Stater og nasjoner [9] 8203164935, 8203170390 [PDF]

Zitiervorschau

STATER OG

NASJONER

STATER OG

NASJONER

Redigert av

J.E. SPENCE

B Nasjonalbiblioteket Depotbihlioteket

ASCHEHOUG

INNHOLD EUROPA Norge 10 • Danmark 12 • Sverige 14 Finland 18 • Russland 20 • Ukraina 24 • Polen 26 Den tsjekkiske republikk 30 • Ungarn 32 • Romania 34 Kroatia 36 • Jugoslavia 37 • Bulgaria 38 • Albania 39 Hellas 40 • Italia 42 • Spania 46 • Portugal 50 Frankrike 52 • Storbritannia 56 • Irland 60 Belgia 62 • Nederland 64 • Tyskland 68 Østerrike 74 • Sveits 76 • Kort om andre land i området 78

ALB

ALBANIA

BELG

BELGIA

BULG

BULGARIA

ISR

ISRAEL

LIB

LIBANON

NED

NEDERLAND

DTR

DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK

UNG

UNGARN

ØSTR

ØSTERRIKE

AMERIKA

Canada 82 • De forente stater 86 • Mexico 92 Nicaragua 94 • Panama 95 • Cuba 96 • Barbados 98 Jamaica 99 • Trinidad og Tobago 100 • Guyana 101

Venezuela 102 • Brasil 104 • Paraguay 109

Uruguay 110 • Argentina 112 • Chile 114 Bolivia 116 • Peru 118 • Ecuador 120 • Colombia 122

Kort om andre land i området 124

AMERIKA FORENTI STATER

PORTUGAL

AFRIKA Algerie 130 • Tunis 132 • Marokko 133 • Libya 134

MAROKKO

Egypt 136 • Sudan 139 • Etiopia 140 • Kenya 142 Uganda 144 • Tanzania 145 • Malawi 146

Mosambik 147 • Zambia 148 • Zimbabwe 150

CUBA

MEXICO

Sør-Afrika 152 • Lesotho 156 • Namibia 157 Angola 158 • Kongo 159 • Zaire 160 • Nigeria 162

Ghana 164 • Elfenbeinskysten 165 • Liberia 166

Barbados

ragua

TRINIDAD

3ANAMA';(VENEZUE^0GT0BAG0

Senegal 167 • Kort om andre land i området 168. COLOMBb

MIDT-ØSTEN OG SØR-ASIA Tyrkia 174 • Syria 176 • Libanon 178 • Israel 180

ECUADOR

Jordan 183 • Saudi-Arabia 184 • Jemen 186

Kuwait 187 • Irak 188 • Iran 190 • Afghanistan 192 Pakistan 194 • India 196 • Sri Lanka 202

Bangladesh 203 • Kort om andre land i området 204

ØST-ASIA OG OSEANIA

lUAY

CHILI

Kina 208 • Nord-Korea 214 • Sør-Korea 215

Japan 216 • Taiwan 222 • Burma 224 • Laos 225 Vietnam 226 • Kambodsja 228 • Thailand 230

Malaysia 232 • Indonesia 234 • Singapore 236

Papua Ny-Guinea 237 • Filippinene 238 Australia 240 • New Zealand 244 • Kort om andre land i

området 246 Internasjonale organisasjoner 248

Videre lesning 250

Billedliste 251 Register 252

ARGENTINA

BIDRAGSYTERE

Alan Angel St. Antony's College, Oxford

John Crabtree Oxford Analytica

Louise Jones Forfatter, Oxford

+Peter Savigear University of Leicester

David Arter Leeds Metropolitan University

Martin Dent University of Keele

Wilfrid Knapp St. Catherine's College, Oxford

Franco Scabbiolo Forfatter, Oxford

Jo Beall London School of Economics

Kenneth Dyson University of Bradford

T.C. McCaskie University of Birmingham

Richard Tames Forfatter, London

Robert Bideleux University College of Swansea

Roberto Espindola University of Bradford

Richard Nile University of Queensland, Australia

William Tordoff University of Manchester

Robert Borthwick University of Leicester

Henry Finch University of Liverpool

David Renwick Forfatter, Trinidad

Peter Woodward University of Reading

Steven Chapman Forfatter, Oxford

Robin Hallett Forfatter, Shropshire

Gowher Rizvi Nuffield College, Oxford

Christopher Clapham Lancaster University

Galen Irwin Leiden Universitet, Nederland

Alisdair Rogers Keble College, Oxford

IRØNLAND (Danmark)

1ITANNIA

R LAND

NORDKOREA

SPANIA

TUNIS

PAN

SØRKORE

KINA PGHANI

IRAN

JORI ALGERIE

LIBYA

EGYPT

TAIWAN

SAUDIARABIA

INDIA VIETNAM

YEMEN

SUDAf

IIGERIA

1LIPPINENE

ISJA

ETIOPIA

LANKA

MALAYS1

ELFENBEINS­ KYSTEN ’

ZAIRE INDONI

iUINEA

ANGOl

lOSAMBlI NAMIBI

ZftøBABt

AUSTRALIA LESOTHO

SØRAFRIKA

Originalens tittel: The World Today - A Nation-by-Nation Guide

Norsk utgave © 1995 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard),gslo

Sats og trykk: Aarhuus Stiftsbogtrykkerie, Århus Printed in Denmark 1995

© 1994 Andromeda Oxford Limited AN ANDROMEDA BOOK Planned and produced by Andromeda Oxford Limited 11-15 The Vineyard Abingdon, Oxfordshire OX14 3PX England

Oversatt av Sten Solberg og Bente Heill Kleven

Bind 9 i Det 20. firhtindre ISBN 82-03-16493-5 (kompl. bind 1-10) ISBN 82-03-17039-0 (dette bind)

Norsk forlagsredaksjon: Birger Huse

NEW ZEAl

FORORD

Nasjonalstatens natur og rolle har vært årsak til heftig debatt gjennom hele det 20. århundre: kritikerne har svertet den som hovedårsak til krig og usikkerhet i det internasjonale system, mens tilhengerne har hevdet at staten i det minste kan tilby orden og stabil styring. Uten dens beskyttende nett ville mennesket raskt vende tilbake til en naturtilstand hvor livet, med syttenhundretallsfilosofen Thomas Hobbes' fyndige formulering, er "gement, bestialsk, og kort".

Seiglivetheten er kanskje nasjonalstatens mest bemerkelsesverdige trekk: de som er statsløse på grunn av fremmedstyre eller innlemmelse i flernasjonale imperier har, med vekslende hell, kjempet for å opprette nasjonalstater hvor prinsippet om nasjonal selvråderett kan komme til uttrykk. I etterspillet etter første verdenskrig oppsto nye stater i Mellom- og Sør-Europa og Midtøsten etter hvert som gamle imperier gikk i oppløsning. En tilsvarende prosess fant sted etter 1945, da de europeiske stormaktene - enkelte ganger etter blodige kriger - innrømmet sine tidligere kolonier uavhengighet. I dag er omkring 175 nasjoner medlemmer av De forente nasjoner, men mange av nykommerne er kunstige og ustabile konstruksjoner som omfatter en mangfoldighet av etniske grupper og mangler enhver dypere følelse av nasjonal identitet. 1800-tallets liberale drøm, om at staten og den nyfødte nasjonen skulle inngå en lykkelig forening og skape et demokratisk selvstyre, har derfor i mange tilfeller vist seg å være en illusjon. På en internasjonal arena hvor flerspråklige imperier konkurrerer med enevelder i den tredje verden og en minoritet av utviklede demokratier i Vest-Europa og Nord-Amerika, består relativt få av verdens nye stater (og langt fra alle de gamle) den prøven. Nettopp i dag utfordres statens uinnskrenkede suverenitet av tre svært forskjellige forhold. Nylige begivenheter i Sovjetunionen, Jugoslavia og Etiopia gir eksempler på undertrykte nasjonaliteter som frigjør seg fra sentralmaktens undertrykkende kon­ troll. Tendensen er imidlertid motsatt i Vest-Europa, der en gradvis politisk og økonomisk integrasjonsprosess gir utsikt til et langvarig forent kontinent under overnasjonale styringsinstitusjoner. En lignende utvikling er i gang andre steder for eksempel i Vest-Afrika og Sør-Afrika, hvor overnasjonale konstruksjoner skal fremme felles interesser - spesielt innen feltet for økonomisk utvikling. Og, til sist, trues statssuverenitetens ukrenkelighet av at organisasjoner som FN diskuterer å gripe inn i land med de groveste brudd på menneskerettighetene. Et klart eksempel på denne trenden er USAs, og deretter FNs, engasjement i Somalia (fra 1992).

Det er et ønske at leserne vil oppleve denne boken som en nyttig veileder gjennom nasjonalstatens komplekse historie i det 20. århundre. Meningen har vært at den skal være mer enn et oppslagsverk, idet hver artikkel forsøker å gi en forklaring på oppog nedgangsperiodene i den mangfoldigheten av stater som inngår i det 20. århund­ res internasjonale samfunn.

J.E. Spence, Chatham House, London

EUROPA

ALFABETISK LANDOVERSIKT Albania 39 • Andorra 78 • Belgia 62 • Bosnia-Hercegovina 78 Bulgaria 38 • Danmark 12 Den tsjekkiske republikk 30 Estland 78 • Finland 18 Frankrike 52 Hellas 40 Kviterussland 78 • Irland 60 • Island 78 » Italia 42 Jugoslavia 37 • Kroatia 36 • Kypros 78 • Latvia 79 Liechtenstein 79 • Litauen 79 • Luxembourg 79 • Makedonia 79 Malta 79 • Moldavia 79 • Monaco 79 • Nederland 64 • Norge 10 Polen 26 • Portugal 50 • Romania 34 • Russland 20 San Marino 79 • Slovakia 79 • Slovenia 79 • Spania 46 Storbritannia 56 • Sveits 76 • Sverige 14 • Tyskland 68 Ukraina 24 • Ungarn 32 • Vatikanstaten 79 • Østerrike 74

NORGE

KONGERIKET NORGE

orge ble den første av de nye statene i Europa i det 20. århundre. Landet var blitt forbundet i en løs union med Sverige som en bivirkning av Napoleonskrigene, men skaffet seg sin fulle selvstendighet under statsminister Christian Michelsens smidige lederskap i 1905. Det særpregede ettkammerparlamentet, Stortinget, konsti­ tuerer seg i to interne avdelinger i lovsaker, Odelstinget og Lagtinget, og kan ikke oppløses før utløpet av den fastsatte fireårige valgperioden. En sterk nasjonalisme i siste del av 1800-tallet bidro betydelig til fremveksten av politiske partier i Norge, og i 1884 ble prinsippet om statsrådsansvar for første gang akseptert i Norden. Lik stemmerett for alle menn ble innført i 1898, mens kvinner fikk alminnelig stemmerett i 1913. Under første verdenskrig var Norge formelt nøytralt, men krigen til sjøs og nedgangen i handelen med Tyskland skapte en viss ubalanse i økonomien. I slutten av 1930-årene vant Arbeiderpartiet sin domineren­ de rolle i statsstyret, en posisjon det senere har beholdt. Det kom til makten i 1935 da formannen Johan Nygaardsvold inngikk et "kriseforlik" med Bondepartiet. I utenrikspolitik­ ken forsøkte Norge på ny å være nøytralt, men den 9. april 1940 ble landet invadert. Til tross for alliert støtte til den norske hær var hele landet okkupert innen 10. juni. Kongefa­ milien gikk i eksil og Vidkun Quisling, føreren for det lille nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling dannet en "na­ sjonal regjering". Det ble utviklet en effektiv motstandsbe­ vegelse som gjennomførte noen bemerkelsesverdig vellykke­ de aksjoner mot industrimål. De tyske styrkene kapitulerte i 1945. I det etterfølgende Stortingsvalget i oktober fikk Arbeiderpartiet for første gang absolutt flertall, som det beholdt frem til 1961. Partifloraen vokste i denne perioden. Den dekket et relativt vidt venstre/ høyre-spekter, men hadde få ekstreme elementer. Dette var en epoke med hittil ukjent politisk stabilitet og, etter at de uunngåelige kontrollordningene etter krigen ble opphevet (rasjoneringen opphørte først i 1952), også en tid med jevn økonomisk vekst. Likhetstanken hadde sin glansperiode, med utvikling av en ny type stat som representerte alle samfunnssektorer, og med et avansert reformprogram som skulle fremme velferd. Fraværet av ekstremistiske utfordringer av betydning (nazi-okkupasjonen unntatt) og kun sporadisk oppblomstring av venstreradikalisme bidro til kontinuiteten i det norske politiske systemet. Likevel sluttet flertallet i Arbeiderpartiet seg til Den tredje internasjonale (Komintern) mellom 1919 og 1923, og i 1945 fikk kommunistpartiet (NKP), et solid element i motstandsbevegelsen, hele 11 plasser i Stortinget. Kommu­ nistkuppet i Tsjekkoslovakia i februar 1948, og frykten for russisk intervensjon som fikk Norge til å bli et av NATOs stiftelsesmedlemmer året etter, punkterte imidlertid NKPs håp, og kommunistene var ikke representert på Stortinget etter 1961.11961 ble utbryterpartiet Sosialistisk folkeparti støt­ tespiller for en Sosialistisk valgallianse som ble dannet for å motarbeide norsk medlemskap i Det europeiske fellesmar­ ked; i 1975 endret denne paraplyorganisasjonen navn til Sosi­ alistisk venstreparti. Dette partiet gjorde store sprang frem­ over ved valgurnene i 1989 og mer ennn tredoblet sitt antall plasser på Stortinget. Den ikke-sosialistiske siden besto av tre sentrumspartier i tillegg til høyresidens Høire og Anders Langes parti, senere Fremskrittspartiet. Blant de førstnevnte spilte Venstre, som arvtager til 1800-tallets ikke-sosialistiske venstreparti, i mange

N

VIKTIGE BEGIVENHETER

1940

Vidkun Quisling danner nazistisk marionetteregjering

1949

Norge blir medlem av NATO

1992

Norge sender ny søknad om EF-medlemsskap

NØKKELDATA

Hovedstad

Oslo

Folkemengde Areal

(1991) 4 259 000

323 878 km2

Innb, per km2 (1991)

BNP per innb.

13,2

(1989) USD 21 850

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med én lovgivende for­ samling (Stortinget)

Uavhengighetsdato

7 juni 1905

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; l-ADB; NATO

1 norsk krone (NKr) = 100 øre

Offisielt språk

Norsk

Viktigste religion

Evangelisk-luthersk kristendom

Oversjøiske områder

Jan Mayen, Svalbard

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) C. Michelsen (1905-07); J.G. Løvland (1907-08); G. Knudsen (1908-10); W. Konow (1910-12); J. Bratlie (1912-13); G. Knudsen (1913-20); O. Halvorsen (1920-21); O. Blehr (1921 — 23); O. Halvorsen (mars-mai 1923); A.Berge (1923-24); J.Mowinckel (1924-26); I. Lykke (1926-28); J. Mowinckel (192831); N. Kolstad (1931-32); J. Hundseid (1932-33); J. Mowinckel (1933-35); J. Nygaardsvold (1935-40); E. Gerhardsen (194551); O. Torp (1951-55); E. Gerhardsen (1955-63); J. Lyng (aug-sept 1963); E. Gerhardsen (1963-65); R Borten (1965-71); T. Bratteli (1971-72); L. Korvald (1972-73); T. Bratteli (1973-76); O. Nordli (1976-81); G. Harlem Brundtland (feb-okt 1981); K. Willoch (1981-86); G. Harlem Brundtland (1986-89); J. Syse (1989-90); G. Harlem Brundtland (1990-)

10

EUROPA

år en viktig rolle. EF-spørsmålet delte Venstre i to, og i 1985 var ingen av fraksjonene lenger representert på Stortinget. Bon­ departiets inntreden i norsk politikk ble hjulpet av innførin­ gen av forholdstallsvalg i 1919; partiet endret navn til Senter­ partiet i 1959. Og til sist Kristelig folkeparti, som oppsto på det sterkt fundamentalistiske Sør-Vestlandet. Samarbeid mellom fire partier som er opptatt av å bevare sin identitet og sine velgere, har aldri vært lett, noe som ofte har ført til at det i siste instans er blitt dannet mindretallsregjeringer utgått fra Arbei­ derpartiet. Mellom 1965 og 1990 har allikevel fire ikke-sosialistiske partier dannet koalisjonsregjeringer i tre perioder. Økonomiske og sosiale trender Norge har i dette århundret utviklet seg til en velferdsstat som gir innbyggerne utstrakt sosial trygghet. Nøytraliteten under første verdenskrig ga økonomisk avkastning, og mot slutten av 1920-årene hadde Norge akkumulert betydelige over­ skudd fra blant annet handelsflåten, antarktisk hvalfangst og en blomstrende metallindustri. Behovet for gjenreisning inspirerte til planøkonomi i etter­ krigstidens Norge. Ytre faktorer påvirket også økonomien spesielt konjunkturoppgangen etter Koreakrigen, og opp­ dagelsen av betydelige olje- og gassreserver i den norske sektoren av Nordsjøen i begynnelsen av 1970-årene. Inntil sammenbruddet i oljeprisen i 1986 sto oljen for omkring 40 prosent av Norges valutainntekter. I 1959 sluttet Norge seg til Det europeiske frihandelsfor­ bundet (EFTA). Landets grunnleggende sunne økonomi, kombinert med en liten økonomis overordnede behov for å kunne drive handel for å overleve, fikk likevel et flertall i regjeringen, næringslivet og Stortinget til å gå inn for norsk medlemskap i Fellesmarkedet da Storbritannia, Danmark og Irland søkte om tilslutning i begynnelsen av 1970-årene. EFspørsmålet vekket sterke følelser i en vanligvis lite demon­ strerende befolkning. I denne situasjonen gjennomførte Ar­ beiderpartiregjeringen medlemskapsforhandlingene under forutsetning av at den endelige beslutningen om medlems­ kap eller ikke lå hos folket i en rådgivende (men i realiteten bindende) folkeavstemning. Avstemningen ga et lite flertall mot medlemskap og en frihandelsavtale (undertegnet i 1973) ble eneste realistiske alternativ. Folkeavstemningen fjernet Fellesmarkedsspørsmålet fra den politiske dagsorden i nær­ mere to tiår, selv om utsiktene til et enhetlig europeisk mar­ ked i 1992 gjenåpnet debatten og på ny reiste krav om med­ lemskap. 1 1990 tok Norge et skritt i denne retningen ved å knytte kronen til ECU'en. Men en ny folkeavstemning høsten 1994 gikk imot medlemskap og utsatte spørsmålet på ube­ stemt tid. EF-spørsmålet engasjerte folk uvanlig sterkt, og dette smit­ tet over på andre folkebevegelser basert på enkeltsaker, spesi­ elt slike som var opptatt av energi og miljøvern. Utover i 1970-årene kom det stadig flere bevis på en grassrotsreaksjon mot høye inntektsskatter og den byråkratiske velferdsstaten de bidro til. En ny radikal høyreretning kom til syne i form av det skatte- og avgiftsfiendtlige Fremskrittspartiet, bygget opp etter dansk mønster og ledet av den frittalende Carl I. Hagen. Partiet kombinerte et frontalangrep på velferdsstaten med en type overdreven anti-innvandringsretorikk som assosieres med Nasjonal front i Frankrike. I realiteten holdt innvan­ drerbefolkningen seg liten. I løpet av det 20. århundre ble Norge et av verdens rikeste land. Innbyggerne kunne nyte en høy levestandard og vel­

stående livsstil. Verdiene ble i hovedsak materialistiske, og sekulariseringen bredte seg i stor grad, til tross for det faktum at 92 prosent av befolkningen var formelle medlemmer i den etablerte (stats-)kirken, Den norske evangelisk-lutherske kir­ ke. Med sikte på å sette fart i økonomien og redusere arbeids­ ledigheten ble det i 1991 vedtatt en større skattereform og et program for investeringer i infrastruktur. Moralitet, eller mer presist en søken etter moralsk autoritet, har vært et underliggende tema i norsk utenrikspolitikk, som har vært basert på troen på at små nasjoner kan spille en aktiv, og ikke bare en reaktiv, rolle i verdenspolitikken. Dette har gitt seg utslag i en sterk oppslutning om FNs arbeid. I tillegg har Norge oppfylt FNs mål om å øremerke én prosent av bruttonasjonalproduktet til utviklingshjelp i Den tredje ver­ den. Uegennytten har imidlertid vært temperert med realis­ me og egeninteresse når forsvars- og sikkerhetsinteresser har stått på spill.

A Oljeplattform under slep fra Norge til Nordsjøen.

11

DANMARK

KONGERIKET DANMARK

om sine skandinaviske naboer klarte Danmark, med ikke liten dyktighet, å ivareta en nøytral posisjon under første verdenskrig og likevel øke sitt territorium etter Tysklands nederlag. Etter en folkeavstemning i 1920 ble den nordlige delen av Schleswig innlemmet i kongeriket Danmark; den tyske etniske minoriteten som fulgte med forble stor nok til å velge sine egne representanter til Folketinget frem til slutten av 1960-årene. I mellomkrigstiden levde Danmark i skyggen av den nye tyske imperialismen og ble i april 1940 summarisk okkupert av nazistene på deres vei mot Norge. Høsten 1943 hadde motstandsbevegelsen opprettet et Frihetsråd, som et­ ter hvert kom til å forberede overgangen til politikken i fredstid. Innforstått med sin sårbare posisjon i Sovjet-marinens hovedléd mellom Østersjøen og Nordsjøen valgte Dan­ mark i 1949, som Norge, medlemskap i NATO fremfor den skandinaviske forsvarsunionen Sverige gikk inn for. Derimot var Danmark pådriveren for opprettelsen av et konsultativt Nordisk råd og slo i 1958 følge med sine nordiske naboer inn i Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA). Kort etter dikter­ te imidlertid landets avhengighet av de tyske og britiske eksportmarkeder en søknad om tilslutning til De europeiske fellesskap (EF), og i 1973 ble Danmark første skandinaviske medlem. Under sosialdemokratenes dominerende innflytelse utvik­ let det seg en underliggende forståelse blant de fire "gamle partier" (Sosialdemokratene, Radikale Venstre, De konserva­ tive og Venstre) med hensyn til velferdsstaten, administrasjo­ nen av blandingsøkonomien og pragmatiske politiske løs­ ninger. Sosialdemokratene fikk aldri parlamentarisk flertall, men i 1924 ble partiet Folketingets største. Da depresjonen var på sitt verste i 1933, inngikk partiet den historiske Kanslergadeavtalen med det bonde-baserte Venstre: mot å vedta støtte­ tiltak for landbruket, sikret avtalen at sosialdemokratene kun­ ne gå i gang med en omfattende velferdslovgivning. Da Sosialdemokratene og Radikale Venstre sammen fikk flertall i begge kamrene i Folketinget i 1936, benyttet stats­ minister Stauning situasjonen til å iverksette grunnlovsend­ ringer. Disse medførte en ettkammerforsamling, en om­ budsmann etter svensk forbilde og klare bestemmelser om parlamentskontroll med regjeringen. Nasjonalforsamlingens første sosialistiske flertall i 1966 syntes å innvarsle en polari­ sering i partipolitikken, men i 1973 kom fem nye partier inn i Folketinget, inklusive Mogens Glistrups skattefiendtlige Fremskridtsparti. Partioppblomstringen falt sammen med, og var delvis en avspeiling av, den økte inflasjonen og ar­ beidsledigheten som følge av oljekrisen i 1973. Dette innebar at det ble vanskeligere å danne styringsdyktige regjeringer, og det nettopp på et tidspunkt da statens rolle i styringen av økonomien var blitt stadig mer problematisk. En unik venstre/høyre-regjering av Sosialdemokratene og Venstre i 1978-79 betegnet både en ny stadfestelse av de "gamle partier" og et forsøk på å skape et bredt grunnlag for den økonomiske kursen. De fleste protestpartiene fra 1973 var fortsatt repre­ sentert i Folketinget, men falt stort sett inn i det tradisjonelle partipolitiske mønster. To av dem, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti, deltok i Poul Schliiters konservativtledede samarbeidsregjeringer fra 1982. Poul Schliiters lange regjeringstid - han var landets første konservative statsmini­ ster i det 20. århundre - markerte en klar høyredreining i dansk politikk.

S

VIKTIGE BEGIVENHETER — 1901 Parlamentarisk styreform etableres

1919

Forholdsmessig representasjon innføres

1920

Folkeavstemning om Schleswig fører til deling

1940

Nazi-Tyskland okkuperer Danmark

1944

Island får full uavhengighet av Danmark

1949

Danmark slutter seg til NATO

1958

Danmark blir medlem av EFTA

1961

Danmark søker om medlemskap i Fellesmarkedet

1992

Danmark avviser Maastricht-traktaten om en europeisk union

NØKKELDATA

Hovedstad

København

Folkemengde

Areal

(1991) 5 146 000

43 093 km2

Innb, per km2

(1991)119,4______________________________

BNP per innb.

(1989) USD 20 510________________________

Konstitusjon Parlamentarisk stat og konstitusjonelt monarki med én lovgivende forsamling (Folketinget)

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 krone (DKr) = 100 øre

Offisielt språk

Dansk

Viktigste religion

Evangelisk-luthersk kristendom

Oversjøiske områder

Grønland; Færøyene

Regjeringssjefer siden 1890 Deuntzer (1901-05); J.C. Christensen (1905-08); C.T. Zahle (1909-10); K. Berntsen (1910-13); C.T. Zahle (1913-20); N. Neergaard (1920-24); T. Stauning (1924-26); T. Madsen-Mygdal (1926-29); T Stauning (1929-42); E. Scavenius (1942-45); V. Buhl (mai-okt 1945); K. Kristensen (1945-47); H. Hedtoft (1947-50); E. Eriksen (195053); H. Hedtoft (1953-55); H.C. Hansen (1955-60); V. Kampmann (1960-62); J.O. Krag (1962-68); H. Baunsgaard (1968-71); J.O. Krag (1971-72); A. Jørgensen (1972-73); P Hartling (1973-75); A. Jørgensen (1975-82); P. Schluter (198293); PN. Rasmussen (1993-)

12

EUROPA

Økonomiske og sosiale trender Danmark var i 1990 en velutviklet velferdsstat som kunne by sine innbyggere omfattende trygghet fra vugge til grav. Reg­ net i BNP per innbygger hadde landet dessuten en av verdens høyeste levestandarder. Men fordi Danmark er svært avhen­ gig av handel og ikke har egne råvarer, og så godt som ingen egne kraftressurser, har landet vært usedvanlig sterkt utsatt for verdensøkonomiens luner. En periode med jevn vekst og full sysselsetting fra 1950-årene av tok slutt med den første oljekrisen i 1973. De påfølgende økningene i oljeprisen med­ førte et kronisk underskudd i betalingsbalansen. En bedring ble hemmet av en relativt liten industrisektor, som bare sto for omkring 20 prosent av BNP. Danmark gikk inn i det 20. århundre med en økonomi som hovedsakelig var basert på jordbruk, som hadde bak seg en vellykket omstilling fra korn til meieriprodukter som svar på den intensiverte konkurransen i korn fra Nord- og Sør-Amerika, Ukraina og Romania. Bondesamvirker og produsentkooperativer ble viktige økonomiske aktører og tellet mer enn 1400 i 1945. I 1930-årene kjempet jordbruk og industri om tetposisjonen; hovedformene var lett- og småindustri og konsumvareindustri som møbler, høyteknologi-produkter og næringsmidler. Etter annen verdenskrig har det vært to sosio­ økonomiske hoved-utviklingslinjer. Landbruket gikk så mye tilbake at det i 1986 bare bidro med 4,8 prosent til BNP. Den offentlige sektor vokste samtidig sterkt; samme år sto den for 21 prosent av BNP og beskjeftiget nesten 38 prosent av ar­

beidsstyrken. Kort sagt, selv om Danmark begynte senere enn enkelte andre vesteuropeiske land, utviklet landet meget raskt en overveiende tjenestebasert økonomi. Det jevnt synkende tyske minoritetsinnslaget forsterket den tradisjonelt homogene danske kulturen. En liberal statlig politikk vis-å-vis asylsøkere fra autoritære regimer skapte samtidig et tilsig av politiske flyktninger som ga kulturen et kosmopolitisk anstrøk, spesielt i storbyene. Andre innbyg­ gere kom fra de selvstyrte besittelsene Grønland og Færøye­ ne, og dessuten kom arbeidere fra det øvrige Norden og EF-landene (Hellas, Tyrkia, Italia) som trakk fordel av avtaler om fri bevegelse av arbeidskraft. Mange dansker var skeptis­ ke til landets utenrikspolitiske tilknytningen Anti-EF-bevegelsen holdt stand, sammen med en sterk og høyrøstet NATO-motstand. Mot slutten av 1980-årene kom det også en ikke så liten moralsk reaksjon på tøylesløsheten de siste 20 årene, og en økende oppslutning om "grønne idéer" - særlig behovet for en opprenskning av Østersjøen. Utsatt for "kulturell inva­ sjon" fra en mengde satellittsendte fjernsynsprogrammer la danskene for dagen en stigende interesse for å bevare og fremme tradisjonene i en av jordens eldste nasjoner.

A

Danskene har ry for fordomsfrihet - også på badestrendene.

13

SVERIGE

KONGERIKET SVERIGE

å av de små demokratiene i Vest-Europa er blitt så mye oppmerksomhet og beundring til del i utlandet som Sveri­ ge. Den økonomiske styringen, sosialpolitikken og forholdet mellom partene i arbeidslivet har gjort "den svenske model­ len” misunt i utenverdenen. Den avgjørende faktoren er kanskje en historisk tendens i svensk politisk kultur til å fatte overveiende samstemmige vedtak-konsensusbeslutninger i en saklig eller pragmatisk-realistisk ånd. Uansett årsak kunne Sverige i 1980-årene gjøre krav på å ha den mest utviklede velferdsstaten og en av de høyeste levestandarder i den ut­ viklede verden eller i gruppen av utviklede OECD-land. Som nasjon brukte landet faktisk en større andel av bruttonasjo­ nalproduktet (BNP) på helse, utdannelse og tilhørende tje­ nester enn noe annet land i verden. Den politiske moderniseringen i Sverige i det 20. århundre var preget av betydelig kontinuitet, særlig i partipolitikken. I april 1902 satte den svenske fagforeningsorganisasjonen, LO, i verk en generalstreik til støtte for allmenn og lik stemmerett, men kravene ble ikke oppfylt før i 1919 (både for lokal- og riksdagsvalg), og da etter påtrykk fra de liberale og sosialde­ mokratene. 11905 kom den fredelige oppløsningen av unio­ nen med Norge, som hadde vart siden 1814. I 1909 vedtok begge kamre i Riksdagen en større konstitusjonell reform innenfor rammen av et konstitusjonelt monarki. Ved utbruddet av krigen i Europa i 1914 støttet alle partiene regjeringens nøytralitetspolitikk. Etter innføringen av fullt folkestyre ble imidlertid 1920-årene et tiår preget av en rekke ustabile, kortvarige mindretallsregjeringer. Et viktig vende­ punkt i svensk historie kom våren 1933, da statsminister Per Albin Hanssons sosialdemokratiske mindretallsregjering inn­ gikk en overenskomst (kohandeln) med bondepartiet om en rekke motkonjunkturtiltak basert på "underskuddsbudsjettering”, som foreskrevet av den innflytelsesrike økonomen J.M. Keynes. I korthet gikk avtalen ut på at sosialdemokratene fikk redskaper til å bekjempe arbeidsløsheten mot å innføre pristilskudd for landbruksprodukter. Dette "rød-grønne” samarbeidet var også opphavet til en sosial velferdspolitikk som kan sammenlignes med Franklin D. Roosevelts New Deal-program i De forente stater. Under ledelse av sosialmi­ nister Gustav Mbller ble det i rask rekkefølge innført arbeids­ ledighetstrygd, økt minstepensjon, fast arbeidstid for jord­ bruksarbeidere og to ukers obligatorisk ferie for alle lønns­ tagere. Utgiftene til den spirende velferdsstaten skulle dekkes gjennom mer progressive inntekts-, arve- og formuesskatter. Siden 1932 har det vært en usedvanlig sterk partikontinuitet i svensk politikk. Mer enn i noe annet vesteuropeisk land har regjeringsmakten tilhørt ett parti, Sveriges socialdemokratiska arbetareparti. Bare avbrutt av et seksårig mellomspill med en borgerlig treparti-koalisjon fra 1976 til 1982, har sosial­ demokratene hatt makten fra 1932 til 1993. Sin største valgsei­ er vant sosialdemokratene i august 1940, med 53,8 prosent av stemmene, og også i 1968 oppnådde de et knapt absolutt flertall. 1 1980-årene regjerte de fra mindretallsposisjon med støtte fra det venstreradikale Vånsterpartiet Kommunisterna (som i 1990 ble til Vånsterpartiet). Den samlede borgerlige stemmeandelen har holdt seg relativt konstant, med vari­ erende fordeling mellom Centerpartiet (frem til 1957 Bonde­ partiet), Folkpartiet og Moderata Samlingspartiet. Slutten av 1960-årene var en periode med forfatningsreformer (til 3 grunnlover som trådte i kraft 1971 og 1975. O.a.). Riksdagens gamle tokammer-system fra 1909 ble avskaffet. Det første valget til den nye ettkammer-riksdagen ble avholdt

F

VIKTIGE BEGIVENHETER

1905

Unionen med Norge oppløses

1919

Allmenn stemmerett innføres

1933

Avtale mellom sosialdemokratene og Bondepartiet inn­ leder periode med velferdsreformer

1980

Folkeavstemning om atomkraft

1986

Statsminister Olof Palme blir myrdet

1990

Den svenske regjering søker om medlemsskap i EF

1994

Folkeavstemning gir flertall for EU-medlemskap

NØKKELDATA

Hovedstad

Stockholm

Folkemengde

Areal

(1991) 8 607 000

449 964 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 20,9 (1990) USD 25 863

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki og parlamentarisk stat med én lovgivende forsamling (Riksdagen) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; l-ADB

1 svensk krone (SKr) = 100 øre

Offisielt språk

Svensk

Viktigste religion

Evangelisk-luthersk kristendom

Regjeringssjefer (Statsminister) H. Hammarskjdld (1911-17); C. Swartz (mars-okt 1917); N. Eden (1917-20); H. Branting (1920-21); O. von Sydow (feb-okt 1921); H. Branting (1921-23); E. Trygger (1923-25); R. Sandler (1925-26); C. Ekman (192628); A. Lindman (1928-30); C. Ekman (1930-32); F. Hamrin (aug-sep 1932); R Hansson (1932-36); M. Pehrsson (juni-sep 1936); R Hansson (1936-46); T Erlander (1946-69); O. Palme (1969-76); T. Fålldin (1976-78); O. Ullsten (1978-79); T. Fålldin (1979-82); O. Palme (1982-86); I. Carlsson (1986-91); C. Bildt (1991—94); I. Carlsson (1994-)

14

EUROPA

høsten 1970, og partiene måtte oppnå minst fire prosent av stemmene på landsbasis for å bli representert i nasjonalfor­ samlingen medmindre de fikk minst 12 prosent av stemmene i en enkelt valgkrets. Kongen ble redusert til bare å utføre seremonielle plikter; initiativet til drøftelser om regjerings­ dannelse ble lagt til Riksdagens president (talman); og den parlamentariske regel ble uttrykkelig slått fast i regjeringsformen, men var blitt praktisert siden 1919. Etter hvert som det ble en mer jevnbyrdig fordeling av borgerlige og sosialistiske representanter i Riksdagen - i 1973-76 var det dødt løp - vant nyradikale idéer mer gehør og miljøvernspørsmål, spesielt fremtidig bruk av kjernekraft kom på den politiske dags­ orden. I denne fasen høstet Centerpartiet størst gevinst av den nye "grønne bevisstheten". Den politiske kontinuiteten hadde vært særdeles markant i utenrikssaker. I mer enn et halvt århundre hadde Sverige ført en utenrikspolitikk basert på alliansefrihet med sikte på å holde seg utenfor stormaktskonflikter, men med evne til nasjonalt forsvar om dette skulle bli nødvendig. Strategien kaltes "væpnet nøytralitet". Under første verdenskrig var Sverige nøytral og hevdet sin rett til å handle med enhver krigførende nasjon. Dette fikk britene til å iverksette en bloka­ de mot Sverige i et forsøk på å redusere handelen med Tyskland, noe som skapte stor matvaremangel 1916-17. En overenskomst om disse spørsmål ble inngått med de allierte i mai 1918. Mot slutten av 1930-årene ble det svenske forsvaret styrket for å motstå trusselen fra Nazi-Tyskland, samtidig som landet iakttok en strengt nøytral linje. Etter Tysklands okkupasjon

av Norge og Danmark i 1940 ble Sverige imidlertid tvunget til å la tyske styrker få passere på vei til Norge og Finland. I de senere år har væpnet nøytralitet ikke stått for en rent passiv eller reaktiv opptreden i verdenspolitikken. Tvert imot har Sverige vært aktiv på en rekke områder. For det første har svenske regjeringer ikke veket tilbake for å protestere mot stormaktsimperialismen i dens mange forkledninger. Sverige fordømte Sovjetunionens undertrykkelse av oppstanden i Ungarn i 1956 og det samme landets invasjon i Afghanistan i 1979; USAs intervensjon i Vietnam i slutten av 1960-årene og i senere tid den amerikanske politikken i Mellom-Amerika. I 1987 oppfordret regjeringen Ingvar Carlsson til handelsboikott av Sør-Afrika i protest mot apartheid. Ved enkelte an­ ledninger har Sveriges tilbøyelighet til å fremstå som til­ synelatende mer moralsk høyverdig ført til gnisninger med supermaktene. Et eksempel er statsminister Olof Palmes kri­ tikk i 1973 av den amerikanske politikken i Vietnam, som førte til at USA kalte hjem sin ambassadør i Stockholm. Dernest har Sverige spilt en viktig meglerrolle i internasjo­ nale konflikter, spesielt gjennom De forente nasjoner og FNs fredsbevarende styrker. Fremstående svenske skikkelser har fått internasjonalt ry som fredsmeglere. Dag Hammarskjbld (som ble FNs Generalsekretær i 1953) arbeidet i FNs fredsbe­ varende misjon i Kongo (Zaire), hvor han døde i 1961; i 1980-årene var Olof Palme engasjert med å finne en løsning på Iran-Irak-konflikten.

▲ Nobelpris-tildelingen, årlig seremoni i Stockholm.

15

Endelig har Sverige tatt initiativ til forslag med sikte på å fremme internasjonal avspenning og nedrustning. Undénplanen i begynnelsen av 1960-årene (oppkalt etter utenriks­ minister Osten Undén) forestilte seg eksempelvis en inter­ nasjonal avtale om at land uten atomvåpen skulle forplikte seg til ikke å skaffe seg slike på betingelse av at supermaktene sluttet å utvikle sine kjernefysiske arsenaler. Sverige har også deltatt i Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa og arrangert et av konferansens møter. Holdningen har hele tiden vært preget av realisme. 11981 fikk den gamle frykten for Sovjetunionen ny og kraftig næring da en sovjetisk under­ vannsbåt grunnstøtte i militært farvann utenfor Karlskrona. Ytterligere innhengninger i svenske farvann avfødte en offi­ siell protestnote til Moskva. Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene så man begynnel­ sen på slutten til "den svenske modellen". Etter sjokket over mordet på statsminister Olof Palme den 28. februar 1986 fulgte en utilfredsstillende etterforskning. 1 1995 var fortsatt ingen dømt for forbrytelsen. Så, på tross av en avstemning i 1980 hvor alle tre politiske grupperinger gikk inn for en utfasing av kjernekraft, besluttet regjeringen i 1990 å vike unna tidsfristen for stengningen av de to første kjernereaktorene i 1995-96. Relasjonene i arbeidslivet ble dårligere etter at sosialdemokratene i februar 1990 først innførte og deretter hakk tilbake et midlertidig sheikeforbud i forbindelse med et spareprogram. Problemet med å styrke eksportindustriens konkurranse­ evne, redusere størrelsen på den offentlige sektor og stimu­ lere økonomien som helhet, ga støtet til en radikal skattere­ form. Omleggingen flyttet hovedvekten fra direkte til in­ direkte beskatning og avskaffet inntektsskatten for 85 prosent av lønnstagerne, med full virkning ha 1991. Økonomiske nedgangstider svekket de regjerende sosialdemokratenes po­ pularitet. For første gang viste meningsmålingene at partiet lå under tretti prosent, mens De grønne (som brøt fireprosentsgrensen i 1988), og et protestparti kalt Ny Demokrati, økte i oppslutning. Riksdagsvalget i september 1991 resulterte i at sosialdemokratene måtte gi fra seg regjeringsansvaret. En ikke-sosialistisk koalisjon gikk deretter inn for å avvikle "den svenske modellen" som en forberedelse til inntredenen i De europeiske fellesskaper. Sverige ble opptatt i EF den 1. mars 1994. En folkeavstemning godkjente medlemskapet i novem­ ber 1994 og det trådte i kraft 1. januar 1995. 16

Økonomiske og sosiale hender Som sine nordiske naboer opplevde også Sverige store øko­ nomiske endringer på 1900-tallet. 11900 sto landet på spranget til industrialisering, men flertallet av den yrkesaktive be­ folkningen arbeidet fortsatt i jordbruket. Halvparten av eks­ porten besto av tekstiler, tremasse, papir og verkstedprodukter, den andre halvparten av jern, korn, malm og tømmer. Kort etter første verdenskrig sysselsatte jord- og skogbruk fortsatt over førtitre prosent av arbeidsstyrken - i 1940 hadde tallet sunket til litt over tretti prosent. I mellomkrigstiden hadde særlig omsetnings- og transportnæringene en rask vekst, ha fjorten til tjue prosent av arbeidsstyrken. Til tross for lavkonjunkturene gikk også industriproduksjonen kraftig opp. Eksempelvis økte den med over en tredjedel i perioden 1925-29. Vekst var også den økonomiske hovedtrenden i 1950- og 1960-årene. I førstnevnte tiår lå den årlige økningen i BNP på 3,5 prosent, for så å toppe seg i 5 prosent i første halvdel av 1960-årene. På dette tidspunkt var verkstedindu­ strien blitt en stadig viktigere bidragsyter til eksporten, og svensk industri gjennomgikk en strukturendring i stort tem­ po. Mangelen på fabrikkarbeidere ble avhjulpet med en be­ tydelig innvandring. Mellom 1961 og 1965 økte arbeidsstyrken med 170 000 innvandrere, hovedsakelig fra Finland, Tysk­ land, Italia, Hellas og Jugoslavia, noe som skapte sosiale integreringsproblemer. I begynnelsen av 1970-årene avtok vek­ sten, men den virkelige krisen kom i kjølvannet av de drama­ tiske oljepris-økningene i 1973-74.11977 sank BNP for første gang i etterkrigstiden. Ved inngangen til 1970-årene var Sveri­ ge imidlertid blitt et urbanisert, tjenestebasert, postindustrielt samfunn. Omkring åttifem prosent av innbyggerne bodde i bymessige områder og bare fire prosent var sysselsatt i land­ bruket. 1930-årene ble innledningen på sosialdemokratenes styringsepoke. Dessuten ble det i disse årene utviklet et system for kollektive lønnsforhandlinger som brakte de to partene i arbeidslivet sammen, og samtidig utelukket statlig innblan­ ding. Saltsjdbaden-avtalen i 1939 representerte et historisk kompaniskap mellom kapital og arbeid som i betydelig grad var med på å sikre stabile forhold på arbeidsmarkedet. Institu­ sjonelt førte avtalen til opprettelsen av et arbeidsmarkedsråd (Arbetsmarknadsstyrelsen) med medlemmer fra LO og den sentrale arbeidsgiverforeningen, SAF, og som fungerte som nasjonalt forhandlingsorgan. Først i begynnelsen av 1970årene begynte LO å kreve (i motstrid med "ånden fra Saltsjøbaden") at regjeringen skulle gripe inn for å begrense arbeids­ givernes makt på arbeidsplassen. I juli 1974 fikk arbeids­ tagerne juridisk beskyttelse mot vilkårlig avskjed og i 1977 kom en lov om medbestemmelse. I desember 1983 vedtok Riksdagen en svært kontroversiell plan om lønnstagerfond, fagforeningskontrollerte fond som skulle finansieres gjen­ nom en økning av bedriftsbeskatningen og benyttes til å kjøpe aksjer i svenske bedrifter. Lønnstagerfondene forsuret klimaet i svensk arbeidsliv i mange år. Med sosialdemokratene i regjeringsposisjon ble det i etter­ krigstiden lettere å formulere og iverksette retningslinjer for den økonomiske styringen, hvor man forsøkte å oppheve den antatte motsetningen mellom økonomisk effektivitet og sosial likhet ved å prioritere en solidarisk lønnspolitikk. Dette var et av flere strategiske økonomiske mål Gbsta Rehn og Rudolf Meidner hemmet under LO-kongressen i 1951. Andre gjaldt tiltak mot arbeidsledighet, sentrale lønnsoppgjør og regjeringens ansvar for å hindre ulempene ved ekstraordi­ nære økninger i kjøpekraften. Utgiftene skulle dekkes gjen­ nom økt bedriftsbeskatning. Man aksepterte at denne lønns­ politikken innebar at overskuddsbedrifter gikk en raskere død i møte enn om lønnsnivåene ble bestemt av levedyktig­ het. Rehn og Meidner mente likevel at dette var ønskelig for å opprettholde konkurranseevnen overfor utlandet, under for-

EUROPA Sverige

utsetning av at "en aktiv arbeidsmarkedspolitikk" bisto ar­ beidstagerne med å skaffe seg jobber i lønnsom virksomhet. I sine glansdager i 1960-årene sto "den svenske modellen" for høy vekst, lav arbeidsledighet, trygghet fra vugge til grav, høy levestandard og harmoniske forhold i arbeidslivet. Etterkrigs­ tiden brakte en ny bølge samfunnsreformer. Et storstilt niårig skolesystem ble lansert i 1950 og ført ut i praksis i de neste femten årene. Etter folkeavstemning ble en meget kontr­ oversiell lov om lønnsbestemt tilleggspensjon vedtatt i 1958.1 begynnelsen av 1960-årene fremmet regjeringen sitt såkalte "millionprogram": bygging av 100 000 boliger årlig i ti år. Dessuten ble det vedtatt lover om 40-timers arbeidsuke og minimum fire ukers betalt ferie i året. 11965 utgjorde utgiftene til sosial velferd nesten 30 prosent av statsbudsjettet. Justismi­ nister Wigforss, og senere justisminister Strång, valgte å fi­ nansiere reformene gjennom et sterkt progressivt skattesys­ tem, men med bare forsiktige økninger i bedriftsbeskatningen. 11970-årene var industrisektoren i ferd med å bli for liten og tradisjonelle virksomheter som skips-, stål- og gruveindustri slet med strukturproblemer som delvis skyldtes de verdens­ omspennende økningene i oljeprisene og delvis konkurran­ sen fra lavkostlandene Sør-Korea, Brasil og Hong Kong. Etter 44 år i opposisjon ble de ikke-sosialistiske regjeringene i perio­ den 1976-82 ironisk nok tvunget til å redde nødstilte bedrifter gjennom statlige aksjekjøp. Stilt overfor underskudd på driftsbalansen og et økende underskudd i statsbudsjettet ble vedtak om 10 prosent devaluering av den svenske kronen

høsten 1981, koblet til et omfattende spareprogram, det siste den ikke-sosialistiske regjeringen gjorde. Da sosialdemokra­ tene på ny overtok regjeringsmakten, devaluerte de kronen ytterligere 16 prosent høsten 1982 og innførte en vidtrekkende prisstopp med sikte på å dempe det høye lønnsnivået. Man begynte å innse at enhver regjering, uavhengig av politisk farve, sto overfor et foruroligendee økonomisk landskap: en gammeldags industribase, en meget stor offentlig sektor, ster­ ke fagforeninger og stadig høyere personbeskatning. I 1993 gjensto det fortsatt å se hvor mye av "den svenske modellen" som ville overleve i et fiendtlig økonomisk klima.

◄ Filmregissøren Ingmar Bergman i arbeid.

▼ Svensker i sorg ved åstedet for attentatet på Olof Palme.

17

FINLAND

REPUBLIKKEN FINLAND

inland gikk inn i det 20. århundre som russisk storfyrste­ dømme, men tsarregimets sammenbrudd og bolsjevikrevolusjonen i 1917 ga den finske regjeringen mot til ensidig å erklære nasjonal uavhengighet den 6. desember 1917. En kamp om den nye statens sjel fulgte, hvor borgerskapets hvite til slutt vant over de røde sosialister i en blodig borgerkrig. En republikansk forfatning ble lovfestet i juli 1919. Med Stalin ved roret invaderte Sovjetunionen Finland i november 1939. Under den påfølgende vinterkrigen mottok finnene internasjonal hyllest for sin heroiske kamp mot over­ makten. Etter nederlaget i 1940 måtte de imidlertid avgi be­ tydelige landområder - finnene ble tvunget til å avstå største­ delen av Det karelske neset. Hitlers angrep på Sovjetunionen sommeren 1941 ga Fin­ land en mulighet til å berge det "avståtte Karelen” i allianse med Nazi-Tyskland i den såkalte "fortsettelseskrigen”. Hasardspillet ga ingen gevinst over tid. Etter å ha slått tilbake den tyske invasjonen av Sovjetunionen, invaderte sovjetiske styrker Karelen i juni 1944. Finland mistet dette landområdet på ny, ble pålagt å fjerne de retirerende tyske soldatene fra finsk jord, og måtte innvilge Sovjetunionen en 50 års feste­ kontrakt på marinebasen i Porkkala ved Helsinki. Til tross for disse to nederlagene overfor Sovjetunionen ble Finland merkverdig nok ikke okkupert; landet fikk beholde både sin

F

VIKTIGE BEGIVENHETER

1917

Den finske regjerings ensidige uavhengighetserklæring

1918

Borgerkrig bryter ut

1932

Lappobevegelsen gjør mislykket kuppforsøk

1939

Sovjetunionen invaderer Finland

1941

Fortsettelseskrigen med Sovjetunionen

1944

Våpenhvile med Sovjetunionen

1955

Finland slutter seg til De forente nasjoner og Nordisk råd

1973

Frihandelsavtale med EF

1975

Europeisk sikkerhetskonferanse i Helsinki

1992

Finland søker om medlemskap i EF

NØKKELDATA

Hovedstad

Helsinki

(1991)5 001 000

Folkemengde

Areal

338 145 km2

Innb, per km2

(1991) 16,4 (1989) USD 23 196________________________

BNP per innb. Konstitusjon (Riksdagen)

Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling

Uavhengighetsdato

6. desember 1917

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; l-ADB

1 markka (Fmk) = 100 pennia

Offisielle språk Viktigste religion

Finsk; svensk Evangelisk-luthersk kristendom

Statsoverhoder (President) K.J. Ståhlberg (1919-25); L.K. Relander (1925-31); RE. Svinhufvud (1931-37); K. Kallio (193740); R. Ryti (1940-44); C.G. Mannerheim (1944-46); J.K. Paasikivi (1946-56); U.K. Kekkonen (1956-81); M.H. Koivisto (1982-94); M. Ahtisaari (1994-)

18

EUROPA

selvstendighet og sitt vestlige politiske og økonomiske sys­ tem. På tross av det bitre oppgjøret Finland var påtvunget av Sovjetunionen, angrep president Paasikivi gjengse antisovjetiske fordommer og terpet inn lærepengen fra den seneste historie om at Finland bare kunne ha håp om å beholde sin selvstendighet ved å holde seg til venns med Sovjetunionen. I 1955 ga Sovjetunionen avkall på sin 50-årige leie av Porkkala og samme år sluttet Finland seg til Nordisk råd og De forente nasjoner. I løpet av sin lange embetstid skapte president Urho Kekkonen en rolle for Finland som megler mellom de to supermaktene. I Finland fortsatte landbruk å være viktigste næringsvei betydelig lenger enn i de nordiske naboland. Eksporten av skogbruksprodukter vestover skaffet valuta til modernise­ ring, samtidig som oppgangen etter Korea-krigen stimulerte etterspørselen i utlandet. Mot slutten av 1950-årene var Fin­ land blitt en konkurransedyktig industrinasjon som hovedsa­ kelig produserte for det britiske, tyske og skandinaviske mar­ ked. I mye av etterkrigstiden gikk omkring en femtedel av den samlede finske eksporten (for det meste luksusvarer i bytte mot olje) til Sovjetunionen, og dette skjermet Finland mot de verste virkningene av konjunkturfall. Forståelig nok gjennomførte Finland grundige konsultasjoner i Moskva før landet knyttet seg til Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA) i 1961 og undertegnet en frihandelsavtale med Det europeiske fellesskap (EF) i 1973. Fra midten av 1960-årene til slutten av 1980-årene ble Fin­ land styrt av bredt baserte venstre/sentrumsregjeringer. De foresto utviklingen av et avansert velferdssystem og la til rette for en rekke inntektspolitiske avtaler mellom arbeidsgiverne

og fagforeningene som reduserte tilfellene av uro i arbeids­ livet betydelig. Landbruket ble rasjonalisert, og det kom en rekke nye lover på det sosiale området, bl.a. helse- og syketrygdordninger, obligatorisk videregående skole og ut­ bygging av høyere utdannelse. Det vokste frem en tverrpoli­ tisk enighet om den såkalte Paasikivi-Kekkonen-linjen, som innebar å opprettholde et vennskapelig forhold til Kreml innen den videre ramme av finsk nøytralitet. Økonomisk var perioden preget av markert vekst eksporten ble opprettholdt med devalueringer med jevne mellomrom - og Finland fortsatte å profittere på motkonjunkturvirkningene av utenrikshandelen. I slutten av 1980årene hadde Finland faktisk en av de høyeste levestandarde­ ne blant OECD-landene. Begivenhetene i 1980- og 1990-årene brakte Finland nær­ mere Vest-Europa. 1 1986 steg oljeprisene, noe som minsket omfanget av den finske eksporten til Sovjetunionen. Senere søkte Finland om medlemskap i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), som var foreslått av Jacques Delors i 1989. Sovjetunionens sammenbrudd høsten 1991 muliggjor­ de en søknad om fullt EF-medlemskap året etter. Den 1. mars 1994 ble Finland akseptert som medlem av Europaunionen. En folkeavstemning i september godkjente at medlemskapet trådte i kraft fra 1. januar 1995. Den verdensomspennende økonomiske tilbakegangen i begynnelsen av 1990-årene tvang frem reduksjoner i levestandarden og kutt i det offent­ lige forbruket for å kunne hanskes med den store nasjonalgjelden. A Russere tatt til fange av finnene i 1940.

◄ Etterkrigsbygning av den finske mesterarkitekten Alvar Aalto.

19

RUSSLAND

DEN RUSSISKE REPUBLIKK eller DEN RUSSISKE FØDERASJON

et russiske imperium var et flernasjonalt bondesamfunn kontrollert av et eneveldig tsarstyre, en privilegert adel og Den russisk-ortodokse kirke. Det harde styret under Aleksander 3 (1881-1894) og Nikolai 2 (1894-1917) skapte et dypt fiendskap hos forskjellige etniske og religiøse minorite­ ter som til sammen utgjorde over halvparten av rikets be­ folkning. Den raske kapitalistiske utviklingen intensiverte samtidig de etniske og klassebestemte konfliktene, og kulmi­ nerte i "1905-revolusjonen". Denne ble utløst av drapene på over to hundre arbeidere i St. Petersburg den 9. januar 1905 ("den blodige søndagen") og av de militære nederlagene Russland ble påført av Japan i Det fjerne østen i 1904-05 (som kostet over 100 000 russere livet). Den liberale opposisjonen støttet deretter arbeidernes streiker for å presse tsarregimet til å gi politiske innrømmelser. Fra oktober til desember 1905 vokste det dessuten frem arbeiderråd (sovjeter) som "spirer til en folkelig statsmakt". Disse hendelsene fremskyndet dannelsen av Russlands politiske partier. I oktober 1905 lanserte liberale demokrater "Kadettpartiet" (Det konstitusjonelle demokratiske parti), mens formuende konservative liberalere grunnla det såkalte "Oktobristpartiet", som ønsket en dialog med tsarregimet. Det bondeorienterte Sosialistiske revolusjonære parti (SR), stiftet i 1901-02, var Russlands største politiske parti i 1905 og 1917. Det (marxistiske) russiske sosialdemokratiske arbeider­ parti (RSDAP), stiftet 1898, delte seg i 1903 i to rivaliserende bevegelser: Lenins stramt organiserte og sentralistiske bolsje­ viker; og de løsere organiserte mensjevikene, som også hadde stor oppslutning fra de mer kosmopolitiske, Europa-sinnede etniske minoritetene. I oktober 1905 utstedte tsaren et "mani­ fest" hvor han godtok et begrenset konstitusjonelt monarki, inklusive en riksduma (parlament) som hellet tungt i favør av etniske russere og de eiendomsbesittende klasser. Mot slutten av 1905 begynte imidlertidd regjeringen å slå hardt til mot arbeider- og bondeuro. Den arresterte også medlemmer av St. Petersburg-sovjetet. Dette provoserte sovjetene i Moskva og flere andre byer til å gjøre opprør, som ble knust med store tap av menneskeliv. "Grunnlovene" som ble kunngjort i april 1906, like før den første Riksdumaen kom sammen, stadfestet tsarens eksklusi­ ve kontroll over utenrikspolitikken, militære spørsmål og ministerutnevnelser. De ga ham også vetorett mot vedtak i dumaen, rett til å oppløse eller suspendere dumaen, og til å gi lover i form av keiserlige dekreter (ukaser) når dumaen ikke var samlet. Statsminister Pjotr Stolypin (1906-11) ble dermed i stand til å oppløse den første og andre dumaen i henholdsvis juli 1906 og juni 1907, og til å endre valglovene slik at den tredje (1907-12) og fjerde (1912-15) dumaen ble ultrakonservativ. Undertrykkelse, lavkonjunktur og de liberales delvise til­ pasning til tsarstyret tappet arbeiderbevegelsen for krefter i 1908-10. Den livnet imidlertid til igjen 1911-14, i kjølvannet av stigende matvarepriser, strammere arbeidsmarked og mas­ sakren på streikende arbeidere i gullgruvene ved Lena i april 1912.1 juli 1914, straks før utbruddet av første verdenskrig, var St. Petersburg og flere andre byer lammet av storstreiker. I to år samlet første verdenskrig de fleste russere til forsvar av "tsaren og moderlandet", og den sosiale uroen avtok. De russiske væpnede styrker sloss bra mot Østerrike-Ungarn og tyrkerne, til tross for nederlag mot tyskerne. Men krigen fortsatte uten avklaring; over to millioner russere ble drept, mens vareknappheten økte, prisene eksploderte og reallønn­ en sank.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1905

”Den blodige søndagen” og nederlag i den russisk-japan­ ske krig utløser den første revolusjonen

1917

Matopptøyer i Retrograd utvikler seg til revolusjon mot tsardømmet og ender med bolsjevikisk (kommunistisk) kupp

1918

Begynnelsen på tre års borgerkrig

1929

Start på industrialisering og tvungen "kollektivisering”

1936

Moskvaprosessene innvarsler Stalins store utrenskninger

1949

Vellykket prøvesprengning av den første russiske atom­ bombe

1953

Begynnelsen på "tøværet” etter Stalin

1985

Gorbatsjov lanserer Perestrojka og glasnost

1990

Et fritt valgt russisk parlament proklamerer Russlands na­ sjonale suverenitet

1991

Mislykket kupp. Slutten på kommunistisk styre og Sov­ jetunionen

NØKKELDATA

Hovedstad

Moskva

Folkemengde (1990) 148 041 000 Innb, per km2 BNP per innb.

Areal

17 075 000 km2

(1990) 8,7

Ukjent

Konstitusjon Føderal flerpartirepublikk med to-delt parlament (Kongressen av folkevalgte; Det øverste sovjet) Uavhengighetsdato

21. desember 1991

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

Offisielt språk

Russisk

Viktigste religion

Russisk-ortodoks kristendom

Regjeringssjefer siden 1991

20

CIS; FN

1 rubel = 100 kopek

(President) B. Jeltsin (1991 -)

EUROPA

I februar 1917 uviklet streiker og matopptøyer i hovedsta­ den (omdøpt til Petrograd) seg til full revolusjon. Dette førte til tsarens abdikasjon, dannelsen av en provisorisk "borger­ lig" regjering og arbeidersovjetenes tilbakekomst. Tsarens abdikasjon svekket respekten og lydigheten over­ for statlig og geistlig autoritet. Selv om det først og fremst var de lavere klasser som hadde kastet tsarstyret, ble det likevel allment forventet at de forskremte og relativt impotente besittende klasser og deres uvalgte provisoriske regjering skulle regjere Russland. Den ustabile situasjonen tok ikke slutt før Lenins bolsjeviker grep makten i sovjetenes og arbeiderklas­ sens navn i oktober/november 1917. Den annen all-russiske sovjetkongress godkjente straks Lenins regjering og dens første erklæringer. Lenin fikk dessuten mange på venstrefløy­ en i SR og anarkister til å støtte bolsjevikene midlertidig, i det minste inntil den lenge imøtesette grunnlovgivende forsam­ ling var blitt demokratisk valgt. Etter at SR hadde vunnet 58 prosent av de 42 millioner avgitte stemmene (mot bolsjevikenes 25 prosent), tvangsoppløste imidlertid bolsjevikene den konstituerende forsamling i januar 1918. Men støtten til bolsjevikregimet avtok raskt etter hvert som våpenhvilen som ble inngått med Tyskland i desember 1917 ga opphav til desertering og planløs demobilisering av millioner soldater, bortfall av krigstilknyttet sysselsetting og arbeidsdisiplin,

akutt kaos i transport og matforsyning til byene, galopperen­ de inflasjon og synkende reallønn. I løpet av 1918 tydde bolsjevikregimet stadig mer til tvangsrekvirering av bøndenes kornlagre, undertrykking av sov­ jeter hvor mensjeviker og SR'ere var i ferd med å få flertall, og "rød terror" mot "mot-revolusjonære" og rivaliserende sosia­ listpartier. Heller enn å dele makten i en bredt basert sosialis­ tisk koalisjonsregjering med flertallsstøtte, opprettet bolsjevi­ kene et brutalt ettpartidiktatur som henrettet nærmere to hundre tusen motstandere i 1918-23 og kastet Russland ut i en borgerkrig (1918-21) som kostet over tolv millioner mennesker livet. Dessuten, i stedet for å la de viktigste ikke-russiske områdene i det tidligere tsarriket få bestemme sin egen skjeb­ ne, tvangsinnlemmet Lenins kommunistiske partidiktatur dem i den russisk-dominerte Sovjetunionen. I mars 1921, stilt overfor utstrakt hungersnød, feilernæring, arbeidsledighet, bolignød, tap av familiemedlemmer, folkelig uro og internasjonal isolasjon, innledet Lenins "blodtilsølte men ubeseirede" regime en mer avslappet og forsonlig "ny økonomisk politikk" (NEP). Denne tillot landet å lege sårene etter krig og økonomisk sammenbrudd, mens det herskende

▼ Pressefoto fra nedskyting av opprorere i Moskva 1906.

21

EUROPA Russland

kommunistpartiet "omgrupperte sine styrker" i forberedelse­ ne til den neste "sosialistiske offensiven". Gjeninnføringen av en blandingsøkonomi skjedde paralellt med konsolideringen av ettpartistyret. Lenins tidlige død i januar 1924 utløste imid­ lertid maktkamp innad i partiet. Josef Stalin, en georgisk bolsjevik som skaffet seg en fremstående posisjon som folkekommissær for nasjonalitetene og (fra 1922) som generalsek­ retær i kommunistpartiet, samlet seg en enorm innflytelse og utmanøvrerte med stor kløkt sine mer "intellektuelle" og berømte rivaler, inklusive Lev Trotskij og Nikolaj Bukharin. I 1929-30 befestet Stalin sin makt og satte en stopper for NEP ved stadig å øke næringslivets produksjonsmål i den første femårsplanen (1928-32); ved å arrestere tusenvis av "borgerlige spesialister" og intellektuelle på oppdiktede an­ klager om "sabotasje" og forræderi; ved å sette seg fore å "likvidere som klasse" over fire millioner velstående bønder ("kulakker"); og ved å tvinge 100 millioner "middels" og fattige bønder sammen på store, disiplinerte kollektiv- og statsbruk. Denne politikken skapte enorme økninger i pro­ duksjonen av kull, stål, jern, olje, maskiner, elektrisitet, kjemi­ kalier og våpen, mens traktorer erstattet de fleste hestene i landbruket. Flere millioner mennesker gikk imidlertid til grunne i prosessen, eller de ble sendt til brutale tvangsarbeidsleirer; den gjennomsnittlige reallønnen ble halvert, i en situasjon med katastrofale tilbakeslag i matproduksjonen. Fra 1936 til 1938 utsatte Stalin kommunistpartiet, statsbyråkratiet og de væpnede styrker for destruktive utrenskninger som satte Sovjetunionen ut av stand til å tåle en krig. I august 1939 inngikk Stalin en ikke-angrepspakt med Nazi-Tyskland som medførte en nazi-sovjetisk "deling" av Polen og ga Hitler frie hender til å invadere Vest-Europa. I juni 1941 invaderte imidlertid et styrket og seierrikt Tyskland Sovjetunionen, som deretter bar hovedtyngden av den annen verdenskrig. Under kampen mot den tyske invasjonen mistet Russland nærmere tjue millioner menneskeliv og ble utsatt for frykteli­ ge herjinger og fysiske lidelser. Men de russiske seirene ved Stalingrad (tidlig i 1943) og Kursk (juli 1943) snudde utvik­ lingen i hele krigen. Seieren i annen verdenskrig førte Vest-Ukraina, Hviterussland, Moldavia og de baltiske landene tilbake under russisk kontroll og ga Sovjetunionen en forlenget livsfrist, en ny generasjon ledere og helter, bredere støtte i befolkningen, og en ny legitimitet som berget den igjennom til 1985 og herdet motstanden mot radikale reformer. Økonomisk viste det seg imidlertid å være svært tungt og i siste instans lammende å vedlikeholde en supermaktsstatus på en ineffektiv og overbe­ lastet produksjonsbasis. Nikita Krustsjovs oppreklamerte nybrottsprogram (1954-64), som la nærmere 300 millioner "jom­ fruelig" steppeland i Sibir og Nord-Kasakhstan under plogen, og det kortvarige "tøværet" og "avstaliniseringen" etter Stalins død i mars 1953, kunne ikke hindre den begynnende demoraliseringen og tøylesløse korrupsjonen under Leonid Bresjnev (1964-82) og Konstantin Tsjernenko (1984-85). Bresjnevs nye "nedfrysing" gjenopplivet bare ideologisk dogma­ tisme, byråkratisk regulering og omfattende bruddd på men­ neskerettighetene og rettssikkerheten. 11985 ble imidlertid det kranke og korrupte bresjnevittiske gammelmannsstyret erstattet med den dynamiske og ny­ skapende nye lederen Mikhail Gorbatsjov. Hans ambisiøse program for perestrojka ("omorganisering"), glasnost ("åpen­ het") og demokratizatsija ("demokratisering"), som innebar økt selvstyre og juridisk/økonomisk ansvar for statsbedrifte­ ne, en oppmykning av restriksjonene for mindre kooperativer og private bedrifter, ytringsfrihet, "sosialistisk pluralis­ me" og rettssikkerhet, var de siste fortvilte forsøk på å gi nytt liv til et døende system. Derfor ble han også i begynnelsen støttet av de militære og KGB (statens sikkerhetstjeneste). Gorbatsjov økte også lønningene til leger, advokater, lærere,

journalister, ingeniører og vitenskapsmenn og lovet store økninger i tilbudene på helsetjenester, boliger, utdanning og forbruksvarer. Hans prioritering av for mange konkurreren­ de tiltak overbelastet imidlertid økonomien. Tiltakene for­ sterket den økonomiskke ulikevekten, produksjonsvanskene og varemangelen i stedet for å dempe dem, og bidro til at sentralplanlegging og reguleringer på ny kom i høysetet i 1989-90. Så, da Gorbatsjov og hans mannskap ble utfordret av streikende arbeidere og etniske separatistbevegelser som kjempet for å komme videre fra "omorganisering" til en dristigere avvikling av hele sovjetsystemet, ble de forvirret og handlet klossete. 11990 opphørte de militæres og KGBs støtte til perestrojka: Gorbatsjov ble et gissel for de ortodokse i sikker­ hetsstyrkene og statsbyråkratiet. Men gjennom valgskredet til fordel for den frittalende "folketribunen" Boris Jeltsin til det nye utøvende presidentembetet i den russiske føderasjo­ nen, og avtalen mellom Gorbatsjov, Jeltsin og regjerings­ sjefene i åtte andre unionsrepublikker om en rask overgang til markedsøkonomi og en løsere konføderasjon gjenvant de radikale demokratene initiativet i juni 1991. Dette førte til at kommunistene, KGB og ortodokse militære gjorde et kupp­ forsøk den 19. august 1991. President Jeltsin og russiske demo­ krater motsto og slo ned kuppet, en seier som medførte oppløsningen av Sovjetunionens kommunistparti (SUKP), Sovjetunionens endelikt, maktoverføring til selvstendige nasjonalrepublikker og Gorbatsjovs avgang. Med utgangspunkt i dårlige vestlige råd opphevet Jeltsin og finansminister Jegor Gajdar i begynnelsen av 1992 nesten all priskontroll. I løpet av året steg prisene nesten 2300 pro­ sent, mens produksjonen sank med 20 prosent og sentralban­ ken økte penge- og kredittmengden i uforsvarlig grad i et forsøk på å finansiere et stort budsjettunderskudd og opp­ rettholde sysselsettingen i statlig sektor. Inflasjon, varemangel og sammenbrudd i infrastruktur og offentlige tjenester ribbet millioner av russere til skinnet. Et konservativt parla­ ment motarbeidet Jeltsins reformvennlige politikk gjennom hele 1993. Jeltsin suspenderte parlamentet og holdt en folke­ avstemning som støttet og utvidet hans presidentfullmakter. Ved valget i desember fikk imidlertid de reformvennlige partiene begrenset oppslutning og det nye parlamentets uensartede sammensetning borget for ytterligere politisk stillstand.

▲ Bolsjojballetten i Moskva viser sin eminente kunst.

◄ 1. mai foran Vasilijkatedralen, Moskva.

23

UKRAINA

REPUBLIKKEN UKRAINA

løpet av 1800-tallet hadde de ukrainske bonde- og kosakksamfunnene utviklet sitt eget språk og egne særprege­ de folkekulturer og bondetradisjoner på tross av deres storrussiske herskeres bestrebelser på å nekte og undertrykke deres krav om en separat nasjonal identitet. Den ukrainske intelligentsia og det "nasjonale borgerskap" som vokste frem fra 1880-årene til 1914, fremmet aktivt ukrainsk nasjonalisme og "populistisk" agitasjon for radikale jordreformer. Ukrainerne deltok villig i den revolusjonære avskaffelsen av tsar- og godseierveldet i 1917 og opprettet en nasjonalis­ tisk og bondeorientert ukrainsk folkerepublikk. Ulykkeligvis var dette helt uakseptabelt for Lenins bolsjeviker, som hurtig lanserte en rivaliserende ukrainsk folkerepublikk basert på de sterkt russifiserte byene og kulldistriktene i Øst-Ukraina. I begynnelsen av 1918 ble Ukraina kastet inn i en forferdelig ødeleggende borgerkrig som fremprovoserte store tyske, rus­ siske og polske militærinvasjoner. Den skjebnesvangre polsksovjetiske krigen i 1920 resulterte i en langvarig oppstykking av landet. Størstedelen av Vest-Ukraina ble oppslukt av et "Stor-Polen" frem til september 1939, mens mindre deler ble innlemmet i det østlige Ungarn, Tsjekkoslovakia og Romania. Sentral- og Øst-Ukraina ble formelt integrert i Sovjetunionen i 1922. Fra 1923 til 1928 hadde Den ukrainske sosialistiske sov­ jetrepublikk utstrakt utdanningsmessig og kulturell selvsten­ dighet. Småskala bondejordbruk og privat virksomhet livnet til igjen og ukrainsk kulturliv blomstret som aldri tidligere. Uheldigvis provoserte denne fremgangen den russiske mi­ noriteten i Øst-Ukraina og sentralmyndighetene i Moskva. Dette bidro til grusomhetene i Moskvas stansing og forfølgel­ se av privat virksomhet og ukrainsk nasjonalisme fra 1929 og fremover, under Stalins stadig mer totalitære diktatur (192953). Dette falt sammen med lanseringen av tvungen "kollektivisering" av bøndene (1929-35) og overambisiøse femårspla­ ner. Planene medførte en enorm utbygging av tungindustri­ en som kostet de underbetalte, overarbeidede og elendig husede arbeiderne og bøndene enorme lidelser. Flere millio­ ner ukrainere omkom eller ble deportert til tvangsarbeidsleirer i 1930-årene og slutten av 1940-årene. Da nazistene invaderte Ukraina i juni 1941, møtte de liten motstand fra den utarmede ukrainske befolkningen. Da tyskerne ble drevet ut av de seirende sovjetstyrkene i 1944, kom hele Ukraina under sovjetisk herredømme. Etter krigen, midt oppi ødeleggelsene og matmangelen, ble VestUkraina brutalt "renset" og "kollektivisert", mens Sentral- og Øst-Ukraina ble gjenoppbygd og tvangsmessig "rekollektivisert" - alt under Nikita Krustsjov, Ukrainas kommunistpartisjef fra 1939 til 1949. Som en markering av tretti års russiskukrainsk "union" mottok Ukraina i 1954 Krim-halvøya i "ga­ ve" fra Russland og Krustsjov, generalsekretær (sjef) for det sovjetiske kommunistparti fra 1953 til 1964. Under Petro Sjelests ledelse (1963-72) opplevde Ukraina velstandsøkning, stigende kampvilje blant arbeiderne og en nasjonalistisk gjenfødelse. Fra 1972 til 1989, derimot, ble lan­ det brutalt regjert av partisjef Volodymyr Stsjerbytsky, som brukte harde metoder i sine forsøk på å kneble nasjonalismen og de militante arbeiderne. I alle fall, etter hvert som Ukrainas økonomi stagnerte, økte forurensningsproblemene, og kullog tungindustrien slet med foreldelse og forfall. Stsjerbytskys posisjon ble undergravet av hans malplasserte forsøk på å skjule omfanget av miljøkatastrofen etter eksplosjonen i en kjernekraftreaktor i Tsjernobyl i 1986, og hans unnlatelse av å

I

1902

Uro, som munner ut i revolusjonen i 1905

1917

Revolusjon mot tsardømme og godseiervelde

1918

Dannelse av rivaliserende ukrainske folkerepublikker ut­ løser ukrainsk borgerkrig og utenlandske invasjoner

1920

Polsk-sovjetisk krig fører til polsk-sovjetisk deling av Ukrai­ na

1929

Landbrukskollektiviseringen og Stalins terrorregime be­ gynner

1933

Millioner dør i hungersnød

1941

Tysk okkupasjon og plyndring. Massakre på 100 000 ukrainske jøder i Babij Jar

1945

Sovjetisk "frigjøring” og "gjenforening” av Ukraina

1986

Eksplosjon i en kjernekraftreaktor i Tsjernobyl

1989

Den ukrainske nasjonalbevegelse (Narodni Rukh) stiftes

1990

Kommunistenes politiske maktmonopol opphører. Ukrainas første frie parlamentsvalg

1991

Det ukrainske parlament går enstemmig inn for full "uav­ hengighet” og kommunistpartiet oppløses

NØKKELDATA

Hovedstad

Kijev

Folkemengde

Areal

(1990)51 839 000

603 700 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

Konstitusjon

(1990) 85,9 Ukjent Flerpartidemokrati

Uavhengighetsdato

3. desember 1991

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

kuponger (skal erstattes med rhyvnia)

Offisielt språk

Ukrainsk

Viktigste religion

Russisk-ortodoks kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten sjuk (1991—)

24

CIS; FN

(President) L. Kravt-

EUROPA Ukraina

gjennomføre de nødvendige hjelpetiltak; av oppkomsten av en stor Ukrainsk nasjonalbevegelse og den økologiske be­ vegelsen Grønn verden i 1988 og 1989, tidsnok til å delta i parlamentsvalget våren 1990; og av en eksplosjon av streiker og opprørsvilje i kulldistriktene i 1989. I september 1989 ble Stsjerbytsky tvunget til å gå av som formann for Det ukrain­ ske kommunistparti. Ved valget i 1990 fikk kommunistpartiet likevel flest representanter fordi de kommunistkontrollerte valgkommisjonene med hensikt unnlot å registrere listene til de viktigste opposisjonspartiene innen fristen. Men opinio­ nen var i bevegelse fra kommunisme til nasjonalisme, og etter valget fortsatte kommunistiske avhoppere å strømme til oppo­ sisjonens "Demokratiske blokk". I juli 1990 stemte parlamen­ tet (354 mot 4) for full ukrainsk "nasjonal suverenitet" og "nøytralitet". Fra da av var kommunisten Leonid Kravtsjuk formann (president) i Det øverste sovjet (parlamentet) og den ledende politiske skikkelse og maktperson i Ukraina; over 60 prosent av velgerne stemte på ham ved presidentvalget i desember 1991. Det ukrainske parlamentet stemte enstemmig for full na­ sjonal selvstendighet den 24. august 1991, etter de ortodokse kommunistenes mislykte kuppforsøk i Moskva, og det ukrainske kommunistpartiet ble oppløst i september 1991. I en folkeavstemning den 1. desember 1991 stemte 91 pro­ sent av velgerne for uavhengighet. Senere samme måned var Ukraina med på å stifte det konføderative "Samveldet av uavhengige stater" (SUS), hvor to tredjedeler av de tidligere sovjetrepublikkene ble medlemmer. Ukraina gikk i gang med å opprette sine egne væpnede styrker og forberedte en grad­ vis privatisering av statseide bedrifter og fri prisdannelse. President Kravtsjuk foretrakk en gradvis tilpasning ettersom

Ukraina fortsatt manglet infrastruktur og ekspertise for en rask overgang til fri markedsøkonomi. Pengemyndighetenes uansvarlige forsøk på å finansiere et enormt budsjettunder­ skudd ved å øke pengemengden og de statlige kreditter førte til at produksjonen falt med 18 prosent og at prisene føk til værs med 2500 prosent i 1992. Realverdien av sparepenger, pensjoner og lønninger ble hurtig oppspist av inflasjon, vareknapphet, bortfall av tjenester og sammenbrudd i infrastruk­ turen. Dessuten, ettersom over 40 prosent av den ukrainske produksjonen tidligere gikk til "tvungne" markeder i andre sovjetrepublikker og Øst-Europa, truet oppløsningen av det sovjetiske imperium med å knekke Ukrainas økonomi full­ stendig. En ny regjering ledet av statsminister Leonid Kusjma gjennomførte imidlertid i november 1992 en økonomisk "Usving" ved å lansere en høyprofilert anti-korrupsjonskampanje og bevege seg raskt i retning av en fri markedsøkonomi. Utstyrt med krisefullmakter til å regjere i form av dekreter i seks månder ga Kusjma seg i 1993 i kast med å liberalisere priser, oppheve subsidier, kutte statsutgifter, privatisere of­ fentlig eiendom og regulere import, eksport og lønninger. Det selvstendige Ukraina ga viselig like borger- og politiske rettigheter til alle innbyggere, inklusive russere, tyskere og jøder, for å avverge at etniske minoriteter skulle søke "union" med (eller "beskyttelse" fra) andre stater.

▼ Sovjetisk frigjøring etter annen verdenskrig.

25

POLEN

REPUBLIKKEN POLEN

VIKTIGE BEGIVENHETER

1918

Polen gjenvinner sin selvstendighet

1926

Marskalk Pilsudski gjør statskupp

1939

Tysk og sovjetisk invasjon; Polen deles

1944

Kommunistdominert provisorisk regjering dannes

1956

Opptøyer i Poznan; Gomulka gjeninnsettes

1968

Studenturo slås ned

1970

Opptøyer i østersjøbyer velter Gomulka

1980

Streiker og sit-in-aksjoner fører til dannelsen av "Solidari­ tet”

1981

Militær unntakstilstand innføres

1989

Slutten på kommunistdiktaturet

NØKKELDATA Hovedstad

Warszawa

Folkemengde

Areal

(1991) 38 273 000

312 683 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 122,4 (1989) USD 1760

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende forsamlin­ ger (Senat; Diet) Uavhengighetsdato

10. november 1918

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN

1 zloty (Zl) = 100 groszy

Offisielt språk

Polsk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Statsoverhoder siden uavhengigheten (President) Marskalk J. Pilsudski (1918-22); G. Narutovitsj (1922); S. Wojciechowski (1922-26); (militærleder) Marskalk J. Pilsudski (1926-35); (president) I. Mosciki (1935-39) (i embetet fra 1926); (statsminister) Gen. W. Sikorski (1939-43); S. Mikolajczyk (1943-45); E. Osobka-Morawski (1945-47); J. Cyrankiewicz (1947-48); (partiformann) W. Gomulka (1948); B. Bierut (194856); E. Ochab (mars-okt 1956); W. Gomulka (1956-70); E. Gierek (1970-80); S. Kania (1980-81); Gen. W. Jaruzelski (1981-85); (president) Gen. W. Jaruzelski (1985-89); Lech Wal§sa (1990-)

26

Allerede i 1900 hadde de to politiske massebevegelsene som /l skulle komme til å dominere polsk politikk frem til 1939 kommet til syne: Nasjonaldemokratene (ND) og Det polske sosialistparti (PPS). Nasjonaldemokratenes leder Roman Dmowski drømte om et etnisk homogent "Polen for polak­ ker". PPS, derimot, gikk inn for en føderal polsk republikk som omfattet jøder, litauere, ukrainere og hviterussere. Josef Pilsudski var PPS' ledende personlighet før 1918. Den 6. august 1914 gikk Pilsudski til invasjon av russisk Polen, men ble slått tilbake. Fra 1915 til 1918 ble Polen okkupert og plyndret av sentralmaktene. De ble støttet av Pilsudskis styrker, i håp om at Polen derved skulle få tilbake sine tid­ ligere litauiske, ukrainske og hviterussiske områder. ND og de eiendomsbesittende klasser satte hovedsakelig sin lit til samarbeid med Russland. I november 1918 proklamerte sosialisten Ignacy Daszynski en "folkeregjering" i Galicja, mens Frankrike anerkjente Dmowskis polske nasjonalkomité som polsk regjering. Tys­ kerne installerte imidlertid i all hast Pilsudski som Polens statsoverhode og overlot ham kontrollen over Polen og noen "østlige territorier". Frem til november 1922 var Pilsudski i realiteten diktator i Polen. I løpet av 1919 erobret hæren hans den litauiske byen Vilnius, den hviterussiske hovedstaden Minsk og det ukrainske Øst-Galicja. I mai 1920 erobret den Ukrainas hovedstad Kijev. En sovjetisk motoffensiv var nær ved å erobre Warszawa, men Polen ble reddet av en polsk motoffensiv med bistand fra Frankrike og Storbritannia i august 1920. Fra høsten 1918 til mai 1926 opplevde Polen alvorlig økono­ misk og politisk ustabilitet. Da Bondeparti-lederen Wincenty Witos og Nasjonaldemokratene dannet en sentrum-høyrekoalisjon i mai 1920, i en situasjon med økonomisk panikk og blodige undertrykkelser av arbeiderdemonstrasjoner, gjorde marskalk Pilsudski statskupp. For å gi sitt sanacja- ("foredling" eller "gjenfødelse") regime et skinn av demokratisk legitimi­ tet, og for ikke selv å fremstå direkte som diktator, beholdt han sejmen (den lovgivende forsamling) og lot seg velge til president for en kortere periode. Influert av depresjonen og de etniske spenningene i 1930årene beveget sanacja-regirnet seg mot fascismen. Polen un­ dertegnet ikke-angrepsavtaler med Stalin i november 1932 og Hitler i januar 1934. Ambisiøse programmer ble satt i verk for å bedre Polens forsvarsevne, men uheldigvis for sent til å få noen virkning mot invasjonene fra både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i september 1939. Under annen verdenskrig ble det nordlige og vestlige Po­ len innlemmet i Tyskland. Her ble 330 000 polakker myrdet og 500 000 deportert for å gi "Lebensraum" ("livsrom") til 350 000 tyske kolonister. Polens hviterussiske og ukrainske områder ble innlemmet i Sovjetunionen og nærmere to millioner po­ lakker ble deportert østover, de fleste til sovjetiske arbeids­ leirer. Det sentrale Polen ble styrt av Den tyske hær under ge­ neralguvernør Hans Frank. Herfra ble én million polakker deportert for å arbeide i Tyskland og flere millioner polakker og jøder døde i nazistenes konsentrasjonsleirer eller av syk­ dom, underernæring og påførte skader. De grufulle forholde­ ne i det okkuperte Polen ga opphav til de største motstands­ bevegelsene i Europa: Hjemmearméen og Bondebataljonene (begge lojale til general Wladyslaw Sikorskis eksilregjering i London) og, fra 1942, den kommunistledede Folkehæren. Fra april til mai og september 1943 førte de umenneskelige til-

EUROPA

standene i byghettoene til jødiske oppstander som ble særde­ les grusomt knust i Warszawa, Bialystok og Vilnius. Hitlers invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 endret Polens situasjon radikalt. Polakker og russere ble motvillige allierte overfor en felles fiende. Etter juni 1941 ble polakker gradvis løslatt fra Stalins arbeidsleirer og fengsler og det ble bygget opp en polsk hær (lojal overfor den polske "London-regjering") i Sovjetunionen. Mange polakker ble innrullert i de sovjetiske væpnede styrker. I april 1943 ble imidlertid det polsk-sovjetiske forholdet rystet av tyske avsløringer av at tusenvis av polske offiserer var blitt myrdet i sovjetisk "vare­ tekt" i Katyriskogen i 1940. Da Sikorskis "London-regjering" krevde en undersøkelse, brøt Stalin forbindelsen med polak­ kene i London. Den sovjetiske frigjøringen av de østlige områder fant sted i januar-juni 1944, og i desember 1944 ble det dannet en kom­ munistdominert provisorisk regjering. Samtidig satte den pro-vestlige hjemmearméen i verk sin berømte Warszawaoppstand mot tyskerne fra 1. august til 3. oktober 1945. Den røde armé gjorde en tragisk stans i fremrykkingen og ga derved tyskerne anledning til å knuse oppstanden, drepe over 200 000 deltagere og ødelegge den polske hovedstaden. Den røde armé og den sovjetstøttede Polske armé gikk omsider inn i Warszawa i januar 1945. Storbritannia og USA anerkjente Polens provisoriske regjering i juli 1945 mot at Mikolajczyk (som visestatsminister) og andre "London-polakker" skulle komme med i regjeringen og et løfte om "frie valg". Innen 1946 var banker, allmennyttige institusjoner og det meste av polsk industri nasjonalisert og jordeiendommer omfordelt. Treårsplanen 1947-49 prioriterte investeringer i

landbruket og gjenreisningen etter krigen. Men lederen for Det polske arbeiderparti, Wladyslaw Gomulka, motsatte seg sovjetiske krav om landbrukskollektivisering, og ble derved den første kommunistlederen etter krigen som åpent trosset Stalin. Parlamentsvalget som omsider ble avholdt i januar 1947, var langt fra fritt. Etter valget, hvor "den demokratiske blok­ ken" angivelig fikk 80 prosent av stemmene, overtok orto­ dokse stalinister flere "tunge" departementer. Tusenvis av PPS-medlemmer ble arrestert eller ekskludert, hvoretter PPS ble innlemmet i et Polsk forent arbeiderparti. I juli 1947 tvang sovjetisk press Polen til å avslå hardt tiltrengt amerikansk Marshall-hjelp, og i oktober måtte Mikolajczyk flykte til ut­ landet på grunn av trusler. "Moskvakommunisten" Boleslaw Bierut fjernet Gomulka i september 1948 og forpliktet partiet til kollektivisering av landbruket og planøkonomisk industri­ alisering. Fra 1949 til 1953 bygde Bierut ut et "proletarisk diktatur" i form av et ett-partisystem og en politistat. I mars 1956 brøt den økende motviljen mot regimet ut i lys lue. I juni vokste arbeiderprotestene i Poznah til demonstrasjoner hvor hund­ revis ble drept eller såret. Ulike krav om større kulturell, økonomisk og politisk frihet, økt kontakt med Vesten og arbeiderstyring av industrien smeltet sammen til en kampan­ je for å få gjeninnsatt Gomulka i partiledelsen. Krisen ble forsterket av truende sovjetiske troppeforflytninger, sovjetlederes uannonserte tilstedeværelse på et kritisk møte i parti­ ets sentralkomité i oktober 1956 og advarsler om at polakker Å Polsk kavalleri i 1914.

