Verdensmarked og kulturmøter : 1500-1750 [9] 8203105939, 8203106013 [PDF]

Zitiervorschau

£LvERurVtMRHøGSI4w* wti; V*»

kvi

To indianere som Mexi­ cos erobrer, Cortés, viste fram ved det spanske hoffet i 1529, malt av tyskeren Christoph Weiditz. Indianerne spiller steinspill og et fingerspill som Weiditz skriver var som det italienske fingerspillet mora.

Den altoverskyggende kjensgjerningen var de til­ bakevendende epidemiene og overdødeligheten. Det dreide seg om mer enn tallstørrelser og individer. Tilbakegangen for den indianske befolkningen var så voldsom at alle samfunnsinstitusjoner som spanierne hadde latt være i fred, kom i fare. De overlevende ble rykket ut av sin lokale sammenheng når hele landsby­ er ble oppgitt fordi det ikke var hender nok tilbake til å holde jorda i hevd. Bærerne av tradisjon og autori­ tet døde før de hadde hatt mulighet til å lære opp en ny generasjon. Ikke desto mindre levde en del av den gamle lands­ by- og klanstrukturen videre under spansk her­ redømme. Overklassen i de byene som hadde støttet spanierne under erobringen, ble innrømmet en privi­ legert stilling og ble knyttet til de spanske herrene. Men også andre steder var det i spaniemes interesse å bevare de tradisjonelle lokalsamfunnene og knytte lederne deres til seg - om ikke annet så fordi det på den måten ble lettere å avgjøre hvem som hadde ansvaret for å drive inn skattene og for å utskrive arbeidskraft til encomenderoene og til offentlige ar­ beider. Om noen samlet motstand mot spanierne i Mexico var det aldri tale. Derimot varte det ikke lenge før indianerne i en viss utstrekning hadde lært å benytte seg av det byråkratiske styret og forsvare sine rettigheter ved domstolene. I Inkariket tok det endelige oppgjøret med de gamle herskerne lengre tid. Etter det mislykkede opprørsforsøket i 1538-39 trakk Manco Inca seg til­ bake til fjellbyen Vitcos, som lå så godt skjult at dens

ruiner først ble funnet i 1908. Fra dette stedet fort­ satte inkaene geriljakrigen helt til 1572. Men selv om man sa om landet mellom Vitcos og Cuzco at der hersket spanierne om dagen og inkaene om natten, var inkaenes fortsatte motstand ikke en alvorlig trus­ sel mot det spanske herredømmet. Hovedmassen av Inkarikets befolkning innordet seg under spanierne uten motstand. De lokale høvdingene, curacaene, tjente spanierne slik de før hadde tjent inkaene. Noen curacaer utnyttet forbin­ delsen til å berike seg selv, andre prøvde med større eller mindre hell å stå fram som sitt folks forsvarere. Misjonen og ikke minst handelen med omreisende kjøpmenn undergravde langsomt den tradisjonelle kulturen. Imidlertid var kontinuitetsbruddet ikke så voldsomt i Peru som i Mexico. Mens Aztekerriket ble glemt av den meksikanske befolkningen, levde min­ net om Inkariket og dets undergang videre i peruviansk folklore.

Slaver eller undersåtter Uten mulighet til å bestemme over sin egen skjebne ble den indianske befolkningen avhengig av den spanske politikken og av maktkampen mellom kro­ ne, kirke og kolonister. Kronens grunnleggende syns­ punkt var at indianerne var dens undersåtter og had­ de krav på samme rettsbeskyttelse som andre under­ såtter. Det innebar at indianere som frivillig under­ kastet seg det spanske herredømmet var frie borgere.

Bare de indianerne som satte seg til motverge, kunne sammen med sine familier gjøres til slaver. Sondringen var klar nok for de spanske juristene, men den var mindre klar der den skulle anvendes i praksis. Det var neppe mulig for indianerne i et avsi­ des område å forstå hva som ble ventet av dem når de stod ansikt til ansikt med en spansk ekspedisjon med fullmakt til å ta landet i besittelse i den spanske kongens navn. Og ettersom det å fange slaver var en innbringende forretning, er det ikke sikkert at erob­ rerne alltid har anstrengt seg noe særlig for å forklare dem det. Hvor store tall det dreide seg om, er umulig å beregne. Men det er ikke tvil om at det var hundretu­ sener som ble ført bort fra sine hjemsteder i de første årtiene etter erobringen for å arbeide som slaver for spanierne. I 1530 forsøkte kronen for første gang å gjen­ nomføre et totalforbud mot indianerslaveri. Lovens motivering for forbudet er betegnende: „I betrakt­ ning av de mange og utålelige misbruk, som til skam for Gud og Vår person har funnet sted og stadig finner sted på grunn av conquistadorenes og andre personers umettelige havesyke, som har drevet dem til å føre krig mot indianerne, således at de har gjort mange til slaver som i virkeligheten ikke er det, og som på ingen måte fortjener å bli slaver og miste den frihet som de ut fra naturrettslæren har hatt og har...”. Men naturretten gjaldt åpenbart ikke i Amerika. Kolonistene protesterte mot det de betrak­

tet som et overgrep mot sin eiendom. Allerede i 1534 ble forbudet mot indianerslaveri trukket tilbake. Forbudet dukket imidlertid opp igjen i Nuevas Leyes i 1542, og i løpet av annen halvdel av 1500-tallet mistet indianerslaveriet etter hvert sin betydning. Det var neppe lovgivningen som gjorde utslaget. Den hensynsløse utnyttelsen av befolkningen og epide­ miene hadde medført så store befolkningstap at det simpelthen ble nødvendig å innføre mer ressurssparende former for utbytting.

______________ 53 Et spansk Amerika

Mita og repartimiento I Peru var det ikke minst oppdagelsen av rike sølvleier i Potosf som fra 1540-årene stilte nye krav til organisasjonen av arbeidskraften. Potosf lå i det tynt befolkede høylandet, 4000 meter over havet. Der­ som gruven skulle utnyttes, måtte det skaffes arbeids­ kraft utenfra. Spanierne prøvde å løse problemet ved å gripe tilbake til en av Inkarikets institusjoner: den såkalte mita, en plikt for lokalsamfunnene til å stille arbeidskraft til rådighet for å løse fellesoppgaver. Hvert år ble det tvangsutskrevet 13 500 arbeidere til gruvene i Potosf fra provinsene omkring. Gruve­ eierne skulle betale reiseutgifter og en lønn som imidlertid var vesentlig lavere enn de frie arbeider­ nes. Alle i alderen 18 til 50 år kunne utskrives. Etter et års arbeid i Potosf skulle det gå sju år før samme person kunne utskrives igjen. Sukkermølle med slave­ arbeidere på Hispaniola på 1500-tallet. Både møllen og sukkerkokingen, slik den vises på bil­ det, er ennå nokså primi­ tive. En mølle av denne typen ville etterlate mye saft i sukkerrørene.

54______________ Et spansk Amerika

Markedsplassen i Havana på 1700-tallet. Havana fortsatte å være en betydelig havn på grunn av sin sterke festning, og fordi den var et velplassert samlingspunkt for de spanske konvoiene. På 1700-tallet ble Havana i økende grad sentrum for produksjon av tobakk (sigarer).

På papiret så denne arbeidsplikten ille nok ut, men virkeligheten var verre. Gruveeierne unnlot å betale fulle reiseutgifter, fant påskudd for å gjøre fradrag i lønnen, og overholdt ikke arbeidstidsbestemmelsene i loven. Resultatet var høy dødelighet blant dem som ble tvangsutskrevet og etter hvert avfolkning av de områdene som skulle stille folk til mita i Potosi. En noe mer lempelig form for tvangsutskrivning av arbeidskraft var repartimiento, en tvungen ,,arbeidsanvisning” som ble innført i 1584 og som særlig fikk betydning i Mexico og Mellom-Amerika. Hver lands­ by skulle hver dag sende et bestemt antall arbeidere til nærmeste by, der de skulle stille seg til rådighet på torget som dagleiere til bestemte lønnssatser. Men selv med denne tvangsforanstaltningen var det knapphet på arbeidskraft. Plan over byen Caracas fra 1775. Den regelmes­ sige byplanen var karak­ teristisk for de spanske byene i Latin-Amerika.

Stig

QSgUØSB 130 ØIjÉG: OSSSØQØEØESW

OTDøaBDBnBEO Det varte ikke lenge før de spanske koloniene i Amerika begynte å produsere matvarer til sitt eget behov. Fraktomkostningene over Atlanteren var høye, klima og jord egnet seg mange steder godt til å

dyrke hvete, vin og oliven, og europeiske husdyr trivdes i Amerika. Noen jordbruksvarer lot seg til og med produsere til det europeiske markedet. Huder, talg og sukker ble eksportert til Sevilla, selv om deres betydning for den transatlantiske handelen ennå langt fra kunne måle seg med edelmetallet.

Storgodsene Produksjonen av jordbruksvarer først og fremst til de spanske byene i Amerika innledet en ny fase i den spansk-amerikanske økonomien. Etter hvert som gruvedriften ble mindre lønnsom mot slutten av 1500-tallet, da gruvene måtte graves dypere og ar­ beidskraften ble knapp, flyttet flere og flere sin kapi­ tal over i jordbruket. Det betydde ikke at kolonistene ble bønder som selv dyrket jorda og arbeidet med dyra. Den driftsformen kolonistene foretrakk, var storgods, de haciendas som helt til våre dager har preget det latinamerikanske jordbruket. Det var ikke vanskelig å kjøpe jord av kronen eller få den overdratt som en gunstbevisning. Befolknings­ nedgangen hadde lagt øde store områder med god jordbruksjord - eller i det minste med gode beiter. Ofte var det imidlertid på bekostning av de resteren­ de landsbyene at jorda ble utlagt til storgods. Indi­ anernes rett til jorda ble respektert i loven, men ikke alltid i praksis, og det var bøndenes egen sak å inn­ hegne sin jord mot godseiernes hester, sauer og kveg. Opprettelsen av storgods forverret derfor ytterligere vilkårene for de indianske bøndene. Dette var til fordel for godseierne, for deres største problem var å skaffe arbeidskraft. Jo dårligere stilt den indianske bonden ble, jo lettere var det å overta­ le ham til å bli landarbeider, peon, på et storgods. Det var visse fordeler ved å bli peon. Godseieren holdt sine peoner utenfor repartimientosystemet, han beskyttet dem mot vilkårlige skattepålegg og sikret dem en jordlott der de og familiene deres kunne dyrke det de hadde bruk for.

Ofte ytet godseieren også et lån til sine peoner, når de flyttet inn eller hvis det kom uforutsette utgifter. Opprinnelig var dette sikkert et resultat av mangelen på arbeidskraft - godseierne var så å si villig til å betale forskudd for å trekke arbeiderne til seg - men på lengre sikt kostet det peonene deres frihet. Selv om det ikke var lovbestemt, ble det sedvane at pe­ onen ikke kunne forlate godset før han hadde betalt sin gjeld, og gjelden gikk i arv til hans etterkommere. Når man kunne betale gjelden, var det nesten helt i godseierens makt å avgjøre. Gjeldsslaver er kanskje et for sterkt ord å bruke om peonene på de latiname­ rikanske storgodsene, men de blir offisielt omtalt som livegne på 1600-tallet. De var bundet til godset og fulgte godset hvis det ble solgt, slik som kveg og løsøre.

Amerikas tap og Europas gevinst Den spanske koloniøkonomien gjennomløp nesten samme utvikling i hvert enkelt område på 1500-tallet. Et første trinn, som kan karakteriseres som rene røvertokter, kostet befolkningen dens beholdninger av gull og sølv, samtidig som mennesker i stort antall ble ført bort som slaver. Neste trinn ble preget av utnytting av de rike forekomstene av edelmetall og av enkelte andre naturressurser, slik som perlemuslingene utenfor Colombias nordkyst. Tredje trinn var utviklingen av storgods. Denne syklusen ble først gjennomløpt på de store vestindiske øyene, Hispaniola, Cuba og Puerto Rico. Først ble befolkningen plyndret for smykker og prydgjenstander, deretter ble de overlevende drevet til arbeid i gulleiene. Etter få år, allerede i 1520-årene,

var gulleiene tømt. Emigrantenes oppmerksomhet ble nå rettet mot fastlandet, i 1520-årene mot Mellom-Amerika og Mexico, i 1530-årene mot Peru, der samme syklus ble gjentatt. De spanierne som ble tilbake på øyene var ikke mange. Deres viktigste næring ble storgodsdrift, særlig sukkerplantasjer og kvegrancher. Utplyndringen av Amerika var ikke uten omkost­ ninger og risiko. Mange spaniere mistet livet eller satte sin formue over styr på mislykkede tokt. Tape­ ne ble imidlertid rikelig oppveid av fortjenesten. Det kan ikke være tvil om at det samlede resultatet var en kolossal lotterigevinst, en enorm arbeidsfri inntekt for conquistadorene, for Spania og på litt lengre sikt for Europa. Århundrers og årtuseners oppspart kapi­ tal i form av edelmetall ble ført over Atlanterhavet og føyd til den gamle verdens ressurser. Utbyttet fra plyndringstoktene ble imidlertid langt oversteget av utbyttet fra den produksjonen av edel­ metall som spanierne organiserte. Men også i dette tilfellet er det et kolossalt misforhold mellom den gamle verdens gevinst og den nye verdens tap. Ut fra en enkel driftsøkonomisk betraktning kunne den en­ kelte gruveeier betale en femtedel av sin produksjon til kronen og likevel regne med god fortjeneste. Men det gode resultatet bygde på tvangsarbeid. De men­ neskelige omkostningene i liv, helbred og kulturelle verdier var gruveeierens regnskap uvedkommende. Mengden av edelmetall som ble brakt fra Amerika til Sevilla på 1500-tallet, lar seg beregne med noen­ lunde sikkerhet. Omregnet til sølv dreide det seg om rundt 18 000 tonn. Den prisen den indianske befolkningen betalte for å være de oppdagede og ikke oppdagerne lar seg ikke beregne.

______________ 55 Et spansk Amerika

Parade til ære for vise­ kongen. Maleri fra Peru fra begynnelsen av 1700-tallet.

Det portugisiske imperiet

Fra sitt land i det sørvestlige hjørne av dette kom Brasil, som kanskje ved et Europa hadde portugiserne gjennom tilfelle var tildelt Portugal i delingstrak1400-tallet bygd opp et imperium av taten med Spania av 1494, og som øyer og handelsstasjoner. Fra Lisboa kanskje ved et tilfelle ble oppdaget av hersket den portugisiske kongen over Cabral på den andre portugisiske eks­ deler av Marokko, de fruktbare atlan- pedisjonen til Asia i år 1500. Kanskje, terhavsøyene Madeira, Azorene, Kapp fordi en del historikere mener at portu­ Verde-øyene og Såo Tomé. Han rådde giserne hadde oppdaget Brasil før Co­ også over en rekke befestede steder lumbus’ første reise over Atlanteren, langs Afrikas vestkyst, der hans egne men at de hadde holdt sin viten hem­ agenter eller portugisiske kjøpmenn melig mens de fortsatte mot sitt hoved­ kunne handle seg til gull og slaver. Til mål, sjøveien til India. Sjøveien til India var funnet i 1498. I 1499 tok den portugisiske kongen tittelen ,,Herre over all erob­ ring, sjøfart og handel i Etiopia, Arabia, Persia og India”. Som de eneste kjente portugisiske naviga­ tører den lange og farlige ruten til Asia sør for Afri­ ka, som gikk utenom islam og knyttet sammen den gamle verden. Det portugisiske imperiet på 1500-tallet lar seg ikke uten videre sammenligne med det spanske. Por­ tugiserne var ikke i mindre grad enn sine spanske naboer innstilt på å tjene Gud og vinne rikdom og ære, helst i en fart. Men de problemene de møtte var ganske annerledes, både mer kompliserte og mer velkjente. Spanierne kom uforberedt til en uventet verden og ble konfrontert med folkeslag som så på dem som like fremmede som vesener fra en fremmed klode og like uovervinnelige som kjemper. Portugiserne deri­ mot beveget seg innenfor den gamle verdens ram­ mer, bortsett fra i Brasil. Selv om den gamle verdens folk bare kjente hverandre gjennom usikre rykter,

delte de for en stor del de samme forutsetningene: Kjennskap til jernet og hjulet, kjennskap til samme eller nesten samme husdyr og nytteplanter, de hadde nesten samme våpen, samme sykdommer og samme hengivenhet for edle metaller. Overalt hvor portugiserne trengte fram, omstilte de seg til fremmede, men likevel forståelige forhold. I Marokko kjempet de som korsfarere, på øyene i Atlanteren og senere i Brasil gjorde de bruk av erfa­ ringer som andre før dem hadde gjort på øyene i Middelhavet med drift av plantasjer og storgods ved hjelp av slavearbeidere. På handelsstedene langs kys­ ten av Afrika fant de erfarne innfødte handelsmenn som kunne skaffe gull, slaver og elfenben i bytte mot portugisisk tøy og metallvarer. Selv da portugiserne nådde fram til de fjerne han­ delsbyene i Asia, møtte de en verden som ikke var helt fremmed; en verden hvor det var mulig å finne en tolk eller hvor pengene kunne tale hvis språket ikke strakk til. De møtte handelspartnere som var jevnbyrdige eller overlegne i rikdom og viten, og de

PORTUGA

JAPAN

57 Det portugisiske imperiet

isakijr'

'deira

Kairo

KINA

Hormuz

iton

El-Mina

lakka

Qied st

lukkerne

Morpbasa* Luanda Luanda til Iahi3

lanila

ilicut jchin

Mosam

',a tn Luam.

io de Janeiro

“•Timor jgg||[ Portugal og portugisisk kolonisering • Portugisiske handelsplasser Viktige portugisiske handelsveier Skillelinje mellom spanske og portugisiske interesser ifølge Tordesillas-avtalen 1494 |

møtte motstandere som de bare kunne beseire takket være sine bestykkede skip. Forskjellen mellom de to imperiene var forskjellen mellom den gamle og den nye verden. Portugiserne kunne gå inn i den eksisterende strukturen, de kunne prøve å gjøre seg til herrer over den, men det var hverken mulig eller nødvendig for dem å omforme den. Spanierne kunne ikke gå inn i den amerikanske strukturen. De måtte ødelegge alt og bygge opp fra grunnen for å tjene Gud og vinne rikdom og ære.

I

■ Viktig handelssentrum 1 Spania og spansk kolonisering

Det portugisiske imperiet slik det ble bygd opp i løpet av 1500-tallet. Det portugisiske imperiet ble som det spanske knyttet sammen av seilskipene, men grunnlaget var i høyere grad kontroll med sjøfart og handel enn herredømmet over jord og mennesker.

