Innføring i naturbruk og friluftsliv [PDF]

Zitiervorschau

-Kan du fortelle en historie om ei utjoe? - Eller en historie om staur? Spør en du kjenner.

Menneskene før oss formet landskapet ved hjelp av muskelkraft og enkle hjelpemidler

Til tross for hardt arbeid og mange plikter gjorde folk seg flid med det de foretok seg folkekunsten levde.

Nær kontakt med naturen er det stadig færre som opplever gjennom daglig arbeid men fritid har vi mer av.

Hvor går veien? Krøtterveger fører oss gjennom områder preget av gammel og ny naturbruk.

Blå er vår eneste himmel, grønn er vår eneste jord. Her er vår eneste framtid, nå setter vi våre spor.» Utdrag fra «Vår eneste himmel» av Sidsel Mørck.

I NNFØRING

NATURBRUK OG FRILUFTSLIV

LANDBRUKSFORLAGET

ISBN 82 5291706 2 © Forfatteren ogA/S Landbruksforlaget, 1995

Boka er satt med 11/15 Garamond Papir: Arctic silk, 130gram Forlagsredaktør: Ame Nøkland Layout: Hanne Skulstad Trykk og innbinding: PDC Printing Data Center as. Omslag ogfargebilder

Forord Naturbruk er et ungt begrep i norsk språk. De fleste vil vel ta det for gitt at det er menneskets bruk av natur vi tenker på. Men vi bør ikke glemme at alle andre organismer også «bruker» natur på utallige måter. I læreplanen for studieretning for naturbruk er natur­ bruk definert slik: Med naturbruk menes menneskets praktiske bruk og utnyttelse av naturen for å skaffe seg goder. Dette kan skje gjennom primærnæringene i landbruk og fiske, gjennom annen næringsvirksomhet knyttet til naturressurser og gjennom naturopplevelser. Etter denne definisjonen omfatter naturbruk alle naturbaserte aktiviteter. I faget naturbruk og friluftsliv er dette betydelig innskrenket, samtidig som friluftsliv er sterkt vektlagt. Til tross for fagbetegnelsen går jeg ut fra at friluftsliv fortsatt er en del av naturbruken, slik det er klargjort i definisjonen for studieretningen. Boka er beregnet brukt på grunnkurs i naturbruk, og den er skrevet mest mulig i samsvar med de læreplaner og retningslinjer Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gitt. I læreplanens omtale av «vurdering i grunnkurs naturbruk» er det pekt på at «naturbruk er en tverrfaglig virksomhet», og at man må legge vekt på tverrfaglige undervisningsmetoder. Boka forsøker å følge opp dette ved å integrere stoff fra ulike fagfelt, både i teori og praksis.

Et hovedmål med boka har vært å bidra til økt forstå­ else for natur og naturbruk på lokalt og globalt nivå. Jeg tar opp naturbruk helt fra de eldste tider og fram til i dag - og vurderer også alternative løsninger for framtida. Det er stilt spørsmål og gitt oppgaver til fordypning og etter­ tanke for hvert kapittel. I Praktiske emner og oppgaver er noen utvalgte temaer grundig belyst. Oppgavene i andre del av boka har tilknytning til den mer teoretiske første delen, men kan også løses uavhengig av den. Med en slik kombinasjon av kunnskaper og forslag til praktiske oppgaver håper jeg boka vil være et godt pedago­ gisk grunnlag i undervisningen - og til nytte både i yrke og fritid. For dem som ønsker mer utfyllende teoretisk bak­ grunn for stoffet i denne boka, henviser jeg til Naturbruk - ressursbok for læreren (Landbruksforlaget 1994). Der finnes det blant annet en del eksempelstoff om flerbruk som det ikke ble rom for i denne boka. Takk til alle som har gitt inspirasjon og råd, og spesielt til Arne Nøkland i Landbruksforlaget for godt samarbeid med tilrettelegging av stoffet.

Fyresdal, mai 1995 Øyvind Skar

Innhold INNFØRING I NATURBRUK

PRAKTISKE EMNER OG OPPGAVER

Den blå planeten og det skjøre mirakelet 14

Årsrytmer og døgnrytmer 71

Vann og vassdrag 75 Livsformhistorie og natursyn 16

Lokalklima og værlag 79

Planter Mangfoldet i naturen 18 Årsrytmer og døgnrytmer 18 Økologi og naturforståelse 20 Naturmangfold i Norge 22

og vegetasjon

Nyttevekster 85

Dyreliv og

biotoper

88

Dyreobservasjoner og sportegn 91

Vinterklima, Naturbruk og næringsliv 30 Naturbruken fra steinalderen fram til vårt århundre 30 Alternativ naturbruk i framtida 34 Naturforståelse og flerbruk 36 Restaurering 37

83

planter og dyr

94

Kulturlandskap 96 Å FINNE FRAM

98

Forberedelser til turen 102 Helse og sikkerhet 105 Ferdsel på barmark 110

Naturen som inspirasjonskilde 43 Uttrykksformer gjennom tidene 43 Litt kunsthistorie 46 Naturopplevelse og natursyn 49

Leirslåing

og overnatting

112

Ferdsel på vann og sjø 115 Fisk og fiskemetoder 118 Ferdsel på snø og is 121

Naturbruk i fritida 51 Utviklingen av friluftslivet i Norge 51 Naturen og friluftslivet 54

Praktisk arbeid og redskapsbruk 123

Uttrykk for naturopplevelser 126 Naturopplevelser om våren 129

Naturbruk og naturvern 61 Naturvernbegrepet 61 Det økende naturvernbehovet 62 Vår tids naturvernutfordringer 64

Prosjektoppgaver

132

Stikkordregister 134 Illustrering 136

INNFØRING I NATURBRUK

Den bla planeten og det skjøre mirakelet Romfarere har beskrevet jordkloden som «en blå perle i verdensrommet», slik den enestående vakker sviver rundt seg selv og rundt sola. Jo mer vi får vite om verdensrom­ met og solsystemet vi lever i, desto mer fantastisk forstår vi at planeten Tellus er.

Biosfæren er den delen av jordkloden hvor det finnes liv. Biosfæren er

avhengig av et gjensidig samspill mellom hydrosfæren, atmosfæren og

geosfæren.

14

Den blå fargen forteller om en atmosfære som er forskjellig fra atmosfæren rundt alle andre planeter vi kjenner. På bilder tatt fra verdensrommet ser vi de store forekomstene av vann i havene, is og snø i polarområdene og høyfjellet, og vanndamp og skyer i atmosfæren. Nær­ mer vi oss jordoverflata utenfra, ser vi etter hvert at fargen på store deler av kontinentene skifter fra blått til grønt livets farge. Andre områder har gråbrune fargetoner, som vitner om vegetasjonsløse marker og ørkener. I vårt solsystem er jordkloden den eneste «levende» planeten. Om det finnes liv i andre solsystemer i vår stjernetåke (Melkeveien), er avstandene så store at vi aldri kan regne med å nå dit. Den nærmeste stjernen er om lag fire lysår fra vår sol -det tilsvarer 3 000 000 000 milliarder kilometer (3 x 1018 km). Hvorfor skulle vi forresten forlate «den blå perlen»? Det er her vi hører hjemme, som alt annet liv i dette skjøre miraklet. Tellus er et mirakel fordi så usannsynlig mye skal klaffe fysisk og kjemisk for at levende natur skal kunne oppstå. Jordkloden og hele solsystemet har stadig forandret seg etter at det ble dannet for om lag 4,6 milliarder år siden. Hvordan livet oppstod, er det flere teorier om. Men sannsynligvis skjedde det i ei «ursuppe» om lag 1 milliard år senere. Fotosyntese har hatt avgjørende betydning for utviklingen av alt liv på kloden. Planteplankton i havene startet den viktige produksjonen av oksygen i atmosfæren, og det ble etter hvert dannet et ozonsjikt, som har har

gjort livet på land mulig. Bare ved fotosyntese kan karbondioksid, vann og andre uorganiske stoffer omdan­ nes til organisk natur i grønne planter. Denne enestående bio­ kjemiske prosessen omdanner altså energien i sollyset til energirike karbonforbindelser i organisk materiale. Alt liv på planeten Tellus er helt avhengig av denne prosessen. Utviklingen av livet på jordkloden gikk til å begynne med svært lang­ somt. Etter hvert gikk utviklingen evolusjonen - raskere og raskere. Da mennesket kom inn på arenaen, var det spiren til en enorm fartsøkning i forandringene på klodens overflate — til vanns, til lands og i lufta. Ikke engang kjempeøglene (dinosaurene) fra jordas middelalder dominerte så sterkt som menneskene gjør i dag. Tenker vi oss jordkloden formin­ sket til ei kule med diameter 1 meter, vil tykkelsen på biosfæren være i størrelsesorden 1 mm. Det aller meste av livsvirksomheten foregår i grunne havområder og innsjøer, i jord og i vegetasjonsdekket på kontinentene. De eldste og mest artsrike områdene finner vi i tropiske skoger, som aldri har vært nediset. Biosfæren er avgrenset til området fra den dypeste havbunnen og det dypeste jordlaget til de øverste luftlagene der det finnes levende organismer. Det ser ut til at livet selv opprett­ holder orden og gode miljøbeting­ elser. Blant annet gjelder det atmosfæresammensetningen og temperaturreguleringen, som er Den store trusselen for dette skjøre mirakelet ser ut til å være arten menneske. Satellittbilder avslører rasering av helt avgjørende for at livet kan fortsette å utvikle seg. vegetasjonsdekket, byutvikling, industriutslipp og foru­ Dette står i kontrast til den ukontrollerte uordenen av fysiske krefter som dominerer i universet. Livet på jorda er rensning over stadig større områder. Dette er nytt i jordas historie — det dreier seg ikke lenger om livets utvikling, med andre ord et unntak mellom en glødende masse i men om en revolusjonerende nedbryting av organisk natur jordas indre under oss og et kaldt verdensrom (-273 °C) utenfor oss. og biologisk mangfold. 15

Livsformhistorie og natursyn Vi har en historie og en forhistorie. Den siste er nokså skjult for oss, men like fullt grunnleggende og spennende. Vi skimter konturene av ei utviklingslinje som, først langsomt, siden i sprang, fører fram mot mennesket av i dag. Vi stammer fra en art primater, som antakelig levde i Afrika for 2—3 millioner år siden. Vår egen art (homo

En gjennomgang av noen sprang og vendepunkterim enneåretslivsformhistorie og et blikk inn i europeisk åndshistorie (idéhistorie) kan kanskje hjelpe oss til å forstå vårt eget forhold til natur og naturbruk:

■ Da mennesket beveget seg ut i åpent land­ skap i oppreist stilling, ble armer og hender frigjort til bruk av redskaper og våpen. ■ Bruken av ild åpnet for mange muligheter, blant annet brenning av trevirke og skog, som la grunnlag for husdyrhold og jordbruk. ■ Overgangen fra fangst- og samlekulturer til nomadisme og jordbruk gav, sammen med bruken av ild, det avgjørende støtet til befolk­ ningsøkning i deler av verden.

■ Utviklingen av skriftspråk la grunnlaget for sikrere oppsamling og overlevering av kunnska­

16

sapiens) har eksistert i om lag 450 000 år — det vil si i en titusendel av jordas historie. Fra Afrika har mennesket bredt seg til alle verdensdeler, tilpasset seg ulike naturfor­ hold og utviklet en mengde ulike kulturer. Noen har gått til grunne eller har blitt underkuet, andre har overlevd og økt i utbredelse.

per fra generasjon til generasjon. Dette har satt mennesket i en læremessig særstilling i forhold til alle andre arter. ■ Dannelse av bysamfunn førte til spesialise­ ring, først i gamle kulturstater som Kina og middelhavslandene. I slike områder fikk vi de første omfattende naturøde-leggelsene (rase­ ring av vegetasjonsdekket, jorderosjon og lignende). ■ Europeiske kulturtradisjoner og europeisk religion og filosofi utviklet et syn på forholdet mellom menneske og natur som gjennom renessansen på 1400- og 1 500-tallet la grunn­ laget for vitenskapelig og materiell utvikling. ■ Den industrielle revolusjonen var resultat av en århundre- lang prosess i Europa. Den har ført til omfattende naturødeleggelse i hele biosfæren. I dag lever vi data- og atomalderen.

h-----------

1—--------- 1---------- Tid

Kulturelva vi tilhører i dag, har sitt utspring langt tilbake i tid. Vi kan finne trekk ved tenkemåten vår som stammer fra gammel gresk, romersk og norrøn kultur. Kristendommen har helt siden 1000-tallet e.Kr. vart den dominerende kulturstrømmen i «elva vår». Stadig har nytt tankegods blitt tilført

hovedløpet — noen ganger med makt (for eksempel krig, okkupasjon, eller revolusjon) og andre ganger gjennom frivillig kulturpåvirkning (for eksempel

handel eller politisk påvirkning).

Den vestlige sivilisasjonen, som vi lever i, står i en særstilling fordi den de siste århundrene har hatt en sterk ekspansjon. Den påvirker stadig flere kulturer og folkeslag i så stor grad at vi kan snakke om en reduksjon av det kulturelle mangfoldet. Ekspansjonen har pågått siden europeernes store oppdagelser av nye landområder på 1400-tallet. Opprinnelige kulturer har forsvunnet eller er blitt redusert til rester av urbefolkninger. Eksempler på det er indianere i Nord- og Sør-Amerika, eskimoer i Alaska og Grønland og urbefolkninger i Australia og Polynesia, til dels også i Afrika og Asia. Vi kan skimte to hovedstrømninger i europeisk åndsliv etter renessansen-. Den ene oppfatter mennesket som en del av naturen og viser ydmykhet for alt levende. Den andre oppfatter mennesket som opphøyet og satt til å styre all natur. Det er denne andre hovedstrømmen som ser ut til å prege våre dagers materialistiske natursyn. Naturen blir da først og fremst sett på som en ressurs for mennesket.

Denne vestlige holdningen står i kontrast til andre kulturers natursyn, der mennesket ikke oppfatter seg selv som en opphøyet og privilegert hersker. Naturen er da ikke til for menneskets skyld, men har egenverdi. I et slikt kul­ tursyn er det holdningsmessige grunnlaget for likevektssamfunn, der mennesket tilpasser seg naturen, til stede. Det betyr ikke at ingen andre kulturer enn den mo­ derne sivilisasjonen har ført med seg naturødeleggelser. I store, folkerike land som Kina og India finner vi noen av de tidligste miljøskadene vi kjenner til, som følge av oppdyrking og fjerning av naturlig vegetasjon. Men de store, globale naturødeleggelsene og miljøskadene er knyttet til moderne industrivekstsamfunn. At mennesket blir fratatt nærkontakten med naturen og sjansen til å drive omsorgsfull naturbruk, er en av den vestlige sivilisasjonens tragedier. Kanskje kan vi lære noe av andre natursyn og livsformer og finne tilbake til verdier vi har mistet? 17

Mangfoldet i naturen Årsrytmer og døgnrytmer Som passasjerer på «romskipet Tellus» er vi mennesker med i naturgitte kretsløp, i årsrytmer og døgnrytmer. Vi er alle tildelt en kort periode av liv, mellom tidligere og kommende generasjoner. De lyse nordiske sommernettene er naturens gave til oss. Sommeren er mest som en sammenhengende dag, der vi samler krefter og overskudd for å overleve mørketida. Lyset og daglengden styrer den biologiske klokka, og søvnbehovet blir mindre når solskiva sviver på himmel­ kvelven døgnet rundt. I mørketida venter mange på å få se sola igjen. I Glom­ fjord, på Oppdal, på Rjukan og mange andre steder er det solfest når sola igjen gløtter opp over fjellkammen etter vinteren. Døgnrytmene er forskjellige i det mangslungne landet vårt. Det gjenspeiler seg i livsprosesser og aktiviteter hos alle organismer, også i menneskesamfunnet. Mange dyr er aktive om natta eller i skumringen, for eksempel kattedyr, flaggermus, ugler og bever. Det kan være for å oppnå beskyttelse eller for selv å kunne jakte og finne mat. Mens mennesket sover i de tidlige morgenti­ mene, har mange dyrearter sin maksimale døgnaktivitet. Myggen surrer, småfuglene synger, og rådyra trekker inn Blomstrende hegg i mai.

18

på groebeite. Skal vi oppleve dyrelivet, må vi tidlig opp, kanskje når rødstrupen (tiurklokka) pistrer sine første fløytetoner og varsler at tiuren snart begynner vårspillet. Naturfolk og urbefolkninger har livsformer som inne­ bærer at de lever i pakt med naturen på samme måte som alle dyr og planter gjør og må gjøre. I vårt samfunn er bonden og fiskeren mer enn andre avhengig av å følge døgn- og årsrytmen. Husdyra må stelles til bestemte tider enten det er sommertid eller ikke. På frossen mark og skareføre kan det være godt å ta seg fram i tidlige morgen­ timer. Skal vi skjøtte gamle kulturlandskap, er det godt å vite at ljåen biter best når graset er doggvått morgen og kveld. Så tar vi heller en middagshvil i de varmeste timene midt på dagen. For jegeren har det alltid vært nødvendig å kjenne til viltets trekkruter, oppholdssteder og vaner. Fiskeren må kjenne fiskens standplasser og vandringer. Samleren har tilegnet seg kjennskap til ulike planter og dyr; han har lært hva som er spiselig, og hva som kan brukes til andre for­ mål. Like viktig er det å vite når noe er tilgjengelig, og når planter kan plukkes, trær kan hogges, skjell kan samles, fisk kan fanges og vilt kan felles. Urbefolkninger har en imponerende kunnskap om slikt. For eksempel har indianere innsikt i medisinplanter og naturmedisin, inuitter er eksperter på liv og fangstvilkår i nordlige farvann, samer har inngående kjennskap til snøforhold og rein, og fjellbønder har kunnskap om utmarksbeite og husdyrhold.

Jo bedre innsikt jegeren har i viltets levevis, desto større er sjansen for å

Om tid Vi har tatt i bruk kalender og klokke for liksom å holde styr på årstider og døgntider. Kalend­ eren ble et hjelpemiddel bonden kunne bruke for å finne ut av såtider og høstingstider fra år til år. Klokka hører til industrisamfunnet. Klokka, som mange tror er selve tida, er bare en menneskeskapt ting. Tid er forandring, og tid er naturlige rytmer, og tida forandrer oss mennesker også.

lykkes.

Norrøne folk delte inn døgnsirkelen i 32 sammenheng­ ende tids- og retningsfelt. Substantivet lei (retning) er av samme ordstamme som verbet lide (om tid: det led på dagen). Denne døgnsirkelen ble brukt både som kompass og klokke. I Ål i Hallingdal orienterte man seg etter Nonsnuten. Når sola stod over nuten, var det tid for middagsmat (non). Under nuten ligger ei snøfonn som smelter bort 19

til kommende generasjoner. Dette utholdenhetsprinsippet er basert på nærhet, avhengighet og kjennskap til naturmil­ jøet. Så lenge befolkningen ikke blir for stor, fungerer samfunnene som likevektssamfunn eller bærekraftige samfunn. Livet i naturnære samfunn med naturalhusholdning kan være tøft. Men det gir forståelse for de mulighetene og begrensningene som finnes i naturen. Det vi i våre urbane samfunn ikke forstår umiddelbart, kan vi kanskje få tak i gjennom økologisk kunnskap. Etter hvert kan vi bli i stand til å se større sammenhenger og utvikle en økoforståelse (naturforståelse). Vi skal nå ta for

Veksten i en populasjon avgrenses fordi den møter motstand fra

miljøet. Svingningene omkring bæreevnen (stiplet linje) varierer mye fra art til art. Jo mer bæreevnen overskrides, desto dypere blir fallet.

Lemen er en art som har så sterke svingninger i populasjonen at vi faktisk snakker om en J-formet vekstkurve i stedet for en S-formet

kurve.

utpå forsommeren. Da er beitene blitt bra i fjellet, og det er klart for buferdsdag. Når bladene på bjørka er blitt så store som museører, er det tid for å prøve fiskebittet i fjellvannet. Dette er ikke noe dårlig tegn, for samtidig er det klekketid for vann­ insekter, og ørreten er ute etter mat. Når mjødurten begynner å blomstre, er det tegn på at slåttonna kan ta til. Slik levde bonden med i naturens livsytringer, og året rundt kunne han dra nytte av de erfaringene generasjo­ nene før ham hadde gjort.

Økologi og naturforståelse Fjellfolk i Himalaya hogger tradisjonelt ikke flere trær enn det som dekker det lokale behovet. Hvis de hogger for mange, føler de smerte - de har «innebygd» en moralsk kontrollmekanisme som hindrer overbeskatning av skogen. Indianerne jaktet ikke flere bison enn de trengte til livets opphold, og fjellbonden i Norge fanget ikke mer ørret enn at det var nok igjen til rekruttering. Alle visste at de ville trenge ressursene igjen og igjen, og at det måtte være nok 20

Om værtegn Naturens livsytringer ble også brukt som vært­ egn. Alt var nok ikke like pålitelig. Noen steder het det at mye rognebær varslet stor snøvinter, andre steder at rognebær varslet lite snø, fordi «rognen ikke kan bære to byrder». Dette er et eksempel på et værtegn som fortsatt er i bruk, og som viser at mange fremdeles følger med på lett synlige fenomener for å spå om vær og klima.

Noen værtegn har stor utbredelse. Et eksempel er:

«Eik før ask gir plask. Ask før eik gir steik.» Tilsvarende uttrykk finner vi både i Tyskland og i England. Det er åpenbart at forventningene til sommeren er store. Folkelige korttidsvarsler stemmer ofte, og de har ofte tydelige årsaks­ sammenhenger. At ringer rundt månen varsler nedbør, er et værtegn som kan bekreftes me­ teorologisk. Årsakene til både ringene og nedbøren er økende luftfuktighet og kondensasjon i høyere luftlag.

oss noen økologiske kjensgjerninger som kan gi oss oversikt, og som kan komme til Polare områder nytte i praktisk naturbruk og naturvern­ arbeid. Økologi kan defineres som læren om hjemstedet (av gresk «oikos», som betyr Boreal barskog bosted, hjemsted). Hjemstedet kan spenne fra det lokale og nære til det globale. Hele biosfæren kan betraktes som en Subtropisk skog sammenhengende, stor organisme. Natureller økoforståelse på dette nivået ligger først Ørken og fremst i erkjennelsen av globale sammen­ henger: at vi puster i den samme atmosfæ­ Stepper og ren, at luft- og havstrømmer ikke kjenner savanner landegrenser, at økt drivhuseffekt og redu­ Regnskog sert ozonlag vil få virkninger for hele biosfæren, og at forurensninger spres med Stepper og savanner luft, vann og organismer over hele jordklo­ Ørken den. Vi finner for eksempel tungmetaller og kjemikalier i is og pingviner i Antarktis og i Subtropisk skog sel og isbjørn i Arktis. Det radioaktive stoffet cesium fra Tsjernobyl-ulykken i Boreal barskog Polare områder Ukraina lagres i planter og dyr i norske høyfjell. Biomer Noen naturinngrep har fått globalt Havene utgjør om lag 70 % av klodens overflate. Utbredelsen av de andre biomene er i hovedsak omfang, men ofte er det formålstjenlig å klimatisk bestemt. studere påvirkningene innenfor storøkosystemer — biomer. Et biom består av ei gruppe øko-systemer med visse fellestrekk. Forskjellene ■ Menneskets naturbruk har forandret naturen og mellom biomer er til dels enorme, og de illustrerer hvor­ redusert mangfoldet på mange måter rundt om på dan livet på jorda er tilpasset naturgitte klimabetingelser. jordkloden. Hovedtyper av biomer er hav, tropiske regnskoger, sub­ ■ Påvirkningene har til dels endret karakter og økt i tropiske skoger, boreale barskoger, savanner, stepper, styrke i den senere tid. Konsekvensene har mer global ørkener, høyfjell og polarland. karakter enn tidligere. Hva kan vi oppnå av naturforståelse ved å studere verdens biomer og det som har skjedd og skjer med dem? ■ Skal rovdriften på naturen begrenses og stanses, må det sterk lut til. Vi kan ikke rense oss ut av disse overord­ Her er noen momenter til ettertanke og diskusjon: nede miljøspørsmålene. ■ Det er enorme økologiske forskjeller mellom biomer. ■ Vi bør stille spørsmål ved vår totale naturbruk og diskutere alternative løsninger til forbruks- og industri■ Det er store forskjeller mellom naturtyper når det gjel­ vekstsamfunnet. der motstandsevne og reaksjoner på ytre påvirkninger. 21

brukes på nytt. De resirkulerer lokalt. Dette står i kontrast til den omfattende stofftransporten som industri og bysamfunn står for — mellom øko­ systemer, mellom biomer og mellom verdensdeler, fra sør til nord, fra land til by. I tillegg kommer stofftap ved utvasking og erosjon, som gjør at store områder av jorda blir fattigere og mindre produktive. Andre områder blir tilført stoffer som forsøplet og forurenser. Forbruker­ samfunnet har brutt med økologiske grunnprinsipper. Tungt nedbrytelige stoffer følger næringskjedene og blir mer konsentrert fra ett næringsnivå til neste. Det fører til skadevirkninger i organismer som kan befinne seg fjernt fra utslippsstedene. Vi mister oversikten. Uttak og flytting av energi fører også til ubalanse i økosystemene. Økologisk sett er det bare grønne planter som produserer stoff. Det som kalles produksjonsvekst i industrisamfunn, er egentlig nedbrytingsprosesser i økolo­ gisk sammenheng. Energiuttak fører i seg selv til miljø­ skader - det gjelder både vannenergi, fossil energi og ikke minst kjerneenergi.

Naturmangfold i Norge

Karbonkretsløpet er eksempel på et stoffkretsløp som påvirkes av mennesket.

Naturforholdene varierer innenfor de store biomene. Vi skiller mellom ulike økosystemer. Hvert av dem har særpreg når det gjelder oppbygning, artssammensetning og funk­ sjon. Et økosystem bør ha naturlige avgrensninger mot andre økosystemer. Økosystemet kan være lite eller stort i utstrekning, for eksempel kan størrelsen variere fra en vannpytt til en innsjø, fra ei tregruppe til en skog. Sam­ menligning av ulike økosystemer hjelper oss til å forstå naturen bedre. Stoffomsetning er noe konkret å ta fatt i. I naturlige øko­ systemer er stoffomsetningene sirkulære eller sykliske. Grunnstoffene går for en stor del i kretsløp mellom organismer, luft, jord og vann. Ved hjelp av mikroorganis­ mer blir oppbygde stoffer brutt ned, og grunnstoffene kan 22

«Og Noreg det ligg vel langt i nord, og vinteren varer lenge,» skriver Elias Blix i sin fedrelandssalme. Jo lenger nord vi kommer, desto større blir forskjellen på årstidene. Norge strekker seg over 15 breddegrader (58° N - 73° N), eller over om lag 1 700 kilometer fra Lindesnes til Nord­ kapp. Det tilsvarer avstanden fra Kristiansand til Roma. Trondheim ligger om lag like langt nord som Reykjavik, og Kirkenes like langt øst som Istanbul. Den nordnorske bebyggelsen er av de nordligste i verden, på høyde med Grønland og Sibir. I forhold til den store utstrekningen er klimaforskjellene fra sør til nord i landet små. Det skyldes tilførsel av milde og fuktige luftmasser fra Atlanterhavet, og ikke minst Golf­ strømmen, som sender en varm havstrøm langs norskekys­ ten mot Barentshavet. Forskjellene på kystklima og innlandsklima er betydelige, særlig når det gjelder tempe­ ratur og snøfordeling. De klimatiske og landskaps-messige forskjellene forsterkes av den kaledonske fjellkjeden, som

Skader etter menneskelige inngrep i naturen De naturlige biomene er mer eller mindre påvirket av mennesket gjennom tidene. Større befolknings­ mengde og intensivering av jordbruk og husdyrbeite har redusert skogene og utvidet ørkenområdene, særlig Sahara. I tørre perioder står tørke­ katastrofene nærmest i kø. Det asiatiske kontinentet har vært utsatt for avskoging og oppdyrking som har ført til storflommer og jorderosjon etter det årvisse monsunregnet. Derfor har store deler av Indias og Kinas jordsmonn havnet på havbun­ nen. Middelhavslandene hadde et mangfoldig plante- og dyreliv før hellenske, romerske og arabiske kulturer forandret frodige skoger til blankt berg og krattskog. I MellomEuropa har oppdyrking, industrialise­ ring og byutvikling redusert den sommergrønne lauvskogen til rester av hva den en gang var, og kultiverte barskoger dør som følge av luft­ forurensninger. I Nord-Amerika har jordsmonn på den oppdyrkede prærien blåst bort og dannet «dust bowls», og store områder er avskoget i nord. De nyeste og mest dramatiske angrepene på naturlig vegetasjon foregår nå i de tropiske regnskogene. Både i Sør-Amerika (Amazonasbekkenet), Afrika (Kongobekkenet) og Asia (Indonesia) hogges skogen i et voldsomt tempo. Dette er trolig den mest katastrofale formen for naturmisbruk som har funnet sted på jorda, ved siden av forbruket av fossil energi. Det er flere grunner til at det er så katastrofalt å hogge ned regnskogene: Regnskogene er svært artsrike, og mange arter er ukjente

for mennesket. Når vegetasjonsdekket fjernes, utsettes det tynne og sårbare jordsmonnet for kraftig vannerosjon. Nest etter planteplanktonet i havet er regnskogene de største oksygenprodusentene i verden, og skogene er i høy grad med på å opprettholde gassbalansene i atmosfæren. En stor del av industrilandene ligger i det boreale barskogbeltet, det vil si i taigaen, som på mange måter er motsatsen til de tropiske regn­ skogene. Konsekvensene av hogstinngrep er i alle fall mindre drama­ tiske i barskogene. De store flate­ hogstene, særlig i Canada og Russ­ land, har likevel en rekke negative virkninger på miljøet. Hogsten fører blant annet til utryddelse av sårbare plante- og dyrearter, stofftap og klimaforverring. Industrilandenes fossile energiforbruk fører til sur nedbør med svovel- og nitrogen­ utslipp og ozondannelse, som blant annet kan resultere i skogdød og fiskedød. I høyfjell og polarland er det hittil gjort forholdsvis små og få inngrep, men dette er i ferd med å forandre seg. Alpin turisme påvirker fjell­ naturen, noe som merkes både i Himalaya, Alpene og Norge. Antarktis er kalt verdens siste sammenheng­ ende villmark. Om denne betegnelsen er riktig, kan man stille spørsmål ved ettersom USA har opprettet en base helt inne ved polpunktet, og ozonla­ get over Antarktis er sterkere uttynnet enn andre steder i troposfæren. Høyfjell og polarland har visse fellestrekk. Det dreier seg om enkle økosystemer som er svært sårbare for både mekaniske og kjemiske påvirk­ ninger. Sår i terrenget leges langsomt, plante- og dyrelivet befinner seg ved ytter-grensene for eksistens og formering. Det er grunn til å vise stor

varsomhet ved all naturbruk i slike områder, enten det er friluftsliv, turisme eller vitenskapelige ekspedi­ sjoner. Havene er til sammen jordklodens største biom og inneholder store variasjoner — fra dyphavsområder som Stillehavet til grunnhav som Nordsjøen. I havet utviklet livet seg i millioner av år, beskyttet mot ultrafio­ lett lys, før det ble liv på land. Fra havene løftes vanndamp opp i atmosfæren av solvarmen, og luftstrømmer bringer stadig nytt ferskvann inn over kontinentene. Ferskvann er den viktigste minimumsfaktoren for jordas organismer, og på grunn av ujevn fordeling og forurens­ ninger er det en katastrofal mangel på vann for millioner av mennesker. Livet i havene er som en verden for seg. Det meste er ukjent, med unntak av det mennesket forsyner seg av: en del fiskearter og sjøpattedyr, krepsdyr, tang og tare. Disse forekomstene er det kamp om, og Norge er i høy grad med i denne kampen. Havene er også verdens største søppelplass. Før eller siden havner det meste der - fra elver, kystbyer, skipsfart, oljeindustri og mye mer. Norge er et av de landene som bidrar til forurensingen, med lang kyst, stor skipsfart og oljeboringer i Nordsjøen og nordover. Thor Heyer­ dahl var en av de første som påviste havforurensninger i form av oljeklumper langt ute i Atlanterhavet (Raekspedisjonene i 1969 - 70). Skulle planteplanktonet i havene bli redu­ sert, vil det få enda større konsekven­ ser enn avskoging har for innholdet av oksygen og karbondioksid i atmosfæren. Gjennom internasjonale avtaler blir det gjort forsøk på å redusere utslippene. Men så lenge de forurensende aktivitetene øker, blir det en nærmest umulig oppgave.

