Våpenboka for jegere 8270042633 [PDF]

Zitiervorschau

KNUTANGAARD

VÅPENBOKA FOIIJECERE

m Nasjonalbiblioteket

P-FCTEENSBMIES FUPLAli (BJARNE H. REENSKAUG) FYIKESBIBLIOTOKET I AKERSHUS ■'V -

P.F. Steensballes Forlag Postboks 55, 2260 Kirkenær Telefon: (066) 47 588 Knut Angaard: Våpenboka for jegere © P.F. Steensballes Forlag og Knut Angaard 1985 Illustrasjoner og foto: Z— □/ IU cA— Side 8, 9, 12, 21, 33, 156, 158, 161, 167, 183, 184, 185: Exportkontor Suhler Jagdwaffen Side 10, 13, 23, 29, 184: Miroku Firearms Side 14, 17, 26, 49, 73, 75, 78, 79, 161, 163, 169 og første side omslag: Remington Arms Side 15, 159: Harrington & Richardson Side 17: Ruger Sturm Side 46, 160: Imperial Metal Industries Side 73, 170: Parker Hale Limited Side 76, 78: FN Sports Side 120, 121, 122, 124, 126, 128, 129, 130, 134, 136, 137, 138, 139, 141, 164, 165: FFV Norma AB Side 7, 41, 42, 45, 64, 65, 88, 93, 96, 109, 110, 114, 119, 125, 154: A/S Norma Projektilfabrik Side 80: Odd J. Nelvik Side 95: Dag Kjelsaas Side 132 nederst: Fra «Skudd mot villrein» utgitt av Direktoratet for naturforvaltning Side 172: Sven R. Gjems Siste side omslag: Arnold Kirknes Øvrige foto og illustrasjoner av forfatteren ISBN 82-7004-263-3 Trykt i Bjarne H. Reenskaug Offsettrykkerier, Oslo

Innledning Stoffet i denne våpenboka er i hoved­ sak en omredigert fremstilling av et brevkurs for norske våpenhandlere, og som i sin helhet ble forfattet av undertegnede. Selv mener jeg at innholdet er «for» interessant til å bli stuet bort i et arkiv — og det er derfor blitt en heil­ norsk våpenbok for jegere. Det er ment at boka i første rekke

skal være en praktisk veileder for alle som omgås jaktvåpen og -ammuni­ sjon. Når jeg i tiden fremover blir stilt de vanlige våpen-tekniske spørsmål fra jegerhold, så vil det jo være fris­ tende å kunne svare: — Les boka mi, svaret står der! Oslo i desember 1985 Knut Angaard

5

Innhold HAGLGEVÆRET............................. Fra håndkanon til hammerless .... De gamle klenodier .................... Valgets kvaler ................................. Dobbeltløp side by side ............ Dobbeltløp over & under ........ Halvautomater og pumper ........ Enkeltløp hagle............................. Haglgeværets kaliber .................... Haglgeværets terminologi ............ Skjefter som treffer ......................... HAGLPATRONER ......................... Haglpatronens utvikling ................ Finns det «gode» og «dårlige» haglpatroner? ................................. Slik er en haglpatron ................ Sammenligning av haglstørrelser ...................................... Forladningen................................. Skuddeffekt ................................. Rekyl .............................................. Patronforbruk og priser ................ JAKTRIFLER...................................... Jaktrifler i historisk sammenheng Moderne jaktrifler .................... Boltrifler ...................................... Andre storviltrifler .................... Rifle for rådyrj akt......................... Hva er en god jaktrifle? ................ Skjeftet .......................................... Pipe og presisjon ......................... Låskassen ...................................... Valg av patrontype .................... Jaktrifla i bruk ................................. Klargjøring før skyting................ Skyting på bane............................. Innskyting av jaktrifle ................ Skyteprøven for storviltjegere God skyting under jakt .............. Noen aktuelle spørsmål om rifler og riflej akt ......................... KIKKERTSIKTER............................. Kikkertsikte, diopter eller åpne sikter?.................................................. Kikkertsiktet....................................... Fordeler og ulemper i praksis .... Lysstyrke ....................................... Synsfelt ........................................... Siktekors ....................................... Det endelige valg av kikkert­ sikte ....................................................

6

7 7 10 11 13 13 14 15 15 20 35 42 42 44 46 50 52 58 62 63 66 67 71 71 77 79 81 81 83 84 86 88 88 89 90 91 93

94 96 96 100 103 105 106 107

108

Montasjer for kikkertsikter....... Montering ...................................... Innskyting av kikkertsiktet ............ Parallaks ...................................... Kikkertsiktet i bruk under j akt Garantibestemmelser ved kikkertsikter................................. «Det røde punktet» .................... JAKTRIFLEPATRONER................ Patroner med presisjon ............ Patrontyper ...................................... Hvorfor alle disse forskjellige riflepatroner? ................................. Jegere som tenker etter — tenker ikke likt ............................. Skuddvirkning ................................. Anslagsenergi ............................. Kulehastighet ............................. Hastighetens ulemper ................ Kulens konstruksjon ................ Indre ballistikk ................................. Patronen i kammeret ................ Prosjektilet i banen — ytre ballistikk .......................................... Kulebaner og siktemidler ........ 7-regelen ...................................... Ballistiske tabeller, og hvordan de brukes ...................................... Kulens fall...................................... Patronkategorier ......................... Treffpunktforskjeller ................ Et godt råd...................................... Tabeller for Norma, Remington og RWS riflepatroner .................... LITT AV HVERT ............................. Kombinasjonsvåpen kule/hagle .... .22 ammunisjon................................. Salongrifler kaliber .22.................... Håndladning som hobby ............ Pass på hørselen! ............................. Vedlikehold av våpen .................... Hvorfor ruster våpnet? ............ Pusseutstyret................................. Sikkerhet og våpen ......................... Lerdueskyting ................................. Våpen og lov-verket......................... Våpen i jaktskyting-konkurranser Viltlov og våpenlov ......................... Våpenloven ...................................... Jakten og våpnet i fremtiden ........ Eksklusive våpen .............................

109 110 112 114 115 117 118 119 119 121

129

130 131 131 133 133 134 137 140 141 143 144

146 149 150 150 151 152 154 154 159 162 164 166 167 168 169 171 173 174 174 175 179 181 183

Fra håndkanon til hammerless Haglgeværet har eksistert i mange hundre år. De gamle håndkanoner ble ladet med nellikspiker eller rundkuler, alt etter som. Hensikten var å

treffe et vilt i bevegelse på kort hold, og en «sprederbørse» var løsningen. De gamle muskedundere ble ladet fra munningen, og den traktformede avslutningen foran på pipene hadde til hensikt å lette ladningen, og hadde lite med spredningseffekten å gjøre.

7

Svermens spredning var likevel noe som våre forfedre var svært opptatt av. Det ble tidlig oppdaget at en innsnevring av godset i munningen hadde innflytelse på et sylinderløps evne til å minske haglsvermens stør­ relse. Derved kunne det effektive skuddhold forlenges. Men choke-teknikkens utvikling tok sin tid. Flintlås- og hjullåsgeværer hadde ikke choke. Først i perkusjonsperioden i 1870-årene ble det en viss fart i utviklingen av choke. Engelsk­ mennene hevdet å ha oppfunnet trangboringen, ved en patentregistrering i Newcastle i 1866. Men noe omfang av choke-borede børser var det likevel ikke på den tiden. Det skal visstnok være en amerika­ ner, Fred Kimble, som utviklet den choke-teknikk som først fikk praktisk anvendelse. Han startet med en

innsnevring så kraftig at det kunne minne om en vannslange med strålepistol. En slik løsning ga imidlertid ennå større spredning enn den rette sylinder, og ufarlig var det sikkert ikke. Men Kimble ga seg ikke med dette. Ved gradvis å åpne den trange mun­ ningen, kom han til slutt etter omfat­ tende prøveskytninger fram til en diameter som ga det desidert tetteste haglmønster. Ingen hadde tidligere oppnådd en så liten haglsverm på 40 yds. avstand. Hele den 42 grams tunge ladningen i hans kaliber 6 munnladningshagle holdt seg innen­ for en 30" sirkel på 40 yds.! Han fikk deretter erfaring for at han kunne kontrollere spredningen ved å åpne munningen gradvis med små diameterforøkelser. Fred Kimble hadde dermed «opp-

Fra våpenmuseet i Suhl, Øst-Tyskland. Børsemakerverksted fra siste halvdel av 19. århundre. Med innretningen til venstre på bildet ble pipene «produsert».

8

Tysk fuglebørse fra 1735, kaliber 16,6 mm.

funnet» choke, og han hadde løst et stort mysterium for mange av hans samtidige som arbeidet med det samme prosjekt. Et våpen med Kimble-choke ble blant annet sendt til Mr. W.W.. Greener i England som deretter benyttet choke-prinsippet i framstillingen av eksklusive side by side haglgeværer, og det effektive skuddhold kunne nærmest fordobles, sammenlignet med sylinderpipene. Det ble virkelig fart i sakene i våpenverkstedene rundt om i Euro­ pa. Disse 1800-talls våpen er de rene mesterverk med hensyn til kvalitet og skjønnhet. Håndtverksframstilte vå­ pen fra de gamle mestere er kunst­ verker som idag omsettes til skyhøye priser, når de fra tid til annen dukker opp på auksjon hos Christies i Lon­ don eller annensteds. Har håndtverket tatt slutt? Vi må nok innrømme at våpensmedene i stor grad ble borte etter hvert. Men ikke helt, selv ikke i våre dagers moderne våpenfabrikker kan håndtverket eli­ mineres 100 prosent. Likevel varierer omfanget av håndtverket sterkt fra fabrikk til fabrikk og fra land til land. Vi må sette pris på de håndtverks­

framstilte haglbørsene som er tilgjen­ gelige idag. De er ikke etterligninger fra de gamle mestere, men derimot moderne, funksjonelle våpen fram­ stilt med høy grad av nøyaktighet og med fine detaljer, bygget på tradi­ sjonsrike systemer. Maskinelle framstillingsmetoder gir sterke og funksjonssikre våpen med bruksegenskaper som det ikke kunne drømmes om i gamle dager.

Håndtverket holdes i hevd. Selv om våpendelene produseres maskinelt, blir de satt sammen for hånd, slik som ved disse Simson-haglene fra Suhl.

9

Japans super-avanserte teknologi resulterer i høyeste kvalitet ved disse elegante våpen. Kolbefinish, nettskjæring og baskylens gravyre er håndarbeid.

De gamle klenodier Vi minnes en uttalelse fra den svært misfornøyde jegeren som byttet bort sin gamle 12-er med 80 cm piper mot en ny og betydelig kortere børse i moderne stil. Med det gamle kleno­ diet hadde han uten vanskelighet skutt tiur på både 60 og 70 meter, og prøveskyting med det nye våpenet hadde mot denne bakgrunn gitt et nedslående resultat. — «Hadde jeg visst dette hadde jeg aldri gitt fra meg den gamle børsa!» For å ta den siste problemstillingen først så må man nok dessverre kon­ statere at det ikke finnes haglvåpen

10

på markedet som egner seg for langholdsskytning slik som påstått. Den som prøver sin nye børse ut fra slike forutsetninger vil alltid bli like skuf­ fet. Ingen trangboring, ingen pipelengde, ingen magnumpatron i denne verden kan gjøre haglgeværet til et langholdsvåpen. Men alle disse «hederlige» gamle våpen da, de med damask pipe og utenpåliggende haner, de som felte småviltet på noen fantastiske avstan­ der? Svaret må ennå en gang bli: Den utopiske 70 m effekten har hverken før eller siden vært noen realitet. Det som snarere er tilfellet er at både

våpen og ammunisjon stadig forbed­ res både med hensyn til kvalitet og effekt. Vi må gjerne la skeptikerne gjøre sammenlignende prøver med «det gamle gode» våpenutstyret. Resultatene vil sikkert vise at moder­ ne utstyr er mest tjenlig, men det er jo hyggelig å bevare minnet om gammelbørsa som i de gode dager «over­ gikk alt». Uansett gammelt eller nytt, haglgeværet som sådan kan ikke med ver­ dens beste vilje hos produsentene gjøres «mer effektiv» med hensyn til rekkevidde. Det er naturens lover som setter grensene, lover som gjen­ nom alle tider har hatt styringen med det mulige og det umulige. Den langtskytende haglbørsa har vært, er og forblir jaktutøvningens perpetuum mobile, dvs. den finnes ikke.

Valgets kvaler

Hvert år omsettes ca. 10 000 nye haglgeværer i Norge. Innenfor type, fabrikat og modell eksisterer det store variasjoner og det er riktig å slå fast at det utvalg som tilbys fra norske våpenhandlere er meget stort, og fullt på høyden med et hvilket som helst sortiment hos våpenhandlere i utlandet. Det er derfor ikke lett, det å velge seg et nytt jaktvåpen. På mange måter er det enklere å velge bil, eller livsledsager for den saks skyld. Bil­ kjøpet har et fast mønster med innbytte av den gamle, osv. osv. og man er under alle forhold akseptert av naboen dersom man finner fram til et av de 4-5 mest brukte merkene. Valget av livsledsager er irrasjonelt styrt mest av følelser, og takk for det, ellers skulle sannelig parsammensetningen bli nokså innfløkt. Radarparet våpen og jeger er en langt mer komplisert duo, og dette gjelder om jegeren er ung eller eldre, nybakt eller «erfaren»., sparsomme­ lig eller utstyrs-kåt, lang og smal eller kort og rund. Hobby er luksus. Jakt er hobby. Ikke dermed riktig å sette likhetstegn mellom jakt og luksus, i alle fall ikke i betraktning av at jegerlivet styrker legeme og sjel noen opp­ sparte høstdager. Vi snakker om de dagene i året da alt skal «klaffe» for 150 000 jagende norske borgere (hvorav bare en prosent kvinner des­ sverre). «Klaff» er det for de fleste av oss ikke minst når viltet treffes effek­ tivt. Når rypa folder seg som en «pakke» for et velrettet fluktskudd.

Over & Under eller Side by Side? Typevalget avgjøres ikke bare av bruksområder, men også av smak og behag.

11

Sannheten er nok den at de aller fleste jegere legger for liten vekt på forholdet til sitt våpen. Et riktig valg og en riktig bruk av jaktvåpenet er en del av grunnlaget for de effektive skudd. Det er ingen god jeger som ikke skyter bom, det er jo godt å vite. Men det er jo virkelig grunn til å ergre seg over bommene dersom årsaken er mangelfull viten om vå­ pen. Det er jo også noe som kalles våpenglede. De tekniske prinsipper for kon­ struksjonen av haglgeværet har vært uforandret i mange år. I Norge, slik som over alt ellers hvor det drives småviltjakt, er kalibret 12, 16 eller 20. Kolben formes etter standardmål slik det stort sett var for 50 år siden. Pipelengden varierer fra 66 cm til 76 cm og trangboringsgradene bærer de samme betegnelser som før. Hva er det da som har skjedd i utviklingen innenfor jegerfolkets småviltvåpen? Svaret på dette må

bygges på en forståelse for en viss stabilitet i bruksområdet, men et valg av type haglgevær endrer seg ut fra visse mote-tendenser og velstandsut­ vikling. Et eksempel på dette er Brownings nye Citori-modeller, med utskiftbare choketuber. Med Miroku som produ­ sent er det borget for kvalitet, og vi må ikke glemme at det enorme USAmarkedet er mer Browning-orientert, det sies jo at for hvert tredje jaktvåpen som produseres i verden er to av dem solgt i USA! Bør det være over & under eller side by side? Generelt om o & u kan det sies at det er idealvåpenet for den som både jakter og skyter lerduer, ikke minst det siste. Men bli ikke fristet til å velge den «ekstreme» modellen med Monte-Carlo kolbe, lange 76 cm piper, skinnebredde 15 mm, etc. der­ som du skal få den fulle glede av o & u’n også som jaktbørse!

Sauer modell 127 leveres i kaliber 12 med 71 cm piper og boringsgrader 1/2 og 1/1 eller 1/4 og 3/4.

■ 12

Dobbeltløp side by side Produseres hovedsakelig i Sovjet, Øst-Tyskland, Spania og Italia. De få, men eksklusive, engelske side by side skal ikke glemmes. Dagens nye s/s våpen finnes i alle prisklasser, men de fleste er relativt rimelige våpen. En side by side er først og fremst et jaktvåpen, meget velegnet til norsk høyfjellsjakt. Normal våpenvekt er 3,0-3,2 kg. Vanligvis utstyrt med to avtrekkere og automatisk sikring, men er like vanlig uten ejektor som med. De øst-tyske SadbrÅs/s*'fra Suhl ei kjent over hele Europa for sin kvali­ tet og sitt gunstige prisnivå. Sauermodellene heter m/127 (enkel, men solid økonomimodell uten ejektor), m/8 (den rimeligste av de tradisjonelle Sauere uten ejektor), m/47E (som modell 8, men med ejektor) og m/ 147E (som modell 47E, men med rik jaktgravyre). Generelt er s/s et godt våpenvalg for norske småviltjegere, men det er fornuftig å satse på et anerkjent merke.

Dobbeltløp over & under Norsk import dreier seg hovedsakelig om våpen fra Sovjet, Japan, Italia samt DDR og *andre øst-europeiske land. Med bare få unntakt er o & u-våpen priset midt på skalaen og oppover. Mange mener at det under­ letter skytingen når pipene er plassert over hverandre, og disse våpen har gjennom en årrekke blant annet vært lerdueskytternes favoritter. O & uvåpen kommer gjerne med single trigger (en avtrekker) og ejektor.

Våpenvekt er ofte noen hg mer enn ved s/s. Utvalget er meget stort, også i Norge. Det er særlig jegertrapskytingen som har satt fart i omsetnin­ gen, og vi skal ikke se bort fra at motetendenser gjør seg gjeldende.

Mirokus utstyrsdetaljer inkluderer bl.a. «single selective trigger», auto­ matisk ejektor og ventilert skinne. Gravyren på låskassen varierer med modellene.

Miroku i Japan var i høy grad med på å styre o & u-utviklingen i Norge i 60og 70-årene. På mange vis var Miro­ kus våpendesign inspirert av FN i Belgia, og Mirokus kvalitet var, og er, høyst pålitelig i enhver detalj. Prismessig er det heller ikke snakk om noen ubalanse, selv om den ja­ panske yen-kurs har styrket seg ve­ sentlig overfor den norske krone. I dag er Mirokus våpensalg i Europa/ USA styrt av FN/Browning, og en del av FNs egne Browning-modeller pro­ duseres av Miroku. Det er vel rimelig å anta at samarbeidet sikter mot å gjøre Browning-begrepet enda ster­ kere.

13

Halvautomater og pumper Ta utgangspunkt i Remingtons auto­ mat modell 1100 og pumpe modell 870. To av verdens mest anerkjente våpen, solgt i meget store antall. Bør­ ser uten «kluss», driftsikre og effek­ tive (5-skudds magasinkapasitet). De representerer en egen stil, den «ame­ rikanske», men også i Norge var 1100 og 870 meget populære, ikke minst på grunn av den lave dollarkurs i 70årene. Men hva skjedde? Pumper og automater fikk sitt første alvorlige skudd for bauen da myndighetene innførte registreringsplikt/ervervstillatelse på disse våpentyper generelt. Automathagler var fra tidligere

begrenset med to patroner, men denne plutselige ervervstillatelse for auto og pumpe, uten at det samme skjedde med andre hagler, reduserte kjøpeinteressen kolossalt. Det var fortsatt fullt lovlig å jakte med en 5-skudds pumpe, men Ola mente nok det var både brysomt og ærekren­ kende å måtte registrere nyhagla. Det neste som inntraff var forbudet mot mer enn to patroner i haglvåpen, generelt. Dette var dødsstøtet for 5skudds pumpehagler, og vi har forstå­ else for Olas vurdering. Så, situasjo­ nen i dag er for 870 og 1100 aldeles fatal. Det er synd, for to så gode våpen.

Ovenfra og nedover: Remington modell 1100 uten skinne, med skinne, linksmodell, Remington modell 870 uten skinne, med skinne.

14

Den amerikanske Harrington & Richardson enløps-hagle leveres også med rustbestandig nikkelfinish.

Enkeltløp hagle Dette er italienske, spanske, ameri­ kanske og øst-europeiske produkter, som selges i betydelige antall også i Norge. Ofte med full trangboring og relativt lang pipe, og ikke sjelden med «åpen» hane. Lav vekt og hard rekyl med kraftige patroner. Føles ofte ubalanserte og vanskelige som fluktskytings våpen. Passer best til gluggej akten og ellers hvor det stilles små krav til allsidighet. Kvaliteten er som regel o.k. og prisene er lave. Mer er det vel ikke å si om det. Tro bare ikke at enkeltløperen er den ideelle nybegynnerbørsa grunnet prisfordelen. Med slike våpen er det alt for lett å starte på feil skytegrunnlag, og deretter miste motet.

Haglgeværets kaliber — Hva slags hagle har du?, sier den ene jegeren til den andre. — Det er ei gammel kaliber 12, og hu er j...... god!, svarer han som ble spurt. Det er ingen synd å ikke vite alt, selv ikke sitt eget våpenmerke, men det er ganske karakteristisk at net­ topp våpnets kaliber er holdepunktet for den ellers lite våpenkyndige jegeren.

De mest vanlige kaliberbetegnelsene er blitt gjengse begreper, og det må vi være takknemlige for, ellers skulle vi forvente langt flere skyteuhell forbundet med feil patron i våpnet. Ordet «kaliber» har sitt utspring i latin, hvor «qua libra» kan oversettes med: «hvilken vekt»? Haglgeværets kalibermål ble det laget normer for den gangen det ble skutt med runde kuler av rent bly. En kaliber 12 hagle har en innvendig diameter i løpet som tilsvarer diame­ teren på en rund kule av bly som det går 12 stk. av på et engelsk pund (454 gram). Kaliber 16-løpet målte det samme som en kule der det gikk 16 stk. på pundet, osv. Dette var før choke-teknikken ble oppfunnet og tatt i bruk, og løpene var innvendig sylindriske uten innsnevring ved munningen. Moderne haglvåpen har trangbo­ ring, alle som ett, og de gamle blyku­ lene ville ikke få plass i chokene på de våpen der de egentlig hører hjemme. Men kaliberbetegnelsene er i høyeste grad tatt vare på, og 12, 16, 20 osv. vil sikkert også bli framtidens norm, ingen grunn til noe annet. Før i tiden kom Get til praktisk anvendelse langt flere kalibre enn de vi finner i dagens tilbud, selv hos vel­ assorterte våpenhandlere.

15

Slik så de ut, noen av variantene. Det minste av dem alle, kaliber .410, bygger ikke på blykule-metoden, men måles i 1 000-dels tommer. Dvs. kalibret er 410/1 000 tomme.

oo Kaliber 12 ■ 18,5 mm

Kaliber 16 16,8 mm

13,9 mm

10,41 mm

De angitte diametermål er såkalt «nominelle», hvor det ikke er tatt hensyn til graden av trangboring.

I det metriske system blir kalibrene definert slik, og vi snakker hele tiden om de nominelle løpsmål, uten å tenke «choke»: kal. 8 = 21,2 mm, kal. 10 = 19,7 mm, kal. 12 = 18,5 mm, kal. 16 = 16,8 mm, kal. 20 = 15,6 mm, kal. 28 = 13,9 mm og kal. .410 = 10,4 mm. Til tross for de mange ulike former for småviltjakt som drives idag, har kalibervalget fått en viss standardise­ ring, kaliber 12 dominerer fullsten­ dig. Kaliber 16 er snart ute av bildet,

16

men kaliber 20 derimot synes å øke i popularitet. Her snakkes ikke bare om Norge, 12ern er like populær over alt, om det gjelder pumpehagle i USA, japanske over & under eller kostbare «best English guns». Denne tendens har både tekniske og kommersielle årsa­ ker. Det store kaliber 8 vil teoretisk gi mest skuddeffekt, med sin vold­ somme haglladning på over 50 gram. Men rekylen fra slike patroner vil være utålelig dersom ikke våpnets vekt befinner seg i 5-kilos klassen. En slik våpenvekt er altfor upraktisk ved moderne høyfjellsjakt, og de ytterst få våpen i kalibre større enn 12 kalles også for «gåsebørser». I den andre enden på skalaen finner vi våpen som p.g.a. sine lette patroner er velegnet for junior-jegerne. Våpen i kaliber 20, eller ennå mindre, serverer en rekyl som er høyst akseptabel, når det ikke brukes patroner med større haglladning enn 30 gram. En 20-hagle veier sjelden mer enn 3 kg, og er en lett og hendig følgesvenn på høyfjellsj akten. Det er likevel en kjensgjerning at de fleste jegere setter fokus på selve skuddeffekten og ikke sjelden blir de større kalibrene vurdert til å gi mere driv og «drep» enn de små. Haglenes utgangshastighet ved kaliber 12, 16 og 20 er imidlertid nær sagt den samme. Det som gir forskjel­ len i effekt mellom kalibrene er haglmønstrene hos de tre. Med uforand­ ret haglstørrelse vil selvsagt det største kaliber med den høyeste haglvekt gi det «tetteste» haglmønster. Patroner i kaliber 12 med 32 eller 36 grams haglladning dekker ubetinget det krav til skuddeffekt som de aller fleste av oss stiller. Når så 12er-hagla

Noe utenom det vanlige: Ruger i USA leverte gjennom mange år sin anerkjente O/U-hagle bare i kaliber 20! Først i den senere tid produseres den også i kaliber 12.

på samme tid gir oss en akseptabel vekt og det tilbys et rikt utvalg av kaliber 12 patronfabrikata i alle pris­ klasser, er det få grunner til å velge noe annet. For lerdueskytteren, eller la oss kalle ham «lerduejegeren», fin­ nes det ikke noe annet alternativ, dersom han tenker å skaffe seg det beste utstyret, og at hobby kostna­ dene samtidig skal være så rimelige som mulig. Her er vi inne i den «kommersi­ elle» årsak til 12-kalibrets dominans. Våpenfabrikanter og forhandlere vet nemlig at det hos våre dagers jegere/ skyttere hersker en klar tendens for kaliber 12 og de baserer i hovedsak sitt våpenutvalg etter kaliber. I noen grad gjelder dette også kaliber 20, mens 16-våpen derimot har falt helt ut av bransjens interesse. Disse forhold begunstiger forbru­ kerprisene av den enkle grunn at for­ handler kan begrense sitt generelt kostbare lagerhold til i hovedsak å omfatte kaliber 12-børser, og heller satse på et bredere utvalg av modeller og fabrikat innenfor dette kaliber. På denne måten blir våpenets pris så lav som den kan være. Forholdet er det samme ved patro­ ner, særlig lerduepatroner. La det være helt klart: Dagens pris til forbru­ ker på lerduepatroner er ekstremt

lav, og selv den mest-forbrukende skytter må innrømme dette. Takket være bl.a. 12-tendensen er vi også i Norge kommet inn i et lavprisnivå, og det er kvalitetsforskjeller i våpen og patroner som gir eventuelle utslag på prisskalaen.

Amerikanske patroner er av de «kraf­ tigste» på markedet. Kaliber 20 Exp­ ress Magnum med 3” (76 mm) ladning inneholder 36 gram hagl!

Hva så med det gode, gamle 16-kalibret, norske førkrigsjegeres favoritt? Eiere av tradisjonsrike 16-børser har ingen grunn til å fortvile. Førsteklas­ ses jaktpatroner vil være tilgjengelige i all overskuelig framtid, og til «nor­ male» priser. Kaliber 16 er et vellyk­ ket kompromiss, teknisk sett. Et vel­ holdt side by side i kaliber 16 er vel

17

Vår hjemme-favoritt Nitedals Spesial leveres i kaliber 12 og 16, både i 65 mm og 70 mm lad­ ninger. Prøv 65 mm patroner hvis du etterstreber jevnt haglmønster og behagelig rekyl!

Lerdua er et «hårdskutt vilt, og på lerduebanen dominerer våpen i kali­ ber 12. vanskeligste fluktskytingsobjekt av alle, og det kreves mye av skyteteknikk og utstyr når skytteren satser for fullt på denne hobbyen. De praktiske ulemper med kaliber 20-hagle på ler­ duebanen er selvsagt ennå større. Vi lettvektsentusiaster må bare innrøm­ me dette, selv om grombørsa i 16 eller 20 er aldri så gjev under høyfjellsjakten. For på enklest måte å forstå kalibrenes muligheter og begrensninger, bør vi ta en titt på følgende tabell:

kanskje den ideelle høyfjellsbørsa med sin vekt på rundt 3 kg, og med 70 mm patroner er haglmengden på nivå med kaliber 12/65. Heller ikke på lerduebanen er 16våpenet noe handicap, rent ballistisk, men ulempen vil være at den som krever optimal effekt ved å bruke 70 mm patroner, vil føle ubehag av reky­ len i det lette våpnet, og dessuten må en regne med at 70 mm patroner til lerdueskyting faller urimelig kost­ bart. En lerdue er, ballistisk sett, det 12

Kaliber

20

16

Patron

65 mm

70 mm

65 mm

70 mm

65 mm

70 mm

Haglladning

32 gr

36 gr

28 gr

32 gr

23 gr

28 gr

Grense­ område for 20

Munning------------------------

______________ Ca. 35 m

Ca. 40 m Ca. 45 m

Ca. 50 m

18

Grense­ område for 16

76 mm (Rem/ 36 gr

Grense­ område for 12

Men et ord til alle 20-jegere: Vær ikke bekymret, de fleste jaktsituasjoner gir deg skuddsj anser på avstander fra 15 til 35 m, og med velvalgt trangboring og haglstørrelse har du like gode treffsjanser som 12-jegeren, såfremt du mestrer fluktskytingens teknikk! Skal vi prøve å trekke en konklu­ sjon? Den må bli: Skaff deg to bør­ ser, vel å merke: hvis du setter utstyrsgleden i høysetet. Den ene børsa er en 12er på lerduebanen og de vanskelige jaktsituasjonene. Den andre må bli en lett­ vekter i kaliber 20 som du nyter og bringe med deg på høyfjellsjakten, med sin eleganse. En appell til etter­ tanke: unngå skadeskyting på for lange hold! Selv om kaliber 20/76 mm patroner inneholder like mye hagl som en 12/ 65, må vi ikke forledes til å tro at den praktiske nytte av kaliber 20 er på høyde med 12ern — ei eller 16. Årsakene til dette finner vi i følgende sammenheng: 1. En lett børse (kaliber 20-våpnet veier normalt 2,6-2,8 kg) betinger en «lett» patron for at skytteren skal kunne avgi gode skudd. Det er en kjennsgjerning at alle jegere/ skyttere er skuddredde, mer eller mindre. Rekylen er ubehagelig, og den innvirker i stor grad på jege­ rens evne til å treffe godt på vilt i flukt. En gammel tommeregel blant Englands fluktskyttere var at patronens haglladning ikke burde veie mer enn en hundredel av våpenets vekt. Altså: en tre kilos børse passer best med 30 grams ladninger eller mindre. Vi mener at denne tommeregel fortsatt har

sin absolutte gyldighet, og kan råde til at 70 mm patroner i kaliber 20 bør være maksimum, i alle fall for vår kvinnelige jegervenn som har valgt seg 20-hagle ut fra vekt og håndterlighet. 2. En annen ulempe med tunge lad­ ninger i små kalibre av en ren bal­ listisk karakter, selv om det er vanskelig å gi noen eksakt grade­ ring. Tenk deg haglladningens form der den ligger inni patronen, klar for utskyting. Adskillig mer langstrakt og «uhåndterlig» ved forming av skuddmønsteret utover i banen, enn den korte haglsøylen med samme vekt i kaliber 12. Resultatet blir ofte en større mengde ineffektive randhagl («uforklarlige» bommer?). Det er en kjent sak at 65 mm patroner (32 gram hagl) i kaliber 12 gir de jev­ neste, og derav mest effektive haglmønstre i de fleste børser. Den ekstreme motsats finner vi altså erfaringsmessig ved 76 mm patroner i kaliber 20. La deg derfor ikke fristes til å sette likhetstegn mellom effekt i disse to alternativer. Så enkelt er det ikke! Med bakgrunn i punkt 2 ovenfor, skal det derfor anbefales at patronvalg (haglmengde) bør tilpasses de ulike kalibres normale våpenvekter. I noen grad blir dette også praktisert blant norske jegere, selv om tyngden ligger på 70 mm patron både i kaliber 12, 16 og 20. Hvis vi forutsetter samme haglstørrelse/trangboring i de tre kaliberalternativer, vil det i praksis frem­ komme en viss forskjell i maksimum skuddhold mellom den. Vi skal aldri glemme at et haglgevær under alle forhold er et kortholdsvåpen, dvs.

19

avstander utover 50 m gir ingen sik­ kerhet for effektive treff. Årsaken ligger i at haglmønsteret blir altfor glissent på 50 m og utover. Mulighe­ tene for kaliber 16 redusereer seg med ca. 10 prosent i forhold til kali­ ber 12, og 20-kaliberet mister ytter­ ligere ca. 10 prosent.

Haglgeværets terminologi Når det «snakkes børse» jegere imel­ lom er det alltid mulig å gjøre seg forståelig med hensyn til detaljene. Men det kan vel være vel så greit å bruke de korrekte uttrykk, eller de betegnelser som er mest gjengse. Derfor denne skissen:

20

Al............................................... Baskyle A2.......................................... Låskasse B ............................................... Pipe(r) Cl......................... Kolbe, rett engelsk C2................ Kolbe, med pistolgrep D ...................................... Forskjefte E .................................. Avtrekker(e) F .......................................... Toplever G ............................................... Sikring H ............................. Avtrekkerbøyle I............................. Ventilert skinne L ...................................... Midtskinne M .......................................... Siktekorn N .......................................... Munning O ...................................... Kolbekappe P .......................................... Siktelinje Q .................................. Kolbelengde R ............................. Kolbefall ved hel S ......................... Kolbefall ved kam T .......................................... Kolbetå U ...................................... Sluttstykke V ...................................... Spenn-knast Z ...............................Forskjefte-mutter

Låskassen (Baskylen)

Den er våpenets «hjerte», den som år ut og år inn skal holde det hele sammen, den som til syvende og sist avslører våpnets kvalitet. Noen børser «slarker», ikke bare på grunn av tusenvis avfyringer og ditto åpning og lukking, men fordi delene er dårlig tilpasset til hverandre i produksjonen. Låskassen skal være «treg», til og med litt for treg, når den er splitter ny. Nye våpen kan også slarke, og om disse kan vi spå kort levetid. Ta bort forskjeftet (undertreet) på ditt gamle våpen og vri litt på pipene mens du holder i kolben med den andre hånden, så merker du slarken, hvis den er der. I de aller fleste o & u eller s/sbørser låses pipene fast i baskylen med låshaker på undersiden. En for­ lengelse av skinnen med gjennomgå-

Prinsippskisse av Merkels KerstenVerschluss. Den dobbelte låsbolten beveges horisontalt av topleveren.

ende kryssbolt (Greenerbolt) er en ekstra sikkerhet for låsningen, og selv om den er svært vanlig også ved de beste våpen, er krysslåsningen ingen nødvendighet når baskyledelene er tilpasset av dyktige børsemakere.

Anson Deeley system (bokslås) i oppspent posisjon.

Sidelås-prinsipp, slik som i Gebriider Merkels mest eksklusive modeller.

Ved dobbeltløp haglegeværer er det i prinsippet to alternativer: sidelås eller bokslås (system Anson & Deely). Den sistnevnte dominerer fullstendig fordi det er en anerkjent, solid konstruksjon til en langt rime­ ligere produksjonspris enn først­ nevnte. Sidelåsbørser er eksklusive saker som er vel verdt sin pris og i praksis er det jo svært nyttig å ta ut sidelåsene på hver side, for tørking og oljing etter en våt jaktdag.

Sikringen Dette tema har i den senere tid vært diskutert ganske intenst, både i våpenbransjen og jegere imellom, og det sentrale spørsmål har vært: skal det forlanges «dobbeltvirkende» sik­ ringsmekanisme på nye våpen som importeres til Norge? En sikring som virker både på avtrekk og som fangsikring på hanene er altså «dobbeltvirkende» i teorien, men ikke dermed sagt at den er «dob­ belt så sikker». Diskusjonens store bølger har lagt seg etter hvert, med årsak i at en del av de mest avanserte

Sikring på kolbehalsen er lett å betjene.

22

og stabile våpen tradisjonelt ikke leveres med «dobbeltsikringen». Det er heller ikke riktig å overdrive sikringens garanti mot vådeskudd. Den beste sikkerhet er det nok jege­ ren selv som må stå for. Norske jegere forlanger såkalt automatisk sikring på nytt våpen, og importørene etterkommer dette. Men selv om sikringen slås på auto­ matisk når våpnet tømmes og lades, må dette ikke forårsake en falsk trygghetsfølelse hos den uerfarne jegeren. Sikker våpendisiplin er nok det sikreste lell!

Avtrekket Et godt avtrekk er avgjørende for god skyting. Det skal være rent og «skarpt» uten slep, slik at skuddet går momentant på kommando fra avtrekksfingeren. Det skal ikke være for lett, ikke for tungt, og dette er mer enn en følelsessak. Noe mellom 1,5 og 2 kg vil passe for de fleste. Et alt for tungt og slepende avtrekk er det verste som finnes. Hvis det føles

Eksklusive våpen har rik gravyre, t.o.m. på sikringsfløy!

nettopp slik, la børsemakeren gjøre en justering om det er teknisk mulig. Single trigger eller to avtrekkere? Spørsmålet er ikke lenger helt rele­ vant fordi mange våpenfabrikata har bare et alternativ å tilby. Godt er dét, valg av nytt våpen er vanskelig nok på andre detaljer. «Single selectiv trigger» — valgbart enkel-avtrekk — er en moderne kon­ struksjon som gjør det mulig å velge mellom det «åpne» eller det «trange» løpet i første skudd. For norsk jakt er fordelen ved en slik valgmulighet sterkt overdrevet, fordi våre jaktfor­ mer i hovedsak går på at viltet i oppflukt fjerner seg fra jegeren. Det kan selvsagt forekomme situasjoner der det bare skal avfyres ett skudd med det trange løpet, men under slike omstendigheter vil jo også bakre avtrekker i dobbel-trigger systemet gjøre jobben! Lerduevåpen i o & u-modell har som regel single trigger som standard, og dette er generelt pålitelige og funksjonssikre avtrekksmekanismer som sjelden svikter. Man skal likevel være

svært obs på en liten, men viktig detalj. Sikringsknasten som er kom­ binert med løpsvelgeren kan ufrivillig bli stående i midtstilling mellom valgposisjonene, slik at det hindrer avsikring av våpnet. Velger/sikringsknast må stå helt i «o» eller «u»-posisjon for å oppnå at sikringen skal fungere.

Dobbel-trigger-mekanismen er og blir «idiotsikker». En klar fordel har imidlertid enkelavtrekkeren: Kolbens lengdemål ved tilpasning tas fra denne ene avtrekker og bakover til midt på kolbeknappen. Dette gjør situasjonen enklere enn to-avtrekkssystemet.

23

Haglepipene Terminologien først: det heter piper og ikke løp. Det vi snakker om er «røret» foran baskylen, slik at vi har definisjonen klar. Løpet derimot er den innvendige del av pipa, det som begynner med patronkammeret og slutter med trangboring. Vi vil også ta brodden fra litt gammel overtro, det som er knyttet til pipelengde og skuddeffekt. De relativt lange pipene var i svartkruttets tid en del mer egnet enn korte, nettopp for at krut­ tet skulle brenne helt opp i skuddløsningen. Moderne krutt, slik som i våre dagers haglpatroner, brenner mye raskere og det er absolutt unød­ vendig med lang pipe for å få full forbrenning og maksimum effekt. Effekten, «drivet», er beroende av mange elementer, men er i alle fall uten praktisk innflytelse av pipelengden! Valg av pipelengde bør i første rekke baseres på hva jegeren synes «passer». Hans/hennes ønske om balanse og vekt i våpnet. Et euro­ peisk våpen i kaliber 12 tilbys gjerne i alternative pipelengder 66 cm, 68 cm, 71 cm eller 76 cm, som omtrentlig tilsvarer 26", 27", 28" og 30" fra japanske og amerikanske leverandø­ rer. 68-71 cm er «midt på treet», og det skal mye til om det har noen prak­ tisk fordel å eksperimentere med andre pipelengder i en kaliber 12hagle som i alt vesentlig skal brukes til jakt. Det er mulig at en børse med 66 cm piper, kombinert med åpne boringsgrader, vil være det gunstigste alternativ for skogsfugljegeren, men da en slik børse neppe vil inneha allround-egenskaper, bør den kanskje være elitejegerens våpen nr. to? Et

24

kaliber 16-våpen bør følge de samme lengde-kriterier som 12ern, men når vi tar med oss kaliber 20-våpen i bet­ raktningen, bør det være en fordel å velge 66-68 cm som standard. Disse lette våpen er best balansert slik. Hvorvidt pipene skal være utstyrt med skinne er ikke bare en smakssak, men også en kostnadsfaktor. God fluktskyting er ikke betinget av at det sitter skinne på våpenet, selv om alle de børser som eksempelvis brukes ved krevende lerdueskyting er utstyrt med skinne. Lerduegeværer har ofte en spesielt høy ventilert skinne. Olympisk trapskyting under varme himmelstrøk, med sitt intense skytetempo, har utvilsomt fordel av at ventilasjonsprinsippet reduserer mirageeffekten, men vi tviler på om norske jeger-trap-skyttere, og i allefall de rene jaktutøvere, har noen fordel av at skinnen er ventilert.

Høy, ventilert skinne lerdue-våpen.

for

typisk

Standardutstyr ved dagens haglvåpen inkluderer imidlertid den ventilerte skinnen, og såvel bruksområder som lommebok må akseptere dette. Skinnebredden varierer fra ca. 5 mm til 15 mm. De bredeste skinnene er ment for lerdue-våpen hvor først og fremst

«svingteknikken» har fordel av at skinnebredden øker våpenets vekt. Piper med ventilert skinne, særlig på de moderne o & u-hagler er utvilsomt en viktig faktor ved våpnenes ele­ ganse. Slår vi opp i en Browningkatalog, finner vi at samtlige o & umodeller leveres med skinne. Slike kvalitetsvåpen vil liksom ikke ta seg godt ut med «glatte» piper, og fordi Browningvåpen er mye brukt på lerduebanen gir det seg selv at fabrikken har tilpasset seg markedet på riktig måte.

der derfor på sine tette Merkel-skinner, og Merkel er ikke mindre eks­ klusiv av den grunn!

Gebriider Merkel modell 200 E.

Skinnebredden kan variere. Brede skinner øker våpenvekten, men gir en jevnere «Sving».

Gebriider Merkels o & u-våpen har gjennom alle tider vært utstyrt med skinne, men den er «tett», slik som framfor alt jegere vil ha den. Den praktiske fordel med en tett Merkelskinne eller de tette skinner ved s/shagler, er forbundet med enklere puss. Under de våte jaktdagene på høsten vil vannet bli liggende igjen mellom spaltene i den ventilerte skinnekonstruksjonen. Dette krever mer tid ved våpenpussen dersom vi skal hindre rustangrep i alle vinkler inne i skinnen. Våpensmedene i Suhl hol­

Før vi forlater skinnetemaet ved o & u-våpen: et par ord om skinnen mel­ lom pipene. Ved avansert teknologi og med spesielle formål kan denne skinnen utelates, ikke helt, men nes­ ten. Foran i munningen må pipene forankres sammen, likeledes i kammerdelen. I det øvrige lange midtom­ rådet ligger pipene fritt fra hverandre for å redusere våpenvekt og for å senke produksjonskostnader. Ingen dårlig løsning, men noen mener vel med rette at konstruksjonen mangler noe rent estetisk. Smak og behag, men kvalitetsmessig er det ingen ulempe, og hvis prisen kan reduseres med et halvt tusen kroner, så må vi vel kunne ofre litt av utseendet?

Så et alvorsord om «siktemidlene». Perlekornet lengst framme må aldri misforstås, det er ikke en sikteinnretning, og er vel nærmest en tradisjo­ nell pyntedetalj. Fluktskyting er ikke sikting. Det er føring av våpen, «peking» med pipene og lynsnar avtrekksreaksjon når øyet «ser» det korrekte bildet av skinne i forhold til målet i bevegelse. Den som forledes

25

Remingtons O&U modell 3200 var konstruert uten midtskinne, likevel er total­ vekten over 3,5 kg. Et utmerket lerduegevær, men for tung for de fleste jegere. Opphørte på Remingtons program tidlig i 80-årene. til å sikte med et haglgevær i siste fase før avfyrting vil generelt måtte regne med bom. Det burde sies mye mer om skyteteknikk akkurat nå, men her skal det jo handle mest om våpen, og det er enklest å henvise til annen litteratur om det skytetekniske. Klas Klebergs bok: HAGELSKYTTE — UTAN BOM, er en fremragende kilde til viten om grunnlaget for god skyting (Brdderna Fagerstroms Forlag, Stockholm 1970). Et lite avsnitt av Klebergs bok vil vi likevel sitere: «Vasa’ — skall man nu inte sikta heller! Visst skall man sikta, men inte enligt gammal hederlig kulskyttemodell! Bossans detaljer ser man helt suddigt, men man år i alla fall inten­ sivt medveten om spångens mittlinje (och många gånger också kornet for­ resten), framfor allt når svingen for mynningen «fram genom målet» och tånjer ut framfdrhållingen. Denna «pekning» år i sjålva verket en hogst raffinerad siktning — en hela kroppens intensiva inriktning! Redan från borjan måste man vånja sig vid att med blicken fastnaglad vid målet ogenerat och utan tvekan slå ut framfdrhållningen och låta skottet gå! Och flott och frikostig skall man vara — intet knussel hår! Hugg gårna till med en framforhållning lite i over­

26

kant, ty bommarna skjuter man som regel efter och inte fore.»

Kornet er bare til pynt! Patronkammeret bakers i løpet er normalt dimensjonert slik at innven­ dig diamter er en anelse større enn patronens hylsediameter. Likeledes er det en liten toleranse mellom pat­ ronens krave og dens anleggsspor bak i kammeret. Disse små toleranser er helt nødvendige for å sikre god funk­ sjon, d.v.s. våpenet skal kunne luk­ kes lett når patronen ligger i kammeret. Kammerlengden i moderne haglvåpen er i hovedsak såkalt 70 mm, i noen tilfeller 76 mm (3"), men svært sjelden 65 mm (2,5"). Disse korte 65 mm kammere var imidlertid i engelske børser standard for endel år tilbake. Det er intet galt med 65børsa rent effektmessig. Norsk høyfjellsjakt kunne med fordel ha anvendt 65 mm patroner i større grad (lettere rekyl og bedre skyting!), men

problemet meldte seg da de fleste ammunisjonsfabrikker etter en tid kuttet ut 65 mm patroner i sitt leveringsprogram. Til de få våpen med 65-kammer som fortsatt er i bruk vil det i overskuelig framtid fortsatt kunne skaffes de riktige patroner. La børsa henges «på veggen» når den tid kommer da 65-patroner ikke lenger oppdrives, og for alle del: fall ikke for fristelsen til å bruke 70 mm patroner i et 65-kammer! Et spørsmål som ofte stilles berører den motsatte vei: Er det en vellykket kombinasjon å anvende 65 mm patro­ ner i 70 mm kammer? Svaret er et uforbeholdent ja, og det bør som sagt faktisk tilrås mer ustrakt bruk av de lettere 65 mm patroner enn hva tilfel­ let er i Norge.

Skissen viser en 70 mm patron før og etter skudd i et 65 mm kammer. Hyl­ sen får ikke nok plass og resultatet er en kraftig trykkstigning.

Trangboringen Allerede i innledningen om haglgeværet, hvor vi forsøkte å sette det hele i historisk perspektiv, ble betyd­ ningen av trangboring berørt. Vi nevnte at det framme i munnin­

gen på haglvåpnet er en innsnevring som resulterer i at det oppnås en kon­ trollert spredning av hagl-svermen. Denne egenskapen er en av de aller viktigste elementer i våpnets effek­ tivitet. Alle haglvåpen har en viss grad av trangboring, choke. Trangboringsgraden innvirker på haglsvermens diameter, slik at en «åpen» choke gjør det lettere å treffe et vilt i flukt. Men samtidig går det ut over haglsvermens «tetthet», dvs. den innbyrdes avstand mellom haglene i svermen. Sagt på en annen måte: 1. En altfor «trang» boring gjør det vanskelig å treffe på korte skudd­ hold, og skulle du likevel være så heldig å treffe vil det være en overflod av hagl i viltet. 2. En altfor åpen boring gjør det nødvendig at du skyter på relativt kort hold, ellers blir haglsvermen for glissen, særlig med de store haglstørrelser. Et haglgevær er ikke under noen om­ stendighet et langholdsvåpen. Skudd­ hold kan variere fra 10 meter til ca. 45 meter. Avstanden utover 45 meter egner seg ikke for et haglgevær. Sjan­ sene for en vellykket felling av viltet på slikt lang-hold er ytterst små, og for å minske risikoen for skadeskyting generelt ér det i alle fall ett rime­ lig krav man bør etterkomme: La vær skytingen på lange hold! Det kreves nemlig fler enn ett hagl i viltet for å oppnå et effektivt treff. For å få den beste nytte av ditt haglgevær innenfor de «normale» skuddhold bør det først og fremst vurderes hvilken, eller hvilke, trangboringsgrader børsa skal ha, i forhold til gjennomsnitts skyteavstander som forventes under jakten. FYLKESBIBLIOTEKET I AKERSHUS

2011 STRØMMEN

27

Nominell

Praktisert

Vær klar over at disse avstander er i høy grad avhengig av hvor «snar» du er til å avfyre skudd(ene). De fleste av oss har vel en tendens til å skyte litt for fort, eller hva?