Estado da India Estado da India - „Indiastaten” - ble betegnelsen for de portugisiske besittelsene og interessene i Asia fra Øst-Afrika til Japan. Det var ikke et sammenhengen­ de landområde, men et kompleks av befestede byer, eventuelt med et beskjedent oppland, befestede han­ delsstasjoner, og tollstasjoner og handelskontorer under fremmede fyrsters jurisdiksjon. Havet og han­ delen sikret Estado da Indias økonomiske grunnlag. Kart over Sørøst-Asia, tegnet av Diogo Homen til den spanske kong Fi­ lip II i 1558. Kartet viser ennå mange unøyaktig­ heter. Elva Indus renner ut i Cambaybukta, Javas sørkyst er ukjent og Japan er bare så vidt antydet.

58____________ Det portugisiske imperiet

Den portugisiske flåten som i 1500 fant Brasil på vei til Asia. Bare tre av disse skipene nådde hjem igjen til Portugal i god behold. Akvarell fra et portugisisk manu­ skript fra 1500-tallet, som regner opp alle de skip som seilte til Asia fra Portugal og deres skjebne.

Som Mexico og Peru stod Estado da India under en visekonge, med residens i Goa. Det administrative apparatet han hadde til rådighet, var imidlertid langt fra så komplisert og raffinert som det spanierne byg­ de opp i Amerika, først og fremst fordi de egentlige besittelsene var små. Det er neppe trolig at det befant seg mer enn 10 000 portugisere i Asia på noe tids­ punkt på 1500-tallet. Asia tiltrakk bare få egentlige emigranter. Dit reis­ te man bare i håp om å kunne vende hjem igjen som

en formuende mann. En del asiatiske folk kom under portugisisk herredømme på 1500-tallet, men det drei­ de seg bare om titusener. Portugiserne fant også, som andre kolonisatorer etter dem, at den lokale admini­ strasjonen best lot seg ivareta av folk fra stedet. Visekongen i Goa var kongens stedfortreder i Asia og den høyeste representant for statsmakten. Under ham, men med svært selvstendige fullmakter, stod kapteinene i de viktige festningene. Normalt ble vise­ kongen og kapteinene utnevnt bare for tre år om

gangen, noe som ikke var særlig hensiktsmessig for oppbyggingen av ekspertise og kontinuitet i em­ betsførselen. Når kronen likevel holdt fast ved treårige embetsperioder, skyldtes det neppe frykten for at embets­ mennene skulle begynne å opptre for selvstendig om de fikk anledning til å lære landet og embetet for godt å kjenne. Snarere var grunnen kongenes ønske om å spre fordelene ved de fete embetene på så mange av sine trofaste støtter som mulig. I virkeligheten hadde den portugisiske statskassen neppe større inntekter fra de asiatiske besittelsene. Derimot hadde kongen et sterkt politisk aktivum i retten til å tildele embeter. Det var ingen hemmelig­ het at den lønnen embetsmennene fikk i sin stilling, bare var symbolsk. Den formuen en driftig mann kunne samle seg på tre år som visekonge eller kaptein på en viktig festning var mange ganger større.

ne mellom den portugisiske og den osmanske interes­ sesfæren avklart. I 1534 fikk portugiserne et viktig støttepunkt, da sultanen av Gujarat gav dem tillatelse til å befeste byen Diu. Denne byen behersket innsei­ lingen til Cambaybukta, og den var i det hele tatt strategisk plassert for de viktige rutene vestover. Allerede i 1538 kom fortet med en besetning på bare 800 mann til å bevise sin styrke og sin strategis­ ke betydning. Osmanene hadde erobret Mamelukkriket i Egypt i 1517 og dermed overtatt mamelukkenes

Kamp mellom to galeier i asiatisk farvann. Mannskapet på begge skipene er bevæpnet med både børser og buer, men de fører ikke bredsideskyts som de europe­ iske fartøyene.

Blokade eller tollinnkreving I praksis ble da også den portugisiske imperiepolitikken i Asia formet snarere som en sum av lokale beslutninger enn som et resultat av en overordnet planlegging i Lisboa. Dette ser vi av at de tidligste planene om blokade av handelen langs de gamle karavaneveiene ble oppgitt, til fordel for en politikk der målet bare var å kreve toll for de varene som ikke fulgte den portugisiske ruten rundt Afrika. Varebyttet mellom Europa og Asia hadde gått over islamsk territorium i århundrer. Med skip kom de indiske, sørøstasiatiske og østasiatiske varene til Rødehavet eller Persiabukta. Derfra ble de ført med kamelkaravaner videre til byene ved Middelhavet, der europeiske, særlig italienske kjøpmenn var blant de ivrigste kjøperne. Det var en transitthandel som hadde sikret både herskerne og kjøpmennene store inntekter. Fra første stund var det den portugisiske kongens erklærte mål å blokkere denne handelen - i Guds navn og for å vinne ære og rikdom. I kraft av sitt herredømme på sjøen hadde portugi­ serne en teknisk mulighet til å sette blokaden ut i livet. Sterkest var de på den indiske vestkysten. Der kunne de hindre at skip som ikke var utstyrt med portugisisk sjøpass, seilte videre. Men den totale blo­ kaden holdt bare få år, den ble avløst av tollinnkre­ ving. Sjøpass ble utstedt til vennligsinnede fyrster også muslimer - og til asiatiske kjøpmenn. Som regel var betingelsen bare at de skulle anløpe en by med portugisisk tollstasjon og betale avgifter der. Blokaden ble derfor kortvarig. Snart seilte de asi­ atiske skipene på ny til Rødehavet og Persiabukta, og karavanene fortsatte med å bringe asiatiske varer til havnebyene ved Middelhavet. Men portugiserne tjente likevel godt på krydderhandelen, både på det som ble ført til Portugal med den årlige flåten og på de ikke mindre mengder som passerte portugisiske tollere mot betaling. I disse første tiårene av 1500-tallet ble også grense­

59 Det portugisiske imperiet

rolle som islams forsvarer mot portugiserne i Det indiske hav. I 1538 var regimet så konsolidert at det ble besluttet å sende en kraftig flåtestyrke fra Røde­ havet til India for å fordrive portugiserne. Forsøket slo feil. Det første målet for den osmanske flåten var Diu, som imidlertid forsvarte seg så lenge at osmane­ ne måtte trekke seg tilbake da de slapp opp for forsyninger og da de lokale indiske fyrstene nektet å komme dem til hjelp. Portugiserne hadde forsvart sin posisjon ved Indiakysten, men et forsøk få år senere på å beherske også Rødehavet slo feil. Riktignok klarte den portugisiske flåten å nå helt fram til Suez, men portugiserne grei­ de ikke å ta Aden ved innseilingen til Rødehavet.

Havets tragiske historie Et av de merkeligste litterære minnesmerkene fra de europeiske seil­ skutenes tidlige tid er den portugisiske „Historia Tragico-Maritima”, havets tragiske historie, en rekke beretninger om skipbrudd på 1500tallet og i begynnelsen av 1600-tallet. Vi kjenner bare disse beretningene fra en antologi som ble utgitt i 1735—36. Men i sin opprinnelige form, som det bare er overlevert få eksemplarer av, var de en slags skillingshefter: billige, oppbyggelige, og spesielt spennende bøker for et bredt publikum. Noen er skrevet av folk som har vært med på skipbrudd, andre av profesjonelle forfattere som har samlet inn øyenvitneskildringer. Noen er skrevet av fremra­ gende litterater, andre er ubehjelpelig formet av folk som ikke var alt­ for vant til å uttrykke seg skriftlig. Til sammen gir de et detaljert bilde av vilkårene på portugisiske skip. De forteller om strabasene de skip­ brudne gjennomlevde hvis de klarte å berge seg i land på en fremmed kyst, og skildrer forholdene i en del av Afrika som ellers ikke ble be­ søkt av europeere, nemlig den sørvestafrikanske kysten, der de fleste skipbrudd fant sted.

60 Det portugisiske imperiet

Plan over Malakka fra begynnelsen av 1600tallet, mens byen ennå var under portugisisk herredømme. Malakka var fra 1511 til 1643 portugisernes viktigste støttepunkt i SørøstAsia, men de kunne ikke kontrollere hele skipsfar­ ten i området. Mange indiske, indonesiske og kinesiske skip søkte til andre havner på kysten av Bakindia eller på øyene.

Gjennom de følgende århundrene var det her gren­ hjemstedet for muskat, og Amboina, med både nellik sen kom til å gå mellom europeisk og osmansk og muskat. Disse krydderiene var de mest kostbare sjøherredømme. og ettertraktede overalt i verden. De gav de høyeste Til gjengjeld involverte portugiserne seg stadig dy­ prisene på alle markeder, ofte opptil ti ganger så mye pere i Sri Lankas politiske forhold i annen halvdel av som pepper, og de ble bare produsert på disse fjerne 1500-tallet. Det gjaldt særlig etter 1557, da kongen øyene. av Kotte på det sørlige Sri Lanka lot seg døpe. Dette var et skritt som gjorde mange av hans buddhistiske undersåtter til hans fiender. Til gjengjeld ble det en Portugiserne på krydderøyene prestisjesak for portugiserne å forsvare ham mot alle angrep. Men de gjorde det ikke gratis. Mot slutten av Allerede året etter erobringen av Malakka var de 1500-tallet var de rikeste delene av øya, de delene første portugisiske skipene fremme ved det ettertrak­ den beste kanelen kom fra, under portugisisk her­ tede målet. Malayiske sjøfolk hjalp dem med å finne redømme. veien, og kjøpmenn fra Malakka sikret dem en venn­ lig mottagelse. De fikk en god last krydder, og en del av portugiserne ble tilbake hos sultanen av Ternate for å hjelpe ham å føre krig mot hans arvefiende, Malakka sultanen av Tidore. Malakka var en av Asias viktigste havnebyer før por­ Det var nyheter om denne kontakten som inspirer­ tugiserne kom. Her møttes skip og kjøpmenn fra alle te Magellan til det spanske forsøket på å nå kryd­ asiatiske kyster. Men etter den portugisiske erobring­ derøyene ved å seile sør for Amerika. Men da to av en i 1511 mistet Malakka en stor del av transitthan- skipene hans nådde fram til Molukkene etter at han delen. Islamske sultanater rundt Malakkastredet selv var omkommet på Filippinene, hadde portugi­ overtok en del av Malakkas handel med India: Joho- serne allerede bygd en festning i Ternate og opprettet re, der den fordrevne sultanen av Malakka slo seg handelsstasjoner på Bandaøyene og Amboina. ned, og Atjeh på nordspissen av Sumatra. Andre Portugiserne var kommet først, og Molukkene lå islamske sultanater på nordkysten av Java leverte da også på den portugisiske siden av delingslinjen. pepper til det kinesiske og japanske markedet uten­ Likevel måtte den portugisiske kronen betale en for portugisisk kontroll. Å kontrollere denne omfatt­ klekkelig sum til sin spanske nabo for å unngå kon­ ende handelen fra så mange steder, var ganske enkelt flikt om de rike øyene. Det er tvilsomt om kongen mer enn portugiserne maktet. fikk igjen sine utlegg, selv om handelen med det fine I stedet rettet de blikket mot krydderøyene: Mo- krydderet ble gjort til et kongelig monopol. I praksis lukkene, der kryddernelliken kom fra, Bandaøyene, lot monopolet seg ikke håndheve, hverken overfor de

asiatiske kjøpmennene eller overfor portugisiske un­ dersåtter. Hvert år ble det sendt ut to privilegerte skip fra Malakka til krydderøyene. De gav den embetsman­ nen som hadde fått seg overdratt retten, god fortje­ neste. De gav også tollstasjonen i Malakka en god gevinst. Men først og fremst ble krydderøyene kjent som et sted der kapteiner, embetsmenn og private portugisiske kjøpmenn forsøkte å berike seg med alle midler på lokalbefolkningens og den portugisiske kronens bekostning. De politiske forholdene på Molukkene ble preget av den stadige rivaliseringen mellom de to sultanatene Ternate og Tidore. De portugisiske kapteinene kunne spille på dette motsetningsforholdet med stor fordel. I 1568 gjorde sultanen av Ternate front mot portugiserne, og i 1576 lyktes det ham å fordrive dem sisk kaptein å treffe foranstaltninger til å bygge et fra fortet deres. Isteden søkte de tilknytning til hans fort ved innseilingen til Kanton. Han tvang kineserne fiende, sultanen av Tidore. Også på de øvrige kryd­ til å arbeide for seg, han lot oppføre en galge der en derøyene, Bandaøyene og Amboina, gjorde portugi­ sjømann ble hengt - en klar tilsidesettelse av kinesis­ serne seg forhatte med overgrep og økonomisk ut­ ke embetsmenns domsmyndighet - og han hindret pressing. Da nederlenderne fant fram til de fjerne fremmede skip i å losse. Det var å feilvurdere det øyene omkring 1600, ble de ønsket velkommen som kinesiske riket totalt. Portugiserne ble oppfattet som forbundsfeller mot portugiserne. Fyrstene og folket sjørøvere og fordrevet, og ambassadøren måtte til­ kunne ikke vite at enda verre vilkår ventet dem un­ bringe resten av sine dager som fange eller gissel i Kina. Et offisielt vennskap mellom Portugal og Kina der nederlandsk herredømme. var umulig for mange år fremover.

61 Det portugisiske imperiet

Sultanen av Ternate, Aeiro, blir snikmyrdet på befaling av den portu­ gisiske guvernøren i 1568 etter at han har vist sin harme over de stigen­ de portugisiske kravene om krydderleveranser. Det lyktes hans etterføl­ ger å fordrive portugiser­ ne i 1576. Nederlandsk stikk fra 1600-tallet.

Kontakt med Kina

Macao Allerede på den indiske vestkysten hørte portugiser­ ne om kineserne - flåtebesøket under ledelse av Det forhindret imidlertid ikke at handelen fortsatte. Zhenghe trekvart århundre tidligere var ikke glemt. Private portugisere sendte sine varer til Kina med Selv møtte portugiserne først kineserne da de kom til Malakka, som de kinesiske sjøfarerne hadde gjort til det fjerneste punktet på sine reiser mot sør og vest. En handelsekspedisjon til Kina viste at her var det et folk og en fyrste som det kunne lønne seg å gjøre forretninger med. Sørøstasiatisk krydder ble betalt i sølv til priser som var nesten like høye som i Europa. I 1517 anløp en portugisisk eskadre Kanton med en ambassadør om bord. De fremmede ble mottatt med mistenksomhet. Den tradisjonelle kinesiske embetsmannsholdningen til fremmede sjøfarere var ikke hjertelig, og kineserne var ikke uvitende om at portu­ giserne få år i forveien hadde erobret Malakka, som ble betraktet som et kinesisk lydrike. Til dette kom at portugiserne viste seg å være helt uten kjennskap til kinesiske normer for god oppførsel. Da eskadren etter europeisk sedvane avfyrte en kanonsalutt ved ankomsten til Kanton, ble dette av kineserne betrak­ tet som en grov uforskammethet. Denne feiltagelsen kunne unnskyldes. Mer alvorlig var det at portugiserne heller ikke forstod at de var kommet til et velordnet og gjennomadministrert land med veldige ressurser, og at de ikke kunne tillate seg den fremferd i tillit til egne våpen som de hadde tillatt seg andre steder i Afrika og Asia. I 1519, før ambassadøren var nådd fram gjennom det kinesiske byråkratiet til keiseren i Beijing, begynte en portugi-

Det store skip fra Macao, det portugisiske skipet som hvert år anløp Na­ gasaki fra Goa, Malakka og Macao, var ved slut­ ten av 1600-tallet portu­ gisernes mest innbring­ ende andel i asiatisk handel. Kommandoen over reisen ble gitt en enkelt mann, som mot betaling tillot private kjøpmenn, opp til flere hundre, å laste sine varer på skipet. Også de jesuit­ tiske misjonærene deltok i denne handelen. Ja­ pansk skjermbrett fra ca. 1600.

62 Det portugisiske imperiet

Kinesisk skjermbrett med bilde av to portu­ gisere med sin pasje. I dette indiske elfenbensarbeidet fra 1600-tallet blir europeiske og asia­ tiske elementer blandet sammen. Den hellige treenighet er gjengitt med kristen symbolikk, men utførelsen knytter seg til indiske tradisjoner.

asiatiske skip, eller de kamuflerte sine fartøyer så pass at de kunne passere for malayiske eller sørøstasiatiske skip hvis myndighetene ikke undersøkte dem for nøye. De lokale embetsmennene i kystområdene var flinke til å lukke øynene. Både de og de rike kjøpmennene i provinsene deres hadde store interes­ ser i handelen. I 1557 fikk portugiserne i stand en underhåndsavtale som sikret dem anløp og lagerplass på en liten halvøy ikke langt fra Kanton, det nåværende Macao. Først 25 år senere gav provinsguvernøren dem offisiell tillatelse til å oppholde seg i Macao, og bare på strenge vilkår. Området fortsatte å være kinesisk; det ble ikke avstått til portugiserne, og det var for­ budt for dem å befeste byen og halvøya. Tollen ble innkrevd av kinesiske tollere, og portugiserne fikk ikke reise i Kina, bortsett fra at de fikk besøke enkel­ te markeder. Portugiserne vant fotfeste i Kina på en annen måte enn i India og Sørøst-Asia. De kom ikke som erobrere med kanoner og sverd, men ble akseptert som kjøpmenn som hadde en god handel å tilby. Det satte sitt preg på byen. Macao ble ikke en militærgarnison, slik som andre portugisiske byer i Asia, den ble først

og fremst kjøpmennenes by. Det var ikke en kongelig utpekt kaptein som residerte i Macao. Byen var un­ derlagt kapteinen for Japan-skipet når han var i by­ en, ellers ble den styrt av sitt eget byråd.

Barbarer i Japan Fra omkring 1520 ble det ikke gjennomført flere oppdagelsesreiser på initiativ av den portugisiske kongen. Det Asia portugiserne hadde lært å kjenne, var stort nok. Portugiserne fikk derfor først direkte kontakt med Japan da et privat portugisisk skip som drev handel på kinakysten under en voldsom storm ble drevet inn til øya Tanegashima, sør for Kyushu. Det var i 1543. Skipet ble godt mottatt og gjorde gode forretning­ er. Allerede året etter stevnet et stort antall portugi­ siske skip til Tanegashima. Dette ble innledningen til et svært omfattende handelssamkvem mellom Japan og portugiserne. Av mange grunner var Japan nett­ opp på dette tidspunkt særlig åpent for fremmede. De kinesiske myndighetene forsøkte å forhindre handelssamkvemmet mellom Kina og Japan, og det var mangel på kinesisk silke og sørøstasiatisk krydder i Japan. I tillegg kom at Japan på 1500-tallet befant seg i en nesten permanent borgerkrigstilstand. Det var bruk for nye venner og nye våpen, og det var ingen sentral­ myndigheter som kunne lukke døren for de fremme­ de. Ikke minst portugisiske skytevåpen interesserte de japanske daimyoene. De ble hurtig etterlignet av dyktige japanske smeder, og Tanegashima ble gjen­ nom lang tid den japanske betegnelsen for en mus­ kett.