27

EUROPA Polen

ville yte motstand mot en sovjetisk militærintervensjon. Kri­ sen løste seg ved at Khrustsjov godtok Gomulka, avkollektivisering, mildere sensur og et samboerskap med Den katolske kirke mot forsikringer om at Gomulka ville opprettholde parti­ ets "ledende rolle" og Polens allianse med Sovjetunionen. I 1960-årene ivret Gomulka for grandiose planer om ut­ videlse av polsk tungindustri, og økonomien vokste respekta­ belt. I midten av tiåret ble han imidlertid stadig mer autoritær. Etter den hardhendte undertrykkelsen av studenturo i 1968, og av arbeiderstreiker og massedemonstrasjoner i byer og skipsverft ved Østersjøen i desember 1970, ble han fjernet fra partiledelsen. Under den tidligere gruvearbeideren Edward Gierek gjor­ de Polen et "fremstøt for vekst" som ga lovende resultater i 1971-74. Mot slutten av 1970-årene hadde landet imidlertid akutte gjeldsbetalingsproblemer. I tillegg hadde inntekts­ veksten i 1971-76 langt overskredet tilbudet av forbruksvarer, spesielt matvarer. Et forsinket forsøk i 1976 på å gjenopprette likevekten i markedet ved å øke matvareprisene utløste så omfattende protester at Gierek opphevet prisøkningene. I 1976-77 opprettet intelligentsiaen en aktiv Arbeidernes forsvarskomité (KOR). Gierek-regimet ble stadig mer brutalt og løgnaktig. Den alminnelige fremmedgjøringen overfor regimet ble ytterligere styrket av en euforisk gjenoppblomstring av polsk katolsk nasjonalisme etter at den polske kardi­ nal Wojtyla ble valgt til pave og i triumf besøkte hjemlandet som pave Johannes Paul 2 i juni 1979. Et nytt fåfengt forsøk på å øke utsalgsprisene på matvarer i juli 1980 førte til at schlesiske kullgruve- og stålarbeidere og verftsarbeidere ved Østersjøen gjennomførte store streiker og arbeidsnedleggelser og til dannelsen av Solidarnoc (Soli­ daritet), en landsomfattende katolsk fagforening som hevdet å ha 10 millioner medlemmer, ledet av Gdansk-elektrikeren Lech Wal§sa i konsultasjon med kirkeledere og KOR-aktivister. Gdansk-overenskomsten av 31. august 1980 stadfestet arbeidernes rett til å streike og danne uavhengige fagfor­ eninger; samt lønnsøkninger, ukentlig kringkasting av guds­ tjenester, mildere sensur, og en gjennomgang av det økono­ miske systemet. Gierek abdiserte i september 1980, men etter­ følgeren Stanislaw Kania var enda mindre i stand til å hånd­ tere den økende krisen i Polen. Uheldigvis påvirket Solidaritet arbeiderne til å tro at de kunne nyte fordelene av økonomisk og politisk liberalisering uten å gi avkall på trygge arbeids­ plasser og faste priser. Solidaritet oppmuntret også til streiker, lønnskrav og forbud mot helgearbeid i gruvene, noe som forsterket varemangelen og inflasjonen og svekket produk­ sjonen ytterligere. Etter gjentatte forsøk på å gjenopprette "disiplin" og unngå en mulig sovjetisk militærintervensjon, ble general Wojciech Jaruzelski statsminister i februar 1981 og partileder i oktober 1981, før han innførte unntakstilstand fra desember 1981 til juli 1983. Tusener av Solidaritet- og KORaktivister ble fengslet eller mishandlet eller drept, og Solidari­ tet ble forbudt. Inflasjonen økte kraftig. Kirkelig mellom­ komst og Jaruzelskis åpenbare ønske om å unngå et uhemmet terrorregime gjorde at Solidaritet overlevde. 11983 fikk Paven igjen lov til å besøke Polen, unntakstilstan­ den ble formelt opphevet, de fleste politiske fangene ble løslatt og det ble satt i gang økonomiske reformer. Den politis­ ke stillstanden vedvarte inntil sejmen stemte ned regjeringen i september 1988 og "reformkommunisten" Mieczyslaw Rakowski dannet ny regjering. "Rundebords"-forhandlingene i februar-april 1989 førte til omfattende reformer, samt til frie flerpartivalg til sejmen og til et nyopprettet overhus (senat) i juni. Solidaritetskandidater erobret 99 av de 100 plassene i senatet og samtlige av de 35 setene som var tilgjengelige for dem i sejmen. Tadeuz Mazowiecki - en respektert katolsk intellektuell - dannet en Solidaritetsdominert regjering i au­ gust 1989.

Under "Balcerowitz-planen" i 1990 gjennomgikk Polen en "sjokkterapi" som hurtig brakte landet mot en markeds­ økonomi. Netto nasjonalinntekt, industriproduksjon, real­ lønninger, personlig forbruk og samlet sysselsetting sank, men eksporten steg; handelsbalansen og statsbudsjettet viste overskudd, produksjonen og sysselsettingen i privat sektor økte, det ble ført en fast pengepolitikk og inflasjonen avtok. I stedet for knapphet fikk man nå butikker fulle av varer få hadde råd til. Som belønning avskrev vestlige kreditorer nesten halvparten av Polens gjeld i 1991. Men mange solidaritetsaktivister og vanlige arbeidere følte seg "sveket". Lech Wal§sa spilte på denne misnøyen på grunnplanet for å vinne presidentvalget i desember 1990, som førte til regjeringen Mazowieckis avgang. President Walesa utnevnte en frimarkedsregjering under ledelse av Jan Bielecki som gikk inn for en raskere privatisering av industrien. Men i tillegg til de bitre beskyldningene mot president Wal§sa for inkompetanse og "Pilsudskistiske tilbøyeligheter", førte det frie parlaments­ valget i oktober 1991 (det første siden 1920-årene) til ny frykt for politisk ustabilitet. Ikke ett av de 29 partiene som ble representert i sejmen hadde mer enn 12 prosents oppslutning. Men mot all sannsynlighet, og etter måneder med politisk krangling og lammelse, dannet Hanna Suchocka en sterk samarbeidsregjering sommeren 1992. I begynnelsen av 1993 var det klare tegn til at den bratte nedgangen i den statlige industrien hadde "flatet ut" og at den private halvdelen av økonomien lå an til ytterligere vekst, under forutsetning av at (og så lenge) Polen hadde et fast og stabilt styre og fikk økt adgang til vestlige eksportmarkeder og investeringen A •4

Lech Walfsa, Solidaritetshevegelsens helt. Paven besøker Polen i 1983.

29

DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK

DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK

e tsjekkiske områdene i det tidligere kongeriket Bdhrnen ble innlemmet i Østerrike på 1700- og 1800-tallet. Under første verdenskrig begynte tsjekkiske og slovakiske emigran­ ter å utforske idéen om en tsjekkoslovakisk stat. For å bli sterk nok til å overleve, måtte den omfatte Bohmens "sudettyskere". Tsjekkoslovakia ble opprettet i oktober 1918. Landet arvet en fjerdedel av befolkningen og to tredjedeler av indu­ strien fra det østerriksk-ungarske keiserriket. Tsjekkoslovakia hadde også et godt utdanningssystem. Disse fordelene bidro til å gjøre landet til den eneste staten i regionen hvor det parlamentariske demokratiet blomstret i mellomkrigsårene. Denne tidlige tsjekkoslovakiske stabiliteten skyldtes i høy grad professor Tomas Masaryk og hans nære medarbeider dr. Eduard Benes. Selv "sudettyskerne" forsonet seg med Tsjekkoslovakia. Den økonomiske depresjonen og fremvek­ sten av Nazi-Tyskland i 1930-årene rev imidlertid landet i stykker. Etter 1933 søkte "sudettyskerne” redning gjennom en innlemmelse i Hitlerstaten. På et møte i Munchen i septem­ ber 1938 gikk den franske og britiske statsminister med på Hitlers forslag om å annektere "Sudetområdet”. Tapet gjorde tsjekkerne så å si forsvarsløse. I mars 1939 kunne Hitler lett bemektige seg resten av Tsjekkoslovakia. Den tsjekkiske mot­ standen mot det tyske herredømmet kulminerte i drapet på "protektor” Heydrich i mai 1942, som ble besvart med gru­ somme represalier. I mellomtiden ledet Benes en eksilre­ gjering i London. De tyske okkupantene ble til sist fjernet av en nasjonal oppstand og sovjetiske styrker våren 1945. Tidlig i 1945 utnevnte president Benes en antifascistisk, provisorisk ”Folkefront”-regjering som skulle holde en de­ mokratisk "midtkurs” mellom kommunistdiktatur og kapita­ lisme. 11945-46 gikk to tredjedeler av tsjekkisk industri, bank­ vesen og tjenesteytende virksomhet over i statlig eie som følge av at tyskere, ungarere, "kollaboratører” og "profitører” fikk sin eiendom ekspropriert og at over tre millioner tyskere ble fordrevet fra landet. Samtidig fjernet jordreformer de siste rester av godseierveldet. Disse aksjonene og tilbaketreknin­ gen av de sovjetiske (og vestlige) styrkene våren 1946 hjalp kommunistpartiet til å oppnå 38 prosent av stemmene i det begrensede parlamentsvalget i mai 1946. Kommunistsjefen Klement Gottwald ble den valgte statsministeren. I juli 1947 ble Gottwalds regjering "innkalt” til Moskva og beordret til å gi avkall på Marshallhjelpen de tidligere hadde akseptert. I februar 1948, midt i en stadig dypere krise som svært mange ga den kommunistisk økonomiske politikken skylden for, plaget og truet kommunistene sine motstandere og oppildnet arbeidere og fagforeninger til å danne "aksjonskomitéer” for utrenskninger i offentlig administrasjon. Tolv "borgerlige” ministre gikk av, og etter mordet på, eller selvmordet til, utenriksminister Jan Masaryk, flyktet de fleste opposisjons­ lederne enten til utlandet eller de ble arrestert. I et valg i mai 1948 "fikk” regjeringen 89 prosent av stemmene, og Gottwald overtok presidentembetet i juni. Fra da og til 1953 ble over 130 000 personer politiske fanger, og mange ble henrettet. Allikevel vokste økonomien hurtig fra 1949 til 1960, etter hvert som Tsjekkoslovakia ble ”Øst-Europas industriverksted” og landbruket ble kollektivisert og mekanisert. Gottwald døde i mars 1953. Hans ortodokse etterfølger Antonin Novotny regjerte til 1968.1 begynnelsen av 1960-årene forfalt imidlertid den gammeldagse tsjekkiske industrien. Teknokratiske krav om økonomisk liberalisering føyde seg til krav om slovakisk selvstyre og "sosialisme med et menneske­ lig ansikt". Dette ble slagordet for "Praha-vårens" reforma-

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1918

Tsjekkoslovakia opprettes

1935

Det nazi-vennlige Sudetendeutsche Heimatfront oppnår 62 prosent av de tyske stemmene i valg

1938

Statsministrene i Storbritannia og Frankrike går med på Tysklands foreslåtte anneksjon av "Sudetenland”

1939

Hitler annekterer resten av Tsjekkoslovakia

1945

Over tre millioner tyskere landsforvises

1948

Kommunistisk maktovertagelse under Klement Gottwald

1953

Arbeiderprotester undertrykkes i Pilzen og Ostrava

1968

"Prahavåren” kveles av sovjetiske styrker

1989

Slutten på det kommunistiske diktatur

1993

Tsjekkoslovakia oppløses; den selvstendige tsjekkiske re­ publikk oppstår

NØKKELDATA

Hovedstad

Praha

Folkemengde

Areal

(1991) 10 300 000

78 865 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 130,6 Ukjent

Konstitusjon Føderal republikk med én lovgivende forsamling (Føderalforsamlingen) Uavhengighetsdato

28. oktober 1918

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; WTO

1 koruna (Kcs) = 100 haler

Offisielt språk

Tsjekkisk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Statsoverhoder siden uavhengigheten (President) T Masaryk (1918-35); E. Benes (1935-38); E. Håcha (1938-39); E. Benes (1939—44)(eksilregjering); E. Benes (1945-48); K. Gottwald (1948-53); A. Zåpotocky (1953-57); A. Novotny (1957-68); gen. L. Svoboda (1968-75); G. Husåk (1975-89); V. Havel (1989-92; 1993-)

30

EUROPA

torer, som innsatte den liberale slovaken Alexander Dubcek som formann for kommunistpartiet i januar 1968, mens krigs­ helten Ludwik Svoboda ble president i mars. Men Dubcekregimets liberale "handlingsprogram" og smittende over­ skudd blottla tvangen, hykleriet og løgnene de kommunistis­ ke naboregimene hvilte på. Så, den 20. og 21. august 1968, ble Tsjekkoslovakia invadert av en million Warszawapakt-soldater. Dubcek, statsminister Cernik, parlamentspresident Smrkovsky og Nasjonal Front-formannen Fråntisek Kriegel ble bortført til Moskva. De fikk en sjanse til å bevise at de, ved å appellere til folk om å holde seg i ro, var de eneste som kunne kontrollere Tsjekkoslovakia. Men etter massedemonstrasjoner mot invasjonen ble Dubcek i april 1969 skiftet ut med dr. Gustav Husåk. Husåk plasserte det nye "føderati­ ve" Tsjekkoslovakia i "dypfryseren". En halv million tilhen­ gere av liberalisering ble avsatt, degradert, fengslet eller dre­ vet i eksil. I 1975 begynte dissidenter som dramatikeren Våclav Havel å sirkulere "undergrunnspublikasjoner", og i 1977 grunnla de "Charta 77" for å informere om brudd på menneskerettighetene, men folk flest trakk seg tilbake til privatlivet og kynismen. I slutten av november 1989 ble imidlertid kommunistregi­ met plutselig felt av massedemonstrasjoner og streiker og dannelsen av "Borgerforum" (en sammenslutning av oppo­ sisjonsgrupper), som ble utløst av tilsvarende begivenheter i Øst-Tyskland tidligere i måneden. "Fløyelsrevolusjonen" munnet ut i dannelsen av en provisorisk "Nasjonal enhetsregjering" og valget av Våclav Havel til president i desember 1989.

Det frie parlamentsvalget i juni 1990 ble vunnet av Borger­ forum i de tsjekkiske områdene, og av partneren Innbyggere mot vold (VPN) i Slovakia. Sammen med det lille Kristeligdemokratisk union dannet de en føderal koalisjonsregjering med den vidt respekterte eks-kommunisten Marian Calfa som statsminister. De hadde forpliktet seg til en gradvis li­ beralisering, men gjennomføringen ble vanskeliggjort av en økende splittelse mellom tilhengerne av den nøkterne finans­ minister Våclav Klaus på den ene siden, og noble eks-dissidenter på den annen. 11991 gikk Borgerforum i oppløsning etter hvert som Klaus fikk overtaket og den økonomiske endringstakten økte. Tsjekkerne tiltrakk seg store utenlandske investeringer og fikk til en relativt vellykket overgang til markedsøkonomi i 1990-92, og som Klaus hevdet å ha æren for. Slovakias svært sårbare stål-, våpen- og verkstedindustrier ble derimot utsatt for uunngåelige innskrenkninger og stor arbeidsledighet. VPN ble snart svekket av slovakisk motstand mot Prahas økonomiske politikk og forbudet mot våpeneksport. Parlamentsvalgene i juni 1992 ble vunnet av Våclav Klaus i Den tsjekkiske republikk og av Vladimir Meciar i Slovakia, og trakk de to republikkene i hver sin retning. De nye regjering­ ene forhandlet derfor hastig frem en "fløyelsskilsmisse" mel­ lom republikkene, med virkning fra 1. januar 1993. Bruddet medførte imidlertid alvorlige økonomiske farer. Avtalene om tollunion og vekslingskurs 1:1 mellom valutaene kom snart i fare på grunn av ulik økonomisk politikk. ▼ Nytteløs protest mot Warszawapaktens invasjon 1968.

31

UNGARN

REPUBLIKKEN UNGARN

ngarn gikk inn i det 20. århundre som selvstendig kon­ gerike innenfor det østerrikske Habsburg-imperiet, med sin egen regjering, og sitt eget administrative, rettslige og økonomiske system. Derimot hadde landet ikke egen militær­ styrke, utenrikspolitikk eller kontroll over handelsbetingelse­ ne. Disse keiserlige forrettighetene ble viktige årsaker til gnis­ ninger mellom Østerrike og Ungarn og fremskyndet Ungarns fulle uavhengighet i 1918, etter at landet hadde kjempet og lidd nederlag sammen med Østerrike og Tyskland i første verdenskrig. Den radikal-liberale grev Mihåly Kårolyi regjerte Ungarn i koalisjon med sosialdemokratene fra slutten av 1918 til mars 1919. Regjeringens tiltaksløshet radikaliserte arbeiderne og bøndene ytterligere og førte til at Béla Kuns nye ungarske kommunistparti fikk makten. Kommunistregjeringen opp­ rettet Ungarns Sovjetiske Republikk, noe som hurtig fremmedgjorde bondestanden, kristne og mange arbeidere og medlemmer av intelligentsiaen. Béla Kuns regjering (som hovedsakelig besto av jøder) invaderte ufortrødent Slovakia og proklamerte en "slovakisk sovjetisk republikk". Tvunget til retrett under trussel om vestlig bistand til Tsjekkoslovakia, gikk den i juli 1919 til en mislykket invasjon av Transylvania. Den 1. august 1919 flyktet Kun og hans kumpaner ut av landet. Den etterfølgende motrevolusjonen innsatte den re­ aksjonære admiral Miklos Horthy som "regent" av Ungarn (i påvente av en "Habsburg-restaurasjon"). I begynnelsen av "den hvite terror" ble omkring 5000 jøder, marxister og libera­ le henrettet, 75 000 fengslet og flere hundre tusen drevet i landflyktighet. Rumenske hærstyrker okkuperte og plyndret Budapest og Sør-Ungarn, og ved utgangen av 1919 var indu­ stri- og jordbruksproduksjonen sunket til halvparten av nivå­ et i 1913. Budsjettunderskuddene, seddelmengden og prisene steg, og i 1922-24 opplevde Ungarn hyperinflasjon. Grev Istvån Bethlen, Horthys dyktigste statsminister (1921— 31), opptok det voksende Småbrukerpartiet i sitt "Regjerings­ parti" i bytte mot "detronisering" av Habsburgerne (1921) og en symbolsk jordreform. Bethlen fikk stanset den hvite ter­ roren og opprettet et nært samarbeid med jødiske finansfolk og industrieiere. 11929-33 sank imidlertid industriproduksjo­ nen og inntektene fra eksporten av jordbruksvarer med hen­ holdsvis 27 og 60 prosent, noe som tvang Ungarn til å innføre valutarestriksjoner og til å misligholde sine gjeldsavdrag. Med sin økonomiske strategi underminert, gikk Bethlen av i august 1931. Statsminister Gyula Gbmbds (1932^36) var en svoren nasjo­ nalsosialist. Selv om Horthy forsøkte å hindre at han fikk gjennomført sine hensikter, klarte Gbmbds å manipulere par­ lamentsvalget i 1936 slik at det ble et "høyreradikalt" flertall, og å kunngjøre sitt forsett om å etablere en fascistisk stat, selv om han døde før dette kunne iverksettes. Imidlertid, gjennom Gbmbds virksomhet ble Ungarn alliert med Tyskland og Italia. Ungarn gjenvant Sør-Slovakia og deler av Ruthenia i 1938— 39, nesten halve Transylvania i 1940 og deler av Jugoslavia i 1941. Selv om Gdmbbs etterfølgere hadde en liberal-konservativ innstilling, ble de Hitlers kriminelle medskyldige - tvun­ get til å vedta nazi-inspirerte antisemittiske lover og delta i den tyske invasjonen av Sovjetunionen. I mars 1944 kom Ungarn under tysk militærokkupasjon. I oktober 1944 ble Horthy avsatt til fordel for Ferenc Szålasi, føreren for den ungarsk-fascistiske "pilkors"-bevegelsen. To måneder senere ble Ungarn imidlertid "frigjort" av sovjets Røde armé. I de-

U

VIKTIGE BEGIVENHETER

1918

Ungarn blir selvstendig

1919

Rumensk militærokkupasjon

1941

Folkemordet på jøder og sigøynere starter

1945

Radikal omfordeling av jordbruksjord

1947

Kommunistisk maktovertagelse

1956

Revolusjon (oktober) følges av sovjetisk invasjon (november)

1961

Minsket forfølgelse og sensur og færre reisebegrensninger

1989

Kommunistdiktaturet opphører

NØKKELDATA

Hovedstad

Budapest

Folkemengde Areal

(1991) 10 326 000

93 033 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)111,0

(1989) USD 2560

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamling) Uavhengighetsdato

16. november 1918

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN

1 forint (Ft) = 100 filler

Offisielt språk

Ungarsk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Stats- og regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Grev M. Kårolyi (provisorisk) (1918-19); B. Kun (mars-aug 1919); K. Huskår (1919-20); (regent) Adm. M. von Horthy (1920-44); tysk okkupasjon (194445); (statsminister) Z. Tildy (1945-46); F. Nagy (1946-47); L. Dinnyés (1947-48); I. Dobi (1948-52); M. Råkosi (1952-53); I. Nagy (1953-55); A. Hegedus (1955-56); I. Nagy (okt-nov 1956); J. Kådar (1956-58); F. Munnich (1958-61); J. Kådar (1961-65); G. Kållai (1965-67); J. Fock (1967-75); G. Låzår (1975-87); K. Grosz (1987-89); M. Németh (1989-90); J. Antall (1990-93); P Boruss (1993-)

32

EUROPA

sember 1944 lanserte den sovjetiske militæradministrasjonen en sentrum-venstre "Nasjonal uavhengighetsfront" som dannet en provisorisk regjering med kommunister i mind­ retall. Selv om få ungarere var kommunister, var imidlertid mange innstilte på radikale endringer, og i januar 1945 iverk­ satte den kommunistiske landbruksministeren Imre Nagy en radikal jordreform. I en kampanje for å samle oppslutning fremsto kommunist­ partiet, under ledelse av Måtyås Råkosi, med en myk profil. Ved valget i november 1945 fikk kommunistene likevel bare 17 prosent av stemmene. Småbrukerpartiet, som vant valget, holdt sitt valgløfte om å beholde kommunistene i regjeringen. Den kommunistiske innenriksministeren Låslo Rajk brukte i 1947-48 sin myndighet over politiet og i sikkerhetsspørsmål til å true og skremme kommunistenes hovedmotstandere, men kommunistenes stemmeandel økte bare til 22 prosent ved valget i august 1947. I november 1947 tvang kommunistene parlamentet til å vedta å ikke holde noe møte på over ett år; deretter ble lederne for sentrumspartiene tvunget til å gå av eller flykte utenlands. Ungarn ble en "Folkerepublikk" under "proletariatets diktatur", ledet av Råkosi. I 1949-53 var det gjentatte "utrenskninger" og mer enn 150 000 mennesker ble fengslet. Råkosi innførte planøkonomi og prioriterte opp­ bygging av tungindustri, som for det meste var dårlig til­ passet et lite land fattig på malm og kapital, samtidig som han satte i verk tvungen kollektivisering av landbruket (1949-60). 11953 tvang imidlertid Sovjetunionen Råkosi til å overlate statsministerposten til Imre Nagy, den moderate protegéen til sovjets statsminister Malenkov. Nagy sto i spissen for en liberalisering av det politiske, kulturelle og økonomiske liv, men i 1955 falt Malenkov selv i unåde, og Råkosi kunne fjerne Nagy. Råkosi ble kastet i juli 1956, og fra 22. oktober til 4. november reiste millioner av studenter, arbeidere, bønder og intelligentsia seg i fullt opprør, med krav om frie valg, til­ baketrekning av sovjetiske soldater og et alliansefritt Ungarn, og førte Nagy tilbake til makten. Den ungarske revolusjonen ble knust av hærstyrker fra Warszawapakten i novemberdesember 1956. Nagy og hans nærmeste medarbeidere ble henrettet i 1957. Over 20 000 ungarere ble drept i forfølgelser. Et uventet klimaskifte fant sted under Jånos Kådår, partile­ der fra oktober 1956 til mai 1988. Etter fem år med under­ trykkelse og rekollektivisering, gikk Kådår fra høsten 1961 inn for en forsoning med intelligentsiaen, arbeidere, bønder og endog katolikker. De fleste politiske fangene ble løslatt. Kol­ lektivbrukene fikk en relativt betydelig økonomisk hand­ lefrihet, og matvareproduksjon og eksport økte kraftig. I 1968 innviet Kådår-regimet sin omhyggelig planlagte "nye økonomisk mekanisme". Industrivirksomheter ble opp­ muntret til å etablere direkte forbindelse med hverandre og med kundene, til å bli selvfinansierende, og til å ta i bruk bankkreditt istedenfor rene bevilgninger. Som en motvekt til at bedriftsledelsen fikk større armslag, forsvarte de partikontrollerte fagforeningene arbeidernes interesser mer aktivt. Denne samfunnskontrakten var likevel sårbar. Den økono­ miske og kulturelle energiutfoldelsen den forutsatte, kunne komme til å overstige Kådårs politiske, og Sovjets toleransemessige, grenser. Likevel var dette mineralfattige landet svært avhengig av situasjonen på verdensmarkedet. Kådårregimet overlevde takket være Sovjets vilje til delvis å skjerme den ungarske økonomien mot virkningene av verdens øken­ de energipriser og Vestens vilje til å støtte Kådårs strategi. En ekstraordinær partikongress i mai 1988 avsatte den 76-

årige Kådår. Liberale "reformkommunister, anført av Imre Pozsgay og Rezsb Nyers, håpet at dette skulle resultere i en mer liberal markedsøkonomi og politisk pluralisme, men ble blokkert av partiets "gamle garde". Våren 1989 ga "reform­ kommunistene" etter for opposisjonens krav om flerpartivalg. De rehabiliterte også Imre Nagy og idealene fra oktober 1956.1 oktober 1989 oppløste parlamentet det herskende parti. Det frimarkedsvennlige Demokratisk forum vant valget i mars 1990 og dannet regjering ledet av Jozef Antall. Denne Antall-regjeringen erklærte vilje til økonomisk liberalisering og gradvis privatisering, men Ungarns gammeldagse infra­ struktur forsinket gjennomføringen. 1 1992-93 førte vanske­ lige sosiale forhold og bekymring for 3 millioner ungarere i Romania, Serbia og Slovakia til at det vokste frem et ekstremt (ny-fascistisk) høyre. ▲ Demonstranter i Budapest brenner bilder av Råkosi 1956.

33

ROMANIA

REPUBLIKKEN ROMANIA

et moderne Romanias "kjerneområde", Donau-fyrstedømmene Wallachia og Moldavia, ble ikke fullt forenet før i 1862 og en selvstendig stat ble først opprettet i 1878. Dessuten forble Transylvania en del av det ungarske Habsburgerkongedømmet frem til 1918, mens "Bessarabia" (ØstMoldavia) var annektert av det russiske keiserriket fra 1812 til 1918. Fra 1866 til 1914 ble den nye staten konsolidert under prins Carol av Hohenzollern-Sigmaringen. Romania ble kongedømme i 1881, og underla seg Sør-Dobruja som følge av Balkankrigene 1912-13. Industrialiseringen fikk drahjelp fra en kometaktig vekst i den hovedsakelig utenlandskeide ol­ jeindustrien. Romania gikk med i krigen på alliert side i august 1916, men kapitulerte overfor aksemaktene, som hadde okkupert lan­ dets oljefelter,i desember 1917.1 november 1918 gikk Romania på ny kortvarig inn i krigen på den seirende side. Ervervelsen av Transylvania, Bessarabia og Bukovina og gjenerobringen av Sør-Dobruja fordoblet Romanias landområde og befolk­ ning, deriblant store etniske minoriteter: ungarere, russoukrainere, jøder, tyskere, bulgarere og sigøynere. Omveltningene 1912-19 styrket kravene om radikale endringer. Kong Ferdinand gikk med på alminnelig stemmerett i 1918, og en jordreform ble gjennomført i 1920-23. Det konser­ vative parti (store jordeiere) kom seg aldri igjen etter disse tilbakeslagene, og Det liberale parti, borgerskapets korrupte parti, kom til makten. Kong Ferdinand døde i 1927.11928 ble det "rene" reformistiske Nasjonalt bondeparti, ledet av luliu Maniu, løftet til makten på en bølge av avsky mot de liberales vanstyre. Den nye regjeringen var sterkt innstilt på sosiale reformer, friere handel og tiltrekning av utenlandsk kapital, men den ver­ densomspennende depresjonen 1929-38 satte en stopper for planene. Kronprins Carol, som var blitt landsforvist i 1926, benyttet i juni 1930 krisen til å kreve tronen tilbake og spille Romanias sterkt antagonistiske partier ut mot hverandre i 1930-årene. Han opprettet et kongelig-fascistisk diktatur i 1938-40, noe som gjorde Romania avhengig av Nazi-Tyskland. 11940 ble Carol imidlertid tvunget til å avstå Bessarabia og Bukovina til Sovjetunionen, det nordlige Transylvania til Ungarn og Sør-Dobruja til Bulgaria. Han flyktet til utlandet i vanære og overlot tenåringssønnen Michael til general Ion Antonescus diktaturs forgodtbefinnende. Romania ble NaziTysklands viktigste utenlandske leverandør av vitale råvarer. 11943 organiserte rumenske antifascister undergrunnsbeve­ gelsen Patriotisk front. Da sovjetiske styrker invaderte landet i august 1944, dannet unge kong Michael en antifascistisk koalisjonsregjering og tok parti med de allierte. Selv om Det rumenske kommunistparti bare hadde 900 medlemmer i 1944, innsatte Sovjetunionen en kommunist­ dominert regjering i mars 1945.11947 var de fleste lederne av andre partier fengslet; Det nasjonale liberale parti og Nasjo­ nalt bondeparti var forbudt, kong Michael var sendt i eksil, og en "folkerepublikk" ble proklamert. 11948 ble det utrenskede sosialdemokratiske parti tvangsinnlemmet i kommunistpar­ tiet og planøkonomi innført. Mange store virksomheter ble imidlertid sovjetisk-rumenske fellesprosjekter, såkalte "sovrom", som utnyttet Romanias naturressurser til fordel for Sovjetunionen. Landbruket ble tvangskollektivisert mellom 1949 og 1962. 1 1952 skiftet partileder Gheorghiu-Dej ut "Moskva-kommunistene" og gikk i gang med å oppløse de upopulære "sovrom'ene". Romanias deltagelse i Sovjets undertrykkelse

D

1907

Omfattende bondereisning undertrykkes; over 10 000 dø­ de

1912

Balkankriger mot Tyrkia og Bulgaria

1920

Radikal omfordeling av jordbruksjord

1944

Romania går over til alliert side da sovjetiske styrker in­ vaderer

1958

Den røde hær trekkes ut av Romania

1977

Stort jordskjelv og undertrykkelse av gruvearbeiderstreik

1987

Arbeiderdemonstrasjoner i Brasov slås ned

1989

Kommunistdiktaturet tar slutt og Nicolae og Elena Ceau§escu henrettes

1990

Forfølgelse av ungarsk minoritet i Transylvania og Tirgu Mures

1990

Den nasjonale redningsfronten "vinner” valget

NØKKELDATA

Hovedstad

Bucuresti

Folkemengde

Areal

(1991) 23 247 000

237 500 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 97,9 (1989) USD 3450

Konstitusjon Enhetsrepublikk med én lovgivende forsamling (Den store nasjonalforsamling)

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN

1 rumensk leu - 100 bani

Offisielt språk

Rumensk

Viktigste religion

Rumensk-ortodoks kristendom

Statsoverhoder siden uavhengigheten (Konge) Carol 1 (1880-1914); Ferdinand 2 (1914-27); Michael (regentskap) (1927-30); Carol 2 (1930-40); (statsminister) gen. I. Antonescu (1940-44); Michael (1944-47); (president) C. Parhon (1948-52); R Groza (1952-58); I. Maurer (1958-61); G. Gheorghiu-Dej (1961-65); C. Stoica (1965-67); N. Ceau§escu (1967-89); I. Iliescu (1989-)

34

EUROPA

av revolusjonen i Ungarn i november 1956 ble belønnet med full tilbaketrekning av alle sovjetiske styrker fra rumensk territorium i 1958. Befridd fra direkte sovjetisk undertvingelse kunne Romania i 1961-64 motsette seg sovjetiske forslag om at landet skulle spesialisere seg på matvareeksport og importere industriprodukter fra mer utviklede medlemsland i Comecon. Den trassige uavhengigheten, og prioriteringen av tungindustriutbygging for selvforsyning, fortsatte under dikta­ turet til Nicolae Ceau§escu fra 1965 til 1989. Ceau§escus selvstendige utenrikspolitikk ble feiltolket som liberalisme. Gjennom 1970-årene oppfattet vestlige regjeringer ham som en torn i Russlands kjød som burde pleies med fordelaktige lån, investeringer og handelspreferanser. Låne­ kapitalen ble imidlertid enten underslått av "Ceau§escu-kleptokratiet" eller brukt til å utvide den ineffektive industrien langt utover landets evne til å brødfø den hurtigvoksende arbeidsstyrken utenfor landbruket. 11976-81 ble den tidligere nettoeksportøren av olje og næringsmidler avhengig av im­ port av olje og næringsmidler, og i 1981-82 fikk Romania store vansker med å betjene gjelden på 10 milliarder dollar til Vesten. Disse problemene fikk regimet til å stramme grepet og nedbetale gjelden i løpet av 1980-årene. Ceau§escu tvang i denne perioden landet igjennom et umenneskelig spareprogram, med enorme sosiale omkostninger. Den langvarige levestandardssenkningen, og den intensiverte utbyttingen av de nærmest symbolsk avlønnede arbeiderne, utløste gruvestreiker i juli 1977, som ble brutalt knust, og arbeideruro i Brasov i november 1987. Mot slutten av 1980-årene satte Ceau-

§escu i verk et "systemiseringsprogram": rumenske og ungar­ ske landsbyboere skulle "bulldoseres" inn i sjelløse stats­ kontrollerte og politiovervåkede boligblokker. Etter hvert fremkalte forfølgelsen av den ungarske pastoren Lazlo Tbkes i Timisoara masseprotester fra såvel rumenere som ungarere. Dette ble katalysatoren til blodige konfrontasjoner mellom Securitate (det hemmelige politi), hæren og innbyggere, og dette veltet regimet og førte til henrettelsen av Ceau§escu og hans forhatte hustru i desember 1989. En "Nasjonal redningsfront" (NRF) grep makten få dager etter at Ceau§escu-klanen var fjernet. I mai 1990 "fikk" NRFs interimspresident Ion Iliescu (Ceau§escus tidligere ideologisjef) 85 prosent av stemmene i et hastig arrangert president­ valg hvor liberale motstandere ble utsatt for omfattende tra­ kassering. Rumenerne følte snart at de i stor grad ble styrt av de samme folkene og med de samme metodene som før. I løpet av 1990-92 ble produksjonen halvert, inflasjonen skjøt fart, nærmere én million rumenere forsvant til utlandet og ytterligere 10 til 20 prosent av arbeidsstyrken ble arbeidsledig. 11991 vedtok parlamentet omfattende privatisering og prisliberalisering i et forsøk på økonomisk gjenreisning basert på privat initiativ og nærmere tilknytning til EF og vestlig kapital og teknologi. Etter at hans nykommunistiske "demokratiske" NSF hadde brutt med den mer liberale sosialdemokratiske og parlamentariske NSF-fløyen i begynnelsen av 1992, vant Ilie§cu valget samme høst. ▼ HIV-smittede foreldreløse barn i Ceau§escus Romania.

35

KROATIA REPUBLIKKEN KROATIA

nesten hele tidsrommet fra 1091 til 1918 var det meste av Kroatia et halvselvstendig område med sin egen landdag og stattholder (ban) og underlagt enten Ungarn eller Østerrike. Kroatene var rasende over det uridertrykkende regimet til grev Khuen-Hedervary, ban av Kroatia fra 1883 til 1903. Ikke bare førte han en aggressiv "madjariseringspolitikk", han kurtiserte også den serbiske minoriteten ved å oppmuntre serbisk nasjonalisme. Dette førte til opptøyer i 1902 og til stiftelsen av Det kroatiske bondeparti (KBP) i 1905. KBP ble den førende politiske og sosiale kraft i mellom­ krigstidens Kroatia. Under trykket fra østerriksk og ungarsk ekspansjonisme i perioden 1905-14 fant det sted en tilnær­ ming mellom serbere, kroater og slovenere, som fra 1905 gikk sammen om å kjempe for større sørslavisk selvstendighet. 11918-19 sluttet Kroatia seg til "Det treenige kongeriket av serbere, kroater og slovenere" i den feilaktige tro at en slik stat ville være en garanti for kroatisk selvstendighet. Den nye staten var ikke en føderasjon, og Kroatia mistet sin delvise selvstendighet. Mange kroater var forbitret over serbernes dominans i mellomkrigstidens Jugoslavia, spesielt etter at et medlem av det regjerende Serbiske radikale parti i 1928 skjøt fem ledende representanter for den kroatiske opposisjonen i parlamentssalen. Hendelsen innvarslet det parlamentariske styres sammenbrudd. Fra 1929 grep Kroatias katolsk-fascistis­ ke Ustasja("opprør")bevegelse i økende grad til terrorisme og myrdet kong Alexander (serber) i 1934. Regjeringens forsøk på å blidgjøre kroatene mislyktes totalt. Det begrensede regio­ nale selvstyret Kroatia fikk i 1939 gjorde de fleste serbere rasende uten egentlig å tilfredsstille mange kroater. Under annen verdenskrig ble over en halv million ortodok­ se serbere og montenegrinere systematisk myrdet av "Den uavhengige staten Kroatia" - en marionettestat Ustasja opp­ rettet etter aksemaktenes okkupasjon av Jugoslavia i 1941. Sammen med mange kroater som fant sine landsmenns ugjerninger avskyelige, sluttet mange overlevende serbere seg til (den kommunistiske motstandsbevegelsen) partisanbevegelsen som ble ledet av en kroat under navnet "Tito". De tok sin egen blodige hevn mot slutten av krigen, da de "fri­ gjorde" Kroatia og ble landets nye kommunistiske herrer og sikkerhetspoliti fra 1945 til 1990. Understøttet av emigrantremisser og oppgang i turismen fra 1960 til 1990 hadde det kommunistiske Kroatia den største veksten i "sosialproduktet" av alle de jugoslaviske republik­ kene (5 prosent årlig 1952-85). Målt i amerikanske dollar var Kroatias BNP per innbygger i 1990 på 7179,00 dollar, mot Serbias 4870,00. Kroatias relative velstand vekket serbisk mis­ unnelse og økte kroatenes motvilje mot Beograds "parasittis­ ke" kontroll over Kroatia. Etter Titos død i 1980 fikk en kroa­ tisk katolsk-nasjonalistisk fornyelse utvikle seg uhindret. Denne "vårløsningen" feide Kroatias kommunister fra mak­ ten i republikkens første frie valg i april 1990. Under ledelse av dr. Franjo Tudjman erklærte det nye nasjonalistiske regimet Kroatias selvstendighet den 25. juni 1991. Frem til midten av 1992 forsøkte imidlertid den serbisk-dominerte jugoslaviske hæren og irregulære serbiske styrker først å forhindre kroa­ tisk løsrivelse; deretter okkuperte de en tredjedel av Kroatias landområder (inklusive forskjellige serbiske enklaver); alt til en pris på over tjue tusen menneskeliv, over en halv million flyktninger og økonomisk sammenbrudd. Tidlig i 1993 gjen­ vant det nyopprustede og stadig mer autoritære Tudjmanregimet endel tapte områder og "vant" et nytt valg.

I

VIKTIGE BEGIVENHETER

1905

Det kroatiske bondeparti stiftes

1928

Kroatia slutter seg til Det treenige kongeriket av serbere, kroater og slovenere

1929

Ante Pavelic grunnlegger den katolsk-fascistiske Ustasjabevegelsen

1934

Ustasjaterrorister myrder kong Alexander Karageorgevitsj

1939

Kroatia får regionalt selvstyre

1941

Det morderiske Ustasja oppretter ”Den uavhengige staten Kroatia”

1945

Kroatia slutter seg til Den føderale folkerepublikken Jugo­ slavia

1971

Kroatisk "nasjonal gjenreisning” slås ned

1991

Uavhengighetserklæring (25. juni) og løsrivelse fra Jugo­ slavia; krig med Serbia

NØKKELDATA

Hovedstad

Zagreb

Folkemengde

Areal

(1991) 4 764 000

56 538 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

Konstitusjon

(1990) 83,1 (1990) USD 7179 Flerpartidemokrati (trekammersystem)

Uavhengighetsdato

25. juni 1991

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

Kroatisk dinar

Offisielt språk

Serbokroatisk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten jo Tudjman (1991—)

36

FN

(President) dr. Fran-

JUGOSLAVIA

DEN JUGOSLAVISKE FØDERATIVE REPUBLIKK

n flernasjonal "sørslavisk" stat oppsto første gang i slutten av 1918 under Serbias Karag'eorgevitsj-dynasti. Dette brakte sammen uensartede områder. Ikke-serbere mislikte sterkt at kongehus, hær og hovedstad (Beograd) var serbisk. Fra 1929 til 1939 drev Jugoslavia inn i en autoritær styreform og økende økonomisk avhengighet av Nazi-Tyskland. Prins Paul og statsminister Tsvetkovitsj sluttet seg motvillig til AntiKominternpakten den 25. mars 1941. To dager etter ble de fjernet av serbiske nasjonalister. Hitler iverksatte en straffeinvasjon og oppstykking av Jugoslavia. Jugoslavia hadde to store motstandsbevegelser under kri­ gen: den rojalistiske serbisk-nasjonalistiske "tsjetnik"-(flokk') bevegelsen ledet av oberst Mihailovitsj; og de kommunist­ styrte Partisanene under Josip Broz (alias "Tito"), den eneste bevegelsen som noensinne har hatt betydelig oppslutning fra alle områder i Jugoslavia. Hjulpet av Italias sammenbrudd i september 1943 og alliert støtte fra slutten av 1943, vokste Titos styrker seg sterke nok til å frigjøre Jugoslavia, med sovjetisk assistanse, i 1944-45. 11945 fikk den kommunistiske "Nasjonalfronten" - som eneste liste, og ved å terrorisere motstan­ derne - 90 prosent av stemmene i valget til den grunnlovgivende forsamling, som proklamerte Den føderative folkere­ publikken Jugoslavia. Fra 1946 til 1990 var Jugoslavia en kommunistisk politistat ledet av marskalk Tito frem til dennes død i 1980. Mot Sovjet­ unionens ønske støttet Tito aktivt kommunistene i den greske borgerkrigen (1945-48), kjempet for en kommunistisk "Balkan-føderasjon" og lanserte en overambisiøs økonomisk fem­ årsplan (1947-51). Jugoslavia ble "ekskommunisert" fra Sov­ jet-blokken i 1948 for å forsøke å være mer stalinistisk enn Stalin. 11950-årene overlevde Titos regime på vestlig bistand. Etniske motsetninger gjorde det ønskelig å delegere be­ slutningsmyndighet til lavest mulige nivå. I 1950-årene ble dermed kjølen strukket for et nytt system med "arbeiderselvstyre". Næringslivets selvstendighet var imidlertid svært begrenset, og Jugoslavia ble i praksis styrt fra sentrum frem til 1965-66, da forkjemperne for full desentralisering og bedriftsselvstyre omsider vant frem. Fra 1950- til 1970-årene hadde den stadig mer desentraliser­ te føderasjonen en rask økonomisk vekst og klarte å forhindre potensielle regionale konflikter. Fra 1974 til 1990 ble imidlertid næringslivet på ny hemmet av pris- og investeringskontroll i forgjeves bestrebelser på å styre en "overopphetet" økonomi. Det føderale systemet, arbeiderselvstyret og det kommunis­ tiske maktmonopolet smuldret til slutt bort i 1989-90, da Jugoslavia bukket under for regionale løsrivelser, gjenoppblussende etniske konflikter, økonomisk tilbakegang og over 2000 prosent inflasjon. Frie valg ble avholdt i 1990, og ikkekommunistiske nasjonalistiske regjeringer ble valgt i Kroatia, Slovenia, Makedonia og Bosnia-Hercegovina, som alle er­ klærte seg uavhengige av Jugoslavia mellom juni 1991 og februar 1992. Serbiske nasjonalister og den serbisk-dominerte jugoslaviske hæren forsøkte å stanse Slovenias uttreden med makt. Da dette mislyktes, okkuperte de en tredjedel av Kroa­ tia. Etter å ha inngått avtale om våpenhvile med Kroatia i begynnelsen av 1992, oppmuntret og hjalp Serbias president Milosevitsj bosniske serbere til å okkupere over halvparten av Bosnia-Hercegovina, beleire Sarajevo og fordrive de fleste ikke-serbere ved "etnisk rensing". Over to millioner mennes­ ker, de fleste bosniske muslimer og kroater, omkom eller ble flyktninger i 1992-93.

E

VIKTIGE BEGIVENHETER 1903

Serbisk militærkupp; konstitusjonelt monarki opprettes

1918

Det treenige kongeriket av serbere, kroater og slovenere dannes

1941

Jugoslavia invaderes og oppstykkes av aksemaktene

1945

Føderal folkerepublikk opprettes

1948

Jugoslavia "ekskommuniseres” fra Sovjet-blokken

1990

Kommunistenes maktmonopol oppheves

1991

Slovenia og Kroatia løsriver seg

1992

De to gjenværende republikkene Serbia og Montenegro danner ny føderal regjering

NØKKELDATA

Hovedstad

Beograd (1991) 10 338 000

Folkemengde

Areal

102 173 km2

Innb, per km2

(1991)101,2

BNP per innb.

Konstitusjon

(1990) USD 4500

Republikk med to lovgivende kamre

Uavhengighetsdato

1. desember 1918

Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; l-ADB; KSSE

1 jugoslavisk dinar (Din) - 100 paras

Offisielle språk Viktigste religion

Serbokroatisk Serbisk-ortodoks kristendom*S.

Statsoverhoder siden uavhengigheten (Konge) Peter 1 (1903-21); Alexander 1 (1921-34); Peter 2 (1934-45); (president) Marskalk J. BrozTito (1945-80); (leder av kollektivt presidentskap) L. Kolisevski (mai 1980); C. Mijatovic (1980-81); S. Krajger (1981-82); R Stambolic (1982-83); M. Spiljac (1983-

37

BULGARIA

REPUBLIKKEN BULGARIA

ra 1396 til 1908 var Bulgaria formelt under ottomansk overherredømme. Bulgaria fikk nasjonalt selvstyre, en liberal grunnlov og en radikal omfordeling av nesten alle store jordeiendommer til selveiende bønder i 1878-79 og full selvstendighet i 1908. Et "Stor-Bulgaria" (inlusive Makedonia og Sør-Dobruja) ble opprettet tre ganger, men bare for å bli skåret ned til opprinnelig størrelse igjen under Balkankrigene i 1912-13 og 1914-18 og i 1941^5. Etter seks års ødeleggende og bortkastet krigføring ble Bulgaria fra oktober 1918 styrt av Alexander Stamboliskis voldelige Agrarforbund. Partiets ledere ble slaktet ned i et meget blodig militærkupp i juni 1923. Det brutale Tsankovregimet (1923-26) knuste et kommunistopprør på samme måte. 11934, med økonomiske nedgangstider og økende makedonsk terrorisme, førte et nytt militærkupp til dannelsen av en regjering for "nasjonal gjenfødelse". 11935 etablerte imid­ lertid tsar Boris et kvasi-fascistisk kongelig diktatur og knyttet seg stadig nærere til Nazi-Tyskland. 11941 undertegnet han Aksepakten, erklærte krig mot de vestlige allierte og an­ nekterte Makedonia, Thrakia og Sør-Dobruja. 11943 lanserte agrarene og kommunistene en anti-fascistisk "Fedrelandsfront" som forsøksvis ble støttet av Sovjetunionen, mens de vestlige land forsøkte å inngå avtaler med rojalistregimet. Da Sovjetunionen erklærte Bulgaria krig den 5. september 1944, grep "Fedrelandsfronten" makten. I oktober 1944 avtalte Churchill og Stalin i hemmelighet at Bulgaria skulle tilhøre den sovjetiske "innflytelsessfære". Med omfattende bruk av trusler og forfølgelser "vant" Det bulgarske kommunistparti (BKP) valget i oktober 1946 og sikret sitt diktatur i juni 1947, da Agrarformannen Nikola Petkov ble fengslet som "spion". Frem til 1953 utsatte de såkalte "Moskvakommunistene" Bul­ garia for alle stalinismens prøvelser. Etter Stalins død i 1953 gjorde arbeideruro i Plovdiv og sovjetiske krav om en "ny kurs" det mulig for "lokale" kom­ munister under Todor Sjivkov å gradvis erstatte de doktri­ nære "Moskvakommunistene". Bulgaria gikk likevel inn for en planøkonomisk utvikling av tungindustri og kollektivlandbruk. 11984-89 forsøkte Sjivkov å avlede stigende mis­ nøye og kritikk ved å piske opp nasjonalisme og fiendskap mot tyrkere og sigøynere. I mai 1989 utfordret han Tyrkia til å åpne grensen mot Bulgaria; det gjorde Tyrkia, og innen sep­ tember hadde over 300 000 bulgarske tyrkere flyktet over grensen. En politiaksjon mot demonstranter den 26. oktober 1989 utløste til sist et kupp innenfor Sjivkovs herskende parti den 10. november. Den nye BKP-lederen og presidenten Mladenov, og den nye statsministeren Andrej Lukanov, for­ dømte Sjivkov-regimets politikk, legaliserte opposisjonspar­ tier, endret BKPs navn til Det bulgarske sosialistparti (BSP), og vant det "frie" valget i juni 1990. Det seirende sosialistpartiet delte seg imidlertid snart i reformvennlige (under Lukanov) og ortodokse. Lukanovs regjering falt i desember 1990. Bulgaria ble nå regjert av Forbundet av demokratiske kref­ ter (FDK) i samarbeid med BSPs reformistiske fløy. I februar 1991 lanserte de et ambisiøst program for økonomisk liberali­ sering og omorganisering. Imidlertid ble økonomien ødelagt av Sovjetunionens oppløsning og Gulfkrigen i 1990-91, etter­ som Irak skyldte Bulgaria 2 milliarder dollar. Etter oktober 1991 hadde Bulgaria en mindretallsregjering av FDK under Filip Dimitrov. Denne brøt sammen i oktober 1992 og ble erstattet av en "regjering av eksperter" under Berov.

F

VIKTIGE BEGIVENHETER

1908

Det helt uavhengige Kongeriket Bulgaria erklæres

1918

Bondereisning mot fåfengt krigføring

1923

Stamboliski myrdes i blodig kupp

1941

Tsar Boris erklærer krig mot de vestlige allierte

1944

Sovjetisk invasjon av Bulgaria

1947

Kommunistene utmanøvrerer Agrarpartiet og innfører et "proletarisk” diktatur

1984

Offisiell forfølgelse av tyrkere og sigøynere begynner

1989

Kommunistdiktaturet ender med økonomisk sammen­ brudd

1991

Ikke-kommunistisk regjering dannes

NØKKELDATA

Hovedstad

Sofia

Folkemengde

Areal

(1991)9 005 000

110 994 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)81,1 (1989) USD 2320_________________________

Konstitusjon Sosialistisk ettpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamling) Uavhengighetsdato

5. oktober 1908

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN

1 lev (Leva) = 100 stotinkf

Offisielt språk

Bulgarsk

Viktigste religion

Østlig-ortodoks kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Prins Ferdinand (1887-1918); tsar Boris (1918-43); (statsminister) D. Bozhilov (1943-44); I. Baynanov (juni-sep 1944); oberst K. Georgiev (1944—46); G. Dimitrov (1946-49); V. Tsjervenkov (1949-56); (partisjef) TodorZhivkov (1960-70); (president) TodorZhivkov (1971—89); (statsminister) Andrej Lukanov (1989-90); Dimitar Popov (1991); Filip Dimitrov (1991-92); L. Berov (1992-)

38

EUROPA

ALBANIA

FOLKEREPUBLIKKEN ALBANIA

Albania vant først internasjonal anerkjennelse som selvstendig stat under Balkankrigene i 1912-13. De over­ veiende fattige og uskolerte albanerne (shqiptarer) var for 70 prosents vedkommende muslimer, 20 prosent gresk-ortodokse og 10 prosent katolikker. Under første verdenskrig ble dette lille, underutviklede landet vekselvis splittet opp mel­ lom Hellas, Serbia, Montenegro, Italia og Østerrike. Albania ble skånet fra permanent oppdeling ved at naboenes territori­ elle planer gjensidig utelukket hverandre, og ved at USA insisterte på nasjonal selvbestemmelse. I 1920 ble Albania opptatt som selvstendig medlem av Folkeforbundet. Fra 1925 til 1939 ble imidlertid mellomkrigstidens "sterke mann" i Albania, Ahmed Zogu, sterkt avhengig av økonomisk og militær bistand fra Mussolinis Italia. For å sikre seg et brohode for den fascistiske invasjonen av Hellas (1940) og Jugoslavia (1941), annekterte til slutt Mussolini i 1939 Albania til Italia, og "kong" Zog gikk i permanent eksil. I 1940 ble det innledet væpnet "rojalistisk" motstand mot den italienske okkupasjo­ nen. I 1942-43 ble denne overskygget av sterkere republikansk-nasjonalistisk motstand og kommunistledet "partisanstrid". Etter det fascistiske Italias sammenbrudd i 1943 in­ vaderte Nazi-Tyskland Albania for å avverge at landet falt i de alliertes hender. Samtidig omdirigerte de allierte sin støtte fra republikanerne til de mer effektive kommuniststyrte styrke­ ne. Kommunistene fikk overtaket, og etter å ha erobret Tirana fra tyskerne i november 1944, opprettet de et ortodokst kom­ munistregime under Enver Hoxha. Hoxha vendte seg mot Stalin, som han så som både be­ skytter og forbilde, og innstiftet et av de mest paranoide, undertrykkende, puritanske og isolasjonistiske diktaturene i Europa. Hans avskjæring av alle albanske bånd til Jugoslavia i 1948 førte til en økende avhengighet av sovjetisk bistand i 1950-årene. Under det kinesisk-sovjetiske skismaet i 1960-61 tok Hoxha imidlertid parti for Maos Kina mot Sovjetunionen. Fra da av ble det sovjetiske formynderskapet erstattet med kinesisk bistand og teknikere. Men i 1977-78 røk Hoxha uklar med det nye kinesiske lederskapet, og Albanias internasjona­ le isolasjon ble total. Inntil 1978 hadde sovjetisk og kinesisk bistand satt Albania i stand til å utvikle skolevesenet, et irrigert kollektivlandbruk og endel tyngre utvinnings- og fored­ lingsindustri. Den raske nedtrappingen av utenlandsk bi­ stand og utenrikshandel etter 1978 førte imidlertid til stagna­ sjon, og i 1989 led 39 prosent av albanske barn av feilernæring. Etter Hoxhas død i 1985 gikk makten til president Ramiz Alia, hvis datter var gift med Hoxhas sønn. Omveltningene i Øst-Europa i 1989 forsterket en allerede stigende arbeider- og studenturo og kravene fra bybefolkningen om demokrati i Albania i 1990. Dette førte til en oppmykning av restrik­ sjonene på religionsutøvelse og utenlandsreiser, og (i desem­ ber 1990) til dannelsen av et opposisjonelt Demokratisk parti. Alias herskende Albanske arbeidsparti (AAP) vant det frie flerpartivalget i mars 1991, selv om det nystiftede Demokratis­ ke parti vant en "moralsk seier" i de friere urbane valg­ kretsene. Ny arbeider- og studenturo i byene veltet den siste AAP-regjeringen i juni 1991. Et nytt valg i mars 1992 ble klart vunnet av Det demokratiske parti under dr. Sali Berisha, en karismatisk 47-årig hjertespesialist. Innen den tid hadde imidlertid Albanias oppsmuldrende kollektivistiske kommandoøkonomi for det meste brutt sammen, med katastrofa­ le menneskelige konsekvenser. Overgangen til en levedyktig økonomi er fortsatt vanskelig Zx

VIKTIGE BEGIVENHETER — 1912 Albania blir selvstendig etter Balkankrigene 1915

Grensejusteringer stadfestes i Londontraktaten

1927

Tiranapakten med fascist-ltalia

1939

Italiensk invasjon og styre

1941

Det albanske arbeiderparti stiftes

1946

Republikansk forfatning vedtas

1961

Forbindelsene med Sovjetunionen brytes

1968

Albania trer formelt ut av Warszawapakten

1977

Brudd i forholdet til Kina

1991

Valgresultatet gir fortsatt kommuniststyre

NØKKELDATA

Hovedstad

Tirana

Folkemengde

Areal

(1991)3 303 000

28 748 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991)114,9

(1989) USD 1200

Konstitusjon Sosialistisk ettpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Folkeforsamlingen) Uavhengighetsdato

18. november 1912

Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN

1 lek = 100 qindarer

Offisielt språk

Albansk

Viktigste religion

Islam

Statsoverhoder siden uavhengigheten Prins William av Wied (1913-14); Essad PashaTopdani (1914); italiensk styre (1915— 20); Regentråd (1920-24); (statsminister) Ahmed Zogu (192428), som kong Zog (1928-39); italiensk styre (1939-44); (partisjef) Enver Hoxha (1944-85); (president) Ramiz Alia (198592); Sali Berisha (1992—)

39

HELLAS

DEN HELLENSKE REPUBLIKK

et var en liten gresk stat som oppnådde uavhengighet fra tyrkisk styre i 1829.11908 ble Bulgaria et helt selvstendig kongerike og forsterket sitt krav på Makedonia, mens Kreta (selvstyrt fra 1878) erklærte "enosis" (union) med Hellas. Den tyrkiske regjeringens tilbakeholdenhet beveget greske offi­ serer til å gripe makten i Athen i august 1909.1 oktober 1910 ga de statsministerposten til den ledende kretiske politikeren Eleutherios Venizélos. Den greske deltagelsen i Balkankrigene i 1912 og 1913 førte til at Hellas underla seg områder som nesten doblet landets størrelse. Hellas var i utgangspunktet nøytralt under første verdens­ krig, men i 1917-18 tok Venizélos landet inn i krigen på alliert side. 11919-20 representerte han Hellas ved fredskonferansen i Paris, der han som "seierherre" skaffet Hellas ytterligere tyrkiske og bulgarske områder. Sévrestraktaten (juli 1920) åpnet for en oppstykking av Det ottomanske riket, og Venizé­ los lanserte planer for en gresk erobring av det tyrkiske Vest-Anatolia. Men da han kom tilbake fra Paris, påførte krigstrette greske velgere ham nederlag ved parlamentsval­ get i november 1920. Kong Konstantin l.s regjering satte likevel i gang invasjonen. I juli 1921 hadde grekerne trengt dypt inn i Anatolia, men i september året etter var invasjonen slått tilbake. Resultatet var at 1,3 millioner greske flyktninger måtte bosettes i Hellas i 1922-23. I september 1922 abdiserte Konstantin til fordel for sønnen Georg 2. Andre ble ført for retten og henrettet. Men den egentlig straffeskyldige, Venizélos, seiret stort i valget i de­ sember 1923. Deretter oppsto det et fullstendig maktvakuum i landet, da både kong Georg 2 og valgvinneren Venizélos dro i eksil. 11924 stemte parlamentet og velgerne med store flertall for republikk, men maktvakuumet ble fylt av militærdiktaturer. Gjenopprettelsen av demokratiet i november 1926 førte til at Venizélos vendte hjem, og til et mer stabilt styre. Hans posisjon ble imidlertid gradvis undergravet av den verdens­ omspennende lavkonjunkturens ødeleggende virkninger i begynnelsen av 1930-årene. Venizélos ga fra seg statsministervervet i 1933. Panayiotis Tsaldaris' (1933-35) kongevennlige styre motsto forsøk på republikanske militærkupp i mars 1933 og mars 1935, utviklet nære økonomiske forbindelser med Nazi-Tyskland og beredte grunnen for kong Georg 2.s tilbakekomst i 1935. Den anglofile kongen forskrekket imidlertid sine tilhen­ gere ved å utstede amnesti til fengslede republikanske mot­ standere og skrive ut frie valg i januar 1936. Valgresultatet ble uavgjort mellom republikanere og monarkister. I april 1936 ba kongen general Metaxa danne en regjering for nasjonal en­ het. Metaxa forbød ganske snart streiker, arresterte arbeider­ ledere og erklærte unntakstilstand i august. Han forbød poli­ tiske partier, oppløste parlamentet og innførte sensur - alt med kongens samtykke. Metaxas diktatur varte til hans død i 1941. Da det fascistiske Italia annekterte Albania i april 1939, aksepterte Hellas en fransk-britisk "garanti" for sin territoriel­ le integritet. Dette forhindret ikke en italiensk invasjon den 28. oktober 1940, men før det var gått en måned hadde greker­ ne, med britisk hjelp, drevet italienerne tilbake. Men Hitler kunne ikke tolerere en mulig britisk militær etablering i Hel­ las, noe som kunne ha truet oljeforsyningene fra Romania, så Tyskland okkuperte hurtig Hellas i april-mai 1941. Fra de greske fjellområdene ble aksemaktenes forsyningslinjer an­ grepet av motstandsbevegelser. De to viktigste var den venizelistiske "Nasjonale republikanske greske armé" (EDES) og

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1923

Lausannetraktaten med Tyrkia

1967

Militærkupp endrer det politiske system

1974

Demokratiet gjeninnføres

1981

Hellas blir medlem av EF (EU)

NØKKELDATA

Hovedstad

Athen

Folkemengde

Areal

(1991) 10 272 000

131 957 km*2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 77,8

(1990) USD 5758

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Det greske deputertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; EU; NATO

1 drakme (Dr) = 100 lepta

Offisielt språk

Gresk

Viktigste religion

Gresk-ortodoks kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (Kong) Georg 1 (1864-1913); Konstantin 1 (1913-16); Alexander (1917-20); Konstantin 1 (1920-22); Georg 2 (1923-24); (statsminister) E. Venizélos (1924); G. Kaphandaris (1924); M. Papanastasiou (1924); T Sophoulis (1924); A. Mikhalakopoulos (1924); T. Rangalos (1925-26); A. Zaimis (1926-28); E. Venizélos (1928-32); M. Papanastasiou (1932); E. Venizélos (1932); P Tsaldaris (193233); E. Venizélos (1933); P. Tsaldaris (1934-35); (kong) Georg 2 (1935-41); okkupert av aksemaktene (1941-46); (kong) Georg 2 (1946-47); Paul (1947-64); Konstantin 2 (1964-67); militærjunta (1967-73); (president) P. Ghizkhis (1973-74); (statsminister) K. Karamanlis (1974-80); G. Rallis (1980—81); A. Papandreou (1981-89); T. Tzannetakis (juli—okt 1989); Y. Grivas (okt-nov 1989); X. Zolotas (1989-90); C. Mitsotakis (1990-92); A. Papandreou (1993-)

40

EUROPA

den større kommuniststyrte "Nasjonale folkelige frigjøringsarmé" (ELAS, også kalt EAM-ELAS). Etter Italias kapitulasjon i 1943 og den tyske tilbaketrekningen i 1944 bekjempet imid­ lertid de rivaliserende motstandsbevegelsene i økende grad hverandre. I desember 1944 var storparten av den greske landsbygda i kommunistenes hender. Deretter brøt det ut kamper i storbyene, spesielt Athen, mellom EAM-ELAS og hjemvendte rojalistiske styrker støttet av britiske styrker. I begynnelsen av 1945 ble imidlertid de to partene enige om våpenhvile, reformer og en folkeavstemning om monarkiet. Parlamentsvalg ble avholdt under rojalistisk kontroll i mars 1946 og ga høyresiden flertall. I en folkeavstemning under britisk-amerikansk overvåkning ble det klart flertall for at kong Georg 2 skulle komme tilbake. Kommunistene ventet på sin side å "arve" Hellas etter deres ledende rolle i motstands­ kampen. Borgerkrigen (1944-49) og den medfølgende ødeleggelsen og inflasjonen førte etter hvert til økonomisk og fysisk sam­ menbrudd i det kommunistkontrollerte innlandet, mens de kongevennlige bastionene i byene og langs kysten ble opp­ rettholdt av britisk og deretter (fra 1947) amerikansk økono­ misk og militær bistand som gjorde det mulig å nedkjempe kommunistene. Fra 1944 til 1963 ga USA støtte til økonomisk stabilisering og gjenoppbygging. I statsminister Karamanlis' regjeringstid av­ tok imidlertid den amerikanske hjelpen og støtten etter hvert som de "usynlige inntektene" fra shipping, turisme, emigrantoverføringer og militærbaser finansierte en selvbærende økonomisk oppgang på bredere basis. I 1961 ble Hellas dessuten assosiert medlem av EF. I perioden 1963 til 1967 oppsto det imidlertid økende mot­ setninger mellom ledende greske politikere og den stadig mer upopulære kongefamilien. Samtidig mistet høyreorienterte nasjonalistiske kretser tålmodigheten med de greske regjeringers mislykte forsøk på å oppnå enosis med Kypros. I tillegg var de urolige for den stigende oppslutningen om den reformistiske radikal-nasjonalistiske politikken til Georg Papandreou (statsminister fra november 1963 til juli 1965) og sønnen Andreas. Spenningene toppet seg i et militærkupp i april 1967, som førte til dannelsen av det såkalte "oberstregimet". Dette militærdiktaturet, ledet av oberst Georg Papadopoulos frem til november 1973, og av general Dimitrios lonnidis fra no­ vember 1973 til juli 1974, innførte sensur og militær unn­ takstilstand og satte borgerrettigheter til side. Unge kong Konstantin 2 (1964—67) dro i eksil. Militærregimet brøt sammen i juli 1974, da et voldelig og klossete forsøk på enosis utløste en storstilt tyrkisk militær invasjon av det tyrkisktalende Øst-Kypros og brakte Hellas og Tyrkia til randen av krig. De greske militære var uforberedt på krig og ba den konservative veteranen Karamanlis gjen­ opprette sivilt demokrati i landet, noe han gjennomførte med stor dyktighet. Hurtig gjeninnførte Karamanlis borgerrettighetene, fengs­ let lederne for militærregimet, trakk Hellas delvis ut av NATO (i protest mot NATOs passivitet under den tyrkiske okkupa­ sjonen av Øst-Kypros), avholdt en folkeavstemning om mo­ narkiets fremtid, opprettet en republikk og avholdt frie valg, som hans parti Nytt demokrati vant komfortabelt. I juli 1975 søkte Karamanlis om fullt medlemskap i EF og presiderte over landets inntreden i 1981. Økonomien led imidlertid under alvorlig tilbakegang, med stigende arbeidsledighet og høy inflasjon. I oktober 1981 tapte Nytt demokrati parlaments­

valget til Andreas Papandreous radikal-nasjonalistiske "Panhellenske sosialistiske bevegelse" (PASOK). I 1970-årene hadde Papandreou vært kritisk til EF- og NATO-medlemskap og motstander av amerikanske militær­ baser i Hellas. 1 1980-årene besluttet han imidlertid å holde Hellas innenfor EF og NATO og å beholde basene. Under Papandreou (1981-89) ble Hellas en ledende forkjemper for overnasjonal styring og økonomisk utjevning mellom lande­ ne i EF, men den vedvarende dårlige økonomien gjorde landet stadig mer avhengig av økonomisk bistand fra EF. I begynnelsen av 1990-årene hadde Nytt demokrati, under statsminister Konstantin Mitsotakis, regjeringsmakten i Hel­ las. Økonomiske og innenrikspolitiske problemer førte imid­ lertid til at partiet mistet sitt lille flertall til PASOK. A Den gresk-ortodokse kirke dominerer tradisjonell gresk kultur.

41

ITALIA

DEN ITALIENSKE REPUBLIKK

et unge italienske demokratiet - utformet først i 1861 - sto under sterkt innen- og utenrikspolitisk press ved ut­ gangen av 1800-tallet. Industrialiseringen av de nord-italienske byene og de elendige forholdene i det overbefolkede sør skapte en strukturell ubalanse som førte til sterke krav om forandringer. Partiene på venstresiden og de fagforeningsbaserte syndikalistbevegelsene, mer anarkistiske enn marx­ istiske, fikk økt oppslutning. Italienerne var ikke isolerte i utenrikspolitikken; de var allierte med både Tyskland og Østerrike-Ungarn, men følte seg likevel tvunget til å bygge seg opp som kolonimakt. Den italienske regjering ville skape dette koloniveldet i landene i Nord- og Øst-Afrika, i håp om å minske overbefolkningen og fattigdommen som allerede hadde fått tusenvis til å emigrere til USA. Libya ble kolonisert og det ble gjort noen forsøk på å få kontroll over og annektere Somalia og Eritrea, men i 1896 påførte etiopiske stammekrigere de italienske styrkene et alvorlig nederlag i slaget ved Adoua. Den europeiske krigen i 1914 isolerte Italia, som ikke sluttet seg til Sentralmaktene som regjeringen var alliert med. Innen­ landsk påtrykk fremtvang imidlertid en avgjørelse om å delta i krigen, og i 1915 sluttet Italia seg til britene og fransk­ mennene og angrep Østerrike-Ungarn. Men krigen var ingen suksess for Italia; byene i nord måtte unngjelde, og i 1917 led den italienske hær nederlag ved Caporetto i et av krigens få avgjørende slag. Den italienske minister Sonnino oppnådde at Italia ble tilkjent østerriksk territorium i Trentino og Trieste, men følelsen av ydmykelse ville ikke forsvinne. Dette ble tydelig i 1919, da italienske soldater anført av den fargerike poeten Gabriele d'Annunzio "på vegne av Italia" inntok grensebyen Fiume i Jugoslavia. Men krigens alvorligste virk­ ning var at den tilskyndet vold og motsetninger i samfunnet. Kommunister tørnet sammen med nasjonalister og høyreori­ enterte gjenger i gatene, spesielt i Midt-Italia, hvor de høyre­ orienterte fascistene sto under sterk ledelse av den tidligere sosialistisk journalisten Benito Mussolini. 11922 følte Mussolini, som var en stor folketaler, seg sterk nok til å utfordre det grunnlovsmessige regimet, og fascistene marsjerte mot Roma. Kongen godtok Mussolini som stats­ minister og innføringen av et autoritært styre begynte, selv om kongen fortsatte som Italias statsoverhode. Politiske mot­ standere ble tvunget til underkastelse eller eliminert. Fascistregimet hvilte på en blanding av undertrykkelse og moderni­ sering med investeringer i ny virksomhet, byggeprosjekter og teknologi. I noen regioner nektet den tidligere administrasjo­ nen og dens funksjonærer å bøye seg for fasciststaten, og enkelte industriledere tillot ikke at politiske mål ble lagt til grunn for utviklingen av de nye statskorporasjonene. Dess­ uten klarte den romersk-katolske kirke, som inngikk en over­ enskomst med fascistregjeringen i 1929, å beholde sitt grep om skolevesenet og samtidig holde seg utenfor den politiske debatten. Blant Mussolinis mest halsstarrige motstandere var de lokale interessene og hemmelige forbundene i sør, mafia­ en og camorraen. Fascistavdelinger sto klare til å møte lokal vold med tilsvarende midler fra den staten de kontrollerte. I utenrikspolitikken forsøkte Mussolini øyeblikkelig å hev­ de italiensk styre og utvide landets territorium. I 1923 ble således den greske øya Korfu invadert. Folkeforbundet, hvor Italia var et viktig medlem, forsøkte hverken å protestere mot eller hindre dette, og europeiske diktatorers atferdsmønster var dermed etablert. Men innenrikspolitikken la beslag på Mussolini og det var ikke før i 1929 at han på ny tok til med

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1922

Benito Mussolini leder fascistene i marsjen mot Roma

1923

Korfu okkuperes

1928

Tidligere statsminister Giolitti myrdes av fascister

1929

Fascistene oppretter et konkordat med pavestolen

1936

Akseavtalen Berlin-Roma utformes

1945

Mussolini blir henrettet

1946

Kongefamilien abdiserer; republikken innføres

1948

Kristelig-demokratene vinner valget til nasjonalforsamlingen

1978

Aldo Moro, formannen i Det krist.-demokr. parti, myrdes

1992

Korrupsjonsskandaler truer det etablerte system

1993

Høyreorientert allianse vinner parlamentsvalget

NØKKELDATA

Hovedstad

Roma

Folkemengde Areal

(1991) 57 590 000

301 277 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)191,2

(1989) USD 15 150

Konstitusjon Republikk med to lovgivende kamre (Senat; De­ putertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 lire (Lit) = 100 centesimi

Offisielt språk

Italiensk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 Kong Victor Emmanuel 3 (190046); (president) E. de Nicola (1946-48); L. Einaudi (1948-55); G. Gronchi (1955-62); A. Segni (1962-64); G. Saragat (1964-71); G. Leone (1971-78); A. Pertini (1978-85); F. Cossiga (1985-89); G. Andreotti (1989-92); G. Amato (1992-93); S. Berlusconi (1993-95); L. Dini (1995-)

42

EUROPA

oversjøiske eventyr. 11934 gikk Italia til voldsomt angrep på Etiopia, med fly og gass mot dårlig utstyrte tropper. En appell til Folkeforbundet fra Etiopias keiser resulterte i innføring av økonomiske sanksjoner mot Italia, men disse fikk bare lang­ somt virkning. 1 1936 godkjente Mussolini støtte til general Francos opprør i Spania og utformet Roma-Berlin-aksen i allianse med Hitler. Akse-avtalen bandt Italia til Hitlers des­ perate kurs. Mussolini utsatte avgjørelsen til 1940, men gikk så med i krigen. Italienske styrker angrep Hellas og kjempet i Somalia og Nord-Afrika, men aksjonene var mislykket, og på Balkan måtte de ha tysk assistanse for å avverge et stort nederlag. Italienerne okkuperte det sørlige Frankrike og Korsika i 1942, men den anglo-amerikanske invasjonen på Sicilia gjorde Italia til en slagmark inntil marskalk Badoglio med kongens samtykke fikk forhandlet frem en våpenhvile i 1943. Formelt fant det sted et sidebytte, men Mussolini fortsatte sitt marionettestyre med tysk støtte. Følgen var lidelse for be­ folkningen og fortsatt krig etter hvert som fronten beveget seg nordover. Etter at tyske fallskjermsoldater først hadde befridd ham i en dramatisk redningsaksjon, ble Mussolini omsider tatt til fange i april 1945. Han ble skutt og deretter hengt, sammen med sin elskerinne, av en italiensk mobb, og endte som en gjenstand for offentlig spott. Italias gjenreisning etter krigen var vellykket. En demokra­ tisk styreform ble gjeninnført og republikken godkjent i en folkeavstemning. Etter at kongefamilien hadde abdisert, ble

en svak regjering dannet. Det løst organiserte kristelig-demokratiske parti utgjorde flertallet i regjeringen fra 1946. Italia deltok i De europeiske fellesskapsinstitusjonene, ble medlem av Den vesteuropeiske union (VEU) og NATO og avsto fra overilte utenrikspolitiske eventyr. Statsadministra­ sjonen var effektiv, og parlamentet fant en arbeidsrytme etter hvert som kommunistpartiet sto frem som det viktigste oppo­ sisjonspartiet. Den italienske republikk ble en vanskelig blanding av sen­ tralstyre og regionalt selvstyre. Det ble opprettet spesielle regioner, særlig i grenseområdene og i utpregede minoritets­ områder som Trentino og Aosta. Mafiaen og tilsvarende grupper gledet seg over fascismens endelikt og fortsatte med å plyndre statlige institusjoner og virksomheter i deler av Sicilia og Sør-Italia, men kom snart i kamp med politiet og statens militære myndigheter. Generelt var de statlige institu­ sjoner sterke, noe som ble demonstrert i 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene da den offentlige orden ble for­ styrret av voldsgrupper fra det ekstreme høyre og av de revolusjonære Røde brigader. Regjeringen nektet å gi etter da en gruppe rødebrigadister tok formannen for Det kristelig­ demokratiske parti og tidligere statsminister Aldo Moro som gissel og senere drepte ham i 1978. Mange medlemmer av terroristgruppen ble etter hvert stilt for retten. ▼ Mussolini taler til folkemengden i Firenze 1930.

43

Økonomiske og sosiale trender Den italienske økonomien har hatt et konstant problem: mot­ setningen mellom det industrialiserte, urbaniserte nord og det utarmede området sør for Roma, inklusive øyene Sicilia og Sardinia. Industrialiseringen og byutviklingen i Nord- og Midt-Italia på slutten av 1800-tallet skapte en økning i leve­ standarden som spredte seg til landbrukskommunene i de fruktbare dalførene i dette området. Elver, veletablerte havnebyer som Genova, Viareggio, Livorno og La Spezia, og gode vei- og jernbaneforbindelser var alt sammen vekstbefordrende ressurser. Veksten ble hemmet av to verdenskriger, men i løpet av århundret skaffet Nord-Italia seg en moderne og blomstrende økonomi. Kontrasten til Sør-Italia er sterk. Et goldt landskap, overbefolkede landsbyer, ofte med tusenvis av innbyggere, og mangel på sysselsetting og produksjons­ virksomhet, skapte til sammen en fryktelig fattigdom. A fjer­ ne denne ubalansen har vært dilemmaet for italienske regjeringer i det 20. århundre. Med industrialiseringen fulgte også andre vanskeligheter. Arbeiderne krevde økonomiske og politiske endringer gjen­ nom en sterk syndikalistisk (revolusjonær fagorganisasjon) bevegelse som utfordret staten i det nordlige Italia både før og etter 1914. De italienske regjeringene hadde derfor ingen grunnfestet tradisjon for en sterk og effektiv sosial og økono­ misk politikk. Fascistene forsøkte å endre på dette ved å gå inn for statlige inngrep og en sterk statsledelse. I begynnelsen støttet de småvirksomhetene mot de store selskapene og motarbeidet alle kommunistiske, syndikalistiske og vens­ treorienterte bevegelser, men så snart de kom til makten, gikk regimet over til å støtte den store og vellykte handels- og industrisektoren. Staten skulle styre, men det måtte være konkurranse i markedet, så fascistene beveget seg i retning av korporativisme, hvor virksomheter i tungindustrisektoren ble lagt inn under store korporasjoner som konkurrerte inn­

byrdes. Den økonomiske politikken ble avhengig av krigsindustrien, som dominerte etter 1934. Ved slutten av annen verdenskrig hadde Italia behov for å gjenreise landets økonomi, samt løse problemene i sør, hvor lidelsene hadde vært ekstra store under krigen. Amerikansk kapital kom i form av Marshallhjelp og gjennom de mange familiebåndene over Atlanteren. 11960 var Italias produksjon på enkelte områder på høyde med Frankrike og Tyskland: motorer og elektriske artikler, fly og en del spesialiserte våpenprodukter holdt høy kvalitet, og Italia fikk internasjonal respekt for sin industri- og motedesign. Regjeringene tok også fatt på problemene i sør. Statlige selskaper startet stålproduksjon og skipsverksteder i Taranto, bilproduksjon i Napoli og oljeraffinerier på Sicilia. Dette skap­ te arbeidsplasser og noe økonomisk utjevning, selv om det iblant var arbeidere fra nord som kom med den nødvendige fagkunnskap. For å kanalisere og oppmuntre til investeringer ble øremerket finansiering administrert gjennom Casa per il Mezzogiorno. Mye av midlene forsvant imidlertid til korrupte og kriminelle elementer.

44

Kulturelle og vitenskapelige trender For mange mennesker er Italia nærmest synonymt med kul­ tur. Den rike fortidsarven - fra før-romersk tid via renessanseeksplosjonen til musikken, spesielt operaen, på 1800-tallet danner grunnlaget for dagens kultur, alltid nærværende og et fast referansepunkt. På 1900-tallet var italienerne fortsatt operaelskere, entusiastiske fans av sangere som Caruso og Gigli, og bevisste om bygningene og museene som omgav dem i enhver by. Selv i fascismens periode ble den katolske kirke lyttet til i skolepolitikken. Det 20. århundre rørte imidlertid ved en ny streng i den italienske skaperevnen. Bak industrielle nyvinninger sto mange dyktige italienere innen ingeniørvitenskap og tek­ nologi, og de var blant de fremste fornyere av forbrenningsmotorer, skip og fly. Denne kvaliteten ble omgående frem­ hevet av Futuristbevegelsen innen billedkunsten, i deres ma­ nifest av 1913, hvor de priste kreativitet inspirert av teknologi, fart og bevegelse. Mye italiensk skaperevne ble undertrykket av fascismen, for så å dukke frem igjen etter 1945. Romanfor­ fattere som Alberto Moravia, historikere og filosofer som

Gaetano Salvemini og Benedetto Croce skapte en ny, realis­ tisk erkjennelse i litteratur og analyse ved å knytte den fascis­ tiske erfaringen til både den italienske fortiden og den re­ publikanske nåtiden. Italienske filmregissører utviklet i etterkrigsperioden en rekke nyskapende interesser, fra sosialrealisme til utforsk­ ningen av erfaring og følelse, representert ved arbeidene til Federico Fellini og Michelangelo Antonioni. Mange av Italias mest verdensberømte navn etter 1945 kom fra filmen.

▲ Italiensk fotball har stor fremgang og er enormt populær.

◄ I sorg over Aldo Moro, myrdet 1978.

45

SPANIA

KONGERIKET SPANIA

pania, som tidligere var en av de europeiske stormaktene, klarte ikke å opprettholde denne posisjonen etter at lan­ dets tidligere kolonier i Sør-Amerika ble selvstendige på 1800tallet og Filippinene og Cuba gikk tapt etter en kortvarig krig med De forente stater i 1898. Det gamle monarkiet ble rammet av politisk uro. Selve statsformen var i søkelyset: var Spania en enhetsstat eller en føderasjon av landets 50 provinser? Alvorlig indre strid isolerte Spania fra det øvrige Europa, og kongemorens regentskap i slutten av 1880-årene og i 1890årene svekket landet. Heller ikke da Alfonso 13. personlig overtok styret i 1902 ble det stabilitet og fremgang, noe de konservative fraksjonene som ønsket en sterk og autoritær regjering så forsøkte å oppnå med Primo de Riveras statskupp i 1923. Han forsøkte å skjære igjennom uklarhetene i den gamle politikken, til fordel for spansk nasjonalisme. Ytterli­ gere strid og de sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske bevegelsenes vekst begrenset de Riveras resultater. Han gikk av i 1930, men politisk kaos gjorde at kongen året etter forlot landet uten å abdisere formelt. Det var imidlertid de radikale, venstreorienterte og sosialistene som vant valget i 1931, eta­ blerte en republikk med en ny grunnlov og la grunnlaget for noen få år med entusiasme og forandring. Betydelig økte stemmetall for sosialistene og kommunistene ved valget i 1936 bekreftet republikkens venstredreining. Valgseieren til Folkefronten av sosialister og venstre-republikanere i 1936 utløste en rask reaksjon fra hæren, og fra tradisjonalister som fryktet en sosialistisk stat. Med italiensk hjelp brakte general Francisco Franco styrker fra kolonibasen i Marokko til Sør-Spania og startet borgerkrigen. Alle modera­ te, venstreorienterte og liberale krefter samarbeidet om for­ svaret av den republikanske regjering i den langvarige og brutale krigen som fulgte. Appeller om hjelp møtte liten respons. Enkeltpersoner fra mange land kom til Spania for å kjempe for regjeringen i De internasjonale brigader, men bare Sovjetunionen bidro med militær assistanse. Franco, derimot, mottok stor støtte fra Fascist-Italia og Nazi-Tyskland, i form av både mannskaper og materiell. Allikevel brukte Francos styr­ ker tre år på å kjempe seg gjennom Spania. Borgerkrigen kostet tusenvis av liv; familier ble splittet, byer og infra­ struktur ødelagt. Bombingen av baskerbyen Guernica ble et symbol på dette nye elementet (med terrorisering av sivilbe­ folkningen) i krigføringen. De frivillige reiste hjem da Francos styrker gikk inn i republikkens siste større bastion, Catalonia, i januar 1939. Krigen endte med Madrids fall i mars 1939. I motsetning til hva mange fryktet, foretrakk Franco å konsolidere sitt regime fremfor å etterkomme Hitlers appeller om å delta i den annen verdenskrig. I august 1937 erklærte han seg selv som statsoverhode og innførte deretter et auto­ ritært styre. Opposisjon ble ikke tålt, og mange mennesker forlot landet. Ledende republikanere ble henrettet, fengslet eller, for lavere embetsmenns vedkommende, forvist til fjerntliggende områder i landet. Spania ble en politistat med streng informasjonskontroll og pressesensur. Staten ble en enhetsstat, hvor alle former for regionalt selvstyre var fjernet, og med vekt på tradisjonelle verdier. Falangen, det politiske parti som hadde støttet Franco-opprøret, håpet å få kontroll over politiet og regjeringen, men Franco forhindret dette også. Han distanserte seg fra Falangen, fengslet dens leder Manuel Hedilla og forsøkte å redusere falangistenes inn­ flytelse i statsadministrasjonen. Det autoritære styret forand­ ret seg på mange måter. 11942 ble parlamentet, Cortes, gjen­ åpnet, om enn hovedsakelig som staffasje. Franco søkte for-

S

VIKTIGE BEGIVENHETER 1902

Kong Alfonso 13 innfører eneveldig styre

1923

Primo de Rivera gjennomfører militærkupp

1931

Republikken proklameres - kongen går i eksil

1936

General Francisco Franco starter borgerkrig i Spania

1970

Militante ETA-aktivister stilles for retten i Burgos

1977

Kommunistpartiet blir tillatt. Valg avholdes.

1982

Spania blir opptatt som NATO-medlem

1986

Spania opptas som medlem av EF (EU)

NØKKELDATA

Hovedstad

Madrid

Folkemengde Areal

(1991) 39 952 000_________________________

504 783 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 79,1

(1990) USD 12 610

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med to lovgivende kamre (Senat; Kongressen av deputerte) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 peseta (Pta) = WOcéntimos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer (Statsminister) A. Maura (1917-23); gen. M. Primo de Rivera (1923-30); gen. Dånaso Berenguer (1930-31); adm. J. Bautista Aznar (feb-apr 1931); N. Alcalå-Zamora (aprokt 1931); M. Azaha (1931-33); A. Lerroux (1933-34); R. Samper (apr-okt 1934); A. Lerroux (1934-39); M. Portela Valladares (1935-36); M. Azana (feb-mai 1936); S. Casares Quiroga (mai-juli 1936); J. Giral (juli—sep 1936); F. Largo Caballero (1936-37); J. Negnn (1937-39); (statsoverhode) gen. F. Franco Bahamonde (1939-75); (statsminister) A. Suarez Gonzalez (1976-81); L. Calvo Sotelo (1981-82); F. Gonzålez Mårquez (1982-)

46

EUROPA

soning med den katolske kirke, og kirkens progressive politis­ ke bevegelse, Opus Dei, ble viktig i regjeringen og i formuleringen av politikken. Flere av Francos ministre kom fra Opus Dei. Økende opptatthet av arvefølgen fikk Franco til å inngå en avtale med kongefamilien; i 1969 ble kongens sønn, Juan Carlos de Borbon, godtatt som etterfølger. Francos egentlige hjertesak var imidlertid å oppnå inter­ nasjonal anerkjennelse. Innen 1953 hadde Spania blitt med­ lem av OECD og undertegnet en traktat med De forente stater om amerikanske flybaser på spansk jord, noe som også åpnet døren for utenlandske investeringer. 11973 ble landets vise­ president og stedfortredende regjeringssjef, admiral Carrero Blanco, drept i et attentat, og Franco maktet aldri å knuse baskernes krav om forandringer. Hans helse sviktet i 1975, og da han døde ble Juan Carlos konge. Forandringer inntrådte øyeblikkelig. Undertrykkelsen for­ svant, og politiske flyktninger, også kommunister i Sovjet­ unionen, vendte hjem. Sensuren og annet preg av autoritært styre ble fjernet. Spania sluttet seg til NATO og De europeiske fellesskaper og inngikk en avtale med Storbritannia om gren­ sen mot Gibraltar, som var blitt stengt av general Franco. Demokratiet vendte tilbake til Spania, med en ny konstitu­

sjon og parlamentsvalg, og ble ønsket velkommen av 94,2 prosent av deltagerne i en folkeavstemning. Adolfo Suarez ble ny statsminister. Tilhengerne av det gamle systemet og Franco var imidlertid ikke borte. 11981 forsøkte de å gjennom­ føre et kupp i parlamentsbygningen, men dette ble avverget av kongens besluttsomhet med støtte fra de politiske lederne.

Økonomiske og sosiale trender Tapet av imperiet reduserte sterkt Spanias velstand og ressurs­ tilgang. Industrien var konsentrert i nord, i de baskiske pro­ vinsene og rundt Barcelona. Mye av landet var prisgitt et tungdrevet landbruk på store jordegods, eller på små gårder som bare med nød og neppe ga livberging på den tørre jorden på den spanske høysletten. Lite endret seg i de første tiårene av 1900-tallet, og borgerkrigen skadet økonomien ytterligere ved å ødelegge fabrikker og samferdsel og ved å drive virk­ somheter ut av landet. Industrien ble mest skadelidende i nord, ettersom den republikanske regjering hadde størst oppslutning i dette området. I nærmere førti år var Spania et splittet land og ute av stand til å ta i bruk alle sine menneskeli▼ Innbyggere i Madrid forbereder seg på et luftangrep i 1930-årene.

