Om krutt og børser : håndbok for jegere og skyttere 8250404335 [PDF]

Zitiervorschau

Nils Kvale

OM KRUTT OG BØRSER Håndbok for jegere og skyttere

GRØNDAHL & SØN FORLAG A.S

BÆKUM bibliotek

«Om krutt og børser» er satt med 11/13° Times hos Kjelmes Maskinsetteri, Gjøvik og trykt hos Lillestrøm Industritrykk, Lillestrøm

Copyrigth 1980 © Grøndahl & Søn Forlag A.s ISBN 82-504-0433-5

Innhold

Forord 7 Hva er en gunbug? 8 Litt våpen- og ammunisjonshistorie 13 Forskjellige hylsetyper 39 Slik lages en jaktpatron 52 Patronen i våpenet 73 Rekylen 121 Siktemidlene 137 Kulen i viltet 152 Verdens sterkeste riflepatroner 178 Lagring av patroner 178 Hva betyr pipelengden for skuddet? 179 Hva er Drilling, Bock og Biichse? 180 Tåler et gammelt våpen en moderne patron? Jegernes og skytternes fremtid 186 Våpenlovene 190 Oppbevaring av våpen 198 Svartkruttskyting 200 Skudd i luften 203 Verdens største skytejern 205 Øker interessen for skyting? 207 Hvorfor er det ikke farlig å skyte? 210 Det «lette» kapitlet 213 Kalibermål for vanlige riflepatroner 215 Håndlading av riflepatroner 216 Skytekjeppen 224 Historien gjentar seg 225 En ny militærpatron, 5.56 mm NATO, god eller dårlig sett fra teknisk synspunkt? Tommel, tomme og byggkorn 229 The big names . . . 230 Våpenfolkets ti bud 235

182

226

Forord

Dette var snadder! Sjelden har en ihuga jeger og våpensamler som undertegnede hatt det så moro. Men obs! man behøver på ingen måte være «gunbug» for å ha glede av Nils Kvales bok. Her er våpenhistorie fra det første svartkrutt-smell til våre dagers moderne jaktrifler, her beskrives våpenutvikling og -kultur, her har Kvale klart å gjøre i og for seg tørt stoff til et både spennende og meget interessant tema. I tillegg til de forskjellige våpensystemers utvikling, viser Nils Kvale ved fine bilder, illustrasjoner og tabeller hva som skjer når man virkelig «brenner krutt». Her er noe for både jegere, bane-skyttere, samlere og rett og slett «folk flest». Hjemmeladerne våre har her en liten «Bibel» som nok kommer fremst i fag-hylla. Og i tillegg til alt dette klarer Nils Kvale å fortelle en god historie så å si på siden av emnet. Hans kapitler om våpen og deres plass i samfunnet, finner undertegnede meget vel plassert i blinken. Kvales oppfatning av antijakt-folket, myn­ dighetenes merkverdige våpen- og lisenslover, i det hele tatt samfunnets syn på den sivile bevæpning, undertegnes hermed med det velkjente: vedtatt! Når fagfolk en sjelden gang kan uttrykke seg lett, rent og i klart sprog, må resultatet bli godt. Kjell Hallbing

Hva er en gunbug?

Ordet har vi lånt fra Amerika, som så mange andre. «Stress» f.eks. Det forteller akkurat hvor ille det står til. Det er så ille at ingen en gang har hatt tid til å oversette ordet til norsk. Gunbug er vanskeligere å oversette. «Gun» brukes i Amerika om skytejem i største alminnelighet, i motsetning til i England der det først og fremst betyr hagle eller kanon. «Rifle» betyr rifle, altså gevær med riflet løp for kule, både i England og Amerika. Samme ord som i Norge. «Bug» betyr insekt, en gunbug er da i overført betydning en som er bitt av insektet og dermed har fått hobbyen i blodet. En annen forklaring er at mange insekter har det med å grave, og en gunbug graver og leter efter rare børser, siden graver han og leter efter alle slags data om disse og ammunisjonen som hører til, og felles for alle gunbugs er at børsa kan ha stått bortgjemt og bortglemt på et loft i 50 år, men allikevel haster det så fortvilet med å få tak i ladeverktøy at man er villig til å betale flyfrakt fra Amerika og hva som helst for å få det en eneste dag tidligere. Da er man en riktig gunbug. Samt at man sover med den nye børsa på den ene siden og kona på den andre, men vender seg mot børsa. De fleste insekter er nyttige. Det er gunbugs også. De tar vare på mye fint gammelt håndverk, både børsemakerkunst, gravering og treskurd, som ellers kunne gått tapt for efterslekten. De graver også frem detaljer om de gamle håndverkerne og deres arbeid som andre forskere og museer neppe ville hatt tid og penger til å ta vare på. Alt dette vil få verdi for dem som kommer efter oss. En får bare håpe at de forskjellige lands våpenlovgivere også innser dette og ikke gjør det umulig for alminnelige mennesker å kjøpe og eie slike våpen. Denne boka er dels skrevet for dem som vil bli gunbugs, eller som ennå ikke har kommet langt inn på området, men like mye for folk som er interessert i våpen i alminnelighet og for deres bruk til jakt, sport og skyting for fornøyelsens skyld. Folk har alltid likt å skyte, det er moro både at det smeller og ryker, og det er morsomt å se om en treffer og hvor godt en kan skyte. Skyting er en av de minst farlige sportsgrener som finnes, og en av dem som alltid har stått som eksempel på det beste kameratskap og samhold i klubber og foreninger over alt. Kanskje ikke minst fordi en felles interesse for landets forsvar ligger i bakgrunnen for alle våpeninteresserte mennesker. Når en ser tilbake på et langt liv blant krutt og børser, er det emner her til mange bøker. På den annen side bør denne boka ikke bli for komplisert. Også den som ikke er komplett gunbug, men vil øke sin viten litt fordi han er jeger eller skytter, kan ha glede av den. Og den bør ikke bli mer omfattende enn at også de yngre årgangene kan ha råd til å skaffe seg den. Det er disse som skal

8

lete frem, gjøre i stand og ta vare på de gamle børsene i årene fremover, og forhåpentlig ha mye moro med dem. Den som kan legge fra seg OM KRUTT OG BØRSER ferdiglest og si at alt dette visste jeg fra før, tilhører dem som boken ikke er skrevet for. Nils Kvale

Gunbugs som ble proffs

11954 kom den kjente amerikanske våpenfabrikanten m.m., Roy E. Weatherby, på sitt første besøk til ammunisjonsfabrikken i Åmotfors, og vi begynte et langt samarbeid med utvikling og produksjon av hans forskjellige spesialpatroner, som efter hvert ble verdenskjente. Det komplette programmet kom til å bestå av åtte forskjellige kalibre fra .22 til .460, alle med hylser som måtte nykonstrueres nesten 100 %. Blant annet skulle de være så små som mulig utvendig, og så store som mulig innvendig omtrent som damesko. Men i begge tilfelle finnes det jo grenser. Som vi skal se senere behøver imidlertid ikke en tynnvegget hylse være svakere enn en med mer messing i. Roy Weatherby til høyre på bildet er i ferd med å forklare detaljer på et av sine geværer for forfatteren og Maynard P. Buehler, til venstre. Buehler var med for å se efter marked for sine berømte kikkertmontasjer, som bl. a. har delte ringer og sidestilling i foten og lages for nesten alle slags geværer. Maleriet på veSSen er av disponent Hoff som kom over fra Norge da Normafabrikken i Åmotfors ble grunnlagt i 1902, og senere var dens sjef i mange år.

9

Det var ikke nok med én børse når Frantz Rosenberg dro til skytebanen! Dette bildet ble tatt på Lillehammer i slutten av 1940-årene, og viser bl. a et par av hans kjære Farquaharson en­ keltskudds -rifler. Det var med en av disse han plukket ut fem gode reinbukker av en flokk som travet forbi i fullt sprang. En patron i løpet og fire mellom fingrene på venstre hånd var en teknikk som blant annet var van­ lig blant engelske jegere i Afrika i det som nå er gamle dager. Frantz Rosenberg var gunbug våpensamler, håndlader, en meget god skribent og fremfor alt frem­ ragende jeger med erfaringer fra blant annet afrikanske jakter i tiden før første verdenskrig, da en safari startet med båt fra Kristia­ nia via England og tok et par måneder. Rosenberg hadde en stor eiendom på Jeløya ved Moss med en park som egnet seg ut­ merket for skyteforsøk, og med trofésamlinger som en idag nok får lete lenge efter. Han var også litt av en børsemaker, fremfor alt når det gjaldt å få frem gode skjefter, og en meget dyktig knivmaker. Det siste kom for det meste til under krigen, da han til sin store ergrelse måtte gjemme bort alle børsene. Som det frem­ går av bildet hadde de imidlertid overlevet i god stand.

10

Philip B. Sharpe, en av de mest kjente av alle amerikanske gunbugs, kom også til Åmotfors i 1954, i forbindelse med produksjonen av 7x 61 Sharpe & Hart-patronen. Phil hadde i mange år arbeidet som våpen- og ammunisjonsekspert i den amerikanske skytterorganisasjonen (NRA), som også omfatter jaktmessig skyting, håndladning av ammunisjon og all slags sportsskytning, og hadde skrevet en mengde artikler og bøker på området. Blant de siste er «The Rifle in America» og «Complete Guide to Handloading» de mest kjente, svære verk på 7-800 sider. Under krigen 1941-45 arbeidet han innen «Small Arms Intelhgence», den militære efterretningsavdelingen som bl.a. holdt øye med alle våpen- og ammunisjonstyper og forsøk som ble utført av motparten. Det var under dette arbeidet han kom over en fransk forsøkspatron i 7 mm kaliber med en ekstra stor hylse, som gav idéen til 7x61 S&H. Som den praktiske mann Phil var, gikk han inn for H&H hylsebunn på sin patron, som han efter krigen konstruerte sammen med sin skyttervenn Hart. Hart døde tidlig, men Phil fortsatte med å utarbeide en mengde ladedata for patronen, som kom i produksjon i Åmotfors og er det fremdeles. For pengene han tjente på sine bøker, kjøpte Phil en farm i Maryland der han innrettet et førsteklasses laboratorium for ballistiske eksperimenter, og ikke minst var hans ammunisjons- og våpensamhng imponerende. Han kunne på noen sekunder plukke frem hvilken som helst sivil eller militær patron fra arkivskuffene, — og forfatterens velmente forsøk på å sette ham til veggs mislyktes. Han hadde blant andre interessante våpen Smith & Wessons .357 Magnum revolver Nr. 1, en presang fra fabrikken fordi han utførte det meste av konstruksjonsarbeidet på denne patronen i begynnelsen av 1930-årene sammen med Dan Wesson, som da fremdeles abeidet hos S&W. På bildet måler Phil og forfatteren utvidelsen av 7x61 S&H hylser efter en prøveskyting. Phil døde alt for tidlig, bare 57 år gammel. Siste gang vi møttes i Maryland, sa han: — Nils, jeg har holdt på med disse patronene, og svart på de samme fordømte spørsmålene i 35 år, og jeg er så lei av det at du kan ikke tro det! Det tok 35 år å forstå Phil Sharpe.

11

Litt våpenog ammunisjonshistorie

Det er både nyttig og interessant å vite litt om forhistorien til det man arbeider med, og våpenhistorien er fascinerende på mange vis. Selv om utviklingen av forskjellige årsaker har gått meget langsomt, er det så mange som har arbeidet med våpenkonstruksjoner og -fabrikasjon og nedlagt så mange arbeidsår på området, at en fullstendig historikk nok aldri kommer til å kunne skrives. Et våpen betydde så mye for eieren, både for forsvar i urolige tider og for matanskaffelse. Et velgjort våpen hadde mer enn en generasjons levetid; det kunne gå i arv fra far til sønn. Derfor kunne man også ofte koste på våpnene kunstnerisk utsmykning i form av treskurd og gravering, innlegg av gull og sølv m.m., som gjorde dem enda mer verdifulle som familieklenodier, og som også bidro til at de ble håndtert med den rette forsiktighet og respekt.

Kruttet er energikilden som driver kulen mot målet. Mange teorier og gjetninger har vært gjort om hvem som «oppfant kruttet». Det er ganske sikkert at kineserne hadde krutt for flere tusen år siden. Det første skrevne ord om krutt finnes i et gresk håndskrift fra cirka år 1250. Det dreiet seg om såkalt svartkrutt, laget av trekull, svovel og salpeter, som først og fremst ble brukt til å skremme bort onde ånder med. Slike smell hører den dag i dag med til kinesiske tradisjoner, og en avart finnes i svenskenes «Påsksmållar» — i Sverige reiser nemlig heksene til Bloksberg påskeaften, ikke midtsommernatten som her hos oss. I europeiske hærer bruktes kruttladninger til å skremme fienden med (sammenlikn med sirenene på den tyske JU-87 stupbomberen fra den annen verdens­ krig) og ikke minst til å skremme fiendens hester, noe som jo kunne være ganske nyttig. Den tyske munken Berthold Schwarz er ofte blitt nevnt som kruttets oppfinner, men er nok bare en av dem som har «oppfunnet mer krutt». Man vet med sikkerhet at svartkrutt bruktes i Italia før den gode Berthold ble født, men det er fastslått at han eksperimenterte med kruttfabrikasjon. I dag brukes svartkrutt i gamle og nye munnladningsvåpen, til lunter og fremdeles i en viss utstrekning som «startladning» for artilleriammunisjon. Dessuten i store mengder for fyrverkeri og som drivladning i forskjellige slags raketter, bl.a. for

13

utskytning av redningsliner til skip. Våpen og patroner som er laget for svartkrutt skal ikke lades med røksvakt krutt, da gasstrykket kan bli for høyt og skade våpenet og i verste fall ødelegge det. Ikke uten risiko for skytteren heller. En del fabrikker lader fremdeles haglpatroner med svartkrutt, først og fremst for bruk i børser med såkalt damask-løp. Disse løpene er smidde av tynne stålstenger og tåler ikke samme gasstrykk som moderne løp, laget av rør eller boret i massivt materiale. Svartkrutt er nylig blitt forbudt for all jakt i Sverige, en bestemmelse som kanskje vil forårsake litt diskusjon. Man kan nemlig få samme haglhastighet med svartkrutt som med røksvakt, om man vil. Ladningsvekten må bare økes. Interessant nok får man da sterkere rekyl med svartkruttet, fordi vekten av kruttladningen må legges sammen med vekten av haglladning og forladning (alt som beveger seg frem gjennom løpet) når rekylen beregnes. Nå er svartkruttskyting mer moro enn egentlig praktisk, så dagens jegere vil nok uten større protester holde røkskyene innenfor skyte­ banens eller den private treningsbanens grenser.

Den første børsa I et håndskrift fra 1389 er «to håndbørser» omtalt, derav vet man at det iallfall på den tiden fantes bærbare skytevåpen. Det eldste eksemplar som eksisterer i dag er den såkalte Tannenberg-børsa som kan beskues på et museum i Niimberg. Man vet med sikkerhet at den fantes i 1399, antakelig er den noe eldre. Den består av et cirka 33 cm langt, støpt bronserør med et kaliber litt over 36 mm. Den bakerste delen av røret har mindre innvendig diameter og gir plass for kruttladningen. Røret har fenghull på oversiden og feste bakerst for en lang trestang som skytteren støttet mellom armen og kroppen mens han tente kruttet med den andre hånden. Denne våpentypen skulle bli brukt i flere hundre år fremover. De første forbedringene kom i forbindelse med tenningen av kruttet.

Luntelåsen Martin Merz, en av de mest kjente våpensmedene på den tiden, beskriver i 1475 et luntelåsvåpen. En «hane» holdt en brennende lunte i nebbet og med avtrekkeren kunne en svinge den brennende enden av lunten ned mot fenghullet. Dermed kunne man med noenlunde sikkerhet bestemme når skuddet skulle gå, og fikk dermed også mulighet for å rette inn våpenet mot målet i rett øyeblikk.

Siktemidlene ble på den måten aktuelle, og oppstod meget snart i form av et sikteskur ved den bakre enden av pipen og et siktekorn fremme ved munningen. Denne form for siktemidler brukes den dag i dag, ikke minst på jaktbørser. Samtidig

14

begynte man å gi skjeftet en bedre form, slik at skytteren lettere kunne holde og rette inn våpnet. Skiveskytning på cirka 200 meters skuddhold nevnes i skrifter fra 1487.

Riflede løp er omtalt allerede i 1498. En versjon av historien forteller at børsemakeren Gaspar Zollner i Wien hadde oppfunnet en metode for skjæring av rette rifler i et geværløp. En annen, heller ikke helt bevist teori går ut på at de første riflede løpene ble laget av børsemakeren August Kutter i Niimberg mellom år 1500 og 1520. På den annen side finnes det våpen fra 1400- og begynnelsen av 1500-årene som viser at man allerede da brukte spiralskårne rifler.

Flerskuddsvåpen Allerede i munnladningsbørsenes barndom eksperimenterte man med å lade flere skudd foran hverandre i løpet, og det ble også prøvet bakladere. Med den tidens fabrikasjonsmuligheter var det blant annet et problem med gasstetningen for disse. Men som man ser er ikke idéene nye.

Hjullåsen er den første mekaniske tennmekanismen, og den arbeider efter «sigaretttennerprinsippet». Den mangfoldige Leonardo da Vinci, som døde i 1519, har blant mye annet beskrevet en slik mekanisme. Autentiske eksemplarer som er laget i Niimberg og datert 1541, finnes fremdeles.

Flintlåsen var det neste store fremskrittet. Man mener at de første eksemplarene ble laget i Frankrike rundt 1630-40 og systemet kom til å bli nesten enerådende de neste 200 årene, et av de mange eksempler på våpenteknikkens langsomme utvikling. Flintlåsens hane holdt en flintsten i nebbet. Den ble drevet fremover av en spent slagfjær som man utløste ved å dra i avtrekkeren. Flintstenen slo da mot en forlengelse på fengpannelokket, vippet dette opp, og gnistene som ble dannet ved anslaget tente kruttet i fengpannen. Helt inn i 1930-årene ble det laget nye flintlåsbørser i Tyskland og Belgia for eksport til afrikanske kolonier. Man hadde blant annet fordelen av å være uavhengig av fabrikklagde tennhetter. Det klarte seg med flintsten som man kunne finne i naturen, krutt som man i verste fall kunne lage selv, og kuler som kunne støpes eller hamres til av bly. Om man ikke bommet på viltet, kunne kulen til og med fikses litt på og brukes om igjen — det var ikke snakk om hundredels millimetertoleranser. Flintlåsen reduserte også antallet klikk ganske betydelig, en god flintlås tente 6 skudd av 7.

15

(?) 1: John Forsyth’s kruttlapper, tennsats innlimt mellom to papirskiver. 2: «Tape primers», tennsats mellom to papirstrimler for automatisk fremmating.

Munnladnings-tennhette plassert på pistongen, klar for skudd. 1: Hettekapsel. 2: Tennsats. 3: Pistong. 4: Pistongfot. Pistongen kan på en del våpen være gjenget direkte inn i pipen, på revolvere i bakre ende av kammerne i sylinderen.

Tennhetten Franske kjemikere hadde oppdaget knallkvikksølvet allerede omkring år 1700, men hadde ikke funnet noe praktisk bruksområde for det. Det skulle ta nesten hundre år før den skotske presten Alexander Forsyth (1768-1843) begynte å bruke det for tenning av svartkrutt. Fordelen med knallkvikksølvet lå i at det tenner ved slag, en behøvde ikke å lage åpen varme som ved flintlåsen. Knallkvikksølvet i pulverform, som Forsyth først arbeidet med, er ganske farlig og vanskelig å håndtere. Han kom derfor på å lime inn passelige porsjoner mellom to papirstrimler. Først laget han faktisk kruttlappen, slik som vi alle kjenner den og som brukes i leketøyspistoler den dag i dag. Med flere porsjoner knallkvikksølv efter hverandre i en strimmel kunne han få automatisk frem-matning av tennsatsene i våpenet — dette husker de fleste av oss fra de såkalte 100-skudds-pistolene som var populære leketøy iallfall inntil 1940-årene. Det gikk kanskje ikke fullt 100 skudd på en strimmel, men når det gjaldt å skyte uten å lade om, kunne en i hvert fall gå datidens fremste Hollywood-cowboys i næringen. De av oss som brukte disse pistolene husker hvor fort de ble røde av rust inni. Her lå. nemlig en av denne tennsatsens store ulemper. Det var i og for seg ikke knallkvikksølvet som forårsaket rusten, men derimot tilsatsen av kaliumklorat som man måtte ha som surstoff(oksygen-)produsent. De klorholdige forbrenningsrestene ble særskilt bry­ somme som rustdannere da man gikk over til røksvakt krutt, mer om det senere. Forsyths idé var og ble en av de store på våpenområdet.

16

Hvem som laget den første riktige tennhetten er ikke helt klart, men antakelig var det engelskmannen Joshua Shaw, som arbeidet med våpen i Philadelphia i 1814. Han la knallkvikksølvet i en tynnvegget kobberkapsel som man kunne trykke ned over en pistong, et kort rør som stakk ut fra den bakre enden av børsepipa. Dermed var

Perkusjonslåsen et faktum, og fordelene lå klart i dagen: Man hadde ikke lenger papir som kunne ødelegges av regn, og kobberkapselen gjorde pipa praktisk talt vanntett bakerst. Problemet med å «holde kruttet tørt» var nesten borte. En kunne til og med sikre seg mot å miste tennhetten ved å lage et særskilt «spenn» for hanen slik at den lå nesten nede på hetten ved transport av våpenet, det vil si når man bar det under jakt eller frem til skuddlinjen. Ved annen transport skal jo et våpen alltid være tomt. Hanen, som før hadde holdt flinten i nebbet, ble nå laget med en uthulnmg slik at den gikk ned over hetten og hindret biter av den i å fly omkring om den sprakk under skuddet. Prøveskytninger som ble gjort i den engelske hæren viste at perkusjonslåsen tente i gjennomsnitt 166 av 177 skudd, med andre ord en klikkprosent på mindre enn 7, hvilket man på den tiden fant meget akseptabelt. I løpet av 1820-årene og fremover gjorde de forskjellige lands forsvar om store mengder flintlåsvåpen til perkusjonsvåpen, man hadde ellers ingen sjanse til å forsvare seg mot en eventuell fiende. Forandringen var dessuten ganske enkel: En ny hane og en inngjenget pistong istedenfor fengpannen. På mange gamle våpen ser man spor efter fengpannen, som regel ble pistongfoten laget i samme fasong for å passe inn mot pipen der pannen hadde sittet, og for å passe i uttaket i skjeftet. Med en pistongnøkkel kan man lett skru ut pistongen for rengjøring og bytte om den er blitt for slitt. Jegerne fulgte snart efter med sine våpen, sikrere tenning og mindre risiko for klikk under regnfulle jaktdager var akkurat hva som behøvdes.

Patronhylsen Allerede i 1835 hadde den franske børsemakeren Flobert lansert den første «salonggeværpatronen» eller «satspatronen». Navnet kom av at den bare hadde tennsats som drivmiddel, ingen kruttladning. Det var en kanttenningspatron, et ganske innviklet ord på norsk, som på engelsk blir «Rimfire Cartridge» og på tysk «Randfeuerpatrone». Floberts patron var egentlig en forlenget tennhette, med en blykule i forenden og en hul flens bakerst. Når man lager slike patroner, settes hylsene enten i rotasjon slik at den halvt flytende tennsatsen slynges ut i flensen, eller man bruker maskiner med små børster som trykker den dit. Flensen ligger an mot pipen, og når flensen treffes av hanen eller tennstiften, trykkes satsen sammen og tenner av friksjonen. Tennstiften må altså sitte eksentrisk i sluttstykket for å treffe patronen i kanten. Det 17

BÆRUM BIBLIOTEK

Til høyre: Papirpatron for kammerladningsgeværer, innehol­ der kruttladning og kule, tennhetten bæres for seg.

forekommer også våpen med to tennstifter, en på hver side for sikkerhets skyld. Floberts patron lages fremdeles, og er blant annet kjent som «eikenøtter» fordi en av de største farikkene bruker en slik som fabrikkmerke i hylsebunnen. De gir god presisjon inntil cirka 15 meter, men forårsaker gjerne problemer i rifler som har kammer for lengre patroner ved at det blir blyavleiringer fremst i kammeret og dermed vanskelig å få inn long eller long rifle patroner. Rengjør kammeret med rustløsende olje, se opp for verktøy som kan lage riper. Innen vi forlater Monsieur Flobert skal nevnes at en «flobbert» var et vanlig navn på en liten enkelskudds-pistol, meget populær som lommevåpen og for «fornøyelsesskyting» og ikke minst alle gutters ønskedrøm helt til tyveårenes våpenlover la sin kalde hånd over mye som var moro og ganske uskyldig. Ufarlig var selvsagt hverken patronen eller flobberten, den fikk man håndtere som et hvilket som helst «riktig» våpen. Salonggeværet var som navnet sier beregnet på å brukes i innendørs skytesalonger der man for en billig penge kunne skyte noen skudd for trening eller fornøyelse. Slike forekommer fremdeles i visse deler av USA, gjerne drevet av en større våpenhandler som leier ut både våpen og ammunisjon, eller man kan betale en slant og få skyte med egne saker. Floberts patron var en riktig «enhetspatron» der tennsats (drivladning) og kule ble holdt sammen av en patronhylse som samtidig tettet pipen baktil under skuddet. En behøvde ingen «løse deler» for å skyte et skudd.

18

S entraltenningspatronen som vi kjenner den i dag, begynte å ta form ved midten av 1800-årene. En mellomting mnførtes i 1841 i den norske hær med det såkalte kammerladningsgeværet, som også ble laget i sivil utførelse for jakt. 1841-modellen var grovkalibret (cirka 17 mm) og systemet sies å ha kommet til Norge med to pistoler fra Amerika (antagelig system Hall). Mekanismen bestod av et kammerstykke som kunne svinges opp omkring en tverrgående aksel i bakkanten, og man ladet med krutt og kule i kammerstykket istedenfor den lange veien fra munningen. I 1860 antok hæren en lettere og mer finkalibret modell, som også ble laget for Det Frivillige Skyttervesen. Kaliberet var så nær det svensknorske Remington-geværet av 1867, at da dette kom i bruk ble de fleste av 1860-kammerladerne omgjort for den nye patronen. Noen av geværene hadde pipe av Whitworths konstruksjon, der løpet er sekskantet innvendig istedenfor rundt med rifler. De omgjorte geværene fikk betegnelsen Lund eller Landmark efter mennene som stod for omkonstruksjonen. Landmark-geværet ble brukt i marinen, her ble patronen lagt i sluttstykket, som var hengslet på midten. Lund-geværet fikk et vanlig sluttstykke og patronkammer i pipen, som på senere våpen. Til kammerladningsgeværene bruktes oftest papirpatroner, som inneholdt kule og kruttladning. Skytteren bet tak i den enden av patronen som inneholdt kulen, vred av papiret og tømte kruttladningen i kammeret. Derefter satte han kulen på plass foran kruttet og tennhetten på en pistong som pekte nedover mot en underliggende hane.

Imidlertid hadde franskmennene, som den gangen var de ledende på våpenområdet, kommet et skritt videre. I 1847 laget Houillet den første grovkalibrede hylsen som tettet pipen baktil under skuddet og gjorde det dermed mulig å lage bakladningsmekanismer. I begynnelsen av 1850-årene laget Lefaucheux i Paris papphylser for haglpatroner, og likeså kobberhylser med innvendig tennhette og såkalt stifttenning. Hanen slo mot en stift som stakk ut på siden av hylsen og stiften gikk ned i satsen i en tennhette som var plassert sideveis inne i hylsen. Stifttenningspatroner med papphylse for hagler og kobberhylse for revolvere har vært laget like frem til våre dager, først og fremst i Frankrike og Italia. Løspatroner kal. 2 mm for såkalte Berlockpistoler, små enkeltskudds «bryt»-pistoler til å henge i klokkekjedet eller på armbånd m.m., lages fremdeles og har stifttenning. Det ble laget store antall og mange utførelser av våpen for slike stifttenningspatroner, ofte meget forseggjorte med gravering og fint utskårne skjefter. I 1857 patenterte en annen fransk børsemaker, Pottet, en hylse som hadde tennhetten midt i bunnen, og F. E. Schneider i Paris laget de første av disse sentraltenningspatronene som kom til å bli brukt i større skala. Disse fant snart veien til England gjennom den kjente børsemakeren G.H. Daw. 19

«Pin-Fire» patron. 1: Nålen som hanen slår ned i satsen på den sidevendte tennhetten. 2: Hetten ligger i en metallkapsel som igjen sitter i en bunnpropp av presset papir, omtrent som på en haglpatron. 3: Kruttladning, som på disse patro­ nene alltid var svartkrutt. Nålen som stakk ut på siden av hylsen hjalp til å holde denne på plass i patronkammeret og patronene fungerte i det hele tatt bra, men var ikke så helt enkle å lage.

Men ennå var ikke kanttenningspatronens dager talte. Under en utstilling i London i 1851 fikk amerikanerne Horace Smith og Daniel B. Wesson (senere berømte Smith & Wesson) og Tyler Henry tak i Floberts patroner, og efter hjemkomsten til Amerika utviklet de en metode for trekking av en dypere kobberhylse, slik at det ble plass til en liten kruttladning. Denne opprinnelige Smith & Wesson-patron er den som vi i dag kaller .22 Short (Kort) og Tyler Henry fikk sitt navn udødeliggjort gjennom at Winchesters ,22-patroner helt siden den gang har vært merket med H i hylsebunnen.

Oberst Boxer i den engelske hær konstruerte i 1865 en patronhylse med bunnstykke av jern og fremdel av en viklet messingstrimmel. Den gav god tetning for kruttgassen, og var ikke alt for vanskelig å lage. Boxer konstruerte også tennhetten med den innbygde ambolten, som vi i dag kaller Boxer-tennhette eller «amerikansk tennhette» fordi den kom til å bli alminnelig brukt i amerikanske patroner.

Boxer-tennhette, med innsatt ambolt.

20

Boxer-tennhetter lages med både to- og trebent ambolt. Vær oppmerksom på at den trebente er rundere, men det er som regel ingen problemer med å sette i de andre heller.

Berdan-tennhette, også kalt «åpen tennhette».

Oberst Hiram Berdan i den amerikanske hær er på den annen side mannen som konstruerte den «europeiske tennhetten» uten ambolt. Denne hettetypen kom i alminnelig bruk i Europa, både militært og sivilt. Den er litt enklere å lage, men krever en ambolt i hylsen, og de to fenghullene — ett på hver side av ambolten — gjør det vanskeligere å ta ut den avskutte hetten ved omladning av hylsen. Berdanhetten er derfor pa vei ut, fordi omladning av hylser under stadig økende energi- og råvaremangel kommer til å bli mer og mer nødvendig. Oberst Berdans største innsats bestod i at han utviklet en metode for trekking av messinghylser i så store lengder at de ble brukbare for patroner med kraftige kruttladninger, et arbeid som har vært til den største nytte for ammunisjonsindustrien.

Tennålgeværet Tyskeren Dreyse konstruerte i 1838 tennålgeværet. Til det bruktes i virkelighe­ ten en enhetspatron med krutt, kule og tennsats i en og samme «pakke». Kulen og kruttet var innpakket i papir, tennsatsen (uten metallkapsel) satt i bunnen av kulen. For å tenne den drev mekanismen en lang nål gjennom hele kruttladningen. Denne nålen var ømfintlig for rust og annen påkjenning, og det spente forholdet mellom Frankrike og Tyskland på den tiden gjorde at begge parter var på utkikk efter det nyeste og mest effektive innen våpenutvik­ lingen. Ingen hadde råd til å la den andre få innersvingen. Og begrepet kapprustning eksisterer som bekjent ennå. Bøssemaker Nikolaus Dreyse i Sdmmerda (i dag i Østtyskland) laget i 1836 en enhetspatron av papir med tennsatsen innlagt i en «sabot», eller føringsdel av presset papir som kulen satt i. Idéen til tennålsgeværet hadde han fått da han i sin tennhettefabrikk forsøkte å pirke satsen ut av kasserte hetter for å kunne bruke kapslene. I 1854 laget han en patron som vist i prinsipp her. Kulen var eggformet og lå i en «sabot» av presspapir 20.5 mm lang, 14 mm dyp og med 16.2 mm kaliber, drivladningen var 4.8. gram svartkrutt. 1: Kruttladning. 2: Tennsats. 3: «Sabot» av presset papir. Eggformet blykule. 5: Papirhylse. Istedenfor tennstempel hadde Dreyse’s gevær en lang nål som av slagfjæren ble drevet gjennom kruttladningen og frem i tennsatsen.

21

Kulen hadde inntil 1830-årene vært en kule, altså rund og av støpt eller kaldpresset bly. For å gjøre kulene tyngre og dermed øke skuddvidde og virkning begynte man å lage «langbly» — først rundnesede (ogivalkuler) og efter hvert mer spisse som gav mindre luftmotstand. Dermed ble det nødvendig med riflede løp som satte kulen i rotasjon så den holdt spissen fremover under flukten. Dette igjen gjorde at man fikk et problem med munnladerne: Kulen måtte ha så stor diameter at den fylte riflene, ellers roterte den ikke. Men med større diameter var den vanskelig å få ned gjennom pipen. Franskmannen Thouvenin konstruerte et «tapp-gevær» som hadde en konisk tapp i bunnen av pipen. Når kulen, som gikk ovenpå riflebommene, ble drevet mot tappen med ladestokken (3 solide støt var standard), utvidet den seg og fylte riflene. En annen franskmann, Minié, konstruerte en kule med en konisk fordypning i bunnen og forholdsvis tynne vegger bakerst, slik at gasstrykket presset blyet ut i riflene. Til tross for smøreriller med fett av forskjellige slag hadde man alltid problem med blyavsetninger i løpet. Dels var ikke løpene alltid så speilglatte fra fabrikken som de er i dag, dels hadde de som nevnt meget lett for å ruste på grunn av tennsatsen med kaliumklorat. Et løp med verktøymerker eller rustgroper virker selvsagt som en rasp som legger beslag på mer eller mindre av kulen. I 1874 foreslo den preussiske oberstløytnant Bode at man skulle beskytte blyet med en utvendig kappe (tysk: Mantel) av kobber, en idé som kom til å revolusjonere kulefabnkasjonen. Bodes forslag ble bearbeidet videre av blant andre sveitserne oberst Rubin og professor Hebler, som begge eksperimenterte med finkalibrede kuler sist i 1870-årene. Mantelen gav nye muligheter for å øke kulehastigheten, og man kunne nå helt ut dra fordelen av de lange messinghylsene. Samtidig kunne man lage kuler med mantelen snudd den andre veien, åpne i spissen. Disse kulene utvidet seg ved anslaget og ble dermed selvskrevne for jakt, der det jo gjelder å drepe viltet fort og effektivt. Derimot underskrev et antall nasjoner under et møte i Haag i 1899 en avtale om ikke å bruke ekspanderende kuler for militære formål, da de bare ville forårsake plagsomme skuddskader og varige mén for soldatene, uten å gi noen egentlig militær fordel. En militær seier er ikke det samme som å ha ødelagt så mange som mulig av motpartens soldater, og dessuten bør en alltid regne med at ens egne får samme behandling som den man gir motstanderen. Kulemantler lages i dag av bløtt, ganske lettbearbeidet stål, belagt med en sølvfarget legering av kobber og nikkel, eller med en kobberfarget av kobber og sink, såkalt tambak. Hvilket av disse plettenngsmaterialene som brukes har ingen betydning for kulens presisjon eller virkning. Tambak består av 90 % kobber og 10% sink og er et dyrere, men førsteklasses materiale å lage hele

22

mantelen av (altså uten stål). Tambak gir mindre verktøyslitasje ved fabrika­ sjonen og det er lettere å få den maksimale presisjonen i en kule med massiv tambakmantel, blant annet oppstår det mindre spenninger enn i stålmaterialet. Slike spenninger kan medføre at kulen eksempelvis blir skjev efter noen tids lagring, og er nok forklaringen på at en kuleserie som skyter perfekt når den kommer fra maskinene, kan oppvise dårligere resultat bare noen dager senere. Inntil den andre verdenskrigen brukte den franske hær en kule av bare tambak, uten blykjeme. En slik kule blir noe lettere enn kuler med blykjerne (egenvekt for bly er 11.4, kobber 8.9, sink 7.0) og kan teoretisk drives opp i høyere hastighet, samtidig som den får bra egenskaper med hensyn til gjennomslag fordi den ikke sprenges i biter ved anslaget. Disse kulene ble dreid av stangmateriale, noe som med moderne maskiner kan gjøres meget nøyaktig og fort. Det store forbruket av kobber, som alltid er mangelråvare i krigstilfelle og ganske mye materialspill (dreiespon) ved produksjonen, gjør nok at denne kuletypen neppe har noen større fremtid. Det måtte i så fall være spørsmål om hvilket materiale, bly eller kobber, som det først blir slutt på. For jaktkulenes del er den ekspanderende blykjernen nok å regne som uunnværelig. Det er interessant å se at mens ammunisjonsfabrikkene i dag har vanskeligheter med at kjerne og mantel skiller lag ved anslaget i viltet, utviklet direktør Lorenz ved Deutsche Metallpatronenfabrik i Karlsruhe (senere DWM) allerede i 1884 en metode for fortinning av kulemantlene innvendig og derefter oppvarming av hele kulen slik at delene ble loddet sammen.

Våpnenes videre utvikling Forbedringene av ammunisjonen medførte selvsagt tilsvarende forbedringer på våpensiden. Det norske kammerladningsgeværet avanserte så langt som til at det kunne brukes papirpatroner, der kulen og kruttet var innpakket i papir og minnet om en sigar. Det amerikanske Sharps-geværet gikk ett skritt videre. Det hadde såkalt «fallende sluttstykke», som beveget seg nedover i låskassen når avtrekkerbøylen førtes nedover. Papirpatronen ble her skjøvet inn i løpet bakfra, og når sluttstykket førtes opp igjen, kappet det av den bakre delen av papiret slik at flammen fra tennhetten kunne slå direkte inn i kruttet. Sharps-geværet fikk også være med på overgangen til «riktige» patroner. Pistongen ble erstattet med et tennstempel, og geværet ble forgjenger for en lang rekke konstruksjoner med fallende sluttstykke. Slike våpen fabrikeres fremdeles. De er enkle, solide og lette, og passer blant annet utmerket for den norske reinsjakten, der en bare får lade med én patron. Det i Skandinavia velkjente Remington-geværet er også et enkeltskuddsvåpen, som navnet forteller også av amerikansk opprinnelse. Det har roterende sluttstykke, festet på en aksel som går tvers gjennom låskassen og låses av hanen når denne beveger seg fremover. Som armégevær modell 1867 hadde

23

det en kanttenningspatron kal. 12.17 mm, men efter hvert som geværet kom i bruk i blant annet skyttervesenet, ble det laget messmghylser med sentral tennhette. En kunne da ha to sluttstykker, ett for kanttenmng med eksentrisk tennstempel, og ett for sentraltenning. Det var bare en skrue som holdt sluttstykket på plass i låskassen, og dermed var det lett å bytte. I Sverige ble dette våpenet omgjort i 1889 for den danske 8 mm Krag-patronen. Nå var de grovkalibrede, langsomme blykulene fra 1867 allerede umoderne. Dette låssystemet er en genistrek i sin enkelhet, dog ikke uten ulemper. Da geværet kom i militært bruk i 1867, hadde det en dårligere skjefteform enn kammerladerne fra 1860. Hanen var tung og derfor langsom i bevegelsen, men måtte være kraftig fordi den utgjorde en del av låssystemet. Hvis det gikk hull på tennhetten på grunn av materialfeil, slitt og ujevnt tennstempel eller liknende, kunne gasstrykket slenge hanen så langt tilbake at låsingen av sluttstykket opphørte, og hylsen kom bakover. For å unngå dette ble det konstruert minst to forskjellige typer av sperrer for innbygning i hanen. Denne kunne dermed bare spennes med tommelfingeren, ikke ved trykk gjennom tennstempelet. Remington-mekanismen hadde, som de fleste enkeltskuddsmekanismer, den fordel at den lett kunne tilpasses forskjellige kalibre og patrontyper. Både Husqvama i Sverige og Kongsberg Våpenfabrikk i Norge laget låsene i en hel del sivile kalibre for de forskjelligste typer jakt. Kongsberg laget gode haglgeværer med Remington-mekanisme, de siste fantes i butikkene i slutten av 1940-årene. Som regel var de sivile mekanismene smekrere og hadde mer avrundede hjørner enn de militære. Remington-mekanismen er også kjent som «rolling block» på grunn av sluttstykkets bevegelse. John Rider kon­ struerte det for Remington. I 1849 patenterte en annen amerikaner, Lewis Jennings, et repetérgevær med kneleddslåsing. Den tidligere nevnte Tyler Henry kombinerte et par år senere dette patentet med ett fra Smith & Wesson, og dermed fremkom det såkalte Volcanic-systemet. Dette ble brukt både for geværer og pistoler, med patronene plassert i et rørmagasin under pipen. Våpenet ble introdusert under Smith & Wessons navn, overtatt av et firma i New Haven som gikk konkurs og ble kjøpt av Oliver F. Winchester i 1857. Som man ser begynte nå en rekke kjente navn å komme inn i våpen- og ammunisjonshistorien. Spencer-geværet, også amerikansk, kom i 1860 og hadde et rørmagasin i kolben. Det ble ladet ved bevegelse av avtrekkerbøylen, og systemet ble utviklet videre av blant andre Tyler Henry. Han konstruerte det kjente Henry-geværet, modell 1866. Dette var egentlig det første Winchester-geværet. Neste forbedring var modell 1873, kjent fra «The Wild West».

24

I Tyskland arbeidet brødrene Paul & Wilhelm Mauser med sitt efter hvert berømte Mauser-system, der sluttstykket roterte omkring sin egen lengdeakse. En tredje bror. Fritz, dro til Amerika og ble ansatt hos Remmgton. I 1865 kom Paul Mauser med en omfattende forbedring av Dreyses tennålgevær. Våpenet skjøt en enhetspatron med messmghylse og ble antatt av den tyske hær under betegnelsen m/1871. Neste forbedring var m/1871/74. Det var nå blitt klart at enkeltskuddsvåpenet ikke tilfredsstilte de militære, og 1874-modellen hadde rørmagasin under pipen. En tyrkisk bestilling på slike våpen frembrakte den første 8 mm patronen, som siden ble den tyske hærs patron modell 88, kjent blant jegere som 8 x 57 J. Ikke å forveksle med 8x57 JS. som kom senere. I 1879 patenterte skotten James P Lee et gevær med kasseformet magasin under sluttstykket, som senere ble innført på blant andre Mauser-geværene og en lang rekke andre militær- og jaktvåpen. Det første geværet med lås av «Mauser-modell» var imidlertid konstruert av sveitseren Frederic Vetterli, flere år før Mauser begynte med sine forbedringer av Dreyse-geværet. Ferdinand Fruwirth i Østerrike kom omtrent samtidig med et liknende våpen. Som første land i verden innførte Frankrike i 1886 det røksvake kruttet i sin hær. sammen med 8 mm Lebel-geværet m/86. Geværet var kanskje ikke revolusjonerende, men nå begynte det røksvake kruttet sitt seierstog. Åtte år senere innførte den norske hær 6.5 mm patronen og Krag-Jørgensen-geværet. Samme år kom Sverige, med samme patron, men med en karabin av Mauser-fabnkat. og to år senere med et gevær av samme type. Det ble eksperimentert med forskjellige kalibre her hjemme, men man kom til at mindre enn 6.5 mm var upraktisk fordi det ble for vanskelig med våpenskjøtselen — man hadde jo fremdeles ikke rustfrie tennhetter — og på den annen side anså man det som meget viktig hvor mange patroner soldaten kunne bære: noe som i dag. 86 år senere, atter er aktuelt. Man ble stående ved 6.5 mm som en passende mellomting, og det var slett ikke noe dårlig valg. Dermed kan man si at den moderne geværpatronen var kommet i alminnelig bruk. De forbedringer som er blitt gjort siden har ikke vært omfattende. Det er kommet kruttyper som gir mindre utbrenning av løpet, høyere kulehastighet og lavere gasstrykk. For Krag-geværet regnet man i begynnelsen med gasstrykk helt opp til 3800 atm. I dag vil man nødig gå over 2900. men så er jo også geværene 80 år eller mer. Det er riktig å være forsiktig her. I dag har vi tennhetter som ikke lenger forårsaker rust i løpet, fremskritt på det metallurgiske området har frembrakt sterkere hylser, som fremfor alt tåler flere omladninger. Presisjonsnivået for ammunisjonen i sin alminnelighet har øket en del. men for eksempel innen skyttervesenet i Norden stiller man i dag omtrent samme presisjonskrav til 1800-tallsvåpnene på 300 meter som

25

man i begynnelsen stilte på 100 meter, og det kan kanskje være å strekke seg lengre enn skinnfellen rekker.

Automatvåpen Neste skritt ved utviklingen av våpenmekanismene var automatvåpnet, som utnytter en del av kruttets energi for utkasting av den avskutte hylsen, spenning av slagmekanismen og innføring av ny patron i kammeret. Slike våpen finnes patentert både i Europa og i USA allerede fra 1860-70 årene, selv om funksjonssikkerheten kanskje kunne være så som så hos disse tidlige konstruksjonene. Hiram Maxim, en amerikaner som arbeidet i England og regnes som oppfinneren av mitraljøsen, og andre berømte konstruktører som von Mannlicher i Tyskland, John M. Browning i USA, svensken Friberg og hans efterfølger Kjellmann, dansken Søren H. Bang, dansk-amerikaneren John D. Pedersen, Mauser i Tyskland og i senere tid russeren Tokarev og amerikanerne Johnson og Garand, har alle laget konstruksjoner som har vært fullt brukbare og til dels meget gode. Andre kjente skandinaviske våpenkonstruktører er, foruten selvsagt oberst Krag og børsemaker Erik Jørgensen, svensken Nordenfelt og nordmannen Brønnby. Den siste hadde prøvemodeller av sitt automatgevær i bruk under krigen i Norge i 1940. Et av disse er å se på Forsvarsmuseet i Oslo. De fleste land har særbestemmelser for automatvåpen beregnet på jakt, for å hindre for sterk avskytning av småvilt, for eksempel 2 skudd for hagle. I Sverige tillates heller ikke mer enn to skudd i automatrifler, en regel som har vært gjenstand for diskusjon. En pålitelig automatrifle må vel sies å være repetérgeværet overlegen ved eksempelvis elgjakt i skogsterreng, der et raskt annetskudd kan bety forskjellen mellom å ha elgen på plassen eller plagsom skadeskyting. Med repetérvåpenet må man løsne grepet om kolbehalsen, fomle efter hevarmen, ofte i konflikt med en lavt montert kikkert, og få pumpet inn en ny patron. Dette er jo bokstavelig talt 1800-og-den-tid, og minner litt om bilene som hadde girstangen utenfor døren. Sammenlikn med en lett, elegant automat som er ladd igjen i samme øyeblikk som det smeller. Grepet beholdes uforandret og skudd nr. 2 skytes så snart man har funnet siktebildet igjen. Et skadeskutt dyr kan meget lett forsvinne i buskaset på den tiden det tar å lade om repetérgeværet, for ikke å snakke om drillingen. Ved diskusjon om to eller flere patroner kommer spørsmålet om «ilddisiplin» sterkt inn i bildet. I repetérgeværet får man ha så mange patroner man vil, men en jeger som får ha 4-5 patroner i en automat må selvsagt ikke la seg forlede til slumpskyting efter vilt. I så fall er det imidlertid ikke våpenet som har feilen, men jegeren. Man pålegger ham et handicap ved å begrense til to skudd, og den som eventuelt får betale blir viltet. Å få inn et reservemagasin med to nye patroner tar også tid. Ilddisiplinen er dessuten et av problemene i det militære når det 26

gjelder automatgevær. I redsel og panikk kan soldaten tømme sitt våpen uten å treffe noe som helst, og når fienden dukker opp på 10 meters hold står han ubevæpnet. Dessuten behøves det gode ressurser av ammunisjonsforsyning om hver eneste soldat skyter med automatgevær. Under Napoleonskrigene tok det syv skudd i gjennomsnitt for å drepe en fiendtlig soldat, tilsvarende tall for den andre verdenskrigen er beregnet til nesten 110 000. Men soldater er jo mennesker og skal også ha en sjanse.

Det røksvake kruttet ble oppfunnet omtrent samtidig i Sveits og Tyskland i 1846. Som navnet sier gir det lite røk sammenliknet med svartkruttet. Det inneholder også adskillig mer energi pr. gram eller volumenhet og kan derfor gi kulen høyere hastighet. Den større hastigheten oppnås blant annet som følge av høyere gasstrykk, hvilket som nevnt betyr at våpen som er laget for svartkrutt ikke skal lades med røksvakt. Råmaterialet for det første røksvake kruttet var bomull. Den franske kjemikeren Vieille laget det første røksvake kruttet beregnet på finkalibrede geværpatroner i begynnelsen av 1880-årene. Vieille brukte cellulose som utgangsmateriale. I 1888 kom velkjente Alfred Nobel med sitt nitroglyserinkrutt. Røksvakt krutt brenner omtrent som celluloid om det antennes i fri luft, og er for så vidt et ganske ufarlig materiale. Det begynner ikke å brenne av seg selv, men tenner allerede ved 160-170°C. Flammen er het, og tenner annet brennbart materiale i nærheten. Men den som lader patroner legger selvsagt fra seg sigaren når han håndterer krutt og tennhetter!

Den moderne patronen er en enhet som består av hylse, kule, krutt og tennhette, alt som behøves for et skudd. Hylsen holder delene sammen og beskytter krutt og tennsats mot ytre påvirkning. Den tetter også pipen baktil under skuddet. Før vi går over til å beskrive den moderne patronen i detalj, skal vi ta opp et par spørsmål som interesserer mange jegere og skyttere.

Å finne rett patron til et våpen Patronen passer nøye i kammeret i pipen, og det er meget viktig å bruke riktig patron i et våpen. Det finnes en rekke patrontyper som både hva utseende og dimensjoner angår er ganske like, og av og til går det an å få feil patron inn i våpenet og avfyre den. Dette kan føre til farlige våpensprengninger. Før man trekker av må man derfor være 100 % sikker på hvilken patron som skal brukes i våpenet. Er man bare 99% sikker skal man la være å skyte. På nyere våpen står nesten alltid patrontypen innstemplet på pipen, og på patronen står den på hylsens bunnstempel. Bunnstempelet angir patrontype og som regel fabrikant, men ikke kulevekt eller -type. Det ville bli for dyrt for fabrikkene å 27

lagerføre hylser med så mange forskjellige bunnstempler, og ikke minst for dyrt for jegere og skyttere å betale moroa. Å finne rett patrontype ved hjelp av merkingen på pipen kan være ganske vanskelig ved mange eldre våpen. Man nøyde seg av og til med å stemple inn «9.3 mm», uten å tenke på at det finnes en hel del forskjellige patroner i kaliber 9.3 mm. Det samme gjelder «8 mm», der det finnes enda flere. En må derfor ty til andre metoder for å finne den rette patronen.

Avstøpning av patronkamre Det man må ha rede på for å avgjøre hvilken patron man skal bruke, er selvsagt formen på patronkammeret i pipen. Om en vil prøve å finne ut av dette selv, kan en uten å skade våpenet gjøre følgende: Løp og kammer rengjøres godt og tørrpusses. Derefter tettes løpet med en bomullsdott 2-3 cm foran kammeret. En passelig pussestokk fra munningen og en kortere trepinne fra kammerenden pleier å være alt som behøves av verktøy. Så bøyer man til et passelig «nebb» på en liten blikkboks og smelter parafinvoks eller et par stearinlysbiter i denne. Parafinvoksen helles så ned i kammeret, og efter noen minutter kan man forsiktig skyve ut en «vokspatron» som gir et meget godt bilde av den aktuelle typen for våpenet. Til slutt ren­ gjøres løp og kammer og oljes på vanlig måte. Børsemakeren går mer nøyaktig til verks når han skal gjøre en avstøpning av et kammer. Han bruker svovel, ofte blandet med litt grafitt, og får en nøyaktigere avstøpning. Svovel krymper svært lite når det størkner, og børsemakeren kan derfor gjøre målinger på sin svovelpatron. I motsetning til voks er svovel et hårdt materiale. Som amatør skal man ikke gi seg i kast med svovel, det tar meget lett fyr og brenner med en nesten usynlig flamme samtidig som det avgir giftig gass. Smeltet svovel er også varmere enn stearin og kan lettere skade våpenet. Ikke i noe tilfelle skal man smelte svovel innendørs. Vokspatronen er alt man behøver for å finne fasongen på kammeret og dermed på den rette patronen.

Hva betyr kaliber? Ordet kaliber skal komme av det latinske «Qua Libra» som betyr «etter hvilken vekt?» I eldre tider ble et våpens kaliber ofte angitt ved kulevekten istedenfor løpets diameter, noe som for eksempel det engelske artilleriet i alle tider har brukt for sine kanoner. Man snakker om en 12-punds kanon, en 16-punds kanon osv. Våre haglkalibre er overlevninger fra gamle dager. Kaliber 12 betyr at løpet har samme innvendige diameter som en rund blykule som det går 12 av på et engelsk pund. Derfor er kaliber 16 mindre enn kaliber 12, kaliber 20 mindre enn 16 osv. Kaliber .410 er derimot ikke et vekt- , men et tommekaliber. Som vektkaliber skulle det ha vært 36. Kaliber 24 er et ganske

28

sjeldent haglkaliber. 1 begynnelsen av 1900-årene ble de gamle 12,7 mm Remmgtongeværene boret om til hagler kal. 24 for det sivile markedet. Prisen var ca. 2 kr. pr. børse, og våpenloven kom først 1927. Men tross harde politiske tider ble det ikke noe opprør. De fleste ble som sagt til hagler, og en kunne få kjøpt messmghylser med sentraltenning for omladmng. Hylsene hadde en ganske stor Berdan-tennhette som ikke var altfor vanskelig å plukke ut med en syl, og det største problemet var i grunnen å få haglforladningen — altså pappskiven foran haglene — til å sitte fast. Det har nok vært sendt opp en del saftige bønner fra jegere som med tiuren på skuddhold har dradd opp en løspatron av en lomme som var full av hagl. Ved et kulevåpens kaliber forstår man diameteren mellom to motstående riflebommer. Avstanden mellom to motstående rifler kalles vanligvis løpets bunndiameter.

Hvorfor alle disse kalibre? Mange jegere og skyttere spør hvorfor det finnes så mange forskjellige kalibre og patronhylser. Det er to hovedårsaker til dette. Mange av våre vanlige jaktkalibre er tidligere militærpatroner, og da man i 1880-årene begynte med den store overgangen fra de grove til de nye, finkalibrede militærpatronene, var den politiske situasjonen i Europa spent, med sannsynlighet for krig mellom flere av landene. Man syntes da at et land ikke skulle gi en eventuell fiende mulighet for å bruke erobret ammunisjon og sende kulene tilbake dit

29

de kom fra. Derfor passet man på at egne militærpatroner ikke gikk i andre lands våpen. Frankrike og Tyskland, de to argeste fiender på den tiden, hadde riktignok begge 8 mm, men hylsene var forskjellige. Belgia hadde 7.65 mm kaliber, Holland 6.5 (men ikke lik den norske hylsen), Russland 7.62 mm, England målte i tommer og valgte .303 eller 7.7 mm. Denne strategien ble ansett for å være så viktig at til og med da Norge og Sverige var blitt enige om en felles militærpatron for våpnene av 1894, ble det lurt inn en forskjell på 0.1 mm på skulderhøyden på den norske siden. Den norske hylsen er den største, og helt inntil den annen verdenskrig fortalte norske underoffiserer rekruttene at i tilfelle krig med Sverige kunne svenskene ikke bruke norske patroner, mens derimot svenske patroner kunne skytes i Kragen. Skulle en svensk Mauser med minimal kammermål komme til å få i seg en norsk patron med maksimal-mål ville den riktignok neppe la seg lukke, men optimismen må være levende hos den som venter seg større militær fremgang av et slikt lotteri. Da er det langt mer interessant at denne forskjellen aldri har vært offisiell, og så vidt forfatteren vet har ingen hittil kunnet finne ut hvordan, når og hvor forskjellen kom inn i bildet. Tyskland hadde fra ganske lang tid tilbake en efterretningsavdeling, som i 1930-årene gikk under betegnelsen «Abteilung Fremde Heere» (avdeling fremmede hærer) og som gjennom spionasje m.m. skaffet seg informasjoner og tegninger over militærutstyr fra forskjellige land. På deres tegning av den svensk-norske militærpatronen av 1894 har en eller annen satt et spørsmålstegn ved skulderhøyden, og både det norske og det svenske målet er angitt. Tydeligvis visste ikke engang disse ellers vel informerte herrer beskjed. I våre dager forårsaker forskjellen helst problemer ved produksjonen av patroner for det svenske og norske skyttervesenet, og i blant om skytterne kommer til å få byttet patroner under konkurranser i grensetraktene. At det siden ble jaktpatroner av så mange militærpatroner, kan man forstå. Unntaket var Belgia, der dette er forbudt. For det første finnes det nøyaktige tegninger både av patronkamre og patroner som børsemakerne kunne få tak på og arbeide efter, og i blant kunne en få kjøpt ferdige kammerbrotsjer fra de militære arsenalene, likeså tolker. Dessuten fikk så mange unge skyttere og jegere under sin militærtjeneste lære å kjenne militærpatronen, samt adskillig propaganda om hvor mye bedre den var enn alt annet. Det var da naturlig at disse efter militærtjenesten ønsket seg et jaktvåpen i samme fine kaliber. For det tredje kunne en ganske lett få tak i tomhylser for omladning efter militærmanøvrer, eventuelt også hva amerikanerne kaller «underthe-fence-ammo» (under gjerdet-patroner) som kunne «lekke» ut fra militære depoter. I en rekke land har også reserveoffiserer, hjemmevern og liknende en viss tildeling av gratis ammunisjon for treningsskyting. Men alle disse 1880-90-årenes militærpatroner, utstyrt med blyspisskuler, medførte en hel del

30

nye kalibre på det sivile markedet, våpenfabrikkene begynte å eksportere sine sivile våpen og patronfloraen var i god vekst. Dessuten finnes det selvsagt et stort utvalg patroner som aldri har vært militære. I dag er riktignok verden blitt enig om at alle land skal gå over til det metriske systemet, men hittil har stadig «tomme-landene» utviklet andre kalibre enn «millimeter-landene». Bare dette kan jo føre til en fordobling av antallet kalibre. Det som var et jevnt og bra tall i millimeter ble innviklet i tommer, og omvendt. I tillegg kommer konkurransen mellom forskjellige fabrikanter. Det er ikke alltid bra å produsere våpen i konkurrentenes kalibre, det gir i hvert fall et adskillig bedre inntrykk på markedet at en har sine egne. Men da produksjonen styres av etterspørselen, er det vanlig at når én fabrikk har vært heldig med en patron, kommer ganske omgående en nesten, men ikke helt lik fra en annen. Som regel pleier bare den ene å overleve, og årsaken behøver ikke å ligge i selve patronen, det kan like gjerne være at den ene fabrikken har et bedre gevær. Det har også hendt at en av to nesten like patroner har kommet i bakevjen fordi den konkurrerende hadde kulevekter som passet bedre for det bruksområde man ville inn på. Efter et par år pleier da denne våpenfabrikanten å komme med våpen i motpartens kaliber, og det er ingen som tar det ille opp. Noe slags patent eller mønsterbeskyttelse for disse snart 100 år gamle patronmodellene er neppe å tenke på, det dreier seg jo hele tiden om tema med variasjoner, til og med ganske små. En fornuftig fabrikant ville for eksempel aldri finne på å komme med en patron med en «ny» bunndiameter i dag, og dermed skape en masse problemer med blant annet hylseholdeme for ladeapparatene som jegerne bruker. Det kan lages en hvilken som helst patron med en av de diametre som finnes. Å finne på noe nytt for å sikre seg et bestemt marked, for eksempel ved å lage hylser med en egen tennhettediameter, ville bare føre til at ingen ville kjøpe patronene i det hele tatt. Det samme uheldige resultatet ville man få ved å lage et våpen for spesielle, egne patroner. Det er stort sett bare Roy Weatherby som har klart det i praksis. Det har vært gjort forsøk på å forenkle kaliberprogrammet, men uansett hvilken patron man sløyfer blir det selvsagt problemer for jegere som har våpen i det kaliberet. I Tyskland, der staten styrer ganske mye med hensyn til standardisering, er det laget en liste over utgående kalibre, og ingen skal lenger lage våpen i disse kalibrene. Listen ser i januar 1980 slik ut: 5.6 x 35 Vierling 8 x 57 JR 8 x 57 R 360 8x60 R 8x65 R

8.15 x 46 R 9.3 x 72 R 6.5 x 68 R 6.5 x 70 R 8x58 R

6.5 x 52 R 6.5 x 54 MS 6.5 x 54 Mauser 6.5 x 58 Mauser 8x56 MS

8x57 J 8x60 8x64 9x57 10.75 x 68 31

Altså 20 kalibre, men det finnes en hærskare igjen. Den som har våpen i disse utgående kalibrene bør sikre seg et passende lager av ammunisjon, alt efter hvor mye han bruker våpenet. Og fremfor alt bør han ta vare på hver eneste tomhylse, slik at han kan håndlade patroner når lageret en gang er tomt. Disse tomhylsene kan ha ganske bra virkning på prisen om han i fremtiden vil selge våpenet, for det er nemlig slik at selv om patronen ikke lenger blir laget, lages det passende kuler for andre patroner, og dermed er en reddet. Er kaliberet såpass sjeldent av hverken kulen eller tennhetten finnes blant de mer moderne, bør man kjøpe et par esker ekstra mens de er å få. Dette med å anbefale visse kalibre for våpenfabrikantene, eller å gå den andre veien og dømme ut de minste nyttige, er en bra fremgangsmåte. En naturlig pensjonering av de gamle kalibrene kommer alle til gode. Fabrikan­ tene får mindre bekymringer med produksjon og lagerføring, jegerne får moderne og mer effektive patroner, hvilket jo er av stor betydning for en human og riktig jakt, patronprisene for de kalibre som er igjen kan lettere holdes nede, og de gamle våpnene havner hos samlere og andre som vil ta vare på fint gammelt håndverk. Det er alltid morsomt å skyte med et gammelt våpen, men på den annen side er mange av dem efter hvert blitt «passelig mye brukt» og har fått den patina som bare tiden kan gi dem. Da bør de ikke utsettes for alt for mye videre slitasje. Om man fikk begynne fra «scratch» — helt fra begynnelsen — ville en sikkert kunne konstruere 4 kalibre som dekket all verdens jaktbare vilt: for eksempel en 10 mm, en 8 mm, en 6 mm og en kanttenmngspatron med fornuftig ballistikk, og helst bare en kulevekt og -form for hver. Til gjengjeld kunne man ha én lett ekspanderende kule og én med mer dybdevirkning. Begge kuler ville med samme vekt og form ha samme treffpunkt, men en kunne variere kuletype efter det aktuelle viltet. Men, en ville like sikkert kunne klare å dekke all verdens transportbehov med 4 forskjellige biltyper også. Likevel er det over 2000 bilmerker som har gått ut av produksjon bare i USA. Og vi er ikke blitt bedre med tiden. Det finnes i dag over 90 typer av minibatterier for regnemaskiner, kameraer, høreapparater m.m. Det kunne sikkert ha klart seg med færre.

Militærpatronene som ble jaktpatroner Bildet på side 93 viser de vanligste jaktpatronene her i Norden som har sin opprinnelse på militærsiden. Forskjellen mellom militær og sivil ammunisjon ligger primært i at helmantelkulen er erstattet med en ekspanderende type, samt at mer moderne kruttyper gir kulen større hastighet enn militærkulen hadde, og dermed bedre jaktmessig virkning. I tillegg forekommer det flere forskjellige kulevekter i de mest efterspurte kalibrene. Vi nevnte at det ble laget jaktvåpen i militære kalibre. Men dessuten er det siden den andre 32

verdenskrigen blitt solgt enorme mengder militære våpen på det sivile markedet, og disse har medført stor efterspørsel efter militærammunisjon med jaktkuler. Dette begynte i grunnen med at amerikanske soldater fikk ta med hjem eller sende hjem som souvenirer våpen efter de tyske, italienske og japanske arméene. «Liberated guns» — befridde våpen — som de gjerne ble kalt. Det fantes masser av slike, og mange soldater hadde muligheter for å få sendt hjem mer enn ett. Snart fikk også våpenhandlerne muligheter for å kjøpe hjem overskuddsvåpen. De store amerikanske fabrikkene hadde ikke rukket å omstille seg fra militær- til jaktvåpen, og omsetningen gikk strykende. Tilgangen var så stor at Mausere ble solgt for 15 dollar eller mindre om de bar spor av å ha vært brukt. Mange farmere som behøvde en «slit og sleng» -børse for å skremme bort en coyote eller annet skadedyr fra buskapen, kjøpte heller en 15-dollars militærbørse enn en ny for det 4-5 dobbelte, og det interessante er at mange av disse italienske, japanske og tyske våpnene fremdeles er i bruk i dag, efter 35 år, og efterspørselen efter ammunisjon har ikke minsket nevneverdig. Vi hadde en ganske livat tid i Åmotfors under utviklingen av disse patronene (som vi bare kjente fra papirer), verktøy og måleutstyr som behøvdes for å ny-produsere dem, og omladbare hylser var et selvsagt krav. Efterspørselen var stor nok allerede fra starten. Mange var blitt interessert i skytning og jakt under militærtiden, og som alltid før og efter en krig var også forsvarsinteressen stor — mange kjøpte et brukt militærvåpen fordi det var en billig måte å skaffe seg litt personlig forsvar på. Mange amerikanere har hatt nytte av det siden, ikke minst eiere av småbutikker, bensinstasjoner og liknende i områder der ran er vanlige. Det blir straks mindre attraktivt å forsøke å lette kassa om forundersøkelsen har vist at det står en Mauser bak disken. Da den første bølgen av «befridde våpen» var spredd ut, først og fremst i USA og Canada, der våpen praktisk talt over alt ble solgt lisensfritt, kom 1960-årene da mange lands arméer begynte å erstatte 1800-årsgeværene med mer moderne våpen. Dermed kom store mengder tidligere militærvåpen ut på det sivile markedet, de gamle arsenalene var nesten uuttømmelige. Dette medførte ytterligere efterspørsel efter nyprodusert ammunisjon. I tillegg til det relativt moderne utstyret fra 1880-90 årene har det dukket opp enda eldre generasjoner, som i dag blant annet selges av tyske firmaer i bransjen. Som en kuriositet kan nevnes at et kjent engelsk våpenfirma for bare et par år siden kom over et stort parti — mange tusen — fabrikknye Mauser 98 K fra krigen. Det fortaltes at de var tatt som krigsbytte av russerne da de begynte å trenge tyskerne tilbake under offensivene i 1943, og at de på en eller annen måte var blitt solgt som overskuddsmateriell via et mellomland. I flere år var det vanlig å bygge om slike våpen til jaktrifler ved at man kappet av skjeftet, tok av bajonettfestet, eller satte på et helt nytt, sivilt skjefte. Fabrikasjon av slike 33

skjefter var i mange år en god forretning for flere amerikanske fabrikker, og valnøttre var heller ikke mangelvare på den tiden. I dag er det nok mer vanlig at man ikke forandrer militærvåpen man kommer over, de har i mange tilfelle samlerverdi i original utførelse. At det kunne bli en del overskuddsvåpen på markedet forstår man om man studerer de tyske produksjonstallene fra den annen verdenskrig. Dette ble nyprodusert under krigsårene, altså i tillegg til det som fantes da krigen begynte i 1939:

1940 1941 1942 1943 1944 Sammenlagt

Gevær 98K 1 352 000 1 359 000 1 370 000 2 244 000 2 586 000 8 911 000

Håndvåpenpatroner 2 950 000 000 1 340 000 000 1 340 000 000 3 170 000 000 5 380 000 000 14 180 000 000

Altså nesten ni millioner Mausere og over fjorten tusen millioner patroner — nok for en hel del av både jegere og våpensamlere. Og disse tallene gjelder bare ett av de krigførende landene. For gunbugs som prater om disse tallene ved peisen, kan følgende kanskje være av interesse: Reduksjonen av ammunisjonsproduksjonen i 1941 og 1942 skyldtes en ordre fra Hitler, som da regnet med at krigen var så godt som unnagjort. Efter at produksjonsminister Todt forulykket i 1942, fikk en arkitekt ved navn Speer (ikke å forveksle med kulefabrikanten) ansvaret for krigsproduksjonen og tredoblet den. At produksjonen av lette våpen og ammunisjon kunne holdes i gang og økes tross de allierte bombeangrepene, skyldtes særlig at denne industrien med sine relativt små og lette maskiner kunne flyttes over i underjordiske verksteder og ut av industriområdene. Dessuten ble av en eller annen årsak ikke den tyske håndvåpenindustrien særskilt hardt medtatt under bombingene. Mauserfabrikken i Oberndorf ble under hele krigen bare truffet av en eller to mindre bomber, og sies å ha laget over 18 000 Mauser 98K pr. måned. En god venn av forfatteren var blant de amerikanerne som hadde som oppgave å sikre Walther-fabrikken efter at byen Zella-Mehlis var inntatt, og han fortalte at det fantes over 375 000 leveringsklare pistoler på lager. Typisk for ammunisjonsindustrien verden over er at mens det aldri har vært store penger å tjene på fabrikkene, har det iallfall vært store produksjonstall. En amerikansk ammunisjonsfabrikk som het Union Metallic Cartridge Company laget allerede i 1870-årene store mengder ammunisjon for blant andre Tyrkia, ordrer på opp til 210 000 000 patroner. Tyrkia har gjennom årene hatt problemer med Russland, og da det trakk opp til krig mellom de to

34

landene i 1877-78, laget Union patroner for begge sider, samtidig og i samme fabrikk! Historien forteller at det stod maskiner side ved side som arbeidet for hver sitt land, og begge parter hadde sine inspektører ved fabrikken, som behandlet hverandre med gjensidig høflighet. Som et bevis på hvilket kvalitetsnivå ammunisjonsfabrikkene holdt allerede på den tiden, kan nevnes at barken Forya, som i april 1871 var på vei fra New York til Kronstadt med 3 645 120 patroner for den russiske hær, kom ut i en storm som slo ned dekket og riggen. Skipet ble oppgitt, men ble imidlertid berget av en engelsk damper og tauet tilbake til New York. Ammunisjonen hadde da til dels vært under vann i fem uker, men viste seg å være feilfri, så det var nok å bytte de våte eskene. Da det amerikanske slagskipet Maine ble hevet etter 13 år på bunnen utenfor Cuba, var geværpatronene ombord fremdeles brukbare. I 1912 var Union Metallic Cartridge Company blitt en kjempefabrikk med 101 bygninger, gulvflate på nesten 65 000 kvadratmeter og en produksjonskapasitet på ca. 7 000 000 patroner pr. dag, fra .22 satspatroner til artilleriammunisjon. Fabrikken gikk sammen med Remington, de fleste jegere husker at det i mange år stod REM-UMC i bunnen på hylsene derfra. Fremdeles står det U i bunnen på Remingtons .22 hylser (salongpatroner) — på samme måte som det står H i bunnen på Winchesters efter Tyler Henry. Da den annen verdenskrig begynte fikk det amerikanske forsvaret travelt med å skaffe seg ammunisjon, og her kan en med rette snakke om amerikansk tempo. Lake City Ordnance Plant fantes ikke før det første spadetaket ble tatt 26. desember 1940 — altså ett år før Pearl Harbour — og den 19. november 1941 skjedde den første leveransen fra fabrikken som da hadde 236 bygninger og en kapasitet på 8 900 000 patroner om dagen. I 1942 og 43 leverte Lake City over to tusen millioner patroner, det nøyaktige tallet 2 191 119 381, om det skulle finnes perfeksjonister blant leserne. En liknende fabrikk i Denver kom opp i vel 10 000 000 patroner om dagen og leverte i 1942 og 43 sammenlagt 4 156 377 343 patroner. US-karabinen som vi alle kjenner, ble laget av en rekke fabrikker, blant andre «The Roccola Manufacturing Company» som gav den det norskklingende, men noe dunkle tilnavnet «Rokk-Ola’n» her hjemme. Den var meget populær tross en dårlig patron, men samtidig litt av en ammunisjonssluker. En fabrikk ved navn Kings Mills hadde en kapasitet på 90 000 000 US-karabinpatroner i måneden.

