Sovjetunionen slår til [2] 8205132461, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Sovjetiske skarpskyttere i vinterkamuflasje på jakt etter Wehrmacht i Stalingrads ruiner. I august 1942, da dette historiske slaget begynte, hadde den røde armé såvidt overlevd et år med tyske seire. Men da slaget var over i februar 1943, var vendepunktet kommet i form av russernes første vellykte strategiske offensiv i krigen.

SOVJETUNIONEN SLÅR TIL

ANNEN VERDENSKRIG

AVJOHHSHAW OG TIME-UFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV ISAK ROGDE

~ c APR i h > i

GYLDENDAL NORSK FORLAG

NB Rana Depotbibliots

SOVJETUNIONEN SLAOL

Forfatteren: JOHN SHAW, født og utdannet i England, arbeidet for britiske og australske aviser før han sluttet seg til Time i Saigon 1963. Senere var han korrespondent for Time i Los Angeles, Roma, Jerusalem og Sovjetunionen, og kontorsjef i Moskva fra 1972 til 1975. Bor nå i Australia og er politisk korrespondent og spaltist for amerikanske og asiatiske aviser og tidsskrifter. Konsulenter: Oberst JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunkerfs Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars.

EARL F. ZIEMKE, professor i historie ved University of Georgia, spesialist på tysk historie og Den annen verdenskrig. Deltok som marinesoldat i Stillehavskrigen. Etter krigen tok han doktorgraden ved University of Wisconsin og arbeidet som krigshistoriker i Washington, D. C. Han har utgitt Stalingrad to Berlin: The German Defeat in the East, The German Northern Theater of Operations og Battle for Berlin. Authorized Norwegian edition © 1981 Time-Life Inter­ national (Nederland) B. V. Original English language edition published in the United States by © 1979 Time-

Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or

by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, except that brief

passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a s, Halden 1981

ISBN 82-05-13246-1 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D.L. TO: 1.382-81

KAPITLENE 1 Enda et katastrofeår 20 2 De sivile heltene 68 3 Mastodontenes marsj 106 4 Rottekrigen 136

5 Vendepunktet 176

BILLEDREPORTASJENE Klar til kamp igjen 6 Angrepsmål Sevastapol 40 Navlestreng gjennom Arktis 54 Et folk i total krig 84 Våpenstrømmen vokser 94 På vei til Stalingrad 122 En hær av gatekjempere 156 Ny stolthet og selvtillit 194 Litteratur Andre bidrag Illustrasjoner Register

204 205 205 206

INNHOLD

KLAR TIL KAMP IGJEN

EN HÅPETS VAR FOR TYSKERNE Den 19. april 1942 sendte Helmut Pabst, en underoffiser som

var veteran med en art il lerien het på Russlands-fronten, oppløf­

tende nyheter til sine foreldre og venner i Frankfurt am Main. «I går så jeg min første sommerfugl,» skrev han frydefullt. «Ved Wehrmar ht-soldaler i Kharkov lurer på om de skal ga inn pa den lysk-drevne Kafé Kaukasus. Tyske sivile åpnet mange slike forretninger i Ukraina.

middagstid satt jeg på en trestamme sammen med infanterigutta og strakte meg i solskinnet.»

Slik fremsto vårens rekreative kraft for mer enn 2,5 millioner

Wehrmacht-soldater langs den 2 400 km lange fronten. Tysker­ ne, som i løpet av de første seks månedene hadde erobret smitt

og smule i Hitlers mest ambisiøse lynkrig, hadde i desember blitt stoppet av den russiske vinteren og sovjetiske motangrep.

Senere hadde de, dårlig kledd og uvante med defensiv

krigføring, måttet tåle tre måneder med frostskader, sult og fortvilelse. Men da vårløsningen forvandlet den frosne jorda til klebrig gjørme, våknet tyskerne til live igjen. De hadde måttet

gi fra seg bare ubetydelig territorium, og Moskva var bare 150

km unna. Hitler forsikret at de ville få flere tanks og mer

ammunisjon, og gratulerte dem med «en defensiv suksess av

enestående størrelsesorden». Hitler lovte at så snart de sølete steppene tørket, skulle Det tredje rikes arméer gjenoppta sin mektige offensiv og sikre den endelige seieren. Wehrmacht gikk løs på jobben. Broer som isen hadde tatt,

ble bygd opp igjen. Kunstige veier ble lagt for å gjenopprette forsyningslinjene. Soldatenes støvler, som hadde råtnet i snø

og gjørme, ble flikket på eller erstattet med nye. Friske

divisjoner ankom, og utslitte enheter ble overflyttet til roligere

områder for å hvile ut.

I disse forberedelsesukene ble det også tid til fornøyelser.

Heldige soldater utforsket Kharkov, Poltava og andre okkuper­ te byer. De drakk øl og vodka i lokale vertshus, fant sympatisk

F

W

innstilte russiske kvinner, skaffet seg suvenirer i bytte for ting de hadde erobret underveis. Og de snakket oppglødd om det

kommende felttoget. «Tanken på våroffensiven,» sa en tysk major, «betyr for de menige at tingene vil forandre seg, vil bevege seg fremover igjen. 'Sommerens glade tid' vender tilbake igjen.»

8

Fn

i\/av dem var knapt i stand til å

nesten enhver henseende, og siden russerne bare kunne stole

håndtere sine egne våpen, som forøvrig også var mangelvare.

på rått mot og kjøttvekt (seks millioner mann til tross for alle

De fleste av soldatene var bønder og arbeidere fra perifere

tidligere tap) var den røde armé akkurat like kampklar nå som

områder av dette vidstrakte landet. De hadde en instinktiv

den ville vært på et senere tidspunkt i nærmeste fremtid.

tendens til å flokke seg sammen på slagmarka, noe som gjorde

Fra øverst til nederst var den røde armé i desperat mangel på

dem til lettkjøpte angrepsmål. De sovjetiske soldatene klamret

skikkelige ledere. På kommandoplanet var det en bitter arv fra

seg til et gammelt ordspråk: «Det er bedre å dø sammen, og

de store utrenskningene i slutten av 30-åra, da Stalin, i et

Moder Russland har sønner nok.» Når russerne kjempet som

historisk anfall av paranoia over hærens voksende makt og

individer, kjempet de vanligvis skikkelig, men soldater var de

uavhengighet, henrettet eller fengslet over 35 000 yrkesoffise­

ikke - i hvert fall ikke ennå.

rer fra alle rangnivåer. Mange av de ledende offiserene som

I begynnelsen var den røde armés svar på sine knusende

overlevde utrenskningene, var bedre kvalifisert som lojale

nederlag å organisere seg i primitive geværbrigader som talte et

stalinister enn dyktige militære ledere.

par tusen infanterister samlet sammen fra diverse splittede

Men hva slags forfatning offiserskorpset enn hadde vært i, så

enheter, og så kaste seg inn i kampen under ledelse av en eller

var det blitt grundig desimert som følge av de første tyske seirene, og de overlevende var dertil handikappet av kommis-

annen nyutnevnt oberst eller major. Taktisk sett var disse sammenraskede avdelingene en ren katastrofe. Én av enhete­

særsystemet, som holdt feltkommandanter i sjakk ved hjelp av

ne var f.eks. ikke i stand til å beskytte sine få gjenværende tanks

kommunistpartiets vakthunder, som hadde full vetorett over­

for å utnytte et foreløpig gjennombrudd - soldatene ble bare

EN MODERNE IVAN DEN GRUSOMME Den røde armé hadde bare ett hemmelig våpen - den russiske infanteristen. Tysker­ ne, som var øre etter lynkrigens første suksess, var ikke forberedt på den glød og villskap som preget «Ivan» i kampen om Moskva og gjennom hele vinteren 1941/42. Etter hvert som krigen skred fram, strevde mang en Wehrmacht-soldat med en nærmest overtroisk frykt for sin russiske motstander. «Om kveldene,» skrev en tysker, «pleide vi å snakke om slutten. En eller annen skjevøyd mongoler lå vel og ventet på oss. Noen ganger var alt som betydde noe, at likene våre kom tilbake til Riket, så våre barn kunne besøke gravene.» Det var så visst ikke utseendet til den røde armés infanterist som forårsaket slik frykt. Han bar en formløs bondeskjorte med belte over buksene, og vinterstøvlene var oftere av filt enn av lær. Han hadde båtlue om sommeren og øreklafflue om vinteren, og først langt senere i krigen dukket han opp med stålhjelm. I stedet for strømper hadde han fotkluter av flanell, Sovjetiske infanterister balanserer på en stokk under en øvelse.

