Utmark : om ressurser og forvaltning 8252921930 [PDF]

Zitiervorschau

PER

R.

SCHJERDEN

Utmark - om ressurser og forvaltning 3. utgave Fellesspråklig utgave ^TE>OK3 278 ’

MO

Landbruksforlaget

Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i juli 1997 til bruk i videregående skole på studieretning for naturbruk, VK1 skogbruk og VK2 allsidig skogbruk i faget utmarkslære. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan datert henholdsvis mai 1994 og september 1995 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

ISBN 82-529-2193-0

© Forfatteren og A/S Landbruksforlaget, 1997

Illustrasjoner: Johannes Fredriksen der ikke annet er oppgitt Jan H. Simonsen (162-172)

Illustrasjoner hentet fra andre utgivelser:

Grunnleggende biologi og miljølære, Vera Moe

Økologi, Thorvald Ravn Viltbiotoper, Rudolf Vie Småviltet, Gjertrud Hals

Storviltet, Arne Dahlin

Viltbiologi, Olav Hjeljord Praktisk viltstell, Jan Fekjan, Johannes Fredriksen, Thorvald Ravn og Arne Dahlin

Skogskjøtsel, Egil Holme Viltbruk i skogbruket, Jon Reierstad

Utvikling i reiselivsprodukt i bygdemiljø, Nils Arne Hjelmeland Fotografier:

Per R. Schjerden (PRS), Kjell Sandaas (KS), Trond Fjeldseth (TF) og Karen-Anne Noer (KAN) Fotografier på omslaget:

Framside: Torgeir Krokan (fjellandskap og laksefiske) og Per Øyvind Berg (einer og rogn) Bakside: Per R. Schjerden (fiskegarn) og Norsk landbruk, arkivbilde (tiur) Aud Søyland har omsatt nynorskstoffet

Omslaget er arrangert av Bjørn Stangebye

Sats: Liv Marit Engene

Repro, trykk og innbinding: AiT Enger AS, Otta 1997

Forord Størstedelen av Norge er utmark. Utmarksarealene våre består av kyst, skog, fjell og et stort antall innsjøer. Vi finner så godt som alle de ville dyrene våre og mesteparten av plantelivet i utmarka. Forvaltningen av utmarksarealene er full av motsetninger mellom inngrep og bevaring av urørte områder, næringsutnyttelse og fredning og høsting og vern. I store deler av landet er drift og utnyttelse av utmarksområdene et viktig supplement til det tradisjonelle landbruket. For nordmenn og utlendinger er utmarka områder for rekreasjon og naturopplevelse. For myndighetene er utmarksområdene en utfordring til å framskaffe kunn­ skaper for en riktig forvaltning. I denne boka prøver jeg å ta opp en del av de forutsetningene som skal ligge bak en langsiktig og biolo­ gisk forsvarlig forvaltning av norsk flora og fauna. Uansett fra hvilket samfunnsmessig ståsted vi betrakter norsk ut­ mark, forenes de fleste i ønsket om å opprettholde framtidig produk­ tivitet og biologisk mangfold. Faget utmarkslære har som mål å sette elevene i stand til bedre å mestre de praktiske og etiske utfordringene som norsk utmarks­ forvaltning byr på. Det er mitt håp at denne boka kan bidra til det. Boka er godkjent som lærebok for VK1 skogbruk og VK2 allsidig skogbruk på studieretning naturbruk, men jeg håper at også andre kan ha glede av boka. Jeg vil takke Trond Steinset og Liv Marit Engene i Landbruksfor­ laget for gode råd og innspill i forbindelse med arbeidet med boka.

Kongsberg, juni 1997 Per R. Schjerden

Innhold

Naturgrunnlag, kulturgrunnlag og rettsforhold 7 Naturgrunnlaget 7 Landskap 8 Vassdrag gir liv 8 Topografi 9 Vegetasjon 10 Biologisk mangfold 12 Landskapsregioner 13 Kulturgrunnlaget 17 Landet tas i bruk 17 Alt er opptatt 17 Rettsforhold 19 Utmarkslovgivningen 20 Eiendomsforhold 20 Eiendomsretten 21 Eiendomskategorier 22 Aktuell litteratur 28 Repetisjonsoppgaver 28 Arbeidsoppgaver 28

De tre arbeidsfeltene 45 Hindre skadevirkninger 45 Bøte på skader som allerede er oppstått 45 Områdevern - artsvern 46 Vern etter naturvernloven 46 Plante- og dyreliv 49 Områdevern etter annet lovverk 50 Andre verneområder 51 Annet vern 51 Gangen i en vernesak 52 Økonomisk erstatning 53 Oppfølging etter vern 53 Biologisk mangfold 54 Trusler mot det biologisk mangfoldet 56 Situasjonen i Norge 56 Framtidige oppgaver 58 Aktuell litteratur 59 Repetisjonsoppgaver 59 Arbeidsoppgaver 59

Mål og virkemidler i internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk 60 Økologi 29 Økologibegrepet 29 Økosystemet 29 Suksesjoner 32 Biotop og nisje 33 Revirhevding 34 Populasjonsutvikling 34 Evne til vekst 34 Vekst og bæreevne 35 Miljømotstand 36 Aktuell litteratur 40 Repetisjonsoppgaver 40 Arbeidsoppgaver 40

Naturvern 41 Naturvernbegrepet 41 Motiver 42 Historikk 43

4

Internasjonal miljøvernpolitikk 60 Stockholmskonferansen 60 Brundtlandkommisjonen 62 Riokonferansen 63 Agenda 21 63 Videre internasjonalt samarbeid 66 Miljøarbeidet i Norge 67 Arbeidsoppgaver 68

Viltforvaltning 69 Viltproduksjonen 70 Viltregioner 73 Jakt og predasjon 75 Våre viktigste viltarter 78 Hjortedyrene 79 Smågnagere 88 Småvilt 91 Rovvilt 95

Innhold

Repetisjonsoppgaver 102 Arbeidsoppgaver 102 Viltstell 103 Viltregistrering 103 Viltkartlegging 104 Vilttellinger 106 Registrering av storvilt 108 Registrering av småvilt 108 Viltets biotopkrav 110 Ernæring 110 Skjul 112 Yngleplasser, leik- og spillplasser 113 Viltskjøtselstiltak (viltpleie) 114 Langsiktige tiltak 114 Andre langsiktige tiltak 120 Kortvarige tiltak 121 Andre tiltak 124 Aktuell litteratur 127 Repetisjonsoppgaver 127 Arbeidsoppgaver 127

Fiskeforvaltning 128 Vassdrag og fiskebestander 129 Fiskens innvandringshistorie 130 Naturlig innvandring 130 Menneskelig aktivitet 131 Innsjøene som økosystem 131 Vannets livløse deler 132 Produsentene 134 Konsumentene 135 Innsjøtyper 137 Næringsfattige (oligotrofe) vann 137 Næringsrike (eutrofe) vann 137 Myrvann (dystrofe vann) 138 Forurensning 138 Forsuring 138 Annen forurensing 141 Produksjon i norske fiskevann 143 Repetisjonsoppgaver 144 Gruppering av vann etter fiskebestandene 145 Ørretvann 145 Vann med blandete bestander 146 Utnytting av innlandsfisk 149 Utnytting i tidlegare tider 140 Utnytting i vår tid 150 Driftsplan for fiskevatn 151 Prøvefiske 151 Andre undersøkingar 154 Vurdering av resultatet - oppsetjing av drifts­ plan 155 Andre fiskestelltiltak 157 Utsetjing av yngel og setjefisk 157

Gjødsling 158 Kalking 158 Viktige fiskeartar og ferskvasskreps 162 Laksefisk 162 Karpefisk 167 Gjeddefisk 168 Åborfisk 168 Ålefamilien 171 Ferskvasskreps 172 Aktuell litteratur 173 Repetisjonsoppgåver 173 Arbeidsoppgåver 173

Kulturlandskapet 174 Jordbrukslandskapet 174 Utviklinga av jordbrukslandskapet 175 Før 1800 177 1800 til 1900 178 1900 til 1945 178 Perioden etter 1945 179 Geografisk inndeling 180 Nokre spesielle element og jordbrukslandskap 182 Element i og typar av jordbrukslandskap 182 Nærmare om enkelte av desse 182 Registrering 187 Verdiane ved jordbrukslandskapet 188 Jordbrukslandskapet i lovverket 188 Dagens situasjon 190 Restaurering av slåtte- og beiteenger 191 Omsyn til naturlandskapet 192 Slutthogstar 192 Kulturminne 193 Stigar og skiløyper 193 Skogsbilvegar 194 Aktuell litteratur 195 Repetisjonsoppgåver 195 Arbeidsoppgåver 195

Bygdenæringar 196 Utmarksnæring 196 Omfanget av utmarksnæringa 196 Grunneigarsamvirke/utmarkslag 197 Kva er eit utmarkslag? 197 Aktuelt lovverk i samband med felles utmarksut­ nytting 198 Viltlova 199 Lakse- og innlandsfiskelova 199 Jordskiftelova 200 Sameigelova 200

5

Innhold Organisering 200 Planlegging 202 Omsetning 203 Repetisjonsoppgåver 209 Bygdeturisme 210 Dei første turistane 210 Bakgrunn 211 Omgrepet 211 Tilbodet 212 Bygda som ressurs 213 Kven er kunden? 214 Litt om verten og butilbodet 216 Ver tskapsfunksjonen 216 Bu- og overnattingsdelen 217 Litt økonomi 217 Aktuell litteratur 218 Repetisjonsoppgåver 218 Arbeidsoppgåver 218

Friluftsliv 219 Friluftslivet - dei første åra 219 Det tjuande hundreåret 221 Friluftsliv i dag 222 Friluftslivsomgrepet 223 Friluftsvanar 224 Arealkategoriar og arealutvikling 225 Verdien av friluftslivet 226 Konfliktar 226 Dei frivillige organisasjonane 227 Kva kan kommunen gjere? 228 Ulike område og tilrettelegging 229 Finansiering 230 Samarbeid med andre 230 Stigen blir varda vidare ... 230 Utviklinga av friluftsmønsteret 231 Fylkesvise handlingsplanar 231 Prioriteringar for friluftsarbeidet 232 Aktuell litteratur 233 Repetisjonsoppgåver 233 Planlegging og gjennomføring av friluftsliv 234 Friluftslivet og naturopplevinga 234 Det enkle friluftslivet 234 Turgåing 235 Bærplukking 236 Sportsfiske 236 Litt om jaktutøving238 Naturen som opplevingsressurs 239 Arbeidsoppgåver 242

6

Arealplanlegging i utmark 243 Oversiktsplanlegging 243 Plan- og bygningslova 243 Riksnivå 244 Fylkesnivå 245 Kommunenivå 245 Detaljplanar 247 Busetjingsplan 247 Reguleringsplan 248 Nærmare om enkelte reguleringsformål 249 Aktuell litteratur 251 Repetisjonsoppgåver 251 Arbeidsoppgåver 251

Offentleg og privat administrasjon 252 Offentleg natur- og miljøvernforvaltning 252 Miljøverndepartementet 252 Kommunane 254 Frittståande forskingsinstitusjonar 254 Landbruksdepartementet 255 Private foreiningar og organisasjonar 256 Naturvern og friluftsliv 256 Landbruket 257 Kulturvern 257

Stikkordliste 258

Ordliste 261

Naturgrunnlag, kulturgrunnlag og rettsforhold N aturgrunnlaget Norge ligger mellom 57° 58' og 71° 12' nordlig bredde og mellom 4° 30' og 31° 10' østlig lengde. Den vestligste del­ en ligger på samme lengdegrad som Rotterdam, mens den østligste delen ligger lenger øst enn Istanbul. De nordligste delene av landet vårt ligger like langt nord som folketomme områder på Grønland og i Sibir. Norge kunne vært et land for rein, sel og isbjørn. Det er kombi­ nasjonen av Golfstrømmen og varme vinder fra sørvest som gjør landet beboelig og at det blir livsvilkår for planter og dyr langs hele norskekysten. En presentasjon av Norge i tørre tall ser slik ut:

Totalt fastlandsareal er 323 810 km2. Dette arealet fordeler seg slik:

Norge ser på kartet ut som et rumpetroll med mer rumpe enn troll Tre i Norge ved to av dem, 1967

Bebygd område 1% Dyrket mark 3% Skog i alt 27 % produktiv skog 21 % annen skog 6 % Annet areal under skoggrensa 20 % Fjell 49 % (I oversikten inngår ferskvannsarealene med ca. 5 %)

Viktige naturtypers andel av landarealet (Etter SSB 1988)

■ Bebygd areal - 1,1 %

□ Jordbruksareal - 3,6 % B Annet vegetasjonsdekket areal - 16,3 % ■ Uproduktivt areal - 30,6 %

□ Myr og annen våtmark - 6,3 %

Ferskvann - 5,4 % □ Produktiv skog - 22,5 %

§ Annen skog - 14,4 %

7

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Landskap

Natur- eller kulturlandskap? (Foto: TF)

Elvi dundrar heile døgret, fossen rautar høgt og høgre drivet står mot høge hustak, faste fjellet tek seg struptak; straumen rivnar, kvævd og kvit, skummet sprøytar hit og dit. Olav Aukrust, 1916, utdrag fra diktet «Vår», Himmelvarden.

Noen av verdens høyeste fossefall. Norske fosser er blant verdens høyeste. Av de norske fossene er det bare Vedalsfossen og Rjoandefossen som ikke er berørt av vassdragsregulering (fra Store Norske Leksikon): Salto del Angel, Venezuela 979 m Tungela Falls, Sør-Afrika 948 m Mongefossen (Møre og Romsdal) 774 m Yosemite Falls, USA 740 m Grand Falls, Canada 660 m Austre Mardalsfoss (Møre og Romsdal) 655 m Tyssestrengen (Hordaland) 647 m Vedalsfoss (Hordaland) 645 m Cuquenån, Venezuela/Guyana 610 m Skykkjedalsfoss (Hordaland) 605 m Sutherland Falls, New Zealand 581 m Ormlifossen (Sogn og Fjordane) 563 m Rjoandefoss (Sogn og Fjordane) 563 m

8

Landskapet er bygd opp av ulike elementer: Vi skiller mel­ lom naturlandskap og kulturlandskap. Vi skal her se på de enkelte elementene som karakteriserer det norske landskap­ et. Naturlandskapet er bygd opp av fjell, åser, daler, myr­ er, elver, vann, løsmasser og vegetasjon. En dal kan for ek­ sempel inneholde en elv, flere vann og ulike vegetasjonstyper. Fjell, åser, høydedrag og liknende kan ha rolige avrund­ ete former, eller de kan ha sterkt oppskåret relieff, avhen­ gig av de underliggende bergartene og de geologiske pro­ sessene som har påvirket dem. Dalenes utforming er bestemt av flere faktorer. Mange daler har fått sin form etter strukturen i berggrunnen, det vil si at de følger sprekkesystemer og svakhetssoner. Dal­ er som er formet av elveerosjon, har bratte dalsider og en smal dalbunn. De er enten V-formet eller formet som elveSJdDaler dannet av isbreer er U-formet, med bred dalbunn og bratte dalsider. I iseroderte dalsystemer er sidedalene ofte hengende, det vil si at de munner ut oppe i dalsiden til hoveddalen. Noen steder danner de hengende dalene flotte fosser ned i hoveddalen. Sidedaler som kommer skrått inn mot hoveddalen med retning nærmest motsatt av denne, kalles agnordaler.

Vassdrag gir liv Elver og innsjøer preger landskapet på ulike måter. Innsjøer kan være store og åpne vannflater, eller de kan være vann med øyer, sund, bukter og viker. Elver kan gå i ville fos­ ser og stryk, eller renne rolig gjennom flate partier. Kombinasjonen av bratte fjellsider, høytliggende fjell­ platåer, vekslende landskap og nedbørrike områder gjør at Norge har en vassdragsnatur som er blant de mest varierte i verden. Før vasskraftutbyggingen begynte, hadde Norge ni av de 20 høyeste fossene i verden. Vann og vassdrag preger Norges landskap i større grad enn tilfellet er de fleste andre steder på jorda. Tusener av vann og tjern, elver og bekker gir landskapet liv og varia­ sjon. I så godt som hvert eneste norske dalføre finner vi et vassdrag med større eller mindre innsjøer, strie og stille elve­ strekninger. Vassdragene er livsnerver i landskapet, og de har preget nordmenns liv til alle tider.

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Utformingen av vår vassdragsnatur henger sammen med topografi og nedbør. På Vestlandet, der nedbørrike luft­ masser tvinges opp på grunn av fjellene, har vi områder med 2 000-3 000 mm årlig nedbør. I regnskyggen øst for Jotun­ heimen faller det rundt 300 mm per år. I de viktigste jord­ bruksområdene varierer nedbørmengden fra 500 til 1 000 mm. Middeltallet for hele landet kommer så høyt som ca. 1 400 mm per år. Nedbøren er også med på å prege landskapet på en an­ nen måte: I områder med mye nedbør og lav temperatur vil vi få utviklet store myrområder. Slike områder har vi sær­ lig i Midt-Norge og i fjellområdene.

Topografi Iserosjonen avsatte løsmasser i lavlandsområdene. Løs­ massene er av stor betydning både for utformingen av land­ skapet, for plantelivet og ikke minst for fordelingen av dyrket mark. De har enten en jevn overflate fordelt over et større område, eller de kan utgjøre markerte hauger, ryg­ ger, terrasser eller vifter. Årlig nedbør i perioden 1931-60

Iserosjonen avsatte løsmasser i lavlandsområdene. Her et eksempel på issmelting i en dal. Det avsettes jordmasser langs brekanten. Etter hvert som breen synker, viser avsetningene seg som terrasser, tilsvarende stadiene i isens nedsmelting

I fjordarmer ble det avsatt leire. Etter landheving ble fjordene tørrlagte, og sedimentene dannet grunnlag for jordbruk. Her et eksempel på en typisk fjordbunn på Østlandet eller i Trøndelag

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Strandflatene utgjør en særegen landskapsform. Her et eksempel fra Helgelandskysten (Foto: PRS)

Strandflata utgjør en særegen landskapsform langs kysten fra Møre til Finnmark, med en spesielt fin utforming på Helgelandskysten. Naturen i Norge er ung. «Dei gamle fjell i syningom» er riktignok millioner av år gamle, men den siste innlandsisen smeltet for bare 10 000 år siden omtrent. Det meste av Norges flora og fauna har derfor innvandret og etablert seg i løpet av få tusen år. I etteristida har vi hatt til dels store klimasvingninger, og det har ført til tilsvarende endringer i plante- og dyrelivet og i menneskers tilpasning til natur­ forholdene.

Veksttidas lengde i Norge

De nordligste bestandsforekomstene av treslagene i Norge (Etter «Statskog») Ikke alle danner rene bestand, men er skogdannende sammen med andre treslag. Bartrær Molde, Møre og Romsdal Barlind Kistrand, Finnmark Furu Karasjok, Finnmark Gran Einer Lauvtrær Lønn Sommereik Ask Svartor Lind Alm Hassel Gråor Selje Bjørk Osp

Hegg Rogn 10

Hele landet

Sør for Stad Edøya, Møre og Romsdal Leksvik, Nord-Trøndelag Snåsa, Nord-Trøndelag Brønnøy, Nordland Beiarn, Nordland Engeløya, Nordland Oldervik, Finnmark Hammerfest, Finnmark Oksvikdalen, Finnmark Gamvikneset, Finnmark Hammerfest, Finnmark Hele landet

Vegetasjon Veksttidas lengde blir kortere fra sør mot nord og fra lav­ landet mot fjellet (temperaturen synker med 0,6 °C per 100 høydemeter). Innlandsområdene i Norge har et kontinen­ talt klima med kald vinter og varm sommer. Kystområdene har et oseanisk klima med kjølig sommer og mild vinter, fordi havet utjevner både sommer- og vintertemperaturen. Januarisotermen for 0 °C går fra Vesterålen og sørover langs Nordlandskysten, skjærer av fjordarmene på Vestlan­ det og krysser Oslofjorden ved Færder. I innlandet på Øst­ landet og i indre Finnmark er januarisotermen lavere enn -10 °C (isotermlinje er en linje på et kart som binder sammen punkter med samme middeltemperatur). Generelt må temperaturen ligge over 6 °C for at plant­ er skal begynne å vokse. Antall døgn med middeltemperatur over 6 °C i løpet av året kalles vekstdøgn eller vegetasjonsperiode. Det er temperaturen, i tillegg til de jordbunnsmessige forholdene, som setter grenser for plantenes og trærnes ut­ bredelse. Det bestemmer også hva vi kan dyrke her i landet. Vegetasjonen må karakteriseres som fattig, av blomster­ planter har vi ca. 2 000 arter.

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Nordgrensa for naturlig granskog i Norge. Granesset gard, Dunderlandsdalen i Rana (Foto: PRS)

Skogarealer i Norge Km2 og prosent av land- og skogareal (Etter NIJOS) Areal Prosent av Prosent av km2 landarealet skogarealet 100 36,8 119 200 Skog i alt 20,4 55,5 66 207 - Barskog 16,4 44,5 52 993 - Lauvskog

Fjellbjørkeskog Skog under skoggrensa

29 500

89 640 - Produktiv skog 69 900

9,1

24,8

27,7 21,6

75,2 58,6

barskog

53 480

16,5

44,9

lauvskog

16 420

5,1

13,8

19 740

6,1

16,6

- Annen skog

Sør i landet er det en smal sone med edellauvskog, som er den nordligste delen av Europas sommergrønne edellauv­ skogen Her finner vi varmekjære treslag som eik, ask, lind, lønn, svartor, alm, hassel og bøk. Vi kan finne disse lauvtrærne langs kysten til langt opp i Nordland. I Nord-Norge har vi noen av verdens nordligste edellauvskogen Den nordlige polare skoggrensa faller godt sammen med 10 °C-isotermen for juli. Barskogområdene i Norge består av vanlig gran og furu. De hører til den boreale barskogen og er en utløper av den sibirske taigaen. I internasjonal sammenheng har Norge noen barskogtyper som er meget sjeldne. Det gjelder spesielt de kystnære (oseaniske) og de nordlige barskogtypene. De kystnære furuskogene på Vestlandet viser helt spesielle særtrekk. I europeisk sammenheng har vi også svært verneverdige områder med kalkfuruskog, trange bekkekløfter i Gudbrands­ dalen og lite påvirkete fjellskoger. I Midt-Norge går granskogen helt ut til kysten, noe som er meget sjelden i europeisk sammenheng. Grana er et innlandstre, og vi må helt til vestkysten av Amerika for å finne liknende større områder. Grana er et ungt treslag i Norge og er fortsatt på vandring vest- og nordover. Over den boreale barskogen tar fjellbjørka over. Her lig­ ger bjørkebeltet, også kalt den subalpine regionen. Høyere oppe finner vi snaufjellsområdene, kalt den alpine regionen. Vegetasjonen her kan være naturlig eller kulturpåvirket for eksempel ved beiting eller hogst. Med kulturlandskapet tenker vi først og fremst på de dyrkete og bebygde områdene i lavlandet, langs kysten og innover dalene. Også i skogen og i fjellet har menneskelig påvirkning vært med på å skape dagens vegetasjons- og landskapsbilde. Seterlandskapet i Midt- og Sør-Norge er spesielt med sin særegne bebyggelse, setervoller og områ­ der preget av beiting og vedhogst. Landbruksarealene, som altså bare utgjør 3 prosent av landets totalareal, preger likevel Norge fra kyst til fjell. Land­ bruket er kalt Norges mest synlige næring. Norge er formet av naturens krefter, men landet er preget av menneskers virksomhet i fortid og nåtid.

11

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Biologisk mangfold Mangfoldet av organismer er en betingelse for at de natur­ lige økosystemene skal fungere. En karakteristikk av natur­ grunnlaget i dag er derfor ikke fullstendig uten en oversikt over grunnlaget for biologisk mangfold. Norges biologiske mangfold er preget av noen viktige fak­ torer:

Med biologisk mangfold mener vi variasjonsrikdommen av planter, dyr og mikroorganismer, og den arvelige variasjonen vi finner innenfor de enkelte artene. Begrepet omfatter også mangfold innenfor arter og mangfold av og innenfor økosystemer

Antall arter i ulike kategorier Noen artsgrupper. Norge med Svalbard (og Bjørnøya) og Jan Mayen. (Etter DN 1996)

Artsgruppe Karplanter Sopp Busk- og bladlav Moser Insekter Ferskvannsfisk Amfibier Krypdyr Fugler Pattedyr

12

Registrert totalt 2722 6000 400 1102 15000 41 5 5 447 84

— Økosystemene våre er unge. Det er bare ca. 18 000 år si­ den isen begynte å trekke seg tilbake og blottlegge landet for kolonisering. — Det er stor variasjon i klimaet fra sør til nord som følge av Norges utstrekning. Fastlandet strekker seg over 13 breddegrader. Inkludert Svalbard dekker Norge 23 breddegrader. — Det er stor variasjon i levesteder (habitater) som følge av store høydeforskjeller og oppbrutt landskap. — Mange arter i Norge lever på yttergrensa av sine utbredelsesområder. Norge ligger i den sørlige delen av den ark­ tiske sonen, i den vestlige delen av den boreale sonen og i den nordlige delen av den tempererte sonen.

Nyere beregninger anslår at norsk natur minimum har 33 000 arter (utenom bakterier og alger). Vi har registrert ca. 15 000 insektarter og ca. 6 000 sopparter. Blant virveldyrene er det observert ca. 450 fuglearter, 57 landpattedyr, 25 marine pattedyr, ca. 150 marine fisk, 41 ferskvannsfisk og fem amfibier og fem krypdyr. Med unntak av noen ganske få finnes de fleste av disse artene også andre steder i verden. Men de lokale arvelige tilpasningene og den arvelige variasjonen innenfor artene er en viktig del av vårt biologiske mangfold. I Norge reg­ ner vi at vi hadde ca. 400 ulike laksebestander i begynnel­ sen av dette århundret. Det arvelige mangfoldet innenfor én art er nødvendig for artens evne til å tilpasse seg og kan betegnes som artens «livsforsikring». Mangfoldet har også vært utgangspunktet for de ulike rasene og sortene av husdyr og kulturplanter som vi har i dag. Eksempelvis kan det nevnes at det er registrert 80 potet­ sorter for dyrking i Norge. Ved århundreskiftet hadde vi om lag 30 ulike storferaser.

