En verden går under 1914-1918 [3] 8203164935, 8203170323 [PDF]

Zitiervorschau

EN VERDEN GÅR UNDER 1914-1918

EN VERDEN GÅR UNDER 1914-1918 J.M. WINTER NORSK FAGREDAKTØR:

PROFESSOR DR. PHILOS. STEN SPARRE NILSON

ASCHEHOUG

Originalens tittel: The Experience of World War I

© Andromeda Oxford Ltd. AN EQUINOX BOOK

Norsk utgave: © H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1993

RÅDGIVENDE REDAKTØRER:

Devised and produced by: Andromeda Oxford Ltd. 11-15 The Vineyard, Abingdon Oxfordshire, 0X14 3PX, England

Alan Borg Imperia] War Museum

Sats og trykk: Aarhuus Stiftsbogtrykkerie, Århus

Hartmut Pogge von Strandmann University College, Oxford

Omslag og binddekor: Janniche Engelsen

Philip Waller Merton College, Oxford

Printed in Denmark 1993

ISBN 82-03-16493-5 (kompl.)

ISBN 82-03-17032-3

NORSK FORLAGSREDAKSJON: Stein-Morten Omre OVERSATT AV: Sten Solberg og Jon Winge

BIDRAGSYTERE: lan Beckett 95 Simon Boughey 149 Gail Braybon 176 Jane Carmichael 184 Malcolm Cooper 78-79, 86-87,108-109,190-191 Robert Dare 117 David Fletcher 100-101 Brian Foss 235 Nathaniel Harris 28, 31, 34, 36, 39, 45 Ghislaine Lawrence 152-153 Peter Martland 80,103,120,128,156,158,167,186, 195, 205 David Penn 122-123 Catherine Reilly 228 T.H.E. Travers 84, 93 S.B. Whitmore 138-139 KARTOGRAFISKE RÅDGIVERE: Colin Bruce John Pimlott

INNHOLD

7

Forord

KRIGSERINDRINGER

10

Innledning

226 Krigen og litteraturen 230 Krigen og billedkunsten

POLITIKERNES KRIG

238 Filmer om krigen

26

1914 Illusjonenes krig

248 Anbefalt lesning

42

1915 Frontene stivner

250 Billedliste

52

1916-17 Den store nedslaktingen

251 Stikkordregister

58

1917-18 Revolusjon og fred

SPESIALARTIKLER GENERALENES KRIG

8

Kronologi over første verdenskrig

70

1914 Illusjonenes krig

20

Fra Balkankonflikt til verdenskrig

80

1915 Frontene stivner

40

88

1916-17 Den store nedslaktingen

De sentrale maktene: krigens pris

102 1917-18 Revolusjon og fred

50

Storbritannias 2. forsvarslinje: imperiet

SOLDATENES KRIG

78

Overflatekrigen til sjøs

114 1914 Illusjonenes krig

86

Ubåtkrigen

124 1915 Frontene stivner

100 Stridsvogner og stridsvognskrig 108 Fly og luftkrig

140 1916-17 Den store nedslaktingen 154 1917-18 Revolusjon og fred

122 Infanterivåpen og -taktikk 138 Artillerivåpen og -taktikk

DE SIVILES KRIG

164 1914 Illusjonenes krig 172 1915 Frontene stivner 182 1916-17 Den store nedslaktingen 192 1917-18 Revolusjon og fred

152 Sanitetstjeneste og medisin 163 Norge i skyggen av verdenskrigen 170 Livet i Paris under krigen 180 En families krig 190 Strategisk bombing tas i bruk

KRIGENS SKYGGER 202 Det umiddelbare etterspill 210 Krigens politiske konsekvenser 216 Verdenskrig og verdensmakt

206 Krigens menneskelige omkostninger 208 Versailles og det nye Europa-kartet 246 Den store illusjonen: filmen som dikt

FORORD

Har historien om første verdenskrig noe å si vår tids mennesker? Verdenskrig nummer to ble satt i gang av en soldat fra den første, og Adolf Hitler var eksponent for en mentalitet skapt gjennom årene fra 1914 til 1918. Forut for første verdenskrig var Balkan med sin farlig fargerike blanding av folkegrupper blitt et område herjet av blodige innbyrdes feider etter at tyrkisk herredømme ikke lenger holdt de indre motsetningene nede. Det 20. århundre synes å ende som det begynte, i de langvarige Balkan-feiders tegn etter at den domineren­ de makt, denne gang kommunismen, ikke holder motsetningene nede. Forhåpentlig ender de ikke i en ny storkrig. Europa-kartet som vi kjenner det i dag, ble langt på vei formet etter første verdenskrig, og mye av konfliktstoffet som fulgte av denne krigen, har vært bestemmende i verdenspolitikken til våre dager.

Vestfronten var den avgjørende krigsskueplass, og det er naturlig at den får bredest omtale. Likevel må det sies at vestmaktenes overvekt på havet indirekte ble bestemmende for det endelige utfallet. Det var dessuten sjøkrigen som berørte Norge, både direkte og indirekte. -1 juli 1914 drev Tysklands stolthet, slagskipsflåten, øvelser i Nordsjøen utenfor Norge. Men da krigen kom, sperret den britiske marine tyskerne inne i Østersjøen og søndre del av Nordsjøen. Kritiske røster ytret seg mot den tyske marineledelse. Så brakte det endelig løs i Jyllandslaget, og utfallet kunne rent teknisk sies å være en oppreisning for admiral Tirpitz, siden tysk materiell viste seg bedre enn det britiske. Men det britiske herredømme på havet forble urokket.

Ikke få tyske marineoffiserer gjorde seg etter nederlaget tanker om hvor langt større muligheter flåten kunne hatt med de norske fjordene som utfallsport mot fienden. Da et nytt program for opprustning til sjøs ble satt i gang i 1930-årene, var det uten tvil mange som tenkte at feilgrepet ikke måtte gjenta seg i fall ny konflikt med Storbritannia. Det erfarte Norge 9. april 1940. Tre trekk understrekes ofte nar det gjelder første verdenskrig. Den gikk ut over også andre enn stridende, særlig etter som krigen trakk i langdrag. Selv i Norge, som var nøytralt, kan det pekes på hva sjøfolk ble utsatt for.

Videre var det i 1914 en almen oppfatning at konflikten ville bli kort. I løpet av de siste hundre år hadde det ikke vært noen langvarig stormaktskrig i Europa. Den fransk-tyske i 1870-71 var blitt avgjort på noen måneder.

Det tiedje og mest slående trekk ved første verdenskrig var den enorme nedslaktingen, særlig på vestfronten, uten at partene greide å endre mer enn noen meter av frontlinjene i løpet av fiie lange år. Det sies at dette hang sammen med teorier om offensiv kontra defensiv krigføring. I flere stormaktshærer fikk tilhengerne av offensiven gjennomslag. Blind vilje til å gå løs på fienden hadde fått form av et nær uutryddelig dogme. I årevis behersket det operasjonene på vestfronten og fikk katastrofale følger. Det sentrale i denne boken er det gigantiske omfanget av kampene. 70 millioner menn tiakk i uniform, om lag 9 millioner av dem ble drept. Her fortelles hvordan samfunnslag­ ene opplevde krigen på ulik måte. Vi følger fire grupper - politikerne, generalene, soldatene og sivilbefolkningen - gjennom de fire fasene: illusjonenes krig i 1914; de stivnede frontene i 1915; den store nedslaktingen 1916-17; og oppblussingen av sosiale konflikter og revolusjon i 1917-18, som utløste våpenhvileavtalen av 11. november 1918. Slik denne boken er lagt opp, vil den forhåpentlig belyse de viktigste trekkene ved en konflikt som har hatt langt større betydning for ettertiden enn vi ofte tenker over.

Sten Sparre Nilson, Universitetet i Oslo

1914

1915

1916

A 28. juni: mordet på Franz Ferdinand i Sarajevo ▲ 30. nov: Frankrike, Storbritannia, Russland og Japan undertegner London-traktat A 28. juli: Østerrike-Ungarn erklærer krig mot Serbia

Hl

A 26. april: Italia og de allierte enes om London-traktat

A 1. aug: Tyskland erklærer krig mot Russland

$

7. nov: Woodrow Wilson gjenvelges som president i USA A

▲ 23. mai: Italia erklærer krig mot Østerrike-Ungarn

▲ 3. aug: Tyskland erklærer krig mot Frankrike

A 4. aug: Storbritannia erklærer krig mot Tyskland

7. des: Lloyd George blir statsminister i Storbritannia

Å 25. aug: Italia erklærer krig mot Tyrkia

A 24.-29. april: påskeopprøret i Dublin, Irland

A 26. aug: Italia erklærer krig mot Tyskland

A 26. april: Berlin-avtalen, syke krigsfanger skal sendes til Sveits

A 4. aug: Tyskland erklærer krig mot Belgia

o

„ A 14. okt. Bulgaria slutter seg til sentralmaktene

A 2; nov: Russland erklærer krig mot Tyrkia A 6. nov: Storbritannia og Frankrike erklærer krig mot Tyrkia

A 4. aug: Tyskland invaderer Belgia

A 10.-13. mars: slaget ved Neuve Chapelle

A 23. aug: slaget ved Mons

O Pc

50 miles SVEITS

8. august (til 10. nov.) De allierte arméene greier å gjenopprette en bevegelseskrig. De presser de utmattede tyskerne mot deres egen grense. Bare våpenstillstanden redder den tyske hær fra å gå i oppløsning (11. nov.).

som var å bryte gjennom de tyske linjene for å utkjempe den bevegelseskrigen alle hadde ventet pa siden oktober 1914, ble ikke nådd. Sent i juli 1917 forsøkte britene seg igjen, nå i Syd-Belgia nær byen Ypres. Denne rekken av offensiver, som fortsatte nåde­ løst helt til november, ble kalt det tredje slag ved Ypres, eller rett og slett Passchendaele. Den var en total fiasko. I krigens tre hovedoffensiver - Verdun, Somme og Passchendaele holdt forsvarerne stillingen, men prisen var rundt to millioner drepte og sårede på begge sider. Det var andre viktige militære og politiske hendelser i 1916 også. Russland vant en stor militær seier med Brusilov- offen­ siven. Selv om slaget ved Jylland ikke endte i noen avgjøren­ de seier, beholdt den britiske marine kontrollen over Nord­ sjøen. Dette betydde at blokaden av tyske havner kunne fortsette. Blokaden var en stor belastning for den tyske øko­ nomien, som også ble svekket av de dårlige avlingene som førte til "turnips-vinteren” 1916-17. Disse problemene tvang tyskerne ut i ubåtkrig - deres tredje sjansespill i krigen. Ubåtkrigen skulle hindre at livsnødvendige forsyninger nåd­ de Storbritannia, og dermed tvinge britene til forhandlings­ bordet. Samtidig økte risikoen for at krigen ville bli utvidet, fordi statsborgere fra nøytrale land ble drept.

1917-18: revolusjon og fred I april 1917 reagerte USA mot Tysklands uinnskrenkede ubåt­ krig ved å erklære krig mot sentralmaktene. Dette var den ene av de to hendelser som skulle endre krigens karakter. Den andre hendelsen var den russiske revolusjon i mars 1917, som styrtet tsarens regime og innsatte en midlertidig regjering i stedet. De nye makthaverne bestod av liberale og moderate sosialister som fremdeles var fast bestemt på å kaste den tyske hæren ut av Russland. Men offensiven deres slo feil, og dette svekket den nye regjeringens tillit i folket. I november grep Lenin og de revolusjonære bolsjevikene makten - den eneste gruppen som hadde forpliktet seg til å få en slutt på krigen i Russland, koste hva det koste ville. Prisen var høy, men russerne hadde ikke noe valg. Ved Brest-Litovsk-traktaten måtte Russland gi fra seg enorme områder, innbefattet Polen, de baltiske statene og Finland. Dermed fikk Tyskland sterk tilvekst i øst. De allierte måtte også betale dyrt. I og med Russlands fall kunne Tyskland konsentrere seg om vestfronten, forsterke sin stilling i Belgia og Frankrike, og gå til storoffensiv i håp om å vinne krigen før amerikansk mannskap og materiell rakk å gjøre seg gjelden­ de. Offensiven begynte 21. mars 1918, og lyktes nesten. I løpet av noen uker stod den tyske hæren bare 80 km fra Paris, men der stanset fremgangen. Dette ble slutten på Tysklands fjerde og siste sjansespill i krigen. De tyske reservene av menn og materiell tok slutt, samtidig som USA inntok en mer betydelig rolle i krigen. Innen sommeren 1918 snudde krigen. Den tyske hær begynte å trekke seg tilbake, og overkommandoen innså etter hvert at krigen var tapt. Alle Tysklands allierte brøt sammen. Innen­ lands var situasjonen preget av uenighet og gryende revolu­ sjon. For å hindre ytterligere nedslaktning og invasjon i Tysk­ land, informerte den tyske overkommando keiseren om at nasjonen ikke kunne seire. De måtte se i øynene det bitre faktum at krigen var tapt. Keiseren abdiserte, og våpenhvilen trådte i kraft 11. november 1918. Den første "folkekrigen” Denne beskrivelsen av krigens fire faser trekker bare opp hovedlinjene i konflikten. Men den belyser flere faktorer som påvirket utfallet. Det kan være nyttig å se nærmere på uttryk­ ket "folkekrigen”. Første verdenskrig kan sees som en rekke sjansespill fra Tysklands side: Schlieffen-planen, Verdun, ubåtkrigen og

18

mars- offensiven 1918. Hvert av dem lyktes nesten; alle slo feil til slutt, og det hadde mange årsaker. Men sosiale og økono­ miske forhold spilte en vesentlig rolle. Med andre ord, den militære fronten og hjemmefronten stod og falt sammen i første verdenskrig. De sultne befolkningene i Tyskland og Østerrike-Ungarn oppdaget denne sammenhengen i 1918. De allierte vant krigen hovedsakelig fordi de kunne sende sine arméer i krigen uten å sulte ut sivilbefolkningen. Slik kan man si at den første "folkekrigen" i dobbelt forstand ble vunnet av "folkestyrte land". Det er i denne sammenheng vi må se USAs bidrag til krigen. Både før og etter 1917 hjalp USA de allierte med å vinne "folkekrigen". Krigens ettervirkninger Krigen fremstilles her som et jordskjelv skapt av mennesker, en sjokkbølge som bredte seg ut fra et sentrum til den ytterste periferi. Dette er et anvendelig bilde på krigen slik den be­ veget seg fra de politiske maktsentre til generalstabene, og videre til hærene de ledet og til befolkningene de forsvarte med varierende grad av suksess. Men denne fremstillingen har en betydelig svakhet; den ser bort fra de faktorer som fikk folk til å kalle første verdenskrig for "Den Store Krigen" - først det enorme omfanget, dernest de dype og uutslettelige spor­ ene den etterlot seg i det 20. århundres kultur. I bokens siste kapitler ser vi på noen av ettervirkningene av første verdens­ krig. I krigens kjølvann kom ettertanke og sorg for millioner av mennesker verden over. Også slik var dette en "folkekrig". Det var folket som betalte prisen. Tapslistene som vokste og vokste etter hvert som krigen trakk ut, viser klarere enn noe annet at dette var et av de verste kapitler i menneskehetens historie. Alt mot som ble utvist, og de få positive resultater som ble oppnådd, endrer ikke den kjennsgjerning at krigen var en uhyrlighet. Ofrene var så ufattelig mange at de kunne sies å utgjøre et helt slektsledd. Dette var "den tapte genera­ sjon". Og ennå kaster første verdenskrig sin skygge over Europa. Hvis vi med denne boken evner å gi et vagt begrep om katastrofens dimensjoner og noen av dens varige følger, er hensikten oppnådd.

Østfronten 1914-1915

Østfronten 1916-1917

SVERIGE

SVERIGE Peipus-sjoen

Peipus-sjoen

LIVLAND

LIVLAND

Riga

• Riga KURLAND'

Østersjøen

Østersjøen

Daugavpils

Daugavpils

LITAUEN

LITAUEN

Vitebsk Vilnius

iske Grodno DET TYSKE KEISERRIKEy

f

°STPREUSSEN

•

DET TYSKE KEISERRIKE

RUSSLAND

Brest Litovsk

Pinsk

Lodz

RUSSLAND

& Brest • Litovsk

Warszaw

Pripjst

POLEN

Pripjat -myrene

Lublin Lutsk GALITSJA

Lemberg (Lvov)

Przemysl

Tarnopol

UKRAINA

ØSTERRIKE

Wien

DET OSTERRIKSK-UNGARSKE RIKE Budapest. c.

Kijev

Lemberg (Lvov)

Przemysl

Pripjat

Pripjat -myrene

Kijev

GALITSJA

Pinsk

Lodz

Breslau

Krakow, Limanova

Minsk

Bialystok

Lutsk

Tarnopol ØSTERRIKE

UKRAINA

'

GENERALENES KRIG 1914 Illusjonenes krig

hadde brutt sammen, slik at soldatene var både utsultet og allerede utkjørt etter den lange frem­ rykningen. Offiserene var ikke i stand til å avkode meldinger, så signalkorpset måtte sende dem ukodet. De ble lett fanget opp av tyskerne, som etter hvert visste alt om russernes stillinger og planer. Dessuten visste ikke den russiske overkom­ mandoen hva tyskerne hadde i sinne, for det var for sent å gjore noe med det. Samsonov trodde at tyskerne trakk seg tilbake, og rykket stadig nær­ mere den samlede tyske styrken. Rennenkampf var på sin side forbløffet over hvor unnvikende fienden var. Tyskerne så ut til å være forduftet for øynene på ham. Sjilinskij, som hadde kom­ mandoen over troppene i hele det nordvestre Russland, hadde i hvert fall seks divisjoner i reserve, uten å bringe dem i kamp. Resultatet var katastrofalt for russerne. Samsonovs armé ble knust. Selv begikk han selv­ mord. Tyskerne tok mer enn 100 000 fanger og 500 kanoner. Etter to uker i det som ble kalt slaget ved De masuriske sjøer, ble også Rennenkampf tvunget tilbake over grensen. Situasjonen var mindre klar andre steder på østfronten. Den østerrikske hær hadde satt i gang en "straffe-ekspedisjon" mot Serbia i mid­ ten av august. De inntok Beograd, men ble slått tilbake med store tap. Kanskje mistet de så man­ ge som 200 000 mann. Østerrikerne tapte også mot en russisk armégruppe i slaget ved Lvov 8.-12. september. Den okkuperte store deler av Galitsja, som var en polsk/ukrainsk/jødisk pro­ vins i Østerrike-Ungarn. I Polen raste blodige, men resultatløse kamper mellom sentralmakt­ ene og Russland hele resten av året. Utfallet av krigen var like usikkert i øst som i vest.

Landkrigen mot slutten av 1914 Ved juletider 1914 hadde det i vest dannet seg en slags styrkebalanse som skulle bestå i to år. Etter slaget ved Marne forsøkte begge parter å utflankere hverandre i nord, men ingen av dem vant "kappløpet mot havet", og de nådde Kanalkysten uten å klare å komme forbi og rundt hverandre. Et særlig blodig slag fant sted ved Ypres, som britiske og franske styrker bare såvidt klarte å holde. Ingen avgjørelse var i sikte etter fire måneders krigføring. Tysklands strategiske planer lå i grus, men hærstyrkene deres okkuperte det meste av Belgia og størsteparten av industriområdene i Frankrike. Prisen for de militære operasjoner var svimlende. Tapslistene omfattet allerede flere millioner dode og sårede. Alt arméene kunne vise til, var en krig som stod i stampe. Resten av historien om første verdenskrig handler om an­ strengelsene for å komme ut av denne situasjo­ nen igjen. Innledende trefninger til sjos De første faser av sjøkrigen var langt mindre omfattende, men foregikk over mye storre om­ råder enn landkrigen. Likevel var utviklingen til sjøs en parallell til den på land - med innledende kamper før det hele gikk i stå. Like etter krigsutbruddet, unnslapp de tyske krysserne Goeben og Breslau den britiske marihe i Middelhavet, og

kom seg i havn i Tyrkia (5.-13. august). Britene tok hevn i Tyskebukten i Nordsjøen utenfor Helgoland tre uker etter. En liten gruppe britiske krigsskip klarte å senke fire tyske skip, og til­ føyde den tyske marinen et tap på 1200 mann. Men også britene led tap, og en av deres egne undervannsbåter hadde nær senket den lette krysseren Southampton. Like etter begynte tyske ubåter å true allierte skip. Den 22. september klarte en av dem å torpe­ dere tre britiske kryssere i Nordsjøen. Denne formen for krigføring ble stadig viktigere etter hvert som konflikten trakk ut i tid. Den 27. okto­ ber gikk slagskipet HMS Audacioiis på en mine utenfor Irskekysten og sank, men det britiske folk og den tyske marine ble holdt uvitende om hendelsen. Mange led samme skjebne i fjernere farvann. Den 1. november 1914 senket admiral von Spees tyske "Kina-eskadre" to britiske kryssere ved Coronel utenfor vestkysten av Sør-Amerika. Men von Spee gjorde den feilen at han bestemte seg for å raide Port Stanley på Falklandsøyene i Syd-Atlanteren, 600 km øst for Argentina, for han returnerte til Nord-Atlanteren. Den 8. de­ sember 1914 møtte eskadren slagkrysserne Inflexible og Invincible, som var ankommet sammen med flere støtteskip dagen før. Den tyske eskad­ ren ble fullstendig nedkjempet. Bare ett skip unnslapp, men det ble senket et par måneder senere. I desember 1914 bombarderte den tyske mari­ nen nordøstkysten av England. En måned se­ nere påførte britiske skip den-tyske marinen store tap ved Doggerbank i Nordsjøen. Her ble panserkrysseren Bliicher senket 24. januar 1915. (En ny og minst like betydningsfull Bliicher ble senket i Oslofjorden 9. april 1940.) Men den vik­ tigste delen av sjøkrigen foregikk med andre, mindre iøynefallende midler: blokade.

A 11914 var den tyske østasiatiske flåten under admiral von Spee stasjonert i Qingdao (Tsiangtao) i Kina. Den unnslapp en britisk/japansk flåtestyrke og seilte over Stillehavet via Marianene til Tysk Samoa og Påskeoyene. Der fikk eskadren folge av kryssere som hadde vært stasjonert utenfor Vest-lndia og California-kysten. De seilte videre til Coronel, ut for Chile, hvor de senket to britiske krigsskip som forfulgte dem. Da de gikk videre inn i Atlanterhavet, bestemte Spee seg for å angripe Falklandsøyene, en britisk base. Der møtte han en overlegen styrke. Fire av skipene hans ble senket, og han omkom sammen med 1800 av sine menn.

Samsonov gjentok stadig at vanæren ved et slikt nederlag var storre enn han kunne bære. "Tsaren stolte på meg, hvordan kan jeg se ham i øynene etter en slik katastrofe?" Han gikk for seg selv, og staben horte et skudd. De lette etter liket hans uten hell, men alle er overbevist om at han skjot seg. Stabssjefen og andre offiserer gikk 64 km til fots og klarte å nå tilbake til russisk territorium ... SIR ALFRED KNOX

77

OVERFLATEKRIGEN TIL SJØS Sjøkrigen var revolusjonert i løpet av århun­ dret forut for første verdenskrig. Seilskip av tre, som bare kunne avfyre bredsider med massive kuler fra glattløpede kanoner, ble avløst av dampdrevne, pansrede stålskip. Kanonene deres kunne svinges, og de riflede rørene kun­ ne med stor presisjon skyte granater med høy­ eksplosiver 16 km eller lenger. De største kano­ nene hadde enda større rekkevidde. Det siste tiåret før krigen brukte alle stormaktene store ressurser i utviklingen av det moderne "dreadnaught", en slagskipklasse oppkalt etter det første skip av den typen, britenes HMS Dreadnaught. De første månedene av sjøkrigen var preget av mindre sjøslag i fjerne farvann. Deretter foregikk det meste av den i europeiske far­ vann. Allierte skip lå i blokade utenfor fiendt­ lige marinebaser i både Nordsjøen og Middel­ havet. Den russiske flåten, som ennå ikke var fullt gjenoppbygget etter den japansk-russiske krigen 1904-05, ble lett holdt i sjakk av mindre tyske og tyrkiske sjøstridskrefter i Østersjøen og Svartehavet. Slaget ved Jylland i slutten av mai 1916 var det eneste fullskala sjøslaget som ble utkjempet i denne krigen. De europeiske flåtestyrkene hadde ellers noen ganske få trefninger og led små tap. Den lave aktiviteten i sjøkrigen skyld­ tes først og fremst at sentralmaktene var tall­ messig underlegne. Dessuten var alle deltagen­ de land tilbakeholdne av frykt for å miste vik­ tige skip som det ville være umulig å erstatte. Slaget ved Jylland ble en skuffelse for både briter og tyskere. Tyskerne forsøkte forgjeves å avskjære og ødelegge en mindre avdeling britiske skip. Til slutt klarte de med nød og neppe å komme seg ut, og unngikk dermed et katastrofalt møte med en krigsflåte som var dem helt overlegen. Britene, som på sin side hadde ventet i to år på en anledning til å knuse fiendens flåte så snart den forlot basen, mis­ lyktes fullstendig. De mistet dessuten flere viktige skip i trefningen. Likevel ble slaget ved Jylland en strategisk seier for den britiske mari­ ne, ganske enkelt fordi den beholdt sitt solide overtak. I perioden 1916-18 førte den sterke allierte nybyggingen til at sentralmaktenes krigsflåte ble enda mer underlegen. Forholdet ble ytter­ ligere forsterket da deler av den amerikanske krigsflåten etter hvert ankom europeiske far­ vann. Hverken overflateaktiviteter eller ubåtkrig kunne befri sentralmaktene for den allierte blokadens kvelertak. Historikerne diskuterer fremdeles hvilken virkning blokaden hadde på den tyske krigsinnsatsen. Det er imidlertid et faktum at Tyskland ikke klarte å gjenopprette de viktige økonomiske forbindelser med uten­ verdenen som britisk overlegenhet til sjøs hadde kuttet i 1914. Tyskernes nederlag til sjøs fikk en symbolsk avslutning da den tyske flå­ ten etter krigen først ble internert i den britiske basen Scapa Flow, og deretter senket av sine egne mannskaper for å hindre at skipene skulle bli fordelt mellom seierherrene.

78

► De britiske flåtestyrker som deltok i slaget ved Jylland, var den tyske "Hochseeflotte" tallmessig langt overlegen. Både de tyske skipene, bygget før "dreadnaught-klassen, og de britiske pansrede krysserne var gammeldagse og hadde begrenset slagkraft. Når det gjaldt hovedstyrkene, som bestod av "dreadnaughts" og slagkryssere med støtte fra lette kryssere og destroyere, hadde britene et tallmessig overtak som levnet tyskerne lite håp om seier. Tyskernes eneste mulighet ville vært å avskjære en del av den britiske flåten.

Slaget ved Jylland 1916 Slaget ved Jylland ble utkjempet 30. mai og 1. juni 1916. Den store britiske flåtestyrken gikk ut for å avskjære tyskerne. De hadde stukket til sjøs, og meldinger om dette ble snappet opp over radio. Kommunikasjonsproblemer og taktiske vurderingsfeil på begge sider førte til en rekke forvirrede trefninger i starten. Slaget begynte om ettermiddagen da slagkrysserflåtene møtte hverandre. De tallmessig underlegne tyskerne ødela to fiendtlige skip, og lokket resten sydover mot hovedstyrken sin. Da britene her møtte tallmessig overlegne styrker, vendte de nordover. Dermed brakte de tyskerne i kontakt med den enorme styrken til hovedflåtens "dreadnoughts". Selv om britene mistet en tredjedel av slagkrysserne sine, maltrakterte de viktige deler av den tyske "Hochseeflotte".

Slagsted Flåtebase

- -► Britiske slagkryssere —I► Britiske slagskip

Tyske slagkryssere

NORGE

Tyske slagskip Orknøyene Flow

ELLICOE

Moray Firth JFRRAM iCromarty

Jyske rev.

SKOTTLAND BEATTY

HIPPER

Rosyth •

SCHEER V Nordsjøen

Hel^oland

t)

Cuxhaven e Borkum • a • Emdenr WilheltnshaveT Bremen

Wales \

ENGLAND Harwich j SheernessT,..

Dover

NEDERLAND Aws 'X- i

t “-J3ELGIA

Den engelske kanal TFi-------- ~----- W

i

DANMARK >

1

DET TYSKE KEISERRIKE

-

► Tysklands keiser inspiserer et marineverft. Den tyske overkommando prioriterte bygging av marinefartøyer, men manglet oversikt over sitt eget marineprograms begrensninger og problemer. Etter hvert mistet tyskerne troen på krigsflåten sin, fordi den ikke greide å true britenes herredømme på havet. ▼ Panserkrysseren Bliicher senkes under slaget ved Doggerbank 23. januar 1915. Etter dette tapet valgte den tyske marinekommando en svært forsiktig sjømilitær politikk.

▼ Reparasjon av kanontårn Q på HMS Lion etter slaget ved Jylland. De britiske slagkryssernes lettpansrede kanontårn og kruttmagasiner viste seg å være sårbare for granater. I dette tilfellet ble bare kanon-besetningen drept. Når et skip eksploderte, kunne det gå med 1000 mann.

▼ Deler av den tyske flåtestyrken i sjøen 1910. Kappløpet mellom briter og tyskere om bygging av marinefartøyer var da allerede i gang. Nye klasser av "dreadnaughf-slagskip og slagkryssere.ble utviklet. Selv om Tyskland gikk inn i krigen med en sterk og imponerende flåte, var den nærmest forhåndsdømt til å mislykkes som strategisk virkemiddel på grunn av den britiske overmakten.

Nøkkeldata De militære handlinger på vestfronten i krigens annet år endret ikke den fastlåste situasjonen. Både på land og sjø ble det gjort forsøk på å komme rundt de store troppekonsentrasjonene i Frankrike og Flandern. Begge sider innførte blokade til sjøs. De allierte prøvde å slå Tyrkia ut av krigen ved å gå i land ved Gallipoli i april 1915. Åtte måneder senere erkjente de nederlaget og trakk seg tilbake fra den tyrkiske kysten.

▼ I slutten av august 1914 begynte tyske skip å minelegge Den engelske kanal. Britisk marine erklærte hele Nordsjøen som krigsområde, og innførte samtidig blokade av Tyskland. Tapene av allierte skip var mest oppsiktsvekkende, men i det lange løp var blokaden av Tyskland mer effektiv.

LUSITANIA SENKES

► Det var mer enn en million mann med i felttoget på Gallipoli i 1915. Mens de allierte ble inneklemt i uholdbare stillinger på Tyrkias kyst, slo tyske og østerrikske styrker seg gjennom den russiske linjen ved Gorlice i Polen. Det meste av Polen gikk tapt.

▲ Tysk medalje til minne om senkningen

August 1914 Kronologi

8.-22. februar

4. mai

25. september

Vinterkrigen i Masuria: Tyske og østerriksk-ungarske styrker tvinger russernetil retrett.

(til 18. juni). Annet slag ved Artois: Franskmennene tar et lite område fra tyskerne på vestfronten.

(til 14. oktober). Tredje slag ved Artois: Fransk offensiv erobrer et lite område fra tyskerne ved vestfronten.

7. mai

25. september

Tysk ubåt senker passasjerskipet Lusitania.

(til 6. oktober). Fransk offensiv ved Champagne: Et lite område erobres fra tyskerne.

10.-13. mars

Slaget ved Neuve Chapelle: britisk og indisk offensiv på vestfronten erobrer landsbyen N.C.

9.-10. mai 12. mars

Sir lan Hamilton blir øverstkommanderende for de allierte styrker ved Dardanellene.

24. mars

Liman von Sanders blir øverstkommanderende for 5. tyrkiske armé ved Dardanellene.

Slaget ved Aubers-høyden: mislykket britisk offensiv mot tyskerne på vestfronten. 15.-25. mai

Slaget ved Festubert: mislykket britisk/kanadisk offensiv mot tyskerne på vestfronten. 23. mai

22. april (til 27. mai). Annet slag ved Ypres: Tysk offensiv på vestfronten klarer ikke å ta Ypres.

Italia erklærer ØsterrikeUngarn krig. Cadorna utnevnes til sjef for den italienske hær.

25. september (til 4. november). Slaget ved Loos: Britisk offensiv erobrer byen Loos på vestfronten.

16. oktober Sir Charles Monro avloser Sir lan Hamilton som øverstkommanderende ved Gallipoli. 3. desember______________ Joffre blir øverstkommanderende for de franske styrker.

15. juni 24. april (til 9. jan. 1916). Det allierte felttoget mot Tyrkia ved Gallipoli-halvøya.

Pétain blir øverstkommanderende for den franske hær.

19. desember

Haig overtar etter French som sjef for de britiske styrker i Frankrike.

5. september 2.-4. mai

Slaget ved Gorlice-Tarnow: Sentralmaktene bryter gjennom russernes linjer og tvinger dem tilbake.

80

Tsar Nikolai 2. fratar storhertug Nikolai (med general Aleksejev som stabssjef) kommandoen over den russiske hær.

23. desember____________ Robertson tiltrer nyopprettet stilling som sjef for det britiske imperiets generalstab.

7. mai 1915 patruljerer den tyske ubåten U-20, under kommando av kommandørkaptein Schweiger, det sydlige innløpet til Irskekysten utenfor Old Head of Kinsale. Tre måneder tidligere har Tyskland erklært farvannet rundt De britiske øyer som "krigssone". Klokken 13.40 får Schweiger plutselig øye på passasjerskipet Lusitania (Cunardlinjen) i periskop-siktet. Hun er for innseiling etter overfarten fra New York til Liverpool. En halv time senere løsner ubåten to torpedoer. Den første utløser en voldsom eksplosjon. Etter 20 minutter kantrer skipet og synker. Det var omkring 2000 passasjerer om bord. 1198 omkom, hvorav 291 kvinner og 94 barn. Blant de omkomne var 128 amerikanske statsborgere. Et kor av fordømmelse hevet seg i det nøytrale USA da likene ble skyllet inn på Kinsales strender. Irsk rett dømte keiser Wilhelm skyldig i overlagt drap. I all propagandaen som fulgte, overså man flere viktige fakta. Tyskland hadde gitt klar beskjed om risikoen ved å ferdes i krigssonen. Skipet førte faktisk krigs­ materiell. Den britiske marineminister, Winston Churchill, vedgikk forholdet, men sa at mengden var beskjeden. Faktum er at mengden var betydelig. Etter senkingen av Lusitania fikk både krigførende og nøytrale land øynene opp for hvor heslig og dødbringende en moderne krig er. Dessuten ble USA, den største av de nøytrale makter, nødvendigvis part i de alliertes sak.

GENERALENE

1915 FRONTENE STIVNER Britene iverksetter blokade til sjøs Tyskland gjengjelder med uinnskrenket ubåtkrig

Den tyske aksjonen truet trafikken over At­ lanterhavet, og den amerikanske reaksjonen var sterk. President Wilson innførte doktrinen om "streng ansvarlighet", og ville holde Tyskland ansvarlig for eventuelle tap av amerikanske liv. Det britiske passasjerskipet Lusitania, som gikk i rute mellom New York og Liverpool, og som ganske sikkert også fraktet krigsmateriell, ble senket den 7. mai 1915. Det kostet 1198 mennesker livet, blant dem 128 amerikanere. Katastrofen plasserte Tyskland på anklagebenken. 19. august mistet tre amerika­ nere livet under senkingen av passasjerskipet Arabic syd for Irland, og de fiendtlige følelsene mot sentralmaktene øket. Tyskerne ble tvunget til å avgi forsikringer om at heretter skulle ingen skip senkes uten forvarsel og uten forholdsregler for å berge ikke- stridende. "Heretter" varte om­ trent ett år.

et var to blokader under første verdenskrig: Britene forsøker å slå ut tyskernes forsøk på å bryte britenes for­ tyrkerne ved å gå i land syningslinjer, og britenes forsøk på å bryte de ved Gallipoli tyske. De utviklet seg side om side. Britiske krigs­ Militære nederlag fører skip begynte å patruljere i Nordsjøen, Den en­ til utskifting i gelske kanal og Middelhavet umiddelbart etter overkommandoene krigsutbruddet for å hindre skip i å anløpe eller Men den drepende tro på offensiven fortsetter forlate sentralmaktenes havner. Til gjengjeld be­ gynte tyskerne å minelegge den engelske kys­ ten. Nøytrale skip i blokkerte farvann var et problem for begge sider. Den 29. oktober 1914 erklærte den britiske regjering at nøytrale skip pliktet å bevise at lasten ikke hadde Tyskland som bestemmelsessted, og 3. november erklærte den hele Nordsjøen som krigsområde. Tyskerne så på dette som en erklæring om ubegrenset ▼ Blokader til sjøs. I økonomisk krigføring. De erklærte ubåtkrig mot gjennomføringen av blokadene brøt begge sider de britene fra 4. februar 1915. Tre uker senere ut­ internasjonale reglene som var stedte britene en "gjengjeldelsesordre" som til­ nøye fastlagt på Londonlot beslag av all last til eller fra Tyskland. konferansen i 1909.

D

Marineblokader 1914 -1919 1914

1916

4. august Britiske skip (i samarbeid med Frankrike) etablerer patruljetjeneste i Middelhavet, Nordsjøen og Den engelske kanal for å hindre skip i å komme til eller fra sentralmaktene.

13. mars Tyskerne letter på restriksjonene, og tillater sine ubåtkapteiner å senke engelske skip i engelsk farvann uten forvarsel hvis de ikke ser ut til å være passasjerskip.

1915

24. mars Den tyske ubåten UB-29 torpederer passasjerskipet Si/ssexuten forvarsel. Flere amerikanske liv går tapt.

4. februar Tyskland vil ikke utfordre de overlegent sterkere britene til overflatekrig. I stedet innleder de ubåtblokade og erklærer ethvert fremmed skip rundt de britiske øyer som lovlig angrepsmål.

7. mai Den tyske ubåten U-20 torpederer passasjerskipet Lusitania uten forvarsel. Blant de omkomne er 128 amerikanere. 23. mai Italia går inn i krigen på de alliertes side og deltar i patruljeringen i Middelhavet. 19. august Den tyske ubåten U-24 torpederer passasjerskipet Arabic uten forvarsel. Blant de døde er tre amerikanere.

30. august USA protesterer, og Tyskland reagerer med et forbud mot å senke passasjerskip uten forvarsel. 18. september For ytterligere å redusere risikoen fer amerikansk skipsfart trekker Tyskland flere ubåter tilbake fra Den engelske kanal og de vestlige innlop.

GRØNLAND

---------Alliert blokade Senkning ved ubåt

Allierte 1916 Sentralmaktene 1916

stater

1914^-

20. april USA truer med å bryte de diplomatiske forbindelser med Tyskland.

1918

RUSSLAND

24. april Tyske ubåter får ordre om ikke å senke skip uten forvarsel.

LUSITANIA 7. mai 191 ff

ersjo

STORBRITANNIA

ARABIC 19. aug. 1915

1917 1. februar Tyskland erklærer på ny uinnskrenket ubåtkrig.

SUSSEX 24. mår§ 1919

30. april Den britiske statsminister Lloyd George insisterer på at det britiske admiralitetet skal prøve med konvoier for handelsskip. Det viser seg å bli en stor suksess. De allierte overvinner den tyske blokaden. Den allierte blokaden fortsetter frem til 1919.

NED.'

DET TYSKE KEISERRIKE

FRANKRIKE

3. februar USA bryter sine forbindelser med Tyskland.

6. april USA går inn i krigen på de alliertes side.

NORGE

g

ØSTERRIKEUNGARN

PORTUGAL

Svartehavet

ITALIA

SPANIA

DET OSMANSKE RIKE

Skala 1 : 40 000 000

0

Middelhavet

1200 km

81

Gallipoli

Å Australsk soldat ved Gallipoli. Den australske imperiestyrken ble skapt av generalinspektøren for Australias styrker i 1914, generalmajor Sir W.T. Brigdes. Han forte kommandoen over de australske soldatene ved Gallipoli, og døde av sårene han fikk der. Hans viktigste bidrag var å etablere de australske styrkenes særpreg. Deres offer bidrog til nasjonalt samhold i Australia. AlF-styrken ble ovet i Australia, og sendt til Egypt og derfra til Gallipoli - ikke til England som opprinnelig planlagt. Enheter fra Australia og New Zealand tjenestegjorde deretter med heder i Palestina og Frankrike. Av Australias befolkning på fem millioner, deltok hele 330 000 mann under krigen. 59 000 ble drept. New Zealand mistet 17 000 av 220 000. Hele 62 prosent av soldatene i disse såkalte "Anzac-styrkene" ble drept eller såret - det høyeste tapstallet blant alle enheter fra den angelsaksiske verden. 82

Europa ender ved den tyrkiske halvøya Gallipoli ved Dardanellene, sundet som forbinder Egeer­ havet med Marmarahavet. Denne halvøya ble åsted for en av de verste katastrofer de allierte opplevet under første verdenskrig. Forslaget om å slå Tyrkia ut av krigen ved en marineoperasjon ble formelt fremsatt for det bri­ tiske krigsrådet av marineminister Winston Churchill i slutten av november 1914. I sin opp­ rinnelige form gikk planen ut på at en marinestyrke skulle angripe stredet for å åpne en seilingsrute til Konstantinopel. Den ble behørig godkjent i januar 1915, på tross av reservasjoner fra flere hold. Operasjonens første fase, bombardement fra skip, ble innledet 19. februar. Deretter fulgte minesveiping langs det 60 km lange sundet, et farvann som smalnet fra fire til vel én kilometer. Hadde den vært effektiv, kunne felttoget blitt en suksess. Men minefaren ble man ikke kvitt. An­ nen fase av operasjonen startet 18. mars. Allierte skip bombarderte på ny tyrkiske stillinger, men tre slagskip - to britiske og ett fransk - gikk på miner og sank, og tre andre fikk betydelige ska­ der. Forsøkene på å forsere stredet ble innstilt. I stedet ble tredje fase igangsatt, en landgangsoperasjon. Styrkene ble landsatt 25. april, men innen da var det tyrkiske forsvaret blitt styrket. Enkelte allierte landevinninger ble skuslet bort, og den samlede styrke briter, australiere og newzealendere befant seg i klemme mellom havet og høydedragene som tyrkerne holdt. De tyrkiske forsvarsstillingene, under kommando av den ty­ ske general Liman von Sanders, var til de allier­ tes store overraskelse sterkt bemannet. En ung oberst ved navn Mustafa Kemal var en av dem

Sir lan Hamilton 1853-1947 11914 hadde lan Hamilton en lang og ærerik militær karriere bak seg. Han tjenestegjorde i Boerkrigen 1899-1902, og ble som 57-åring utnevnt til øverstkommanderende for Middelhavs-styrkene i 1910. Det var naturlig å velge ham som sjef for Gallipoli-felttoget. Starten var illevarslende, idet den britiske flåten ikke klarte å forsere Dardanellene. Den påfølgende landoffensiven førte heller ikke frem. Dette skyldtes både godt tyrkisk forsvar og sviktende alliert taktikk. Selv om tapene av menneskeliv var enorme, sendte Hamilton stadig optimistiske meldinger. Han ble fratatt kommandoen da journalister lot sannheten om katastrofen ved Dardanellene lekke ut. Hamilton fikk aldri noen høyere militær stilling igjen.

Otto Liman von Sanders 1855-1929 Den prøyssiske yrkessoldaten von Sanders ble sendt til Tyrkia i 1913 som sjef for den tyske militærdelegasjon. Den var et synlig tegn på forbindelsene mellom Tyskland og Tyrkia. Russiske protester gjorde at han ikke fikk kommandoen over 1. tyrkiske armé. I stedet ble han "inspektør” for den tyrkiske hær, og arbeidet for å effektivisere den tyrkiske militære organisasjon, von Sanders fikk kommandoen over de tyrkiske styrkene i Kaukasus i januar 1914. Ildprøven kom da han ble utnevnt til øverstkommanderende for 5. tyrkiske armé i Gallipoli i 1915. Der klarte han å stå imot britiske, australsk/nyzealandske og franske angrep. Senere virket han som leder for de tyrkiske styrkene i Palestina.

GENERALENES KRIG 1915 Frontene stivner ◄ Tyrkiske tropper kjempet langs en 1000 km lang frontlinje. Deres største seier var ved Gallipoli, der den engelsk/ franske invasjonen ble knekket. Den allierte landgangen ved Anzac-bukten 25. april 1915 var dårlig planlagt. Styrkene fra Australia of New Zealand ble landsatt på feil sted, en smal strand omgitt av bratte klipper. De klarte såvidt å etablere et vaklende fotfeste og fikk ordre om å bite seg fast. Tyrkerne holdt høydene, og det viste seg enda en gang hvor mye vanskeligere det er å gjennomføre et effektivt angrep enn et vellykket forsvar. Landgangsdatoen blir fremdeles markert som heltemotets dag i Australia. I Tyrkia minnes den med nasjonal stolthet.

Gallipoli 1915-16 Ejelmarfyukten

BULGARIA

Tekke Tepe

Marmarahavet

Turchen Keui

Sulva-pynten

Lemnos

Mudros

TYRKIA

Anafarta Sagir Saltsjø. tørker om sommeren

Sulva-bukten o rød

Egeer­ havet

Kumkeui

brunesi-pynten

'Biyuk Anafarta Tyrkiske stillinger ♦

< . * Kota Chemen Tepe Chunuk Bair Besim Tepe

Fort Batteri

* ► Hensikten med angrepet på Gallipoli var å gjenopprette direkte forsynings- og kommunikasjonslinjer mellom Russland og dets vestlige allierte. Konstantinopel skulle inntas og Tyrkia slås ut av krigen. Det underliggende motivet var å finne en vei rundt den fastlåste stillingen på vestfronten. Det mislykkede angrepet på Gallipoli medførte at utmattelseskrigen i Flandern og Frankrike fortsatte.

Kurtumus Dere

Konstantinopel

Ari Bumu

Boghali

Observasjonspost

Egeerhavet

--------- Minefelt

Koja Dere bukten

HK Tropper, mars 1915

Alliert og austr./nyzeal. fremrykning

Gaba Tepe

Alliert flåtefremrykning >

Alliert landgang

J

Senket skip

Eski Keu» Maidos

—। >

Alliert angrep

—

Australsk/nyzealandsk angrep

Frontlinjer

Kilid Bahr-platået ( Kilid Bahr

Mai 1915-jan. 1916

Anodalu ►Mejidieh ^nak Kaie

lémeril

Aug. - des. 1915

Maghram

Meter 300 200 100

Krithia

Hamidieh

Achi Baba

Kephez

Skala 1 : 250 000

0

4 km

Tekke Burnu

Kapp Helles

4 Sedd el ?beapel

Erkenkeui 4

Kym Kaie

irkanie

1914 3. november Britiske og franske krigsskip foretar en uoverveiet bombardering av fort i Dardanellene. Dette trekker tyrkisk oppmerksomhet til området. 1915 19. februar Allierte skip bombarderer tyrkiske fort ved innløpet til Dardanellene.

25. februar Etter et opphold på grunn av dårlig vær fortsetter de allierte styrkene bombardementet. Små styrker går ustraffet i land for å foreta sprengninger på det tyrkiske fastlandet, men den tyrkiske styrken vokser.

4. mars Forsok på å gjenta landgangen fra februar moter sterk motstand og mislykkes.