Choke

Løpenes choke-innsnevring følger stort sett en internasjonal norm, som kan beskrives slik: Kaliber 10 har chokediameter mini­ mum 19,3 mm — maksimum 19,7 mm Kaliber 12 har chokediameter mini­ mum 17,4 mm — maksimum 18,6 mm Kaliber 16 har chokediameter mini­ mum 16,8 mm — maksimum 17,2 mm Kaliber 20 har chokediameter mini­ mum 15,7 mm — maksimum 16,1 mm Kaliber 24 har chokediameter mini­ mum 14,7 mm — maksimum 15,1 mm Kaliber 28 har chokediameter mini­ mum 14,0 mm — maksimum 14,4 mm Kaliber 32 har chokediameter mini­ mum 12,7 mm — maksimum 13,1 mm

Gad vite hvor mange jegere som virkelig kjenner til hvilken choke deres våpen har? Det er ingen god jeger som ikke skyter bom, men der­ som bommene blir så tallrike at humøret virkelig settes på prøve, da må noe gjøres. En børsemaker kan, ved å måle innsnevringen i pipemunningen, gi jegeren en viss orientering om pipen har stor eller liten grad av choke. Dessuten har de fleste våpen en stemplingskode som påføres pipene i kammerenden, men kodingen er ikke standardisert og kan virke ufor­ ståelig. Gå derfor grundig til verks, på den eneste og beste måten, det dreier seg om skyting på skive, mot sikker bak­ grunn. Sett opp et stort papirstykke (min. 1x1 meter) på 35 meters avstand. Det er vanligvis nødvendig med flere skudd av samme patron i hver pipe, gjerne både 65 mm og 70 mm patro­ ner, og helst ulike haglnumre. Etter hvert skudd merkes skiven, som byttes ut med en ny, og man går til slutt hjem med sine resultater sammenrullet under armen. Sirkel med diameter 75 cm innteg­ net i sentrum av haglsvermen på hver skive er grunnlaget for utregning av treffprosentene. Antall registrerte treff innenfor sirkelen divideres med patronens haglantall, som kan letes fram i fabrikk-tabell (Normas jakttabell!)

s I' 1'

I

En vanlig choke-design har et relativt kort choke-parti med en konisk del som går over i den nominelle løpsdiameter.

Når vi så i neste fase skal definere graden(e) av trangboring i våpnet tas det utgangspunkt i en sirkel med diameter 75 cm på en skuddavstand = 35 meter. Antall hagl-treff innen­ for sirkelen i forhold til patronens totale haglantall uttrykkes i prosent og er direkte henførbart til chokegraden, på denne måten:

28

Full choke (1/1) 3/4 choke (Improved modified) 1/2 choke (Modified) 1/4 choke Forbedret sylinder (Improved cylinder) Sylinder (Cylinder) Skeet (Skuddavstand: 25 meter)

70 prosent 65 prosent 60 prosent 55 prosent 50 prosent 40 prosent 50 prosent

70-75 65-70 60-65 55-60 50-55 40-50 40-50

prosent prosent prosent prosent prosent prosent prosent

fordel. Et dobbeltløp jaktvåpen for nåtidens jeger kan gjerne være boret 1/4 & 3/4. Denne kombinasjonen pas­ ser godt for «gjennomsnittsjegeren». Hurtigskyttere har derimot et fordel­ aktig alternativ i kombinasjonen for­ bedret sylinder & 1/2. Endel våpen tilbys med utskiftbare choke-tuber. Hos Browning og Miroku heter patenten Invectorchoke. Et slikt system gir åpenbare forde­ ler, dersom det utnyttes riktig. Kon­ struksjonen er teknisk meget hold­ bar, og en dobbeltløp med alle ten­ kelige choke-varianter som eks­ trautstyr gjør den virkelig til et allsi­ dig våpen.

Choke-virkningen kommer tydelig fram av haglmønsteret i disse to sirk­ ler. I den øverste vil den sterke trangboringen gi en overflod av hagl i et lite treffområde. Det nederste skuddmønster gir tilstrekkelig dekning, selv med den åpne boringen.

En slik test fører alltid fram til kunn­ skaper om choken i børsa. Kanskje ligger årsaken til alle bommene i at jaktforhold, viltstørrelse, skytestil og -tempo ikke passer til våpnets trangboring. Tradisjonelt har det vært tendensen at norske jegere vel­ ger «trange» børser og grove hagl. Dette har endret seg noe, sikkert med

Choke-tubene skiftes enkelt med en spesialnøkkel som følger våpnet. Men fall ikke for fristelsen til å variere choketuber i det vide og brede, alt etter vær og vind, fra mor­ gen til kveld eller fra den ene jaktdag til den andre. Se det heller i sammen­ heng med valg av haglstørrelse etter viltart. Et lite vilt krever «tett» haglmønster. En stor sverm-diameter gir forde­ ler på korte hold. Hagl nr. 7 i en forbedret sylinder pipe er saken!

29

Hagle med «engelsk» kolbe i norsk miljø. Gebriider Merkel kal. 20.

30

Høyfjellsvåpen med relativt mye cast-off, det vises tydelig.! (Husquarna mod. 1310 DS produsert i 1918. Våpnet tilhørte forfatterens far.)

31

Skjefteformer Den gamle forslitte påstanden om at «pipene skyter, men skjeftet treffer» har alltid en viss gyldighet, og når en jeger velger våpen må det settes fokus på skjeftets tilpasning til kropp og skytestil. Dette skal vi snart komme tilbake til, men la oss først se på de generelle begrep omkring skjeftet. Selv om vi velger å definere hagleskjeftet til også å omfatte forskjeftet framme ved pipene, dvs. skjeftet er alt «treverket», er det kolben der bak som i hovedsak bestemmer våpnets stil og balanse. Kolbeformen eller kolbetypen har ganske strenge rammer selv om de ulike våpenfabrikanter har sine spesi­ aliteter. Spør en engelskmann om hvilke kolbetype han kan tenke seg, så vil han sperre øynene opp og undre seg svært over hva vi mener med spørsmålet. For ham er det bare klas­ siske rette kolber uten pistolgrep som eksisterer. Det er mulig at dette hen­ ger sammen med britenes jaktform hvor klappjakt på fasaner spiller en vesentlig rolle. Fasanene drives mot skytterlinjen og de aller fleste situa­ sjoner betinger motskudd eller skudd rett over hodet. Det er sannsynlig at den rette kolben gir fordeler ved slik «jakt», men det er like vesentlig at de konservative briter står fast ved kom­ binasjonen av side by side-våpen, doble avtrekkere og den klassiske rette kolbeform. Vi har full respekt for denne stil, det er de mest elegante våpen vi her snakker om, og det synes å være en tendens i tiden at de rette kolber uten pistolgrep har en rennessanse, til og med Remington i USA har lansert en halvautomat hagle med rett «engelsk» kolbe.

32

La det ikke herske noen begreps­ forvirring: I Norge brukes benevnel­ sen «engelsk skjefte» om den kolbe­ form vi nettopp har beskrevet. Med et «rett» skjefte kan det menes noe annet, nemlig at kolben er høy (lite kolbefall), og da er vi inne i helt andre begreper. Bruk uttrykket en­ gelsk skjefte og du vil alltid være på den riktige siden (engelskmennene selv sier «straight grip», men en ren oversettelse til norsk vil ikke være dekkende). Våpen med engelsk skjefte fram­ stilles ikke bare i England, men over alt ellers hvor det generelt leveres kvalitetsvåpen av type side by side.

Et «rundt» pistolgrep er en klassisk form. Velegnet på jaktvåpen, men er blitt en sjeldenhet ved moderne våpendesign. Det er ikke uvanlig at fabrikker i Ita­ lia, Japan og DDR utstyrer sine beste (og dyreste) modeller med engelsk skjefte. Det er alltid et marked for våpen med klassisk stil, og som nevnt synes etterspørselen å øke. Den dominerende kolbeform er like­ vel den med pistolgrep, men hvor stil og form kan variere nokså mye. Innenfor formvariantene er det to grunnalternativer: Med eller uten Monte-Carlo-fasong. Hensikten med en Monte-Carlo kolbe er at skytterens kinn/kinnben skal ha et riktig anlegg mot kolben i skuddøyeblikket. Monte-Carlo fason­ gen gir den kombinerte effekt av kinnkontakt og «normalt» anlegg av kolbekappe i skulderen. Idéen forut­ setter at skytteren helst bør stå i fer­ dig anleggsstilling når han gjør klar

for skudd, og i fluktskytingens mang­ foldighet av situasjonen er det bare ett sted hvor våpnet kan legges opp før viltet blir synlig: på lerduebanen for olympisk trapskyting. All annen fluktskyting baserer seg på «kolben ved hoften», og det sier seg selv at en høy Monte-Carlo kolbe i en slik situa­ sjon vil være vanskelig å plassere «mykt» mot kinnbenet i anleggsfasen. Vi skal ikke se bort fra at enkelte jegere/skyttere er i stand til å mestre denne anleggsteknikk, og for disse vil en Monte-Carlo kolbe gi fordeler under all slags fluktskyting. Men for oss «normale» vil den rette kolbekammen gi de beste resultater. En «mykere» og mer tradisjonell variant er den kolben som er utfrest med såkalt kinnbakke på venstre side (på høyre side for linkskyttere). Først

33

En «normal» rett kolbekam foretrekkes av de fleste.

Monte Carlo-kolben kan innvirke positivt på resultatene til lerdueskyttere.

og fremst er dette en trivelig løsning på jaktvåpnet og de tyske våpen har elegante løsninger. Suhlvåpnene fra DDR har kolber som beskrives slik: «PMB», dvs. Pistolengriff mit Backe (= pistolgrep 4- kinnbakke). «POB», dvs. Pistolengriff ohne Backe (= pistolgrep, ikke kinn­ bakke). Og ikke å forglemme «engl.», dvs. Englische Schaft (= engelsk skjefte). Alle Gebriider Merkel kolber med pistolgrep er også utstyrt med kinn­ bakke, mens Merkelvåpen med engelsk skjefte er uten kinnbakke. Det høver liksom slik, i sin helhet tysk på den ene siden og engelsk på den andre. Sauer side by side hagler med alle sine kvalitetsklasser, fra økonomimodellen 127 til den eksklusive 447 S med sidelåser, er både med og uten den velkjente kinnbakken. Modell 127 utstyres «POB» av kostnadsgrunner, men både modell 8, 47 E og 147 E har «PMB», dvs. kinnbakke. Går vi videre, til de eksklusive sidelåsvåpen blir skjeftet engelsk og da

34

har også kinnbakken forsvunnet. Jo, Suhl-børsemakerne følger sin linje. Bare i en kort periode rundt 1980 forsøkte de seg med en moderne Monte-Carlo variant i Sauer modell 8. Det blir ingen suksess, og såvel åttere som 47 E og 147 E er tilbake i sin tradisjonsrike kolbeform med den «ekte» kinnbakken. En klok beslut­ ning til tross for at kinnbakken er relativt kostbar med mye håndarbeid i detaljer. Men også norske jegere betaler gjerne litt ekstra for slike detaljer. Det dreier seg om «våpenglede». Pistolgrep-kolben fikk sin domi­ nans takket være «single trigger» kon­ struksjonen, og det kan godt være at pistolgrepet passer best når våpnet har én avtrekker, og fingeren avfyrer to skudd uten at grepet med høyre hånd flyttes. Men våpen med to avtrekkere hører likevel sammen med et engelsk «straight grip», det er det ikke tvil om. At pistolgrepet fortsatt er gjennomsnittsjegerens valg, til tross for de to avtrekkere hos mange våpen-

modeller, må vi bare akseptere og etterkomme. Det skal bli interessant å følge utviklingen, som i hovedsak må styres av de i våpenbransjen som satser på å føre et større utvalg kolbevarianter.

ikke gå for langt! Vi kjenner jegere, og særlig rendyrkede lerdueskyttere, som er blitt rene «skjeftehypokondere». Til disse bør vi si det slik: Glem pirket, gå tilbake til grunnlaget, som vi kan definere slik: det er tre kolbemål som i hovedsak må tilpasses.

Skjefter som treffer! Det er børser som «faller» godt, andre ikke. Slike uklare begreper er rene tekniske problemer for mange og det er derfor helt nødvendig å sette seg inn i hvordan kolbedimensjonene kan influere på skyteresultatene. Før vi går i detaljer kan det uten videre slås fast: 1. En god fluktskytter har evnen til å tilpasse seg våpnet, selv om kolbemålene i utgangspunktet ikke er riktige for vedkommende. Med sin brede erfaring kan han ta et fremmed våpen mellom hendene, tenke i gjennom situa­ sjonen, og etter noen få prøveskudd sitter haglene der de skal. Her er det snakk om talent, såvel som skyteerfaring, men til trøst for alle oss andre må det i all rettferdighets navn sies at også mesterskyttere bommer på jakt, og i disse fall er det vel konsen­ trasjonen som svikter. 2. En «vanlig» fluktskytter, som tør innrømme at det ofte skorter på skyteferdigheten, har store forde­ ler i et skjefte som passer for hans kropp og skytestil. For denne jegeren er det av stor viktighet å få informasjonen innenfor enkle rammer slik at det våpen han/hun i årene fremover bringer med seg, passer så noenlunde, men la det

Lengden fra avtrekker til midtpunkt på kolbekappe. Ved våpen med to avtrekkere regnes målet helst fra fremre avtrekker (én av fordelene med single trigger). Er kolben for kort for skytteren vil han normalt ha tendens til å skyte under viltet. Noe av ulempen kan korrigeres ved at skytteren griper om forskjeftet en aning bak midtpunktet. Er kolben for lang vil bakkappen «henge seg opp» ved anlegget og resultere i en høy bom. Et grep langt fram på forskjef­ tet vil korrigere feilen, men er ingen patentløsning. Tommeregelen er at lange skyttere trenger lange kolber og omvendt. Standard skjeftelengde fra fabrikk verden over varierer lite. Det dreier seg om lengder fra 36 cm til 38 cm, mest vanlig er 36,5 til 37 cm. Kolber kan kappes og kolber kan påskjøtes de riktige millimetere eller centimetere, men et generelt råd er like­ vel: prøv først på lerduebanen før det avgjøres noe om kapp eller tillegg. Skal det sies noe om tendensen i Norge, så må det være at de standar­ diserte kolber som regel er noe korte. En brukbar løsning er montering av gummikappe som finnes i tykkelser

35

0,5 til 2 cm. Men en gummikappe gir stor friksjon ved anlegg, så bruk en glatt tape rundt gummien eller ennå bedre (og penere) klar lakk.

F ♦IB2 i

L__

B1 og B2. Kolbens fall (nedbøying) er det neste. Regnes primært som loddrett avstand fra en tenkt forlengelse av skinnen ned til toppen av kolbekappen (kol­ bens hel). I annen rekke regnes fall til topp av kolbekammen, men når fall ved hel oppgis, vil fall ved kam følge naturlig uten egen spesifikasjon. I sammenheng med kolbefall er det vanlig at «bom under» inntreffer ved for lav kolbe og høye treff er resultat av for høye kolber. En lang jegerhals og hengende skuldre trenger mye fall, men skytestilen har kanskje like mye å si for kolbehøyden. Standardkolber i Europa viser store variasjoner i fall ved hel. En skytter finner seg til rette med 50 mm fall, mens en annen (han med den lange halsen) trives med 70 mm. Hvordan den enkelte tester seg selv

36

og våpen med hensyn til kolbehøyde avgjøres enklest ved å legge våpen til skulder i skytestilling samtidig som «skinnehøyden» betraktes. I vertikalplanet skal det ses litt av skinnen, ikke for mye, ikke for lite. Hvis du til tross for korrekt kolbeanlegg mot skuldergrop og kinnben, ser at både løpsskinne og korn forsvinner bak baskylen, ja da er krumningen (fallet, nedbøyningen) alt for stor. Kanskje årsaken til alle bommene sist høst? Det har vært vanlig blant våpenfabrikanter å bygge kolber med mye fall. Dagens jegere velger helst høyere kolber fordi skytestilen har forandret seg og fordi fabrikkene har innsett at lerdueskytingen influerer sterkt på modellenes utforming, selv om våp­ net primært anskaffes for jaktlige formål. Hva gjør vi så med en kolbe som har for mye fall? Den må bygges opp, men det er ikke bra å lime på en trekloss på toppen. For å bevare kol­ bens eleganse (husk vi snakker om voksne gutters favorittleketøy) og for å unngå profilen av kolbehypokonderi må ikke børsa se ut som «klatt på klatt»!, må det legges inn en kile midt i kolben i høyderetningen. Dette er kvalifisert børsemakerarbeid som koster en del norske kroner, men det er verdt pengene. Så er vi kommet til det siste viktige målet: Utbøyningen. E. Det engelske uttrykk er east off, og såvel i Norge som i mange andre land benyttes denne betegnelse (for

linksskjefter heter det east on). Det er dessverre nokså vanlig at jegere neglisjerer sitt forhold til våpnets east off, og det må understrekes at riktig east off er minst like viktig som å etterstrebe korrekt tilpasning av de to førstnevnte skjeftemålene, lengde og fall. Cast off er den vannrette avstand mellom midtpunktet på kolbehel og en forlenget linje fra skinnens midt­ punkt. Det er store variasjoner i hva hver enkelt av oss behøver av cast off. I det korte øyeblikk vi har til rådighet for anlegg av våpnet skal øyet sentre­ res automatisk midt i sikteskinnen. Det er ingen idé å ta seg tid til «juste­ ringer» etter at kolben har falt på plass mot kinn og skulder. Som sagt varierer den nødvendige cast-off distansen fra én jeger til en annen. Noen finner seg til rette med et våpens standard cast off på 3 til 4 mm, mens andre i virkeligheten vil skyte langt bedre med en cast off på 8-10 mm. Vi må heller ikke glemme linksskyttere. Disse trenger en kolbebøy i motsatt retning i horisontalplanet, eller i det minste en kolbe som er helt rett, dvs. (cast off/cast on = 0). Hva er det så ved jegeranatomien som betinger variasjonene i cast off-

målet? Her er det vanskelig å gi noen klare tallmessige definisjoner, og for å komme til et godt resultat er det bare én framgangsmåte: prøv for­ skjellige våpen med ulik cast off. Hvis prøvningen gir til kjenne at øyet fort­ satt faller til venstre for skinnen er det følgelig bruk for ennå mer utbøyning av kolben mot høyre, og børsemakeren må tre inn og assistere. Under praktisk jaktskyting er effekten av utilstrekkelig cast off at skuddet falle til venstre for målet.

Paradoksalt kan dette muligens være en innebygget fordel dersom viltet er i rask flukt fra høyre mot venstre, og jegeren ikke har «holdt tilstrekkelig foran»! Men tenk likevel på hvordan ulempen influerer dobbelt ved sideskudd fra venstre mot høyre, ganske sikkert en bom bak viltet! De forskjellige haglefabrikanters standard cast off er som regel svært «moderat» selv om det er lagt opp til å passe for gjennomsnittsskytteren. Tendensen er derfor at også norske jegere antas å vandre rundt med for lite cast off. Hvis du finner fram til at du er tjent med minst 8 mm utbøyning istedenfor de 2-3 mm du allerede har, kan børsemaker «koke» pistol­ grepet i linolje og bøye kolben. For-

37

utsetningen er at kolbehalsen er for bastant. Ennå en kolbedimensjon må nevnes, det som amerikanerne kaller «pitch». Dette er kolbekappens vinkel med skinnens forlengelse, og er bestemt av målet (a) på tegningen side 39. Denne pitch-vinkelen bør normalt være litt mindre enn 90°, dette omta­ les som «pitch down». Når vinkelen er større enn 90° snakker vi om pitch up. Det er enkelt å kontrollere kolbens pitch ved å sette våpnet opp til en vegg med baskylen i kontakt med veggen og hele kolbeknappen i kon­ takt med gulvet. Hvis munningen kommer ut fra veggen er det pitch down. Dersom munningen berører veggen uten at baskylen også kan komme i berøring, da er det pitch up. Pitchen er sjelden noe stort pro­ blem. De fleste børser er bygget med en mer eller mindre utpreget pitch down, som vel er. En normal pitch down vil innebære at munningen befinner seg ca. 5 cm fra veggen når våpnet stilles opp som nevnt. For mye pitch down gjør at kolben glir for høyt opp i skulderen ved anlegget, som igjen resulterer i lave skudd. Likeledes at våpnet tenderer til å «velte». Pitch up er aldri særlig egnet. Det gir kolben dårlig feste (den glir lett ned) og pleier å være årsaken til ekstremt høye annetskudd. Selv en viss grad av for lite pitch down vil medvirke til samme ulempe. En Gebriider Merkel, som med sin balanse og skjefteform synes å «falle godt» for de fleste jegere, har stan­ dard kolbemål uttrykt som 370/60/5. Her er tallene oppgitt for henholdsvis lengde, fall og east off. Skulle vi driste oss til å veilede kol-

38

Et «standard»-skjefte passer for jegere som a) er 168 cm til 178 cm høye b) har en brystvidde på 30-40 cm, og c) har en underarms-lengde på 36 til 37,5 cm fra albueledd til ytterste ledd på «avtrekkerfinger». bemålene for en jeger som avviker fra gjennomsnittet? Da må vi som et eks­ empel anta at han er ca. 190 cm høy og har ganske stor armlengde (tren­ ger lang kolbe), han har ganske kort hals (trenger lite fall) og rette brede skuldre. Videre er han bred over brystet, og den vannrette avstand mellom øye og kinnben er relativt stor (trenger relativt mye east off). Denne jegeren er jo en ganske «diger gubbe» og generelt vil han nok trives best med en litt «kraftig» børse med vekt 3,2-3,4 kg, og vi tar vel heller ikke mye feil hvis vi plukker ut et våpen med skjeftemål: Lengde 380-385 mm, fall 50-55 mm og east off 8-10 mm. Slik går det an å vurdere jeger og våpen til beste for skyteresultatet. Og for all del må vi huske på hvor viktig det er å forme et korrekt

«Pitch» kan enklest måles på denne måten. Avstand a bør normalt være ca. 5 cm.

skjefte for den unge jegeren, og for vår kvinnelige jaktpartner! Her har vi med helt spesielle forhold å gjøre (likestillingsforkjempere må holde oss unnskyldt) fordi kropp/armer ikke uten videre går godt sammen med standard fabrikksjefter. I disse jegerkategorier vil det naturlig nok ligge usikkerhet som hindring for gode skudd. Dette er ille nok og ennå verre vil det bli dersom kolben i første rekke er for lang. Juniorer på 15 år eller 60 kilos kvinner (unnskyld oss igjen), utstyres med en kolbelengde på maksimum 350 mm. Kapp standardkolben de nødvendige 2-3 cm, og se hvilke underverker dette medfører! Begerets malurt er selvsagt at våpnet for fremtiden har tapt endel i annenhåndsverdi, men det er verdt prisen. Skytestil har vi nevnt som en faktor i kolbetilpasning. Det vi mener er at jegeren gjennom skytetrening bok­ stavelig talt får en annerledes hold­ ning til våpnet, enn den han prakti­ serte som nybegynner. I aller første fase som fluktskytter hersker passivitet og forsiktighet, redsel for rekyl og engstelse for å gjøre tabber. Ferdigstillingen er rett opp og ned med føttene spredd mer enn nødvendig. Grepet om forskjeftet er langt tilbake og kinnet mangler kontakt med kolbekammen i anleg­

get. Slik må vi innrømme at det har vært med oss alle. Virkningen av en slik skytestil er at jegeren finner seg best tilrette med en kort og relativt krum kolbe. Etter som tiden går med trening og praktisk jakt blir han mer dreven i gamet, han står mer fremo­ ver i skytestilling, griper lenger fram på forskjeftet, finner at han treffer bedre når han «peker» med pipene istedenfor å sikte, og er i store trekk mer konsentrert og agressiv. I denne fasen finner han at kolben nok burde være en tanke lenger og en del høyere, og dette har han helt rett i. Et råd som bør gis til nybakt jeger med tanker om våpenkjøp: Velg en kolbe som passer så noenlunde, tenkt ikke så mye på deltaljene i første omgang. Han bør derimot satse en del tid og penger på lerduebanen slik at han finner sin skytestil før hans aktuelle kolbemål kan fastslås, og endringer eventuelt utføres på kol­ ben. Det kan jo være at det våpen han allerede er blitt så fortrolig med ikke behøver kolbe-endringer, og det er heller ingen løsning å begrunne alle «uforklarlige» bommer med at skjeftet ikke passer. På fluktskytingens område er det utallige para­ metere som innvirker på resultatet og vi har jo tidligere snakket om kolbehypokonderiet og dets viderver­ digheter.

39

En «agressiv» skytestil kan «bruke» en relativt lang og rett kolbe!

En vakker kolbe er ikke bare veggpryd Vi har vel egentlig snakket nok om kolber nå. Bare noen ord til slutt om materialer, håndverk og det som «øyet ser». Det er dessverre slik at utsøkt valnøtt-tre er mangelvare og de beste kolbeemnene koster våpenfabrikantene flere tusen kroner pr. stykk i innkjøp. Det er mange jegere som har «sansen» for en vakker kolbe fremstilt av valnøtt-treets rot. De beste treemnene blir vanligvis an­ vendt sammen med eksklusive gra­ verte metalldeler, og det endelige produkt er virkelig et syn for øyet. Men det koster penger, noen av dem like mye som en ferieriese til Kana­ riøyene. Uansett hva som prioriteres må det være klart at luksusvåpen tross alt er gode investeringsobj ekter når de behandles skjønnsomt og ikke får større slitasje-skader enn de som fremkommer ved normal bruk. Alle våpen lages for å bli brukt, om det er

40

«grand luksus» eller en vanlig «stan­ dard»! En jeger som blir fremvist et vakkert våpen i høyere prisklasse, kan utbryte: «Dette er for fint å jakte med, det er for å henge på veggen!» Han har i første omgang blottlagt sin negative innstilling til det vi kan kalle våpenglede. Men interessen for eksklusive våpen kan oppøves, og for mange av oss er det relativt viktig at børsa ikke bare er god, men også pen, og da har det i første rekke sammenheng med skjeftekvaliteten. Som nevnt er vellagret kvalitetsvalnøtt en mangelvare, og hvordan tilbud og etterspørsel vil bli om 10-20 år er ikke vanskelig å forutse. Nøl ikke for lenge med inves­ teringen!

Skjeftefinish Den tradisjonelt fineste og mest attraktive behandling er impregne­ ring med rå linolje. Når skjeftet har fått sin endelige form, er pusset og

En Merkel-kolbe er linolje-bonet, men gis en avsluttende finish med sjellakkpolityr.

polert og klar for finish, er det imid­ lertid flere alternativer som anvendes av fabrikkene, ut i fra markedsfor­ hold og økonomi. Amerikanske jegere ønsker tradi­ sjonelt en blank finish, og fram til i det aller siste dominerer blanklakken på USA-produserte våpen. Det er på ingen måte bare negativt med blank lakk. En god blank lakk er utrolig sterk, den tåler slag og annen hård­ hendt behandling uten å flasse eller sprekke og et godt valnøttemne (ofte har de amerikanske våpen førsteklas­ ses kolber) blir ikke mindre vakkert med lakk enn med linolje, så lenge kolben er uten skader. Her i Europa er det likevel den matte

finishen folk vil ha. En del fabrikker søker å tilpasse seg dette gjennom anvendelse av matt lakkfinish (!) For det første er dette et elendig surrogat for linoljebehandlingen, og dernest er de fleste mattlakker av så dårlig kvali­ tet at riper og slag i kolben skader lakksjiktet så mye at regnværet tren­ ger igjennom og inn til selve trever­ ket. Treet er i de fleste fall uimpregnert og med fuktighet innenfra vil lakken flasse i store flak, og det er ingen annen råd enn at all lakk må bort og treverket må impregneres og gis ny finish (nå kommer linolje-dunken fram — endelig!). Men mattlakk-metoden er billig, og det er tross alt mange våpen som selges på pris.

41

Haglpatronens utvikling Våre dagers mest moderne hagl­ patroner, med høyverdig plasthylse, rekylabsorberende forladning, beskyttelseskopp rundt haglene, forniklede eller forkobrede hagl, etc. etc., viser liten likhet med gårsdagens

42

hjemmeladde haglskudd hvor kraftig røyk og hard rekyl var fremtredende faktorer. Den første haglpatron som avløste munnladningsprinsippet ble utviklet av M. Lefaucheux i 1836. Denne pat­ ronen ble avfyrt med «pinfire»-prinsippet, dvs. at en «pinne» nederst i

hylsekanten treffes av hanen og slår an mot tennmassen i patronen, som igjen antente svartkruttladningen. Lefaucheux-patroner var ikke overdrevet effektive, men er likevel regnet som opphavet til dagens patronkonstruks j on. Patronen gjennomgikk sin utvik­ ling på en langsom, men naturlig måte. De første hylser var messing, et materiale som lot seg belaste gang etter gang hos hjemmeladeren. Men en slik messinghylse var kostbar og det var naturlig at hjemmeladningen dominerte. Som en konsekvens måtte det utvikles nye hylseidéer, og også denne gang var det en franskmann, M. Pottet, som revolusjonerte patronverdenen, da han i 1855 fikk patent på en haglhylse bygget opp på samme måte som den vi kjenner i dag. Hylsen var et rør av rullet papir satt inn i en messingkopp med

innvendig forsterkning av presset papp. Messingkoppen var dessuten utstyrt med tennhette plassert sen­ tralt i bunnen.

Hylse fra Lefaucheux-patron (om­ kring 1850).

I prinsippet er dagens haglpatron bygget opp på samme måte selv om komponentene er framstilt med

Nittedal-patronene har vært blå, gule, grønne, svarte og røde. Svartkrutt-patron lengst til venstre.

43

M0BEL B a U/ : ' JAGT PATRONER^

atelier E-O

En av Krudtværkets gamle annonser.

andre materialer og metoder, og selv om patronens effekt viser høyere tall­ verdier, var oldefars haglpatron et fremragende produkt for sin tid. I det hele tatt skjedde det svært mye på håndvåpenområdet i slutten av 1800tallet. Slike karer som Eliphalet Remington og John M. Browning har virkelig satt spor etter seg. Vi skal heller ikke glemme grunnleggeren av Nitedals Krudtværk, direktør Frølich med sitt kolossale pågangsmot, er representativt for utviklingen innen håndvåpenammunisjonen fram til dagens haglpatron med plasthylse, plastforladning og forniklede hagl.

44

Finns det «gode» og «dårlige» haglpatroner? Det er sannsynligvis flere myter og mer overtro forbundet med nettopp haglpatroner enn noe annet utstyr som har med jakt og skyting og gjøre. Slik overtro, eller misforståelser, oppstår gjerne i sammenheng med en spesielt mislykket jaktdag (dårlig sky­ ting?) eller en spesielt vellykket jakt­ dag, og slike uttrykk som «dritt-patroner som ikke dreper» eller «ver­ dens beste patron» er ikke ukjente for de fleste av oss. Det er neppe noe haglpatronfabrikat i dag som ikke «dreper», ei heller kan kalles verdens beste under alle forhold. Sannheten om haglpatroner er vel at de fleste typer befinner seg midt imellom disse to ytterligheter, og med et fornuftig patronvalg og en riktig anvendelse må treffresultatet tilskrives den sum av faktorer som influerer under jakten. Det finnes gode og mindre gode haglpatroner, men det er feil å tro at patronkvaliteten varierer så voldsomt og det legges vanligvis alt for stor vekt på at enkelte haglvåpen er ømfindtlige for hvilken patron som benyttes, slik at fabrikat A «passer» rent skuddteknisk i børsa, mens fabrikat B «ikke passer». Dersom slike forhold virke­ lig skal utprøves for de enkelte våpen må det registreres resultater etter hundrevis av skudd, ja kanskje tusenvis er nødvendig når alle haglnummere og ladninger tas med, og det er sannsynlig at fabrikat B «pas­ ser» vel så godt som A innenfor enkelte kombinasjoner. «Drep» og «driv» er lettforsåelige begreper når det snakkes patroner, men hva som teknisk ligger innenfor definisjonene

er relativt kompliserte saker, og det kan være fornuftig å ha korrekte kunnskaper om det tekniske før det trekkes konklusjoner med altfor stor skråsikkerhet. La oss i første omgang være enige om at en haglpatron i sin oppbygging er relativt enkel og ukomplisert.

Hovedbestanddelene er hylse med tennhette i bakplanet, krutt, forladning og hagl. Hver enkelt av disse komponenter kan imidlertid variere svært mye m.h.t. konstruksjon og materiale, alt etter hvordan fabrikan­ tens idé om pris/kvalitets-konseptet skal formes.

45

Slik er en haglpatron 1. Materialet i hylseveggen kan være papp eller plast. Plasten dominerer. 2. Culoten (metallkappen) er gjerne av formessinget stål. 3. Ved tennstiftanslaget i tennhettebunnen støter ambolten mot tennsatsen som antennes og gir en stikkflamme til kruttet. 4. Kruttkornenes form og størrelse influerer på forbrenningshastigheten. Det brukes ofte runde bladkorn, slik som her. 5. Dekkskillingen atskiller krutt og forladning. 6. Dette er en filtforladning av eldre «modell». Idag brukes mest plastforladning med «kopp» rundt haglene. 7. Haglladningen kan veie fra 25 til 50 gram, avhengig av kaliber og patronenes «styrkegrad». 8. Stjernebretten er en enkel, men «elegant» lukke-metode.

Hylsen Hylsematerialet er papp eller plast. En hylse produsert av høyverdig polyethylenplast har visse fordeler bruksteknisk. Den har stor styrke og er ikke utsatt for å sprekke ved sky­ ting i kaldt og tørt klima, men er jo også i høyeste grad vannbestandig, den holder «kruttet tørt» og den svel­ ler ikke i våte regnværslommer. Ulemper? Den største innvending mot plasthylser kommer fra naturver­ net. Plast i naturen er no’ ornfli svi­ neri og det er klart en gul, rød eller hvit plasthylse viser seg ganske tyde­ lig der den er blitt «gjenglemt» på en vakker, grønn fjellrabbe etter høs­

46

tjakten. Muligens «forsvinner» den ned i mosen etterhvert, men plasten tæres ikke opp eller forvitrer på mange, mange år. En plastkvalitet som virkelig kunne forvitrers skulle gjøre furore, men tidspunktet etter produksj onsdagen ville bli den vans­ kelige faktor. Vi ville helst ha plasthylsen eliminert etter skyting i høy­ fjellet, men helst ikke i esken på våpenhandlerhyllen eller hjemme i jegerens patronskuff. Problemet med forvitring er vel derfor ikke løsbart. Men i all rettferdighets navn! Plast­ hylser i naturen betyr da ikke all ver­ den, sett i relasjon til alt det andre skrotet som eksisterer langs strender

og veikanter i vår «bruk og kast» alder! Naturvernfolk/jegere har vel også innsett dette og patronen med plasthylse har tatt over markedene, net­ topp fordi den er vannbestandig. En annen influerende faktor er pri­ sen. En plasthylse er i dag billigere å produsere enn en av papp. Plasten ekstruderes i lange rør med korrekt diameter i én operasjon, mens papprører må igjennom en mer tidkre­ vende viklings- og limprosess før veggtykkelse og diameter er korrekt. Idet hylsen er en av de kostbare kom­ ponenter i haglpatronen sier det seg selv at valg av hylsemateriale gir ganske kraftig utslag i patronprisen, men patroner med papphylser er like­ vel ikke «out» på noen måte. Mange jegere foretrekker fortsatt papp-patroner ikke bare av naturvernhensyn, men også av tradisjonsbånd og tek­ niske årsaker. Tenk bare på vår nors­ kproduserte Nittedals Special som i mer enn 50 år har felt norske liryper. Papphylse har den fortsatt, og slik vil det bli i årene fremover! Men impreg­ nert må papphylsen være, impregnert og lakkert. Da tåler den de våte jak­ kelommene ganske mange timer og en papp-patron i godvær er jo rene fornøyelsen!

var tegn på kraftige patroner, dvs. patroner med relativt høye trykk- og hastighetsforhold som var avhengig av at en høy culot forsterket hylsen. Plastmaterialet er derimot langt sterkere i seg selv, og trenger egentlig bare en lav metallkant for ejectorfestet. Men jegere er konservative kjøpere og selvom dagens lav-culot plasthylse kan være full-ladet, vil en høyculot patron under alle forhold være «kraftig», og dessuten preget av eksklusivt utseende med kvalitetsegenskaper. Culofen var tidligere framstilt av messing, men i dag er metallkappen vanligvis produsert av formessinget stål, som er prismessig fordelaktig og minst like god.

Culofen Hylsens metallkappe i det bakre område tjener flere formål. Den styr­ ker papp/plast-veggen og den gir feste for våpnets ejector i utkastet. Metallkappen kalles med et internasjonalt uttrykk for «culot» (uttales kulå med trykk på å’en). Culofen har for­ skjellige høydedimensjoner, 8, 12, 16 eller 20 mm. De høye culofene på enkelte papp-patroner for 30 år siden

Patroner med høy og lav culot. Høy culot kjennetegner «kraftig» patron, men en lav-culot patron er ikke nød­ vendigvis «svak».

47

Brettingen

Hagl

Hylsens forsegling forut, brettingen, utføres elegant som en stjernekrymp i siste fase under ladeprosessen. Den tidligere rullebrettingen med dekkskilling over haglene har helt forsvun­ net. Stjernebretten er dessuten for­ delaktig rent ytreballistisk, fordi dekk-skillingen kunne forstyrre haglsvermen i skuddløsningen like foran munningen.

En stjernebrett sveiset i sentrum gir vanntett forsegling.

Tennhetten Tennhetten som sitter innbakt i culoten er en svært viktig komponent. Uten at vi skal oppholde oss lenge ved denne detalj skal et par ting nev­ nes. Tennhettetype og tennmassens komposisjon blir valgt etter grundige utprøvninger sammen med det krutt som skal anvendes i ladningen. Trykk- og hastighetsforhold og jevnheten i haglmønstret er i høyeste grad avhengig av at hette og krutt passer sammen. Med andre ord: her skapes kvalitet. Vær også trygg på en annen hettedetalj: Den er rustfri!

48

Før ble det brukt hagl av rent bly. Disse ansees i dag for bløte og det nyttes derfor herdede hagl, dvs. hagl hvor bly er legert med metallet antimon. Hagl kan ha forskjellige herdingsgrader. Hagl for jakt har 1-2 prosent antimon og hagl for lerdueskyting opptil 4 prosent antimon. Legeringsprosessen krever stor nøyaktighet da dette er betingelsen for et godt pro­ dukt. Etter smelting blir metallet støpt i blokker. Selve haglproduksjonen foregår i et såkalt «hagltårn», et smalt tårn 60 meter høyt med et «hus» på toppen. I tårnets elevator blir de støpte blokker brakt til topps hvor en ny smelting foregår. Foruten elevatorsj akten består tår­ net av en fallsjakt for haglene. Denne ender i en stor vannbeholder. Smei­ ten tappes gjennom et avløpsrør over en vibrerende sikt øverst i tårnet. Denne sikten sammen med tilsatte kjemikalier bevirker at blydråpene blir runde hagl. På veien ned sjakten størkner haglene hurtig og etter luftseilasen ender de i vannbeholderen som hindre haglene i å bli slått flate etter det høye fallet. For å forebygge senere oksydasjon er vannet tilsatt visse kjemikalier som legger seg som en beskyttende hinne rundt haglene.

Hermed er første produksjonstrinn avsluttet og etterbehandlingen tar til. Haglene blir ført fra vannbeholderen til en elektrisk oppvarmet tørkepanne. Herfra blir de sluppet nedover et skråplan hvor alle perfekte hagl triller lekende og lett til bunnen av planet mens deformerte hagl skjener ut til siden og blir samlet opp for senere omsmeltning. Etter denne skilleprosess bringes de riktige hagl frem til siktetromler for størrelsesgradering. Dette er perforerte stålplater hvor hullenes størrelse motsvarer de forskjellige haglnummere. Etter dette gjenstår glatting og polering i roterende tromler. De mest kostbare haglpatroner har forniklede hagl. Nikkelsjiktet påføres blyhaglene i såkalte elektrolytiske bad. Fornik­ lede hagl forhindrer blyavsetning i pipene. Gode blyhagl er imidertid så riktig herdet at blyavsetninger er ube­ tydelige der geværpipene har god overflatepolering innvendig.

«Copper-Lokt» hagl er spesielt harde med stor grad av rundhet, og påført et kobbersjikt. En av de siste nyskapninger på haglområdet finner vi i Remingtons Pre­ mier Magnum haglpatroner. Remington kaller det «Copper-Lokt» shot with Plastic Buffer Compound. Ideen går ut på at hagl-ladningen blandes med granulert polypropylen plast som virker som «buffert» mellom haglene i skuddløsningen.

49

Sammenligning av haglstørrelsen Haglnummerering Hagldiam. i mm

2,0 2,25 2,41 2,50 2,75 2,80 3,0 3,25 3,50 3,65 3,75 4,0 4,5

Norsk

7

6 5 4 3 2

(BB)

Engelsk

Tysk

USA

9 8 7 6

9 8 7 6

9 8 7 1/2 7 6

5 4 3

5 4 3

2 1

2 1 BB

5 4 3 2 1 B BB A

Haglnumrene De enkelte land bruker ofte ulike betegnelser på haglstørrelsen. En standardisering her ville utvilsomt være på sin plass. I ovenstående tabell er angitt betegnelser for de vik­ tigste haglstørrelser i en del land. Forøvrig kan det være nyttig å bære med seg i minnet at største haglstørrelse som er tillatt brukt i Norge er nr. 2 (3,5 mm). De såkalte buckshotpatroner er derfor ikke lenger aktu­ elle. Likeledes har det i mange år vært et generelt forbud mot å importere og selge «slug-patroner» (Brennecke-patroner). Å berøre jaktlige fordeler/ulemper med disse to kategorier har derfor ingen hen­ sikt. Det kan være interessant i dette øyeblikk å vise til utdrag av korre­ spondanse referert i det norske tids­ skrift «Våpen» nr. 8, 1982.

50

Svensk

Italiensk 9 8

7

5

7 6 5 4

3

3 2

1

1 3/0

Innlegg fra en av bladets lesere, Ivar Halsnes:

«Yankee go home!! I Jakt-Fiske-Friluftsliv nr. 10/1982 leser jeg at NJFF etter samråd med Nordisk Jegersamvirke går inn for at vi her i landet skal gå over til USnummerering av hagl, og at forbun­ det har sendt brev til A/s Norma Projektilfabrik med henstilling om å overveie å begynne med US-nummer på Nitedals haglpatroner. Jeg liker dette forslaget meget lite. Hvorfor? Ikke for noe, det er en rein følelsessak. Nummerering av hagl er av de mindre betydelige ting her i verden. Men også derfor rykker jeg ut nå, fordi jeg regner med at ingen andre gjør det. Reint umiddelbart virker det logisk å gå over til US-nummer. Men her er logikken feil. For hva vinner vi?

Intet. Nitedal må trykke andre tall på esker og patroner, det er det hele. Haglene er fremdeles de samme, både hva gjelder bruk og produksjon. Å holde rede på forskjellen mellom US kontra Norsk/Britisk nummere­ ring, er ingen vanskelighet. Såpass hjernetrim har gjennomsnittsjegeren godt av, og ikke vondt av. At jeg reagerer såvidt heftig på for­ slaget er fordi det fører oss enda et skritt videre i standardisering og uni­ formering, og det bare for standardiseringens egen skyld. Nettopp fiske og jakt er aktiviteter som er irrasjo­ nelle og følelsesbetont, der vi for noen timer prøver å komme unna en mer og mer fremmed og datastyrt verden. Det vet vi så utmerket godt alle sammen. Og her har for min egen del nettopp vår egen haglnummerering — så ubetydelig det enn er — gitt meg en fornemmelse av at enda fin­ nes det rom for en viss individualitet i verden, en egen identitet. Tåpelig javel, men jeg ønsker såvisst ikke å miste det for ingenting. Jeg nedlegger mitt private veto mot dette forslaget. Dersom Nitedal begynner med US-nummer, vil jeg som privatperson og dessuten som medlem av NJFF ikke mere kjøpe eller bruke deres patroner. Ennvidere vil jeg, som medarbeider i bla­ det Våpen, ikke mere prøve, bruke, omtale, eller overhodet nevne Nitedals patroner. Hvor gode de enn måtte være. Bare hvis også England går over til US-nummer, vil jeg endre standpunkt og kapitulere. Foruten til Våpen, skriver jeg dette også til Jakt-Fiske-Friluftsliv, A/s Norma Projektilfabrik, og Villmarksliv.» Ivar Halsnes

Normas svar: «Kjære Halsnes Vi har med takk mottatt ditt brev av 13. oktober og vedlegger en kopi av brev til Norges Jeger- og Fiskerfor­ bund, som forklarer vår innstilling. Vi kan forstå fordelen ved at Sverige og Norge benytter samme norm ved haglenes nummerering. Imidlertid har vi her til lands en relativt omfangsrik import av hagl­ patroner hvor både amerikansk og engelsk nummersystem anvendes, og man er derfor bare et stykke på vei dersom Nittedalpatronene følger det amerikanske system. Inntil videre er vi avhengig av emballasje som alle­ rede er påtrykt den tradisjonelle nummereringsform. For en del av laboreringene vil denne emballasje være dekkende i noen år fremover. Ved nyproduksjon av patronesker for Nittedalpatroner vil vi derimot kunne trykke en tabell med sammenlig­ nende nummerering Nittedal/US nummer samt henvise til mm-størrelse i en tredje rubrikk og vi regner med å gå inn for et slikt opplegg, og beholder derfor den tradisjonelle nummereringsnorm for Nittedal­ patronene inntil videre.» Med vennlig hilsen pr. A/s Norma Projektilfabrik Knut Angaard

Haglvekt og antall Enhver som befatter seg med haglskyting bør vite om haglantallet i ulike patrontyper. Haglantallet varie­ rer med kaliber, haglstørrelse og lad­ ning etter følgende tabell: (hagltallene må tas som tilnærmede gjen­ nomsnittstall).

51

Haglenes Diam. i mm Kal. Kal. Kal. Kal. Kal. Kal.

12/70 12/65 16/70 16/65 20/76 20/70

2 3,5

3 3,25

4 3,0

5 2,75

6 2,5

7 2,4

Haglvekt i gram

139 125 120 110 139 110

185 165 160 145 185 145

230 210 200 180 230 180

290 255 250 225 290 225

375 335 325 295 375 295

550 485 470 425 550 425

36,0 32,0 32,0 28,0 36,0 28,0

Blir framtidens hagl laget av stål? Det har gjennom de senere år vært snakket og skrevet endel om mulighe­ tene for å bytte ut blyhagl mot stålhagl ved jakt i områder der risiko for blyforgiftning hos andevilt og annen vadefugl er tilstede. En skutt hagllad­ ning legger igjen hundrevis av hagl­ korn, i grunne vann der fuglen «gru­ ser» kråsen, og blyforgiftet stokkand lever ikke lenge. Spesielt i Danmark, hvor proble­ met er stort, foreligger en grundig vurdering av stålhaglenes fordeler og ulemper. Det sies først som sist at anvendel­ sen av stålhagl medfører store proble­ mer. Et av disse vedrører den økono­ miske side, idet stålhaglpatroner med dagens produksjonsmetoder ville bli ca. 5 ganger så dyre som vanlige pat­ roner med blyhagl. En annen økonomiulempe ved stålhaglene er forbun­ det med slitasje og skader på våpnet, noe som på sikt bekymrer mer enn selve patronprisen. Den danske rap­ porten sier videre at stålhagl-ladningen i patronen kan vise tegn til rust etter oppbevaring i jaktsammenheng. Det har hendt at hagl ruster sammen til klumper, som selvfølgelig forster­ ker skadene på våpnet og øker risi­

52

koen i omgivelsene der utstyret brukes. Et stålhagl er lettere enn et blyhagl av samme størrelse, og innehar dår­ ligere ballistiske egenskaper. Dette medfører at grøvere haglstørrelser må velges, som igjen gir dårligere dekning. Men skudd-mønstret er til gjengjeld noe jevnere fordi stålhagl ikke deformeres ved støt innbyrdes. Konklusjonen må bli at stålhagl kan brukes innenfor nåværende nor­ male skuddavstander, men de blir dyre, og våpensliktasjen vil legge en demper på interessen. Vi får se hva tiden vil vise oss.

Forladningen Allerede i de eldste haglpatroner finner vi forladning av dyre- eller plantefiber av form som en propp. Forladningen har mange oppgaver og er en viktig bestanddel i haglpat­ ronen. Forladningen tjener i første rekke som tettepakning mot krutt-ladningen på den ene siden og haglladnin­ gen på den andre. Ved krutt-forbrenningen virker forladningen som et stempel inne i hylsen. Krutt-gassen skyver forladningen med høy hastig­ het mot haglene og driver disse ut av

patronen og inn i løpet. Forladningens konstruksjon er gjennom lang erfaring blitt så høyt utviklet at den faktisk er blitt et hjelpemiddel til å regulere gass-trykket i patronene. Ikke for høyt, men heller ikke for lavt. Trykket er utslagsgivende for hagl-hastigheten. Under trykkutviklingen blir forladningen delvis klemt sammen og ved denne sammentrykking blir den sam­ tidig trykket hardt mot veggene i løpet, slik at den hele tiden slutter tett til. Denne tettingen gir i første rekke skyve-kraft etter at kruttkornet er omgjort i gassform. Forladningens tettende stempelvirkning har også en annen oppgave — ingen krutt-gasser kan slippe forbi. Det er meget viktig at forladningen løser denne oppga­ ven, i motsatt fall vil det bringe med seg faren for at gassen skal smelte eller sveise sammen enkelte hagl. Klumper i haglmønsteret vil alltid føre med seg dårlige skyteresultater. Gjennom årene er det blitt utviklet mange ulike former for forladning. De varierer sterkt med hensyn til konstruksjon, materiale og virke­ måte. En forladning av filt, der den fort­ satt er i bruk, blir innsatt med fett eller voks. Dette gir en «tørrevirkning/smørevirkning» i løpet. Slampartikler og fuktighet fra kruttgassens forbrenning kan føre til korrosjon eller avsetninger i løpet dersom løpsstålet ikke har god kvalitet og finish. Ulempen motvirkes i stor grad av en god vokset filt-forladning. Filtpropper er etterhvert blitt kostbare sett i forhold til annet materiale og selv i de mest eksklusive patroner anvendes i dag andre forladningsmaterialer. Dette kan f.eks. være kork med et lag

voks i midten. Rense- og smøreeffekten blit tilsvarende den ved filt, og den hindrer bly-avsetning fra hag­ lene. Jegere snakker mye om «blying» i løpene, som om det skulle være rene katastrofen for skuddeffekten. Den negative virkning av blying overdrives sterkt, det snakkes om piper som ikke «dreper» osv. Vi skal være enige i at bly-avsetninger medføer puss og vedlikehold, og det er klare fordeler ved forladninger som børster og beskytter den innvendige finish. Den forladningstype som etter­ hvert har fått en viss dominans innen­ for alle patronprisklasser, er den fjæ­ rende plastproppen med hagl-kopp. Den bakre delens fjærende virkning sies å redusere rekylen, uten at det noe sted er oppgitt tallverdier for dette. Bakproppen er støpt sammen med den fremre plast-koppen hvor haglene ifylles under ladningen. I skuddøyeblikket og videre når hag­ lene passerer gjennom løpet ligger de beskyttet inne i koppen. Når haglene nærmer seg munningen forlater de koppen, og får sitt spredningsmønster alt etter graden av trangboring. Rela­ tivt bløte hagl har fordel av at de ikke berører pipeveggen. der de ellers ville friksjonere og delvis deformeres. Plastforladningen kan også utstyres med et korkinnlegg nederst i haglkoppen, for ytterligere å dempe innbyrdes støt mellom haglene. Jo, plastforladningen kan muligens reg­ nes som en liten revolusjon, og den anvendes som sagt i en rekke patronfabrikata. Det er påvist og det er ganske naturlig at haglkoppen av plast «for­ tetter» haglmønsteret en viss grad på alle skuddhold. Det snakkes om 10

53

prosent som et normtall. Det settes et spørsmålstegn ved ønskeligheten av slike tette haglmønstre under alle for­ hold. Korte skuddhold og trange bør­ ser er jo en vanskelig kombinasjon i seg selv, og dersom ulempen skal for­ sterkes ved at forladningen «tetter igjen svermen», så er vi vel gått et skritt tilbake i utviklingen? Tross alt, plastkoppen er en ele­ gant og prisgunstig løsning, og er kommet for å bli.

