Penger og ressurser [8] 8203164935, 8203170374 [PDF]

Zitiervorschau

PENGER OG RESSURSER

PENGER OG RESSURSER Det 20. århundres økonomiske historie

REDIGERT AV

PROFESSOR SIDNEY POLLARD NORSK FAGREDAKTØR

PROFESSOR EVEN LANGE

r ~

07»

pOSTBOKz, 278

8601 f.-O

ASCHEHOUG

Originalens tittel: Wealth & Poverty. An Economic History of the 20th Century

© 1991 Andromeda Oxford Ltd. AN EQUINOX BOOK

Devised and produced by Andromeda Oxford Ltd., 11-15 The Vineyard, Abingdon, Oxfordshire, 0X14 3PX, England Sats og trykk: Aarhuus Stiftsbogtrykkerie, Århus

Printed in Denmark 1994 ISBN 82-03-16493-5 (kompl.) ISBN 82-03-17037-4 (dette bind)

Norsk utgave © 1994 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo

RÅDGIVENDE REDAKTØRER Carlo Cipolla University of California, Berkeley

David Landes Harvard University

Even Lange Bedriftsøkonomisk Institutt NORSK FORLAGSREDAKSJON: Birger Huse OVERSATT AV: Sten Solberg

BIDRAGSYTERE: Gerold Ambrosius Bremen Universitåt P. L. Ottrell University of Leicester James Foreman Peck University of Hull Lucy Newton University of Leicester

INNHOLD

7

Forord

1960-1973

8

Innledning

Forbrukseksplosj onen 166 Kronologisk oversikt

1900-1914

169 Velstand og optimisme

Det dominerende Vesten

179 Oppgangen i Det fjerne østen

22

Kronologisk oversikt

185 De planstyrte økonomier

25

Byutvikling og industrivekst

195 Den tredje verden

41

Kolonier og råvareprodusenter

49

Gjensidig økonomisk avhengighet

1973-1989

Det globale nettverk

1914-1929

202 Kronologisk oversikt

Skyggen av krigen

204 Oljekrisen

58

Kronologisk oversikt

210 En ny teknologisk revolusjon

61

Økonomien og første verdenskrig

221 Ressurskrisen

79

Etterkrigstiden

229 Internasjonale forhold

1929-1945

236 Biografier

Depresjonsårene

248 Ordforklaringer

94

Kronologisk oversikt

250 Anbefalt lesning

97

Krise og depresjon

251 Billedliste etc.

106 Oppsving og økonomisk fremgang

252 Stikkordregister

116 Den totale krigs økonomi 1945-1960 Omfordeling av makten 130 Kronologisk oversikt

132 Gjenreisningen etter krigen 144 Internasjonalt samarbeid

155 En ny selvstendighet

5

FORORD Rikdom og fattigdom dreier seg om mer enn materielle verdier. Man kan godt være rikt utrustet, men ha lite penger, eller føle seg fattig til tross for en overflod av materielle goder. Likevel danner den materielle utviklingen grunnlaget for det historiske spranget fra universell fattigdom til utbredt rikdom som har funnet sted i vårt århundre. Denne boken handler om rikdom og fattigdom i en slik grunn­ leggende betydning - den handler om det som kan beskrives i form av materielle ressurser og måles i penger. Ingen som setter seg inn i det 20. århundres historie, kan unngå å bli slått av den enestående økonomiske veksten i dette tidsrommet. Parallelt med en rekordartet befolkningsvekst har menneskeheten oppnådd en økning i alminnelig velstand og personlig inntekt som sprenger alle tidligere grenser. Gjennomsnittsinntekten per innbygger i de industrialiserte land er mangedoblet og har nådd et nivå som var helt utenkelig ved begynnelsen av århundret. Fremskrittene innen vitenskap og teknologi i videste forstand er den viktigste årsaken til dette. De har gjort det mulig å redusere produksjonskostnadene, lagt grunnlaget for utvikling av nye produkter og for prosesser som har spart både tid og arbeidskraft. Det 20. århundre har kort sagt vært en solskinnshistorie når det gjelder å tilfredsstille de materielle behovene til det store flertall i industrilandene.

Fordelingen av den nye rikdom har derimot vært alt annet enn tilfredsstillende. Ikke engang i de rikeste land er materiell nød blitt helt avskaffet. Viktigere er det at fattigdom og nød, usunne og farlige livsvilkår fremdeles er regelen i det meste av verden. Fortsatt ligger fruktene av de teknologiske fremskritt utenfor flertallets rekkevidde, selv om vestlige finansinstitusjoner og forretningsforetak er blitt verdensomspennende. Spredningen av medier som radio og fjernsyn har bidratt til å understreke hvor mye de fattige mangler. Det er dessuten flere negative trekk i bildet. Befolkningen i verden øker fortsatt raskt, og selv i de rike land hvor folketallet nå holder seg stabilt, fører økende forbruk til stadig tyngre belastninger for miljøet. Ressurskriser er under utvikling på flere områder. Forurensningen av luft, jord og vann, og trusselen mot livsviktige miljø­ faktorer som de tropiske regnskogene og osonlaget, er resultater av den raskt voksende økonomiske virksomhet i det 20. århundre.

Vår tids fattigdomsproblem og de nye velstandsproblemene er kanskje like store som de vanskelighetene verden stod overfor i tidligere tider. Men våre muligheter til å overvinne problemene har i løpet av det 20. århundre blitt vesentlig bedre. Økende innsikt i og bevissthet om de globale utviklings- og miljøproblemene er en forut­ setning for at disse mulighetene blir omsatt i praktisk og politisk handling. Her kan kunnskap om vår nære økonomiske historie spille en viktig rolle. Denne boken er et godt eksempel på hva slags kunnskap som skal til. Den klarlegger de utviklingsprosessene det dreier seg om, og setter dem inn i en bredere sammen­ heng enn den rent økonomiske. Regionale og overnasjonale forhold gis bred plass, samtidig som det nasjonale mangfoldet i den felles utvikling kommer til uttrykk. Boken gir en innføring i grunnleggende økonomiske utviklingsmekanismer og dekker de kompliserte utviklingsforløp i dette århundre på en måte som både gir grunnlag for fordypet refleksjon og stimulerer til handling.