47

ge ressurser. I tillegg kom at Franco-Spania i begynnelsen var avskåret fra hjelp utenfra fordi resten av verden var engasjert i krigen, og etter 1945 fantes det lite sympati for et autoritært regime som hadde vært forbundet med den tyske og italien­ ske regjering før krigenn. Noe fremgang fant likevel sted. Statsstyrte prosjekter be­ gynte å modernisere infrastrukturen, og OECD-medlemskapet i 1953 åpnet for handel og utenlandske investeringer. Byer ble gjenoppbygget, og oppsvinget i turistindustrien fra omkring 1955 brakte valutainntekter og arbeid. En stabiliseringsplan, som også fryste lønningene for å hindre in­ flasjon, tiltrakk ytterligere investeringer fra europeiske land og De forente stater. Den første nasjonale utviklingsplanen ble fremlagt i 1964, men gjaldt, i likhet med senere planer, i første rekke tungindustri, og overså de sosiale sider ved indu­ strireising. For øvrig ble slike planer i alle fall begrenset av en nesten total avhengighet av oljeimport. Resultatet ble en besynderlig blanding av utidsmessige dyrkningsmetoder og gammel redskap og ultramoderne prosjekter. Staten overtok stålverk og lokomotivfabrikker som Hispano-Suiza. Den in­ vesterte i prestisjeforetagender som Pegaso, som var tenkt å skulle produsere konkurransedyktige luksusbiler, men som endte med å bygge vare- og lastebiler. Spania hadde imid­ lertid et marked på 35 millioner mennesker og en arbeids­ styrke uten nylige historiske erfaringer med arbeidstvister, ettersom Franco-diktaturet hadde knust de gamle fagfor­ eningene og arbeidersyndikatene. Også før 1975 ble uten­ landske selskaper tiltrukket av den billige arbeidskraften, fraværet av fagforeningsmakt og inntrykket av orden og utvikling. Den virkelige endringen i spansk økonomi og samfunn kom etter Francos død. De sosiale endringene ble under­ streket av Sosialistpartiets fremgang i 1980-årene; partiet gikk inn for modernisering og europeisk integrasjon. Utenlandsk industri gjorde Spania til et viktig produksjonsland; både Ford, Chrysler, Renault og Citroen bygget bilfabrikker i lan­ 48

det. Det nye demokratiet søkte om medlemskap i De euro­ peiske fellesskaper. Til tross for vanskelige forhandlinger på grunn av Spanias store produksjon av korn, vin og olivenolje, som Fellesskapet hadde store overskudd av fra før, ble landet medlem i 1982. Spania fikk deretter noen av Europas høyeste vekstrater og kunne tilby et raskt voksende forbrukermarked. Etter Francos død ble snart samfunnsverdiene utfordret. Sensuren tok slutt, og det fulgte en liberalisering som i be­ gynnelsen kom til uttrykk i storbyene og kystområdene, hvor man var velkjent med utenlandske turister - opptil 30 millio­ ner i året - og utenlandske villaeiere og deres vaner. Men snart fløt Spania over av alle slags forbruksvarer som tidligere hadde vært forbudt, inklusive pornografiske magasiner og filmer. Kvinnene fikk en helt ny plass i samfunnet, mer i samsvar med kvinnenes stilling andre steder i EF. Denne evolusjonen gikk imidlertid hånd i hånd med respekt for etablerte konvensjoner, fremfor alt for den romersk-katolske kirke og familien. Det var det økonomiske tempoet som preget Spania etter Franco. Flukten fra landsbygda fortsatte og mange av dem som hadde søkt tilflukt på landet eller vært tvunget til å gå i indre eksil på bortgjemte steder i Andalusia eller i Estremaduraregionen, dro tilbake til byene. Denne nye sosiale mobili­ teten skjerpet imidlertid de regionale ulikhetene. Velstanden var konsentrert i noen få områder, eller den var avhengig av smale og begrensede kilder som turister og utenlandske eiendomsspekulanter. Industriformuen var begrenset til NordSpania; spesielt søkte Katalonia kommersielle og investeringsmessige forbindelser med det øvrige Europa og var i slutten av 1980-årene blitt en av de regionale økonomiene i EF som vokste hurtigst. Med 39 millioner mennesker, hvorav 35 prosent mellom 18 og 40 år, som arbeidet i en økonomi som årlig ekspanderte med en rate på fem prosent, var Spania likevel det markedet som vokste hurtigst i Europa. ▲ Tyrefektning er fortsatt en stor turistattraksjon i Spania.

EUROPA Spania

De få årene med republikk, fra 1931 til 1939, var en periode med litterær begeistring så lenge det syntes som om tingene kunne endres. Især diktere som Garcia Lorca, Guillén og Salinas oppnådde internasjonal anerkjennelse, og skribenten Ortega y Gasset brakte spansk intellektuelt liv inn i den europeiske filosofis hovedstrøm. Men dette varte ikke; den kunstneriske og kulturelle undertrykkelsen var en av de al­ vorligste virkningene av borgerkrigen og diktaturet. Mange ledende personligheter forlot landet, andre ble henrettet eller fengslet. Cellisten Pablo Casals, malerne Pablo Picasso og Joån Miro, blant mange andre kunstnere, og filmregissøren Luis Buhuel, nektet å inngå kompromisser med Franco-regimet og reiste. Den spanske intellektuelle og kulturelle aktivi­ tets død ble for mange uttrykt i Picassos maleri Guernica (1937), en hovedsakelig ensfarvet beskrivelse av krigens reds­ ler og en nasjons lemlestelse, inspirert av bombingen av denne baskerbyen. Drapet på Lorca i 1936 gjorde ham til helt og martyr for spansk kultur. Noen kunstnere og kreative diktere overlevde imidlertid diktaturet, og oppnådde endog berømmelse for sin sym­ bolske og skjønnlitterære kritikk av volden og stagnasjonen, slik som Camilo José Cela i romanen La familia de Pascual Duarte. Andre vendte hjem etter en periode i eksil, slik som maleren Salvador Dali i 1948. Francos styre tilbød et visst

kulturelt og nasjonalt fellesskap, med vekt på kirkelige og historiske tradisjoner og, fremfor alt, språkfellesskapet. Dette ble forkynt i aviser og tidsskrifter og tunge monumenter som de svære gravmælene i De falnes dal, som det tok 20 år å bygge. Men sensur i alle former var regimets sanne navn. Det var derfor i andre kulturelle tradisjoner det ble vist virkelig vitalitet - flamencodans, tyrefektning, fotball. Franco selv var tilhenger av fotballklubben Real Madrid, og den største av alle matadorer, Manolete, ble en nasjonal legende etter sin død i arenaen i 1947. Som i økonomien førte liberaliseringen etter 1975 til en voldsom oppblomstring i litteratur og kunst og til at flere vendte tilbake fra utlendighet. Virvaret av temaer som hadde eksistert helt eller delvis før Francos død kunne nå uttrykkes fritt og på adekvat vis. Mye av den største energiutfoldelsen ble imidlertid brukt på politiske brosjyrer og artikler, og på skriverier og film av erotisk eller pornografisk art.

Baskerne Baskerne har holdt til i de vestlige Pyreneene siden romertiden og har fortsatt sin egen kultur og sitt særskilte språk. Deres lange historiske kamp mot den spanske enhetsstaten for kravet om selvstyre har vært både politisk og voldelig. Mer enn to millioner baskere bor i Spania, og 200 000 i Frankrike, i en blanding av små bondesamfunn og store industribyer. Blant de spanske baskerne går det et skarpt skille mellom de rike, akademikerne og middelklassen på den ene siden, og de stadig fattigere arbeiderne på den annen. I 1895 ble det stiftet et baskisk nasjonalistparti. Håpet om politisk anerkjennelse under den annen republikk i 1931 ble knust av general Francos seier i borgerkrigen. Motstanden i de baskiske områdene ble nedkjempet i 1937, det baskiske språk ble forbudt og alt selvstyre fjernet. Baskerne var imidlertid en av de mest velstående gruppene i Spanias 50 provinser. Dette innebar høye skattekrav fra Madrid, og de baskiske nasjonalistene startet med en utpressing av regjeringen. 11952 ble ETA (Euzkadi ta Askatasuna - Baskernes nasjon og deres frihet) stiftet og stilte stadig mer radikale krav. Da en ung basker døde ved en veisperring i 1968, fulgte en periode med direkteaksjoner, blant annet attentater på politifolk, embets- og forretnings­ menn, og en politisjef, Manzanas. Rettssaken mot 11 baskiske nasjonalister i Burgos i 1970 markerte starten på en mer voldelig kamp, noe som ble møtt med unntakstilstand og mer enn 8500 arrestasjoner i baskerprovinsene mellom 1970 og 1979. Spanias nye grunnlov i 1978 forberedte overgang til selvstyre for baskere og katalanere, og med gjeninnføringen av demokratiet skjedde det en ytterligere myndighets­ overføring som ga en høy grad av regionalt selvstyre. Nasjonalistene var imidlertid splittet i mange mer eller mindre sosialistiske og radikale grupper, og oppnådde ikke flertall blant baskerne. I avstemningen om selvstyre i 1979 unnlot 40 prosent av velgerne i baskerprovinsene å stemme. Ledsaget av voldshandlinger fortsatte imidlertid diskusjonene om hvordan regionen skulle styres. Det samme gjorde kravene om økt selvstyre, spesielt i politisaker. Baskernes store seier når det gjaldt selvstyre i det nye demokratiet ble således fulgt av alvorlige splittelser blant nasjonalistene.

► Baskiske ekstremister i 1980-årene.

49

PORTUGAL REPUBLIKKEN PORTUGAL

ortugal gikk inn i det 20. århundre med deler av sitt oversjøiske imperium intakt i Afrika, India og Det fjerne østen. Men forandringer truet, og monarkiet ble angrepet av dem som ønsket en mer fremskrittsvennlig politikk og mo­ dernisering av økonomien og de politiske institusjonene. Monarkiet ble styrtet i 1910, men få endringer fulgte. Portugal deltok ikke i første verdenskrig, og da Spania fikk en autoritær regjering i 1923, førte krav om et sterkt styre til at et eksekutivråd overtok statsstyret i Portugal også. 1 1932 hadde dr. An­ tonio Salazar fått kontroll over rådet. Salazar beholdt makten inntil dårlig helse tvang ham til å gå av i 1968. Hans viktigste målsettinger var å distansere seg selv og Portugal fra begivenhetene i Spania, føre en streng nøytra­ litetspolitikk under den spanske borgerkrigen og under an­ nen verdenskrig, og å forsøke å beholde de portugisiske koloniene. Disse var både en inntektskilde og et sted å sende frustrerte, kritiske og arbeidsløse unge menn og politiske motstandere. Det ble stadig vanskeligere å opprettholde im­ periet, og da han forlot embetet foregikk det organiserte opprør selv i de minst utviklede koloniene, Angola og Mo­ sambik. Salazars regime manglet ikke motstandere hjemme, men den alvorligste utfordringen, fra general Delgado i 1966, ble avverget, og Portugal opprettholdt gode forbindelser med Storbritannia og De forente stater som fullt NATO-medlem. I 1968 overtok professor Caetano som reell regjeringssjef etter Salazar. Han fulgte de samme politiske hovedlinjer, men militæraksjoner mot opprørerne i det sørlige Afrika tæret hardt på landets formue og ressurser. I disse landene langt hjemmefra måtte de vernepliktige avtjene en langvarig og vanskelig militærtjeneste sammen med regulære styrker. Misnøyen og kravene om forandring, demokrati og politisk ansvarlighet brøt til slutt ut i revolusjon i 1974. Med våroppstanden dukket det opp en mengde krav og politiske grup­ per, men det var hæren som ledet revolusjonen og ble dens beskytter, under ledelse av general Spinola, veteran fra kolonikrigene. Diktaturet ble styrtet, og selv om det var lite blods­ utgytelse, forekom angrep på informanter og det gamle hem­ melige politi, PIDES. Politiske ekstremister fra en mangfoldig­ het av venstreorienterte grupper, fra leninister til maoister, innledet en kritisk debatt om landets utvikling og konkurrer­ te med en rekke sentrumspartier. General Spinola forsøkte å beholde grepet om begivenhetene, men demonstrasjoner og usikkerhet hersket. Leilendinger og eiendomsløse jordarbei­ dere la beslag på en del jord og noen større gods, og Spinola følte seg tvunget til å gå av etter noen få måneder. Et nytt militærkupp fant sted våren 1976, men nå fulgte en revisjon av grunnloven og et mer stabilt demokrati. I valgene deretter fikk sentrum, sosialistene og kristelig-demokratene kontroll over regjeringen og sikret en vellykket overgang til konstitusjonelt demokrati. De tidligere koloniene ble selv­ stendige stater. Avskaffelsen av diktaturet gjorde det også mulig for Portu­ gal å søke om medlemskap i De europeiske fellesskaper, hvilket ble oppnådd i 1982. Som første parti etter gjeninn­ føringen av republikken i 1974 fikk Anibal Silvas sosialdemo­ krater i 1987 parlamentarisk flertall alene. De fulgte et pro­ gram for økonomisk modernisering gjennom liberalisering og integrasjon i De europeiske fellesskaper.

P

VIKTIGE BEGIVENHETER

1910

Monarkiet styrtes

1932

Salazar overtar i spissen for sivilt diktatur

1966

Opposisjonslederen general Delgado blir myrdet

1974

Demokratiet gjeninnføres

1976

Konstitusjonelt styre gjenopprettes

1982

Medlemskap i De europeiske fellesskaper

NØKKELDATA

Hovedstad

Lisboa

Folkemengde

Areal

(1991)10 421 000

92 389 km2

Innb, per km2

(1991)112,8

BNP per innb.

(1990) USD 4260

Konstitusjon Parlamentarisk stat med én lovgivende forsam­ ling (Republikkforsamlingen) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 escudo (Esc) = 100centavos

Offisielt språk

Portugisisk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Oversjøiske områder

Macao

Regjeringssjefer (Statsminister) A. Baptista (1920-21); B. Machada (1921-22); A. da Silva (1922-23); A. de Castro (192325); V. Guimaråes (feb-des 1925); A. da Silva (1925-26); A. Carmona (1926-28); J. de Freitas (1928-30); D. de Oliveira (1930-32); A. Salazar (1932-68); M. Caetano (1968-74); A. Carlos (mai-juli 1974); V. Goncalves (1974-75); adm. J. Pinheiro de Azevedo (1975-76); M. Soares (1976-78); N. da Costa (aug-okt 1978); C. Pinto (1978-79); M. Pintasiglia (juli—des 1979); F. Carneiro (1979-80); D. do Amaral (des 1980); R Balsemåo (1980-82); M. Soares (1983-85); A. Silva (1985-)

Økonomiske og sosiale trender Den portugisiske økonomien var i det meste av århundret basert på en svak industri, dårlig organiserte jordeierforhold,

50

EUROPA

enorme jordegods i hendene på fraværende eiere, og stag­ nerende produksjon. Det meste av industrien befant seg i nord, og infrastrukturen var dårlig vedlikeholdt og ofte mangelfull. Staten overlevde på kapital fra noen få tradisjo­ nelle investorer, særlig Storbritannia, og fra produksjonen av viktige råvarer i landets rike afrikanske kolonier. Det var få tilskyndelser til endring før disse områdene begynte å gjøre opprør og kreve selvstendighet. Økonomiske og sosiale forandringer kom med revolusjo­ nen i 1974. Svakheten i det økonomiske grunnlaget ble tydelig da koloniene var borte. Jordbruket måtte effektiviseres, og en del eiendommer ble kjøpt av utlendinger som tok i bruk moderne metoder. Dette betød imidlertid redusert etterspør­ sel etter arbeidskraft, og stadig flere portugisere emigrerte for å søke arbeid i vesteuropeiske land. Langsomt skjedde det likevel en vekst i industrien og en bedring av veier og andre kommunikasjoner. Større betydning hadde det at den øken­ de turismen brakte øyeblikkelige inntekter og investeringer

til Algarve. En sunnere og mer fremsynt politikk var med­ lemskapet i EF, som medførte utviklingshjelp og oppmuntret til utenlandske investeringer og produksjon. Frem til revolusjonen i 1974 var det portugisiske samfunnsog kulturlivet statisk, med basis i tradisjonelle universitets- og bysentra som Lisboa og Coimbra. Forandringen i 1974 førte til en plutselig liberalisering som ga seg mange utslag. Det kom en litterær oppblomstring, hvorav mye hadde en venstreori­ entert tendens med sikte på enda mer dramatiske endringer. Disse omfattet områder som var utenkelige før 1974, slik som frigjøringen av kvinnerollen. Dette ble klart demonstrert gjennom populariteten til kvinnelige forfattere, og også ved at Portugal fikk Europas første kvinnelige statsminister, Signora Pintasiglia.

▼ Revolusjonært veggmaleri i Lisboa 1974.

51

FRANKRIKE

DEN FRANSKE REPUBLIKK

tter Frankrikes knusende nederlag mot Preussen i 1870 ble det et overordnet mål for franske regjeringer å søke sik­ kerhet og stabilitet såvel i innen- som i utenrikspolitikken. Til tross for sine kolonibesittelser var Frankrike nesten fullsten­ dig isolert, med unntak av en allianse med det fjerne og besværlige russiske imperium. Den tredje republikk, opp­ rettet etter borgerkrigen i Paris i 1871, ble rystet av en rekke kriser og skandaler som berørte politiske institusjoner, hæren og forbindelsene med den romersk-katolske kirke. Revolusjo­ nære bevegelser og anarkister truet med streiker og offentlig uorden, og kolonikonflikter med Storbritannia truet med å utløse krig. Kort etter århundreskiftet satt- regimet allikevel fortsatt ved makten, styrket nettopp av sin evne til å overleve vanskelighetene, og i 1904 ble en ny forståelse, Entente cordiale, inngått med britene. Ved krigsutbruddet i 1914 kunne Frank­ rike møte det tyske keiserriket med russiske og britiske allier­ te. Ikke desto mindre gikk første verdenskrig spesielt hardt ut over Frankrike. Store deler av landets østlige områder var okkupert under hele krigen, og mannskaper og materiell ble pålagt så store byrder at alvorlige mytterier brøt ut våren 1917. Britisk og amerikansk bistand forhindret tysk seier, og den fryktelige krigsopplevelsen fikk statsminister Georges Clemenceau til å insistere på å ydmyke Tyskland under fred­ skonferansen i Paris, om så på bekostning av europeisk stabi­ litet. Frankrike oppnådde å få tilbake provinsene Lorraine og Alsace, som var gått tapt i 1870, og demilitarisering av det tyske Rhinland. Clemenceau krevde også at Tyskland skulle betale erstatninger for skadene krigen hadde forårsaket. Som rådsmedlem i Folkeforbundet med mandatområder i Midtøsten syntes det som om Frankrike skulle komme til å spille en viktig internasjonal rolle etter 1919. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Med ustabile regjeringer fulgte en uklar politikk. Systemet med forholdstallsvalg skapte kortlevde koalisjonsregjeringer som ofte viste seg svake overfor publi­ kums aldri hvilende kritikk. Landet ble trukket mer og mer mot ytterkantene, både mot glødende nasjonalisme og mot venstre, og kommunistpartiet ble stadig sterkere. Opptøyer og en bølge av attentater i 1934 hindret nasjonal konsensus. 1 utenrikspolitikken ble en foreslått traktat med Sovjetunionen forkastet til fordel for et forslag fra Pierre Laval i 1935 om nærmere forbindelser med Hitler-Tyskland. Etter valget i april 1936 dannet venstresiden, inklusive kommunistene, en koalisjonsregjering, den såkalte Folkefronten. Denne endret kursen på ny, men uenighet om sosiale og økonomiske virke­ midler og uvilje mot en utenrikspolitikk som var underlagt den britiske førte igjen en sentrum-nasjonal regjering til mak­ ten. Denne regjeringen samarbeidet med Storbritannia og godtok, sammen med den britiske statsminister Chamberlain, Miinchen-avtalen med Hitler i september 1938 om Tsjekko­ slovakia, i et felles forsøk på å unngå krig i Europa. Frankrike erklærte imidlertid Tyskland krig ett år senere, etter invasjo­ nen i Polen. Annen verdenskrig ble en ny smertelig katastrofe for Frankrike. Da det tyske angrepet kom i mai 1940, ble de franske arméene nedkjempet i løpet av seks uker. En pro­ visorisk regjering undertegnet en våpenhvile som la en stor del av landet under tysk okkupasjon og et marionetteregime ble opprettet i Vichy under ledelse av veteranen marskalk Pétain. Paris var okkupert. Da amerikanerne gikk i land i Nord-Afrika i 1942, var hele Frankrike okkupert av tyskere og italienere. Men ikke alle franskmenn godtok våpenhvilen. Brigadege-

E

VIKTIGE BEGIVENHETER

1947

Første Cannes-festival

1954

Frankrike trekker seg ut av Indokina

1958

Militærkupp i Algerie

1968

Opptøyer mot regimet utløser generalstreik

1981

Sosialisten Frangois Mitterrand velges til president

NØKKELDATA

Hovedstad

Paris

Folkemengde

Areal

(1991) 56 942 000

543 965 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 104,7 (1990) USD 17 830________________________

Konstitusjon Republikk med to lovgivende forsamlinger (Se­ nat; Nasjonalforsamling)

Viktige internasjonale organisasjoner NATO Myntenhet

FN; EU; SPC; l-ADB;

1 franc (F) = 100 centimes

Offisielt språk

Fransk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Oversjøiske områder Fransk Guiana; Fransk Polynesia; Guadeloupe; Martinique; Mayotte; Ny-Caledonia; St. Pierre og Miquelon; Wallis og Futuna Regjeringssjefer siden 1900 (President) E. Loubet (18991906); A. Falliéres (1906-13); R. Poincaré (1913-20); R Deschanel (jan-sept 1920); A. Millerand (1920-24); G. Doumergue (1924-31); R Doumer (1931-32); A. Lebrun (193240); (statsminister) R Pétain (1940-42); (statssjef) R Laval (1942-45); C. de Gaulle (1945-46); (president) V. Auriol (194754); R. Coty (1954-59); C. de Gaulle (1959-69); A. Poher (aprjuni 1969); G. Pompidou (1969-74); A. Poher (apr-mai 1974); V. Giscard d’Estaing (1974—81); F. Mitterrand (1981-1985); Jacques Chirac (1985-)

52

EUROPA

neral Charles de Gaulle, som hadde vært motstander av republikkens svake politikk og manglende fremsyn siden lenge før krigen, kringkastet i juni 1940 en appell fra London om at så mange franskmenn som mulig skulle slutte seg til ham og delta i opprettelsen av De frie franske styrker. De Gaulle, som var utrettelig i kampen mot Tyskland og fast besluttet på at Frankrike skulle beholde sin stormaktsstatus og få innflytelse på verdens fremtidige innretning, fikk opp­ leve at menn og kvinner sluttet seg til ham fra alle deler av riket, spesielt fra det fransktalende Afrika. Hans bevegelse førte sammen kommunister og prester, arbeidere og intellek­ tuelle, soldater og motstandsfolk. Han talte Frankrikes sak så virkningsfullt at han ble godtatt av Churchill og til slutt av amerikanerne (som hadde gått inn for general Giraud, som da var i Afrika) som leder for en provisorisk regjering med legitimitet til å uttale seg på Frankrikes vegne. De frie franske styrker deltok i de alliertes invasjon i Normandie i juni 1944 og kjempet for sitt lands frigjøring. Frankrike var igjen ødelagt av krig. Infrastrukturen lå i ruiner etter okkupasjon, rekvireringer, bombeangrep og til slutt selve frigjøringskampen. Selv om gjenreisningen gjen­ nom den US A-finansierte Marshallhjelpen begynte i 1947, slet den nye Fjerde republikk med nesten de samme vanskene som førkrigsregimet. De Gaulle trakk seg gradvis ut av aktiv politikk nettopp som en ny krig i de franske koloniene i Indo-Kina var i ferd med å tappe Frankrike for ressurser. Denne krigen varte til 1954, da franskmennene ble beseiret av general Giaps og Ho Chi Minhs revolusjonære styrker ved Dien Bien Phu. Etter nederlaget ble det ført forhandlinger

som endte med at Frankrikes statsminister Pierre MendésFrance aksepterte en total tilbaketrekning fra regionen. Men pusterommet ble kortvarig. Den 1. november begynte den algirske frigjøringskrigen som varte til 1962 og la beslag på 500 000 soldater. Krigen var bitter, brutal og skapte et spent forhold til Tunisia og Marokko, som ganske nylig var blitt uavhengige av Frankrike. Beskyldninger florerte om fransk tortur, fravær av en vellykket og resolutt politikk, mistanker om fordekte diskusjoner mellom motstanderne og elendig krigsledelse; kontroversen var slik at Frankrike ble splittet på ny. Resultatet var et militærkupp i Alger i mai 1958 med krav om at de Gaulle måtte gjeninnsettes som president. Han vendte tilbake som leder for en provisorisk regjering og ble i oktober president i en Femte republikk under ny grunnlov. I 1962 hadde han gjort slutt på Algerie-krigen, men på en måte mange av hans opprinnelige tilhengere neppe hadde for­ ventet. Algerie fikk sin selvstendighet hovedsakelig på egne betingelser, noe som ble bifalt av 91 prosent i en folkeavstem­ ning. Ufortrødent lot imidlertid de Gaulle alt være underordnet sitt faste forsett om å gi Frankrike tilbake et sterkt statsstyre, fremgang og verdighet. 1 1962 ble det innført direkte presi­ dentvalg og flertallsvalg i enmannskretser til den lovgivende forsamling, en ordning som ga mer stabile flertall, men det nye elementet var presidentmakten. Statsministeren skulle nomineres av presidenten, og presidentens ansvarsområder omfattet utenrikspolitikken og grunnlovens integritet. De ▼ En Gestapo-angiver anklages etter frigjoringen 1945.

53

Gaulle gjenopprettet tilliten i økonomien, støttet en ned­ skrivning av francen, spilte en prominent rolle i den tidlige utviklingen av De europeiske fellesskaper, og la grunnlaget for et nært samarbeid med Vest-Tyskland i 1963. Kritikken av hans selvrådighet og manglende sosialpolitikk vokste etter at han tok fatt på sin annen presidentperiode og eksploderte i vold i Paris' gater i mai 1968, da studenter og arbeidere reiste barrikader mot politiet. Orden ble gjenopprettet, men de Gaulle innså både behovet for forandringer og sin egen syn­ kende popularitet. Han fremla et forslag om reform av det lokale selvstyret til folkeavstemning i 1969, oppnådde ikke absolutt flertall og gikk av. Uavhengig av egen politisk farge fulgte etterfølgerne i stor grad den utenrikspolitiske kursen han hadde stukket ut. De hevdet fransk selvstendighet, som de Gaulle hadde satt mye inn på, ved i 1966 å trekke Frankrike ut av det militære samarbeidet i NATO (hvor Frankrike var en av grunnleggerne), og opprettholdt en sterk militærmakt og en selvstendig kjernefysisk stridsevne. Heller ikke den første sosialistiske presidenten, Frangois Mitterrand, valgt i 1981, forandret stort av dette. Den innen­ rikspolitiske situasjonen var fortsatt labil og mens kommunis­ tene ble mindre populære, fikk det høyreekstreme Nasjonal Front økende velgeroppslutning i 1980-årene. Periodene med "samboerskap" fra 1986 til 1988 og igjen i 1993 satte grunn­ loven på prøve. Ved begge anledninger tvang valget av et sentrum-høyre-flertall til parlamentet en sentrum-venstrepresident til å utnevne en statsminister fra høyrefløyen. En vidtrekkende samstemmighet i utenrikspolitikken (spesielt Europapolitikken), og om den økonomiske politikken, redu­ serte imidlertid den politiske striden. Støtten til europeisk integrasjon ble bekreftet i folkeavstemningen om Maastrichttraktaten i september 1992. Økonomiske og sosiale trender Grunnleggende sett var Frankrike et jordbruksland før 1914, og krigsødeleggelsene, de utilstrekkelige krigserstatningene fra Tyskland og den generelle økonomiske nedgangsperio­ den i 1930-årene endret lite før annen verdenskrig og militærokkupasjonen. Mer enn 30 prosent av Frankrikes 40 mil­ lioner innbyggere var avhengige av landbruket og bosatt i småbyer og landsbyer dominert av bondej ordbruk. Men endringer var underveis. Franskmennene viste seg som dyktige

54

ingeniører og var raske til å sette seg inn i og utvikle nye industrier som fly- og bilproduksjon. De var teknisk ny­ skapende, slik som Peugeot, og Renault- og Citrben-fabrikkene tok meget tidlig i bruk masseproduksjonsmetoder. Frank­ rike ble snart verdenskjent for å produsere luksus- og høykvalitetsvarer. Mange strukturendringer fant sted etter 1945. Infrastruk­ turen, som ble nesten helt ødelagt under krigen, ble gjenopp­ bygget og modernisert med hjelp av amerikansk Marshallhjelp. Industriøkonomien begynte å vokse, stimulert av etter­ spørselen på grunn av kolonikrigene i Nord-Afrika og Det fjerne østen, fra Koreakrigen i 1950 og av den franske deltagel­ sen i Det europeiske kull- og stålfellesskapet og De europeiske fellesskaper (EF). Til tross for jordbruksstøttens velsignelser skjedde det en stor innflytting til byene og de voksende drabantbyene rundt Paris. Avhengigheten av landbruket avtok: i 1968 var bare 15 prosent av befolkningen sysselsatt med jordbruk, og beregninger i slutten av 1980-årene tydet på at tallet ville være A

Glasspyramiden foran Louvre, Paris, fra 1980-årene.

▼ Innspurten i Tour de France på Champs Elysées, Paris.

EUROPA Frankrike

redusert til seks prosent ved årtusenskiftet. Frankrike ble storprodusent av kjernekraft og var på dette området i den teknologiske frontlinje både hva energiforsyning og militær anvendelse angikk. Franske bedrifter var innovatører innen­ for fly- og romfartsindustrien og i vei- og jernbanekommunikasjoner. 1 1980-årene hadde Frankrike med Train de Grande Vitesse (TGV) det raskeste, mest avanserte og effektive jernbanesystem i noe land og var Europas ledende innen rakettteknologi og satellittkommunikasjon, representert ved bæreraketten Ariane. Denne overgangen til ny produksjon ble styrt av staten, hovedsakelig gjennom Planlegningskommissariatet som ble opprettet i 1946. De fleste franske banker ble nasjonalisert i 1946 (de få gjenværende i 1981), og med dette statsledede initiativet ble den franske økonomien konkurransedyktig og opprettholdt en jevn vekst. Den større politiske stabiliteten som Den femte republikk brakte med seg fra 1958, bidro til denne økonomiske og samfunnsmessige forvandlingen. Be­ folkningen begynte å vokse, hjulpet av oppgangstider og skattelettelser, og den ble mer mobil, noe som økte innvan­ dringen til byene. De viktigste befolkningsmessige og økono­ miske vekstsentrene lå rundt Paris, Lille, Toulouse, Bordeaux, Lyon og kanalbyene. Mot slutten av det 20. århundre hadde Frankrike lagt det statiske bondesamfunnet bak seg og blitt en av verdens største industrinasjoner. Matproduksjonen var imidlertid fortsatt stor; den dekket Frankrikes behov og domi­ nerte landbruksproduksjonen i EU. Økningen i olje- og råvareprisene i 1970-årene svekket den økonomiske veksten og skapte økende arbeidsledighet - som hadde steget til tre millioner i 1993 - men inflasjonen var moderat og produksjonen holdt seg stabil, godt hjulpet av forbrukernes lojalitet til franske produkter og av de nære båndene mellom staten og næringslivet. Statlige planer og investeringer la forholdene til rette for industrien, og staten eide ikke bare bankene, men hadde også store eierandeler i mange nøkkelindustrier, fra fly- til bilproduksjon. Relasjone­ ne med utlandet, særlig med tidligere kolonier, ble også utviklet med tanke på eksport, og det fransktalende Afrika hadde en felles valuta som var knyttet til franske franc og hvis internasjonale verdi holdt seg stabil etter devalueringen i 1963.

Kulturelle trender Til tross for politiske og økonomiske problemer sto Frankrike i fremste linje innen europeisk tanke- og kulturliv gjennom store deler av århundret, og for franske og utenlandske kunst­ nere var Paris hele tiden et sentrum. Frankrike var lenge blitt assosiert med de visuelle kunstformer, og de post-impresjonistiske, kubistiske og modernistiske retningene innen maler­ kunsten blomstret alle i Paris og Sør-Frankrike, på leting etter lyset og fantasiverdenen i Midi, i fotsporene til Cézanne og Van Gogh. Spanjolen Pablo Picassos ankomst og senere per­ manente opphold ga fransk bildende kunst økt betydning. Sosiale og politiske spenninger skapte imidlertid en spesiell oppblomstring av litteratur og filosofi. Ved århundreskiftet spente denne over temaer som lovprisningen av livet på landet i verkene til Pagnol, via Marcel Prousts utsøkte frem­ stilling av parisisk sosietetsliv, til nasjonalistiske romaner og reflekterende litteratur, fra Barrés, Charles Maurras og Action frangaise, til den sosialistiske nasjonalstoltheten hos Charles Péguy. Men mye intellektuell kraft i perioden 1930-60 ble brukt til sterk kritikk av statsstyret og de etablerte interesser og fant inspirasjon i arbeidene til noen få toppfigurer i det litterære og intellektuelle liv - Jean Genet, André Gide, André Malraux og Jean-Paul Sartre. Et annet medlem av gruppen, Simone de Beauvoir, sto i spissen for en ny bølge feministisk litteratur. Samfunnstemaer ble også utforsket med særdeles stor

kløkt av det franskmennene kalte "den syvende kunstart", filmen. Generasjoner av franske regissører satte søkelys på livet i byene eller på landet og på det følelsesmessige drama i en slik tilværelse. Mange demonstrerte en fin sans for det komiske. Dette oppkommet av fransk forestillings- og teknisk evne strakte seg over 1930- og 1940-årene, i arbeidet til Jean Renoir og René Clair, men fant sine største eksponenter i filmene under "den nye bølgen" og den tradisjonen den skapte med regissører som Framjois Truffaut, Jean-Luc Godard, Claude Chabrol og Jacques Tati. Til tross for samfunnskritikken fra kunstnernes og de intel­ lektuelles verden, oppmuntret den franske stat til, og in­ vesterte i, bevaring og utvikling av kultur, av bygninger, muséer, steder av særlig interesse, og gjennomføringen av prestisjeprosjekter som Pompidou-senteret for bildekunst i Paris, åpnet i 1977. Regionale festivaler mottok også offentlig støtte.

Korsika Øya Korsika var det første området som fikk et begrenset selvstyre og særskilt status som en av moderlandet Frankrikes regioner. Dette ble vedtatt i 1982 som et unntak fra den femte republikks grunnlov av 1958, og skyldtes delvis press fra korsikanske nasjonalister. Øya består av to administrative fylker og har en korsikansk regionforsamling og styre med ansvar for saksområder som turisme, kultur, økonomisk utvikling, energi og samferdsel.

Korsikanerne er et middelhavsfolk med eget språk og tradisjon. Etter en kortvarig selvstendighetsperiode fra de løsrev seg fra sine genuesiske herrer i 1729, ble de underlagt Frankrike, som beseiret nasjonalistene og deres leder Pascal Paoli i 1769. Selv om britene styrte øya en kort stund under napoleonskrigene i 1794, ble korsikanerne integrert i det franske samfunnet og, i likhet med sin mest berømte landsmann Napoléon Bonaparte, levet, sloss og døde de for Frankrike. Håpet om nasjonal selvstendighet levet videre i det 20. århundre, men ble nå overskygget av kampen mot fascismen. Korsika tilhørte Vichy-regjeringens Frankrike og ble okkupert av Italia i 1942, men var det første franske området som ble frigjort i 1943. Ordet maquis, som kom til å symbolisere hele den franske motstandsbevegelsen, er egentlig en betegnelse på den tette korsikanske buskvegetasjonen. I likhet med bretonere og andre minoriteter i Frankrike, forsterket korsikanerne kravene om selvstyre etter 1945. Korsikanerne klaget over manglende investeringer, franske myndigheters koloniale praksis, og manglende vilje til å etablere et universitet på øya og til å anerkjenne språket som et levende minoritetsspråk. Spenningen økte da 18 000 hvite franskmenn, pieds noirs, innvandret fra Nord-Afrika etter Algeries selvstendighet i 1962. Nasjonalistene mente at denne gruppen ble begunstiget med hensyn til økonomisk bistand og at regjeringen med vilje unnlot å gripe inn overfor pieds noirs som var innblandet i lyssky vinhandel. Saken førte til opptøyer og vold i 1975. Selv om regjeringen ga innrømmelser med hensyn til utdannelse, språk og investeringer, fortsatte voldsutøvelsen og bombeangrepene, mye i regi av Front de la Libération nationale corse (FLNC). I 1982 ble Korsika en selvstyrt region, men å få admini­ strasjonen til å fungere var ikke enkelt. Øya eer fattig, med bare 247 000 innbyggere, og de etablerte politiske grupperingene forandret seg ikke, samtidig som nasjonalistene var svekket av splittelser og fortsatt vold.

55

STORBRITANNIA

DET FORENTE KONGERIKET STORBRITANNIA OG NORD-IRLAND

et britiske imperiets innflytelse og tilsynelatende styrke strakte seg i 1900 til hvert eneste kontinent og over alle hav. Dronning Victorias lange regjeringstid, fra 1837 til 1901, og de enorme koloniene og maktområdene som ga støtte og råstoffer, skjermet imidlertid britene fra realiteter som skulle komme til å bli stadig mer alvorlige. Det liberale parti kom til makten i 1905 etter en stor valgseier og innså behov for reformer og modernisering. De tok fatt på dette ved å gi staten en rolle i den sosiale velferd, utdanningsvesenet og arbeids­ livet, med støtte fra det nystiftede Arbeiderpartiet. Begiven­ heter internasjonalt skapte imidlertid frykt for sammenstøt med keiserriket Tyskland, spesielt i Marokko i 1905 og på ny i 1911, og etter å ha løst sine kolonikonflikter, trakk Storbritan­ nia og Frankrike tettere sammen i den såkalte Entente cordiale i 1904, og i 1907 kom en lignende avtale med Russland. Da så til slutt en full europeisk krig brøt ut i 1914 befant disse tre landene seg derfor i allianse mot sentralmaktene, Tyskland og Østerrike-Ungarn. Den liberale regjeringen hadde begynt å høyne kvaliteten i det britiske militærvesenet, men kampene var voldsomme og enorme i omfang. Hovedfrontene konsentrerte seg i det øst­ lige Frankrike. Krigføringen var basert på maskingeværet og et omfattende skyttergravsnettverk, som i slaget ved Somme i 1916, med 60 000 britiske falne det første døgnet. Selv om krigen omsider ble vunnet med amerikansk hjelp, førte fire års krig i Europa, Midtøsten, Afrika og på havet til at Storbri­ tannia ble alvorlig utarmet, og til at landets strukturelle svak­ heter ble blottlagt. Etter krigen syntes det å herske bare poli­ tisk usikkerhet, og uro i nærings- og arbeidslivet. Det gamle spørsmålet om irsk motstand mot britisk styre ble tilsynela­ tende løst i 1920, i en overenskomst om å gi selvstyre til Sør-Irland, men ikke til Nord-Irland, men ikke noe parti klarte å finne et solid flertall før Stanley Baldwins konservative regjering i 1924. Storbritannia sluttet seg til det nye Folkefor­ bundet, hvor landet ble et ledende medlem, og regjeringer ledet av krigstidens statsminister David Lloyd George bidro til å trekke Tyskland ut av nederlagets ydmykelse til full deltagelse i europeisk politikk. Storbritannia sto som garantist for Locarnotraktatene av 1925 mellom Tyskland og Tysklands naboer, mens forholdet til Sovjetunionen forble fjernt og anspent. De vedvarende problemene i gamle næringsgrener som skipsbygging, kullgruve- og tekstilindustri hindret imid­ lertid enkle løsninger, og heller ikke arbeiderpartiregjeringe­ ne i 1924 og 1929 maktet å løse lønns- og arbeidstvistene. Etter at børskrakket i Wall Street i 1929 hadde svekket eksport­ markedene og produksjonen ytterligere, ble det i 1931 dannet en nasjonal samlingsregjering. Det ble også ført en svak og vaklende politikk overfor de europeiske diktatorene; regje­ ringen satte sin lit til Folkeforbundet og til diplomatiske av­ taler som den som ble inngått med Hitler om Tsjekkoslovakia i Munchen 1938. Politikken ble endret da dette landet ble okkuupert i mars 1939, og i september, da Tyskland invaderte Polen, erklærte Storbritannia Tyskland krig. Denne krigen ble en hardere påkjenning enn den i 1914. Etter Frankrikes nederlag i 1940 var Storbritannia truet av tysk invasjon, noe som ble avverget av luftforsvaret i slaget om Storbritannia, av marinebeskyttelse av livsviktige konvoier fra Nord-Amerika, og av nytt lederskap da Winston Churchill ble statsminister og inspirerte den nasjonale motstandsviljen. Han førte sammen dynamiske og effektive politikere fra alle partier og miljøer for å utnytte britiske ressurser maksimalt. Vendepunktet kom i 1942, da Storbritannia ikke lenger var

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1939

Invasjonen i Polen utløser krigserklæring

1956

Suez-krisen

1972

Nord-lrlands parlament oppløses

1982

Falklandskrigen med Argentina

NØKKELDATA

Hovedstad

London

Folkemengde

Areal

(1991) 57 561 000

244 110 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 235,8

(1989) USD 14 570

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med to lovgivende kamre (Overhuset; Underhuset) Viktige internasjonale organisasjoner SPC; l-ADB; NATO Myntenhet

FN; Samveldet; EU;

1 pund sterling (£) = 100 nye pence

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Anglikansk kristendom

Oversjøiske områder Anguilla; Ascension; Bermuda; Jomfru­ øyene; Caymanøyene; Falklandsøyene; Gibraltar; Hongkong; Montserrat; Pitcairn; St. Helena; Sør-Georgia; Sør-Sandwichøyene; Tristan da Cunha; Turks- og Caicosøyene Regjeringssjefer (Statsminister) H. Asquith (1908-16); D. Lloyd-George (1916-22); A. Bonar Law (1922-23); J.R. MacDonald (jan-nov 1924); S. Baldwin (1935-37); N. Chamberlain (1937-40); W.S. Churchill (1940-45); C. Attlee (1945-51); W.S. Churchill (1951-55); A. Eden (1955-57); H. Macmillan (1957-63); A. Douglas-Home (1963-64); H. Wilson (1964-70); E. Heath (1970-74); H. Wilson (1974-76); J. Callaghan (1976-79); M. Thatcher (1979-90); J. Major (1990-)

56

EUROPA

invasjonstruet, den tyske hær var beseiret i Nord-Afrika og forberedelsene var i gang for en alliert invasjon av det euro­ peiske fastland. 11944 ble engelsk-amerikansk-franske styrker landsatt i Sør-Frankrike og Normandie. Henimot et år senere kapitulerte Tyskland, og de britiske styrkene som sloss mot japanerne avsluttet sitt vellykte forsvar av India, Burma og Sørøst-Asia i august 1945. Churchill lovet bare ytterligere anstrengelser etter krigens økonomiske og menneskelige påkjenninger, og nederlaget for hans konservative parti og arbeiderpartiets seier ved par­ lamentsvalget i mai 1945 avspeilet bekymringer for fremtiden. Mange i den nye regjeringen hadde erfaring fra koalisjons­ regjeringen under krigen, især regjeringssjefen Clement Attlee, som hadde vært visestatsminister. Arbeiderpartiregjerin­ gen forsøkte å omstille til fred og gjenreisning og å innføre en sosialistisk politikk i Storbritannia. Mellom 1945 og 1951 ble velferdsstaten skapt - med en offentlig helsetjeneste, offent­ lig deltagelse i skoleverket, og nasjonalisering av transport­ virksomheter og visse tungindustrier. Normaliseringen og bedringen gikk langsomt, rasjoneringen av matvarer og and­ re viktige varer fortsatte langt ut i denne perioden, men en

positiv innsats ble gjort for å etablere stabile institusjoner i de oversjøiske områder. Storbritannia lot India, hjertet i det gam­ le imperiet, få selvstendighet i 1947; ble et permanent medlem av Sikkerhetsrådet i De forente nasjoner; forhandlet frem forsvarsavtaler med Frankrike, Holland, Belgia og Luxem­ bourg, en avtale som også skulle komme til å omfatte Tysk­ land og Italia i Vestunionen, eller Den vesteuropeiske union (WEU); og tok initiativet til grunnleggelsen av NATO (Den nordatlantiske traktatorganisasjon), som bandt De forente stater og Canada til et felles forsvar av demokratiet. Storbri­ tannia besluttet å stå utenfor det tidligste økonomiske samar­ beidet i Europa. Ved slik å knytte sammen europeiske og nordamerikanske interesser, og ved å bygge opp en selv­ stendig kjernefysisk avskrekkingsevne, etablerte arbeider­ partiregjeringen prinsippene for Storbritannias utenriks- og sikkerhetspolitikk etter krigen. Innen 1960 var mange tid­ ligere kolonier blitt uavhengige, samtidig som de forble med­ lemmer av Det britiske samveldet, og bare få områder sto fortsatt under britisk styre og beskyttelse. Et mislykket forsøk ▼ Overklasseadspredelse i England rundt 1900.

57

Nord-Irland Loven om irsk selvstyre av 1920 opprettet Nord-Irland med egen regjering og parlament i Stormont, statsadministrasjon og tilhørende etater, basert på økonomisk støtte fra den britiske stat. I denne delen av Irland, med omkring en million protestanter og unionister og en halv million katolikker, styrte unionistene med et klart flertall bak seg. Sør-Irland ble til Den irske fristat (senere Eire). 11950-årene forsøkte Den irske republikanske armé (IRA) å fjerne den nordirske regjeringen med militære midler og skape en all-irsk stat, men dette ble forhindret av regjeringene i Belfast og Dublin. 11968 kom ''vanskelighetene'' og opptøyene tilbake, da ytterliggående protestanter gjennomførte voldelige aksjoner mot katolikkene. Den britiske regjering sendte flere soldater og tok etter hvert i bruk portforbud og internering. 11970 var samfunnet blitt sterkt splittet og begge grupper ble utsatt for utpressing fra ekstremistene. Tallet på drepte økte. I mars 1972 ble det nordirske selvstyret opphevet og erstattet med direkte styre fra Westminster. Omorganiseringen av det nordirske politiet og militære sikkerhetstiltak reduserte antallet voldstilfeller drastisk etter 1973, men sammenstøtene mellom nasjonalister og lojalister fortsatte. Frem til 1990 mislyktes alle løsningsforslag pga. motstand fra nasjonalistene, med noe støtte fra Dublin, eller fra unionistene, som forkastet alle forslag om irsk samling. De foretrakk unionen med Storbritannia fremfor å bli en minoritet i et overveiende romersk-katolsk forent Irland. Den britisk-irske avtalen av 1985 knyttet Dublin-regjeringen til styringen av Nord-Irland, men også denne ble forkastet av unionistene, som ikke var blitt konsultert. Samtidig fortsatte volden og mordene i Nord-Irland; fra IRAs side også utenfor, selv på det europeiske fastland.

58

i 1956, i samarbeid med Frankrike og Israel, på å unngå å miste kontrollen over Suezkanalen, splittet landet i en slik grad at det førte til en omvurdering av britiske oversjøiske interesser. Mange forpliktelser "øst for Suez" ble avviklet eller redusert og gradvis ble en nærmere tilknytning til europeiske land etablert. Dette skjedde først gjennom Det europeiske frihan­ delsforbund (EFTA), men fra 1963 var britisk medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap (EF) et mål, selv om det ikke lyktes før i 1974. I løpet av 1960-årene fant det sted en synlig vekst og vel­ standsøkning, men hverken konservative eller arbeiderpar­ tiregjeringer maktet å styre inflasjonen, stanse fagforeningsuro, forhindre stigende arbeidsledighet eller gjenopprette en solid økonomi. Da de konservative i 1979 brøt rekken av jevne valgresultater, ble det igjen mulig å føre en sterk regjeringspolitikk. Med deres betydelige flertall fikk en ny leder, Margaret Thatcher, muligheten til å forsøke en ny politikk i søkingen etter økonomisk tilfriskning og forsvar av britiske oversjøiske interesser. Hennes regjering reforhandlet de øko­ nomiske betingelsene for Storbritannias EF-medlemskap, og holdt seg til grunnprinsippene i forsvarspolitikken ved å opprettholde et nært forhold til De forente stater, og ved helhjertet å gå inn for NATO og for Storbritannias kjernefysis­ ke forsvarsevne. Et argentinsk forsøk på å underlegge seg Falklandsøyene i 1982 ble kontant motstått med krig, mens andre vanskelige og uklare situasjoner ble løst med diploma­ tiske midler, slik som med Spania om atkomst til Gibraltar og med Kina om tilbakeføringen av Hongkong når Storbritan­ nias festeavtale utløper i 1997. I 1980-årene var britene blitt relativt mer velstående, mer orientert mot Europa, med kanaltunnelen under bygging, og la større vekt på det private initiativ. Storbritannia hadde gjennomført forvandlingen fra kolonimakt til europeisk stormakt uten å miste all innflytelse i

EUROPA Storbritannia

Samveldet. Det svekkede "spesielle forholdet" til USA ble revitalisert av det militære samarbeidet under Gulfkrigen.

Økonomiske og sosiale trender Storbritannia, den første industrinasjonen, møtte sterk kon­ kurranse etter hvert som nylig utviklede land som De forente stater, Japan og Tyskland utfordret et stadig svakere britisk imperium mot slutten av 1800-tallet. Dette kom imidlertid ikke klart tilsyne før krigen 1914-18 avslørte svakhetene i økonomien, selv om arbeideruro, krav om bedre lønns- og arbeidsbetingelser og velferdsordninger, hadde ført til en mengde streiker og lønnstvister også før 1914. Kvinnene opplevde at arbeidet i fabrikker og andre jobber under første verdenskrig hadde endret deres stilling i sam­ funnet dramatisk. De fikk stemmerett i 1918, en anerkjennelse av deres del av krigsinnsatsen og av de sterke følelsene som kom til uttrykk gjennom bevegelsen for kvinnelig stemmerett før 1914. Mer liberale holdninger i 1920-årene virket også til å bringe et høyt antall kvinner ut i arbeidslivet. Virkningene av disse forandringene, sammen med strukturproblemene i sto­ re deler av industrien, ble ikke løst av den første arbeiderpar­ tiregjeringen i 1924, og i 1926 utviklet en streik i kullgruvene seg til en kortvarig, men ødeleggende generalstreik. Annen verdenskrig påførte igjen økonomien voldsomme belastninger, til tross for en effektiv ressursmobilisering til krigføringen og produksjonsrekorder med full sysselsetting. Overgangen til fredstid ble imidlertid vanskelig. Produk­ sjonen var basert på avlegs utstyr og metoder. Mens ledelsen manglet fantasi og tilskyndelse til å investere i forskning, utvikling og markedsføring, slik mange rivaliserende økonomier gjorde, satte lønnstagerne sin lit til at arbeiderpartire­ gjeringen skulle gi dem bedre lønns- og arbeidsbetingelser. Amerikansk bistand avhjalp de øyeblikkelige behovene, men regjeringen investerte tungt i en voksende offentlig sektor, i transport og velferd. Etter hvert som økonomien langsomt bedret seg i 1950- og 1960-årene, gikk britiske forbrukere over til importvarer, som ofte var billigere og ble regnet for å ha høyere kvalitet. Landbruket var blitt mer effektivt under og etter annen verdenskrig, noe som fikk betydelige sosiale virk­ ningen Moderne utstyr førte til mindre behov for arbeidskraft og forsterket dermed utvandringen til byene. Disse endringene i befolkningen, sammen med veksten i den samlede befolkning på grunn av de store fødselstallene etter krigen og innvandringen fra tidligere kolonier, og den økonomiske oppgangen som kom med en blomstrende byg­ gebransje i forbindelse med at byene vokste, dannet bak­ grunnen for forbruksfesten i 1960-årene. Denne forandringen av samfunnet og økonomien bidro til å skape nye strukturer som hverken ble ødelagt av olje- og energikrisen i 1973, eller av økte varepriser og derav følgende inflasjon som fikk ytterligere næring fra stadige krav om lønnsøkningen Storbritannia opprettholdt økonomien ved å utvikle nye ressurser i de nære havområder: naturgass og olje brakte investeringer og skatteinntekter og bidro til å styrke pundets verdi. London ble på ny et internasjonalt finanssentrum. 1 1990 var omkring seksti prosent av befolkningen blitt eiere av sine boliger, og mange hadde kjøpt aksjer i de tidligere statlige selskapene, som staten hadde åpnet for pri­ vate investorer. Medlemskapet i De europeiske fellesskaper fra 1974 bidro til at britisk handel rettet seg mer inn mot Europa, på be­ kostning av de tidligere kolonier, og gjorde også det britiske samfunnet mer europeisk innstilt. Et 18-måneders medlems­ kap i det europeiske valutasamarbeidet ERM (Exchange Rate Mechanism) endte med en ydmykende devaluering i septem­ ber 1992. Utstrakt misnøye med tempoet i den europeiske politiske og økonomiske integrasjon undergravde regjerin­ gens autoritet.

Kulturelle og vitenskapelige trender Mye av det britiske kulturlivet var konsentrert i London. Ett viktig britisk bidrag innen skapende kunst hadde likevel en bredere basis: landets dypt rotfestede litterære tradisjon, fort­ satt levende i det 20. århundre. Især holdt britiske lyrikere fast ved sin lojalitet til naturlandskapet og landsbygden. Første verdenskrig skapte sine poeter (Rupert Brooke og Wilfred Owen) og skjønnlitterære forfattere, men etter 1918 kom en ny oppblomstring med utforskningen av moderniteten i skri­ ve- og bildekunsten. Mye av denne var knyttet til nyskapende personligheter i London, som Edith Sitwell og hennes "nye lyrikk"; men erkjennelsen av et imperium i nedgang kom til uttrykk i arbeidet til Joseph Conrad (engelsk forfatter av polsk opprinnelse), dets moralske dilemmaer ble utforsket av G.K. Chesterton og H.G. Wells, og en ekte smertefylt beskrivelse av og følelsesmessig innlevelse i en nasjon som er usikker på sin rolle og kultur gjennomsyret lyrikken og romanene til W.H. Auden, T.S. Eliot, Graham Greene og Evelyn Waugh. På dette nivået var det først og fremst litterær form og nasjonens tilbakegang som preget britisk kultur. ▲ Seiersparaden etter Falklandskrigen 1982.

◄ London brenner under den tyske bombingen i 1940.

59

IRLAND

REPUBLIKKEN IRLAND

ed inngangen til det 20. århundre hersket kaos i irsk politikk. De hovedsakelig protestantiske unionistene i nord ønsket å forbli en del av Storbritannia. De overveiende katolske og landsbygdbaserte republikanerne og nasjonalis­ tene som stiftet partiet Sinn Féin, krevde uavhengighet. Utbruddet av første verdenskrig fremskyndet krisen. Re­ publikanerne motsatte seg først verneplikt i den britiske hær, for så å lede et mislykket væpnet opprør i Dublin 2. påskedag 1916. Henrettelsene og fengslingene som fulgte skjerpet mot­ setningene, og tre år etter opprettet Sinn Féin en egen valgt forsamling, Dåil Eirann. Etter to års væpnet konflikt gikk Storbritannia inn for en deling av øya. De seks nordligste fylkene ble skilt ut fra de øvrige 26 som provinsen NordIrland under Storbritannia. Ordningen ble godkjent av Dåil i 1922, noe som førte til opprettelsen av Fristaten Eire. Under ledelse av Éamon de Valéra gikk imidlertid republikanerne imot delingen og den nye troskapseden til den britiske krone, hvilket resulterte i nok et år med borgerkrig. Valéra tok ikke sete i forsamlingen før i 1927, men fem år senere fikk partiet hans, Fianna Fåil, makten. I 1937 lyktes det ham å bryte ytterligere løs fra Storbritannia ved å innføre en ny grunnlov som erstattet den britiske generalguvernøren med en folke­ valgt president. Den nye staten Eire, som var nøytral under annen verdenskrig, varte bare i ti år. En ny grunnlovsrevisjon i 1948 brakte Eire ut av Det britiske samveldet, ga Dublin full kontroll over utenrikspolitikken, og etablerte Republikken Irland. Den politiske makten i den nye staten ble delt mellom de to største partiene, Fianna Fåil og Fine Gael, arvtageren til re­ gjeringen av 1922. Republikken ble medlem i EF samtidig med

V

VIKTIGE BEGIVENHETER 1905

Partiet Sinn Féin stiftes

1919

Væpnet frigjøringskamp

1921

Irland deles

1922

Irsk borgerkrig

1925

Grenseavtale med Storbritannia

1937

Eire opprettes som uavhengig republikk

1948

Republikken Irland blir dannet

1985

Britisk-irsk overenskomst

1990

Mary Robinson velges til president, den første fra sosialist­ partiet

NØKKELDATA

Hovedstad

Dublin

Folkemengde

Areal

(1991)3 494 000

70 285 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 49,7

(1990) USD 8500

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Representantenes hus) Uavhengighetsdato

6. desember 1921

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU

1 irsk pund (l£) = 100 nye pence

Offisielle språk Viktigste religion

Irsk; engelsk Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) W.T. Cosgrave (1922—32); Éamon de Valåra (1932-48); John A. Costello (1948-51); Éamon de Valåra (1951-54); John A. Costello (1954-57); Éamon de Valåra (1957-59); Sean F. Lemass (1959-66); John M. Lynch (1966-73); Liam Cosgrave (1973-77); John M. Lynch (1977-79); Charles Haughey (197981); Garret Fitzgerald (1981-82); Charles Haughey (mars-des 1982); Garret Fitzgerald (1982-87); Charles Haughey (198792); A. Reynolds (1992-)

60

EUROPA

Storbritannia i 1973. Begge de store partiene var avhengige av å danne koalisjonsregjeringer sammen med mindre partier som Arbeiderpartiet eller Det progressive demokratiske parti. Delingen av øya skapte ofte et spent forhold til Storbritan­ nia, selv om et engelsk-irsk mellomstatlig råd (1981) og et forum for irske saker (New Ireland Forum, 1983-84) førte til undertégnelsen av en avtale (The Anglo-Irish Agreement) i 1985. Denne etablerte en permanent konferanse på regje­ ringsnivå mellom de to land.

pet i Det europeiske monetære system (EMS) i 1979 og over­ produksjonen av kjøtt og melk innen EF reduserte snart inntektene i landbruket. Denne politikken forandret raskt Irland fra et fattig jord­ bruksland til en eksportorientert industriøkonomi basert på elektronikk, farmasøytiske produkter, maskinteknikk og mat- og drikkevarer. Ikke desto mindre forble Irland det fattigste landet i Nordvest-Europa, med et BNP tilsvarende bare to tredjedeler av gjennomsnittet i EF.

Sosiale og økonomiske trender 11900 lå øyas industrielle tyngdepunkt rundt Belfast, mens de sørlige områdene hovedsakelig leverte matvarer og billig arbeidskraft. 11926, med Belfast som hovedstad i Nord-Irland, var mindre enn ti prosent av arbeidsstyrken i den nye staten sysselsatt i industri, og Wyndham-loven av 1903, som ga større jordeiere mulighet til å selge jord til sine forpaktere på gjensidig gunstige betingelser, hadde skapt en stor klasse selveiende bønder. Fordi irske varer ble nektet fri adgang til britiske markeder inntil 1938, subsidierte staten først utvalgte industrier som produserte importerstatninger. Deretter, un­ der de Valéra, ble politikken lagt om til en økonomisk nasjo­ nalisme med et omfattende kvote- og avgiftssystem. Mange­ len på industrijobber som kunne absorbere arbeidskraftoverskuddet i distriktene førte til økonomiske kriser i 1950-årene, og i 1959 gikk Irland over til en strategi for å tiltrekke uten­ landsk produksjonsvirksomhet. Medlemskapet i EF stimuler­ te landbrukssektoren, som i 1990 fortsatt sysselsatte en fjerde­ del av arbeidsstyrken, og som for 80 prosents vedkommende var basert på krøtterhold og meieriprodukter. Medlemsska­

Kulturelle trender Det nye landet som ble til i 1922 var sosialt homogent og vesentlig et jordbruksland; nesten 70 prosent av befolknin­ gen bodde i landdistrikter. Over 90 prosent av innbyggerne var katolikker, og religion var en viktig faktor i den nye nasjonale identiteten. I tillegg til sensur av film og litteratur kom det i de første 20 årene lover som innskrenket retten til prevensjon, abort og skilsmisse. Staten ønsket en gaelisk kulturfornyelse. I landets engelsk-irske kulturarv inngikk inter­ nasjonalt kjente skikkelser som James Joyce, W.B. Yeats og G.B. Shaw. 1960- og 1970-årene var tiår med frigjøring og sosial differensiering, mildere sensur, lover som beskyttet kvinneli­ ge arbeidstagere og et skifte i retning av offisiell tospråklighet. 11980-årene hadde bare én prosent av innbyggerne irsk som morsmål hjemmefra, men en tredjedel kunne snakke det fordi språket var fremmet gjennom den offisielle språkpoli­ tikken. ▼ Dublin etter "Påskeopprøret" i 1916.

61

BELGIA

KONGERIKET BELGIA

elgia er et delt samfunn. Området har vært kulturelt split­ tet helt siden Romerriket skapte et skille mellom de om­ rådene hvor latinske språk fremdeles er levende og de om­ rådene hvor det tales germanske språk. I Belgia går språkgrensen fra øst til vest omtrent midt i landet og deler det inn i det fransktalende Vallonia i sør og det nederlandsk- eller flamsktalende Flandern i nord. 1 1962-63 ble den århundrelange uformelle grensen gjort offisiell gjennom lovvedtak som skapte fire språkområder. I tillegg til de to nevnte områdene ble Brussel erklært tospråk­ lig og en liten tysktalende region definert. Man kan knapt snakke om en belgisk identitet. Selv i 1990 så de fleste inn­ byggerne på seg selv først og fremst som flamlendere eller vallonere, og dernest som belgiere. Belgia ble opprettet som en nøytral nasjon i 1831. Tyskland okkuperte likevel det meste av landet i 1914, og skyttergravskrigen på belgisk jord brakte befolkningen til randen av hungersnød. Krigen ga også næring til den flamske bevegel­ sen. De fransktalende offiserenes manglende evne til å gi flamsktalende soldater forståelige ordre forårsaket unødig lidelse. Fiendskapet mellom språkgruppene økte da noen flamske grupper fant den tyske okkupasjonen tjenlig for sin sak. Krigen fikk flere varige virkninger i politikken. Det sosialis­ tiske belgiske arbeiderpartiet var ikke lenger utelukket fra regjeringsdeltagelse. Innføringen av alminnelig stemmerett for menn etter krigen bidro til at sosialistpartiet ble landets nest største, og Vallonias største, parti. I mellomkrigstiden økte kravene fra den flamske bevegel­ sen. Det første som ble fremsatt var territorialprinsippet, det vil si at det i et område bare skulle brukes ett språk. I Gent ble det opprettet et flamsk universitet, men med en fransk sek­ sjon. I begynnelsen av annen verdenskrig ble Belgia igjen in­ vadert av Tyskland og beseiret etter bare 18 dager i mai 1940. Kong Leopold 3. ga personlig ordre om kapitulasjon og ignorerte regjeringens anmodning om å få dra i eksil. Hans handlinger og hans drøftelser med Hitler om Belgias fremtid i et nazi-dominert Europa diskvalifiserte ham i manges øyne til å regjere. Allierte styrker frigjorde Belgia i september 1944, og i krigens sluttfase flyttet tyskerne kongen til Østerrike. Etter krigen ble kongespørsmålet en viktig politisk sak. I 1950 ble det holdt en avstemning hvor 58 prosent av be­ folkningen godtok at kongen vendte tilbake. I Brussel var det imidlertid bare 48 prosent, og i Vallonia kun 42 prosent, som aksepterte det, og kongen ble tvunget til å abdisere og over­ late tronen til sønnen Baudouin. 11950-årene kom "skolespørsmålet" igjen høyt opp på poli­ tikkens dagsorden. Spørsmålet om statsstøtte til katolske skoler hadde vært en viktig sak på 1800-tallet. Etter årelang krangel kom "skolepakten" av 1958; katolske skoler oppnådde å få offentlig støtte, men foreldrene fikk rett til å velge mellom statlige og katolske skoler. Selv om pakten var ment å være permanent, kunne den revurderes etter 12 år, og skole­ spørsmålet vedble å dukke frem som problem fra tid til annen. Forholdet mellom språkgruppene har vært det uten sam­ menligning største politiske problemet i de senere tiårene. Økte flamske krav slo tilbake ved at det utviklet seg en politisk bevegelse i Vallonia. Ved utgangen av 1960-årene var ikke bare de gamle partiene blitt delt, men det hadde dukket opp nye partier som representerte de nasjonalistiske strømningene.

B

VIKTIGE BEGIVENHETER

1914

Belgia okkuperes av den tyske hær

1940

Kong Leopold 3 beordrer kapitulasjon overfor de tyske styrker

1950

Folkeavstemning om "kongespørsmålet”

1957

Belgia blir stiftelsesmedlem av De europeiske fellesskaper

1962

Lov om inndeling av landet i fire språkområder

1993

Belgia blir en føderal stat

NØKKELDATA

Hovedstad

Brussel

Folkemengde

Areal

(1991)9 978 000

30 518 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 327,0 (1987) USD 16 390

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med to lovgivende kamre (Senat; Representantenes hus) Viktige internasjonale organisasjoner NATO Myntenhet

FN; EU; l-ADB; IDB;

1 belgisk franc (BF) = 100 centimes

Offisielle språk Viktigste religion

Fransk; nederlandsk; tysk

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) C. de Broqueville (1911-18); G. Cooreman (juni-nov 1918); L. Delacroix (1918-20); H. de Wiart (1920-21); G. Theunis (1921 — 25); A. Vyvere (mai 1925); R Pulett (1925-26); H. Jaspar (192631); J. Renkin (1931-32); C. de Broqueville (1932-34); G. Theunis (1934-35); P van Zeeland (1935-37); R Janson (193738); R Spaak (1938-39); H. Pierlot (1939-45); A. Van Acker (1945-46); PH. Spaak (mars 1946); A. Van Acker (mars-juli 1946); C. Huysmans (1946-47); P.H. Spaak (1947-49); G. Eyskens (1949-50); J. Duvieusart (juni-aug 1950); J. Pholien (1950-52); J. Van Houtte (1952-54); A. Van Acker (1954-58); G. Eyskens (1958-61); T. Lefévre (1961-65); R Harmel (1965-66); R Vanden Boeynants (1966-68); G. Eyskens (1968-72); E. Leburton (1973-74); L. Tindemans (1974-78); P. Vanden Boeynants (nov-des 1978); W. Martens (1979-81); M. Eyskens (apr-sep 1981); W. Martens (1981-92); J. Dehaene (1992-)

62

EUROPA

11970 ble grunnloven revidert for å gi rom til nye politiske institusjoner som skulle bidra til å redusere konflikten mellom språkgruppene. Språkgrensene ble grunnlovfestet. Såkalte "kulturelle samfunn" (fransk-, flamsk- og tysktalende) opp­ nådde anerkjennelse, og det ble opprettet politiske institusjo­ ner for å gi disse samfunnene større mulighet til selvbestem­ melse. De "kulturelle rådene" fikk lovgivede makt i saker som angikk samfunnenes kulturelle liv. Fordi Brussel er et tosprå­ klig område i Flandern ble det opprettet tre atskilte områder: Flandern, Vallonia og hovedstaden Brussel. 11970- og 1980-årene gikk utviklingen i Belgia i retning av en føderal struktur. Grunnlovsrevisjoner i 1980 og 1988 og etter­ følgende lover utvidet kommunenes og regionenes selvsten­ dighet. De fleste utdanningssaker ble lagt til kommunene, som også hadde beslutningsmyndighet i kulturelle spørsmål. Re­ gionene hadde ansvaret for ti hovedområder: by- og områdeplanlegning, miljøvern, naturvern, bolig-, vann-, energiog sysselsettingspolitikk, visse sider ved offentlige arbeider, transport, og økonomien. Budsjettene til disse etatene ble økt tilsvarende. Ytterligere reformer ble planlagt for 1990-årene: senatet skulle reformeres i føderal retning og medlemmene av de kulturelle og regionale rådene velges direkte.

Økonomiske og sosiale trender Belgia kom tidlig med i den industrielle revolusjon. Store industrisentra for kull- og stålproduksjon, tekstiler, sink og glass utviklet seg, hovedsakelig i Vallonia; i Flandern forble jordbruket viktigste næringsvei. Industrien i Vallonia ble imid­ lertid hardt rammet av de to krigene og depresjonen. Etter

annen verdenskrig begynte den flamske industrien å hale innpå. Velstandsøkningen i Flandern bidro til å skjerpe motset­ ningene mellom de to regionene. Selv om Belgia ikke hadde tradisjoner som kolonimakt, hadde landet skaffet seg Kongo gjennom kong Leopold 2.s personlige initiativ. Kongen ble enehersker i Kongo i 1884, men økende økonomiske problemer førte til at regjeringen overtok området i 1908. Råvarer og rikdommer fra Kongo bidro til gjenreisningen av landet etter ødeleggelsene under første ver­ denskrig. Etter annen verdenskrig tvang antikolonialistiske bevegelser igjennom selvstendighet i 1960. Etterfølgende vold og borgerkrig førte imidlertid til at Belgia og De forente nasjo­ ner intervenerte militært. Belgia var blant de fremste pådrivere for europeisk integra­ sjon etter annen verdenskrig. Landet slo seg sammen med Luxembourg og Nederland og ble et av stiftelsesmedlemmene i Det europeiske kull- og stålfellesskap (ECSC) og Det europeis­ ke økonomiske fellesskap (EEC). Brussel er nå hovedkvarteret for sistnevntes utøvende organ og administrasjon (Etter Maastricht-avtalen er De europeiske fellesskaper ytterligere inte­ grert i Den europeiske union/EU. O.a.) og byens befolkning har derfor et stort innslag av tjenestemenn og funksjonærer fra alle land i EU.

▼ Språkspørsmål hisser opp gemyttene i 1970-årene.

63

NEDERLAND

KONGERIKET NEDERLANDENE

o store problemer dominerte det politiske liv i Nederland ved inngangen til det 20. århundre, begge nært knyttet til utviklingen av det partipolitiske system. Det ene var "det sosiale spørsmål" og hang sammen med fremveksten av sosial­ demokratiske arbeiderpartier i nesten hele Europa. Denne striden dreiet seg ikke bare om arbeids- og livsvilkårene til en stadig sterkere arbeiderklasse, men også om utvidelse av stem­ meretten. Det andre store problemet var "Skolespørsmålet". I århund­ ret forut hadde fundamentalistiske kalvinistgrupperinger, sammen med katolikker, presset på for statsstøtte til religiøse skoler. Sosialdemokratene og de liberale foretrakk offentlige skoler. I 1916-17 nådde en parlamentskomité sammensatt av alle politiske partier frem til et historisk kompromiss i begge spørs­ mål. Dette "store kompromisset" gikk ut på at katolske og kalvinistiske skoler skulle motta like mye penger som det kostet staten å drive sine egne skoler. Avtalen ble komplettert med beslutningen om å utvide stemmeretten til alle menn over 25 år; kvinnene fikk tilsvaren­ de stemmerett i 1920. Valgsystemet ble endret fra et distriktssystem til forholdstallsvalg, og for å sikre at stemmeandelene ga en korrekt avspeiling av velgernes ønsker, ble fremmøte ved valgurnene gjort obligatorisk. Innføringen av alminnelig stemmerett fikk ikke den virk­ ningen som især sosialdemokratene hadde ventet. Istedenfor å oppnå det etterlengtede flertall, fikk sosialdemokratene ikke mer enn en fjerdedel av stemmene. Det katolske parti lyktes spesielt godt med å appellere til alle sosiale lag og mottok over

T

VIKTIGE BEGIVENHETER

1917

”Det store kompromisset” gir statlig støtte til katolske og kalvinistiske skoler, og stemmerett til menn over 25 år

1920

Kvinner over 25 år får stemmerett

1944

"Hungervinteren”, 15 000 dør av matmangel

1947

Nederlenderne gjennomfører sin første "politiaksjon” i Indonesia

1949

Rundebordskonferanse resulterer i indonesisk selvsten­ dighet

1973

Oljeboikotten skader Nederlandsk økonomi

1979

Arbeidsledigheten stiger til 17 prosent

1994

Flerpartikoalisjon vinner valget

NØKKELDATA

Hovedstad

Amsterdam

Folkemengde

Areal

(1991) 15 048 000

41 863 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 359,5

(1987) USD 16 010

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med et parlament bestå­ ende av to lovgivende kamre (Førstekammeret; Annetkammeret) Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 nederlandsk gylden (NLG) = 100 cent

Offisielt språk

Nederlandsk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Oversjøiske områder

Aruba; De nederlandske Antiller

Regjeringssjefer (Statsminister) N.G. Pierson (1897-1901); A. Kuyper (1901-05); TH. de Meester (1905-08); T. Heemskerk (1908-13); P van der Linden (1913-18); R. de Beerenbrouck (1918-25); H. Colijn (1925-26); D. de Geer (1926-29); R. de Beerenbrouck (1929-33); H. Colijn (1933-39); D. de Geer (1939-40); P. Gerbrandy (1941-45); W. Schermerhorn (194546); L. Beel (1946-48); W. Drees (1948-58); L. Beel (1958-59); J. de Quay (1959-63); V. Marijnen (1963-65); J. Cals (1965-66); J. Zijlstra (1966-67); R de Jong (1967-71); B. Biesheuvel (1971 — 73); J. den Uyl (1973-77); A. vaan Agt (1977-82); R. Lubbers (1982-94)

64

EUROPA

80 prosent av alle katolske stemmer. Det anti-revolusjonære parti fikk en like stor oppslutning fra de ortodokse kalvinistene i den "Gereformeerde" kirke. Den kristne historiske union fant de fleste av sine velgere blant de mer gudfryktige medlemme­ ne av Den nederlandske reformerte kirke. I 50 år etter "det store kompromisset" dominerte disse fem partiene nederlandsk politikk. De tre religiøse partiene hadde vanligvis flertall, men foretrakk å gå i koalisjon med enten sosialistene til venstre eller de liberale på høyrefløyen. Den særegne nederlandske formen for demokrati, med vekt på selvstyre innenfor de enkelte sosiale segmenter og kompro­ misser mellom dem, er blitt kalt "konsosiasjonelt demokrati". I 1960-årene begynte imidlertid katolikkene og de kristne historikerne å lide dramatiske stemmetap og etter hvert gikk de tre religiøse partiene sammen i Kristelig demokratisk appell. I 1990-årene var de følgende partier (grovt regnet fra venstre mot høyre) representert i parlamentet: Grønne venst­ re, Arbeiderpartiet, Demokrater 66, Kristelig demokratisk ap­ pell, Folkepartiet for frihet og demokrati (vanligvis kalt Det liberale parti), tre små ortodokse kalvinistiske partier, og Det sentrumsdemokratiske parti. Selv om de hadde færre plasser enn tidligere, kontrollerte kristelig-demokratene fortsatt re­ gjeringsdannelsene; i 1993 regjerte de i koalisjon med Arbei­ derpartiet, til tross for tidvise gnisninger om velferdsreformer. Etter 12 års relativ stabilitet tapte samarbeidspartiene - Kristelig demokratisk appell (CDA)/Arbeiderpartiet (PvdA) - valget i mai 1994, og parlamentet vendte tilbake til en flerpartikoalisjon anført av Arbeiderpartiet og CD A, med de liberale som tredje

største parti. Perifere, grønne og religiøse grupperinger tok de resterende plassene. Kolonibesittelsene representerte et av de største politiske problemene i det 20. århundre. Den langt viktigste var Indone­ sia, men nederlenderne hadde også øygruppen De neder­ landske Antiller i Karibien og den lille kolonien Surinam på kysten av Sør-Amerika. Etter annen verdenskrig førte indonesisk-nasjonalistiske for­ søk på å opprette en uavhengig stat til blodige konflikter. 11947 og 1948 ble det gjennomført to nederlandske "politiaksjoner". Dette utløste protester i FNs Sikkerhetsråd, noe som førte til en rundebordskonferanse og til at suvereniteten ble overført til Indonesias forente stater i 1949. Surinam, som fortsatt er gjenstand for nederlandsk omsorg, fikk selvstendighet i 1975. De nederlandske Antiller er stadig en del av kongeriket Nederland. I sine forbindelser med andre land er det sagt at Nederlands utenrikspolitikk har vært styrt av hensynet til "fred, profitt og prinsipper". I begynnelsen av århundret førte landet en nø­ ytralitetspolitikk som det klarte å opprettholde under første verdenskrig. Etter krigen fikk endog den tidligere tyske keiser tillatelse til å bosette seg i landet. Helt siden 1600-tallet har nederlenderne vært svært interessert i internasjonal rett, og det var derfor passende at Den internasjonale domstol fikk sete i Haag i 1946. Nederlandske håp om å være nøytrale i annen verdenskrig ble knust av den tyske invasjonen i mai 1940. Landet led hardt under okkupasjonen, og hadde en aktiv motstandsbevegelse. Etter krigen forlot Nederland nøytralitetspolitikken og ble medlem av NATO. Landet var et ekstremt lojalt medlem til i begynnelsen av 1960-årene, men inntok gradvis, delvis som følge av Vietnamkrigen, en mer kritisk posisjon, for så i be­ gynnelsen av 1980-årene å bli beskyldt for "hollanditis" - en fornyet tilbøyelighet til nøytralisme. Nederlenderne er en foregangsnasjon i arbeidet for euro­ peisk integrasjon og hadde presidentskapet i EF da den his­ toriske Maastrichttraktaten ble undertegnet i desember 1991. Befolkningens støtte til integrasjonen har vært blant de ster­ keste i Europa. Nederlenderne har også spilt en viktig rolle i FNs arbeid for menneskerettigheter og er sterke støttespillere for organisasjoner som Amnesty International.

Økonomiske trender Den industrielle revolusjon kom relativt sent til Nederland. Forvandlingen fra et overveiende jordbrukssamfunn til en stor industrimakt ble imidlertid fullført i det 20. århundre. Store flernasjonale selskaper som Philips, Akso, Unilever og Royal Dutch Shell er nederlandske selskaper eller nederlandsk-britis­ ke fellesforetak. I begynnelsen av århundret var det fortsatt et mål å gjøre landet selvforsynt med jordbruksvarer. Som et bidrag til å oppnå dette ble det mest ambisiøse nydyrkningsprosjektet i Nederlands historie planlagt - tørrleggingen av Zuidersjøen. Arbeidet med prosjektet tok nesten hele århundret, men på grunn av endrede prioriteringer vil det kanskje aldri bli fullført slik det var planlagt fra først av. Medlemskapet i De europeiske fellesskaper gjorde det mulig å importere matvarer fra andre medlemsland. Den økonomiske krisen i 1930-årene og den tyske okkupa◄ Dronning Beatrix er, som den ovrige nederlandske kongefamilien, meget tilgjengelig for sitt folk.

65

sjonen i 1940-45 etterlot den nederlandske industrien i en sørgelig forfatning. Mye maskineri og transportutstyr var en­ ten ødelagt eller plukket fra hverandre og sendt til Tyskland. For å fremme den økonomiske gjenreisningen satte regjerin­ gen i verk strenge tiltak for å gjenopprette pengeverdien og kontrollere priser og lønninger. Marshallhjelpen fra De forente stater bidro med den nødvendige kapital til gjenoppbyggin­ gen. For å avverge sosial uro ble det opprettet et arbeidsmarkedsråd hvor arbeidere, arbeidsgivere og regjeringen var representert. I dette organet, og i Det samfunnsøkonomiske råd, samarbeider disse "samfunnspartnerne" fortsatt for å ska­ pe et sunt økonomisk klima. 1 1960-årene var tilstanden i økonomien blitt så god at det ikke lenger var mulig å opprettholde de strenge tiltakene. Lønningene steg og Nederland gikk inn i en periode med stor økonomisk fremgang. Rotterdam utviklet seg til verdens største havneby, og på grunn av sin beliggenhet ved utløpet av Rhinen spilte Nederland fortsatt en viktig rolle i transport og handel. Rotterdam er særlig viktig i verdens oljehandel. Fun­ net av naturgass i nord understøttet den økonomiske frem­ gangen. I løpet av 1950- og 1960-årene utviklet Nederland noen av verdens mest omfattende sosiale velferdsprogrammer og en offentlig sektor som bare sto tilbake for Sveriges. Stigende lønninger og utvidelsen av velferdsstaten skapte til slutt problemer i 1970-årene. Økonomien ble satt tilbake av oljeboikotten i 1973, men slet enda tyngre etter 1979. Statens utgifter til sosial velferd var blitt nesten umulige å bære. I tillegg steg arbeidsledigheten til utålelige høyder (opptil 17 prosent). Underskuddet på statens finansbudsjett ble altfor høyt. 1980-årene ble derfor et tiår hvor det ble lagt vinn på å redusere arbeidsledigheten og statens utgifter. Med utvik­ lingen av den europeiske integrasjon ble den nederlandske økonomien nært knyttet til den tyske.

Sosiale og kulturelle trender Religion har splittet Nederland sosialt og kulturelt siden 1600tallet. Kombinasjonen av nasjonalisme og protestantisme skapte revolusjonen som førte til selvstendighet og Utrechtunionen for de nordlige provinsene i 1579. I 1648 var pro­ vinsene Limburg og Brabant innlemmet i republikken, men her hadde motreformasjonen vært vellykket. Nederland frem­ sto som religiøst splittet - nesten utelukkende katolsk i sør og tungt protestantisk i nord. I folketellingen av 1899 registrerte 35 prosent seg som katolikker, 48 prosent som nederlandsk refor­ merte og 8 prosent som "Gereformeerd" (ortodokse kalvinis­ ter). Selv om katolisismen aldri var forbudt, ble det lagt restriksjo­ ner på hvor fritt den kunne utøves, og katolikker ble utsatt for forskjellige former for sosial og politisk diskriminering. På 1800-tallet kom en bevegelse for frigjøring av katolikkene fra deres posisjon som annenklasses borgere. Da de liberale kom til makten ble kirkehierarkiet gjenopprettet i 1853. Også innenfor Den nederlandske reformerte kirke følte en­ kelte medlemmer at de var gjenstand for forskjellige former for diskriminering. De "Kleine Leyden" ("småfolket", en omtrent­ lig referanse til småkjøpmenn og kontorister), som hadde en mer ortodoks kalvinistisk tro, startet også en bevegelse for sosial og politisk emansipasjon. Deres store leder, Abraham Kuyper, grunnla et nytt kirkesamfunn, den "Gereformeerde Kerk", en avis, et universitet og Det anti-revolusjonære parti. Partiet motarbeidet idéen som så blodig var kommet til uttrykk i begivenhetene under den franske revolusjon, om at suvereni­ teten hadde sitt opphav i folket og ikke i Gud. Denne tendensen til å opprette organisasjoner som var sær­ skilt innrettet på gruppens medlemmer ble et mønster i neder­ landsk samfunnsliv. De kalvinistiske, katolske og sosialistiske arbeiderbevegelsene kunne alle tilby organisasjoner for et­ 66

hvert tenkelig sosialt og kulturelt aspekt ved livet, inklusive eget politisk parti, fagforening, massemedia, organisasjoner for helseomsorg, ungdomsforeninger og sportsklubber. Det ble opprettet kalvinistiske og katolske skoler og universiteter. De forskjellige organisasjonene innenfor gruppen var i alminne­ lighet knyttet sammen via styrer med "innbyrdes representa­ sjon", slik at medlemmer av eliten var styremedlemmer i mer enn en organisasjon. Direkte kontakt mellom medlemmer av forskjellige grupper ble dermed ofte ganske begrenset. Dette mønsteret holdt seg gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. Så, av grunner som fortsatt er noe uklare, begynte systemet å gå i oppløsning i 1960-årene. Mange organisasjoner ble mer selvstendige og i noen tilfeller fusjonerte de endog med søsterorganisasjoner fra andre grupper. For at segmentene skulle kunne leve sammen i fred, har toleranse alltid vært en nødvendighet. I dag kommer dette til uttrykk ikke bare i nederlendernes holdninger overfor andre, men også politisk i forhold til narkotika, prostitusjon og porno-

grafi, og samfunnets åpenhet i spørsmål som abort og eutanasi (barmhjertighetsdrap). Nederlenderne tenderer mot å søke helt praktiske løsninger på problemer og unngå komplikasjo­ ner som følger av stivbente ideologier. Denne friheten og toleransen skapte også en kultur hvor kunsten fikk utfolde seg. Nederlandske malere har vært be­ rømte i århundrer; i det 20. århundre er tradisjonen blitt videre­ ført av verdensberømte kunstnere som Piet Mondrian og Karel Appel. Arkitekter, som Berlage, har hatt betydelig innflytelse. Innen musikk og dans har Amsterdam Concertgebouworkester, Rotterdam-filharmonien, Nationale Ballet og Nederlands Dans Theater vunnet internasjonal anerkjennelse. Kunsten har mottatt stor offentlig støtte. En av de mest kontro­ versielle ordningene gikk ut på at billedkunstnere fikk motta en fast inntekt mot å yte noe av sitt arbeid tilbake. På grunn av språkets utilgjengelighet for de fleste utlendin­ ger, har representanter for nederlandsk litteratur og teater fått mindre internasjonal anerkjennelse enn eksponentene

for de andre kunstformene. Ikke desto mindre er det stor vitalitet på disse områdene, og de har stor betydning i landet selv. Fotball, sykling og hurtigløp på skøyter er noen av de mest populære idretter i Nederland. I tillegg til berømte sportshelter som Johan Cruyff, Marco van Basten, Ruud Gullit, Joop Zoetemelk og Ard Schenk, har nederlenderne også frembrakt mestere som Fanny Blankers-Koen i friidrett, Anton Geesink i judo og Max Euwe i sjakk. Nederlandske landhockeylag har vunnet gullmedaljer i de olympiske leker og verdensmester­ skap.

A Tidevannsportene i Zeeland viser nederlendernes evne til å "temme havet”.

67

TYSKLAND

FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND

eiserriket Tyskland, som ble opprettet etter Preussens seier over Frankrike i 1870 og anneksjonen av provinsene Alsace og Lorraine, ble en innflytelsesrik stat med en hurtig­ voksende befolkning, sunn industriøkonomi og en sterk, veltrenet hær. Keiser Wilhelm 2 var oppsatt på å finne og utvikle koloniområder, spesielt i Afrika, og bygge opp en krigsflåte jevnbyrdig med den britiske; han følte sterkt at Storbritannia var en rival. Denne atmosfæren av konkurranse mellom Tyskland og både Frankrike og Storbritannia hindret en bed­ ring av forholdet mellom disse landene. I perioden 1905-1913 økte spenningene mellom dem med hver internasjonal krise, spesielt gjaldt dette det tyske nærværet i Marokko og Tyrkia. Spenningene eksploderte i krig i 1914, da Tyskland ble trukket inn den europeiske krisen som ble utløst av en lokal konflikt mellom Serbia og Tysklands allierte, Østerrike-Ungarn. Tysklands strategiske beliggenhet utsatte landet for angrep fra øst og vest samtidig. For å avverge en tysk "tofrontskrig" forutsatte mottrekket - den lenge forberedte Schlieffen-planen - en rask seier over Frankrike i vest før man konfronterte den russiske hær i øst. I september 1914 ble imidlertid en hurtig seier i vest forhindret av franske og britiske forsvars-

K

VIKTIGE BEGIVENHETER

1918

Revolusjon i Kiel og Berlin. Republikken proklameres

1926

Vennskapspakt med Sovjetunionen

1933

Hitler utnevnes til kansler

1935

Nurnberglovene fratar jødene borgerrettigheter

1939

Tyskland invaderer Tsjekkoslovakia og Polen

1949

Forbundsrepublikken Tyskland opprettes på basis av en grunnlov, og Den tyske demokratiske republikk etableres

1953

Oppstand i Øst-Berlin

1990

Øst- og Vest-Tyskland gjenforenes

NØKKELDATA

Hovedstad

Berlin

Folkemengde Areal

(1991)79 096 000

356 958 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 221,6 (1989) USD 20 750

Konstitusjon Føderal f lerpartirepu bl i kk med to lovgivende kam­ re (Forbundsrådet; Riksdagen) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; EU; l-ADB; NATO

1 tysk mark (DM) = 100 pfennig

Offisielt språk

Tysk

Viktigste religion

Kristendom

Stats- og regjeringssjefer (Keiser) Wilhelm 2 (1888-1918); (president) F. Ebert (1919-25); P. von Hindenburg (1925-34); (kansler og fører) A. Hitler (1933-45); alliert okkupasjon (194549); øst: (president) W. Pieck (1949-60); (statsrådsformann) W. Ulbricht (1960-73); W. Stoph (1973-76); E. Honecker (197689); M. Gerlach (1989-90); vest: (kansler) K. Adenauer (194963); L. Erhard (1963-66); K. Kiesinger (1966-69); W. Brandt (1969-74); H. Schmidt (1974-82); H. Kohl (1982-90); gjenforent: H. Kohl (1990-)

68

EUROPA

styrker langs elven Marne. Resultatet ble en stillestående skyttergravskrig langs Frankrikes nordøstgrense, samtidig som Tyskland allerede var kommet i kamp med russiske styrker i øst. Tyskerne klarte ikke å bryte den allierte sjøblokaden, til tross for ubåtkrig i Atlanterhavet og en marinekonfrontasjon med britene ved Jylland i 1916. Da de russiske bolsjevikene i mars 1918 inngikk en våpenhvile på østfronten i Brest-Litovsk, med betingelser som var gunstige for Tysk­ land, så det ut til at Tyskland likevel kunne gå av med seieren. Den tyske hær var ubeseiret i Italia og Øst-Afrika, og generale­ ne Ludendorff og Hindenburgs fremragende ledelse kunne gi håp om ytterligere fremgang, men minkende mat- og oljeforsyninger og de amerikanske styrkene som kom for å bistå britene og franskmennene stanset våroffensiven på vestfronten 1918. I begynnelsen av november 1918 var den tyske stridsevnen så godt som uttømt. Krigsnederlaget førte til skuffelse og sinne. Stimulert av begivenhetene i Russland truet marxistiske revolusjonære med opprør i Tyskland, først ved et marinemytteri i Kiel og deretter i Berlin, hvor sosialistiske opprørere forsøkte et kupp i november 1918. Keiseren abdiserte to dager før våpenhvilen av 11. november, som svært mange i Tyskland oppfattet som et "dolkestøt i ryggen". I Berlin var den revolusjonære Spartakistbevegelsen knust og dens ledere myrdet. Ut av denne forvirringen vokste det frem en republikk med sterkt inn­ skrenkede grenser etter Versaillestraktaten, som også la strenge militære begrensninger på de tyske væpnede styrker. Tidligere tyske områder ble gitt til Polen, Litauen og Tsjekko­ slovakia og tilbakeført til Frankrike, Belgia og Danmark. I begynnelsen var sosialdemokratene den dominerende poli­ tiske grupperingen i den nye Weimar-republikken - oppkalt

etter byen hvor den konstituerende forsamling hadde sittet. Regimet overlevde til tross for intrigering fra kommunistene og en fremvoksende høyrefløy i perioden 1920-24. Versailles­ traktaten påla Tyskland en enorm krigserstatningsgjeld som ikke kunne betales. Dette førte til hyperinflasjon i 1922, og til fransk okkupasjon av industriområdet Ruhr i 1923. En ny pengeenhet, mange nye politiske partier og forholdstallsvalg skapte livlig politisk debatt, og internasjonale grenseavtaler under Locarnotraktatene i 1925 bidro til økende stabilitet. Den dyktige og respekterte politikeren Gustav Stresemann døde imidlertid plutselig i 1929, og like etterpå ble økonomien ødelagt av krakket på Wall Street. Produksjonen og syssel­ settingen ble rammet omgående og forsterket den politiske polariseringen mellom kommunistene og det nye nazi-partiet anført av Adolf Hitler. Nazistene, offisielt NSDAP, opplevde et valgskred i sin favør i 1930 og ble Riksdagens største parti i 1932. Flere regjeringer ble ødelagt av sin manglende evne til å stanse volden mellom kommunister og nazister og til å han­ skes med de økonomiske vanskene, inntil president Hindenburg i mars 1933 ba Hitler overta som regjeringssjef, kansler. Dette førte til mer vold, inklusive brannen i Riksdagsbygningen. Innen årets utgang var andre politiske partier av­ skaffet, motstandere fjernet og den totalitære staten på plass. Alle fullmakter var overdratt Hitler, nasjonens fører. De første jødefiendtlige raselovene ble vedtatt i 1934, en politikk som førte til konsentrasjonsleirer og, fra 1941, til dødsleirene og gasskamrene. A

Tysk tungindustri for forste verdenskrig.