Patronbetegnelsene henger sammen med forskjellen i målesystemene, altså tomme og millimeter, og mye annet. I Tyskland standardiserte man i 1930-årene betegnelsene ved å angi kaliber og hylselengde i millimeter. 8 x 57 betyr således 8 mm kaliber, 57 mm hylselengde. Den svenske Mauser-patronen blir efter dette system 6.5 x 55, som er vanlig bunnstempel på jakthylsene. Den norske Krag-patronen er

35

forsåvidt også 6.5 x 55, men på grunn av den nevnte forskjellen i skulderhøyde er den ofte blitt merket på annen måte, eksempelvis med bare 6.5 eller forskjellige koder i tillegg til fabrikkmerket. Bortsett fra at det skal ha vært laget en serie i Belgia under krigen, som tyskerne da ville bruke i sine norske geværer, kan nok den riktige Krag-hylsen bare ha vært laget av Raufoss og Norma. Den svenske Mauser-patronen har vært laget av Norma og forskjellige statlige fabrikker i Sverige, og en leveranse av militærpatroner ble midt under krigen laget for den svenske hæren av DWM. De første 8 x 57 mm patronene ble som nevnt brukt i det tyske militærgeværet av 1888, og for å skille denne patronen fra sivile med liknen­ de dimensjoner, ble den som sivil patron kalt 8 x 57 I. «I» stod her for «Infanterie». Den tyske Ten i den tids boktrykkstil så ut som en skandinavisk J, her hos oss ble patronen derfor hetende 8 x 57J. Omkring 1905 forandret den tyske hæren sine kuler til spissform (S-Geschoss) og øket samtidig kaliberet med 0.1 mm, fra 7.80 til 7.90 (vanlig fabrikasjonstoleranse er + 0.02 mm) og diameteren på den nye spisskulen tilsvarende. Den sivile utgaven av den nye militærpatronen ble betegnet 8 x 57 IS, i Skandinavia JS. Noen vanntett forklaring på hvorfor denne ubetydelige forandringen av kaliber ble gjort, har vi ikke fått. Mauser-eksperter mener imidlertid at det hovedsakelig var for å kunne «trekke opp» riflene så løpene ble rene og fine og fikk skarpe kanter, en operasjon som var vanlig og kaltes «Auffrischen» før i tiden. I blykulenes dager var det ikke så farlig med løpdiameteren, det var viktigere med et rent løp uten rust. Som en annen forklaring er det nevnt at en ved å øke kaliberet kunne skyte opp den gamle ammunisjonen med den lange ogivalkulen, uten at en behøvde å gi de nye løpene for lang overgangskonus. Det kan være sant. Patroner med kravehylse, for drillinger, dobbeltrifler m.m. fikk tilsvarende betegnelse 8 x 57 JR og JRS. R står her for Rand, det tyske ordet for krave. 8 x 57 RD er den danske Krag-patronen, som ble brukt i det svenske Remingtongeværet fra 1889. D er føyet til av undertegnede for å skille patronen fra den tyske 8 x 58 R med konisk hylse. Det betyr dansk. «DK» for «Dansk Krag» har også forekommet.

I Amerika blir kaliberet angitt i tommer ( 1 tomme = 25.4 mm). Kaliber .30 er da 0.30 tommer eller 7.62 mm. Null foran desimalkomma sløyfes i Amerika, og istedenfor komma brukes punkt, som nå er innført som internasjonal standard. Da det finnes flere patronsorter med samme kaliber, for eksempel .30, men med forskjellige hylser, brukes i Amerika forskjellige system for å skille patronene: 36

Årstall .30-06 betyr kaliber .30, modell 1906. Patronen ble nemlig antatt som amerikansk armépatron det året. Dens forgjenger var .30-03, som hadde noe lengre hylsehals.

Konstruktørens navn Sivile amerikanske patroner betegnes av og til med kaliber i tommer, efterfulgt av konstruktørens navn, for eksempel .257 Roberts. Den opprinnelige fabrikantens navn Andre patroner betegnes med den første fabrikantens navn, for eksempel .250 Savage, .243 Winchester, 6 mm Remington. (Remington gikk for noen år siden over til millimeterbetegnelse på alle sine nykonstruerte patroner).

Kulehastigheten .250 Savage har også ofte vært kalt .250-3000, og 3000 angir da kulehastigheten (Vo) i fot pr. sekund. Denne hastighet, som på den tiden patronen ble lansert var meget høy, ble ansett som et så godt salgsargument at man ville ha den med i patronbetegnelsen.

Ladningsvekten .30-30 betyr at patronen til å begynne med ble ladet med 30 grains (1.95 gram) krutt. De amerikanske patronbetegnelsene kompliseres en del av at de ikke alltid nøyaktig tilsvarer det virkelige kalibermålet. Dette har man begynt med for å skille ellers ganske like patronsorter. Av og til har forskjellen oppstått fordi kaliberet er blitt forandret, men betegnelsen er blitt stående. Et eksempel på dette fenomen er revolverpatronen .38 Special, der kaliberet ikke er .38 tommer, men .346. Derimot har kulen en gang hatt diameter .38 — det var den gangen revolverkulene ble laget med en såkalt «heel» (hel), en sylindrisk bakdel som passet inn i hylsen, mens kulediameteren lengre frem var lik hylsens ytterdiameter. En liknende kule fantes for den norske armérevolveren 7.5 mm Nagant. For å unngå blybelegg i løpet var en del av Nagant-patronene utstyrt med en «mantel» av vokset papir. Kaliber .250 Savage og .257 Roberts, for å ta et par andre eksempler, er like. .250 er løpdiameteren mellom riflebommene, .257 er bunndiameteren. Kulediameter for begge patroner er den samme. På samme måten er det med kaliber .30 og .308. I 1950- og 60 årene, da det dukket opp et stort antall nye patronsorter på det amerikanske markedet, valgtes betegnelsene ofte fra rent salgssynspunkt, for å gi patronene navn som skilte dem fra konkurrentenes. .243 Winchester og .244 Remington var således samme kaliber, begge mål gjelder kulediameteren, en kan si at den tusendels tomme som skiller tilsvarer 37

en vanlig fabrikasjonstoleranse for geværkuler. 0.001 tomme er ca. 0.025 mm, her i Europa bruker vi å regne 0.02 mm som fabrikasjonstoleranse. ,243-kulen vil i praksis ligge mellom 6.17 og 6.19 mm. Det egentlige kaliberet for disse patronene er .238. Weatherby kaller sin tilsvarende patron .240. .222 Remington er også en betegnelse som ligger midt imellom — kaliberet er vanligvis .22 eller samme som .220 Swift, og kulediameteren .224. .220 Swift er hverken blitt betegnet efter konstruktør eller fabrikant, swift betyr rask, hurtig. Legg også merke til at det fins ,22-patroner som ikke er akkurat .22 — den gamle .22 Savage High-Power, som har opplevd en renessanse bl.a. i Sverige som drillingpatron for småviltjakt, er større enn .222 — kulediameteren er ikke .224, men .228. Til stor glede for hjemmeladere som vil lade om hylsene med vanlige .22-kuler og ser dem ramle rett ned i kruttet. Og til glede for fabrikkene som må lage kuler både i .224 og .228 toms diameter, men slik er det nå en gang når det halter med standardiseringen. I England angis kaliberet som regel i tusendels tommer istedenfor hundre­ dels. Kaliber .30 blir derfor til .300, f.eks. .300 Holland & Holland, som skyter samme kuler som .30-06. Holland & Holland er en berømt engelsk våpenfab­ rikk, noe i likhet med hva Rolls Royce er i bilverdenen. Betegnelsen Magnum, som ofte brukes i forbindelse med riflepatroner, betyr ganske enkelt stor. Man kan også støte på betegnelsen på vinkartet på bedre restauranter, det står da for en vinflaske som er større enn vanlig modell. Før i tiden var Express den brukte betegnelsen for patroner som var større og sterkere enn vanlig, ordet antydet først og fremst høyere kulehastighet, sammenlikn expresstog og liknende.

Forskjellige hylsetyper

For jaktnfler brukes i våre dager hovedsakelig tre forskjellige hylsetyper:

1. Kraveløs hylse (Engelsk «Rimless Case», tysk «Randlose Hiilse») brukes i de aller fleste repetérgeværer, der et antall patroner er plassert i et magasin. Ordet repetere betyr å gjenta, når man beveger sluttstykket kastes den avskutte hylsen ut, og en ny patron skyves fra magasinet inn i patronkammeret. Også automatvåpen bruker for det meste kraveløse hylser. Disse hylsene har et dreiet spor bakerst som ekstraktoren (uttrekkeren) griper tak i. 2. Kravehylser (Engelsk «Rimmed Case», tysk «Randhillse») brukes for «brytevåpen» — dobbeltnfler og drillinger, fordi en her ikke har noen ekstraktor, men snarere en utstøter, som ligger langs pipene og skyver hylsen et stykke ut av kammeret når våpenet åpnes. Slike våpen kan også være utstyrt med ejektor (utkaster) som slenger hylsene ut av kammeret og gjør at en kan lade om raskere.

De tre vanligste hylsetypene: 1: Kravehylse, 2: Kraveløs hylse, 3: Beltehylse.

3. Beltehylser (Engelsk «Belted Case», tysk «Gurtelhulse») er egentlig kraveløse hylser som har en forsterkning formet som et belte foran ekstraktorsporet. Denne hylsetypen brukes for de fleste moderne magnumpatroner. Beltehylsen ligger an med fremkanten av beltet i patronkammeret.

39

De fire patrondelene: Kule, kruttladning, hylse og tennhette.

Patrondelene En riflepatron består av fire deler: KULEN, som skytes avsted mot målet, KRUTTLADNINGEN som driver kulen, TENNHETTEN som tenner krutt­ ladningen, og HYLSEN, som holder patrondelene sammen til en enhet og beskytter krutt og tennsats. Hylsen tetter dessuten pipen bakover under skuddet. Antakelig lykkes det å finne en eller annen gammel patron i en skuff, og for å gjøre oss nærmere kjent med den skal vi nå ta den fra hverandre og se litt nærmere på innsiden. En riflepatron er ufarlig, om man bare lar tennhetten være. Røke får en selvsagt ikke gjøre akkurat nå (helst ikke ellers heller). En finner at det er ganske lett å få løs kulen, om en bryter den forsiktig i forskjellige retninger med en tang, og siden drar den rett fremover. Heller en så ut kruttladningen på en pappskive eller i et askebeger (tomt!) har en allerede tre av de fire delene hver for seg. Da tennhetten kan smelle av om en forsøker å få den ut, bør man legge patronen i geværet, om en har et som passer, og trykke av. Hetten smeller nesten ikke, fordi løpet virket som «eksospotte» eller lyddemper. Har en ikke gevær som passer, kan en isteden fortsette med en avskutt hylse fra en annen patron. Når tennhetten er avskutt kan man drive den ut med en dor fra innsiden, om det dreier seg om en jakthylse med ett sentralt fenghull. Hulldiameteren er cirka 1.9 mm. En tennhette inneholder bare cirka 30 milligram (0.03 gram) tennsats, og legger man den på en sten og slår den av med en hammer, smeller den omtrent som en kruttlapp. Uten krutt i nærheten er den bare farlig fordi man kan få messingsplinter i fingrene. For vårt studieformål klarer det seg imidlertid godt med en avskutt, og dermed helt ufarlig hette.

40

Når vi har samtlige patrondeler adskilt, kan vi ta for oss hver del. Av praktiske grunner skal vi først gjøre unna studiene av

Kruttet Kruttmengden i en riflepatron kan variere ganske mye, men en patron i mellomklassen, som for eksempel .30-06, inneholder cirka 3 gram krutt. 1 eldre patroner kan man av og til finne såkalt bladkrutt, dvs. kruttkornene har form som firkantede blad av ca. 1 kvadratmillimeters størrelse og omkring en ti­ endedels millimeter tykke. I nyere patroner brukes nesten alltid rørkrutt, som har den fordelen at forbrenningsflaten holder seg jevnere under forbren­ ningen. Utsiden av kruttrøret brenner «på avtagende flate» mens innsiden brenner på «tiltagende flate» og man får en jevnere gassutvikling. Bladkruttet brenner hele tiden på avtagende flate, dvs. kruttkornet blir mindre og mindre under forbrenningen. Antakelig vil det kruttet vi har funnet i patronen ha en rørdiameter av 1-1.2 mm, rørbitenes lengde 1.5-2 mm og hulldiameter cirka 0.1 mm. Hva hender så om man tenner på kruttladningen med en fyrstikk? Dersom man tenker på hvordan et geværskudd høres, har dette eksperimentet kanskje mindre interesse, og det skal selvsagt heller ikke gjøres uten forsiktighet. Men faktum er at moderne, røksvakt krutt som antennes i fri luft i liten mengde, bare brenner omtrent som celluloid. Det er derfor ganske ufarlig å tenne på for eksempel halve kruttladningen når den ligger i nevnte askebeger, eller bedre, på en sten utendørs. Varmen blir faktisk ikke så stor at den tenner en pappskive om man brenner kruttet på den. Større mengder krutt skal man ikke brenne på en gang, om man skulle ha noe gammelt liggende. På den annen side er brenning den eneste måten å bli kvitt det på. Man kan da strø kruttet ut på stengrunn i en stripe, og tenne på den enden som vender fra vinden. Uansett om man brenner lite eller noe mer krutt, skal man selvsagt se til at det ikke finnes brennbart materiale i nærheten. Flammen fra en halv kruttladning blir 50-60 cm høy, orangefarget, og temmelig het, men ikke langvarig. Når vi nå har brent kruttladningen, spør en seg kanskje hvordan dette relativt tamme materiale kan klare å gi en kule en utgangshastighet på ca. 3000 kilometer i timen. Når kruttet brenner i et lite rom, som f.eks. en patronhylse, får forbrenningen et helt annet forløp. Da kruttet brant i fri luft behøvde ladningen 2-3 sekunder for å brenne opp. Innestengt i en hylse i patronkam­ meret frembringer kruttladningen et meget høyt gasstrykk, som øker forbrenningshastigheten, som igjen øker gasstrykket. Dette medfører at hele kruttlad­ ningen brenner opp i løpet av cirka et tusendels sekund, og gasstrykket stiger til omtrent 3000 kg pr. kvadratcentimeter eller mer. Det tilsvarer vekten av tre biler i mellomklassen, stående på en flate så stor som en fingernegl. Dette gasstrykket oppnås i den første tredjedelen av løpet, og synker siden 41

«fort» til «bare» cirka 400 kg ved løpmunningen. I løpet av de omtrent 0.02 sekunder det tar for kulen å gå gjennom løpet, passerer den lydmuren noen få centimeter fra hylsen og akselererer videre opp til cirka 820 meter pr. sekund, eller mer, avhengig av patrontype og kulevekt. Temperaturen i en brennende kruttladning er 2800-3000 grader Celsius, så det er bra at forbrenningen bare varer et par tusendels sekunder. Tross den korte tiden varmer kruttgassen og friksjonsvarmen fra kulen opp geværpipen ganske kraftig om man skyter noen skudd fort efter hverandre. (F.eks. mesterskapsomgang.)

Hvor mye kruttgass gir en ladning? Tar man kruttladningen fra en .30-06 patron og brenner den på slik måte at man kan få tak på kruttgassen, er det ingen imponerende mengde. Det dreier seg om 2.5-3 liter. Trykker man denne gassmengden tilbake inn i hylsen, får man et trykk i størrelsesorden 500 kilo pr. kvardratcentimeter. Det som gir det store gasstrykket er at kruttet brenner i et så lite rom. Om kulen ikke kunne røre seg frem gjennom løpet, ville gassvolumet under den høye temperaturen utvide seg til det tidobbelte og gi et trykk omkring 5-6000 kilo pr. kvadratcenti­ meter, nok til å sprenge våpenet. Men i og med at kulen glir unna øker forbrenningsrommet, og ladningen er som vi vet avpasset for å gi et trykk på 3200-3400 kilo og dermed gi kulen den ønskede hastigheten. Det som er igjen av trykk i løpet når kulen går ut, lager den trykkbølgen i luften som vi oppfatter som skuddsmell. Av ovenstående forstår man hvor farlig det kan være å lade med feil kruttype, for stor kruttladning, eller å skyte om det sitter en kule eller annet hinder i løpet. Gasstrykket bygges da opp enormt fort, og kan lett overskride grensen for våpensprengning.

Hva tenner først? Det er nærliggende å tenke seg at om en patron havner i en ovn eller et bål, kommer tennhetten til å brenne av først og tenne kruttet. I virkeligheten er det røksvake kruttet lettest å tenne, dets flammepunkt («forpuffingstemperatur») ligger på 160-170° Celsius. Satsmassen i en tennhette må opp i cirka 250° før den brenner av. Interessant nok er det tilsynelatende utålmodige svartkruttet enda vanskeligere å tenne, det krever 290-300°. z-'

Kruttets litervekt varierer en del, fremfor alt er pistol- og haglkrutt adskillig lettere enn geværkrutt. Vekten av krutt for vanlige riflepatroner ligger på omkring 960 gram pr. liter. Krutt flyter med andre ord på vann, men bare til det er blitt gjennombløtt. Når det har tørket, er det brennbart igjen. 42

Å slukke krutt som har begynt å brenne kan for eksempel ikke gjøres med skumslukkingsapparat. Prinsippet her er at skummet stenger tilførselen av surstoff (oksygen) og kveler varmen. Kruttet har «innebygget» oksygen og kan egentlig bare slukkes ved at man pøser på vann. En får ikke ha lang vei til bekken, ellers er kruttet borte når en kommer tilbake, og dermed også ilden, om den ikke har fått tak på annet brennbart materiale. Nå er dette med brann i krutt ikke aktuelt for vanlige mennesker, men har man krutt som har mistet etiketten, eller som man av annen grunn vil gjøre seg av med, bør man brenne det som nevnt tidligere.

Tennhetten passer godt som neste undersøkelsesobjekt, og som nevnt kan man uten risiko trykke ut og ta fra hverandre en avskutt hette. Er det en Boxer-hette kan man ta ut ambolten med en knappenål, og inni hettekapselen ser man da bare rester av tennsatsen. Den som virkelig er interessert i detaljer kan også holde en ny hette under vann, og bende løs ambolten med en nål. Derefter ser man en lakkert aluminiumfolie ovenpå selve tennsatsen. Fremdeles under vann kan man pirke bort den også. Tørr tennsats må man ikke komme nær med nålen, den har meget lett for å brenne av. Vi husker at den aktive delen av de eldre tennhettene var knallkvikksølv, og at surstoffet kom fra en tilsats av kaliumklorat. Denne forårsaket rustdannelser i løpet, og det var derfor et stort fremskritt da man i begynnelsen av 1900-årene erstattet kaliumkloratet med bariumnitrat og dermed fikk en ganske rustfri tennsats. Knallkvikksølvet var fremdeles med, det frembrakte gasser som var skadelige for hylsemessingen, og det var ikke særlig holdbart ved lengre tids lagring. Da tennsatsen jo skulle tenne ved slag, måtte den også inneholde et friksjonsmiddel. Her bruktes før i tiden glasspulver, som ikke var det beste fordi det forårsaket ekstra løpslitasje. Tennhettens fire deler; Hettekapsel, ambolt, tennsats ogfoheblad.

Moderne tennhetter av de beste fabrikatene har ingen av disse ulempene. Knallkvikksølvet er erstattet med Tetrazen, og istedenfor det rustdannende kaliumkloratet brukes bariumnitrat og blyoksyd. Svovelantimon har gjort glasspulveret overflødig, og de nye tennsatsene danner faktisk gasser som i motsetning til de gamle har en rusthindrende virkning. De nye tennsatsene har mindre tendens til å dra til seg fuktighet fra luften (er mindre hygroskopiske) og tåler nesten ubegrenset lagring. Best av alt for håndladerne er at de ikke har noen skadelig virkning på messingen i hylsene. Av og til ser en tennhetter som istedenfor plan har en rundet bunn. Disse er i oppbygning og virkning like de plane, og bruktes før til patroner for drillinger og dobbeltrifler, der tennstempelet slår skrått inn mot hetten. Moderne våpen skal funksjonere feilfritt med alle typer av hetter, og de runde er derfor på utgående.

Hylsen Når vi nå er blitt kvitt de brennbare delene av patronen, kan vi ta frem litt mer verktøy og ta for oss hylsen, som er den delen av patronen som er vanskeligst å lage, og som også koster mest. Setter vi fast en hylse i en skrustikke, kløver den langsefter med en baufil og glatter til snittflaten litt med en fil, ser vi at den har en innvendig form som vist på fotografiet side 45. Se også tegningen på side 45. Her er hylsens veggtykkelse blitt overdrevet en del for å gi et bedre inntrykk av variasjonen, samtidig har vi tatt med et par hylsefeil som det er viktig for jegeren og skytteren å kjenne til. Dette er feil som fremkommer efter lengre tids lagring og/eller bruk for omladning. Fabrikkfeil er ytterst sjeldne på moderne hylser. De få feil som oppstår i materiale eller bearbeiding, sorteres ut i fabrikkens kvalitetskontroll. De forskjellige områdene på hylsen betegnes med 1. Hylsehals, 2. Hylseskulder, 3. Hylsekropp, 4. Ekstraktorspor, 5. Krave eller flens. (Merk at en snakker gjerne om krave også på den såkalte kraveløse hylsen, altså den med ekstraktorspor som på tegningen. Hylsen har jo på en måte en krave, selv om den ikke går utenfor kroppdiameteren.) 6. Hetteleie. 7. Fenghull. Hylsen på tegningen har hetteleie for Boxer-hette, med ett fenghull og ambolt i hetten. 8. Glødefarge. Her ser man ofte en regnbuefarget ring efter den såkalte munningsglødingen av hylsen under fabrikasjonen. På jakthylser er fargen som regel ikke synlig på utsiden, fordi hylsene poleres efter glødingen. Fargen blir da ikke borte på innsiden, og man ser den ved kløving av hylsen. På militærpatroner vil en for å være sikker på at glødingen er utført gjerne at fargen skal være synlig. Man polerer derfor først, og gløder efterpå. Glødingen er viktig for holdbarheten av patronen, og for militærpatroner er det et vanlig krav at de skal tåle lagring i minst 20 år. Omsetningen av militære 44

Til venstre: Gjennomskåret patronhylse. 1: Hals. 2: Skulder. 3: Hylsevegg. 4: Ekstraktorspor. 5: Hylseflens. 6: Hetteleie. 7: Fenghull. 8: Omtrentlig grense for halsgløding. 9: Hylsefeil: Munmngssprekk (halssprekk). 10: Hylsefeil; Hylseavrivning. Hylser som viser tegn på disse skader må ikke brukes for omlading. For tydelighet ens skyld er tykkelsen av hylseveggene overdrevet på denne tegningen.

Under: Gjennomskåret riflepatronhylse. En ser hvor­ dan veggene er forsterket i den bakre delen, og ekstraktorsporet, hetteleiet og fenghullet i den kraf­ tige hylsebunnen. Nederst til venstre: Den klassiske munnings- eller halssprekken som før i tiden forekom på hylser efter lengre tids lagring. En slik hylse kan ikke omlades. Nederst til høyre: En typisk hylseavrivning. En slik hylse må ubønnhørlig kasseres.

45

ammunisjonslagre blir selvsagt langsom i fredstid, da det bare brukes ammunisjon for utdannelse. 9. Halssprekk. Før i tiden var disse sprekkene ofte et problem. Messingen blir hard med tiden, og kulen forårsaker en viss spenning av materialet i hylsehalsen som efter lengre tids lagring kunne gjøre at slike sprekker oppstod. Dermed satt kulen løst, og sprekken forårsaker også mer eller mindre gasslekkasje. En hylse med halssprekk er heller ikke brukbar for omladning. Forbedrede produksjonsmetoder og bedre kontroll av materialhårdheten under fabrikasjonen gjør at halssprekker nesten aldri forekom­ mer på moderne ammunisjon. En skal imidlertid huske på at den ammoniakkholdige luften i stall eller fjøs ødelegger hylsemessing. Oppbevar ammunisjon i bolighus, om mulig i vanlig romstemperatur. 10. Hylsebrudd eller hylseavsliting. Dette forekommer heller ikke på nye hylser om man bruker den rette patrontypen i våpenet, men den som lader om sine avskutte hylser bør holde et øye på dette punktet. Hylsene strekkes under skuddet og trykkes sammen igjen under kalibreringen i ladepressen. Dette medfører en bearbeiding av materialet i hylseveggen, særlig i overgangen mellom den tynnere og den tykkere delen. Bearbeidingen gjør materialet hårdt, og det kan efter hvert bli en sprekkdannelse. Dette forekommer lettest om en har for stort patronkammer (se «headspace» side 74), feil hylseholder eller et kalibreringsverktøy som trykker hylseskulderen for langt nedover. Hylseavslitingen begynner først å synes som en matt ring rundt hylsen. Kløver man hylsen, ser man at materialet i veggen er blitt tynnet ut fra innsiden. Ofte kan man kjenne denne gropen i hylseveggen med en ståltråd fra munningen av hylsen. Hylser med en slik ring skal kasseres før de går helt av, da gasslekkasjer kan forekomme. Noe problem er disse avslitingene ikke i våre dager, men før i tiden var det alminnelig at Krag-skytterne hadde en «hylseuttrekker» i skytekofferten. Med denne kunne de fort få ut den fremre delen av hylsen når den ble sittende igjen i kammeret. Midt i en hurtigserie var en avslitmg selvsagt ikke populær. Fremme ved hylsehalsen er veggene tynne, det var derfor det var så lett å bryte løs kulen. Lenger bakover blir veggene tykkere, og nedover mot hylsebunnen er det ganske mye materiale. Blant annet må jo hylsebunnen være tilstrekkelig tykk for å gi plass for hetteleiet, og man må kunne dreie inn et ekstraktorspor uten å svekke hylsen for mye. På de aller fleste repetérvåpen ligger hylsebunnen et stykke bak pipen, og har dårlig støtte på sidene. Derfor må hylseveggene her også være tilstrekkelig sterke for å stå imot gasstrykket under skuddet. Hva man derimot ikke kan se på hylsen er at materialet også varierer i hårdhet, og det å holde riktig hårdhet og materialstruktur er blant det aller viktigste ved hylsefabrikasjonen. Blir materialet i den fremre delen av hylsen for mykt og «dødt», fjærer det bare ut, og ytterst lite tilbake igjen, når 46

gasstrykket synker. I så fall kan det bli vanskelig å få hylsen ut igjen av kammeret, og ikke minst automatvåpen lager vanskeligheter. Blir materialet for hardt, kommer som nevnt halssprekkene. For bløtt materiale mot hylsebunnen medfører sterk deformasjon av hylsen under skuddet, og kan ved patroner med høye gasstrykk også gi løse tennhetter. Vil man lade om en hylse mange ganger er det bra å gløde hylsehalsen forsiktig mellom hvert 4-5 skudd. Det er meget viktig at man tar ut tennhetten og setter hylsen i vann til ca. 2/3 av høyden, slik at varmen ikke kryper for langt ned og ødelegger hårdheten i materialet. I så fall kan hylsen bli farlig å bruke.

Hetteleiet På vår gjennomskårne hylse ser vi de nesten speilblanke veggene i hetteleiet, hvis diameter må holdes innenfor meget fine toleranser for å gi den rette presspasningen for tennhetten. På sivile patroner sitter hetten bare «på friksjon» — altså innpresset uten egentlig å være festet på noen måte. På militærpatroner ser man som regel tre merker efter den såkalte nitnmgen av hetten, som gjøres for at den ikke skal løsne ved skyting i mitraljøser, som ikke alltid gir den beste støtte for hylsen og hetten under skuddet. Det må gå unna når en skal ha i vei 10-15, eller flere, kuler i sekundet, og en løs hette kan havne i mekanikken og låse våpenet i en kritisk situasjon. På en del utenlandsk militærammunisjon, blant annet engelsk og amerikansk, har hetten vært nittet med en sammenhengende ring som går rundt hele hetteleiet. Disse hettene kan være vanskelige å få ut om en vil lade om hylsene, men det er oftest Boxer-hetter som kan støtes ut med en god ladepresse. Det finnes også spesielle verktøy til å sette i ladepressen for efterjustering av nittede hetteleier.

Kulen er den siste delen av vår patron, og en jaktkule kan man uten risiko sette i skrustikka og kløve på samme vis som hylsen. Men vær forsiktig med militærkuler, særlig om de har en eller annen fargemerking. Det kan dreie seg om sporlys, spreng- eller brannprosjektiler som inneholder brennbare satser med fosfor eller kjemikalier som tenner når det kommer luft til, eller av varmen fra sagbladet. Jegere, og fremfor alt storviltjegere, har alltid vært interessert i å øke sine kulers jaktmessige virkning. Man begynte tidlig å lage blykuler med hull i spissen, slik at de utvidet seg til større kaliber ved anslaget i viltet. Det forekom også en konisk tapp av kobber eller messing i hullet som skulle påskynde denne ekspansjonen. Da de mantlede kulene kom i bruk, fikk man som nevnt muligheten til å snu mantelen med åpningen frem og la blykjernen slutte i en spiss foran mantelen. («Blyspisskule»). Man beholdt dermed den

47

1: Helmantelkule. Blykjernen er satt inn bakfra og mantelen brettet inn i blyet. .2: Blyspisskule. Blykjernen satt inn forfra, man­ telen formet efter innsettingen og er hel i bunnen.

Gjennomskåret mantel for storviltkule. Mantelveggene er tynne mot spissen av kulen for at de skal gi efter når kulen ekspanderer, tykkere i den bakre delen for å holde kulen sammen og gi dybdevirkning i viltet.

helmantlede kulens fordeler hva luftmotstand angikk, og fikk en kraftig ekspansjon ved anslaget fordi mantelen gav efter i sprekkene som hadde oppstått efter riflebommene, og flikene bøyde seg utover som bananskall. Disse forholdsvis stive flikene gav en viss støtte for blykjernen under og efter ekspansjonen og hjalp til å holde på så mye som mulig av blyet og dermed av kulevekten. Dette medførte igjen bedre dybdevirkning og bedre gjennom­ slagskraft ved treff på ben. Kulen roterer med meget høyt turtall når den treffer, dens drepende virkning kan derfor også økes av løse mantelbiter som slenges ut til sidene. Avhengig av hvilken bevegelse som først opphører, den roterende eller den fremovergående, kan rotasjonen også bidra til å øke kulens jaktmessige virkning. I luften roterer kulen riktignok bare ca. 4-5 omdreininger pr. meter, tilsvarende løpets riflestigning. Utallige er de forsøk og eksperimen­ ter som er blitt gjort for å få til mer effektive jaktkuler, men felles for de fleste nye «oppfinnelser» er at om man begynner å bla i gamle patentskrifter, er de blitt gjort tidligere, som regel på 1800-tallet. Det som alltid kommer til å finnes er den gamle hederlige blyspisskulen, og istedenfor å lete efter en superkule i et bestemt kaliber, kan en selvsagt alltid velge en litt kraftigere patrontype og skyte med vanlig blyspiss. På den annen side er alle forsøk på å gjøre en bestemt patrontype mer effektiv ved å forbedre kulene, saktens nyttige nok. Det man forsøker er som regel å få til kuler som gir tilstrekkelig ekspansjon ved treff i myke deler, og allikevel høy gjennomslagskraft ved treff av grøvre ben, uten at kulen går i biter og mister for mye vekt og dermed dybdevirkning. En for sterk oppsplitting øker ødeleggelsen av kjøttet, noe som særlig nordiske jegere ser på som en viktig sak. Det er jo mat det dreier seg om. Går man hovedsakelig på jakt for troféets skyld, som ofte er tilfelle i andre land, 48

kommer kjøttet på annenplass. Det viktigste, som overskygger alt annet, er hele tiden jegerens regel nr. 1, at viltet skal nedlegges så fort og smertefritt som mulig. For å oppnå den beste skuddvirkningen, og få kulen til å ekspandere til en «sopp» ved anslaget, lages mantelen forholdsvis tykk i den bakre delen, og tynnere fremover mot kulespissen. Visse tekniske begrensninger støter man på i begge retninger. Man kan ikke gjøre den bakre delen for tykk, da dette gjør at kulen blir for hard og gir for stor friksjon i løpet. Følgen blir høyere gasstrykk, som gjør at man får redusere ladningsvekten og dermed mister kulehastighet. På den annen side kan man heller ikke gjøre mantelveggen for tynn i fremdelen, da vil denne legge seg i folder i verktøyet som former spissen. Samtidig som man kniper sammen mantelen til spissform, øker selvsagt veggtykkelsen igjen — et sted må jo materialet ta veien — og det hele er en balansegang på ganske skarp egg. Blant de mest særpregede kulekonstruksjonene som er blitt laget i større omfang, kan nevnes de tre følgende:

l.Dobbeltkjernet kule Denne konstruksjonen ble patentert av tyskeren Wilhelm Brenneke (18651951) i 1910, men det sies å foreligge et liknende amerikansk patent fra ca. 1890. Brennekes kuler ble laget i mange av de vanlige kaliberne, en del av dem er fremdeles i fabrikasjon og meget populære i Mellom-Europa. Prinsippet på en myk fremre kjerne, bly med 1-1.5 % antimon som herdningsmaUnder til venstre: To typer av tokjernede kuler i sammenlikning. Til venstre hulspiss, til høyre med innsatt plastkule i spissen. Kulen beskytter blyspissen mot deformasjon i magasinet under rekylen fra foregående skudd men har ellers ingen større virkning for deformasjonen av kulen. Under til høyre: To-kjernet jaktkule. Den fremre, mykere blykjernen ekspanderer ved anslaget, mens den bakre, hårdere kjernen stopper kulens ekspansjon.

49

teriale, og en hård bakre kjerne med 3 % eller enda mer antimon, som sammen med en ekstra tykk mantel gir en sterk bakre del og dermed ekstra dybdevirkning. Den fremre, myke kjernen, sammen med tynnere mantel i dette området gir rask ekspansjon. I Sverige er kuler av liknende konstruksjon blitt laget under betegnelsen Silverblixt. Navnet er laget av forfatteren, men som en forstår var det bare én av de gangene det har vært «oppfunnet mer krutt». Det viktige er jo at en god konstruksjon kommer ut på markedet og blir til nytte for jegerne. I dag har den amerikanske kulefabrikken Speer lånt idéen, og til og med annonseutformingen slik vi brukte den i Sverige og andre land. Alle patenter er selvsagt for lengst utgått, Brennekes antakelig for cirka 50 år siden. 2. H-mantel-kule Denne har også to kjerner, men virkningen er hovedsakelig basert på at mantelen har en innsnevring på midten, som gir kulen form av en H om man ser den gjennomskåret. Den lages ved at man legger inn den bakerste kjernen i en vanlig mantel, derefter gjør man en ganske dyp rille ved øverste enden av kjernen, og trykker rillen sammen i neste verktøy. Derefter settes den fremre kjernen på plass, og mantelen spisses på vanlig måte. Den fremre delen av H-mantel-kulen er laget for å splintres sterkt opp og dermed gi en tilsvarende sterk drepende virkning, mens den bakre delen av mantelen med den bakre kjernen er meget solid og gir sterkere dybdevirkning, som regel totalt gjennomslag i viltet. Dette regnes fremfor alt av mellomeuropeiske jegere for å være det rette, da det gir et bra blodspor å følge om et skadeskutt dyr skulle komme unna. H-mantel-kulen ble konstruert av RWS i Tyskland og krever en høyt utviklet maskinpark med tilhørende verktøy. Dette gir også den forret­ ningsmessige fordelen at den er meget vanskelig å efterlikne for konkurre­ rende fabrikker. H-mantel-kulen lages både iblyspiss-og hulspissform, og med såkalt kobberhulspiss, en nesekonus av tynn kobberplate som gir kulen den beste ballistiske formen mens den fremdeles beholder sine ekspansjonsegenskaper.

3.Nosler-kiilen Denne kulen har sitt navn efter konstruktøren, amerikaneren John Nosler, og skiller seg fra andre tokjernede kuler ved at den har en skillevegg i mantelen mellom kjernene. Nosler laget først kulene ved å borre ut mantelen av stangmateriale (tambak) fra begge ender, men har i de senere år utviklet helt nye produksjonsmetoder hvor mantelen kaldpresses av utstansede rondeller, fremdeles av massiv tambak. Den fremre kjernen ekspanderer alltid, den bakre aldri, dette er prinsippet for Nosler-kulen. Med andre ord får man en sikker ekspansjon av den fremre kjernen, der blyet riktignok ofte deles opp og 50

Prinsippskisse av Nosler-kule til venstre. Mantelen er laget med en mellomvegg og en blykjerne innsatt fra hver ende. Til høyre en H-mantelkule, her er mantelen rillet efter at den underste blykjernen er innsatt, derefter er rillen trykket sammen slik at mantelen får formen av en H. Så følger en mykere blykjerne og lengst frem en spiss av tynt kopperblikk for å gi kulen den beste ballistiske form. Spissen trykkes straks sammen ved anslaget, og kulen ekspanderer.

forsvinner, en sikker ekspansjon av mantelen, som bøyes bakover å la «bananskall», og en like sikker dybdevirkning ved at den bakre delen av mantelen med isittende kjerne alltid forblir hel. Som en ser finnes det nok å velge og vrake mellom både av normale og spesielle kulekonstruksjoner. Felles for dem alle, og langt viktigere enn kulekonstruksjon, kaliber og kulevekt, er spørsmålet om hvor man treffer. Et dårlig jaktskudd forblir et dårlig jaktskudd med tilsvarende dårlig virkning uansett hva man skyter med. Kulespissen tillegges ofte større betydning av jegerne enn hva den egentlig har. Ved ellers lik mantelhårdhet og -tykkelse gir en større blyspiss — altså mindre sammenknepet mantel — raskere ekspansjon, men ved fabrikasjonen gir man i praksis alle kuler omtrent samme ekspansjonsgrad. Man kan gjøre blykjernen litt kortere, slik at den slutter inne i mantelen istedenfor utenfor, og tår på den måten en såkalt hulspisskule, men det er ikke dermed sagt at ekspansjonen behøver å være raskere eller senere enn blyspisskulens. Det avhenger bl.a. av manteltykkelsen. At særlig de spissere typene av blyspisskuler blir flate på spissen av rekylen når de ligger i magasinet, har heller ingen betydning for kulens hastighet eller ekspansjon, men deformasjonen kan unngås — for eksempel ved at man setter på kulen en plastspiss som beskytter det myke blyet.

Slik lages en jaktpatron

Det er et ganske interessant område som vi nå skal gå nærmere inn på. Det er neppe noen som kan gjette hvor mye arbeid det ligger bak en geværpatron om han ikke har hatt mulighet for å se en av fabrikkene i virksomhet. At fabrikasjonen dessuten krever en høy grad av nøyaktighet, har selvsagt også avgjørende betydning for patronprisen. Patronhylsen lages av messing, og messing består av 70% kobber og 30% sink. Kobber og sink er metaller som finnes i jorden, både i Norge og i utlandet. Kobberprisen har nå i mange år vist en sterkt stigende tendens, den er dessuten følsom for forskjellige variasjoner i det internasjonale samarbeidet og som regel en stadig kilde til bekymring for ammunisjonsindustrien. På grunn av de store belastninger hylsen utsettes for under skuddet, kan en bare bruke messing av høy kvalitet i fabrikasjonen, som regel nytt materiale, ikke omsmeltet som man kan bruke ved støpning eller fabrikasjon av andre artikler. Messingmaterialet valses ut til plater av 3-4 mm tykkelse, og når en leveranse kommer til fabrikken gjøres det omfattende laboratorieprøver av den både angående renhet og styrke. Om den ikke holder foreskrevne

«Strip» av messing med utst anset rondell, som formes til kopp for videre bearbeiding til patronhylse. Begge disse operasjonene utføres som regel samtidig med trekkstan­ sen montert midt i stanseverktøyet, og trekkdynen for koppen under stansedynen.

52

toleranser, sendes den ubønnhørlig tilbake. Dette vet leverandørene, og resultatet er at det nesten aldri oppstår problemer. Veien fra den valsede messmgplaten til den ferdige patronhylsen er lang, og langt fra enkel. Arbeidsoperasjonene varierer noe fra en hylse til en annen, men det dreier seg om cirka 25. I det følgende skal vi, for ikke å gjøre beskrivelsen altfor komplisert, bare ta med omkring halvdelen, nemlig de egentlige hovedoperasjonene. Som vist på bildet klippes messmgplaten til «strips» — strimler som man stanser ut såkalte rondeller av. Disse er omtrent på størrelse som en tokrone. Rondellene mates så inn i en eksenterpresse, der de trykkes gjennom et hull i en stålplate og dermed formes til en kopp. Flere ammunisjonsfabrikker har efter hvert gått over til å kjøpe ferdige kopper fra metall-leverandørene. På denne måten slipper en å transportere mer materiale enn nødvendig, og avfallet blir igjen hos metallfabnkken og kan smeltes ned for andre formål. I neste presse i den lange raden av maskiner begynner nå den såkalte trekkingen av materialet. (Også kalt strekking i norsk industri.) Koppen mates mn i et verktøy som har et slipt og polert hull, som den med et likeledes slipt og polert stålstempel trykkes igjennom. Hullets diameter er mindre enn koppens, mellomrommet mellom stempelet og hullet er mindre enn koppens veggtykkelse. Følgen blir da at koppen efterpå får mindre diameter og tynnere vegger, og materialet som jo igjen må gjøre av seg ett eller annet sted, kryper oppover langs stempelet. Man får med andre ord en dypere kopp. Neste operasjon er av samme slag, i et liknende verktøy. Koppens utvendige diameter blir enda mindre, veggene enda tynnere og koppen dermed enda dypere. Legg merke til at disse verktøyene ikke forandrer bunnen av koppen, den har fremdeles samme tykkelse som messmgplaten vi begynte med. Som nevnt kommer det andre arbeidsoperasjoner mellom de vi har snakket om hittil, foruten kontrollmålinger er det først og fremst gløding av materialet for å holde den rette hårdhetsgraden for korrekt bearbeiding. Som en vet medfører kaldbearbeiding av metall at materialet blir hårdere efter hvert som det forandrer fasong, og når denne hårdheten har nådd en viss grense kan det oppstå sprekkdannelser. Bøyer man en messingtråd mange ganger frem og tilbake på ett punkt, blir den snart så hard at den brekker. Om tråden glødes på samme sted og man lar den kjølne, er materialet blitt mykt igjen og tåler mange flere bøyninger uten å gå av. Slike glødinger utføres på hylseemnene mellom de forskjellige trekk-operasjonene, i elektriske ovner med nøyaktig styrt temperatur. Efter glødingen blir emnene rengjort for glødeskall m.m. ved vasking i syre. Dette gjøres også automatisk, slik at emnene er klare for neste trekking når de kommer ut av glødeovnen. For tredje trekking er verktøyet fremdeles av samme konstruksjon, men med enda mindre hulldiameter og mindre avstand mellom stempel og «dyne», 53

Prinsippskisse for trekkeverktøy. Emnet får samme innvendige form som trekkstempelet har utvendig, samme utvendige diameter som hullet i trekk-«dynen».

som man gjerne kaller den stillestående delen av verktøyet. Resultatet er en dypere kopp med enda tynnere vegger — man kan begynne å snakke om et rør som er tett i den ene enden. Neste maskin og neste trekking forlenger og fortynner igjen, og det som var en kopp begynner å minne om en patronhylse. De forskjellige trekkstemplenes form har gitt hylseveggene den variasjon i tykkelse som den ferdige hylsen skal ha — tykkest mot bunnen og tynnere fremover. Neste operasjon er avskjæring av 6-8 mm av hylsens fremende, dette fordi den åpne enden av hylsen er ujevn i kanten og små sprekker kan forekomme. Hylsen trekkes derfor litt lenger enn nødvendig, og renskjæres på denne måten. Neste operasjon er den såkalte bunnpressingen, som gjøres i den kraftigste maskinen i hele kjeden, og som er den første som forandrer hylsebunnen. Et stålstempel går inn i hylsen for å gi mothold, og det utvendige verktøyet former hetteleiet, planer hylsebunnen og preger inn fabnkkmerke og kaliberbetegnelse. Dette medfører en kraftig bearbeiding av hylsebunnen, og bidrar til å gi materialet den rette hårdhet og styrke. Vi er nå kommet frem til neste maskin, hylsen har riktig veggtykkelse og materialstruktur og -hårdhet helt frem til det stedet hvor den såkalte knipingen (også kalt stryping) påbegynnes. Dette er formingen av hylseskulderen og halsen, og før dette kan gjøres må materialet mykes opp gjennom gløding av det området som skal bearbeides. En kan da ikke bruke den før omtalte glødeovnen, men hylsene passerer stående i rekker forbi enten gassflammer eller elektriske høyfrekvensspoler som gir messingen den rette temperaturen. Under alle trekk-operasjonene må messingmaterialet selvsagt smøres med passende smøremiddel. Før i tiden holdt ekspertene på at ingen ting var så bra som såkalt klovolje, en olje kokt av dyreklover. I dag finnes det en hel del spesialoljer for alle slags materialer, og man kan velge og vrake. Den som håndlader patroner skal imidlertid huske på at vanlig maskinolje ikke er særlig bra når det gjelder å smøre messing som skal gli mot stål. Her skal en bruke spesialsmøremidlene som selges av de fabrikkene som lager ladeutstyr. Det 54

Produksjonsstadier for patronhylse fra messingkopp til ferdig produkt. Koppen trekkes i fire operasjoner, skjæres til rett lengde og bunnpresses. Derefter halsgløding, kniping til rett kaliber i tre operasjoner, dreiing av ekstraktorspor, trimming til rett lengde og polering. Det gjøres også glødinger mellom trekke-operasjonene, da materialet ellers skulle bli for hardt.

skal bare være en tynn film av smøremiddel på messingen, så det medfører ingen større omkostninger. Nedknipingen av hylsen til rett kaliber kan ikke gjøres i én operasjon, da ville hylsen folde seg sammen som et trekkspill, den blir i 2-4 verktøy gradvis omgjort fra sylindrisk til flaskeform. Antallet mellomverktøy avhenger av hvilket kaliber man skal ned til, f.eks. kan en .30-06 hylse lages med 2 eller 3 operasjoner. I det siste verktøyet sitter det en stang med en stålkule som føres gjennom hylsehalsen og gir den nøyaktig innvendig diameter. Denne innven­ dige diameteren er meget viktig, fordi den er medbestemmende for hvor hardt kulen kommer til å sitte i den ferdige patronen. Blir det variasjoner her, oppstår også variasjoner i kulenes utgangshastighet med dårlig presisjon på skiven som resultat. En interessant detalj ved hylsefabrikasjonen er at bortsett fra den lille biten av materialet som ble skåret av den ferdigtrukne sylindriske hylsen, har vi fremdeles samme materialmengde som i den opprinnelige messingrondellen. Materialet er bare «flyttet». For at en skal få den avskutte hylsen ut av patronkammeret må den imidlertid ha et såkalt ekstraktorspor, som uttrekker-

55

kloen i geværet kan gripe i. Dette sporet blir dreiet i en automatmaskin, samtidig blir hylsemunningen avfrest og faset på inn- og utsiden. Under denne operasjonen får hylsen også rett lengde, en annen viktig detalj som vi kommer tilbake til et par ganger senere i boken. Neste stasjon er boring av fenghullet i hylsebunnen. En del fabrikker pleier å stanse hullet, noe som går fortere, men det er en fordel å bore fordi en får renere kanter som har mindre tendens til å brenne bort og gi for stort fenghull. Berdan-hylsene har som nevnt to fenghull, et på hver side av ambolten. Disse er det nesten umulig å stanse, diameteren er så liten at en får ikke verktøyet til å holde. De blir derfor som regel boret, og når noen av og til forteller at de bores på skrå innover for at tennflammen skal styres midt inn i kruttladningen, er dette en sannhet med modifikasjoner. Av hensyn til kostnaden må en bore begge hullene samtidig, og det ville ikke bli plass til borchuckene om hullene skulle lages parallelle. Så kommer vi til den såkalte munningsglødingen av hylsen. Som en husker blir messingmaterialet hårdt når det bearbeides, og selv om det var glødet og mykt da knipingen begynte, er det nå igjen blitt så hårdt at det er risiko for sprekker — nemlig de såkalte halssprekkene som oppstår efter en tids lagring. (Engelsk: Season Cracking) Munningsgløding gjøres nå for tiden nesten alltid med elektrisk høyfrekvens-oppvarming, man kan da styre temperaturen og varigheten av glødingen meget nøye og gi hylsene eksakt den hårdhet de skal ha. Som nevnt tidligere gir denne glødingen messingen en mørkere farge, med en regnbuefarget ring der denne høye temperaturen slutter. På sivile patroner gjøres en polering av hylsene efter munningsglødingen, slikat hele hylsen får en blank og jevn overflate. Poleringen utføres i roterende tromler som tar omtrent 10 000 hylser av gangen. Hylsene kjøres først en halvtime i fortynnet syre, derefter i vann, og tørkes til slutt med varmluft. Fra nå av får ingen i fabrikken ta i hylsene uten hvite bomullshansker. Dette fordi en vil at patronene skal se blanke og fine ut hele veien frem til jegeren.

Prøveskyting Den beste måten å prøve hylser på er selvsagt skyting, da helst med overtrykk (forsterket kruttladning) i våpen som er laget for å tåle dette. Derfor er en skytekontroll-avdeling innkoblet i produksjonsgangen. Efter statistiske meto­ der hentes et bestemt antall hylser hver dag fra maskinen som borer fenghullet, rengjøres i laboratoriet og lades med 30-35 % overtrykk. Derefter forsterkes ladningen gradvis til deformasjon av materialet oppstår. Noen av prøvehylsene lades om flere ganger for å prøve omladbarheten. Eftei prøveskytingen sendes hylsene til det metallurgiske laboratoriet for kontroll av materialstrukturen og forandringer i denne som følge av overtrykkskytingen. 56

I laboratoriet studeres messingmaterialet i prøver som tas fra produksjonen, og med noen hundre gangers forstør­ relse kan en se «kornstørrelse» og andre detaljer som er viktige for hylsens holdbar­ het.

Metallurgisk kontroll Hylsefabrikasjonen følges også nøye av fabrikkens metallurgiske laboratorium. Hver dag tas en hel del prøver av de forskjellige produksjonsstadier mellom trekk- og glødeoperasjonene. Disse undersøkes i spesielle mikroskop for å kontrollere at materialet har riktig struktur, kornstørrelse m.m., og hårdhetsmålinger med Vickers og Brinell-apparater gjøres på forskjellige steder på emnene. Ved overgang fra fabrikasjon av en hylsetype til en annen gjøres såvel prøveskyting som metallurgisk kontroll efter et eget tidsskjema med kor­ tere intervaller mellom prøvene. For øyet ser hylsen nå ferdig ut, men den har ennå en hel avdeling igjen å passere før den er klar for ladning eller pakking for salg til håndladere. Dette er

Kontrollavdelingen som er selve «nåløyet» i fabrikasjonskjeden. Kontrollarbeidet kan inndeles i to hovedgrupper: Kontrollmåling og visuell inspeksjon. De forskjellige hylsestadiene kontrolleres som nevnt under fabrikasjonen, med uttak av en viss prosent av det antall som kjøres. For den ferdige hylsen er derimot både kontrollmåling og besikting fullstendig. Kontrollmålingen gjøres i automater, der hylsen føres fra en stasjon til den neste og en dimensjon måles ved hver

57

stasjon. Automaten har innbygde maler for kontroll av utvendig og innvendig munningsdiameter, hylsens bunndiameter, ekstraktorsporets diameter, hylsens skulderhøyde, totallengde osv., sammenlagt cirka 10 forskjellige mål. Dessuten kontrolleres at hylsen har fenghull, selv om dette på forhånd er kon­ trollert av den maskinen som borret det. Dobbeltkontrollen gjøres fordi en hylse uten fenghull ubønnhørlig gir en klikk, og av erfaring vet alle ammunisjonsfabrikanter at klikk helst vil inntreffe når jegeren har sitt livs største elgokse på kornet. Om et eller annet mål ikke holder den foreskrevne toleransen, som er ganske liten, sorteres hylsen automatisk ut av maskinen. Denne holder også hylsene med forskjellige feil fra hverandre, slik at en fort kan finne frem til en eventuell feilkilde og rette denne. På grunn av denne kontrollmålingen er det praktisk talt umulig at en hylse ikke vil gå inn i patronkammeret, eller at den mangler en viktig detalj, som f.eks. ekstraktorspor. Hva maskinen derimot ikke kan oppdage, er små riper eller slagmerker som kan ha oppstått under håndteringen i fabrikken, og som i parentes bemerket ikke har noen som helst betydning for patronens funksjon. Disse feilene sorteres ut under besiktingen, som pleier å gjøres av skarpsynte jenter med lang trening på området, idet hylsene passerer på et bånd samtidig som de roterer så de kan sees fra alle kanter, med speil som tillater besikting av bunn og munning samtidig. Efter å ha passert kontrollavdelingen er hylsen klar for videre bruk, men før vi følger den videre på dens gang i fabrikken, skal vi gjøre oss kjent med fabrikasjonen av de øvrige patrondelene.

Tennhetten Hettekapselen stanses ut av messingplate og formes til en kopp på samme måte som hylsen i starten. Kapselens bunntykkelse er 0.65-0.70 mm. Ved blanding og fylling av satsmasse har en to metoder å velge mellom. Man kan blande en våt masse og kjøre den i «lade»-maskinen som en deig eller pasta. Maskinen trykker da en nøyaktig tilmålt mengde ned i kapselen, og den ladede kapselen går gjennom en tørkeprosess, som regel på langsomtgående bånd gjennom en tørkeovn. Fordelen med våt sats er at man får en større håndteringssikkerhet under blanding og fylling. Til gjengjeld er tørkeprosessen mer risikabel, men da har man bedre mulighet for å beskytte personalet enn ved ladingen av kapslene. Den andre metoden er tørr blanding av kjemikaliene, som foreligger i pulverform, samt porsjonering og innpressing av massen i tørr tilstand. Da massen jo er laget for å tenne ved friksjon, medfører denne metoden selvsagt større risiko for antenning. Fordelen med tørr-metoden er at man får en jevnere ladning, mindre variasjon fra den ene hetten til den andre, noe som 58

Til venstre: Automat for isetting av tennhetter. En ser hylsene som mates inn ovenfra, hettene i trakten midt på maskinen, og hylser med isatt hette i kassen nederst. Under: Tennhette-venderen som håndladerne bruker er ingen ny oppfinnelse. Her er en modell som var i bruk allerede i 1800-årene.

er viktig for patronenes treffsikkerhet. Den våte satsmassen blir også til en viss grad porøs under tørkingen, og har derfor lettere for å trekke til seg fuktighet senere. I begge tilfelle er det viktig å beskytte tennsatsen mot fuktighet, og man legger derfor en utstanset rondell av tynn alummiumfolie («sølvpapir») oppå den, og dekker folien med en beskyttelseslakk som gjør den ferdige hetten praktisk talt vanntett. Til sist kommer så ambolten, hvis det er Boxer-hetter man lager. Denne lages av hard messingplate som gis den rette, spisse formen i spesielle verktøy innen den trykkes på plass f hettekapselen. Tennhettens utvendige diameter er et par hundredels millimeter større enn hetteleiets innvendige, og i hettemaskinen føres et stålstempel inn i hylsen som mothold mens et annet stempel trykker hetten meget nøyaktig på plass. En riktig isatt hette ligger med kapseltoppen 0-0.1 mm under hylsens bunnplan.

Kruttet Den energien som sender i vei våre børsekuler, ligger gjemt i kruttet. Råmaterialet for moderne krutt kommer fra skogen, de lages nemlig hovedsa­ kelig av cellulose. Cellulosen behandles med svovel- og salpetersyre (nitreres) og man får såkalt nitrocellulose. Vannet i nitrocellulosen, ca. 30%, erstattes først med 96% alkohol (etanol) og derefter legges ca. 150 kilo av gangen i en eltingsmaskin, der en setter til etyl-eter. Efter cirka 2 timers elting er nitrocellulosen blitt en gulfarget deig, som en former ved å presse den 59

gjennom stålmatriser. Når man lager rørkrutt er matrisen en stålplate liknende den i en kjøttkvern, med en mengde hull i samme diameter som man vil ha utvendig på kruttkornene. I midten av hvert hull er det innmontert en nål som gir den rette innvendige diameteren på kruttrøret. Når kruttrørene kommer ut av pressen er de myke, men sterke nok til å bli opphengt over trestaver i tørkeskap til såkalt fortørking. Om noen synes at dette minner om fabrikasjon av spaghetti eller makaroni, kan.det sies at den eneste forskjellen ligger i selve deigens sammensetning. Pressene er akkurat de samme, og det lages kanonkrutt som har dimensjoner som ligger meget nær nevnte matvarer. Fortørkingen gjør rørene tilstrekkelig hårde for at de skal kunne kjøres i en skjæremaskin, der de kappes til ønsket lengde, i alminnelighet varierende mellom 1 og 2 mm. Efter skjæringen følger en nøye overvåket vakuumtørking. Dermed er kruttkornene klare til såkalt flegmatisering, en prosess som gjøres i roterende tromler og som en kan si gjør kruttets overflate mindre brennbar. Ved flegmatiseringen kan man påvirke kruttets forbrenningshastighet og dermed avstemme det for det kaliber, den kulevekt osv. som det skal brukes for. Med i flegmatiseringen, som altså er en overflatebehandling, hører også grafitt, som gir kruttet den svarte fargen. Grafitten gir kruttkornene en glattere overflate og reduserer dermed friksjonen mellom dem. Dette gir i første omgang to fordeler, nemlig at man får mindre statisk elektrisitet i kruttet, og at man får bedre «flyt» i kruttransporten i lademaskinene, likeså i kruttmålene som brukes ved håndlading av patroner. Statisk elektrisitet i større mengder ville medføre at kruttet fikk en tendens til å klumpe seg, og det kunne dessuten oppstå risiko for gnistdannelse og tenning av kruttet. For å sikre ballistisk stabilitet, og få et krutt som er holdbart i mange år uten å forandre egenskaper, blir det overflatebehandlede kruttet vasket i varmt vann og tørket med varmluft. Derefter siktes kruttet for å få bort støv efter grafiteringen og eventuelle uregelmessige korn, og til slutt kommer en blanding av flere fabrikerte satser. Om man vil gjøre en liten parentes, kan man populært sammenlikne en kruttfabrikant med en baker som lager en kake. Bestanddelene er de samme hver gang han baker kaken, han arbeider på samme måte hver gang, men allikevel blir den ene kaken aldri helt lik den andre. Alle er helt brukbare, og smaker utmerket. Her har kruttfabrikanten en liten fordel fremfor bakeren, og han kan behøve den, eftersom det er adskillig mer nøye med hans produkt. Han gjør kjemiske prøver og skyteprøver med de forskjellige satsene han har laget og som skal inngå i en større leveranse av krutt. Siden blander han de forskjellige satsene i en maskin (blandetårn) slik at den endelige blandingen får eksakt de egenskaper og den forbrenningshastighet m.m. som kunden vil ha. For senere leveranser oppbevares sammenlikningsprøver. Det ferdigblandede kruttet pakkes i kagger på 25 eller 50 kilo, og får så tilbringe ca. 3 60

Det vanligste rørkruttet for moderne riflepatroner. Overflatebehandling med grafitt gir dette kruttet den svarte fargen.

Krutt for revolver- og pistolpatroner varierer fra gulgrønt til grønt i fargen og må ikke brukes i riflepatroner. Observer at det også finnes svart revolver- og pistolkrutt, hold øye med etiketten på kruttboksen og ladetabellen!

Bladkrutt for riflepatroner. En kan se på bildet at dette kruttet har vært presset i flate «tråder» som siden er kappet til firkanter.

«Ball Powder» — kulekrutt — kom i bruk under krigen 1940-45. Produksjonsteknisk gav det fordelen av å kunne fremstilles på 3-4 dager, mens prosessen for rørkrutt efter van­ lige metoder tok cirka 2 uker. En kunne også ta forskjellig gammelt krutt og omarbeide del til kulekrutt uten for store vanskeligheter. Som navnet sier består kruttet av meget små, men meget runde og jevnstore kuler, og dette gav igjen fordelen at kruttet «flyter» jevnt og bra i lademaskinene. Det er som regel svart, efter overflatebehandling med grafitt. En ser av og til kulekrutt som er kjevlet ut til ovaler i et valseverk, på den måten kan en variere Løspatronkrutt! Runde korn av forskjellig stør­ overflaten og dermed forbrenningen innenfor relse, ofte farget lyserødt for ikke å forveksles visse grenser. I begynnelsen var ulempen ved med annet krutt. For å gi smell tross den lette kulekruttet dårlig ballistisk stabilitet, dvs. at «kulen» — som regel en trepropp, må dette kruttet det forandret egenskaper under lagring, men i være meget hurtigbrennende og kan derfor lett de årene som er gått kan en regne med at dette forårsake våpensprengninger om det brukes i problemet er overvunnet. vanlige patroner. Dette må derfor absolutt ikke prøves!

61

måneder i lager under nøyaktig kontrollerte temperatur- og fuktighetsforhold for å stabilisere seg. Derefter er det klart for lading, og en til av de viktige patrondelene er klar. Når en fabrikk lader patroner har den selvsagt måleutstyr både for kulehastighet og gasstrykk for alle sine patroner, og en viss variasjon fra det ene leverte kruttpartiet til det andre kan derfor tillates. Hovedsaken er at kulenes utgangshastighet ligger innenfor tillatte toleranser, og når man går over til et nytt kruttparti i produksjonen gjøres det skyteprøver og dermed fastsettes den ladningsvekt som skal brukes. Dette er forklaringen på at det kan variere noen milligram eller til og med et par tiendedels grain på håndladerens kruttvekt, om han tar fra hverandre fabrikkpatroner som ikke kommer fra samme eske, og veier ladningene. Det kruttet som skal selges i bokser til håndladere må derimot stemme meget godt overens med de ladetabeller som fabrikken sender ut. En kan aldri være sikker på at håndladerne bruker den sist utsendte tabellen, det er vanskelig å få trykksaker frem til alle konsumenter. En pleier derfor å sette til side en større eller mindre del av et kruttparti som viser seg å stemme bra med ladetabellene, for å pakke dette for løssalg. Fremstilling av plettert stålmantel. 1: Emne med 5 % pletteringsmateriale på hver side. 2: Emnet varmvalses til rett tykkelse. 3: Utstansing av rondeller. (Gjøres med såkalt «sparesnitt» = sikk-sakk plassering av hullene, og som regel i kombinert verktøy som former rondellen til en kopp.) 4: Rondell. 5 og 6: Trekking av mantel til passende lengde.

62

Kulen Når vi nå har patronhylsen, tennhetten og kruttet ferdigprodusert, er vi kommet frem til kulen. Det er vanskelig å si hvilken del av patronen som er den viktigste, de må alle være med, men sikkert er det i alle fall at kulen er den delen som interesserer jegerne mest. Det er kulen man sender i vei mot målet, og det er den som utfører arbeidet med å nedlegge viltet. Sin arbeidsenergi har den hentet fra kruttladmgen. Kulemantler lages som nevnt hovedsakelig av to slags materiale, stål eller tambak. Stålmantelen må ha et belegg på utsiden, en såkalt plettering, av to årsaker. For det første som rustbeskyttelse, for det andre som smøremiddel mellom mantel og løp. Stål mot stål uten smøremiddel imellom «skjærer seg», som alle mekanikere og motorkyndige vet. Mantelmaterialet lages i valseverk, ved varmvalsing når det gjelder stålman­ telen. Det består av et stykke mykt, seigt stål, og man begynner med et emne omtrent på størrelse med en mursten. Efter omhyggelig rengjøring legges en skive av pletteringsmaterialet på hver side av stålblokken og sveises til denne. Tykkelsen av pletteringsmaterialet er på hver side ca. 5 % av stålblokkens. Derefter varmes hele pakken til den blir hvitglødende, og efter en rekke valsinger tynnes den ut til en lang og bred plate med tykkelse varierende fra 1 - 1.5mm, alt efter hvilken type av mantel den skal brukes til. Pletteringsmate­ rialet beholder hele tiden sin 5%-tykkelse, mens det på grunn av varmen og det høye trykket under valsingen bakes sammen med stålet til et homogent materiale. Det kan f.eks. ikke flake av slik som forkromming på bil- eller sykkeldeler av og til kan gjøre. Av den ferdigvalsede platen lages «strips» eller bånd, og på samme måte som for hylsene stanses det rondeller som formes til kopper. Efter to eller tre trekkeoperasjoner har mantelen fått form av et rør, åpent i den ene enden — Fabnkasjonsstadier for blyspisskule. Mantelen trekkes i tre operasjoner, skjæres i rett lengde og utvides i munningen. Et passende emne for blykjernen kappes av tråd, formes i en presse (OBSoverflødig materiale i form av en tynn blytråd) og settes i mantelen, som så spisses gjennom 3-4 arbeidsoperasjoner, samtidig som blyspissen gis rett form.

det gjøres en renskjæring slik at man får bort eventuelle sprekkdannelser. Mantelen består altså av 5 % plettering, 90 % stål og 5 % plettering. Avhengig av hva slags kule en skal lage, har mantelveggene fått tilsvarende form. På samme måte som ved hylsefabrikasjonen bestemmes veggtykkelsen av formen på trekkstemplet, og en jaktkule blir som vi vet oftest laget med større manteltykkelse i den bakre delen.