Even Lange

INNLEDNING

surser ikke er tilstrekkelige til å dekke de menneskelige be­ ette bindet er ment å dekke det 20. århundres økonomis­ hov, og dermed forårsaker spørsmål om hvordan de skal ke historie. Full forståelse av dette emnet fordrer referan­ se til begivenheter som strengt tatt ligger utenfor det rentfordeles. Luften vi puster i er livsviktig, men fordi det er nok av den, er den ikke et økonomisk anliggende under normale økonomiske området, som kriger og revolusjoner. Likevel har omstendigheter. Det er derimot bruks- og eiendomsretten til den økonomiske historie sin egen indre logikk - ved å se jord, så snart befolkningen når en viss størrelse. Viktigere er utvikling og begivenheter i én periode i sammenheng med det at etterspørselen vanligvis langt overstiger tilbudet av den foregående, kan vi skimte et mønster i verdensøkonomi­ varer og tjenester som krever menneskelig arbeidskraft for å ens utvikling. bli fremstilt. Hvordan de skal produseres og fordeles er der­ Økonomiske faktorer spiller en sentral rolle i alle andre for, ifølge denne oppfatning, hva økonomi dreier seg om. større historiske hendelser og sammenhenger, fremfor alt i Et eksempel kan klargjøre dette. Hvis vi snakker om ”utden politiske historie. Vanligvis skjuler de seg bak ideologi og dannelsesøkonomi”, er det i alminnelighet åpenbart at vi ikke politisk filosofi, og ikke engang den høyeste patriotiske idea­ først og fremst er opptatt av undervisningens kvalitet eller lisme eller frihetstrang er helt upåvirkelig. Således aksepterer sannhetsgehalt, av kulturverdier eller av lærerens eller ele­ nå alle historikere - i hvert fall til en viss grad - at be­ vens psykologiske situasjon. Sannsynligvis er vi opptatt av givenhetene som førte til første verdenskrig, var forbundet utgiftene til lærerlønninger, skolebygninger eller lærebøker; med konkurrerende økonomiske interessegrupper som for eller av hvilke fordeler den enkelte elev eller samfunnet kan eksempel investorer, eksportører, våpenfabrikanter og ban­ ha av undervisningen, målt etter deres inntjeningsevne se­ ker. Det økonomiske systems manglende evne til å innfri nere. Om pengene ikke var blitt brukt på utdannelse, ville forventningene lå på tilsvarende måte til grunn for de politis­ staten eller skattebetalerne ha brukt dem på andre ting. Der­ ke reformene som ble innledet i Øst-Europa i midten av for er kostnadene viktige. Hvis elevene senere i livet pro­ 1980-årene: fremfor alt virker det som om mangel og elendig duserer og tjener mer på grunn av sin utdannelse, vil det gi kvalitet på enkle dagligvarer bare kan endres når sentral­ både dem selv og samfunnet mer av de tingene det ellers ville styring, og partistyring, erstattes med andre former for be­ vært mangel på. driftsledelse. Det er denne type økonomisk havari som tvin­ Begge definisjoner, både den som knyttes til bytte-(penge-) ger frem en politisk reform. verdi, og den som knyttes til fordelingen av knappe ressurser, I det internasjonale diplomatiske maktspillet inngår dess­ beskriver noe av økonomiens problem og danner grunnlag uten ofte militære trusler som i høy grad avhenger av den for denne boken. økonomiske makten bak ordene. Således kunne den russiske Økonomi er et svært teknisk fag. I likhet med andre for­ tsar sende enorme arméer til slagmarken under første ver­ skere bruker økonomene egne tekniske begreper som kan denskrig. Med sin dårlige utrustning, som skyldtes underut­ være vanskelige å fatte for utenforstående. Denne boken viklingen i den russiske økonomi, var de imidlertid langt forsøker å unngå et vanskelig språk, men en del kompliserte mindre effektive i kamp enn sine tyske motstandere. 11917 ble forhold er det umulig å gå helt utenom. Særlig fire temaer vil til sist hele østfronten oppløst av revolusjon fordi økonomien stadig dukke opp, og på dette stadiet kan det være nyttig med hjemme hadde brutt sammen. På lignende vis blir moderne en viss rettledning i hvordan de skal forstås. Det første gjelder verdensorganisasjoner som De forente nasjoner tallmessig penger, det andre er nasjonalinntekt, det tredje dreier seg om dominert av de fattige land fra "den tredje verden”, som i forskjellen mellom markedsøkonomier og planøkonomier, kraft av sitt flertall kan trumfe igjennom den avgjørelsen de og det fjerde om striden mellom "keynesianere” og moneønsker. Disse beslutningene, støttet av stater som represen­ tarister. terer flertallet av jordens befolkning, får imidlertid liten prak­ tisk betydning med mindre de også støttes av industrinasjo­ Pengers funksjoner nene, med økonomiske midler til å finansiere eller virkelig­ Før den komplekse moderne finansverden var utviklet, skulle gjøre dem. penger tjene tre hovedfunksjoner. De var en målestokk for verdi, slik at verdien av forskjellige varer kunne sammen­ To definisjoner av økonomi lignes; de forenklet varehandelen ved at de erstattet direkte De fleste lesere vil ha en ganske klar oppfatning av hva som varebytte; og de fungerte som verdilagre som kunne spares til menes med "økonomi”, eller, med andre ord, hvilke sider ved senere bruk. Tidlige pengeformer var oftest mynter eller edle historien dette bindet skal ta for seg. Likevel er det ikke enkelt metaller (især gull og sølv) med en iboende bytteverdi til­ å gi en nøyaktig definisjon. De økonomiske sider ved til­ svarende metallverdien hvis de ble omsmeltet. Ved inngan­ værelsen, slik mange ser det, er eller kan være slike som gen til 1900-tallet hadde denne tungvinte bruken av metalloppstår på et marked, og som derfor har en reell eller under­ mynter veket for papirerstatninger - særlig ved store transak­ forstått bytteverdi som kan uttrykkes i penger. På dette sjoner - i form av pengesedler, veksler og sjekker. De to grunnlaget består økonomisk aktivitet i at enkeltpersoner, sistnevnte kunne overføre bankinnskudd, som i seg selv var familier eller institusjoner mottar lønn, investerer eller skaffer en ganske avansert måte å oppbevare penger på. Likevel sto seg inntekt på annen måte, og deretter forbruker den. Finansde fleste former for papirpenger i et fast kursforhold til en viss og børsvirksomhet faller under denne definisjonen. Det sam­ mengde gull. Papirpenger var derfor ikke så veldig forskjellig me gjør eiendomsforhold, arv, beskatning - også når de inngår i gruppers eller klassers interesser og programmer. En alternativ definisjon tar som utgangspunkt at økono­ ► Finansstrøket i New York omkring 1917. miske problemer er de som oppstår når de tilgjengelige res­