23

markerer skillet mellom Vestlandet og Østlandet. I tillegg har vi store naturvariasjoner fra kyst og lavland til høyfjell. Nærmere halvparten av fastlandsarealet er snaufjell, det vil si arealer som ligger over skoggrensen, så Norge kan med rette kalles et fjell-land. Klimaet i fjellet domineres av høydevinder, og som på havet kan vi få raske omslag i været, ofte med store vindstyrker. Varierte terrengforhold gir stor variasjon i lokalklimaet. Sammen med variasjoner i geologi og jordsmonn gir det et lokalt mangfold innenfor de enkelte regionene. Totalt sett varierer naturtypene i Norge fra varmekjære typer ved kysten og lavlandet i sør til alpine og arktiske typer i høyfjellet og i nord. Den arktiske naturen på Svalbard står i en særstilling.

Regionsgrensene går lavere jo lenger nord vi kommer, og i Finnmark har vi polare skoggrenser (skoggrenser mot nord). Børselv har verdens nordligste forekomster av vanlig furu, og i Oksevågdalen på Nordkinnhalvøya finnes verdens nordligste bjørkeskog. Til de ulike regionene hører et mangfold av dyrearter og dyresamfunn. Noen organismer er ganske stedbundne, mens andre er tilpasset flere regioner eller har sesongtrekk mellom regionene. Når vi kartlegger plantesamfunn og vegetasjonstyper, oppdager vi at de fleste landskap er mer eller mindre kulturpåvirket. Mer enn 300 generasjoners arbeid og virke fra eldre steinalder og fram til i dag har gjort at det som mange nå kaller villmark, i virkeligheten er gamle kultur­ landskap med spor etter tidligere bosetting og naturbruk. Landskapet slik det trer fram i dag, er altså et resultat av naturgitte betingelser som klima og geologi sammen med menneskets inngrep i landskapet. Grovt sett skiller vi mellom naturlandskap, som i liten grad er preget av menneskets aktivitet, og kulturlandskap, som er preget av slik aktivitet. Det frodige kulturlandskapet preget av landbruk, fiske og utmarksnæringer presses fra flere sider:

■ Byutviklingen nær byene gjør at kulturlandskapet mer og mer går over til å bli et by- eller industrilandskap. ■ Mekaniseringen i landbruket gjør at det blir urasjonelt å holde utmarksarealer og beiteområder i hevd. Det vises ved at arealene gradvis endrer karakter tilbake til det opprinnelige naturlandskapet. ■ Den samme mekaniseringen og kravet til rasjonell jordbruksdrift har gjort at kulturlandskapet i dag preges av monokulturer. Det gir et kulturlandskap som er fattigere på biologisk og estetisk mangfold.

Arealfordelingen i Norge

Om lag 50 % av Norges landareal ligger over bjørkeskoggrensen.

24

Vegetasjons- og landskapsregioner i Norge etter høyde over havet Regiongrensene synker stort sett fra sør mot nord og fra innlandet mot kysten. Høyest går grensene i Øst-Jotunheimen. Langs kysten i sør har vi verdens

nordligste utløpere av varmekjær lauvskog. Det boreale barskogbeltet ligger som et belte fra lavlandet i Øst- og Midt-Norge og opp mot frellet. Det fortsetter østover. Over barskoggrensen har vi et belte av fjellbjørkeskog (subalpin region), og ovenfor bjørkeskoggrensen har vi snaufjellet, som gjerne deles inn i tre regioner: lavalpin region (lavfjellsbeltet), mellomalpin region (mellomfjellsbeltet) og høyalpin region (høyfjellsbeltet). Den øvre grensen for lavfjellsbeltet følger de øvre

forekomstene av sammenhengende blåbærlyng, mens mellomfjellsbeltet går så høyt som vi finner plantesamfunn av høyere planter. Høyfjellsbeltet domineres av fjell, snø og is, og vegetasjonen består mest av moser, lav og alger.

25

Artsmangfold i lauvskog Lauvskog forekommer både som egne skogtyper og som innblanding i barskog. Dette bildet viser en ung bjørkeskog med innslag av andre hardføre lauvtreslag, som osp, gråor, rogn og selje. I en lauvskog slipper mer lys og varme ned til skog-bunnen, slik at det blir livsgrunnlag for flere arter enn i

granskog. Lauvskogsamfunn virker gunstig på jordbunn og skogklima, motvirker forsuring og skaper biologisk mangfold. Lauvskogen gir oss lysere og mer varierte skogbilder, med vårens lysegrønne og høstens varme farger. I skogskjøtselen kan vi framelske lauvskog ved å unnlate å bruke plantevernmidler og ikke rydde unødig.

Bildet neste side I overgangen mellom skog og fjell «Enn om vi kledde feilet?» skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Det er det skogen forsøker å gjøre, men før eller siden må den alltid gi opp. Dette bildet fra sørenden

av Rondane nasjonalpark gir oss et glimt av fire vegetasjonsregioner. I mellomgrunnen stikker fjellbarskogen opp, og over den et smalt belte med

fjellbjørkeskog. I forgrunnen ser vi einer, dvergbjørk og sølvvier, som karakteriserer lavfjellet, og i bakgrunnen et høyfiellsparti. Dette viddeterrenget inneholder et mylder av randsoner mellom de ulike regionene. Vekslinger mellom ferskvann, myrområder og fastmark bidrar til et stort mangfold av øko­

systemer og arter. Tekniske inngrep bør unngås, da slike områder er sårbare og inngrepene vil vare synlige i lang tid.

26

Norge rundt Noen streiftog rundt i landet vil gi oss et inn­

til sammen om lag 20 000 kilometer. Det

trykk av variasjonene i landskapstyper. Reiser vi

tilsvarer avstanden fra Nordpolen til Sørpolen!

nordover langs kysten (Norge - veien mot

Her har folk i årtusener fulgt den samme leia, til

nord), ser vi landskap der de første nordmenn

fiskeplasser, til handelssentre og til byer. Fort­

slo seg ned på isfrie områder. En reise inn og ut

satt bor de fleste av oss i kystnære områder,

av fjorder og bukter langs norskekysten utgjør

noen spredt, andre i byer.

27

Langs kystleia kan vi også oppleve de store forskjellene fra de ytre, vær­ harde skjærene og inn til dype fjorder med fosser og stupbratte fjellsi­ der. Det veksler fra sør til nord, med et vell av landskapsformer. Innimellom ligger små lokal­ samfunn, med bosetting på alt fra idylliske strand­ flater til hyller høyt oppe i lisidene.

Landskap fra Stadt

En tur i innlandet gir oss andre og roligere naturinntrykk. I Agder og Telemark ser vi ku­ perte, men avrundede landskapsformer. Inn­ over Østlandet med sine store dalfører blir form­ ene slake og rolige. Oppover mot fjellbygder og høyfjell skifter landskapet karakter og blir mer dramatisk. Gjennom Midt-Norgeog NordNorge får vi nye inntrykk av landskapsvarianter: fra Trøndelags rolige former til dype daler og høye fjell i Nordland og Troms og til Finnmarks åpne fjorder og vide vidder lengst i nord. Internasjonalt er norsk natur mest kjent for fjordlandskapet, som er enestående i verden.

28

Fjellbjørkeskogen mellom barskogen og høyfjel­ let er også typisk for Norge og Norden. Vann har vi mye av, både som sjøvann, nedbør og ferskvann. Med om lag 300 000 innsjøer og en mengde vassdrag og fosser som gir liv til landskapet, har vi fortsatt mye fri natur og mye å ta vare på. Like viktig som å verne om disse naturverdiene bør det være å sørge for at lokalsamfunnene har livets rett, slik at frukthagene fortsatt kan blomstre i Hardanger, frodige fjellbeiter fortsatt kan brukes og reinflokker også i framtida kan trekke over vidda i sameland.

Oppgaver 1 . Drøft årsaker til at vi i dag har lett for å miste kontakten med naturlige årsrytmer og døgnrytmer. Diskuter hva vi kan gjøre for å finne tilbake til disse rytmene i fritid og hverdag. 2 Nevn så mange eksempler du kan finne på a) folkelige værtegn og kalendermerker b) planter brukt til mat og folkemedisin 3 Hvilken nytte kan vi ha av å kjenne til naturens livsytringer gjennom året? (Tenk på både fritidsutøvelse og yrkes­ aktivitet når du besvarer spørsmålet.)

4 «Stillhet er naturens måte å tale til oss på, ved å tie.» Drøft dette utsagnet av Nils Faarlund i forhold til «storbyers tale».

Her midt mellom høyfjell og hav klorer et par gårdsbruk seg fast. Lignende eksempler finnes mange steder på Vestlandet.

5 Hvordan vil du forklare at kulturer rundt om i verden har vært i stand til å utforme likevektssamfunn med bærekraftig naturbruk?

9 Gi en punktvis oversikt over det du mener er mest typisk for norsk natur. Sammenlign med andre land i Norden.

6 Si noe om likheter og forskjeller mellom høyfjell og polarland. Hva er det som gjør slike områder særlig sårbare?

10 Beskriv i korte trekk forskjeller i naturbruken på Østlandet, på Vestlandet og i Nord-Norge på bakgrunn av ulike naturforhold.

7 Sett opp en punktvis oversikt over forskjeller mellom tropisk regnskog og boreal barskog og si noe om hva forskjellene betyr for hogst og annen bruk av skogene.

11 Gjør greie for utbredelsen av bjørk og bjørkeskog i Norge og beskriv karakteristiske trekk ved plante- og dyrelivet i bjørkeskog.

8 «Havet er livets vogge og sivilisasjonens søppelkasse.» Drøft dette utsagnet av Øyvind Skar i forhold til livets utvikling (evolusjon) og våre dagers forbrukersamfunn.

12 Finn ut hvor høyt over havet skoggrensene går i ulike landsdeler. Hvilke treslag går høyest?

29

Naturbruk og næringsliv Ojferplassen Fallgiede er fra de tidlige bosettingene i Øst-Finnmark.

Kanskje innvandret de første «nordmenn» fra øst etter at isen var borte. Rike vilt- og fiskeforekomster gav grunnlag for bosettingene her.

30

Naturbruken fra steinalderen fram til vårt århundre Steinalderfolket slo seg tidlig ned på isfrie områder langs norskekysten. De fulgte så å si hakk i hæl på innlandsisen etter hvert som den smeltet for om lag 10 000 år siden. De fisket både ved kysten og siden innover i landet, og de bar med seg fisk langs vassdragene og helt til fjells. Flytting av fisk har folk holdt på med i alle år. Nyere funn tyder på at høyfjellet var bart alt for 9 000 år siden. Det tok bare noen hundre år fra isen trakk seg tilbake, og til de første boplassene dukket opp. Dette var begynnelsen til menneskets bruk av høyfjellet i vårt land. De første innvandrerne til Norge kan ha kommet både fra sør, vest og nord. De jaktet på rein og ryper og vandret trolig mellom fjellet og kysten med årstidene. For om lag 9 000 år siden satte varmetidene inn, og de varte - med noen svingninger - i nærmere 7 000 år. Stein­ alderfolket hadde varme og gode sommerdager i fjellet, og furu og bjørk kledde store deler av fjellviddene. Lavlandet i Sør-Norge hadde store skoger av varmekjære treslag, med rikt plante- og dyreliv. Først ved overgangen til bronse- og jernalder omkring 500 år f.Kr. ble det omslag til kjøligere og fuktigere klima. Da vandret grana inn fra nordøst, og den varmekjære lauvskogen trakk seg tilbake mot sørlige kysttrakter, der den fortsatt finnes som verdens nordligste i sitt slag. Kjennskap til disse store variasjonene i naturbetingels­ ene er nyttig om vi vil forstå noe av menneskets naturbruk

gjennom tidene. Vi forstår blant annet at i store deler av steinal­ deren og bronsealderen var behovet for vinterboliger ikke så stort som i våre dager, i hvert fall ikke i sørlige lavlandstrakter. Mennskene greide seg godt med huler og steinbuer. Fra eldre steinalder er det funnet boplasser langs kysten som viser at menneskene samlet nøtter, frø og bær, fisket og jaktet. De formet stein til økser, kniver, bor og skraper, og de tilvirket bruksting av tre, bein og skinn. Blant annet laget de stokkbåter. I nord streifet selfangerfolket omkring på en smal kyststripe. Sporene av de gamle boplassene ligger i dag om lag 50 meter Reinen har gjennom årtusener vart en av de viktigste naturgodene i Norge. Handelen med skinn og håndverksprodukter er eldgammel, men turisten og europaveien hører etterkrigstida til. over havnivå, fordi landet har steget etter isavsmeltingen. Nyere utgravinger, som i Porsanger og Alta, tyder på at også samer kom tidlig til kysten av Finnmark. De har i Mer naturbrukshistorie høy grad ført urbefolkningens tradisjoner videre til våre Det var først og fremst husdyrhold og korndyr­ dager, mens selfangerfolket og Komsakulturen er historie. king som endret steinalderfolkets livsform. Det var et avgjørende skritt da mennesket gikk over fra Bosettingen ble i stor grad flyttet innover i bare å høste i naturen - ved jakt, fiske, fangst og sanking landet. til å holde husdyr, dyrke jorda og produsere mat. Det Gjennom århundrer ble skog ryddet til åker gjorde at folk ble bofaste, og at det oppstod næringsmessig og beitemark. Både hogstavfall og trær ble grunnlag for befolkningsøkning. Men de fastboende brent, slik at man fikk askegjødsling til korn­ fortsatte med fangst og fiske i tillegg til jord- og husdyr­ dyrkingen. Etter noen år var gjødselvirkningen bruk. Det gjorde også fiskerbonden langs kysten. Nærings­ borte, og det måtte brennes nye felt. Dette kombinasjoner har vært karakteristisk for Norge gjennom kalles svibruk og har vært brukt helt fram til mange tusen år fra yngre steinalder, gjennom bronsealde­ nyere tid. «Skogfinne» var et vanlig oppnavn på ren og jernalderen og inn i vår tid. finner som på 1600- og 1700-tallet ryddet seg Med vikingtida (ca. 850 — 1050 e.Kr.) er vi inne i land i norske og svenske skogtrakter. De og historisk tid. Denne tida er preget av økende befolkning, etterkommerne deres praktiserte svibruk helt handel og ferdsel. På den tida da Norge ble samlet til ett fram til vårt århundre. rike, drog vikingene ut på tokt med de sjødyktige skipene sine. Dette er tolket som et overskuddsfenomen, og det var 31

Svartedauden, som varte fra midten av 1300tallet og noen tiår framover, satte en midlertidig stopper for befolkningsveksten. Pesten kom til å påvirke utviklingen av norske lokalsamfunn og norsk natur i flere århundrer, med forlatte kultur­ landskap og ødegårder. Det er tvilsomt om pesten i større grad nådde Nord-Norge, men i Sør-Norge ble mer enn halvparten av befolknin­ gen innhentet. For dem som overlevde, ble det bedre plass. En del ødegårder ble først tatt i bruk igjen da seterdriften fikk sin renessanse og ble vanlig på 1600- og 1700-tallet. Husmannsvesenet som utviklet seg på 1700- og 1800tallet, gjenspeiler en ny befolkningsøkning. Landet fikk en underklasse av husmenn og tjenestefolk, som måtte slite hardt for å overleve. Fysiske spor i terrenget og bevarte dokumenter vitner om det.

i stor grad bønder som drog ut. Island ble kolonisert av nordmenn. Eirik Raude og hans folk slo seg ned på Grøn­ land, og Leiv Erikson «oppdaget» Nord-Amerika (Vinland). Denne utflyttingen kalles i historiske vendinger for ytre landnåm. Naturen er fortsatt preget av de tidlige boset­ tingene og koloniseringene. Island ble for eksempel avskoget ganske raskt, og på Grønland finner vi tydelige spor og vegetasjonspåvirkninger etter den gamle bosettingen. Vikingtida ble avløst av økende bosetting i innlandet (indre landnåm), særlig østafjells og oppover i dalene. Kjøpsteder (kaupanger) utviklet seg, og de første byene, som Tunsberg, Bergen og Nidaros, ble grunnlagt. Samti­ dig ble kristendommen innført offentlig, på kongelig initiativ og med tvang. Ved inngangen til middelalderen på 1000-tallet fikk konger og kirke økende makt, både materielt og mentalt. Gjennom middelalderen økte befolkningen og klasseforskjellene i Norge. På 1500-tallet ble vannsaga (oppgangssaga) tatt i bruk. Det førte til stor trelastproduksjon og overawirkning av skog. Særlig merkbart ble det nær elvemunningene østa­ fjells, der sagbrukene lå. Etter hvert ble det også bygd små gårdssager langs vassdrag innover i landet. Norge var i 300 32

I slutten av middelalderen, om lag samtidig med renessansen i Italia, kom

oppgangssaga til Norge. Saga avløste øks og handsag i trelastproduksjonen og var litt av en teknisk revolusjon.

år verdens ledende trelasteksportør. For eksempel ble det meste av London bygd opp av norsk trevirke etter at byen brant i 1666. Både Vestlandet, Trøndelag og skogbygder østafjells hadde stor avvirkning på 1600- og 1700-tallet. Tyske forstfolk ble kalt til landet for å «hindre skogenes ruin». Saltkoking langs kysten, lyngbrenning, tjærebrenning, malmblåstring, kolbrenning, seterdrift og beite har i perioder hatt så stort omfang at mange landskap fortsatt bærer preg av det. Et kjent eksempel er Rørosvidda.

Bergverksdrift kom i gang mot slutten av middelalderen i Tele­ mark. På 1600-tallet kom sølvver­ ket på Kongsberg og kopper­ verket på Røros i drift. Mange bergverksfolk kom fra Tyskland. I gruvesamfunnene utviklet det seg klasseforskjeller, med hardt arbeidsmiljø og vanskelige forhold for de fleste. Langs kysten var torskefisket i tilbakegang i Nord-Norge etter middelalderen. Men sildefisket langs vestlandskysten tok seg opp. Den norske skipsfarten økte, særlig på grunn av stor eksport av sild og trelast. Byer som Bergen og Arendal ble store skipsfartsbyer. Nord-Norge ble rammet av nedgangstider i et par hundre år som følge av svikt i kystfisket og mangel på tilførsler av korn utenfra. Samene, som drev reindrift og var selvbergede, greide seg best. Kvener kom fra øst og bosatte seg i kystområ­ dene, der de fisket og ryddet land. Fra Gudbrandsdalen og Østerdalen kom folk og slo seg ned som bureisere, mest i Bardu

og Målselv. Slik har det i NordNorge oppstått en blanding av folkegrupper med forskjellig kulturell bakgrunn og med ulike måter å bruke natur og ernære seg på. I første halvdel av 1800-tallet økte folketallet kraftig, fra ca. 900 000 ved århundreskiftet til nærmere 1,4 millioner i 1850. I uår var det barkebrødstider for mange: Innerbark av alm, furu og bjørk ble blandet i brødmjølet. Men selv fattigfolk levde bedre enn i mange andre land, der klasseforskjellene var større. Norge var blitt en selvstendig nasjon i 1814, og vi hadde ingen sterk adelsstand som våre nabo­ land. I 1845 var bare 12 % av innbyg­ gerne bosatt i byer, der de drev med tradisjonelt håndverk, skipsbygging, handel, brennevinsbrygging med mer. Byene hadde et landlig preg, og byfolk kunne dyrke poteter, korn og grønnsaker eller holde husdyr. Husdyra beitet på løkker utenfor byen. I Bergen måtte politi­

Fra midten av 1800-tallet begynte industrialiseringen å skyte fart i Norge. Direkte overføring av vannkraft eller dampmaskiner holdt sagbruk, spinnerier og veverier i gang. Treforedlingsindustri ble etablert langs de nedre delene av store vassdrag, der fløting av tømmer ble vanlig. Like etter århundreskiftet kom det som mer enn noe annet skulle føre Norge inn i industrisamfunnet med stormskritt: den storstilte, moderne kraftutbyggingen. I løpet av vårt århundre har dette ført til gjennomgripende endringer i

mesteren hver sommer innskjerpe forbudet mot å la griser gå løse i gatene! Både i byer og utover landet arbeidet mange på sagbruk, bergverk og lignende. Nærings­ kombinasjoner var vanlig, og fiskerbonden holdt stand langs kysten. Potetdyrking ble vanlig på 1800-tallet. Det kom til å bety mye for naturalhusholdningen. Men befolkningen økte fortsatt, og i siste halvdel av århundret førte befolkningstrykket til utvandringen til Nord-Amerika. Mange husmannsplasser ble forlatt. Samtidig fikk vi «det store hamskiftet» i jordbruket, med intensivert og konsentrert drift på innmarksarealer over store deler av landet. Men naturalhus­ holdning og selvberging har holdt seg til langt inn i vårt århundre. Bonden var en allsidig håndverker, som snekret, smidde, laget og lappet sko og reparerte nesten alt på gården. Kvinnene stelte ute og inne med husdyr og matlaging, spinning og veving, søm og bøting.

økonomi, miljø, bosettingsmønster og sosiale forhold. Denne utbyggingen ble det energimessige grunnlaget for utviklingen av økonomisk velstand i vårt land. Virkningene på norsk natur og lokalmiljø er blitt mer omfattende enn all annen naturbruk i tidligere tider. Som et resultat av industrialisering og urbanisering overtok pengehusholdningen mer og mer på 1800-tallet, og etter hvert har den blitt nærmest helt enerådende. Penge­ husholdningen har blant annet ført til økt handel, flere 33

drives hogst, slått, lauving og beite, kolbrenning, jakt og mer til. I ett og samme vassdrag kunne vannet brukes til drikkevann for folk og fe, til fiske og ferdsel, til kvernhus, sagbruk og andre virksomheter med direkte bruk av vannkraft. I dag er ofte naturbruken forbundet med så omfattende inngrep at andre bruksmåter blir utestengt. I noen tilfeller er det mulig å forebygge og dempe konflikter slik at det fortsatt kan drives en slags flerbruk. I bynære områder, som Oslomarka, er konfliktene mellom skogbruk og friluftsliv delvis løst gjennom flerbruksplanlegging og forskrifter om Ved. Ullandhaug i Stavanger er et godt dokumentert eksempel på hvordan folk levde og ernærte seg de første skjøtsel og drift. I utmarksom­ århundrene av vår tidsregning. Det rekonstruerte gamle kretstunet står i sterk kontrast til de nye høyhusene. råder dukker konfliktene mellom sauebonder og folk som vil verne store rovdyr, opp med jevne mellomrom. Det er utarbeidet forvaltnings­ omsetningsledd, et større trans-portapparat og mer admi­ planer med sikte på å ivareta begge brukerinteressene. Ved nistrasjon. Spesialisering og effektivisering er også kjenne­ nyere vassdragsutbygginger blir det gjennom konsesjonstegn på industrisamfunnet. pålegg tatt visse hensyn til andre vannbruksinteresser, som Også på landsbygda ser vi tydelige utslag av industriali­ fiske, lokal vannforsyning og lignende. Men tradisjonell seringen. Vi har fått ensidige åkerlandskap med monoferdsel og transport og vannkraft ved direkte kraftover­ kulturer og skoglandskap med snauflater og plantefelt. Vi føringer må som regel vike. kan finne forlatte gårder som til dels forfaller og gror igjen. Når inngrep eller bruksmåter skal vurderes, står vi overfor På innmark brukes kunstgjødsel og sprøytemidler, og store noen overordnede spørsmål som bør vurderes grundig: maskiner gjør arbeidskraft overflødig. Det kulturelle og bruksmessige mangfoldet blir redusert. ■ Vil det i framtida være mulig å velge en annen natur­ bruk, eller dreier det seg om inngrep som ikke kan gjøres om, og som vil sperre for framtidige valgmulig­ heter.

Alternativ naturbruk i framtida

I tidligere tider eksisterte ofte flere bruksmåter samtidig i et område. Én bruksmåte utelukket ikke andre, og kon­ fliktene var som regel små. I et skogområde kunne det 34

■ Blir genetisk og biologisk mangfold og produktivitet opprettholdt, eller fører den nye bruken til at disse verdiene forringes eller forsvinner?

Fiske i fjerne farvann

Oljeboring

Jernmalm

P ast Kraftverk

Stalverk

Olje­ raffineri

Fabrikk Traktorfabrikk

Handels' gjødsel Sprøyte­ midler

Traktor

Kornavling

Tap av jord og nærings­ stoffer i

Transport

Transport

Fiskeforedling

Kraftforfabrikk

Hønefarm

«IndustnProduksjon av «industriegg» Den totale energimengden som går med til moderne eggproduksjon, er mange ganger så stor som den energimengden egget inneholder.

Smittebærende gjødsel

Er dette en riktig disponering av ressurser?

35

Eksempler på naturbruk som innebærer fortsatt biologisk produksjon og mangfold, og som er slik at kommende generasjoner kan velge hvordan de vil bruke ressursene: ■ Områdevern og fredninger

Kortsiktig økonomisk utbytte blir ofte vektlagt framfor langsiktige vurderinger. Fordi verdiene i naturen ofte ikke kan måles i kroner og øre, glemmer vi hvor viktige de er for oss.

Naturforståelse og flerbruk

■ Friluftsliv, jakt og fiske

■ Beitebruk, ekstensivt jordbruk ■ Økologisk basert skogbruk Eksempler på naturbruk og inngrep som redu­ serer eller fjerner det biologiske grunnlaget, slik at det blir vanskelig eller umulig å gjenskape den opprinnelige tilstanden i området:

■ Bygging av hytter, hus, veier, turistanlegg med mer

■ Vannkraftutbygging ■ Masseuttak av sand, grus eller stein

■ Landbruk som fører til erosjon og stofftap ■ Flatehogst Hovedmål for skjøtsel og bruk av natur på økologisk grunnlag:

■ Høste slik at det ikke går ut over foryngelse og produksjon på sikt ■ Sikre at bestanden av lokale raser ikke blir for liten

■ Bevare og utvikle økologisk mangfold ■ Erstatte bruken av kjemikalier og antibiotika med økologiske dyrkingsmetoder og biologiske kontrollmetoder

■ Begrense uttaket av lagerressurser som fossil energi, mineraler og løsmasser

■ Verne og frede særlig verdifulle og sjeldne naturkvaliteter og kulturminner

36

Naturforståelse oppnås ikke uten videre gjennom natur­ opplevelser eller fagkunnskap. Det er også avhengig av nærhet til og omsorg for naturen i det daglige og praktiske liv. Skal vi bevare et naturlig og kulturelt mangfold, må vi dessuten la begrensninger og måtehold bli en grunnleg­ gende del av livsstilen vår. Når vi søker alternative bruksmåter, kan vi bruke både vår egen kunnskap og den kunnskapen som finnes i form av tradisjoner og erfaringer i lokalmiljøet. Eldre mennesker sitter ofte inne med verdifull kjennskap til lokal naturbrukskultur som kan gi oss inspirasjon. Det kan være innenfor planteproduksjon, husdyrhold, vannbruk og akvakultur, skjøtsel og drift av skog, byggeteknikk med mer. I stor grad knytter de gamle bruksmåtene seg til det vi i dag kjenner som økologisk basert landbruk, og til holdbar flerbruk av natur. Flerbruk kan ikke erstatte klassisk naturvern, men kan bidra til bevaring av naturlig og kulturelt mangfold. Det skaper variasjoner i landskapet, slik vi kjenner det fra tidligere tiders naturbruk. Flerbruk av skog har i senere tid kommet i søkelyset som et resultat av opinionspress fra friluftslivs- og naturvern­ interesser. De konfliktene som har oppstått, har skogbruksnæringen forsøkt å dempe ved en viss tilpasning av skjøtsel og drift og ved «kosmetisk etterarbeid». Blant annet planlegges veibygging slik at stygge spor og sår i terrenget blir mindre synlige. Det blir også satt igjen en del trær og tregrupper på hogstflatene. Hovedinntrykket er likevel at flateskogbruk med tunge maskiner også er utgangspunktet i det som kalles flersidig skogbruk. Økologisk basert flerbruk er interessant fordi det tar vare på og utvikler et mangfold av planter og dyr i skogen, bevarer arbeidsplasser og gir gode naturopplevelser. Flate­ skogbruk med monokulturer (kulturskog med ett treslag) og bruk av kjemikalier blir erstattet med naturlig foryn-

geise og varierte skogbilder. Vi får «skogenger» i stedet for «skogåkrer». Slik flerbruk blir nå stimulert, blant annet ved overføring av offentlige støtteordninger fra sprøyting til manuelt ungskogstell. Fjellskog er det særlig viktig å ta vare på, fordi den er sårbar for inngrep. Den virker også som vern mot kaldluft fra fjellet, og den hindrer jord- og snøskred i bratte lier. Områder opp mot skoggrensene har blitt kalt «skogens kampsoner». Der finner vi også det meste av det som er igjen av gammel naturskog i Norge, som kan inneholde sjeldne arter og har stor opplevelsesverdi.

Restaurering Mye kan gjøres for å beholde rester av det som en gang var - man kan reparere, restaurere og gjenskape landskap eller bruddstykker av landskap og bebyggelse. Helst bør dette skje ved aktiv flerbruk som slått, lauving, husdyrbeite og utprøving av alternativt, økologisk landbruk. Slikt arbeid kan omfatte:

■ å restaurere gammel bebyggelse, gammelt utstyr og gamle redskaper og å vise tradisjonelle bruksmetoder

37

Kjemisk bekjempelse av lauv og ugras

Tid Opprinnelig blandingsskog • stort biologisk mangfold • naturskog på middels bonitet

Stor hogstflate • erosjon • næringsavrenning • klimaendring • tap av biologisk mangfold

Økte beiteskader

Plantefelt med oppslag av lauv og ugras

Elg

Hare

Kjøtt til mennesker + slakteavfall

Virkninger av flatehogst på dyreliv og biotoper.

■ å bevare og synliggjøre kulturminner, som rydningsrøyser, steingjerder, fornminner og andre historiske kulturspor ■ å bevare særlig verdifulle landskapselementer, som urterike slåtteenger, beitehager, lauvlunder, styvingstrær og våtmarker ■ å bevare og skjøtte randsoner og vegetasjonsbelter, som lebelter og biotoper for biologisk mangfold

■ å rydde og vedlikeholde gamle ferdselsveier, med sikte på fortsatt bruk og natur- og kulturveiledning for besøkende 38

Monokultur | Kjemikalier-]

Smågnagere

Kunstig store populasjoner av rev og kråkefugl • mindre skogsfugl

| Økt forsuring]

mindre skogfugl mindre blåbærlyng mindre insektlarver færre ospe-, ore- og bjørketrær færre beitetrær av furi mindre skjul ødelagte spillplasser endra vanntilgang pga. grøfting

Redusert biologisk mangfold

Økt risiko for masse­ angrep av insekter

og sykdom­ mer

Arbeid med kulturlandskap er i seg selv verdifullt, og resultatene kan brukes i mange sammenhenger — i kurs­ virksomhet, i friluftsliv og i «grønn turisme». Men for kulturlandskapet er bruken det viktigste. Det er først og fremst bruken som kan opprettholde landskapskarakteren og den spredte bosettingen på bygdene, som igjen er grunnlaget for andre aktiviteter og for kulturelt mangfold. Når vi bruker kulturlandskapet, må vi prioritere andre målsettinger enn mekanisering og effektivisering. Arbeid med kulturlandskap og brukskultur angår først og fremst lokalbefolkningen og grasrota. Der finner vi kunnskapene, erfaringene og forståelsen. I den grad vi

Varighetsskog I en skiftende mosaikk av lys og skygge over skogbunnen skyter nye

Neverflekking

generasjoner grantrær opp i ly av de gamle. Slik opprettholder vi biologisk mangfold og sikrer stedegne arter og raser. Resultatet blir en varighetsskog,

sevjetida løsner fra innerbarken. Nevra legges i press og tørkes slik at den ikke krøller seg. Never er et fantastisk naturprodukt! Den «puster»

med skjulesteder, trekkruter og beite for en rekke viltarter. Slik skjøtsel er

samtidig som den er vanntett, og den er lett å bearbeide og forme. Den

interessant både økologisk og økonomisk. Vi unngår bruk av sprøytemidler,

sparer kulturutgifter og øker den totale verdien av skog, natur og skogbruk

egner seg både til bruksgjenstander og prydgjenstander. Som underlag på torvtak holder den lenger enn moderne takplast når den blir skikkelig lagt.

for dem som kommer etter oss.