Blykjernen Denne lages av blytråd. I en smelteovn blandes råblyet med metallet antimon for å få den rette hårdheten, og gjennom koniske hull i en stålblokk trekkes tråden ned til passende diameter for den kulen som skal lages. I kulefabrikken mates tråden inn i presser som kapper av en bit og former den så den passer inn i mantelen. Blant annet er det viktig at kjernen har slik form at eventuelle dråper av smøremiddel fra trådtrekkmgen eller mantelen trykkes ut av denne under ferdigpressingen av kulen. Små oljedråper mellom mantel og kjerne ville forstyrre kulens balanse. For å få så jevn vekt som mulig på blykjernene, kappes emnet noen milligram for stort, og formen det presses i har et avløpshull der det blyet som er til overs tyter ut som en tråd med omtrent 1 mm diameter. På denne måten blir man kvitt den arbeidstoleransen som er nødvendig ved kappingen av emnet. Dette ser man på at den tynne tråden varierer litt i lengde fra det ene emnet til det neste. Det som blir igjen i formen får dermed meget jevn vekt, som igjen sikrer jevnhet i vekten for de ferdige kulene. Sammensetningen av kulen Ferdige mantler og blykjerner mates inn i en sammensetningsmaskin, der de gjennomgår en rekke arbeidsoperasjoner mens de flyttes fra det ene verktøyet til det andre. Som regel er det 6 verktøy i en slik presse, men det kan variere efter kuletypen. Kompliserte militærkuler med sporlys, stålkjerne m.m. kan kreve opptil 12 verktøy. Lager man en blyspisskule, blir mantelen trinnvis knepet sammen mot spissen slik at kulen får den rette formen, og kjernens størrelse er slik avpasset at tilstrekkelig materiale for den egentlige blyspissen kryper frem av mantelen omtrent som når man trykker tannpasta ut av en tube. Ved fabrikasjon av tokjernede kuler settes først den hårde bunnkjeinen i mantelen og presses fast, derefter følger den fremre, mykere kjernen. På grunn av det høye trykket i sammensetmngspressen danner de to kjernene et nesten sammenhengende materiale, og det er egentlig ingen ting som skiller kulen fra en vanlig enkjernet før den treffer målet. Efter sammensetningen lager man som regel en såkalt kniperille på jaktkuler som skal lades i fabrikken. Denne rillingen gjøres i en særskilt 64

Sammensetningsmaskin for kulemantler og blykjerner. En ser automatene øverst til venstre som mater delene ned i ma­ skinen, der de passerer fra ett verktøy til det neste og kommer ut som en ferdig kule.

maskin med trinser som trykkes inn i mantelen. Ved ladingen av patronen knipes hylsemunningen inn i denne rillen for å gi sikkert hold på kulen. For håndladmg vil man helst ikke ha kmpenlle på kulene, fordi man da står fritt når det gjelder innsetningsdybden i hylsen for de forskjellige patronene. Et unntak er kuler for patroner som skal brukes i rørmagasin (f.eks. .30-30). Disse må rilles og hylsen knipes passelig hardt inn i rillen, ellers vil kulene trykkes ned i kruttet på de patronene som ligger bak hverandre i magasinet under rekylen fra foregående skudd. Dette rekylstøtet gjør også at en ikke kan bruke spisse kuler i rørmagasin. Spissen på den ene kulen kan virke som tennstempel på hetten i neste patron. Det hadde vært enkelt å være ammunisjonsfabrikant om man nå kunne regne seg ferdig med kulen. Men denne patrondelen må lages med nesten samme nøyaktighet som en klokke om den skal bli riktig bra, og man må også være sikker på at den ferdige kulen holder de toleranser som behøves for høyeste presisjon og beste jaktmessige virkning. Kulens diameter er for eksempel en viktig detalj. Denne justeres ved såkalt kalibrering i spesielle hårdmetallverktøy. Disse er laget av wolframstål som er så slitesterkt at kule nr. en million fremdeles ligger innenfor fabrikasjonstoleransen sammenliknet med kule nr. en. En vanlig fabrikasjonstoleranse for mantlede kuler er 0.02 mm, men kuler som er produsert i nærheten av hverandre — og som derfor vil havne i samme esken — pleier i praksis ikke å variere over 0.01 mm. 65

Hvordan kontrollerer man den ferdige kitlen? Efter at kulen er polert og dermed egentlig ferdig, er det diameter, vekt og lengde, samt fasong man ønsker å kontrollere. Lengden kontrolleres ved hjelp av en stillbar målemaskin, som sorterer ut for korte eller for lange kuler.

Kulediameteren kontrolleres av en maskin som setter kulen først i ett, siden i et annet hull i en stålplate. Er kulen riktig skal den ikke falle gjennom det første hullet, men den skal falle gjennom det andre. Om man tenker seg at kulen av en eller annen årsak er blitt for liten, forsvinner den gjennom det første hullet og tar snarveien til skrapkassen. Faller den gjennom den andre er diameteren godkjent. Skulle kulen ha blitt skadet under fabrikasjonen og f.eks. ikke er helt rund, blir den stående i det andre hullet, og maskinen plukker den også ned i skrapkassen.

Kontroll av kulevekt gjøres som regel på såkalte karusellmaskiner, med 12 vekter montert som ekene i et hjul. Nærmest sentrum har hver vektarm en stillbar motvekt. På den andre vektarmen, ved ytterkanten av den roterende skiven, er det en liten skål som kulene mates inn på. Vektene har oljedempere, slik at de er kommet til ro efter cirka 3/4 omdreining av skiven. Er da kulen som ligger på skålen for lett, kommer den til å henge for høyt, støter mot en utkaster og faller ned i en skuff under maskinen. En kule som er for tung blir hengende for lavt, støter mot en annen utkaster og faller ned i en annen skuff. Er kulen innenfor vekttoleransen, som nesten alle er, passerer skålen med kulen mellom begge utkasterne og kulen havner i «godkjent» skuff. Skulle det ha forekommet en feil i sammensetningsmaskinen, slik at en mantel ikke har fått blykjerne, vil den selvsagt bli for lett og falle ut i denne sorteringsmaskinen. Tomme mantler er uønsket både fordi de jo ikke vil gi noen skuddvirkning, og fordi de gir for lite gasstrykk til å lade en mitraljøse. Kulens fasong er viktig for passingen i patronkammeret og kontrolleres av en maskin som setter en kule av gangen inn i en mal, der kulen skal gå inn til en bestemt dybde. Skulle kulen på noen måte ha blitt deformert og ikke gå langt nok inn i malen, blir den utsortert. r*

Besiktning Moderne maskiner kan klare det meste når det gjelder kulekontroll, men kan ikke oppdage små riper eller sprekker i mantelmaterialet. Særlig må en være på vakt mot sprekker i mantelen lengst fremme på kulen, da disse kan medføre for tidlig ekspansjon ved anslaget og dermed skadeskyting av vilt. På

66

samme måte som ved hylsekontrollen kommer her de skarpøyde damene inn i bildet. Kulene mates inn på et transportband der de passerer som soldater på geledd på vanlig leseavstand og under en spesiell lampe, samtidig som de roterer langsomt så en kan se dem fra alle kanter. Små speil gjør det mulig å kontrollere bunn og spiss. Når kulen har passert kontrollbesiktnmgen, er den ferdig for transport til ladeavdelmgen eller for pakking i esker for salg til håndladere. Den ferdige og polerte kulen berøres bare med hvite bomullsvanter. Fingeravtrykk ville neppe ha noen betydning for kulens prestasjon, men en ting som er laget med så høy presisjon som en kule skal også ha et tillitvekkende utseende. Skytekontroll Ved måling, veiing og besiktning sikrer man at kulen holder meget høye kvalitetskrav, men selvsagt kommer også prøveskytmg inn i bildet. Efter statistiske metoder tas flere ganger om dagen 10 kuler fra hver sammensetningsmaskin. Disse lades i hylser og skytes i fastspente prøveskytingspiper i underjordiske skytebaner hvor en blant annet ikke har problem med vind og vær. Det er vanlig at en overvåker treffbildet med et TV-kamera fremme ved skiven, som er en cirka 50 cm bred papirstrimmel med et projisert rutenett, og på TV-skjermen ved skyteplassen kan en da skudd for skudd følge presisjonen. Formannen i kuleavdelmgen har ofte en tilsvarende TV-skjerm og kan direkte følge prøveskytingen.

Patronen lades Med de forskjellige patrondelene ferdige er vi nå klar til å sette dem sammen til en patron. Den skjematiske fremstillingen viser hva som foregår i en lademaskin. Hylsene som skal fylles med kruttladning og få kulen isatt, har på forhånd fått tennhetten på plass, og en kontroll på hettemaskinen sikrer at hetten sitter passe dypt, at den ikke er deformert under isettingen eller er kommet bak frem, noe som selvsagt ville gi en klikk. I lademaskinen mates hylsene enten inn på et slags transportbånd som holder fem hylser i bredden,

De rundnesete jaktkulene skyter som regel utmerket, her 10 skudd i ett hull på 100 meter, 8 mm blyspisskule, fastspent prøveskytingspipe.

67

KRUTT

eller på en roterende skive med 1-3 hylser i bredden for samtidig ladning. Eldre maskiner arbeider også med ladebrett, med 50 hylser, som sveives for hånd gjennom en presse som trykker i fem kuler om gangen, efter at hylsene har fått kruttladninger fra et mål, som også mater fem ladninger om gangen. En moderne automatisk lademaskm har en kapasitet på 20 000 til 60 000 patroner pr. 8 timers skift. Efter innmatningen kommer en kontrollstasjon, der en stålstang går ned i bunnen av hylsene for å sikre at det ikke er noe i dem, f.eks. dreiespon efter munningsfresingen. Neste stasjon er kruttpåfylling. bt volummål gir en ladning som med hensikt er litt for lett, denne plasseres på en vektskål og den elektroniske vekten legger på de kruttkornene som mangler. Når vekten stemmer, åpner skålen seg og ladningen slippes gjennom et rør ned i hylsen. Neste stasjon er igjen kontroll; en stålstang går ned i hylsen og stopper mot kruttet. Skulle kruttnivået være for høyt eller for lavt, sorteres hylsen automatisk ut. Denne kontrollen sikrer selvsagt også mot kruttomme patroner, noe som igjen kan være fatalt under jakt. Kulene mates inn i lademaskinen av en automat, som plasserer dem løst i hylsene. Ved neste stasjon føres en matrise ned over hylsen, og en nøyaktig justert stålstang trykker kulen på plass. Dermed er kulen kommet slik at hylsemunningen ligger nøyaktig på linje med kniperillen, og patronene går over til en såkalt knipemaskin som presser de par fremste tiendedels millimetrene av hylsehalsen inn i rillen. Det behøves cirka 40 kilo for å trekke kulen ut av en vanlig geværpatron. Også knipeoperasjonen må utføres med 68

Enkel karusellmaskin som lader én patron av gangen. 1 = hylseautomat som mater hylsene ned i den roterende skiven, 2 = kruttbeholder, 3 = kruttpåfylling (måleapparatet skjules av hylseautomaten), 4= kontrollapparat for kruttnivå i hylsen, 5 = kuleautomat, 6 = kuleisetter.

Helautomatisk lademaskin som lader ti patroner av gangen, 60 000 pr. 8 timers skift. 1 = hylseautomat, 2 = kruttmål, 3 = vekter for finjustenng av ladningen, 4 = kuleautomat. Ved transportbåndet 5 føres patronene til kontroll- og pakkerom. 6 = rør for nedslipp av krutt fra lageret i overetasjen.

nøyaktighet, det er viktig med jevn «uttrekkskraft» fra patron til patron for å holde utgangshastigheten jevn, og dermed sikre liten spredning på skiven. Kontroll av ferdig patron er også en meget viktig ting. Denne kontrollen deles i tre hoveddeler: dimensjonskontroll, skytekontroll og besiktning. For dimensjonskontrollens del er det hovedsaken at patronen alltid går inn i patronkammeret. Den beste kontroll man kan gjøre i denne forbindelse er å føre hver eneste patron inn i en mal som har samme dimensjoner som det minste tillatte patronkammeret. Dette brukes blant annet ofte for militærpatroner, da en feilaktig patron også her forårsaker stopp i mitraljøsen. Den nevnte malen sitter gjerne i samme maskin som veier alle ferdige patroner, og skulle en patron ikke gå til bunns i malen blir den automatisk utsortert. Veiingen av ferdig patron gjøres som en ekstra sikring mot kruttomme patroner eller kuler uten blykjerne, selv om dette som vi husker ble kontrollert hver for seg tidligere. Derimot kan en ikke kontrollere om kruttladningen er riktig ved å veie hele patronen, totalvekten varierer litt, blant annet på grunn av vektvariasjonen i hylsen.

69

I strekkprøveapparatet kan en for­ uten å kontrollere hylse- og mantelmaterialets styrke, også prøve hvil­ ken kraft som behøves for å trekke kulen ut av en ladd patron. 40-45 kilo er normalt.

Den amerikanske organisasjonen SAAMI (Sporting Arms and Ammunition Manufacturers’ Institute), som er et samarbeidsorgan for de amerikanske våpen- og ammunisjonsfabrikkene, først og fremst med henblikk på å skape enhetlig dimensjonering av kamre og patroner, sette opp standard og normer for ballistiske målinger og data m.m., alt innenfor den tekniske rammen, har et ganske interessant system for nettopp patrondimensjoner. Man har satt opp tillatte minimaldimensjoner for patronkamrene i de forskjellige kalibre, og maksimaldimensjoner for de forskjellige patronene. Fabrikasjonstoleransene overlates derimot til den enkelte fabrikant. Dermed skulle egentlig alt være klart, og alle patroner, selv de med maksimal diameter, skulderhøyde osv., gå inn i det minste tillatte kammer. Men som en ekstra sikring krever SAAMI at den største patron som lages skal gå inn i en mal med innvendige dimensjoner like patrondimensjonene. Da en ikke kan sammenføre to ting som ligger «mål i mål», medfører dette at man får ytterligere et par hundredels millimeter som sikkerhet. Motsatt kreves det at det minste kammer som lages skal romme en mal med utvendige mål like med minste tillatte innvendige dimensjoner for kammeret. Dette øker nevnte toleransemessige «ingenmannsland» med enda et par hundredeler. En meget amerikansk måte å løse et teknisk problem på, men som så mye annet amerikansk virker den jo hundre prosent i praksis. At tyske diplomingeniører kanskje ryster litt på hodet over prinsippet er så sin sak — de målsetter selvsagt sine patronmaler med min. og maks. mål direkte på tegningen. Dette med måleverktøy er en sak som vi må inn på før vi er ferdige med patronfabrikasjonen, og det kan kanskje passe å ta det med her, siden vi prater 70

om dimensjoner. Faktum er at måleverktøyene som behøves for å fabrikere en patron koster mer enn produksjonsverktøyene, og det måles som sagt mange ganger mellom de forskjellige arbeidsoperasjonene. Det finnes stålmaler for diametre, lengder, vinkler osv. og fasongmaler for kuleform, maler som man setter hele hylsen i for å se at den holder de rette mål. For eksempel er ingen hylse helt rett, spenninger i materialet gjør at den krøker seg i en eller annen retning når man skyver den inn i malen. Malen er en stålsylinder med et kammer som er litt mindre enn geværets, og med cirka en fjerdedel utfrest langsefter, slik at man kan se hylsen hele veien, man kan vri på den og se hvor den ligger an mot malen om den ikke går inn som den skal. Årsaken til all denne kontrollmåling ligger som en vil forstå i at verktøyene i maskinene stadig slites, og dermed forandrer dimensjoner. Det er spørsmål om noen hundredels millimeter, men teoretisk blir ikke to hylser eller kuler helt like. Derfor har man fabrikasjonstoleransene, som man må holde seg innenfor. Dette gjelder for all fabrikasjon, uansett produkt. Når man lager et verktøy for kalibrering av en hylse, holder man den så nær minste tillatte dimensjoner som mulig. Dermed blir de første hylsene «forholdsvis små», for å uttrykke det enkelt. Efter hvert som verktøyet slites øker dets innvendige dimensjoner, og hylsene blir større og større. Ved hjelp av malen kan en holde øye med dem, og når de begynner å nærme seg den størrelsen at de går trangt i malen, er det rett tid å bytte inn et nytt verktøy i maskinen. Hvor lenge et verktøy holder kommer an på hvilken belastning det utsettes for, hvilket materiale det er laget av og hvor nøyaktig det er laget og herdet m.m. Mens et og annet hylseverktøy kanskje bare holder 100 000 hylser, husker vi at hårdmetallverktøyet for kalibrering av kuler kan holde for en million eller mer. Det er altså for å holde øye med alt dette en har måleverktøyene, og disse må igjen kontrolleres, enten med målemikroskop eller med «mot-maler», f.eks. en nøyaktig slipt og polert stålpatron som brukes til å kontrollere hylsemalen med. Når en tenker på alt dette forstår en straks bedre hvorfor riflepatroner ikke blir helt billige — og at en i det hele tatt kan betale dem, har en bare masseproduksjonen å takke for. Sammenlikn prisen for en patron med f.eks. prisen på en bilnøkkel, laget av et stykke jernblikk og uten særskilt fine toleranser. Eller en flaskeåpner, som bare stanses ut av en jernplate, pusses i en roterende trommel og kjøres gjennom et bad som gir den et belegg av f.eks. kadmiurn. Så lenge den løfter kapselen av brusflasken er den godkjent, det behøves ikke så svært mange maler og kontroller der! Men så har heller ingen noengang blitt rik av å lage og selge ammunisjon. Skytekontroll Tross all kontroll «langs veien» og kontroll av alle patrondeler, kommer en ikke fra prøveskyting av ferdige patroner. Som engelskmennene sier: «The proof of

71

the pudding is in the eating of it.» Kontrollører henter flere ganger om dagen 10 patroner fra hver lademaskin, og prøveskyter disse i fastspente piper for presisjonskontroll, samtidig som kulehastigheten måles. Denne målingen har ingen innvirkning på kulen og kan derfor gjøres samtidig. Dessuten gjøres gasstrykk-måling, og funksjonsprøver i forskjellige våpen utføres. Her er det som en vil forstå de forskjellige automatriflene som er mest kresne. Ladningsvekt kontrolleres også med jevne mellomrom, selv om det er egne kontrollører som tar ladninger direkte fra lademaskinene og holder øye med disse under løpende produksjon. Skyteprøvene gjøres av fabrikkenes såkalte ballistiske avdeling, som ofte også overvåker luftfuktighet og temperatur i produksjonsavdelingene, særlig i ladeavdelingen er dette viktig. Variasjoner i værforholdene jevnes nå til dags lett ut med khmatiseringsanlegg som for eksempel sper på med mer fuktighet om luften en kald vinterdag skulle bli for tørr. Krutt trives best ved 60 % relativ fuktighet og 20°Celsius, altså omgivelser som også passer utmerket for mennesker. Sentralfyringen medfører imidlertid som regel at luften i våre boliger er altfor tørr (selv for mennesker), ofte bare cirka 25-30%, og temperaturen for høy. Hold derfor lokket på kruttboksene om de oppbevares i rom som kan være for tørre. Synker fuktigheten i kruttet vil gasstrykket øke, og en kan få problemer med sine håndladede patroner. Det er en god regel å alltid helle krutt som blir til overs tilbake i boksen, og holde den godt tilskrudd.

Besiktning av ferdige patroner har til formål å sortere ut rene skjønnhetsfeil, som små riper og bulker som tross all forsiktighet kan ha oppstått under gangen gjennom fabrikken. Pakking av patronene gjøres rett efter sluttbesiktningen. Internasjonal standard er 20 patroner pr. eske, etter system fra Amerika. I Tyskland brukes fremdeles 10-skuddsesker. Da går det med dobbelt så mange esker pr. 1000 patroner, på den annen side er de mindre eskene lettere å ha med i lommen under jakten. 10 patroner er for lite å kjøpe for en jeger, han må hvert år skyte noen skudd med børsa før jakten for å kontrollere at ikke treffpunktet har endret seg fra forrige sesnong, og som alle skyttere behøver han noen treningsskudd før han skyter for alvor. Det koster noen kroner, men i forhold til hva jakten koster ellers er ikke ammunisjonskontoen så tyngende, og slett ikke om en tenker på hvor viktig det er å kunne plassere et riktig skudd under jakt. Hermed vet vi litt om hvordan man lager patroner, og så skal vi legge en patron i børsa og se hva som hender med den der.

72

Patronen i våpenet

Det er meget viktig at man bruker den rette patronen i sitt våpen. I dette kapitlet skal vi ta for oss nettopp dette området, og også noe om riktig vedlikehold av våpenet.

Patronkammeret For å oppnå best mulige tetning for kruttgassen, og for at den avskutte hylsen skal gå lett ut av kammeret, er dette polert til en nesten speilblank overflate. Kammeret lages med en såkalt brotsj, et verktøy som ser ut som en patron, men med fem eller flere skjær som freser bort materiale til kammeret har fått rett diameter og form. Brotsjen har en sylindrisk del forrest som går inn i løpet og styrer den. På denne måten sikrer man seg at kammeret kommer nøyaktig rett i forhold til løpet. Forrest har brotsjen som regel skjær som lager overgangskonusen eller kule-leiet, dvs. riflebommene gjøres skrå bakover mot hylsemunningen med en kant like foran denne. Kammeret har en klaring på et par tiendedels millimeter foran hylsen, men likevel har mange håndladere fått problemer med at hylsen, som strekker seg ved skyting og kalibrering, til slutt støter mot kammeret med munningen, og det lar seg ikke lenger gjøre å stenge sluttstykket. Løsningen er ganske enkelt å «trimme» hylsene på lengden, dette skal vi komme tilbake til i avsnittet om håndlading. Ofte lages også overgangskonusen med en separat brotsj, børsemakeren har da mulighet for å variere friflukten, en detalj som vi også snart skal komme tilbake til. Når man begynner å lage kammere med en ny brotsj, får man dimensjoner nær tillatt maksimum. Efter hvert som brotsjen slites blir kammerne mindre og mindre. Bruker en brotsjen for lenge kan en komme under minste tillatte kammerdimensjoner, og få problem med at patronen ikke går inn. Både sliping og bruk gjør selvsagt at brotsjen blir mindre. For å sikre seg mot problem bruker børsemakeren «tolker», det er nøyaktig slipte stålpatroner som han prøver i kammeret. Som regel har han «plus»- og «minus»-tolk, i Amerika kalt «go» og «no-go». Prinsippet er helt enkelt at den ene av disse stålpatronene skal gå inn i kammeret og sluttstykket skal kunne stenges bak den. Går den ikke inn, er kammeret for lite. Den andre skal derimot ikke gå inn; om den så 73

gjør, er kammeret for stort. Så lenge kammeret er for lite behøver børsemake­ ren bare å sveive brotsjen forsiktig noen omdreininger for hånd (borvinde) til tolken går inn. Et for stort kammer er mer problematisk, men på runde piper som har ganske mange gjenger kan en redde situasjonen ved å kappe av bakplanet og skru pipen en omdreining lenger inn i låskassen, slik at siktene igjen kommer midt oppå. Derimot har den børsemaker som har frest for dypt kammer i for eksempel et drillingløp, skaffet seg et problem av dimensjoner.

Headspace (Head = hode, Space = rom, uttales «heddspeis») er et amerikansk faguttrykk som også er ganske vanlig brukt her i Skandinavia. Amerikanerne kaller merkelig nok hylsebunnen for «hodet» på patronen, og headspace er egentlig mellomrommet mellom hylsebunnen og sluttstykket. Her hjemme snakker vi om låseavstand (tysk: Verschlussabstand) og mener med dette som regel et bestemt mål fra sluttstykkets støtbunn (fremkant) til en bestemt diameter i den delen av kammeret som tilsvarer hylseskulderen. Dette med faguttrykk er noe som har svevet litt landene imellom helt siden de vandrende gesellers tid, og i årene som har gått siden krigen har ikke minst den omfangsrike amerikanske faglitteraturen på våpenområdet dradd med seg en del såkalt Fornebuengelsk. Gode gamle børsemakere på Kongsberg og i private firmaer har sikkert andre navn på mye som er blitt erstattet med mer eller mindre utenlandsk i dag, likeså sikkert ammunisjonsfolket på Raufoss. En del kanskje lokale uttrykk også, slik som i andre land. Forhåpentlig gjelder ikke det gamle ordspråket «Was in Heidelberg guter Latein ist, kann man in Gdttingen gar nicht leiden». Hovedsaken er at vi forstår hverandre. Tilbake til headspace, det er meget viktig at denne er korrekt, slik at patronene ikke slarker for mye i lengderetningen. Som man forstår, kommer en patron med kraveløs hylse til å ligge an med hylseskulderen i kammeret, mens en beltehylse ligger an mot fremkanten av beltet, og kravehylsen med fremkanten av kraven. En vanlig arbeidstoleranse for headspace er 0.1 mm, det betyr at man som regel ikke kan få sluttstykket i lås om man legger to

FOR STOR HEADSPACE ved de tre vanlige hylsetypene. A. Kraveløs hylse: «Slark» foran hylseskulderen. B. Kravehylse: foran kraven. C. Beltehylse: foran beltet. Headspace bør ikke overstige 0.1 mm for vanlige patroner. B.

74

tykkelser av et vanlig barberblad mellom dette og hylsebunnen. Går det an å stenge sluttstykket med mer enn dette imellom, bør man la en børsemaker kontrollere kammeret med tolkene. Har våpenet for stor headspace går patronen for langt inn i kammeret, og resultatet blir det samme som for eksempel ved for kort tennstempel: nemlig risiko for klikk. Dessuten øker påkjenningen på hylsen kraftig. Hylsen blir jo holdt fast forrest når den ekspanderer av gasstrykket og presses mot kammerveggene. Har man da for stor headspace strekkes den bakover til den stopper mot sluttstykket, og i verste fall kan man få en hylseavriving. Om man håndlader sine patroner må man huske på at man delvis er patronfabrikant selv, det gjelder å få frem patroner som passer for det kammeret de skal skytes i. Når man har skutt fabrikknye patroner, har hylsen tilpasset seg nøye til kammeret. Den skal da bare kalibreres så mye at den uten vanskelighet går inn i dette, men selvsagt må hylsehalsen kalibreres så mye at den holder ordentlig på kulen. I alminnelighet regner en med at dette oppnås når halsen er kalibrert over en lengde tilsvarende kaliberet. Den aller beste presisjonen får man om man ved repetérgeværer merker en ganske svak motstand under den siste delen av den nedovergående bevegelsen av hevarmen. Da holdes hylsen helt fast i kammeret. For hurtigserier, dobbeltskudd på løpende viltmål, og ikke minst under jakt, er det mange som synes at denne lille ekstra motstanden sinker omladingen. I så fall er det bare å skru kalibreringsverktøyet 1/8 til 1/4 omdreining lenger ned i ladepressen, til motstanden forsvinner. Lader man for et våpen man ikke har for hånden, må en «helkalibrere» hylsene. Våpenet kan ha mindre kammer enn det de ble skutt i.

Klikk og efterbrennere er i våre dager ytterst sjeldne hendelser, men ikke mindre kjedelige, særlig om man har før nevnte elgokse på kornet. Heldigvis er det som regel ganske enkelt å unngå dette problemet, og vi skal i det følgende klarlegge de viktigste årsakene til klikk. At jegeren straks mistenker patronen, kan en forstå. Han kjøpte børsa ny, og den var da sikkert et utmerket og feilfritt våpen som tente hver eneste patron med stor sikkerhetsmargin. Efter som årene har gått og børsa er blitt 25-30, kanskje 40 år gammel, har hundrevis, og oftest tusenvis skudd gått gjennom den under innskyting, trening og jakt, med den naturlige følge at tennstempel let er blitt slitt eller deformert, slagfjæren er blitt svakere, og det kan ligge størknet våpenfett i sluttstykket og bremse den. Den opprinnelige sikkerhets­ marginen har efter hvert minket, men jegeren merker ikke noe før en klikk eller efterbrenner plutselig inntreffer. En efterbrenner er et skudd som ikke tenner med en gang, men kortere eller lengre tid efter at tennstempelet har slått mot hetten. Årsaken er for det meste 75

som nevnt ovenfor, tennsatsen får ikke det raske slaget den behøver for å tenne riktig, det oppstår en glødning først, denne tenner så resten av satsen og til slutt kruttet. Det er en ytterst irriterende opplevelse på skytebanen når man for eksempel har fått inn riktig siktebilde på 300-meteren og klart å trekke av en tier — og man først hører — og kjenner — tennstempelet slå mot hetten, og skuddet går av efter at man har rukket å svinge pipen ut i nieren eller enda verre. Her klarer det seg langt med en forsinkelse på et tiendedels sekund. Efterbrennere kan i verste fall trekke ut i flere sekunder. Forfatterens personlige rekord ligger langt tilbake i tiden, og kom av at en tennhette ved håndlading var blitt satt for dypt, med den følge at satsen var blitt knust. Det var midt under en viktig hurtigserie, og stikk mot alle regler og fornuft gjordes et raskt ladningsgrep efter hva en antok å være en klikk. Patronen smalt på marken mellom undertegnede og naboskytteren. Alle ti skuddene kom avsted, inklusive det nødvendige efterfylte som erstatning for efterbrenneren. Nå er ikke et skudd som brenner av i fri luft særskilt farlig, og ingen ble skadet. Hylsen sprekker allerede når gasstrykket har nådd opp i noen få kilo, og det blir ikke noe smell å snakke om. Derimot er risikoen for messingsplinter i øynene stor om en slik patron skulle havne nær ansiktet. Men det virkelig farlige, som gjør at man skal følge reglene når et skudd klikker, er om patronen brenner av efter at man har løftet hevearmen og dermed opphevet låsingen av sluttstykket, men ikke dradd det tilbake. Hylsen ligger da ganske innestengt i kammeret, mens gasstrykket følger den minste motstands lov og slenger sluttstykket tilbake istedenfor å skyve kulen ut gjennom løpet. Man skal derfor ved klikk holde våpenet rettet mot kulefanget (skivene) i 30 sekunder før man åpner mekanismen. Nå inntreffer ikke klikk og efterbrennere om våpen og ammunisjon er i normal stand, og for våpenets del er det ganske enkelt å kontrollere dette. På samme måte som tennpluggene i en bil må justeres og av og til byttes, bør jegere og skyttere la børsemakeren se over tennstempel og slagfjær i geværet. Det nødvendige eftersynet kan en godt klare selv, på de fleste geværer er det enkelt å ta slagmekanismen ut av sluttstykket og vaske dette innvendig med en passende renseolje og derefter smøre på nytt. De vanlige årsakene til feiltenning er følgende: Et slitt og skadet tennstempel som vist til venstre gir usikker tenning og medfører stor risiko for punktering av tennhetten. Det kan lett rettes på av en børsemaker, og skal da se ut som tegningen til høyre: En po­ lert halvkuleformet spiss som står 1.2-1.4 mm foran sluttstykkets støtbunn ved nedspent mekanisme.

76

Tennstempelet for kort, eller deformert Et nedslitt eller deformert tennstempel kan ha blitt så kort at det ikke gir tilstrekkelig slag mot hettekapselen, eller det kan ha fått skarpe kanter som skjærer hull på denne. En flate gir større motstand og klarer ikke å trenge like dypt inn i kapselen som en avrundet spiss. Derfor skal tennstempelet ha form som en halvkule med cirka 1.0 mm radius og ved nedspent mekanisme stå 1.2 1.4 mm foran sluttstykkets støtbunn. Spissen bør være polert.

På tegningen til venstre ser en lett hvorfor skjevt anslag av tennstempelet som regel vil gi klikk. Satsmassen blir ikke trykket mot ambolten og brytes i stykker, slik at det blir mest luft mellom ambolt og kapsel. Derfor klikker skuddet som regel ved andre og tredje forsøk også. Til høyre et riktig anslag i hetten.

Eksentrisk (skjevt) anslag forekommer bare på billige eller meget slitte våpen. Årsaken kan være at pipen ikke sentrer riktig i låskassen, at hullet i sluttstykket har for stor diameter for tennstempelet, eller at kammeret har for stor diameter bakerst. Hylsen legger seg da ned mot bunnen av kammeret, eller den blir klemt mot en eller annen side av sluttstykket. Tegningen av den gjennomskårne hetten viser hvorfor eksentrisk anslag nesten alltid gir feiltenning. Tennsatsen blir ikke trykket mot ambolten, men blir isteden slått i stykker og løsner. Dette hender også ofte om tennstempelet er for kort, og man ser samtidig hvorfor gjentatte avfyringer som oftest bare gir flere klikk. Det er ingen tennsats lenger mellom ambolten og kapselen. Om tennstempelet treffer mer enn 0.3 mm fra hettens sentrum, pleier ingen hettefabrikant å ville garantere at man får riktig tenning.

For svak slagfjær kan som nevnt komme av stivnet våpenfett som bremser bevegelsen, fjæren bør da rengjøres med parafin eller våpenolje, likeså innsiden av sluttstykket. Derefter smøres på nytt med litt fett eller olje. Særlig om man har fått tennhettepunktering vil det trenge sot m.m. inn i sluttstykket og forurense tjæren. En kan bære våpenet «ladd og sikret>> hele dagen uten at fjæren tar skade, dette kan jo være aktuelt under jakt. Når våpnet ikke brukes skal fjæren

77

Øverst: Til høyre normalt anslag av et riktig utformet tennstempel. Til venstre for svakt anslag av stempel med flat spiss, resultat: klikkskudd.

Øverst: Til venstre for svakt anslag som følge av stivnet våpenfett i slagfjæren. Dette er en vanlig klikk-årsak. Til høyre skjevt anslag, på grensen klikk.

Nederst: To skjeve anslag, se inntegnet midtlinje til venstre. Disse våpnene kan når som helst klikke, og bør repareres omgående. Hettefabrikantene garanterer ikke tenning om anslaget er mer enn 0.3 mm skjevt.

Nederst: To anslag efter skadede tennstempler. Disse kan lett skjære hull på hettekapselen med gasslekkasjer bakover som følge. «Bryte»-våpen (drillinger, dobbeltrifler) kan få skjeftet ødelagt om gassen kommer inn i slagmekanismen. Deri­ mot er justering av tennstempelet billig.

være nedspent. Repetérvåpen tar som regel ingen skade av at man «klikker» med dem, dvs. spenner ned fjæren ved å trykke av. Drillinger og andre «brytevåpen» må lades med såkalte klikkpatroner, atrapper, som har en gummi- eller plastbit i hetteleiet, og ikke avfyres med tomme kammer. Skyttere tar selvsagt alltid patronene ut av våpenet før de forlater standplassen, jegeren tømmer sitt våpen når han bytter post, går inn i en bil eller et hus, setter fra seg våpenet under rast, og ved jaktdagens slutt. For dypt patronkammer skal ikke forekomme på nye våpen, men en del kalibre, dvs. patrontyper, er vanskeligere å hanskes med enn andre fordi hylsen har en ganske liten 78

skulder. 9.3 x 62 er et typisk eksempel. For dypt kammer gir samme problem som for kort tennstempel. Iblant kan patronen henge på uttrekkeren istedenfor å ligge an mot skulderen, og fjære unna tennstempelet med klikk eller efterbrenner som direkte følge. Vi har tidligere nevnt hvordan en kan rette et for dypt kammer ved å flytte pipen en omdreining innover. Tennstempel og slagfjær hører til de billigere delene i et våpen, og kan derfor uten større omkostninger byttes om de begynner å bli slitte. Når man tar fra hverandre slagmekanismen i repetérgeværer, må man være særlig forsiktig med tennstempelet. Blir det aldri så lite bøyd, kan det lett bli bremset og miste en hel del av slagkraften når det er kommet på plass igjen. Om det hadde vært mulig å røntgenfilme et gevær under skuddet og studere det hele i «langsom kino», ville en få se omtrent følgende: Når avtrekkeren frigjør tennstempelet drives dette fremover av slagfjæren og spissen treffer tennhetten. På grunn av headspace skyves hele patronen fremover til skulderen eller kraven stopper mot kammeret. Tennstempelet skyver nå hetten innover i hetteleiet, samtidig som det lager en fordypning i hettekapselen, og presser tennsatsen mot ambolten. Friksjonen i satsmassen får den til å tenne og den eksploderende satsen bygger opp et gasstrykk inne i kapselen, som presser hetten bakover. Fordypningen som tennstempelet lager blir dermed større, og hetten fortsetter bakover til den stopper mot sluttstykket. 1 mellomtiden har flammen fra tennsatsen slått inn gjennom fenghullet og tent kruttladningen. Gasstrykket i hylsen begynner å stige, og de tynne hylseveggene lengst fremme ved skulderen og halsen trykkes fast mot kammerveggene, samtidig som hylsehalsen løsner sitt grep på kulen. Gasstrykket i hylsen virker selvsagt også bakover, og hylsen som nå sitter fast forrest i kammeret strekkes til den stopper med hylsebunnen mot sluttstykket. Dette forårsaker den tredje bevegelsen av tennhetten i forhold til hylsen - hetten blir nå igjen trykket inn i hetteleiet. Om nå våpenet har for stor headspace, blir hylsen strukket unormalt mye, og som nevnt kan hylseavrivnmg oppstå. Før i tiden hadde man ikke våre dagers kjennskap til metallurgi og heller ikke de mulighetene for å studere materia­ lets forandringer ved forskjellig påvirkning som vi har i dag. En fikk derfor ikke alltid frem den beste metallstrukturen i hylsene, og det kunne også hende at overgangen fra den fremre tynne hylseveggen til den tykkere bakover mot bunnen, ikke var helt riktig utformet. Dette kunne medføre at strekkingen, kaldbearbeidmgen, av materialet ble konsentrert til et forholdsvis lite område, og materialet ble derfor overanstrengt på dette stedet. På moderne hylser får en spredd strekkingen ut over et lengre område, og hylsen tåler dermed flere omladinger enn før. Her har patronhylser av stål en av sine fordeler. Tyskerne laget fullgode geværhylser av stål under krigen, efter prinsippet «nød lærer naken kvinne å

79

spinne» — det blir alltid mangel på kobber under en krig. At ikke stålhylsene er mer vanlige i dag kommer nok av at fabrikasjonen er komplisert og vanskelig, ikke minst overflatebehandlingen som både må beskytte hylsen mot rust og ha en viss smørende virkning. Foruten å være sterkere enn messing og dermed bedre tåle høyt gasstrykk, har stålhylsene den fordelen at de praktisk talt krymper tilbake til opprinnelig dimensjon straks efter skuddet, og en kan faktisk lade dem om uten kalibrering om de er av den beste kvaliteten. Det at de trekker seg fort sammen, gjør også at en kan få opp hastigheten på mitraljøser. Tyskerne påstod å ha fått sitt MG 42 opp i en skuddtakt på 2300 skudd i minuttet med stålhylser — riktignok med spesialkrutt («Nyperyth»krutt) og meget høye gasstrykk. I det hele tatt er stålhylsene fordelaktige i automatvåpen, hvilket kan være en årsak til at russerne så vidt en vet bare bruker stålhylser til sitt Kalaschnikov-gevær i kal. 7.62 x 39 mm. De få patronene som har vært å se på våre breddegrader har vært forkobrede, hvilket vel neppe er tilstrekkelig beskyttelse mot rust i tropiske egne, iallfall i lengden. Tyskerne brukte en metode med finfordelt voks som ble sprøytet inn i ovner der hylsene ble før ladningen. Med tiden vil nok alle stålhylser ruste mer eller mindre om de oppbevares ugunstig. Finnene, som jo har samme militærgevær og -patron som russerne — det hadde de også før i tiden — lager 7.62 x 39 patroner med vanlig messinghylse. Dette er en interessant patron, basert på den tyske 7.92 x 33 fra krigens dager, som var litt for liten i hylsevolum til å være lett å hanskes med. De 6 mm ekstra lengde skaper adskillig mindre grå hår på ballistikernes hoder, men våpenet blir selvsagt noe større, ammunisjonen tyngre osv. Før vi avslutter kapitlet om patronen i våpenet og følger skuddet videre, passer det å nevne en ting til i forbindelse med klikkskudd: Om skuddet ikke tenner, uteblir den bevegelsen av tennhetten som trykker den bakover mot tennstempelet. Fordypningen i hettekapselen blir derfor grunnere enn ved et normalt skudd. Det kan se ut som om tennhetten har vært for hård, men det er altså ikke årsaken.

Å utarbeide rett ladning for en patron kan en bare klare om en har to viktige måleinstrument. Kronografen som måler kulehastigheten, og gasstrykkmåleren som gir beskjed om trykket i den brennende kruttladningen, først og fremst det maksimale trykket som oppstår under forbrenningen. Når man utarbeider ladninger er det flere ting å ta hensyn til. Det man vil oppnå er å gi kulen en bestemt utgangshastighet. Det kan være spørsmål om en bestemt hastighet for et bestemt formål, for eksempel den beste presisjon (treffsikkerhet = beste treffbilde på skiven) for en konkurransepatron — eller om høyeste mulige 80

700-tallet: Flintlåsgevær fra lutten av 1700-tallet, frem­ tid i arsenalet i Tower of ^ondon. Hanen er i halvpenn og fengpannelokket lekker over fengpannen. dan ser den u-formede fjærn som holder fengpanneloket på plass. Våpenet er et mlitærgevær, og forskriftene a bl. a. at det bare måtte •rukes kjerneved i valnøttkjeftene. Den engelske hærns berømte «Brown Bess» tammer fra denne perioden.

340-tallet: Perkusjonslås, i såkalt «Dog-Lock». «Dogm» grep tak i et spor i hanen % fungerte som sikring, 'anen lå da så nær tennhetn at denne ikke kunne falle ■' nippelen, samtidig som men ikke kunne nå tennhetn og tenne skuddet. Mange intlåsgevær ble gjort om til ?nne låstypen: de ble utstyrt ed ny hane og med mppelfot uedet for fengpanne.

81

1800-tallet: «Ammunisjon» for munnlader. Øverst haglpung med mål for riktig ladning. I midten et krutthorn for svart­ krutt, med stillbart mål for tre forskjellige ladningsvekter. Ned­ erst tennhettemagasin. Inni lig­ ger tennhettene i et spiralspor, og blir matet frem av en fjær. Med magasinet i høyre hånd set­ ter man tennhetten rett på nip­ pelen og trekker magasinet vekk. Med slike hjelpemidler kunne munnladeren lades om ganske raskt selv på jakt.

1800-tallet: En liten støpeform for små blykuler eller grove hagl. 1 midten støpeform for masse­ produksjon: tidobbel form for rundkuler der man først fyller bly i den ene siden, og så snur for­ men og fyller den andre. Til ven­ stre en tennhettefjerner for hagl­ patroner kal. .16. Helt inn i 1940-årene, før priskrigen på haglpatroner, var det svært van­ lig at jegerne ladet om haglpa­ troner. Et håndverk som sikkert kommer tilbake.

1840-tallet: Kammerladningsgeværet som ble innført i den norske hær i 1841, hadde ca. 17 mm kaliber. Det var et vel­ gjort våpen, og moderne for sin tid. På bildet ser man kammerstykket svingt opp for ladning og nippelen på undersiden. Hanen er spent, og avtrekkeren er sam­ tidig slagfjær — en virkelig ele­ gant løsning. I motsetning til mange andre våpen på den tiden kunne dette gis et meget fint av­ trekk. Buesiktet på denne model­ len finner vi igjen på Garandgeværet, som var det amerikans­ ke armé-geværet under Den an­ nen verdenskrig.

82

360-tallet: Remingtonpatmen kal. .12.17 mm ble inn'rt i Sverige og Norge i 367, og førte til to interesnte omkonstruksjoner av norske ca. 12 mm immerladningsgeværet fra 360. Rustmester Lund erittet kammerstykket med et Mstykke og boret patronimmer i løpet, helt i samsvar ed moderne prinsipper, ne i sluttstykket ble en lang 'instift plassert slik at bakden pekte nedover og ble iffet av hanen, som lå ider. «Sikringen» var også nske fiffig: den besto av et rstykke som hang i et snøre ’ som man plasserte mellom 'nen og underbeslaget. På n måten kom ikke hanen i røring med tennstiften. tnds ombygde modell ble ukt i den norske hær sam­ en med Remington-ge:ret; samme patron kunne ukes. En del av disse ge­ nrene hadde Withworth-rifg: løpet hadde sekskantet errsnitt i stedet for vanlig Ung-

ndmarks forandring av mmerladningsgeværet dde hengslet sluttstykke n patronen ble lagt inn i ’d kulen bakover, og det le svingt frem. En ser eksktoren og det eksentriske 'nstempelet for kanttenigspatronen. Dette geværet r det interessante avstandsiler-siktet. I stilling som på det har man riktig avstand r en fiende til hest fyller det ’de skuret, mens det egente sikteskuret sitter i midten dette. For lengere skuddld felles siktet opp, og når stående fientlig soldat fylte ningen i sikteklaffen var standen passe for skuret i nne. Landmarks konstrukn ble brukt i den norske irinen.

83

1860-tallet: Her er Remington-låsen tatt fra hverandre. Man ser hvor enkel John Riders «rolling block»-konstruksjon (med rullende eller roterende sluttstykke) er, og enkelhet innebar selvsagt på­ litelighet. Avtrekks- og slag­ fjær sitter på underbeslaget, og som man ser, svinger hanen inn under sluttstykket når man trekker av. På bildet er den omtrent i halvspenn. Når skuddet tenner, har hanen nådd helt inn under sluttstykket og låst det. Ulem­ pen med systemet er selvsagt at hanen må gjøres nokså tung, og dermed blir tiden fra avtrekk til skuddløsning leng­ re. Men i 1860-årene hadde man flintlåsen bare noen få år bak seg, og var ikke direkte bortskjemt på dette området. 1 mange henseender var Remingtonvåpenet et fremskritt.

1860-årene og Wild West: Henry-geværet med rørmaga­ sin, forgjengeren til Winche­ ster berømte modell 1873 og senere, noen fremdeles i pro­ duksjon. (Ml 1894 i kal. .3030.) Indianerne kalte Henrygeværet «Yellow Boy» fordi låskassen var laget av gult bronsemateriale. Ifølge Hollywoodlegenden var det ikke minst dette våpenet som «vant Vesten» — seriøse his­ torikere holder på at whiskyflasken spilte en vel så stor rolle i arbeidet med å knekke indianerne. Henry-geværet skjøt riktignok en hel neve patroner i rask rekkefølge, men det dreide seg om en ganske kort kanttenningspatron kal. .44 — og en kule som en nesten kunne fange i hat­ ten på hundre meters hold.

84

100-tallet: Winchester velente «Falling Block» enkelt.uddsgevær, som ble fremUt i en mengde ulike kalibre ellom 1885 og 1920. Når an trykker ned avtrekkertylen, forsvinner sluttstyk’t med hanen ned i låskasn, og patronen kan skyves tt inn i kammeret. Man mger låsen ved å løfte av:kkerbøylen, men hanen ir da i halvspenn slik at det ke er nødvendig med noen esiell sikring. Når man vil yte, spenner man lett hanen ed tommelen. Denne enkle ' pålitelige mekanismen ble ært populær på præriene, ' den var mye brukt på hensynsløse bøffeljaktene, m foregikk fra hesterygg og og med fra tog(l). Våpenet ? bl. a. innført til Norge, der t viste seg å være velegnet r villreinjakt. Det var nem(og er fremdeles) bare tilt å bruke enkeltskuddsge’r, og kaliberet skulle tidlig? være minst 9 mm. Eksemiret på bildet er blankslitt er mange jaktturer og fem f «underjordisk» tilværelse der den tyske okkupasjon, men det skyter fremdeles m i sin ungdom. Kaliberet .50-110, litt av en kanon.

n kjente Martini-låsen ble nstruert av sveitseren av nme navn, og forbedret av 'elskmannen Henri. Sluttkket manøvreres med avkkerbøylen og dreier seg i en aksel i bakkanten, symet tilhører altså «fall)kk»-gruppen. Den helt inbygde hanen spennes samig, og den blanke indikaen på siden viser om hanen spent. Lås av denne typen uktes bl. a. på «Cadet Rifle '/. .410», en lett karabin n var vel ansett i den engke marinen. Martini-lås ukes den dag i dag bl. a. på itchrifler i kal. .22 long.

85

1890-tallet: Sveitsernes be­ rømte armégevær, SchmidtRubin kal. 7.5x55. Våpen­ et var meget velskytende, og «rettbakover»-sluttstykket gjorde at det også skjøt raskt. Den sveitsiske soldaten har uniform og våpen i skapet hjemme, og må møte opp på skytebanen hvert år for å vise at han fremdeles behersker skytingens edle kunst. Den som ikke oppnår det fore­ skrevne resultatet, blir sendt på en ukes treningsleir — noe som jo kan være morsomt nok, men som regnes som for­ smedelig for et «ekte mann­ folk». Med ringen på tennstiften kan man spenne meka­ nismen, ved å vri den en halv omdreining sikrer man den. Det avbildede eksemplaret har den tidligere eierens navn vakkert gravert på en innfelt messingplate på kolben — sveitseren er stolt av sitt militærgevær og sitt forsvarssy­ stem, og med rette. Nå har hæren gått over til automatgevær, men den velskytende patronen har den beholdt.

Kragen var dansk militærge­ vær før den ble norsk sådant, nemlig fra 1889, og ameri­ kansk likeså, fra 1892 til 1903. Man syntes at Kragen hadde fordeler fremfor Maus­ eren i at magasinet kunne efterfylles med sluttstykket stengt og våpenet skuddklart, hanen kunne spennes om for hånd ved eventuelt klikkskudd og en hadde magasinavstenger som gjorde at en kunne bruke geværet som enkeltskuddsvåpen til fienden kom på nært hold. At Kragen skyter opp og til venstre i regnvær (våte patroner) kom­ mer av at den bare har én rekylklakk på sluttstykket, og denne peker ned til høyre. Våte patroner gir sterkere trykk mot sluttstykket og det­ te forandrer pipesvingningene.

86

1920-tallet: Fint gravert tysk konkurransegevær i kal. 8.15x46R. Sluttstykket rot:rer nedover når man trykker ned den bakre enden av avrekkerbøylen, som er utfornet for å gi støtte til fingrene oå venstre hånd ved stående •kytestilling (albuen mot hoftm). Våpenet er forsynt med nellert-avtrekk som spennes ned den bakre avtrekkeren. Derefter er det nesten nok å tare tenke på den fremre for it skuddet skal gå av. Man tan ta ut hele lås- og slagnekanismen for rengjøring ig justering ved å vri sperren iak avtrekkerbøylen til side, iom man ser er diopteret avakbart, og kan stilles i høydeig sideretning med særskilt løkkel. Disse våpnene repesenterer det ypperste i lørsemakerkunst, men enda treves det i visse land at de kal igjensveises for at samere skal kunne få eie dem!

920-årene: Håndverksmesig produsert drilling kal. 16/ .5x58R, system Roux. Våpeet åpnes med armen under vtrekkerbøylen, top-lever’n r for omstilling fra hagl til uleløp. På bildet ser en et trappetrinn» nede på den vente høyrehanen. Top-levr'n skyver frem en stålkloss om treffes av dette trinnet t>r hanen når frem til hagltipets tennstempel, .og stållossen overfører slaget til mnstempelet for kuleløpet. lånene går automatisk i halvvenn efter skuddet («Rilckoringschloss») og kan da ike trykkes frem mot tennemplene uten at avtrekerne beveges. Noen annen irm for sikring finnes ikke på enne konstruksjonen. Alle åpen med synlige haner har ) rdelen at en straks ser om e er skuddklare eller ikke.

87

1920-tallet: En av Husqvarnas mange fine varianter av Remington-karabinen. Lås­ kassen har avrundede hjør­ ner, fremstokk med klassisk låsstykke, 8-kantet løp og pistolgrep. Siktet med de mange klaffene tyder på at det var nøye med avstandsbedømmelsen — kalibret var nemlig 9 mm, en konisk hylse med 57 mm lengde og opp­ rinnelig med blykule. Av sam­ me grunn har løpet dype rif­ ler, men interessant nok fin­ ner vi ikke noe sted på våp­ enet bokstaver eller sifre som angir kaliber eller patron­ type. Dette til tross for at liknende våpen ble fremstilt i en hel del forskjellige kalibre.

1920-tallet: Det kjente norske børsemakerfirmaet OlsenMasengs lekre lille ladeapparat for jaktpatronen 6.5x55 Krag-Jørgensen. Først ble hylsen satt på den utfellbare stangen med nålen, som tryk­ ket ut den avskutte tennhet­ ten. Derefter flyttes den til stasjon 2, der hylsen på bildet sitter. Her blir halsen kalib­ rert og den nye tennhetten innsatt. Kruttvekten henger på en svingbar arm på toppen av pressen — den klassiske ladningsvekten for ballistittkruttet var en ettøring og en tennhette på venstre vektskål. Den kruttfylte hylsen settes inn ved stasjon 3, til venstre på bildet, der kulen settes inn. Kule-isetteren var stillbar, og man kunne til og med lade med «kort btyspiss» for små­ viltjakt eller «lang blyspiss» for reinsdyr og elg.

88

1940-tallet: Et par interes­ sante bilder fra et tysk propa­ gandaskrift fra den annen verdenskrig. Øverst 60-cm mørseren «Thor» i skuddøyeblikket — reporteren må en­ ten ha vært uvanlig rask på avtrekkeren eller ha hatt uvanlig flaks, antakelig begge deler — men lufttrykket laget uskarphet tross 1/1000 sekunds eksponeringstid. «Thor»’s munning ses helt nederst til venstre på siden. I midten 80-cm kanonen «Gustav» i skuddstilling, an­ takelig under beleiringen av festningen Sevastopol. Nær­ mere detaljer om disse kano­ nene kom selvsagt ikke frem før enn i efterkrigstiden, og dikt utstyr har heller ingen betydning i flyets tidsalder. Tor en brøkdel av kostnadene kan et eneste bombefly føre 'rem langt mer sprengstoff til :t mål. Et hangarfartøy dek­ ker en havflate som er 5000 ganger så stor som selv de største slagskip kan over­ komme, og i våre dager er gjen rakettene av større beydning enn flyene. Soldatene tå «øverste dekk» gir et bra nntrykk av «Gustav»s dimmsjoner, og på det midterste bildet ser en tydelig «skytekurven» som bestod av doble ernbanespor med ekstra spor cor monteringskraner og immumsjonsvogner. Som skytevåpen har selvsagt disse store kanonene sin tekniske nteresse.

89

1940-tallet: Det går an å set­ te skikkelige siktemidler på militærgevær! Her ser vi det riktig avanserte dioptersiktet på den engelske hærens «jungelkarabin» fra den annen verdenskrig; et kort, lett og hendig gevær som fremdeles skjøt med den vanlige .303. British-patronen. Magasin­ kapasiteten er hele ti skudd, og man kan enten lade med løse patroner eller fylle på med 5-skudds laderammer. Det korte løpet gav diopteret en fordel ved å øke siktelinjen (avstanden mellom siktene). Geværet hadde til og med flammedemper på munning­ en, og den todelte stokken gir ekstra styrke ved den hard­ hendte behandlingen som alle militærvåpen blir utsatt for. Når diopteret felles frem får man riktig sikte for inntil 100 yards (ca. 90 meter).

1950-tallet: Et av de tidligste Weatherby-geværene. Det er bygd på FN-(Fabrique Natio­ nal i Belgia) mekanismen, og skjeftet er laget av et tre­ stykke som er vanskelig å finne maken til i dag. De vir­ kelig fine skjefte-emnene har vokst nederst på valnøtt-treet — og dermed får man rett ved i fremstokken og unngår at den endrer seg med været, samtidig som veden følger kurven i pistolgrepet for maksimal styrke (ingen tverrved på kolbehalsen). På kol­ ben får man de vakre tegning­ ene fra rot-delen av treet. Før i tiden var det vanlig å «kje­ de» de valnøtttrærne som skulle brukes i produksjonen av geværskjefter: man spendte jernkjeder rundt de unge trærne, slik at de måtte vokse gjennom dem. Slik dannet det seg de vakreste mønstre i tre­ et.

90

1970-tallet: Parker Hales fine replika av Enfield Musketoon fra 1861, et kort, lett og hendig gevær som ble kon­ struert for det engelske artil­ leriet. Våpenet ble produsert både i England og Belgia, og ble brukt i store mengder av både nord- og sørstatene i den amerikanske borgerkrig­ en i begynnelsen av 1860-årene. Under våpenet ParkerHales spesielle kuleform med bunntapp, for støpning av Minié-kuler (med uthuling i bunnen).

Moderne jaktrifle, laget av Parker-Hale i England. For å få en lav kikkertmontasje, har man flyttet sikringsfløy en ned på kolbehalsen, men motstått fristelsen til å lage en billigere form for ekstraktor eller an­ dre forandringer fra den opp­ rinnelige typen av Mausermekanismen.

91

En ganske liten del av tmmunisjonseskenes farge­ sprakende skare — som man ier er de eldste mer nøytrale. Mange jegere og skyttere er 'nteresserte i å samle på pafroner — det burde ha stått i våpenloven at et mindre an­ fall patroner til samlerformål kan selges, kjøpes og byttes uten mas om lisens, selv om de tilhører lisensbelagte kali­ bre. Uten våpen kan man jo ikke skyte med dem i noe til­ felle — og hvem har vel våpen som passer for en patronsamling?

Selv når man kommer opp i 40-årsalderen er det nyttig å kunne høre bikkjene på jakt. Glem derfor ikke hørselsvern under øvelses- og konkurranseskyting. Det amerikan­ ske hørselsvernet på bildet har ekstra brede tetningsringer, og dessuten den store for­ delen at øreklokkene kan for­ skyves eksentrisk uavhengig av hverandre. Dermed kan man få riktig tetning uansett hodefasong, uten åpninger som slipper skuddsmellet inn i øret. Hørselsvern med øreklokker beskytter også benet bak øret, der lyden ellers ledes rett inn i den følsomme hørselsmekanismen. Brede, myke tetningsringer gir også beskyttelse når man skyter med briller, slik man oftest gjør på skytebanen.

92

MILITÆRPATRONER SOM BLE JAKTPATRONER

93

De vanligste sivite

ga

>)

94

patronene i 1980

95

Ladeutstyr kan en få kjøpt i alt-i-ett pakninger, eller de ulike delene kan kjøpes én og én.

2. Smør hylsene lett utvendig, og halsen inn­ vendig med hylsebørsten.

4. Vei opp en kruttladning og fyll hylsene med krutt-trakten.

96

1. Tørk hylsene rene for sand etc., og sorter ut de hylsene som er skadd.

3. Legg en ny fenghette på holderen, trykk hylsen opp i kalibreringsverktøyet, sving inn fenghettearmen og trykk fenghetten på plass.

5. Sett kule-isetteren i ladeapparatet, sett inn hylse og kule og trekk i håndtaket. Patronen er skyteklar!

hastighet for sterk jaktmessig virkning, eller stor gjennomslagskraft for en militærpatron. Når man vil øke kulens hastighet støter man på en rekke problem. En har som regel et visst hylsevolum å arbeide med, en bestemt øvre grense for gasstrykket, munnmgsflammen må ikke bli for sterk osv. Til hjelp har man kruttsorter med forskjellig forbrenningshastighet, og ved hastighets- og gasstrykkmålinger kommer en frem til den som passer best. Det kan bh mange varianter med de forskjellige hylsevolumene, kulevektene og kruttypene, men efter noen år i faget kan en nesten «se utenpå» en patronkombinasjon hvor en skal begynne, og det er i grunnen bare finpussingen som behøver å gjøres med nøyaktige målinger. En geværkule skal akselerere fra null til lydmuren på noen få centimeter, og for å få til dette må både kruttsort og ladmngsvekt være temmelig riktig valgt. Det kreves mer kraft til å sette i gang en tung kule enn en lett, samtidig gir en tung (lengre) kule i et bestemt kaliber større friksjon mot løpveggene enn en lettere. En må derfor bruke et mer langsomtbrennende krutt til en tung kule. På den andre siden krever et større kaliber et raskere krutt fordi det blir større volum å fylle efter som kulen beveger seg frem gjennom løpet. Ser man efter i ladetabellen kan man finne at en finkalibret patron som for eksempel 243 Winchester tross bare 5.2 grams kulevekt skal lades med et ganske langsomtbrennende krutt, mens den tunge 18.5 grams kulen i 9.3 x 62 mm krever et raskere. En kan si at det mest langsomme kruttet som klarer å opparbeide tilstrekkelig gasstrykk er det som passer best. Jo langsommere krutt, jo lavere trykk, hvilket i og for seg er bra. Men om en kruttsort fyller hylsen 100% uten å gi tilstrekkelig trykk, er det for langsomt. En får da ulemper som at hylsen ikke utvider seg fort nok til å gi tetning mot kammerveggene. Kulen begynner å bevege seg før hylsen har tettet, og kruttgassen trenger inn mellom hylsen og kammeret. Sverting (soting) av hylsen og gasslekkasje bakover kan da forekomme. Av og til kan trykket utenpå hylsen bli så høyt at den får bulker. Da må en øke ladningsvekten, eventuelt gå over til et raskere krutt om hylsen blir full før en får bort solingen. Bulkene retter seg ut igjen når en kommer opp i et brukbart gasstrykk, men en bør holde et øye med slike hylser og være på utkikk efter eventuelle sprekkdannelser. Det gjelder som en lorstår å starte kulen mykt, om en kan bruke et slikt uttrykk i dette tilfelle — og siden akselerere den opp til den hastighet en vil ha ved munningen. For å oppnå de høyeste hastighetene må en da gå forsiktig til verks så en ikke overstiger høyeste tillatte gasstrykk og ødelegger våpenet. Et for langsomt krutt, som fremdeles brenner når kulen går ut av løpmunningen, vil ha en tendens til å skape en sterk munningsflamme, selv om man i våre da­ ger er kommet langt med flammedempende tilsetninger til kruttet. En annen 97

ulempe med for langsomt krutt er at det gir høyere munningstrykk, altså det resterende gasstrykket når kulen slipper løpet, og den trykkbølgen som oppstår kan slenge kulen ut av balanse og forårsake dårlig presisjon. Kruttet må derfor være tilstrekkelig hurtigbrennende til å forbrenne inne i løpet og la trykket synke til et akseptabelt nivå ved munningen. Dette betyr at et kort løp krever et raskere krutt enn et langt. Et for raskt krutt bygger opp gasstrykket for tidlig, en må begrense ladmngsvekten for ikke å overstige tillatt maksimum, og en får ikke den hastigheten kulen egentlig skulle ha. Efter å ha lest dette skulle en tro at det beste ville være å lage et krutt for hver kombinasjon av hylse, kule, hastighet, løplengde m.m. som skal passe sammen. Det er forsåvidt riktig, men det ville kreve en mengde kruttvarianter og i praksis må en derfor godta visse kompromisser. I virkeligheten ville det gi svært små fordeler. Moderne kruttyper er ganske fleksible og dekker et utrolig stort område av kalibre og kulevekter om en er villig til å ofre noen få sekundmeter. Den som håndlader patroner skal alltid huske at det er farlig å øke ladningsvekten utover det som ladetabellene angir som maksimum, og at en har ytterst lite igjen for det i form av fordeler, derimot mer enn nok av ulemper. Moderne krutt virker nemlig slik at hastigheten nesten ikke øker i det hele tatt ved overladning, mens derimot trykkurven stiger rett til værs. Det er ikke langt til hettepunkteringer, hylser som er vanskelig å få ut av kammeret m.m. og da er det heller ikke så langt til avblåste uttrekkere og sprengte hylser. Når hylsen gir efter får gasstrykket avløp ut i låskassen, magasinet m.m. på børsa og får dermed en hel haug med kvadratcentimeter å herje med. Merkelig nok har den som skyter en utrolig god sjanse til å overleve, derimot er splinter av tre, stål og messing langt fra ufarlige for øynene og for dem som står i nærheten. Smellet skader hørselen, og det er ingen større mulighet for å komme fra en slik historie uten varig men. Det gode er at den overhodet ikke behøver å inntreffe. Elold bare det ene øyet i ladetabellen, helst begge. Husk at børsene er forskjellige også. Den ene vil på grunn av små avvikelser i løpdimensjoner og overgangskonus vise tegn på for høyt gasstrykk med en ladning som en annen godtar. Men det er altså ingen grunn til å balansere på denne kniveggen. Reduser ladningsvekten med et grain eller to. Børsa skyter bedre og varer lenger, og ingen elg kan fortelle noe om forskjellen på en god og en mer eller mindre farlig patron. En annen ting som er verd å huske er at hylsevolumet kan variere noe fra et fabrikat til et annet, selv om hylsene er av samme kaliber og har samme betegnelse. Det er ikke feil å legge litt mer messing mellom det brennende kruttet og skytterens ansikt, men denne ekstra bunntykkelsen stjeler litt av hylsevolumet og det gjør at gasstrykket blir høyere med samme ladmngsvekt. Dette gjør seg selvsagt mest merkbart når en kommer opp mot maksimumsladningene. For den som er ute efter absolutt beste presisjon er det derfor en god 98

idé å holde de forskjellige hylsefabrikatene fra hverandre. En får et godt inntrykk av hylsevolumet ved å veie hylsene på kruttvekten, og viser en tyngre (altså innvendig mindre) hylse tegn på høyt trykk er det bare å redusere ladningsvekten. En får da samme gasstrykk som ved litt høyere vekt i en lettere hylse, og siden det er gasstrykket som lager hastigheten, mister en lite eller ingenting av dette.

Ladningstetthet En snakker om en patrons ladningstetthet, som regel angitt i prosent. Er hylsen full av krutt helt opp til kulen, er ladnmgstettheten 100 %, hvilket i og for seg er ideelt. Da en som nevnt ville behøve en mengde kruttyper for å klare dette i alle kombinasjoner, nøyer en seg i vanlig fabrikasjon med en ladningstetthet omkring 80. Det er ikke farlig å komprimere ladningen en prosent eller to, men det er upraktisk i ladearbeidet, og forutsetningen er selvsagt at en ikke overstiger maksimal-ladningen. For sterk komprimering skal man unngå, særlig om det er risiko for å knuse kruttkorn. Dette øker overflaten av kruttet og dermed gasstrykket.