D

8

fra gullverdien de skulle representere. Ettersom størstedelen av verden fulgte en "gullstandard", kunne penger fra ett land enkelt veksles inn i et annet lands valuta. To forandringer har funnet sted i det 20. århundre. Den første var at verden forlot gullstandarden, midlertidig (de fleste) i 1914 og permanent (med noen unntak) i 1930-årene. Dermed kunne verdien av "penger" variere betydelig, og gjorde det iblant. Dette gjorde dem mindre anvendelige som målestokk, byttemiddel og verdilager. I denne prosessen for­ svant også den etablerte internasjonale vekslingsmekanismen, noe som fikk alvorlige konsekvenser. Når landenes valutaer ikke lenger er direkte bundet til en viss gullmengde, er det ikke like lett å vite hvor mye en valuta er verd i en annen - for eksempel hvor mange amerikanske dollar som kan kjøpes for ett britisk pund. I prinsippet er det to faktorer som bestemmer valutakursen. Den ene kalles "kjøpekraftspariteten", det vil si den mengde varer som kan kjøpes for valutaen på hjemmemarkedet. Resonnementet er at hvis et bestemt kvantum hvete koster ett pund i Storbritannia, og den samme mengden koster fire dollar i De forente stater, vil vekslings­ kursen være omkring fire dollar per pund. Hvis hveteprisen ikke samsvarer med kursen fire til én - la oss si at det bare trengs to dollar for å kjøpe den hveten som koster ett pund i Storbritannia, og at valutakursen er fire til én - vil opplagt noen finne det lønnsomt å kjøpe hvete i De forente stater og skipe den til Storbritannia, og dermed doble investeringen (før transportutgiftene er trukket fra). Dette ville skje med enhver vare med store pris-awik. Underskuddet på handels­ balansen i land med en overvurdert valuta ville således presse pengeverdien ned til et nivå som samsvarte med landets kjøpekraftsparitet. Rent bortsett fra en viss unøyaktighet i forbindelse med transportutgifter, virker imidlertid ikke den­ ne mekanismen fullt ut. Grunnen er at ikke alle varer og tjenester inngår i verdenshandelen. Når de ikke gjør det, kan de ikke utveksles og medvirke til å jevne ut valutakursene, uansett hvor store prisforskjellene måtte være. Således kan hus variere sterkt i verdi uten å bli eksportert eller importert, og det samme gjelder tjenester som utføres av lærere, offent­ lig ansatte, eller drosjesjåfører. Dette er en av grunnene til at turister synes en del land, særlig fattige land, er "billigere" enn andre, til tross for kjøpekraftspariteten. Samtidig virker en annen faktor, med opphav i selve fi­ nansverdenen, inn på valutakursene. Når handelsmenn, tu­ rister og andre har behov for å få utført betalinger i utlandet, skaffer de seg vanligvis ikke den fremmede valutaen direkte, men får den via en finansinstitusjon, eksempelvis en bank. Disse institusjonene håndterer derfor store pengemengder fra forskjellige land. Noen av dem spesialiserer seg på denne type virksomhet, slik at det oppstår et finansielt "marked". Her vil valutakursene, helt uavhengig av reelle handelsoverskudd og -underskudd, også bli påvirket av faktorer som forventede fremtidige endringer, rente-endringer, tiltak iverksatt av regjeringer og sentralbanker, samt spekulative bevegelser basert på disse faktorene. I det lange løp kan ikke valutakursene bevege seg for langt bort fra valutaens kjøpe­ kraft i forhold til varer, for da vil varene flytte seg. Men dette tar tid, og selv om tendensen skulle gå i en slik retning, kan en rekke økonomiske beslutninger holde valutakursen et godt stykke over eller under et slikt nivå. Den andre store endringen i det 20. århundre, som har vært med på å skape en mer sammensatt oppfatning av penger, er at også andre lett omsettelige papirer, for eksempel stats­ obligasjoner, kunne betraktes som "penger" i visse sammen­ henger. Sentralbanker og regjeringer lærte seg å manipulere med slike papirer, såvel som med mengden av "penger" i omløp og pengenes vekslingskurs mot utenlandsk valuta, til og med verdien av dem innenlands, gjennom priskontroller og blokkerte konti. Dermed oppsto det som ble hetende

10

"pengepolitikk" - enda en metode for samfunnet til å kon­ trollere sine økonomiske omgivelser. Men mye av pengenes tidligere innhold og funksjon gikk tapt i prosessen. Beregning av økonomisk utvikling I teorien skulle det la seg gjøre å måle den økonomiske utvikling ved å addere alle tilgjengelige varer og tjenester i et samfunn, og deretter sammenligne totalen med den tilsva­ rende sum fra tidligere år. For å kunne gjøre dette, må alle vare- og tjenestepriser omgjøres fra såkalte "løpende priser" til "faste priser", slik at prisendringene blir eliminert. Gitt en korrekt valutakurs lar det seg til og med gjøre å sammenligne et land med et annet. Hvis summen divideres med antall innbyggere, gir "nasjonalinntekten per innbygger" grunnlag for enda flere interessante sammenligninger.

Alt dette innebærer imidlertid kompliserte og kostbare regpstreringer og folketellinger, utarbeidelse av prisindekser, og konfrontasjoner med det såkalte indekstall-problemet. Dette poroblemet består i at den enkelte vares eller tjenestes behydning i den totale sammenheng varierer over tid - forsskjellig fra land til land - og det kan ikke løses tilfredsstillende nned matematiske metoder. Det er også knyttet problemer til hava som skal forstås med "varer” og "tjenester”. De første fcorsøkene på å komme frem til tall for nasjonalinntekten ble gjort i 1930-årene (selv om beregninger i den senere tid har fcorsøkt å tallfeste verdier for langt tidligere perioder), og ble wanlige etter annen verdenskrig. I 1960-årene ble det etter hivert enighet om internasjonale kriterier, slik at internasjonake sammenligninger er blitt stadig mer meningsfulle. Bare planøkonomiene i Østblokken benyttet, inntil omveltninge­

ne i 1989, et annerledes system - med den hovedforskjell at tjenester er utelatt og bare vareproduksjon beregnes. Dette innebærer at statistikkene derfra bare omfatter brutto eller netto materialprodukt (NMP), som utelater for eksempel dis­ tribusjon, utdannings- og helsetjenester, administrasjon og lignende. Innenfor de uunngåelige usikkerhets- og unøyaktighetsbegrensingene har det vist seg mulig å beregne den nasjonale totalproduksjon, såvel som de totale inntekter som, med visse ubetydelige justeringer, skulle gå ut på det samme. Det skulle også de totale utgiftene, selv om det ikke er så vanlig å

A Immigranter i New York like etter århundreskiftet.