63

Det store skipet fra Macao Forbindelsen med Japan ble knyttet av private skip, men etter få år ble trafikken organisert som et mono­ pol. Bare ett portugisisk skip gikk hvert år til Japan, det store skipet fra Macao. Monopolet gjaldt bare skipet, retten til å sende det ut ble hvert år tildelt en portugisisk kaptein som en spesiell belønning. De mange portugisiske kjøpmennene som ønsket å innskipe seg med sine varer til Japan måtte betale ham en god pris for reisen. Utgangspunktet for reisen var Goa. Der ble det største skipet som kunne skaffes, lastet, først og fremst med indisk bomullstøy. Derfra gikk reisen til Malakka, der en del av tekstilene ble solgt. Isteden tok skipet krydder og andre sørøstasiatiske varer om­ bord. Neste havn var Macao, der de fleste indiske og sørøstasiatiske varene ble byttet mot silke. Siste anløp var en havn i Japan, fra 1571 alltid Nagasaki. Der ble silken solgt for japansk sølv, og der ble det dessuten kjøpt en del japanske varer til det kinesiske markedet. På tilbakeveien anløp skipet nok en gang Macao. Kursen på gull var lav i Kina, japansk sølv og japans­ ke varer ble derfor byttet mot gull før skipet over Malakka vendte tilbake til Goa. Hele reisen tok 3—4 år. Det var en lang reise, men fortjenestene ved en heldig gjennomført reise var enorme. For første gang utnyttet europeerne i stor stil sine skip og sin navigasjonskunnskap i den interne asiatiske handelen. Det er sannsynlig at det store skipet fra Macao var den mest innbringende delen av Estado da India mot slutten av 1500-tallet.

Japan og Europa sammenlignet Den portugisiske jesuitten Luis Frois oppholdt seg i Japan i 35 år. Han lærte språket å kjenne og fattet dyp sympati for det japanske folket og den japanske kulturen. I et manuskript fra 1585 sammenfattet Frois en del av sine iakttagelser ved korte sammenligninger der han stilte japanske og europeiske vaner opp mot hverandre, for eksempel slik: „I Europa besitter et ektepar sin eiendom ifellesskap. I Japan er det særeie, og det kan hende at en hustru krever ågerrenter av sin ekte­ mann. Hos oss er det ikke særlig utbredt at kvinner kan skrive. Blant japanske kvinner av god familie regnes det som en skam at man ikke kan skrive. I Europa lager kvinnene som regel maten. 1 Japan blir dette gjort av menn, og selv adelsmenn synes det erfint å gå i kjøkkenet og tilberede et måltid. Hos oss kan et barn på fem år ikke spise selv. Japanske barn på tre år spiser med spisepinne uten hjelp. Hos oss er det sjelden at unge menn under 20 år går med sverd. Japanske gutter bærer både sverd og dolk fra de er 12—13 år gamle. Europeiske barn blir oppdratt med mye kjæling, ømhet, god mat og gode klær. Dejapanske barna er halvnakne, og det er sjelden at det vi­ ses dem noen ømhet eller omsorg.” For Japan ble dette møtet mellom det ytterste Vesten og det fjerneste Østen av skjellsettende be­ tydning. Skytevåpnene spilte en avgjørende rolle i avslutningen av borgerkrigene, men det var ikke den eneste kulturpåvirkningen som fulgte av kontakten med portugiserne. En tid kom alt som var portugisisk på mote. Unge elegante japanere etterlignet portugi­ sisk klesdrakt, smykket seg med kors - kanskje uten Den japanske kunstne­ ren som malte denne lakkfremstillingen av et portugisisk skip ca. 1600, har tydeligvis ikke bare vært opptatt av det store skipet, men også av de fremmedes merkelige klesdrakt.

64

Japanske kjøpmenn ven­ ter med sine varer på ankomsten av det portu­ gisiske skipet. Det er bevart et betydelig antall av de såkalte Namban Byobu, „sørlige barbarskjermer”, det vil si skjermbrett med bilder av portugisere i Japan, først og fremst skipets ankomst.

Portugisere i en japansk gate. Under parasollen, som bæres aven mørk slave, går den fornemste av dem, sannsynligvis kommandanten over årets reise.

sett til slaver og tjenestefolk og til de kvinnene som levde sammen med eller giftet seg med portugisere. Også i de byene som portugiserne behersket, ble de lokale religionene - hinduisme, buddhisme eller is­ lam - tolerert. Det var ikke tid for intoleranse; portu­ giserne var avhengige av lokalbefolkningene og had­ de ikke råd til å støte dem fra seg. Mot midten av 1500-tallet ble den tolerante hold­ ningen endret. Portugiserne satt tryggere i salen, og motreformasjonen, som skjerpet bevisstheten om re­ ligiøse forskjeller i Europa i disse årene, påvirket også holdningen i portugisisk Asia. Fra 1540 ble de hinduiske templene i Goa tilintetgjort på kongens ordre. Ikke-kristne i de fleste portugisiske besittelse­ ne ble også utsatt for diskriminerende lovgivning. De ble ikke behandlet som kjettere, men det var forbudt for dem å utøve sin religion i offentlighet, og mi­ sjonærene gjorde krav på retten til å oppdra alle foreldreløse barn i den kristne tro. Dette kravet førte til mange konflikter, for den asiatiske definisjonen på å kjenne korsets symbolske betydning for den kristne et foreldreløst barn var ikke alltid den samme som - og begynte å spise oksekjøtt, noe som før hadde den portugisiske. Der det dreide seg om et barn av høy kaste eller formuende familie, kunne det stå vært sjeldent i Japan. store interesser på spill. Samtidig ble det sendt ut flere misjonærer enn før. Hvor mange som ble omvendt, er vanskelig å avgjøre Misjonen med sikkerhet. Høyt regnet tør man anta at det var I likhet med den spanske kronen begrunnet den por­ omkring 100 000 kristne i de portugisiske besittelse­ tugisiske kronen sitt monopolkrav med plikten til å ne langs den indiske kysten, på Sri Lanka, i Malakka forsvare kristendommen og utbre den kristne lære. og i Sørøst-Asia mot slutten av 1500-tallet. Det virker ikke mye sammenlignet med de samtidi­ Gjennom de første tiårene av 1500-tallet ble det imidlertid ikke ofret mye penger eller krefter på å ge masseomvendelsene i Amerika under spansk her­ omvende ,,hedningene”. Etter den første skuffende redømme. Men de portugisiske misjonærene stod oppdagelsen av at hinduene ikke var en slags forville­ overfor en langt vanskeligere oppgave enn de spans­ de kristne, men tvert om hadde en egen, høyt utviklet ke, som henvendte seg til et folk demoralisert av religiøs kultur, begrenset misjonsarbeidet seg stort sykdommer og fremmedherredømme. Portugiserne

65 Det portugisiske imperiet

misjonerte blant folk som så på religion, kultur og samfunn som et hele. For en hindu eller en muslim som nøt respekt i samfunnet, var det like utenkelig å omvende seg til kristendommen som det var for en tilsvarende kristen å bli hindu eller muslim. Under de gitte forholdene nådde den portugisiske misjonen resultater som har satt varige spor i mange asiatiske samfunn. Selv om omstendighetene rundt de enkelte omvendelsene kunne være tvilsomme, for­ hindret ikke det at mange av kristendommens til­ hengere i generasjonene som fulgte, holdt fast på kristendommen med dypt alvor. Mange lokalsam­ funn og slekter i India, på Sri Lanka og i Sørøst-Asia har bevart den kristne tro siden den første kontakten med portugisiske misjonærer på 1500-tallet.

Japans „kristne århundre” Man har kalt tiden fra midten av 1500-tallet til mid­ ten av 1600-tallet for Japans kristne århundre. Det er noe overdrevet. Det dreide seg om mindre enn et århundre, og det var langt fra hele Japan som ble kristnet. Men bak overdrivelsen skjuler seg den kjensgjerning at den kristne misjonen i Japan mot slutten av 1500-tallet var på vei til å vinne en av de mest bemerkelsesverdige seirene i sin historie. Det var flere grunner til denne overraskende suk­ sessen. Japan var inne i en borgerkrigsperiode som svekket tradisjonelle bånd og normer, og i kampen om makt og overlevelse søkte alle etter venner der de var å finne. I tillegg kom at japanerne var mer åpne overfor det fremmede og stod den europeiske kultu­ ren nærmere enn de fleste andre asiatiske folk. Japan hadde tidligere mottatt sterke kulturpåvirkninger utenfra. Buddhismen, den dominerende religionen, trivdes side om side med den nasjonale religionen shinto, selv om den var kommet til Japan over Kina. Det var trekk i japansk buddhisme som ikke var fjerne fra tilsvarende trekk i den kristne lære og de kristne ritualene. Og de buddhistiske samuraiene fant det like naturlig som de kristne portugiserne å bære sverd som en del av den daglige påkledningen. Til dette kom at misjonsarbeidet i Japan ble ivare­ tatt av noen av den katolske kirkens dyktigste menn, jesuittene. Det var et av jesuittordenens første med­ lemmer, Francisco Xavier, som grunnla misjonen i Japan. Han kom dit i 1549 etter en skuffende reise til Molukkene. Selv kunne Francisco Xavier ikke rekke å utrette mye under sitt toårige opphold i Japan. Men han fattet straks stor sympati for japanerne, som han kalte det beste blant alle de nyoppdagede asiatiske folkene. På Xaviers varme anbefaling ble Japan et av de områdene der jesuittordenen i særlig grad konsent­ rerte sine misjonsbestrebelser. De strenge kravene for utvalg og utdannelse av jesuitter satte grenser for hvor hurtig det kunne skje. Neppe mer enn to-tre hundre jesuitter nådde fram til Japan i „det kristne århundre”. Til gjengjeld var det en rekke høyt bega-

Fornemme portugisere foran et japansk tehus. Detalj fra en Namban Byobu.

vede menn blant dem. De satte seg grundig inn i japansk språk og kultur, og de forstod å utnytte den spesielle situasjonen med kløkt. De forstod seg også på å tjene penger. Da kongelig støtte og almisser ikke kunne dekke omkostningene ved misjonsarbeidet, gikk de inn i handelen mellom Macao og Japan med gode resultater. Men naturlig­ vis også til forargelse for mange som med rette på­ pekte at medlemmene av en geistlig orden ikke burde befatte seg med handel.

Portugisiske kjøpmenn i Japan. Detalj fra en „sørlig barbarskjerm” fra begynnelsen av 1600tallet. Portugiserne til­ passet seg til de spesielle klimaforholdene. De lø­ se klesplaggene av lette mønstrede stoffer var ikke etter europeisk mo­ te, men praktiske.

66 Det portugisiske imperiet

I samsvar med sine grunnleggende ideer, som også kom til uttrykk andre steder i verden i motreformasjonens tidsalder, konsentrerte jesuittene seg om sam­ funnets høyeste lag i sin misjonsvirksomhet. Nettopp i Japan var dette en spesielt hensiktsmessig frem­ gangsmåte. De sterke lojalitetsbåndene mellom her­ rene og deres undersåtter gjorde det naturlig for krigerne og bøndene å følge sin daimyo. Da det lyk­ tes å vinne et antall daimyoer på Kyushu for kristen­ dommen, ble de fulgt av sine folk. Fra 1571 til 1582 vokste tallet på kristne i Japan fra omlag 30 000 til omlag 150 000. Jesuittene ble mottatt med respekt av Japans mest fremtredende ledere, og den gode havnen Nagasaki på Kyushu, anløpsstedet for det årlige skipet fra Macao, var underlagt deres admini­ strasjon.

Tilbakeslaget

På dette japanske skjermbrettet fra begyn­ nelsen av 1600-tallet har kunstneren (Kano Naizen) meget skarpt gjengitt de karakteristis­ ke forskjellene mellom de barføtte fransiskanerne og jesuittmisjonærene.

De første japanske utsendingene i Europa I 1582 ble de første japanske utsendingene sendt til Europa. Det var fire unge menn eller store gutter på 14—15 år, slektninger av tre av de daimyoene i Sør-Japan som var gått over til kristendommen. Etter to og et halvt års reise nådde de Lisboa over Macao, Malakka og Goa. Derfra fortsatte de over den spanske kongens hoff til Italia, der de ble mottatt av storhertugen av Toscana og av paven i Roma. På tilbakevei­ en gikk ruten gjennom en rekke av de største norditalienske byene, bl.a. Venezia, Milano og Genova, og gjennom Barcelona. Utsendingene innskipet seg på den lange hjemturen fra Lisboa i april 1586. Reisen var planlagt av jesuittene på en slik måte at de unge japanerne skulle få et så over­ veldende inntrykk som mulig av de europeiske byenes størrelse og rikdom og av fyrstehoffenes prakt og kultur. Men reisen kom også til å virke som god reklame for Japan. Overalt ble de ja­ panske utsendingene beundret for sin fromhet, lærdom og gode oppførsel. Et vitnesbyrd om den oppsikten de vakte, er tallet på bøker som utkom om dem. Ikke mindre enn 55 skrifter er registrert, de fleste av dem riktignok overset­ telser til latin, fransk, italiensk og tysk av for­ tellingen om hvordan de ble mottatt ved pavehoffet.

Suksessen fortsatte inn i 1580-årene, selv om de poli­ tiske konjunkturene som hadde fremmet jesuittenes misjonsvirksomhet, var i ferd med å snu. I 1587 ble det første forbudet mot misjonsvirksomhet utstedt. Det stanset ikke jesuittene, men det tvang dem til større forsiktighet. At den sterkeste av daimyoene, Hideyoshi, på denne måten hadde tilkjennegitt sin motvilje, førte dessuten til en del frafall. I de samme årene begynte fransiskanske tigger­ munker å drive misjonsvirksomhet i Japan fra Mani­ la. Det kunne bare tjene til å skjerpe motsetningene. Fransiskanerne, som gjerne misjonerte blant de fatti­ ge og undertrykte, svekket i all troskyldighet den prestisjen jesuittene hadde gitt kristendommen. Til­ knytningen til den spanske kolonien på Filippinene kunne dessuten oppfattes som politisk farlig av japa­ nerne. I 1596 ble 26 kristne henrettet i Nagasaki i nen lå imidlertid først og fremst en endring i den innenrikspolitiske situasjonen. Borgerkrigenes tid forbindelse med rykter om spanske angrepsplaner. Bak den endrede holdningen til den kristne misjo- var i ferd med å ta slutt. Japan ble igjen samlet under shogunens styre, og man hadde ikke bruk for og ikke råd til forbindelser med omverdenen som kunne for­ styrre den politiske balansen. Litt etter litt ble for­ holdsreglene mot de kristne strammet til, inntil por­ tugiserne ble totalt nektet adgang til Japan i 1639. Det viste seg at omvendelsen til kristendommen had­ de vært alvor for mange japanere. Utryddelsen av kristendommen i Japan er blitt karakterisert som de blodigste kristenforfølgelser siden Romerrikets tid. Enda viste det seg, da dørene til Japan ble åpnet igjen på 1800-tallet, at kristendommen noen steder hadde klart å leve videre i det skjulte.

Portugisere i Asia Bare en tynn navlestreng, den årlige flåten på 3-5 skip, knyttet det portugisiske imperiet i Asia til moderlandet. Hver flåte brakte med seg folk - mennes­ ker var den viktigste portugisiske eksporten til Asia. Nesten alle som reiste ut, var sjøfolk, soldater eller

67 misjonærer, altså nesten utelukkende menn. Det ble også gjort forsøk på å få i stand en utvandring av kvinner. Foreldreløse piker ble sendt ut for kongens regning og med løfte om en medgift fra kongen der­ som de giftet seg og slo seg ned i en av de portugisis­ ke besittelsene. Det dreide seg neppe om mange hundre, og det var ikke nok til å danne grunnlag for en kolonibefolkning av rent portugisisk opphav. Til gjengjeld giftet portugiserne i Asia seg ofte med lo­ kale kvinner. Barn av blandet ekteskap ble inn­ rømmet fulle borgerrettigheter, noe som er uvanlig i den europeiske kolonialismens historie. Dette skyl­ des imidlertid mindre bevisst toleranse enn simpel nødvendighet; det manglet alltid folk i de portugisis­ ke besittelsene. De fleste menn som kom til Asia, kom som solda­ ter. De skulle stå til rådighet for visekongen eller kapteinen i den byen de oppholdt seg i, og de fikk - i hvert fall på papiret - lønn og penger til sin forplei­ ning. Kaserner fantes ikke, soldatene måtte selv sørge for kost og losji. Når et patruljefartøy skulle sendes ut, eller når et felttog startet, ble de utskrevet til tjeneste. Hvis de overlevde så lenge, kunne de etter 6-8 år søke om tillatelse til å vende hjem til Portugal med sine tjenestepapirer. Ved hoffet kunne de da oppnå å bli utnevnt til et innbringende embete. Men de fleste giftet seg i Asia og slo seg ned for bestandig som kjøpmenn eller håndverkere.