18. mars 19. mai Forsøk på å presse skip gjennom Tyrkerne angriper de australsk/ Dardanellene mislykkes. Tre nyzealandske styrkene, men viktige skip senkes og et fjerde klarer ikke å rikke dem. uskadeliggjøres av miner. 12.-13. juli Tyrkerne har praktisk talt ikke Franske og britiske styrker tyngre ammunisjon igjen, men angriper samlet på Hellesdet vet ikke de allierte, og fronten, stadig uten å lykkes. kommer til at en større invasjon Franskmennene er ferdige som må til for å rense stredet. angrepsstyrke. 24. mars 6.-7. august Den nye sjefen for 5. tyrkiske armé, Liman von Sanders, setter De alliertes øverstkomman­ derende, Sir lan Hamilton, setter i inn seks divisjoner for å hindre gang et nytt angrep med tre landgang. spisser. Mens de to eksisterende 25. april enklavene fortsetter å angripe, Allierte tropper går i land ved settes det sammen en ny Kapp Helles, og australiere og angrepsstyrke av uthvilte soldater nyzealendere ved Anzac-bukten. ved Sulva-bukten. Helles- og Ingen kommer langt inn i landet. austral/nyzealand-angrepene gir ikke noe resultat, og Sulva1.-8. mai troppen kjører seg fast som de Tyrkerne angriper, og de allierte andre. går til motangrep. De allierte har liten fremgang.

10. august Flere tropper går i land ved Anzac og Sulva, men klarer ikke å drive fronten fremover. 16. oktober Sir lan Hamilton blir løst fra sin stilling. 28. oktober Sir Charles Monro ankommer fra vestfronten for å ta over etter Hamilton.

31. oktober Monro foreslår evakuering som det beste alternativ. 8.-20. desember Styrkene ved Anzac og Sulva blir redusert i stillhet. Tyrkerne oppdager det ikke for alle er trygt ute. 28. desember (til 9. januar 1916). Styrkene ved Helles er trukket trygt tilbake.

83

Generaler kom og gikk, men troen på offensiven besto

A Østerrikske stabsoffiserer studerer kartene i Galitsja i 1915 da sentralmaktene drev russerne tilbake fra mesteparten av dagens Polen. En felles tysk/østerriksk offensiv ble igangsatt i Galitsja 2. mai. Innen 15. juni hadde Russland tapt hele Galitsja og Bukovina. Det skulle bli enda verre utover sommeren. En ny felles offensiv ble igangsatt i juli. Warzawa ble inntatt av tyske styrker 4. august, og Brest-Litovsk den 25. Vilnius, hovedstaden i Litauen, ble erobret i september.

84

Militært samband Kommunikasjonen mellom de forskjellige staber og fronten ble et stadig mer akutt problem etter hvert som styrkene vokste i omfang. Dette skyldtes særlig at ordrene måtte gå gjennom flere kommandoledd. Dermed ble tid en avgjørende faktor. Hovedkvarteret kunne ikke utstede en ordre og regne med at en divisjon var i stand til å angripe neste dag. Kommunikasjonen hadde dessuten en tendens til å bli én-veis, fra staben til fronten. Dette forholdet ble ofte forsterket av stabsoffiserenes motvilje mot å akseptere at begivenhetene ikke utviklet seg slik de hadde tenkt. Tilbakemeldinger fra fronten ble derfor ofte oversett, eller endret slik at de passet til forventningene. Ytterligere et problem var selve det tekniske sambandsutstyret. Mellom hovedkvarterene var telefonforbindelsen grei. Men nærmere fronten ble linjene ofte brutt av granater eller overkjørt av stridsvogner. Så snart en offensiv var satt i gang, ble det ytterst vanskelig å holde kontakt med de fremrykkende enhetene. I slike tilfeller måtte man ty til tradisjonelle metoder som brevduer, kurérer eller signalraketter. Etter hvert ble metodene supplert eller erstattet med sirener og radio, såvel som observasjon fra luften. Det kan være et godt eksempel å se på hvordan BEF (den britiske ekspedisjonsstyrken) prøvde å løse sine kommunikasjonsproblemer. Sett at general Haig og hans generalstab skulle iverksette en strategi som var besluttet i London (noe som ikke bestandig var tilfelle). Haig ville da trekke opp hovedlinjene for øverstkommanderende for det aktuelle hæravsnitt. Denne la en slagplan som så ble vurdert av Haig og hans stab. Haig hadde imidlertid lært å overlate den taktiske

operasjonsledelsen til den enkelte armés øverstkommanderende. De nødvendige ordrer ble deretter formidlet via flere kommandonivåer. Øverstkommanderende overlot ofte til korpsstaben å løse de taktiske problemer som generalstaben hadde stilt ham overfor. Korpsstaben på sin side bad ofte om forslag fra divisjons- og brigadestabene, og prøvde å koordinere det hele før planen ble videresendt til bataljonsnivå. Derfra ble den sendt videre hl lavere nivåer hvor man ikke alltid var istand til å se hensikten med den. Kommandolinjen var dessuten så lang, og systemet så hårdnakket sentralisert, at det ble vanskelig å oppnå endringer nedenfra. Selv fra divisjonsnivå var det vanskelig å vinne gehør på korpsplan. Mangelen på fleksibilitet skyldtes ofte de store problemene ved å endre et enormt komplisert sett av ordrer som innbefattet forskjellige våpengrener som infanteri, artilleri, kavaleri, fly og stridsvognkorps. Da en korpsstab før Sommeoffensiven sendte ut en angrepsplan på 76 sider, forelå det et 365 siders tillegg for divisjonsnivået. Kommunikasjonsproblemene oppstod altså dels som følge av arméenes enorme størrelse, dels på grunn av sviktende teknologi, dels fordi de tanker man hadde gjort seg om dette før krigen, ikke møtte behovene i moderne krigføring.

► Tysk soldat med utstyr for felttelefon.

GENERALENES KRIG 1915 Frontene stivner

som utmerket seg på tyrkisk side. Han skulle senere, med tilnavnet Atatiirk (tyrkernes far), bli president i Tyrkia. Landsetting av friske tropper 6. august hadde liten virkning på annet enn tapstallene. De steg illevarslende i sommervarmen. De allierte måtte kjempe under uutholdelige forhold, men først i november var den allierte overkommandoen re­ de til å innrømme nederlaget. De overlevende ble evakuert i desember 1915 og tidlig i januar 1916. De etterlot omkring 200 000 døde kamera­ ter.

Dyrkelsen av angrepet Gallipoli var bare én av en rekke katastrofer som kjennetegnet krigens forste år. Det er rart at denne serien nederlag på begge sider ikke førte til endret oppfatning om hvordan krigen skulle føres. Riktignok rullet noen hoder. I Tyskland måtte Moltke vike for Erich von Falkenhayn som sjef for generalstaben. På den franske siden var general Sarrail blitt litt for populær for sine over­ ordnede, så han ble sendt til Tessalonike for å overta den franske "Østens Armé". I Storbritan­ nia gikk Winston Churchill av som marineminister etter Gallipoli, og Kitcheners makt som krigsminister ble betydelig redusert ved general Sir William Robertsons utnevnelse som sjef for imperiets generalstab. Han inngikk sterkt kom-

Sir William Robertson 1860-1933 Robertson er den eneste som noensinne har startet sin karriere i den britiske hær som menig, og endt som feltmarskalk. Han lot seg verve i 1877 og oppnådde offisers rang elleve år senere. Så fulgte tjeneste i Det britiske imperiet. Etter aktiv tjeneste i den britiske ekspedisjonsstyrken 1914-15 ble han 55 år gammel utnevnt til sjef for Det britiske imperiets generalstab. Hans hovedoppgave var å tjene som bindeledd mellom regjeringen og hæren. Robertson holdt på at det var på vestfronten krigen ville vinnes eller tapes, og overbeviste regjeringen om at ressursene måtte konsentreres om Frankrike. Han fikk mange fiender på grunn av uenighet om disponering av styrkene. I februar 1918 ble han fjernet fra sin stilling.

paniskap med Sir Douglas Haig som avløste Sir John French som øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken i Frankrike. Skiftet av ledere innebar imidlertid ikke noe skifte i ledelsens grunnleggende innstilling. Et­ ter et år med kamper på mange fronter, var dyrkelsen av angrepet fortsatt tiltagende. Den britiske og franske overkommandoen hadde fremdeles kullsviertro på at krigen kunne vinnes ved offensive operasjoner i Frankrike. Italias inntreden på alliert side 23. mai 1915 endret ikke denne oppfatningen. Tilbakeslag på østfronten lot til å rettferdiggjøre forsterket aggresjon i vest. På tysk side var general Erich Falkenhayn også tilhenger av det som franskmennene kalte la guerre å l'øutrance - krig til det ytterste. Men på vestfronten var han innstilt på å føre den ved utmattelse snarere enn ved utslettelse. Hans motstandere overtok føringen ved å an­ gripe i 1915. I januar og februar konsentrerte franskmennene seg om Champagne. I mai og juni, og senere i september, om Artois. Britenes angrep på Neuve-Chapelle den 10.-13. mars ble kronet med hell. De brøt faktisk igjennom de tyske linjene, men var ikke i stand til å utnytte gjennombruddet. Slik gikk det i Loos også, hvor innledende britisk fremgang endte i fastlåsing. Som alltid hadde angriperne svimlende tap, mens forsvarerne slapp billigere fra det. Falkenhayn var tilfreds med at de allierte fort­ satte å knuse mannskapene sine mot linjene hans i vest. I øst måtte han akseptere at hans egen side, særlig Hindenburg og Ludendorff, inntok en mer aggressiv holdning. Den gav i alle fall resultater overfor russerne og serberne. 2. mai 1915 ble den russiske fronten brutt ved Gorlice i Galitsja, og en kombinert tysk og østerriksk-ungarsk styrke rykket 130 km frem. Galit­ sja, faktisk det meste av Polen, ble oppgitt av russerne. Serberne led et like alvorlig nederlag under de tyske, østerriksk-ungarske og bulgar­ ske troppenes høstoffensiv. Sentralmaktenes seiere i øst brakte likevel ikke slutten på krigen nærmere. Krigen måtte fortsatt vinnes på vest­ fronten - eller kanskje til sjøs. Til lands hadde angrepsstrategien vist seg langt mer kostbar og mindre effektiv enn generalene hadde tenkt. Men til sjøs rådet tyskerne over et nytt angrepsvåpen - ubåten. En stund trodde de at den skulle avgjøre krigen.

Alle som kritiserer en generals disposisjoner burde torst studere militærhistorie, med mindre de selv har tort kommandoen under en krig. Jeg skulle gjerne se tolk bli nodt til selv å lede et slag. De ville overveldes av oppgavens omfang. Når de innså hvor uoversiktlig situasjonen var, og hvor absolutte de enorme kravene til dem var, ville de utvilsomt moderere seg. Bare regjeringssjefen, statsmannen, som har besluttet å gå til krig, og det med god samvittighet, bærer en like tung eller tyngre byrde enn den øverstkommanderende. For hans vedkommende er det snakk om bare én stor beslutning. Øverstkommanderende for en hær må treffe beslutninger hver dag og hver time. Han er uavlatelig ansvarlig for hundretusener av mennesker, endog nasjoners skjebne. ERICH LUDENDORFF

85

Få våpen påvirket krigshandlingene under første verdenskrig i sterkere grad som ubåten. Samtlige stridende nasjoners marine hadde en liten ubåtflåte i august 1914, men i løpet av to år var hundrevis av nye fartøyer bygget og satt i operativ tjeneste. Innen samme tidsrom fremtvang ubåten en fullstedig omlegning av konvensjonell marinestrategi såvel som angrep på og beskyttelse av kommersiell skipsfart. Det land man først og fremst forbinder med utvikling av ubåten under krigen, er Tyskland. Andre nasjoner, særlig britene, bygget også opp store ubåtstyrker. Men etter hvert som fiendens overflatefartøyer forsvant, hadde ubåtene deres lite å angripe. De alliertes ubåter tilbrakte det meste av krigen med begivenhetsløs patruljering. Selve ubåtkrigen benyttet to strategier angrep mot overflate-krigsskip og angrep mot handelsskip. I begynnelsen av krigen tenkte marineplanleggerne stort sett bare på den første. Tidlige, dramatiske tyske seire skapte varig skrekk for ubåter blant lederne for overflatestyrkene. De hadde intens motvilje mot å risikere skipene sine i fiendtlige farvann. Hva reelle tap angår, var imidlertid de store marineflåtene lite berørt av ubåter. 11914 hadde de færreste tenkt seg muligheten av ubåtangrep på handelsskip, ettersom konvensjoner krevet at mannskapet på et oppbragt fartøy skulle bringes i sikkerhet før fartøyet ble ødelagt. Torpedoangrep uten forvarsel fra neddykket stilling ble gradvis innført, men først i annen halvdel av krigen ble uinnskrenket ubåtkrig normal praksis. Den tyske ubåtstyrken førte an. Med en styrke på over 100 fartøyer innledet Tyskland for tredje gang uinnskrenket ubåtkrig i februar 1917 - et kalkulert høyt spill med sikte på å tvinge Storbritannia i kne. Innledningsvis så det ut til å kunne lykkes. Tapene i den allierte handelsflåte var gjennomsnittlig 630 000 tonn per måned, og gikk helt opp i 866 000 tonn i april 1917. Med konvoisystemet som ble innført i annen halvdel av 1917 ble imidlertid tapene sterkt redusert, samtidig som eskortestyrkene påførte ubåtene større tap. Tidlig i 1918 var det tydelig at tyskerne var i ferd med å tape ubåtkrigen. Måned for måned strømmet stadig større mengder militære og ikke-militære forsyninger inn til Storbritannia. Den tyske ubåtkrigen viste seg å være en strategisk feilberegning. De tyske planleggerne hadde undervurdert styrken og elastisiteten i en moderne, industrialisert økonomi. Selv om den allierte handelsflåten var påført betydelige tap, var virkningen av dem mindre enn forventet. Dessuten rammet ubåtkrigen i stor utstrekning sivile - mannskap og passasjerer endog på nøytrale skip. Fra militært synspunkt var det viktigste ved disse tapene det inntrykk de gjorde på amerikansk opinion. USAs direkte deltagelse i krigen ble kraftig påskyndet.

86

► Tysk ubåt i UC44-klassen. Konstruksjonsprinsippet var å få mest mulig inn i et lite volum. Bensinmotor for fremdrift på overflaten, elektromotor med batterier for drift under vann, torpedoror, og maskineri for styring og dybdekontroll gav ikke mye plass til overs for mannskapet.

.31

◄ Å Ubåter, som den meget effektive U36 til venstre, senket svært mange ueskorterte handelsskip i 1916-17. Wien uinnskrenket ubåtkrig førte til at de allierte bygget enda flere skip og innførte konvoiseiling. Tyskland ble trukket inn i en utmattelseskrig som ubåtene ikke kunne vinne.

► Livet om bord i en ubåt var ytterst ubehagelig og farefullt. Den trange plassen i et typisk torpedorom (til høyre) viser forholdene mannskapet måtte leve under. Under dykk ble det varmt, fuktig og kvelende trangt om bord. En forankret kontaktmine (øverst) var bare ett av våpnene som kunne sende et helt skipsmannskap i en våt grav, uten håp om redning.

► Tysk ubåt under angrep fra luften. Fly ble ikke noe effektivt ubåtvåpen før under annen verdenskrig, men de var til stadig større plage for ubåtene allerede mellom 1916 og 1918.

Aktre torpederer

Mannskapsrom

Elektromotor

Bensinmotor

Kontrollrom

Minerør

Fremre torpedorør

Nøkkeldata De blodigste slag under krigen ble utkjempet i 1916-17. Først kjempet nesten hele det franske infanteriet for å holde Verdun mellom februar og november 1916.1 mai 1917 gjorde hele den franske hær opprør etter en rekke offensiver som drev mennene for langt, menn som hadde bevist sin patriotisme og sitt heltemot ved Verdun. Dernest led den britiske hæren det største tapet i sin historie ved Somme og i det tredje slaget ved Ypres.

1916 foreslo den tyske øverstkommanderen­ de, Erich von Falkenhayn, at man skulle for­ søke å vinne krigen på indirekte vis. Ved å an­ gripe franske forsvarsverker ved Verdun tok han ikke sikte på noe stort gjennombrudd, men at de franske styrkene skulle forblø. Dette var utmattelseskrig som forslo, og den etterlot en slagmark med mer enn en halv million falne.

1

◄ Virkningen av de alliertes blokade på ernæringsnivå i Tyskland kan måles i tallene over okede sivile dødsfall. Forsyningssituasjonen forverret seg etter 1916, da hungersnød herjet. Verst var det sommeren 1918 med sterk matmangel samtidig med at de tyske armeene var på retrett.

Kampene ved Verdun Hverken før eller siden har den politiske og militære ledelses blindhet for konsekvenser blitt så blodig demonstrert som i dette slaget. Joffre, den franske øverstkommanderende, tok ikke det tyske angrepet ved Verdun særlig alvorlig. Forsvarslinjene ble faktisk nedbygget og reorga­ nisert like før angrepet. Når noen bekymret seg over de ribbede forsvarslinjene, svarte han alltid: "Jeg ber bare om ett, nemlig at tyskerne skal angripe meg; og om de gjør det, at det må skje ved Verdun”. Falkenhayn imøtekom ønsket.

► I de store slagene i 1916-17 deltok kanskje fem millioner mann. Størst var slaget ved Verdun, der mesteparten av den franske hær var satt inn. Dette var nettopp hva Falkenhayn hadde håpet, han ønsket at den franske hær skulle forblø seg her. Skyggen av Verdun kan sees i den mislykte "Nivelleoffensiven" i april/mai 1917.

Erich von Falkenhayn 1861 - 1922 Kronologi

1916 21. februar_______________

6. juni___________________

6. april__________________

Arabisk opprør mot tyrkerne starter i Hejaz.

USA går med i krigen på de alliertes side.

1. juli____________________

16.-29. april______________

Alliert militær konferanse i Chantilly, Frankrike, om sommeroffensiven.

(til 19. november) Slaget ved Somme: mislykket alliert offensiv mot den tyske frontlinjen i Somme-dalen i Frankrike.

Chemin des Damesoffensiven: omfattende fransk offensiv klarer ikke å bryte de tyske frontlinjene ved Aisne.

4. april___________________

29. august_______________

Brusilov blir sjef for de russiske styrkene i syd.

Hindenburg avløser Falkenhayn som generalstabssjef for den tyske hæren (med Ludendorff som generalintendant).

(til 18. desember) Slaget ved Verdun: mislykkede tyske angrep på byen.

12. mars_________________

29. april_________________

24.-29. april______________ Det irske republikanske brorskap gjor påskeopprør mot britene i Dublin.

29. april__________________ Tyrkerne tar Kut og det som er igjen av den britiske invasjonsstyrken i Mesopotamia.

17. mai__________________ Luftkomité opprettes i England for å koordinere luftkrigen.

12. desember

Nivelle blir øverstkommanderende for de nordlige og nordøstlige franske armégrupper. 26. desember

31. mai__________________

Joffre utnevnt til marskalk av Frankrike.

(til 1 .juni). Slaget ved Jylland: stort sjøslag mellom Storbritannia og Tyskland.

1917 15. mars_______________

4. juni___________________

Tsar Nikolai 2. av Russland abdiserer. En midlertidig regjering overtar makten.

(til 10. oktober) Brusilovs styrker driver den østerrikskungarske frontlinjen tilbake nord for Karpatene.

88

7, november_____________

Woodrow Wilson blir gjenvalgt til president i USA.

Pétain blir generalstabssjef i Frankrike.

10. mai__________________

Pershing blir sjef for den amerikanske ekspedisjonsstyrken. 15. mai___________________

Pétain tar over etter Nivelle som sjef for de nordre og nordøstre franske arméer. Foch avløser ham som generalstabssjef. 4. juni Brusilov blir øverstkommanderende for de russiske styrker.

31. juni___________________ Tredje slag ved Ypres: mislykket britisk offensiv mot de tyske styrker i Flandern.

Da krigen brøt ut, var Falkenhayn 53 år. Den erfarne soldaten hadde da vært prøyssisk krigsminister siden 1913. Etter den tyske tilbaketrekning i september 1914, avløste han Moltke som var falt i unåde. Han bygget opp igjen den tyske strategien i kjølvannet av den mislykkede Schlieffen-planen. Han mente at krigen måtte vinnes i vest, men etter nederlagene ved Ypres og andre steder i 1915, gikk han over til utmattelseskrig for å hindre de allierte i å bygge opp styrker store nok til å knuse hærstyrkene hans. Høydepunktet (eller lavmålet) ved strategien hans var det tyske angrepet mot Verdun i 1916. Han klarte riktignok å spre de franske ressursene, men de tyske tapene var så store at tiltroen til ham ble svekket. Han ble avløst av Hindenburg og Ludendorff.

Henri Philippe Pétain 1856 -1951 Selv om denne yrkesoffiseren var 58 år ved krigsutbruddet, hadde han aldri tjenestegjort utenfor Frankrikes grenser. Han møtte stor motstand på fagmilitært hold da han utviklet sin forsvars-strategi, men den viste seg å bli avgjørende da utmattelseskrigen satte inn i Frankrike. Strategien ble satt på sin ytterste prøve ved Verdun. Pétain avløste Nivelle som øverstkommanderende for de franske styrker i 1917 da denne kom i miskreditt. Han gjorde hva han kunne for å få moralen opp igjen blant soldatene, og hans "gjerrighet” med menneskeliv stod i sterk kontrast til tidligere ledelse. Senere pådrog han seg det franske folks hat som statssjef og statsminister i Frankrike under naziokkupasjonen. Han ble dømt til døden i 1945, men benådet av en annen Verdun- veteran, Charles de Gaulle.

GENERALENE

1916-17 DEN STORE NEDSLAKTINGEN En halv millon mann ofres ved Verdun De allierte starter Somme-offensiven

Den første angrepsdagen regnet det mer enn en million granater over de franske stillingene, særlig over en rekke fort på begge sider av elven Meuse. Fort Douaumont falt 25. februar. Neste dag ble forsvaret av byen overlatt til sjefen for 2. armé, Philippe Pétain. Forsvaret av Verdun skulle stå som et merke på fransk militærmakt. Det ble gjort til et symbol på hele nasjonens kampvilje. Slik ble en mektig nasjonal myte født. Byen var i seg selv av under­ ordnet strategisk betydning, men tapet av den ville være en politisk katastrofe. Den franske statministeren, Aristide Briand, insisterte derfor på at byen skulle holdes. "Overgir dere Ver­ dun," sa han til Joffre og staben hans, "er dere noen feiginger, feiginger! Og dere behøver ikke vente til da med å sende avskjedssøknadene deres. Overgir dere Verdun, sparker jeg dere alle på flekken." Franskmennene overgav ikke Verdun. Uten tanke på omkostningene forsvarte de byen med

Ledelsen stadig like forstokket Åtte kilometer erobret 650 000 mann drept Hodene ruller, men offensiven fortsetter i stor skala

Mer enn en halv million dør ved Passchendaele Felttog startes på andre arenaer, men makter ikke å endre maktbalansen

▼ Tysk luftfoto fra 1916 av Fort Douaumont som dominerte landskapet nordøst for Verdun. Fortet ble stormet av tyskerne i februar og gjenerobret av franskmennene åtte måneder senere.

hele 259 av de til sammen 330 infanteriregimen­ tene i den franske hær. Det var nøyaktig hva Falkenhayn håpet på. Men da kampene var i gang, lot de seg ikke styre. Jo sterkere det franske forsvaret var, desto viktigere ble det for tyskerne å ta nettopp Ver­ dun. Også for dem utviklet kampene seg til det rene slaktehus. Bombardement og angrep ble intensivert utover våren. Det ble brukt flammekastere og fosgen-gass. Fra sent på våren og utover sommeren kom tørsten i tillegg til de andre plagene, særlig for de forskansede franske forsvarerne. Fort Vaux falt i tyskernes hender 7. juni. Beretningene om heltedåder ble stadig flere, og de fleste av dem var sanne. Andre var myter. En av disse var "bajonettenes skyttergrav" ved fort Thiaumont, nordvest for Verdun. Her ble hele tredje kompani av det franske 137. infan­ teriregiment utslettet tidlig i juni. Etter kampene fant man skyttergravene deres helt sammenrast.

89

Verdun - byen som ble en legende

Slaget ved Verdun i 1916 k

> BELGIA FRANKRIKE

'“•>1

LUX '^DET

A/erdun

Paris

Azannes

Haumontskogen

TYSKE KEISERR.

Haumont

Brabant

Beaumpnt

Samogneux

Ornes

Maucourt

Louvemant

Bezonvaux

Cumiéres

Bras

Douaumont Thiaumont

,Avocourt Bois Bourrus

Belleville

^Ta van nes

Tyske angrep

Frontlinje 23. juni

Eix •

St Michel

Frontlinje 21. feb.

Franske angrep

Vaux

Fleury Souvilie ♦

Verdun

Chaume

Moulainville

Belruot

Sartelles Regret

Festning

Skala 1 : 244 000

Vei

Landrecourt

Dugny

Haudamville

21. februar Tyskerne angriper den franske fronten i Verdunområdet etter artilleribombardement.

mot midten av forsvarsverkene utenfor Verdun. Et av fortene, Doaumont, faller 25. februar.

22.-29. februar Som generalstabssjef Falkenhayn hadde regnet med, kjemper franskmennene voldsomt for å stå imot det tyske presset. Ved Verdun er hans mål ikke å erobre land, men å drepe franskmenn. De franske styrker skal "forblø”, samtidig som tyske tap holdes så lave som mulig ved maksimal utnyttelse av artilleriet. Angrepet rettes

6. mars (til 9. april). Nytt tysk press mot nordflanken trenger forsvaret sammen.

Å Fra februar til juli 1916 rykket tyskerne sydover mot Verdun, først langs vestbredden av Meuse, så langs østbredden. Da angrepet nådde høydepunktet, var Douaumont, Vaux og Fleury- fortene tilbakelagt, og troppene stod bare fem kilometer fra selve byen. Fra juli kom tyskerne over på defensiven. Utmattelseskrigen varte i seks måneder til, inntil franskmennene hadde gjenerobret alle områder de hadde mistet under tidligere kamper.

► Tysk foto av kamphandlinger i nærheten av Verdun våren 1916. Disse soldatene ble i alle fall spart for de fryktelige forholdene i sommerheten og under de iskalde ukene på begynnelsen og slutten av slaget.

90

20. april Franskmennene går til lokalt motangrep i nord, men blir stanset av tyskerne. 3. mai (til 23. juni). Tyskerne fortsetter å gnage seg fremover, og erobrer Fort Douaumonts nabofort, Fort

Vaux, 7. juni. Innen 23. juni har de presset en bue i forsvarslinjene helt inn til Fleury. Franskmennene erstatter hele tiden sine knuste divisjoner med friske styrker, og nå har halve styrken deres allerede vært i kamp. Men de tyske tapene øker også, og det var ikke med i beregningen.

24. oktober (til 3. november). Nivelle går til motoffensiv og presser den tyske frontbuen helt tilbake. Fort Douaumont gjenerobres 24. oktober og Vaux 2. november.

11. juli Etter et mislykket forsøk på å innlemme Fort Souvilie i frontbuen, beordrer Falkenhayn kommandørene sine til å holde stillingen mens han omdirigerer artilleriet til Somme.

15.-18. desember Slaget ved Louvemont. Franskmennene presser de midtre tyske stillingene ytterligere tilbake, men oppgir planene om å gjenerobre mer av det de har tapt siden februar.

4. august Et fransk motangrep gjenerobrer Fleury.

▲ Det var tre befestede franske garnisonsbyer på vestfronten - Dunkerque, Belfort og Verdun. Sistnevnte ligger 200 km øst for Paris, men bare 65 km unna det tyske fortet i Metz. Verdun ble forsvart av to festningsrekker, på østre og vestre Meuse-bredd. Da det tyske angrepet ble stanset, dannet franskmennene en fast front 10 km nord for Verdun. Byens befolkning var da redusert fra 15 000 til 3000. Verdun ble i stor utstrekning rasert av artilleri i 1916 (over), men ble bygget opp igjen etter krigen. Flere små landsbyer i distriktet omkring forsvant for godt.

Opp av bakken stakk det 15 bajonetter med jev­ ne mellomrom, og under dem lå restene av sol­ datene i enheten. Myten kunne fortelle at de hadde holdt stand til de ble levende begravet. Sannsynligheten taler for at de ble begravet av dem som stormet skyttergraven. Tyskerne brøt nesten igjennom linjene 23. ju­ ni, men fra da av hadde de ingen fremgang. De neste seks månedene gikk med til å forsvare seg mot franske motangrep. I oktober og november klarte franskmennene å rette ut en bue midt på den tyske frontlinjen. Fortene Douaumont og Vaux ble gjenerobret henholdsvis 24. oktober og 2. november. Blant dem som utmerket seg ved Verdun, var Robert Nivelle som senere skulle lede den skjebnesvangre offensiven i 1917, og den unge Charles de Gaulle. I midten av desem­ ber var kampene over. Franskmennene hadde holdt Verdun.

◄ Det franske forsvaret av Verdun stod og falt med forsyninger. Siden tyskerne hadde avskåret jernbaneforbindelsen syd- og vestover, måtte man finne en alternativ rute. Den eneste måten å skaffe forsyninger til anslagsvis 20 divisjoner på, var å ty til biltransport. En konstant strom av 3000 lastebiler per dag trafikkerte den smale veien mellom Verdun og Bar-le-Duc 60 km lenger syd. Denne livsviktige forbindelseslinjen fikk navnet Voie Sacrée - den hellige stien som viser i hvilken grad kampene ble opphøyet til nasjonal myte allerede mens de pågikk.

Slaget ved Somme Idet slaget om Verdun nådde sitt høydepunkt,

91

satte de allierte i gang en storoffensiv mot den tyske frontlinjen lenger vest, ved elven Somme. Etter fem dagers voldsomt bombardement med sikte på å jevne de tyske linjene med jorden, angrep 13 britiske og fem franske divisjoner 1. juli 1916. Men bombardementet hadde vært mislykket. De tyske stillingene var fortsatt in­ takt. Ingenmannsland som britene måtte for­ sere, var så fullt av kratere at det stedvis var ugjennomtrengelig. Det kombinerte infanteri- og artilleriangrepet foregikk med maskinmessig presisjon. Artilleriet som var innsiktet mot mål foran de fremrykken­ de styrkene, gav ild nøyaktig så lenge som inge­ niørene mente var nødvendig for å ødelegge fiendens stillinger. Så beveget det seg videre til neste sektor. Infanterienhetene beveget seg der­ etter på linje vinkelrett mot fronten. Bølge etter bølge av britiske infanterister forlot skyttergravene sine denne strålende, varme julimorgenen - og ble meiet ned av tyske mitral­ jøser. Da den første dagen var omme, hadde britene 60 000 døde og sårede. Mer enn en tre­ djedel var drept. Dette ble den verste massakren noen hærstyrke opplevde på én dag under hele krigen, og den blodigste dagen i den britiske hærs historie. Det verste ved historien er at den fortsatte etter samme mønster, om ikke med samme in­ tensitet, i seks måneder. Samlede franske og bri­ tiske tap oversteg 620 000, de tyske nærmet seg 450 000. Igjen gikk det verst ut over angriperne. Somme ble en tragedie for de allierte, og særlig for britene. Den britiske planens totale mangel på fleksibi­ litet var årsaken til at den slo feil. Kanskje mente Haig at han ikke kunne stole på at en hær av frivillige sivile ville holde hodet kaldt i kamp, eller kanskje betraktet han krigføring som en Å De britiske og franske styrkene møttes på vestfronten i nærheten av byen Amiens ved Somme. Der stod de ansikt til ansikt med de godt beskyttede tyske styrkene som holdt det eneste høydedraget i et ellers flatt landskap. De kalkholdige dypere jordlagene gav ideelle betingelser for å lage et nettverk av dype skyttergraver som beskyttet tyskerne mot artilleribombardement.

92

Sir Henry Seymour Rawlinson 1864 -1925 Rawlinson begynte sin karriere i India og SydAfrika. Da krigen brøt ut 1914, var han 50 år gammel. Han kjempet som feltkommandør ved Antwerpen, Ypres, Neuve-Chapelle og Loos. Han ledet britenes 4. armé under slaget ved Somme, og opererte innenfor det stivbente kommandosystemet, som hadde hovedskylden for den britiske hærens mest katastrofale nederlag. I starten hadde både 18. og 30. divisjon, begge under kommando av Rawlinson, en viss fremgang, men de fikk ikke lov til å gå videre, ettersom dette ikke var med i planen. To år senere endret styrkene hans taktikk. Dette bidrog til å presse tyskerne tilbake fra Amiens. 11919 ledet han tilbaketrekningen av den britiske ekspedisjonsstyrken fra Russland.

Å ► Somme-offensivens strategiske mål var å slite ned de tyske reservene som hadde hindret enhver alliert konsolidering de foregående 18 månedene. Utmattelsestaktikken sammen med nedslaktingen i Verdun var (ifølge Haig) veien til seier. Kampenes taktiske mål var å erobre høydedraget mellom Albert og Bapaume 20 km nordøstover, for deretter å rykke 25 km videre nordover mot Arras.

► Storoffensiver ble planlagt i minste detalj. Når de likevel ikke ble effektive, skyldtes det sviktende kommunikasjoner, upålitelig utstyr, forsyningsproblemer og kaos på veiene.

GENERALENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktningen

Slaget ved Somme 1916 Planene for Somme Gommecourt Péronne

-

Amiens*'

Bapaume

0'•c,® 6 Beaumont Hamel •

Seaucourt

Se'neri

Courclette

,4 Thievpal

Flers

Poziéres /,

Devilleskogei

Contalmaison

^Sailly-Saillisel

Guillemont Fricourt

Albei

Paris Mame

Le Sars

- Ginchy

Montauban

Combles

.Bouchavesnes

MariCourt

Cléry

Bray-sur-Somme

Frise Péronne

Barleux. Frontlinje 1. juli 10. juli

1. sept. 19. nov.

Britiske angrep

Skala 1 : 320 000 Ihaulnes

10 km

Franske angrep 24. juni De allierte starter et massivt artilleribombardement.

øverstkommanderende, Falkenhayn, nekter å oppgi terreng for å spare liv.

28. august Falkenhayn erstattes av Hindenburg og Ludendorff.

1. juli Britiske og franske infanteridivisjoner angriper den tyske frontlinjen.

11. juli Falkenhayn beordrer stans i angrepene ved Verdun, og omdirigerer artilleriet til Somme.

15.-22. september Slaget ved Flers-Courcelette. Flere allierte angrep for å utvide det lille området som ble vunnet i juli og august, men den tyske motstanden er for sterk.

2.-10. juli Franskmennenes og britenes hoyreflanke har noe fremgang, men den britiske midtre og venstre flanke holdes i sjakk. Tapene er enorme på begge sider fordi den tyske

12. juli (til 27. august). De allierte angrepene fortsetter, men tyskerne kjemper innbitt om hver skyttergrav og går øyeblikkelig til motangrep dersom en av dem tapes.

25. september (til 19. november). Slaget ved Ancre. Et siste, forgjeves alliert gjennombruddsforsøk.

Somme-offensiven var et resultat av de alliertes konferanse i Chantilly i desember 1915. Der håpet man at en serie "utmattelses"-operasjoner og storoffensiver ville få tyskerne til å be om fred innen utgangen av 1916. Den tyske offensiven ved Verdun, som startet i februar 1916, overflødiggjorde utmattende operasjoner fra de alliertes side, og reduserte det eventuelle franske bidraget. Det ble britene som måtte ta hovedansvaret for storoffensiven. Oppgaven ble pålagt 4. armé under ledelse av Rawlinson. Her oppstod det uenighet mellom ham og øverstkommanderende Haig. Rawlinsons taktikk gikk ut på å "bite seg fast og bli der". 4. armé skulle benytte massiv artilleristøtte, og infanteriet skulle innta et stykke av den tyske frontlinjen, konsolidere stillingen og slå tilbake motangrepene som nødvendigvis måtte komme. Ved å gjenta prosessen skulle man etter to uker ha brutt gjennom tre tyske forsvarslinjer. Teoretisk skulle dette redusere britiske tap og påføre tyskerne store tap. Haig mente at infanteriet kunne bryte gjennom det tyske forsvaret, og kavaleriet deretter utnytte suksessen. Haig trodde mer på infanteri enn artilleri som gjennombruddsstyrke. Han baserte seg dels på panikk blant de tyske styrkene, dels på farten i angrepet, og dels på det forutgående kortvarige bombardementet. Da Rawlinson presenterte sine angrepsplaner for Haig i april 1916, oppstod det forvirring om hvilken strategi som skulle være den dominerende - Rawlinsons "bite seg fast og bli der", eller Haigs gjennombruddsplan. Resultatet ble en blanding. Rawlinson skulle få bruke langvarig artilleribomardement, og i syd skulle offensiven konsentreres om avgrensede mål. I midten og i nord, skulle infanteriangrepet gå mye dypere, og kavaleriet stå klart til å utnytte gjennombruddet. Kompromisset hellet kanskje mer i retning av hva Rawlinson trodde på. Med bakgrunn i erfaringene fra 1915 regnet han med at infanteriet i alle fall ville klare å ta skyttergravene i fremste tyske linje, tross visse problemer med oppmykende artilleriild. Hovedproblemet den første dagen ville være å konsolidere infanteriet etter at de tyske skyttergravene var erobret, for å kunne slå tilbake forventede tyske motangrep. Derfor bar britene med seg store mengder utstyr og forsyninger for konsolidering da de "gikk over toppen" tidlig 1. juli 1916, og hadde ikke ordre om stormløp. Slik ble Chantilly-konferansens optimistiske planer årsak til Sommeoffensiven. Ironisk nok, hvis Haig hadde holdt fast ved sin plan, og ikke gått med på den blandede planen, kunne kanskje det første stormangrepet denne skjebnesvangre morgenen gått mye bedre.

93

Enda en general lover gjennombrudd stor industriell operasjon. Han stilte i alle fall hærstyrken sin overfor en slagplan som ikke gav rom for individuell tankegang, og som ikke to­ lererte noe avvik fra den oppsatte timeplanen. Derfor ble heller ikke uventede fremganger fulgt opp. Dette var krig etter læreboken, og et forsøk på å kontrollere all usikkerhet og forvirring un­ der kamphandlingene ved ganske enkelt å late som de ikke eksisterte. Resultatet var magert: I høyden åtte kilometer ble vunnet i en operasjon som fullstendig tok motet fra Kitcheners hær av frivillige.

Chemin des Dames til Passchendaele Mot slutten av 1916 ble det klinkende klart at taktikken med frontalangrep var feilslått på vest­ fronten. Tragisk nok var det likevel flere slike angrep i vente. Atter en gang forsvant noen menn fra toppen, men holdningene deres til krigen levet videre. I England måtte Lloyd Geor­ ge erstatte sin krigsminister, lord Kitchener, som omkom da krysseren Hampshire gikk på en mine og sank på vei til Russland 5. juli 1916. Lloyd George kunne ikke utstå Haig, men regnet ikke med å ha tilstrekkelig politisk støtte til å kvitte seg med ham. I Tyskland ble Falkenhayn erstat­ tet av Hindenburg som generalstabssjef. Han valgte en tilsvarende forsiktig strategi, og trakk styrkene tilbake til stillinger som var lettere å forsvare (Hindenburg-linjen), øst for Bapaume

Robert Georges Nivelle 1856-1924 Etter å ha ledet det vellykkede franske motangrepet ved Verdun, fikk den 60-årige Nivelle kommandoen over hærstyrkene i nord og nordøst. 11917 lovet han å bryte gjennom fiendens linjer. Tanken bak "Nivelle-offensiven" i april 1917 var enkel: Etter et artilleribombardement skulle et enormt antall soldater overmanne fienden. I realiteten var det massemord. Nivelle mislyktes. Hæren gjorde mytteri. Fransk krigsinnsats var på sammenbruddets rand. Nivelle ble erstattet med Pétain, den andre helten fra Verdun. Med sin forståelsesfulle håndtering av krisen reddet han hæren. Nivelle ble overført til den franske Nordafrika-kommandoen, og fikk ikke mer å gjøre med krigen på vestfronten.

og nord for Soissons, i mars 1917.1 Frankrike ble Joffre erstattet av helten fra Verdun, general Nivelle, som sjef for de franske styrkene. Han bekjente seg i enda sterkere grad til doktrinen om la guerre å 1'outrance (krig til det ytterste). Dette viste han klart med sine planer om et massivt angrep på godt beskyttede tyske stil­ linger i Champagne, nord for Reims. Slaget fikk navnet Chemin des Dames,z etter en åsrygg langs elven Aisne. Slaget tok til 21. april 1917, og utviklet seg snart til et nytt Somme. Kanskje gikk

▼ Nivelles plan for offensiven ved Chemin des Dames tok sikte på et avgjørende gjennombrudd innledet av artilleribeskytning. Som ved Sommes slo artilleritaktikken feil. Etter bare 500 meter ble det franske angrepet stanset av innbitt forsvar. Nye angrep førte ikke frem, og det var umenneskelig å fortsette. Den franske hær mistet over 270 000 mann og ville ikke lenger delta i den slags krigføring.

GENERALENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

Napoleon sa en gang at hæren marsjerte med magen. Med millioner av mann i felten ble tilstrekkelige forsyninger mer avgjørende enn noensinne. I august 1914 bestod den britiske (førkrigs-)hæren av 164 000 mann og 27 000 dyr. I november 1918 hadde den 5 363 352 mann under kommando og 895 770 dyr å fo på. Følgelig skulle det enorme mengder til mat hver eneste dag. Mellom 1914 og 1918 ble 3 241 000 tonn matvarer, 5 438 602 tonn dyrefor og 5 253 538 tonn krigsmateriell skipet ut fra Storbritannia til de britiske troppene i Flandern og Frankrike. Ikke bare var antallet soldater større enn før, også den enkeltes behov hadde okt. Under den amerikanske borgerkrigen (1861-65) forbrukte en nordstatssoldat ca to kilo forsyninger i døgnet. Hans våpenbror i den amerikanske ekspedisjonsstyrken under første verdenskrig krevde mellom 18 og 22 kg. Behovene vokste også uavhengig av antall soldater. 11914 trengte en britisk infanteridivisjon på 17 000 mann 27 jernbanevogner med forsyninger daglig. 11916 var behovet steget til 20 vogner mat og 30 vogner annet materiell. En fransk divisjon forbrukte i 1918 mer enn et armékorps i 1914. Resultatet ble hele byer av depoter bak arméene. Britene etablerte hovedbaser på steder som Le Havre og Boulogne i Frankrike og Kantera i Egypt for å motta matvarer som var rekvirert hjemmefra eller innkjøpt utenlands. Ferskt, frosset og hermetisk kjøtt ble importert fra USA, Australia, New Zealand og Latin-Amerika, meieriprodukter fra Nederland, poteter fra Italia og fisk fra Norge. Maten ble videresendt til fronten med jernbane, kanalbåter eller med bil. Bilen ble stadig viktigere. Den britiske hæren hadde 80 motoriserte kjøretøyer i 1914 og 121 702 i 1918. Ved Verdun var det også bilen som holdt de franske styrkene med forsyninger. Under forsvaret åv Verdun i 1916'gikk det en bil hvert 14. sekund langs den 60 km lange navlestrengen Voie

Sacrée mellom Bar-le-Duc og Verdun. Fra de fremskutte depotene ble maten båret til frontlinjen av dyr og soldater. Metodene kunne ellers variere. I Øst-Afrika brukte begge parter innfødte bærere. Den statiske skyttergravskrigen gav styrkene anledning til å opprette effektive kommunikasjoner. Ved mer bevegelig krigføring kunne det oppstå vanskeligheter. Store hærstyrker kunne være tvunget Hl å leve av det de fikk tak i underveis, akkurat som i tidligere tider. Det gjorde tyskerne under ilmarsjen gjennom Belgia og Frankrike i 1914. Marsjerende rekker simpelthen rensket lastebilene og hestekjerrene som slet for å få frem forsyningene fra jernbanestasjoner langt unna. Da han utviklet den tyske invasjonsplanen, hadde von Schlieffen faktisk ikke fullt ut forutsett forsyningsproblemene under fremrykningen. Han nøyde seg med å konstatere at soldatene måtte gjøre "svært store anstrengelser". Etter dette kunne ingen general overse de forsyningsmessige hensyn. Den britiske ekspedisjonsstyrken ble utmerket betjent av eksperter som sin generalintendant, generalløytnant Sir Travis Clarke.

▲ Et berg av forsyninger beregnet på britiske styrker i Frankrike og Flandern tårnet seg opp i Boulogne, et av hoveddepotene ved Kanalkysten. Det skulle store mannskapsstyrker fil for å håndtere slike forsyningsmengder. Fra 1916 og utover arbeidet rundt 193 500 innfødte fra Kina, India, Vest­ india, Malta, Mauritius, Fijiøyene og Seychellene for den britiske hær. Man benyttet tilsvarende korps av innfødte arbeidere i Mesopotamia, Øst-Afrika, Egypt, Italia og Tessalonike.

95

Haig: "Vi har all grunn til å være tilfreds med resultatene" så mye som 40 000 mann tapt allerede første dag. De neste ukene fulgte det ene blodige angrepet etter det andre. Nederlaget lot seg ikke fornekte. Pétain be­ stemte seg for å beskytte resten av soldatene sine mot slik galskap, og skiftet ut Nivelle. Men det var for sent. Nivelles offensiv ved Champagne hadde allerede knekket den franske hær som kampstyrke. 168 av de 112 divisjonene brøt det ut mytteri. Ikke noe av dette kunne få Haig til å fravike sin beslutning om enda et massivt angrep mot tyske linjer, denne gangen ved Ypres i Belgia. Det hersker delte meninger om hensikten. Selv en­ dret han sin forklaring flere ganger i årene som fulgte. Han kan ha sett seg ut ubåtbasene i Oostende, som ligger 50 kilometer fra Ypres. Et mindre ambisiøst mål kan ha vært å avskjære jernbanelinjen som løp 15 kilometer bak fronten, og som forsynte de tyske stridskreftene. Kanskje var hensikten ganske enkelt enda mer utmattelseskrig. Det ville i så fall ha vært en holdning man ellers tilla sir William Robertson, kanskje med urette. Han skal ha uttalt at krigen ville slutte først når det bare var to engelske og én tysk soldat igjen på slagmarken. At formålet var utmattelseskrig, er nok det mest sannsynlige. Mellom 31. juli og 10. novem­ ber 1916 foretok i alle fall britene en serie angrep som er blitt kalt tredje slag om Ypres, eller ganske enkelt Passchendaele som er navnet på en ube­ tydelig landsby øst for Ypres. Den ble endelig erobret tidlig i november, men gjenerobret av tyskerne få måneder senere. Det første angrepet førte ikke til noe gjennombrudd. På tross av dette, ble det stadig gitt ordre om nye angrep. Igjen oversteg tapene 500 000, til ingen nytte. Britene kjempet egentlig på to hold; mot tysker­ ne og mot været. Regnet forvandlet terrenget til en hengemyr og ødela ethvert håp om noen større fremgang. Også her var de kjempendes ukuelighet og ufattelige evne til å overleve, det eneste minneverdige ved kampene.