22

som han omhyggelig viklet rundt føttene og anklene. Ivan klarte seg i ukevis uten varm mat, og levde på kalde, kokte gryn, tørrmat, og salt fisk. Når et feltkjøkken en sjelden gang klarte å holde tritt med ham, hadde det lite annet å by på enn kålsuppe og te. Men hans bakgrunn på bondelandet gjorde at han følte seg hjemme på lands­ bygda, han var lett tilgjengelig for militær opplæring, og han var besatt av en fryktløs beslutning om å slå invasjonsmakten tilba­ ke. Tyskerne fikk oppdage at han var en mester i å forskanse seg. «Når russeren har gravd seg ned i sin hjemlige jord, er han en dobbelt så farlig motstander,» sa en tysk offiser. Han mente at det sovjetiske infan­ teriet var «villig, kravløst, riktig opplært og utstyrt og fremfor alt tappert og besatt av en selvutslettende hengivenhet overfor plikten». Den største komplimangen kom fra den tyske feltmarskalk Ewald von Kleist: «Mennene var førsteklasses krigere fra star­ ten av. Med litt erfaring ble de også førsteklasses soldater.»

stående og se på at stridsvognene ble tatt knekken på fordi

av bordduker, håndklær og hva de ellers kunne få tak i. I den

infanteriet ikke klarte å nøytralisere de tyske panservernkano-

sovjetiske pressen ble de til «Vinter-Fritzene» - en slags

nene, og etterpå vandret soldatene bort som i ørske.

klovnaktige figurer. Den røde armé var langt varmere kledd, og

Den eneste typen manøver hvor geværmennene riktig

russerne visste at vinteren var deres allierte.

boltret seg, var halsløst frontalangrep - i den ene tragiske

Tyskerne sultet dessuten ofte - deres forsyningslinjer var

bølgen etter den andre løp soldatene rett inn i den tyske

lange, og proviantfrakt var lavprioritert. Selv når de satt med

kanonilden. Slike selvmordsangrep ble den offisielt anerkjente

måltider foran seg, opplevde de det å spise som noe smertefullt

taktikken - man slo om seg med mennene like raust som med

og frustrerende. En varm rett ville fryse før de rakk å sette den til

ammunisjonen i en massiv utmattelseskrig. En sovjetisk stabs­

livs. En tysk offiser fortalte: «Det var én av mennene som hentet

offiser sa det rett ut: «Vi er overlegne når det gjelder

sin rasjon av kokende suppe fra et feltkjøkken, og som mistet

mannskap-potensiale. Denne overlegenheten må omsettes i

skjeen sin. Han brukte 30 sekunder på å finne den, men da var

nedslakting. Og det er ikke så vanskelig. Russerne har

suppen allerede lunken. Han begynte å spise den så fort han

dødsforakt. Hvis vi bare kan holde dem med våpen, vil det ligge

orket og uten å kaste bort et sekund, men da var suppen

igjen tyske lik overalt på steppene.»

allerede iskald, og snart hadde den frosset.»

Til tross for alle sine mangler hadde den røde armé visse

Uten å vite det hadde russerne også en annen fordel, nemlig

fordeler under en vinteroffensiv. Som Stalin hadde nevnt, var

Adolf Hitler. Føreren, som satt i sitt Ulvehi i Rastenburgskogen i

tyskerne rystet over den mislykte erobringen av Moskva, og de

Øst-Preussen, blandet seg like hårdnakket opp i militære

var dårlig forberedt på å møte den barske russiske vinteren,

anliggender som Stalin gjorde, skjønt hittil med litt mer flaks.

med snøfonner i brysthøyde og temperaturer ned til

50

Akkurat som Stalins ordre om å holde stand hadde ført til

grader celsius. De hadde arrogant forutsatt at invasjonen

enorme dødsfeller for russere ved Kiev og andre steder, ga

skulle være over i løpet av høsten, og det var bare de 60

Hitler i desember ordre til de fleste av sine arméer om at de

divisjonene som var utsett til å gjøre okkupasjonstjeneste som

skulle bli stående, koste hva det koste ville - til tross for hans

hadde fått vinterfrakker og pelsforede støvler.

generalers innstendige anbefalinger om en strategisk retrett for

Resten av Wehrmacht led fryktelig av frostskader, og for å

bekjempe kulden kledde de tyske soldatene på seg lag på lag

å konsolidere linjene. «Soldatene må hogge neglene i bakken,» hadde Hitler da

Hauger av sovjetiske infanterister som ligger døde der de falt under ett av deres typiske frontalangrep 300 km sør for Leningrad vinteren 1941-1942. En tysker ble forbløffet over å se russerne «klatre med fullstendig likegyldighet og kaldt blod over likene av hundrevis av døde kamerater for å fortsette angrepet fra samme sted».

23

24

sagt. «De må forskanse seg og ikke avgi en meter.» Og fremfor

alt kom det ikke på tale med noen retrett fra Moskva. På dette punktet var Føreren så hårdnakket og sta, at da general Heinz

Guderian rygget et bittelite stykke sørvest for Moskva, ga Hitler denne sin beste panserkommandant sparken. Andre hadde

fulgt i hans kjølvann etter hvert som Hitler foretok sitt oppgjør med det arrogante og meningsbevisste prøyssiske offiserskorp­

set. Feltmarskalk Walther von Brauchitsch, øverstkommande­ rende for hæren, trakk seg tilbake på grunn av dårlig helse, og Hitler overtok den ledige posten offisielt - i praksis hadde han

allerede hatt den i flere måneder. Til generalene skrøt Hitler:

«Hvem som helst kan da gjøre jobben med å dirigere operasjonene i krigen.» Disponeringen av de tyske troppene på Moskva-fronten var

akkurat så viktig som Hitler mente. Det var her Wehrmacht var i størst fare. Og det var her Stalin satte inn sitt første og

sterkeste motangrep. Moskva-offensiven fortsatte med det to-armede angrepet som general Zjukov hadde begynt i desember. I nord angrep to

sovjetiske arméer mot Demjansk, mens tre arméer til gikk mot sør og øst i retning av Belev. Disse fremstøtene, som ble foretatt med 76 divisjoner, forårsaket raskt en slynge i tyskernes

frontlinje og truet med å isolere tyskernes 9. armé i Rzjevområdet. Sør for Moskva gikk enda større sovjetiske styrker

vestover i retning av Smolensk, men de hadde større vansker med å komme noen vei. De tyske enhetene som ble omringet,

gikk rutinert i såkalt «pinnsvinstilling» for å beskytte seg mot angrep fra alle hold. De klarte å holde stand og bandt dermed

sovjetiske avdelinger som ellers ville kunne rykket lenger mot vest og sør. I uke etter uke fortsatte kampene å rase langs hele den

enorme Moskva-fronten. Særlig røft gikk det for seg i nord ved

Demjansk, Kholm og Staraja Rus. Hvis de sovjetiske styrkene

der klarte å bryte gjennom, kunne de få forbindelse med arméer som angrep sørover fra Leningrad-sektoren den 13. januar. Noen enheter fra den røde armé klarte faktisk å komme

seg inn til sentrum av Staraja Rus, sprenge i luften ammunisjonsdepoter og legge det historiske handelssenteret i ruiner.

Men tyskernes 2. korps, som var omringet i et 30 x 65 km stort område mellom Demjansk og Kholm, holdt ut en to og en halv måned lang beleiring ved hjelp av forsyninger som ble fløyet

inn av Luftwaffe. Den 7. januar 1942 hadde Wehrmacht erobret 1,3 millioner kvadratkilome­ ter av Sovjetunionen og sto overfor den røde armé langs en uendelig lang front (rød linje), som strakte seg fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør. Moskva var ennå truet av tyske styrker som bare sto 150 km unna, Leningrad var fremdeles omringet, og Sevastopol på Krim var beleiret. Hitler hadde besluttet at hans primære mål skulle være de rike oljkildene i Kaukasus. Men ved begynnelsen av det nye året var det ingen av partene som gjettet at det store slaget som skulle bli et vendepunkt i krigen, skulle bli utkjempet ved Stalingrad, en beskjeden industriby ved Volga-kneet 500 km bak januarfronten.

25

Også sovjetiske styker ble omringet under de skiftende

Wehrmacht stadig holdt noenlunde de samme posisjonene

kampene rundt Vjazma, som lå midt i en enorm knipetang i

som generalene hadde håpet på i den strategiske tilbaketrek­

sentrum av Moskva-fronten. Her avskar tyskerne general P.A.

ningen som Føreren hadde forbudt.

Belovs kavalerikorps og tre divisjoner fra 33. armé under ledelse

Denne kjensgjerningen gikk naturligvis Hitler hus forbi.

av generalløytnant M.G. Jefremov. I flere uker holdt russerne

Han så seg hjertens enig med propagandaminister Goebbels,

stand og kjempet med ryggen mot veggen. Belovs kavalerister

som uttrykte det slik: «Bare Føreren alene har reddet østfronten

skar seg til slutt gjennom til de sovjetiske linjene, men Jefremov

denne vinteren.» Godtroende skrev Goebbels i sin dagbok:

og de fleste av hans menn ble sittende bom fast, og Jefremov,

«Føreren beskrev for meg hvor nær vi hadde vært en Napoleon-

som var hardt såret og skjønte han ville bli tatt til fange, skjøt

vinter. Hadde han vaklet bare et øyeblikk, ville fronten gitt etter

seg. Overalt ellers gikk det dårlig med det sovjetiske angrepet.

- en katastrofe som ville stilt Napoleons nederlag i skyggen.»