11

toercegne disse direkte. Bruttonasjonalproduktet (BNP) inkludierrer tilleggsinvesteringer i løpet av året; nettonasjonalprodlulktet (NNP) gjør det ikke. Disse størrelsene er nyttige i nnainge sammenhenger og opptrer hyppig i denne boken. De hiarr imidlertid sine begrensninger, delvis på grunn av unøyaiktiigheter i grunnberegningene, og delvis på grunn av probdeimet med å sammenligne forskjellige vare- og tjenesteutvzaljg over tid og landegrenser. AVlairkedsøkonomi og planøkonomi Et hrovedtema i den økonomiske politikk i dette århundret har vzæirt striden, i teori som i praktisk politikk, mellom de to øjkcmomiske systemene markedsøkonomi og sentralt plansttyrrt økonomi eller planøkonomi, vanligvis referert til som '"kaipitalisme" kontra "sosialisme”. Mange land har anvendt e?t sosialistisk økonomisk system, blant andre det tidligere Siovzjetunionen, Kina og landene i Øst-Europa. Den moderne industrialiserte verden er et produkt av kapi­ talismen eller markedsøkonomien. Den oppsto hverken som moe? resultat av overlagte eller planlagte avgjørelser hos en e?lle?r annen myndighet, eller av handlinger blant folk som var fcastt bestemt på å skape et nytt økonomisk system - tvert imot uitviklet den seg som følge av utallige millioner enkeltbesllukninger som hver for seg ble truffet med sine egne, oftest kcorttsiktige, mål for øyet. For mange har det vært en gåte hivordan så mange, fullstendig ukoordinerte avgjørelser kunme resultere i et høyst effektivt, fremadskridende system som séattte alle tidligere samfunnsordninger i skyggen. Systemets fcorssvarere har fremhevet den desentraliserte beslutningspro­ sessen som en viktig årsak til kapitalismens styrke, fordi biesllutninger blir fattet av folk som vet hva de driver med, kan rrea^gere raskt og gjerne selv må bære følgene av sine handlimg^er. hntet land har likevel noensinne tillatt markedet å avgjøre ailt. Selv det mest liberale system opprettholdt forskjellige fcorrmer for kontroll av den økonomiske virksomhet. I tillegg b>le rammebetingelsene for at selve systemet skulle fungere, siikret gjennom et regelverk for håndhevelse av lover og awtaaler. Offentlig administrasjon og militært forsvar, skattlægging, subsidier og vernetoll, lover til beskyttelse av barn og fcorbrukere, definisjonen av skade-ansvar og opprettholdelse aw e?n legalt akseptert myntenhet er derfor bare noen få av de nnainge økonomiske funksjoner som nesten aldri er blitt overlaatt til "markedet”. Andre funksjoner, som utdanning, og biygjging og vedlikehold av veier, kanaler og jernbaner, har i moen tilfeller vært underlagt politiske myndigheter, i andre owe?rlatt til det private næringsliv. D)et har alltid vært, og er fortsatt, mange små forskjeller i rmarkedsøkonomien fra land til land. Dette skyldes ulike tradiisjioner, geografiske forhold, ressurser, nødvendige politiske hænisyn og mange andre faktorer. Det er derfor vanskelig å p?åvise tydelige fellestrekk ved alle markedsøkonomier, som kllart skiller dem fra de sosialistiske. Oftest er det den private eiendomsrett til produksjonsmidle?ne som er blitt ansett som det særlige kjennetegnet på en kcapntalistisk økonomi, foruten uensartet beslutningsprosess osg manglende detaljert sentralstyring. Produksjonsmidler ktan være alt, fra den selvstendige husmalerens utvalg av sttigter og pensler, til de internasjonale bilprodusentenes eller olljetselskapenes kapitalutstyr til milliarder av dollar. Felles for diissæ produksjonsmidlene er at de blir brukt til å skape inn­ tekt., den størst mulige inntekt (under visse forutsetninger), til eiierne. Under kapitalismen er det eierne eller deres stedfortrcedlere som fatter beslutningene, mens deres ansatte, de eiiemdomsløse arbeiderne, mottar ordrer fra dem. Slik fun-

■*1 Arrbeid på Grand Coulee-demningen i Washington, USA, 1937.

gerer systemet indirekte: bakeribedrifter, for eksempel, pro­ duserer ikke brød fordi de er overvettes interessert i brødbak­ ing - de gjør det fordi det er penger å tjene på det. Ved inngangen til det 20. århundre hadde dette systemet bevist sin effektivitet ved å skape et økonomisk velferdsnivå som var utenkelig i tidligere tider. Samtidig hadde det pådratt seg atskillig kritikk. Vesentlige ankepunkter var at systemet var basert på grådighet og egoisme, og at det førte til en urettferdig fordeling av inntekter og økonomisk innflytelse. Et annet ankepunkt var at systemet var svært ustabilt; det kunne ikke avverge frykt og panikk i markedet, og derved kunne småforstyrrelser forstørres til nedgangstider og sam­ menbrudd. Videre kunne det fremme feilaktige beslutninger pga. manglende kjennskap til andres beslutninger, eller gjøre det mulig for selskaper som gikk sammen om felles plan­ legning, å bruke sin monopolmakt til å utbytte samfunnet. Dessuten, virksomhet bare for å tjene penger snarere enn å yte service fristet leverandørene til å levere varer og tjenester av billigste og dårligste kvalitet til høyest oppnåelig pris. Med unntak av den første, har også "kapitalistiske” land lenge erkjent disse innsigelsene. Sosiallovgivningens historie i det 20. århundre kunne nærmest vært skrevet som en be­ retning om hvordan samfunnet forholdt seg til disse ankepunktene, eksempelvis gjennom sunnhets- og kvalitetslover til beskyttelse av forbrukere, avgifts- og finanspolitikk for å motvirke konjunktursvingninger, og detaljert kontroll med finansmarkedene. Det var imidlertid også en utbredt oppfatning at småflikking ikke kunne gjøre systemet spiselig - det var prinsipielt forkastelig. Et nytt system måtte finnes; systemet var sosialismen. Den grunnleggende idémessige tankebygning sto ferdig ved inngangen til det 20. århundre og ble første gang tatt i praktisk bruk av sovjetstaten som oppsto etter revolusjonen i 1917. Et av hovedprinsippene til Lenin og hans tilhengere var at produksjonsmidlene skulle være felleseie; dermed ville ingen ha noen interesse av å utbytte kunder eller arbeidere. Et annet var at sentral planlegning skulle sikre dekning av sosiale og individuelle behov i en viss prioriteringsrekkefølge - uten panikk, depresjoner eller andre markedsforstyrrelser. Beslut­ ningene skulle ikke tas av kapitalistene, som med sin økono­ miske makt hadde monopolisert også den politiske makt under kapitalismen. Den nye herskende klasse, arbeiderne, eller i det minste deres representanter, de ledende med­ lemmer av det kommunistiske parti, skulle ta beslutningene. Den sovjetiske planstyringen startet for alvor med den første femårsplanen i 1928. Med sin makt til å prioritere la planleggerne størst vekt på å bygge opp tungindustrier og kapitalvareindustrier. I 1930-årene vokste disse frem i for­ bløffende tempo. Forbruksvarer ble lavt prioritert og landbru­ ket ble vanskjøttet. Befolkningens realinntekt sto ikke i for­ hold til kapasitetsøkningen i stålverk og kraftstasjoner. Plane­ ne omfattet ikke bare produksjon, men også priser, fordeling, lønninger, arbeidsopplæring, rekruttering av arbeidskraft, anlegg av nye byer og mange andre felter som i de vestlige land var overlatt til markedskreftene eller til en rekke for­ skjellige, ukoordinerte offentlige organer. Utenrikshandelen var også en del av plan-systemet, men den ble holdt på et lavt nivå fordi Stalin ville at Sovjetunionen skulle være fullstendig selvforsynt, ikke minst av militære og strategiske årsaker. Etter krigen innførte de østeuropeiske planøkonomiene nesten identiske systemer. Kina, som først var innstilt på å følge den sovjetiske modellen, ga senere systemet sine egne særtrekk. I årene etter 1928 levde derfor de to systemer i konkurrerende sameksistens. Systemenes respektive fordeler har vært gjenstand for in­ tens debatt over hele verden. Et hovedargument for kapitalis­ men er at den har gitt inntekter såvel som teknisk kompetanse på et mye høyere nivå enn det konkurrerende systemet. På