Sentrum og periferi: 1916-17 Haig fikk rett på ett punkt: Krigen skulle vinnes og tapes på vestfronten. Dette var grunnen til at såvel land- som sjøkrig på andre frontavsnitt fikk lavere prioritet. Likevel er det galt å trekke et klart skille mellom de generaler som ønsket store felttog på vestfronten, og dem som ivret for en­ gasjementer andre steder - de såkalte "Westerners" og "Easterners". Begge grupper så kri­ gen som en helhet. Dette gjaldt såvel tyskere som engelskmenn og franskmenn. Tysklands hensikter, slik gene­ ralene så det, var å fjerne de trusler mot tyske interesser som Frankrike, England og Russland på forskjellig vis utgjorde. I 1914 var strategien utryddelse. Senere valgte Falkenhayn utmatt­ else som våpen. De fiendtlige styrker skulle slites ut. Men selv om han ble avløst av Hindenburg og Ludendorff i august 1916, og den uinnskrenkede ubåtkrigen tok til i februar 1917, var målet det samme: å nedkjempe den farligere fienden i vest ved å øve militært press på flere krigsarenaer. De allierte lederne erkjente også at krigen måtte betraktes enhetlig. Angrepene i øst skulle 96

Sir Douglas Haig 1861 -1928 Da Haig drog til Frankrike i august 1914, var han 53 år gammel og en av Storbritannias mest erfarne generaler. Han vendte tilbake i 1918 som seierherre, men var - og er - en av de mest kontroversielle skikkelser i britisk militærhistorie. I likhet med andre ledende offiserer fra første verdenskrig unnlot han å erkjenne de store endringene i militær teknologi. Bakgrunnen hans var konvensjonell nok - imperie- og kolonikriger som kulminerte med Boerkrigen i 1899-1902. Hans fremganger i felten 1914 og 1915 utpekte ham som den selvfølgelige nye sjef for de britiske ekspedisjonsstyrkene etter French. Men som kavalerist visste han lite om infanterikrig, og innså ikke at det tradisjonelle kavaleriet var i ferd med å gå over i historien. Hans håpløse målsetting ved Somme og Passchendaele kostet britene dyrt. Selv om mange fortsatt så opp til ham, ble navnet hans ensbetydende med en umenneskelig holdning til militær ledelse. Haigs svar til kritikerne var at han hadde utkjempet én sammenhengende krig fra 1914 til 1918 - og seiret.

► Tredje slag ved Ypres var en monumental øvelse i hensiktsloshet. Akkurat som ved Somme overvurderte man artilleriet og undervurderte terrengproblemene. Omkostningene var enorme, og resultatet praktisk talt lik null. Ypres var en fremskutt britisk frontlinje med tyske tropper på tre sider. Britenes seier ved Messines dannet opptakt til kampene (omtalt som tredje slag ved Ypres, eller bare Passchendaele). 7. juni 1917 ble 19 miner detonert under de tyske stillingene ved Messines, syd for Ypres. De tyske skyttergravene ble ødelagt, og deretter besatt og rensket opp av irske, engelske og nyzealandske tropper. Seks uker senere var slaget i gang. Det er uvisst hvilke hensikter Haig (i rammen) hadde. Han kan ha ønsket å ødelegge jernbanen til Oostende, eller muligens å erobre Brugge og ubåtbasen i Zeebrugge. 16. juli satte han i gang et ti dagers artilleribombardement, og 31. juli begynte fremrykkingen over en 24 km bred front.

▼ Ødeleggelsene under slaget var i seg selv årsak nok til britisk nederlag, akkurat som ved Somme. Kraftig regn forvandlet slagmarken til en hengemyr, og forholdene ble bare verre fordi granatene ødela det flamske dreneringssystemet. Da 2. kanadiske divisjon inntok landsbyen Passchendaele 4. november, var den jevnet med jorden og hadde liten militær betydning. Men navnet ble stående som et symbol på den forferdelige krigføringen på vestfronten.

GENERALENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

Tredje slag ved Ypres 1917 Zeebrugge

16. juli Det britiske artilleribombardementet starter.

Oostende

Staden

Brugge

Nieuwpoort

iout Noorc

lOOtt

Thielt loulers

Westroosebeke Bixschoote

tsschendaele

Ypres

Poelcappefte

Langl

Menin • f' Courtrai

Messines Passchendaele

Boesinghf

FRANKRIKE

St Julien

jlverdinge

YZ ... • Lille

BELGIA

idseinde

5. ARME

Frontlinje mai 1917

Zonm

fr

Planlagt alliert fremrykning

Haigs uttalte mål mai 1917 Forste

Becelaere

Ypres

Meninveien

Annet Eventuelle tredje mål juli 1917

Zillebeke iGhejuvelt

Menen

Frontlinje Mer enn 40 m.o.h.

20. sept.

Messine:

4. okt. Warneton

13. okt. 10. nov.

20.-25. september Slaget ved Menin-veien. Haig, den britiske øverstkommanderende, overfører tyngdepunktet i angrepet fra general Hubert Goughs 5. armé nord for byen til general Herbert Plumers 2. i ost. Plumer går skrittvis frem, og hjulpet av bedre vær, når han sitt forste mål. 26. september Slaget ved Polygon-skogen. Plumers annet angrep lykkes. Det samme gjelder det tredje, slaget ved Broodseinde 4. oktober. Deretter blir været dårligere.

12. oktober Slaget ved Passchendaele mislykkes. Det beordres pause til forholdene bedres.

Wytschaeté, Kemmel

1.-18. august Britene oppnår ikke gjennombrudd, men fortsetter å angripe.

9. oktober Slaget ved Poeicapelle. Både det britiske hovedangrepet og et mindre fransk i nord gir lite resultat.

Jernbane

Hoileoeke

31. juli Britenes 2. og 5. armé starter infanteriangrepet som planlagt, på tross av vanskelige værforhold.

Skala 1 : 200 000

6 km

26. oktober (til 10. november). Annet slag ved Passchendaele. Kanadiske styrker danner spiss, og angrepet når endelig sitt mål, blant annet ■ landsbyen Passchendaele. Det er imidlertid langt igjen til det gjennombruddet Haig har håpet på.

97

Kortsiktige fremrykninger gir langsiktige konsekvenser

Krigen mot tyrkerne

Felttog mot tyrkerne 1914-18 1914

22. desember (til 18. januar 1915). Tyrkerne tar initiativet i Kaukasus og angriper Russland, men angrepet påfører dem langt større tap enn de har råd til, så Russland overtar initiativet i dette området hele resten av krigen.

1915

3. februar Mindre tyrkiske og britiske avdelinger i strid om kontroll av Suez-kanalen. En britisk styrke rykker frem langs Tigris i Mesopotamia. 25. april (til 8. januar 1916). Allierte tropper landsettes i Gallipoli og tiltrekker seg tyrkiske tropper som trenges sårt andre steder. Det allierte angrepet møter imidlertid hard tyrkisk motstand og mislykkes totalt.

22. november (til 4. desember). Kampene om Ktesifon. Den britiske styrken på vei opp langs Tigris har strukket seg for langt og drives tilbake til Kut al-lmarah.

5. desember Tyrkerne beleirer Kut.

29. april I Mesopotamia erobrer tyrkerne Kut, og britene kapitulerer.

10. januar (til 18. april). I Kaukasus blir den tyrkiske hæren tvunget bakover av russerne. De mister Erzurum den 16. februar og Trabzon den 18. april.

98

RUSSLAND

Svartehavet

6. juni Et arabisk opprør i Hidsjaz skaper ekstra problemer for tyrkerne.

BULGARIA

Batum

kaspiske

►Konstantinopel

Trabzon

*Gallipoli 4. august (til 9. januar 1917). Britene driver tyrkerne ut av Egypt og tilbake til Palestina. 1917 24. februar En ny britisk styrke gjenerobrer Kut og fortsetter deretter videre til Bagdad (11. mars).

OSMANSKE RIKE

Jzmir

Urmia-sjø

,Konya eAdana Aleppo

V ■— g Rhodos

6. juli T.E. Lawrence og araberne erobrer Akaba.

’Alexandria

•

PERSIA

) ~ Beirut •* ®VDa/naskus

Bafesjad

Isfahan

j '

\ *Kl

. < Jerusalem

Na§iriya ,

^Eiasra

M^an

Kairo ’

11. desember Jerusalem inntas av britene under fremrykningen gjennom Palestina.

Teheran

jMosul r

" Kypros

Middelhavet Megiddo

Suez Sinai

' Akaba\

EGYPT

Muwela

Den - persiske bukt BAHRAIN Q \

ARABIA

E\Ala 1818 14. april Tyrkiske tropper rykker frem for å okkupere Batum. Nå da russerne er ute av krigen, er Kaukasus det eneste området hvor tyrkerne har noe å vinne. Over alt ellers er de på tilbaketog.

1916

8. januar De allierte fullfører tilbaketrekningen fra Gallipoli.

ROMANIA

19. september (til 25. oktober). Slaget ved Megiddo. Tyrkiske tropper i Palestina jages av briter og arabere. Damaskus, Beirut og Aleppo erobres under jakten.

30. oktober 6. tyrkiske armé overgir seg til britene i Mesopotamia.

Byer erobret av arabere/allierte Hidsjaz-jernbanen Det osmanske rikes største utstrekning Britisk

Wejhw’-7A

NEDSJD Yenbd*

Medina

Mel\a

Italiensk

Jidda

•

Taif

QATAR

, Riyadh

x

GENERALENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

▲ T.E. Lawrence -"Lawrence of Arabia".

◄ Arabiske tropper fotografert av Lawrence.

Det allierte felttoget mot Tyrkia antok tre former. Den første var et direkte angrep på Gallipoli (se s. 82-83). Den andre var en rekke løselig koordinerte angrep, som av de britiske styrker i Mesopotamia og de russiske i Persia. Den tredje var arabiske stammeopprør mot tyrkisk styre. Felttoget i Mesopotamia var en konsekvens av britenes forsvar av oljerørledningen fra Persia. Britiske styrker rykket frem fra Basra ved Den persiske bukt mot Bagdad tidlig i 1915. De hadde hellet med seg i begynnelsen, men måtte siden trekke seg tilbake til Kut al-Imarah, hvor de ble beleiret, og deretter kapitulerte i april 1916. Et felttog i 1917 var mer vellykket. Arabernes opprør sprang ut av ønsket om uavhengighet fra Tyrkia. Britene hadde delte meninger om saken, men aksepterte etter lange forhandlinger. Følgelig angrep Hussein, storsharif av Mekka, den tyrkiske garnisonen i Medina 5. juni 1916. Innen desember samme år anerkjente den britiske regjering Hussein som konge av Arabia. I denne sammenheng satte britene i gang en offensiv fra Egypt, gjennom ørkenen til Palestina, støttet av gerilja-aksjoner som T.E. Lawrence ledet og senere ble berømt for. Som Lawrence of Arabia er han blitt en myte. Han klarte å innta den lille havnebyen Akaba ved Rødehavet i juli 1917. Senere deltok han i den britiske fremrykningen gjennom Palestina og Syria. Selv om britene anerkjente arabernes politiske målsetting, forpliktet eie seg også med "Balfourdeklarasjonen" av 2. november 1917 til å "se med blide øyne på etableringen av en nasjonal hjemstat for det jødiske folk i Palestina", uten at dette skulle være til ulempe for "de allerede eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina". Dagens konflikt mellom jøder og arabere ble således til som følge av Det osmanske rikes fall i første verdenskrig.

derfor både indirekte svekke sterke fiendtlige posisjoner på vestfronten, og utnytte det britiske overtaket til sjøs. Uenigheten gjaldt nå hvordan ressursene skulle fordeles på mange forskjellige frontområder. Etter det mislykkede felttoget mot Gallipoli, overveide man aldri mer for alvor å dirigere styrker bort fra vestfronten. Man kon­ sentrerte planene om Flandern og Frankrike, hvor hovedvekten av britiske, franske og andre allierte styrker var samlet. Krigens "kjernepunkt" lå fremdeles i Nordvest-Europa. Om hendelsene i periferien var aldri så dramatiske, fikk de ikke avgjørende be­ tydning. Men de militære operasjonene i denne fasen av krigen ledet ikke til annet enn mer stillstand. Brusilovs offensiv mot den østerrikske fronten mellom juni og oktober 1916 var for ek­ sempel meget vellykket i starten. En gruppe på fire russiske arméer under kommando av vetera­ nen general Aleksej Brusilov tok mer enn 400 000 østerriksk-ungarske fanger. Selv om sentralmak­ tene umiddelbart dannet en ny frontlinje, hadde det lykkes Brusilov å demonstrere så overlegen militær dyktighet at Romania bestemte seg til å gå med på russisk side. Det skulle bli katastrofalt for Romania, fordi Falkenhayn selv ledet en straffe- ekspedisjon mot landet, som ble slått ut av krigen innen desember 1916. Kampene på andre frontavsnitt i 1916-17 gav ellers få klare resultater. Italienerne hadde pro­ blemer med å holde østerrikerne tilbake ved elven Trentino. Sarrail hadde fremgang i Make­ donia ved den østerriksk-ungarske sydgrensen. I Midt-Østen startet de allierte et todelt angrep mot Det osmanske rike, men ingen av operasjo­ nene endret maktbalansen. En tilsvarende stillstand var tilfelle til sjøs, etter krigens eneste større sjøslag mellom den britiske og tyske marine. Slaget fant sted utenfor Jylland på Danmarks vestkyst 31. mai og 1. juni 1916. Britene tapte flere skip, men tyskerne av­ brot trefningen for ikke å trekkes inn i en enda hardere konfrontasjon. Slaget sikret britene et strategisk overtak til sjøs, ettersom tyskerne ikke ville risikere flåten sin enda en gang, og holdt krigsskipene sine i havn i Nordsjøen og Øster­ sjøen under resten av krigen. Samtidig ble brite­ ne klar over at et nytt større slag kanskje ikke ville ende med britisk seier.

Etter lunsj med Keiseren (av Russland) begynte motet. Vart Keiserlige Overhode var enda mer åndsfraværende enn ved det forrige motet. Han gjespet hele tiden og deltok ikke i diskusjonen. Til tross for sin selvsikkerhet hadde Gurko, fungerende generalstabssjef, problemer med å lede motet. Selv om han vanligvis opptrådte avbalansert, manglet han autoritet. Det kom frem at det ville bli enda vanskeligere å skaffe forsyninger til troppene fordi ministrene stadig ble skiftet ut, og ble etterfulgt av nye for de rakk å skape noen skikkelig organisasjon. De fleste av dem ble utnevnt til stillinger de manglet enhver kunnskap om, og måtte starte med å lære hva de var tiltenkt å gjore. I virkeligheten hadde de ikke tid til å utrette noe som helst, for de måtte stadig slåss med Dumaen eller opinionen for å beholde stillingene sine. Det er ikke til å undres over at statsapparatet under slike forhold ble stadig mer ineffektivt, og at dette rammet hæren direkte og i tilsvarende grad. GENERAL BRUSILOV

Aleksej Aleksejevitsj Brusilov 1853 -1926 Brusilov hadeie en lang militær karriere. Han var i kamp første gang under den russisk/tyrkiske krigen i 1877-78.11914 var han en veteran på 61 år og sjef for en russisk armé. Han hadde en del suksess i Øst-Preussen, og ble i 1916 utnevnt til øverstkommanderende for fire arméer syd for Prippetmyrene. 4. juni satte han i gang offensiven som fikk hans navn. Dermed lettet han presset på italienerne ved å tvinge østerrikerne til å trekke styrker tilbake fra fronten mot Italia og sende dem til østfronten. Offensiven svant hen på grunn av mangel på krigsmateriell, og tapene var store. Dette ble krigens siste vellykkede russiske offensiv. Et år senere stemte den russiske hæren "med føttene for fred", ifølge Trotskij.

99

STRIDSVOGNER OG STRIDSVOGNSKRIG ▼ Britiske Mark IV stridsvogner En britiske journalist, oberstløytnant Ernest og infanteri rykker frem gjennom Swinton, unnfanget ideen om en "tank" - et tyske linjer mot Cambrai 20. pansret kjøretøy som kunne ta seg frem gjennom november 1917. Angrepet foregikk på fast grunn og betegnet det vanskelig terreng, og dermed bryte eneste virkelige gjennombruddet beleiringstilstanden som hadde vedvart siden på vestfronten. På grunn av partene gikk i skyttergravene sent i 1914. Etter utilstrekkelige reserver, kunne det ikke følges opp. utprøving av forskjellige sivile traktorer ble en brukbar maskin utviklet i begynnelsen av 1916. Den hadde beitedrift som gav ypperlig fremkommelighet i vanskelig terreng. Den var også bestykket med våpen i en utbygning på hver side. Det ble produsert to typer, en "mannlig" modell med to 57 mm kanoner som skulle binde an med befestninger og mitraljøsestillinger, og en "kvinnelig" som i stedet var bestykket med fire mitraljøser, og som skulle ta seg av infanteri. Disse første maskinene var langsomme og vanskelige å manøvrere, og dt kjørte seg ofte fast på bløt mark. Men lette våpbn og granatsplinter bet ikke på dem, og.de kunne valse ned piggtrådsperringer. Britene brukte stridsvognene for førstegang under slaget ved Somme 15. september 1916, men uerfarne mannskaper og håpløse terrengforhold -gjorde dem lite effektive. Gjennombruddet kom under slaget ved Cambrai 20. november 1917. Mer enn 400 av de nye Mark IV-maskinene ble satt inn. I løpet av tre dager ble det drevet en frontforskyvning på hele åtte kilometer i Hindenburglinjen, med bare en brøkdel av normale tap. Tidlige franske modeller hadde mye til felles med de britiske, men betydningen av gode terrengegenskaper var undervurdert. De tunge franske Schneider- og St. Chamond-maskinene var basert på modifiserte traktorunderstell. I kamp viste de seg uegnet til å forsere skyttergraver, og Schneideren var en dødsfelle. Tyskernes første reaksjon på stridsvognene var å avfeie dem som et tegn på militær svakhet. Dette skapte en negativ holdning til ideen på alle nivåer. Tyskernes forsøk på å utvikle en stridsvogn ble hemmet av at de kom sent i gang. Deres eneste operative modell, A7V, ble ikke satt inn i kamp før i mars 1918. Amerikanerne ble straks begeistret for ideen om stridsvogner. De valgte den franske Renault FT og den britiske Mark V til sitt eget stridsvognkorps. Det tok imidlertid så lang tid å få i gang produksjonen, at det ikke kom noen amerikansk stridsvogn før våpenstillstanden. Russland og Italia klarte bare å bygge prototyper. Den britiske Mark V kom i tjeneste tidlig i 1918. Den hadde en mye sterkere motor enn den Skytter — tidligere modellen, og var langt mer Girmann manøvrerbar. Den ble etterfulgt av Mark V*, en forlenget versjon som var i stand til å krysse bredere skyttergraver uten bruk av hjelpemidler som fasciner (bunter av stokker). Begge modellene deltok i slaget ved Amiens 8. august Bensin­ Radiator tank 1918, hvor lærdommen fra Cambrai ble utnyttet i større skala. Dette markerte starten på en vellykket offensiv som endelig beseglet Tysklands skjebne. Det ville være galt å hevde at stridsvognene vant krigen, men de gav en løsning på den fastlåste skyttergravskrigen.

■røl

Belter

100

Auld Reekie II' (gamle stinkbombe), en Mark IV ("kvinnelig") stridsvogn i 1. batalion av det britiske stridsvognskorpset. Bunten på toppen er en "fascine" som vognen brukte som "rampe" for å komme over vide grøfter. I antall var Mark IV den viktigste britiske stridsvognen under krigen, og den deltok i alle viktige krigshandlinger fra juni 1917 og utover. Den veide 28 tonn og hadde en toppfart på 6 km/t. Mannskapet på åtte (nederst) hadde det svært trangt og varmt.

Vognkommandor

Vognfører

■-1 3

▲ Hornsby beltetraktor fra 1909 (øverst) var det første beitedrevne kjøretøyet den britiske hæren kjøpte inn. Den banet vei for tank- konseptet. Schneideren (i midten) var den ene av tre franske stridsvogntyper som var i bruk under krigen. Tyskerne lanserte sin egen A7V (over) i 1918. Den var uhåndterlig og ustabil i kamp, og krevet et mannskap på 18. Bare 20 vogner ble bygget. Den øvrige tyske stridsvognparken bestod av erobrede britiske maskiner, som generelt ble foretrukket.

◄ Forholdene under det tredje slaget ved Ypres egnet seg bedre for marinefartøyer enn stridsvogner. G46, under kommando av løytnant D.G. Browne, ble sittende fast i et granatkrater nær Krtchenerskogen 1. august 1917. Skaden på beltet oppstod senere.

101

Nøkkeldata Krigen endret karakter dramatisk mellom november 1917 og november 1918. Amerikanerne kom og russerne forsvant. Den italienske fronten brøt sammen ved Caporetto, og tyskerne gjorde et massivt gjennombrudd på vestfronten i mars 1918. Men fra da av ble de ubønnhørlig skjøvet bakover hele ettersommeren og høsten. Da sentralmaktene brøt sammen og kaos truet på hjemmebane, mistet de tyske troppene troen på seier. ▼ Det kan diskuteres om den tyske ubåtkrigen noen gang hadde kapasitet til å beseire de allierte. En topp ble nådd da 545 000 tonn britiske skip alene ble senket i løpet av april 1917. Dette forsterket i alle fall muligheten for alliert nederlag. Ved det britiske admiralitetet så man en slik mulighet i øynene. Men konvoiene i 1918 reduserte tapene drastisk.

D

A Krisen i den italienske hær kom med sammenbruddet ved Caporetto i november 1917. Hæren var på bena igjen et år senere, og var med på å besegle sentralmaktenes skjebne. ► Det amerikanske presset tiltok kraftig i løpet av 1918. Mer enn 600 000 amerikanske soldater deltok i slaget ved Meuse-Argonne.

Kronologi 1917 6. august

21. mars

30. september

Kerenskij utnevnes til statsminister i Russland.

Tyskerne starter sin våroffensiv på vestfronten og skyver de allierte tilbake.

De allierte og Bulgaria inngår våpenhvile.

3. september__________

26. mars

Tyskerne erobrer Riga ved Østersjøen.

Overenskomsten ved Doullens: Foch blir sjef for koordineringen av de franske og britiske styrker.

7. november Bolsjevik-sosialistene styrter den provisoriske regjeringen i Russland. I Italia blir Cadorna avløst som øverstkommanderende av Armando Diaz.

Den allierte konferansen i Rapallo: De allierte danner et overnasjonalt krigsråd. 3. desember

Bolsjevikregjeringen i Russland undertegner våpenhvile med Tyskland.

1918 2. januar

Det britiske luftkrigsministeriet opprettes og legges under utenriksministeren.

8. januar USAs president Woodrow Wilson offentliggjør sine 14 punkter som grunnlag for fred.

3. mars Russland undertegner Brest-Litovsktraktaten.

102

1. april Royal Air Force (det britiske flyvåpen) blir opprettet.

14. april

3.-4. oktober Den tyske regjering tilbyr fred på grunnlag av Wilsons 14 punkter. 4. oktober

Britiske og arabiske styrker inntar Damaskus.

27. oktober Ludendorff søker avskjed som generalintendant.

Foch utnevnes til øverstkommanderende for samtlige allierte styrker, unntatt de belgiske.

Tysk marinepersonell gjør mytteri i Kiel.

7. mai________

3. november

Sentralmaktene og Romania undertegner fredsavtalen i Bucuresti.

Østerrike-Ungarn søker fred med de allierte.

Mai (til oktober 1919). Allierte styrker intervenerer i den russiske borgerkrigen. 16. juli Feltmarskalk Conrad von Hbtzendorff fratas kommandoen over de østerriksk-ungarske styrker.

en britiske offensiven ved Passchendaele ble avsluttet 10. november 1917. På det tids­ punktet var det ennå ikke mulig å forutse at Tyskland ett år og én dag senere skulle være slått, og freden et faktum. Hvordan skjedde det­ te? I november 1917 gikk den militære balansen klart i favør av Tyskland og dets allierte. Ikke bare var den britiske offensiven totalt feilslått, men utviklingen i Russland og Italia tydet på at det var de allierte, og ikke sentralmaktene, som burde frykte fremtiden. Først og fremst var kri­ gen på den russiske fronten over. Lenin og bol­ sjevikene tok makten i Russland 7. november 1917, og hadde på forhånd forpliktet seg til å få Russland ut av krigen. Innen en måned ble det åpnet fredsforhandlinger i Brest- Litovsk. De ble avsluttet 3. mars 1918, da Russland aksepterte tapet av Polen, Litauen, Ukraina, Finland og andre områder (se s. 58). For det annet gikk krigen ved den italienske fronten dårlig for de allierte. Etter en kombinert tysk/østerriksk offen­ siv som startet 24. oktober, brøt general Cadornas italienske hær sammen ved Caporetto. Italie­ nerne forsøkte å omgruppere langs en linje 65 kilometer lenger øst ved Tagliamento, men ble tvunget på retrett igjen 31. oktober. 10. november stod de ved elven Piave, 130 kilometer fra linjen de hadde holdt to uker i forveien. Der klarte italienerne, med massiv støtte av britiske og fran­ ske styrker, å holde stand mot de fremrykkende tyskerne og østerrikerne. Tre forhold snudde tendensen i løpet av de neste tolv månedene. Det første var at USA kom med i krigen. Det annet var det mislykkede, siste tyske sjansespillet: offensiven i mars 1918. Det tredje var kombinasjonen av sviktende kampmoral i de tyske styrkene og uro i hjemlandet.

28. oktober______________

4.-5. november___________

Oppstand mot krig og for bolsjevisme i Tyskland.

5. november Foch får ansvaret for strategien for samtlige allierte styrker på alle fronter. 9. november

Keiser Wilhelm 2. abdiserer.

18. juli

11. november

(til 10. november). Alliert motoffensiv på vestfronten. Tyske styrker presses tilbake mot den tyske grensen.

De allierte og Tyskland undertegner våpenhvile. Kampene slutter på vestfronten klokken 11.00.

De forente stater i krig På en måte var USA i krig med Tyskland og dets allierte lenge før april 1917. Både kapital og ma­ teriell som var skipet over Atlanterhavet, hadde hjulpet britene gjennom den tyske blokaden. Den tyske landbruksproduksjonen og distribu­ sjonen sviktet så åpenbart høsten 1916 at man måtte ty til desperate tiltak. Uinnskrenket ubåt­ krig ble startet 1. februar 1917. Selv om den tyske overkommandoen var klar over den sannsyn­ lige virkningen på amerikansk opinion og poli­ tikk, håpet de likevel at ubåtkrigen ville tvinge britene til forhandlingsbordet i løpet av noen måneder. Sjansespillet lyktes nesten. I april 1917 senket ubåtene mer enn 850 000 tonn. Dette oversteg målsettingen på 600 000 tonn som tys­ kerne mente var tilstrekkelig til å vinne krigen. De tok feil. Enkelte i det britiske admiralitetet begynte å tenke på nederlag - den muligheten hadde knapt streifet nben britisk leder inntil da.

GENERALENE

1917-18 REVOLUSJON OG FRED 11917 går det militære styrkeforholdet i Tysklands favør

Men konvoifarten (først utprøvet i mai 1917) ble en suksess. Havgående handelsskip seilte i grup­ per under beskyttelse av krigsskip. De alliertes samlede skipsbygningsindustri hadde dessuten mer enn tilstrekkelig kapasitet til å erstatte sen­ ket tonnasje. Det tok litt tid før amerikansk deltagelse i krigen fikk innvirkning på vestfronten. En min­ dre troppestyrke ankom tidlig på sommeren 1917 og fikk en matt velkomst da den paraderte gjennom Paris på den velvalgte dato 4. juli. Men 18. mai 1917 gikk USA til utskrivninger for å kunne øke den allierte bemanningen. Tirsdag 5. juni var over ti millioner mann registrert som vernepliktige. De to første innkallingene var på 500000 mann hver. Fra og med mars 1918 ble 250 000 mann sendt over havet hver måned. Ved krigens slutt var fire millioner amerikanere un­ der våpen, nesten to millioner av dem stod i Europa. Det var mer enn det totale antall briter i kamp på den tiden. Til sammen 124 000 amerika­ nere var drept i kamp eller omkommet i aktiv tjeneste innen krigen tok slutt (inkludert døde på grunn av influensa). At krigen nå gikk i de alliertes favør, skyldtes mer amerikanernes store mannskapsreserver i fall krigen skulle trekke ut, enn det de faktisk utrettet i 1918. Dette er ikke sagt for å redusere betydningen av innsatsen til de amerikanske styrkene under general John J. Pershing, hver­ ken når det gjaldt å holde stillingen i mars 1918, eller å drive tyskerne tilbake i august-oktober. Amerikanske styrker utmerket seg også under kampene ved Chåteau-Thierry tidlig i juni, og senere ved St. Mihiel. Ni amerikanske divisjoner deltok i motangrepet som til slutt beseiret den tyske hæren. Det antyder heller at det enorme amerikanske potensialet, like mye i materiell som i mannskaper, overbeviste den tyske over­ kommandoen om at det ville være selvmord å føre krigen videre. Tysklands siste trekk: mars 1918 Tyskernes nest siste desperate trekk - uinnskren­ ket ubåtkrig - trakk amerikanerne med i krigen. Amerikanernes deltagelse utløste igjen Tysk­ lands siste sjansebetonte kraftanstrengelse for å vinne krigen på vestfronten - et massivt angrep på britiske og franske linjer mellom Arras og La Fére 21. mars 1918. Angrepet ble ikke varslet med forutgående artilleribombardement. Artilleriet var livsviktig, men nå ble det brukt på en annen måte. Det var ikke planlagt noe frontalangrep. I stedet gikk 47 divisjoner til diagonalt angrep. Harde fremstøt skulle skjære inn bak britenes bakre stillinger ved Somme, samtidig som de franske styrker skulle holdes i sjakk lenger syd. Nå brukte man en ny taktikk - mindre grupper som brøt seg

USA kommer med og forrykker balansen Tyskland setter i gang en våroffensiv i 1918

Paris i fare Allierte tropper stanser den tyske fremrykningen

Alliert motoffensiv skyver tyskerne tilbake Tyskerne slår retrett og mister troen på seier

gjennom i stedet for massive kolonner av in­ fanteri. Kommandosystemet var fleksibelt. Sta­ ben forsøkte ikke å styre troppebevegelsene med fast hånd i henhold til en fast oppsatt slagplan. Det øverste befalet ble beordret til å forlate stabsområdet og telefonene, og komme seg så nær fronten som mulig. Koordinering av infanteri og artilleri ble overlatt til divisjonsnivå. Håndfast kontroll fra toppen - general Haigs taktikk - var forkastet. Dagens taktikk gikk ut på uavhengige operasjoner innenfor rammene av en overord­ net plan. I løpet av den første halvtimen etter at an­ grepet startet, hadde tyske stormtropper brutt gjennom de britiske frontlinjene. Den britiske femte armé under Sir Hubert Gough brøt sam­ men overfor det innledende stormangrepet til

Virkningen av konvoiene

En konvoi er en gruppe handelsskip som beskyttes av krigsskip. Det britiske admiralitetet motsatte seg konvoisystemet som beskyttelse av importen mellom 1914 og 1917, selv om Storbritannia var fullstendig avhengig av skipsfarten for import av mat og en rekke råvarer. Admiralitetet trodde fullt og fast på 1800-tallets strategi om å bruke krigsskipene til å beskytte seilingsruter fremfor skip. Mens marinen motsatte seg konvoier, mistet britene stadig flere skip. Tidlig i 1917 advarte marineminister Jellicoe den nye statsministeren, Lloyd George, om at Storbritannia kunne komme til å tape sjøkrigen innen seks måneder. Frykten var overdrevet, men forståelig. I april 1917 insisterte Lloyd George på at marinen skulle organisere en prøvekonvoi. Den ble en suksess. Innen september var konvoier vanlig praksis. I januar 1917, før konvoiene kom i stand, ble omtrent 25% av alle skip som forlot britiske havner, senket. Mellom januar og november 1918 seilte 95 000 skip i konvoi, og bare 4% av dem ble senket.

▲ Det britiske imperium viste sin sanne verdi under første verdenskrig. Sjøverts forbindelse gav de europeiske allierte tilgang til reserver av menn og materiell som Tyskland aldri kunne stille opp med. Tyskland forsøkte å bryte disse forbindelsene med sin uinnskrenkede ubåtkrig. Denne strategien gav de allierte en skrekk, men den kom aldri i nærheten av å vinne krigen for Tyskland. Konvoisystemet reduserte ubåt- trusselen som (paradoksalt nok) først og fremst bidrog til å beseire Tyskland ved at den amerikanske opinionen ble vendt i favør av de allierte. Etter 1917 kunne Tyskland umulig vinne krigen.

103

Stillstand på den italienske fronten

Krigen i Italia Da fiendtlighetene begynte langs den italienske fronten i 1915, disponerte de allierte en hær på mer enn en million øvede soldater, støttet av betydelige flåtestyrker. Deres første oppgave var å hindre østerriksk fremrykning inn i Trentino i vest, det italienske området rundt Gardasjøen. Deretter planla de sitt eget fremstøt mot Trieste i øst, langs det som kom til å hete Isonzo-fronten. I praksis ble dette en kopi av det geografiske skillet på vestfronten - med sentralmaktenes mulige fremrykning nordfrå, samtidig som de allierte angrep østfra. Men der sluttet likheten, for landskapet hvor italienerne møtte østerrikerne, var svært forskjellig fra det flate landskapet i Flandern og Nord-Frankrike. I vest ble Stelvio-passet (2800 m.o.h.) og andre høytliggende punkter besatt i krigens første dager. Alpekrigen begrenset seg nødvendigvis til småraid og artilleribombardement for å forsvare den italienske vestfløyen. Østsektoren var viktigere. Der førte italiernerne de neste to årene et dusin felttog som gav lite utbytte, men kostet enormt i form av soldater og kampmoral. Utmattelseskrigen og kamptrettheten gav dramatiske utslag i slutten av oktober 1917, da den tysk/østerrikske offensiven brøt igjennom frontlinjene ved Caporetto i Isonzo-dalen og jaget italienerne på flukt. 300 000 italienske fanger og 3000 tunge skyts ble tatt. Med franske og britiske forsterkninger reorganiserte italienerne troppene ved elven Piave 140 km mot vest. Her inntok de klokelig defensive stillinger de neste seks måneder. Sent i oktober 1918, under ledelse av Diaz som hadde avløst Cadorna, nedkjempet italienerne de østerrikske troppestyrkene som allerede visste at krigen var over.

Den italienske fronten 1915 -1918 Cortina d'Ampezzo Frontlinje des. 1917 rv Områder okkupert av Italia 1915-17 Dolomittene

DET ØSTERRIKSKX. ,UNGARSKE RIKE *

^Caporetto

ITALIA JJdine.z i _. Gorizia

Vittorio iVeneto

Trento

Grappafjellet

JTIonfalcone

Bassano

Gardåsjoen

.Verona

Skala 1 : 3 000 000 0

Pirano Padova

75km

1915_____________________

23. mai Italia erklærer ØsterrikeUngarn krig og besetter flere strategisk viktige punkter.

23. juni (til 7. juli). Slaget ved Isonzo. Italienerne angriper i retning Trieste, men stanses tvert. 18. juli (til 30. august). Annet slag ved Isonzo.

21. oktober (til 4. november). Tredje slag ved Isonzo. Italienerne har en liten fremgang. 10. november (til 2. desember). Fjerde slag ved Isonzo. Små endringer. 1916

15. februar (til 17. mars). Femte slag ved Isonzo. Italienerne rykker noe frem.

/ r

Veneziabukten

15. mai (til 26. juni). Østerrikskungarsk offensiv ved Asiago, lite utbytte.

17. august (til 12. september). Ellevte slag ved Isonzo. Italienerne har en mindre fremgang.

6.-17. august Sjette slag ved Isonzo. Italienerne gjør virkelig fremgang og erobrer Gorizia.

24. oktober (til 10. november). Slaget ved Caporetto. Et tysk og østerriksk-ungarsk angrep flerrer den italienske linjen. Med støtte av seks franske og to britiske divisjoner, reorgansiserer italienerne den brutte frontlinjen langs elven Piave.

14.-18. september Syvende slag ved Isonzo. Italienerne rykker noe frem. 9.-12. oktober Åttende slag ved Isonzo. Italienerne rykker noe frem. 31. oktober Niende slag ved Isonzo. Små endringer. 1917

12. mai (til 8. juni). Tiende slag ved Isonzo. Italienerne rykker frem. 10.-26. juni Italienerne angriper i Trentinosektoren, men vinner lite.

1918 15.-23. juni Slaget ved Piave. ØsterrikeUngarn angriper de nye italienske forsvarsstillingene, men blir slått tilbake.

24. oktober (til 2. november). Slaget ved Vittorio Veneto. De østerrikskungarske styrkene bryter sammen da de møter en besluttsom italiensk motoffensiv.

Grev Luigi Cadorna 1850 -1928

◄ Krigføring i De italienske alpene medførte enorme anstrengelser for å forflytte artilleri til stillinger som ofte kunne ligge over 3000 m.o.h. En observatør ble imponert over det arbeidet italienske soldater utførte mens de heiste opp kanoner "...med den samme utrolige iherdighet som maur som sleper på et stort hvetekorn".

Som sønn i en fornem Piemonte-familie valgte Cadorna en militær løpebane allerede som 16åring. Han steg jevnt og trutt i gradene til han i en alder av 64 ble generalstabssjef 10. juli 1914. Hæren han overtok var ineffektiv, offiserskorpset var dårlig og moralen lav. På ti måneder gjennomførte Cadorna betydelige forbedringer. I mai 1915 kunne Italia gå til krig med en troverdig kampstyrke. Men forsyninger var fortsatt et problem og kommandoen sviktet på alle nivåer. Resultatet ble en rekke feilslåtte offensiver ved Isonzo og svekket moral. Det var derfor ikke overraskende at Cadornas hær led et sviende nederlag i slaget ved Caporetto i oktober og november 1917. Tilbaketog og tilnærmet sammenbrudd fulgte. Cadorna ble fjernet fra sin stilling og senere pensjonert. Etter krigen skrev han en beretning om Italias krig, hvor han (ikke overraskende) forsvarte sin egen rolle. Lederskapet hans var hverken verre eller bedre enn de alliertes eller motstandernes. Alle undervurderte forsyningsproblemene og tok for lite hensyn til krigstrettheten på hjemmefronten. I 1917 førte dette til en tragedie som Cadorna aldri kom over.

den attende tyske armé, som nå opererte perfekt under et nyutviklet kommandosystem. I løpet av én uke hadde tyskerne rykket 65 km frem. Etter den innledende fasen fulgte tre forsøk på å bryte den allierte frontlinjen. Både Passchen­ daele og andre områder som hadde kostet så mye britisk blod de foregående fire år ble gjen­ erobret av tyskerne 9.-11. april under "Georgette"-offensiven i området omkring og syd for Ypres. 27. mai fulgte en offensiv mot 6. franske armé. Midt i juli hadde den nådd frem til og over Marne. Igjen var Paris truet. Tyskerne stod bare 60 km fra byen. Dette førte til det annet slag ved Marne, og begynnelsen på slutten av av krigen - selv om ingen var klar over det da. Den allierte øverst­ kommanderende, Ferdinand Foch, satte i gang en motoffensiv der franske, marokkanske og amerikanske divisjoner deltok, støttet av hun­ drevis av stridsvogner. De stanset tyskerne og tvang dem tilbake over Marne. Fra da av slapp de allierte aldri initiativet. Lenger nord og vest ble den tyske fronten gjennombrutt 8. august - den tyske hærens "svarte dag" - da britiske, australske og kanadiske trop­ per klarte å rykke åtte kilometer frem. Og verre skulle det bli. 12. september ødela amerikanske

styrker, hjulpet av franske kolonitropper og støt­ tet av mer enn 1000 fly, den fremskutte tyske frontlinjen ved St. Mihiel, sydøst for Verdun. Påfølgende offensiver i september flyttet fronten nordover. De allierte brukte med hell tyskernes nye taktikk og kommandoteknikk mot dem. Stil­ linger som hadde vært utenfor rekkevidde i fire år, ble erobret. Brugge og den belgiske kyststri­ pen ble tatt i oktober. Etter midten av juli tok de allierte mer enn 400 000 fanger. Krigen var over. Derfor tapte Tyskland krigen Hvorfor Tyskland kapitulerte, har senere vært et kontroversielt tema. Adolf Hitler hadde sitt svar: Soldatene ble sviktet av forrædere hjemme. Nøkkelfaktorene må vi imidlertid søke andre steder. Det tyske utspillet i mars 1918 var et desperat sjansespill. Selv med støtte av styrkene fra den tidligere fronten mot Russland - hvor det nå var ro, om ikke fred - hadde hæren ikke flere reser­ ver å trekke på etter at fremrykningen nådde høydepunktet sommeren 1918. Da de allierte startet motangrepet, møtte de utslitte og dårlig utstyrte tyskere som var overbevist om at seieren var glidd ut av hendene på dem. På dette stadiet i kampene ble de alliertes

A 11918 hadde tyskerne utviklet et system for angrep i dybden - en parallell til det effektive dybdeforsvaret de hadde utviklet på vestfronten. I begge tilfeller unngikk de å låse seg til angrep eller forsvar langs en fast linje, slik de allierte gjorde. Den nye taktikken gjorde bruk av overraskende gass- og artilleriangrep for å forvirre og ta motet fra fienden, etterfulgt av infiltrasjon fra stormtropper. I april 1918 var tyskerne på ny i gang med mobil krigføring tyske kolonner marsjerte igjen mot Paris. Den tyske nytenkningen var en følge av deres erkjennelse av de alliertes materielle overlegenhet. De allierte gjorde såpass ære på tyskerne at de tok i bruk noe av den samme taktikken da de med hell gjengjeldte marsoffensiven 1918.

105

Hvorfor tapte sentralmaktene krigen? materielle overmakt tydelig. Stridsvognen kan stå som symbol på gapet mellom partene. Den ble først brukt med hell av britene i kampen om Cambrai i november 1917. Seks måneder senere hadde de allierte lært å utnytte fordelene ved panserkrigføring, som merkelig nok ikke ble utviklet på tysk side. Under de allierte motangre­ pene i juli og august 1918 ble stridsvognene flittig brukt i samarbeid med infanteri, artilleri og fly. Slik ble den vikende tyske hæren holdt under stadig press. For første gang på fire år var fronten i bevegelse. Kampene fortsatte uten pause, og forsvarerne fikk ingen hvile eller muligheter for omgruppering og motangrep. Tapene på begge sider var store, men tyskerne kunne ikke erstatte sine. Det var kombinasjonen av raskt minskende menneskelige, materielle og moralske ressurser som gjorde tilbakegangen i 1918 så alvorlig, og amerikanernes økende delta­ gelse så illevarslende. Da den tyske hær endelig ble stanset for alvor, var dessuten situasjonen hjemme kritisk. Den såkalte Burgfrieden - den politiske borgfred av 1914 - ble gjenopprettet i mars 1918 i forventning om seier på vestfronten. Forsakelsene og ang­ sten de siste tre år var for en kort stund over­

skygget av en siste bølge av nasjonal solidaritet og patriotisme. Men da den innledende "sei­ eren” ble forvandlet til et massivt tilbaketog som ikke lot seg bortforklare, snudde stemningen brått både ved fronten og hjemme. Her er det egentlig ikke noe skarpt skille. Nye menn ble stadig sendt til fronten, men strømmen av sårede tilbake til Tyskland bekreftet det alle visste, men ingen ville innrømme: krigen gikk dårlig. Soldatene var ikke ukjent med matman­ gelen, svartebørsen og profitørvirksomheten bak linjene. Da fremrykningen i mars ble for­ vandlet til tilbaketog i august og september, be­ gynte både de selv og familiene der hjemme å spørre etter gode grunner til å fortsette en krig som ikke kunne vinnes. Fra august 1918 mottok den tyske overkommando stadig mer alarme­ rende rapporter om masseovergivelse og mo­ ralsk sammenbrudd. Den stod overfor noe som kunne ligne en soldatstreik mot krigen - og til­ svarende meldinger kom fra hjemmefronten. Tilbaketrekningen førte til økende sivil motløs­ het og sinne overfor et regime som hadde ført dem inn på et blindspor. Alt dette kom samtidig med at Tysklands alli­ erte overgav seg. Den bulgarske, tyrkiske og

▼ Den tyske våroffensiven i 1918 var basert på samme misoppfatning som de allierte felttogene 1916-17 - at et vellykket militært gjennombrudd på vestfronten ville føre til seier. Men selv om de britiske og franske styrkene hadde brutt sammen i 1918, og selv om Paris var falt, ville Tyskland fremdeles hatt de ikke- europeiske alliertes enorme styrke og ressurser mot seg. Etter 1917 hadde Tyskland ingen mulighet til å vinne denne utholdenhetskrigen. Det tyske felttoget i mars 1918 var en bemerkelsesverdig oppvisning av militær dyktighet. Men som middel til å påvirke utfallet av krigen, var det fra første stund dømt til å mislykkes.

Den tyske våroffensiven og den allierte motoffensiven 1918 'Oostende

21. mars Våroffensiven. 46 tyske divisjoner angriper knutepunktet mellom franske og britiske styrker. Ludendorff har forsterket vestfronten med styrker som er frigjort etter Russlands sammenbrudd, og tror at han ennå kan seire i vest.

Frontlinje 20. mars

Nieuwpoort

Tyske angrep Områder erobret av tyskerne

_ Brussel

21 5- aPr'l

~| 11. april

27.

22. mars (til 5. april).I motsetning til ved tidligere allierte offensiver, bryter tyskerne gjennom den allierte frontlinje. Men denne siste kjempeinnsatsen tapper den tyske hær for nesten all kraft. 9.-11. april Tyskerne angriper lenger nord den første av fire tilleggsoffensiver.

maj

2| 9. juni

BELGIA

\

Mons

| 17. juli

Namur ■TT'--.- Belgiske stillinger

Mi Amerikanske stillinger Arras

Frontlinje 10. november

Maubeuge•

Skala 1:2 000 000

fCambrai

Le jSåteau

0

60 km

27. mai Tyskerne angriper igjen i Chemin-des-Dames-sektoren, og stanses først 60 km fra Paris.

9. juni Tyskerne til nytt angrep i Metz-sektoren.

LUXEMBOURG

Montdidier

FRANKRIKE

Compiégne 5. ARMÉ

DET , ' TYSKE } KEISER­ RIKE

AVDELING C

15.-17. juli Annet slag ved Marne. De tyske tilleggsoffensivene slår nye dype sprekker i den allierte frontlinjen. Men med dette siste fremstøtet har de tyske styrk­ ene brukt sine siste krefter.

8. august (til 25. september). De allierte har ridd av stormen og går til motangrep for å ta tilbake tapt terreng. De finner at den tyske motstanden er alvorlig svekket. 26. september (til 10. november). Fremrykning mot seier. De allierte skyver den tyske hær tilbake. Utmattet som den er, klarer den ikke å stanse de allierte som rykker frem langs hele frontlinjen.

GENERALENES KRIG 1917 -18 Revolusjon og fred

Ferdinand Foch 1851 -1929 Foch var 63 år da krigen brøt ut. Da hadde han bak seg en strålende karriere som militærpedagog. Han spilte en sentral rolle under krigens åpningsfase, i det første slaget ved Marne (1914), og senere som general og sjef for armégruppen i nord. Hans stjerne var en stund dalende etter den mislykkede Somme-offensiven. I mars 1918, nesten fire år etter krigsutbruddet, ble han øverstkommanderende for de allierte styrkene i Frankrike. Med Haig, Pétain og Pershing formelt underlagt Foch kunne det omsider utarbeides en overordnet strategi. Da den tyske offensiven brøt sammen sommeren 1918, kunne Foch overta initiativet. Dette beholdt han til våpenhvilen var undertegnet. Etter krigen ble Foch dynget ned med utmerkelser.