Plastforladningen med haglkopp stø­ pes i ett stykke.

Plastforladningen like etter at den har forlatt munningen.

Kruttet For å få forståelse for kruttladningens virkning i haglpatroner er det gunstig å tenke litt «indreballistikk».

54

Svartkruttet som ble brukt før i tiden hadde andre egenskaper enn nåtidens moderne røksvake krutttyper. Svartkrutt er en mekanisk blanding og fremstilles etter helt andre metoder enn røksvakt krutt. Fra tid til annen hører man at norske jegere sverger til de mer umoderne svartkrutt-patroner som fortsatt sel­ ges i små mengder. Det hevdes at svartkrutt-patroner gir visse fordeler i forbindelse med skuddeffekt ved eks­ tremt lave temperaturer. Vi vil ikke motsi riktigheten av dette forhold idet en svartkrutt-patron nødvendig­ vis må fremvise den effekt man for­ venter når den tross alt finnes på mar­ kedet. Hva som derimot synes noe betenkelig og som vel aldri er godt begrunnet eller bevist er at patroner med moderne røksvake krutt-typer skal gi dårlig effekt ved lave tempera­ turer. De moderne krutt-typer er alle sammen såkalt progressivt brennende «double-base» og de er ikke hygroskopiske. Ikke-hygroskopiske kruttsorter hindrer at fuktigheten fra luf­ ten absorberes. Progressivt brennende krutt for­ brenner med stadig økende overfalte, eller i det minste konstant overflate som igjen gjør at haglladningen øker sin hastighet på vei ut gjennom løpet. Denne økende aksellerasjon er langt mer gunstig enn f.eks. en eksplosiv start i patronkammeret med redusert brennhastighet utover i løpet. «Tobase» krutt inneholder både nitrocellulose og nitroglyserin., og krutt av denne type er meget stabile. De gir den samme yteevne selvom tempera­ tur og fuktighet i luften varierer. Et haglgevær har langt større kali­ ber enn en rifle og løpsveggene må

Diagrammet viser trykk- og hastighetskurver for patroner med svartkrutt til venstre og patroner med moderne progressivt krutt.

gjøres tynne ellers vil et haglvåpen blir altfor tungt og uhåndterlig. Dette betinger igjen lavt munningstrykk og et lavt maksimumstrykk sammenlig­ net med riflede våpen. Trykket i moderne haglpatroner ligger omkring 450 kg/cm2 for kaliber 12, 500 kg/ cm2for kaliber 16 og 550-600 kg/cm2 for kaliber 20 patroner. Trykket ved svartkruttpatronr ligger gjennoms­ nittlig ca. 150 kg/cm2 lavere. I trykkskytingsvåpen måles trykket nå for det meste ca. 4 cm fra hylsens bakplan, i kammerområdet.

listisk sett mest ugunstige form taper de hastighet meget fort ettersom avstanden fra munningen øker. Ved økning av utgangshastighet resulterer det i at haglene taper hastigheten fortere, og ute på et maksimalt skuddhold er høyhastighetshaglene praktisk talt like hurtige som de «vanlige» patroner.

Haglhastigheten Haglenes hastighet angis i de fleste europeiske land som en middelhastig­ het over et visst avstandsområde fra munningen. Det er likevel enklere å operere med munningshastigheten, men vær oppmerksom på at man ikke må blande begrepene når haglhastigheter skal sammenlignes. Det er klare forskjeller i haglhas­ tigheten for patroner av ulike fabrikata. Hastigheten kan variere fra 350 til 400 meter pr. sekund ved munnin­ gen. Nittedals patroner oppgis til 380 m/s, 390 m/s og 400 m/s for henhold­ svis Special, Ekspress og Nikkel-Ekspress. På grunn av at haglene har den bal­

Hastighet i m/s for 3,5 mm og 2,5 mm hagl som funksjon av avstand fra munning. En variasjon i krutt-temperaturen virker mindre på haglpatroner enn på riflepatroner. For patroner med røksvakt krutt er økningen i hastighet ca. 0,2 m pr. sekund pr. grad Celsius og økning i trykk ca. 0,8 kg/cm2 pr. grad. For svartkruttpatroner er økningen i hastighet ca. 0,1 m/s pr. grad og trykkøkningen ca. 1,5 kg/cm2 pr. grad.

55

Tendensen for riflepatronenes vedkommene har i de siste 20 år gått i retning av stadig høyere utgangshastighet. For haglpatroner må man tenke annerledes. Det er vanskelig å strekke hastigheten utover det som i mange år har vært det normale.

Haglenes flyvetid fram til sitt mål er selvsagt avhengig av skuddavstand, men også av hagldiameter. Hvis vi går ut fra at utgangshastighet holdes konstant vil flyvetiden for en gjennomsnitts-haglstørrelse på ulike avstander bli:

Grunnen er: 1. Rekylen blir så sterk at det blir ubehagelig å skyte. 2. Trykket blir for høyt. 3. Treffbildet blir ujevnt.

Avstand meter:

Flyvetid sekunder:

10 20 30 40 50

0.03 0.06 0.10 0.15 0.20

Vi skal nå se litt på hva som skjer etter at haglene forlater munningen og beveger oss da inn på begrepet

«Forsprang» Man kunne tenke seg at de nor­ male hastighetsforskjeller ved ulike patronfabrikata ville utgjøre en viss forskjell i «forsprang» foran viltet, dvs. den avstand jegeren må holde foran ved et vilt i sideskudd. Men som man vil se i tabellen nedenfor er dette spørsmål bare om centimetere og kan derfor ved praktisk jakt sees helt bort fra. Vi sammenligner to patrontyper med hastighetsforskjell ca. 15 m/s ved munningen, med viltet rett fra siden med en flyvehastighet på ca. 60 km pr. time.

på f.eks. 2,5 mm og 3,5 mm hagl. På lengre avstander øker imidlertid tids­ forskjellen, ved 60 m er flyvetiden ca. 0,25 sekunder for 3,5 mm og 0,29 sekunder for 2,5 mm. På 100 meter ville vi tilsvarende få ca. 0,55 og 0,73 sekunder på de to haglstørrelser. Hvor langt skal vi holde foran på viltet? Hvis vi nå regner med en gjen­ nomsnittshastighet på skogsfugl = ca. 15 m/s og sjøfugl ca. 25 m/s kan vi beregne hvor langt vi må holde foran (forsprang), hvis fuglen kommer i rett sideskudd. Tabell kan se slik ut:

«Forsprang» i centimeter Avstand i meter

Hast.l

Hast. 2 (15 m/s høyere)

Avstand meter:

27 32 36 41

160 200 240 280 320

152 192 230 265 300

20 35 50 60

46

På avstander inntil 40 meter er det ikke nevneverdig forskjell i flyvetid

56

Forsprang på skogsfugl m

Forsprang på sjøfugl m

0.9 2.0 3.0 4.2

1.5 3.2 5.0 7.0

Det er ikke så rent lite som må holdes foran på de lange skuddhold! Men det er viltets fart som «gjør» forspran-

get, ikke de små utslag av haglenes hastighetsforskjeller.

Haglenes fall Haglenes synkning (fall) er på van­ lig hold så liten at det kompenseres for av haglsvermens spredning. Man behøver derfor ikke holde høyt selv på de lengste normale skuddavstander. Synkningen kan lett beregnes av formelen: S = l/2gt2 = 4,91 x t2 (meter), hvor t er flyvetiden i sekunder. For 3,5 mm hagl kan vi sette opp denne enkle tabellen: Avstand1 i meter

Flyvetid i sekund

Synkning meter

40 50 60 100

0.15 0.20 0.25 0.29

0.11 0.20 0.30 0.41

På et relativt langt skuddhold, 35-40 meter, er ikke fallet mer enn ca. 10 cm, og dette er helt uten betydning i praksis.

Hvor langt går haglene? Hvis det ikke fantes luftmotstand ville hagl som blir skutt med utgangshastighet 380 m/s og en elevasjonsvinkel på 45° gå ca. 15 000 meter. På grunn av haglenes ugunstige form vil de imidlertid oppbremses sterkt i luf­ ten, slik at skuddvidde reduseres til et par prosent av det som teoretisk var mulig i lufttomt rom. Etter general Jaurés regel kan vi i praksis si at den maksimale/horisontale skuddvidde for hagl er ca. 80 x haglenes diameter. Et hagl nr. 6 (2,5 mm) går altså 200 m. Som brukbar

huskeregel for maksimal/vertikal stigebøyle kan denne være 0,75 x maksimal/horisontal skuddvidde, og et 2,5 mm hagl stiger derfor 150 meter. Tar vi utgangspunkt i en patron med haglhastighet ved munningen = 400 m/s kan vi regne med følgende verdier for skuddvidde og stigehøyde:

Hagldiameter

2,0 2,5 3,5 4,5 6,0

mm mm mm mm mm

Maks. horisontal skuddvidde meter

Maks vertikal stigehøyde meter

160 200 300 360 480

120 150 225 275 360

Et «trist» eksempel Haglskuddets rekkevidde kan være et sentralt emne, også når uhellet er ute! Går det an å skade en jaktkamerat med et uheldig avfyrt skudd på en avstand av 150 til 200 meter? Situa­ sjonen kan inntreffe og vi skal se hvordan vi kan regne oss frem til et resultat. Forutsetningen er: Skuddavstand 150-200 m. Våpnets kaliber kan være 16, og det skytes en 70 mm patron med hagl nr. 2 (3,5 mm). Vi slår fast at haglvekten ved en 70 mm patron kaliber 16 med 3,5 mm haglstørrelse er 32 gram og haglantal­ let i patronen er 120 stk. Ifølge Walther Lampel «Jagdballistik» er maksi­ mum rekkeviddde ved 3,5 mm hagl 271-302 meter, avhengig av skytevinkel. Gunstigste vinkel er når munnin­ gen peker oppover ca. 25 grader. Det er derfor intet i veien for at en viss del av haglsvermen kan nå sitt mål på

57

150-200 meter, men sjansen er i stor grad avhengig av målets størrelse og dessuten at skytteren er spesielt «hel­ dig» med utskytningsvinkelen (sammenlign strålen fra en vannslange når vi forsøker å nå grønnsakbedet). Med utgangshastighet 360 m/s vil et 3,5 mm hagl i gunstigste fall oppnå en anslagsenergi ved 100 meter = 0,18 kilogrammeter (Lampel). På 150 meters avstand kan denne beregnes til ca. 0,05 kilogrammeter, dvs. halv­ parten av det som er et minimums­ krav for å felle et lite fuglevilt. Det forutsettes en trangboringsgrad i våp­ net = full choke, dvs. største grad av tetthet i skuddmønsteret. Fra ballis­ tiske tabeller fremgår at treff-prosenten på 55 m er 32 prosent, dvs. innenfor en sirkel med 75 ems diame­ ter treffer 120 x 0,32 = 38 hagl. La oss anta at vi teoretisk forskyver dette skuddmønster ut til 3 x 55 = 165 meter. Med lineær forskyvning av spredningsvinkelen vil samme treffflate (75 cm diameter) treffes av en tredjedel av haglantallet som man hadde på 55 meter, dvs. 38 : 3 X 13 hagl. Det er derfor ikke mulig å treffe en 75 cm-flate med mer enn 13 hagl på 165 meters skuddhold. Ballistiske data for en haglladning på over 50-60 meter er ikke tilgjen­ gelige, idet et slikt skuddhold er uten­ for all praktisk jakt. Selv på 50 meter blir verdiene relativt teoretiske. Det sier seg selv at en 150 meters analyse må beregnes som om en 50 meters haglsverm utvikler seg liniært ut til avstand 150 meter, noe som i og for seg gir en gunstigst mulig ballistikk. Vanligvis vil et haglmønster på 150 meter være så ukontrollert at treffsjansene blir langt mindre enn en

58

liniær forskyvning skulle tilsi. Man skal likevel ikke unnlate å nevne at endel våpen/ammunisjons-kombinasjoner kan gi «klumpete» skuddmønstre. Dette er generelt lite ettertraktet hos jegeren, men dersom en haglklump skulle kunne resultere i lengre rekkevidde ved et haglskudd, vil dette være meget sterkt preget av tilfeldigheter og det er absolutt uten­ kelig at klumpen skulle nå fram til nøyaktig det målområdet vi her snak­ ker om. Konklusjon: Vi har regnet ut at vi teoretisk, under absolutt gunstigste forhold er istand til å ramme vår kamerat (brystvidde 75 cm) med 13 hagl nr. 2 hvor hvert hagl har en anslagsenergi på 0,05 kilogrammeter. Dette kan være ubehagelig nok særlig hvis haglene treffer ubeskyttede kroppsdeler. Selvom «treffet» neppe er livsfarlig må vi nok regne med at det «svir», og det svir også hos skytte­ ren som ikke var påpasselig nok til å hindre sitt vådeskudd. La sikkerheten være i høysetet, og la oss vende til­ bake til mer hyggelige forhold.

Skuddeffekt Av det foregående har vi sett hvor raskt haglene taper sin hastighet. Allerede ved 40 meters avstand fra munningen er hastigheten sunket til omtrent det halve av utgangshastigheten, som skyldes haglenes ugunstige form og lave tverrsnittsbelastning. Tverrsnitts-belastningen er forholdet mellom prosjektilets vekt og tverrsnitt. Et hagls tverrsnitts-belastning dreier seg om ca. 1,5 til 3,5 gram pr. cm2 mot 20-30 gram pr. cm2 for riflekuler. Ifølge eksperter er den minste energi et hagl kan ha for å ha dre-

Anslagsenergi i kgm for 3,5 og 2,5 mm hagl som funksjon av avstand fra munning.

peevne = 0,11 kilogrammeter. Anslagsenergi beregnes som kjent av formelen E — 1/2 mv2 = P/2g x V x V hvor P er vekten av haglet i gram, V er haglets anslagshastighet, G er 9,82 meter pr. sekund2, som er tyngdens aksellerasjon. Av kurven i diagram A kan vi nå ta ut anslagshastigheten for de ulike avstander og får da tilsvarende kurver for anslagsenergi. Disse fremgår av diagram B.

Vi ser av diagrammet at 2,5 mm hagl kommer ned til minimum anslags­ energi ved omkring 50 meter og 3,5 mm hagl ved ca. 100 meters avstand fra munningen. Anslagsenergi er det derfor mer enn nok av på de vanlige skyte-avstander! La oss grundig tenke igjennom jaktlige situasjoner og ha som opp­ gave å velge riktig haglpatron. For best mulig forståelse av denne kompliserte materie er det nødvendig at vi repeterer trangboringens prin­ sipp. Hensikten med choken er å samle haglene slik at treff-bildet (haglmønsteret) blir mer konsentrert og man oppnår en effektiv virkning også på relativt lange skuddhold.

Chokens virkning angis best ved dekningsevnen. Med dekningsevne forstår vi den prosent av totalt antall hagl som på 35 meters skuddhold treffer innenfor en sirkelrund flate med diameter 75 cm. Vi finner da gjennomsnittlig: Full choke gir ca. 70 prosent eller mer. 3/4 choke gir ca. 65 prosent. 1/2 choke gir ca. 60 prosent. 1/4 choke gir ca. 55 prosent. En dekning på 70 prosent vil altså for kaliber 12/65 patroner med 191 hagl nr. 4 bety at: 191 x 0,7 = 143 hagl sitter innefor sirkelen på 35 meter. På kortere hold øker dekningsgra­ den. På 25 meters avstand vil vi oppnå ca. 85 prosent med full choke. På lenger avstand synker tettheten raskt slik at man på f.eks. 50 meter bare vil oppnå en dekning på ca. 30 prosent med full choke. Vi vet at et vilt i flukt kan felles på et helt utrolig haglhold og vi vet også at viltet seiler uanfektet videre selv om vi mente at alt var under kontroll i skuddøyeblikket. Det er en stor mengde faktorer som virker inn på haglskuddets effekt. La oss i allefall være enige om at noe av det som har festet seg i vår bevissthet som et godt skudd er når haglsvermen innefor rimelig skuddhold med god plassering av haglene møter det flyvende vilt med sitt sentrum. For at denne haglsverm skal bli øyeblikkelig drepende er det i praksis to nødvendige forut­ setninger: 1. Haglsvermen må være så tett at man er sikker på treff i viltets vitale deler med et minimum hagltall. Eks­ pertene sier 3 hagl. 2. At hvert enkelt hagl i svermen har

59

Skudd mot fasan «rett over hodet», plassert i 75 cm-sirkel. Choke: Forbedret sylinder. Haglladning: 28 gram nr. 6. Et godt, jevnt haglmønster gir sikkerhet for effektiv felling av viltet, slik som i dette tilfelle. Sentrum av svermen må plasseres tilstrekkelig langt «foran». Her er minst 5 hagltreff i vitale deler. Død fugl.

tilstrekkelig anslagsenergi (inntrengningsevne). Det er en kjennsgjerning at anslagsenergien «holder seg» mye len­ ger ut i banen enn dekningsevnen. Vi har sett hvordan anslagsenergien ved to ulike haglstørrelser avtar med avstanden. Likevel er det tydelig at

60

det enkelte hagls energi ikke er noe problem utover de avstander hvor tettheten i skuddsvermen blir for liten. Ved ca. 35 meters skuddhold er haglsvermen strukket ut i lengderet­ ning med ca. 4 meter. Likevel finner man at rundt regnet 90 prosent av

haglene befinner seg i de fremste 2 meter av svermen, som ligner en pære med spissen vendt bakover. Den vik­ tigste faktor er under alle forhold å oppnå tilstrekkelig hagldekning, og det sier seg selv at de minste viltarter krever et tettere haglmønster enn de større. Mange jegere påstår at enkelte våpen og kanskje særlig enkelte patrontyper med små haglnumre gir dårlig «driv» og jegeren kompenserer for dette ved å velge grovere hagl. En jeger som vil erkjenne sin mangelfulle skyteferdighet og som ikke ønsker å bortforklare de uforståelige bommer er i denne sammenheng kommet et langt stykke på vei. Den beste medisin er nettopp dette å kunne plassere haglsvermen sentralt mot viltets vitale deler, dvs. bedre skyting. Det vil alltid være jegere, også i Norge, som ikke vet hvilken trangboringsgrad deres favorittvåpen har. Våpen tilkommet gjennom arv, eller som secondhandkjøp, vil naturligvis skape usikkerhet med hensyn til boringsgraden. En annen faktor er at våpenfabrikkenes standard for boringsgrader varierer sterkt. En tredje faktor er at patrontype eller haglnummer innvirker på skuddmønstrets tetthet i noen grad. Som tid­ ligere nevnt bør jegeren anbefales en gang for alle å testskyte våpnet mot papirskiver på 35 meter. Velg den testpatron under prøvene som vanlig­ vis benyttes under jakt, skyt flere skudd med hver pipe for å finne et gjennomsnitt. Patronenes totale hagltall leses av tabeller eller ved opptel­ ling etter å ha åpnet en patron i esken. Hvis vi forutsetter at skuddet er godt plassert vil vi likevel kreve sterk

trangboring i våpnet dersom grove hagl benyttes. Dette er for å oppnå tilstrekkelig dekning, dvs. treff i vitale deler. Kravet til god dekning øker betraktelig ved de minste viltar­ ter, og uansett skuddhold anbefales følgende haglantall innnefor 75 cmsirkelen som absolutte minima: Hare, tiur, gås — 70 hagl innenfor sirkelen. And, fasan, årfugl — 100 hagl innenfor sirkelen. Rype, due — 130 hagl innenfor sir­ kelen. Rugde — 150 hagl innenfor sir­ kelen. Ut ifra de nødvendige haglantall som her nevnes må jegeren konsentrere seg om følgende faktorer: Hvilken viltart skal jeg jakte og hva vurderer jeg som det lengste skudd­ hold under jakten? I samme forbin­ delse kan man spørre seg hvilken jaktsituasjon som lettest gir bom! Selvsagt er dette kombinasjon av en meget liten viltart (f.eks. rugde) på et altfor langt skuddhold. Hadde det derimot ikke vært tale om rugde, men isteden en stor real tiur på samme skuddhold ville sjansen til effektiv felling av viltet vært større, på grunn av en større treff-flate. Sikkert vil mange jegere stille spørsmålet på en annen måte når man diskuterer valg av haglstørrelse: Krever ikke tiur mer anslagsenergi pr. hagl, dvs. i praksis grovere haglstørrelse? Jo, kravet til anslagsenergi varierer med viltstørrelsen og vi har tidligre sett at et mini­ mum er 0,11 kilogrammeter som gjel­ der for rype, århøne, due etc. Ved ender, fasaner og årfugl vil vi måtte øke kravet til 0,15 kilogrammeter pr. hagl og ved en tiur eller en hare bør vi sette 0,22 kilogrammeter.

61

La oss gå tilbake et øyeblikk til den situasjonen hvor rugda slapp igjen­ nom haglsvermen på det lange skudd­ holdet. Spørsmålet er jo om tiuren felles effektivt på det samme skudd­ hold basert på at haglene har til­

strekkelig anslagsenergi. Det utgis tabeller for anslagsenergi på de ulike avstander, varierer med haglenes størrelse, og en tabell for «middels kraftig patron» ser slik ut:

Anslagsenergi pr. hagl i kgm Avstand fra munningen im

Hagl nr. 6 (2,5 mm)

Hagl nr. 4 (3 mm)

Hagl nr. 2 (3,5 mm)

10 20 30 40 50

0,50 0,33 0,22 0,16 0,12

0,88 0,61 0,42 0,31 0,24

1,48 1,05 0,75 0,57 0,45

Haglenes anslagsenergi er tilstrekkelig selv med små haglstørrelser.

Vi ser at hagl nr. 6 neppe har til­ strekkelig energi når tiuren kommer ut på avstand over 30 meter. Slikt skuddhold innebærer krav til god sky­ ting generelt og nettopp skyteferdigheten er en usikkerhetsfaktor. Vi kan se det på den annen måte: Hagl nr. 6 er tilstrekkelig størrelse for skudd mot rype opp til 50 meter. Dette gjelder anslagsenergi, men vi skal være klar over at hagltettheten ved hagl nr. 6 på 50 meter er util­ strekkelig. Velger man hagl nr. 4 for et slikt skudd er overskuddet av anslagsegenergi egentlig unødvendig og den uheldige konsekvens er at skuddholdet må avkortes på grunn av et glissent haglmønster. Jegerens spesielle tillit til det valgte ammunisjonsutstyr spiller en vesent­ lig rolle under jaktturen. Den jeger som føler at litt ekstra anslagsenergi, dvs. grove hagl, er en nødvendighet for gode resultater bør man i høy grad

62

backe opp for å gi tilkjenne at man sympatiserer med hans teorier. Kan man imidlertid på samme tid gjøre ham kjent med at reduksjon i haglmønsterets tetthet kan gi problemer, vil man ha de største muligheter for at jegeren skal forstå at det finnes alter­ native løsninger.

Rekyl Rekyl avhenger av flere faktorer, og den som er «rekylredd» bør vite følgende: Øker rekylen: Lett våpen Dårlig tilpassning av våpnet Stor haglmengde Høy haglhastighet Reduserer rekylen: Tungt våpen God tilpassning av våpnet Lett haglladning

Lav hastighet Lav vekt på forladningen Lav vekt på kruttladningen Energi absorbert av automatmekanisme.

Rekylen er langt mer ubehagelig ved haglgeværer enn ved vanlige rifler. Rekylhastigheten øker når geværets Våpen

vekt minsker og når utgangshastigheten øker. Rekylhastigheten ligger for vanlige haglvåpen mellom 3-5 m/s. Man vil nødig gå over 4,5 meter pr. sekund. Rekylenergien varierer mel­ lom 2 og 5 kilogrammeter. Den er størst for kaliber 12 og minsker med kalibret. En sammenligning vil illustrere dette bedre:

Rekylhastighet m/sek.

Rekylenergi i kgm

2,05 3,35 3,1-5,2 3,8-5,0 3,5-4,9

0,96 2,2 2,3-5,0 2,4-3,8 2,0-3,3

6,5 mm Krag m/tung pipe 7,62 mm Mauser Mod. 98 Haglgevær kal. 12 Haglgevær kal. 16 Haglgevær kal. 20

Svartkruttpatroner gir litt større rekylhastighet for samtlige utgangshastigheter. Dette kommer av at ladningsvekten i disse patroner er 3-4 ganger høyere enn i patroner med røksvakt krutt, og at kruttet har en ugunstig forbrenningskurve. Ved sky­ ting med dobbeltløphagle side-byside vil man få en vridning av mun­ ningen oppover og ut til høyre, hvis høyre løp benyttes. Det kommer av at rekylkraften virker gjennom løpets midtakse og man får derfor et moment som vrir løpet utover. Noen haglpatroner føles «bløte» å skyte med og gir mindre rekyl enn andre fabrikata. Dette er imidlertid intet tegn på at de mangler den normale gode effekt. Hemmeligheten ligger i progressiv krutt-type, idet trykkstig­ ningen kontrolleres meget omsorgs­ fullt, og gir jegeren følelse av at reky­ len skjer over et noe lengre tidsrom.

Patronforbruk og priser Norske jegere kjøper pr. år over 5 millioner jakt-haglpatroner (haglnummere 2, 3, 4, 5 og 6). Hvis vi regner at det hertillands eksisterer ca. 150 000 småviltjegere, ser vi at gjennomsnittsjegeren forbruker minst 30 slike jaktpatroner hvert år. Det er selvsagt rypejakten som har de fleste utøvere og som er den «store» jakten i Norge, og den sektor hvor de fleste skuddene smeller. En annen viktig skyteaktiv jaktform er sjøfugljakten langs kysten. Men på disse to nevnte områder er brukervanene og patronvalget vidt forskjellige. Rypejegeren satser på de «dyre», eksklusive patro­ ner, de beste han kan få tak i. Han ønsker å være utstyrt med patroner som preges av det mest avanserte med hensyn til effekt og pålitelighet.

63

Generelt er rypejakt i Norge ingen billig affære, med reiser, mat og drikke og jaktutstyr (inklusive hund). Patronutgiftene representerer ingen stor del av totalkostnadene. Den moderne sportsjeger har ingen grunn til å spare på patronutgiftene, han bør velge en skikkelig kvalitetspatron med egenskaper som er tilpasset norsk høyfjellsjakt. Alkejegeren der langt ute tilhavs har som regel andre synspunkter, han utstyrer seg «billigere» i patronsammenheng (og på andre områder) og mener vel at lavprispatronene er gode nok. Vi har jo innledningsvis behand­ let patronenes kvalitets«forskj eller» og vært frie nok til å rette søkelyset mot jegerens skyteferdigheter. Alke­ jegeren, eller hva vi enn skal kalle ham, kan jo komme i jaktsituasjoner hvor fugl passerer tett som hagl, og

Nittedals 3 typer haglpatroner for norsk småviltjakt dekker de aller fleste behov. Ekspress og Nikkel Eks­ press har plasthylse, Spesialen fort­ satt papphylse, og den tilbys også i 65 mm-alternativet.

64

han har forutsetninger for å komme inn i treffteknikken hurtig og greit. Kanskje han ikke behøver disse eks­ klusive patronene og kanhende blir utbyttet like godt med de rimelige patroner? I alle fall er alkej aktens premisser annerledes, ofte med et stort patronforbruk. La det derfor være fullt ut akseptert at han tilbys en patron som koster halvparten av den rypejegeren velger. Lerdueskytingen er en aktivitet som i Norge forbruker 5-6 millioner patro­ ner pr. år. Selv om skeet-skytingen eksisterer, og burde hatt en langt videre utbredelse, er det NJFFs jegertrap-skyting som dominerer. Vi skal ikke glemme at rundt om i bus­ ker og kratt drives lerdueskyting på enkel måte med håndkaster eller liten kastemaskin, men uansett jegertrap eller buskeskyting er det patroner med 32 grams ladning i kaliber 12 og halg nr. 7 (2,4 mm) som anvendes. Prisen på lerduepatroner er presset «i bånn». De øst-europeiske patroner er desidert de billigste til enhver tid. De kommer i relativt store kvanta fra Sovjet, Ungarn, Polen, Tjekkoslovakia eller Øst-Tyskland inn i Norge, og de holder tross alt en viss kvalitetstandard. En børsemakermester i Oslo foretar stadig tester av for­ skjellige fabrikata og gir uttrykk for at Hubertus fra DDR vil kvalitets­ messig være å foretrekke med det haglmønster og den funksonssikkerhet den innehar i dag. Og prisene på øst-patroner er utrolig lave! På grunn av valutabehov i østblokk-landene, markedskonkurransen og «presset» fra skytterne kan en lerduepatron leveres over disk for en femtedel av prisen på en dollar-importert jakthaglepatron. Slik har det vært i endel

år og slik vil det bli i oversiktlig fram­ tid. Det er tross alt viktig å kunne tilby lerdueskytterne en prisgunstig treningspatron. De billige patronene hører med i vårt jeger-miljø, nettopp for å stimulere interessen for å bli én bedre jakt-skytter. Likevel er det

ytterst få jegere som fristes til å anvende lerduepatronene på selve jakten. Lerdua er én sak, rypa en annen. Det vil selvsagt være mulig å få til et godt jaktresultat med en lerduepatron, men da snakker man om solskinnsdagene hvor jeger og hund nær sagt får servert rypa på fat!

Vi kommer ikke forbi at lerduepatroner må være billige, men de må også tilfredsstille strenge kvalitetskrav.

65

66

Jaktrifler i historisk sammenheng Opprinnelsen til våre dagers storviltvåpen er interessant. Før noe som helst kunne skje, var det noen som måtte finne opp kruttet. Den person vi kan tilskrive denne oppfinnelsen sies å være filosofen(!) Roger Baken som levde midt i det 13. århundre. Den alminnelige oppfatning om at et egnet geværkrutt aller først var kine­ sernes oppfinnelse, synes mer tvil­ som. Den som imidlertid regnes for å være opphavet til et «moderne» geværkrutt, er den tyske munk Berthold Schwarz, som levde i det 14. århundre. Våpnet på den tid var et kort jern­ rør, og kruttladningen ble antent med en brennende veke eller tennstikke i et tennhull på oversiden av kammerstykket. Det er vanskelig å si noe om hvem som først brukte et skytevåpen til jakt, men vi kjenner til at tyskerne lå langt framme, og det var først hjullås og deretter flintlåsvåpen som var i bruk. Selv om dette var store forbed­ ringer sammenlignet med «fyrstikkmetoden», var det ikke til å unngå at

slike våpen klikket ustanselig. Det var vel ikke så lange skuddhold, og heller ikke mangel på vilt, så vi må vel anta at disse munningsladere med flintlåsmekanisme var ganske effek­ tive verktøy. En riflet geværpipe hjalp vesentlig til å stabilisere kulen i flukten, de spiralformede rifler satte kulen i rotasjon om sin egen akse, og skuddholdet kunne økes betraktelig. Vi er ganske sikre på at sveitserne produserte det første riflede våpen i 1563.

Generelt var det franskmennene som var Europas ledende eksperter i utvikling av våpen og ammunisjon. Moderne kulefasonger, messinghylser og reduserte kalibermål var stik­ kord for fransk teknikk. Det skjedde mye på geværområdet rundt året 1890. Engelskmennenes .303-kaliber ble lansert i 1886, Springfieldgeværet i USA fikk sitt .30-03 kaliber i 1903, og senere modernisert til .30-06 i 1906. Sist­ nevnte type kjenner vi godt, den er fortsatt en av verdens mest populære storviltpatroner. Tyskerne baserte sin militærproduksjon av våpen på 8 mm-kalibret og den kjente jaktpatron 8x57 JS var det tyske infanteris patron fra 1905, en modernisert utgave av 1888-patronen som hadde litt mindre kulediameter. Ved at våpenverdenen fikk sine røksvake kruttsorter ble skuddeffekten langt større, men til gjengjeld var det nødvendig at prosjektilene ble forbedret. Man måtte hindre at blyet smeltet i de voldsomt varme kruttgassene.

68

Løsningen var å omgi blyet med en mantel, enten av kobbernikkelplettert stål eller av en kobber/sink-legering kjent under navnet tambak. Denne mantlingsprosessen tillot å redusere kalibret, se bare på våre moderne småviltpatroner i kaliber .22 med mantlet prosjektil. Meget velskytende! De småkalibrede riflepatroner med relativt stort hylsevolum innledet en ny epoke for jaktvåpnet etter den annen verdenskrig. Høyhastighetspatroner, ofte kalt magnumpatroner, i moderne rifler er den viktigste utstyrsforbedring i den senere tid. Storviltjakt med slikt utstyr gjør selve våpeninteressen fremtredende, noe som også de anerkjente fabrikan­ ter er sterkt med å underbygge. For hva kan de egentlig finne på av nyhe­ ter i jaktriflesektoren? La oss ikke forvente jaktvåpen med laserstråler med det aller første. Våpenfabrik­ kene har vel nok med å opprettholde økonomien i sine tradisjonelle fremstillingsmetoder! Våre hjemlige forhold har også hatt våpenproduksjon som ikke bare

berømmes av landets egne for­ brukere, men har også oppnådd å bli kjent utover grensene. Jarmann-geværet og Lunds kammerlader var 1800-tallets favoritter i Norge, men magasinrifler måtte bli neste skritt i utviklingen på grunn av kravet til hurtigere ildgivningstakt. Vi ønsker ikke å ta munnen for full, men vi har lyst til å plassere Krag-Jørgensen-våpnet blant verdens fineste magasinrifler med repetermekanisme, hvor kalibret helt fra starten var 6,5x55. Særlig de første låskasseserier fra 1893-94, produset hos Steyr i Østerrrike, ga en spesielt fin og «lettflytende» omladningsbevegelse. Selv våre dagers konkurranseskyttere foretrekker en Steyr-Krag fremfor noe annet våpen når det gjelder å skyte hurtig og samtidig presist. Kongsberg Våpenfabriks Krag-modeller frem til og med 1930 har vært allemannseie i gard og grend rundt om i Norge, og utallige norske storvilt er felt for en velplassert Krag-kule.

Kragen passet godt for det norske våpenbehov og folkelynne, lett å skyte med, høy presisjon og ammuni­ sjon fantes i rikelige mengder. Men på et par områder viser Kra­ gen svakhetstegn, rent teknisk: For det første er sluttstykkets låsningsprinsipp usymmetrisk. Dette gir treffpunktsvandringer med våte pat­ roner, «opp til venstre». For det andre er låskassen ikke konstruert for å tåle de høye gasstrykk som er stan­ dard for moderne riflepatroner. Kragens standard trykkgrense er 2 800 atmosfærer. En jaktpatron av typen 6,5x55 Mauser er ladet opp til et trykk på ca. 3 500 atmosfærer! Det sier seg selv at denne kombinasjon er livsfarlig. Dette ga dødsstøtet til Krag som storviltvåpen i Norge, fordi anslagsenergikravet til norsk storviltammunisjon har nøye sammenheng med trykk/hastighet i avfyringsøyeblikket. De «godkjente» patroner i 6,5x55 ble for «sterke» for Krag-Jørgensen-geværet.

69

Reinsbukk fra Lærdal 1968. Utstyret var den gang en konvertert Mauser mod. 98.

70

Men heldigvis: Mauserrifla sto klar til å «overta» som folkerifle i Norge. Originale militær-låskasser modell 98 er et brukbart alternativ, selv om eldre jegere savner Kragens egen­ skaper. Mauseren, kanskje verdens mest legendariske repetérrifle, har i sin konstruksjon og funksjonssikkerhet vært forbilde for mange moderne jaktrifler slik de produseres i dag.

Moderne jaktrifler Med utgangspunkt i mekanismens konstruksjon skiller vi mellom disse hovedtyper:

Repetérrifler med boltmekanisme — vi kan kalle dem boltrifler. Repetérrifler med halvautomatmekanisme — vi kan kalle dem automatrifler. Repetérrifler med pumpe-mekanisme — vi kan kalle dem pumperifler. Repetérrifler med bøylemekanisme — vi kan kalle dem «lever action»-rifler. Rifler uten magasin — vi kan kalle dem enkeltskuddsrifler. Alle de 4 førstnevnte typer har maga­ sinkapasitet for et varierende antall patroner, i tillegg til den patron som ligger i kammeret.

Boltrifler

Mauserwerke i Oberndorf, VestTyskland produserte også sportsrifler, slik som denne. Ladning med 5skudds clips.

Jaktrifler, i likhet med folk som bru­ ker den, fremkommer i alle slags for­ mer, størrelser, vekter og med for­ skjellig stil. Gjennom årene er det likevel boltriflen som er blitt domine­ rende. Det er vel ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor: jegerne har alltid satt fokus på detaljer som sikrer en god funksjonering når våpnet brukes under varierte og vanskelige forhold under jakt, og når det er aktuelt å bruke ulike sorter ammunisjon. Boltriflen har, fremfor andre typer, fått et preg av å være den sikreste under alle forhold. Kanskje med rette, selv om andre typer ved riktig håndtering og stell også yter feilfri funksjon. Utvalget er langt det største, net­ topp ved boltrifler. De produseres verden over, og produsentene har i hovedsak konsentrert sin nyhetsdesign og sin kvalitetsnorm omkring boltriflene. Det hele er basert på et glidende og roterende sluttstykke med hevarm.

71

Boltmekanismens anatomi. Våpnet er ladd med én patron i kammeret og én i magasinet, klar til skudd. (Hevarmen er skåret bort).

Sluttstykket glir horisontalt i låskassen i ladeprosessen. Klart for skudd er sluttstykket i fremre stilling med hevarm nede. Dette låser sluttstykket og dets støtbunn virker som en «buffert» mot patronhylsens bunn. Boltens låsning er vanligvis kon­ struert slik at to eller flere låsklakker entrer nøyaktige spor fremme i låskassen. Låsklakkenes størrelse be­ stemmer hevarmens nødvendige ver­ tikale bevegelse. Ved enkelte moderne jaktrifler er det svært liten løftebevegelse. Dette fordi låsklakkene er små, men mange. Låsning med ni små låsklakker er ikke uvan­ lig, men normalt er det to store knaster som faller inn i sine låsespor når hevarmen beveges nedover i siste fase av repeteringen. Etter avfyring, når sluttstykket er løf­ tet opp, blir patronhylsen frigjort fra kammerveggen samtidig som slagmekanismen spennes, enten helt eller delvis. Tomhylsen kastes ut ved hjelp av ejektroren, og med sluttstykket i bakre posisjon blir magasinrommet åpent. Den fjærbelastede tilbringeren i magasinet fører vertikalt en ny pat­

72

ron oppover for å bli klar til å skyves fram og inn i kammeret. Ekstraktorhaken på sluttstykket skal samtidig gripe inn i sporet nederst i hylsen. Siste bevegelse av hevarm vertikalt nedover bringer låsklakkene på plass, hevarm i bunn og klart til nytt skudd! Tennstiften i en boltrifle drives av en sammenpresset slagfjær. Sikringen i «på»-stilling hindrer tennstiften i å bevege seg, stenger avtrekket, og ved de fleste boltrifler låses også hevarmbevegelsen. For norske jegere og skyttere er militærmauseren modell 1898 et spe­ sielt velkjent begrep. Militære overskuddslagere etter den annen ver­ denskrig inneholdt hundretusenvis av dette våpen, i mer eller mindre god forfatning. Disse selges enkeltvis til norske jegere, og blir brukbare jak­ trifler, påsatt nyprodusert jaktskjefte og egnede siktemidler, kanskje også en forbedret avtrekksmekanisme. Originalpipen i kaliber 7,92 mm blir ofte skiftet ut med pipe i kaliber 6,5x55, .308 eller .30-06, hvis ikke våpnet i mellomtiden har vært innom en norsk Heimevernsavdeling hvor

Parker Hale Safari rifle. Mekanismen er en Mauser 98 konstruksjon, men nyproduseres i England.

utskifting til ny pipe i kaliber 7,62x63 (.30-06) automatisk er foretatt. Produsenter av moderne jaktrifler har funnet konstruksjonsprinsippet ved Mauser modell 98 så attraktivt at en tilnærmet kopiering synes å være en gunstig økonomisk løsning både for selger og kjøper. Flere fabrikker har fremstilt økonomi-modeller med Mauser-prinsippet i mange år.

Slike jaktrifler er bygget opp på avansert teknologi. Låskassen av høykvalitetsstål er smidd og bear­ beidet med fine toleranser. Hengslet magasinbunn, justerbart avtrekk og positiv dobbeltvirkende skyvesikring er detaljer som teller, og som ikke fantes på den originale tyske modell 1898. Pipen er kaldhamret og gir høy

Remington mod. 700 BDL leveres også i linksutførelse i kaliber .30-06.

73

Reinsbukk fra Forellhogna 1975. Gevir-vidde: 127 cm. Slaktevekt: 120 kg. Våpen: Konvertert Mauser modell 98 i kaliber .308 Win. Kikkertsiktet er Svarowski 4X med retikkel østerriksk nr. 1.

74

presisjon. Standard siktemidler er justerbart skur og korn, selv om låskassen er klargjort for montering av kikkertsikte. Skjeftet er fremstilt av vakkert, mattbonet nøttetre. Øvrige spesifikasjoner er vanligvis: Pipelengde 60 cm, totallengde 115 cm, vekt ca. 3,2 kg. magasinkapasitet 4 patroner, kaliberutvalg 6,5x55, .308 eller .30-06. Med sin gunstige pris er en «ny Mauser» et fornuftig riflevalg. Ame­ rikanske storviltrifler er også mye brukt. En av disse er Remingtons modell 700. Remington Arms Co. Inc., Illion, N.Y., USA er verdens største produ­ sent av haglgeværer og jaktrifler, over 3 millioner jaktrifler gjennom de siste 10 år. Modell 700 har en låskasse som blir av eksperter betegnet som de beste serieproduserte på markedet. Funksjonssikkerhet, letthåndterlig repete­ ring, positiv sikringsmekanisme og et godt avtrekk gjør det trivelig å skyte med en Remington modell 700, og enklere å treffe, både under skyteprøven og på jakt. Innebygget presi­ sjon og stabilitet preger de ameri­ kanske våpen. Modell 700 har et skjefte i ameri­ kansk valnøtt. Litt for blank i lakken, sier noen. Men det er nettopp slik amerikanerne vil ha den, og USA er et stort og kvalitetskrevende marked.

Dessuten er det rasjonelt for Reming­ ton å levere modell 700 med blank lakk, og dette innvirker på prisen. Modell 700 leveres i to utgaver: 700 BDL, med «de luxe» skjeftekvalitet, lærrem og rembøyler- og 700 ADL, med standard skjeftekvalitet, enkel nettskjæring. Begge leveres i kalibervalg .222 Rem., .308 og .3006. Vekt ca. 3,2 kg, pipelengde 56 cm, totallengde 105 cm. Magasinka­ pasitet fem patroner i .222 Rem. og fire patroner i de øvrige. Remingtons boltrifle modell 788 var «arbeidshesten» i programmet. Ro­ bust og sikker, men uten noe kostbart ekstrautstyr. Amerikanerne tenker bil, og kaller 788 for jaktriflenes «firehjulstrekker». Kommer frem over alt. Forbausende god presisjon, godt avtrekk og ni låsklakker på sluttstukket gir lette ladegrep. Kali­ ber: .308. Pipelengde: 47 cm. Total­ lengde: 97 cm. Vekt: 3,3 kg. Modell 788 blir ikke lenger produ­ sert. Før vi avslutter Remingtons boltrifler, skal vi omtale en virkelig nyhet: I 1985 ble Remintron modell 7 lan­ sert i Norge. Det er lenge siden Remington pre­ senterte noe virkelig nytt i storviltriflesektoren. og de er stolte av sin nye modell 7. en lett, kompakt rifle med samme styrke og stabilitet som 700modellene, og med spesielle egenska-

Remington mod. 788.

75

Remington modell 7 — nyhet i 1985! per som vi virkelig hilser velkommen i Norge! Frittliggende pipe med stillbart skursikte og korn, og innmonterte sokler for rembøyler. Forskjeftet har «snabel»-avslutning, og kolben pro­ duseres av amerikansk valnøtt. Og den virkelige nyhet: Matt, linoljebehandlet finish! Kaliberutvalg: .222 Rem. og .308. Pipelengde 47 cm, totallengde 95 cm. Våpnets vekt er 2,8 kg! Ruger boltrifle modell 77 fra Sturm, Ruger Export Co. Inc. i Southport, Connecticut, USA er en annen av de velkjente amerikanske storviltrifler, hvor høy kvalitet i serieproduksjon blir praktisert. Både pipe, låskasse og øvrige vitale metalldeler blir fremstilt av krommolybden stål, som ved den riktige varmebehandling fremstår med opti­ mal styrke og stabilitet. Låskassen er av tradisjonell «Mauser-type», men i sin helhet en nyskap­

Browning modell BBR.

76

ning med moderne detaljer., og vi ser ennu en gang at Mauserprinsippet har fått være forbilde for en av det 20ende århundres avanserte jaktvåpenfabrikker. Avtrekksystemet er justerbart for min. vekt 1,6 kg og oppover. Sikringsmekanismen ved Ruger 77 er unik: sikringsfløy på kolbehals! Den betjenes på samme måten som vet et haglgevær, enklere kan det ikke være! For norske storviltjegere er modell 77 RS mest aktuell. Den tilbys i kali­ ber .308 eller .30-06, har pipelengde 56 cm, totallengde 108 cm og veier 3,4 kg.

Vi kan ikke forlate boltriflene før vi har vært innom japansk produksjon. Browning introduserte for noen år siden en jaktrifle med boltprinsipp, som fikk modell-betegnelsen BBR (Browning Bolt Rifle). Denne produseres av Miroku Firearms i Japan og representerer i alle

detaljer den «nye linje», som uten videre kan adoptere et magnumkaliber uten at låskassekonstruksjonen må endres/forsterkes. Låsningen skjer med ni små lås­ klakker, som gir en meget kort, verti­ kal hevarmbevegelse. Innvendig i forskjeftet er innlagt en lettmetall skinne som hindrer vrid­ ning i treverket ved fuktighetspåvirkning. Sikringsfløy sitter på kolbehalsen, og er svært lett å betjene. I det hele er dette en rifle i Safariutførelse, med eksklusivt materialvalg og topp finish. Noen vil finne at Browning BBR, som veier 3,8 kg, kunne vært lettere når jegeren søker en all-round rifle. Det kjennes etter en lang jaktdag i norske høyfjell at våpnets vekt har betydning. Men de av oss som for størstedelen driver posteringsjakt, der hovedopp­ gaven er å plassere jaktskuddet rik­ tig, vil finne at en relativt tung rifle gir god skyting. En «stø» børse med godt avtrekk, hurtig omladning og redusert rekylfølelse er det vi ønsker under slike for­ hold.

Andre storviltrifler En høyfjellsrifle for villreinjegeren må på ett punkt avvike fra alt annet: Loven sier at våpnet ikke kan lades med mer enn ett skudd (ved magasin­ rifler må magasinet settes ut av funk­ sjon). Ruger no 1, enkeltskuddsvåpnet uten magasin, er ikke bare fjelloppsynsmannens beste partner i en hek­ tisk jaktsesong, men også svært veleg­ net ut i fra jegerens synspunkt. En kort, kompakt rifle for høy-

fjellsjakt har klare fordeler når den skal befraktes til jakten, bæres under jakten, og influerer minst mulig på total bør etter jakt. For å oppnå god skyting er det uklokt å velge en rifle med alfor lav vekt til de krevende forhold som inntreffer under villreinjakt. En kort pipe, derimot, influerer ikke på prosjektilets utgangshastighet (skuddef­ fekt) i den grad at det betyr noe som helst. Ruger no. IA leveres i kaliber .3006. Våpnets totallengde er 97 cm, pipelengde er 56 cm og det veier 3,3 kg. Sikring på kolbehalsen. Storviltrifler med bøylemekanisme, «lever action», vil alltid bære med seg den «amerikanske» stil. Våp­ net som vant det Ville Vesten, like amerikansk som Hollywood og Coca Cola, kjøpt og brukt i millioner eks­ emplarer.

77

Browning BLR.