◄ Hitler la vekt på å appellere til ungdommen.

69

Mange så mye positivt ved nazistenes politikk. Syssel­ settingen og produksjonen økte som følge av veibyggingsprogrammer for de første motorveier, Autobahnen, og investeringer i boliger, nye transportformer, som luftskip, og mo­ torkjøretøyer, inklusive Volkswagen eller "folkevognen”. Et rustningsprogram bidro også til å bedre økonomien. 11936 gikk Hitler imidlertid i gang med å kreve tilbake områder som var gått tapt etter 1919. Rhinland ble tatt tilbake uten mot­ stand, og i 1938 ble Østerrike lagt under Tyskland. Så, stikk imot Miinchen-avtalen med Storbritannia og Frankrike i 1938, gikk Hitlers styrker i 1939 inn i Tsjekkoslovakia og Memelområdet. En ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjet­ unionen i august 1939 åpnet for en invasjon av Polen, men Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig den 3. september 1939. Innledende tysk militær fremgang i Europa og Nord-Afrika, herunder beseiringen av Frankrike på seks uker i mai-juni 1940, gjorde Hitler til herre i Europa fra Atlanterhavet til Sovjetunionen, selv om det britiske luftfor­

70

svaret avverget invasjon over Den britiske kanal. Deretter fulgte okkupasjonen av Hellas, og i juni 1941 angrep tyskerne uten varsel sin tidligere allierte Sovjetunionen og rykket frem til Moskvas forsteder. 11942 snudde krigslykken, etter at både Sovjetunionen og USA var kommet med i krigen mot Tysk­ land. Den tyske hær ble slått ved Stalingrad i 1942-43 og i Nord-Afrika, samtidig som de allierte utfordret Hitler på kontinentet; i Italia fra 1943 og i Nord-Frankrike fra 1944. Ingen forsøk i siste liten på å skaffe seier med nye metoder, som raketter eller dristige motoffensiver i Ardennene, kunne avverge et totalt og vanærende tysk nederlag. Hitler begikk selvmord i sin bunker i april 1945, og Tysklands betingelses­ løse kapitulasjon ble undertegnet den 8. mai 1945. Økonomien og samfunnet var smadret, institusjonene øde­ lagt, og en helt ny periode i tysk politikk ble innledet med at seiersmaktene Sovjetunionen, De forente stater, Storbritan­ nia og Frankrike okkuperte landet militært. Totalt nederlag og kaos krevde et nytt politisk system. Dessuten ble grensene

EUROPA Tyskland

igjen innskrenket, og alle spor etter Hitlers Tredje rike skulle fjernes gjennom "avnazifisering". Men okkupasjonsutgifte­ ne var store: i 1947 slo amerikanerne, britene og franskmenne­ ne sine soner sammen, og likedan sektorene i hovedstaden Berlin, som seiersmaktene hadde delt mellom seg. Beslut­ ningen om å innføre en ny valuta, tyske mark, sikret de vestlige sonene og Vest-Berlin tilhørighet til det frie markeds­ systemet, mens den sovjetiske sonen ble knyttet til det lukke­ de kommunistiske økonomiske systemet. Et sovjetisk forsøk på å blokkere Vest-Berlin i 1948-49 lyktes ikke, og delingen av Tyskland var et faktum. 11949 ble det opprettet to nye stater. Forbundsrepublikken, Vest-Tyskland„ ble forankret i en ny grunnlov, og den sovjetiske sonen ble til Den tyske demokra­ tiske republikk eller Øst-Tyskland. Berlin forble under mili­ tær administrasjon. 11955 ble de to tyske statene medlemmer av henholdsvis NATO og Warszawapakten. Forbundsrepublikken, med sterke delstatsregjeringer og en svak sentralregjering, ble politisk stabil. Landet utviklet et

partipolitisk system med en blanding av forholdstallsvalg og førstemann-i-mål-valg, men som likevel var påvirkelig av opinionsendringer. Utformingen av disse institusjonene og den nye forvaltningspraksisen var tyske politiske lederes fortjeneste, spesielt den første presidenten, Theodor Heuss, og kristeligdemokraten Konrad Adenauer. Mange beslutnin­ ger ble fattet på regionalt nivå, av de elleve U/zder-regjeringene. Delstatene hadde også beslutningsmyndighet på føderalt nivå gjennom forbundsrådet (Bundesrat), et annet-kammer som var opprettet for å gi regionene en kontroll med for­ bundsregjeringen. Presidenten ble valgt indirekte og hadde liten politisk makt, og hele den politiske struktur sto under overvåkning av en forfatningsdomstol. Stabiliteten ble ytterli­ gere sikret gjennom medlemskap i De europeiske fellesska­ per (EF) og Den vesteuropeiske unionn (VEU). Den demokratiske republikken fikk også nye institusjoner innenfor et sentralisert system dominert av det kommunistis­ ke Sosialistisk enhetsparti (SED). Forbindelsene med Sovjet­ unionen var nære, men landet fikk også betydelig støtte fra Vest-Tyskland, både gjennom statlig og kommersiell bistand og som personlig familiestøtte. Velstanden i Forbundsrepublikken ble så stor at mange tusen østtyskere flyktet over grensen. Mange kom gjennom Berlin, hvor atkomsten var lettest, inntil myndighetene i øst reiste en militært bevoktet mur rundt Vest-Berlin i 1961.11970 var forholdet mellom de tyske statene og mellom Forbunds­ republikken og Sovjetunionen blitt bedre, tilskyndet av den sosialdemokratiske kansleren og tidligere borgermesteren i Vest-Berlin, Willy Brandt. Den sovjetiske president Mikhail Gorbatsjovs peresfrq/faz-politikk (økonomisk liberalisering) fikk hurtig virkninger i Øst-Tyskland. Demonstrasjoner for politiske og økonomiske forandringer var de første uttrykk for befolkningens krav om tysk gjenforening. Demonstrasjo­ nene fant sted i de større byene Dresden, Leipzig og Berlin i 1988 og 1989 og endte med Berlin-murens fall i november 1989. Innen ett år var Tyskland politisk og valutamessig gjenforent, uten motstand fra østtyske myndigheter. Etter hvert kom motsetninger etter den forserte gjenforeningen for dagen. I 1991 ble det besluttet at Berlin skulle bli hovedstad i det forente, demokratiske Tyskland.

Økonomiske og sosiale trender Tyskland gikk inn i første verdenskrig som en av verdens mektigste stater, men krigen skulle vise seg å bli svært ødeleg­ gende. Økonomisk blokade skapte mangel på mange for­ syninger, men de verste virkningene av krigen, bitterheten og lidelsen, kom da mange tyskere etter 1918 ble avskåret fra sine landsmenn som følge av grenseendringer. Tyskland var ned­ tynget av krigs gjeld, men ble likevel forhindret i å øke indu­ striproduksjonen og slik skaffe de nødvendige inntekter til å betale avdrag. Resultatet ble en inflasjon av gigantiske pro­ porsjoner i 1922-23, en erfaring senere generasjoner tyskere ikke har glemt. I et forsøk på å inndrive erstatningsavdrag, okkuperte franskmennene industriområdet Ruhr i 1923, men ble møtt med sivil ulydighet og streik. Franskmennenes til­ baketrekning ble fulgt av en amerikansk finansgaranti for Tysklands økonomi i 1924. Denne avtalen lettet det økono­ miske og sosiale trykket. Nyutstedte penger, arbeid og et fritt fungerende demokrati skapte en stimulerende og entusias­ tisk stemning under tyskernes gjenoppbygging av landet. Denne ble ødelagt av den internasjonale pengekrisen i 1929, som ga en raskt økende arbeidsledighet og synkende produk­ sjon. 11933 hadde arbeidsledigheten nådd seks millioner, og eksporten gikk dårlig. Hitlers Tredje rike svarte på det ødeleggende sammen-

◄ Sovjetiske soldater inntar Riksdagen i Berlin 1945.

71

Et delt Berlin Berlin, Tysklands største industriby, tidligere hovedstad i Preussen, Det tyske keiserrike og Det tredje rike, ble sterkt bombet under annen verdenskrig. Nesten 75 prosent av bygningene ble ødelagt av bomber og beskytning og mange av de øvrige ble skadet. Berlin hadde imidlertid så stor symbolverdi at seiersmaktene ble enige om å dele byen i fire sektorer, selv om den lå 190 kilometer inne i den russiskokkuperte sonen av Tyskland. Den ble administrert av et Alliert kommandatur, med de fire militærkommandantene som høyeste autoritet. Da spenningen økte mellom Sovjetunionen og de vestlige allierte, sluttet russerne å delta i kommandaturets møter; og da tyske mark i 1948 ble offisiell valuta i de tre sammen­ hengende sektorene i Vest-Berlin, kuttet russerne all landverts forbindelse gjennom de etablerte korridorene mellom VestBerlin og vestmaktenes okkupasjonssoner i Tyskland. Som svar ble det opprettet en luftbro for forsyninger til vestberlinerne. Blokaden ble opphevet i 1949. De allierte hadde hadde vist at de tok sine forpliktelser overfor Vest-Berlin alvorlig. Da forbundsrepublikken ble

72

opprettet fikk Berlin sin egen regionale (Land-) regjering, men uten den samme grunnlovsmessige frihet som andre Lander fordi byen formelt var under militær okkupasjon. Å se bort fra dette ville gi russerne anledning til å kreve at de allierte forlot byen. Vestberlinerne opplevde en sterk velstandsvekst som trakk tusenvis av østtyskere til Vest-Berlin, en strøm som begynte i 1945 og som økte på etter at et opprør i Øst-Berlin ble knust av sovjetiske stridsvogner i juni 1953. Til slutt, i 1961, bygde den østtyske regjering en mur langs sektorgrensen gjennom de indre bydeler. Dette stanset flyktningestrømmen og innledet en spent stillstandsperiode frem til 1971, da fire-makts-avtalen ga regler for intern kommunikasjon, men opprettholdt delingen av byen. Slik var situasjonen inntil den østtyske regjering selv rev muren i november 1989.11990 var byen forenet på ny. Muren, som amatørkunstnere på den vestlige siden en gang hadde utfoldet sitt talent på, var borte.

▼ Berlin feirer gjenforeningen i 1990.

EUROPA Tyskland

bruddet med å endre de økonomiske og sosiale vilkårene i Tyskland. Ny etterspørsel ble skapt gjennom utvidelser i våpenindustrien og investeringer i prestisjeprosj ekter, fra offentlige bygninger til veier. 11942 hadde krigen tæret hardt på en økonomi som mang­ let olje og trengte åpne sjøveier for forsyninger. Bombing fra luften ødela produksjonen, og etter 1943 avskar de sovjetiske motoffensivene Tyskland fra matproduksjonen i Øst-Europa. Malm ble fortsatt levert til Tyskland fra nøytrale land som Sverige. Arbeidere ble hentet fra okkuperte folk for å gjen­ oppbygge og opprettholde produksjonen. Men dette kunne ikke vare, og da krigen sluttet, var den tyske økonomien fullstendig ødelagt. Byer og fabrikker var grushauger, infra­ strukturen nesten borte og samfunnet i kaos; krigen hadde fordrevet mange tyskere fra deres hjem. Tyskland hadde nærmest opphørt å eksistere. Etter 1945 ble Tyskland gjenreist - gjennom et "økonomisk mirakel" i Forbundsrepublikken, og en økonomisk og sosial rekonstruksjon i Øst-Tyskland. I vest kom økonomien på fote igjen ved at byene ble gjenoppbygget fra haugene av mursten. Amerikansk hjelp og innsats fra andre okkupasjons­ makter bidro til gjenreisningen, men viktigst var en helt ny struktur når det gjaldt økonomi, skatter og avgifter. En ny myntenhet ble innført i 1948, og et gradert skattesystem som stimulerte til inntektsvekst. Det ble organisert et fagforeningssystem basert på 16 hovedforbund - Hitler hadde øde­ lagt det gamle systemet - noe som tillot regelmessige og ordnede nasjonale lønnsforhandlinger. Den økonomiske gjenreisningen av Forbundsrepublikken hadde et klart poli­ tisk siktemål: for å beskytte de svake og forhindre markedsvridninger og korrupsjon skulle det skapes en sosial markeds­ økonomi hvor staten kontrollerte det frie markedet og den konvertible valutaen. Denne vellykte økonomien ble styrket av tysk medlemskap i Det europeiske kull- og stålfellesskap (ECSC) og Fellesmarkedet (EEC). For vesttyskerne var resul­ tatet høy velstand, en jevn årlig vekstrate, et lavt inflasjons- og rentenivå og en stadig sterkere valuta. Frem til den milde lavkonjunkturen i 1980-årene var arbeidsledigheten ikke al­ vorlig, men voksende, og den fortsatte å vokse da den tyske gjenforeningen i 1990 skapte arbeidskraftoverskudd og ut­ vandring av arbeidskraft fra øst til vest. De sosiale spen­ ningene ble skjerpet av en tidligere tilstrømning av asylsøkere fra de forhenværende kommunistlandene i Øst-Europa, og ble understreket av en rask økning i aktiviteten til høyre­ ekstreme politiske grupper. I Den tyske demokratiske republikk, hvor man strevet med industriutbygging i en region som før 1945 hovedsakelig had­ de vært et jordbruksområde, var utviklingen mindre vel­ lykket. Den statsstyrte industriproduksjonen hadde suksess på enkelte områder, men økonomien led under sovjetiske krav om utenlandsk valuta fra østtysk eksport, og mangel på olje og andre varer. Imidlertid ble det bygget ut et solid statsdominert velferds- og utdanningssystem, og kvinner ble oppmuntret til å delta i arbeidslivet ved hjelp av likelønn, statlige daghjem og abort. Manglene kunne skjules i noen år, men kravene om større valg- og bevegelsesfrihet, og flere og bedre forbruksvarer, undergrov etter hvert regimet, økono­ mien og samfunnet. Resultatet ble gjenforeningen i 1990, men det var store omkostninger forbundet med å modernisere og tilpasse den østtyske industrien og infrastrukturen til konkur­ ransen på det frie marked. På noen områder, som forurens­ ningskontroll og byggestandarder, hadde det vært liten ut­ vikling etter krigen. Etter en inflasjonistisk oppgang fulgte en langvarig nedgangsperiode mens en smertefull økonomisk tilpasning ble tvunget igjennom. Kultur og vitenskap Tradisjonelt hadde tysk kultur hevdet seg innen musikk og

med sitt høye nivå i tekniske vitenskaper. Disse områdene blomstret i keisertidens oppgangsår før 1914. Komponisten Johannes Brahms døde først i 1897 og den alminnelige inter­ essen for klassisk musikkutøvelse holdt seg levende. Små byer bygget konsert- og operahus. Tysk kreativitet kom også sterkt til uttrykk i vitenskapene, men det var særlig i den praktiske utnyttelsen av oppfinnelse­ ne i produksjonslivet og for forbrukeren tyskerne var frem­ ragende. Leketøy, våpen, fly og motorkjøretøyer, elektronikk og raketteknologi er solide eksempler på deres prestasjoner. Grunnlaget ble lagt i den videregående utdannelsen og ved de tekniske høyskolene, et system som overlevde annen ver­ denskrig og spilte en sentral rolle i begge de tyske stater etter 1945. I lys av denne praktiske styrken er det ikke overraskende at industridesign og arkitektur etter første verdenskrig gjorde at Tyskland, og især Berlin ble et sentrum, som konkurrerte med Paris om forfattere, kunstnere og formgivere i 1920-årene. Den kunstneriske og vitenskapelige kompetansen ble ødelagt etter 1933, da mange ledende intellektuelle rømte landet, slik som dramatikeren Bertolt Brecht og komponisten Kurt Weill, mens de som ble tilbake ble tvunget til taushet. Etter 1945 viste tyskerne igjen sine ferdigheter i praktisk utnyttelse av vitenskap og forskning i produksjonen, og i entusiasmen for Tysklands tradisjonelle kultur og musikk. Dette gjaldt for begge de tyske stater. Operaen i Øst-Berlin holdt et høyt nivå, selv om det akademiske og vitenskapelige liv ble hemmet av statens politiske restriksjoner. I vesttysk kunstliv kom imidlertid samfunnskritikk og politisk kritikk til å prege litteratur og film fra slutten av 1960-årene; de alvorlig­ ste temaene var en kritikk av materiell eiendom og vekst og fraværet av en tysk identitet. I øst var ofte kunstnere, musi­ kere og forfattere som hyppig besøkte Vesten de bitreste kritikerne av kommunistisk undertrykkelse.

▲ Mercedesen - symbolet på etterkrigstidens økonomiske mirakel.

73

ØSTERRIKE

REPUBLIKKEN ØSTERRIKE

en østerrikske republikk, som ble opprettet som en ny stat i 1918, omfattet omtrent en sjettedel av det østerrikskungarske monarkiets landområde. Republikken videreførte det gjeldende rettssystemet, arvet det storstilte byråkratiet etter Habsburgerne og videreutviklet statens aktive rolle i økonomien og samfunnslivet. På disse områdene var det betydelig kontinuitet. I den nye republikkens politiske liv hersket fra første dag det samme kaos av demokratisk og nasjonalistisk krysspress som, med første verdenskrig, hadde veltet Habsburgernes dynastiske styre. Republikken manglet et enhetlig nasjonalt selvbilde. Først og fremst foretrakk noen politikere regional uavhengighet; andre ønsket Østerrike som del av en Donaukonføderasjon, mens atter andre ville ha union (Anschluss) med Tyskland. Oppfatningen at det ikke eksisterte noen Østerriksk nasjon atskilt fra den tyske viste seg til slutt å være sterkest. Sosialde­ mokratene, med maktbase i Wien, var de mest entusiastiske tilhengerne av det nye regimet. Imidlertid satt Det kristeligsosiale parti med regjeringsmakten fra 1920 til 1931, og der­ etter i koalisjon med det fascistiske Heimwehr. Sosialdemokra­ tene fant seg selv utestengt fra makten. Gatekamper mellom partitilknyttede halvmilitære grupper var hyppige. Nazismens fremvekst i Tyskland og virkningene av den sterke økonomiske depresjonen etter 1929 utsatte regimet for nye påkjenninger. I 1933 ble Engelbert Dollfuss kansler og opprettet et autoritært regime. Etter en kort og blodig borger­ krig i 1934 ble Det sosialdemokratiske partiet oppløst og en korporativ konstitusjon innført. Selv ble Dollfuss myrdet i et mislykket nazistisk statskupp i 1934. Det ulovlige nazi-partiet fortsatte sin virksomhet i Østerrike, mens Mussolini oppga sin ytre beskytterrolle til fordel for et nærere forhold til Hitler. Resultatet ble at Tyskland annekterte Østerrike i mars 1938.1 1939 opphørte Østerrike også å eksistere som egen admini­ strativ enhet i den tyske staten. I etterkrigstidens Østerrike var det stemning for å vende tilbake til "ånden” i grunnloven av 1920, og en solid enighet om verdien av "sosialt partnerskap" ga fagbevegelsen be­ tydelig innflytelse. De to største politiske partiene, Det øster­ rikske folkeparti (OVP), arvtageren til Det kristelig-sosiale parti, og Østerrikes sosialistiske parti (SPO), sosialdemokrate­ ne, gikk sammen i en storkoalisjon hvor hovedmålet var å arbeide for en snarlig slutt på den allierte okkupasjonen, og å benytte en erklæring om Østerrikes nøytralitet for å oppnå dette. Hensikten ble oppnådd med statsavtalen av 1955, som førte til at Sovjet trakk ut sine styrker. Siden det har Østerrike brukt sin nøytralitet til å lokke en rekke større internasjonale organisasjoner til å opprette hovedkvarter i Wien, eksempel­ vis Det internasjonale atomenergibyrå og De forente nasjo­ ners utviklingsorganisasjon. 1 1989 søkte Østerrike om med­ lemskap i EF. Tre politiske partier har dominert østerriksk politikk. OVP hentet oppsslutning blant katolikker. SPO vi­ dereførte en stolt tradisjon (forgjengeren, Det sosialdemokra­ tiske parti, ble stiftet i 1889), men var mindre ideologisk og mindre innadvendt enn Det sosialdemokratiske parti hadde vært. Det østerrikske frihetsparti (FPO) var preget av høyreradikale og antikirkelige temaer, men dreiet over tid gradvis mot nyliberalismen og til å bli et pådriverparti for østerriksk EF-medlemskap. Under Jbrg Haider ble det forbundet med fremmedhat og fiendtlighet til det bestående system.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1916

Keiser Franz Joseph dør

1918

Den første republikk opprettes

1933

Parlamentarisk styre erstattes med et autoritært regime under Dollfuss

1938

Anschluss med Tyskland

1945

Østerrike erklærer seg selvstendig og oppretter Den an­ nen republikk

1955

Statsavtalen: avslutter firemaktsokkupasjonen og gjør Østerrike alliansefritt

1966

Storkoalisjonen opphører og Det østerrikske folkeparti (OVP) danner regjering

1970

Sosialistpartiet (SPØ) danner regjering

1986

Storkoalisjonen gjenopprettes

1989

Søknad om medlemskap i EF

NØKKELDATA

Hovedstad

Wien

Folkemengde

Areal

(1991) 7 815 000

83 857 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 93,2

(1990) USD 20 231

Konstitusjon Føderal flerpartirepublikk med to lovgivende kam­ re (Forbundsrådet; Nasjonalrådet) Uavhengighetsdato

30. oktober 1918

Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; l-ADB

1 Schilling (S) = 100 Groschen

Offisielt språk

Tysk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Statsoverhoder siden uavhengigheten (President) dr. X. Seits (1918-20); dr. M. Hainisch (1920-28); dr. W. Miklas (192838); det tredje rike (1938-45); (president) K. Renner (1945-50); T. Korner (1951-57); A. Scharf (1957-65); F. Jonas (1965-74); B. Kreisky (apr-juli 1974); R. Kirchschlåger (1974-86); K. Waldheim (1986-92); T. Klestil (1992-)

74

EUROPA

Sosiale og økonomiske trender Et sentralt spørsmål ved opprettelsen av den første republik­ ken var om den nye østerrikske staten var økonomisk leve­ dyktig. Østerrike manglet innenlandsk kapital og råvarer (med unntak av malmforekomstene i Styria), og negative virkninger av forsøket på økonomisk selvberging under de­ presjonen i 1930-årene og avhengigheten av lån i utlandet tynget økonomien. Middelklassen ble hardt rammet av den enorme inflasjonen i 1922 og den påfølgende sparepolitikken; nedgangstiden etter 1929 førte til at nærmere en fjerdedel av den arbeidsdyktige befolkningen sto uten arbeid i 1933. Disse utviklingstrekkene var vesentlige årsaker til den første re­ publikkens sammenbrudd og hendelsene som førte frem til Anschluss i 1938. Innlemmelsen i den tyske økonomien resul­ terte i ny investeringskapital, en fordel som ble oppveiet av enorme krigsødeleggelser og kaos. Etter 1945 ble massearbeidsledighet og hyperinflasjon av­ verget gjennom handelsavtaler og kapitaloverføringer under Marshall-planen for europeisk gjenreisning. I den innenriksøkonomiske politikken ble det gitt prioritet til den sosiale dimensjon å opprettholde full sysselsetting, en målsetting som overlevde nedgangsperioden etter 1973. En garanti for at

denne linjen skulle føre frem besto i at storkoalisjonen, og partipolitikken i sin alminnelighet, holdt en moderat profil, og i den nye "kommisjonen for pris- og lønnslikevekt" som ble nedsatt i 1957. "Likevektskommisjonen" representerte i realiteten en ny form for korporatisme, hvor representanter for arbeidsgivere, arbeidstagere og regjering i fellesskap skul­ le forsøke å holde priser og lønninger nede. Statlig over­ tagelse av bedrifter ble mer omfattende enn i noe annet vesteuropeisk land. Budsjettkostnadene ved å opprettholde sysselsettingen i offentlig sektor skapte et mer kritisk klima i 1980-årene, men i et Europa i hurtig endring forble Østerrike et velstående og stabilt land. Østerrike har velrenommerte kulturinstitusjoner: spesielt nevneverdige er Statsoper (hvor Gustav Mahler var dirigent ved århundreskiftet); Musikverein, hvor Wien filharmoniske orkester hører hjemme; og Burgtheater, sete for klassisk tysk teater siden 1700-tallet. Høykulturen omfattes med en enorm publikumsinteresse, og spesielt nyter musikken høy prestisje. Konservatoriene i Wien holder en ekstremt høy undervis­ ningsstandard. ▼ Hitlers soldater marsjerer gjennom Wien i 1938.

75

SVEITS

DEN SVEITSISKE KONFØDERASJON

et spesielle ved Sveits beror på en kombinasjon av tre urokkelige faktorer: landets mange ulike befolkningselementer, dets beliggenhet midt i Europa og som sam­ ferdselsåre mellom nord og sør, og dets utilgjengelighet som en borg i Alpene. Den historiske arven omfatter også en velutviklet sans for kompromiss og samstemmighet; en veltrenet militshær med en sentral stilling i samfunnet; og prin­ sippet om aktiv nøytralitet i utenrikspolitikken. Ikke noe annet samfunn på det europeiske fastland har som det sveit­ siske unnsluppet krigens rystelser. Historisk har region, språk og religion skapt de viktigste skillelinjene i Sveits. For å unngå å bli innblandet i Europas religionskriger på 1500- og 1600-tallet innførte flere ledende kantoner prinsippet om likeverd mellom protestanter og ka­ tolikker. Dette prinsippet ble styrket ved at forfatningen ga­ ranterte kantonene en sterk rikspolitisk innflytelse. Uformelt ble også landets forskjellige språksamfunn (fransk, tysk, itali­ ensk og retoromansk) tatt hensyn til. Fra midten av 1800-tallet ble flertallsstyre (Mo/orz) avløst av forholdsvis representasjon (Proporz). På det føderale nivå inneholdt konstitusjonen av 1848 bestemmelser om at regjeringen skulle være "kollegial" istedenfor flertallsbasert. Sveits' politiske utvikling i det 20. århundre avspeiler opprettholdelsen av to målsettinger: kon­ tinuerlige bestrebelser på innenrikspolitiske forlik, og prin­ sippene om nøytralitet og solidaritet som retningsgivende for utenrikspolitikken. Som en følge av dette ble ikke landet innblandet i noen av verdenskrigene, selv om belastningene krigene førte med seg fikk store innenrikspolitiske virknin­ gen Krig har ikke bare skapt uorden i landets system, men også, sammen med depresjonen i 1930-årene, bidratt til å sveise det sammen. Ikke desto mindre har det funnet sted en politisk nyorientering i løpet av 1900-tallet. På bakgrunn av den store depresjonen og omleggingen til selvberging over hele Europa, støttet den sveitsiske staten oppbygging av karteller. Denne offentlig sektor-ledede linjen varte imid­ lertid ikke lenge. Etter hvert som liberaliseringen av verdens­ økonomien skapte nye muligheter mot slutten av 1950-årene, vendte Sveits tilbake til sin tradisjonelle preferanse for å la det private næringsliv legge premissene for økonomien. Et slående trekk i det 20. århundre er hvor mye makt som er blitt samlet i hendene til Sveits' relativt sentraliserte inter­ essegrupper. Disse gruppene har fremstått som avgjørende aktører i landets politiske beslutningsprosess - spesielt Vorort, Sveits' viktigste næringsorganisasjon. Yrkessammenslutninger har også fått økende betydning, særlig innenfor yrkes­ faglig opplæring. Generelt kan det sies at den sveitsiske staten - hvor sosialisme og fagforeningsbevegelser har spilt en ube­ tydelig rolle - har foretrukket å stole på at den private sektor kunne kompensere innbyggerne for omkostningene ved økonomisk endring. Det sveitsiske velferdssamfunnet er blitt bygget opp ved hjelp av et privat forsikringssystem og opp­ muntring til personlig sparing: forsikringsutgiftene per inn­ bygger er verdens høyeste, i personlig sparing ligger bare Japan foran. Siden 1959 har alle de fire største partiene i Sveits sittet sammen i den føderale regjeringen. Denne all-partistyringen har medført at valgene ikke har gitt klare vinnere eller tapere, noe som avspeiler den historiske avsmaken for motsetnings­ fylt og konkurransepreget politikk.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1919

Forholdstallsvalg innføres

1937

Fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene i metall­ industrien inngår avtale om arbeidsfred

1944

De første sosialdemokrater tar plass i forbundsregjeringen

1959

Sosialdemokratene får faste plasser i regjeringen

1971

Kvinner får stemmerett

1992

Folkeavstemning avviser avtalen om Europeisk økono­ misk samarbeid (EØS)

NØKKELDATA

Hovedstad

Bern

Folkemengde Areal

(1991) 6 820 000__________________________

41 293 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 165,2 (1989) USD 30 270

Konstitusjon Konføderal republikk med to lovgivende kamre (Stenderrådet; Nasjonalrådet) Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; l-ADB

1 sveitserfranc (Sfr) = 100 centimes

Offisielle språk Viktigste religion

Fransk, tysk, italiensk og retoromansk Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjef Forbundspresidenten, som også er statsover­ hode, velges hvert år av Forbundsforsamlingen

76

EUROPA

Økonomiske og sosiale trender Sveits er den internasjonale finanskapitalismens høyborg og et turistparadis, to faktorer som understreker i hvilken used­ vanlig stor grad landets tjenestesektor er utviklet. Det huser dessuten et høyt antall store internasjonale selskaper; ja, ikke noe annet høyt utviklet industrisamfunn har en høyere repre­ sentasjon av disse selskapene i forhold til størrelsen. Denne internasjonale orienteringen preger storbankene, spesielt The Union Bank of Switzerland, The Swiss Bank Corporation og The Swiss CreditBank. De direkte utenlandske investerin­ gene i disse selskapene er enorme, større per innbygger enn dem som finner sted i USA og Storbritannia. De formidable verdiene selskapene forvalter gjør dem uavhengige av lan­ dets regjering og til svært privilegerte bakspillere i landets politikk. Da sveitserfrancen ble oppskrevet for å bekjempe inflasjonen i 1970-årene, ble produksjonsvirksomhet flagget ut i stort omfang og sysselsettingen i tjenestesektoren styrket ytterligere. Dette politiske tiltaket reflekterer den historiske verdien investorenes tillit til sveitsisk valuta ble tillagt. Den økonomiske tilliten ble ytterligere pleiet ved å vedlikeholde inntrykket av politisk stabilitet, militær nøytralitet og dis­ kresjon i bankvirksomhet. Historisk ble diskresjonen rundt sveitsiske bankkonti innført for å beskytte politiske flykt­ ninger og deres slektninger mot nazi-spionasje i 1930-årene. Det var særlig depresjonen i 1930-årene som bidro til å lede den sveitsiske regjerings oppmerksomhet og politikk i ret­

ning av å fremme eksport og yrkesfaglig opplæring. Sammen var disse to politiske instrumentene sentrale i utviklingen av den sveitsiske økonomien, og det ble overlatt til det private næringsliv å organisere utnyttelsen av begge. Industrien har selv stått for den industrielle forskning og utvikling, og ved utgangen av 1970 var bare USA en større teknologieksportør enn Sveits. I nedgangsperioden etter 1973 økte den eksport­ fremmende aktiviteten kraftig.

Kulturelle trender Religiøst er Sveits antagelig det mest splittede landet i VestEuropa, og med hensyn til etnisk-språklige motsetninger bare forbigått av Belgia. De språklige skillelinjene går faktisk på tvers av religiøse, regionale og klassemessige grenser, og gjør derved de subkulturelle miljøer relativt åpne. Det sveitsiske samfunnet er også kjent for sin lokalpatriotisme og selv­ hevdelse, noe som gjenspeiler landets inndeling i "kantoner" lenge før forfatningen av 1848. Allikevel eksisterer denne lokalpatriotismen - og beskyldninger om "trangsynthet" side om side med et ry for humanitær virksomhet, sym­ bolisert ved det faktum at Sveits er Røde Kors' hjemland.

▼ Den sveitsiske hær på øvelse.

77

Kort om andre land i området radikal-nasjonalistiske "Hromada", ble grunnlagt i 1903. Det østlige Hviterussland ble okkupert av tyskerne under første verdenskrig. Nasjonalister utropte en Hviterussisk nasjonalrepublikk i mars 1918, men den var svak, og Russland opprettet en Hviterussisk sovjet­ republikk i 1919. Denne ble slått sammen med Litauen og deretter invadert av Polen. Etter den sovjetisk-polske krigen i 1920 ble Hviterussland delt mellom Sovjetunionen og Polen, og en mer varig Hviterussisk sovjetrepublikk ble opprettet i det østlige Hviterussland i 1921.11930-årene ble imidlertid hviterussisk nasjonalisme undertrykt både i Polen og Sovjetunionen. Etter en kort­ varig gjenforening av Hviterussland i sovjetisk regi i 1939 ble landet igjen okkupert av Tyskland fra 1941 til 1944, da det ble gjenerobret av Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig ble det hviterussiske SSR utsatt for brutal rekollektivisering og russifisering. Den kommunistiske makteliten "vant" valget i 1990 og Hviterussland erklærte seg selvstendig den 25. august 1991.

ISLAND (Republikken Island) Hovedstad Reykjavik Befolkning (1991) 258 000 Areal 103 000 km2 BNP per innb. (1990) USD 21 962 Internasjonale organisasjoner FN, NATO.

ANDORRA (Fellesfyrstedømmet Andorra) Hovedstad Andorra la Vella Befolkning (1991) 55 400 Areal 468 km2 BNP per innb. (1983) USD 9000.

Andorra, i Pyreneene, har som sine to statsoverhoder biskopen av Urgel i Nord-Spania og den franske president, representert ved sine vegeurs (domproster). Etter annen verdenskrig er landets økonomi blitt sterkt forandret gjennom utvikling av handel og turisme. 11980-årene ble den tradisjonelle politiske strukturen sterkt kritisert av dem som ønsket et mer demokratisk system. Det første valget under et nytt system fant sted i 1985. Reformarbeidet kulminerte i en folkeavstemning i 1993 som endret Andorra til en suveren stat med egen konstitusjon.

BOSNIA-HERCEGOVINA Hovedstad Sarajevo Befolkning (1991) 4 355 000 Areal 51 564 km2 BNP per innb. Ukjent.

Bosnia-Hercegovina var under østerriksk katolsk styre fra 1878 til 1918. Østerrikes formelle anneksjon av Bosnia-Hercegovina i 1908 var sporen til den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princips mord på den østerrikske tronarvingen i 1914. Dette førte til utbruddet av første verdenskrig. Fra 1918 til 1941 ble BosniaHercegovina nektet ethvert selvstyre innenfor det nye serbisk-dominerte Jugoslavia. Etter 1945 ble Bosnia-Hercegovina en kommuniststyrt republikk innenfor det nye føderative Jugoslavia. Ved valget i 1990 valgte BosniaHercegovina en ikke-kommunistisk samarbeidsregjering og ble internasjonalt anerkjent som selvstendig stat den 6. april 1992.

78

Denne utviklingen utløste borgerkrig mellom Bosnias muslimer, katolske kroater og ortodokse serbere. Til tross for internasjonalt press ser landet ut til å bli stykket opp som følge av mange grusomheter og en lang serbisk beleiring av Sarajevo (opphevet i 1994).

ESTLAND Hovedstad Tallinn Befolkning (1990) 1 583 000 Areal 45 100 km2 BNP per innb. Ukjent.

Landet kjempet for uavhengighet fra det russiske tsardømmet under revolusjonen i 1905-06, og ble grusomt straffet. 11918 rev Estland seg, sammen med de andre baltiske statene, løs fra den nye kommunistiske unionen. En omorganisering av samfunnet etter danske sosialistiske retningslinjer ga løfter om velstand, men mangel på politisk erfaring skapte ustabilitet, og i 1934 opprettet Konstantin Påts et autoritært nasjonalistregime. Etter den sovjetiske okkupasjonen under annen verdenskrig ble de tre baltiske statene "frivillig" tilbakeført til Sovjetunionen og mange av deres innbyggere myrdet eller deportert. Senere ble Estland den mest velstående unionsrepublikken. 11980-årene vokste de anti-sovjetiske følelsene, og Estland ledet de baltiske republikkene frem til økonomisk selvstendighet i 1987-88.11991 ble full selvstendighet oppnådd, men en vanskelig periode med økonomisk omstilling fulgte.

HVITERUSSLAND Hovedstad Minsk Befolkning (1990) 10 259 000 Areal 207 600 km2 BNP per innb. Ukjent Internasjonale organisasjoner CIS, FN.

Det første hviterussiske politiske parti, det

11903 fikk Island selvstyre i innenrikssaker fra Danmark, som hadde styrt landet siden 1381.1 1918 ble Island anerkjent som selvstendig stat under den danske krone, en ordning som brøt sammen under annen verdenskrig. Unionen ble formelt oppløst i 1944 og en selvstendig republikk ble opprettet. 11980 ble Vigdis Finnbogadottir verdens første folkevalgte kvinnelige president. Islands økonomi har alltid vært meget sterkt avhengig av havet. 11975-76 resulterte en rekke konflikter med Storbritannia i utvidelse av Islands fiskerigrenser.

KYPROS (Republikken Kypros) Hovedstad Nikosia Befolkning (1991) 573 000 Areal 5896 km2 BNP per innb. (1990) USD 9790 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, EU (assosiert medlem).

Ikke internasjonalt anerkjent Den tyrkiske republikken Nord-Kypros Hovedstad Levkosia (Nikosia) Befolkning (1991) 175 000 Areal 3355 km2 BNP Ukjent.

Øya Kypros ble en del av det britiske imperium i 1878. Befolkningen var delt i en gresk majoritet og en tyrkisk minoritet, og agitasjon for sammenslutning med Hellas (enosis) i 1920-årene førte til opptøyer i Nikosia i 1931.11959 inngikk Hellas og Tyrkia et kompromiss om styringen av øya, som ble uavhengig republikk i 1960 med den greske lederen, erkebiskop Makarios, som president, og den tyrkisk-kypriotiske lederen Fazil Kutchuk som visepresident. Nye og alvorligere kamper førte til at en fredsbevarende FN-styrke (UNFICYP) ble stasjonert på øya i 1964. Makarios ga avkall på enosis, og i juli 1974 ble det gjennomført et kupp mot ham som tvang ham til et kortvarig eksil og førte til tyrkisk invasjon av øya. Øyas nordlige tredjedel ble erklært som Den tyrkiske fødererte stat Kypros. Den tyrkisk-kypriotiske leder Rauf Denktash oppga føderasjonsidéen og forandret navnet til Den tyrkiske republikk i 1983. Valget i 1993, som ble vunnet av den "anti-tyrkiske" kandidaten Glafcos Cleridef, bekreftet den gresk-kypriotiske befolkningens uvilje mot å gi innrømmelser til det fattigere tyrkiske samfunnet i nord.

EUROPA

LATVIA Hovedstad Riga Areal 63 701 km2

Befolkning (1990) 2 687 000 BNP per innb. Ukjent.

Latvia var en del av Russland inntil det klarte å løsrive seg i 1918. De nye bonde- og sosialdemo­ kratiske partiene som overtok styringen innledet vidtrekkende reformer, men politisk ustabilitet hemmet gjennomføringen, og i 1934 fikk et autoritært regime makten under ledelse av Karlis Ulmanis. Sovjetunionen underla seg Østersjølandene i 1940, og på ny i 1944, etter nazi-okkupasjonen. Mange nasjonalsinnede ble deportert eller drept. Den nasjonale folkefronten nådde omsider sitt mål om selvstendighet i 1991.

LIECHTENSTEIN (Fyrstedømmet Liechtenstein) Hovedstad Vaduz Befolkning (1991) 29 000 Areal 160 km2 BNP per innb. (1987) USD 21 000 Internasjonale organisasjoner EØS.

Fyrstedømmet Liechtenstein består av fylkene Schellenberg og Vaduz. Landets nåværende forfatning skriver seg fra 1921.Fyrst Franz Josef 2. besteg tronen i 1938.11984 overlot han den utøvende myndighet til sin sønn, fyrst Hans Adam, som etterfulgte ham i 1989.

LITAUEN Hovedstad Vilnius Befolkning (1990) 3 723 000 Areal 65 190 km2 BNP per innb. Ukjent.

Litauen ble annektert av Russland på 1700-tallet, men ble selvstendig i 1918. Sosialistisk omorganisering av landbruk og samfunn fulgte, sammen med en lang kamp om hovedstaden Vilnius, som ble annektert av Polen i 1919. Politiske splittelser resulterte i 1926 i et kupp og et autoritært regime ledet av Antanas Smetona. Etter annen verdenskrig og en periode med nazi-okkupasjon, tilegnet Sovjetunionen seg de baltiske land. Den litauiske nasjonalismen virket som vaksine mot forsøkene på kulturell kolonialisme og var drivkraften i den baltiske frigjøringsbevegelsen som til sist nådde sitt mål i 1991.11992 og 1993 tapte nasjonalistene både parlaments- og presidentvalget. Tidligere kommunister kom tilbake til makten.

LUXEMBOURG (Storhertugdømmet Luxembourg) Hovedstad Luxembourg Befolkning (1991) 381 000 Areal 2586 km2 BNP per innb. (1989) USD 22 856 Internasjonale organisasjoner FN, NATO.

Luxembourg var okkupert av Tyskland under hele første verdenskrig. 11921 gikk Luxembourg inn i en økonomisk union med Belgia, og ble okkupert av Tyskland på ny i mai 1940. Landet ble medlem av den økonomiske union Benelux i 1948 og EF i 1956. Storhertugen har regjeringsmakt som utøves gjennom et Ministerråd ledet av en president. Etter krigen er stålindustrien erstattet med bankvirksomhet.

Sør-Makedonia og serberne Nord-Makedonia. Både under første og annen verdenskrig ble Makedonia underlagt Bulgaria. Etter annen verdenskrig utviklet Hellas Sør-Makedonia til en produktiv landbruksregion, mens en kommunist­ styrt Makedonsk republikk ble opprettet innenfor den nye jugoslaviske føderasjonen. Av frykt for innlemmelse i et Stor-Serbia valgte den en ikke-kommunistisk regjering høsten 1990 og erklærte seg selvstendig i januar 1992.

Nauru ble selvstendig i 1968. Forfatningen skriver seg fra år 1600, med 60 valgte representanter til Det store og Det allmenne råd. Alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1909, og kvinner fikk stemmerett i 1960. San Marino var formelt nøytralt under annen verdenskrig. Landet hadde en kommunistisk regjering fra 1945 til 1957.

MALTA

Hovedstad Bratislava Befolkning (1991) 5 269 000 Areal 49 035 km2 BNP per innb. Ukjent.

(Republikken Malta) Hovedstad Valetta Befolkning (1991) 357 000 Areal 316 km2 BNP per innb. (1990) USD 6996 Internasjonale organisasjoner FN, Samveldet, EU (assosiert medlem).

Under annen verdenskrig ble Malta, som var en viktig britisk flåtebase, voldsomt bombet av aksemaktene. Øya fikk full selvstendighet i 1964. Fra 1971 gikk Det maltesiske arbeiderparti inn for en alliansefri politikk og et spesielt vennskap med Kina. 11974 kuttet Malta de siste båndene til Storbritannia og ble republikk. Det pro-vestlige Nasjonalistpartiet gjenvant makten i 1987.

MOLDAVIA (Republikken Moldavia) Hovedstad Kisjinjov Befolkning (1990) 4 362 000 Areal 33 700 km2 BNP per innb. Ukjent Internasjonale organisasjoner CIS, FN.

Moldavia måtte gjennomleve over hundre år med undertrykkende russisk styre før ØstMoldavia ble slått sammen med Romania i 1918. Sovjetunionen tvang imidlertid Romania til å tilbakelevere Øst-Moldavia i 1940.11941 ble området gjenvunnet av Romania, men bare for å bli gjenerobret av Sovjetunionen i 1944. Sommeren 1989 ble Moldavias folkefront opprettet. 11990 proklamerte det nye parlamentet, landets første fritt valgte nasjonalforsamling, "Republikken Moldavia", forbød kommunistpartiet, og erklærte seg som selvstendig stat den 27. august 1991. Ved utgangen av 1990 proklamerte det russiskukrainske folkeflertallet på den industrialiserte østbredden av Dnestr den uavhengige Sovjetiske sosialistrepublikken Trans-Dnestr. Begge republikkene avviste bestemt en gjenforening med Romania. I begynnelsen av 1992 brøt det ut væpnet kamp mellom TransDnestr og det øvrige Moldavia.

MONACO (Fyrstedømmet Monaco) Hovedstad Monaco-Ville Befolkning (1991) 30 200 Areal 1,9 km2 BNP per innb. (1982) USD 11 350.

Monaco er et selvstendig fyrstedømme på den franske middelhavskysten. Landet har vært styrt av Grimaldi-dynastiet siden 1297, og det har stått under fransk beskyttelse siden 1861. En ny forfatning i 1911 åpnet for et Nasjonalråd og et Kommuneråd. Fyrst Rainier 3. la frem en ny, liberal forfatning i 1962. Monaco er berømt som vinter- (senere helårlig) forlystelsessted for de rike, og kasinoet i Monte Carlo er berømt.

MAKEDONIA

SAN MARINO

Hovedstad Skopje Befolkning (1991) 2 100 000 Areal 25 713 km2 BNP per innb. Ukjent.

(Republikken San Marino) Hovedstad San Marino Befolkning (1991) 23 300 Areal 61km2 BNP per innb. (1987) US$ 8590.

Makedonia var en sentral krigsskueplass under balkankrigene. 11913 annekterte grekerne

San Marino var verdens minste republikk inntil

SLOVAKIA

Til tross for at språkene ligner hverandre svært, ble tsjekkerne og slovakene politisk atskilt på 800-tallet. Over tusen år senere, i 1918, ble en selvstendig tsjekkoslovakisk republikk opprettet, men Slovakia ble nektet nasjonalt selvstyre i mellomkrigstiden. Slovakia forble en fattig provinsiell bakevje, forbitret på tsjekkerne. Motviljen kom til uttrykk gjennom det katolsknasjonalistiske (senere fascistiske) Slovakiske folkeparti (SPP). Nazi-Tyskland lot SPP administrere en beskåret fascistisk slovakisk marionettestat fra 1939 til 1944.1 det gjenopprettede Tsjekkoslovakia etter krigen ble slovakisk selvstyre undertrykt av kommunist­ regimet, selv om landet i navnet ble en føderativ stat fra 1969. Kommunismens fall i desember 1989 åpnet for reelt slovakisk selvstyre i en "Tsjekkisk og slovakisk føderativ republikk" i 1990-92. Det etterfølgende sammenbruddet i Slovakias tungindustri fikk slovakene til å velge en nasjonalistisk nykommunistisk regjering under Vladimir Meciar i juni 1992. Meciar forhandlet frem en "fløyelsskilsmisse" fra den markedsorienterte Tsjekkiske republikk, og fra 1. januar 1993 var Slovakia en selvstendig stat. Uavhengigheten innebar imidlertid en fare for ytterligere økonomisk forvitring.

SLOVENIA (Republikken Slovenia) Hovedstad Ljubljana Befolkning (1992) 2 000 000 Areal 20 200 km2 BNP per innb. (1991) USD 7150.

Slovenia var underlagt østerriksk styre fra 1526 til 1918, med italiensk påvirkning. 11970-årene var republikken blitt den overlegent mest velstående, vestliggjorte og etnisk ensartede i Jugoslavia. I mellomkrigstiden blomstret Slovenia under det romersk-katolske "Slovenske folkeparti" (opprettet 1905) og dets tilknyttede organisasjoner. Fra 1941 til 1945 var Slovenia okkupert av Nazi-Tyskland, og fra 1945 til 1991 del av det kommuniststyrte Jugoslavia. I sitt første frie parlamentsvalg i april 1990 valgte landet en ikke-kommunistisk samarbeidsregjering, og den 25. juni 1991 erklærte parlamentet Slovenias selvstendighet.

VATIKANSTATEN Befolkning (1988) 1000 BNP per innb. Ukjent.

Areal 0,4 km2

Da de italienske pavestatene ble innlemmet i den fremvoksende italienske staten på midten av 1800-tallet, oppsto det uenighet om pavestolens status i forhold til Italia. Dette ble løst i februar 1929 med Lateranoverenskomsten mellom den italienske regjering og Vatikanet. Traktaten anerkjente pavestolens suverenitet i Vatikanstaten. Paven er Vatikanets suverene overhode og myndighet. Vatikanet har permanente observatører i FN.

79

AMERIKA

_______________ALFABETISK LANDOVERSIKT_______________

Antigua og Barbuda 124 • Argentina 112 • Bahamas 124 Barbados 98 • Belize 124 • Bolivia 116 • Brasil 104 Canada 82 • Chile 114 • Colombia 122 • Costa Rica 124 Cuba 96 • De forente stater 86 • Dominikanske Republikk 125 Dominica 124 • Ecuador 120 • El Salvador 125 Grenada 125 • Guatemala 126 • Guyana 101 • Haiti 126 Honduras 127 • Jamaica 99 • Mexico 92 • Nicaragua 94 Panama 95 • Paraguay 109 • Peru 118 Saint Christopher og Nevis 127 • Saint Lucia 127 Saint Vincent og Grenadinene 127 • Surinam 127 Trinidad og Tobago 100 • Uruguay 110 • Venezuela 102

CANADA

CANADA

RUSSLAND

NORDISHAVET

_ . . Grønland (Danmark)

Ellesmere Land Beaufort-, havet

F

fl ^Resolute

USA Baffin Land

,Davis. stredet

Z 0

Store Slaves]ø

Hudson

CANADA

Bay Newfoundland

,, Edmondton ^ancouyer

Stille-

Ca|gary

havet

A® r--

^/inn-pec.

St. Pierre & Miquelon (Fr ’

"e *Quebec

/

/

-'S

1*1

-

Ottawa ,

-Montreal

Toronto

AMERIKAS FORENTE STATER

ATLANTERHAVET

VIKTIGE BEGIVENHETER

1905

Deler av Nordvestterritoriet blir til provinsene Alberta og Saskatchewan

1919

Kvinner får stemmerett

1921

Canada inngår sin første internasjonale avtale med USA

193i

Westminstertraktaten gir Canada selvstendighet i lovsaker

1965

Flagget, med lønneblademblemet blir nasjonalflagg

1970

FLQ gjennomfører terroristaksjoner

1980

Folkeavstemning i Quebec; flertall imot løsrivelse.

1987

Meech Lake-avtalen utarbeides - undertegnes i 1988

1990

Ikke alle provinsene vil ratifisere Meech Lake-avtalen

1992

Folkeavstemning avviser Charlottetownoverenskomsten; NAFTA (Den nordamerikanske frihan­ delsavtalen) undertegnes

NØKKELDATA

Hovedstad

Ottawa

Folkemengde

Areal

(1991)26 941 000

9 970 610 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 2,7 (1989) USD 19 020________________________

Konstitusjon Føderal og parlamentarisk fIerpartistat med to lov­ givende kamre (Senat; Underhus) Viktige internasjonale organisasjoner FN; Samveldet; l-ADB; NATO _______________________________________________ Myntenhet

1 kanadisk dollar (Can$) = 100 cent

Offisielle språk

Viktigste religion

Fransk; engelsk Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (Statsminister) Wilfred Laurier (1896-1911); Robert Borden (1911-20); Arthur Meighen (192021); W.L. Mackenzie King (1921-26); Arthur Meighen (1926);

*f

82

ørst i begynnelsen av det 20. århundre hadde Canadas provinser og territorier sluttet seg til forbundsstaten Cana­ da (Newfoundland i 1949). Canada er et enormt land med innbyggere av svært forskj ellig opprinnelse, og kanadisk poli­ tikk har derfor vært dominert av forholdet mellom provins­ regjeringene og forbundsregjeringen i Ottawa. Selv om Ca­ nadas forfatning offisielt er konføderativ, har den overveien­ de blitt ansett som føderativ. Århundret startet med at provinsene hevdet sin identitet og sine rettigheter sterkt, spesielt etter at Det liberale parti, ledet av franskkanadieren Wilfred Laurier, beseiret de kon­ servative i valget i 1896. Etterhvert som mineralressursene ble utviklet og prærien omgjort til åkerland, ble de vestlige terri­ toriene til provinsene Alberta og Saskatchewan i 1905. Sentral­ regjeringen styrket imidlertid sin myndighet under første verdenskrig, hvor kanadierne bidro sterkt til forsvaret av det britiske imperium; de hadde flere falne enn De forente stater, og utmerket seg i berømte slag på vestfronten, som i kampene ved Vimy nær Arras i 1917. Med krigsreguleringene kom føderal myndighet til å gjelde i hele unionen, og denne "Canada først"-politikken ble styrket da W.L. Mackenzie King ble statsminister i 1921. Denne politikken innebar ikke bare større vekt på føderalt styre og kanadisk enhet, men også økende avstand mellom Canada og Storbritannia; den britis­ ke regjering kunne ikke lenger forvente slavisk lydighet. Dette ble demonstrert da Mackenzie King åpenlyst nektet å bistå britene med kanadiske soldater i "Chanak-affæren" i Tyrkia i 1922. Selv om Canada deltok i tollpreferanseavtalene i Det britiske samveldet, som ble inngått i Ottawa i 1932 som mottrekk til USAs proteksjonisme, ga Westminstertraktaten av 1931 en viss uavhengighet av Storbritannia. Dominionsparlamenter, som det kanadiske i Ottawa, fikk nå anledning til å vedta konstitusjonelle tilleggsbestemmelser. Mackenzie Kings stedige "kanadiske" politikk ble igjen gjort gjeldende da han i 1938 nektet å strø sand på den britiske politikken med hensyn til Tysklands anneksjon av Tsjekkoslovakia samme år og utvetydig stille kanadiske styrker til rådighet. Selv i 1939 erklærte ikke den kanadiske regjering Tyskland og aksemaktene krig før en uke etter Storbritannia, og da som resultat av en debatt og avstemning i parlamentet i Ottawa. Men, som i første verdenskrig, kjempet kanadierne tappert. Spesielt ut­ merket de seg i angrepet på Dieppe i 1942, hvor de mistet 3000 av sine 5000 soldater, og under landgangen i Normandie i 1944. Denne forpliktelsen ble bekreftet etter krigen, da Cana­ da ble medlem av NATO-alliansen og fortsatte å stille om­ fattende øvelsesanlegg til sine alliertes disposisjon. Styrkingen av den føderale myndighet som hadde funnet sted i mellomkrigstiden fortsatte med ytterligere sentrali­ sering i årene etter 1945.11949 ble den kanadiske høyesterett lovfestet som forbundsstaten Canadas øverste ankeinstans. Rundt 1960 begynte imidlertid nye krefter å gjøre seg gjelden­ de, og særlig en nasjonalistisk bevegelse i Quebec, Canadas største provins. Her kom en utfordring til sentralmakten som fikk økende oppslutning blant franskkanadierne ut fra deres romersk-katolske arv og en tradisjon for anti-angelsaksiske opprør fra 1800-tallet. Med opprettelsen av Mouvement souveraineté-association i 1967 ble det stilt enda mer vidtgående krav til den føderale regjering. Den franske president Charles de Gaulles appell om et fritt fransk Canada, fremført under et spenningsladet offisielt besøk i 1967, ble hilst med voldsom applaus av franskkanadierne, og han la ikke fingrene imel­ lom: "Vive Montréal. Vive le Quebec. Vive le Quebec libre.” Aret

AMERIKA

etter gikk de forskjellige bevegelsene sammen om dannelsen av Parti québécois (PQ), med René Levesque som president. Bevegelsen møtte resolutt motstand i forbundsregjeringen, spesielt under Pierre Trudeau, som selv hadde franskkanadiske aner. Trudeau var lite villig til å overveie innrømmelser til provinsseparatisme eller nasjonalisme; han var fast be­ stemt på å opprettholde den forbundsstaten som bare for en kort stund siden hadde fått sitt eget offisielle flagg og symbol, det røde lønnebladet. Quebec-nasjonalismen utviklet ganske snart en voldelig fløy, FLQ, Front pour la libération de la Québec, som bortførte en britisk diplomat og myrdet Quebecs arbeidsminister Pierre Laporte. Forbundsregjeringens raske og besluttsomme hand­ ling stanset terroristene. PQ hadde imidlertid fortsatt vind i seilene og ble en ekte massebevegelse med 150 000 med­ lemmer på det høyeste. Partiet trakk etter hvert velgere bort fra Quebecs regjerende liberale parti, som under sin leder Robert Bourassa arbeidet for kulturell selvstendighet og stør­ re provinsielt selvstyre, men innenfor det føderale systemet. For lite ble oppnådd, og i 1976 valgte Quebecs befolkning en PQ-regjering under ledelse av René Levesque, med mandat til å arbeide for politisk selvstendighet. Dette viste seg vanske­ ligere å få til enn lederne hadde ventet, ikke minst overfor en besluttsom føderal statsminister som Pierre Trudeau. Fransk ble eneste offisielle forretnings-, administrasjons- og skole­ språk, men i konstitusjonelle spørsmål ble innrømmelsene små. I en folkeavstemning i Quebec i 1980 stemte bare 40 prosent for løsrivelse. I 1982 avsto provinsen fra å delta i drøftelsene om løsrivelse fra kontroll med den kanadiske konstitusjonen. PQ tapte imidlertid valget i 1985, og Robert Bourassas mer forsiktige liberale parti dannet påny regjering i Quebec. Årene med Trudeau-regjeringer bebudet tre store saks­ områder i Canadas fremtidige politikk. Det første gjaldt fri­ handel med De forente stater, en politikk som til slutt førte frem til avtalen av 1988. Avtalen var forventet å begunstige Canadas mer sentrale provinser, ikke Atlanterhavsprovinsene, men styrket ikke uten videre den føderale regjering på bekostning av provinsene, ettersom iverksettelse er en provinssak. Det andre saksområdet gjaldt urbefolkningene - hovedsa­ kelig de indianske folk og inuittene (eskimoene) - og deres rettigheter i forbundsstaten. På dette området hadde ikke provinsregjeringene utarbeidet noen felles politikk, og det var økende tegn til irritasjon, spesielt i spørsmål om for­ dringer på og oppgjør for landområder, og opprettelse av særskilte innfødte politietater. Mohawkindianere gjennom­ førte en rekke demonstrasjoner i provinsene Quebec og Ontario. Det tredje spørsmålet sprang rett ut av de nasjonalistiske kravene i Quebec og dreide seg om forbundsstaten Canadas forfatningsform. En serie studier av forfatningen og av identi­ tetsfølelsen i provinsene, en kongelig kommisjon vedrørende tospråklighet og tokulturellhet i 1963 og Tremblay-kommisjo­ nen om forfatningen (1953) munnet ut i forslaget om fullsten­ dig kanadisk selvstendighet i grunnlovsspørsmål, slik at det ikke lenger ble nødvendig å bøye seg for parlamentet i West­ minster. Quebec nektet å slutte seg til denne såkalte "hjemføringen" av den kanadiske forfatningen. Trudeau nedsatte Macdonald-kommisjonen, som skulle avgi rapport om forfatningsspørsmålet i 1985. I 1988 ble det forsøkt å bringe forbundsregjeringen og alle provinsregjeringene sammen i

dette spørsmålet gjennom Meech Lake-overenskomsten: alle provinsene skulle anerkjenne Quebecs særskilte kulturelle og sosiale identitet innen juni 1990. Dette lyktes ikke, idet New­ foundland og Manitoba nektet å ratifisere avtalen, og Quebec holdt urokkelig fast ved fransk som eneste offisielle språk. I Charlottetown-overenskomsten av august 1992 ble provinse­ nes innbyrdes grunnlovsmessige forhold igjen forsøkt defi­ nert. Men til tross for regjeringens fulle støtte ble den avvist i en landsomfattende folkeavstemning, noe som sådde tvil om Canadas fremtid på lengre sikt. I 1993 viste velgerne sin misnøye med den konservative regjering ved å påføre den et dundrende valgnederlag. De liberale kom igjen til makten med Bloc Québécois som offisiell opposisjon, og det høyreorienterte Reformpartiet ble parla­ mentets tredje største parti. Økonomiske og sosiale trender Den kanadiske økonomien lider av mangel på balanse og konsistens. Quebec og Ontario er de overveldende mest fol­ kerike og velstående provinsene. Enkelte steder har noe av Canadas enorme mineral- og andre naturressurser skapt solid fremgang, mens annen produksjon har slitt med prisfluktuasjoner i markedet. Dette har spesielt rammet oljeproduksjo­ nen i regioner som Alberta og Saskatchewan. Canada høster fordel av sine store naturrikdommer, fra præ­ riene og kornområdene, til oljereservoarene og et utall mineralleier hvor det utvinnes alt fra gull og uran til kull og industrimineraler som edelmetaller og sink, kobber og bly. A Kanadisk mobiliseringsappell under første verdenskrig.

83

Dertil kommer store fiskeressurser og spesielle naturproduk­ ter som pelsverk og trelast. I noen av provinsene, men ujevnt fordelt, finnes fremgangsrik fabrikkindustri som står for om­ kring 33 prosent av BNP. Spesialisering er det lite av, bortsett fra i områder hvor gruvedriften dominerer. Disse økonomis­ ke realitetene i Canada har bidratt til å skape en svært mar­ kant regionstilhørighet, og til at mye er organisert på provinsnivå. Nasjonale trender er ikke fremherskende. Økonomien og samfunnet er delt langs både en øst/vest- og en nord/sør-skillelinje, og den siste er blitt stadig dypere etterhvert som det økonomiske suget fra De forente stater har økt. Med unntak for USAs proteksjonistiske mellomspill i 1930-årene, har tiltrekningen til det amerikanske markedet og tilgangen på varer og kapital fra De forente stater styrket de provinsene som ligger nærmest grensen. Denne trenden ble forsterket med frihandelsavtalen av 1988. I 1990 utgjorde handelen med De forente stater 75 prosent av all kanadisk handel. I 1990 ble frihandelsavtalen utvidet til å omfatte Mexico. Gradvis hevdet imidlertid den føderale regjering sin myn­ dighet over unionens øst/vestakse. Jernbanenettet, som vok­ ste dramatisk mot slutten av 1800-tallet, krysset provinsgrensene og førte til at de to største selskapene, Canadian National og Canadian Pacific, sluttet seg sammen i 1933. Føderale investeringer i den viktige pulsåren St. Lawrence Seaway kom flere områder til gode, men sementerte også tilknyt­ ningen til De forente stater. Men det var gjennom føderale skatter og avgifter at Ottawa-regjeringene utøvet sin makt. Etter annen verdenskrig gikk tre fjerdedeler av kanadiernes skatteinnbetalinger til de føderale myndigheter. Med de mange statsinntektene som fulgte av bilens utbredelse, så som lisens- og drivstoffavgifter, og føderal deltagelse på en rekke nye områder, fra utdanning og velferd til kringkasting og trygdeordninger, strammet forbundsregjeringen sitt grep om økonomien. Canadas uensartede økonomi avspeiler de mange forskjel­ lige folkegruppene i landet. De tradisjonelle hovedgruppene er britene og franskmennene, som ikke bare bor i Quebec, og de innfødte folkene, som ikke ruver i antall, men er tillagt en spesielt følsom politisk betydning i den senere tid. Lovreglene om krav på landområder og forbedringer i det eksisterende reservatsystemet er under vurdering. Men Canada har også mange betydelige befolkningsgrupper av andre nasjonalite­ ter - i stor utstrekning etterkommere etter immigranter som kom fra kaoset i Europa etter første verdenskrig. De har

kanadisk statsborgerskap, men har beholdt sine forskjellige språk og kulturer. Mange av disse gruppene har bidratt til å åpne økonomiene i de fjernere provinsene, slik som polakke­ ne og slovenerne i de sentrale regionene og tyskerne i Van­ couver. Forbundsregjeringen har derfor et særlig ansvar for minoritetene, spesielt religiøse minoriteter. Dette omfatter også føderal deltagelse i utdanningen; provinsuniversitetene har mottatt føderale bevilgninger fra 1952. Mange av disse forskjellige gruppene setter derfor sin lit til forbundsstaten når det gjelder deres velferd. Den kanadiske økonomien og landets forskjellige befolkningsgrupper har opplevd store endringer. Det stadig viktigere forholdet til De forente stater er nå stadfestet i frihandelsavtalen, til tross for engstelse for at denne i uforholdsmessig grad vil begunstige USA. Frihandels­ avtalen har dessuten forpliktet den kanadiske sentralregje­ ringen til spesielle økonomiske støttetiltak i de mer perifere provinsene, slik som i Den atlantiske overenskomsten for de østlige regionene. En annen betydelig forandring har vært ▲ Misfornøyde franskkanadiere i nasjonalistisk demonstrasjon i Montreal.

•4 Ishockeykamp

84

Canada - Sovjetunionen 1988.

AMERIKA Canada

den kanadiske befolkningens økende urbanisering som følge av flukten fra landsbygda, mekaniseringen i landbruket og endog synkende føderal støtte til oljeleting til havs - delvis etter påtrykk fra sterke "grønne” pressgrupper. Canadas mangfoldige kulturelle frembringelser er et ekko av den ulikeartede befolkningen. Britenes dominans har av­ tatt gjennom 1900-tallet, selv om noen av de mer ekstreme protestantiske sektene i avsidesliggende præriesamfunn og i atlantiske provinser som Newfoundland og Nova Scotia fort­ satt dyrker sin strenge religiøsitet. Det er stigende interesse for urinnvånerkulturene i de forholdsvis små indianer- og eskimosamfunnene. Deres musikk, billedhugger- og formingskunst og håndverksarbeider har nådd utenfor reserva­ tene og blitt utstilt og markedsført som del av den kanadiske tradisjon. Dette har blitt hjulpet frem av den stigende mil­ jøbevisstheten i Canada, som har skapt en fornyet stolthet over naturherlighetene i dette rikt varierte landet. I løpet av 1970-årene ble også andre provinser interessert i sin egenart. Denne interessen utviklet seg sammen med pro­ vinsenes ansvar for utdanningen, som bare ble subsidiert med føderale bevilgninger på høyere nivåer. I de fleste pro­ vinsene satte imidlertid den engelskspråklige dominansen en

stopper for denne tendensen, noe som plasserte Quebec og franskkanadierne i en særstilling. Deres kanadiske røtter var like gamle som de britiske samfunnenes, men utviklingen av nasjonalisme skapte en sterk kulturoppblomstring og -for­ nyelse, hovedsakelig gjennom teater, film og især litteratur som rettet oppmerksomheten mot fransk. Denne flommen oppsto før dannelsen av en politisk bevegelse. Maurice Constantin-Weyer ble tildelt Goncourt-prisen for romanen Un Homme se penche sur son passé, hvor handlingen er lagt til fransk Canada i 1928, og andre fulgte opp med beretninger om den franskkanadiske fortid. En rekke forfattere og lyrikere ble utgitt - Germaine Guevremont, Claude Grignon og Ro­ ger Lemelin -, med øyne for enda mer utpregede franskkana­ diske temaer. Forfattere som Charles Gill skapte tradisjon, og Frechettes lyrikk og Le Mays og William Chapmans romaner ble forbilder for samtidens franskkanadiske diktere.

85

DE FORENTE STATER

AMERIKAS FORENTE STATER

NORDIS­ HAVET

Barrow *

N

ALASKA (USA)

o Hudson Bay

STILLE­ HAVET

Øvresjøen

Huronsjøen Michigansjøen

^au'

Minneapolis

OntéHosjøen

Chicago .&/eiøe^wYork Washington DC

PIKAS

San Francisco •

:nte stater | ATLANTER­ HAVET

Los Angeles Dallas

• «One; 4-louston

’

JVliami

Mexico-

MEXICO JAMAICA

VIKTIGE BEGIVENHETER

1929

Børskrakk

1950

President Truman setter inn amerikanske styrker i Koreakrigen

1954

Høyesterett forbyr raseskille i offentlige skoler

1964

Opptrapping av krigen i Vietnam vedtas

1969

Amerika plasserer mennesker på månen

1972

Watergate-innbruddet

1986

”lrangate”-skandalen avdekkes

NØKKELDATA Hovedstad

Washington D.C.

Folkemengde

Areal

(1991) 252 063 000

9 529 063 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 26,5 (1989) USD 21 100

Konstitusjon Føderal republikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Representantenes hus) Viktige internasjonale organisasjoner NATO Myntenhet

FN; OAS; SPC; l-ADB;

1 amerikansk dollar (USD) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Oversjøiske områder ne

Amerikansk Samoa; Guam; Jomfruøye­

Statsoverhoder (og regjeringssjefer) (President) W. McKinley (1897-1901); T Roosevelt (1901-09); W.H.Taft (190913); W. Wilson (1913-21); W.G. Harding (1921-23); C. Coolidge (1923-29); H.C. Hoover (1929-33); F.D. Roosevelt (1933-45); H.S. Truman (1945-53); D.D. Eisenhower (1953-61); J.F Kennedy (1961-63); L.B. Johnson (1963-69); R.M. Nixon (196974); G.R. Ford (1974-77); J. Carter (1977-81); R. Reagan (198189); G. Bush (1989-93); W. Clinton (1993-)

86

ordstatenes seier i borgerkrigen 1861-65 innvarslet en epoke med rask industriutbygging i De forente stater. Politikerne holdt seg i bakgrunnen mens industriens og finanslivets menn utviklet økonomien. I tryggheten bak sine havgrenser la De forente stater raskt grunnlaget for sin frem­ vekst som det 20. århundres dominerende økonomiske og politiske makt. To begivenheter symboliserer starten på dette århundret for De forente stater. Internasjonalt avslørte en krig mot Spania i 1898 den nye industrigigantens voksende politiske makt. Ikke bare ble restene av spansk herredømme i Amerika fjernet, men De forente stater fant seg også sittende med nye kolonier, som Filippinene. Etter dette måtte De forente stater, i kraft av sin størrelse og styrke, og på tross av sin tradisjon for politisk isolasjonisme, i økende grad bli truk­ ket inn i internasjonal politikk, det være seg som fredsmegler (som i konferansen etter den russisk-japanske krig i 1904-05) eller som aktiv deltager ved landets inntreden i første ver­ denskrig i 1917. Hjemme ble århundrets begynnelse markert med mordet på president McKinley i 1901. Dette la presidentembetet i fanget på en mann med svært annerledes ideer enn sine nærmeste forgjengere. Theodore Roosevelt hadde en handlingsorientert visjon av embetet. Han personifiserte den til­ tagende oppfatning at regjeringene hadde et ansvar for å gjøre noe med følgene av laissez-faire-økonomien. Roosevelt var misfornøyd med etterfølgeren, William Tafts, prestasjoner og forsøkte å vinne fra ham den republikanske presidentnominasjonen i 1912. Da dette mislyktes, brøt han ut og stilte som tredje-partikandidat for Det progressive parti. Taft ble skjøvet ned på tredjeplass og den som vant på splittel­ sen var Woodrow Wilson, som ble den andre demokraten til å inneha presidentverdigheten etter borgerkrigen. I embetet fikk Wilson lovfestet en rekke reformer, men presidentskapet hans ble overskygget av krigsutbruddet i Europa. 11916 ble han gjenvalgt under slagordet "Han holdt oss utenfor krigen". Tyske angrep på amerikanske skip bidro imidlertid til at USA gikk med i krigen i april 1917, mindre enn en måned etter Wilsons andre presidentinnsettelse. Den ame­ rikanske intervensjonen ble avgjørende: de allierte hadde fordelen av de nye ressursene og i november 1918 var krigen over. Presidenten spilte en fremtredende rolle i de etter­ følgende fredsforhandlingene og ved opprettelsen av Folke­ forbundet. Derimot lyktes han ikke i forsøkene på å overtale sine landsmenn til å tre ut av isolasjonismen og slutte seg til hans oppfinnelse, Folkeforbundet. Mot slutten av sin presidenttid var Wilson en nedbrutt mann, og ved valget i 1920 gikk embetet tilbake til sine "rette eiere". Republikanerne presiderte så under mottoet "tilbake til det normale", og 1920-årene var en periode med nytelsessyke og fremgang. Stemningen skiftet brått med børskrakket i Wall Street i 1929, som innvarslet økonomiske nedgangstider og bidro til å løsne det republikanske partiets grep om ameri­ kansk politikk. President Hoover, som var blitt valgt i 1928, syntes overvel­ det av begivenhetene, og ved valget i 1932 vendte landet seg i stedet mot demokratene i Franklin Roosevelts skikkelse. Det­ te markerte begynnelsen på en periode med demokratisk herredømme. Fra 1932 til 1968 skulle det bare bli en republi­ kansk president, og i de seksti årene mellom 1932 og 1992 hadde republikanerne flertall bare i fire år i Representantenes hus, og bare 10 år i Senatet. Roosevelt fikk en momentan innvirkning på et stadig mer

AMERIKA

fortvilet land. I et halsbrekkende tempo, spesielt i de første "hundre dagene", utarbeidet hans administrasjon en serie tiltak som er blitt kjent som "New Deal" ("Ny giv"). Fortsatt debatterer historikerne hvor økonomisk vellykte disse var, men politisk bidro de til at Roosevelt i 1936 ble gjenvalgt med overveldende oppslutning; hans republikanske motkandidat vant bare i to stater. I 1937 forsøkte Roosevelt å overvinne høyesterett, som hadde blokkert mange av hans New Deal-lover. På tross av sin overveldende valgseier året før, vant han ikke frem, men nesten samtidig ga høyesterett etter og begynte å stadfeste konstitusjonaliteten av New Deal-lovgivningen. Mot slutten av tiåret sto De forente stater påny som tilskuer til at det brygget opp til krig i Europa. Selv om stemningen i kongressen var å styre klar av krigen, var Roosevelt på mange vis i stand til å bistå de alliertes sak, og især til å hjelpe Storbritannia. Et japansk angrep på den amerikanske flåten i Pearl Harbor, Hawaii, den 7. desember 1941, brakte imidlertid USA inn i krigen. Da amerikanerne først kom med, spilte de en ledende rolle i krigen i både Europa og Asia. Ved å stille til gjenvalg i 1940 brøt Roosevelt med sedvanen

for at en president ikke skulle sitte i mer enn to perioder, og i 1944 vant han presidentvalget for fjerde gang. Da han kort etter ble syk og døde i april 1945, ble den relativt ukjente Truman innsatt i embetet. Truman måtte ganske snart han­ skes med ettervirkningene av krigen i Europa og dessuten ta den skjebnesvangre avgjørelse å slippe to atombomber over Japan for å fremskynde en slutt på krigen. I Trumans presidenttid startet den kalde krigen og inn­ satsen for å hjelpe Europa - økonomisk gjennom den massive pengeinnsprøytningen under Marshallplanen, og militært ved dannelsen av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Truman reagerte besluttsomt på Nord-Koreas in­ vasjon av Sør-Korea i 1950. De forente stater utgjorde ryggra­ den i De forente nasjoners militærstyrker der, men likevel varte Koreakrigen helt til 1953. 1 1952 gjenvant republikanerne presidentembetet med en kandidat med stor personlig popularitet, general Eisenhower. På mange måter videreførte Eisenhower hovedtrekkene i sine nærmeste forgjengeres politikk. Han presiderte over en ▼ Innvandrere ankommer New York i begynnelsen av det 20. århundre.

87

periode med relativ ro i innenrikspolitikken og gjorde sitt beste for å holde De forente stater utenfor konflikter i ut­ landet. En giftig anti-kommunistisk kampanje som hadde startet i slutten av 1940-årene, toppet seg i de første årene av hans presidentskap. Den kalde krigen og kommunistenes seier i Kina hadde skapt en paranoid stemning med god grobunn for senator Joseph McCarthys mistenkeliggjøringer. Om 1950-årene i tilbakeblikk fremstår som en fredfylt lagu­ ne, ser 1960-årene helt annerledes ut. Valget i 1960 var et av de jevneste i amerikansk historie. Det plasserte senator John F. Kennedy, som personifiserte en ungdommelig reformiver, i presidentstolen. Han lyktes bare måtelig i å overtale kongres­ sen til å lovfeste hans forslag, spesielt vedrørende mennes­ kerettigheter. Sin største internasjonale suksess hadde han under Cuba-krisen i 1962, da han tvang Sovjetunionen til å oppgi sin plan om å utplassere kjernefysiske raketter på Cuba. Kennedys lovende presidentgjerning ble ikke fullbyrdet: mordet på Kennedy i november 1963 forblir en av de mest traumatiske begivenhetene i moderne historie. Etterfølgeren, Lyndon Johnson, fikk ikke bare kongressen til å lovfeste mye av Kennedys politiske program, men også hans egen reformpakke, kjent som "The Great Society”. Tilsammen endret disse reformene lovgivningen radikalt på områder som borgerrettigheter, stemmerettsbestemmelser, legehjelp til gamle og fattige og innførte en rekke nye vel­ ferdsordninger. Johnson-administrasjonens innenrikspolitiske triumfer sto i skarp kontrast til vanskene som tårnet seg opp i utenrikspolitikken etterhvert som den amerikanske deltagel­ sen i Vietnamkrigen ble upopulær i store deler av det ameri­ kanske samfunn. Problemene i dette spørsmålet fikk Johnson til å avstå fra å stille til gjenvalg i 1968. Hans etterfølger, Richard Nixon, lovet å stanse krigen i Vietnam, men gjorde i virkelig­ heten mye for å trappe den opp, og det amerikanske engasje­ mentet i krigen ble ikke avsluttet før i 1973. 88

Hjemme ble Nixons presidentskap preget av forsøket på å reversere mange sosiale ordninger knyttet til demokratene. Hans administrasjon hadde en atmosfære av mistenksomhet og usikkerhet som skulle vise seg å bli dens undergang. Selv om han med letthet ble gjenvalgt i 1972, var seieren illusorisk. I løpet av kort tid ble presidenten viklet inn i den såkalte Watergateskandalen. Det som i utgangspunktet lot til å være en etterforskning av et simpelt innbrudd i demokratenes valgkamphovedkvarter i 1972, avdekket etterhvert en historie med tildekninger og unnvikelser fra presidentens side som førte til hans avgang i august 1974. Den kombinerte virkningen av Vietnam og Watergate førte til en omvurdering av presidentens rolle. Nixons umiddel­ bare etterfølgere, Ford og Carter, holdt en mindre "keiserlig” stil og kongressen ble mer pågående. Denne formen kunne imidlertid ikke vare: 1980-valget plasserte en mann i embetet som var fast bestemt på å gjøre hva han kunne for å hevde presidentembetets særlige rettigheter og gjenvinne dets pres­ tisje. Ronald Reagan beholdt sin personlige popularitet i de neste åtte årene og gjorde mye for å gjenopprette amerikaner­ nes selvrespekt. Hans anseelse ble skadet gjennom avslørin­ ger av våpenforsyninger til det hatsk anti-amerikanske regi­ met i Iran, og planer om å omdirigere overskuddet fra denne operasjonen som skjult bistand til de høyreorienterte Contrasopprørerne i Nicaragua. Av større betydning i Reagans re­ gjeringstid var imidlertid endringen i forholdet til Sovjetunio­ nen som resulterte i de første betydelige skritt mot en av­ vikling av den kalde krigen. Hjemme satte Reagan-administrasjonen seg som mål å

Å Filmprodusentene i Hollywood skapte en ny kunstform.

► Demonstranter mot Vietnamkrigen utfordret statsmakten.

AMERIKA De forente stater

i

avvikle et halvt åhundre med sosialdemokratisk New Dealpolitikk, noe den til en viss grad lyktes med. Derimot etterlot den seg store forsømmelser, spesielt et stigende budsjett­ underskudd. Reagans etterfølger George Bush viste liten in­ teresse for innenrikspolitikk, men et sikrere grep i utenriks­ politikken, især med sin faste håndtering av Gulfkrisen i 1990-91. Selv om intervensjonen i Persiabukta hadde vært et strids­ tema i De forente stater (mange fryktet for å bli trukket inn i et nytt Vietnam), brakte den vellykte krigføringen de fleste hjemlige kritikerne til taushet. Veksten i de asiatiske og euro­ peiske økonomiene mot slutten av århundret skapte likevel mye diskusjon om hvorvidt den amerikanske økonomiske makten var i ferd med å avta.

Økonomiske og sosiale trender Allerede ved inngangen til det 20. århundre var De forente staters økonomi verdens største. Ved slutten av annen ver­ denskrig dominerte USA verdensøkonomien. Siden da har landet beholdt sin ledende stilling, men forspranget har min­ sket etterhvert som andre land, spesielt Tyskland og Japan, har hatt en enorm vekst. USAs økonomiske makt skrev seg fra en kombinasjon av årsaker. Landets størrelse ga et stort hjemmemarked, rikelige naturressurser gjorde det relativt selvberget, og en liberal innvandringspolitikk skaffet beredvillig arbeidskraft. Dertil kom en åpen holdning og en politisk stabilitet som ga gode vilkår for vekst. Sammenlignet med de fleste konkurrentene har De forente stater vært kjennetegnet ved en relativt liten grad av statlig innblanding i økonomien. Den optimistiske troen på at det økonomiske system kunne overlates til å regulere seg selv fikk imidlertid en alvorlig knekk med depresjonen i begynnelsen av 1930-årene. Inntil da hadde staten grepet lite inn i det økonomiske liv, bortsett fra å overvåke valutaen og bestemme tolltariffer. Nå virket det som om hele systemet skulle bryte sammen og at næringslivet var ute av stand til å rette opp situasjonen. Det markedsøkonomiske systems frelser viste seg å bli staten. Gjennom en rekke "New Deal"-tiltak fikk Roosevelt gjen­ nomslag for ideen om at staten skulle ta et visst ansvar for bank- og kredittvesenet, landbruket, industriproduksjonen, forholdene i arbeidslivet, eldreomsorgen og atskillige andre sider ved det økonomiske og sosiale liv i Amerika. Disse endringene innebar også økt makt til den føderale regjering i forhold til delstatene. Da den føderale regjering i 1913 tilegnet seg myndighet til å innkreve personlig inn­ tektsskatt, skaffet den seg et inntektspotensiale som langt

New York og De forente nasjoner

Tanken om en verdensorganisasjon som kunne erstatte det vanærede Folkeforbundet tok gradvis form under annen verdenskrig. Det første ordinære møtet i De forente nasjoners generalforsamling, i januar 1946 i London, aksepterte en invitasjon til å etablere et permanent hovedkontor i De forente stater. FN etablerte seg først i Hunter College i New York. Senere flyttet Sekretariatet til Lake Success på Long Island, mens Generalforsamlingen kom sammen i Flushing Meadow. Ved hjelp av penger fra Rockefellerfondet, som betalte to tredjedeler av kjøpesummen for et område ved East River på Manhattan, fikk FN sitt permanente hovedkvarter. Byggingen startet i september 1948. Sommeren 1950 sto den 39-etasjers sekretariatsbygningen ferdig, og våren 1951 var FN fullt etablert på den vel 68 mål store eiendommen. Her har verdensorganisasjonen siden holdt til og fungert nærmest som en ministat innenfor USA (f.eks. ved å utgi egne frimerker). Den har også sitt eget flagg, som viser en klode omkranset av olivengrener. Iherdig fredsinnsats fra rekken av generalsekretærer, som Javier Perez de Cuellar under Gulfkrisen i 1990, har opprettholdt forestillingen om FN som fredsbevarer.

oversteg noe den hadde hatt tidligere, men potensialet ble ikke realisert før i New Deal-perioden. Fra da av søkte delsta­ tene hjelp i Washington til mange ulike økonomiske og sosia­ le problemer, og Washington brukte sin makt til å utjevne ressurser mellom delstatene. I årene etter annen verdenskrig vokste den amerikanske økonomien raskt, og den amerikanske velstanden ble legen­ darisk. Men økonomien endret karakter, fra å være basert på industriproduksjon til å bli en økonomi basert på tjeneste­ næringer. Idag er omkring tre prosent av arbeidsstyrken sysselsatt i landbruket, mens en betydelig overvekt av syssel­ settingen utenfor landbruket er å finne i tjenestesektoren. I 1900 var befolkningen i De forente stater litt over 75 millioner; i 1990 hadde tallet økt til 250 millioner. Størstedelen av økningen skyldtes masseinnvandring. Mellom 1905 og 1914 innvandret gjennomsnittlig én million mennesker hvert år. Deretter, spesielt med innstramningen av reglene i 1920 og virkningene av nedgangstider og krig, sank tallene, for så å stige igjen i siste del av århundret. Innvandringen etter annen verdenskrig var både lovlig og ulovlig. Sistnevnte viste seg vanskelig å kontrollere, særlig langs den lange grensen mot Mexico. Fra tid til annen ble det gjort anstrengelser for å gi de ulovlige innvandrerne en lovregulert status. I første del av århundret var majoriteten av immigrantene fra Europa; mot 89

slutten av århundret kom betydelige antall fra Latin-Amerika og Asia. Mellom 1980 og 1990 ble antallet amerikanere av asiatisk opprinnelse mer enn fordoblet. 11990 utgjorde svarte rundt 12 prosent av befolkningen, folk av spansk eller latin­ amerikansk herkomst omkriing ni prosent og asiater omkring tre prosent, og urinnvånerne, de såkalte "amerikanske india­ nere", og aleutene omkring en halv prosent. Internt i USA skjedde det store folkeforflytninger i løpet av århundret. Disse har delvis gått fra landdistriktene til byene og deretter til forstedene og i en viss utstrekning tilbake til landsbygda. En side ved dette har vært de hvites "flukt" fra bykjernene i mange storbyer, hvor de er blitt erstattet av minoriteter, særlig svarte og spansktalende. Det skjedde også en bevegelse fra de nordøstlige og øvre midtvesten-delstatene til delstatene langs sørstatsgrensen. Av alle etniske problemer De forente stater har hatt å kjempe med, har intet vist seg mer gjenstridig enn den ameri­ kanske neger. Til tross for likhetsløftet som ble nedfelt i en rekke grunnlovstillegg etter borgerkrigen, led svarte ameri­ kanere i sørstatene under et legalt segregasjonssystem i første halvdel av århundret. I de væpnede styrker ble ikke raseskillet avskaffet før etter annen verdenskrig, og selv om noen sider ved forskjellsbehandlingen innen høyere utdanning ble

løst i slutten av 1940-årene, var det først med avgjørelsen i Brown-saken at Høyesterett forbød ulik behandling i ut­ dannelsessystemet som helhet. Etter denne kjennelsen fulgte en langvarig, seig prosess med forsøk på å sikre at vedtaket ble etterlevd i alle sørstatssamfunn. Borgerrettighetsreformene i midten av 1960-årene bidro mye til å gjøre slutt på raseskillet også i andre samfunnslag. Det faktiske raseskillet i nordstate­ ne, som hovedsakelig hang sammen med bosettingsmøns­ teret, viste seg ikke lettere å håndtere. Bestrebelsene med sikte på å sikre reell likebehandling omfattet mange metoder, fra bussing av skolebarn til andre skolekretser, til særlige syssel­ settings- og utdanningstiltak. Til tross for disse forandringene, og på tross av en voksende svart middelklasse, er de svarte fortsatt blant de fattigste i Amerika. De som bor konsentrert i byenes indre områder er del av et tilsynelatende uløselig problem. Andre, nylig an­ komne grupper, spesielt asiater, har klart å gå forbi de svarte. Nest etter de svarte utgjør de spansktalende den største minoritetsgruppen (vesentlig fra Mexico, Puerto Rico og Cu­ ba). Da de begynte å innvandre i større omfang, skapte de spesielle problemer fordi de utfordret det engelske språkets hevd på å være språket alle innvandrere må lære. Det spanske språket har derfor en svært omstridt status.