13

praktisk talt alle områder, muligens med unntak av romforsk­ ning, ligger de vestlige land langt foran de østlige. Derfor er også levestandarden høyere i vest. For det annet er markeds­ økonomien nødt til å reagere på forbrukernes ønsker; den forholder seg til dem på en mye mer vellykket måte, med service, valgmuligheter, tiltrekkende forretninger og embal­ lasje, som alt sammen er "mangelvare" under sosialismen. Konkurranse er en drivkraft og kan ikke ignoreres. Dessuten blir det hevdet at den sovjetiske formen for "kommandoøkonomi", hvor bedrifter og deres ledere reagerer på kommando ovenfra i stedet for å ta signaler nedenfra, fører til et politisk kommandosamfunn hvor friheten forsvinner på alle om­ råder. Et viktig argument for sosialismen er at den ga trygghet, rett til arbeid, og et vidt spekter av billige eller gratis sosiale tjenester. Ingen kunne berike seg direkte ved å tilby verdiløse produkter, eller ved ressurssløsende reklame og fremelsking av kunstig skapte behov. Det var mindre forskjell mellom rik og fattig. Sosialismen utbyttet heller ikke kolonier eller tid­ ligere kolonier, i motsetning til hva de kapitalistiske land hevdes å gjøre. Grådighet og hensynsløshet ble ikke belønnet slik som i vest. Det finnes dem som mener å ha registrert en tilnærming (konvergens) mellom systemene i 1980-årene. Kapitalismen skal ha blitt mer kontrollert og "sosial", mens planøkonomi­ ene åpnet for mer privat virksomhet. Også denne oppfat­ ningen er kontroversiell.

Motstridende økonomiske teorier I de senere tiår har det vanskeligste spørsmål i tilknytning til den økonomiske politikk i de kapitalistiske land vært debat­ ten mellom keynesianere og monetarister. I det minste frem til 1930-årene hadde både tradisjonelle "nyklassiske" økono­ mer og tradisjonelle politiske planleggere en tendens til å gå ut fra at kapitalistiske økonomier bar i seg en selvjusterende mekanisme. Kriser var velkjente, og det fenomen at kon­ junkturene svinget regelmessig fra oppgangs- til nedgangs­ tider med syv til elleve års mellomrom, hadde vært kjent siden midten av 1800-tallet. De fleste kriser hadde bestemte årsaker - som krigsutbrudd eller at en storbank ble dårlig eller svikaktig ledet - og ble hurtig brakt under kontroll. De kunne ikke belastes selve systemet. Hva svingningene angikk, betød det faktum at de var tilbakevendende at ethvert avvik i én retning - for eksempel overoptimistiske investeringsplaner før eller senere ville fremkalle en reaksjon i motsatt retning. Fra nyklassikernes synspunkt hadde man snarere å gjøre med svingninger omkring én utviklingsretning enn med noe ukontrollert avvik i en ny retning. Under den store depresjonen i 1930-årene ble det satt spørs­ målstegn ved disse fortrøstningsfulle oppfatningene. Dertil kom at Storbritannia, Tyskland og en del andre land ikke engang under høykonjunkturene i slutten av 1920-årene fikk oppleve den fulle sysselsetting som hadde vært typisk for tidligere oppgangstider. Dermed måtte to nye fenomener forklares: et arbeidsledighetsnivå som hårdnakket holdt seg på henimot 10 prosent av arbeidsstyrken, og en krise som var så alvorlig at den truet selve det kapitalistiske system. Mange forskjellige forklaringer ble fremkastet. Den teorien som etter noen år vant mest oppslutning, ble fremsatt av den britiske økonomen John Maynard Keynes i boken The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936. Keynes ville bevise at det økonomene kalte "likevekt", en tilstand syste­ met ikke hadde noen grunn til å fjerne seg fra, og som det hadde en tendens til å bevege seg mot (medmindre det ble forstyrret av utenforstående, ikke-økonomiske faktorer), ikke bare kunne eksistere når ressursene var nærmest fullbeskjeftiget (slik klassikerne hadde gått ut fra), men ved et nesten hvilket som helst sysselsettingsnivå. Hvis det ikke ble tatt

14

beslutninger som aktivt stimulerte til endringer, var det der­ for absolutt mulig at verdens utviklede land ville gli inn i en tilstand med permanent høy arbeidsledighet. Det sentrale element i Keynes' argumentasjon var at det i en økonomi ikke var noe nødvendig sammenfall mellom sparing og investering. En innbygger som sparer en del av sin inntekt, fjerner samtidig kjøpekraft fra markedet. Noe, et eller annet sted, som har kostet noe og dermed skapt en inntekt, vil forbli usolgt, og vil ikke bli erstattet av grossisten eller butik­ ken. Produsenten vil tape en ordre og i siste omgang av­ skjedige en person. Heldigvis for samfunnet finnes det også mennesker som bruker penger de ikke har tjent. Bedrifter som investerer, trenger ofte mer enn sine nylig opptjente midler. De trekker da på egne sparepenger eller låner andres sparepenger fra banker eller andre utlånere. Hvis summen av disse ekstra investeringene tilsvarer summen av folks sparing, vil det ikke være noe tap av kjøpekraft i økonomien som helhet. Alle vil fortsatt være sysselsatt i omtrent samme grad som før. Men hvis optimistiske selskaper søker å investere mer enn sam­ funnets samlede sparepenger, vil (om eventuell kapitalimport fra utlandet holdes utenfor) etterspørselen etter varer og tjenester overstige tilbudet. Hvis etterspørselen overstiger tilbudet, vil prisene øke. Er derimot summen av de planlagte investeringer mindre enn oppsparte midler, vil noe kjøpe­ kraft gå tapt, og resultatet vil være arbeidsledighet. Arbeids­ løse mennesker bruker mindre penger, noe som vil gjøre bedriftene mindre tilbøyelige til å investere i fremtiden. I neste omgang vil dette redusere investeringene ytterligere, og det kan oppstå en selvforsterkende negativ utvikling av inntekter og sysselsetting. Tradisjonelt hersket den optimistiske oppfatning at en slik situasjon ikke kunne inntreffe - en mekanisme i systemet vil bevirke at oppsparte midler og investeringer ikke kan holdes atskilt over nevneverdig tid, med mindre staten gjør uhensiktsmessige inngrep i prosessen. Denne mekanismen er rentefoten, rentenivået - prisen på kreditt. Hvis den potensi­ elle mengde oppsparte midler overstiger planlagte invest­ eringer, vil sparerne ikke få plassert sine penger, og rente­ nivået vil synke. Når låneprisen synker, vil flere selskaper finne det gunstig å låne, inntil de tilgjengelige sparepenger er disponert og likevekten er gjenopprettet. På tilsvarende måte vil investorene, når de planlagte investeringer overstiger oppsparte midler, by opp rentenivået inntil flere mennesker finner det gunstig å spare, eller til potensielle investorer avskrekkes av de høye låneprisene. På et fritt marked uten innblanding kan derfor, ifølge denne oppfatningen, opp­ sparte midler og investeringer ikke fjerne seg fra hverandre over tid, og hverken stor arbeidsledighet eller inflasjon skal kunne forekomme. Et sentralt poeng i Keynes' tankegang var at rentenivået ikke hadde en slik funksjon. Dermed ble rentefotens be­ vegelser og virkninger et tema av største viktighet i den økonomiske debatt. Ifølge Keynes planla investorene ut fra forventet fortjeneste; var denne mye høyere enn renten de ble belastet med, ville de investere. Sparere, derimot, handlet ut fra helt andre vurderinger. Sparing hang fremfor alt sam­ men med folks inntekt: de rike, med høy inntekt, kunne ikke bare spare mer - de var også tilbøyelige til å spare en større andel av sin høyere inntekt. Spareraten avhang, blant andre ting, dessuten av hva han kalte "likviditetspreferansen" - det faktum at folk flest ønsker å ha sine penger lett tilgjengelige, og ikke bundet opp på en slik måte at de ikke kan få tak i dem. Sparere må derfor tilbys betaling, rente, for å gi avkall på "likviditeten" og låne bort pengene sine.