«Improved Cartridges» forbedrede patroner, det var en farsott som fremfor alt herjet i USA i 1940 og -50 årene, til dels både tidligere og litt senere. En kronograf kostet dengang mer enn en bil, og det var ikke mange utenfor industrien som hadde slike. Gasstrykkmålere var praktisk talt ukjent annet enn ved fabrikkenes laborato­ rier. Men eksperimentmakere var det ingen mangel på. Mange var dyktige børsemakere og skyttere, og mange var kjente skribenter. Man trodde, for å uttrykke det enkelt, at jo mer krutt en kunne brenne i en patron, desto høyere utgangshastighet fikk kulene. I mangel av trykkmålere ladet en til hylsen begynte å gå tungt ut av kammeret, og gikk så tilbake et grain eller så (1 grain = 0.0648 gram) i den tro at en var innenfor det sikre området. Forbedringen i seg selv gikk ut på at en laget en kammerbrotsj som var mindre konisk enn hylsen, og hadde skulderen lengre frem, samt en mer tverr vinkel på denne. Siden fulgte en noe omstendelig prosess som kaltes «fire-forming» for å blåse hylsen ut til den nye fasongen. Da først og fremst låseavstanden (headspace) jo ble rivende gal kunne en ikke kjøre i vei med full ladning. For det andre måtte en skaffe motstand slik at patronen ikke spratt unna tennstempelet og klikket. Dette ble gjort ved å sette kulen så langt frem i hylsen at den lå an mot riflebommene i løpet, og siden skjøt en med en ganske svak ladning, ett eller til og med to skudd i hver hylse, og hadde da fått en ny patron, som rommet mer krutt. Hva disse gutta ikke var helt klar over var at det økte volumet i hylsen krevde mer krutt for å gi samme hastighet som patronen hadde i origmalmodell, og det de fikk ekstra med det større volumet var ytterst lite. 99

Forfatteren fikk sterke mistanker i denne retning under eksperimentene med Weatherby-patronene og kruttet til disse midt i 1950-årene, men til å begynne med var amerikanerne urokkelige i sin tro. Det skulle være «improved» for å være noe tess. Det trengtes mye prat for å få noen av ens nærmeste venner til å begynne å rynke pannen, en av de første var Park (P.O.) Ackley, kjent børsemaker og skribent med mange improvements på samvittigheten. Så kom Burt Munhall, mangeårig sjef for det kjente H.P. White Ballistic Laboratory med en artikkel i The American Rifleman, det amerikanske skyttervesenets tidsskrift, under tittelen «How Improved Are They?» (Hvor forbedrede er de?) der han redegjorde for skyteforsøk med originalpatroner parallelt med de forbedrede, og beviste at noen av dem til og med gav mindre hastighet efter forbedringen. Den økte ladningen gav fremfor alt adskillig mer løpslitasje (utbrenning) og for det meste høyere gasstrykk. Dette beviste i grunnen at den opprinnelige konstruktøren hadde hentet omtrent det som med rimelighet kunne hentes ut av den foreliggende hylse/kule-kombinasjonen. Forfatteren og Roy Weatherby gjorde et interessant eksperiment som beviste akkurat det samme. Vi tok Weatherbys .300 magnumhylse og knep den ned til 7 mm (.300 = 7 62) — forskjellen i lengde var 7-8 mm opp til skulderen og det gikk i noe sånt som 10 grains mer krutt. Det ble laget både hastighetspiper og trykkmåler — Weatherby var alltid interessert i alt som kunne gi høyere kulehastighet — men vi fikk ikke en ekstra meter. Vi bare brente mer krutt (og løpvegger) og dette gav samme gasstrykk og samme hastighet som den originale 7 mm Weatherby. Hvilket gav vår felles venn Phil Sharpe vann på mølla, han var hellig overbevist om at hans egen 7x61 S&H hadde omtrent det hylsevolumet en kunne utnytte med 7 mm kaliber. Disse fakta spredde seg som en præriebrann i «the gun business» og alle de «forbedrede» patronene mistet snart sin glans. Ikke minst våpenlitteraturen i Amerika ble beriket med et nytt uttrykk: «Capacity Load» som betyr den ladning som en viss kombinasjon av hylse og kule klarer å «fordøye». Et annet uttrykk som forfatteren ikke skapte i språklig forstand, men vel i teknisk, var «Secondary Explosion Effect» forkortet «S.E.E.» (navnets opphavs­ mann er ukjent). Vi hadde under eksperimentene med Weatherby-kruttet (det senere Norma 205) fått en del mystiske måleresultater, som ikke stemte med sunn fornuft, og efter en tid kunne forfatteren høre seg selv fortelle at det kunne oppstå overtrykk ved lave ladningsvekter. Nå er det slik i denne bransjen at det er ikke de som syns mest som vet mest, og takket være yrket hadde undertegnede de beste kontakter med dem som ikke syns i det hele tatt, dvs. ikke i tidsskrifter og bøker, og som altså vet mer enn vi andre behøver å ha rede på. Blant disse var de riktige «kruttgubbene» på Bofors og hos ICI, og det viste seg faktisk at en kunne få fenomenet bekreftet. Forfatterens opprinnelige teori som ble fremsatt i brosjyren «The Gunbug’s Guide» i 1957 100

var at en liten ladning (f.eks. ladningstetthet 50% eller mindre) av et langsomtbrennende (hvilket som regel også betyr at det er vanskeligere å antenne) krutt, og som med børsa i skytestilling jo ble liggende i den underste halvdelen av hylsa, bare fikk tennflammen feiende over overflaten og dermed bare ble delvis antent, kunne gi så pass gasstrykk at den skjøv kulen ut i overgangskonusen der den ble bremset opp, for så å ikke komme fort nok i gang igjen når trykket vokste, og sprengtrykk oppstod. Det ble jo da nesten spørsmål om eksplosjon i lukket rom. Slike hendelser hadde forekommet i kanoner, sa kruttgubbene, og når praten først kom i gang viste det seg at den ene efter den andre av de forskjellige fabrikkenes ballistikere kunne huske å ha opplevd noe liknende. Vi pratet om fenomenet over biffer både i Boston, Chicago og Los Angeles og Washington D.C. — Winchesters kjente ballistiker Bellemore fortalte at mens de eksperimenterte med krutt for sine Magnumpatroner hadde de fått gasstrykk med lave ladninger som gikk «right off the paper» — der den trykk-kurven som gasstrykkmåleren deres tegnet på en papirstrimmel gikk rett til værs og forsvant utenfor det avlesbare området. Det hadde ikke hendt mer enn et par ganger, og ingen av de tilstedeværende, enda det var folk fra alle de kjente navnene, hadde noen gang klart å få det til å hende når de forsøkte på det. Antakelig måtte en da skyte tusenvis av skudd. Vi kom til at det som nok hender er som nevnt ovenfor, og at den hete gassbølgen som kommer bakfra over kruttladningen støter mot bunnen av kulen, slenges tilbake over kruttet og øker temperaturen og dermed forbrenningshastigheten ytterligere, til kruttet formodentlig detonerer. Det vil si at forbrenningen går så fort at kulen ikke har noen sjanse til å komme unna før våpenet sprenges. Vi ble enige om at en burde advare alle håndladere mot å skyte med for lave ladninger av magnum-krutt, hvilket hermed gjøres enda en gang. Når en lader patroner skal en alltid holde seg til ladninger som står trykt i tabeller fra pålitelig kilde, da får en de beste patronene, og tar ingen risiko hverken for helsa eller børsa. Vi har nå snakket «innerballistikk» en stund, altså om det som foregår i kammeret og hylsen, og vi vet at gasstrykket fra kruttladningen driver kulen ut av hylsemunningen og inn i løpet. Det krever altså 40-50 kilo å løsne kulen fra en patron, men som nevnt utvider hylsehalsen seg ganske tidlig og dette reduserer nok grepet med noen kilo. Kulediameteren er lik løpets bunndiameter mellom riflebommene, derfor presses disse inn i kulemantelen og tvinger kulen til å rotere. Kulen møter med andre ord en ganske kraftig motstand i overgangskonusen. Løpet innvendig Vi har her i boken forsøkt å holde oss til betegnelsen «løp» om det innvendige av pipen, og kaller hele røret for «pipe». På side 102 vil leseren finne en tegning

101

Rifleløp innvendig. En ser de maskinerte riflene og «bommene» som står igjen mellom dem. Bommene griper tak i kulen og setter den i rotasjon under bevegelsen gjennom løpet.

som viser hvordan et løp ser ut inni, en kan også ta ut sluttstykket på børsa og ta en titt med munningen mot himmelen eller en lampe. Pipen lages av valset stangmateriale i en bormaskin som er spesielt konstruert for «dype hull». Boret har en tendens til å følge fibrene i stålet, og hullet er derfor ikke helt rett. Løpmakeren retter det borrede emnet efter øyemål, og derefter brotsjes det innvendig til det får en blank og fin overflate uten verktøymerker, og rettes igjen. Derefter spennes emnet fast i en riflebenk, og to motsatte rifler høvles ut. Derefter vris pipen 90 grader, og de to øvrige riflene lages. Under den andre verdenskrigen ble det laget løp med bare to rifler, for å spare tid og verktøy. Disse riflene var da i dobbelt bredde, slik at løpets tverrsnittsflate ble den samme. Kulen ble selvsagt noe «flatklemt» av bare to rifler, det var en nødforanstaltning. Ved større kalibere brukes seks rifler, de er da smalere, med kulen blir rundere. Forskjellen mellom fire og seks rifler merkes ikke på skiven, det ene skyter like bra som det andre. Japanerne gjorde forsøk med å lage løpet ovalt istedenfor riflet, og som en forstår vri ovalen. Dette var enklere i fabrikasjonen, og man tenkte seg at slitasjen ville bli mindre. Ganske sikkert gav kulene bedre tegning i dette løpet, det var jo ingen skarpe hjørner som kulen ikke klarte å fylle ut. På den annen side ble kulen oval, men presisjonen klarte seg for militærrifler. Engelskmannen Whitworth laget piper med sekskantet løp istedenfor rifler. Kulene, som da var blykuler, var enten sekskantet eller de ble det ganske omgående når en trakk av. De laget en spesiell lyd i luften på grunn av den kantede formen. «Den børsa smeller ikke, hu’ nyser!» sa en gammel skytter en gang for mange år siden da forfatteren eksperimenterte med et gammelt Lund-gevær på 100-meteren. Det sa «Puhsurrrrrr-tusk!» sa han. Whitworth-riflingen bruktes også på artilleri og hadde fordeler med hensyn til slitasje, selv om dette ikke var så viktig på svartkruttets tid. Moderne kanoner har mange rifler, og det har vært laget geværløp med såkalte mikro-rifler, og opp til 22 stykker for .222 kaliber. Disse løpene skjøt ikke bedre enn vanlige, og var ømfintlige for utbrenning foran'kammeret, der

102

kulen kunne begynne å skli rett over bommene. Disse riflene var meget grunne, og de kunne derfor lages ved å trekke en hårdmetall-knapp som liknet noe på et tannhjul, gjennom løpet. I dag bruker man for det meste 4-6 rifler, og de lages ved kaldhamring. Man har en dor som er cirka 10 cm lang, eller enda kortere, som passer inn i den borede og brotsjede pipen. Doren har riflebommer på utsiden, og emnet dras langsomt frem over den mens roterende hammere gir det titusenvis av slag fra alle kanter, og hamrer pipestålet ned mellom bommene på doren. Riflingen var en dyr prosess som den ble gjort før, det tok cirka 30 minutter å «trekke» to rifler, altså en time for hvert løp. Derefter skulle det støpes en blykolv i den riflede pipen, som ble satt i en annen maskin og finpusset med smergel og olje på blykolven. Hamringsmaskinen gjør alle riflene på en gang, og det tar cirka 3 minutter. Til gjengjeld er maskinen dyr i innkjøp og vedlikehold, og lager et forferdelig spetakkel slik at den må lydisoleres i spesielle rom. Det vanskeligste ved den gamle prosessen var å få riflene blanke og fine i bunnen, men dette blir enklere ved hamringen fordi det er toppen på dorens rifler som blir bunnen i løpets, og da kan en lett komme til og polere disse på verktøyet. En fabrikk som har verktøymakere av det rette kaliber kan lage like fine piper med den gamle metoden, på den annen side hevder de som støtter hamringsprosessen at deres løp får en meget hard og slitesterk overflate på grunn av hamringen mot doren, og det har sikkert også noe for seg. Det eksperimenteres hele tiden med nye rifleformer, mest for å spare tid og omkostninger i fabrikasjonen, og mange forskjellige typer har vært prøvet. Bl.a. med såkalt «gain twist» — økende vridning, der riflene gikk ganske rett i begynnelsen og øket vridningsvinkelen frem mot munningen. Dette ville vært riktig om kulen hadde hatt jevn hastighet helt fra begynnelsen, men viste seg ikke å gi målbare fordeler. Blant annet forandret jo riflebommenes vinkel mot kulen seg under gangen gjennom løpet, og dette kunne føre til blyavskaving og belegg i løpet. Før i tiden var det et problem å holde løpet rent i hjørnene mellom riflene og bommene. Her begynte rust som åt seg utover og ødela mange fine våpen. I våre dager er riflene bare cirka 0.1 mm dype, og med de mange gode rense- og smøreoljer som finnes på markedet er det ikke noe problem å holde løpet rent. Når kulen griper tak i bommene øker gasstrykket bak den raskt, og har efter noen centimeter nådd sitt høyeste, som for magnum-patroner kan være helt oppe i 3700 kg/cm2. Kulen har på samme tid passert lydmuren og er ved løpmunningen oppe i en hastighet av cirka 3000 kilometer i timen. (Meter pr. sekund x 3.6 = km/tim) Riflene gjør for et vanlig kaliber en omdreining på 25 cm eller cirka 4 pr. meter, og med en utgangshastighet av 800 m/sek har kulen da et turtall på 3200 omdreininger i sekundet. Propellene på et trafikkfly gjør cirka 25 pr. sekund.

103

Om man tenker seg en 6.5 mm kule rullende sideveis langs motorveien med dette omdreiningstallet, ville den få med trafikkpolitiet å gjøre. En annen sak ble det å få tak på den, hastigheten ville bli over 300 kilometer i timen. Når kulen slipper løpmunningen farer kruttgassen forbi den med omtrent dobbelt hastighet av kulens og lager en trykkbølge i luften som øret oppfatter som et smell. Et geværskudd kan høres på flere kilometers avstand. Eftersom kulen går fortere enn lyden lager den også en smell, samme sort som jetjagerne når de kommer opp i liknende hastigheter. Dette er trykkbølgen fra spissen av kulen, og på kort avstand kan ikke øret skille munnings- og prosjektilknall fra hverandre. Står man derimot i anvisergraven på 200-meteren når det skytes på 300, hører man først prosjektilet og derefter smellet fra geværet, fordi lyden beveger seg med bare 333 m/sek eller knapt halvparten av kulehastigheten. Prosjektilknallet er så sterkt at man ikke hører om kulen slår gjennom pappskiven eller går ved siden av når man anviser på skytebanen. Derimot kan man om man skyter alene høre om man skyter bom eller treff om man raskt løfter hørselsvernet. Man hører om kulen slår gjennom pappen eller bare inn i sanden i kulefanget. Kulen tar cirka et halvt sekund frem til 300meterskiven, og lyden nesten et helt sekund på å komme tilbake igjen. Det er ganske lenge tross alt. Avtrykket efter riflebommene syns godt på kulen, om man finner igjen en noenlunde uskadd. Man kan se hvor mange rifler det har vært i løpet, og om det har vært høyre- eller venstreriflet. I våre dager er de fleste høyreriflet, eller høyrevredne som det het før i tiden. Noen få er venstrevredne, da er de også gjenget den gale veien, så å si. Riflene og pipegjengene bør gå samme vei, ellers vil pipen ha en tendens til å «skyte seg løs». Gode gamle Kragen er av en eller annen grunn venstreriflet og løpet venstregjenget. Det var derfor det var så vanskelig å skru det ut om en ikke var tilsvarende underrettet. Å stoppe en geværkule er ikke så enkelt, annet enn i snø. Man blir forbauset over hvor fort en kule stopper i løs snø, og den er praktisk talt uskadd også. En annen sak er at den er vanskelig å finne igjen. Har en skutt på en skive om vinteren, kan en finne kuler bak den når sneen er borte om våren. En gammel og god venn av forfatteren, kjent børsemaker, fortalte at han hadde skutt med brukte Krag-kuler, de skjøt ikke fullt så godt som nye, sa han, men slett ikke dårlig. Vil man eksperimentere med å stoppe kuler i snø eller annet materiale må en se efter at en har et sikkert kulefang bak skiven, og huske på at det kan være is eller stener i snøen som kan medføre rikosjetter. (Kuler som spretter opp igjen fra hårde flater, hårdfrossen jord og ikke minst vannflater, som også er farlige i denne forbindelse.) Skytebanen med sine kulefang av sand eller ren jord er å foretrekke, men har man en bratt bakke uten mennesker eller dyr i nærheten, eller en god bergvegg som en villfarende kule kan stoppe mot, er en

104

ganske trygg. Slike arrangement er vanlige ved feltskytinger på sjøer, og bakenfor der skivene stod kan en ofte finne kuler på vånsen. Å stoppe kuler i andre materialer er ganske omstendelig, det krever en meter eller mer med sagflis om man har en kule som ikke deformeres og som har god balanse så den holder spissen fremover. Å stoppe blyspisskuler er en annen sak som vi skal komme tilbake til senere i boken. Før i tiden ble det sagt at en ikke kunne skyte gjennom en sekk med ull, fordi ullen tok tak i sporene efter riflene og stoppet kulen. Vi anbefaler ingen i krigstilfelle å søke dekning bak en ullsekk. Teorien stemmer ikke. Derimot stopper en murstensvegg geværkuler om de ikke treffer i fugene, og i blant da også. Blyspisskuler har selvsagt alltid mindre gjennomslagskraft i hårde materialer enn helmantlede. I normale tider har en ingen problemer med alt dette, da en jo aldri oppholder seg der kulene lander. Erosjon er fagutrykket for utbrenning av den bakre delen av løpet. Den varme kruttgassen — opp mot 3000°C — og de brennende kruttkornene som raser fremover forårsaker en slitasje på løpet, særlig de første par centimetrene foran kammeret. Denne slitasjen, eller utbrenningen, blir sterkest like foran hylsemunningen, da en del gass alltid strømmer forbi kulen før den rekker frem i riflene og tetter. Siden fortsetter gassen å strømme forbi kulen i riflene, og en ser snart at overflaten blir matt i riflebunnen i dette området. Erosjonen er sterkere jo mindre løpoverflaten er i forhold til kruttmengden. Ved en patron som .220 Swift har man en stor kruttmengde som bearbeider den lille flaten i 5.6 mm løpet, og man får langt sterkere erosjon enn ved f.eks. 9.3x57, der overflaten er mye større. Man tror gjerne at det er friksjonen, først og fremst fra stålmantlede kuler, som forårsaker den største løpslitasjen. Men særlig ved småkalibrede patroner med høy hastighet er erosjonen den største synderen. Kulens form har også en viss betydning for erosjonen, såkalte «boat tail» (tysk: torpedoj-kuler med konisk akterende gir større erosjon enn kuler med plan bunn fordi gassen lettere trenger forbi. Erosjonen påvirker løpets presisjon på den måten at kulen efter hvert får dårligere styring i begynnelsen, og den kan komme til å skjære skjevt inn i riflene slik at den ikke roterer nøyaktig om lengdeaksen. Særlig var en del av de tidligere omtalte «forbedre­ de» patrontypene rene pipeslukere, efter bare 5-600 skudd var presisjonen ganske dårlig. På den annen side holder en svartkruttpipe for blykuler nesten ubegrenset, det var alltid rusten som gjorde kål på disse.

Hvor mange skudd tåler et geværløp? Som en forstår kommer dette an på to ting: For det første patrontypen. for det andre hvilke krav en stiller til presisjonen. Et fngevær for sportsskyting på 300 meter er utslitt om det ikke holder skuddene godt innenfor 10-cni tieren på 105

den avstanden, en elgrifle som brukes på korte hold kan fremdeles godtas om den holder under 10 cm på 100 m. Moderne kruttyper gir ikke større erosjonsproblem i de vanlige jaktkalibrene, og en normalt vedlikeholdt geværpipe av vanlig stål holder for 3-4000 skudd. Pipeslitasjen er med andre ord ikke noe problem for jegeren. På de fleste moderne rifler kan en uten alt for store omkostninger bytte pipen og dermed få geværet like godt som nytt. Naturlig nok diskuteres det ofte hvilke kuler som sliter mest på løpet, stålmantlede eller tambakmantlede. Forskjellen er først og fremst den at disse to mantelmaterialene sliter løpet hver på sin måte. Vi snakker nå ikke om erosjonen lenger, men om den rene friksjonsslitasjen. I Spania ble det i årene efter krigen gjort en hel del skyteforsøk med mitraljøser i kaliber 7.92 (8x57 JS) som gir et ganske interessant bilde av denne slitasjen. En forutsetning for å kunne bedømme og måle den er jo at det skytes et stort antall skudd, noe en snart gjør unna med en mitraljøse. En skjøt og målte innvendig diameter i løpet, skjøt igjen og målte mer. Det viste seg at stålmantelkulen ikke slet løpet så mye i begynnelsen, men omtrent fremme ved midten var pletteringsmate­ rialet gjennomslitt på hjørnene av riflene og dels lenger innover bommene, og stål gled mot stål. Efter noen tusen skudd ble løpet derfor videre fremover mot munningen enn ved midten, og dermed var presisjonen borte. Bakerst forekom jo i tillegg til friksjonen også erosjonen, og løpet ble derfor trangest på midten og konet utover mot begge ender. Efter 5-6000 skudd holdt det ikke lenger den presisjonen en krevde av våpenet. Tambakkulen derimot forårsaket større slitasje i den bakre delen av løpet, — dette var sterkere erosjon på grunn av at kulen — som jo var mindre lengdestiv enn stålmantelkulen — stuket seg mer opp i løpet og «gikk tyngre» — dermed ble varmen og erosjonen større. Men siden var det hele tiden tambakmateriale som gled mot løpet, og en fikk aldri den utovergående konisiteten mot munningen. Dette gjorde at kulene beholdt bedre styring, og samme presisjonskrav kunne holdes helt opp til 9000 skudd med ren tambakmantel. Det som til slutt gjorde pipen ubrukbar var at erosjonen «vasket bort» for mye av riflebommene bakerst i løpet. Mantelbelegg i løpet har av og til forårsaket problem. Kort sagt blir det alltid en viss avleiring av mantelmateriale i et løp. Skyter en med tambak- eller tambakplettede kuler blir løpet kobberfarget inni, skyter en med kobbernikkelplettert mantel (blanke kuler) blir løpet sølvfarget. Dette belegget er så tynt at det ikke har noen betydning, og de fleste renseoljene fjerner det mer eller mindre. Pusselappen blir grå eller grønn alt efter hva slags belegg som sitter i løpet. De nevnte problemene ser bare ut til å forekomme om pletteringsmate­ rialet er for bløtt, og det oppstår tykkere og mer flekkvise avleiringer. Et løp med rustgroper er selvsagt mer ømfintlig på dette punkt, gropene kan rive av mantelmateriale som legger seg opp i små klumper som igjen kan løsne og bremse kulene. Dette særlig om en skyter stålmantlede kuler i et løp som har 106

større avleiringer. Bremses kulen for mye kan det i verste fall oppstå overtrykk og mer eller mindre detonasjon i kruttladningen, som da kan forårsake våpensprengning. En kan også tenke seg såkalt pendeltrykk, i likhet med hva som kan forekomme i vannledninger om en skrur vannkranen fort igjen. I begynnelsen av 1950-årene forekom en liten epidemi med sprengninger av skytterlagsgeværer (Krag) i Norge som en mente måtte skyldes mantelavleiringer og detonasjon av kruttet, eventuelt slike pendeltrykk som slo tilbake mot sluttstykket. Det så ut som om tambakkmaterialet kunne gi avleiringer om det var for bløtt, både om det bruktes som massivt mantelmateriale og som plettering på stålmantel. I det siste tilfelle blir tambakmaterialet utsatt for høyt trykk mellom stålmantelen og løpveggen. Normalt tambakmateriale har i alle år vært brukt til kuler med til dels de høyeste hastigheter, amerikanerne bruker jo ikke annet mantelmateriale, og det skaper aldri problemer.

Friflukt Som regel er patronkammeret, dvs. den delen en kaller kuleleiet eller overgangskonusen, utformet slik at kulen kan bevege seg 2-4 mm fremover før den skjærer seg inn i riflene. Denne friflukten er viktig, fordi den hjelper til å holde gasstrykket nede og minsker dermed påkjenningen på våpenet. Hvordan friflukten virker forstår en lett ved å tenke seg følgende noe fantastiske eksperiment: Man fyller en barnevogn med mursten og plasserer den akkurat i begynnelsen av en meget bratt bakke. Tar man sats fra 10 skritts avstand og forsøker å skyve vognen i vei oppover bakken, blir det selvsagt en ganske kraftig påkjenning på armene. Tenker man seg derimot vognen plassert på horisontal vei 2-4 meter før bakken begynner, rekker man å få den i gang før den sterke motstanden fra bakken gjør seg gjeldende. Mange spør seg naturlig nok om ikke friflukten kan ha innvirkning på presisjonen. På vanlige jaktgeværer ser det ikke ut til å bety noe om den holdes innenfor den nevnte grensen, men her er kulene så lange at de fremdeles har en ganske god styring av hylsehalsen idet de tar tak i riflebommene. Annerledes kan det være med lette (korte) kuler som i verste fall kan bli uten styring et øyeblikk og dermed kan komme skjevt inn i riflene. Kulen roterer dermed ikke om sin lengdeakse, men om en akse som ligger mer eller mindre på skrå, og det pleier å gi spredning på skiven. Den som håndlader patroner kan bøte på dette ved å sette de korte kulene lenger frem. Frigeværskytterne, som jo behøver absolutt topp-presisjon, setter ofte sine kuler så langt frem at de er i kontakt med riflebommene når sluttstykket er stengt. Dette kan de blant annet gjøre fordi de ikke skyter maksimal-ladninger, og trykket kommer derfor ikke opp i det kritiske området selv om friflukten er null. Matchkulene de bruker har som regel ganske kort styresylinder («boat-tail» eller torpedo-kuler) med slank 107

spiss, som mister styringen i hylsehalsen tidlig på grunn av den koniske bakparten og som på grunn av den slanke spissen ville gjøre et ganske langt hopp før de fikk tak i riflebommene om kuleleiet var boret med nevneverdig friflukt. Skyter en mer rundnesede (ogival-) kuler bør en se opp litt her, selv om en skyter med svakere ladninger og for den saks skyld kan klare seg uten friflukt. Sitter kulen for langt frem kan den knipes fast i bommene og bli sittende om en tar ut patronen. Resultatet er kammer og magasin fullt av krutt, tom hylse og en kule som en bare kan få ut med pussestokken. Å måle friflukten i et gevær er ganske enkelt. En behøver en pussestokk, en blyant, en trepinne (eller en blyant til), den patronen en vil måle friflukten for og en løs kule av samme slag som i patronen. Først legger en patronen i kammeret, stenger sluttstykket og SIKRER våpnet. Med andre ord skal en gjøre dette eksperi­ mentet utendørs om en ikke skal bryte regelen at en ikke skal lade inne. Best er det selvsagt å bruke en blindpatron, uten tennhette og krutt. Så skyver en pussestokken inn fra munningen til den stopper mot kulespissen, og setter et merke på stokken akkurat ved munningen. Derefter tar en ut patronen og med trepinnen skyver en den løse kulen så langt den går frem i kammeret, holder den på plass og skyver pussestokken inn igjen til den stopper mot kulespissen. Et nytt merke på stokken ved munningen, og avstanden mellom de to merkene er lik friflukten — for den patronlengden og den kulen en brukte å måle med.

Munningsflammen er en ganske viktig sak. Den er bare til bekymring, fordi den kan blende en jeger i flere sekunder efter et skudd i dårlig lys, ikke minst om han skyter med kikkertsikte. Enda verre er det for soldaten som skyter med maskingevær eller mitraljøse, en mer eller mindre konstant munningsflamme passer godt i siktekikkerten til fiendens skarpskyttere. Et for langsomt krutt har større tendens til å gi munningsflamme, det rekker ikke å brenne ordentlig i løpet. Nå er moderne krutt som vi husker flammedempet under overflatebehand­ lingen, og munningsflammen er derfor ikke noe problem for dagens jegere om de bruker riktig kruttsort. Det blir bare en liten rød ildkost like ved munningen. Annerledes var det før i tiden — forfatteren har et livlig minne av en av de første gode gjeminger vi trodde vi gjorde på vårt nye fine «Ballistiska Laboratorium» i Åmotfors. Vi tok for oss den gamle Remingtonpatronen 8 x 58 RD, den hadde vært ladet med et krutt som gav den, syntes vi, den lusne hastigheten av knapt 600 m/sek. Efter en del smell og måling hadde vi fått opp hastigheten med noe sånt som 90 m/sek, forbedret presisjonen og regnet med at vi hadde fortjent daglønna. Men det syntes ikke jegerne, som ved hjelp av ørene pleide å fastslå at kraftigere elgpatron fantes ikke. Slik kan det nemlig 108

bli når en hel del av kruttet smeller foran munningen og dytter jegerhatten tilbake til helspenn for hvert skudd. Med vår nye fine ladning var munningsflammen borte, samt ikke så lite av smellet, og det hele ble langt mindre imponerende. Men «nog kunde algen hålla sig for skratt» som en av gutta sa. Og jegerne kom snart til at patronen var blitt atskillig bedre. En eneste fordel har munmngsflammen. Om en skal lære noen å skyte, kan en lade med et krutt som gir en real sådan, og spørre om han ser den. Hvis ikke, er det bevist at han lukker øyet når han trekker av.

Den sekundære munningsflammen er en sjelden foreteelse ved moderne jaktpatroner, men mange husker den fra før i tiden, og har undret seg litt over den. Dette gjelder ikke minst hjorteskytterne som brukte patroner med lette kuler, høy utgangshastighet og av og til måtte eksperimentere litt med kruttypene. Det mest interessante ved denne flammen var at den ikke forekom for hvert skudd. Fenomenet viser seg oftest som en ildkule i fotballstørrelse like foran munningen, varierende i fargen fra rødt til blahvitt, og fulgt av et øredøvende smell. (Hørselsvern var ikke vanlig på hjortebanen før i tiden.) Denne sekundære munningsflammen dannes av gass som ikke får nok surstoff til å brenne før den er kommet ut av løpet og har blandet seg med luften. Vannstoff og surstoff danner en meget eksplosiv blanding (knallgass) og når denne gasskulen foran munningen blir tent, enten av glødende sotpartikler som slenges inn i den fra løpet eller av friksjonsvarmen mot luften, oppstår flammen og smellet. Noen ganger blir ikke gassen tent, den driver bort med vinden og flammen uteblir. Ved skyting på marinefartøyer kan en oppleve at det ikke blir noen sekundær munningsflamme ved skyting med én kanon i et tårn med to eller tre, men derimot når en skyter med to eller tre kanoner samtidig. Dette kommer av at friksjonen mellom gasskyene foran munningene øker temperaturen til over gassens flammepunkt.

Ammunisjonens treffsikkerhet eller presisjon som en sier i daglig tale, kan en få et godt inntrykk av ved å skyte 5- eller 10-skuddserier med godt anlegg for venstre hånd og underarm, helst sittende ved et bord, og i godt lys og vindstille. Det er da selvsagt ikke bare ammunisjonens, men også våpenets og den egne spredningen en ser avbildet på skiven. Særlig med åpne sikter kan siktefeilen utgjøre en god del av spredningen, mye avhenger her av hvor godt en ser eller om en har passende briller. Vanskeligheten med å trekke av akkurat når siktebildet er riktig betyr mye, likeså hvordan våpenet ligger i skjeftet. Tre er et levende materiale, det kan forandre seg med klimaet og ligge an mot pipen på en annen måte enn ved innskytingen før fjorårets jakt. 109

Amerikanerne snakker om «Minute of angle accuracy» (MOA) dvs. spred­ ning på et vinkelminutt (en sekstiendedels vinkelgrad). Dette tilsvarer omtrent én tomme mellom de to ytterste kulehullene i treffbildet på 100 yards avstand (91.4 meter) og er en utmerket presisjon, mer enn man behøver for vanlig jakt. De gamle tyske normene for et jaktgeværs spredning er følgende, målt mellom sentrum for de to ytterste kulehullene i en femskudds-serie på 100 meter: 4 cm = fremragende 6 cm = meget bra

8 cm = bra 10 cm = mindre bra

Dette gjelder for jaktrifler med ett løp. Dobbeltrifler og drillinger gir som regel større spredning, og fremfor alt har de tendens til «treffpunktvandring» når ett løp blir varmet opp av et par skudd. Med dobbeltriflene har en dessuten problemet å få begge løpene til å skyte tilstrekkelig nær hverandre med samme sikte. Her kan en ha god hjelp av å håndlade sine patroner. Våpenet er som regel «regulert» og innskutt med en bestemt ammunisjon, og før i tiden kjøpte jegeren gjerne 100 patroner eller så sammen med våpenet. Fremfor alt ved mellomeuropeiske jakter var det ikke så mye ammunisjon som gikk med, og det var fra Tyskland og Østerrike disse dobbeltriflene som regel kom, en del grovkalibrede «Afrikarifler» selvsagt fra England. Som regel finner en at en side-by-side rifle skyter i kors hvis ladningen reduseres, og setter kulehullene lenger fra hverandre om ladningen økes. En må selvsagt være forsiktig med å øke så mye at overtrykk kan oppstå. En kan vel si at om en jeger kan holde sine skudd innenfor en sirkel på 10 cm på 100 meters avstand, har han tilstrekkelig presisjon til vanlig elg- og rådyrjakt på hva man kaller «jegermessige skuddhold».

Våpenskjøtsel Før en skyter skal en selvsagt ta ut sluttstykket og se efter at løpet er rent. Det skal dessuten tørrpusses før skyting. Et løp som er rustet eller har andre forurensninger skal gjøres ordentlig rent før man skyter med det. En pussestokk er en nødvendighet. Litt fin stålull skader ikke løpet om man pusser fra kammerenden og er forsiktig med munningen. Skyv ikke stålulldotten helt ut av løpet, og følg riflene med stokken. En ødelegger heller ingen ting ved å helle kokende vann, gjerne med litt soda i, gjennom løpet, eller en kan sette munningen ned i et spann med kokende sodavann og pumpe vannet ut og inn i løpet med pussestokken og en passende tøylapp. En blir ofte overrasket over hvordan både vannet og løpet ser ut efterpå. Gamle pyjamaser (flanell) blir fine pusselapper, klipp dem gjerne i parallellogramform, og passe store for kaliberet. Gravrust, groper som har oppstått efter lengre tids rusting, kan en selvsagt ikke få bort. Om det ikke er groper for nær munningen, og det ikke er for 110

mange av dem, kan pipen fremdeles være brukbar, men den er vanskelig å holde ren. Er bomkantene for avrundet av slitasje eller rust, begynner våpenet som regel å spre for mye. En slik pipe bør byttes. E)et er ikke noe problem å holde et løp rent og fritt for rust nå for tiden. Det finnes utmerkede rense- og smøreoljer som både smører og beskytter alle ståldeler. Med et par spisse trepinner kommer en til over alt i mekanismen med olje og flanell-lapper. Glem ikke det stedet som er vanskeligst å nå, nemlig utfresingene i låskassen for repetérgeværets låseklakker. Å ta metalldelene løs fra skjeftet er sjelden nødvendig, om man ikke har vært ute i det verste uvær. Derimot behøver skjeftet sin skjøtsel, tre tåler mindre enn stål. Den gamle oppskriften for behandling av et nytt skjefte var å gni det inn med kokt linolje «en gang om dagen i en uke, en gang om uken i en måned, en gang om måneden i et år, og siden en gang om året så lenge en lever». Jo mer en tok seg tid til å gni oljen inn i treet, desto sterkere og bedre ble stokken, og til slutt fikk man frem den såkalte «London Oil Finish» — selv om de engelske børsemakerne nok også hadde noen ekstra hemmeligheter for å få denne perfekt. For den som har kjøpt et ferdig våpen er det av størst interesse at man skal gi skjeftet en omgang linolje hvert år, gjerne før jakten. En legger en avis over knærne og gnir oljen inn i treet med hendene. Dette gjelder selvsagt ikke lakkerte skjefter.

Å måle kulehastighet var ingen enkel oppgave i gamle dager. Den kjente amerikanske børsemake­ ren F.V. Mann, som ikke minst var uhyre oppfinnsom når det gjaldt praktiske eksperimenter (han skjøt blant annet kuler av gull for å se hva høyere kulevekt kunne ha for virkning — gull er nesten dobbelt så tungt som bly), laget blant mye annet et apparat bestående av to runde pappskiver i hver sin ende av en Skytestol med vannkjølt pipe for hastighet småling. Kjølingen hjalp til å holde jevnere temperatur på pipen under tiskudd-serien, og dermed redusere hastighetsvariasjonen.

Fotoceller med elektrisk lys montert 7.5 og 12.5 meter fra løpmunningen gir 5 meter målebasis og kulens hastighet ved 10 meter (V^q)-

Der hvor en i dag klarer jobben med lommelyktbatterier, måtte en for noen få ar siden ha 150 volt anodebatterier og bilbatterier, her innbygd i trekasse for lettere transport. Den grå boksen er en dagslysfotocelle som registrerer geværku­ ler i opp til 3 meters høyde.

lang aksel, som han satte i rask rotasjon. Når han skjøt gjennom skivene ble det en viss vinkel mellom linjer trukket fra aksen og ut til kulehullet på de to skivene, større jo lengre tid kulen brukte på å gå fra den ene skiven til den andre. Ved at han kjente omdreiningstallet kunne han med noenlunde sikkerhet beregne kulehastigheten. Franskmannen Le Boulengé laget en «kronograf» basert på en metallstav med et merke på, loddrett opphengt undet en elektromagnet. Kulen brøt strømmen til magneten og staven begynte å falle. Når kulen passerte en annen kontakt, 25 meter fra den første, brøt den strømmen til en annen magnet og utløste en fallvekt som fikk et lite knivblad til å slå et nytt merke på den fallende staven. Jo fortere kulen gikk, desto kortere ble avstanden mellom de to merkene. Ved å måle den kunne en beregne kulehastigheten. Denne betegnes i ballistikken med V (Velocitas). Vo er kulens hastighet ved løpmunningen, V ioo den hastigheten den har ved 100 meter osv. Le Boulengé-kronografen var langsom i bruk, men noenlunde pålitelig, og bruktes av og til helt inn i 1950-årene. Da var det forlengst kommet elektroniske korttidsmålere av forskjellige typer, som med ganske stor nøyaktighet kunne måle den tid kulen brukte over en kjent avstand, som regel 25 meter. Måleren ble satt i gang f.eks. ved at kulen brøt en tynn metalltrad og dermed en strømkrets, eller en kunne plassere en mikrofon ved løpmunningen og la kulen treffe en panserplate på 25 meter og dermed bryte en strømkrets

112

for å gi impuls nr. 2 som stoppet kronografen. Jo raskere kule, desto kortere tid. Selve korttidsmåleren var iblant av kondensatortype, der en fra et batteri ladet en kondensator og denne ble utladet over en viss motstand i den tid kulen var på vei mellom de to kontaktene. Med en bryter koplet en så inn et måleinstrument som viste hvor mye det «var igjen» i kondensatoren. En annen konstruksjon var en såkalt «counter» som produserte et stort antall svingninger i sekundet og ble styrt av en start- og en stopp-impuls som gjerne ble gitt av fotoelektriske celler. Slike celler kunne også brukes for kondensatorkronografene, de hadde enten elektrisk lys for innendørs bruk (sammenlikn med fotocellene som setter i gang rulletrapper m.m. når en går gjennom lysstrålen) eller de var basert på dagslys. Disse sistnevnte hadde allerede i 1950-årene så stor følsomhet at de «fanget» en riflekule som passerte opp til 3 meter over cellen når den stod på bakken og «så» opp mot himmelen, som helst skulle være lettskyet. Granater fra 40 mm kanoner kunne måles helt opp til 35-40 meters avstand. Både disse cellene og selve kronografene var dyre, og krevde nøyaktig stell. De brukte ganske mye strøm, og ble matet med bilbatterier og såkalte anodebatterier, tørrbatterier på f.eks. 90 volt som mange eldre lesere vil huske fra batteriradioens barndom. Avstanden mellom cellene krympet inn efter hvert som kronografene ble mer nøyaktige, en kom ned på 10 meter, 5 meter og enda kortere. Det var vanlig å måle med en celle på 7.5 m og den andre på 12.5 m fra munningen, da fikk en kulehastigheten ved et punkt midt imellom cellene, altså på 10 m. Forfatteren gjorde en hel del tabellskytmger.

Med «gangsterpøs» og Weibel-kronografer i 1950-årene. Som en ser var korttidsmålere ganske omfattende instrumenter før transistorenes og kretskortenes tid. De krevde også en god forsyning av batterier om en var ute på skytebaner som ikke hadde elektrisk kraft. Med to kronografer kunne en samtidig måle kulehastighet og flyvetid til for eksem­ pel 300 meter, og fikk da bra grunnlag for beregning av kulebanetabeller.

som skulle danne grunnlag for ballistiske tabeller, og vi brukte da to kronografer samtidig, som vist på bildene side 113. Med den ene kronografen måltes V10 som nevnt, mens en for den andre hadde fotocelle nr. 1 plassert ved 10-meterpunktet og celle nr. 2 ute på 300 meter. På den måten fikk en for ett og samme skudd både kulens eksakte hastighet ved 10 meter og dens flyvetid fra 10 til 300 meter. Dermed kunne en komme frem til kulens såkalte ballistiske koeffisient, og videre til dens hastighet både på kortere og lengre avstander. Og har en først hastigheten, er det som vi snart skal se lett å regne ut kulens anslagsenergi. For disse tabellskytingene var det vanlig å skyte 11-skuddserier og stryke den målingen som lå lengst fra de øvrige, slik at en fikk en så pålitelig 10-skuddserie som mulig. Nå var det noe slikt som 190 forskjellige ladninger, så det ble en hel del skyting, men med dyktige hjelpere gikk det allikevel unna. Våpnene var prøveskytingspiper (sylindriske med 25 mm diameter) som ble innspent i en skytestol, så ingen behøvde å sikte eller plages av rekyl m.m. I dag er en kronograf av de minste på størrelse som et par fyrstikkesker, drives med lommelyktbatterier og viser tiden i lysende tall som en regnema­ skin. Nøyaktigheten er enestående og prisen bare et par prosent av 1950årenes store og tunge apparatur. Fotocellene er også blitt små og billige og som alt annet elektronisk mer nøyaktige enn noen gang. Istedenfor fotoceller kan en bruke mer primitive saker, f.eks. aluminiumfolie limt på begge sider av en papp-plate, der kulen slutter en strømkrets når den berører begge foliene. To slike kan erstatte fotocellene for amatørbruk. De kan gi problem ved at flikene i kulehullet blir liggende i kontakt, dette kan en fikse uten å behøve å gå frem ved å sende f.eks. 12 volt fra et bilbatteri gjennom ledningene og dermed smelte bort flikene. En må da kople løs ledningene fra kronografen. Nå er disse moderne kronografene så nøyaktige at man kan klare seg med en ganske kort målebasis, f.eks. 2 meter. Man kan også måle nærmere munningen enn V io — men kommer en for nær blir det forstyrrelser, f.eks. ved fotoceller fordi røken kommer frem til den første cellen før kulen, og en får feilmålinger. Vo — altså kulens munningshastighet som det snakkes så mye om, og som står i alle tabeller, kan en som en forstår ikke måle. Det har vært gjort forsøk med induksjonsspoler på pipen, som mer eller mindre fungerer med stålmantlede kuler, men det vanlige er at en opererer med et tillegg i hastigheten som en måler på 10 meter, og kaller den for munningshastighet. Dette har gjennom tidene vært litt av et «gummitall» som kunne strekkes litt for å ta seg bedre ut i annonser og kataloger. Det varierer selvsagt med hastighet og kuleform, en spissere kule taper mindre hastighet enn en ogival osv. Vo er egentlig ytterst uinteressant for andre formål enn det nevnte, ingen treffer sitt vilt med Vq. Forfatteren foreslo i sin tid for alle de store i ammunisjonsindustrien at vi skulle enes om å gå inn for den målbare verdien V io i alle tabeller, teknikerne

114

var enige, men salgsfolkene dro litt på det, særlig de amerikanske med sine fot og tommer. Men det kommer kanskje. En annen og langt mer interessant historie er det om kulens hastighet virkelig er høyest ved munningen. Forfatteren har her hørt seg selv fortelle at dette ikke er tilfelle. For det første drives kulen i løpet mot en motstand på cirka 300 kilo, som plutselig blir borte når kulen slipper løpmunningen. Det er da nærliggende å tenke seg at den øker hastigheten på samme måte som en bil som tauer en annen bil, og slepewiren plutselig ryker. For det andre passerer kruttgassen som vi husker kulen med omtrent det dobbelte av kulens hastighet når den slipper munningen. Kulen seiler med andre ord i god medvind et lite stykke, hvilket jo også bør øke hastigheten. Antakelig er hastigheten høyest 2-3 meter foran munningen, og siden avtar den på grunn av luftmotstanden, mest i begynnelsen, som en lett kan se i de ballistiske tabellene. Vi er nå kommet så langt i våre studier at vi har kulen ute i luften, og er dermed ferdige med hva man kaller mnerballistikken, altså det som hender inne i våpenet. Vi bør kanskje nevne at en også kan måle tiden fra tennstempelet treffer tennhetten og til kulen kommer ut av munningen, det tyskerne kaller «Schussentwicklungszeit». En har da en ganske lett bryter montert på sluttstykkemutteren («hanen») og en fotocelle som arbeider med infrarødt lys ved munningen. Dette har mest interesse for å kontrollere at en har en tennhette med tilstrekkelig tennkraft for det kruttet og den ladningsvek­ ten en bruker, og selvsagt for å kontrollere at hettene virker som de skal. Er de for svake eller feilaktige, vil det ta lengre tid før kulen kommer. Inertial-bryter på tennstempelet gir et kort strømbrudd idet dette treffer hetten, og starter dermed kronografen. En fotocelle som reagererfor infrarødt (varmestråler) fanger kulen idet den kommer ut av løpmunningen, og en får dermed kontroll med at hetten tenner kruttet riktig. Tiden ligger omkring 1.5-2 tusendels sekunder.

Prøving av tennhetter Tennhette- og ammunisjonsfabrikkene har selvsagt spesielt utstyr for prøving av hettene. Det man da kontrollerer er hettens følsomhet, gassimpuls og gassvolum, samt rustsikkerheten. Prøveapparatet for de tre første detaljene består av en stålmatrise med et hetteleie, der man setter i den hetten som skal prøves. Man kan også prøve hetten innsatt i en hylse, som en da setter i et patronkammer i en liknende matrise. Matrisen settes i prøveapparatet med bunnen opp, og i et påskrudd sluttstykke sitter et vanlig tennstempel. Dette stikker ut på oversiden av sluttstykket, og over det henger en stålkule i en elektromagnet. Kulens fallhøyde kan varieres ved at man flytter magneten opp- eller nedover langs en loddrett søyle, og ved å bryte magnetstrømmen kan en få kulen til å falle ned på tennstempelet. Kulen veier vanligvis 125 gram. Forskriftene setter da en viss fallhøyde der alle hetter skal tenne. Minsker en fallhøyden kommer en efter hvert til det punktet hvor det begynner å oppstå klikk, og en kan f.eks. foreskrive en høyde der cirka 50 % av hettene bør klikke. Dette gir et bilde av jevnheten i hettenes følsomhet. Siden foreskriver man en enda lavere høyde, der ingen av hettene må tenne, og setter dermed en grense for deres følsomhet, blant annet for å unngå at de skal smelle av i maskinen som setter dem i hylsene. Denne arbeider jo mye fortere enn ved håndlading av patronene. En vil også gjerne ha en viss sikkerhetsgrense fordi patronene kan bli brukt i geværer med rørmagasin, samt for transporter og håndtering av patronene i det hele tatt. Gasstrykket som oppstår når en hette antennes, lar man via en gummimembran støte mot en kvikksølvsøyle i et glassrør, omtrent som et barometer. Kvikksølvet presses da et stykke opp i røret, der innsmeltede kontakter registrerer det høyeste punktet det nådde og tenner lamper på et instrumentpanel slik at en kan avlese impulsstyrken. Derefter stabiliserer kvikksølvsøylen seg på et lavere nivå, der gassvolumet fra forbrenningen holder likevekt med vekten av kvikksølvsøylen. Dette nivået kan på samme måte avleses på kontroll-lampene, og en får et godt bilde av hetten både angående følsomhet og jevnhet. Rustprøver gjøres i spesielle «klimaskap» der en kan få tropisk temperatur og luftfuktighet eller hva en ellers måtte ønske. Nå kan en interessert jeger el­ ler skytter også utføre rustprøver selv, uten avansert utstyr, et eksperiment som kan være ganske interessant og likeså ganske nyttig. I dag er praktisk talt alle hetter rustfrie for så vidt som de ikke inneholder den gamle klorattennsatsen, med dermed er det ikke sagt at ingen variasjoner i rustfriheten forekommer. En begynner med en platebit av vanlig jern, som en bearbeider litt med grov smergel eller stålull slik at overflaten blir ujevn og rusten dermed har lettere for å «få tak». Platen vaskes omhyggelig ren for fett eller olje med sprit, thinner, bensin eller liknende. Så tar en med platen, de forskjellige hettene en 116

vil prøve, merkepenn, hørselsvern, briller og en hammer og begir seg utendørs. Det blir ingen større smell, men de er skarpe og ubehagelige for ørene. En bør legge en fille omkring hetten slik at den fanger opp eventuelle splinter, eller arbeide med hansker. En merker så av hette nr. 1, legger platen på en sten, hetten oppå, og klapper til med hammeren. Boxerhettene bruker å gå av ganske lett, i Berdanhettene kan en legge inn en liten stålkule som ambolt om de ikke vil tenne ellers. Hettene skal selvsagt ligge med åpningen ned mot jernplaten. Efter hver hette oppstår det en flekk av sot og kjemikalierester, cirka 2 cm i diameter. Vær nøye med numrene på platen og notater, slik at positiv og negativ kritikk havner på rett fabrikat. Når en har smelt av de hettene en vil prøve, begir en seg til badet og tar en dusj for å få luftfuktigheten så nær opp til 100 % som mulig, derefter setter en platen slik at ingen tror den er satt der for å bli vasket. Har en blant hettene hatt en av de gamle «gode» ikke-rustfrie, begynner platen å vise tegn på rust allerede efter et par timer, og dagen efter er sotflekken reve-rød. Men også blant de «rustfrie» finnes det forskjell, noe man kan studere i løpet av de nærmeste dagene. Bruker en av de hettene som forårsaker rust, må en selvsagt innrette sin våpenskjøtsel derefter. Den beste fremgangsmåten en brukte den gangen ikke-rustfrie hetter var vanlige — og det var opp til 1950 i en del tilfelle — var at en laget en trakt av en avkappet hylse med et påloddet kobberrør og selve trakten av blikk øverst, og efter endt skyting slo et par liter kokende vann, helst med litt soda i, gjennom løpet. Trakten gjorde at en ikke fikk vann i låskassen m.m. og det kokende vannet varmet opp pipen ganske kraftig. Når en så «tørrdro» den med et par lapper og satte geværet for kjøling med åpent sluttstykke og munningen opp, var den tørr på et par minutter og kunne oljes på vanlig måte.

Magnum-tennhetter Disse kom allerede i 1950-årene, men ble til å begynne med bare solgt til spesielle kunder og eksperimentmakere. På den tiden da så mange trodde det gjaldt å brenne så mye krutt som mulig i en patron, og gasstrykket ble bedømt efter om tennhetten ramlet ut eller ikke, ble det i USA prøvet alt tenkelig som så ut som krutt. Deriblant noe som var laget for maskinkanoner, — det gjaldt jo å finne langsomtbrennende krutt for at ikke trykket skulle bli for høyt når man eksperimenterte med magnum-patroner. Dette kruttet er dempet ved en sterk flegmatisering og er vanskelig å tenne, og det ble derfor tilsatt metallisk magnesium i tennsatsen for å få opp temperaturen i den. Også satsmengden ble senere øket. Med den enkle amerikanske innstilling til teknikk at alt som er større, blankere, smeller mer, eller er magnum, er bedre enn alt som ikke er det, begynte efterspørselen og dermed salget av magnumhetter å ta fart. Dette var en meget betenkelig utvikling. Det ble brukt magnumhetter både her og 117

der, og de færreste var klar over at en slik hette langt fra er noen fordel der den ikke behøves. Tvertimot, den øker gasstrykk og erosjon og gir ingen fordel som høyere kulehastighet, i en hel del patronkombinasjoner kan den lage trykk opp mot risikogrensen. Sky derfor magnumhetter om de ikke er uttrykkelig spesifisert i ladetabellen. «Cratered Primers», tennhetter der materialet i kapselen kryper bakover langs tennstempelet og danner et «krater» med oppstående kanter istedenfor den normale fordypnin­ gen, er et problem vi hadde for en del år siden under forsøkene med Norma 205-kruttet. Dette oppstår vanligvis enten fordi hullet i støtbunnen er for stort (slitasje eller for store fabrikasjonstoleranser) eller fordi gasstrykket er for høyt (for hurtigbrennende krutt eller for høy ladningsvekt) og er da en advarsel som håndladerne øyeblikkelig skal ta seg ad notam. Ingen av disse årsaker forelå. Trykkmålerens sluttstykke og tennstempel var perfekt, headspace, som kan være medvirkende årsak, var riktig, og den samme måler viste at trykket lå langt nede i det normale området. Forfatteren var akkurat da på reisefot til USA, og et sted mellom Island og Grønland inntraff det fenomen som alle teknikere kjenner: Forklaringen slo ned som lyn fra klar himmel, og fremlagt for kolleger i USA møttes den med «Ja visst søren!» — det var flere som hadde sett dette hende, men forklaringen var antakelig for enkel til at de mer avanserte skulle snuble over den. Vi kunne imidlertid senere bevise ved forsøk at det dreier seg om en kort efterbrenner. Det langsomme magnumkruttet er som vi husker sterkt flegmatisert (dempet ved overflatebehandling) og krever en ganske kraftig flamme for å tennes riktig. Den vanlige hetten var litt for svak. Ved normal tenning av hette og krutt smeller gasstrykket patronen Når det oppstår «krater» rundt anslaget i tenn­ hetten er det ikke langt igjen før det går hull på hettekapselen og en får gasslekkasjer inn z mekanismen.

118

To tilfelle av «krater» ved tennstempelanslaget. Hylsen til høyre viser tegn på for høyt gass­ trykk ved at hetten har mindre radius i ytter­ kanten enn normalt (sammenlikn med andre av­ bildninger i boken). På hylsen til venstre er dette enda mer utpreget. Reduser ladningsvekten1

Amerikansk Modern Bond trykkmåler med ut­ byt t bare løp for alle kalibre. Fallblokksystem med utenpåliggende ha­ ne, skruen på toppen dan­ ner mothold for stukesylinderen. Alt er kraf­ tig dimensjonert for å tåle langt høyere gasstrykk enn normalt i et vanlig gevær. Et «batteri» av løp for gasstrykkmåleren i for­ skjellige kalibre. På siden av kammeret ser en stem­ pelet som drives opp av gasstrykket og stuker sammen målesylinderen. Legg merke til de kraf­ tige dimensjonene. Ved dette amerikanske syste­ met er det gasstrykket som stanser hull i hylse­ veggen, for europeiske trykkmålere forborres hylsen.

tilbake mot tennstempelet så å si før det har fått tid til å stoppe sin fremovergående bevegelse, og en får den normale fordypningen i hetten. Oppstår en aldri så liten forsinkelse, er tennstempelet på vei bakover idet gasstrykket fyller hetten, kapselen får ikke den normale støtten fra stempelet, og materialet legger seg bakover langs stempelspissen og danner krateret. Det er jo bare spørsmål om tiendedels millimeter, og når hetten da litt forsinket trykkes mot sluttstykkets støtbunn, kan det være plass for «krater-kantene» selv om tennstempelhullet er av normal størrelse.

Måling av gasstrykk eller kammertrykk som det også kalles, kan gjøres på forskjellige måter. Det en måler er det høyeste trykket som oppstår under forbrenningen av kruttladningen, og det inntreffer når kulen er cirka en fjerdedel fremme i løpet, noe varierende efter kruttype m.m. Det er en gammel regel i mekanikken som sier at en kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd. I et gevær er det svakeste leddet selvsagt patronhylsen, svakere jo mindre støtte den får av kammervegger og sluttstykke. Det er naturlig at hylsens tynne messingvegger ikke kan bære samme trykk som våpenets solide ståldeler.

119

Hylsen er til for å holde patrondelene sammen i en enhet og for å tette løpet bakerst under skuddet, ikke for å bære belastningen av gasstrykket. Den fremdeles mest brukte metoden for måling av gasstrykk er å la trykket påvirke en såkalt stukesylmder av kobber. Selve trykkmålmgsvåpenet er nøyaktig laget, men ikke særlig innviklet. For så vidt kan en bruke et vanlig gevær med måleapparatet montert på pipen ved patronkammeret. Et nøyaktig boret, brotsjet og polert hull med cirka 5 mm diameter går inn i patronkamme­ ret omtrent 25 mm fra hylsebunnen. I hullet settes et nøyaktig innslipt stempel, og under dette en tetningsskål av kobber, som foruten å hindre gasslekkasje beskytter stempelet mot den hete kruttgassen. Oppå stempelet settes den nevnte stukesylinderen, av rent kobber og cirka 5x7 mm stor, med nøyaktig avpasset lengde. En kraftig skrue med planslipt ende settes an mot toppen av stukesylinderen, som mothold mot stempelet. Når skuddet avfyres, stanser gasstrykket ut et hull i hylseveggen, stempelet drives oppover og trykker sylinderen sammen i lengderetningen. Den belastes derved til over flytegren­ sen, altså så langt at den ikke går tilbake til sin opprinnelige høyde. En løsner så toppskruen, tar ut sylinderen og måler med et mikrometer hvor mye den har igjen av sin lengde. Jo høyere gasstrykk, desto kortere sylinder, og trykket i atmosfærer eller, efter det nye internasjonale systemet, i bar, kan en lese i en tabell som følger stukesylindrene fra fabrikanten. Det finnes andre systemer for gasstrykkmåling, f.eks. med piezoelektrisk krystall eller såkalte «strain gages» som er raskere å bruke, men stukesylindermetoden er som sagt fremdeles den gamle, tro tjeneren. Som nevnt gir kulehastigheten bare halve bildet av hvordan en bestemt kruttype og ladningsvekt passer for en patron, det er bare gasstrykkmåleren og kronogra­ fen i samarbeid som kan gi pålitelig beskjed. Dette er et røntgenbilde av en 11.6 gram 7.62 mm kule på vei gjennom løpet cirka 5 cm fra munningen. Den er da oppe i en hastighet av cirka 2950 km i timen. Bildet er tatt av den amerikanske kulefabnkken Sierra. Bare for et par år siden hadde en slik fotografisk prestasjon vært umulig. (Foto: Sierra Bullets.)

Rekylen

Vi vet nå hvordan en patron lages og hva som hender inne i børsa når en trekker av et skudd, men før vi begynner å se på hvordan kulen oppfører seg i luften må vi ta for oss den såkalte rekylen, støtet som vi kjenner i skulderen og som egentlig begynner så fort kulen settes i gang. Alle jegere har en eller annen gang hørt at «den børsa er ikke morsom å skyte med, den slår for hardt» — og noen synes at 9.3 x 62 går det ikke an å skyte på skive med, en blir slått ihjel av rekylen. Det låter jo litt fantastisk at store sterke karer som veier 80-100 kilo eller mer skal bli så rystet i sine grunnvoller av 3 gram krutt, vel forvart i en patron inne i et gevær, men en skal ikke se bort fra at rekylen er et meget omdiskutert problem i forbindelse med fremfor alt jaktrifler og ammunisjon, og en årsak må det jo være til at den bekymrer så mange. Her skal vi til vedkommendes forsvar minne om at det alltid har vært, og fremdeles delvis finnes, skjefter som ved sin form bare er egnet til å skremme normale mennesker bort fra skytebanen. De fleste har sikkert sett og mange har også fått smake de gamle mellomeuropeiske skjeftene, der en skarp, bakoverhellende kolbekam passer akkurat inn under kinnbenet. Nettopp fordi den heller bakover smeller den til kinnbenet som en hammer når skuddet går av, og slike hammerslag kan ingen holde ut. Allerede efter to-tre skudd har man en real hodepine som forsterkes av munningsknallenes ringing i ørene, og den rent psykiske, halvt ubevisste redselen for neste skudd. Det er interessant å sammenlikne disse relikvier med våre dagers rifler, der den såkalte Monte Carlo-kolben nok er den mest sympatiske hva rekyl angår. Denne kolben har en kam som heller fremover og dermed beveger seg FRA kinnbenet under skuddet, og plasserer rekylen mot skulderen der man, om våpenet holdes riktig, tåler nesten hva som helst. Dessuten er det absolutt ikke feil å sette en myk gummikappe på kolben. Denne reduserer ubehaget av rekylen på to måter, dels ved å øke den flaten som rekylen virker på, dels ved å forlenge tiden for overføringen av rekylen til kroppen. På samme måte kan man, om man skyter mye og har en spesiell skytejakke, gjeme sy inn en støtpute av filt eller liknende materiale i den, slik som konkurranseskyttere ofte bruker. 121

Mange tror at et gevær ville gjøre et hopp på 10 meter eller så om man trakk av uten å støtte det mot skulderen. Hvor kortvarig og i grunnen medgjørlig rekylen i virkeligheten er, kan en lett overbevise seg om ved å gjøre dette eksperimentet i virkeligheten. En går da så nær kulefanget på skytebanen at en er sikker på å ikke få kulen utenfor det, og skyter ett skudd «fra hoften», eller man stiller seg med venstre side mot kulefanget og holder våpenet foran seg med hendene på vanlig plass på skjeftet og strake armer. Se nøye efter at våpenet peker mot kulefanget. En blir forundret over hvor kort vei våpenet beveget seg av rekylen. Årsaken er at rekylen er så kortvarig. Tenker man seg på den annen side et eksperiment som man absolutt ikke må gjøre, nemlig å sette kolben mot en fjellvegg, er rekylen sterk nok til å ødelegge hele skjeftet. Fjellveggen gir ikke efter i det hele tatt. Dette viser hvor mye en kan gjøre med rekylen ved å «ta imot» den på rett måte. Holder en børsa støtt mot skulderen så den ikke får tatt tilsprang og klappet til en, og en for det andre ikke prøver å slåss med rekylen, men lar kroppen fjære unna noen centimenter, blir problemet ubetydelig. Dette forstår en lett ved å sammenlikne hvordan en kjenner rekylen i liggende og stående skytestilling. I liggende fjærer ikke kroppen unna på samme måte, og rekylen kjennes mye hardere. Når en skyter inn jaktrifler i mer kraftige kalibere, skal en derfor sitte ved et bord.

Har man en fornuftig fasong på skjeftet, kanskje en gummikappe på det og er riktig kledd samtidig, kan nesten hvem som helst skyte så mye som helst uten å plages av rekylen. Selvsagt er dette en treningssak også, man venner seg til rekylen og lærer seg først og fremst to ting om den, nemlig at den er ufarlig og meget kortvarig. Men dette er noe som hver eneste skytter og jeger må lære seg gjennom erfaring. Det er en helt naturlig reaksjon at en, når en trekker av et skudd, for det første kniper igjen øyet for ikke å få noe i det, for det andre skyver skulderen frem for å ta imot støtet som en vet skal komme. Det er ingen hemmelighet at til og med verdensmestrene i skyting kjemper mot denne naturlige reaksjon fra kroppens side, og den eneste medisinen er trening og atter trening. Både gevær- og pistolskyttere kan ha mye nyttig moro på skytebanen ved å lade hverandres våpen, sikre det og gi det til eieren uten at denne vet om det er patron i kammeret eller ikke. Efter å ha gjort noen reale rykk for å ta imot en rekyl som ikke kommer, pleier en med rødt ansikt å skyte en av sitt livs beste serier. Jo flere tilskuere, desto bedre, gjerne jenter også. Alle som har kjørt på utenlandske motorveier vet hvor sakte det ser ut til å gå i 80 km/t om en har sittet og kjørt 120 en stund. Mange synes de kjører så sakte at de prøver å svinge inn på sideveier i 80. På samme måte kan en for treningsskyting med fordel bruke et våpen i kraftigere kaliber enn det vanlige. Efter noen serier med 9.3 mm er 6.5 rene salongrifla.

122

Det som skjer er jo at rekylkraften som fremkommer i kruttladningen skal passere gjennom geværskjeftet, skytterens kropp, hans ben og ned i jorden. La oss avslutte avsnittet om rekyl med å sitere en av forfatterens gamle venner, som tross sin beskjedne størrelse er sterk tilhenger av grove kalibre og tunge kuler, og uten sammenlikning den mest fargerike av nålevende jakt- og våpenskribenter, Eimer Keith i Idaho, USA: «Recoil, relax and enjoy it!» skrev han som overskrift på en av sine mange artikler i fagpressen. Oversatt: Rekyl, slapp av og nyt den!

Rekyl, teknisk sett At et våpen rekylerer under skuddet er en følge av naturlovene og kan ikke hindres. Gamle Newtons tredje lov om bevegelser sier at «for hver aksjon oppstår en like stor og motsatt rettet reaksjon». Vi husker at gasstrykket i patronhylsen brer seg med samme kraft i alle retninger. En del av gasstrykket virker på kulens bunn og driver den gjennom løpet. Trykket ut mot sidene er også likt i alle retninger, og dermed i balanse. Geværet rører seg hverken opp eller ned eller til siden. Men et like stort trykk som det som virker på kulen trykker også mot hylsebunnen innvendig og overføres gjennom sluttstykket til låskassen og fra denne til skjeftet. Nå vet vi også at jo tyngre en ting er, desto mer energi og tid behøves det for å sette den i bevegelse. Om vi setter to barnevogner, den ene tom, den andre full av mursten, med håndtakene mot hverandre og oss selv midt imellom med en hånd på hvert håndtak, og siden med all kraft skyver vognene avsted, kommer den tomme til å trille i vei både fortere og lengre enn den andre. Den tomme vognen kan her sammenliknes med kulen, og geværet veier omkring 300 ganger så mye som denne. Derfor får kulen den høye hastigheten, geværet bare den korte rekylbevegelsen. Tenker man seg en geværpipe med to like kuler plassert i midten med spissene utover og en kruttladning imellom, ville begge kulene gå ut av løpendene med samme hastighet. Pipen ville ikke røre seg i noen retning. Et lignende prinsipp brukes for såkalte rekylfrie kanoner, der en del av kruttgassen slippes ut bakover. Ved tankeeksperimentet med barnevognene forstår en også hvorfor en tyngre kule gir sterkere rekyl enn en lettere. Ved beregning av rekylen må en interessant nok også regne med vekten av kruttladningen sammen med kulevekten. Vekten av kruttgass, sot og røk er nemlig lik vekten av kruttet, og alt dette følger med kulen frem gjennom løpet. Derfor vil en svartkruttladning ved samme kulehastighet gi sterkere rekyl enn en røksvak, fordi svartkruttet veier mer. I praksis kommer svartkruttladningene aldri opp i samme kulehas­ tighet som de røksvake. Noe forenklet kan en beregne et geværs rekyl, altså bevegelsesenergi, ved først å regne ut dets rekylhastighet. En kan finne denne ved å dividere kulevekten i gram med våpenvekten i gram og multiplisere med

123

kulens utgangshastighet i meter pr. sekund. F.eks. et gevær som veier 3.5 kilo skyter en 11 grams kule med Vq = 850 m/sek: 11 x 850 ---------- = 2.67 m/sek 3500

Siden regner en med den vanlige formelen for bevegelsesenergi som de fleste av oss husker fra skolen:

hastighet x hastighet x vekt --------------------------------- = energien 19.62 I eksempelet blir dette: 2.67 x 2.67 x3.5 ------------------- = 1.27 kilogram-meter 19.62 Dette er enkle saker nå i regneboksens tidsalder, men som så ofte med teori og praksis er det som vi har sett andre ting enn rekylen i kilogram-meter som avgjør om vi trives med en børse eller ikke.

Rekylens retning Rekylkraften virker rett bakover i forlengelsen av løpet. Når rekylen også løfter munningen oppover, kommer dette av at en støtter kolben mot skulderen i et punkt som ligger et godt stykke under løpet, vi får hva ingeniørene kaller et moment som virker oppover. Om en snudde geværet opp ned, ville løpet av samme årsak presse munningen nedover. Rekylen kan derfor også kjennes forskjellig med et gevær som har rettere skjefte enn et annet, selv om begge geværene har samme vekt og skyter samme patron.

Den sekundære rekylen En annen interessant detalj som øker rekylen er det trykket som slår mot løpmunningen når kruttgassen farer ut efter kulen og ekspanderer i luften. Det oppstår en kuleformet, usynlig sky av høyt gasstrykk, og fordi rekylen allerede har satt våpenet i bevegelse oppover, har dette trykket en tilbøyelighet til å forsterke denne bevegelsen, oppover og bakover. Som nevnt begynner rekylen allerede når kulen frigjøres fra hylsen, og dermed begynner løpmunningen å bevege seg oppover. Rekylen har derfor også innvirkning på treffpunktet på skiven, noe 300-meterskytterne kjenner godt til. F.eks. skulle en kule med høyere hastighet og dermed flatere kulebane treffe høyere på skiven, men den høyere hastigheten kan også medføre at kulen går ut av munningen mens løpet peker mer nedover, og derfor treffe lavere. Revolverskytterne merker også dette fenomenet, ikke minst fordi de holder sitt 124

våpen langt under forlengelsen av løpet, og i én hånd. Revolveren slår ganske realt opp med munningen, og de sterkere patronene gir også en meget merkbar «vri» fordi våpenet beveger seg motsatt vei av kulen når den tar tak i riflene — det er Newton igjen.

Pass på hørselen Vi beveger oss ganske langsomt frem gjennom vårt materiale, nemlig å følge det som hender med et geværskudd fra patronen til målet, og som vi skal se skal vi ikke stoppe der heller. Det er blitt en del utenomsnakk på veien, men det er ikke alle som er like begeistret for bare tørr teknikk. Vi har nå fått kulen ut av løpmunningen, vi har snakket om hastighet, rekyl og gasstrykket som laget smellet. Smellet bringer oss inn på et punkt der det ble syndet meget før i tiden, nemlig hørselsvern. Man var ganske enkelt ikke klar over hvor mye støy av forskjellig slag som skader hørselen, og dessuten var det mindre støy. Det var kjeleverksteder der man laget dampkjeler, og skipsverftene med sine trykklufthammere som hørtes over halve byen, og et par andre slags industrier som var de mest «bråkete». De som abeidet der ble døve på sine gamle dager. Blant skyttere og jegere ble det nok nærmest sett på som «ukarslig» at en ikke tålte litt smell. Men det gjorde en altså ikke. Gamle skyttere er for det meste ganske tunghørte. Det var vel egentlig de overbygde standplassene som kom i 1950-årene som gjorde skuddsmellene så plagsomme at en ble oppmerksom på problemet, og da var det for sent for mange av oss. Men interessen var vakt, og det begynte å komme forskjellige slags hørselsvern på markedet. Samtidig økte larmen over alt. Trafikken ble tettere og tettere, lastebilene større og større, på landsbygden kom traktoren istedenfor hestene, i skogen kom det motorsager og maskiner, luften ble full av fly. I dag er skyting en ubetydelig støykilde, annet enn nettopp for dem som skyter. Uten at de forstod det begynte folk å høre dårligere, først de med mest ømfintlige ører. Dette gjorde at de økte volumet på radioen og TV’n hjemme og laget mer larm. Siden ble bilradioen vanlig. Mange biler gir i seg selv larm nok til at de ville ha blitt forbudt om de hadde vært fabrikker, og for at man skal høre bilradioen i trafikken må en øke volumet ytterligere. Ofte så høyt at normale mennesker ikke orker å ha bilradioen på når de slår av motoren. Orkestrene begynte å bruke forsterkere, fabrikantene som laget stereoutstyr for hjemmene begynte å konkurrere om flest mulig watt utgangsstyrke. Før i tiden danset et par hundre mennesker til musikken fra en eneste fele. I dag hører folk så dårlig at det brukes forsterker på trekkspill på en liten kafe. Teatrene har begynt å bruke forsterkere, for ikke å snakke om restaurantene. Sangere ser man aldri mer uten at de står med mikrofonen i hånden, som om de drakk av flaska! Musikerne sier at de må ha forsterkere ellers hører de ikke hva de spiller. Årsaken kan muligens være at de er blitt nesten døve av nevnte forsterkere. Ikke minst ungdommen er ofte

125

oifer for hørselsskader i dag, men sammenliknet med alt dette har skytterne og jegerne det ganske enkelt:Det finned utmerkede hørselsvern i handelen, og det regnes ikke lenger som «ukarslig» å bruke dem. Tvertimot, innen skyttervese­ net er de til og med påbudt. Hørselsvern skal helst være av «høretelefon»modell, slik at de også dekker benet bak øret. Ørepropper hjelper også, men lydbølgene treffer nettopp dette benet og forplanter seg direkte inn i den ømfintlige mekanikken i øret, derfor er øreklokkene det beste. Husk at hørselsskader er noe som ikke lar seg reparere. En stor fordel som en så å si får på kjøpet med godt hørselsvern, er at en skyter bedre. Smertene som skuddsmellet forårsaker i ørene blir borte, og nettopp denne smerten er en av årsakene til «skuddredsel» — en vet at det hender noe ubehagelig når en trekker av og det medfører det lille ubevisste rykket i geværet som får tiere til å bli niere eller enda verre. Med hørselsvernet forsvinner den skarpe pisksnerten mot ørene, og det blir nærmest en nytelse å høre skuddet. For å gå tilbake til rekylen et øyeblikk: Jo mer det smeller, desto sterkere synes vi også rekylen er, og desto dårligere skyter vi. Det gjelder oss alle. Har en barn med på skytebanen, skal en huske på at deres ører er like ømfintige som de voksnes, antakelig mer. De bør derfor også ha hørselsvern om de ferdes i det for tilskuere i og for seg tillatte området bak standplassen, og ikke være der for lenge av gangen.

