest bli større enn ute, slik at teltet virker etter hensikten. GoreTex brukes bare i enkelttelt. I et dobbelttelt kan innerteltet være av bomull. En bomullsduk trek­ ker til seg fuktigheten fra menneske­ ne som oppholder seg i teltet, og derfor er det behagelig å sove i et slikt telt. Ulempen er at innerteltet vil bli fuktig i løpet av natten, slik at det blir noe tyngre på ryggen når man skal fortsette vandringen, hvis man da ikke rekker å tørke teltet før man tar fatt på dagens marsj.

På noen telt kan en del av ytterduken rulles opp for å bedre ventilasjonen. Resten av duken kan være plugget fast mot bakken, hvilket er en stor fordel i hard vind og regn.

Ventilasjonen blir bedre hvis det øverst på ytter­ teltet er en ventilasjons­ luke. Den bør ha mygg­ nett og framfor alt en skjerm som holder regnet ute.

Utstyr for overnatting

Gapahuk Den som vil greie seg uten telt, kan i skogtrakter bygge en gapahuk. Den består av noen staurer eller rajer som settes opp slik at den ene langsiden danner et skrått tak som dekkes med plast eller tekstilduk. Den andre langsiden er åpen, og foran åpningen plasseres et bål. Tanken bak dette prinsippet er at varmen fra bålet skal reflekteres mot bakveggen slik at det blir godt og varmt inne i huken. Ta­ ket kan også tekkes med bar. Men man bør huske på at et grunnleggen­ de prinsipp for alt friluftsliv er at man skal etterlate seg så få spor som mu­ lig. Den som vil benytte seg av gapa­ huk under overnattingsturen i sko­ gen, bør derfor basere seg på å bruke en lett duk som tak og bare ta nedfallsvirke som byggematerialer for øvrig. Gapahuken kan brukes til overnatting året rundt. Forutsetnin­ gen er imidlertid at man i den kalde årstiden holder et skikkelig bål bren­ nende natten igjennom.

Hengekøye En hengekøye kan være en behage­ lig soveplass i godvær om sommeren. En hengekøye laget av kunstfiber vei­ er bare et par hundre gram og tar liten plass i sekken. En eller annen form for regnskjerm bør tas med for sikkerhets skyld.

De fleste norske friluftsfolk vil kanskje trekke på smilebåndet når det er snakk om hengekøye til vandrerbruk. Men der det finnes trær å henge deh opp i, er hengekøya i virkeligheten meget brukbar. Man sover godt i den, og den veier bare et par hundre gram. Skulle det regne, kan man henge opp en tynn duk, som vist på tegningen.

Soveposer Soveposen er en selvfølgelig del av utstyret når det gjelder overnatting i forbindelse med friluftsliv. Dette gjelder enten man skal overnatte ute i friluft, i telt, i jakt- eller fiskebuer, i bil eller i båt. Det finnes mange typer av soveposer, og det gjelder å velge en som dekker det behovet man har. Overnatter man for det meste i bilen, spiller vekten ingen rolle. Overnatter man stort sett i båt, bør posen tåle fuktighet. Ligger man ute i snøen, er

isolasjonen av helt avgjørende betyd­ ning. Det man først og fremst må tenke på, er hvor varm posen skal være. Man bør altså gjøre seg opp en me­ ning om hvor lave temperaturer man kan vente under bruk av posen. Skal posen brukes ute om vinteren? Kom­ mer man vesentlig til å bruke den i skogtrakter sommerstid? Er det bare aktuelt med innendørsbruk i en fiske­ bu? Vil man dra på teltturer i høyfjellstrakter med posen? Det er i det øyeblikk man kjøper posen, at man

I skogen kan man ofte greie seg godt uten telt selv på en tur som varer i flere dager. Noen foretrekker å ta med seg en duk som kan rigges opp på forskjellige måter. En slik duk er atskillig billigere enn et moderne telt, og den veier mindre. Duken kan f.eks. spennes opp omkring noen tynne rajer etter modell av et sametelt, som vist på den store tegningen. I godvær kan man nøye seg med å la duken fungere som vindskjerm (tegningen helt til venstre). I begge tilfeller kan man gjøre opp en liten kaffevarme i teltet, som samene gjør i sine telt. I øverste rute til venstre er duken montert som et åpent telt. I de tre øvrige rutene er duken satt opp som forskjellige former for vindskjerm, som alle minner mer eller mindre om en gapahuk.