I Norge brukes nærmere 100 tonn never årlig til restaureringsarbeid, og

Med en god tollekniv snitter vi gjennom ytterbarken (nevra), som i

det aller meste blir importert. Flekking og bruk av never til ulike formål åpner for inntekter og arbeidsplasser i Bygde-Norge og krever minimale

investeringen Neverflekking skader ikke bjørka når vi unngår å løsne innerbarken. I løpet av noen år vokser ny never ut igjen, og denne nevra er av særlig god styrke og holdbarhet (kartnev). Dette er ett av mange

eksempler på gode brukstradisjoner som fortjener en renessanse.

39

Utmarksbeite er fortsatt viktig for husdyrholdet i

Norge, særlig for saueholdet i fellbygdene. Geiteholdet har gått tilbake, men fortsatt er

geitestøler i drift, mest på Vestlandet og i Troms.

Geita er flinkere enn noe annet husdyr til å utnytte utmarksbeitet i bratt og ulendt terreng. Kulturlandskapet er preget av at dette har vært en

fellesseter for flere gårdsbruk. Det meste av skogen er hogd ned til koking av geiteprim (geitost), og gjenveksten av furu og bjørk har geita forsynt seg av.

Mange steder er skoggrensene senket på grunn av seterdrift og geitebeite. Der denne bruken har opphørt, vil skogen vokse til igjen. På bildet ser vi

noen ungbjørker i lia opp mot feilet. De har grodd opp etter at geiteholdet ble redusert. Slik kan kulturlandskap forandre seg som følge av endringer i

naturbruken.

lykkes i å overføre dette til nye generasjoner, lykkes vi også i å skape tilhørighet og grunnlag for framtidig, utholdende naturbruk. Lokalbefolkningen kan være med på å for­ midle, vise og demonstrere, slik at driften blir rotekte. Kunnskapsturisme kan innebære friluftsliv eller kursvirksomhet, med pedagogiske opplegg i felt. Slik turisme forutsetter forarbeid med innsamling av skriftlig og muntlig kildestoff, kartlegging og tilrettelegging. Informasjonen kan skje skriftlig og/eller muntlig, for eksempel ved opparbeiding av vandrestier med opplysninger om natur og kultur i området. På grunnlag av erfaringer som er gjort hittil, kan vi sette opp noen holdepunk­ ter for slikt arbeid: ■ Den umiddelbare natur- og kultur­ opplevelsen betyr som regel mest.

Levende brukstradisjoner er det beste for å holde hus og landskap i hevd.

40

■ Mange former for kunnskapsturisme er lite kapital­ krevende. ■ Mengden og typen av kunnskap som formidles, bør tilpasses målgruppen.

Beveren er et interessant dyr å studere, særlig fordi

den etterlater seg tydelige spor i terrenget. Av natur er den svært sky, men slett ikke umulig å komme inn på. Vi må ta hensyn til at beveren er var for lyd og lukt. Mest aktiv er den i skumringstimen. Da kan vi fa oppleve den i sitt rette miljø, der den

svømmer, dukker og feller lauvtrær som den sleper

til vanns for å beite på eller bygge hytte av. Det viktigste er ikke å fortelle, men å gå varsomt fram i en spenningsmettet atmosfære. Når beveren kommer til syne, blir kikkerter og fotoapparater flittig brukt. Særlig for utenlandske turister er beversafari en

eksotisk opplevelse. Selv om du har gitt en orientering på forhånd, kommer det gjerne spørsmål

både underveis og etter opplevelsen, og da må du helst kunne svare og vise den samme begeistringen som turistene.

Eventuell tilretteleggelse bør skje med varsomhet, slik at vi tar vare på det lokale, ekte miljøet. Formidlingen er sterkt personavhengig. Veilederen må kjenne miljøet godt, og det er behov for opplæring.

Gjennom slikt arbeid møtes tradisjonell naturbruk, kunnskapsturisme og friluftsliv. Til slutt i kapitlet «Naturbruk i fritida» er det gitt noen mål for naturveiledning som ledd i friluftslivet. Her nøyer vi oss med å nevne to eksempler på kunnskapsturisme (bildene over og under).

Vann og vassdrag har en nærmest magisk

tiltrekningskraft i friluftslivet: til fiske, bading og

båtliv, til å slå seg ned ved eller rett og slett til å se på. Natur- og kulturveiledning kan med fordel knyttes til folks interesse for vann. Veiledningen kan lokaliseres til særlig interessante vassdragsavsnitt, for eksempel fosser, eller til fjorder og kystmiljøer med særpreget natur og kultur.

41

Oppgaver 1

Hva var indre landnåm, og hva var ytre landnåm? Hva har landåmet betydd for utformingen av landskap som ble tatt i bruk?

2 Beskriv fiskerbonden og den moderne kystfiskeren. Hvilke likhetstrekk finner du, og hva er de største forskjellene?

3 Gi en kort beskrivelse av hvordan seterbruket oppstod i Norge, og hvordan det har utviklet seg fram til våre dager. 4 Når og hvordan oppstod husmannsvesenet i Norge? Hvordan utviklet det seg, og hvordan tok det slutt?

5 Hvilke folkegrupper har slått seg ned i Finnmark gjennom tidene, og hvilke former for naturbruk har de forskjellige folkegruppene utøvd? 6 Hva er svibruk? Hvor og hvordan kan svibruk drives uten at naturgrunnlaget skades? Nevn eksempler på folk som praktiserer svibruk i dag.

42

7 Forklar hvorfor oppgangssaga kom til å få stor betyd­ ning for naturbruk og næringsliv i Norge.

8 Fra omkring århundreskiftet ble en stor energikilde tatt i bruk på moderne vis. Hva slags energikilde var dette, og hva resulterte det i?

9 Hvorfor er ikke den politiske interessen for jordvern så stor i dag som for noen år siden? 10 Hva er hovedforskjellen på flerbruk av natur før og nå? Nevn eksempler. 11 Ved å hente fram kunnskaper og erfaringer i lokalsam­ funn og lokalhistorie kan vi utprøve alternative meto­ der for framtidig, utholdende naturbruk. Nevn eks­ empler på dette. Hvordan kan slike metoder få betyd­ ning i større sammenhenger?

Naturen som inspirasjonskilde Uttrykksformer gjennom tidene Folk har alltid hatt behov for å kommunisere med hveran­ dre. I det aller meste av menneskets historie har denne kommunikasjonen foregått muntlig eller ved bildespråk. Bildespråket ble tatt i bruk lenge før skriftspråket. Bergkunst i form av figurer som er hogd, slipt eller malt på svaberg, steinblokker eller bergvegger, er kjent fra eldre steinalder. For det meste framstilles dyr som ble jaktet på og fanget (veidet). Typiske motiver er elg, hjort, rein, bjørn, sel og fisk. Iblant finnes også mennesker framstilt i båter. Slike veideristninger er nesten alltid i nærheten av vann der dyra levde, drakk og spiste eller hadde trekkruter. I Norge finnes de i alle landsdeler, mest langs kysten. Den største enkeltforekomsten er i Alta kommune. Denne typen helleristninger kan ha hatt en magisk verdi. De kan også ha blitt laget i opplæringsøyemed eller som rent tidsfordriv. Jegerfolket har kanskje ment at bilder av viltet gjorde fangsten lettere, og det vitner om den betydningen jakt og fangst hadde i forhistorisk tid. Urbefolkninger rundt om på kloden viser oss mange varianter av bildeuttrykk. Inuittene har laget dyrefigurer i kleberstein, indianerne har skåret ut totempåler, og urinnvånere i Australia har framstilt dyr på bark.

Helleristninger fra Rakkestad i Østfold.

43

gjennom årtusenene. Det står fortsatt mye igjen å tolke i denne «naturkunsten». Brukskunsten i dag er en videreføring av tusen år gamle tradisjoner. De håndverksteknikkene og det verktøyet som våre forfedre brukte, har vist seg å være levedyktig. Eksem­ pler på det er ulike veveteknikker. Funn har vist hvordan vevstua har vært innredet, med garn på hespetrær og en vev satt opp etter veggen. Bruk av ull som råstoff var viktig. Men vi kjenner bare bruddstykker av tekstil­ kunsten, ettersom «tidens tann» har spist opp mesteparten av tekstilene.

Klesdrakt og smykker fra omkring år 400 før Kristus

Motivet er avfotografert ved Universitetets oldsakssamling i Oslo fra en

utstilling om bronsealderen i Norge. Pyntegjenstandene er ekte, men klarne er laget på grunnlag av tøyfiller fra gamle gravfimn. Til høyre på bileiet vises også en offerstein med offergroper.

Jordbruksristninger er en annen type helleristninger, som har motiver fra jordbruk og sjøbruk. Typisk er skip med stavn som ender i et dyrehode, og med mannskap og lurblåsere om bord. Figurer som spiraler, solhjul og skålgroper er også vanlig. Jordbruksmagien skulle sikre gode avlinger og et godt liv for folk og fe. Bergkunsten var nær knyttet til naturbruken, til daglig­ livet, til ritualer og seremonier. Få andre fortidsminner inneholder flere muligheter for å forstå hvordan mennes­ kene har levd i nærkontakt med natur og naturkrefter 44

Smykker har vært brukt til alle tider. I steinalde­ ren kunne det være ravperler, dyretenner og bein. Senere kom smeden inn i bildet. I bronse­ alderen ble det ikke bare importert, men også laget mange vakre smykker og prydgjenstander i Norge og Norden, mer enn vi hittil har vært klar over. Arm-, hals- og øreringer ble brukt også i oldtida, og nåler og spenner på draktene var trolig både til nytte og pynt. Smykkeskrin som er funnet, tyder på at i hvert fall rike kvinner hadde atskillig stas på seg. Fra historisk tid har vi bedre dokumentasjon på forseggjort smykkeproduksjon. En gullsmed gravlagt med våpen, husgeråd og håndverksredskaper som ambolt, hammer og tang gir oss mye informa­ sjon. Utstyret er forbløffende likt gullsmedverktøy fra vårt århundre. Keramikk (pottemakerkunst) er en gammel brukskunst med leire som råstoff. Oldtidas keramikere formet krukker og kar med hendene ved å stable leirringer oppå hverandre og presse dem sammen (pølseteknikk). Gjenstan­ dene kunne bli brent til kokekar, som tålte varme fra glør og åpen ild. I vikingtida ble leirkar erstattet med gryter av jern og kleber­ stein til matkoking, og på bordet kom boller og

Klesdraktene var gjennom tidene tilpasset klima og levemåte, og de viser oss eksempler på beundringsverdig fm brukskunst. ■

Vikingtidas brukskunst er naturlig nok preget av skips­ fart og våpen, men også av jordbruket som utviklet seg med indre landnåm gjennom det første årtusenet av vår tidsregning. Ytre påvirkninger fra Europa ble fanget opp i nordisk kultur, med dekorative utforminger av skip med dyrehoder og dekorasjon av redskaper, våpen og hestekjøretøy.

kopper av tre. Hvorfor leiren ble erstattet av andre materialer, kan vi i dag ikke forklare. I Norge ble potte-makerteknikker først tatt opp igjen i 1887, da Porsgrun Porselænsfabrik ble stiftet. Muring og rapping av gruer og peiser med naturstein og leire er en håndverksteknikk som har vært vanlig i historisk tid. Hestetagl, trefliser, halm og lignende ble brukt til armering av leiroverflata, som ble både vakker og varig. Denne tradisjonen blir nå tatt opp igjen i forbindelse med restaureringsarbeid. Treskjærerkunsten har også lange tradisjo­ ner i Norge. Ifølge C14-datering finnes det tregjenstander helt tilbake fra om lag 500 år f.Kr. Det dreier seg om en skammel og en bolle av bjørk, funnet i ei myr ved Trondheim. Gjen­ standene er formet med steinredskaper og har trolig vært offergaver til gudene. Fra om lag 500 år e.Kr. er det funnet et pennallignende skrin av barlind på Ås i Akershus. Pennalet har holdt seg usedvanlig godt. Det er sirlig og vakkert utskåret med karveskurdornamentikk i geometriske mønstre med stjerner. I dette «dystevpennalet» lå en synål av bronse, en rest av en gullring og et sølvbeslag, som har fulgt eieren i graven.

Osebergskipet ble funnet i en gravhsug i Vestfold. Skipet er tidfestet til 800 tallet e.Kr. og visr en 22 meter lang, lettbygd, elegant farkost med høyreiste

stavner. Med slike skip rodde og seilte nordmenn både langs kysten og over

havet til Orknøyene og Shetland på ytre landnåm, før vikingtoktene satte inn.

Etter innføringen av kristendommen økte påvirkningene på åndslivet utenfra, for eksempel viser steinkirker og stavkirker en blanding av norrøn og kristen religion. Muntlig fortellertradisjon ble avløst av runene og etter hvert det skrevne ord. Men den gotiske skriften var lite tilgjengelig for folk flest, som ikke fikk noen språk­ opplæring. Tradisjonell brukskunst og lafteteknikk overlevde i noen grad svartedauden, men det oppstod også mange tradi45

Stedje i Sogn I det store bildet fra Stedje i Sogn fanger J. C. Dahl inn et helt vestlandsk kidturbilde, med stavkirke, bøndenes fellestun og embetsmannsboligen. Én bonde driver med korn-høsten, en annen slår av en prat på

bygdeveien, mens kornåkeren duver i sommerbrisen og buskapen beiter i liene. Dette

er et epos fra Vestlandet fra første halvdel av 1800-tallet, som forteller noe om det gamle samfunnet. Pionerene i norsk kunst oppdaget ikke bare de estetiske verdiene i naturen, de

gjorde også banebrytende, kulturell innsats!

Litt kunsthistorie sjonsbrudd. I bortgjemte fjelldaler, særlig i Setesdal og Telemark, overlevde den gamle trekunsten i bondestuer, loft og bur. I vår tid er disse tradisjonene ført videre. Naturen er fortsatt inspirasjonskilde, delvis i form av emner og materialer, delvis også som motiv, selv om det ikke alltid er like tydelig. Helt fram til 1700-tallet var det meste av treverket umalt. Så blomstret folkekunsten opp på 1700- og 1800tallet, med treskurd, rosemaling, tekstilkunst, felespill og kveding. Særlig fargerikdommen i rosemaling og folke­ drakter preget det kunstneriske uttrykket. Samtidig blir det tydeligere at naturen er motiv og inspirasjonskilde. Fra og med begynnelsen av 1800-tallet gir dette seg utslag også i musikk og litteratur. Da er vi over i den nyere tids kunstneriske uttrykksformer, som henter motiver både fra norsk natur og fra folkeliv og folkekunst. 46

De første eksemplene på kunstneriske uttrykksformer i nyere tid stammer fra siste halvdel av 1700-tallet. Danske malere var av de første, blant annet hadde Erik Paulsen en bildesamling som er blitt kalt «Norges kunstneriske oppdagelse». For første gang kommer det ville, uberørte i norsk natur til uttrykk. Den neste store forløperen for norsk landskapskunst var Johannes Flintoe (1785 - 1870). Han var en landeveiens estetiker som ble fascinert av det han så i daler og fjell. I bildene sine inkluderte han men­ nesker som hørte naturlig hjemme i landskapet. En ruvende skikkelse i norsk kulturhistorie er Johan Christian Dahl (1788 - 1857). Han er en pioner i norsk bildende kunst både fordi han var vår første store maler, og fordi han ble en fornyer i vårt syn på natur. I store monumentalverk, som «Stalheim», opp-trer menneskene som detaljer i mektige landskap. Det kan være slåttefolk eller

gjetere med buskap. Han malte også villrein i høyfjellet, slik vi ser det i «Stugunøset». «Birk i storm» er ikke bare et malerisk mesterstykke. Her er naturen blitt til et symbol på trassig liv i en vill og barsk natur. I Dahls fotspor fulgte flere norske kunstnere som hver på sin måte førte videre deler av læremesterens pionerar­ beid. Vi kan nevne den særpregede maleren Peder Balke (1804 — 87). Thomas Fearnley (1802 — 82) fortsatte også «naturveien» i bildekunsten. De nasjonale strømningene ble utløst av frigjøringen i 1814. Nasjonalromantikken hadde sin topp omkring 1850. Da kom også diktere og komponister til.

J.C. Dahl medvirket også til stifting av kunstfo­ reninger i Kristiania, Bergen og Trondheim og bidrog til opprettelsen av Nasjonalgalleriet i Oslo. Hans største fortjeneste er kanskje at han tok initiativ til et norsk fortidsvern, som spesielt skulle bevare middelalderarkitektur i stein og tre. Vern av stavkirkene var en av hans hjertesa­ ker. Han hadde et verdisyn som omfattet både natur og kultur. En av de siste som hadde røttene sine i 1800tallets storhetsperiode, var maleren Nikolai Astrup (1880 - 1928). Om hans bilder er det sagt at de oser av rå, fruktbar jord og gammel hedenskap. Astrup var kanskje den mest jord­ nære av alle våre kunstnere, og han tolket menneskets tilknytning til natur og makter på en universell måte. Med vår største bildende kunstner gjennom tidene, Edvard Munch (1863 - 1944), utvides uttrykksformen ytterli­ gere. I Munchs ekspresjonisme blir naturen i første rekke brukt som bakgrunn for men­ neskelige følelser og lidenskaper. Også i vårt århundre har naturen vært en inspirasjonskilde, selv om det kan være vanske­ lig å spore i mange abstrakte bilder.

«Skogtroll» av Theodor Kittelsen.

Et kjent eksempel på kunstnerisk samarbeid fra denne tida er «Brudeferden i Hardanger». Maleriet, der Hans Gude malte landskapet og Adolf Tidemand figurene, ble laget som kulisse for en teateroppsetning. Andreas Munch skrev diktet og Halvdan Kierulf musikken. Det hele ble et begeistret uttrykk for norsk natur og folkeliv. Oppset­ ningen ble en kjempesuksess for Nationaltheateret. I dag kan vi si at «Brudeferden i Hardanger» utttrykker glansbildeversjonen av bondelivet. Likevel representerer maleriet noe typisk norsk med det vestlandske fjordlandskapet. Tidemand har også gjort seg fortjent ved at han gjennom sine tegninger og malerier har dokumentert folkedrakter og sider av norsk bondekultur på 1800-tallet. Siste halvdel av forrige århundre og de første årene av 1900-tallet har senere blitt kalt «storhetstida i norsk kunst og kulturliv». I en særstilling står Theodor Kittelsen, som 47

«Melkeveien» av Rolf Nesch

Med naturen som inspirasjonskilde kan vi uttrykke oss på mange måter: i ord og toner, i bilder, figurer og former. Mange mener at naturen selv er det største kunstverket - ufattelig rikt, mangfoldig og skiftende. I erkjennelsen av egen utilstrekkelighet samler noen mennesker biter av

natur og setter dem sammen — komponerer det som kalles materialkilder. Man kan bruke alt fra stein til gamle bordbiter, mose, lav og lyng. Arbeidet appellerer til fantasien, og resultatet kan bli både originalt og

spennende, med fine, stofflige virkningen En av våre mest kjente bildekunstnere internasjonalt, RolfNesch (1893 - 1975), laget mange store materialkilder, foruten grafikk. Veien ligger åpen for alle til å prøve

seg. Unngå å bruke gjenstander som i seg selv har verdi, eller som er knyttet til sjelden natur og kidturminner!

gjennom illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes folkeeven­ tyr levendegjør trollet i norsk kunst. Under storhetstida i norsk kulturhistorie på 1800-tallet blomstret også musikk og diktning. Det går en ubrutt nasjonal linje fra Halvdan Kierulf til Ole Bull, Johan Svendsen, Johan Halvorsen og Edvard Grieg. I vårt århundre er Harald Sæverud (1897-1992) en av dem som har ført de folkelige tradisjonene videre. Natur- og folke­ musikk har alltid vært en inspirasjonskilde for komponis­ tene. Ikke minst er Edvard Griegs musikk preget av dette, for eksempel i «Morgenstemning» og «Våren». Asbjørnsen og Moes innsamling av norske folkeeventyr var et tidlig, banebrytende arbeid i å hente opp folkelige fortelletradisjoner og formidle dem i en naturlig stil. Peter 48

Christen Asbjørnsen var også en glimrende naturskildrer. Språkforskeren og historikeren Peter Andreas Munch la mye av grunnlaget for blomstringstida i norsk språk og litteratur. Alt dette og mer til skjedde i løpet av noen tiår! Forfatterne står fram på rad og rekke: Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander Kielland og flere. Det var allsidige tema de tok opp, og uttrykksformen spente fra journalistikk til naturlyrikk. Også kvinnelige forfattere gjorde seg gjeldende, blant annet Camilla Collett og Amalie Skram. Rundt århundreskiftet blomstret lyrik­ ken for fullt. Mange benyttet flere uttrykksmåter. For eksempel skrev Knut Hamsun både dikt, romaner og skuespill. Sammen med Henrik Ibsen er han den norske forfatteren som har nådd høyest i internasjonal anseelse. I noe av lyrikken er innlevelsen i naturen så sterk at det tenderer mot identifikasjon med motivet. Høyst ulik natur kan være inspirasjonskilde. Dette gjelder også mange forfattere og lyrikere som først begynte å skrive i vårt århundre. Av dem er Mikkjel Fønhus villmarksforfatteren framfor noen. Kunsthistorien er full av eksempler på naturinspirerte helhetssyn uttrykt i form og farge, ord og toner, fra de eldste helleristninger og hulemalerier til moderne kunst.

Naturopplevelse og natursyn Vi har noe å lære av kunstneres naturopplevelser og natursyn. De viser oss en pietetsfull og nærmest sporløs ferdsel i terrenget som gir oss grunn til ettertanke. Dessu­ ten har de gitt oss en uerstattelig natur- og kulturarv som vi kan oppleve gjennom fornminner, gamle hus og interiø­ rer, gallerier og bøker, konsertsaler og teatre og våre dagers massemedier. Naturopplevelse og kunst hører nar sammen. For mange av oss er naturopplevelsene så sterke og intense at vi føler behov for å uttrykke dem på en eller annen måte. Noen tegner, maler eller fotograferer, andre synger i kor eller på badet etter turen. I skuffer og skap ligger gjemte og glemte skildringer og dikt. Alt vitner om sterke naturopplevelser for den enkelte. Du har sikkert også følt trangen til å dele en fin naturopplevelse med andre. Det er ikke alle gitt å bli kunstnere, men skapende evner har vi alle, og mye kan utvikles ved stimulering og tren­ ing. Som regel skjer det best ved fri, personlig innlevelse. Å skape noe er ofte en ensom kamp med seg selv og stoffet, men iblant kan det være godt å ha hjelp og rettledning. Kunnskap om natur og kultur vil øke interessen, forståelsen og opplevelsesmangfoldet for den enkelte. Opplevelse og formidling i større grupper kan være vanskelig, og kan fort mislykkes. Det stiller store krav til felles interesser og samstemthet mellom deltakerne. Når vi kommer over en viss gruppestørrelse, har opplevelseskvaliteten en tendens til å synke. Gode, dype og varige

Et tre som bærer, høst og vår, et sangfuglrede i sitt hår,

og favnes ømt av sne og regn med allnaturens elskovstegn.

Et dikt kan lages av enhver, men bare Qud kan dikte trær. Utdrag fra diktet «Trær» av Joyce Kilmer, til norsk ved André Bjerke.

Steinansikt på Nordkinnhalvøya.

naturopplevelser forutsetter at vi gir oss tid, og dessuten at vi beveger oss rolig og stille med åpne sanser. Det samme gjelder i stor grad for kunstopplevelser. Kunsten er ofte bærer av et helhetssyn på natur og mennneske, som har overlevd fra de eldste tider, gjennom likevektssamfunn og inn i vår oppstykkede og rastløse tid. Kunsten hjelper oss til å gjenvinne likevekt og harmoni, samtidig som den åpner for nye, spennende måter å oppdage natur på. Hvis vi er oppmerksomme på de estetiske verdiene i omgivelsene våre, kan det hjelpe oss til en mer skånsom naturbruk. Det kan være spørsmål om å bygge eller ikke bygge vei, om plassering og utforming av veier og hus, om skjøtsel av natur- og kulturlandskap og så videre. 49

Oppgaver 1

Hva slags uttrykksformer er kjent fra steinalderen, og hva var det helst man framstilte?

2 Gi en oversikt over norsk folkekunst og si litt om hva den har betydd som inspirasjonskilde for norske kunstnere. 3 Kan du si noe om årsakene til at det var bildende kunstnere som først oppdaget de estetiske sidene ved norsk natur?

4 Hva var det som gjorde at nasjonalromantikken slo gjennom på 1800-tallet, og hvordan gav det seg utslag i kunst og diktning? 5 Finn fram noen norske, illustrerte folkeeventyr. Les dem opp for klassen og vis illustrasjoner.

6 Hvorfor kan vi si at ulike kunstarter er bærere av et helhetssyn på natur og folkeliv?

7 Tror du at kunnskaper om natur bidrar til å forsterke eller redusere naturopplevelser? Begrunn svaret. 8 Gi eksempler på hvordan ulike farger er brukt til å uttrykke følelser i språket og i kunsten.

Teknisk er vi overmennesker, estetisk er vi barbarer. Moderne arkitektur og

nye byggematerialer har mange steder skapt grelle tradisjons brudd. Hva skal en si om dette bygget i Nord-Østerdal?

9 I vårt århundre er det eksprimentert mye med nye uttrykksformer, for eksempel atonal musikk og non­ figurative bilder. Hva synes du om slik kunst, og hva tror du naturopplevelser betyr for slike kunstnere?

10 Sammenlign kunstneriske bildeuttrykk i steinalderen, middelalderen, på 1800-tallet og i dag. Hvordan mener du bildene gjenspeiler det natursynet som var rådende på den tida bildene ble laget?

50

Naturbruk ifritida Utviklingen av friluftslivet i Norge Arbeid og friluftsliv har tradisjonelt gått i ett gjennom lange arbeidsdager i uminnelige tider. Livberging til de ulike årstidene kunne være tøft, enten det var storm på sjøen, uvær i fjellet eller slit med jord og skog. Men arbeidet kunne også by på «det gode liv» i frie og sunne omgivelser. Det daglige arbeidet for fiskeren, jegeren, fangstmannen og bonden bestod av flerbruk, forflytning og bevegelse. Fortsatt finnes det lokalsamfunn i Norge som bærer preg av dette. Gode eksempler er flyttsamene i Nord-Norge, «fiskarbonden» langs kysten og fjellbønder med seterdrift. Fjellfolk snakker ikke om å «rekreere» når de drar til fjells på jakt, de drar for å hente kjøtt. Det kom en bykar til en fjellgård i Rauland i Telemark og spurte om veien innover Hardangervidda. Han skulle på fottur. Den gamle kona på gården så på ham og sa: «Eg tykkjer ikkje du sko gange ærendslaus ut or tunet!» Dette sier litt om møtet mellom tradisjonell naturbruk og friluftsliv i vår tid. Funn og helleristninger forteller om tusenårige tradisjo­ ner i å ta seg fram på vann og i snø. Ferdsel på vann og hav med båter laget av tre er kjent fra forhistorisk tid (stokkbåter). Det samme gjelder truger til å ta seg fram på vinters­ tid. I vikingtida og middelalderen vet vi at ski var i bruk.

Tjo-hei, hvor det går!

51

«Er løypa klar?» Skileken er viktig for ferdighetene på ski.

Nordiske skitradisjoner er noe langt mer enn kon-kurranseidrett. Det er også turskigåing, skilek og mosjonsidrett. For mange er det blitt en livsstil — ikke lenger av nødven­ dighet, men fordi man har et ønske om og et behov for å være i bevegelse. Skigåing er blitt en folkebevegelse i dobbelt forstand. Vi har sett at bildende kunstnere på slutten av 1700tallet var i ferd med å oppdage skjønnheten i norsk natur. Trønderen Gerhard Schøning var en av dem som brakte med seg impulser fra Frankrike, særlig var han inspirert av Rousseaus slagord «Tilbake til naturen!». Ifølge Rousseaus filosofi var mennesker som levde isolert høyt til fjells og langt mot nord, mindre påvirket av sivilisasjonen, og de skulle derfor ha større egenverdi og kvalitet. Disse ideene økte interessen for norsk natur og norske lokalsamfunn. Etter den franske revolusjonen i 1789 ble Rosseaus tanker enda mer utbredt. Idealer om likhet og menneskeverd førte til en europeisk kulturrevolusjon der det naturromantiske synet ble dominerende. 52

De første turistene fulgte hakk i hel på malerne. Det var utlendinger som vandret, klatret og fisket i fjellet. De søkte gjerne til de innerste avkrokene og de mest avstengte dalene, til det opprinnelige og ekte i natur og folk. Engelske fjellklatrere og sportsfiskere var tidlig ute. De så med undring på bønder de møtte, og med beundring på naturen. Bøn­ dene så nok også med undring på de første turistene. Noen ble med som fjellførere. Det var de første tilløpene til det vi nå kaller natur- og kulturveiledning. Etter hvert som fotturistene ble bedre kjent med land og folk, forsvant det meste av mystikken omkring «urbefolk­ ningen». Det norske borgerska­ pet begynte å ta etter de utenlandske stifinnerne og lærte etter hvert nye deler av landet å kjenne. De norske friluftspionerene var helst borgere med høyere utdanning — naturforskere, studenter og kunstnere. Etter 1850 be­ gynte feilvandrere og poeter for alvor å søke opp på vid­ dene. To av dem som førte an, var Aasmund Olavsson Vinje og Peter Christen Asbjørnsen. Sammen med Ivar Aasen innførte de nye språktoner i friluftslitteraturen. Ordet «friluftsliv» ble første gang presentert i norsk littera­ tur av Henrik Ibsen, i diktet «Paa Vidderne» :

I den øde Sæterstue al min rike Fangst jeg sanker, der er Krak, og der er Qrue, Friluftsliv for mine Tanker, (utdrag)

I 1868 ble Den Norske Turistfo­ rening stiftet. Foreningen hadde alt fra starten av en appell til folk flest om mosjon og naturopple­ velse i fjellet. Fotturistbevegelsen gjenspeiler også en oppfatning av likeverd og demokrati. I fjellet blir på sett og vis alle like. I 1890-årene ble mange lokale turistforeninger stiftet, særlig rundt større byer i Sør-Norge. Friluftslivet var i ferd med å bli et landsomfattende fenomen. I siste halvdel av 1800-tallet ble skiløping sport og idrett. En foregangsmann var Sondre Nordheim fra Morgedal, som introduserte slalåm, telemarkssving og telemarksnedslag. I 1888 gikk Fridtjof Nansen på ski over Grønland, og Roald Amundsen nådde Sørpolen på ski i 1911. Dette var opptakten til den sterke skiløpertradisjonen både i friluftsliv og konkurran­ ser. Fridtjof Nansen ble på mange måter et forbilde for norsk ungdom og en inspirator for friluftsliv i første halvdel av De første turistene århundret. Interessen for skilø­ Brevandring med en lokal bonde som ftellfører. Fra Røysheim i Bøverdalen ved århundreskiftet. ping ble forsterket ved oppløs­ ningen av unionen mellom I offentlige utredninger fra Miljøverndepartementet er Sverige og Norge i 1905 og kan ses på som et uttrykk for friluftsliv definert som opphold ogfysisk aktivitet i friluft i norsk identitet. Med industrialisering og byutvikling har behovet for fritida med sikte på personlig miljøforandring og naturopple­ rekreasjon økt i vårt århundre. Det har oppstått klare helsemes­ velse. Kjernen i begrepet friluftsliv ligger i noen hoved­ sige, sosiale og rekreasjonsmessige motiver for å utøve friluftsliv. grupper av aktiviteter: Med mer fritid og ferier har også mulighetene for å drive med friluftsliv økt. Lørdagsfri førte for eksempel til helgetrafikk. Vi ■ fotturer ■ skiturer har fatt et typisk norsk fenomen som påsketrafikk til og fra ■ bær- og soppturer fjellet. Friluftsliv har blitt vanlig i alle lag av befolkningen, det n naturfotografering og lignende har antatt stadig nye former, og volumet har økt. 53

Flere av friluftsaktivitetene har likhetspunkter med sport og mosjonsidrett. Konkurranseidrett regnes vanligvis ikke som friluftsliv, selv om for eksempel turløping på ski er nær beslektet med terrengløp. De mest utbredte frilufts­ aktivitetene er fotturer i skog og fjell og utendørs bading. Deretter kommer båtturer, skiturer, fisking, jogging og sykkelturer. En rapport har vist at slalåm går forholdsvis mest fram, altså har vi en forflytning av skisporten fra terreng til alpinanlegg. Friluftslivaktiviteten er størst blant folk i byer og blant folk med høyere utdanning. En rapport fra Friluftslivets fellesorganisasjon i 1993 viser at rekreasjonsbehovet og ønsket om naturopplevelser er den viktigste motivasjonen for friluftsliv. Behovet for fysisk utfoldelse kommer lenger ned på lista. Det ser altså ut til at motivasjonen for friluftsliv har basis både i norske friluftstradisjoner og i industrisamfunnets rekreasjonsbehov. Det er verdt å merke seg at disse undersøkelsene i liten grad fanger opp motorisert ferdsel. Biler, terrenggående kjøretøy sommer og vinter, fly og helikoptre utgjør til sammen en økende del av den moderne folkeforflytningen, både til og fra utfartsstedene og i utmarka. Lov om motori­ sertferdsel i utmark har bare til en viss grad greid å be­ grense denne trafikken. I tillegg er helge- og ferietrafikken på hovedveiene inn og ut av byene til tider enorm. Dette taler for å satse på å utøve friluftsliv i nærmiljøet eller i kort avstand fra bostedet.