Jakt i tett skog, klatring i fjellsider, og der hvor raske ladegrep påkrever et litt spesielt våpen, der er en «lever action»-jeger i sitt ess. Våpnet er kort, lett, slank i linjene og hendig å bære med seg. Det er ikke mange våpenfabrikker som tilbyr bøylerifler, og av de utga­ ver som eksisterer er det ytterst få som kommer i «norsk» storviltpatron. Det er derfor grunn til å merke seg Brownings modell BLR i kaliber .308 Win. Den legendariske våpenkonstruktør John M. Browning er ikke oppha­ vet til modell BLR. John M. designet Winchesters modeller 1886, 1892, 1894 og 1895, men døde lenge før FN besluttet å anvende bøyleprinsippet i en moderne storviltrifle produsert i Japan av Miroku Firearms. Modell BLR er en interessant rifle. I sin konstruksjon kombinerer den det gamle bøyleprinsipp med tannstangføring og roterende låsklakker.

Dette prinsipp betyr mye for presi­ sjon og funksjonssikkerhet, og gir brukeren fordelen av hurtig og smidig omladning. Presisjonen er meget god, og BLR er blant de våpen som sjelden «krang­ ler» med normalt vedlikehold og puss. Browning BLR leveres i kaliber .308 Win., har pipelengde 51 cm og totalvekt 3,15 kg. Magasinkapasitet fire patroner. Storviltrifler med pumpe- og halvautomatmekanismer er blant favorit­ tene i USA, men har aldri fått særlig stor suksess i Norge. Kanskje det har noe med vår mentalitet å gjøre, norske jegere velger seg en staut boltrifle, og lar det bli med det. Men det lages gode pumpe- og autorifler for dem som velger slike. Lette og hendige er de, og etter siste revisjon av våpenforskriftene i Viltlo­ ven er det tillatt med tre patroner i magasinet ved autoriflene.

Remingtons pumpe-modeller heter 760, Six og 7600. Pipelengde 56 cm, totallengde 106 cm, vekt 3,4 kg. Leveres i kaliber .308 Win. og .30-06.

78

Remingtons halvautomat-modeller heter 742, Four og 7400. Samme spesifikasjo­ ner som pumperiflene.

Rifle for rådyijakt Vi må regne med at de nye bestem­ melser om rådyrjakt i august, hvor det bare er tillatt med kulevåpen, utvikler en større interesse for finkalibrede rifler. Diskusjon om kalibre, kulevekter, utgangshastigheter og kulebaner ved disse våpen vil medføre et engasje­ ment utover det som tidligre bare har hatt teoretisk interesse. Motivet blir: «Nå, når vi skal jakte råbukk i august ....» osv. Synspunktene på «riktig» valg av rådyrrifle kan bli mange og for­ skjellige. Loven er helt klar: Riflepatronen skal ha ekspanderende kule, og anslagsenergi på 100 meter skal gi minst 100 kgm (981 joule). Fremgangsmåten blir å lete i ballis­ tiske tabeller, for å eliminere de pat­ roner som ikke lenger er tillatt, men som tidligere var benyttet i ganske stor utstrekning. Samtlige kantantenningspatroner må strykes fra listen (f.eks. .22 Long Rifle). .22 Hornet er heller ikke lovlig. Blant de godkjente patroner finner vi .222 Rem. (det er så vidt den holder!), 5,6x52R, 6,5x55 med blyspisskule, og de to velkjente .308 og .30-06 laborert med 9,7 grams flatneset blyspiss i relativt lavt hastighetsområde. Det vil bli snakk om to kategorier: 1) Lav kulevekt med høy hastighet og

2) høyere kulevekt med redusert hastighet. De lette kuler henter sin «styrke» fra høy hastighet, og selv en 3,2 grams kule kan utvikle en betydelig anslagsenergi i viltet. På sett og vis vil en høyhastighetskule virke på samme måten som et haglskudd, trykkbølgen fra prosjekti­ let kan sammenlignes med de spredte treff av haglene. En stor del av krop­ pen påvirkes samtidig, og vi får det fenomen som vanligvis benevnes som sjokk. De lette høyhastighetskulene kan likevel medføre noen ulemper i jaktsammenheng: Ekstremt lette og hurtige kuler avleverer sin energi så raskt ved anslag i viltet at inntrengningsevnen reduseres (særlig ved treff i ben-substans). Disse kuler er også relativt følsomme for «urenheter» i skuddfeltet. En kule på 3,2 gram med munningshastighet over 900 m/sek (.222 Rem.) har tross alt en stor kraftres­ surs, og vil dekke behovet for rådyr­ jakt, når skuddavstand er innenfor 100 meter, og når det ikke skytes i skrå vinkler mot dyret. Den kraftige trykkbølgen ved anslag fra en ultrahurtig kule gir ofte stor grad av kjøtt-ødeleggelse, særlig ved ekstremt korte skuddhold. Den vesentligste fordel ved en høyhastig-

79

80

hetskule er den flate kulebanen. Avstandsbedømmelse innenfor rime­ lige grenser er praktisk talt overflø­ dig. Dette minsker risiko for skadeskyting, et forhold som er like betydningsfullt som ved storviltj akten. Den som velger en patrontype med større kaliber og tyngre kule, men også med lavere hastighet, unngår i større grad problemet med kjøttødeleggelse. Ulempene er imidlertid en krummere kulebane og større risiko for skadeskyting. Dette er vel i et nøtteskall proble­ matikken omkring valget av rådyrpatron. Kombinasjonsvåpen rifle/hagle eller drilling synes å være riktige allround våpen for skogsjakt på småvilt og rådyr. Riflepatronene bør være .222 Rem., 6,5x55 eller .308. Forde­ len ved å velge en riflepatron som samtidig er «godkjent» for storvilt­ jakt er innlysende. 6,5x55 synes å være ideell, men .308 eller .30-06 med sine rådyrkuler er også prima. Mange boltrifler tilbys i .222 Rem. og er et fremragende alternativ blant rådyrvåpnene. Kombivåpen rifle/ hagle og drillinger importeres i hovedsak i 6,5x55.

Hva er en god jaktrifle? Skjeftet Nøttetre som skjeftemateriale er opplest og vedtatt for mange år siden. Muligens var standardkvaliteten på nøttetre endel høyere før i tiden. Men selv vår tids valnøtt-kvalitet, slik den

presenteres i lav- og mellomprisklassen, funksjonerer bra. Andre tresorter ville neppe falle i jegerens smak. Valnøtt har en egen­ skap som andre, tekniske egnede, tresorter mangler: det er et vakkert stykke tre. De aller billigste jaktrifler kan tilla­ tes utstyrt med et annet skjeftealternativ: bøk, dette fordi disse våpen selges på pris (og øvrige kvaliteter, selvsagt). Men det er nå engang slik at et våpen skal være tiltalende, både i butikken ved salg og etter lang tids bruk. Her er det intet som kan side­ stilles med valnøtt av en viss kvalitet. Men de beste stykker rotemner er meget kostbare, og dessuten vans­ kelige å få tak i fra Frankrike, Tyrkia eller hvor de enn måtte ha tilbragt sin barndom og alderdom. Et valnøttskjefte fra rotstykket har et uregelmessig, men vakkert møns­ ter, rødbrunt av farge, og med en strukturtetthet som ikke bare tar seg godt ut, men som også har styrke og holdbarhet. Den kresne våpenkjenner legger stor vekt på skjeftets skjønnhet, og der ulike fabrikata sammenlignes må vi regne med at det våpen som pre­ senterer det mest tiltalende skjefte går av med seieren, dersom øvrige egenskaper er nokså like våpnene seg imellom. Det synes å være en tendens i tiden at ferdig-finish etter linoljemetoden foretrekkes, og dette kan være vel og bra. God og pen valnøtt, slik vi har bes­ krevet den ovenfor, har utvilsomt godt av linoljebehandlingen. Struktu­ ren trer tydeligere frem og forsterker inntrykket av kvalitet. Og ikke minst:

81

et oljet skjefte kan «tåle» riper og små slag (ryggsekkmeisen er skjeftets verste fiende!) fordi eieren av våpnet selv utbedrer skadene med fingradert stålull og skjefteolje/rå linolje. Europeiske jegere foretrekker en slik finish av nevnte grunner, naturlig nok. Annerledes er det i USA og enkelte områder ellers på kloden, hvor det foretrekkes blank lakk-finish på kolben. Når sannheten skal fram, og det skal den her: en god lakk er sterk som tusan, og holder i årevis sin flate ubeskadiget dersom eieren i noen grad vet å ta vare på utstyret. DuPont er av en slik slitesterk kvalitet, og det bør ikke være et tungtveiende minus ved jaktrifler at lakk-finish benyttes. En lakkeringsprosess vil erfarings­ messig fremheve den ettertraktede tre-strukturen i større grad enn ved oljebehandling. Se selv, og la oss høre hvis du har sterkt avvikende syn! I de aller seneste år har den tredje type finish fått innpass, matt lakkfinish er det vi snakker om. Dette er ingen god kompromissløsning, men heller en bastard! Lakk er lakk, om den er blank eller matt, slik vil

feinsmeckerne mene. Det er kanskje ikke lett å se forskjell på mattlakk og oljefinish, så bruk den nesen du har, du kjenner det på lukta. Terpentin og linolje skal det lukte. Vi har oppholdt oss for lenge ved skjefte-finish og skjønnhet, sier du kanskje. Det er da ikke et møbel vi skal ta med oss til skogs! Rett nok, vi skal bruke våpnet, så la aldri skjeftefinish få dominere uforholdsmessig mye ved valg av våpen. Vi må bare være klar over at oljeboning fordyrer våpnet, og pris er for de fleste en viktig faktor. Skjefteform og dimensjoner må vi berøre. I motsetning til haglejegeren er en riflejeger sjelden så forhåndsinntatt i skjeftemålene og hvordan de passer til hans kropp og skytestil. Det er jo heller ikke så mange refleks-skudd en riflejeger blir konfrontet med under vanlig norsk jakt. Men tross alt vil det bedre skytin­ gen om skjeftemål, og våpnets totale balanse, passer så godt som det er mulig. Kolbelengde har endel å si. La aldri avstand fra avtrekker til midt på kolbekappe bli for kort. En standard lengde på 35 cm vil kunne passe til

Kolbekam bør være moderat Monte Carlo eller en klassisk form med god høyde.

82

alle med kroppshøyde fra 165 cm til 190 cm, og de lengste av oss vil sik­ kert ikke ha vondt av at kolben blir forlenget med en gummi rekylkappe, 1 til 3 cm tykk. Langt viktigere er det å være grun­ dig med tilpassning av kolbehøyde. Med kikkertsikte montert er det av stor betydning at øyet treffer siktets optiske akse så snart som mulig når våpnet legges opp i skulderen. Det burde være unødvendig med alle disse «urutinerte» nakkebøyninger og sidesving for å finne siktebildet rela­ tivt hurtig. Den gamle klassiske kolbeform hadde en rett, og sterkt fallende, vin­ kel bakover mot kolbekappen. Ganske brukbar for stående skytestilling, men vanskelig å benytte i lig­ gende. Moderne kolber er gjerne bygget mye høyere, av 2 grunner: 1) Rekylen kjennes mindre og 2) et montert kikkertsikte ligger en god del over våpnet og krever høy kolbe for å få anlegg for kinnet når øyet samtidig ligger midt i den optiske aksen. Monte-Carlo fasongen er derfor en riktig løsning, men vær varsom med å velge en altfor høy Monte-Carlo, som kan gjøre det umulig å benytte skur og korn hvis det skulle være nød­ vendig. En moderat Monte-Carlo er det beste alternativ, eller en relativt høy, «rett» kolbe. Nordmenn liker et forskjefte som er «noe å ta i». Et bredt forskjefte med flat underside kalles en «beavertail» (beverhale), og passer godt sammen med tykk pipe (heavy barrel). Det er ikke til å unngå at vi fra tid til annen må anvende det interna­ sjonale våpenspråk! De mest

gangbare jaktrifler har forskjefte med moderat beverhalefasong (1/2 beavertail), og dette passer godt for de fleste. Kolbens nettskjæring er vanligvis ikke særlig fremtredende på en jak­ trifle, og er heller ikke så viktig for bruksegenskapene. Eksklusive våpen har finlinjet nettskjæring, 24 linjer på tommen eller ennu tettere, og vi må medgi at dette vitner om håndtverk og kvalitet. Nettskjæring kan gjøres maskinelt, og likevel ha et brukbart utseende. Vi bør vel likevel avstå fra å berømme de fabrikker som leverer nettskjæring hvor lakkeringsprosessen er utført oppå nettskjæringen. En slik løsning ser ikke helt riktig ut!

Pipe og presisjon Jaktriflepiper fra kjente fabrikker er fremstilt med høy grad av nøyak­ tighet, og er som atskilt enhet i stand til å gi en like høy grad av presisjon som matchriflepiper. Hva er så egentlig presisjon? Sjelden ser vi fabrikkene oppgir noen form for eksakt spesifikasjon for hvor godt deres rifler skyter. La oss derfor, ut i fra hva som teller for norske jegere, feste oss ved betyd­ ningen av at våpnet ikke «sprer» skuddene. Våpnets egenspredning kan vi teste relativt omsorgsfullt hvis vi følger den beste fremgangsmåte (skytebenk med anlegg). God presisjon er det når en 5skudds serie på 100 meters hold ikke har større avstand mellom de ytterste kulehull enn 5 cm. Fremragende er det når sprednin­ gen er under 2,5 cm, dvs. ca 1 bueminutts vinkel. Sjelden har norske

83

jegere behov for denne høye presi­ sjon, og selv en børse som sprer 10 eller 15 cm på 100 meter gjør nytte som jaktvåpen under de forhold hvor viltet felles på 50 meter. Det er godt nok, sier jegeren, og viser til at hans egen skyteferdighet tross alt er så tvil­ som at det er uten betydning om børsa sprer 5 eller 15 cm på 100 meter. Han kan ha rett i dette, og han representerer med denne innstilling et generelt synspunkt, tror vi. Erfaring viser at en moderne jaktrifle i vanlig god stand vil samle skuddene innenfor 5 cm på 100 meter, selvsagt under forutsetning av at det brukes god ammunisjon (presisjonskravet til jaktriflepatroner føl­ ger en streng norm), og at jegeren selv mestrer skytingen uten altfor store avtrekksfeil fra skudd til skudd. En tynn, kort jaktpipe er forutset­ ningsvis like presis som en kraftigere dimensjonert pipe. Idag er det kun et fåtall fabrikker som produserer piper på «gam­ melmåten» med skjæring av de innvendige riflene. Den moderne metoden, kaldhamring, er langt hur­ tigere. Et sylindrisk, uthullet stålstykke presses^hamres gjennom en dyse, som etter noen minutter har formet den utvendige profil, samtidig som riflingen innvendig fremkommer i samme prosess. En elegant løsning, som har revolu­ sjonert pipefremstillingen. Fra tid til annen kan vi høre om piper som gir «vandrende» treff­ punkt, og dette er skjebnesvangre saker. Årsaken ligger som regel i at hamringsprosessen skaper spenninger i pipen i kald tilstand. Når pipen opp­ varmes under skyting, utløses disse

84

spenninger, som igjen påvirker presi­ sjonen. Forholdet kan tydelig illustreres når første skudd ligger i sentrum av skiven, og siste skudd i serien 10-15 cm ute i periferien. I mellom disse befinner seg en rett linje med kulehull. Denne treffpunktsvandring vil resultere i stor usikkerhet under innskyting av våpnet før jakten. Hvis siktet er justert mellom hvert skudd eller hver serie vil de siste treff med varm pipe ikke være representative for hvor kulen treffer med kald pipe (det første jaktskuddet). Vær obs på dette med treffpunkts­ vandring, selvsagt er det en kvalitetsminus ved våpnet, men det kan inntreffe ved kostbare våpen såvel som billige, og det er svært vanskelig å finne en fremgangsmåte som elimi­ nerer ulempen. Den siste innskytingsserien før jakten må i alle fall ikke skytes med varm pipe! Bruk langsomt tempo mellom skuddene, det er det beste råd vi kan gi. En jaktrifle som skal brukes til norsk storviltjakt, i skog og på fjell, bør ikke ha for lang og tung pipe, ei heller bør den være for lett. Et sted mellom 45 cm og 65 cm bør valget ligge.

Låskassen Skal vi sammenfatte egenskapene ved en jaktrifle-låskasse, må vi bl.a. se etter disse ting: a. Lett og sikker funksjon ved lading og repetering b. Godt, konsist avtrekk, gjerne still­ bart for vekt. c. Klargjort for kikkertsikte-montering.

d. Positiv, solid sikringsmekanisme, helst «lydløs» av og på. e. Riktig innlegg i skjeftet (innvirker på presisjonen).

Egenskapene fra a til d kan relativt lett kvalitetsvurderes. Noen ladegrep med tomt gevær gir oss følelsen av om børsa er lett å betjene når jaktsituasjonen tvinger oss til hurtig og feilfri omladning. Avtrekket skal være passe tung, og skal ikke «slepe». Et konsist, direkte avtrekk har stor (vi gjentar: stor) betydning for god skyting. Når hjer­ nen på brøkdelen av sekundet gir sig­ nal til avtrekksfingeren om å trekke, så skal alt skje momentant, ingen unødig forsinkelse som resulterer i at tennstiften «tilslutt» slår fram når pipemunningen er «på vei ut». En fremragende skytter kan muli­ gens mestre et dårlig avtrekk i en jaktrifle, en middelmådig skytter greier det ikke. For alle og enhver er et godt avtrekk av stor betydning. Sikringsmekanismen skal sørge for å sperre både avtrekk og slagstift. Slik fungerer de aller fleste jaktrifler idag. Med sikring i «på-posisjon» er det ganske vanlig at hevarmen også er sperret, men det er divergens i fabrik­ kenes oppfatning av hva som er mest riktig. Noen sperrer ikke hevarm med sikring i «på-stilling», med den begrunnelse at magasinet kan tøm­ mes for patroner uten risiko for ufri­ villig avfyring. Dette er en ekstra sikkerhetsdetalj som bør verdsettes høyt. Eiere av disse våpen må imid­ lertid være oppmerksom på at hevarm kan huke tak i et eller annet og hive patronen ut når jegeren beve­ ger seg i ulendt terreng. Men betyd­ ningen av dette er minimal, jegeren

behøver bare å kaste et blikk på låskassen fra tid til annen. Punkt e) ovenfor, låskassens kon­ struksjon og tilpassning til skjeftet, bør vi oppholde oss litt lenger ved. I tidligere tider var våpnets presi­ sjon alltid forbundet 100 prosent med pipen. Dette forhold har endret seg. I moderne jaktrifler er låskassen en viktig del av grunnlaget for god presi­ sjon. Sluttstykket i en Mauserkasse fra 1898 har to låsklakker fremme ved støtbunnen, og én lenger bak på sylinderen. Denne bakre klakken tje­ ner kun som en sikkerhetsdetalj, der­ som noe foran på sluttstykket av en eller annen grunn gir etter. Materialet i våre dagers nyproduserte låskasser er langt sterkere og seigere, og «sikkerhetsklakken» er sløyfet, uten at låskassen blir mindre solid av den grunn, snarere tvert om. Gamle boltrifle-låskasser av mili­ tær opprinnelse viser langsom tennstifsbevegelse. Dette øker skytterens «egenspredning», og er vesentlig for­ bedret i moderne mekanismer. Kort anslag, som samtidig er kraftig nok, er en detalj vi verdsetter høyt i 80årenes våpen. Anslagskraft på ca. 1 kg og slaglengde på 3/4 cm er ikke uvanlig. Vi må bære i minnet at det lange Mauser-anslaget hadde som hovedhensikt å antenne en militær tennhette, i en låskasse som ved bruk i felten kunne bli dynget ned av vann, søle og sand. Hensikten helliger der­ for midlet. Men på området presisjon var ikke de gamle låskasser like gjennom­ tenkte, og det har skjedd store frem­ skritt. Låskassen må passe nøyaktig til treverket, både sideveis og i bunnen.

85

Hvis den ligger på med ujevnt trykk, vil det finne sted en vridning i metallet. Skruene som fester låskassen til skjeftet, kan på grunn av en ugunstig plassering, forårsake at låskassen i skuddøyeblikket «krummer ryggen», med den videre følge at de 2 låsklakkene rekylerer med ujevn kraft mot sine støtflater. Den øvre klakken (klakkene står rett over hverandre i låst stilling) vil ta imot mer av rekylenergien enn den nedre, og det oppstår en skjevhet i hele sys­ temet som influerer sterkt på kulens styring når den entrer riflene i pipen. Man kunne anta at kulen stabiliserte seg ved sin rotasjon i riflene, men dessverre er det ikke slik: en inngangsskjevhet vil ikke rette seg opp. Det vi derfor må regne med er en forringet presisjon. Det forhold vi her har forsøkt å beskrive var ikke i særlig grad tatt hensyn til i århundreskiftets låskasser, og norske børsemakere mottar stadig bestillinger på stålplast-innlegg (bedding) mellom låskasse og skjefte i Mauser 98 og andre våpen. I moderne produksjon av jaktrifler løses problemet ved å perfeksjonere anleggsflatenes konstruksjon, slik at originalutførelsen har en innebygget presisjon, som sammen med høy pipekvalitet sikrer at våpnet skyter «hull i hull». Problemet omkring «bedding» er eliminert ved de anerkjente fabrikata. Vi kjenner til at Zeiss i VestTyskland valgte ut Remingtons modell 700 låskasser da de for noen år siden foretok presisjonsprøver av sine høykvalitetssikter montert på våpen. Zeiss er kresne, og kun det beste var godt nok!

86

Valg av patrontype Når vi skal vurdere aktuelle patrontyper i storviltvåpnet er det endel egen­ skaper ved vår «all-round»-patron som vi gjerne vil ha med. Listen kan se slik ut: a. Patrontypen skal være lovlig (min. 200 KGM energi på 300 meter). b. Patrontypen skal gjerne ha et utvalg i laboreringer/kuler (blyspiss). c. Patrontypen skal funksjonere kor­ rekt i et hvilket som helst våpenfabrikat. d. Patrontypen skal være lett å skyte med (alle er redd rekylen!) e. Patrontypen skal ha helmantelammunisjon for trening til rimelig pris. f. Patrontypen skal være lett å få tak i. Den jeger som bare er «alminnelig» våpeninteressert, og som ikke ofrer skytetreningen så altfor mange tanker gjennom store deler av året, bør først og fremst konsentrere seg om punk­ tene a, c, og f ovenfor. Håndladere og våpenfans ønsker seg gjerne et magnumkaliber eller generellt et uvanlig kaliber. Hvis dette er for ekstremitetens egen skyld, kan jo vedkommende ha stor glede av noe helt spesielt i patronsammenheng. Den vanlige jeger, derimot, dekker sitt behov fra typen 6,5x55, .308 eller .30-06, og vi skal se hvorfor. 6,5x55 (Mauser) Utvalg i våpen i denne patrontype er ikke overveldende. De amerikanske rifler mangler, og dette faktum må vi nok leve med i mange år fremover. Patronen utmerker seg først og

fremst ved en glimrende presisjon og relativt behagelig rekyl. Det siste er viktig, fordi en «skuddredd» jeger kan skyte bedre. Norma produserer 6,5x55 Mauser patroner med godkjent anslagsenergi etter loven, og med et velrettet jaktskudd er effekten fullt ut akseptabel for «middelstort» storvilt. En klassi­ fisering må være at 6,5-våpnet er vel­ egnet til villreinjakt (flat kulebane, høy presisjon og energimessig avpas­ set ideellt til denne viltart). Helmantelpatroner til trening skaf­ fes enklest gjennom skytterlagene. HUSK: 6,5x55 Mauser patroner må ikke skytes i Krag-Jørgensen våpen! .308 Win. Som jaktpatron kaller vi den for­ enklet for .308. Som helmantelpatron (militært) heter den 7,62x51 eller 7,62 NATO. De fleste moderne jaktrifler tilbys i kaliber .308, og egenskapene som jaktpatron er gode. De fleste som vel­ ger .308 gjør det ut fra motivet om gratis eller billig helmantelammunisjon 7,62 NATO til trening. Denne ammunisjon har ikke helt de samme hylsedimensjoner som jaktpatronen .308 (som jaktvåpnet er laget for). 7,62 NATO kan derfor klikke i jaktvåpnet. Det er vanligvis ingen feil ved våpnet, derfor ingen reklamasjonsgrunn, og man må leve med ulempen. Løsningen er selvsagt å benytte patroner .308 (blyspiss) med riktig hylsedimensjon og følsom tennhette, men prisen blir jo da høyere. Endel .308-våpen fungerer likevel pro­ blemfritt med 7,62 NATO-patroner. Årsaken ligger i at kammertoleranser varierer fra våpen til våpen. Spørsmå­

let som må stilles er dette: Dersom gjennomsnittsjegeren vanskelig mak­ ter å få skutt noe særlig mer enn ca. 50 treningsskudd før hver jaktsesong, hva er hensikten med valg av .308patronen på dette grunnlag? Ulem­ pen ved klikk er en risiko, og man bør ikke overdimensjonere «fordelen» ved gratis eller billig helmantelammunisjon. .308 er vel avpasset til norsk stor­ viltjakt, og kan trygt anbefales til «middelstort» storvilt og oppover. Anslagsenergi er i overkant av hva 6,5x55 Mauser kan tilby, og presisjo­ nen er god. Det er likevel et stykke igjen til «storebror» .30-06 med hensyn til anslagsenergi, kuleutvalg og pro­ blemfri funksjonering.

.30-06 Det er lett å forstå at vi kan komme til å tale «for døve ører» når vi anbe­ faler .30-06 istedenfor .308. Vi står fast ved at .30-06 er en mer velegnet jaktpatron enn noen annen «kurant» type som tilbys i nye våpen fra de forskjellige fabrikker. Presisjo­ nen er i praksis like god som ved 6,5x55 og .308. Det er i det hele tatt vanskelig for en gjennomsnittsjeger å utnytte den fremragende presisjon som våre storviltpatroner normalt yter i velholdte våpen. Skytterens egne avtrekksfeil må ta skylden for dårlige resultater på skyteprøve, og ukontrollerte treff under jakt. Men det er jo betryggende å vite at utsty­ ret lystrer når skytteren er i stand til å avgi et godt avtrekk. Skuddeffekt ved 11,6 og 12 grams kuler i .30-06 er etter manges mening ideell ved jakt på de kraftigste norske storvilt. Til jakt på de «mindre» stor­

87

vilt kan andre og lettere laboreringer velges, f.eks. 9,7 gram flatspisskule til rådyr. .30-06 spenner over et stort bruks­ område og er derfor mer allsidig enn andre velkjente typer. «All-round» er vel det rette uttrykk. Helmantelpatron (militær og sivil) heter 7,62x63, eller som mange sier: 7,62 lang. Den er lett tilgjengelig gjennom skytterlag, og prisen er gun­ stig, men selvsagt ikke «gratis» i den grad som gjelder for 7,62 NATO skaffet gjennom Forsvarets avde­ linger. 6,5x55, .308 og .30-06 danner grunnstammen av patroner for norske storviltjegere. Gode er de alle tre, og jegeren må selv velge ut ifra hva som for den enkelte er mest at­ traktivt.

Jaktrifla i bruk Enten det er banetreningen eller selve jakten som står for døren må våpnet være «i trim» før første skud­ det sendes i vei. Dette er et ufravikelig krav. Er det her og der mangelfull istandgjøring,

88

er det meningsløst å tro på et godt resultat.

Klargjøring før skyting Våren er vanligvis en fin tid, også for stell av våpnet. Sett ikke igang skytingen før endel detaljer er sett over. Glemmer man dette, vil det etter en del skyting oppdages feil og mangler som har forårsaket dårlig presisjon. Det er jo ennå ikke for sent å rette på sakene, selvsagt, men det er sløsing av tid og patroner vi gjerne vil unngå. Man drar på skytebanen med håpet om at våpnet fungerer fra første skudd, men slik er ikke alltid situa­ sjonen. Den tid som brukes på skytebanen er en del av jegerlivet og betydningen av våpensjekk må aldri undervur­ deres. Kanskje blir baneskytingen med jaktrifle en fin og interessant hobby i seg selv? Den stadige kontakt med våpen og ammunisjon utenfor jaktse­ songen er basis for god jaktskyting. La oss se på en fremgangsmåte for forberedelse til skyting, etter «kokebok-metoden»:

Vi forutsetter at våpnet ble pusset og stelt etter siste jaktturen høsten før, dvs. pipe og øvrige metalldeler skinner som solen og skjeftet er innsatt med rå linolje eller ferdigblandet stokkolje. Så er det å se over de detaljer som må være i orden: 1) Dersom våpnet under siste høst­ jakt stadig var ute i «blauta», må vi regne med at skjeftet har vridd seg under tørkingen, og klemmer på pipen foran i forskjefte-partiet. Bruk sandpapir eller rundfil fremme i piperillen, slik at pipen kommer helt fri. En frittliggende pipe er det aller sik­ reste med tanke på å oppnå stabilitet i presisjonen. Vi kjenner jegere som vil at pipen skal ligge an mot treverket i noen grad, men dette forutsetter stabilt og tørt treverk, noe som ikke alltid er så lett å praktisere i lavtrykks-Norge. 2) Skjefteskruene på våpnets under­ side må trekkes til så hardt som over­ hodet mulig. Bruk god skrutrekker som passer i bredden på skruehodet. Er skrutrekkeren for smal blir det ikke riktig «kraft i draget». 3) Kikkertsiktemontasjen kan ha løs­ net, og skruer i sokler og ringer må sjekkes. Bruk riktig skrutrekkere her også! Dra til det som går, uten å øde­ legge skruesporene.

Skyting på bane Når nevnte 3 punkter er sjekket er det klart for skyting. For å spare seg for usikkerhet som følge av avtrekksfeil er det en ren nødvendighet å benytte skytebenk, i alle fall for uøvde skyttere. Intet er bedre enn en skytebenk når det gjel­ der å arrangere en støtte for våpnet. Her er det sittende skytestilling, og

Bruk av skytebenk gjør skytingen mye enklere!

venstre hånd som holder om forskjeftet skal ligge støtt mot egnet under­ lag. Det er viktig at forskjefte/pipe hviler i hånden, slik er det jo under jakt! En god enkel skytebenk burde være standardutstyr på enhver sky­ tebane. Slik er dessverre situasjonen ikke, og det burde vel være en opp­ gave for mange skytterlag å veilede jegerne fra skytebenken. I mangel av benk går det godt an å benytte liggende skytestilling, men for all del med støtte for våpnet! Dette er ikke så komfortabelt for skytteren, fordi rekylen slår mot kravebenet og dessuten har nakkemusklene lett for å bli anstrengte. Skytebenkmetoden, eller liggende med støtte, har selvsagt som hovedhensikt

89

å holde børsa stille i avfyringsøyeblikket, noe som er en klar nødvendighet i sammenheng med innskyting.

Innskyting av jaktrifle Kulebanen i praksis er en aktuell sak for alle som går på jakt med rifle. Ytreballistiske data for ulike sorter ammunisjon, samt siktemidlenes håndtering og innstilling, vil bli grun­ dig behandlet senere i Våpenboka. Vi skal nøye oss med å omtale det elementære, nemlig at kulens «fall» på de ulike avstander bør influere sterkt på den enkelte jegers innskytingsmetode. Jeger Hansen driver posteringsjakt i skogen, og han innretter seg slik at han aldri risikerer lengre skuddhold enn 100 meter mot viltet. Jeger Svendsen, derimot, jakter villrein i høyfjellet, og skuddholdet kan bli alt fra 50 meter (da er han heldig) til 250 meter (hvis vi tør nevne et slikt langhold!). Det er sannelig ikke greit for Svendsen hvis han ikke har gjort grundige forberedelser på skytebanen før jakten. «Hansen» er vi fort ferdige med: han skyter seg inn «midt i» på 100 meter. Dersom elgen stiller seg opp på 40-50 meter er det fortsatt bare å holde «midt i», hverken elgen eller Hansen merker noen forskjell. Svendsen, med alle sine varierte jaktforhold, bør vite følgende: Et våpen innskutt «midt i» på 100 meter (det er på 100-meteren stort sett all baneskyting for norske jegere fore­ går) setter kulen lavere enn sikte­ punkt på alle avstander lengre enn 100 meter. Eksempel: En Norma Elite kule

90

treffer 15 cm under siktepunkt på 200 meter, og 55 cm under på 300 meter. Det er sannelig ikke lett å bedømme avstanden i fjellet, så vi bør nok anbefale Svendsen at han skyter seg inn «midt i» på 200 meter, da har han endel mer å «gå på»! På avstander under 200 meter vil han i så fall treffe litt høyt, men det er kun snakk om noen få centimeter, og uten betydning for skuddeffekt. På avstander over 200 meter (du bør kanskje la vær å skyte, Svendsen?) treffer kulen lavere enn siktepunkt, naturlig nok, men ut til 250 meter kan han holde «rett på», og likevel treffe innenfor dyrets vitale hjerte/lungeområde. Hvis Svendsen bruker 100 meters innskytingsbane, skyter han inn med «overslag»! Eksempel: Norma .30-06 Elite innskutt 8 cm over siktepunkt på 100 meter tilsvarer treff «midt i» på 200 meter. Flere eksempler tar vi ikke frem her. Enhver «Svendsen» bør finne sin patron i Normas ballistiske tabell for kulebaner, nettopp for å vite det cmoverslag på 100 meter som tilsvarer innskyting «midt i» på 200 meter. Jo, teorien er enkel, og rent tek­ nisk burde teori være overensstem­ mende med praksis. Vanskeligheten ligger i å foreta innskyting skrittvis uten avtrekksfeil. De treff som etter hvert oppnås må reelt kunne stoles på, dersom det skal være noen verdi overhodet. Skyt derfor serier å tre skudd, istedenfor enkeltskudd, mel­ lom hver anvisning. Middeltreffpunktet for en 3-skudds serie er tross alt mest representativt. Innskyting med «overslag», slik vi har beskrevet det her, kan dessverre

.30-06 Elite innskutt 200 meter viser at overslag på 100 meter er 8 cm. Skyt inn 8 cm over siktepunkt på 100 meter. Men vær nøyaktig med innskytingen.

Kulebaneprinsippet for én og samme patron, f.eks. .30-06 Elite, innskutt «midt i» på to ulike avstander, 100 meter og 200 meter.

ikke kombineres så lett med skyteprøven, som alle må igjennom. Skyteprøven krever treffpunkt «midt i», og en korrekt innskyting bør for­ trinnsvis gjøres etter at skyteprøven er gjennomført.

Skyteprøven for storviltjegere Denne årvisse prøvelse er jo fra myndighetenes side ment som en test for jeger og våpen, men her velger vi å betrakte den som en ren jegerprøve. Dette begrunner vi med at det ikke er anledning til å benytte anlegg eller

støtte for våpnet, og våpentesten er derfor ikke ment å være annet enn en «grov-sjekk». Vi ferdes mye på skytebanen i den tid skyteprøven arrangers på tidlighøsten. Du all verden hvilke proble­ mer vi har blir vitne til! Noen klarer prøven i første serie, men langt fler sliter og svetter fordi de ikke behers­ ker skyting og våpen. Grunnene til disse personlige pro­ blemer kan være følgende: 1) Det er ikke så enkelt å skyte godt med en jaktrifle i liggende stilling uten støtte. Balansen er ganske ulik en matchrifle med tung pipe, og det

91

ville ha bedret skytingen i stor grad om jegerne brukte fantasien og gjorde nytte av såkalt matchrem. Konkurranseskytterne burde kun­ ne yte bistand med utlån av match­ rem, og det står intet sted i lovverket om at støtte av rem er forbudt. Men det bør gis veiledning i bruken av et slikt hjelpemiddel.

2) Stilling av siktemidlene volder ofte vanskeligheter, særlig er kikkertsiktet et «finurlig» instrument! 3) Nerver! Underlig nok synes det som om et godt jaktskudd i felten er lettere å praktisere enn skudd mot en papp-figur. Medisin mot dårlige skytternerver må være å trene systematisk med

Treff 100 meter

Treff 200 meter

Treff 300 meter

Kulebanens prinsipp på foregående side forutsetter at egenspredningen for våpen, ammunisjon og jeger = 0. Forholdene i praksis er annerledes, og den lineære egenspredning fra skudd­ hold 100 meter og utover har for de fleste av oss stor innflytelse. Jegerens usikre skyting er hovedårsaken. På skiven nedenfor har vi regnet med at spredning på 100 meter er 10 cm (± 5 cm), på 200 meter øker den til 20 cm (± 10 cm) og på 300 meter til 30 cm (± 15 cm). Denne spredning må legges til — eller trekkes fra — kulebanens krumning. Det mest ugunstige inntreffer når kulefall kombineres med lave trekk.

92

jaktrifla fra tidlig sommer. Det er selvsikkerheten som må oppøves, og den kommer proporsjonalt med antall avfyrte treningsskudd.

God skyting under jakt En storviltjegers følelser sekun­ dene etter skudd og felling kan vanskelig beskrives. Å avlive et stort dyr på effektiv og human måte er en stor og krevende oppgave, og et vel­ lykket jaktskudd er avhengig av mange faktorer. Som regel er det god tid til å vurdere forholdene før be­ stemmelsen tas. Skal jeg skyte, eller skal jeg la vær? Det ytes respekt til den som lar være å skyte under usikre forhold! Et kontrollert avtrekk teller mer enn noe annet, og du er avhengig av at kroppen har den nødvendige ro. Riktig pusteteknikk øker surstoffinn­ holdet i blodet og hjertet kan arbeide roligere. Vær så avslappet som mulig (men konsentrert!), ha våpnet rettet mot målet (skuddklart), trekk pusten dypt og pust helt ut, fire til fem ganger. Siste gang du puster holder du igjen

ca. 1/3 luft, hold pusten og gjør den avsluttende finsikting mens du øker trykket på avtrekkeren. Nå er siktene rolige, og skuddet må falle snarest mulig. Det oppstår selvfølgelig situa­ sjoner når du ikke har tid til finsikting og pusteøvelser, og under slike for­ hold må du stole på jakterfaring og skytetrening. Men husk: Det er ingen skam å la vær å skyte!

Jaktskudd må ofte avfyres i stående stilling. Dette kan gi stor uro i krop­ pen,. og hvis det er mulighet for det bør man benytte et støttepunkt. Det dreier seg ofte om raske skudd, og man balanserer våpnet best ved å gripe langt fremme på forskjeftet med nesten strak arm. Det beste utgangspunkt skytemessig har den jeger som sitter på post eller har rela­ tivt god tid før skudd. Det er sjelden at terrenget gir anledning til å gå ned i liggende stilling, skuddlinjen er sjel­ den fri for gress og småbusker. Sit­ tende skytestilling, eller knestående i likhet med hva konkurranseskyttere praktiserer, gir stø balansering av våpnet. Tren inn disse skytestillinger på banen!

93

Noen aktuelle spørsmål om rifler og riflejakt Spørsmål: Må jeg holde «over» når jeg skyter oppover bakke? Svar: Tvert imot. Hvis du overhodet skal ta hensyn til skuddvinkelen, oppover eller nedover bakke, skal du holde under. Den krummeste kulebanen er ved vannrett siktelinje (en kule rett opp i 90° vinkel eller rett ned i 90° vinkel har en helt rett bane.) En skuddvinkel i fjellet på f.eks. 45° er meget bratt og vil sjelden fore­ komme, men «avstand til målet» i denne skuddvinkel er ca. 0,7 x reell avstand. Spørsmål: Våpnet mitt klikker selv om jeg bruker riktige patroner. Hva kan årsaken(e) være? Svar: De vanligste årsaker til feilantenning er: a) Tennstiften er for kort eller deformert. En korrekt tennstift skal ved nedspent mekanisme være ca. 1,5 mm utenfor sluttstykkets støtbunn og skal ha form som en halvkule. b) Skjevt anslag i tennhetten, som forekommer i billige eller sterkt ned­ slitte våpen. Årsaken kan være at pipen ikké sentrerer i låskassen, at tennstiftshullet i sluttstykket har for stor diameter eller at diameter i patronkammeret bakerst er for stor. c) For svak slagfjær, som kan bero på at våpnet i lengre tid har stått med mekanismen spent. d) For dypt patronkammer, som gir samme ulempe som kort tennstift.

94

Du bør oppsøke en dyktig børsemaker! Spørsmål: Kan jeg få noen nytte av lyddemper på jaktrifle? Svar: Ved storviltrifler, når kulehastighet ved munning er høyere enn lydens hastighet, oppstår det lydbøl­ ger som ikke kan reduseres ved bruk av lyddemper. En lyddemper virker tilfredsstillen­ de ved kulehastigheter under lydens, slik som ved .22 Long Rifle, standard ladning. Spørsmål: Blir det reduksjon i kulehastighet og dårligere presisjon i en riflepipe, dersom den blir kortet ned på lengden? Svar: En storviltrifle med høyhastighetspatron vil som en tommeregel få redusert munningshastigheten med ca. 2 m/s dersom pipen avkortes med 1 cm. Anslagsenergi får derfor en reduk­ sjon på 0,4 kgm. Denne energireduksjon har svært liten praktisk betydning for skuddeffekt. Det vik­ tigste er at jegeren selv presterer et godt skudd mot storviltet. Reduksjon i våpnets presisjon kan vi overhodet ikke merke. Men vi må være klar over at en kort riflepipe krever mer av jegeren når han skal prestere et godt avtrekk. Det er lettere å skyte godt med en lang (og tyngre) pipe. Dessuten vil det ved bruk av åpne sikter bli en kortere siktelinje mellom skur og korn, og dette er med å øke vanskelighetsgra­ den i skytingen.

Spansk kronhjort med 13 spir i geviret skutt i Sierra del Castano i november 1983. Våpnet er en Remington modell 700 BDL i kaliber 8 mm Rem. Magnum, og kikkertsiktet er Zeiss 4X av den nye C-modellen.

95

Kikkertsikte, diopter eller åpne sikter? Langt de fleste norske jegere har gått inn for å bruke kikkertsikte på våp­

96

net. Alternativene er jaktdiopter og korn, eller skur og korn, (åpne sik­ ter). Siden nær sagt alle jaktrifler leveres med skur og korn som stan­ dard (gjelder i alle fall Norge) kan det være naturlig å spørre om disse sikte-

Standardutstyret for norske jegere: kikkertsikte montert. midler er tilstrekkelige for norsk stor­ viltjakt, eller på den annen side strengt nødvendige, dersom kikkert­ sikte likevel blir montert? Til det første spørsmålet er det svært vanskelig å gi et entydig svar fordi skur og korn er fullt brukbare under visse forutsetninger. Betingelsene som må settes er at jegeren har et godt syn, slik at han i jaktlige situasjoner kan se de tre ele­ mentene skur, korntopp og vilt klart til samme tid. Det er vel helst de unge øyne som er i stand til å fokusere noenlunde klart på disse tre avstan­ der samtidig. Dernest er det forbundet med en for-

Du ser dette

del at viltet som skal felles befinner seg på kort hold, dvs. ikke lenger unna enn 100 meter. En «stort» stor­ vilt er vel også en forutsetning, der­ som et vellykket treff skal oppnås. Slik som ved så mange forhold i livet, så også her: En dyktig operatør vil i større grad være i stand til å gjøre bruk av et primitivt utstyr, fremfor nybegynneren, eller andre mindre kvalifiserte utøvere. Skur og korn kan derfor fungere utmerket når for­ utsetningene er tilstede, i visse fall til og med være et bedre hjelpemiddel enn mer avanserte sikter. Vi tenker da på praktiske jaktforhold som ute­ lukker skuddavstander på mer enn 30-40 meter og der viltet av spesiell grunn blir påskutt når det er i beve­ gelse. Skur og korn er under slike forhold svært hurtige å bruke, selv om det mangler mye på å kunne skyte presist uten avtrekksfeil. Hvis derimot jegeren velger åpne sik­ ter som det eneste siktemiddel, med den ene begrunnelse at det er lettere å skyte på storvilt i bevegelse, vil vår respekt for hans kvalifikasjoner som jeger bli redusert betraktelig. Et skursikte, slik som det fremkommer på en fabrikkny moderne rifle, er vanligvis stillbart i høyde og side. Ta ikke for gitt at skuret er «innskutt» fra fabrikk. Ved skyting på bane er det derfor påkrevet at riktig skrutrek-

97

Baksiktet (skuret)

Forsiktet (kornet)

ker hører med til utstyret. Med treff til venstre for siktepunkt må skuret løsnes og skyves til den side treff­ punktet ønskes forflyttet, dvs. til høyre. Generell regel: Skuret flyttes i den retning man ønsker treffet for­ flyttet, både i side og høyde. Som nevnt er nesten alle nye jakt­ rifler fabrikkmontert med skur og korn når de tilbys fra våpenforretningen, og i de aller fleste fall blir kik­ kertsikte valgt ut og montert på de samme våpen. Enkelte importører har fra tid til annen forsøkt å mar­ kedsføre rifler uten skur og korn som standard, men som regel med dårlig resultat. Selv med kikkertsikte på våpnet virker det som den norske gjennomsnittsjeger forlanger at skur og korn skal være der. Årsaken er klar: Hans tillit til kikkertsiktet er ikke 100 prosent, han tenker seg situ­

Målet

asjoner hvor han ikke kan mestre kik­ kertsikte fullt ut, eller hvor dette «instrument» svikter ham i en aktuell jaktsituasjon. Det vil i så fall være løsningen å ty til skur og korn i øye­ blikket. Ja, vi kan meget vel forstå en slik begrunnelse, dersom jegeren foretar en nøyaktig innskyting av skur/korn. Jegerens jobb på skytebanen blir der­ for både å skyte inn kikkertsikte (gjø­ res gjerne uavhengig av skyteprøve) og å skyte inn de åpne siktene.- Vi erfarer at omsorgen for skur/korn på skytebanen er høyst mangelfull hos de aller fleste riflejegere, og vi kan derfor tilrå at alt sikteutstyret blir godt forberedt til jakten (husk at bil­ ens reservehjul også må ha det riktige lufttrykk dersom det skal være til noen nytte). Rent ytre-ballistisk er det grunn til

Med et kikkertsikte er både viltet og siktekorset klart og tydelig i fokus.

98

Ballistiske tabeller Kaliber

6,5 x 55 Mauser

Kulev. Kuletype 9,7 Elite ^B W aa

© ©

6,5 x 55 Mauser

9,0 Nosler aj aj

© ©

308 Win.

12.0 Elite æ a«

© © 308 Win.

11,6 Nosler aja aa

© ©

308 Win.

150

200

300

820 333 -3 -3 -5 -5

788 307 +1 +4 +1 +2

756 283 © +7 © +6

725 260 -5 +6 -4 +5

693 238 -14 © -12 ©

635 200 -49 -25 -45 -27

835 320 -3 -3 -5 -5

806 298 +1 +4 -1 +2

778 278 © +7 © +6

750 258 -5 +6 -4 +5

723 240 -13 © -11 ©

670 206 -45 -25 -41 -24

770 363 -3 -3 -5 -5

736 332 +1 +5 -1 +4

701 301 © +9 © +8

667 273 -6 +7 -5 +7

635 247 -17 © -15 ©

573 201 -59 -33 -55 -32

790 370 -3 -3 -5 -5

754 336 +1 +5 -1 +3

721 308 © +8 © +7

689 281 -6 +7 -5 +6

657 255 -16 © -14 ©

600 213 -54 -31 -50 -30

-6 -4

666 263 -17 -14

606 218 -56 -50

635 247 -17

573 201 -59 -33 -55 -32

+1 -1

© ©

770 363 -3 -3 -5 -5

736 332 +1 -5 -1 +4

^B

823 400

+5 +2

762 343 +8 +6

©

a 4

aj a^

30-06

100

729 316 © © 701 301 © -9 © +8

^B

12,0 Elite

50 m

796 376 -2 -5

11,6 Vulcan a^

30-06

0

11,6 Nosler a«

© 30-06

11,6 Vulcan

4 aj

©

8 x 57JS

12,8 Elite ^B a^

© ©

823 403 -2 -5

+1 -1

760 378 -3 -3 -5 -5

724 342 +2 +6 -1 +4

755 339 © © 690 311 © +9 © +8

667 273 -6 +7 -5 +7

-15 ©

642 244 -28 -27

-5 -4

702 291 © © 690 283 -15 -12

657 282 -6 +8 -5 +7

626 256 -18 © -15 ©

570 212 -64 -34 -58 -32

+6 +5

629 235 -52 -45

Ved patrontypene ovenfor er linje 3 og 4 kulebaner ved åpne sikter og linje 5 og 6 viser kulebanene ved kikkertsikte, alt i forhold til siktelinjen.

99

å merke seg at kulebanen i forhold til siktelinje ved skur og korn er noe annerledes enn forholdet mellom kulebane og kikkertsiktets optiske akse. Et innskutt «overslag» med kik­ kert går ut ifra at avstand mellom senterlinje i løpet og optisk midtakse er 50 mm. Den tilsvarende avstand mellom korntopp og løpssenter er vanligvis satt til 30 mm. For praktisk innskyting har dette liten betydning, men man må være oppmerksom på at samme «overslag» med begge typer siktemidler og samme gevær gir en lengre «effektiv sone» med kikkert­ siktet, men det er bare tale om en liten forskjell. Vi har ment å si at skur og korn er et kortholdssikte, med visse fordeler fremfor andre sikter der skuddet må avfyres med stor hurtighet i et uover­ siktlig terreng. Men bruksegenska­ pene begrenser seg. Det går godt an å forbedre skytingen ved å bruke annet baksikte: Et hullsikte (jaktdiopter) kan monteres på våpnets bakre låskassebro. Diopteret som siktemiddel for jaktrifle har aldri fått noen stor utbre­ delse hverken her til lands eller andre steder. Det er heller ikke mange

Et godt jaktdiopter er intet dårlig alternativ.

100

våpenmodeller av moderne type som det lages jaktdiopter for. Et jaktdiop­ ter skal være enkelt og robust i bruk. Ringen med siktehullet bør ha «tynt gods» som skytterne sier. Det skal bare skimtes som en skygge. Dette gir den beste oversikt i terrenget. Så lenge jegeren har plassert korntoppen noenlunde sentralt i diopterhullet vil han oppnå tilfredsstillende presi­ sjon under praktisk jakt. Den klare fordel ved et jaktdiopter fremfor et sikteskur er at diopterjegeren kun har to elementer som øyet må fokusere på: korn og vilt. Til tross for denne fordel blir det aldri noen fart i omsetningen, først og fremst fordi en rekke produsenter av optiske siktemidler lanserer et bredt tilbud på kikkertsikter.