Naturgrunnlag,

Region nr. 15 16 17 18 19 20

21 28 33

34

35 36

Norges naturgeografiske regioner

Region nr.

Lyngheier og kystskogområder langs den svenske vestkysten og den norske sørkysten Sørlandets eikeskogregion Sørlandets furu- og bjørkeskogregion Den sørøstnorske og båhuslenske kystskogregionen

kulturgrunnlag og rettsforhold

Norges naturgeografiske regioner

37

Vestlandets lauvskog- og furuskogregion

Den sørøstnorske lavtliggende blandingsskogregionen Østlandets sentrale barskog- og jordbruks­ områder

38 39 40 41 42 43

Den vestnorske lyngheiregionen Møre og Trøndelags kystskogregion Møre og Trøndelags kystregion Trøndelags lavlandsregion Nordlands kystalpine region Nordlands maritime bjørke- og furuskog­ region

44

Sørøst-Norges og Sørvest-Sveriges kuperte barskog- og lauvskoglandskap Det sørlige, boreale, kuperte området Forfjellsregion med hovedsakelig nordlig, boreal vegetasjon

45 46 47 48

Nordlands submaritime bjørkeskog- og furuskogregion Nord-Troms' kystregion Vest-Finnmarks kystregion Øst-Finnmarks kystregion Finnmarks submaritime bjørkeskog- og furuskogregion Finnmarks og Fjell-Lapplands kontinentale skog- og fjellvidderegion Bjørkeskog- og furuskogregionen i SørVaranger

Barskog- og fjellbjørkeskogområder nord for Dovrefjell til Vest-Jåmtland Fjellregionen i sørlig del av fjellkjeden Nordland, Troms og Lapplands høyfjellsregion

49 50

51

Enare trask - Indre Pasvikregionen

Naturgeografisk regioninndeling av Norge (Etter NOU 86: 13)

Landskapsregioner Nordisk ministerråd utarbeidet i åra 1983-87 en inndeling av Norden i landskapsregioner. Arbeidet bygger på den naturgeografiske regioninndelingen. Naturgitte forutsetninger danner først og fremst grunn­ laget for inndelingen. Landformen er som regel det viktigste kriteriet. I deler av landet der landformen er mindre fram­ tredende eller har liten innvirkning på forskjellene i landskapsbildet, har kulturlandskapet fått større vekt. Arbeidet resulterte i 45 landskapsregioner i Norge. Landskapsregionene er igjen delt inn i underregioner. Særlig er det Norsk institutt for jord- og skogkartlegging på Ås (NIJOS), som har arbeidet med den norske region­ inndelingen. Regioninndelingen danner grunnlag for et representa­ tivt utvalg av landskap som er særlig verneverdig i forbind­ else med prosjektet Verdifulle kulturlandskap i Norge 199193. Det er valgt ut 104 områder. Oppgaven videre er å ta vare på miljøverdiene i de prioriterte områdene, både ved å unngå inngrep og ved å bevare kulturpreget gjennom fort­ satt drift eller ved å sette i gang skjøtsel.

15

13

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

I forbindelse med dette arbeidet har NIJOS laget en bekrivelse av hovedtypene av norske landskap på landsdelsnivå:

Østlandets flatbygder Dette landskapet er et stort, lavtliggende basseng, der store deler lå under havnivå i slutten av siste istid, bare høyere­ liggende åser stakk over. Tykke marine avsetninger kan fin­ nes helt opp til 200 moh., noen steder enda høyere. På Østlandet kan vi ennå flere steder finne gammel havbunnsslette. I dag er de imidlertid kraftig ravinert og seinere planert. Leirjordartene viser generelt dårlig dreneringsevne. Israndavsetninger, hovedsakelig deltaer, er grovt oppbygd og permeable. Over den marine grensa finnes overveiende tynne og usammenhengende løsmassedekker. Oslofeltets overveiende næringsrike bergarter gir et skogbilde dominert av gran. De ulike treslagenes forekomster er nært knyttet til løsmassenes fordeling og den svært skif­ tende berggrunnen. Store skogområder finnes. Området har høy grad av oppdyrking, stor bosetting i byer og tettsteder og jevnt over en tett infrastruktur.

Dalførene østafjells Disse dalførene samler dreneringsstrukturen i de østre og sørlige delene av Langfjellene. Store ulikheter i berggrunn og løsmassefordeling gir et vidt spenn i landskap og vegetasjon. Bortimot hele land­ massen er gjennomskåret av elvedaler med sørøstlig trend, her er også bosettingen konsentrert. Skillene dannes av mellomliggende, skogsatte åsrygger og lavalpine fjellom­ råder. Viddelandskap med eldre prekvartære landformer finnes i den nordøstre delen. Bortsett fra de sørligste strøkene har området innlandsklima med lite sommernedbør og re­ lativt høye temperaturer.

Vestlandsfjordene Landsdelen er intenst påvirket og utformet av isbreenes graving. Det har ført til et kraftig relieff (høydeforskjeller) med dype fjorder og U-daler. I noen av verdens flotteste fjordsystemer står sterke naturelementer i kontrast til kulturinnslagenes form og fargerikdom. Bortsett fra indre deler av Sogn som ligger skjermet til, er landskapet utsatt for nedbørsrike nordatlan­ tiske lavtrykksbaner. Sammen med mild vinter gir den rike nedbøren en artsrik og hurtigvoksende vegetasjon til tross for generelt næringsfattige bergarter og løsmasser. Lauv­ skogen dominerer med innslag av furuskoger.

14

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Kysten

Helgelandskysten (med Lovund i det fjerne) (Foto: PRS)

Regiongruppen dekker hele strandflatelandskapet og sjøog havpåvirkete områder innenfor. I Sør-Norge preges re­ gionen av lavkollete øyer og skjær, med unntak av enkelte steder på Vestlandet der høye fjell møter havet. Tidligere var kysten dominert av snaue kystheier, nå blir de stadig mer skogpreget. På det meste av strandflata finnes lite løs­ masser, men avsetningen er i høy grad selvdrenerende. Berg­ grunnen er med få unntak næringsfattig. Vegetasjonen er næringsfattig. Kontrastene i landskapet er store og skiftende. Folketallet er relativt høyt, men konsentrert til kystbyene. Det er tradisjonsrik og gammel kystkultur i området, og et stort innslag av nye næringen Strandflata i Nord-Norge er flere steder meget bred med store åpne vannflater, særlig langs Helgelandskysten. Mange av øyene har høye fjelltopper med alpint preg og en flat strandbrem liggende langsetter fjellfoten. Noe av det mest forrevne øylandskapet finnes i Lofoten. Tilstedeværelsen av havavsatte løsmasser, lett forvitrende og næringsrike berg­ arter og et etter forholdene mildt klima gir gode vekstbe­ tingelser og et grønt preg. Høsting av rikdommene i havet har likevel vært hovednæringen, gjerne i tilknytning til fiske­ værene. Kombinasjonen av fisk og jordbruk har vært me­ get vanlig, men er nå i sterk tilbakegang. Utvær, isolerte små øysamfunn, finnes hovedsakelig i Nordland. Flere av dem er ennå livskraftige.

Midt-Norge

(unntatt kystdistriktene) Landskapet består i øst og nord av barskogkledte åser og korte, brede elvedaler, flere steder med sammenhengende jordbrukslandskap. Åpent jordbrukslandskap på marine avsetninger finnes langs Trondheimsfjordens basseng. Området har næringsrike bergarter og løsmasser. Mot kysten forandres forholdene, og noen av de helt snaue og fattige fjordlandskapene er nettopp her.

Nord-Norge (unntatt kystdistriktene og Finnmark) Området har gjennomgående et høyt relieff der vide, dype fjorder og daler gir det typisk nordnorske landskapet. Granittområdene som dekker store deler av fylket, er sær­ deles nakne og karrige. Men her finnes også mange kalk­ holdige og næringsrike bergarter som gir uvanlig gunstige betingelser for en rik vegetasjon, den nordlige beliggenheten tatt i betraktning. Grandominert barskoglandskap finnes nord til Saltfjellet. Fylkene er tynt bosatt, har få byer og er bare i en viss grad tettstedpreget. Bortsett fra i de store elve­ dalene drives landbruket mest som småbruk. De indre del­ ene av fylkene er dominert av fjell.

15

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Finnmark Finnmarkslandskapet kan deles i fem hovedområder: kyst-, fjord- og dalbygdene, de indre fjellområdene og Varangerområdet med indre Pasvik. Det vestlige kystområdet er oppstykket av fjorder, sund og korte daler. Brede fjorder og åpne havstrekninger gir regionen en storskalakarakter med vide utsyn, der bratte fjellsider, oppbrutte fjellformer og breer skaper dramatiske kontraster. I Øst-Finnmark finner vi en nesten uavbrutt klippekyst mellom Nordkapp og Vardø. Langs Varangerfjorden er det lave sletteområder. Fjordområdene har storskalakarakter med vidt utsyn. Dalbygdene er preget av brede elveløp. Jordbruksmarka ligger som små øyer omgitt av vidstrakte skog- og utmarksstrekninger. Finnmarksvidda er en mykt bølgende fjellvidde, delvis kledd med bjørkeskog og med mange innsjøer. Varangerhalvøya er en subarktisk fjellvidde med bratt og forreven klippekyst mot Tanafjorden og Barentshavet. Halvøya er det eneste større området i Norge som har permafrost. Kystbygdene i Sør-Varanger danner et småskalalandskap i veksling med vide utsyn over slake fjellvidder. Pasvikområdet er et småkupert landskap preget av furu­ skog og tallrike vann. Her finner vi et av Norges større urskogpregete områder.

16

Naturgrunnlag, «Nå vil man kanskje si at i vårt land har vi da masser av virkelig natur, uberørt natur. Ak nei, den uberørte natur er nok naturvernets største fiksjon. Hvor skulle vi ha hatt den? Husk at inntil for hundre år siden var vår bondebefolkning henvist til å karre til seg levemåten fra skog og mark, fra fjell og fjære. Kreaturene ble drevet fra beiteområde til beiteområde. Dagesvis innover fjellet og igjen i etapper tilbake når vinteren kom på. Fjellet ble nyttet, fjellslåttene ble høstet og kreaturene fdret oppe på stølene til bortimot juletider - det kunne være heisent nok å få dem ned når snøen lå dyp. Og på heimebøene og langt oppover i brattliene lå de med stuttorven og karret til seg ett gressstrå her og ett gressstrå der. Små myrbiter som knapt gav en skikkelig ryggbør, ble omhyggelig slått og høstet. Høyt og lavt for de med ljå og lauvkniv like til frosten kom. Og senere ble det skavet bark og hugd ris kreaturene fikk sitt og peisen sitt. Men menneskene skulle også ha kjøttmat annet enn slaktet. Så var det fangstgravene i fjellet, det var jakt og fiske, fiske i havet og fiske i vann.» Professor Knut Fægri, DNTs årbok 1962.

kulturgrunnlag og rettsforhold

Kulturgrunnlaget Landet tas i bruk De eldste arkeologiske funnene i Norge forteller at mennes­ ket tidligere levde på isfrie flater langs kysten (Fosna-, Nøstvet-, Komsa-kulturen og Viste-folket). Fra den første varmetida (boreal tid) er det også gjort funn i fjelltraktene, slik som rundt Hardangervidda, som viser at steinaldermennesker iallfall i perioder levde i fjellet. Det var jakt- og fangstfolk som var nomader eller halvnomader. De kunne fange rein og ryper, og de satte ut fisk (ørret) i fjellvannene. Disse naturfolkene hadde god plass og et gunstig klima i om lag 5 000 år. I denne varmeperioden var hele lavfjellsbeltet og store deler av mellomfjellsbeltet i Sør-Norge skog­ kledd opp til 1 200-1 300 moh. De første spor av jordbrukskulturen finner vi ved over­ gangen fra steinalder til bronsealder for ca. 5 000 år siden. Ved overgangen fra bronsealder til jernalder, for ca. 2 500 år siden, inntraff en klimaforverring med store konsekvenser for plante- og dyrelivet i Norge. Skoggrensa sank, og varmekjære organismer fikk problemer. Samtidig vandret grana inn i landet fra nordøst. For mennneskene hadde klimaendringen store konse­ kvenser. Det ble blant annet behov for bedre boliger og varmere klær. Omkring år 0 finner vi flere tegn på fast bo­ setting, og på 400- og 500-tallet får vi «det store indre land­ nåmet». Det førte til en betydelig endring i naturbruken med oppdyrking, beite og slått både i skogtrakter og i fjellet.

Alt er opptatt Gjennom vikingtida og framover i tidlig middelalder økte befolkningen. Vi fikk de første bydannelser langs kysten, og i innlandet ble stadig nye garder ryddet og gamle garder delt. Da svartedauden satte inn i 1349, var Norge overbefolk­ et. Det tok flere hundre år før befolkningen tok seg opp igjen, men utallige ødegarder kan fortsatt fortelle om den boset­ tingen som en gang var. I historisk tid har innlandsfiske, jakt og fangst vært en attåtnæring til gardsdrifta. Både fisk og kjøtt var viktige tilskudd til storfamilienes husholdning, selv om det utgjorde en beskjeden mengde, målt i proteiner, i forhold til hva som kom fra jorbruket. Utmarksbeitet betydde nok atskillig mer enn utmarksprodukter som vilt og fisk. Langs kysten gav fiske med håndsnøre et viktig proteintilskudd, og fra Mørekysten og nordover var fugleværene en viktig del av næringsgrunnlaget.

17

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Etter at oppgangssaga ble tatt i bruk på 1500-tallet, var Norge verdens ledende trelasteksportør i ca. 300 år (Foto: PRS)

«Vi kan sjå noko om den geografiske fordelinga av jakta ved opplysningar om skattar og avgifter på 1500-talet. Gråverk kunne dei levere over storparten av landet. Ein rekneskap frå ytre Østfold i 1490-åra nemner 46 gråskinn. Spreidde gardar i skogbygdene betalte landskyld (jordleige) med gråskinn, såleis eit par i Solør og ein i Land. Men det kan sjå ut til at dei serleg jakta på ikorn i dei øvre dalbygdene. Dei betalte noko av skatten med gråskinn i Nord-Gudbrandsdal, men ikkje i dei søre bygdene. Leidangen for Tydal i SørTrøndelag blei betalt med 40 gråskinn. Det same galdt for dei øvste bygdene i Gauldalen - Ålen og Haltdalen.» (Fra Norsk kulturleksikon)

18

Både kjøtt og fisk var viktige handelsvarer, og ikke minst ble tørket og saltet fisk fra Lofoten og kystområdene sør­ over omsatt nede i Europa. I Nord-Norge ble det omsatt egg, dun og saltet fugl fra fuglefjellene, og for samene var både sjøfiske, innlandsfiske og villreinfangst av fundamental be­ tydning. Tamreindrift kom først i gang på 1600-tallet. I lands­ delen spilte også moltebær en viktig økonomisk rolle. I Østlandsområdet var elg, både kjøtt og huder, viktig. Men det viktigste pelsdyret var antakelig ekorn; skinnet ble kalt gråverk. Viltet og fisken var byttevarer som kunne gi penger og luksusvarer. I mange distrikter ble ekornskinn brukt til å betale skatten (jordleia) med. Og vi vet at pelsverk av rev, mår, røyskatt, ekorn og bever, elghuder, selspekk og jakt­ falker var verdifulle eksportprodukter i høymiddelalderen. Jakt og fangst ble nok stort sett drevet individuelt, men både i skog- og fjellområdene finner vi spor etter anlegg som viser at fangst av elg og villrein også foregikk i et samarbeid mellom garder og bygdelag. Presset på viltet økte fra 1700-tallet og utover på 1800tallet. Geværet ble etter hvert allemannseie, og jakta ble mye mer effektiv. Det førte til reduksjon av de store rovdyrene, men også til en sterk reduksjon av elg- og hjortebestanden. Vi fikk forskjellige former for jaktbegrensninger ogfredninger og endelig vår første jaktlov i 1899. Mennesket har påvirket den norske skogens utbredelse og sammensetning over et tidsrom på mer enn 4 000 år. De første harde inngrepene skjedde antakelig ved omfattende svirydding for å skaffe jordbruksland, og deretter gjennom jernutvinning i fjellskog, saltutvinning ved kysten og husdyr­ bruk. Lyngheiene ved kysten er et resultat av hogst, bren­ ning og beite. Alt i vikingtida ble rundtømmer eksportert, blant annet fra Vestlandet til Island. Både Island og ytre strøk av Vest­ landet bærer fortsatt preg av avskoging. På 1500-tallet ble oppgangssaga tatt i bruk. Nå fikk vi eks­ port av skurlast, og Norge var i ca. 300 år (inntil ca. 1850) verdens ledende trelasteksportør. London by, som brant i 1666, ble for en stor del bygd opp av norsk trevirke. På 1600-tallet var også gruvevirksomheten en stor av­ taker av skogsvirke. Forbruket av tømmer ble etter hvert så stort at det på 1700-tallet ble snakket om «skogenes ruin». Kongen i København engasjerte tyske forstfolk i et for­ søk på å rette opp skadene. Det eldre Generalforstamt med sete på Kongsberg ble opprettet i 1739, men fikk utrettet lite. Omkring 1850 gjorde treforedlingsindustrien sitt inntog i Norge og andre nordiske land. De nedre delene av vass­ dragene våre ble regulert til industriformål, flere sagbruk ble bygd, og skogsdrifta grep om seg i innlandet, også utenom gruveområdene. På 1800-tallet og i begynnelsen av vårt århundre hadde vi en periode med plukkhogst og dimensjonshogst. Store skog­ trakter er fortsatt preget av disse gamle hogstene. Også andre former for naturbruk har satt sitt preg på landskapet. En del av de gamle ødegardene etter svarte-

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

dauden ble tatt i bruk som setrer, og nye setrer ble ryddet. Det var en- eller tosetring (heimstøl - langstøl), med beite og slått på voller og myrer. I noen bygder er det fortsatt seterdrift, men i andre former enn tidligere. I tillegg til jord- og skogsdrift, fiske og fangst har det gjennom tidene foregått en flerbruk av naturen som ikke, eller i liten grad, har satt spor etter seg. Eksempler på det er bruk av ulike planter til mat og medisin, sanking av bær, lav, tang og tare. I skogen ble det drevet både hogst og jakt, lauving, slått, beite o.a. Et vassdrag kunne bli brukt til både drikkevann for folk og fe, til fiske, ferdsel og tømmerfløting, til drift av sagbruk, kvernhus og møller. Det dreide seg om en utstrakt flersidig naturbruk. I dag er det oftest slik at én bruksmåte er så dominerende at den utelukker andre måter å nytte områdene på. Det er en stor oppgave å registrere og ta vare på spor og minner etter tradisjonell naturbruk. De er en del av vår kulturarv og kan bidra til å styrke vår nasjonale identitet.

Rettsforhold Rettsregler Opphavet til gjeldende rett kalles rettskilder. I Norge har vi i hovedsak bare to rettskilder: lov og sedvanerett. Med sedvanerett mener vi at det har festet seg en rettsoppfat­ ning i befolkningen uten at den er nedskrevet i noen lov. Sedvane er vår eldste rettskilde. Den kan fremdeles ha en viktig rolle i de tilfellene hvor lovgivningen er mangelfull eller mangler helt. En rekke av våre lover vedtatt av Stortinget bygger på sedvanerett. Allemannsretten til fri ferdsel i utmark er ett eksempel. 1 1957 ble denne retten formalisert i friluftsloven. Legalitetsprinsippet står sentralt i norsk lov, det vil si at det offentlige ikke kan gripe inn overfor en borger uten lov­ hjemmel. Med andre ord, alt som ikke er direkte forbudt i lov eller forskrift til en lov, er tillatt. Med hjemmel i en lov kan det fastsettes forskrifter som utdyper og gir nærmere anvisning for hvordan bestemte lov­ paragrafer skal oppfattes. Hvem som skal utarbeide forskrift­ ene, avgjøres av lovteksten. Enkelte forskrifter gis av regje­ ringen, slik som ved opprettelse av verneområder etter naturvernloven. Andre forskrifter utarbeides av det departe­ mentet som håndhever loven, eller av et direktorat som er underlagt departementet. En stor del av forskriftene til viltloven fastsettes av Di­ rektoratet for naturforvaltning. I enkelte tilfeller blir forskrift­ er fastsatt av fylkesmannen. Det gjelder for eksempel be­ stemmelser om minsteareal for felling av elg. Forskriftene gjør at lovbestemmelsene enkelt kan tilpas­ ses skiftende forhold. Det ville for eksempel være svært tungvint dersom Stortinget skulle endre viltloven hver gang

19

Naturgrunnlag, 1899 1910 1916 1917 1932 1940 1949 1951 1954 1955 1957 1963 1964 1965 1970

1971

1975 1976 1977 1978 1981 1985 1992

1993

kulturgrunnlag og rettsforhold

Vår første jaktlov Lov om naturfredning Revidert naturfredningslov Lov om vassdragsreguleringer Revisjon av jaktloven Lov om vassdragene Lov om vern mot jordøydeleggjing Lov om viltstell, jakt og fangst Lov om naturvern Jordloven Lov om friluftslivet Lov om plantevernmiddel Lov om innlandsfisk og laksefisk Bygningsloven Lov om skogbruk og skogvern Lov om naturvern Lov om vern mot vannforurensning Lov om forbud mot plukking av moltekart Lov om planlegging i strandområder og fjellområder Lov om utnytting av rettar og lunnende i statsallmenningane (fjelloven) Revidert skogbrukslov Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag Lov om reindrift Lov om viltet Lov om forurensninger og avfall Plan- og bygninglov Lov om laksefiske og innlandsfiske (innlandsfiskeloven) Revisjon av kulturminneloven av 1978 Lov om skogsdrift i statsallmenningene Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer Straffelov med bestemmelser om miljøkriminalitet

det var behov for å forandre hvilke viltarter som er jakt­ bare, og hvilke jakttider vi skal ha. Lover som i stor utstrekning «utfylles» ved forskrifter, kaller vi fullmaktslover. De fleste lovene som har betydning for norsk utmarksforvaltning, er lover av denne typen. På det juridiske fagspråket sier en at lovene inneholder kompetansenormer som overlater detaljreguleringen til for­ valtningen. I de seinere åra har det blitt stadig vanligere å utstyre lovene med en formålsparagraf som sier noe om hensikten med loven. En slik formålsparagraf kalles også enfaneregel. Naturvernloven har en formålsparagraf som etter hvert har blitt en rettesnor for prinsippene i andre lovtekster som angår forvaltning av naturressurser. I dag finner vi slike faneregler både i viltloven, innlands­ fiskeloven og i plan- og bygningsloven.

Utmarkslovgivningen Allerede de gamle landsdelslovene fra jernalderen (viking­ tida) hadde bestemmelser om jaktretten, fiskeretten og allmenningsrettene. De tok særlig for seg forhold som gjaldt fordeling av ressurser mellom grunneiere, men regulerte også forholdet mellom grunneierne, allmennheten og stats­ makten (Kongen). Lovreglene ble nedskrevet på 1100-tallet og hadde opprinnelse i sedvaneregler. Når det gjelder statsallmenningene, vilt- og fiskelovgivningen finner vi deler av den gamle rettsoppfatningen igjen i dagens lovverk. Etter 1950 har lovverket som gjelder natur­ forvaltning blitt utvidet og komplisert. Vi har fått en rekke nye lover og forskrifter som regulerer arealbruk, og som tar sikte på å beskytte miljøet, og tidligere lover har blitt mo­ dernisert, både en og to ganger.

Eiendomsforhold

Arealfordeling for landbrukseiendommer Areal dekar 1-25 25-249 250-999 1 000-1 999 2 000-4 999 5 000-9 999 10 000-19 999 20 000-

20

Antall eiendommer 20 72 37 7 3

000 000 000 529 327 697 264 231

Privat grunn utgjør ca. to tredeler av det norske landarealet (ca. 210 000 km2). Staten disponerer ca. en tredel av Nor­ ges totalareal (ca. 110 000 km2) og 70 prosent av statsgrunnen ligger i de tre nordligste fylkene. Eiendomsstrukturen i Norge er karakterisert ved at vi har mange små og få store bruk. Arealfordelingen mellom skogeiendommer illustrerer dette. Det finnes i dag ca. 120 000 bruk som har over 25 dekar med skog. 70 000 av brukene er mindre enn 250 dekar, mens ca. 1 000 bruk har et skogareal over 5 000 dekar. Litt forenklet kan vi si at 40 prosent av eiendommene omfatter 2 prosent av skogarea­ let, mens 2 prosent av eiendommene har 40 prosent av area­ let. Eiendomsforholdene har hatt en praktisk betydning for hvordan utmarksarealene har blitt utnyttet.

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Eiendomsretten Eiendomsretten hører med til den delen av rettslæren som kalles tingsretten. Eiendomsrett er retten til å råde eller be­ stemme over en gjenstand eller et område. Vi skiller mel­ lom faktisk og juridisk rettighet. Faktisk rådighet er den fysiske bruken. Den juridisk rådigheten viser seg ved salg, pantsettelse, påhefting av servitutter og på annen måte. Tingsretten skiller mellom begrepene fast eiendom og løsøre. Som fast eiendom forstås grunnen, altså en begrenset del av jordoverflata. Hus og konstruksjoner på grunnen er også fast eiendom. Ville dyr som befinner seg på grunnen, er ikke en del av den faste eiendommen (hvis de ikke sitter fast, som østers, elveperlemuslinger o.L), vi sier de er «herreløse». Grunn­ eieren har etter viltloven jaktretten til lovlig vilt. Avling på åkeren og i skogen på rot er fast eiendom, men korn på en korntørke og tømmer i en tømmerlunne er løsøre. I utgangspunktet har eiendomsretten blitt ervervet gjen­ nom bruk. Begrepet gard kommer av gjerde. Eiendomsret­ ten var først og fremst knyttet til den oppdyrkete marka og beitearealer inntil den, og i tillegg arealer til husbehovsvirke. I historisk tid var store skog- og fjellområder ikke under­ lagt privat eiendomsrett. De var bygdas fellesområder, all­ menningen. Kongen kunne bygsle bort jord i allmenningen til bureisning. Bureiseren ble leilending under kronen, og allmenningsrettene falt bort på bureisningsbruket. Helt opp til vårt århundre har det vært mulig å rydde et gardsbruk i allmenningen og få eiendomsretten til jorda. Eiendomsretten er eksklusiv, den omfatter retten til å holde andre borte. Den er i utgangspunktet vid, men er be­ grenset av lovgivningen og sedvane: Privatrettslige begrensninger — Servitutter (begrensninger) i form av retter som andre har på en eiendom. For eksempel vegrett, beiterett og rett til ved. — Naborettslige. Naboloven pålegger eier å ta spesielle hen­ syn overfor naboeiendom.