Naturen og friluftslivet Vassdragene i landskapet er som blodet i en organisme — det tilfører

næring, fjerner avfallsstoffer og utveksler gasser. I fosser og stryk fornyes

vannet. Det blir oksygenrikt og friskt. Slikt vann er stor mangelvare på jorda. Det er ikke til å undres over at vann tiltrekker seg folk — tilfisking og bading, til roing og padling, til fotografering og kunstnerisk utfoldelse —

eller rett og slett til å se på.

■ ■ ■ ■ ■ 54

bading og soling roing, padling, seiling skøyteløping fritidsfiske sportsjakt

■ ■ ■ ■ ■

løpe- og joggeturer turorientering sykkelturer rideturer lek og mosjon i friluft

Nyere former for friluftsliv, som rafting, skiseiling («upskiing») og terrengsykling, er nå på full fart inn. Dette reduserer avstander, øker trafikkvolumet og forstyrrer dyrelivet. Når farten øker, blir Norge mindre! Sammen med motorisert ferdsel, veibygging, alpinanlegg med mer gir disse nye aktivitetene grunn til å stoppe opp og stille et fundamentalt spørsmål knyttet til friluftsliv og naturopple­ velse: Hvordan ønsker vi at det norske natur- og kulturland­ skapet skal se ut i framtida? Avstand og stillhet henger sammen. Stillhet og opprin­ nelig natur er i ferd med å bli knapphetsgoder også i vårt

land. Men ennå kan det være vanskelig å forstå at dette er uerstattelige naturverdier. Det blir som med helsa vår: Vi forstår ikke helt hva den er verdt før den skranter. Vi vet at opphold og mosjon i fredelig, fri natur er god behandling for mange. Etnologen Tove Nedrelid har gjennom sine undersøkelser fått mange overbevisende svar på det. Naturterapi som behandlingsform er for lengst tatt i bruk mot psykiske og nevrotiske lidelser, og for å rehabi­ litere stoffmisbrukere. Det er neppe tvil om at friluftsliv i høy grad reduserer utgiftene på helse- og sosialbudsjettene. Friluftsliv i varierte former kan utøves i alle aldrer både småbarn, ungdom, familier og eldre har mange muligheter. Det er viktig for alle at mulighetene til å komme ut fra by og bråk og inn i fri, fredelig natur blir opprettholdt. Og helst bør det kunne skje uten at man blir nødt til å sitte i lange bilkøer. Det er også en stor oppgave å lære nye generasjoner ansvarsfullferdsel og naturvett, slik at naturen ikke blir oppfattet som en søppelkasse, og slik at motordur og kassettspillere ikke overdøver de lydene og naturstemningene som ikke kan kjøpes i butikk. Et godt friluftsliv forutsetter ikke bare omsorg for nat­ uren, men også omsorg for hverandre. Vi har et bra utgangspunkt når vi velger tur etter evne og forbereder oss godt med klær og utstyr. Utstyret trenger ikke å være spesielt kostbart, men det må være høvelig til turtype og årstid, og en må være forberedt på væromslag. Særlig i ukjent terreng er det viktig med kart og kompass og øvelse i kartlesing. Det er først og fremst vi selv som har ansvaret! Vanskelighetsgraden varierer med turtype og turlengde og med årstidene. Selv om skader og ulykker kan skje hvor som helst, er det forskjell på en spasertur i nærmiljøet og en brevandring i høyfjellet. Hvis vi lever et stillesittende liv, får vi ikke god nok fysisk form til å takle større påkjen­ ninger, og det kan være lett å overvurdere egne forutset­ ninger. Severin Suveren er ikke alene i påskefjellet. Hvert år går folk seg vill eller utsetter seg for store og små ulyk­ ker. Beinbrudd, forstuvninger, solblindhet og solforbren­ ninger er årvisse og typiske skader. I fjellet kan disse skad­ ene, som ellers kan være lette å behandle, bli livstruende. I dag får de færreste erfaring i å gå i terrenget gjennom sitt daglige virke, derfor må evnen trenes opp. Det gjelder alt fra gange i ur og ulende til rasjonell skigåing, roing og

På Vestlandet og nordover har friluftslivet langs kysten i stor grad vart knyttet til næring og daglige gjøremål og er det fortsatt i vår tid. Tove Nedrelid refererer en fisker fra øyriket utenfor romsdalskysten: «Ei overveldande oppleving hadde eg i sommar. Eg nærma meg ein holme som eg ofte dorga rundt. Sola var komen høgt på himmelen, og holmen låg der bada i sol med den blomsterprakta og dei fargane! Eg la meg stilt for herre å nyte synet. Dette var so uventa so nær havet.». Med andre ord: Næring og friluftsliv på samme tid. I Nord-Norge er det heller kaldt badevann.

Til gjengjeld kan det utøves friluftsliv døgnet rundt i sommerhalvåret.

manøvrering av båt. Enkelte former for friluftsliv forutset­ ter spesielle forberedelser, kunnskaper og trening. Fjellklat­ ring og brevandring er eksempler på det. Da har vi også et 55

Friluftsliv i skog og mark er i stor grad knyttet til bynære områder. Byfolk i

Friluftsliv i fiellet har lange tradisjoner. 11993 hadde Den Norske

Norge har enestående muligheter for friluftsliv i nærområdene — og

Turistforening 125-årsjubileum. Fotturisme og skigåing er selve

benytter dem i stor grad. Det kan by på konflikter i forhold til annen

grunnpilarene i foreningen. Så lenge folk viser naturvett og tar hensyn til

naturbruk, blant annet skogbruk. Ved samarbeid, tilpasninger og

miljøet og til hverandre, er dette fortsatt en sunn form for friluftsliv. I de

planlegging vil konfliktene som regel la seg løse.

mest besøkte områdene oppstår det likevel slitasje på vegetasjonen og

forstyrrelser av dyrelivet, og da bør det neppe stimuleres til økt ferdsel.

særlig ansvar for hverandre og for internt samarbeid, slik at gruppen fungerer godt både fysisk og sosialt. Uansett turtype og turlengde er det viktig at vi kan ferdes med trygghet. Det gir ro i sinnet og gjør oss i stand til å ta imot alle de sanseinntrykkene naturen gir oss. De 56

fleste som ferdes i fri natur, er klar over naturverdiene og viser hensyn både overfor miljøet og hverandre. Til fots er vi alle på samme nivå og har like rettigheter og ansvar. Det viser seg at folk som går i fjellet og benytter selvbetjeningshytter, stort sett er ærlige. Er fjellvandrere utstyrt med

denne gode egenskapen i utgangspunktet, eller får de den av å gå i fjellet? Kanskje er svaret ja på begge spørsmålene. Noen friluftsaktiviteter har lange tradisjoner, for eksem­ pel bærplukking, fiske og jakt. Når vi driver slike former for friluftsliv, handler det ikke bare om å samle goder til eget bruk. Mennesket har i det meste av sin historie levd i og av naturen, og urinstinkter knyttet til livet i naturen forsvinner ikke i løpet av noen få generasjoner. Når vi får kontakt med naturen, våkner instinktene i oss igjen. Dessuten blir mange mennesker, spesielt eldre, ofte nostal­ giske og minnes «sin barndoms dal». Da blir kulturlandskapet og naturen viktig. Og opple­ velsen er ikke bare knyttet til det landskapet vi faktisk ser — også lukte-, hørsels- og følelsesinntrykk er med på å gi oss bestemte stemninger. Det kan være livet i fjæra, slåtten på vollen, kyr på beite, lukten av salt sjø, grashoppesang, engblomster eller noe annet som setter oss i en spesiell stemning.

Et bilde blir fattig nar et frodig kysdandskap skal gjengis. Lyder, lukter og stemninger mangler. Men med litt innle­ velse kan du kanskje ane inntrykket for ditt indre øye. I sin bok «Ut på tur! — på nordmanns vis» skriver Tove Nedrelid om Sørlandets turliv: «Min egen barndoms sommerminner er dominert av sjekteturer i Arendals-skjærgården. Vi lastet tante og onkels bat full av mat og drikke, pledd og badesaker, inntil pappas standardbemerkning kom, helt programmessig og til alles fornøyelse: «Nå mangler vi bare spisestuemøblementet!» Så drog vi ut - i det glitrende solskinnet som slike turer nesten alltid er omgitt av - og hadde herlige dager på holmene. Vi fant oss merkelig nok et sted vi kunne være for oss selv. Der kunne vi unge ligge og plaske i vannet hele dagen, bare avbrutt av et godt måltid mat -.» Disse minnene fra 1950- og 60-årene står i kontrast til denne beretningen fra 1980-årene av en eldre sørlending: «Jeg har hatt båt helt fra barneårene av, til fritidsbruk og fiske for husbruk. For ca. 10 år siden gav jeg opp av to grunner. For det første ble vårt kystområde Motorisert trafikk berører i høy grad, fjellområdene. Både terrenggående kjøretøy sommerstid og løssluppen så overbelastet av den økende skiiterkjønng vinterstid er skadelig for et sårbart plante- og dyreliv i fiellet. Motorisering ødelegger dessuten bybefolkningen og et økende mye av det som er grunnlaget for naturopplevelser og friluftsliv: avstand og stillhet. antall sommergjester at livet i vår vakre skjærgård ble utrivelig for oss som mintes «gamledagers» fred og ro. Brølende motorer og transistorradioer med overdrevet høy rockemusikk, knuste flasker, ølbokser, søppel og uhumskheter på våre kjæreste oppholdssteder i barne- og ungdomsårene vakte direkte avsky. Dessuten fikk vi stadig økende kriminalitet blant ungdommen, som gav seg utslag i beruselse med tyveri og hærverk til følge. Det ble direkte farlig å ferdes i skjærgården og i båt­ havnen. To ganger ble vår motor­ båt plyndret for alt inventar og tredje gang stjålet og kjørt til vrak. Da gav jeg opp.» 57

Dette er skrevet av en sørlending født i 1914, og det viser en alarmerende utvikling i forhold til Nedrelids beretning fra det samme området 20-30 år tidligere. Så ille er det ikke overalt, og det er gjort mye for å begrense en uheldig utvikling av friluftslivet langs kysten. Gjennom lovgivning, opprettelse av friluftsområder og verneområder og økt politikontroll prøver politiet å demme opp for utviklingen. Men alt er ikke idyll, dess­ verre, og behovet for opplysning og holdningsendringer er stort. Tove Nedrelid refererer mange uttalelser som sier mye om hva naturopplevelser i skog og fjell kan bety for ungdom. Vi tar med et lite utvalg: «Vi guttene hadde egen naturklubb. Vi hadde selvbygd tømmerhytte i skogen da vi var 13—14 år, og vi lærte oss mye om fellefangst, fisking, kanopadling, jakt, geologi og botanikk. Ikke systematisk, men alt vi drev på med, gjorde at vi gikk til bøkene for å lære mer.» (Østfold) «Vi kombinerte det gjerne med å legge opp vinterveden. Høsting i naturen var en kombinasjon av fritid og mat­ auke. Vi trivdes veldig godt i naturen, og enten det gjaldt fisk, bær eller annet av naturens goder, så kom det vel med. Vi hadde turer som jeg ikke vet hva jeg skal kalle. Kuene gikk i utmarka, og det var ikke alltid de kom hjem om kvelden, så vi måtte avsted og finne dem. Dette ble da

også turer i naturen. Slike turer kan en si var både til nytte og glede.» (Nordre Land) «Det var korkje tid eller råd til familieturar i 1920-åra. I staden hadde me rike friluftsopplevingar saman under seterflytting, engslåttar, bærplukking og lignende Kvar haust måtte me finne og hente ned sauene frå fjellet. Flokken kunne vere på 30-50 sau. Det var trivelege turar, for det var som regel finvér når me leita etter sauen.» (Østerdalen) «Um sumaren passa vi på å få nokre fridagar før slått­ onna. Da vart det som regel ein tur til fjells med oter og fiskestong. Fangsten var som regel ikkje så stor, men det var nok ikkje det som telte mest; det var fridomen og fjellet.» (Lesja) Dette kan ligne på det A.O. Vinje skrev på minnesteinen til Jo Gjende:

«Eg er som vel du veit ein fellets mann, og difor dreg tilfells so tidt eg kan.» Sammenligner vi uttalelser som dette med friluftsliv i dag, ser vi at det har skjedd store forandringer. Ikke minst består forandringene i den motoriserte ferdselen og måten folk ferdes i naturen på. Dette har åpenbar sammenheng

Verden blir ikke reddet bare av det vi gjør på søndager. Men et sunt friluftsliv bidrar til forståelse for og kjærlighet til natur og landskap - som vi så sårt trenger.

Jeg vanker indover det brune Fjæld,

Jeg lytter til Suset fra Tinder og Dal,

jeg har ikke Hester, jeg har ikke Kusk,

og kjender min Sjæl klinge ind som en Stræng

og nu er det Kvæld.

i den store Koral.

Og Himlen slukner, og Mørket kommer.

Saa dækker et Mulm mine Drømmers Stier,

Men nu er det Hus under hver en Busk,

jeg falder i Søvn paa min Moseseng.

for nu er det Sommer.

Og alting tier.

Utdrag fra «Hvad suser i Natten» av Knut Hamsun

58

Fysisk brukbar form og skikkelig utstyr er helt

Soria Moria-slottet eller Lyngsalpene?

nødvendig for å ferdes trygt i vinterfjellet.

med den generelle samfunnsutviklingen, med endringer i synet på og bruken av natur. Utfordringene er mange og store. Verken et friluftslivets år (1993) eller et naturvernår (1995) hjelper særlig mye. En vei går gjennom holdningsskapende arbeid i form av naturveiledning. Slik veiledning går ut på å formidle følelser for og kunnskap om naturen. På den måten kan vi øke forståelsen for de økologiske og kulturelle sammen­ hengene og for menneskets rolle i naturen. Natur- og kulturveiledning med pedagogiske opplegg ute i det fri ligger nær opp til det som også kalles kunnskapsturisme. Ofte kan de samme områdene brukes til ulike målgrupper, men med spesiell vinkling som passer. Som ledd i kunn­ skapsformidling og holdningsskapende friluftsliv kan vi sette opp disse delmålene for veiledningen:

■ Oppmuntre til enkle former for friluftsliv på naturens premisser og i samsvar med norske tradisjoner ■ Motvirke forstyrrelser og skader på natur og på naturog kulturlandskap ■ Øke forståelsen for naturvern og for økologisk basert bruk og skjøtsel ■ Øke forståelsen og kontakten mellom yrkesmessige naturbrukere og allmennheten ■ Øke forståelsen for hvordan mennesket har brukt og på­ virket natur og landskap i et kulturhistorisk perspektiv ■ Oppmuntre til nærhet til og omsorg for natur og miljø 59

Oppgaver 1

Hvem var de første fotturistene i Norge, og når begynte denne nye «moten»? Hvem fulgte etter?

2 Nevn de viktigste motivene nordmenn har for å utøve friluftsliv. Drøft mulige årsaker til at friluftsliv er mer utbredt i Norge enn i andre land. 3 Hvorfor tror du friluftsliv er forholdsvis mer utbredt blant folk i byene enn i bygdene? Hvorfor er fotturer, båtturer og fritidsfiske særlig populært? 4 Hvordan vil du definere friluftsliv? Hvilke former for friluftsliv liker du best, og hva mener du det gir deg?

5 Si litt om forskjeller på ski og skibruk før og nå.

6 Beskriv de endringene som har skjedd i friluftslivet fra forrige århundre til våre dager. 7 Hvilke hensyn til naturen vi ferdes i og til hverandre mener du vi bør ta ved utøvelse av friluftsliv?

60

8 Hva mener du om motorisert ferdsel i utmark - hva kan tillates, og hva bør forbys av slik ferdsel? 9 Hva synes du om ridning, hestekjøring, terrengsykling og bygging av nye overnattingssteder i fjellet? Mener du at dette styrker eller svekker vernet av urørt natur i Norge? Hvordan virker denne utviklingen inn på opplevelsen av avstand og stillhet?

10 Hvilke konflikter kan oppstå mellom bevaring og bruk av kulturlandskapet og utøvelse av friluftsliv? 11 Klatrere drar av og til på ekspedisjon til fjerne land, for eksempel til Himalaya, for å bestige fjelltopper som lokalbefolkningen betrakter som hellige. Hva mener du om slike ekspedisjoner?

12 Et økende antall turister reiser til Norge for å søke stillhet og naturopplevelser. Hvilke grunner tror du ligger bak, og hvordan kan vi møte slik etterspørsel?

Naturbruk og naturvern Naturvernbegrepet Naturvern i videste forstand knytter seg til vern av hele bio­ sfæren på vår «blå planet». Globalt sett dreier det seg om vern mot menneskets misbruk og overforbruk av natur.

Naturvernbegrepet har forandret innhold med årene, og det er blitt mer vanlig å bruke ordet miljøvern. Dette ordet er lettere å godta, fordi miljøvernet kan skifte karakter etter hvert som miljøet forandres, og etter hva som er formålstjenlig for oss her og nå. Faren er at de overordnede naturvernoppgavene blir skjøvet foran oss og nedprioritert,

Skjerstad i Nordland.

61

Historie I europeisk sammenheng kommer naturverntanken til uttrykk i middelalderen. Frans av Assisi, som levde i høymiddelalderen, stod for et alternativt, ydmykt syn på forholdet mellom menneske og natur, med respekt for alle skapningers egenverdi. Han er kalt den største åndelige revolusjonære i vestlig historie og er foreslått som økologiens beskyttelseshelgen. Lignende tanker finner vi blant annet hos Spinoza på 1600-tallet og hos Rousseau, Goethe og Schweitzer fra 1700-tallet og framover. I våre dager er tankene ført videre av naturfilosofer og økofilosofer og i natur- og miljøvern­ organisasjoner. De første nedskrevne naturverntankene i Norge finner vi i Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet. Der var det bestemmelser om fri vandring for laks i vassdragene og forbud mot å bruke ski under vinterjakt på elg. Som følge av stor avvirkning kom skogvern tidlig til uttrykk i norsk lovgivning. På 1600-tallet kom en forordning mot snauhogst som forbød «nogen skov for fode at udhugge og ødelegge», og på 1700-tallet kom tyske forstmenn til landet for å hindre «skogenes ruin». Helst var det nok nyttehensyn som lå bak dette. Formålet var å sikre virkestilgang til store sagbrukseiere og inntekter for danskekonger. I vårt århundre slo skogverntanken gjennom med skogvernloven av 1932. Formålet med loven var å hindre kaldluftbevegelse og skred. Skognaturens mangfold og verneverdi har vært lite forstått og påaktet. I 1864 skrev amerikaneren Georg Perkins Marsh en bok om uvettig naturbruk. Det ble starten på det vi kaller klassisk naturvern. I 1872 ble Yellowstone nasjonalpark i USA opprettet. Om lag 90 år senere, i 1962, fikk Norge sin første nasjonalpark i Rondane. Samme året kom Rachel Garson ut med boka «The silent spring» («Den tause våren»). Boka skapte voldsom debatt og oppmerk­ somhet og vekket en sovende verdensopinion. I 1960- og 70-årene fikk vi landsplaner for nasjonal­ parker, naturreservater og landskapsvernområder. Kampen om vern eller utbygging av vassdrag var sterk, og Mardøla-aksjonen i 1970 vakte oppsikt også interna­ sjonalt. Aksjonen kunne ikke stoppe utbyggingen av Europas høyeste foss, Mardalsfossen, men den betydde et vendepunkt i vurderingen av verneverdier. Dette falt sammen med det europeiske naturvernåret 1970. Naturvernåret 1970 var det første internasjonale tiltaket som satte søkelys på europeisk naturvernproblematikk.

62

kanskje glemt. Når vi i Norge har nok mat, blir jordvern lite aktuelt. Og når olje fra Nordsjøen gir enorme inntek­ ter, blir kampen mot CCf-utslipp og økt drivhuseffekt for store politiske utfordringer. Barns sultedød i fattige land er også langt borte — i høyden må vi forholde oss til noen ubehagelige glimt på fjernsynsskjermen. Fiskedød, fugledød og furudød kommer oss nærmere inn på livet, derfor blir det satset på kalking, rensing og overvåking. Men løser vi de egentlige naturvernproblemene med det? Vår tids oppfatning av hva som er formålene med naturvern, kan punktvis formuleres slik Sigmund Huse har gjort det i boka «Naturvern»:

■ Vitenskapelige og pedagogiske formål (klassisk natur­ vern)

■ Etiske (moralske) formål, av hensyn til andre arter og dem som kommer etter oss ■ Estetiske formål, av hensyn til opplevelsesmangfold ■ Sosiale (rekreative) formål, av hensyn til friluftsliv ■ Langsiktige økonomiske formål, av hensyn til produk­ tivitet og næring Hvis alle disse formålene blir oppfylt, leder det til det vi har kalt bærekraftig naturbruk eller utholdende naturbruk på økologisk grunnlag. Til dette bildet hører også oppfat­ ningen av at all natur har egenverdi, og at det vi kaller klassisk naturvern eller fredning (områdevern, biotopvern, artsvern m.m.), fortsatt har aktualitet. Fredning som en form for naturbruk kan best forsvares og begrunnes med at det ivaretar et økologisk mangfold. Dette mangfoldet gir oss stabile referanser i forhold til tilsvarende naturmiljøer som påvirkes og forandres.

Det økende naturvernbehovet Forhold som har vært med å bidra til vår tids naturverntanke, er: ■ en overgang fra høsting til dyrking av natur (jordbruks­ revolusjonen)

■ en befolkningsøkning med mangel på primærbehov (mat, vann m.m.) ■ et natursyn og en livsform som øker naturforbruket ■ stor avstand mellom naturmiljø og aktør/forbruker

■ et stadig høyere teknologisk nivå som gjør det mulig å foreta store inngrep i naturen De to første forutsetningene har vært til stede siden jordbruket oppstod. I Europa, og siden i alle andre ver­ densdeler, er de tre siste forutsetningene i økende grad oppfylt i historisk tid. I global sammenheng er Norge et privilegert land når det gjelder natur, energikilder, økonomi og levestandard. Som innbyggere i et av verdens rikeste land er det stort sett bare gjennom massemediene vi får glimt av økokatastrofer og de menneskelige tragedier som finner sted rundt om på jorda. Sløver dette oss? Våre natur- og miljøproblemer blir små i dette bildet, men vi har ansvar for å bidra til å ta vare på naturen, både globalt, nasjonalt og lokalt.

Natur og Ungdom er ungdomsorganisasjonen av Norges Naturvern­ forbund. Ofte brukes sivil idydighet som aksjonsform når ikke annen argumentasjon blir hørt. Her blir medlemmer av Natur og Ungdom

arrestert tinder en aksjon mot utbyggingen av E6 ved Sarpsborg i 1990.

Den grønne bølgen oppstod på slutten av 1960-årene og fortsatte fram mot 1980. Med denne bølgen ble det mer populært å trekke ut fra byene til landsbygda. Særlig ungdom søkte til natur, landbruk og grønne verdier. Samtidig oppstod det folkebevegelser mot forbruker­ samfunnet. Folkeaksjonen «Framtiden i våre hender», med vyer om et annerledessamfunn, ble en bevegelse som utvidet synet på hva natur- og miljøvern er. I 1970 ble naturvernloven av 1952 revidert og i 1972 ble

Miljøverndepartementet opprettet. 1970-årene var for en stor del preget av spørsmål om vassdragsvern. To av de største sakene var Veig-Dagalivassdraget ved Hardangervidda og Altavassdraget. Mens Veig-Dagali ble vernet i forbindelse med opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1979, gav Stortinget i 1978 konsesjon til utbygging av Altavassdraget. Det utløste protestaksjoner etter mønster av Mardølaaksjonen. Norges Naturvernforbund, reindriftssamene og lakseinteressentene langs elva anket vedtaket om utbyg­ ging. Anken ble avvist i Høyesterett. Politiet fjernet demonstrantene slik at anleggsarbeidet kunne fullføres. Alta-aksjonen utløste en vedvarende diskusjon om berettigelsen av sivil ulydighet. I ettertid er det sagt fra offentlig hold at utbyggingen egentlig ikke var nødvendig og knapt nok lønnsom! I 1985 kom stortingsmeldingen «Samlet plan for vassdrag», som siden er revidert, supplert og delvis satt i verk. En stor svakhet ved alt vassdragsvern har vært at det vanligvis ikke har omfattet vern mot annet enn kraftut­

bygging, og at vernet ikke blir vedtatt i medhold av lov. Derfor kan vernet oppheves ved en senere stortings­ beslutning. I 1980-årene var det jappetid i Norge. Stresskofferten var for mange symbolet på personlig og materiell

suksess. Forbruk og konkurranse ble satt i høysetet. I skyggen av dette skiftet naturvernet karakter til å bli et reparerende miljøvern, der blant annet organisasjonen Bellona aksjonerte seg fram i lyset. Ved overgangen til 1990-årene kom reaksjonen på den økonomiske politikken i 1980-årene, ikke minst i form av økende arbeidsledighet. Natur- og miljøvernet ble nedtonet i politiske valgkamper, samtidig som EUdebatten ble satt i fokus. Brundtlandrapportens tese fra 1987 om bærekraftig utvikling synes i dag like fjern og uklar som noen gang.

63

Vår tids naturvernutfordringer I årboka «Jordens tilstand» fra Worldwatch Institute for 1994 blir det slått fast at jordas befolkning nå øker med 90 -100 millioner årlig, samtidig som de produktive landa­ realene reduseres sterkt. Det blir hevdet at rettferdig, jevn fordeling ikke er nok til å løse verdens problemer med matmangel, vannmangel og naturødeleggelse. Mer effektive dyrkingsmåter og

«Verden har nok til menneskenes behov,

men ikke til menneskenes begjær.» (Gandhi) Når alle mennesker overlever og alle far mange barn, vil det over tid føre

til en selvforsterkende økning i befolkningen. På et tidlig tidspunkt av kurven betyr en fordobling av befolkningen i forhold til naturressursene ikke så mye. Men når en nærmer seg det punktet på kurven da halvdelen av en tilgjengelig ressurs blir forbrukt av befolkningen, vil neste fordobling

av befolkningen være dramatisk.

grønne revolusjoner kan heller ikke løse matproblemene. Derfor er det nødvendig med befolkningskontroll\\v\s vi skal ha håp om en bedre verden for dem som lever under sultegrensen, og for dem som kommer etter oss. Hvordan skal vi hindre naturødeleggelser? Mange mener at teknologisk utvikling er løsningen, selv om det hittil ser ut til at det har virket omvendt. Andre ser løsnin­ 64

gen i å legge om forbruket fra lagerressurser, som minera­ ler og olje, til kretsløpsressurser, som biologisk natur og vannkraft. Men det forutsetter at vi på sikt ikke høster mer enn produksjonen. Det betyr igjen at vi må unngå over­ beskatning av ressurser som skog og fisk, og at vi ikke kan fortsette å utrydde arter og forringe naturområder. Noen håper at nye energikilder som solenergi, vind­ energi og bølgeenergi blir tatt i bruk i stedet for foruren­ sende, fossil energi og kjerneenergi. Dette er gode alterna­ tiver, men de vil hjelpe lite hvis de bare kommer i tillegg og det totale energi- og tingforbruket fortsetter å øke. Hvilke muligheter og begrensninger ligger i resirkulering, rensetiltak og miljøvennlige produkter? For en økende del av verdens befolkning er det ikke spørsmål om levestandard, men om å overleve. Og mens arten menneske bare øker i antall, utryddes daglig et økende antall plante- og dyrearter rundt om på jordkloden — for alltid. Er vi villige til å erkjenne dette og søke alter­ native løsninger for vår totale naturbruk? Norge og Norden blir av mange sett på som rester av Europas grønne lunger. Sammenligner vi oss med andre land, kommer vi likevel mindre godt ut når det gjelder områdevern. På fastlandet i Norge er nå om lag 6 % av arealet vernet. I naturvernloven av 1970 blir det skilt mellom disse typene av områdevern: nasjonalparker, naturreservater, naturminner og landskapsvernområder. Nasjonalparker har til hovedformål å sikre forholdsvis store, lite påvirkede områder, fortrinnsvis til natur- og kulturopplevelser og rekreasjon. Vernebestemmelsene er middels strenge. I den nye Landsplan for nasjonalparker er det foreslått vernet 26 nye områder. Norge vil da få ca. 40 nasjonalparker i alt. Det meste av arealene ligger over barskoggrensen, og de er stort sett lavproduktive og av mindre økonomisk interesse. Naturreservater tar mest sikte på å totalfrede bestemte naturtyper som referanseområder som kan vise hvordan ulike naturtyper ser ut og fungerer i urørt tilstand. Det kan være skogreservater, myrreservater (våtmarksområder), fuglereservater og lignende. Det er utarbeidet landsplanet og fylkesplaner for naturreservater, med strenge vernebe­ stemmelser og buffersoner rundt der det er mulig.

Ni værende og foreslåtte nasjonalparker i Norge.

Naturminner kan omfatte særlig interessante og verneverdige enkeltforekomster som er av geologisk, botanisk eller zoologisk karakter. Enkelttrær, tregrupper og fosser hører med til de eldste fredede forekomstene i Norge. Det er viktig å sørge for buffersoner rundt naturminnene. Vernebestemmelsene er middels strenge. Landskapsvernområdet er den nyeste vernekategorien. Også kulturlandskap har verneverdi. Vernebestemmelsene er moderate. Det skal fortsatt kunne foregå tradisjonell naturbruk med begrensninger når det gjelder skjøtsel og driftsmetoder. I slike områder foregår det en tilnærming mellom naturvern og kulturvern ute i landskapet, noe som er spennende og fruktbart! Artsvern i Norge kjenner vi fra 1899, da bever og svane ble fredet. Siden har vi fått fredning av en rekke plante- og dyrearter — lokalt, regionalt og på landsbasis. Ifølge viltloven er nå i prinsippet alle ville dyrearter fredet så lenge det ikke er gitt tillatelse til jakt eller fangst. Det er også strenge bestemmelser for import og spredning av pattedyr, fugl og fisk. Erfaringer og økologisk kunnskap har fortalt oss at arts­ fredning ikke alltid er tilstrekkelig, og at det bare er nødvendig når det forekommer overbeskatning. Skal vi oppnå varig artsvern, må vi sikre leveområdene som artene er avhen­ gige av. På den måten blir det totale naturvernet en sikring av biologisk mangfold. 65

Med genetisk mangfold menes variasjonen i arvematerialet innenfor en art. Arvematerialet kan være spesielt for lokale raser. Mangfoldet i naturen omfatter både mangfold av økosystemer, arter og genetisk materiale. Nå utryddes minst 100 arter daglig, de fleste i tropiske regnskoger. Når arter forsvinner, er de tapt for alltid — de lar seg ikke rekonstruere! Dette bør være et tankekors for alle som tror at jordas store naturvernproblemer kan løses ved teknologisk utvikling. Hele økosystemer er heller ikke mennesket i stand til å gjenskape. Turister som kommer hit til landet fra forurensede industriområder, uttrykker forbauselse over at det er grønt overalt, og at snøen — som regel — er hvit. Hva kan vi gjøre for at det grønne og hvite ikke skal bli grått? Hvordan skal vi hindre fiskedød og skogdød, og hvordan kan vi bøte på skader som alt har skjedd? Har vi løst problemene når vi utstyrer biler med katalysatorer, og når vi kalker fiskevann og skog? Om lag 70 % av de norske vassdragene er nå direkte eller indirekte påvirket av reguleringsinngrep etter at utbygging av store vannkraftverk har pågått i Norge i snart

Vår eksistens er helt avhengig av jordas mang­ foldige øko-systemer: ■ Matproduksjonen er i høy grad basert på at genetisk mangfold opprettholdes. Det gjelder også for selve kulturvekstene.

■ Over 30 000 plantearter brukes i folkemedi­ sin rundt om i verden, og ca. 40 % av lege­ midlene våre er opprinnelig basert på stoffer fra ville planter. ■ Det er et økende behov, særlig i industriland, for inntrykk og opplevelser i møte med levende, mangfoldig natur. Dette angår både fysisk og psykisk helse.