Kikkertsiktet Storparten av norske storviltjegere synes å ha oppdaget kikkertsiktets fordeler. De er blitt klar over at dette gir større muligheter for human og effektiv jakt, men mange jegere har innrømmet at de før anskaffelsen av siktet ikke var klar over om dette er riktig utstyr for deres jakt, fordi spek­ teret er stort og vanskelig, og fordi et kikkertsikte i første omgang kan synes komplisert i bruk. Til tross for at de ved gode råd fra våpenhandle­ ren har skaffet seg det riktige siktet kreves det likevel en god del kunn­ skaper om hvordan kikkertsiktet vir­ ker, og om hvordan det brukes under de varierte jaktforhold vi har i Norge. Her skal vi derfor i hovedsak kon­ sentrere oss om kikkertsiktene og det er ikke til å unngå at det vi i denne produktgruppe må konsentrere oss en del om er det rent tekniske.

heller montering av siktet på våpnet, samt at justering av treffpunkt i høyde og side var vanskelig å finne gode løsninger på.

Kikkertsikte: JA — men hvilket?

Et tilbakeblikk Kikkertsikter kan synes å være en relativt ny oppfinnelse. Det er en antagelse som ikke er riktig. «Kik­ kertsikter» var i bruk allerede i det 17. århundre, og vi kjenner til at Sniper-våpen, brukt i den amerikanske borgerkrig, var utstyrt med kikkertrør med 20 x forstørrelse beregnet for ekstremt lange skuddhold. Slike siktemidler var imidlertid lite egnet for jaktbruk, slik som vi kjenner det vanlige behov idag. Gjennom den tidligste utviklingen var det ikke mangel på gode optiske elementer. Et primært problem var

På det tidspunkt da den første ver­ denskrig raste i Europa hadde fabri­ kantene utviklet modeller som ikke var svært ulike de som tilbys fra aner­ kjente fabrikker idag. De beste tyske fabrikker var markedsledere, og vi kan stille et spørsmålstegn ved det faktum at England aldri markerte seg som leverandør av kikkertsikter. Engelske våpen var jo i en årrekke klassifisert blant verdens beste, men kanskje engelskmennene selv vanske­ lig kunne finne det rettferdig for viltet å benytte et så avansert siktemiddel? Mellomkrigstidens kikkertsikter, produsert i Europa, var kjent for sine ulemper: Vanskelige å montere, upå­ litelig treffpunktjustering, høye pri­ ser, store og klumpete, og kanskje verst av alt var de belemret med den egenskap at de hadde lett for å ta inn fuktighet som resulterte i innvendig dugg. Tyske jegere valgte gjerne en mon­ tasje av «Einhak»-typen, som selv­ følgelig er uhyre elegant når siktet skal av og på våpnet uten treffpunktforandring, men dette var, og er,

De eldste kikkertsikter var lange og uhåndterlige.

101

kostbare montasjer som krever dyktige børsemakere og som de fleste jegere også i våre dager finner ufor­ enlig med hva de ønsker å påkoste jaktutstyret. Det måtte derfor tvinge seg fram helt andre montasjeløsninger som på samme tid var både solide og billige. Først etterat vi kom inn i 60-årene ble kikkertsikter og montasjer en vik­ tig del av våpenbransjens marked. Amerikanske produsenter kunne, selv med høy dollarkurs, levere kvalitetssikter til lavere priser enn de kjente tyske og østerrikske fabrikata. Parallelt med dette utviklet det seg en optisk industri, inklusive kikkertsikteproduksjon, i Japan, hvor det først og fremst ble sperret øyne opp for prisnivået og deretter satt spørsmåls­ tegn ved kvalitet generelt, vel vitende om enkelte tidlige Japanprodukters kvalitetsproblemer generelt. I tiden etter annen verdenskrig ble det like­ vel blant norske jegere investert tilsammen en stor pengesum i japanske kikkertsikter. Antallsmessig ble Japan den store leverandør og resultatet meldte seg i overgangen til 70-årene i Norge. Sikter, som bare

102

var noen få år i bruk, måtte skiftes ut på grunn av tekniske feil, selv om garantiordning tillot bytte ved fab­ rikk, eller kostnadsfri reparasjon. Men vi er nå framme i den tidsepoke hvor japanske produkter innehar høy kvalitet og hvor prispolitikk samtidig har fulgt godt etter de forhold som preget europeisk, og særlig ameri­ kansk kikkertsikteproduksjon. Ennå leder Japan priskonkurran­ sen og de beste japanske fabrikker leverer kikkertsikter med de aller beste kvalitetsegenskaper, samtidig som de norske importørers garanti­ ordninger sikrer at jegere her til lands ikke blir utsatt for en mager trøst om at kjøpsloven er enerådende, dersom produktet skulle svikte på et eller annet punkt, selv etter 2-årsfrist er utløpt. Et uhell kan alltid inntreffe, særlig ved et sikteinstrument så komplisert som et kikkertsikte. Men det er ingen regel om at ulempen inntreffer ved de billigste fabrikata. Innvendig dugging kan oppstå også i enkelte eksempla­ rer av de aller dyreste kikkertsikter, og ved disse vil en garantiordning alltid være til hjelp. Dugg i et «billig»

sikte (prisklasse 500,—1 500,-) kan selvsagt også inntreffe, men det er ingen tendens til hyppigere uhell med kikkertsikter fra den lavere prishalvdel på markedet. Forbedringer innen området siktemidler har vært endel av utviklingen i den utstyrspakken storviltjegeren omgir seg med. Den karakteristikk som kanskje har størst gyldighet ved våre dagers jaktrifler: den høye grad av presisjon, ville det ikke ha vært mulig å oppnå uten hjelp fra kikkertsiktet. Hver gang vi gleder oss over en rifle som holder spredningen innenfor ett bueminutt, vil vi også måtte takke vårt fremragende kikkertsikte for dette. Faktum er at det moderne kik­ kertsikte har kommet så langt i utvik­ lingen at vi har tendens til å ta det for gitt at ethvert fabrikat er framstilt med høye kvalitetsegenskaper. Vi kan si at den moderne jaktrifle nød­ vendigvis må være et våpen utstyrt med nettopp kikkertsikte.

Fordeler og ulemper i praksis Et kikkertsikte er et optisk instru­ ment. Derav mer ømfindtlig enn

metallsikter, men fabrikkene har lyk­ kes i å produsere robust kvalitet, så ved normal omtanke hos brukeren vil et kikkertiskte gi problemfri ytelse. Under det vi kan kalle typisk norsk storviltjakt er et kikkertsikte langt å foretrekke fremfor noen andre sikte­ midler, i åpent lende med skuddavstander fra 50 meter til 200 meter. Vi vil ikke utrope noen avstandsgrense, jegeren må aldri skyte på lenger hold enn at han har kontroll med skuddet. En dyktig skytter med godt utstyr, hvor han bl.a. kjenner kulefall på avstander over 200 meter, har i alle fall tilstrekkelig anslagsenergi på disse lange hold, og det hele må bero på hans kontroll med skuddet i den situasjon som oppstår. Nok om dette. Ved korte skuddhold (og hvor vil­ tet har en viss grad av bevegelse) kan metallsikter, dvs. skur og korn eller diopter og korn, være effektivt og til og med en fordel. (Ref. hundeførere i tett skog med snefall på greiner etc.) Kikkertsiktets linser krever nemlig en del omsorg hele tiden under jakten: de må holdes rene for snø, vann eller skitt!

Det du skal skyte mot fortoner seg helt annerledes når kikkertsiktet blir brukt.

103

En jeger med kikkertsikte på våpnet har generelt den fordel at han ser klart det han sikter på, også i relativt dårlig lys. Eldre jegere med dårlig syn har her en ubetinget fordel. På den annen side innebærer anskaffelse av kikkertsikte at våpenutstyret blir tyngre å bære med seg og — fører med seg en ekstra utgift. I alle fall er det en kjensgjerning at langt de fleste norske storvilt jegere nå jakter med kikkertsikte på våpnet, og det er ikke å betrakte som en motesak. Endel jegere skifter ut sitt kikkertsikte og investerer i et nytt, kanskje et annet fabrikat, en annen type eller en dyrere prisklasse. Det er av største betydning, for å oppnå et godt resultat ved bruk av kikkert­ sikte, at jegeren kjenner de enkleste optiske teorier og at han bruker sin viten fornuftig. Teori stemmer godt overens med praksis!

Det er ikke dumt med litt teknisk kunnskap! Optikken inne i siktet er egentlig et system av linser. Det skader ikke at man har klart for seg hvor okular — og objektivlinse befinner seg, idet

104

Slik ser siktetypene ut i forhold til hverandre.

disse begreper stadig dukker opp når praten går om kikkertsikter. Kikkertrørets diameter kan være 1" = 25,4 mm eller 26 mm. Japanske og amerikanske sikter har likeså sikkert 1" kikkertrør som tyske og øster­ rikske måler 26 mm. Denne forskjel­ len, 0,6 mm, er det av største viktig­ het å ta hensyn til når man skal montere siktet på våpnet, men har ellers liten praktisk innflytelse på siktets egenskaper. Et kikkertsikte beskrives på føl­ gende måte: 2 1/2 x 32, 4 x 32, 3-

9 x 40, osv. Tallene foran x forteller oss alt vi behøver å vite om graden av forstørrelse. 2 1/2 og 4x-sikter har «fast» forstørrelse, 3-9 x 40 er ek­ sempelvis et sikte som er innstillbart på hvilken som helst forstørrelsesgrad fra 3-9 x. Tallet bak x tilkjennegir objektivlinsens diameter i mm og er indirekte en målestokk for kikkert­ siktets «lysstyrke».

Lysstyrke Det er en klar matematisk sammenheng mellom forstørrelses­ grad og lysstyrke i et kikkertsikte. Økes det ene, minsker det annet, for­ utsatt at objektivlinsens diameter er uforandret. En optiker definerer Lysåpning slik: -f hvor f er forstørrelsesgrad og d er ojektivlinsens diameter. Holder vi et kikkertsikte ut på en armlengdes avstand med okularlinsen mot oss ser

vi en liten sirkulær flekk midt i linsen. Denne lysåpningsdiameter i mm er nøyaktig hva vi får når objektivdiameter divideres med størrelsesgrad. Alltid! Og lysflekkens størrelse er i praksis hva siktet byr oss av lys inn til øyet. I et 4 X 32 sikte er altså lysflekkdiameter 32 o L = —— = 8 mm. 4

t

Lysstyrke er optisk et produkt av L multiplisert med seg selv en gang. Følgelig har 4x32-siktet en «geomet­ risk lysstyrke» = LxL=8x8 = 64. Kronhjortjakten sent i sesongen er eksempelvis et forhold hvor jegeren ønsker seg en lysåpning så stor at han kan se detaljer i tusmørket. Dette oppnår han best når han velger et kikkertsikte som gir en stor lysåpning inntil øyet. Selv om dette teoretisk kan oppnås ved å velge et sikte med stor objektivdiameter vil jegerens eget sikteøye med sin anatomi begrense mulighetene: Øyepupillen

Lysåpningen inn i øyet fortoner seg som en sirkulær flekk midt i okularlinsen.

105

hos oss «normale» utvider seg bare til 7—8 mm og kan derfor ikke gjøre seg særlig nytte av større lysåpning enn 8 mm i siktet. Optikerne cr likevel innstilt på å hjelpe oss til det ytterste. De har innført et begrep som de kaller «skumringsverdi». Et kikkertsiktes skumringsverdi er definert som: S = kvadratroten av dxf og er langt på vei hva en jeger til syvende og sist kan konsentrere seg om når han sammen­ ligner kikkertsikter. Begrepet S sier noe om forholdet mellom objektivdiameter og forstørrelsesgrad og er i praksis en indikator på hvor godt detaljene kan sees i dårlig lys. For å regne ut skumringsverdi må kalkula­ toren opp fra skrivebordsskuffen, og resultatet fremkommer ved å finne kvadratroten av produktet objektivlinsediameter i mm og forstørrelses­ grad. Under all praktisk dagjakt er kikkertsikter med objektivdiameter opp til 32 mm fullt ut tilstrekkelig. 40 mm-objektivet kan ha fordeler i skumringen, mens kikkertsiktet med mer enn 40 mm objektiv blir tunge og klumpete (og dyre!) og derav lite

egnet, selv om skumringsjegeren med en viss rett kan ha fordel av f.eks. typene 6x42 eller 8x56. Før vi forlater temaet «lysstyrke» kan vi ikke unnlate å fortelle at siktenes generelle kvalitet (og prisklasse!) er en innvirkende faktor. Linsens over­ flatebehandling, dvs. antirefleksbehandling, betyr svært mye for hvor stor lysmengde som slipper inn til øyet. Et kostbart kikkertiskte med fremragende antirefleksbehandling gir maksimal utnyttelse i skumringen. Vi har sett eksempel på at en jeger med billig-sikte av type 4x40 må for­ late sin post i skumringen fordi han ikke lenger har skytelys, mens kameraten med høypriset 4x32 ennå en stund kan skjelne detaljene i skumringen, på samme avstand — godt nok til at det er forsvarlig å avfyre et jaktskudd.

Synsfelt Synsfelt er et annet og svært aktuellt begrep. Optikkens grunnregler gir også her klare retningslinjer. Lav forstørrelse gir «stort» synsfelt og

Tabellen viser de aktuelle verdier for geometrisk lysstyrke og skumringsverdi, for de mest vanlige siktetyper. Kikkertsikte

2 1/2 x 20 2 1/2 x 32 4 x 32 4 x 40 6 x 42 2-7 x 32 3-9 x 40 8 x 56 4-12 x 56

106

Forstørrelse Objektivdiameter d. f.

2,5 2,5 4 4 6 2-7 3-9 8 4-12

20 32 32 40 42 32 40 56 56

Lysåpning d:f

8 12,8 8 10 7 16-4,6 13,3-4,4 7 14-4,6

Geom. lysstyrke Skumringsverdi dxf LxL

64 164 64 100 49 256-21 177-19 49 196-21

7,07 8,94 11,31 12,65 15,87 8,0-14,96 10,95-18,97 21,16 14,96-25,92

Et «vidvinkel» synsfelt har en viss effekt, men må ikke friste jegeren til å avfyre et vanskelig jaktskudd på vilt i bevegelse.

omvendt. Det er ganske klart at vi ønsker et siktefelt med stor åpning, men vi er avhengig av å redusere på kravet til høy forstørrelse. Egentlig skal vel heller ikke forstørrelsesgrad være mer enn hva vi praktisk kan mestre. Vår egen ustøhet under sik­ ting blir jo også 2,5, 4x eller mer oppgradert. Det er ingen hyggelig erkjennelse at vi «rister» i den grad. I de senere år har vidvinkelsiktene fått sine tilhengere. En TV-skjermlignende feltåpning lokker oss til å tro at med denne er jakten mye enklere. Det er korrekt at produsenten kon­ struerer optikk med 20-30 prosent

større synsfelt enn de tradisjonelle sirkulære åpninger, men det går ikke an å bli forledet til å tro at TV-skjermen løser alle problemer. Vilt i beve­ gelse er alltid like vanskelig å felle korrekt, og øvelse i anlegg og sikting med våpnet må være det primære, fremfor å feste lit til at vidvinkelsiktet skal veie opp ens egen usikkerhet.

Siktekors Siktekorset er vanligvis tillagt alt for liten oppmerksomhet. Hva hjel­ per det om kikkertsikter har stor grad av «lysstyrke» dersom retikkelet (sik­ tekorset) er tynne streker som enten

107

går i ett med bakgrunnen når tusmørket inntreffer, eller gjør jegeren alt for «fintsiktende» når han i et kort øyeblikk må avfyre et hurtig skudd mot vilt. Det ligger en stor skilnad i å skyte mot blink på bane og i å avfyre et lynraskt jaktskudd. Det vi behøver på jakt er et grovt stolperetikkel, slik som tyskerne kaller nr. 1 eller nr. 4. De østerrikske produsenter har et ennu bedre nr. 1 retikkel idet de hori­ sontale stolper avkuttes et stykke fra sentrum i siktefeltet. Et østerriksk retikkel nr. 1 dekker derfor mindre av det vilt vi gjerne vil se i full lengde fra siden. La det også være sagt at andre retikler er brukbare, så som nr. 2 (smal konisk stolpe, vannrett tråd) og nr. 8 (4 smale stolper med tynt kors midt i), men hvorfor ikke søke det beste for praktisk jakt når prisen er den samme? Grunnen til at nr. 8 blir kjøpt i så stort omfang er at produ­ sentene leverer storparten av siktene til USA hvor jaktformen muligens er annerledes, men hvor iallfall bruker­ nes valg går i retning av finlinjede kors. Dette har smittet, også til

2,5x32 4x32 4x40 3-9x40 2,5x32 2,5x32vv 4x32 4x32w 4x40w 1 3/4-5x40 3-9x40vv

108

Obj. diam.

Retikkel

32 32 40 40 32 32 32 32 40 40 40

nr.2&8 » » » nr.2&8 » » » » » »

Det endelige valg av kikkertsikte Prisklasse må være et kompromiss mellom lommebok og jegerens snob­ beri. De dyreste siktene er i praksis ikke så mye bedre som prisforskjellen til de billigste skulle tilsi. Valg av type kikkertsikte må imid­ lertid vies stor oppmerksomhet, og også dette må bli et kompromiss — men av teknisk karakter. La det i utgangspunktet være et spørsmål om hvilken forstørrelsesgrad som passer best — det andre faller av seg selv. Det er som regel enkelt i første omgang å velge kikkertsikte med fast forstørrelse 2 1/2 eller 4x. Elgjegeren erfarer ofte at skuddhold blir under

Ret.nr. 8 = £

Ret.nr. 2 = (j;

Type

Norge, og det er ubegripelig at norske jegere i den grad fester seg ved disse finlinjede retikler. Noen japanske fabrikata leveres f.eks. med tysk nr. 1, og det er jo foreløpig en prisfordel med japanske sikter kontra tyske og østerrikske, så med kraftig stolperetikkel i et japans sikte har vi fått i pose og sekk.

v

vv = vidvinkel

Synsfelt v/91,4 m

Skumringsverdi

Øyeavstand

Vekt,

gr-

Lengde mm

13,1 m 9,1 m 9,4 m ll,7-3,8m 13,4 15,8 8,5 m 10,9 m 10,9 m 14,3-5,5 13,2-4,6

8,9 11,3 12,6 11-19 8,9 8,9 11,3 11,3 12,6 8,3-14,1 11-19

8-9 cm » » » 8-9 cm » » » » » »

305 305 370 430 308 266 266 308 350 392 322

297 297 325 375 298 305 298 302 321 330 321

100 m og har til gjengjeld bruk for størst mulig synsfelt. Han bør holde seg til 2 l/2x. Villreinjegeren kan ofte ha den store vanskelighet med å komme inn på dyr på avstander under 100 m. Og skuddhold blir følgelig fra 100 m og oppover. Dyrene står deri­ mot ofte i ro og for villreinjegeren er synsfeltet mindre viktig, valget bør være en 4x-type. Hjortejegeren får en kombinasjon av disse forhold, dessu­ ten skumringsjakten. En kikkert med innstillbar forstørrelsesgrad (varia­ bel) bør derfor være hans valg, f.eks. 3-9x40. På side 108 har vi en komplett veiledningstabell. Uansett type-valg bør det være forvissning om at det står en seriøs importør bak produk­ tene!

Montasjer for kikkertsikter Et kikkertsikte med 1" rør krever 1" montasjeringer og 26 mm rør må ha 26 mm ringer. Begge alternativer er tilgjengelige, så det er ingen unn­ skyldning for feil innkjøpte montasje­ ringer. Moderne jaktrifler har ferdig gjen­ get hull i låskassebroene, og leveran­ dører av montasjer fører montasjeklakker (baser) for de fleste kjente våpenmerker. Monteringshullene i låskassen kan i uheldige fall være skjevt boret. Dette er reklamasjonsgrunn overfor våpenprodusenten. En komplett montasje, klakker og rin­ ger, bør være av stål, men disse er også de dyreste. I Norge later det til at montasje skal være billig, og mar­ kedet er oversvømmet av lavprisalternativer i hovedsak fra Japan. Ikke dermed sagt at en billig japansk mon­ tasje av lettmetall ikke er verdt sin

pris. Den kan fungere utmerket når den er riktig påsatt og skruer kontrol­ lert fra tid til annen. Men det fore­ kommer feilproduserte billigmontasjer, som forårsaker vridning av kikkertrøret under montering, noe som igjen vil medføre at kikkertsiktet tar inn luft med en viss grad av fuktighet og dette kan medføre innvendig dugging under ekstreme jaktforhold. Montasjeklakk kan være ett stykke, eller to. Det ene er like bra som det annet. For noen år tilbake husker vi at retiklet flyttet seg i synsfeltet når side- og høydejustering ble foretatt. Uten sidestilling i montasjesokkel ble retiklet permanent plassert utenfor sidestilling i bakre klakk. De fleste kikkertsikter er idag med konstant sentrert retikel og behovet for sideskrue i klakken er ikke lenger nødvendig. Det er viktig at kikkertsiktet blir montert lavt på våpnet. Montasjerin-

Klakker og ringer av lettmetall. Billige og brukbare.

109

Stålmontasje med sidejustering i sokkelen. gene tilbys derfor i forskjellige høy­ der: «low», «medium» og «high». Velg den laveste ringhøyde som gjør at objektivstykket får tilstrekke­ lig plass. Hva som passer best, varie­ rer fra våpen til våpen, og børsemaker/våpenhandler kan gi råd.

Montering Arbeidet med montering av kik­ kertsiktet, ved bruk av klakker og ringer, er vanligvis utført av børsemaker eller av en kvalifisert person i våpenforretningen. Det er ingen ting i veien for at en nybakt eier av moderne jaktrifle (våpen med montasjehull boret og gjenget i låsekassebroene) kan gjøre monteringsarbei­ det selv, men fremgangsmåten må læres og det kreves skikkelig verktøy, slik som skrustikke og riktige skru­ trekkere. Oppskrift for monteringsarbeidet kan beskrives slik: 1. Våpnet festes i en solid skrustikke

110

2.

3.

4.

5.

(det er vanligvis tilstrekkelig å klemme til rundt avtrekkerbøylen, og det bør for all del unngås at våpnet får stygge merker når det settes «i klem»). Blindskruene i montasjehullene fjernes med smal skrutrekker (skruene tas vare på?) De riktige montasjeklakker festes til låskassebroene. Det er svært viktig at skruene trekkes til så hardt som det går an, og for å unngå at de løsner «i rekylen» er det formålstjenlig med egnet lim på gjengene. , Montasjeringene (med diameter tilpasset kikkertrøret) legges først rundt røret med ringskruene halv innskrudd. De underste ringhalvdelene festes godt til klak­ kene. Nå kommer en viktig fase: okularstykkets avstand fra øyet skal be­ stemmes, likeledes kikkertrørets «vinkling» i ringene. Korrekt øyeavstand er av stor betydning. For

kort eller for lang avstand gir reduksjon i synsfelt, dessuten kan en kort øyeavstand gi skytteren kraftig slag av okularstykketi øye­ brynet i et uheldig rekylopptak. Det er en kjensgjerning at vi jegere er alle endel forskjellige i kroppsbygning og skytestil. Det som er riktig øyeavstand for én jeger er ikke ideelt for en annen. Derfor bør alltid våpnets bruker være tilstede når kikkertsiktet gjennomgår denne monterings­ fase. Det samme gjelder for vink­ lingen i ringene. Til tross for at et siktekors monteres i rett vinkel på våpnet kan det fremtre skjevt når skytteren legger kolben til skulde­ ren og sikter gjennom kikkerten. Et slikt «skjevt» retikkel er ikke trivelig, og det skal derfor rettes opp ved første gangs montering. Fremgangsmåten er å montere kikkerten slik at retikkelet er noen grader skjevt. Først da fremtrer det i korrekt stilling for brukeren,

og også denne detalj kan kun prø­ ves ved at våpnets eier er tilstede under monteringsarbeidet.

111

6. Ringskruene trekkes nå så hardt til som det er mulig uten å beskadige kikkertrør, ringer eller skruene selv. Bruk for all del en skrutrekker som passer i skruesporene! Det er en følelsessak hvor mye kraft man våger å bruke, men viktig er det at denne del av job­ ben gjøres skikkelig, idet alt for mange tilfelle av «dårlig presisjon» i våpnet skyldes slark i kikkertmontasjen. 7. Dermed er utstyret klart for grovsikting. Dette kan enkelt gjøres ved bruk av et innsiktingsinstrument (collimator) som plasseres i våpnets munning. Metoden sikrer som regel at første skudd gir treff i 1-meter skiven på 100 meter.

Innskyting av kikkertsiktet Så altfor ofte, dessverre, ser vi at mange jegere virkelig har problemer med stilling av kikkertsiktet. Natur­ ligvis kan det være sikter med feil, enten som nye eller etter en tids bruk. En erfaren skytter bør under mis­ tanke til feil teste siktet. Men den generelle usikkerhet med skytingen er nok for de fleste en hovedårsak. Sikkerheten kommer med øvelse. Det er bare å erkjenne at slik er det, men det er vel like vesent­ lig å komme inn i et rett spor allerede fra starten. Sterkt å anbefale er det at første gangs innskyting, og for den del også senere testskytinger, foretas uavhen­ gig av skyteprøven for storviltjegere. Skyteprøvearrangementet er et

112

ganske hektisk forum, og det kan være for liten tid til grundige vurde­ ringer og forberedelser av ustyret. Usikre skyttere bør skaffe seg et sted å skyte hvor de uforstyrret kan se resultatene etterhvert, og foreta jus­ teringer slik at det læres noe av det hele. Valg av skive er vesentlig. Dyrefiguren er ubrukbar til finskyting. DFSs 1 m normalskiver er også for «grov» i forholdet mellom sikteblink og området rundt. Pistolskytternes 1/2-meter skive er endel bedre og kan være et riktig valg, oppspikret på pinne på avstand 80-100 meter, mot sikker bakgrunn. Aller best er det å lage seg en skive selv, hvit eller grå papp ca. 80x80 cm med svarte tusjblinker plassert med god avstand innbyrdes utover på pappen. Blin­ kene kan være fra 2-5 cm i diameter. En 2 cm-prikk på 100 m er tilstrekke­ lig stor som siktepunkt for et kikkert­ sikte med 4x-forstørrelse når det er anlegg for våpnet. Siktepunktet kan også godt være et svart kors med strekbredde ca. 1 cm. Fordelen ved disse små blinker er først og fremst at skytteren tvinges til å gjøre korrekte avtrekk, dernest at skuddhull utenfor prikken/korset er relativt lett synlig fra standplass når resultatet vurderes gjennom kikkertsiktet etter hvert skudd eller hver skuddserie, og det er derfor ikke nødvendig med annen anvisning enn det man selv observe­ rer. Skrueinnstillingen må skje på basis av ens egen vurdering m.h.t. avtrekksfeil samt kulehullets plasse­ ring i forhold til siktepinnen. En 80x80 skive bør kunne romme 4 punkter. Etter at alle disse 4 punkter er «utbrukt» skiftes skive på samme pinne. Produser derfor noen skiver når du først er i gang.

Dette er gode innskytingsskiver for kikkertsikte.

Kikkertsiktet har en fokus-innstilling. Som regel er dette ordnet slik at okularet kan skrus frem og tilbake på røret med meget fingraderte gjenger. På samme måte som ved brilledioptrien vil hver enkelt av oss være avhengig av å finne den rette innstil­ ling for å se detaljene i synsfeltet så klart som mulig.

er som regel på okularstykket.

Vi har tidligere vært sterkt opptatt av dette med å hindre avtrekksfeil. Metoden er derfor å bruke skytebenk med anlegg for våpnet. Start opp med «boresighting» dvs. grovsikting gjen­

nom løpet etterat sluttstykket er tatt ut, og selvsagt må våpnet balansere fullstendig i ro på et egnet underlag under boresightingprosessen. Bore­ sighting krever en større blink enn prikkene, f.eks. en rund stein ca. 20 cm i diameter som tydelig framtrer mot bakgrunnen. Steinen, eller hva det måtte være, sentreres i løpet. Dersom ikke siktekorset faller nokså nær i samme punkt må en grovjustering av høyde/sideknappene foretas. Det er alltid forbundet med den rette spenning når første skudd avfy­ res mot skiven, og regn ikke med sentrumsblink! For å ha det beste grunn­ lag for siktejustering er det tilrådelig å skyte tre-skudds-serier og regne avstand til siktepunkt fra kulehullenes middeltreff. Moderne kikkertsikter er utstyrt med stillingsknapper for høyde og side, høydeknappen på toppen av røret, sideknappen til høyre, og hver knapp er beskyttet med deksel. Et klikk, eller én strek, på skrueskalaen vil normalt tilsvare 1 1/2 - 2 cm treffpunktsforflytting. Det er ikke

113

galt å skru for mye mellom hver sky­ ting, skru heller tilbake etterat du har sett at skruene virkelig «lystrer». Skru-teknikken kan også illustreres slik: Det finnes på skalaen slike bok­ staver som: L, R. H og UP alt etter hvilket fabrikat det dreier seg om, og det finnes også piler i flere posi­ sjoner. Lær derfor dette: Er sideknappens bokstav L, vil skruing i pilens retning til L gjøre en treffpunktsforflyttning til venstre (left). Skruing mot pilen flytter treffet til høyre. Tilsvarende med bokstav R vil flyt­ te treffet til høyre (right) og mot pilen flytter treffet til venstre. Sier høydeknappen UP vil treffet flyttes oppover ved skruing i pilens retning. «Motpils» flytter treffet ned. Samme effekt oppnås når boksta­ ven er H (hoch). Så bare skru i vei, heller for mye enn for lite, og vær sikker på avtrek­ ket før du skrur! Lykke til!

Parallaks Når jegere diskuterer kikkertsikter, er det ofte et litt spesielt emne som blir tatt frem — det vi kaller paral­ laks. Rundt dette emne synes det å være noen grad av forvirring og mis­ forståelse. Parallaks kan defineres som en bevegelse eller forskyvning av den gjenstand man sikter på, dvs. en for­ skyvning i forhold til siktekorset. Det kan være ganske tydelig å se denne parallakseffekt når hodet (øyet) beveger seg opp og ned eller sideveis hvis man hele tiden kikker gjennom

Ved en rekke aktuelle fabrikata kikkertsikter gjelder ensartet regel for stilling av siktet. Regelen er slik: Høydejustering:

Plassér en mynt i stillskruens spor og vri skruen i retning med 'urviseren — treffpunktet forflytter seg da nedover. Motsatt — vrir du mot urviserens retning forflytter treffpunktet seg oppover på målet.

Sidejustering:

Vri stillskruen med urviseren og treffpunktet forflytter seg til venstre, motsatt — vri mot ur­ viseren og treffpunktet forflytter seg til høyre på målet.

114

Parallaks kan optisk forklares på den måten at bildet av den gjenstand man betrakter har et brennpunkt som ikke er sammenfallende med det punkt i siktet der siktekorset er montert. Dersom bildet av gjenstanden befin­ ner seg med sitt brennpunkt i sikte­ korset, eller dersom siktelinjen er nøyaktig i kikkertsiktets optiske akse vil det ikke forekomme noen parallakseffekt. Det er i hovedsak tre faktorer som forårsaker parallaks. De bestemmer i hvor stor grad parallaks inntreffer i et kikkertsikte. Disse faktorer er: 1. Avstanden mellom det projiserte bilde av den gjenstanden man bet­ rakter og retikkelet (siktekorset). 2. Avstanden som øyets senter beve­ ger seg ut fra kikkersiktets optiske akse. 3. Diameteren på objektivlinsen. Det kan kanskje synes overraskende at objektivets linsediameter innvirker på graden av parallaks, men nettopp slik er forholdet. En stor diameter vil influere sterkere på parallakseffekten enn en liten objektivlinse, forutsatt at to kikkertsikter er forøvrig identiske. Den uheldige effekten ved det vi her har beskrevet vil være at man ufrivil­ lig flytter treffpunktet dersom øyet varierer sin avstand ut fra den optiske akse i kikkertsiktet. I noen grad har dette innflytelse på et jaktskudd, sær­ lig dersom det er et langt skuddhold og vi ikke er nøyaktig med å plassere øyet sentralt i kikkerten. Parallaksef­ fekten kan i verste fall forflytte treff­ punktet 15—20 cm under slike for­ hold. Du kan sjekke parallaks i et hvert kikkertsikte. Legg det støtt på underlaget og sikt mot en gjenstand, i første omgang bare på en bestemt

avstand. Flytt hodet opp eller ned eller fra side til side så mye som det går, uten at gjenstanden forsvinner ut av siktebildet. Det er tydelig at gjen­ standen da beveger seg i forhold til siktekorsets sentrum. Fabrikkene som produserer kikkertsikter, av et hvert kvalitetsnivå, innstiller produk­ tet parallaksfritt på en bestemt avstand, og denne avstand er normalt oppgitt i kataloger eller annen veiled­ ning. Amerikanske og japanske fab­ rikker vil vanligvis produsere paral­ laksfritt kikkertsikte på avstanden 100 Yards, dvs. 91,4 m, mens euro­ peiske fabrikker standardiserer siktet parallaksfritt på 100 meters avstand. På alle andre avstander inntreffer parallakseffekten dersom øyet brin­ ges ut av kikkertsiktets optiske aksel. Det behøver normalt ikke å ha for­ bindelse med kvalitetsnivået generelt på kikkertsiktet og forholdet vil for de fleste jegere ha liten betydning. Men vi skal for all del være oppmerk­ som på at våpenutstyrets presisjon kan forringes dersom skytteren er unøyaktig m.h.t. plassering av sikteøyet i forhold til kikkertaksen, noe som kan inntreffe ved hurtigskyting eller under andre forhold da jeger ikke alltid har like god kontroll med hvordan våpnet skal håndteres i siktefasen fra skudd til skudd.

Kikkertsiktet i bruk under jakt Vi mener å kunne slå fast at kik­ kertsiktet er den type siktemiddel som er best egnet til jaktformer hvor skuddholdet blir 100 m eller mer, hvor det er snakk om et åpent og fritt terreng, hvor viltet som skal felles forholder seg rolig under jegerens forberedelser til avtrekk, dvs. hvor

115

det generelt er prioritert at man skal se hva man skyter mot, i et klart for­ størret bilde. Diskusjonen om kikkertsiktets bruksverdi fokuseres deri­ mot omkring de jaktforhold hvor det er korte skuddhold og hvor det stilles krav til at man kan fange viltet i kik­ kerten så hurtig at skuddet avfyres mer som en reflekshandling. Denne sistnevnte situasjon gjør selvsagt også god bruk av kikkertsik­ tet, under forutsetning av at det blir brukt på en fornuftig måte. Forutsatt at siktet er riktig montert med kor­ rekt øyeavstand og at våpnets kolbe og balanse generelt er tilpasset skytestil og kroppsbygning slik at øyet fal­ ler i sentrum av okularlinsen når kin­ net har anlegg mot kolbekammen, blir det jegerens oppgave å opplinjere siktekorset mot treffområdet uten at dyret får tid til å trekke seg vekk. En av forutsetningene er at jegeren har valgt et kikkertsikte med relativt moderat forstørrelsesgrad. Våre dagers moderne 2 l/2x-sikter gir et synsfelt på 13—16 m på 100 meters avstand. 4x gir 9—11 m. Det er vel egentlig først ved 6x-forstørrelse at vanskeligheten med synsfeltet kan

Gjennomsiktige beskyttelseskapper kan være til god hjelp.

116

melde seg. Ved nevnte sikter bør det ikke være problemer forbundet med synsfeltets størrelse. Vanskeligheten ligger heller i hvor hurtig siktebildet oppfanges i det synsfelt man har til rådighet. Dersom jegeren er avhen­ gig av å lukke det ene øyet i skuddøyeblikket så bør han vente med dette inntil han ikke bare har oppfan­ get viltet i siktet med begge øyne åpne, men også plassert siktekorset i nærheten av treffområdet. Får man gjennom tørrtrening innøvet hurtig anlegg av våpnet kan kikkertsiktet brukes like effektivt som åpne sikter og selvsagt mer presist. Linsen er «øyet som ser» og man kan ikke få full utnyttelse av kikkert­ siktet uten at linsene holdes rene for smuss, snø og regndråper (eller oljefilm fra siste våpenpuss?) Beskyttel­ seskapper på objektiv — og okularlinse er et effektivt middel. I praksis viser det seg at det er spesielt viktig å holde okularlinsen ren. Gjennom­ siktige beskyttelseskapper er et greit alternativ, men disse må også stadig rengjøres under bruk i felten. Vi unngår ikke å prate om dugging i kikkertsikter, dette uheldige feno­ men som statistisk dessverre inntref­ fer som den hyppigste tekniske feil. Den grå eller melkehvite «skyggen» skaper fortvilelse hos jegeren når den inntreffer og i vrede farer tankene til prislapper og garantibevis. Ulempen kan i mange tilfelle unngås dersom jegeren selv tar hensyn til naturens regel om hvordan store temperatur­ svingninger forårsaker at luftfuk­ tigheten kondenserer. Kikkertsiktet forsegles lufttett under sammenset­ ningen og som regel er denne produk­ sjonsteknikk så førsteklasses at den store prosent av siktene aldri viser

tegn til lekkasje. Det er likevel ingen grunn til å friste skjebnen. Et våpen som er båret dagen til ende gjennom kald og regnfull atmosfære skal man unngå å ta inn i en overopphetet jakthytte hvor luften er varm og fuktig etter matlaging, strømpetørring etc. La derfor våpnet bli igjen ute (under takskjegget, eller heng det i et uoppvarmet rom hvor temperatursvingningene er mer moderate). Skulle dugging oppstå og man faller for fristel­ sen å skru siktet fra hverandre vil man for fremtiden ha en kikkert fyllt med luft av en viss fuktighet, ikke nitrogen som fabrikanten opprinnelig hadde puttet inn. Vis derfor tålmo­ dighet til å la våpnet hvile de nød­ vendige timer inntil kondensen er for­ svunnet. Dette skjer hurtigst i nærhe­ ten av komfyren når man først er kommet så langt at dugging er opp­ stått. Kikkertsiktet er et nøyaktig og pre­ sist instrumet av robust karakter, men det krever jegerens alminnelige omtanke ved behandling og bruk. Vi anbefaler dette som en gylden regel og vi kan anta at siktet yter verdifulle tjenester i retur.

Garantibestemmelser ved kikkertsikter I utstyrsspekteret for storviltjakt er det intet produkt hvor garantiforhold er så sterkt i fokus som nettopp ved kikkertsikter. Forbruker vil vite hva han kan for­ vente med hensyn til feilfri yteevne gjennom mange år, og han vil vite hvordan han skal forholde seg hvis noe galt likevel inntreffer. La det være sagt med en gang: Ikke ved noe kikkertfabrikat kan det garanteres mot fabrikkfeil, dette gjel­

der såvel ved høyprissikter som ved billige. Alle kikkertsikter på norsk marked kommer fra internasjonalt anerkjente fabrikker, og reklamasjonsfrekvensen er lav. Mest vanlig reklamasjonsårsak er dugging som vi har snakket om, men det forekommer også retikkelbrudd, linsebrudd og de mer tvilsomme påstander om treffpunktsendring under skyting. Til sistnevnte reklamasjonsgrunn hevdes det at kikkertsik­ tet ikke «holder skuddene», men det er vanligivs selve rifla, montasjen eller kanskje brukeren selv som ikke «holder». Reklamerte kikkertsikter blir ofte testskutt av drevne skyttere og funnet absolutt feilfrie selv om jegeren under baneskyting erfarte en dårlig presisjon. Det er lett å legge skylden på kikkertsiktet i første omgang, men dette fører vanligvis ikke fram. Vær klar over at dugging kan skyl­ des feilaktig montering som forårsa­ ker bend i kikkertrøret og gjør det mulig for fuktighet til å trenge inn i skjøtepunktene. Dugg i siktet blir likevel vurdert som en rimelig rek­ lamasjon og forbruker blir avhjulpet på beste måte. Andre reklamasjonsårsaker, så som brudd på linser og retikkel, kan vanligvis spores tilbake til fabrikkfeil, og siktet blir reparert eller utbyttet kostnadsfritt. Importører av kikkertsikter er i alle fall styrt av norsk kjøpslov, som gir brukeren sikkerhet for garantiservice i 2 år fra kjøpsdato. Importør har imidlertid rett til å arrangere med en fullgod reparasjon av berettiget klage, alternativt til å bytte i nytt pro­ dukt av samme type. At importør i mange tilfelle likevel bytter kikkert-

117

«Det røde punktet»

Fabrikkene foretar omfattende tes­ ting av siktene, men dugging kan like­ vel oppstå, mest pga. feilaktig bruk under jakt. siktet kostnadsfritt for bruker, er en annen sak, men dette gis det ikke løfte om i salgsøyeblikket fra impor­ tørens side. Sjansen for bytte blir under alle omstendigheter sterkt redusert der­ som bruker i første omgang forsøker å reparere et feilsikte selv. Den rette fremgangsmåten er at produktet sammen med datert kjøpskvittering, som forhåpentligvis er tatt vare på, bringes til opprinnelig forhandler, som i samarbeid med importør vurde­ rer reklamasjonen til kundens beste. Problemet blir vanligvis løst på en hyggelig måte for eieren av siktet, selv om reparasjon av produkter som faller utenfor 2-års grensen må med­ føre en kostnad.

Punktsiktet understreker regelen om at det i det frie marked alltid vil være en viss etterspørsel (eller la oss si spørsmål om) det som er litt anner­ ledes. De sikter som heter noe som ender på ...point», med rød prikk, selvly­ sende, opplyst ved hjelp av batteri, etc., har vedvart å eksistere på mar­ kedet. Elektronikk er visst også inne i bildet. Prinsippet går på at våpnet kastes til skulderen, rød-prikken plas­ seres på viltet i vitalt område, og skuddet avfyres i en håndvending. Jo, dette kan sikkert fungere OK, særlig på korte skuddhold, og rent teknisk er det sikkert kvalitetspro­ dukter vi har med å gjøre. Men kikkertsikter er disse likevel ikke, og et rødpunktsikte vil neppe kunne erstatte et godt kikkertsikte som hjelpemiddel på lengre skuddavstander, eller ved jakt i skumringen, hvor det under normale forhold kre­ ves presise avtrekk. Selv om rød prikk lyser, er det like­ vel objektet som det siktes på som burde være opplyst, først da ville for­ delen markere seg. Viltlovens para­ graf 20 sier forøvrig at det er forbudt å bruke kunstig lys i jaktøyemed, så inntil videre får point-siktene være det de er: siktemidler for de som søker det spesielle.

Nok om siktemidler for denne gang. Men kikkertsiktet er blitt et viktig produkt i jeger-utstyret.

118

JAKTRIFLEPATRONER

Patroner med presisjon Patronproduksjon kan tenkes delt i to hovedfaser: 1. Framstilling av patrondelene hylse, kule, krutt og tennhette. 2. Sammensetting av patrondelene Man kan bli overrasket over hvor mange arbeidsoperasjoner som er

nødvendig for å få fram en patron av høyeste kvalitet, men man må aldri glemme at en riflepatron er et presisjonsinstrument, framstilt med hårfine toleranser. Man vil ofte erfare at jegere og skyttere synes ammuni­ sjon er kostbar og man må spørre: Kostbar i forhold til hva? En eneste riflepatron er egentlig ikke et kost-

119

De 4 patrondelene — det er slik de framstår i alle «centerfire»-patroner. (Centerfire = sentralantenning, i motsetning til «rim fire» som er kantantenning).

bart produkt sett i forhold til en rekke forbrukerartikler som vi stadig omgås, som f.eks. en avis, en pølse med lompe eller en kulepenn, hvor det naturlig nok kreves en mindre grad av nøyaktighet i framstillingen. Det er først når det er snakk om et større antall patroner at kostnadene kan synes høye og det er selvfølgelig storforbrukeren som også mest får merke patronprisen. Men som sagt, det hele er et spørs­ mål om hvordan man ser det: En pat­ ron er egentlig ikke noen kostbar sak, men en kasse patroner koster en del penger, slik som hobbyutstyr generelt når det er en aktiv utøver.

120

En riflepatron er et presisjonsprodukt, masseprodusert med de aller snevreste toleranser.

Det kan muligens virke som om det utføres overdrevent mange kontrolloperasjoner i en ammunisjonsfab­ rikk, men den som produserer en pat­ ron vet faktisk aldri om den kommer til å bli skutt mot en pappskive under en treningsdag eller om den ligger i jaktrifla når en jeger sikter mot sitt

livs største elg, eller i en rifle der en løve eller tiger på 10 meters hold gjør seg klar til angrep.

Patrontyper I det etterfølgende er det summert opp endel viktige data om en rekke

Endel vanlige patrontyper. Dette er bare en liten del av de som finnes.

121

.22 Hornet er en av de mange svensk-produserte Norma-patroner. Normaesken med tremønstret er vel kjent for alle.

patrontyper som er i bruk i Norge, selvom noen benyttes i mindre grad enn andre. De viktigste typene har selvsagt fått en bredere omtale enn de andre. Rekkefølgen er arrangert i hovedsak fra «minst» til «størst», selv om energinivået lagt til grunn ville gitt en annen rekkefølge.

.22 Hornet Utviklet av Springfield Armory i USA tidlig i 30-årene. Populær småviltpatron også i dag. God presisjon på avstander opp til 150 meter. Flenshylse med lengde 35,6 mm.

.222 Remington Introdusert av Remington i 1950. Superb presisjon og anvendbar opp til 200 meters avstand. En rekke

122

moderne jaktrifler leveres i .222 Rem., også et populært drilling-kaliber. Ingen annen .222 sentertenningspatron er blitt så hurtig utbredt som .222. Usedvanlig god presisjon, lite skuddsmell og praktisk talt ingen rekyl selv i lette våpen. Kan sies å være dagens og morgendagens norske jaktriflepatron for småvilt, rev og rådyr.

5,6x52 R Patronen heter også .22 Savage High Power, og ble lansert av Savage Arms Company omkring 1912. Fort­ satt patron for «fuglerifla». Mellomeuropeiske drillinger leveres med kulepatron 5,6x52 R, og flere ammu­ nisjonsfabrikker produserer velegnet småviltammunisj on.

.25 — 35

7x57 R

En Winchester-patron opprinnelig lansert i modell 94 bøylerepetér rifle. Typisk småviltpatron, med fremra­ gende presisjon. Rifle-utvalget i 25 — 35 er heller magert.

En patron som ligger på grensen av hva som er egnet for jakt på storvilt i Norge. R-patronen med flenshylse er den sivile versjon av militær 7x57 Mauser, og er mye anvendt på jakt i Mellom-Europa. Våpen med 7x57 R framstilles først og fremst i typen rifle-hagle, lett og fin å skyte med og velegnet til viltområdet rådyr/villrein. RWS og Norma leverer 7x57 R patro­ ner, og Direktoratet for Natur­ forvaltning er ikke ukjent med søkna­ der fra norske jegere om anledning til å anvende patronen til storviltjakt.

6,5x55 Mauser Først som sist: Patronen må ikke brukes i Krag låskasse, gasstrykket blir for høyt for «Kragen». Først lan­ sert i Norge som skytterlagspatron i forbindelse med innføring av Kongsbergs skarpskyttergevær modell 67 F II. Et par år etter fremkom jaktpatronen med 9 grams blyspissprosjektil laborert med en kulehastighet som ga tilstrekkelig anslagsenergi etter Direktoratets bestemmelser. Flere våpenfabrikker tilbyr moderne jakt­ rifler med kaliber 6,5x55, som f.eks. Carl Gustaf og Parker-Hale. 6,5x55 Mauser som jaktpatron får flere og flere tilhengere i Norge og kalibret må nå plasseres i gruppen «meget kurant». Anerkjent for førsteklasses presisjon og behagelig i rekylsammenheng. 6,5x55 blyspisspatroner inkluderer en lett 9 grams kule for rådyrjakt, men hovedtypene er likevel 9 gram Nosler og 9,7 gram Elite, velegnet for storviltjakt i Norge, muligens villreinpatron frem­ for noen annen.

.270 Winchester Velkjent storviltpatron, spesielt i USA. Her er 30-06 hylsen «nedstrupt» til 270-kalibret, og patronen er velegnet for norsk storvilt slik som villrein og mindre hjortedyr. Har ikke vunnet særlig stor utbredelse i Norge, passer helst for jegere som vil ha noe «spesielt».

7x61 Sharpe & Hart Forlengst borte fra markedet som patron i nyproduserte våpen. Dess­ verre. En fremragende storviltpat­ ron. 7 mm kalibret synes å passe godt for jakt på vilt i hjort/villreinstørrelsen og Sharpe & Hart patronen har framvist spesiell god presisjon i dette kaliber. Et fåtall jegere i Norge har rifler i 7x61 S&H, og synes aldri å få fullrost patronen. Norma/Oslo lager­ fører 7x61 S&H patroner ennå i noen år for sine kunder.

7 MM Rem. Mag. Kraftig 7 mm magnumpatron av nyere dato. Remington introduserte denne 7 mm versjonen i 1962. Moderne «langholdspatron» med energi i magnumklassen. Remington leverer modell 700 jaktrifle i 7 mm Mag, som burde ha vært mer utbredt i Norge, først og fremst på grunn av patronens allsidighet. Fremragende for villreinjakt i fjellet og skikkelig «punch» for store elgskrotter. Tenk 7 mm Rem. Mag. neste gang du vurde­ rer ny elgrifle. Patronen er interes­ sant!

123

.30-30 Winchester

7x64 er ytterligere en «7 mm-vari­ ant», som ennå er lite utbredt i Norge. Derimot er den mye brukt i Mellom-Europa hvor det i enkelte land er ulovlig å jakte med patrontyper av militær opprinnelse.

7x65 R Anerkjent patrontype for MellomEuropeiske rifle-hagler og dobbeltløp rifler. En velegnet storviltpatron som etter norske bestemmelser faller innenfor energikravet på 300 meter. Blyspisspatron i Europeisk sammen­ heng. Nye våpen, dvs. eksklusive kombimodeller, kan gjerne velges med 7x65 R, og vil for norske jegere dekke jakt på alle storviltarter.