Kulen i luften Vi sender avsted en kule for å treffe noe med den, og det er derfor av interesse å vite hvordan den oppfører seg i luften. For jegeren er kulens flukt sjelden noe stort problem, særlig ikke efter at toppjakt på fugl ble forbudt, og betydningen av kulebanehøyder m.m. er som oftest adskillig overdrevet. Det kan allikevel være interessant å vite litt om kulen i luften, og uten at vi skal bli alt for matematiske og klemme i vei med elevasjonsvinkler og presesjonsvinkler og denslags, kan vi prate om saken over et par sider. Blant annet for feltskytterne er både kulebanehøyder og vindavdrift av ganske stor betydning. Ballistikk er læren om ting som beveger seg i kastebaner, som f.eks. kuler. Ordet kommer av det greske «ballein» som betyr å kaste. Men siden vi ikke vil skremme bort alle dem som kunne tenke seg morsommere fag i skolen enn matematikk og fysikk — og mange av disse er fremragende jegere og skyttere — lovet vi altså å ikke dukke ned i formlene. Den som er interessert og har matematisk sinnelag kan finne alt han behøver i litteratur av seriøs karakter, som f.eks. «Lehrbuch der Ballistik» i tre bind med komplettering av den verdenskjente ballistikeren Professor Dr. Cranz (1858-1945). Cranz var blant annet professor i teknisk fysikk ved den tekniske høyskolen i Berlin 1920-27. En annen av de største på området var en av forfatterens mest interessante 126

På dette fotografiet av en kule i luften ser man tydelig «baugbølgen» som sprer seg som en kjegle omkring kulen. Det er denne fortetningen av luften som øret oppfatter som et smell når den treffer trommehinnen. Står man i anvisergraven på en skytebane høres kulen som en kraftig svepesnert. Står man derimot like ved våpenet, oppfatter man ikke dette smellet fordi det blander seg med skuddsmellet som forårsakes av gasstrykket bak kulen. Et jetfly i overlydsfart lager så kraftig baugbølge at den knuser vindusruter på store avstander. På bildet ser en også «suget» eller lufthvirvlene som danner seg bak kulen. Når kulens hastighet har sunket til under Ivdens (333 m/sek) blir disse hvirvlene mindre om kulen har såkalt «torpedo» eller «boat-tail» fasong (konisk akterende). En slik kule får derfor større maksimal skuddvidde fordi den møter mindre luftmotstand °§flyter lengre avsted langt borte fra våpenet. Torpedokulene kom i bruk i mitraljøsens barndom, da man erstattet «kompanivis ild» med serier fra disse nye våpnene for å skape problemer 3-4 km bak fiendens linjer. En ser også av bildet at «bølgene» kulen lager i luften minner mye om de en båt lager på vannflaten, men luftbølgene er selvsagt like i alle retninger. (Foto: Sierra Bullets.)

venner, mangeårig sjefsballistiker ved RWS-fabrikken og kjent for sine omfattende arbeider på jaktballistikkens område, Walter Lampel. Han var som ung løytnant batterikommandør for de berømte Tykke Bertha-kanonene ved Verdun under krigen 1914-1918, og fortsatte siden i sivilt arbeid. Han var en fremragende tekniker og dermed kanskje ikke noen utpreget «forteller», men besvarte et av en lang rekke spørsmål med at det i alt fantes 3 st. Tykke 127

Bertha (42 cm haubitser) og 7 piper. Lampel skrev flere bøker og nedla et stort arbeid på modernisering av Mahrholdts kjente Waffen-Lexikon, en godbit for alle gunbugs som leser tysk (eller vil forbedre det de lærte seg på skolen). Han døde for noen få år siden i høy alder, en av dem som alltid hadde arbeid i gang og som derfor ikke rekker å bli ferdig med det siste. Mens vi er inne på artilleri, det er klart at når for eksempel tyskerne under den første verdenskri­ gen beskjøt Paris fra 120 km’s avstand med en kanon (som ofte forveksles med Tykke Bertha) der kulebanen var 30 kilometer høy og kulen (granaten) tilbrakte så mange minutter i luften at en måtte «holde foran» Paris på grunn av jordrotasjonen, da var det en god del matematikk med i spillet. Også våre dagers artillerister, som «bare» skyter 2-3-4 mil, kan nok bekrefte at det ikke klarer seg med bare hoderegning. Men når en jeger skyter en elg på 50-100 meters hold behøves ingen matematikk i det hele tatt, da er det bare spørsmål om å holde i skaftet. Derfor skal ingen la seg skremme av faguttrykkene. «Innerballistikk» er efter hvert blitt betegnelsen på det som går for seg fra kruttet tennes og til kulen kommer ut av munningen, «ytterballistikk» er det som angår kulen fra munningen til målet. Grunnlaget for den moderne balhstikken ble lagt av franskmenn og tyskere som gjorde omfattende skyteforsøk med artilleri i 1870-årene og senere. I motsetning til en rakett, som har en innebygget drivkraft, får kulen som vi vet bare en kraftig «trøkk» av kruttgassen i løpet, og siden går den bare på egen hånd. Vi har snakket om hvordan kulen sannsynligvis øker sin hastighet når den slipper løpet og et øyeblikk seiler i medvind, og det er ganske interessant at denne medvinden mer eller mindre bidrar til at kulen kommer i pendling de første metrene efter løpmunningen. Den slenger faktisk så mye at om en setter en hard pappskive som gir rene kanter på kulehullet, foran kulefanget på skytebanen og skyter et skudd på den fra 6-8 meters avstand, kan en se at hullet er ovalt. Av samme årsak er det så viktig at løpmunningen er riktig utført, uten skjevhet. Og her ligger også årsaken til at kuler er så ømfintlige for nøyaktigheter eller skader på bakplanet, mens derimot spissen har langt mindre betydning enn en skulle tro, likeså variasjoner i kulevekten. Forfatteren skrev for en del år siden en artikkel i «The American Rifleman» om en del skyteforsøk med 6.5 mm kuler der vi blant annet filte bort blyspissen, boret ned en hulspiss som reduserte kulevekten med noe slikt som 10 grains, filte spissen skjev i flere millimeters lengde osv., og kulene skjøt fremdeles nesten i samme hull, iallfall like godt som før de ble forandret. Derimot viste det seg at et filstrøk eller to pa bakkanten straks forårsaket «fluer» på skiven på 100 meter. De berømte amerikanske Sierra-kulene, som regnes som toppkvaliteten for match-skytmg, lages med hulspiss, og selve spissen er ikke en gang bearbeidet, men virker ganske ujevn å se på. Derimot gjør hulspisskonstruksjonen at en slipper unna innbrettmgen av mantelen i bakkanten av kulen, men kan arbeide med en 128

helbunnet mantel i massivt tambakmateriale og dermed gi denne største presisjon. Og der ligger altså hovedgrunnen til fine treffbilder, ved siden av slike ting som at mantelen må ha meget jevn veggtykkelse rundt om, at det ikke må forekomme luftbobler eller forurensninger i blykjernen eller oljedråper mellom kjerne og mantel. Som en forstår ville alt dette forskyve tyngdepunktet fra midtaksen og få kulen til å pendle når den kommer opp i sin enorme omdreiningshastighet. Om en tenker seg at en skyter en kule vannrett utover en stille sjø, og i samme øyeblikk som kulen slipper løpmunningen lar en annen kule av samme sort falle fra munningen og rett ned i vannet, treffer begge kuler vannflaten samtidig. Eksperimentet lar seg ikke utføre i praksis, iallfall ikke uten spesielle hjelpemidler, og en skal ikke skyte mot vannflater på grunn av risikoen for rikosjetter. Kulen hopper avsted omtrent som når man kaster flate Stener på vannet, og man vet aldri hvilken vei den tar. Det kan bli hopp på et par hundre meter pr. stykk, i kilometervis. Men om en kunne gjøre dette eksperimentet perfekt, ville en altså få se to samtidige plask på vannflaten. Det som får kulene til å treffe vannet er selvsagt tyngdekraften som drar dem nedover. Tyngdekraften er like stor uansett om kulen beveger seg framover eller ikke, og begge kulene faller like langt pr. sekund. Skyter en på kort hold oppholder kulen seg bare noen hundredels sekunder i luften, og rekker derfor ikke å falle langt før den er fremme ved målet. Den såkalte kulebanen er derfor ganske flat på kort avstand. Skyter man på 300 meter bruker kulen nesten et halvt sekund på å nå frem til skiven, og på den tiden rekker den å falle ganske langt. En må derfor stille siktene slik at løpet peker over skiven, så kulen stiger til å begynne med, når sin største høyde på litt over halve avstanden og derefter faller til den treffer tieren. At en kule med høy hastighet har flatere kulebane enn en langsom kule, kommer bare av at den raskere kulen rekker frem til skiven på kortere tid. Setter en opp to skiver på forskjellig avstand, slik at den raskere kulen får tilbringe like lang tid i luften, faller begge like langt. En spiss kule har flatere kulebane enn en ogivalkule fordi den bremses mindre av luftmotstanden og derfor når frem til skiven på kortere tid. Derimot faller spisskulen ved samme flygetid akkurat like langt som ogivalkulen.

Et eksperiment som en risikofritt kan utføre om en føler trang til litt forandring mens en vanner i hagen eller vasker bilen, er følgende: Vannstrålen fra slangen gir et meget godt bilde av en kulebane. Vannet kommer ut av munnstykket med en viss Vo — og holder man munnstykket vannrett.ser man hvordan strålen straks begynner å bøye av nedover, først langsomt, siden mer alt efter som avstanden fra munnstykket øker (vannets hastighet minsker). Kulen oppfører seg på 129

En riflekule følger samme baneform som f.eks. strålen fra en vannslange, men den høye hastigheten gjør at banen blir mye flatere.

nøyaktig samme måte. Jo lenger den får kjempe mot luftmotstanden, desto lavere blir hastigheten, det betyr at desto lengre tid tar den på å tilbakelegge hver meter, og når tiden blir lengre rekker den også å falle lengre. En ser også på vannstrålen at en får den største «skuddvidden» når munnstykket peker oppover i en viss vinkel. Øker man vinkelen videre kommer «treffpunktet» på gressplenen vandrende tilbake mot «skytteren». Med børsa oppnår en største skuddvidde ved cirka 35 graders «elevasjonsvinkel». Dette kunne blitt et problem med dagens tettbebyggelser om toppjakt med rifle hadde vært tillatt. En jaktrifle har en skuddvidde på 3500 meter eller mer og en kule er ikke særlig velsett i samvirkelaget. Om en skjøt i lufttomt rom, hvor kulen ikke møtte luftmotstand, ville største skuddvidde oppnås ved 45 graders elevasjonsvinkel, kulebanen ville bli høyest på midten og en ville få enorme skuddvidder. Men iallfall hittil har ingen vært på jakt i lufttomt rom, så det kan vi se bort fra. Når en «skyter inn» en rifle betyr det altså at en finner frem til den elevasjonsvinkelen som får kulen til å synke ned til siktepunktet på en bestemt avstand. Innskutt på 300 meter vil kulen være på det høyeste på cirka 160-170 meters hold og da befinne seg 30-35 cm over siktelinjen, for igjen å sammenfalle med denne på 300. Det er altså ingen større risiko å være hare på 150 meter om det er en god skytter som holder i børsa. Bortsett fra at en god skytter ikke glemmer hvordan han har skutt seg inn. Fortsetter vi å eksperimentere med vår vannslange, kan vi la strålen passere like over naboens gjerde, som da får utgjøre skiven. Siden kommer noe ganske interessant — vi ser nemlig hvor fort kulebanen krummer seg nedover efter innskytningsavstanden (havegjerdet). Dette er meget viktig å kjenne til for jegeren. Er man innskutt på 200 meter, kan en skyte bom på en elefant på 300 med en langsom kule! På den annen side behøver jegere som skyter elg innenfor det fornuftige maksimalholdet 100 meter, ikke tenke på at det er noe som heter kulebane i det hele tatt. Det ser en på vannstrålen over de første 1-2 metrene. Skrur man så igjen vannkranen litt og minsker utgangshastigheten, ser en hvordan banen blir mer krum, av årsak som nevnt tidligere. Øker man 130

vanntrykket blir banen flatere, men her forstyrres som regel eksperimentet av at vannet deler seg opp i dråper og begynner å minne om haglskudd. Setter man opp ståltrådringer av størrelse som grammofonplater bak hverandre med cirka en meters mellomrom og går ned i liggende stilling med vannslangen, kan en rekke å anskueliggjøre kulebanen i forhold til det aktuelle treffområdet på vilt på lengre avstand før naboen ringer efter doktor’n.

Avstandsbedømmelsen er viktig ved krum kulebane Nslxq besteforeldres grovkalibrede geværer skjøt langsomme blykuler og fikk dermed meget krumme kulebaner. Det var derfor meget viktig å bedømme avstanden riktig, ellers skjøt en over eller under. Avstandsbedømmelse er alltid vanskeligere enn å sikte, og når for eksempel slagskip skyter på hverandre på 2-3 mils avstand, har de også av denne årsak en fordel av å gå med bredsiden mot hverandre. Fienden har som regel ingen større vanskeligheter med å sikte inn sine kanoner riktig, han ville også kunne treffe om han så motstanderen rett forfra eller bakfra. På nevnte skuddhold er imidlertid kulebanen meget høy, granatene tilbringer nærmere ett minutt i luften — og da et slagskip er cirka 6 ganger så langt som bredt, er sjansen for at fiendens feilmåling av avstanden får hans granater til å havne i sjøen adskillig større om man går med bredsiden mot ilden. I de ballistiske tabellene som utgis av ammunisjonsfabrikkene finner en data for de forskjellige patrontypene, som regel kulens hastighet og anslagsenergi på forskjellig avstand, samt kulebanens største høyde ved bestemte innskytningsavstander. Vo og Eq — altså kulehastighet og anslagsenergi ved løpmunningen — har jegeren som sagt ingen nytte av, disse data har bare teoretisk interesse for sammenlikning av patrontyper. Derimot er det ganske interessant å sammenlikne hva de forskjellige kulene har igjen å by på ved lengre skuddhold. Hva kulebanen angår ser en straks at forskjellen mellom en grøvre, langsom kule og en såkalt høyhastighetspatron er så liten på fornuftige skuddhold at den ikke har praktisk betydning. En jeger som vil ha en grovkalibret rifle behøver altså ikke avstå fra kjøpet for kulebanens skyld. Å unngå for lange skuddhold på jakt er fornuftig av flere årsaker. Hvordan en treffer — og det er treffpunktet, ikke kaliber, kulevekt, kulehastighet, kuleform, kulekonstruksjon m.m. som betyr noe — er et spørsmål om våpenets, ammunisjonens og jegerens sammenlagte prestasjon. Her er jegerens «egenspredning» den avgjort største. Denne spredningen forårsakes av summen av siktefeil og avtrekksfeil, to feil som ikke engang verdensmestrene er uten. Siktefeilen kan blant annet henge sammen med synet — man mener å ha et riktig siktebilde, men i virkeligheten peker man litt skjevt. Avtrekksfeilen er det ubevisste rykk man så lett gjør i våpenet, og som vi snakket om under 131

avsnittet om rekylen. Det er en meget god idé å sette opp en elgskive på et skivestativ på 300-meteren, og sammen med baneskytterne prøve seg på denne. De sistnevnte kommer til å finne det vanskelig å skyte uten sikteblink — jegerne blir forbauset over sin store spredning. Det er lett gjort å bomme på hele elgskiven på 300 meter i stående stilling og med en vanlig jaktrifle. Og en ser meget lett hvor fort gjort det er å skadeskyte dyr på slik avstand. Avstanden fra et godt bogtreff til et stygt vomskudd er ikke så mange centimeter. Samtidig ser en at med riflen innskutt på 100 meter, treffer en langt nede i terrenget under 300-meterskiven. En gammel jegerregel sier at man skal skyte inn riflen på det lengste holdet en regner med en skal behøve å skyte på under jakten. Da vet en at på alle kortere hold kommer kulen til å treffe over siktepunktet, og en kan ved prøveskyting finne ut hvor mye. Dette er langt å foretrekke fremfor å forsøke å «holde over». I siste tilfelle dekker dessuten våpenet den delen av dyret en vil treffe og gjør det hele enda vanskeligere. I tabellene kan en se hvor mye en kule synker efter innskytningsavstanden. F.eks. 9.3 x 57 mm, som ikke er noen dårlig patron på rimelige skuddhold: Innskutt på 100 meter treffer den 110 cm under siktepunktet på 300! Da er jegeren selvsagt hjelpeløs selv om viltet er stort som en elg. Vi nevnte skyting uten sikteblink. Det er interessant at de fleste i sin første tid på skytebanen — og det gjelder både gevær og pistol — som regel skyter bedre uten. Snur en skiven med den hvite siden mot skytteren og lar en begynner skyte mot hva han syns er midten, og siden teller sammen poengene, blir summen ofte høyere enn om han skyter på fremsiden. Årsaken er i første rekke de avfyringsfeil en gjør når en med sammenbitte tenner forsøker å få en dansende blink til å stå stille foran kornet, for ikke å snakke om trådkorset i et kikkertsikte. Såpass mye er det nyttig å vite om kulebanen og dens krumning, men som jeger skal en altså ikke la seg distrahere av den. Hovedsaken er å ikke skyte på større avstand enn en behersker treffpunktmessig, og da er kulebanehøyden et underordnet problem. Da er feltskytingen mer innviklet, men til gjengjeld har en for den aktuelle ammunisjonen både militære og sivile skytetabeller som er meget pålitelige.

Vindavdrift Særlig for feltskytterne er kulens vindavdrift av betydning, den er langt større enn en skulle tro. På samme måte som for kulebanen er det spørsmål om krefter som virker uavhengig av hverandre. Vinden bryr seg ikke om at kulen beveger seg fremover samtidig. For å få i gang en bevegelse behøves alltid en kraft. Når bevegelsen er kommet i gang, er det lettere å holde den 132

gående. Et kraftig vindstøt gir derfor større avdrift om det forekommer nær våpenet enn nær skiven. Den vanligste formelen for beregning av vindavdrift er A = W x (T — Tv), der A = avdriften, W = vindhastigheten på tvers av kulebanen, T = den tiden kulen tilbringer i luften mellom løpmunning og mål, og Tv = samme tid i vakuum (lufttomt rom). Den siste kan en lett regne ut, da kulen i lufttomt rom ikke møter motstand, men fortsetter med munningshastighet helt frem til målet. Som en vil se av formelen har den kulen minst vindavdrift som har minst retardasjon, altså taper minst hastighet på veien. En kule som skytes avsted med et gevær .har samme vindavdrift som en liknende kule som slippes ned fra en balkong. En dag med god vind langs husveggen har en her mulighet for ufarlige eksperiment. Holder man kulen så den får sidevind og forsøker å slippe den over et bestemt punkt på bakken, kan en tydelig se avdriften, selv om falltiden er ganske kort. En geværkule tar cirka et halvt sekund frem til 300-meterskiven, og siden øker flyvetiden ganske mye fordi kulen jo stadig mister hastighet. Den som har et kamera med stillbar lukker kan se at et halvt sekund er ganske lenge om en ser gjennom objektivet når kameraet er tomt. Et helt sekund er lengre enn de fleste tror, det er den tiden en kule fra 9.3 x 57 behøver for å nå frem til en skive på 500 meter. Forfatteren hadde for noen år siden en ganske interessant anledning til å studere vindavdrift sammen med et par likesinnede. Over Feather River Canyon, en trang, men meget dyp dal i California hadde en bygd en ny bro, og vi slapp ned knyttnevestore Stener midt utpå. Det var en fin søndag eftermiddag med et ganske svakt vinddrag gjennom dalen. Helt nede ved elven var det stille, og en speilblank kulp. Vi målte falltiden til ganske nøyaktig ti sekunder. Stenene forsvant fort inn under broen, men det var god tid til å gå over og se hvordan de langsomt svevde avsted med vinden og slo i vannet et godt stykke ovenfor broen. Flyvetider på 10 sekunder forekommer ikke blant jegere og skyttere, men artilleristene har slike saker å ta hensyn til. Og altså feltskytteme, selv om flyvetiden er kortere er det nok med 30 cm avdrift for å skyte en bom med perfekt avtrekk. Kulens anslagsenergi er dens levende kraft ved anslaget i målet. Den er direkte avhengig av kulens hastighet og vekt, og avtar derfor stadig utefter kulebanen. E ]00 er kulens anslagsenergi ved 100 meter, og energien for de forskjellige kulene finner en som sagt i den ballistiske tabellen. Om man vet kulens vekt og dens hastighet på en bestemt avstand, kan en lett regne ut anslagsenergien efter samme for­ mel som vi husker fra avsnittet om rekylen: hastighet x hastighet x kulevekt E = -------------------------------------19.62

133

Med samme formel kan en regne ut anslagsenergien for en bil om den skulle kjøre mot en bergvegg. Her er riktignok hastigheten lite imponerende sammenliknet med kulen, på den annen side er «kulevekten» enorm, så det blir noen kilogrammeter mer enn formklingen tåler. Og sjåføren. Anslagsenergien er ikke noe direkte uttrykk for kulens drepeevne, og har hovedsakelig interesse for sammenlikning av forskjellige patrontyper. I det hele tatt skal man alltid huske på at de ballistiske tabellene inneholder matematisk beregnede tall, basert på prøveskytinger med normalpiper. Je­ geren må alltid skyte inn sitt våpen før jakten, hvert år, og med samme am­ munisjon som han kommer til å bruke på jakten. Tabellenes gjennomsnitts­ tall er ikke tilstrekkelig erstatning. Til og med to våpen av samme fabrikat, modell, kaliber m.m. har forskjellig treffpunkt og kan gi adskillig forskjell i kulehastighet — forfatteren har målt opp til 40 m/sek for kjente fabrikat. Dette betyr ikke at det er noen feil på våpnene, men jegeren må skyte med og bli kjent med børsa si før han bruker den i skogen. En konkurranseskytter vil aldri stille opp på et stevne uten å ha skutt seg inn og trenet adskillig, og aldri bytte ammunisjon uten ny innskyting, tross alle tabeller. I forhold til jegeren har han fordelen av å få et par prøveskudd for finjustering umiddelbart før skuddene som teller, og selv de tar han alltid med.

Treffpunktvariasjon vedforskjellige kulevekter Vi vet at kulebanehøyden på en viss avstand varierer for forskjellige kulevekter og -hastigheter. Dette gjør at en annen kulevekt enn den riflen er innskutt med treffer høyere eller lavere på skiven. Her kommer dessuten en annen viktig ting inn i bildet. Gasstrykket mot kulens bakplan gjør at pipen strekkes fremover under skuddet. Dessuten skal kulen raskt tvinges til å rotere, noe som medfører en vridende kraft på pipen i motsatt retning av kulens Skuddet setter pipen i svingninger med munnin­ gen følgende en nærmest elliptisk bane. Avhen­ gig av hvor pipen «peker» idet kulen slipper munningen, oppstår treffpunktvariasjoner på skiven. En jeger må derfor alltid skyte inn sin rifle med den ammunisjonstype (kulevekt m.m.) han kommer til å bruke under jakten.

134

rotasjon. Dette strekket og vridningen av pipen gjør at den kommer i vibrasjon allerede før kulen har sluppet munningen. Vibrasjonen medfører at munnin­ gen beveger seg i en slags ellipseformet bane, og avhengig av hvor pipen peker idet kulen slipper, kan treffpunktet variere både i høyde- og sideretning. Det er selvsagt ikke mye pipen vibrerer, men det behøves heller ikke mye bevegelse ved munningen for at det skal merkes på 100 meter eller mer. En annen ting som påvirker pipesvingningene er hvordan løp og låskasse er innfestet og ligger an i skjeftet. Da visse fabrikasjonstoleranser må forekomme ved våpenfabrikasjon som ved all annen, kommer pipesvingningene til å variere fra våpen til våpen, selv om de er av samme type og modell. En jeger som vil bruke sin rifle til for eksempel både elg- og rådyrjakt og derfor vil bruke to forskjellige patroner, må skyte inn våpenet med begge ammunisjonstyper, og være sikker på hvilken sikteinnstilling som er hvilken. Pipesvingningene kan medføre at den lettere ladningen han vil bruke for rådyrjakten, kan treffe høyere eller lavere enn elgkulen, og avvikelser i sideretning er like vanlige. En kan være heldig og finne at begge ammuni­ sjonstyper treffer tilstrekkelig nær hverandre på et bestemt hold, f.eks. 80 meter, men dette betyr ikke at rifler som gir forskjellig treffpunkt er dårligere. Den som håndlader sine patroner har en viss mulighet for å oppnå bedre samskyting ved å finjustere ladningsvektene opp- eller nedover, det blir da gjerne rådyrpatronen som gir mest spillerom. Problemet med forskjellige treffpunkt for forskjellig ammunisjon er i grunnen mindre enn en tror når det gjelder normale og korte hold, men ved jakt i åpent terreng er det ofte aktuelt med 150 meter eller mer, og da gjelder det at innskytingen har vært omsorgsfullt gjort. En elg er et stort dyr, men det området en må treffe er ikke mye større enn en grammofonplate, og den er liten allerede på 80-100 meters avstand.

Treningsskyting For å drive en fornuftig og dyrevennlig jakt må jegeren altså kjenne sitt våpen ut og inn, på samme måte som reporteren må kjenne sitt kamera og ikke bomme på en innstilling når «årets bilde» dukker opp i søkeren. Man kan lære seg å kjøre bil med hvilket merke som helst, og på samme måte lære seg å skyte med hvilket gevær som helst. Men når det blir alvor duger ikke trening med «noe annet eller noe liknende». En racerbilist vil aldri stille til konkurranse med en bil som han ikke har kjørt til han kjenner den ut og inn, og vil aldri gjennomføre sitt treningsprogram med en annen bil enn den han kommer til å bruke i konkurransen. Om man bruker forskjellige ammunisjonstyper i et våpen, er det viktig å ha stillbare siktemidler, og å notere rett innstilling for hver ammunisjonstype. Her

135

har dioptersiktet en av sine store fordeler, det er lett stillbart både i høyde og sideretning. Vi har allerede nevnt at treet i geværskjeftet kan forandre seg litt fra år til annet, og dermed forandre treffpunktet. Innskyting før hver jaktsesong er derfor nødvendig, men en skal jo i alle fall skyte en del treningsskudd.

Siktemidlene

De stadig økende kravene på jegernes skyteferdighet øker også kravene på siktemidler. En må kunne se hva en gjør om en skal treffe, men dermed er det ikke sagt at en absolutt må ha kikkertsikte. I munnlademes tid klarte det seg med et sikteskur filt inn i løptangen og et kom av messing eller jern omtrent midt på løpet fremme ved munningen, men den gangen var ikke presisjonen den aller høyeste. Det var den ikke da de «moderne» våpnene kom i bruk heller. Hva siktemidlene angikk hadde man den oppfatningen at jo «finere» disse var, desto bedre skjøt man. Altså jo min­ dre sikteskur desto spissere korn. Dette var i og for seg en nærliggende tanke, som kanskje kunne ha noe for seg når det gjaldt en 20-årig rekrutt med skarpt syn og med beste tenkbare skytelys. Men det er ikke lenge en er 20 år, og for jegerens del kan det bli nødvendig å skyte både i regn og med sterk sol fra forskjellige vinkler. Det trange V-formede sikteskuret og det tilsvarende spisse kornet bør derfor moderniseres. Ikke minst fordi kornet i årenes løp kan ha blitt ganske slitt, og fått støt både fra høyre og venstre. Det gjelder oss alle at vi ser dårligere i voksen alder, som regel blir en i 40-årsalderen «langsynt» i så stor grad at en behøver briller for å se godt på nært hold. Allerede her oppstår det problem med å se sikteskuret, større jo trangere det er og jo dårligere lyset er. Nesten ingen øyne er perfekte fra begynnelsen, men så lenge en er ung er øyet meget elastisk og øyemusklene retter opp en del av de optiske feilene. Efter hvert begynner disse å gjøre seg gjeldende, og en kompenserer med tilsvarende brilleglass. En vanlig synsfeil er astigmatisme, som gjør at en synes kornet heller til den ene eller andre siden. Øyet er bygget ganske likt et kamera, både med blender og avstandsinnstil­ ling. I godt lys går blenderen sammen (pupillen blir mindre) og en del synsfeil jevnes ut, på samme vis som linsefeilene ved billige kameraer. Men på samme måte som kameraet kan øyet bare se skarpt på én avstand om gangen. Dette ser en straks om en holder en blyant 20 cm foran øyet og fester blikket avvekslende på blyanten og på veggen eller noe annet som ligger tre-fire meter unna. Tar man så frem børsa ser en at en ikke kan se både sikteskur, korn og et mål på lengre avstand skarpt samtidig. Dette kommer av at øyet får tre 137

En skal ha førsteklasses syn for å kunne skyte godt med den gamle typen skur og korn, i dårlig lys er man nærmest hjelpeløs. Et realt stolpekorn med loddrette sider og tilsvarende skur er en billig, solid og bra form for siktemidler som lett kan monteres på selv eldre våpen.

forskjellige avstander å arbeide med på en gang. Når øyet i godt lys «blender av» finner en at en kan se korn og mål noenlunde skarpt, mens sikteskuret som regel blir lidende. Det kommer for nær øyet. I praksis er det bedre om en ser siktemidlene med god skarphet og målet litt uskarpt, noe en tar hensyn til ved prøving av skytebriller. Det første en kan gjøre for å forbedre siktesituasjonen er å få børsemakeren til å file opp sikteskuret og sette på et realt siktekorn som en virkelig kan se. Det er ikke feil å sette på et 2.5-3 mm bredt kom med loddrette sider og plan topp, og siden ta opp sikteskuret så en får passe mye luft på hver side av kornet. Er skuret for smalt kan det bli vanskelig å få kornet plassert for et raskt jaktskudd, og en skyter til siden. Det brede kornet gjør også at en langt lettere kan se om en holder riktig i høyden. Fikk en sol på det gammeldagse, ofte blankslitte spisskornet var det fast regel at en traff for lavt — kornet så høyere ut enn det var i virkeligheten. En gammel militærregel sa: «Hold mot sol og vind». Kom solen fra siden skjøt en av samme årsak til motsatt side, om en ikke «holdt imot». Har en dårlig lys eller solen bakfra under jakten kan det være en fordel å male siktene, slik som pistolskytterne ofte gjør når de skyter mot sine svarte silhuett-skiver. Rødt på skuret og gult på kornet gir en fin kontrast både mot hverandre og mot viltet. Matt syntetisk lakk kan brukes, likeså vannfarger i tørt vær. Dette er et område hvor en bare kan sette i gang og eksperimentere. Fra gammelt av finnes det også en hel del spesialsikter, ikke minst for jakt på kort hold («afrikasikter») med et bredt sikteskur i form av en flat V og såkalt perlekorn av messing, nysølv eller elfenben som da skal ligge midt nede i V’en. Andre korn er filt skrå, slik at de reflekterer lyset fra himmelen bakover mot øyet, ofte forekommer kombinasjoner med en innfelt lys flate under midten av sikteskuret som en ved raske skudd fort kan bringe på linje med kornet osv. Her er det igjen et felt for personlige eksperimenter for den som liker det. En hovedregel for jaktsikter er at de skal være solide og selvsagt sitte godt fast.

Skytebriller Egentlig burde en aldri skyte uten briller, selv om risikoen for at kruttgass m.m. kommer bakover er minimal med normale våpen og ammunisjon. På samme vis som med hørselsvernet har skytebriller en psykisk gunstig virkning 138

for de fleste: En kjenner seg sikrere på å ikke få «noe» i øyet når det smeller, og det ubevisste rykket en gjeme vil gjøre i øyelokket og våpenet blir mindre. Ved sterkt lys er solbriller brukbare, særlig om de har slipte glass så en ikke får optiske forvrengninger av sikter og mål. For skyting i dårlig lys kan en ha fordel av gule glass, som øker kontrasten. Mange kommer til å like de gule glassene også ved bilkjøring i dårlig lys. Lesebrillene gir som regel for stor uskarphet ved målet, men har en briller som en har «vokst fra» som lesebriller (ved at en er blitt mer langsynt med alderen) kan de være verd å prøve som skytebriller. Har en glassene kan en få disse montert i et par billige innfatninger nettopp for skytingens skyld. Dessverre er det ofte så som så med skjeftefasongen, slik at en ser gjennom brilleglasset i et punkt som ligger langt fra sentrum, ofte helt ute ved fatningen nærmest nesen. Delvis kan dette være et spørsmål om hvordan en holder børsa, en har lett for å legge hodet for langt fremover med nesen mot tommelfingeren, antakelig fordi en ubevisst vil «se bedre» — og noe kan en jo da rette på det. Tommelfingeren mot nesen er ikke det beste om en har et våpen med kraftig rekyl, men verst av alt på dette punktet er kikkertsiktet, der gjelder det å holde seg unna.

Dioptersiktet er et under alle forhold overlegent instrument sammenliknet med de åpne siktemidlene. Det er sterkt, det er billig, det er lett, det fungerer som Med åpne sikter — skur og korn — skulle en egentlig behøve å se skarpt på tre forskjellige avstander samtidig men det er umulig. Skyter en med briller, er det bedre om en ser siktene (kornet) med god skarphet, målet litt uskarpt. Med dioptersiktet har en to fordeler: En behøver bare å prøve å se skarpt på to avstander, diopterringen skal en ikke se skarp. For det andre bortfaller den nærmeste av de tre nevnte avstandene (skuret), og det er lettere å få akseptabel synsskarphet på to avstander som ligger lenger fra øyet. Kikkertsiktet henter inn målet i kikkertrøret, og plasserer det på samme sted som trådkorset — en behøver altså bare å se skarpt på én avstand og det kan øyet klare.

kamerablenderen og øker skarpheten på kom og mål, og viktigst av alt: Det tar bort den korteste — og vanskeligste — avstanden øyet skal forsøke å se på. Teknikken er nemlig den at en ikke en gang forsøker å se diopterhullet skarpt, en bare ser gjennom det og konsentrerer seg om korn og mål. Øyet sentrerer ubevisst kornet i diopterhullet med stor nøyaktighet. For skiveskyting brukes ofte en ganske stor diopterskive, enten med hull i flere størrelser som en kan svinge frem efter som lyset er, eller med en såkalt irisblender, som i et kamera. En slik diopterskive ville imidlertid dekke for mye av terrenget ved jakt, derfor har jaktdiopteret en ganske liten skive som bare ser ut som en smal, tåket ring når en sikter. Blir det riktig mørkt under jakten kan en til og med skru ut hele skiven og sikte gjennom det store, gjengede hullet, og fremdeles skyte adskillig bedre enn med åpne sikter. Hvorfor jaktdiopteret er såvidt lite brukt er vanskelig å si. Våpenfabrikantene vil gjerne sette på åpne sikter fordi de er billigst (de er ofte mildest talt billige), siden ble gjennomsnittsjegeren vel såpass pengesterk at han syntes han hadde råd til et kikkertsikte og hoppet dermed over diopternivået, og ikke minst er det vel også blitt litt status eller motesak å ha kikkertsikte — jo større desto bedre, men i virkeligheten ofte jo større desto dårligere. Den som ikke vil legge så mye penger på utstyr at han kjøper et kikkertsikte kan med fordel velge et enkelt og solid jaktdiopter den dagen han får problem med de åpne siktene under jakten. Dette bør normalt være ved 40-årsalderen, i mange tilfelle tidligere. Øyet er og blir et kamera som ikke kan se skur, korn og mål skarpt samtidig, av enkle tekniske grunner. Lyspunktsiktet er et relativt nytt sikte for jaktvåpen. I 1940-årene forekom et sikte for haglgevær som var basert på et liknende prinsipp: Et punkt som for skytteren så ut til å sveve ute i luften, fremme ved målet. Siktet het Nydar og var amerikansk, det satt fremme på løpskinnen som en kikkert og foruten det gule siktepunktet så man en gul ring omkring dette. Det kunne ha vært av interesse for lerdueskyting, men ble aldri særlig utbredt. De moderne lyspunktsiktene er nærmest å betrakte som et lite kikkertsikte uten forstørrelse, men med et lysende rødt punkt midt i siktebildet, og dette punktet ser for øyet ut til å sveve fremme ved målet. På de mer avanserte modellene er punktets lysstyrke stillbar, noe som er viktig for å unngå blending ved svakt lys. På den måten blir siktet også brukbart til f.eks. gluggjakt på rev. For raske skudd mot bevegelige mål som i blant kan bli nødvendige — på korte hold også — er nok lyspunktsiktet det mest avanserte som finnes. Øyet har bare én avstand å arbeide med, lyspunktet er lett å se og skiller seg sterkt fra målet med sin som oftest røde farge. Det dreier seg altså om virkelig elektrisk lys, med strøm fra et batteri, ikke om en innspeilet prikk som er avhengig av lys utenfra. Batteriet har meget lang holdbarhet, om en bare husker å koble det ut når en ikke 140

bruker geværet. Lyspunktsiktet er allerede langt fremme i sin utvikling, og en og annen forbedring kan ennå komme. Noe billig sikte kan det rimeligvis ikke bli, men tiden vil vise hvordan det kommer til å hevde seg sammenliknet med kikkertsikte.

Kikkertsiktet eller siktekikkerten får bli det avsluttende kapitlet om siktemidler, og her ligger alt til rette for å skrive langt og kjedelig. La oss isteden fastslå at kikkertsiktet er det tyngste, dyreste, men også beste siktemidlet fra teknisk synsvinkel. Noe skal en selvsagt ha igjen for pengene. Det finnes i dag så mye å velge mellom at en med all sannsynlighet kan finne det rette for den jakten man driver. Som en lett forstår er ikke det beste det samme som den største forstørrelsen. For eksempel spiller avstanden en stor rolle. For skogsjakt med korte skuddhold klarer det seg med liten forstørrelse, men en vil ha så stort synsfelt som mulig. Viltet kan komme plutselig og kanskje bare på 20-30 meters avstand, da gjelder det å kunne finne det fort i kikkerten. I slike tilfelle er jaktdiopteret, eller rett og slett åpne sikter, ikke bare tilstrekkelig, men absolutt å foretrekke. Vi skal i det følgende se litt nærmere på kikkertsiktet, men la det med en gang være sagt: Et kikkertsikte gjør ikke en god skytter av en dårlig, like lite som en Rolls Royce gjør en god sjåfør av en dårlig. Visst ser en bedre med kikkerten, men en må både kunne holde og trekke av like godt som med andre sikter, eller bedre, som vi snart skal se. Hva hender i kikkertsiktet? Egentlig det samme som i en vanlig kikkert. Forrest i kikkertrøret sitter et objektiv, det er en konstruksjon av flere sammensatte linser som på samme måte som et kameraobjektiv gir et bilde av målet, dette bildet blir stående opp-ned omtrent midt inne i røret. Bakerst i røret sitter et okular, en annen gruppe av linser som virker som et forstørrelsesglass for bildet fra objektivet, og samtidig snur det riktig, slik at ikke elgen «springer i taket». På samme sted som bildet av målet er det montert inn en eller annen form for trådkors i kikkertrøret, og en skyter seg inn slik at treffpunktet stemmer over ens med trådkorset. Jo bedre kikkert, desto mer forseggjort er objektiv og okular, slik at bildet ikke lider av de vanlige linsefeilene en kjenner fra billige kameraer: Uskarphet i kantene, rette linjer gjengis buede, punkter ser ut som komma m.m. Fordelen med kikkertsikte ligger i at øyet bare får én avstand å arbeide med, både mål og trådkors ser en på samme sted. For det andre gir kikkerten et forstørret bilde av målet. Har kikkerten 4 ganger forstørrelse ser det ut som om målet bare er fjerdedelen så langt borte, f.eks. en elg på 100 meter ser ut som om den stod på pistolbanen på 25 meter — men husk at den står ikke der, 141

børsa må holdes akkurat like støtt og avtrekket må være like godt som om en skjøt med andre sikter. Kikkerten støtter jo ikke våpenet på noen måte, og fremfor alt om en er konkurranseskytter og vant til å ha et stille og fint siktebilde foran seg, merker en hvor vanskelig det er å bli ferdig til å trekke av med kikkertsikte. Skiven danser omkring foran trådkorset, villere jo større forstørrelsesgraden er. Når en kommer opp i 6 eller 8 gangers forstørrelse er det ytterst vanskelig å skyte uten anlegg. For jegeren er 1.5 til 4 gangers forstørrelse det mest brukbare. 2-3 ganger kan passe bra for vanlig elg- og hjortejakt opp til 100 meter, også 4 ganger om en har relativt åpent terreng. Dette er selvsagt også mye en smaksak. Det finnes kikkertsikter med variabel forstørrelse, f.eks. trinnløst mellom 3 og 6 ganger, 4-8 ganger m.m. En forandrer ved å vri en ring på kikkertrøret. I praksis skulle en da kunne bruke den minste forstørrelsen på storviltjakt på korte hold, den største for eksempel ved gluggjakt på rev, da en har mulighet for å skyte med anlegg, og dessuten en fordel av den større forstørrelsen som vi skal komme tilbake til i avsnittet om kikkertens lysstyrke. Den stillbare kikkerten blir imidlertid større, tyngre og dyrere enn en vanlig.

Trådkorset Det finnes en hel del forskjellige slike, fra en enkel liten prikk uten tråder, som har lett for å forsvinne mot bakgrunnen og som ikke gir noe beskjed om en heller geværet til den ene eller andre siden, videre det enkle trådkorset som kanskje er det mest brukte, det finnes trådkors kombinerte med bredere «bjelker» for bruk under dårlige lysforhold, det har vært laget selvlysende trådkors for mørkeskyting og mye annet. For jakt kan en vel si at trådkorset ikke bor være for komplisert, og som alltid ellers gjelder det at en har skutt så mye med kikkerten at en kjenner den ut og inn. Det er som med kameraet, som vi ofte kommer tilbake til, bedre å ta et godt bilde med et enkelt kamera enn et dårlig med et dyrt og innviklet. Forskjellige trådkors for kikkertsikter. 1 = vanlig enkelt kors. 2 = kors med «dot» eller sikteprikk i midten. 3 — trådkors med stolpe («post») kan være nyttig ved skyting i dårlig lys, når de tynne trådene er vanskelige å se. 4 = vanlig trådkors i midten, stolper fra 4 kanter, bra for blant annet gluggjakt om en ikke kan se trådene, men sentrerer målet mellom de tydeli­ gere stolpene. 5 = et liknende system med spiss stolpe og to kraftige tverrbjelker som blant annet hjelper en å holde våpenet vannrett side­ veis i dårlig lys. Det finnes kikkerter med utbyttbare trådkors, noe som kan være nyttig for dem som driver forskjellig slags jakt, men disse krever stor forsiktighet ved bytte m.m.

142

Kikkertens lysstyrke Denne er forholdsvis viktig for den som driver jakt under dårlige lysforhold. Holder man kikkerten 50-60 cm fra øyet får en et inntrykk av størrelsen av det lysknippet som kommer gjennom den, likeså om en holder den mot en lampe i et halvmørkt rom og blåser røk bakom den. Det er dette lysknippet som treffer øyet, og en regner med at pupillen kan utvide seg til cirka 7 mm. Dermed skulle en ikke kunne nyttiggjøre seg et større lyskmppe enn 7 mm diameter, og det er i og for seg riktig. Fordelen ved et større knippe er at man får et fullt bilde selv om ikke øyet kommer akkurat midt i kikkertens lengdeakse. Kikkertens lysstyrke er et tall man får ved å multiplisere lysknippets diameter med seg selv, f.eks. 7x7 mm gir lysstyrke 49. Lysknippets diameter kan en også finne ved å dividere objektivdiameteren med forstørrelsesgraden.

Skumringsverdi Nå kommer som nevnt også forstørrelsen inn i bildet når det gjelder kikkertens brukbarhet i svakt lys. Større forstørrelsesgrad flytter målet nærmere, og detaljene blir lettere å se. En har derfor forsøkt å finne forskjellige tall som omfatter både forstørrelse og lysstyrke. En multipliserer objektivdiameteren med forstørrelsesgraden, f.eks. 40 x 4 = 260, og bruker kvadratroten av dette tallet som «skumringsverdi», i nevnte eksempel 12.65. Jo større objektivdiameter og jo større forstørrelsesgrad desto bedre blir kikkerten for bruk i dårlig lys, men samtidig øker vekten, montasjen må være høyere, og prisen øker også. Før en kjøper kikkertsikte skal en altså studere brosjyrematerialet og prislistene og tenke nøye efter hva en egentlig behøver. Synsfeltets bredde I kikkertbrosjyrene finner en synsfeltets bredde, enten i yards (0.914 m) på 100 yards avstand, eller for europeiske fabrikat i meter på 100 meters avstand. Stort sett kan man si at jo større forstørrelse desto mindre synsfelt, men forskjellen betyr mindre enn man skulle tro. Har man et noenlunde riktig skjefte på børsa, retter man den automatisk så nær målet at en ikke behøver å lete efter det i kikkerten. En del fabrikker tilbyr «vidvinkeb-kikkerter med et slags TV-bilde som har større bredde enn høyde. Dette er vel og bra, for det er på bredden man behøver mer synsfelt, men siden er det spørsmål om hvor mye bredere det er i virkeligheten. Man får for eksempel ikke noen vidvinkelkikkert ved å skjerme av det runde bildet øverst og nederst — det kan være grunn til å sammenlikne kikkerter med samme forstørrelse så man vet om man virkelig blir tilbudt en vidvinkelkikkert, om det er det man er ute efter. Se med det ene øyet på kikkerten og det andre på den som selger den, gjerne samtidig om en greier det. Det gjøres mye for reklamens skyld nå for tiden. Apropos øyne, forsøk å skyte med begge øyne åpne med kikkerten. Det

143

er ikke alle som klarer det, blant annet kommer det an på hvilket overtak «lederøyet» har over det andre, men en får et utmerket overblikk over terrenget om en kan ha begge øynene åpne. Parallakse er en optisk feil som fremtrer mest på billige kikkertsikter. Legger man kikkerten på et fast underlag og ser på et punkt som bare ligger et par meter borte, finner en at trådkorset ikke blir stående på samme punkt om en beveger hodet til sidene. Dette skulle da bety at treffpunktet flyttet seg i forhold til siktepunktet. Nå skyter en jo ikke på et par meters hold, og kikkerten er derfor justert til minste mulige parallakse på normale skuddhold. For igjen å sammenlikne med kameraet kan et objektiv ikke justeres til absolutt beste skarphet på alle avstand. Et småbildeobjektiv er som regel avstemt for å gi største skarphet på 5-7 meter. Landskap og utpregede nærbilder blir dermed relativt mindre skarpe. For de bedre fabrikatene er forskjellen ganske liten, men kameraobjektivet er av denne årsak ikke det ideelle for forstørrelsesapparatet. Kikkertsiktet skal altså være parallaksefritt på normale skuddhold, like viktig er det at trådkorset sitter ordentlig fast og ikke hopper omkring under rekylen. Kikkertsiktet er et presisjonsinstrument, og må håndteres som et slikt. Det egner seg ikke som bærehåndtak for børsa og må selvsagt beskyttes godt under forflytninger i jaktterrenget og under transporter. En skal aldri sette et gevær mot et tre fordi siktekornet blir slitt; har en kikkertsikte og geværet skulle gli ned, øker sjansen for skadeskyting betraktelig. Kikkertsiktet har enda et par ulemper. Det gir jegeren noen hekto mer å bære, hvilket merkes adskillig bedre om kvelden enn når en går ut om morgenen. For det andre betyr en god kikkert, og det er det eneste som lønner seg å kjøpe, med montasje en betydelig fordyring av geværet, for det tredje kan regn, sne eller dugg på linsene gjøre kikkerten til verdens dårligste siktemiddel.

Kulebanen og kikkerten Mange kan ha blitt forundret over at tallene for treffpunkt over og under siktelinjen er mindre når en leser i den ballistiske tabellen for kikkertsikte, det kan se ut som om kulebanen er flatere. Det er den selvsagt ikke. Kulen vet ikke om det sitter en kikkert på børsa eller ikke, den følger sin bane under påvirkning av luftmotstand og tyngdekraft. Men i og med at kikkerten er montert høyere over pipen enn vanlige siktemidler, flytter en så å si siktelinjen et stykke opp i kulebanen, og det er dette som forandrer tallene. Europeiske tabeller angir ofte kulebanedata både for åpne sikter og kikkert. Men siden 144

tabeller bare kan gi omtrentlige og teoretiske tall, kommer en aldri forbi nøyaktig innskyting av jaktriflen, uansett siktemidler.

Kikkertmontasjen var før i tiden alltid en dyr og omstendelig historie, men i dag har de fleste geværfabrikanter gått inn for standard boring med fire gjengede hull i låskassen, og det finnes ferdige kikkertmontasjer for nesten alle fabrikat både av kikkerter og geværer. Montasjen skal være stabil og så lav som mulig uten at den kommer i for sterk konflikt med hevarmen og sikringen. Selvsagt må en kunne sikre våpnet med kikkerten på plass, og en må kunne lade raskt om for skudd nr. 2, som det kan haste med under all jakt. En del montasjer har sidestilling, som hjelper til å få trådkorset i midten av siktebildet. Ellers skal en være oppmerksom på at europeiske kikkerter nesten alltid lages med 26 mm diameter på røret, mens de amerikanske er en tomme, eller 25.4 mm. De fleste montasjer kan fåes med ringer for enten europeisk eller amerikansk standard. Innskyting av rifler med kikkertsikte Her som ellers gjelder det å få et skudd i skiven, så en vet hvilken vei en skal begynne å «skru». Med repetérgeværer er det ganske enkelt, en legger våpenet på en sandsekk på skytebordet, tar ut sluttstykket og ved å se annenhver gang gjennom løpet og kikkerten kan en justere festet til alt peker rett. Trådkorset skal være stilt midt i kikkertrøret, eller litt over midten for 100 meter. Derefter skyter en 4-5 skudd med anlegg og siktepunkt midt i tieren. Det treffbildet en får kommer ikke til å ligge midt i, om en ikke har uvanlig flaks, men treffbildet er godt synlig i kikkerten. Så holder en børsa godt fast, med trådkorset mitt i tieren, og får en kamerat til å skru til det har flyttet seg midt i treffbildet. Da peker våpenet med andre ord der det skyter, og det som gjenstår er bare finjusteringen. På grunn av variasjon i syn m.m. må en alltid gjøre denne selv. De fleste moderne kikkerter har «klikk»-innstilling på høyde- og sideskruen, slik at en kan «telle seg inn» til midten av tieren. Trådkorset bør nå ligge midt i siktebildet sideveis, slik at man bare skrur et klikk eller to hver vei for vindavdrift. Som nevnt bør det for 100 meter ligge litt over midten av bildet, slik at det for 200 meter kommer omtrent i sentrum og for 300 meter litt under. For jaktrifler er 300 meter neppe særlig aktuelt. Samtidig er det viktig at den vannrette tråden eller bjelkene i trådkorset virkelig blir vannrette når en holder våpenet riktig, de skal ikke helle til noen av sidene.

Innskyting av rifler Når en har kjøpt et våpen og bestemt seg for hvilken eller hvilke ammuni­ sjonstyper en vil bruke, gjenstår det å skyte inn våpenet, justere siktene slik at en treffer der en sikter. Før dette er gjort kan en ikke gi seg avsted på jakt, og 145

selv den beste skytter er hjelpeløs med et våpen som ikke er riktig innskutt. Forsøk aldri å «huske» hvor kulen treffer i forhold til siktene, i det avgjørende øyeblikket er det lett å ta feil, og en har som regel ikke mye tid til rådighet! Når en har kjøpt eller fått laget siktemidler som en er tilfreds med, drar en til skytebanen en dag med godt vær og med det nødvendige verktøy til justering, eventuelt også med børsemakeren til hånde. De fleste av disse har ofte ærend til skytebanen for å prøve reparasjoner m.m. De fleste jegere vil ha treffpunktet der toppen av kornet peker, noen vil ha litt «overslag» — kulen treffer noen centimeter høyere enn kornet på en bestemt avstand, for eksempel 80 meter og midt i på 100. For baneskyting skyter mange inn slik at treffpunktet blir i sentrum når kornspissen tangerer underkanten av sikteblinken. Når en skal skyte inn et våpen gjelder det å eliminere den menneskelige faktoren så langt som mulig — altså kombinasjonen av sikte- og avtrekksfeil — uten at forholdene dermed blir ulike en vanlig avfyring. Om en spenner fast et våpen i en skytestol kan en få en oppfatning om hvordan det og ammunisjonen skyter, men når en holder våpenet som ved normalt bruk, har det helt andre muligheter for å bevege seg før kulen slipper løpmunningen, og treffpunktet blir ikke det samme. En meget god måte å skyte inn en rifle på er å sitte ved et støtt bord med begge albuene støttet mot bordplaten og venstre hånd fremme på forskjeftet støttet mot en sandsekk, en sammenrullet jakke eller annet passelig fast underlag. Omtrentlig kan en alltid skyte inn en annens gevær, men den siste finpoleringen må den gjøre som skal bruke det. Her kommer blant annet de nevnte synsfeilene inn i bildet, to skyttere eller jegere ser sjelden eller aldri siktebildet helt likt. 100 meter er et bra hold å skyte seg inn på, som regel finnes det også skytebaner tilgjengelige for denne avstanden. En kan gjerne skyte noen skudd på 200 meter også, både for å få rede på våpenets, ammunisjonen og sin egen treffsikkerhet på denne avstanden, og for jege­ ren er det viktig å lære seg hva 100 og 200 meter virkelig er ute i terrenget. Skal en på elgjakt i skogsterreng hvor det kan bli snakk om kortere hold, bør en også prøve et par skudd på 80 meter, eller 50. Jaktriflen er ofte et dårlig 300-metersvåpen, men den som vil se det med egne øyne har også muligheter for dette på skytebanen. I det hele tatt er det utmerkede forhold på de steder der jegerne og baneskytterne enten er de samme gutta eller godt kjente, der er mulighetene for å prøveskyte og eksperimentere litt langt bedre enn de ofte blir i storbyene. Nå kan det være meget nyttig for en jeger å være medlem av skytterlag uansett hvor han bor, en får muligheter for blant annet billigere treningsskyting som mer enn oppveier medlemsavgiften, og muligheter for trening med jaktrifla når den sesongen nærmer seg. En behøver ikke å være en god 300-metersskytter for å være en god jeger — del er så mye annet en må kunne for å være en god jeger foruten det å skyte. Det er bare å la være å skyte 146

på for lange hold. Sammenlikningsvis må en politimann kunne mye annet enn å håndtere sin pistol, men både han og jegeren må selvsagt være i stand til å håndtere sitt våpen riktig og med akseptabel virkning på rimelige hold. Teorien «skiva treffer jeg ikke, men elgen den treffer jeg» blir ikke lansert så ofte som før i tiden, og det er like bra, for den stemmer dårlig. Treffer jeg ikke skiva så vet jeg ikke om, eller hvor, jeg treffer elgen heller. Ved innskytingen av børsa må en være meget omhyggelig både med sikting og avfyring, og en bør skyte skuddene med 1-2 minutters mellomrom slik at ikke pipen blir for varm. De fleste våpen forflytter treffpunktet når de varmskytes, men dette er av mindre betydning for jegeren, som sjelden skyter mer enn 2-3 skudd på en gang. Det koster noen patroner å skyte inn sitt våpen riktig, men disse kan en med god samvittighet føre opp på trenmgskontoen. Denne innskytingen er utmer­ ket trening, og så vel et førsteklasses våpen som førsteklasses ammunisjon er verdiløse ting om en ikke treffer der en vil.

«Rent skudd» Her kommer vi inn på et tema av største interesse for jegeren, og et område der det syndes meget fordi så få er helt klare over fakta. Mellom løpmunnin­ gen og viltet bør det egentlig ikke finnes noe som helst annet enn luft, men som alle jegere vet kan det iblant være umulig å få helt «rent skudd». Når en konstruerer en jaktkule må en gå ut fra at det ikke skal finnes noe hinder mellom munning og mål. Går en ifra det prinsippet, er en ute på tynn is. Siden kan en konstruere kulen med praktisk talt hvilke ekspansjonsegenskaper en vil ha, ved å variere materiale, materialhårdhet, form, dimensjoner m.m. En kan gjøre kulen så sterk at den går rett igjennom dyret uten å deformeres, eller bare deformeres så lite at den alltid gir gjennomslag. På den annen side kan en gjøre den så lett deforrnerbar at den går i biter idet den slår igjennom skinnet, hvilket ville være like feilaktig. Det en tilstreber er den rette mellomtingen mellom disse ytterlighetene, og hva som da er rett kan variere med anslagshastighet, størrelse og slag av vilt, og ikke minst jegerens ønskemål. Det er jegerens penger kulen blir betalt med, viltet har ingen. Skuddholdet betyr mye for hastigheten, det ser en med en gang i den ballistiske tabellen. På samme måte vil en kule deformeres sterkere om den sendes avsted fra en .300 Weatherby magnum hylse enn fra en .308 Winchester. 1 Tyskland og Østerrike er det mest spørsmål om troféjakt, jaktmarkene er små og en vil ha minst mulig skyting for ikke å forstyrre viltet mer enn nødvendig. Kjøttet kommer litt i annen rekke, og jegerne godtar derfor en kule som gir sterk splintvirkning og dermed har stor drepeevne. En skal her huske på at denne jakten foregår på kort hold, ofte fra «Hochsitz» — skytetårn — og jegeren har de beste muligheter for å plassere et nesten perfekt treff. Hinder mellom viltet og 147

jegeren kan en nesten se bort fra. Her i Skandinavia er vi mer kjøttjegere, vi liker ikke at slakteren skjærer bort en stor del av elgbogen fordi den er istykkerrevet og full av bly- og mantelsplinter. Vi er selvsagt like interessert i å overholde jegerens første bud, å avlive viltet fort og uten unødvendig plage, men vi har god plass og forstyrrer hverken vilt eller mennesker med et raskt skudd nr. 2 om det skulle være nødvendig. Derfor er kulen som ekspanderer til «sopp-fasong», men uten å dele seg opp i mange småbiter, den mest efterspurte her i Norden. Her finnes det selvsagt en hel del synspunkter, ønskemål og oppfatninger som varierer, men hovedsaken, som vi alltid kommer tilbake til, er at jaktskuddet blir riktig plassert. På samme måte som det ikke spiller noen rolle hva slags kule en bommer med, er det helt klart at ingen jaktkule er så god at den gjør et godt skudd av et dårlig. Det er altså en av jegerens fremste plikter å se til at det ikke finnes nevneverdige hinder i veien for kulen. Han skal ikke trekke av før han har «rent skudd». Det følger tre alvorlige ulemper med at kulen treffer på noe underveis til målet. For det første blir dens hastighet bremset, for det andre begynner deformasjonen allerede før kulen treffer viltet, for det tredje kan kulens retning forandres ganske betydelig. Da hjelper det jo lite om en hadde kikkertsikte og gjorde et perfekt avtrekk. Vi husker at kulen pendlet de første meterne foran løpmunningen, siden stabiliserer den seg på grunn av den kraftige rotasjonen. Men den ligger aldri helt perfekt i kulebanen og følger denne med spissen midt i den tenkte kulebanelinjen. Kulen fra et høyreriflet løp flyr med spissen pekende litt nedover til høyre, og roterer slik at spissen følger nærmest en ellipse samtidig som den i denne ellipsen beveger seg i små sirkler eller ellipser igjen. I et venstreriflet løp vil den på samme måte fly med spissen litt nedover til venstre. Dette er på en måte en påbegynt «avsporing» som tross den kraftige gyroskopvirkningen straks vil øke om kulen møter et hinder. Angående hinder har forfatteren gjennomført en hel del prøveskytinger, det samme har mange andre gjort, og alt tyder på at vanlig gress ikke forstyrrer en jaktkule. Vi har skutt gjennom 80-90 meter vanlig eng, mot en skive som en bare ser stikke opp av gresset fremme ved kulefanget. Kulehullene er fremdeles runde. Nå er jo dette en situasjon som ikke forekommer under jakt, ingen riktig jeger ville fra liggende stilling skyte mot et liggende dyr som han bare så hodet på uten å kunne vite med sikkerhet hvor kroppen befant seg. Derfor må forsøkene gjøres med den type av hinder som kan forekomme i større høyde over marken, og det blir da kvist fra en av vår moderne tids forbannelser, krattskogen. Den er ofte et barn av snauhogsten, og står i veien for mer enn utsikten og jaktriflen. Her viser forsøkene at så snart en er oppe i en grentykkelse som en blyant, er alt håp ute for jaktkulen. Har man et sikkert kulefang, helst en sandbakke, et grustak eller liknende, er slike forsøk lette å 148

4

Typisk treffbilde fra jaktriflekule som treffer pappskiven efter å ha gått gjennom kvister. Ovalt kulehull, pappen gjennomtrengt av bly- og mantelbiter som selv om de traff viltet ikke skulle ha noen som helst jaktmessig virkning. På for eksempel en hare skulle kanskje de største gi en viss «hagleffekt», men ikke mot storvilt der de skulle stoppe i skinnet.

Det er ikke uvanlig at en ved skyteforsøk gjennom kvister får nesten perfekte avtrykk av kuler som har gått sidelengs gjennom pappski­ ven bakom — riktige «strykejernshull» eller «nøkkelhull» (Keyhoies) som amerikanerne kal­ ler dem, med små hull efter mantel- og blybiter rundt. En kule som treffer viltet med bredsiden gir selvsagt ikke den beregnede dybdevirkningen og medfører i de fleste fall bare skadeskyting, særlig av storvilt.

gjennomføre og meget instruktive blant annet ved utdannelse av nye jegere. Om buskaset allerede er på plass, er det bare å skaffe passende pappskiver i minst 50 x 50 cm, gjerne 70 x 100 cm format, og helst harde slik at en ser selv ganske små splinthull m.m. Disse setter man så ved buskene, en foran slik at en kan male et siktepunkt (blink) på den, den neste inne blant grenene, og den tredje fritt på en pinne bak buskene. Og rettet inn slik at et skudd normalt ville gå gjennom alle tre og inn i kulefanget. En kan også skjære passende kvister og bygge opp det hele på skytebanen. Det en siden kommer til å få se, er det samme i begge tilfelle: Rundt hull i skive nr. 1. Siden kommer det an på hvilket kaliber av kvister kulen har klipt av bak denne. 1-2 mm kvist gir en del små hull i skive nr. 2 efter splinter fra blyspissen, men stort sett fremdeles rundt hull i skive 2. I skive nr. 3 mer eller mindre ovalt hull. Neste skudd (merk kulehullene efter hvert skudd) kan ha truffet 3-5 mm kvist og gir adskillig mer splinthull i skive 2, samt et ujevnt kulehull som viser at mantelen har begynt å rives opp. Ofte ovalt hull. I skive 3 et realt «nøkkelhull» og av og til et par større splinter. Disse bommer oftest på skive 3, det kommer litt an på avstanden mellom skivene. Kommer en så opp i 7-8 mm kvister, som den nevnte blyanten, klippes disse fremdeles av om kulen treffer noenlunde midt på dem. Det blir mange og 149

Omfattende skyteforsøk viser at dette er hva som hender når en jaktriflekule treffer en kvist av en blyants tykkelse, altså omtrent tilsvarende en .30-06 kules diameter: Kulen slår av kvisten, men motstanden er tilstrekkelig for å ødelegge blyspissen og rive løs biter av den fremre delen av mantelen. Samtidig drives kulen ut av sin normale bane og begynner å pendle, noe en tydelig ser på de ovale hullene som oppstår i en pappskive plassert et par meter bak grenen. Det sier seg selv at en slik ødelagt kule ikke gir normal skuddvirkning, hverken hva ekspansjon eller gjennomslagskraft angår. En del av kulevekten er blitt borte på veien, og den delvis oppsphntrede mantelen gjør at kulen begynner å ekspandere alt for tidlig i viltet. Pendlingen gjør at kulen treffer med en viss vinkel og den har derfor meget lett for å slenge på tvers og bremses opp, med skadeskyting som resultat.

store splinthull både av bly og mantel i skive 2, og en skal ikke bli forundret om en får et ganske perfekt «avtrykk» dvs. strykejernformet hull som viser at kulen har rukket å vende seg 90 grader efter kvisttreffen, og skive 3 er da som regel helt uberørt. Så mye kan altså kulen endre retning efter et kvisttreff, og det er mer enn en ofte tenker seg. Derimot forstår en uten videre at en slik kule ikke kan gjøre annet enn å skade et dyr. Hastigheten har minket, vekten har minket, treffpunktet blir galt, og kulen som treffer mer eller mindre sideveis har ingen gjennomslagskraft igjen. Den slår gjennom skinnet og lager et stygt sår, men stopper efter noen centimeter. En tenker seg gjerne at langsomme, rundnesede (ogivale) kuler er mer stabile enn de spisse høyhastighetskulene om de møter hinder. Det er riktig med visse forbehold. De virkelige høyhastighetskulene f.eks. fra .220 Swift, .22-250 og liknende patroner som brukes for skadedyrbekjempmg i USA, blir bare til en splintsky når de treffer bakken eller større kvister. Dette er meningen, de skal ha sterkt drepende virkning og minst mulig rikosjettering fordi en ofte skyter blant buskap eller i flatt lende uten skikkelig kulefang. 18.5 150

grams kulen fra 9.3 x 57 og 9.3 x 62 viser en noe bedre stabilitet ved gjennomgang av hinder enn f.eks. 9 gram-kulen i 6.5 x 55. Når det gjelder tunge kuler kommer imidlertid også andre ting inn i bildet. Det finnes en 14.2 grams kule for .30-06, men de aller fleste .30-06 løp er i dag riflet med 12-toms riflestigning, og 10-toms stigning eller én omdreining på 25 cm hadde stabilisert 14.2 gramskulen bedre. Denne kan altså være mindre stabil enn en lettere og spissere kule fordi den egentlig roterer for langsomt. Felles for alle kuler, uansett om de er 9.3 mm eller noe annet, er at de blir ødelagt av en kvist av blyanttykkelse om de skal lages med den ekspansjonsevnen de bør ha for «rent skudd». Og sterkere kan en jo ikke gjøre dem, for hvem kan garantere at det alltid vil finnes grener i veien? Vi sa tidligere i boken at en driver ikke jakt med munningshastighet, det er anslagshastigheten som er avgjørende. Felles for alle jaktskudd er selvsagt at det er aldri spørsmål om hva man sender avsted, men om hva som kommer frem. I «den grønne praksis» (jaktmarken) kan hvem som helst komme til å treffe en kvist. Da gjelder det å være rask og sikker med å plassere skudd nr. 2.

Kulen i viltet

Det er jegerens oppgave å få kulen uskadd frem til viltet og få den plassert på rett sted. Mer kan ikke han gjøre. Det videre arbeidet overtar kulen selv, og klarer det under forutsetning av at jegeren har valgt noenlunde rett kule. Kulens deformasjon Når en jaktkule ved et normalt skudd treffer viltet, bremses den opp fra cirka 2500 km/timen til stopp på meget kort tid og over ca. 35 cm lengde. Også i dette tilfelle er det nesten umulig å finne noen dagligdags hendelse som gir et brukbart bilde av hva som foregår. Man lander jagerfly på hangarskipsdekk som i forhold til flyets landingshastighet er meget korte, og bremser dem opp uskadde. Dette er bare mulig ved at man fra halen på flyet svinger ned en krok som huker fast i en av de stålwirene som er spent over dekket i noen centimeters høyde. Bremseanordninger gir efter såpass mye at flyet stopper. Kommer flyet derimot av kursen og kolliderer med overbygningene på dekket, blir det havari fordi oppbremsingen blir for rask. Vi har tidligere sammenliknet med en bil som kjøres mot en bergvegg. Her blir det totalhavari på grunn av en meget rask og hard oppbremsing, omtrent som når en jaktkule treffer panserplaten på en selvanviser. Kjører man derimot bilen av veien og ut i en potetåker, bremses den riktignok fort i den

Storviltkuler, ekspandert ved prøveskyting i cellulosemasse.

152

Dette er et interessant røntgenfotografi av en 7.62 mm, 11.6 gram Sierra-kule som passerer gjennom «ballistisk gelatin» — en oppløsning av gelatin i vann som er det nærmeste en kan komme i konsistens til viltets muskelmasse (kjøttet) og som derfor brukes ved prøving av jaktkuler. En ser at kulen begynner å ekspandere et par cm efter at den har gått inn gjennom skinnet og derefter oppnår maksimal effekt idet den fortsetter å ekspandere til «sopp-fasong» mens den fremdeles har ganske høy hastighet. Den kraftige oppbremsingen gjør at kulens virkning blir svakere når den nærmer seg den borteste siden av dyret. Dette er riktig, og viktig for å unngå ødeleggelse av verdifullt kjøtt. Bildet viser også bedre enn noe annet hvorfor så mange jegere så ofte har trodd at «kulen gikk gjennom dyret uten å ekspandere» — utgangshullet på baksiden av dyret blir nemlig ikke mye større enn diameteren på den ekspanderte kulen. (Foto: Sierra Bullets.)

løse jorden, men den går ikke i biter. Treffer man en traktor på åkeren, begynner det hele å minne om en jaktkule som slår inn i et dyr og treffer grøvre ben, som f.eks. bogblad. Det første hinderet kulen møter er gjennomslaget i skinnet, omtrent som når bilen passerer veigrøften. Derefter passerer kulen selve muskelmassen, kjøttet i dyret, og kulen er slik konstruert at denne motstanden er tilstrekkelig til at den vil begynne å deformeres. Allerede ved gjennomgangen av skinnet begynner blyspissen å flates ut, og efter 3-4 cm begynner den tynne fremre delen av mantelen å sprekke opp i fliker. På grunn av motstanden i muskelmassen bøyes mantelflikene utover, og blyet foran dem trykkes sammen så kulen får en «sopp-fasong». Den bakre delen av kulen er fremdeles hel og skyver på den fremre, som snart har ekspandert til 2 ganger kaliberet, altså dobbelt diameter. Samtidig som kulen beveger seg fremover roterer den med meget høyt turtall, men allikevel bare med én omdreining på 25 eller 30 cm. Det er vanskelig å si hvordan denne rotasjonen påvirker kulens drepeevne, men i en viss grad slenges biter av mantel og bly utover av sentrifugalkraften. Alt efter hvilken bevegelse som møter mest motstand, kan kulen både slutte å rotere før den stopper, og fortsette å rotere efter at den har stoppet. Det siste er ikke

153

En 3.2 gram kaliber .22 «skadedyrkule» treffer et eple med 1077 m/sek. Dette er en kuletype som er slik konstruert at den nærmest «eksploderer» når den treffer. Dermed oppnår en maksimal drepende virkning, og ytterst liten risiko både for skadeskyting og rikosjetter. Kulen splintres opp i hundrevis av småbiter om den treffer bakken, og blir nesten bare en støvsky. Her ser en tydelig hvorfor en så lett ekspanderende kule i så høy hastighet er helt umulig som jaktkule for mindre matvilt, f.eks. fugl der slik jakt er tillatt. Det blir ikke mye å ha i gryta når kjøttet drar avsted slik som innmaten i dette eplet! Et kalifornisk eple er større enn det matnyttige området av en due, og selv en så stor fugl som en gås ville bli ødelagt. For slik jakt skal en velge en kule som ekspanderer langsommere — fabrikkene pleier å ha et bra utvalg — og fremfor alt skyte med lavere utgangshastighet. Det siste er særlig lett å få til om en håndlader sine patroner — da kan en også prøve ut den ladningen som gir den beste presisjonen. (Foto: Sierra Bullets.)

usannsynlig, og rotasjonen øker nok da drepeevnen. Da muskelmassen for en stor del består av vann, som jo ikke kan komprimeres slik som for eksempel luft, forårsaker kulen en kraftig trykkbølge utover fra sårkanalen. Denne trykkbølgen ødelegger eller funksjonshemmer forskjellige organer i kroppen, bl.a. nervesenter, og bidrar til å drepe dyret fort og effektivt. Forsøk har vist at det klarer seg med en meget lav kulevekt for å drepe store dyr om en bare får kulen opp i tilstrekkelig hastighet. Små stålkuler har ved anslagshastigheter omkring 4000 m/sek vist seg å drepe hester med forholdsvis ubetydelige treff i f.eks. framben. Det er da først og fremst den hydrauliske trykkbølgen som forplanter seg gjennom kroppsvæskene og dreper dyret fordi den påvirker et større antall nervesenter samtidig. På samme måte har haglskuddet på rimelige hold en øyeblikkelig drepende virkning. Her er det jo ikke spørsmål om noen dybdevirkning eller ødeleggelse av hjerte, lunger eller andre vitale organer, men om en samtidig påvirkning av et flertall nervesentrer nær huden. Teoretisk skulle en altså kunne gå på elgjakt med hagle, med en haglkanon som sendte avsted noen kilo hagl i 10-mm klassen. Man skyter 36 gram hagl efter en hare — som godt er for den som skal nyte middagen, treffer ikke alle — men en elg er cirka 100 ganger tyngre enn haren og med 3.6 kilo hagl av 154

Elgokse, stor, 170 m. 9.3x57, 18.5 g. BS

Elgku, middels størrelse, 100 m. 8x57 J12, BS.