Offentligrettslige bestemmelser — Knyttet til lovgivning eller sedvane. Vern av allmenn­ hetens retter eller samfunnsmessig regulering av natur­ ressurser. Eksempler er fri ferdsel i utmark, plan­ bestemmelser i bygningsloven, forbud mot hogst av ungskog og meldeplikt for skogsbilveger. Juridiske begrensninger — Kjøperen må ha konsesjon — Odelsretten gir anvisning om hvem som har førsteretten til å overta en landbrukseiendom — Jakt- og fiskerett kan ikke selges fra eiendommen eller bortleies i mer enn ti år

21

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Fysiske avgrensninger I forhold til jakt og fiske er det kanskje først og fremst eien­ dommens fysiske avgrensing som er av interesse. Eiendoms­ retten går så langt opp i lufta og ned i grunnen som eieren har rimelig interesse av. Eiendomsrett mot vann er avgrenset i vassdragsloven av 1940. Mot elv og bekk går grensa i djupålen. Dette prinsippet modifiseres for innsjø ved at en ofte bruker midtlinjeprinsippet. Grensa fra land trekkes som en linje fra der grensa går ned i vannet, og vinkelrett ut til midt­ linja (eller djupål-linja). I enkelte av de største innsjøene våre er det privat eiendomsrett i strandsonen, mens staten eier midtpartiet. Dette gjelder blant annet Mjøsa, Bygdin, Randsfjorden og Snåsavatnet. Mot salt sjø går grensa ved marbakken (moldbakken), eller ved 2 meters dybde. Utenfor denne grensa har grunn­ eieren en strandrett som blant annet kan ha betydning for laksenøter, fiskeoppdrett og båtfortøyning. Mot fjell har grensa mellom private og staten vært usik­ ker i store deler av landet. En statlig utnevnt høyfjellskommisjon har stort sett fastsatt grensene i høyfjellet fra Nord-Trøndelag og sørover. Utmarkskommisjonen arbeider nå med en tilsvarende grenseoppgang og brukerrettsvurdering for Nordland, Troms og deler av Finnmark.

Eiendomskategorier Offentlige eiendommer Staten er landets største skog- og grunneier, en tredel av landarealet (110 000 km2) er i statens eie

Totalt produktivt skogareal er ca. 70 000 km2 fordelt slik mellom offentlig og privat eiendom: Offentlig eiendom Stat 10 % Kommuneskoger 3 7o Private eiendommer 77 % - eneeide - bygdeallmenninger 4 7o 7 % - aksjeselskaper, sameier

22

Statseiendom — Statsallmenninger — Umatrikulert jord i Nordland og Troms — Statens grunn i Finnmark — Andre offentlige eiendommer - Opplysningsvesenets fonds eiendommer (prestegarder o.a.) - Innkjøpte statseiendommer (f.eks. Sølvverkets skoger) Kommunale eiendommer

Private eiendommer Privat eneeie Bygdeallmenninger Sameie mellom bruk — Utnyttelse etter skyldmark eller annen fordelingsnøkkel — Kløyvd eiendomsrett — Jordfellesskap (hopehav) Sameie mellom enkeltpersoner — Personlig sameie — Interessentselskap, aksjeselskap (f.eks. Uvdal reinkompani)

Naturgrunnlag,

I Gulatingsloven heter det om allmenningene: «Kvar mann skal nyta vann og ved i ålmenning. Kvar skal ha ålmenningen sin, som han har hatt han frå gamal tid. Men om det vert rudt upp gard i ålmenning, då eig kongen garden. Um det er åker og eng og stengt med gjerde, då skal han (rudningsmannen) ha so langt frå gjerdet som han kan kasta med snidelen (lauvsigden) sin, men so er det ålmenning. Alt det rak som rek i ålmenning, det eig kongen.»

Ingen allmenninger i Nord-Norge? «Skjerstaddommen» i Høyesterett i 1991 fastslo at det også er allmenninger i Nordland og Troms. Det er imidlertid ikke i noe område ennå innført lokal styring tilsvarende ordningene for statsallmenninger i Sør-Norge. Fjelloven er altså foreløpig ikke gjort gjeldende for noe område i Nordland og Troms.

kulturgrunnlag og rettsforhold

Allmenningene Allmenningsrettene er, ved siden av odelsretten, et av våre eldste rettsinstitutter. Ordet allmenning kommer av gammel­ norsk almenningr som kan oversettes med «alle manns ei­ endom.» I dag forklarer vi allmenning som: skog eller falls­ trekninger der et eller flere bygdelag har lovbestemte bruks­ rettigheter. Eiendomsretten til grunnen kan være statlig (stats­ allmenning) eller tilhøre en gruppe av jordbrukseiendommer (bygdeallmenning). De første skrevne reglene finner vi i landskapslovene, særlig Gulatingsloven og Frostatingsloven som ble nedtegnet i det 11. og 12. århundret. I hovedprinsippet forvaltes all­ menningene fortsatt etter de samme rettsreglene som fantes i landsdelslovene. Statsallmenningene i dag er rester av tidligere større allmenningsområder. Etter at staten solgte allmenningsområder på 1600- og 1700-tallet, har noe blitt privat eien­ dom, og noe har gått over til å bli bygdeallmenninger. (Noen områder har gradvis blitt privat eiendom etter at bruksberettigete har overtatt den ved hevd.) Bygdeallmenninger har også oppstått i gammel tid, i områder der kongen ikke har vært ansett som grunneier. Allmenningsretten kjennetegnes ved at bruksrettene lig­ ger til gardsbruk i det bygdelaget som har utøvet dem fra gammel tid, og ikke til eierne av de enkelte brukene. Bruks­ rettene er derfor reelle og ikke personlige, og kan ikke skilles fra den eiendommen de hører til. Bruksretten er som hovedregel begrenset til det som er nødvendig for å dekke gardens husbehov som jordbruks­ eiendom, men uten at det foretas noen behovsprøving i forhold til gardens egne ressurser. Hvis allmenningen ikke har nok ressurser til å dekke det samlete bruksbehovet, vil det skje en forholdsmessig avkort­ ning. Bygdeallmenning. Vi har (i dag) 51 bygdeallmenninger med et samlet areal på 6 000 km2, hvorav 1 900 km2 er produk­ tiv skog. De fleste bygdeallmenningene ligger i Oppland og Hedmark. Det er ca. 17 000 eiendommer med bruksrett i bygdeallmenningene. Forvaltning av bygdeallmenningene skjer etter lov om bygdeallmenninger fra 1992.

De viktigste bestemmelsene i fjelloven: § 1 Loven gjelder statsallmenninger § 2 Allmenningsretten og hvordan den utøves § 3 Fjellstyret og deres arbeidsoppgaver §11 Fjellkassa § 12 Grunndisponering § 15 Beite §18 Seter og tilleggsjord § 23 Jakt og fangst

Statsallmenning. Statsallmenninger er administrert av lokale fjellstyrer og av Statskog. Samlet areal er ca. 27 000 km2. 21 000 km2 ligger over skoggrensa, og produktivt skogareal er ca. 2 100 km2. Fjellstyrene administrerer etter bestemmelsene i fjelloven fra 1975. Fjellstyrene har vanligvis et fjelloppsyn for å si­ kre riktig økologisk utnyttelse av vilt- og fiskeressursene, og de legger også til rette for utøvelse av friluftsliv. Rett til jakt (småvilt uten hund) og fiske (sportsfiske) har alle som er bosatt i Norge, etter å ha betalt de nødvendige avgiftene. Innenbygdsboende har fortrinnsrett til fiske med garn og oter i statsallmenning. Det samme gjelder i prin­ sippet for villreinjakta som også administreres av fjellstyret, 23

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

men det kan åpnes for salg av jaktkort til utenbygdsboende. Elg- og hjortejakta administreres i samråd med staten, og for denne jakta er det ingen allmenningsrett. Staten er grunneier i statsallmenningene, men råderet­ ten er sterkt begrenset på grunn av bruksrettene. Det er vel 20 000 jordbrukseiendommer som har bruksrett. De viktigste bruksrettene er husbehovsvirke (det vil si rett til ved og byg­ ningsmaterialer) og rett til seter, oppdyrking av jord, anlegg av kulturbeite og vanlig utmarksbeite. Retten til husbehovsvirke administreres av Statskog med hjemmel i lov om skogsdrift i statsallmenninger fra 1992. Det er Statskog som ivaretar statens interesser i stats­ allmenningene. Statsallmenningene strekker seg over store fjellområder, og flere nasjonalparker ligger innenfor disse områdene.

Retten til jakt og fiske Viltloven av 1981 § § § § § § § § §

27 28 29 30 31 32 33 34 35

Grunneierens enerett Jaktrett for bruker, leie av jaktrett Rett til jakt i sameiestrekning Rett til jakt i bygdeallmenning Rett til jakt og fangst på statens grunn Grensa for grunneiers jaktrett mot vann Grunneiers jaktrett på vei Forfølgingsretten Allmenhetens jaktadgang

Fallvilt er viltfondets eiendom. Fallvilt er vilt som en finner ute i naturen, som kan være ulovlig felt eller dødt av naturlige grunner. Det er i utgangspunktet Viltfondets eiendom, men det kan søkes om tillatelse til å beholde det hos fylkesmannen. Det finnes liste over arter som er søkepliktige, spesielt gjelder det ugler, rovfugler og andre som ikke er helt vanlige.

Lakse- og innlandsfiskloven av 1992 § 16 Grunneierens rett til fiske etter anadrome laksefisker § 17 Grunneierens rett til fiske etter innlandsfisk §18 Barns fiske § 19 Fraskillelse av fiskeretten §20 Fritt fiske §21 Fiske i bygdeallmenninger § 22 Fiske på statsgrunn § 23 Fiske på kommunal grunn § 24 Særlige rettigheter i Finnmark

24

Jaktretten etter viltloven. Helt fra de gamle landslovene har retten til jakt og fiske hovedsakelig fulgt grunneierretten, unntatt var retten til jakt på rovdyr som var fri for enhver norsk borger fram til 1970-åra. I dag er jaktretten fastslått i viltloven § 27, hvor det heter: «Grunneieren har enerett til jakt og fangst med de innskrenkninger som er fastsatt i viltloven og forskrifter til denne loven.» En begrensning i jaktretten har vi mot salt sjø (§ 32): Mot hav og fjord går grunneierens rett til jakt og fangst så langt landet ligger tørt. Utenfor denne grensa og på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann, og ikke tilligger noen eiendom som kobbeveide, er jakt og fangst tillatt for norske statsborgere. Forfølgingsretten (§ 34) sier at den som under lovlig jakt skadeskyter hjortevilt, kan forfølge og avlive det på annen manns grunn. Viltnemnda og grunneieren skal varsles så snart det er mulig. Forfølgingsretten opphører klokka 2400 den dagen viltet ble skadeskutt. Ved felling av rovdyr som har gjort skade på bufe, kan Direktoratet for naturforvaltning (DN) gi tillatelse til at felling kan utføres av andre enn den som har jaktretten (§ 35). Lakse- og innlandsfiske. Retten til fiske i vassdragene våre (innsjøer, tjern, elver, bekker) vil som hovedregel tilhøre den som eier grunnen ned til vassdraget. § 17: «Med de innskrenkninger som følger av bestem­ melser gitt i eller i medhold av denne lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel, har grunneieren enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag slik det har vært fra gam­ melt av så langt hans grunn går.» § 16 har en tilsvarende ordlyd for retten til fiske etter anadrome laksefisker i ferskvann. Her blir det også slått fast at grunneieren har rett til fiske med faststående redskap på sin grunn. I tillegg kan grunneieren fiske med kilenot på nærmest tilstøtende sjøgrunn.

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Den viktigste innskrenkningen av grunneierretten i loven følger av § 18, hvor det heter at personer under 16 år kan fiske uten å be om grunneierens tillatelse i tidsrommet fra og med 1. januar til og med 20. august. Bestemmelsen kom inn ved lovrevisjonen i 1992, men gjelder ikke fiske etter anadrome laksefisker. På samme måte som for jaktretten er det forbud mot å selge fiskeretten vekk fra grunneiendommen. Bortleie av fiskeretten kan ikke skje for mer enn ti år om gangen. Fiskeretten kan i enkelte tilfeller være fradelt grunnen eller høre til andre eiendommer gjennom tidligere tiders bruk eller salg. Eksempelvis finnes det en rekke vann på Hardangervidda hvor fiskeretten tilhører private eiendom­ mer i tilstøtende bygder. Ved deling av garden i tidligere tider kunne det bruket som ikke fikk strandlinje til vann eller elv, få tildelt en del av hovedbrukets fiskerett. Det samme skjedde av og til før ved fradeling av hyttetomter. I dag er hovedregelen for fradeling av mindre parseller og tomter som grenser til fersk­ vann, at de etter avtale kan fraskilles uten fiskerett. På Vestlandet er ikke sjelden fiskeretten i ferskvann i fjell­ områdene et sameie mellom flere garder i bygda. I de store innsjøene som har et fritt midtparti, er det «fritt fiske». Loven definerer fritt fiske som «det fiske som ifølge lokal sedvanerett eller annen særlig rettshjemmel ikke an­ ses for å tilhøre grunneieren». Fritt fiske betyr altså ikke at fisket er gratis, men at staten har ansvaret for å selge fiske­ kort (§ 20). Fiskeravgift er en forutsetning for å drive ferskvanns­ fiske. Den som vil fiske i innlandsvassdrag, må selvfølge­ lig også ha grunneierens tillatelse (fiskekort). Grunneier må også løse fisketrygdavgift for å kunne fiske i eget fiskevann. I saltvann har allmennheten rett til stangfiske fra land etter anadrome laksefisker og saltvannsfisker. Sportsfiske i sjøen er lovlig for alle nordmenn, også over sjøgrunn som er i privat eie, og kan utføres uten at det er nødvendig å løse fisketrygdavgift.

Allemannsrettene finner vi i følgende lover: Friluftsloven av 1957 - Ferdsel i utmark og over innmark - Rett til bruk av hest i utmark og på vei - Sykling på vei og sti - Bading - Rasting - Telting - Fortøying og ilandstigning fra båt Vassdragsloven av 1940 § 65 Ferdsel på vann Straffeloven av 1902 §§ 399-400 Bær, blomster, lav (mose) Lakse- og innlandsfiskeloven av 1992 §§ 18, 20, 22 Viltloven av 1981 §32

Allemannsretter i utmark En allemannsrett er «en lovlig adgang for alle og enhver til bruk av visse arealer (eller ressurser), uavhengig av eien­ doms- og eierforhold». Allemannsretten i utmarksområdene er en del av vår kul­ turarv. Til alle tider har allmennheten hatt rett til å ferdes i skog og mark og til å høste av naturen ved å plukke bær og urter o.l. Ferdselsretten går langt tilbake og ble lovfestet i frilufts­ loven i vårt århundre. Med den eiendomsstruktur vi har i Norge, har ferdselsretten i utmark også vært en viktig for­ utsetning for at grunneierne skulle kunne utnytte sine utmarksressurser. Den er også utgangspunktet for å kunne utøve de fleste av de aktivitetene som vi regner til alle­ mannsrettene.

25

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Utmark er i friluftsloven definert som «det som ikke er innmark». Innmark er all dyrket jord, åker, eng, beplantning­ er, hager, engslått, kulturbeite, skogplantefelt, hustomter og gardsplasser. Ferdselretten kan være begrenset i naturvern­ områder, for eksempel i naturreservater. De fleste av friluftslivets allemannsretter reguleres i dag av friluftsloven av 1957. Det gjelder retten til fri ferdsel, ret­ ten til bading, rasting, teltslaging og rett til riding og syk­ ling på private veger i utmark. En del allemannsretter finner vi i annet lovverk: Retten til ferdsel på vassdrag er regulert i vassdragsloven. Bestem­ melser om bærplukking o.l. er å finne i straffeloven. Ut fra definisjonen av allemannsretten ser vi at den ikke bare gjelder friluftslivet, men at den gjelder ressursforvalt­ ningen generelt. Mutingsrett til malmer og mineraler er en slik allmenningsrett som er lovfestet (Bergverksloven). Et par unntak fra hovedregelen for jakt- og fiskeutøvelse må også nevnes. Sportsfiske i sjøen og barns fiske er om­ talt i lakse- og innlandsfiskeloven, mens jakt fra båt på sjøen er omtalt i viltloven. Motorferdsel i utmark er ikke en alle­ mannsrett. En grunneier kan tvert imot med hjemmel i friluftsloven nekte bruk av snøskuter over eiendommen sin selv om en søker skulle ha fått kommunens dispensasjon for å benytte snøskuter på en gitt strekning. Reindriftssamene har retter som går ut over allemanns­ rettene, og hjemmelen finnes i reindriftsloven.

Straffeloven av 1902

Bær er modne når bæret kan plukkes uten at hamsen

§ 399: Med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder

følger med.

straffes den som forøver noen etter §§ 255, 257, 262 eller

§ 2: Den som overtrer eller medvirker til overtredelse av

318 straffbar handling, med hensyn til

bestemmelser i denne lov, straffes med bøter. § 3: De

1) i skog, mark, eller eng værende sten, sand, ler, jord,

enkelte fylkesting kan med alminnelig flertall bestemme

gjødsel, mineraler, torv, mos, lyng, blomster, busker,

at loven ikke skal være gjeldende innenfor fylket eller

kvister, løv, never, bark, bar, tørre trær eller grener,

deler av det.

treavfall, uhøstet eller avfallen grøde eller frukt, eller

2) tang, ville østers eller skjell i vann, fjære eller strand. § 400: Den som på uinnhegnet Sted plukker vilde Nødder, som på stedet fortæres, eller vilde Bær, Sop, eller Blomster

eller opptager Rødder af vilde Urter, bliver ikke at straffe.

Denne bestemmelse finder ikke anvendelse på den, som plukker Multer paa Multebærland i Tromsø Stift enten

mod Eierens udtrykkelige Forbud eller uden at fortære dem paa Stedet.

Vassdragsloven av 1940 § 65: Ferdsel med båt eller annet fartøy er tillatt for enhver

i de vassdrag som er farbare av naturen, eller som er gjort farbare før denne lovs ikrafttreden uten at den som har kostet farbargjøringen derved fikk enerett til ferdsel. Det samme gjelder om vassdrag som heretter blir gjort far­ bare... (Se lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.)

Reindriftloven av 1978 § 14 Retten til jakt, fangst og fiske gir adgang til i

forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift i reinbeiteområde å drive jakt, fangst og fiske i statsallmenning og i ikke særskilt matrikulert statseiendom innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindriften foregår, på samme vilkår

som gjelder for personer som er fast bosatt i den kom­ mune, den bygd eller grend hvor allmenningen eller

statsallmenningen ligger. I statens matrikulerte skoger og

høyfjellsstrekninger innenfor reinbeiteområde skal reindriftsutøvernes adgang til jakt, fangst og fiske være

som den har vært fra gammelt av. Kongen kan gjøre

vedtak om at utøverne av reindriftsnæringen skal ha enerett til bruk av bundne redskaper til fangst av fisk i

nærmere bestemte vann og elvestrekninger i andre

statseiendommer enn statsallmenningene. Kongen kan også vedta at visse vann og elvestrekninger skal være

forbeholdt til bruk for dem som utøver reindrift. For jakt,

Lov om forbud mot plukking av moltekart av 1970

fangst og fiske som drives etter bestemmelsene i denne

§ 1: Det er forbudt å plukke molter før bærene er modne.

paragrafen, skal det ikke betales leie eller kortavgift.

26

27

Fra brosjyren Fri ferdsel i norsk natur, Direktoratet for naturforvaltning og Statens informasjonstjeneste

Naturgrunnlag,

kulturgrunnlag og rettsforhold

Aktuell litteratur Gjessing ofl. 1994. Norge. Land og miljø, bind 1. Cappelen NIJOS. 1997. Landskapsregioner i Norge Statistisk sentralbyrå m.fl. 1994. Naturmiljøet i tall. Universitetsforlaget

Repetisjonsoppgåver 1 Hvordan fordeler Norges fastlandsareal seg på henholds­ vis ferskvann, produktiv skog og dyrket mark? 2 Hvordan har naturforholdene påvirket det biologiske mangfoldet i Norge? 3 Hvilken betydning hadde viltet for bøndene i middel­ alderen? 4 Hvor stor del av Norge er privateid? Enn statseid? 5 Hvem har jakt- og fiskerett i Norge? Hva er de viktigste unntakene? 6 Hva er bakgrunnen for allemannsretten? Hvilken aktivitet har de fleste allemannsrettene som opprinnelse? Hva mener vi med utmark i denne sammen­ hengen? 7 I hvilke lover finner vi bestemmelser om allemannsrett? 8 Hvilke plikter pålegger friluftsloven deg når du ferdes i skog og mark? 9 Hvordan oppstod allmenningsbegrepet? 10 Hvordan var kongens (statens) posisjon i forhold til all­ menningene? Hva førte det til på 1600-tallet? 11 Hvor i landet finner vi statsallmenningene? Hvor mange statsallmenninger har vi i dag, og hvor stort er arealet? Hvor stor andel av Norges areal utgjør stats­ allmenningene? 12 Hva er de viktigste forskjellene på stats- og bygde­ allmenningene?

Arbeidsoppgaver 1 Prøv å finne ut hvilken naturgeografisk region og hvil­ ken landskapsregion skolen ligger i. 2 Hvor ligger nærmeste statsallmenning? Hva heter den? Hvordan er bruksrettene utnyttet i denne allmenningen? Hvordan er tildeling av husbehovsvirke (ved og byg­ ningsmaterialer) til de bruksberettigete ordnet? Hvordan er reglene for jakt og fiske? Prøv å finne ut om det er knyttet spesielle historiske for­ hold til denne statsallmenningen. 3 Tilsvarende analyse som i oppgaven over kan gjøres av nærmeste bygdeallmenning. 4 Ta for dere et konkret fiskevann (gjerne med hytte­ bebyggelse inntil) og prøv å kartlegge hvordan eiendoms­ rett og fiskerett er avgrenset i vannet. Undersøk også om det er spesielle bruksretter knyttet til vannet.

28

Økologi

Økologibegrepet

Bestand = populasjon Et antall individer av samme art som lever innenfor et område, kaller vi en bestand eller en populasjon. Begge begrepene brukes så vel om en viltarts utbredelse, for eksempel elgbestanden i Norge, som til å beskrive en avgrenset, lokal forekomst av en viltart, for eksempel beverbestanden i en bestemt elv. Ofte hører vi også om en stamme, for eksempel villreinstammen på Hardangervidda eller elgstammen i Elverum-traktene. Stamme er egentlig en benevnelse på en arvemessig atskilt gruppe av en art (underart, rase), og det er således ikke riktig å bruke uttrykket stamme i den betydning vi legger i ordet her. (Etter Olav Hjeljord)

Økologi (gresk oikos = bolig, logos = lære) kan defineres som læren om helheten og samspillet i naturen mellom de levende organismer og deres miljø. Selve begrepet ble lansert av den tyske biologen Ernst Haeckel så tidlig som i 1869, men det var først langt ut i vårt århundre at økologien utviklet seg til en egen vitenskap.

Økologien er viktig på to grunnleggende områder: — Klarlegging av de prinsippene og lovmessighetene som rår i naturen, og hvordan samspillet skjer. — Utvikling av nye tenkemåter for å klarlegge årsaker og virkninger i forholdet mellom menneskelig aktivitet og natursystemene.

Økologien er preget av tverrfaglighet, og resultatene av øko­ logisk forskning er i dag et viktig praktisk hjelpemiddel i forvaltningen av våre naturressurser.

Økosystemet

Noen viktige biologiske uttrykk (Bjerketvedt og Pedersen, 1996, Grunnleggende biologi og miljølære)

Økologien befatter seg mer med arter og bestander (popula­ sjoner) enn med individer. En populasjon (eller bestand) de­ finerer vi som flere individer av samme art. Alle plante- og dyrepopulasjoner innenfor et område dan­ ner til sammen et samfunn. Tar vi alle plante- og dyreorganismer innenfor et område, og miljøet som omgir dem, får vi et økosystem. Økosystemet er et avgrenset område som består av både levende (biotiske) komponenter og livløse (abiotiske) kom­ ponenter. De biotiske komponentene er planter, dyr, sopp og mikro­ organismer. Sopper og mikrorganismer bryter ned planter, dyr og avfall fra dem til enkle næringsstoffer og gass. De abiotiske komponentene er de klimatiske faktorene som nedbør, temperatur, luft og lys; og de edafiske fakto­ rene, som humus, mineraljord og berggrunn. Foruten å påvirke produksjonen vil også faktorer som lys og temperatur påvirke hormonprosesser hos dyr, for eks­ empel brunsttid, fjærskifte og trekktider.

29

ØKOLOGI

Alle planter og dyr og mange livløse deler innenfor et geografisk begrenset område er knyttet sammen ved stoffenes kretsløp (korte, tykke piler). Energistrømmen er vist ved «krøllete» piler (Bjerketvedt og Pedersen, 1996, Grunnleggende biologi og miljølære)

PRODUSERER VED FOTOSYNTESE sukkerforbindelser som

SAMMEN MED MlNERAuER KAN OMDANNES TiL AilE ANDRE ORGANISKE STOFFER

AUTOTROFE

SOPP, BAKTERIER, MEITEMARK, INSEKTLARVER, ATSELSPlSE RE PRODUSERER 1/LlKE GASSER (NH, ,CO2 . H2S, CHj Ofl FRISJØR MINERALER.