Byer og brorskaper Sin høyeste blomstring nådde dette portugisiske emigrantsamfunnet i Goa, men også byer som Macao og Malakka ble små portugisiske enklaver. De fortsatte imidlertid å være emigrantsamfunn, ikke kolonisamfunn. De ble ikke økonomisk og sosialt selvforsynte, slik som de europeiske koloniene i Amerika, de var fremmedlegemer i asiatisk sammenheng. De større byene fikk kjøpstadrettigheter etter por­ tugisisk forbilde, bystyret ble utpekt ved en kombi­ nasjon av valg og loddtrekning. Bystyret var mer uavhengig enn i de spanske byene i Amerika. Vise­ kongen blandet seg bare sjelden inn i byenes interne anliggender, og de hadde også rett til å henvende seg direkte til den portugisiske kongen. De var alene av den grunn en politisk maktfaktor som embetsmenne­ ne måtte ta hensyn til. I tillegg kom at byene som regel var de eneste korporasjonene som kunne yte lån i en vanskelig situasjon. En gang da Diu var beleiret og en flåte måtte sendes til unnsetning, opptok visekongen et lån av bystyret i Goa med et hår fra skjegget sitt som eneste sikkerhet. Det er ingen grunn til å tro at bystyret hadde satt et skjegghår så høyt i verdi hvis de ikke hadde ment at visekongens og deres egne interesser falt sammen. En annen institusjon som var karakteristisk for portugiserne i Asia, var Santa Casa da Misericordia, „barmhjertighetens hellige hus”. Det var et brorskap

[cO K

Jia_

med den erklærte hensikt å gi den sultne å spise og den tørste å drikke, å kle de nakne og besøke syke og fanger, å gi de trette husly, å kjøpe fanger fri og begrave de døde. I praksis betydde det å drive syke­ hus i de større byene - sykehuset i Goa ble regnet for å være et av de beste i verden - og å gi almisser til trengende. Men det var som regel bare kristne som ble regnet som verdige trengende. Santa Casa da Misericordia, som har sitt forbilde i middelalderske laug og gilder, fikk en spesiell funk­ sjon i det portugisiske imperiet: Det ble ikke bare et sosialt sikkerhetsnett, men i det hele tatt en sosial sammenheng som kunne erstatte det hjemlige lokal­ miljøet eller familien. Men det nådde også ut over lokalsamfunnet. Brorskaper i byene i fire verdensde­ ler stod i kontakt med hverandre, og i visse tilfeller henvendte Santa Casa seg direkte til kronen på brødrenes vegne. Under alle omstendigheter ser San-

En riktig dame kunne ikke vise seg utendørs i Goa om hun ikke var i bærestol og hadde pas­ sende følge. Akvarell fra 1500-tallet.

Fornem portugiser til hest med parasoll og jaktfalk. Dette bildet stammer som det fore­ gående fra et bind med akvareller utført av en anonym portugiser i India ca. 1550.

68 Det portugisiske imperiet

Markedsplassen i Goa, den portugisiske hoved­ staden ” i Asia. Stikk fra slutten av 1500-tallet, utført etter forelegg fra nederlenderen J.H. van Linschoten, som i 1592 vendte hjem til Neder­ land etter mer enn fem års opphold i Goa.

Av „detgylne Goa”, ho­ vedstaden i portugisisk India, står nå bare enkel­ te kirker tilbake. Drik­ kevannet ble med tiden så forurenset at portugi­ serne på 1700-tallet flyt­ tet sitt hovedsete en mils vei lenger ut mot kysten, til det nåværende Panjim. Denne planen over byen er fra det gamle Goas storhetstid ca. 1600.

ta Casa ut til å ha vært den institusjonen som ble brukt når en person ville være sikker på at hans etterlatte formue ville bli brakt hjem til slektningene i Portugal. Dette var en innbringende forretning for brorskapet, men det føltes betryggende i en tid da hverken den statlige finansforvaltningen eller private bankierer var helt pålitelige.

Fra øyene til Brasil: sukkeret Det portugisiske imperiet i Sør-Atlanteren var av en helt annen karakter enn imperiet i Asia. Det bygde

ikke på et internasjonalt handelsnett, men på ny jord og gammel teknikk, europeisk kapital og afrikansk arbeidskraft. Det var et imperium som var basert på sukkerproduksjon. Forbildet stammet fra middelhavslandene. Euro­ peerne hadde lært å kjenne sukkerkulturen gjennom araberne under korstogene på 1100-tallet. I senmiddelalderen ble det særlig dyrket sukker på de store øyene i Middelhavet, Kypros og Sicilia. Sukkerpro­ duksjon i det sørlige Portugal blir første gang omtalt i 1404. Fra midten av 1400-tallet skjøt utviklingen av sukkerproduksjonen fart. I 1455 begynte man å dyr­ ke sukker på Madeira; derfra spredte produksjonen

69 seg til andre portugisiske øyer, Azorene og Såo Tomé, og til Brasil. Fremstillingen av sukker var en meget spesiell form for jordbruksproduksjon, eller rettere sagt jord­ bruks- og industriproduksjon. Den ferdige varen, sukkeret, er et høyt foredlet og derfor kostbart pro­ dukt. Det er holdbart og kan transporteres over lange avstander, og det kan alltid finne et marked. Sett med kjøpmannens øyne var det en god vare. Sett med kjøperens øyne hadde sukkeret bare én feil, det var for dyrt. For et Europa som ellers bare kjente til å søte maten med honning, var etterspørselen etter sukker bare begrenset av prisen. Hvis prisen kunne settes ned, var behovet nesten umettelig.

Det verste man kunne tenke seg Det kan ofte være vanskelig å finne ut av hva man i Europa visste om forholdene i de europeiske oversjøiske besittelsene og hva man mente om dem. En henkastet bemerkning fra den svenske kong Gustav Adolf under møtet med den dansk-norske Christian IV i Ulfsbåck i 1629 forteller en hel del om det ry de amerikanske koloniene på den tiden hadde i det protestantiske Nord-Europa. Gustav Adolf var av den oppfatning at en keiserlig-katolsk makt­ konsentrasjon i Østersjøen snart ville ha til følge at „wi... alle skulle bliffue henført i Americam [til Amerika] att syde [koke] sucker”.

Heller ikke saften lot seg uten videre sette til side. Den ville begynne å gjære hvis den ikke straks ble viderebehandlet. Til pressen måtte det derfor knyttes et sukkerkokeri, der det i det minste ble dampet inn et grovt råsukker. Det trengtes dyre kokekar og i det minste enkelte teknisk dyktige spesialister som med sikkerhet kunne bestemme temperaturer og koketid, så sukkeret krystalliserte seg uten å bli brent til kara­ Hodebekledning med fjær av rød ibis. Fjærmell. pryden er fra Brasil, tro­ Selv om det er eksempler fra India og senere fra lig kommet til NationalBrasil på at småbønder dyrket sukkerrør, er det en museet i København via nyttevekst som med størst fordel blir produsert på Nederland allerede på storgods. Den mest økonomiske produksjonen kun­ 1600-tallet. ne finne sted der klimaet tillot produksjon av suk­ kerrør over en stor del av året, slik at sukkermølle og sukkerkokeri kunne utnyttes med full kapasitet. Det­ te teknologiske forholdet fikk avgjørende betydning for utformingen av det brasilianske og senere de vest­ indiske samfunn fra 1500-tallet til 1700-tallet. Det var en teknologi som inviterte til stordrift med bruk av slaver. På dette grunnlaget bygde først koloniseringen av atlanterhavsøyene, senere av Brasil. Teknikk og ka­ pital kom fra Italia og Portugal, slavene ble hentet på de portugisiske handelsstedene langs afrikakysten, og klimaet og jorda var velegnet på øyene og i Brasil. I årene fram mot 1570 var Madeira trolig den største sukkerprodusenten i verden, med en produk­ sjon på ca. 3000 tonn i året. Men vanskelighetene var allerede i ferd med å melde seg. Jorda eroderte på Sukkeret var imidlertid vanskelig å produsere. grunn av den omfattende skogryddingen, og sukkerSukkerrøret stilte krav til klimaet som bare kunne produsentene på Madeira hadde begynt å klage over tilfredsstilles i det sørligste Europa. Men sukkerrøret konkurransen fra en annen portugisisk besittelse, stilte også store krav til arbeidskraft og teknikk. Ar­ Brasil. beidet med sukkerrørene var hardt og ensformig, det var ikke en grøde som en bonde ville velge frivillig. I tillegg kom at behandlingen av sukkerrørene krevde Koloniseringen av Brasil en komplisert teknikk og store kapitalanlegg. Rørene kan ikke ligge lenge etter at de er skåret Den indianske befolkningen som portugiserne møtte uten å bli behandlet. Saftinnholdet forsvinner eller i Brasil, var bønder og jegere. De dyrket maniok og rørene blir bedervet. Helst skal de presses samme supplerte kosten med utbyttet fra jakt og fiske. Det dag som de er høstet. Pressen kunne være forholdsvis var en økonomi som kunne minne om den Columbus primitiv, men ville man ha et fullt saftutbytte, var det hadde møtt hos arawakene på de vestindiske øyene. nødvendig med et kraftig valseverk, drevet av en Men til hell for de brasilianske guaraniene hadde de ingen eiendeler av gull som fristet til erobring. Gjenhestegang eller et vannhjul.

70 Det portugisiske imperiet

Gull, elfenben og slaver gjorde Øst-Afrika til en vesentlig del av det por­ tugisiske imperiet. Den­ ne veggtegningen av et portugisisk skip stammer fra det sterkeste portugi­ siske fortet på kysten, Fort Jesus i Mombasa.

En av de eldste tegninger av brasilianske indiane­ re, fra ca. 1519. Den vi­ ser både menn kledt i festdrakt og menn som arbeider med å hogge brasiltre, det fargetreet som gav Brasil navn, og som snart lokket europe­ iske skip til den brasili­ anske kysten.

nom flere tiår etter den første oppdagelsen ble Brasil bare besøkt av få portugisiske og franske skip som forsynte seg med brasiltre, en rød tresort som ble brukt av europeiske fargerier og som gav navn til Brasil. Franskmennenes interesse var en utfordring av det portugisiske monopolkravet. Fra 1534 innledet den portugisiske kronen en bevisst kampanje for å sikre sin kontroll over den amerikanske kolonien. Store områder ble overdratt til private „donatårios”, som mot nominell betaling fikk rett til å kolonisere og utnytte dem. I 1549 ble det utnevnt en portugisisk generalguvernør over Brasil med residens i Bahia. Det lyktes å holde franskmennene borte, men det var produksjonen av sukker som for alvor satte fart i koloniseringen av Brasil. Arbeidskraften skaffet plantasjeeierne seg først ved å kjøpe inn eller fange indianere som slaver. Denne praksisen ble forbudt fra 1570, et forbud som neppe spilte noen større rolle. Vel så viktig var det at indianerne også i Brasil viste seg å være lette ofre for europeernes sykdom­ mer. Dødeligheten var derfor høy blant indianerslavene. Imidlertid hadde de portugisiske sukkerprodusentene allerede fra øyene kjennskap til bruken av negerslaver, og det ble denne formen for arbeidskraft som ble det bærende element i brasiliansk økonomi. Den brasilianske økonomien innrettet seg raskt på det europeiske markedet. De første sukkerraffine-

riene ble anlagt i 1533 og 1542, men allerede rundt 1570 var den brasilianske sukkerproduksjonen på høyde med Madeiras, det vil si på om lag 3000 tonn årlig, og veksten fortsatte gjennom de følgende årtiene. Omkring 1600 var årsproduksjonen på ca. 17 tusen tonn, og før den nederlandske erobringen i 1629 var den på 25-30 tusen tonn i året. Omkring 1584 beskjeftiget sukkertransporten mellom Recife og Lisboa bare ca. 40 skip. I 1618 var tallet steget til om lag 130. Betegnende er det også at engelske kapere på tre år, 1589-91, kapret ikke mindre enn 69 portugisiske sukkerskip.

Det afrikanske gullet En ikke uvesentlig del av de portugisiske oversjøiske besittelsene var fortene og handelsstasjonene langs afrikakysten, der portugiserne kjøpte gull og slaver. Det lar seg ikke avgjøre med sikkerhet i hvor høy grad det lyktes portugiserne å omdirigere gullhandelen fra karavanene over Sahara til Guineakysten. Det er ingen tvil om at gullet fortsatt krysset Sahara. Men i en periode i første halvdel av 1500-tallet kunne portugiserne likevel hente omkring et halvt tonn gull i Vest-Afrika hvert år. Fra midten av 1500-tallet gikk gullimporten tilba­ ke. Årsakene til dette er ikke klare. Konkurranse fra andre europeiske nasjoner som begynte å sende skip til Guineakysten kan ha hatt en viss betydning. I tillegg kom at de portugisiske kjøpmennene kanskje begynte å se en større fordel i å kjøpe slaver enn gull. Viktigst var det nok at handelen over Sahara fikk et nytt oppsving med konsolideringen av Songhairiket. I det nåværende Zimbabwe i Sørøst-Afrika lå et annet viktig gullproduserende område. Det ble be­ hersket av en afrikansk fyrste som var kjent av portu­ giserne under navnet Monomatapa. Men det var muslimske kjøpmenn fra byene på den østafrikanske kysten som hadde knyttet forbindelsen i middelalde­ ren mellom de afrikanske produsentene og den øvri­ ge verden. Portugiserne ble snart oppmerksomme på de mulighetene det var for kjøp av gull i Øst-Afrika,

særlig ved hjelp av indiske varer. De sikret seg også snart fotfeste ved å spille byene på østkysten ut mot hverandre og ved maktdemonstrasjoner mot de gjen­ stridige. Å beherske kystbyene var imidlertid ikke nok. Portugiserne fant snart, som de tidligere hadde opplevd det i Marokko, at gullhandelen søkte nye veier utenom de byene som de kontrollerte. Også portugisiske private kjøpmenn fulgte de muslimske kjøpmennenes veier til de gullproduserende område­ ne, mens den portugisiske kongen gikk glipp av for­ tjenesten. Først da portugiserne mot slutten av 1500tallet sendte tropper inn i baklandet som kunne kon­ trollere viktige knutepunkter langs gullets handels­ veier, lyktes det for en tid å monopolisere eksporten av Monomatapas gull.

71 Det portugisiske imperiet

Fort Jesus i Mombasa.

polskipene til Molukkene eller Japan, andre ganger ulovlig gjennom stråmenn. Embetsmennene brukte de kongelige magasinene i sin handel, kapteinene brukte de båtene som skulle ha patruljert farvanne­ Det portugisiske imperiet hang sammen fra Japan i ne. Sjøfolkene la ikke ut på en reise uten å ta med litt øst til Brasil i vest, selv om trådene som knyttet det varer, soldatene handlet, selv misjonærene handlet. sammen var spinkle og selv om det var rikt på indre Det portugisiske imperiet befant seg på 1500-tallet motsetninger. Det var et thalassokrati, et imperium mellom gammelt og nytt. Den offisielle ideologien og bygd på herredømme over havet, det største verden den offisielle strategien var gammel, det var erobre­ til da hadde sett. Det fikk sin næring fra handelen, rens strategi grunnet på ridderens korstogsidealer. men dets ideologi var ridderens, ikke forretnings­ Men gjenstanden for erobringene deres var noe nytt. mannens. Idealet var krigeren, som uten tanke for Det var ikke et land, det var et internasjonalt hanegen vinning kjempet for sin fyrste og sin tro. Idea­ delsnettverk. Med sukkerproduksjonens voksende lets foraktede motsetning var kjøpmannen som rasjo­ betydning fikk de portugisiske interessene en ny drei­ nelt beregnet sin fortjeneste og skiftet side for vin­ ning som satte dype spor i de følgende århundrenes nings skyld. historie. Portugiserne var de første til å se at pro­ Men det var kjøpmannen som var foraktet, ikke duksjonsfaktorene i Sør-Atlanteren kunne bringes handelen. Alle i det portugisiske imperiet handlet. sammen på en ny måte. Jorda fantes på øyene og i Kongen handlet med pepper og kanel, med gull og Amerika. Arbeidskraften kunne hentes i Afrika. Ka­ med slaver. Embetsmennene handlet, noen ganger pitalen, teknikken og det historiske ansvaret ble med kongelig bevilling som kapteiner på et av mono- europeernes bidrag.

Soldater, kjøpmenn og eiere av sukkerplantasj er

Kamelkaravane, vegg­ teppe fra begynnelsen av 1500-tallet. Karavanene som gjennom århundrer hadde knyttet de fjernes­ te delene av det europeisk-asiatisk-afrikanske kontinentet sammen, stanset ikke sine vand­ ringer fra den ene dagen til den andre, men de hadde fått en alvorlig konkurrent i de havgå­ ende skipene etter de store oppdagelsene.

Monopolene utfordres

Franske, fribyttere plyn­ drer den spanske byen Chiorera på Cuba i 1556. Fargelagt kobber­ stikk fra 1500-tallet. Gjennom århundrer ble Vestindia preget av riva­ liseringen mellom de eu­ ropeiske maktene. Under krigene mellom Spania og Frankrike i første halvdel av 1500-tallet var de franske fribytterne de mest aktive, siden fulgte andre europeiske nasjoner, især engelsk­ mennene og nederlen­ derne.

ble den hverken respektert av politike­ Man har kalt 1500-tallet det iberiske århundret i den europeiske ekspansjo­ re eller rettslærde. Den franske kongen sa til den spanske ambassadøren i nens historie, det vil si det århundret da de iberiske maktene Spania og Por­ 1540 at „solen skinte på ham så vel som på andre, og han kunne godt ten­ tugal dominerte. Deres dominerende ke seg å se Adams testamente for å få stilling skyldtes ikke så mye deres for­ rede på hvordan han hadde delt ver­ melle krav på enerett til områdene utenfor Europa. Respekten for dette den etter seg”. monopolkravets rettsgyldighet var ikke stor, slett ikke utenfor de to maktene. Det var imidlertid andre gode grunner til at europe­ Pavens rett til å gi bort den ikke-euro­ ere fra andre nasjoner var sene med å følge portugi­ sernes og spaniernes eksempel. Det var store teknis­ peiske verden tok ikke engang spa­ ke vanskeligheter å overvinne, særlig når det dreide nierne høytidelig, og utenfor Spania seg om ruten rundt Afrika. Skip og sjøfolk som var gode nok kunne skaffes, men det var få navigatører som kjente veien. Det var en bevisst portugisisk poli­ tikk å hemmeligholde alle tekniske detaljer og å inn­ vie så få som mulig i hemmelighetene. Det tekniske problemet var også et økonomisk problem. Risikoen for at skip og menn gikk tapt i ukjente farvann var stor, og sjansen til et utbytte som oppveide risikoen var liten. Sett med nordvesteuropeiske kjøpmenns øyne var det langt mer fordelaktig å gå inn i kolonihandelen indirekte ved å handle legalt i Antwerpen, Lisboa eller Sevilla. Det åpnet også muligheter til å omgå monopolet på en måte som nesten var lovlig. Mange firmaer i Sevilla og Lisboa var helt eller delvis eid av franske, neder­ landske og engelske kjøpmenn, selv om de naturlig­ vis formelt oppfylte de krav som ble stilt av spansk eller portugisisk lovgivning. Også på 1500-tallet var det vanskelig å føre kontroll med multinasjonale forretningstransaksjoner. Det økonomiske problemet hang sammen med det politiske. Spania var en stormakt, men også Portugal var i stand til å forsvare sitt monopolkrav med væpnet makt. Dette innebar at utfordringene av mo­ nopolene måtte følge de politiske konjunkturene.