Elgokse, middels størrelse, 110 m. 9.3x62, 18.5 g. BS

Elgku, middels størrelse, 50 m. .30-06, 14.2.g. BS

Her er fem fotografier av kuler som er plukket frem fra elgkropper under oppslaktingen, alle sammen vanlige storviltkalibre, skutt på nor­ male «elghold» omkring 100 meter, med unntak av en .30-06 kule på kort hold 50 m, og en 9.3x57 på 170 meter, et hold som nok kan sies å være i lengste laget for denne patronen. Som en ser er det i grunnen ikke mulig å finne noen forskjell på de ekspanderte kulene. Graden av ekspansjon avhenger nok aller mest av om kulen har truffet ben eller bare mykdeler under oppbremsingen i dyret. Elgku, liten, 100 m. .30-06, 11.6. g. BS

155

En forholdsvis tynnvegget kulemantel kan ved korte skuddhold og dermed høy anslagshastighet deformeres mer enn normalt. Blykjernen kan også skilles fra mantelen, avhengig av hva kulen treffer. Dermed er det ikke 100% sikkert at drepeevnen er dårligere, men den hadde vært bedre ved et større kaliber.

Elgokse, middels størrelse, 40 m. 6.5x55, 10.1 g. BS

nevnte størrelse avsendt fra vanlig haglehold — maksimalt 35 m — ville virkningen antakelig være tilstrekkelig.

Å prøve kuledeformasjon Mange jegere liker å eksperimentere og prøveskyte, noe som er meget nyttig og lærerikt. Kuledeformasjon er et interessant tema, der man med et pålitelig kulefang kan gjøre morsomme forsøk. Vil en se hvordan kulen oppfører seg i viltet, må en velge et prøvemateriale som så nær som mulig tilsvarer dyret. Jord eller sand går ikke, heller ikke tre. Skyter en i langved kan fibrene til og med hjelpe til å holde kulen sammen og hindre den i å deformeres. Alle som en eller annen gang har gjort et realt «magaplask» i svømmebassenget, vet at vann er hardt når en treffer med litt fart. Om man legger et fange én gang brettede aviser i vann over natten, får man et godt materiale å prøve jaktkuler i. Man kan legge avisene i en kartong, hvis yttervegg da får utgjøre «skinn», man kan legge biter av en bilslange mellom kartongen og avismassen for å få et seigere og riktigere «skinn». 35-40 cm aviser stopper en vanlig jaktkule, men som sagt, glem ikke kulefang bak kartongen i alle fall. Siden kan en få tak på bogblad eller andre ben fra slakteren og legge disse mellom avisene. Ammunisjonsfabrikken bruker blant annet gelatin-«puddinger» som prøvema­ teriale, de minner mye om kjøtt hva motstand mot kuler angår, og en kan legge inn skinn og ben i massen. Ingen ting kan erstatte utprøving av jaktkuler under faktiske forhold i jaktmarkene, men årtier av eksperimenter — forfatteren var blant annet med ved skyteprøver mot tamrein i slaktetiden for snart 30 år siden — har lært industrien hvordan jaktkulene skal lages for å passe de forskjellige forhold. Blant annet forandrer ikke viltet seg i det hele tatt, sett fra «kulesynspunkt».

Gikk kulen gjennom dyret uten å deformeres? En regner med at kulen skal ha tilstrekkelig gjennomslagskraft og styrke til å 156

Sikkert kulefcmg er viktig ved all skyting. Noen sandlass foran en fjellvegg klarer seg til og medfor 12. 7 mm mitraljøse, som på bildet.

Armert betong stopper alle vanlige kuler, sand hindrer kulene i å ødelegge beton­ gen. Støvskyene kan en dempe effektivt med brukt bilolje, for en stund også med vann.

trenge inn i den borteste kroppshalvdelen hos dyret, påskutt fra siden, selv om den treffer på grøvre ben på veien. Treffer den så bare på ribben, eller den rett og slett går mellom disse, kan det selvsagt hende at den går ut på baksiden av dyret. Skulle en lade patroner som med nesten 100 % sikkerhet aldri gikk gjennom dyret, ville energien bli for lav ved treff på bogblad eller andre større hinder. Nå har imidlertid en kule brukt opp det meste av sin energi før den kommer så langt som til kjøttet på motsatt side, og særlig på så store dyr som elg og hjort blir ikke ødeleggelsen av kjøtt på utgangssiden så stor selv om kulen skulle slå helt igjennom. En jaktkule ekspanderes til cirka 2 ganger kalibret. Da er den i praksis bare en grovkalibret (11-14 mm) kule med meget lav hastighet og liten vekt i forhold til diameteren. Utgangshullet kan ofte være bare som en femøring, og en kan få inntrykk av at kulen ikke har ekspandert. Ser en efter under slaktingen, viser det seg at dette ikke er tilfelle. Skuddkanalen er smal til å begynne med, mens kulen ennå var i ferd med å ekspandere, derefter utvider den seg, og smalner igjen når kulens hastighet avtar.

157.

En grovkalibret helmantelkule kan ha sterkere jaktmessig virkning enn en ekspandert blyspisskule om den har større kaliber. En helmantlet .460 Weatherby-kule har omtrent samme diame­ ter som en ekspandert 7.62 mm kule, men beholder i motsetning til denne hele sin vekt, som fra begynnelsen er nesten det tredobbelte. Den får derfor adskillig større gjennomslags­ kraft, da hastigheten er omtrent den samme som for .30-06. For nordisk storviltjakt er imid­ lertid bare ekspanderende kuler tillatt.

En avvikende oppfatning En meget kjent svensk jeger og viltstellmann som ofte deltok i diskusjoner og ofte hadde forskjellige oppfatninger om saker og ting, sa en gang: «Skyt elgen med helmantelkule, den skal ha en sjanse!» Kan jegeren skyte og treffer der han skal, sa han, da får han sin elg uansett hvilken kule han skyter med. Et dårlig skudd er og blir et dårlig, uansett hvilken kule det blir skutt med. En helmantel gir da et rent hull gjennom dyret, som ganske snart gror igjen. Et dårlig treff med en ekspanderende kule gir derimot stygge sår som i regelen blir betente og forårsaker en plagsom død for dyret om det ikke kan finnes ganske omgående. Teknisk sett ligger det noe i denne tankegangen, og en tenker straks tilbake til soldaten og Haag-avtalen. Den vanlige jaktkulen mister 30-40 % av vekten, noe bly vil alltid bli borte. Og da kan en jo spørre seg hvor mye mer en 6.5 mm kule, ekspandert til 10-11 mm, har å by på enn en helmantelkule i for eksempel kaliber 10.75 x 68, vekt 22 gram, eller 10.75 x 74, vekt 26 gram. Da er selvsagt helmantelkulen totalt overlegen, ikke minst i gjennomslagskraft. På den annen side ville nok ikke elgen kjenne seg særlig opplagt efter et slikt treff, selv om den var helmantlet. Men den nevnte jegeren tenkte helst på helmantel i 6.5 mm, kaliber .30 osv. Nå er jo dette utelukket i og med jaktlovgivningen, og takket være store fremskritt, bl.a. med eftersøk av skadeskutt vilt med hund, er ikke problemet med tapte, skadede dyr lenger hva det var. Men en senker jo slagskip med granater som er mer helmantel enn sprenggranat, så teorien er ikke helt uten interesse. Treff på grove ben Et vanskelig punkt ved kulekonstruksjon er at kulen som vi har nevnt må deformeres ved treff i myke deler, og samtidig være sterk nok til å gi gjennomslag i bogblad og andre grøvre ben, og fortsette. Dette har ført til en mengde forskjellige kulekonstruksjoner, som jo alle blir mer eller mindre vellykkede forsøk på «å ete kaka og beholde den» — noe et gammelt engelsk ordspråk påstår er umulig. Som ved alle andre tekniske problem må en som regel velge et kompromiss. Det har vært laget blyspisskuler med en helmantel 158

At også blyspisskuler har stor gjennom­ slagskraft viser dette skyteforsøket. Et stykke vinkeljern ble stilt opp foran ski­ ven ved skyting på 270 m avstand med .358 Norma Magnum-patroner ifastspent prøvepipe. Et skudd traff det skarpe hjør­ net på jernet og slo tross den store avstanden tvers igjennom det.

inni, da ekspanderer den ytre delen og helmantelen fortsetter. I praksis skrelles den ytre mantelen og blyrøret omkring den av, og danner en mengde splinter som kan ha god jaktmessig virkning. Uansett kulens konstruksjon kan den oppføre seg unormalt i dyret, avhengig av hvordan den treffer og hvilken motstand den møter. Er den deformert av treff på grener eller andre hinder før den treffer dyret, kan den stoppe mot for eksempel et bogblad. Og en kan da ikke se at den har vært borti noe før den traff dyret, altså er det nærliggende for jegeren å tro at det har vært en feil på patronen. (Hadde for eksempel kruttladningen vært så mye for liten, ville han imidlertid ikke ha truffet der han siktet.) Det har også hendt at en kule har gått mellom skinnet og kjøttet på en elg og stoppet nesten uskadd. I slike fall er et raskt skudd nr. 2 den eneste løsningen for jegerens del. Kulen har da vært i samme situasjon som bilen som kjørte ut i potetåkeren og ikke møtte annet hinder enn løs jord, den stoppet også praktisk talt uskadd. Viltet skal drepes fort og uten unødvendig plage Dette er jaktregel nr. 1 — og forskningen har vist at dette er mulig, om jegeren møter de rimelige krav som stilles til ham. Disse krav er at han velger fornuftig våpen og ammunisjon til den jakt han skal drive, at han er en tilstrekkelig god skytter, at han ikke skyter på større avstand enn han behersker, og at han ser til å ha «rent skudd» uten grener m.m. som ødelegger kulen. Det har vært skrevet mer inngående om hva som fysisk og medisinsk hender i dyrekroppen når den treffes av en kule, og vi skal her bare ta med noen alminnelige betraktninger. At dyret avlives av et velrettet skudd er jo hovedsaken, HVORFOR det avlives er vel mer et spørsmål for jegere som har litt vitenskapsmann i seg, men ikke derfor unyttig å vite. Men vi har mye igjen som ligger mer innenfor rammen for denne boken, og passerer derfor kapitlet mer på overflaten.

159

Man dreper et levende vesen om man ødelegger en eller annen del av den organismen som utfører en viktig livsfunksjon. Ødelegges et større nervesentrum, f.eks. hjerne eller ryggrad, mister dyret all kontroll og dør umiddelbart. Disse nervesentrene utgjør imidlertid meget små treffområder for jegeren, og «nesten treff» er det samme som alvorlig skadeskyting. Slike sjanser kan en jeger ikke ta. Han må derfor rette sitt skudd mot det området på dyret der muligheten for drepende virkning er størst. Dyrets hjerte har som oppgave å holde blodsirkulasjonen i gang og dermed føre frem næring til kroppsdelene. Ingen kan leve med istykkerskutt hjerte, men et dyr kan løpe langt nok efter et hjerteskudd til å rekke å gjemme seg for jegeren. (En bil stopper ikke på flekken om en slår av tenningen under fart, men den kommer til å stoppe). Lungene har som oppgave å tilføre blodet surstoff fra luften som pustes inn. Hjertet kan fortsette å arbeide efter et lungeskudd, og dyret kan rekke enda lengre bort enn efter et hjerteskudd. (En kan kjøre en bil med tom tank så lenge det finnes bensin igjen i rørledninger og forgasser.) Når et dyr treffes av en kule faller det ofte sammen på grunn av nervesjokket som blant annet påvirker balanseevnen, benmusklene m.m. Dyret vet ikke hva et skytevåpen er, og kulen er derfor uventet selv om dyret i og for seg kan ha oppdaget jegeren. Om de nevnte nervesentrene ikke er skadet, gjenopptar nervesystemet meget snart sin funksjon. Dette er årsaken til at et påskutt vilt i blant kan sprette opp og forsvinne i skogen. (En kan slå av tenningen på bilen noen sekunder, derefter slå den på igjen og kjøre videre om ikke bilen har stoppet).

Hvorfor er et dyr mer hardskutt ved skudd nr. 2? Denne erfaringen har mange jegere gjort. En nei /espesialist svarer: Fordi det første skuddet har bedøvet dyrets nervesystem omtrent på samme måte som når et menneske bedøves på operasjonsbordet. En bedøvet kropps reaksjon på et nytt treff er helt forskjellig fra en ubedøvet. Trafikkskadet vilt kan være hardskutt av samme årsak. Forfatteren kom i kontakt med dette spørsmålet i forbindelse med kulekonstruksjoner for forskjellige amerikanske «Police Departments». De hadde problemer (og har det sikkert ennå) med at deres i og for seg kraftige .38 Special revolverpatroner ikke hadde nevneverdig virkning mot narkotikapåvirkede desperados som for eksempel truet med å drepe gisler eller som drev skyteøvelser mot trafikken og dermed måtte stoppes med alle tilgjengelige midler. Narkotika og brennevin kopler ut normale reaksjoner, ikke minst den redsel som vanlige mennesker føler hvis de treffes av kuler. Denne redselen er selvsagt ofte overdrevet, men det er jo til politiets fordel. De skyter ikke for å drepe forbryteren, men for å få tak i ham. Når redselen blir borte, tåler vedkommende en hel del beskyting så lenge ikke

160

nevnte nervesentrer skades. Ekspanderende politikaier (bly- eller hulspiss m.m.) skaper sterk antipati blant folket, fremfor alt blant dem som ikke regner med å bli utsatt for overfall m.m., og helmantelkuler som godkjennes av folket har altså for dårlig virkning og utgjør en betydelig rikosjettfare. De kan treffe folket istedenfor skurken, hvorpå nevnte godkjenning omgående inndras. Det er ikke lett å være politi når en skal være nødt til å arbeide med så primitivt verktøy som skytevåpen. Soldater har ofte fortalt at de kjente de ble truffet av en kule, men ikke av den andre og tredje som fulgte umiddelbart efter. Antijaktfolket har alltid pratet om hvor vondt det er for dyrene å bli truffet av jegerens kuler, en diskusjon som med noen års mellomrom pleier å blusse opp i aviser m.m. Forfatteren satte seg fore å undersøke saken, men da elger er dårlige intervjuobjekt, særlig efter avsluttet jakt, ble løsningen å lete opp soldater av forskjellige nasjonaliteter som hadde de nødvendige erfaringer. I 1950-årene var dette ikke vanskelig. Resultatet av undersøkelsen, som var ganske omfattende, kan summeres i at nesten ingen syntes at smerten ved å bli truffet var noe å snakke om, nærmest som om en slår seg mot et dørhåndtak eller liknende, fortalte noen. Det gjør jo vondt, men i og med at en vet at det ikke er farlig, avskriver en hendelsen med et par passende uttrykk. Blir en derimot skadet av en kule eller granatsplint, men beholder sine sanser, blir en selvsagt redd. Men en kjenner ikke om en samtidig blir truffet av flere splinter i nærheten av hverandre. Derimot er det alt annet enn morsomt noen timer senere, det er alle enige om. Da har kroppen begynt å funksjonere igjen, og nervene gir beskjed om skadene. En fortalte at han ikke hadde noen anelse om at han var truffet, men husket han var forbannet for at han ikke fikk være i fred for sanitetssoldatene, de bar ham nemlig på en båre og det gjorde vondt. Han hadde fått et streifskudd i hodet som hadde slått ham ut på flekken. Hadde det sittet en centimeter eller to lengre til venstre hadde han aldri fått vite at han ble truffet. En er først levende og så død, men det er ingen overgang imellom, sa han. Dette kan en sikkert uten videre overføre til dyret som detter «knall og fall» under en jakt. Flyvere fortalte at de ikke hadde merket splintskader i det hele tatt før efter de hadde landet og skulle ut av flyet, hele nerve- og kroppssystemet hadde vært så opptatt og utsatt for andre påkjenninger at det ikke klarte å registrere alt som hendte. En må altså kunne gå ut fra at et riktig plassert jaktskudd ikke er noe som påfører dyret smerter, og at en riktig utført jakt ikke er dyreplageri. Det som bekymrer oss alle er selvsagt skadeskyting. Gamle eksperter som f.eks. Frantz Rosenberg holdt alltid på at en ikke skal sette efter et skadeskutt dyr med en gang, men ta en pause på en halvtime. Dyret vil da som regel legge seg, og blir lettere å få tak på. I første omgang kan dette høres litt hjerteløst, men som soldatene forteller tar det altså lenger tid før smertene begynner, og det er 161

neppe riktig å jage et såret dyr kilometervis gjennom skogen for å komme på skuddhold. Her kommer en alltid tilbake til at et jaktlag skal ha en god eftersøkshund, og kunne bruke den på riktig måte. Skyteferdigheten er fremdeles det viktigste, men den beste jeger og skytter kan være uheldig med et skudd. Nervesystemet hos et dyr (eller menneske) er delt opp i to halvdeler, en høyre og en venstre, som er krysskoblet til hjernen. Den venstre kroppshalvdelen styres av den høyre hjernehalvdelen og omvendt. Om nervesystemet i den ene kroppshalv­ delen er skadet, forsøker straks den andre halvdelen av systemet å koble seg inn og overta funksjonen. For å drepe dyret effektivt vil en derfor at en jaktkule skal trenge gjennom den påskutte halvdelen av kroppen og inn i den andre for å påvirke hele nervesystemet og slå dyret i bakken. En meget kjent militærlege, som blant annet skrev flere bøker om jakt sammen med ballistikeren Lampel, (Dr. H.J. Langenbach), fortalte forfatteren at soldater som var truffet av kuler forfra eller bakfra, som var det vanligste, oftest ble helt friske. Derimot hadde han sjelden sett at noen som var truffet av kuler fra siden klarte seg, fordi begge kroppshalvdelene og dermed hele nervesystemet hadde fått skader. Hvorfor er ett dyr mer hårdskutt enn et annet av samme slag og størrelse? Dette er også noe jegere opplever i blant, og en kan vel tenke seg at dyr er forskjellige i sin mentalitet slik som mennesker, selv om de sikkert ikke er så totalt forskjellige. Den ene soldaten gir opp efter et treff i benet, den andre skyter videre med sitt maskingevær efter flere og farligere treff.

Gjør ingen forandringer på jaktkulen! Før i tiden hendte det at jegere filte spissen av helmantlede kuler for å få deformasjon ved jaktskudd. Dette er livsfarlig. En helmantelkule er laget for helt andre formål enn en blyspisskule, og mantelen har derfor ikke den form og andre egenskaper som kreves for en sikker ekspansjon. Dessuten er jo blyspisskulens mantel hel i bunnen, mens helmantelkulens selvsagt er åpen. Ved å file av spissen får man en mantel som er åpen i begge ender, og man risikerer at bare blykjernen skytes avsted. Mantelen som da sitter igjen i løpet forårsaker en kraftig våpensprengning. I det hele tatt kan jakt ikke sammenliknes med noe av den tekniske verden som omgir oss daglig. En får regne med at vilt, selv om de er av samme slag og størrelse, reagerer forskjellig på skudd. Og dessuten forekommer selvsagt en mengde variasjoner angående treffpunkt, kulens vei gjennom dyrekroppen

162

m.m. En kan absolutt ikke vente at alle dyr skal forflytte seg omtrent like langt efter treff på omtrent samme sted med samme kaliber og kulevekt. I det hele tatt må jegeren sette den praktiske siden av saken fremst. Han skyter for å drepe viltet raskt og effektivt, på samme måte som slakteren. Vi dreper dyr for å få mat. En kan nok si at interessen for «brukte kuler» — altså hvordan kulen ser ut efter skuddet, er sterkt overdrevet her i Norden. En tenker nok som regel ikke på hvor forskjellige forhold en jaktkule møter i en dyrekropp, men ønsker å grave frem kulen med den «ideelle» soppfasongen uansett hva den har truffet. Det var i så måte interessant å snakke med en kjent yrkesjeger og viltstellmann i Canada. Han hadde skutt mengder av de store elgene, grizzly- og kodiakbjørner m.m. Da vi spurte hvordan kulene så ut efter å ha truffet disse monstrene, svarte han at det har jeg ikke peiling på. Jeg skyter et skudd eller to og får mitt jaktbytte, men hvordan kulen ser ut efter at jeg har brukt den er «none of my business». Visst kan det være interessant å studere hvordan en jaktkule har virket i et vilt, men i bunn og grunn hadde jo kanadieren rett.

Å velge patron for jakten er i dag enklere enn før, fordi valget for en stor del styres av jaktlovgivningen, som jegeren selvsagt må respektere. Hva en så velger av våpen og ammunisjon (kaliber m.m.) innenfor jaktlovens ramme, er nok av større betydning for jegeren enn for viltet. Her i Skandinavia skaper vår i og for seg utmerkede patron 6.5 x 55 et særskilt problem — kort sagt hadde den vel aldri vært tillatt for storvilt om den ikke hadde vært så populær blant så mange. Det er for det ene den gamle historien om landets mihtærpatron som alltid blir populær, for det andre har den i et par mannsaldrer vært skytterbevegelsens patron og for det tredje har tilbudet på våpen vært størst i dette kaliberet, særlig før i tiden. En skal imidlertid huske på at den fra begynnelsen var en menneskepatron, og disse «dyrene» tilhører riktignok de farligste, men ikke de mest hårdskutte. Det er en stor forskjell i kroppsvekt mellom menneske og elg, men forkjemperne for 6.5 hevder at den svakere rekylen gjør at jegerne skyter bedre med den. Noe kan det selvsagt ligge i dette, men rekyl er mest et spørsmål om skjeftefasong og trening. Det er ikke så mye mer rekyl i en .30-06 eller .308. 6.5 x 55 har også vært populær fordi det har vært billig treningsammunisjon å få tak på. Dette har mindre betydning nå da håndlading av avskutte hylser er blitt alminnelig; en lader adskillig billigere enn noe en kan kjøpe ferdig. Militærpatronen er ikke lenger 6.5 x 55, men 7.62 NATO, som stort sett er det samme som .308 Winchester, men bare stort sett. Det er forskjellige dimensjo­ ner på disse to patronene, .308 er litt mindre, så tro ikke straks at det er feil på geværet om en militærhylse sitter fast!

163

Jaktlovgivningen skal selvsagt forsøke å styre kalibervalget slik at jegeren har en viss sikkerhetsmargin mot skadeskyting som skyldes for svak ammuni­ sjon. Det er riktig, selv om det altså ikke finnes noen ammunisjon som gjør et godt jaktskudd av et dårlig.

Grensetilfeller Her skal en huske at en patron som ikke når helt opp til kravene for et bestemt formål, f.eks. storvilt, fremdeles ikke blir mye av en storviltpatron om den lades opp med et par kilopondmeter og vipper like over grensen. Tillatt er ikke alltid det samme som tilrådelig. Det går an å skyte elg med en hel del patroner som passer mye bedre for rådyr, og den sikkerhetsmargin en bør ha for elgjakt blir da ganske ubetydelig. På den annen side er det heller ikke mye mening i å møte opp med kanoner for såpass lettskutt vilt som den nordiske elgen, men selvsagt kan det være moro å ha et kaliber «som ingen annen har». Vårt moderne, programmerte liv kan trenge litt krydder. Det kan være vanskeligere å få tak i ammunisjon i sjeldne kalibre, men eiere av slike våpen venter heller ikke å finne den rette patronen på nærmeste samvirkelag. Det ville være synd om jaktlovene efter hvert fikk jegerstanden til å se ut som en militæravdeling hva våpen angår. Utgåtte kalibre Vi har vært inne på dette tidligere, og det behøver ikke å bety at et våpen blir verdiløst om patronen efter hvert går ut av fabrikasjon. Våpen må — og det skal vi være glade for — lages i kvalitet over en viss minimumsgrense, ellers blir de farlige. Dette, samt at de lages med en god sikkerhetsmargin, medfører at de blir eldre enn de fleste andre industriprodukter. Det forekommer masser av jaktrifter fra 1930-årene, og det hadde vært mange flere om de ikke var blitt ødelagt under krigen for Norges vedkommende. Hvor mange andre 40-50 år gamle produkter er i bruk i dag, bortsett fra symaskiner og en og annen steikepanne? Samtidig må industrien — også innen våpen- og ammunisjonsbransjen — «komme med nyheter» av og til, og noen av disse har også vært gode og virkelig medført en del fremskritt. Det har hovedsakelig vært patroner, på våpensiden har det beveget seg adskillig langsommere. Dermed er det stadig kommet til nye kalibre og våpen for disse, samtidig som det var vanskelig å bli kvitt de gamle. Har en et våpen i utgående kaliber, bør en gå inn for litt langtidsplanlegging. Om en vil pensjonere våpenet, og det kan det være grunn til om det er et sjeldent eller meget fint våpen som har fått den tidens patina det bør ha, men som ikke bør utsettes for videre slitasje i jaktmarken, klarer det seg med et par esker originalammunisjon — disse øker alltid samlerverdien for våpenet. Har en derimot et våpen en akter å bruke, kommer det an på 164

MantelgeschofiTa tronen R«uclifto

Et oppslag i R\k S-katalogen for 1934: Alle disse 8 kalibre er gått ut av produksjon unntatt 8.15 x 46R som har dukket opp igjen i RWS-pro grammet på senere tid men den er tatt opp i fortegnelsen over utgående patroner. De øvrige er 8 x 72 R, 9 x 56, 9 x 57, 9 x 57R, 9 x 58R, 9 x 63 og 9 x 63 R

hvor ofte og mye. Her bør en legge opp et lite lager mens det er ammunisjon å få, alt efter hvor mye en regner med å behøve og hvor mye penger en vil sette i prosjektet. Riktig lagret blir ammunisjon sjelden for gammel, så en kan hamstre en del. Siden gjelder det å ta vare på tomhylsene, for i de aller fleste kalibrene er det ikke kulene det blir slutt på. De går ofte igjen i nyere patroner som kommer til å være i produksjon i mange år. F.eks. alle kulene i kaliber .30 (7.62 mm) og 8 mm S. Tennhetter for de fleste gamle jaktpatronene er 5.5 mm Berdan, som jo fremdeles lages. Det finnes også visse muligheter for å gjøre om en hylse til en annen. Mange av de nye patronene har nemlig hylsebunn fra en gammel, det er bare hylselengden og formen fremover som er mer eller mindre forandret. Vi skal komme tilbake til dette i avsnittet om håndlading av patroner. Har en valgt kaliber, gjenstår spørsmålet om kulevalg. Jo vanligere et kaliber er, desto flere kuler finnes det som regel å velge mellom. Dette kan være både bra og ille. Vi har tidligere gjort sammenlikninger med kameraet. Det finnes i dag en mengde filmfabrikat og filmtyper å velge mellom, og det er lett å «velge seg bort» og ikke få til et eneste virkelig godt bilde. Både for børsa og kameraet kan en nok sette som en god regel at en bør prøve seg frem til en

165

god kombinasjon og så lære seg å utnytte denne, istedenfor stadig å bytte i håp om at forbedringen vil komme automatisk.

Ammunisjon, «skreddersydd» for bestemt form for jakt Det teknisk logiske ville selvsagt være at man fabrikerte ammunisjon som ville passe til forskjellig slags jakt. Dessverre er hjemmemarkedet som regel for lite til at dette ville kunne gjøres innenfor rammen av akseptable patronpriser. Og så snart man kommer ut på andre markeder stilles det andre krav. Et typisk eksempel er spørsmålet om lette kuler og deres utgangshastighet. At man vil drive en tung kule opp i størst mulig hastighet for beste jaktmessige virkning mot storvilt, er logisk og riktig tenkt. Men så lager man også lettere kuler for å få mer å markedsføre. Teknisk er det selvsagt mulig å gi den lettere kulen høyere hastighet enn den tunge, på samme måte som en kan kaste en lett sten lenger enn en tung. Dermed oppstod i sin tid konkurranse fabrikkene imellom om hvem som kunne annonsere høyeste hastighet. Hva annet har en å gripe til for å vise at ens egen patron er bedre enn konkurrentens? Høyere hylsekvalitet kan ingen se, og bare noen få håndladere kontrollerer. Ytterst få skyter så godt at de kan avgjøre om en fabrikk har bedre kuler enn en annen. For ikke å snakke om gasstrykk, som ingen kan vite noe om. Men hastighet, det kan en vise i tabeller og annonser. Følgelig begynte en å måle hastighet med lengre løp enn i vanlige rifler, samt å hjelpe til med det før nevnte «gummitillegget» fra målt hastighet ved for eksempel 12.5 m avstand og til Vo- De mest avanserte brukte løp med minimumsmål, altså så trange som mulig for hastighetsmåling, da fikk en jo høyere gasstrykk og mer hastighet. Siden brukte en løp med maksimalt tillatte dimensjoner for måling av gasstrykk for samme patrontype. Det gav noen meter ekstra, og var i og for seg ikke uærlig fra teknisk synspunkt, en har lov å utnytte tillatte toleranser. Men fra jegerens synspunkt var det hele selvsagt hårkløveri uten praktisk betydning. Men reklame er reklame, og på det området er det begått verre synder. Særlig i Amerika ble dette med kulehastighet noe i retning av biler og hestekrefter. Når behøvde en 400 av dem for å krype rundt hjørnene i en storby? Men forsøk å selge en som har bare 399! Mennesket tenker ikke rasjonelt. Og de fleste patroner brukes ikke til jakt, i så fall ville det ikke finnes vilt igjen i denne verden. Storforbrukerne av ammunisjon utgjør en meget ubetydelig del av markedet. Når man hører om en lerdueskytter som skyter 10 000 skudd i året, skulle en tro at han og hans skytterkamerater bøyde salgskurvene ganske kraftig oppover. I virkeligheten er det alt for få av disse karene til at deres ammunisjonsforbruk kan bety noe. Markedet er den vanlige mannen som går inn i en butikk og kjøper en eske patroner eller to av og til. Mange av disse er ikke så vel inne i detaljer at de kan avgjøre hva som er best, og kjøper kanskje den med høyeste hastighet, iallfall i Amerika. Så kommer en annen som er 166

rådyrjeger og ikke vil ha 1000 meters kulehastighet, men det finnes ikke noe annet. Er han da ikke håndlader og selv kan sette sammen den patronen han behøver, er han faktisk et offer for ganske dårlig service. Men til ammunisjonsfabhkantens forsvar skal sies at om han lanserer en «avvikende» patron_ den kan være så fornuftig og god og nyttig som bare det — så kreves det en enorm innsats i form av reklame, annonser og salgsarbeid for å gjøre den kjent blant tilstrekkelig mange jegere, få forretningene til å ha den på lager osv., en innsats som ofte koster mer enn en kan tjene på patronen. I Sverige var det mange klager over at .30-06 med 8.4 grams blyspiss og 1000 m/sek hastighet rev istykker halve rådyret, men da vi laget en virkelig førsteklasses rådyrpatron for .30-06 riflen (9.7 grams blyspisskule fra .30-30 patronen med .30-30 patronens hastighet) og som skjøt bedre enn .30-30 noengang har gjort, var den tross all verdens reklame så vanskelig å selge at vi måtte slutte med den. Til stor ergrelse for noen, men de var altså for få. Teknisk sett ville det kanskje være riktig å plassere motoren midt under en bil, med bagasjerom i begge ender. En ville lettere få tak i den delen av bagasjen en behøvde, motoren ville ligge godt beskyttet mot kollisjonsskader som ville tas opp av de billige bagasjerommene m.m. Men å overbevise tilstrekkelig mange kjøpere om disse fordelene ville koste så enormt at ingen bilfabrikant tenker i den retningen. Kjøperne må mates med det som er mest lettsolgt, ellers kjøper de ikke. Det er deres penger. Og det som er mest lettsolgt, er det som alle andre har. For mange kulevekter? Egentlig burde de fleste kulevekter sløyfes. Jo flere en har til samme patron, desto vanskeligere blir det med lagerføring både hos fabrikant og i butikkene, og desto dyrere blir patronene. For jegeren blir det problemer med forskjellig innskyting, med å velge rett kule, det blir lettere å ta feil patron osv. Den kombinerte elg- og småviltpatronen finnes ikke allikevel, og kommer aldri til å finnes. Det er også egentlig bare én kulevekt som passer i et løp, men hensyn til overgangskonus, riflestigning og annet. Fabrikkene gjør derfor riktigst i å tilby jegerne løse kuler til akseptable priser, likeså krutt og tennhetter og ladetabeller, det siste ikke minst for å få solgt kulene. Dette burde også få flere av ikke-jegerne til å kjøpe og skyte opp kuler, hvem som skyter disse er likegyldig for fabrikken. Vi kommer enda en gang frem til at jegeren kan velge kaliber og kuletype innenfor et ganske stort område uten å gjøre noe feil. Det avgjørende er igjen at han kan plassere kulen, uansett hva den heter og veier, på rett sted. Viltet merker neppe noen forskjell, og det skal det heller ikke gjøre. De ballistiske tabellene forteller at det nå ikke lenger konkurreres om hastighet m.m., annet enn muligens for en og annen helt ny patron. Stort sett

167

har de ballistiske data stabilisert seg, takket være SAAMI-standard i USA og DIN-normer i Tyskland, og fabrikkene i andre land følger da de respektive data. Det er ingen grunn til å legge på noen sekundmeter og dermed gjøre ny innskyting for vedkommende patron nødvendig. Det som er viktigst både for jegeren og fabrikkene er at patronene funksjonerer feilfritt og holder seg innenfor ganske høyt stilte krav til presisjon, hastighetstoleranser m.m., slik at en sikrer en fornuftig jakt.

Noen aktuelle jaktkalibre (se fotos på fargesidene) En fortegnelse over alle de jaktriflekalibre som er blitt laget ville fylle flere sider i denne boken, selv om en bare tok med betegnelsene. Vi skal derfor konsentrere oss om de kalibre som er mest brukt i den nordiske jakten.

.22 Hornet Denne patronen som i nåværende form har amerikansk navn og utseende, ble egentlig utviklet i Europa allerede i 1800-årene, men denne kom igjen fra en amerikansk svartkruttpatron som het .22 Winchester Centerfire (.22 WCF). I Europa kom den til å kalles Vierlings-patron, fordi den først ble brukt i det minste kuleløpet på de fireløpede jaktgeværene. Disse hadde som regel to haglløp og et grovere og et finere kulekaliber. Patronen ble i Europa gitt høyere kulehastighet enn den amerikanske, og efter hvert kom spesialvåpen, såkalte fuglerifler i dette kalibret på markedet. Dette fikk igjen amerikanerne til å gi sin gamle patron en ansiktsløftning, og i slutten av 1920-årene kom .22 Hornet (Hveps) som siden har overtatt efter Vierlmg-patronen også i Europa. Hornet har tyngre kule og bedre ballistikk, men også høyere gasstrykk og krever derfor solidere våpen med andre løpdimensjoner. .22 Hornet er en morsom liten patron med god presisjon og passende for forskjellig småvilt. Efter gjeldende bestemmelser får en ikke skyte storfugl med rifle i Norge, men både «fugleriflen» og Hornet-patronen kan brukes til annen og lovlig jakt.

5.6x52 R Dette er en gammel amerikansk patron som heter .22 Savage High-Power, ganske mye brukt i USA fra århundreskiftet og frem til 1930-årene. Dens popularitet minsket i USA, men økte i Europa der en var ute efter en kravepatron til drillinger og dobbeltrifler. I Norden er den en helt akseptabel rådyrpatron og derfor ganske efterspurt. Dessverre har den ikke samme kulediameter som de vanlige ,22-kaliber riflene, 0.224 tommer, men 0.228. Dette er verd å legge merke til for den som lader om sine hylser. Mange har trodd at det var feil på ladeverktøyet når ,224-kulene som en bruker i .222 Rem, og andre patroner, falt rett ned i kruttet på 5.6 x 52R. Nå må en jo ha riktig kulediameter for å få riktig presisjon, og med den går det fint å lade 5.6 x 52R, selv om den ikke er av de enkleste patronene å håndlade. 168

.222 Remington En av de nyere patronene som ble en fulltreffer. Årsaken var at det var et tomrom i det eksisterende patronprogrammet, for det andre var den en helt igjennom fornuftig konstruksjon uten overdrivelser hverken av hylsevolum eller kulehastighet, dette medførte moderat smell, ubetydelig rekyl, høy presisjon og lang levetid både for løp og hylser. En kan si at .222 ganske enkelt er en forminsket utgave av en av de gamle militærpatronene, derfor ble den teknisk fornuftig. Våpenfabrikantene fikk mulighet til å lage en lettvektsnfle, et kort, lett og hendig repetérvåpen som straks vakte jegernes beundring. Det eneste man kunne ønske seg annerledes var at de hadde valgt en litt sterkere «snurr» på riflestigningen slik at den også hadde stabilisert 55 grain (3.56 gram) kuler, men her er det nok også skytteren og ikke viltet som uttaler seg. «Fabrikkhastigheten» er selvsagt høy, både av nevnte salgsmessige grunner og fordi patronen i USA brukes til utrydding av skadedyr i landbruksområdene, en jaktform som vi ikke kjenner her hjemme. .222 egner seg utmerket for håndlading, derfor spiller det liten rolle om «fabrikkhastigheten» er høy. På grunn av patronens store popularitet finnes den også med helmantlede kuler, som i dag er sjeldent i jaktkalibre. .243 Winchester En 6 mm patron i høyhastighetsklassen, for svak for storvilt i Skandinavia og i kraftigste laget for rådyr, men ellers en fin patron der man ved håndlading kan få frem fine rådyrladninger. Hylsen er en nedknepet .308 Winchester, dette gjør at en kan bruke samme sluttstykke i riflene, som også har samme låskasse som for .308, en kan bruke samme hylseholder i ladeapparatet m.m. Hele geværet blir altså større og tyngre enn .222, mekanismen er i mellomklassen hva lengden angår. Den tredje typen av mekanisme som er i vanlig produksjon i dag er den noe lengre som passer til 6.5 x 55, .30-06 og de korte magnumpatronene.

6.5x55 Den mest kjente og mest brukte riflepatronen i Skandinavia, av årsaker som tidligere nevnt. Efter krigen ble den også det danske skyttervesenets patron. Det er egentlig ikke noe feil på denne konstruksjonen, en kunne selvsagt ønsket seg at den hadde samme bunndiameter som 8 x 57 og .30-06 klassen, men eftersom forskjellen bare er 0.2 mm (6.5 x 55 er storre) kan en bruke samme sluttstykker i riflene. Håndladerne må bruke en annen hylseholder. 6.5 x 55 er ikke minst fordelaktig fordi den kan lades med lette kuler, cirka 5 gram, og bli en meget bra rådyrpatron, og småviltpatron i det hele tatt. Det forholdsvis lille kalibret i forhold til hylsevolumet gjorde at det kom til å passe bra for de nye magnum-kruttene, langsomtbrennende nitrocellulosekrutt med 169

høy htervekt, der en følgelig får en ganske stor ladningsvekt i hylsen. Disse kruttene gir 9 grams-kulen hastigheter helt opp mot 900 m/sek, noe som ser bra ut for sto rviltjakten, men bare er bra om en har tilstrekkelig sterke kuler som ikke rives istykker ved anslaget med den høye resthastigheten. 5-grams kulene kan med fordel lades til omkring 830 m/sek.

6.5 x 57R En gammel tysk kravepatron for drillinger, laget av 7 x 57R hylsen nedknepet til 6.5 mm. Dermed kom patronen meget nær 6.5 x 55 hva hylsevolum angår, men man får som regel lade den litt svakere når den skal brukes i «brytevåpen» som drillinger og dobbeltrifler, og det er der den hører hjemme. Den som har håndladingsutstyr kan lett gjøre om 7 x 57R hylser, som er ganske lette å få tak på, til 6.5 x 57R. Har man et såkalt trimverktøy (fil-trimmer, se avsnittet om håndlading av patroner), kan en med fordel bruke dette som mellomverktøy, da det har litt større halsdiameter enn kalibreringsverktøyet. Smør hylsen og hylsehalsen utvendig, og kjør hylsene en gang gjennom trimverktøyet. Ta så utstøterstangen med nålen ut av kalibreringsverktøyet og kjør hylsene en gang gjennom dette. Derefter tilbake til trimverktøyet for justering av lengden. (Hylsemunningen files ned til den står jevnt med verktøyet.) Derefter en siste gang gjennom kalibreringsverktøyet med utstøteren på plass, slik at hylsehal­ sen får riktig innvendig diameter. En siste kontroll av lengden i trimverktøyet, derefter fasing ut- og innvendig av hylsemunningen med hylsebrotsjen. Dette høres kanskje innviklet, men det er meget raskt og enkelt å gjøre. Så lader en hylsene med verktøyet for 6.5 x 67R på vanlig måte. Det eneste som ikke stemmer er bunnmerkingen på hylsen, der det fremdeles står 7 x 57R. Her kan en ikke file på hylsen, men en kan gi bunnen en fargemerking med f.eks. rød sprit- eller celluloselakk. Merkepenn holder også en stund. Hovedsaken er at ingen skyter denne patronen i 7 x 57R. Det er riktignok ikke farlig, men presisjonen vil neppe tilsvare det en hadde tenkt seg. .270 Winchester En .30-06 hylse nedknepet til 0.270 tommer eller 6.86 mm. som kom på markedet i 1923 og ble en av USA’s populæreste jaktpatroner. Litt lettere kuler enn .30-06, noe høyere hastighet, litt mindre rekyl (men ikke mye mindre) og litt flatere kulebane. men først og fremst den rette patronen for den som ville ha et litt mindre kaliber enn .30-06. Samme våpen kunne brukes, og .270 var i det hele tatt en takknemlig patron både for industrien og håndladerne. For de siste kom det efter hvert ganske mange kulevekter å velge mellom. Patronen er fullt tilstrekkelig som storviltpatron.

7 x 64 En av den tyske konstruktøren Wilhelm Brennekes (1865-1951) mange 170

patroner. Den kom allerede i 1912 i form av en forlenget Mauser 7 x 57, eller om en vil 8 x 57, nedknepet til 7 mm. En forlenget Mauserhylse er det samme som en .30-06, og da Winchester som nevnt kom med sin .270 i 1923, lå denne meget nær 7 x 64. Elverken jeger eller elg merker noen forskjell. Den ligger hovedsakelig i mm/tommesystemet. Kulene ble forskjellige, fordi amerikanere og tyskere har forskjellig oppfatning om hvordan en jaktkule bør se ut. Den alltid tilstedeværende kobbermangelen i Tyskland medførte at stålmantelen gikk igjen på 7 x 64 patronene. 7 x 64 blir som en forstår en forsterket 7 x 57. Den passer i .30-06 magasin, har samme sluttstykke, hylseholder for håndla­ ding m.m., og er i dag den mest brukte jaktnflepatronen i Europa. Den kan lades både med blyspiss og med de forskjellige tyske spesialkulene, ellers med nesten hva som helst i 7 mm kaliber. 7 x 65 R er samme patron som 7 x 64, men med kravehylse for bruk i drillinger og dobbeltrifler. Det går riktignok an å lage slike også for kraveløse hylser, men R-hylsene er å foretrekke. At 7 x 65R er en millimeter lengre enn 7 x 64 betyr ikke noe for ladedata m.m., men en bør alltid holde noe lavere ladning i R-hylsene på grunn av våpenkonstruksjonen. Det er dessuten dyre våpen det er snakk om, og det er synd å overbelaste dem så de med tiden blir slarkete og skyter dårlig. For jakt er det ingen forskjell å snakke om allikevel. Da er det langt mer betenkelig at drillingen bare kan lades med én kulepatron. Det kan alltid diskuteres om den da er f.eks. et godt elgvåpen ved skogsjakt. Det er vanskelig å lade om uten å ta blikket fra elgen, og ser en ned i to sekunder kan et skadeskutt dyr være borte. 7x57

Denne patronen som ble konstruert for det spanske Mauser militærgeværet i 1893, har i alle år vært regnet for å være verdens mest harmoniske patron når det gjelder dimensjoner, balanse mellom kaliber og hylsevolum osv. Fordi den viste seg å være en ypperlig patron ble den innført i mange lands arméer, fremfor alt i Syd-Amerika, og den ble også en meget populær jaktpatron. Tyskerne laget en kravehylse-utgave, som fikk betegnelsen 7 x 57 R, og som i dag nok er den mest brukte drilling-patronen i Norden. I Mellom-Europa har den tapt land til 7 x 65R, men hos oss passer den bl.a. meget godt for rådyrjakten, der 7 x 65R ville være unødvendig sterk. .30-30 Winchester En av verdens mest berømte patroner, til tross for at den var umoderne den dagen den ble lansert. En langhalset svartkruttpatron i 1894, da hele Europa var på ilmarsj over til røksvakt! Betegnelsen fikk den av at den hadde kaliber 171

.30 og ble ladet med 30 grains svartkrutt, av det slaget man brukte den gangen. Patronen er amerikansk, og den ble berømt av to årsaker: Den var passelig kraftig for middelstort vilt, som for eksempel det ganske store amerikanske rådyret (Whitetail Deer), og den passet til Winchesters meget populære «Lever-Action» repetérgevær som var utbredt siden Wild West-tiden, som jo ikke lå langt unna. Winchesters modell 1873, som skapte grunnlaget for det senere omfattende salget av dette geværet, var da bare 21 år gammelt. Modell 1873 ble laget i kaliber .44-40, for at en skulle kunne bruke samme patron både i revolverne og geværet, en fordel når en holdt til ute på præriene. Som geværpatron var .44-40 selvsagt ikke mye å komme med, og derfor kom 1894-modellen med .30-30 patronen i rett tid. Den er fremdeles Amerikas mest utbredte jaktriflepatron, og våpnene lages i store antall fremdeles. Her hjemme er .30-30 en meget god rådyrpatron for den som liker et kort og hendig gevær for slik jakt, og ikke stiller alt for store krav til presisjon. Om en spør en amerikansk jeger hvordan børsa hans går, og den ikke akkurat er å regne i toppklassen sier han alltid: Åjo, den skyter som en .30-30! Det betyr i praksis 6-7 cm spredning på 100 meter, altså godt brukbart for rådyrjakt på det holdet. .30-30 egner seg godt for håndladmg, en må bare huske på å bruke kuler med flat spiss og kniperille, og stille kuleisetteren slik at den kniper hylsemunningen passelig mye inn i rillen. Den flate spissen er for å hindre at kulen i én patron virker som tennstempel på patronen som ligger foran i rørmagasinet, når den støtes mot denne under rekylen fra foregående skudd. Knipingen er også nødvendig for at ikke kulene i patronene i magasinet skal trykkes inn i hylsen under rekylen. .308 Winchester Da amerikanerne efter den andre verdenskrigen behøvde et mer moderne militærgevær, var det klart at patronen måtte gjøres kortere, og dermed tillate en kortere mekanisme i automatgeværet. Det 50 år gamle kaliber .30 var nesten like selvsagt, ikke bare på grunn av den konservatisme som ofte preger det militære, men også fordi man i en kule av såpass kaliber har gode muligheter for å legge inn sporlyssats, panserbrytende kjerne og andre spesialsaker som er aktuelle i et moderne forsvar. Samtidig hadde en vanskelig for å gi efter for mye på patronens ballistiske ytelser, og resultatet ble en forkortet .30-06 med 51 mm hylse mot den tidligere 63 mm. Langt fra noe nytt eller moderne, det var fremdeles den tyske militærpatronen fra 1888 i ubetydelig forandret utførelse. Sivilt liknet den mest på .300 Savage, en nærmest utgått jaktpatron. Winchester kom tidlig ut med en sivil utgave av patronen, som i det militære fikk betegnelsen 7.62 mm NATO, og ble innført i NATO, blant annet Norge. Den sivile patronen ble kalt .308 Winchester — her hadde en altså valgt å bruke kulediameteren som betegnelse istedenfor

172

kalibret. Løpmålene og kulene er de samme som for .30-06, men derimot er ikke den sivile hylsen helt lik den militære, og en militærhylse kan lage problemer i et sivilt våpen med kammer med minimum dimensjoner. Slike forskjeller kan tilsynelatende være ganske unødvendige, og oppstår vel hovedsakelig fordi militære og sivile konstruktører arbeider med ryggen mot hverandre. Sverige har også 7.62 NATO som militærpatron, men oppfant sine egne regler for kontroll og annet, så der er det også noe som ikke stemmer over ens. Ellers er ,308-hylsen fornuftig nok, den har tilstrekkelig halslengde som gir godt feste for kulen og er en god patron å håndlade. Husk bare på at militærhylsene her i Europa har Berdan-hette, det er fort gjort å knekke utstøternålen om en har fått en «katt bland hermelinerna»! .30-06 var opprinnelig .30-03 som kom frem i og med at den amerikanske hær gikk over fra sin Krag modell 1892 i kaliber .30-40 til Sprmgfield-geværet modell 1903. Dette var en Mauser — amerikanerne betalte en dollar pr. gevær til brødrene Mauser for å få bruke konstruksjonen, men samtidig kjenner en nordmann straks igjen visse detaljer fra Krag’en. Hanen er slik formet at den kan spennes om for hånd ved eventuelle klikk, og magasinavstengeren på venstre side gjør at en kan bruke geværet som enkeltlader med fylt magasin. Derimot kan en ikke på noe Mausergevær efterfylle magasinet med sluttstyk­ ket stengt og geværet skuddklart, de mangler «ovnsdøra» på høyre side som den opprinnelige Kragen (bl.a. den danske modellen) hadde, eller den forbedrede magasinåpningen på den amerikanske og norske. Patronen modell .30-03 var ikke vellykket, det var en Mauserpatron med for lang hals, arvet efter .30-40 (og .30-30). I 1906 ble den derfor erstattet av en ny patron som fikk tilsvarende betegnelse og som vi alle kjenner i dag. At den ble populær her i Skandinavia kom nok først og fremst av at Husqvarna i 1950-årene kom godt i gang med eksport av sine jaktrifler blant annet til USA, og da måtte lage disse i amerikanske kalibre. Geværene med den «nye» patronen vakte interesse også her hjemme, til glede for produksjonsavdelingen som snart kunne slutte å lage den tidligere 8 x 57JS, som hadde vært på «svensktoppen» i mange år. Siden kalibret ble populært er det selvsagt blitt importert også rifler av andre fabrikat i kaliber .30-06, alle fabrikker lager slike nettopp av hensyn til eksporten til USA. .30-06 er på samme måte som .308 Win. en patron som egner seg godt for håndlading, det finnes kuletyper i massevis, og en kan få frem fine patroner til både rådyrjakt og annet. Om så patronen heter .30-06, .308 eller 8 x 57 JS spiller nok ingen rolle hverken for jegeren eller elgen. .308 Norma Magnum Forfatteren utviklet denne patronen fra en tidligere type som i USA fikk

173

navnet «8 mm Kvale» eller «Poor Mans Magnum» (Fattigmanns Magnum) og som han konstruerte i slutten av 1940-årene. En riktig magnum var luksus på den tiden, det var hovedsakelig Holland & Hollands berømte .300 og .375 som krevde spesielle forlengede mekanismer (som ikke var å få tak i efter krigen) som var i produskjon. Denne 8 mm patronen var basert på .375 H & H hylsen for så vidt som en gikk ut fra samme bunn, men med ekstraktorspor og bunndiameter neddreiet så de passet mot det vanlige Mauser-sluttstykket uten forandring av dette. Hylselengden var lik .30-06. Med en passe lang kule nedsatt så langt som mulig ble ikke patronen lenger enn at den kunne lades i det vanlige Mauser 8 x 57JS magasinet uten forandring. Hensikten var at en lett og billig skulle kunne bygge om tyske militærmausere som den gangen fantes i store mengder til lave priser, og få gode storviltrifler. Det eneste en behøvde å gjøre var å brotsje opp kammeret, og med den større patronlengden ble en automatisk kvitt den utbrente bakre delen av riflene i militærløpet. Denne patronen ble aldri laget fabrikkmessig, bare håndverksmessig av børsemakere og håndladere i USA, og en del andre land. Siden kom .308-patronen, og omtrent samtidig lanserte Winchester også en .358 med samme hylse. Winchester liker av og til å lage slike saker, i 1979 laget de en .375 Winchester med .30-30 hylsen. Ingen av disse patronene er dårlige, innenfor sitt område, men omkring 1960 var moten magnum og dermed høye hastigheter enten en behøvde dem eller ikke, sammenlikn bilene og hestekref­ tene igjen. Forfatteren, som da var sjef for Normas ballistiske laboratorium, så en sjanse for å få frem en interessant patron; Norma som da var i full gang med eksport til omkring 30 land behøvde reklame, blant annet måtte vi gi våpenskribentene noe å skrive om. ,358-hylsen hadde selvsagt lite volum for en så tung kule, men løsningen var ganske enkelt å gå ut fra .375 H & H Magnum-hylsen og gi den en fornuftig skuldervinkel, som blant annet sett fra produksjonssynspunkt er 25°, og tilstrekkelig halslengde til at den skal holde kulen ordentlig fast, samt se efter at hylse- og patronlengde tillater bruk av standard .30-06 låskasse og magasin. Det ble med andre ord en mindre forandring av «Poor Man’s Magnum» og resultatet fikk meget god kritikk bl.a. i USA, men bruksområdet for et såpass grovt kaliber er selvsagt begrenset. Den ble en god elgpatron for den som synes om en magnum til det bruk, og her passet den tynnveggede .358 Winchester-kulen fortreffelig. Elgen er jo også ganske tynnvegget. Derimot bør man lade med en sterkere kule om en reiser til Alaska eller Afrika med denne patronen. Eftersom kaliber .30 er og blir det store nummeret i USA, var det rimelig også å lage en ,30-kaliber versjon av .358 NM, og det var både teknisk og produksjonsmessig en enkel sak. Dermed fikk man en patron som i likhet med «Poor Man’s Magnum» egnet seg utmerket for ombygning av militærvåpen — denne gang det amerikanske Springfield m/1903-geværet, som også solgtes

174

billig blant annet gjennom det amerikanske «skyttervesenet» (National Rifle Association). Et nytt kammer, og man hadde en magnumrifle. (Man måtte også slipe opp støtbunnen i sluttstykket litt så den passet for den større hylsediameteren.) 11.6 gram kulen kom opp i 945 m/sek i .308 NM og man fikk anslagshastigheter over 850 m/sek på normale hold, dette anses av mange som den magiske grensen for beste jaktmessige virkning. Flere våpenfabrikker begynte å lage våpen i .308 NM og patronen har fremdeles en betydelig markedsandel, selv om de store amerikanske fabrikkene efter hvert kom med praktisk talt samme patroner både i .30 og 8 mm.

8x57 JS Den neste aktuelle patronen for nordisk jakt er identisk med den tyske militærpatronen 1905-1945. Denne var en forandring av militærpatronen av 1888, med 0.1 mm større kaliber, og betegnelsen S kom av at den ble ladet med spisskule («Spitzgeschoss» eller «S-Geschoss») i det militære. Store mengder jaktrifler i kal. 8 x 57 JS er blitt laget både i Mellom-Europa og i Sverige, og også i Norge. Efter krigen var det vanskelig å få tak i sivile rifler. Mange jegere hadde mistet sine våpen ved beslagleggingen under okkupasjonen, og alt som var langt og svart og sa bang gikk unna som sur mjælk i e’ katte. Kongsberg laget en serie jaktrifler kal. 8 x 57 JS på Krag-mekamsmer som var sammensatt av deler som hadde overlevd krigen. Dette var hendige og bra gevær, men da en ikke ville belaste KJ-mekanismen med samme gasstrykk som Mauseren, ladet vi på Norma en noe svakere patron som ble merket «8 x 57 JS Moderat» på eskene. Trykket lå for disse på cirka 2900 kg. Med normalladmngen er 8x57 JS fullt på høyde med .30-06, .308 med flere, og kan håndlades med lette kuler som gir utmerkede rådyr- og småviltpatroner. 8 x 60 og 8 x 60 S var to patroner som kom til efter første verdenskrig fordi tyskerne ikke fikk lage militærpatronen med 57 mm hylse. (Det var bl.a. på denne måten noen trodde en skulle kunne unngå en annen verdenskrig.) 60-mm hylsene gikk ikke inn i militærvåpnene, men patronene ble aldri særlig populære. Det er ikke noe feil med dem, de ligger midt mellom 8x57 og .30-06, og kan brukes til all slags jakt der disse to passer. 8 x 64 S Dette er en annen god 8 mm patron fra den berømte Wilhelm Brennekes hånd. Det fantes også en 8x65R, altså paralleller til Brennekes 7x64 og 7x 65R. Disse 7-millimetrene er de mest populære jaktriflepatronene i MellomEuropa i dag, 8 mm er unødvendig stort kaliber for det viltet som finnes der.

175

Amerikanske håndladere har utvidet .30-06 til 8 mm («8mm-06») og dermed fått en nesten identisk patron med 8 x 64S. Ballistisk er man igjen midt i «elgklassen» — en kan betegne 8x64S som en forlenget 8x60S eller en enda mer forlenget 8 x 57JS. Patronen er utmerket å håndlade, men en har ofte et problem med ladadata om en vil lade disse litt uvanlige patronene. Nå kan en bruke ladedata for 8 x 57JS i 8 x 60S, fordi hylsen er litt større, og gasstrykket derfor blitt litt lavere. 8x64S har enda litt større hylsevolum og bør derfor tåle 8 x 57JS ladningen enda bedre. Teoretisk skal man kunne øke 8 x 57JS ladningen litt, for 8x60S og enda litt mer for 8x64S, som en forstår av ovenstående. Her må en arbeide med forsiktighet, øke med 0.5 grain om gangen og holde øye med tennhettene og annet som kan varsle om begynnende høyt gasstrykk. Se mer i avsnittet om håndlading.

9.3x57 Her er vi kommet opp i de grove kalibrene. Fremdeles Mauserhylsen, men med kulediameter 9.3 mm. Patronen burde altså egentlig hete 9 x 57, men det er noe annet — et litt mindre kaliber som også kalles 9 mm Mauser. Husqvarna laget mengder av gode jaktrifler i 9.3 x 57, og de er fremdeles mye brukt under elgjakten i Sverige. Kulevekten er fra gammelt av 18.5 gram. Også en 15 gram kule med litt høyere hastighet har vært laget. 9.3 x 57 må sies å være en utgående patron i dag, men den kommer sikkert til å finnes i mange år ennå. 9.3 x 62 Denne patronen likner den ovennevnte, men er sterkere på grunn av sin større hylselengde og dermed høyere ladmngsvekt. Patronen ble mye brukt blant annet i Afrika i 1920- og -30-årene, tyske og belgiske repetérnfler i dette kalibret ble eksportert i store mengder til mange «storviltland». I Sverige laget Husqvarna sine jaktrifler i 9.3 x 62, en av markedets mest populære. Patronen skyter samme kule som 9.3 x 57 og kommer også til å finnes i mange år fremover. .375 Holland & Holland En av de opprinnelige magnum-patronene, som med sin beltehylse dannet forbilde for en lang rekke senere typer. Den lange hylsen som opprinnelig var ladet med Cordite («tråd-krutt») krevde låssystem med ekstra lengde. Slike ble før krigen laget blant annet av Mauser og av belgiske fabrikker. Efter krigen har det vært tilfeldig produksjon i gang, men med moderne kruttyper kan en få praktisk talt samme ballistikk som .375 H & H med kortere hylser. Vanlige kulevekter er 17.8 og 19.5 gram, både helmantelkuler (for afrikansk tykkhudet vilt) og forskjellige ekspanderende typer lages.

176

J og JS Det er nok mange år siden det ble skrevet en bok om våpen uten at den hadde et lite kapittel om dette, men det heter at en god ting ikke kan sies for ofte. Er man det minste i tvil om en rifle har J eller JS-kaliber, er det bare en ting å gjøre: En går til en børsemaker som skyver en blykule gjennom løpet, og måler diameteren mellom rifler og bommer. De utstående «bommene» på blykulen tilsvarer da selvsagt riflene i løpet og omvendt. For at en skal kunne bruke patroner 8 x 57JS må løpets kaliber være minst 7.89 mm. bunndiameteren minst 8.20 mm. For 8 x 57J er minste tillatte diameter 7.80 mm på bommene og 8.07 i riflene. Bruker man JS-patroner i et J-løp. kan det medføre våpensprengning. Bruker man de for små J-kulene i et JS-løp.får en dårlig presisjon og for liten kulehastighet. Løpet slites unormalt av utbrenningen som oppstår når krutt­ gassen lekker forbi kulen. Våpen i kal. 8 x 57J kan, om mekanismen er tilstrekkelig sterk og i god stand, gjøres om til 8 x 57 JS ved å bytte pipe, men undersøk først om våpenet kanskje har samlerverdi i originalutførelse. Da kan det kanskje gi penger til en helt ny rifle.

Verdens sterkeste riflepatroner .600 Nitro Express Kaliber 15.2 mm, kulevekt 900 grains eller 58.3 gram. Utgangshastighet 1950 fot eller 594 m/sek. Dette er det grøvste kulekaliberet som har vært i praktisk bruk den senere tid. En typisk patron for jakt på afrikansk storvilt på korte skuddhold. Den lages også med helmantelkule, og brukes hovedsakelig i dobbeltrifler. Afrikajegerne som før i tiden møtte farlig vilt alene, hadde en ekstra sikkerhet i dobbeltriflen: Skudd nr. 2 var alltid klart, en brukket slagfjær eller annen teknisk feil satte aldri mer enn halve våpenet ut av funksjon. .600 Nitro Express må i dag regnes som en umoderne patron. Anslagsenergi ved munningen var 887 kgm. .460 Weatherby Magnum Roy Weatherby var i yngre år en interessert Afrika-jeger, og fikk her i stand en utmerket og moderne patron med største praktisk brukbare ytelse. Kaliber 11.5 mm, kulevekt 500 grains eller 32.4 gram. Utgangshastighet 823 m/sek eller samme som 11.6 gram kulen i .30-06. Patronen har beltehylse og brukes i repetérvåpen. Den høyere utgangshastigheten gir Weatherby munningsenergi på hele 1119 kgm, altså mer enn den adskillig tyngre kulen i .600 Nitro Express. Det finnes et par rifler kaliber .460 Weatherby i bruk under den svenske elgjakten, og ifølge eierne klarer det seg alltid med ett skudd. Hvilket ■kanskje ikke er så forunderlig med en kule som ville skyve elgen 10 meter ■ baklengs, om den så hadde håndbremsen på.

Lagring av patroner Lagring av ammunisjon styres til dels av lover og forskrifter, men også av rent praktiske grunner skal en selvsagt alltid oppbevare patroner slik at ikke barn får tak på dem, og med best mulig sikkerhet ved eventuelle innbrudd eller liknende. Utallige forsøk har vist at håndvåpenammunisjon medfører ytterst liten risiko ved brann. Det brenner av et eller to skudd om gangen, med smell som champagnekorker av billig merke. Den risiko som foreligger er at en kan få messingsplinter i øynene, og en skal derfor ikke kaste patroner i leirbålet og heller ikke inn i en ovn. Patroner skal ikke oppbevares i stall eller fjøs, da ammoniakken som alltid oppstår av gjødselen er meget skadelig for hylsemessingen. Det beste lagringsforholdet for patroner er vanlig romstemperatur og normal fuktighet, dvs. cirka 60 %. En moderne riflepatron er praktisk talt vanntett, men ved lengre tids lagring i for fuktig luft kan kruttet ta skade, 178

hylsen korroderer osv. Messing er som kjent et ganske ømtålig materiale, og patronene bør ikke oppbevares i et rom der kartongen efter en tid føles fuktig. På den annen side må patronene heller ikke lagres på steder der temperaturen er mye høyere enn normalt, som i fyrrom eller liknende. En kan ganske enkelt si at i klimatiske forhold der et menneske trives, der trives også patronene utmerket. Hvor lenge kan en lagre ammunisjon? Dette er ikke noe særskilt aktuelt spørsmål for den private våpeneieren og medfører ingen problem. Patroner som har vært oppbevart som nevnt ovenfor kan skytes efter 10 år med fullgodt resultat. En har prøveskutt 50 år gamle patroner og funnet at deres ballistiske data bare er blitt ubetydelig redusert. Forfatteren prøveskjøt i sin tid — det var før patronsamling var blitt en populær hobby — svartkruttpatroner som da var over 80 år gamle, og de smalt og røk som vanlig. Elar en patroner som kan ha vært oppbevart under ugunstige forhold eller som en ellers ikke føler seg helt sikker på, skal en selvsagt ikke bruke dem på jakt, men skyte dem på banen under trening.

Hva betyr pipelengden for skuddet? «En lang pipe dreper bedre» trodde en før i tiden, ikke minst når det var snakk om haglvåpen. Også dette er nok noe som kan diskuteres. Når indianerne betalte en børse med en stabel skinn, like høy som børsa var lang, kunne børsemakeren lett fristes til å legge på noen tommer, det var godt betalt for litt ekstra jern. At kulehastigheten øker med løplengden stemmer, men for jegeren kommer også praktiske hensyn inn i bildet. Går man på jakt i skogsterreng vil man gjerne ha en børse som en kan snu uten å behøve å gå ut av skogen, og i de aller fleste tilfelle er jegeren bedre tjent med et hendig, «raskt» våpen med forholdsvis kort pipe. Lange skuddhold i åpent terreng kan danne et unntak, det kunne da for eksempel være den norske remsjakten. En lang pipe gir større avstand mellom skur og korn (større «sikteradius») og en kan sikte mer nøyaktig, men tenk på hvor mye et godt jaktdiopter øker sikteradien! Skyter en med kikkertsikte bortfaller hele argumentet med lang sikteradius. Militærgeværer er blitt avkortet fra 74 til 60 cm pipelengde for å bli lettere og mer praktiske. Hastighetsminsknmgen ble cirka 25 m/sek eller 3 % og tilsvarer vel 1.8 m/sek pr. cm pipelengde. Forsøk med jaktrifler i kaliber .30-06 har vist at om en reduserer pipelengden fra 60 til 50 cm synker kulehastigheten 179

med omtrent 20 m/sek eller 2.43 % — igjen en forskjell som neppe noen elg ville kunne fortelle mye om. For skuddvirkningens skyld behøver man altså ikke slepe omkring med ekstra pipelengde. En annen sak er at meget korte piper, omkring 45 cm, med de moderne langsomtbrennende kruttsortene kan gi sterkt munningsknall og som regel større munningsflamme enn 55-60 cm pipene. Spredningen viser seg derimot ikke å øke nevneverdig. Prøveskytinger hvor en kappet pipen med en tomme om gangen viste at treffsikkerheten var tilstrekkelig for vanlig jakt helt ned til 25 cm og enda mindre. Salonggeværpipen er interessant å sammenlikne med, den gir høyeste kulehastighet ved en lengde av 45-50 cm. En lengre pipe bremser ned kulehastigheten fordi friksjonen mellom kulen og løpet er sterkere enn drivkraften fra kruttet så langt foran kammeret.

Hva er Drilling, Bock og Biichse? Mange jegere har lurt på hva de forskjellige mellomeuropeiske betegnelsene på jaktvåpen egentlig betyr. Vi avbilder her de vanligste kombinasjonene av kule- og haglløp, og når en kan gå til børsemakeren og bestille et jaktvåpen efter egen smak, omtrent som vi her hjemme kan gå til skredderen og få sydd en dress, er det nesten ingen grenser for hva som kan lages innenfor rammen av det teknisk mulige. Flinte er et tysk ord som ble brukt om gevær på flintlåsens tid, men som efter hvert har gått over til å bety haglgevær. Biichse betyr nå for tiden rifle Arrangement av hagl- og kulepiper i kombinasjonsvåpen og de vanlige tysk/østerrikske betegnelsene

doppelflmte eller Bockflinte

Biichsflinte

Drilling

Bockdoppelbiichse eller Bockbiichse

Drilling

Drilling

Bockdnlling

Vierling

(samme ord som børse) og Bock betegner et våpen med pipene over hverandre. Ordet sies å komme fra tidlige våpen av denne konstruksjon (15. århundre) som på grunn av sin vekt måtte støttes på en «bukk» under skuddet. En annen teori går ut på at ordet kommer fra snekkerfaget, der «aufbocken» betyr å legge tredeler ovenpå hverandre. Et vanlig side-ved-side haglgevær er altså en Doppelflinte, ligger pipene over hverandre er det en Bockflmte. På samme måte betegnes riflene Doppelbiichse og Bockbiichse. Et våpen med tre piper er en Drilling (trilling). Tre haglpiper forekommer, men som regel har drillingen to haglpiper ved siden av hverandre og en riflepipe midt under. Som bildene viser kan også andre kombinasjoner forekomme. Kombinerer man en hagl- og en kulepipe får man en Biichsflinte, med pipene over hverandre blir dette en Bockbuchsflinte. Vierling (av vier = fire) er fireløpede våpen, som for det meste har to haglpiper, en kulepipe i mellomkaliber og en finkahbret. Den siste kan også være i salonggeværkaliber, .22 long rifle. Disse mest håndlagede våpen kan ofte være rene mesterverk fra fabrikasjonssynspunkt, men de har også sine ulemper. Særlig vierlingvåpnene blir tunge og litt klumpete, de koster en formue og bytte av en utslitt pipe er et meget vanskelig, omfattende og dyrt arbeid.