Arméene i Leningrad-sektoren klarte ikke å slå seg igjennom til

Våren kom som bestilt for begge de medtatte partene. Den

den beleirede byen, og den ene av arméene satt omringet i

russiske rasputitsa - vårløsningen - arbeidet seg stadig nord­

myrlandskapet i sør. Langt sør for Moskva-fronten klarte

over og forvandlet steppene til sjøer av gjørme som nådefullt

sovjetiske styrker å drive en kile i de tyske linjene ved Izju, men

forbød enhver storstilt operasjon. Både for den røde armé og

de kom seg ikke videre og ble stående i en svært utsatt

for Wehrmacht var tiden nå kommet for å trekke pusten og

posisjon. Helt i sørenden av fronten forsøkte sovjetiske styrker

forberede seg til det virkelig alvorlige slagsmålet - sommerens

å lette det tyske presset på Sevastopol ved å foreta et amfibie-

felttog.

angrep på halvøya Kertsj, som stakk ut i Svartehavet like i

Hitler hadde vært i ferd med å planlegge akkurat dette

nærheten. Denne manøveren ble en kostbar fiasko. Garniso­

felttoget da han så brutalt ble avbrutt av Stalins vinteroffensiv.

nen i Sevastopol forsøkte å trenge seg ut gjennom den tyske

Og nå da han formentlig hadde strammet opp kommando-

omringningen, men også dette falt i fisk.

situasjonen ved å sparke over 30 skuffende generaler, gjenopp­

Ikke desto mindre var Stalin urokkelig når det gjaldt å

tok han med glødende iver planleggingen av de lykkelige

opprettholde offensiven. Han jonglerte med militære ledere og

dagene som skulle komme når bare gjørma tørket. Da ville han

flyttet hele arméer omkring, noen ganger uten noen synlig

få sin rette værtype - panser-vær, Luftwaffe-vær.

grunn. På Moskva-fronten ribbet han Zjukov for 1. armés

I begynnelsen hadde Hitler tenkt å kalle sin 1942-offensiv

sjokktropper akkurat da generalen trengte dem mest - og da

operasjon Siegfried, etter den legendariske teutoner-helten.

bare for å plassere dem i reserven. Zjukov protesterte voldsomt

Nærmere ettertanke åpenbarte imidlertid de blandede resulta­

og gjorde oppmerksom på at han hadde øremerket 1. armé til

tene av invasjonsplanen fra 1941 med det pretensiøse navnet

sitt angrep på Vjazma. «Ingen protester,» snøftet Stalin. «Send

operasjon Barbarossa - oppkalt etter den romerske keiseren fra

den av gårde. Du har massevis av menn - bare tell dem.»

det 12. århundre - så han bestemte seg for et mer beskjedent

Slik gikk det til at Stalins storstilte offensiv mot slutten av

navn, nemlig operasjon B/au (Blå).

februar mistet peppen og stanset opp - akkurat som fornuftige

Men bortsett fra navnet var det ingenting beskjedent over

sovjetiske offiserer hadde spådd den 5. januar. Den røde armé

operasjon Blau - den var grandios til det ytterste. Hovedtrekket

hadde tilkjempet seg noen biter relativt ubetydelig terreng,

ved Blau var et overveldende angrep mot det oljerike Kauka­

men under marsjen var den blitt betydelig svekket.

sus, og det nordlige ankerfestet for dette fremstøtet skulle

General Zjukov foretok en lakonisk oppsummering: «Stalin

etableres i den mindre viktige byen Stalingrad. I større

lyttet gjerne til gode råd, men dessverre traff han av og til

perspektiv så Hitler dette angrepet som den venstre delen av

beslutninger som ikke var i overensstemmelse med situasjo­

en gigantisk knipetangmanøver. Den høyre delen skulle være

nen.»

general Rommels Afrika-korps, som skulle erobre Tobruk,

Men vinterens kamper hadde ikke vært noen stor seier for

tyskerne heller. Deres tap løp opp i nesten 200 000 mann, og

det var bare tapper og dyktig slåssing som hadde sørget for at

26

eliminere de britiske styrkene i Egypt og deretter vie seg til større oppgaver. Rommel skulle erobre de arabiske oljekildene og slå seg

27

gjennom Midtøsten for så å slutte forbindelse med Wehr-

Unruh, som siden fikk tilnavnet general Heldenklau - Helte-

macht-styrkene som i mellomtiden skar seg gjennom Kauka­

snapperen - klarte å skrape sammen et ukjent antall soldater.

sus' fjell og ned mot den tyrkiske grensen. Tyrkerne hadde 26

Og fra Tysklands allierte presset man ut 51 divisjoner - fra

divisjoner stasjonert ved grensen mot Sovjetunionen, og Hitler

Romania, Italia, Ungarn, Slovakia og tilogmed det «nøytrale»

regnet med at Tyrkia ville gå med i krigen på aksemaktenes

Spania, som sendte en underbemannet divisjon «frivillige». De

side. Så snart disse målene var nådd, så Føreren for seg en

fleste av disse ekstrastyrkene var dårlig trent og dårlig utstyrt,

Østvoll - «en gigantisk forsvarslinje» som skulle besegle alle

og den tyske overkommandoen anså dem for uegnet til

hans enorme koloni-erobringer og sørge for at han fikk utbytte

offensive operasjoner. Men som vaktposter på rolige flanker

dem i fred og ro. Han mente at Sovjetunionen simpelthen ville

kunne de frigjøre tyske tropper som i sin tur kunne brukes i

være slått ut av krigen så snart Kaukasus gikk tapt, og når

Russland var ute av dansen, ville vestmaktene være villige til å

angrep. Men selv disse tiltakene klarte ikke å bøte helt på Wehr-

føre fredsforhandlinger. Når alt kom til alt, hadde han jo da bare

machts mangel på styrker, så hæren henfalt til statistiske

nedkjempet bolsjevikene til felles beste for de allierte og Das

manipulasjoner. Infanteridivisjoner ble redusert fra ni til sju

Reich.

bataljoner, og kompanier gikk ned fra 180 mann til 80. De nye

divisjonene som derved ble dannet, brakte Wehrmachts styrke

minste detalj - fra forsyningsstrategi til taktiske operasjoner på

opp til et akseptabelt nivå - på papiret. Når det gjaldt våpen og annet utstyr, sto Hitler overfor et

divisjonsnivå. Arbeidet gikk raskt unna i løpet av mars måned,

problem han bare hadde seg selv å takke for. I juli 1941 hadde

men naturligvis ikke uten plagsom knurring fra forsiktige

Føreren vært så sikker på en snarlig seier over Sovjetunionen at

Hitler ledet personlig planleggingen av operasjon Blau til

generaler og alskens notoriske bråkmakere som stadig fant noe

han hadde beordret nedskjæringer i krigsproduksjonen for

å utsette på Førerens fantasifulle planer. Disse klagende

Wehrmacht og i stedet prioritert produksjon av ubåter og fly til

røstene hevdet at operasjon Blau var altfor ambisiøs for Wehrmacht og for den tyske økonomien. Hitler lyttet til dem, men bare av og til. Generalløytnant Walter Warlimont, sjefen for OKW (over­

kommandoen for de tyske væpnede styrker), avdelingen for

nasjonalt forsvar, hadde mye på hjertet. «Vårt krigspotensiale er mindre enn det var våren 1941,» erklærte han. Warlimont underbygde sin påstand med tall. Av de 162 divisjonene som i

mars sto ved Russlands-fronten, ble åtte vurdert som klare for

et hvilket som helst oppdrag. 47 divisjoner kunne delta i en begrenset offensiv, og tre andre kunne foreta offensive operasjoner hvis de fikk hvile og forsterkninger. 73 divisjoner ville være i stand til å holde defensive posisjoner, 29 kunne brukes i begrensede defensive operasjoner, mens to divisjoner

var ute av stand til å kjempe i det hele tatt. Videre, hevdet

Warlimont, kunne tapene etter vinterens kamper ikke kom­

penseres for, fordi Hitler hadde disponert alle tilgjengelige forsterkninger på andre fronter. Alt i alt manglet hæren 625 000

soldater. Det skulle vise seg at Hitler erkjente mangelen på soldater, og gikk med på ethvert rimelig forsøk på å forbedre situasjo­

nen. Han ga general Walter von Unruh fullmakt til å finkjemme de bakre rekker med tanke på overføringer til østfronten.

28

angrepet på Storbritannia. I løpet av vinterens kamper hadde

rat som sin sjef, fet og inkompetent». Goring insisterte på å føre

han gitt ordre om å legge om - tilbake til tanks og kanoner,

kontroll med flybeholdningen, men han hadde det for travelt

men dette hadde kommet for sent til å skaffe våpen til

med å nyte det søte liv i Berlin til å sørge for at det ble produsert

operasjon Blau.

nok fly. Takket være elendig administrasjon og foreldede

De tyske styrkene måtte begynne offensiven med bare 7 500

produksjonsmetoder hadde de tyske fabrikkene bare kommet

nye lastebiler, soldattransportvogner og assorterte andre

med 10 000 kampfly i 1941, og i 1942 skulle de kun klare 4 000

kjøretøyer som erstatning for de 75 000 kjøretøyene av

mer - langt fra nok til å holde tritt med de stadig økende tapene

tilsvarende typer som hadde gått tapt i løpet av vinteren. Det

både i øst og vest.

var også kritisk mangel på hester - 180 000 pakk- og trekk-dyr

Egentlig kunne den tyske industrien ha innfridd de militære

hadde falt som ofre for kulde, overanstrengelse og slaktekni-

kravene - hvis den var blitt satt i full krigsberedskap. Men

ven, og bare 20 000 ble sendt for å erstatte dem.

som Albert Speer, sjef for rustningsindustrien, senere påpekte,

Dertil kom at panserenheter i nordlige og midtre deler av

«krevde Hitler langt mindre av sitt folk enn Churchill og

fronten for å styrke operasjon Blau måtte avgi mange av sine

Roosevelt forlangte av sine nasjoner. Denne diskrepansen

stridsvogner - divisjoner som normalt hadde 150 panservogner

mellom total mobilisering av arbeidskraften i det demokratiske

til rådighet, ble sittende igjen med 40-50 tanks.

England» - og i det kommunistiske Sovjet, kunne han godt ha

Også Luftwaffe var langt under pari, med bare halvparten av

lagt til - «og den slappe behandlingen av dette spørsmålet i det

det antall kampklare fly som var forutsetningen. I hvert fall for

autoritære Tyskland er et bevis på regimets engstelse for

dette kunne Hitler legge skylden på mannen som i stadig

enhver forandring i stemningen blant folk. De tyske lederne var

stigende grad skulle bli hans fremste syndebukk. Riksmarskalk

ikke tilbøyelige til å ofre noe selv eller å be folket ofre noe.».Så

Hermann Goring, sjef for Luftwaffe, hadde også ansvaret for

sent som i april 1942 produserte tysk konsumindustri bare 3%

flyproduksjonen, som ifølge en høytstående tysker «var akku­

mindre enn i fredstid.