John Joseph Pershing 1860 -1948 Da USA kom med i krigen tidlig i 1917, utnevnte president Woodrow Wilson Pershing til øverstkommanderende for den amerikanske ekspedisjonsstyrken. Da var han 57 år gammel og kunne se tilbake på en strålende militærkarriere på Cuba, Filippinene og i Mexico. I Europa, motsatte han seg alle anmodninger fra britiske og franske øverstkommanderende om å fordele de amerikanske styrkene hans blant de hardt pressede allierte. Den amerikanske styrken forble uavhengig og under sin egen kommando, unntatt i den kritiske fasen etter den tyske offensiven i mars 1918. Under den allierte motoffensiven stod styrkene hans for enkelte bragder, særlig erobringen av St. Mihiel på tyskernes fremskutte frontlinje og under Meuse-Argonne-offensiven helt mot slutten av krigen.

Den 20. (juli) besøkte jeg sjefene for kampstyrkene våre, og fant alle veier vest for frontspissen korket av trafikk. Ingen som ikke selv har sett det, kan forestille seg trafikkforholdene umiddelbart bak en fremrykkende frontlinje i et omfattende, moderne slag. Det er et ytterst vanskelig problem å styre flyten på veiene og hindre at de blir fullstendig blokkert, særlig om natten, når kjøretøyene må ferdes uten lys, og det er nødvendig å stoppe, ofte på grunn av uhell av forskjellig art. GENERAL PERSHING

▼ Tysk masseovergivelse nær Amiens etter "den svarte dagen" den 8. august 1918 markerte begynnelsen på slutten av krigen. Men den tyske hær forble faktisk intakt like til våpenhvilen, og kunne fortsatt å kjempe dersom det tyske folk fremdeles hadde trodd på seier. Men befolkningen var skuffet og sulten og ville ikke mer. Både hæren og folket visste at nå måtte det bli slutt på krigen.

østerrikske hæren brøt sammen i september og oktober. Innen da hadde Ludendorff oppgitt håpet om en reell seier. Nå var hans målsetting å bevare hæren intakt og holde fienden borte fra tysk jord. Den tyske hæren hadde tross alt ikke brutt sammen. Den hadde bare trukket seg til­ bake og kunne fremdeles påføre de fremrykken­ de allierte betydelige tap. Selv så sent som i oktober 1918 lekte Ludendorff med tanken om å kjempe videre, dersom fredsforhandlingene skulle bryte sammen. Dette ville i det minste bidra til å hemme spredningen av "bolsjevisme" hjemme. Men de storslagne planer for en siste maktdemonstrasjon - som også den tyske marine vur­ derte (se s. 158) - var bare tankespinn. Alle som hadde øyne å se med, visste at krigen var over og at enda mer blodsutgydelse var hensiktsløs. Lu­ dendorff gikk av 26. oktober. Keiseren abdiserte 14 dager senere. 11. november 1918 opphørte fiendtlighetene ved vestfronten - der krigsutfallet skulle avgjøres.

107

FLY OG LUFTKRIG 11914 var flyet nytt og nesten helt uprøvet i militær sammenheng. Den første flyvningen hadde funnet sted bare elleve år tidligere. Ingen av de store nasjonene hadde mer enn noen få fly, og maskinene var spinkle og upålitelige. I militære kretser anså man fly som lite brukbare til annet enn rekognosering. I løpet av krigen gjorde flyvningen et stort sprang fremover som våpengren. Luftstyrkene ble mer enn tidoblet, samtidig som flytypene ble pålitelige nok til utstrakt og rutinemessig bruk, og kraftige nok til å bære både luft-tilluft- og luft-til-bakke- våpen. De militære ledere, i både hær og marine, kom etter hvert til å se på flyet som et viktig hjelpemiddel. Både generaler og admiraler begynte å bli avhengige av flystøtte under alle større operasjoner. Første verdenskrig markerer på mange måter starten på flyets tidsalder. Likevel spilte flystyrkene 1914-18 hele tiden en underordnet rolle. Storbritannia var den eneste av de stridende makter som opprettet et eget, uavhengig flyvåpen. Hos de andre stod flyene under kommando av hær og marine. Det ble gjort forsøk med strategisk bombing, men det aller meste av landenes flystyrker ble brukt som støtte for tradisjonelle kampformer i hær og marine, dette fordi de første flyene hadde begrenset ødeleggelseskraft. Datidens fly kunne bare bære lette våpen, og var følgelig ikke i stand til å gjøre nok skade til å påvirke utfallet av kampene hverken til lands eller til sjøs. Utviklingen av flyet som støttevåpen var hovedsakelig knyttet til landkrig. Den statiske skyttergravskrigen stilte flyene overfor en rekke oppgaver. De innhentet observasjoner for langtrekkende artilleri, rekognoserte før kamper og tjente som forbindelsesledd mellom infanteristyrker. Videre angrep de bakkemål og bombet kommunikasjonslinjer og forsyningsmål bak fronten. Etter hvert som disse oppgavene ble stadig viktigere, økte også anstrengelsene for å beskytte egne fly eller avskjære fiendens ved hjelp av jagerfly. Luftaktiviteten over skyttergravene ble stadig mer intens i annen halvdel av krigen. Hvert flyvåpen økte sine aktiviteter med daglige rekognoseringer for hæren og taktiske angrep mot mål på bakken. Jagerflystyrkene møttes i stadig mer kostbare forsøk på å nedkjempe hverandre og avbryte rekognoserings- og bombetokter. Innen utgangen av krigen var 50 000 flysoldater drept, og de rivaliserende luftvåpen hadde til sammen over 10 000 fly ved fronten. Flyindustrien vokste parallelt. Den opptok etter hvert en betydelig del av produksjonskapasiteten. Flyet selv fortsatte imidlertid å være et våpen med begrenset slagkraft, og liten mulighet til å øve noen avgjørende innflytelse på militære operasjoner. Ennå kunne det ikke true de andre våpengreners stilling i krigsstrategien.

108

► Krigen medførte rask utvikling av såvel rekkevidde og operativ høyde som bevæpning for både kampfly og rekognoseringsfly. Flyene ble etter hvert spesialisert. Stor operativ høyde kunne for eksempel bare oppnås på bekostning av drivstoffkapasitet og rekkevidde.

▼ Britiske Sopwith tredekkere på Bailleul-aerodromen i Frankrike 1917. De fleste flyene var såkalte dobbeltdekkere, men monoplanet med sin lavere luftmotstand, og tredekkeren med sin store lofteevne og gode manøvreringsegenskaper hadde sine tilhengere. Konstruktører baserte seg mer på praktisk utprøving enn på systematisk aerodynamisk forskning for å komme frem til en best mulig kombinasjon av styrke og flyegenskaper.

◄ A Eddie Rickenbacker (venstre) og Manfred von Richthofen (over), sin tids mest berømte krigsflyvere i henholdsvis USA og Tyskland. Piloter som disse, som stod for et uforholdsmessig stort antall nedskytninger, ble raskt helter. Men berømmelsens pris var for mange av dem, også von Richthofen, å dø i kamp.

450

600

650

700

750

► Flyfotografering fikk avgjørende betydning for de militære operasjonene på bakken. Kartlegging og analyse av den dokumentasjon som ble innhentet på film, var den beste kilde til kunnskap om fiendtlige stillinger.

O Emp* MQ l'*9

Å. Det er én mulighet for at dette fotografiet ikke er autentisk. Likevel gir det sannsynligvis et rimelig inntrykk av forvirringen under de store luftkampene ("dogfights") det siste krigsåret. Brann i bensintanken eller en kule fra under 100 meters hold ble mange flyveres dod.

109

DEL 3

SOLDATENES iJ KRIG II

ORDLISTE Aktiv enhet Regulær hæravdeling i konstant krigsberedskap. Annen linje System av graver bak frontlinjen til støtte for denne.

Armékorps Militær operativ enhet, gjerne minst to divisjoner og støtteavdelinger. Artilleribarriere Koordinert beskytningsprogram for å fjerne hindringer eller verne fremrykkende tropper.

Avløsning Uthvilte tropper som tar over forsvarslinjene fra de utslitte.

Basehospital Militært hospital for behandling av sårede soldater bak frontlinjene.

Bataljon Infanterienhet bestående av tre eller fire kompanier med tilsammen ca 1000 mann. Batteri Liten artillerienhet, vanligvis med 4 -16 kanoner/ haubitzere.

Beskyttelsesrom Underjordisk tilflukts- og beboelsesrom for soldater i skyttergravene.

Bevegelseskrig Krigføring i åpent lende, hvor den militære operasjonen er uhindret av større forsvarsinstallasjoner. Brigade Avdeling i en divisjon. Består av fire til seks bataljoner. Desertering Å forlate sin militære avdeling eller post med overlegg.

Divisjon Den minste militære enhet som inneholder alle våpengrener og som er organisert for å operere selvstendig.

Feltartilleri Lett, mobilt artilleri til støtte for de kjempende styrkene.

Frivillig En som melder seg til tjeneste uten å være tvunget til det av loven.

Frontlinje Første linje med skyttergraver, rett overfor fienden.

Gassmaske Pusteapparat for å beskytte soldater og sivile mot stridsgass. Generalmajor Offiser med kommando over brigade eller divisjon. Generalstab Forsamling av de militære sjefer med ansvar for planlegging og utføring av større operasjoner. Granatsplinter Biter av mantelen til granater som er beregnet på å sprenges for å drepe personell.

Gravekompani Militær enhet med ansvar for å grave og utstyre forsvarslinjenes skyttergraver.

Kaptein Offiser med rang mellom løytnant og major. Klar til kamp ("Stand-to") Ordre om å innta ildgivningsposisjon.

Kompani Avdeling i en bataljon. Består av 150 - 200 mann.

Korporal Nest laveste underoffiser. Sjef for et lag.

Korpsånd Bevissthet om og identifisering med historien og tradisjonene til en militær avdeling. Krigsrett Militær domstol som skal anklage/dømme soldater for brudd på militære lover.

Kvarter Bolig for militære styrker som for tiden ikke er i kamp. Ofte rekvirerte sivile bygninger. Logistikk Forsyninger og tjenester som skal skaffe en hær de menn og det materiell som er nødvendig for effektive operasjoner.

"Gre ut" Uttrykk anvendt om tilbakeføring til det sivile av menn med spesielle ferdigheter, som det var behov for i krigsøkonomien. Ble også brukt for å hente folk fra forsyingsenhetene til fronttjeneste.

Løytnant Nest laveste offisersgrad (over fenrik). Vanligvis troppssjef.

Hjelpeavdelinger Militære enheter, vanligvis ikke stridende, til støtte/tjeneste for stridende avdelinger.

Major Offiser med kommando over en bataljon. (Står over kaptein).

Hjemmestyrker Ikke vanlig oppsatte militære styrker, opprinnelig bestemt for sivilt forsvar. "Hjemmevern".

Menneskemateriell ("Manpower") Et forråd av sunne og friske menn som kan settes i tjeneste.

Hovedforbindingsplass Sorteringsstasjon og førstehjelp for sårede ikke langt bak frontlinjen.

Moral/kampmoral Mental tilstand hos soldatene. Kampvilje og tro på endelig seier.

Ikke-stridende Sivilist, eller soldat som ikke har tjeneste som stridende.

Mytteri Opprør blant soldater eller sjøfolk; de nekter å utføre ordre fra offiserene, evt. tar makten fra dem.

Ilddåp Den enkelte soldats eller avdelings første møte med fienden.

Noria (skyttelsystem) Fransk system for avløsning av skyttergravstroppene.

Ingeniørkompani (Pionerkompani) Enhet med ansvar for militære arbeider bak linjene. Graver også skyttergraver.

Oberst Sjef for et regiment, av og til en bataljon.

Ingenmannsland Det ubesatte, ødelagte terrenget mellom skyttergravene til to stridende parter.

Offiser Militær befalingsmann som har fått tilsettingsbrev av et statsoverhode. (Gjelder ikke norske forhold).

Flatt forsvar Tysk forsvarssystem med en svakt forsvart frontlinje som ble gjenerobret ved et kraftig motangrep.

Innkalling Menn som kalles inn for å erstatte tapene i stridende enheter.

Offisersmesse Kvarter og oppholdsrom hvor offiserene kan hvile og slappe av adskilt fra soldatene.

Kadavereksersis Hard trening under streng kommando på ekserserplassen.

Forbindelsesgrav Løpegrav som forbinder skyttergravene med forsyningslinjene.

Permisjon Midlertidig tillatelse til å være borte fra avdelingen, enten for å dra hjem, eller på rekreasjon.

Kameratbataljon En bataljon hvor alle er rekruttert fra samme område eller arbeidssted.

Personlig utrustning Soldatens uniform, våpen og militære utstyr.

Feltprestkorpset Et korps av prester med ansvar for soldatenes åndelige velferd. Flammekaster Apparat som kan slynge en brennede væske mer enn 30 meter avgårde.

Fraternisering Ikke tillatt, vennskapelig kontakt med fienden, som f.eks. på juledag 1914.

112

Poilu Fransk infanterist. Ordet betyr "hårete" og henspeiler på kraftig kinnskjegg.

Profesjonell hær De hæravdelinger som er fast oppsatt av en nasjon i fredstid.

Snikskytter Skarpskytter med gevær som fra en skjult stilling plukker én og én av fiendens menn.

Tunnelkompani Enhet med ansvar for å plassere miner under fiendtlige stillinger.

På flukt Ikke beordret, udisiplinert tilbaketrekning overfor et angrep.

Stormtropper Infanterienhet spesielt trenet og utstyrt for å angripe fiendtlige forsvarsstillinger.

Rasjon Soldatens tildelte daglige mengde mat og drikke.

Stridsvogn Tungt, pansret og bevæpnet beltegående kjøretøy.

Regiment Infanteriavdeling med tre eller fire bataljoner.

Underoffiser Sersjantgradene og nedover. Tropps- eller forsyningsbefal. Har vunnet sin grad ved fortjeneste, ikke ved tilsettingsbrev fra et statsoverhode. (Gjelder ikke helt for norske forhold.)

Stottegrav Skyttergrav like bak frontlinjen, forbundet med de fremste skyttergravene ved løpegraver.

Signalkorps (Samband) Tropper med ansvar for bl.a. telefonforbindelsen på slagmarken.

Skvadron Kavalerienhet på rundt 150 mann.

Taktikk Operasjoner i liten skala på slagmarken for å nå konkrete mål.

Skyttergravsavis Avis laget av og for soldater ved fronten.

Tap Her i betydningen soldater drept, savnet eller såret i kamp.

Skyttergravssystem Forsvarsnettverk av sammenhengende grøfter/ jordvolder.

Tropp Militær avdeling under kommando av en løytnant eller fenrik. Består gjerne av fire lag. Ca. 30 mann.

Utskrevet Soldat som må mote til tjeneste i henhold til loven. Verving Engasjement for tjenestegjøring som menig soldat eller

Våpenbrorskap Tett venneskap som oppstår mellom soldater som deler erfaringer og lidelser.

113

Nøkkeldata Når det gjelder krigens innvirkning på vanlige soldater, blir de viktigste spørsmålene hvor mange som deltok, og hvilken skjebne de fikk. Merkelig nok har svarene vært høyst unøyaktige, og iblant bevisst villedende. Bemanningsstatistikk var godt bevarte hemmeligheter, og tapstallene ble brukt i propagandakrigen. Ifølge enkelte av pressens rause anslag i 1914 (og senere i krigen) ble hele fiendehæren utslettet flere ganger. Da krigen var slutt, ble militær statistikk rett som det var "justert” for å vise at den andre part hadde lidd mest - som om lidelse kan måles ved å sammenligne nærmest ufattelige antall døde. Følgelig har vi ingen klare demografiske tall for krigen. Det eneste vi kan gjøre er å gi en grov skisse av konfliktens dimensjoner. Om tall alene beskriver styrke, ville Russland med sine 150 millioner ha vært like sterkt som Frankrike, Tyskland og Storbritannia til sammen, og dominert Europa. Men når det gjaldt øvede mannskaper under våpen, var Tyskland den sterkeste nasjonen. Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland hadde hver for seg hatt rundt fire millioner mann i uniform, mot Tysklands fem millioner. Men heller ikke her gir tørre tall oss noe begrep om den tyske hærs virkelige militære styrke, slik den ble demonstrert både under sveipet gjennom Belgia og Frankrike, og med den overlegne seieren ved Tannenberg i 1914.

I

◄ Den militære betydning av befolkningstilveksten på 1300-tallet bekymret franskmennene. Fra å være Vest- og Sentral-Europas mest folkerike nasjon i 1700-årene var det innen 1914 forbigått av både Tyskland, Østerrike-Ungarn og Storbritannia. Folketellinger viste synkende fruktbarhet og skapte frykt for svinnende politisk innflytelse.

Europas befolkning ved krigsutbruddet

Øvede soldater ved krigsutbruddet 5,5 5,0 4,5 4,0

3,5 3.0

2,5

2,0

◄ Utskrivninger tilførte stormaktene uhørte reserver av øvede mannskaper i 1914. Men antallet menn med militær opplæring gav ikke noe sant bilde av styrkeforholdet. Tysklands overlegenhet lå i kvalitet, ikke i mengde. Motstanderne manglet både det velutdannede, profesjonelle offiserskorpset og infrastrukturen, i form av industri og jernbane, som gjorde tyskerne i stand til å føre krig på to fronter. Mannskapstall gav også et for beskjedent bilde av britenes styrke. Storbritannias frivillige hær tilsvarte i størrelse bare hva Romania og Bulgaria hadde til sammen. Men da er den britiske marinen ikke tatt i betraktning.

Tap under de viktigste felttog og slag i 1914 Kronologi

__ 0,2% 54,4%

28. juni

24. august

3. oktober

Den østerriksk-ungarske erkehertug Franz Ferdinand blir myrdet i Sarajevo.

Tyske hovedstyrker går inn i Frankrike.

De første enheter i ekspedisjonsstyrken fra Canada og Newfoundland innskipes for England.

26.-30. august

23. juli

Forste slag ved Marne Falne og sårede 550 000

Forste slag ved Ypres Falne og sårede 148 000

(til 4. august) Overhengende krigsfare i Europa.

Slaget ved Tannenberg: Tyskerne seirer i ØstPreussen.

24. juli

5.-10. september

(til 11. november) Forste slag ved Ypres. Resultatløst mel­ lom Tyskland og de allierte.

Delvis mobilisering i ØsterrikeUngarn.

Forste slag ved Marne: Den tyske fremrykningen stanses.

17. oktober______________

30. juli

6.-15. september_________ Slaget ved De masuriske sjoer: Tyskerne seirer i Øst-Preussen.

Alminnelig mobilisering starter i Russland.

31. juli

55,6%

Alminnelig mobilisering starter i Frankrike. 1. august________________

De masuriske sjoer Falne og sårede 90 000

Tannenberg Falne og sårede 48 000

Alminnelig mobilisering starter i Tyskland. 3. august________________

Tyske

f. Russiske i. Britiske

114

Å De forferdelige tapene i krigens første fem måneder tappet de beste styrkene på begge sider. Mellom august og desember 1914 hadde Frankrike ca. 400 000 døde. Tyske tap på vestfronten var mindre, men de hadde i tillegg 140 000 døde eller savnede i øst det første krigsåret. Russlands tap var enda større.

Tyskland går inn i Belgia.

7.-16. august_____________ Den britiske ekspedisjonsstyrken går i land i Frankrike. 11. august_______________ Goeben og Breslau går inn i Svartehavet.

21. august_______________ Britene setter opp den første "nye armé” av seks divisjoner frivillige.

8.-12. september_________

12. oktober______________

De første enheter fra den australske ekspedisjonsstyrken innskipes for Frankrike. 1. november

Slaget ved Lemberg (Lvov): Russerne erobrer den fjerde største byen i ØsterrikeUngarn.

Russland erklærer Tyrkia krig. Slaget ved Coronel: Den tyske Stillehavs-eskadren nedkjemper en britisk flåtestyrke ut for Chile.

11. september

11. november

Den britiske regjering gir ordre om å sette opp den neste ”nye armé”. En australsk ekspedisjonsstyrke går i land på de tyske Bismarckøyene.

(til tidlig i desember) Tyskerne skyver østfronten videre østover. 2. desember

15. september

Østerriksk-ungarske styrker erobrer Beograd, hovestaden i Serbia.

De første skyttergraver blir gravet.

8. desember

17. september

Slaget ved Falklandsøyene: Britisk flåte beseirer den tyske Stillehavs-eskadren.

(til 18. oktober) "Kappløpet mot havet”. Vestfronten strekker seg helt til Kanalkysten.

11. desember Serberne gjenerobrer Beograd.

SOLDATENE

1914 ILLUSJONENES KRIG Hvordan befolkningenes alderssammensetning innvirket på den militære planlegging

et altoverskyggende militære spørsmål i 1914 var hvordan man skulle få flest mulig menn ut i aktiv tjeneste. Tre forhold var av­ gjørende for mobiliseringsevnen og krevet grun­ dig vurdering. Det ene var størrelsen og alders­ sammensetningen av den mannlige befolkning. Det andre var om mennene var villige til å gå i krig - enten som utskrevne, som i de fleste land, eller som frivillige, slik det var i Australia og New Zealand gjennom hele krigen, i Canada inntil 1917, og i Storbritannia fra 1914 til 1916. Og det tredje var rekruttenes fysiske tilstand. Dessuten ble det etter hvert nødvendig å avveie de mili­ tære bemanningsbehov mot industriens. I 1914 ble ikke dette sett som noe problem, for den gjengse oppfatning var at krigen ville være over før jul.

D

Befolkningsveksten for krigen At første verdenskrig kunne drepe så mange, skyldtes den sterke befolkningsveksten før kri­ gen. Den hadde gitt alle de krigførende land flere voksne menn til rådighet enn noen gang tidligere. Men tilveksten varierte fra land til land og skapte stor debatt om bemanningsspørsmål blant skribenter, kirkefolk, militære, og politiske kommentatorer.

Oppfordring til militærtjeneste gav stor oppslutning i Det britiske imperiet

Hvorfor lot menn seg verve? Viljen til å gjore krigstjeneste varierte med sosial bakgrunn Visse sosiale lag var overrepresentert blant britiske soldater

I alle land så man på krigen som en eventyrlig utfordring

▼ "Den som ikke har sett Paris av i dag og i går, har intet sett!" utbrøt dikteren Charles Péguy. Han refererte til avskjeden som ble soldater som disse til del. Seks uker senere var Péguy død, men hans romantiske syn på krigen viste seg litt mer seiglivet.

Særlig franske strateger - generaler som jour­ nalister - var bekymret over hvilke konsekvenser den ulike befolkningsøkningen kunne få. Eng­ stelsen skyldtes at den franske befolkning var på bare ca. 40 millioner, mens den tyske var på omkring 68 millioner. Folketellingene fra 1910 i Tyskland og 1911 i Frankrike var smertelig lesning for franskmen­ nene. De avslørte at i militær aldersgruppe - 20-49 år - var det bare omkring åtte millioner franskmenn, mot over 13 millioner tyskere. Og verre enda, de franske fødselstallene var lavere enn de tyske. Lav fruktbarhet var en strategisk trussel og fikk mange kommentatorer til å spå den franske rases undergang. Implikasjonene var alvorlige også for de mili­ tære planleggere. Verneplikt var blitt innført i begge land lenge før krigen. 1 1906 hadde Tysk­ land innkalt 1,2 millioner mann, mens Frankrike samme år bare kunne mønstre 368 000 nye solda­ ter. Med over tre ganger så mange mann å ta av som Frankrike kunne den tyske hær velge ut de beste. Over halvparten ble sendt hjem igjen, fordi de måtte forsørge sin familie, eller av andre årsaker. Den tyske hærs egentlige styrke lå i kvaliteten på ledelse, forsyningstjeneste og korpsånd. Den

115

Utkommanderte og frivillige melder seg til tjeneste måtte imidlertid være forberedt på en to-frontskrig som innebar å hanskes med russiske arméer fra en befolkning på 153 millioner, med 40 mil­ lioner mann i utskrivbar alder. Selv medregnet de østerriksk-ungarske arméer kunne ikke sen­ tralmaktene måle seg med det russiske potensia­ let. Dette er noe av bakgrunnen for Schlieffenplanen. Den tok sikte på først å beseire den tallmessig mindre (men militært sterkere) fien­ den på vestfronten, før den tallmessig sterkere (men militært svakere) fienden i øst hadde ruk­ ket å mobilisere og sende alle sine væpnede styrker i krig. Tysklands fordelaktige utgangspunkt i for­ hold til Frankrike med hensyn til ledelse, materi­ ell og mannskaper var ikke tilstrekkelig til å sikre ► Familiefotografier av menn på vei til militærtjeneste var ikke noe nytt i de landene som lenge hadde praktisert utskrivning. I Tyskland var en reserveoffisersuniform et hederstegn i overklasse og middelklasse. Desto større grunn til å forevige for familiealbummet det stolte, mandige øyeblikk da far og bror ble kalt til våpen.

Det mest typiske og rørende eksempel på slik oppriktig og samtidig forrykt ekstase gav etter min mening Ernst Lissauer... Det første han gjorde da krigen brøt ut, var å styrte til barakkene for å verve seg. Jeg kan formelig høre latteren til sersjantene og korporalene da den fete kroppen hans kom pesende opp trappen. Han ble forkastet på stedet. Lissauer var fortvilet, men som så mange andre ville han i alle fall tjene sitt land med sin kunst. Alt som stod i avisene og alle meldinger fra den tyske hær, var bibelsk sannhet for ham. Landet hans var angrepet, og den verste skurken var ifølge Wilhelmsstrasse den gemene sir Edward Gray, den britiske utenriksminister. Denne oppfatningen av England som Tysklands erkefiende og ansvarlig for krigen fant uttrykk i hans "Hatshymne"... STEFAN ZWEIG

116

seieren i 1914. Da det raske, avgjørende utfallet uteble, hadde alle de krigførende land styrker nok til å utkjempe en storkrig i 1914 og i mange år fremover.

Hvem deltok, og hvorfor? Forutsetningen var selvsagt at alle det var behov for, og som oppfylte kravene, virkelig møtte frem. Til noen militære lederes store overrask­ else gjorde de det. Den franske hær hadde reg­ net med at mer enn ti prosent ville unnlate å møte. Det reelle tallet lå nærmere én prosent. Dette er kanskje ikke så underlig i et land som står overfor en invasjon, men responsen var like imponerende i Storbritannia. Den var faktisk så enorm at mange rekrutter måtte trene med para-

SOLDATENES KRIG 1914 Illusjonenes krig

•4 I Russland ble mobiliseringen hilst med de samme ytre tegn på nasjonal stolthet som i vest. Disse russiske soldatene er på vei til sentralstasjonen i Petrograd (nå St. Petersburg) med musikkkorps i spissen. Foran dem lå en krig som ble verre enn noen hadde forestilt seg.

Rekruttering i Australia "Husk at når Imperiet er i krig, er også Australia i krig," sa den australske statsminister Joseph Cook den 30. juli 1914. Neste dag sverget han at hvis britene gikk i krig for sitt land, "... vil australiere stå side om side med sine egne og forsvare landet til siste mann og siste shilling". Rekrutteringen til en australsk styrke begynte umiddelbart. Vervingskontorer ble opprettet, og oppropet møtte sterk respons. Menn forlot jobben, reiste fra gården, og satte livet på spill for å gå eller ri hundrevis av kilometer gjennom villmark og tørke for å komme hl byen og la seg verve. Mange ble avvist som uskikket. De som ble godkjent, var ualminnelig sterke og friske, og dette fikk dem til å føle seg overlegne i forhold til rekruttene fra andre land. Motivene for å melde seg var forskjellige. De yngre sa de gjorde det for eventyrets skyld, de eldre av plikt. Enkelte ble tiltrukket av lønnen på 6 shilling om dagen. Mange følte at de matte vise seg som menn; andre bekymret seg for imperiet. Alle var forenet i et ønske om å sette en stopper for barbariet og straffe tyskerne for krigen som foregikk langt borte. Imperiet var deres fedreland. Den sterke rekrutteringen vedvarte til april 1915. Senere fikk den et oppsving bare i kritiske perioder, eller når australske soldater ble sterkt berørt av kamphandlinger. I slike tilfeller måtte regjeringen be om nye rekrutter for å erstatte tapene. Den benyttet seg av filmer, annonser, plakater og gatetalere. Mot slutten av 1915 var rekrutteringen så svak at forsvarsdepartementet ikke kunne erstatte sårede og falne. Regjeringen reagerte med to tiltak. I september 1915 ble det gjennomført en folketelling for å få frem navnene på dem som kvalifiserte til militærtjeneste. De som ikke var villige, måtte forklare hvorfor. Mot slutten av 1915 ble Australia inndelt i 36 rekrutteringsområder.

Hvert område skulle skaffe et angitt antall rekrutter. Disse tiltakene forsterket strømmen av frivillige, men kvoten ble ikke fylt i 1916, delvis fordi tapstallene holdt seg så høye. Nå fant regjeringen at den frivillige rekrutteringen hadde slått feil og måtte erstattes av utskrivning. Den nyutnevnte australske statsminister, W.M. Hughes, ønsket å innføre tvungen verneplikt for tjeneste i Australia. Etter et besøk i England omkring midten av 1916 gikk han også inn for utskrivning til oversjøisk tjeneste. Forslaget ble lagt frem til folkeavstemning i 1916 og forkastet av velgerne. Hughes ble sparket fra Arbeiderpartiet. Deretter prøvde regjeringen seg med de mest moderne metoder for massepåvirkning, og rekrutteringen tok seg opp, men bare kortvarig. I slutten av 1917 ble et nytt og mildere forslag til tvungen utskrivning forelagt velgerne, men dette slo enda dårligere an. Folkeavstemningene skapte splid og etterlot bitterhet. Fagforeningsfolk og den store irskkatolske befolkningsgruppen ble beskyldt for å motsette seg utskrivning og derved hjelpe fienden og svikte soldatene ved fronten. Men på tross av den alvorlige motstanden mot utskrivning og myndighetenes stadige klager over mangelen på soldater meldte nesten halvparten av alle skikkede australske menn mellom 18 og 45 år seg til tjeneste. Fire femtedeler av dem kjempet oversjøisk. Av disse ble en femtedel drept og halvparten såret eller lemlestet.

▲ Australsk rekrutteringsplakat av Norman Lindsay. En såret hornblåser kaller på hjelp ved vestfronten. Appellen til de britiske samveldelandene slo sterkt an i Australia. 330 000 mann meldte seg frivillig. 59 000 av dem ble drept og 120 000 såret.

117

Hvem hadde råd til å melde seg som frivillig? ply, for gevær var mangelvare de første krigsmånedene. Hvis det var en grense for de militære styrkers omfang, la den ikke i folks holdninger. I hele Europa, og i kolonier og besittelser i alle verdens­ deler, godtok folk militærtjenesten ganske en­ kelt som noe de måtte gjøre - en stund. På det europeiske kontinentet møtte de frem fordi lo­ ven krevet det, og fordi de mente at nasjonens sak var rettferdig. Frivillige strømmet til rekrutteringssentre over hele Det britiske imperium - fra Canada til Australia - med den vanlige blan­ dingen av begrunnelse: uniformens tiltrek­ ningskraft, utsikten til fast lønn, flukt fra tredemøllen, og, iblant, av nestekjærlighet. Både i Storbritannia og Tyskland møtte man frem av lojalitet til lokalsamfunnet, nasjonen, og imperiet/keiserriket - antagelig i nevnte rekkefølge. I Storbritannia kom motivene til uttrykk med ord som for a beskytte lille Belgia' eller "vise der Kniser hvor grensen går". På begge sider brukte propagandaen overforenklede argumenter for å rettferdiggjøre krigen. Likevel ligger nøkkelen til mobiliseringen i 1914 i det enkle ordet "plikt". Det vil si, plikt krydret med en knivsodd eventyr. Millioner av menn sluttet seg villig til rekkene for å kaste seg inn i et glansbilde av en krig - en krig hvor arméene skulle kjempe seg til et avgjørende gjennombrudd i fiendens linjer og seire. Hadde du spurt hvor lang tid dette ville ta, ville svaret sannsynligvis vært høyden noen få måneder. Mennene i 1914 så på krigen som et kortvarig mellomspill i livet, enten de tilhørte et av Øster­ rike-Ungarns mange folkeslag eller var irske nasjonalister. I Australia og Canada, i India, Algerie og Sene­ gal ble kallet mottatt i samme ånd. Propaganda spilte nok en rolle her også, men mennene i 1914 ma ikke betraktes som roboter som reagerte blindt på ledernes signal. Noen ble lurt av for­ lokkende slagord, men andre meldte seg i sann tro på den gode sak, eller av solidaritet med venner og kjente som allerede hadde latt seg verve. Når frivillige arméer skulle settes opp fra au­ gust og utover i 1914, var det hverken menn eller motivasjon det stod på. Problemet var snarere i å avgjøre hvem som egnet seg for militærlivet, og hvem som var fysisk uskikket. Uskikkede menn i rekkene ville føre til vanskeligheter, ettersom de kom til å bryte sammen enten under trening eller ved fronten. Hvor mange det dreide seg om, var det ingen som visste. Det forelå ingen vedtatte medisinske kriterier for militær skikkethet. Dess­ uten hadde militærlegene stort sett ikke tid til å foreta noen grundig helseundersøkelse på den flommen av menn som strømmet til rekrutteringskontorene i 1914. I begynnelsen av krigen var regelen: er du i tvil, så ta ham inn. Mange skrøpeligheter utelukket selvsagt fronttjeneste; dårlig helse reddet livet til millioner av menn i Europa under krigen. Av de 2,4 milloner britiske menn som ble undersøkt i 1917-18, var det mer enn 1 million mann, eller 40 prosent av de under­ søkte, som enten var totalt uskikket til militærtje­ neste eller bare kunne utføre ikke-stridende tje­ neste. De var de heldige.

118

Rekrutteringsmonstre blant frivillige Rekrutteringen av frivillige til den britiske hær, etter galskapen i august", avslørte noen viktige sosiale forskjeller. Menn fra middelklassen, be­ skjeftiget innen finans, handel, frie yrker og un­ derholdning, utgjorde den relativt høyeste an­ delen. Rundt 40 prosent av mennene i disse sektorene meldte seg som frivillige i 1914 til 1916, og rundt 28 prosent av mennene i industrien. I august 1914 stod en bred opinion bak den britiske krigserklæringen. Oppslutningen var fortsatt sterk noen få måneder senere, men de som var rede til å bidra med mer enn heiarop, tilhørte fortrinnsvis den bedrestilte del av be­ folkningen. Hvorfor var middelklassemenn og hvitsnipparbeidere mer tilbøyelige enn sine landsmenn i arbeiderklassen til å la seg verve tidlig i krigen? Det hadde både kulturelle og materielle grunner. Noen av dem hadde militær familiebakgrunn, andre hadde fått en snev av militær trening på skole eller i videregående opplæring, og alle hadde del i imperiekulturen og den nasjonale selvbevissthet. Felles for alle var at de svevet i den gjengse villfarelse om hva krig virkelig var. Viljen til å tjenestegjøre var ikke forbeholdt bare én klasse i Storbritannia i 1914. Men de mindre velbeslåtte som kunne ha lyst til å vise der Kniser hva de mente, måtte tenke seg godt om før de meldte seg. Hvem skulle forsørge familien imens? Ville de fortsatt ha jobb når de kom til­ bake? 11914 var dette svært realistiske spørsmål som fikk mangen patriot i arbeiderklassen til å nøle. I tekstilområdene var oppslutningen rela­ tivt liten. Dette hang antagelig sammen med at familiene i disse byene var avhengige av at både mann og kvinne hadde sin arbeidsplass - som krigen i utgangspunktet truet. Med sammen­ bruddet i verdenshandelen etter august 1914 ble mange mennesker i ull- og bomullsindustrien permittert. I noen yrkesgrener kunne familieinntekten opprettholdes ved at kvinnene over­ tok ektemennenes arbeid. Men dette var uteluk­ ket i den midlertidig pressede tekstilbransjen. I

▲ ► I Storbritannia ble lord Kitcheners og hans pekefinger udodeliggjort med denne beromte krigsplakaten, her i den opprinnelige utgaven. Den viste veien til rekrutteringskontorene. Innen desember 1914 hadde én million briter og irer meldt seg til tjeneste.

SOLDATENES KRIG 1914 Illusjonenes krig

disse områdene hadde derfor mennene all grunn til å spørre hvordan familiene deres skulle klare seg hvis de selv lot seg verve. Enkelte arbeidsgivere var villige til å hjelpe. Lenge før regjeringen lovfestet forsørgerbidrag til soldaters og sjøfolks familier, hadde enkelte bedriftseiere allerede gjort det for egen regning. Noen gikk også inn for at samarbeidende be­ drifter i fellesskap skulle love arbeidere som drog i krig, at jobbene ville stå åpne for dem ved hjemkomst. Noen arbeidsgivere hjalp endog til med å underholde nye rekrutter i 1914, inntil krigsdepartementet ble i stand til å huse, fø og kle dem.

BRiinq

► Ingen visste hvordan man på medisinsk grunnlag skulle bedomme stridsdyktighet under krigen 1914-18. Den britiske hær hadde ingen erfaring med å håndtere millioner av rekrutter, så det gikk nokså tilfeldig for seg i starten. Legeundersøkelsene var overfladiske og ufullstendige. Et mer pålitelig system kom etter hvert i bruk. Likevel slapp helsetjenesten igjennom tusenvis av menn med lidelser som gjorde dem uskikket til aktiv tjeneste.

◄ Nye uniformer og utstyr bidrog ti! feriestemningsn i forste fase av militærtjenesten.

Spesielle grupper Dette var opphav til en erke-britisk institusjon under første verdenskrig - "kamerat-bataljonene". De var sammensatt av menn som ble innrullert sammen, og som enten kom fra sam­ me område eller tilhørte samme forbund på job­ ben. Noen bataljoner ble satt opp med bare menn av middelklasse, som The Public School Battalions (kostskole-bataljonene) under Middlesex Regiment og The Royal Fiisiliers (de kongelige musketerer - navn på bestemte britiske infan­ teriregimenter), eller The Grimsby Chums (Grimsbygutta) som var dannet av gamle skolekamera­ ter fra Wintringham middelskole i havnebyen Grimsby, Lincolnshire. Andre bestod av arbeiderklassemenn som arbeidet sammen, spilte fot­ ball sammen, drakk sammen, og til slutt sloss sammen. En spesiell grunn til at antallet vervede fra arbeiderklassen var lavere enn landsgjennom­ snittet, var at noen fikk beskjed om ikke å melde seg. Dette gjaldt særlig jernbanefolk, men det ble også tidlig klart at det var behov for å beholde folk i rustningsindustrien. I 1916 ble dette regu­ lert ved lov - i 1914 forelå bare uformelle retnings­ linjer som ofte ble oversett. Kullgruvearbeiderne, blant de mest klassebevisste og patriotiske av alle britiske arbeidere, er et godt eksempel. Midt­ veis i 1915 hadde nærmere en fjerdedel av ar­ beidsstyrken latt seg verve. Senere måtte gruve­ arbeidere "siles” ut av hæren igjen for at kullpro­ duksjonen kunne opprettholdes.

Britiske frivillige styrkers sosiale sammen­ setning Tatt i betraktning hvor forskjellige krav som stiltes i de forskjellige samfunnsgrupper, er det ikke underlig at det avtegnet seg et sosialt monster i vervingen av frivillige i Storbritannia mellom 1914 og 1916. Jo høyere en mann stod på den sosiale rangstige, desto mer sannsynlig var det at han meldte seg tidlig og tjenestegjorde gjennom hele krigen. Dette måtte nødvendigvis påvirke den sosiale sammensetningen også på tapslistene i de britiske styrker under krigen, et forhold vi kommer tilbake til. I denne omgang skal det bare slås fast at den britiske hær, uansett hva propagandaen ville ha det til, ikke var "nasjonen under våpen". Omkring 6 millioner briter tjenestegjorde un­ der krigen. Deltagelsen fra arbeiderklassen var 10 prosent lavere enn gjennomsnittet for de øvri­ ge klasser tidlig i krigen. Dette gav til å begynne 119

St Helens-kameratene 11914 måtte Storbritannia utvide sin lille, stående hær. Blant dem som tok initiativ til verving, var lokale samfunnstopper. Dette førte til opprettelse av militære enheter hvor samtlige menn kom fra samme sted - de såkalte "kameratbataljoner". Flere av disse ble sammensatt av menn fra middelklassen, som "Kostskolebataljonene" i Middlesex- regimentet og The Royal Fusiliers (de kongelige musketerer). Langt flere var i sin helhet rekruttert fra arbeiderklassen. Opprettelsen av slike avdelinger var ypperlig egnet som uttrykk for lokalpatriotisme. Forskjellige områder konkurrerte om å støtte hver sine enheter. Sterkt fremtredende blant godseierne som gikk inn for verving, var den 17. Jarl av Derby som eide store deler av grevskapet Lancashire. Den 3. september 1914 holdt han et folkemøte i glassverkbyen St Helens i Lancashire. Ledsaget av lokale kirkelige og politiske ledere oppfordret Derby mennene i distriktet til å melde seg som frivillige og opprette en lokal bataljon. Under møtet meldte det seg 200 mann. Ytterligere 800 kom til fra St Helens og landsbyene omkring. Ifølge en av de siste overlevende i bataljonen, Richard Heskith, bestod bataljonen av kullgruvearbeidere, kontorfolk og arbeidere fra glassverkene i St Helens, og en mengde andre unge menn fra byen og distriktet for øvrig. De manglet uniformer og våpen, men øvet med kosteskaft istedenfor geværer inntil hæren ble istand til å utruste dem.

I november 1915 ble St Helens-bataljonen på 1000 mann skipet ut til Frankrike og vestfronten. Selv om de var opplært til infanteritjeneste, ble de også satt til å grave skyttergraver. I tre år deltok de i de fleste større britiske felttog. Den 1. juli 1916 deltok de i tredje angrepspulje mot tyske linjer ved Somme. Tyve prosent av de opprinnelige mannskapene ble drept eller såret i dette slaget. I 1917 ble femten prosent drept eller såret ved den fremskutte fronten ved Ypres, og ti prosent i det tredje slaget ved Ypres. Under den tyske våroffensiven 1918 rammet tyskernes angrep dem for full kraft. Halve bataljonen (som nå var fylt opp) ble drept eller såret. I slutten av 1918 kom restene av bataljonen tilbake til St Helens med 31 utmerkelser, inklusive et Victoria-kors (høyeste utmerkelse for tapperhet). Hjemme igjen forsøkte de å gjenoppta sitt gamle liv og sette krigsopplevelsene inn i en form for sammenheng. Under valgene i 1918 talte statsminister Lloyd George om å skape "et land som høver seg for helter". 11920- og 1930-årene var det 25 prosent registrert arbeidsledighet i St Helens. Byen hadde både en spedbarnsdødelighet som lå over, og en boligstandard som lå under gjennomsnittet. Den politiske veltalenheten var borte. Virkeligheten, med savn og forsakelse, hadde vendt tilbake til St Helens.

A Lord Derbys innsats for å verve menn fra det nordvestre England i 1914 var så vellykket at han ble utnevnt til generaldirektør for rekruttering et år senere, men da hadde flommen av frivillige skrumpet inn til en svak sildring. Verneplikt ble innført ved lov i januar 1916.

▼ Soldatene fra St Helens kameratbataljon på vei til krigen i februar 1915.

SOLDATENES KRIG 1914 Illusjonenes krig

med Storbritannia 600 000 færre potensielle sol­ dater å sende i felten. Ytterligere 10 prosent ble erklært varig tjenesteudyktige, ikke innbefattet dem som aldri skulle vært i uniform i det hele tatt. Ytterligere 600 000 mann ble spart på grunn av midlertidig uskikkethet. Sanitetsoffiserene var enige om at brorparten av disse var arbeidere fra større byer og tettsteder. Fra 1916 ble det lagt restriksjoner på verving av arbeidere i viktige industrier. Dermed ble den sosiale fordelingen i hæren enda skjevere. Men bortsett fra dette som ikke fikk alvorlig betyd­ ning før senere i krigen, kan vi fortsatt fastslå at for å representere et tverrsnitt av samfunnet måtte de britiske styrker ha omfattet over en million flere menn fra arbeiderklassen. Fordi størstedelen av den mannlige befolk­ ning var kroppsarbeidere, bestod likevel Storbri­ tannias hær i første verdenskrig først og fremst av menn fra arbeiderklassen. I utgangspunktet var offiserskorpset av middelklassen. Det ble re­ kruttert fra den gamle, profesjonelle hæren, hjemmestyrkene, eller fra de dannede klassers høyere læreseter - kostskolene og universitetene i Oxford og Cambridge. Mannefall førte senere til en delvis og motstrebende utvidelse av det sosiale rekrutteringsgrunnlaget til offiserskorp­ set. Dette påvirket nødvendigvis tapstallenes so­ siale fordeling. Til å begynne med led den sosiale elite uforholdsmessig store tap, ettersom taps­ prosenten var betydelig høyere blant offiserer enn blant menige. Den ulike tapsprosenten ble delvis utjevnet i løpet av krigen. I mindre urbaniserte krigførende land bestod arméene i stor utstrekning av bønder og landarbeidere. Denne gruppen led også de største ta­ pene tallmessig sett. Men til tross for forskjellene mellom Storbritannia og landene på kontinen­ tet, finnes det også likheter. I Frankrike måtte man for eksempel "sile" ut stålarbeidere fra Le Creusot fordi det var større behov for dem på hjemmefronten. Og som i Storbritannia var det et økende tilsig av menn fra lavere middelstand og arbeiderklasse til offiserskorpset etter hvert som blodbadet tiltok. Igjen var tapsprosenten blant offiserene, også her fra mer privilegerte klasser, høyere enn blant mennene de ledet. Få uker etter krigsutbruddet var hele avgangsklas­ sen 1914 ved militærakademiet i St-Cyr døde. Nedslaktingen av de profesjonelle arméer og klassen de var rekruttert fra, rammet alle de store krigførende land under første verdenskrig.

Krigen som eventyr - en mytes død Det varte ikke lenge før soldatene ble klar over at forestillingene de hadde gjort seg om krigens vesen, var meningsløse. Granatsplinter og mitraljøseild gjorde kort prosess med det frem­ stormende kavalleriet. De forskjellige, farverike europeiske uniformene fra 1914 ble forvandlet til sjatteringer av khaki og grått. Men fremfor alt ble mennene forandret. Alle beskrivelser fra første del av krigen forteller om hvilken enorm over­ gang den første kampdagen var - første møte med larmen og lukten og kaoset. En fransk kor­ poral har skildret hva han opplevet ved Longwy nær den fransk-belgiske grensen: 22. august 1914. En salve feier over veien. En

rytter mister festet i stigbøylene, ruller av hesten, blir liggende. Tanken iler fra virkning til årsak, og vi blir klar over den overhengende faren. Det første offeret, husaren som på et sekund er satt ut av spill, forvirrer oss. Vi visste at noen alltid blir drept i kamp, og likevel var vi så opprømt like­ glade at vi ble lamslått ved synet av denne plut­ selige ulykken. Jeg ser smilet stivne på leppene til kameratene mine. Skuddene er kommet hun­ dre meter nærmere. Nå ser vi på de hissige, små røykskyene med mer engstelse enn nysgjerrig­ het... Plutselige skjærende hvin som ender i voldsom smatring, sender oss nesegrus i bakken, vettskremte. Salven har eksplodert rett over oss. Skudd og splinter fyker gjennom luften, en stor metallboks kommer susende og treffer bakken like ved kneet mitt. Instinktivt, som for å verge meg mot slag, hadde jeg løftet armen for å be­ skytte ansiktet... Flere eksplosjoner. Prosjektil­ ene regner, rikosjetterer fra matkoppene; en felt­ flaske gjennomhulles, vin spruter ut; en lunte summer i luften en lang stund. Med hodet under oppakningen kikker jeg bort på kameratene mi­ ne; åndeløse, skjelvende av angst, munnene for­ trukket i heslige grin, klaprende tenner; ansikt­ ene som er fordreid av skrekk, minner om de groteske fabeldyrene på Notre-Dame. Slik de ligger slått til bakken i denne underlige stillin­ gen, med armene i kors over brystet og bøyde hoder, ser de ut som dødsdømte med nakkene blottet for bøddelen... Straks granatregnet opphørte, løp korporalens avdeling i vill uorden til en bondegård 50 meter unna, kom seg over gjerdet som best de kunne, og pustet ut mens de kom til sans og samling igjen etter ilddåpen.