.30 Carbine Amerikansk militærpatron fra annen verdenskrig. Det eksisterer i Norge endel eiere av halvautomatkarabiner som i noen grad praktiserer øvelsesskyting med våpnet. Som jakt­ patron er den uegnet og lite kan vi forstå av eventuell glede dette våpen med ammunisjon skulle være som jaktutstyr. Norma produserer fortsatt .30 Carbinepatroner.

124

Dette var den aller første ameri­ kanske riflepatron med røksvakt krutt, konstruert av Winchester og markedsført første gang i 1895 som en av patrontypene i Winchester modell 94 «Leveraction». En typisk ameri­ kansk patron, men også populær i Mexico og Latin-Amerika, som en favoritt til jakt på alt vilt opp til stør­ relsen «Deer», (amerikansk hjort). I Norge er 30-30 ikke lovlig til storvilt, ei heller særlig mye anvendt til mindre viltarter, men karakteriseres som en ideell rådyrpatron med blyspiss-ladninger.

.308 Winchester Introdusert av Winchester som jaktpatron i 1952. Basis var den alle­ rede eksisterende militærpatron 7,62x51 Nato og fabrikken regnet med stor interesse for en jaktversjon på grunn av tilgang på billig helmantelammunisjon til treningsskyting. Ideen viste seg å gi frukter, slik som vi også ser det praktisert i Norge. Det oppsto imidlertid en dimensjonsforskjell i hylsen ved de to patrontyper. Forskjellen er ganske ubetydelig, men vil ved enkelte våpen medføre at helmantelammunisjonen ikke funk­ sjonerer tilfredsstillende (klikk) i jaktvåpnet. De aller fleste moderne jaktrifler markedsføres i kaliber .308 Win. Med hensyn til skuddeffekt har .308 endel mindre kapasitet enn storebror 30-06. Patronen gir imidlertid meget god presisjon og ganske moderat rekyl. .308 har rukket å bli all-round patro­ nen for norske riflejegere selvom ten­ densen i de senere år synes å gå til­ bake til .30-06.

.30-06 Den «lange» versjonen i 7,62 kalibret var USAs militærpatron fra og med 1906, konstruert for Springfieldvåpnet. Som jaktpatron er .30-06 anerkjent over hele verden og har i mange år vært en av de dominerende patronty­ per også i Norge. Det er grunn til å berolige den norske storvilt jegerstand med at .30-06 i all oversiktlig tid framover vil bli betraktet som «kurant» og at et velegnet patronsortement fortsatt skal være tilgjengelig på ethvert sted hvor det finnes en våpen- og ammunisjonsforhandler. Alle våpenfabrikker av noen betydning tilbyr moderne jaktrifler med patron 30-06, og patronen er uten tvil den mest fleksible og mest egnede all-roundpatron tilgjengelig for norske storviltjegere. Man pleier ofte å si om andre patrontyper at den og den befinner seg i .30-06 klassen og .30-06 er derfor referanse for nær sagt alt annet. Utvalget i laboreringer (kulemodeller) er bedre enn ved noen annen patrontype og .30-06 kan tilpasses enhver tenkelig jaktform eller viltart. .30-06 gir meget god presisjon i gode våpen, har «tålelig» rekyl mot skulderen og ulempen med helmantelpatroner som klikker frem­ trer i langt mindre grad enn ved .308 patronen.

Lee-Enfield geværet på den tid enn hva tilfelle er i dag. Ammunisjonen har hele tiden hatt blyspissladninger og produseres fortsatt som jaktpatron av Norma i Sverige. Kulediameter er tretusendels tomme større enn .308/ 30-06 kulene.

8x57 JS Fortsatt en kjent og kjær storviltpatron i norske rifler, men omfanget synker. Flere mer eller mindre kor­ rekte betegnelser er brukt, så som «7,92 mm», «8 mm Mauser», etc., men det riktige er altså 8x57 JS. Kule­ diameter er 8,18 mm og hylselengde 57 mm. Først brukt i tysk armégevær modell 1888 (riktignok med kuledi­ ameter 8,08 mm), senere modifisert i 1905 til kulediameter 8,18 mm. 8x57 JS har vært mye brukt i Norge som jaktpatron på grunn av tilgang på tyske militærmausere etter krigen. I dag lages ikke nye rifler med denne patron, noe som mange potensielle våpenkjøpere kan beklage idet anslagsenergi ligger i 30-06 klassen. 8x57 JS vil fortsatt være karakteristisk som en «kurant» patrontype, men må antas å bli den første av de «kurante»

.303 British Militærpatron, engelsk, fra 1888. Opprinnelig lansert i Lee-Metford Mk magasinrifle, men i 1895 adoptert i den berømte Lee-Enfield boltrifle. Har vært brukt av norske jegere i noen utstrekning, særlig like etter annen verdenskrig, og sannsynligvis ble det drevet langt mer jakt med

Elitepatronene produseres av A/s Norma-Nittedal her i Norge, og patroneskene har en annen design enn svensk Norma.

125

i Norge som faller fra. Norma produ­ serer Elite-patroner i 8x57 JS så lenge etterspørselen for patronen generelt er av rimelig størrelsesorden.

8x57 JRS Sivilversjonen av 8x57 JS — kon­ struert med flenshylse for bruk i kombivåpen. En gammel patron som er på vei ut, men produseres fortsatt av et fåtall fabrikker. Typisk rådyrladning kan ikke lenger skaffes, så håndladning er et alternativ. Nye kombivåpen (Øst-Tyskland, Østerrike, etc.) leveres fortsatt i små antall med 8x57 JRS. Ved håndladning, vær sik­ ker på at kulediameter er den riktige, nemlig 8,18 mm. Slik klassifiseres patronhylsene. De patrontypene vi her omtaler hører til i disse hylsekategoriene:

126

.358 Norma Magnum Nye våpen med denne fremra­ gende patrontype lages dessverre ikke lenger og patronen er heller ikke i produksjon. Sørgelig, men sant.

9,3x62 Tysk-konstruert storviltpatron fra 1905, mye brukt i Tyske Afrikakolonier i tiden deretter. Patronen er vel­ egnet for de største norske storviltarter, men har i de senere år mistet mange brukere i Norge, først og fremst fordi svært få nye våpen leve­ res i 9,3x62. Mange svenske elgjegere sverger fortsatt til 9,3’an p.g.a. for­ holdet omkring forfølgelsesretten. Carl-Gustaf rifler leveres i dag i Hylse med uttrekkerspor .222 Remington 6,5x55 Mauser .270 Win. .30 US Carbine .308 Win. .30-06 8x57 JS 9,3x62 Flenshylse .22 Hornet 5,6x52 R .25-35 7x57 R 7x65 R .30-30 Win. .303 British 8x57 JRS 9,3x74 R Beltehylse 7x61 Sharpe & Hart 7 mm Rem. Mag. .358 Norma Magnum .375 H&H Magnum .458 Win. Magnum

9,3x62, og er et godt valg for dem som vil ha «noe ekstra» med hensyn til anslagsenergi i elgvåpnet.

dag og er et klenodium for den som får tak i et slikt våpen. 9,3x74 R har gode egenskaper som norsk elgjakt­ patron.

.375 Holland & Holland Introdusert i 1912 av Holland & Holland i England, med design som middels kraftig Afrikapatron. Fort­ satt meget populær, og har faktisk fått en renessanse blant storviltjegere i Norden. Ypperlig elgjaktpatron for de som vil at utstyret skal yte høy anslagsenergi med flatest mulig kulebane. Remington 700 BDL leve­ res med .375 Holland & Holland, likeså Sako. .375-jegere må tåle mer enn gjennomsnittsrekyl, men likevel et meget godt valg hvis en magnumpatron er ønskelig.

.458 Winchester Magnum Dette er en av de aller kraftigste storviltpatroner, kommersielt fram­ stilt. Opprinnelig fra 1956. Både Winchester og Remington leverer moderne rifler i kaliber .458 Win.Mag. En typisk Afrika-patron med overflod av anslagsenergi for norsk storvilt. Våpen i .458 Win.Mag. lages spesielt tunge for å redusere rekyleffekten.

9,3x74 R Populær tysk storviltpatron i eldre kombivåpen. Opprinnelse: tidlig på 1900-tallet. Våpen i 9,3x74 R lages fortsatt, men i øvre prisklasse, særlig som dobbeltløprifler. Patroner lages av RWS. Våpen med 9,3x74 R har høstet berømmelse, også i Afrika som all round storviltpatron, også for ele­ fant. En og annen nyprodusert dobbeltløprifle i 9,3 kalibret selges også i

«Patronjungelen» Til praktisk jakt har det vært og er fortsatt to hovedgrupper patroner: De «amerikanske» og de «tyske». Dette gjenspeiler seg også i beteg­ nelsen på patronene. Basis for tysk måte å bestemme patronen på er det metriske system hvor det i betegnel­ sen svært ofte legges inn hylselengde og kaliber. Ikke nødvendigvis er kalibret identisk med kulens diameter i vedkommende patron. Likeledes er betegnelsen forsøkt forenklet — noe som har skjedd på bekostning av det eksakte. Et godt eksempel er patro­ nen 8x57 JS. Her er hylselengden 57 mm riktignok, men 8-tallet er dernest hverken det ene eller det andre, fordi løpsdiameter målt fra riflebom til riflebom er 7,92 mm (kalibret) — og kulediameter er 8,18 mm. 6,5x55 som er en nordisk patrontype er derimot mer eksakt når den beskrives. Kalibret innvendig i pipen er 6,5 mm (med toleranser på ca. 5/100 mm), og hylsen er 55 mm lang. Kulediameter ved patronen er deri­ mot 6,71 mm. En R i betegnelsen, som f.eks. 7x57 R, sier at patronen har flenshylse (rand). Så langt er alt relativt velordnet og er altså et mønster for det tyske (euro­ peiske) system. I USA (og England) derimot bygges patronbetegnelsene opp omkring tommesystemet og det er vanlig å ta utgangspunkt i løpskalibret (innvendig diameter over bom­ mene) — eller kulediameter, men det

127

hektes gjerne på et eller annet som forteller noe om konstruktøren, om årstallet for lansering, eller helst fab­ rikken som «fant opp» patronen. Kalibret er vanlig å uttrykke i tusen­ dels tommer, som f.eks. .308 Win. Helt korrekt skulle denne hete 0.308 Win., altså en patron fra Winchesterfabrikken med kaliber (i dette tilfellet kulediameter) 308-tusendels tomme. Men komma og null foran er for tung­ vint for USA-jegeren så betegnelsen ble forandret alt fra starten til .308. La oss også forklare 30-06 beteg­ nelsen: Kalibret (kulen) er bestemt av 30-tallet, som forteller at det her er tale om en diameter på 30-hundredels tomme. Egentlig en villedende for­ enkling, idet kulen er 0,308 — altså eksakt samme som i .308 Win. Sif­ rene 06 sier for ordens skyld at patro­ nen ble lansert 1906. Ja, ja — 30-06 er så velkjent at vi for denne gangs skyld ikke forlanger en mer eksakt beskrivelse fra ameri­ kanernes side. Her i Europa ville en tysker være mer tilfreds med beteg­ nelsen 7,62x63, og denne skrivemåte blir også endel brukt, særlig i militær sammenheng. Patronbetegnelsene er en jungel av mer eller mindre lettforståelige sifre, og et lett anvendelig regelverk er

128

umulig å forme på enkel måte. En eksakt forståelse for alle patrontyper er heller ikke nødvendig for gjennomsnittsjegeren. Likevel er det nyttig å ha kunnskap om det mest elementære ved de vanligste «norske» storviltpatroner, samt å bruke den gjengse terminologi for å unngå mis­ forståelser i sammenheng med patronkjøp etc. Derfor: 1. 6,5x55 kalles «sekskommafemfemtifem» eller «sekskommafem Mauser», har 55 mm hylselengde, løpskaliber 6,5 mm, kulediameter 6,71 mm — og er «godkjent» for storviltjakt i Norge. Beregnet for Mauser-rifler, ikke for gamle Kra­ ger. Populære fabrikkladninger er Elite og Nosler. 2. .308 Win kalles «trenullåtte» eller «den korte sjutoogseksti», har 51 mm hylselengde, løpskaliber 7,62 mm, kulediameter 7,83 mm og er «godkjent» for storviltjakt i Norge. Helmantelpatron kalles «sjutoogseksti Nato». Populære fabrikkladninger er Elite, Nosler, Vulkan. Alle med blyspiss. 3. 30-06 kalles «tredvenullseks» eller «den lange sjutoogseksti», har 63 mm hylselengde, løpskaliber 7,62 mm, kulediameter 7,83 mm og er

«godkjent» i Norge. Populære fabrikkladninger er Elite, Nosler, Vulkan.

Hvorfor alle disse forskjellige riflepatroner? Det er selvsagt ammunisjonsfabrik­ kens oppgave å lage patroner slik at de er dimensjonskorrekte og funksjo­ nerer feilfritt i de moderne våpen de er konstruert for. Den andre oppgaven — å lage pro­ duktene slik forbrukerne vil ha dem effektmessig, prismessig og følelses­

messig, stiller store krav til teknikere og salgsfolk. Kravene til jaktpatroner er høyst forskjellige. Enkelte patrontyper som selger godt i Amerika, er nærmest usalgbare på de Skandinaviske mar­ keder — og viser at jaktform og meninger er forskjellige. Man skulle kunne tenke seg at norsk marked tross alt er relativt homogent, og ut fra dette forsøke å forenkle et temmelig vidløftig patron-sortiment. Rent teknisk kan man tillegge en pat­ rontype såpass mange egenskaper at den passer for de fleste. Dette har i praksis vist seg uriktig. Krav og øns­ ker hos norske jegere er såpass for-

EKSEMPEL: patrontype .308 11,6 gr. SILVERBLIXT 1. Plastkule 2. Tynnvegget mantel med innvendige kløvningssoner. 3. Merkerille 4. Forsterket mantel 6. Antimonherdet bly

11,6 gr ALASKA 1. Tynn mantelvegg 2. Krymperille 3. Forsterket mantel 4. Antimonherdet bly

12,0 gr. ELITE 1. Blyspiss 2. Tambakmantel 3. Forsterket mantel 4. Antimon- ■ herdet bly 5. Konisk bakparti «boat-tail»

H, 6 gr NOSLER I. Tynn mantelvegg 2. Tambakmantel 3. Mellomvegg 4. Antimonherdet bly (2 blykjerner)

11,6 gr VULCAN 1. Innsvinget mantel 2. Tynn mantelvegg med innvendige kløvningssoner 3. Krymperille 4. Forsterket bakre mantel 5. Antimonherdet bly

129

skjellige at det er nødvendig å tilgo­ dese de forskjellige brukergrupper med forskjellige laboreringer (kuletyper) innenfor hovedtypene 6,5x55, .308 og 30-06. Det er også vanskelig å forandre på en patron som jegere er blitt vant til. Når en patron skiftes ut med en ny er det vanlig å få tildels sterke reaksjo­ ner, selvom det er snakk om forbed­ ringer. Et godt eksempel er hulspisspatronene som Norma leverte i en årrekke til norske jegere, men hvor antallet var relativt lite mot slutten. Hulspiss ble tatt av programmet og istedet ble Elite patroner lansert i 1971. Elite var i virkeligheten en tek­ nisk videreføring av den gamle hulspisskulen, men ble konstruert med vanlig blyspiss for å kunne henvende seg til de større brukergrupper, og for å kunne oppnå en gunstigst mulig produksjonspris. Reaksjonen på Elite i antall henvendelser ble meget kraftig, og det syntes som om prisaspektet var en vesentlig negativ faktor når Elite ble vurdert i første omgang. Det ble overveiet seriøst å trekke den tilbake fra markedet, selvom Elite var ment å skulle appellere til kombi­ nert bruk på jakt og bane (blyspiss på skyteprøven var innført obligatorisk). Etter noen år ble Elitekulen noe end­ ret, med forsterket mantel, og da jegere etterhvert fikk erfaring for at skuddeffekten var meget god, ble Elite etterhvert vel akseptert. Patronprisen er fortsatt svært gunstig i relasjon til andre typer på markedet og i dag er dette et tungtveiende posi­ tivt moment, slik at Elite patroner i 6,5x55, .308, .30-06 og 8x57 JS har etablert seg som de avgjort mest brukte i Norge. Elite har oppnådd å bli all round patronen for den norske

130

gjennomsnittsjegeren, et forhold som i noen grad har forenklet patronsortimentet.

Jegere som tenker etter — tenker ikke likt

Likevel er det en ganske stor gruppe jegere som eksperimenterer og «funderer». Det er også viktig å påpeke at de forskjellige kuler har vidt forskjellige egenskaper. Elite og Nosler er ganske ulike i konstruksjon og virkemåte, og kan teoretisk forår­ sake ulik skuddeffekt. Når jegernes erfaring med de ulike patrontyper (laboreringer) kommer fram, blir saken egentlig ganske komplisert. Under jakten kan det inntreffe ting som gjør en objektiv bedømmelse av skuddeffekt vanskelig, og de ulike parametre fra jaktskudd til jaktskudd er så varierende at sammenligninger ikke lar seg gjøre. En så vanlig ting som adrenalinprosessen i et forhåndsskremt dyr er f.eks. en innfly­ telsesrik faktor. Jegeren vil ofte for­ binde et godt eller dårlig fellingsresultat med nettopp den patrontype han

brukte. Var forholdene optimale og skuddet velrettet, vil han lett kunne anse den anvendte patrontype som ideell. Dette tiltross for at han kanskje ville oppnådd nøyaktig det samme resultat med en annen patron. Er han derimot uheldig, geværets treffpunkt kan ha endret seg, kulen kan ha passert kvist, eller antruffet bogbenet i ugunstig vinkel, vil han lett forbinde dårlig skuddvirkning med patronenes egenskaper. Bortsett fra dette irrasjonelle moment som man selvsagt ikke skal tillegge for stor vekt, er det et reellt behov for forskjellige patrontyper. Jegere som tenker etter, tenker ikke likt, og det må til enhver tid tilbys et ganske bredt utvalg av patrontyper, Kanskje er dette spesielt aktuelt i Norge, hvor de ulike former for stor­ viltjakt er høyst forskjellige. «Normalforhold» for en villreinjeger er relativt lange skuddhold mot små dyr, mens elgjakten er korte skuddhold mot store dyr. I konstruk­ sjonen av en jaktpatron blir man berørt av den vanskelige balansegang det er å lage en kule som virker til­ fredsstillende både når den treffer bløtdeler og når den treffer kraftige bensubstanser. De anerkjente kuler er nettopp slik at de sikrer god eks­ pansjon under alle forhold, samtidig som kulen har god dybdevirkning. Vi skal se litt nærmere på jaktkulers skuddvirkning i dyrekroppen.

Skuddvirkning En hver jeger som egenhendig har felt ett eller flere storvilt har regi­ strert hvordan viltet i hvert enkelt til­ felle har reagert etter skuddet. Svært sjelden reagerer dyrene like ens,

fordi det endelige resultat avhenger av så mange forskjellige faktorer. Noen av disse faktorer er f.eks. hvor og hvordan i dyret kula treffer, hvil­ ken avstand det skytes på, viltets stør­ relse, viltets oppførsel før skuddet, og ikke minst: det arbeidet jaktkulen utfører i dyrekroppen. Disse siste viktige faktorer er i stor grad forbundet med slike ting som kulevekt, kulehastighet og konstruk­ sjon.

Anslagsenergi Norske jegere er bundet til viltlo­ vens bestemmelse om at ammunisjon til storviltjakt skal ha ekspanderende prosjektil og at prosjektilet 300 meter fra munning skal ha minst 200 kgm anslagsenergi. Rundt om i verden gjennom tidene har det vært utført mange mer eller mindre vellykkede forsøk på å regne ut via matematiske formler en norm for kulens skuddeffekt. Den enkleste, og mest riktige fremgangsmåte kon­ sentrerer seg om verdien for kulens arbeidsprestasjon i kraft av sin vekt og hastighet. Denne prestasjonen kan eksakt regnes ut ved matematisk for­ mel og kommer da fram som en tall­ verdi på kulens anslagsenergi. Her i landet regner vi arbeidsenheten i kilogrammeter (kgm), men det er ikke uvanlig å se utenlandske patrontabeller med anslagsenergi trykt for eksempel i joule hvor det oppgitt tall i joule må divideres med 9,81 for å få kgm, eller enheten fot-pund hvor det oppgitte tall må deles med 7,23 for at svaret skal komme ut i kgm. Enkelt forklart kan vi si at enheten 1 kgm er et uttrykk for det arbeid som må til for å løfte 1 kg 1 meter rett opp. Idet det her dreier seg om arbeid

131

RYGGTAPP HOVEDPULSÅRE RYGGRAD

BOGBLAD

HJERNE

BUKHULE

LUFTRØR HALSPULSÅRE HUDKONTUR OVERARMSBEN HJERTE MELLOMGULV LUNGER

HJERNE

BOGBLAD

HOVEDPULSÅRE RYGGRAD RYGGTAPP

VvN BUKHULE

/VW

)

ÅA \f\ VA V\ \ \ \

LUFTROR

HALSPULSARE

LUNGER

HUDKONTUR

HJERTE

OVERARMSBEN

Dette er tegninger av elg- og villreinanatomi. For en ansvarsbevisst jeger er det absolutt nødvendig å vite hvor de vitale organer befinner seg. 4

132

MELLOMGULV

/

og ikke effekt er det ingen tidsdfaktor med i sammenhenget (sammenlignet med hestekrefter hvor et oppgitt tall representerer energi utført pr. tids­ enhet). Formelen for kulens anslagsenergi lyder: c _ vekt x hastighet2 E 2 x 9,81 Hvis man sammenligner «styrken» hos to forskjellige kuler kan denne formelen gi visse retningslinjer, like­ vel skal man være svært forsiktig med uforbeholdent å stole på energisifrene som den eneste verdimåler på kulens skuddeffekt. Formelen er ufullstendig på mange måter, og sannsynligvis vil det aldri bli mulig å regne ut en jaktkules drepende evne via matematiske formler. Det er alt for mange irrasjonelle faktorer med i bildet for at dette kan lykkes.

Kulehastighet Energiformelen skrives: E = 1/2 MV2 og er identisk med formelen ovenfor idet kulens masse M = 3^** 19,62 og V er tegnet for hastighet. Ser vi nærmere på formelen er det ganske klart at hastigheten er av avgjørende betydning for utregning av kilogrammeter-verdien. Av to kuler med samme vekt vil den hur­ tigste alltid få et høyere kilogrammeternivå. Likeså er det et kjent begrep at hastigheten til kulen har en høyst avgjørende egenverdi som ikke kan bestemmes matematisk. Det er en vesentlig oppgave for kulen å trenge inn i dyrekroppen for rent mekanisk å ødelegge livsviktige organer. Jo lang­ sommere kulen er, desto mer rendyr­ ket er denne funksjonen.

Men av humane og estetiske grun­ ner behøver vi også en så hurtig virk­ ning som mulig. Vi vil at kulen skal virke på to måter, dels sikre avlivning gjennom mekanisk effekt, men også forkorte viltets dødsprosess gjennom sjokk. Vi snakker da om «knall- og fall»-virkning. Kulehastigheten er helt avgjørende for prosjektilets sjokkeffekt. Når leulen trenger inn i dyrekrop­ pen oppstår en meget kraftig trykk­ bølge. Vi kan best få en forståelse for denne trykkbølgen ved å skyte på en tett blikkboks fyllt med vann. Når kulen passerer gjennom boksen vir­ ker det som en «eksplosjon», boksen deformeres og slites i stykker. Ved å skyte med ulike hastigheter er det lett å konstatere at nettopp kulehastighe­ ten er den faktor som betyr mest for denne «eksplosjon».

Hastighetens ulemper Så lenge vi holder oss til de største Storviltarter må vi for all del ikke bekymre oss over at en høyhastighetskule er årsak til ulempe i form av kjøttødeleggelse. Men ved riflejakt på rådyr og små villreineksemplarer vil vi ganske snart nå opp til de gren­ ser der hastigheten ikke lenger kan anses godtagbar i sammenheng med kjøttødeleggelse. Rådyrjakt med rifle kan gi svært lærerike leksjoner i kulens virkning ved forskjellige hastigheter. Våre eldste jegere skjøt ofte med godt resultat alt vilt med samme pat­ ron. «Den langsomme» 10,1 grams kulen i Krag Jørgensen geværet var like ofte i bruk mot en tiur på topp som mot en stor elg. Å snakke om kjøttødeleggelse hadde man sjelden anledning til å ofre tid på. Det er lett

133

forståelig at disse eldre jegere i dag kan ha vanskelig for å forstå at anslagsenergi er et så viktig begrep i sammenheng med jaktammunisjon. Men årene går og tingene forand­ rer seg. I våre dagers mest brukte «normalpatroner» er det en mulighet for flere laboreringsalternativer, og det vil alltid være vennskapelige dis­ kusjoner blant jegerne omkring emnet «tung kule/lav hastighet» eller «lett kule/høy hastighet». Så lenge patronen tar hånd om energikravet på 300 meter, er det et jegerprivilegium å kunne velge lett eller tung kule, relativt sett. I Norge er likevel ytterlighetene eliminert. En 7,62 patron (.308 eller .30-06) kan varieres med 9,7 gram, 11,6 gram eller 12,0 gram — med avtagende hastighet ettersom kulevekt økes. Lettere eller tyngre kuler enn disse tre nevnte er ikke lenger aktuelle til norsk storviltjakt fordi anslagsenergi på 300 meter betinges av kulevekter i mellomsjiktet. Norske jegeres inter­ esse for de ulike kulealternativer berører derfor langt mer hvordan hver enkelt er konstruert — og derav prisen.

Kulens konstruksjon Til storviltjakt inklusive rådyr må vi idag ifølge loven bruke ammuni­ sjon med ekspanderende prosjekti­ ler. Dette sikrer en tilfredsstillende mekanisk virkning og at kulen brem­ ses opp i dyrekroppen og derav avgir mest mulig av sin energi. Mye har vært skrevet om jaktprosjektilers virkning i dyrekroppen. En av de beste bøker om emnet er utvilsomt «Der Schuss auf Schalenwild» skrevet av de to tyskere Walther Lampel og H.J. Langenbach. De behandler

134

Idealbildet av en ekspandert storviltkule, slik vi gjerne ønsker å finne den igjen i dyrekroppen. Men selv om den ikke alltid framtrer slik, skal vi vite at den avgitte effekt kan være like tilfredsstillende.

inngående såvel de mekaniske som de biologiske virkninger av et jaktskudd og stiller spørsmålet hvilke krefter og hvilke omstendigheter er absolutte forutsetninger for viltets øyeblik­ kelige død, når det innenfor et visst kroppsområde treffet av et jaktprosjektil. Etter en grundig gjennomles­ ning av boken får man inntrykk av at selv om spørsmålet idag ikke lar seg besvare almengyldig, er man likevel så nær løsningene at teknikere kan dra fordeler av de eksisterende forsk­ ningsresultater. Et sammendrag av forfatternes vik­ tigste påstander bør kunne bidra til å øke forståelsen for jaktkulens virk­ ning. Prinsipielt bestemmes prosjektileffekten i dyrekroppen av: 1. Den mekaniske skaden, rive og knuse-effekten, som igjen er avhengig av treffpunktet og hvilke organer som skades, omfanget av de innvendige skader samt graden

av dybdevirkning (gjennomskyting). 2. Sjokk. Denne biologiske virkning kan sies å være en hydrostatisk trykkøkning med trykkbølger som brer seg i omgivelsene som en boble. Bølgen brer seg kuleformet med lydens hastighet i vann og gir en lomme i vevet som svinger med en bestemt frekvens. Det er viktig å være klar over at skuddkanalen langs denne kavitet vil bli mye større enn den kanal man ser når dyret åpnes. Sjokkeffekten avtar raskt med avstanden fra treffpunktet, og knall og fall-effekten er avhengig av avstand fra skuddkanal til vitale nervesentra. Det er derfor av største vik­ tighet at jegeren i praksis får inn et godt treff. Vi kan ikke alltid regne med at jegeren skyter så godt at det oppnås en umiddelbar ødeleggelse av livs­ viktige organer. Han bør derfor i hvert enkelt skudd mot levende mål etterstrebe en kombinert virkning av faktorene 1 og 2. Og dette gjøres bl.a. gjennom riktig valg av ammuni­ sjon og prosjektil. I denne sammen­ heng skal man vite at det råder en gjensidig forbindelse mellom kaliber, prosjektilmasse og anslagshastighet på den ene siden og anslagsmotstand (bremseeffekt) på den annen. Sist­ nevnte bestemmes hovedsaklig av vil­ tets kroppsmasse, hudens tykkelse og skuddets plassering. Før i tiden regnet man omfanget av synbar skadevirkning, oppnådd av splinter- og sprengvirkning, som avgjørende under utvikling av nye jaktprosjektiler, men de senere års relativt høye prosjektilhastigheter førte med seg erfaring om at ved økt

hastighet overtar sjokkvirkningen den mest betydningsfulle del med hensyn til skuddets drepevirkning, men dette er betinget av: A. Prosjektilhastighet i målet bør være minst 800 m/sek. B. Stor inntrengningsevne (dypvirkning), helst gjennomskyting, derfor C. bør prosjektilet være slik konstru­ ert, at det avgir minst mulig splin­ ter, og ekspansjonen øker jevnt når kulen passerer gjennom krop­ pen til et punkt der soppformen i nærheten av utgangssiden har vokst til ca. 2,5 x kalibermålet. Oppfylles disse krav, særlig gjelder det større vilt, og skuddet treffer i hals eller fremre kroppshalvdel, kan man med nogenlunde sikkerhet regne med at prosjektilet, foruten den mekaniske skadevirkning, også frem­ kaller et øyeblikkelig drepende sjokk. En avgjørende nyhet og kanskje det viktigste framskritt for den moderne jaktammunisjonsforskning ligger i at man nå med sikkerhet vet at sjokk i begge kroppshalvdelene er ensbetydende med viltets momentante død. Derved oppstår kravene til stor gjennomslagshastighet, dybde­ virkning og kontrollert ekspansjon i kulen. Ut fra disse forutsetninger er det lett å se at en ikke ubetydelig del av dagens storviltammunisjon ligger under dette ønskelige hastighetsnivå allerede ved munningen og derfor ikke utløser det dødbringende sjokk i det påskutte vilt. Visse laboreringer når opp til hastighetskravet, kanskje med overmål, men skyter isteden en alt for lett kule. På vilt av rådyrets

135

Vulkan-kulen har en relativt «slank» fasong og beholder hastigheten godt på lengre skuddhold. Den innsvingte mantelspissen minner om tidligere hulspissprosjektiler.

størrelse oppnår de sistnevnte som regel å fremkalle det ønskede sjokk. Men med hensyn til større viltarter skjer det ofte at prosjektilet kan splintres i anslaget, hvoretter kulerestene ikke makter å trenge tilstrekke­ lig dypt inn på grunn av at mangelfull dybdevirkning påvirker bare nerve­ systemet i den antrufne kroppshalvdel og dyret har fortsatt mulighet til å unnslippe. Det bør kraftig understrekes at selv med avanserte prosjektilformer og konstruksjoner må det tas hensyn til prosjektilets masse. Dette fordi det ikke bare er anslagshastigheten, men også gjennomslagshastighet og dyb­ devirkning som har avgjørende betydning. Det sier seg selv at et lett prosjektil ikke har samme mulighet til å beholde en høy hastighet under passasjen gjennom kroppen som et tyngre. Det bør også nevntes at Lampel og Langenbachs undersøkelser viser at man ikke får ytterligere gevinst ved å drive opp prosjektilhastigheten ved målet over nevnte 800 meter pr. sek. Videre anser Lampel at jegere iste­ den for å interessere seg for prosjekti­ lets munningshastighet bør legge

136

større vekt på en gjennomsnittsha­ stighet opp til 150 meter, samt gjøre seg opp en mening innenfor hvilke grenser man kan vente en tilfredsstil­ lende skuddvirkning med den aktu­ elle ammunisjon. Vi har her påpekt at våre mest brukte patrontyper ikke gir oss anslagshastighet i praksis opp mot det som ekspertene anbefaler, dersom en slik hastighet skal kombineres med anerkjente kulevekter på 10 til 12

En Noslerkule gj en funnet etter eks­ pansjon i vilt. Nosler er en av favorittkulene blant norske storviltjegere.

derfor patrontypens ballistiske begrensninger som er basis for hva kombinasjonen av kulevekt og hastig­ het kan være. «Medisinen» heter Magnum. En magnumpatron med kulekaliber 7,62 er konstruert med langt større hylse enn f.eks. .308 Win, og også .30-06, og vil derfor gjennom en større kruttladning gi en høyere kulehastighet. Det tilbys moderne jaktrifler med ulike magnumpatroner og den sikker­ hetsmargin med hensyn til sjokkvirkning som kan oppnås med et magnumvåpen burde komme sterkere i betraktning hos norske jegere. Ulem­ pene er imidlertid sterkere rekyl og høyere patronpris, men sistnevnte faktor bør ikke være tungtveiende blant det mangfold av utgifter stor­ viltjakt likevel medfører. Storparten av norske jegere satser imidlertid på «normalpatronene» hvor det derfor må settes strengere krav til gode treff mot vilt (god sky­ ting) som selvsagt kan realiseres gjen­ nom omfattende treningsskyting utenom jakttiden. Denne skissen viser prinsippet for Nosler-kulen før og etter ekspansjon. Mellomveggen stopper ekspansjonen og sikrer at kulen har tilstrekkelig masse til å trenge dypt inn i dyrekroppen. Gjennomskyting kan derfor forekomme, og ekspertene mener at dette er gunstig. gram. Hvis dette er en ulempe, er det ammunisjonsfabrikken som har skyl­ den? Nei, for all del! Fabrikkene laborerer .308 og .30-06 med kulehastigheter opp i mot det som våpnene kan tåle etter lang tids bruk, og det er

Indre ballistikk Det ene øyeblikket fra avtrekk utløses til kulen forlater munningen er bare brøkdelen av et sekund, men det er vanskelig å forestille seg noe som inneholder mer dramatikk våpenteknisk. Denne vitenskap om det som skjer inne i våpnet i skuddøyeblikket kalles «indre-ballistikk». De elementer som deltar i dette flammende drama er prosjektilet i løpet, patronhylsen og patronkammeret, kruttet og tennhetten. Disse ulike elementer fungerer i et felles arbeidsprogram.

137

Indre-ballistiske studier kretser omkring oppgaven å kontrollere det innvendige trykket i våpnet. Trykknivå er en bestemmende faktor for hvorvidt våpnet skal funksjonere vel­ lykket eller ikke. Et for lavt trykk vil ikke gi oss den ønskede kulehastighet. Et for høyt trykk kan føre til våpenspredning, dersom vi ikke kon­ struerer en rifle med så kraftige dimensjoner at den blir fullstendig ubrukbar til praktisk jakt. Dessuten er variasjoner i trykk fra skudd til skudd i stor grad uheldig for våpnets presisjon. Hvis du kaster deg inn i et indreballistisk studium, i teori eller praksis, vil du snart oppdage at det i skuddøyeblikket inntreffer mange influerende parametere som faktisk ikke er målbare med instru­ menter. Dette gjør det vanskelig å gi eksakte formler for utregning av gasstrykk og kulehastighet. En ballistiker vil derfor velge å benytte sitt labora­ torium med alle sine avanserte instru­ menter for å måle trykk og hastighet — fremfor å sette seg ned med form­ ler og kalkulator.

Her er noen faktorer som i stor grad innvirker på gass-trykket: 1. Krutt-type, det vil si kjemisk

Berdan Tennhette

138

innhold, kornstørrelse, kornform og korntetthet. 2. Tennhettetype, det vil si tennsatsens sammensetning og om det er Berdan eller Boxer tennhette. 3. Kuletype, det vil si vekt, mantelmateriale, kuleform og diameter. 4. Graden av «krymp» der kulen er fastholdt i hylsen. 5. Kammer-dimensjon, i forhold til hylsedimensjon og i forhold til kaliberet. 6. Graden av slitasje i geværløpet (særlig i kammerdelen). 7. Ladetetthet, hvor mye tomrom som blir igjen i hylsen etter lading med krutt og kule. 8. Temperatur i våpen og patron i skuddøyeblikket. 9. Temperatur og fuktighet under lagring av ammunisjon. Forandring i hver av disse faktorer vil endre trykket når patronen blir avfyrt, og idet patronen blir brukt under ytre forhold som stadig varie­ rer, er det umulig å lage en eksakt matematisk formel for hvordan maksimumstrykket fremkommer. En dreven ballistiker ville kunne «konstruere» en egnet laborering for sin patron ved å sette sammen de rette komponenter i det riktige for-

Boxer Tennhette

Ambolten sitter i tennhetten Ett sentralt tennhull

Kobbersylinderen presses

sammen p.g.a. trykket i patronkammeret.

hold til hverandre. Trykk-forholdene blir grundig testet både i eksperimentfasen og i den senere løpende produksjon av patronene. For å måle gass-trykk brukes en geværpipe spesielt beregnet for trykkmåling. Den er fastspent, og det er boret et hull i kammerdelen omtrent 5 mm i diameter. Hullet føres direkte inn i patron-kammeret i 90 graders vinkel til hylsens lengde-akse. En tettsluttende stålcylinder blir plassert i hullet, og under denne en tetteskål av kobber som samtidig beskytter cylinderen mot de varme krutt-gassene. Over stålcylinderen plasseres en komprimerbar kobbercylinder som danner mothold for trykket. Under avfyringen stanser trykket ut

et hull i hylseveggen, stålet drives oppover og trykker sammen kobbercylinderen. Ved hjelp av mikrometer måles kobbercylinderens sammen­ trykning. Jo høyere gass-trykk jo mer komprimering. Trykket i atmosfærer kan avleses direkte fra en tabell. Kobbercylindermetoden er fortsatt den mest brukte verden over. Kruttets forbrenningshastighet har stor innflytelse på maksimaltrykket som oppstår. Vi sier at vi skiller mel­ lom offensivt og progressivt bren­ nende krutt. Et moderne nitrocellulosekrutt er nettopp en type som resul­ terer i progressiv forbrenning. Trykkforholdene ved to krutt-typer som forbrenner med ulik hastighet kan illustrere med et kurvediagram:

139

Hastighets- og trykkforløp når kulen passerer gjennom løpet (skjematisk).

Det vi kan trekke fram av tegningen er at et moderne NC-krutt gir samme kulehastighet som en offensiv krutttype, men med atskillig lavere maksimumstrykk. Dette er vesentlig for moderne patroners yteevne og det er av betydning for våpnets holdbarhet og for jegerens sikkerhet at trykkforholdene er moderate. De krutt-typer som benyttes i jaktriflepatroner er grundig utprøvd — og med fabrikkenes erfaring etter å ha fremstilt millioner av patroner i 6,5, .308, .30-06 kan det vanskelig fremskaffes patroner med bedre indre-ballistiske egenskaper enn de kjente laboreringer som norske jegere anvender i dag.

Patronen i kammeret Patronkammerets oppgaver kan oppsummeres slik: 1. Gi støtte for patronhylsen slik at

140

denne kan motstå det høye trykket fra kruttgassene, 2. Holde hylsen på riktig plass slik at tennstiften gir et sentralt anslag i tennhetten og 3. Regulere avstanden fra kule til rifling når mekanismen er lukket og våpnet klart til skudd.

Et patronkammer må fremstilles med visse dimensjonstoleranser, og dimensjonene er i sin helhet ørlite grann «romsligere» enn de eksakte mål på patronhylsens tegning. Hen­ sikten er å sikre en lettflytende funk­ sjon når patronen føres inn i kamme­ ret og når hylsen kastes ut etter skud­ det, men det er viktig å vite at disse toleranser mellom hylse og kammervegg er så minimale som overhodet mulig, nettopp for å sikre god presi­ sjon fra skudd til skudd. Det er også en viktig detalj at pat­ ron og våpen skal være sikkert å skyte

med. Det må derfor være en viss avstand mellom rifler og kulespiss for å hindre et altfor voldsomt trykk i skuddløsningen når kulen skal forlate hylsen for deretter å entre riflingen. Dette lille parti kalles kule-overgang og sørger for at prosjektilet har en fri flukt i noen millimeter før den settes i rotasjon i riflene. Lukke-avstand er et annet betyd­ ningsfullt begrep i sammenheng med patronens tilpasning i kammeret. Lukke-avstanden kalles med et annet ord for «headspace», og dette er vel så mye brukt. Headspace ved ulike hylsetyper frem­ går av illustrasjonene. Ved en vanlig jaktpatronhylse med uttrekkerspor, slik som ved .308 Win., måles head­ space fra sluttstykkets støtbunn fram til en anleggsflate ca. midtveis på det skrå brystpartiet i kammerveggen. På dette punktet skal en tilsvarende skrå hylseskulder støte imot og det er av

avgjørende betydning at hylsen pas­ ser i kammeret slik at den glir lett på plass uten motstand, samtidig som den ved anslag av tennstift i hetten ikke har anledning til å bevege seg i lengderetning. Dersom en slik hylses lukke-avstand er for stor, kammermessig, vil det oppstå klikk, og dette er egentlig den mest vanlige årsak til klikk som feilfunksjon (Ref.: 7,62 Nato patron i et .308 Win kammer!)

Prosjektilet i banen — ytre ballistikk Når kulen forlater munningen vil vi at den skal nå målet med best mulig presisjon, med minst mulig kulefall og med høyest mulig hastighet (og derav anslagsenergi). Presisjon opp­ nåes i stor grad ved nøyaktighet i fremstillingsprosessen, men basis er også at kula er brakt i rotasjon. Rotasjonshastigheten ved en rifle­

141

kule er ganske enorm. Riflene i løpet har en spirallengde på ca. 25 cm, og et enkelt regnestykke viser oss at en 7,62 kule får et spinn rundt sin egen akse som er over 3 000 omdreininger pr. sekund. Dette tilsvarer en «rullehastighet» sideveis på nesten 300 km i timen! Derved drar vi nytte av den såkalte gyro-effekten, og kulen beholder sin stabilitet i banen på avstander som ligger langt utenfor jaktlig praksis. Kulebanens form og kulens hastig­ het på ulike hold, blir influert av mange faktorer, i hovedtrekk kan vi forenklet si at hovedelementene er: a. Kulens utgangshastighet b. Kulens form og vekt. De naturkrefter som allerede fra startøyeblikket setter bremseklosser på prosjektilet er tyngdekraften og luftmotstanden. Tyngdekraften resulterer i at kulen begynner å falle i forhold til utskytningsretningen allerede ved munnin­ gen. Fallhastigheten øker med den matematiske konstant: «tyngdens aksellerasjon», som er 9,81 m/sek2. Hvis vi et øyeblikk er istand til å se bort i fra luftmotstanden, er det et faktum at alle prosjektiler påvirkes på samme måte av tyngdekraften. To kuler med nøyaktig samme utgangs­ hastighet, begge skutt ut med vann­ rett utgang, vil bruke samme tid på å nå bakkenivå — og derved komme ut med identiske kulefall og resthastigheter. Men det er nå engang ikke slik, fordi luftmotstanden er en sterk influerende faktor. Dens resulte­ rende effekt er avhengig av kulehastighet, kuleform, kulediameter og kulevekt. Jo større utgangshastighet kulen har, desto flere luftpartikler

142

møter den pr. tidsenhet, som igjen medfører at luftmotstanden vokser med kulehastigheten. Når vi sammenligner hvordan forskjellige kuler påvirkes av luftmotstanden, må vi bringe inn ett nytt begrep: Ballis­ tisk koeffisient. Et høyt koeffisient-tall innebærer at prosjektilet har en god evne til å overvinne luftmotstand. Det er ingen enkel måte vi amatø­ rer kan bruke for å finne kulens balli­ stiske koeffisient så la oss forenkle det hele og si at den fremkommer som et resultat av hvordan kule er konstruert med hensyn til forholdet mellom vekt, diameter og utvendig form. Rent ballistisk er det en fordel med høy kulevekt i forhold til diame­ ter (tverrsnitt). Vi oppnår derved å redusere luftmotstanden, foruten at et slikt jaktprosjektil normalt gir god dybdevirkning ved skudd i en dyrekropp. Vår tidligere velkjente 10.1 grams Krag-Jørgensen blyspisskule er et godt eksempel på høy tverrsnittsbelastning, men vi må være klar over at konstruktøren arbeider innenfor visse grenser for hva som er mulig. Altfor høy kulevekt, i forhold til diameter vil medføre en desto lavere kulehastighet i normal-patronene, noe som igjen medfører ugunstige trykkforhold i skuddøyeblikket. Kulens utvendige form er den andre viktige koeffisientfaktor, en spiss kule penetrerer luften bedre enn en brutt — jo spissere, jo bedre. Des­ suten er det en viss fordel ved at bak­ delen av kulen er konstruert i en kon­ isk fasong, det vi kaller «boat-tail». Draget etter kulen blir derved redu­ sert selvom det til stadighet er en dis­ kusjon omkring fordelene ved boattail.

En konvensjonell jaktkule med spissradius = 6x diameter, 12° boat-tail vinkel og lengde på styresylinder E = 1 7/8xD. L = Lengde, D = Diameter, R = Spissradius som regnes i multipler av ' der og E = Lengde på styreflate (også kulediameter, B = Basevinkel i gra- regnet i multipler av D). speedes opp til å beholde en til­ strekkelig resthastighet på 300 meter.

En skjematisk dette:

skisse

kan

vise

Avstand

Kulekonstruksjoner må nødvendigvis bli kompromiss-løsninger, og Norma ble stilt overfor en interessant utford­ ring da markedet i 1972 forlangte anslagsenergi minimum 200 kilo­ grammeter på 300 meter. Oppgaven var å produsere et jaktprosjektil som skulle inneha alle tradisjonelt gode egenskaper effektmessig, kombinert med hastighetsnivå på 300 meter for å tilfredsstille Direktoratets energikrav. Resultatet ble Elite-kulen som har relativt spiss fasong og en 12 grams vekt i 7,62 patronene. Sålenge energikravet gjelder, og det regner vi med det vil gjøre i over­ skuelig fremtid, er dermed de «butte» kuler ute av bildet som storviltammunisjon i Norge. Et fåtall jegere vil derimot aldri miste sin inngrodde tillit til tunge, butte kuler for storviltjakt og for disse er utvilsomt løsningen å velge et magnumkaliber, hvor hastig­ het også hos rundneset kule kan

Kulebaner og siktemidler Dersom våpnet er utstyrt med både kikkertsikte og åpne sikter, slik som «regelen» er i Norge, vil vi regne med at siktelinjen gjennom sentrum av

143

kikkertsiktet ligger 50 mm over løpets kjernelinje og på samme vis går vi ut ifra at siktelinjen gjennom skur og korntopp befinner seg 20 mm over kjernelinjen. I våre ballistiske tabeller regner vi med bruk av kikkertsikte, og kan lese kulefall på ulike avstander utover i banen, etterat våpnet er innskutt på 100 meter. Vi skal ikke helt glemme at kulebanen ved bruk av skur og korn blir annerledes, dvs. en noe større kulebanehøyde i området fram til innskytningsavstand, og et noe større kulefall i området bak innskyt­ ningsavstand. Kulebanens krumning er selvsagt den samme, uansett hvilke siktemidler som brukes, men banehøyden i forhold til de to siktelinjer blir ikke helt den samme, og fordi det alltid vil være et ønske om «flatest mulig kulebane», vil forholdet alltid gå i favør av kikkertsikte.

7-regelen I den ballistiske tabellen har vi for sammenligningens skyld arrangert det slik at samtlige patrontyper tar utgangspunkt i innskytningsavstand = 100 meter. Når vi kjenner kuleba­ nens prinsipp og samtidig vet at pat-

144

rontypene har høyst forskjellig rasans (rasans er et høytidelig fremmedord for kulebanens grad av krumning) er det som regel langt mer vellykket å velge en annen innskytningsavstand enn 100 meter, og dette kan gjøres selvom avstand til skiven fortsatt er 100 meter. Enhver står helt fritt i sitt valg av maksimalt akseptabelt treffavvik fra siktepunkt, over eller under, men et treff 7 cm høyt eller lavt pleier å være enslags norm for de fleste. Amerika­ nerne kaller det for «the rule of 3», det vil si innskytning slik at kulen slår maksimalt 3 tommer høyere enn sik­ tepunkt på avstand innenfor skiven, og ikke mer enn 3 tommer lavere enn siktepunkt bortenfor skiven. For våre «normalpatroner» slik som .308 Win., og .30-06, tilsvarer dette en sentrumsinnskyting på drøye 150 meter, som gir et overslag på ca. 7 cm på 100 meter. 7 cm underslag inntreffer på rundt 175 meter og alle­ rede ute på 200 meter er fallet så merkbart at det må vurderes «å holde over» i noen grad. Jegere med rasante patrontyper som f.eks. 7 mm Rem. Mag. kan anvende syverregelen med innskyting «midt i» på 200

Slik kan 7-regelen vises for 3 høyst forskjellige patrontyper, én med svært krum bane, én med «normal» bane, og én med svært rett bane. De skraverte felter viser grenseområder som kan resultere i usikre skudd.

meter og skyte noenlunde sikkert på avstander opp imot ca. 250 meter. .22 Hornet-jegeren bør derimot aldri tenke på lenger innskytingsavstand

enn 100 meter, ei heller skyte på lengre hold enn 150 meter. Ja, slik er forskjellen mellom patrontypene og det vi har berørt her har

145

virkelig nyhet med hensyn til kruttegenskaper og kuleform, må vi regne med at konkurrentene dagen etter satt hver for seg og la planer om lansering av sine «nyheter», og vi må gjette at de nye patroners ballistiske verdier ble plassert svært nær den første opprinnelige. Vi vil dermed ikke ha sagt at ballistiske data er ukorrekte, eller «salgsorienterte». De er i høy grad kontrollert av de seriøse fabrikanter selv, og de er også kon­ trollerbare med hensyn til kulehastighet etc. av interesserte forbrukere. Så vi skal i stor grad stole på fabrik­ kenes tabeller når vi vil hente opplys­ ninger av teknisk art, og det er for de fleste av oss umulig å finne bedre kil­ der i våre streben etter informasjon. Men, bær i minnet at det er sammen­ lignende verdier som fremkommer. For det andre: tabellverdiene kan meget sjelden overføres direkte til hva som skjer i praksis under baneskyting og jakt. Dette har sin årsak i at tabell-tallene er utarbeidet under forutsetning av endel gitte fak­ torer, eller parametere — som sjel­ den stemmer overens med de forhold som inntreffer under jakt.

merkbar effekt når den «uforklarlige» bom skal forståes.