141

Utstyr for friluftsliv avgjør om man vil våkne hutrende av frost etter en ekstra kald natt. Man skal imidlertid også huske på at det ikke er behagelig å våkne drivvåt av svette fordi posen er for varm. Fabri­ kantene har som regel tabeller som viser hvilke temperaturer de enkelte posene er beregnet for, men ikke alle har like lett for å fryse, så tabellen må ikke tas altfor bokstavelig. Hvor varm posen er, bestemmes blant annet av konstruksjonen og fyllmaterialets mengde og kvalitet. Det fyllmaterialet som gir best isola­ sjon og som samtidig er lettest, er dun av høy kvalitet. Materialet i slike poser er dun fra andefugler. Nesten like gode soveposer får man vfcd å bruke halvdun som fyll. Materialet i disse posene er egentlig ikke dun, men små dekkfjær fra andefugler. I USA har man undersøkt hvilke krav man må stille til tykkelsen på det isolerende laget i soveposer i forhold til lufttemperaturen, og man er kom­ met fram til disse verdiene: +5° -10° -20° -30° -40° -50° 4 cm 6 cm 7 cm 8 cm 9 cm 10 cm

Etter dette må altså en pose som skal brukes når nattetemperaturen kan gå ned til +5°, ha et isolerende lag som er minst 4 cm tykt hvis man vil unngå å fryse. Tabellen forutsetter at posen er fylt med dun, at det er god nok iso­ lasjon mellom posen og bakken, og at det er vindstille eller ubetydelig vind. Dunsoveposer er lette og har helt overlegne isoleringsegenskaper. Men f.eks. polyestervatt, som er mye brukt i soveposer i dag, beholder for­ men bedre. Polyester mugner dess­ uten ikke så lett som dun om posen er mye utsatt for væte. En våt dunpose er ikke brukbar i det hele tatt, mens kunstfiberen fremdeles har en viss isolerende virkning selv om den er våt. Det er grunn til å anta at man etter hvert vil utvikle kunstfiberposer som på alle måter kan konkurrere med dunposene, og som på flere punkter er bedre. Soveposens vekt er viktig for val­ get, og blant annet på dette punktet stiller dunposen sterkt. Hvis sove­ posen alltid fraktes på sykkel, i kano eller båt, spiller vekten en underord­ net rolle. Hvis man derimot skal ut på 142

lengre vandringer, betyr noen få hundre gram en god del. Foruten fyll­ materialet betyr også soveposens trekk en del når det gjelder vekt. Kunststofftrekk er lettere enn trekk av bomull. Men man skal ikke bare ta hensyn til vekten når man velger pose. Den skal også være varm. Blant andre forhold som må tas i betraktning, er posens volum i sam­ menrullet stand. Poser med dun eller halvdun kan presses kraftig sammen og tar betydelig mindre plass enn kunstfiberposer. Noe hensyn bør man også ta til hvor lett det er å pakke sammen posen. Videre må posen være så rommelig at man kan snu seg i den uten at hele posen følger med. At beina har en viss bevegelsesfrihet i posen, er også viktig. Det er en selvfølge at posen er vid nok til at man kan operere glide­ låsen fra innsiden uten vanskelighe­ ter. De fleste soveposene lukkes med glidelås og har dessuten snortrekk rundt hodeåpningen. Ved hjelp av glidelåsen kan man regulere temperaturen i posen. Det finnes poser med glidelås som går langs hele den ene siden og rundt fotenden. En slik pose kan brukes som teppe når det er ekstra varmt i været. Sømmer og glidelåser er imid­ lertid punkter hvor både fuktighet og kulde kan trenge inn. Derfor bør man passe på at posen har en beskyttelsesfold langs glidelåsen. Soveposens ytre stofftrekk bør være vannavstøtende, men likevel puste. Hvis posen blir fuktig, enten av regn eller av svette, vil den miste en betydelig del av sin isolerende evne. Mange soveposer har derfor et ytre lag av en kunststoffblanding. Men stoffer av denne typen er ofte svært glatte, noe som fører til at posen lett vil gli på underlaget hvis bakken skråner en smule. Blant poser som ellers har omtrent like gode bruksegenskaper, bør man der­ for velge den som ikke har ytre trekk av den glatte typen. Det er delte meninger om hvilke materialer som bør foretrekkes når det gjelder soveposens indre trekk. Den tradisjonelle oppfatningen er at 100 prosent bomull er best, ettersom bomullsstoff puster og tåler en god del slitasje. På den annen side er det