Tåler et gammelt våpen en moderne patron?

Vi har av og til i denne boken sagt at det ikke er farlig å skyte, og at det hender ytterst få ulykker innen skytesporten og jakten. I virkeligheten er det så få at det ikke kan lages noen statistikk over jaktulykker, for ikke å snakke om sportsskytingen. Vi skal i et annet avsnitt komme tilbake til hvorfor det ikke er farlig å skyte, det har nemlig også sine tekniske årsaker. Hva et gammelt våpen tåler er mer et spørsmål om våpenets kondisjon enn om konstruksjon, men som hovedregel gjelder selvsagt at en aldri skal bruke annen ammunisjon enn den som våpenet er bestemt for. Vi nevnte nettopp «8 mm JS Moderat» i Krag-riflene. Om noen lykkes med å få en helt feilaktig patron i et våpen, kan det lett sprenges, og det kan også hende et nytt og godt våpen. Heldigvis pleier personskadene ved våpensprengninger å være små, men det er all grunn til å ta dette området alvorlig. Klassiske eksempler på hva som kan inntreffe er 8 x 57 mm patroner i .30-06 våpen, 308 Winchesterpatroner i .30-06 våpen, 8 x 57 JS patroner i 8 x 57 J våpen og så videre. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på patroner for den som ikke omgås dem så ofte som skyttere og gunbugs. Forfatteren husker godt at soldatene i 1940 hadde problem med å holde fra hverandre 6.5 mm Krag-patronen og den «lette» mitraljøseammunisjonen (8 x 57 JS) og den «tunge» sådanne som var en forvokst utgave av den lette, med en fin 14.2 gram spisskule, når de ikke kunne sammenlikne. I våre dager bør jo alle patroner være slik bunnmerket at en kan

Feil patron i en rifle kan medføre at hylsen sprenges, og gasstrykket som da slipper løs i mekanismen vil ødelegge våpenet. Risikoen for at også skytteren skades er dermed stor. Vær derfor nøye med å bruke rett ammunisjon for alle våpen!

182

lese seg til rett sort. Derimot bør en ikke uten videre stole på etiketten på eskene, en eller annen kan ha blandet. Det er en enkel og billig forsikring å se over bunnstempelet på patronene før en legger dem i børsa, og merker en at en patron ikke går normalt inn i våpenet, er det straks grunn til mistanke. En jeger ringte forfatteren for noen år siden og klaget over dårlige hylser som han hadde fått til sitt 9.3 x 62 mm gevær. Nesten hele hylsehalsen ble revet av og forsvant sammen med kulen, sa han. Da det jo ikke er plass til en hylsehals mellom kulen og løpet, fikk vi tak i hylsene for nærmere undersøkelse, og det viste seg at han skjøt 9.3 x 57-patroner i 9.3 x 62 kammer. Følgen var at hylseskulderen flyttet seg 5 mm fremover når det smalt, og det ble ikke mye igjen til hals. En slik feil er lett å gjøre, særlig når det på mange av de eldre riflene bare står «9.3 mm», men ingen hylselengde. Er man i tvil om patrontypen bør man gjøre en avstøpning av kammeret, som nevnt i avsnittet «Patronen i våpenet». Mange tusen skudd medfører selvsagt en belastning på våpendelene, men en rifle er kraftig overdimensjonert og de gamle låssystemene som var laget for militært bruk var beregnet på tusenvis av skudd. Moderne rifler er oftest laget bare for sivilt bruk, men med omfattende treningsskytmg i tankene, og er dessuten laget av moderne stålsorter som er de gamle overlegne både i direkte styrke og mot slitasje. Det var ikke noe avansert materiale i de gamle låskassene og sluttstykkene. I grunnen er det aldri slitasje som tar knekken på for eksempel en repetérmekanisme, det er rust og vanskjøtsel. Utvilsomt finnes det børser i alle land som ikke burde brukes mer, og har man et våpen som er rustet eller en mistenker det for svakheter i det hele tatt, er det eneste riktige å ta det til en børsemaker for grundig oversyn. Rustgroper på sluttstykket og fremfor alt på låseklakkene kan være farlige, rust på låskassen kan dekke over sprekkdannelser. Det finnes i dag forskjellige metoder for undersøkelse av sprekker i stål, om en har et gammelt våpen som en vil bruke, men undersøk først hva det koster. Det er ikke alltid dyrt. Forandring av et våpen fra et kaliber til et annet krever fagmessig undersøkelse og arbeid. Patronbetegnelse-jungelen kan lett føre til feil. For eksempel er forskjellen mellom 9.3 x 72R og 9.3 x 74R hva betegnelsen angår bare 2 mm hylselengde. I virkeligheten er 9.3 x 74R en langt kraftigere patron som krever solidere våpen, og særskilt farlig er i dette tilfelle at 9.3 x 72R har kaliber 8.75 mm mens 9.3 x 74R har 9.0 mm — samme som 9.3 x 62. Forandrer en derfor patronkammeret, og det har vært gjort, er risikoen for våpensprengmng overhengende. Dette særlig fordi det som regel handler om drillinger eller dobbeltrifler, som er svakere enn repetérvåpen. og mye farligere i tilfelle av sprengning. Til og med en så ubetydelig hendelse som tennhettepunktering kan ødelegge skjeftet på et «bryte»-våpen. ikke minst på eldre våpen som ikke har separate tennstempler. men bare en pigg i hanen.

183

Slitasje eller overbelastning kan føre til sprekkdannelse i viktige deler av våpenet, som over alt ellers på teknikkens område. Her har en rekylklakk på et Mausersluttstykke sprukket. Sluttstykket må da byttes og låskassen også kontrolleres for sprekkdannelser.

Gasstrykket kan da skyve hanen bakover og trenge inn i rommet omkring slagmekanismen, der det får en hel del kvadratcentimeter å herje med. Veggene her består ofte bare av 4-5 mm valnøtt-tre. Trefliser i hånden og kinnet er ubehagelige, kontroller derfor tennstemplene, og trekk aldri av bryte-våpen uten klikkpatroner efter rengjøring og eftersyn. Det kan skade tennstemplene. Et nytt skjefte er dessuten dyrt. Pipesprengnmger inntreffer lettere ved brytevåpen enn repetérvåpen, fordi pipene alltid er tynnere. Den klassiske tabben ved haglbørser er kjent for de fleste: Man har patroner kaliber 12 og kaliber 20 blandet i lommen eller jaktvesken, og setter i en kaliber 20 i kaliber 12-børsa mens en ser efter fuglen eller haren. Patronen passer akkurat til å kile seg fast i overgangskonusen, siden ser en ned på våpenet og oppdager at kammeret er tomt, legger kaliber 12 bakom og får venstre underarm ødelagt av splinter av pipe og forskjefte. Dette har hendt mangfoldige ganger, men unngås altså lett ved at man holder patronene fra hverandre. Angående slitasje gjelder nok at de bedre fabrikatene av våpen holder lengst. Om noe slarker allerede fra fabrikken, får også slitasjen «flying start». Ulykker som følge av slitte våpen hører en nesten aldri snakk om, og noen løpende kontroll av et produkt med så lang levetid kan ikke gjennomføres på noen fornuftig måte. Da er det annerledes med biler, som blir farlige allerede efter et år eller to om de ikke skjøttes riktig.

Statlig prøving av våpen forekommer i en del land før de får selges, og også efter større reparasjoner som for eksempel bytte av pipe eller forandring av patronkammer. Prøvingen gjøres stort sett efter regler fra Napoleonstiden, ved skyting av ladninger som 184

gir høyere gasstrykk en normalt. I 1700-årene prøveskjøt man kanoner med overladninger og to eller tre kuler i løpet samtidig. Moderne «sprengpatroner» har som regel 33 % høyere gasstrykk enn det høyeste som er tillatt for patrontypen, og en trekker ganske firkantet den konsekvens at om våpenet tåler to av disse patronene er det godkjent. Metoden kan ha en viss berettigelse for prøving av halvferdige piper før man legger mye arbeid på dem, eller setter dem inn i våpen. Eventuelle materialfeil bør iallfall av og til kunne oppdages. Men hva med våpen som akkurat klarer prøveskytingen, men ikke stort mer? De er jo nettopp blitt overbelastet med de to prøveskuddene. Sjefen for en utenlandsk prøveskytingsanstalt svarte forfatteren: «De sprekker ved prøvesky­ tingen.» Jo, men hva med dem som ikke sprekker, men akkurat passerer streken for «godkjent»? «De sprekker de også.» Altså at når det kom inn et våpen som de bedømte som tvilsomt, ladet de opp en passelig «prøveskytingspatron» og skjøt det i filler. Og det er jo riktig på en måte, heller børsa enn jegeren. På den annen side kan jo et og annet samlerobjekt gå dukken. Det viktige er at det finnes gode børsemakere, som kan fraråde en jeger å bygge om eller bruke et våpen som begynner å bli dårlig. Om bare jegerne holder sine våpen i stand, og det gjør de i dag i langt høyere grad enn tidligere, og med langt bedre hjelpemidler, finnes det ingen grunn til å skape problemer på dette området.

Jegernes og skytternes fremtid

er et komplisert, men meget interessant kapittel, avhengig av bl.a. antijaktfolket, våpenlovgivningen (politikken) og forsvarets innstilling til hvordan landet skal forsvares ved angrep utenfra. Disse spørsmålene er de samme i alle siviliserte land, men den interne innstillingen til dem har variert adskillig. Felles for alle er at strengere regler for innehav og bruk av våpen ikke gjenspeiles i landets kriminalstatistikk, ikke reduserer misbruk av våpen, antall ran osv. Men la oss først se på Antijaktfolket Å synes om dyr og å ville beskytte den svake mot den sterkere, er to av menneskets ganske begrensede lager av positive egenskaper. Det er derfor ikke unaturlig at mange reagerer mot at jegere skyter dyr. Den mer intelligente skapningen utnytter sin makt til egen fordel og angriper dyret, ikke på like fot, men med et redskap som dyret ikke har mulighet for å forstå eller beskytte seg mot. For en ikke-jeger er et dødt dyr noe meget deprimerende sammenliknet med det samme dyret springende omkring i sine naturlige omgivelser. Denne innstillingen ville sikkert forsterkes om flere byboere fikk anledning til å se ville dyr i den frie naturen. En kan også uten videre forstå at antijaktstemningen forsterkes når det gjelder skyting av dyreunger som rådyr- og elgkalver. At en kalv blir skutt i morens nærvær skaper en umiddelbar sammenlikning med vedkommende selv og hans eller hennes barn, og jegeren blir til den andre verdenskrigens beryktede SS-mann. Mange jegere mener at Walt Disney gjorde både jegerne og antijaktfolket en enorm bjørnetjeneste med filmen «Bambi» — der han tillegger dyrene menneskelige sanser og reaksjoner. Nå er vel ingen helt orientert om hva slags sanser dyrene har eller ikke har, men en kan vel gå ut fra at dyrenes tankeverden i forbindelse med deres unger er langt enklere enn menneskenes. Blant annet jager jo ikke mennesket sine unger avsted i ettårsalderen som elg- og rådyrmammaer gjør (og er nødt til å gjøre). På den annen side er dyreungene som ettåringer egentlig voksne nok til å stå på egne ben, selv om ikke alle lykkes like bra. Jegerne forstår alt dette, men antijaktfolket på sin side må også forstå at 186

jegeren ikke skyter dyr fordi han finner fornøyelse i det å drepe noe — i så fall plages han av et eller annet kompleks som gjør det meget tvilsomt om han burde få være jeger. Jegerne sier at antijaktfolket gjor seg latterlige når de efter rødglødende angrep på jakten går på restaurant og spiser rådyrsadel. og egentlig er de latterlige tvers igjennom så lenge de ikke er 100% vegetarianere. (Og nøye med å vaske bort bladlus m.m.) Antakelig ville mange av dem bli vegetaria­ nere om de fikk se innsiden av et slakteri i full virksomhet. Eller de ville bli pasienter på en eller annen nerveklinikk. Det behøves ikke store slakteriet for å drepe cirka 5000 storfe og 20 000 småfe om året. Alt dette antijaktsnakket er ikke noe unormalt, men det meste av det bunner i menneskets manglende evne til å tenke logisk. En er glad i dyr, men dreper dem likevel, deler dem opp i småbiter som en har satt forskjellige navn på, og som en siden tørker, koker, eller brenner i en stekeovn og til slutt eter opp. I visse tilfelle eter en dem til og med rå. Men disse kjøttbitene er ikke deler av døde dyr, de er mat, og de kommer ikke fra jaktmarken der man dreper dyr eller slakteriet, men fra kjøttbutikken. Så finnes de som spiser kråke, og de som ikke spiser hare. Eller ikke ville spise hest, om de visste at det var hestekjøtt i pølsa. Observer videre at omtanken bare gjelder landdyr. Fisk kan en håndtere akkurat som det passer. Det er helt OK å lære sine unger å dra fiskekroken ut av kjeften på en levende fisk, trå på den i båten eller la den ligge til den dør av mangel på vann. Holder man derimot et landdyr under vann til det dør av mangel på luft, kommer dyrebeskyttelsestantene med politi og rettsapparat. I det hele tatt er sammen­ likningen mellom kald- og varmblodige dyr interessant når det gjelder antijaktfolket. En sportsfisker kan åpenlyst skryte av at den og den fisken fikk han «kjempe med» i tre timer før han kunne hugge kleppen i den og dra den opp i båten. Har han tatt en riktig stor fisk og plaget den i fem timer, kommer det bilde av ham i fisketidsskriftene med fisken holdt langt frem mot kameraet. En kan lure på hvor det kom bilde av jegeren som skrot i vei med: «Det rådyret skaut je med salongrifle og sprang etter det i tre timer før je fikk hogd tollekniven i det». Muligens i Polititidende. Ny mote blant sportsfiskerne ser ut til å være å klare å ta den tyngste fisken på den tynneste lina. Hvem spør efter de fiskene som klarer å slite den av? Og hva med den jegeren som skrøt av at han hadde lenset sine haglpatroner for hagl så det bare var igjen 25 og allikevel greide å skyte en hare? Han ville neppe bli særlig populær. (OBS: Eksperimentet fungerer ikke i praksis, de 25 haglene ville gi for liten fordemning for kruttgassen og skuddet ville miste effekten.) Fiskerne fremhol­ der vel at fisken ikke har samme følelser som landdyr, men å svømme omkring med 50 eller 100 meter line i en krok i kjeften må vel kjennes litt uvant selv for en fisk. Når lot en representant for «antifiskefolket» hore fra seg sist? De finnes 187

visst ikke. Men så finnes det jegere som forteller at deres hund jaget haren i to timer før de skjøt den — denne jaktformen har pådratt seg en del kritikk i det siste, uten at noen har trukket paralleller med fiskesporten. Noe særlig tak på publikum har vel ikke antijaktfolket, men den evige diskusjonen for og imot jakt fortsetter å dukke opp igjen med et par års mellomrom, ofte når avisene ikke har mye annet å skrive om, — den når et høydepunkt og går nedover igjen akkurat som skjørtelengden. Visst er antijaktfolket urealistiske, de spiser gjerne dyr, men ingen får drepe dem, og hvor går egentlig grensen mellom et dødt dyr og mat? Er det når en har flådd skinnet av kalven at den skifter navn og ikke lenger er en død ku-unge? Eller er det først når en får delt den opp i biter med hver sine navn; når den begynner å hete bog og kalvestek og kalvekoteletter? Da kan alle ta i bitene, skjære dem opp i enda mindre stykker og legge dem i stekepannen. Og hvorfor er grisen mat fra første stund? Før jul henger det lange rekker av døde griser med hode og ben på plass i slakterbutikkene, og tantene står utenfor og smatter med tungen og sier: Se alt det deilige juleflesket! Og grisehodet sages av og ligger midt på julebordet med eple i kjeften og persille i ørene og til og med i kulehullet i skallen! Hadde det vært kalver med skinn og bein som hadde hengt i kjøttbutikken, eller rådyr, eller en haug med små hvite lam i vinduet, hva så? Men lammestek, det går det an å spise. Derimot går det ikke an å legge kalvehodet med skinn og øyne på gløtt på julebordet og sette persille i ørene på dét. Hele den ganske intelligensfrie antijaktdiskusjonen koker inn til å bli et spørsmål om hva vi er vant til eller ikke. En kan si hva en vil om å ete dyr, men vil en ete dem må en drepe dem, det kommer ingen forbi. Det er menneskene som har grepet inn og forstyrret naturens balanse, blant annet gjennom å utrydde de rovdyrene som holdt bestanden av annet vilt nede — her hos oss først og fremst bjørn, ulv, jerv og gaupe. Dette har menneskene nytte av ved at de kan overta den maten disse dyrene spiste — med rette eller urette. Men det har alltid vært slik at en dyreart har tatt livet av en annen, som regel med bare tennene. Fra den oppspiste partens synsvinkel kan det vel nærmest bli hipp som happ om en blir offer for en bjørn eller en jeger, rovdyrene er langt fra de mest hensynsfulle under sin jakt. Det er for eksempel en kjent sak at ulvene angriper elg ved først å glefse ut stykker av baklårene på den, og så la den miste så mye blod over en dag eller to at den legger seg og ikke orker å forsvare seg mot ulveflokken. Dette kapitlet behøver neppe å gjøres lengre. For jegerne gjelder det fremfor alt å få antijaktfolket til å forstå at viltet er en buskap uten noen enkelt eier, og at det må skjøttes like vel som en hvilken som helst annen buskap om det ikke skal gå under. Om jakten, altså avskytingen av passende vilt i passende mengde, skulle stoppes ville det meget snart inntreffe fæle tragedier i dyreverdenen. Den svenske elgstammen er et typisk eksempel på hvordan en

188

viltart kan formere seg, og nettopp den svenske elgen er en av de arter som er blitt skjøttet med mest omsorg og sakkyndighet. En økning fra 150 000 til over 600 000 dyr på bare ni år ville bli resultatet om den svenske elgjakten ble stoppet, og hvor skulle de gjøre av seg? Avskytmgen i 1979 var over 114 000 elger, et tilskudd til landets matforsyning som allerede nå betyr mye, og som ikke blir mindre i fremtiden. Om en bare regner 10 kroner kiloen for kjøttet er dette tilskuddet verd over 200 millioner kroner om året, og omkostningene er minimale i forhold. Elgen ernærer seg selv uten å ødelegge noe nevneverdig, den behøver hverken fjøs, sveiser eller inngjerding. Å erstatte jakten med noen slags innsamling av viltet og transport til slakterier — som faktisk i alvor har vært foreslått fra antijakthold — ville medføre et dyreplageri uten like, og viser bare hvor langt fra virkeligheten en del av antijaktfolket befinner seg. Men jegerne på sin side kommer aldri noen vei med å holde hårdnakket på at jakt er sport, hygge og avstressing og ikke noe annet — da kommer straks motspørsmålet om hvorfor ikke fotoapparat istedenfor børse. Et godt svar kan da være at såkalte naturfotografer, for ikke å snakke om orienteringsløpere, nok forstyrrer, skremmer og plager viltet langt mer enn jegerne. Riktig jakt er først og fremst viltstell, slit og matauk. Vi er langt på vei til å få de siste restene av brennevinet bort fra jaktmarken, de beryktede «direktørjaktene» forsvinner med de stadig økende krav som stilles til jegerne i form av skyteprøver og jegereksamen i flere og flere land. Den viktigste oppgaven blir da å angripe og forsøke å få bort den siste rest av skadeskytingen — noe som bare kan gjøres ved økt informasjon til jegerne, både om selve jakten og jaktutstyret, dernest kurser, treningsskyting og erfaring.

Våpenlovene

«Folkets rett til å eie og bære våpen må ikke krenkes», står det i den amerikanske grunnloven, en bestemmelse som utgjør en av hjørnestenene i landets virkelige demokrati og frihet. Lovparagrafen betyr ikke at folk til daglig skal gå omkring med geværer og revolvere og skyte på saker og ting. Det har da heller aldri forekommet annet enn i en del «Wild West»-filmer som har det til felles at de viser et «Wild West» som aldri har eksistert, men er drømt sammen i Hollywood, eller av skribenter som bodde i New York og aldri hadde sett mer av Vesten enn over elven til New Jersey. På de titusener av fotografier som finnes fra virkelighetens Wild West, ser man ytterst sjelden noen med våpen, annet enn jegere og en og annen gjeng som sheriffen har samlet sammen for å få tak i en forbryter. Hensikten med den nevnte grunnlovsparagrafen er at i tilfelle en eller annen klikk av anarkister, tilhengere av politiske minoriteter eller noen gruppe med støtte av fremmed makt prøvde å styrte landets lovlige regjering, skal folket om nødvendig med våpen i hånd kunne beskytte sin frihet og sitt demokrati. Noe å tenke på i dag da alle politikere babler om fred og frihet og demokrati, men samtidig i mange land tillater nedskjæring av forsvarsbudsjettet og stadige skjerpinger av våpenlovgivningen. I de fleste vestlige land minker arbeidsplasser i industri, håndverk, jord- og skogbruk. Siden byråkratiet stadig vokser, søker flere og flere jobb i statsadministrasjonen. (F.eks. var det i Sverige i 1950 450 000 statstjeneste­ menn, i 1980 1,3 millioner.) Derfor er det lite håp om enklere lovgivning i fremtiden. (Sverige får for eksempel en ny lov hver 30. time.) En skal ikke se bort fra at en hel del av disse nyansatte statstjenestemenn gjerne vil gjøre noe nyttig, og ofte tror at de gjør det, selv om de i virkeligheten bare forverrer noe som var mer enn rotete nok fra før. Og våpen er et takknemlig objekt å angripe. For det første er de nummerert, slik at de kan innføres i kartotek og på lange lister. For det andre eies de — såfremt det dreier seg om lovlige våpen — og det er dem det dreier seg om i lovgivningen — av 100 % hederlige, lovlydige og skikkelige mennesker, for det meste samlet i skytter- eller jegerorganisasjoner og derfor lette å få tak på, samt av samme årsak helt

190

risikofrie å hanskes med. Altså i motsetning til dem som har ulovlige våpen, kjøpt i mørke gater og som brukes til å rane banker m.m. med. Selv om våpeneierne er tallmessig mange er de en minoritet sammenliknet med alle dem som har sett på TV hvor «farlige» skytevåpen er. Det har vært gjort omfattende studier av virkelige eksperter for å finne ut om våpenlover hindrer eller i det hele tatt påvirker kriminaliteten, og svaret er alltid blitt NEI. Chief Inspector Colin Greenwood i det engelske politi har skrevet en meget interessant bok om våpenlover («Firearms Control», utgitt 1972 på Routledge & Keegan Paul Ltd, Broadway House, 68-74 Carter Lane, London EC4V 5 EL, England), som på mange måter kullkaster godtatte teo­ rier om problemet. Det medfører ingen problem for en forbryter å skaffe seg våpen enten ved å kjøpe det ulovlig eller stjele det fra for eksempel en politimann. I de fleste land er politiet bevæpnet. Forbryterne registrerer ikke eller leverer inn sine våpen, derimot gir man dem en enorm støtte ved å avvæpne deres offer. Det amerikanske politiet har alltid sagt at en ransmann tenker seg om to ganger før han går løs på et hus der han tror det kan finnes en haglbørse, og de setter den største pris på den hjelp de får av «the armed citizen», den bevæpnede borgeren. Ser en på helhetsbildet er det selvsagt et helt ubetydelig antall tilfelle der det blir aktuelt å gripe til våpen for å forsvare seg og sitt. Det som her er av betydning er den preventive virkningen sivil bevæpning kan ha. Våpen brukes til nytte og sport i siviliserte land, så lenge det dreier seg om våpen i hendene på normale mennesker. Og det hender ikke flere forbrytelser og ulykker med våpen i land uten våpenlover. Skyting er den minst farlige av alle sportsgrener og har meget få uheldige sider. Her i Norden kunne en fritt kjøpe våpen inntil 1914 i Danmark. Det var vel naboskapet med det krigførende Tyskland som gjorde at en innførte en viss våpenlovgivning. I Norge og Sverige innførtes våpenlover først i 1927, årsaken skal ha vært at en var redd for at sosialdemokratene med våpenmakt skulle tiltvinge seg regjeringsmakten. Og siden har en fortsatt å utbrodere våpenlove­ ne, ingen ser ut til å tenke på at dagens sosialdemokrater neppe ville marsjere mot Oslo eller Stockholm selv om jaktriflene hadde vært lisensfrie. Denne, en kan vel kalle den halvmilitære, bakgrunn er delvis årsak til de litt komiske bestemmelser som finnes i en rekke land. I Norge og Danmark for eksempel, kan en kjøpe haglvåpen og glattborede salongrifler fritt. Ser en «sivilt» på saken er haglvåpenet selvsagt mye farligere enn kulevåpenet, men lovforfatterne vet ofte ikke hva det dreier seg om, og skriver nye lover utenpå de gamle. Det ser mange ganger ut til å være god sport å ta minst mulig hensyn til sakkyndig hold, og i det minste betrakte uttalelser derfra med største mistenksomhet. Selvsagt hender det ikke noe mer ulovlig eller farlig med haglvåpen i Norge og Danmark enn det gjør i Sverige og England, tross 191

lisensproblem, det hender faktisk ingen ting. Dette kommer helt enkelt av at det er like fjernt for et normalt menneske å skade noen med et skytevåpen som det er å kjøre over noen med bilen. Bare i Sverige dreper den lisensfrie bilen 1000 mennesker i året, i Vest-Tyskland over 13 000, samt forårsaker over 300 000 invalider. Hadde skytevåpen forårsaket en tiendedel så mange ulykker ville de med all sikkerhet vært totalforbudt. Nå bunner nok de fleste rariteter på våpenlovområdet i de forskjellige land mer på ukyndighet hos myndighetene, enn på uvilje mot jakt og skytesport. Våpenfolket bør derfor forsøke å rettlede myndighetene, og ikke irritere dem. Myndighetene på sin side må samtidig ikke ha innstillingen «Heisan, her har vi fått noe nytt å forby» — men tenke efter om det virkelig er noen mening i for eksempel å nekte en jeger å kjøpe en ny børse fordi han allerede har en gammel. Nettopp dette avholder ofte jegerne fra å skaffe seg moderne og mer effektive våpen, en vil ikke ødelegge eller gi fra seg den gamle børsa. Det er også et stort spørsmål om det er riktig som det så ofte gjøres å belaste politiet med alle tenkelige detaljer angående våpenlisenser. Det kan være spørsmål om hvilke kalibre en skal eller ikke skal få skyte med i revolvere, i neste land kan det være trangborringen i et haglløp. Om en skulle skyte en annen, hvilket kanskje hender hvert femte eller tiende år, spiller det liten rolle hverken for den som skjøt, offeret eller politiet om det ble skutt med halv eller trekvart trangboring. Og en skal ikke glemme at det er alt annet enn lett å være politimann og skulle vurdere en mengde detaljer, når en kanskje ikke er våpenkyndig og sitter med en haug mer eller mindre tåkete retningslinjer fra overordnede. Det er feil overfor disse tjenestemenn å ikke gi dem klare og ensartede regler å gå efter. Resultatet blir ofte irritasjoner blant dem som søker lisenser og de mister respekten for lover og forordninger, hvilket jo ikke var hensikten. Et mer og mer alminnelig ønskemål fra jeger- og skytterhold er at politiet skal godkjenne vedkommende person som søker om våpenlisens, bedømme mental balanse, edruelighet, pålitelighet osv. Siden skal detaljene overlates til fagfolk — for jaktens del jegerorganisasjoner og viltstellmyndigheter, for sportsskytingens del til skytterorganisasjonene. Og her er jo egentlig alle retningslinjer klare. Det som gjenstår — som f.eks. trangboring og haglstørrelse, må en forsøke å styre i fornuftig retning ved informasjon til jegerne. Dette er allikevel ikke noe politiet kan kontrollere eller bør belastes med. På sportsskytterområdet er det lite som ikke allerede er styrt av regler og forskrifter som er kommet til av rent konkurransemessige hensyn. 1 USA er våpensalget fritt i en hel del stater, og de har ikke større problemer enn i de statene som krever lisens. En regel sier at våpenhandleren først får levere ut våpenet tre dager efter at kunden har vært i forretningen og sett ut hvilket han vil kjøpe. Denne regelen, som finnes i flere stater, er ment å

192

hindre at noen i fylla eller ubendig sinne springer avsted og skaffer seg en revolver, og noen liv kan den vel ha spart gjennom årene. Den gir ihvertfall kjøperen en sjanse til å kjølne før han trekker av, men denne kundekretsen representeres jo ikke av jegere og skyttere. Forfatteren hadde under nesten 20 års reiser på det amerikanske våpenmarkedet ofte anledning til å spørre våpenhandlere om de hadde møtt denne opphissede kunden som skulle ha et skytejern på flekken, men ingen kunne huske å ha sett ham.

Når blir et våpen ufarlig? Forskjellige land har satt forskjellige grenser for lisensfrihet for våpen. Danmark har 1890 for revolvere, for å ta et eksempel. Det vil si at revolvere av nøyaktig samme type kan være både lisensfrie og lisensbelagte og det er for så vidt ulogisk, men det ser ikke ut til å være noe problem med noen av delene og bestemmelsen gjør livet langt lettere for våpensamlerne og sparer politiet en hel del arbeid. I Sverige er aldersgrensen 1860. Selvsagt er et våpen som ble laget nyttårsaften 1859 ikke mindre farlig enn et tilsvarende som ble laget annendag nyttår 1860, og et våpen fra 1859 er akkurat like farlig om det misbrukes. Disse «pensjonsaldrene» flyter bare på det faktum at det ikke hender noe farlig i det hele tatt med 99.99999 % av alle de våpen som finnes på private hender. Derfor er det heller ingen som har noe vondt av dem. Hovedsaken er vel at våpenlover, som alle andre lover, ikke må nærme seg grensen for det komiske slik at ingen bryr seg om dem. eller at det blir så mange restriksjoner at ingen klarer eller gidder å folge med i det hele. Der ligger det nok et faremoment, for skulle vi i dag for eksempel få den «pisspå’rej mentaliteten» overfor loven som vi hadde under krigen, kan det ene landet efter det andre bli litt av et frihandelsområde for «svarte» våpen, som finnes i tonnevis omkring i Europa. Blant annet lekket cirka 50 000 stk. ut fra danske lagre av våpen som var innlevert til politiet i forbindelse med et amnesti for noen år siden, og det var vel en dråpe i havet. I slike tilfelle er det en naturlig og menneskelig reaksjon at disse greiene kan vi like gjerne ha liggende i kommoden som at vi skal levere dem inn og de blir stjålet. Og det finnes alltid folk som ikke vil gi seg, som gir seg fanken på at de skal ha tak i dét og dét våpenet, eller samle våpen. Får de da ikke lisens så kjøper de svart — og dermed er våpenlovene og våpenregistrene degradert til arbeidsterapi for dem som holder på med dem. De som handler med «svarte» våpen tar neppe større hensyn hverken til lover, toll eller politi, bare til penger, og deres priser kan formodentlig ligge omkring det halve av butikkprisen. Hvem skal da stoppe disse kremmerne? De samme som stopper narkotikahandelen'? Apropos narkotika, som det her i Sverige er strengt forbudt å handle med. får en misbruker allikevel lov til å inneha tilstrekkelig for en dags bruk ustraffet, inntil nylig var det en hel ukes forbruk. Men om en mann som ikke er

193

misbruker av noe slag, bare skattebetaler, blant annet til politi og narkotikamisbrukere, skulle inneha eller finne på et loft en gammel rusten hagle som det ikke finnes lisens på, blir han satt under tiltale og straffet. En 18-åring som hadde et ubrukbart luftgevær ble tiltalt for at han ikke hadde lisens, en 86 år gammel jeger for at han hadde et gammelt likeså ubrukbart Remington-gevær modell 1867, som han ikke trodde det var nødvendig med lisens på. Det er klart at slike saker bare bidrar til å redusere hederlig folks respekt for lover og forordninger. Forfatteren var i militærtjeneste ved Hovedarsenalet i Oslo i 1946 da det ble gitt ordre om klargjøring for mottakelse av våpen som efter annonser fra myndighetene skulle være innlevert innen en viss dato, mulkt for å ikke adlyde var enten 20 000, eller om det var 50 000 kroner — det var iallfall mye penger den gangen. Det kunne like gjerne ha vært 50 millioner. Det kom omsider skranglende en gammel varevogn fra «Nr. 19» (Hovedpoliti­ stasjonen) inneholdende 1 tysk Mauser, 1 rusten Sten-Gun, mesteparten av en hagle og en pistol i meget dårlig kondisjon. Mulkten minte for mye om okkupasjonstiden til at folk ville ta denne oppfordringen alvorlig. Siden har det vel vært gitt mer rimelige amnestier, som dermed også sikkert er blitt respektert i større utstrekning. Å gjøre våpen ubrukbare er en forferdelig uskikk som enkelte land hevder for at de skal bh lisensfrie, eller enda verre, at vedkommende eier, f.eks. jeger, skal kunne få lisens på et nytt våpen. Operasjonen består som regel i at man skal sveise igjen patronkammeret. Kravet passer ikke på noen måte med berettigede krav fra andre myndigheter om at jegerne skal utøve sin jakt med moderne og effektive våpen, og på så human måte som mulig. Altfor mange jegere beholder sitt gamle umoderne og kanskje utslitte våpen fordi de ikke orker å ødelegge det eller vil gi det fra seg. Det kan være en farsarv eller familieklenodium som av mange årsaker bør forbli i familien. Jegeren skyter i alle fall ikke med mer enn ett våpen om gangen, og det er et rettferdig krav at man skal få kjøpe et nytt våpen den dagen den gamle tro tjeneren bør få sin vel fortjente pensjon. Like lite som en stikker ut øynene på hunden som ikke lenger klarer å være med på jakt, like lite skal en behøve å ødelegge gammelt, verdifullt og uerstattelig håndverk ved å sveise igjen patronkammeret eller herje med sveisebrenneren på annen måte. En får bare håpe at myndighetene i de aktuelle land tar fornuften fangen på dette område. Våpensamlere har eksistert i alle tider — årsaken er selvsagt at man på grunn av våpnenes lange levetid har kunnet legge mye og fint arbeid på dem. både rent børsemakermessig og dessuten dekorativt i form av treskurd, gravering.

194

innlegg av sølv og gull m.m. Et våpen var før i tiden en temmelig stor investering, og dessuten mer av et statussymbol enn bilen har vært på mange år. Ikke minst bidro den ekstra kvaliteten og utsmykningen til at våpenet ble tatt bedre vare på og behandlet med den rette respekt. Å ta vare på slikt arbeid for eftertiden kan vel bare sies å være en prisverdig lidenskap. Som nevnt er det ingen problemer med å samle de mer antikke våpnene, da disse er lisensfrie, men tiden går. Det som finnes av disse gamle årgangene er allerede vel forvart i samlinger — og lar seg ikke flytte derfra med de økonomiske midler som står vanlige mennesker til rådighet. — Mange av de våpen som fremdeles anses farlige og er hsensbelagte, har i mellomtiden også nådd museumsmoden alder. Her bør myndighetene stille seg positive og ikke legge for mange hinder i veien for samlerne. Disse skyter ikke gjerne med sine våpen, og er dessuten alltid våpenkyndige i den grad at de ikke utgjør noen risiko for omverdenen. En våpensamling inneholder ikke mye som kan brukes til bankran, dessuten ser det snart ut til å klare seg med lakrispistoler til dette bruk. Den som eier verdifulle våpen er ikke mer interessert i å få dem stjålet enn hva myndighetene er, og oppbevarer dem selvsagt så sikkert han på noen måte kan. I Sverige hevder myndighetene at en samler skal få tillatelse til å inneha fem våpen «som viser våpnenes tekniske utvikling gjennom tidene». Med andre ord at hver samler får ha for eksempel en repetérrifle, en enkeltskuddsrifle, ett perkusjonsgevær, ett flintelåsgevær osv. Men tusenvis av slike samlinger har ingen interesse. Det har det derimot om noen samler for eksempel Smith & Wesson revolvere fra perioden 1870-1880, eller sitt lands militærgeværer over en viss periode, eller Kongsberg salongrifler, Husqvarna hagler osv. Slike spesialsamlinger har både teknisk og kulturhistorisk interesse og verdi, de må ikke bli begrenset til for eksempel 5 våpen. I dagens situasjon kommer begrensningen automatisk i og med sakens økonomiske side. Et område som kanskje ikke gis den oppmerksomhet det fortjener, er at det kan komme til å oppstå En tapt bataljon av våpeninteresserte, og i så fall meget urettferdig. Jegerorganisasjonene støtter sine medlemmer når det gjelder å få lisenser for våpenkjøp, skytterorga­ nisasjonene likeså, og det ser mange steder ut som om myndighetene mer og mer vil kreve at privat våpeninnehav skal være kombinert med en eller annen organisert virksomhet. Det er noe ganske merkverdig at det er myndighetene som skal avgjøre om en lovlydig, skattebetalende borger har «behov» for å inneha et våpen eller ikke, det burde han jo få avgjøre selv. Nå er det godtatt som behov at en er aktiv jeger eller skytter, men så finnes det en stor gruppe av mennesker som ikke har råd, tid eller muligheter for å være aktive jegere eller skyttere — eller kanskje ikke interesse av å være det. Det kan være eldre

195

mennesker, handikappede eller andre som av rent fysiske årsaker ikke klarer å drive jakt eller delta i vår tids stressede konkurranseskyting, men som har omfattende kunnskaper om, og interesse for våpenhåndverk og historikk. Disse menneskene er nyttige både samfunnsmessig og kulturhistorisk, og her bør myndighetene vise stor forståelse når det gjelder lisensgivning. I 1940- og 50-årene kunne en delta i både to og tre konkurransegrener uten å bli fattig, men i dag stilles det så høye krav om en vil henge med at det opptar all den tid og alle penger et vanlig menneske kan avse for sin hobby, ofte mer. Likeså bør det ikke være mulig for myndighetene å beslaglegge et våpen uten videre. Det stod et eller annet sted i de norske våpenlisens-forskriftene eller i innstillingen om disse at det å ta fra en mann hans våpen er en hård og fornedrende straff, som ikke bør brukes annet enn når det er tvingende nødvendig. Dette er en innstilling en kan ha respekt for, særlig i dag da myndighetene ser ut til å være livredde for å diskriminere eller fornedre til og med kvalifiserte forbrytere. Våpensertifikat? Det har av og til vært foreslått et sertifikat for våpen, i likhet med det en må ha for å få kjøre bil — det skulle da være et bevis for at den som søker våpenlisens vet hvordan han eller hun uten fare for omgivelsene skal håndtere et skytevåpen. Den jegereksamen som allerede kreves i en del land, og kommer i andre, kan vel sies å være noe i denne retning, blant mye annet som en jeger må ha rede på. Men selvsagt ville det behøves et tilsvarende for sportog baneskyttere, samlere og gunbugs som da ikke skulle behøve å vite hvor mange tenner elgen har, eller når en får gå på harejakt. Meningen med sertifikatet skulle selvsagt være at det dermed ble lettere for den som søker å få våpenlisens, ikke omvendt.

Forsvaret og våpnene Norge er vel et av de land der forsvarsledelsen er oppmerksom på det aktivum som ligger i privateide våpen, ikke minst efter at krigen 1940-45 viste at krig ikke lenger er en rent militær affære, men at den i høy grad berører alle mennesker i landet. Andre land ligger nok langt efter i denne forbindelse. De norske hjemmestyrkene stilte opp med cirka 40 000 mann ved krigens slutt, det var kanskje ingen stor prosent av hele folket, men det var interesserte og besluttsomme folk og de var bevæpnet med ulovlige våpen. Noen av disse var rent militære og var kommet i fallskjermslipp, men langt fra alle. Noen kom fra Sverige, men sikkert mange fra kommodeskuffene. Utvilsomt bidro denne forsvarsstyrken til at de tyske troppene som befant seg i Norge kapitulerte uten motstand. I alle land finnes det antiforsvarsfolk, på samme måte som antijaktfolk. Noen av dem tror til og med at det blir fred på jorden om en

196

nedlegger forsvaret. Disse kunne for eksempel ha nytte av å gjennomføre følgende eksperiment: ta en tusenlapp i den ene hånden og en revolver i den andre og gå en sving gjennom byens mørkeste gater ved 1-2 tiden om natten. Legg så igjen revolveren på fortauskanten og gjenta eksperimentet med bare tusenlappen. Dessverre er det slik i praksis at når en våkner på sykehuset er både revolveren og tusenlappen borte.

Våpenregistre I og med at myndigheter utsteder våpenlisenser, oppstår også registre over våpnene og eierne. Det første store spørsmålet som norske jegere og skyttere stilte seg da påbudet om innlevering av alle våpen kom i 1940, var hvor mye tyskerne hadde rede på eller fått tak i av dette registret. Det var jo avgjørende for om en skulle levere inn sine våpen eller forsøke å gjemme dem. Store mengder våpen, mange særdeles verdifulle, ble innlevert av ærlige, lovlydige eiere. Andre, også ærlige, men for anledningen litt mindre lovlydige og litt mer forbannede, gjemte sine. Heldigvis for den siste kategori, som var meget omfattende, så det ut til at det som fantes av våpenregistre enten hadde vært eller var kommet i en salig røre. Såvidt man vet var ikke noe av dette materialet brukbart eller ble brukt av tyskerne når det gjaldt å eftersøke ikke innleverte våpen. Annerledes er det i dag, om en tyr til det moderne slavenets fremste hjelpemiddel, EDB. I Sverige skal samtlige eiere av private våpen være samlet på en liten databåndrull, sammensatt av rikspolitistyret, som på forhånd sendte ut lister til alle våpeneiere der de — uten lovlig rett for et slikt tiltak — krevde fabrikknummerne på samtlige våpen oppgitt. Det er siden kommet frem at svenske databåndruller — deriblant de som inneholder informasjon om forsvarsproduksjon m.m., sendes over telefonnettet til uten­ landske datasentraler for bearbeiding, en helt lovlig service som man betaler for. Men hvem kan garantere at ingen av disse opplysninger kommer på avveie? Forrædere finnes over alt, bare en har penger å betale dem med, sa A. Hitler, og betalte riktignok med falske penger som ble laget i en konsentra­ sjonsleir. Saken med databåndrullen ble beskrevet i den svenske utgaven av denne boken, noen måneder efter at den ble utgitt ble en høyere tjenestemann i det svenske sikkerhetspolitiet dømt til livsvarig fengsel for virksomhet for fremmede makter. En av sjefene i det svenske politiet hadde tidligere svart på forfatterens spørsmål at det er klart at en svekker et folks forsvarsmuligheter enormt ved å samle alle opplysninger om private våpen på et lett tilgjengelig sted. Han hadde aldeles rett.

Oppbevaring av våpen

Folk utenfra tror ikke sine egne øyne når de ser hvordan svenske våpenforretninger er ombygde til små festninger, eller horer hvordan svenske våpeneiere blir pålagt å oppbevare sine våpen. Visst har det forekommet en del våpentyverier, men alt overveiende fra militære lager og under manøvrer, ytterst få sivile våpen er blitt brukt ved senere forbrytelser. For vanlige jegere og skyttere har det alltid vært en selvfølge å oppbevare ammunisjonen under lås, utilgjengelig for barn og uvedkommende voksne, like klart har det vært at et våpen uten ammunisjon er 100 % ufarlig, i motsetning til brødkniver og andre verktøy, elektriske apparater m.m. De nye oppbevaringsbestemmelsene har medført hård økonomisk belastning på våpenhandelen, som jo i neste omgang må gi seg utslag i mindre penger for lagerbeholdning og service for kundekretsen, iallfall en tid fremover. Mange våpenhandlere, fremfor alt i isenkrambransjen, har sluttet å selge våpen. Selvsagt kan de nye og meget strenge reglene sies å virke litt panikkartede, men er vel samtidig et tidens tegn. Før i tiden låste man inn forbryterne og lot den lovlydige bevege seg fritt og noenlunde beskyttet. I dag slipper man forbryterne på frifot og krever at den lovlydige skattebetaleren skal gjøre om sin forretning eller sitt hjem til et lite fengsel som han får oppbevare seg og sin eiendom i. Visst kan det vel være nyttig for en forretning å ha et rom med armerte betongvegger og gitterdør, en får bare håpe de aldri blir brukt til å oppbevare mennesker i istedenfor børser . . . I Danmark og Norge er vel reglene også blitt skjerpet, og selvsagt skal det ikke være lett for uvedkommende å forsyne seg med våpen noe sted. Hjemme kan en med fordel ta ut sluttstykket og gjemme det, ikke minst når en reiser bort. Og oppbevar ikke våpen på hytta, det har de som regel ikke bare godt av i noe fall. Et våpen uten sluttstykke e? ubrukbart, og har vel derfor adskillig bedre sjanse for å ligge igjen ved et eventuelt innbrudd. Barn og våpen Ikke bare mange barn, men utrolig mange voksne mener at våpen bare er noe til å drepe mennesker med. Det har de fått lære på TV. Undersøkelser har vist 198

at en amerikansk unge har sett 30 000 mord på TV når han slutter på folkeskolen, så en skal kanskje ikke undre seg for mye over fenomenet. Om en ikke-våpenkyndig person får en patron i hånden er det klassiske spørsmålet: Dør jeg om jeg får en sånn gjennom meg? Svaret bør være at en sånn ikke går gjennom noen av seg selv, og ikke i noe tilfelle uten et våpen omkring seg, og ikke en gang da uten at noen bryter et antall av de enkle regler som gjelder for håndtering av våpen. Vedkommende er med andre ord ganske sikker. Dessuten kan en treffes adskillig uten å dø. En skal selvsagt ikke la barn få tak i ammunisjon. Det er nærliggende for dem å forsøke å tenne på en patron, slå på den eller kaste sten på den. Alle barn og mange voksne synes det er moro at det smeller. En patron er riktignok ikke særlig farlig om den tenner i friluft, men en kan få messingsplinter i øynene og det er jo unødvendig. Men man kan gjerne vise barna en patron og forklare hva en ikke må gjøre med den. Man bør også vise barn et våpen og forklare hvordan det skal håndteres. Dette kan være viktig om de for eksempel skulle komme over et våpen som har vært mistet under en militærmanøver, eller kommet på avveie på annen måte. På TV lærer de bare at de skal sikte på et annet menneske og trekke av, og det er ikke akkurat meningen. Vil man at barn aldri skal komme til å befatte seg med våpen, kan en gjøre som en god venn av forfatteren: Ta dem med på skytebanen hver søndag når de mye heller vil gjøre noe helt annet. Han lykkedes ubevisst 100%, hans hensikt var akkurat det motsatte.

Svartkruttskyting

er i alle år blitt holdt levende i Afrika og USA. I Afrika for jakt, blant annet fordi de innfødte i tidligere tider ikke fikk ha annet enn munnladningsvåpen, kanskje ikke så mye av politiske som av viltstellmessige årsaker, og fordi disse våpnene var og ble de billigste og enkleste. I USA er svartkruttskytingen blitt utviklet til en egen konkurransesport som i de senere år har spredt seg over hele Europa. Det arrangeres nå både Europamesterskap, norsk og svensk mesterskap. Det lages både i Europa og USA nye svartkruttvåpen efter gammel modell, men av bedre materialer og oftest også i bedre utførelse enn de gamle, og disse egner seg utmerket for konkurransesskyting. Det lages både rifler, pistoler og revolvere. De gamle våpnene er vanskelige å få tak i, og dessuten for dyre for de fleste. Her ligger nemlig en av svartkruttskytingens store fordeler: Alle har råd til å være med. Og en annen stor fordel: Når en har brukt flere minutter på å lade et skudd i et munnladningsvåpen, slenger en det ikke avsted på slump, men legger arbeid bak sikting og avtrekk. Svartkruttvåpnene har derfor en utmerket pedagogisk virkning på alle som vil lære å skyte, og er ikke minst avstressende for alle som hårdtrener for vanlig konkurranseskyting. De yngre skytterne får ofte vanskeligheter med å legge tilstrekkelig arbeid bak hvert skudd når de har en 50-eske long rifle eller 250 Røkskyen ved svartkruttskyting er aldeles fortreffelig, men snart dukker skiven og kulefanget frem igjen-

luftgeværkuler innen rekkevidde. For munnladningsvåpnene støper en som regel egne blykuler, og det er derfor også en billig form for skyting hva ammunisjon angår. De fleste våpnene har perkusjonslås, og bruker spesielle tennhetter som er laget for slike. Svartkruttet er som tidligere nevnt «sintere» om det tennes i utide, men ikke farlig. En skal være oppmerksom på at nylonklær kan samle statisk elektrisitet og forårsake gnister som i uheldige tilfeller kan tenne krutt.

Allround-riflen som passer for all slags jakt finnes ikke. Selv om en ikke stiller så høye krav at den skal passe for «elg og rype», er det selvsagt vanskelig å få til et våpen som med fordel dekker et stort bruksområde. Sammenhkn med «universalverktøyene» der en setter forskjellige jern på et og samme skaft, det blir aldri det samme som flere spesialverktøy med det rette skaftet på hvert enkelt. Og «tillatt» efter forskriftene er ikke det samme som «tilrådelig». En drilling i det utmerkede kalibret 7 x 57 R kan være tillatt for elg, men er den egentlig noe fornuftig elgvåpen med bare det ene skuddet? FIvordan står man rustet ved eventuell skadeskytmg? Skyter en derimot et dårlig haglskudd med den mot et rådyr som setter i vei utenom hagl-hold med to-tre lange sprett, da kan kulepipen være idealet. Driver man jakt på vilt av forskjellige størrelser og under forskjellige former, er det best om man har mulighet for å ha to rifler, og her bør selvsagt ikke myndighetene stille seg hindrende i veien ved lisensgivning. Det er ikke noe urimelig krav fra en jeger om han vil ha et kort, lett våpen i kal. 6.5 x 55 for rådyr- og småviltjakt i det hele tatt, og ett i .30-06 eller 9.3x62 for elgjakt. Det er ikke bare kalibret som bestemmer våpenets brukbarhet. På elgpost kan en godt sitte med en tung rifle med kikkertsikte som ved jakt på mer bevegelig småvilt vil bli altfor uhåndterlig. Dessuten er den lette, «raske» riflen et utmerket treningsvåpen, og nyttig om man bare vil skyte noen få skudd på en blikkboks for å opprettholde sin «treff-dugleik». Alt dette betyr ikke at en må ha to rifler for å være en god jeger, men som så ofte ellers er det ingen ting som overtreffer spesialverktøyet. Er man 90 % elgjeger skal en selvsagt ha en real elgrifle, det er alle enige om. Allround-patronen går det heller ikke an å lage. En av forfatterens gode venner, svensken Axel Hellstrdm som i mange år var sjef for revolverfabrikken Smith & Wesson, pleide å si at «den ideelle pohtikulen går gjennom alt mulig over 50 yards, hvorpå den bråstopper og detter rett ned». Han tenkte da på politiets gamle ønskemål om å kunne skyte gjennom biler, tykke ekedører i gamle hotell og annet som skurkene tok dekning bak, uten at en feilskutt kule skulle fortsette og treffe en eller annen uskyldig sjel som bare hadde vært med og betalt

201

kulen. Hverken undertegnede eller noen annen i bransjen kunne fremskaffe slik ammunisjon, hvilket den gode Hellstrdm meget godt visste. For jakten har det vært gjort adskillige hederlige forsøk på å lage patroner med ballistikk som skulle passe også for andre formål enn det opprinnelige. Tyskerne hadde før sine «Schonzeitpatronen», svakt ladede patroner med lette kuler som skulle brukes for kontroll av skadedyrbestand m.m. i fredningstiden. Det ble mer eller mindre vellykkede saker, alt efter hva mnerballistikken tillot. En kommer ikke forbi at det kreves et bestemt forhold mellom hylsevolum og kulevekt for at en skal få en fornuftig patron. Ved hjelp av forskjellige krutt-typer kan en variere kulevekt og -hastighet innenfor visse grenser, men blir tomrommet i hylsen for stort blir forbrenningen ujevn, kulehastigheten varierer og spredningen på skiven blir for stor. Øker en hastigheten blir det for mye ødeleggelse av kjøtt på småviltet. Dertil kommer problemet at forskjellige våpen reagerer forskjellig på patroner utenom de vanlige. En kan derfor få dårlig presisjon for patroner som, fordi de skal brukes til småviltjakt, nettopp bør ha høy sådan. En god løsning er da å håndlade sine patroner, og dermed «skreddersy» ammunisjon til det egne våpenet. Blykuler til gevær En kan også støpe blykuler til gevær. Kulestøpning har lenge vært vanlig blant revolver- og pistolskytterne, og er en morsom og interessant hobby. Tonnevis av bilbatterier, typemetall, rørleggerbly, gamle kabler m.m. blir hvert år til kuler i de mest varierende kalibre. Geværkulene kan selvsagt ikke drives opp i samme hastighet som de mantlede, men dette er heller ikke meningen. Derimot kan en lade for eksempel .22 Hornet til omtrent samme ballistikk som salonggevær og få en morsom og nyttig patron til trening og jakt hvor en slik patron er tillatt. 1 USA har i de senere år gamle blykulepatroner som .45-70 opplevd en veldig renessanse, og det lages flere og flere nye våpen i dette kalibret. Skyter en blykuler i et løp er det viktig å holde det rent for blyavsetning, og fremfor alt se til at det ikke finns bly i det når en skal skyte mantlede kuler. Slikt kan i verste fall føre til våpensprengning.

Skudd i luften

Mange spør seg hva som hender om en skyter et skudd rett opp i luften. Vi husker at tyngdekraften begynner å dra kulen mot jorden så snart den har sluppet løpmunningen, og at kulebanen derfor får form av en bue. Tyngde­ kraften virker like mye på kulen om en skyter rett opp. men den blir jo da bare en bremsekraft som trekker bakover, samtidig som luftmotstanden bremser kulen. Tyngdekraften kan derfor ikke skape noen krum kulebane, og kulen går i et rett linje oppover om den ikke påvirkes av vind. Hvor høyt den går varierer med patrontype (utgangshastighet), kuleform og -vekt, en vanlig storviltkule bør kunne klatre omtrent 3 kilometer. Hastigheten minsker hele tiden, til slutt stopper kulen helt og begynner å falle baklengs ned mot jorden. Idet den stopper er luftmotstanden selvsagt 0, kulen påvirkes bare av tyngdekraften. At den «rygger» mot jorden kommer av at rotasjonen ikke har opphørt, kulens rotasjon bremses mye mindre av luftmotstanden enn bevegelsen fremover. Hastigheten på veien ned øker til tyngdekraften og luftmotstanden kommer i balanse, derefter er hastigheten jevn til kulen treffer jorden. Det er meget vanskelig å utføre eksperiment på dette området. Forsøk på vindstille sjøer har som regel medført at en ikke har hørt mer til kulen. Dette beror nok i første rekke på at kulen under ferden opp- og nedover har passert vindbelter som har flyttet den til siden. En regner med at en kule som kommer ned på denne måten neppe er direkte livsfarlig, og sjansen for at noen skal bli truffet er selvsagt ytterst liten, men eventuelle prøveskytinger må utføres langt fra folk, og selv om en er et par stykker temmelig alene på fjellvidda, bør en nok minst holde ryggsekken over hodet. Kulen kommer ned efter cirka 40-50 sekunder. Det beste er å la være, og ta for seg et annet og mer interessant spørsmål for jegeren: Skyting i breitt vinkel opp- eller nedover Ved et vannrett skudd påvirker tyngdekraften kulen i 90 graders vinkel med lengdeaksen, og som nevnt ovenfor i 0 grader ved skyting rett opp. Skyter en f.eks. i 45 graders vinkel opp- eller nedover, kommer en i en mellomsituasjon. der en del av tyngdekraften bremser kulen, og den delen av tyngdekraften som 203

krummer kulebanen blir dermed mindre. En får med andre ord flatere kulebane om en skyter opp- eller nedover, og kommer i begge tilfelle til å treffe høyere enn ved et horisontalt skudd. I praksis er dette ikke noe større problem, det er først ved skuddhold på 3-400 meter og bratte terrengvinkler at treffpunktforflytningen blir nevneverdig. Skyting i stor høyde over havet der den tynnere luften gir mindre motstand mot kulen, gjør at kulen taper mindre hastighet og kommer fortere frem til målet. Også her blir kulebanen altså flatere, men forskjellen er for liten til å ha praktisk betydning i Skandinavia. Jegere som reiste til høyfjellsområdene i Tibet (4-4500 m over havet) og skjøt på 3-400 meters hold med 7 mm S & El magnumpatroner, fortalte for et par år siden at de hadde sett forskjellen, og måtte justere kikkertsiktet i forhold til den innskytingen de hadde gjort her hjemme. Når jagerflyene skyter Ved peisen i jaklhytta kommer en ofte til å diskutere ballistiske spørsmål som ikke har direkte forbindelse med jakt, men som alltid interesserer den som liker børser og skyting. Hva hender for eksempel om en skyter frem- eller bakover fra moderne jagerfly? De raskeste av disse flyr i dag fortere enn geværkuler. Mach 2 er det dobbelte av lydens hastighet eller cirka 666 m/sek. Det behøves ikke langt skuddhold før storviltkulen er nede i denne hastighe­ ten, og det finnes jagerfly som går over Mach 2. Teoretisk skulle flygeren da kunne følge kulebanen et stykke, og sitte og se på kulen gjennom cockpitvinduet. Om et jagerfly går like fort som en kule og flyr rett bak et fiendtlig fly som holder samme hastighet, kan det skyte ned fienden. Ser man bort fra økt luftmotstand (kulen skytes inn i sterk motvind) blir forholdet omtrent som om begge flyene stod stille på bakken. Kulehastigheten i forhold til jorden blir derimot meget høy, nemlig flyets hastighet pluss kulens. Skyter en rett bakover fra et fly som går like fort som kulen, blir kulehastigheten i forhold til jorden lik kulens hastighet minus flyets, dvs. 0. Kulen faller med andre ord rett ned. Tenker man seg en kule kastet opp i luften og den treffes av flyet, blir virkningen den samme som om kulen ble skutt ut av et våpen mot et stillestående fly. Å fly inn i splintskuren fra bombene til et fly som ligger like foran, kan ved slike hastigheter være jevngodt med katastrofe. Tenker en seg to slike fly på møtende kurs, og det øverste skulle slippe ut en kulesverm som den andre fløy inn i, ville det bli byggesett ganske omgående.

204

Verdens største skytejern

kan også være et tema ved peisvarmen, selv om det heller ikke er noe jaktvåpen. Eldre jegere husker første verdenskrigs «Tykke Bertha», en tysk mørser i 42 cm kaliber. Tyskerne bygde en liknende under krigen 1940-45, med kaliber 60 cm. under navnet «Thor». Størst av alle var «Gustav» — også kalt «Dora» med sin 80 cm kaliber. Mest interessant er det at «Gustav» ikke var en kortløpet haubits eller mørser, men en riktig kanon med pipelengde 32,48 meter. Klar til skudd veide kanonen 1350 tonn. Med 1850 kilo krutt skjøt den en 7.1 tonn pansergranat 38 kilometer. En 4.8 tonn sprenggranat kunne skytes 48 kilometer med en «ladningsvekt» av 2000 kilo. «Kruttkornene» i denne drivladningen var 80 cm lange rør med ytterdiameter 24 mm. innvendig diameter 12 mm. «Patronlengden» med granat og samtlige ladninger og hylsen bakerst på plass var 7.8 meter. For transport ble kanonen delt opp i 7 jernbanevogn-laster. Bare mekanis­ men veide 110 tonn. På skyteplassen bygde et mannskap på 4120 mann i løpet av 4-6 uker en såkalt «skytekurve» som bestod av fire jernbanespor (8 skinner). På de to innerste sporene ble kanonens todelte underlavett plassert, hver del på 20 aksler. Kanonens vekt ble med andre ord overført til skinnene over 80 hjul. På de to ytterste sporene kjørte monteringskranene. Til monteringen behøvdes 250 mann, mannskapet ved skyting var 500 mann. To 1000 hk.’s diesellokomotiver utførte sideinnstillmgen ved å skyve kanonen desimetervis langs sporkurven. For hvert skudd ble utgangshastighet og gasstrykk målt, og neste ladning tilsvarende justert. Ildhastigheten var 3 skudd i timen, pipens levetid 100 skudd. (Den riflede delen — «kjernerøret» — i kanoner kan byttes ut.) Det ble laget 3 stk. «Gustav». Konstruksjonen ble påbegynt 1937 og den første kanonen var ferdig i 1942. Kanonene var egentlig laget for beleiring av festningen Gibraltar, men efter at denne planen ble oppgitt ble den ene flyttet til Sevastopol og satt inn i kampene om festningen der. Siden ble den flyttet til Leningradfronten, men ble aldri montert. De to andre eksemplarene ble ombygde, blant annet for skyting av granater med tre rakettsatser som skulle tenne efter hverandre og gi tilstrekkelig skuddvidde til beskytning av London. 205

V-l og V-2 bombene og de alliertes raske fremrykning efter invasjonen i Normandie gjorde imidlertid at også disse planene ble arkivert. Teknisk var en slik kanon selvsagt noe enestående, men den kom for sent og var for upraktisk og sårbar i bruk, sett fra militært synspunkt. Et eneste bombefly kan frakte frem like mye sprengstoff til målet som denne enorme kanonen, og ett eneste bombe- eller granattreff fra den andre siden kan sette den ut av spill. På samme måte som flyene gjorde slagskipene umoderne — ett eneste hangarskip dekker et havområde 5000 ganger større enn hva et slagskip kan gjøre — satte de også punktum for kjempekanonen «Gustav». Følgende tekniske data får fortelle resten, — blant annet er det interessant å sammenlikne gasstrykk og kulehastighet med jaktriflens:

Kaliber Pipelengde Elevasjonsvinkel Største lengde Største bredde Største høyde Vekt Akseltrykk Vekt av pipe og sluttstykke Antall rifler Rifledyp V o liten ladning V o middels ladning Vo max-ladning Gasstrykk, liten ladning Skuddvidde, liten ladning

80 cm 32.48 m 53 grader 42.98 m 7.01 m 11.6 m 1350 tonn 33.75 tonn 400 tonn 90 10 mm 600 m/sek 700 m/sek 820 m/sek 2300 atm. 28 km

Skuddvidde, max-ladning Pansergranat, vekt Sprengladning, vekt Lengde uten nesekonus* Nesekonus, lengde Gjennomslag i stål Gjennomslag i jembetong Gjennomslag i jord Sprenggranat, vekt Sprengladningens vekt Lengde uten nesekonus Nesekonusens lengde Ladningsvekt, pansergr. Ladningsvekt, sprenggr. Patronhylsens lengde

47 km 7.1 tonn 250 kg 2.4 m 1.53 m 1.0 m 8.0 m 32.0 m 4.8 tonn 700 kg 3.0 m 2.4 m 1850 kg 2000 kg 1.3 m

* Dette er en såkalt «ballistisk hette», en tynnvegget spiss av stålplate som settes på granaten for å gi den bedre form og dermed øke skuddvidden. 206

Øker interessen for skyting?

Om noenlunde normale tider fortsetter er det ingen ting som tyder på minskende interesse for jakt og skytesport, tvertimot. Jakten må fortsette til det kommer andre og bedre måter å skjøtte naturens store buskap på, og slike metoder ser en ihvertfall ikke i dag. Heller ikke ser en nevneverdige fremskritt på området våpen og ammunisjon. Mirakelkruttet som gir dobbelt kulehastig­ het med halvdelen av gasstrykket, kommer ikke i vår tid. Med kulene har en gjort alt som med rimelighet kan gjøres. Det gjenstår som hovedsak å ytterligere forbedre jegernes skyteferdighet, og her gjøres det stadige frem­ skritt. Det som vel kommer til å hende, men kanskje ikke før råstoffknappheten fremtvinger det, er at en eller annen slipper løs den hylseløse ammunisjonen. Dette kan neppe gjøres av noen annen enn en av de store amerikanske fabrikkene, fordi det samtidig med den nye ammunisjonen kreves nye våpen. Problemet som sådant er for så vidt løst fra teknisk synspunkt, da tyskerne allerede under krigen hadde hylseløse patroner til sin såkalte stormkarabin, kal. 7.92 x 33 og skjøt med slike i noe modifiserte våpen. Det var vel igjen den gamle regelen om at nød lærer naken kvinne å spinne som var drivkraften, kobber og dermed messing blir fort mangelvare i krig. Men også på andre måter er en slik patron selvsagt fordelaktig, en sparer penger, produksjonstid og vekt. Disse patronene bestod av en presset, hard «kruttkropp» med kulen fastlimt foran, og tennsatsen uten hettekapsel innlagt bakerst. Kruttkroppen hadde selvsagt samme form som hylsen for at den skulle fungere i magasinet og våpenet forøvrig. Problemet, eller rettere sagt ett av dem, er at en ikke lenger har den tettende messinghylsen bakerst i pipen, men må ordne med tetting for kruttgassen på annen måte. Dette problemet er også løst, for lenge siden, og da på kanoner. Ved moderne skyts bruker en som regel en messinghylse bakerst for tetting og for å holde på tennhetten, men eldre kanoner hadde en såkalt «obturator» — en slags rund «støtpute» som blant annet inneholdt grafitt og ble lagt mellom sluttstykket og en rund stålplate som igjen lå mot kruttladningen. En tente denne med en såkalt rivtenner som ble satt inn i et fenghull oppå pipen, og gasstrykket drev stålplaten mot puten slik at denne tøt ut mot

207

kammerveggene og gav tilstrekkelig tetting. Puten var selvsagt et svakt punkt som måtte holdes i trim og byttes ofte. Kommer det et slikt våpensystem for jakt, kan det bli industriproblem fordi ammunisjonsfabrikkene jo er innstilt på metallbearbeiding og da må legge om til mer kjemisk modell for å presse «kruttpatroner» — patronprisen kan ramle ned i det halve fordi den dyreste delen av patronen blir borte. I det hele tatt kan bildet bli noe i retning av det tilsvarende for urfabrikkene da de elektroniske klokkene ble billige, eller de fabrikkene som laget mekaniske regnemaskiner for 3-4000 kroner og det kom elektroniske som gjorde like mye for en hundrelapp. På den annen side blir det et spørsmål hva våpnene kan komme til å koste, dette vil bli styrt både av produksjonsmessige og handelstekniske hensyn. Det er iallfall i dag ingen ting som tyder på at hylseløse patroner er «like rundt hjørnet» for jegere og skyttere. Våpen- og ammunisjonsindustrien er dessuten gammel og konservativ, og legger sikkert ikke om uten videre. En hadde for eksempel kunnet lage en like god haglpatron med omtrent halve den nåværende lengden, men selv om den har vært langt fremme, er den ennå ikke lansert. Største problemet sies å være at den bare ble ubetydelig billigere enn den nåværende, og den ville bli for vanskelig å selge fordi gjennomsnittskjøperen ville synes han fikk mer for pengene med den lange. Sports- og skytterlagsskytingen må også få fortsette. I en del land klages det på støy fra skytebanene. Det klassiske mønstret er det samme som for flyplassene: Skytebanen eller flyplassen ligger til å begynne med langt fra byen og bebyggelsen, skytebanen kan ofte ha ligget der i 75-100 år. Så tillater myndighetene at det bygges mer og mer, nærmere og nærmere, og til slutt er tiden inne til å gå løs på skytterne og kreve erstatning. Eller helst få bort hele skytebanen, slik at en kan bygge videre på billig tomtemark. Skal en blande rettferdighet inn i bildet, er nok støyen fra en skytebane ganske begrenset sammenliknet med all annen støy vi har omkring oss i dag. Ofte går det en motorvei gjennom området og bilene bråker så en ikke hører skytingen før en er inne på banen. Sports- og skytterlagsskytingen er som nevnt blitt kraftig tilspisset i senere år ved den stenharde spesialiseringen og poengjakten som har banet seg vei inn i all sport og idrett. Vi som begynte å skyte i 1930-årene tenker med vemod tilbake på Oslo Skytterlags romantiske (men akk så vanskelige) bane på Gressholmen ute i Oslofjorden, der en skjøt fra en øy over til en annen, med hold på både 400 og 600 meter. De eldre den gangen sa at «dere skulle ha vært med da vi hadde «Skydeselskabet Sønner af Norge» med bane på naboøya (Lindøya). Da skjøt vi et par skudd, tok en prat og en øl og skjøt et par skudd igjen, tok frem nistekurven og slo oss ned i det grønne, og hvem som vant var

208

ikke hovedsaken. Da var det moro! Nå ligger dere med skylapper og vattdotter i ørene og hverken ser eller hører annet enn 300-meterskiva!» Det var for 45 år siden . . . Men tiden går, og kan ikke stoppes. Fremtiden er vel et spørsmål om å bestemme seg for hva en egentlig vil. Poengjakten og «mini»-seringen har herjet vilt nå en stund, «riktige» patroner erstattes av .22 long rifle — som de eldre skytterne bare synes minner om Tivoli, for ikke å snakke om luftgevær, selv om disse jo er blitt rene mesterverk av presisjon. Skyttervesenet skulle dyktiggjøre borgerne for landets forsvar, — og ikke skulle forfatteren ville være i den gale enden av de beste terrengskytternes kulebane. Men toppen av pyramiden er vel ganske smal, kan en snakke om en folkesport til nytte for forsvaret? Skiskytingen var vel ment som forsvarsmessig skyting fremfor det meste. Er den det når noen få springer omkring med frigevær i kaliber .22 med livsfarlig (!) musefelleavtrekk i fallskjermseler og skyter på korthold? Og hvor mye jakt er det igjen i den utmerkede jeger-trap’en? Og den gamle staselige hjorten på 100 metersholdet er blitt til en stygg gris på 50 som truer med å komme enda nærmere? Kanskje 10 meter med luftgevær, minigris? Hva med en helt ny skytegren, mot løpende rotte på fem meter mellom to søppelkasser med sprettert? Eller stenkast mot sittende flue? Det er lett for oss gamle å være «breikjefta», men hvorfor var all ting så mye morsommere før9 En ting som absolutt ikke passet i bildet efter hvert som konkurransementaliteten og poengjakten økte, var kravet om at alle skulle bruke «våpen av arméens modell». Dette lå jo i saken fra begynnelsen av, da Skyttervesenet var en forsvarsorganisasjon, men siden ble resonnementet at alle dermed skulle konkurrere på like fot, selvsagt bort i veggene. Det er nemlig det de ikke gjør — en gir de skytterne som passer noenlunde mot «regjeringsplanken» en fordel, dem som skulle behøve kortere eller lengre treverk på børsa, en annen form på pistolgrepet m.m. et handikap. Det er akkurat som å kreve at alle som skal delta i 110 meter hekkeløp skal bruke sko nr. 43. I Norge er en kommet et godt stykke bort fra dette gjennom å godkjenne forskjellige skjeftemodeller fra private fabrikanter, men ikke i andre land. Om de store skytterorganisasjonene noen gang kommer til å få moderne våpen, er vel et stort spørsmål. Det går an å lage slike, men tillater en dem i konkurranse, favoriserer en den lille eliten som har råd, tid m.m. til å skaffe det aller nyeste og beste, forbyr en dem. blir alle strevende med sine 1800-tallsbørser, som de riktignok har fått kjøpe ganske rimelig fra staten, men som ikke blir mer moderne av det. Og eliten koster på disse mer i arbeid og penger enn de egentlig er verd, for å få tak i det ekstra poenget som behøves. Dette er ikke enkle saker å håndtere for dem som skal stake ut veien. Men som sagt er vel hovedsaken å velge retningslinjer og se til at en ikke avviker altfor mye fra 209

disse. Viktigst av alt er det vel å beholde bredden i skyteinteressen, både av forsvarshensyn og for å kunne rekruttere til et fullverdig jegerkorps også i fremtiden. Er det bare spørsmål om å se hvem som er best trenet, kan en sløyfe hele smellen og koble frigeværet til en datamaskin som på nulltid regner ut poengsummen og spytter ut premiene på ferdigtrykte presentkort 2 sekunder efter at sistemann har gjort sitt siste avtrekk. Når kommer det noen og setter stopp for denne utviklingen?