73

Gjennom første halvdel av 1500-tallet kjempet Frankrike og Spania om den politiske lederstillingen i Europa. I hele denne perioden var det først og fremst franske skippere og kjøpmenn som utfordret mono­ polene. Mot slutten av 1500-tallet endret den politiske si­ tuasjonen seg. Den ulovlige franske farten på Ameri­ ka fortsatte, men den ble svekket på grunn av Frank­ rikes indre stridigheter. Krigene i Europa ble mer og mer et oppgjør mellom det katolske Spania, som fra 1580 var i personalunion med Portugal, og de nordvesteuropeiske sjømaktene Nederlandene og Eng­ land. Ikke minst da det ble lagt hindringer i veien for den lovlige handelen på Lisboa og Sevilla, ble det både en patriotisk plikt og en god forretning å utford­ re monopolene. Den nordvesteuropeiske interessen for de oversjøiske områdene begynte beskjedent med en­ kelte fisketokter, handelsreiser og kaperfarter. Men dristigheten vokste etter hvert som man ble mer for­ trolig med de fremmede farvannene. Kort etter år 1600 var ikke Spania og Portugal lenger alene om å ha kolonier i den nye verden og kunne seile til Asia.

kets tidlige historie spinkelt, og det kan være vanske­ lig å bestemme omfanget med sikkerhet. Vi vet imidlertid at franskmennene begynte å fiske ved Newfoundland fra 1504. Bretonerne fra Frankri­ ke og baskerne fra Spania, som hadde en lang tradi­ sjon med hvalfangst utenfor de europeiske kystene, viste seg ved Newfoundland fra 1512, og portugiser­ ne begynte sannsynligvis omtrent samtidig å sende torskeskip over Atlanteren. Fra England seilte enkel­ te fiskere til Newfoundland i begynnelsen av århund­ ret, men det var først i annen halvdel av århundret at det engelske Newfoundland-fisket fikk et betydelig omfang. Derimot deltok nordiske og nederlandske fiskere øyensynlig ikke i det transatlantiske fisket. De har trolig hatt nok av gode fiskeplasser nærmere sine hjemlige farvann. Torskefisket ble vanligvis drevet med små båter, omkring 70 tonn i gjennomsnitt. Fra tiår til tiår voks­ te antallet deltagere; ved slutten av 1500-tallet var det opp imot 500 småskip som hvert år krysset Atlan­ teren for å fiske torsk ved Newfoundland. Fiskeskipperne kjente ikke mye til tidens mest moderne navi-

Trankokeri på Jan Mayen. Maleri av C. de Man fra 1600-tallet. De rike forekomstene av hval og hvalross i NordAtlanteren skapte i som­ mermånedene i første halvdel av 1600-tallet en livlig aktivitet på Sval­ bard og Jan Mayen, hvor engelske, nederlandske og dansk-norske trankokerier produserte tran, blant annet til såpefabrikasjon.

En beskjeden begynnelse: torsk og tran Det første konsekvente brudd mot monopolkravet skjedde i torskefisket utenfor Newfoundland. En­ gelske reiser under ledelse av John Cabot og portugi­ siske reiser fra Azorene hadde allerede mellom 1497 og 1505 vist europeerne at det fantes utrolig rike fiskebanker der Golfstrømmen passerer kontinental­ sokkelen utenfor Nord-Amerika. Man hadde også sett mengder av hval, sel og hvalross. Dette kunne ikke måle seg med rikdommene i Peru og Østen, og de europeiske regjeringene inte­ resserte seg i lang tid ikke mye for den nyttige, men ikke særlig glansfulle utnyttelsen av de rike fore­ komstene. Torsk og tran fra Newfoundlandbankene ble et anliggende for småskip og private bedriftslede­ re. Derfor er kildematerialet til Newfoundland-fis-

Kinesisk porselenstallerkenfra midten av 1700tallet. Motivet er en hvalfangstscene, sikkert teg­ net etter europeisk fore­ legg av den kinesiske porselensmaleren.

74

vin og andre nødvendige varer for fiskerne, og vendte hjem lastet med fisk så raskt som mulig. I et godt år kunne et skip krysse Atlanteren to ganger. Fiskerne hadde etter gammel sedvane andel i fangsten, men utstyret til en transatlantisk fiskereise var så kostbart at det oversteg deres økonomiske evne. Kapitalen ble stilt til rådighet av kjøpmenn som kunne regne med en fortjeneste på 20-30 prosent på en sesong. Til gjengjeld bar de sin del av tapet hvis turen slo feil.

Pelsverk fra Nord-Amerika

Torskefiske og behand­ ling av fisken. Fransk stikk fra 1700-tallet. I bakgrunnen til høyre blir torsken tatt med line og krok av fiskere som sitter i en slags tønner langs skipssiden. Torsken blir brakt i land, renset og gnidd med salt før den blir lagt til tørk (i for­ grunnen).

gasjonsmetoder. Til gjengjeld kunne de bygge på erfaringer fra hvalfangsten og torskefisket ved Island, og de lærte å krysse Nord-Atlanteren med forbløff­ ende sikkerhet i de små skipene.

Fisket Den enkleste formen for fiske, og den som gav best ferdigvare, foregikk fra skipene uten at det overho­ det var nødvendig å gå i land. Torsken ble tatt med line og krok, det kunne gå nesten like raskt som å rense den og pakke den i tønner med rikelig salt. Denne ,,grønne” eller ,,våte” salttorsken var særlig etterspurt i Sør-Europa, og det skipet som kunne returnere med årets første torskelast, kunne regne med en ekstra god pris. Dette var en form for fiske som krevde mye salt og mange tønner. Selv om torsken nesten lot seg skyfle opp, var det ikke noen billig produksjon, for salt var dyrt. Det sparte salt og lasterom å tørke fisken etter at den var gnidd inn med salt. Denne metoden hadde vært brukt fra gammel tid, ikke minst i Norge. Men det forutsatte en mer komplisert arbeidsdeling, egne­ de tørkeplasser og faste installasjoner på land, og dermed også en eller annen form for myndighet som kunne avgjøre stridsspørsmål. Fiskerne fant selv fram til en organisasjonsform som muliggjorde sameksistens mellom de tusener av barske fiskere fra forskjellige nasjoner som trengte seg sammen på Newfoundlandkysten i de korte som­ mermånedene. En skipper var årets admiral, visstnok den som ankom først. Han avgjorde stridigheter om gode tørkeplasser og annet. Ingenting tyder på at fiskerne ønsket hjelp fra regjeringene hjemme. I løpet av 1500-tallet ble fisket ytterligere spesiali­ sert, og det ble stadig større kapitalinteresser knyttet til det. Noen skip spesialiserte seg på fangst av hval, sel og hvalross og på tranproduksjon. Andre spesiali­ serte seg på transport. De seilte ut, lastet med salt og

Pelsverk var godt å ha om vinteren i de dårlig oppvarmede europeiske husene. Men det var en kostbarhet, et statussymbol i et tettbefolket Europa der villdyra var sjeldnere og sjeldnere. Det beste og dyreste pelsverket kom i senmiddelalderen til VestEuropa fra Russland. I de nordamerikanske skogene var det en rikdom av pelsdyr som indianerne fanget og bearbeidet til pelsverk: bever, oter, mår og rev. Allerede før euro­ peerne kom, ble det handlet med pels og skinn fra stamme til stamme. Det varte ikke lenge før det ble knyttet handelsforbindelser mellom de europeiske fiskerne og den indianske befolkningen med pelsverk som den klart viktigste varen.

Beverskinn, en verdens­ omspennende handelsvare Blant de mest ettertraktede skinnene som in­ dianerne solgte til europeerne, var beverskinn. Skinnene ble etterspurt ikke bare som pelsverk, men særlig fordi de korte ullhårene var spesielt egnet til å fremstille filt til hatter. De amerikanske beverskinnene ble ofte ek­ sportert fra Vest-Europa til Russland. Det ly­ der omtrent som å gå over bekken etter vann, men de russiske garverne hadde utviklet en tek­ nikk som ikke var kjent i Vest-Europa: De var i stand til å skille ullhårene fra beverskinnet. Fra Russland ble beverskinnene eksportert videre som to produkter: beverpelser og beverull til fremstilling av filt. Det var først og fremst de amerikanske be­ verne som via denne lange veien leverte råma­ terialet til de filthattene som er så karakteristis­ ke for den europeiske moten på 1600-tallet. Omkring 1700 lå den årlige eksporten av be­ verskinn fra Amerika til Europa på om lag 300 000 stk. På denne tiden prøvde man å be­ grense handelen; ikke av frykt for bevernes skjebne, men fordi prisene i Europa var fal­ lende.

ninger. Fiskerne var ikke interessert i kolonier som bare ville konkurrere med deres egen virksomhet. Det var pelsverket, og det var håpet om å finne en snarvei til Asia, som inspirerte til de første koloniseringsforsøkene. I 1541 fikk franskmennene Cartier og Roberval patent på å anlegge en koloni ved Saint Lawrenceelva av den franske kongen. At en egentlig bosetning var planlagt, kan det ikke være tvil om. Skipene hadde med seg kvinner, et sikkert tegn på at hensik­ ten var mer enn rekognosering. Men etter den første vinteren ble forsøket oppgitt. Klimaet var hardere enn ventet, og skjørbuk herjet blant kolonistene. De overlevende kom hjem til Frankrike med prøver av malm som de håpet inneholdt gull, men som viste seg å være verdiløse. Det eneste som kom ut av forsøket, var at det ble grunnlagt en tradisjon: franskmennenes krav på landet rundt Saint Lawrence-elva, det senere Canada.

I flere henseender ble handelen med pelsverk av avgjørende betydning for Nord-Amerikas historie i århundrene som fulgte. Det var en handel som bidrog til å henlede de europeiske politikernes oppmerk­ somhet på Nord-Amerika. Handelen med pelsverk syntes å romme muligheter for uante rikdommer - og den lot seg lettere monopolisere enn torskefisket. Men enda viktigere var den rollen som handelen med pelsverk kom til å spille i grenselandet mellom euro­ peiske innvandrerkolonier og indiansk område. Pelsoppkjøperne var alltid de europeiske kolo­ nienes mest fremskutte forposter i den århundre­ lange kontakten med Nord-Amerikas urbefolkning, og pelshandelen var særlig for de nordligste kolo­ niene den eksportvaren til Europa som sikret at man overlevde økonomisk i de første vanskelige årene. Vi har bare indirekte vitnesbyrd om den betydning pelshandelen hadde for den indianske befolkningen. Men det kan ikke være tvil om at den påvirket indi­ anernes tilværelse avgjørende. Å fange dyr og bear­ beide skinn til pelsverk er ikke en fritidsbeskjeftigel­ se. Det er en høyt spesialisert form for produksjon som krevde betydelig arbeidsinnsats og kunnskaper. Når indianerne var villige til å legge ressurser ned i å produsere pelsverk, skyldtes det naturligvis at euro­ peerne hadde varer å tilby som de hadde bruk for: klær av ull, redskaper av jern og stål, skytevåpen og brennevin. Utgravninger av indianske boplasser fra 1500-tallet, før de første europeiske koloniene i Nord-Amerika ble anlagt, viser at europeiske varer, ikke minst redskaper av jern, var i gang med å for­ vandle indianernes tilværelse.

Politiske eksperimenter Til tross for den økende kontakten mellom Europa og Nord-Amerika, særlig rundt Newfoundland og inn­ seilingen til Saint Lawrence-elva, varte det ganske lenge før det ble opprettet faste europeiske boset-

75 Monopolene utfordres Kamp mellom engelsk­ menn og eskimoer ved Frobisher Bay i Canada i 1577. Tegning av John White, som selv deltok på reisen. Nederlenderen Willem Barents prøvde i årene 1594—97 å finne nordøstpassasjen til Asia ved å følge Nordkappstrømmen. Han nådde Bjørn­ øya, Svalbard og Novaja Zemlja, hvor han og hans menn 1596—97 måtte overvintre i denne hytta, bygd av tømmer fra ekspedisjonsskipet.

76 foundland som ble avgjørende for å kunne utnytte de rike fangstplassene, men beherskelsen av de nordat­ lantiske skipsrutene. Under kaperkrigen på slutten av 1500-tallet ble de portugisiske og spanske fiskeflå­ tene hardt rammet, og de måtte oppgi det gode fisket i lang tid. Fisket ble overveiende fransk og engelsk og - med tiden - amerikansk.

Nordostpassasjen

Oppdagelsesreiser mot nordøst og nordvest i ti­ årene omkring 1600.

Eskimo og eskimokvinne med et lite barn i het­ ten, tegnet av John White ca. 1577. Drakten, som var fint tilpasset det ark­ tiske klima, har uten større endringer vært i bruk blant eskimoene helt til vår tid.

Egentlig lå Newfoundland på den portugisiske si­ den av delingslinjen, og i 1563 gjorde portugiserne et forsøk på å anlegge en koloni ved Newfoundland. Men også dette forsøket ble oppgitt. I 1583 gjorde engelskmannen Humphrey Gilbert et forsøk på å erklære Newfoundland for engelsk territorium i dronning Elizabeths navn. Han druknet like etter hadde han levd lenge nok til å gjøre noe ut av sine krav, hadde han sikkert kommet i konflikt, ikke bare med fiskerne fra andre europeiske nasjoner, men også med de engelske fiskerne. De var neppe innstilt på å betale avgifter til en representant for den engels­ ke dronningen. I det lange løp var det ikke kontrollen med New­

Fisk og hvalolje skapte det økonomiske grunnlaget for at hundrevis av europeiske skøyter hvert år reiste over Nord-Atlanteren. Men det var drømmen om det store kuppet - rike gull- eller sølvgruver eller en snarvei til Asia - som satte i gang de store oppdagelsesekspedisjonene mot nordøst og nordvest. Sett med vår tids øyne kan det unektelig virke svært optimistisk å lete etter en passasje mellom At­ lanterhavet og Stillehavet nord for Asia eller Ameri­ ka. Men før kystlinjene og utstrekningen av konti­ nentene var utforsket, var tanken nærliggende. Fra Europa kjente sjøfolkene mindre og temmelig godt skjulte passasjer fra et hav til et annet som Gibraltarstredet og Øresund. Oppdagelsesreisene mot nordøst og nordvest føyde mye til den alminnelige geografiske viten, men de fikk liten praktisk betydning. Viktigst var vel i første omgang at det ble oppdaget en isfri rute til det nordlige Russland. Av tre skip som forlot London i 1553 for å finne veien til Kina nord for Asia, gikk to under kommandanten Willoughby tapt. Men det tredje under Chancellor rundet Nordkapp, gikk inn i Kvitsjøen og fikk kontakt med russerne. Senere forsøk på å støte videre mot øst langs denne veien ble blokkert av isen. Men Kvitsjøruten ble av økonomisk betydning for Russlandshandelen i århundrene som fulgte. Det var en ikke altfor vanskelig måte å omgå danskekongens tollkrav ved Øresund på.

Nordvestpassasjen Magellans oppdagelse av sørvestpassasjen skapte en fornyet interesse for oppdagelsesreiser i 1520-årene. En av de viktigste ble sendt ut fra Frankrike under ledelse av Giovanni da Verazzano, som utforsket hele den nordamerikanske kysten fra South Carolina til Newfoundland. Han fant ingen muligheter for gjennomseiling, tvert om trakk han en klart negativ konklusjon i sin rapport til den franske kongen. Etter å ha sammenfattet de iakttagelsene spanierne hadde gjort langs den søramerikanske kysten og han selv hadde gjort i nord, skrev han: ,,Alt dette land eller denne nye verden, som jeg har beskrevet ovenfor, henger sammen og knytter seg ikke til Asia eller Afrika. Det kan være knyttet til Europa ved Norge eller ved Russland, noe som imidlertid ville være galt etter klassikerne.” Man kunne ikke seile igjennom, men muligheten

77

for å seile nordenfor gjenstod. Fra 1534 gjen­ nomførte franskmannen Jacques Cartier tre reiser som viste at Newfoundland var en øy. Han fulgte Saint Lawrence-elva helt til det stedet der Montreal ligger nå, men stadig uten å høre noe nytt om keise­ ren av Kina. Indianerne fortalte ham at man kunne fortsette langs elva i tre måneder til. Saint Lawrence-elva var ikke veien, man måtte prøve enda lenger mot nord. Forsøkene på å finne nordvestpassasjen kulminerte i årene omkring 15701620. Navnene på øyer, bukter og sund i farvannene mellom Grønland og Nord-Amerika vitner ennå om de mange, særlig engelske oppdagelsesreisende mot nordvest: Frobisher, Davis, Baffin, Lancaster og fremfor alt Hudson, som har gitt navn til både Hudsonstredet, Hudsonelva og Hudsonbukta. Hudsonelva, som ingen europeer hadde besøkt og beskrevet etter Verazzano, gjenoppdaget han i ne­ derlandsk tjeneste i 1609. Ny Amsterdam, det senere New York ved munningen av Hudsonelva, ble gjen­ nom mer enn et halvt århundre nederlendernes vik­ tigste støttepunkt i Nord-Amerika. I 1610 lyktes det Hudson med et engelsk skip å trenge gjennom Hudsonstredet og dypt inn i Hudson­ bukta. Med nød og neppe overlevde han og det meste av mannskapet hans overvintringen under de harde forholdene. Men da isen endelig gikk opp i juni 1611 og Hudson ville fortsette mot sør, overbevist om at han hadde rundet Amerika og befant seg på vestsi­ den av kontinentet, gjorde mannskapet hans mytteri. Hudson ble etterlatt sammen med sin sønn og noen få venner i en åpen båt, mens mytteristene førte skipet hans til en irsk havn, der det ankom med bare åtte overlevende. Etter rapporten fra mytteristene var det grunn til å tro at Hudson virkelig hadde funnet nordvestpassa­ sjen, selv om det hadde kostet ham livet. Men ytterli­ gere undersøkelser viste at Hudsonbukta i praksis var en ny blindgate. Senere på 1600-tallet skulle ruten få

betydning som snarvei til de pelsproduserende områ­ dene i Nord-Amerikas indre. Men av drømmen om en nordvestpassasje var det ikke mye igjen. Det dansk-norske forsøket under ledelse av Jens Munk i 1619-20 var en sjømannsbedrift på høyde med de engelske reisene, men den føyde ikke mye nytt til den geografiske viten.