MILJØET

(livløse deler)--

HETEROTROFE

MINERALER: Ca*’’, Mg”, K+, NO/, Fe”, P04'" o.s.v. GASSER: O2 , CO i wnn: HZO

ABIOTISKE FAKTORER

Økosystemene er selvforsynt med næringsstoffer, men må ha stadig ny tilførsel av energi utenfra. Et økosystem har ingen bestemt størrelse. Omfanget er avhengig av hvilket økosystem vi vil undersøke. Det kan være lite og tydelig avgrenset, for eksempel et skogstjern. Det kan også være større økosystemer, for eksempel gran­ skog på Østlandet. Innenfor økosystemet vil vi ofte finne en rekke forskjellige naturtyper. Karakteristisk for økosystemet er at det som prinsipp har en selvberging, men at tilførselen av energi alltid kommer utenfra, fra sola. I kontaktflata mellom to økosystemer vil det være over­ føring av næringsstoffer mellom dem. Når ørreten snapper et insekt som er falt ned på vannoverflata, spiser den mat som er produsert i et annet økosystem. Denne utveksling­ en er særlig tydelig ved grensa mellom skog og våtmark. Slike randsoner eller økotoner er ofte spesielt artsrike fordi de rommer arter fra to økosystemer. Det største økosystemet er biosfæren, det vil si den del­ en av jordkloden hvor vi finner levende organismer.

Forenklet framstilling av strømmen av energi og stoff i økosystemene. Legg merke til at energien bare går én vei, mens stoff går i kretsløp. (Taksdal, 1992, Økologi)

30

ØKOLOGI

Næringskjeden i naturen framstilles oftest som en pyramide. For hvert trinn er det en drastisk reduksjon av biomasse, i realiteten mye sterkere enn figuren gir uttrykk for her. (Taksdal, 1992, Økologi) Konsumenter av 3. orden (kjøttetere) Konsumenter av 2. orden (kjøttetere) Konsumenter av 1. orden (planteetere)

Produsenter (grønne planter) Nedbrytere

De biotiske (levende) delene av et økosystem lever i en sta­ dig vekselvirkning og gjensidig påvirkning. Det er snakk om en komplisert næringsvev, men den framstilles ofte noe forenklet som en næringspyramide. De biotiske kompon­ entene lever også i en gjensidig påvirkningsprosess med de abiotiske, de ikke-levende delene av økosystemet. Pyramidens fundament utgjøres av plantene, de autotrofe (selvnærende) organismene. På neste trinn finner vi planteeterne (herbivorene), de heterotrofe organismene. På de neste trinnene finner vi kjøtteterne (karnivorene). (De altetende kalles omnivore.) På land ender næringspyramiden oftest med tredje- og fjerdekonsumentene. I havet kan vi finne lengre næringspyramider. Nedbryterne omdanner sammensatte forbindelser i ekskrementer, strøtap og døde organismer til enkle stoffer. Mineraler og næringsstoffer sirkulerer på denne måten i et tilnærmet evig kretsløp, mens en stadig mindre del av ener­ gien vil bli overført til neste ledd. Energien blir etter hvert omdannet til varme, som for­ svinner til omgivelsene. På grunn av energitapet reduseres biomassen (den samlete vekten av levende organismer) for hvert ledd. Vi antar at mindre enn 10 prosent av biomassen overføres til neste trinn i pyramiden (neste trofiske nivå). En overføring på 10 prosent har blitt regnet som en økolo­ gisk lovmessighet, men i virkeligheten ligger nok overfør­ ingen i økosystemer på land atskillig lavere (2-3 prosent).

31

ØKOLOGI

Suksesjoner

Suksesjon er en gradvis endring av dyre- og plantesamfunn i et område. Illustrasjonen viser her utviklingsfasene, de fire suksesjonstrinnene, ved gjengroing av en hogstflate (Bjerketvedt og Pedersen, 1996, Grunnleggende biologi og miljølære)

Sammensetningen av planter og dyr i et økosystem kan for­ andre seg over tid. Det kan både skje naturlig og ved men­ neskelig påvirkning. En slik endring kaller vi en suksesjon. En granskog vil til slutt tørke, råtne eller blåse ned når den blir gammel nok. Deretter vil gras, urter og etter hvert lauvoppslag vokse opp før grana igjen vil komme inn. Til slutt vil vi ende med en ny granskog: Skogen går fra en pionerfase til en klimaksfase. Når vi i skogbruket avvirker en snauflate, gjennomfører vi en kunstig suksesjon på mye kortere tid enn det som er naturlig i naturen. I begge disse tilfellene snakker vi om en sekundærsuksesjon. Etter vulkanutbrudd, leirras og liknende starter veksten uten at det er organisk materiale til stede; vi snakker da om en primærsuksesjon. Dyre- og plantelivet vil forandre seg med de enkelte suksesjonsstadiene. En av forklaringene på veksten i elg­ bestanden etter andre verdenskrig er at en mye større an­ del av vårt barskogareal i dag er ungskogfelter. Det vil si at en mye større del av skogen i våre dager befinner seg i en pionerfase. For storfuglen har denne utviklingen hatt en negativ virkning.

HOGSTFLATE -> BUSKER OG SMÅ TRÆR -» BLANDINGSSKOG ev. LAUVSKOG

PIONERFASE

32

KRATTSKOGFASE

LAUVSKOGFASE

GRANSKOG

SLUTTFASE - KLIMAKS

ØKOLOGI

Biotop og nisje Vi vet at noen dyr finnes i spesielle områder, mens andre dyr kan finnes over hele landet. Det samme gjelder plant­ er. Planter og dyr setter bestemte krav til sine levesteder. En biotop (gresk bios = liv, topos = sted) er et noenlunde ensartet område som gir livsbetingelser for et bestemt sam­ funn av dyr eller planter. For en viltart må biotopen gi muligheter for mat, vann, skjul og formering. Vi sier at artens biotopforutsetninger må være oppfylt. Lirypa finner vi i bjørke- og vierbeltet, mens tiuren har barblandingsskogen som sin biotop. Noen arter skifter biotop med årstidene, mens andre er så sterkt avhengige av en helt spesiell biotop at de går til grunne hvis den forsvinner. I stedet for biotop ser vi ofte at begrepet habitat brukes. Habitat brukes noe snevrere enn biotop. Stokkmaurens bio­ top er barskogen, mens artens habitat er inne i trestammen. (I moderne viltlitteratur brukes habitat ofte konkret i for­ bindelse med viltets faktiske oppholdssteder, mens biotop brukes mer generelt for å beskrive artens potensielle leve­ områder.) Flere arter kan være tilpasset den samme biotopen. Der­ som artene befinner seg på samme trofiske nivå, kan det oppstå konkurranse mellom artene, særlig hvis de er nær beslektet. Konkurransen kan for eksempel gjelde både mat og yngleplasser. Når flere arter kan leve side om side i den samme bio­ topen, henger det sammen med at de har utviklet forskjel­ lige økologiske nisjer. Med økologisk nisje mener vi arte­ nes levevis og tilpasning til sitt miljø. Fugler i et fuglefjell utnytter forskjellige deler av fjellet til hekking og utnytter forskjellige fiskearter eller henter maten fra forskjellige dyp. Vadere i strandkanten har forskjellige bein- og nebblengde, som gjør at de livnærer seg av forskjellige nærings­ dyr.

Når to arter med tilnærmet samme miljøkrav opptrer i samme økosystem, blir resultatet ifølge Gauss' regel: En­ ten blir den ene arten fortrengt av den andre, eller så vil ar­ tene modifisere seg slik at konkurransen mellom dem blir minst mulig. Noe forenklet kan vi si at den økologiske nisjen beteg­ ner hva arten gjør (artens yrke), mens biotopen beskriver hvor vi kan finne arten (artens adresse).

Tilpasning til beiteplassen 1 fiskand, 2 knoppsvane, 3 stjertand, 4 stokkand, 5 krikkand, 6 brunnakke, 7 grågås (Vaag, Berg og Hustveit, 1980, Småvilt)

33

ØKOLOGI

Revirhevding En del arter er revirhevdende. Et revir (eller territorium) er et område som et individ eller et par av en art betrakter som sitt og forsvarer mot inntrengere av samme art. Området markeres med duftavsetninger, grave- og skrapemerker, sang og lyder.

Vi regner med tre hovedtyper av revir: — Revir som dekker både næringssøk, parbinding og opp­ fostring av unger — Revir for oppfostring av unger — Revir for parring Størrelsen på revirene kan variere fra noen kvadratratmeter rundt et reir hos kolonidannende sjøfugler til flere hundre kvadratkilometer hos jerv. Reviret kan også ha varierende størrelse gjennom årssyklusen. For individene er det flere fordeler ved å hevde revir. De lærer å kjenne området inngående, slik at de lett kan finne skjul mot fiender. Reviret hindrer andre individer i å kon­ kurrere om mat, og hanndyrene hindrer andre hanndyr i å konkurrere om hunndyrene. Territorieatferd fører til spred­ ning av individene og fordeling av ressursene og bidrar til å hindre ukontrollert populasjonsvekst. For arten fører også territorieatferd til at de sterkeste individene seirer i kampen om territoriene. Kostnadene stig­ er med størrelsen på reviret, som vil variere med den eller de ressursene det blir kjempet om.

Populasjonsutvikling Evne til vekst Flere dyr av samme art utgjør en bestand (populasjon). Ofte knyttes bestandsbegrepet til et nærmere avgrenset geografisk område. Vi snakker for eksempel om villreinbestanden på Hardangervidda. De fleste dyrepopulasjoner har teoretisk en nesten ube­ grenset evne til vekst. Det er regnet ut at et rapphønspar i løpet av ti år ville kunne øke til fire milliarder fugler der­ som alle ungene fikk vokse opp og formere seg. Tilsvarende vil et rypepar i løpet av tre år kunne få mer enn 400 etterkommere. Hastigheten i bestandsøkningen er avhen­ gig både av fødselshyppigheten (nataliteten) og dødsraten (mortaliteten). Vi må skille mellom den alderen et dyr vil kunne oppnå, og den alderen dyr oppnår ute i naturen. I gjennomsnitt dør halvdelen av viltartenes unger før de blir ett år.

34

ØKOLOGI

Vekst og bæreevne I viltlitteraturen kan vi finne begrepet reproduksjonstall, som er det antallet individer et par ville kunne utvikle seg til i løpet av tre år dersom alle etterkommerne fikk vokse opp og reprodusere seg. Eksempelvis: elg (9), rådyr (16), hare (300), villkanin (96 000). En slik form for vekst skjer etter en J-formet vekstkurve; vi snakker om en fysiologisk vekst. Denne formen for vekst finner vi normalt bare i bakteriekulturer under laboratorieforhold. I naturen får vi det vi kaller økologisk vekst, fordi en sterk vekst ganske snart vil møte «motstand» fra miljøet. Veksten foregår etter en S-formet (sigmoid) vekstkurve.

Miljøets bæreevne

Liten tilvekst, svakt økende (positiv akselerasjonsfase). Svak vekst, populasjonen øker langsomt. Et kritisk om­ råde fordi tettheten kan bli for liten og tilveksten stoppe opp, eller gå tilbake (har skjedd med bjørn og ulv i Norge). 2 Høy tilvekst (maksimal akselerasjonsfase). Høy reproduk­ sjon og lav dødelighet. Dersom bestanden holdes i dette området, kan vi ta ut et stort overskudd. 3 Økende miljømotstand. Miljømotstanden fører til økt dø­ delighet og nedsatt reproduksjon. 4 Likevektsfase med stabilisering og svingning omkring en likevektslinje. I dette området er antall fødte lik antall døde. 1

I fase 4 flater populasjonsveksten ut; vi sier at populasjo­ nen har nådd bæreevnen. Bæreevne definerer vi gjerne som «det maksimale antallet individer av en art et område kan ha på den minst gunstige årstida uten at arten varig for­ ringer området i forhold til sitt behov».

35

ØKOLOGI

Bestandsstørrelsen varierer med årstidene. Det vil være flest individer rett etter yngleperioden og færrest etter den perioden som utgjør flaskehalsen for viltet. I Norge vil den vanskeligste tida for dyrene være på seinvinteren. I andre deler av verden vil tørkeperiodene være begrensende. Bæreevnen for et område kan forandre seg over en tids­ periode med endringer i klima, suksesjonsnivå, bestandstrykk og forurensninger. Som regel vil slike endringer være av langsiktig karakter. Endringer i klimaet kan føre til endringer i vegetasjonssammensettingen. Det kan igjen påvirke mattilgangen for planteeterne og forandre hele det økologiske nettverket i et område. Suksesjon innebærer at sammensetningen av vegetasjonen i et område forandrer seg over tid. Det vil påvirke bærenivået for enkelte arter. Et eksempel på dette er elgbestand­ en, som fikk tilgang til mer beite fordi flateskogbruket har gitt større områder med ungskog (pionerfase) i 1970- og 1980-åra. Bæreevnen for elg vil kunne gå ned igjen, og særlig hvis skogbruket går over til mer lukkete hogster. Med bestandstrykk tenker vi på at en dyreart kan vokse så sterkt at den ødelegger en del av sine egne biotopforutsetninger. Eksempler på det har vi fra villreinbestander som er blitt så tallrike at de har redusert sine egne beiter for lang tid framover. Forurensninger vil også kunne føre til endringer i bære­ evnen ved at vegetasjonssammensetningen endrer seg. Dersom en viltbestand vokser over biotopens bæreevne, vil vi etter en tid oppleve en sterk reduksjon av antall dyr, ofte til langt under hva bæreevnen skulle tilsi. Hvis bæreevnen ikke påvirkes, vil det innstille seg en likevekt. Det betyr at arten vil holde seg på et nivå som lig­ ger i underkant av biotopens bæreevne.

Miljømotstand Normalt vil én eller flere miljøfaktorer begrense veksten i bestanden før bæreevnen nås. Disse faktorene vil variere for den enkelte art. De viktigste begrensende faktorene er

— — — — — — —

36

matmengde rovdyr (predasjon) sosiale forhold innen arten sykdomsorganismer og parasitter emigrasjon værforhold kannibalisme

ØKOLOGI

Matmengde

Det kan få alvorlige følger for en populasjon om en fjerner noen av de begrensende faktorene. Kurven viser et eksempel fra Grand Canyon i Arizona. I et bestemt område var det i 1907 ca. 4 000 hjort. I de neste 15—20 åra ble det avlivet over 8 000 ulver og pumaer i området. Det ble etter hvert så mye hjort at det ble matmangel, og dyrene døde av sult. Beitingen gikk også så hardt ut over vegetasjonen at områdets bæreevne ble nedsatt. Hjorten ødela sitt eget livsgrunnlag fordi rovdyrene ikke holdt populasjonen nede.

Når bestandtallet øker opp mot bærenivået, vil det grad­ vis bli mindre mat og plass for hvert enkelt individ. Dette vil føre til lavere vekt og dårligere kondisjon hos hunndyr­ ene, noe som fører til svakere unger med mindre sjanse til å vokse opp. Sult kan føre til tilbakedannelse av fostre, abort­ er, dødfødte unger eller unger som dør kort etter fødselen. Undersøkelser i Trøndelag har vist at det er direkte sam­ menheng mellom elgkuas vekt og antall tvillingfødsler. I Sveriges kystområder med gode sommerbeiter fant en gjennomsnittlig 1,56 foster hos elgkuene, mens en i nærings­ fattige innlandsområder fant et gjennomsnitt på 1,1 foster. Perioder med lite mat kan også påvirke kjønnsfordel­ ingen i en dyrebestand. I USA ble det påvist at fordelingen mellom hanner og hunner hos virginiahjort i dårlige beiteområder var 68/32, mens normalverdier var 52/48. Rovfugl får vanligvis ikke fram unger i år med lite byt­ tedyr. Dyr i dårlig kondisjon er mer utsatt for sykdom og pa­ rasitter. Til slutt kan sult være en direkte dødsårsak. Et nær­ liggende eksempel er rådyr i harde snøvintrer.

Predatorer En stor andel svake dyr vil føre til at rovdyrene får lettere tilgang på mat. Sett fra et viltøkologisk synspunkt er predasjon overveiende positivt.

Aldersfordeling av elg drept av ulv i en amerikansk elgpopulasjon Alder

Drepte elg

Drepte elg

år < 1 1 2-3 3-4 4-7 6-10 8-15 >10

antall 22 0 0 0 1 4 17 36

% 28 0 0 0 1 5 21 45

Predasjonens første oppgave er å begrense, det vil si å holde byttedyrpopulasjonen på et nivå som miljøet tåler, altså under bæreevnen. Det klassiske eksemplet er elgen på Isle Royal i Øvresjøen i USA. Elgen kom over fra fastlandet, og elgbestanden vokste nærmest uhemmet til over 5 000 dyr - langt over bærenivået. Noen strenge vintrer gjorde at bestanden brøt sammen til et nivå langt under opprinnelig bærenivå. Be­ standen stabiliserte seg seinere på ca. 600 dyr. Forklaringen er at ulv kom over en gang i 1940-åra. Balansenivået var 30 elger per ulv.

Predatorene skal også regulere, det vil si at de skal sørge for å opprettholde sunnhetstilstanden i byttepopulasjonen ved at de opptrer som ulven i eventyret om Rødhette og ulven: De tar først og fremst unge, syke og gamle dyr. Ulvene på Isle Royal tok hovedsakelig helt unge eller gamle dyr; 28 prosent av byttedyrene var yngre enn ett år, og 45 prosent var eldre enn ti år. Erfaringene fra Norge tilsier at predasjon er nødvendig for våre storviltbestander (når ulven er borte, må jegerne overta), og forklarer bestandssvingningene hos en del av våre småviltarter.

37

ØKOLOGI

Sosiale forhold

Endret atferd

Endringer i hjerte- og blodårefunksjonen Sosialt stress

Flere ulykker

Endringer i stoffskiftet Endringer i kroppens forsvarsmekanismer mot sykdom

Høyere dødelighet

Oftere sykdom

Skjematisk framstilling av hvordan stress virker inn på dyrenes atferd og fysiologi slik at helsetilstanden svekkes. Samtidig blir dyrene mer mottakelige for sykdom og et lettere bytte for rovdyr

For enkelte arter vil spesielle mekanismer ta til å virke mel­ lom de enkelte individene når bestanden blir tallrik nok. Vi antar for eksempel at stress er en viktig forklaring på at lemenbestanden bryter sammen i et toppår. I en ulveflokk vil lederhunnen dominere hunnulvene slik at de andre tisp­ ene i flokken ikke blir brunstige. Hos smågnagerne ser det ut til at sosialt stress er den fak­ toren som har størst betydning. En tett smågnagerbestand gir stressete dyr, og det gir flere uheldige virkninger, blant annet forandringer i — — — —

atferd hjerte- og blodårefunksjon stoffskiftet kroppens forsvarsmekanismer

En del av viltartene hevder revir, det vil si at de forsvarer sitt område (territorium) mot andre individer av samme art. Revirhevdingens viktigste økologiske funksjon er at den be­ grenser antall dyr som får reprodusere seg. Hos en del av disse artene vil foreldreparet «passe på» sitt revir også overfor sine egne unger. Fra år til år synes disse artene å kunne opprettholde en temmelig stabil be­ stand til tross for et fødselsoverskudd. Stabiliteten kan for­ klares med at unge og konkurransesvake individer blir trengt ut i dårligere biotoper med små muligheter til å over­ leve. Rådyrbestandens størrelse reguleres hovedsakelig av to forhold; snødybde og territoriehevding. Etter milde vintrer vil neppe vårbestanden i et område øke med mindre for­ holdene skulle bli så gode at bukkene og råene avfinner seg med mindre territorier. Men rådyrbestanden som helhet kan øke fordi ungdyrene tar i bruk tidligere «rådyrtomme» om­ råder, marginale områder. Strenge vintrer kan igjen føre til at bestanden faller tilbake til «normalt» nivå.

Rypesteggen hevder revir. Hver stegg har sitt territorium. På dette kartet fra Gåvålia på Kongsvoll er de enkelte territoriene tegnet inn (Steen, 1991, Rypeboka)

38

Sykdommer og parasitter Sykdomsorganismer og parasitter brer seg lettere i en tett dyrepopulasjon enn i en glissen. Dessuten vil dyr i dårlig kondisjon være mer utsatt enn dyr i god kondisjon. Virkningen av sykdomsorganismer som virus og bakte­ rier vil være avhengig av om det har skjedd en tilpasning mellom dyrepopulasjonen og organismene over lengre tid. I så fall vil organismene ha en viss begrensende effekt, i motsatt fall kan parasitten sterkt redusere, i verste fall ut­ rydde, populasjonen. Krepsepest er dødelig for vår ferskvannskreps, mens den amerikanske signalkrepsen er motstandsdyktig. Den brakte smitten med seg til Norden da den ble satt ut i Sverige. I Sverige reduserte tularemi (harepest) den nordsvenske harebestanden ned til en tidel av hva den var før angrepet

ØKOLOGI

I Førstesideoppslag i Kongsberg Dagblad, 27. mars 1931:

Et rådyr sett i Lisleherad Lørdag blev tømmerkjøreren på Graver, opmerksom på et rådyr som gikk over veien ved Damtjørn oppe i Graverskogen i Lisleherad medd. Teledølen. Det hører jo til sjeldenhetene at man ser disse dyr i våre skoger nu, og det må antas at det er på grunn av den store snemengde oppe i fjellene at dette rådyr har trukket ned i dalen for å finne føde. Rådyrene er som bekjent helt fredet.

satte inn. Spørsmålet om manglende tilpasning har opptatt forskerne; tularemi ble første gang oppdaget i Sverige i 1931. Europeiske kaniner har en dødelighet på 100 prosent ved angrep av myxomatose-virus, mens amerikanske kaniner ikke engang viser symptomer ved smitte. Den store rødrevbestanden vi hadde i begynnelsen av 1980-åra, gjorde det mulig for reveskabben (parasitterende midd på rev) å bre seg over store deler av landet.

Emigrasjon Enkelte arter prøver å løse bestandsøkningen ved at en del dyr vandrer ut til nye områder. Emigrasjon kjenner vi fra lemenvandringene, men både rådyr og elg har løst sitt «overskuddsproblem» på denne måten i vårt århundre.

Værforhold Klimaet er med og bestemmer utbredelsen for de enkelte dyreartene, ugunstige værforhold kan opptre som en bestandsregulerende faktor. Ugunstige værforhold vil slå mer drastisk ut i tette dyre­ populasjoner og kan i ekstreme tilfeller føre til døden. Under uheldige værforhold, ved for eksempel kulde, regn eller tørke, kan dyrene bukke under ved at motstandskraft mot sykdommer og parasitter er nedsatt. Dyr i dårlig kon­ disjon har mindre motstandskraft. Unge og gamle dyr er mest utsatt. Kombinasjonen av sterk vind, lav temperatur og fuktig­ het kan gi stor kalvedødelighet som hos for eksempel vill­ rein og moskus. Nedising av beiter vil også kunne gi høy dødelighet i en allerede svekket reinpopulasjon. Snøfall og kulde rett etter klekking kan gi økt dødelig­ het hos rype og skogshøns.

Kannibalisme Noen dyrearter reduserer en del av fødselsoverskuddet ved kannibalisme. Dette er kjent fra isbjørn, hvor hannene kan ete opp bjørneunger hvis de får sjansen. Rovfuglene begynner rugingen med en gang det første egget er lagt. Ungene vil derfor få varierende størrelse. Hvis det er lite mat, sparker den største ungen de andre ut av reiret, hvis de da ikke blir spist opp.

39

ØKOLOGI

Aktuell litteratur Bjerketvedt og Pedersen. 1996. Grunnleggende biologi og miljølære. Landbruksforlaget Fimreite. 1992. Innføring i økologi. Det norske Samlaget

Repetisjonsoppgåver Forklar hvorfor vi finner flere harer enn kongeørner i et gitt økosystem. 2 Hva mener vi med abiotiske og biotiske faktorer i et øko­ system? 3 Hvilken betydning har de abiotiske faktorene? 4 Forklar uttrykkene herbivor og karnivor. 5 Hva mener vi med et suksesjonsforløp? 6 Forklar uttrykkene biotop og nisje. 7 Hva legger du i begrepet bæreevne? 8 Forklar hvordan veksten skjer i en dyrepopulasjon.

1

Arbeidsoppgaver 1

2

40

Ta for dere en konkret dyreart (f.eks. rådyr) og prøv å finne ut fra litteratur hvilke faktorer som påvirker stør­ relsen av artens bestand. Hvilke faktorer er de viktig­ ste i det området hvor skolen ligger? Registrer hvilke arter du kan finne på en hogstflate, og hvilke som er i en hogstmoden (eldre) granskog. Hvilke deler av et suksesjonsforløp vil du se på en hogst­ flate og i skogen? Er det noen forskjell på vegetasjon­ ens sammensetning på hogstflata og i skogen? Hva med dyrelivet og insektene spesielt?

Naturvern

Naturvernbegrepet Naturvern er å bevare produktivitet og mangfold i naturen. Definisjonen er enkel, omfattende og presis. Da Stortinget debatterte forslaget til ny naturvernlov i 1970, var det særlig formålsparagrafen det ble reagert mot. Naturvernloven § 1 representerte noe nytt ettersom den var utformet som en programerklæring:

«Naturen er en nasjonalverdi som må vernes. Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for framtida. Enhver skal vise hensyn og varsomhet i omgang med naturen. Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i framtida bevares som grunnlag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel». Ved å vedta naturvernloven § 1 satte Stortinget en generell standard for framtidig norsk naturforvaltning. Formåls­ paragrafen ble etter hvert en «fanebestemmelse» som ble retningsgivende for alle som på en eller annen måte forvaltet norsk natur. Ikke minst fikk formålsparagrafen betydning for seinere lovgivning:

Fra lov om skogproduksjon og skogvern av 1965: § 1 Denne lov har til formål å fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern. Det skal tas sikte på at skogbruket gjennom rasjonell skjøtsel kan gi et tilfredsstillende resultat for næringens utøvere og sikre effektiv og jevn råstofftilførsel til industrien. Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske.

— 1 1976 fikk skogbruksloven innarbeidet prinsippet om å ta naturvernhensyn i sin formålsparagraf. — Ved revisjonen av viltloven i 1981 og innlandsfiskeloven i 1992 ble hovedprinsippene endret fra å ivareta utnyttelsesinteressene (jakt og fiske) til å beskytte det biologiske mangfoldet som vilt og fisk representerer.