Kulturelle trender På mange kulturområder har De forente stater vært opptatt av å hevde sin egen identitet. Innenfor litteraturen har en moderne forfatter parodiert dette som jakten på "den store amerikanske roman". En stor fordringshaver til et slikt for­ fatterskap ville være Ernest Hemingway. Andre viktige for­ fattere er John Steinbeck, som i Vredens druer så levende skildrer lidelsene til menneskene som drives vestover til Cali­ fornia av støvstormene i Oklahoma i 1930-årene; F. Scott Fitzgerald med romaner som Den store Gatsby, og John Dos Passos. Blant dramatikerne er de store navnene Eugene O'Neill, Tennessee Williams og Arthur Miller. Amerika har frembrakt en rekke fremragende lyrikere i dette århundret, som Robert Frost og Ezra Pound. Innenfor klassisk musikk er det store navn som Aaron Copland og Charles Ives. Blant komponister med en større lytterskare finner vi Leonard Bernstein og George Gershwin. Amerikas største musikalske bidrag har imidlertid vært jazz. Hva enten den oppsto i New Orleans eller andre steder, ble den utviklet av både hvite og svarte musikere i mellom­ krigstiden, og spesielt av legendariske personer som King Oliver, Bix Beiderbecke, Paul Whiteman og Fletcher Henderson. I etterkrigstiden oppsto en viss splittelse: tilhengerne av den tradisjonelle formen avvek sterkt fra den mer eksperi­ mentelle eller moderne retningen knyttet til navn som Char­ lie Parker, John Coltrane, Stan Getz og Charlie Mingus. Antagelig assosieres ikke noe trekk ved det moderne sam­ funn mer med De forente stater enn filmen. Filmens ut­ vikling, både i stum- og talefilmsfasen, skyldtes i stor grad amerikansk innsats, oppfinnsomhet og markedsføring. For mange ble Hollywood - filmindustriens sentrum i Los An­ geles - synonymt med industrien generelt. Stumfilmens store stjerner omfattet Keaton, Pickford og Chaplin, og dens frem­ ste regissør var D.W. Griffith. Noen skuespillere, som Cha­ plin, klarte overgangen til talefilm, men den nye formen skapte sine egne stjerner. Av alle filmgenre med opphav i USA har ingen fått større oppmerksomhet enn musikalen. Også innen idretten gikk Amerika sine egne veier. Mens engelsk fotball kom til å dominere den øvrige verden, utviklet De forente stater sitt eget spill, amerikansk fotball. Det ble først populært ved amerikanske universiteter, men etter an­ nen verdenskrig bidro særlig fjernsynet til å gi spillet en enorm suksess på profesjonelt nivå. Til tross for fotballens suksess, er baseball fortsatt den ame90

rikanske nasjonalidretten. Spillet ble utviklet til en profesjo­ nell sport i siste halvdel av 1800-tallet og assosieres på 1900tallet fortsatt med det rotekte amerikanske. Selv om spillet lenge var blitt ansett som nasjonalidretten, ble det først i 1950-årene spilt på høyeste nivå utenfor nordøst- og midtvestenstatene. Det innebar et stort oppsving for baseball at de to New York-lagene The Giants og The Dodgers flyttet til hen­ holdsvis San Francisco og Los Angeles i denne perioden. De forente stater har bidratt umåtelig til vitenskapen i det 20. århundre. Oppfinnere som Thomas Edison forandret det amerikanske landskapet; det samme gjorde industrimenn som Henry Ford. Oppbyggingen av fremragende universite­ ter i stand til å tiltrekke seg talenter fra hele verden, og tilflyttingen av vitenskapsmenn som søkte tilflukt i De forente stater, har til sammen skapt store resultater. Den lykkelige kombinasjonen av ressurser og hjernekraft har gjort De fo­ rente stater førende innenfor mange vitenskapsgrener. Ut­ viklingen av kjernevåpen (som begynte med Manhattanprosjektet under annen verdenskrig) er bare ett eksempel på

denne overlegenheten. I etterkrigsperioden har vitenskapens anvendelse i romforskningen vedlikeholdt den karakteristis­ ke troen på at problemer kan løses. Intet annet land har mottatt så mange Nobelpriser.

▲ Romfergen, en amerikansk teknologisk prestasjon, 1985.

◄ Overskudd preger nesten all amerikansk virksomhet, særlig sport.

91

MEXICO

DE FORENTE MEKSIKANSKE STATER

exico gikk inn i det 20. århundre under general Porfirio Diaz' korrupte og undertrykkende regime. General Di­ az hadde skapt seg et navn som en ledende general i den liberale arméen som nedkjempet det gamle katolsk-rojalistiske høyre på midten av 1800-tallet. Diaz-regimet var vitne til et oljeeventyr som innen 1920 hadde utviklet seg til verdens nest største oljeindustri. Mexicos mineralutvinning og utenriks­ handel ble tidoblet, industriproduksjonen ble tredoblet, og kveg- og plantasjedriften hadde høykonjunktur. 11910 bodde 23 prosent av Mexicos 15 millioner innbyggere i byer og storbyer, oppsvulmet av storgodseiernes, kvegfarmernes og de utenlandskeide jordselskapenes storstilte fordrivning av de meksikanske indianerne fra deres tradisjonelle landsbyjordbruk. Halvparten av Mexicos formuesverdier i "den mo­ derne sektor" var på utenlandske hender; over 40 prosent av jordbruksarealet var amerikanskeid. I den nagende bitterheten over undertrykkelse, korrup­ sjon, eiendomsberøvelse og utenlandsk dominans ble Diaz i 1911 avsatt av Francisco Madero, en rik jordeier fra nord som lovet å etterleve den liberale grunnloven av 1857 og gi india­ nerne deres frarøvede jord tilbake. Maderos presidentskap (1911-13) var mer liberalt enn revolusjonært, men han kom uforvarende til å utløse en blodig revolusjon og borgerkrig, med tap av over én million mennesker og sosiale krefter utenfor hans kontroll. I begynnelsen av 1913 ble Madero og hans ledende medarbeidere tatt til fange og myrdet på ordre av Mexicos stabssjef, general Victoriano Huerta, som forsøkte å samle konservative krefter bak et militærdiktatur. I juli 1914 led Huerta nederlag overfor forente krefter: "konstitusjonalistiske" jordeiere og industriherrer fra nord; tidligere cow­ boyer, gruvearbeidere og eventyrere anført av eks-banditt "Pancho" Villa; industriarbeidere; og en radikal bondebevegelse (Zos agraristas) ledet av Emilliano Zapata. Etter å ha ledet den revolusjonære koalisjonen fra mars 1913 til seieren over Huerta i juli 1914 sammen med general P. Calles, skaffet toppmannen Venustiano Carranza og general A. Obregon seg de meksikanske arbeidernes støtte ved hjelp av bestikkelser og løfter om høyere lønn, organisasjonsfrihet og arbeidervernlovgivning. Denne alliansen ga de velstående amerikanskstøttede "konstitusjonalistene" frie tøyler til å på­ føre Villas kavalleri og Zapatas agraristas avgjørende militære nederlag i 1915. Zapata og Villa trakk seg tilbake til sine opprinnelige høyborger i henholdsvis Morelos og Chihua­ hua, hvor Zapata ble myrdet i 1919 og Villa i 1923. Innen da var agraristas' fremste målsettinger nedfelt i grunnloven av 1917. Artikkel 27 foreskrev omfordeling av jord til bønder og lands­ byer som var fraranet kommunal eiendom før revolusjonen, samt til bosetninger med for lite jord eller vann. På plass i presidentembetet (1917—20) ble forfatningens ra­ dikale forpliktelser bare tomme besvergelser i Carranzas munn. I et Mexico ødelagt og bankerott av revolusjon og borgerkrig prioriterte han å gjenopprette orden, tillit i næ­ ringslivet og sine tilhengeres økonomiske velstand. Fra 1910 til 1920 ble Mexicos utenlandsgjeld tredoblet; mye av landets infrastruktur var nedkjørt eller ødelagt; produksjonen av hovednæringsmidler var nesten halvert, gruvedriften var i krise og militærvesenet la beslag på mesteparten av statsinn­ tektene. Gjennom 1920-årene, og enda lenger, levde de store befolkningsmasser under verre materielle vilkår enn før revo­ lusjonen. Carranzas etterfølgere fikk til adskillig mer. Som svar på landets løfter til bøndene ble 74 millioner dekar jordbruks-

M

VIKTIGE BEGIVENHETER 1901

Forste store oljefunn

1910

Den meksikanske revolusjon og borgerkrig bryter ut

1917

Mexicos forfatning utarbeides

1928

Plutarco Calles grunnlegger regjeringspartiet Partido Na­ tional Pevolucionårio (PNR)

1938

17 amerikanske og britiske oljeselskaper i Mexico nasjo­ naliseres

1942

Mexico erklærer krig mot aksemaktene i bytte mot ameri­ kansk bistand

1968

Studentdemonstrasjoner under og etter De olympiske le­ ker i Mexico slås ned

1976

Sterk vekst i oljeinntektene, korrupsjonen og inflasjonen

1982

Synkende oljepriser utløser gjeldskrise og alvorlig økono­ misk tilbakegang

1985

Jordskjelv skaper store ødeleggelser i Mexico by

NØKKELDATA

Hovedstad

Mexico by

Folkemengde

Areal

(1991) 82 151 000

1 958 201 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 42,5 (1989) USD 1990

Konstitusjon Føderal republikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Deputertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 peso (Mex$) = 100centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer (President) P. Diaz (1884-1911); F. Indalecio Madera (1911-13); V. Huerta (1913-17); V. Carranza (1917-20); gen. A. Obrégon (1920-24); P. Calles (1924-28); E. Portes Gil (1928-30); P. Ortiz Rubio (1930-32); A. Rodriguez (1932-34); gen. L. Cårdenas (1934-40); gen. M. Åvila Camacho (1940-46); M. Alemån Valdés (1946-52); A. Ruiz Cortines (1952-58); A. Lopez Mateos (1958-64); G. Diaz Ordaz (1964-70); L. Echeverna Alvårez (1970-76); J. Portillo y Pacheco (1976-82); M. de la Madrid Hurtado (1982-88); C. Salinas de Gortari (198894); E.Z. Ponce de Leon (1994-)

92

AMERIKA

land omfordelt til bondefamilier fra 1920 til 1934, hovedsakelig som landsbykommunenes (ejidos) uavhendelige eiendom. Under Cårdenas (1934-40) ble ytterligere 180 millioner dekar omfordelt, slik at ejidos i 1940 utgjorde 47 prosent av all dyrkningsj ord. Carranzas etterfølgere gjennomførte også en omfattende (men langt fra allmenn) utvidelse av det sekulære offentlige skolevesenet både i byene og på landet, noe som ga de meksikanske indianerne en mer spansk og nasjonal kultur og identitet. Men sekulariseringen av staten og utdanningen, nasjonaliseringen av kirkegods, den verdslige 1917-forfatningen og den offentlige reguleringen av presteskapet brakte det nye regimet inn i en blodig konflikt med katolsk opposisjon, hovedsakelig i 1926-29, med hundrevis av døde på hver side. Carranza og Obregon ble myrdet i henholdsvis 1920 og 1929, og dermed falt det på Calles å organisere Partido National Revoluciondrio (PNR) i 1928. Dette herskende parti, rekonstituert som Partido de la Revolucion Mexicana (PRM) i 1938, og som Partido Revoluciondrio Institucional (PRI) i 1946, har utpekt presidenter og monopolisert den politiske makten uten av­ brudd siden 1928, og skapte derved det mest bemerkelses­ verdig stabile og varige regimet i Latin-Amerika. Fra 1940-årene har industrialiseringen gått raskt, hjulpet av politisk stabilitet, sterk befolkningsvekst, rivende urbanise­

ring og billig ungdommelig arbeidskraft i overflod. Mexicos befolkning ble firedoblet, fra 20' millioner i 1940 til over 85 millioner i 1990, og byene doblet sin andel fra 35 prosent i 1940 til 71 prosent i 1990. Mexico By vokste fra 1,8 millioner inn­ byggere i 1940, til 18 millioner i 1982.11980-årene var nærmere halvparten av Mexicos befolkning under 15 år. 11982 falt oljeprisen på verdensmarkedet og Mexico måtte foreta en drastisk nedskrivning av valutaen og utsette nedbe­ talingen av sin 80 milliarder dollar store utenlandsgjeld. Lan­ det gjennomgikk smertefulle spareprogrammer, økonomisk liberalisering og privatisering av endel større statsforetagender. Situasjonen ble forverret av et ødeleggende jordskjelv i Mexico By i 1985, ytterligere fall i oljeinntektene i 1985-86. Deretter, under president Carlos Salinas de Gortaris ad­ ministrasjon av glatte Harvardutdannede teknokrater (198894), skapte ytterligere økonomisk liberalisering, privatisering, reforhandling av gjeld og fremgang under Den nordameri­ kanske frihandelsavtalen (NAFTA) en veldig kapitaltilstrømning og en "mirakuløs" (delvis psykologisk) økonomisk bed­ ring fra 1989 til 1992. I 1993 hadde imidlertid "Salinas-oppgangen" utløst en voldsom importøkning og var nesten ute av kontroll. ▼ Revolusjonen fremstilt i en freske av Alfåro Siqueiros.

93

NICARAGUA

REPUBLIKKEN NICARAGUA

avhengig av Spania fra 1821, herjet av borgerkriger og stadig plyndret av sjørøvere gikk Nicaragua inn i det 20. århundre under president José Santos Zelaya, som fordrev britene fra Atlanterhavskysten og la hele landet under sen­ tralregjeringens kontroll. Zelaya gjorde seg også uvenner med De forente stater ved å tilby Tyskland og Japan konsesjo­ ner for å bygge en kanal over landstripen. 11909 ble han avsatt i et konservativt kupp støttet av amerikanske styrker. Under motstand fra nasjonalistiske geriljagrupper okkuperte de amerikanske styrkene landet frem til 1933, da de overlot kommandoen over Nasjonalgarden til Anastasio Somoza Garcia. Innen tre år hadde Somoza tvunget president Juan Bautista Sacasa til å gå av, og med kontroll over Nasjonalgar­ den og Kongressen fikk han valgt seg selv til president. Dette innledet Somoza-familiens 42-årige styre av landet, og som ble tolerert av USA på grunn av Somozaenes lojalitet overfor amerikanske interesser. Somoza Garcia ble til sist skutt av en nasjonalist i 1956. For å beskytte den store formuen familien hadde samlet seg, forsøkte sønnen og etterfølgeren Luis So­ moza å holde familien utenfor formell myndighetsutøvelse ved å få stedfortredere valgt til presidenter. Dette forhindret imidlertid ikke at eksemplet med den kubanske revolusjon i 1959 tilskyndet opprettelsen av geriljagrupper. Disse ble orga­ nisert i Frente Sandinista de Liberacion National (FSLN). 11974 hersket borgerkrig mellom Nasjonalgarden og Sandinist-geriljaen. Mordet på den konservative lederen Pedro Joaquin Chamorro i 1978 førte til at FSLN-geriljaen fikk mas­ siv oppslutning og inntok Managua i juli 1979. De utnevnte en Junta for nasjonal gjenreisning til å styre det ødelagte landet. Et spent forhold til Washington bidro imidlertid gradvis til at uforsonlige sandinister overtok, noe som satte en stopper for de opprinnelige forsøkene på flerpartistyre. 11981 hadde USA begynt å trene anti-sandinistiske styrker, Contras, i nabolan­ det Honduras, og regjeringen søkte støtte fra Cuba og Sovjet­ unionen. Contras-opprørere angrep over grensen fra Costa Rica og Honduras, De forente stater stanset all bistand og handel med Nicaragua, samtidig som amerikanske statsorga­ ner ble innblandet i hemmelige operasjoner mot sandinistregjeringen. Valget som ble holdt i februar 1990 ble vunnet av en anti-sandinistisk koalisjon, og Violeta Chamorro, Pedro Joaquins enke, ble president. Mens regjeringen har arbeidet for økonomisk liberalisering, har sandinistene beholdt sin inn­ flytelse i hær- og politiledelsen.

U

VIKTIGE BEGIVENHETER

1909

President Santos avsettes i USA-støttet kupp

1933

De amerikanske marinestyrkene forlater Nicaragua etter våpenhvile

1956

Somoza Garcia myrdes av nasjonalister

1972

10 000 dør i jordskjelv i Managua

1974

Borgerkrigstilstand i Nicaragua

1979

Sandinistgeriljaen styrter Somoza-dynastiet

1987

Anti-sandinistiske styrker begynner å angripe over gren­ sen

1990

Sandinistene taper parlamentsvalget

NØKKELDATA

Hovedstad

Managua

Folkemengde

Areal

(1991)4 000 000

130 700 km2_____________________________________

Innb, per km2

(1991) 30,6_______________________________

BNP per innb.

(1987) USD 830__________________________

Konstitusjon Flerparti republikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamling)

Viktige internasjonale organisasjoner FN; OAS; l-ADB; CACM_________________________________________________ Myntenhet

1 nicaraguansk ny cordoba (C$) = 100 centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) J. Santos Zelaya (1894-1909); J. Madriz (1909-10); J. Dolores Estrada (1910-11); A. Diaz (1911-16); E. Chamorro Vargas (1917-20); D. Manuel Chamorro (1920-23); B. Martinez (utøvende) (1923-24); C. Solorzano (1924-26); E. Chamorro Vargas (jan-nov 1926); A. Diaz (1926-29); gen. J. Moncada (1929-32); J. Bautista Sacasa (1932-36); C. Brenes Jarquin (utøvende)(1936-37); gen. A. Somoza Garcia (1937-47); L. Arguello (mai 1947); B. Lescayo-Sacasa (mai-aug 1947); V. Roman y Reyes (1947-50); A. Somoza Garcia (1950-56); L. Somoza Debayle (1956-63); R. Shick Gutiérrez (1963-66); L. Guerrero Gutiérrez (1966-67); gen. A. Somoza Debayle (196772); militær tremannsjunta (1972-74); gen. A. Somoza Debayle (1974-79); femmannsjunta (1979-81); tremannsjunta med D. Ortega (1981-85); D. Ortega Saavedra (1985-90); Violeta Barrios de Chamorro (1990-)

94

Økonomiske og sosiale trender Sandinistene forsøkte å forandre økonomien radikalt gjen­ nom statlig overtagelse av Somoza-familiens eiendommer. Disse hadde etterhvert kommet til å omfatte en fjerdedel av den dyrkbare jorden, samt sukkerfabrikker, industrianlegg, transportvirksomhet og handelsfirmaer. En jordbruksreform som startet med etablering av større statsbruk og kooperativer, endte med en fordeling av jord til enkeltbønder. Borger­ krigen påførte imidlertid jordbruket enorm skade, og til­ svarende skadet kostnadene og tapet av det amerikanske markedet og amerikansk kreditt økonomien som helhet. I 1988 var inflasjonen oppe i 33 000 prosent i året. Selv om et hardhendt spareprogram brakte inflasjonen ned i 1989, skjed­ de det for sent til å gjenopprette sandinistenes popularitet. Uteblivelsen av amerikansk bistand hindret imidlertid Chamorros regjering i å belønne tidligere contrassoldater og i å etterkomme arbeidernes krav om lønnsøkningen I begynnel­ sen av 1990-årene var det fortsatt mange voldshandlinger.

AMERIKA

PANAMA

REPUBLIKKEN PANAMA

1880 begynte et fransk selskap, Compagnie Universelle du Canal Interocéanique, å bygge en kanal tvers over Panama. Selskapet gikk imidlertid konkurs i 1889 og ble budt ut for salg i 1898.11902 ble 40 millioner amerikanske dollar stilt til rådig­ het for å kjøpe det oppløste franske selskapets verdier og for å bygge en kanal i Panama. Aret etter ble en traktat om kanalen inngått med Colombia. Panama erklærte seg selvstendig den 3. november 1903, og den amerikanske marines nærvær i kanalsonen avskrekket colombianerne fra å slå ned opprøret. En ny traktat som ble forhandlet frem mellom De forente stater og Panama ga førstnevnte eksklusiv råderett og kon­ troll over Kanalsonen. Forfatningen Panama vedtok, ga mu­ lighet for amerikansk militærintervensjon hvis nødvendig. Manuel Amador Guerrero ble republikkens første presi­ dent. De etterfølgende valg var omgitt av uro, og det var stadig indre uroligheter. I juni 1940 ble Arnulfo Arias Madrid valgt til president og krevde kompensasjon for amerikanske baser som skulle opprettes utenfor Kanalsonen. Han ble fjer­ net i oktober 1941 og erstattet med Ricardo Adolfo de la Guardia. Denne gikk med De forente stater i krigen etter angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 og tillot overføringen av basene; av 134 baser ble 98 gitt tilbake til Panama etter krigen. I etterkrigsårene hersket det politisk kaos i Panama, men i 1955 økte kapitalinngangen til landet, blant annet i form av et lån fra Verdensbanken for å finansiere den inter-amerikanske motorveien. 11958 anmodet president de la Guardia om at det panamanske flagg ble benyttet i Kanalsonen, og at også det spanske språk måtte få en likeverdig status der, og dette førte til at USAs president Eisenhower anerkjente Panamas nomi­ nelle suverenitet i sonen og tillot at både det amerikanske og panamanske flagg ble heist i visse deler av Kanalsonen. 11974 gikk De forente stater med på, tross sterk motstand i den amerikanske Kongressen, at Kanalsonen med tiden skul­ le overføres til Panama. Mot slutten av 1980-årene oppsto en ny konflikt med De forente stater. I februar 1988 anklaget en amerikansk føderal domstol Panamas forsvarssjef Manuel Noriega for narkotika­ handel. President Eric Arturo Delvalle avsatte Noriega, men fordi Noriega kontrollerte regjeringen, fikk avskjedigelsen ingen virkning. Derimot skiftet Noriega ut Delvalle med Ma­ nuel Solis Palma. USA reagerte med å fryse alle panamanske tilgodehavender i amerikanske banker. I mai 1989 ble situa­ sjonen ytterligere forverret av demonstrasjoner mot stemmefusk i det panamanske valget. Amerikanerne fordømte valget og brøt alle forbindelser med Panama da Noriega utnevnte Francisco Rodriguez som ny president i september. I mai hadde USAs president George Bush beordret en forsterkning av de 11 000 fast stasjonerte styrkene i Kanalso­ nen med 2000 soldater. Dette, og et kuppforsøk i oktober, fikk Noriega til å miste fatningen, og den 15. desember erklærte han De forente stater krig. Dette var unnskyldningen ameri­ kanerne trengte. Den 21. desember invaderte de Panama, fjernet diktatoren og brakte ham til USA for å stille ham for retten. Vinneren av valget i 1989, Guillermo Endara, ble presi­ dent. Regjeringskoalisjonen brøt imidlertid snart sammen og Endara mistet popularitet fordi han ikke klarte å stanse en hurtig nedgang i levestandarden.

1

VIKTIGE BEGIVENHETER 1902

USA overtar byggingen av Panamakanalen

1958

Det panamanske flagg tillates benyttet i Kanalsonen

1988

General Noriega siktes for narkotikatrafikk

1989

Noriega erklærer krig mot De forente stater

NØKKELDATA

Hovedstad

Panama by

Folkemengde

Areal

(1991) 2 466 000

77 082 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

Konstitusjon

(1991) 32,7 (1989) USD 1780

Militærregime

Uavhengighetsdato

3. november 1903

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 balboa (b) = 100 cent

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Revolusjonær junta (1903); (president) M. Amador (1904-08); J.D. Obaldia (190810); R Arosemena (1910-12); B. Porras (1912-16); R.M. Valdés (1916-18); B. Porras (1918-24); R. Chiari (1924-28); F.H. Arosemena (1928—31); R. Alfaro (1931—32); H. Arias (1932-36); J.D. Arosemena (1936-39); A. Arias (1940-41); R.A. de la Guardia (1941-45); A. Jiménez (1945-48); D. Diaz (1948-49); J.A. Remon (1952-55); E. de la Guardia (1956-60); R. Chiari (1960-64); M.A. Robles (1964-68); (militærdiktator) oberstløytn. O. Torrijos (1968-77); (president) A. Royo (1978-82); R. de la Espriella (1982-84); N. Ardito Barletta (1984-85); E.A. Delvalle (1985—88); (militærdiktator) gen. M.A. Noriega (1988-89); G. Endara (1989-)

95

CUBA

REPUBLIKKEN CUBA

uba hadde vært sentrum i Spanias amerikanske impe­ rium. Som følge av den spansk-amerikanske krig og ame­ rikanernes invasjon av øya, gikk den tapt for Spania i 1898.1 realiteten hadde et langvarig og blodig nasjonalt opprør al­ lerede begrenset de spanske styrkenes operasjoner til storby­ ene; den amerikanske invasjonen satte en stopper for denne frihetskampen. I løpet av tre år med direkte amerikansk styre påtvang Washington Cuba det såkalte Platt-tillegget, et lov­ vedtak i Kongressen som hevdet USAs rett til å gripe inn i kubanske anliggender og å ha baser på øya. 11902 trakk den amerikanske prokonsulen seg ut, men nye opprør utløste en ny amerikansk intervensjon i 1906. Etter en bølge med streiker og uro, avsluttet USA sin intervensjon i 1909 og overlot styret til en valgt regjering. 11929 endret president Machado konstitusjonen for å kun­ ne fortsette i embetet. En bølge av voldshandlinger og opp­ stander munnet i 1933 ut i et militæropprør hvor Machado ble styrtet, og deretter fulgte et sersjantkupp anført av Fulgencio Batista. Batista skulle komme til å dominere kubansk politikk i størstedelen av de neste 25 årene, og beveget seg fra en populistisk allianse med kommunistisk deltagelse i 1930-årene, til et representativt militærdiktatur i 1950-årene.

C

VIKTIGE BEGIVENHETER

1902

Den amerikanske prokonsul forlater Cuba

1906

Opprørsaktivitet fører til amerikansk militærinvasjon

1909

USA overlater styret til en valgt regjering

1929

President Gerardo Machado endrer forfatningen

1933

Sersjantkupp anført av Fulgencio Batista

1958

Fidel Castros geriljabevegelse velter Batista-diktaturet

1962

Cubakrisen (om kjernefysiske raketter)

1973

Cuba og USA undertegner femårig avtale mot flykapring

1980

Over 100 000 kubanere flykter til USA

1991

Sovjetunionen opphever handelsavtalen med Cuba

NØKKELDATA

Hovedstad

Havana

Folkemengde

Areal

(1991) 10 700 000

110 861 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 96,5 (1989) USD 2000

Konstitusjon Sosialistisk republikk med én lovgivende forsam­ ling (Folkemaktens nasjonalforsamling) Uavhengighetsdato

20. mai 1902

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS

1 kubansk peso (CUP) = 100 centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) T. Estrada Palma (1902-06); amerikansk administrasjon (190609); J.M. Gomez (1909-13); M. Garcia Menocal (1913-21); A. Zayas y Alfonso (1921-25); G. Machado y Morales (1925-33); A. Herrera (12. aug 1933); C. de Céspedes y Quesada (aug-sep 1933); militærjunta (sep 1933); R. Grau San Martin (1933-34); C. Hevia (utøvende) (jan 1934); C. Mendieta (1934-35); J. Barnet y Vinageras (1935-36); M. Gomez y Arias (mai-des 1936); F. Laredo Bru (1936-40); F. Batista y Zalvidar (1940-44); R. Grau San Martin (1944-48); C. Prio Socarrås (1948-52); F. Batista y Zaldivar (1952-59); F. Castro (statsminister 1959-62; partiformann 1962-76; president 1976-)

96

AMERIKA

Som en reaksjon på Batistas styre gjorde en gruppe unge nasjonalister i 1953 et mislykket forsøk på å velte regjeringen. Til tross for fiaskoen ble Castro lederen for en anti-Batistabevegelse som begynte med geriljavirksomhet i 1956 og had­ de nedkjempet diktaturets militærstyrker i 1958. Det nye regimet innledet en prosess med sosialistiske reformer og anti-amerikanske standpunkter som provoserte frem en fi­ endtlig reaksjon fra den amerikanske regjering. Under an­ grep fra eksilgrupper med støtte fra Washington gikk Castroregimet inn i en stadig tettere allianse med Sovjetunionen. Dette resulterte i Cubakrisen i oktober 1962, hvor USAs krav vant gjennomslag og Sovjetunionen ble tvunget til å trekke sine kjernefysiske raketter bort fra øya, men mot et løfte om at USA ikke skulle invadere Cuba. I løpet av 1960-årene befestet det revolusjonære regimet sin politiske stilling. Nasjonalistis­ ke grupperinger, sosialister og medlemmer av kommunist­ partiet fra før 1959 ble samlet i en ny orgaanisasjon, Cubas kommunistiske parti. Gjennom hele denne perioden førte Cuba en selvstendig utenrikspolitikk, med sterk støtte til frigjøringsbevegelser i Latin-Amerika og Afrika, og forsøkte å forholde seg nøytralt i Kina/Sovjet-konflikten. Politiske feilslag hjemme og ute førte til at Cuba i 1970-årene påny la seg

tett opp til Sovjetunionen, sendte militærstyrker til Angola og Etiopia, og ble medlem av Comecon. Økonomiske og sosiale trender Tradisjonelt har økonomien vært basert på sukker, og utenrikssakene dreide seg engang om å skaffe kubansk sukker innpass på det nordamerikanske markedet. Fra 1960-årene ble denne bindingen erstattet med avhengighet til kommunistblokken. Selv om økonomien fikk flere ben å stå på etter 1979, hadde sukkerproduksj onen fortsatt stor betydning. Håp om å utvikle turisme som en kilde til hard valuta ble blokkert av mangel på såvel nødvendige produksjonsfaktorer som investeringskapital. Industrisektoren utviklet seg raskt etter 1980, men i 1987 førte mangelen på hard valuta og kreditt for import av reservedeler til nedgang i industriproduksjonen. De viktigste resultatene av den revolusjonære erfaringen ble oppnådd innenfor områdene helse, ernæring og utdan­ nelse. I begynnelsen av 1990-årene kom Cuba godt ut av en sammenligning med industrilandene med hensyn til for­ ventet levealder, kosthold og skolegang, og også når det gjaldt legetjenester. Den tilbakevendende vareknappheten i de senere årene styrket imidlertid regimekritikken. Bortfallet av de fordelaktige handelsvilkårene med Sovjetunionen had­ de en katastrofal virkning på den kubanske økonomien, som derved mistet både sitt viktigste sukkermarked og sin viktig­ ste oljeleverandør. A Fidel Castro i 1959.

◄ Castros styrker frigjør Santa Clara 1959.

97

BARBADOS

BARBADOS

arbados, den østligste av de karibiske øyer, har lengst erfaring med selvstyre av alle øyene i Karibien. House of Assembly, den lovgivende forsamling, ble etablert i 1639 og besto av europeiske nybyggere og fastboende hvite. Kolonis­ tene overdro sine rettigheter til den britiske krone i 1663, men House of Assembly har bestått. Denne lange perioden med lokalstyre er med på å forklare den robuste selvstendigheten i den barbadiske karakter. Fordi de aldri har vært okkupert av noen annen makt enn Storbritannia, har barbadierne tradisjo­ nelt sett på seg selv som "lille England" i Karibien. I nesten hele første halvdel av 1900-tallet var Barbados' politikk utelukkende kontrollert av den hvite plantasjeeierklassen. De svarte middel- og arbeiderklassene krevde imid­ lertid å få et ord med, og ble representert av organisasjoner av typen Demokratisk liga, stiftet av Dr. Charles Duncan O'Neale i 1924.1 slutten av 1930-årene ble imidlertid Ligaen oppløst. Politikk basert på massepartier begynte ikke for alvor på Barbados før i 1944, da Grantley Adams føyet en politisk fløy, Barbados' arbeiderparti (BLP), til sin pressgruppe, Barbados' progressive liga. Til tross for sukkerbaronenes dominans vant BLP åtte man­ dater i 1944-valget, samtidig som det nystiftede Kongresspartiet også kapret noen plasser. Ved valget i 1946 vant BLP igjen de fleste mandatene. Guvernøren, Sir Grattan Bushe, ba Adams foreslå navn på innvalgte medlemmer for utnevnelse til eksekutivkomitéen, som sto for administrasjonen av øya. Dette ble kjent som Bushe-eksperimentet. 11951 var BLP solid etablert som hovedpartiet i House of Assembly. Tre år senere ble et formelt regjeringsstyre innført, med Adams som første statsminister. 11955 brøt Errol Barrow ut av BLP og grunnla Demokratisk arbeiderparti (DLP). De to partiene har siden vekslet om å ha regjeringsansvaret. Begge partier har stått for en liberal-demokratisk ideologi, med DLP til "venstre".

B

VIKTIGE BEGIVENHETER

1924

Den demokratiske liga grunnlegges

1937

Uro i samfunns- og næringsliv

1944

Adams stifter Barbados arbeiderparti

1946

Bushe-eksperimentet

1951

Allmenn stemmerett for voksne

1954

Ministerielt styre innføres

1955

Errol Barrow danner Demokratisk arbeiderparti

1958

Barbados blir medlem av Den vestindiske føderasjon

1961

Fullt indre selvstyre

1966

Uavhengighet fra Storbritannia

1983

Barbados er base for amerikansk militærinvasjonpå Gre­ nada

1991

DLP får tilbake regjeringsmakten under Erskine Sandiford

NØKKELDATA

Hovedstad

Bridgetown

Folkemengde Areal

(1991) 258 000

430 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 600 (1989) USD 6370_________________________

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med to lovgivende kamre (Senat; Underhus) Uavhengighetsdato

30. november 1966

Viktige internasjonale organisasjoner FN; OAS; Samveldet; ACP; l-ADB; CARICOM___________________________________ Myntenhet

1 Barbados dollar (BDS$) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Anglikansk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Errol Barrow (196676); Tom Adams (1976-85); Bernard St. John (1985-86); Errol Barrow (1986-87); Erskine Sandiford (1987-)

98

Økonomiske og sosiale trender På Barbados startet 1900-tallet med økonomisk depresjon. Verdensmarkedets priser på sukker, øyas eneste eksportvare av betydning, hadde falt dramatisk mot slutten av 1800-tallet. I de første årene av det 20. århundre kom den første masseutvandringen av barbadiere til De forente stater og Pana­ ma, hvor de var med på å bygge kanalen. De som vendte tilbake kjøpte deler av de hvites sukkergods, og i 1920 var det omkring 13 000 svarte småbønder. I 1937 førte de elendige økonomiske og sosiale vilkårene for arbeiderklassen til opp­ tøyer. Virkningene av annen verdenskrig skapte igjen bedre tider på Barbados; sukkerprisene steg, og det ble anlagt en ameri­ kansk flåtebase på øya. Etter krigen ble befolkningsveksten et alvorlig problem, befolkningstettheten var blant verdens hø­ yeste. Mange barbadiere emigrerte til England i 1940- og 1950-årene, inntil den britiske regjering innførte begrens­ ningen I begynnelsen av 1950-årene så en ny turistindustri dagens lys, og i 1990 var turisme øyas største inntjener av utenlandsk valuta. Barbadierne blir i alminnelighet ansett å være det mest konservative folket i Karibien. Utdannings­ systemet legger fortsatt stor vekt på klassiske og humanistiske fag.

AMERIKA

JAMAICA

“Jamaica

'amaica har hatt en form for representativt styre siden den britiske regjering i 1880-årene gikk med på at ni medlemmer unne velges til Det lovgivende råd. Påtrykk fra de valgte medlemmene gjorde at utdanning og infrastruktur fikk større oppmerksomhet. 11894 var jernbanen fra Kingston til Montego Bay fullført. Ved århundreskiftet hadde oppdyrket areal økt sterkt takket være titusener av småbønder, forhenværen­ de slaver, som nå dannet ryggraden i økonomien. Til tross for sin relativt beskjedne befolkningsstørrelse sendte Jamaica 10 000 mann for å kjempe på alliert side i første verdenskrig. En rekke ulykker i 1920- og 1930-årene - sykdom som ødela bananavlingene, prisfallet på sukker og flere orka­ ner som gjorde store skader - var hovedårsakene til den økonomiske depresjonen som knuget øya i denne perioden. Her, som andre steder i Karibien, utløste depresjonen en sosial uro som kulminerte i opptøyer i 1938. Alexander Bustamante, en av hovedlederne for opprøret, ble arrestert av kolonimyndighetene. Etter løslatelsen stiftet han den første fagforeningen som ble (offentlig) anerkjent på Jamaica - The Bustamante Industrial Trade Union (BITU). Samme år grunnla hans fetter, Norman Manley, det første politiske parti, Folkets nasjonale parti (PNP). De to arbeidet nært sammen inntil Bustamante ble internert i 1940. Han ble løslatt i 1942, og ett år senere startet han sitt eget parti, Jamaica arbeiderparti (JLP). Manley svarte med å danne sin egen fagforening, The Trade Union Congress (TUC), og rivaliserin­ gen mellom dem om det politiske og faglig-politiske leder­ skapet økte i intensitet. Under Manley sto PNP for en jamai­ cansk variant av datidens britiske sosialisme og fikk opp­ slutning fra den intellektuelle middelklassen, offentlige tje­ nestemenn og deler av arbeiderklassen. JLP var, på tross av navnet, et mer "pragmatisk" parti, et ekko av Bustamantes manglende sans for formelle ideologier. Det ble støttet av middelklassens forretningsfolk og småkjøp­ menn, såvel som av mange fagorganiserte. 11951 kom en ny guvernør, Sir Hugh Foot, til Jamaica. Han var en fremskrittsorientert person som ønsket fortgang i ut­ viklingen av styreformen på øya. Innen 1953 var Jamaica blitt innvilget en ytterligere grad av kontroll over egne anliggen­ der: ansvar ble overført til valgte medlemmer i en regjeringsordning. 11955 fravristet PNP omsider JLP grepet om makten, og i 1959 var det fullt indre selvstyre. En folkeavstemning brakte Jamaica ut av Den vestindiske føderasjon, og i 1962 fikk landet selvstendighet alene. Siden landet ble selvstendig, har regjeringsmakten skiftet mellom JLP og PNP med omtrent ti års mellomrom. Foran valget i 1994 satt PNP med regjeringsmakten.

]

VIKTIGE BEGIVENHETER

1938

Sosial uro. Folkets nasjonale parti (PNP) stiftes

1943

Jamaicas arbeiderparti grunnlegges

1944

Allmenn stemmerett for voksne

1953

Innføring av fullt ministerielt styre

1955

PNP til makten for første gang

1959

Jamaica slutter seg til Den vestindiske føderasjon

1959

Indre selvstyre innføres

1961

Folkeavstemning vedtar at Jamaica skal gå ut av Fødera­ sjonen

1962

Jamaica blir selvstendig i august

1972

Michael Manley vinner første valg og blir statsminister

1980

JLP gjenvinner makten under sin nye formann Edward Seaga

1989

PNP tilbake til makten under Michael Manley

NØKKELDATA

Hovedstad

Kingston

Folkemengde Areal

(1991)2 420 000

10 991 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 220,2 (1989) USD 1260

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med to lovgivende kamre (Senat; Representantenes hus) Uavhengighetsdato

6. august 1962

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; l-ADB; CARICOM Myntenhet

FN; Samveldet; OAS;

1 jamaicansk dollar (J$) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Protestantisk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) Sir A. Bustamante (1962-67); H. Shearer (1967-72); M. Manley (1972-80); E. Seaga (1980-89); M. Manley (1989-92); P Patterson (1992-)

Økonomiske og sosiale trender Før etterkrigsoppgangen i bauxitt og turisme var Jamaicas økonomi basert på sukker-, banan- og citrusproduksjon. Ja­ maica har over 1000 fabrikker, men stor arbeidsledighet - i 1990 lå den på omkring 20 prosent av arbeidsstyrken. Etter annen verdenskrig ble en "tilbake til Afrika-bevegelse" inspirert av Marcus Garvey i 1920- og 1930-årene til et samlingspunkt for landets fattige. Bevegelsen tok navnet "Rastafari" etter Etiopias keiser Haile Selassie, som bar titte­ len Ras Tafari før han ble kronet i 1930. Etter selvstendigheten har rastafaridyrkelsen, med sin vekt på marihuanarøyking og rastafletter, holdt seg sterkt levende.

99

TRINIDAD OG TOBAGO REPUBLIKKEN TRINIDAD OG TOBAGO

1903 ødela innbyggerne i Port of Spain Det røde hus (re­ gjeringsbygningen) i forbitrelse over mangel på vann. Likevel fortsatte politikken i Trinidad og Tobago i det alt vesentlige å være uten plan og styring inntil kaptein Arthur Cipriani pustet nytt liv i den gamle Trinidad WorkingmerTs Association (TWA) og organiserte den første streiken i byens historie. Arbeiderne samlet seg i Port of Spains havneområde og krevde bedre lønns- og arbeidsbetingelser. Cipriani agiterte deretter for allmenn stemmerett, og i 1921 sendte Storbritannia ut en kongelig kommisjon ledet av major E.L.F. Wood. Wood anbefalte at valgte representanter skulle få plass i Lovgivningsrådet. Ved valget i 1925 vant Cipriani overbevisende mandatet for Port of Spain. Han gikk i gang med å arbeide for sosiale og humanitære saker, deriblant lovbestemt anerkjennelse av fagforeninger, avskaffelse av barnearbeid, innføring av alderspensjon og obligatorisk grunnskole. Cipriani omorganiserte senere TWA til Trinidad arbeider­ parti, men kollegene fant ham for lite militant etter datidens forhold. En av disse var Tubal Uriah (Buzz) Butler, fra Grena­ da, som i 1936 besluttet å danne sitt eget parti, British Empire Workers' and Citizens' Home Rule Party. Han organiserte arbeidere i oljeindustrien. I 1937 iverksatte Butler en streik i oljesonen som førte til opptøyer og generell sosial uro som fortsatte inn i 1938. Butler var ettersøkt av myndighetene og gikk under jorden, men sto frem i 1939 for å vitne for en ny kongelig kommisjon oppnevnt av den britiske regjering, Moyne-kommisjonen. Kommisjo­ nen medga at den var sjokkert over de eksisterende sosiale og økonomiske forholdene. Moyne-rapporten førte til at alminnelig stemmerett ble innført i 1945. Ved valget i 1946 fikk Butlers parti flest plasser i Lovgivningsrådet, men ble ikke invitert til å ha noen inn­ flytelse på styret av kolonien. Albert Gomes, en trinidadier av portugisisk herkomst, ble ansett for å være den reelle lederen for gruppen av valgte rådsmedlemmer. Etter nye forfatningsreformer i 1950 ble Gomes gjenvalgt til Lovgivningsrådet, denne gang som talsmann for en konservativ næringslivsorientert gruppe. I 1956 antok politikken en helt ny tone, da den Oxfordutdannede dr. Eric Williams entret arenaen med sin Folkets nasjonale bevegelse (PNM) - landets første skikkelig organi­ serte og finansierte parti. Williams intellektuelle tilnærming slo an hos velgerne, og han ble sittende med makten frem til sin død 25 år senere. 11981 ble Williams etterfulgt av George Chambers, og ved valget i 1986 ble PNM omsider beseiret av samarbeidende opposisjonskrefter under navnet Nasjonalalliansen for gjenreisning (NAR). Koalisjonen gikk etterhvert i oppløsning, og NAR tapte valget i 1991. PNM kom tilbake til makten, og partiformann Patrick Manning ble statsminister.

1

VIKTIGE BEGIVENHETER

1903

Det røde hus ødelegges av forbitret folkemengde

1921

Wood-kommisjonen anbefaler endringer i valgsystemet

1929

Cipriani gjenoppliver Trinidad Workingmen’s Association

1936

Butler stifter sitt parti

1937

Opptøyer i oljeboringsdistriktene

1939

Moyne-kommisjonen anbefaler ytterligere forfatningsen­ dringer

1945

Stemmerett for voksne. Albert Gomes tar sete i parlamen­ tet for første gang

1956

Dr. Williams og PNM overtar makten

1962

Trinidad og Tobago blir selvstendig

1976

Dronningen erstattes med en ikke-regjerende president

1981

Dr. Williams dør; etterfølges av George Chambers

1986

NAR kommer til makten etter 30 års PNM-styre

1991

PNM gjenvinner regjeringsmakten

NØKKELDATA

Hovedstad

Port of Spain

Folkemengde

Areal

(1991) 1 249 000

5 128,4 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 243,6

(1989) USD 3160

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Representantenes hus) Uavhengighetsdato

31. august 1962

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; l-ADB; CARICOM Myntenhet

FN; Samveldet; OAS;

1 Trinidad og Tobago dollar = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) Dr. Eric Williams (1956-81); George Chambers (1981-86); Raymond Robinson (1986-91); Patrick Manning (1991—)

100

Økonomiske og sosiale trender Olje har dominert økonomien i Trinidad og Tobago siden begynnelsen av 1900-tallet, men fortsatt eksisterer eldre landbruksindustri basert på produkter som sukker, kakao, kaffe og citrusfrukt. Store forekomster av naturgass benyttes i enor­ me petrokjemiske anlegg og gir også billig elektrisitet til en ny stålindustri. En blomstrende småindustri produserer en mengde forskjellige varer for salg hjemme og ute.

AMERIKA

GUYANA

GUYANA KOOPERATIVE REPUBLIKK

1917 besto Britisk Guianas 300 000 innbyggere av omkring 126 000 indere og omtrent like mange afrikanere, mens portugisere, kinesere, briter og indianske urinnvånere ut­ gjorde differansen. Stemmeretten var imidlertid strengt be­ grenset til hvite plantasjeeiere. En britisk Guiana-kommisjon avga en kritisk innberetning og anbefalte konstitusjonelle endringer: Lovgivningsrådet som var opprettet i 1928 burde utvides med flere folkevalgte representanter slik at den lokale middelklassen kunne få større innflytelse på styre og stell i kolonien. Koloniguvernøren beholdt imidlertid makten gjen­ nom de ikke-valgte medlemmene han selv utnevnte. Kvinne­ lig stemmerett var et fremskritt, men for begge kjønn var det fortsatt begrensninger med hensyn til hvem som kunne ut­ øve stemmeretten. Først i 1943 fikk de folkevalgte medlemme­ ne de fleste plassene, og makten, i Lovgivningsrådet. 11953 kom omsider alminnelig stemmerett. Annen verdenskrig fremtvang en utsettelse av valget i 1943. Valg ble til slutt avholdt i 1947 og resulterte i seier for den uavhengige kandi­ daten dr. Cheddi Jagan, en begavet sønn av en indisk plantasjeformann. Jagan stiftet senere Folkets progressive parti (PPP), hvor han hentet inn den veltalende afrikanske advokaten Forbes Burnham til å være formann og for å markere "afro-asiatisk solidaritet”. I henhold til en ny forfatning skulle det i 1953 velges representanter til et House of Assembly på 24 med­ lemmer. PPP fikk 18 plasser og et solid mandat. Politikken PPPs ministre førte, med sekularisering av skolevesenet og mer makt til fagforeningene, skremte imidlertid den britiske regjering; den suspenderte den nye forfatningen med øye­ blikkelig virkning, avsatte ministrene og sendte over soldater. Innen 1955 hadde Burnham, en hensynsløs og ærgjerrig mann, skilt lag med Jagan og opprettet Folkets nasjonale kongress (PNC). PPPs afrikanske tilhengere fulgte ham, og fra da av gikk de politiske motsetningene i Britisk Guiana mer eller mindre langs rasemessige skillelinjer. 11957 ble grunn­ loven gjeninnført. Etter PPPs valgseier i 1961 gikk landet hurtig inn i sosialt kaos, med utbredt brannstiftelse og plynd­ ring i hovedstaden Georgetown. Mer uro og streiker fulgte etter et forgjeves forhandlingsforsøk om full uavhengighet i London i 1963. Basert på avlagte stemmer ga valget i 1964 PPP flest representanter, men Burnham dannet regjering i samar­ beid med det lille høyreorienterte partiet Forent styrke (UF). Selvstendighet ble hurtig innvilget i 1966. Deretter vant PNC alene hvert eneste valg under systemet med forholdstallsvalg inntil 1992, da en ny velgerliste og tilstedeværelsen av inter­ nasjonale observatører resulterte i PPPs første valgseier etter selvstendigheten.

1

VIKTIGE BEGIVENHETER

1917

Kontraktsarbeide oppheves

1947

Dr. Jagan innvelges i Lovgivningsrådet for første gang

1948

Opptøyene på Enmoregodset

1953

Folkets progressive parti (PPP) får klart flertall, men grunn­ loven settes ut av kraft

1955

Burnham danner Folkets nasjonale kongress (PNC)

1962

Omfattende uro og sosialt kaos

1964

Burnham kommer til makten ved forholdstallsvalg

1966

Uavhengighet; landet endrer navn til Guyana

1980

Guyana erstatter monarkiet med utøvende president

1985

Burnham dør

1992

Jagan leder PPP til valgseier

NØKKELDATA

Hovedstad

Georgetown

Folkemengde Areal

(1991) 760 000

215 083 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991)3,5 (1989) USD310

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamling) Uavhengighetsdato

26. mai 1966

Viktige internasjonale organisasjoner l-ADB; CARICOM

Myntenhet

FN; Samveldet; ACP;

1 Guyana dollar (G$) - 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) Forbes Burnham (1966-80); (president) Forbes Burnham (1980-85); Desmond Hoyte (1985-92); Cheddi Jagan (1992-)

Økonomiske og sosiale trender Under Burnhams ledelse i 1970- og begynnelsen av 1980årene førte PNC en målbevisst nasjonaliseringspolitikk. Of­ fentlig eierskap ga imidlertid få fordeler. Det tappet stats­ kassen, skremte bort investorer og førte til nedgang i produk­ sjonen. Mot slutten av 1980-årene innså president Desmond Hoyte at Guyanas eneste håp lå i å gå tilbake på nasjonaliseringsstrategien og privatisere statlig eiendom. Bauxitt, sukker og ris er de tre hovedpilarene i økonomien, men i 1989 ble produksjonen av de to første ødelagt av strei­ ker. En storstilt utvandring til Nord-Amerika og Trinidad og Tobago virket som sikkerhetsventil for dem som så få frem­ tidsmuligheter i landet. 101

VENEZUELA

REPUBLIKKEN VENEZUELA

O

VIKTIGE BEGIVENHETER

1899

Castro marsjerer mot Caracas

1938

General Conteras iverksetter sin treårsplan

1945

Revolusjon bringer partiet Accion Democråtica til makten

1948

Militærkupp anført av Delgado Chalbaud og Pérez Jiménez

1950

Delgado Chalbaud dør i attentat

1958

Militærjunta tar makten

1989

Venezuela suspenderer nedbetalingen av utenlandsgjel­ den på 32 milliarder amerikanske dollar

NØKKELDATA

Hovedstad

Caracas

Folkemengde

Areal

(1991) 19 733 000

912 050 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991)21,6 (1989) USD 2450

Konstitusjon Føderal fIerpartirepubIikk med to lovgivende kam­ re (Senat; Deputertkammer)

Viktige internasjonale organisasjoner despakten Myntenhet

FN; l-ADB; OPEC; An-

1 bolivar (b) = 100 céntimos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Statsoverhoder (President) gen. C. Castro (1879-1908); gen. J. Vicente Gomez (1908-35); gen. E. Lopez Conteras (193541); gen. I. Medina Angarita (1941-45); R. Betancourt (194548); R. Gallegos Freire (feb-nov 1948); ob.løyt. C. Delgado Chalbaud (1948-50); G. Suarez Flamerich (1950-52); oberst M. Pérez Jiménez (1952-57); kontreadm. W. Larrazåbal Ugueto (jan-nov 1958); E. Sanabria (1958-59); R. Betancourt (195963); R. Leoni (1964-69); R. Caldera Rodriguez (1969-74); C. Péres Rodriguez (1974-78); L. Herrera Campins (1979-83); J. Lusinchi (1984-89); C.A. Pérez (1989-93); R.J. Velåsquez (1993); R.C. Rodriguez (1993-)

102

Aret 1899 markerte innledningen til en ny æra i venezueZklansk historie. En caudillo fra Andesstaten Tachiro, ge­ neral Cipriano Castro, marsjerte mot Caracas og inntok presidentembetet. Med unntak av et kort mellomspill i 1945-48 ble Venezuela i 59 år kontrollert av fem "Andinos" fra Tachira. Castros styre var kjennetegnet av undertrykkelse, økonomisk vanstyre, indre uro og utenlandsk intervensjon. I 1908 dro Castro til Europa for å få legebehandling, og general Juan Vicente Gomez grep makten. Gomez var diktator i Venezuela frem til sin død i 1935. Han avskaffet valg, pressefrihet og organisert politisk virksomhet og undertrykte effektivt all opposisjon. Denne "stabiliteten" oppmuntret utenlandske investorer til å gå inn i Venezuela - Royal Dutch-Shell-konsortiet like før første verdenskrig og det amerikanske Standard Oil straks etter. 1 1928 hadde bare De forente stater større oljeproduk­ sjon enn Venezuela, og sistnevnte var blitt verdens ledende eksportør. Høye oljeinntekter reddet landet fra økonomisk sammenbrudd under den store depresjonen i 1930-årene, betalte for landbrukssubsidier, høyere statsinntekter og økt handel. Dessuten ble infrastrukturen utvidet, hele utenlands­ gjelden nedbetalt og budsjettunderskuddet redusert. Til tross for denne velstanden hadde Venezuela fortsatt et samfunn med et skarpt skille mellom rike og fattige. Gomez' etterfølger, Eleazor Lopez Conteras, gjeninnførte borgerrettigheter og politisk virksomhet, men et kortvarig diktatorisk mellomspill i 1937 avholdt opposisjonen fra å bli for truende. Han ga noen innrømmelser til de fattige ved å bygge offentlige hospitaler og skoler som del av en treårsplan fra 1938. Da etterfølgeren Isaias Medina Angarita overtok i

AMERIKA

1941, videreførte han dette initiativet. I 1941 og 1942 økte Medina landets andel av oljeinntektene etterhvert som de ble redusert som følge av annen verdenskrig. Økte inntekter i krigens to siste år stimulerte økonomien, men på tross av dette ble Medinas regjering brått styrtet i en revolusjon. Landets første parti med folkelig oppslutning, Accion Democråtica, overtok regjeringsmakten under ledelse av Romulo Betancourt. I 1947 vedtok denne sivil-militære juntaen en venstreliberal forfatning, og året etter innsatte den romanfor­ fatteren Romulo Gallegos som president. Den nye regjerin­ gen iverksatte straks en rekke omfattende og dyptgripende reformer: oljeinntektene skulle deles likt mellom nasjonen og oljeselskapene; fagforeningene ble oppmuntret; støtte ble gitt til sosiale tjenester og til utvikling av industri og landbruk. Dette ble for mye for de konservative gruppene, som gjorde kupp i 1948. Fra 1952 til 1957 ble landet styrt av en av kupplederne, major Marcos Pérez Jiménez, som reverserte reforme­ ne og forbød fagforeninger, opposisjonspartier og pressefri­ het. Hans egoistiske berikelse av seg selv og sine kolleger førte til militærkupp, hvoretter en sivil-militær junta igjen styrte Venezuela inntil Romulo Betancourt ble valgt til president. I sin annen tørn som president fulgte Betancourt en mer moderat kurs. Det ble lansert programmer for modernisering av landbruk og industri, og det ble ført en kampanje for å bedre lese- og skriveferdigheten. I 1960-årene ga olje- og jernmalm virksomhetene store inntekter, noe som kom re­ formprogrammene fra begynnelsen av tiåret til gode. Vene­ zuela skaffet seg majoritetseierskap i utenlandske banker og naturgassindustrien og nasjonaliserte jernmalm- og oljeindu­ striene.

Carlos Andrés Pérez' første regjering (fra 1973) hadde for­ del av oljeprisøkningen på verdensmarkedet. Under Pérez svulmet det statlige byråkratiet hurtig opp etterhvert som regjeringen påtok seg en mer aktiv rolle. I utenrikspolitikken inntok Pérez en sterk "tredje verden"-posisjon og Venezuela kom til å spille en viktig rolle i OPEC og den alliansefrie bevegelsen. Etterfølgeren, Luis Herera Campins fra det kristelig-demokratiske Copeipartiet, ble sterkt kritisert for dårlig forvaltning av landets oljeinntekter, og de økonomiske pro­ blemene økte i kjølvannet av gjeldskrisen i 1982. Jaime Lusinchi, fra Accion Democråtica, forsøkte å gjennomføre en innstramningspolitikk, men ble diskreditert av omfanget av kor­ rupsjon i regjeringen. I sin annen embetsperiode (fra 1989) ga Pérez avkall på den økonomiske nasjonalismen fra sin første periode til fordel for den rådende liberale ortodoksien. Hans første økonomiske tiltakspakke reduserte vanlige menneskers levestandard og skapte alvorlige opptøyer, "caracazo", i Caracas, og i 1992 bidro hans upopularitet til to militære kuppforsøk. I mai 1993 ble Pérez stilt for riksrett, anklaget for underslag og misbruk av offentlige midler. I desember 1993 ble Rafael Caldera Rodriguez valgt til president i spissen for en regjeringskoalisjon av 17 partier. 11988 ble Colombia og Venezuela enige om å samarbeide for å forsøke å redusere narkotikatrafikken over deres felles grense.

▼ Oljeinstallasjoner i og rundt Maracaibosjøen.

103

BRASIL

DEN FØDERATIVE REPUBLIKK BRASIL

rasil fikk sin uavhengighet av Portugal i 1822. Keiserne Dom Pedro 1. (regj. 1822-31) og Dom Pedro 2. (regj. 184089) ga Brasil "et politisk gravitasjonssenter" og fostret et levedyktig sentralisert parlamentarisk system hvor de rike gruve- og plantasjeeierne i stor grad kontrollerte beskatning og lovgivning. Konstitusjonen av 1891 etablerte en føderasjon av 20 stater, Brasils forente stater, med en sterk direktevalgt regjeringssjef. De fleste av keiserens tidligere særrettigheter gikk over til presidenten og hæren. 1891-grunnloven definer­ te hæren som en permanent institusjon som, i tillegg til å forsvare nasjonen, også ble betrodd å sikre lov, orden og de konstitusjonelle statsorganers funksjon. Den ble pålagt å ad­ lyde sivile regjeringer bare så lenge disse holdt seg innenfor loven, et krav som skulle vise seg å bli avgjørende i senere brasiliansk politikk. Fra 1894 til 1930 hadde presidentembetet vekslet mellom kandidater støttet av Brasils to mektigste stater. Men presi­ dent Washington Luis Pereira de Sousas (1926-30) hurtig industrialiserende hjemstat Såo Paulo brøt spillereglene. I stedet for å innsette Getulio Vargas, staten Minas Gerais' kandidat, "fikset" "kaffestaten" valget av en ny "Paulista" til presidentembetet i 1930. Vargas utnyttet imidlertid ufortrø­ dent den voksende misnøyen med Brasils korrupte og oligarkiske "første republikk". I den økonomiske krisen som fulgte av de verdensom­ spennende nedgangstidene i 1930-årene, plasserte et militær­ kupp Vargas i presidentembetet. Han hadde en evne til å holde sin sammensatte liberale allianse samlet. Dette "nasjo­ nale borgerskaps" interesser avvek noe fra interessene til de hittil dominerende plantasjeeierne og utenlandske kapitalis­ tene. 11930 opprettet Vargas et Arbeids-, industri- og handels­ departement med mandat til å gripe aktivt inn i næringslivet, et utslag av et formynderisk ønske om forsoning med arbeids­ tagerne. Etter å ha ødelagt både høyre- og venstreopposisjonen i 1935-38, gikk Vargas tilbake på sitt tidligere løfte om å avholde valg i 1938 og utnevnte seg selv til president for nok en periode (1938-43, senere utvidet til 1945). Under annen ver­ denskrig la han Brasil på linje med De forente stater mot aksemaktene. I tillegg til å erklære Tyskland og Østerrike krig i august 1942, og å forsyne de allierte med strategiske varer som naturgummi og kvarts, tillot Brasil også De forente stater å benytte viktige brasilianske fly- og flåtebaser. Brasilianerne deltok også (med utmerkelse) i frigjøringen av det okkuperte Europa i 1944-45. Til gjengjeld bidro De forente stater med militær opplæring, Lend-Lease-bistand, og kapital til byggin­ gen av Brasils integrerte stålverk i Volta Redonda, det største i Latin-Amerika. I 1945 kunne ikke Vargas lenger motstå kravene om frie valg. I 1943-44 hadde motstandere av fascisme og diktatur dannet Uniåo Democratica National (UDN), som raskt ble hovedpartiet for Brasils mektige jordeiende, kommersielle og pro-amerikanske interesser. Samtidig opprettet Vargas Brasi­ lianske arbeideres parti (PTB) og et Sosialdemokratisk parti (PSD) for middelklassen. Håpet var å kunne lede en koalisjon av de arbeiderne han hadde beskyttet og det voksende "na­ sjonale borgerskap" i forsvaret av brasiliansk industri og arbeidere mot den nye invasjonen av dominerende ameri­ kanske kapitalister. Men hæren (oppmuntret av USA og UDN) tvang Vargas til å trekke seg (midlertidig) tilbake i oktober 1945. General Dutra, forsvarsministeren som fjernet Vargas, fikk

B

VIKTIGE BEGIVENHETER

1930

Statskupp anført av Getulio Vargas

1932

Såo Paulo-opprøret slås ned

1942

Krigserklæring mot aksemaktene

1964

Militær maktovertagelse

1967

Begynnelsen på Brasils "økonomiske mirakel”

1968

Utstrakt terrorisme, forfølgelse og tortur tar til

1985

Overgang til sivilt styre innledes

NØKKELDATA Hovedstad

Brasilia

Folkemengde

Areal

(1991) 153 322 000

8 511 965 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 18,0

(1989) USD 2550

Konstitusjon Føderal flerpartirepublikk med to lovgivende kam­ re (Føderalt senat; Deputertkammer)

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 ny cruzado (Ncz$) = 100 centavos

Offisielt språk

Portugisisk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer (President) R. Alves (1903-07); A. Pena (1907-09); N. Peganha (1909-11); H. de Fonseca (1911—14); W. Pereira Gomes (1914-18); D. Ribeiro (utøvende) (1918-19); E. Pessoa (1919-22); A. Bernardes (1922-26); W. Pereira de Souza (1926-30); militærjunta (okt 1930); G. Vargas (1930-45); J. Linhares (1945); gen. E. Dutra (1946-50); G. Vargas (1951 — 54); J. Café Filho (1954-55); C. Luz (utøvende)(nov 1955); N. de Oliveira Ramos (utøvende) (1955-56); J. Kubitschek (1956-60); J. Quadros (jan-aug 1961); J. Goulart (1961-64); marskalk H. Castelo Branco (1964-67); marskalk A. da Costa e Silva (196769); gen. E. Garrastazu Médici (1969-74); gen. E. Geisel (197479); gen. J. Figueiredo (1979-85); J. Sarney (1985-89); F. Collor de Mello (1989-92); I. Franco (1992-)

104

AMERIKA

en lett valgseier i desember 1945. Som president plasserte Dutra Brasil bak USA i den kalde krigen, forbød kommunist­ partiet, gjennomførte utrenskninger i fagforeningene, sløste bort de store valutareservene Brasil hadde samlet opp i krigs­ årene, åpnet dørene for utenlandsk kapital og hvit innvan­ dring, og fikk amerikanernes bifall. Men Du tras forsøk i 1948 på å la utenlandske oljeselskaper få drive oljeleting og -ut­ vinning i Brasil, utløste en storm av nasjonalistisk indigna­ sjon. Dette nasjonalistiske omslaget bidro til å gi Vargas nes­ ten halvparten av stemmene ved presidentvalget i 1950. I sin siste presidentperiode (1951-54) måtte Vargas balan­ sere hårfint mellom nasjonalistenes ønske om å begrense fremmedkapitalen og Brasils avhengighet av utenlandsk ka­ pital til finansiering av kostbare industri- og infrastrukturpro­ sjekter. Dessuten var det motsetninger mellom finansdepar­ tementets moderate lønnspolitikk og arbeidsminister Joåo Goularts kampanje for høyere minimumslønninger, som endte med at Vargas-favoritten Goulart drastisk ble avskjedi­ get. Til sist, beskyldt for innblanding i økonomiske skandaler, og samtidig med at hans argeste kritiker, journalisten Carlos Lacerda, ble utsatt for et drapsforsøk, skjøt Vargas seg den 24. august 1954. Valget i 1955 ble vunnet av den dynamiske, storforbrukende guvernøren i staten Minas Gerais, PSD-kandidaten dr. Juscelino Kubitschek, sammen med PTB-formannen Joåo Goulart. Forsøk fra hæren på å hindre deres embetsinnsettelse ble avverget. Kubitscheks embetsførsel var preget av gren­

seløs tillit til Brasils "lysende fremtid": han bygget ut infra­ struktur og fabrikkindustri; planla en futuristisk ny føderal hovedstad (Brasilia) i ingenmannsland; satte i gang overam­ bisiøse utviklingsprosjekter; avviste trossig IMFs anvisnin­ ger; og etterlot seg en stat med grasserende inflasjon, under­ skudd og gjeld. Jånio Quadros, den uavhengige og reformistiske "nye kos­ ten" som overbevisende vant presidentvalget i 1960, overtok en økonomi i krise. President Quadros startet med å for­ dømme tøylesløsheten og pengemisbruket under Kubit­ schek, og impliserte at visepresident Goulart var delaktig i storstilt korrupsjon. Han kunngjorde et ortodokst stabiliserings- og innstramningsprogram og, mer kontroversielle, jordbruks-, fiskeri- og valutareformer. Samtidig skaffet han kriselån fra den nye Kennedy-administrasjonen i USA og pleiet nærere forbindelser med Øst-Europa, Kina og Castros Cuba. Sparetiltakene møtte imidlertid uvilje hos sentrale per­ soner i arbeiderbevegelsen og blant de rike. Etter åtte måne­ der i embetet annonserte Quadros plutselig sin avgang. Han ventet øyensynlig å bli kalt tilbake og gitt krisefullmakter, men forregnet seg. Visepresident Goulart ble president fra september 1961 til mars 1964. Overklassen og høyere militære ledere anså Gou­ lart som farlig radikal og motarbeidet ham. Han hadde imid­ lertid bred støtte, og motstanderne godtok ham til slutt, men ▲ Karnevalsflåte i Rio de Janeiro.

105

bare som gallionsfigur; for å frata presidenten mye av makten opprettet de en statsministerpost og innførte ministeransvar overfor Kongressen. Goulart og vekslende statsministre var ofte i tottene på hverandre. Den fastlåste situasjonen ble ikke løst før en folkeavstemning i januar 1963 ga presidenten tilbake full utøvende myndighet. Den årlige inflasjonen over­ steg etterhvert 60 prosent, og sysselsettingen klarte ikke å holde tritt med befolkningsøkningen. Dristige stabiliseringsplaner ble iverksatt, og finansminster Santiago Dantas og økonomen Celso Furtado sikret støtte fra USA og Pengefon­ det. Men da innstramningene og den USA- og IMF-støttede Dantas-Furtado-"treårsplanen" brakte Goulart i konflikt med hans viktigste støttespillere, vraket han planen og beveget seg mot venstre. Nytt for Brasil var det radikale opprøret som fant sted i slutten av 1963 og begynnelsen av 1964, etter at Goulart ble avsatt i et nesten ublodig kupp. Fra da og til 1985 ble landet styrt av militærdiktatorer i allianse med sivile teknokrater. General Castello Branco (1964-67) førte en hardhendt deflasjonspolitikk. Denne beredte grunnen for det såkalte "økono­ miske mirakel" under generalene Costa e Silva (1967-69) og Médici (1969-74), da økonomien vokste med 10 prosent i året. De høye sosiale omkostningene i deflasjonsperioden (og un­ der oppgangstiden etterpå) resulterte imidlertid i masseprotester og streiker, noe som avstedkom hard undertrykkelse, fulgt av omfattende terrorisme i byene, politiske kidnappin­ ger og geriljakrig i årene 1969-73. Dette utløste en massiv og grusom undertrykkelse fra sikkerhetsstyrkene og fra "dødsskvadroner" utenom arbeidstid. Fra det internasjonale sam­ funn økte kritikken av sikkerhetsstyrkenes utstrakte drap og tortur av "mistenkte", mulige informanter og radikale kriti­ kere. Dette, sammen med at de viktigste geriljabevegelsene var nedkjempet i 1973, reduserte, men stanset ikke, bruddene på menneskerettighetene under general Geisel (1974—79). I 1974 tillot han likevel relativt frie valg, og det liberalkonservative opposisjonspartiet (PMDB) ga regjeringspartiet (PSD) hard medfart. I 1974-81 ble den økonomiske oppgangen i Brasil svekket av sterkt økende priser på importert energi, tilbakevendende inflasjon og arbeidsuro, store handelsun­ derskudd og stigende utenlandsgjeld. General Figueiredo (1979-85) presiderte over økonomisk tilbakegang, 100 prosent årlig inflasjon, omfattende streiker og uro, den første av flere delvis misligholdte avdragsbetalinger til Brasils kreditorer og en gradvis gjeninnføring av folkevalgt styre. President José Sarney (1985-89) hadde hverken vilje eller autoritet nok til å gjennomføre sin planlagte jordreform (kraf­ tig motarbeidet av godseierklassen). Hans "Cruzadoplan" i 1986, med prisstopp og innføring av en ny, stabil myntenhet (Cruzadoen), ble en kostbar fiasko (innen 1989 var inflasjonen kommet opp i 1765 prosent i året). Han benyttet også Brasils utenlandsgjeld til å skape fremmedhat, for å avlede folks oppmerksomhet fra de mer grunnleggende indre årsakene til fattigdommen i landet: urimelig konsentrasjon av inntekter og formuer på få hender; omfattende misbruk av offentlige midler; og rutinemessige brudd selv på de fattiges mest ele­ mentære menneskerettigheter. Presidentvalget i desember 1989 ble vunnet av Fernando Collor de Mello, guvernør i Algoas, der hans velhavende høyreorienterte familie satt med fyrstelig makt. Collor vant på et program for drastisk økonomisk liberalisering, privatise­ ring og avregulering; tilsagn om å fremme sosial rettferdighet og å stanse hensynsløs kapitalistisk plyndring av Amazonasområdet; og løftet om å redusere inflasjonen til under ti prosent per måned i ett år ved å kutte offentlige utgifter, offentlig sysselsetting og importavgifter og iverksette en dra­ konisk likviditetsbegrensning. Collors første "økonomiske sjokkplan", "Collor 1", frøs 80 prosent av de private formuesverdiene og sparemidlene i mars 1990. Da denne operasjonen brøt sammen, kom "Collor 106

2" med lønns- og prisstopp i februar 1991. Den månedlige inflasjonsraten falt midlertidig fra 84 til 22 prosent, for så å ta seg opp igjen til 30 prosent mot slutten av 1992. Men BNP og skatteinntektene per innbygger sank med henholdsvis 10 og 25 prosent i 1990-92. De fattige ble fattigere, arbeidsledig­ heten og voldskriminaliteten økte voldsomt, den sosiale kri­ sen ble dypere, og avskogingen i Amazonas fortsatte i nesten uforminsket tempo. Collors første gruppe økonomiske råd­ givere ble avskjediget i mai 1991. Til tross for sterkt reduserte importavgifter og -restriksjoner var det økonomiske tilba­ keslaget imidlertid så alvorlig at det svekket den innenland­ ske etterspørselen, stimulerte eksporten og skapte store handelsoverskudd. Dette gjorde det lettere for Collors annen gruppe av økonomer å reorganisere Brasils utenlandske fi­ nanser og oppnå gjeldsoverenskomster med Pengefondet og utenlandske banker. Collors administrasjon endret utvilsomt holdningen i de "førende klasser" fra statssosialisme, økono-

AMERIKA Brasil

misk nasjonalisme og proteksjonisme til liberalisering, priva­ tisering og reduserte offentlige utgifter, men dens egenmekti­ ge og konfrontatoriske stil og metoder provoserte samtidig etablerte interesser. Det meste av Collors "modernisering” og innstramninger ble avvist av kongressen. Til slutt, fra mai til september 1992, skapte korrupsjonsanklager mot Collor-fa­ milien en politisk lammelse som kulminerte med at Collor ble suspendert fra embetet den 28. september 1992 i påvente av riksrettssak. I oktober 1992 overtok visepresident Itamar Fran­ co som fungerende president (forventet å sitte til desember 1994). Han suspenderte privatiseringsprogrammet, innførte nye skatter og ble antatt å tilhøre den mer forsonlige, statssosialistiske og styringsorienterte presidenttradisjonen. Økonomiske og sosiale trender Brasil har verdens femte største territorium, den sjette største befolkningen og ellevte største økonomi. Samfunnet omfatter

mange raser og er en rasemessig smeltedigel. Ulikhet basert på rase har likevel eksistert lenge og omfatter utvilsomt rase­ diskriminering og rasestereotypering. 11976 hadde hvite dob­ belt så høy gjennomsnittsinntekt som ikke-hvite. Historisk gikk imidlertid portugiserne inn i ekteskap eller seksuelle forhold med ikke-hvite i langt større utstrekning enn andre europeiske kolonimakter, og Brasil har aldri hatt lovfestet raseskille. 1 1925 bodde bare 23 prosent av Brasils befolkning i byer eller storbyer; i 1988 hadde andelen steget til 75 prosent. Storbyen Såo Paulo vokste fra 31 000 innbyggere i 1872, til 579 000 i 1920, 2,2 millioner i 1950 og til 14 millioner og en av verdens største byer i 1988. Frem til 1930-årene var Brasils økonomi i stor grad preget av en lang rekke fra-oppgang-til-konkurs-svingninger basert på ▼ Ødeleggelse av Amazonasjungelen i 1980-årene.

107

tømmer, sukker, gull, diamanter, gummi og kaffe. Hver sy­ klus var knyttet til hovedeksportvaren i et bestemt område, og alle svingningene omfattet spekulativ og utbyttende jakt på rask fortjeneste basert på beskjedne startutgifter. Det er allikevel villedende å fremstille Brasils utvikling i råvareeksportfasen utelukkende som en serie høy- og lavkon­ junkturer. Høykonjunkturene avtok, men etterhvert som en ny hovedeksportvare overtok etter den foregående, eller ho­ vedinteressen skiftet fra én region til en annen, fortsatte produksjonen av de tidligere hovedvarene og en kumulativ økonomisk diversifisering fant sted. Dessuten kom Brasil, ved siden av rekken av hovedeksportvarer, til å produsere store mengder bomull, kokos, kakao, tobakk, sisal, jordbrukspro­ dukter, kjøtt, huder og halvedelstener. Siden 1940-årene har landet også utviklet en stor eksport av nye råvarer, spesielt mangan, jernmalm, soya og tremasse. Høykonjunkturene i kaffe og gummi tiltrakk store meng­ der britisk kapital. Utestående utenlandsk kapital økte fra omkring 190 millioner amerikanske dollar i 1880, til 2,6 milliar­ der dollar i 1930.11914 var Storbritannias eierandel omtrentlig 60 prosent av totalen. Den brasilianske industrialiseringen startet i råvareeks­ portfasen. Veksten i råvareeksporten, særlig av kaffe, økte innenlandsinntektene og kjøpekraften, skapte et innen­ landsk ferdigvaremarked og finansierte import av maskiner og utstyr. Fra 1850-årene ble stadig større mengder bomull, huder, tobakk og sukkerrør forvandlet til stoffer, klær, fottøy, raffinert sukker, sigaretter og alkoholholdige drikkevarer for innenlandsk forbruk. Byggingen av fysisk infrastruktur og byer økte etterspørselen etter mursten og sement. Jernbanene bidro til markedsintegrasjonen; og første verdenskrig, som midlertidig begrenset importen av ferdigvarer, bevirket der­ ved at Brasils industriproduksjon steg med 150 prosent i 1914-19. Bedriftstellingen i 1907 viste 3258 industrivirksom­ heter med 150 841 arbeidstagere. Innen 1930 hadde Brasil over

Delstaten Såo Paulo I det 20. århundre har delstaten Såo Paulo blitt Brasils industrielle kraftverk og den viktigste industriregionen i Latin-Amerika. Den står for over 40 prosent av Brasils BNP og eksport og for mer enn halvparten av industriproduksjonen. De 33 millioner innbyggerne, kalt Paulistas, bebor et område på størrelse med Storbritannia og utgjør en "stat i staten". I begynnelsen av 1930-årene, og på ny i midten av 1960-årene, var Såo Paulo nær ved å løsrive seg fra Brasil. De fleste Paulistas er etterkommere av de 1,5 millioner norditalienerne som utvandret til Brasil for å søke arbeid under den langvarige kaffeboomen mellom 1860 og 1896. Behovet for å gjøre Såo Paulo mer tiltrekkende for italienere var en viktig årsak til at Brasil definitivt opphevet slaveriet i 1888. Resultatet var at Såo Paulo utviklet seg til et langt smidigere, driftigere og mer dynamisk samfunn enn andre deler av landet. Høykonjunkturen i kaffe stimulerte og finansierte også utviklingen av byene Såo Paulo by, Santos, Campinas og Jundiai. Såo Paulo by vokste fra 31 000 innbyggere i 1872, til 240 000 i 1900,1,3 millioner i 1940, og over 14 millioner i 1990. Rike kaffebaroner investerte i industri, transport, havnevirksomheten i Santos og byeiendommer og skaffet seg derved en kontrollerende andel i den hurtigvoksende industri- og handelskapitalen. Velstanden i Såo Paulo er svært ujevnt fordelt og millioner av innbyggerne bor i slumområder. Overbefolkede byer, fattigdom og forurensning, forsterket av en rask tilstrømning av arbeidskraft fra fattige landdistrikter i andre deler av Brasil, holdt lønnskostnadene nede og Såo Paulo-industriens internasjonale konkurransekraft oppe. Forholdene bidro også til økt kriminalitet og praktisering av voodoo. ► Såo Paulo by - økonomisk triumf, sosial katastrofe.

108

en million industriarbeidere. Frem til 1929 vokste industrien stort sett i samme forhold som veksten i råvareeksporten økte den innenlandske kjøpekraften og landets evne til å betale for nødvendig import av maskiner, utstyr og drivstoff. Den verdensomspennende nedgangsperioden i 1929-33 mer enn halverte prisene på Brasils hovedeksportvarer (især kaffe), og reduserte dermed landets evne til å betale for import og betjene utenlandsgjelden. Vargas-regimet fornek­ tet storparten av Brasils utenlandsgjeld i 1930-31, men dette medførte at Brasil ikke fikk låne ny kapital i utlandet før i 1940-årene. Da ble krigsårenes handelsoverskudd på 1050 millioner dollar benyttet til å oppnå overenskomster med landets (hovedsakelig britiske) kreditorer, og til å kjøpe hjem (de vesentlig britiskeide) jernbanene og andre almennyttige virksomheter. For å redusere importen ble det i 1930-årene innført vernetoll og importkvoter. Disse defensive krisetilta­ kene virket sterkt til å skjerme og stimulere brasiliansk indu­ stri og innledet den "importsubstitueren.de industrialiserin­ gen" som ble drivkraften i Brasils økonomiske utvikling i perioden mellom 1930- og 1960-årene. Et sterkt beskyttet mar­ ked innebar oppdrevne og ofte monopolistiske priser og fortjenester for brasilianske produsenter. 11930- og 1940-årene satte dette dem i stand til å finansiere industriinvesteringer uten å måtte ty til utenlandsk kapital, og deretter tiltrekke en enorm utenlandsk og flernasjonal investeringskapital til bra­ silianske produksjonsanlegg i 1950- og 1970-årene. Industriproduksjonen steg jevnt inntil den vokste med ni prosent i 1950-årene. Fra 1950-årene hadde Brasil dessuten en økende produksjon av kapitalvarer og varige forbruksvarer. Under det "økonomiske mirakel" fra 1964 til 1985 ble Brasil også storeksportør av ferdigvarer og beveget seg inn i infor­ masjonsteknologi og fly konstruksjon. Fra 1945 til 1981 vokste den brasilianske økonomien gjennomsnittlig med syv pro­ sent i året.

AMERIKA

PARAGUAY REPUBLIKKEN PARAGUAY

araguay har hatt en blodig historie siden selvstendigheten i 1852. Selv om Paraguay formelt var en del av det spanske imperiet, ble landet før den tid styrt fra Buenos Aires og selvstendigheten ble bare vunnet med brasiliansk støtte. I 1868 led landet, under president Francisco Solano Lopez' ledelse, et smertelig nederlag mot Brasil i slaget ved Lomas Valentinas. Som et resultat av dette og påfølgende felttog gikk befolkningen tilbake med to tredjedeler, og de fleste menn var døde. En liberal konstitusjon ble innført i 1870 og Paragu­ ays grenser ble stadfestet av De forente stater i 1877. Ti år senere dukket de viktigste politiske grupperingene i Paragu­ ays politikk i det 20. århundre frem på scenen - Partido Colorado, som innehadde makten til 1904, og Det liberale parti. Fra 1870-årene hadde den viktigste saken i paraguyansk politikk vært en gammel strid om Gran Chaco-regionen vest i landet, en dårlig drenert elveslette som også strakte seg inn i Argentina og Bolivia. Funn av olje i nærheten i 1920-årene økte interessen for området, som tidligere stort sett hadde vært overlatt til kvegdrift. Bolivia så også på området som en mulig adkomstvei til Atlanterhavet. Etter flere bolivianske militære innfall gjorde Paraguays president Eligio Ayala krav på området, og i juni 1932 brøt det ut krig. Den påfølgende konflikten stanset ikke før i 1935, da general José Felix Estigar­ ribia lyktes i å drive de bedre utstyrte bolivianerne ut av området. Grensene ble fastlagt i Paraguays favør ved inter­ nasjonal voldgift i 1938. Den etterlengtede oljen lot seg ikke påvise. Ayalas liberale regjering fortsatte til den ble fjernet i en kortvarig revolusjon i 1936. 1 1939 ble Estigarribia valgt som president, og i 1940 tilrev han seg diktatorisk makt, men døde i en flystyrt få dager senere. Etterfølgeren, Higinio Morihigo, benyttet den diktatoriske makten til å ødelegge de liberale, men i 1948, etter et år med voldelig oppstand over hele landet, ble han selv fjernet av Coloradopartiet. Etter en periode med uro grep Alfredo Stroessner makten i 1954 med støtte fra hæren og coloradoene. I nært samarbeid med amerikanerne foresto Stroessner viktige investeringer i samferdsel og industri. 11967 innvilget han borgerrettigheter og opprettet et tokammerparlament (hvor Coloradopartiet alltid hadde flertall). Forholdet til De forente stater forverret seg i 1970-årene og Stroessner ble stadig mer avhengig av brasiliansk støtte. I 1989 ble han fjernet i et kupp av general Andrés Rodriguez, som avholdt valg; her fikk Rodriguez og Coloradopartiet overveldende oppslutning. Rodriguez gikk i gang med økonomiske refor­ mer og lot valutakursen flyte fritt. Landet fortsatte likevel å være et av de fattigste i regionen.

P

VIKTIGE BEGIVENHETER

1932

Krig bryter ut med Bolivia om Gran Chaco-regionen

1938

Internasjonal voldgift fastsetter grensen i Paraguays favør

1954

General Alfredo Stroessner overtar presidentembetet

1989

General Andrés Rodriguez fjerner Stroessner etter 34 års diktatur

1993

Det første helt demokratiske valg resulterer i seier for regjeringspartiet Colorados

NØKKELDATA

Hovedstad

Asuncion

Folkemengde

Areal

(1991)4 397 000__________________________

406 752 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 10,8 (1989) USD 1030

Konstitusjon Republikk med to lovgivende kamre (Senat; De­ putertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 paraguayansk guarani (G) = 100 Céntimos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) E. Aceval (18991902); J.A. Escurra (1902-04); J. Gaona (1904-05); C. Båez (1905-06); B. Ferréira (1906-08); E. Gonzålez Naverro (190810); M. Gondra (1910-11); A. Jara (jan-juli 1911); Liberato M. Rojas (juli—des 1911); E. Schaerer (1912-16); M. Franco (1916— 19); J.R Montero (1919-20); M. Gondra (1920-21); Eligio Ayala (1921-28); J.R Guggiani (1928-31); E. Gonzålez Naverro (1931 — 32); Eusebio Ayala (1932-36); R. Franco (1936-37); F. Paiva (1937-39); J.F. Estigarribia (1939-40); H. Monngio (1940-48); F. Chåvez (1949-54); (diktator) A. Stroessner (1954-89); A. Rodriguez (1989-93); J.C. Wasmosy (1993-)

Økonomiske og sosiale trender Størstedelen av Paraguays befolkning nedstammer fra mestiser (avkom av indianer og hvit). I tillegg til spanjoler finnes små innvandrergrupper fra andre vesteuropeiske land og Øst-Asia, og betydelige grupper av mennonitter og herrnhutere (ekstreme protestantiske kristne, de fleste innvandret fra Tyskland). Økonomien er vesentlig jordbruksbasert, med betydelige inntekter fra tømmer- og kvegeksport. Til tross for en rekke ulike mineralforekomster er gruveindustrien under­ utviklet. Landet har slitt med stor utvandring siden 1940årene. Den katolske kirke har stor innflytelse og har stimulert arbeidet for menneskerettigheter og jordreformer. 109

URUGUAY ruguays historie i det 20. århundre står i skarp kontrast til landets første år. Etter først å ha fått sin eksistens be­ kreftet som bufferstat mellom Argentina og Brasil var re­ publikken i mange år offer for en rekke borgerkriger, ettersom rivaliserende bander kalt Blancos og Colorados kjempet om herredømmet i området. Den politiske og økonomiske orga­ niseringen var primitiv. Konturene av en moderne stat kom først til syne i de siste tiårene av 1800-tallet, med veksten i ulleksporten til Nord-Amerika og Europa, investeringene av britisk kapital i jernbanene, og ankomsten av innvandrere fra Middelhavslandene. Forvandlingen som ga Uruguay dets utopiske ry som et av Latin-Amerikas mest stabile, velstående og demokratiske land (landet fikk ord på seg for å være "Sør-Amerikas første velferdsstat"), i det minste frem til 1970, tok form i de to første tiårene av det 20. århundre. Innsettelsen av José Batlle y Ordonez (en colorado) som president i 1903 skulle bli av største betydning for landets senere historie. I 1904 stanset han det siste opprøret fra misfornøyde blanco-godseiere og ga dermed kvegoppdretterne anledning til å modernisere besetningene og dra fordel av de kommersielle mulighetene i den nye handelen med frossenkjøtt til Europa. Batlle var imidlertid ingen venn av godseierklassen, hvis rovdrift på ukultivert beiteland motvirket åkerlandbruk, sti­ mulerte utvandringen fra landsbygda til hovedstaden Mon­ tevideo (eller til nabolandene), og i siste instans innebar en hindring for landbrukets produksjons- og eksportmulighe­ ter. Han brukte derfor velstanden fra den store eksporten til å utvikle økonomien i Montevideo og ga Urugay det særegne urbane preget som landet har beholdt siden, til tross for at det fortsatt er avhengig av eksport av landbruksvarer. Blancoene og coloradoene sluttet å slåss om områdekontroll; som politis­ ke partier innledet de nå et langvarig felles politisk makt­ monopol. Batlle gikk av etter sin annen periode i 1915, men etterlot seg en visjon om et mønstersamfunn som levde videre i deler av Coloradopartiet: en forfatningsreform som erstattet presi­ dentembetet med et presidentråd bestående av ni personer. Dette skjedde først i konstitusjonen av 1919, hvor president­ embetet ble beholdt, men med reduserte fullmakter. Systemet ble kritisert for å redusere den utøvende myndighets beslutningsevne, og for å fremme "samstyre", som lot tilhen­ gere av begge partier få delta i fordelingen av stillinger i byråkratiet. Gabriel Terra, president fra 1931, brukte svak­ hetene i systemet som påskudd for sitt kupp i mars 1933, selv om private ambisjoner og godseiernes ønske om regjeringsinnflytelse under den verdensomspennende depresjonen var sterkere årsaker. Terras halvdiktatoriske regime fjernet Batlle-tilhengerne (batllistas), men med veksten i industrinæringen fra slutten av 1930-årene kunne de ikke holdes utenfor lenger. Terras for­ fatning av 1934 ble erstattet i 1943, da alle politiske grupper fritt kunne delta, og i slutten av 1940-årene gikk Uruguay inn i en ny velstandsepoke. Industriproduksjonen vokste raskt, ull- og kjøttprisene på verdensmarkedet var høye, og i 1948 ble de britiskeide almennyttige virksomhetene nasjonalisert. I 1947 ble Luis Batlle Berres, nevø av Batlle y Ordonez, presi­ dent frem til 1951. Med sin folkelige stil og vekt på statlig styring i den økonomiske politikken bidro han til å opp­ rettholde fagforeningenes støtte til de tradisjonelle partiene og svekke den ideologiske venstrefløyen. Luis Batlle var 1950årenes dominerende politiske personlighet. Hans ambisjon

U

VIKTIGE BEGIVENHETER

1903

José Batlle y Ordonez innsettes som president

1904

Siste sivile opprør

1929

Batlle y Ordonez dør

1933

Statskupp ledet av Gabriel Terra

1968

Tupamaros’ geriljakampanje begynner

1973

Militært statskupp

1980

Folkeavstemning avviser de militæres forfatningsforslag

1985

Demokratiet gjeninnføres

1989

Folkeavstemning aksepterer amnesti for de militæres brudd på menneskerettighetene

NØKKELDATA

Folkemengde

Areal

Hovedstad

Montevideo

(1991)3 112 000

176 215 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)17,7 (1989) USD.2620

Konstitusjon Republikk med to lovgivende kamre (Senat; Representantkammer)

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 uruguayisk ny peso (Nur$) - 100 centésimos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) Juan Lindolf Cuestas (1897-1903); José Batlle y Ordonez (1903-07); Claudio Williman (1907-11); José Batlle y Ordonez (1911-15); Feliciano Viera (1915-19); Baltasar Brum (1919-23); José Serrato (192327); Juan Campisteguy (1927-31); Gabriel Terra (1931-38); Alfredo Baldomir (1938-43); Juan José Amézaga (1943-47); Tomas Berreta (1947); Luis Batlle Berres (1947-51); Andrés Martinez Trueba (1951-52); nasjonalt regjeringsråd (1952-67); (president) Oscar Gestido (1967); Jorge Pacheco Areco (196772); Juan Mana Bordaberry (1972-76); Aparicio Méndez (197681); general Gregorio Alvarez (1981-85); Julio Maria Sanguinetti (1985-89); Luis Alberto Lacalle (1989-)

110

AMERIKA

om en annenperiode i embetet ble imidlertid forpurret da hans parti (med Blancopartiets støtte) besluttet å gjenopp­ rette det kollegiale presidentrådet i 1952. Det nasjonale regjeringsråd ble beryktet for sin ineffektivitet og for samstyrets institusjonaliserte korrupsjon, som hadde et mye større om­ fang enn i 1920-årene. I løpet av 1950-årene sank eksportprisene, landbrukspro­ duksjonen stagnerte, og i 1956 var æraen med industrivekst basert på importsubstitusjon over. Uruguays krise hadde begynt. I 1958 vant blancoene sin aller første valgseier (det kom nye triumfer i 1962 og 1989), men ingen seriøse økono­ miske eller politiske reformer ble gjennomført. De to partiene fortsatte å dominere, og brukte statens ressurser til å bygge seg opp klientgrupper blant velgerne. Den lange stillstanden nådde sin ulykkelige konklusjon i perioden 1966-73. En folkeavstemning i 1966 gjorde slutt på det andre kollegiale eksperimentet. Pacheco, president fra 1967 til 1972, innførte en kompromissløs politikk med bruk av "krisefullmakter". Dette utfordret studenter og fagforeninger og stimulerte fremveksten av den velorganiserte, vesentlig middelklasse-baserte bygeriljaen Tupamaros. Vellykte kid­ nappinger og trusselen mot den etablerte orden resulterte i at de væpnede styrker grep inn, først for å knuse Tupamarosbevegelsen i 1972, og deretter for å overta hele det politiske system med militærkuppet i 1973. Bordaberry, presidenten, gjorde bare symbolsk motstand og ble beholdt som gallions­ figur inntil hans egne ambisjoner gjorde ham ubrukelig i 1976. Etterfølgeren, Méndez, var en enda mer nominell figur. I ti år fra 1973 forbød diktaturet all politisk virksomhet. Bruk av tortur var rutine, og selv om antallet drap og "forsvin­ ninger” var mindre enn i Argentina eller Chile, hadde de militære absolutt kontroll. De militære styrte ved en junta hvor ingen enkeltfigur ble tillatt å samle seg personlig makt. De militæres intensjon om å institusjonalisere sin styreform ble imidlertid forstyrret da deres forfatningsforslag ble avvist av en folkeavstemning i 1980. Innen da var deres økonomiske politikk, basert på en sterk finanssektor, reduserte lønninger, og bearbeiding av jordbruksvarer for eksport, også i vanske­ ligheter. I 1985 trakk de militære seg tilbake, stort sett på egne betingelser (en folkeavstemning i 1989 stadfestet amnesti for forbrytelser mot menneskerettighetene), og demokratiet ble gjenopprettet. Det ble imidlertid ikke velstanden. Selv om eksportinntektene i slutten av 1980-årene var respektable, ble den økonomiske veksten, og enhver bedring av levestandar­ den, begrenset av tyngende utenlandsgjeld og manglende investeringslyst i den private sektor. Det politiske systems evne til å reformere velferdssystemet og det enorme byråkra­ tiet ble hemmet av at de tradisjonelle og splittede Coloradoog Blancopartiene forsatt dominerte. Dermed fortsatte den nasjonale krisen som hadde oppstått i 1950-årene, selv om overgangen fra militært til sivilt styre i 1989 var avsluttet i navnet.

senteret Buenos Aires, hovedstaden i Argentina. Europa øver en sterk innflytelse på Uruguays sosiale og kulturelle liv, noe som avspeiler fraværet av en egen "urbefolkning”. Fotball er nasjonalidretten fremfor noen, selv om den internasjonale suksessen i spillet har avtatt noe siden de berusende dagene i 1930- og 1950-årene, da landslaget ble verdensmester to gan­ ger. Uruguayansk skrive- og malerkunst ble internasjonalt berømt gjennom personer som romanforfatteren Juan Carlos Onetti og kunstneren Joaquin Torres-Garcia. På universitete­ ne har jus, regnskap og medisin vært populære fag, mens landets teknologiske kapasitet har vært meget begrenset.