► 1. mai-paraden i Moskva, 1954.

Det var således ingen forutbestemt årsak til at sparepenger o,)g iinvesteringsplaner skulle foreligge samtidig. Forutsatt at liikvåditetspreferansen og visse andre forhold var stabile, avhiamg sparing først og fremst av inntekt, mens investeringer hiovædsakelig ble foretatt ut fra forventet profitt. De to kunne diiværgere i lange perioder. Ifølge Keynes ville samfunnene aiutrømatisk spare mer i det lange løp, etter hvert som de ble riikere. Tendensen til at sparingen ble større enn investeringeme - og dermed til arbeidsledighet - ville forsterkes. Heldigvis inneholder denne analysen, om den aksepteres, em lløsning på hovedproblemet. Staten, og bare staten, satt rmecd midlene til å hindre at økonomien slo seg til ro på et p>otcensielt likevektsnivå lavere enn fullbeskjeftigelse. Den komme skape kreditt ved å bruke penger som ikke var finansieirt imed skatt - for å sysselsette folk i offentlig virksomhet, for elkstempel. Folk som fikk slik beskjeftigelse, ville forbruke løømnen sin, og i og med sysselsettingens "mulitiplikatoreiffe.-kt" skape stadig flere arbeidsplasser. Ved å senke rentemivcået kunne staten dessuten stimulere private investorer til å låme mer og derved etablere likevekt på et høyere nivå. Det vU'.

Hurrah, die Butter ist alle! Gmh»» „

Hwu,,.. «.j.

„Erz hat stets ein Reich stark gemacht,

Butter und Schmalz haben hochstens ein Volk fett gemacht".

-w

► ► Det militær-industrielle

komplekset dreier seg ikke bare om politikk. I lopet av det 20. århundre har vitenskapen spilt en stadig viktigere rolle i utviklingen av militære våpen. Det amerikanske "stjernekrigsprogrammet" i 1980-årene kanaliserte betydelige statsmidler til vitenskapelig forskning.

► Våpenindustrien er en

eksportindustri. Hvor farlig slik eksportvirksomhet er, er blitt stadig mer åpenbart etter hvert som et økende antall underutviklede stater er blitt i stand til å kjøpe moderne våpen.

Dette flyet med tilhørende raketter ble vist på en

flyutstilling i 1976.

W

.

Nøkkeldata

Amerikansk industriprod.

Ingen krig hadde noensinne hatt en slik virkning på verdensøkonomien som den annen verdenskrig. Under høydepunktet vinteren 1943-44, gikk omkring en tredjedel av verdensproduksjonen til krigsformål. Det var virkelig, i ordets egentlige betydning, en verdenskrig. Bare få nasjonaløkonomier unngikk å bli påvirket. Verdensproduksjonen økte raskt, men uten å komme verdens folk til gode. Tvert imot, i de fleste land sank levestandarden hurtig. I et rent økonomisk perspektiv fantes det imidlertid både vinnere og tapere land og kontinenter imellom. Spesielt er Tyskland et eksempel på hvor snart en tapende parts nasjonaløkonomi kunne snus til velstand. I siste halvdel av 1940-årene sto allikevel Nord-Amerika for halvparten av verdens vareproduksjon, mot bare en tredjedel før krigen. Europas andel sank fra nær 40 prosent til omtrent en fjerdedel, mens utviklingslandene bare så vidt opprettholdt sin andel.

◄ Den tyske krigsøkonomien la beslag på alle Europas ressurser, også arbeidskraften. Importen av fremmedarbeidere var enda en form for utbytting av andre nasjoner. Denne arbeidskraften besto delvis av frivillige, men de fleste av de 14 millionene ble bortført under tvang.

4 3

2

O

sette opp et økonomisk regnskap etter en krig synes nesten like frastøtende som sel­ ve krigen. Det må likevel slås fast at annen verdenskrigga både"tap" og "vinning”. Én tingvar at etterspørselen fra de krigførende land ga eks­ tra stimulans til nasjonaløkonomien i flere land som ikke selv var i krig. Disse landene tjente på krigen. Dessuten ga krigen enkelte udelt positi­ ve utslag også i de landene som deltok aktivt: økonomisk vekst og full sysselsetting. Men frem­ for alt ble det foretatt investeringer og akkumu­ lert kapitalverdier som førte til en modernisering av industrien. Fornyelse og omlegging til ny teknologi forble viktig til lenge etter krigen. Der­ med ble prioriteringer som var fastsatt for pro­ duksjonen under krigen, avgjørende for den fremtidige utvikling. Likevel er det viktig å hus­ ke at den økonomiske veksten under krigen skyldtes produksjon av varer som skulle ødeleg­ ges umiddelbart. For de aller fleste mennesker i de involverte land var utbyttet lite, og mange fikk dårligere levestandard.

A 9 8 7 6 5

3

2

1 0

1940

1942

1944

▲ I De forente stater, som i ▼ I tiåret 1938-1948 var det selvsagt størst vekst i produksjonen av viktig krigsmateriell som gummi og aluminium. En moderat økning i det totale energiforbruket skyldtes særlig amerikanske tall. Sement, stål og trelast hadde også en viss nettovekst.

andre krigførende land, var det krigen som styrte produksjonsøkningen og endringene i produksjonsmønsteret i de forskjellige sektorer. Flyproduksjon, skipsbygging, sprengstoff-, metall-, olje- og gummiindustrien krevde alle en økt andel av arbeidskraften.

▲ Sovjetunionen la, spesielt etter den tyske invasjon i juni 1941, enorme anstrengelser i å få til en balansert økning av våpenproduksjonen.

Halvparten av industrikapasiteten var tapt til tyskerne. Det forbigående produksjonstallet i landbruket viser hvor vanskelig forsyningssituasjonen var, på tross av alliert bistand.