Det har vært en tendens til å sette likhetstegn mellom na­ turvern og vern av naturområder. Men naturvernloven opererer med et mye videre naturvernbegrep. Den sier at «naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørigheten mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for framtida». Som naturressurser i denne forbindelsen mener vi jord, vann, luft, plante- og dyreliv og landskapets estetiske og rekreative verdi.

41

Naturvern Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, definerte en naturvernets arbeidsoppgave som tredelt:

— Hindre skadevirkninger og rovdrift ved naturinngrep (den forebyggende delen) — Bøte på skader som allerede var oppstått (den restaurer­ ende delen) — Sikre verdifulle naturområder, bevare dyre- og plante­ arter (den klassiske delen, eller områdevernet)

Motiver Naturvernets primære mål er å bevare mangfoldet og produksjonsevnen i naturen. For å si det enkelt: Naturen har en egenverdi som vi har et ansvar for å ta vare på. De forskjellige motivene fører i sum til et mål om naturbruk på økologisk grunnlag:

Naturvernet er basert på den delen av vitenskapen som kalles økologi, og som beskjeftiger seg med samspillet mellom levende organismer og deres miljø. Et opplegg for gjennomføring av en slik forvaltning av naturressursene kalles økopolitikk.

— Vitenskapelige og pedagogiske - vern om representative deler av alle naturtyper som naturdokumenter for forsk­ ning og undervisning. Naturvernområdene er viktige som referanseområder. — Etiske - forsvar av alle arters eksistensberettigelse og kommende generasjoners rett til rik og variert naturopp­ levelse. — Estetiske - vurderingen av landskapsskjønnhet som en vesentlig naturressurs. — Sosiale (rekreative) - den betydning intakte natur­ landskaper har for menneskers velferd og trivsel (nasjo­ nalparker opprettes for å sikre områder for friluftsliv og naturopplevelse). — Langsiktig økonomiske - nødvendigheten av en husholdering med naturressursene slik at vi opprettholder fornybare ressurser og begrenser bruken av ikkefornybare ressurser (prinsippet om en bærekraftig utvik­ ling). Motivene for å opprette verneområder kan være flere. For mange vil de etiske motivene være viktige. Helt fra natur­ vernets barndom har de estetiske motivene vært viktige, men de sosiale motivene blir tillagt stadig større vekt. De viten­ skapelige motivene for naturfredning blir også stadig vik­ tigere jo mer vi forandrer naturområdene gjennom tekniske inngrep og forurensninger. I dagligtale har begrepet miljøvern til dels overtatt som begrep for den forebyggende og restaurerende delen av na­ turvernet, og spesielt den delen som gjelder luft og vann. Naturvernbegrepet brukes mest om områdevern og vern av dyrearter og planter, altså det klassiske naturvernet. Denne begrepsbruken er uheldig fordi vi mister naturvernets vik­ tigste dimensjon: Vern av naturmiljøet, som er en forutset­ ning for å opprettholde mangfoldet og funksjonsdyktigheten.

42

Naturvern I tillegg til den rammen naturvernloven setter, lanserte Brundtlandkommisjonen (1987) et globalt mål for naturvern­ arbeidet: «Det er avgjørende for framtidig utvikling at mangfol­ det i levende natur bevares. Planter, dyr og mikroorganis­ mer må bevares i det miljø de er avhengige av for å eksis­ tere.» Vi er etter hvert blitt oppmerksom på at dette utsagnet også gjelder for vårt land og ikke bare er forbeholdt regnskogområder og andre fjerne økosystemer.

Historikk 1100-tallet: Fra Gulatingsloven, § 14 Um fiskevann «Alle vann skal renna so som dei har runne frå gamal tid, ingen skal veite det av bø eller inn på annanmanns bø, um det ikkje sjølv bryt seg veg. Um nokon veiter det, skal han veite det attende og dertil leggja landnåm (betale erstatning). Um ei å renn millom gardane og det er fisk i åi, då eig kvar halve, ut til mid-åi, um dei eig soleis jord til på kvar si side. Ganga skal Guds-gåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil. Um nokon stengjer i åi, då skal dei som eig ovanfor, setja han fem dagar frist på tinget til å bryte ned det som ulovlig er upsett.

1600-tallet: «Nature can only be conquered by obeying her» Sir Francis Bacon, engelsk forfatter, politiker og filosof

1800-tallet: «But we are, even now, breaking up the floor and wainscoting and doors and window frames and our dwellings, for fuel to warm our bodies and seethe our pottage». (Vi driver allerede nå og bryter opp gulvet og veggpanelet, river ut vinduer og dører for å få varme til oss selv og våre kokekar) George Perkins Marsh, Man and Nature, Or Physical Geography as Modified by Human Nature

Vi kan finne spor av naturverntenkning langt tilbake i vår historie. Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet hadde bestemmelser om laksens frie gang i vassdragene. Den hadde også et forbud mot å bruke ski under elgjakt for å beskytte drektige elgkuer om vinteren. Den amerikanske juristen og diplomaten George Perkins Marsh skrev i 1864 en bok som tok opp problemet med uvettig naturbruk, og han kan kalles det moderne natur­ vernets far. Vi regner ellers at det moderne naturvernet begynte med opprettelsen av Yellowstone nasjonalpark i USA i 1872. Tank­ en om å verne spesielle landområder spredte seg raskt, og allerede i 1909 hadde svenskene opprettet ni nasjonalparker. Det skulle gå mer enn 50 år før vår første nasjonalpark, Rondane, ble opprettet i 1962. Her i landet slo naturverntanken for alvor rot ved år­ hundreskiftet. Det var en del naturvitenskapsmenn som gikk i bresjen. I den nye jaktloven av 1899 ble bever og svane fredet etter initiativ fra zoologen Robert Collett. Samme året fikk geografen professor Yngvar Nielsen Turistforeningen til å betale for at Ringedalsfossen og Tyssestrengene i Har­ danger ikke skulle bygges ut til kraftproduksjon. Etter et foredrag av botanikeren professor Wille «Om Naturens Mindesmærker og Deres Bevarelse» i Det Norske Geografiske Selskab i 1909 ble det utarbeidet et forslag til lovutkast. Det førte til at Norge fikk den første naturvernlov i 1910. Men det var først ved naturvernloven av 1954 at vi fikk hjemmel for å frede større naturområder - som nasjonalparker. Naturvernarbeidet ble for alvor satt på det politiske kartet med opprettelsen av Miljøverndepartemen­ tet i 1972. Fylkesmennenes miljøvernavdelinger ble opprettet i 1982.

43

Naturvern Arbeidet med verneområder deles gjerne inn i tre perioder. Endringene i naturvernloven har betegnet skillene mellom periodene.

1910-53. Naturminner og artsvern Denne perioden er karakterisert ved fredning av enkeltobjekter, særlig trær og botaniske forekomster. På Dovre ble 52 enkeltarter fredet allerede sommeren 1911. Av større verneområder kan nevnes Fokstumyra. Bort­ sett fra en del skogreservater ble det opprettet få verne­ områder. Staten opprettet en rekke administrativt fredete områder på statsgrunn.

1954-70. Nasjonalparkperioden Med naturvernloven av 1954 kom hjemmel for å legge ut nasjonalparker. Statens naturvernråd la fram et forslag til Landsplan for nasjonalparker i 1963, og de fleste av disse nasjonalparkene var opprettet mot slutten av perioden. Det ble også etablert en del naturreservater i denne pe­ rioden. Antallet verneområder ble fordoblet i perioden.

1970-95. Tematiske verneplaner I midten av 1970-åra gikk vernearbeidet inn i en mer sys­ tematisk fase, og vernearbeidet skjøt virkelig fart. Bakgrunnen for de fylkesvise, tematiske verneplanene var systematiske registreringer og utvalg av de mest verne­ verdige områdene. Edellauvskogplanen ble vedtatt i 1977 og gav i løpet av en tiårsperiode 160 reservater. Myrreservatene økte fra 32 til 213. Verneplanen for våtmarker resulterte i mer enn 400 områder. Arbeidet med barskogreservatene ble innledet i slutten av perioden. Opprettel­ sen av reservatene kom for alvor i gang fra 1992. Det ble også arbeidet med sjøfuglreservater, kvartærgeologiske områder, mineralområder og vern av ravinelandskap i denne perioden. Det er også vernet områder som landskapsvernområde i denne perioden. 1 1992 fikk vi en ny landsplan for nasjonalparker og større verneområder.

44

Naturvern

De tre arbeidsfeltene Hindre skadevirkninger (forebyggende naturvern)

Naturvernlovens § 2 la opprinnelig opp til en konsesjonsbehandling av store enkeltinngrep i naturen, men denne paragrafen ble aldri satt ut i livet. Krav om konsekvensanalyser for større naturinngrep ble i 1990 tatt inn i plan- og bygningsloven.

Naturinngrep skal planlegges på en slik måte at skadevirk­ ninger på naturen unngås eller blir minst mulig. Når av­ gjørelser skal tas, må de kortsiktige fordelene vurderes opp mot faren for skadevirkninger på lang sikt. Stikkordet er langsiktig planlegging. Her kommer en mengde lover og bestemmelser inn i bild­ et. Den viktigste loven er plan- og bygningsloven fra 1985. Det er etter denne loven kommunene skal drive sin lang­ siktige arealplanlegging. En annen viktig lov er forurensningsloven av 1981 (lov om vern mot forurensninger og om avfall), som har til formål å verne det ytre miljøet mot forurensning. Loven kan sies å være en naturvernlov på feltet forurensning og forsøpling. Prinsippet om en bærekraftig utvikling som ble lansert av Brundtlandkommisjonen, uttrykker det samme som ligger i begrepet forebyggende naturvern. Vi snakker i begge til­ feller om å ta vare på klodens biologiske mangfold og pro­ duksjonsevne.

Bøte på skader som allerede er

oppstått (restaurerende naturvern)

Fra Mumle Gåsegg: «Så spurte han hva han skulle gjøre først. Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de. ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva han skulle ta på med nå. Du kan hugge fra deg veden nå, sa de. Det er ikke mer å hugge av, sa Mumle Gåsegg.»

Asbjørnsen og Moe. Norske folkeeventyr

Industrisamfunnet har levd etter en slags staurbæringsfilosofi: «Klarer du den, klarer du alltids en til.» Naturen kunne klare å ta imot det meste, luftrommet var uendelig og verdenshavene umettelige. Menneskenes evne til å beherske sin teknologi syntes ubegrenset. De som kjenner folkeeventyrene, snakker om en «Mumle Gåsegg-filosofi». I dag vet vi bedre. Milliarder av kroner må i åra fram­ over brukes til å rydde opp i 1960-, 1970- og 1980-åras synd­ er. Noen eksempler: — Midt i 1970-åra ble det slått alarm i Mjøsområdet på grunn av oppblomstring av grønnalger. Det ble satt i gang en storstilt aksjon for å redusere fosforutslippet fra husholdningskloakker og redusere avrenningen fra jord­ bruket. Mjøsaksjonen var vellykket, men kostnadene lå på rundt 1,5 milliarder kroner. — Sur nedbør har utryddet flere tusen fiskebestander i SørNorge. Kalking er et annet eksempel på restaurerende naturvern. — Et tredje eksempel er dagens arbeid for å redde våre laksebestander fra utryddelse.

45

Naturvern Dessverre er det nok av eksempler. Arbeidsoppgavene spen­ ner fra restaurering av skjemmende grustak til å redde ozon­ laget, med andre ord en spennvidde fra det lokale til det globale. Noe kan løses lokalt, de største oppgavene krever et internasjonalt samarbeid.

Områdevern - artsvern Nasjonalparkene dekker størst verneareal (Etter DN, per 1. september 1996) Antall Andel av Områdetype landarealet 18 4,25 % Nasjonalparker Landskapsvernområder 80 1,44 % Naturreservater 1 239 0,68 % Andre verneområder 159 0,03 %

Vern etter naturvernloven Naturvernloven gir hjemmel for fire kategorier av områdefredninger: nasjonalparker, naturreservater, landskapsvernområder og naturminner. I tillegg er det hjemmel for plante- og dyrelivsfredninger. Alt som har med fredning eller sikring av natur å gjøre, kan samles i begrepet klassisk naturvern. Et mål for denne delen av naturvernet er at alle arter av vekster og dyr som hører hjemme i landet, må vernes mot utryddelse, og at representative og spesielle naturtyper må sikres. Stortinget vedtok i 1966 en landsplan for nasjonalpar­ ker. Landsplanen var gjennomført ved at Saltfjellet nasjo­ nalpark ble opprettet i 1990. Det andre verneplanarbeidet kom inn i et systematisk spor på slutten av 1970-åra. For hver av naturtypene myr, edellauvskog og våtmarker for fugl ble det utarbeidet fylkes­ vise verneplaner på grunnlag av omfattende registreringen Seinere er andre naturtyper som sjøfuglområder, fuglefjell, kvartærgeologiske forekomster og mineralforekomster behandlet etter det samme prinsippet.

De første naturfredningene etter lov om naturfredning av 1910 og lov om naturvern av 1954 Vernekategori

Plantelivsfredning

Opprettet 9.6.1911

Område/forekomst og fylke

52 plantearter, Dovrefjell, Oppland og Sør-Trøndelag

Reservat

6.11.1914

Skogateigen, Sogn og Fjordane

Naturminne

3.12.1914

Eiketre, «Den gamle mester», Buskerud

F uglelivsfredning Nasjonalpark Landskapsvernområde

46

1.6.1923

21.12.1962 31.3.1967

Åksnesholmen, Hordaland Rondane, Hedmark og Oppland

Innerdalen, Møre og Romsdal

Naturvern

Nasjonalparker

1. Øvre Pasvik 2. Stabbursdalen

3. Øvre Anarjokka 4. Reisa

5. Øvre Dividalen 6. Ånderdalen

7. Rago 8. Saltfjellet-Svartisen 9. Børgefjell

10. Gressåmoen 11. Dovrefjell 12. Femundsmarka 13. Gutlia

14. Rondane

15. Ormtjemkampen 16. Jotunheimen 17. Hardangervidda

Naturvernloven § 3 setter tre vilkår for å opprette nasjonal­ park. Vilkårene er knyttet til kvalitet, størrelse og eierforhold. Nasjonalparker er store urørte naturområder der plante­ livet, dyrelivet og landskapet for øvrig er vernet. Natur­ miljøet og landskapet i nasjonalparkene med vegetasjon, dyreliv, natur- og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep. Jakt og fiske er vanligvis tillatt i nasjonalparkene. Det må også ligge på statens grunn. Tilstøtende privat grunn kan imidlertid innlemmes i nasjonalparkene. Per 1. september 1996 er det vernet 18 nasjonalparker med et samlet areal på 13 788 km2, noe som utgjør 4,25 pro­ sent av landarealet. Nasjonalparkene skulle representere et tverrsnitt av norsk natur, men til nå er det overveiende høytliggende skog- og fjellområder som er vernet. For også å få med områder i lavlandet og i kystområdene la Statens naturvernråd i 1986 fram et utkast til en ny landsplan for nasjonalparker. Pla­ nen foreslår opprettet 26 nye nasjonalparker, 14 landskapsvernområder, tre reservater og utvidelse av sju eksisterende nasjonalparker. Ved stortingsbehandlingen våren 1993 ble Miljøverndepartemenet pålagt å arbeide videre med vern av 20 nasjonalparkområder og 16 landskapsvernområder.

18. Jostedalsbreen

Naturreservater Naturreservater er urørte naturområder med meget strenge vernebestemmelser. Inngrep er ikke tillatt med mindre det skjer på grunn av normal ferdsel og skjøtsel. Det kan også innføres ferdselsrestriksjoner i reservatene. Naturreservatene dekker et variert utvalg av naturtyper og gis som regel betegnelse etter verneformen, for eksem­ pel myrreservat, skogreservat og fuglereservat. Naturreservatene varierer fra små områder på rundt ett dekar til store områder som Nordre Øyeren naturreservat på ca. 50 km2.

Norges nasjonalparker (fastlandet) (Etter DN)

Parti fra Rago nasjonalpark (Foto: PRS)

47

Naturvern

Mistfjordområdet i Bodø er foreslått som et av de nye nasjonalparkområdene (Foto: PRS)

Landskapsvernområdet Verneformen landskapsvernområde benyttes for å bevare landskap som betegnes som egenartet eller spesielt vakkert. Kulturlandskap kan også bli lagt ut til landskapsvernområde. Landskapsvernområde brukes som verneform for om­ råder der nasjonalpark- og reservatformen ikke passer. Hvis et område skal bli vernet som nasjonalpark eller natur­ reservat, er det en forutsetning at det dreier seg om urørt natur. Opprinnelig skulle fredningsformen gi hjemmel for vern av områder rundt kulturminner og kulturpåvirkete landskaper.

Naturminner Enkeltstående geologiske, botaniske og zoologiske fore­ komster kan vernes som naturminne. Området rundt kan vernes når det er nødvendig. Naturminnet har som regel et beskjedent areal. Det er en særlig streng verneform.

48

Naturvern «Kvitskriuprestin» i Uladalen, Sel kommune, er jordsøyler fredet som naturminne (Foto: PRS)

Plante- og dyreliv

«Fredning er et avgjort onde i forhold til urørt natur, liksom vakcinen er det i forhold til selvfølgelig sundhet». Peter Wessel Zappfe, 1969, Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel

Naturvernloven §§ 13 og 14 gir hjemmel for vern av planteog dyrearter. Bestemmelsene omfatter også artenes hi, reir og egg, men gir ikke noe vern av livsmiljøet. I så fall må vernet kombineres med en eller annen form for områdevern. Det første fredningsvedtaket med hjemmel i loven av 1910 var nettopp en fredning av 52 plantearter på Knutshø på Dovrefjell. Fra naturvernets første år har vi flere plantefredningen De var oftest artsfredninger i et avgrenset område som satte forbud mot plukking av blomster o.a., uten at voksestedet var vernet mot andre inngrep. Vi har i dag (1997) fredet 15 plantearter i Norge. Av in­ sekter er det fredet to arter: apollosommerfugl og mnemosynesommerfugl. Vern av landpattedyr og fugler skjer i dag i medhold av viltloven. Reine artsfredninger er som regel ikke tilstrekkelig for å sikre en arts eksistens. Det er viktig at framtidig natur­ vern konsentreres mer om områdefredninger med vern av

49

Naturvern

Marisko (Foto: PRS)

voksestedet, og at skjøtsels- og overvåkingstiltak blir iverk­ satt. Minst like viktig er det at vi tar hensyn til sårbare arter gjennom vår daglige naturforvaltning. Dyrelivet er i utgangspunktet gitt en generell beskyttelse gjennom viltlovens speilvendingsprinsipp. Viltloven gir, i likhet med naturvernloven, også mulighet for biotopbeskyttelse, men den gir ingen mulighet for å pålegge grunn­ eier noen form for biotopskjøtsel. Direktoratet for naturforvaltning har det daglige ansvaret både for forvaltning av viltloven og naturvernloven. For truete dyrearter vil valg av lovverk kunne koordineres her. Den daglige forvaltningen av viltet skjer ved bruk av vilt­ loven.

Oversikt over freda planter i Norge, per 1.6.1997 Misteltein (Viscum album), 13.1.1956 (rev. 29.10.1976) Sibirstjerne (Aster sibiricus), 2.10.1981 Masimjelt (Oxytropis deflexa), 25.2.1983 Purpurkarse (Brava purpurascens), 25.2.1983 11 orkidéarter (midl. fredet 1.6.1989): Marisko (Cyprideum calceolus) Flueblom (Ophrys insectifera) Vårmarihand (Orchis mascula) Stormarihand (Dactylorhiza praetermissa) Strandmarihand (Dactulorhiza purpurella) Søstermarihand (Dactulorhiza sambucina) Sibirnattfiol (Platanthera obtusata) Svartkurle (Nigritella nigra) Hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia) Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) Myrflangre (Epipactis palustris)

Områdevern etter annet lovverk Naturvernloven skal brukes på områder og objekter av lands- eller landsdelsinteresse. Ved siden av naturvernloven er det hjemmel for områdevern i plan- og bygningsloven og i viltloven. (Kulturminneloven gir nå også hjemmel for vern av kulturlandskap.)

Plan- og bygningsloven Loven er et sentralt virkemiddel i naturforvaltningen. Den skal sikre at naturverdiene tas vare på, ved framtidig arealvurdering. Men loven gir også hjemmel for å legge ut naturvernområder i kommuneplaner og reguleringsplaner. I forbindelse med kommuneplanen har kommunen anled­ ning til å båndlegge arealer inntil det er tatt stilling til om området for eksempel skal reguleres til naturvernområde. Det innebærer en form for «midlertidig vern». Plan- og bygningsloven gir hjemmel for å regulere til naturvernformål (§ 25 pkt. 6). Kravene til slike «kommunale verneområder» vil ikke være så strenge som ved vern et­ ter naturvernloven. Det kan likevel være viktige verdier knyttet til disse områdene, selv om de først og fremst har lokal verneverdi. Bevaring av lokale områder kan ha stor betydning for nærmiljøet som demonstrasjonsområder i undervisning, og for naturopplevelse.

Viltloven Lovens § 7 gir adgang til biotopvern for å verne områder som har «særlig verdi for viltet», eller der vernet er «nød­ vendig for å bevare viltets livsmiljø». Områdevern etter viltloven (biotopvern) setter ikke de samme kravene til urørt natur og er generelt mindre om­ fattende enn områdevern etter naturvernloven. Verneformen er aktuell til å sikre spesielle biotoper, for eksempel trekkruter for hjortevilt, og til å sikre egg- og dunvær. Til nå har denne muligheten vært lite benyttet. Per 1.1.1997 er fire områder midlertidig vernet. Tre av lokali-

50

Naturvern tetene er hekkeområder for rovfugl. Den fjerde lokaliteten er et myteområde for sædgjess. Fredlyst egg- og dunvær er et begrep knyttet til øyer i kystområdene fra Midt-Norge og nordover. Det har lite med tradisjonelle verneområder å gjøre, men et fredlyst egg- og dunvær representerer en tilegnelsesrett for grunneieren til dun og egg av ærfugl og måke i hekkeperioden. Det er altså en beskyttelse av grunneierens tradisjonelle næringsutøvelse.

Lov om laksefisk og innlandsfisk Lovens formålsparagraf sier at Kongen kan fastsette forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet dersom det er nødvendig for å bevare eller utvikle fiskearters livsmiljø. Hjemmelen har ikke vært brukt per 1.1.1997.

Andre verneområder Administrative fredninger Administrative fredninger betyr at grunneieren båndlegger egne arealer mot hogst og andre inngrep. Grunneier i en slik sammenheng kan være både privat grunneier, kommune og stat. Statskog SF, som forvalter ca. en tredel av Norges areal, var tidlig ute med fredning av deler av sine forvaltningsarealer. Grøftrem skogreservat i Nordland ble administra­ tivt fredet allerede i 1905. Statskog har i dag 39 administrativt fredete områder med et samlet areal på ca. 2,6 km2.

Fyrstasjoner med fuglelivsfredning 1 1935 ble fuglelivet på 50 av statens fyrstasjoner fredet ved kongelig resolusjon. Fredningen omfattet blant annet forbud mot fjerning av fugleegg, men var likevel ikke til hinder for at fyrbetjeningen kunne utnytte området som egg- og dunvær. Fredningen gjelder fortsatt for 41 fyr med omkringlig­ gende statseiendom. De andre ni er omgjort til fuglefredningsområder og reservater etter naturvernloven.

Vannkraftpotensialet per 1.1.1997 er totalt 178,3 TWh

Annet vern 1 2 3 4 5 6 7 8

Utbygd 112,7 Under utbygging Konsesjon er gitt Unntatt fra Samlet Plan 2,1 Ikke behandlet i SamletPlan 2,5 Samlet Plan, kat. I 15,3 Samlet Plan, kat. Il 18,8 Vernet 35,3

TWh 0,2TWh 1,5TWh TWh TWh TWh TWh TWh

Vassdragsvern Et av de store stridsspørsmålene i 1960- og 1970-åra var kam­ pen om vassdragene som kulminerte med striden om Altavassdraget i 1980. Gjennom fire verneplaner er 325 vassdrag vernet i dag. Det utgjør ca. 35 TWh av et samlet utbyggingspotensial på ca. 178 TWh.

51

Naturvern De gjenværenede vassdragene ble behandlet av Stortin­ get i «Samlet plan for vassdrag» (St.meld. nr. 60 1991-92). Samlet plan deler restvassdragene i to hovedgrupper: — Kategori I. Vassdrag som kan konsesjonsbehandles straks og fortløpende for å bidra til energidekningen i åra fram­ over. — Kategori II. Vassdrag som kan nyttes til kraftutbygging eller andre formål, og som ikke kan konsesjonsbehandles nå.

Om norske vassdrag heter det i stortingsmeldingen: «Vannstrengene med fosser, innsjøer, stryk og våtmarker danner kjernen og livsnerven i landskapet». Ved siden av fjordene er vassdragsnaturen trolig det mest spesielle ved norsk natur sett i globalt perspektiv. I tillegg til det nasjonale har Norge derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på vår vassdragsnatur. Et spesielt forhold i denne forbindelsen er vårt interna­ sjonale ansvar for å ta vare på laksestammene, ettersom Norge er det viktigste gyteområdet for den atlantiske laksestammen.

Rjukanfossen «det høieste Vandfald ikke alene i Europa, men endog i hele den bekjendte Verden (Jens Esmark)» (Foto: PRS)

Gangen i en vernesak Ved områdevern etter naturvernloven er det Miljøvernde­ partementet (MD) som har det politiske ansvaret, Direkto­ ratet for naturforvaltning (DN) som har det faglige ansva­ ret, mens fylkesmennenes miljøvernavdelinger (FM) står for den praktiske gjennomføringen av vernearbeidet. Kort fortalt er verneproseprosedyren slik: — Politisk avklaring En større verneplan, for eksempel barskogplanen, begyn­ ner ofte med at det gis et startsignal fra regjering og Stor­ ting. Ved tematiske verneplaner sørger Miljøverndeparte­ mentet for politisk avklaring før verneplanarbeidet settes i gang. — Dokumentasjon og registreringer Naturvernloven legger opp til at det skal skje en faglig re­ gistrering eller dokumentasjon i hvert område som skal vurderes som naturvernområde (DN).