Vestindia, den store fristelsen I Nord-Atlanteren var naturforholdene harde. Det var rikdommer å hente i form av fisk og pelsverk, men det kostet hardt arbeid under barske vilkår. Til gjengjeld var det sjelden nordvesteuropeerne møtte motstand fra maktene på Pyreneerhalvøya. I Vestindia var situasjonen en annen. Vestindia var den store fristelsen, her syntes mulighetene for å gjøre en god handel å ligge nær. Til gjengjeld var det også her at de spanske myndighetene med størst styr­ ke forsvarte sine monopolkrav. Ethvert ikke-spansk skip som anløp en vestindisk havn hadde gjort seg skyldig i en lovovertredelse. Skipet og dets last kunne konfiskeres og mannskapet dømmes til døden som pirater. Den spanske koloniene omkring Det karibiske hav og særlig på De store Antillene gikk i løpet av 1500tallet gjennom en utvikling som brakte dem fra en plass i sentrum av imperiet til periferien. Da fore­ komstene av gull på øyene var uttømt, samlet spa­ nierne oppmerksomheten om Mexico og Peru. Hele den økonomiske og politiske organisasjonen ble kon­ sentrert om å produsere sølv og transportere det til Spania. Øyene måtte komme i annen rekke. Avfolkningen bidrog til å redusere interessen for øyene. Av Hispaniolas indianske millionbefolkning var det i 1520 neppe 10 000 igjen, i 1550 var det under 500. Men jorda var fruktbar, og det var rikelig av den etter at urbefolkningen var utryddet. Hispa-

Arkhangelsk ved Kvitehavet, maleri fra 1600tallet. Inntil Russland ved begynnelsen av 1700talletfikk adgang til Østersjøen, var Ar­ khangelsk den viktigste russiske havnen. Den ble grunnlagt i 1584.

78

Den engelske erobringen av Santo Domingo på Hispaniola under ledelse av Francis Drake i 1585. Med dette toktet, hvor også noen av dronning Elizabeths skip deltok, ble kaperkrigen mellom England og Spania offi­ siell. Men målet var ikke erobringer; Drake forlot Santo Domingo etter å ha fått utbetalt en løsesum.

niola deltok i den første sukkerboomen på 1500-tallet, særlig før den brasilianske sukkerproduksjonen for alvor tok seg opp i 1570-årene. Det ble også opprettet store kvegrancher på Hispaniola. Allerede midt på 1500-tallet skal det ha vært 400 000 kveg på øya, og eksporten av huder kom i begynnelsen av 1580-årene opp i vel 50 000 stykker årlig. Det gav grunnlag for en befolkning på mellom ett og to tusen spaniere og 10 til 20 tusen negerslaver. Det samme mønstret med variasjoner finner vi igjen på de andre store vestindiske øyene. Jamaica ble nesten helt avfolket. På Puerto Rico kom det i gang en viss produksjon av sukker. Det samme var tilfelle på Cuba, der havnebyen Havana fikk en spe-

Avfolkingen av De store Antillene Under spansk styre ble De store Antillene nes­ ten avfolket. Fra omkring 1570 foreligger det en oversikt over befolkningen på de tidligere så tettbefolkede øyene. Indianerbefolkningen var på denne tiden praktisk talt utryddet. Av spaniere bodde det ca. tusen på Hispaniola (Haiti), av disse 500 i den største byen Santo Domingo. Det bodde 240 spaniere på Cuba, om lag 200 på Puerto Rico og bare noen få på Jamaica. Størsteparten av befolkningen på øyene var negerslaver, det skal ha vært 12 000—15 000 på Hispaniola.

siell betydning fra annen halvdel av 1500-tallet. Den var det stedet der spanske skip som skulle hjem, samlet seg før de seilte tilbake til Sevilla gjennom Floridakanalen. Men det var nettopp dette konvoisystemet som gjorde Vestindia til den store fristelsen. Det innebar nemlig at de aller fleste skipene passerte forbi øyene på utreisen. Øyene fikk dermed små muligheter til å eksportere sukker og huder og til å kjøpe europeiske varer. Innbyggernes protester fikk ikke mye støtte, hverken hos den spanske regjeringen eller hos kjøpmennene. Regjeringen ville ikke svekke konvoi­ systemet, og kjøpmennene hadde ikke noe imot de høye prisene som den sparsomme sjøtrafikken førte til. Men begge parter overså den fristelsen de dermed skapte for konkurrentene. Ved midten av 1500-tallet var det særlig kjøpmenn fra Kanariøyene som med eller uten tillatelse fra Sevilla drog fordel av situasjo­ nen. Kanariøyene leverte selv matvarer og vin, men vel så viktig ble snart reeksporten av europeiske teks­ tiler og metallvarer og av afrikanske slaver. Til dette siste sluttet snart portugisiske slavehandlere seg. Som kamuflasje hadde de en lisens til å frakte et bestemt antall slaver, men de smuglet inn europeiske varer og tok seg betalt i sukker og huder.

Smuglere som lignet sjørøvere Til portugisernes og Kanariøyenes grå handel kom en svart handel, drevet av smuglere som lignet sjørøve­

re. De kom fra flere europeiske nasjoner, men på midten av 1500-tallet som oftest fra Frankrike. De var under alle omstendigheter lovovertredere i de spanske myndighetenes øyne, og de var derfor klar til å forsvare seg med våpen. Spanierne i de lokale kolonisamfunnene i Vestin­ dia hadde en tvetydig holdning overfor smuglerne. For plantasjeeierne og andre fastboende var de vel­ komne, for de hadde med seg ettertraktede varer og slaver og tok isteden sukker og huder til gode priser. De lokale myndighetene måtte ofte lukke øynene for denne handelen. Det kunne best skje dersom man siden kunne vise at det bare var under tvang at man hadde gått med på å handle med de fremmede. Gren­ sen mellom smugling og sjørøveri kunne imidlertid lett overskrides. Det var nærliggende for smuglerne å forhandle seg til en ,,rimelig” pris når de likevel måtte vise våpen for å få i stand en handel. Men det kunne også skje at de spanske lokalmyndighetene kom på at handelen var ulovlig og overfalt smuglerne etter at de hadde brakt varene i land. Det ligger i sakens natur at vi bare er ufullstendig informert om omfanget av denne handelen. Men det fremgår at den var blitt betydelig i 1570-årene, både av de beretningene om reiser og rettssaker som fore­ ligger og av de motforholdsreglene som ble truffet av de spanske sentralmyndighetene.

I det følgende tiåret, da krigstilstanden mellom England og Spania ble offisiell, ble vanskene for de spanske myndighetene større. Nå dreide det seg ikke lenger bare om smuglere som lignet sjørøvere, men om massiv kapervirksomhet som til tider så ut til å true imperiets navlestrenger.

79 Monopolene utfordres

De første engelskmennene i Vestindia Fra 1562 deltok engelske skip i smughandelen på Vestindia. Inspirasjonen hadde kaptein John Hawkins og hans økonomiske bakmenn hentet på Gui­ neakysten, der de i noen år hadde drevet handel utenom det portugisiske monopolet, og på Kana­ riøyene, der de i forbindelse med lovlig handel hadde lært hemmelighetene om den innbringende transpor­ ten av slaver fra Guineakysten til Vestindia. Etter flere heldig gjennomførte reiser ble Hawkins rammet av et stygt uhell i 1568. Mens den lille flåten hans lå i havnen San Juan de Uloa (Vera Cruz), seilte den spanske konvoien under kommando av vise­ kongen inn i havnen. Det de lokale myndighetene hadde lukket øynene for, kunne ikke visekongen to­ lerere. Det kom til kamp mellom engelskmennene og den spanske flåten, og Hawkins slapp bare med nød og neppe ut av havnen med ett skip i behold. Engelsk fort ved Guayanillabukta; Puerto Rico, 1585. Fortet var ikke planlagt som en perma­ nent base, men skulle bare yte beskyttelse mens engelskmennene bygde et mindre skip, en såkalt pinasse. Akvarell av John White.

80 Monopolene utfordres

Francis Drakes vestin­ diske krysstokt 1585— 86. Flåten omfattet 22 skip og 2300 mann. Et­ ter et forgjeves forsøk på å ta den spanske sølvflåten utenfor spanskekysten fortsatte Drake til Kapp Verde-øyene, hvor byen Santiago ble plyn­ dret. 1 Vestindia tok han Santo Domingo, Cartagena i det nåværende Colombia og San Agustin på kysten av Florida.

Hawkins og bakmennene hans prøvde i årene etter vet at bystyret i Panama betraktet det med uro allere­ 1568 å erstatte det tapet de hadde lidd ved å drive de i 1552.1 1574 skal det ha utgjort ikke mindre enn kaperfart i vestindiske farvann. Det skjedde med 3000 mennesker, like mange som innbyggerne i Padronningens vitende, selv om England og Spania en­ namå. Det var ikke det eneste, men sannsynligvis det nå ikke offisielt var i krig med hverandre. største samfunnet av rømte slaver i de spanske kolo­ På Panamå-eidet fant lederen for en av disse kaper- niene. ekspedisjonene, Francis Drake, uventede hjelpere og Drake klarte å få i stand et samarbeid med de allierte i 1572-73 blant de såkalte cimarronene, et lokalkjente cimarronene. De skaffet ham opplysning­ samfunn av rømte slaver. Når dette samfunnet hadde er om spanske skips og troppestyrkers bevegelser, de Vestindia på 1600-tallet. oppstått, lar seg ikke avgjøre med sikkerhet, men vi fungerte som veivisere og de kjempet side om side med kaperne mot den felles fiende. Resultatet var et rikt bytte, erobringen av en sølvtransport fra Peru i FLORIDA 1573. Mexicogolfen Spanierne ble meget oppskremt over dette angre­ P/°r'cf^ pet, som de så på som en trussel mot en av imperiets Havana navlestrenger. De fryktet et protestantisk komplott med formål å skjære over Amerika på det smaleste Vera Cruz stedet. •*San Juan de Ulua A-Santo Domingo I virkeligheten overvurderte spanierne sine motPort Royal • Belize standeres ressurser og strategiske overblikk. Hver­ Det karibiske hav ken Drakes tokt eller et etterfølgende tokt til Pana­ DE SMÅ Guatemala® må-eidet under ledelse av John Oxenham hadde noe ANTILLENE større mål enn å skaffe deltagerne og investorene en Moskitogod og rask fortjeneste. Men spaniernes frykt førte til • Maracaibo Cartagena kraftige motforholdsregler. Helt fra Peru ble det Puerto Belo«XNombre 68 Dios sendt forsterkninger til Panama, og Oxenhams styr­ ^ahamåM/ \ ker ble tilintetgjort. Cimarronene viste seg vanskeligere å overvinne.

81 Monopolene utfordres

Kampen mot dem endte i et kompromiss. De var for vanskelige å nedkjempe og for farlige å ignorere. Spanierne måtte akseptere at de bevarte sin frihet i egne landsbyer under spansk overoppsyn - et av svært få eksempler på at en kolonimakt har anerkjent et samfunn av rømte slaver.

Sjørøvere som lignet forretningsmenn Året 1585 betegnet et vendepunkt i forholdet mel­ lom Spania og England. Dronning Elizabeth hadde til da så langt det var mulig distansert seg fra de nederlandske provinsenes opprør mot Spania. Hen­ nes politiske mål var å forsvare England, ikke å føre imperiepolitikk. Men nettopp denne målsetningen tvang henne til å innta en mer aktiv holdning da krigslykken vendte seg til spaniernes fordel. Hvis spanierne seiret i Nederlandene, ville det ikke lenger ligge en bufferstat mellom England og Europas bety­ deligste stormakt, Spania. Den engelske krigføringen ble imidlertid preget av forsiktighet og ikke minst sparsommelighet. Et viktig engelsk våpen ble kaperne, skip utstyrt med kaperbrev, men eid og utrustet av private. Sagt uten om­ svøp: Kaperne var private forretninger med offisiell engelsk tillatelse til å drive sjørøveri på Spanias be­ kostning. Eldre historieforskning oppfattet ofte kaperkrigen under Elizabeth som resultatet av en langsiktig stra­ tegi som skulle føre England fram til plassen som

En av bastionene på fest­ ningen San Cristobal på Puerto Rico. Spanierne søkte å styrke forsvaret mot de engelske angrepe­ ne ved å stasjonere galei­ er i de vestindiske havn­ ene og ved å oppføre en rekke sterke havnefestninger.

herre over verdenshavene. Det er imidlertid ikke noe samtidig belegg for å tillegge engelskmennene så langsiktige hensikter. Kaperkrigen var først og fremst en kombinasjon av den engelske kronens og engelske kjøpmenns og adelsmenns interesser. Kronen sparte utgiftene til utrustningen av en flåte; kjøpmenn og adelsmenn fikk sjansen til lettjente penger. Det var likevel ikke noen sikker forretning, for også sjørøveri kan gi underskudd. Skipet og dets utrustning krevde betydelige investeringer. Kapitalen til utrustningen av den engelske kaperflåten kom fra kjøpmenn som på grunn av krigen ble avskåret fra sine vanlige handelspartnere i Spania og Portugal, men også, og ikke minst, fra den engelske adelen. Den betraktet kaperfarten som en måte å forene krigerforpliktelsene med en rimelig mulighet for overskudd på. Sett i et større historisk perspektiv var dette samarbeidet mellom kjøpmenn og adel uvanlig. Det var ikke ofte i historien at den tradisjonelle overklassen og kjøpmennene hadde arbeidet sam­ men på denne måten. Men det skulle komme til å sette sitt preg på de engelske oversjøiske investering­ ene i det følgende hundreåret. Vestindia ble et av brennpunktene i kaperkrigen. I 1590-årene ble Det karibiske hav hjemsøkt av minst 76 engelske kaperflåter med i alt minst 235 fartøyer. Men krigen ble også ført rundt de spanske og portu­ gisiske kystene og øyene i Atlanterhavet. Det økono­ miske utbyttet av toktene svingte sterkt, fra skyhøye fortjenester til totalt havari. Som regel gav de tokte­ ne som ble planlagt av forretningsfolk og stod under ledelse av erfarne sjøfolk det beste utbyttet. Når adelsmennene blandet seg inn i planlegging og ledel­ se var de tilbøyelige til å la seg friste av det iøynefall­ ende og sensasjonelle og overse den gode forretning­ en det kunne være å kapre en beskjeden last av sukker eller huder. Som helhet var kaperkrigen uten tvil en overskuddsforretning for England. Det var år da sukkeret var billigere i London enn i Lisboa. Kaperkrigen la grunnen for store formuer, ikke minst i London, og engelske skippere og sjøfolk fikk en betydelig erfa-

Sir Frands Drake (ca. 1545—96) var den mest fremtredende blant de engelske sjøfarerne som utfordret det spanske monopolkravet ved slut­ ten av 1500-tallet. Under Drakes ledelse ble den andre jordomseilingen gjennomført i 1577—80.

82

franske atlanterhavsbyene, særlig Dieppe, og den franske storadmiralen Gaspard de Coligny, hugenottenes leder. Det franske forsøket endte brått i 1565 da en overlegen spansk styrke angrep den franske kolo­ nien, tilintetgjorde bygningene og henrettet alle fang­ er unntatt noen få, som erklærte seg som katolikker. „Jeg betraktet dette som nødvendig i Guds og Deres Majestets tjeneste,” skrev den spanske øverstkom­ manderende i sin rapport. Interne franske stridighe­ ter stilte seg gjennom resten av århundret i veien for en gjentagelse av forsøket. Da den første engelske kolonien i Nord-Amerika, Roanoke, ble anlagt i 1585, var også den først og fremst tenkt som en base for kaperskip. Det forhind­ ret naturligvis ikke at noen av initiativtagerne hadde større planer. Men koloniens historie ble kort. Alle­ rede i 1586 ble den rømt for første gang. Et nytt forsøk i 1587 siktet mer konsekvent mot permanent bosetning. Kolonien omfattet 14 familier og en del ugifte, i alt 89 menn, 17 kvinner og 11 barn. De var alle av middelstanden, men det er betegnende at de ledende blant mennene før avreisen hadde sik­ ret seg rett til å føre våpenskjold. De må ha håpet på en ærerik fremtid som aristokrater i den nye verden. Men også denne kolonien gikk en trist skjebne i møte. Det følgende året, 1588, var armadaåret, det året da Filip II sendte hele sin flåtestyrke inn i Den engelske kanal. Den planlagte unnsetningen nådde ikke fram til Roanoke. Da en engelsk eskadre omsi­ der ankret opp utenfor Roanoke i 1590, fant de øya forlatt. Gras og gresskarranker dekket allerede reste­ ne av fortet og husene. Men det var ingen tegn på kamp, og de avtalte tegnene på fare eller flukt var ikke skåret inn i trærne. Kart fra 1579 over den lille spanske havnebyen Valladolid de Yucatdn.

ring i å seile på fjerne områder og markedsføre ekso­ tiske varer. Den engelske gevinsten var et dobbelt tap for de iberiske maktene og kjøpmennene deres. Ikke bare led de direkte tap som følge av kapringene, de måtte også investere betydelige beløp i forsvarsanlegg og konvoifart. Det ble nødvendig å legge nye avgifter på handelen, og det ble stadig vanskeligere å finne nye skip til erstatning for dem som ble tatt av kaperne. Likevel viste det spanske imperiet sin styrke under de stadige angrepene. Så sent som i 1590-årene var den offisielt registrerte handelen i Sevilla i fremgang. Først etter 1600 begynte tegnene på utmattelse for alvor å vise seg.

De første nordamerikanske koloniene Florida og Roanoke Reisen over Atlanteren var ikke bare risikabel, den var også kostbar. Tanken om å skaffe seg baser på det amerikanske fastlandet var derfor lokkende. I 1562 anla franskmennene en koloni i Florida. Bak forsøket stod en allianse mellom kjøpmennene i de

En offiser i den engelske hæren i Irland, kaptein Thomas Lee, malt av M. Gheeraedts i 1594. Den noe eiendommelige uni­ formen skal ha vist seg hensiktsmessig i det irske terrenget. Mange av adelsmennene og solda­ tene som deltok i kaperfartene i Vestindia hadde erfaring fra de engelske felttogene i Irland.