Sosiale og kulturelle trender Til å være et samfunn på bare tre millioner, med et visst provinsielt preg, og geografisk isolert, er Uruguays kultur­ historie bemerkelsesverdig rik. Dette skyldes Montevideos toneangivende innflytelse (med halvparten av befolknin­ gen), nesten universell lese- og skrivekyndighet, en stor middelklassebefolkning, og en forholdsvis høy gjennomsnitts­ inntekt. I tillegg kommer nærheten til det mye større kultur­ 111

ARGENTINA

DEN ARGENTINSKE REPUBLIKK

ra 1862 til 1916 var Argentina i de korrupte godseier- og handelsinteressenes makt. Dette "oligarkiet" presiderte over økonomiske høykonjunkturer som trakk stadig nye bøl­ ger av europeiske investeringer og innvandrere til landet. Halvparten av de seks millioner immigrantene slo rot i Argen­ tina; nesten en tredjedel av befolkningen i 1914 var født i utlandet. Første verdenskrig skapte kaos i Argentinas eksportavhengige økonomi og svekket troen på det stadig mer splittede "oligarkiets" økonomiske politikk. Dette hjalp Hipolito Yrigoyens Union Civica Radical til å vinne presidentval­ get i 1916. Men de radikale var nesten like korrupte som forgjengerne. I september 1930, da den verdensomspennende depresjo­ nen satte inn, ble Yrigoyen styrtet av de militære. Frem til utgangen av 1931 ble Argentina styrt av general Uriburu i allianse med det nasjonalistiske høyre. Men fra 1932 til 1938 satt den moderat-konservative generalen Agostin Justo i pre­ sidentstolen. Hans politiske prioriteringer var et balansert budsjett, redusert import og økt eksport. Dette skulle oppnås gjennom nedskjæringer, økte importavgifter, valutakontroll og devaluering. Overskuddet fra valutakontrollen gikk til landbruksstøtte. Aller viktigst var det å opprettholde kjøtteksporten til Storbritannia. Til gjengjeld fikk britiske industri­ varer og -selskaper begunstiget status i Argentina. Denne økonomiske strategien bidro til å øke Argentinas BNP med 14 prosent mellom 1929 og 1937; den holdt arbeidsledigheten nede, skapte vekst i industriproduksjonen i 1930-årene og førte til enorme handelsoverskudd i 1940-årene. Argentina var nøytral under annen verdenskrig, men lan­ dets nasjonal-korporative politikk skapte sympati for aksemaktene og økende friksjon med De forente stater og Storbri­ tannia. General Ramirez, president fra 1943 til 1944, gjorde forsøk på å trekke nærmere USA, men USA nektet å gi inn­ rømmelser som kunne redde regimets ansikt utad. Dette hjalp nazivennlige offiserer, deriblant krigsminister general Edelmiro Farrell og medarbeideren oberst Juan Peron, til å skaffe seg delvis kontroll over militærregimet i oktober 1943 og avsette Ramirez i januar 1944. I begynnelsen av 1945 besluttet Farrell for sent å rette seg etter USAs politikk i Latin-Amerika og gå med i krigen på den seirende siden. Under stigende press tillot Farrel i oktober 1945 at Peron ble fengslet. Perons karismatiske 26-årige for­ lovede Eva Duarte og øvrige allierte lyktes imidlertid straks i å iverksette enorme arbeiderdemonstrasjoner med krav om at deres tribun ble løslatt. Samtidig lanserte de et nytt Arbeider­ parti som ga Peron 54 prosent av stemmene ved presidentval­ get i februar 1946. Peron innførte snart den moderne velferdsstatens generø­ se ordninger, finansiert med valutareservene landet hadde akkumulert under annen verdenskrig, og ved å kjøpe jord­ bruksprodukter billig hjemme og selge dem dyrt i utlandet, inntil det europeiske landbruket var kommet helt til hektene igjen etter krigen. I 1949 var imidlertid eksportfesten over, valutareservene var sløst bort på nasjonalisering av nedslitte allmennyttige virksomheter, og skyhøye lønninger og offent­ lige utgifter og kredittilførsler skapte et uholdbart importsug. Nøden som fulgte innstramningstiltakene kom i sterk kon­ trast til peronistorganenes økende misbruk og sløsing med offentlige midler. I 1952 døde "Evita" Peron av kreft, 32 år gammel. Vandalismen og pøbelveldet under Peron toppet seg i 1954-55 med brenning av kirker og pavens ekskommunikasjon av Peron-regjeringen, hvilket gjorde det mulig for hæren å styrte ham i september 1955.

F

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________

1943

Etter statskupp beveger de militære landet i fascistisk retning

1955

Paven ekskommuniserer Peron etter voldelige opptøyer

1976

"Den skitne krigen” mot venstresiden begynner - over 9000 "forsvinner”

1982

Falklands-(Malvinas-)krigen ender med nederlag

1991

Presidenten innvilger omstridte benådninger av de an­ svarlige for ”den skitne krigen”

NØKKELDATA

Hovedstad

Buenos Aires

Folkemengde

Areal

(1991) 32 470 000

2 780 092 km2____________________________________

Innb, per km2

(1991)11,7_______________________________

BNP per innb.

(1989) USD 2160_________________________

Konstitusjon Føderal republikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Deputertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 austral (A) = 1000 pesos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) J. Roca (18981904); M. Quintana (1904-06); F. Alcorta (1906-10); R.S: Pena (1910-14); V. de la Plaza (1914-16); H. Yrigoyen (1916-22); M.T. de Alvear (1922-28); H. Yrigoyen (1928-30); J.F. Uriburu (193031); A. Justo (1932-37); R.M. Ortiz (1937-42); R.S. Castillo (1942-43); R Ramirez (1943-44); E. Farrell (1944-45); oberst J. Peron (1946-55); E. Leonardi (1955); P.E. Aramburu (1955-58); A. Frondizi (1958-62); J.M. Guido (1962); A. Illia (1962-66); J.C. Ongania (1966-70); R.M. Levingston (1970-71); A. Lanusse (1971-73); dr. H. Cåmpora (1973); J. Peron (1973-74); M.E.M. de Peron (1974-76); J.R. Videla (1976-81); R. Viola (1981); L. Galtieri (1981-82); general R. Bignone (1982-83); dr. R. Alfonsin (1983-89); Carlos Menem (1989-)

112

AMERIKA

Etter 1955 vekslet Argentina hyppig mellom militært og sivilt styre. Gjentatte ganger ble de militære, som satt med makten fra 1955 til 1958,1966 til 1973 og 1976 til 1983, hilst som "frelsere” av de eiendomsbesittende klasser og det utenland­ ske forretningsmiljøet. Avhengigheten av de militære hadde imidlertid en høy pris: økende militærutgifter og grusom forfølgelse av peronister, fagforeninger og venstreorienterte. I april 1982 forsøkte general Galtieri å vinne oppslutning ved å invadere Falklandsøyene, eller Malvinas (øygruppe utenfor Argentina som hadde vært under britisk styre siden 1800tallet). Den nasjonale seiersrusen gikk over i ydmykelse da britiske styrker gjenerobret øyene sommeren 1982. Peronistbevegelsen ble rehabilitert i 1972. Ved president­ valget i september 1973 fikk den 78-årige Peron 62 prosent av stemmene og forfulgte venstresiden mens økonomien hadde høykonjunktur. 11974 ble imidlertid peronistenes økonomis­ ke pakkeløsning ødelagt av lønnseksplosjon, venstreterror, Perons død, og ved at enken, den tidligere nattklubbdanserinnen "Isabelita" Peron, grep makten. De militære avsatte henne i 1976. Peronistene kom tilbake til makten under Carlos Menem i juli 1989. Under sterk strid ga han i januar 1990 amnesti til offiserene som var ansvarlige for de fryktelige bruddene på "menneskerettighetene” under ”den skitne krigen” mot venstresiden i 1976-81, hvor mellom 9000 og 30 000 mennes­ ker "forsvant”. Dette opprørte ”de forsvunnes” familier og

forkjempere, men gjorde mye for å minske den konstante trusselen om militær inngripen.. For å normalisere forholdet til Storbritannia foreslo Menem også at Malvinas-/Falklandspørsmålet ble "plassert under en paraply". President Menem arvet en utenlandsgjeld på 63 milliarder amerikanske dollar, en månedlig inflasjon på 200 prosent og enorme handels- og budsjettunderskudd. Menem-administrasjonen skar kraftig ned på antall offentlig ansatte og of­ fentlige utgifter, inklusive pensjonene til 3,5 millioner pensjo­ nister. Den økte skatteinntektene drastisk, hovedsakelig ved å slå ned på utstrakt skatteunndragelse, og den privatiserte de største tapsbringende statlige virksomhetene. Inflasjonen sank til 84 prosent i 1991 og 18 prosent i 1992. Fra april 1991 var det også en fast paritet mellom pesoen og amerikanske dollar, noe som tvang produsentene til å styre sine kostnader. Priva­ tiseringen, stabiliseringen og gjenopprettelsen av den økono­ miske tillit oppmuntret til en stor kapitaltilstrømning. 11991 vokste økonomien med 5 prosent. Økonomien kom imid­ lertid under nytt press i 1992-93. Det var usikkert hvor lenge Menems økonomiske liberalisme og Argentinas "økonomis­ ke mirakel" ville vedvare.

▼ Buenos Aires har en markant europeisk atmosfære.

113

CHILE

REPUBLIKKEN CHILE

hilensk politikk i det 20. århundre har dreid seg om konkurransen mellom klassebaserte politiske partier in­ nenfor en demokratisk tradisjon etablert på midten av 1800tallet. Tilknytningen til det demokratiske systemet var vanlig­ vis sterk nok til å holde den politiske konkurransen innenfor lovens grenser. Men i 1920-årene førte økonomiske ned­ gangstider og den låste politiske situasjonen til at de militære grep inn i politikken, og i 1973 behersket ikke forfatningssystemet den akutte sosiale og økonomiske krisen. Den politiske kampen i Chile har handlet om fordelingen av overskuddet fra eksporthandelen, i begynnelsen basert på nitrater, deretter på kobber. Ettersom eksportinntektene svingte kraftig, gjenspeilte denne ustabiliteten seg i det poli­ tiske liv, og regjeringene var sjelden i stand til å oppfylle sine valgløfter. Velgerne stemte sjelden to ganger på samme re­ gjering. Siden 1900 har Chile vært styrt av konservative, liberale, uavhengige, militære populister, radikale, sosialister, kristelig-demokrater og militærdiktatorer. Alle disse regjerin­ gene sto overfor ett felles problem: en rotfestet inflasjon. Et bekvemt arrangement ga en liten politisk elite monopol på profitten fra nitrateksporten. Dette tok slutt i 1920-årene, da økonomien ble rammet av tilbakeslag etter første verdens­ krig og det ble funnet kunstige nitraterstatninger. Samfunns­ ordenen ble truet av en sterk arbeiderbevegelse organisert av kommunistpartiet. En konservativ kongress blokkerte den reformvennlige presidenten Arturo Alessandri inntil de mili­ tære i 1925 grep inn for å tvinge igjennom reformer og en ny grunnlov. Da de militære var kommet til makten var de lite lystne på å trekke seg tilbake, men virkningene av den inter­ nasjonale depresjonen i mellomkrigstiden skylte dem vekk i en flodbølge av sosial og politisk protest. Chile har lenge hentet sine politiske modeller og ideologier fra Europa. Etter mønster fra europeiske land valgte Chile i 1938 en folkefrontregjering. Denne regjeringen lovfestet mange lenge tiltrengte sosiale reformer, men de som i reali­ teten fikk fordel av dem var middelklassen, som, gjennom sitt Radikale parti, kontrollerte presidentembetet fra 1938 til 1952. Under annen verdenskrig var Chile formelt nøytralt, frem til krigserklæringen mot aksemaktene i februar 1945. Landet subsidierte imidlertid den allierte krigsinnsatsen med billig kobber og hadde i praksis et nært samarbeid med De forente stater. Etter at Korea-krigen var over, ble økonomien igjen rammet av sammenbrudd i kobberprisene, og de radikale regjeringene hadde ikke klart å få bukt med inflasjonen. Valget av den tidligere diktatoren Carlos Ibånez viste at folk var misfornøyde med partiene. Fra 1958 til 1990 hadde Chile fire svært ulike regjeringer. Jorge Alessandri, sønn av en tidligere president, ble valgt i 1958, og håpet å skape en ny kapitalistklasse som kunne forestå en modernisering av landet. Høyresiden i Chile var imidlertid for vant til statlig beskyttelse til å godta denne rollen, og godseierne nektet å reformere det arkaiske jordforpaktningssystemet. I 1964 gikk derfor velgerne til Eduardo Freis Kristelig-demokratiske parti. I Freis presidentperiode ble det gjennomført dyptgripende reformer. De overveiende amerikanskeide kobbergruvene ble delvis overtatt av staten. Jordbruksreformer ble iverksatt, og bøndene ble oppmuntret til å stifte fagforeninger. De fattige mottok reelle inntektsoverføringer. Men arbeidsgiver­ ne motarbeidet reformene, og fagforeningene mente at de ikke gikk langt nok og at de tok sikte på å undergrave opp­ slutningen om marxistpartiene.

C

VIKTIGE BEGIVENHETER

1927

Militærdiktatur opprettes under oberst C. Ibånez

1931

President Ibånez styrtes

1938

Folkefrontregjering blir valgt

1973

Regjeringen fjernes i blodig militærkupp

1990

Demokrati gjeninnføres

NØKKELDATA

Hovedstad

Santiago

Folkemengde

Areal

(1991) 13 385 000

756 626 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 17,7 (1989) USD 1770

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling bestående av to kamre (Deputertkammeret; Senatskammeret) Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAS; l-ADB

1 peso (Ch$) = 100centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer (President) G. Riesco (1901-06); R Montt (1906-10); R. Barros Luco (1910-15); J.L. Sanfuentes (1915— 20); A. Alessandri Palma (1920-25); E. Figueros Larrain (192527); (militærdiktator) C. Ibånez (1927-31); (president) A. Alessandri Palma (1932-38); R Aguirra Cerda (1938-41); J. Antonio Rios (1942-46); G. Gonzålez Videla (1946-52); C. Ibhez (1952-58); J. Alessandri Rodriguez (1958-64); E. Frei Montalva (1964-70); S. Allende Gossens (1970-73); (militærdiktator) A. Pinochet Ugarte (1973-90); R Aylwin (1990-93); E. Frei (1993-)

114

AMERIKA

I 1970 fikk Salvador Allende, en marxist som tilbød en fredelig vei til sosialismen, velgernes tillit. Helt fra starten av var regjeringen imidlertid svekket av indre uenighet og av manglende disiplin i Allendes eget Sosialistparti. De forente stater oppmuntret høyresiden til å undergrave regjeringen. En forverret verdensøkonomi økte regjeringens vanskelig­ heter, og en forfeilet økonomisk politikk ga stigende inflasjon og synkende produksjon. Den politiske volden økte i intensi­ tet. Militærkuppet var ingen stor overraskelse; det uventede var kuppets brutalitet og det etterfølgende diktaturets seiglivethet. Pinochet regjerte fra 1973 til 1990. Hans maktgrunnlag var de lojale og disiplinerte væpnede styrker, og det hensynsløse og brutale hemmelige politi. Men han ble også støttet av middelklassen, som hadde lidd under det økonomiske kaos i Allende-årene. Hans økonomiske politikk, som i begynnelsen var meget barsk og restriktiv, skapte etter 1985 omsider øko­ nomisk vekst med et lavt og kontrollert inflasjonsnivå. Men hans forsøk på å sikre seg gjenvalg for nye åtte år i 1988 ble forpurret. 11990 vendte Chile tilbake til demokrati. En folke­ avstemning stadfestet reformene i 1980-grunnloven, og vel­ gerne valgte Patricio Aylwin, en kristelig-demokrat med sosi­ alistisk og sosialdemokratisk støtte som lovet forandringer. I sine første tre år hadde president Aylwins første regjering en bemerkelsesverdig suksess. Den politiske koalisjonsre­ gjeringen arbeidet i mer eller mindre fullstendig harmoni. Regjeringen gikk så langt den kunne for å søke å gi opp­

reisning til dem som hadde vært utsatt for menneskerettig­ hetsbrudd fra de militæres side. Fremfor alt sikret den økono­ misk vekst sammen med tiltak for inntektsfordeling til de fattige: 1992 viste de beste økonomiske resultatene på mange år. Økonomiske og sosiale trender Chiles økonomi er i første rekke basert på kobbereksport. Den chilenske industrien er ikke konkurransedyktig internasjo­ nalt, og det var først i 1980-årene at landbrukssektoren ble mer effektiv og en viktig eksportør. Økonomien er svært følsom for prisendringer på verdensmarkedet. Chile ble hardt ram­ met av den økonomiske tilbakegangen i mellomkrigstiden, og prissvingningene etterpå forsterket ustabiliteten i økonomi­ en. En beskyttet industrisektor belastet betalingsbalansen yt­ terligere, og først i 1980-årene maktet det chilenske landbru­ ket å bidra til eksporten. Pinochet-periodens frimarkedsreformer reduserte statens rolle betraktelig, skar ned på den ineffektive industrisektoren og åpnet landet for internasjonal konkurranse. Til å være et lite land har Chile et rikt kulturliv, med europeiske kulturtradisjoner tilsatt søramerikansk aroma. En av de største lyrikerne i dette århundre, Pablo Neruda, en livslang kommunist, mottok Nobelprisen i 1945.

A Salvador Allende, demokratisk valgt marxistisk president.

115

BOLIVIA

REPUBLIKKEN BOLIVIA

første halvdel av det 20. århundre ble den politiske makten i Bolivia hovedsakelig utøvet av grupper av akademikere, frie yrkesutøvere, høyere funksjonærer og grunneiere til støt­ te for de økonomisk dominerende gruveeierinteressene. Ved århundreskiftet overtok Det liberale parti den politiske kon­ trollen etter De konservative. I praksis gjorde dette liten forskjell utover å bekrefte La Paz' rang over kolonibyen Sucre. Splittelsen blant de liberale og fremveksten av Det republi­ kanske parti i 1920-årene førte til at den tradisjonelle topartipolitikken måtte vike for et mindre stabilt flerpartisystem. Sammenstøt med mektigere naboland om uklare grenser i begynnelsen av århundret reduserte Bolivias territorium til dets nåværende utstrekning. Etter en del grensetrefninger gikk Bolivia i 1932 til krig mot Paraguay om kontrollen over Chaco, et villmarksområde hvor det skulle finnes olje, og i 1935 hadde landet lidd et kraftig nederlag. I 1930- og 1940årene kom fagbevegelsen til å spille en viktig politisk rolle; og nye partier, basert mer på folkelig oppslutning, så dagens lys. Spesielt må nevnes Den nasjonale revolusjonære bevegelse (MNR), grunnlagt på et reformistisk program i 1941. Revolusjonen i 1952 ble det store vendepunktet for Bolivia i det 20. århundre; folket gjorde opprør, det gamle fåmannsveldet brøt sammen, og de væpnede styrker ble erstattet av folkemilitser. Revolusjonen brakte MNR, ledet av Victor Paz Estenssoro, til makten; gruve- og oljeinteressene ble nasjona­ lisert; en omfattende jordbruksreform ble iverksatt; og almin­ nelig stemmerett ga folkeflertallet en politisk stemme for første gang. Etterhvert førte imidlertid sterkt amerikansk press til at militsene ble oppløst og de væpnede styrker gjen­ opprettet, og regjeringen beveget seg mot høyre. I tolv år styrte MNR under lederne Paz Estenssoro og Hernan Siles Zuazo. Fra 1964 fulgte 18 år med hovedsakelig høyreorienter­ te militærregimer, bare avbrutt av kortvarige mellomspill med ustabilt sivilstyre. Etter 1982 opplevde Bolivia usedvanlig politisk stabilitet under konstitusjonelle sivile regjeringer, selv om de militære fortsatt sto sterkt i kulissene. Dette skyldtes delvis at høyresi­ den klarte å beholde tilgang til makten. 11985 ble en venstre­ regjering som var ribbet for tillit avløst av en høyrekoalisjon bestående av MNR og Banzer-tilhengere. For å stanse hyperinflasjonen iverksatte Paz Estenssoro-regjeringen en stabiliseringsplan som innebar massearbeidsledighet i gruveindustrien og andre statsdrevne virksomheter.

I

VIKTIGE BEGIVENHETER

1932

Chacokrigen med Paraguay begynner

1952

Nasjonal revolusjon bringer MNR til makten under ledelse av Victor Paz Estenssoro

1980

Makten overtas av militærjunta med forbindelsertil narkotikahandlere

NØKKELDATA

Hovedstad

La Paz (formell hovedstad er Sucre)

Folkemengde Areal

(1991)7 528 000

1 098 581 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)6,9 (1989) USD 600

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ natorenes kammer; De deputertes kammer) Viktige internasjonale organisasjoner Andespakten Myntenhet

FN; OAS; l-ADB;

1 boliviano (Bs) - 100centavos

Offisielle språk

Viktigste religion

spansk; aymara; quechua

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) J.M. Pardo (18991904); I. Montes (1904-09); E. Villazon (1909-13; I. Montes (1913-17); M. Gutiérrez G. (1917-20); B. Saavedra (1920-25); H. Siles (1926-30); D. Salamanca (1931-34); J.L. Tejada (193436); D. Toro (1936-37); ob.løytn. Busch (1937-39); gen. C. Quintanilla (1939-40); gen. E. Penaranda (1940-43); D.G. Villaroel (1943-46); T. Manje G. (1946-47); E. Hertzog (194749); M. Urralangoita (1949-51); militærjunta (1951-52); (president) V. Paz Estenssoro (1952-56); H. Siles (1956-60); V. Paz Estenssoro (1960-64); gen. R. Barrientos (1964-69); L.A. Siles Salinas (apr-sep 1969); (militserdiktator) A. Ovando (196970); J.J. Torres (1970-71); H. Banzer (1971-78); J. Pereda (juli-nov 1978); D. Padilla (1978-79); L. Gueiler (1979-80); militærjuntaer (1980-82); (president) H. Siles (1982-85); V. Paz Estenssoro (1985-89); J. Paz Zamora (1989-93); G. Sanchez de Lozada (1993-)

116

Økonomiske og sosiale trender Bolivias økonomiske utvikling i det 20. århundre ble formet av én vares vekst og fall: tinn. Utvinning ble mulig ved at det mellom 1890 og 1910 ble bygget jernbaner som forbandt gru­ vene med havnebyene i Chile og Peru. Under første verdens­ krig økte produksjonen sterkt, fra et årlig gjennomsnitt på 15 millioner tonn (1900-09) til 33 millioner tonn (1920-29). Men sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 rammet Bolivia med full tyngde, et klassisk eksempel på en åpen, råvareavhengig økonomis utsatte stilling. Mellom 1929 og 1932 falt prisene til kun 40 prosent av tidligere nivå. Med statsinntektene basert på eksportavgifter ble sjokkvirkningen momentan, og i 1931 misligholdt Bolivia avdrag på utenlandsgjelden. Til tross for utenlandsk konkurranse i begynnelsen av århundret, utmer­ ker den bolivianske gruveindustrien seg ved at kontrollen er beholdt på bolivianske selskapers hender. Sammenlignet med Malaya og Indonesia var imidlertid Bolivia en høykostprodusent. Synkende malmkvalitet og uttilstrekkelige inves-

AMERIKA

teringer fra 1930-årene og utover underminerte den inter­ nasjonale konkurranseevnen ytterligere, selv om perioder med høye priser på verdensmarkedet bidro til å maskere realitetene. Utover å stabilisere en økonomi truet av hyperinflasjon (verdens høyeste i begynnelsen av 1980-årene), var de etterrevolusjonære regjeringenes viktigste prioritet å oppnå høy­ ere priser på landets eksportvarer ved å bygge opp en innen­ landsk malmforedlingsindustri. Dernest var målsettingen å produsere flere varer for eksport (og å utvikle lavlandet i øst) ved å oppmuntre til salgsjordbruk. Investeringene i metallur­ gi og jordbruk skjedde imidlertid på bekostning av selve gruvedriften, og i 1970-årene førte dette til fremveksten av en uhåndterlig utenlandsgjeld. Fallet i tinnprisene i 1980-årene avslørte påny økonomiens sårbarhet. Problemene med be­

talingsbalansen førte nok en gang til misligholdte avdrag på utenlandsgjelden og understreket at de mange stabiliseringsplanene for å bringe inflasjonen under kontroll hadde vært en fiasko. Den radikale pakkeløsningen i 1985, sammen med at landet igjen mottok utenlandsk bistand, samt kokaininntekter, lyktes i å stanse inflasjonen. Den bidro imidlertid lite til å skape vekst i dette landet som fortsatt var Latin-Amerikas fattigste. Innbyggerne i Bolivia er for det meste av indiansk eller spansk avstamning, eller mestiser (av blandet herkomst). Den litterære og kunstneriske virksomheten i Bolivia har måttet slite med fraværet av et utdannet publikum og mangel på rike beskyttere, eller begge deler. ▼ Indianere utenfor en kirke i La Paz.

117

PERU

REPUBLIKKEN PERU

første halvdel av det 20. århundre forsømte Perus politiske institusjoner å tilpasse seg de sosiale endringene ved å innlemme massebaserte politiske bevegelser i landets for­ melle politiske liv. Det var lange perioder med diktatur til forsvar av de eksisterende forhold, og bare kortvarige sivile regjeringer innvalgt av "smale" stemmeberettigede grupper. Frem til 1960-årene var det ingen forsøk på å innføre meget påkrevde sosiale reformer. Leguia-diktaturet (1919-30) førte til en viss modernisering, men ble offer for et kupp nettopp som Peru for alvor ble rammet av den verdensøkonomiske krisen. De sosiale endringene førte imidlertid til dannelsen av nye politiske krefter. Den ene var APRA, stiftet av Victor Raul Haya de la Torre i eksil i 1924, med en anti-oligarkisk, nasjona­ listisk og reformistisk ideologi, påvirket av revolusjonen i Mexico. Den andre var Sosialistpartiet, som senere ble til Kommunistpartiet, grunnlagt av José Carlos Mariåtegui i 1928. Hayas velgertekke, og Mariåteguis tidlige død, ga APRA en rask vekst og nære på valgseier i 1931. "Apristautfordringen", som omfattet en rekke mislykte opprørsforsøk, førte til at partiet ble tvunget under jorden i lange perioder de neste 30 årene. Resultatet av behovet for å operere i hemme­ lighet og Hayas kommunistskepsis var at partiet dreide mot høyre. 11950- og 1960-årene oppsto et nytt reformparti: Fernando Belaundes Accion Popular (AP). En kort tid så det ut til at et topartisystem skulle slå rot i Peru, men APRAs systematiske blokkering av APs forsiktige reformprogram førte til et mili­ tært venstrekupp i 1968. Av frykt for at Peru var på vei mot en revolusjon lik den på Cuba, tok Velasco-regjeringen opp en rekke av Belaundes reformforslag, og la mye større tyngde bak dem. Den nasjonaliserte viktige amerikansk-eide gruveog oljeselskaper, iverksatte en radikal jordreform og innførte en viss grad av arbeiderrepresentasjon i industrien. Velasco selv ble fjernet av offiserer i hæren i 1975, og året etter begynte en gradvis gjeninnføring av konstitusjonelt styre. Til tross for økonomiske vansker og tilsynekomsten av den ekstreme og kompromissløse geriljaorganisasjonen Sendero Luminoso (Lysende sti), var 1980-årene landets hittil lengste periode med uavbrutt forfatningsmessig styre. Svikten i le­ vestandarden gjorde imidlertid velgerne rastløse. Både Be­ laundes sentrum-høyre-regjering (1980-85) og Garcias sentrum-venstre-regjering (1985-90) startet på en popularitetsbølge, for så å oppleve at oppslutningen raskt avtok som følge av upopulære økonomiske tiltak. Desillusjonerte over de ek­ sisterende alternativ valgte så peruanerne i 1990 den komplet­ te outsideren Alberto Fujimori. I april 1992 utnyttet Fujimori folks misnøye med Kongressen til å oppløse den, i påvente av nyvalg i november 1992 til et konstituerende organ som skulle fungere som lovgivende forsamling og lage utkast til ny forfatning.

I

VIKTIGE BEGIVENHETER

1924

APRA (Den amerikanske revolusjonære folkealliansen) stiftes med Victor Haya de la Torre som formann

1930

General Sånchez Cerro tar makten etter opprør

1948

Militærkupp ledet av general Odria

1968

Militærkupp innleder en periode med radikale sosiale re­ former

1985

Peru utfordrer utenlandske banker ved å begrense gjeldsbetalingen

NØKKELDATA

Lima

Hovedstad

Folkemengde

Areal

(1991) 22 881 000

1 285 216 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 17,8

(1989) USD 1090

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Deputertkammer) Viktige internasjonale organisasjoner despakten

Myntenhet

FN; OAS; l-ADB; An-

1 inti (I/.) - 1000 soles

Offisielt språk

Spansk; Quechua

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) E. de Romana (1899-1903); M. Candamo (1903-04); J. Pardo (1904-08): A.B. Leguia (1908-12); G. Billinghurst (1912-14); O.R. Benavides (1914-15); J. Pardo (1915-19); A.B. Leguia (1919-30); oberst Sånchez Cerro (1930-31); D. Samånez Ocampo (mars-des 1931); oberst L. Sånchez Cerro (1931-33); gen. O. Benavides (1933-39); M. Prado y Ugarteche (1939-45); J.L. Bustamante (1945—48); gen. M.A. Odria (1948-56); M. Prado y Ugarteche (1956-62); militærjunta (1962-63); (president) F. Belaunde Terry (1963-68); militærjunta (under J. Velasco) (1968-75); (president) gen. F. Morales Bermudez (1975-80); F. Belaunde Terry (1980-85); A. Garcia Pérez (1985-90); A.K. Fujimori (1990-)

118

Økonomiske og sosiale trender Stillehavskrigen med Chile (1879-83) var en katastrofe for Peru. Økonomien tok seg imidlertid langsomt opp igjen på grunnlag av vekst i gruveindustrien, utvikling av eksportjordbruk langs kysten (vesentlig sukker og bomull) og ol­ jefunn i kystområdet mot Ecuador. Med Leguias aktive opp­ muntring i 1920-årene fikk amerikanske selskaper kontroll over de mest dynamiske sektorene i økonomien. Børskrakket i 1929 ga den eksportledede veksten en alvorlig knekk, og Peru ble tvunget til å misligholde avdrag på utenlandsgjel­ den. Eksporten av landbruksvarer brakte Peru raskere på fote

AMERIKA

igjen etter krakket enn nabolandene, og økonomien blom­ stret under annen verdenskrig og Koreakrigen som følge av den sterke etterspørselen etter strategiske mineraler. 1 1950årene ble det imidlertid ikke så lett å imøtekomme den perio­ diske etterspørselsveksten på verdensbasis med økt produk­ sjon. Perus evne til å øke råvareproduksjonen var avhengig av betydelige investeringer i nye gruver, i utviklingen av nylig oppdageede oljereserver i jungelen og i dreneringsprosjekter som kunne øke landbruksarealene på kysten. Økte statlige inngrep i den økonomiske utviklingen i be­ gynnelsen av 1970-årene kom i en periode med billig uten­ landsk kreditt, med det resultat at Perus utenlandsgjeld ble åttedoblet i løpet av tiåret. 11976 ble Peru det første landet i Latin-Amerika som opplevde en gjeldskrise. Under påtrykk fra kreditorene og Det internasjonale pengefondet (IMF) ble landet tvunget til å gi avkall på Velascos ambisiøse statskapitalistiske vekstmodell til fordel for økonomisk stabili­ sering og liberalisering. Gjentatte innstramningsprogrammer lyktes imidlertid påfallende dårlig i å redusere inflasjonen, mens de derimot bidro til å senke veksttakten. 1 1980-årene opplevde Peru å være et skoleeksempel på "stagflasjon". Et unntak var en kortvarig vekstøkning med relativt lav in­ flasjon fra 1985 til 1987, etter at den nyvalgte Garcfa-regjeringen besluttet å gå bort fra ortodoks økonomistyring til fordel for priskontroll og stans i nedbetalingen av utenlandsgjelden. Garcias fiendtlige innstilling overfor utenlandske banker utløste en effektiv internasjonal boikott av lån til Peru. Boikot­ ten gjorde det nesten umulig å skaffe lån da det ble desperat behov for dem i 1988 og 1989, noe som i sin tur gjorde det enda vanskeligere å få den tilbakevendende inflasjonen under

kontroll igjen. Garcia-styret endte i 1990 med overhengende fare for hyperinflasjon, og med det laveste BNP per inn­ bygger siden 1950-årene. Fujimori-regjeringen lyktes i å redu­ sere inflasjonen og komme på talefot med de internasjonale bankene. Kulturelle trender Det er vanskeligere å skille kultur fra politikk i Peru enn i de fleste andre land i Latin-Amerika. Den intellektuelle tradisjo­ nen var sterkt påvirket av verkene til både Haya de la Torre og Mariåtegui. I sine politiske verker la de begge sterk vekt på spørsmålene om nasjonal integrasjon og den overveiende indianske bondebefolkningens rolle. Begge fremhevet også betydningen av å forstå Perus indianske fortid og nåtid når det skulle utvikles en strategi for denne politiske endringen. En av de største lyrikerne fra området i dette århundret, César Vallejo, beveget seg i sitt arbeid bort fra modernistisk tradisjon og avantgardistisk eksperimentering og i retning av et tydelig politisk ståsted. José Maria Arguedas utviklet den "innenlandske” genren og innarbeidet forestillinger fra sam­ tidens klassekamp. Han så den innfødte kulturen som bærer av ekte kulturverdier og hånet hvite peruaneres forsøk på å etterape den europeiske og nordamerikanske fremmedkulturen. Politikk gjennomsyret også romanene til Perus mest kommersielt vellykte og internasjonalt berømte forfatter, Mario Vargas Llosa, men på en mindre ideologisk forpliktende måte.

A

Inkabyen Machu Picchu, gjenoppdaget i 1911.

119

ECUADOR

REPUBLIKKEN ECUADOR

cuador gikk inn i det 20. århundre sterkt preget av det tidligere eneveldige styret til Gabriel Garcia Moreno (1860-75). Han hadde innsett at den unge nasjonen bare kunne forenes i den katolske kirke og at det var behov for et sterkt lederskap for å skape den nasjonalismen som var nød­ vendig for å holde Ecuador samlet. Følgelig baserte han sitt styre på disse to ideene: utdanning, velferd og mange andre offentlige områder ble overlatt til den katolske kirke; og oppo­ sisjon ble bastant undertrykt. Etter at Moreno ble myrdet i 1875 bredte de liberales innflytelse seg gradvis fra kysten og inn i den mer konservative sierraen. Under general Eloy Alfaro, som var president i to perioder (1897-1901 og 1906-11), ble liberaliseringen befestet. Alfaro avviklet det administrati­ ve systemet som var blitt opprettet under Moreno, skilte gradvis kirken fra staten, og innførte religionsfrihet og bor­ gerlig vielse, begravelse og skilsmisse. Tross disse reformene adskilte det liberale regimet seg lite fra det foregående og hadde liten innvirkning på tilværelsen til de fattige indianer­ ne og bøndene som arbeidet på storgodsene. I august 1911 ble Alfaro styrtet av en koalisjon av liberale utbrytere og konservative. Han forsøkte å vende tilbake få måneder senere, etter at den nye presidenten var død i embe­ tet, men ble avvist av de liberale og fengslet. I januar 1912 ble han lynsjet av pøbel som brøt seg inn i fengselet. Fra nå av ble Ecuador dominert av en klikk liberale, hvis fraksjoner lå i konstant innbyrdes strid innad i regjeringen mens den virkelige makten lå i hendene på de rike bankierene og kjøpmennene i Guayaquil. I den økonomiske oppgangen etter første verdenskrig forsøkte de sistnevnte å skaffe seg full kontroll over landbruket på kystslettene. Men i begynnelsen av 1920-årene kom katastrofen, i form av devaluering av valutaen og en kakaoavling ødelagt av soppangrep, og skapte depresjon og uro i byene. I november 1922 endte opptøyer i Guayaquil med at hæren etterlot seg hundrevis av døde. Resultatet av den labile situasjonen var at hæren gjorde kupp i 1925 og satte en stopper for virksomheten til rikmannsklikken i Guayaquil, som var blitt bebreidet for uroen. De neste 23 årene skulle imidlertid vise seg å bli like ustabile; indre strid forsterket Ecuadors vansker med å avfinne seg med den nye økonomiske virkeligheten. De høye råvarepri­ sene under annen verdenskrig bidro til å gjenreise økonomi­ en etter de langvarige virkningene av den store depresjonen. Ecuador hadde ikke lykkes i å få fastlagt sitt store Amazonasområde, og etter en rekke grensetrefninger invaderte Peru området i juli 1941. Ineffektiviteten til det ecuadorianske for­ svaret og ydmykelsen ved å måtte avgi ytterligere territorium (Ecuador hadde tapt områder til begge nabolandene, Colom­ bia og Peru, ved ulike tidligere anledninger) resulterte i presi­ dent Carlos del Rfos fall. Ved en fredskonferanse i Rio de Janeiro i 1942 ble Ecuador tvunget til å oppgi Amazonasregionen; de allierte stormaktene var for opptatt med krigen til å tillate en lokal tvist å forstyrre rå vareforsyningene. Senere ecuadorianske regjeringer bestred "Rio-protokollen", og de hadde gode juridiske og moralske argumenter. Protesten førte likevel bare til skade, ettersom den ofte ble brukt av nasjonalister for å avlede oppmerksomheten fra indre pro­ blemer. Etterkrigsperioden frem til 1972 ble dominert av den popu­ lære skikkelsen José Maria Velasco Ibarra, som var president i Ecuador fem ganger. Embetsperiodene hans hadde en ten­ dens til å være turbulente, med brå politiske kursendringer, tvilsom økonomisk politikk og tilsidesettelse av borgerret­

E

VIKTIGE BEGIVENHETER 1912

Eks-president Alfaro blir myrdet

1922

Opptøyer i Guayaquil

1925

Militærkupp

1942

Rioprotokollen frakjenner Ecuador Amazonasprovins

1981

President Roldos dør i flyulykke

NØKKELDATA Hovedstad

Quito

Folkemengde

Areal

(1991) 11 079 000

269 178 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 40,9 (1989) USD 1040

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalkongressen) Viktige internasjonale OPEC; Andespakten

Myntenhet

organisasjoner

FN;

OAS;

l-ADB;

1 sucre (sl.) = 100 centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) E. Alfaro (18971901); L. Plaza (1901-05); L. Garcia (1905-06); E. Alfaro (190611); L. Plaza (1912-16); A. Baquerizo (1916-20); J. Luis Tarmayo (1920-24); G. Cordoba (1924-25); militærjunta (192526); I. Ayora (1926-31); A. Baquerizo (1931-32); J.D. Martinez (1932-33); A. Montalvo (1933-34); J.M. Velasco (1934-35); F. Påez (1935-37); C.A. Enriquez (1937-38); A. Mosquero N. (1938-39); C. Arroyo del Rio (1940-44); J.M. Velasco (1944-47); C.J. Arosemena Tola (1947-48); G. Plaza Lasso (1948-52); J.M. Velasco (1952-56); C. Ponce Enriquez (1956—60); J.M. Velasco (1960-61); C.J. Arosemena Mouroy (1961-63); militærjunta (1963-66); (president) C. Yerovi Indaburu (1966); O. Arosemena Gomez (1966-68); J.M. Velasco (1968-72); G. Rodriguez Lara (1972-76); militærjunta (1976-79); (president) J. Roldos (197981); O. Hurtado (1981-84); L. Febres (1984-88); R. Borja (198892); S. Durån (1992-)

120

AMERIKA

ter. Velascos siste regjeringsperiode tok slutt i 1972, da en militærjunta overtok og syv år senere overførte makten til den lovlig valgte sivile presidenten Jaime Roldos Aguilera. Aguilera ga løfte om en mer rettferdig fordeling av oljevelstanden, en følge av oppgangen i 1970-årene etter OPECs prisøkning i 1973. Oljeinntektene bidro til en utbygging av infrastrukturen i landet, men også til alvorlig inflasjon. Agui­ lera ble drept i en flystyrt i 1981 og ble erstattet av Osvaldo Hurtando Larrea fra Det kristelig-demokratiske parti. Dette året brøt det ut militære fiendtligheter med Peru i forbindelse med en grensetvist i Cordillera del Condor-området. Området var omsider blitt tilkjent Peru under Rioprotokollen av 1942, men Ecuador anerkjente ikke denne protokollen. Det kom til ytterligere sammenstøt i 1982-83, og også grensetrefninger mellom ecuadorianske og colombian­ ske styrker. Hurtados forsøk på å løse striden med Peru i minnelighet endte i 1982 med at forsvarsministeren ble av­ skjediget og at forsvarssjefen gikk av. Sparetiltakene som ble iverksatt i 1983 møtte sterk motstand i fagbevegelsen, noe som fikk tre ministre til å gå av. Disse kom tilbake etter valget i 1984, da Leon Febres Cordero ble valgt til president. Febres Cordero hadde drevet valgkamp på et program for "brød, tak over hodet og jobber", og hans planer om økonomisk bedring gjennom innstramningstiltak og vekst i privatsektoren ble motarbeidet av den venstredominerte Kongressen. Senere i 1984 kranglet Kongressen og regjeringen påny,

denne gang om prosedyren for utnevnelse av dommere til høyesterett. Frykt for kupp førte imidlertid til en løsning ved utgangen av året, da Kongressen tillot regjeringen å utpeke nye høyesterettsdommere. En mer alvorlig episode fant sted i 1986, da president Febres Cordero avsatte stabssjefen for de væpnede styrker og kom­ mandør for flyvåpenet, generalløytnant Frank Vargas Pazzos. Sistnevnte nektet å akseptere avskjedigelsen og barri­ kaderte seg sammen med flere hundre støttespillere inne på militærbasen Mantas. Beleiringen endte fredelig etter at en minister, og hærsjefen, som Vargas hadde beskyldt for under­ slag, gikk av. Mens han satt i forvaring på en annen base gjorde Vargas et nytt trekk: han provoserte styrker som var lojale mot presidenten til å angripe og ta ham og mange av tilhengerne hans til fange. Som hevn bortførte tilhengere av Vargas i januar 1987 president Febres Cordero; presidenten ble holdt fanget i elleve timer før han ble utvekslet mot Vargas, som så fikk innvilget amnesti. Et bytte til en mer venstreorientert regjering under Rodrigo Borja førte til økt inflasjon og langsommere vekst, spesielt i kjølvannet av oljeprisfallet på verdensmarkedet. Borjas manglende innfrielse av befolkningens forventninger påførte partiet hans et knusende nederlag ved presidentvalget i 1992, hvor den konservative Sixto Durån Ballén overtok embetet på et innstramnings- og spareprogram. ▼ Ecuadorianske bønder på politisk møte.

121

COLOMBIA

REPUBLIKKEN COLOMBIA

olombia er et av de få landene i Latin-Amerika hvor 1800-tallets politiske partier, de liberale og de konservati­ ve, klarte å overleve og omstille seg til 1900-tallets endrede politiske og sosiale betingelser. Allikevel har colombiansk politikk ofte vært voldelig. De konservative satt med re­ gjeringsmakten helt fra 1880-årene og frem til 1930. Dette til tross for en mislykket liberal revolte i 1899-1902, "tusenda­ gerskrigen" som utløste Panamas løsrivelse i 1904 og under­ streket de liberales militære svakhet. Fra 1910 til 1930 opplevde Colombia en til da ukjent grad av politisk ro, basert på ulike ordninger for maktdeling som ga de liberale tilgang til politisk makt. Konservativ kontroll ble sikret ved begrenset stem­ merett og hyppig valgsvindel. De konservative sto sterkt i et land som fortsatt i det alt vesentlige var et jordbrukssamfunn, og hvor de i tillegg til å kontrollere det meste av jorden og administrasjonen på lokalplanet, også hadde kirkens klare støtte. De liberale vant valget i 1930 fordi de konservative var splittet, men også fordi de liberale på denne tiden hadde begynt å bygge opp sitt eget velgergrunnlag i den voksende middel- og arbeiderklassen. 11930-årene kom dette til uttrykk gjennom innføringen av moderne sosiallovgivning. Motset­ ninger blant de liberale brakte de konservative tilbake til makten i 1946. Drapet på den populære liberale lederen Jorge Eliecer Gaitån fikk de politiske partiene til å vende tilbake til blodig politisk strid, simpelthen kalt "la violencia". Volden tok ikke slutt før med opprettelsen av Nasjonal Front i 1957, et nytt maktdelingsarrangement som gikk ut på at de konserva­ tive og de liberale skulle ha presidentembetet annenhver gang i de neste fire presidentperiodene (16 år). Siden 1974, da kontrollert politisk konkurranse ble gjeninnført, har de libera­ le sittet med makten det meste av tiden; de konservative har bare vunnet valg (som i 1982, med Belisario Betancur) når de liberale har vært splittet. Topartisystemets urokkelighet, og fleksibiliteten som åpnet for samarbeid med og innlemmelse av utenforstående opp­ osisjon, bidro til å skape en følelse av politisk eksklusivitet. Dette var en av hovedgrunnene til at Colombias venstreori­ enterte geriljaorganisasjoner fra 1960-årene kunne holde ut så lenge. Den langt viktigste av dem var kommunistpartiets Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (FARC), med om­ kring tretti grupper som sloss i mange forskjellige deler av landet, godt hjulpet av et terreng som skapt for geriljakrig­ føring. Andre organisasjoner var M-19, Ejército de Liberacidn National (ELN) og Ejército Popular de Eiberacion (EPL). Det var en stor prestasjon av senere regjeringer å få forhandlet frem fredsavtaler med FARC og M-19, hvor geriljaen ble opp­ muntret til å delta i riks- og kommunepolitikken. Utbrytergrupper fra FARC, såvel som ELN og EPL, ga imidlertid ikke fra seg våpnene. Etter drapet på de liberales presidenthåp Luis Carlos Galånn i august 1989, gikk Barco-regjeringen (1986-90) aktivt inn for å motarbeide kokainmafiaene. I tillegg til å sette i verk en militær storaksjon (hvor den sentrale narkotikabaronen Gonzalo Rodriguez Gacha mistet livet), tillot Barco utlevering av Colombianske narkotikamistenkte som var ettersøkt i USA. Barcos etterfølger, César Gaviria, også liberaler, fortsatte offensiven. I mellomtiden fortsatte Colombia å være et av de voldeligste land i Latin-Amerika. En ny forfatning som tok sikte på å øke den politiske deltagelsen trådte i kraft i 1991.

C

VIKTIGE BEGIVENHETER

1902

Tusendagerskrigen ender

1934

Colombia får tilbake Leticia etter krig med Peru

1948

Hovedstaden herjes av La violencia

1984

Attentat på justisministeren fører til en intensivert jakt på narkotikamafiaen

1989

Narkotikamafiaen myrder ledende presidentkandidat

NØKKELDATA_______________________________________ _

Hovedstad

Bogotå

Folkemengde

Areal

(1991)33 613 000

1 141 748 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 29,4_______________________________

(1989) USD 1280

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ nat; Representantenes hus)

Viktige internasjonale organisasjoner despakten Myntenhet

FN; OAS; l-ADB; An-

1 peso (Col$) = 100centavos

Offisielt språk

Spansk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) J. Marroquin (190004); R. Reyes (1904-09); R. Gonzålez Valencia (1909-10); C.E. Restrepo (1910-14); J.V. Concha (1914-18); M.F. Suarez (1918— 21); H. Holguin (1921-22); P Nei Ospina (1922-26); M.A. Méndez (1926-30); E.O. Herrero (1930-34); A. Lopez (193438); E. Santos (1938-42); A. Lopez (1942-45); A. Lleras (194546); M. Ospina (1946-50); L. Gomez (1950-53); (militærdiktator) G. Rojas (1953-57); militærjunta (1957-58); (president) A. Lleras (1958-62); G. Leon (1962-66); C. Lleras (1966-70); M. Pastrana (1970-74); A. Lopez (1974-78); J.C. Turbay (1978-82); B. Betancur (1982-86); V. Barco (1986-90); C. Gaviria (1990-)

122

AMERIKA

Økonomiske og sosiale trender Fra å være en økonomisk bakevje på 1800-tallet, ble den colombianske økonomien på 1900-tallet forvandlet gjennom utviklingen av markedet for kaffe. I 1930-årene eksporterte Colombia 3 millioner sekker årlig og var blitt verdens nest største eksportør etter Brasil. Uvanlig for Latin-Amerika ble industrien både bygget opp og beholdt av nasjonale interes­ ser, selv om utenlandske selskaper var aktive i jernbanebyggingen som kaffeoppsvinget var med på å stimulere. Samti­ dig var Colombia i 1920-årene blitt en viktig eksportør av bananer og råolje. Den bedrede betalingsbalansesituasjonen i 1920-årene mu­ liggjorde låneopptak i utlandet, noe som i sin tur førte til større investeringer i offentlige arbeider og en modernisering av økonomien. I 1930-årene var industrialiseringen bare i begynnelsen, og veksten i tekstil-, næringsmiddel- og annen industri innrettet på innenlandsk forbruk. Selv om kaffeindustrien dominerte inntil 1960-årene, utviklet industrien seg betydelig under annen verdenskrig. Med beskyttelse og stat­ lig hjelp ble den stadig mer variert i 1950- og 1960-årene, og i 1960-årene hadde Colombia utviklet både kjemisk- og metal­ lurgisk industri. Industrialiseringen trakk fordel av lettilgjengelig og billig vannkraft. Colombia unngikk de ekstreme gjeldsbyrdene de fleste andre latinamerikanske landene pådro seg i 1970-årene. I tillegg hadde skiftende regjeringer en samarbeidsvillig inn­ stilling til den private sektor og til utenlandske investeringer. Colombia ble imidlertid (som andre land) rammet av restrik­

sjonene på nye kommersielle utlån i kjølvannet av Mexicos betalingsstopp i 1982.1 løpet av 1980-årene reduserte Colom­ bia sin avhengighet av kaffeeksport ved å utvikle nye eksportbransjer, spesielt kull, råolje og utradisjonelle produkter som snittblomster. Den samlede eksporten steg fra 3 milliarder dollar i 1983, til godt over 6 milliarder i 1989. Det var en bemerkelsesverdig grad av kontinuitet og stabilitet i den økonomiske politikken, godt hjulpet av en forholdsvis lav inflasjonsrate. Den colombianske økonomien tjente også på salg av kokain etter at landet ble det viktigste mellomledd mellom cocaproduserende land som Bolivia og Peru og ho­ vedmarkedet i De forente stater. Bare en relativt liten del av profitten går tilbake til Colombia. I Colombia, som andre steder i Latin-Amerika, dominerte den litterære modernismen i første del av århundret. Ret­ ningen ringeaktet lokal påvirkning og søkte først og fremst inspirasjon i Europa. Den europeiske innflytelsen hersket også i bildende kunst. Anført av José Eustasio Rivera kom imidlertid forfatterne til å "oppdage" en sosial virkelighet utenfor storbyenes forfinede miljøer. Isolasjonen og volden på landsbygda ble sentrale og kritiske ledemotiver i den colombianske romanen fra 1950-årene og fremover, spesielt i forfatterskapet til Gabriel Garcia Marquez. Garcia Marquez' romaner Hundre års ensomhet og Patriarkens høst er landemer­ ker i den latinamerikanske romanens historie og innbrakte forfatteren Nobelprisen i 1982. A Fremstilling

av kokain fra kokablader, en kilde til velstand i Colombia.

123

Kort om andre land i området COSTA RICA (Republikken Costa Rica) Hovedstad San José Befolkning (1991) 3 088 000 Areal 51 100 km2 BNP per innb. (1989) USD 1790 Internasjonale organisasjoner FN, OAS, l-ABD, CACM.

ANTIGUA OG BARBUDA Hovedstad St John’s Befolkning (1991) 81 600 Areal 442 km2 BNP per innb. (1988) USD 3880 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, AGP, CARICOM.

Antigua og Barbuda er to øyer som var del av Føderasjonen Leewardøyene under den britiske krone fra 1871 til 1956, da Antigua ble separat kronkoloni. Etter et mellomspill som del av Den vestindiske føderasjon (1958-62) ble øya assosiert stat til Storbritannia i 1967.11970-årene var det en diskusjon på øyene om fordelene og ulempene med full selvstendighet. Barbuda, som lenge hadde vært en antiguansk besittelse, ønsket en stund å løsrive seg. Øyene fikk til sist selvstendighet i november 1981 under arbeiderparti-statsministeren Vere Bird. Statsoverhodet er den britiske monark, representert ved en generalguvernør. Den lovgivende makt omfatter et Senat og et Representantenes hus. Øyene er blant de mer velstående i det østlige Karibien, og økonomien er sterkt avhengig av turisme. Tidligere i århundret var bomull og sukker viktige eksportprodukter, men i begynnelsen av 1970årene ble sukkerindustrien nedlagt. 11985 overtok Det demokratiske parti (NDP) etter det svekkede Arbeiderpartiet (ALP), det opprinnelige opposisjonspartiet. Ved valget i 1989 fikk NDP 31 prosent av stemmene, men bare én representant. Under beskyldninger fra opposisjonen om korrupsjon i regjeringen etter en våpensmuglingsskandale i 1990, og kritikk over antallet medlemmer av Bird-familien i regjeringen, overførte P.M. Bird mer utøvende myndighet til seg selv.

BAHAMAS (The Commonwealth of the Bahamas) Hovedstad Nassau Befolkning (1991) 261 000 Areal 13 939 km2 BNP per innb. (1989) USD 11 370 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, ACP, l-ADB, CARICOM.

Øygruppen Bahamas var, med korte avbrudd, på britiske hender fra 1600-tallet. Øyenes beliggenhet utenfor Floridakysten innebar

124

økonomiske oppgangstider når det var uro i USA, som under den amerikanske borgerkrig i 1860-årene, og i 1920-årene, da de amerikanske forbudslovene skapte en stor spritsmuglingsvirksomhet på øyene. Permanent velstand kom imidlertid først med utviklingen av turismen etter annen verdenskrig. 11967 gikk Det progressive liberale parti (PLP) under ledelse av Lyndon Pindling inn for å oppheve raseskillet og arbeide for nasjonal selvstendighet, noe som ble en realitet i 1973.11980-årene hadde øygruppen problemer med narkotikatrafikk; forholdet til USA ble skadelidende, men gjenopprettet i 1989. Økonomisk nedgang tvang frem sparetiltak i 1990. PLP led et uventet nederlag i august 1992, da partiet tapte sitt første valg på 25 år mot Den frie nasjonale bevegelse, ledet av Hubert Ingraham.

Costa Rica gikk ut av Den mellomamerikanske føderative republikk i 1838 og erklærte seg som selvstendig stat i 1848. José Joaquin Rodriguez ble president i et fritt valg i 1890 og innledet en tradisjon med fullt demokrati i landet, til tross for revolusjonsforsøk i 1917 og 1948. En langvarig grensetvist med Panama ble løst i 1941. Samme år fulgte Costa Rica USA ved å erklære krig mot Japan, Tyskland og Italia. 11949 kunngjorde José Figueres en ny forfatning hvor hæren ble avskaffet. 11970- og 1980-årene mottok Costa Rica flyktninger fra Nicaragua, og landet ble brukt som base for geriljavirksomhet. Kaffe har lenge vært et viktig eksportprodukt, og fruktdyrking har blitt en betydelig næringsvei siden 1940-årene. Bauxittforekomster la grunnlaget for etablering av et aluminiumssmelteverk i 1980-årene. 11983 erklærte Costa Rica seg nøytralt og hevdet nøytraliteten ved å forby at landet ble brukt som utgangspunkt for angrep på andre land. 11987 utarbeidet president Arias en fredsplan for regionen som ble undertegnet av de fem mellomamerikanske land. Arias ble tildelt Nobels fredspris for 1987; hans arbeid for en våpenhvile i Nicaragua bidro til å åpne for frie valg i Nicaragua. I Costa Rica førte en stram økonomisk politikk til uro mot slutten av 1980-årene, men inflasjonen og arbeidsledigheten ble redusert, og gjelds­ forhandlinger og andre strategier for håndtering av utenlandsgjelden var svært vellykte. En narkotikaskandale hvor regjeringsmedlemmer var innblandet førte imidlertid til at PLN (Det nasjonale frigjøringsparti) tapte valget i 1990 til PUSC (Det kristelige parti for sosial enhet), ledet av Rafael Calderon.

DOMINICA BELIZE Hovedstad Belmopan Befolkning (1991) 192 000 Areal 22 965 km2 BNP per innb. (1989) USD 1600 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, ACP, OAS, CARICOM.

Belize, et eldgammelt sentrum i mayasivilisasjonen, ble kolonisert av britene på 1700-tallet og ble kronkoloni under navnet Britisk Honduras i 1862. Guatemala gjorde krav på koloniens territorium, og fastholdt kravet også i moderne tid. George Price ledet kolonien til selvsten­ dighet i 1964, men på grunn av guatemalansk fiendtlighet ble iverksettelsen forsinket til 1981. Etter selvstendigheten ble en britisk militær­ styrke tilbake for å beskytte den nye staten, som ble nektet medlemskap i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Viktigste næringsvei var fortsatt jordbruk, med vekt på sukker og sitrusfrukt. I begynnelsen av 1980-årene var Belize en stor marihuanaprodusent, og regjeringen kom derfor under sterkt press fra USA. 11984 ble UDPs (Det forente demokratiske parti) leder, M. Esquival, statsminister, men George Price gjenvant regjeringsmakten ved valget i 1989. Narkotikatrafikk og konflikten med Guatemala har hindret utviklingen av turistnæringen.

(Samveldet Dominica) Hovedstad Roseau Befolkning (1991) 83 400 Areal 750 km2 BNP per innb. (1988) USD 1650 Internasjonale organisasjoner FN. Det britiske samveldet, OAS, ACP, CARICOM.

Dominica var administrativt knyttet til Leewardøyene inntil 1940, da øya ble overført til Windwardøyene som egen koloni. 11958 sluttet Dominica seg til Den vestindiske føderasjon. Da denne ble oppløst i 1962, ble alternative føderasjonsformer diskutert. Det endte med at Dominica ble del av og fikk fullt selvstyre innenfor The West Indies Associated States, som Storbritannia opprettet i 1967; for så å bli selvstendig republikk i 1978. Påstander om at regjeringen var innblandet i en invasjon av Barbados skapte regjeringskrise i 1979. Ved valget i 1980 ble Eugenia Charles den første kvinnelige statsminister i Karibien. Under hennes konservative administrasjon ble Dominicas økonomi markert bedre, med betydelig redusert arbeidsledighet og inflasjon. Hun ble gjenvalgt i 1985. Flere kuppforsøk i 1981 ble overskygget av gjentatte naturkatastrofer: i 1979 ble Dominica alvorlig herjet av orkanen David, som så å si visket vekk jordbruket på øya ved å frakte bort mesteparten av matjorda. Året etter ble øya ramponert av orkanen Ållen, og i 1989 av orkanen Hugo.

AMERIKA

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

EL SALVADOR

Hovedstad Santo Domingo Befolkning (1991) 7 320 000 Areal 48 443 km2 BNP per innb. (1989) USD 790 Internasjonale organisasjoner FN, OAS, l-ADB.

(Republikken El Salvador) Hovedstad San Salvador Befolkning (1991) 5 392 000 Areal 21 041 km2 BNP per innb. (1989) USD 1040 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, l-ADB, CACM.

11916 tok USA full kontroll over den økonomisk og politisk svake dominikanske republikken. Infrastrukturen og tjenestesektoren ble forbedret i den amerikanske okkupasjonsperioden (1916— 24). 11924 ble Horacio Våsquez president, men hans inkompetente og korrupte styre førte til at general Rafael Trujillo, som kontrollerte den amerikansk-trente og -organiserte hæren, gjorde statskupp. Trujillo etablerte et ekstremt strengt diktatur. Hans styre brakte imidlertid velstand, som resulterte i at landets utenlandsgjeld ble nedbetalt. Han ble drept i et attentat i 1961, og etterfølgerne fulgte en mer demokratisk kurs. Høyrefløyen beholdt imidlertid hegemoniet, og dette førte i 1965 til et opprør som ble slått ned av USA, som så okkuperte landet (1965-66). Landet falt deretter i hendene på høyreorienterte forretningsinteresser, og økonomien ble gradvis forverret inntil Joaquin Balaguer ble gjenvalgt i 1986 (president 1966-78); da steg sukkerprisene (som landet var avhengig av), handelsbalansen ble forbedret og utenlandsgjelden ble reforhandlet. 11988 gikk imidlertid økonomien bratt nedover, med generalstreik, opptøyer og sterk inflasjon, noe den aldrende Balaguer besvarte med sparetiltak og et kontinuerlig overforbruk på offentlige arbeider. 11991 gikk han av som partileder.

I El Salvador ble den viktige kaffeproduksjonen og politikken kontrollert av en rik elite; hver president utpekte sin etterfølger. Da Pio Romero Bosque (president 1927-31) besluttet å overlate dette valget til parlamentet, utløste det en militær revolt. General Maximiliano Hernåndez Martinez ble president og førte et strengt regime inntil en ny revolt i 1944 tvang ham til å gå av. I 1950-årene ble landet styrt av en militærjunta, og bomull ble en viktig næringsvei. Den siste juntapresidenten, oberstløytnant José Maria Lemus, ble avsatt i 1960, og etter noen måneder grep en annen junta makten; mange økonomiske reformer ble lovfestet og opposisjonspartier tillatt. Opphissede følelser etter en fotballkamp med Honduras utløste "fotballkrigen" i 1969. El Salvador gikk omsider med på betingelsesløs tilbaketrekning, men freden ble ikke gjenopprettet før 1980. Under det strenge regimet til Partido de Conciliacion Nacional (PCN) i 1970-årene ble også de økonomiske betingelsene strengere. 11980 befant landet seg i en borgerkrigssituasjon med geriljavold. En junta forsøkte å reformere systemet og bekjenne seg til menneske­ rettighetene (regjeringen til den avsatte president Romero var blitt beskyldt for tortur og mord på politiske fanger), men volden økte, og i

USA vokste kravene om å stanse støtten. José Napoleon Duarte, eneste sivile medlem av juntaen, ble utnevnt til president; i 1982 ble Alvaro Magana Borjo president etter at Duarte var tvunget til å gå av. Duarte kom tilbake da det på ny ble holdt valg i 1984. Han innledet en dialog med geriljalederne og forsøkte å redusere bruddene på menneskerettighetene, en betingelse for amerikansk bistand. Borgerkrigen fortsatte likevel for fullt. 11989 ble Alfredo Cristiani fra ARENA (nasjonalistisk republikansk parti) valgt til president i en høyeksplosiv atmosfære; to ledende politikere ble myrdet etter valget. 11990-91 ble det satt i gang et forsøk på fredsforhandlinger i FN-regi, og i 1992-93 ble FNs demobiliseringssplan gradvis iverksatt.

GRENADA Hovedstad Saint George’s Befolkning (1991) 96100 Areal 345 km2 BNP per innb. (1990) USD 1431 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, l-ADB, CARICOM.

Det tidligere britiske Grenada fikk indre selvstyre i 1967 og full selvstendighet i 1974 som konstitusjonelt monarki under den engelske monark. 11967 fikk Grenadas forente arbeiderparti regjeringsmakten under ledelse av Eric M. Gairy. Ved 1976-valget ble partiets flertall redusert av opposisjonskoalisjonen (NJM), som i 1979 gjennomførte et blodløst kupp og erklærte en folkets revolusjonære regjering (PRV) med formannen Maurice Bishop som statsminister.

A Soldater i El Salvador i slutten av 1980-årene.

125

bedre betingelser for arbeiderne og et velferdssystem. Den kommunistiske innflytelsen i landet vokste og førte til at oberst Carlos Castillo Annas i 1954 invaderte landet med støtte av CIA og utenlandske soldater. Han ble president og forsøkte å moderere kommu­ nistenes sosiale reformer, men ble myrdet i 1957. Etterfølgeren, Ydfgoras Fuentes, ble fjernet i et kupp i 1963, og ikke før i 1966 ble det avholdt et fritt valg. Dette ble vunnet av Julio César Méndez Montenegro, men hans avhengighet av de militære svekket hans autoritet. De etterfølgende regimene videreførte undertrykkelsespolitikken, og populære reformaterer ble satt ut av spill ved å manipulere valgene. Funn av olje skapte ytterligere uro og en tvist med Storbritannia om Belizes selvstendighet, ettersom oljefeltet fortsatte inn på dette landets territorium. Et kupp i 1982 innsatte en junta ledet av general Rfos Montt, som lovet å befri landet for korrupsjon, få slutt på geriljakrigen og oppløse dødsskvadronene, men han lyktes ikke, og ble styrtet året etter av general O. Mejia Victores, som lovet å gjeninnføre demokrati. 11984 ble det avholdt valg hvor sentrumspartier fikk en tredjedel av stemmene. Den nye sivile regjeringen under president V. Cerezo forpliktet seg til å bedre menneskerettighets- og den økonomiske situasjonen, og å holde høyresidens mot-opprrør i sjakk. Men hverken Cerezo eller etterfølgeren, Jorge Serreno Elias, var i stand til å utøve skikkelig myndighet over de væpnede styrker. 1 1993 ble Serrano avsatt etter å ha forsøkt å innføre diktatur. Ramiro de Leon Carpio ble valgt til president i hans sted.

HAITI (Republikken Haiti) Hovedstad Port-au-Prince Befolkning (1991) 6 617 000 Areal 27 400 km2 BNP per innb. (1989) USD 400 Internasjonale organisasjoner FN, OAS, l-ADB.

▲ En gruppe kvinner på Haiti.

Bishop ble drept i et militærkupp i 1983, og deretter fulgte en amerikansk-ledet invasjon som fjernet kupplederne og ga makten tilbake til generalguvernøren. Da et konstitusjonelt styre var gjenopprettet i 1984, ble parlamentsvalget vunnet av Det nye nasjonale parti (NNP), og H.A. Blaize ble statsminister. Han forsøkte å gjenopplive turismen som, sammen med jordbruk, var en viktig næringsvei. En akutt budsjettkrise førte i 1987 til indre splittelse i NNP og voksende opposisjon, en situasjon som vedvarte til Blaizes død i 1989. Hans ettterfølger, Ben Jones, måtte i 1990 overlate makten til Nicholas Braithwaite fra NDC (Den nasjonale demokratiske kongress); to avhoppere ga NDC og Braithwaite et absolutt flertall. Grenada styres som et konstitusjonelt monarki, hvor den britiske monark er representert ved en generalguvernør som nominelt statsoverhode; den valgte regjering innehar imidlertid den utøvende makt.

126

GUATEMALA (Republikken Guatemala) Hovedstad Guatemala Befolkning (1991) 9 177 000 Areal 108 889 km2 BNP per innb. (1989) USD 920 Internasjonale organisasjoner FN, OAS, l-ADB, CACM.

Etter selvstendigheten i 1838 hadde Guatemala et konservativt styre inntil 1871, og deretter et liberalt regime helt frem til 1944, da en venstreorientert regjering kom til makten. Liberaleren Barrios iverksatte vidtrekkende reformer som reduserte overklassens makt, utviklet økonomien og stimulerte kaffeindustrien. Disse progressive endringene ble beholdt under Barrios' politisk repressive etterfølgere. 11931 innledet Jorge Ubico en periode med ensidig økonomisk utvikling, samtidig som den militære undertrykkelsen fortsatte. Misnøyen vokste, og i 1944 fremtvang en generalstreik Ubicos avgang; en venstre­ orientert revolusjonær junta overtok og skapte

På begynnelsen av 1900-tallet hadde USA det økonomiske herredømmet over Haiti, og amerikanske marinesoldater okkuperte landet fra 1915 til 1934. Perioden etter okkupasjonen ble preget av fiendtligheter mellom Haiti og Den dominikanske republikk, og av fortsatt politisk ustabilitet. 11957 ble Franqois "Papa Doc" Duvalier valgt til president. Kort etter fikk han seg selv valgt til president på livstid, og organiserte en privat milits, Tontons Macoutes, til å opprettholde sitt regime. Hans presidenttid var en periode med økonomisk tilbakegang, ustabilitet og et dårlig forhold til Den domini­ kanske republikk, men han forble Haitis diktator til sin død i 1971, da sønnen Jean-Claude "Baby Doc" Duvalier tok over. Sistnevntes styringsperiode var likedan preget av undertrykkelse og økonomisk nedgang, og store demonstrasjoner i 1986 førte til at han dro i eksil. Han ble etterfulgt av et fem-mannsråd av militære og sivile som valgte Leslie Manigat til president i januar 1988.1 juni samme år gjjennomførte general Henri Namphy et kupp som gjeninnførte militærstyre, men manglende støtte fra de militære tvang ham til å gi konsesjoner til Duvalier-tilhengerne. I september ble han avsatt av sersjant Joseph Hébreux, som innsatte brigadegeneral Prosper Avril som president. Også han manglet tilstrekkelig autoritet til å styre landet, og den økonomiske nedgangen fortsatte. 11990 gikk Avril av og dro i eksil. Den neste presidenten ble utpekt av general H. Abraham, og var dommer Ertha Pascal-Trouillot; hennes regime ble kjennetegnet av sporadisk vold og attentat­ forsøk, og ved parlamentsvalget i 1991 ble den venstreorienterte presten og teologen JeanBertrand Aristide valgt til president. Han ble nærmest omgående fjernet i et militærkupp ledet av general Raoul Cédras. Etter at FN og

AMERIKA

USA i 1992 innførte økonomiske sanksjoner og embargoer til støtte for Aristide, og etter den tidligere amerikanske president Carters utholdende forhandlinger med Cédras-regimet, ble Aristide gjeninnsatt i embetet i 1994.

Anguilla gikk formelt ut av føderasjonen i 1980. Hovedeksportvaren er sukker, og Storbritannia og USA er øyenes viktigste handelspartnere. Etter et traumatisk fall i sukkerprisene i midten av 1980-årene, lovet regjeringen å gå inn for å skape en mer allsidig økonomi.

HONDURAS (Republikken Honduras) Hovedstad Tegucigalpa Befolkning (1991) 4 708 000 Areal 112 088 km2 BNP per innb. (1990) USD 530 Internasjonale organisasjoner FN. OAS, l-ADB, CACM.

Miguel Davila var Honduras' president i det første tiåret av det 20. århundre, men upopulariteten hans skapte nok uro til at USA sendte inn marinesoldater for å beskytte amerikanske bananinvesteringer. Den politiske uroen fortsatte etter første verdenskrig. 11932 ble general Tiburcio Carias valgt til president (satt til 1949); i realiteten ble han diktator. Som i første verdenskrig, støttet Honduras under annen verdenskrig de allierte. Krigstidens økonomiske problemer førte til uro og til at regjeringen bare så vidt overlevet, men Carias ble tvunget til å fratre presidentembetet. De tre neste presidentene (1949-63) kom et stykke på vei i moderniseringen av landets infrastruktur og administrasjon. Den siste av dem, Ramon Villeda Morales, ble avsatt av oberst Osvaldo Lopez Arellano i 1963. Fotballkrigen med El Salvador i 1969, som ble utløst av hendelser under en fotballkamp, svekket økonomien ytterligere. Honduras hadde militærstyre inntil valget av Ramon Ernesto Cruz i 1971. Cruz' styre ble kortvarig, han ble fjernet av Lopez Arellano i 1972, men Lopez Arellano gikk selv av i 1975 etter en internasjonal bestikkelsesskandale. Han ble erstattet av oberst Juan Alberto Melgar Castro, under hvis styre (til 1978) Honduras blomstret. General Policarpo Paz Garcia grep makten i et fredelig kupp i 1978 og videreførte Melgars politikk. Til tross for indre ro og valget til den første sivile regjering på 17 år i 1981, ble Honduras forstyrret av de blodige revolusjonene i Nicaragua (1979) og El Salvador (1980). De regjeringsfiendtlige Contras i Nicaragua benyttet amerikanske baser i Honduras, noe Honduras forbød i 1984. Honduras balanserte på stram line i sine forhold til USA og Nicaragua inntil 1988, da et sentrumsparti som var mer akseptabelt for USA fikk makten i Nicaragua.

SAINT CHRISTOPHER OG NEVIS (Føderasjonen Saint Christopher (eller Saint Kitts) og Nevis) Hovedstad Basseterre Befolkning (1991) 43 000 Areal 267 km2 BNP per innb. (1989) USD 2108 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, ACP, CARICOM, OECS.

Saint Christopher og Nevis består av to øyer i De små Antiller. Føderasjonen har den britiske monark som statsoverhode og har vært medlem av Samveldet siden selvstendigheten i 1983. Øyene Saint Christopher, Nevis og Anguilla ble forenet gjennom en føderal lov i 1882, og en selvstendig stat assosiert med Storbritannia i 1967. Øyene fikk fullt selvstyre, unntatt i forsvars- og utenrikspolitiske saker, som fortsatte å være britiske ansvarsområder. 11967 klaget Anguilla over å bli dominert av Saint Christopher-administrasjonen, og erklærte seg selvstendig. Forhandlinger mellom Aguillanske ledere, Storbritannia og karibiske samveldeland mislyktes, og i 1969 sendte Storbritannia politi og militærstyrker til øya, og det ble installert en midlertidig britisk kommissær. Soldatene ble trukket ut senere samme år, men en gruppe militære teknikere ble værende. 11971 ble Anguilla lagt under direkte britisk styre, og i 1976 fikk øya sin egen forfatning, men forble formelt en del av Saint Christoppher-Nevis Anguilla.

SAINT LUCIA Hovedstad Castries Befolkning (1991) 154 000 Areal 617 km2 BNP per innb. (1989) USD 1810 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, ACP, CARICOM.

Saint Lucia er den nest største av Windwardøyene i De små antiller og et parlamentarisk demokrati innen Det britiske samveldet. Etter fransk-britisk drakamp om området (under Napoleonskrigene) ble øya i 1814 avgitt til Storbritannia, som gjorde den til kronkoloni. Den franske innflytelsen fortsatte imidlertid å gjøre seg gjeldende på øya, blant annet ved den romersk-katolske kirkes dominerende stilling. Forfatningen av 1924 innførte et representativt styringssystem. 11958 gikk Saint Lucia inn i Den vestindiske føderasjon. 11960 fikk øya selvstyre innenfor føderasjonen og samtidig et større indre selvstyre. Etter føderasjonens sammenbrudd i 1962, og etter diskusjoner om alternative føderasjonsformer, fikk Saint Lucia i 1967 status som assosiert med Storbritannia. Saint Lucia ble selvstendig i 1979. Det venstreorienterte Arbeider­ partiet vant det første valget og gikk i gang med å knytte nære politiske forbindelser til sosialistregimene i Karibien, etablere forbindelser med Cuba og slutte seg til den alliansefrie bevegelsen. Forsøk på blandingsøkonomi viste seg lite egnet til å løse problemene i den nye staten, spesielt etter at orkanen Allen ødela bananavlingen i 1980. Fraksjoner i Arbeiderpartiet skapte politisk ustabilitet, og turistnæringen gikk tilbake til halvparten av nivået før selvstendigheten. 11982 fikk det mer konservative Forente arbeideres parti flertall på et program om å invitere til utenlandske investeringer og desentralisere statsadministrasjonen. Landbrukssektoren ble gradvis gjenoppbygget etter orkanen, og konjunkturoppgangen i USA bidro til at turismen tok seg opp. Sukkerrør var det viktigste landbruksproduktet inntil 1964, da mesteparten av sukkerrørsfeltene ble omdisponert til dyrking av bananer, som nå er Saint Lucias viktigste eksportvare. Mesteparten eksporteres til Storbritannia, USA og andre karibiske øyer. I 1995 ble øyenes økonomi truet av at EU innførte kvoter for bananimport.

SAINT VINCENT OG GRENADINENE*i Hovedstad Kingstown Befolkning (1991) 118 000 Areal 389 km2 BNP per innb. (1988) USD 1100 Internasjonale organisasjoner FN, Det britiske samveldet, OAS, ACP, CARICOM.

Saint Vincent gikk inn det 20. århundre som britisk koloni. 11958 gikk øya inn i Den vestindiske føderasjon, i 1960 fikk den sin egen forfatning, og i 1969 ble den en stat assosiert med Storbritannia. Saint Vincent fikk selvstendighet i 1979, og etter det første valget samme år dannet Arbeiderpartiet regjering under ledelse av M. Cato. Cato var kritisk til revolusjonen på Grenada og støttet den amerikanske invasjonen i 1983. Han knyttet nære politiske forbindelser til sentrumsregjeringene på Trinidad og Tobago og Barbados. Dette året hadde også vulkanen Soufriére et utbrudd som skadet landbruket og turistnæringen, og året etter ble så godt som hele bananhøsten ødelagt av en orkan. Lavkonjunkturen i USA og pundets synkende verdi gikk hardt ut over både turismen og bananeksporten. Parlamentsvalget i 1984 brakte Det nye demokratiske parti (NDP) til makten under ledelse av J. Mitchell. Mitchell gikk i gang

med å omorganisere landbruket og minske arbeidsledigheten, som var på over 30 prosennt, ved å stimulere bygningsindustrien. Økonomisk oppgang ute bedret situasjonen for turist- og eksportnæringene. Mitchell støttet bestrebelsene for østkaribisk enhet i 1987, og han gikk inn for et tettere fellesskap med Dominica, Grenada og Saint Lucia. Han ble gjenvalgt i 1989.

SURINAM (Republikken Surinam) Hovedstad Paramaribo Befolkning (1991) 417 000 Areal 163 820 km2 BNP per innb. (1988) USD 2450 Internasjonale organisasjoner FN, OAS, ACP, l-ADB.

Surinam har antagelig fått sitt navn etter surinenstammen, som ble fordrevet før 1400tallet, da også andre innfødte stammer som arawakene og warrowene holdt til der. Europeere besøkte området for første gang på begynnelsen av 1500-tallet, og spanierne underla seg kyststripen uten å kolonisere den i 1593. En engelskmann grunnla en bosetning der i 1651, som hovedsakelig ble økonomisk utviklet av nederlandske jøder. 11667 overlot Storbritannia Surinam til hollenderne i bytte mot det som nå er New York. Surinam gikk to ganger tilbake i britisk eie (1799-1802 og 1804-16) frem til 1816, da Parisoverenskomsten (av nov. 1815) omsider fastslo at området var en nederlandsk koloni, Nederlandsk Guiana. Etter opphevelsen av slaveriet i 1863 kom arbeidere fra Kina, Java og India til kolonien for å understøtte den jordbruksbaserte økonomien. Kolonien fikk delvis selvstyre i 1950, selvstyre i 1954, og selvstendighet i 1975 under president Ferrier, den tidligere guvernøren. Etter et militærkupp i februar 1980 utpekte president Ferrier en sivil administrasjon under dr. A. Chin A Sen, og et nasjonalt militærråd (NMC) ble etablert. Et nytt kupp i august samme år førte til at Ferrier ble erstattet med Chin A Sen, og til utskiftning av flere NMC-medlemmer. Et forsøk på å begrense hærens makt ble forpurret av dannelsen av RPF (Den revolusjonære folkefronten) under hærens ledelse. I et nytt kupp i 1982 overtok oberst­ løytnant D. Bouterse etter Chin A Sen og innførte direkte militærstyre. Bouterse brøt imidlertid alle sine løfter om økonomiske og sosiale reformer, befolkningen krevet gjen­ innføring av forfatningen, og hæren strammet grepet. Det fulgte en periode med uroligheter, streiker og vedvarende krav om frie valg. 11984 oppløste Bouterse regjeringen og opprettet en interimsregjering og erklærte at han ville gjeninnføre sivilt styre. Den nederlandske regjering var kritisk til Bouterses regime og innstilte bistanden i 1985; samme år ble et nytt parlament etablert og en ny regjerinng dannet. I 1986 startet SLA (Surinams frigjøringshær) geriljakrig mot regjeringen. 11987 ble en ny forfatning godkjent av nasjonalforsamlingen og av en folkeavstemning. Geriljavirksomheten fortsatte; sabotasje førte til stengning av et bauxittforedlingsanlegg. Den nederlandske ambassadøren ble beskyldt for å støtte geriljaen og hjemkalt. Til tross for dette ble det avholdt parlamentsvalg dette året. Valget ble vunnet av den nye opposisjonsalliansen FDO, og i 1988 valgte nasjonalforsamlingen Ramsewak Shankar til president. Fulle diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet med Nederland. Hæren motsatte seg Kouruforliket (en våpenhvile) mellom regjeringen og SLA i 1989, og Bouterse gikk av som forsvarssjef. Geriljavirksomheten blusset opp igjen, denne gang fra en indiansk anti-SLAgruppe. Et fredelig militærkupp i 1990 avsatte president Shankar og innsatte J. Kraag som provisorisk president. Bouterse beholdt imidlertid makten, og i 1991 fikk han til en fredsavtale med SLA. 11991 ble det holdt parlamentsvalg som ble vunnet av NDF, en allianse mellom arbeiderpartiet og etniske grupperinger.

127

AFRIKA

ALFABETISK LANDOVERSIKT Algerie 130 • Angola 158 • Benin 168 • Botswana 168 Burkina Faso 168 • Burundi 168 • Den sentralafrikanske republikk 169 • Djibouti 169 • Egypt 136 • Ekvatorial Guinea 169 Elfenbeinskysten 165 • Eritrea 169 • Etiopia 140 • Gabon 169 Gambia 169 • Ghana 164 • Guinea 169 Guinea-Bissau 169 • Kamerun 168 • Kapp Verde 169 • Kenya 142 Komorene 169 • Kongo 159 • Lesotho 156 • Liberia 166 • Libya 134 Madagaskar 170 • Malawi 146 • Mali 170 • Marokko 133 Mauritania 170 • Mauritius 170 • Mosambik 147 • Namibia 157 Niger 170 • Nigeria 162 • Rwanda 170 • SåoTomé og Principe 170 Senegal 167 • Seychellene 170 • Sierra Leone 171 • Somalia 171 Sudan 139 • Swaziland 171 • Sør-Afrika 152 • Tanzania 145 Tchad 169 • Togo 171 • Tunis 132 • Uganda 144 • Zaire 160 Zambia 148 • Zimbabwe 150

ALGERIE

DEN FOLKEDEMOKRATISKE REPUBLIKK ALGERIE

en franske erobringen av Algerie startet i 1830, og den siste væpnede motstanden ble knust i 1872. Storparten av den beste jorden ble tatt fra de innfødte algerierne og delt ut til europeiske kolonister (colons). 11906 utgjorde europeere 13 prosent av befolkningen. Frankrikes erklærte mål var en full­ stendig "assimilering” av Algerie. Landet ble administrert som en integrert del av Frankrike, men de fleste algerierne ble nektet politiske rettigheter. Under første verdenskrig tjenestegjorde tusenvis av algeriere i den franske krigsindustrien og de franske styrkene, men deres innsats ble ikke belønnet. I mellomkrigstidens Frank­ rike ble imidlertid stadig flere algeriske arbeidere og studen­ ter påvirket av fransk sosialisme og fagbevegelse, foruten av den første algeriske nasjonalistiske avisen, L'Etoile Nord-Africaine, grunnlagt i Paris i 1926 av Messali Hadj, og (det Messalistiske) Parti Populaire Algerien (PPA), stiftet i 1937. Håpet om at Frankrikes ”Folkefront”-regjering (1936-38) ville utvide algeriernes selvstyre og rettigheter ble gjort til skamme. Den annen verdenskrig skapte kaos og tilbakegang i Algeries økonomi, og den tyske okkupasjonen av Frankrike i 1940 påminnet algerierne om at franskmennene ikke var uovervinnelige, selv om Vichy-regimet beholdt kontrollen i Algerie inntil utgangen av 1942. Som under første verdenskrig ble tusenvis av algeriere engasjert i de franske styrkene og den franske krigsindustrien. Etter de alliertes landganger i Nordvest-Afrika i slutten av 1942 styrket dessuten USA al­ geriske forventninger om selvstendighet når krigen var over. Algerie forble imidlertid under fransk styre etter krigen, og i mai 1945 eksploderte demonstrasjoner i opptøyer og opprør. Den påfølgende undertrykkelsen polariserte de fransk-algeriske forbindelsene. Mange moderate algeriere ble presset inn i den radikal-nasjonalistiske leir, samtidig som les colons ble enda mer kompromissløse. PPA, som hadde virket i hem­ melighet siden 1939, opprettet i 1947 en militær fløy, Mouvement pour le Triomphe des Libertés Démocratiques (MTLD), som i sin tur opprettet terrororganisasjonen Organisation Spéciale (OS). Franskmennenes kosmetiske innrømmelse etter krigen - særskilt representasjon for algeriere ("muslimer”) ved siden av de styrende colons - oppfylte ikke de algeriske forhåp­ ningene. Oppmuntret av Frankrikes nederlag i krigen i Indo-Kina i 1954, angrep OS-organisasjonen Comité Révolutionnaire d'Unité et d Action (CRUA) franske militærforlegninger og politista­ sjoner i oktober samme år og markerte derved begynnelsen på den algeriske revolusjonen. CRUA ble utøvende komité for den brede Front de Libération Nationale (FLN), som ledet kampen. I den etterfølgende "frigjøringskrigen” (1954-62) omkom over én million algeriere (og 27 000 franskmenn). Økonomien og mange byer ble ødelagt, og da Frankrike omsider aksepterte algerisk selvstendighet i 1962, forlot 1 million colons landet. Dermed mistet Algerie det meste av sin utdannede arbeidskraft. 11962-63 ble gårdene og fabrikkene les colons hadde oppgitt overtatt av deres algeriske ansatte, som spontant opprettet et algerisk system for arbeiderselvstyre. Fra 1963 ble systemet imidlertid gradvis underlagt statlig kontroll. I Ahmed Ben Bellas presidenttid (1962-65) foregikk det en blodig makt­ kamp mellom rivaliserende fraksjoner i FLN, deriblant ge­ neral Houari Boumediennes Armée de Libération Nationale (ALN), som hadde tilbragt krigen (trygt) isolert i Marokko og Tunisia. Under tiltagende økonomisk kaos grep Boumedienne makten i 1965.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________ 1945

Opprør i Sétif og Guelma

1954

Den nasjonale frigjøringsfront (FLN) opprettes; opprør bryter ut

1955

Massakre i Skikda

1961

Folkeavstemning om selvbestemmelsesrett

1962

Våpenhvile og forhandlingsavtale om uavhengighet

1965

Militærkupp fjerner Ben Bella

1987

Islamister stilles for retten i Medea

1989

Nasjonal folkeavstemning om flerpartistyre

1992

Kupp og opphevelse av (det frie) valget

NØKKELDATA

Hovedstad

Alger

Folkemengde

Areal

(1991) 25 866 000

2 381 741 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)10,9 (1989) USD 2170_________________________

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Den nasjonale folkeforsamling) Uavhengighetsdato

5. juli 1962

Viktige internasjonale organisasjoner OPEC Myntenhet

FN; LAS; OAU; IDB;

1 algerisk dinar (DA) = 100 centimes

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Ahmed Ben Bella (1962-65); Houari Boumédienne (1965-78); Chadli Benjedid (1979-92); Mohamed Boudiaf (1992); Ali Kafi (1992-)

130

AFRIKA

Under Boumedienne (1965-78) brukte FLN ettpartistatens svulmende olje- og gassinntekter til oppbygging av sentraldirigert statseid tungindustri. 11971 ble Algeries største oljeog gassindustrier nasjonalisert, noe som satte Algerie i stand til å dra fordel av OPECs oljeprisøkninger i 1970-årene. De erklærte målene med denne politikken var å gjøre landet til "Afrikas Japan innen år 2000". Men den overambisiøse pla­ nen akkumulerte isteden en stor utenlandsgjeld, samtidig som økningen i sysselsettingen og matproduksjonen ikke klarte å holde tritt med Algeries eksplosive befolkningsvekst. Boumediennes død i desember 1978 muliggjorde en delvis retrett fra denne ruinerende økonomiske strategien, og det ble enda mer nødvendig med den jevne nedgangen i olje- og gassinntektene etter 1981. Hæren tvang FLN til å akseptere oberst Chadli Benjedid som ny militærdiktator. Under Chadli (1979-92) økte utgiftene til matproduksjon og import av for­ bruksvarer, mens statens investeringer i den kapitalintensive tungindustrien avtok. Men endringene var "for lite, for sent". Lempningene i den statlige styringen økte bare inflasjonen og den skrikende ulikheten mellom fattig og rik. I tillegg kom at "arabiseringspolitikken" under Boumedienne og Chadli med vekt på arabisk språk og identitet - hadde vakt en stigende uvilje mot FLN-staten blant berberne (som utgjorde 20 prosent av befolkningen). Det er også mulig at mange av lærerne i arabisk som var engasjert fra Egypt og Syria i 1970og 1980-årene bidro til det sterke oppsvinget av pan-arabiske følelser og islamsk fundamentalisme i 1980- og begynnelsen av 1990-årene.