Kalkmølle Mange vassdrag i Sør-Norge kalkes for at fisk og bunndyr skal kunne klare seg.

100 år. Samtidig som dette har vært energigrunnlaget for industrialisering og økonomisk velstand, har det skjedd store skader på vassdragsnaturen. Viltbiotoper, beite­ områder og seterlandskap er neddemt, og elvestrekninger og fosser er tørrlagt. Kraftverksdammer, eroderte strand­ soner, anleggsveier og høyspentlinjer er synlige resultater som de fleste ikke opplever som særlig tiltalende. I regu­ leringsmagasiner og elver er næringsgrunnlaget og fiske­ bestanden skadet på forskjellig vis, og kraftoverføringslinjene i fjellet fungerer som milelange fuglefeller. Noen av skadene er i de senere år reparert så langt det er mulig. Tiltakene omfatter blant annet minstevassføring, terskel­ bygging, utsetting av fisk, jordekking av terrenget i anleggsområder, tilsåing og beplantning. Dette kalles reparerende og kosmetisk naturvern. Med «Samlet plan for vassdrag» vil vannkrafteventyret i Norge gå inn i en sluttfase. Tar vi for oss de områdene av landet som ligger mer enn 5 kilometer fra nærmeste kommunikasjonsåre, bebyggelse eller kraftutbygging, vil vi se at disse områdene med såkalt kvalifisert villmark er redusert fra 48 % til 22 % av Fastlands-Norge fra 1900 til 1992. Den tilsvarende

reduksjonen bare for Sør-Norge er fra 27 % til 8 %. Dette minner oss om at Norge slett ikke består av overveiende urørt natur. Både gamle og nye virksomheter har satt sine spor. De gamle kulturlandskapene knyttet til jordbruk og seterdrift, utmarksbruk, jakt, fiske og fangst - med eller uten vei har likevel andre estetiske og økologiske kvaliteter enn de urbane og teknisk dominerte landskapene. Bylandskapene har også endret karakter, og det er langt fra småbyenes rolige idyller til storbyenes monumenter i stål, glass og betong. Mellom bylandskap og naturlandskap ligger de mange variantene av kulturlandskap, både langs kysten og i innlandet. De krymper fra begge sider som følge av

Nedtappede kraftmagasiner, tørrlagte elvestrekninger og høyspentlinjer er de store ulempene ved vannkraft. Store vannmagasiner som vekselvis tappes ned og fylles opp, gjør det umulig for vegetasjonen å etablere seg i strandsona. Inngrepene har forandret mye av landskapsbildet i utmarksNorge. Undersøkelser har vist at kraftlinjer tar livet av ca. 20 000fugler

årlig. Det er like mye som årlig avskyting i jaktsesongen. I elveløpet kan en

bøte på skadene ved å bygge terskler og sørge for minstevannføring.

Villmarksområder i Norge fra 1900 til 1992

1900

1940

Kilde: Brun, M. NOU-1986 / GRID-Arendal 1992.

1980

1992

Redaksjonell bearbeiding og grafisk produksjon: Statens kartverk - Miljøenheten 1995

67

nedbygging og gjengroing. Derfor blir både vern og skjøtsel viktig. Ved all bruk og skjøtsel må vi være særlig oppmerk­ somme på skjulte kulturminner, som finnes både i inn­ mark og utmark. Fornminner, det vil si kulturminner fra før reformasjonen i 1537, er automatisk fredet, men det kan være vanskelig å oppdage dem fra førerhuset i en gravemaskin. Fornminnene kan være fangstanlegg, boplas­ ser, oldtidsveier (hulveier) og ulike ruiner. Samiske kultur­ minner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Yngre kulturminner er gjerne lettere å oppdage og er til dels

bedre kjent, slik som hustufter, naust, buer og løer, seteranlegg, kvernhus, fløtingsinnretninger, spor av kull— og tjærebrenning og lignende. Det ligger mange interes­ sante oppgaver og venter i de mangfoldige natur- og kultur-landskapene, til glede og nytte for lokalbefolknin­ gen både når det gjelder vern, skjøtsel og bruk. En av de største utfordringene i vår tid er å se naturvern og naturbruk i sammenheng, både lokalt, nasjonalt og globalt. Hvis vi klarer det, kan det gi håp for framtida og for det mangfoldige livet på denne «blå perlen» av en klode der vi er medpassasjerer.

Oppgaver 1

Drøft viktige forutsetninger for at behov for naturvern oppstår, og hvordan dette gjør seg gjeldende i ulike deler av verden.

2

Hvilke ulike motiver ligger til grunn for å verne om planter, dyr og naturområder? Beskriv et eksempel du kjenner, og forklar hvorfor plantene, dyra eller natur­ området er vernet. Har det ført til vesentlige ulemper for noen?

3 Skaff til veie stoff om Mardøla-aksjonen i 1970 eller Alta-aksjonen i 1978. Hvordan ble aksjonen gjennom­ ført, og hva ble resultatet? I hvilke tilfeller synes du det er rett å ta i bruk sivil ulydighet for å verne om natur og miljø? 4 Gi en kort beskrivelse av hvordan sur nedbør påvirker norsk natur, gjerne ved hjelp av kart og figurer.

5

68

Skaff til veie stoff om miljøskader som skyldes oljevirk­ somheten i Nordsjøen eller andre oljeutslipp.

6

Drøft sammenhenger mellom økt forbruk (økonomisk vekst) og natur- og miljøskader. Hva er etter ditt syn det viktigste vi kan gjøre for å forebygge miljøskadene?

7 Hva mener du vi kan oppnå ved resirkulering, rense­ tiltak og miljøvennlige produkter?

8

Forklar forskjellen på genetisk mangfold, artsmangfold og økologisk mangfold. Hvorfor det er viktig å opprett­ holde alt biologisk mangfold?

9

Gi en oversikt over områdevern i Norge og hva slags vernestatus de ulike områdetypene har. Bruk gjerne kart og illustrasjoner.

10 Hva er reparerende naturvern, og hvilke begrensninger ligger i slikt naturvernarbeid? 11 Hva var «den grønne bølgen», og hva betydde den for naturbruk og naturvern?

12 Drøft årsaker til at jordvern har kommet ut av fokus i miljødebatten i de senere år.

PRAKTISKE EMNER OG

OPPGAVER Jeg hører det - og jeg glemmer det. Jeg ser det - og jeg husker det. Jeg gjør det - og jeg forstår det.

Kinesisk ordtak

Garnfangsten studeres nøye. — Og etterpå blir det stekt fisk til frokost.

69

70

Årsrytmer og døgnrytmer Aktiviteter og praktiske oppgaver må så langt det er mulig følge årstidene. Da får vi anledning til å oppleve og forstå naturens mangfold i lokalmiljøet, og vi får arbeide med feltoppgaver som passer til enhver tid. Som en rød tråd i disse aktivitetene kan vi velge flere bestemte lokaliteter, som vi følger gjennom året. Det kan være i tunet, på ett eller flere steder i et kulturlandskap, i en skog, i et vassdrag, ved kysten og så videre På den måten får vi fram variasjoner mellom ulike naturtyper (økosystemer). Du kan gå ut alene eller sammen med andre i små grupper. Det gjelder å bevege seg sakte og stille, stoppe opp og ta imot sanseinntrykk som naturen gir. Du bør notere det du ser, hører og lukter. Du kan også tegne observasjoner du synes er særlig interessante, eller fotogra­ fere og beskrive inntrykket.

Døgnrytmer Med tanke på å bruke den samme lokaliteten flere ganger gjennom året kan det være praktisk å bygge et enkelt skjul i form av et kamuflert telt, en gapahuk, en lawo eller lignende. Et skjul gir bedre muligheter for naturopplev­ elser uten å forstyrre dyrelivet, og du kan oppholde deg så lenge på stedet at du kan føle naturens livsytringer gjennom døgnet med åpent sinn. Det kan være flo og fjære ved kysten, insektliv og fiskens vak i tjernet, dogg og rim i

enga, blomstenes kronblad som åpner og lukker seg, viltets beitetrekk eller småfuglenes sang og aktivitet. En annen gang kan du prøve fiskelykken eller plukke hestehov og blåveis. Husk tillatelse fra grunneier når det er nødvendig. Naturinntrykkene kan formidles til andre ved muntlig fortelling, skriftlig naturskildring, tegninger og fotografier med utstilling og/eller lysbildeframvisning. Hvis ulike grupper tar ansvar for forskjellige lokaliteter, kan vi få fram det som skjer til enhver tid i hele naturen omkring oss, ved at hver gruppe formidler inntrykk fra sin lokalitet.

Årsrytmer Når vi følger naturens livsytringer gjennom året, er det nyttig å foreta fenologiske observasjoner (dvs. observasjoner over sammenhengen mellom klima og årsvariasjoner i dyre- og planteliv). Alle slike observasjoner i løpet av et år noteres med dato for det som hender. Disse notatene er nyttige også for senere grunnkurskull, som da kan få inntrykk av variasjoner fra år til år. Ved hjelp av observasjonene kan vi lage egne skjema til lokalt bruk, eller vi kan bruke skjema som er utarbeidet for å sammenligne opplysninger fra ulike områder, nasjo­ nalt og internasjonalt. Noen av årsrytmene er mer iøynefallende enn andre og betyr også mye for mennesker. Eksempler på det er frost, islegging og snøfall, vårløysing, flom og lauvsprett, blom71

string, modning og fargeskifte. Livet i havet har også sine årsrytmer som det er nyttig å kjenne til, for eksempel

sildas og torskens sesongvandringer. Fenologiske observasjoner har slik sett praktisk betydning for all naturbruk.

Fenologiske observasjoner for året 19............................... Iakttaker (navn):..................................................................

Sted:..............................................................................

Høyde over havet.....................................................................

Regler for observasjonene fargeskifte. Modning hos kapselfrukt: oppsprekking av Iakttakelsene foretas på normale, frittstående planter på

kapselen, eventuelt frø eller fruktfall, som for eksempel hos

normale voksesteder av gjennomsnittlig tidlighet. Man

lønn, alm og lind.

velger derfor ikke planter som står verken på særlig gunstig

eller ugunstig plass (ved husvegg eller på avgjort skyggefulle eller fuktige steder). Iakttakelsene behøver ikke å gjøres på

Dagen for begynnende lauvfall noteres når de første ikke syke bladene faller av.

samme eksemplarer hvert år, men kan det gjøres, er det en

stor fordel.

Avsluttet lauvfall noteres når samtlige blad har falt av. Det

Hvis ikke alle observasjonene gjøres i ett og samme distrikt,

tas ikke hensyn til blad som er blitt skadet av frost, og som kan henge på i vissen tilstand i lengre tid. Kommenter under

må det tydelig anmerkes, og særlig hvis de er gjort i en annen høyde over havet. Likedan må det opplyses under

Anmerkninger.

Anmerkinger hvis eksemplarene ikke står på noenlunde flat

I forbindelse med lauvfall bør en også få med opplysninger

mark (f.eks. bratt sørhelling, svak nordskråning).

om tidspunktet for begynnende fargeforandring, og tida fra

Begynnende blomstring: De første fullt utviklede blomster er åpne, helst på 3-6 forskjellige eksemplarer eller vokse­ steder. For uanselige blomster som hassel, bjørk, osp, ask, eik, alm, gran, furu og lignende anses blomstringen å inntre

treets bladfarge (bør iakttas på flere og helst eldre trær).

når det frigjøres blomsterstøv (som gjerne drysser ut som et

begynnelse forsinket av vær eller arbeidsforhold.)

begynnende fargeforandring til fullstendig forandring av

For alle datoer om slått og skur oppgis den tid da vedkom­ mende sort var moden for innhøsting. (Av og til er skurens

gulaktig støv ved et forsiktig slag eller svak rysting av greinene). Selja anses for å blomstre når hann-raklene

Der det ligger til rette for det, vil observasjoner omkring

begynner å bli gule av de fremragende støvbærere.

forskjellige trærs nord- og høydegrenser være av spesielt

Lauvsprett: Lauvsprett noteres når knopphylstret sprenges

stor interesse. For eksempel sier tidspunktet for fjellbjørkas lauvsprett og lauvfall, eller granas nye lysegrønne skudd, mye om vegetasjonsperiodens lengde på stedet.

slik at de første grønne bladspisser så vidt blir synlige i knoppenes topper. Trærne får da på litt avstand et svakt grønnlig skjær. For gran (og furu) noteres tidspunktet når de første grønne skudd begynner å vise seg i spissen av

Det må også anmerkes om det i veksttida har vært spesielle værforhold som kan ha innvirket på vegetasjonen, for

greinene.

eksempel frost, sterk nedbør, haglbyger eller langvarig tørke.

Fruktmodning: Første normale frukter modne (på 3-6 forskjellige steder). Modning hos saftige frukter: fullstendig

Skulle en tidsangivelse av en eller annen grunn ikke være helt sikker, bør det tilføyes et "ca."

72

Artsregistreringer Begynnende blomstring

Begynnende fruktmodning

Anmerkninger

Hestehov Blåveis Hvitveis Rød sildre Nyresildre Marianøklebånd Soleihov Ballblom Liljekonvall Markjordbær Gaukesyre Skogstjerne Linnea Blåbær Molter Geitrams Mjødurt Røsslyng1

’ Røsslyngens blomstring begynner først utpå ettersommeren og må ikke forveksles med de ofte påsittende fjorgamle og avblekede blomster.

Lauvsprett

Begynnende blomstring

Begynnende fruktmodning

Begynnende fargeforandring

Begynnende lauvfall

Avsluttet lauvfall

Anmerkninger

Hassel Gråor Selje Osp Lavlandsbjørk Fjellbjørk Alm Sommereik Bøk Hegg Kirsebær Eple Rips Stikkelsbær Bringebær Rogn Lønn Lind Syrin Ask Nyperose Gran Furu

73

Generelle registreringer

Trekkfuglobservasjonerom våren

Når spretter lauvskogen (første grønnlige skjær) oppe ved skoggrensen? ........................................................................................................... 1 hvilken høyde?....................................................................................................... Og hvilke tresorter?.............................................................................................. Når foregår isløsningen? (sjø, innsjø eller elv)........................................ Når går vintertelen på flat, middels fuktig jord?................................... Første pløyedag?................................................................................................... Når blir innmarka grønn?.................................................................................. Når slippes buskapen?........................................................................................ Såtid for bygg? ....................................................................................................... Såtid for havre?....................................................................................................... Såtid for hvete?....................................................................................................... Settetid for poteter?............................................................................................ Enga moden for slått?........................................................................................ Bygget modent for skur? .................................................................................. Havren moden for skur?..................................................................................... Hveten/høsthveten moden for skur?...........................................................

Førstegangsobservasjoner av ulike trekkfugler:

Plantens navn:

Lauvsprett

Begynnende blomstring

Begynnende fruktmodning

Stær................................................................................................................................ Lerke .............................................................................................................................. Måltrost........................................................................................................................ Linerle............................................................................................................................. Svale................................................................................................................................ Gjøk...............................................................................................................................

Tilleggsliste Når flere iakttar og gjør noteringer om de samme artene i det samme området, vil det være en fordel å sammenfatte notering­ ene. Begynnende lauvfall

Avsluttet lauvfall

Anmerkninger

Oppgaver 1

Velg ut noen lokaliteter i terrenget ved skolen og følg døgnrytmer og årsrytmer. Lokalitetene bør ligge i ulike naturtyper og i forskjellig høyde over havet. Merk av lokalitetene med fargebånd eller lignende og tegn dem inn på kart slik at alle kan finne dem igjen.

2 Velg ut én av disse lokalitetene (eventuelt flere) som fast stasjon for fenologiske observasjoner gjennom året. Følg observasjonsreglene på skjemaet der det lar seg gjøre, og noter ned det som skjer etter hvert. Begynn observasjonene så tidlig som mulig om høsten.

3 På lokaliteter som er aktuelle for overnatting, er det en fordel å bygge gapahuk, lawo eller lignende (se kapitlet 74

«Leirslåing og overnatting»). Bruk materialer som er tilgjengelige på stedet: småvirke i skog, torv og natur­ stein. Husk tillatelse!

4 Bruk minst ett døgn i løpet av høsten til å følge livs­ ytringene på en lokalitet gjennom døgnet. Prøv siden å formidle naturinntrykkene (se kapitlet «Utrykk for naturopplevelser»). Det viktigste med dette er gleden og spenningen.

5 Ta en tur med en fisker til ulike årstider. Snakk med ham om hvordan han opplever årsvariasjonene, og hva han fisker til ulike årstider.

Vann og vassdrag Vann er et merkelig stoff, som oppfører seg ulikt andre stoffer. I biosfæren finnes det både som væske (ferskvann, saltvann), i fast form (snø, is, rim) og i dampform (vann­

damp, tåke, skyer). Vann strømmer gjennom all natur med varierende hastighet og er til stede nær sagt overalt, i vassdrag og i havet, i jord, planter og dyr. Menneskekrop-

Vannets kretsløp kan deles inn

i et kort og et langt kretsløp. Det korte kretsløpet består av

all direkte vannsirkulasjon på/over jordoverflata

(inkluderer nedbør og fordunstning og til en viss

grad overflateavløp). Det lange kretsløpet, omfatter i I

tillegg vannsirkulasjonen på

og i jord.

75

gende naturressurs. Det er for eksempel dårlig forvaltning av rent vann når kloakk og tungmetaller slippes ut i vann som i utgangspunktet hadde god kvalitet. Norge har altså mer vann pr. innbygger enn de fleste land i verden, både som saltvann langs kysten og som ferskvann i omlag 300 000 innsjøer og en mengde store og små vassdrag. Vi har flere typer av innsjøer, som er inndelt etter hvordan de er dannet, hvilke vannkvalitet de har, og hva slags næring de innholdet. Innsjøtyper ordnet etter orga­ nisk innhold og næring kan skjematisk illustreres med “næringstrekanten”. Økende eutrofiering

Økende humuspåvirkning

pen består av gjennomsnittlig 60 % vann. Om lag 97 % av alt vann på jordkloden er saltvann, så havet er det store magasinet. Ved hjelp av vannkretsløpet bringes vann inn over kontinentene i form av ferskvann og gjør det liv laga der. “Uten vann, intet liv.” Vannet er svært ujevnt fordelt på jorda, derfor er vann den største minimumsfaktoren for liv og biologisk produk­ sjon. For eksempel har Europa omkring en sjettedel av verdens befolkning, men bare 7 % av verdens tilgjengelige ferskvannsforråd, slik at vannmengden pr. person pr. døgn (13 m3) blir tre ganger lavere enn for verden sett under ett. Som del av Europa har Norge tjue ganger større vann­ mengde pr. person pr. døgn (258 m3) enn det europeiske gjennomsnittet. Dette forsterkes av forørkning og avskoging. Dessuten er slett ikke alt ferskvann tilgjengelig og nyttbart. (En regner med at bare 50 % av det totale tilgjengelige fersk­ vannet er nyttbart!) I det korte kretsløpet fornyes vannet flere ganger i året, men det er utsatt for forurensninger. I det lange kretsløpet har vannet en svært stor selvrensningsevne, men oppholdstida er til gjengjeld på så mange år at forsyningen herfra ikke kan holde følge med det store uttaket menneskene foretar mange steder. Forurensninger og synkende vannkvaliteter sammen med økende vann­ forbruk har dermed ført til økende knapphet på vann til en rekke bruksformål, blant annet drikkevann.

Næringstrekanten

De fleste norske innsjøer ligger på venstre side av trekanten, de er forholdsvis næringsfattige. Det betyr at vannet er relativt godt egnet til flere

formål sammenlignet med vannet i de fleste andre land i Europa. Likevel

Vi bruker vann på mange måter:

■ ■ ■ ■ ■

i i i i i

alle husholdninger alt landbruk havfiskeriene havbruk og fiskeoppdrett produksjon av vannenergi

er kvaliteten på det norske vannet mye dårligere enn ryktet sier, blant

■ ■ ■ ■

i industri i transport og ferdsel i friluftsliv og turisme i kunst, diktning og lignende

Tradisjonelt har altså flerbruken av vann favnet om mange ulike næringer og interesser. I nyere tid har det i økende grad oppstått brukskonflikter som følge av industrialise­ ring, utbygging av vannenergi, forurensninger av vassdrag med mer. Dette gjør det viktig å rette oppmerksomheten mot den betydningen det rene vannet (dvs. vann med drikkevannskvalitet) har som miljøfaktor og grunnleg­ 76

annet er det en del problemer medfor mye humus, noe som gir dårlige hygieniske egenskaper og nedsatte bruksegenskaper.

Bekker Bekkene er de minste av vannveiene våre. De samler opp og leder videre vann fra jordsmonnet og terrengoverflata. Bekkene har ofte sitt utspring i et tjern eller et myr­ område. Slike naturlige vannmagasiner bidrar til å jevne ut avrenningen fra terrenget og sikrer tilsig til bekkene i perioder med tele eller tørke. En naturlig og uforstyrret bekk bukter seg langs forsenkningene i terrenget eller leter seg fram langs svakhets-

Selv om bekkene utgjør et lite areal, har de en viktig rolle i naturens samspill og stor visuell betydning i kulturlandskapet. Bekkene representerer naturtyper som gir gode muligheter for opplevelser, og som er trivselsfaktorer i nærområdene våre. Bildene over viser to bekkeavsnitt som geografisk ligger nær hverandre, men som økologisk sett er «to ulike verdensdeler».

soner i fjellgrunnen. Hellingsgrad, terrengform, fjell­ terskler og bekkeprofil bestemmer vannhastigheten. Variasjoner i vannstrømmen fra stilleflytende partier til stryk og fossefall skaper forskjellige naturtyper og gir grunnlag for stor artsrikdom av vannlevende organismer. Vi må ikke glemme at selv de små vannsystemene kan huse verdifulle bestander av for eksempel fisk. Blant annet tjener kystbekkene som gyte- og oppvekstområde for sjøørret.

Langs bekkene vil det vanligvis utvikle seg ei frodig vegetasjonssone der vi finner et spesielt rikt og variert dyreliv. Bekkene, med tilhørende kulper og våtmarker, fungerer også som naturens egne renseanlegg. Høy biolo­ gisk aktivitet og god oksygeninnblanding er med på å fjerne eller uskadeliggjøre mye av næringsutslippene til bekken.

77

Terskler i bekken pisker inn luft og lager strøm i vannet.

Oppgaver 1

Undersøk hvor drikkevannet deres kommer fra, og om det finnes målinger av vannkvaliteter i kommunen. Hvis ikke, ta kontakt med teknisk etat i kommunen eller en institusjon som kan måle drikkevannskvalitet, og få svar på om kvalitetene er tilfredsstillende.

2 Prøv å skaffe en oversikt over hva vann i kommunen eller i bygda er brukt til før og nå.

3 Hvor stor del av alt vann på jordkloden er ferskvann, og hvor befinner dette vannet seg? Tegn et diagram som viser fordelingen. 4 Ta prøver av nedbørvann og mål surhetsgrad (pH-verdi). Bruk om mulig forskjellige målemetoder (indikatorpapir, indikatorvæske, pH-meter) og sam­ menlign resultatene. 78

5 Undersøk om det er foretatt gamle eller nyere vass­ dragsreguleringer i kommunen, og hvordan dette eventuelt har påvirket vannføringen i elvene.

6 Diskuter bildene av de to bekkeavsnittene og finn fram til pluss- og minussider ved de to måtene å skjøtte bekken på. Står ulike interesser mot hverandre?

7 Velg ut en bekk i nærheten av skolen, kartlegg biolo­ gisk liv i og rundt bekken og finn ut hvilken tilstand bekken er i. Lag deretter en tiltaksplan for å gjøre bekken og bekkekantene mer attraktive for både folk og dyr. Hva kan gjennomføres med enkle midler, og hva krever større innsats?

Lokalklima og værlag Klima betyr gjennomsnittlig var. Vi kan snakke om gjen-nomsnittsværet i en bestemt periode, for eksempel sommerklimaet. Klima og vær har avgjørende betydning for alle organismene på jorda. Værforholdene gir muligheter og setter grenser for alt liv og styrer livsytringene gjennom året, særlig på høye breddegra­ der slik som i Norge. Når vi bruker naturen, må vi ta hensyn til og tilpasse oss vær og klima, både i yrke og fritid. Vi kan skille mellom værlagsklima (makroklima), lokalklima og bioklima. Varlagsklima er klima i store trekk. De forskjellige klimafaktorene, som lufttem­ peratur, nedbør og vind, måles på faste klimastasjoner. Stasjonene ligger fritt i terrenget og målingene gjøres to meter over bakken. Middelverdier (normal­ verdier) med avvik blir publisert av Det norske meteorologiske institutt, som også er ansvarlig for værvarsling og varsling av blant annet skredfare, skogbrannfare og kjøreforhold på veiene.

Fjellreven har pelskåpa på og tåler svart lave

temperaturer før stoffskiftet i kroppen øker.

79

Tverrsnitt av et dalføre med eksempel på karakteristikk av lokalklimaet (Stertens system). ■ Karakteristikk av vind: Vn (stille), V (lett vind), V2 (mye vind)

Indeksene viser fjellklima øverst. Midt i den sørvendte lia

■ Karakteristikk av lufttemperatur: T+ (varmt), T- (kaldt)

har vi det som kalles varm lisone, og nede i dalbunnen en

■ Karakteristikk av luftfuktighet: F+ (fuktig), F- (tørt)

kaldluftsjø.

Terrengforhold, vegetasjon, vannforekomster og bygg­ verk gjør at det innenfor korte avstander kan være store klimavariasjoner. Vi snakker om lokalklima. Temperatur­ forskjeller trer tydeligst fram når det er høytrykk, særlig mot slutten av stille klarværsperioder. Når lavtrykk og vindfronter bryter inn, blåser lokalklimaet bokstavelig talt bort, og værlagsklimaet blir dominerende. Lokalklimaet påvirkes av menneskelige aktiviteter, som flatehogst og vassdragsregulering, for eksempel i forsenkninger i terrenget kan det samle seg kaldluft og luftforurensninger. Bioklima er det vi kjenner direkte på kroppen. Planter har sitt bioklima rundt bladene, og dyr har det inne i

pelsen eller under fjærdrakten. Vi mennesker kler oss og skaper på den måten våre bioklima. Organismer registrerer ikke temperaturer på samme måte som termometre. Lave temperaturer oppleves mye kaldere i vind enn i stille vær. Varmetapet blir større og faren for forfrysninger øker. Organismer viser forskjellige tilpasninger til blant annet vær og klima. Planter på rabbesamfunn i fjellet har beskyt­ telse mot kald fjellvind i form av hårkledning, matte dannelser og lignende. Dette motvirker frost og uttørring. Fugler har fjærdrakt som er vannavstøtende og hindrer varmetap. Sjøfugl som utsettes for oljesøl, mister denne egenskapen og vil fort fryse i hjel.

80

Luftens temperatur (°C)

Vindstyrke + 10

+5

-1

-7

-12

-18

-23

-29

-34

-40

-46

-51

10

5

-1

-7

-12

-18

-23

-29

-34

-40

-46

-51

9

3

-3

-9

-15

-21

-26

-32

-38

-44

-50

-56

Svak vind

5

-2

-9

-16

-23

-30

-36

-43

-50

-57

-64

-71

Lett bris

2

-6

-14

-21

-29

-36

-43

-50

-58

-65

-73

-80

Laber bris

0

-8

-16

-24

-32

-40

-47

-55

-63

-71

-79

-87

Stille

Flau vind

Frisk bris

-1

-9

-18

-26

-34

-42

-51

-59

-67

-76

-84

-92

Liten kuling

-2

-11

-19

-23

-36

-44

-53

-61

-70

-79

-87

-96

Stiv kuling

-3

-12

-20

-29

-37

-45

-54

-63

-72

-81

-90

-98

Sterk kuling

-3

-12

-21

-30

-38

-46

-55

-64

-73

-82

-91

-100

Lav risiko for forfrysning

Stor risiko for forfrysning

Meget stor risiko for forfrysning

Tabellen viser hvordan temperatur oppleves ved forskjellig vindstyrke. Varmetapet og faren for forfrysninger vil også øke med økt luftfuktighet eller snøkrystaller i luften. Snøfnokk tar smeltevarme fra ansiktet og kan gi forfrysninger på nese og kinn selv ved forholdsvis beskjedne temperaturer.

FRITJOF NANSEN OM FRILUFTSLIV I juni 1 921 holdt Fritjof Nansen, som da var 60 år gammel, en tale på Den Norske Turistforenings møte for skoleungdom. Talen er blitt stående som en av hans mest berømte, og han avsluttet den slik: «Jeg kan mindes en tid da jeg var meget ung, og det syntes mig at en fyrstikæske og en fiskestang var omtrent al den utrustning mand burde trænge for at færdes nogen uker i skog og fjeld. Det kan vel være dem som finder dette for litet, og med aarene er det vel kommet noget til. Men sandelig, det er ikke så meget som trænges hvis en for alvor vil være naturmenneske. Noget mat, haardt brød, smør, litt ost, noget mel og tør melk, et uldteppe eller en let sovepose, et par strømper eller fotkluter, en uldtrøie, et regnslag, et kokekar, og om en skal være længe ute kanske et let telt som en kan lage sig selv. Og saa karter og kompas. Se det er omtrent alt foruten fyrstikæsken og saa fiskestangen som alltid kan skaffe litt fisk. Det er ikke saa uoverkommelig, og hvor mange uerstattelige glæder kan ikke en færd med slik utrustning gi en.

Skulde ikke idealet for fremtidens norske ungdom kunne bli naturvennen, idræts-manden, den frie, uavhængige, som vet hvad han vil - med den hærdede vilje og den hærdede krop - som kjender sig selv, sit folk og sit land - med de store fordringer til sig selv og de mindst mulige til sine omgivelser.»

81

Dyr i høyfjellet og i polare områder er godt tilpasset et barskt klima. For oss er det viktig at vi kler oss fornuftig og tilpasser oss vær og vind, både i yrke og fritid. Særlig gjelder det ved ferdsel i fjellet og på havet, der vindstyrken kan bli så stor at det er fare for livet om vi ikke tar for­ holdsregler eller snur i tide.

Oppgaver 1

Få tak i noen termometre som viser maksimums- og minimumstemperaturer. Plasser dem ut på bakkenivå i ulike lokaliteter, for eksempel i en forsenkning i ei li, inne i skog og på friland. Les av temperaturene i ett eller flere døgn, helst når det er klarvær og kaldt. Kan måleresultatene fortelle noe om lokalklimaet?

2 Undersøk hva som finnes av værtegn i bygda. Tips: Snakk med eldre personer som er knyttet til landbruk eller fiske, og skriv ned de opplysningene du får tak i. Kan noe av dette komme til nytte i dag? 3 Dere planlegger en dagstur på sjøen eller inn i fjellet en høstdag. Værvarslingen har meldt om usikkert vær. Drøft hva dere trenger av klær og utstyr og sett opp ei liste over det dere vil ha med.

Omslag i varet kan skje farlig fort i feilet. Da gjelder det å ha riktige ting z ryggsekken.

82

4 Besøk et område som er særlig utsatt for luftforu­ rensninger. Prøv å finne årsakene til dette og hvilken rolle lokalklimaet spiller.

Planter og vegetasjon Interesse for planter og planteliv er et godt grunnlag for naturforståelse. Plantene gjenspeiler hele miljøet i et område (klima, jordsmonn og fuktighet). Små og store dyr finner sine leveområder (biotoper) avhengig av hvordan vegetasjonsdekket er. Vegetasjonen forandrer seg fra kysten og lavlandet oppover mot fjellet. Vi snakker om forskjellige vegetasjons-

regioner. Innenfor hver region finner vi en rekke vegetasjonstyper, eller plantesamfunn, avhengig av lokale forhold som næringstilgang, surhetsgrad, fuktighet og lokalklima. I overganger mellom ulike plantesamfunn eller økosys­ temer finner vi ofte et stort mangfold av både planter og dyr. Derfor er det viktig å ta vare på slike overgangssoner i landskapet og skjøtte dem med varsomhet. Overgangs­ soner kan for eksempel være randsoner langs vassdrag og belter mellom skog og fjell og mellom innmark og skog. Dette gjør Norge til et spennende land. Det byr på opplevelsesmangfold og gir oss mange muligheter til å forstå økologiske sammenhen­ ger. Med tanke på økt naturforståelse er det særlig interessant å gå på tvers av variasjonene i økosystemene. Vi går da fra vått til tørt eller fra dalbunnen til fjells og legger merke til hvordan plante- og dyrelivet forandrer seg underveis. Vegetasjonsdekket er ikke bare det eneste egentlige næringsgrunnlaget for landdyra, inkludert mennesket. Det er også hjem, oppholdssted og “arbeidsplass”, og det gir skjul og forplantningsområder.