— Melding om igangsetting av planlegging Grunneiere, rettighetshavere, lokale organisasjoner og etater skal få melding om at det arbeides med verneplaner og en framdriftsplan (FM). — Utarbeidelse av verneforslag Grunneiere/rettighetshavere, organisasjoner og kommuner kan medvirke i utarbeidelse av verneforslag. Dette gjelder særlig avgrensing, vernebestemmelser og de vernetiltakene som er aktuelle (FM).

52

Naturvern

Vassdrag i Norge med nedbørfelt over 200 km2 46 gjenværende

100 utbygde vass

Regulering av Norges største innsjøer 4 uberørte innsjøer

— Faglig godkjenning Verneforslaget skal vurderes og godkjennes på faglig grunn­ lag i DN.

— Lokal høring Etter godkjenning i DN sendes forslaget på lokal høring til de samme instansene som fikk tilsendt verneforslaget. Vanlig tidsfrist er tre måneder. Etter den lokale høringen sendes verneforslaget med vernebestemmelse, høringsuttalelser, sammendrag og fyl­ kesmannens tilrådinger til DN (FM). — Sentral høring DN har ansvaret for at verneforslaget blir sendt på høring til sentrale instanser og organisasjoner. På bakgrunn av alle innkomne uttalelser utarbeider DN en endelig anbefaling som sendes MD for politisk behandling. — Vernevedtak Vedtak om vern skjer ved kongelig resolusjon i statsråd.

Økonomisk erstatning 21 regulerte innsjøer

Fosser med fallhøyde over 400 meter 4 uberørte fosser

7 utbygde fosser

I 1985 ble det gitt nye regler for erstatning ved opprettelse av naturreservater og naturminner. Etter disse reglene har eiere av og rettighetshavere til eiendom som blir fredet som reservat og naturminne, krav på erstatning for økonomisk tap som er en følge av verne­ vedtaket (naturvernloven § 20). Erstatningen skal fastsettes i samsvar med reglene i ekspropriasjonserstatningsloven av 1984 (oreigingsloven). Det er vernereglenes utforming som er avgjørende for om­ fanget av det offentliges erstatningsplikt. Spørsmålet om erstatning vurderes konkret i hver sak. Utgangspunktet er at grunneieren beholder eiendomsretten. Det påregnelige økonomiske tapet for grunneieren vil være vurderingstema for å fastsette en erstatning. For et barskog­ område vil verdsettingen fastsettes på bakgrunn av aktu­ ell skogtilstand, terrengforhold, brukssituasjon og annet.

Oppfølging etter vern Etter at et område er vernet, vil grensene bli markert med grensemerker og markeringsskilter. På strategiske steder settes det opp skilter med opplysningsplakat og verneregler. En oppsynsperson får ansvar for å føre tilsyn med områd­ et. I statsallmenningene er det fjelloppsynet som til nå har hatt denne oppgaven, men nå kommer Statens naturoppsyn til å overta ansvaret for verneområdene. Det skal utarbeides skjøtselsplaner for verneområdene. De kan være omfattende i edellauvskogreservatene, men

53

Naturvern relativt enkle i et myrreservat. Hensikten med skjøtselsplanene er i hovedsak å se til at verneverdiene i området opprettholdes. Planlegging av ferdselsruter og informasjons­ materiell kan også inngå i en skjøtselsplan.

Biologisk mangfold Naturvern er tidligere i dette avsnittet definert som «bevar­ ing av produktivitet og mangfold i naturen». Begrepet bio­ logisk mangfold er derfor ikke nytt, men begrepet ble for alvor ført opp på den globale dagsordenen gjennom Brundtlandkommisjonen og Riokonferansen. For naturforvaltningen er biologisk mangfold etter hvert blitt et kjernebegrep. Det er vel riktig å hevde at begrepet er blitt en prinsipiell «forvaltningsparaply» for forvaltning av biologiske naturressurser uansett hvor vi befinner oss på kloden.

Argumentene for å ta vare på biologisk mangfold kan del­ es i tre: — Økologiske argumenter som går ut på at alle livsformer har funksjoner i naturen — Nytteargumenter som påpeker at arter kan komme til praktisk nytte for mennesket — Etiske argumenter som tillegger alle livsformer, og økosystemer, en egenverdi.

Økologiske argumenter Artsrikdom opprettholder næringskjeder og næringsnett. Insekter og andre virvelløse dyr inngår i svært mange næringskjeder. 2 Bestøvning ved hjelp av insekter er en nøkkelprosess i naturen. Mangfoldet av insekter og blomsterplanter er basert på gjensidig avhengighet av hverandre. 3 Det yrende livsmangfoldet i jordbunnen med bakterier, sopp og ulike smådyr styrer jordsmonndannelsen og nedbrytingsprosessene. 4 Rovdyr og parasitter holder bestandsnivået nede hos en rekke arter. Konkurransen reduseres, og dermed kan mange arter eksistere sammen i naturen. 5 Mangfoldet utgjør et viktig potensial hvis miljøforhold­ ene endres. Er det mange arter, er det sannsynlig at noen vil klare seg under nye betingelser. Dette punktet er vik­ tig i forbindelse med menneskenes stadige endringer av miljøbetingelser (f.eks. drivhuseffekt). 1

Nytteargumenter 1

54

Rikdom av arter og underarter betyr mange mulige mat­ kilder for mennesket. Her er det mye å forske på.

Naturvern 2

3

4

5

6

7

8

Artsrikdommen er et potensial for nye medisiner. Det er særlig stort i regnskog, men et norsk eksempel er lege­ middelet cyclosporin. (Cydosporin er uunnværlig ved transplantasjoner og ble funnet i en jordboende sopp på Hardangervidda.) Mangfoldet gir oss mange ulike produkter, for eksem­ pel tømmer, fibrer, fargestoffer, oljer, gummi, silke. Re­ dusert mangfold gir reduserte muligheter. Genmateriale fra ville planter er nødvendig for å forbedre våre kultur­ planter. Insektenes mangfold er til nytte i landbruket: Insektene sørger for bestøvning av 80 prosent av klodens dyrkete plantearter. Rovinsekter og parasitter holder i lange pe­ rioder mange potensielle skadedyr under skadeterskelen. Utvalgte, naturlige fiender kan settes inn mot skadedyr i stedet for å sprøyte (biologisk kontroll). Mange av naturens arter er såkalte indikatorarter, de forteller om hvor hardt naturen er stresset, og fungerer som «røde varselslamper». Lavfloraens sammensetning forteller om luftkvaliteten og vanninsekter om vann­ kvaliteten. Visse sopp- og lavarter forteller om graden av urørthet i skog. Noen arter egner seg til langsiktig overvåking av forurensningsnivå og biologisk mangfold. Mangfoldet bidrar til å rense jord, vann og luft. I jord finnes det flere arter enn noe annet sted i naturen. Myld­ ret av bakterier, sopp, encellete dyr, midd, spretthaler, meitemark og annet bidrar til å bryte ned avfall og å avgifte naturen. Biologisk mangfold er verdifullt for forskning og under­ visning. Bananflua revolusjonerte for eksempel arve­ lighetsforskningen i midten av dette århundret. Mangfoldet bidrar til vår psykiske helse. Mangfoldet av naturtyper og arter gir oss rike naturopplevelser. Det er verdifullt bare å vite at spennende natur og arter eksi­ sterer, selv om vi ikke har mulighet til å oppleve dem selv.

Etiske argumenter 1 2

3 4

5

Alle livsformer har egenverdi. Ulike naturtyper, særlig i urørt tilstand, har egenverdi. (Vi vet ikke hvor mange arter som finnes på kloden, men vi kjenner i dag ca. 1,5 millioner arter. Det gjettes på at det finnes et sted mellom 10 og 30 millioner arter.) Mennesket er en nykomling på denne kloden, mens de fleste plante- og dyrearter har lang hevd på å bebo jorda. Vi har et ansvar for å levere kloden i best mulig stand til framtidige generasjoner, slik at alle muligheter for bruk og opplevelse er i behold. Ved å bevare mangfoldet bevarer vi også naturens rå­ stoffer for videre evolusjon. Vi vet ikke hvilke plante- og dyregrupper som vil bli viktige i klodens fortsatte his­ torie.

55

Naturvern

Rødlisten for fugler Utryddet: glente, rapphøne, hvitbrystlo, kippedue, topplerke, kornspurv Direkte truet: dverggås, åkerrikse, sørlig myr­ snipe, nordlig sildemåke, hortulan

Sårbar: vandrefalk, skogdue, snøugle, eng.gulerle

Sjelden: stjertand, lappfiskand, fiskeørn, myrhauk, hønsehauk, kongeørn, lerkefalk, jaktfalk, vannrikse, myrrikse, dverglo, svarthalespove, polar­ lomvi, slagugle, lappugle, trelerke Andre arter som krever tiltak eller overvåking: storlom, smålom, sangsvane, sædgås, skjeand, havørn, lomvi, lunde, gråspett, dvergspett, bergand, havelle, sjøorre, svartand, vepsevåk, trane, fjellmyrløper, dobbeltbekkasin, teist og nattravn

Rødlisten for pattedyr Utryddet: svartrotte Direkte truet: ulv

Sårbar: bjørn, fjellrev Sjelden: jerv, storflaggermus, bjørkemus

Andre arter som krever tiltak eller overvåking: piggsvin, liten dvergspissmus, lappspissmus, taigaspissmus, børsteflaggermus, skjeggflaggermus, brandtflaggermus, skimmelflaggermus, dvergflaggermus, trollflaggermus, langøre- og bredøreflaggermus, ilder, oter, gaupe

Trusler mot det biologiske mangfoldet Moderne teknologi fører med seg en en økende trussel mot plante- og dyrearter. Generelt er de viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet knyttet til tap og oppsplitting av leveområder, overbeskatning av planter og dyr, introduksjon av nye arter, forurensning av vann og luft, klimaendringer, plante- og dyreforedling som driver med ensidig utvalg, og forstyr­ relser av forskjellig slag. Rødlister er oversikter over arter som er klassifisert (et­ ter kategoriene som står nedenfor) innenfor geografiske om­ råder. Direktoratet for naturforvaltning utarbeider den rød­ listen som gjelder i Norge. Hensikten med å føre opp en or­ ganisme på rødlisten er hurtigst mulig å kunne fjerne den fra listen igjen.

Internasjonale kategorier for truete arter (Utarbeidet av IUCN, Verdens naturvernunion) Utryddet (Ex). Arten har ikke vært registrert de siste 50 åra.

Direkte truet (E). Arten står i fare for å dø/utryddes dersom de negative faktorene fortsetter å virke.

Sårbar (V). Artene ventes snart å gå over i gruppen direkte truet dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Sjelden (R). Arten er knyttet til begrensete områder og er derfor i en utsatt situasjon.

Usikker (I). Arten anses å være enten direkte truet, sårbar eller sjelden, men det foreligger ikke nok kunnskap til å plas­ sere den i en av de tre kategoriene.

Utilstrekkelig kjent (K). Arten anses å tilhøre en av de oven­ nevnte kategoriene, men informasjon mangler. Hensynskrevende (V+). Nærmere sårbar enn sjelden. Brukes særlig for planter. Betegner arter med flere voksesteder, men som påvirkes negativt av ulike miljøfaktorer.

Situasjonen i Norge Tap av biologisk mangfold i Norge er knyttet til mange kultur- og naturtyper. Endringer i driftsformene i landbruket mot monokulturer, brakklegging av beite- og slåttearealer, bruk av kjemikalier og kunstgjødsel har gitt store endringer i kulturlandskapet. Flere arter som var knyttet til det gamle slåtte- og beitelandskapet er truet.

56

Naturvern For skogbruket har vi noe av den samme situasjonen. Her er det antatt at særlig organismer knyttet til fuktområder, gammelskog og døde trær er i faresonen. Biologisk mangfold i ferskvannsbiotoper kan også være truet. Laksebestandene har fått et spesielt fokus i forbindelse med mye rømming av oppdrettslaks fra fjordanlegg. Av artsmangfoldet i Norge (33 000 arter er kjent) ble 12 000 arter vurdert til rødlisten i 1992. Av de undersøkte artene ble 1839 ført opp, derav 234 planter, 65 fugler og 18 pattedyr. Den nye rødlisten som er under utarbeidelse, har 18 000 arter til vurdering. Revidert liste for truete fugler og pat­ tedyr er klar og inneholder 22 pattedyr og 55 fugler. Ulv er det eneste pattedyret som regnes som direkte utryddelsestruet i Norge i dag. Sårbare arter er fjellrev og bjørn.

Bevaring av nøkkelbiotoper

Styvingstre (Foto: PRS)

Nøkkelbiotop med store trær og død ved (Foto PRS)

Levende organismer i Norge er knyttet til naturtyper som kyst, fjord, innsjøer og vassdrag, våtmarker, kulturlandskap, barskog, lauvskog, myr, fjell og vidde. Ved å ivareta særlig viktige lokaliteter med sjeldne naturelementer eller sjeldne og truete arter kan en oppnå å be­ vare en relativt stor andel av det biologiske mangfoldet i et område. Slike områder kalles nøkkelbiotoper. Nøkkelbiotopene ved kyst og fjord kan være langgrunne våtmarksområder, bekkeutløp og deltaområder, brakkvannsområder, strandenger og strandsumper, marine områder, små holmer og skjær som er hekkeplass for sjøfugl, tørrbakker, kystskog og tette kratt. Eksempler på nøkkelområder knyttet til vann, vassdrag og våtmark er næringsrike tjern, dammer og sumpområder, deltaområder, elvestrekninger omgitt av flommarksskog og belter med kantvegetasjon langs bekker, elver og vann. I kulturlandskapet er nøkkelbiotoper knyttet til gamle lauvtrær, særlig lauvingstrær, skogbryn, rike bjørkehager og andre hagemarksskoger, kunstig anlagte vanningsdammer, bekker og åpne grøfter med tilhørende vegetasjonsbelte, kantsoner med flersjiktet vegetasjon langs vegene, åkerkanter og steingjerder, åkerholmer, rydningsrøyser, ugjødslete slåtte- og beitemarker og kalktørrenger. I byer og tettsteder kan de fleste grøntområder, vann og bekkeutløp betraktes som nøkkelområder for biologisk mangfold. Nøkkelbiotoper knyttet til barskog og lauvskog kan være bekkekløfter og raviner, kilder og oppkommmer, bergskrenter og rasmarker, rikmyrer, gammel lauvskog, kalkfuruskog, sumpskog, brannpreget furuskog, nylig brent skog, ospeholt, kontinuitetsskog og gamle døende trær. På myr kan nøkkelbiotopene være myrholmer, gamle og grove trær i tilknytning til disse, rikmyrer og kilder/oppkommer. I fjellet kan nøkkelbiotopene være bergskrenter, ras­ marker, store steiner, elver, bekker og gruntvannsområder, myrområder, bekkekløfter, snøleier og setervoller.

57

Naturvern

Framtidige oppgaver Status for områdevernet ser slik ut per 1.1.1997:

Verneområder

Antall

Nasjonalparker 18 Naturreservater 1 174 Landskapsvernområder 76 86 Naturminner1 1422 I alt

Areal Norges km2 land­ areal, %

13 790 2 150 4 632 2 20 681

4,3 0,7 1,4 0,0 6,4

1 Bare geologiske naturminner. 1 tillegg kommer 190 trær eller tregrupper

Områdevern Perioden med gjennomføring av vedtatte verneplaner går nå mot slutten. DN og fylkesmennene er inne i sluttfasen for Verneplan 1 for barskog og har påbegynt arbeidet med sluttføringen av Verneplan 2 for barskog. Landsplanen for større verneområder ble påbegynt mot slut­ ten av 1980-åra. Stortinget vedtok i 1992 at Miljøverndepar­ tementet skulle arbeide videre med 20 nasjonalparkområder eller utvidelse av eksisterende nasjonalparker og 16 landskapsvernområder. Et viktig argument var at den før­ ste nasjonalparkplanen stort sett dekket fjellområder. Tan­ ken er nå å få representert også andre norske naturtyper. Arbeidet med landsplanen for større verneområder vil pågå langt inn i neste århundre. For vassdragene som er vernet mot kraftutbygging, er det utarbeidet rikspolitiske retningslinjer som skal sørge for at de i størst mulig grad kan bli spart for andre inngrep som reduserer verdien av vassdragene. Dette gjelder særlig de nedre delene av vassdraget, i kulturlandskapsområdet.

Det generelle naturvernarbeidet i åra framover vil i større grad konsentrere seg om å opprettholde det biologiske mangfoldet i norsk natur. Både myndigheter på riksplan, fylkesplan og ikke minst på kommunalt plan har ansvar her. Arbeidet vil skje i nær kontakt med forskningsinstitusjoner og de frivillige orga­ nisasjonene.

Viktige konvensjoner: (Etter DN, Langtidsplan 1992-94, årstall angir norsk tilslutning)

Bernkonvensjonen om vern av planter, dyr og naturlige leveområder i Europa, 1986 Bonnkonvensjonen om vern av trekkende arter, 1979 Ramsarkonvensjonen om vern av våtmarksområder, 1974

Washingtonkonvensjonen (C1TES) om internasjonal handel med truete plante- og dyrearter, 1976

Den nordatlantiske laksekonvensjonen (NASCO), 1983 Konvensjonen om verdens natur- og kulturarv, 1977 58

Det biologiske mangfoldet kan beskyttes gjennom område­ vern (klassisk naturvern) og spesielle tiltak, men hoveddelen av vårt biologiske mangfold må vernes gjennom en målrettet naturforvaltning knyttet til arealdisponeringen. I framtida kan en mer helhetlig arts- og områdeforvaltning ta utgangs­ punkt i rødlistene etter hvert som kunnskapene om artene blir utvidet. Et viktig prinsipp de siste åra har vært at mest mulig av ansvaret for den praktiske naturforvaltningen skal flyttes ned på lokalplanet. I denne sammenhengen er vi helt av­ hengige av at myndighetene får til et aktivt samarbeid med de daglige forvalterne av norsk natur, nemlig grunn­ eierne.

Naturvern

Aktuell litteratur

Strategi for å reetablere og styrke truete laksestammer (Etter DN, Langtidsplan 1992-94)

Berntsen. 1994. Grønne linjer. Naturvernets historie. Grøndahl og Dreyer Direktoratet for naturforvaltning. 1995. Naturvernområder i Norge 1911-1994. DN-rapport 1995-3 Hågvar og Støen. 1996. Grønn velferd. Kommuneforlaget Miljøverndepartementet. 1991. Ny landsplan for nasjonalparker. St.meld. nr. 62 (1991/92). Miljøverndepartementet. 1991. Om samlet plan for vassdrag. St.meld. nr. 60 (1991/92). Miljøverndepartementet. 1991. Verneplan IV for vassdrag. St.prp. nr. 118. (1991/92). Norderhaug og Norderhaug. 1986. Naturen og vi. Universitetsforlaget Norderhaug. 1996. De neste 25 årene. Naturvern i det 21. århundret. Statens naturforvaltningsråd

Repetisjonsoppgåver 1 Hva er spesielt med naturvernloven § 1? 2 Hva er sammenhengen mellom § 1 og Brundtlandkommisjonens mål om en bærekraftig utvikling? 3 Hvilke hovedformer kan naturvernarbeidet deles opp i? 4 Hvor og når fikk vi vår første nasjonalpark? 5 Hva er de viktigste forskjellene på en nasjonalpark og et landskapsvernområde? 6 Hvorfor er det i dag lite aktuelt å frede enkeltarter av pattedyr med hjemmel i naturvernloven? 7 Er det bare naturvernloven som gir hjemmel for områdevern? 8 Beskriv naturvernets framtidige arbeidsoppgaver og arbeidsformer. 9 Hva mener vi med biologisk mangfold? Hvorfor er det viktig å bevare det biologiske mangfoldet? 10 Forklar gangen i en vernesak etter naturvernloven.

Arbeidsoppgaver 1

2

3

Registrer hvilke verneområder etter naturvernloven som finnes i kommunen (eller nabokommunene). Finn ut hva slags vern de har, når de ble fredet, og om det er utarbeidet skjøtselsplan for området. Finnes det områder lokalt i kommunen som det er ak­ tuelt å ta vare på ved hjelp av plan- og bygningsloven (se side 248)? Les igjennom Bernkonvensjonen, Bonnkonvensjonen og Ramsarkonvensjonen. Finnes det arter eller områder i fyl­ ket ditt som disse konvensjonene har betydning for? Finn det nærmeste vassdraget som er vernet mot kraft­ utbygging. Er det noen andre inngrep som kan true na­ turmiljøet langs vassdraget?

59

Mål og virkemidler i internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk

Internasjonal miljøvernpolitikk Brittens kvalme stenkullsky senker sort seg over landet, smusser alt det friske, grønne, kveler alle spirer skjønne. Stryker lavt med giftstoff blandet, stjeler sol og dag fra egnen, drysser ned, som askeregnen over oldtids dømte by. Henrik Ibsen, 1866 i Brand

«1 vårt århundre er jordas økologiske likevekt blitt radikalt forstyrret, og dens avbalanserte, økologiske mønster er blitt knust av den drastiske befolkningsveksten og den like drastiske overutnyttelsen av naturressursene. Denne voksende ubalansen mellom mennesket og planeten vil bli stadig alvorligere og ende med økonomisk, fysisk og sosial katastrofe, dersom vi ikke omgående tar skritt for å stanse den og, om mulig, legge kursen helt om.» Sir Julian Huxley, 1961, UNESCOs første generaldirektør

Internasjonal miljøvernpolitikk hviler på vitenskapsmennenes anbefalinger, press fra opinionen og miljøorganisasjoner og politikernes vilje til å ta press og signaler alvorlig. Når vi bruker begrepet miljøvernpolitikk, gjelder det først og fremst de positive virkemidlene som verdenssamfunnet vedtar for å bedre miljøet. Det kan virke som om det er et stort gap mellom mål og resultater. Virkemidlene og resul­ tatene synes ofte for svake og ubetydelige i forhold til pro­ blemene. Mengden av klimagasser (f.eks. CO, og CH4) i atmosfæren øker, og de hindrer den utgående varmestrålingen fra jorda. Målet for FNs rammekonvensjon om klimaendringer er at konsentrasjonen av klimagassene stabiliseres på et nivå som ikke er noen fare for klimasystemet. Norge har sluttet seg til dette, og nasjonalt mål er å stabilisere CO2-utslippene innen år 2000 på 1989-nivå. Norges utslipp av klimagasser har endret seg lite siden 1985 selv om CO,-utslippet har økt, fordi de andre klimagassutslippene er redusert, for eksempel fluorholdige forbindelser. Dette er eksempel på et miljøproblem som er avhengig av internasjonalt samarbeid og forpliktende avtaler, fordi det ikke betyr mye hva Norge gjør i den store sammenhen­ gen. Skal internasjonale avtaler virke, må imidlertid alle landene følge opp sine forpliktelser. Målene i internasjonal miljøpolitikk ligger nedfelt i en rekke konvensjoner og traktater. Både Stockholmerklæringen (1972) og Agenda 21 fra Riokonferansen (1992) er eksem­ pler på slike mål som en rekke land, også Norge, i prinsippet har sluttet seg til.

Stockholmskonferansen Den voksende erkjennelsen av at miljøproblemene ikke bare var nasjonale, førte til at FN vedtok å holde en internasjo­ nal miljøkonferanse i Stockholm i juni 1972.

60

Internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk

Prinsipp 1 Jordens naturressurser, herunder luft, vann, land, plante- og dyreliv og spesielt representative naturlige økosystemer, må vernes til beste for nåværende og kommende generasjoner gjennom omsorgfull planlegging og riktig skjøtsel.

Prinsipp 2 Jordens evne til å produsere viktige fornybare ressurser må opprettholdes, og når dette er praktisk mulig, gjenopprettes eller forbedres.

Prinsipp 3 Mennesket har et spesielt ansvar for å beskytte og på en fornuftig måte forvalte arven av dyreliv og de områdene der dyrene eksisterer. Det gjelder særlig dyreliv og områder som nå er trua gjennom kombinasjoner av uheldige faktorer. Vern av naturen og dyrelivet må derfor tillegges vekt i planleggingen som tar sikte på økonomisk utvikling.

Prinsipp 4 Jordens ikke-fornybare ressurser må utnyttes på en måte som beskytter mot framtidig utarming, og slik at hele menneskeheten får del i nytten av dem.

Organiseringen av en helhetlig miljøpolitikk i de enkelte land var derimot lite utviklet i 1972. Som i dag ble skjerpete miljøkrav vanskeliggjort ved at landene ønsket å unngå til­ tak som kunne forverre deres konkurransesituasjon. Stockholmskonferansen endte likevel opp med en dekla­ rasjon som inneholdt en rekke viktige prinsipper. Hovedprin­ sippet var at ressursforvaltning må bygge på økologisk kunn­ skap og innsikt. Helhetssyn må settes framfor sektor­ interesser og langsiktige hensyn framfor kortsiktige inter­ esser. Hovedprinsippet ble konkretisert i fire punkter som er gjengitt i margen.

Et konkret resultat av Stocholmskonferansen var opprettel­ sen av FNs miljøprogram UNEP (United Nations Environmental Program) med hovedsete i Nairobi i Kenya (desem­ ber 1972). I åra som fulgte utviklet UNEP programmer for miljø­ overvåking og miljøinformasjon, systemer for håndtering av miljøgifter og et eget program for å fremme miljøvennlig industri. Miljøavtaler er seinere blitt et spesialfelt for UNEP, som mot slutten av 1980-åra stod sentralt blant annet i utarbei­ delsen av avtalene om vern av ozonlaget og om transport av farlig avfall. UNEP har i den seineste tid hatt en nøk­ kelrolle i utviklingen av den nye avtalen om biologisk mang­ fold og har også medvirket til arbeidet med klimaavtalen. I 1972 vedtok medlemslandene i OECE) prinsippet om at forurenseren skal betale (polluter pay prinsciple). Til tross for forvaltningsprinsippene fra Stockholms­ konferansen, opprettelsen av UNEP, og stadig nye miljø­ avtaler fortsatte forurensningene av luft og vann å øke i skremmende grad utover i 1970-åra og inn i 1980-åra. Industriforurensning førte ikke bare til sur nedbør, men også til frykt for en global temperaturøkning, en økning av den naturlige drivhuseffekten. På slutten av 1980-åra kunne en registrere at det naturlige ozonlaget så ut til å bli ned­ brutt, mens ozonmengden ved bakkenivå økte. Havområder som Nordsjøen og Østersjøen viste tegn på at tålegrensene for forurensninger for lengst var nådd. I den tredje verden førte befolkningsveksten til økende press på naturressurs­ ene. 1980-åra var en periode med økt samarbeid mellom de gamle fiendene USA og Sovjetunionen. Det ble holdt topp­ møter med etterfølgende nedrustningsforhandlinger. Den tredje verden fikk mer å si i FN, og etter hvert var verdens­ samfunnet klar til å sette globale miljøvernproblemer på dagsordenen. Allerede i 1980 vedtok FN at den internasjonale strate­ gien for miljø og utvikling skulle samles i ett dokument, «Environmental Perspective to the Year 2000 and beyond». Seinere dukket tanken om en uavhengig kommisjon opp, en kommisjon som burde få i oppdrag å lage en kritisk analyse av hvordan verdens nasjoner kunne arbeide for å løse miljø- og utviklingsspørsmålene.