116

De vestlige alliertes krigsinnsats Under krigen økte verdensproduksjonen med 15 til 20 prosent. Veksten varierte sterkt fra land til land. Økningen var aller størst i USA. Fra 1939 til 1944 steg brutto nasjonalinntekt med 50 pro­ sent i faste priser, industriproduksjonen ble tre­ doblet, og krigsproduksjonen vokste eksplosivt. Den utgjorde 2 prosent av den samlede produk­ sjon i 1939, og 40 prosent i 1943. Allerede i 1942

r

1929-1945

DEN TOTALE KRIGS ØKONOMI De vestlige alliertes krigsinnsats

Virkningene på fastlands-Europa

produserte De forente stater mer våpen enn alle aksemaktene sammenlagt. 11944 hadde andelen økt til omkring 40 prosent av verdens våpenpro­ duksjon. Alt i alt må den amerikanske økonomi­ ens produksjonskapasitet ha vokst med 50 pro­ sent. Mellom 1941 og 1944 ble det skapt 19 millioner nye arbeidsplasser. Samtidig økte den gjennom­ snittlige fabrikkutnyttelsen fra 40 til 90 timer i uken. Arbeidsproduktiviteten, som var høy i ut­ gangspunktet, økte enda mer. Oppgangen var så sterk at også forbruket steg med 12 prosent. Av sivile forbruksvarer var det bare produksjonen av va rige forbruksartikler som gikk tilbake. Dette innebar at alle industrigrener tjente på krigen og naturligvis aller mest de som var tilknyttet rustningsindustrien. Dette var ofte de mest mo­ derne, med lysende fremtidsutsikter: fly- og bil­ industri, samt metallbearbeiding, maskinbygging og kjemiske og elektrotekniske industrier. Veksten bidro også til å industrialisere nye om­ råder i sør- og veststatene. Da krigen var over, hadde den amerikanske nasjonaløkonomien en enormt høy produksjonskapasitet og effektivitet sammenlignet med resten av verden. Den ame­ rikanske befolkning kunne dessuten glede seg over en ytterligere økning av den suverent høy­ este levestandarden i verden. Det alminnelige økonomiske oppsvinget had­ de imidlertid ikke bare positive virkninger. Mens storindustrien vokste seg fet på statsbevilgninger og krigsleveranser, ble småindustrien

Landbruk, matvarer, råvarer

Teknologi og organisasjon Verdenshandelen og økonomiske grupperinger Ødeleggelser, sammenbrudd og gjenreisning

▼ Corsair-jagerfly med foldbare vinger settes sammen i Stratford, Connecticut, for utplassering på amerikanske

hangarskip. Oppbyggingen av den amerikanske militærmaskinen var bare mulig ved en enorm utvidelse av den amerikanske økonomien, spesielt industrikapasiteten. Ekspansjonen bidro til å utvikle

enkeltindustrier, men den store kapasitetsøkningen innebar også problemer med "etterbruk"

da krigen var over. I siste halvdel av 1940-årene foregikk nesten 50 prosent av verdens industriproduksjon i De forente stater.

ødelagt av nedprioritering og materialmangel. Senatets komité for utdannelse og arbeid i 1943 erklærte etter sin granskning: "I løpet av de første to og et halvt årene av vår innsatsperiode har ett hundre av Amerikas største selskaper mottatt 75 prosent av alle krigskontrakter ... (I) denne situasjonen ... er det ene småsamfunnet etter det andre ødelagt, fordi fabrikkene er blitt nedlagt og innbyggerne har flyttet.” Andre mer utviklede land som deltok i krigen uten å bli rammet av krigshandlinger på egen jord, som Canada, Australia og Sør-Afrika, opp­ nådde også både økonomisk vekst, økt industri­ produksjon - spesielt av krigsmateriell - og bed­ ret levestandard. Situasjonen var en annen i de fleste krigførende land. Samlet økonomisk vekst målt som nasjonalinntekt i for eksempel Storbri­ tannia, var betydelig lavere enn i USA, selv om våpenproduksjonen, og dermed industripro­ duksjonen, også her steg enormt, og stort sett de samme industrigrenene var i vekst. Til tross for at ressursene ble konsentrert om opprustning, maktet Storbritannia ikke å dekke sitt eget våpenbehov. Landet var avhengig av amerikanske forsyninger gjennom hele krigen. Staten brukte omkring halvparten av nasjonalproduktet til krigsformål. Resultatet var at det sivile forbruket i 1943 lå 20 prosent under forbruket i 1939.

Fastlands-Europa Landene på det europeiske kontinent kom raskt under tysk styring. De europeiske nasjonaløko-

117

Landene i Øst-Europa ble hensynsløst utbyttet av den tyske krigsmaskinen

▲ Nest etter Krupp og Schneider Creuzot var Skodaverkene i Plzen i VestTsjekkoslovakia Europas største våpenfabrikk. Tsjekkoslovakia

ble utnyttet annerledes enn landene i Øst-Europa; den høyt utviklede tsjekkoslovakiske industrien ble et redskap i den tyske krigsøkonomien.

nomiene ble satt til å arbeide for den tyske krigs­ maskinen. I selve Tyskland viste nasjonalpro­ duktet bare moderat vekst frem til 1941-42. Fra da av økte det mye hurtigere. Kapasitetsveksten knyttet til krigsproduksjon fant så å si uteluk­ kende sted etter 1941. Krigsrelatert produksjon nådde sitt høydepunkt sommeren 1944. Fra da av falt den gradvis, og stadig raskere fra januar 1945, etter hvert som frontene gikk i oppløsning og den allierte bombingen begynte å få alvorlige virkninger. I 1943 hadde den enkelte tyske for­ bruker fortsatt høyere levestandard enn den bri­ tiske. Først i 1944 begynte den å synke. Utviklingen av bruttonasjonalproduktet har imidlertid bare begrenset verdi som mål på tysk økonomisk evne under krigen. Tyskland utnyt­ tet ressursene i de okkuperte land i tillegg til sine

egne. Mellom 1940 og 1944 utgjorde tilskudd, okkupasjonsavgifter og annen betaling 14 pro­ sent av Tysklands nasjonalprodukt. Tas frem­ medarbeideres bidrag med i beregningen, må tallet ha vært minst 25 prosent høyere. I Europa for øvrig varierte virkningene av kri­ gen med omfanget av krigshandlinger og gra­ den av tysk utbytting. Verst gikk okkupasjonen ut over Hellas, Polen, Frankrike, Belgia, Neder­ land og deler av Sovjetunionen. I alle disse lan­ dene sank produksjonen kraftig; fast og bevege­ lig kapital forsvant eller ble ødelagt, arbeids­ kraften ble utbyttet og levestandarden gikk ned - i noen tilfeller til, eller under, eksistensmini­ mum. Dertil kom omfattende generelle skader i land hvor det foregikk voldsomme kamper. Un­ der okkupasjonen falt den samlede produksjo­ nen i Frankrike til to tredjedeler og industripro­ duksjonen til vel halvparten av 1938-nivået. Av denne totalen forsvant én tredjedel i okkupa­ sjonsavgifter, slik at forbruket sank til under 50 prosent av førkrigsnivået. Nederland opplevde en lignende, ikke fullt så alvorlig, situasjon. I Danmark var det liten reell nød. Norge hadde liten produksjonsnedgang, men okkupasjons­ styrkene belastet økonomien og reduserte leve­ standarden for landets befolkning. Land som var alliert med Tyskland og selvstendige i nav­ net, som Finland, Ungarn, Romania og Bulgaria, hadde det ikke så verst, selv om levestandarden falt etter hvert som stadig mer av landenes res­ surser gikk med til å drive den tyske krigsmaski­ nen. Situasjonen var mye verre i andre østeuro­ peiske land. Produksjonen sank til et meget lavt nivå, og mange mennesker holdt det så vidt gående på eller under eksistensminimum. Man­ ge døde av sult eller feilernæring. I land som Polen og Tsjekkoslovakia resulterte rovdriften på ressurser og industri i at industriproduksjo­ nen bokstavelig talt brøt sammen. Den sovjetiske industriproduksjonen var, for-

Albert Speer og de tyske krigsforsyninger Da lynkrigen stanset opp like utenfor Moskva vinteren 1941M2, la Tyskland åpent om til krigsøkonomi. Hitlers arkitekt Albert Speer ble utnevnt til rustningsminister. Speer forvandlet det middelmådige byråkratiet til et superdepartement for planlegging og styring, og opp­ nådde en enorm økning i våpenproduksjonen. Fremgangen bunnet i nye produksjons- og organisasjonsmetoder. Han tok i bruk industriledernes fagkunnskap og organisasjonsevner, og konsentrerte produksjonen i noen få store, slagkraftige selskaper. Ved å legge om fra tidkrevende og kostnadsintensiv serieproduksjon til masseproduksjon, kunne fagarbeiderne suppleres med ufaglærte. Produksjonen nådde toppen sensommeren 1944. Deretter falt den tilbake; først langsomt, så stadig raskere. Den tyske krigsøkonomien gikk i oppløsning våren 1945.