Elvekantvegetasjonssoner på tvers av elvebredden i nedre elveavsnitt. Strandsona har et spesielt rikt dyre- og planteliv.

83

Vegetasjonen gjenspeiler hele

miljøet i et område. Bildene viser helt forskjellige typer

Oppgaver Bruk god tid på en vandring gjennom to eller flere vegetasjonsregioner, om mulig fra havnivå (sjø, fjord) og opp i fjellet. Prøv å få tak i hovedtrekk ved de enkelte regionene, som topografi, klima, vegetasjon og dyreliv. Observer og noter underveis. Bruk gjerne tegninger og fotografier.

4 Oppsøk et strandområde ved en innsjø. Se hva du kan finne av planter og vegetasjonssoner i vann. Finn ut hva plantene og sonene heter, og hvordan de er tilpas­ set vannmiljøet. Kan du finne tegn på forurensninger?

5

Oppsøk et strandområde ved kysten. Finn ut hvilke vegetasjonssoner som finnes under og over vann. Sett navn på dem og på de vanligste planteartene. Hva kan disse sjøplantene brukes til?

6

Studer bildene som viser ulike typer vegetasjon og miljøer. Hva slags vegetasjon er det og hva kjenneteg­ ner miljø med slik vegetasjon?

Prøv å finne grenser mellom plantesamfunn i et om­ råde, for eksempel i en skog. Hvordan er vegetasjonsbildet påvirket av hogst? Ta en tur i nærområdet og se på hvordan mennesket har forandret landskapsbilder. Prøv å finne grenser mellom naturlandskap og kulturlandskap, og tegn dem inn på et kart i passende målestokk. 84

Nyttevekster De fleste planter er brukt til ett eller annet formål gjen­ nom tidene. De mest populære blir gjerne kalt nytteplanter. Mye av kunnskapen om plantebruk er glemt, særlig den som knytter seg til mat og medisin, og den som har med årsrytmer å gjøre (onnetider og så videre). Kvann er et eksempel på en typisk nytteplante. Den ble samlet og brukt både til mat og medisin. Den ble også benyttet som middel mot møll. Enkelte steder ble kvann dyrket i kvannehager, som var de første kjøkkenhagene i Norge. Mjødurt\Ae brukt som krydder i mjød, og når mjødurten blomstret, var det tegn på at slåttonna kunne ta til. Meldestokk var tidligere en verdifull nytteplante som har høy næringsverdi. I dag blir den og mange av de andre tidligere nytteplantene bare sett på som ugras. Brennesle er brukt som mat, grisefor og mot gikt. Kystbefolkningen har brukt mye fczwgog tare, som er næringsrike alger, til både husdyrfor og menneskemat. I senere tid har taretråling tatt seg opp, og det produseres blant annet taremjøl. Slik kunne vi fortsette med eksempler på flerbruk av planter, og ei liste med alle nytteplanter ville bli lang. Mange lavere planter er upåaktet av mennesker. At også slike kan ha bruksverdi, finnes det flere eksempler på. En sjelden, mikroskopisk soppart ble for noen år siden funnet på Hardangervidda. Den har fått stor medisinsk betydning fordi den inneholder et stoff som hindrer frastøting av transplantert vev.

Vi har lange tradisjoner for bruk av røtter, urter, mose og lav, foruten alle slag skogsbær. Geitrams ble for eksempel tørket, kokt og brukt som omslag

mot vonde rygger og knar. Væske fra geitramsstilken ble bruet som grosalve

på sår og kviser. Frø med ullhår ble brukt for å stanse blødningen Geitrams ble også brukt som mat og krydderplante.

85

Noe av det viktigste plantene har gitt oss i Norge, er emner av trar og treaktige vekster. Utvalg og bearbeiding av trevirke til hus, inventar, gjerder og så videre er en ubrutt tradisjon. Også røtter, bark (never) og lauv ble brukt til forskjellige formål. Kunnskapen om tre og trevirke har vært stor, og det er på tide at denne kulturarven hentes fram i lyset igjen. Ville bar har gitt og gir fortsatt betydelige tilskudd til husholdninger i Norge. Det er sunt både å plukke og spise dem. Molter (Nordens druer) er mest ettertrakter og plukkes ikke sjelden før de er modne, selv om dette er forbudt ved lov! Tyttebærplukking er en del av friluftslivet for mange, mens blåbærplukking ser ut til å være mer populært blant utlendinger enn for nordmenn. Bær som ikke dyr spiser, råtner i store mengder hver høst. Krekling er eksempel på bær som ble brukt i større grad tidligere. Den ble særlig anvendt til saft og vinlegging. Sopp har ikke tidligere vært samlet i så stor grad her til lands. Unntak er sopplegemer på trær (kjuker), som ble brukt til forskjellige formål, for eksempel knuskkjuke til å tenne ild, ildkjuke til å holde varmen ved like og kniv-

Soppstuing egner seg godt til retter av stekt kjøtt eller stekt fisk. Først kokes vannet ut av soppen ved å steke den med litt smør. Etter 5—10 minutter tilsettes melk eller fløte, salt og pepper. Småkok stuingen i enda noen minutter og den er klar for servering.

86

Soppenes levevis Det er ikke bare de synlige delene av soppen (fruktlegemene) som er nyttige for mennesket, selv om det er disse delene som brukes til mat. Soppene har ikke klorofyll og far energi og byggemateriale ved å brye ned dødt organisk

materiale. Noen sopper snylter på levende planter og andre lever i samarbeid med andre planter.

kjuke til knivslirer. Matsoppen ble helst mat for husdyr, og det var ganske plagsomt når dyr på utmarksbeite tok ut etter sopp og ikke kom hjem om kvelden. I dag er matsoppen den viktigste. August og september er høysesong for soppsamling. Sopp kan tilberedes på mange måter. De færreste sopper er spiselige i rå tilstand, fordi de inneholder bitre eller svakt giftige stoffer. Ved å steke, dampe eller forvelle soppen brytes slike stoffer ned, og soppen kan spises eller fryses. Vær oppmerksom på gift-

risikoen når du skal plukke sopp. Spis aldri sopp som du ikke kjenner og søk råd i bøker eller hos soppkontrollen. Sopp har også verdi som emne til farging av garn, til medisin og til framstilling av muggoster og gjæringsprodukter som brød, øl og vin. Mosearter har vært brukt til å tette tømmerhus (“husmoser”) og som filtermateriale i grøfter, og lav har vært brukt som mat til folk og fe (islandslav, reinlav). Enkelte steder plukkes laven kvitkrull til dekorasjonslav.

Oppgaver 1

Undersøk hva som finnes av lokale tradisjoner i nær­ miljøet når det gjelder bruk av viltvoksende nytte­ planter. Sett opp ei liste over hva de forskjellige plante­ artene er brukt til. Hvilke av disse tradisjonene har holdt seg fram til i dag?

2 Saml noen nyttevekster og lag et herbarium. Gjør noteringer om voksested, nytteverdi og nyttbare plantedeler til hver plante. 3 Plukk ville bær eller matnyttige urter. Bruk fangstene som råstoff til syltetøy, salater, supper eller desserter.

4 Ta en sopptur og plukk det dere finner. Prøv å artsbes­ temme og skille mellom spiselige og giftige sopper. Spis ikke soppen hvis du er i tvil!

5 Finn ut hva som finnes av lav i ulike naturtyper, og hvor laven vokser. Hvilke brukstradisjoner er knyttet til ulike lavarter, og hva blir lav brukt til i dag?

6 Be om tillatelse til å besøke gamle gårder, og spør om hvilke treslag og trekvaliteter som ble brukt på gården før. Hvordan er dette nå?

87

Dyreliv og biotoper Dyrelivet er mer mangfoldig enn vi vanligvis forestiller oss. Defleste artene ser vi ikke, selv om vi ferdes med den største varsomhet. Det skyldes både dyras skyhet og at de fleste artene og det største individantallet er små dyr som finnes skjult i vegetasjonsdekket og nede i jorda. Dyr under vann lever også for det meste i en skjult verden for oss. Vår oppfatning av hva dyr er verdt, knytter seg mye til nytteverdien. For bonden er nytten først og fremst knyttet

Vannkanten huser mange arter av både planter og dyr og egner seg godt for

nærmere studier. Libeller er grådige jegere og her er det yngel av gjedde som er fanget og fortæres. Libellene er mest kjent i voksenstadiet som øyenstikkere.

88

til husdyr, for jegeren er det jaktbart vilt som er interessant og for fugletitteren (ornitologen) er det de ville fuglene som er interessante. Noen dyr ser vi på som skadedyr, enten de forårsaker sjukdommer, ødelegger avlinger eller stikker oss i nakken. Alle er ikke like interessante for oss, men i det økologiske samspillet har de en funksjon. For eksempel er insekter viktig næring for småfugl. Når den økologiske likevekten forstyrres, kan noen arter gå sterkt tilbake, mens andre blir overtallige. Dette kan igjen få konsekvenser for andre organismer eller systemer, som for eksempel kan være av nytteverdi for mennesket, og ofte på helt andre områder enn man hadde regnet med. Mennes­ ket vet altfor lite om det økologiske samspillet til å kunne ha noen kontroll på dette området. Av verdens ca. 8 600 fuglearter ev om lag 450 observert i Norge. Noen få finnes overalt. De fleste holder seg til visse landsdeler og biotoper ved kysten eller langs vassdrag, i skoglandskap, fjellandskap, kulturlandskap eller våtmarker. Stamfugl og streiffugl er stasjonære eller har korte trekk innenlands, mens trekkfugl har et variert mønster av næringsbiotoper, hekkebiotoper, trekkruter, rasteplasser og mytingsområder. Fuglemerking og telling gir oss opplys­ ninger om dette og om forandringer i bestandene. Utenom insekter og fugler er det helst pattedyr vi ser i terrenget. Pattedyra har tilpasset seg landjorda, fra tropiske til arktiske miljøer. Flaggermus har utviklet flygeegenskaper, og seler og hvaler har vendt tilbake til havet. Noen pattedyr har gjort seg avhengige av vannmiljø, som bever

Mangfoldet i skog og mark omfatter både planter og dyr, synlige og «usynlige» organismer.

89

og oter. I alt har det levd over 80 pattedyrarter i Norge etter siste istid, i dag finnes vel 50 arter. Noen har begren­ set regional utbredelse, som hjort og rein, ilder og fjellrev. Andre finnes mer eller mindre spredt over hele landet, som en del smågnagere, hare, røyskatt og rødrev. Mange av pattedyra er det vi kaller viltarter. De har vært viktige som pelsdyr og mat for mennesket fra de eldste tider. Størst betydning har hjortedyrartene hatt, særlig elg og villrein. Skogsfugl og ryper har betydd mye i

innlandet og i fjellbygdene, og sjøfugl har vært viktig for kystbefolkningen. Foruten fisk har også laverestående dyr vært nyttige for mennesket i mange sammenhenger. Som eksempel kan nevnes at grashopper har vært brukt mot vorter (gras­ hoppenes magesaft) og igler mot tannverk. Dessuten er mange insekter nyttedyr for menneskenes kulturvekster. Redskaper som nåler og fiskekroker ble ofte laget av fiskebein, og fiskeskinn kunne i trange tider brukes til sko.

Oppgaver 1

Oppsøk ei maurtue i skogen og beskriv hvordan den er lagt i terrenget. Prøv å følge noen individer og finn ut hvor de går i terrenget. Hva lever skogmaur av?

2 Skaff tegninger av fuglekasser. Bygg noen som passer for nærområdet rundt skolen eller der du bor, og som kan tas i bruk til våren. 3 Oppsøk et våtmarksområde og prøv å finne ut hva slags dyrearter som lever der om høsten. Bruk egne observasjoner, tegn eller ta bilder av området og beskriv biotopene du finner.

90

4 Følg med på trekkfugl som samler seg til langtur. Noter dato for avreise for de enkelte artene som ledd i beskri­ velse av årsrytmer, jf. skjema for fenologiske observasjo­ ner.

5 Skaff en oversikt over hva som finnes av jaktbare viltarter i kommunen og hvor mye som årlig felles av de enkelte artene.

Dyreobservasjoner og sportegn

Noen spor og sportegn.

91

Direkte og umiddelbare opplevelser av et naturlig dyreliv er nok det mest spennende for de fleste av oss. Det er sagt at uten dyra ville mennesket dø av ensomhet. Fiskens vak i vannet, libellenes flygekunst, svalenes luftakrobatikk, ørnens flukt og rådyrets sprang er eksempler på livets mangfoldighet som gir oss noe vi ikke kan kjøpe på butikken. Et glimt av en bever i tussmørket er for mange en stor opplevelse. Men utbyttet er ikke bare avhengig av at vi ser dyra. Med kjennskap til spor og sportegn kan vi lese biotopene og dyrs liv og adferd som en åpen bok. Vi må unngå å støkke (skremme opp) dyr, særlig vinterstid og i forplantningstida. Gjentatte støkkinger kan føre til økt dødelighet. En eller annen form for bygd skjul er en stor fordel for uteobservasjoner. Da unngår vi unødig støkking og øker sjansen for å komme dyra på nært hold og kanskje ta bilder av dem. Byggingen krever at vi først må finne ut hvor de aktuelle artene befinner seg til ulike årstider. Faste stasjoner, til for eksempel fugletitting, gir anledning til å følge med i bestandene fra år til år. Spor og sportegn omfatter alt som dyr etterlater seg i terrenget. Det kan være sporstempler, beitespor, ekskre­

menter, liggeplasser, reir, rester av hår eller fjær og lig­ nende. I sjøen tegner seistimer seg i overflata som “seiknuter”, makrellstimer bobler i tette krusninger, og når silda kommer, ser vi sildevak og måkeflokker i stup etter “havets sølv”. Vi kan skille mellom gamle og nye spor. Følger vi et daggammelt spor, kan vi som regel finne ut hvordan dyret har oppført seg. Vi kan for eksempel se hvilke trekkruter en elg har fulgt, hva som er beitet, hvor den har hatt nattleie og så videre. Eller vi kan finne ut hva beveren har jobbet med det siste døgnet, hvor den har hogstfeltet, slepene, spiseplassene og beverhytta. Vi kan også se om det er ett eller flere dyr i følge, for eksempel hvor stor en reinflokk er. Ved systematiske registreringer kan vi anslå størrelsen på en bestand. Det finnes også metoder for direkte telling og for indirekte vurderinger av bestandsstørrelse. Dette er mest aktuelt for viktige jaktbare arter som hjortedyr, for truede viltarter som store rovdyr, og for sjøpattedyr som hval og sel. Det finnes litteratur om biotopregistrering og om taksering (telling) av viltbestand.

Her har beveren vart i arbeid. Bartrea far stå i fred så lenge beveren har lauvvirke å forsyne seg av.

92

Bildet under: Lundefiigl.

Bildet over: Vilttellinger kan gjøres ved at mange personer går med en bestemt avstand mellom seg og registrerer viltet i et bestemt område. Det kalles beltetaksering.

Oppgaver 1

Se etter når ørreten vaker. Kan du finne noen sammen­ heng mellom forekomst av insekter og fiskevak? Tror du dette har noe med fiskebitt å gjøre?

2 Studer figurene som er vist av spor og sportegn. Ta en tur i nærområdet for å se om du kan finne noe av dette i terrenget. 3 Oppsøk en fuktig plass der det er mulighet for å finne tydelige sporstempler. Tegn eller fotografer og beskriv det du ser (størrelse på sporet og så videre). Det går også an å ta gipsavstøpninger av sporstempler.

4 Følg dyrespor et stykke for å finne ut hvordan dyret har oppført seg (trekkrute, beitemerker, ekskrementer m.m.).

5 Ta en tur ut på fjorden når makrellen kommer, eller prøv å observere “seiknuter” eller “sildevak”. Et alterna­ tiv kan være en tur til et fuglefjell for å se på den næringsmessige sammenhengen mellom sjøfisk og sjøfugl. Aktiviteten i et fuglefjell er vanskelig å be­ skrive, men kanskje dere kan fotografere eller gjøre videoopptak? 93

Vinterklima, planter og dyr Vi skal se nærmere på hvordan planter og dyr overvintrer og tilpasser seg kulde og snø, hvilke fugler som velger å bli i Norge året rundt (standfugler), og så videre. Dyrespor er ofte lettest å lese to-tre dager etter et snøfall. Ved forsiktig vandring etter dyrespor og sportegn kan vinterbiotoper i terrenget og dyras adferdsmønster vinterstid leses og forstås. Det er viktig å ikke gå raskt på ferske spor, for da risikerer vi å støkke dyra. Særlig kan rådyr i snørike vintrer ta skade av stress og høyt energiforbruk i dyp snø.

Det kan være en god gjerning å lage en foringshekk på et sted der rådyr kommer til. Har vi først startet slik hjelpeforing, bør vi holde på helt til dyra kan finne seg mat selv når våren kommer. Slik hjelpeforing bør ikke få så stor utbredelse at det resulterer i en kunstig stor rådyrtetthet. Det kan føre til skader på landskapet, senere sultproblemer og dessuten til økende gaupebestand og store tap av sau på utmarksbeite. Temperaturmålinger kan vi foreta vinteren gjennom. Det kan for eksempel være interessant å finne temperaturforskjeller inne i tett skog og på friland, og forskjeller over og under snøen. Det hjelper oss til å forstå verdien av overvintringslokaliteter for ulike dyrearter. Vi forstår også bedre betydningen av å grave seg ned i snøhuler om vi kommer ut for uvær i fjellet. Inne i og under snøen er temperaturen nær 0 °C, uansett hvor kaldt det er ute. Samtidig tar vi vare på kroppsvarmen inne i hula. Mange dyrearter har funnet ut det. Eksempler er smågnagere som overvintrer under snøen, og ryper som går i dokk.

Praktisk foringshekk for rådyr.

94

Oppgaver 1

Følg opp fenologiske observasjoner på de faste stasjo­ nene som ble valgt ved skolestart. Ta en observasjonsrunde minst én gang hver uke for å se om det skjer synlige forandringer.

2 Ta en timelang tur på ski eller truger i forskjellige naturtyper. Les og tolk det som finnes av spor og sportegn, og sammenlign dyrelivet i de ulike natur­ typene. Ta gjerne bilder eller lag tegninger. 3 Bygg ei snøhule hvis det er mulig (Se kapitlet «Leirslåing og overnatting»). Mål lufttemperaturen inne i hula og utenfor. Mål også temperaturen inne i tett skog

og ute på friland i forskjellige værsituasjoner. Sammen­ lign måleresultatene og forklar årsaker til forskjellene. Hva kan dette ha å si for dyre- og plantelivet?

4 Ta en tur i fjæra en vinterdag og noter hva du ser av planter og dyr over og under vann. Sammenlign artsutvalget og antall arter med det du fant om høsten.

5 Lag en foringshekk for rådyr og sett den opp så tidlig som mulig på vinteren et sted der dyra kommer til. Finn ut hva slags for dyra bør ha, og start foringen i tide hvis det blir så mye snø at dyra har vanskelig for å finne næring under snøen. Unngå unødig støkking av dyra og stopp ikke foringen før grobeitet kommer. 95

Kulturlandskap utmark på en gård var mindre skarpe før. Det skyldes at arealbruken har endret seg. Utmarka blir nå langt mindre brukt, og busker og vegetasjon tar over der det før var mer åpne natur- og kulturbeiter. De fleste opplever gamle kulturlandskap som tiltalende, enten det dreier seg om fiskevær i Lofoten, kystidyller på Sørlandet, jordbrukslandskap i lavlandet eller seterlandskap i fjellet. Hvorfor er det slik? Kanskje har det sammenheng med at slike landskap er lyse og “vennlige”? Kanskje skyldes det spennende variasjoner og mangfold? Kanskje har det noe med stillhet og trygghet å gjøre, og at vi føler oss hjemme der?

Lyngbrenning har lange tradisjoner. Ny lyng med bedre forverdi vokserfram. Kulturbeitene står i fare for å gro igjen der det ikke lenger er husdyr som holder landskapet åpent.

Kulturlandskap er ikke et entydig begrep. I videste forstand omfatter det all natur som er preget av mennesket, fra bynære områder og tettsteder til kystlandskap med havneom­ råder og seterlandskap i fjellet. I mange tilfeller brukes begrepet om jordbrukslandskap. Kulturlandskapet i betydningen jordbrukslandskapet er på den ene siden avgrenset mot byer og industriområder, på den andre siden mot naturlandskap. Grensene er ikke alltid så skarpe, fordi bebyggelse “spiser opp” gamle kulturlandskap, og i utkantstrøk gror mange kulturlandskap igjen. Går vi litt tilbake i tid, finner vi at grensene mellom innmark og 96

I alle fall har kulturlandskapet noe med historie og røtter å gjøre. I slike landskap finnes ofte rydningsrøyser og steingjerder. Gamle ferdselsveier og stier fører inn og ut av landskapet, kanskje mot nabogården eller andre grender. Randsoner med styvingstrær (lauvingstrær) gir variasjoner i plante- og dyrelivet. Våre fedre og forfedre arbeidet for seg og sine, og for dem som kom etter. De gav oss en kulturarv. Kulturlandskapene er vel verdt å ta vare på og skjøtte. For skjøttes må de, ellers gror de igjen, og en arv av brukskultur forsvinner.

Kulturlandskapet omfatter også hus, uthus, brygger og naust.

Nye bygninger må tilpasses den tradisjonelle stilen, så langt det er mulig

Det beste er om kulturlandskapet fortsatt kan holdes i hevd, at havna og fiskeværene også i framtida kan brukes og vedlikeholdes, og at buskapen kan nytte de gode beitene i havnehagen og på setervollen. Enkelte steder tas den tradisjo­ nelle bruken opp igjen, men det legges årlig ned flere bruk enn det blir etablert drift på. Resultatet er at landskap gror til, bygninger, bruer, brygger og buer forfaller, og kulturminner går tapt. Det ligger store oppgaver i restaureringsarbeid. I kulturlandskap må det ryddes og slås eller beites dersom landskapet skal beholde sin åpne karakter. Det er også viktig at kulturminner ikke blir ødelagt ved veibygging og andre tekniske inngrep.

Oppgaver 1

Skaff til veie en oversikt over hva som finnes av ulike typer kulturlandskap i bygda (kommunen), gjerne på kart. Velg ut noen som er ulike og gi en kort karakte­ ristikk av hvert av dem, gjerne med illustrasjoner.

2 Hva er karakteristisk for landskapet i nærmiljøet, og hva finnes av kulturminner, bygninger og anlegg?

3 Let opp gamle ferdselsveier og stier i nærmiljøet, merk dem med band i terrenget og tegn dem inn på kart.

4 Ta en ryddeaksjon langs gjengrodde stier eller andre steder i et kulturlandskap som har behov for det (rundt gamle tufter, i gammelt beiteland eller lignende). Husk at slikt må avtales med grunneier, og at arbeidet må planlegges!

5 Gå inn i et fjordlandskap med lyngheier. Ta med kjentfolk som kan fortelle om bruken av disse lyngheiene før og nå. Forklar hvordan lyngheiene har oppstått, og prøv å finne gamle kulturspor. 97

Åfinnejram

Kartet studeres for å finne Letteste vei til toppen.

I fortellingen “En sommernatt på Krokskogen” skildrer Peter Christen Asbjørnsen hvordan det er å gå seg vill. Det var ikke lett å skjønne den rettledningen kjerringa gav ham for å finne over til Stubbdal i Åsa. Det førte til opplevelser av skogmystikk og møte med tømmerhoggere før han endelig fant fram. Den korteste veien i terrenget er ikke alltid den beste og raskeste: Ofte er veien mer verdifull enn målet. Folk før oss var som regel godt kjent i det terrenget de ferdes i. De kjente landskapsformer som fjelltopper, vann og daler. Nå 98

ferdes ofte folk i ukjent terreng, og da blir en avhengig av skiltede stier eller kart og kompass. I tett skog, mørke eller tåke er det fort gjort å gå seg vill, også i kjente trakter. En løsning kan da være å følge bekker og elver nedstrøms. Før eller siden vil vi komme ned i en hoveddal der det ofte bor folk, for vannet skal jo til havs! Er det klarvær, kan vi finne retningen ved hjelp av sola. Retter vi kortviseren på ei klokke mot sola og halverer vinkelen mellom kortviseren og 12-tallet, finner vi tilnær­ met sør. På netter med stjerner på himmelen, viser nordstjerna hvor nord er. Maurene bygger oftest tua sørvendt. Kartet et godt hjelpemiddel for planlegging og gjen­ nomføring av turen. Kartlesing lærer vi best ved å gå med kartet i terrenget. En god grunnregel er å orientere kartet etter terrenget slik at vi ikke bommer på retninger. Kart inneholder en rekke karttegn, både for naturlige og menneskeskapte forekomster og detaljer, uttrykt ved ulike symboler og farger. Karttegnene kan blant annet vise til topografi, vegetasjon, vann, veier og stier, bygninger og ruiner. På sjøkart er det spesielle karttegn som angir dybdeforhold, seilingsmerker, fyrlykter og så videre. Navigasjon er et omfattende fagfelt, som i hovedsak dreier seg om å finne fram til sjøs og i luftrommet, også til mål utenfor synsvidde. På et topografisk kart er kotenettet fundamentalt. Det gir oss et forminsket bilde av terrenget, sett ovenfra (horisontalprojeksjon). Ekvidistansen er høydeforskjellene

Krysspeiling er en enkel måte til å finne ut hvor en er. Kompassretningen fra ståsted og mot to kjente terrengpunkter a og b tas ut og strekes opp på kartet. Du befinner deg der de to retningslinjene krysser hverandre.

mellom kotene (høydekurvene). Der kotene ligger tett er det bratt - og omvendt. Målestokken sier oss hvor mye en centimeter på kartet tilsvarer i centimeter i terrenget, målt horisontalt (dvs. i luftlinje). For å finne avstanden i meter stryker vi to nuller (1 m = 100 cm). I målestokk 1 : 50 000 er for eksempel 1 centimeter på kartet 500 meter i terrenget. Vi må justere for terrengtillegg, etter skjønn. I flatt lende er tillegget ubetydelig, mens det i bratt og ulendt terreng kan være opptil 30 % eller mer. I slike terreng er det fort gjort å undervurdere avstander og tidsforbruk, både på grunn av stort terrengtillegg og fordi

det er tungt og ta seg fram. Når vi går over fra kart med stor målestokk til kart med liten målestokk, for eksempel fra 1 : 50 000 til 1 : 100 000, er det også lett å undervur­ dere avstandene - og omvendt. Kan du tenke deg hvorfor? Med erfaring kommer følelsen for avstander i forhold til kartets målestokk. Avstandsfølelse kan trenes opp ved å telle skritt i ulike terrengtyper. Men vær ikke så opptatt av dette at du glemmer landskapet og naturen du er i! Kompass er nyttig for å ta ut hovedkurs på lange avstan­ der og for å finne fram når det er så dårlig sikt at kartet er til liten hjelp. Avstander kan vi finne ved å måle med 99

Klokka kan brukes som kompass. Vær oppmerksom på at i sommertida viser klokka en time for mye. Det må vi korrigere for. Uttak av kompasskurs læres best ved å øve og praktisere. Kompasslinjalen (kompasskanten) legges mellom turens endepunkter på kartet, slik at

marsjretningspila peker i den retningen du skal. Så dreier du kompasshuset slik at nordpila med nord-sør-linjene i kompasshuset ligger parallelt med nordsør-linjene på kartet (meridianene). Ta så kompasset vekk fra kartet og drei hele kompasset slik at den røde norddelen av magnetnåla faller sammen med

nordpila i kompasshuset. Hold kompasset vannrett, slik at nåla ikke henger seg opp. Marsjretningspila viser nå retningen du skal gå. Husk å holde kompasset vannrett også når du følger kursen i terrenget, slik at magnetnåla sviver fritt, og husk at rød ende av nåla skal dekke nordpila, så du

ikke går i motsatt retning! Kompasslinjalen med centimeter-mål gir mulighet for å lese av antall kilometer i terrenget, alt etter målestokken på kartet.

100

kompasslinjalen på kartet og regne om etter kartmålestokken til lufitlinjeavstander. I lier er det lett å komme ut av kurs ved at vi trekker for langt ned. Stier kan også lede oss på avveier. Grasarten finnskjegg (fmntopp) er kalt villstrå fordi den kan vokse i belter som ligner på stier. Av det kommer uttrykket “å havne på villstrå”. Det kan være lurt å ta ut kurs for kortere strekninger underveis, ved hjelp av sikre detaljer som os, bekkemøter, stikryss, koller, myrer og lignende. Ved å ta kurs litt til side for detaljer som bekkemøter og

stikryss, vet vi hvilken retning vi skal søke langs bekker eller stier for å finne delmålet. Framfor alt: Følg med på kart, terreng og avstander underveis, slik at du til enhver tid sålangt mulig vet hvor du er! Har vi gått oss bort, prøver vi å finne sikre holdepunk­ ter, helst store, entydige terrengformasjoner, som elvemøter, innsjøer, fjelltopper og så videre. Da må vi ofte opp i høydene for å få oversikt. Krysspeiling kan være en god måte å finne ut mer nøyaktig hvor du er. Behold roen og stol på kart og kompass! Da går det som regel bra.

Oppgaver 1

Velg ut et område på kart, gjerne i målestokk 1 : 50 000. Merk av et utgangspunkt og et mål å gå til. Gjennomfør turen med ulike veivalg, og diskuter etterpå utbytte og erfaringer dere gjorde underveis.

4 Finn stoff om navigasjon til sjøs, og forklar i korte trekk hvordan vi der kan finne fram til lokaliteter utenfor synsvidde.

5

2 Oppsøk et område med maurtuer. Undersøk hoved­ retningen på tuene ved å finne sør ved hjelp av a) klokke b) kompass.

Tren på “krysspeiling” ved hjelp av kart og kompass med utgangspunkt i lett kjennelige kartfigurer (hus, veikryss, øyer, koller, fjelltopper og så videre). Kontrol­ ler at standplassen i terrenget stemmer med kartet.

3 Gå ut i et område med variert topografi, og undersøk hvor mange skritt dere bruker pr. 100 meter: a) i flatt terreng b) i nedoverbakke c) i oppoverbakke.

101

Forberedelser til turen Ikke alt av dagens moteriktige og kostbare utstyr er formålstjenlig og tilstrekkelig utprøvd, og vi er slett ikke avhengige av de nyeste motene for å ivareta sikkerheten best mulig. Det aller viktigste ved all ferdsel er å ha fysisk form, klær, fottøy, mat og drikke som står i forhold til turens lengde og vanskelighetsgrad. Det er forskjell på en spaser­ tur i nærmiljøet, en båttur på fjorden og en langtur i fjellet. Og det er store forskjeller i utstyrsbehov for turer i sommerhalvåret og turer vinterstid. For sommerturer i skog ogjjell\tan du være enkelt utstyrt. På dagsturer ev det viktigste å velge klær og fottøy som du kan ta av og på deg etter som vær og føre skifter.

Når du vil på fjællesti og skal nisten snøre, læg så ikke mere i, æn du let kan føre! Drag ej med dig dalens tvang i de grønne lider, skyll den i en frejdig sang ned ad fjællets sider! Utdrag av «Fjællsang»

av Bjørnstjerne Bjørnson

102

Husk at i høyfjellet kan det blåse kraftig og snø også sommerstid, og da er det godt å ha regntøy, vanntett fottøy, varmt ullundertøy, votter og hodeplagg. Går du i ukjent terreng, bør kart og kompass være med. Nistepak­ ken kan gjerne være som i Bjørnsons dikt, men reserveproviant, kniv og fyrstikker kan komme til nytte om turen blir vanskeligere og lengre enn du hadde regnet med. Tenk selv gjennom hva du ellers trenger, for eksempel fotoappa­ rat, blokk og blyant - eller kanskje fiskestang? Men unngå «kjekt å ha-syndromet».En plagsomt tung sekk vil øde­ legge mye av turgleden. Skal du på flerdagsturer, må du i tillegg tenke gjennom hva du trenger for overnatting, blant annet liggeunderlag, sovepose, redskap til bygging av gapahuk, lawo eller gamme, kokeutstyr og ekstra klær - spesielt strømper og fottøy og så videre. For lengre flerdagsturer i høyfjellet bør du legge vekt på følgende under forberedelsene og gjen­ nomføringen: ■ legg ikke ut på langturer i fjellet uten god fysisk form ■ meld fra hvor du går ■ vis respekt for været og værmeldingene ■ lytt til lokalkjente og erfarne fjellfolk ■ husk kart og kompass ■ gå ikke alene utenom merkede stier ■ beregn avstand og tid ■ skal du tilbake til utgangspunktet, så snu før halve dagen er gått

Forberedelsene er unnagjort — god tur!