▲ Disse tyske soldatene er om bord i "Paris-ekspressen" som opprinnelig gikk direkte fra Leipzig til den franske hovedstaden. Den er overstrodd med blomster og skriblerier som forteller at tyskerne klør etter å slåss. Disse jernbanevognene poste millioner av soldater inn i 1914- offensivene. Ved utgangen av året var 400 000 tyske soldater drept.

121

INFANTERIVÅPEN OG-TAKTIKK Stillstanden på vestfronten var en følge av soldatenes seige og innbitte forsvarsevne. De to viktigste våpnene var spade og maskingevær. Spaden grov grøfter som beskyttet soldatene mot snikskytterkuler og granatsplinter skarpe, forrevne metallbiter som feiet langs marken i bakkenivå. Maskingeværet gjorde direkte angrep på en skyttergravsstilling jevngodt med selvmordsforsøk. Alle infanterienheter var utstyrt med småkalibrede (6.5- 8,0 mm) repetérgeværer med sluttstykke og høy utgangshastighet. Skuddtakten var 15 skudd i minuttet, og rekkevidden 450 meter. Men disse kunne ikke hamle opp med mellomstore mitraljøser som hadde en ildkraft tilsvarende 60 mann med gevær. Den britiske hær opprettet i 1915 The Machine Gim Corps (maskingeværkorpset) for å samordne forsvarstiltakene på hele frontavsnitt. 11918 var maskingeværkorpset satt opp med 120 000 mann. De første maskingeværene var tunge og uhåndterlige, men etter hvert kom det lettere våpen. Britene hadde sitt 12 kilos, 47-skudds Lewis-gevær; tyskerne sin 18 kilos, 08/15 Maxim. Innen 1918 var tyske og italienske soldater utstyrt med de første pistolkalibrede automatgeværer med store magasiner. Varianter av denne første maskinpistolen ble benyttet av tyske stormtropper under våroffensiven i 1918. Håndgranater var iblant egnet til å besvare maskingeværild. Tyske styrker brukte både hånd- og geværgranater. Noen britiske soldater improviserte med dynamitt i syltetøybokser, men de fleste brukte standardgranaten Mills Mk. 5 som var i produksjon helt til 1972. Stridsvogner var enda mer effektive. Tyskerne utviklet et anti-stridsvogngevær med panserbrytende ammunisjon, men for sent til å påvirke utfallet av krigen. 11915 ble gasskrig tatt i bruk på frontalbuen ved Ypres (etter først å ha vært forsøkt på østfronten), men selv dette avskyelige våpenet maktet ikke å bryte stillstanden. Det begynte med klorgass som strømmet ut av beholdere og skapte panikk blant soldatene, men av to grunner lærte de seg raskt å leve med den. For det første oppdaget de at gassretningen ble sterkt påvirket av vind og fuktighet. Gassen kunne like godt ramme angripere som forsvarere. For det annet ble de utstyrt med gassmasker som gav en viss beskyttelse så sant man fikk et øyeblikks varsel om gassangrep. De fleste infanterister bar bajonetter, men data om døde og sårede tyder på at de hadde liten verdi ved fronten. En lang rekke kampkniver og hjemmelagde skyttergravsklubber viste seg mer effektive i nærkamp. Uansett hva slags våpen infanteristene på vestfronten brukte, var og ble de sperret inne i en håpløs krig med enorme lidelser som ikke primært skyldtes våpen, men tankegangen hos mennene som hadde sendt dem dit fra begge sider.

122

► Denne dødsscenen hvor franske soldater angriper ved Verdun, gjentok seg uavlatelig på vestfronten. Soldater under fremrykning i åpent lende var et lett mål for mitraljøsene. 0m angriperne kom så langt som til fiendens linjer, klarte de sjelden å holde dem under motangrepet - uansett hva slags våpen infanteristene bar. Gass, roktepper, granatsplinter og høyeksplosiver gjorde slagmarken, eller i alle fall målet, omtrent usynlig, og skilte soldatene fra befal og egne linjer. Problemet lå ikke i våpnene, men i avlegs taktikk som fremdeles gikk ut fra at kampen var forutsigelig. Det eneste sikre ved forste verdenskrig var tapene og forvirringen.

▼ ► Disse bildene viser infanteristens fire viktigste redskaper. Til høyre, en bombekasterstilling ved vestfronten, og en tysk soldat som kaster en håndgranat. Under, et tysk mitraljøselag ved Fort Vaux på den store slagmarken ved Verdun i 1916. Neste bilde viser en britisk frontlinjesoldat i Ovillers ved Somme i juli 1916. Lengst til høyre, tyske soldater under bajonettøvelse - iført verneutstyr som egner seg bedre under en fektekamp enn på slagmarken.

'W

Nøkkeldata De fastlåste frontene i 1915 frembrakte rystende tapstall. 300 000 tyskere drept, 400 000 russere, 300 000 franskmenn - og slik fortsatte det. I Asia og på østfronten krevet sykdom, krigens eldgamle følgesvenn, sine offer. På vestfronten var sykdom under kontroll, men mitraljøser og artilleri, og nå for første gang gass, sørget for størstedelen av tapene på begge sider.

▼ Det som kjennetegnet så å si hele denne krigen, var tendensen til at angriperne led større tap enn forsvarerne, til liten eller ingen nytte. Selv ved enkelte "gjennombrudd" i 1915 klarte forsvarerne å hindre videre fremrykning.

anlige soldater gjorde ytterst forskjellige er­ faringer under første verdenskrig. Det har liten hensikt å snakke om hærstyrker når man skal se krigen fra soldatens synsvinkel. De fleste soldater visste svært mye om sin egen lille sektor av fronten, og nesten ingenting om alt det andre. Dette var ikke til å unngå i en krig av tidligere ukjente dimensjoner. Den militære organisering varierte sterkt i form og innhold både innen og mellom de for­ skjellige arméer. For å forstå den enkelte soldats begrensede oversikt, må man se på organisasjo­ nen og kommandolinjene han var underlagt. Her bruker vi den tyske hær som eksempel på hvor enormt kompliserte og omskiftelige arméene var - skjønt vi kunne like gjerne brukt en hvilken som helst annen hær for å få frem poen­ get. I fredstid bestod den tyske hær av 840 000 mann. I desember 1916 hadde den over 5,5 mil­ lioner mann i aktive enheter. De var fordelt på 2200 infanteribataljoner, 550 kavalleriskvadroner, 2150 feltartilleribataljoner, 1950 fotartilleribataljoner og 600 ingeniørkompanier. Bak disse enhetene stod det reserve-, tekniske og hjelpedi­ visjoner. Innen krigens utgang hadde 13 millio­ ner tyskere tjenestegjort i hæren. Organisasjonsproblemene var overveldende. I fredstid var den tyske hær inndelt i 25 armékorps. Hvert korps bestod av to infanteridivisjo­ ner, med støtte av to kavaleribrigader, ett artil­ leriregiment og en ingeniørbataljon. Etter 1914 ble divisjonen grunnenheten i taktisk manøver. I februar 1915 var det 51 aktive divisjoner i felten og 54 i reserve. I desember 1916 var det opprettet ytterligere 34 divisjoner. Avdelingene en divisjon bestod av, varierte betydelig i størrelse og sammensetning over tid. Teoretisk skulle hver infanteridivisjon bestå av to brigader under kommando av generalmajo­ rer. Divisjonene var inndelt i tre regimenter, hvert med omkring 80 offiserer, 3200 under­ offiserer og menige, 200 hester og 60 kjøretøyer. Regimentet ble ledet av en oberst, og bestod av tre bataljoner, som hver ble ledet av en major og omfattet omkring 25 offiserer og 1000 menige. Hver bataljon bestod av fire kompanier - tre infanterikompanier og ett maskingeværkompani - under ledelse av hver sin kaptein. Kompani­ ene var sammensatt av tre tropper, ledet av en løytnant. Troppene var i sin tur inndelt i fire seksjoner, ledet av hver sin korporal. I bunnen av denne gigantiske pyramiden finner vi geværlaget, to i hver seksjon, bestående av åtte menn og en visekorporal. Slik var det i teorien. Virkeligheten var mer flytende. Avdelingene opprettholdt sjelden den foreskrevne bemanning over lengre tid. Dess­ uten overtok ofte lavére befal kommandoan-

V

Kronologi 3. Januar________________

4. mai

September

Gassgranater brukes for første gang av tyskerne på østfronten.

(til 18. juni) Annet slag ved Artois: Franskmennene erober noe terreng fra tyskerne.

Den bulgarske hæren mobiliserer.

8.-22. februar Tysk ubåt senker passasjerskipet Lusitania.

(til 14. oktober) Tredje slag ved Artois: Fransk offensiv erobrer noe terreng fra tyskerne på vestfronten.

10.-13. mars______________

9. mai

25. september

Slaget ved Neuve-Chapelle: Britisk/indisk offensiv erober byen N.-C.

Den første divisjon av britenes "nye arméer" drar til Frankrike.

(til 6. oktober) Fransk offensiv ved Champagne: Et lite landområde erobres fra tyskerne.

7. mai

Midten av mars

9.-10. mai

Tyrkiske tropper omdirigeres til Gallipoli-halvøya.

Slaget ved Aubers-høyden: mislykket britisk offensiv mot tyskerne på vestfronten.

22. april (til 27. mai) Annet slag ved Ypres: Tysk offensiv klarer ikke å innta byen Ypres på vestfronten.

22, april_________________

22. mai

Alminnelig mobilisering erklært i Italia.

24. april

23. mai

(til 9. januar 1916) Det allierte felttoget mot tyrkerne på Gallipoli-halvøya.

Italia erklærer ØsterrikeUngarn krig.

Slaget ved Gorlice-Tarnow: Sentralmaktene bryter gjennom russernes linjer og tvinger dem til retrett.

25. september

(til 4. november) Slaget om Loos: Britisk offensiv erobrer byen Loos på vestfronten.

15.-25.mai

Slaget ved Festubert: mislykket britisk/kanadisk offensiv mot tyskerne på vestfronten.

Tyskerne bruker gass fra sylindere for første gang på vestfronten.

2.-4. mai

124

25. september____________

Vinterslaget i Masuria: Tyske og østerriksk-ungarske styrker tvinger russerne til retrett.

30. juli Flammekastere brukes taktisk for første gang av tyskerne ved Hooge.

1. oktober (til 1. april 1916) Nye Fokker-fly gir tysk luftherredømme på vestfronten.

SOLDATENE

1915 FRONTENE STIVNER Militær organisering er komplisert

svaret for større avdelinger. Under krigen var det derfor ikke uvanlig at et regiment ble ledet av en major, en bataljon av en kaptein, eller et kompani av en løytnant eller fenrik. I tillegg kunne underoffiserer, for eksempel en Feldwebel i et kompani, bli midlertidig forfremmet til offi­ ser hvis han hadde 12 års tjenestetid før krigen. En underoffiser kunne også få graden "mid­ lertidig offiser" for en tropp. Dette gav ham kommandorettigheter i felten, men ingen av de fast beskikkede offiserenes privilegier. Det overveldende flertall av menn utkjempet og husket krigen på lags-, seksjons-, tropps- eller kompaninivå. Overordnede enheter var ganske enkelt for store til å ha noen innvirkning på soldatenes daglige liv. Med de store tapstallene og den konstante strømmen av nye rekrutter til militæravdelingene, måtte soldatens personlige oversikt og tilknytning nødvendigvis begrense seg til den relativt lille gruppen menn han tjene­ stegjorde sammen med. Den britiske hær benyttet seg antagelig i min­ dre grad av underoffiserenes lederegenskaper. Rekruttering av offiserer fra underoffiserenes rekker forekom sjelden, selv om blodbadet i 191617 førte til at man lettet noe på kravene til for-

11915 var det fortsatt de militære lederes mål å bryte gjennom fiendens forsvarsverker

Men massene av frivillige ble vanlige soldater Forskjellige måter å tilpasse seg militærlivet på

Skyttergraver og bunkere

Skyttergravsrutiner Husholdning og utstyr

Underholdning Skyttergravsaviser

▼ Den forste fullmekaniserte krigen var fortsatt avhengig av "hestekrefter", som dette bildet av en osterriksk-ungarsk transportkolonne og pongtongbro viser. For hver drosje som fraktet forsyninger til Marne, var det tusenvis av hestekjerrer i skyttelfart mellom front og jernbane.

fremmelse. Siden den tyske hæren bygget på tvungen militærtjeneste, var det naturlig at un­ deroffiserer med tidligere erfaring ble gitt mer ansvar enn det som var tilfelle i den helt frivillige britiske hær i 1914-16. Resultatet kan ha vært større tysk fleksibilitet på troppsnivå, og at de opererte med større selvstendighet enn britiske tropper kunne gjøre. Det er også mulig at det britiske systemet, hvor fenriker og løytnanter spilte en avgjørende rolle, delvis var skyld i de usedvanlig store tap som denne gruppen ble påført under krigen. Men sikkert er det ikke, ettersom tapsprosenten var høy innenfor sam­ me gruppe også på tysk side. En lang rekke andre våpengrener understøt­ tet de stridende soldatene ved fronten. Spesielt viktig var artilleriet, både i stillingskrigen i 1915 og i den bevegelige krigen i 1918. Artilleriavdelingen i en stridende tysk divisjon ble kalt en artilleribrigade. Den var inndelt i to feltartilleriregimenter, og hvert av disse igjen bestod av to (senere i krigen tre) detasjementer. I hvert av disse var det tre batterier. Slik ble hver divisjon støttet av mellom ni og tolv feltbatterier, hvert av dem med sin park av kjøretøyer og transport­ midler.

125

Den første verdenskrigs arméer i teori og praksis Denne utrustningen kom i tillegg til det in­ fanteriregimentet selv trengte. Regimentets transporttjeneste bestod av 16 hester med fører, 58 tospanns vogner, og en firspanns vogn. Disse omfattet 12 ammunisjonsvogner (én per kompa­ ni), 12 feltkjøkken (ett per kompani), og tre vog­ ner med medisinsk utstyr (én per bataljon). Len­ ger bak stod forsyningstrenet, hvor hvert regi­ ment kunne dekke sine behov fra 16 store pakkvogner, 12 forsyningsvogner, tre marketenterivogner ("kantinevogner"), og én verktøyvogn. Etter hvert som skyttergravskrigen trakk ut, oppstod en lang rekke spesialenheter. Sykkelenheter og bergenheter ble opprettet. Det fantes skyttergravskompanier og tunnellkompanier, betongarbeidslag og arbeidskompanier. Mann­ skaper til alle disse enhetene ble trukket fra fron­ ten, og sendt tilbake igjen når situasjonen krevet det. 11916 hadde tyskerne utviklet nye angrepsenheter, de såkalte Sturmtruppeii. Spesielt initiativ­ rike soldater ble tatt ut til patruljering, over­ raskende skyttergravsangrep og andre offensive operasjoner. De ble organisert i angrepskompanier med én offiser og omkring 120 menige, og først benyttet ved Verdun i 1916. Senere gjorde de utstrakt tjeneste over hele vestfronten. Troppene ved fronten ble støttet ikke bare av infanterienheter, men også maskingevaerkorps. Mindre enheter av disse bemannet spesielt vikti­ ge punkter i frontlinjesystemet. Hvert infanteri­ regiment hadde tilknyttet én eller to maskingeværseksjoner, hver med én offiser og 30-40 me­ nige og tre eller fire maskingevær. I juli 1916 hadde den tyske hær cirka 11 000 maskingevær i bruk, ujevnt fordelt på både øst- og vestfronten. En beskrivelse av organisasjon, funksjon, og operasjonsprosedyrer i andre militære hovedenheter som kavaleri, ingeniørvåpen, samband, kommunikasjonsavdelinger, landmålings- og kartavdelinger, værtjeneste, flyavdelinger og luftforsvarsenheter, sanitets- og veterinærtjeneste og feltprestkorps ville fylle flere bøker. Det enorme omfanget av de militære operasjonene førte uvegerlig til at de forskjellige våpengrenene opplevet hver sin krig. Dessuten opplevet hver enkelt soldat sin egen krig, og kunne ikke forventes å danne seg et nøyaktig eller objektivt bilde av helheten.

Trening og disiplin Etter Schlieffen-planens sammenbrudd og den uavklarte situasjonen på østfronten ble man tvunget til en drastisk revurdering av krigens antatte varighet. Dette førte dessverre ikke Hl noen endring av taktikken. Den gikk fortsatt ut på å slå et hull i fiendens stillinger, for så å kunne føre den avgjørende bevegelseskrig som den strategiske tankegang krevet. Denne frem­ gangsmåten var hensiktsløs de tre første krigs­ årene, og kostet flere hundretusen liv. Lenge etter at mennene ved fronten bittert hadde erkjent hvor statisk konflikten var, ble millioner fremdeles trenet for bevegelseskrig. I alle beskrivelser av det ti-ukers kurset som skulle forvandle britiske borgere til soldater, fremheves tre vesentlige trekk: ensformighet, rå og brutal 126

behandling, og innpoding av det man kalte "den aggressive ånd '. Samtidige fotografier viser hvordan soldatene ble utstyrt, men ikke hvor­ dan de ble behandlet. Også i den franske hær ble det talt om at gjennombruddet måtte oppnås med rent kampmot. Hvordan skulle så denne éinn, denne kri­ gerske ånd, innpodes i soldatene? I Storbritannia trodde man tydeligvis på marsjering, ydmykelse og bajonettdrill - kort sagt på å bryte rekruttene ned til minste fellesnevner. Det formentlige mål var å fjerne sivilistenes brysomme individualitet for å skape anonyme soldater som var rede til å adlyde ordre uten å nøle. Treningen tok også sikte på å utvikle en adferdsrutine som skulle bidra til å holde nervene i sjakk og hindre at selvoppholdelsesdriften fikk overtaket under kamp. At dette synet på soldatopplæring hadde sine svakheter, så man hos Anzac-troppene (fra Au­ stralia og New Zealand) som uten vanskelig­ heter forenet bråkete, uformell oppførsel med glimrende militære ferdigheter. Ikke noe "puss og ompuss" der i gården, og holdningen til disiplin var helt annerledes. De var beryktet for sin "ubritiske" omgangsform offiserer og meni­ ge imellom. Britene holdt strengt på et herre/

► Ser man på oppbygningen av den tyske hæren - eller en av de andre krigførende stormakters hær - virker det utrolig at en ordre fra toppen i det hele tatt nådde frem til "den stakkars, førdømte infanteristen" i bunnen - han som tilslutt måtte utføre den. Dette diagrammet er et flytskjema for kommandosystemet, som bekrefter det dypsindige i Clausewitz' læresetning om at i krig er alt enkelt, og det enkle uendelig komplisert. Det virker like utrolig at dette byggverket forble intakt og i funksjonsdyktig stand, selv etter at krigen var tapt. Den tyske hæren brøt aldri sammen. Den forble en hær, selv etter at den var beseiret i 1918.

▲ Tre veterinæroffiserer var tilknyttet hvert kavaleri- og feltartilleriregiment i den tyske hær. Her er en kirurg i ferd med å operere en hest, assistert av en gruppe soldater.

◄ Tyske soldater under eksersis før krigen. Alle hærstyrker led under følgene av en enorm forskjell mellom den krigen de var trenet for, og den de måtte utkjempe.

SOLDATENES KRIG 1915 Frontene stivner

Den tyske hærs oppbygging

Den tyske hæren i 1914 Overste haersjef ved krigsutbruddet var feltmarskalk Helmuth von Moltke

______ _ .^7 ____ ..... Fotartilleri

Kavaleridivisjon

Armékorps

Én kavaleridivisjon med 238 offiserer og 5 000 av lavere grad per korps

11914 bestod den tyske hæren av 25 armékorps under kommando av en feltmarskalk

Kommunikasjoner

Infanteridivisjon

Stotten for hver infanteridivisjon i 1914 omfattet: • Samband: Ti telegrafibataljoner • Transport: Fem jernbaneregimenter • Rekognosering: Fem luftskipsbataljoner

To infanteridivisjoner per armékorps, 17 000 mann i hver Kommanderende offiser: general

—N Ett regiment fotartilleri per /armékorps. Ansvar for bombekastere og tunge haubitser

Brigade

____ Xx—__ Feltartilleribrigade

To eller tre brigader i hver divisjon Kommanderende offiser: generalmajor

Hver infanteridivisjon hadde én feltartilleribrigade med ansvar for lette kanoner og haubitser

Ingenor- og pionérkorps

Regiment

Anleggs- og byggetjenste for hver infanteridivisjon omfattet: • Ingeniørregimenter • Pionérregimenter • Offiserer for konstruksjon av festninger • Brobyggertog

To regimenter i hver brigade. 70 offiserer og 3000 underoffiserer og menige. Kommanderende offiser: oberst

To regimenter per brigade Kommanderende offiser: oberst

Bataljon

Artilleribataljon

Tre bataljoner per regiment, med inntil 1000 mann. Kommanderende offiser: major

To bataljoner per regiment. Én ammunisjonskolonne per bataljon. Kommanderende offiser: major

Sanitærtjeneste

Kompani

Mitraljosekompani

Batteri

Mannskaper fra sanitærkompaniet ble avgitt til hver infanteridivisjon '

Fire kompanier i hver bataljon, hvert med 5 offiserer og 150 underoffiserer og menige. Kommanderende offiser: kaptein

Ett mitraljosekompani per infanteribataljon. Kommanderende offiser: kaptein

Tre batterier per bataljon. Fem offiserer per batteri. Kommanderende offiser: kaptein

Veterinærtjeneste

Tropp

Mannskaper fra veterinærkorpset var avgitt til hver infanteridivisjon

Tre tropper i hvert kompani. Én offiser og 60 - 70 soldater. Kommanderende offiser: løytnant

Sanitet

Seksjon

Mitraljose

Skyts

Mannskaper fra sanitetskorpset, med seks feltsykehus, var avgitt til* hver infanteridivisjon

Fire seksjoner i hver tropp med 16 - 20 mann i hver, under ledelse av sersjant eller korporal

To eller tre mitraljøser per seksjon

To til fire skyts per seksjon

X z.

Tren

Geværlag

Ett tren for oppakning og ustyr og Y''ett for ammunisjon stod til tjenste \ for infanteridivisjonen

To eller tre lag per seksjon. Ledet av korporal eller visekorporal

Seksjon To eller tre seksjoner per kompani. Én offiser og inntil 30 mann. ,Kommanderende pffisgr Løytnant.,

Seksjon

To til fire seksjoner per batteri. Kommanderende offiser: loytnant.

I Ti menige på hver mitraljose

127

Overfylte, ukomfortable togreiser og lange slitsomme dagsmarsjer tjenerforhold. Den australske modellen var våpenbrorskap, med forskjellige ansvarsnivåer. Forskjellen er illustrert ved historien (muligens oppdiktet) om den australske offiseren som in­ struerer sine menn om hvordan de skal te seg under inspeksjon av en engelsk general: "Hva dere enn gjør, så kall meg ikke 'Alf'!" De britiske soldatene tilpasset seg situasjonen på forskjellig vis. Samtidige beretninger kommer stadig tilbake til tre viktige faktorer: betydnin­ gen av regimentets tradisjoner, gruppelojalitet, og humor. Den første gav mennene en følelse av å spille en historisk rolle som del av en enhet som hadde vært i kamp tidligere. Lojaliteten innen­ for en liten gruppe - gjerne to-tre karer som sammen hadde opplevet det hele - gav dem det viktige kameratskapet. Denne typen brorskap gav soldatene en sterk motivasjon til å stå løpet ut. Man sviktet ikke sine kamerater. Den tredje faktoren, humoren, hadde til alle tider gitt utløp

Sanger fra første verdenskrig Soldatene sang mye, enten de satt på toget, marsjerte, var på bar eller hadde en hvilestund i skyttergravene. Sangene kom fra forskjellige kilder. Både Frankrike og Tyskland hadde profesjonelle hærstyrker, og de hadde en høyt utviklet militær musikkstil. De tyske sangene fremstilte ofte krigen som heroisk, og søkte å fremme moralen ved å spille på frykten for arvefienden. Begge temaer finner vi i "Rhinvakten" (nedenfor). De britiske soldatene laget sine egne tekster til populære melodier, eller sang gamle slagere. Mange av deres egne sanger var humoristiske, ofte på bekostning av overkommandoen. Andre var beskere, som galgenhumoren i disse strofene fra "Den gamle piggtråden" (til høyre). Da amerikanerne kom med, gav det støtet til patriotiske sanger. De som var skrevet av profesjonelle forfattere, slo vanligvis ikke an blant soldatene, men "Over There" ("Over hav") av George M. Cohan var et unntak. Den ble til og med innsunget av den store italienske tenor Enrico Caruso. (Oversettelsene prioriterer ord og mening, ikke rim og rytme. O.a.)

Rhinvakten (Die Wacht am Rhein) Det lyder et signal som et tordenskrall Som klang av sverd og bølgebrus mot strand, Til Rhinen, Rhinen, den tyske Rhinen. Hvem skal være elvens forsvarer? Kjære Fedreland, hvil trygt. Vi står fast, med vakten satt, Vakten ved Rhinen.

Mot himmelen vender han blikket. Helteånder skuer ned. Han sverger i stolt kamplyst: Oh Rhinen! Du skal forbli så tysk som mitt bryst! Kjære Fedreland, osv.

Selv om hjertet mitt brister i døden, skal du aldri bli fransk. Som du er rik på vann, er Tyskland rik på helteblod. Kjære Fedreland osv. Så lenge en blodsdråpe fortsatt gløder, så lenge hånden kan trekke dolken, så lenge armen kan holde geværet, skal aldri en fiende røre din bredd. Kjære Fedreland osv.

128

Fra Den gamle piggtråd (The Old Barbed Wire)

Hvis du søker den gamle bataljon, Så vet jeg hvor de er, Så vet jeg hvor de er. Hvis du søker en bataljon, Så vet jeg hvor de er. De henger på den gamle piggtråden, Jeg har sett dem, jeg har sett dem. Henge på den gamle piggtråden, Jeg har sett dem, Henge på den gamle piggtråden.

Over hav (Over There) Johnnie ta geværet ta geværet ta geværet Tilbake til byen for å løpe Hjem for å løpe Hjem for å løpe Hør de kaller på deg og meg Hver frihetens sønn Skynd deg avsted Ikke nøl men dra i dag Gjør faren din glad For å ha en slik sønn Be kjæresten din ikke å sture Men være stolt av gutten sin ved fronten.

Over hav Over hav Gi beskjed Gi beskjed Over hav At gutta kommer Gutta kommer Trommer trommer overalt Over hav Be en bønn Gi beskjed Gi beskjed Om aktsomhet. Det skal ta slutt. Vi kommer over Og vi kommer ikke igjen Før det er slutt Over hav.

SULUAl

MUU

1915 Frontene stivner ◄ Morgen i kuvognen. Detalj av Harold Williamsons maleri som viser den mest kjente form for transport under krigen. Togreisene gikk alltid langsomt, og forpleiningen var sparsom. Av og til sviktet den helt. Ved reisens slutt, startet som oftest en lengre marsj.

▼ Denne britiske motoriserte kolonnen er på vei gjennom Nord- Frankrike, fulgt av syklister og ridende. Mulighetene for trafikkork var uten ende, selv på brolagte veier og i klarvær.

for irritasjon over militærlivets fortredeligheter. Den gav seg også utslag i noen av krigens mest populære sanger. I lang, lang rekke Reisen til fronten var ingen forlystelse. De fleste soldatene ble transportert trangt og ukomfortabelt med meget langsomme tog. Det het seg at på østfronten hadde en syklist kommet raskere frem. Problemet var simpelthen størrelsen på enhetene som skulle forflyttes. En divisjon på omkring 12 000 mann, samt hester, forsyninger og utstyr, beslagla (ifølge noen beregninger) over tusen jernbanevogner. Det var en kjempeoppgave bare å laste opp og av i rett tid. Fra endestasjonen var det å marsjere. 50 mi­ nutters marsj og 10 minutters hvil i timen, med en oppakning på 21-27 kilo. Ferdig losset opptok en divisjon hele 24 kilometer vei. Det tok om­ trent fem timer for hele opptoget å passere et gitt

punkt. Heldigvis er Flandern og Nord-Frankrike forholdsvis flatt. De som deltok ved den italien­ ske eller andre fronter, måtte ofte klatre eller marsjere gjennom ørken. På vestfronten ble marsjen frem til fronten eller til nye stillinger ofte av sikkerhetshensyn foretatt om natten. Bestem­ melsesstedet kunne være hvor som helst mellom Kanalkysten og den sveitsiske grense. I øst strak­ te krigshandlingene seg over en enorm bue fra Polen til Palestina. Dertil kom felttogene mot tyske styrker i Afrika, samt i Asia hvor japanerne sloss på de alliertes side.

Skyttergravene og tilværelsen der I Frankrike og Flandern bestod fronten ikke bare av én, men av mange linjer. Britisk skyttergravskrig fulgte stort sett en fast plan. Nærmest fien­ dens linjer lå selve skyttergraven, som var byg­ get i sikksakk for å dempe eksplosjoner og hin­ dre at ild fra flankene kunne gå gjennom hele graven. Graven var dyp nok til å gi vern mot granatsplinter, men bare delvis mot snikskyt­ tere. Bunnen var dekket av trelemmer. Et skytetrinn (eller en avsats) brakte soldatens hode i høyde med bakkenivå. Iblant var fiendens frontlinje ikke mer enn 45 meter unna. "Ingenmannsland” var ofte gjen­ nombrott av et såkalt "fremskudd”, en lyttepost som stakk ut fra frontlinjen. I det britiske front­ avsnittet fungerte bakenforliggende grav som støttelinje, og var bygget på samme måte, med forbindelsesgrav til reservelinjene. I den franske sektoren ble styrkene mer til­ feldig disponert. Noen graver var fullt bemannet og utstyrt, andre posisjoner hadde bare nødtørf­ tig forsvar. Ingenmannsland var markert med to tykke piggtrådrekker, med åpninger for patrul­ jer. Bak reservelinjene lå det bunkere på dypere nivå, men vanligvis ikke med reservelinjer ba­ kenfor, som hos britene. Forholdene varierte selvsagt enormt, og særlig Verdun var et spesial­ tilfelle. Det tyske skyttergravsystemet var mer for­ seggjort og, ifølge noen rapporter, bedre bygget og vedlikeholdt. Dette skyldtes at den tyske hær i lange perioder var på defensiven og hadde behov for omgivelser som gjorde mannskapene i stand til å motstå massive bombardement og angrep fra de allierte. Tyskernes dype bunkere gav beskyttelse under fiendens innledende bombardement som gikk forut for de fleste an­ grep. Deretter kunne maskingeværmannskapene og støttetroppen komme frem igjen og til­ intetgjøre de fremrykkende fiendtlige soldate­ ne. De tyske linjene var mye dypere enn de briti­ ske. Ved Neuve-Chapelle var for eksempel av­ standen mellom den fullt bemannede frontlin­ jen og støttegraven hele 2500 meter, og avstan­ den til reservegravene bakenfor var like stor. I tillegg lå maskingeværreder i betong med inntil 600 meters mellomrom i en lang rad omkring 800 meter bak frontlinjen. 11916 hadde tyskerne utviklet et nytt system som kaltes "flatt forsvar". Det gav soldatene mye større fleksibilitet. Forreste linje var bare lettere bemannet og kunne lett evakueres. Annen og tredje linje gjennomførte så et massivt motan129

Skyttergraver, bunkere og befestninger ► Kjedsomhet var en trofast følgesvenn i skyttergravene. Sammen med behovet for kontakt med dem der hjemme var den årsak til en enorm posttrafikk fra fronten under krigen.

▼ Luftfotografi av et hjørne av vestfronten, nær Auchy-lesLabassée i Frankrike. Øvre høyre fjerdedel viser terreng som holdes av tyskerne. Vi ser det båndlignende skyttergravssystemet. Tre rekker av graver forbundet med løpeganger ses tydelig like ovenfor ingenmannsland, det ødelagte terrenget midt på bildet. De runde ringene til høyre for midten er minekratere. Den venstre siden viser britiske skyttergraver. De virker ikke like omfattende som de tyske rett overfor.

130

grep som feide de utslitte fiendtlige soldatene tilbake fra posisjonene de nettopp hadde ero­ bret, og som det ikke var kampen verd å beholde. Ernst Jiinger sammenlignet systemet med en stålsnare" eller felle som først gav etter, og så strammet til når det første trykket var absorbert. Men også Jiinger, som skrev håndbøker i taktikk for den tyske hær (og krigserindringer etter vå­ penhvilen), innrømmet at denne beskrivelsen gav et for matematisk eller konstruksjonsmessig bilde av skyttergravskrigen. Bemanning og for­ bindelser varierte langt mer enn firkantete skild­ ringer gir inntrykk av. Jiinger ville heller frem­ stille fronten som et nett, hvor fremrykkende soldater ble fanget på forskjellige punkter og dybder. Sammenligningen med et uregelmessig nett kan gi en forestilling om det enorme og varierte befestnings- og skyttergravssystemet fransk­ mennene bygget ved Verdun. Dette var i bruk i 1916 i det som for soldatene ble krigens tyngste og blodigste slag. I løpet av det ti måneder lange slaget ble de store festningsverkene i betong, som Fort Vaux og Fort Douaumont, forsvart av sine egne mannskaper - iblant med forbindelse til andre enheter, iblant omringet og isolert. Slike klynger av festningsverker var ikke uvanlige på vestfronten. Det som gjorde kampene ved Ver­ dun så spesielle, var det enorme omfanget. 15. juli, fem måneder etter tyskernes innledende angrep, hadde 70 av Frankrikes 95 divisjoner vært ved Verdun. Langs en front på under 50 kilometer lå restene av 650 000 mann fra begge sider igjen på slagmarken. Gjennomsnittlig tjenestetid i forreste linje ved

SOLDATENES KRIG 1915 Frontene stivner ▼ Tyskernes evne til å motstå massivt artilleribombardement for angrepene ved elven Somme skyldtes bunkers. De ble gravet ned til en dybde på mellom tre og ni meter og kunne huse opptil et dusin mann. Disse var i stand til å overleve enhver artilleri- ild og kunne deretter raskt komme seg på plass ved mitraljøsene.

dette frontavsnittet var åtte dager. Mer maktet ikke soldatene. I februarkulden eller i juliheten var forholdene reddsomme, uutholdelige, kan­ skje hinsides begripelse. Et omfattende system for avløsning og forsterkninger var derfor helt påkrevet. Dermed oppstod /wråz-systemet (noria er nordafrikansk slang for skyttel) - skytteltrafik­ ken som innebar at hver eneste avdeling i den franske armé måtte ta sin tørn, og at de nye enhetene følgelig hadde liten kunnskap om ter­ reng, forhold og detaljer om kampene. I praksis kunne den franske hær lignes med en kjede som gikk i tilsynelatende uendelig ring gjennom Ver­ dun. Verdun var et ekstremt tilfelle skyttergravskrig på sitt mest intense og redselsfulle. Heldig­ vis var det få andre sektorer som måtte gjennom­ leve noe lignende over lengre tid. La oss se på noen trekk ved tilværelsen på relativt roligere frontavsnitt. En av de seiglivete krigsmytene er at soldatene befant seg i frontlin­ jen hele tiden. Dette er ganske enkelt usant. En tommelfingerregel i den britiske hær var at en infanterist tilbrakte omtrent én uke i måneden i frontlinjen - likelig fordelt på forreste og nestforreste grav - én uke i reservelinjene, og resten av måneden bak fronten. De daglige rutinene i skyttergravene var tem­ melig forutsigelige. Dagen begynte med ordren "klar til kamp” en halvtime før soloppgang. Det­ te brakte hele troppen til skytetrinnet, i tilfelle et angrep var under utvikling. Hvis angrepet ikke kom, ble det satt ut vaktposter og spist frokost. Neste post på programmet var inspeksjon, etter­ fulgt av mer vakttjeneste og andre hverdagslige gjøremål, vanligvis utbedring av gravene. Rasjo-

Etter hvert kom fangene til hovedkvarteret... Den forste av dem var en diger okse av en fenrik som knapt kunne vært tyve... Ved siden av ham stod en "Gefreite", en visekorporal, liten og butt, med snaubarbert skalle, lav panne og sjenert blikk... På brukbart fransk fortalte fenriken sin historie, mens han hele tiden trakk lærhanskene av og på. Frontlinjen vår, som tidligere hadde vært den tyske annen eller tredje linjes skyttergraver, var naturlig nok forbundet med den nye første tyske linjen (deres tidligere tredje eller fjerde linje) med gamle løpegraver fylt opp med sandsekker og "chevaux de frise" - trerammer med piggtråd. Ettersom det var natt, hadde de gått seg vill og endte i våre linjer. "Jeg er kommet til hæren for to uker siden," sa fenriken, "og jeg kjente ikke grøftene," (det tyske Graben betyr både skyttergrav og grøft), "og jeg ventet at Gefreiten viste vei."Når det gjaldt Gefreiten, som ble avhørt på tysk av bataljonens sersjantmajor, blunket han bare og sa: "Ikke min skyld, det var offiseren!" Med det mente han å si at han, som simpel soldat, ikke hadde ansvar, og at hans oppgave var å folge sin offiser. Vi følte at han så altfor vel hadde visst at de gikk i feil retning, og at han hadde holdt kjeft i håpet om at krigen snart ville være over for hans vedkommende. RENÉ ARNAUD

◄ Dette maleriet av F. Flameng viser franske soldater forlagt i selve citadellet ved Verdun 6. juni 1916. De tyske angrepene som ble innledet i februar, var da på høydepunktet. Fortene Douaumont, Vaux og Thiaumont var på tyske hender. Det kostet tyskerne omtrent 300 000 falne og sårede å holde dem. De franske tapene var enda større. Soldatene som var innesperret i betongfortene, kjempet under rystende forhold. Forsvarerne av Fort Vaux måtte til slutt overgi seg av mangel på vann. Dette var beleiringskrig av gigantiske dimensjoner.

131

Bak frontene var det hele arméer av kokk ► Disse tre samlekortene fra sigarettpakker viser britiske lastebiler fra krigen. Den øverste er en ombygget britisk postbil i bruk i Russland. I midten ser vi et mobilt bad. Det tredje viser et rullende verksted, også i bruk i Russland. Bildene forteller om grunnleggende behov som ikke alltid lot seg dekke: brev, et varmt bad og vedlikehold av utstyret. Selv om bildene er skjønnmalt, talte de et språk soldatene forstod. Men de fleste var nok mest interessert i en røyk.

▲ Bulgarsk transportkolonne på vei gjennom en serbisk by. De primitive forholdene på østfronten gjorde hestetranport (og annen dyretransport) mer pålitelig enn den motoriserte.

► Kvaliteten på det som ble servert fra dette franske feltkjøkkenet ved fronten i 1916 bør nok helst overlates til fantasien.

132

teknikere nene ankom etter dagens annen "klar til kamp"ordre i skumringen. Deretter fortsatte den ro­ terende vakttjenesten. Slik var det frontsoldatene opplevet krigen det meste av tiden. Den var ensformig, lusete, svært ofte våt og ekstremt sølete - eller tørr og full av støv. Men det meste av tiden ble brukt til forsvar, ikke til angrep. Riktignok ble det sendt ut etterretningspatruljer for å skaffe informa­ sjon, eller stridspatruljer for å uroe fienden, og snikskyttere var aktive hele tiden. Men dette var avbrekk i en krig som stort sett krevet mer uthol­ denhet enn heltemot. Enkelte steder utviklet det seg et "lev og la leve- system" - en form for samarbeid etter still­ tiende overenskomst mellom partene - i erkjen­ nelse av at man var omtrent jevnbyrdige. Etter­ som ingen av partene hadde rimelige utsikter til å fjerne den andre, fantes det måter å mini­ malisere risikoen og ubehaget ved skyttergravskrigen på. En av dem kunne være en uuttalt overenskomst (utviklet etter prøve og feile-metoden) om ikke å beskyte latrinene eller åpne ild under frokosten. En annen var å lage så mye leven som mulig før et lite angrep, slik at fienden rakk å komme seg ned i tilfluktsrommene. Slike begrensninger i fiendtlighetene forekom ikke overalt, og ble slått ned på når de ble opp­ daget av overordnede. Men selv de uformelle

bOLUAl LIXEb KK1G

Å Reparasjon, puss og erstatning av utstyr la beslag på mye av soldatens tid. Uunngåelig slitasje og utbredt rapping gjorde det nær sagt umulig for den enkelte å holde utstyret komplett og i orden til enhver tid. Inspeksjoner krevet oppfinnsomhet og toleranse når forskjellige gjenstander forsvant og kom til rette igjen før og etter opprop. I tillegg til det reglementerte utstyret, skaffet soldatene seg forskjellige saker som kunne gjøre livet lettere. Den franske poilu ("den hårete") til høyre var kjent for å bære med seg et omfattende vareutvalg på ryggen. Belgiske tropper (over til vestre) kjempet i selvstendige enheter praktisk talt hele krigen igjennom.

◄ Et fransk militært slakteri under saueslakt. Skinnene ble preparert, kjøtt og innvoller samlet til mat. Det enorme og endeløse strevet for å skaffe mat til arméene startet her, og endte i feltkjøkkenet på motstående side.

133

uartig kosthold, elendige sanitære forhold og kjedsomhet var krigsfangenes skjebne

Fangebehandling Den mest slående forskjellen mellom de to verdenskriger er krigsfangenes kår. Det ble begått grusomheter under begge kriger, men den systematiske umenneskeligheten fra annen verdenskrig var stort sett ukjent under den første. Fangenes kår varierte sterkt. Noen arbeidet med jordbruk, men de fleste var utsatt for utilstrekkelig ernæring, elendige sanitære forhold og kjedsomhet - men ikke fornedrelse og utryddelsesleire, slik som på østfronten under Hitlers krig. Etter hvert som krigen 1914-18 slepte seg hen, steg antallet krigsfanger betydelig. I juni 1916 holdt tyskerne 300 000 franske fanger, mens franskmennene holdt 95 000 tyske. 160 000 briter ble krigsfanger i løpet av krigen. Av de i alt

500 000 franske fangene i Tyskland, døde 40 000 der. For å bidra til sitt underhold ble fangene ofte satt til å arbeide i industri, jordbruk og kommunal virksomhet. En overenskomst i Bern i desember 1917, ratifisert tre måneder senere, førte til utveksling av fanger over 48 år som hadde sittet i fangenskap i minst 18 måneder. På begge sider ble sivile internert og behandlet som krigsfanger. Tyskere ble holdt ved Wakefield i Yorkshire, og et britisk samfunn på 4000 var innestengt på Ruhleben veddeløpsbane utenfor Berlin. Tyrkernes behandling av armenske sivile var derimot bestialsk. Rundt 600 000 armeniere ble massakrert.

▼ Alle krigsfanger var like, men hver og én hadde sin historie. Her ser vi russiske krigsfanger etter Tannenberg i 1914. Alle fangeleire var fulle av soldater - like utkjorte og oppgitte, og med samme forpinte blikk. 0g alle, uansett nasjonalitet, forsøkte de å skjule angsten bak et besluttsomt ansikt.

SOLDATENES KRIG 1915 Frontene stivner

◄ Den tyske krigsfangen som står her med matkoppen sin, er bare én av mange tusener som henslepte livet i kjedsomhet og sykdom, iblant med en drøm om flukt og gjenforening med familien. Epidemier tynnet rekkene rett som det var, ikke minst den forferdelige influensaen som slo til i 1918.

avtalene som eksisterte, kunne fort bli gravlagt sammen med mennene som ble drept av snik­ skyttere, av en tilfeldig granat, eller av gass. Den kortvarige fraterniseringen 1. juledag 1914 var ikke typisk for skyttergravskrigen. Volden lå all­ tid like under overflaten, klar til å bryte ut. Etter avsluttet vakttjeneste benyttet skyttergravssoldaten det han måtte ha av fritid til nød­ tørftig egenpleie - som avlusing eller reparasjon av det elendige og som oftest utilstrekkelige ut­ styret han i sin tid hadde fått utlevert. De selsomste gjenstander ble med fantasi og fingerferdighet tatt i bruk for å reparere eller erstatte det aller nødvendigste. Standardutrustningen utgjorde derfor bare kjernen i soldatens personlige effek­ ter. Foruten gevær, ammunisjon og gassmaske bar den franske soldat med seg "kofferten og til og med kjøkkenskapet", som den franske for­ fatteren Henri Barbusse formulerte det. Rygg­ sekken som veide opptil 27 kilo, inneholdt de foreskrevne "...to bokser presset kjøtt, ett dusin kjeks, to kaffetabletter, to pakker tørket suppe, en pose sukker, arbeidsfrakk og reservestøvler", såvel som syltetøy, tobakk, sjokolade, stearinlys, sko, såpe, spritkokeapparat, ullteppe, oljelerret, noe kjøkkenutstyr, feltspade og feltflaske - og iblant mye mer. I Barbusses avdeling var det en mann som hadde 18 lommer fulle av personlige effekter. I én hadde han skrivepapir, soldathåndbok, kart, avisutklipp, og en mappe med fotografier hjemmefra. I en annen hadde han speil, flasker med mineralolje, saks, og opiumstabletter eller aspirin. For øvrig hadde han pung, pipe, lighter, kortstokk og et sett innkallingspapirer, sammen med et pappstykke og noen stumper segllakk. Andre i samme tropp hadde en tysk lønningsbok, jodampuller, forskjellige kniver, en revolver, hyssing, spiker, og et drikkebeger. I skyttergravene var det å sørge for utstyr en kunst i seg selv. Det gjaldt å lagre for senere bruk ting man hadde kjøpt, stjålet, røvet fra fiendens skyttergraver, eller tatt fra de døde. Bak fronten Når mannskapene ble trukket tilbake fra front­ linjen, møtte de andre problemer. Siden krigen opprinnelig ble antatt å være over innen jul 1914, fikk franske soldater lite permisjon før 1915. Det er derfor ikke rart at fransk populærkunst for­ herliget slike sjeldne øyeblikk. Utskrevne briti­ ske soldater ble bare unntaksvis innrømmet per­ misjon for å besøke England, mens offiserene oftere fikk anledning til å dra hjem. Britiske sol­ dater ble ellers sendt til kystforlegningen Etaples som hadde en treningsleir for å herde nye re­ krutter og holde de gamle soldatene i form til mer fronttjeneste. Eier fant man den beryktede "tyrefekterarenaen" hvor soldater fikk hvile og rekreasjon i form av "square-bashing" - endeløs firkantmarsjering i sluttet orden - og andre for­ mer for ensformig drill, samt noen av hærens mest bøllete sersjanter og militærpoliti. For an­ dre soldater på permisjon ble innkvartering et stort problem. Det skulle diplomati til for å få lokalbefolkningen til å huse menn som ofte lig­ net en røverbande. De hjemlige sysler fortsatte omtrent som før, til tross for tilskuerne. Hvor det

135

Innkvarteringen skjedde i hus, og med de midler, som bod seg

A ► Nest etter jakten på mat var det leting etter tak over hodet som opptok soldatene bak fronten. Innkvartering var en både vanskelig og folsom sak. Soldatene kunne se ut som (og iblant opptre som) landeveisrøvere når de trengte seg inn på livet til bønder og landsbyfolk. Barns internasjonale språk tjente til å megle mellom vertskap og gjester (over). I mangel av annet husvære tok man til takke med det som bød seg. Disse kanadiske soldatene (til høyre) har innrettet seg som best de kunne i en låve. Andre fikk ly i veltede vanntårn.