Oljetårn reiser seg mot himmelen ved Baku ved Det kaspiske hav, Sovjets viktigste oljeproduksjonsområde og Hitlers primære mål under Kaukasusfelttoget i 1942.1 1941 ble det produsert nok olje i Baku, Majkop og Groznij til å dekke mesteparten av Sovjets behov, og Føreren insisterte på at hvis han ikke fikk tatt russernes hovedkilde, kunne han like godt «pakke sammen hele krigen».

29

Speer regnet med at han trengte en million arbeidere til for å

og lempelige vesen hadde en beroligende innflytelse på sine

øke produksjonen nok til å innfri den nye offensivens krav eller

opphissede kolleger, videre, general Zjukov, Moskvas redden­

overgå dem. På samme tid ba general Fritz Fromm, sjef for

de engel, marskalk Kliment Vorosjilov, en middelmådig kom­

hærens forsterkninger, om at 600 000 arbeidere skulle tas ut av

mandant men en gammel drikkebror av Stalin, samt marskalk

fabrikkene og trekke i uniform. Speer la skylden på det

Semjon K. Timosjenko, som i 1940 endelig hadde klart - ved å

«giktbrudne» tyske byråkratiet for den elendige produksjons-

bruke over en million mann - å knekke den 200 000 mann

takten, og beskrev det som en «overfødd, foreldet organisa­

sterke finske hæren, som freidig hadde motsatt seg Sovjetunio­

sjon» som ikke kunne konkurrere med de «enkle organisasjons-

nens territoriale krav.

metoder og den improvisasjonskunst» som preget amerikaner­

Før Stalin kom til selve saken, nevnte han i forbifarten en

ne og russerne. Men dette sa han naturligvis ingenting om til

ytterst foruroligende nyhet - vestmaktene ville ikke åpne noen

Føreren.

Annen Front i Europa i løpet av 1942. Amerikanerne, sa han,

Som en endelig innrømmelse overfor realitetene planla

hadde nå vært med i krigen i fire måneder, men hadde vært

Hitler operasjon Blau i stadier, begynnende i mai med tid nok til

beklagelig langsomme med å få sving på sitt militærvesen, og

å flytte divisjoner og tilogmed hele arméer fra front til front og

de hadde ennå ikke begynt å sende kampklare divisjoner til

dermed bruke dem til hovedoffensiven om sommeren. I to

Storbritannia med tanke på et angrep mot kontinentet over

innledende angrep skulle general Erich von Manstein rydde

den Engelske Kanal. Britene var på sin side dypt engasjert i

Kertsj-halvøya for sovjetiske styrker ved hjelp av sin 11. armé

Egypt og Sørøst-Asia og var slett ikke lystne på noen invasjon.

og deretter endelig erobre det beleirede Sevastopol. På

Stalin ville fortsette med å øve press på de allierte for å få dem

Leningrad-fronten skulle armégruppe Nord utslette en sovje­

til å opptrappe ansamlingen av menn og materiell til den

tisk lomme i Volkhov-sumpene og om mulig erobre selve

Annen Front, men det var ingen fornuftig grunn til å vente at de

Leningrad. Hitlers viktigste ouvertyre til Blau skulle være et

skulle foreta noen landgang i Frankrike før våren 1943.

fremstøt med armégruppe Sør for å eliminere den sovjetiske

Etter dette bidraget til generalens dysterhet ga Stalin ordet til

kilen ved Izjum. Føreren hadde opprinnelig tenkt å sette i verk

Sjaposjnikov. Marskalken hadde såvidt begynt på sin utredning

også andre større angrep, men disse oppga han til fordel for en

da det sto fullstendig klart at dette ville bli en gjentakelse av

styrking av selve operasjon Blau. Til sine generalers store

januar-møtet. Sjaposjnikov erklærte på ny - mot bedre vitende

overraskelse hadde han også mistet interessen for Moskva-

- at en serie større angrep skulle settes inn mot nøkkelstillinger

fronten - ut over det å holde den aktiv nok til å hindre

langs hele fronten. Det dreide seg om nøyaktig de samme fem

russiske enheter i området i å trekke seg ut og dra sørover.

punktene, ja, for sikkerhets skyld tok han med to nye også.

Stalin ba nå om andres mening, og naturligvis hadde Zjukov På samme tid satt Stalin i Moskva og la ambisiøse planer for

sin egen. Igjen gikk han sterkt inn for et større angrep på

våren. Så langt fra å være nedtrykt etter vinteroffensivens

Moskva-fronten, og igjen argumenterte han mot å spre den

fiasko, så han i den et heller tvilsomt forsonlig trekk - den røde

røde armés tilgjengelige ressurser så tynt at de ikke ville gjøre

armés tap hadde vært langt mindre alvorlige enn under Hitlers

nytte noe sted. Han, Zjukov, burde angripe vest for Moskva,

lynkrig i 1941. Og dertil kom at den mannskapsmangelen som

mens resten av fronten burde opprettholde et aktivt forsvar.

hadde stanset den sovjetiske vinteroffensiven lett kunne

Stalin snøftet sint: «Vi kan ikke bare sitte på våre egne hender

utbedres ved å sette inn friske divisjoner fra det uendelige

og vente på at tyskerne skal slå til først! Vi må slå til på bred

reservoaret av russisk kanonføde. Stalin var rede og ivrig etter å

front for å finne ut hva fienden har i sinne.» Han fortsatte så

angripe på ny, og innkalte til strategi-møte i Kreml den siste uka

med å beskrive Zjukovs forslag som «halve forholdsregler».

av mars.

Blant dem som var til stede, fant man sjefen for Stavka,

Heller ikke marskalk Timosjenko gikk inn for halve forholds­

regler. Han var generelt tilhenger av storstilte fremstøt. Særlig

Sjaposjnikov, som nå var utslitt og moden for å trekke seg

likte han tankten på å slå til på Zjukovs front, men enda bedre

tilbake, videre generalløytnant Aleksandr M. Vasilevskij, som

syntes han om å angripe på sin egen sør-front, med byen

snart skulle etterfølge Sjaposjnikov, og som med sitt tålmodige

Kharkov som mål.

30

Som vanlig var det Stalin som traff den endelige beslutnin­

Utsiktene for 2. sjokk-armé var virkelig bleke, og dens

gen, men denne gangen lyttet han merkelig nok til de mer

beste håp syntes å være dens nye sjef, generalløytnant

måteholdne røstene. De oppblåste planene Sjaposjnikov

Andrej Vlasov, en glimrende leder og en folkehelt, som hadde

hadde utarbeidet, skulle modereres kraftig. I fire av de

fløyet inn for å overta kommandoen den 21. mars. Vlasov

områdene hvor hans forslag hadde gått ut på angrep i stor

hadde vunnet sitt ry under katastrofen ved Kiev, da hans

skala, skulle Sovjet-styrkene nå nøye seg med «partiell offen­

resolutte behandling av en armé som besto av splintrede divi­

siv» — som på visse uspesifiserte måter skulle være forskjellig fra

sjoner hadde vært essensiell for å forhindre enda verre

«halve forholdsregler» og «aktivt forsvar». Stalin regnet med at

tap. Siden hadde han utmerket seg under vintermotoffen-

tyskernes hovedangrep denne sommeren ville bli rettet mot

siven foran Moskva, og like etterat han overtok på Volkhov-

Moskva fra sørsiden. For å være forberedt på en slik eventuali­

fronten, hadde han vist hva han var god for ved å angripe

tet beordret han størstedelen av den røde armés reserver til å

to tyske divisjoner og rykke 13 km fram - noe som brakte

sette opp en sperring ved Voronezj - sør for Moskva-fronten,

ham bare 25 km fra Leningrad. Sant nok stanset fremrykningen

men nord for Timosjenkos kile ved Izjum.

Bare tre sovjetiske offensiver skulle settes i verk. I nord og på

Krim skulle man slå til for å befri de beleirede byene,

hans opp her, men Moskva var fremdeles overbevist om hvis det var noen som var i stand til å få 2. sjokk-armé ut av sin

knipe, så var det Vlasov.

henholdsvis Leningrad og Sevastopol. Det viktigste var at

Men i løpet av april avstedkom Vlasov ingen mirakler. Hans

Timosjenko skulle bryte ut av sin hardt tilkjempede kile ved

tropper og tanks satt fast i gjørma da telen gikk av myrene, og

Izjum, rykke sørvestover, som han selv hadde foreslått, og

de var verken i stand til å angripe eller forsvare seg. Krisen ble

gjenerobre Kharkov, som var et strategisk mål av høy prioritet.

forsterket i mai, og to andre arméer i Vlasovs gruppe satte inn

Den var Sovjets fjerde største by og lå ved sammenfallet av to

et desperat fremstøt for å åpne en bakdør ut av de tyske

av sideelvene til Øvre Donets. Byen var også et veiknutepunkt

linjene. Til slutt klarte de å opprette en 400 m bred korridor

og et viktig handelssentrum.

fram til 2. sjokk-armé. Mange av Vlasovs sårede ble evakuert

Den våroffensiven som Stalin og Hitler hadde planlagt,

gjennom denne åpningen, og et stort antall soldater ilte ut i vill

innebar altså at flere millioner soldater skulle legges på

uorden. Korridoren var åpen kun kort tid - inntil den ble stengt

kollisjonskurs i tre sektorer - på Leningrad-fronten, ved Seva­

av Luftwaffe og tysk artilleri.

stopol på Krim og særlig rundt Izjum-kilen sørøst for Kharkov.