Roanoke-kolonien forsvant, ingen vet med sikker­ som ikke skrev beretninger om sine reiser. Dessuten het hvordan. Men trolig ble de overlevende opptatt i var det også blant nederlenderne innbyrdes skarp en indianerstamme. Blant croatoaene, en stamme i konkurranse som gjorde reisene til forretningshem­ Georgia som tidligere levde nær kysten, finner man meligheter. Derfor er det vanskelig å følge utvikling­ en i den tidligere nederlandske handelen på Ameri­ igjen familienavn fra Roanoke. ka. Det ser ut til å stå fast at det først var i årene etter 1585 at den begynte, men at den så til gjengjeld i løpet av svært få år nådde et betydelig omfang. Nederlenderne Nederlenderne seilte bare unntaksvis som kapere, Nederlenderne vendte først nokså sent oppmerksom­ selv om de gjerne hadde kaperbrev og ikke hadde heten mot Amerika. Riktignok var de under den noe imot å ta en god prise. Men først og fremst var de langvarige opprørskrigen mot Spania de iberiske kjøpmenn, om enn på ulovlig grunn. Som smuglere maktenes fødte fiende. Men gjennom nesten hele var de til og med frekke eller dyktige nok til å under1500-tallet samlet den nederlandske skipsfarten seg by andre smuglere når de byttet europeiske varer først og fremst om farten på Østersjøen og - over­ raskende nok - Spania og Portugal. Spania kunne ikke unnvære de nederlandske skipene som brakte viktige forsyninger av korn og skipsbyggingsmaterialer, og de nederlandske myndighetene lukket øyne­ ne for handelen med fienden. Den skaffet ham riktig­ nok livsviktige forsyninger, men til gjengjeld sikret den nederlenderne hard valuta, spansk sølv, som gjorde det mulig å fortsette krigen. Mot slutten av 1500-tallet ble det merkelige sam­ arbeidet mellom de krigførende partene mer usik­ kert. I 1585, i 1595 og igjen i 1598 holdt spanske myndigheter uten varsel igjen alle nederlandske skip i spanske og portugisiske havner. Tidspunktet var ikke klokt valgt av de spanske myndighetene. Den spanske handelsflåten ble alvorlig svekket etter den store armadas nederlag i 1588 og under kaperkrigen, mens den nederlandske skipsfarten var inne i en vel­ dig ekspansjon. De nederlandske skipperne var ikke eventyrere eller oppdagelsesreisende, men travle forretningsfolk

mot huder, sukker eller indigo fra Vestindia eller mot gull på den vestafrikanske kysten.

Saltet fra Punta de Araya Den nederlandske trafikken på Vestindia fikk særlig fart i de aller siste årene av 1500-tallet med en handel som mer enn noe annet illustrerer hvor effektiv ne­ derlandsk skipsfart og hvor dyktige nederlandske sjøfolk var: handelen med salt fra Punta de Araya. Salt var et absolutt nødvendig råstoff for nederlendernes sildefiske og for deres handel på Østersjøen. Det beste og billigste saltet kunne man få i Setubal. Men da arrestene truet denne importen og fikk saltprisene til å stige i Nederlandene, søkte de neder­ landske saltskipene seg lenger bort - først til Kapp Verde-øyene, og fra 1595 helt til Punta de Araya på nordkysten av det nåværende Venezuela, der det var store naturlige saltforekomster av høy kvalitet. Hvor mange skip som foretok denne reisen de første årene, vet vi ikke. Men i årene etter 1600 dreide det seg om 100-120 skip i året, store skip etter tidens forhold, på om lag 300 tonn. Når de var så

83 Monopolene utfordres

Blant de få som overlev­ de det spanske angrepet på den franske kolonien i Florida i 1565, var kunstmaleren Jacques le Moyne de Morgues. Han brakte med seg hjem 42 bilder. Dette bildet, som forestiller indianerhøvdingen Athore sammen med den franske lederen René de Laudonniére, ble gjenoppdaget i 1901. Resten er bare kjent gjennom kopier i form av kobberstikk.

Den engelske offiseren og hoffmannen Walter Raleigh, 1552-1618, en av dronning Elizabeths yndlinger, tok initiativet til opprettelsen av den første engelske kolonien i Nord-Amerika og gav landet navnet Virginia (jomfruland) som en hyllest til dronningen.

84________ Monopolene utfordres

Om Francisco Xavier, grunnleggeren av jesuittmisjonen i Japan, blir det fortalt at han en gang mirakuløst forvandlet saltvann til ferskvann ved å dyppe føttene i ha­ vet. Portugisisk maleri fra 1500-tallet.

heldige at de unngikk de spanske patruljeskipene, kunne de gjennomføre en reise fra Vest-Friesland og hjem igjen på bare 16 uker. Saltet var av fremragende kvalitet, det kunne så å si skuffes direkte over i lasterommene fra en naturlig saltsjø, og prisene i Nederlandene lå høyt på grunn av krigen. Ikke desto mindre var denne trafikken et varsel om fremtiden. Turen over Atlanteren var ikke lenger en begivenhet. Det begynte med gull og sølv, men fremtiden dreide seg om enklere varer som fisk, salt og sukker.

Ostindiakompaniene Et annet vitnesbyrd om styrken i nederlandsk handel og skipsfart mot slutten av 1500-tallet var at neder­ lenderne opprettet de første kompaniene for fart på Asia. De brøt for godt det portugisiske monopolet på ,,sørøstpassasjen”, veien rundt Afrika til Asia. Dette skjedde ikke som ledd i krigføringen, men som private nederlandske forretningsfolks reaksjon på stigende krydderpriser på det europeiske marke­ det. En del nederlendere hadde etter hvert besøkt Asia i portugisisk tjeneste. De hadde klart å avsløre

de detaljopplysningene om geografiske og økonomis­ ke forhold som portugiserne hadde forsøkt å holde hemmelige, og de hadde oppdaget hvor svakt portu­ giserne stod i asiatisk sammenheng. Det første nederlandske asiakompaniet ble dannet i 1594. Av de fire skip og 249 mann det sendte ut, vendte bare tre skip tilbake med 89 mann ombord i august 1597 etter to og et halvt års fravær. Men den pepperlasten som ble fraktet hjem fra Java, var rike­ lig til å dekke omkostningene og sikre en pen fortje­ neste. De nederlandske sjømennene kastet seg med iver over den nye forretningsmuligheten. I løpet av det følgende året ble det sendt ikke mindre enn 22 skip til Asia: fire flåter rundt Afrika og én rundt SørAmerika. Bortsett fra den sistnevnte gav også disse reisene godt utbytte. Men konkurransen mellom de mange kompaniene som nå på én gang kastet asiatis­ ke varer inn på markedet og presset prisene ned, gjorde andelshaverne betenkte. De avfant seg derfor - mot nederlandsk sedvane - med at det ble opprettet et monopolkompani i 1602. Det var de nederlandske myndighetene som presset på for dette; de øynet store muligheter for å ramme Spania og Portugal gjennom ostindiahandelen. Allerede i år 1600 var et

tilsvarende engelsk kompani blitt opprettet. Det var bringe mengder av sølv til Sevilla. Portugiserne had­ ennå bare en dverg sammenlignet med det neder­ de spredt sine krefter. De var under angrep fra landske, et beskjedent partsrederi med kongelig mange sider, men de var fortsatt den eneste europeis­ charter. ke nasjon som hadde militære støttepunkter i Afrika Trass i monopolprivilegiene representerte de to og Asia. Det var ennå ære og rikdom å hente for kompaniene noe avgjørende nytt i den europeiske portugisiske soldater og kjøpmenn. ekspansjonens historie og i verdenshistorien. De var Men bak disse imperiene, som bygde på noen få politiske institusjoner. De brukte våpen, kunne føre tusen tonn sølv, gull og krydder, hadde det begynt å krig og inngå avtaler med fremmede fyrster. Men de vise seg nye økonomiske muligheter, mindre eksotis­ ble styrt av kjøpmenn. ke og ærerike, men med en større fremtid. Torsk og tran, huder og sukker var varer av en type som skulle få stadig større betydning for internasjonal økonomi i århundrene som fulgte. Fra det iberiske De iberiske maktene fant det vanskelig å omstille til det nordvesteuropeiske århundre seg til slike utfordringer. Best lyktes det for Portugal Når regnskapet skal gjøres opp ved slutten av år­ i Brasil, som mot slutten av 1500-tallet var blitt den hundret mellom de iberiske maktene og nordvest- største leverandøren av sukker til det europeiske europeerne, kan det ikke skje ved en enkel beregning markedet. Men som hovedregel må man si at de to av gevinst og tap. Den europeiske ekspansjonens imperiene hadde foretrukket krigerens sverd og sol­ økonomiske grunnlag hadde nemlig endret seg. datens ære - voldelig utbytting i en eller annen form Hvis vi ser på de iberiske imperienes umiddelbare - fremfor kjøpmannens regnskapsbok og økonomis­ mål og første gevinster, hadde både Spania og Portu­ ke planlegging. gal greid å konsolidere seg og forsvare sin posisjon. De nordvesteuropeiske statene hadde ikke kunnet Da Spania-Portugal omsider sluttet fred med Frank­ beseire de iberiske maktene i et militært frontalrike i 1598 og med England i 1604 og våpenstillstand oppgjør. Men de nordvesteuropeiske kjøpmennene med Nederland i 1609, gav de to forente maktene seiret på sin måte. Ikke bare som kapere, dårlig forikke avkall på sitt formelle krav om enerett til verden kledte sjørøvere i statenes tjeneste, men også som utenfor Europa. Men de måtte stilltiende avfinne seg respektable smuglere som kunne underby iberiske med at det var gjort innhogg i monopolet. kjøpmenn ved å omgå reglementene og avgiftene, og Imperiekonstruksjonene fra første halvdel av som enda mer respektable kjøpmenn som mot slut­ 1500-tallet hadde vist sin holdbarhet og politiske ten av 1500-tallet var i ferd med å overta en stadig styrke. Den spanske kongens embetsmenn og dom­ større del av Europas forsyning med oversjøiske varer. mere kontrollerte alle tettbefolkede deler av Ameri­ De iberiske maktene hadde med hell forsvart im­ ka, og flåtene fra Mexico og Peru fortsatte hvert år å perier som allerede var i ferd med å bli foreldet.

85 Monopolene utfordres

Nederlandske kompaniskip angriper det portu­ gisiske fortet ved Tidore i 1604. To av de portu­ gisiske skipene er skutt i brann. Nederlendernes sjømilitære overlegenhet i begynnelsen av 1600tallet skyldtes både mer manøvreringsdyktige skip og mer langtrekken­ de kanoner.

Osmanriket

Osmanriket var det siste av de impe­ riene som etter hverandre behersket landene rundt det østlige Middelhavet gjennom årtusener. Rikets historie gikk tilbake til 1200-tallet, men nett­ Den høytidelige innset­ telsen av Selim I, Osmanrikets sultan 1512— 20. Tyrkisk miniatyr fra 1500-tallet.

opp i de tiårene da de spanske og por­ tugisiske oppdagelsene fant sted og erobringen av Amerika begynte, føyde den osmanske sultanen store nye terri­ torier til sitt herredømme. Samtidig ble det fra hovedstaden Istanbul, det gam­ le Konstantinopel, bygd ut en admini­ strasjon og et militærvesen som kunne forsvare og styre imperiet effektivt, og som ble beundret og fryktet i Europa. Osmanriket bygde i stor utstrekning på den mest moderne militærteknologien, det var et „kruttimperium”. Men det fortsatte å være et herredømme innen­ for tradisjonelle rammer. Riket var Europas nærmes­ te nabo, men det tok bare liten del i det økonomiske og vitenskapelige gjennombruddet som i århundrene etter 1500 omformet de europeiske samfunn og gav de europeiske statene nye maktmidler. Fra slutten av 1500-tallet gikk imperiet fra den ene krisen til den andre, men om dette skyldtes indre forfall eller ytre press, kan være vanskelig å avgjøre. Lederne for imperiet holdt fast på de formene som hadde fungert under storhetstiden, men som viste seg utilstrekkeli­ ge overfor de stadig sterkere europeiske naboene.

Fra stormakt til verdensmakt Osmanriket var blitt en stormakt på 1400-tallet. Sul­ tan Bayezid II (1481-1512) regjerte over et rike med

________ 87 Osmanriket

Osmanrikets ekspansjon til 1683.

to deler av noenlunde samme vekt, Rumeli og Anatolia. De to delene lå på henholdsvis den europeiske og den asiatiske siden av Bosporos. Anatolia omfat­ tet nesten hele Lilleasia; Rumeli omfattet det nåværende Hellas, Bulgaria, Albania og størstedelen av det nåværende Jugoslavia. I tillegg anerkjente Valakia (det sørlige Romania) og Krimkhanatet sul­ tanen som sin overherre. Riket omfattet et mangfold av språk og religioner, det er tvilsomt om muslimene utgjorde flertallet. Osmanriket var ennå en grensestat, islams forpost mot kristenheten. Med de erobringene som ble foretatt under Selim II (1512-20) endret riket karakter. Da Selim avsatte sin far i 1512, stod han overfor alvorlige indre pro­ blemer i det østlige Anatolia. I dette området hyllet mange av de turkmenske stammefolkene den sjiittiske religiøse lederen fra Ardebil, Ismail, som hadde gjort seg til sjah over Iran i 1501. De sjiittiske stammefolkene ble kalt kizilbasjer (tyrkisk kizil = rød, og ba$= hode) etter sin rituelle røde turban med tolv folder. De ble betraktet som kjettere av de sunnittiske osmanene. I tillegg var de en alvorlig politisk trussel. Som nomader motarbei­ det de den osmanske sentraliseringspolitikken, og deres hengivenhet for den seierrike Ismail truet med å frata Istanbul kontrollen over store områder. I 1514 førte Selim hæren mot øst. Mange kizil­ basjer måtte late livet da hæren rykket fram, mens andre søkte tilflukt i Iran. I 1514 beseiret Selim Ismail ved £aldiran (Tsjaldiran). Seieren gav ikke osmanene varige territorielle fordeler på Irans be­ kostning. Men den tillot Selim å gjøre opp med de anatoliske stammehøvdingene og småfyrstene og sik­ re seg lojalitet fra de kurdiske høvdingene. Denne konsolideringen av de østlige provinsene i

riket brakte osmanene i konflikt med Mamelukkriket, som kontrollerte naboområdene fra Kairo. I 1516 vendte Selim sin hær mot mamelukkene. Syria ble inntatt i løpet av 1516, mange stammeledere og mamelukkiske embetsmenn hilste Selim velkommen, og den osmanske hæren, som var utstyrt med „moderne” skytevåpen, løp mamelukk-kavaleriet over ende. Sjøslag mellom osman­ ske og kristne styrker utenfor Corone i 1532. I slaget deltar både havgå­ ende skip og rodde galei­ er. Galeiene bevarte sin militære betydning i Middelhavet helt til slut­ ten av 1600-tallet.

Osmanriket

det deler av det gamle islamske kjerneområdet. Sam­ tidig innebar den geografiske plasseringen av riket at det nå fikk interesser å forsvare i tre verdensdeler. Det var ikke mulig å føre en krig eller slutte et forbund i Europa, Nord-Afrika, Vest- eller Sør-Asia uten at det på en eller annen måte berørte Osmanri­ ket.

Keiser Karl V vant en av sine mest navngjetne fei­ re da han i 1535 erobret Tunis, som korsaren Khaireddin Barbarossa året før hadde inntatt i den osmanske sultanens navn. Keiseren innsatte en marionetthersker i Tunis, men festningen La Goletta, som kon­ trollerte innseilingen til byen, ble i spansk besittelse til 1574.

Fortsatt ekspansjon under Suleiman _______________ (1520-66)___________ Den osmanske ekspansjonen fortsatte under Selims etterfølger Suleiman den store eller Lovgiveren. Hans regjeringstid betegner i det hele tatt et høyde­ punkt i rikets historie. Med erobringen av Mamelukkriket hadde skipsfar­ ten i det østlige Middelhavet fått økt betydning for osmanene. Mellom Istanbul og Egypt passerte ikke bare handelsskip, men også skip med pilegrimer og osmanske embetsmenn, for ikke å snakke om skatte­ ne fra de nye provinsene. Fra Rhodos, som ble kon­ trollert av de kristne johannitterridderne, ble det dre­ vet regulært sjørøveri mot denne trafikken. Men i 1522 lyktes det Suleiman å innta den sterkt befestede hovedborgen etter fem måneders beleiring. Dette var et nederlag for kristenheten som vakte oppsikt over hele Europa. I en rekke felttog etter 1526 ble den osmanske grensen skutt enda lenger inn i Europa. Wien ble beleiret i 1529, Ungarn og Bessarabia ble innlemmet i riket og Transsilvania ble en osmansk vasallstat. Parallelt med dette bygde osmanene opp en sterk flåtemakt i samarbeid med fribytteren Khaireddin,

Sjah, keiser og sultan I en innskrift fra 1538 sier Suleiman om seg selv: „Jeg er Suleiman, i hvis navn fredagsbønnen blir lest i Mekka og Medina. I Bagdad er jeg sjah, i de bysantinske rikene er jeg keiser og i Egypt sultan, han som sender sine flåter til Europas, Nord-Afrikas og Indias hav...” Dette illustrerer maktens utstrekning, men også dens problemer. Hvordan kunne et så utstrakt og mangeartet rike administreres og kontrolleres? Under Suleiman den sto­ re (1520—66) kulminer­ te Osmanrikets makt og velstand, men Suleimans voksende tilbøyelighet til å overlate alle avgjørel­ ser til stor vesiren og rå­ det var sannsynligvis en medvirkende årsak til den svekkelsen som ram­ met den sentrale ledelsen etter hans død.