61

Internasjonal og

nasjonal miljøvernpolitikk

Bærekraftig utvikling: Bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

Hver generasjon bør etterlate til framtida en verden som er minst like mangfoldig og produktiv som den de selv arvet. Utviklingen av et samfunn eller en generasjon må ikke begrense muligheten for andre samfunn eller generasjoner. En bærekraftig utvikling forutsetter en holdningsendring som oppmuntrer til et forbruksmønster som ligger innenfor det økologisk mulige, og som vi alle kan oppnå. Minstekravet for bærekraftig utvikling er at de naturlige systemene som opprettholder livet på jorda, atmosfæren, vannet, jordsmonnet og alt som lever, ikke settes i fare. Utvikling pleier å forenkle økosystemene og å redusere artsmangfoldet. Arter som først er utryddet, er tapt for all framtid. Tapet av plante- og dyrearter kan redusere kommende generasjoners valgmuligheter kraftig. Bærekraftig utvikling forutsetter følgelig vern av plante- og dyrearter.

Sluttrapport, Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987.

Brundtlandkommisjonen FNs hovedforsamling nedsatte i 1983 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling med den daværende norske statsmi­ nister Gro Harlem Brundtland som leder. Kommisjonens oppgaver var å — utarbeide forslag til en langsiktig miljøstrategi for å fremme en bærekraftig utvikling fram til og forbi år 2000 — anbefale hvordan miljøhensyn kunne fremmes gjennom sterkere samarbeid både mellom utviklingslandene og mellom land som står på ulike trinn i den økonomiske og sosiale utviklingen, slik at samarbeidet bygger opp om felles og gjensidig forsterkende mål som tar hensyn til sammenhengen mellom befolkning, ressurser, miljø og utvikling — vurdere hvordan det internasjonale samarbeidet om miljøspørsmål kan gjøres mer effektivt — bidra til å definere felles oppfatninger av langsiktige miljøspørsmål og av tiltak som er nødvendige for å verne og styrke miljøet, og utarbeide en langsiktig handlings­ plan for de kommende tiår og felles mål som verdens nasjoner kan arbeide fram mot. Kommisjonsrapporten ble lagt fram i 1987.1 sluttrapporten understreket kommisjonen betydningen av at verdens na­ sjoner må samarbeide om å forvalte jordas ressurser på en bærekraftig måte: «Vi må arbeide for en bærekraftig utvik­ ling. Det vil si en utvikling som imøtekommer dagens be­ hov uten å ødelegge mulighetene for at kommende gene­ rasjoner skal få dekket sine behov.» «Tenk globalt, handle lokalt» er et slagord som ble mye brukt på den tida. I sluttrapporten gikk kommisjonen inn på disse hovedpunk­ tene:

— — — — — —

befolkning og menneskelige ressurser matvaresikkerhet, bevaring av produksjonsgrunnlaget arter og økosystemer energi industrien, resirkulering av materialene byutfordringen

Essensen i en bærekraftig utvikling ble forklart på denne måten av Gro Harlem Brundtland:

Vi må gjøre slutt på fattigdommen. Verdens ressurser må vernes for å sikre at fattigdommen ikke vender tilbake. 3 Begrepet utvikling må utvides til å omfatte ikke bare øko­ nomisk vekst, men også sosial og kulturell utvikling. 4 Vi må forene økonomi og økologi i beslutningsproses­ sen på alle nivåer. 1 2

Ett av forholdene som bekymret kommisjonen var avskogingen av regnskogområdene med tap av til dels ukjente plante- og dyrearter som resultat. Problemet ble satt på spissen i uttrykket «Livets bibliotek brenner».

62

Internasjonal «Verden lever i to virkeligheter: - en teknisk/økonomisk virkelighet som bestemmer vår hverdag - en økonomisk virkelighet som er avgjørende for menneskehetens framtid!» Magnar Norderhaug leder av World Watch, Norden

og nasjonal miljøvernpolitikk

Riokonferansen Brundtlandkommisjonen foreslo at rapporten burde bli fulgt opp etter noen år gjennom en verdenskonferanse for miljø og utvikling. En slik oppfølging ble arrangert i Rio de Janeiro i 1992, også kalt UNCED (United Nations Conference on Environment and Development). Konferansen ble forberedt over flere år og samlet viten­ skapsmenn, politikere og miljøorganisasjoner fra hele verd­ en. Riokonferansen førte fram til flere vedtak: Agenda 21 er en handlingsplan for arbeidet med miljø og utvikling inn i neste århundre. Dokumentet er på ca. 700 sider dekker de fleste sektorer av betydning for miljø og ut­ vikling. Rioerklæringen inneholder prinsipper om miljø og utvik­ ling og om forholdet mellom miljø og utviklingshensyn. Rioerklæringen bygger på Stockholmdeklarasjonene. Konvensjonen om biologisk mangfold ble undertegnet av 157 land og EU i Rio. Konvensjonen gir rammer for beva­ ring og bærekraftig bruk av jordas biologiske mangfold. Konvensjonen ble ratifisert og trådte i kraft i 1992. Klimakonvensjonen er en ramme for framtidig samarbeid om klimaproblemene. Skogprinsippene inneholder prinsipper for bærekraftig skogforvaltning.

Agenda 21 Agenda 21 fra Riokonferansen er vel det viktigste forsøket på å stake ut en helhetlig internasjonal miljøpolitikk. Den er inndelt i 14 delkapitler om utnyttelse av naturressurser og om tiltak mot de viktigste typene av miljøskader. Prob­ lemområdene er dels ordnet etter type naturressurser, dels etter type naturinngrep. I tillegg er landbruket behandlet spesielt.

Atmosfære Dette kapitlet påpeker at beskyttelse av atmosfæren er en stor oppgave som berører ulike sider ved økonomisk akti­ vitet. Aktiviteter som gjennomføres for å bedre luftkvaliteten må koordineres med andre aktiviteter slik at en unngår negative effekter på den sosiale og økonomiske utviklingen. Kapitlet har fire programområder: 1 Om usikkerheten som råder innenfor områdene klima­ endringer, luftforurensning og nedbryting av ozonlaget. 2 Områder hvor det er nødvendig med tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling: energi, transport, industri og dessuten landbaserte og marine ressurser. 3 Problemer knyttet til reduksjon av ozonlaget i atmo­ sfæren. 4 Grenseoverskridende luftforurensninger.

63

Internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk

Bærekraftig jordbruk Her behandles blant annet — landbrukets betydning for matvaresikkerhet — menneskelige ressurser og deltakelse i et bærekraftig landbruk — forbedret produksjon og landbrukssystemer — betydningen av informasjon og utdannelse — bevaring og rehabilitering av jordbrukssystemer — tilgang på vannressurser — bevaring og bærekraftig bruk av plante- og dyregenetiske ressurser — bærekraftig bruk av plantevernmidler og gjødsling — alternative energikilder — effektene på planter og dyr av et uttynnet ozonlag Kapitlet om jordbruk og landsbyutvikling er inndelt i tolv programmer. I forbindelse med jordbruk og bygdeutvikling heter det blant annet at økende matproduksjon i det vesent­ lige må skje på arealer som alt er i bruk, og ikke ved yt­ terligere oppdyrking av marginale områder. Problemet med å ta vare på kulturplantenes genetiske ressurser må løses.

Avskoging Her understrekes behovet for å opprettholde alle typene av funksjon som skogene har. Det foreslås tiltak for å utvikle og ta i bruk forvaltningsregler for økologisk, økonomisk, sosial og kulturell utnyttelse av skog og skogarealer. Lov­ givning for å hindre ukontrollert omdisponering av skog­ areal til andre formål nevnes spesielt. I tillegg til handlingsplanen ble det utarbeidet et eget skogprinsippdokument i 15 punkter.

Ørkenbekjempelse og tørke Kapitlet omhandler bekjempelse av forørkning og tørke. Forebyggende tiltak anbefales for de områdene som er i fare­ sonen, og det bør gjennomføres tiltak for å gjenvinne land­ områder som er skadet.

Fjellområder Fjellområdene representerer i verdensmålestokk betydelige og komplekse, men svært sårbare økosystemer. Stadig til­ takende menneskelig påvirkning og bruk har ført til ero­ sjon og terrengslitasje. Turisme, utbygging og avskoging har bidratt til at viktige biotoper for dyr og planter er redusert eller ødelagt. Dette har gitt mindre biologisk mangfold. En bør utvide og styrke kunnskapene om økologi og bærekraftig utvikling av økosystemer i fjellområdene. Videre er det viktig å fremme arbeidet med integrert vannbruksplanlegging og alternative muligheter for ressurs­ bruk.

64

Internasjonal og

nasjonal miljøvernpolitikk

Biologisk mangfold På grunn av habitatødeleggelse, overhøsting, forurensning, og uheldige utslipp av organismer har jordas biologiske mangfold fortsatt å minke de siste 20 åra til tross for mot­ tiltak. Agenda 21 understreker det biologiske mangfoldets be­ tydning for en bærekraftig utvikling. Mangfoldet er grunnlag for livsbærende økologiske sys­ temer og prosesser som regulerer klima, danner jordsmonn og renser vann og luft, for utnyttelse av biologiske og gene­ tiske ressurser innen farmasi, næringsmiddelindustri, jord­ bruk, skogbruk og fiske, og for rekreasjon og friluftsliv. Innsatsen for å bevare biologisk mangfold må øke, og arbeidet må integreres i nasjonale utviklingsstrategier og planer.

Bioteknologi Agenda 21 omfatter moderne bioteknologi så vel som tradi­ sjonell bioteknologi. Det vises til at bioteknologi bør utvikles for å øke ut­ byttet av landbruksvekster, husdyr og organismer innen akvakultur. En nødvendig forutsetning for at bioteknologi, som all annen teknologi, skal kunne bidra til en bærekraftig utvik­ ling, er at bruken av teknologien skjer på en miljømessig og etisk forsvarlig måte.

Havforurensning og levende marine ressurser Her framheves havet og kystområdenes betydning for liv­ et på jorda. Halvparten av jordas befolkning bor mindre enn seks mil fra havet. Havkapitlet omhandler både beskyttelse og bruk av kystområdene, levende marine ressurser i na­ sjonalt og internasjonalt farvann, beskyttelse av det marine miljøet, usikkerhet knyttet til forvaltning av havområdene i forbindelse med klimaendringer og dessuten bærekraftig utvikling for små øyområder.

Ferskvannsressursene Ferskvannsressursene er grunnlaget for alt liv på jorda. Forvaltningen av ferskvann skal omfatte både vann- og land­ områder og skal ta hensyn til at det samtidig er et sosialt og økonomisk gode. Ved forvaltning av ressursene skal vi prioritere befolkningenes primære behov for vann og til sik­ ring av økosystemene. Forvaltning av flernasjonale vassdrag krever blant an­ net felles planer for utnyttelsen.

Skadelige kjemikalier Her tar Agenda 21 for seg en rekke forutsetninger for å kunne komme fram til klassifisering og merking av kjemi­ kalier.

65

Internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk

Farlig avfall Grensekryssende transport av farlig avfall skal begrenses til et minimum.

Fast avfall og kommunalt avløp Disse problemene er hovedsakelig av lokal karakter, men forårsaker mange steder alvorlige miljøproblemer og hel­ semessige problemer. Ved århundreskiftet vil to milliarder mennesker være uten tilfredsstillende renovasjonstjenester. Hovedmålet i handlingsplanen er å redusere avfalls­ mengdene, sikre ombruk eller gjenvinning og sørge for for­ svarlig transport og behandling av avfall og avløp.

Radioaktivt avfall Hvert år produserer verdens kjernekraftverk rundt 200 000 m3 lav- og mellomaktivt avfall og 10 000 m3 høyaktivt avfall (da er ikke gruveavfall regnet med). Forskningsinnsatsen anbefales rettet inn mot to mål: Sikker lagring og avfallsbehandlingens effekter for helse og miljø.

Videre internasjonalt samarbeid Agenda 21 trekker altså opp hovedtrekkene for en interna­ sjonal miljøpolitikk for åra framover, men er i realiteten en relativt uforpliktende samling av mål. Når nasjonene ønsker å gjøre noe med et av de hoved­ problemene som Agenda 21 tar opp, må de inngå mer for­ pliktende avtaler. For den enkelte nasjon kan bestemmel­ sene innarbeides i vedkommende lands lovverk.

Internasjonalt har vi flere typer gjensidige avtaler: — Deklarasjoner er politiske villighetserklæringer som of­ test er ganske vage i formen. — Konvensjoner og traktater angir generelle forpliktelser og mål for dem som har underskrevet. — Protokoller inneholder konkrete forpliktelser for de en­ kelte landene.

Felles for de fleste av disse avtalene er at det internasjonale samfunnet mangler straffemuligheter for dem som ikke opp­ fyller sine forpliktelser.

66

Internasjonal

og nasjonal miljøvernpolitikk

Miljøarbeidet i Norge Norge har grunnlovsfestet hensynet til miljøet ved et tillegg til Grunnloven § 110 b, hvor det heter: «Enhver har Ret til et milieue som sikrer Sundhet og til en Natur hvis Produktionsevne og mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra langsiktig og alsidig Betraktning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslekten. For at ivaretage deres Ret i henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgrep i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre disse Grundsætninger.»

Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale miljøvernkonvensjoner. Vegen fra slike avtaler til hverdagslige nor­ ske miljøutfordringer kan av og til føles lang og kronglete når de skal omsettes i praktisk politikk. Som vi har vært inne på tidligere, har en rekke av for­ slagene som ble fremmet på Riokonferansen resultert i na­ sjonale oppfølgingen I Norge gir stortingsmelding nr. 13 (1992-93) et utgangspunkt for seinere miljøvernarbeid. Denne meldingen oppsummerer de vedtakene som ble fattet i Rio, og regjeringens vurdering av Riokonferansen. I tillegg gir meldingen en oversikt over hvor Norge står i forhold til konferansens vedtak og internasjonale utviklingslinjer. Stortingsmeldingen legger blant annet særlig vekt på be­ tydningen av å bevare biologisk mangfold. Den internasjonale oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold skal skje gjennom utarbeidelse av na­ sjonale handlingsplaner for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. I Norge ble et høringsutkast til handlingsplan lagt fram sommeren 1995. Tidligere hadde ulike fagdepartementers delplaner vært ute til høring. Den endelige nasjonale handlingsplanen ventes framlagt som en del av stortings­ meldingen om bærekraftig utvikling i april 1997. Sentrale elementer i meldingen: — samfunnet kan ikke unngå å påvirke det biologiske mangfoldet — overskridelser av naturenes bæreevne må forhindres — spesielle områder, arter og forekomster må kartlegges og beskyttes særskilt — offentlige tiltak må kombineres med ulike former for privat medvirkning — aktuelle tiltak og virkemidler må klarlegges — utarbeidelse og bruk av rødlister vil stå sentralt i arbeidet med bevaring av biologisk mangfold

Ødeleggelse og fragmentering av leveområdene er av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. For å sikre artenes eksistens er det nødvendig å sikre leveområdene. De siste 20-30 åra har det skjedd en utbygging som har redusert de villmarkspregete naturområdene og inngrepsfrie naturområdene kraftig, og særlig i Sør-Norge. Slik ut­ bygging har vært veger, utbygging av vasnnkraft, kraftgater, nærings- og boligbebyggelse, skogsveger og annet. Skogs­ vegene fører til ferdsel og aktivitet i utmarka som kan virke forstyrrende for dyrelivet. Innføring av miljøfremmede organismer er et annet ho­ vedproblem i dag. Det har ført til at laks og kreps er utryddet fra enkelte av lokalitetene. I 1997 var 41 vassdrag smittet med lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Sur nedbør har utryddet laksebestanden i 25 vassdrag, og innblanding av rømt oppdrettslaks skjer i stort omfang.

67

Internasjonal og nasjonal miljøvernpolitikk

Et spesielt alvorlig problem er utslipp av klimagasser. Ut­ slipp av karbondioksid, metan, lystgass og fluorholdige gasser til atmosfæren kan endre klimaforholdene på jorda. Problemet er omtalt under avsnittet om internasjonal klima­ politikk. For Norge har målet vært å stabilisere utslippene av karbondioksid slik at de ikke skulle være større i år 2000 enn de var i 1989. Dette målet kan bli vanskelig å oppfylle. Et annet alvorlig problem er utslipp av KFK-gasser (klorfluorkarboner), haloner og andre ozonnedbrytende stoffer. Det hersker liten tvil om at ozonlaget reduseres på grunn av utslipp av disse gassene. Atmosfærens ozonlag filtrerer ultrafiolett stråling (UV-stråling) fra sola. UV-strålingen har skadelig effekt på plante- og dyrelivet. Norge har oppfylt Montrealprotokollens krav om å re­ dusere KFK-forbruket med 75 prosent i perioden fra 1989 til 1994.

Eksempel på kommunal avfallshåndtering (Foto: PRS)

Dagens håndtering av avfall oppfyller ikke kravene til en bærekraftig utvikling. Ikke bare er det en sløsing med res­ sursene, men det kan gi betydelige miljøskader i sigevannet, utslipp av klimagasser, tungmetaller og annet. Gjenvinning er derfor viktig, men fortsatt øker avfalls­ mengden. I kommunene ble avfallsplaner for kildesortering igangsatt i 1996. Våtorganisk avfall fra husholdning og stor­ kjøkken kan utnyttes til dyrefor. Et annet mål er bedre sluttbehandling av restavfallet. I 1994 kom det nye retningslinjer for fyllinger. Forbrenn­ ingsanlegg har fått strengere utslippskrav. Stortingsproposisjon nr. 1 (1995-96) har dette som mål for spesialavfallsbehandling: «Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge, gjenvinnes eller behandles i godkjente norske deponerings- og destruksjonsanlegg.»

Aktuell litteratur Moen. 1994. En introduksjon i bærekraftig forvaltning. Høgskolene i Nord-Trøndelag

Arbeidsoppgaver Brundtlandkommisjonen sa i 1987 at verden hadde ti år på seg for å legge om kursen i en mer bærekraftig ret­ ning. Hva har skjedd i disse ti åra a) - globalt med hensyn til klimautslipp, befolkningsvekst, energiforbruk og avskoging b) - i Norge med hensyn til utslipp av klimagasser, ener­ giforbruk og biologisk mangfold Diskuter i grupper og legg det fram i klassen. 2 Hvilke av punktene i Agenda 21 har det blitt lagt vekt på i Norge de siste åra?

1

68

Viltforvaltning

Med viltforvaltning tenker vi ikke bare på myndighetenes forvaltning av viltet, men også på private grunneieres org­ anisering og høsting av viltet. Forskning og biotopskjøtsel er også en del av viltforvaltningen. Viltforvaltningen utøves i et samspill mellom offentlige myndigheter, grunneiere og jegere.

Viltloven av 1981 § 1 (lovens formål) Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom skal bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. § 2 (lovens virkeområde) Med vilt menes i denne lov alle viltlevende landpattedyr og fulger, amfibier og krypdyr. § 3 (speilvendingsprinsippet) Alle viltarter er fredet dersom ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Dette omfatter også viltets egg, reir og bo.

Viltforvaltning er inndelt i tre hovedmål:

— sikre artsmangfold — regulere bestandsstørrelsen - optimal avkastning - redusere skader i jord- og skogbruk — øke mengden av jaktbart vilt Midlene for å oppnå disse målene er

— kunnskap om viltøkologi og økosysystemer — registreringer for å følge endringer i bestandene — retningslinjer for viltvennlig arealbruk, herunder viltskjøtselstiltak

Viltloven av 1981 definerer vilt slik: «Med vilt menes alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr i naturlig, fri tilstand». 1 1996 var det registrert 57 landpattedyrarter, 447 fugle­ arter (249 fuglearter som hekket i Norge), fem krypdyrarter og fem amfibier. Viltet i fri tilstand er i utgangspunktet «herreløst» (in­ gen har eiendomsrett til viltet). Grunneieren har tilegnelsesretten til jaktbart vilt på sin eiendom for de vilt­ artene som det er lovlig jakt på innenfor eventuelle fastsatte kvoter. Hovedprinsippet i den nye viltloven er at alle arter i ut­ gangspunktet er fredet (speilvendingsprinsippet). Jakt skal bare drives på de artene som har et overskudd som kan høstes. For disse artene fastsetter Miljøverndepar­ tementet jakttidsrammer, mens Direktoratet for naturforvalt­ ning (DN) bestemmer jakttida. Det er først når jakttidene er fastsatt, at det kan jaktes på vedkommende art. For jaktperioden 1992-97 var det fastsatt jakttidsrammer for 17 pattedyrarter og 55 fuglearter, mens det var gitt jakt­ tider for 16 pattedyrarter og 37 fuglearter. Viltarter som ikke har jakttidsrammer, er totalfredet. Fellingstillatelser kan unntaksvis bli gitt for enkelte dyr når de gjør skade på hus­ dyr, tamrein og akvakultur. 69

Viltforvaltning

Viltproduks j onen Produksj onsgrunnlag

Felt elg per 10 km2 skog- og myrareal (Etter Jaktstatistikk 1995)

70

Ser vi bort fra tettstedene og de mest intensive jordbruks­ områdene, er mesteparten av Norges areal viltproduserende. Det vil si at ca. 95 prosent av landarealet produserer jakt­ bart vilt. I tillegg kommer grunne sjøområder langs kysten som produserer vilt i form av sjøfugl og sel. Det meste av viltproduksjonen er knyttet til områdene fra bjørkeskoggrensa og nedover, men viktige viltarter som villrein og rype er knyttet til snaufjellsområdene. Over 1 500-1 600 moh. regner vi imidlertid at vi har lite produk­ sjon av vilt. Viltet er en integrert del av våre økosystemer, men har også sin spesielle verdi som opplevelsesressurs og som matressurs for mennesker. Viltartene er ikke jevnt fordelt i landet; hjorten har sitt kjerneområde på Vestlandet, mens elgens hovedområde er barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Villreinen finner vi i høyfjellsområdene i Sør-Norge. En art som rød­ rev finner vi derimot over hele landet. Det er en nær sammenheng mellom planteproduksjon og viltproduksjon. Produksjonen av viltkjøtt regnet i kilo per dekar vil være størst i de sørlige lavlandsområdene langs Oslofjorden, hvor temperatur og jordbunnsforhold er gun­ stige. Regnet ut fra skog- og myrareal under barskoggrensa ble det i 1995 felt 8,6 elg per 10 km2 i Vest-Agder, 6,0 elg i Vest­ fold, 3,4 elg i Sør-Trøndelag og 2,4 elg i Nordland.

Viltforvaltning

Småkupert mark er gunstig for viltet (Gabrielsen, 1974, Viltbiotoper)

Vi må være oppmerksom på at forhold som topografi, lokalklima og annet kan modifisere denne sør-nordgradienten, men hovedtrenden holder seg også når vi sam­ menlikner med Danmark: I et norsk skoglandskap er det anslått en gjennomsnittlig rådyrtetthet sommerstid på ett— fire dyr per kvadratkilometer. På de beste lokalitetene her i landet har vi en rådyrtetthet på rundt ti dyr per kvadrat­ kilometer. På de beste områdene i Danmark og Sverige finner vi 10-25 dyr per kvadratkilometer. Men også i Norge finner vi eksempler på tette bestand­ er. På Ytterøya i Trondheimsfjorden har avskytingen ligget på 150 rådyr per år. Øya er på 28 kvadratkilometer. Enkelte øyer på kysten av Nordland og Troms har fra tid til annen utrolig tette rypebestander. På Tranøy i Troms er det i toppår påvist hekkebestander på opptil 90 rypepar per kvadratkilometer. Kombinasjonen av klima, jordbunn og topografiske for­ hold er avgjørende for viltproduksjonen og blir kalt «vilkårssummen». Planteproduksjonen bestemmer næringstilgangen for planteeterne, som igjen bestemmer næringstilgangen for rovdyrene. Vekslingene i landskapet er viktig for viltets mulighe­ ter til å finne skjul. Produksjonsskog med tette granbestand (hogstklassene 3 og 4) vil kunne legge beslag på hele «vilkårssummen». Slike områder vil være dårlige produk­ sjonsområder for vilt. Derimot vil ungskogfeltene kunne gi næring og skjul til mange viltarter. For en viltart er det viktig at biotopkravene kan oppfylles i et konsentrert område. Av hensyn til viltet bør det være størst mulig variasjon i skogområdene og i kulturlandskapet.