Ballistiske tabeller, og hvordan de brukes En ballistisk tabell oppgir tekniske data for ulike patrontyper, det vi populært kaller «kalibre», og de ulike laboreringer (kuletyper/ladninger) innenfor hver patrontype. Har jege­ ren nytte av slike ballistiske tabeller? Svaret er et ubetinget ja, men det er nødvendig å vite endel om hvilke forhold slike tabeller er styrt av — og hvilke begrensninger man må akseptere for ikke å overdrive ver­ dien av de tall som oppgis. For det første: Enhver ammuni­ sjonsfabrikk som utgir ballistiske tabeller er i utgangspunktet interes­ sert i tabellenes reklameverdi og de data som oppgis må antas å være «tøyd» i positiv retning så langt som overhodet mulig, uten at det skal gå ut over tallenes troverdighet. Det er med andre ord sannsynlig at oppgitte verdier først har vært sammenlignet med konkurrentenes tall for tilsva­ rende patron. Dersom en fabrikk ville være istand til å konstruere en ^W^775

^^^rorma Remington Reminqton åK Reminqton B Reminqton Norma Norma V Remington V Remington Norma Norma Norma Norma k Norma L Norma Norma Norma ^^^^RWS

Z482225 4016003 4016002 2482501 2482506 2482520 24B25W 4016902 4016903 2482703 2482800 4016550 4016557 4016558 1010022 1010025 4017002 4017005 4017006 1008572 ,2482801

■f,/, 3,6 22 - 250 3,6 .222 Rem.Mag 3 ,6 .243 Win. 6,5 .243 Win. 6,5 .250 Savage 6,5 25 - 06 6,5 25 - 20 5,6 25 - 35 7,6 .270 Hin. 8,4 .270 Win. 9,7 .270 Win. 8,4 6 mm Rem. 5,2 6,5 x 55 5,o 6,5 x 55 9,o 6,5 x 55 9,o 6,5 x 55 9,7 6,5 x 55 9,o 9,7 7 x 57 7 x 57R 9,7 7 x 57R 9,7 7 x 57R 11,5 7 mm - 08

gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr. gr.

SP F.l SP SP SP f.l SP SP SP SP SP SP BR HP SP SB VK Li N0 SP SP fJ TiG

987 987 1137 987 936 936 859 984 445 680 957 853 947 1057 830 850 870 820 835 840 820 820 750

837 840 970 837 846 846 763 881 363 5H0 864 792 868 933 710 787 800 756 778 768 750 750 695

655 702 709 810 703 761 761 674 786 314 497 775 732 780 821 601 726 732 693 723 699 670 670 645

535 580 590 687 580 690 690 590 697 283 415 692 675 722 716 505 638 665 635 670 634 616 616 605

152 175 175 225 175 289 289 241 316

172 392 360 369 292 175 331 347 333 320 349 332 332 330

W5 109 126 127 1b4 126 236 2 36 190 253 37 128 319 310 309 227 12H 284 294 283 278 291 278 278 28 3

72 77 88 90 117 BH 191 191 148 202 28 92 257 265 258 176 92 242

52 60 62 82 60 157 157113 158 22 67 205 225 213 134 65 187 24l 203 2 38 200 240 2U6 241 199 222 188 222 188 244_ ? i1 —j

0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0

-4 -5 -3 -3 -4 -4 -21 -8 -2 -3 -3 -4 -5 -4 -y -4

-15 -11 - 40^^^ -15 - 55 - 9 - 32 -9-32 1 -12 - 50 ' -13 - 50 -60 -202 -22 - 88 j - 8 -33 J -11 -40 g -12 - 40 J -12 - 42 ^F -15 -57^F -11 -10

-1^^F

En ballistisk tabell kan ved første øyekast virke komplisert, men det er snart gjort å sette seg inn i bruksmåten.

146

Vi skal ta for oss en tallrekke for en bestemt patrontype, og forklare saken nærmere, nettopp for å belyse hvordan tallene skal tolkes og brukes.

Vår valgte patron er .308 Win. med 11,6 gram Nosler kule. Slik ser den vannrette tallkolonnen ut:

Kulehastigh. m/s v/avstand meter Patron

Norma

NP Varenr. Patrontype Kule

1030035

0

100 200 300

Anslagsenergi KGM v/avst. m.

0

100

11,6 gr. .308 Win. Nosler 790 711 657 600 370 308

Fabrikat: Norma. En grei opplysning — Norma er kjent for jegere over hele landet, og en patron som Norma Projektilfabrik lister i katalog og prisbok må vi regne med kan skaffes av enhver autorisert forhandler over hele landet, enten som lagervare eller med kort leveringstid. NP varenummer: 1030035 er også en eksakt opplysning. Bruk dette syvsifrede tall ved patronkjøp og det vil aldri bli misforståelser med hensyn til hvilken type det siktes til. Patrontype .308 Win. Dette er den korrekte betegnelsen på jaktpatronen. Lær den en gang for alle og bruk den i alle sammenheng. Kule: 11,6 gram Nosler. Vektbeskrivelsen er viktig. Som borgere av et europeisk land er det mest naturlig å bruke gramvekten, som altså sies å være 11,6, men vær klar over at 30kalibret (og også Nosler-kulen) i sin opprinnelse er amerikansk, hvor vektenhet er grains og ikke gram. Og her er vi igjen på søndagstur i kaliberjungelen. Den teknisk korrekte kule­ vekt er 180 grains til gram er å dividere med tallet 15,4324. Utfører vi denne regne-operasjon ender vi opp med at kulevekt i europeisk tabell skal være 11,66 gram. Altså: Norma velger å oppgi gram-vekten til

200

255

Kulebane i cm v/avst. meter 300

213

100 150

0

-5-4

200 300

-e-14 -5-50

11,6 gram, som er riktig, men bare tilnærmet riktig. RWS i sine tabeller velger å skrive kulevekt på samme kule = 11,7 gram, dette er også rik­ tig, men bare tilnærmet riktig. Desi­ malene 0,66 har derfor vært vanskelig å plassere i forenklet form, selvom en forhøyelse til 0,7 vil ha medhold fra matematikerne. 11,6 grams vekten er imidlertid så godt innarbeidet hos norske jegere fremfor 11,7 eller 180 grains, at det er ingen grunn til å reformere Norge på dette området. Men, en amerikansk patron-tabell oppgir kulevekt i grains, og idet vi ofte støter på USA-tabeller, kan det være nyttig å kjenne sammenhengen mellom visse brukte kulevekter. Patron .222 Rem. har 50 grains kule som = 3,2 gram. Patron .308 og 30-06 har 130 grains kule som = 8,4 gram. Patron .308 og 30-06 har 150 grains kule som = 9,7 gram. Patron .375 H&H Mag. har 270 grains kule som = 17,5 gram. Kulehastigheter er de første data som egentlig leses når patronenes ballistikk studeres, og allerede her trek­ kes inn endel usikre faktorer som hver for seg influerer på tallenes påli­ telighet. Vi vet at kort pipe gir rela-

147

tivt lav utgangshastighet, og lang pipe omvendt. Fabrikkenes hastighetsdata oppgis på basis av pipelengde ca. 60 cm. Remington oppgir f. eks. at pipene er 24" (61 cm). Ved de mest vanlige patrontyper er det normalt å regne et hastighetstap på 2 meter pr. sekund for hver centimeter pipen kortes. Dessuten er det vanlig at det i laboratoriet hvor prøveskyting fore­ tas måles hastighet 12,5 meter fra munning, altså ikke ved munningspunktet. En munningshastighet (Vo) må altså settes opp på basis av kulens ballistiske koeffisient og/eller ballistikernes erfaring eller skjønn. I en patronproduksjon er det umu­ lig å lage patroner som har eksakt den samme V 12,5 fra skudd til skudd, og det er akseptert internasjonalt at fab­ rikasjonen arbeider innenfor visse toleranser, som er meget snevre og som ikke har noen praktisk betydning for presisjonen, men det oppgitt tall for Vo = 790 meter pr. sekund kan derfor like gjerne være 788 eller 792, skutt i en pipe med normalengde ca. 60 cm. Hastigheten på 100 meter, 200 meter og 300 meter (V100, V200 og V3Oo) kan ofte bli bygget på utreg­ nede verdier, eller etter «sammenligningsprinsippet» med likeformede kuler. Slik metode må ikke ansees som negativ, fordi de praksis-influerende faktorer likevel er så langt mer betydelige enn de små regnefeil som eventuelt oppstår. Det kan være nyttig å vite at et fåtall fabrikker virkelig foretar hastighetsskytinger på lange avstander fra munning. A/s Norma i Oslo fant det formålstjenlig å arrangere en prøveapparatur på 300 meters skuddhold i sammenheng med innføringen av

148

anslagsenergikravet på 300 meter (ref. Direktoratets bestemmelse). Norma Elite og Norma Nosler blir virkelig test-skutt med hensyn til hastighet på avstand 300 meter! Generelt kan det sies om kulehastighet at jegeren er mest interessert i tallet for Vo, hvor det straks kan vur­ deres om det er en «hurtig» eller «langsom» laborering. Dette settes ofte i forbindelse med patronenes sjokkeffekt og kulebane mer eller mindre fornuftig, som vi skal se om et øyeblikk. En Norma-tabell gir hastighet V med enhet meter pr. sekund på en oppgitt avstand i meter. En Remington-tabell (slik som alle USA-tabeller) oppgir V med enhet fot pr. sekund på avstand målt i yards fra munningen. Omregningsmetodikken er derfor ikke umiddelbart enkel. For en nøyaktig omregning er det nød­ vendig å konstruere hastighetskurver. Vi har derfor utarbeidet en komplett ballistisk tabell, hvor også data for USA-produserte Remington-patroner oppgis i metriske enheter. Denne service til norske jegere vil lette for­ ståelsen for å sammenligne data for Remington patroner med Norma og RWS. Energitallene er oppgitt ved mun­ ning (E 0) og ved 100 meter, 200 meter og 300 meter. For norske jegere er det 300 meter-tallet som har interesse, men så er jo også denne verdi særskilt nødvendig å kjenne. Kulens anslagsenergi er som kjent ikke det eneste underlag for vurde­ ring av skuddeffekt, hverken i teori eller praksis, men anslagsenergibegrepet er likevel en enkel og lettfatte­ lig form for sammenligning av den teoretiske skuddvirkning patronene

seg imellom, og det er denne vi bru­ ker i tabeller enten det er snakk om Norma patroner fra Norge eller Remington patroner fra USA. Anslagsenergi uttrykkes i kilo­ grammeter (KGM) i en Norma- eller RWS tabell, men leser vi et Reming­ ton energitall er enheten fot-pund. I vår store ballistiske tabell er Reming­ ton patronenes tallverdier omregnet til KGM, og en direkte sammenlig­ ning med Norma/RWS er derfor mulig. Kilogrammeter-tallene frem­ kommer ved utregning og er resulta­ tet av kulehastighet og kulevekt etter formelen: E = 1/2 MV2. Dersom det er den minste mulighet for feil ved kulehastigheten på en angitt avstand vil det utregnede energitall på samme avstand få en feilmargin som resultat av hastigheten i annen potens. Vi kan tenke oss et eksempel: hastighet ved 300 meter for 12,0 gram Elitekule = 573 m/sek. og resulterende anslagse­ nergi E 300 = 201 KGM. Vi må i alle fall kunne sette variasjoner i atmosfæreforhold tilside, men vi kan ikke glemme at vår Elitepatron fra tid til annen blir brukt i rifler med kortere pipe enn de 60 cm som tabellverdier forutsetter. En 55 cm pipe er ingen utenkelighet, og såvel Vo som V3Oo blir redusert med ca. 10 m/sek. i for­ hold til tabellverdiene for hastighet. Resultat: E 300 i vårt 55 cm våpen blir redusert til 193 KGM! Vi tror ikke at jaktoppsynet i fjellheimen noen gang vil kontrollere jaktvåpnenes pipelengde, men det er all grunn til å være realistisk, tabell-tall er greit å ha for ammunisjonsfabrikken og konkurrentene, for Direktoratet og for forhandlere, men jegeren selv blir konfrontert med en veiledning som ikke er forpliktet til å være hverken

helt eller tilnærmet eksakt. Tallene er gitt for å sammenligne patroner som er tenkt skutt under ensartede for­ hold.

Kulens fall Den siste hovedrubrikk i tabellen, kulebanen, vil i ennå sterkere grad være preget av teori som ikke stem­ mer med praksis. De angitte tall med minustegn foran gir en viss informa­ sjon om kulens fall i centimeter på ulike avstander, i forhold til treff­ punkt «midt i» på 100 meters hold. Vår patron i eksemplet sier: 0, minus 4, minus 14 og minus 50, og dersom egenspredning hos skytteren, våpen og ammunisjon kan settes = 0, vil kulen på 300 meter treffe 50 cm under siktepunkt når våpnet er innskutt på 100 meter. Innskytingsavstand = 100 meter er valgt fordi dette i alle fall er overensstemmende med den «normale» innskytingsbane for norske jegere, nemlig DFS’ 100 meter i forbindelse med skyteprøven. Men la oss stoppe opp et øyeblikk og tenke — hvem av oss er så kvalifisert skytter og har så fremragende våpen­ utstyr, at vi kan sette hele vår formue i pant på at innskytningen er eksakt «midt i» på 100 meter? Selvom dette med alle ressurser er etterstrebet, og til en viss grad oppnådd, har vi ingen garanti for at våpnet dagen etter eller uken etter under jakten «slår» i sen­ trum på 100 meter. Det finnes en rekke parametere som influerer på treffpunktet, og den jeger som har et virkelig stabilt våpen som han selv mestrer uten avtrekksfeil, kan prise seg lykkelig, og virkelig gjøre bruk av kulebanetabellen, det vil si våge å holde 50 centimenter «over» ønsket treffpunkt på 300 meters hold!

149

Derfor: Velg heller å betrakte kulebanetabellen som et hjelpemid­ del til å sammenligne patroners egen­ skaper med hensyn til «flat» eller «krum» kulebane. Dette er fabrik­ kens hensikt med tabellinformasjon og tallene kan være til god hjelp for den jeger som skal kjøpe nytt våpen og velge den patron som i alle deler passer best til hans formål.

Patronkategorier Vi kan faktisk dele patrontypene eller laboreringene inn i grupper i den hensikt å hindre «småkrangel» jegere imellom om hvem som har den mest flatt-skytende patron og vi tar med bare de mest aktuelle patronene: Gruppe relativt krum bane: .22 Hornet, .30 US Carb., .30-30 Win., 9,3x57, .458 Win. Mag. Gruppe normal bane: .222 Rem., 6,5x55, 7x57 R, 7x65 R, .308 Win., .30-06 (unntatt 8,4 gram), 8x57 JS, 9,3x62 og .375 H&H Mag. Gruppe relativt rett bane: .243 Win., 7 mm Rem. Mag., .308 Norma Mag., .30-06 med 8,4 gram, 8x68 S.

Det har svært liten hensikt å innlede en diskusjon om hvorvidt det kulefallsmessig er noen praktisk nytte å velge Remington 30-06 9,7 gram bronsespiss fremfor en Norma 30-06 12 gram Elite. Førstnevnte faller 45 cm fra 100 meter til 300 meter, og den siste faller 55 cm på samme avstand. Hvorfor ikke velge patron med «retteste» kulebane? Joda, gjerne det, bronsespissen er ingen dårlig patron,

150

men en fordel på 10 cm på et så langt skuddhold vil ganske sikkert bli spist opp av jegerens avtrekksfeil, av even­ tuell sidevind, av atmosfæriske ure­ gelmessigheter eller lignende. Så vi går atter tilbake til utgangspunktet: tabellverdiene er ment å være en rett­ ledning for sammenligning av pat­ rontypene. eller la oss heller si: patrongruppene. Når vi er ute etter høy skuddeffekt er det åpenbart fordeler ved å velge patroner i gruppen «normal» eller «relativt rett» bane, hvis patronene samtidig har relativt høy kulevekt, dvs. fra 10 gram og oppover. Dette medfører at vi er på nivå med magnumpatroners egenskaper, med de konsekvenser dette fører med seg, sterkere rekyl og høyere patronpris. Vi vil med andre ord ikke oppnå å få i pose og sekk selvom vi skal være villige til å strekke dette begrep så langt at det muligens kan omfatte .3006 med Nosler-, Vulcan- eller Elitekule. Nettopp .30-06 gir mye.

Treffpunktforskj eller I nær tilknytning til studium av kulebanetabeller skal vi berøre et begrep som er et vanlig samtale-emne jegere imellom, nemlig hvordan den ene patron «går» i forhold til den annen. Det er dessverre en ganske vanlig misforståelse at de ulike kulers treffpunkt kan leses fra en ballistisk tabell. Vi hører ofte saken fremlagt slik: «Jeg ser i Normas tabell at Nosler og Elite går nesten likt — bare to centimeters forskjell på 200 meter, gett! Så jeg er så heldig at jeg ikke behøver å skyte meg inn når jeg skif­ ter ammunisjon!» Det vil imidlertid være helt klart

for den seriøse jeger hvorfor misfor­ ståelser oppstår: man antar at treff­ punkt for 2 patrontyper på gitt avstand er nær sagt det samme, fordi tabellen viser tilnærmet like kurver. Dette er nonsens, og antakelser gjø­ res på gale premisser. Det er et faktum at noen våpen i jaktlaget skyter likt godt på 100 meter med forskjellige ammunisjonstyper, men for de andre riflene er forholdet slik at siktet må justeres i stor grad ved skifte av ammunisjon. Årsaken spores tilbake til geværpipenes sving­ ninger i skuddøyeblikket. Disse svingninger fremkommer forskjellig fra pipe til pipe — og det er dessverre ingen fast regel for hvordan en pipe reagerer på den og den patrontype. Men som sagt, noen jegere erfarer med sitt våpen at treffpunktsforskjellen patronene imellom har vært fra 0 til 30 centimeter og mer på 100 meters avstand. Selv våpen av samme fabrikat og kaliber kan registrere ulike forskjeller i treffpunkt, med andre ord: når patroner av samme laborering prøves parallelt i våpnene. Det synes å være en tendens: våpen med tynne og lette piper opptrer med større grad av treffpunkts-forskjell enn hva de tyngre pipene represente­ rer. Men la ikke dette bli en «bjørne­ tjeneste» for jegere med tunge våpen — enhver må selv prøve seg fram.

«det går i sentrum» etter noen få innskytingsskudd. Den videre frem­ gangsmåte vil være å kontrollskyte mot mål på 200 meter, og kanskje også 300 meter, for det vil jo være høyst interessant å se om de resulte­ rende treffpunkt på disse avstander stemmer med kulebanen i den balli­ stiske tabellen!

Et godt råd Vårt spørsmål i sammenhengen kan selvfølgelig være: Hvorfor skifte ammunisjon i tide og utide? En kor­ rekt innskyting med stabilt våpen høsten ifjor vil som regel være et godt startgrunnlag for neste års første treningskveld på banen, og vi vil anta at

151

TABELLER FOR NORMA, REMINGTON OG RWS RIFLEPATRONER

Fabrikat

NP varenr.

Patron­ type

Kule

Remington Norma Remington RWS Norma Norma RWS Norma Norma Norma Remington Remington Remington Remington Remington Remington Remington Norma Norma Remington Remington Remington Remington Norma Norma Remington Remington Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma RWS Remington Norma Norma RWS RWS Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Norma Remington Remington RWS Norma

2481700 4015601 2482201 1006375 4015604 4015605 1006863 4015711 4015714 4015715 2482221 2482223 2482224 2482231 2482233 2482250 2482225 4016003 4016002 2482501 2482506 2482520 2482535 4016902 4016903 2482703 2482800 4016550 4016557 4016558 1010022 1010025 4017002 4017005 4017006 1008572 2482801 4017021 4017013 1007592 1008610 4017511 4017621 4017623 4017622 4017624 1030030 4017628 4017636 4017660 1030035 1030070 2483081 2483083 1007665 4017630

17 Rem. 22 Hornet 22 Hornet 22 Hornet 5,6 x 52 R 5,6 x 52 R 5,6 x 52 R .222 Rem. .222 Rem. .222 Rem. .222 Rem. .222 Rem. .222 Rem. .223 Rem. .223 Rem. 22-250 .222 Rem.Mag. .243 Win. .243 Win. .250 Savage 25-06 25-20 25-35 .270 Win. .270 Win. .270 Win. 6 mm Rem. 6,5 x 55 6,5 x 55 6,5 x 55 6,5 x 55 6,5 x 55 7x57 7x57 R 7x57 R 7x57 R 7 mm - 08 7 mm Rem.Mag. 7x64 7x65 R 7x65 R 7,5 Swiss .30 US Carb .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .308 Win. .30-30 Win.

1,6 gr. HP 3,1 gr. HP 2,9 gr. SP 3,0 gr. KT 4,6 gr. SP 4,6 gr. FJ 4,6 gr. TM 3,2 gr. SP 3,4 gr. SP 3,2 gr. JM 3,2 gr. SP 3,2 gr. HP 3,6 gr. FJ 3,6 gr. SP 3,6 gr. FJ 3,6 gr. SP 3,6 gr. SP 6,5 gr. SP 6,5 gr. FJ 6,5 gr. SP 6,5 gr. SP 5,6 gr. SP 7,6 gr. SP 8,4 gr. SP 9,7 gr. SP 8,4 gr. BR 5,2 gr. HP 5,0 gr. SP 9,0 gr. SB 9,0 gr. VK 9,7 gr. EL 9,0 gr. NO 9,7 gr. SP 9,7 gr. SP 9,7 gr. FJ 11,5 gr. TIG 9,1 gr. SP 9,7 gr. SP 9,7 gr. SP 11,2 gr. HM 11,5 gr. TIG 11,6 gr. SP 7,1 gr. SP 8,4 gr. SP 9,5 gr. JM 9,7 gr. SP 9,7 gr. RD 11,6 gr. SB 11,6 gr. AL 11,6 gr. VK 11,6 gr. NO 12,0 gr. EL 9,7 gr. SP 11,6 gr. SP 11,6 gr. HM 9,7 gr. SP

152

0

100

1231 1000 564 740 819 620 740 560 850 700 860 700 870 740 794 975 802 950 975 779 957 792 956 803 914 775 987 837 987 840 1137 970 987 837 846 936 936 846 859 763 984 881 445 363 680 580 864 957 792 853 947 868 1057 933 830 710 787 850 870 800 820 756 835 778 840 768 820 750 820 750 695 750 871 800 990 894 880 792 830 750 835 765 744 808 600 476 884 780 857 784 872 777 735 611 796 729 796 723 796 723 790 721 770 701 860 772 798 730 700 780 710 600

Kulebane i cm v/avstand meter

Anslagsenergi KGM v/avstand meter

Kulehastighet m/s v/avstand meter 200

300

0

100

200

300

806 421 458 425 575 575 640 640 669 606 647 665 655 702 709 810 703 761 761 674 786 314 497 775 732 780 821 601 726 732 693 723 699 670 670 645 732 806 710 675 705 685 382 681 712 687 503 665 654 654 657 635 690 664 625 512

674 328 342 340 475 475 545 502 550 453 517 540 535 580 590 687 580 690 690 590 697 283 415 692 675 722 716 505 638 665 635 670 634 616 616 605 667 724 644 605 650 627 320 591 645 604 416 604 590 590 600 573 612 600 555 434

125 81 99 84 170 170 177 157 158 157 149 149 152 175 175 225 175 289 289 241 316 55 172 392 360 369 292 175 331 347 333 320 349 332 332 330 347 485 383 393 409 386 131 335 354 376 267 376 376 376 370 363 361 374 363 250

81 47 57 48 115 115 128 104 113 100 102 105 109 126 127 164 126 236 236 190 253 37 128 319 310 309 227 128 284 294 283 278 291 278 278 283 292 395 310 321 343 327 82 260 296 299 185 315 309 309 308 301 291 312 292 178

53 26 31 28 78 78 96 68 78 61 68 72 77 88 90 117 88 191 191 148 202 28 92 257 265 258 176 92 242 246 238 240 241 222 222 244 245 321 249 260 291. 277 53 199 244 233 125 262 253 253 255 247 232 259 233 130

33 16 17 18 53 53 70 42 53 34 44 48 52 60 62 82 60 157 157 113 158 22 67 205 225 213 134 65 187 203 200 206 199 188 188 215 203 259 205 209 248 232 37 150 200 180 86 217 206 206 213 201 183 212 184 93

100

0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0

150

200

-4 -9 -9 -8 -6 -6 -4 -3 -3 -3 -5 -4 -5 -5 -5 -4 -5 -3 -3 -4 -4 -21 -8 -2 ■3 -3 -4 -5 -4 -3 -4 -4 -4 -4 -4 -5 -4 -2 -3 -5 -4 -4 -13 -3 -4 -3 -7 -4 -4 -4 -4 -5 -4 -5 -6 -8

-11 -37 -27 -107 -26 -98 -26 -98 -18 -65 -18 -65 -13 -49 -41 -10 -11 -43 -12 -51 -15 -58 -14 -54 -15 -58 -15 -55 -15 -55 -11 -40 -15 -55 -9 -32 -9 -32 -12 -50 -13 -50 -60 -202 -22 -88 -8 -33 -11 -40 -12 -40 -12 -42 -57 -15 -11 -41 -10 -38 -12' -45 -11 -41 -44 -12 -13 -47 -47 -13 -15 -53 -11 -42 -7 -29 -10 -38 -13 -45 -42 -11 -13 -47 -39 -146 -44 -11 -49 -13 -11 -44 -22 -83 -14 -50 -14 -51 -14 -51 -14 -50 -15 -55 -11 -42 -13 -46 -16 -54 -25 -90

300

TABELLER FOR NORMA, REMINGTON OG RWS RIFLEPATRONER Anslagsenergi KGM v/avstand meter

Kulehastighet m/s v/avstand meter

Fabrikat

NP varenr.

Patron­ type

Norma Norma Remington Norma Norma Norma Remington Remington Remington Remington Remington Norma Norma Norma Norma Norma Norma RWS Remington Remington Remington Norma Norma Norma Norma Norma Norma RWS RWS RWS Remington Remington Norma Norma Norma Norma RWS RWS RWS Remington Remington Remington Remington Remington Remington Remington

4017631 4017638 2483161 4017640 4017643 1060146 2483162 2483163 2483164 2483165 2483166 4017648 4017653 4017659 4017651 1060049 1060080 1007738 2483167 2483300 2483340 4017713 4017901 4018003 4018007 4018009 1080067 1007916 1007983 1008114 2483345 2483350 4019302 4019314 4019315 4019317 1008203 1008262 1008289 2483375 2483376 2483440 2483444 2483457 2483458 2483459

.30-30 Win. .308 N.Mag. .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 .30-06 300 H&H 30-40 Krag .303 Brit. 8x57J 8 x 57 JS 8 x 57 JS 8 x 57 JS 8 x 57 JS 8 x 57 JS 8x57 JRS 8x68S 8 mm Rem.Mag. 35 Rem. 9,3 x 57 9,3 x 62 9,3 x 62 9,3 x 62 9,3 x 62 9,3 x 74 R 9,3 x 74 R .375 H&H Mag. .375 H&H Mag. 44-40 Win. 444 Mar. 45-70 Govt. 458 Win.Mag. 458 Win.Mag.

Kule

11,0 gr. SP 11,6 gr. SB 8,1 gr. SP 8,4 gr. SP 9,7 gr. SP 9,7 gr. RD 9,7 gr. SP 9,7 gr. BR 11,7 gr. CL 11,7 gr. CL 11,7 gr. BR 11,6 gr. AL 11,6 gr. SB 11,6 gr. VK 9,5 gr. JM 11,6 gr. NO 12,0 gr. EL 11,7 gr. HM 14,3 gr. CL 11,7 gr. CL 11,7 gr. CL 11,6 gr. SP 12,7 gr. SP 12,7 gr. AL 12,7 gr. SB 7,0 gr. JM 12,8 gr. EL 12,1 gr. HM 12,1 gr. HM 12,1 gr. HM 14,3 gr. CL 9,7 gr. CL 18,5 gr. SB 18,5 gr. SB 18,5 gr. AL 15,0 gr. VK 16,7 gr. HM 16,7 gr. HM 18,5 gr. VM 17,5 gr. SP 19,4 gr. FJ 13,0 gr. SP 15,6 gr. SP 26,2 gr. SP 32,4 gr. FJ 33,1 gr. SP

0

650 920 957 977 905 735 886 886 822 822 822 823 823 823 845 823 770 840 735 878 740 774 770 770 770 907 760 820 770 970 862 701 630 720 720 800 780 750 695 820 771 362 716 405 621 621

Kulebane i cm v/avstand meter

100

200

300

0

100

200

300

100

150

200

300

545 853 847 868 809 611 797 810 715 752 757 755 762 755 771 762 701 755 650 804 674 707 660 660 660 639 690 730 685. 870 787 571 547 629 629 694 700 675 605 737 661 306 553 356 555 540

460 788 746 764 717 503 714 736 617 686 695 689 702 689 701 702 635 675 570 735 612 645 561 561 561 450 626 650 605 775 715 459 475 546 546 597 630 605 530 660 562 274 420 321 495 465

393 726 651 665 631 416 635 667 526 622 635 627 642 627 635 642 573 600 497 670 552 585 476 476 476 318 570 570 535 685 647 371 413 474 474 520 560 540 460 587 472 250 331 297 440 402

237 500 378 410 405 267 390 390 397 397 397 400 400 400 344 400 363 421 392 458 326 356 383 383 383 294 378 415 366 580 541 243 374 488 488 489 518 479 455 600 589 87 407 220 638 651

167 430 292 324 323 185 311 320 305 332 336 336 343 337 286 343 301 340 302 380 267 295 282 282 282 146 311 329 289 467 444

119 367 226 251 254 125 249 265 208 276 283 280 291 281 237 291 247 272 233 317 220 246 204 204 204 72 256 261 226 370 366 103 212 281 281 272 338 312 265 383 308 49 138 136 398 360

87 312 173 190 197 86 195 218 163 227 238 232 244 232 194 244 201 215 180 267 181 202 146 146 146 36 212 200 177 289 305 68 161 211 211 207 267 248 200 307 220 41 87 117 319 272

0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0

-9 -2 -5 -2 -3 -7 -5 -4 -5 -4 -4 -4 -4 -4 -4 -3 -5 -4 -6 -4 -5 -5 -6 -6 -6 -6 -5 -4 -6 -2 -5 -8 -9 -6 -6 -5 -5 -6 -8 -4 -6 -30 -8 -22 -8 -9

-28 -8 -14 -8 -10 -22 -15 -13 -14 -12 -12 -12 -12 -12 -12 -11 -15 -13 -17 -13 -16 -15 -18 -18 -18 -20 -15 -14 -17 -8 -15 -24 -28 -20 -20 -16 -16 -17 -23 -13 -17 -85 -25 -63 -25 -27

-101 -30 -48 -33 -40 -83 -50 -45 -52 -45 -43 -45 -45 -45 -47 -40 -55 -45 -59 -45 -57 -53 -67 -67 -67 -92 -58 -50 -58 -31 -50 -88 -100 -70 -70 -59 -54 -59 -79 -44 -59 -280 -95 -205 -95 -98

159 282 373 373 368 417 388 345 478 428 61 239 167 503 483

Forkortelser (ved kuletype) AL = Alaska (blyspiss) BR = Bronsespiss (blyspiss) CL - CoreLokt (blyspiss) EL = ELITE (blyspiss)

FJ = Full Jacket = Helmantel HM = H-mantel (blyspiss) HP = Hollow Point = Hulspiss JM = Jakt-Match (helmantel)

KT = Kupferteilmantel (blyspiss) NO = NOSLER (blyspiss) RD = RÅDYR (blyspiss) SB = Silverblixt (blyspiss)

SP = Soft Point = Blyspiss TIG = Brenneke-TIG (blyspiss) TM = Teilmantel = Blyspiss VK = Vulkan (Hulspiss)

153

LITT AV HVERT Kombinasjonsvåpen kule/hagle Kombivåpnet er et kompromiss. Mange jegeres primære våpenønske — ett våpen til allslags jakt. Nesten slik at du med kombivåpnet i riktig kulekaliber kan reise verden rundt på

154

jakt med den ene børsa. Rype og tiur, rev og rådyr, og gjerne villrein! Kom igjen med hva det måtte være, nå skal viltet i bakken, børsa går jo til alt! Jo til en viss grad er et kombivåpen det mest allsidige utstyr man kan tenke seg og det finnes mange alter­ nativer.

1. Drilling — to haglpiper og en riflepipe med «småviltpatron». 4. Riflehagle — som alternativ tre, men med ekstra pipesett o/u rifle i samme våpen.

2. Drilling — to haglpiper og en riflepipe med kombinert patron for stort og smått.

3. Rifle-hagle — en haglpipe og en riflepipe med «kombinert patron».

5. Riflehagle — som alternativ fire ovenfor, men med ekstra pipesett o/u rifle i samme våpen.

Sannelig finnes det muligheter og rettferdige skal vi være, et velbygget o/u våpen med tre pipe-alternativer dekker i virkeligheten alle viltarter og alle jaktformer, forutsatt riktig kulepatron. Og eksklusivt utstyr er det også, som vil bli lagt merke til i jegerkretser. Kanskje t.o.m. statuspreget: Her er jegeren «som har utstyret i orden» under alle forhold. Det ble nevnt innledningsvis at

155

kombivåpnet er et kompromiss. Hva kan så grunnene være til at et kombigevær ikke nødvendigvis er idealløs­ ningen, tross allsidigheten? Et våpen til jakt skal jo ikke bare være tilpasset det aktulle behov i øye­ blikket. Like viktig er det at jegeren er istand til å treffe, m.a.o. at han virkelig feller viltet effektivt. Nå berører vi det området hvor kombivåpen har sine svakheter, der vi må være villige til å ofre endel på teknik­ kens alter — til fordel for allsidighe­ ten. Dette er ganske enkelt å forstå når det på en drilling «presses inn» en riflepipe i tillegg til haglpipene. Våp­ net blir langt mer ubalansert (fram­ tungt) enn en regulær jakthagle i o/u eller s/s utførelse. Til tross for drillingens to haglpiper har våpnet mistet endel av fluktskytingsegenskapene. Særlig i situasjoner når det kreves kjapp håndtering av våpnet kan drillingen virke litt treg før haglskuddene smeller. Fluktskyting mot fuglevilt er nå engang en krevende oppgave — og det er ikke tvil om at det «rene» hagl­ gevær er å foretrekke.

Riflehagla er i så måte et bedre kombi-alternativ — lettere å skyte med, men treffsjansene er til gjen­ gjeld redusert når de to hagleskudd er blitt til ett. Nei, det er ikke enkelt! Hva så med riflepipa — er den like velskytende som løpet i den «rene» jaktrifla? Generelt må svaret bli: Nei. Enten den er loddet til haglpipene, slik som ved de fleste drillinger, eller frittliggende som ved flere o/u riflehagler, vil vi på sett og vis stole mer på en moderne magasinrifle. Ikke bare fordi vi har hele magasinkapa­ siteten å ta av, det er en sak for seg, men fordi en kombipipe er mer ømfindtlig for treffpunktsvandringer når den oppvarmes fra skudd til skudd. Noen vil innvende: «Det er da ikke påkrevet med mer enn étt rifle­ skudd, rådyret står i ro på 80 meter og den ene riflepatronen i drillingen er tilstrekkelig!» Jo bevares, men dette er idealsituasjonen som ikke all­ tid kan påregnes. Et kombivåpen trenger ikke nød­ vendigvis å utstyres med kikkertsikte, en god skytter kan gjøre bruk av sku-

At et kombigevær gjerne kan være eksklusivt, i den høyere prisklasse, synes å være noe av trenden i Norge. Bildet viser gammelt, fint kombi-utstyr fra børsemaker Siegfried Gunther i SuhI. Legg merke til at basis-våpnet er en «Bock-drilling» hvor riflepatronen er 22 LR og 8x57 JRS. Slikt er en sjeldenhet i dag, men kan muligens skaffes på spesialbestilling fra Buhag i Suhl.

156

En Suhl hakemontasje krever kikkertsikte med fast skinne og Zeiss Jena 4X kikkertsikte blir gjerne foretrukket når børsemakererne i Suhl utfører monte­ ringsarbeidet.

Rifle-hagle eller drilling? Det er ikke lett å velge. Drillinger og rifle-hagler kjøpes mest med riflepatron 6,5x55, men tilbudet omfatter også .222 Rem., .30-06, 7x57R, 7x65R og 9,3x7,4R. ret og kornet i de aller fleste jaktsituasjoner. Montering av et kikkertsikte er vel nærmest å gjøre utstyret helt komplett for å gardere seg i alle ten­

kelige situasjoner. Montasjen er i så fall like viktig som typevalg/kvalitet hos kikkertsiktet. Den mest full­ komne montering gjøres med hake­ montasje, «Suhl Einhak» eller tilsva­ rende. Med dette utstyret kan siktet tas av og på innenfor et sekund og kikkerten er alltid i samme posisjon på våpnet. Denne detalj sikrer at rif­ leskuddets treffpunkt ikke forflyttes — noe som ikke alltid er tilfelle med andre montasjealternativer hvor det benyttes svalehalespor i våpnets skinne. Selv om hakemontasjen er kostbar, er det valuta for pengene, og den «hører med» på drillinger og de mer kostbare riflehagler. Etter å ha nevnt de begrensinger et kombivåpen innehar, er vi tilbake ved utgangspunktet, det dreier seg om et kompromiss. Men for all del: La ikke disse betraktninger legge skygge over den stadig økende inter­ esse for drillinger og riflehagler, de er nærmest ideelle våpen for skogsjakt hvor mulighet for fugl, hare og rådyr kan dukke opp på samme dag — for ikke å si samme time.

157

En Sauer drilling modell 32 S har løps-sjalter på kolbehalsen, foran sikringen. Dette letter våpenhåndteringen ved hurtige skuddsjanser.

Mirokus rifle-hagle modell 7500 er en moderne kombibørse. Smidig som fluktskytevåpen, idet den frittliggende riflepipa gir et riktig balanseforhold. Våpnet tilbys med utskiftbare choke-tuber (Invector) i hagleløpet, og kombinasjonen er enten 12/.308 eller 12/6,5x55.

Ved anskaffelse av et kombigevær må riflepatronens kaliber vies spesiell oppmerksomhet. Tilbudet er omfangsrikt, og inneholder både de tyske spesialpatroner som f.eks. 7 x 65 R og mer «vanlige» typer av ameri­ kansk eller skandinavisk opprinnelse. (.308, 30-06 og 6,5 x 55, foruten .222 Rem.) Av hensyn til våpnets anvend­ barhet foruten tanke for annenhåndsverdi ved eventuelt senere salg, er det

158

spesielt viktig å plukke en riflepatron som har tilstrekkelig anslagsenergi for storvilt, samtidig som det tilbys rådyrladninger. Patronene 6,5 x 55 er å foretrekke etter disse kriterier, alternativt .308 eller 30-06. .222 Rem. har så klar begrensning at det nær­ mest må glemmes i sammenhengen — selv om det er en delikat liten småviltpatron. Haglkalibret? 12 (16) eller 20. Sistnevnte gir våpnet lavere vekt.

Et prisbillig og morsomt kombi-tilbud er Harrington & Richardson modell 258 med riflepipe i kaliber .30-30 og haglepipe i kaliber 20.

.22 ammunisjon Kjært barn har mange navn, vi kal­ ler den «salongpatron», «Long Rifle», «.22» etc. Opprinnelsen til de mest kjente .22 patroner finner vi i USA (slik som mange andre patron­ typer). Den første .22 patronen ble konstruert for de tidligste Smith & Wesson håndvåpen, og typen var .22 Short. Kulene ble støpt eller presset av rent bly og de veide 29 grains (1,9 gram). Istedenfor tennhette ble tenn­ satsen plassert i den hule randen i hylsens bakplan, og kruttladningen var svart-krutt. Hylsen var trukket i rent kobber, og dette ble opprett­ holdt i mange år. Europeiske ammunisjonsfabrikker kom også i gang med produksjon av .22 patroner. Det det her dreide seg om var såkalte «Flobert-patroner», eikenøtter og lignende som ble brukt i skytesalonger (salongpatroner). I 1870-årene ble .22 Long patronen lansert som en videreutvikling av .22 Short idet USA-markedet behøvde en slags «High Speed»-patron hvor

den opprinnelige Short-kulen ble presset opp i hastighet med økt hylsevolum. Like før århundreskiftet kom .22 Long Rifle patronen, og denne med kulevekt 40 grains (2,6 gram). Dette er standardkulevekt for Long Rifle patronen også i dag. Varierende leng­ der og ladninger — «Ekstra lang» etc. ble prøvd, men uten særlig suksess — med unntak for én: .22 Winchester Rimfire. Den hadde en relativt tung kule med høy hastighet og var bruk­ bar til jakt på de minste dyrearter. I sammenheng med innføringen av røksvake krutt-typer ble mye opp­ nådd. Man unngikk skitt og avleirin­ ger i pipene. Den første .22 røksvake patron kom i 1903. Etter hvert som konkurranseskytingen med .22 ble mer og mer populær, ble patronene stadig forbedret. Remington og Winchester kjempet side om side i kappløpet. Tennsats og hylsekvalitet var sentrale faktorer og Remingtons varemerke «Kleanbore» gjorde furore og eksisterer den dag i dag.

159

.22 LR patron i standard utførelse.

Energi kgm

Hastighet Patron

Kule

Vo

Vioo

Eo

Eioo

.22 Short .22 Long Rifle .22 LR High sp. .22 LR Yellow J. .22 LR Viper 5 mm Rem.Mag.

1,9 2,6 2,6 2,1 2,3 2,5

320 349 407 457 430 640

265 293 311 298 293 480

9,7 16,1 21,9 23,0 22,0 51,0

6,7 11,4 12,8 11,4 10,9 29,0

g g g g g g

Kulebanehøyde cm innskutt 100 m

12,2 10,2 9,2 7,1 7,8 5,5

Tabellen gir sammenlignende ballistiske verdier for Remingtons finkaliber patroner.

High Speed patroner i .22 LR var også en viktig sak, men høyere gasstrykk i High Speed patronene gjorde det nødvendig med en sterkere messinghylse framfor tidligere kobberhylser. Man antok at High Speed skulle gi match-skyttere en finere presisjonspatron, mindre vindømfindtlig, men så viste det seg at det motsatte inntraff. Presisjonsskytterne vendte tilbake til sin patron med standard hastighet mens småviltjegere valgte High Speed med den høyere anslags­ energi. I 1959 introduserte Winchester sin .22 Magnum patron (Magnum = stor hylse), med ballistikk mellom Long Rifle og .22 Hornet. .22 Magnum kulen var mantlet, og det var både hulspiss og vanlig kule.

160

Remington tok opp utfordringen og presenterte i 1970 sine våpenmodeller 591 og 592 med patrontypen 5 mm Rem. Magnum, en motvekt til .22 Winchester Magnum. Kalibret er mindre enn .22 og den lille 2,5 grams kulen er kjørt opp i en hastighet av ca. 650 m/sek, ladet i en ørliten «flaskehylse«. Senere har fabrikkene i USA spee­ det opp .22 patronene og gitt dem slike megetsigende navn som «Stin­ ger», «Viper» osv. Remingtons «Yellow Jacket» er også en slik «Hyper Velocity» patron. Gjennom mange år har vi erfart fabrikkenes store anstrengelser i å framstille masseprodusert presisjonsammunisjon i kaliber .22. Foruten at de produksjonsmessige toleranser er

uhyre små, må det tas hensyn til at kulen skal «pluppe» ut i atmosfæren med hastighet så lav som mulig for at den skal være minst mulig vindømfindtlig. Samtidig skal kulen være retningsstabil under alle forhold. Utgangshastigheten ved høypresisjonskuler er derfor like under lydens hastighet. .22 patronens kaliber er identisk med kulens diameter dvs. 0,22" som med europeisk mål blir 5,6 mm.

Vi vet at lukke-avstanden (heads­ pace) ved en vanlig riflepatron er avstanden fra hylsens bakplan (slutt­ stykket) fremover til det punkt på hylsebrystet som gir anlegg mot til­ svarende skråflate i patron-kammeret. Ved .22 patronen inntreffer et annet forhold med hensyn til lukkeavstand: Den måles fra hylsens bak­ plan, men går bare fram til randens forkant som igjen ligger an på det utfreste spor bakerst i pipen. Dette blir på samme måte som ved en hagl­ patron. Det er vesentlig for Long Rifle patronens presisjonsegenskaper at lukke-avstanden er jevn fra patron til patron og det sier seg selv at vi her har med meget snevre toleranser å gjøre, idet det bare er randens tyk­ kelse vi har å arbeide med. De mest kresne match-skyttere gjør seg den umake å måle randtykkelsen ved hver

161

eneste Long Rifle patron de kjøper for deretter å plassere dem i toleransegrupper. Et våpen laborert for Long Rifle patroner er meget velegnet som «begynner-børsa», det vil si at den som er interessert i å komme igang med skyting hermed har et våpen til rimelig pris, patronene er rimelige, de gir liten rekyl og de har høy presi­ sjon. Men før noen går igang med å skyte Long Rifle, bør visse grunnreg­ ler følges. Like viktig som ved en storviltrifle eller et haglgevær er det at også Long Rifle våpnet funksjone­ rer tilfredsstillende. Patronene skal på en korrekt måte inn i kammeret, bli avfyrt og ekstrahert uten proble­ mer. De ulike ammunisjonstypene kan virke forvirrende. Man må kjenne forskjellen mellom en stan­ dard patron og en High Speed pat­ ron. Man må være sikker på hvilken patron-type våpnet er laborert for, prøv ikke en .22 Magnum patron i et våpen laborert for .22 LR! Anvisnin­ gene på patronesken må leses nøye. Man må ikke redusere kravene til sik­ kerhet «bare fordi det er en .22 pat­ ron»! Et Long Rifle skudd oppnår sin maksimale rekkevidde ved en utgangsvinkel på omkring 25° på horisontallinjen. Rekkevidden vil ved denne utskytningsvinkel være ca. 1 400 meter. Sørg derfor for sikker bakgrunn, og de andre sikkerhetsreg­ lene for skyting gjelder selvfølgelig også for .22 ammunisjon. Er .22 ammunisjon egnet for jakt? Det kan ikke svares ja eller nei. Det bør defineres hvilke arter småvilt det snakkes om. Det er helt klare regler i den norske viltloven med hensyn til hvilke arter som kan jaktes med Long Rifle patroner og andre randten-

162

ningspatroner. Kjenner man viltloven er alt greit!

Salongrifler kaliber .22 En .22 LR-børse er neppe særlig viktig som jaktvåpen i Norge. Myn­ dighetenes bestemmelser om anslags­ energi ved patroner til småviltjakt gir salongriflene en klar begrensning (kaliber .22 er tillatt til jakt på vilt opp til harens størrelse, men ikke til hare). Bruksområdene er også relativt begrenset. Det er nok meget sjelden at vi vandrer til skogs en tidlig mor­ gen med salongrifla som eneste skytverktøy, til tross for dens hendighet og lave vekt. Likevel ser vi svært ofte at .22-rifla «hører med» i jegerens våpenutstyr. Den gode grunn for dette er at den er treningsvåpnet framfor noe annet. Patronene er bil­ lige, presisjonen er som regel fremra­ gende, rekylen er nær sagt ingenting, og de gode salongriflene har en pålitelig kvalitet med sikker funk­ sjon. Skytetreningen på familiehytta i påskeferien har vi vært med på en eller flere ganger alle sammen. Blikk­ boks eller håndtegnet blink er godt nok. Enkle skytekonkurranser i påskesola gir utløsning for innestengte skytebehov. Salongrifla er ideell i slik sammenheng, og når vi mer eller mindre lovlig eller sikkerhetsmessig forsvarlig føler oss fristet til å «knerte» kråka i grantoppen utenfor kjøkkenvinduet, jo da er sannelig salongrifla god nok. La det være gjentatt at også en salongriflekule er livsfarlig i det ugunstigste øyeblikk. Som vådeskudd er den farlig opp til 1,5 km fra mun-

En enkel og rimelig boltrifle er Remingtons modell 581 med clipmagasin. Model­ len med rørmagasin heter 582.

Remingtons pumperifle i 22 LR lieter modell 572.

Remingtons auto-rifle modell 552 har mye til felles med 572 ovenfor.

Brownings modell 22 Auto har delbar konstruksjon. Pipe skilles fra kolbe/ låskassedel med enkelt håndgrep, og våpnets lengde reduseres til det halve. En attraktiv «sekkbørse»!

ning, og skytteren må selvsagt utvise forsiktighet. En salongrifle er intet leketøy! Teknisk sett finns salongrifler som enkelskuddsvåpen, som repetervåpen med bolt-, bøyle- eller pumpemekanisme, og den finnes med halvautomatmekanisme i et utall fabrikata. En boltrifle av anerkjent fabrikat er

kanskje de enkleste og sikreste for begynneren, som bare har tenkt våp­ net som banerifle til trening. En «jaktrifle» i kaliber .22 LR kan deri­ mot gjerne være pumpe- eller automatmodell. Presisjon og funksjonssikkerhet har mest med fabrikat å gjøre — ikke så mye mekanismekonstruksjonen.

163

Håndladning som hobby Hjemmeladning av riflepatroner kan være interessant og utbytterikt som hobby i seg selv, og det er i alle fall lærerikt! Årlig gjennomsnittsfor­ bruk av patroner hos en jeger i Norge er ikke overveldende, og vi kan antyde at håndladningen ikke inne­ bærer noen økonomisk gevinst. Ladeutstyret er såmenn ikke billig, og en «travel» jeger har vel større fortje­ neste i å legge sin energi i et annet arbeid med bedre timelønn. Men snakker vi med en ivrig hjemmelader, får du vite at mer moro fin­ nes ikke, og det er vel også sannsynlig at de håndladde patronene blir gode, presisjonen blir jo forutsetningsvis svært god ved alle patroner hvor hyl­ sene først er skutt i kammeret én

Håndladning er en hobby for de stille vinterkvelder. Man sitter der med sine tennhetter og kuler og fantaserer litt om hvor kula skal plasseres i elgskrotten under kommende høstjakt.