◄ Albert Speer tester et nytt terrenggående kjøretøy.

118

1929-1945 DEPRESJONSÅRENE Den totale krigs økonomi

▼ Hangarskip under konvoitjeneste i 1944. Slike og andre krigsskip skapte en håndfast etterspørsel etter materiell og arbeidskraft. I de alliertes krigsøkonomier var skipsbygging en viktig sektor. Nest etter flyindustrien og sprengstoff- og våpenproduksjonen hadde skipsbygging den høyeste vekstraten i USA mellom 1939 og 1945: den økte med 1700 prosent.

bløffende nok, litt større i 1944 enn i 1940, samti­ dig som militærproduksjonen var dobbelt så høy og overgikk den tyske. Halvparten av industrikapasiteten var erobret av tyskerne under an­ grepet på Sovjetunionen i juni 1944.1 løpet av de fem første månedene etter invasjonen ble imid­ lertid de viktigste maskinene og iblant hele pro­ duksjonsanlegg fra ialt 1500 fabrikker - til dels under tysk artilleriild - demontert, lastet på fraktevogner og flyttet østover. Ti millioner mennes­ ker ble forflyttet. Ved krigens slutt var den sov­ jetiske nasjonaløkonomien så å si ødelagt; bare rustningsindustrien fungerte skikkelig. Krigsproduksjonen i Japan I Japan utviklet krigsproduksjonen seg etter om­ trent samme mønster som i Tyskland, det vil si, krigen dominerte ikke nasjonaløkonomien før fra 1942. Fra da av gikk samlet produksjon, og spesielt krigsproduksjonen, kraftig opp. Samti­ dig steg krigsutgiftenes andel av nasjonalpro­ duktet til 50 prosent. Mangelen på naturressur­ ser skapte alvorlige problemer. Det gjorde ikke

situasjonen enklere at Japan ikke var noe høyindustrialisert land. Omfattende strukturelle en­ dringer var påkrevet. Industrialiseringen ble føl­ gelig forsert på bekostning av folkets levestan­ dard - som var lav allerede før krigen.

Industriell konsentrasjon Fra slutten av 1930-årene hadde våpenproduk­ sjon generelt spilt en stadig viktigere rolle i VestEuropa og Japan. Men det var først etter Pearl Harbor den 7. desember 1941 og den mislykkede B/zfzb'zeg-strategien, at alle de store krigførende nasjonene konsentrerte seg om produksjon av krigsmateriell. Mellom 1942 og 1944 ble verden oversvømt av våpen. Da produksjonen var på det høyeste vinteren 1943-44, gikk en tredjedel av verdens produksjon til krigen. Aldri tidligere hadde en krig i den grad dominert internasjonal økonomi. Industrien ble stadig raskere konsen­ trert. Overalt - i Tyskland, Storbritannia, De forente stater og Japan - var det hovedsakelig de store selskapene som tjente på den enorme økningen i statlig etterspørsel.

119

I Storbritannia overtok kvinnene gårdsarbeidet da mennene dro i krigen ► Storbritannia forble i stor

grad avhengig av matvareimport, men klarte, i strid med hva som først ble antatt, å redusere importen i krigens løp. Den økte netto kaloriproduksjonen i det britiske jordbruket ble oppnådd ved nydyrkning og, fremfor alt, ved å dyrke hvete, poteter og dyrefor. Litt over fem prosent av den ordinære mannlige arbeidsstyrken ble borte, men sysselsettingen i landbrukssektoren økte, ikke minst takket være dannelsen av Kvinnenes jordbruksarmé - en stor styrke spesielt rekruttert kvinnelig arbeidskraft.

▼ For å møte den krigsskapte

etterspørselen ble det dyrket mat på de mest overraskende steder i Storbritannia. Utviklingen i den britiske landbruksindustrien var meget positiv - nettoproduksjonen lå i 1945-46 25 prosent over nivået i

1936-37. Denne økningen var imidlertid bare mulig ved en reduksjon i utvalget av produserte matvarer. Spesielt grønnsaker ble en sjeldenhet.

120

USA var den ledende industrimakten allerede under første verdenskrig, og deltok, nå som da, i konflikten uten at industristrukturen ble lidende i det hele tatt. I 1946 sto dette landet alene for nesten halvparten av verdens industriproduk­ sjon. På den annen side hadde industriproduk­ sjonen i landene i den tredje verden, relativt sett, falt til et historisk bunnivå. To tredjedeler av verdens befolkning produserte bare seks-syv prosent av industrivarene. Den geografiske kon­ sentrasjonen av verdens industriproduksjon kulminerte i begynnelsen av 1950-årene. Landbruk og mat Krigen innvirket like sterkt på landbrukspro­ duksjonen som på industriproduksjonen. Etter krigsutbruddet økte etterspørselen brått i en pe­ riode da tilbudet var sterkt begrenset. Den sti­ gende etterspørselen skyldtes delvis at syssel­ settingen, og dermed inntektene og kjøpekraf­ ten, økte i mange land. Dessuten fikk soldatene stort sett bedre kost enn de hadde hatt som sivilister. Det begrensede tilbudet var et resultat av landbrukskrisen under depresjonen, da re­ gjeringer over hele verden subsidierte bøndene for å legge jorden brakk og redusere produk­ sjonen. Forsyningsproblemet rammet ikke bare de krigførende land. Bortsett fra at økte militærbudsjetter skaffet inntekter til en del land som

ikke var direkte berørt av krigen, var det knapt et område i verden uten armeer som skapte eksba etterspørsel etter mat. Verdensmarkedet for landbruksvarer var dårlig forberedt på disse ras­ ke skiftningene. 11938 var ernæringssituasjontn for størstedelen av jordens befolkning så eiend g at selv en liten økning i etterspørselen fikk stor innvirkning på forbruket av enkelte matvareslag. Sammenbruddet i det internasjonale cg transkontinentale transportnettet forverret fcrsyningsproblemene. Krigens negative virkninger førte til drastiik nedgang i landbruksproduksjonen mange ste­ der i verden. Før krigen var to tredjedeler r én prosent i denne perioden, mens produksjinen per innbygger faktisk gikk ned. I alle utviklingsland som kom i kontakt mtd utenlandske armeer, ble økonomien - som vailigvis var svak i utgangspunktet - ytterligeæ belastet av inflasjon og svartebørsutvikling,