Da juni kom, var mennene i 2. sjokk-armé syke, sultne, fri for

Hva som enn hendte ved de to endene av fronten, lå Izjum-

ammunisjon og under konstant, tung tysk ild. Tyske tropper

kilen så nær inntil de områdene som var øremerket for

rykket stadig tettere innpå og snørte nettet sammen. Mang en

operasjon Blau, at resultatet her var nødt til å få stor innflytelse

gang ba Vlasov om hjelp, men hver gang svarte Leningrad-

på Hitlers største offensiv det året.

hovedkvarteret, som hadde ansvaret for Volkhov-fronten, at

Ved Leningrad klarte ingen av partene å nå sine mål. De

han bare måtte forsøke å holde stand mot angrepet. En gang

tyske armeene klarte ikke å knuse det hårdnakkede sovjetiske

sendte hovedkvarteret inn et fly for å ta ham med seg ut, men

forsvaret sør for byen, og frontlinjene bevegde seg faktisk

Vlasov nektet å forlate sine menn.

temmelig lite. De sovjetiske forsøkene på å bryte gjennom og

I slutten av juni gjorde de stakkarslige restene av 2. sjokk-

komme seg inn til byen var så å si dødsdømte bare på grunn av

armé et siste forsøk på å bryte ut av omringningen. Mennene

plagene til 2. sjokk-armé, som hadde hatt sine 130 000 mann

klarte å bore to hull i de tyske linjene. Vlasov, som hadde gjort

sperret inne i Volkhov-myrene siden midten av mars - og

alt han kunne, ga de overlevende ordre om å ødelegge alt

forsøkene på å komme denne armeen til unnsetning avledet en

tyngre materiell og så prøve å flykte i smågrupper. Noen av

rekke røde armé-divisjoner fra sine offensive gjøremål. Mot

mennene klarte å snike seg ut, men tyske tropper svermet over

slutten av mars klarte en sovjetisk kolonne å trenge gjennom

alle som ennå befant seg i lomma. Omkring 32 000 russere

de tyske linjene og frakte en del forsyninger inn til 2. armé. Men

overga seg - resten lå døde i de stinkende sumpene. Denne

den smale korridoren brøt snart sammen under tyske motan­

tragedien hadde kostet den røde armé nesten 100 000 mann.

grep.

Hva Vlasov angår, så fikk hans historie en uventet vri. Tyske

31

MORDERE IWEHRMACHTS KJØLVANN Sovjetunionen i hælene på de fremrykkende tyske armeene, med klar beskjed om å utrydde alle jøder. Otto Ohlendorf, den 34 år gamle lederen av den Einsatzgruppe som finkjemmet Krim, bekreftet senere at hans menn pleide å «gå inn i en landsby eller en by og beordre ledende jøder til å sammenkalle alle jøder i området for å ordne med overflytting. Menn, kvinner og barn ble så ført til henrettelsestedet. Her ble de skutt knelende eller stående - og likene kastet i en grøft.»

rø

Under stormen mot Krims østre tupp i de dystre desemberdagene i 1941 kom de sovjetiske styrkene over de første bevisene på tyske grusomheter i stor skala. I og omkring de gjenerobrede byene på Kertsjhalvøya fant russerne likene av tusenvis av nedslaktede jøder - begravd i grøfter og kratere eller simpelthen etterlatt der de hadde falt. Disse drapene var utført av Einsatzgruppen, en spesialstyrke på tilsammen 3 000 mann, mange av dem fra SS, som feide over

Sørgende jødiske overlevende leter etter slektninger i utkanten av Kertsj etter at omreisende tyske morderskvadroner har vært på ferde.

32

soldater kom over heltegeneralen i en låve og tok ham til fange. Neste gang russerne hørte noe om Vlasov, ble de forvirret og lamslått. Han var blitt forræder og ledet nå en hær av sovjetiske

desertører i kampen mot fedrelandet.

Hva var det som hadde hendt med Vlasov? Den sovjetiske

propagandaen antydet noe tafatt at han hadde vært tysk agent helt fra begynnelsen av og med vitende og vilje hadde ført sin

armé ut i katastrofen. I virkeligheten hadde Vlasovs smertefulle

erfaring overbevist ham om at han måtte føre en patriotisk krig for å befri sine landsmenn fra stalinismens ødeleggende

favntak. Men for dette forræderiet fikk han betale til fulle. I krigens siste dager, da Vlasov og hans antikommunistiske russere var stasjonert i Tsjekkoslovakia, måtte værhanegenera-

len overgi seg til amerikanske styrker. Han ble sendt tilbake til

Sovjetunionen, hvor han formelt ble anklaget for forræderi,

dømt og henrettet. I mai, mens Vlasovs armé ennå hadde en ørliten sjanse til å overleve, var situasjonen helt i sør - nedenfor den hektiske

men statiske Moskva-fronten - i nærheten av bristepunktet

ved Izjum-kilen. Etter ordre utstedt av Hitler den 5. april, var

armégruppe Sør under feltmarskalk Fedor von Bock nå i ferd med å angripe den russisk-okkuperte slyngen fra to kanter. 6. armé, som kom ned fra nordsiden, skulle prøve å nå fram til 1.

panserarmé, som rykket fram fra sør, og dermed avskjære alle

sovjetiske tropper som befant seg inne i selve kilen. Denne operasjonen, som fikk kodenavnet Fridericus, var berammet til

den 18. mai.

Men samtidig drev marskalk Timosjenko og samlet sine sovjetiske enheter til storangrep mot Kharkov. Disse styrkene

omfattet omkring 640 000 mann og 1 200 tanks - størstedelen av den røde armés panserstyrker. Timosjenkos angrep skulle

slippes løs den 12. mai, seks dager før Bock satte inn sitt. I slike

situasjoner er det ofte den som slår til først, som høster fordelen.

Timosjenko slo til først, nøyaktig etter skjema, og gjorde straks vidunderlige fremskritt. I nord møtte hans 21., 28. og 38.

arméer tyskernes 6. armé og begynte å drive dem vestover under harde kamper. I sør drev Timosjenkos 9. armé, støttet av

hans 6. armé, seks tyske og rumenske divisjoner bakover og truet Krasnograd, et jernbaneknutepunkt 100 km sørvest for

Kharkov. Den 17. mai sto sovjetiske styrker på nordsiden bare

20 km fra Kharkov. Forskjellige sovjetiske enheter hadde

33

spredd seg over 110 km på bare fem dager, og i Berlin startet en

generalløytnant Aleksandr Vasilevskij, som nettopp hadde

radiokommantator sin sending med å si: «Selv om russerne

overtatt for marskalk Sjaposjnikov. «Aleksandr Mikhailovitsj,»

skulle lykkes med å erobre Kharkov, ...»

ba Khrusjtsjov, «som militær ekspert som har studert kartene

Men de sovjetiske militære lederne var akkurat like bekym­

og forstår fiendens strategi, kjenner du situasjonen mer

ret, og med atskillig bedre grunn. De befant seg på ytterst tynn

detaljert enn kamerat Stalin gjør. Vær så snill å ta med deg et

is - fortroppen hadde løpt fra forsyningslinjene. Og for å gjøre

kart og forklar for kamerat Stalin hva som vil hende hvis vi

det hele verre, viste det seg at tyske soldater som var blitt tatt til

fortsetter denne operasjonen.»

fange i sør, hørte hjemme i en rekke hittil uidentifiserte

panserdivisjoner. Disse panseravdelingene virket som om de

Vasilevskij avfeide dette og sa at Stalin befant seg utenfor

rekkevidde på sin datsja - landstedet.

forberedte et motangrep, selv om de i virkeligheten var samlet

«Så dra dit og snakk med ham,» bønnfalt Khrusjtsjov. «Du vet

sammen som en del av Fæder/cus-offensiven. Hva som enn var

at han tar imot deg når som helst. Tross alt pågår det en krig. Ta

tilfelle, så representerte de utvilsomt en fare.

med deg et kart og vis ham at vår beslutning om å stanse

offensiven er den eneste fornuftige.» Blant de sovjetiske offiserene som hevdet å ha fått snusen i

trøbbel, varTimosjenkos politiske kommissær, en korpulent og

«Nei,» sa Vasilevskij. «Kamerat Stalin har allerede bestemt seg. Han har allerede utstedt sine ordrer.»

hissig person ved navn Nikita S. Khrusjtsjov, som en dag skulle

Og det var det hele, hva Vasilevskij angikk. «Den som

komme til å sitte på toppen av sovjetmaktens pyramide. Som

noengang har hatt med Vasilevskij å gjøre,» skrev Khrusjtsjov

Khrusjtsjov senere mintes: «Vi hadde hatt en lett jobb med å

senere, «kan forestille seg det uanfektede, summende tonefal­

bryte gjennom fiendens fremste forsvarslinjer - altfor lett. Det

let han sa dette med. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ringe

så ut som om vi hadde klar bane fremover, dypt inn i fiendtlig

kamerat Stalin personlig. For meg var dette et meget farlig

territorium. Dette var foruroligende. Det betydde at vi hadde

øyeblikk. Jeg visste at Stalin nå betraktet seg selv som en stor

havnet i en felle.»

militær strateg.»