Hvorfor er det ikke farlig å skyte? Vi har tidligere i boken lovet en liten teknisk forklaring på hvorfor det praktisk talt aldri hender ulykker under skyting, med andre ord hvorfor skytesporten ikke er farlig. Det finnes flere årsaker, for det første at en overholder skytingens ti enkle sikkerhetsregler. Brytes ingen av disse, hender absolutt ingen ting farlig! Vi har nevnt at det under krigen 1940-45 gikk med nesten 110 000 skudd for å drepe en soldat, dette til tross for at man skjøt mot hverandre som fiender, og prøvde å treffe. Dette betyr ikke at krig er ganske ufarlig, det flyr mye annet enn kuler omkring. Før i tiden var det forbundet med en viss risiko å fly, mest fordi flyene var noe nytt som ikke hadde fått tid til å utvikle seg like langt som for eksempel båtene. Mange var redde for å fly til Amerika da dette ble mulig for cirka 30 år siden. De glemte imidlertid da å regne inn en viktig faktor, nemlig tiden. Om det nå virkelig var så at flyet var farligere enn båten, så utsatte en seg for denne risiko i langt kortere tid. Båten tok i beste fall cirka 120 timer over, flyet mindre enn 10% av denne tiden. Selv om en kule skytes så langt som 300 meter, er den bare farlig i mindre enn et halvt sekund. Et skudd som avfyres ved feil eller uforsiktighet treffer enten marken eller er over menneskehoyde på et hundredels sekund, og siden er det ikke farlig lenger. Risikoen for treff på mål lengre borte finnes selvsagt om en kule kommer på avveier oppover, men er i praksis ytterst liten. Dernest kommer det faktum at kulen ikke er et farlig dyr som forfølger sitt offer oppover og nedover, rundt hjørner, opp i trær og andre gjemmesteder, som om en hadde fått en tiger efter seg. Kulen gir «blanke fanken» i alle omgivelser og følger sin av naturkreftene bestemte bane til den støter mot bakken, der den stopper. Står en noen millimeter ved siden av denne banen er en ikke bare nesten sikker, men 100 % sikker. Det er som å stå ved bommene på en jernbaneovergang, toget følger skinnene, og når det har passert er det ikke en gang farlig å gå over.

210

Det neste er dimensjonene. En kule er ikke en gang 10 mm bred, den er bare farlig i en bredde av 7-8 mm i den korte tiden som vi nevnte. En bil er nærmere to meter bred, og farligere for et menneske enn en kule fordi den slenger mennesket i gaten og dermed medfører overhengende fare for at vitale organer skades. En kule kan treffe et menneske på hundre steder uten å skade noe vitalt organ. Bilen er ikke bare farlig i hundredels sekunder, men i time efter time. Kommer den dessuten skrensende på låste hjul, noe som hender flere ganger i timen til og med i et lite land, og som regel er akkurat hva den gjør når noen kommer i veien for den, da vet ikke en gang sjåføren og aller minst fotgjengeren hvor den kommer til å ta veien. En skrensende bil har en «feiebredde» på 3-4 meter, tilsvarende fem hundre kuler ved siden av hverandre. Selvsagt er bilen alt medregnet langt farligere enn en kule, selv om den bare beveger seg fremover som den skal. Vi har allerede nevnt ulykkestallene, tusen drepte og over to tusen invalide for livstid bare i et lite land som Sverige. Pluss femten hundre elger og en enorm mengde småvilt fra rådyr og nedover, og materielle skader for milliarder, alt dette på ett eneste år. Men tro ikke at noen myndighet har planer om å innføre «behovsprøving» eller noen form av restriksjoner når det gjelder den hellige blikk-kua, den er nemlig også en melkeku for statskassa. Bilen er ikke farlig for samfunnet, dét er derimot en jeger eller skytter som har en børse på veggen og ammunisjonen vel forvart i et låst skap! Alt dette er igjen bevis på menneskets totale mangel på evne til å tenke rasjonelt. Mange mennesker er fremdeles redde for å fly, dvs. for å falle ned og slå seg ihjel mot marken. Derimot er de ikke redde for å sette seg i en bil og med noen desimeters klaring passere møtende biler med en hastighet som nærmer seg den de ville ha ved fritt fall fra ti kilometers høyde. Denne manøvren gjør de gladelig hundre ganger i timen. Eller kjører 110 eller så fort bilen går med en stor husvogn pendlende på ett hjul om gangen bak en overbelastet bil, med fjellveggen et tiendedels sekund unna. Sånt er ikke farlig, men å sitte trygt og godt kilometervis over alle trafikkfarer, i et fly der bare sikkerhetsutrustningen koster millioner, og påpasset av et antall radarstasjoner m.m. — dét er farlig!

Hvor farlig er en skytende motstander? Det kommer an på hva han skyter med. Et gjennomsnittsmenneske som ikke er skytter eller har utdannelse i skyting — og det gjelder vel de fleste — kan ikke skyte ti pistolskudd gjennom en åpen dør på ti meters avstand. Regner en derefter ut hvor stor prosent av døråpningen som dekkes av et menneske, får en et tall som forbauser de fleste. Regner en så ut hvor stor prosent av flaten av et menneske som er vitalt, blir alle forbauset. Likevel er det i de fleste land

211

hvor haglgeværer er lisensbelagte, lettere å få lisens på et slikt enn på en pistol. Har skurken i nevnte drama haglgevær, stemmer ikke ovenstående reg­ nestykke særlig godt, og har han pil og bue stemmer det ikke i det hele tatt, for den kan alle treffe med på 10 meters hold. Og iallfall en jaktpil går tvers igjennom en mann. Likevel er det ingensteds planer om å innføre lisens på pil og bue, ikke en gang behovsprøving. Men det kommer kanskje. I Amerika er ikke politiet mest bekymret over skytevåpen som mordredskap, fordi det finnes så mange andre som blir mer brukt, og er mye farligere. Blant de verste er nylonstrømpen, den er enormt sterk. Følgende sammenlik­ ning viser hvor totalt underlegent skytevåpenet er i denne forbindelse: Pistol

Nylonstrømpe

Lisensbelagt

Lisensfri

Må kjøpes i våpenforretning

Kjøpes i automat

Kjøperen blir kjent

Kjøperen forblir ukjent

Kan bare kjøpes i forretningstiden

Kan kjøpes døgnet rundt

Synes i lommen

Usynlig i lommen

Ulovlig å bære

Lovlig å bære

Dyr

Meget billig

Høres lange veier

Lydløs

Vanskelig å treffe med

100 % effektiv på aktuelt hold

Viser perfekte fingeravtrykk

Viser ingen fingeravtrykk

Lett å identifisere, nummerert Kulen identifiserer våpenet

Kan ikke identifiseres

Vanskelig å bli kvitt

Kan kastes i søppelkasse eller toalett

Kan gjenfinnes og gi spor

Gir ingen spor om den gjenfinnes

Ingen kule finnes

Et «svart» våpen, kjøpt på en mørk gate, hevder seg noe bedre ved at det kan kjøpes også utenom forretningstid, det er lisensfritt og dessuten billigere enn i butikken, men risikoen for at kjøperen blir gjenkjent finnes selvsagt. Samt alt det andre. Tross dette har ingen tenkt å innføre lisens for nylonstrømper, eller gi seg i kast med behovsprøving. De stakkars skytevåpnene er og blir syndebukkene i lovlige som ulovlige forbindelser, og den som vil befatte seg med dem må finne seg i å bli diskriminert, i en tid da diskriminering av en gruppe eller minoritet regnes med blant dødssyndene. En kan spørre seg om ikke en dyktig advokat kunne finne punkter der mange lands våpenlover går mot FN-charteret om de menneskelige rettighetene.

Det «lette» kapitlet

Riktig gamle jegere pleide å fortelle at en børse drepte bedre om den var rusten i løpet. Mange som har hørt denne teorien har nok avskrevet den som overtro. I yngre år koblet en kanskje rust i løpet sammen med blodforgiftning som kunne ta livet av viltet, men så raskt virker neppe noen blodforgiftning. I våre dager er vi helt klar over at det ikke må finnes rust i løpet. For det ene er det ikke plass til rust mellom kulen og lopveggene, for det andre blir riflene selvsagt ødelagt av rusten. Men om en studerer overtroen tilstrekkelig, kommer en ofte frem til at det allikevel ligger noe virkelighet bak den, selv om denne gjennom tidene kan ha blitt adskillig vridd og overført på andre ting enn de opprinnelige. Teorien om rust i løpet går tilbake til svartkruttiden og knytter seg nok først og fremst til haglbørsa. Det var mest munnladere det var snakk om, og når en lader en slik måler en først opp en kruttladning og tømmer den ned i løpet, derefter må en ha en eller annen forladning. Denne bestod ofte av vepsebol, siden ble det avispapir, og oppå forladningen kommer så haglene. For at de ikke skal trille ut av løpet legges en forladning foran dem også. Nå fant kanskje en jeger ut at hans gamle, rustne børse drepte tiuren og haren bedre enn den nye, men at sistnevnte, når løpet efter noen tid hadde begynt å ruste, ble like god som den gamle. Som en forstår vil gasstrykket fra kruttet presse forladningen kraftig sammen, så den gir et ganske hardt trykk utover mot lopveggene. I et nytt, blankpolert løp blir friksjonen mellom forladningen og løpet allikevel ganske liten, mens et rustent løp med grovere overflate bremser mer på forladningen. Denne bremsingen medfører at kruttet utvikler et høyere gasstrykk som gjør at det tross bremsevirkningen gir haglene høyere hastighet. Dette gjaldt altså for svartkruttet, som ikke alltid hadde den forbrenningshastighet det gjerne skulle hatt for beste skuddvirkning, og det tok dessuten lett til seg fuktighet fra luften og ble dermed ytterligere dempet. Med dagens røksvake ammunisjon har en ingen glede av ekstra oppbremsing av forladningen, annet enn om en vil øve seg i dødsforakt eller behøver en grunn til å kjøpe ny børse. Mange av våre bestefedre var overbevist om at hvis en kunne få en orm til å stikke hodet inn i løpet på hagla, og en så trakk av, kom den til å drepe mye 213

bedre efterpå. De tenkte nok på orm og trolldom og besvergelser som skulle ligge bakom dette, men igjen er det erfaring som det isteden kan ligge virkelighet bak. Nå kan en spørre seg hvordan noen i det hele tatt kan ha kommet på denne formen for medisin for en hagle, og det er vel da mulig at en jeger for hundre år siden eller mer, efter å ha trasket omkring i skogen noen timer, har satt seg på en stubbe for å hvile og om mulig få øye på noe skytbart. Frem gjennom lyngen kan en orm ha kommet krypende, og som rent tidsfordriv eller av nysgjerrighet kan jegeren ha pirket borti den med børsepipa. Ormen ville komme unna og kan i forfjamselsen ha kommet til å bruke løpmunningen som gjemmested. Av nysgjerrighet, redsel eller rett og slett på dævelskap kan jegeren ha løftet børsa og smelt av. Efter dette har ormen selvsagt ikke hatt flere bekymringer, og jegeren har ladet om og funnet at børsa drepte bedre enn han var vant med. Som en teknisk mulig forklaring kan en tenke seg følgende: Når det finnes et eller annet fremmedlegeme i løpet er det i våre dager stor risiko for at geværet, eller om det er en hagle, i første rekke løpet, skal sprenges. Er hinderet lett og det ikke sitter hårdt fast, forårsaker det i blant en utbuktning over en lengde av 1-2 cm. Med en svartkruttladning og bare ormehodet inne i løpet er det meget sannsynlig at det bare fabhkertes en såkalt «recess choke» — en form for trangboring av haglpiper der kalibret øker noen centimeter innenfor munningen og siden minskes til omtrent normalt lenger frem. En slik trangboring gjør nytte ved å samle haglsvermen og dermed øke dens jaktmessige virkning.

Kalibermål for vanlige riflepatroner Noen internasjonal standard for kalibermål finnes egentlig ikke, vi har nevnt SAAMI i USA som har innført en del standardiserte dimensjoner og data som brukes av de amerikanske fabrikkene, og i Tyskland finnes tilsvarende DIN(Deutsche Industrie-Normen) spesifikasjoner for en del kalibre, som fabrikan­ tene er lovbundet til å overholde. Når det gjelder løpmål er normene minste tillatte dimensjon, og mindre avvikelser fra tidligere tabeller kan forekomme. Disse er imidlertid ute i hundredels-millimetrene og derfor uten større betydning. Nedenstående oversikt gir interesserte mulighet for sammenlikning mellom de forskjellige patrontypene. og en ser samtidig at de virkelige løpmålene sjelden eller aldri stemmer nøyaktig med kaliberbetegnelsen. Patron Kaliber .22 long rifle 5.38 .22 Magnum 5.56 5.51 .22 Hornet 5.6x35R 5.35 .220 Swift 5.56 .222 Rem 5.56 5.56 5.6x50 (&R) 5.6x52R 5.55 5.6x57 (&R) 5.54 .243 Win 6.04 6 mm Rem 6.04 6.34 .250 Savage .257 Roberts 6.34 6.5x54 Mauser 6.40 6.5x54 M-Sch. 6.48 6.5 Jap 6.50 6.5x55 6.50 6.5x57 (&R) 6.45 6.5x58R 6.40 6.5x68 (&R) 6.45 .270 Win 6.86 7x57 (&R) 6.98 7x64 6.98 7x65 R 6.98

Bunnmål 5.58 5.69 5.64 5.58 5.70 5.69 5.69 5.75 5.69 6.18 6.18 6.51 6.51 6.62 6.78 6.74 6.74 6.70 6.62 6.70 7.04 7.24 7.24 7.24

Patron Kaliber .308 Win 7.62 .30-06 7.62 .300 H&H 7.62 7.7 Jap 7.68 .303 Brit 7.68 8x57 J 7.80 8x57 JR 7.80 8x60 7.80 8x57 JS 7.89 8x57 JRS 7.89 8x60S 7.89 8x64S 7.89 8x68S 7.89 9x57 8.78 .358 Win 8.89 .358 Norma M 8.89 9.3X72R 8.75 9.3x57 9.00 9.3x62 9.00 9.3x74R 9.00 .375 H&H 9.30 10.75x68 10.45 .458 Win 11.46 .460 Weath. 11.46

Bunnmål 7.82 7.82 7.82 7.93 7.93 8.07 8.07 8.07 8.20 8.20 8.20 8.20 8.20 9.06 9.10 9.10 9.25 9.28 9.28 9.28 9.55 10.75 11.64 11.64

215

«Ladehjørnet» i det ballistiske laboratoriet. På benken midt i bildet et fallprøveapparat for tennhetter, ellers ladeverktøy, krutt og kuler i alle skap og skuffer.

Håndlading av riflepatroner Helt inntil for et par år siden ble det diskutert jegere imellom om en skulle gå inn for å lade om sine avskutte hylser eller ikke. I dag vet alle at med økende krav til skyteferdighet og dermed på treningsskyting, jegereksamen ikke så langt unna, økende ammunisjonspriser og den råmaterial- og energikrise som kommer fortere enn mange tror, har en ikke råd til å kaste en tomhylse efter ett eneste skudd når den holder for 20 eller flere. Hylsen er verd mer enn halvdelen av det en betaler for en ny patron, helt opp til 70-80 %, avhengig av kaliber, materialpriser m.m. Dessuten skal en ikke kaste tomhylser omkring i skog og mark, som alle friluftsmennesker i dag er helt klar over. Å lade om hylser er hverken vanskelig eller farlig, en skal bare se til at en har passende utstyr og følge bruksanvisningen for dette, og følge ladetabellen for det kruttet og øvrige patrondeler en bruker. Og fremfor alt ikke tro at en får bedre patroner ved å «legge i litt ekstra krutt». Den enkleste patronen å lade er den vanlige riflepatronen med flaskeformet hylse og mantlet kule, enten blyspiss eller helmantel, det går med samme verktøy. Derfor har jegere sjelden eller aldri noen problem med å lade sine egne patroner, og ikke skytterne heller. Arbeidet består av fem enkle operasjoner: 216

1. Tørk hylsene rene og sorter ut eventuelle feilaktige. 2. Smør hylsene utvendig, og innvendig i halsen med hylsebørsten. 3. Legg en ny tennhette på isetteren, trykk hylsen opp i kalibreringsverktøyet, sving derefter isetterarmen inn under hylsen og trykk hetten på plass. 4. Vei opp ny kruttladning og fyll i hylsene med kruttrakten. 5. Sett kule-isetterverktøyet i ladepressen, sett inn hylse og kule i hylseholderen og dra i pressehåndtaket — dermed er patronen ferdig!

Vi husker at hylsen utvides av gasstrykket slik at den fyller patronkammeret og tetter for kruttgassen, samtidig som den belastes til over materialets flytegrense. Hylsen får dermed større dimensjoner efter skuddet enn da den var ny. Sammenlikn med en «overanstrengt» spiralfjær: Drar man den for langt ut fjærer den riktignok en del tilbake, men ikke helt til sin opprinnelige lengde. En avskutt hylse går inn i det kammeret den ble skutt i, og mekanismen kan stenges. Prøver en derimot en ny kule i hylsen, faller den rett gjennom halsen. En kan med andre ord ikke lade om hylsen uten videre. Prøver man hylsen i et annet våpen i samme kaliber, kan det godt hende at mekanismen ikke lar seg stenge. I så fall har det siste våpenet mindre kammer, som oftest kortere låseavstand (headspace) enn det hylsen ble skutt i. Om en med sikkerhet vet at hylsen skal brukes i samme våpen, klarer det seg med at en kalibrerer hylsehalsen slik at den holder den nye kulen tilstrekkelig fast. Man har da en hylse som er «skreddersydd» til kammeret, og får dermed aller beste presisjon. Frigeværskytterne tar alltid hensyn til dette når de lader sine patroner. Halskalibrering heter «neck sizing» på engelsk (uttales nekk saising), av neck = hals og size = størrelse. Skal hylsen skytes i et mindre kammer, må den kalibreres så mye over hele

Den svarte konturen viser — adskillig overdrevet for tydelighetens skyld — hvordan en hylse forandrer seg under skuddet. Den tykke bunndelen blir praktisk talt uforandret, resten av hylsen utvides til den fyller kammeret og tetter for kruttgassen. Når kulen er ute av løpet og gasstrykket synker, fjærer hylsen delvis tilbake igjen slik at en kan få den ut av kammeret, men den går aldri helt tilbake til sine opprinnelige dimensjoner. Hylsen strekkes også i lengderetningen, slik at en efter noen skudd får «trimme» munningen med fil eller hylsetrimmer. En ser av og til at hylsen har utvidet seg mer på den ene enn på den andre siden. Dette kan komme av at kammeret har vært i største laget, eller helt enkelt for stort. En patron med minste tillatte dimensjoner i et kammer med største, gir allerede litt av denne virkningen. Patronen kan ha blitt klemt fast litt skjevt i kammeret, og en kan også tenke seg den liggende på bunnen av kammeret med noen tiendedels millimeter luft på oversiden. Denne ujevne utvidelsen rettes til igjen i kalibreringsverktøyet, men påkjenningen på hylsen blir selvsagt noe større, og den tåler dermed ikke like mange omladninger.

217

lengden at den uten vanskelighet går inn i dette. En kan også «helkalibrere» hylsen, slik at den får samme dimensjoner som da den var ny, og dermed går i alle våpen i vedkommende kaliber. I en del patroner, særlig militære, forekommer fremdeles Berdanhetter («tohulls-hylser»). Det finnes forskjellige verktøy til å ta ut disse hettene med. Et av dem minner om bakre delen av en geværpipe. En setter hylsen i kammeret, fyller på vann, setter et stempel i på toppen og slår ut hetten med en hammer. Vanntrykket holder fenghullene rene, og denne metoden skader ikke hylsen. Arbeidet er ganske omstendelig og en må tørke hylsene godt før en lader dem. Til tørking av hylser må en bare bruke svak varme! Et annet verktøy har en stang med en eksentrisk nål som en setter hylsen ned over, og vrir den til en kjenner at nålen går opp i et av hullene. Så legger man en liten hevarm over hylsebunnen og trykker hylsen nedover til hetten løsner. Denne metoden tar litt tid, men en skader ikke hylsen og har ingen tørkeproblemer. Et tredje verktøy består av et skaft som man setter hylsen på og holder i venstre hånd, mens selve uttrekkeren, som en holder i høyre hånd, har en klo som hukes under kraven eller i ekstraktorsporet på hylsen. Innenfor kloen sitter en nål som går inn i fordypningen efter tennstempelet, på skrå gjennom hettekapselen og løfter hetten ut. Dette er nok det raskeste verktøyet, og det fungerer fint om en bare er nøye med å ha rett form og lengde på nålen. Er denne for kort, får den ikke tilstrekkelig tak på hetten, er den for lang kan den skade ambolten i hetteleiet og det kan bli klikk eller efterbrennere. Som en forstår er Boxer-hylsen med sitt større, sentrale fenghull overlegen når det gjelder håndlading. Da støter utstøternålen som sitter i kalibrerings­ verktøyet automatisk ut den avskutte hetten samtidig med kalibreringen. Nålen holdes på plass av en påskrudd «kalibreringskule», som i praksis er nærmere en sylinder, og som gir hylsehalsen rett diameter innvendig. Det er derfor en må smøre hylsen innvendig i halsen før kalibreringen. Dette er viktig. Når en lader om Berdan-hylser tar en ut hetten på forhånd, og tar ut nålen fra kalibreringsverktøyet, men lar utstøterstangen med kalibreringskulen sitte. Passelig smøring av hylsen med riktig smøremiddel er nødvendig, ellers sitter hylsen ubønnhørlig fast i verktøyet og er nesten umulig å få løs uten spesialverktøy. Uten dette kan en lett komme til å ødelegge kalibreringsverk­ tøyet, og det koster mer enn flere års forbruk av smøremiddel. Ladearbeidet utføres med en liten håndpresse som en monterer på et bord eller en arbeidsbenk, jo støere desto bedre. En kan feste pressen på en treplate og denne igjen på benken med skrutvinger, om en lettvint vil kunne ta bort pressen når den ikke brukes. Utbyttbare verktøysett og hylseholdere gjør at en 218

Lengst til venstre: Kalibrering. For at den nye kulen skal sitte tilstrekkelig fast, må i hvert fall hylsehalsen knipes sammen til opprinnelig diameter (Neck Sizing) (1). En kan enten bruke et særskilt verktøy som bare bearbeider halsen, eller en kan stille det vanlige verktøyet slik at det ikke forandrer selve hylsekroppen. Når hylsen nærmer seg sitt høyeste punkt i ladepressen, støtes den avskutte hetten (2) ut av utstøternålen, og når hylsen beveger seg nedover igjen, gir «kalibreringskulen» (3) som sitter på utstøterstangen, hylsehalsen riktig innvendig diameter. Verktøyet kniper halsen cirka 0.1 mm for mye, slik at den åpnes opp igjen til akkurat den diameter som passer for kulen, cirka 0.1 mm «presspassing».

Til venstre: Efter at alle hylser er kalibrert settes FØRST den nye tennhetten på plass, DEREFTER fylles kruttlad­ ningen i hylsen, aldri omvent! Har en glemt å sette hette i en hylse skal en dra ut kulen, tømme ut kruttet, gi hyl­ sen en halskniping i kalibreringsverktøyet og derefter sette i hetten.

kan lade alle kalibre, også revolver- og pistolpatroner, med samme presse. For haglpatroner finnes det spesielle presser. Man smører 3-4 hylser om gangen ved å rulle dem lett over en smørepute, derefter den nevnte smøringen av hylsehalsen innvendig. For mye smøremiddel på hylsen vil lage bulker i den under kalibreringen, for mye i halsen kan ødelegge kruttet. Det er ganske lite som behøves, en tube rekker til flere tusen hylser. Første og andre gangen en lader om hylsene kan en sette i hetten samtidig med kalibreringen som nevnt ovenfor. Den nye hetten legges på en liten arm som en svinger inn under hylsebunnen. Efter et par omladninger bør en gjør hetteleiet rent for slagg og sot, enten med en trepinne eller spesiell hettebørste. Det er viktig at det ikke blir riper i hetteleiet som kan forårsake gasslekkasje, bruk derfor ikke harde verktøy. Hylsene setter en efter hvert i et ladebrett med 50 eller 60 hull. Dette er særlig viktig for neste arbeidsoperasjon: Hyllingen av den nye kruttladningen. Kruttet er det eneste punkt der en kan begå feil av større format. En skal derfor aldri lade patroner uten å ha en pålitelig ladetabell for hånden, og en bør helst understreke den ladningen en arbeider med for å unngå å lese feil. Som pålitelige regnes fremfor alt tabeller utgitt av krutt- og ammunisjonsfab­ rikker som selger den kruttypen en lader med, eller av annet fagfolk som vet hva de sysler med. Som gyllen regel gjelder at en aldri bruker et krutt uten å 219

Tennhetteleie for Boxerhette, med ett sentralt feng­ hull. 711 høyre med hette innsatt til normalt dyp, cirka 0.1 mm under hylsens bakplan. «Re» var merke for at hylsen hadde Boxer-hette, («reloadable» = omladbar) og beregnet for eksport til blant annet USA.

være helt sikker på dets navn eller nummerbetegnelse. Det går ikke an å erstatte det med nærmeste nummer, annet enn om ladetabellen viser en slik ladning. I tabellen leter en forst opp det kaliber (patrontype) en vil lade, derefter den rette kulevekten, og dermed kan en finne den riktige kruttypen og ladningsvekten. Hva ladningsvekt angår er det ikke spørsmål om en nøyaktighet på 1-2 kruttkorn, men en skal bruke en vekt av god kvalitet, og se nøye efter at den er stilt på null før man stiller inn ladningsvekten. Like viktig er det selvsagt at en studerer bruksanvisningen for vekten, slik at en får den innstilt på rett vekt. De fleste ladevekter er amerikanske og derfor inndelt i grains istedenfor gram, men dette spiller ingen rolle, da ladetabellene viser begge deler. Under arbeidets gang må en ikke flytte vekten, da dette alltid kan forstyrre en vekt som arbeider med lodd. Fjærvekter er som regel ikke nøyaktige nok til ladearbeid. Å «skjelve nedpå» de siste par kruttkornene uten å få for mye, er heller ikke vanskelig efter litt trening. En holder kruttskjeen mellom tommelog langfinger og «knakker» på den med pekefingeren. En nøyaktighet av pluss/minus 0.2 grains tilsvarer omtrent fabrikkladet ammunisjon, og 0.3 grains forstyrrer heller ikke hva en kan kalle «god jaktmessig presisjon». Det er mange andre ting enn ladningsvekten som påvirker kulehastigheten og presisjonen. Kruttet fyller en i hylsene ved hjelp av en kruttrakt. Hylsene kan bli stående i ladebrettet, og en arbeider systematisk fra den ene enden av dette til den andre. Ved lading av riflepatroner er det nesten aldri plass til to ladninger i en hylse, og det finnes derfor liten risiko for dobbeltladmng. Derimot må revolverskytterne være påpasselige her. Når en har alle ladninger på plass, holder en ladebrettet skrått under en passende lampe og kontrollerer at en ikke har glemt noen av hylsene, og at ikke kruttnivået er unormalt høyt eller lavt i noen av dem. Dermed er en klar for siste operasjon, isetting av ny kule. En bytter da kalibreringsverktøyet mot kuleisetteren, som er verktøy nr. 2 i et vanlig riflesett. Denne har en stillbar isetterplugg på toppen, slik at en får

220

Kulen bør sitte på innsiden av hylsen. Dette ikke ukjente problem unngås ved å fase hylsemunningen litt innvendig med hylsefresen, som har form som en såkalt forsenker for skruehoder. Til venstre: Som siste operasjon i omladingen trykkes den nve kulen på plass. Ved å måle patronlengden kan en lett stille inn verktøyet slik at kulen blir satt til rett dybde. Var hylsen rett kalibrert sitter kulen da med 40-45 kilo «uttrekkskraft» uten kniping av hylsemunningen. Dette gjelder en vanlig riflepatron med mantlet kule, i såfall er kniping av hylsemunningen ikke nødvendig. Patroner for våpen med rørmagasin, for eksempel kaliber .30-30, må gis en viss knip, da kulen ellers trykkes inn i hylsene på de patronene som ligger i magasinet på grunn av rekylen fra foregående skudd. Kulene må da ha en såkalt kniperille.

kulen innsatt til rett dybde i hylsen. Dette måler en lettest ved å måle patronlengden, som skal stå i ladetabellen ved siden av den kuletypen en lader. Lettere (kortere) kuler gir tilsvarende kortere patronlengde. En kan måle med linjal eller skyvelær, vanlig toleranse er minus 0.5 mm. Sier ladetabellen 82.0 mm bør patronen altså ligge mellom 81.5 og 82.0. Når en har alle kulene på plass, tørker en av det som er igjen av smøremidlet, og patronene er klare. Det har vært skrevet en del om dette med fett på hylsene, og noe har nok også vært misforstått. Fettet gjør at friksjonen mellom hylsen og kammerveggene minsker, og hylsen trykker derfor hårdere mot sluttstykket under skuddet. Kragskytterne er mer enn vel kjent med sitt spesielle problem i denne forbindelse, nemlig at om dette trykket øker som følge av fett eller regnvann på hylsene, vil det på grunn av dette våpenets usymmetriske låsing (bare én låseklakk på sluttstykket, og den sitter ved «klokken 4»), oppstå en pipesvingning i motsatt retning som slenger skuddene opp mot «klokken 10» på skiven. Dette kommer altså av en konstruksjonsfeil i selve våpenet, noe som forekom før i tiden ved mange konstruksjoner fordi de kom frem ved dype praktiske funderinger (men altså ikke alltid tilstrekkelig dype) mer enn ved ingeniørmessige beregninger. 1880-årene er ikke 1980-årene i teknikkens verden. Mauserbrødrene var heldigere med sine to symmetriske låseklakker, som står ved «klokken 12 og 6» ved låst sluttstykke. Om de var helt klare over fordelen eller ikke er vanskelig å gjette i dag. men fremfor alt hadde de nok styrken av 221

Vanlig verktøysett for omlading av riflepatro­ ner. Til høyre kalibreringsverktøyet med utstøterstang, kalibreringskide og nål for den avskutte hetten. Til venstre kule-isetteren med den stillbare pluggen for forskjellige kulevekter.

Verktøysett for omladning av riflepatroner, gjennomskåret. 1: Kalibreringsmatrise. 2: Låsering. 3: Utstøterstang. 4: Låsemutter. 5: Bøssing. 6: Kalibrerings-«kule». 7: Utstøternål. 8: Kule-isetter. 9: Stillbar isetterplugg. 10: Låse­ mutter.

låssystemet i tankene, og der har jo Mauseren en ulempe i at den øverste låseklakken er delt for å gi plass til utkasteren. Nå kan jo ikke en hylse avlaste sluttstykket med mer enn den kraften den tar for å slite den av, og det er ikke så svært mange kiloene, så noen katastrofe utover ødelagte mesterskapsomganger kan en våt eller fettet hylse neppe forårsake. Gasstrykket i hylsen endres selvsagt ikke, kruttet vet jo ikke om det finnes fett på utsiden av hylsen eller ikke. Derimot kan det oppstå problemer med fett på kulene, men området mantelavleiringer m.m. er såpass komplisert at vi ville gå utenfor rammen for denne boken om vi gav oss inn på det. Den som håndlader sine patroner kan ganske enkelt tørke bort problemene med en tørr fille, og sette patronene i en passende eske. Slike finnes blant annet av plast i forskjellige format hos våpenhandlerne. Alt efter hvilke patrondeler en bruker kan en ved å lade om hylsene skyte 2-3 ganger så mange skudd for samme penger, eller, om en vil regne på en annen ’åte, skyte samme antall skudd og spare inn omkostningene til ladeutsty. et på kort tid. På skytebanen bør en huske at en skal lade om hylsene, og skåne dem for sand m.m., som er gift for kalibreringsverktøyet (og patronkammeret). Et plastflak på bakken der hylsene pleier å «lande» ved hurtigserier er et bra tiltak som sparer mye arbeid siden. Bildene ellers i boken får fortelle mer om denne interessante delen av skytingen. Det finnes en del litteratur på norsk om håndlading, og mye amerikansk, for den som er interessert i å fordype seg i stoffet.

Tegn på for høyt gasstrykk er viktig for den som håndlader sine patroner. Det finnes en del advarsler som synes på hetten og hylsen, men trykket kan være for høyt selv om disse ikke synes, det er derfor det er så viktig med ladetabellen. Det første en pleier å se 222

er at radien ved ytterkanten av tennhetten blir skarpere enn normalt. Derefter ser en at avtrykk efter eventuelle ujevnheter i støtbunnen begynner å preges inn i hetten. Materialet i hettekapselen begynner å krype inn mellom sluttstykket og tennstempelet, og det danner seg et «krater» rundt fordypningen i midten. Da har en for høy ladningsvekt, og må omgående kontrollere at vekten har vært rett innstilt og ikke er blitt flyttet på bordet. Finner man ingen feil her. ser en efter at en ikke har tatt feil krutt eller lest feil linje i ladetabellen. I alle fall skal ladningsvekten reduseres til hetten får normalt utseende. Sammenhkn gjerne med en fabrikkladet patron. Ved enda høyere gasstrykk begynner det å bli vanskelig å få løs hylsen i kammeret, en merker motstand når en løfter hevarmen. I dette tilfelle skal en ikke skyte patronene før en har tatt ut kulene og funnet feilen. Med en riktig kuletrekker kan dette gjøres uten å skade kulene.

Overladning medfører ingen fordeler, bare ulemper og over­ belastning av våpenet, i verste fall våpensprengning! Kulehastigheten øker bare ubetydelig om en går ut over den anbefalte ladningsvekten. ellers hadde selvsagt kruttfabrikken kunnet anbefale en høyere ladning. Derimot øker gasstrykket kraftig, med alle de ulemper og risiko dette medfører. En kostbar ulempe er at hylsene tåler langt færre omladinger ved for høy belastning. Hvor mange ganger en kan lade om en hylse, avhenger av hvor godt patronkammer og kalibreringsverktøy en har, hvor mye en behøver å kalibrere den m.m., men under normale forhold bør den holde minst ti skudd. Ekspertene får mye mer ut av sine hylser, både 25 og flere omladinger. Hylseforming Vi nevnte i avsnittet om de vanligste jaktkalibrene at en kan knipe r 1 hylser 7x57 R til 6.5x57 R om en har problemer med å få tak i de sistnev .te. Dette er en ganske enkel operasjon. Som et eksempel på en mer intrikat hylseforming skal vi nå beskrive hvordan en lager hylser 8 x 56 Mannlicher av 8 x 57 JS. Kravet er at hylsene har lik bunndiameter, hvilket i dette tilfelle stemmer. Som en ser av betegnelsen er Mannlicher-hylsen én millimeter kortere enn 8 x 57 JS, og en må derfor først justere lengden. Det gjør en enklest med en såkalt roterende hylsetrimmer, et lite verktøy som likner en dreibenk med en fres og håndsveiv på. En kan også bruke en filtrimmer, som en skrur inn i ladepressen og filer av det som stikker over denne, men den passer ikke i vårt tilfelle fordi hylseskulderen på Mannlicher-hylsen ligger lengre frem enn på 8 x 57 JS. Hadde det vært omvendt, kunne en helt enkelt ha trykket skulderen nedover i kalibreringsverktøyet, men å flytte den frem er en annen sak. En må da gripe

223

til såkalt «fire-forming» (ildforming) av hylsen. Ved at hylseskulderen ligger for langt tilbake får en selvsagt altfor stor headspace og en kan derfor ikke skyte med en vanlig ladning. En bruker derfor en ganske svak ladning av et forholdsvis raskt krutt, og setter kulen så langt frem at den ligger an mot riflebommene. På den måten holdes hylsebunnen tilstrekkelig fast mot sluttstykket til at hetten vil tenne, og det lave gasstrykket som oppstår er tilstrekkelig til å «blåse opp» hylsen til den fyller 8 x 56 Mannlicher-kammeret. Det koster en kule, en hette og litt krutt å få frem en slik hylse, men det kan være verd kostnaden om en ellers måtte pensjonere et godt våpen på grunn av ammunisjonsmangel. Da lavt gasstrykk kan medføre risiko for gasslekkasje bakover, gjør en rett i å skyte «fra hoften» når en «ildformer» hylser, og selvsagt mot et sikkert kulefang noen få meter borte. En kan for ytterligere sikkerhet vikle en passende tøybit rundt våpenet ved mekanismen. Efter formingen kjører en hylsene gjennom kalibreringsverktøyet for det nye kalibret, trimmer dem til nøyaktig rett lengde, og faser hylsemunningen ut- og innvendig med hylsebrotsjen. Siden kan hylsen skytes med og lades om som om den alltid hadde vært 8 x 56 Mannlicher.

Skytekjeppen er et enkelt, billig og meget nyttig og effektivt hjelpemiddel ved mange slags jakt. I Mellom-Europa har den alltid vært i bruk ved jakter i fjellene, og årsaken til at den ikke er mer brukt her hjemme er vel at mange ikke synes det er jegermessig å «behøve å skyte med anlegg». En skal imidlertid huske på at jegermessig skyting er nettopp å plassere skuddet riktig, på sikreste måte, og da er hjelpemidler ikke bare tillatte, men absolutt å anbefale. Skytekjeppen er som regel av tre, en enkel rett kjepp cirka 1.80 m lang og ofte utstyrt med jernpigg i enden slik at den blir et utmerket hjelpemiddel også ved gang i bratt terreng («Bergstock»), støttekjepp ved overgang av bekker m.m. Ved skyting tar en tak rundt kjeppen og forskjeftet samtidig med venstre hånd, noe en kan gjøre uten at skjeftet ligger an mot treet og skades under rekylen. En blir meget forbauset over hvor godt en kan holde, sikte og skyte med dette enkle hjelpemidlet, ikke minst om en er trett og andpusten efter klatring eller en springmarsj. Ved at en kan flytte hånden på kjeppen,kan en uten vanskelighet skyte også i bratte vinkler opp- og nedover, noe som av og til kan bli aktuelt ved fjelljakt. Ta gjerne børsa og et kosteskaft og gjør et eksperiment!

224

Historien gjentar seg

Mange jegere og skyttere er teknikere eller på forskjellige måter sysselsatt med produksjon, og det er rimelig at de ofte kommer i snakk om hvordan en eller annen våpendel er laget. Da kan en av og til bli forundret, om en ikke samtidig husker at de fleste av våre våpen er konstruert i 1800-årene da arbeidskraft var billig og det ikke var noen råmaterialmangel i sikte. Låskassen på Kraggeværet er et interessant eksempel: En begynner med et valset og kappet emne på 3.6 kilo, og efter 110 frese- og boreoperasjoner har en fabrikert 3 kilo spon og en låskasse som veier 600 gram. Forfatteren besøkte for noen år siden en av de finske fabrikkene som laget deres nye militærgevær, i praksis identisk med det russiske Kalaschnikow-geværet og i samme kaliber, 7.62 x 39 mm. Teknisk interessant ved dette våpenet er at nesten alle deler ser ut til å kunne lages på hvilket som helst lite verksted og med enkle hjelpemidler. Unntatt låskassen. der en begynner med et emne på 3.6 kilo, arbeider bort 3 kilo spon i 110 arbeidsoperasjoner og får frem en låskasse på 600 gram — akkurat som i 1894! Når en ser nærmere på denne låskassen er det rimelig at den er konstruert med tanke på de enorme fremskritt som er gjort på støpeteknikkens område i senere tid. Den ser nemlig ut til å kunne støpes uten alt for store vanskeligheter, og i våre dager støper man til og med slike biter med hull i, så nøyaktig at de kan gjenges direkte, uten noen boreoperasjon imellom. Kan en da få kubikkmetervis med ferdige låskasser fra et førsteklasses støperi, er det selvsagt en enorm fordel fra forsvarssynspunkt at resten av våpenet kan lages nesten hvor som helst. Piper for eksempel, er ikke lenger noen særlig krevende form for spesialarbeid, iallfall for militærbruk kan de nesten lages som metervare i en hamringsmaskin. En liten fabrikk som ellers lager «trebånner» kan i løpet av timer legges om til produksjon av den korte trekolben som brukes på moderne mihtærgeværer, osv.. Apropos støpetekmkk kan nevnes at den amerikanske våpenfabrikken Ruger, kjent ikke bare for sine pistoler og revolvere, men også for utmerkede jaktrifler, lager ekstraktorer av den vanlige gamle Mauser-typen ved støping! Dette er ellers en vanskelig og dyr del å lage og har ikke minst derfor blitt sløyfet på de fleste moderne jaktrifler.

225

En ny militærpatron 5.56 mm NATO, god eller dårlig sett fra teknisk synspunkt?

Vi har et par ganger i denne boken vært inne på forsvar og militærpatroner, dette er saker som alltid interesserer jegere og våpenfolk. ikke minst innen Det Frivillige Skyttervesen, som jo fra begynnelsen var en ren forsvarsorganisa­ sjon. Vi har sett at våre «moderne» jaktpatroner stort sett er gamle militærpat­ roner, og at det også i de forskjellige lands forsvar har hendt ytterst lite på området geværammunisjon. På den sivile siden kom for cirka 25 år siden .222 — som nevnt ble den en populær patron fordi den var harmonisk og fornuftig i dimensjonene, en hadde ikke bare gått inn for høyeste mulige kulehastighet. På den militære siden hender det ikke mye i fredstid, ikke minst av økonomiske grunner. En vil gjerne bruke skattepengene til fredelige formål, men til gjengjeld blir det da travelt når en ser behovet for mer moderne militærmateriell, og for de små lands vedkommende har det som regel blitt for sent. Når kanonene tordner utenlands og bevilgningene omsider gis, er det ikke materiell å få kjøpt. I USA så en 7.62 mm NATO-patronen som et halvhjertet forsøk, ikke minst var den jo et resultat av den konservatisme som alltid har preget det militære, teknisk befant en seg fremdeles i 1880-årene. Nå var en inne i 1950-årene og den kalde krigen, og dessuten hadde nye synspunkter på militærammunisjon begynt å gjøre seg gjeldende. Riktignok ikke nyere enn at de var aktuelle i 1890-årene, for eksempel hvor mange patroner en soldat kan klare å bære. Dette var blant annet avgjørende for det norsk-svenske valget av 6.5 mm kalibret. Man prøvet den gang også 6 mm patroner, men det ble for vanskelig å holde dette trange løpet i orden med den 226

tidens klorat-tennhetter m.m. Krigen 1940-45 lærte amerikanerne at teorien om at all ammunisjon skulle kjøres frem til frontlinjen ikke holdt i praksis, og de opplevde at soldatene langt foretrakk den i og for seg dårlige .30 US karabinpatronen fremfor .30-06. ikke minst fordi patronen (og selvsagt våpenet) var lettere å bære. Samtidig vant teoriene om høyhastighetskulenes skuddvirkning terreng. Amerikanerne gjorde da en «rivstart» for å få frem en ny, lett militærpatron med høy hastighet, og det lå nær å gå ut fra den populære .222. Et krav som ble stilt var at kulen skulle slå gjennom den amerikanske stålhjelmen på 300 yards (cirka 270 m).hvilket .222 ikke klarte. Det var selvsagt bare snakk om helmantelkuler, men allikevel. Neste skritt var å prøve .222 Magnum. som i mellomtiden hadde kommet ut på det sivile markedet, men som naturlig nok ble en fiasko. Omtrent som om noen vil lage en stor liten bil når det finnes fullt opp av enda større. Det var ikke «plass» for .222 Magnum i det sivile, og den slo heller ikke gjennom stålhjelmen. Fra dette punkt får leseren ta til takke med forfatterens eget syn på saken, hva det nå kan være verd, men det er iallfall blitt på det sterkeste understøttet av de stakkars konstruktører som skulle lage våpen for 5.56 NATO. Da det viste seg at .222 Magnum ikke klarte fordringen med stålhjelmen, skulle en ha gått bort fra hele .222-hylsen og tilbake til .30-06 hylsebunn. eller noe derimellom. Militærpatroner lages i så store antall at det spiller ingen større rolle om en lager en helt ny bunndiameter, bare resultatet blir godt. En ny hylseholder koster ikke hele verden for den som vil håndlade patronen, og med all sannsynlighet finnes denne hylseholderen allerede. Men det man gjorde var å fortsette å bygge på .222 Magnum-hylsen. For å øke kulehastighe­ ten forlenget man kruttrommet og forkortet dermed halsen til det ble ytterst vanskelig å få ordentlig feste for kulen. Videre minsket man hylsens konisitet. noe som øket kruttrommet. men gjorde hylsen vanskeligere å få ut av kammeret, fremfor alt ved automatvåpen. Aldeles unødvendig gjordes kraven (altså flensen bak ekstraktorsporet — det er en kraveløs hylse) for tynn, slik at den lett rives i stykker av ekstraktoren om kammeret er blitt ujevnt av rust eller avleiringer av kruttslam m.m. Den lille hylsediameteren gjorde at patronen ble upraktisk lang, noe som medførte lengre sluttstykkebevegelse, lengre meka­ nisme og dermed lengre våpen ved samme pipelengde. Legger en så til at kulen egentlig er for lett og har for stor vindavdrift. samt at det lille kalibret gjør det nesten umulig å lage brukbare sporlys- og andre spesialkuler som et moderne forsvar behøver — da kan en jo begynne å lure på om en er på rett vei. Våpenkonstruktørene reiste spørsmålet om hvordan patronen burde være, og forfatterens forslag var at en burde trykke den sammen i lengderetningen. Større bunndiameter med kraftigere flens, dermed kortere hylse (og patron), mer konisk hylse, normal skuldervinkel for fabrikasjonens skyld, lengre hals

227

for bedre kulefeste, kalibret økt til 6 mm eller mer, og siden kan en nok glemme stålhjelmen og 300-yards-skytingen. Hvor mange vanlige soldater, med et automatgevær av blikk og plast, kan treffe en stålhjelm på 300 yards når en med moderne kamuflasjeteknikk knapt nok kan se den på 200? Skarpskyting med dertil egnede våpen, i hendene på spesielt utdannet personell (skyttervesenet), og ammunisjon i klasse med 6.5 x 55, er — ifølge dem som har vært utsatt for slike skyttere — en meget effektiv og ikke minst billig form for forsvar (Hvor mange mann kan en utruste med gode rifler, kikkertsikte og ammunisjon for prisen av et eneste jagerfly — 25 000, eller flere?), men panser- og skyttergravsoldaten som skal springe med «rapebørsa» og bære med seg sin ammunisjon, har neppe bruk for noen langholds-patron. Det var noe annet i 1880-90 årene, da man før mitraljøsene ble vanlige skjøt kompanivis ild på opp til 2000 meter med gevær. Som gammel skytter kommer en ikke fra tanken på at det måtte være ganske enkelt å plukke ned moderne militærhelikoptere — de er jo ikke pansret over alt — med kompanivis ild. 130-40 kuler kaliber 6.5 mm i formasjon haglsverm er jo i grunnen ikke annet enn rypejakt i forstørrelsesglass. Her må mitraljøsen være underlegen, hvor vanskelig ville det ikke være å få ned en rype om alle haglene kom efter hverandre i en rekke? Og selv sett forfra utgjør et helikopter en så stor målflate at den er helt og holdent utenkelig for eksempel som feltskyttermål — ingen ville bomme på den under en konkurranse. Som kjent laget tyskerne under krigen en kort 7.92 mm patron med bare 33 mm hylselengde, for en automatkarabm. Forfatteren kom i slutten av 1950-årene av yrkesmessige årsaker til å bli kjent med en offiser i det regiment som hadde stått for den praktiske utprøvingen av dette våpenet, og han forteller at soldatene likte patronen, kanskje mer enn de likte våpenet. Det kom ikke i nærheten av US-karabinens hendighet. Patronen var imidlertid temmelig «overanstrengt» på grunn av det lille kruttrommet. Den ble ladet til ganske høye gasstrykk med spesielle kruttsorter, noe den tålte blant annet fordi den hadde stålhylse. Finnene laget en morsom liten 7 mm patron av den efter krigen (7x33 mm), og en rifle som ble kjent som «lapp-bossan» fordi den ble populær i de nordligste finske og svenske distriktene. I og med at kaliberet her var mindre, var det lettere å komme opp i passende kulehastighet med det kruttrommet en hadde til rådighet, uten å behøve å gå til ekstra høye gasstrykk. De neste som tok tak i 7.92 x 33 mm patronen var russerne, da igjen som militærpatron. De beholdt stålhylsen, men forlenget den til 39 mm. Dermed unngår en de innerballistiske problemene med det knappe kruttrom­ met, og kan lade til brukbar hastighet med mer gjengse kruttsorter. Russerne beholdt sitt gamle kaliber, 7.62 mm — dette gjorde på samme måte som for finnenes 7 mm også en viss nytte i samme retning.

228

Vi var inne på mitraljøsen i sammenlikning med haglene som skulle fly efter rypa rett bak hverandre. Mange har spurt om hvor langt det er mellom kulene fra en mitraljøse. Når en hører den skyte kan en nesten få inntrykk av at de ligger en halvmeter efter hverandre. En vanlig skuddtakt for mitraljøser var 600 skudd/min. eller 10 skudd i sekundet, altså et tiendedels sekund mellom hver gang en kule passerer løpmunningen. Når kulen stikker avsted med cirka 750 m/sek. skulle den ha rukket 75 m innen den neste kom efter, om en ikke tok hensyn til luftmotstanden som bremser ned hastigheten. I praksis kan det dreie seg om 50-60 meters mellomrom, og alle som har sett skyting med sporlysammunisjon fra for eksempel luftvernkanoner, har lagt merke til at det er et ganske interessant skuespill hvordan hastigheten synker på grunn av luftmotstanden. mens neste granat ser ut til å ville ta igjen den som ligger nærmest foran. I virkeligheten oppfører de seg selvsagt akkurat likt. Moderne mitraljøser har høyere skuddtakt og får dermed kortere avstand mellom kulene. 1200 i minuttet er ikke uvanlig.

Tommel, tomme og byggkorn Det tok tid å få verden til å bruke det metriske systemet, og selv om nå også USA formelt har gått over, kommer nok fot, tommer, grains osv. til å henge med lenge. Selvsagt er det metriske systemet bedre, og eftersom det bare er enklere å arbeide med, pleier overgangen å gå lettere enn en tror. Tommen var en gang bredden av engelske kong Henriks tommelfinger, men for å få litt bedre standard bestemte en senere konge at en tomme skulle være «lik lengden av tre byggkorn, lagt ende mot ende» — det var med andre ord ganske fine toleranser en opererte med. Siden er tommens lengde blitt mer nøyaktig fastsatt, og det er bare et par år siden dens lengde ble forandret, men det var et eller annet sted ute i den åttende eller tiende desimalen, så tommestokken gjelder fremdeles. Vi skandinaver skal imidlertid gå stille i dørene når det gjelder overgangen til metrisk system, våre trelastfolk saget fremdeles i tommer til for et par år siden, enda vi hadde vært metriske i nesten hundre år, og på skruer og muttere har vi fremdeles en salig røre. Det internasjonale systemet som man nå er blitt enige om, medfører at både den ene og den andre får gi efter litt for å få endene til å møtes, og vitenskapsmennene mener også at det finnes riktigere betegnelser for en del saker. Således heter kilogram-meter nå kilopond-meter, mens energi (f.eks. kulenes anslagsenergi) måles i Joule (James Prescott Joule, engelsk fysiker 1818-1889). En regner om kilopondmeter til Joule ved å multiplisere med 9.807, Joule til kilopondmeter ved å multiplisere med 0.1020. Med et rundt tall er altså anslagsenergien i Joule det tidobbelte av kilopondmeter-tallet.

229

The big names ..

«De store navnene» i den internasjonale våpen- og ammunisjonsbransjen er ikke så mange, fordi hele bransjen er liten. Det er en eller to fabrikker i hvert land som lager ammunisjon og våpen, i de fleste land er det ingen. Av virkelige eksperter på f.eks. ammunisjon er det neppe flere i hele verden enn at en kunne sette dem i én buss. Når en tenker tilbake på dem en møtte er de mest kjente borte, til dels for mange år siden, men mange dyktige folk finnes ennå, og en ny generasjon er på vei, som godt er. Over 20 års reisevirksomhet på verdensmarkedet og et omfattende samarbeid med industri, myndigheter og fagpresse gav forfatteren gleden av å få regne de fleste av de store navnene som sine personlige venner. Det er ikke mulig å sette dem i noen bestemt rangorden, men om en begynner lengst borte, og med de eldste, tenker en kanskje først på general Hatcher som vi aldri kalte annet enn «the General» — alle visste hvem det var. Han skrev bl.a. en meget innholdsrik bok (Hatchers Notebook), men hadde kunnskaper og erfaring nok for fem bøker til. Som gammel militær skrev han kort og komprimert, og hadde ikke noe behov for å tynne ut stoffet. Det var nok å ta av. Efter endt militærtid nedla han er stort arbeid innen National Rifle Association, der hans nærmeste medarbeider var oberst Harrison, som sluttet for bare et par år siden, langt over pensjonsalder. Han var kjent for sitt omfattende kunnskapsområde og ikke minst for sin nitide nøyaktighet i alt arbeid. Canadas «Hatcher» var oberst N. C. Sherman, men ham hørte man ikke mye om. Han var ikke forfatter, men drev som kjent sivil våpengrossist i Vancouver efter avsluttet militærtjeneste. I USA fortsatte den meget sympatiske Melvin M. Johnson, konstruktør av automatgeværet av samme navn som bruktes,av det amerikanske marinekorpset under krigen 1939-45, også i den sivile våpenbransjen. Forfatteren ble kjent med Johnson i forbindelse med at han laget en kal. .22 utgave av US karabinhylsen, som han brukte for sine videre eksperimenter. Han døde dessverre for tidlig, likeså den velkjente Philip B. Sharpe, som bare ble 56 år, en meget humoristisk liten fyr som var oppvokst ved håndladeapparatet. Sammen med oberst D. B. Wesson utviklet han tidlig i 1930-årene den senere berømte .357 Magnum-patronen. Hele krigen tilbragte han i «Ordnance Intelligence», og fulgte de fremrykkende

230

arméene hakk i hæl for å ta rede på alle fakta i samband med tyske nykonstruksjoner på området håndvåpen og ammunisjon. Sharpe var en meget produktiv forfatter. På sin farm i Maryland hadde han et velutstyrt laboratorium, og han eide blant annet en privat patronsamling der han på sekunder kunne plukke frem en hvilken som helst håndvåpenpatron. Forfatte­ ren klarte ikke, tross iherdige forsøk, å sette ham til veggs. Apropos laboratorium: En av USA’s fremste ballistikere, Burton D. Munhall, bygde opp H. P. White Laboratories, også i Maryland, der han på oppdrag av industri, myndigheter, fagpresse m.m. utførte en mengde interes­ sante forsøk og målinger. Som nøytral instans spilte Burt og hans folk ofte en viktig rolle ved rettssaker i forbindelse med våpensprengninger og annet. Burt forteller alltid en god historie først og sier goddag efterpå, selv om man ikke har sett ham på ett år.

Innenfor de fleste yrkesgrupper finner en vel enkelte som er så heldige at de har kunnet kombinere hobby og arbeid på en lykkelig måte; så også innen våpen- og ammunisjonsindustrien — som for eksempel Roy E. Weatherby og Bill Ruger. Sistnevnte laget sammen med sin venn Sturm en kal. .22 pistol allerede i 1940-årene. Den liknet mye på den berømte Luger, og navnelikheten hjalp nok også til å gjøre den kjent. Sturm døde altfor tidlig, og Bill hedret ham ved å forandre fabrikkmerket på alle våpnene fra rødt til svart, slik som Sir Henry Royce gjorde i 1912 da hans partner Rolls omkom i en flyulykke. Bill Ruger er nemlig også gammelbilentusiast. En Ruger med rødt fabrikkmerke er idag et samlerobjekt. Sammen med sin dyktige konstruktør, Seefried, har Bill Ruger senere frembragt en serie fine våpen, bl.a. enkeltskuddsrifler. Roy E. Weatherby, fra Los Angeles, gjorde hobby til levevei for noen og tredve år siden. Han kom til Sverige i 1954 med en lomme full av «fire formed» hylser som han ville ha laget i store mengder; og et interessant utviklingsarbeid fulgte. Det var om disse hylsene den daværende produksjons­ sjefen sa at vi forlangte å få dem som damesko, helst større inni enn utenpå. Problemet var å få frem de kulehastighetene Weatherby ville ha, det måtte både spesielle hylser og et helt nytt krutt til. Men moro var det. Weatherby hadde i mange år en fremragende konstruktør, Fred Jennie, som laget en serie utmerkede våpen som sammen med spesialpatronene regnes som de fremste i verden idag.

Flytter vi oss så fra «proffsgruppen» over til hva en kunne kalle ekspertgrup­ pen (som i og for seg også er «proffs» i og med at de arbeider heltid med våpen og ammunisjon), dukker et navn som Bud (Malden) Waite, sjef for NRA’s tekniske stab, opp i erindringen. Også han vandret alt for tidlig til de evige skytebaner. Norskættede Ludwig Olson, som antakelig er verdens fremste kjenner av Mauserrifler og nylig har medvirket i en større bok om KragJørgensengeværene, er også en av ekspertene. Ludwig er pensjonert, men i full aktivitet. Texas ranger m.m.m., Bill Jordan — som skyter fra lomma fortere 231

enn vanlig folk kan tenke og mest driver som politiinstruktør — og oberst Rex Applegate («Kili or get Killed») — som en ville unne hvilken som helst ransmann å få treffe på åpen gate, som også er aktiv som instruktør i «the noble art of self defence» og litt til — treffes alltid på de store årlige utstillingene i bransjen. Der er også den kjente jaktguiden Les Bowman, langt oppe i årene, gråhåret, men sterk som en elg. Les har over 25 000 flytimer bak seg som bushpilot og mye annet. Helt fra første verdenskrig var han på farten, og han og hans kone var et av Amerikas mest berømte par i flying circus-bransjen i 1920-årene. Vi som kjenner dem kan godt forstå at fru Bowman likte å opptre som «Wing Walker» — altså spaserende omkring på overvmgen på dobbeltdekkeren med Les ved stikka — og uten fallskjerm.

Her omtrent passer den aldeles udødelige Eimer Keith inn i bildet. De siste ti årene iallfall, har en fått høre at nå har ikke Eimer lenge igjen, det sies at han er dårlig osv., men like fullt dukker han opp på utstillingene og sjokker omkring i storbygatene over hele USA med sin femgallons Westernhatt og høyhælte cowboystøvler, like sprek som alltid. Ingen vet hvor gammel Eimer er, men det gjør liksom ikke noe. Foruten hundrevis av tidsskriftartikler har han skrevet en hel bok om seks-skytere. — De utgjør en stor del av hans liv og ikke vet vel noen hvor han sikter når han skyter «deer» på 400 yards med .44 Magnum revolver, men uansett hva som kan sies om jegermessig skuddhold så detter de. Eimer er ellers like mye jeger som våpenekspert, og en villmarksmann av første rang. Blant hans kjente bøker er også «Big Game Rifles and Cartridges» av gammel fin årgang — 1936. Av andre kjente skribenter var det alltid et gjeng til stede der noe foregikk, det hørte med til jobben deres å snuse opp om noe nytt var i komminga innen industrien. Blant de første denne forfatteren kom i kontakt med var NRA’s Al Barr og Walter H. B. Smith, den siste sett på som litt av en «mystery man» av mange. Han hadde — efter hva Phil Sharpe sa — skaffet seg adgang til det materialet Phil samlet under krigen og skrev flere bøker om håndvåpen, nærmest i leksikonform, delvis i samarbeid med NRA. Både Barr og Smith er forlengst borte, et minne om sistnevnte er en Springfield-mekanisme, og det som antakelig var den første sivile FN-mekanismen som kom til Norge — i bytte med arkivmateriale om gamle norske våpen. Disse mekanismene var nyttige saker for en norsk gunbug i 1940-årene. Av andre kjente skribenter var Jack O’Connor (Outdoor Life), som vi ofte kalte «King» Connor fordi han satte seg ett pinnehøl over alle andre, og Warren Page (Field and Stream). I likhet med flere av de andre vi har nevnt reiste han ofte og besøkte Europa (og Sverige), allerede tidlig i 1950-årene. Begge er nå borte, og yngre, interesserte krefter har tatt deres plass. Skribentenes Grand Old Man i dag må vel sies å være John T. Amber, som i årtier har produsert sin «Gun Digest» med oversikt over siste nytt i våpenbransjen, og mange fine artikler. John tok pensjon ifjor,

232

men så lenge batteriet i pacemakern er ladet, fortsetter han å reise, jakte og skrive reportasjer, sier han. Pope, Zischang og Schoyen var engang de store børsemakere. Roy F. Dunlap med sin digre bok «Gunsmithing» på over 700 sider, Parker (P. O.) Ackley som konstruerte flere patroner, Frank Pachmayer som allerede for mange år siden også drev fabrikasjon av forskjellig tilbehør for våpen m.m., og Douglas som ikke laget løp for hvem som helst, men virkelig toppkvalitet for dem han syntes fortjente det, kan nevnes som deres arvtagere.

Som sagt er våpenbransjen liten men interessant, også fordi de fleste har hatt muligheter for å treffes og bli personlige venner, uansett om deres arbeidsgi­ vere var konkurrenter på markedet. Det har liksom aldri hatt noe å si. 1 England kan en treffe Proof Master Mr. Lees, sjef for den statlige prøveskytningsanstalten i Birmingham, i omgivelser som ikke har forandret seg mye på 100 år. I samme by bor karene fra Parker-Hale og BSA, de sistnevnte er naboer. I Skottland Charles Rigby hos ICI. «Propellants have been my life» — krutt har vært mitt liv, sa han nylig da han nådde en ikke særlig efterlengtet pensjonsalder. I Tyskland arbeidet den før nevnte Walter Lampel som sjefsballistiker hos RWS i mange år. Han skrev flere bøker sammen med sin gode venn dr. Langenbach — som tok nedlagte rådyr inn på sitt røntgensykehus i Solingen for å finne ut hvordan kulene hadde virket. Jegeren og RWS-sjefen, dr. Hans Stadier, er pensjonert, men jakter fremdeles. Dr. ing. Heinz Gawlick vet mer om tennhetter og tennsatser enn en skulle tro var mulig. Der hvor det nå står nye boligblokker i utkanten av Karlsruhe, lå inntil for et par år siden den berømte ammunisjonsfabrikken DWM med hagltårn og alt. Da fabrikasjonen ble flyttet til Niimberg, spurte forfatteren overingeniør Maurer om han ikke skulle følge med. Han svarte at nå har jeg bygget opp denne fabrikken fra ingenting to ganger, efter to verdenskriger, det er på tide å slutte! Og det kan en jo forstå. Her i Skandinavia har vi ikke mange yrkesfolk som er kjent utenfor bransjen, men til gjengjeld meget velkjente innenfor. Bofors Nobelkrut i Sverige hadde sine tre fremragende «krutgubbar», ingeniørene Sjdlin, Kjellberg og Stenberg, nå pensjonerte, Åkers Krutbruk sin ingeniør Juhlin, som bl.a. er ekspert på rakettdrivstoffer. I Stockholm fantes «Ballistiska Karlsson» som kunne regne ut absolutt alt om hvordan kuler oppfører seg i luften, og som burde ha fått være med i mange flere år. Norge har selvsagt også sine eksperter både på våpen og ammunisjon, men de fleste av dem holder seg i bakgrunnen. En populær unntakelse er sivilingeniør Edward Trøen på Raufoss, som ikke minst fra baneskytterne har fått mang en vennlig tanke for sin utmerkede artikkelserie «Ballistikk for Skyttere» (Norsk Skyttertidende). Det er å håpe at denne kommer i bokform. 233

For forfatteren gjenstår denne gang nærmest å gjøre som presten, å avslutte med en bønn. Selvsagt er det alltid moro for den som skriver å få høre fra sine lesere, både positive og ikke minst negative reaksjoner. Meningene er ofte ulike, som godt er, ellers skulle verden bli kjedelig. Og selvsagt ville en gjerne hjelpe alle som behøver et råd, og svare på alle brev. Med dagens tidsnød er det dessverre umulig å klare dette samtidig med driften av et såkalt «fåmannsfbretag» —. Forfatteren håper leseme vil ha forståelse for dette, og foreslår som en bra utvei at jegere og skyttere oppsøker våpenhandlerne og diskuterer de for­ skjellige problemene som kan dukke opp. Der finnes en stab av dyktige folk, og idéer og impulser går videre til importører og fabrikker. Ofte er press fra konsumenthold det beste middel for å få hjulene i gang. Som skytter og jeger gjør en rett i å snuse omkring i butikkene, lese tidsskrifter og finne ut hva fabrikantene har å by på, og å skrive til importørene for å få tak i deres kataloger. Alle disse stedene er givende jaktmarker for den som er interessert i våpen og skyting, ammunisjon og utstyr av alle slag.

Forfatteren ønsker alle sine lesere en god jakt!

Nils Kvale

VÅPENFOLKETS TI BUD 1. Håndter alltid et våpen som om det var ladd. Dette er hovedregelen for all våpenhåndtering. 2. Rør aldri et våpen uten eierens tillatelse. 3. Det første du gjør når du får et våpen i hendene er å se etter om det fins patroner i kammer eller magasin. Gir du fra deg et våpen til en annen, si fra om det er ladd eller ikke. 4. Pek aldri med et våpen mot noe du ikke vil skyte på. 5. Det skal ikke finnes patroner i våpenet på vei til og fra skyteplassen eller når det av annen årsak ikke brukes. 6. Bær alltid våpenet slik at du har kontroll med hvor det peker, selv om du skulle komme til å falle. Behold sikringen på til du er klar til å skyte. 7. Vær alltid sikker på hva du skyter mot før du trekker av. Bak grener som beveger seg kan det være en jaktkamerat. 8. Se etter at det ikke finnes forurensninger eller sne i patronkammer og løp, tørrpuss før du lader. 9. Skyt aldri kuler mot hårde, plane flater eller vannflater, vær sikker på at du har tilstrekkelig kulefang bak skiver eller andre mål, også under jakt. 10. Bland ikke krutt og brennevin. Skyteulykker er sjeldne, men hadde disse enkle reglene vært overholdt, ville ingen av dem ha skjedd.

235

Sveitserne har ikke «skyteskrekk»! Dette bildet er tatt under det sveitsiske mesterskapet, fra hovedveien inn til byen Biel. 300 skiver står side om side på den ene siden av veien, standplassene ligger ca. 150 meter på den andre siden. Det er selvsagt betong-blinderinger foran standplassen for liggende, knestående og stående skyting, slik at gående og annen trafikk på veien er avskjermet, men det er ikke langt fra toppen av trailerne og opp til kulebanen. I løpet av 14 dager skyter cirka 40 000 skyttere omkring 4 millioner skudd over veien, men trafikken fortsetter uforstyrret, inklusive mødre med barnevogner og andre spaserende på søndag formiddag. Det sier seg selv at knallene fra kulene skaper en ganske livlig musikk under hurtigseriene! Under forfatterens siste besøk kom en tysk turist og krevde at veien skulle stenges. «Det er ikke farlig,» sa en av skytelederne, «her er det bare sveitsere som skyter!»

236