► På dette sjeldne fotografiet ser vi en tysk skyttergravsavis bli til. Soldaten i midten lager satsen til en av de mange hundre kortlivede avisene som soldatene i alle større stridende hærer laget selv. Innholdet var gjerne en blanding av humor, dårlig poesi og sleivspark til øvrigheten, enten ved fronten eller der hjemme.

136

ikke var husrom å oppdrive, måtte man ty til andre løsninger. Når husly og mat var sikret, gjenstod mindre alvorlige problemer, for eksem­ pel språk. Initiativrike forretningsmenn forsynte soldatene med lommeparlører. Et belgisk rederi fikk trykket en ordliste, The Language of Three Allies (De tre alliertes språk), som gav den briti­ ske soldat de nødvendigste franske og flamske ord og uttrykk med uttale. Livet bak linjene var en viktig del av soldate­ nes krig, og naturligvis ønsket de seg normale adspredelser når de ikke var ved fronten. De viktigste tillatte fritidssysler var sport, kino og teater. Det fantes en mengde organiserte fot­ ballklubber, og senere til og med baseballigaer for amerikanere. Utallige teaterstykker ble opp­ ført - av turnerende grupper, eller av soldatene selv som ofte kledde seg ut som damer for å more kameratene. Vittighetsblader var en annen soldatbeskjeftigelse. Britiske soldater laget sine egne - etter modell av de mest smakløse skoleaviser, ble det hevdet. Men dette er kanskje for strengt sagt. Skyttergravsjournalistikken var et spesielt feno­ men i den britiske hær, og hadde sine paralleller også i andre styrker. Nesten hver eneste brigade hadde sine amatørjournalister som fant utveier til å mangfoldiggjøre og distribuere hundrevis av 8-10 siders aviser i noen uker eller måneder. Den mest berømte var Wipers Times ("Wipers" var det engelske slangordet for Ypres, men betyr også "de som tørker seg bak"). Den ble utgitt av noen karer fra Sherwood Tåresters i en rønne ved Menin-porten. Den ble trykket på en gammel maskin som var berget av en sersjant som hadde vært trykker før krigen. Første nummer kom 12. februar 1916, og siden kom den under for­ skjellige navn hele krigen igjennom. Navnene til de fleste bidragsyterne er glemt, men én, Gilbert Frankau, ble en populær forfatter i 1920-årene. Tonen i avisen, og i de mange som forsøkte å etterape den, var uforferdet grov som i en gymnasiastavis. 31. juli 1916 trykket avisen, som nå het SommeTimes, en annonse hvor artilleribombardement ble anbefalt som sikker kur mot op-

timisme. Andre artikler holdt ap med sivilistenes absurde holdninger til og reportasjer fra krigen. Sjåvinistisk sludder av den typen journalistene Hilaire Belloc og Horatio Bottomley stod for, ble parodiert under navn som Belary Helloc og Cockles Tumley. Fredsbevegelsen fikk også sitt pass påskrevet. Kjente arbeiderpartipolitikere som Ramsey MacDonald, Victor Grayson og Ar­ thur Henderson ble karikert som "Flamsey MacMonald", "Grictor Vrayson", og "A. Tenderson". De ble fremstilt som uskyldigheter som ikke ante noe om krigen. Stabsoffiserene fikk stadig gjennomgå. B.E.F. Times fra 8. september 1917 definerte "noen flere militære begreper". Blant disse var: "BLINDGJENGER - Det finnes to slag. En granat som faller ned uten å eksplodere, kalles blindgjenger. Dessverre er det færre av dette enn av det andre slaget, som ofte hever høy lønn og eksploderer uten grunn. Disse er det rikelig av utenfor kampsonen." Andre utgaver hadde satiriske artikler som reiste tvil om hustruers og kjæresters trofasthet der hjemme. I en bibelparodi blir Første Konge­ bok omskrevet slik: "Davids plan om å drepe hetitten Urias for å få hustruen hans, Batseba, slår helt feil". Ellers var sex et sjelden berørt emne. Disse avisene slo an fordi de viste at enkelte britiske soldater klarte å beholde sin humorist­ iske sans, selv ved det utsatte Ypres-avsnittet. Slik sorgløshet var høyt verdsatt. Men skyttergravsbladene ble populære av andre grunner også. Dels viste de liten ærbødighet for auto­ riteter, og dels var de tidsfordriv for soldater med lite å foreta seg. Det var den samme sansen for det komiske i all krigens dysterhet som gjor­ de Charlie Chaplin til den mest populære filmskuespilleren blant soldatene. Hans usannsyn­ lige evne til å overleve i et kaos han ikke selv hadde skapt, og samtidig plassere et og annet spark i baken på autoritetene, lot seg lett over­ føre på soldatens situasjon. Hans kortfilm SJioulder Arms (På aksel gevær) fra 1918, var et me­ sterverk av denne typen soldathumor. Det var denne blandingen av sentimentalitet, frivolitet og mild uanstendighet som kom til uttrykk i soldatsangene, og som var undertonen i all soldatunderholdning under første verdenskrig.

137

o

ARTILLERIVAPEN OG-TAKTIKK Den lette feltkanonen var det viktigste artillerivåpenet i 1914. Den var beregnet på offensiv bevegelseskrig. Alle de store krigførende arméer var oppsatt med feltkanoner av omtrent samme type som den franske, med 75 mm kaliber, skuddtakt på 20 granater i minuttet, og relativt høy presisjon. De spilte en viktig rolle så lenge krigen var bevegelig i 1914, men etter "kappløpet mot havet" fikk man i praksis beleiringskrig langs den 750 kilometer lange fronten. Det ble da nødvendig å utvikle tyngre skyts for å lage åpninger i piggtrådsperringene og slå ut fiendens kanoner. Her hadde den tyske hær en fordel. Generalstaben hadde lært av den russisk-japanske krig (1904-05) og la vekt på stor ildkraft. Hvert korps var oppsatt med minst tolv 150 mm tunge haubitsere engelskmennene kalte dem "Jack Johnsons" etter den fargede verdensmesteren i tungvektsboksing fra 1908 til 1915. Etter hvert som både haubitsere og kanoner fikk større rekkevidde, forsøkte alle parter å omstille seg til den nye beleiringskrigen. Det ble utviklet skyttergravs-bombekastere som var konstruert for å skyte praktisk talt rett opp i luften. Tallet på store kanoner vokste enormt franskmennene hadde 300 i 1914, og i 1918 hadde de 7000, hvorav 400 var montert på jernbanevogner. Av tyskernes totalt 20 000 artilleriskyts i 1918 var det 8000 tunge kanoner. Den største av dem var "Tykke-Bertha" som sendte en 108-kilos granat 148 kilometer avsted. Det ble brukt enorme mengder ammunisjon på å ødelegge artilleribatterier, forsterkede stillinger og piggtrådsperringer. Men med tungt, intenst bombardement før angrepene gikk man glipp av overraskelsesmomentet. Bombardementet fjernet dessuten veier og identifiserbare trekk i landskapet, og gjorde det vanskeligere for egne infanterister, kanoner, og etter hvert stridsvogner å ta seg frem. Med tiden ble det benyttet taktisk bombardement for å beskytte fremrykkende infanterister. Kanonene ble først innsiktet mot fiendens frontlinjer/skyttergraver, deretter mot bakenforliggende støttegraver. Senere ble det utviklet mer hensiktsmessig "krypende" eller "rullende" beskytning som forflyttet seg foran infanteristene etter et tidsskjema. Men i mangel av radiosamband for kontroll var denne taktikken lite fleksibel hvis infanteriet ble forsinket eller omdirigert. Artilleriets økende betydning førte til at artilleristyrkene vokste enormt. På det meste utgjorde artilleristene 526 000 mann i den britiske hær - en fjerdedel av den totale styrken. Medaljens bakside var at artilleri og bombekastere forårsaket de største tapene. Artilleri-ild var ansvarlig for 58 prosent av de drepte og sårede i den britiske hær, gevær- og maskingeværkuler for 39 prosent. Artilleriet vant ikke krigen - men støyen og det surrealistiske landskapet det skapte, ble kjennetegn for krigen på vestfronten. Noe lignende hadde aldri skjedd før.

138

► Artilleri fantes i alle tenkelige størrelser under krigen. Kanoner på østfronten (øverst til høyre) kunne være årgangsmodeller fra Krim-krigen eller nyere typer som den 6 tommers 3 tonn tunge haubitseren som hales gjennom sølen (bilde nest øverst) og denne 9,45 toms skyttergravsbombekasteren (bilde nest nederst). Den mest kompakte av de franske bombekasterne kunne bæres på ryggen av én mann. Den kaltes Le Crapouillot, som også var navnet på en populær skyttergravsavis. De største kanonene, som tyskernes "Tykke Bertha" eller den amerikanske 14 toms jernbanekanonen nederst til høyre, hadde en rekkevidde på mer enn 50 km.

▼ Krypende sperreild ble

innført som infanteristøtte i midten av 1916. Bombardementet ble løftet et kort stykke frem med faste tidsintervaller. Angrepstroppene fulge etter på så kort avstand som mulig - ikke mer enn hundre meter. Jo nærmere de eksploderende granatene de holdt seg, desto mer effektiv var beskyttelsen. Under Sommeoffensivens første dag, 1. juli 1916, fungerte dette godt for 7. og 18. divisjon av det britiske 25. armékorps. Andre avdelinger var ikke like heldige. Koordineringen av artilleri og infanteri var selvfølgelig ofte vanskelig, og stridsgass kunne ødelegge alle fremrykningsplaner. Artilleriet alene var ikke i stand til å bryte fastlåsingen ved vestfronten.

Nøkkeldata Hvert av de store felttogene i 1916-17 - Verdun, Somme, Chemin-des-Dames og Passchendaele (tredje slag ved Ypres) - symboliserer en krigføring som fullstendig forfeilet sin hensikt. Samlet utgjør de en rad av offensive operasjoner som pågikk i uker og måneder etter at de allerede hadde slått feil. Det eneste de oppnådde, var å knuse hærene av frivillige som drog i krigen i 1914. Mer enn to millioner mann ble offer for disse angrepene. Døde og sårede under de store felttogene

Til sammen: 1 070 000

V

Å Antall dødsfall som følge av kjemisk krigføring er for lavt anslått i dette diagrammet. Mange av dem som overlevet i første omgang, led av åndedrettssykdommer i årevis etter våpenhvilen. Flere titusener døde av senvirkningene. Disse må legges til de offisielle tallene for å gi et fullstendig bilde av gasskrigens herjinger.

Til sammen: 720 000

◄ Lenge etter krigen ble det sjonglert med statistikk for å bevise hvem som hadde lidd størst tap i de forskjellige slagene. Disse diagrammene angir grovt hvordan nedslaktingen var omtrent like stor ved Verdun og Somme i 1916, og omkostningene ved de fruktesløse franske og britiske angrepene i Champagne og Flandern i 1917.

Kronologi 1916 24. januar Første britiske lov om militærtjeneste vedtas av Underhuset.

4. juni

28. april

(til 10. oktober). Brusilovoffensiven: Russerne skyver den østerriksk-ungarske frontlinjen tilbake til nord for Karpatene.

Den amerikanske kongressen vedtar en lov om å stille 500 000 mann til de amerikanske styrker. 29. april

21. februar (til 18. desember). Slaget ved Verdun: Tyskerne angriper den franske byen Verdun.

5. juni Den arabiske revolusjonen mot tyrkerne starter i Hedsjaz.

Det første mytteri ved en fransk hæravdeling. 17. juni

24.-29. april

1. juli

Det irske brorskaps påskeopprør mot britene i Dublin i Irland.

(til 19. november) Slaget ved Somme: mislykket alliert angrep mot tyske frontlinjer i Somme-dalen i Frankrike.

25. april Annen britiske lov om militærtjeneste vedtas: Verneplikten utvides til å omfatte gifte menn.

7. november Woodrow Wilson gjenvelges som president i USA.

25. november 26. april_________________

En avtale om å overføre sårede og syke fanger til Sveits blir undertegnet i Berlin. Den blir signert de n 13. mai i Storbritannia. 29. april_________________

Tyrkerne erobrer Kut i Mesopotamia og tar restene av den britiske invasjonsstyrken til fange.

140

Den tyske hæren etablerer luftvåpenet som egen enhet.

Portugisiske tropper i kamp for første gang på vestfronten.

6. juli Det kanadiske parlamentet vedtar en lov om utskrivning. 31. juli

(til 10. november) Tredje slag ved Ypres: mislykket britisk offensiv mot tyske styrker i Flandern.

3. august 1917

15. mars Tsar Nikolai 2. av Russland abdiserer. En provisorisk regjering tar makten. 6. april

USA går med i krigen på de alliertes side.

31. mai__________________

16.-29. april

(til 1. juni) Slaget ved Jylland: stort sjøslag mellom Tyskland og Storbritannia.

Chemin-des-Damesoffensiven: en fransk storoffensiv ved Aisne klarer ikke å bryte igjennom de tyske linjene.

erdun, Somme, Passchendaele - dette er navnene på noen av de største slagene i 1916-17, krigens tredje fase. De er blitt stående som symboler på hele krigen - dels på grunn av det enorme antallet drepte og sårede, dels fordi de likevel var uten avgjørende virkning. Til denne fasen av krigen knytter det seg to spørsmål som har opptatt historikere og kom­ mentatorer siden 1918. Hvordan artet kampene seg for mennene som kjempet i disse uvirkelige og fåfengte styrkeprøvene? Og hva fikk almin­ nelige menn til å fortsette å kjempe i en slik krig, når de helt klart visste hva de gikk til, og hvor liten sjansen var for å komme levende fra det? Når det gjelder 1914, spør historikerne: Hvorfor drog menn i krigen. 11916 er spørsmålet egentlig: Hvorfor ble de der? Som om ikke disse spørsmålene var vanske­ lige nok å besvare, har noen kommentatorer gjort debatten enda hetere ved å sette dem i sammenheng med det enda mer avskyelige blodbadet under annen verdenskrig - hvor ofre­ ne ikke var soldater, men sivile. Noen har hevdet at skyttergravene var den første verdenskrigs konsentrasjonsleire, hvor en hel generasjon ble slaktet. Dette er et ekstremt standpunkt, og van-

Mytteri blant tyske marinegaster i Wilhelmshaven.

11. september

De første repatrierte krigsfanger vender tilbake til Storbritannia.

1. november Det britiske ministerium for krigstjeneste opprettes.

SOLDATENE

________________

1916-17 DEN STORE NEDSLAKTINGEN De store slagene i 1916-17 symboliserer første verdenskrig Hvordan var det å være i kamp?

skelig å akseptere i lys av det faktum at millioner valgte å slåss i 1914-18. Om deres opprinnelige overbevisning og engasjement ble aldri så sterkt misbrukt så ikke bare led de, men påførte andre lidelse også. Å gi dem status som rene offer er derfor høyst tvilsomt. Den anerkjente franske historikeren Antoine Prost formidler poenget på en bedre måte. Hans kommentar gjelder Ver­ dun, men har også gyldighet for mange andre sider av krigen. Han skriver: "Som Auschwitz under annen verdenskrig, var Verdun en over­ skridelse av grensene for menneskelig tilstand.” Prosts uttalelse er fundamentalt sann. I dette kapitlet skal vi prøve å belyse noen av disse spørsmålene ved hjelp av tre typer materiale. Vi skal se på forholdene infanteristen kjempet un­ der. Videre skal vi se på motivene hans. Dess­ uten skal vi (i neste kapittel) ta for oss det skiften­ de mønsteret av svekket moral, likegyldighet, og mytteri. Dette kom til syne fra midten av 1917 og utviklet seg på forskjellig vis i løpet av de neste 18 månedene, inntil det gjorde slutt på selve krigen.

Krigens forvirring En konstant tåke av forvirring lå over slagmar­ ken under første verdenskrig. Soldater i kamp

Hvordan mestret soldatene situasjonen? Gassangrep økte forvirringen på slagmarken

Menn måtte leve i årevis i omgivelser som var ødelagt av krig

- med risiko for selv å bli sprengt i filler

- ofte i selskap med døde Gruppelojalitet og humor knyttet soldatene sammen

▼ Franske tropper rykker frem gjennom piggtrådsperringene på vestfronten. Et direkte treff av en granat kunne utslette ethvert spor av en mann. De som ble truffet av granatsplinter, ble ofte kvestet og mistet førligheten for livet.

visste sjelden hva som skjedde, og iblant heller ikke hvor de var. Frontlinjen var godt nok mar­ kert, men når en angrepsstyrke kom inn i ingen­ mannsland, befant den seg i et fullstendig ulen­ de hvor terrenget kopparret av bombekratere, og hvor kombinasjonen av angst, larm, bom­ bardement, maskingeværild, piggtråd, sårede, og naturlig menneskelig forvirring uvegerlig førte til at mennene ofte gikk fra sans og samling. Om de i det hele tatt klarte å fortsette, var det nærmest på siget. Ethvert forsøk på å fremstille et slag som en serie trekk på et gigantisk sjakkbrett, er grovt misvisende. Men det var dette de militære kart­ ene gjorde - både ved hovedkvarterene og i sivile aviser. Under et slag var soldatene tilbøyelige til å bevege seg i enhver tenkelig retning, og bare av og til dit angrepsplanen forutsatte. Dette var ikke noe nytt fenomen i kamp. Den franske for­ fatteren Stendhal beretter om krigståken i La Chartreuse de Panne (1838) og Tolstoj i Krig og fred (1869). Som i alle andre kriger bestod kampene av en rekke tilfeldige sammenstøt - og noen planlagte. Men soldatene under første verdens­ krig gjennomlevet en helt annerledes krig enn de som deltok ved Waterloo eller på Krim. Særlig

141

De krigførende griper til giftgass

Jeg skulle ønske de som skriver så glatt om at dette er en hellig krig, kunne se resultatet av sennepsgass... kunne se de forbrente stakkarene med sennepsfargede, væskende blærer over det hele, med blinde, klebrige øyne... sammenklistret - mens de hele tiden kjemper for å få luft, og forteller med hviskende stemme at strupen snører seg sammen, og at de vet de skal kveles. VERA BRITTAIN

Å ► Etter at gassangrep først ble tatt i bruk på vestfronten i 1915, ble de et vanlig trekk i krigen (over). Gassmasker og annet gassvern ble vanlig feltutrustning, i tillegg til provisorisk beskyttelse som denne russiske infanteristen (til høyre) tyr til under kampene ved Baranovici i det vestlige Russland i 1917. Var man heldig, holdt regn og fuktighet gassen under knehøyde. Eller kraftig vind kunne spre den eller føre den tilbake til fiendens linjer. Gassgranater var farligere.

142

tre trekk ved kampene var uforutsette og van­ skelige å plassere innenfor en kjent referanse­ ramme.

Dødsskyen Det første fenomenet har sammenheng med at nye våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. De fleste kommentatorene beskriver slagene i 191617 som krig mellom menn og maskiner - hvor mennene var dømt til å tape. Med dette menes at tekniske våpenendringer hadde forvandlet kri­ gen til det ugjenkjennelige, noe som til en viss grad var sant. På en helt annen måte enn krigen i øst, ble krigen på vestfronten preget av ny teknologi. I vest var ikke lenger kavaleriet noen sentral an­ grepsstyrke. Soldatene ble innviet i bruken av kamuflasje, stridsvogner, luftkamp og luftrekognosering. Artilleribombardement ble benyttet i

tidligere ukjent omfang, og et nytt og avskyelig våpen kom i bruk: giftgass. Da kjemisk krigføring ble introdusert på vest­ fronten, ble de stridendes situasjon dramatisk og uhyggelig forandret. Stridsgass ble første gang brukt ved Langemark nær Ypres den 22. april 1915 da tyske soldater åpnet 6000 sylindere med klorgass langs en åtte kilometer lang frontlinje. De franske og algirske soldatene som ble utsatt for dette angrepet, enten flyktet eller ble kvalt. To dager senere var det kanadiernes tur til å bli gasset. Dette angrepet var mindre vellykket, et­ tersom gasskyen la seg langs bakken. Men den psykologiske virkningen var betydelig. Også ka­ nadierne trakk seg tilbake. Britiske soldater ble angrepet med gass 1., 6. og 10. mai 1915, men fordi vinden snudde, led begge sider tap. Dette viser den viktigste begrensningen ved denne krigsoppfinnelsen. Den kunne skade an-

SOLDATENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

► En provisorisk gassfabrikk. Assistert av en soldat tilbereder kjemikeren et brygg som skal fylles på flasker for å legges ut nær fiendens linjer og skytes i stykker av snikskyttere. Ganger vi dette eksemplet med mange tusen, får vi en idé om kjemikaliebehovet under krigen. For å dekke det ble store, nye fabrikker bygget, eller eksisterende fabrikker utvidet for regjeringenes regning. Disse enhetene gav et viktig puff fremover for bedrifter som ble industrigiganter etter krigen: ICI i Storbritannia (som ble til ved en sammenslåing i 1926), DuPont i USA og I.G. Farben i Tyskland.

griperen like mye som forsvareren, og gjorde det ofte. Den eliminerte også muligheten for over­ raskelsesangrep. Gass - og det andre kjemiske våpenet, flammekasteren - bidrog derfor sjelden til annet enn å stabilisere stillingene. Innen 1915 var det blitt mer fordelaktig å ligge i forsvar enn å angripe. Det ble utviklet relativt effektive mottil­ tak, spesielt gassmasker med utskiftbar filterpatron som så ut som en hermetikkboks. Solda­ ter med gassmaske så riktignok ut som inva­ sjonsstyrker fra en annen klode, men de berget livet. Anslagsvis hver fjerde av alle avfyrte granater fra begge sider på vestfronten i 1918 var en gassgranat. På dette tidspunkt hadde man også tatt i bruk den langt dødeligere fosgengassen (nerve­ gass) og sennepsgass, forløperen til napalm, som kunne resultere i fryktelige blemmer og sår på huden, blindhet og i verste fall kvelning. Overalt

▲ En tysk soldat bærer mat til en bunker under et gassangrep på vestfronten.

◄ Disse britiske soldatene har vært utsatt for gassangrep ved Bois de 1'Abbée i Frankrike i mai 1918. De heldige fikk synet tilbake i lopet av noen timer. De uheldige ble blinde for livet, eller fikk lungene så skadet at det var usikkert om de overlevde, og i så fall med langvarig pine foran seg. Sennepsgassen gav fryktelige skader - væskende blærer på huden, og kvelning for dem som pustet den inn. Den medisinske vitenskap hadde ikke annet enn medfølelse å tilby disse soldatene.

143

SOLDATENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

◄ Soldater fra 4. kanadiske divisjon holder "linjen" ved Passchendaele 14. november 1917, mot slutten av tredje slag ved Ypres. Det vasstrukne landskapet viser forholdene under kampene. De sorget for at Haig ikke kunne bryte igjennom de tyske stillingene. Under mars-offensiven i 1918 tok tyskerne tilbake disse kratrene, men måtte gi dem fra seg igjen under tilbaketrekningen sommeren 1918.

på vestfronten førte gassalarm til febrilsk aktivi­ tet. På et blunk var alle ansikter forvandlet til elefantmasker. Etter hvert ble de et vanlig trekk i bildet. Soldatene trente, leste og sloss i dem. Iblant ble også hestene utstyrt med maske. På grunn det tyske artilleriets rekkevidde ble også franske skolebarn tildelt gassmasker. Heldigvis ble det bruk for få av dem.

Ødeleggelsene Et annet trekk ved krigen var at artilleri-bombardementene, piggtråden og sølen hadde øde­

lagt og omformet terrenget til et uvirkelig, ujordisk landskap. Soldatene levet i en verden hvor alt var forrevet og forvridd, og hvor mennene kunne drukne i gjørme. Henri Barbusse bemer­ ket at for infanteristen i 1914-18 bestod helvete av vann. Men ikke noe av dette var nytt i 1914. Det kunne nevnes mange forløpere for ødeleggelse­ ne i 1914-18: Karthago, ødelagt av romerne i 146 f.Kr., og av araberne i 698; det nederlandske opprøret på 1500-tallet; trekk ved napoleonskrigene (1800-15), og mange flere. Enda nærmere kommer de grusomme slagene under den ame­ rikanske borgerkrig. Det het seg at maisåkrene ved Shiloh var gule før slaget, og blodrøde etter. Men det som gjorde at ødeleggelsen under første verdenskrig festet seg så sterkt i alminnelige menneskers hukommelse, var at millioner av menn måtte leve i den, og iblant under den, i årevis. Den britiske krigsmaleren Paul Nash' bil­ der gir et inntrykk av soldatens dystert uvirke­ lige verden. Deler av fronten unngikk selvsagt de verste kampene. Selv ved Somme og Passchendaele kom markblomstene trassig tilbake vår etter vår. Den viltvoksende valmuen i Nord-Frankrike og Flandern ble et varig symbol på krigen der den ødslet sine blodrøde blomster over slagmarkene.

▲ Et britisk bårelag bringer en såret gjennom gjørmen til en forbindingsplass ved Ypres 1. august 1917. Denne mannen ble offer for kampene ved Boesinghe, en rekke trefninger som ble beæret med navnet slaget ved Pilckem Ridge. For den som ble såret var kampen mot infeksjoner ofte håplos.

► Detalj av Helvete av Georges Leroux. Dette maleriet antyder sannheten i Henri Barbusses ord: "For frontsoldaten er helvete vann." Eller som en skyttergravsavis uttrykte det: "Dette enkle ordet, regn, som ikke betyr det minste for en sivilist med tak over hodet, dette ordet er innbegrepet av alt skrekkelig for en soldat i felten." (UHorizon, juli 1918).

145

A leve i stanken fra de døde Samværet med de døde Frontsoldatene i 1914-18 så ting som mennesker aldri burde se. Blant annet redselsfullt sårede menn. Medisinske rapporter om sårede var gruoppvekkende lesning, på tross av språket legene brukte for å distansere seg fra lidelsene. Men de hadde i det minste bedøvelsesmidler å ty til, i motsetning til feltskjærene i tidligere kriger. Slakteriet under slagene ble forverret av et stadig mer effektivt artilleri som bokstavelig talt kunne rive en mann i filler - iblant uten å etterlate spor av hans eksistens. På den annen side førte medi­ sinske fremskritt til at sykdommer ikke herjet like ille i denne krigen som i krigene på 1800tallet. Man fant menn med fryktelige skader på alle frontavsnitt under den første verdenskrig. Noen var hinsides redning, andre hadde mistet forstanden og var hinsides kommunikasjon. De sårede ble evakuert til feltsykehus bak fronten og, når det var mulig, sendt hjem. Mange veteraner fra 1914-18 fortalte om de sårede. Men et annet og mer uvanlig trekk ved krigen satte vel så dype spor i sinnet - at man alltid var omgitt av døde. I de fleste tidligere kriger hadde slagene pågått i høyden noen få dager. De hadde en begynnelse og en slutt. Et­ terpå var de døde på begge sider blitt begravet, oftest som hele legemer. Denne krigen var an­ nerledes. Slagene pågikk i månedsvis, artilleribeskytning lemlestet menn på et blunk, og front­ ene var omtrent ubevegelige. Derfor ble skyttergravslinjene, som strakte seg fra Sveits til Den engelske kanal, overstrødd med levningene et­ ter nærmere én million mann. Soldatene spiste sammen med de døde, vitset om dem, og rasket til seg eiendelene deres. Etter krigen forsøkte man å gi de døde verdige hvilesteder. Legemsdeler ble samlet og begravet igjen i korrekte former. Over 200 000 britiske falne ligger for eksempel på velstelte kirkegårder

► Bare den som selv hadde vært i kamp, var i stand til å forstå hvordan mennesker kunne knuses som maur eller forandres til "heslige dukker", slik den britiske forfatteren Sigfried Sassoon uttrykte det. Mange soldater utviklet en beskyttende hardhudethet overfor de sonderslitte likene de hadde rundt seg til stadighet. Hva soldatene mintes i senere år, varierte sterkt. I R.H. Mottrams triologi Den spanske gården var det ikke en mann uten ben, men en hodeløs mann som forfulgte hovedpersonen. Andre slettet slike inntrykk fra bevisstheten for alltid.

146

◄ "Og hva har vi gjort med krigen til slutt? Vel, vi var heldige jævler begge to, Vi trenger hverken lofter eller ed til å holde vårt vakre vennskap sammen. Det er seigere stoff i båndet mellom oss." To musketerer av Robert Graves

i Ypres-området. Slikt var det umulig å gjøre mens krigen pågikk. Soldatene måtte holde det gående i nærvær av utallige lik - noen kjente, de fleste ukjente. De som ble gravlagt, kom frem igjen under bombardement, og måtte gravleg­ ges påny - iblant som støtte, bokstavelig talt, for skyttergravene de selv hadde kjempet i. Mange soldater husket stanken av forråtnelse og fluesvermene på likene, særlig i sommermånedene. Alle avskydde rottene. Det er vanskelig å fore­ stille seg disse heslige omgivelsene. Fortsatt kan man finne menneskeknokler i jorden rundt Ver­ dun.

SOLDATENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

Hvorfor fortsatte de å kjempe? Det kan synes mest naturlig at menn som måtte leve slik, ville slippe våpnene og dra hjem. I virkeligheten var det også en liten, men jevn strøm av desertører under hele krigen. Men bort­ sett fra ønsket om å slippe å bli skutt som sviker av sine egne, var det flere grunner til at mennene fant seg i påkjenningene under skyttergravskrigen. Den første var menneskets tilbøyelighet til å knytte sterke lojalitetsbånd innen små grupper. Slike brorskap gjorde krigen til noe høyst privat som dreide seg om to-tre menns sjanser til å

overleve. Disse båndene, som iblant var knyttet før krigen, ble forsterket av den isolerte situasjo­ nen troppen befant seg i under bombardement eller kamp. Å bryte ut og stikke av innebar frem­ for alt å svikte vennenes tillit. Det ville også være et tillitsbrudd overfor de yngre offiserene som delte risikoen og hadde enda større tapstall enn mennene de ledet. Den engelske forfatteren Robert Graves anslo lavere offiserers levetid ved fronten til omkring to uker. Også annet materiale viser at offiserene var mer utsatt. Opptil 20 prosent av alle offiserene ved fronten falt, sammenlignet med 10-12 prosent av

▼ Dette bildet er tatt umiddelbart etter en nærkamp mellom tyske og franske soldater i Meuse-området på vestfronten. Denne skyttergraven ble erobret av franskmennene bare en time i forveien. Under slike forhold ble de døde liggende der de falt, eller de ble brukt til å forsterke vollene.

147

Krigen var ikke tidspunktet for religiøs nytenkning ► Gudstjeneste og nattverd ble holdt i felten for alle hærstyrker. Herfra en russisk-ortodoks gudstjeneste i en skog som i dag ligger i Polen. Tsaren og tsarinaen forsøkte å fremme mystisk religiøsitet under krigen. Det er vanskelig å si i hvilken grad de russiske soldatene, som overveiende var bønder, ble påvirket. Samtlige arméer hadde i alle fall sin versjon av det amerikanske ordtaket om at ingen er ateist når han sitter fast i felle.

▼ Den besynderlige formen

som Albert-katedralens tårn hadde fått, ble et landemerke for britiske soldater som var stasjonert ved Somme-fronten. Det ble lansert mange overnaturlige forklaringer på hva som holdt madonnaen med barnet fra å falle.

Pedalorgelet er ankommet... Det var vidunderlig å ha det her på påskemorgen. Oberst Cooper lar meg bruke en ambulanse så jeg får det med meg så tett opptil fronten som mulig... Lirekassen min, som de kaller det, morer dem kostelig. "Nå trenger du bare en apekatt, padre," sier de, og det opplagte svaret på det er: "Jaså, soker du jobb?" Ved hovedkvarteret til The South Wales Borderers hadde adjutanten fått tak i noen blomster og hengt ulltepper på de odelagte veggene. Vi holdt fire nattverder, og deretter en lang rekke gudstjenester til sent på kveld, men jeg har en meget komfortabel seng å vende tilbake til hver dag. PASTOR H.W. BLACKBURNE BRITISK FELPREST

148

SOLDATENES KRIG 1916-17 Den store nedslaktingen

soldatene i kampavdelingene. Det er påvist at mange menige ble knyttet til sine offiserer gjen­ nom felles erfaringer, og fulgte dem gjennom ild og vann. Frontsoldaten hadde annet å støtte seg til og­ så. Religiøst fellesskap fantes for dem som ønsket det. Begge sider hadde feltprester ved fronten. De katolske prestene hadde ord på seg for å være spesielt tapre. Ofte så man dem gi døende den siste syndsforlatelse i forreste linje. En del pres­ ter fra andre trossamfunn vant også respekt for sitt virke i skyttergravene. Noen soldater levet i en annen type over­ naturlig verden - en verden av overtro som gikk i to motsatte retninger. Overtro kunne springe ut av en fatalistisk overbevisning om at alt var for­ utbestemt, at en soldat ble truffet når kulen "med navnet hans på" ble avfyrt. På den annen side kunne overtroen være av magisk karakter ved å følge et nøye foreskrevet handlingsmøn­ ster, eller ved å berøre en magisk talisman, skulle individet kunne endre sin skjebne. I overtroens verden var menn både maktesløse og allmek­ tige. Nært knyttet til slike oppfatninger var følelsen av at overnaturlige krefter ikke var langt unna

slagmarken. Et berømt tilfelle var englene ved Mons, som skal ha vist seg for og beskyttet de britiske styrkene under retretten. Idéen skrev seg antagelig fra en novelle som ble utgitt i be­ gynnelsen av krigen, og som beskrev hvordan menn fra middelalderslaget ved Agincourt stod opp fra de døde og viste seg som lysende skikkel­ ser mellom de to arméene. Et annet tilfelle var Madonnaen i Albert - en statue av Maria og Barnet på toppen av en kirke like ved den briti­ ske fronten ved Somme. Et direkte treff hadde bøyet statuen, slik at den stod i rett vinkel på kirkespiret og tilsynelatende trosset tyngdekraf­ ten. Britiske soldater som passerte statuen, fikk det for seg at krigen ville være over den dagen Madonna falt. Hun falt under britisk bombarde­ ment etter at tyskerne hadde tatt Albert i 1918. Kampene utenfor skyttergravene Det er to grunner til at vi har konsentrert oss om vestfronten og skyttergravssoldatens erfaringer. For det første var det denne krigen de fleste soldater fra de store krigførende land opplevet. For det annet var det utfallet av trefningene, stillstanden og slagene som han og hans kamera­ ter deltok i på vestfronten, som til sist avgjorde

▼ Feltprest T.R. White holder begravelse for 12 menn som døde i januar 1918 ved det amerikanske Røde Kors' evakueringshospital ved Fleury-sur-Aire i Meuse-området i Frankrike.

Feltprest-tjenesten Alle hærstyrker under første verdenskrig innså betydningen av at den vanlige soldat fikk åndelig støtte, men feltprestenes stilling og underhold varierte med de nasjonale holdninger til religion. 11914 fantes det ingen feltprester i den franske hæren. De var blitt trukket tilbake i 1880 av frykt for kirkens motstand mot republikken. USA unnlot også å opprette et feltprestkorps som en følge av det strenge skillet mellom stat og kirke i den amerikanske grunnloven. Den motsatte ytterlighet var den anglikanske statskirken i England og Wales og den presbyterianske i Skottland, som dominerte det britiske feltprestkorpset, selv om frimenighetene også stod sterkt i Storbritannia. Franskmennene kjempet på egen jord og kunne derfor trekke inn prester fra byene bak frontlinjen. Offiserene tok mer enn gjerne imot presteskapet når det kunne styrke disiplinen, men de var redde for menn som kunne undergrave den. Amerikanerne tillot private sponsorer å lønne feltprester og sørge for kapeller. Omkring 2300 prester tjenestgjorde i Frankrike og hadde løytnants grad. Feltprestene var avhengige av både offiserenes velvilje og stor personlig styrke i sin gjerning for troppene. Den britiske hæren tilpasset seg krigstidens behov ved å anerkjenne "svenneriske religiøse sekter" og skaffe prester til medlemmene. Andelen anglikanske prester falt fra 76 til 57 prosent. Selv om den britiske hær anerkjente feltprestene, var de hele tiden underordnet det militære maskineriet. De britiske katolske paterne var sjokkert over omfanget av religiøs uvitenhet i hæren, men de innså at forholdene egnet seg dårlig for religiøs vekkelse.

◄ Militærlivet var fullt av ritualer. Noen var godkjent, andre ikke. Slik var det ved bondehærene i øst som ved de industrialiserte arméene i vest. Her velsigner en ortodoks prest brødet, som blir gitt til serbiske offiserer og menige i juni 1916. På denne tiden var det meste av Serbia okkupert.

149

En stor del av (de britiske) soldatene var helt ferdige og kunne umulig marsjere én meter til. De lå på bakken (ved Mos ul, Mesopotamia) og led, med høy feber og dysenteri. Selvfølgelig var de fulle av skitt fra topp til tå, og dekket av fluer som gjorde synet om mulig enda mer kvalmende. Dag etter dag hadde vi sett menn falle ut av rekkene i marsjkolonnen. Når vokterne hadde ribbet dem for det de måtte ha av salgbare klær, ble de banket opp enda en gang og overlatt i veikanten til arabiske og kurdiske stammefolks nåde. Du ble syk av å se det, og du visste aldri når det ble din tur til å gå overende. MENIG D. HUGHES

► Australske enheter tjenestegjorde i Egypt, Palestina og Syria gjennom hele Allenbys vellykkede felttog mot tyrkerne. Forholdene var ugjestmilde, særlig i Sinai og i Negev- og Judeaørkenen. Temperaturen kunne stige 30 grader på noen timer. Vann var alltid mangelvare, for Allenbys soldater og dyr trengte nesten 1,7 millioner liter i døgnet. Sykdom var en farligere trussel enn tyrkerne.

150

*

► Britisk/indisk kolonne henter vann i Tigris. De hadde ekstremt harde forhold i den irakiske ørken der det alltid var mangel på vann. Mange enheter måtte prøve å anvende eldre former for ørkentransport fordi moderne teknikk vanskelig lot seg utnytte. Tilsvarende vanskeligheter var hovedårsaken til at de britiske troppene ikke klarte å holde stand under beleiringen av Kut-al-Almara. Townshends britiske garnison overgav seg 29. april 1916, og ble drevet på marsj tvers gjennom den irakiske og syriske ørken.

krigen. Enheter spredd over hele verden ut­ kjempet andre former for krig. Vi skal ta for oss noen få av "krigens myriader av ansikter" (for å sitere den engelske romanforfatteren F.E. Manning). Det kan gi et inntrykk av hvor forskjellig krigen artet seg. La oss først nevne den fortapte britiske ekspedisjonsstyrken i Irak. Etter innle­ dende fremganger mot tyrkerne langs elven Tig­ ris i 1915, ble en kombinert britisk- indisk styrke under general Charles Townshends kommando tvunget til å trekke seg tilbake til festningen Kut-al-Imarah hvor de ble beleiret. Britene og inderne overgav seg etter 143 dager. Over halv­ parten av de menige døde så av sykdom og mishandling under ilmarsj gjennom ørkenen til Aleppo i Syria. Like fjernt fra skyttergravenes verden var den afrikansk- tyske styrken som førte britiske, sør­ afrikanske og indiske soldater ut på forgjeves jakt gjennom Øst-Afrika mellom 1914 og 1918. Tyskerne ble dyktig ledet av oberst Paul von Lettow-Vorbeck som klarte å holde disse allierte troppene unna frontene i Europa hele krigen igjennom. I Sentral- og Øst-Europa ble det utkjempet veldige slag som i mannefall fullt ut kunne måle seg med dem på vestfronten. Men de avgjorde ikke det endelige utfallet. Krigen til sjøs ble avgjørende for utfallet, men kom i skyggen av landkrigen. Samtidig var det sjøkrigens skygger som i første rekke falt over mange nøytrale stater, blant dem Norge *(se side 163). Luftkrigen var ennå bare i sin spede begynnel­ se i 1914-18. Men den tiltrakk seg våghalser og skapte lynhelter som baron Manfred von Richthofen, "den røde barpn", og de britiske flyver-

▼ Denne indiske soldaten ble tyrkisk fange etter beleiringen av Kut i april 1916. Soldater i en slik forfatning overlevet sannsynligvis ikke marsjen mot fangenskapet i Syria.

essene Alfred Ball og Edward Mannock. Alle ble drept i kamp. Den store innsatsen som skulle til for å holde dem i luften, ble raskere glemt. Flymekanikernes krig var av vital betydning, men påkalte hverken utmerkelser eller avisoverskrifter. Alle som deltok på disse krigsarenaene var utsatt for ulike typer påkjenninger. Mange led forferdelig savn. Bildet av Townshends slagne hær som sliter seg gjennom den irakske ørken sier det meste. Men deres kamp (og fangenskap) fulgte et tradisjonelt mønster; det samme gjaldt Lettow-Vorbecks jungelsoldater. Selv i luftkri­ gens tekniske verden hadde kampene noe un­ derlig føydalt ved seg - som om den mest avan­ serte form for aggresjon gjenoppvekket eldgam­ le, høviske adferdsnormer. Skyttergravskrigen var i sammenligning noe skremmende nytt. Ikke bare ble det utviklet nye våpensystemer, men hundretusener av menn ble utsatt for en tidlige­

re uhørt grad av stress. Den britiske historiker John Keegan sier det slik: For å tøyle angsten kunne soldaten i slaget ved Agincourt (1415) ri eller løpe i sikkerhet bak nærmeste høyde. Hans etterfølger ved Waterloo (1815) kunne ankomme en dag for sent eller ta feil av veien. Men hvor kunne en soldat gjøre av seg når han ikke holdt ut lenger ved Verdun eller Passchendaele? Rik­ tignok hadde de fleste soldatene begrenset og periodisk tjeneste i skyttergravene, men åtte døgn kunne bety en evighet. Tidligere erfaring gjorde det neppe lettere for en mann å vende tilbake til frontlinjen, eller å holde moralen høy under et tilbaketog, som i den tyske hær senhøstes 1918. Soldatenes verden var i sannhet ekstrem. Det mest bemerkelses­ verdige er ikke at noen bukket under for presset, men at så mange ikke gjorde det. Skyttergravstroppenes utholdenhet er et av krigens my­ sterier.

A Denne tyske kolonnen av askarier i Øst-Afrika marsjerer gjennom enda et ode landskap under krigen 1914-18. Jungelkrig forekom, men kampene i Afrika strakte seg over tort sletteland og enorme områder. Enhetene var relativt små og bestod som oftest av afrikanske innfødte.

151

SANITETSTJENESTE OG MEDISIN De mobiliserte hærenes størrelse og det enorme antallet sårede under første verdenskrig stilte den militære saniteten overfor hittil ukjente problemer. Sårede menn måtte evakueres fra ildlinjen etter mørkets frembrudd eller i le av sperreild båremannskaper under utrykning ble dekket av ildgivning. Sanitetsoffiserer ved de enkelte avdelinger ga skadebehandling ved improviserte førstehjelpsstasjoner, men etterhvert fant man metoder til å transportere sårede etappevis til mer og mer avanserte behandlingsstasjoner lenger unna fronten. På vestfronten overtok snart motoriserte ambulanser for syketransport med hest og vogn, og nye ambulansekorps ble opprettet. Et britisk system for skadesortering fikk stor betydning, og ble med tiden tatt i bruk også av andre nasjoner. Et mobilt sykehus ble stasjonert noen få kilometer bak fronten, utenfor rekkevidde av alt unntatt det tyngste artilleriet. Operasjonsteam arbeidet i skift i lokaler som var utstyrt for at fire eller flere operasjoner kunne foregå parallelt. Hovedoppgaven var å skille ut og ta hånd om de ti prosent av skadene som måtte ha umiddelbar kirurgisk behandling, samt de pasientene som var for syke til å flyttes. For kirurgene på vestfronten var de hyppige sårinfeksjonene en ubehagelig overraskelse. Granatsplinter forårsaket omfattende vevskader, og de velgjødslede markene i Frankrike var stinne av mikroorganismer som førte til gassgangren (koldbrann som følge av at vev er infisert med gassdannende organismer), og tetanusbakterier som førte til stivkrampe. Militære kirurger måtte også takle problemet kirurgisk sjokk som man på den tiden visste lite om, og "skyttergravsfot" som man i 1916 hadde identifisert som en type nesten-forfrysning. Mange soldater var skadet av gass som ga intens øye- og halsirritasjon, brannsår i huden - og iblant førte til kvelningsdød. Et resultat av skyttergravskrigens redsler var også en invalidiserende, ikke tidligere beskrevet lidelse. Den fikk navnet granatsjokk, og ble bare langsomt anerkjent som en psykisk lidelse. De syke ble hysteriske, mistet orienteringsevnen, ble paralysert eller ikke istand til å lystre ordre, og måtte innlegges på sykehus langt unna fronten. Smittsomme sykdommer svekket styrkene ytterligere. Kroppslus var ikke bare til ubehag. I krigens løp ble det konstatert at de var smittebærere av tyfoidfeber og medvirkende årsak til en ny sykdom, skyttergravsfeber. Krigens krav og erfaringer ga støtet til betydelige medisinske fremskritt. Nye kliniske teknikker ble utprøvet. Blodoverføringer ble med stort hell benyttet i kampsonen - i noen tilfeller ble det brukt lagret blod i stedet for blod direkte fra giver. Skadestasjonene ble vanligvis utstyrt med røntgen for å kunne lokalisere kuler og granatsplinter. Det ble også mer akseptert at utlærte kvinnelige sykepleiere arbeidet ved fronten.

152

▲ Granatsplinter rev bort både muskler og benvev, og etterlot sår som det var vanskelig å få til å gro.

◄ Tyske sårede får post. Enkelte basehospitaler hadde så mye som 20 000 senger.

•4 Selv om de arbeidet under primitive forhold (lengst til venstre), fikk kirurgene ved felthospitalene mer erfaring enn alle andre, og utviklet sikre teknikker for operasjoner på hode, bryst og mage. Ambulansetog (venstre) kunne fore 500 sårede eller mer den lange veien til enkle sykehus.

▼ Detalj av Fremskutt forbindingplass ved fronten av Henry Tonks, en britisk maler som også var utdannet kirurg. I 1917 ble han sendt til Somme for å male denne scenen. Han befolket den med sårede han hadde tegnet skisser av under sin egen krigserfaring. Vi ser sanitetsoffiserer som klassifiserer de sårede. Det er tydelig at bårebærerne var helt uunnværlige.

153

Nøkkeldata Til tross for at krigen på den russiske fronten tok slutt med bolsjevikrevolusjonen i november 1917, var antallet døde og sårede minst like høyt det siste året som de tre foregående. Dette skyldtes delvis de store kampene i vest som fulgte av den tyske offensiven i mars 1918. Harde kamper pågikk også i Italia, i Midt-Østen og på Balkan. Dessuten kom en helt ny ekspedisjonsstyrke inn på arenaen - amerikanerne med sitt formidable våpenarsenal. Og vi må ikke glemme "spanskesyken", en virusinfeksjon som knekket soldater i titusenvis (og millioner av sivile) på begge sider.