Snart innså også Timosjenko faren og ga med Khrusjtsjovs

Det var ikke Stalin som svarte i telefonen, men Georgij

entusiastiske velsignelse ordre til å stanse offensiven og

Malenkov, en av Stalins heller alvorlige rådgivere. «Jeg kunne

begynne å flytte panserstyrker og artilleri over til den sterkt

høre Malenkov si at jeg var i telefonen,» skriver Khrusjtsjov, «og

utsatte venstreflanken. «Da alle nødvendige ordrer var blitt

be Stalin om å snakke med meg. Malenkov kom tilbake og sa til

utstedt, og vi hadde foretatt en effektiv omlegging fra offensiv

meg: 'Kamerat Stalin sier du skal fortelle meg hva det gjelder, så

til defensiv,» fortsetter Khrusjtsjov, «gikk jeg tilbake til mitt

skal jeg bringe det videre/ Dette var et sikkert varsel om

kvarter for å hvile.»

trøbbel.»

Klokka 3 om morgenen den 18. mai var Khrusjtsjov ifølge

Tilfeldigvis var Malenkov og Khrusjtsjov innbitte fiender.

sine egne erindringer i ferd med å kle av seg for å legge seg, da

Man Khrusjtsjov måtte bare værsågod forklare sine problemer,

han fikk ilbesøk av general Ivan K. Bagramjan, en av Timosjen-

og så vente nervøst mens hans rival rapporterte dette til Stalin.

kos dyktigste folk. «Jeg beklager å forstyrre deg, kamerat

Da svaret kom, var det definitivt. «Det er ingen vits i å diskutere

Khrusjtsjov,» utbrøt generalen, «men jeg syns du burde få vite

dette lenger,» sa Malenkov. «Stalin sier at offensiven må

at Moskva har reversert vår ordre om å stanse offensiven.»

fortsette.»

«Hva?» ropte Khrusjtsjov. «Hvordan er det mulig? Hvem har besluttet det?»

Men nå sto tyskerne klare med sin egen offensiv. Deres 6. armé - den nordre delen av feltmarskalk von Bocks knipetang

«Jeg vet ikke,» svarte Bagramjan. «Det eneste jeg vet er at

- var blitt skjøvet ut av stilling av det russiske angrepet. Men

hvis vi fortsetter offensiven, går vi rakt ut i katastrofen. Våre

Bock besluttet likevel å angripe med styrkene på sørsiden,

tropper inne i kilen vil være dødsdømte. Jeg bønnfaller deg,

under ledelse av general Ewald von Kleist.

snakk med kamerat Stalin personlig.»

Khrusjtsjov ringte i stedet til Stavka og snakket med

34

Ved daggry den 18. mai, etter en tordnende artilleri-

ouvertyre, rykket Kleist fram på bred front med åtte infanteridi-

visjoner, to panserdivisjoner og en motorisert infanteridivisjon.

tyskernes knipetang. Han fant ut at den eneste måten han

Han kom seg inn bak den russiske tank-kolonnen, og ved kveld

kunne få dem tilbake på, var å sette opp feltkjøkken. Idet den

sto han i Izjum, der elvene Donets og Oskol løper sammen.

røde armé måtte bite i seg nok et katastrofalt nederlag, måtte

Med et eneste slag hadde den sovjetiske korridoren skrumpet

den også nedlate seg til å appellere til soldatenes hunger.

inn til vel 30 km. I mellomtiden hadde sjefen for tyskernes 6. armé, general­

løytnant Friedrich Paulus, gjort en smart manøver mens han

Ikke så rart at Hitler gliste: «Der Russe ist tot!» («Russeren er død!») Nå da han hadde Izjum-kilen i sin besittelse, kunne han

fylle den med tropper og tanks til operasjon Blau.

ennå utkjempet en bitter forsvarskamp - han hadde klart å

kjøre sine to panserdivisjoner i angrepsstilling på sin høyre

Den røde armé fikk enda en anledning til å oppleve en

flanke. Og den 19. mai, mens de sovjetiske styrkene ilte sørover

katastrofe - nemlig på Krim. Etter en del sporadiske vinteran-

for å møte trusselen fra Kleist, rullet 6. armés tanks til angrep

grep mot Kertsj var sovjetstyrkene forsterket med fem panser­

mot russernes nordflanke.

brigader med tanke på Stalins våroffensiv. Sovjetstyrkene

For å hindre at Paulus og Kleist nådde fram til hverandre,

angrep general von Mansteins 11. armé i april og fant til sin

kastet russerne alt de hadde inn i kampen - menn, stridsvog­

fortvilelse ut at også denne hadde fått forsterkninger - fra den

ner, kanoner, miner, felte trær og hunder, hundrevis av hunder.

friske 22. panserdivisjon, det nyankomne rumenske 7. korps og

Svære kobbel av hunder var blitt trent opp til å løpe inn under

hele 8. luftkorps, med 21 jagergrupper og en mengde Stuka

fiendtlige kjøretøyer. På ryggen hadde hundene sprengladnin­

stupbombere. Tre dager senere gikk luften ut av den sovjetiske

ger som eksploderte ved berøring og sprengte i luften alt som

offensiven.

befant seg i nærheten - inkludert hundene, naturligvis. Tyske

Nå kunne Manstein gå i gang med sin egen offensiv, slik

infanterister lærte seg snart å skyte enhver hund de fikk øye på,

Føreren hadde gitt ordre om. Han kunne nå lett eliminere de

og disse dyr-bombene gjorde liten skade.

sovjetiske troppene på Kertsj-halvøya og deretter avslutte sin

Ingenting av det russerne kunne sette inn mot tyskerne,

lange beleiring av Sevastopol - alt sammen tidsnok til å delta i

hadde noen særlig virkning. Om ettermiddagen den 22. mai

B/au-aksjonene i Kaukasus på den andre siden av Svartehavet. I

tordnet Kleist 14. panserdivisjon inn i Bajrak ved Donets'

begynnelsen av mai hadde Manstein fullført sine forberedelser

nordre kne. På den andre siden av elva sto enheter fra 6. armé,

til Kertsj-angrepet. Av en eller annen grunn kalte han angrepet

nærmere bestemt kompanier fra Wiener Hoch-und-Deutsch-

operasjon Trappgåsjakt, og til tross for de formidable sovjetiske

meister - en divisjon oppkalt etter en gammel teutonsk orden.

forsvarsverkene, skulle det hele faktisk komme til å minne litt

Dermed hadde tyskernes knipetang lukket seg, og russerne var

om en viltjakt.

fanget i en jernring.

Den 6. mai var generalen ute ved fronten for å ta et overblikk

Russerne gjorde nå et avsindig forsøk på å komme seg ut.

over fiendens forsvarslinjer tvers over den 18 km brede halsen

Oppstivet av vodka kastet de seg mot de tyske linjene med

som forbandt Kertsj-halvøya med Krim. Fra en fremskutt

hurra-rop og utstyrt med bajonetter, geværkolber eller knytt­

observasjonspost tilhørende 14. artilleriregiment så han i

never. Til ingen nytte. Den sovjetiske kommandoen erkjente et

kikkerten på en kjempemessig stridsvogngrav fylt med vann -

tap på 5 000 døde, 70 000 savnede og 300 tanks ødelagt. I

16 fot dyp og 11 meter bred - som løp fra den ene siden av

virkeligheten hadde 200 000 russere trasket inn i tysk fangen­

halvøya til den andre og sperret veien til byen Kertsj. Bak grøfta

skap, og de sovjetiske styrkene hadde mistet størstedelen av

lå det utallige miner, piggtrådhindere og småbunkere. «Det er

sine panservogner. I de siste timene før den tyske knipetanga klemte til for godt,

der vi må kjøre gjennom,» sa Manstein til sine underordnede. «Lykke til i overmorgen.»

var marskalk Timosjenko ute for å ta et overblikk over ruinene

Operasjon Trappgåsjakt gikk av stabelen nøyaktig som

av sin armé. «Dette er grusomt!» utbrøt han. Deretter forlot han

planlagt den 8. mai. Klokka 3.15 ga tysk artilleri og Stuka

slagmarka uten et ord mer. Senere prøvde han å samle opp

stupbombere dekning for sprengningslag som hadde til oppga­

overlevende som var på flukt og hadde kommet seg ut av

ve å fjerne minene og skjære seg gjennom piggtråden bak

35

stridsvogngraven. Russerne svarte med sine egne salver. Deres

posisjon som tilbaketrukken observatør som ikke tar noe

stillinger var satt opp med tanke på kryssild - alt skytterne

ansvar for det som skjer på Krim-fronten. Det er en svært

hadde å gjøre var å stikke våpnene sine ut av bunkerne og fyre

behagelig posisjon, men det stinker absolutt av den. På Krim-

løs.

fronten er du ingen tilbaketrukken tilskuer, men ansvarlig

De første tyske angrepsbølgene ble slått tilbake - akkurat

representant for Stavka - ansvarlig for all suksess og fiasko ved

som Manstein hadde planlagt. Han hadde helt åpenlyst stilt

fronten, og forpliktet til å korrigere eventuelle feil i komman­

opp disse enhetene for å annonsere et angrep østover fra

doen på stedet.»

nordflanken, og mens de sovjetiske forsvarerne vendte blikket

Mekhlis begynte nå å spille en mer aktiv rolle - når det gjaldt

nordover, kom tyskerne fra Svartehavet med båter og gikk i

å spre forvirring i de allerede panikkslagne rekkene. Hva hans

land like ved stridsvogngraven - på sørsiden. Russerne ble

synder besto i, kom fram i form av en ny salve fra Stalins side:

fullstendig overrumplet og kom seg aldri til hektene igjen.