164

gang — og derved formet nøyaktig etter kammerdimensjonene, for deretter å bli skutt påny i samme våpen. Det blir som hånd i hanske. Håndladere er sterkt opptatt av presisjon, hva er det som «går» best? Normal ladning eller litt redusert kruttladning? Tung kule eller lett kule? Disse ting får hjemmeladeren svar på ved selvstudium av allslags veiledning. Veiledningen må følges. Håndladebenken er intet laborato­ rium for eksperimenter. Anvendelse av krutt-type annen enn den som anbefales i tabellene er egentlig livs­ farlig, og det er på samme måte risi­ kabelt å under- eller overskride de ladningsvekter som anbefales. De som har tro på at håndladning er den rette hobby å fylle tomrommet i fritida bør sette igang. Det er ingen vanskelig hobby når det brukes sunn fornuft. Vi har opplevd håndladere hvor hobbyen er blitt så intents at ladeteknikken fullstendig gikk til hodet på vedkommende. Lading og testing — testing og lading — fram og tilbake til skyteba­ nen. Ladningen er viktigere enn sky­ tingen! Disse gutta skyter for å lade, ikke omvendt. Her skal sannelig fa­ brikkene få se hvordan «skikkelig» ammunisjon skal være! Men de glem­ mer kanskje at en ammunisjonsfab­ rikk forsyner hundretusener av jegere med patroner som fungerer og skyter tilfredsstillende i stort sett alle våpen til samme tid. Det er også spørsmål om pris. Man må forstå at en fabrikk er avhengig av å tenke økonomi, og det er urealistisk å fabrikk-framstille patroner som skulle passe 101 prosent i ethvert våpen. Det dreier seg om toleranser, vel og merke: aksepterte toleranser, i hylsemål og kammerdi-

Krutt-typene er ganske ulike og må ikke forveksles eller feil-lades.

mensjoner, i kruttladning og kule­ vekt. Likevel er fabrikkpatronene mer enn gode nok for norsk jakt og norsk jeger, og det er et faktum at presisjonen hos enkelte «standardkuler» er bedre enn hva som oppnås gjennom alle slags finurlige hjemmeladeralternativer. Men som sagt: Håndladning er moro, og det er lov til å prøve seg som «konkurrent» mot fabrikkene! For å komme i gang trengs ladeapparat med verktøysett for hylsepressing og kuleisetting. Man trenger hetteisetter og kruttvekt/kruttmål, og selvsagt ladekomponentene krutt, tennhetter og kuler. Hylsene kan være ens egne avskutte, eller de kan kjøpes fabrikknye. Leverandører av håndladerkrutt utgir de nødvendige ladetabeller, og det finnes en god del amerikansk litteratur om lading og ballistikk. USA-jegere har gjennom alle år stått fram som enere blant håndlader-aktivistene, og ladeapparater av ulike fabrikata er alle som ett amerikanske. Dette har med­ ført at håndladere bruker et eget

språk seg imellom, med sterkt islett av amerikansk. Verktøyet heter «die» (uttales dai), hylsepressing er «resizing», etc. Slik har det vært og slik vil det bli. For ordens skyld: Vær oppmerk­ som på at prosjektiler, krutt og tenn­ hetter inngår i kategorien registre­ ringspliktig ammunisjon, og krever derfor ervervs-tillatelse.

Hylser kan kjøpes, men håndladeren gjør klokt i å spare på de avskutte tomhylsene. De kan lades om mange ganger.

165

Pass på hørselen! Det er fortsatt mange skyttere som ikke bruker noen form for hørselvern på skytebanene, og ennå verre: endel har barn med seg som er like ube­ skyttet. Hva skjer egentlig i øret når det er utsatt for børsesmell? Og hva kan gjøres for å hindre framtidige hørselskader? En hørselskade kommer gradvis og er i begynnelsen umerkelig. Det første tegn pleier å være at det er vanskelig å samtale med en annen person i et støyende miljø, f.eks. ved middagsbordet. Det er de høye tonene, diskantlydene, som forsvin­ ner først. Den første skaden kan være et eneste tilfeldig smell. Du merker at det ringer og piper i øret, men det forsvinner etter noen timer. Det som påvirker de følsomme hørselorganene gjennom geværsmell kalles impulslyd. Hvor sterk impulslyd et menneske tåler er i høyeste grad individuelt, men hos enkelte kan et eneste skuddsmell føre til varig hørselsskade. Jaktvåpnet skaper en skarp lyd på et meget kort tidsrom, knapt tusende­ ler av et sekund. Undersøkelser viser at børseskudd kommer opp i et lyd­ nivå av 160 decibel. Smertegrensen for de fleste mennesker ligger på 130—140 decibel. Stigbøylemuskelen i øret vil refleksmessig trekke seg sammen ved lyd over 85 decibel og danner da en viss beskyttelse for det indre øret, men skuddsmellet kom­ mer så fort at muskelen ofte ikke har mulighet for å reagere. Hjernen «lures» også i annen sammenheng, når smellene har så kort varighet. Den rekker ikke å registrere lydens

166

Glem ikke at barn/ungdom også skal ha godt hørselvern på skytebanen!

rette styrke, og vi synes liksom ikke at det er så «farlig». Det er også en kjennsgjerning at selve smellet i seg selv ikke er avgjø­ rende for skaden. Man må også ha litt uflaks.! Trykkbølgen må treffe øret i en ugunstig vinkel. En slik ugunstig

A-O øreklokke modell 1700 er ett av de mange gode hørselvern på mar­ kedet.

vinkel kan til og med medføre at «naboen» rammes hardere enn den som avfyrer skuddet. Hvem er det som ikke kjenner seg igjen? Derfor: det er aldri for sent å ta hørselvern i bruk. Ta aldri risken på å få en ubotelig skade, selv om du fra naturens side er blitt utstyrt med san­ ser som virkelig tåler juling! Øreklokker av god kvalitet er det beste. All slags «hørselvern» av andre modeller, så som tomhylser, bomull etc. kan nok virke på en aller annen måte, men øreklokker skal det være, det er det enkleste og det beste.

Vedlikehold av våpen Hvorfor skal vi ikke holde våpnene i god stand? Med «god stand» mener vi at våpnet skal «funke», slik at det ikke er noe teknisk kluss når det virkelig gjelder. Når er det så at det virkelig gjelder? For det første: På skytebanen — når vi har lagt oss til rette på 100-meteren med rifla, eller vi står klar på standplass på lerduebanen. Det står folk bak oss som titter. Har børsa hans Ola hatt godt av jakta ifjor, med etterfølgende «lagring» på veggen eller i skapet? Tenk godt etter, det er synd for de som nesten ikke har sett børsa etter fjorårets siste jaktdag. Prøv å pusse litt i alle fall, og la ikke «kameraten» stå bortgjemt dag etter dag. Og så er det jakt. Storoksen på kornet. Første skudd ble bom. Neste skudd skulle ha sittet der, men det var et eller annet som under siste jakttur ikke fungerte bra. Burde vært hos børsemaker, nå husker jeg det! Søk hjelp hos børsemaker’n etter jaktturen, ikke to dager før du skal avgårde, da har alle det travelt!

Jaktrifler som ikke «går godt» hører f... til. Det kan være ganske enkle ting som forårsaker dårlig presisjon, så som løse sikter eller en vridd framstokk som ligger an på pipa. Det er derimot uhyre sjelden at løpet er «utskutt». En riflepipe tåler tusenvis av skudd før det kan merkes noen slitasje som påvirker presisjo­ nen og et haglgevær bør tåle hundre­ tusener av skudd før det slarker i baskylen. Hvis det oppstår slark så vær sikker på at denne slitasjefeil skyldes uriktig håndtering under bruk. Den vanligste feil er at hagla «klakkes» sammen altfor hardt når den lukkes igjen klar for skudd. Det skal liksom understrekes at «her kommer gutten som kan håndtere børser!», og den harde lukkingen viser oss bare at jegeren har altfor lite

Når et haglgevær skal settes sammen skyves toppleveren helt til side og vær påpasselig med at baskylehjørnet gri­ per inn i utsparingen på ekstraktoren.

167

våpenerfaring. Rolig og forsiktig skal våpnet lukkes, og den siste «opera­ sjonen» er at tommelfingeren følger toppleveren på plass! Det er heller ingen grunn til å bruke makt når våpnet skal settes sammen. Det kan lett oppstå stygge grader i låssystemet, noe som med en gang reduserer våpnets verdi. Bruk alltid litt tid på å finne ut hvordan ditt våpen er konstruert og kanskje litt olje på de steder der du synes det går tregt. Og klag ikke på børser som går litt «tregt» når de er nye. De skal være trege, fordi de er tilpasset med hårfine toleranser, og de «går seg til» etter hvert. Det er da moro å eie et feilfritt våpen, uansett type og prisklasse. Og mens mange av oss strever vårt lange jegerliv med å holde våpnet feilfritt, er det en lei fiende mot oss hele tiden: Rusten.

Hvorfor ruster våpnet? Kjemisk rent jern angripes overho­ det ikke av rust. Rent jern er imidler­ tid uanvendelig til produksjon av våpendeler. Man må sette til legeringskomponenter i større eller mindre grad, — kullstoff, mangan, nikkel, krom, etc., for at stålet skal få de rette egenskaper. Ved produksjon av stål får man «på kjøpet» blant annet fosfor og svovel, men mengden av disse uønskede komponenter søker man å holde nede så lavt som mulig, idet de nedsetter materialets styrke vesentlig. Det legerte stål er mottakelig for rustdannelse, dvs. det dannes jernoksyd på overflaten under innflytelse av vann som finnes i luften. Ved tilsetting av store mengder nikkel og krom får man fram det man

168

kaller rustfritt stål, men dette er en helt annen historie, og av flere årsa­ ker brukes sjelden rustfritt stål i våpendeler. For å få fram den stålkvalitet som egner seg best må det tilsettes legeringsemner som i noen grad øker våp­ nets mottagelighet for rust. Den stålkvalitet som vanligvis anvendes i dag avviker ikke mye fra ståltyper i våre fedres og bestefedres våpen. Størstedelen av ståloverflaten på jaktvåpnene beskyttes på en eller annen måte. Det kan f.eks. være blånering (brunering), gråbeising etc. Det dreier seg i alle fall om en oksydasjon av overflaten, som samti­ dig fylles med en tynn lakk eller olje, og derved har man oppnådd en viss beskyttelse mot rust. Haglpiper fra de tidligste tider var vanligvis brunert, mens riflepipene var svartoksyderte. I begge tilfelle dreide det seg om en svak rustdannelse —man kalte det «edelrust». Idag brukes mer avan­ serte midler og metoder ved blåneringen. Forutsetningen for at beskyttel­ sen skal vedvare er likevel at blåneringsskiktet impregneres, f.eks. med olje, og at dette oljeskikt vedlike­ holdes. Den utvendige polering varierer nokså meget fra de forskjellige fabikker. Det hjelper likevel lite å stole på at førsteklasses polering skal gi full beskyttelse. Jegeren må selv inn i bil­ det med sin våpenolje. Før i tiden ble benyttet tennhetter som ved tennsatsens forbrenning dan­ net hygroskopiske salter, som igjen forårsaket rustdannelser. Dette pro­ blem er nå ute av verden. I kvalitetspatroner brukes overhodet ikke tenn­ hetter med rustdannende kjemika­ lier.

I vår tilværelse er det ikke bare våpen som ruster. Broer, biler, jern­ banevogner, etc., etc. Dessverre er tendensen til mer og mer rust klart bevist, og dette må i første hånd hen­ føres til det ubestridte faktum at luf­ tens surhetsgrad i det siste tiår har økt vesentlig. Svoveldioksyd sammen med vannet i luften danner selve grunnlaget for kalamiteten. Håndsvette er alltid en betydelig rustkilde på grunn av de salter som avsettes under «kjærlig» håndtering av favorittvåpenet.

Sjøjakten bringer våpnet i direkte kontakt med vann og salt. Det er ikke få sjøfugl jegere som lar «finbørsa» bli igjen hjemme og heller tar fram mindre verdifulle våpen. Et fram­ skritt er gjort i de senere år: Hårdforkromning av haglgeværenes piper. Dersom kromsjiktet er tilstrekkelig tykt gir det en meget fin rustbeskyttelse. Det finnes metoder som gir langt bedre utvendig rustbeskyttelse enn blånering og svartoksydering. Disse metoder forringer imidlertid våpenets utseende betraktelig. Prosessene er inntil videre reservert for militære våpen, hvor kravet til rustbeskyttelse er sterkt fremhevet og hvor utseendet til gjengjeld er mindre vesentlig.

Pusseutstyret

Mange av verdens ledende våpenfabrikanter har bragt sin «egen» våpenolje på markedet. Dette er vanligvis fremragende oljer, enten som spray eller på vanlig kanne. De fleste er all-round oljer som renser, smører og beskytter.

For å holde våpnet skikkelig ved­ like behøves følgende utstyr: Pussestokk med stryholder og diverse børster. Pusselapper eller pussegarn. Stor pussefille. Rust/bly-løsende middel. Universal våpenolje. Skjefteolje. Gammel tannbørste med stiv bust. Gode skrutrekkere i ulike bredder. Udelte pussestokker er gjerne bedre enn delte, men krever selv­ følgelig våpenfutteral i hel lengde for å kunne bli med lettvint til jakthytta. Trestokker (eller plasttrukne) er å foretrekke. Vær obs på at slarkete metallskjøter ved delte stokker kan forårsake riper eller grader i løpet. Riflestokken bør ha roterende håndtak. Pusselapper er greie å ha med å gjøre, spesielt ved puss av rifle. De

169

faller dyre, sammenlignet med pussegarn. En stor flanellsfille er alltid nyttig å tørke av overskuddsolje etc. Rense«oljen» som skal løse rust etc. er gjerne av nitrosolventtypen. Den er glimrende til sitt bruk, men husk at dette er ingen olje og kan endog gjøre skade hvis den ikke pusses av fulls­ tendig etter bruk. Universaloljen på sprayboks er et uunnværlig hjelpemiddel, særlig før en regntung jaktdag eller på sjøen. Alle metalldeler bør få en dusj av sprayboksen. Hovedrengjøringen kan utstå til kvelds. De moderne sprayoljer har meget liten overflate­ spenning og trenger inn i vinkler og

kroker. En spraydusj egner seg ved lengre tids oppbevaring av våpenet i futteral. En anerkjent skjefteolje må brukes der våpnet fra fabrikk opp­ rinnelig har linoljebonet finish. Lak­ kerte skjefter har ingen nytte av skjefteolje. Husk at geværoljen ikke skal brukes på skjeftet. Geværoljen gir kanskje et pent og prydelig utse­ ende med en gang, men etter noen gangers bruk blir skjeftet grått og liv­ løst. Kun skjefteolje eller rå linolje (fra fargehandleren) er det riktige. Stokkolje er fremstilt på linoljebasis, inneholder fargestoffer og er absolutt en god ting å ta med for pleie av våpen med ikke-lakkerte skjefter.

Det som plasseres ytterst på pussestokken tilbys i alle slags former og fasonger, og det er bare å velge den rette til sitt bruk. Det finnes stryholdere, nylonbørster, bronsebørster og ull-sudder, ja t.o.m. stål-«krafse» til grovarbeid i et hagleløp!

170

Den gamle tannbørsten har vi med for rengjøring og innoljing av skjeftets nettskjæring. Dessuten kan børs­ ten brukes i metalldelenes vinkler. En skrutrekker kan være så mangt. Våpnets skruespor blir fort ødelagt dersom ikke skrutrekkeren passer nøyaktig. Våpnets salgsverdi reduserers betraktelig dersom skruesporene ser dårlige ut. Bruk riktige skru­ trekkere!

Sikkerhet og våpen Vi mener å ha hørt at en flyver har en instruks: «Når du setter deg til rette i maskinens cockpit blir du en del av et system som du har kontroll over — både med hensyn til manøvrering og sikkerhet. Du er den eneste som kan gjøre systemet sikkert eller usikkert.»

Det samme kan sies å gjelde for en person med våpen i hånd. Fra det øyeblikk våpnet lades blir jegeren del i et system hvor han ene og alene kan gjøre det betryggende sikkert eller ikke. Jakt og skyting er i virkelighe­ ten noen av de «sikreste» hobbyer som finnes. Nøkkelen til sikkerhet ligger hos den som selv bestemmer hvordan han eller hun vil omgås våp­ net og ammunisjonen. Det vil føre for langt å minne om alle detaljer som bør preges av påpasselighet når jegere omgås, og det skal heller ikke være nødvendig med barnepike, like lite som sikkerhetsreglene skal føles som stress. Det må være en helt naturlig sak å passe på seg sjøl og børsa. La oss derfor gå litt i dybden ved et par av de få, men viktigste reglene for våpensikkerhet. Stol aldri på våpnets sikring! Børsa må håndteres som om den er ladd og

På jaktrifle med Mauser modell 98 låskasse må originalsikringen byttes ut med en moderne sikringsfløy for at våpnet skal kunne monteres med kikkertsikte. Slik fløysikring kan være Parker Hale (høyre) eller Buehler, som svinges «av» og «på» på høyre side av bolten. Selv om begge er brukbare løsninger, skal vi være oppmerksom på at vi har med «1/4-sikring» å gjøre, d.v.s. våpnet er ikke fullsikret med 180° bevegelse, slik som ved originalen.

171

klar til skudd. Sikringssystemet må ses på som en mekanisk innretning, som bare er en komponent i hele opplegget med å håndtere våpnet sik­ kert. Sikringen kan aldri tjene som erstatning for den sunne fornuft. For eksempel, gjør aldri forsøk på avtrekk når sikringen er «på». Det er jo mulig at den ikke er «på», eller at den befinner seg midt mellom «av» og «på»! Skuddet kan gå, enten momen­ tant, eller senere når våpnet virkelig skal avsikres, og uten at avtrekkeren overhodet berøres! Halvsikret betyr usikret, uansett. Lek ikke med sikrin­ gen, stadig av og på. Sørg for at sik­ ringen settes «på» når den virkelig skal være «på», og behold den der helt til det siste øyeblikk, før skuddet skal avfyres. Å stole helt og holdent

på en mekanisk sikringsanordning medfører fare. Bruk sikringen med fornuft! Klatre ikke over gjerdet med ladd våpen! Til sine tider under jaktturen blir man møtt av naturlige hindringer i terrenget. Det kan være et gjerde, en bekk eller en bratt fjellskråning. I slike situasjoner bør det være en soleklar regel at våpnet tømmes for patron(er). Om du er aldri så sprek og lett på foten er det sjanser for at du et øyeblikk mister balansen når hinderet forseres. I neste øyeblikk mister du børsa, eller i det minste vil du miste kontroll over børsa. Med et brak går skuddet — to gode venner blir stående å se på hverandre — den ene ganske forlegen, den andre med anklagelse og indignasjon: «Dæven

Den første rypa, den første jaktdagen i 1984, studeres inngående. Katja og Vai tar pause. «Rypegutten» er Gunnar, snart 16 år, som har fulgt «Fattern» i flere jakt-år allerede, med børse og egen bikkje. Børsene «hviler» også, brukket, og med piper som peker i den riktige retningen.

172

— var børsa ladd?» For en del av oss har dette skjedd — så la det ikke skje igjen. Er du redd du skal miste en skuddsjanse i det øyeblikket du klatrer over gjerdet med «tømt» våpen? Dersom skjebnen skulle spille oss det puss at viltet ruser opp før våpnet er ladd igjen, ja da får vi likevel hygge oss med tanken på at viltet sikkert er å finne bak neste skogholt! Er det flere sikkerhetsregler som vi for ordens skyld bør understreke? Jo, så men, vi kan aldri bli strenge nok. Hva med denne: «Sett aldri fra deg et ladd våpen!» Joda, vi kjenner til jege­ ren som ble sendt hjem fra jakten fordi han hadde «glemt» å ta ut patro­ ner fra børsa han satte i ovnskroken etter endt jaktdag. En annen i jaktla­ get fikk lov til å prøve kameratens avtrekk, men fant heldigvis patro­ nene i kammeret før det smalt! Det er jo åpenbart for oss alle at jakt skal være forbundet med trivsel. En sikker jakt er en trivelig jakt. Det er ikke moro å jakte i lag med folk som ikke har styring på hvor børsepi­ pene peker til enhver tid. Ha munnin­ gen under oppsikt hele tiden, slik at ikke kameraten er nødt til å passe på deg! Dette burde være enkle saker for den som har jakterfaring og kan håndtere våpen, rent skytemessig. Utrolig nok syndes det mot sikkerhe­ ten også blant «erfarne» jegere. La oss ha «trivelig» jakt, la oss ha «sik­ ker» jakt!

Markham i «felten».

avstand vil gi jegeren alle slags paral­ leller til de jaktlige forhold. Et «baneanlegg» for slik skyting er så økonomisk tiltalende at det skulle svare seg for jaktlaget å samle seg om innkjøp av f.eks. en Markham kaste­ maskin, som et egnet startgrunnlag. Dernest følger naturlig at jaktskytebanen med jegertrapskyting er det rette sted for fluktskytteren.

Lerdueskyting En enkel ukomplisert kastemaskin kan monteres nær sagt hvor som helst. Variasjon i skuddvinkel og

173

Våpen og lov-verket Våpen i jaktskyting — konkurranser Norges Jeger- og Fiskerforbunds jaktskyting omfatter elg- og hjorteskyting, jegertrap, jaktsti og figurjakt. Innenfor alle disse konkurransegrener er det regler for de våpen og den ammunisjon som kan benyttes.

Elgskyting — Hjorteskyting 1. VÅPEN: Generelt gjelder at det bare kan benyttes typiske jaktgeværer med slikt kaliber som er tillatt brukt på storviltjakt i Norge. 2. VEKT: Våpenets totale vekt med siktemidler påsatt, men uten ammunisjon i kam­ mer eller magasin, må ikke overstige 4,5 kg. 3. AVTREKK: Avtrekket må være slik innstillet at det kreves en kraft på minst 1,5 kg i normal avtrekksretning, for å utløse tennstemplet.

4. SIKTEMIDLER: Det er tillatt å benytte kikkertsikte samt tradisjonelle former for sikte­ midler (Skur/korn og diopter). Største tillatte forstørrelsesgrad på kikkertsikte er 6x. Benyttes kikkert­ sikte med variabel forstørrelsesgrad, må denne under skytingen ikke være innstillet på større forstørrelsesgrad enn 6x. Ved skyting under godkjente stevner skal det benyttes samme sik­ temidler til alle serier som teller med i skytingen.

174

5. TILLEGGSUTSTYR: Tilleggsutstyr som f.eks. pipevekt, andre former for balansevekter m.v. er ikke tillatt benyttet under sky­ tingen. 6. DISPENSASJONSBESTEMMELSER: Kombinasjonsjaktvåpen som hagle/ rifle, samt dobbeltløpet rifle gis dis­ pensasjon fra bestemmelsene under pkt. 2.

Lerdueskyting, jegertrap VÅPEN OG AMMUNISJON Pkt. 9. Alle slags haglgevær kal. 12 eller mindre kan anvendes til skytingen, også automatiske. Det er forbudt å bruke rekylbrems (compensator) eller lignende utstyr som kan for­ styrre sidemannen. Pkt. 10. Største tillatte hagldiameter er 2,5 mm og største tillatte haglvekt er 32 gr. Det er ikke tillatt å bruke sortkrutt eller sporlyspatroner.

Pkt. 11. Ved feil på geværet kan dommeren, hvis en øyeblikkelig reparasjon ikke kan ordnes, tillate skytteren å bruke et annet gevær. Skytter kan også for­ late banen og fullføre sin serie etter dommerens anvisning. Ved våpeneller patronfeil, som medfører at skuddet ikke går av, gis ny due inntil 3 ganger i en serie på 25 duer uansett om skyteren har byttet gevær eller ikke.

Jaktsti PATRONER VED JAKTSTI Det er en kjent sak at ikke alle patro­ ner passer like godt i alle våpen. Dette må vi ta konsekvensene av og for jaktstien gjelder for fremtiden samme regler som for jegertrap der det i punkt 10 heter: «Største tillatte hagldiamter er 2,5 mm og største tillatte haglvekt er 32 gr. Det er ikke tillatt å bruke sortkrutt eller sporlys-patroner.» Under disse forutsetninger er det lov til å bruke egne patroner også på jaktstier. Det er derfor greiest at arrangørene fastsetter startkontingenten eksklusive patroner og bes­ temmer hvor mye patroner koster i tillegg for de som ønsker å kjøpe arrangørenes patroner. VÅPEN Det benyttes haglgevær som kan lades med to patroner. Skyting med rifle kan nyttes på en av postene i en jaktsti. Forutsetnin­ gen er imidlertid at riflen har kikkert­ sikte. Valgfri stilling uten fast anlegg.

Viltlov og våpenlov En jeger må kjenne til hvilke norske lover som er knyttet til bruken av våpen og ammunisjon. Det er i hovedsak to atskilte sektorer innen lovverket som vi kommer i berøring med. I den ene sektor er det kort sagt gitt forskrifter om hva slags våpen- og ammunisjonsutstyr som er lovlig ved de ulike former for jakt i Norge, og hvordan dette etter loven skal bru­ kes. Bestemmelsen om skyteprøve er også integrert i disse forskrifter. Det vi da skal henvise til er «viltlo­ ven» (Miljøverndepartementet). I den andre lovsektor behandles for­

skrifter om hvordan man skaffer seg (erverver) våpen og ammunisjon. Det er aldersbestemmelser, og det er andre krav til de som vil skaffe seg våpen eller allerede innehar våpen, f.eks. bestemmelsene om privat opp­ bevaring av våpen og ammunisjon. Lovene vi da snakker om rammes inn av «Våpenloven» (Justisdepartemen­ tet).

Viltloven Fra lov om viltet av 29. mai 1981 gjengis derfor «våpen/skyte»-forskrifter, slik de lyder: KAP. I. GENERELLE BESTEMMELSER § 1.1. Til jakt på storvilt og småvilt er det ikke tillatt å nytte AG-3, US-Karbin SLK (cal. 7,62 x 33), Ml-Garand SLG (Selvladergevær cal. 7,62 x 63) rifle M-15, og M-16 eller tilsvarende militærvåpen herunder maskinpistol. § 1.2. Under ferdsel med motordrevne kjø­ retøyer skal jaktvåpen som medbrin­ ges være tomt for ammunisjon og være anbrakt i futteral eller nedpakket på en slik måte at det ikke er lett tilgjengelig for fører eller passasjerer. KAP. II. VÅPEN OG AMMUNISJON TIL STORVILTJAKT §2.1. Til jakt på elg, hjort og rådyr er det ikke tillatt å nytte halvautomatisk rifle med mere enn 3 skudd i magasi­ net og ett skudd i løpet. §2.2. Til jakt på elg, hjort og villrein er det bare tillatt å bruke: våpen med

175

ammunisjon som har en anslagsener­ gi på minst 1 960 joule (eller 200 kilogrammeter (kgm)) på 300 meters avstand.

§2.3. Til jakt på elg, hjort og villrein er det bare tillatt å bruke ammunisjon med ekspanderende prosjektil (blyspiss, hulspiss o.l.). Det samme gjelder for jakt på rådyr når jakten utøves med rifle. § 2.4. Til jakt på rådyr, gaupe og bever er det når jakten utøves med rifle bare tillatt å bruke ammunisjon som har en anslagsenergi på minst 980 joule (eller 100 kilogrammeter (kgm)) på 100 meters avstand. §2.5. Til jakt på råbukk i områder hvor særskilt bukkejakt er fastsatt er bare rifle tillatt.

§2.6. Til jakt på villrein er det ikke tillatt å bruke magasin- eller automatvåpen uten at magasin- eller automatmekanismen på forhånd er satt ut av funk­ sjon. Magasinet skal være satt ut av funksjon ved innsetting av plugget løsmagasin eller magasinsperre/ ramme slik at våpnet under jakten bare kan nyttes som enkeltskuddsvåpen og ikke som magasin- eller auto­ matvåpen. Dobbeltløpet rifle er tillatt på vill­ reinjakt. § 2.7. Jegeren er selv ansvarlig for at våpe­ net er gjort om til enkeltskuddsvåpen, og dette må være utført før jege­ ren kommer fram til eget jaktterreng. Dersom jegeren anmoder om

176

plombering kan dette utføres av poli­ tiet.

KAP. III. BESTEMMELSER OM SKYTEPRØVE FOR STORVILTJEGERE § 3.1. Ingen har adgang til å drive jakt etter elg, hjort eller villrein med våpen uten at vedkommende har avlagt skyteprøve samme år. Ingen må gå på jakt etter elg, hjort eller villrein med annet våpen enn det vedkommende har avlagt skyteprøven med. Dersom en person ønsker å benytte flere våpen til storviltjakt, skal ved­ kommende avlegge skyteprøve med hvert enkelt våpen.

§ 3.2. Skyteprøven skal avlegges med valg­ fri stilling uten fast anlegg. Skyteavstanden skal være minst 100 meter mot stillestående dyrefigur — skive av villrein i format lxl meter. Figu­ ren skal være typegodkjent av Direk­ toratet for Naturforvaltning. § 3.3. I en serie på fem skudd skal det være fem treff innenfor det innsirklede felt, 30 cm i diameter, som er angitt på figuren. Sirkelen skal ikke være synlig fra standplassen. § 3.4. Skyteprøven skal ledes av et skytter­ lag. Andre som har skytebane som kan godkjennes, kan etter søknad til Direktoratet for Naturforvaltning gis tillatelse til å avvikle skyteprøven. Nærmere instruks for avvikling av prøven er fastsatt av direktoratet.

§ 3.5. Skyteprøven må avlegges med slik

jaktammunisjon som nevnt i § 2.2. og § 2.3. (blyspiss, hulspiss e.l.).

§ 3.6. Oppnådd sølvmerke i elgskyting (Norges Jeger- og Fiskerforbunds ferdighetsmerke) godkjennes som skyteprøve når skyteprogrammet er god­ kjent av direktoratet. §3.7. Person bosatt i utlandet gis fritak for krav om å avlegge skyteprøven så­ fremt vedkommende fyller kravene til å kunne jakte storvilt i hjemlandet. Dokumentasjon på at jegeren fyller kravene i hjemlandet må alltid med­ bringes under jakten og vises fram på forlangende av grunneier, noen som opptrer på hans vegne eller av jaktoppsynet. § 3.8. Vitnemål om skyteprøve skal skrives ut på skjema fastsatt av Direktoratet for Naturforvaltning. Er jegeren ukjent, kan skytterlaget kreve at ved­ kommende legitimerer seg. Vitnemålet må jegeren alltid ha med seg under jakten for å vise fram på forlangende av grunneier, noen som opptrer på hans vegne eller av jaktoppsynet. § 3.9. Jaktrettens innehaver så vel som lederen av jaktlaget skal forvisse seg om at alle som deltar i jakt på elg, hjort eller villrein på deres område, har avlagt påbudt skyteprøve.

KAP. IV. ALDERSGRENSE FOR VILLREINJEGERE

§ 4.1. Den som med våpen vil delta i jakt etter villrein må ha fylt 18 år innen den 20. august i jaktåret. Jegere som

har fylt 16 år innen 20.08. i jaktåret kan likevel drive villreinjakt med våpen når: — det foreligger samtykke fra for­ eldre eller den som har omsorgen for vedkommende og — det for viltnemnd/fjellstyre innen 01.06. er fremlagt skriftlig erklæring fra jegeren selv og fra myndig storviltjeger som selv har deltatt i storvilt­ jakt minst to sesonger, om at jegeren skal delta i villreinjakta under hans tilsyn og ansvar. KAP. V. VÅPEN OG AMMUNISJON TIL SMÅVILTJAKT

§ 5.1. Til småviltjakt er det bare tillatt å nytte haglgevær med inntil to skudd, og rifle. Brukes det halvautomatisk rifle er det bare tillatt med inntil to skudd i magasinet og ett skudd i løpet. KRAV TIL HAGLSTØRRELSE § 5.2. Til jakt med haglgevær (glattboret våpen) er det ikke tillatt å bruke større hagl enn 3,5 mm i diameter, eller norsk nr. 2 (US. nr. 3). Det skal videre være minimum 100 hagl i pat­ ronen. Det er ikke tillatt å bruke kule for haglgevær. BRUK AV RIFLE TIL SMÅVILTJAKT

§ 5.3. Salongrifle (salonggevær) cal. .22 LR kan bare brukes til hares størrelse, men ikke til hare. For jakt med rifle på ravn, svart-

177

bak, gråmåke, ender, ryper må det minst brukes ammunisjon av type «Long rifle» med hulspiss.

Minstekrav til anslagsenergi på ammunisjon tillatt til småviltjakt i Norge. (Dvf. Forskrift av 16.3.1983 til viltlovens § 20)

§ 5.4. For jakt på hare må det når jakten utøves med rifle brukes ammunisjon med anslagsenergi på minst 196 joule (20 kgm) på 100 meters avstand.

Rådyr Gaupe Bever

§ 5.5. For jakt på gjess, storskarv, småskarv, storfugl og orrfugl må det når jakten utøves med rifle brukes ammunisjon med anslagsenergi på minst 294 joule (30 kgm) på 100 meters avstand. §5.6. For jakt på rødrev og grevling må det når jakten utøves med rifle brukes ammunisjon med anslagsenergi på minst 490 joule (50 kgm) på 100 meters avstand.

§ 5.7. For avliving av rødrev, grevling, villmink m.v. som er fanget i bås eller felle kan salongrifle eller pistol i cal. .22 LR nyttes. Skuddet skal rettes mot dyrets hjerne.

En kort oppsummering blir derfor slik: 1. Ikke tillatt å bruke militære autorifler på jakt. 2. Jaktvåpen i bil og båt skal ligge i «bagasjen». 3. Halvautomatisk rifle til storvilt­ jakt skal ikke lades med mer enn 4 patroner. 4. Storviltpatroner må inneha mini­ mum anslagsenergi = 200 kgm på 300 meters hold. 5. Storviltpatroner skal være med ekspanderende kule (blyspiss). 6. «Mellomstort» vilt (rådyr etc.)

178

Rødrev Grevling Gås Skarv

Hare

Ravn Svartbak Gråmåke And Rype Fasan Villmink Mår Røyskatt Bisamrotte Ekorn Ryper Duer Vadefugl Fiskemåke Hettemåke Krykkje Alkefugl Trost Kråke Nøtteskrike Skjære

(1 kgm = 9,81 Joule)

har også våpen- og ammunisjonsbestemmelser. 7. Villreinvåpen kan ikke lades med mer enn étt skudd. 8. Storviltjegere må avlegge skyte-

prøve hvert år, og prøven må skytes med blyspiss. 9. Aldersgrense for villreinjegere er 16 år, under tilsyn og ansvar hos eldre jeger. 10. Haglgeværet skal lades med mak­ simum to patroner. 11. Største tillatte haglstørrelse er nr. 2 (3,5 mm).

12. «Kulepatron» i haglgeværet er ikke tillatt. 13. Det er klare kaliber- og energibestemmelser for riflepatroner til småviltjakt. Disse bestemmelser kan kanskje best anskueliggjøres på et diagram og sammenholdes med ballistiske data for endel kjente «småviltpatroner»

Ballistiske tabeller

Norma og Remington patroner for småvilt og rådyr

Fabrikat

Patron

Remington Remington Remington Remington Remington Remington Remington Norma Norma Norma Norma Norma Norma

22 LR Std, 2,6 bly 22 LR H.sp, 2,6 bly 22 LR H.sp, 2,3 hulsp. 22 LR Yellow Jacket 22 LR Viper 5 mm Magnum 22 Hornet 222 Rem., 3,2 blysp. 5,6 x 52 R, 4,6 blysp. 6,5 x 55, 5,0 blysp. .30-30, 9,7 , blysp. .308, 9,7 Rådyr .30-06, 9,7 Rådyr

Hastighet i m/s Vo Vioo 349 407 416 457 430 640 820 975 850 830 710 735 735

293 311 310 298 293 480 605 779 700 710 600 611 611

Energi i kgm Eo Eioo 16,1 21,9 21,2 23,0 22,0 51,0 100,0 157,0 170,0 175,0 250,0 267,0 267,0

11,4 12,8 11,8 11,4 10,9 29,0 54,0 100,0 115,0 128,0 178,0 185,0 185,0

Våpenloven I «Lov om våpen» er det gjennom de senere år foretatt endringer og gjort tillegg.. Alle jegere som lovlig innehar våpen eller på lovlig måte vil erverve våpen, er berørt av enkelte av våpen­ lovens forskrifter. Disse er detaljerte og omfangsrike som det vil føre for langt å gjengi i sin helhet her. Det henvises derfor til: «Lov om skytevå­

pen og ammunisjon m.v.» av 9. juni 1961 med senere endringer utgitt av Det kongelige Justis- og Politidepar­ tement, siste utgave Januar 1981. For oversiktens skyld gjør vi her en kort oppsummering. 1. Jaktrifler, inkl, salongrifler kal .22 er registreringspliktige våpen. 2. Slike våpen krever ervervstilla­ telse ved nyanskaffelse.

179

Søknad om tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen og våpendeler

Les rettledningen på baksiden! Til politimesteren i

Søkerens fulle navn (skriv tydelig)

Fødsels-

Personnr.

da° iX* i 4r

Fødested

/

Stilliryjtyrke

.

x Telefon Privat X

Adresse

Våpenhandleren sender det hvite eksemplaret av søknaden tilbake til politiet, det blå leverer han til søkeren, mens han selv beholder det gule.

X

Arb.sted

Søker med dette om tillatelse etter §§ 7 og 8 i våpenloven av 9. juni 1961 med endringer av 23. juni 1978 om tillatelse til å erverve og inneha følgende skytevåpen og våpendeler: Kaliber

Våpnene/våpendelens art

5T

Fabrikkmerke

Nummer

X

X

Våpnene skal brukes til .

Medlemskap I skytterlag

Søkerens tidligere våpenkort nr.^^utstedt av politimesteren i Søkerens tidligere våpenkort omfatter

co Navn og adresse på leverandøren Andre opplysninger:

Sted og dato X

Jeg erklærer at våpnene/våpendelene ikke skal brukes til annet enn det som er oppgitt i søknaden, og at de vil bli oppbevart i samsvar med gjel­ dende regler og ikke overlatt til andre uten på de vilkår som er fastsatt i våpenloven av 9. juni 1961, med endringer av 23. juni 1978.

Underskrift

Verges underskrift

Sted, dato, stempel og underskrift:

Politimesterens avgjørelse:

GP-6121

•

Våpenblankett nr. t - TRE.

Begrunnelse for avslag er anført på vedlagte blankett: «Melding om rett til å klage over forvaltningsvedtak». Erverv må finne sted innen tre måneder.

Påtegning av selgeren: Våpnene/våpendelens art

Sted og dato

Politiets/Lensmannens uttalelse Angår søknad fra

Kaliber

Fabrikkmerke

Nummer

Selgerens stempel og underskrift

Uttalelsen skal ikke følge med tilbake til søkeren eller våpenselgeren og fraklippes derfor av politimesteren

om tillatelse til å erverve skytevåpen/våpendeler

Fortsett på baksiden hvis plassen her ikke strekker til.

Søknadsblankett for våpen-erverv fås hos politimester/lensmann. Felter merket med X må fylles ut av søkeren. Det er i første omgang unødvendig å fylle ut feltene «Fabrikkmerke» og «Nummer», idet disse opplysninger gis av selger, når selger og kjøper er blitt «enige» om handelen.

180

3. Etter at registreringspliktige våpen er ervervet, utstedes våpenkort. 4. Aldersgrense for kjøp av jaktvåpen er 18 år. På særskilte vilkår kan alder være 16 år, men aldri under 16 år. 5. Glattborede haglgeværer med pumpe- eller halvautomatmekanisme er også registreringsplik­ tige, og krever ervervstillatelse/ våpenkort. 6. Andre glattborede haglgeværer er ikke registreringspliktige, og kan kjøpes fritt. 7. Jaktriflepatroner og long rifle patroner kaliber .22 krever ervervstillatelse. 8. Haglpatroner selges fritt. 9. Det er regler om privat oppbeva­ ring av våpen og ammunisjon.

Jakten og våpnet i fremtiden Det kan være greit å ha noen tanker om hvordan forholdene vil arte seg for norske jegere i tiden fremover. En ekspert «utenfra», Peik Bendixen (DNF) har gitt tillatelse til å referere utdrag av hans foredrag på Røros i januar 1984:

«Framtidig jaktut vikling i Norge Vi skal se litt på vilkårene for å utøve jakt i Norge i dag — og i fremtiden. Vi regner med å ha ca. 130—145 000 norske jegere som hvert år løser jegeravgiftskort. Tallet svinger med en årlig variasjon på ca. 10 000—15 000 jegere, alt etter forhåndsutsiktene for gode eller mindre gode småviltår. Ser vi antallet jegere som løser jegeravgiftskort i sammenheng med småvilt-

jegere som lykkes å felle vilt er denne variasjonen lett forståelig. Det er nemlig bare vel 60 prosent av alle småviltjegere som får noe jaktut­ bytte! De norske jegere kan vi dele inn etter jaktinteresse, alder, kjønn osv. slik: 1. Bare 0,5 prosent av jegerne er kvinner. 2. Jegerne utgjør ca. 9 prosent av alle norske voksne menn (16 år og eldre). Det er en klar aldersforskjell i hovedtyngden av småviltjegere og storviltjegere. Det er hos småviltjegerne de yngste årsklassene er særlig sterkt representert. Nyrekrutteringen av jegere i Norge vil i det vesentlige skje blant yngre mennesker. Tilsiget av nye jegere kan anslås til mellom 5 og 12 000 pr. år. Tallet varierer mye. Norge særmerker seg ved at det fra viltmyndighetenes side ikke legges hindringer i veien for nyrekruttering, snarere tvert imot. Hittil har enhver nordmann som ville begynne å jakte stort sett kunne ta fatt når han har ordnet seg med de nødvendige jakttillatelsene. Den nye jegerprøven skal ikke endre på dette forhold — den skal bare dyktiggjøre de som vil utøve jakt i fremtidens samfunn. Jakt i Norge er i det vesentligste en fritidsbeskjeftigelse og norske jegere er stort sett fornøyde mennesker. Sett i europeisk målestokk er da også norske jegere særlig heldig stillet med store jaktarealer til disposisjon. Enhver nordmann kan utøve jakt uten å være grunneier. Slik er det ikke overalt. Viltressursene er også gode, de klimatiske forhold tatt i be­ traktning. Når det gjelder storviltet nærmer vi

181

oss raskt viltmarkenes bæreevne, og vi må flate ut storviltstammene. Villreinjegerne er de første som vil få merke det. Alt om et par år må vi prøve å stabilisere reinstammene omkring en årlig avskytning på ca. 10 000 dyr. Også elgen er i store strøk av landet i ferd med å sprenge bære­ evnen og noen særlig utvidelse i elgjakten er det neppe rom for. For hjortejakten og især for rådyrjakten er det ennå mye å gå på ved å ta i bruk moderne forvaltningsmodeller som rettet avskyting, vinterforing, disiplinert hundehold, rovdyrregulering mv. For småvilt jegerne er fremtidsut­ siktene adskillig lysere især hvis Ola Nordmann kan fri seg fra «statuspreget», at småviltjakt er ensbetydende med rypejakt. For de aller fleste småviltartene, kanskje bortsett fra lirype, er det ennå betydelige uutnyttede res­ surser. Det er nok her å nevne duer, ender og hare. Tar vi i tillegg fatt på en rekke viltstelltiltak som biotopforbedring, hjelpeforing m.v. er det betydelige gevinster å hente her. Viltmyndighetene vil i framtiden stille stadig strengere krav til en human og en sikkerhetsmessig for­ svarlig jaktutøvelse. Eksempler på humanitetskravene er de nye våpenog ammunisjonsforskriftene som direktoratet ga i 1983. Det ble her bl.a. slått fast at vi opprettholdt vilkå­ ret om at storvilt jegere skulle avlegge skyteprøven med jaktammunisjon. Det ble satt nye krav til rifleammunisjon til rådyrjakt, bever- og gaupejakt og til småviltjakt. Det ble satt krav til største tillatte haglstørrelse i haglpatroner (fra 01.04.84 ikke tillatt med større hagl enn 3,5 mm eller

182

norsk nr. 2) og det ble satt alders­ grense for villreinjegere. Den svært allsidige småviltj akten som vi kan drive i Norge der vi jakter med haglvåpen etter viltarter med en totalvekt fra vel 100 gram (trost, bek­ kasiner) til arter med vekter opp til 4—5 kilo eller mer (tiur, hare, rev m.fl.) tilsier at jegerne har behov for et allsidig haglpatrontilbud som spen­ ner over alle typer kvaliteter og prisk­ lasser. Men revejakt med kjempehagl og 70 m skuddhold har ingen plass i fremtidens jakt om vi fortsatt skal få dyrke vår hobby uten altfor rigorøse påbud fra myndighetene. Når det gjelder rifleammunisjon står vi over­ for et ennå større tilbud av patroner og prosjektiler. Fremtidens jegere vil bruke mer tid på sin hobby, især på alle de aktivite­ ter som har med jaktforberedelser å gjøre. I større grad enn i dag vil han etterspørre kunnskap om våpen og ammunisjon. Fra viltmyndighetens side vil vi ikke legge hindringer for en slik utvikling, utifrå den erkjennelse at en kunnskapsrik og interessert jeger er en dyktigere jeger enn han som har en mer likegyldig holdning til sin jakt og sin hobby.»

Eksklusive våpen Det beste er gjemt til slutt. Tro om ikke nettopp våpengleden blir en vik­ tig ingrediens i framtidens jegerliv? Gleden ved å eie, og bruke, et luksusvåpen betyr noe helt spesielt for endel av oss. Noe som vi er villige til å betale litt ekstra for. Slik eierglede er i våre dager så langt fra bundet til de høyeste inntektsklasser, ei heller er luksusvåpnene konsentrert i Oslo-området,

hvor det har vært en oppfatning at pengene «sitter». Interesse for kjøp av finere våpen har dokumentert seg i Kirkenes, Mo i Rana, Lunde i Telemark, såvel som i Oslo og på disse steder er det aktive utøvere av praktisk jakt som har prio­ ritert børsekjøp fremfor kostbar bil. Ofte er det heller ikke bare étt luksusvåpen i skapet. Blir man bitt av våpenbasillen går det ikke måneder og år mellom hver gang man streifes av tanken på ny-investeringer. Fine våpen er egentlig gode investeringsobjekter. Det er klart at man må være kritisk på hva som er stygt og pent, kurant og ukurant. Krimskrams i overflod er neppe det beste å bruke pengene på. Søk heller våpen som i utgangspunktet er fremstilt med det aller beste av råmaterialer og hånd-

Gravyrens omfang og detaljrikhet innvirker i stor grad på våpnets pris. En dyktig gravør er en kunstner, og motivene skapes «på frihånd»!

verk, kombinert med de riktige bruksegenskaper. På toppen av dette er det selvsagt attraktivt med en viss mengde luksus-detaljer. Det vi mener å advare mot er f.eks. kombinasjonen rik gravyre og dårlig håndverk! De virkelige kjennere gjennomskuer slikt, og da kan vi ikke snakke om god investering for et eventuelt senere annenhåndssalg av våpnet. Hva er det som virkelig berettiger den høyere pris på luksusvåpen? Vi har nevnt håndtverket. Sammenset­ ningen av våpendelene må foregå for hånd, metall mot metall og treverk mot metall må være tett, og holde seg tett ved normal bruk. En baskyle med sidelås-konstruksjon vil alltid være mer eksklusivt enn bokslås-systemet. Kolbe og forskjefte framstilt av valnøtt-treets rot med sin flammestruktur er et så vakkert stykke tre at våre øyne neppe tror det vi ser, og kolben skal være bonet med rå linolje med så mange gangers inngnidning at den tilsist får en viss glans. En slik rot-kolbe er svært «tett i veden» og tåler den fineste grad av nettskjæring, uten frynser. Tett og ikke for dyp skal nettskj æringen være. Kolben kan også ha en viss grad av treskurd, ekeløvsornamenter og små viltmotiver, og den bør ha en form som avviker endel fra det «normale». En rett engelsk kolbe er eksklusivt, og en tysk (Bayersk) kinnbakke er ikke å forakte. Låskassens gravyre er et kapittel for seg, det kan være arabesk-buer, eller fullkomne jaktscener, utført av kunstnere med utdannelse fra akade­ mier og med lærdom gitt av mestergravører. Gravyre dypskåret i relieff er den fineste og dyreste, men den

183

Et luksus-våpen er ikke «bare» gravyre. Polerte metalldeler og et vakkert flam­ met valnøttskjefte hører også med.

Våpenkunst på sitt aller beste! Bildet viser baskylens venstre side på en Gebruder Merkel luxus-drilling modell 4000 S. Våpnet har gedigne sidelåser med usedvanlig rik gravyre, utarbeidet i relieff. Motivet gjengir sagnet om den tyske Hubertus-hjorten. De øvrige detaljer ved våpnet er utarbeidet med største nøyaktighet fra en kunstners hånd, uten at resultatet virker «overlesset» med ornamenter.

flate gravyren er heller ikke skjem­ mende! Dyremotiver kan være innlagt i rent gull eller sølv og de tåler virkelig et kritisk øye gjennom lupen! Hvis et eksklusivt våpen håndteres

184

med en viss omtanke, så skal det bru­ kes. Ettersom årene går får det der­ ved sin patina, og blir om mulig enda vakrere. I hvor mange år vil det fortsatt

være mulig å skaffe seg et eksklusivt våpen? Svaret må være: så lenge det finnes materialer og håndtverkere, og så lenge det finnes fabrikanter og importører som med stolthet greier å framskaffe slike børser, til priser som gjør det økonomisk overkommelig for de fleste av oss å få oppleve den virkelige våpengleden!

Merkel Luxus drilling mod. 403 S.

185