Vinterturer i skog ogjfjell krever grundigere forberedelser, også for korte turer. Det gjelder både fysisk form, ski­ ferdighet, klær og utstyr. I høyfjellet vinterstid er det viktigste å velge turopplegg etter egne evner og forutset­ ninger, og for ei gruppe må turen legges opp etter det svakeste leddet når det gjelder styrke og skiferdighet. Slik sett bør det ikke være for store ulikheter innenfor ei gruppe, og vi har ansvaret både for oss selv og for de andre i gruppa. Ingen bør gå alene i fjellet vinterstid! Reglene for vinterferdsel må skjerpes i forhold til sommerferdsel, særlig når det gjelder utrustning mot uvær og væromslag. I vinterfjellet kan omslaget komme både raskt og kraftig. Da må vi vite hvordan vi skal innrette oss,

og vi må ha forberedt turen, slik at vi har både varme og vindtette klær, også vindvotter og varmt hodeplagg. Soveposen må være godt isolert til vinterbruk. En vindsekk kan være god å sette seg i på snøen eller i snøhule, og ikke minst et isolerende underlag. Lett aluminiumsspade og eventuelt snøsag er bra å ha til å grave snøhule eller iglo. I nødsfall kan ski eller reserveskitupp brukes. Husk at graving av snøhule gjerne tar fra 2-5 timer. Når uværet kommer, må vi være innstilt på å reagere raskt, før kulde og vind har gitt stive, frosne fingrer! Se tabell over biologiske temperaturer under kapitlet Lokalklima og værlag. Se også under kapitlet «Helse og sikkerhet» om varmetap. 103

Varm mat og drikke er et gode de færreste vil unnvære på overnattingsturer om vinteren. Kan du fyre opp et stormkjøkken?

Turer til vanns forutsetter først og fremst at båt, kano eller annet fartøy er i orden og i god, sjødyktig stand, og at fartøyet ikke belastes mer enn det er bygd for. Flatbunnede båter uten kjøl er ustabile og kan fort tippe sidelengs ved skjev belastning og ubalansert bevegelse i båten. Oppblås­ bare gummibåter er særlig ustabile. Kontroller i alle tilfeller at båtutstyr som tollepinner (keiper), øsekar og lignende er i orden før du legger utpå. Godkjent rednings­ vest skal være lett tilgjengelig for alle om bord, eventuelt også livbøye. Bruk ikke gummistøvler (slagstøvler) i båt. De er vanskelige å få av seg i vann og blir svært tunge å svømme med! Legg ikke ut fra land med småbåter når det er stor bølgegang, eller når det trekker opp til uvær. Før du legger utpå: Studer sjøvettregler, og husk at bruk av alkohol til vanns er like farlig som bruk av alkohol i trafikken! Vi skal ikke i detalj gå inn på hva ryggsekken bør inneholde på ulike typer av turer. Fra Norges Røde Kors får du brosjyrer og rettledning om dette og andre forhold som knytter seg til forberedelse og sikkerhet: utstyrslister, adferd, overnatting, snøhuler, snøskredfare, førstehjelp med mer. Men uansett: Vær kritisk når du pakker ryggsek­ ken, både til hva du tar med, og til hva du ikke tar med. Prøv å få tyngdepunktet lavt og tett inntil ryggen og gi deg god tid med pakkingen.

Oppgaver 1

Del klassen inn i grupper på fire og fire personer og lag utstyrs- og proviantliste for en tredagers skitur i februar. Sammenlign listene fra de enkelte gruppene og diskuter hva en bør vektlegge mest når sekken skal pakkes.

104

2 Tren på oppsetting av telt og fyring av primus og stormkjøkken. Hvilke faremomenter ser du ved fyring av primus og stormkjøkken?

Helse og sikkerhet Å være ute i fri natur gjør godt både for kropp og sinn, og er kanskje det mest forebyggende helsetiltak som finnes. Men årlig skjer det også ulykker og helseskader under utøvelse av friluftsliv - skader som i mange tilfeller kunne vært unngått. En grunnregel sier at vi ikke må tøye grensene for ferdsel lenger enn vi har forutsetninger for å mestre. Det betyr at vi avpasser lengde og vanskelighetsgrad for turen etter fysisk kondisjon, personlige ferdigheter og erfaring, og at vi benytter formålstjenlig utstyr og hjelpemidler. En annen grunnregel er at vi ikke må stole på at vi får hjelp i ethvert tilfelle. Vi er med andre ord selv ansvarlige for vår ferdsel, også i forhold til andre mennesker. De fleste ulykker og skader skjer vinterstid, og mest under ekstreme værforhold på sjøen og i fjellet. Om sommeren er det mest drukningsulykker, i forbin­ delse med bading og båtliv. De fleste ulykker til vanns skjer nær land. Bruk av utstyr, for eksempel under fiske, krever spesielle forberedelser og varsomhet. Bruk redningsvest og lær riktig adferd i båt. Skal vi bytte plass i småbåt, må bare én av gangen flytte seg. Det gjelder også når du går om bord og i land. Alkohol og båtliv er en livsfarlig kombina­ sjon som har forårsaket mange drukningsulykker. Barn som ikke kan svømme må passes særlig godt på — de kan drukne på grunt vann, og redningsvest er ingen fullgod badevakt!

Både sjøvann og ferskvann i Norge er kaldere enn vår kroppstemperatur, og det betyr avkjøling under bading. I kaldt vann oppstår fort muskelstivhet (krampe), sjokktilstander og i verste fall bevisstløshet. Unngå slike tilstan­ der ved å forberede deg grundig, både når det gjelder egne ferdigheter og utstyr. Ved bading gjelder noen spesielle regler som du bør følge i alle tilfeller:

■ bad ikke på dypt vann uten at du er god til å svømme og har trening ■ bad aldri alene ■ svøm gjerne på grunt vann, men stup ikke der det er for grunt ■ dukk aldri noen under vann og skrem ikke barn til å gå ut i vannet. ■ gå i land hvis du føler deg kald ■ rop om hjelp bare når du er i fare I utmark ogfell\øøv vi være særlig forsiktige på langturer og i ulendt terreng. På slike turer bør vi heller ikke ferdes alene, selv på sommerstid. Det gjelder å være godt forberedt på alle måter, spesielt i vinterfjellet, i tilfelle uvær setter inn. Til fjellvett hører regelen om å snu i tide, alternativt søke ly i tide. Har du kledt deg fornuftig og graver deg inn i ei snøhule, vil det helst gå bra både i kulde og uvær. Ull 105

Ved ombord- og ilandstiging skjer det lett ulykker.

Godt forberedt og godt innpakket blir rasten en

Leting etter overlevende i rasområder krever

Når en av gangen jlytter seg, reduseres sjansen for

fornøyelse, selv når termometeret kryper under 20

organisering og disiplin. Øvelse med søkestav kan

uhell.

minusgrader.

vare nyttig å ha med seg.

og vadmel er bra å ha i kulda. Slike klær “puster” og iso­ lerer godt også når de er fuktige. Regntøy er bra både mot nedbør og vind, og kan også brukes som sitteunderlag. I wTzrezfjellet har snøskred tatt mange liv, og det er all grunn til å unngå skredfarlige områder. Kunnskaper om snø og snøskred er da til god hjelp. På breer og brefall med sprekksystemer må vi aldri gå uten sikring med tau. Farligst er det på våren og forsommeren når snøbruer brister før blåisen kommer til syne. Utpå vårvinteren stiger sola. På grunn av refleksen fra de hvite snøflatene kan lysstyrken da bli særlig stor. Lysmålinger viser at slik refleks kan øke lysstyrken med ca. 30 %. På breer og fonner og i påskefjellet blir det ofte store lysstyrker og mye ultrafiolett stråling Mengden av UV-lys er større i høyfjellet på grunn av tynnere atmosfære enn i lavlandet. Overgang fra blekt inneliv til solrikt påskefjell er større enn mange har godt av. Vi bør beskytte 106

oss mot ultrafiolett lys for å unngå skader på hud og øyne (fare for hudkreft og snøblindhet). Skal vi til fjells da er det spesielt viktig å beskytte seg med solbriller og solkrem for å unngå solblindhet og hudskader. Ved ferdsel på islagte vann må vi på forhånd forsikre oss om at isen er sterk nok. Vær særlig forsiktig i osområder og på gammel is om våren. Regulerte innsjøer har usikker is. Den beste sikkerheten for all ferdsel vinterstid får vi ved å ta utgangspunkt i personlige forutsetninger og ved å legge vekt på forebyggende tiltak. Når uhell og skader likevel oppstår, er det viktig å kunne hjelpe seg selv og andre så snart som mulig. Kurs i førstehjelp er nyttig både for yrke og fritid. Norges Røde Kors og hjelpekorpsene gjør en stor innsats ved redningsaksjoner og ved informa­ sjon om sikkerhetsregler for ferdsel i fjellet og til vanns, sommer og vinter. Derfra kan du også få tilsendt brosjyrer om førstehjelp, der du blant annet finner råd som dette:

De viktigste prinsippene ved førstehjelp: 1 2 3 4 5 6

Hindre at nye skader inntreffer Hindre at skade eller sykdom blir forverret Kunne gripe inn ved livløshet Lindre smerter Prioritere hjelpearbeidet Gi psykisk støtte

3

HoGGORMBlTT kan være alvorlig. Ta alltid kontakt med lege. Om mulig bør du holde deg i ro til fagpersonell kommer. I likhet med insektstikk vil hoggormbitt i de fleste tilfeller være ufarlig, men ofte ubehagelig.

Huskeliste for livreddende førstehjelp: Bevisstløse som puster legges i stabilt sideleie. Sørg for frie luft­ veier (bøy hodet bakover). 2 Bevisstløse som ikke puster: Gi kunstig åndedrett (munn til munn) og eventuelt kunstig blodsirkula­ sjon (hjertekompresjon). 3 Stans blødningen 4 Forebygg sirkulasjonssvikt, overvåk pasienten og tilkall hjelp. 1

Førstehjelp ved sommerskader: 1

SåRSKADER renses med sårrensemiddel. Kompress eller plaster legges på uten å berøre innsiden. Rifter som spriker klemmes først forsiktig sammen. Fremmedlege­ mer, som splinter og fiskekroker, fjernes ikke før fagpersonell er på plass.

2 Heteslag kan komme plutselig og medføre svimmelhet, kvalme, diaré, tørste, slapphet, muskel­ krampe og bevisstløshet. Det er viktig å sørge for frie luftveier, gi avkjøling og væsketilførsel. Kaldt eller kjølig vann kan med fordel benyttes.

Varmetapet fra kroppen er stort der pulsårene ligger nær hudoverflata, og selvsagt der huden utsettes for vær og vind. Skikkelig lue, skjerflange votter og vindtett tøy hører med til personlig utstyr i vinterfjellet. Høst og vår er det oftest føttene som er mest utsatt for forfrysninger. Væte og

kulde er en dårlig kombinasjon. Vinterstid er forfrysninger i ansiktet mest vanlig. Hvis

forfrysninger skulle oppstå, er det viktig å varme opp det forfryste området med direkte

hudkontakt (kroppsvarme). Ikke gni!

107

Hm! — Er denne isen trygg! Testing ved å trampe i isen er en mye brukt, men dårlig metode. Faren for å havne i vannet er stor.

Førstehjelp ved vinterskader: 1

108

Nedkjøling og kuldeskader oppstår når kroppen ikke lenger er i stand til å produsere nok varme selv. Når den nedkjølte begynner å skjelve, blir trett og likegyl­ dig, tyder det på at den indre kroppstemperaturen synker. Dette er svært alvorlig, og det er viktig at den nedkjølte blir mest mulig varmeisolert og tilføres det som finnes av varme, også varmt drikke. Ved bevisstløs­ het må vi sørge for stabilt sideleie og åndedrett, om nødvendig kunstig ved munn-til-munn-metoden.

Transport til varmt rom og sykehus må skje så skån­ somt og raskt som mulig. Ved sterk nedkjøling vil pust og puls bli svært svak, så gi aldri opp håpet selv om personen virker livløs! 2 Lokale frostskader oppstår først på utsatte steder: nese, kinn, ører, fingrer og tær. Frostfornemmelse avløses da av følelsesløshet og hvit hud. Oppvarming skjer best ved direkte hudkontakt mot normale kropps­

temperaturer, i armhuler, i hendene, på magen. Ikke gni, heller ikke med snø! Varm drikke gjør godt. Transporter så varmt og forsiktig som mulig, dersom forfrysningen er dyp og alvorlig. 3 Bruddskader spjelkes med skistaver, liggeunderlag og lignende, slik at bruddstedet blir ubevegelig. I åpne sår må blødninger stoppes med kompress og såret til­ dekkes. Sørg for mest mulig varm og skånsom trans­ port!

4 Snøblindhet er resultat av for mye ultrafiolett lys, for eksempel i påskefjellet. Om kvelden etter en solrik dag uten solbriller kan øynene mer eller mindre «gro igjen» så du knapt ser og blir svært ømfintlig for lys. Det er ikke direkte farlig, men smertefullt så lenge det står på, som regel i noen dager. Du kan få lindrende salve og bør oppholde deg i mørke rom.

5 Solforbrenning skyldes også for mye ultrafiolett lys. Plutselige overganger fra inneliv gir de hyppigste skadene, fordi huden da er særlig følsom. Skader kan

motvirkes ved bruk av solkrem med høy solfaktor (1015), eventuelt skjerming og korte solingsperioder den første tida. Husk at snøflater reflekterer mye lys! Unngå for all del mer sol når du først er brent, og benytt kaldt vann eller kalde omslag. Alvorlige solforbrenninger må behandles av lege. Nyere forskning tyder på at solkrem ikke sikrer mot hudkreft ved overdreven soling.

6 Gnagsår kan oppstå både sommer og vinter, mest på steder som er utsatt for gnisninger, som hælen og tærne. Bruk av tynne strømper og fottøy som kipper og har bretter og sømmer som gnager, øker sjansen for gnagsår. Det kan bli så ille at hele turen er ødelagt. Rensing og plastring hjelper bra når det blir gjort i tide, senest når du merker rødhet og ømhet. Her som ellers, gjelder at det er lettere å forebygge skaden enn å behandle i ettertid! Ved all ferdsel og friluftsliv er det viktig å ha kunnskaper om førstehjelp, særlig når det gjelder lengre turer i fjellet og til vanns. Sørg for å ha med førstehjelpsutstyr som passer for turen! Dette gjelder også yrkesmessig naturbruk.

Oppgaver 1

Planlegg en tur på sjøen eller en skitur. Drøft avstander på turen i forhold til tidsramme og hva som trengs av sikkerhets- og førstehjelpsutstyr.

2 Oppsøk et vassdragsavsnitt med stille vann (innsjø) og rennende vann (elv). Mål istykkelse ved hjelp av isbor og vurder iskvaliteten. Hvor er det sikkert å ferdes til fots, og hvor er det farlig? 3

4 Ta for dere utstyr til brevandring og bruken av det, helst ved hjelp av en instruktør ute i felten. Legg særlig vekt på sikkerhetsregler!

5 Ta for dere førstehjelpsutstyr og botemidler for person­ skader som gnagsår og andre sår, neglesårhet, forstuing (ankelskade), senebetennelse, krampe og akutt magebesvær. Drøft hva som kan gjøres uten å søke lege.

Ta en tur en uværsdag med regn og vind og finn ut hva som egner seg best av fottøy, klær og hodeplagg. Spiller lengden på turen noen rolle for opplevelsen av været? 109

Ferdselpå barmark Veier og motorisert trafikk gjør landet mindre, og deler opp og reduserer kvaliteter i natur- og kulturlandskap. Mange synes det er greit, og det er utvilsomt nyttig å kunne ta seg raskt fram. Vi har det jo så travelt, til og med i ferier! Det vi umiddelbart mister, er avstand og stillhet. Det kan være grunn til å stoppe opp og tenke gjennom hva vi totalt sett mister ved en slik utvikling. Kanskje oppdager vi noe ved å følge gamle stier og ferdselsveier. Generasjonene før oss gikk mil etter mil. Det

Nærområder rundt tettsteder og boligområder kan være attraktive

turområder, hvis vi bare gir oss tid til å oppdage dem.

110

er sunt å gå, både for kropp og sjel. Får du det travelt og er sprek nok, kan du jogge. I dag har mange problemer med å gå i terrenget. Naturfolk, som indianere, sherpaer, fjellbønder og samer, kan lære oss mye om ganglag og om å bare på en slik måte at vi sparer krefter i bratt og ulendt terreng. I ur og annet landskap med ujevn overflate er det best “å gå med hele kroppen”, det vil si at vi bruker også overkroppen og armene. Ting kan bæres på hodet, på nakke og rygg, eller i armer og hender. Bæreputer og bæretre (åk) var tidligere mye brukt. I dag brukes helst ryggsekker i mange forskjel­ lige utforminger. Sekker med høyt og ustabilt tyngdepunkt kan gi stiv gange og støtbelastninger på ledd. Barn og ungdom i vekst bør være forsiktige med bæring som gir stor belastning. Det er viktig å velge fottøy og klar som passer til terreng, årstid og føreforhold. Joggesko kan være greie på stier og i lett, tørt terreng, men lærstøvler (fjellstøvler) gir bedre ankelstøtte og sikkerhet på lengre turer i skog og fjell. Ved ferdsel i våtmarker og i regnvær er slagstøvler og ull- og regntøy godt å ha med. Forebygg og unngå gnagsår ved å bruke fottøy som sitter godt. Skal du vasse, bør du bruke tid på å finne de gunstigste stedene, for eksempel i deltaer eller andre steder der elv eller bekk deler seg og blir breie og grunne. For ikke å bli gående våt kan du bytte fottøy, eventuelt ta av deg bukser, strømper og sokker før du vasser over. Bruk gjerne stav til støtte.

KLØVKASSE («KJESSE»)

Kløving er eksempel på en god tradisjon som lever videre. Variasjonen i lokale utforminger og lokal navnsetting er stor. Ofte blir enkle løsninger

brukt. Et enkelt reip gjør kanskje nytten som forsele, og tausurringer brukes som bukgjord og overgjord. Et enkelt halesta er mange steder

mer vanlig enn bakseie.

Oppgaver 1

Gå en tur i ulike terrengtyper og prøv forskjellige måter å gå på. Hva synes du passer for deg? Tren spesielt i ulendt terreng.

2 Del inn klassen i grupper og prøv ut ulike utgaver av fottøy, ryggsekker og annet utstyr for friluftsliv. Drøft positive og negative sider ved utstyret i forhold til ulike bruksalternativ.

Til transport av litt tyngre utstyr er en kløvhest fin å ha. Når kløven passer og er vel avbalansert, kan hesten ta med seg det mangedobbelte av det en person klarer. Den må likevel ikke lastes mer enn den har godt av i forhold til hesterase og lengde på turen. Hesten gjør veier og motori­ sert ferdsel overflødig, og vi fører videre urgamle tradisjo­ ner med mening i.

Møte mellom fotturist og bonde med kløvhest i Aurlandsdalen.

3 Tren på å vasse i ei lita elv eller en bekk. Søk de beste vasseplassene og finn fram til de sikreste måtene å vasse o pa.

4 Ta kontakt med en person som har erfaring med kløvhest og kløving, og spør om han kan instruere. Prøv å få til en tur med kløving i utmarka og studer hvordan hesten beveger seg i terrenget. Alternativ kan være trekkhund eller hundespann. 5 Diskuter bruk av terrenggående framkomstmidler som terrengsykler, motoriserte sykler, firehjulsdrevne biler og traktorer. Hvilke begrensninger bør vi sette på slik bruk? 111

Leirslåing og overnatting Hus under hver busk, sa haren. Og flere enn haren har overnattet under tette “hyttegraner” og gransnar, med barseng og mose (boso) til underlag. I senere tid har soveposen kommet i tillegg. Farende folk i fjellet har overnattet X steinbuer, ofte i forbindelse med jakt og fiske eller fedrifter. Mange av dem står ennå, holdbare som de er. Noen er restaurerte, og

noen står åpne. Mange setrer (stølsbuer, sel), slåtteløer og lignende bygninger har forfalt etter at seterdriften opp­ hørte, men også noen av disse er restaurerte og kan tas i bruk på nye måter. I skogtrakter overnattet folk i «gapahuker» eller koier. Dette var bedre enn å ligge under åpen himmel, i hvert fall vinterstid og i uvær. «I usle koier på strå og bar lå’n far og far hass far ...», skriver Hans Børli i

Gamme

Gapahuk med nying

Gammer er en samisk hustype medjordvegger, hvor den barende konstruksjon i grunntrekk er den samme som i sameteltene. Betegnelsen blir også brukt om jordhytter av annen konstruksjon.

Har en midighet for å sette gapahuken med åpningen mot en bergvegg eller stein, vil strålingsvarmen reflekteres inn i "huken”. En kan også bygge

112

opp en liten vegg av stokker og granbar foran bålet.

et dikt. Skogsarbeideren måtte ta til takke med slikt, og under brøtningen (tømmerfløting i sideelver) lå fløteren ved stokkilden (nyingen) og varmet seg etter en stri tørn i kaldt vårvann. Mange har også søkt ly og overnatting under heller og i huler. Unngå søkk og fbrsenkninger i terrenget i frostperioder ved laging av overnattingsplass, da det kan samle seg kaldluft der. Et godt råd kan være å lage kuldegroper i

teltet (spesielt om vinteren) som leder vekk kulda. Unngå også vindutsatte lokaliteter. En forutsetning er naturligvis drikkevann i nærheten, helst kildevann. Drikke er viktig, særlig på lengre turer. Skal det lages bål, må vi se etter om det finnes tilgang på ved, helst tørt virke. Buskas av einer, dvergbjørk og vier kan også brennes, men bruk uttynning, ikke “snauhogst”! Det hører med til naturvett å ta hensyn til planter og trær.

Lawobygging En lavvo (sametelt) kan lages av 4-4,5 meter lange bjørkerajer og seil/teltduk. Tre rajer med kløft settes opp som en bukk, og ca. 20 andre rajer settes opp rundt dem. Når teltdukene legges på, låses rajene. Teltdukene må sys i kantene for å hindre at stoffet filtrer seg opp.

113

Det er lettest å bygge snøbuler i store skavler, men var oppmerksom på

rasfaren. Skavlen bør ikke vare over 4—5 meter høy. Under utformingen må vi også vare klar over at taket normalt vil synke omtrent en halv meter

i løpet av natta. Med godt liggeunderlag og god sovepose lider en ingen nød i ei snøhule.

Oppgaver Lag ei barhytte eller gapahuk med senger av bar og mose (husmoser, torvmoser) på et sted som passer til overnatting. Husk tillatelse fra grunneier!

fordeler og ulemper ut fra forskjellige forutsetninger som volum (plass), tyngde, isolasjon og lignende

2 Tren på å lage en nying (stokkild på fri mark) eller andre båltyper. Prøv forskjellig utstyr til å lage mat med (koking, steking, grilling på glo og lignende). Smak på rettene og vurder utstyret i forhold til pris og bruksom­ råde. Finn samtidig en laglig plass for do (dograv), i god avstand fra vann.

4 Der det er snø nok er det bra å trene på graving av snøhule, både med tanke på overnatting og for sikker­ het i uvær. Finn ut hvordan ei snøhule bør graves, gjerne ved hjelp av tegninger og beskrivelser, og prøv forskjellig utstyr til å grave, spa eller skjære snø med (snøspader, snøsag, reserveskitupper og lignende ).

3 Samle sammen det dere har av telt og soveposer og prøv det til overnatting, helst i kulde og uvær. Vurder

5 Undersøk hva friluftsloven sier om leirslåing.

1

114

Ferdselpå vann og sjø Norge har uvanlig mange vassdrag og innsjøer og en lang i siste halvdel av 1800-tallet. Men seilskutene og seilbåtene kyst med fjorder og skjærgård. Ferdsel og transport på brukes fortsatt som fritidsbåter og til regattaer (konkur­ vann og sjø har lange tradisjoner som gjenspeiler seg i ranse). dagens samfunn. Det går en ubrutt tradisjon fra skinn- og De forskjellige båtene skilles fra hverandre på grunnlag stokkbåter i forhistorisk tid gjennom vikingtidas sjødyk­ av størrelse og antall årer på båten. Båter som er større enn tige båter til seilskuter og nyere båter. tolværinger (seks par årer), kalles et lite skip. Det kan for Båtbyggerkunsten har utviklet båttyper tilpasset forskjel­ eksempel være føringsbåt, storebåt eller jekt. Hver landsdel lige miljø og bruksformål. For ferskvann har vi eiker (joller), prammer og elvebåter Padling med kano er en fin måte å bli kjent med vassdragene. Ganske lydløst kan en gli fram av forskjellig utforming. For eksempel er over stille tjern i sommerkvelden. samenes båter beregnet for staking, og fløternes for å ro i stri strøm. Først i senere tid er det blitt populært med kajakk, kano og rafting i fosser og stryk. De fleste båter i ferskvann har vært og er robåter, eventuelt med påhengsmotor. I større innsjøer øker innslaget av motorbåter, kanskje med en “vannskiløper” på slep. Noen av de gamle rutebåtene og slepebåtene er restaurert til turistbruk. På Mjøsa går verdens eldste hjulbåt, Skibladner. Til sjøs er mangfoldet av båter større. Båter som skulle ros, ble avløst av seilbåter eller av båter med både årer og seil. Seilskuter ble erstattet av dampbåter 115

Da kan det være lurt å dempe knirking i tollegangene eller keipene med seilduk rundt årene. Forsiktig padling i kano kan gi nesten lydløse bevegelser. Seilbåten er selvsagt også et “stille” framkomstmiddel. Ved all ferdsel på vann er sikkerhet viktig. Bruk god­ kjent redningsvest! Opptre rolig og forsiktig, særlig ved behandling av utstyr som fiskegarn og lignende!

Seilbåten Hovedmotivet viser en båt med spririgg, som er en lav, effektiv rigg til robåter. («Rigg» betyr master og tauverk til et skip eller en seilbåt.) Slike

Bindalsfæringen ble opprinnelig utviklet sør på helgelandskysten. Vi

kjenner igjen den rette for- og akterstavnen som er typisk for nordlandsbåter.

og kyststrekning har utviklet sin båttype tilpasset naturforhold og bruk. Roing lærer vi best ved å se på folk som kan ro, og så øve selv. Basisen i roteknikk er å ha hovedbevegelsen i bein og rygg, ikke i armene. Vi setter årene rolig og ikke unødig dypt i vannet, lener oss bakover og drar med strake armer. Så bøyer vi armene mot slutten av åretaket, løfter årene rolig opp av vannet og hviler på dem til neste tak. Det letter at føttene har godt mothold på tiljene. Tiljer er golvbord eller brett til å trå på i bunnen av båten). Ror du alene, hjelper det å ha sikte bakover for å holde stø kurs. Det skal øvelse til å manøvrere en robåt støtt og sikkert. I vind og strøm er det viktig å legge seg passe skrått på været for å øke sikkerheten og for å nå fram. Fiskere og fløtekarer i elvebåter var flinke til slikt. Det er også nyttig å kunne ro stille, ikke minst under fiske. 116

båter ble mye brukt langs store deler av kysten vår. Skissene viser båter med bermudarigg og luggerseil (trapesformet, lite seil). Bermudariggen er svart effektiv, men krever høy mast og kan ikke uten videre brukes til robåter. Luggerseilet er enkelt og godt egnet til veksling mellom roing og seiling, det kan heises med et rykk. Nordlandsbåten har luggerseil.

Robåten Elvebåter er lange og smale med flat bunn. Joller er små robåter med tverr akterende. Eiker er flatbunnede robåter, og prammer er flatbunnede båter med tverr for- og akterende. Innlandsbåter er ofte utstyrt med tolleganger i stedet for keiper.

Oppgaver 1

Skaff til veie en oversikt med illustrasjoner over de vanligste typene av robåter i Norge. Gi en kort karakte­ ristikk av hver båttype.

2 Skaff en tilsvarende oversikt over seilbåter, med illustra­ sjoner og karakteristikk.

3 Ta ei økt sammen med en person som kan ro, for eksempel en som har rodd elvebåt, eller en fjordfisker,

og la ham instruere deg i roing. Øv på egen hånd når du har tid og lyst. Det er allsidig mosjon!

4 Gjør tilsvarende med kano og padling, men kast deg ikke ut i farlige fosser og stryk!

5 Undersøk hva som finnes av lovverk og offentlige regler for ferdsel på vann og sjø. Diskuter fordeler og ulemper ved motorisert ferdsel. 117

Fisk ogfiskemetoder Fisk og sjødyr har alltid vært en vesentlig del av natur­ grunnlaget for befolkning og næringsliv i Norge, både langs kysten og i innlandet. I Norge har vi 35-40 arter ferskvannsfisk i alt. De fleste har vandret inn østfra, men noen viktige laksefiskarter (laks, ørret og røye) har kommet fra havet i vest, og noen er innførte.

Så lenge naturalhusholdningen var enerådende og også langt inn i vår tid har næringsfiske vært dominerende både i innlandet og langs kysten. Formålet med dette fisket var salg og eget matforråd. Derfor var fiskemetodene så rasjonelle som mulig, og en sløste ikke med tida når en fisket. Langs kysten drives næringsfiske i dag av registrerte yrkesfiskere som må levere fangstene til godkjente fiske-

Fiskens synsfelt

Rett over seg ser fisken i en sektor som kalles «fiskens vindu». Lysbrytningen i vannoverflata gjør at synsfeltet utvides over vannet.

118

Fisk har dybdesyn i en vinkel på 30 grader rett foran seg. På sidene ser den

todimensjonalt (flatt), og bakover ser den ikke i det hele tatt.

Rtisefiske er nok mest vanlig ved fiske etter ål. Ruser fanger fisken levende. Det gjør at en ikke behøver å tømme rusene hver dag.

mottak. Tradisjonelt næringsfiske i innsjøer og vassdrag er i dag lite utbredt. Men i senere år er fiske og foredling av innlandsfisk tatt opp igjen i noen større innsjøer. For folk flest, både langs kysten og i innlandet, er det en eller annen form for fritidsfiske som betyr mest. Formålet med dette fisket er like gjerne rekreasjon og avkobling som matauke. De færreste regner med salgsinntekter fra slikt fiske. For sjøfisk er privat salg dessuten ulovlig. For grunneiere med fiskeretter i fiskerike vassdrag kan likevel fritidsfiske gi næringsinntekter. Utleieinntektene blir særlig høye hvis det er laks og sjøørret i vassdraget. Fangst av fisk kan foregå på mange måter. I sjøen har

effektive fangstmetoder som trålefiske, linefiske og driv­ garnfiske ført til periodevis overbeskatning av arter som torsk, sild og laks. Det har vist seg vanskelig å regulere slikt fiske i internasjonalt farvann. Ellers er mangfoldet av redskaper et typisk trekk både ved innlandsfisket og sjøfisket, selv om mye er gått ut av bruk. Fangstmetode og utstyr må tilpasses fiskeart, lokale forhold og årstid. Ved utøvelsen av fisket er det viktig å kjenne til fiskens sanser og adferd. Her skal vi ta for oss en oversikt over noen vanlige fangstmetoder. Vi skiller grovt mellom næringsfiske og fritidsfiske (sportsfiske): 119

Næringsfiske

■

garnfiske

Fritidsfiske

■

(bunn- og flytegarn)

■

notfiske

stangfiske med agn

(meitefiske)

■

stangfiske med flue

(land- og kastenot)

(fluefiske)

■

rusefiske

■

slukfiske

(ruser og teiner)

■

pilking

■

håving

■

garnfiske i

(med eller uten lys)

■

trål

■

line (reiv)

■

jukse

liten målestokk

■

kombinerte metoder

Metodisk ligger forskjellen mellom næringsfiske og fritids­ fiske i at næringsfisket som regel er langt mer effektivt enn fritidsfisket. Faststående redskaper for eksempel garn, skiller seg ut ved at de er selektive. Det vil si at størrelsen på den fangede fisken står i forhold til maskevidden. Dette kan benyttes både ved prøvefiske for å undersøke fiske -

bestand og som ledd i et kontrollerbart fangstprogram. Det finnes en rekke lokale fangstmetoder, for eksempel spesielle fangstinnretninger for ål og laks (ruser). Håving og lystring av gangsfisk (for eksempel lågåsild), fisking med ståsnøre (reiv), eller gjeddesaks (flått) er andre meto­ der. Ved all fangst og fiske er det viktig å ta godt vare på utbyttet, så det ikke blir fordervet. Renslighet under transport og behandling kan ikke overdrives. Det gjelder både når fangsten skal spises fersk og når den skal foredles og fryses. Fisk kan foredles på mange måter. Vanligst er røyking, raking og graving, eller den kan tilberedes i fiskekaker og supper. Tørrfisk, klippfisk og lutefisk er varianter av sjøfiskprodukter. Mindre fisk egner seg best til steking eller grilling, større fisk til koking. Sur nedbør og andre forurensninger har forårsaket fiskedød i store deler av landet. Fisk som befinner seg høyt oppe i næringskjedene, er mest utsatt for forgiftning. Laksefiskarter er særlig følsomme, og de er gode indikato­ rer på miljøforstyrrelser i ferskvann. Det samme gjelder arter av krepsdyr.