I oktober 1988 brøt disse spenningene ut i omfattende opptøyer, som ble brutalt knust. Regimet var dypt rystet, men det eneste Chadli og FLN kunne tilby var politisk liberali­ sering. En ny grunnlov som åpnet for flerpartivalg ble god­ kjent i en folkeavstemning i februar 1989. Størst fordel av dette hadde den islam-fundamentalistiske Front Islamique de Salut (FIS) som mobiliserte Algeries misfornøyde fattige, spesielt unge arbeidsløse, og FIS gjorde rent bord i det kommunale flerpartivalget i 1990. Samtidig gjennomførte Chadli og FLN en ytterligere økonomisk liberalisering, i forsvaret av en sekularistisk, teknokratisk stat. De anti-vestlige stemningene i befolkningen ble imidlertid forsterket av Vestens luftbombardement av Irak i begynnelsen av 1991 og bidro til at FIS vant en overveldende seier i første runde av parlaments­ valget den 26. desember 1991. Den 11. januar 1992 gikk presi­ dent Chadli av til fordel for et femmanns presidentråd. Rådet opphevet øyeblikkelig valget, innsatte Mohamed Boudiaf som fungerende president, forbød FIS og fengslet og torturer­ te mange FIS-aktivister. I juni 1992 ble Boudiaf myrdet av to av sine egne livvakter. Regimets egentlige "sterke mann" etter Chadli, forsvarsminister general Khaled Nezzar, skulle an­ givelig være interessert i å "normalisere" den politiske situa­ sjon og unngå at hæren ble trukket for dypt inn i kampen på liv og død mellom FIS og FLN. 2

▼ Islamske religiøse og politiske ledere i Algerie 1990.

131

TUNIS

REPUBLIKKEN TUNIS

nder dekke av å administrere et protektorat styrte Frank­ rike Tunisia fra 1883 frem til 1956, men mye av det tunisis­ ke samfunnet og jordeierskapet forble intakt. Den tradisjonel­ le herskeren, beyen, fortsatte å styre i navnet. Innen 20 år hadde det franske styret gitt grobunn for den nasjonalistiske bevegelsen Ungtunisierne. Første verdenskrig ble en sterk stimulans til nasjonalismen og ble fulgt av dannelsen av Destour(grunnlovs-)partiet. 11934 sto Habib Bourgiba i spis­ sen for en utbryterbevegelse og stiftet Neo-destourpartiet. Dette partiet kom til å dominere den nasjonalistiske bevegel­ sen og satt med regjeringsmakten i 1990. Med kontroll over Neo-destourpartiet og støtte fra en aktiv fagbevegelse opprettholdt Bourgiba et moderat, men kon­ stant press mot den franske regjering. Under annen verdens­ krig motsto han Mussolinis lokketoner, støttet Gaullist-Frankrike og gjenopptok kampen for selvstendighet etter krigen. Regjeringen til Mendés-France ga Tunisia indre selvstyre i 1954, og landet ble selvstendig i mars 1956. Ett år senere ble beyen avsatt og Bourgiba ble president. Under selvstendighetskampen hadde han forfektet islamske standpunkter som et supplement til tunisisk nasjonalisme, men da han kom til makten, innførte han en usedvanlig progressiv personrett som ga kvinnene rettigheter. I en perio­ de hadde landet et velorganisert program for fødselskontroll, som Bourgiba rettferdigjorde gjennom en tolkning av islam. Han motvirket også fasting under Ramadan, begrunnet i bestrebelsene for tunisisk utvikling. Det ble satset stort på utdanning; undervisningssystemet fulgte fransk mønster, var sekulært og hadde fransk som undervisningsspråk fra tredje klassetrinn. Økonomisk gikk det dårligere. Fra 1961 til 1969 ble økono­ mien administrert av Ahmed ben Salah. Han opprettet et system med statlig styring og kooperativt jordbruk som kval­ te initiativet og nesten ødela landbruket. Systemet ble av­ viklet etter en flomkatastrofe i 1969, og privat jordeierskap ble gjeninnført. Turistnæringen hadde en fremgangsrik utvik­ ling. Oljeproduksjon kom i gang fra 1966 og har siden holdt tritt med landets behov. Regimet holdt en stø moderat og pro-vestlig kurs. Da selv­ stendigheten var et faktum, uttrykte Bourgiba umiddelbart sin beundring for liberale franske verdier. Allerede i 1956 uttalte han seg i favør av en dialog i den arabisk-israelske konflikten. Men etterhvert som Bourgiba ble eldre, forfalt systemet han hadde skapt. Partiet og regjeringsmaskineriet ble stadig mer byråkratisk, privilegert og korrupt. Opposisjon kom til ut­ trykk, i Tunisia som andre steder, med fremveksten av den islamske aktivismen som Bourgiba så som en trussel mot sin sekulære republikk. I oktober 1987 utnevnte han Zine al-Abidine Ben Ali som statsminister. Alarmert over den sterke islamske voldsøkningen og Bourgibas steilhet, gjennomførte Ben Ali et fredelig kupp med støtte fra hæren og mye av den politiske eliten, og etablerte seg selv som president i november 1987. Han gikk raskt i gang med å reformere økonomien i tråd med et pro­ gram utarbeidet av IMF og Verdensbanken. 11989 iverksatte han valg, men islamske fundamentalister kunne bare stille opp som uavhengige kandidater, og valget ble styrt slik at hans parti ble sikret flertall. Tilskyndet av den økende integra­ sjonen i De europeiske fellesskaper, gikk Tunisias regjering sammen med Algerie, Marokko, Mauritania og Libya om å danne Maghrebunionen i februar 1989.

U

VIKTIGE BEGIVENHETER

1883

Tunisia erklæres som fransk protektorat

1934

Habib Bourgiba stifter Neo-Destourpartiet

1956

Tunisia blir selvstendig

1957

Bey-dynastiet fratas makten; Bourgiba blir president

1966

Landet produserer sin første olje

1969

Tunisia rammes av flomkatastrofer

1987

Bourgiba fjernes i fredelig kupp ledet av Zine al-Abidine Ben Ali

NØKKELDATA

Hovedstad

Tunis

Folkemengde

Areal

(1991)8 293 000

154 530 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 53,7 (1989) USD 1260_________________________

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Deputertkammeret) Uavhengighetsdato

20. mars 1956

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; LAS; OAU; IDB

1 dinar (D) = 1000 millimes

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Habib Bourgiba (1956-87); Zine al-Abidine Ben Ali (1987-)

132

AFRIKA

MAROKKO

KONGERIKET MAROKKO

arokko var i 1900 et selvstendig kongedømme under Sharif-dynastiet fra 1700-tallet, som fortsatt sitter med makten i 1995. Spania hadde opprettet utposter i Tanger, Ceuta og Melilla uten å forsøke å trenge videre inn i landet. Marokko ble så gjenstand for rivalisering mellom Frankrike, som var etablert i Algerie, og Tyskland, på et tidspunkt da arvefølgen gjorde landets dynasti sårbart. Etter to diploma­ tiske "Marokko-kriser", i 1905 og 1911, okkuperte Frankrike landet, med unntak av den spanske sonen i nord. Den franske okkupasjonen ble utvidet til hele Marokko av marskalk Lyautey, som mente at det franske "protektorat" hadde mer enn en juridisk betydning. Han respekterte og gjorde sitt beste for å bevare det islamske marokkanske samfunnet. I mellomkrigstiden ble det europeiske styret først utfordret av den fremragende stammelederen Abd al-Krim, som opp­ rettet en republikk i Riffjellene og sloss mot spanierne inntil han, med fransk bistand, ble slått i 1926.1 Fransk Marokko var nasjonalistbevegelsen i 1930-årene en elitebevegelse hvor og­ så sultanen, Mohammed ben Youssef, deltok. Marokko ble trukket med i den annen verdenskrig da allierte styrker gikk i land der i 1943. Krigen styrket den nasjonalistiske stemningen, og førte også til et betydnings­ fullt møte mellom president Roosevelt og sultan Mohammed i januar 1943. Etter krigen bekjempet Frankrike den nasjona­ listiske opposisjonen, som imidlertid ble hjulpet av en mer likegyldig administrasjon i Spansk Marokko. Den franske koloniadministrasjonen forsøkte å undergrave sultan Mo­ hammed ved å bygge opp en av stammelederne i sør, alGlaoui, og ved å avsette sultan Mohammed i 1953. Men forsøket styrket bare Mohammeds prestisje som nasjonalistleder. I 1956 ga både Frankrike og Spania etter; Marokko gjenvant sin selvstendighet under Mohammed 5. frem til februar 1961. Sønnen, kong Hassan, manglet i utgangspunktet farens prestisje, men hadde arvet hans politiske kløkt. Han videre­ førte det spesielle systemet med konstitusjonelt demokrati. Marokko har opprettholdt parlamentarisk styre siden uav­ hengigheten, selv om parlamentet ofte har blitt oppløst og valgene utsatt, og, når de har blitt avholdt, alltid har vært styrt. Politiske partier ble trakassert, men aldri forfulgt, og kongen beholdt sin støtte fra hele det politiske spektret. Marokko inntok en vestlig holdning i utenrikspolitikken, selv om kong Mohammed fulgte en radikal linje i afrikansk politikk i 1950-årene. Kong Hassan utnyttet først og fremst nasjonalismen til å skaffe seg manøvreringsrom i uten- og innenrikspolitikken. Marokkanske styrker ble sendt til Syria i 1973 og til oktoberkrigen mot Israel. Den viktigste nasjonalistiske saken hadde imidlertid vært kampen for det tidligere Spansk Sahara, og ble støttet fra venstre til høyre. 11975 oppnådde kong Hassan en avtale med den spanske regjering om marokkansk administrasjon av Sahara, med Mauritania som minoritetspartner. Men den marokkanske okkupasjonen ble bekjempet av saharisk gerilja (Polisario), støttet av Algerie og Libya. De marokkanske styr­ kene bygde en sandmur som var lett å forsvare og hadde fremgang i krigen. Den diplomatiske kampen var mer kre­ vende, men problemene begynte å løse seg da Algerie trakk tilbake sin støtte til Polisario. I 1988 gikk den marokkanske regjering med på å la spørsmålet bli løst i en folkeavstemning, og en timeplan for denne ble godkjent av FN i april 1991. Kong Hassan sendte styrker til gulfkrigen mot irakerne i 1991, noe som utløste omfattende protester i Marokko.

M

VIKTIGE BEGIVENHETER

1912

Marokko deles i tre: fransk protektorat; spansk sone; Den internasjonale sonen Tanger

1921

Abdel Krim slåss mot europeisk styre frem til 1926

1953

Sultan Mohammed avsettes

1953

Marokko blir selvstendig under sultan Mohammeds ledel­ se; Den internasjonale sonen Tanger blir marokkansk pro­ vins

1975

Enighet om marokkansk administrasjon av Spansk Sa­ hara, men dette motarbeides av saharisk gerilja

1988

Regjeringen går med på å løse spørsmålet gjennom folke­ avstemning

NØKKELDATA

Hovedstad

Rabat

Folkemengde

Areal

(1991)25 721 000

458 730 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 56,1 (1989) USD 900

Konstitusjon Konstitusjonelt monarki med én lovgivende for­ samling (Representantenes hus) Uavhengighetsdato

2. mars 1956

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet franc

FN; LAS; IDB

1 marokkansk dirham (DH) = 100 marokkanske

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Konge) Mohammed 5 (1927-1961); Hassan 2 (1961—)

133

LIBYA

DEN ARABISKE FOLKEDEMOKRATISKE REPUBLIKK LIBYA

å slutten av 1800-tallet var store deler av dagens Libya formelt under ottomansk overherredømme. Med svekkel­ sen av det ottomanske herredømmet fra 1870-årene av erobret imidlertid italienske interesser stadig mer av landets nærings­ liv, samtidig som Sanusiordenen vokste raskt. Ordenen var grunnlagt av Mohammad ibn Ali al-Sanusi i Mekka i 1837 opprinnelig for å fremme en islamsk vekkelse i Nord-Afrika. Fra starten i 1843 i Kyrenaika, som ble bevegelsens kjerneom­ råde, hadde bevegelsen innen 1900 opprettet hundretalls zawiyaer ("losjer”) med millioner av "brødre”. "Agadirkrisen" i 1911 skjerpet kraftig italienske nasjonalis­ tiske mistanker om mulige franske, tyske og britiske planer for Libya, som de oppfattet som en tidligere "romersk pro­ vins” og et område for italiensk utvandring og imperialisme. I et preventivt angrep besatte Italia de viktigste havnene i Libya. Det ottomanske forsvaret raknet i 1912. Fra 1915 brøt det ut store stammeopprør (med sanusisk og ottomansk støtte) i Libya. I Kyrenaika truet den ottomanskvennlige sanusiledelsen dessuten britenes kontroll over Egypt, noe som fikk Storbritannia til å "innsette” en ny sanusileder - Idris al-Sanusi - i 1916, og presse Italia til å anerkjenne denne britiske "klienten" som arvelig hersker (amir) av Kyre­ naika i 1917. Den virkelige italienske erobringen av Libya måtte derfor utstå til Italia hadde utviklet en "sterk" fasciststat i 1922, og ble først gjennomført i 1927-32, med store menneskelige omkostninger. I 1942 hadde Italia bosatt om­ kring 110 000 italienere i Libya. Under annen verdenskrig ble Libya et krigsområde hvor britene (som var stasjonert i Egypt) sloss mot italienske, og deretter tyske, styrker. 11939 anerkjente libyske emigranter i Alexandria amir Idris al-Sanusi som leder for den "nasjonale" libyske motstanden mot aksemaktenes kontroll over Libya. I allianse med Idris fikk britene kontroll over Kyrenaika i 1942 og Tripolitania i 1943, mens "frie franske" styrker okkuperte Fezzan og amerikanerne opprettet sin afrikanske hovedflybase, Wheelus, nær Tripoli. Etter krigen forsøkte Storbritannia, Frankrike og Italia å beholde kontrollen i henholdsvis Kyrenaika, Fezzan og Tri­ politania, i form av FN-erklærte tilsynsområder, men i 1949 vedtok FNs Generalforsamling at Libya skulle være "selv­ stendig" fra januar 1952. Ettersom Sanusi- og stammelederne i Kyrenaika og Fezzan nektet å godta en enhetlig demokratisk stat, som uvilkårlig ville bli dominert av det mer urbane og folkerike Tripolitania, ble løsningen en forbundsstat, Det fo­ rente kongeriket Libya, dominert av Sanusi- og stammeledere. Staten ble regjert av Idris al-Sanusi (som kong Idris 1) fra desember 1951 til han ble styrtet i september 1969. Politiske partier var forbudt. Inntil 1959 var Libya et av verdens fattigste land. Italienerne hadde riktignok funnet tegn på oljeforekomster i 1920- og 1930-årene, men utviklingen ble forsinket av annen verdens­ krig og av rivaliseringer etter krigen. Amerikanske oljesel­ skaper begynte omsider å lete i 1956, og eksporterte olje i 1961. 1 1967 dekket Libya en tredjedel av Vest-Europas oljebehov. Den plutselige oljerikdommen skapte en skandaløs korrup­ sjon, sløsing og ulikhet som destabiliserte landet politisk. 11969, mens kong Idris var på ferie i Tyrkia, ble hans regime styrtet av et selvutnevnt Revolusjonært kommandoråd. Rå­ det besto av tolv yngre offiserer inspirert av Nassers "arabisk enhet" og "arabisk sosialisme". Det ble ledet av en 27-årig sambandskaptein, Muammar al-Gaddafi, som hurtig ble for­ fremmet til oberst. Al-Gaddafi og medlemmer av hans Qadhadfa-stamme

P

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________ 1911

Italienske styrker invaderer libyske havnebyer

1951

Libya blir selvstendig

1955

De første oljekonsesjonene blir utdelt

1969

Kaptein Muammar al-Gaddafi gjennomfører vellykket kupp

1971

Avtale Teheran-Tripoli

1977

Libya går til krig mot Egypt

1986

Amerikanske fly angriper Tripoli

1989

Libya slutter seg til Unionen av arabiske Mahgrebstater (UMA)

NØKKELDATA

Hovedstad

Tripoli

Folkemengde

Areal

(1991) 4 325 000

1 757 000 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)2,5 (1989) USD 5410_________________________

Konstitusjon Sosialistisk stat med ett politikkutformende organ (Den allmenne folkekongressen) Uavhengighetsdato

24. desember 1951

Viktige internasjonale organisasjoner FN; LAS; OAU; IDB; OPEC_________________________________________________

Myntenhet

1 libysk dinar (LD) = 1000 dirham

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) Mahmud Muntassar (1951-54); Mohammed Saqizly (feb-apr 1954); Mustafa Halim (1954-57); Abdul Majid Coobar (195760); Mohammed bin-Othman al Said (1960-63); Mohieddine Fekini (1963-64); Mahmud Muntasser (1964-65); Husain Maziq (1965-67); Abdel Kader al Badri (juli—okt 1967); Abdel Hamid Bakkouche (1967-68); Wanis al Geddafi (1968-69); (president) oberst Muammar Muhammad al-Gaddafi (1969-)

134

AFRIKA

skaffet seg et stadig fastere grep om makten. Al-Gaddafi lanserte en Arabisk sosialistisk union i et forsøk på å vinne folkelig støtte for sine planer om en "union" med Egypt i 1970 og 1973, men planene strandet (det samme gjorde en til­ svarende plan om "union" med Syria i 1980). 11973 iverksatte så hans hoveddrabant, major Abd as-Salam Jallud, en mer radikal "kulturrevolusjon", mens al-Gaddafi inngikk en vennskapsavtale med Sovjetunionen og utga sin "Tredje uni­ verselle teori", som proklamerte islams overlegenhet over både kapitalisme og kommunisme. I sin "Grønne bok" (1976) beskriver al-Gaddafi sin visjon av et statsløst samfunn, jamahiriya, hvis grunnprinsipper er direkte demokrati og samfunnseie av produksjonsmidlene. Han så statene som hin­ dringer for arabisk enhet. Følgelig ble de statlige institusjone­ ne i 1977 angivelig erstattet med et hierarkisk system av "folkekomitéer" og "folkekongresser", og fra 1978 med et nyytt system av "revolusjonære komitéer". Dette ble undertrykkende institusjoner: de fjernet meningsforskjeller og av­ vikere i politikken, og det private initiativ og entreprenørene fra det økonomiske liv. Utenfor landets grenser var regimet innblandet i "statsterrorisme" mot sine fiender og kritikere. Denne virksomheten skapte økende irritasjon i USA og et kjølig forhold til al-Gaddafis "moderate" arabiske naboer. I løpet av 1970- og begynnelsen av 1980-årene ble de libyske luftslottene finansiert av skyhøye oljeinntekter. Nærmest som et slumpetreff hadde den arabisk-israelske krigen i 1967

stengt Suezkanalen og økt Vest-Europas avhengighet av li­ bysk olje. Dette satte al-Gaddafi i stand til å pålegge ol­ jeselskapene store prisøkninger, fra 1970 av. Spesielt gjaldt dette Occidental, hvis sårbarhet al-Gaddafi behendig utnyttet til å fremtvinge store oljeprisøkninger som andre selskaper så var nødt til å følge. Slik startet al-Gaddafi OPECs "oljeprisrevolusjon" i 1970-årene. De arabiske regjeringenes tilsynelatende likegyldige hold­ ning til den amerikanske "straffebombingen" av Tripoli i 1986 demonstrerte hvor alene Libya sto internasjonalt. I tillegg endte al-Gaddafis militære intervensjon i Tchad i 1987 med nederlag. Etter dette søkte al-Gaddafi å gjenvinne internasjo­ nal aktverdighet ved å myke opp sitt regime og innta en lavere utenrikspolitisk profil. De sterke fallene i oljeinntekte­ ne i 1982-84 og 1987-88 begrenset dessuten landets evne til å finansiere enorme våpenkjøp og overambisiøse innenriks­ politiske planer. Den såkalte "grønne perestrojka" al-Gaddafi innledet i 1987-88 innebar en betydelig økonomisk liberali­ sering, en oppmykning av reise- og bilimportrestriksjonene og at mange libyske emigranter (trygt) kunne vende hjem. Feiringen av al-Gaddafis 20-årsjubileum i 1989, hvor repre­ sentanter fra såvel Europa som den tredje verden deltok, innvarslet en bedring av Libyas forhold til nabolandene og libysk inntreden i den arabiske Maghrebunionen. A President al-Gaddafi i et beduinertelt.

135

EGYPT

DEN ARABISKE REPUBLIKK EGYPT

ed inngangen til det 20. århundre var Egypt nominelt en provins av Det ottomanske riket, selv om landet i praksis hadde vært okkupert av britene siden 1882, men da Tyrkia gikk med i første verdenskrig, ble Egypt gjort til et britisk protektorat. På dette tidspunktet var den egyptiske nasjona­ lismen allerede en veletablert bevegelse. I dennes fotspor oppsto en bredere bevegelse som både samlet folkelig opp­ slutning og ble inspirert av nasjonalistiske, sekulære og islam­ ske skrifter. Første verdenskrig økte både egyptiske forvent­ ninger om nasjonal selvråderett, ut fra USAs president Wilsons fjorten punkter, og britisk bekymring for imperiets sik­ kerhet. Demonstrasjoner i 1919 førte til et utkast til avtale, men konservativ og militær motstand i Storbritannia forhindret at den ble satt i verk. Isteden avga den britiske regjering en ensidig erklæring om egyptisk selvstendighet, og forbeholdt seg alene å vurdere den militære sikkerhet og spørsmålet om Sudan. Under annen verdenskrig var Egypt fullstendig kontrollert av Storbritannia, som dikterte hvem som skulle danne re­ gjering da landet ble en viktig britisk base. Selv erklærte Egypt krig mot Tyskland og Japan i februar 1945, og tok også initiati­ vet til opprettelsen av Den arabiske liga, med hovedkvarter i Kairo. 11946 forhandlet Storbritannia frem en avtale om til­ baketrekning av britiske styrker, men uenighet om Sudans fremtid innebar at den aldri ble ratifisert. Utbruddet av den kalde krigen og Indias selvstendighet i 1947 ga så Egypt en fornyet strategisk betydning for Storbritannia. Krigen, som hadde skapt en kunstig økonomisk aktivitet og dermed in­ flasjon, bidro til at den nasjonalistiske gjæringen tiltok og etterhvert gjennomsyret det egyptiske samfunnet. Nasjona­ lismen kom til uttrykk gjennom kraftfull litteratur og en veltalende dagspresse. Den hadde en sterk islamsk under­ tone; grunnleggeren av Det muslimske brorskap i 1928, sjeik Hasan al-Banna, ble skutt, formodentlig av sikkerhetsstyrke­ ne. Britiske tropper ble angrepet, ofte med det egyptiske politi­ ets medvirkning eller innforståelse. Situasjonen fikk en eks­ plosiv utløsning i januar 1952, da britiske styrker okkuperte en politiforlegning i Ismailia. På denne "svarte lørdagen" brøt det ut alvorlige opptøyer i Kairo; bygninger ble brent og utlendinger myrdet. I Offisersklubben planla samtidig en gruppe hæroffiserer et kupp som de gjennomførte natten til 23. juli 1952. Den nye regjeringen ble ledet av general Moham­ med Naguib; dens sterkeste medlem var Gamel Abdel Nasser, som erstattet Naguib i 1954. For første gang på 2000 år ble Egypt nå styrt av innfødte egyptere. Samtidig som de befestet sin stilling, forfulgte de politiske partier, inklusive kommunistene og Det muslimske brorskap, men mislyktes gjentatte ganger med å etablere et eget effektivt parti. Deres ideologi var uklar, men inneholdt to klare mål: å drive britene ut og å knuse godseierklassen. Jordreformer ble gjennomført omgående. Deretter, for å kom­ me i forhandlinger med britene, frafalt den nye regjeringen alle egyptiske krav på Sudan. Samtidig nedgraderte britene sin base ved Suez. Veien lå åpen for avtalen, som ble inngått i 1954, om britisk tilbaketrekning. Både De forente stater og Storbritannia hadde forsiktigvis hilst det nye regimet velkommen og sto klare til å yte støtte, direkte, og indirekte gjennom Verdensbanken, til bygging av en stor demning ved Aswan. Dammen skulle fungere som reservoar for irrigasjon og elektrisitetsproduksjon og var et prestisjeprosjekt for den nye regjeringen. De forente stater og Storbritannia, og enda mer Frankrike, oppfattet imidlertid

V

VIKTIGE BEGIVENHETER

1914

Britisk protektorat opprettes

1922

Egypt erklærer seg selvstendig

1937

Egypt blir medlem av Folkeforbundet

1952

Opptøyer i Kairo; militært statskupp

1954

Britene trekker seg ut av Egypt

1956

USA nekter påtenkt økonomisk støtte til Aswandemningen og utløser Suezkrisen

1962

Egypt trekkes inn i Jemenkrigen

1967

Egypt krever at FN-styrkene blir trukket ut; dette fører til Seksdagerskrigen

1981

Mordet på president Sadat

1991

Egyptiske styrker deltar i frigjøringen av Kuwait

NØKKELDATA Hovedstad

Kairo

Folkemengde

Areal

(1991) 54 609 000

997 739 km2

Innb, per km2

(1991) 54,7_______________________________

BNP per innb.

(1989) USD 630__________________________

Konstitusjon forsamlingen)

Republikk med én lovgivende forsamling (Folke­

Uavhengighetsdato

28. februar 1922

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; LAS; OAU; IDB

1 egyptisk pund (LE) = 100 piastres

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Kong) Fuad 1 (1922-36); Farouk (1936-52); regentskap for Ahmad Fuad 2 (1952-53); (president) gen. M. Naguib (1953-54); oberst G. Nasser (1954-70); A. Sadat (1970-81); S. Talib (forr.minist.)(okt 1981); gen.lt. H. Mubarak (1981—)

136

AFRIKA

Egypts utenrikspolitikk som stadig farligere. Meglingsforsøk med sikte på å få i stand forhandlinger med Israel var fruktløse. Isteden angrep Israel Gazastripen. Egypt svarte med å kjøpe våpen fra Sovjetunionen. President Nasser motarbei­ det aktivt britiske planer om å bygge opp en anti-sovj etisk Bagdadpakt, og Kairo radio fortsatte sin anti-britiske pro­ paganda. Egypt anerkjente kommunistregjeringen i Kina. Britene og amerikanerne fikk betenkeligheter med å finansi­ ere Aswandemningen. Den amerikanske beslutningen om å kansellere ble bryskt meddelt Egypts ambassadør i juli 1956. Som svar nasjonaliserte Nasser Suezkanalen og innledet en ny periode i Egypts historie. Etter det første sjokket så USAs president Eisenhower på nasjonaliseringen som et handelspolitisk tiltak. Britene følte at deres sikkerhet var truet; franskmennene oppfattet Nassers støtte som en avgjørende faktor i den algeriske revolusjo­ nen. De trakk inn israelerne og organiserte en ekspedisjon mot Egypt under foregivende av at Storbritannia og Frank­ rike deltok i en politiaksjon med sikte på å skille Egypt og Israel. Ekspedisjonen var militært vellykket, men amerikansk press fremtvang en tilbaketrekning, og en FN-styrke (UNEF) ble sendt til Egypt. Suezkrisen ga Nasser høy prestisje som leder for progress­

ive krefter i den arabiske verden. Syria sluttet seg sammen med Egypt i Den forente arabiske republikk i 1958, men unionen brøt sammen i 1961. Egyptiske og utenlandske indu­ stri-, handels- ogbankinteresser ble nasjonalisert og i en rekke år vokste økonomien. Men ved å støtte et republikansk kupp i Jemen i 1962 ble Nasser trukket inn i en utarmende jemenittisk krig. Økonomien gikk tilbake, undertrykkelsen økte, og Egypts prestisje i den arabiske verden ble undergravd. For å gjenvinne initiativet provoserte Nasser i mai 1967 frem en krise i forholdet til Israel ved å kreve tilbaketrekning av UNEF og stenge Akabastredet. Israel slo til med et preventivt an­ grep, beseiret Egypt og okkuperte Sinai. Nasser døde i 1970. Etterfølgeren Anwar Sadat førte Egypt inn på en ny kurs. I en serie trekk, som delvis var planlagte og delvis improviser­ te, skapte han først fred og deretter krig med Israel, og ved å gjøre dette overførte han Egypts klientforhold fra Sovjetunio­ nen til De forente stater. Han prioriterte egyptiske interesser fremfor arabiske, og forsøkte å liberalisere landet økonomisk og politisk. I motsetning til i 1967 var krigen i 1973 omhyggelig planlagt i allianse med Syria og med støtte fra de oljeproduserende ▼ Naguib-Nasser-regjeringen i 1954.

137

landene i Persiabukta. Sadat hadde støtte fra Sovjet, mens De forente stater forsynte Israel, noe som førte til en kortvarig oljeboikott fra de arabiske oljelandene. Som Sadat hadde håpet, fremprovoserte krisen en intens amerikansk diploma­ tisk aktivitet som resulterte i en avspenning mellom Egyptis­ ke og Israelske styrker, og som ble beseglet under Genévekonferansen i 1973, og etterfulgt av ytterligere avspenning i 1975. Sadat innledet så sin egen fredsprosess ved å skaffe seg en invitasjon til Jerusalem og anerkjenne Israel. USAs presi­ dent Carter meglet under fredsforhandlingene i Camp David. Sadat nådde sine viktigste mål: De forente staters støtte og en fredstraktat med Israel. Prisen var å bli skydd av størstedelen av den arabiske verden, og Den arabiske liga flyttet til Tunisia. Den islamske aktivismen ble en stadig viktigere politisk kraft. Moskéen og universitetet Al Azhar var fortsatt det viktigste senteret for islamsk rettslære og teologi. Det var et sentrum for teologisk debatt og talte aldri med én stemme. Sadat oppmuntret et strengt presteskap (ulema) som et forsvarstiltak mot venstresiden og nasserittene. Av samme grunn fikk Det muslimske brorskap større spillerom. Dette viste seg imidlertid å bli fatalt for Sadat og farlig for Egypt. Muslimske krav om at islamsk lov (shari'a) skulle gjøres til landets lov skremte den kristne koptiske kirken og plasserte det koptiske samfunnet - 10 prosent av befolkningen - i en forsvarsposisjon. Det muslimske brorskap var ikke lenger en helhetlig, samordnet organisasjon: utbrytergrupper, spesielt Takfir wa Hijra og JzTrød-gruppen, gjorde det vanskeligere for sikkerhetsstyrkene å kontrollere bevegelsen. I oktober 1981 ble Sadat myrdet mens han gjorde honnør for en militærparade. Etterspillet viste hvor sterk den islamske opposisjonen var; mange aktivistgrupper som ble arrestert var godt bevæp­ net. Sadats etterfølger, Hosni Mubarak, gjorde et farveløst inn­ trykk, men hans renommé steg gradvis. Økonomien over­ levde snarere enn å ha fremgang. Med små skritt ble vekten av byråkratiet redusert og subsidiene holdt nede. Befolk­

ningen vokste raskt og Egypt fortsatte å være en netto matimportør. Det fantes lite innenlandsk kapital tilgjengelig for investeringer i produksjon. Med hensyn til lønn og pro­ duktivitet lå landets arbeidsstyrke dårlig an sammenlignet med Det fjerne østen, med unntak for sysselsetting i andre arabiske land. Overføringer fra arbeidere i utlandet ble en viktig kilde til utenlandsk valuta, sammen med inntektene fra Suezkanalen og oljeeksporten - alt avhengig av gode tider i oljeindustrien. Politisk forble landet relativt fritt. Pressen hadde lang er­ faring med selvsensur, og ytringsfriheten var større enn i de fleste andre arabiske land. Det var karakteristisk for det intel­ lektuelle livet i Egypt at romanforfatteren Naguib Mahfouz fikk nobelprisen i litteratur i 1988, men at ikke alle bøkene hans sirkulerte fritt i landet. Politiske partier var tillatt innen­ for strenge grenser. Valgene til Nasjonalforsamlingen ble styrt for å sikre at det herskende Nasjonaldemokratiske parti beholdt makten, men også for å gi opposisjonen ytringsfrihet. Den islamske opposisjonen var den mest høylytte, og det var fortsatt fare for sporadiske voldelige sammenstøt mellom muslimer og koptere lokalt. Egypt bedret sine forbindelser med Sovjetunionen, men opprettholdt sitt klientforhold til De forente stater og ble, nest etter Israel, største mottaker av amerikansk bistand. Ved å støtte Irak i krigen mot Iran ble Egypt på nytt godtatt i den arabiske verden og gjenopptatt som medlem i Den arabiske liga i mai 1989. Landet skaffet seg en ny rolle som megler i den arabiske verden og som mellommann i den amerikanskledede fredsprosessen med Israel. Da Irak invaderte Kuwait i august 1990 var Egypt vertsland for et splittet toppmøte i Den arabiske liga, og ble deretter, med unntak av landene i Persia­ bukta, den største arabiske bidragsyteren til koalisjonsstyrkene som ble satt inn mot Saddam Hussein.

Suezkanalen Suezkanalen, som forbinder Middelhavet med Rødehavet, ble praktisk da dampskip gjorde det mulig å seile hurtig gjennom Rødehavet. Den ble bygget under en konsesjon av 1856 til Ferdinand Lesseps' Suezkanal-selskap, som hadde hoved­ sakelig franske aksjonærer, og ble åpnet i 1869.11882 okku­ perte Storbritannia Egypt og sikret seg derved fysisk kontroll over kanalen, og ble også dens viktigste bruker. 11888 knesatte Konstantinopelkonvensjonen alle handels- eller krigsskips rett til fri passasje, både i krigs- og fredstid. 11945 gikk omkring syv prosent av verdenshandelen gjennom Suezkanalen; med økningen i oljetransporten økte andelen til 15 prosent. President Nassers regjering, som ble dannet etter revolusjonen i 1952, forhandlet frem en tilbaketrekning av de britiske styrker i 1954. Egypt kontrollerte da kanalen og overveiet naturligvis muligheten av å nasjonalisere den. Egypts oppfatning var at kanalen var en del av landets suverene territorium, at den var bygget i egyptisk blod og svette og at aksjeeierne var blitt rikelig belønnet. Det som utløste den statlige overtagelsen, i juli 1956, var USAs og Storbritannias beslutning om ikke å finansiere Aswandammen. Avgjørelsen ble fattet uten tanke for at resultatet kunne bli nasjonalisering, muligens fordi konsesjonen ikke utløp før i 1968. Nasjonaliseringen fremprovoserte en britisk-fransk-israelsk invasjon av Egypt, og blokkering av kanalen, som hele tiden hadde vært åpen. Ekspedisjonen mislyktes og trakk seg ut pga. særdeles tungt amerikansk press. Kanalen ble gjenåpnet i april 1957, og en overenskomst om størrelsen på Egypts kompensasjonsutbetaling til Suezkanal-selskapet ble inngått i mai 1958.11957 var Egypts inntekter fra kanalen 24,5 millioner egyptiske pund, mot 2,3 millioner i 1955.

138

Kanalen ble stengt på ny under den arabisk-israelske krig i 1967, og eiendomsretten til den var konflikttemaet i krigen i 1973. Mellom disse avbruddene ble den utvidet og gjort dypere. Selv om oljetransporten delvis ble overtatt av super­ tankere som måtte gå rundt Afrika, sikret veksten både i olje og annen handel fortsatt gode inntekter . 11980-årene var kanalen, sammen med oljeeksport og overførsler fra utlandet, blitt Egypts viktigste valutainntekts-kilde, med årlige avgiftsinn­ tekter på omkring én milliard amerikanske dollar. Ved utbruddet av gulfkrisen i august 1990 var den en gjennom­ fartsåre for krigsskip og militærtransport til Persiabukta. A Suezkanalen er en av verdens travleste vannveier.

AFRIKA

SUDAN

REPUBLIKKEN SUDAN

udan, det største landet i Afrika, har vært kjent for politisk ustabilitet siden uavhengigheten i 1956, men mange av frøene var sådd tidligere. 11898 gjenerobret britisk-egyptiske styrker Sudan, som fra da av og til 1956 sto under faktisk britisk styre. Fremveksten av egyptisk nasjonalisme etter førs­ te verdenskrig inspirerte til dannelsen av en tilsvarende, men mindre, bevegelse i Sudan i 1924. Denne ble motarbeidet av britene, som også benyttet anledningen til å begrense Egypts rolle i landet ytterligere. Storbritannia gikk inn for å isolere den afrikanske og krist­ ne sørlige tredjedelen av landet fra det arabiske og muslimske nord. Den sudanske nasjonalismen lot seg imidlertid ikke avfeie så lett, og i slutten av 1930-årene dukket den opp på nytt i form av den moderate Studentkongressen. Allerede før utgangen av annen verdenskrig ble Storbritannia tvunget til konstitusjonelle innrømmelser; disse la grunnlaget for Sudans uavhengighet i 1956, til tross for Egypts fortsatte håp om at landet ville slutte seg til en ny Nildalunion. Etter selv­ stendigheten har hovedtrekkene i den politiske historien vært en ustabil veksling mellom liberal-demokratiske regjeringer og militærregimer, og en lang periode med borgerkrig i sør. Liberalt demokrati betydde i praksis at det vokste frem to store politiske partier med utspring i de to største islamske sektene i Nord-Sudan. Ummapartiet hadde sin basis i Mahdistsekten, mens Unionistene støttet seg til Khatmiyyaene. Valgene ga ingen klare vinnere, og de valgte regjeringene ble dannet som ustabile koalisjoner. Mange sudanesere oppfattet derfor en militær inngripen som et bedre alternativ, i det minste på kort sikt. Militærregimene manglet imidlertid enten autoritet eller evne til å sette makt bak sin politikk. President Nimeiri samar­ beidet en kort tid med kommunistene og senere med islamske fundamentalister. President Beshir fortsatte samarbeidet med de samme islamske fundamentalistene. Khartoum dominerte den politiske utviklingen. I denne prosessen spilte Sør-Sudan generelt en perifer rolle og ble stadig mer fremmedgjort. Misnøye i denne regionen etter uavhengigheten førte i 1962 til en langvarig borgerkrig. Der­ etter fulgte et tiår hvor Sør-Sudan hadde fred og fikk regionalt selvstyre. Nimeiris økonomiske og politiske problemer i be­ gynnelsen av 1980-årene førte imidlertid til en forverring av nord/sør-forbindelsene og til gjenopptagelse av borgerkrigen i 1983. Denne krigen ble mer omfattende og blodig enn den foregående, og gjentatte meglingsforsøk har mislykkes. I løpet av dette århundret har Sudans befolkning økt fra omkring to millioner til over tjue millioner, hvorav to tred­ jedeler holder til i nord og en tredjedel i sør. Selv om det har funnet sted en økende urbanisering, spesielt etter uavhen­ gigheten, er landbruk fortsatt dominerende. I områdene som ikke ligger nær Nilen er det stadig en utstrakt fedrift, mens det fastboende jordbruket alltid har vært viktigst langs elven. Den viktigste innsatsen for å få til økonomisk utvikling under britisk styre var sentrert rundt den enorme Geziraplanen for bomullsdyrking. Etter uavhengigheten ble det ikke gjort stort for å endre denne prioriteringen før i 1970-årene, da president Nimeiri ville gjøre Sudan til araberverdenens spis­ kammer; og senere ble det funnet olje. I 1980-årene brast imidlertid forhåpningene; i 1990 hadde Sudan en forgjeldet og ødelagt økonomi. Problemene ble forsterket av at lite regn og krigføring bidro til stadig tilbakevendende hungersnød fra 1984.

S

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________ 1930 Innføring av "sørpolitikken” med sikte på å isolere det afrikanske og kristne sørfra det arabiske og muslimske nord 1956

Sudan får selvstendighet

1958

Militærkupp velter den liberaldemokratiske regjering

1962

Langvarig borgerkrig bryter ut i sør

1964

Oktoberrevolusjonen fjerner militærregimet

1969

Et nytt militærkupp innsetter et radikalt militærregime

1977

Militærregimet kommer overens med de gamle politiske partiene

1983

Borgerkrig bryter på ny ut i sør

1985

Folkeopprør styrter militærregimet

1989

Et tredje militærkupp oppretter et regime sterkt påvirket av islamistiske fundamentalister

NØKKELDATA

Hovedstad

Khartoum

Folkemengde

Areal

(1991) 29 129 000

2 503 890 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991)11,6 (1989) USD 340

Militærregime

Konstitusjon

Uavhengighetsdato

1. januar 1956

Viktige internasjonale organisasjoner IDB Myntenhet

FN; LAS; OAU; ACP;

1 sudanesisk pund (LSd) = 100 piastres

Offisielt språk

Arabisk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Femmanns landsråd (1956-58); (president) gen. I. Abboud (1958-64); I. al-Azhari (1965—69); oberst G. al-Nimeiri (1969-85); S. alDhahab (1985-86); femmanns øverste råd (1986-89); (president) brig.gen. O. al-Beshir (1989-)

139

ETIOPIA

ETIOPIA

tter at den etiopiske keiseren Menelik hadde beseiret de italienske invasjonsstyrkene i slaget ved Adua i 1896, var Etiopia den eneste staten i Afrika med innfødt styre som gikk inn i det 20. århundre med selvstendigheten i behold. I løpet av få år deretter inngikk Etiopia avtaler med de omliggende kolonimaktene som fastla landets grenser bortimot slik de var i 1992. Det eneste, men viktige, unntaket var den nordlige kystregionen Eritrea. Mye av Eritrea hadde lenge tilhørt Etio­ pia, men var nå en italiensk koloni. Menelik søkte å forene sitt kulturelt mangfoldige rike og innføre en moderne statsform, men ble i 1908 rammet av tidlig senilitet, noe som svekket sentralregjeringen betydelig. Etter hvert ble han etterfulgt av barnebarnet Lej Yasu, som av enkelte gis kreditt for å ha forsøkt å forsone landets muslimer med det kristne styret. Han utfordret imidlertid mektige interesser og ble erstattet av Meneliks datter Zauditu som keiserinne, og hennes fetter Ras Tafari (som senere tok navnet Haile Selassie) som regent og arving. Zauditu er fortsatt den eneste kvinnen som har vært statsoverhode i Afrika i det 20. århundre. Kort etter Haile Selassies tronbestigelse i 1930 ble Etiopia invadert av FascistItalia. Etter åtte måneders blodig krig i 1935-36 lyktes det Mussolini, ved hjelp av giftgass og en overveldende fly styrke, å beseire den etiopiske hær. Haile Selassie ble tvunget i eksil, men etiopiske motstandskjempere fortsatte kampen mot ita­ liensk styre inntil Italias inntreden i annen verdenskrig førte til at Etiopia ble invadert av styrker under britisk ledelse. 11941 var italienerne beseiret og Haile Selassie gjeninnsatt. Haile Selassie regjerte deretter Etiopia i 33 år og opp­ arbeidet seg et verdensomspennende renommé. Utenriks­ politisk opprettholdt han en allianse med De forente stater, og etter 1960 fremsto han som den fremste blant selvstendige afrikanske ledere. Hjemme søkte han å samle all makt i egne hender, på bekostning av det regionale aristokrati som allere­ de hadde fått sin autoritet svekket under italiensk styre. Veksten i moderne utdanning, og oppbyggingen av et stort sentralt byråkrati og en sentralledet hær, tjente denne hen­ sikten, men førte samtidig til fremveksten av en intelligentsia som mer og mer oppfattet den aldrende keiseren som en anakronisme. FNs beslutning i 1952 om at den tidligere itali­ enske kolonien Eritrea skulle fødereres med Etiopia, ga den tidligere innlandsstaten Etiopia adgang til Rødehavet. Haile Selassies faste beslutning om å underlegge Eritrea sentral administrasjon, og som resulterte i full innlemmelse i keiserri­ ket i 1962, virket imidlertid mot sin hensiktt, og førte til dannelsen av en geriljabevegelse som kjempet for eritreisk selvstendighet. I keiserdømmets siste år ble oppgaven med å kontrollere de voksende krefter av regional, intellektuell og urban oppo­ sisjon for stor, selv for en politiker med Haile Selassies enestå­ ende manipulatoriske evner. I begynnelsen av 1974 utløste kombinasjonen av stigende oljepriser og avsløringen av en sultkatastrofe i Wolloregionen en rekke opptøyer og demon­ strasjoner som raskt ble umulige å kontrollere. Progressive innrømmelser fra regimets side ble overskygget av dannelsen av en organisasjon innenfor de væpnede styrker, PMAC eller Dergen, som den 12. september 1974 kjente seg sterk nok til å avsette keiseren. Dergen var internt splittet og usikker med hensyn til hva den skulle gjøre. Dens første formann, general Aman Andom, ble drept i november 1974, og makten kom i økende grad i hendene på en av de nye vise-formennene, major Mengistu Haile-Mariam. En rekke revolusjonære tiltak ble gjennomført, deriblant nasjonalisering av utenlandske

E

VIKTIGE BEGIVENHETER

1913

Menelik dør; Lej Yasu blir keiser

1916

Statskupp; Zauditu blir keiserinne; Ras Tafari (senere Haile Selassie 1) blir tronarving og regent

1930

Haile Selassie blir keiser

1935

Italiensk invasjon

1941

Frigjøring fra italiensk styre

1952

Føderasjon mellom Eritrea og Etiopia

1960

Forsøk på statskupp

1962

Eritrea innlemmes i Etiopia

1974

Revolusjonsutbrudd; Haile Selassie styrtes

1977

Somalisk invasjon i Ogadenprovinsen

1984

Nesten en halv million mennesker dør i sultkatastrofe

1991

Mengistu-regjeringen styrtes

1993

Eritrea blir selvstendig

NØKKELDATA

Hovedstad

Addis Abeba

Folkemengde

Areal

(1991)51 832 000

1 223 500 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 42,4

(1989) USD 120

Ingen (provisorisk regjering)

Konstitusjon

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAU; ACP

1 etiopisk birr (Br) = 100 cent

Offisielt språk

Amharisk

Viktigste religion

Etiopisk koptisk kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (Keiser) Menelik 2 (1889-1913); Lej Yasu (1913-16); (keiserinne) Zauditu (1916-30); (keiser) Haile Selassie (1930-74); (formann for militærråd) Aman Andom (sep-nov 1974); Tafari Banti (1974-77); Mengistu Haile Mariam (1977-87); (president) Mengistu Haile Mariam (1987-91); Meies Zenawi (1991-)

140

AFRIKA

selskaper og av by- og landeiendommer. Opposisjon mot Dergen, både på landsbygda og blant misnøyde intellektuelle i byene, ble møtt med brutale represalier. 1 februar 1977 drepte Mengistu formannen i Dergen, Tafari Banti, og overtok hans posisjon. Etiopias langvarige allianse med De forente stater ble brutt og erstattet med bånd til Sovjetunionen. Forsøket fra 1978 og fremover på å bygge opp et nytt regime etter sovjetisk mønster, ble ikke desto mindre en fiasko. Lanseringen av et enerådende marxist-leninistisk parti i september 1984 skjedde samtidig med en sultkatastrofe hvor omkring en halv million mennesker døde. Regimets rigide sentralstyring fremmet re­ gionale motstandsbevegelser. I mai 1991 brøt Mengistu-regimet sammen og ble erstattet av en koalisjon av motstands­ krefter. Samtidig tok separatistbevegelsen full kontroll over Eritrea og opprettet en provisorisk regjering. Den 24. mai 1993 erklærte Eritrea seg som selvstendig stat. Økonomiske og sosiale trender De jorddyrkende innbyggerne på det etiopiske høy platået er en av det svarte Afrikas eldste sivilisasjoner og har praktisert ortodoks (koptisk) kristendom i omkring 1500 år, mens stør­ stedelen av det omliggende lavlandet er befolket av muslim­

ske gjetersamfunn. Denne forskjellen skaper grunnleggende konflikter, som delvis overlappes av nasjonale integrasjons­ prosesser, og av fraksjonsstrid og etniske motsetninger i den enkelte gruppe. Hovedspråket, amharisk, har blitt admini­ strasjonsspråket, og de fleste fremste embetsmenn har kristen bakgrunn. Noen embetsmenn kommer også fra Etiopias stør­ ste etniske gruppe, oromoene, som er splittet mellom de to hovedreligionene. Kristne tigrayere, muslimske afarer og so­ maliere, og mange fler, utgjør tilsammen et lappeteppe av folkegrupper. Økonomisk er Etiopia et av verdens fattigste land. Ulendt fjellterreng gjør kommunikasjon vanskelig, og mange etio­ pere er prisgitt usikker nedbør og fare for sult. Periodisk tørke har gått igjen i hele Etiopias historie. Sultkatastrofer oppsto i 1973-74 og 1984—85, og i slutten av 1980-årene var landet avhengig av matvarehjelp utenfra selv i gode år. Regjerin­ gens forsøk på å forflytte "overskuddsbefolkning" fra høy­ landet til områder i lavlandet, var mislykte. Den viktigste eksportvaren, kaffe, dyrkes hovedsakelig i sør og vest.

▼ Etiopiske familier i en flyktningleir 1984.

141

KENYA

REPUBLIKKEN KENYA

en britiske regjering styrte Kenya fra 1895, da den overtok etter The Imperial British East Africa Company. Det hvite settlersamfunnet var lite, men velorganisert, og deres interes­ ser kolliderte med den afrikanske befolkningens. Denne kolli­ sjonen avledet oppmerksomheten fra de i siste instans vikti­ gere forholdene innad i den innfødte befolkningen. Asiatene var en annen innvandrergruppe. Asiatene kom til å okkupere de lavere middelklasseposisjonene i statsadministrasjonen og forretningslivet, og blokkerte derved afrikansk sosial opp­ stigning. Afrikanerne lyktes ikke i å bedre sin situasjon gjen­ nom konstitusjonelle metoder, og etter annen verdenskrig tok den frustrerte nasjonalismen en militant - i det indre av Kenya en voldelig - retning i form av en kikuyuisk protestbe­ vegelse, kjent som "Mau-Mau-bevegelsen". I oktober 1952 erklærte britene en unntakstilstand som varte i syv år. I perioden med unntakstilstand begrenset koloniregimet organisert afrikansk politikk til lokalt (i praksis kommunalt eller "stammemessig") nivå. Imidlertid vant den afrikanske nasjonalismen frem omsider, og på en grunnlovskonferanse i London i januar 1960 ble afrikansk flertallsstyre vedtatt. Opp­ hevelsen av forbudet mot å danne landsomfattende afrikan­ ske politiske partier åpnet veien for to kenyanske hovedpartier. Disse var Den kenyanske afrikanske nasjonale union (KANU), hvor kikuyu- og luostammene dominerte, og Den kenyanske afrikanske demokratiske union (KADU). Etter det første landsomfattende valget i februar 1961 dannet KADU en minoritetsregjering. Denne regjeringen ble etterfulgt av en KADU/KANU-samarbeidsregjering i april 1962. Etter nye valg i mai 1963 kom så en KANU-regjering ledet av Jomo Kenyatta. Kommunenes frykt for og mistanker om å bli fratatt jord og makt ble dempet med innføringen av en halv-føderativ for­ fatning i 1963. Denne ga Kenya indre selvstyre og etablerte en sentralregjering og syv regionale regjeringer med stor selv­ stendighet. Selvstendighetsgrunnloven av desember 1963, som bygde på britiske parlamentariske prinsipper, var fort­ satt sterkt "regionalistisk". En grunnlovsreform i 1964-65 etablerte en republikk med en utøvende president i desember 1964 og innskrenket sterkt regionenes makt. I en kort periode var Kenya i praksis en ettpartistat, men dette tok slutt da Oginga Odinga, landets visepresident fra 1964, forlot KANU (hvor han var visepresident) og stiftet Det kenyanske folks union (KPU) i april 1966. Sammen med andre parlamentsmedlemmer som også brøt ut fra KANU, forsøkte han å utnytte folks misnøye over jordmangel og arbeidsløshet. Regjeringen reagerte med å få vedtatt en femte grunnlovs­ endring som krevde at parlamentsmedlemmer som brøt med sitt parlamentariske parti måtte forlate nasjonalforsamlingen. I det "lille riksvalget" som ble avholdt i juni 1966 for å fylle de ledige plassene fikk KPU et flertall av stemmene, men bare 9 av de 29 ledige plassene i nasjonalforsamlingen (KANU fikk de resterende 20). Partiets utenomparlamentariske aktivitet ble sterkt hindret inntil partiet ble forbudt mot slutten av 1969. KANU-regjeringen arbeidet gjennom sentralt ansatte pro­ vins- og distriktsvise kommissærer som ble gitt vide fullmak­ ter til både å opprettholde lov og orden og til å fungere som "utviklingsagenter". 1 1969 måtte landkommunene avgi det meste av sitt ansvar for grunnskolen, kommunehelsetjenes­ ten og mindre veier til statsadministrasjonen. Kontrollen med vilkårlig bruk av utøvende makt var utilstrekkelig: Senatet ble avskaffet, og regjeringen fengslet sine motstandere uten rettergang og forbød publikasjoner. I 1991 ga president Moi etter for intenst indre og ytre press for å

D

VIKTIGE BEGIVENHETER 1895

Storbritannia erklærer Kenya som protektorat

1902

Kenya-Ugandajernbanen åpnes

1952

Unntakstilstand erklæres for å hanskes med ”Mau-Maubevegelsen”

1961

Første parlamentsvalg; Den kenyanske afrikanske demo­ kratiske union (KADU) danner mindretallsregjering

1963

Kenya blir selvstendig

1964

Republikken etableres, med Jomo Kenyatta som utøven­ de president

1966

Det kenyanske folks union (KPU) stiftes

1969

KPU forbys

1978

Jomo Kenyatta dør; Daniel Arap Moi velges til president

1982

Ettpartistaten innføres; kuppforsøk

1992

Flerpartivalg gir flertall for Moi og Kanu

NØKKELDATA

Hovedstad

Nairobi

Folkemengde Areal

(1991) 25 905 000

582 646 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 44,5

(1989) USD 380__________________________

Konstitusjon Enhetlig flerpartirepublikk med én lovgivende for­ samling (Nasjonalforsamlingen) Uavhengighetsdato

12. desember 1963

Viktige internasjonale organisasjoner ACP

Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 kenyansk shilling (Ksh) = 100 cent

Offisielt språk

Swahili; engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Jomo Kenyatta (1964-78); Daniel Arap Moi (1978-)

142

AFRIKA

oppheve KANUs lovlige maktmonopol. I flerpartivalget som ble holdt i desember 1992 ble han og KANU gjenvalgt KANUs endelige mandattall var 112 av 200 plasser i Nasjonal­ forsamlingen. Opposisjonspartiene hevdet at det hadde fore­ gått utstrakt valgfusk. Økonomiske og sosiale trender De fleste kenyanere er bønder og bor i den fruktbare sørvest­ lige delen av landet, hvor presset på den tilgjengelige jorden er sterkt. Mye av landet forøvrig er underbefolket; et nedbørs­ fattig klima gjør disse områdene mer egnet for fedrift enn jordbruk. Swynnerton-planen av 1954 åpnet adgang for afri­ kanske bønder til å forpakte jord og tillot dem å dyrke lønn­ somme eksportprodukter, en rettighet som til da hadde vært reservert hvite settlere. En jordreform i 1961 (Million Acre Settlement Scheme) ga jord og hjem til 34 000 familier i løpet av de neste ti årene. Etter selvstendigheten fortsatte regjerin­

gen å favorisere den store landbrukssektoren, som nå i øken­ de grad var på kenyanske hender. Det kommersialiserte bondejordbruket ble ikke neglisjert, og småbrukere som dyrket te, kaffe, sukkerrør og andre produkter, mottok nesten den fulle verdien av netto eksportpris. Regjeringen førte en liberal politikk med hensyn til uten­ landske investeringer i landet, men i 1986 vedtok den at kenyanere skulle sitte med den kontrollerende andel i felles­ foretak med utenlandske selskaper. I den sjette nasjonale utviklingsplanen (1989-93) fornyet regjeringen sin målsetting om en rettferdig vekstfordeling. Dette skulle oppnås gjen­ nom landbruk, en ny giv i industrisektoren, og småbedrifter. Budsjettet for 1992-93 innførte en strengere utgiftsstyring (for å redusere det store budsjettunderskuddet), gunstigere eksportvilkår og flere skattereformer. A

Forhør av medlemmer av Mau-Mau-geriljaen i 1950-årene.

143

UGANDA

REPUBLIKKEN UGANDA

torbritannia erklærte det gamle kongedømmet Buganda som britisk protektorat i 1894, og utvidet etterhvert pro­ tektoratet til å omfatte hele Uganda. Etterhvert som selv­ stendigheten nærmet seg etter annen verdenskrig, forsøkte Buganda - som hadde rikdom, størrelse, enhet og utdannet arbeidskraft på sin side - å opprettholde den spesielle posisjo­ nen kongedømmet hadde fått i overenskomsten med Storbri­ tannia i 1900. Kongen (kabakaen) ble deportert til Storbritan­ nia i 1954, men fikk lov til å vende tilbake som konstitusjonell monark året etter. Buganda oppnådde føderativ status under selvstendighetsgrunnloven (etter britisk mønster) av 1962 og kabakaen ble Ugandas president. Under opptakten til selvstendigheten fremsto to politiske hovedpartier: Det demokratiske parti (DP), støttet av de mek­ tige romersk-katolske misjonssamfunnene, og Det ugandiske folkets kongress (UPC), som samlet størst oppslutning i de vestlige kongedømmene og i nord. Den politiske makten hadde en tendens til å bli absorbert av kongedømmene og distriktene. Dannelsen av en DP-regjering i 1961 fikk bagandafolket til å stifte Kabaka-Yekka (KY) - "bare kabakaen" - en bevegelse med formål å bevare Bugandas identitet. I februar 1962 ble KY juniorpartner i en samarbeidsregjering av UPC og KY. Representanter både for KY og UPC brøt med sine partier, noe som satte UPC i stand til å bryte regjeringssamarbeidet i august 1964 og deretter danne regjering alene, med Milton Obote som statsminister. UPC slet fortsatt med indre splittelse. I februar 1966 ble Obote utøvende president. Han opphevet Bugandas fødera­ tive status og ga regjeringsstyrkene ordre om å plyndre kongepalasset; kabakaen dro i eksil. I september 1967 ble Uganda republikk under en enhetlig grunnlov som omgjorde konge­ dømmene til distrikter (fire i Buganda). I januar 1971 ble Obote fjernet av general Idi Amin, som innførte et personlig, brutalt og idiosynkratisk diktatur. Amin utviste betydelig politisk sluhet ved sin bruk av patron/klientnettverk for å vinne lokal støtte, og i populære tiltak som å lokke britene og utvise den asiatiske befolkningsgruppen i 1972. Asiatenes økonomiske verdier ble overført til militært personell og andre ugandiske afrikanere, som ofte hadde minimal forretningsmessig erfaring eller talent. Den tanzaniske hæren og en liten ugandisk eksilstyrke styrtet Amin i april 1979 og åpnet veien tilbake til makten for eks-president Obote og et fornyet UPC. Imidlertid førte valg­ fusk under parlamentsvalget i desember 1980 til at det brøt ut borgerkrig. Obotes regjering var uerfaren, udugelig og undertrykkende og ute av stand til å kontrollere de væpnede styrker og ledelsen i UPC. 1 1985 ble han fjernet av en opprørshær. Det etterfølgende militærregimet ble imidlertid selv fjernet i januar året etter av en stor, velorganisert og veldisiplinert geriljastyrke ledet av Yoweri Museveni, en tidligere forsvarsminister fra Ankole i Sørvest-Uganda. Museveni søk­ te å sikre nasjonal forsoning ved å danne en bredt sammen­ satt regjering. Det meste av den sporadiske motstandsaktiviteten i nord og øst opphørte rundt midten av mai 1991. Regjeringen har fortsatt å rette seg etter Verdensbankens og Pengefondets økonomiske omstillingsprogrammmer. I be­ gynnelsen av 1990 vedtok Det nasjonale motstandsråd (NRC), landets rekonstituerte lovgivende forsamling, å for­ lenge regjeringens funksjonstid med fem år. Etter anbefaling fra grunnlovskommisjonen annonserte regjeringen i 1993 planer om en grunnlovgivende forsamling, som skulle velges i 1994, med mandat til å lage et utkast til ny forfatning.

S

VIKTIGE BEGIVENHETER

1894

Storbritannia erklærer Buganda som protektorat; protek­ toratet utvides senere til å omfatte hele Uganda

1962

Uganda blir selvstendig; Buganda blir delrepublikk

1964

Den ugandiske folkekongress (UPC) opphever alliansen med Kabaka Yekka (KY) og danner regjering alene

1971

Militærkupp; Obote blir fjernet av Idi Amin

1972

Amin utviser landets asiatiske innbyggere

1980

"Fiksede” valg gir Obote makten tilbake; borgerkrig bryter ut

1986

Yoweri Museveni tar makten i spissen for Den nasjonale motstandshæren (NRA)

1990

Overgang til sivilt styre blir utsatt i fem år

NØKKELDATA

Kampala

Hovedstad

Folkemengde

Areal

(1989)17 730 000

241 040 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 73,6 (1989) USD 250

Konstitusjon Halvmilitært styre med en midlertidig lovgivende forsamling (Det nasjonale motstandsråd)

Uavhengighetsdato

9. oktober 1962

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; IDB Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 ugandisk shilling (Ush) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) A.M. Obote (1962-66); (president) A.M. Obote (1966-71); gen. I. Amin (1971-79); Y. Lule (apr-juni 1979); G. Binaisa (1979-80); A.M. Obote (1980-85); gen. T. Okello (1985-86); Y. Museveni (1986-)

144

AFRIKA

TANZANIA

DEN FORENTE REPUBLIKK TANZANIA

et moderne landet Tanzania er en sammenslutning av de historisk adskilte regionene Tanganyika og Zanzibar. I 1885 ble Tanganyika innlemmet i det tyske Øst-Afrika-protektoratet. Under første verdenskrig overtok britene området og ble administrasjonsmyndighet, først med mandat fra Fol­ keforbundet og deretter, fra 1946, i henhold til FNs forvaltningsoverenskomst. Etter annen verdenskrig ble nasjonalis­ men sterkere. Den var sentrert omkring Den tanganyikanske afrikanske nasjonale union (TANU), et politisk parti grunn­ lagt i juli 1954 og ledet av Julius Nyerere, en katolsk lærer. Indre selvstyre ble oppnådd i mai 1961 og selvstendighet, som et monarki innenfor Samveldet, den 9. desember 1961. Et år senere ble Tanganyika republikk. I januar 1964 overlevde Nyerere, den utøvende presiden­ ten, et alvorlig opprør i hæren. Etter dette ble fagforeningene satt under streng statlig kontroll. Sikkerhetsbetraktninger lå til grunn for sammenslutningen mellom Tanganyika og Zan­ zibar i april 1964, og Zanzibar beholdt en stor grad av selv­ stendighet innenfor unionen; navnet Tanzania ble vedtatt i 1965. Zanzibar, med århundrelange historiske og kulturelle bånd til Midtøsten og Nord-Afrika, ble britisk protektorat i 1890 (Tyskland ga fra seg Zanzibar i bytte mot øygruppen Helgoland i Nordsjøen. O.a.) og ble selvstendig i desember 1963; en revolusjon i januar 1964 gjorde slutt på det arabiske hegemoniet. I februar 1977 sluttet TANU og Afro-Shirazipartiet på Zanzibar seg sammen i et nytt parti, Chama cha Mapinduzi (Det revolusjonære parti/CCM). På Zanzibar kom det i 1980årene krav om større selvstendighet og om løsrivelse; samti­ dig opplevde øya økonomiske nedgangstider. Arushaerklæringen i januar 1967 brakte Tanzania inn på en sosialistisk kurs, med vekt på likhet, statlig eierskap og sty­ ring, og selvberging. Desentraliserende tiltak som ble vedtatt i 1972, var mer til støtte for utviklingsdirektørene og andre byråkrater i regionene og distriktene enn for de valgte repre­ sentantene. I 1980-årene fikk valgte lokale myndigheter og salgskooperativer igjen en sterkere stilling. En lite effektiv økonomi var grunnen til forsøket på å velte regjeringen i januar 1983.11985 gikk Nyerere av som landets president og ble etterfulgt av Ali Hassan Mwinyi, president i Zanzibar og nasjonal visepresident i Tanzania. Nyerere fort­ satte som formann i CCM frem til august 1990, og hadde derved en viss innflytelse på regjeringens politikk. President Mwinyi erstattet ham og ble i oktober 1990 gjenvalgt som president for en ny femårsperiode. Tanzania er overveiende et jordbruksland - fra fastlandet er kaffe og te de viktigste eksportproduktene, mens Zanzibar nesten bare eksporterer kryddernellik og kokosnøttprodukter. Oppløsningen av Det østafrikanske fellesskap i 1977 for­ verret Tanzanias forhold til de øvrige medlemslandene, Ke­ nya og Uganda. Krigen med Uganda i 1979 hadde en lammen­ de virkning på landets økonomi, som allerede var hardt rammet av oljeprisøkninger, tørke- og flomskader, kostnade­ ne ved å betjene en enorm utenlandsgjeld, de trøstesløse resultatene i den statlige forretningsdriften, og fiaskoen med kommunal (kooperativ) landbruksproduksjon. I årevis nek­ tet regjeringen å akseptere Det internasjonale pengefondets (IMF) oppskrift for økonomisk bedring, men en avtale ble omsider inngått i august 1986. Under Mwinyi beveget landet seg stadig mer i retning av markedsøkonomi og mer liberal investeringslovgivning; privatiseringen av de vel 400 sterkt forgjeldede statlige selskapene hadde imidlertid liten frem­ gang.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1905

Maji-Majiopprør mot tysk styre

1961

Tanganyika blir selvstendig

1962

Tanganyika blir republikk, med Julius Nyerere som utø­ vende president

1963

Zanzibar blir selvstendig

1964

Den forente republikken Tanganyika og Zanzibar oppret­ tes

1965

Ettpartistaten lovfestes i fastlands-Tanzania

1967

Arushaerklæringen kunngjøres

1979

Den tanzaniske hær invaderer Uganda

1985

Nyerere går av og etterfølges av Ali Hassan Mwinyi

1990

Nyerere overlater formannsskapet i CCM til Mwinyi

1992

Forfatningsendringer for tilpasning til flerpartistyre

NØKKELDATA

Hovedstad

Dodoma

Folkemengde

Areal

(1991)25 096 000

945 037 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 26,6 (1989) USD 120

Konstitusjon Enhetlig ettpartirepublikk med én lovgivende for­ samling (Nasjonalforsamlingen); flerpartivalg planlagt i 1995 Uavhengighetsdato

9. desember 1961

Viktige internasjonale organisasjoner veldet; OAU; ACP; SADCC Myntenhet

FN; Det britiske sam­

1 tanzanisk shilling (T sh) - 100 cent

Offisielt språk

Swahili; engelsk

Viktigste religion

Kristendom; islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Utøvende president) Julius Kambarage Nyerere (1962-85); Ali Hassan Mwinyi (1985-)

145

MALAWI

REPUBLIKKEN MALAWI

alawi er en smal innlandsstat beliggende i den sørlige delen av Great Rift Valley. Landet ble erklært britisk protektorat i 1891, som Nyasaland, og var underlagt koloni­ styre frem til selvstendigheten i 1964. Fordi Nyasaland var fruktbart og hadde store irrigasjonsmuligheter fra innsjøene og elvene, som utgjør en femtedel av landområdet, utviklet det seg en jordbruksbasert nybyggerøkonomi som overtok det meste av landet fra den innfødte befolkningen. Til tross for utstrakt misnøye og et mislykket opprør i 1915, var afrika­ nernes holdning ikke gjennomført militant. Talerøret for poli­ tiske reformer var Nyasalands afrikanske kongress (NAC), stiftet i 1944. Den sentralafrikanske føderasjon, som forente nybyggerinteressene i Nyasaland, Nord- og Sør-Rhodesia ble grunnlagt i 1953. Opposisjon mot føderasjonen skaffet NACs virksomhet tyngde og oppmerksomhet, og partiet hadde også fordel av den økende misnøyen på landsbygda. Ikke alle lederne støt­ tet opprøret på landsbygda, som likevel styrket og radikaliser­ te den nasjonalistiske politikken. I midten av 1950-årene vok­ ste det frem et yngre og mer stridslystent lederskap som krevde selvstendighet og stemmerett. 11958 vendte legen dr. Hastings Kamuzu Banda hjem, etter 40 års utlendighet, for å forene og lede NAC. I kampen som fulgte klarte kolonimyndighetene bare gjennom maktbruk og store omkostninger å beholde kontrollen. Britene var lite innstilt på å opprettholde denne situasjonen i det uendelige, og i lys av den økende oppslutningen om det nystiftede Malawiske kongresspartiet, tilrettela de en overgang til selvstyre i 1963; full selvstendighet fulgte i 1964. Fra disse militante røttene oppsto et av Afrikas mest konser­ vative politiske regimer. Dette kan delvis forklares av Mala­ wis økonomiske avhengighet av Sør-Afrika, og delvis av Bandas egne mål. Ved hjelp av ettpartistatens metoder, ved å være president på livstid og ved stadige utskiftninger i re­ gjeringen, kvalte han raskt all motstand og sikret seg selv en uangripelig posisjon. I begynnelsen av 1990-årene var Banda over 90 år gammel og avhengig av sin "offisielle vertinne", Mama Cecilia Tamanda Kadzamira, og hennes onkel, John Tembo. Etter indre uro og internasjonalt økonomisk press, aksepterte Banda en folkeavstemning i 1993.11994 ble det avholdt valg som gjorde slutt på et av verdens lengste diktaturer. Bakili Muluzi fra Den forente demokratiske front seiret stort i presidentvalget, hvor hans parti tok nesten halvparten av de 177 plassene i nasjonal­ forsamlingen.

M

VIKTIGE BEGIVENHETER

1891

Storbritannia oppretter protektoratet Nyasaland

1915

Antikolonialistisk opprør knuses med makt

1944

Nyasaland afrikanske kongress (NAC)stiftes

1959

NAC forbys, Banda interneres, unntakstilstand erklæres og Malawis kongressparti (MCP) stiftes

1964

Nyasaland blir den selvstendige staten Malawi

1966

Malawi blir republikk og ettpartistat

1971

Banda velges til president på livstid

1981

Forfølgelse av dissidenter og opposisjonspartier begyn­ ner

1983

Orton Chirwa, lederen for Den malawiske frihetsbevegelsen (MAFREMO), dømmes for forræderi

1990

Studentdemonstrasjoner mot Mama Kadzamira

1992

Orton Chirwa dør i fengsel; Alliansen for demokrati (AFORD) dannes og blir senere forbudt

1993

Folkeavstemning om flerpartisystem

1994

Banda taper valget

NØKKELDATA

Hovedstad

Lilongwe

Folkemengde

Areal

(1991) 9 152 000

118 484 km2

Innb, per km2

(1991)77,2_______________________________

BNP per innb.

(1989) USD 180__________________________ Ettpartirepublikk med én lovgivende forsamling

Konstitusjon

Uavhengighetsdato

6. juli 1964

Viktige internasjonale organisasjoner tiske samveldet; SADCC Myntenhet

FN; OAU; ACP; Det bri­

1 malawisk kwacha (MK) = lOOtambala

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Hastings K. Banda (statsminister 1964-66; president 1966-94); Bakili Muluzi (1994-)

146

Økonomiske og sosiale trender Malawi er et fattig land, men har hatt en viss utviklingsmessig fremgang siden 1964. Selv om industrialisering fikk prioritet etter selvstendigheten, har produksjonsgrunnlaget holdt seg lite og mineralressursene vært underutnyttet. 11990 sto land­ bruket fortsatt for nærmere 40 prosent av BNP. Jordbruket sysselsatte tre fjerdedeler av arbeidsstyrken, de fleste som matprodusenter på skrantende selvbergingsbruk. I tillegg til hovedproduktet mais, var de viktigste produktene kassava, hirse, durra, peanøtter og ris. Eksporten omfattet peanøtter, kaffe, bomull, sukker, te og tobakk. De to siste var viktigst for den økonomiske vekst. 1 1990 hadde Malawi nære økonomiske forbindelser med Sør-Afrika. Landet sendte også arbeidere til de sørafrikanske gruvene.

AFRIKA

MOSAMBIK

FOLKEREPUBLIKKEN MOSAMBIK

osambik ble kolonisert av portugiserne, som opparbei­ det seg et stygt renommé som koloniherrer fra slutten av 1800-tallet. Motviljen vokste og brøt til slutt ut i åpent opprør etter Muedamassakren i 1960, der 600 afrikanere ble drept av kolonistyrkene. Statskuppet i Lisboa i 1974 inn­ varslet forandringer både hjemme og i Afrika. Kuppet ble gjennomført av de væpnede styrker, som var krigstrette og demoraliserte etter gjentatte nederlag mot nasjonalistene i Afrika. Da Mosambik ble selvstendig i 1975, flyktet de fleste euro­ peerne, etter å ha ødelagt det de forlot. Portugiserne vendte ryggen til et land hvor lite av fortjenesten var blitt tilbakepløyd, hvor analfabetismen lå på 95 prosent, og hvor det bare var 80 leger i en underernært befolkning som aldri hadde hørt om et vaksinasjonsprogram. De fleste interne uoverensstemmelsene i nasjonalistbevegelsen var bilagt før selvstendig­ heten, da Frente de Libertagåo de Mogambique (FRELIMO) overtok under ledelse av Samora Machel. Det sosialistiske partiet FRELIMO, stiftet 1977, satset nå på å gjenoppbygge landet ved hjelp av planøkonomi og folkede­ mokrati innenfor en ettpartistat. Energien og entusiasmen overgikk imidlertid ressurser og faglært arbeidskraft. Politis­ ke blundere og tørke skapte hungersnød og mismot. Mosam­ biks sosialisme truet landets hvite naboer, som iverksatte destabiliseringstiltak. Rhodesia organiserte Resisténcia Na­ tional Mogambicana (RENAMO) blant dissidenter i eksil, og Sør-Afrika overtok som fadder etter at Zimwbabwe ble selv­ stendig i 1980. Etter 1983 vokste RENAMO, samtidig som organisasjonen utkjempet en utarmende krig og tiltrakk seg misfornøyde mennesker fra FRELIMO. Til tross for Nkomatioverenskomsten med Sør-Afrika i 1984, fortsatte uroen. Etter Machels død i 1986 førte vestlig påtrykk og president Chissanos diplomati til en bedring av forholdet til Sør-Afrika. RENAMO-lederen Afonso Dhaklama og Chissano ble omsider enige om at en våpenhvile skulle tre i kraft fra oktober 1992. I 1994 ble det holdt president- og parlamentsvalg, som ble vunnet av FRELIMO, og akseptert av RENAMO etter noen nøling.

M

VIKTIGE BEGIVENHETER 1891

Portugal stadfestet som kolonimakt

1962

Mosambiks frigjøringsfront (FRELIMO) stiftes med Eduardo Mondlane som leder

1975

Selvstendighet som Folkerepublikken Mosambik

1976

Den nasjonale mosambikanske motstandsbevegelsen (RENAMO) stiftes

1981

Sør-Afrika innleder sin destabiliseringsvirksomhet

1982

Krig bryter ut mellom FRELIMO og RENAMO

1986

President Samora Machel dør i flystyrt; etterfølges av Joaquim Alberto Chissano

1987

Anmodninger om bistand til ofrene for tørke, sult og krig

1989

Forhandlinger mellom FRELIMO og RENAMO

1992

Overenskomst om våpenhvile etter møte mellom Chissa­ no og RENAMO-lederen Dhaklana

1993

FRELIMO vant valget under ny konstitusjon i 1993

NØKKELDATA

Hovedstad

Maputo

Folkemengde

Areal

(1991) 14 628 000

812 379 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)18,0 (1989) USD 80

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Folkeforsamlingen) Uavhengighetsdato

Viktige SADCC

25. juni 1975

internasjonale

Myntenhet

organisasjoner

FN;

OAU;

1 metical (mt) = 100 centavos

Offisielt språk

Portugisisk

Viktigste religion

Tradisjonelle religioner

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) S. Machel (1975-86); Joaquim Alberto Chissano (1986-)

ACP;

Økonomiske og sosiale trender Under kolonistyret tillot portugiserne bare tosidig handel med Portugal frem til 1960. Deretter ble Mosambik åpnet for utenlandsk kapital. Dette ga Sør-Afrika anledning til å øke sin økonomiske makt i området, spesielt gjennom investeringe­ ne i vannkraftprosjektet Cabora-Bassa. Sør-Afrika benyttet allerede mosambikiske arbeidere i gullgruvene; portugiserne eksporterte hvert år mye av den mosambikiske arbeidsstyr­ ken for arbeid utenfor landet. Etter frigjøringen svingte han­ delen bort fra Portugal og Sør-Afrika. Hjemme ble det gjort overambisiøse investeringer i stats­ bruk og industri til skade for småbrukene og selvbergingsjordbruket. På den fjerde partikongressen i 1983 erkjente FRELIMO for sent at bøndene var blitt neglisjert, men ved­ takene for å snu politikken ble virkningsløse på grunn av krig, tørke, oversvømmelser, og mangel på utenlandsk valuta og kompetanse. Hungersnøden og det økonomiske sammen­ bruddet skapte krisetilstander, og flyktninger strømmet over grensene fra Mosambik. A be om vestlig hjelp innebar å vinke farvel til sosialistisk planøkonomi. Innen 1990 hadde krig, tørke, flom og sult forverret Mosambiks problemer. Det inter­ nasjonale pengefondet spilte en viktig rolle i omstillingspro­ sessen. 147

ZAMBIA REPUBLIKKEN ZAMBIA

ilskyndet av gruveentreprenøren Cecil Rhodes, som øns­ ket å annektere kobberforekomstene i Katanga, etablerte britene i Sør-Afrika seg på slutten av 1800-tallet i området nord for Zambezielven. I 1889 fikk Rhodes' British South African Company fullmakt til å undertegne traktater med lokale høvdinger og administrere området. I 1924 ble om­ rådet, som fikk navnet Nord-Rhodesia, overdratt til det britis­ ke kolonidepartementet. Kolonien ble viktig for britene på grunn av kobberproduksjonen. Investeringene gikk nesten utelukkende til å utvikle gruvedriften og støtte det hvite nybyggersamfunnet som vokste opp rundt den. Gruveselskapets aksjeeiere hadde også gode tider, sammen med de britiske skattemyndighetene, men lite ble tilbakeført Hl kolonien. Arbeidssøkende strømmet til Kobberbeltet på grensen mot Belgisk Kongo (nåværende Zaire), hvor det hersket bunnløs elendighet, med strengt raseskille blant arbeiderne og syn­ kende lønninger for afrikanere mellom 1930 og 1940. Fra 1945 og fremover var det streiker ved jernbanene og i gruvene. I Zambia ble fagbevegelsen en drivkraft og et sentrum for afrikansk nasjonalisme, noe som ga nasjonalismen oppslut­ ning blant massene utenfor den utdannede eliten. Den afri­ kanske nasjonalismen var ikke bare en protest mot britisk kolonialisme, men også, og ganske særlig, mot Den sentral­ afrikanske føderasjon (CAF), som var opprettet i 1953 mellom Sør- og Nord-Rhodesia og Nyasaland, og som ga kolonistene større uavhengighet av koloniadministrasjonen i London. Etterhvert trakk settlerne i Nord-Rhodesia tilbake sin støtte til føderasjonen fordi de mente den fungerte i favør av deres kolleger i Sør-Rhodesia. Sviktende tro på egen sak og økende motstandskamp nord for Zambezi førte til at føderasjonen ble oppløst i 1963 og at det ble innført en ny grunnlov for over­ gangen til selvstendighet. Det forente nasjonale selvstendighetspartiet (UNIP), ledet av den unge misjonsutdannede skolelæreren Kenneth Kaun­ da, vant valget og overtok makten i 1964. Til tross for at UNIP hadde vært forbudt, Kaunda og andre hadde vært fengslet, og tusenvis var blitt skadet i sammenstøt med kolonimyndighetene i føderasjonsperioden, foregikk overgangen til selv­ stendighet fredeligere og mer demokratisk enn i mange and­ re land. Kaunda vant respekt som en av det frie Afrikas grunnleggere og som statsmann, ikke minst for sin rolle i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), i den alliansefrie bevegelsen og for sine fredsinitiativ i det sørlige Afrika. Hans støtte til frigjøringsbestrebelsene i Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika gjorde ham også aktet på kontinentet. Hjemme ble han oppfattet som en samlende skikkelse, hevet over etnisk rivalisering, og hans humanistiske filosofi (i slekt med Tanzanias president Julius Nyereres afrikanske sosialisme) la vekt på likhet. Kaundas popularitet sank imidlertid jevnt etterhvert som Zambia ble en ettpartistat, opposisjonen ble brakt til taushet og folks ytringsfrihet ble begrenset. I årene 1989-90 var det studentdemonstrasjoner, arbeidsnedleggelser og protester i gatene, med økende krav om et flerpartisystem. Regjeringen gikk til slutt med på å endre forfatningen, for så å oppleve at Bevegelsen for flerpartidemokraH, med fagforeningsmannen Frederick Chiluba i spissen, vant 125 av de 150 plassene i parlamentet i oktober 1991. Den nye MMD-regjeringen hadde imidlertid vansker med å levere den økonomiske fremgangen den hadde lovet og var lammet av intern rivalisering. I mars 1992 erklærte parlamentet unntakstilstand etter påstander om at UNIP planla å destabilisere landet gjennom arbeidsuro.

T

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________ 1889

Rhodes’ British South African Company får administrere området nord for Zambezielven

1924

Området gis navnet Nord-Rhodesia og overføres til det britiske kolonidepartementet

1953

Den sentralafrikanske føderasjon (CAF) opprettes, bestå­ ende av Nord- og Sør-Rhodesia og Nyasaland

1963

CAF oppløses

1964

Zambia erklæres selvstendig under ledelse av Kenneth Kaunda og Det forente nasjonale uavhengighetspartiet (UNIP)

1972

Ettpartistaten proklameres

1989

Demonstrasjoner og krav om flerpartisystem

1990

Matopptøyer etterfølges av kuppforsøk

1991

Bevegelsen for flerpartidemokrati (MMD) vinner valget un­ der en ny flerpartiforfatning

1992

Unntakstilstand etter anklager mot UNIP

NØKKELDATA

Lusaka

Hovedstad

Folkemengde

Areal

(1991) 8 780 000

752 614 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)11,7 (1989) USD 390

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamlingen) Uavhengighetsdato

24. oktober 1964

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; SADCC Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 zambisk kwacha (K) = 100 ngwee

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Kenneth Kaunda (1964-91); Frederick Chiluba (1991—)

148

AFRIKA

Økonomiske og sosiale trender Koloniøkonomien var nesten utelukkende innrettet på eks­ port av kobber, som ble oppdaget like før første verdenskrig og utvunnet fra midten av 1920-årene. I årene etter selv­ stendigheten fortsatte økonomien å vokse fordi kobberprisene var gode. Det ble investert i infrastruktur og sosiale tjenes­ ter, og gruvedriften ble nasjonalisert. Svikt og nedgang i landbruket førte til storinnvandring i byene. Omkring halvparten av Zambias befolkning bor nå i byer (hvorav de fleste ligger i Kobberbeltet), og det er enorme inntektsforskjeller mellom by og land. Zambias egne sosiale problemer ble forverret av flyktninger fra krigene i Sør-Afrika, Namibia, Angola og Mosambik. Fallet i kobberprisene i midten av 1980-årene forsterket den

økonomiske krisen. Zambia opptok lån i IMF og Verdensban­ ken, og snart gikk godt over halvparten av landets valutainn­ tekter til å betjene gjelden. Kaundas fiasko som økonom var en av hovedgrunnene til hans fall, men kritikere av den etterfølgende MMD-regjeringen hevdet snart at selv om det hadde funnet sted et personskifte, var politikken neppe blitt bedre. Zambia har 60 forskjellige etniske grupper, alle bantuer. Som regjerings-, utdannings- og handelsspråk har engelsk bistått som et samlende nasjonalt språk, men mange mennes­ ker ønsker zambisk språk og kultur inn i skolen.

▼ Victoriafallene i Zambezielven mellom Zambia og Zimbabwe.

149

ZIMBABWE REPUBLIKKEN ZIMBABWE

imbabwe er en innlandsstat på platået mellom elvene Zambezi og Limpopo. Gull lokket Cecil Rhodes og hans British South Africa Company til området, og med kongelig administrasjonsbevilling fra 1889 knuste selskapet opprør kjent som den første chimurenga - blant shona- og ndebelefolket. I 1923 ble landet en selvstyrt koloni under navnet SørRhodesia, hvor kolonistene skapte et rasemessig lagdelt og segregert samfunn. Etterspørselspresset på jord, beskatning, innskrenket bevegelsesfrihet og veksten i pengeøkonomien reduserte afrikanerne til å bli omvandrende gruve- og gårds­ arbeidere for de hvite. For å oppmuntre til større kapitalinvesteringer, gikk brite­ ne under annen verdenskrig inn for større økonomiske og administrative enheter i Afrika. I tråd med dette ble Den sentralafrikanske union (CAF) dannet i 1953, mellom Nordog Sør-Rhodesia og Nyasaland. Under ledelse av statsmini­ ster Roy Welensky fungerte CAF i favør av Sør-Rhodesia, hvor økonomien fikk et bredere grunnlag og trakk innvan­ drere til landet, men føderasjonen ble oppløst i 1963, i sam­ menheng med den voksende afrikanske nasjonalismen. Styr­ ken i det rhodesiske settlersamfunnet kom til syne ved den motstanden det gjorde mot den "forandringens vind" som feide over kontinentet på denne tiden. 11962 ble Den rhode­ siske front (RF) dannet for å motarbeide den forfatningen Storbritannia ønsket, og som ville føre til flertallsstyre. Under statsminister lan Smith kunngjorde Rhodesia i 1965 en ensi­ dig selvstendighetserklæring (UDI). Britene reagerte sakt­ modig- selv sanksjonene var halvhjertede. De afrikanske nasjonalistene gjorde motstand ved å sette i verk den andre chimurengaen i 1966. De to partiene, Den zimbabwiske afrikanske nasjonale union (ZANU), og Den zimbabwiske afrikanske folkeunion (ZAPU), gikk sammen i alliansen Patriotisk front for å føre geriljakrig fra utlandet. RF sto imot angrepene inntil ZANUs samarbeid med FRELIMO i Mosambik, og press fra Sør-Afrika om å finne en løsning, til sammen ble for utmattende. En intern løsning ble forsøkt i 1978, hovedsakelig gjennom initiativ og mellomkomst av bis­ kop Abel Muzorewa, statsminister i den kortvarige "Zimbabwe-Rhodesia". Dette var dømt til å mislykkes uten deltagelse av lederne i eksil, og i 1979 kom det i stand nye forfatningsforhandlinger i Lancaster House i London. I april 1980 ble Zim­ babwes urolige overgang til selvstendighet avsluttet med at ZANU, under ledelse av Robert Mugabe, vant en overvel­ dende valgseier, til stor overraskelse både for britene og de hvite rhodesierne. Regjeringens forhold til de hvite var preget av forsonlighet, men forsonligheten omfattet ikke like gjerne ZAPU og andre svarte politiske grupperinger. I ti år var regjeringen bundet av Lancaster House-forfatningen, som sikret hvit politisk repre­ sentasjon, privat eiendomsrett og flerpartisystem, og bremset Mugabes ambisjoner om en ettpartistat. I 1987 ble ZAPU overtalt til å fusjonere med ZANU under navnet ZANU-PF, og året etter ble Mugabes makt styrket ved at han ble utnevnt til utøvende president. Til tross for stigende misnøye og en korrupsjonsskandale, vant ZANU valget i 1990 og endret forfatningen til et ettkammersystem, men innførte ikke ett­ partistaten. Ettersom opposisjonen var svak og Mugabe fort­ satt dominerte den politiske arena, var det intet innlysende behov for den. Tørke, og iverksettelsen av Verdensbankens program for økonomisk strukturell omstilling, økte imidlertid regjeringens problemer.