«Hvis du hadde brukt angrepsfly ikke som hjelpefly men i stedet

Like etter dette dristige angrepet slo tyske ingeniørtropper

mot fiendens tanks og infanteri, ville fienden ikke kommet seg

transportable broer over graven, og tysk infanteri stormet over

gjennom fronten, og stridsvognene ville heller ikke sluppet

den. Som trappgjess tok russerne nå til vingene, og Mansteins

igjennom.»

pansrede og motoriserte jegere opptok forfølgelsen. «Forsvaret

Men det var skyld nok å legge på alle og enhver, og Stalin

kom ut av balanse,» vedgikk generalmajor Sergej M. Sjtemen-

fordelte den likelig. Kozlov og hans kommissær ble sparket, og

ko, visesjef i Stavka. «Man mistet kontrollen over soldatene, og

tre andre generaler, deriblant lederen for flystyrkene som

retretten foregikk i vill uorden.»

hadde samarbeidet med Mekhlis, mistet sin kommando. Men

Noen av de sovjetiske enhetene forsøkte desperat å holde

det beste var at Mekhlis ble fjernet fra stillingen som vise-

det tyske angrepet tilbake slik at de andre forsvarerne kunne

kommissær for forsvaret og flyttet til en ubetydelig, ikke-stri-

fraktes over til den andre siden av Kertsj-sundet i en slags

dende stilling.

russisk Dunkerque-manøver. Men innen 17. mai var over

I mellomtiden kom det bedrøvelige misbruket og reduksjo­

170 000 russiske soldater tatt til fange, sammen med 250 tanks

nen av den sovjetiske flystyrken på Krim general von Manstein

og 1100 kanoner. Opprenskningen fulgte i stort tempo.

og gode idet han vendte sin styrker mot Sevastopol. Fra sin

Manstein undret seg over den lette seieren og skrev med følelse

lange erfaring visste Manstein imidlertid at operasjon Stør - det

i sin dagbok: «Det var noe uforglemmelig over den stormende

endelige angrepet mot de russiske festningsverkene ved

jakten. Alle veier lå overstrødd med fiendens kjøretøyer, tanks

Svartehavet - ville bli langt vanskeligere enn operasjon

og kanoner, og man dro stadig forbi lange rekker av krigsfan­

Trappgås mot Kertsj. Forsvarerne hadde Svartehavet i ryggen

ger.»

(kart motstående side) sammen med kanonene på Svartehavs-

flåten, og det lå tre tungt befestede forsvarslinjer mellom dem Medlemmene av Stavka visste at denne katastrofen var enda

og tyskere som angrep fra nord og øst. I Berlin innrømte man at

verre enn den så ut til - den skyldtes for en stor del et toppmål

det ville bli et slag hvor fremrykningen ville måtte måles «ikke i

av uskikkethet på topplanet. En av synderne var frontkomman-

kilometer men i meter».

danten på Krim, generalløytnant D.T. Kozlov. En annen var

Helt siden tyskerne første gang hadde angrepet byen om

vise-kommissær for forsvaret, Lev S. Mekhlis, som allerede var

høsten 1941, hadde russerne forsvart den med fanatisk

beryktet for grusom ydmykelse av sine generaler. Like etter at

besluttsomhet. «Hvis skjebnen vil at Sevastopol skal falle,» sa

det tyske angrepet startet, mens Kozlov stavret omkring og

admiral I.S. Jumasjev til sin tropper, «så må det koste tyskerne

utstedte meningsløse ordrer, hadde 21 sovjetiske divisjoner

100 000 mann. Hvis dere tvinger dem til å betale den prisen, vil

fått lov til å engasjere seg stykkevis, med bare to divisjoner i

deres offer ikke være forgjeves.»

reserven. Den 8. mai sendte Mekhlis et sint budskap til Stalin

hvor han la hele skylden for dette rotet på Kozlov. Til dette svarte Stalin indignert: «Du inntar en merkelig

36

Det første tyske angrepet, den 30. oktober 1941, hadde ført

til erobring av Balaklava-åsen, og dette slaget hadde frembrakt de første av mange Sevastopol-helter som siden ble feiret i dikt

og sanger, nemlig De Fem Sjømennene fra Sevastopol. De var

Ved å erte på seg tyske angripere hadde de sovjetiske

blitt fri for ammunisjon, og hver av de fem hadde pakket

landgangsstyrkene ved Kertsj gitt de beleirede Sevastopol-

sammen sine siste granater og kastet seg under hver sin tyske

innbyggerne et visst opphold, og i januar flyttet folk ut av

stridsvogn, og satt alle fem ut av spill. Et nytt angrep i midten av

hulene, selv om tyske kanoner sto bare 8 km unna. En viss

desember hadde skjøvet forsvarerne tilbake til en linje som

optimisme grep om seg i løpet av de neste månedene fram til 1.

gikk bare åtte km nord for byen. Men angrepet var blitt

mai, mintes en lokal partileder, B.A. Borisov. «Alle snakket om at

stanset den 31. desember, da tyske tropper hadde måttet

Krim skulle befris og beleiringen ta slutt. Alle var i opprømt

overføres til Kertsj for å slåss mot sovjetiske amfibiestyrker som

jubelstemning.»

gikk i land der i et forsøk på å avlede tyskerne fra Sevastopol.

Men 18 dager senere hadde tyskerne utslettet de sovjetiske

Den vinteren var Sevastopol en dødens dal takket være tysk

styrkene på Kertsj-halvøya, og Sevastopols innbyggere trasket

artilleri og tyske bombetokter. For å klare seg under dette

tilbake til hulene sine og forberedte seg på et nytt tysk angrep.

bombardementet hadde de fleste av byens innbyggere flyttet

Denne gangen fryktet de at fienden ville lykkes. De sovjetiske

inn i underjordiske tilfluktsrom og huler i utkanten av byen, og

styrkene inne i byen hadde fått blø, og Luftwaffe hadde ødelagt

her satte de opp fabrikker som fortsatte å spy ut våpen og

de fleste av de sovjetiske skipene som fraktet sårt tiltrengte

ammunisjon til byens forsvarere. En av fabrikkene lå i et svært

forsyninger over Svartehavet fra Kaukasus.

kjellerlokale som en gang hadde vært brukt til et langt lystigere

Den 2. juni hadde tyskerne fått sitt tyngste artilleri på plass,

formål, nemlig lageret for den berømte Krim-champagnen.

deriblant tre svære kanoner som opprinnelig var blitt kon­

Boris Vojetekhov, en Pravc/a-korrespondent som besøkte en

struert for å hamre ned Frankrikes Maginot-linje. (Kanonene

annen fabrikk, skildret en enorm kjeller «inndelt ved hjelp av

var ikke blitt ferdige tidsnok for den jobben, og det hadde heller

metallskjermer, og bak dfem surret og gikk hundrevis av

ikke vært bruk for dem.) En av disse kjempekanonene kunne

dreiebenker hvor det ble fremstilt miner». Forholdene var høyst

lobbe sin fem-tonns granat 46 km av gårde. Men langt mer

provisoriske. «En traktormotor som genererte elektrisitet, hos­

praktiske for det aktuelle formålet var de hardtslående 88 mm

tet og røk som en gammel samovar. På køyer som var bygd i

luftvernkanonene.

tre høyder langs tunnelveggene sov arbeidere som gikk andre

Det grusomme tyske bombardementet begynte. I løpet av

skift. De sterkeste sov øverst, hvor det var vanskelig å puste.

de neste fem dagene regnet det brannbomber og eksplosiver

Nederst sov bleke og gustne barn.»

over Sevastopol, og soldater og sivile døde i tusenvis.

Sevastopol var beskyttet mot de tyske angreps­ styrkene av tre formidable forsvarslinjer. Den ytterste linjen, fra 8 til 13 km fra havnen, var et belte av stillinger og minefelter. Den andre linjen var spekket med maskingeværreder og forankret i stål- og betong-festninger som voktet adkomst­ veiene fra nord. Den siste forsvarslinjen, som gikk rundt utkanten av selve byen, inneholdt en bred stridsvogngrav og en rekke bunkere.

37

Den 7. juni fant Manstein ut at han hadde myket opp

festningsverker konsentrert nord for byen, og en sektor i sør

Sevastopols forsvar tilstrekkelig til å ta byen med storm, og

som ble kalt Zapun-linjen. De tyske kanonmennene døpte

dette ga han så ordre til. En angrepsbølge på sju tyske og to

fortene Molotov, Stalin, Volga, Tsjeka og Sibir. Maksim Gorkij I,

rumenske divisjoner gikk løs på den første av de tre forsvars­

det mest imponerende av disse festningsverkene, var over 300

linjene som beskyttet byen - et siksak-belte 2-3 km bredt, av

meter lang og 40 meter dyp og var utstyrt med 12-toms

skyttergraver, tankhindere og minefelter. Den andre linjen,

kanoner. (Et lignende fort, Maksim Gorkij II, bevoktet de sørlige

som var halvannen km dyp, inneholdt en rekke kraftige

adkomstveier til byen). Hvis invasjonsstyrkene kom seg forbi

fortene i nord, måtte de fremdeles over Severnaja-bukta, bryte seg gjennom Zapun-linjen, samt takle den siste forsvarsringen

rundt byen - en labyrint av bombekasterstillinger, maskingeværreder og artilleriposisjoner.

Det tok tyskerne to dager å bryte gjennom den første forsvarslinjen og begynne å gå løs på fortene. De konsentrerte seg først om Fort Stalin og erobret dette den 13. juni. «Dette var

kanskje den tøffeste fienden vi møtte,» het det i en rapport fra

22. infanteridivisjon. Divisjonen tok bare fire fanger på Fort

Stalin - og disse overga seg først etterat deres politiske kommissær hadde skutt seg.