► Ett av krigens mysterier er at den tyske hær ikke fikk vite hvor utbredt misnøye som lå til grunn for de franske mytteriene etter den håpløse Chemin-desDames-offensiven. Mer enn fjerdedelen av den franske felthæren ble beskrevet som "alvorlig" eller "gjennomgående" berørt av mytteri. Den relativt forsiktige behandlingen av mytteristene er like overraskende. "Kollektiv uregelmessighet" rammet 68 divisjoner, men kanskje ikke mer enn 61 mann ble henrettet.

◄ Statistikk over drepte og sårede i den russiske hæren er enda mer upålitelig enn for de vestlige styrkene. Samlet antall drepte mellom 1914 og 1917 anslås til mellom 500 000 og 800 000. Mindre omstridt er den stadige økningen i tallet på russiske krigsfanger. 11914 ble gjennomsnittlig 11 000 russere tatt til fange hver måned; i 1915 hadde antallet steget til 82 000, og i 1916 var det oppe i 125 000. Deserteringen i 1917 viser hærens endelige oppløsning, som svekket den provisoriske regjering og ledet til bolsjevikrevolusjonen.

Tyske

Britiske

Amerikanske

Kronologi 1917

1. april

30. september

6. august

Det britiske flyvåpen (RAF) opprettes.

De allierte og Bulgaria blir enige om våpenhvile.

2. april

3.-4. oktober

Amerikanske styrker i kamp for første gang på vestfronten.

Den tyske regjering tilbyr fred i henhold til president Wilsons 14 punkter.

Kerenskij blir utnevnt til statsminister i Russland.

3. september Tyskerne erobrer Riga på Østersjokysten.

10. april 9.-16.september

Uro i den britiske treningsleiren ved Étaples. 7. november

Bolsjevikene styrter regjeringen i Russland.

3. desember_____________ Bolsjevikregjeringen undertegner våpenhvileavtale med Tyskland.

1918

8. januar_________________ USAs president Wilson offentliggjør sine 14 punkter som grunnlag for fred.

28. januar_______________ I Russland oppretter bolsjevikene Den røde armé.

Britiske og arabiske styrker inntar Damaskus. 28. oktober

14. april Foch blir utnevnt til øverstkommanderende for de allierte styrker (unntatt de belgiske).

3. november

21. april

_____________

Det tyske flyveresset Manfred von Richthofen blir skutt ned.

Mai_____________________ (til oktober 1919) Allierte styrker intervenerer i den russiske borgerkrigen.

7. mai

3. mars__________________

Russland undertegner Brest-Litovsk-traktaten.

Juli

Tyskerne starter våroffensiven på vestfronten og presser de allierte styrkene tilbake.

4. oktober

Tyske marinegaster gjør mytteri i Kiel.

Sentralmaktene og Romania undertegner fredsavtale i Bucuresti.

21. mars_________________

154

Den britiske regjering vedtar sin tredje lov om utskrivning. Øvre aldersgrense forhøyes til 50. Utskrivningen utvides til Irland.

(til 10. november) Alliert motoffensiv på vestfronten. De tyske styrkene presses tilbake mot den tyske grensen.

Østerrike-Ungarn soker fred med de allierte.

4.-5. november Demonstrasjoner mot krig og for bolsjevisme i Tyskland. 9. november

Keiser Wilhelm 2. abdiserer som tysk keiser. 11. november____________ De allierte og Tyskland undertegner våpenhvileavtalen. Kampene på vestfronten opphører kl 11.

A Hvor vellykket marsoffensiven 1918 var i sine første faser, fremgår av at forsvarernes, i dette tilfelle britenes, tap var større enn angripernes. At den tyske hær forble en effektiv kampstyrke til siste slutt, ser vi av de amerikanske styrkenes tap ved Meuse-Argonne.

▼ Den amerikanske ekspedisjonsstyrken måtte kjempe med både manglende erfaring, den tyske hær, og influensa i 1917-18. Betydelige forsynings- og organisasjonsproblemer måtte også overvinnes. De hadde problemer i kamp helt frem til våpenhvilen. Innen da var 60 000 amerikanere døde av "spanskesyken".

SOLDATENE

1917-18 REVOLUSJON OG FRED Etter tre års krig ° begynner moralen å svikte

Alvorlige mytterier i den franske hær

de siste 18 månedene av første verdenskrig, i 1917-18, begynte oppslutningen om krigen å avta blant både soldater og sivile. I visse tilfeller forsvant den helt. I 1917 inntrådte en moralsk krise i flere av de stridende styrker. På en måte er det oppsiktsvekkende at den ikke kom tidligere. Men de som så hvordan sol­ datene i kamp ble slitt ut som gamle klær, som lord Moran uttrykte det, visste at den måtte komme. Da den kom, gav den seg forskjellige utslag - fra apati, via opptøyer i hovedleirene, til mytteri. Alt skyldtes svekket moral og avspeilet karak­ teristiske trekk ved arméer satt sammen av svært forskjellige mannssamfunn. Det finnes mange definisjoner på kampmoral, men i litteraturen fra første verdenskrig går tre igjen: vedvarende tro på seier, varig vilje til å slåss, og aksept av plikt og disiplin. Moralen brøt sammen da soldatene sluttet å tro at krigen kun­ ne vinnes slik den ble ført.

I

Den russiske hær går i oppløsning i juli 1917

Moralsk krise rammer de tyske styrkene i 1918 Mytteri i den tyske marine i oktober 1918 sprer seg til hæren og industrien

Den britiske hær unngår tilsvarende mytteri - men i september 1917 blir det svære opptøyer i Etaples

▼ "Murrerne" vi ser her, hadde mye å klage over i 1917. Det ble ganske enkelt for mye for mennene fra Verdun da de ble beordret til nytt blodbad under Chemin-des-Damesoffensiven få måneder senere. Resultatet ble mytteri.

Fransk, russisk og italiensk mytteri Det startet med de franske mytteriene i 1917. Foranledningen var Nivelle-offensiven, en kata­ strofal rekke angrep på solid forsterkede tyske stillinger i Champagne, øst for Reims. Mytteristene kom fra enheter som hadde kjempet helte­ modig og lidd store tap i disse operasjonene. Mytteriet var ingen liten episode. Fra april til juni 1917 ble det registrert 250 separate kollektive disiplinærbrudd. Disse fant sted i 68 divisjoner, eller i to tredjedeler av den franske hær. Mytteristene hadde ingen formell organisasjon eller kla­ re politiske mål. De kom fra alle sosiale lag og fra alle deler av Frankrike. Fordi primærnæringene utgjorde ho­ vedtyngden i det franske samfunnet, var de fle­ ste bønder og landarbeidere. De var sjelden voldsomme. De hadde ganske enkelt fått nok: den vanligste opprørsformen var å nekte å gå tilbake til fronten. Selv om myndighetene forsøkte å fremstille

155

Noen europeiske arméer bryter sammen; amerikanerne kommer mytteristene som menn som var ført vill av radi­ kalere og revolusjonære, var de i virkeligheten upolitiske. Bare én av de 68 opprørske divisjon­ ene hadde planer om å marsjere mot Paris. Re­ sten hadde mer umiddelbare krav, som bedre permisjonsregler, og en slutt på den dødbrin­ gende offensiven. Noen av kravene ble innfridd. Nivelle ble erstattet av Pétain den 16. mai 1917, og den nye øverstkommanderende satte seg som mål å redusere tapene. Permisjonsordningen ble forbedret, likeså forsyningene til fronten. Selv maten ble bedre, ifølge noen rapporter. Under de rådende forhold ble mytteristene behandlet relativt mildt. Militære domstoler fant 3427 soldater skyldige i forskjellige former for

Amerikanske tropper i Europa Da USA kom med i krigen i april 1917, var hæren liten og dårlig forberedt for en krig på vestfronten. Innen 18 måneder hadde imidlertid utskrivninger og sterk vekst i militærvesenet 30doblet styrken til omkring 4 millioner mann, hvorav 3,7 millioner tjenestgjorde i Frankrike. Under utskrivningen oppstod problemer som er spesielle for USA. Omkring åtte prosent av de innkalte hverken snakket eller forstod engelsk. Mange hadde ingen anelse om hva Tyskland og der Kaiser var. I tillegg oppstod problemer med amerikansk rasisme og svart deltagelse. Den stående hæren i fredstid hadde 10 000 svarte menige og offiserer i egne regimenter. De hvite fryktet at en utvidelse ville skape bråk, men det ble rekruttert svarte likevel, og ca. 200 000 ble sendt til Frankrike. De ble fortsatt holdt for seg, og de fleste tjenestegjorde som arbeidere, enkelte som stuere i havnene. Men den svarte soldat tjente på krigserfaringene sine. Av franskmennene ble han for første gang behandlet som likemann, og i Europa så det ut til at den amerikanske rasismen stort sett forsvant. De svarte regimentene brakte også med seg sin egen musikk, og europeerne likte den. Særlig ble bandet til the 15th New Yorkers, under ledelse av løytnant Jim Europe, en sensasjon. Den amerikanske ekspedisjonsstyrken trådte inn på vestfronten i oktober 1917. Øverstkommanderende, general John J. Pershing, insisterte på at de skulle forbli en uavhengig kampstyrke, og de spilte en nøkkelrolle under den vellykkede allierte motoffensiven i juli og august 1918. Ved våpenhvilen holdt de 21 prosent av hele vestfrontens lengde. Mer enn 100 000 amerikanske soldater døde under krigstjeneste. Det oppstod en ny generasjon av militære ledere, innbefattet George Patton og Douglas MacArthur. Sistnevnte ledet de amerikanske troppene i slaget ved St. Mihiel. De amerikanske styrkene i 1917 hadde trekk til felles med de idealistiske europeiske hærene i 1914. De krigstrette allierte arméene ble vesentlig styrket da millioner av velfødde, selvsikre unge menn strømmet til i den kritiske fasen på vestfronten. Betegnende for amerikansk optimisme er replikken fra en marineinfanterisersjant da en fransk offiser beordret ham tilbake under et tysk angrep: "Nei, for helvete, vi er jo nettopp kommet". ► Svarte amerikanske rekrutter ved Camp Meade, Maryland i 1918.

156

opprør. 554 fikk dødsdom, men alle dommene unntatt 49 ble omgjort. Menn som ble dømt for mindre forbrytelser ble fengslet; halvparten ble dømt til hardt straffearbeid, halvparten kunne sone under mindre strenge forhold. Mellom 1917 og krigens slutt fant det sted tilsvarende mytterier i hver eneste større armé (unntatt den britiske og den amerikanske). Det hadde forekommet tidligere også, som under masseflukten fra det 29. østerriksk-ungarske in­ fanteriregiment ved Praha i april 1915. Under Brusilov- offensiven i 1916 overgav hele tsjekk­ iske og rutenske avdelinger seg i samlet flokk. Men uroen ble mye verre i det tredje krigsåret, da krigstrettheten satte inn både hjemme og ved

Alle kompaniene er i oppror. Mennene får brev fra venner som forteller om den rådende stemningen og ber dem om ikke å marsjere. Anførerne blir oppkjeftige, andre forsøker å påvirke kameratene sine. HENRIDESAGNEAUX

SOLDATENES KRIG 1917-18 Revolusjon og fred

► Uansett hva de sa om politiske kilder til mytteriene i 1917, var den franske generalstaben klar over at soldatene var drevet for langt. Pétain (til venstre) hadde ry for å være "gjerrig" på sine soldaters liv, og fikk æren for bedringen av forholdene både ved fronten og bak linjene.

fronten. 1. juli 1917 innledet den nye provisoriske russiske regjerings armé en storoffensiv med sik­ te på å erobre byen Lemberg (Lvov) i Galitsja (osterriksk-ungarsk Polen). Etter fjorten dager døde angrepet hen. I det etterfølgende tyske motangrepet gikk den russiske hær i oppløs­ ning. Soldatene stemte for fred med føttene, for å sitere Trotskij. Den 24. oktober 1917 gikk den østerriksk-ungarske armé overraskende til an­ grep på italienske stillinger i Isonzodalen. Øster­ rikerne brøt igjennom de italienske forsvarslin­ jene, og den italienske retretten fra Caporetto foregikk i vill uorden. På 15 dager ble 300 000 italienere tatt til fange. Mange av dem var under dårlig ledelse og sørgelig underernært.

Den tyske hærs ukuelighet og nederlag Enkelte har hevdet at opprør var en funksjon av slitasje. Når antallet menn i uniform i en armé var redusert til et antall som tilsvarte de totale tap den hadde hatt, var den tilbøyelig til å bryte sammen. Dette skjedde i de fleste arméene i 1917, med to unntak - først og fremst den tyske hær som holdt ut og kjempet ufortrødent til meget sent i krigen, lenge etter at tapene oversteg an­ tallet menn i uniform. Den tyske hær var en av de mest bemerkelsesverdige militære organisa­ sjoner som noen gang har eksistert. Urolighete­ ne i de andre styrkene i 1917 hadde ingen virk­ ning på den, selv om det kom til alvorlig bråk i den tyske marinen i løpet av sommeren. Men i august 1918 stod det klart for mange tyske solda­ ter at de ikke kunne vinne krigen. Overkom­ mandoen ble overdynget med rapporter om menn som nektet å fortsette, og om masseovergivelser. I årevis hadde disse soldatene levet i tillit til propagandaens påstander om at de var uover­ vinnelige. Da fronten begynte å bevege seg bak­ over sommeren 1918, mistet de til slutt viljen til å fortsette kampen. At den tyske hær kunne motstå krigens på­ kjenninger i mer enn fire år, var en beundrings­ verdig prestasjon som kommer i sitt rette per। spektiv når man kaster et blikk på mytteriene i

den tyske marinen under krigen. De første alvor­ lige urolighetene i flåten brøt ut i juli 1917. Årsa­ kene var mange. Flåten lå innestengt i Østersjø­ en, og den ensformige tilværelsen ombord ble forverret av at de uerfarne offiserene (alle de erfarne var i ubåtflåten) gjerne pukket på hver detalj i reglementet. Dette var ille nok, men ville ikke ha svekket moralen hvis skipskosten hadde vært mindre motbydelig. Kontrasten til offisersmessen var åpenbar og en kilde til økende irritasjon. For å nøytralisere situasjonen beordret marinen at en matkontrollkomité skulle opprettes på alle skip. Enkelte kapteiner unnlot å følge ordren, og det ble organisert sultestreiker og andre aksjoner for å tvinge den igjennom. Alt dette skjedde i åpenlys politisk sammen­ heng. Gastene var klar over rollen deres russiske kolleger hadde spilt i den russiske revolusjon. De diskuterte åpent konferansen de sosialistiske partiene skulle holde i Stockholm noen uker senere (men som ble avlyst). Representantene deres besøkte kontoret til det radikale Uavhen­ gige sosialistiske parti i Berlin, og dermed fikk marinen bevisene den trengte for å legge skyl­ den for uroen på utenforstående. Men som i nesten alle opprørene under den første verdenskrig var det militærtjenestelige klagemål, snarere enn politisk agitasjon, som lå til grunn for det disiplinære sammenbruddet. 31. juli 1917 ble velferdsprogrammet og kinoforestillingen for fyrbøterne ombord i Prinzregent Luitpold avlyst, og mannskapet ble beordret til infanteriøvelser. Omkring 50 nektet, og forlot skipet hvor uroen hadde ulmet i flere måneder. Da de kom tilbake, ble elleve arrestert og fengs­ let. En sympatistreik blant de andre sjøfolkene gjorde ikke saken bedre. Mange ble fengslet, og fem ble dømt til døden for "forræderisk oppvigling til opprør". Admiral Scheer, sjefen for Hochseeflotte, omgjorde dødsdommen for tre av dem, og stadfestet den for de to andre. De ble skutt 5. september 1917. Ett år senere var slik undertrykkelse noe som tilhørte fortiden. 27. oktober 1918 mottok den tyske flåten i Wilhelmshaven og andre havner ordre om å stikke til sjøs for å ta et endelig oppgjør med britene. Det skjedde aldri. Noen gaster nektet å lette anker, andre slukket varmen under fyrkjelene. Skipene som hadde forlatt havnen, vendte tilbake. Som sedvanlig var det en rekke årsaker til uroen. En av dem var at gastene trakk offisere­ nes motiver i tvil, på samme måte som i 1917. Sjøfolkene hadde daglig kontakt med misfor­ nøyde arbeidere i de største havnebyene. De visste alle at krigen var tapt. Desto større grunn var det til å motsette seg et siste desperat forsøk fra flåtekommandoen på å forsvare sin "ære" - til og med mot den nye regjeringens vilje. Ikke bare ville fredsforhandlingene komme i fare; det stod om tusener av sjøfolks liv også. Etter mytteriet ble 47 sjømenn arrestert. Men denne gangen forhindret den endrede politiske atmosfære at en diktatorisk krigsrett fikk døm­ me i saken. En delegasjon sjøfolk reiste til Berlin og forela sine krav for den nye regjeringen. Kra­ vene var bemerkelsesverdig moderate - ingen 157

Marine-opprør setter en stopper for krigen

Forholdene i marinen

Å En utsending fra det tyske sosialdemokratiske parti, Gustav Noske, taler til marinefolk i Kiel. Partiet var i ferd med å overta makten i 1918. Noske var kommet til Kiel for å dempe gemyttene etter at åtte gaster var blitt skutt av en marinepatrulje i kjølvannet av mytteriet som brøt ut da overkommandoen besluttet å utkjempe et siste (og håpløst) sjøslag.

Herregud - hvorfor hadde vi så kriminelt sam vi ttighetsløse offiserer? Det var de som odela all vår kjærlighet til fedrelandet, vår glede over å være tyske, og stoltheten over våre enestående institusjoner. Selv nå koker det i meg når jeg tenker på all urettferdigheten jeg opplevet i marinen ... På Thiiringen, tidligere flåtens forhenværende mønsterskip, var mytteriet på sitt verste. Mannskapet stengte ganske enkelt underoffiserene inne og nektet å lette anker. Mennene sa til kapteinen at de bare ville slåss mot britene om skipene deres kom inn i tysk farvann. De ville ikke lenger sette livet på spill til ingen nytte. RICHARD STUMPF

158

represalier, slutt på meningsløs disiplin, aner­ kjennelse av forsamlingsretten, og en forbedring av forholdene om bord. I praksis var dette de vanlige klagene ved de fleste konflikter i indu­ strien. Det som brakte disse mennene til mytteri, var en ikke ubegrunnet frykt for at offiserene skulle benytte seg av patriotismen deres i et meningsløst angrep på britene for å kompensere for Hochseeflottes bedrøvelige rolle under krigen. "Ære til hvilken pris?" var et realistisk spørsmål de siste krigsukene. Dette siste, håpløse slaget fant aldri sted. Myt­ teristene som avverget det, ble til slutt løslatt i det alminnelige kaos den siste krigsuken. Men uro­ en var ikke over. 3. november ble åtte sjøfolk drept av en marinepatrulje. Regjeringen sendte to politiske sendebud til Kiel for å roe gemyttene. Sjømannsråd sluttet seg sammen med arbeider­ råd og overtok kontrollen i Kiel og andre havne­ byen Opprøret i marinen spredde seg raskt til hjemmestyrkene og industriarbeiderklassen, og satte punktum for både monarkiet og krigen.

Britisk lojal ulydighet og oppstand Det andre unntakstilfellet var den britiske hær, den eneste europeiske kampstyrken som unn­ gikk større uroligheter under første verdenskrig. Men om mytteriet uteble, betyr ikke det at disiplinærproblemer ikke forekom. Tvert imot. Un­ der hele krigen hadde den britiske hær, som alle de andre, problemer med å holde orden på styr­ kene. Ordensreglene var så tallrike at alle solda­ ter sannsynligvis måtte komme til å bryte noen av dem. Noen soldater gikk bevisst inn for å bryte dem uavlatelig. "Den tapre soldat Svejk" den østerriksk-ungarske armés bærende kraft, som slapp unna med sine brudd på reglene ved å spille dum - befolket samtlige hærer under første verdenskrig. I alle arméer og på alle nivåer fore­ kom det at noen unnlot å adlyde ordre. Det skulle mer til for å snakke om mytteri, som i denne sammenheng best kan defineres som en kollektiv protest mot kommandolinjen, innbe-

Tilværelsen under dekk har alltid vært trang og skremmende innestengt, uten privatliv, og med køyer som måtte deles med folk på andre vakter. Sjømannen Richard Stumpf har i dagboken sin kalt skipet han var om bord i under første verdenskrig, for et "jernfengsel". Når vi ser på forholdene til sjøs under krigen, må vi skille mellom ubåter og overflateskip, og mellom den tyske og den britiske flåte. Ubåtfolkene hadde en elendig tilværelse. Blokaden medførte langvarige tokt. Behovet for radiotaushet førte til isolasjon. Ubåtfolk var dessuten utsatt for motstanderens antiubåtkrig. Mer enn halvparten av de 307 tyske ubåtene som var i aktiv tjeneste, ble offer for fienden. Ser vi på livet om bord i overflateskipene til de stridende parter, finner vi viktige sosiale forskjeller. Den britiske marine gikk i krigen med lange tradisjoner og frivillige mannskaper. Det vanlige hierarkiske skillet mellom mannskap og offiserer var der, men alle fikk skikkelig forpleining, og de delte oppgaver og risiko. Stumpfs dagbok avslører hvordan det spente forholdet mellom tyske offiserer og utskrevet mannskap utviklet seg til konflikt gjennom de lange ørkesløse periodene. Under "turnipsvinteren" 1917-18 kunne offiserene meske seg med god mat og fine viner mens mannskapet sultet. For å opprettholde en slags disiplin, fant offiserene på fordummende, brutale og meningsløse oppgaver. 1 juli 1917 ble det mytteri i marinen. Det burde vært en advarsel for tyske myndigheter, men gikk upåaktet hen. Sent i oktober 1918 forsøkte de tyske admiralene å gjennomføre et siste angrep på den britiske flåten. Reaksjonen ble enda et mytteri, som også tente sivil misnøye. Stumpf påviser at nøkkelen Hl å opprettholde en slagkraftig flåte lå i å sørge for gode livsvilkår. Ellers ville selv det beste mannskap bli ineffektivt. At tyskerne ikke innså det, fikk de betale dyrt.

▲ Fyrdorken på et britisk krigsskip i 1917.

fattet utbredt og hårdnakket motstand mot å utkjempe krigen slik generalene hadde beor­ dret. Selv om den britiske hær stadig var hjem­ søkt av uro og sviktende disiplin i varierende grad, hadde den ikke på noe tidspunkt før vå­ penhvilen store grupper av soldater som nektet å gå tilbake til fronten. Et eneste tilfelle er blitt beskrevet som mytteri, men var det på ingen måte. Bråket startet i baseleiren ved Etaples - beryktet for sitt brutale regime. 9. september 1917 ble en nyzealender arrestert av politiet. Flokken som krevet ham løslatt (hva han visstnok allerede var), omfattet også australiere og skotter. De kom i klammeri med militærpoliti som fikk panikk og løsnet et skudd. To menn ble såret, og en uskyldig tilskuer - en skotsk korporal - ble drept. Deretter strøm­ met soldatene ut av leiren og inn i byen Etaples. Noen timer senere vendte de tilbake, ikke alde­ les edru. En menig soldat, som åpenbart oppfor­ dret de andre til å binde en offiser på hender og føtter og kaste ham i elven, ble stilt for krigsrett og skutt. Bråket fortsatte 11. og 12. september mer uregjerlig enn voldelig, later det til. Mann­ skapene myldret omkring i de nærmeste lands­ byene, men det kom ikke til mer skyting. Dagen etter ankom en kontingent på 400 mann fra The Honourable Artillery Company. Da hadde uroen lagt seg. Sett i sammenheng med hva som ellers fant sted i 1917, er det en betydelig tøying av begrepet å kalle denne begivenhetsrekken mytteri. Uro­ lighetene viste at mange av britene i leiren var blitt plaget lenge nok av "kanarifuglene" (in­ struktørene) og "rødhettene" (militærpolitiet) menn som på grunn av sin stilling ikke ble sendt til fronten. Da en helt uskyldig mann ble drept, lot de sinnet gå ut over nettopp militærpolitiet, og ikke offiserskorpset, hæren eller krigen. Denne type voldelig protest mot de forferde­ lige forholdene ved Etaples var snarere et tilfelle av lojal ulydighet enn mytteri. Mennene som stod for opptøyene, tilhørte avdelinger med be­ tydelig krigserfaring, og c|e skulle i kamp påny.

De nektet ikke å møte fienden eller å avløse troppene ved fronten. De satte seg ikke opp mot måten Haig førte krigen på. Snarere opptrådte de slik mange arbeidere har gjort under arbeids­ konflikter. De førte ganske enkelt sin lille private krig mot militærpolitiet.

Den britiske disiplins røtter Spørsmålet som gjenstår er hvorfor den britiske hær unngikk de alvorlige urolighetene som her­ jet alle de andre europeiske arméene på et eller annet tidspunkt. Det er mulig at det mellom de krigførende styrker forelå forskjeller i det mili­ tære rettssystemets effektivitet og upartiskhet, i alle fall slik det ble oppfattet. Hittil er det imid­ lertid ikke fremlagt systematisk materiale som viser at så var tilfelle. Et mer sannsynlig svar ligger kanskje i den sosiale sammensetningen av styrkene. De franske og tyske arméene, og i enda større grad de italienske og russiske, bestod av bønder. Den britiske hær bestod for en stor del av menn fra verdens sannsynligvis mest disip­ linerte industriarbeidsstyrke. I det sivile liv var de rede til å forsvare seg hvis de mente seg urettferdig behandlet eller skaltet og valtet med. Det samme gjorde de i Etaples-leiren i 1917. Der­ etter drog de tilbake til krigen. Ser vi på alt som skjedde, er det ikke så under­ lig om noen gjorde opprør. Langt mer foruroli­ gende er det at mytteri ikke forekom oftere i perioden 1914 til 1918. Vi har vært inne på mulige årsaker til at soldatene vedble å kjempe etter år i kamp. Det som er viktig å merke seg, er at det store flertall av mennene som tjenestegjorde, ganske enkelt gjorde det de fikk beskjed om. Det var deres plikt fordi staten sa det. Derfor fortsatte blodbadet i fire lange år.

▲ Baseleirene ved Etaples på den franske kysten ved Boulogne huset over 100 000 soldater i 1917. Her var både nyutskrevne fra England og enheter som nettopp var kommet tilbake fra fronten. Den fremskutte fronten ved Ypres lå ikke mer enn 80 kilomeeter unna, og i årets siste måneder var tredje slag ved Ypres fremdeles i gang. Leiren var beryktet for brutaliteten til militærpolitiet (kalt "rødhetter") og instruktørene (kalt "kanarifugler" på grunn av de gule armbindene). De drev mennene nådeløst under et ti dagers kurs på øvelsesområdet som ble kalt "the Bull Ring" (tyrefekter-arenaen). De voldelige episodene ved denne basen i september 1917 viste hvordan moralen kunne undergraves av en tåpelig ledelse bak fronten.

159

DEL 4

DE SIVILES KRIG

ORDLISTE Arbeidskorps Arbeidsenheter som ble brukt bak frontlinjene, og som bestod av sivilister eller folk fra koloniene Blokade Avskjæring, særlig med sjømilitære midler, av fiendens oversjøiske forbindelser for å forstyrre hans økonomi Borgfred Politiske eller sosiale gruppers innstilling av innbyrdes strid for å nå et felles mål

Defaitisme Svak, selvoppgivende holdning; tro på at krigen vil føre til nederlag i det lange løp Den gamle orden Den politiske og sosiale struktur som hersket i Europa før krigen

■■ ■

i

Desinformasjon Offentliggjøring av bevisst feilaktige eller ufullstendige opplysninger (ofte for å villede en fiende eller for å hindre at en fiende utilsiktet mottar korrekt informasjon)

-

'>

Flyktninger Sivile som har flyktet fra sine hjem for å unngå krigen

,

Fødselsrate Antall levende fødte barn pr. 1000 innbyggere i en befolkning Handelspropaganda Bruk av materiell med tilknytning til krigen i reklame for handelsvarer; reklamemateriell skapt i denne hensikt

Hjelpeorganisasjoner Veldedige organisasjoner for støtte til flyktninger eller sivilbefolkninger i okkuperte land

Hjemmefront Her brukt om støtte til krigsastrengelsene fra den hjemlige økonomi og sivilbefolkning

Offentlig opinion Den stemmeberettigede befolknings holdning til politiske spørsmål

Industriell konsentrasjon Konsentrering av industriproduksjon i stadig færre produksjonsbedrifter

Pasifisme Tro på at krig er moralsk galt og ikke under noen omstendigheter kan rettferdiggjøres; innebærer at man nekter å bære våpen

Ikke-stridende En sivilist eller en soldat hvis plikter ikke omfatter deltagelse i kamp

Pass Dokument som brukes for å forenkle kontroll ved grensepassering mellom to land, og som på grunn av krigen kom i alminnelig bruk

Inflasjon Prisøkning/synkende pengeverdi, vanligvis fulgt av nedgang i personlig kjøpekraft Internasjonalisme Nasjonale sosialistorganisasjoners betegnelse på sin politikk i forhold til felles internasjonale klasseinteresser

! I

Paternalisme Statens understøttelse av de fattige, eller overklassens utdeling av velferdsgoder til dem den syntes fortjente det

Klassebevissthet Forståelse for og stolthet over tilhørighet til egen samfunnsklasse

Patriotisk forbund Sammenslutning av nasjonalistiske tilhengere av krigen

Konspirasjon Sammensvergelse, hemmelig overenskomst

Patriotisme Dyp hengivenhet for sitt land og tro på at landets sak er rettferdig

Konsumvarer Varer nødvendige for å opprettholde livet, spesielt matvarer og energiforsyning, f.eks. brensel Kulturell assimilasjon Forskjellige gruppers identifisering med nasjonale interesser og ambisjoner

Fredsresolusjon En nasjonalforsamlings beslutning om å søke å oppnå fred ved å forhandle om en slutt på fiendtligheter Polonese Under krigen fransk og tysk slanguttrykk for kvinner i kø for å kjøpe varer det var knapphet på

Matvarerasjonering Daglige eller ukentlige regjeringsbestemte matvarekvoter til sivilbefolkningen, vanligvis ved hjelp av rasjoneringshefte til den enkelte husholdning

Profitørvirksomhet Utnyttelse av krigsøkonomien til å skaffe seg urimelig fortjeneste

Militant Aggressiv, ofte voldelig - gjerne i forbindelse med protest mot en regjerings eller arbeidsgivers politikk

Propaganda Organisert offentliggjøring av utvalgt informasjon for å påvirke offentlig opinion hjemme eller i utlandet

Nøytral nasjon Land som ikke deltar i krigen, og ikke tilhører noen av de krigførende allianser

Reallønn Lønnens virkelige verdi, fastsatt som kjøpekraft i forhold til gjeldende varepriser

162

Rustningsmateriell/krigsmateriell Militært materiell og utstyr, særlig ammunisjon (kuler, bomber og eksplosiver), men også transport, bekledning, osv. Sensur Offisiell innskrenkning av pressens frihet til å offentliggjøre f.eks. krigsnyheter, eller forbud mot å gi militære opplysninger i private brev fra soldater i aktiv tjeneste

Separasjonslonn Statstilskudd til hustru eller familie til tjenestegjørende mann for å kompensere for tapet av hans sivile inntekt Sosial fred Samarbeid mellom ellers fiendtlige sosiale klasser i krigstid Spanskesyken Hårdnakket influensa-epidemi i 1918-19; tok flere liv enn fire års krig

Svartebørs Ulovlig, mer eller mindre hemmelig omsetning av varer som ikke er alminnelig tilgjengelige p.g.a. krig og rasjonering Tsarrussland Det russiske imperium hvor Romanov-dynastiets tsarer hersket eneveldig frem til den første revolusjon i 1917

Xenofobi Frykt og hat mot fremmede og deres samfunn

Norge i skyggen av verdenskrigen. I Norge var stemningen under første verdenskrig overveiende på vestmaktens side, og de økonomiske forbindelsene gikk også overveiende dit. De styrende så det som sin selvsagte oppgave å holde landet utenfor krigen, og formell nøytralitet ble hele tiden opprettholdt, men en slagside ble mer og mer tydelig ettersom årene gikk. Historikeren Olav Riste har da også i sin bok om politikken under krigen brukt betegnelsen "den nøytrale allierte”. Flere ganger så det ut som om krig ikke var til å unngå. En kritisk fase inntraff i 1916. Tyske ubåtsenkninger av norske skip i Nordishavet kom samtidig med innskrenkninger i norsk eksport til fordel for de allierte og et kraftig tysk pressefelttog mot Norge. De allierte tilbød å sende militær hjelp om vi følte oss truet, men Gunnar Knudsens regjering ville unngå en slik provokasjon og mente vi hadde styrke til å stå imot et eventuelt tysk angrep tilstrekkelig lenge på egenhånd, hvis det skulle komme. Og trusselen gled over. Lenger ute i krigen kom en kanskje enda mer kritisk fase, da krefter blant de allierte var inne på å få trukket Norge med, men også dette ble unngått. Nordmennene var likevel sterkt berørt av den stadig mer intense handels- og blokadekrigen. Avhengigheten av import vestfra ble påtrengende tydelig. I de senere krigsvintrene var mangelen på brensel og mat følbar, særlig i byene, der savn og delvis nod gjorde seg gjeldende. Samtidig var det, hos oss som i krigførende land, åpenbart noen som tjente på krigen og prisstigningen den forte med seg. Myndighetene var uforberedt, og det varte lenge før tiltak ble truffet for å få i stand rasjonering og motvirke svartebørshandel. Nå kunne det sies at landet som helhet, liksom en del oversjøiske stater, fikk økonomisk fordel av krigen og ble mindre avhengig av europeisk stormaktskapital enn tilfellet tidligere hadde vært. Men for Norges vedkommende ble dette motvirket av store materielle tap, først og fremst når det gjaldt handelsflåten. Her hadde nasjonen også sine største menneskelige tap, da ubåtkrigen etterhvert ble mer og mer hensynsløs. Til å begynne med ble senkninger av handelsskip vanligvis bare foretatt etter at mannskapet hadde fått gå i livbåtene, og undervannsbåtene var heller ikke særlig tallrike. Men samtidig var miner en stadig fare. Inntil august 1916 var 135 norske fartøyer på 177 000 brutto tonn gått tapt ved krigsforlis, og 144 norske sjøfolk mistet livet i løpet av de to forste krigsårene, de fleste ved minesprengning. Men så satte tyskerne inn sin fulle styrke i ubåtkrigen, erklærte den for uinnskrenket og torpederte både allierte og nøytrale handelsskip uten varsel. Norske sjøfolk lot seg likevel ikke skremme bort. 1 første halvdel av 1917 gikk 300 skip tapt, tilsvarende en femtepart av førkrigsflåten, og nærmere 450 mann gikk ned. For krigen sluttet, hadde over 2000 sjøfolk omkommet, og ca. 900 norske skip på tilsammen 1,3 millioner brutto tonn var senket. Det tilsvarte halvparten av Norges handelsflåte ved krigsutbrudd.

163

Nøkkeldata De siviles reaksjoner på utbruddet av første verdenskrig var både frykt og begeistring, resignasjon og apati. Frykten kan leses i ansiktene til de millioner av flyktninger som strømmet vekk fra fremrykkende hærer i Belgia og Frankrike eller Serbia og Øst-Preussen. Begeistringen så man i byene, med studenter i opptog og rekrutter på vei til krigen. Resignasjonen dominerte i de enorme landdistriktene hvor størstedelen av Europas befolkning fortsatt holdt til.

A Sivile flyktet fra frontlinjene på både øst- og vestfronten. Den tyske hær skar gjennom de tettest befolkede områdene i Belgia, og over en million mennesker flyktet - noen sydover til Frankrike, men de fleste nordover til Holland.

Belgiske arbeidere deportert til Tyskland

◄ Sivile bosatt i okkuperte områder har alltid hatt uklar status i krigstid. Ved enhver okkupasjon skjer det som skjedde i Belgia, der de som gjorde motstand mot tyskerne, ble skutt. Enda dystrere var deportasjonen av 60 000 belgiere til tvangsarbeid i tyske våpenfabrikker i 1916-17. 28.10.16

19.2.17

Kronologi

1914

5.-10. september

11. november

28.juni

Det første slaget ved Marne; tysk fremrykking stanses

(til begynnelsen av desember) Tyskerne presser østfronten videre østover

Attentatet i Sarajevo på den østerriksk-ungarske erkehertug Franz-Ferdinand

23. juli (til 4. august) Julikrisen førkrigskrisen i Europa

31. juli Aksjebørsen i London stenges

6.-15. september_________ Slaget ved De masuriske sjøer; tysk seier i ØstPreussen

2. desember_____________ Østerrike-Ungarn inntar Serbias hovedstad Beograd

8.-12. september_________

8. desember_____________

Slaget ved Lemberg; russerne inntar Østerrike-Ungarns fjerde største by

Slaget ved Falklandsøyene; britisk marineflåte nedkjemper den tyske stillehavsskvadron

15. september

11. desember

Krigens første skyttergraver graves

Serberne gjenerobrer Beograd

August-september________

En million belgiere flykter

13. august Den tyske invasjonen av Belgia begynner

17. september

16. desember

11. august

(til 18. oktober) "Kappløpet mot havet"; fronten i vest utvides til Kanalkysten

Storbritannia: Østkystbyene Scarborough og Hartlepool bombarderes av tysk skvadron slagkryssere

Goeben og Breslau seiler inn i Svartehavet 24. august De tyske hovedarméer går inn i Frankrike

26.-30. august

Slaget ved Tannenberg; tysk seier i Øst-Preussen 30. august

Første tyske luftangrep på Paris

164

12. oktober

(til 11. november) Det første slaget ved Ypres; resultatløse kamper mellom tyskere og allierte

21. desember

Storbritannia: Første tyske luftangrep; kystbyer i syd bombes

1. november

26. desember

Russland erklærer krig mot Tyrkia. Slaget ved Coronel; tysk stillehavsskvadron nedkjemper britiske marinestyrker utenfor Chile-kysten

Tyskland: Regjeringen tar kontroll over forsyning og fordeling av matvarer

olkets oppslutning om krigen var ikke total i 1914, men de forholdsvis få røster som opp­ løftet seg mot den, druknet i samstemmig aksept i populærpressen, i kirkene, til og med i fagbe­ vegelsen. Hva resten av befolkningen tenkte, er mer uvisst, men massene i by og bygd tok krigen som den kom. Dermed kunne de store krig­ førende makter mobilisere uten frykt for mot­ stand i folket. Den krigen folk støttet, var selv­ følgelig ikke den krigen de kom til å kjempe i; men få hadde oversikt nok til å skjønne hva de gikk til ved å slå ring om flagget i 1914.

F

Fra fred til krig Ingen hadde trodd at overgangen fra fred til krig i 1914 skulle bli såvidt lett. Men på bare noen få uker var landene på krigsfot, og det skjedde så knirkefritt over hele Europa at frykten for de krigførende lands sosiale stabilitet åpenbart had­ de vært ubegrunnet. Alt snakket før krigen om klasse i kamp mot klasse, om kolonibefolkning som ikke ville slåss for sine koloniherrer, fortonet seg kanskje mest som tomt prat idet nasjonen stod overfor en virkelig eller antatt trussel. At en slik fremstilling var altfor rosenrød, så man klart senere i krigen. Men påstanden var ikke så lett å avvise i 1914. I praksis måtte tre spørsmål besvares. For det første, hvorfor valgte sosialistene i hele Europa landet fremfor klas­ sen? For det annet, hvorfor valgte de intellektu­ elle landet fremfor fornuften? Og for det tredje, hvorfor gjorde arbeidere og landarbeidere kri­ gen til del av sitt daglige liv? Spørsmålene skal belyses i tur og orden. Den grunnleggende årsak til at sosialistorganisasjonen Den 2. internasjonale ikke kunne stanse krigen, var at den ikke erkjente sammen­ hengen mellom patriotisme og klassebevissthet. 11914 skal en pasifistisk fransk fagforeningsleder ha uttalt: "Franske arbeidere ville ikke tillatt franske soldater å skyte oss antikrigsaktivister; de ville ha skutt oss selv." I tilfellet Frankrike hadde man lang tradisjon for folkelig patriot­ isme, like tilbake til den bevæpnede borger un­ der den franske revolusjon og pariskommunardenes motstand i 1871, omgitt av fiender på alle kanter. Hos britene var ikke patriotismen like rotfestet i arbeidernes tradisjoner, men de re­ spekterte den likevel - særlig bedrestilte arbei­ dere som fra 1890-årene deltok i stort antall i sin tids frivillige "hjemmevern". Flertallet i arbei­ derbevegelsen hadde heller ikke motforestillin­ ger til det britiske imperium eller monarkiet. Snarere tvert imot - lojalitet mot nasjon og klasse gikk hånd i hånd. Det tyske sosialdemokratiske parti - det mek­ tigste sosialistpartiet i verden - avviste fullsten-

DE SIVILE

1914 ILLUSJONENES KRIG Hvorfor sluttet alle samfunnslag opp om krigen? Krigsbegeistringen var reell, men forbigående

dig en slik løsning for Tysklands vedkommende. Partiet gikk inn for en eksistens adskilt fra staten, som det så skulle overta når situasjonen var tilstrekkelig moden til at det gamle systemet måtte vike. Problemet var at selv om tyske sosia­ lister påstod å være upåvirket av keiserstatens verdier og handlemåte, var de i virkeligheten like tyske som sine klassefiender. De hevdet at de levde i et separat samfunn, en stat i staten, med egne aviser, sosiale foreninger og velferds­ ordninger. Men selve den detaljerte utformin­ gen av funksjoner og hierarki som ledsaget vek­ sten i organisasjonen, bidrog til å skape kløft mellom teori og praksis. Partiet fungerte som en maskin som på flere måter avspeilet de byråkra­ tiske trekkene i det tyske samfunn. Ideologisk opprettholdt de avstand, men egentlig var de mer tilknyttet - og patriotiske - enn de våget å innrømme. Dette grunnleggende faktum kunne dekkes over på forskjellige måter. Marx hadde selv tenkt seg at sosialister kunne støtte sin egen nasjon i en forsvarskrig. Dessuten var det lite ønskelig at tsaren skulle seire på østfronten. Et parti som motarbeidet krigen, risikerte å skape avstand til det meste av medlemsmassen, som trodde at Tyskland var tvunget inn i konflikten. Men uansett hvordan de forsøkte å bortforklare da partiet deres stemte for krigsbevilgninger i Riksdagen den 4. august 1914, fikk verden se hvor mye hold det var i de tyske sosialistenes tidligere forsikringer om at de ville hindre brodermord i den europeiske arbeiderklassen.

Krigsentusiasmens psykologi Krigen viste at kulturell tilhørighet stakk dypere enn internasjonalistisk ideologi. Dette kan bidra til å besvare spørsmålet om de intellektuelles krigsvilje hosten 1914. Behovet for å slutte seg til (og kanskje enda mer å bli omsluttet av) det væpnede samfunn da nasjonen kom i fare, gir mye av forklaringen på anfallet av krigsentusiasme som spredte seg i intellektuelle kretser på denne tiden. Forfatteren Thomas Mann hevdet at "bare åndens fiender motsatte seg den krig som ville gjøre Tyskland sterkere, stoltere, friere, lykkeligere". Komponisten Aleksandr Skrjabin sa: "Min russiske ekstase er fullbrakt." Danserin­ nen Isadora Duncan bemerket om sine venner i Paris: "Vi er alle fyr og flamme." Mange opplevde et brudd på isolasjonen, den fremmedgjøring i forhold til folket, som hadde vært et nærmest uavvendelig trekk ved intellek­ tuelt liv. Noen så krigen som et spennende even­ tyr, andre så den som en frigjøring fra forfallet i et korrupt, kommersielt samfunn. Atter andre trodde den ville føre til en åndelig revolusjon, og noen henfalt til ren voldsmystikk. Charles Péguy

Hoylydt patriotisk jubel var et storbyfenomen

Mindre begeistring i småbyene og landdistriktene Pressen støtter krigsinnsatsen ved selvsensur - og ved å spre skrekkhistorier

Kirkenes dilemma

Opprømte studenter i Berlin på vei for å melde seg til krigstjeneste i august 1914. Tilsvarende romantisk begeistring så man i Paris, London, Wien og Praha. Mange har beskrevet dette skjebnesvangre øyeblikket og farget vår forståelse av krigsutbruddet. En av dem er den østerrikske forfatteren Stefan Zweig som riktignok hatet krigen, men samtidig så de dype følelsene den utløste: "Jeg må erkjenne at det lå noe majestetisk, ekstatisk, endog forførende" i luften, og "til tross for alt mitt hat og all min avsky for krigen, ville jeg ikke vært minnene om disse forste dagene foruten,"

skrev et dikt som uttrykte tidens følelsesladede situasjon såvel som dens intellektuelle sammen­ brudd:

Lykkelige de som dør, for de vender tilbake til opprinnelsens leire og opprinnelsens jord. Lykkelige de som dør i en rettferdig krig, lykkelige som moden hvete og høstet korn.

I praksis forkynte disse dikterne sin troskap til en romantisk krig som hadde en forførende kraft de intellektuelle ikke kunne motstå. Noen av disse forestillingene appellerte til sto­ re grupper i Storbritannia i begynnelsen av kri­ gen; i motsatt fall ville det vært vanskelig å for­ klare den flom av rekrutter som frivillig etterkom Kitcheners oppfordring til tjeneste. På kontinen­ tet, hvor tvungen verneplikt var innført før kri­ gen, sluttet mennene seg til sine avdelinger med en blanding av pliktfølelse og lovlydighet. Det kan være nyttig å låne en sammenligning filoso­ fen Bertrand Russell brukte for å beskrive atmo­ sfæren de forste krigsdagene. Kanskje var utvik­ lingstrekkene i "augustgalskapen" en kollektiv form for en velkjent type individuell adferd, nemlig en kjærlighetsaffære. I de første stadiene er det spenning og opprømthet. Så kommer en følelse av tilfredshet og identifikasjon med den elskede, før man blir normal igjen. Deretter kom­ mer uunngåelige spenninger og tilhørende krangling, som i noen tilfeller fører til separa­ sjon, i andre tilfeller til resignasjon, stille for­ tvilelse eller kynisme, eller - avhengig av om-

165

Krigen utløser fremmedhat stendigheter og temperament - til tilfredshet. Det er neppe for fantasifullt å antyde at noe lignende fant sted over hele Europa i 1914. I noen områder var det imidlertid lite krigsentusiasme å spore. De mest berømte utslagene av nasjonal begeistring fant sted i storbyene. Dette er ikke overraskende. Som jernbaneknutepunkter var de skueplass for følelsesladede og meget støyende avskjedsseremonier for mobili­ serte soldater på vei til fronten. Men hva med landsbyene og småbyene, hvor flertallet av Europas innbyggere bodde? På slike steder synes ikke krigsutbruddet å ha forårsaket synderlig oppstandelse. I Frankrike, Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn var innkalling til militærtjeneste noe "normalt". Mennene som dro, gjorde bare noe som var blitt gjort mange ganger før. Siden alle ventet at krigen skulle bli kortvarig, dreide bekymringene seg høsten 1914 mer om å få avlingen i hus. Kvinner, gamle menn og gutter gjorde jobben sammen med ledige soldater. Sett i sammenheng med at en rekke land tidlig ved­ tok å gi tilskudd til de innkalte mennenes famili­ er, sikret den problemfrie innhøstingen i 1914 at krigen innledningsvis ikke ville skape økonom­ iske problemer. To institusjoner bidrog til å forme den offent­ lige opinion i krigens første dager: pressen og kirken. Både journalister og prester hjalp til med å bygge bro over kløften mellom fred og krig, og dulme enhver tvil som måtte komme til uttrykk om det rettferdige i den enkelte nasjons sak.