tungt, det trekker vann, og det er mindre rivesterkt enn kunstfiberstoffer. For mange virker bomullsstoff mer behagelig når man kryper ned i posen, men etter som det trekker til seg fuktighet, mister det gradvis sin isolerende evne. Trekk av kunstfiber kjennes kjøligere idet man kryper ned i posen, men det varmes opp ganske raskt. Soveposen må ikke være lettantennelig, slik at gnister fra et bål kan sette fyr på den. Dun, halvdun og syntetiske fibre antennes ikke så lett, men trekk av bomull tar forholdsvis lett fyr, og nylon smelter av den mins­ te gnist. Prinsipielt skal man alltid omgås ild med all mulig varsomhet, uansett hva slags materiale det er i soveposen som brukes. Soveposen må kunne vaskes, etter­ som det er helt uunngåelig at den etter hvert blir skitten både utvendig og innvendig. Husk også at en skitten sovepose ikke lenger har hele sin varmeisolerende evne i behold.

Regler for behandling av soveposer Soveposen skal luftes etter bruk, og helst hver morgen under turen - hvis været tillater det. Posen bør mellom turene oppbeva­ res i et rommelig varetrekk og ikke hardt sammenrullet. Da holder den seg porøs, noe som er viktig for posens varmeisolerende evne. Soveposen skal ikke støvsuges eller bankes. Soveposen skal vaskes i overens­ stemmelse med fabrikantens anvis­ ninger.

Riktig vask av en dunsovepose oppnår man ved å bruke vaskemaskinens finvaskprogram med en lett sentrifugering. Etter vask vil dunene være sam­ menklemt slik at posen blir flat, men etter tørking får dunene tilbake sin naturlige elastisitet, og posen blir igjen luftig og fyldig. Vaskemaskinen må være rommelig (den må romme minst 10 kg), og tørkingen må skje raskt, helst i tørketrommel. Det kan lønne seg å overlate vasken til et vaskeri. Posen kan også leveres til kjemisk ren­ sing, men denne metoden sliter mer på posen enn vanlig vask. Rensing bør man derfor bare ty til hvis posen ikke blir skikkelig ren ved vask.

Utstyr for overnatting

Liggeunderlag I løpet av natten vil materialet i sove­ posens underdel bli klemt sammen slik at isoleringsevnen svekkes. Dette gjelder særlig soveposer med dun, men også til en viss grad kunstfiberposer. Derfor bør man alltid ha et isolerende liggeunderlag som be­ skytter mot kulde og fuktighet, og som dessuten bidrar til å holde posen ren og redusere virkningen av ujevn­ heter på bakken. Det ideelle underlaget er lett og tar liten plass, det trekker ikke til seg fuktighet og går ikke i stykker, det lar seg ikke presse sammen og gir derfor effektiv isolasjon. Før i tiden brukte man gjerne bar som liggeunderlag på turer i skog­ trakter. Problemet var å få i stand en «seng» som var noenlunde behagelig

å ligge på. Forutsetningen var da at bilt, slik at det ikke lar seg presse grovere kvister ble flettet sammen i nevneverdig sammen når man ligger bunnen, mens topplaget ble dekket på det. Om vinteren gir reinskinn et glim­ av fint bar, uten kvister som kunne presse seg inn i ryggen på den soven­ rende underlag for soveposen, men de. Skulle det være ekstra behagelig, det er tungt, og det lukter ikke særlig la man en duk eller presenning over godt hvis det blir vått. Reinskinnets barsengen. En barseng isolerer godt, fremragende isolerende evne skyldes men den krever mye arbeid, og det at hårene er hule. En luftmadrass kan gjøre god nytte ser dessuten ikke vakkert ut der man har forsynt seg med sengematerialet. for seg som liggeunderlag, men den Derfor er det absolutt å anbefale at er altfor tung å ta med på turer der alt man benytter seg av medbrakt lig­ utstyr må bæres på ryggen. Dessuten geunderlag. Det veier ikke stort og er det lett gjort å stikke hull på den. Hvis man bruker luftmadrass, for gjør leirslagingen mye enklere. Den vanligste typen av liggeunder­ eksempel på bil- eller båttur, må man lag er laget av celleplast og kan lett huske på å ikke pumpe den opp for rulles sammen. Størrelsen er omkring hardt. En skumgummimadrass eller 55 x 180 cm og tykkelsen omkring til og med en lett, sammenleggbar 1 cm. Vekten ligger stort sett på noen feltseng kan også være en god løsning få hundre gram. Materialet (som når utstyret fraktes ved hjelp av oftest polyester/vinyl) bør være sta­ motorkraft.