Gorkij I, som med sine kanoner dekket Belbek-dalen

nordover mot Svartehavet - en distanse på 6 km - gikk tyskerne løs på med Rdchling-«bomber», ett tonns granater

som boret seg inn i stein og betong før de detonerte. To

Rbchling-runder tok knekken på Gorkijs kanonstillinger, hvor­ etter tyskerne kunne overta batteriene. Men Gorkij var ikke

død. Tyske ingeniørsoldater og infanterister måtte slåss for hver centimeter i festningslabyrinten til de sikret seg det ødelagte

fortet den 17. juni. Samme dag var Molotov, Tsjeka, Sibir og Volga blitt

bombardert og stormet i kne, og det samme gjaldt Fort Ural, den siste bastionen som sperret veien for de tyske og ru menske

enhetene som skulle rykke fram mot Severnaja-bukta, som lå mellom dem og Sevastopol. Den 20. juni angrep tyskerne det antikverte men likevel kolossale Fort Nord, som overvåket

adkomsten til bukta. Russerne snek inn forsterkninger fra en

sammenrasket flåte av militære og sivile båter. Disse forsterk­ ningene skulle forsvare en jernbanetunnel som førte inn mot

byen, men tyskerne tok både fortet og tunnelen, og det var nå

bare den smale Severnaja-bukta som skilte dem fra byen, og

denne bukta var bare 1 000 meter på det bredeste.

En kolossal eksplosjon ødelegger et sovjetisk ammunisjonslager den 28. juni 1942, idet tyskernes 11. armé begynner sitt endelige angrep på byen. Am­ munisjonen, som var lagret i en 90 lot høy befestet hule, ble sprengt i luften av fanatiske forsvarere som ville forsikre seg om at den ikke falt i hendene på fienden. Ekspolosjonen drepte tusenvis av hjemløse eller sårede sivile som hadde søkt tilflukt i rommene under selve hulen.

38

På dette tidspunktet hadde tyskerne erobret hele andre

seg mot våre linjer,» skrev Manstein, «arm i arm for å hindre at

forsvarslinje, unntatt Zapun-stillingene i sør. Fra sin observa­

noen ble hengende etter. I spissen for dem gikk det ofte kvinner

sjonspost på en høy klippe over byen tok Manstein et overblikk

eller unge piker fra den kommunistiske ungdomsbevegelsen,

over situasjonen. «Til høyre lå Sevastopol by,» mintes han

selv bevæpnet og ropte slagord til soldatene.»

senere, «og rett fram lå en klippevegg hvor det krydde av

En av disse dødsdømte unge kvinnene var Nadja Krajevaja,

fiendtlige stillinger.» Hans plan var å omgå de sterkt forsvarte

som sammen med sin kamerat Sasja Bagry plukket opp et

Zapun-høydene ved å bryte gjennom ved linjens nordligste

gevær fra en død soldat og gikk med i forsinkelsesaksjonen ved

punkt - det gamle Inkerman-fortet. Den 28. juni krysset en tysk angrepsstyrke elva Tsjornaja øst for bukta for å gå løs på Inkerman-fortet. Inne i fjellveggen lå

det en våpenfabrikk, som nå også gjorde tjeneste som

tilfluktssted for tusenvis av sårede og flyktninger.

Khersones. Nadja døde under et bajonettangrep, og kort tid

etter ble Sasja, som hostet blod, ført bort med en kolonne krigsfanger.

Den 3. juli overga de siste russerne seg, og beleiringen var endelig over, 247 dager etter at den hadde begynt. Tyskerne

Mansteins flankebevegelse viste seg overflødig. «Akkurat

hevdet å ha tatt 10000 fanger, og, som Manstein sa, «krigsbyt­

idet våre tropper gikk mot Inkerman-festningen,» skrev han,

tet var så enormt at det ikke kunne beregnes.» Russerne hadde

«skalv hele klippen bak den av en veldig detonasjon, og den 90

mistet Sevastopol, men de propagandafolkene som skildret

fots steinveggen falt inn i en lengde på 900 meter og begravde

dette som et heroisk nederlag, hadde rett. I åtte måneder

folkene som var bak den.» Heller enn å overgi seg hadde

hadde dette slaget bundet tyskernes 11. armé og dermed holdt

russerne sprengt seg selv i luften.

den borte fra hovedfronten, og Mansteins siste angrep hadde

Nå da Inkerman-høyden og dalen var tatt, kom tyske båter

tatt mye lengre tid enn han hadde regnet med.

over bukta under en paraply av artilleri- og fly-støtte. Den 29.

Men Sevastopols fall og de mislykte forsøkene på unnset­

juni hadde tyskerne brutt opp Zapun-linjen, erobret kirkegår­

ning ved Leningrad kunne ikke i den villeste sovjetiske fantasi

den for britiske falne under Krimkrigen 1854-1856 og nøytrali­

oppfattes som positive varsler for de hete sommerdagene da

sert det sovjetiske artilleriet som var oppstilt blant marmormo-

årets tyske hovedoffensiv uvegerlig ville sette inn. Snarere

numentene der. På vei sørover fra Zapun-linjen tok tyskernes

hadde Stalins vinter- og vår-offensiv bare forlenget den

72. divisjon «Vindmølleåsen» og hadde dermed kontroll over

enorme listen av katastrofer for den røde armé, en liste som

hovedveien til Sevastopol.

gikk helt tilbake til de store utrenskningene, og enda lenger.

Den 1. juli begynte tyskerne å bombardere de indre bydelene for å forebygge mest mulig av de tapene de visste

Utallige tusener av sovjetiske soldater hadde dette året måtte

bøte med livet, og omkring 500 000 var tatt til fange.

ville komme under kampene fra hus til hus. Russerne ble nødt

Urovekkende spørsmål begynte å forstyrre sovjetborgere

til å trekke seg tilbake til Kapp Khersones på den ytterste vestre

over hele landet. Sevastopol, Kertsj, Kharkov - hvordan kunne

spissen av Krim. Ubåter evakuerte de øverste militære lederne

slike tragedier ramme den røde armé? Hvorfor hadde så mange

og så mange av de sårede som de fikk med seg, mens de som

ektemenn, fedre og sønner falt? Var det sant, som det så ut til,

ble igjen, prøvde så godt de kunne å holde den tyske

at mange av deres generaler hadde sviktet dem? Og hvordan

fremrykningen stangen. «Vi stoler på at dere vil dø her,» fikk en

skulle den røde armé overleve når fascistene slo til igjen, slik de

offiser høre fra sin overordnede. «Dere vil gjøre denne jobben,

sikkert ville gjøre i løpet av sommeren?

og dere vil ikke komme tilbake i live. Vi prøver ikke å skremme

Sovjetborgerne hadde ikke noe svar på disse spørsmålene.

dere, men det er ingen grunn til å lure seg selv. De sårede er i

Men de visste at eventuelle svar ikke ville forandre noe. De var i

ferd med å evakueres til Khersones. Dekk dem - til siste mann,

ferd med å gjøre alt de kunne for å utstyre sine stridende menn,

til siste meter, til siste åndedrag.»

og det ville de fortsette med i sin rettferdige patriotiske krigs

Russerne fortsatte kampen tappert. «Masser av dem kastet

navn.

39

ANGREPSMAL SEVASTOPOL

En tysk kanonbesetning svermer omkring sin 24-tommers «Karl» og den spesialbygde transportvognen for de 4 888 punds granatene som bidro til å knuse Sevastopols forsvar.

41

EN LEGENDE FØDT I EN HVIRVELSTORM AV ILD Den 1. juni 1942 var den tyske 11. armé, som hadde omringet Sevastopol, klar til å angripe denne havnebyen ved Svarte­

havet og gjøre slutt på den frustrerende beleiringen som hadde General von Manstein, som her følger med i sin store artilleri-offensiv, bekymret over fiendens «fordel av terreng og utholdenhet».

vart i 30 uker. Den tyske lederen, general Erich von Manstein, måtte henge i, for det var desperat bruk for troppene hans

andre steder, men samtidig måtte han ikke risikere store tap som ville svekke hans armé med tanke på andre slag som

ventet. Så Manstein besluttet å knuse Sevastopols tre forsvarsringer ved hjelp av et enormt artilleri-bombardement, og til

dette lånte han kanoner fra andre arméer også. Som han senere skrev: «Ikke på noe annet tidspunkt kan det på tysk side

ha vært ansamlet et så formidabelt artilleri.» Den 2. juni ga Manstein startsignalet til sine 208 batterier -

1 300 kanonløp i alt. Kanonene brøt løs i en fryktelig, øredøvende torden. Luftwaffe hjalp til og satte flere hundre fly inn i bombing døgnet rundt.

Det Manstein kalte «en gigantisk oppvisning» var for en

sovjetisk observatør inne i byen «en hvirvelstorm av ild» hvor «hver meter av forsvart jord blir beskutt dag og natt». Sevastopols flyalarm hadde lydd ved starten av Luftwaffes

angrep den 1. juni, mintes ordføreren,» og fra da av og til den bitre slutt hørte man aldri 'faren over'.»

Mansteins bombardement fortsatte ufortrødent i fem dager og netter. Men da det tyske infanteriet rykket inn, møtte det ifølge en sovjetisk admiral «sitt livs overraskelse. De formodent­

lig døde skyttergravene møtte tyskerne med en storm av dødbringende ild.» Først den 3. juli, nesten en måned senere, overvant tyskerne den siste sovjetiske motstanden. Til Man­

steins ergrelse hadde 11. armé da fått så hard medfart at noen av divisjonene var kampudyktige i ukevis fremover. Og

Sevastopols siste skanse hadde for russerne skapt en legende

som skulle komme til å inspirere dem hele resten av krigen.

43

Siden tysk artilleri hadde gjort det umulig å leve på jordoverflaten, hadde Sevastopols innbyggere tidlig i beleiringen fortrukket til byens huler, kjellere og tunneler. Her laget

44