Pressen De fleste redaktører og deres medarbeidere var innstilt på å gi avkall på pressens kritiske funk­ sjon så lenge krigen varte. Dette gjaldt alle de store krigførende land og påvirket stil og form i både seriøs og lettere journalistikk. 11914 avstod for eksempel det tyske satiriske magasinet Simplicissimus fra sitt tradisjonelt syrlige vidd, og la seg på en patriotisk linje. Denne ble opprettholdt et godt stykke ut i krigen. På mer populært nivå forsvarte for eksempel den tidligere venstreliberale avisen Hamburger Fremdenblatt den mili­ tære overkommando, og angrep defaitisme. Den kritiserte for eksempel Riksdagens fredsresolusjon i 1917. Slike holdningsendringer var vanlige, og ikke overraskende i et land hvor pressen tradisjonelt stod til ansvar for en bestemt inter­ essegruppe eller et parti, og ikke overfor publi­ kum. Da partiene aksepterte "borgfred", gjorde pressen det også. Opplagstallene steg påtagelig i Tyskland un­ der krigen - forståelig nok i en tid da så mange liv stod på spill. Men det som ble trykket, var sjel­ den etterrettelig, og virkningen av å "beleire sannheten" var til syvende og sist å svekke pres­ sens troverdighet. Et problem ved vurdering av krigspressen lig­ ger i at den ble sensurert nærmest fra første dag. Militære myndigheter gjorde selvfølgelig sitt for å hindre offentliggjøring av informasjon det var sannsynlig fienden kunne ha nytte av. Men en form for selvsensur oppstod også tidlig i krigen. Denne antok fire former. Den første bestod gan­

166

ske enkelt i ikke å rapportere dårlige nyheter. Meget få mennesker kjente omfanget av blod­ badet i slagene i 1914, da over 400 000 franske soldater ble drept. Britisk presse trakk et tilsva­ rende taushetens slør over tapet av slagskipet Audacious i oktober 1914. For det annet forledet pressen sine lesere til å tro at man stod overfor en lettkjøpt seier. "Berlin bekymret. Wien i panikk." var overskriften 2. september 1914 i pariseravisen Le Matin og det samme skjedde gjentatte ganger også hos mot­ parten. For det tredje bagatelliserte avisene de farene som møtte mennene ved fronten, og fremstilte soldatene som muntre våghalser. En korrespon­ dent forsikret leserne av Le Petit Parisien om at "nå ler troppene våre av maskingevær... Ingen bryr seg det minste om dem". Den samme avisen trykket et brev som gav seg ut for å være fra en soldat som ønsket å forsikre leserne om at "De tyske granatene er langt fra så farlige som de kan se ut til". Noe tilsvarende kom til uttrykk i en beretning om en såret soldat i Echo de Paris den 15. august 1914: "Skaden min? Den betyr ingen­ ting... Men pass på å fortelle dem at alle tyskere er feige, og at det eneste problemet er hvordan vi skal komme innpå dem. I den trefningen hvor

A Antityske opptøyer i High Street, Poplar, på Londons østkant. Slike utslag av fremmedhat i krigens første dager rammet også russiske og polske familier, for massene var enten for uvitende eller for opphisset til å skjelne mellom utlendinger på "vår" side og på fiendens. Alle "rare" navn vekket mistenksomhet under krigen, både blant folk flest og i overklassen. En sidegren av den britiske kongefamilie skiftet derfor navn fra Battenberg til Mountbatten. Den regjerende gren av familien endret navn fra Sachsen-Coburg-Gotha til Windsor i 1917.

DE SIVILES KRIG 1914 Illusjonenes krig

Okkupasjonen av Belgia Den 20. august 1914 gikk tyske styrker inn i Brussel. Den belgiske konge og regjering flyktet, sammen med en million andre belgiere (av en totalbefolkning på 7,5 millioner). Hele Belgia - unntatt Flandern som lå bak de allierte linjer ble satt under administrasjon av en tysk militær generalguvernør som styrte med forordninger. Belgiske provinsråd ble undertrykket, mange borgermestere ble deportert, og i 1917 ble de belgiske domstoler fjernet. Tyskerne utskrev også skatt til dekning av utgiftene til okkupasjonshæren. Belgisk økonomi brøt sammen fra første stund. Den var basert på industri. Nå forsvant råvarer og markeder, og industrien skrumpet inn. I juli 1918 hadde okkupasjonsmakten konfiskert eller ødelagt 167 fabrikker, og systematisk plyndret alt som ikke kunne sendes til Tyskland. De gjenværende industri-installasjonene, inklusive 26 masovner, ble jevnet med jorden. Over 800 000 menn var arbeidsløse, og en tredjedel av befolkningen levde på offentlig understøttelse da konflikten tok slutt. I begynnelsen av 1915 stod landet foran hungersnød. Bistand ble ydet av en halvoffentlig "nasjonal hjelpe- og forsyningskomité". Denne var stiftet for å fordele forsyninger som var skipet til landet av "Kommisjonen for bistand i Belgia". Disse hjelpeorganisasjonene arbeidet med stilltiende samtykke fra Storbritannia og Tyskland, skjønt bare i 1917 ble 12 skip med hjelpesendinger torpedert av tyske ubåter. Men slik nødhjelp kunne ikke oppveie bortfallet av normal import. I tidsrommet fra 1915 til krigsslutt i 1918 tilsvarte den samlede import ikke mer enn den samlede import i 1913. Komitéen fikk i stand effektiv distribusjon - med suppekjøkkener, folkehjelpsinstitusjoner og sykehus - men kunne ikke forhindre en blomstrende svartebørs basert på innenlandsk produksjon. Ved slutten av krigen lå svartebørsprisene anslagsvis 1200 prosent over førkrigsprisene.

◄ Tyskernes behandling av belgiske sivile skapte strid under krigen. Fantasifulle skrekkhistorier florerte fra første dag. Men sannheten var ille nok. Det kom mange pålitelige beretninger om brutale straffer og represalier mot belgiere som hadde fornærmet tyske soldater under augustoffensiven i 1914. Dertil kom spionfrykten som gjorde alle sivile mistenkelige i de tyske soldatenes øyne - se bildet. Her ser vi også hvordan denne krigen gjorde alle til stridende. Den utvisket skillet mellom sivile og militære mål, et skille som aldri er blitt skikkelig gjenopprettet siden.

Resultatet var at belgierne måtte klare seg uten helt nødvendige varer. De manglet melkeprodukter og kjøtt, og vendte tilbake til førindustrielt kosthold av brød og poteter. Dødeligheten i befolkningen ble fordoblet i forhold til i fredstid, og fødselsraten sank med 75 posent, delvis på grunn av feilernæring. For belgierne var krigen en total katastrofe.

▼ Krigens forste økonomiske krise oppstod da den brøt ut. Men så snart innhøstingen var over i 1914, innså man at krigen kunne bli en del av det daglige liv. Her ser vi to typer virksomhet side om side på et jorde i Belgia. Kvinnene fortsatte innhøstingen mens sivilgarden og hæren grov skyttergraver.

167

Okkupasjonens harde virkelighet

▼ Mange polakker og enda flere jøder hilste til å begynne med de tyske soldatene begeistret velkommen i det russiske Polen i 1914. Her spiller et tysk korps i gaten i okkuperte Lodz i desember 1914.

▼ Londons biskop, WinningtonIngram, i uniform. I alle de krigførende land fantes det prester med samme krigerske holdning som han.

168

jeg ble truffet, måtte vi rope fornærmelser til dem for å få dem til å komme ut og slåss.” Den fjerde typen propaganda journalistene spredde uten å ha fått ordre om det, var meget alvorlig. Fienden ble fremstilt som et monstrum. Her var karikeringskunsten på hjemmebane, vant som den var til å leve av ledende politikeres fysiske egenheter. Den avskyelige tysker, mer ape enn menneske, var et tema de allierte journalistene konstant dvelte ved. Også på den andre siden fostret man hat på tilsvarende måte. I Storbritannia og Frankrike ble slike forestil­ linger holdt i live av skrekkhistorier om tyske "forbrytelser” i Belgia, som de allierte propagandistene gladelig spredde uten hensyn til sann­ hetsgehalt. Et godt eksempel på dette er den berømmelige "martyrpresten” i Antwerpen, omtalt av Robert Graves for å vise hvordan løg­ ner kunne vokse. 1. stadium: En avis i Kbln rapporterer at det ble kimet med kirkeklokker over hele Tyskland etter Antwerpens fall i august 1914. 2. stadium: Pariseravisen Le Matin rapporte­ rer at de seierrike tyske styrkene tvang prestene i Antwerpen til å kime med kirkeklokkene. 3. stadium: I London rapporterer The Times at belgiske prester som hadde nektet å kime med klokkene etter Antwerpens fall, var blitt arre­ stert. 4. stadium: Milano-avisen Corriere della Sera rapporterer at gjenstridige belgiske prester var blitt dømt til hardt tvangsarbeid for å ha nektet å ringe med kirkeklokkene for å feire tyskernes seier. 5. stadium: Le Matin rapporterer at belgiske prester som hadde nektet å la kirkeklokkene sine

kime etter Antwerpens fall, ble bundet opp-ned i klokkene og brukt som menneskelige kolver. En strøm av belgiske flyktninger til både Frankrike og Storbritannia fortalte villig om kri­ gens sanne redsler i hjemlandet. Men som om ikke krigens virkelighet var nok til å vekke forestillingsevnen, lot journalistene fantasien løpe løpsk i et forsøk på å styrke oppslutningen om krigen.

Kirkene Man kunne ventet at prestene ville avholdt seg fra å demonisere fienden. Når mange av dem falt for fristelsen - eller kanskje ikke hadde noe valg var det av to årsaker. For det første var mange prester representanter for etablerte kirkesam­ funn. Dermed var de del av sitt lands moralske og (i vid forstand) politiske lederskap og hadde den samme utdannelse og ideologiske bakgrunn som de som hadde tatt beslutningen om å føre krig. For det annet stod kirkene i alle de krig­ førende land overfor en grunnleggende konflikt mellom sin teologiske og sin sjelesørgeriske gjer­ ning. Egentlig var deres teologiske rolle å for­ sone fiender, lete etter en vei til fred og, spesielt i krigstid, å gjenopprette alle menneskers menne­ skeverd. Dette ble gjentatte ganger fastslått av pave Benedikt 15., som derved pådrog seg vrede fra deler av den franske katolske kirke. Problemet bestod ikke bare i presteskapets blinde patriotisme. Det bestod også i at pre­ steskapet stod overfor en annen type oppgaver i krigstid. De ble mer og mer opptatt med å trøste etterlatte, styrke de forpinte, ta hånd om enker og foreldreløse. Tross alt, hvordan skulle de egentlig forholde segmår de besøkte en familie

DE SIVILES KRIG 1914 Illusjonenes krig ◄ Krigen gjorde bruk av pass vanlig - og obligatorisk i besatte områder. Her fotograferer tyske soldater franske sivilister i det okkuperte Nord-Frankrike. Åpenbart for å spare tid og

penger ble det tatt gruppebilder, og den enkelte ble så identifisert med et nummer.

▼ To ganger i vårt århundre har franske veier vært fulle av dystre familier på flukt sydover fra kamper i nord. Disse familiene er fra Pas de Calais. Belgierne flyktet nordover til Holland og sydover til Frankrike. Dette forsterket folkevandringsbølgen som også nådde England.

som hadde mistet en sønn, og ble spurt om sønnen hadde falt for en rettferdig sak, eller hva slags menneske det var som hadde tatt fra dem sønnen? Kanskje prestenes støtte til den patriotiske sak ganske enkelt avspeilet et felles dilemma for alle nasjonale kirker som forvalter en internasjonal tro. Men noen prester gikk lenger og bidrog til hva vi må kalle moralsk forurensning av krigen. En av dem var biskopen av London, Arthur Winnington- Ingram, som i 1915 kom med denne hatefulle prekenen: "Og først ser vi Belgia dolket i ryggen og plyndret, så Polen, og deretter Ser­ bia, og så den armenske nasjon utslettet - faktisk fem hundre tusen drepte, forsiktig anslått. Den nødvendige konsekvens blir da, for å redde ver­ dens frihet, for å redde friheten selv, for å redde kvinnenes ære og barnas uskyld, alt det edleste i Europa, at alt som elsker frihet og ære, enhver som setter prinsipper over makelighet og livet selv over bare det å leve, forenes i et stort korstog - det kan vi ikke benekte - for å drepe tyskere: ikke drepe dem for drepingens skyld, men for å redde verden; drepe de gode såvel som de onde, drepe de unge menn såvel som de gamle, drepe dem som har vist godhet mot våre sårede såvel som de sataner som korsfestet den kanadiske sersjanten, som overvåket den armenske mas­ sakren, som senket Lusitania, og som vendte ma­ skingeværene mot de sivile i Aerschott og Louvain - drepe dem for at ikke selve verdens sivili­ sasjon skulle drepes." Virkningen av slik reto­ rikk var kanskje like minimal som av geistlighetens bønner om tilgivelse. Men den aggresjon noen av kirkens menn viste under krigen, har svekket dere$ posisjon i ettertid.

169

LIVET I PARIS UNDER KRIGEN Å bo i Paris under første verdenskrig var i praksis å oppholde seg ved fronten. 11914 ble byen utgangspunkt for millioner av soldater som drog fra Gare du Nord for å demme opp for den tyske invasjonen. Selv om invasjonsstyrkene på vei mot Paris ble stanset ved elven Marne i september 1914, foregikk kampene så nær byen - til tider bare 80 kilometer unna - at masseflukt av sivile ikke var til å uunngå. Tilbake var likevel ca. 1,8 millioner sivile borgere, et hemmelig antall militære og et betydelig antall franskmenn og belgiere som hadde flyktet fra den tyske invasjonen i nord. Ansvaret for innbyggernes velferd lå hos byens militærguvernør, general Gallieni, og politimesteren. Som tiden gikk og krigen fortsatte, skaffet de kommunale myndigheter nødvendige forsyninger til dem som ikke kunne betale - soldathustruer, enker, foreldreløse og flyktninger. Disse mottok subsidierte matvarer og kull, som det ble kronisk mangel på i 1916-17. Kommunale suppekjøkkener var særlig populære og effektive når det gjaldt å opprettholde sivil velferd og moral i en situasjon som i utgangspunktet hadde skapt skyhøy arbeidsledighet. Opptil 44 prosent av arbeidsstyrken ble permittert høsten 1914. Særlig rammet dette kvinnelige arbeidere inntil de ble satt inn i rustningsindustrien. Paris var et farlig sted å bo under krigen. Hovedproblemet var fiendtlig bombardement. De første bombene ble sluppet fra zeppelinere (luftskip) 30. august 1914, og drepte en gammel dame. Senere var bombardementet sporadisk. En annen fare var våpenfabrikkene - ulykker her førte til at hele kvartal med boliger ble lagt i grus. Den 20. oktober 1915 ble 48 mennesker drept og 100 såret da en granatfabrikk i sydenden av byen gikk i luften. En eksplosjon i 1917 ved Renaultfabrikken i Billancourt drepte 25. Livet i Paris under krigen var for det meste grått og ensformig. Det var restriksjoner på offentlig og privat belysning, og kull til oppvarming var det så lite av at ingen siden glemte hvordan de skalv seg gjennom de kalde vintrene. 6. februar 1917 var temperaturen nede i minus 14°C. Man kunne ikke engang trøste seg på tradisjonelt vis, for produksjon og salg av absint var forbudt. Senere ble det dessuten ulovlig å selge andre alkoholholdige drikkevarer utenom måltidene. Underholdning var det eneste gode som ikke var rasjonert. Etter full stans i 1914 ble kinoene og teatrene gradvis åpnet igjen. Moulin Rouge, den berømte kabaréten på Montmartre, gjenåpnet 28. november 1914 med en rekke patriotiske forestillinger. 11917 fikk Paris et alliert underholdningstilbud. Diaghilevs Ballet Russe besøkte byen, og Pablo Picasso og Jean Cocteau ble inspirert. Deres kubistballett Parade sjokkerte konvensjonelle parisere 18. mai 1917. Sjokkert ble de også av jazz, som amerikanske soldater introduserte.

170

•4 Så snart faren for nederlag avtok i 1914, slo teaterlivet i Paris ut i full blomst. Offentlig underholdning åpnet dorene igjen 23. november. Både Comédie Francaise og Moulin Rouge satte opp patriotiske forestillinger under hele krigen. Politiledelsen holdt skarpt oye med innholdet (og utvilsomt også med enkelte aktorer).

► Paris var overstrodd med bombekratere, som dette i Boulevard de Belleville på østkanten. Blant krigens sivile dodsofre var 88 mennesker som ble drept i St. Gervais-kirken langfredag 1918.

► Ikke billettko, men kullko foran Paris-operaen. 11917 var tålmodigheten med varemangel og prisstigning temmelig tynnslitt, og en streikebølge det siste krigsåret gav uttrykk for den nye stemningen.

◄ ► Vinkjeller (til venstre) omgjort til tilfluktsrom under artilleri- og luftangrep mot Paris. Disse pariserne hadde det lettere enn de tusener av belgiske flyktninger (til høyre) som hadde Paris bare som forste stoppested på sin lange, tunge reise sydover. Paris' befolkning var broket under krigen, delvis som folge av flyktningestrømmen, men også fordi Bois de Boulogne vest i byen var forvandlet til en enorm, væpnet leir med et utall leverandører av lovlige og ulovlige varer og tjenester.

Nøkkeldata For de fleste sivile betød krigen hardt arbeid. Kvinnelig arbeidskraft forlot tekstilnæring og husarbeid, og gikk over i rustningsindustrien, eller erstattet menn i mindre viktige stillinger. På landet overtok kvinner ledelse og drift bondegårder. Etter arbeidstid måtte de ta hånd om sin egen familie, hanskes med evige køer og varemangel, gå i stadig angst for å miste ektemann, sønner, slektninger og venner, eller ta seg av sårede veteraner. Krigen skilte millioner av familier. Flyktninger fra frontområdene ble spredd. Unge menn og kvinner trakk til byene, sammen med utenlandske arbeidere. Flyttingen og omveltningene fikk mange til å bekymre seg for familiens fremtid. De bekymret seg unødig. Kvinnene bidrog med sitt så lenge krigen varte, men etterpå gikk de tilbake til sin tidligere, underordnede rolle - på arbeidsplassen som i hjemmet. På kontinentet fikk de fleste mennesker lavere levestandard. I Tyskland og Østerrike-Ungarn slukte inflasjonen oppsparte midler og lønnsøkningen I det okkuperte Belgia førte alvorlig matmangel til feilernæring. De økonomiske problemene i Italia ble forverret av at italienere i Amerika sendte mindre penger hjem. Sivilbefolkningen i Frankrike og Storbritannia hadde det bedre. Etter en periode med forstyrrelser i 1914, vokste krigsindustrien raskt. Arbeidsledigheten forsvant og sosiale ydelser i form av husleieregulering og bidrag til soldatfamilier dempet virkningen av prisstigning og militær mobilisering.

◄ De fleste kvinnelige arbeidere under første verdenskrig hadde hatt betalt arbeid for krigen. Den kvinnelige arbeidsstyrken ble omdisponert for å erstatte menn som trakk i uniform, og for å betjene den voksende krigsindustrien. I Frankrike (se diagram lengst til venstre) utgjorde kvinner opptil 40 prosent av arbeidsstyrken under krigen. Andelen kvinnelig arbeidskraft i de ovrige vestlige land var omtrent den samme, mens i øst var flertallet av jordbruksarbeidere etter hvert kvinner. Etter 1918 forlot kvinnene industrien, men forble i kontor- og servicesektorene.

225

210 195 180 165

Pris for rasjoner til en familie på fire i Tyskland

En ukes forsyninger 8 kg brød 1 kg mel 14 kg poteter 0,9 kg sukker 0,3 kg smør 0,975 kg kjøtt 5,5 I melk 2 egg

150 135

120 105 100 90

100 = 7,93 mark

1914

1913.

Fremmedarbeidere

Totalt 222 763 o Nordafrikanere

oHndokinesere o Kinesere

◄ Mobiliseringen og lave fødselstall for krigen ville ført til mangel på arbeidskraft i Frankrike om det ikke hadde vært for innvandrerne. Omtrent 500 000 fremmedarbeidere kom til Frankrike under krigen. Rundt en tredjedel kom fra Spania (se diagram til venstre), og resten hovedsakelig fra de franske koloniene i Nord-Afrika - Tunis, Algerie og Marokko - samt fra Madagascar, Indo-Kina og Kina. Denne tilstrømningen av fremmedarbeidere var ikke noe nytt, men bare en forsterkning av utviklingen fra før krigen.

1915

1916

1917

◄ Den offisielle statistikk som ligger til grunn for denne grafiske fremstillingen av økningen i levekostnader, undervurderte grovt de vanskeligheter den jevne tysker hadde med å fø sin familie. Offisielle rasjoner dekket bare halve minimumsbehovet i befolkningen. Dette betød at alle måtte skaffe seg mat på svartebørsen hvor prisene lå skyhøyt over de offisielle maksimumsprisene.

1918

Kronologi •

1915

24. april

23. mai

4. januar

(til 9. januar 1916) Alliert felttog mot Tyrkia på Gallipolihalvoya

Italia erklærer krig mot Osterrike-Ungarn

Aksjebørsen i London gjenåpnes

31. mai

19. januar

2.-4. mai

Første tyske luftskipangrep mot England

Slaget ved Gorlice-Tarnow: sentralmaktene bryter gjennom den russiske fronten og tvinger russerne til retrett

8.-22. februar_____________

Vinterslaget i Masuria; tyske og osterriksk/ungarske styrker tvinger russerne til retrett 10.-13. mars_______________

Slaget ved Neuve-Chapelle; britisk og indisk offensiv på vestfronten erobrer landsbyen Neuve-Chapelle

4. mai

(til 18. juni) Annet slag ved Artois; franskmennene vinner et lite landområde fra tyskerne på vestfronten

________________

Forste tyske luftskipangrep over London-distriktet 16. juli___________________

Storbritannia: Lov om nasjonal registrering krever at menn som oppfyller kravene til militærtjeneste, skal registreres

25. september____________

Tysk ubåt senker passasjerskipet Lusitania

(til 14. oktober) Tredje slag ved Artois; fransk offensiv vinner et lite område fra tyskerne på vestfronten

7. mai

21. mars__________________ 9.-10. mai

25. september

Slaget ved Aubershøyden; mislykket britisk offensiv mot tyskerne på vestfronten

(til 6. oktober) Fransk offensiv i Champagne; et lite landområde tas fra tyskerne

Tyrkia innleder massakrer og deportasjoner av armenere

15.-25. mai

25. september

22. april__________________

Slaget ved Festubert; mislykket kanadisk og britisk offensiv mot tyskerne på vestfronten

(til 4. november) Slaget ved Loos; britisk offensiv på vestfronten gjenerobrer byen Loos

Forste tyske luftskipangrep mot Paris

8. april

_________________

(til 27. mai) Annet slag ved Ypres; tysk offensiv på vestfronten mot Ypres, men byen erobres ikke

12. oktober Den britiske sykepleiersken Edith Cavell blir henrettet av tyskerne i Belgia for å ha hjulpet allierte fanger til å flykte

172

DE SIVILE

1915 FRONTENE STIVNER En lang krig med store arméer må understøttes av en stor arbeidsstyrke Kvinner overtar ektemennenes arbeid og beveger seg inn på nye arbeidsområder

1915, da de militære frontene stabiliserte seg, ble det klart at alle de krigførende stod over­ for en monumental oppgave når det gjaldt å kle, fø, huse og bevæpne millioner av menn. Hvis hjemmeindustrien ikke skulle stanse helt, måtte de innkalte mennene erstattes. Om forsyningsordrene skulle effektueres, måtte nye arbeidere rekrutteres, læres opp og settes i arbeid. Dette førte nøvendigvis til en annen størrelse og sam­ mensetning av arbeidsstokken i alle de krigfø­ rende nasjoner. Utviklingen var selvsagt ujevn. Rekrutteringen av ny arbeidskraft til industri, handel og jordbruk begynte i 1915 under krigens annen fase, og fortsatte uavbrutt frem til våpen­ hvilen. Mobiliseringen av en ny arbeidsstyrke med­ førte fire parallelle sett av forandringer. For det første kom det flere kvinner inn i arbeidslivet. For det annet ble industriarbeidernes gjennom­ snittsalder lavere. For det tredje ble nye kilder til arbeidskraft utnyttet. Og for det fjerde ble krave­ ne til andel faglært arbeidskraft redusert.

1

Men andelen av kvinner i den yrkesaktive befolkning oker bare marginalt I Frankrike blir noen soldater innkalt til fabrikkarbeid I Storbritannia blir ufaglærte satt til å gjøre fagarbeid Levestandarden varierer sterkt fra land til land

▼ I tillegg til tradisjonelle oppgaver innen jordbruk og tekstilproduksjon omfattet kvinnenes krigsarbeid våpenproduksjon, kontorarbeid, transport og alle typer ufaglært arbeid. Dette bildet av lokalbefolkning ansatt ved et britisk ammunisjonsdepot i Italia, antydet kanskje at kvinner som burde hatt spedbarn i armene, bar bomber i stedet.

Sysselsettingen av kvinner under krigen Den viktigste forandringen var kvinnenes inn­ tog i arbeidslivet. Dette utløste adskillig kom­ mentar også under selve krigen. De påtok seg et mangfold av oppgaver. Noen overtok ekteman­ nens jobb og ble smeder, tapetserere og gravere. Andre ble trukket inn i ikke-manuelle yrker hvor det var få kvinner, som tannleger, ambulansesjåfører og bomvoktere. I tillegg ansatte banker og kontorer kvinnelige kasserere og kontorister til å utføre arbeid som tradisjonelt var forbeholdt menn. Men også i rustningsindustrien var det behov for kvinner. Man skal huske at militær utrustning bestod av mer enn kanoner og kuler begrepet kom til å omfatte nærmest alt arméene trengte. Noe av stoltheten over disse nye "rustningsjentenes" arbeid fremgår av publisiteten en fa­ brikk skapte rundt de første granatene som var produsert av "kvinnelige yrkesutøvere". Foto­ grafier viser bredden av kvinners arbeid - i frem­ stilling av alt fra militære tropehjelmer og flypro-

173

Glansen gikk fort av krigsarbeidet peller til kaustisk soda og koks. Kvinner arbeidet også i de mange ammunisjonsfabrikkene som ble etablert over hele Europa. Disse forandringene skapte mye bekymring. A ansette kvinner i tradisjonelle mannsyrker var å utfordre de godkjente kjønnsrollene. Noen uttalte seg med engstelse om de moralske farer ved industriarbeid, den fysiske helserisiko kvin­ nene ble utsatt for, og mulighetene for at heltidsarbeidende mødre skulle vanskjøtte barna sine. Kommentatorene (stort sett menn) hadde rett i at krigen nødvendiggjorde kvinners medvirk­ ning i yrkeslivet. Men de både undervurderte kvinnenes arbeidsinnsats i industrien før krigen, og overdrev forandringene krigen medførte. Si­ tuasjonen i Frankrike illustrerer dette. Tyskernes fremgang i begynnelsen av krigen nødvendig­ gjorde omfattende omorganisering av fransk in­ dustri. Kvinner ble trukket inn i de nye fabrikk­ ene - først av private arbeidsgivere og deretter av staten. De var særlig konsentrert i kjemisk indu­ stri og på trelast- og transport-sektorene hvor de håndterte de forskjelligste oppgaver. Mange spesialiserte seg på å betjene maskiner av alle slag - presser, smelteovner, sager, kraner, mosekverner og dreiemaskiner. På noen områder, som i metallurgisk industri, utgjorde kvinner opptil 25 prosent av arbeidsstokken i 1918, mot fem prosent i 1914. Men dette var unntaket, ikke regelen. På andre områder øket ikke den kvinne­ lige andelen så mye. Omtrent 35 prosent av ar­ beidsstokken var kvinner i 1914, og tallet steg til omkring 40 prosent under krigen. Det samme kan sies om Tyskland. Kvinnelige arbeidere ble ikke rekruttert blant tidligere hjemmeværende, men blant dem som allerede hadde vært i betalt arbeid i annen virksomhet. Det er derfor grunn til å forholde seg meget skeptisk til de mange uttalelsene under krigen om dens "revolusjonerende" virkning for kvin­ ners arbeid. Etter våpenhvilen gikk industrien tilbake til det gamle mønsteret. Men innen handel og kon­ tor hadde kvinner vunnet varige arbeidsplasser. I Storbritannia øket den kvinnelige arbeidsstok­ ken med 400 000 under krigen, og forble høy i etterkrigstiden. Det er langt vanskeligere å gi noen presis vur­ dering av hva krigsarbeidet betød for disse kvin­ nene. Mange minnes den sosiale siden av jobben og tilfredsstillelsen ved å lære nye ferdigheter. Andre husker den lange arbeidstiden og dobbeltbyrden av betalt arbeid og ubetalt hus- og omsorgsarbeid som innebar køståing for knappe forsyninger, enten før eller etter arbeidstid. Ty­ ske kvinner kalte ironisk disse køene "polone­ ser", der de langsomt buktet seg frem til skoma­ keren, slakteren eller bakeriet. Patriotismen kan ha vært drivkraft for mange den første tiden, men krigsarbeidets glans falmet raskt. Det oppdaget ikke minst den andre grup­ pen som ble rekruttert til arbeide i krigsindustrien - tenåringene. Også her må vi være forsiktige med å gi krigen skylden for noe som lenge hadde vært en del av den industrielle virkelighet. Uan­ sett hva loven sa om obligatorisk skolegang, had­ de gutter og jenter vært satt til å utføre enklerer

174

◄ Krigen endret fordelingen av kvinnelig arbeidskraft. I alle bransjer ble menn som drog i krigen, erstattet med kvinner som denne plakatklistreren i Thetford i Øst-Anglia (overst) eller metromekanikeren i Paris (midten). Mye av arbeidet var ensformig og langtekkelig, og mange arbeidet over 70 timers uke. Vekten av sekken denne kvinnelige koksarbeideren (nederst) lofter burde fjerne enhver romantisk illusjon om kvinnenes arbeid under krigen.

DE SIVILES KRIG 1915 Frontene stivner

▲ Kvinnelige dreiere og dreiemaskinoperatorer i en statlig tysk granatfabrikk. De utfører arbeid de var utestengt fra før krigen. Antall kvinnelige arbeidere i metallindustrien økte fra 606 til 11 816 mellom 1913 og 1917, eller fra 5 til hele 28 prosent av arbeidsstyrken. De fikk også en betydelig lønnsøkning - fra ca. 2 mark om dagen før krigen til mellom 5 og 6 mark pr. dag i 1917. Et år senere økte lønnen til omkring 7 mark for en 10-timers dag, et uhørt lønnsnivå for ufaglærte kvinner før krigen.

► Denne kvinnen hovler en propell i en flyfabrikk i Ipswich, England.

175

Kvinnenes holdninger varierte

Kvinners holdning til krigen Mye av krigstidens propaganda fremstiller kvinnene som solide støttespillere for krigen. Kvinners holdninger varierte imidlertid like mye som deres levekår. Selvsagt fantes det sneversynte patrioter, som Englands Mrs. Pankhurst. Bak ekstrem patriotisme lå det ofte frykt og sinne. En propagandist fortalte fra et besøk i en ammunisjonsfabrikk i England: "Jeg snakker med to middelskolebestyrerinner fra en by som flere ganger har hatt besøk av luftskip. 'Vi følte bare at vi måtte komme og hjelpe til med å drepe tyskere', sier de ganske rolig..." På motsatt ende av skalaen var pasifistene som i likhet med de glødende patriotene var i mindretall. De fleste kvinners syn lå et sted imellom. Mange innså at arbeidet deres kunne "frigjøre" menn til tjeneste i hæren, eller bidra til å holde krigen gående. Noen middelklassekvinner sluttet raskt i de nye jobbene sine og ønsket ikke å støtte krigføringen pa noen måte; de hadde økonomi til å la være. Kvinner av arbeiderklassen måtte arbeide videre, selv om, slik en av dem skrev: "Bare det at jeg bruker livskraften min til å ødelegge menneskesjeler, bekymrer meg. Skjønt på den annen side gjør jeg det jeg kan for å få en slutt på denne fryktelige historien." Forestillingen om kvinner som "tar sin tørn" er blitt en klisjé, skjønt mange kvinner følte virkelig at de måtte gjøre noe for å hjelpe mennene. Forunderlig nok var det mange kvinner som forble nærmest uberørt av krigen. Mange svært unge eller eldre kvinner hadde hverken ektemenn eller brødre i skyttergravene. De så konfliktens grusomhet, men den angikk dem ikke personlig. De kastet seg ut i krigsarbeidet oppglødd over nye jobber, nye lønninger og ny frihet. For dem var det tyve- og tredveårene som kom med fattigdom og elendighet.

► En før-revolusjonær russisk kvinne i krigsindustrien.

oppgaver i både landbruk og industri før krigen. Det eneste krigen gjorde, var å få frem i lyset og stilltiende tillate noe som lenge hadde foregått mer i det skjulte. Disse ungdommenes utdann­ else hadde klart mindre betydning enn å sørge for at mennene ved fronten fikk det de trengte for å føre krig.

Rekruttering og "utvanning” i industrien Den tredje gruppen nye arbeidere i krigsindustriene ble ikke rekruttert gjennom de tradisjo­ nelle kanaler. I Frankrike ble utlendinger, spesi­ elt fra middelhavsland og franske kolonier, satt i arbeid. Det samme ble krigsfanger og invalidi­ serte soldater. Frankrike (men ikke Storbritan­ nia) utskrev dessuten soldater som bie satt til fabrikkarbeid under militær disiplin. Behovet for å øke og intensivere produksjo­ nen ledet til en rad endringer under fellesbe­ tegnelsen "utvanning”. Dette bestod først og fremst i at grensen mellom faglærte og ufaglærte arbeidsoppgaver ble visket ut. Dette skillet had­ de i mange år vært årsak til lang og bitter konflikt for å sikre fagarbeidere en brukbar inntekt ved å begrense yrkesadgangen og pålegge nybegyn­ 176

nere en læretid. Etter 1915 gav fagarbeiderne meget motstrebende fra seg disse privilegiene, og bare så lenge krigen varte. Resultatet var at de nye rekruttene i arbeidslivet, spesielt kvinnene, fikk adgang til relativt godt betalte jobber som de hadde vært utestengt fra før krigen. Med tilleggsbetaling for overtidsarbeid og resultatavhengig akkordarbeid skulle det ikke overraske noen at enkelte arbeidere i rustningsindustrien hadde vesentlig mer å rutte med enn før krigen.

Levestandarden under krigen I begynnelsen av krigen ble disse fordelene spist opp av rask prisstigning. Noen arbeidere, for eksempel de alltid så selvstendige gruvearbei­ derne i Sør-Wales, forberedte allerede i 1915 ak­ sjoner for å forsvare sin levestandard. For de fleste andre arbeidere på denne tiden var den slags militant opptreden henimot utenkelig. Men som vi skal se, kom store deler av den nye arbeidsstokken til å vise sin misnøye på alar­ merende vis senere i krigen. En kilde til slik uro viste seg tidlig. Det var ”profitør”-fenomenet. Begrepet "profitør” ble til for å betegne dem som skapte seg en formue ved hjelp av Napoleons-

► Disse mennene i det egyptiske arbeidskorpset, stasjonert i Boulogne, var del av en enorm arbeidsstyrke av mange raser og nasjonaliteter som støttet opp allierte enheter. 11918 var over 250 000 mann fra Kina, Vietnam, Egypt, India, Vest-lndia, Sør-Afrika og andre steder beskjeftiget med alle typer bygge-, vedlikeholds- og reparasjonsarbeid. Tidens inngrodde rasefordommer krevet at de ble holdt adskilt i spesielle leire, og at klager på lønn og betingelser ble møtt med ytterste strenghet. I september 1917 ble 23 egyptere skutt etter en streik i Boulogne. Senere ble ni kinesere drept i tilsvarende uroligheter. Hadde ofrene vært hvite, ville slike reaksjoner ført til en storm av protester - men ingen i eller utenfor hæren kritiserte denne brutale handlemåten.

Reallønnen synker, men tyske feriesteder har gode tider krigene i 1800-1815. Et århundre senere gikk det rykter om tilsvarende praksis i flere europeiske land. Påstandene lar seg bare løselig underbyg­ ge, men de beskriver ett trekk ved situasjonen under krigen. I Tyskland lå oppgitt resultat og utbytte i aksjeselskaper på samme nivå i 1915-16 som i 1913. Man vil aldri få vite om dette skyldtes normale bokføringstriks, men mye annet tyder på at profittmarginene øket i de industrisektor­ ene som forsynte krigsoperasjonene. Som man kunne vente, gjorde noen jern- og stålselskaper det svært godt. Generelt kan det sies at jo større selskap, desto bedre muligheter til øket avkast­ ning på kapitalen, uansett inflasjonsrate. Regjeringsagenter la vekt på å spare penger ved å handle med store produksjonsenheter. Dette bi­ drog følgelig til sterkere konsentrering av indu­ strien under krigen. Det ble på den tiden ikke lagt skjul på at dette velstående laget av befolkningen høstet forde­ ler. Feriesteder og kuranstalter drev fortsatt blomstrende forretning. De luksustilbud noen av de rike tok som en selvfølge, var fortsatt til­ gjengelige, om enn til skyhøye priser. For resten av befolkningen var det langt vanskeligere å klare seg. De eldre, pensjonistene og de som måtte klare seg på faste inntekter, ble utarmet av krigsinflasjonen. Tilsvarende berørt var hvitsnipparbeiderne, særlig i lavere stillinger. Situa­ sjonen for kroppsarbeidere varierte med job­ bens tilknytning til krigsøkonomien - jo mer krigsorientert virksomhet, desto bedre inntekt. Dette kan forklare hvorfor så mange kvinner som arbeidet i tekstilindustrien før krigen, søkte seg til krigsindustrien - de hadde simpelthen ikke råd til å bli værende når lønningene deres fikk mindre kjøpekraft fra dag til dag.

Matmangel i Tyskland Importvarer utgjorde rundt 19 prosent av tysk kosthold før krigen. Dessuten kom 27 prosent av proteinet og 42 prosent av fettet fra utlandet. Denne enkle statistikken viser hvor sårbart Tyskland var for en alliert blokade. Tyske myndigheter fant ingen tilfredsstillende løsning på dette problemet. De fleste dagligvarer, også brød, ble rasjonert av adskilte lokale myndigheter. Noen satte tak på prisene, men selgerne kunne lettvint omgå dem ved å sende maten til nabodistriktet eller til uregulerte områder. For å forenkle kontrollen ble det i juni 1916 etablert en krigsnemd for matvarer, men matmangelen forble kronisk og førte iblant til opptøyer. Så kom katastrofehøsten 1916. Det ble potetmangel, og ernæringen ble basert på turnips. Befolkningens offisielle krigsrasjoner dekket omtrent halve kaloribehovet. Resten kom fra den blomstrende svartebørsen som til svimlende priser hindret sulten fra å gå over til hungersnød. Matforsyningen bedret seg fra sommeren 1917, men i juni og jul 1918 ble det alvorlig matmangel igjen, samtidig med at situasjonen på vestfronten snudde seg.

► Tyske husmødre i kø for potetskrell i 1917.

178

Totalt sett var det stor variasjon i levestandard under krigen. I Tyskland falt gjennomsnittlig reallønn med ti prosent hvert krigsår. Noen av arbeiderne i rustningsindustrien fikk lønn som holdt tritt med prisene, men de var i fåtall. I Frankrike og Storbritannia falt reallønnen i be­ gynnelsen av krigen, men tok seg opp igjen senere. I det okkuperte Belgia led en stor del av befolkningen regelrett nød gjennom hele kri­ gen. Matvaresituasjonen Matforsyningen varierte også betraktelig. Her gjorde tysk krigsledelse en fundamental feil. Når det gjaldt matforsyninger, insisterte den tyske overkommando på å prioritere hæren fremfor sivilbefolkningen. Dette kan synes fornuftig, men i en langvarig krig var dette å be om kata­ strofe. Ved ikke å organisere en skikkelig sivil matvarefordeling, sørget tysk ledelse for kronisk misnøye, i tillegg til at selve krigsproduksjonen ble mindre effektiv. Kombinasjonen av alliert blokade og flere dår­ lige avlinger i Østerrike-Ungarn og Tyskland i midtre del av krigen - som førte til den uhygge­ lige "turnipsvinteren" 1916-17 - forverret sentral­ maktenes situasjon. Dårlig ledelse gjorde den vanskelige situasjonen kritisk. I tillegg til en ab­ surd prispolitikk som skapte overflod den ene måneden og dyrtid den neste, var det mangel på både arbeidskraft, hester og okser til å bearbeide jorden. Resultatet var en stadig mer utilstrekke­ lig matforsyning og til slutt feilernæring. Noen områder i Europa falt tilbake til en type økonomi som hadde vært ukjent i hundre år, med byboere som jaktet etter hva de kunne finne i høstede åkre. Slike problemer ble selvsagt små, sammen-

► Bildet av ruinene av Termonde i Belgia antyder hva slags omgivelser de sivile levde i nær fronten. Utstrakt ødeleggelse av hus og anlegg oket risikoen for barneulykker og spredning av sykdommer gjennom infisert drikkevann. Dårligere boforhold, oppvarming og ernæring førte til stigende dødelighet i Belgia fra 1916. Gjennomsnittlig fødselsvekt i Antwerpen under krigen var 750 gram lavere enn før krigen.

Nå får vi ikke poteter igjen... Grunnen er denne - for 14 dager siden annonserte den idiotiske kommunen at potetene skulle koste ti pfennig for pundet frem til 1. august - og deretter én pfennig mindre hver uke til de kom ned i seks pfennig for pundet. Så for å få denne ekstra åttendedels pennyen, tok bondene opp massevis av vinterpoteter som langt fra er modne ennå. De sendte massevis av dem ut på markedet, og etter fjorten dager var de selvsagt odelagt. ETHEL COOPER, LEIPZIG

lignet med det mennene ved fronten opplevet, og det er vel forklaringen på hvorfor så mange sivile fant seg i dem. Forholdene på alliert side var langt fra så ille. Dette skyldtes delvis at de sjøverts forsyningslin­ jer, tross ubåtkrigen, ble holdt åpne. Det hang også sammen med en mye mer vellykket innsats for å øke eller opprettholde den innenlandske jordbruksproduksjonen i Storbritannia og Frankrike. Men den allierte matpolitikkens suk­ sess bunnet fremfor alt i en langsom og alt annet enn planmessig erkjennelse av at den eneste måten krigen kunne vinnes på, var ved å for­ svare den sivile levestandarden og sikre at for­ delingssystemet ikke brøt sammen. En av nøkle­ ne til de alliertes seier var derfor at de klarte å mobilisere og utstyre kjempearméer, effektivt og uten å utarme befolkningen hjemme.

◄ Idyllisk forherligende familiebilder, som dette fra 1916, understreket båndene mellom fronten og dem der hjemme. I virkeligheten hadde den franske soldat meget sjelden permisjon. Bedre permisjonsordninger var blant de forste reformer som ble innført etter mytteriene i 1917.

179

EN FAMILIES KRIG Kaptein John Francis Mott i York og Lancaster regiment kom fra en familie med sterke militære tradisjoner. Han vokste opp på den elegante edwardianske herregården Kilvington Hall i Yorkshire, og ble utdannet ved Wellington College og Sandhurst. 11907 møtte han Muriel Backhouse, og de giftet seg samme år. Kort etter kom deres første sønn til verden. 11914 hadde de fått to sønner til. Nå var hans forhold til moren blitt anstrengt, og han hadde finansielle problemer. Ved krigsutbruddet ble regimentet værende i England og lå i trening i Grantham, Lincolnshire og deretter i Witley, Surrey. I slutten av juni 1915 fikk regimentet nyss om stasjonering i det østlige Middelhav, som del av ekspedisjonsstyrken ved Gallipoli. Det forlot England 1. juli og var ti dager etter i Mudros, Gallipoli-styrkenes trenings- og akklimatiseringsbase i det østlige Middelhav. I mellomtiden slet fru Mott med et nytt svangerskap og krav fra forskjellige kreditorer. Kaptein Mott besøkte Gallipoli-fronten i slutten av juli. En uke senere, 6. august 1915, kom regimentet til Suvlabukten og rykket frem over Saltsjøen neste morgen. Under denne fremrykningen, etter å ha vært i aktiv tjeneste i mindre enn ett døgn, ble kaptein Mott såret i benet mens han forsøkte å hjelpe en såret kollega. Mott døde natten etter. Muriel fødte deres fjerde sønn to måneder senere. Hun giftet seg aldri igjen. Familien ble innkvartert i Nord-London av Boligforeningen for offisersfamilier. Til guttenes oppfostring hadde hun sin enkepensjon, familie tilskudd og en liten understøttelse fra kaptein Motts mor. Kaptein Motts korte, ubehagelige og triste aktive tjeneste og hans hustrus langvarige slit for å opprettholde familielivet hjemme, gir et realistisk bilde av krigens virkelighet for millioner av familier i alle de krigførende land. Menneskers opplevelse av første verdenskrig danner en skjebnevev av utallige slike enkelthistorier.

Granthani, 24. september 191' igje’1Min el

PASSED BY

gjør du? ......

"c?"'

N22745 CENSOR

....

! cTi I

DintroMe*^. >

lolin r Mo»

■ ,ktede Childie

det e’ i Hl d

TELEGRAM WITLEY LEIR 30. Juni Ordre nettopp mottatt starter tidlig overimorgen. Mitt utstyr ikke ankommet fra lager. Hvis umulig sende i tide ta med deg imorgen. Skriver senere. Jack.

.l

jeg er W

im>et fli ni geH. Men

de’ £d Gd og snakk me

't^fr^rniigodstatiilHMS Aquitani I sjøen utenfor Kret den 9. jul

John F. Mott

Min elskede Childie Jeg sender deg dette med en av skipsoffiserene, ettersom det blir det eneste usensurerte brevet jeg vil f anledning til å sende deg... Det viser seg at destroyereskorten forlot oss ca. 05.00 den 4.; og 20 minutter over fem ble vi beskutt av en ubåt. Torpedoei bommet på oss med én meter. Vi fikk aldri vite hvor den kom fra... Selvfølgelig gikk alarmen og vi stod alle klar til å låre båtene inntil vi ble frabeordret kl. 23.00. Det merkeligste ved det hele var at torpedoeskorten våi forlot oss like utenfor Scillyøyene, hvor fem skip nylig er blitt torpedert. Alle, også skipets kaptein, var rasende på admiralitetet. Her ble verdens største skip med 9.000 mann ombord forlatt hjelpeløst i verdens farligste havområde. I alle fall kom vi oss trygt gjennom det, og det er jo noe, men en av byssemannskapet som var ombord i Lusitania da hun ble senket, fikk et slikt sjokk at han måtte kaste opp på grunn av nervene...

..... .

vind- Vi hfir/Jinnier ut nd o?g; £te uke-

>rn. . stekende & .....

)i(?dcle

£26-5-0 1 n "b^vet. 91 dager a 3i sl

S

med at

»' f a i« «p1' pe,,gtr, iS*’ SVEITS j. FRANKRIKE—'

Tysk

POLSKE KORRIDOR

4.

Osmansk

Internasjonal grense 1919

j

Folkeavstemningsområde

-X

Under kontroll av Folkeforbundet

UNGARN /

\ _ .