Jaktstatistikk Viltforvaltningen deler viltartene inn i tre hovedgrupper:

Kråker «Tro meg, uten kråker ville ikke livet være det samme. Uten kråker på skeive i vinden over blakke jorder etter høstregnet. Uten kråker kraksende på hestelorten langs tømmerveger over mørknende sjø-is om våren. Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende mot menneskenes boliger når det dages. Uten ville det være et tomrom i vinden, en skygge av savn bak øynene dine.» Hans Børli

— Storvilt (hjortevilt): Elg, hjort, villrein og rådyr — Småvilt: Hønsefugler: storfugl (tiur/røy), jerpe, orrfugl og rype Sjø-, vann- og våtmarksfugler: and, vader, måke, alkefugl, gås, skarv o.fl. Hare og bever Rødrev, mår, oter, røyskatt, mink o.fl. — Rovvilt: De «fire store»: bjørn, jerv, gaupe og ulv Rovfugler: ørn, hauk, ugle, våk og falk

I oppregningen finner vi både jaktbare og ikke-jaktbare vilt­ arter, både matnyttige arter og arter vi ikke spiser. Noen av viltartene er vanskelige å klassifisere. Bever forvaltes etter prinsippene for storvilt, men regnes vanlig­ vis ikke til denne gruppen. Kråke er på mange måter et rov­ vilt, men plasseres vanligvis i småviltgruppen. Det mindre rovviltet som rev, mår og andre, regnes som småvilt, men hører prinsipielt hjemme i rovdyrgruppen. 71

Viltforvaltning

Elgjakta 1996 Fylkesvis oversikt over felt elg (tall for 1995 i parantes)

Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark

1 052 1 440 99 4 959 3 194 3 983 890 3 447 2 885 2 705 84 43 25 214 1 789 4 055 1 902 1 225 243

Hele landet

(1 105) (1 499) (98) (4 958) (3 313) (3 893) (780) (3 160) (2 960) (2 679) (73) (38) (23) (217) (2 135) (3 985) (1 876) (965) (233)

34 141 (33 955)

Kilde: SSB

Hjortejakta 1996 Fylkesvis oversikt over felt hjort (tall for 1995 i parantes)

Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Hele landet Kilde: SSB

31 149 98 10 45

22 3 6 5 1

12 757 343 392 624 393 167 -

(35) (142) (66) (18) (45) (24) (18) (754) (3 107) (6 292) (5 937) (1 270) (154)

18 043 (17 855)

Opplysninger om hva som felles av jaktbart vilt, får vi fra jaktstatistikken som utgis hvert år av Statistisk sentral­ byrå. Fellingstall for elg, hjort og villrein hentes direkte inn fra jegerne. Oppgavene for felt småvilt baserte seg inntil 1992/93 på rapport fra 3 prosent av jegerne som hadde betalt vilttrygdavgift/jegeravgift for jaktåret. På grunnlag av dette materialet ble jaktutbyttet beregnet for alle som hadde løst avgift. Fra og med jaktsesongen 1993/94 skal jaktstatistikken for småvilt bygge på totaltelling. Direktoratet for naturfor­ valtning bestemte i 1993 at også alle småviltjegere skal rap­ portere hva de har felt, fordelt på arter og antall vilt. Rapporteringsskjema er tatt inn på baksiden av jegeravgiftsblanketten. Det første året var bare 37 prosent av blanket­ tene tilfredstillende utfylt. Oppgavene i jaktstatistikken vur­ deres likevel som temmelig sikre. Vi antar at det i 1995 ble felt vilt som gav ca. 7 500 tonn kjøtt. Det tilsvarer det årlige kjøttforbruket til ca. 150 000 nordmenn. Samme året var det registrert ca. 160 000 jegere. Bestanden av hjortedyr har vært økende i mange år, det gjelder både elg, hjort og rådyr. Elgen har etter hvert tatt i bruk alle skogområder i Norge, men har sine kjerneområder i Agder, på Østlandet og i Trøndelag. Vestlandsfylkene fra Rogaland til Møre og Romsdal har mindre enn 1 prosent av elgavskytingen. Til gjengjeld er det i disse fylkene vi har hovedvekten av hjortestammen vår. Hjorten har imidlertid kommet seg over Langfjella og er for øyeblikket i ekspansjon på Øst­ landet. Villrein finnes som spredte populasjoner i Sør-Norge. Vi har ca. 30 villreinområder med Hardangervidda som det største. Rådyret finner vi først og fremst i skogområdene på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Også denne arten har økt sterkt de siste 20 åra. Bestanden svinger sterkt med snøvintrene. Småviltet varierer både fra år til år og i langsiktige sving­ ninger. Med toppår for smågnagere følger gjerne gode produksjonsår for annet vilt, spesielt rype. Slike svingninger varierer imidlertid fra landsdel til landsdel og kan derfor ikke leses direkte ut av den samlete jaktstatistikken for hele landet. Selv om storviltjakta har størst økonomisk betyd­ ning, er det småviltjakta som drives av flest jegere.

Felt småvilt i jaktåret 1994/95 (Kilde: SSB): Storfugl Orrfugl Rype Jerpe Ringdue Ravn Kråke

72

12 500 29 000 396 300 4 300 52 700 5 600 54 600

Skjære og nøtteskrike Rugde Stokkand Andre ender Gås Måke

37 800 3 300 38 100 32 800 13 300 21 600

Skarv Hare Rødrev Villmink Mår Røyskatt Grevling

9 400 58 900 14 600 10 300 5 600 1 700 3 300

Viltforvaltning

Viltregioner De forskjellige viltarters krav til biotoper gjør at vi kan dele Norge inn i fire hovedviltregioner: — kystsonen — kulturlandskapet — skoglandskapet — fjellandskapet

Kystsonen De mest tallrike sjøfuglarter i Norge, antall hekkende par, i begynnelsen av 1990-åra, og deres bestandsutvikling (Etter Gjershaug o.fl. 1994) Smålom 2 000-5 000 Havhest 7 000 + ? Havsvale 1 000-10 000 ? Stormsvale 20-200 Havsule 3 500-4 000 ++ Storskarv 24 000 + Toppskarv 15 000 +/Ærfugl 100 000-200 000 =/+ =? Siland 10 000-30 000 Tjeld 30 000-50 000 + Storjo 30-40 + ? Tyvjo 2 000-10 000 Hettemåke 20 000-30 000 Fiskemåke 100 000-200 000 Nordlig sildemåke — 1 000-2 000 Sildemåke 30 000-40 000 + Gråmåke 150 000-200 000 +? Svartbak 30 000-50 000 +? Krykkje 500 000-700 000 -/= Makrellterne 10 000-20 000 .2 Rødnebbterne 20 000-60 000 Lomvi — 15 000-25 000 -7 Polarlomvi 1 000-2 000 Teist 30 000-40 000 .7 Alke 20 000-40 000 Lunde 2 000 000 Koder for bestandsutvikling: - avtakende, - sterkt avtakende, + økende, ++ sterkt økende, = stabil, ? ukjent, / regionale forskjeller Jakt og fangst av sel Langs kysten vår finnes flere selarter. En del av dem er jaktbare. Denne jakta er regulert i lov om fangst av sel, og ikke i viltloven. Loven administreres av Fiskeridepartementet. Alle selarter er fredet på strekningen fra svenskegrensa til og med Sogn og Fjordane fylke. Fra og med 1997 er det innført kvotejakt på sel.

Norge har en kystlinje på ca. 21 000 km langs fastlandet når vi måler inn og ut av fjordene. Regner vi også med øyenes strandsoner, kommer vi opp i over 50 000 km. Langs store deler av kysten finner vi gruntvannsområder som er meget produktive, og som er viktige områder for en rekke fuglearter. Som eksempel på våtmarkene i denne re­ gionen kan vi nevne grunne sjøområder, tidevannsområder, grunne brakkvannsområder, laguner og poller, sump- og strandenger og deltaområder. Det er fuglelivet som først og fremst dominerer i denne regionen. Betegnelsen «sjøfugl» brukes om blant annet måkefugler, alkefugler, terner, skarver og ærfugl. Ender, gjess og vade­ fugler er også rikt representert i denne sonen. I våtmarkene langs norskekysten er det registrert ca. 60 fuglearter, av disse er 50 hekkende. For fuglene har våt­ marksområdene betydning både som hekkeområder, beite­ plasser, myte- og overvintringsområder. Noen arter bruker områdene hele året, andre bruker områdene i sommerhalv­ året. Enkelte arter har behov for rasteområder på trekket, mens andre igjen bruker områdene som vinteroppholdssteder. Det er derfor viktig å se våtmarksbiotopene som et system langs trekkrutene mer enn som isolerte enkelt­ områder. Fra Møre og nordover finner vi fuglefjell med kolonihekkende sjøfugler. Fuglene henter mat i sjøområdet utenfor fuglefjellet. Her finner vi arter som lunde, lomvi, alke, kryk­ kje og andre. På grunn av redusert mattilgang har enkelte av disse artene hatt en drastisk tilbakegang de siste 20 åra (lunde og lomvi).

Kystregionen blir intensivt utnyttet til fiske, transport og friluftsliv. I enkelte områder har særlig friluftsaktivite­ ter skapt store problemer for fuglelivet. I Oslofjorden ble det for noen år siden beregnet at det var flere lystbåter enn sjøfugl. Ferietrafikken skapte her så store problemer for hekkingen at det ble nødvendig å legge ut et system av sjøfuglreservater med ilandstigningsforbud for å redde en del av sjøfuglfaunaen. Det er beregnet at det utenfor Nord-Norge hvert år druk­ ner 60 000 sjøfugl fordi de setter seg fast i fiskeredskaper. Brakkvannsområder, deltaområder og strandenger er sterkt utsatt for menneskelig påvirkning. Flere viktige våt-

73

Viltforvaltning

Lomvi, antall hekkende par (tusen)

marker er blitt omskapt til industriområder, søppelplasser og liknende, og mange er blitt oppdyrket. En del av viltartene i kystsonen blir dårlig utnyttet i forbindelse med jakt. Det ligger derfor store muligheter i en bedre utnyttelse av det fugleviltet som er knyttet til denne viltregionen. Av fuglearter finner vi måker, alkefugler, ender, gjess, skarver, havørn og hubro. Av pattedyrarter finner vi oter, rødrev, mink og hare på land. I sjøen finner vi nise, steinkobbe og havert.

Kulturlandskapet

Lunde, antall reirganger i bruk (mill.) (Etter NINA)

Med kulturlandskapet tenker vi i denne sammenhengen på jordbruksområdene med overgangssoner (randsoner) mot skog. Det er særlig lauvkledde områder inne i de dyrkete arealene, områder langs elver og bekker og randsoner mot skog som er viktige for viltet. Gode viltområder i denne regionen er arealer med dyr­ ket mark som veksler med skogholt hvor vi finner lauvskog med innslag av bekker og fuktige drag. Småvann og tjern i denne regionen er ofte meget pro­ duktive og gir gode biotoper for andefugler. For en del av hjorteviltet er regionen en viktig vinterbiotop. Av de viktigste artene kan vi nevne rådyr, rødrev, grev­ ling, mink, røyskatt, fasan, due, and og kråke. Elg og hjort bruker områdene i deler av året.

Skoglandskapet

Randsoner mellom dyrkete arealer og mellom dyrket mark og skog gir skjul, beite- og ynglemuligheter for viltet. (Foto: KS)

«Naaleskovene ere Elgens, de større Rovdyrs og Skovhønenes Hjem.» Collett, 1900, Norge i det nittende århundret

74

Skogarealet under fjellbjørkeskogen utgjør omtrent 25 pro­ sent av landarealet. Ved siden av elg, rådyr og hjort er en rekke småviltarter knyttet til denne viltregionen. Det er derfor ingen overdrivelse å si at skogområdene er vårt vik­ tigste viltområde. Rundt 80 prosent av skogarealet under bjørkebeltet er klassifisert som barskog. Her finner vi gran på de beste markene, en blanding av gran og furu på de midlere bonitetene, mens furu dominerer på de dårligste marktypene. Også i barskogområdene finner vi innslag av lauvtrær som bjørk, osp, rogn, or og vierarter. Lauvtrærne gir et viktig nærings­ tilskudd om vinteren. Bunnvegetasjonen domineres ofte av blåbærlyng, en viktig næringsplante for en rekke viltarter. På god mark og i fuktige områder er bunnvegetasjonen ofte frodig og rik på urter. Busker, kratt og lyng er også viktige som skjul for viltet. I Norge finner vi store områder hvor lauvskogen domi­ nerer, og dette er først og fremst på Vestlandet. I fjordliene forekommer ofte furu innblandet i lauvskogen. Langs Sørlandskysten opp til Oslofjorden finner vi om­ råder dominert av lauvskog. I disse områdene gir varmekjære treslag som eik, ask, lind og lønn grunnlag for et fu­ gleliv noe forskjellig fra det vi finner i barskogområdene. I bjørkeskogene i Nord-Norge møtes mange av dyre­ artene fra alle fire viltregionene i lavlandet ved kysten, mens

Viltforvaltning

Tetthet av fuglepar i ulike skogtyper (Etter Borch, 1993) Skogtype Fuglepar per km2 Frodige lauvskoger 1 000-2 000 Magre lauvskoger 600—1 200 Kystfuruskog 300-600 Østlandsk barskog 40-600 Ensartete granplantinger 10—200

faunaen får mer fjellpreg når vi beveger oss opp i høyden og nordover.

De viktigste viltartene i skogregionen er — — — — — — —

elg, hjort, rådyr rev, mår storfugl, orrfugl, jerpe, rugde, due, hakkespetter hare, ekorn, bever nøtteskrike, lavskrike hønsehauk, musvåk gaupe, og i noen få områder bjørn

Fjellandskapet Denne viltregionen er den største i areal og utgjør omtrent halvparten av det totale landarealet.

Truete fugler og pattedyr i fjellet (Etter DN 1997) Arter Kategori Dverggås Trua Sædgås Sårbar Jaktfalk Kongeørn Dobbeltbekkasin Fjellmyrløper Jerv Fjellrev

Sjelden Sjelden Sårbar Sårbar Sårbar Sårbar

Regionen deles gjerne inn i tre undertyper:

_ Fjellbjørkeskogen danner overgangen mellom barskogen og snaufjellet. Apen skog med undervegetasjon av ur­ ter, lyng og vier skaper gode forhold for viltet. — Vierregionen danner en mosaikk av ulike plantesamfunn hvor dvergbjørk og vierarter dominerer. — Snaufjellet med kortvokste lyngarter og lav, har kort vekstsesong og liten produksjon av organisk materiale. Her er det få viltarter og liten produksjon av vilt per flate­ enhet.

De viktigste viltartene i fjellandskapet er villrein, rype, rød­ rev, hare, jerv og fjellrev. Ender og vadere finnes i vann og våtmarker.

Jakt og predasjon Diskusjonen om jaktas virkning på de enkelte viltartene er ikke ny. Jaktmotstanderne hevder at jakta vil desimere de naturlige bestandene og i verste fall utrydde enkelte arter. Jegerne på sin side hevder at jakt bare opptrer som en vi­ karierende faktor for andre, naturlige dødsårsaker. Her vil vi ikke gå inn på de etiske sidene ved jakta, men se nær­ mere på hvilken betydning predasjon og jakt antas å ha for en del arter. Fra en økologisk synsvinkel er det liten forskjell på jakt og predasjon. Den viktigste forskjellen ligger i utvalget av dyr. Mens predatorene konsentrerer seg om eldre, helt unge og syke dyr, vil jakta ta en større andel friske og livskraf­ tige dyr. Vi så i avsnittet om bestandsutvikling at predatorene er en viktig faktor for å regulere bestandene av viltet. Den store ulvebestanden i Norge i begynnelsen av 1800-tallet var nok

75

Viltforvaltning

Utvikling av jaktlovgivningen - Bestemmelsene fra landsdelslovene ble samordnet i Magnus Lagabøtes landslov av 1270. Forbud mot elgjakt på ski. - Kristian 4.s Norsk Lov av 1687. Jakt uten hund var fri for enhver norsk borger, unntatt var jakt etter hjort, som var en særrett for grunneieren. - Forordning av 1730 fastsatte en årlig fredningstid for elg, hjort og villrein, samtidig fikk grunneieren enerett til jakt på elg og villrein. - Forordning av 1773 fredet elgen i tre år. - 1 1760 ble det fastsatt at det bare skulle skytes én elg per mann og år. I 1785 ble elgen igjen totalfredet. - Ved lov av 22. juni 1818 ble det bestemt at grunneieren skulle ha enerett til all elgjakt, men det skulle bare felles én elg per eiendom. - Fredningsloven av 4. august 1845 innførte faste fredningstider for de fleste viltslag, unntatt rype, «som det var nok av». Bever ble fredet i ti år fra 1850. - Jaktloven av 1899 opphevet eldre jaktregler og fastsatte grunneierens enerett til jakt og fangst som prinsipp. Revidert i 1932, da ble det innført forbud mot spilljakt på tiur og orrhane og vårjakt på rugde. Bjørnen ble fredet. - Jaktloven av 1951 innførte minsteareal for fellingstillatelse for hjortedyr og avskaffet derved den såkalte matrikkeljakten, at hver gard kunne felle en elg. Begrenset jakttid på skogsfugl ble innført (til jul). Viltnemndene ble opprettet.

Omsetning og gjennomsnittlig dødelighet per år er uavhengig av eventuell jakt i en rådyrbestand. Dette eksemplet er fra Danmark, hvor utvandring til marginale områder (og naturlig død) er viktig, men der vinterdødeligheten har mindre betydning enn i Norge (Fra Dansk vildtforskning) 76

en viktig forklaring på det lave elgantallet vi hadde på den tida. Villreinbestanden ved Snøhetta viste at når den natur­ lige predasjonen ikke fungerte, økte bestanden til langt over bæreevnen, med ødelagte beiter som resultat. Noe tilsvar­ ende skjedde antakelig med villreinen på Hardangervidda i begynnelsen av 1970-åra. For de hjortedyrene som ikke har revirhevding, ser det ut til at jakta må brukes som bestandsregulering når naturlig predasjon opphører. Men jaktuttaket må i disse tilfellene begrenses til et nivå som populasjonen tåler. For storviltet vil forvaltningens mål blant annet være å opprettholde en sunn og livskraftig bestand med størst mulig jaktutbytte. Det gjelder da å holde vinterbestanden (kapi­ talen) på et nivå som gir størst fødselsoverskudd (renter). Dette nivået ligger ikke tett opp mot bærevnen, som en kanskje skulle tro, men finnes i det området der bestandsvekstkurven er brattest. I dette området er nettoverskuddet, det vil si differansen mellom årlig tilvekst og årlig døde­ lighet, størst. Det er dette forholdet vi kaller for under bærenivå-effekten. Teorien med under bærenivå-effekt tilsier altså at for visse dyrearter og under bestemte forhold vil nettoproduksjonen øke hvis vi holder bestanden et stykke und­ er bæreevnen. Det tradisjonelle forsvaret for jakt, særlig småviltjakt, har imidlertid hatt et annet utgangspunkt: «Enhver viltbestand produserer et overskudd av individer som vil dø i løpet av vinteren, dersom det ikke høstes ved jakt». Slik er det for de artene som regulerer bestandsantallet ved revirhevding. Disse artene opprettholder en relativt stabil «stamdyrbestand», mens ungene utgjør en rekrutteringsreserve og en genreserve. Den amerikanske viltforskeren Paul Errington fant ut at hvert bisamrottepar i et tjern forsvarte et revir. De dyrene som ikke klarte å skaffe seg et revir, ble skjøvet ut i dårligere biotoper, de reproduserte ikke og gikk raskt til grunne. Dødeligheten var derimot liten hos dyrene som skaffet seg revir.

Viltforvaltning

Den klassiske S-kurven viser hvordan veksten i bestanden utvikler seg i et miljø med begrensete ressurser. Bestandsveksten (populasjonsutviklingen) avtar når antall individer i bestanden (bestandsstørrelsen) nærmer seg områdets bæreevne. S-kurven tilsvarer kurven merket Nt på figuren til høyre (Hjeljord, 1980, Viltbiologi)

Sammenhengen mellom fødsler (F), dødelighet (D), populasjonsutvikling (Nt) og øyeblikkelig tilvekst (dN/dt). Populasjonsveksten er størst når differansen mellom fødsler og dødsfall er maksi­ mal (f) og den er 0 når antall dødsfall er lik antall fødsler (t).

Dersom jakt fjerner et individ fra en overskuddsbestand, har dette ingen effekt på den reproduserende bestanden. Fjerning av en revirhevder har heller ingen effekt, fordi denne «hevderen» raskt blir erstattet av et individ fra overskuddsbestanden. Så lenge en ikke høster mer enn overskuddsindividene i bestanden, vil ikke jakt ha noen effekt på stamdyrbestanden. Rødrev, rådyr og de fleste av rovfuglene er revirhevdere. Under normale forhold opprettholder rødrev og rådyr en tilnærmet konstant reproduserende bestand hver vår. De har et fødselsoverskudd som utgjør overskuddspopulasjonen. Rådyrundersøkelser fra Kalø i Danmark viser at samlet dødelighet per år utgjøres av jaktuttak pluss andre natur­ lige dødelighetsfaktorer. Noe av de samme erfaringene har vi fra norsk rødrevjakt i 1970-åra. Til tross for at det årlig ble felt 40 000 rødrever, synes ikke jakta å ha hatt noen virk­ ning på reproduksjonsbestanden. Når vi skal vurdere jaktas virkning på en dyrebestand, gir de to hovedteoriene et greit utgangspunkt. Problemet er bare at naturen er relativt mangfoldig, noen arter følger under bærenivåprinsippet, andre følger Erringtons modell, noen følger en kombinasjon, mens andre ikke følger noen av modellene. En vurdering av jaktas virkning må derfor være tuftet på grundig kjennskap til vedkommende arts biologi og bestandsdynamikk. Rovfuglene våre er revirhevdere, men bestandsutvik­ lingen varierer fra art til art. En art som fjellvåk er avhengig av smågnagere og vil svinge sterkt i takt med smågnagerbestanden i fjellet. Hønsehauken har en mer variert matseddel og vil opprettholde en tilnærmet konstant bestand innen et område så lenge biotopforutsetningene ikke endres. For småviltet regner vi vanligvis at jaktuttaket er rela­ tivt lite i forhold til andre dødsårsaker. Så lenge vi høster av et overskudd, kan teorien stemme. Vi skal være oppmerk­ som på at i år og distrikter hvor bestanden er liten, kan for hard jakt få negative konsekvenser for neste års produksjon.

77

Viltforvaltning

«Presten var en tænkende og skarpsindig mand, han visste meget om dyr og fugler og skog og fjeld som han hadde observeret av sig selv; jeg derimot kjendte bare litt til naturhistorien og det var ikke engang altid riktig. Således påstod presten Barfod at bøkernes lære om de nyttige og skadelige dyr var meget overfladisk: ingen dyr var skadelige, den ene dyreart holdt den andre i balanse, Skøt man for mange kråker ble det for mange mus, utryddet man reven kom ekornen i farligt flertall. Så rensket ekornen skogen for småfuglegg; men når det ingen småfugl var blev insekterne aldeles som en landeplage. Ånei, naturen er vis og regulerer sig selv.» Knut Hamsun, 1908, Rosa

Fjellvåkens ungeproduksjon Fra Hagens undersøkelsesfelt på Dovre, se også tabell s. 90 (Hjeljord, 1980, Viltbiologi)

78

Våre viktigste viltarter Vi skal se litt nærmere på biologien og bestandsutviklingen hos våre viktigste viltarter. Viltbestandene svinger i antall fra år til år og særlig de ville hønsefuglene våre, skogshøns (storfugl, orrfugl og jerpe) og rype. Fellingsstatistikken viser dette. Hjortedyrene er gått kraftig fram i etterkrigstida. Skogshønsene er gått til dels kraftig tilbake i samme periode. Enkelte av rovdy­ rene har økt noe i antall de siste åra. Forekomsten av rype svinger med tre-fire års interval­ ler, mens skogshønsene ser ut til å ha et mer langsiktig svingningsmønster. Vi kaller svingninger av den typen rypa har, for sykliske (regelmessige) svingninger. De er karak­ terisert ved at topp- og bunnår forekommer med jevne mellomrom. Med intervaller på fra tre til fem år har vi masseforekomster av smågnagere i fjell- og skogområdene våre. Best kjenner vi disse variasjonene fra lemenforekomstene i høyfjellet, men også andre smågnagerarter svinger etter det samme mønsteret. Svingningene skjer også i skogom­ rådene, selv om vi legger mest merke til smågnageråra i fjellområdene. Disse svingningene er av stor betydning for forekomsten av hønsefuglene våre. Det gjelder særlig rype, men også skogsfuglbestanden synes å variere en del i takt med smågnagersvingningene. Til de store rovdyrene våre regnes bjørn, ulv, jerv og gaupe. Flere av rovviltartene, for eksempel jerv, har sine siste viktige tilholdssteder i Vest-Europa nettopp på den skan­ dinaviske halvøya, og vi har et særlig ansvar for vern av disse dyrene. Bortsett fra at vi har hatt en tilbakegang for disse artene siden århundreskiftet, vet vi lite i detalj om bestandsut­ viklingen. Men vi antar at alle fire artene nå er på et bestandsnivå som gjør at de er avhengige av fredning for å overleve. En del av rovfuglene våre får bare fram unger i år med mye smågnagere. Vi sier at disse rovfuglene er «smågnageravhengige». Hit hører arter som fjellvåk, musvåk, myrhauk, tårnfalk og de fleste ugler.

Viltforvaltning

Antall felte elg, hjort og villrein i årene 1955-95. Merk at skalaen for felte elger er ulik de andre skalaene. (Etter jaktstatistikk 1995)

Hjortedyrene Generelt Hjortedyrene (storviltet) utgjør vår viktigste viltressurs. Elg, hjort, villrein og rådyr er drøvtyggende klauvdyr av familien hjortedyr. Hit hører også kveg, sauer, geiter, moskus, antiloper og sjiraffer. Hjortedyrene antas å stamme fra fjellområdene i det nordøstre Asia og har så spredt seg til Europa og Nord-Amerika.

Hjortedyrenes biologi Hjortedyrene hører til de flermagete (drøvtyggerne). Fordøyelse. Hjortedyrene «rasper» av foret og må gulpe det opp fra vomma og fintygge det før det kan gå videre i for­ døyelsessystemet. Perioder med beiting veksler med perio­ der med drøvtygging. Magen består av fire «kamre» og inneholder mikro­ organismer som spalter cellulose. I tillegg til svelg og spiserør består fordøyelsessystemet av vomma, nettmagen, bladmagen, løypen, tynntarmen og tykk­ tarmen. Vomma er et stort gjæringskammer. Under drøvtyggingen støtes foret fra vomma opp i munnhulen, hvor det tygges på nytt og blandes med spytt. I vomma brytes cellulosen ned ved hjelp av bakterier og encellete dyr (protozoer). Via nettmagen, som fysiologisk sett er en del av vomma, går den fintyggete maten (partikler