Oppgaver 1

Skaff en oversikt over hva slags fiskemetoder og —utstyr som har vært brukt i den kommunen eller den bygda dere holder til i, eventuelt i heimbygda. Hva brukes i dag?

2 Bli med en yrkesfisker på fjorden eller i en innsjø for å se hvordan utstyret blir brukt. Prøv selv om du kan. Husk flytevest og sikkerhetsregler!

3 Prøv forskjellige former for stangfiske, helst der det er fisk å få. Husk tillatelse og sikkerhet!

120

4 Undersøk hvilke fiske- og fangstmetoder som er forbudt i ferskvann og sjø ifølge lov og ifølge lokale bestemmelser (fiskeregler). Skaff også oversikt over fredningstider for ulike arter. 5

Bruk egen fangst eller annen fersk fisk til å lage en fiskemiddag. Diskuter og prøv alternative måter å tilberede fisken på.

Ferdselpå snø og is Motorisert ferdsel har de senere årene forandret utmarksbruken mer enn noe annet. Lov om motorisert ferdsel blir praktisert svært forskjellig fra kommune til kommune, men totalt sett har bruken av terrenggående kjøretøy, særlig snøskutere, økt sterkt både til nytte og forlystelse. Truger er gode å ha vinterstid, særlig når det er mye løs snø. Det finnes mange typer av truger. Vandring på truger i stille, snøtung skog gir gode opplevelser av å være i naturen. Ski og skiløping er det sagt og skrevet mye om. Ski bandt gårder, grender og bygder sammen, og de var gode å

ha under jakt og veiding (fangst). Det var hjemmelagede treski som var nyttige til så mangt. I dag dominerer skiløping på tynne kunstfiberski i preparerte løyper. Men telemarksski og fjellski har fått en viss renessanse. Det er viktig å velge skitype og skiutstyr som passer til bruken og den enkelte. Når flere er sammen på tur, må fart og turlengde avpasses etter terreng, ski­ ferdighet og kondisjon. Da får vi mest glede av turen. Skøyter og skøyteløping er også en norsk nasjonalidrett. På 1800-tallet og i første halvdel av vårt århundre var skøyteløping populær mosjon i langt større grad enn nå.

121

Hops! Skileken har solide tradisjoner i norsk skibruk.

Klatring, særlig i

vinterjjellet, krever erfaring og godt utstyr.

Sparkstøtting og kjelker er nyttige både som framkomst­ middel og til transport på isete og faste veier. Men de fungerer dårlig på saltet asfaltdekke. Brevandring og fjellklatring gir sterke og minnerike

naturopplevelser. Forutsetninger for den typen opplevelser er spesielt utstyr, kunnskaper og samhandling i grupper som gir tilstrekkelig trygghet. Det holdes brekurs og klatrekurs flere steder i Norge.

Oppgaver 1

Få tak i truger og tren på å gå med dem. Prøv dem i forskjellig lende der det er så mye og løs snø at du ellers trår gjennom. Bruk gjerne truger i forbindelse med observasjoner av spor og sportegn i vinterbiotoper.

2 Prøv ulike typer av ski og staver til terrengbruk. Vurder brukbarheten under forskjellige terreng- og føreforhold.

3 Øv inn ulike skiteknikker som diagonalgang, staking, skøyting, fiskebeinsgange, telemarkskjøring og ploging, helst med en instruktør. Ta med skileken i øvingene! 122

4 Prøv forskjellig utstyr til ferdsel på is og hardt underlag, som skøyter, sparkstøttinger og kjelker. Diskuter hva som egner seg best under ulike forhold. 5 Drøft fordeler og ulemper ved bruk av snøskuter sammenlignet med andre framkomstmidler i utmark vinterstid. Hvordan praktiseres bruken av snøskuter i området der skolen ligger?

Praktisk arbeid og redskapsbruk Både hjemme, i skolen og i yrkeslivet går barn og ungdom i vår kultur ofte glipp av praktisk opplæring og erfaring. Generasjoner før oss har i stor grad lært med kroppen og på den måten fått en realistisk forståelse av hva naturlig virkelighet er. I dag blir stadig flere bundet til en konstru­ ert, teoretisk og kunstig virkelighet, til fjernsynsskjermer

Håndteinen var et enkelt og genialt redskap for å spinne tråder. Prinsippet ble videreført i rokken, og sammen med

veven ble det mye lettere å lage tøystoff av ull og lin. Likevel var prosessen fra

saueklipping til ferdig vadmel lang og

svart arbeidskrevende, så det er ikke å undres over at det var nettopp innenfor

denne produksjonen at den industrielle revolusjonen begynte.

og dataskjermer. Vi plasserer kunnskaper og forståelse utenfor oss selv, får avstand til natur og virkelighet og mister praktisk gangsyn. De fleste inntrykkene sansene våre mottar er bearbeidet av andre mennesker først. Til hjemmet, gården, sjø- eller snekkerbua ble det laget enkle redskaper som var til stor nytte. Noen av disse

Kniven er et hendig redskap både på kjøkkenet og i snekkerbua. Her spikkes tradisjonelle lurker som brukes i steden for skistaver av «ekte telemarkskjørere».

124

hjelpemidlene kan synes som kuriositeter i dag, mens både kniven, hammeren, øksa, slegga og mange flere fortsatt er uerstattelige i mange typer praktisk arbeid. Bruken av slike redskaper krever et håndlag som oppøves gjennom praktisk bruk. Når teknikken etter hvert “sitter” og de synlige resultatene av arbeidet blir bra, gir det en god følelse av å mestre noe nytt. Kniver finnes i et utall varianter. Lommekniver kan være litt av et universalverktøy, med bokseåpner, korke­ trekker og syl i tillegg til knivblad. Tollekniver er popu­ lære, både til stas og til mangfoldig bruk, fra bitte små blyantkvessere til store, breibladede samekniver for fler­ bruk. Med en tollekniv kan vi spikke og forme det meste fra tollepinner til seljefløyter, eller kanskje flekke never til pryd- og bruksgjenstander eller til legging av torvtak. Øksa har fulgt mennesket fra steinalderen. Bruksområ­ dene og utformingen har variert fra stridsøkser til biler (snekkerøkser) og tømmerøkser. Først ved århundreskiftet

ble øksa avløst av håndsaga ved felling av trær, og svans eller bogesag var da i bruk til om lag 1950, da motorsaga overtok. I 1960-årene ble det vanlig å kviste med motor­ sag, og det ble etter hvert slutt med barking av tømmer. Kløyving av ved med kløyveøks eller slegge er nå i stor grad erstattet av traktordrevne vedkløyvere. Ved bruk av håndredskaper er det en god hovedregel å arbeide mest mulig fra kroppen, det vil si at kroppen holdes utenfor bevegelsesbanen for redskapet. Både funk­ sjonelt og sikkerhetsmessig er det gunstig å arbeide med forholdsvis korte vektarmer og unngå ytterstillinger ved belastning. Tunge løft bør foregå med sete- og beinmuskler for å avlaste ryggen. Det er viktig å holde håndredskapene skarpe ved sliping, bryning og filing. Med god og sikker arbeidsteknikk er kroppsarbeid sunt og skapende, både for den enkelte og for samarbeid i grupper. Det bidrar også til forståelse for alternativ, bærekraftig naturbruk.

Oppgaver 1

Drøft sikre og usikre måter å bruke kniv på. Tren på bruk av kniv til spikking og forming av ting i tre. Finn ut begrensninger i knivbruken.

4 Skaff til veie ljåer, stuttorv (ljå med kort skaft/orv) eller sigder. Få litt instruksjon og tren på å bruke dem. Det beste er om redskapene kan brukes i et kulturlandskap som trenger slått. Øv på sliping og bryning av redskapene.

2 Undersøk i ditt nærmiljø om det finnes håndverktøy, husflids- eller kjøkkenutstyr som kan egne seg til å låne med til skolen. Demonstrer verktøyet eller utstyret og forklar de andre i klassen hvordan det ble brukt.

5 Få instruksjon og tren på løfting og bæring av for eksempel stokker og steiner. Unngå overbelastning! Prøv om det finnes andre manuelle måter å flytte tingene på som er lettere.

3 Bruk håndsag og øks til vedhogst. To og to kan felle og kappe med bogesag, noen kan kviste med lett tømmerøks, andre kan kløyve med kløyvøks og noen kan stable vedlag. Bytt jobb etter hvert, og drøft erfaringer fra arbeidet etterpå.

6 Oppsøk et sted der det kan vises og demonstreres bruk av lavteknologisk utstyr. Det kan for eksempel være et gårdssagbruk eller ei mølle (et kvernhus) med direkte vannkraftoverføring, på brygga med losse- og lesseutstyr, på eldre verksteder med utstyr for hus- eller båtbygging eller på husflidsverksteder. 125

Uttrykkfor naturopplevelser

A gjenspeile naturinntrykk gjennom musikk har urgamle tradisjoner i alle kulturer. Med litt innlevelse kan en nesten høre fløytetonene og bekken som sildrer

denne sommerkvelden.

126

Fotografering krever både håndlag og sans for motiver og komposisjon. Disse bildene

er tatt i motlys og sidelys.

Menneskets naturopplevelse og naturforståelse ser ut til å henge nøye sammen. Urbefolkninger med et daglig liv nær naturen har en tilhørighet til naturen som er lite forstått i vår sivilisasjon. Et eksempel på dette er diktningen til australske urinnvånere, som ikke omtaler «meg» på den ene siden og «naturen» på den andre, men tvert imot uttrykker sterke følelser av uløselig enhet. I vår kultur har uttrykkene skiftet karakter gjennom tidene, fra hulemale­ rier og helleristninger til mer moderne kunstformer som malerier og musikk. Men sansen for form og farge, toner og rytmer finner vi igjen til alle tider, over hele jorda. Gjennom århundrer har det samlet seg mye kunnskap og erfaring for kunstarter og litteratur i ulike former. Det vil hjelpe oss både til kunst- og naturforståelse og til egen utfoldelse å kjenne til noe av dette. Komposisjonen er et viktig begrep i alle kunstarter. Den er så å si skjelettet som binder kunstverket sammen. Det har å gjøre med spenning og dynamikk, likevekt og balanse, innenfor helheten. Alt blir sett i sammenheng som i økologien. Graden av abstraksjon har variert gjennom tidene. Den mest abstrakte av alle kunstarter er musikken, selv om den

også kan gi assosiasjoner for eksempel av fuglesang, storm og fossende vann. Det er verdt å merke seg at et kunstverk kan ha kvaliteter selv om det ikke er “pent”. Form og farge er nært knyttet sammen. I arkitekturen skiller vi mellom ulike stilarter og stilepoker, som klassi­ sisme, renessanse, barokk og rokokko. I bildende kunst og diktning har vi strømninger og epoker med romantikk, naturalisme og realisme. I renessansen skjedde en kunstnerisk revolusjon da perspektivet\Ae oppdaget, noe som gav muligheter for illusjon av tre dimensjoner i et plant bilde. Dette har siden preget bildende kunst i vår del av verden, særlig i interiørmotiver og i landskapsmaleriet. I andre kulturer og i eldre tider er perspektiv og romvirkning et nærmest ukjent fenomen i kunsten. Farger og fargesymbolikk er noe av det mest uttrykksfulle vi har til formidling av følelser og opplevelser. Vi opplever virkeligheten rundt oss i farger, og i naturen skifter fargene med årstidene, gjennom døgnet og med været. I musikken hører vi om fargeklanger og om lyse og mørke toner (dur og moll). Toner settes opp mot hverandre og klinger sammen som fargene i et maleri. I fargesirkelen har vi 127

komplementærfarger med nyanser, og svart-hvitt-skalaen med valører. Fargesymbolikk er knyttet til naturlige farger. Blåhvit snø og is er “kaldt”, røde glør og ild er “varmt”, og vårens lysegrønne farge symboliserer håp. Fargeopplevelsen er dessuten relativ, for eksempel virker gult varmere sammen med blått og kjøligere sammen med rødt. Skygger får lyse partier til å virke enda lysere. Delvis er fargesymbolikken også kulturelt betinget: Hvitt er i vår kultur et symbol på uskyld og fred, mens svart symboliserer død og sorg. I andre kulturer kan det være omvendt! Fargesymbolikken brukes bevisst i kunsten og den preger det daglige følelses­ livet vårt og natur- og kulturopplevelsene våre. Det kan være nyttig å ha kunnskap om de ulike uttrykksmåtene når du skal prøve å formidle opplevelser og inntrykk. På den andre siden skal du ikke være redd for å slippe deg løs, enten det er i form av naturskildringer, dikt, sang og spill, fotografering, tegning eller maling. Det viktigste er å være ærlig mot seg selv. Finn det personlige uttrykket som kan fortelle noe om din opplevelse og din forståelse av naturen du lever i.

Når vi arbeider med slikt, blir ofte våre følelser og tanker lagt inn i naturen, slik at vi blir i stand til å kjenne oss som en del av den. For eksempel kan vi se på trær som symbol for liv og forandring som også angår oss: eika som historisk symbol; lauv som spretter, grønnes, gulner og faller; trær med fuglesang om våren og med summende bier i blomstringstida. Når vi tegner trær, lærer vi ikke bare om former, men også forstår mer av hva naturen har å si oss og av samspil­ let mellom organismer i naturen. «Ingen trær trenger oss, men vi trenger trærne.» Ved fotografering får vi sjelden det samme nære forhol­ det til motivet, men det kan feste inntrykk og holde fast ved minner. Å fotografere er som å “tegne med lys”. Lys bakfra kan virke “flatt” og kjedelig, lys fra siden er sikrest, motlys kan gi de beste bildene. Jo mer aktivt vi arbeider med å gi uttrykk for våre naturopplevelser, desto mer tilhørighet, nærhet og forstå­ else for naturen får vi. Resultatene er ikke alltid så viktige. Vi behøver ikke å være kunstnere for å oppnå glede og nytte ved å utfolde oss og skaffe oss erfaringer. Det er ikke målet som er viktig, men veien til målet.

Oppgaver 1

Sammenlign kunstneriske bildeuttrykk i steinalderen, middelalderen og i dag. Hvordan mener du bildene gjenspeiler det natursynet som var rådende på den tida bildene ble laget?

4 Ta en tur ute og finn fram til et tre eller en tregruppe som du synes er “malerisk” eller “fotogen”. Lag en teg­ ning og fotografer motivet. Sammenlign bildet og den tegningen du har laget. Hva synes du har gitt deg mest?

2 Finn fram til et maleri, et dikt eller et musikkstykke som du synes gir et godt uttrykk for en naturstemning. Tegn, vis, framfør eller spill det du har valgt, for de andre i gruppa. Forklar hva du synes er bra.

5

3 Velg en uttrykksform du liker, søk ett eller flere motiver i nærområdet, bruk god tid på å studere motivet - og prøv å gi uttrykk for de følelsene og tankene motivet har gitt deg.

6 Gå ut en stille kveld eller en tidlig morgen og prøv å notere og beskrive alle sanseinntrykk (synsinntrykk, lyder, lukter), for eksempel i en skog. Hvilke inntrykk synes du har gitt deg mest? På hvilke måter kan sanse­ inntrykk utfylle og forsterke hverandre?

128

Diskuter bildene av de to gamle naturbrukerene over. Hva uttrykker bildene, og hva har fotografen tenkt på når han tok dem? Hvorfor tror du fotografen tok nettopp disse bildene?

Naturopplevelser om våren Det er neppe tvil om at våren gir oss de mest intense naturopplevelsene, med snøsmelting og isløsning, groe og lauvsprett, tiurspill og måltrostsang, gåsunger, hegg i blomst, våronn og mye mer. For faget naturbruk er hvert døgn fullt av muligheter for naturopplevelse og innlevelse, oppdagelse og forståelse. Det blir et spørsmål om valg og prioritering ut fra interes­

ser og nyttevurderinger. Observasjoner av naturens livs­ ytringer (fenologiske observasjoner) gir særlig utbytte om våren og kan gjerne knyttes sammen med temperatur­ målinger og notater om været. Kanskje blir vi også inspirert til ulike former for formid­ ling av naturinntrykk, som fotografering, tegning og maling, materialkilder, dikt og sang.

Vårnatt No reier livet si mjuke seng, med heggen blømer og blomar duftar frå kvar ei eng. No sit og kurer fugl på kvist, med våren susar ein linnverstone til takk for sist.

No skjelv det strenger frå busk og kratt av elskhugsitring og vare lengsler i draumslørd natt. Rolf Tvinnereim 129

Naturens livsytringer Noteringer om små og store hendinger i naturen framover våren gir et interessant sluttbilde. Hvis dette gjøres flere år på rad, blir det enda mer interessant, og vi kan etter hvert lage oss fenologiske kalendrer.

(Når kommer lerka i år? Når går isen på vannet?) Forventningene til våren ligger dypt i oss nordboere.

Eksemplet nedenfor er beskrevet for et tenkt middelpunkt i Norge og kunne godt vært mulig for ei inn­

landsbygd i Trøndelag. Normalt "vandrer" våren vertikalt fra lavlandet mot fjellet med en gjennomsnittsfart på 25 meter pr. døgn.

■ Stæren kommer 23. mars, to dager før døgnmiddeltemperaturen når 0 °C, som klimatisk er slutten på vinteren.

■ Innmarka og lavlandsbjørka begynner å grønnes 5. mai. ■ Kornet sås 8. mai.

■ Lerka kommer 1. april.

■ 10. mai prøver vi fiskebittet (museørestore ■ Hasselen begynner blomstringen 2. april.

bjørkeblad).

■ Blåveisen dukker opp 8. april.

■ Poteter settes 13. mai.

■ Hestehoven lyser opp 12. april.

■ De første svalene kommer 1 5. mai.

■ Måltrosten kan vi høre 1 5. april.

■ Kirsebærblomstene springer ut, og ospebladene spretter 18. mai.

■ Isløsningen på innsjøen begynner 17. april. ■ Linerla kommer 20. april.

■ Gjøken hører vi 19. mai. (Så da kan vi ta av oss på beina, gå forsiktig under treet og ønske oss tre ting.)

■ Selja blomstrer fra 21. april (gåsunger). ■ Pløyingen starter 25. april.

■ Blåbær, markjordbær og epletrær blomstrer fra 21., 22. og 23. mai.

■ Hvitveisen begynner å blomstre 29. april.

■ Liljekonvall og hegg kommer i blomst 26. mai.

■ Heggen får de første bladene 3. mai.

■ Døgnmiddeltemperaturen passerer + 10 °C den 28. mai. (Det betyr at våren er blitt sommer.)

130

Oppgaver 1

Få hjelp av matematikklæreren til å måle solhøyden utover våren. Målingene må gjøres til faste tider for eksempel hver uke. Lag diagram i klasserommet.

2 Følg opp det programmet som er skissert under /frrrytmer og døgnrytmer så langt det er mulig. Bruk det samme skjemaet for fenologiske observasjoner som tidligere i skoleåret, og benytt fortrinnsvis de samme lokalitetene. 3 Bruk en kveld og noen morgentimer til å lytte til fuglesang. Ta gjerne med en fuglekjenner som kan fortelle noe om hva slags fugler dere hører. 4 Bruk ei natt på en orreleik. Dere bør være i små grupper og gå varsomt fram. Tiurleik gir også spen­ nende og trolske opplevelser, men krever ekstra stor varsomhet. Vi bør ikke støkke skogsfugl i spill!

5 Finn ut hvilke skudd og blomster som kan brukes til mat og drikke. Saml inn noe av dette, tilbered og bruk det i kostholdet, for eksempel til salater og te. Nye skudd om våren er best!

6 Summer opp alle observasjoner av naturens livsytringer som er gjort gjennom skoleåret, slik at de blir tilgjenge­ lige for hele klassen. Sammenlign resultatene med de som er oppgitt for et tenkt middelpunkt i Norge.

7 Det sureste vannet er ofte det første smeltevannet om våren, og det kan forårsake fiskedød og andre skader. Ta vannprøver i en slik situasjon og analyser surhets­ grad (pH-verdi) og eventuelt andre vannkvalitetsmål. 8 Organiser en ryddeaksjon i nærmiljøet, for eksempel langs veier og strender. Se nærmere på hva slags søppel som finnes, og hvor det kan komme fra. Diskuter hva som kan gjøres for å unngå slik forsøpling. 9 Ta initiativ til å være med på våronnarbeid. Det kan være hagearbeid, såing, planting og lignende. Opp­ summer erfaringene med arbeidet etterpå.

10 Undersøk mulighetene for å ta del i manuelt rydde­ arbeid i skog, skogplanting eller lignende. Alternativ til dette kan være tapping av bjørkesaft til drikke, never­ flekking i sevjetida til torvtak eller husflid. Husk tillatelse fra grunneier. 11 Gi en gruppevis oversikt over oppgaver som er utført i løpet av skoleåret, summer opp erfaringer som er gjort, hva dere har lært, og hva som kan komme til nytte i framtida.

131

Prosjektoppgaver Prosjektarbeid kan være av både teoretisk og praktisk karakter, men i de fleste tilfeller vil det være gunstig å konkretisere prosjektene til landskap og lokalsamfunn. I de tverrfaglige utfordringene som da oppstår i et

gruppearbeid er det viktig å søke lokale kilder, både muntlige og skriftlige. Det kan være i bibliotek, kommu­ nale etater, organisasjoner, hos lokalkjente personer og så videre.

Muntlig natur- og kulturveiledning er som regel det aller beste, men også det vanskeligste å gjennomføre i praksis. Skriftlig informasjon må planlegges godt og begrenses så vi ikke risikerer å lage en “skiltjungel”.

132

1

Gi en beskrivelse av naturbruk i forhistorisk tid, bondens naturbruk i “det gamle samfunnet” på 1800tallet og industriarbeiderens naturbruk i våre dager. Trekk fram likheter og forskjeller. Hva kan vi lære av dem som var før oss? Kunne de ha lært noe av oss?

2 Beskriv naturbruken hos en eller flere urbefolkninger, gjerne i ulike deler av verden, og sammenlign deres kultur med vår. Bruk kart og illustrasjoner for å forklare forskjellene. Legg spesiell vekt på forskjeller som knytter seg til grad av selvberging, materielt forbruk og miljøskader.

5 Saml inn ulike typer av materialer (stein, trebiter, tang, mose, lav m.m.) og lag et materialbilde med naturmotiv. Ta bilder og lag tegninger fra det samme områ­ det og monter det hele til en utstilling. Sammenlign resultatene og gi uttrykk for hva dere synes har gitt mest, både under og etter arbeidet.

6 Beskriv bosettingsutvikling og naturbruk i innlandet og i fjellet fra steinalderen og fram til i dag og gjør tilsvarende for et kyst- og fjordområde. Forklar ulikhe­ ter i bosettingsmønstre for de to regionene i ulike perioder.

3 Ta for deg et vassdragsavsnitt eller et kystområde og finn ut hva vannet og området er brukt til før og nå. Søk stoff hos lokalkjente, gjerne eldre mennesker, i litteratur eller lignende. Tegn et kart over området der du beskriver og illustrerer lokaliteter som forteller om brukskultur i ulike perioder. Lag et forslag til bruk av området i framtida.

7 I løpet av om lag 100 år er natur og samfunn i landet vårt påført større endringer enn i de tidligere om lag 10 000 årene. Beskriv i korte trekk dette voldsomme “taktskiftet” ved å gjøre greie for de viktigste endrin­ gene i praktisk naturbruk.

4 Undersøk hva som finnes av kulturminner i et område, for eksempel gammel bebyggelse eller spor etter bruks­ kultur som ferdselsveier og lignende. Tegn lokalitetene inn på kart og velg ut en lokalitet til nærmere beskri­ velse og illustrasjon med tanke på natur- og kulturveiledning.

8 Det er i dag en økende etterspørsel etter det vi kan kalle en naturnær og opplevelsesrik ferie. Hvordan vurderer du mulighetene for å utnytte dette behovet i ditt lokalområde? Hva kunne i så fall tilrettelegges av aktiviteter, overnattingssteder og så videre?

133

Stikkord A arealfordeling 24 artsmangfold 26 artsregistreringer 73 artsvern 65 Astrup, Nikolai 47

B barkebrødstider 33 befolkningsøkning 31,64 bergkunst 43 bergverksdrift 33 bioklima 80 biologisk mangfold 15 biomer 21 biosfæren 14 biotoper 83 boreal barskog 21 brevandring 122 bronsealder 30 bruddskader 109 brukskunst 44 Brundtlandrapporten 63 bylandskap 24 bærekraftig naturbruk 36 bærekraftig utvikling 63 båter 115

D Dahl, Johan Christian 46 Den Norske Turistforening 56 drivhuseffekt 62 drukningsulykker 105 dyreobservasjoner 91 døgnrytmer 18 E eiker 117 elvebåt 117 energi 22 eventyr 48 evolusjon 15

F fangstmetoder 120 fargesymbolikk 127

134

fenologi 71 fenologisk kalender 130 fiskemetoder 120 fiskerbonde 31 fjellklatring 122 fjellskog 37 flerbruk 36 folkeeventyr 48 forfrysninger 81,107 forhistorie 30 foringshekk 94 fornminner 68 fotografering 1 TI fotosyntese 14 Framtiden i våre hender 63 fredning 62 friluftsaktiviteter 53 fritidsfiske 119 frostskader 108 Fønhus, Mikkjel 48 føringsbåt 115 førstehjelp 107 G gamme 112 gapahuk 112 genetisk mangfold 66 geologi 24 globale sammenhenger 23 gnagsår 109 H hamskiftet,(det store hamskiftet i jordbruket) 33 Hamsun, Knut 58 helleristninger 43 heteslag 107 hjertekompresjon 107 hoggormbitt 107 husmannsvesenet 32 høyfjell 24 håndlag 125 håndredskaper 123 håndteinen 123

I Ibsen, Henrik 48 indikatorer 120 indre landnåm 32 industrialiseringen 33 industrilandskap 24

J jappetid 63 jekt 115 jernalder 30 jolle 117 jordbrukslandskap 96 K kart 98 kaupanger 32 keiper 117 Kittelsen, Theodor 47 klassisk naturvern 62 klima 79 klimaforskjeller 22 kløving 111 kniver 125 kompass 99 korndyrking 31 kosmetisk naturvern 66 kotenett 98 kraftutbygging 33 kretsløp 22 kretsløpsressurser 64 kristendom 17 krysspeiling 99 kuldeskader 108 kulturelt mangfold 17 kulturlandskap 24,96 kunnskapsturisme 40 kunstneriske uttrykksformer 46 kystfisket 33

L lagerressurser 64 landåm 32 landskapstyper 24 landskapsvernområdet 65 lawo 113

leirslåing 112 likevektssamfunn 20 livredning 107 lokalklima 79 lysstyrke 106

M Magnus Lagabøtes landslov 62 mangfold av arter 26 mangfold av økosystemer 26 middelalderen 32 miljøvern 63 monokulturer 24 motorisert ferdsel 57 Munch, Edvard 48 munn-til-munn-metoden 108 målestokk 99 N nasjonalparker 64 naturalhusholdning 33 naturbruk (menneskets naturbruk) 11 naturforståelse 36 naturlandskap 24 naturminner 65 naturopplevelse 57 naturreservater 64 natursyn 16 naturterapi 55 naturtyper 24 naturveiledning 59 naturvernbegrepet 61 navigasjon 98 nedkjøling 108 nordlandsbåten 116 nying 113 nyttevekster 85 næringsfiske 118 næringstrekanten 76

O områdevern 64 oppgangssaga 32 overnatting 112 ozon 14 ozonlag 21

P pengehusholdningen 33 plantesamfunn 83 polarområder 21

pottemakerkunst 44 pram 117

R regioner 24 regnskoger 21 reparerende miljøvern 66 ressurser 64 restaurering av landskap 37 restaureringsarbeid 37 rigg 116 robåt 117 S samer 31 samiske kulturminner 68 savanner 21 seilbåt 116 selfangerfolket 31 seterdrift 40 selvberging 33 sivil ulydighet 63 ski 121 skipsfartbyer 33 skogfinne 31 skogvernloven av 1932 62 skøyteløping 121 smykker 44 snaufjell 24 snauflater 34 snøblindhet 109 snøhule 114 solforbrenning 109 sportegn 92 stabilt sideleie 107 stavkirker 45 steinalder 30 steinalderfolket 30 steinkirker 45 stepper 21 stoffkretsløp 22 storebåt 115 storhetstida (i norsk kunst og kulturliv) 48 styvingstrær 38 subtropisk skog 21 svartedauden 32 svibruk 31 sårskader 107

T temperaturmålinger 94 terrengtillegg 99 tid 19 tilje 117 tolleganger 117 tolværing 115 trelasteksport 32 treskjærerkunst 45 tropiske regnskoger truger 121 turist 52 turistforening 56

U ultrafiolett stråling 106 utholdende naturbruk 20 UV-lys 106 V vann 75 vannsaga 32 varmetap 107 vassdragsvern 63 vegetasjonsregioner 25 vikingtida 31 viltarter 90 vinterklima 94 værtegn 20 våren 129

0 ødegårder 32 økoforståelse 20 økologi 21 økosystemer 22 øksa 125 ørken 21

Å årsrytmer 18

135

Illustrering © Tegninger Dir. for naturforvaltning/NIVA*NIKU: s. 65 Jan Fekjan: s.94 Egil Holme: s. 14, s. 15, s. 17, s.20, s.21, s.24, s.25, s.35, s.37, s.38, s.75, s.78, s.80, s.83, s.86, s.99, s.100 nederst, s. 107, s. 111, s. 112 til venstre, s. 119 Lisbeth Lutnæs: s.85, s.89, s.91, s.100 øverst, s. 112 til høyre, s.l 13, s.l 16, s.l 17, s.121, s.132 Laila Pihl Krogvold og Pål Krogvold : s. 118 til høyre og venstre Elisabeth Juell Kristensen.: s. 123 Thorvald Ravn: s.22

© Bildekunst Rolf Nesch/BONO 1995 s. 48

© Fotografier Kåre Andersen: omslagets bilder, forsats og ettersats, s. 1 Heidi Andersen: s.98 Per Øyvind Berg: s.39 til høyre og venstre Jan Ingar I. Båtvik/Carex-Bioprint: s.31, s. 69, s.77 til venstre, s.86 J.W.Cappelens bildearkiv: s.53 Wenche Dyreng: s.40 Lars Olav Freim: s.5, s.51, s.52, s.104, s.106 til høyre, s.108, s.l 14 til høyre og venstre, s.126 Finn Audun Grøndahl: s.79 Leif Hauge: s.96 til høyre og venstre, s. 97 til venstre 136

Asle Hjellbrekke — NN/Samfoto: s.41 øverst Hordaland fylkeskommune: s.97 til høyre Eirik I. Johnsen/Universitetets oldsaksamling: s.44 Ragnhild Kleven: s.93 til høyre, s.l06 i midten Tord Langmoen/Nationen: s. 56 til høyre Landbruksfilm: s.95 øverst og nederst Landbruksforlaget/Norsk Landbruk arkiv: s.2 og 3, s.8, s.28, s.29, s.54, s.61, s.66, s.84 til venstre, s.88, s.l 16, s.l27 til høyre og venstre Jacques Lathion/Nasjonalgalleriet: s.47 Erik Moe bildearkiv: s.41 nederst, s.l 15 Oslo kommunes kunstsamlinger/Munch-museet: s.48 John Myhre/Scan-foto: s. 34 NTB-foto: s.50 Arne Nævra/D.Kolberg: s. 93 til venstre Arne Nøkland: s.49, s.55, s.59 til høyre og venstre, s.82, s.106 til venstre, s.l 10, s.l22 til høyre og venstre Frode Pedersen/Scan-foto: s.56 til venstre, s.57 Øyvind Skar: s.4, s.6 og 7, s.l8, s.l9, s.26, s.27, s.40, s.67, s.84 nederst og til høyre, s.92, s.95 til høyre, s.l 11, s.129 Carsten Thomassen/Natur og Samfunn: s.63 Pål A.Thunæs/Reklamefotografen: s.l24 Tromsø Museum: s. 30 O. Væring Eftf. a.s.: s.46 Eigil Wesnes: s.l03 Rune Aa: s.32, s.43, s.45, s.77 til høyre