Z

VIKTIGE BEGIVENHETER

1923

Sør-Rhodesia blir selvstyrt koloni

1962

Den rhodesiske front stiftes

1965

Ensidig selvstendighetserklæring under lan Smith

1966

Zimbabwes afrikanske nasjonale union (ZANU) og Zimbabwes afrikanske patriotiske union (ZAPU) innleder den annen chimurenga (frigjeringskrig)

1976

En patriotisk front dannes

1979

Indre overenskomst fører til overgangsregjering

1980

Zimbabwe blir selvstendig

1987

Ordningen med reserverte plasser for hvite i Senatet og Nasjonalforsamlingen oppheves

1988

Forfatningsendring erstatter statsministerembete og seremonielt presidentskap med utøvende presidentembete

1990

Lancaster House-overenskomsten om begrensninger i forfatningen settes til side; Senatet avskaffes

NØKKELDATA Hovedstad

Harare

Folkemengde

Areal

(1991) 9 619 000

390 759 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 24,6 (1989) USD 640

Konstitusjon Ettpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamlingen) Uavhengighetsdato

18. april 1980

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; SADCC

Myntenhet

1 zimbabwisk dollar (Z$) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (statsminister 1980-87; president 1987-)

150

FN; Samveldet; OAU;

Robert Mugabe

AFRIKA

Økonomiske og sosiale trender Zimbabwe innledet sin selvstendighet med en svært ulike fordelt økonomi, hvor de hvite, som utgjorde tre prosent av befolkningen, mottok 60 prosent av de samlede lønnsinntek­ ter og disponerte to tredjedeler av nasjonalinntekten. Landet hadde imidlertid overskudd på betalingsbalansen, lav uten­ landsgjeld og var ikke avhengig av én enkelt eksportvare. Fra å være dominert av landbruk (spesielt tobakk) og gruveindustri (gull, krom, asbest, kobber), fikk økonomien et betydelig bredere grunnlag i etterkrigstiden og etter 1965, da veksten ble stimulert av behovet for å erstatte importvarer under de lemfeldig håndhevede sanksjonene. En gruppe mineraler innbringer over 30 prosent av eksportinntektene, mens fabrikkindustrien står for omkring en fjerdedel av BNP. Etter 1980 ble veksten stimulert av at sanksjonene ble fjer­ net, men deretter gikk den tilbake på grunn av tørke og prissvingninger på varemarkedene. Økonomien ble dessuten negativt påvirket av den labile situasjonen i det sørlige Afrika generelt, og utenlandske investorer holdt seg borte. Zimbab­ we satte inn militærstyrker langs "Beirakorridoren" for å forsvare sin transportrute til havet gjennom det krigsherjede Mosambik. Transportforstyrrelsene fortsatte imidlertid, og handelen måtte omdirigeres gjennom Sør-Afrika, noe som skapte en uvelkommen avhengighet av et fiendtlig regime. Medlemskap i frontlinjestatenes Konferanse for utviklingskoordinering i det sørlige Afrika (SADCC) reduserte ikke Zimbabwes avhengighet av Pretoria innen 1990.

Hjemme var ZANU-PFs målsetting omfordeling med vekst. Avkledd sosialistisk retorikk skjedde dette innenfor den liberale rammen fra Lancaster House. De hvites storbruk hadde produsert 90 prosent av all mais på markedet, og så å si alt av eksportprodukter, hovedsakelig bomull, tobakk, kaffe, te og sukker. Deres betydning for sysselsetting, eksportinn­ tekter og matvareforsyning sikret dem fortsatt velvilje etter selvstendigheten, selv om bondenæringen nå fikk mer opp­ merksomhet. De kommunale områdene (den gamle Stammeforvaltningens jord eller reservater) fikk mer hjelp, i form av tilknytningstjenester, kreditt og markedsføring, men heller ikke i de kommunale områdene ble godene likt fordelt, og husholdninger med kvinnelig overhode var de hyppigste taperne. For de fattige og folk som krigen hadde gjort hjem­ løse ble det utarbeidet planer for ny bosetting på familegårder eller kollektivbruk. Zimbabwe har to store befolkningsgrupper, som begge er bantuer: de som snakker shona og opprinnelig var bofaste bønder, og ndebelene, et gjeterfolk som ankom senere. Til tross for ulik førkoloniell historie, hadde de felles erfaringer under kolonitiden og opptrådte samlet i både den første og andre chimurengaen. Forskjellene ble tydeligere og skapte ul­ mende etniske spenninger etter selvstendigheten, men vestliggjøringen og industrialiseringen hadde like stor innvirk­ ning på zimbabwisk kultur som etnisk mangfold. A

Mugabe-tilhengere i 1987.

151

SØR-AFRIKA

REPUBLIKKEN SØR-AFRIKA

ør-Afrika var opprinnelig befolket av khoikhoi og san ("hottentotter” og "buskmenn”) og bantutalende svarte, og ble kolonisert av hollenderne på 1600-tallet og deretter av britene. Britene innførte malaiiske slaver og indiske kontraktsarbeidere. I et land som var besatt av rasemessig klassifi­ sering fikk man nå, i tillegg til "ikke-hvite”, en kategori "far­ vede” mennesker av blandingsrase, hvis tilstedeværelse for­ styrret to hundre års politisk tenkning basert på raseskille. På 1700- og 1800-tallet var det hyppige kriger mellom svarte høvdingedømmer og hvite settlere om retten til landområder. I denne perioden surnet også forholdet mellom boerne eller afrikaanerne (etterkommere av nederlandske nybyggere) og britene, noe som kulminerte i boerkrigen i 1899-1902 - en kamp om gullprisen i Transvaal. Boerne måtte gi tapt for britenes militærmakt og brente jords taktikk på landsbygda, men triumferte til slutt, da general Louis Botha ble landets første statsminister. Under begge verdenskrigene ble Sør-Afrikas støtte til Stor­ britannia, som del av Samveldet, motarbeidet av opposisjo­ nelle boere. For å motvirke den økonomiske krisen under depresjonen i mellomkrigstiden, ble uoverensstemmelsene begravet ved at Barry Hertzogs Nasjonale parti og Jan Smuts Sørafrikanske parti gikk sammen i et Samlingsparti, hvoretter Hertzog dannet en "samlingsregjering” i 1934. Men Hertzog gikk av i protest da Smuts brakte Sør-Afrika med i annen verdenskrig, og fiendskapet ulmet inntil Sør-Afrika ble re­ publikk i 1961. På ett punkt kunne boer og brite forenes: "ikke-hvite” (svarte, asiater og folk av blandingsrase) skulle utelukkes fra den politiske prosess. Sammen med Jordloven av 1913, som ga det svarte flertallet rett til bare 13 prosent av landområdet, førte dette til stiftelsen av De sørafrikanske innfødtes nasjonalkongress, forløperen til Den afrikanske kongress (ANC). I 1920-årene hadde Industri- og handelsarbeidernes forbund størst oppslutning. Det gikk imidlertid tilbake i løpet av tiåret, uten å oppnå stort annet enn å demonstrere potensialet i en svart massemobilisering. Det lille, men gjennomført effektive Sørafrikanske kommunistparti (SACP) var aktivt blant hvite gruvearbeidere frem til begynnelsen av 1920-årene. Deretter satte det inn kreftene sine i den svarte arbeiderklassen og senere i allianse med ANC. Etter annen verdenskrig ønsket næringslivet, representert ved Samlingspartiet, å utvikle en bofast svart arbeiderbefolk­ ning i byene. Disse skulle kunne tilegne seg faglige ferdig­ heter og bli konsumenter av Sør-Afrikas økende produksjon av ferdigvarer, men bo i atskilte byer. På vegne av bønder og arbeidere blant boerne, som ikke ønsket noen svart urbani­ sering, møtte denne politikken motstand i Nasjonalistpartiet (NP). Bøndene ønsket å forhindre at gårdsarbeiderne for­ svant til byene, mens arbeiderne ønsket å demme opp for en bølge av svart konkurranse om byjobbene. I 1948 vant NP valget som innledet 48 års apartheidstyre. Det ble kunngjort lover om at befolkningen skulle regi­ streres i henhold til rase, om atskilte boligkvarterer, om for­ bud mot blandingsekteskap og om at det skulle innføres atskilte bekvemmeligheter. Ressursene til segregert utdan­ ning, helse- og andre sosiale tjenester ble svært skjevt fordelt i favør av det hvite mindretallet. 11950-årene fant hvite liberale et politisk hjem enten i det kortlivede Liberale parti eller det senere Progressive parti, som motarbeidet apartheid innen­ fra, i de hvites eksklusive parlament - i mange år med Helen Suzman som eneste representant.

S

VIKTIGE BEGIVENHETER

1910

Kolonier går sammen om å danne Sør-Afrikaunionen

1912

South African Natives National Congress, det senere African National Party, dannes

1948

Det nasjonale partis valgseier innleder apartheid

1960

ANC, PAC og andre anti-apartheidorganisasjoner forbys

1961

Sør-Afrika blir republikk

1976

Skoleelever i bydelen Soweto lager opptøyer

1990

Nelson Mandela løslates fra fengselet og ANC blir tillatt

1991

De siste apartheidlovene oppheves; CODESA-forhandlingene innledes

1994

ANC vinner Sør-Afrikas første demokratiske valg, som in­ troduserer svart flertallsstyre

NØKKELDATA

Hovedstad

Pretoria; Bloemfontein; Cape Town

Folkemengde

Areal

(1991) 38 160 000

1 225 815 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)31,1 (1989) USD 2460_________________________

Konstitusjon Flerpartirepublikk hvor ny forfatning utarbeides av ANC-styrt overgangsregjering Dato for første rasenøytrale valg

April 1994

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; Samveldet

1 rand ® = 100 cent

Offisielle språk

Engelsk; afrikaans

Viktigste religioner

Kristendom, islam, hinduisme, jødedom

Regjeringssjefer siden unionsdannelsen Ge. L. Botha (1910-19); gen. J.C. Smuts (1919-24); (statsminister) J. Hertzog (1924-39); gen. J. Smuts (1939-48); D.F. Malan (1948-54); J.G. Strijdom (1954-58); H. Verwoerd (1958-66); B.J. Vorster (196678); P.W. Botha (1978-84); (president) P.W. Botha (1984-89); F.W. de Klerk (1989-94); N. Mandela (1994-)

152

AFRIKA

11950-årene økte motstanden mot apartheid, med streiker, marsjer og kampanjer. I denne tiden fremsto ANC som en organisasjon for det svarte flertallet og samarbeidet med progressive indere, fargede og hvite og dannet en strategisk allianse med det nå illegale og underjordiske SACP. Imid­ lertid sto ikke alle for ikke-rasisme, og i 1959 brøt den all-svarte Pan-afrikanistiske kongress samarbeidet. I løpet av 1950-årene økte den statlige undertrykkingen inntil all politisk oppo­ sisjon var forbudt. Mange av lederne ble arrestert og dømt til livsvarig fengsel på den beryktede Robben Island. ANC og PAC gikk under jorden hjemme og startet væpnet kamp fra eksil. 1960- og 1970-årene var en konsolideringsperiode for både staten og dens motstandere. Under sin leder Hendrik Verwoerd utvidet NP apartheid, spesielt ved å omgjøre de reser­ verte områdene til 10 selvstyrte "hjemland" eller bantustaner. I 1970-årene fikk motstandskampen en fornyelse i form av "svartbevissthet" under Stephen Bikos karismatiske ledelse. I 1976 gjorde skolebarna i Soweto et spontant opprør mot "rennesteinsutdanningen". Politiet reagerte brutalt. Grupper ble skutt på, mennesker ble fengslet uten rettergang og man­ ge døde i varetekt. Omfattende streiker i 1973 fornyet arbei­

derklassens aksjonsvilje og en mektig fagforeningsorganisasjon ble organisert. 1 1980-årene forsøkte staten å reformere apartheid. En ny forfatning innførte et trekammerparlament som ga plass til indere og fargede, underordnet de hvite, mens de svarte ble holdt utenfor. Selv disse begrensede reformene var for mye for hardkantede boere, som stiftet Det konservative parti (CP) i 1982 og strømmet til Eugene Terreblanches nynazistiske Afrikaaner Weerstandsbeweging (Afrikaanernes motstands­ bevegelse). På den annen side ble de svarte bydelene rystet av lokale aksjoner, boikotter, fravær og streiker, mens ANCs militære fløy, Umkonto we Sizwe, trappet opp sin væpnede propagandakampanje. Den forente demokratiske front (UDF), med et nært forhold til ANC, brakte i 1983 sammen ulike antiapartheidgrupperinger og samordnet en vellykket boikott av valget til det nye parlamentet. Svart bevissthet fant uttrykk i Det azaniske folks organisasjon, som hadde for­ bindelser med PAC. 11984 ble en utvidet og politisk mer aktiv fagorganisasjon stiftet, Den sørafrikanske fagforeningskongressen (COSATU). Også kirken spilte en viktig rolle i kam▼ Britiske soldater slåss mot boerne i 1902.

153

Sør-Afrikas "hjemland" Apartheid innebar både rasemessig og territoriell adskillelse. I landlovene som Sør-Afrikas hvite parlament vedtok i 1913 og 1936, ble den afrikanske majoriteten henvist til 13 prosent av landets territorium. Disse landområdene lå til grunn for opprettelsen av 10 ''hjemland” eller "bantustans” fra 1958 og fremover, og var ment å skulle være steder hvor de svarte kunne utfolde seg politisk. Som uferdige puslespill var de delt opp i en mengde forskjellige områder. Innbyggerne ble ofte plassert i kulturer de ikke kjente seg hjemme i og fikk "hjemland" de aldri hadde sett. I tusenvis ble den såkalte "overskuddsbefolkningen" tvangsflyttet fra hvite områder og anbrakt i øde og fjerntliggende leirer. Politikken ble forsvart med at ulike etniske grupper hadde rett til å utvikle sin egen kultur. Den politiske hensikten var å begrense trusselen om en forent afrikansk nasjonalisme ved å skape eller vekke til live flere etniske nasjonalismer. Det økonomiske motivet var å opprettholde systemet med billig arbeidskraft. Afrikanske pendlerarbeidere som arbeidet i det "hvite" Sør-Afrika mottok lav lønn, med den begrunnelse at familiejordbruket i bantustanene bidro til inntekten. Bantustanene måtte også bære utgiftene til livsopphold for den uproduktive befolkningen og ble treffende kalt "losseplasser" for overflødige arbeidere og deres familier.

154

Seks hjemland motsto planene om "selvstendighet", mens Transkei, Bophuthatswana, Venda og Ciskei føyde seg. Ledelsen var ofte korrupt og ustabil; i Ciskey var det gjentatte kuppforsøk. Etter at ANC (African National Congress) ble tillatt i 1990, uttrykte noen bantustaner, som Transkei (Nelson Mandelas fødested) og KwaNgwane, vilje til å samarbeide med ANC og bli gjeninnlemmet i et forent Sør-Afrika etter apartheid. Andre var tilbakeholdende. Lucas Mangope i Bophuthatswana klamret seg til sitt personlige lensherredømme til siste stund, på tross av motstand i folket. Førsteminister Mangosuthu Gatsha Buthelezi i hjemlandet KwaZulu motsatte seg en forhandlingsløsning dominert av ANC og brukte sin maktbase til å sikre seg en nøkkelrolle i den nasjonale regjeringen. Etter valget i 1994 ble Sør-Afrikas fire provinser og de ti "hjemlandene" omgjort til ni regioner eller provinser, og et føderativt system var et hett debatt-tema.

▼ Boligbrakke i gruvedistrikt.

AFRIKA Sør-Afrika

pen, og motstandsveteranen erkebiskop Desmond Tutu ble tildelt Nobels fredspris i 1985. Fra 1985 ble det innført unntakstilstand for å knuse mot­ standen. Politiet og det militære hadde ubegrensede fullmak­ ter til å forfølge og undertrykke, og tusener ble drept eller fengslet uten rettergang. De svarte bydelene kom i et voldsgrep, især i Natal, hvor Inkathas frihetsparti, støttespiller for KwaZulu-lederen høvding Mangosuthu Buthelezi, angrep ANC-tilhengere. Volden spredte seg fra Natal til Transvaal og ble en alvorlig trussel mot fredsprosessen som president F.W. de Klerk hadde fått i bevegelse. 11990 opphevet han forbudet mot ANC, PAC og SACP og løslot mange politiske fanger, inklusive Nelson Mandela. Dette beredte grunnen for for­ handlinger mellom regjeringen og frigjøringsorganisasjone­ ne, og i desember 1991 ble et forhandlingsforum med deltakel­ se av alle partier etablert, Konvensjonen for et demokratisk Sør-Afrika (CODESA1). I mars 1993 ble forhandlingene gjen­ opptatt, selv om partiene på ytre høyre fløy og Inkathas frihetsparti (IFP) boikottet dem. IFP besluttet likevel å delta i det demokratiske rasenøytrale valget i april 1994. Valget resul­ terte i en ANC-ledet interimsregjering for nasjonal samling, med Nelson Mandela som landets første svarte president. F.W. de Klerk trådte til side for å bli en av to visepresidenter. ANC kontrollerte de mest strategiske regjeringspostene, men Nasjonalistpartiets Derek Kays fortsatte som finansminister og høvding Buthelezi fikk innenriksporteføljen. Sosiale og økonomiske trender Sør-Afrika er et fruktbart land og rikt på mineraler. Olje er eneste viktige mineral som ikke er funnet i drivverdige fore­ komster, men en avansert produksjon av olje fra kull dekker 40 prosent av landets drivstoffbehov. Oppdagelsen av dia­ manter i 1860-årene, og gull 20 år etter, la grunnlaget for landets moderne utvikling. Selv om ferdigvareproduksjon idag har overtatt som ledende sektor, er gruvedriften fortsatt strategisk viktig, idet Sør-Afrika står for 70 prosent av verdens gullforsyning. Sør-Afrika hadde imidlertid en tendens til å forlite seg på at utenlandske investeringer og teknologi skulle opprettholde landets vekstrate. Tilbakeslaget i verdensøko­ nomien i 1970-årene og den internasjonale sanksjonskampanjen i 1980-årene hadde innen 1990 drevet frem en økonomisk krise, men dens røtter lå dypt i den sørafrikanske samfunns­ strukturen. Kommersialiseringen av landbruket og mineralrevolusjonen på 1800-tallet utløste et umettelig behov for ufaglært arbeidskraft. Dette førte kinesiske og indiske kontraktsarbeidere til landet, mens konfiskasjon av jord, økte skatter og bylivets fristelser skapte et system som gjorde tusenvis av menn til omvandrende arbeidskraft. De arbeidet i dype gru­ ver og i fabrikker, bodde i mannsherberger og vendte hjem etter endt årskontrakt. Fagarbeidet ble opprinnelig utført av hvite håndverkere og læresvenner rekruttert fra utlandet. De benyttet fagorgani­ sering for å beskytte sine ferdigheter mot konkurransen fra billigere svart arbeidskraft. Pass ble utstedt, først til svarte menn og senere til kvinner, som ga dem adgang til byer i begrensede perioder, og kun for å arbeide. Forøvrig skulle de leve sine liv i bantustaner, noe som innebar tvangsforflytting av millioner av byboere uten pass til øde omplasseringsleire. Enkelte fikk rett til varig opphold i byene, men ble ikke tillatt å besitte eiendom. En vedvarende høy økonomisk vekst i 1960-årene gjorde knapt noe utslag på de svartes reallønn, noe som førte til aksjoner i arbeidslivet og politisk uro i 1970-årene. Kostnade­ ne ved apartheid begynte også å få virkning for de hvite. Ny teknologi i gruvene og kapitalintensiv industri innebar et skifte i etterspørselen fra ufaglærte arbeidere til faglærte ope­ ratører. Dette avslørte en akutt mangel på fagarbeidere som

følge av dårlig utdanning for svarte, med lav produktivitet som resultat. I 1980-årene gikk økonomien fra nedgang til katastrofe. Vekstraten stupte, inflasjonen steg, ledigheten øk­ te sterkt, og misnøyen fikk næring. Investorenes tillit var svekket, noe som styrket den internasjonale sanksjonskampanjen som ble koordinert av ANC. Kombinasjonen av sank­ sjoner, politisk uro og økonomisk tilbakeslag fremmet den politiske forhandlingsprosessen. Opprinnelig forfektet ANC en radikal økonomisk politikk, men den nye ANC-ledede regjeringen gikk inn for både økonomisk vekst og fordeling og la til side ethvert løfte om nasjonalisering, muligens med unntak for jord, men selv da bare mot rimelig kompensasjon. For å hanskes med fattigdoms- og ulikhetsproblemene i arven etter apartheid, forpliktet ANC seg til forbedringer innenfor helse, velferd og sysselsetting, og lovet å bygge én million hus i løpet av fem år. Kulturelle trender Kulturspørsmålet ble kinkig for anti-apartheidaktivistene, et­ tersom de ikke ønsket å undergrave kulturverdiene i en sammensatt befolkning. Således ble alle menneskers rett til "a bruke sitt eget språk, og til å utvikle sin egen folkekultur og sine egne skikker" nedfelt i *Frihetscharteret og brakt med inn i "Det nye Sør-Afrika" under en feiring av "regnbuenasjonen" i den begeistrede stemningen etter valget. I sin innsettelsestale som president la Mandela vekt på rasemessig toleranse. Språklig toleranse ble demonstrert ved å beholde afrikaans som et offisielt språk; den kulturelle toleransen ved å beholde boernes gamle nasjonalsang ved siden av den nye "Nkosi Sikeleii Afrika" (Gud velsigne Afrika); og den religiøse toleransen ved at både kristne, muslimske, hinduiske og jø­ diske religiøse ledere forrettet under innsettelsesseremonien. Den offisielle rehabiliteringen av afrikansk kultur ble sym­ bolisert ved at Mandelas innsettelse som president ble lov­ prist og bifalt av en tradisjonell isibongo (hyldningspoet) som ba om fred i nasjonen og visdom til dens nye leder.

A ANC-lederen Nelson Mandela etter frigivelsen i 1990.

155

LESOTHO

KONGERIKET LESOTHO

et fjellrike kongedømmet Lesotho er et av verdens minst utvildede land. Produksjonen er liten, og eksporten be­ står hovedsakelig av arbeidskraft til gruvene i Sør-Afrika. Lesotho er omgitt - og helt avhengig - av Sør-Afrika og følgelig sårbart for økonomiske blokader og politisk press. Basutoenes høvding Moshoeshoe 1 anså at landet var truet av boernes ekspansjon og anmodet i 1868 om britisk be­ skyttelse. Det ble innledningen på nesten hundre år med britisk styre. 11966 ble Lesotho et selvstendig, konstitusjonelt monarki under ledelse av høvding Leabua Jonathan fra Basu­ toland National Party (BNP), som Storbritannia og Sør-Afrika støttet. Jonathan viste seg å være lite tolerant overfor opposisjo­ nen, og tidlig i 1970-årene ble den demokratiske prosessen avbrutt. Motstanden mot BNP sydet, særlig innen det mer radikale Basutoland Congress Party (BCP). Dessuten ble Jonathans flørting med Sør-Afrika kortvarig, og han pådro seg Pretorias vrede ved å fordømme apartheidpolitikken i inter­ nasjonale fora og ved å la sørafrikanske frihetsbevegelser operere i og fra Lesotho. 11986 ble han fratatt makten ved et kupp støttet av Sør-Afrika. Kuppet åpnet for et militærråd ledet av generalmajor Justin Lekhanya. I 1990 avsatte Lek­ hanya kong Moshoeshoe 2 til fordel for sønnen, kong Letsie 3. Aret etter ble Lekhanya styrtet av yngre offiserer fra hæren, og oberst Elias Ramaema tok makten. BCP vant en overlegen seier ved valget i 1993.

D

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________

1884

Basutoland (nå Lesotho) erklæres som område under britisk overhøyhet (styrt av en høykommissær)

1952

Basutos kongressparti (BCP) stiftes med Ntsu Mokhele som formann

1958

Basutos nasjonale parti (BNP) stiftes med høvding Leabua Jonathan som formann

1966

Lesotho blir selvstendig under ledelse av høvding Leabua Jonathan

1970

Valg annulleres og unntakstilstand erklæres etter valgsei­ er til BCP

1974

Kong Moshoeshoe 2s utøvende makt innskrenkes og Le­ sotho blir et konstitusjonelt demokrati

1982

Sør-Afrika innleder raid mot ANC-tilhengere og -baser i Lesotho

1986

Militærjunta tar makten etter kupp

1988

Unntakstilstand erklæres

1991

Kupp bringer oberst Elias Ramaema til makten

1993

BCP får makten i demokratisk valg

NØKKELDATA

Hovedstad

Maseru

Folkemengde

Areal

(1991) 1 806 000

30 355 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 59,5 (1989) USD 470

Monarki assistert av et militærråd

Konstitusjon

Uavhengighetsdato

4. oktober 1966

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; SADCC

Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 loti (m) - 100 lisentc

Offisielt språk

Sotho; engelsk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) L. Jonathan (1966-86); gen.maj. J. Lekhanya (1986-91); oberst (senere gen.maj.) E. Ramaema (1991-93);- Ntsu Mokhehle (1993-)

156

Økonomiske og sosiale trender På slutten av 1980-tallet bodde over 90 % av befolkningen i landsbyer selv om bare 13 % av jorden er dyrkbar. I tillegg til selvbergingsjordbruk med dyrking av mais, durra og hvete produseres det diamanter, ull og mohair. Lesotho er ubønnhørlig knyttet til sin store nabo. Landet har inngått en toll- og pengeunion med Sør-Afrika, men økonomien er fremfor alt dominert av eksport av arbeids­ kraft, og gruvearbeidernes pengeoverføringer utgjør over halvdelen av Lesothos BNP. På slutten av 1980-årene ble det anslått at ni av ti basutoer i lønnet arbeid var sysselsatt i Sør-Afrika. Det var hovedsakelig menn da kvinner ifølge loven ikke hadde adgang til å arbeide utenfor landets grenser. Landsbyfamilienes levestandard var ofte avhengig av hvor mange familiemedlemmer som var i lønnet arbeid. Bedrestil­ te familier brukte inntekten til å investere i ressurser som buskap, såvarer og redskaper og til å sikre seg den lokale høvdingens gunst fordi han foresto tildelingen av retten til å bruke jorden. Nedgang i jordbruket betydde imidlertid at også disse husholdningenes skjebne var usikker. Lesothos økonomiske fremtid vil fortsatt være uviss på grunn av sterk avhengighet av støtte utenfra. I 1991 startet arbeidet med ærgjerrige og kostnadskrevende planer for høylandsområdene. Utbyggingen skal gi grunnlag for salg av vann til Sør-Afrika og som et biprodukt sikre at Lesotho blir selvforsynt med vannkraft. Ifølge planene skal totalkapasite­ ten være 200 MW innen 2003. Kulturelle trender Etter afrikanske forhold kan basutonasjonen vise til en be­ merkelsesverdig kulturell og språklig samhørighet. Den ble formet av Moshoeshoe 1 ut fra beskjedne grupper av over­ levende stammefolk som flyktet opp i fjellene i kjølvannet av "jammerkrigene" tidlig på 1800-tallet da zulustaten oppstod.

AFRIKA

NAMIBIA

REPUBLIKKEN NAMIBIA

amibia (tidligere Sørvest-Afrika) var lenge kjent som Afrikas siste koloni og blé selvstendig først i 1990. Kolo­ nistatusen skriver seg fra 1884 da Tyskland proklamerte lan­ det som sitt protektorat. Deretter fulgte en periode med på­ tvunget kolonistyre. Tyskland mistet territoriet som følge av nederlaget i første verdenskrig da seirende naboland fikk kontroll over landets kolonier, som ble mandatområder un­ der Folkeforbundet. Namibia tilfalt Sør-Afrika. 1 1920-årene utnyttet Sør-Afrika Namibia for å gi rimelige landområder til egne, hvite bønder. De strømmet inn, for­ trengte den afrikanske befolkningen fra to tredjedeler av landet og forviste dem til reservater som ble leverandører av arbeidskraft til de hvites farmer og gruver. Det oppsto en motstandsbevegelse som gradvis ble mer organisert, og i 1960 ble SWAPO (South West African People's Organization) dan­ net. SWAPO samlet internasjonal støtte mot Sør-Afrikas ok­ kupasjon. Sør-Afrika avviste alle forsøk på å få i stand en minnelig løsning og avslo å iverksette FNs resolusjon 435, som fastsatte vilkår for overgang til selvstyre. I stedet forsøkte Sør-Afrika å få til en rekke indre ordninger. Opprinnelig ble Namibia styrt som en del av Sør-Afrika med apartheidlover og såkalte "ban­ tustans" eller etniske hjemland. På slutten av 1970-tallet for­ søkte imidlertid Sør-Afrika å etablere en ny stat, og redskapet var det etnisk baserte Democratic Turnhalle Alliance (DTA), som var dominert av hvite, og bantustanadministrasjonene. DTA maktet ikke å oppnå tillit i folket, og i 1983 kom Namibia igjen under direkte sørafrikansk styre. Sør-Afrika fortsatte å støtte indre krefter som sto i opposisjon til SWAPO, og å motsette seg forhandlinger. Tropper og politi fra Sør-Afrika opprettet og kontrollerte en hær i Namibia, en politistyrke og en lang rekke paramilitære antiopprørsenheter, hvorav den mest kjente var Koevoet, som var beryktet for sin brutalitet og grusomhet. I april 1989 samtykket Sør-Afrika omsider i våpenhvile, og FN overvåket overgangen til selvstyre. SWAPO gikk seirende ut av valget til grunnlovsforsamling, som banet vei for selv­ stendighet (mars 1990). 1 1991 innrømte Sør-Afrika at landet hadde finansiert DTA, som fremsto som en dalende stjerne ettersom SWAPO vant nok en overbevisende seier ved valget i 1992.

N

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________

1920

Området, tidligere tysk protektorat, administreres av SørAfrika under mandat fra Folkeforbundet

1960

Det sørvestafrikanske folkets organisasjon (SWAPO) stif­ tes

1968

De forente nasjoner tar offisielt i bruk navnet Namibia

1971

Den internasjonale domstolen erklærer Sør-Afrikas okku­ pasjon av Namibia ulovlig

1973

De forente nasjoner anerkjenner SWAPO som det namibi­ ske folkets rette representanter

1988

Sør-Afrika, Angola og Cuba undertegner protokoll i Genéve om å inngå fredelig overenskomst

1989

Våpenhvile og Namibias første frie valg

1990

Namibia får full selvstendighet i mars

1992

Walvis Bay underlegges felles sørafrikansk/namibisk ad­ ministrasjon; SWAPO vinner overlegen valgseier

NØKKELDATA Hovedstad

Windhoek

Folkemengde Areal

(1991)1 334 000

823 144 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991)1,6 (1989) USD 1300

Konstitusjon Republikk med to lovgivende kamre (Nasjonalfor­ samlingen; Nasjonalrådet) Uavhengighetsdato

20. mars 1990

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; SADCC

Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 sørafrikansk rand ® - 100 cent

Offisielt språk

Afrikaans; engelsk

Viktigste religion

Luthersk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten Nujoma (1990-)

President Sam

Økonomiske og sosiale trender Den første bosettingen besto av ulike bantufolk, i nord særlig ovambo og okavango som drev blandingsjordbruk, lenger sør nama, herero og damaras som holdt fe. Namibia er også hjemland for over 20 000 buskmenn (khoisan) og rundt 80 000 hvite av tysk og nederlandsk opprinnelse. Landet er regnfattig, og jordbruket er stort sett begrenset til storfe- og saue­ hold. Namibia importerer det meste av det landet forbruker, og eksporterer det meste av det som produseres. I gruvene utvinnes først og fremst diamanter, uran og uedle metaller som bidrar med omtrent en fjerdedel av BNP. Økonomien er fortsatt dominert av tre multinasjonale selskaper, hvorav det viktigste er Anglo-American Corporation of South-Africa. Jordbruk og fiske står for ca. en tiendedel av BNP. I Namibias geriljaleirer, landsbyer og byområder ble tradi­ sjonelle sanger og danser tilpasset og fremført. Etniske og historiske ulikheter og krigens herjinger har imidlertid sørget for at kampen for en ekte nasjonal kultur, som streber etter enhet samtidig som den anerkjenner mangfold, vil bli lang og vanskelig. 157

ANGOLA

FOLKEREPUBLIKKEN ANGOLA

VIKTIGE BEGIVENHETER 1891

Portugal anerkjennes som kolonimakt i Angola

1926

Salazar til makten i Portugal; kolonistyret blir mer brutalt

1956

Folkebevegelsen for Angolas frigjøring (MPLA) grunnleg­ ges under ledelse av Agostinho Neto

1961

Væpnet kamp innledes

1966

Nasjonalunionen for Angolas fulle selvstendighet (UNITA) stiftes med Jonas Savimbi som formann

1975

Angola oppnår full selvstendighet etter militærkupp - cu­ banske styrker ankommer

1988

Overenskomst mellom Angola og Sør-Afrika om namibisk selvstendighet og tilbaketrekning av cubanske styrker

1991

Flerpartisystem innføres; MPLA og UNITA undertegner fredsavtale

1992

MPLA vinner parlaments- og presidentvalget, men UNITA aksepterer ikke resultatene og krigen gjenopptas

NØKKELDATA

Hovedstad

Luanda

Folkemengde

Areal

(1991) 10 284 000

1 246 700 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 8,2 (1989) USD 620

Konstitusjon Flerpartirepublikk med ett lovgivende kammer (Folkets forsamling) Uavhengighetsdato

Viktige SADCC

11. november 1975

internasjonale

Myntenhet

organisasjoner

OAU;

ACP;

1 kwanza (Kw) = 100 Iwei

Offisielt språk

Portugisisk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (1975-79); J. dos Santos (1979-)

158

FN;

(President) A. Neto

Angola er rikt på mineralressurser og har en strategisk beZxliggenhet ved Atlanterhavet. Selv om portugisiske han­ delsstasjoner hadde eksistert langs kysten siden 1500-tallet, var det først på slutten av 1800-tallet at landet ble kolonisert av Portugal. En brutal form for kolonialisme holdt stand så lenge regjeringen i Lisboa var ledet av diktatorer på høyre fløy, først Salazar fra 1926, deretter etterfølgeren Marcelo Caetano inntil han ble fjernet ved et ublodig militærkupp i 1974. Urolighetene som brøt ut i Angola i 1961, innledet 13 års geriljakrig mot portugisisk styre i det sørlige Afrika. I Angola klarte ingen enkelt nasjonalistgruppe å sikre seg en uan­ gripelig posisjon i løpet av krigen. Det var Movimento Popular de Libertagåo de Angola (MPLA, senere MPLA-Arbeidets parti), ledet av Agostinho Neto, som tok makten ved frigjørin­ gen i 1975. Som det mest forskjelligartede av tre store partier hadde MPLA en sterk stilling i byene, omfattet mange intel­ lektuelle og gikk inn for en utpreget sosialistisk politikk. Indre splittelse i partiet ble dempet av Netos etterfølger, José Eduardo dos Santos, men nesten umiddelbart ble partiet utfordret av de andre frigjøringsbevegelsene og måtte sette sin lit til bistand fra kubanske tropper for å beholde makten. Frente National de Libertagåo de Angola (FNLA) kom raskt i bak­ grunnen i forhold til Uniåo National para a Independéncia Total de Angola (UNITA), som var involvert i borgerkrig med MPLA-Arbeidets parti til midten av 1991. Jonas Savimbis UNITA hadde en etnisk tilhengerskare og ble støttet av USA, som var misfornøyd med Angolas troskap mot Moskva, samt av Sør-Afrika som var imot Angolas gjest­ frihet overfor sørafrikanske og namibiske geriljastyrker. Slut­ ten på den kalde krigen og Namibias uavhengighet endret disse alliansene, og UNITA aksepterte å delta ved valget i september 1992. Etter MPLAs overbevisende seier ble fiendt­ lighetene gjenopptatt. Til tross for forsøk på fredsmegling i regi av FN mistet flere tusen mennesker livet. Økonomiske og sosiale trender Angola har rikelig med dyrkbare landarealer og mineral­ ressurser, særlig olje. Under portugiserne omfattet avlingene for salg kaffe, bomull, sisalhamp og sukker. I den siste delen av kolonitiden ble det imidlertid investert i produksjonsut­ styr og infrastruktur, og ved frigjøringen hadde Angola en relativt blomstrende økonomi. Fra midten av 1970-årene led økonomien sterkt på alle måter. Portugiserne trakk seg ut, og landet mistet dermed vitale menneskelige ressurser, mens krigen med UNITA og Sør-Afrika hemmet produksjonskapa­ siteten og gjorde avkastningen i jordbruket vanskelig. 11990 oppsto alvorlig hungersnød i sør. I byene var den lokale valutaen verdiløs, og butikkene hadde få varer å selge. Krisen fikk MPLA-Arbeidets parti til å revurdere sin eksklusive alli­ anse med østblokken og vende seg til Det internasjonale pengefond og Verdensbanken for å få lån. Angola er en sekularisert stat der alle religioner blir respek­ tert. Portugiserne brakte kristendommen til landet, men selv så sent som i 1990 var det stor oppslutning om tradisjonelle stammereligioner. Heller ikke de opprinnelige afrikanske språkene er fortrengt selv om portugisisk benyttes av den utdannede eliten og er offisielt språk. Spredt befolkning, etnisk mangfold, dårlige forbindelser mellom by og land og fiendtligheter etter frigjøringen har vanskeligjort den utvik­ lingen som grunnloven forplikter til. Angola er fortsatt sterkt splittet.

AFRIKA

KONGO

REPUBLIKKEN KONGO

å 1880- og 1890-tallet annekterte franskmennene en stor del av Ekvatorial-Afrika, også det som i dag tilsvarer Fol­ kerepublikken Kongo. I 1908 ble Fransk Ekvatorial-Afrika omgjort til en administrativ føderasjon som omfattet MellomKongo samt tre andre deler. Mellom-Kongos grenser kom senere til å utgjøre den uavhengige republikkens grenser. Brazzaville var hovedstad både i kolonien og i føderasjonen. Det viste seg umulig å bygge opp en komplett infrastruktur i et så stort og grisgrendt område. For å fremme utviklingen fikk privateide konsesjonsselskaper frie hender. Dette førte til grov utbytting av den innfødte befolkningen, som ble tvun­ get til å selge eksportvarer til spottpriser. 70 000 arbeidere døde under byggingen av jernbanen fra Pointe Noire til Brazzaville. På 1920-tallet møtte franskmennene omfattende motstand, særlig i miljøet rundt religiøse ledere. Først i 1931 lyktes det å opprette fred i kolonien. Etter annen verdenskrig ble det vedtatt reformer som an­ sporet til lokal politisk virksomhet, men nasjonalistbevegelsene hadde bare en håndfull utdannede personer å støtte seg til og oppnådde aldri massiv oppslutning som i andre kolonier. Landet ble selvstendig i august 1960. Allerede før 1960 var det klart at Kongos politikk ville utarte til en kamp mellom nord og sør på grunn av de etniske ulikhetene i landet. Tre fjerde­ deler av befolkningen bodde i sør. Folk i nord var nok tall­ messig underlegne, men dominerte til gjengjeld i de væp­ nede styrker. Den første presidenten, Abbé Fulbert Youlou, ble styrtet i et opprør i august 1963. Hans etterfølger Alphonse MassembaDébat, også fra sør, la om kursen mot venstre og opprettet Mouvement National de la Révolution (MNR). Det varte ikke lenge før presidenten fikk vansker med radikale elementer i partiet og måtte gå av i september 1968. En offiser fra nord, kaptein Marien N'Gouabi, overtok presidentvervet og opp­ rettet et marxist-leninistisk parti, Parti Congolais du Travail (PCT), som gradvis avløste MNR. I januar 1970 ble landet omdøpt til Folkerepublikken Kongo. N'Gouabi satt ved makten inntil han ble myrdet i mars 1977. Oberst Joachim Yhombi-Opango ble deretter statsoverhode, men mistet de radikales støtte og gikk av i mars 1979. En annen offiser fra nord, oberst Denis Sassou-Nguesso, overtok presidentembetet, overlevde flere kuppforsøk og ga landet det mest stabile styret det noensinne hadde hatt. Den nye presidenten tok gradvis avstand fra forgjengernes revolusjo­ nære, marxistiske retorikk og opprettet forbindelser med en lang rekke land, men i 1991 ble han tvunget til å gi etter for krav om et demokratisk flerpartisystem. En nasjonalkongress avholdt i 1991 fratok presidenten det meste av hans makt og opprettet et såkalt "høyere råd" for å styre landet. Tømmer var landets fremste eksportartikkel frem til 1970tallet. Mot midten av 1980-tallet sto olje og naturgass for 80 % av eksportinntektene. Sent på 1980-tallet bodde omtrent hal­ ve befolkningen i byer, og Brazzaville hadde 600 000 inn­ byggere. Med en inntekt pr. innbygger på 990 USD er Kongo et u-land i mellomgruppen, men utenlandsgjelden var nær 4 milliarder USD ved utgangen av 1980-årene, slik at Kongo faktisk er Afrikas mest gjeldstyngede land målt pr. innbygger.

P

VIKTIGE BEGIVENHETER

1908

Den administrative føderasjonen Fransk Ekvatorial-Afrika opprettes

1960

Den franske kolonien Moyen-Congo får selvstendighet som Republikken Kongo

1963

Folkelig opprør styrter landets første president

1969

Marxist-leninistisk regime opprettes under president Ngouabi

1977

Ngouabi blir drept i attentat

1979

Sassou-Nguesso overtar som president

1991

Nasjonalkonferanse innskrenker presidentembetets makt

NØKKELDATA

Hovedstad

Brazzaville

Folkemengde

Areal

(1991)2 335 000

342 000 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 6,8

(1989) USD 930

Konstitusjon Folkerepublikk med ett lovgivende organ (Folkets nasjonale forsamling)

Uavhengighetsdato

15. august 1960

Viktige internasjonale organisasjoner Myntenhet

FN; OAU; ACP

1 CFA franc (CFAF) = 100 centimes

Offisielt språk

Fransk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Foulbert Youlou (1960-63); Alphonse Massemba-Débat (1963-68); major Alfred Raoul (1968-69); kapt. Marien Ngouabi (1969-77); oberst Joachim Yhombi-Opango (1977-79); oberst Denis SassouNguesso (1979-92); Pascal Lissouba (1992-)

159

ZAIRE

REPUBLIKKEN ZAIRE

et enorme området som utgjør det som i dag er Zaire, var på 1800-tallet en kompleks mosaikk av ulike etniske grupper. De fleste av dem snakket bantudialekter og levde i små høvdingriker eller selvstendige landsbysamfunn. Videre fantes det to betydelige kongedømmer i sør. På 1880- og 1890-tallet kom hele området under frihandelsområdet Kon­ gos kontroll. Kongo var et nokså spesielt fenomen, dvs. én og samme manns fikse idé, prosjekt og eiendom. Denne mannen var ingen ringere enn kong Leopold 2 av Belgia, som i denne sammenhengen faktisk opptrådte som privatperson. Frihan­ delsområdet Kongo var i hovedsak et kommersielt foretagen­ de som grunnleggeren skulle høste fordel av. Det kunne ikke skje på noen annen måte enn ved hensynsløs utbytting av den innfødte befolkningen. Rapporter om grusomhetene som kunne tilskrives regimet, vakte en storm av protester i Belgia og andre land, og kongen ble tvunget til å overdra ansvaret for området til den belgiske stat i 1908. Belgierne hadde ingen erfaring i kolonistyre. Pragmatiske som de var, gikk de i gang med reformer for å utvikle sin ufrivillig ervervede koloni. Koloniens økonomi var solid tuf­ tet på plantasjelandbruk og utvinning av kopper og andre mineraler. Transportsystemet var godt utbygd, og grunnsko­ le- og fagutdanning allment tilgjengelig. Belgisk Kongo frem­ sto faktisk som en mønsterkoloni. Belgisk styresett var imid­ lertid mer autokratisk enn britisk og fransk. Kongoleserne hadde ikke adgang til høyere utdanning eller til overordnede stillinger i forvaltningen. Pressefrihet var et ukjent begrep. Det samme var representative institusjoner. Selvsagt var det umulig å isolere landet fra nasjonalistfeberen som grep om seg andre steder etter annen verdenskrig, og i 1957 innførte belgierne politiske reformer. Helt brått kom nasjonalistiske følelser i kok, og etniske strider brøt ut. Ved utgangen av 1959 var kolonien blitt umulig å styre. Det første landsdekkende valget ble holdt i mai 1960. En måned senere ble Belgisk Kongo uavhengig. I ukene som fulgte, gjorde den kongolesiske hæren mytteri mot de hvite offiserene. Mange belgiere flyktet fra landet. En utbryterbevegelse anført av Moise Tshombe tok makten i den rikeste provinsen, Katanga, i sørøst. Statsminister Patrice Lu­ mumba, den mest karismatiske av landets politiske skikkel­ ser, appellerte fortvilet til FN om hjelp. Deretter fulgte en voldelig og forvirrende periode. Lumumba ble fjernet i sep­ tember 1960. I begynnelsen av 1961 ble han tatt til fange og myrdet av sine motstandere i Katanga, men FN grep inn og reduserte til slutt utbryternes makt. I 1964 ble samlingsre­ gjeringen konfrontert med en like alvorlig oppstand organi­ sert av Lumumbas tilhengere i landets østlige provinser. Den ble slått ned av en styrke bestående av raskt rekrutterte leiesoldater. I november 1965 grep general Mobutu makten i et ublodig kupp etter å ha spilt en aktiv rolle i kongolesisk politikk siden 1960. Mobutu gikk deretter i gang med å bygge opp et meget personlig styresett, og i 1990 hadde landet hatt et stabilt regime i 25 år. 11966 grunnla han Mouvement Populaire de la Révolution (MPR), som var landets eneste politiske parti. Presi­ dentens egen stilling ble forsterket gjennom persondyrkelsen regimet oppmuntret til. Kjernen i mobutuismen var beskyt­ telse, bestikkelser og overvåking. Samtidig utnyttet presiden­ ten sin ukontrollerte stilling til å skaffe seg en enorm personlig formue. I 1971 endret han landets navn fra Kongo til Zaire (som er et annet navn på landets største elv). Mobutu viste seg like snedig i forhold til vestmaktene. Han

D

VIKTIGE BEGIVENHETER

1908

Belgia overtar Kongo-regionen fra kong Leopold 2

1957

Belgia innfører politiske reformer som fører til etnisk rivali­ sering

1960

Belgisk Kongo får selvstendighet. Opprør i hæren og Katangas løsrivelse leder til FN-intervensjon

1961

Tidligere statsminister Patrice Lumumba myrdes

1964

Opprør i Øst-Kongo

1965

General Mobutu blir president etter kupp

1971

Landets navn endres til Zaire

1977

Nasjonalfronten for Kongos frigjøing (FNLC) invaderer Shaba

1991

Nasjonalkonferanse velger ny regjeringssjef

NØKKELDATA

Hovedstad

Kinshasa

Folkemengde Areal

(1991) 34 964 000

2 345 095 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 14,9

(1989) USD 260

Konstitusjon Ettpartirepublikk med ett lovgivende kammer (Lovgivningsrådet) Uavhengighetsdato

30. juni 1960

Viktige internasjonale organisasjoner

Myntenhet

FN; OAU; ACP

1 zaire (Z) = 100 makuta

Offisielt språk

Fransk

Viktigste religion

Romersk-katolsk kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) J. Kasavubu (1960-65); gen. J.D. Mobutu (1965-)

160

AFRIKA

visste å betone sitt lands strategiske betydning i forhandlinger med USA og minne bistandsytere i Belgia, Frankrike og andre vestlige land om Zaires enorme økonomiske potensial. Satsin­ gen på utenlandske støttespillere betalte seg i 1970-årene da Mobutu ble konfrontert med en alvorlig trussel, nemlig in­ vasjonen av landets rikeste provins, Shaba (tidligere Katanga), organisert fra Angola i 1977. Landet ble invadert på nytt i 1978 av en styrke som kalte seg Front National pour la Libération du Congo (FNLC), og som stort sett besto av veteraner fra Katanga. Mobutu fikk omgående militær støtte fra Marokko, Frankrike og Belgia og kunne slå inntrengerne tilbake. Opposisjonen, som ble holdt i stramme tøyler på 1980tallet, sto frem i 1991 og holdt en nasjonal konferanse, som i august 1992 valgte en regjering ledet av Etienne Tshisekedi. Med den mektige presidentgarden under sin kommando har Mobutu motstått alle forsøk på å redusere hans autoritet. Ved inngangen til 1993 var landet rammet av voksende politisk uro, hyperinflasjon og en vaklende økonomi. Økonomiske og sosiale trender Zaire har potensial til å bli Afrikas rikeste land takket være store, uutnyttede landbruksarealer, uendelige skoger, et nett­ verk av elver som sikrer landet både transportveier og vannkraftressurser, og et stort forråd av mineraler. I belgiernes tid ble landet velsignet med den mest komplette infrastrukturen i hele det tropiske Afrika, og kolonistaten spilte en viktig rolle i utvikling av gruveindustri, plantasjelandbruk og et effektivt kommunikasjonssystem. Med unntak av et kortvarig oppsving fra 1968 til 1973 har

årene etter frigjøringen vært preget av økonomisk stagnasjon og tilbakegang, delvis som følge av ødeleggelser i forbindelse med indre konflikter fra 1960 til 1965. Zairiseringsprogrammet iverksatt i 1973 resulterte i at hundrevis av forretningsvirk­ somheter i utenlandsk eie innen handel, industri og landbruk ble ekspropriert og overtatt av lokale eiere, noe som fikk katastrofale følger for produktiviteten. Andre negative fak­ torer, særlig svingninger og fall i priser for eksportvarer, har stått utenfor landets kontroll. Dette har hatt særlig alvorlige følger for gruveindustrien, som står for 80 % av eksportinn­ tektene. Prisstigningen på industridiamanter i 1980-årene ble totalt underminert da kopper- og koboltprisene falt, og Zaire sank ned i bunnløs gjeld. 11988 var utenlandsgjelden hele 7 milliarder USD. Nedbetalingen slukte nesten halvdelen av landets eksportinntekter selv om myndighetene fulgte innstrammingstiltakene foreskrevet av Det internasjonale pen­ gefond (IMF) til punkt og prikke og et forsøk på å reforhandle tilbakebetalingsvilkårene for Zaires gjeld til Belgia gikk gjen­ nom på tross av belgiske protester mot Mobutus korrupsjon. Mobutu truet da med å velge Frankrike som sin viktigste handelspartner. For zairere flest har den skjeve utviklingen medført en jevn reduksjon av levestandarden. Situasjonen forverret seg ytterligere i 1992 på grunn av hyperinflasjon.

▼ Kamphandlinger i Katanga i begynnelsen av 1960-årene.

161

NIGERIA

DEN FØDERATIVE REPUBLIKKEN NIGERIA

igeria er Afrikas folkerikeste stat. Etter at landet ble selvstendig, har styresettet skiftet mellom flerpartidemokrati og påtvunget militærstyre. Nigeria var okkupert av Storbritannia fra 1861 til 1903.11914 ble Nord- og Sør-Nigeria samlet til ett koloniområde mens Lord Lugard var generalguvenør, men det skjedde ingen forening av folkegruppene, og det fantes ingen allnigerianske folkevalgte institusjoner. 11938 ble den sørlige delen delt i en østregion, stort sett bebodd av iboer, og en vestregion, ho­ vedsakelig befolket av yoruba. Skoler drevet av misjonærer var tillatt i nord, men ikke i sør, og dette resulterte i manglen­ de balanse innen skolesektoren. En ibo, Nnmadi Azikiwe, dannet National Council of Ni­ geria and the Cameroons (NCNC) i 1944 for å kjempe for selvstendighet, og advokaten Obafemi Awolowo fra yorubafolket startet Action Group for å bekjempe valget i 1951. 56 % av befolkningen bodde i nord, men reagerte defensivt ved å danne et konservativt parti, Northern People's Congress (NPC), under ledelse av Sir Ahmadu Bello, sardaunaen fra

N

VIKTIGE BEGIVENHETER___________

1900

Nigeria blir britisk maktområde

1960

Nigeria blir selvstendig

1963

Republikansk forfatning innføres

1966

Oberst Gowon leder ny regjering etter kupp av gen.maj. Aguigi-lronsi

1979

President Obasanjo overlater makten til den valgte sivile presidenten Shehu Shagari

1983

Muhammed Buhari gjennomfører et fjerde militærkupp

1988

De væpnede styrkers regjerende råd (AFRC) innleder kon­ trollert tilbakevending til sivilt styre

1993

Det femte militærkuppet

NØKKELDATA

Hovedstad

Abuja

Folkemengde

Areal

(1991) 123 779 000

923 768 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 134,0

(1989) USD 250

Konstitusjon Føderal republikk midlertidig styrt med krisefullmakter av De væpnede styrkers regjerende råd (AFRC) Uavhengighetsdato

1. oktober 1960

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; ECOWAS; OPEC Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 nigeriansk naira (N) = 100 kobo

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Islam*I.

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (Statsminister) Sir A.T Balewa (1960-66); (militærdiktator) gen.maj. J. Aguigi— Ironsi (jan—juli 1966); ob.ltn. Y. Gowon (1966—75); gen. M. Ramat Mohammed (1975-76); (statsoverhode) gen. O. Obasahjo (1976-79); (president) A. Shehu Shagari (1979-83); (militærdiktator) gen. M. Buhari (1984-85); (president) gen.maj. I. Babangida (1985-93); gen. Sanni Abacha (1993-)

162

AFRIKA

Ibo-folket Iboenes energi i yrkeslivet og alt som var knyttet til den moderne utvikling var, sammen med deres intense stammelojalitet, på én gang både deres styrke og årsaken til den mistenksomheten de fremprovoserte hos andre folkegrupper i Nigeria. Før kolonistyret hadde iboene en lang tradisjon for politisk organisasjon i lokalmiljøet som var basert mer på konkurranse om status enn på nedarvet høvdingverdighet. I kolonitiden, og styrket av utdanningen fra misjonsskolene og sin kirkelige tilhørighet, kastet iboene seg inn i modernise­ ringsprosessen; familier og klaner gikk sammen om å bygge skoler og sende studenter utenlands for å tilegne seg kvalifikasjoner. Iboene dro fra sine egne overbefolkede områder for å skaffe seg jobber i andre distrikter, i statsap­ paratets mellomsjikt eller for å drive privat virksomhet. De lyktes bra, men holdt avstand, ofte også boligmessig, til andre kulturer. Hjemme avviste iboene det påtvungne indirekte styret i form av "fullmaktshøvdinger" og gikk snart i gang

Sokoto, og Sir Abubakar Tafawa Balewa, en reformvennlig konservativ. Generalguvenøren, Sir John Macpherson, be­ svarte presset med en rekke nye forfatninger som beveget seg i retning av selvstyre. 1. oktober 1960 ble den føderale staten Nigeria selvstendig, men den føderale statsministeren, Abu­ bakar Tafawa Balewa, ble overskygget av sardaunaen, dvs. den regionale statsministeren, i nord. Azikiwe ble landets titulære president, og høvding Awolowo ble opposisjons­ leder, men slo snart inn på en radikal politisk kurs og ble fengslet for forræderi. Den føderale regjeringen erklærte unntakstilstand og overtok styringen av vestregionen i seks måneder inntil innsettelsen av Samuel Akintola, en vasall av en sardauna, hadde funnet sted. Det etterfølgende regionalvalget ble manipulert og resulterte i omfattende opptøyer i vest. Til slutt gjorde syv majorer fra hæren, de fleste iboer, et kuppforsøk i januar 1966 og myrdet Balewa, sardaunaen og Akintola samt fire av de fem høyere offiserene fra nord. Kuppmakerne ble arrestert, men de gjenværende medlem­ mene av den føderale regjeringen var redde og overlot mak­ ten til generalmajor Aguiyi-Ironsi, som selv var ibo. AguiyiIronsi maktet ikke å lege sårene etter dette ensidige kuppet og pådro seg Nord-Nigerias harme etter et vedtak om sammen­ slåing. I juli ble han selv myrdet sammen med 200 andre ibosoldater under et motkupp organisert fra nord. Derved kom den kristne oberst Yakubu Gowon, som tilhørte en minoritetsstamme i nord, til makten. Gowon sikret seg ikke oppslutning i Øst-Nigeria. Ytterligere massakrer av iboer fant sted i nord, og åtte måneder senere erklærte østregionen seg selvstendig under navnet "Republikken Biafra" under ledel­ se av regionalguvenør Emeka Ojukwu. Etter to og et halvt år med bitter borgerkrig ble Nigeria gjenforent etter at den føderale hæren hadde seiret. Enheten ble sikret gjennom politikken Gowon førte for å lege nasjo­ nens sår, og der nøkkelordene var forsoning, gjenreisning og rehabilitering. Gowon utformet en struktur med tolv delsta­ ter, som var ment å danne et sikkert grunnlag for et mer sentralt dominert, føderalt system. I juli 1975 ble imidlertid Gowons regjering, som var blitt stadig mer korrupt, kastet i et ublodig kupp. Etterfølgeren, Murtala Muhammad, iverksatte en intensiv politikk for å gjenreise moralen. Han utpekte også 49 eldre til å utarbeide et

med å velge lokalstyre. Andre stammer mistenkte iboenes supereffektive stamme-fagforeninger for å skape monopoler på arbeidsmarkedet og for å legge hemmelige politiske planer. Etter frigjøringen følte iboene seg utstøtt, ettersom "nord­ politikken" utelukket dem fra å ta arbeid i den regionen, og de ble sett på som juniorpartnere i regjeringssamarbeidet mellom NPC og NCNC. Det blodige militærkuppet i januar 1966 ble oppfattet som et ibo-komplott. Trykket fra "ungtyrkerne", iboer sultne på jobbmuligheter, fikk general Ironsi til å utstede det katastrofale samlingsdekretet i mai 1966, og mas­ sakrene som fulgte påførte iboene store lidelser. Overmodige ibo-rådgivere drev guvernøren i Østregionen, Emeka Ojukwu, til å erklære Biafras løsrivelse. I to og et halvt år maktet iboenes fremragende samarbeidsinnsats på alle nivåer å forsvare Biafra mot en overveldende overmakt. Etter Biafras sammenbrudd endret iboene kurs. Bemerkelsesverdig hurtig tilpasset de seg på ny Nigerias økonomiske og politiske liv.

utkast til forfatning. I februar 1976 ble Muhammad myrdet i et mislykket kupp, og etterfølgeren, general Obasanjo, som hadde vært hans nestleder, fortsatte Muhammads politikk og overførte 1. oktober 1979 makten til en valgt, sivil president, Shehu Shagari. Den nigerianske forfatningen viste seg svært lite tjenlig for å hindre korrupsjon og styre økonomien. Kom­ binert med valgfusk i 1983 og et katastrofalt fall i oljeprisen resulterte denne mangelen i nok et kupp 31. desember 1983. General Buhari, som tok makten etter kuppet, innførte en streng militær politikk før han i 1985 falt som offer for ytterli­ gere et kupp anført av hans nestleder, general Ibrahim Babangida. Babangida trakk inn mange sivile i sin politikk for å endre forfatningen, utvikle to politiske partier og forberede Nigeria for en tredje periode med sivilt styre. Det ble opp­ rettet to nye delstater slik at det ble totalt 21. Lokalvalg ble avholdt i 1990, mens delstatsvalg ble planlagt avholdt i 1991. Etter et mislykket presidentvalg i 1993 resignerte Babangida og overlot makten til Ernest Adegurle Shoneka som ledet en interimsregjering. Alvorlig politisk uro fulgte, og i november overtok forsvarsministeren, general Sanni Abacha, som stats­ overhode. Abacha gjeninnførte forfatningen av 1979 og lovte å arbeide for en ny overgang til sivilt styre. Økonomiske og sosiale trender I kolonitiden var Nigerias økonomi basert på eksport av jordnøtter og bomull fra nord, kakao fra vest og palmeolje fra øst. Da en betydelig oljeproduksjon begynte å gjøre seg gjel­ dende og verdensmarkedets priser viste seg gunstige etter 1973, brøt produksjonen av avlinger for salg sammen, og Nigeria måtte også importere store mengder matvarer. Etter borgerkrigen fordelte den føderale regjeringen oljeinntekte­ ne nesten likt mellom alle delstatene. Dessverre oppsto det omfattende korrupsjon og sløsing, og da oljeprisene ble hal­ vert etter 1981, tvang en akutt likviditetskrise den nigerianske regjeringen til å skjære ned på importen og statsutgiftene. I 1990 hadde Nigeria pådratt seg en gjeld på 32 milliarder USD, som tilsvarte 119 % av BNP, og gjelden bare fortsatte å øke. I mellomtiden skapte arbeidsløshet, devaluering og nedgangs­ tider omfattende misnøye. ◄ Lagos var en av verdens mest tettbefolkede byer i 1980-årene.

163

GHANA

REPUBLIKKEN GHANA

olonien Gullkysten og Ashanti (senere Gullkystkolonien) ble styrt av britene inntil den ble selvstendig i 1957 under navnet Republikken Ghana. Det britiske styret i Gullkysten var basert på kakaodyrking og utvinning av naturressurser som gull og tømmer. Transportsystemet ble utbygd for å fremme økonomisk utvikling. Britene oppfordret også til en viss utdanning, men begrenset politisk deltakelse. Etter an­ nen verdenskrig trådte en ny generasjon nasjonalister frem og krevde en rask avvikling av kolonistyret. De var i oppo­ sisjon til høvdingene og kritiske til tidligere former for pro­ tester mot forfatningen. Den mest fremtredende av disse nasjonalistene var den karismatiske Kwame Nkrumah. Han tilrev seg det nasjonalistiske initiativet fra sine motstandere og hans Convention People's Party (CPP) førte Ghana frem til selvstendighet i 1957 som den første britiske kolonien i Afrika. Nkrumahs CPP styrte Ghanas første republikk fra 1957 til 1966. I 1961 ga en folkeavstemning Nkrumah tillatelse til å erklære Ghana som ettpartistat. Nkrumahs internasjonale ry som talsmann for Afrika holdt seg parallelt med et stadig mer autoritært styre hjemme. Korrupsjon og ubetenkte økono­ miske planer basert på en uklar afrikansk sosialisme under­ gravde statsfinansene. 11966 ble Nkrumah avsatt ved et mili­ tærkupp som hadde betydelig støtte i folket. I 1969 ble det holdt valg, og den andre republikk ble innviet under ledelse av Nkrumahs gamle rival, Kofi Busia, og hans Progress Party. Busias regime ble til å begynne med møtt med stor velvilje, men dets handleevne ble alvorlig påvirket av fallet i kakaoprisene og av en generell økonomisk tilbakegang som følge av både vanstyre og uheldige omstendigheter. Fra 1972 til 1979 hadde Ghana militært styre ledet av general I.K. Acheampong (1972-78) og, etter at han var blitt fjernet på grunn av korrupsjon og udugelighet, av general F. Akuffo (1978-79). I denne perioden var det økonomiske forfallet katastrofalt som følge av korrupsjon og jobbetid. De militære trenerte tilbakevendingen til sivilt styre og skapte misnøye i politisk bevisste kretser samtidig som de gjorde økonomiske feil. 11979 begynte hæren å gjennomføre en overgang til sivilt styre som svar på omfattende protester mot de militæres manglende evne til å løse Ghanas problemer. Under denne prosessen fant det sted et opprør i juli 1979. Dette ble ledet av den unge flyløytnant J. Rawlings, som hadde trukket med seg yngre militært personell. Rawlings gikk offentlig i rette med korrupsjonen og henrettet både Acheampong og Akuffo. Rawlings hadde som Nkrumah karisma og lovte å gjenreise Ghanas verdighet og økonomiske velstand sammen med politisk demokrati. I 1979 ble det derfor holdt valg til den tredje ghanesiske republikk. Det nye statsoverhodet ble H. Limann, men hans regime mislyktes i å snu den katastrofale økonomiske ned­ gangen i slutten av 1970-årene. 11981 fant nok et kupp sted, på ny ledet av Rawlings sammen med yngre militært personell. Denne gang organiserte Rawlings' regime seg som Provisional National Defence Council (PNDC). PNDC prioriterte øko­ nomisk gjenreising i erkjennelse av at dette var nøkkelen til Ghanas politiske fremtid og innsmigret seg hos antivestlige regimer, men sikret seg samtidig økonomiske avtaler med Verdensbanken og IMF. Rawlings beholdt makten, og Ghana gikk i gang med en smertefull prosess, nemlig å løse de store økonomiske og politiske problemene som herjet landet. I november 1992 vant Rawlings presidentvalget der flere parti­ er deltok, godt hjulpet av stor splittelse i motstandernes rekker.

K

VIKTIGE BEGIVENHETER

1879

Den britiske Gullkystkolonien opprettes

1957

Gullkysten blir selvstendig som Ghana

1966

Militærkupp styrter regjeringen og etablerer et Nasjonalt frigjøringsråd

1969

Parlamentsvalg og overgang til sivilt styre

1972

De væpnede styrker og politiet tar makten fra det sivile regimet

1979

Det øverste militære råd (SMC) fjernes av kupp

1981

Det provisoriske nasjonale forsvarsråd (PNDC) oppløser regjeringen og setter forfatningen til side

NØKKELDATA

Hovedstad

Accra

Folkemengde

Areal

(1991) 15 509 000

238 533 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 65,0 (1989) USD 380

Militærregime

Konstitusjon

Uavhengighetsdato

6. mars 1957

Viktige internasjonale organisasjoner ACP; ECOWAS; CEAO Myntenhet

FN; Samveldet; OAU;

1 cedi (C) = 100 pesewas

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer (Statsminister) K. Nkrumah (1957-60); (president) K. Nkrumah (1960-66); (militærdiktator) gen. J. Ankrah (1966-69); gen.lt. A. Afrita (1969-70); (statsminister) K. Busia (1969-72); (militærdiktator) I. Acheampong (1972-78); F. Akuffo (1978-79); (president) H. Limann (1979-81); (formann for Det provisoriske nasjonale forsvarsråd) It. J. Rawlings (1981—)

164

AFRIKA

ELFENBEINSKYSTEN REPUBLIKKEN ELFENBEINSKYSTEN

lfenbeinskysten er den rikeste av de åtte statene som utgjorde Fransk Vest-Afrika. Landet foretrakk derfor å beholde sin velstand for seg selv istedenfor å dele den innen­ for rammen av en føderal union. Under Félix HouphouétBoigny, som tok makten etter frigjøringen i 1960, har landet også hatt et usedvanlig stabilt styre. Tidlig på 1900-tallet ble Elfenbeinskysten satt under fast, fransk militær kontroll av den franske guvernøren, Gabriel Angoulavant. Landet hadde flere franske nybyggere enn noen annen stat i Vest-Afrika. I de første årene fikk Rassemblement Démocratique Africain og bevegelsens forgrening i El­ fenbeinskysten, Parti Démocratique de la Cote d'Ivoire, oppleve konflikter mellom nybyggere og kravet om oppheving av utskrivingen av tvangsarbeidere. Legeassistenten og storbon­ den Houphouét-Boigny fra baoulé-folket ble valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen og ble sterkt hyldet i Afrika da han stilte seg bak en lov om oppheving av tvangsarbeidet. Han ble senere statsråd i en rekke franske regjeringer samtidig som han var Elfenbeinskystens selvskrevne politiske leder. 11950 gikk kommunistene ut av den franske regjeringen og Elfenbeinskysten fikk en usympatisk guvernør, Laurent Péchou. Houphouét-Boigny og PDCI kom i skarp konflikt med koloniadministrasjonen. Etter tre år innså begge sider at konfrontasjonen var unødvendig. Guvernøren ble overført til annen tjeneste, og Houphouét-Boigny, som var president i RDA for hele Vest-Afrika, brøt med det franske kommunist­ partiet. Han ble den franske regjeringens anerkjente mellom­ mann under forhandlingene med Elfenbeinskysten, og PDCI kom til forsoning med franske plantasjeeiere. Elfenbeinskysten kunne vise til en oppsiktsvekkende øko­ nomisk vekst basert på kakao, kaffe og "agrobusiness". Som følge av denne tilfredsstillende situasjonen var det naturlig for landet å stemme for tilknytning til Frankrike gjennom Det franske fellesskap i motsetning til selvstendighet ved folkeav­ stemningen i 1958. Da Houphouét-Boigny i 1959 erfarte at både erkerivalen Senegal og Mali-føderasjonen var blitt lovet selvstendighet av de Gaulle, ba han om det samme og ble hørt i 1960. Til tross for etnisk mangfold og rivalisering mellom de to største etniske gruppene baoulé og agni utviklet Elfen­ beinskysten en oppsiktsvekkende form for nasjonal enhet. 11963 ble et påstått kupp planlagt av radikale medlemmer av PDCI og ungdomsledere avdekket og kuppmakerne straf­ fet, men etter dette var det ingen som utfordret HouphouétBoigny ved regjeringsroret i nærmere 25 år. Hans status som fremtredende fransk statsmann ble forsterket ved at han viste evne til å absorbere motstandere istedenfor å fjerne dem. Likevel forble Elfenbeinskysten i praksis en ettpartistat helt til 1989. PDCI måtte akseptere flerpartipolitikk, men beholdt fortsatt makten. Houphouét-Boigny døde i desember 1993. Konan Bédié overtok presidentvervet uten å møte motstand og med fransk støtte. Presidentvalg ble planlagt avholdt i 1995. Elfenbeinskysten avløste Ghana som verdens fremste kakaoprodusent, men det katastrofale fallet i kakaoprisene irri­ terte Houphouét-Boigny så sterkt at han trakk seg ut av kakaoprodusentenes allianse og tapte 100 millioner dollar. I 1991 ble landet rammet av økonomisk krise, og den samlede utenlandsgjelden hadde da steget til 15 millioner USD, dvs. 182 % av BNP og mye mer enn hva landet noensinne vil klare å betale tilbake. Elfenbeinskysten har utviklet en sterk nasjo­ nal stolthet og en sofistikert politisk kultur basert på velstand og pragmatisme.

E

VIKTIGE BEGIVENHETER

1900

Fransk koloni

1944

Det afrikanske jordbrukssyndikat (SAA) grunnlegges til fremme av afrikanske plantasjeeieres interesser, under ledelse av Félix Houphouét-Boigny

1946

Opprettelsen av den fjerde franske republikk åpner for afrikansk politisk representasjon

1948

Periode med intens konfrontasjon mellom PDCI og det franske kolonistyret

1951

PDCI og franskmennene inngår kompromiss

1960

Elfenbeinskysten erklærer seg selvstendig

1986

Cote dlvoire erklæres som landets eneste internasjonale navneform

1989

Ettpartistaten opphører og nye opposisjonsgrupper gis lovlig status

1993

Houphouét-Boigny dør

NØKKELDATA

Hovedstad

Yamoussoukro

Folkemengde

Areal

(1991) 12 464 000

320 763 km2

Innb, per km2

BNP per innb.

(1991) 38,9 (1989) USD 790

Konstitusjon Ettpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamlingen) Uavhengighetsdato

7. august 1960

Viktige internasjonale organisasjoner WAS

Myntenhet

FN; OAU; ACP; ECO­

1 CFA-franc (CFAF) = 100 centimes

Offisielt språk

Fransk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Félix Houphouét-Boigny (1960-93); Henri Konan Bédié (1993-)

165

LIBERIA

REPUBLIKKEN LIBERIA

iberia er det eneste landet i Afrika som aldri har vært koloni, jog følgelig har landet hverken opplevd effekten av mo­ dernisering av kolonistyret eller samholdet som vokser frem i en antikolonialistisk, nasjonalistisk bevegelse. Landet var dessuten hemmet av splittelsen mellom små grupper av tilbakevendte fargede amerikanere - såkalte "americoliberianere" som dominerte fullstendig frem til kuppet i 1980 - og massene av afrikanske folk fra Liberias innland. Liberia har vært en selvstendig stat siden 1847, men tidlig på 1900-tallet måtte landet forsvare sin uavhengighet mot internasjonale kreditorer og Folkeforbundets forsøk på å på­ tvinge det en "rådgiver" tillagt utøvende makt. President Edwin Barclay innledet en politikk for å forene americoliberianerne og innlandsfolkene. Denne politikken ble videreført og utviklet under president William Tubmans fremragende ledelse fra 1944 til 1971. Americoliberianernes forhold til innlandsfolkene var fort­ satt patriarkalistisk dominerende, men dette ble mildnet gjennom en skikk som besto i at ungdommer fra innlandet ble adoptert og innlemmet i det privilegerte americoliberianske samfunnet. Den politiske makten lå hos True Whig Party, som bandt eliten sammen. Det var uten sammenligning det eldste politiske partiet i Afrika. Valgsystemet hadde en gro­ tesk skjevhet i favør av americoliberianerne, som utgjorde bare ca. 5 % av befolkningen, men besatte de fleste offentlige verv og eide store eiendommer i innlandet. Firestone Rubber Company var i besittelse av svært store gummiplantasjer. Betydelige inntekter kommer også fra jernmalm. Da president Tubman døde i 1971, ble han etterfulgt av en annen americoliberianer, William Tolbert. Han førte en poli­ tikk basert på vekselvis liberalisering og autoritære tiltak for å opprettholde regimets dominans i forhold til opposisjons­ gruppen Progressive Alliance of Liberia under ledelse av Amos Sawyer, en fremtredende akademiker, og Baccus Matthews. 11979 forårsaket et hopp i risprisene opptøyer der 78 ble drept og 548 såret. 11980 grep underoffiserer i hæren, alle fra stammer i innlandet og anført av sersjant Samuel Doe, muligheten til å myrde president Tolbert og offentlig henrette tolv andre høyere embetsmenn. Kuppet satte en stopper for americoliberianernes åpenlyse dominans, men flere med­ lemmer av denne gruppen spiller fortsatt en fremtredende rolle i liberiansk politikk. Does styre var preget av ekstrem brutalitet og av krangel med tidligere medkuppmakere. Øko­ nomien ble snart svekket av vanstyre og korrupsjon. Doe overlevde en rekke kuppforsøk ogg manipulerte valget i 1985. 11989 etablerte Charles Taylor en fremgangsrik geriljaopposisjon. Med utgangspunkt i Nimba County fikk den etter hvert kontroll over det meste av Liberia utenom Monrovia. Prince Johnsons rivaliserende opprørsstyrker, Independent Natio­ nal Patriotic Front of Liberia, tok kontrollen over nesten hele Monrovia. De vestafrikanske statenes økonomiske fellesskap sendte en fredsbevarende "ECOMOG"-styrke på 7000 mann ledet av generalmajor Joshua Dogonyaro fra Nigeria. President Doe var ufornuftig nok til å forlate sitt bevoktede hoved­ kvarter for å besøke ECOMOG-styrkens øverstkommande­ rende og ble straks myrdet av tropper fra Prince Johnson i et bakholdsangrep. I begynnelsen av 1993 var Charles Taylors militære posisjon alvorlig svekket av ECOMOG-styrken, og det virket sannsynlig at han ville bli tvunget til å gå av.

t

VIKTIGE BEGIVENHETER

1900

Liberia styres i realiteten som ettpartistat

1926

Firestoneavtalen

1927

Folkeforbundet gransker avtaler om tvangsarbeid

1944

William V.S. Tubman overtar presidentembetet med løfte om ”ny giv” for den innfødte befolkningen

1979

"Risopptøyer” - militærstyrker innkalles fra Guinea

1980

Militærkupp anført av oversersjant Samuel K. Doe

1981

Kuppforsøk ledet av general Thomas Wen Syson

1985

Kuppforsøk ledet av general Thomas Quiwonkpa

1990

Taylors Nasjonale patriotiske styrker besetter landet

NØKKELDATA

Hovedstad

Monrovia

Folkemengde

Areal

(1991)2 714 000

99 067 km2

Innb, per km2 BNP per innb.

(1991) 27,4

(1989) USD 440

Konstitusjon Flerpartirepublikk med to lovgivende kamre (Se­ natet; Representantenes hus)

Viktige internasjonale organisasjoner FN; OAU; ACP; ECOWAS; CEAO____________________________________________ Myntenhet

1 liberiansk dollar (L$) = 100 cent

Offisielt språk

Engelsk

Viktigste religion

Kristendom

Regjeringssjefer siden 1900 (President) Garretson Wilmot Gibson (1900-04); Arthur Barclay (1904-12); Daniel Edward Howard (1912-20); Charles Dunbar Burgess King (1920-30); Edwin Barclay (1930-44); William Vacanarat Shadrach Tubman (1944-71); William R. Tolbert (1971-80); Samuel Kanan Doe (formann 1980-85; president 1985-90); A. Sawyer (1990-)

166

AFRIKA

SENEGAL

REPUBLIKKEN SENEGAL

enegal var den første franske kolonien i Afrika og sentrum i Fransk Vest-Afrika i kolonitiden. I tillegg til at landet øvet varig innflytelse over tre store, muslimske tariqas (broder­ skap), Mouride, Tijania og Quadariya, viste eliten en intens hengivenhet overfor fransk språk og kultur. Fire kommuner Dakar, Gorée, Rufrique og Saint-Louis - var direkte represen­ tert i den franske nasjonalforsamlingen, noe som ble nektet resten av Senegal frem til 1946.11917 ble en farget senegaleser, Blaise Diagne, valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen og fikk stor makt. Under første verdenskrig tjenestegjorde senegalesiske soldater med heder i den franske hæren, særlig i Frankrike. Etter annen verdenskrig kom senegalesernes forhåpninger til uttrykk først gjennom Bloc Africain ledet av Lamine Gueye og basert på støtte fra de fire kommunene, men i 1948 brøt Lamine Gueyes medarbeider Léopold Sédar Senghor ut, dan­ net BDS, appellerte til innlandsmajoriteten og vant lett valget til den franske nasjonalforsamlingen i 1951. Senghor ble også støttet av de andre større stammene, wolof, som utgjorde en tredjedel av Senegal, tukulor, bambara, mandingo og fulani (peul). Senghor lærte seg å kjøpslå med sofistikerte franske politikere i Paris, og i motsetning til andre afrikanske ledere allierte han seg heller med det gamle sosialistpartiet (SFIO) enn med kommunistene. Han var en betydelig forfatter og filosof innen Négritude-bevegelsen, men var samtidig meget stolt over å uttrykke seg på fransk språk. 1 1958 stemte Senegal for president de Gaulles forslag om medlemskap i Det franske fellesskap istedenfor selvstendig­ het, men overbeviste de Gaulle da han besøkte Dakar i 1960 om behovet for uavhengighet. 11962 ble statsminister Mamadou Dia, som var mer radikal enn Senghor, anklaget for ulovlig virksomhet og fengslet for livstid. Etter forfatningen som deretter ble vedtatt, ble makten konsentrert hos presi­ denten og da en statsminister endelig ble utnevnt, var denne helt klart bare presidentens forlengede arm. Det regjerende partiet oppnådde et faktisk maktmonopol ved å innlemme enkelte opposisjonsgrupper og marginalisere andre. I 1976 innførte Senghor et trepartisystem ved å tillate opposisjon både til høyre og til venstre, men det regjerende BDS fikk fortsatt et stort flertall. 11979 trakk Senghor seg som president, men ble fortsatt omgitt av stor respekt. I januar 1980 ble han etterfulgt av Abdou Diouf, som videreførte liberaliseringspolitikken ved å tilllate et flerpartisystem. Frem til slutten av 1980-tallet hadde det gode forholdet mellom Senegal og Frankrike sikret Senegal høy pris for landets avlinger av jordnøtter i det europeiske markedet. Deretter sank inntektene, og dette forårsaket en viss politisk misnøye. Senegals utenrikspolitikk var basert på en farget tolkning av panafrikanismen og resulterte i mindre gode forbindelser med naboen i nord, Mauritania, som var i uba­ lanse på grunn av konflikt mellom fargede og hvite inn­ byggere. Forholdet til Gambia var overskygget av Senegals ønske om å forene de to landene. Men Senegambia har aldri klart å bli en politisk realitet selv om konføderasjonen eksis­ terte løselig fra 1982 til 1989. I provinsen Casamance, som geografisk sett er atskilt fra resten av landet, har det også vært et mindre alvorlig opprør som ledd i kampen for regionalt selvstyre. Dakar har opprettholdt sin stilling som senter for høyverdig afrikansk og franskinspirert kultur, selv om enkel­ te røster i den nye eliten har vært kritiske til det som ble ansett for å være altfor tette bånd til Frankrike.

S

VIKTIGE BEGIVENHETER_______________________________

1902

Senegal blir del av Fransk Vest-Afrika

1959

Senegal og Fransk Sudan går sammen i den kortlivede Føderasjonen Mali

1960

Senegal blir selvstendig

1963

Opposisjonspartier forbys

1968

Omfattende uro

1974

Dia og andre fengslede løslates og en viss grad av politisk pluralisme blir tillatt

1976

Trepartisystem innføres

1981

Senegalesiske styrker intervenerer i Gambia

1989

Grensetrefninger mellom Senegal og naboen i nord, Mauritania

NØKKELDATA

Hovedstad

Dakar

Folkemengde

Areal

(1991) 7 517 000__________________________

196 722 km2_____________________________________

Innb, per km2

(1991) 38,2_______________________________

BNP per innb.

(1989) USD 650__________________________

Konstitusjon Flerpartirepublikk med én lovgivende forsamling (Nasjonalforsamlingen)

Uavhengighetsdato

20. august 1960

Viktige internasjonale organisasjoner WAS; IDB

Myntenhet

FN; OAU; ACP; ECO-

1 CFA-franc (CFAF) = 100 centimes

Offisielt språk

Fransk

Viktigste religion

Sunni-islam

Regjeringssjefer siden uavhengigheten (President) Léopold SédarSenghor (1960-1979); Abdou Diouf (1980-)

167

Kort om andre land i området BURUNDI (Republikken Burundi) Hovedstad Bujumbura Befolkning (1991) 5 441 000 Areal 27 834 km2 BNP per innb. (1989) USD 220 Internasjonale organisasjoner FN, OAU, ACP

Burundi er Afrikas tettest befolkede land. Befolkningen består av to etniske grupper - 85 prosent hutuer og mindre enn 15 prosent tutsier. Burundi var en del av Tysk Øst-Afrika fra 1890, og ble i 1919 en del av Rwanda-Urundi og administrert av Belgia. Landet ble selvstendig i 1962.11965 ble den valgte statsministeren fra tutsistammen drept i et hutu-kuppforsøk som ble besvart med brutale represalier. Kongen ble avsatt i 1966, og Burundi ble erklært som republikk. Etter et hutu-opprør i 1972 svarte tutsiene med å utrydde praktisk talt alle hutuer med utdannelse. Mot slutten av 1980-årene var landet fortsatt hovedsakelig dominert av tutsiene. 11987 fjernet den militære tutsiledelsen president Bagaza, og major Pierre Buyoya ble president. 11993 ble hutuen Melchior Ndadaye valgt til president, og mordet på ham i oktober utløste en bølge av etnisk vold som fortsatte inn i 1994. Tidlig i 1994 ble Cyprien Ntaryamira, også hutu, valgt til president. Han ble drept 6. april 1994 da et fly med ham og president Habyarimana fra nabolandet Rwanda ble skutt ned i et rakettangrep. Den etniske volden fortsatte kompromissløst.

BENIN (Folkerepublikken Benin) Hovedstad Porto Novo Befolkning (1991) 4 776 000 Areal 112 622 km2 BNP per innb. (1989) USD 380 Internasjonale organisasjoner FN, OAU, ACP, ECOWAS, ICO, NAM, IDB, CEAO

Benin, tidligere Dahomey, fikk selvstendighet fra Frankrike i 1960, men de forskjellige stammene samarbeidet ikke lett som en nasjon, og innen 1972 hadde det vært seks kupp. 11974 kunngjorde major Mathieu Kerekou et marxistleninistisk regime. 11975 ble staten omdøpt til Benin etter et gammelt afrikansk kongedømme, og i 1976 ble PRPB (et revolusjonært parti) dannet. 11977 ble det opprettet en direktevalgt medlemmene representerte sosiale klasser nasjonal revolusjonær forsamling, som skulle velge president. 11979 ble Kerekou (eneste kandidat) gjenvalgt. Landets utenlandsgjeld ble reforhandlet i 1986. Kerekou ble gjenvalgt på ny i 1989, og fortsatte å motarbeide innføring av et flerpartisystem. Den nasjonale konferansen av nasjonens aktive krefter tok makten i begynnel­ sen av 1990 og dannet en interimsregjering; i 1991 ble flerpartivalg fredelig gjennomført. Dette var første gang på det afrikanske fastland at et statsoverhode ble fjernet på demokratisk vis.

BOTSWANA (Republikken Botswana) Hovedstad Gaborone Befolkning (1991) 1 314 000 Areal 47 000 km2 BNP per innb. (1988) USD 940 Internasjonale organisasjoner FN, Samveldet, OAU, ACP, SADCC.

Botswana var ved århundreskiftet det britiske protektoratet Bechuanaland og ble administrert av en stedlig kommissær med et konsultativt råd av høvdinger frem til 1965. Dette året vant Bechuanalands demokratiske parti det første

168

parlamentsvalget og førte landet til selvsten­ dighet under Seretse Khamas presidentskap. Botswana var blant grunnleggerne av The Southern African Development Coordination Conference (SADCC), som ble opprettet for å motvirke Sør-Afrikas dominans i området. Som tilfluktssted for rhodesiske flyktninger og ANC-geriljaen (African National Congress) var Botswana, på grunn av sistnevnte, utsatt for sørafrikanske militære innfall. Dette førte til opprettelsen av en permanent grensevakt i 1977. 11980 døde Khama og hans partikollega dr. Quett Masire ble president; han ble gjenvalgt i 1984 og 1989. Basert på sine diamantgruver har Botswana siden 1966 vært en av verdens raskest voksende økonomier.

BURKINA FASO Hovedstad Ouagadougou Befolkning (1991) 9 261 000 Areal 274 200 km2 BNP per innb. (1989) USD 310 Internasjonale organisasjoner FN, OAU, ACP, ECOWAS, IDB, CEAO

Burkina ble først kolonisert av franskmennene som del av Øvre Senegal-Niger (koloniens navn 1904-20) i det siste tiåret av 1800-tallet. Den dominerende Gourma-stammen godtok statusen som fransk protektorat i 1897.11919 gjorde franskmennene landet til separat koloni under navnet Øvre Volta. Denne ble i 1932 delt mellom Elfenbeinskysten, Niger og Fransk Sudan, men i 1947 ble området til et fransk oversjøisk territorium, for så å bli erklært selvstendig i 1960. De militære har overskygget det politiske liv i Burkina Faso (som landet har hett siden 1984), med fem kupp siden 1983, da kaptein Thomas Sankara innsatte et radikalt sosialistregime; han ble myrdet i 1987 etter å ha foreslått ettpartistyre. 11990 innførte president Compaorés Folkefront en ny forfatning som la til rette for et flerpartisystem og direkte presidentvalg.

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK Hovedstad Bangui Befolkning (1991) 2 937 000 Areal 622 436 km2 BNP per innb. (1989) USD 390 Internasjonale organisasjoner FN, OAU, ACP

Konflikten mellom franske og britiske interesser i dette området ble løst i 1899. Franskmennene innledet en systematisk kampanje mot de slavehandlende sultanene og den kommersielle utbyttingen av kolonien. 11946 ble den et fransk oversjøisk område som inntil selvstendigheten i 1960 ble dominert av Barthélemy Bogandas Bevegelse for svart afrikansk sosial evolusjon (MESAN). 11959 ble Boganda etterfulgt av David Dacko, som i 1965 ble styrtet av Jean-Bédel Bokassa. Bokassa utnevnte seg selv til president i 1972, overførte all makt til sitt ministerium og utropte seg selv til "keiser" Bokassa 1. i 1976. Hans ekstravaganse og brutale styre forsterket landets økonomiske problemer og førte til fordømmelse fra det internasjonale samfunn. I 1979 ble han fjernet av den franske regjering, som gjeninnsatte Dacko ved makten, men han ble kastet av general André Kolingba i 1981. En folkeavstemning i 1986 ga Kolingba et seksårig mandat som statsoverhode. 11993 ble Ange-Felix Patasse valgt til presideent.

DJIBOUTI (Republikken Djibouti) Hovedstad Djibouti Befolkning (1991) 541 000 Areal 23 200 km2 BNP per innb. (1987) USD 1070 Internasjonale organisasjoner FN, LAS, OAU, ACP, IDB

Protektoratet Cote Fran