SOVEPOSENS OPPBYGNING De enkleste soveposene har gjennomgående sømmer, det

vil si at ytre trekk, fyllmateriale og innertrekk er sydd sam­ men i et eller annet mønster, slik at fyllmaterialet holdes på plass. I en gjennomsydd pose er fyllmaterialet forholdsvis tynt, og posens evne til å hol­ de på varmen er nokså ujevn. En pose som er laget på den­ ne måten, «lekker» i sømme­ ne, og den egner seg derfor ikke til vinterbruk. Derimot kan den være fullt brukbar når man overnatter i båt eller bil, i buer og hytter. Gjennomsydde poser er som oftest billige. Hulromskonstruksjon med rette vegger. I poser av denne

typen er foret og det ytre trekket ikke direkte sydd sammen, men forbundet med hverandre ved hjelp av loddrettstående eller skråttstilte tøystrimler, slik at fyllmateri­ alet blir liggende i hulrom på tvers av soveposen. Det isole­ rende laget kan på denne må­ ten gjøres tykkere, og man unngår «kuldebroer». Når hulrommene legges på tvers, altså rundt posen, er det for å

unngå at store deler av fyll­ materialet pakker seg sam­ men ved hode- eller fotende. Dun- eller halvdunposer som er framstilt etter dette prin­ sippet, holder på varmen selv om kvikksølvet kryper under nullstreken. Hulrom med V-form. I poser av denne typen har hul­ rommene V-form og ikke ret­ te vegger. Dette reduserer muligheten for at kulde kan trenge inn i posen. Antall hul­ rom er i disse posene stør­ re enn i poser som er sydd etter H-prinsippet (se tegnin­ gen). I poser med hulrom med V-form har fyllmateri­ alet mindre plass å spre seg på. Det holder seg derfor pier porøst og jevnt. Det betyr at det isolerende laget beholder sin tykkelse, noe som fører til at posen beholder den isole­ rende evnen. Dobbelt sovepose. Dette er egentlig to soveposer der sømmene går i kryss i lengdeog bredderetning. Faren for varmetap reduseres dermed til et minimum. Luftlaget mellom de to posene bidrar dessuten til å gjøre posen

ekstra varm. Er poser av den­ ne typen fylt med dun, kan de brukes under ekstreme for­ hold når det gjelder kulde, men dobbelte poser er til gjengjeld dyre. En billigere og meget varm pose får man ved å bruke to poser. Det bør være en viss størrelsesforskjell på posene, slik at det

mellom posene dannes et luft­ lag, som gir ekstra isolasjon. I diskusjoner om soveposer hender det at man støter på begrepet «differential cut», som innebærer at det innven­ dige trekket er et nummer mindre enn det ytre, slik at det varmende luftlaget i posen blir størst mulig.

143

Utstyr for friluftsliv

Turutstyr Kart Alle hvite flekker er for lengst fjernet fra norgeskartet. Uansett hvor man har tenkt seg, vil man finne gode kart som garanterer at man finner fram fra sted til sted - under forutsetning av at man kan lese kartet. Til planlegging

'W?

7^ ______ ; ~

av en lengre tur, og dessuten for bil­ turer, finnes det en mengde forskjel­ lige oversiktskart og veikart som dek­ ker større eller mindre deler av lan­ det. Disse kartene kan imidlertid ikke brukes av dem som vil dra ut på lengre eller kortere vandringer i skog og fjell, eller som vil finne fram til bortgjemte fiskevann.

Til bruk ute i terrenget er det bare de topografiske kartene fra Norges geografiske oppmåling som er aktuel­ le. Dessuten er det for enkelte særlig populære turområder gitt ut spesielle turkart som er basert på serien av topografiske kart. Den nye serien av topografiske kart kalles M711 og trykkes i måle-

Utsnitt av topografisk kart i målestokk 1:50 000fra Norges geografiske oppmålings serie M711. Denne serien av moderne kart skal med tiden dekke hele landet. (Kartgrunnlag: kartblad 1928 II Svartisen, hovedkartserien. Gjengitt med tillatelse fra NGO. Tillatelse nr. 37U 984.)

/5UE//- iz _

i

WS» ? f

1

s;tortuvd4^S

\

i-Ec

Blånasen

175

/