Året etter fortsatte den osmanske hæren gjennom Sinaihalvøya, som ble krysset på fem dager, til Egypt. Der ble mamelukk-hæren slått igjen, og de siste res­ tene av motstand ble nedkjempet på få måneder. Hele Mamelukkriket ble innlemmet i Osmanriket. Sjeriffen av Mekka, arveherskeren over de hellige byene, anerkjente sultanens overhøyhet, og Selim tok tittelen ,,De hellige steders tjener og beskytter”. Erobringene betydde ikke bare større territorium og økt prestisje, de endret også rikets karakter og oppgaver. Osmanriket var oppstått i grenselandet un­ der den hellige krigen mot de kristne; nå kontrollerte

89 Osmanriket

Sultanen Osmanrikets offisielle språk var osmanli-tyrkisk, og bare muslimer kunne inngå i herskerklassen. Men det var ikke alle tyrkere og ikke alle muslimer som var herskere. Herskerklassen, osmanene, var avgrenset ved sitt spesielle forhold til sultanen. På denne måten ble han nøkkelen til hele det osmanske statssystemet. Osmanriket var opprinnelig et grensefyrstedømme blant mange, en korsridderstat med omvendt fortegn. Sultanen var som øverste krigsherre den første blant likemenn. Staten bevarte sin militære karakter under sin utvikling, hær og administrasjon gikk i ett. Men sultanene knyttet med tiden andre grupper til seg, slik at staten etter hvert fikk et mer sentralistisk og mer eneveldig preg. Som islams seierrike forkjempere hadde sultanene kunnet knytte til seg de lærde, ulama, som dommer­ ne og de religiøse lederne ble rekruttert fra. Sultane­ ne hadde fått tilslutning ikke bare fra selvstendige turkmenske stammehøvdinger og krigere, men også fra administrasjonskyndige og regnskapskyndige skrivere fra byene i Anatolia. Endelig hadde sultanen etter tyrkisk tradisjon kunnet gjøre krav på en femte­ del av krigsbyttet og fangene, og han hadde utnyttet disse ressursene til å bygge opp en hær og en admini­ strasjon som var lojal mot ham personlig, og som derfor kunne danne motvekt mot det tyrkiske stammearistokratiet. De sedvanene som omgav tronfølgen, sikret helt til slutten av 1500-tallet at sultanene var dyktige og erfarne. Skikken var at sultanens sønner tidlig ble sendt ut som provinsguvernører for å skaffe seg mi­ litær og administrativ erfaring under veiledning av en

kalt Barbarossa (Rødskjegg). Etter hvert ble hele den nordafrikanske kysten, bortsett fra Marokko og noen få spanske og portugisiske støttepunkter, knyt­ tet til riket. I de samme tiårene ble riket også utvidet mot øst. Under en kort fredsperiode i Europa ble hele det sentrale Irak omkring Bagdad erobret i 1533. Til da hadde dette området vært under iransk styre. I 1538 ble det sørlige Irak omkring Basra føyd til. Suleiman ledet flere senere felttog mot Iran, men de brakte ikke noen større fordeler. Den iranske hæren trakk seg tilbake i det vanskelige terrenget, unngikk kon­ frontasjon med den osmanske hæren og brukte „den brente jords taktikk” for å hindre osmanene i å trenge dypt inn i landet. Ved freden i Amasya i 1555 anerkjente Iran osmanenes kontroll over Irak og de­ ler av Georgia og Armenia, mot å få fritt leide for sjiittiske pilegrimer som ønsket å foreta reisen til Mekka. Dette var en relativ suksess for den defensive iranske politikken, men det var også et uttrykk for at de sjiittiske kizilbasjene ikke lenger var en politisk trussel mot Osmanriket. Suleiman hadde større hell med seg i oppgjøret med sine kjetterske undersåtter enn hans habsburgske motstander Karl V hadde i kampen mot protestantene.

Suleiman den store i sla­ get ved Mohåcs i 1526, en avgjørende seier som førte Osmanriket fram til Det tyske rikes grenser.

Kanalprosjektet Don-Volga Med erobringen av khanatet i Astrakhan i 1556 kontrollerte Russland hele Volgabekkenet fram til Det kaspiske hav. Flere av de sentralasiatiske khanene beklaget seg til sultanen i hans egenskap av islams beskytter. Pilegrimsreisen til Mekka var vanskeliggjort; de sørlige vei­ ene var kontrollert av de sjiittiske safavidene, de nordlige av de kristne russerne. Også for Osmanriket var den russiske ekspansjonen beten­ kelig. Den åpnet en ny handelsvei mellom de silkeproduserende iranske områdene sør for Det kaspiske hav og Vest-Europa, og den kunne i verste fall true det osmanske herredømmet over Svartehavet. En plan om å grave en kanal mellom Don og Volga som mottrekk mot den russiske ekspansjonen, blir første gang nevnt i et brev til Krim-khanen i 1563. På denne måten ville man knytte Svartehavet og Det kaspiske hav til hverandre. Planen ble forsøkt realisert i 1569, da en ekspedisjon på 10 000 soldater og 6000 arbeidere seilte fra Istan­ bul til Azov. Derfra marsjerte de til Perevolok ved Don, der arbeidet ble påbegynt. Men før vinteren satte inn, var høyst en tredjedel av ar­ beidet gjennomført, og planen måtte oppgis. Til storvesiren, som hadde tatt initiativet, sa sultanen: „ Omkostningene og tapene vil bli gjort opp; og du vil komme til å betale dem.”

90

fra haremet. Overraskende nok skjedde det ikke des­ to mindre fra tid til annen at en sultan kunne vise betydelig initiativ og lederevne.

Storvesiren og rådet Sultanen hadde det siste ord; på hans ordre kunne enhver i den herskende klassen avsettes eller henret­ tes uten dom. Sultanens person var derfor betyd­ ningsfull i den konstante maktkampen blant medlem­ mene av den øverste politiske ledelsen i Osmanstaten. Men selv en sultan kunne avsettes. Formelt for­ utsatte det en juridisk erklæring fra ulamastandens øverste leder shaikh al-islam, reelt skjedde det bare når sultanen var kommet i et håpløst motsetningsfor­ hold til sine ministre, eller når uro i provinsene og hæren krevde at sultanens person ble ofret. Men dette betydde ikke dynastiets fall. Det var alltid en mannlig slektning, en sønn eller bror eller en onkel, som kunne etterfølge den avdøde eller avsatte sulta­ nen. Det maktapparatet som var skapt av de sterke sultanene på 1400- og 1500-tallet hadde en egen livskraft uten hensyn til de senere sultanenes svakhet eller evneløshet. Fra slutten av Suleimans regjeringstid, midten av 1500-tallet, gled den utøvende makt over til storvesi­ ren, som var førsteminister og sultanens stedfortre­ der. Hans makt var nesten uinnskrenket, han kunne treffe avgjørelser på egen hånd i de fleste saker. Men han var aldri sikker på sitt embete eller på sitt liv. Visse embetsmenn, først og fremst de høyeste dom­ merne og lederne for finansforvaltningen, kunne henvende seg til sultanen utenom storvesiren. De kunne fremlegge klager for sultanen og overtale ham til å la storvesiren bli avsatt eller henrettet. Også haremsintriger og opptøyer i Istanbuls gater kunne Inngangen til haremet i et palass. Osmansk mi­ niatyr fra 1500-tallet. De strengt bevoktede hus­ truene og konkubinene levde sitt eget liv i hare­ met, men til tross for sin avsondrede tilværelse kunne de ofte utøve en betydelig politisk inn­ flytelse. Suleiman den stores mau­ soleum i Istanbul, en av de mange praktbygningenefra 1500-tallet i Osmanrikets gamle hovedstad.

betrodd embetsmann. Når tronen ble ledig ved dødsfall, ofte enda tidligere, dannet det seg partier omkring de mulige etterfølgerne av Osmans slekt. De forsøkte å sikre seg kontroll med hæren og med de viktigste provinsene. Flere ganger kom det til blodige oppgjør før arvefølgespørsmålet var avklart. Deretter ble eventuelle overlevende mannlige slektninger avlivet, noen ganger også de kvinnelige. Mehmed III lot 19 brødre og 20 søstre avlive da han besteg tronen i 1595. Hensikten var å forebygge at det dannet seg opprørske partier med en legitim kan­ didat til herskerverdigheten. Mehmed III var imidler­ tid den siste sultanen som fulgte familietradisjonen. Isteden ble sultanenes etterkommere holdt borte fra praktisk politikk og administrasjon. De fikk hele sin oppdragelse og levde sitt liv som fanger i haremet, der de fortsatte å være helt til de kanskje en dag ble hentet fram for å bli sultan. Dette gjorde de tøffe familieoppgjørene overflødige, men på den annen side var det en nesten sikker garanti for at sultanene var uten forutsetninger som herskere og helt og fullt avhengige av sine embetsmenn eller sine fortrolige

91

bringe den allmektige mannen i fare, mange storvesirers embetsperiode ble avsluttet med en brå død. I det klassiske osmanske administrasjonssystemet ble islamske, tyrkiske og bysantinske tradisjoner blandet i et forhold som ofte var avhengig av historis­ ke tilfeldigheter snarere enn bevisste valg. Den mi­ litære ånd som gjennomtrengte hele administrasjo­ nen og som eksempelvis gav seg det uttrykk at sulta­ nen uten videre kunne la et medlem av den hersken­ de klassen bli henrettet, lå i forlengelsen av tyrkiske tradisjoner. Den stigende isolasjonen og forherligel­ sen av sultanen og tendensen til å sentralisere admi­ nistrasjonen i Istanbul var derimot en bysantinsk arv. Eldre islamske lag avspeilte seg ikke bare i forsvaret av det sunnittiske ortodokse islam som offisiell reli­ gion og i det fenomen at de lærde (ulama) ble trukket inn i den herskende klassen, men også i en del av den administrative praksis. I rådet (divanen) møttes lederne for de forskjellige grenene i den herskende klassen. Storvesiren, som førte forsetet, og de øvrige vesirene, først og fremst guvernørene over de viktigste provinsene, stod i prin­ sippet for den øverste militære og politiske myndig­ het. Men de øvrige rådsmedlemmenes posisjon ble styrket ved at de ikke bare var høye embetsmenn, men også representerte sin del av den herskende klassen. Skriverne i administrasjonen var represen­ tert av skattmesteren og lederen av storvesirens kan­ selli. Hæren var representert av janitsjarenes aga eller øverstkommanderende, flåten av storadmiralen.

De lærde var representert av overdommerne over Rumeli og Anatolia og av shaikh al-islam, den øvers­ te rettslærde. Rådet hørte på klager over lokale embetsmenn og drøftet og avgjorde alle viktige politiske spørsmål. Sammensetningen var på én gang en styrke og en svakhet. Situasjonen oppfordret til kollegiale drøftel­ ser, og den sikret samarbeidet mellom de forskjellige grenene i administrasjonen når en avgjørelse hadde vunnet bred tilslutning. Men situasjonen oppfordret også til klikkvesen og intriger. Hvis man hadde en høy plass i administrasjonen, var det viktig å ha inn­ flytelsesrike venner, ikke bare i andre grener av ad­ ministrasjonen, men også i palassets indre, blant dem som stod sultanen nærmest.

Den herskende klassen Etter osmansk oppfatning bestod befolkningen av to grupper: raya, den beskyttede flokken, og osmanene eller askeri (de militære), som de også ble kalt. Å kalle denne siste gruppen den herskende klassen er ikke helt presist. Det var nemlig store forskjeller mellom de enkelte medlemmenes funksjoner og vil­ kår. Men de hadde alle rett til en andel, stor eller liten, av sultanens skatteinntekter, og plikt til å be­ skytte bøndene, håndverkerne og kjøpmennene som utgjorde raya. Den herskende klassen omfattet ikke bare solda-

Den venetianske ambas­ sadøren Domenico Trevisiano blir mottatt i Kairo i 1512. Republik­ ken Venezia hadde århundrers erfaring i diplomatiske forbindel­ ser med de islamske sta­ tene.

92

Anvisning på hvordan man kan sette på plass en skulder som er kommet utav ledd. Illustrasjon fra en tyrkisk lærebok for kirurger fra 1400tallet.

En moskélampe fra Suleymaniyemoskeen i Istanbul, ca. 1557.

ter, men også mange sivile: skrivere, regnskapskyndige og rettslærde. Det var ikke en fødselsadel; det var mulig å bli medlem av den herskende klassen for en raya dersom han viste sin lojalitet overfor sultanen og dersom han behersket de ferdighetene som var nødvendige forutsetninger: språket, riktig atferd og teknisk, militær eller boklig kunnskap. Denne sistnevnte betingelsen var det lettere for den herskende klassens egne sønner å oppfylle enn for andre. Kravet om korrekt språk og atferd var i seg selv en barriere i et så mangfoldig imperium som det osmanske. Men til dette kom at kravene til utdannel-

se var betydelige, hva enten man stilet mot en kar­ riere som rettslærd, skriver eller soldat. Man kunne i virkeligheten bare skaffe seg de nødvendige ferdighe­ tene ved å gjennomgå det utdanningssystemet som ble drevet av de forskjellige grenene i statsapparatet. Medlemmene i den herskende klassen ble knyttet sammen av felles forestillinger om korrekt em­ betsførsel, og om plikter og rettigheter overfor embe­ tet og overfor andre medlemmer av den herskende klassen. Store deler av det administrative personalet ble forfremmet etter ansiennitetsprinsippet. For et­ hvert embete var det uskrevne regler som fastsatte grensene for kompetanseområde og fullmakter. Hvis disse grensene ble overskredet, måtte det hevnes; straks, hvis det dreide seg om en underordnet, sene­ re, når det ble anledning, hvis det dreide seg om en overordnet. Idealet var å ta seg av sine egne oppgaver og ikke blande seg opp i andres. Dette kunne ha problematis­ ke følger når en embetsmann var totalt uvitende om og uinteressert i hva som foregikk i et tilgrensende ansvarsområde eller en tilgrensende provins. Men det innebar på den annen side en fordeling av oppga­ vene som sikret at maskineriet kjørte videre bak de vanntette skottene, selv når det var sammenbrudd i nabokontoret. Et annet karakteristisk trekk ved den osmanske herskende klassen var de lojalitetsbånd som uformelt knyttet medlemmene sammen. En underordnet slut­ tet seg på et tidlig tidspunkt i sin karriere til en overordnet. Han stilte seg til den overordnedes rådig­ het på sin post og regnet til gjengjeld med å følge ham oppover i karrieren, men måtte også vente å følge ham i fallet hvis beskytteren falt. Kombinert med de uskrevne reglene for embetenes kompetanse­ område sikret disse uformelle grupperingene syste­ met en politisk dynamikk som imidlertid lettere ble preget av intriger og statskupp enn av fornyelse.

Sultanens slaver De osmanske sultanene fortsatte og utbygde videre den tyrkiske skikken å omgi seg med et korps av betrodde folk som ble rekruttert som slaver. Slavene ble kjøpt inn eller tatt som krigsbytte, men på 1500tallet ble den vanligste rekrutteringsformen devsj.rme, en tvangsutskrivning av lovende guttebarn fra kristne familier, riktignok aldri fra Istanbul. Guttene ble ført til Istanbul, der de som virket mest lovende ble uttatt til utdannelse og oppdragelse i palassets egen skole. De fikk grundig undervisning både i våpenferdighet og i boklige kunnskaper. Etter endt utdannelse gjorde de i noen år tjeneste i palasset som vakter eller i en eller annen gren av administra­ sjonen. Hvis de gjorde seg heldig bemerket i denne perioden, var veien åpen for en karriere som kunne føre dem til statens høyeste poster som vesir, storvesir eller provinsguvernør (beylerbey). De guttene som ikke ble opptatt på palasskolen,

________ 93 Osmanriket

Nur ad-Din-rommet i Damaskus (1707) er et godt bevart eksempel på de fornemmes livsstil i Osmanriket. Det er et mottagelsesrom til vinterbruk. Tjenerne oppholdt seg i det lavere­ liggende området i for­ grunnen, mens husets herre tok imot sine gjes­ ter og bød dem plass på divanen langs veggen i den høyereliggende del av rommet.

ble plassert hos anatoliske familier, der de deltok i arbeidet og lærte tyrkisk språk og tyrkiske omgangs­ former. Etter noen år fikk noen av dem en sjanse til å gjøre tjeneste i palasset. De fleste ble imidlertid opptatt i hæren av Kapikullari (Portens, dvs. palas­ sets, slaver), noen i kavaleriet, men de fleste i det berømte infanterikorpset, janitsjarene.

Det ble naturligvis forutsatt at devsirme-guttene brøt helt med sine familier og at de ble omvendt til og opplært i islam. Ideen var å skape en gruppe mennes­ ker som ikke hadde andre bånd i verden enn dem som knyttet dem til sultanen. På hans minste vink kunne de straffes med døden, men de kunne også nå makt og rikdom. Det var da heller ikke tilfeldig at det

94 Osmanriket

Muhammed sammen med datteren Fatima og hustruene Aisha og Umm Salama. Ansiktene til profeten og hans kvinner er dekket av slør og ho­ dene er omgitt av en flamme, mens tjenerinnenes ansikter er util­ slørt.

Modell av Den hellige gravs kirke i Jerusalem, brakt med hjem fra den hellige by av en pilegrim en gang på 1600- eller 1700-tallet. Modellen er ca. 40 cm lang og be­ finner seg i Nationalmuseet i København.

tidlig utviklet seg et motsetningsforhold mellom dev§irme-rekruttene og medlemmene av det gamle osmanske aristokratiet, slekter som hadde fulgt dy­ nastiet under dets fremmarsj eller senere hadde slut­ tet seg til det som skrivere eller krigere, men som nå som muslimer ikke kunne opptas i den kretsen sulta­ nen viste spesiell tillit. Gjennom lang tid forsøkte sultanene å balansere de to gruppene mot hverandre for på den måten å styrke sine egne manøvreringsmuligheter. Under Su­ leiman fikk slavekorpset imidlertid overtaket. Alle betydelige embeter ble besatt med slaver. Dette be­ tydde ikke at fødte muslimer ble stengt ute fra den herskende klassen, men de fikk færre muligheter til å vinne innflytelse og rikdom i statens tjeneste. Særlig i Anatolia ble det betydelig bitterhet mot ,,slavene” som regjerte i Istanbul.

Sipahi og timar Det fantes et rytterkorps rekruttert blant sultanens slaver, men den klart største delen av Suleimans ka­ valeri var sipahier, ryttersoldater av islamsk her­ komst. Sipahiene ble ikke lønnet med penger, som slavesoldatene, men med rett til å innkassere skatte­ ne fra et bestemt område, et timar. Skattene, som vanligvis ble betalt i naturalier, var nøye fastlagt i registre. Disse ble utarbeidet for hver ny provins som ble føyd til riket og revidert med jevne mellomrom. Så lenge det osmanske systemet fungerte godt, dvs. til slutten av 1500-tallet, var skattebyrden ikke særlig tyngende. Størsteparten av bøndene i Osmanriket ser ut til å ha hatt usedvanlig fredelige og gode forhold ofte bedre enn under de kristne fyrstene som var blitt fordrevet. Samtidig dannet timarene grunnlaget for en sterk rytterhær. I 1527 skal det ha vært om lag 28 000 regulære sipahier som med sine svenner til sammen utgjorde et korps på 70 000-80 000 mann. Hvis en sipahi utmerket seg, kunne han få et større timar, noe som imidlertid også innebar en forpliktel­ se til å stille med én eller flere svenner når han ble kalt til krig. På den annen side mistet en sipahi sitt timar hvis han uteble fra felttogene gjennom flere år. Et timar kunne ikke gå i arv, men sønnene etter en sipahi hadde rett til å få tildelt et timar som nok var mindre enn farens, men som gav dem mulighet til å stille med hest og utrustning og håpe på å vinne forfremmelse på slagmarken. Lokaladministrasjonen fulgte den militære opp­ bygningen. Riket var inndelt i et antall provinser, sandsjaker (tyrkisk sancak = banner). Hver sandsjak stod under ledelse av en bey, som i fredstid var gu­ vernør i provinsen, og som i krig hadde kommando over provinsens sipahier. I lokaladministrasjonen ble beyen assistert av sine underoffiserer og av sipahiene, som tilbrakte tiden mellom felttogene i sine egne timarer, der de hadde ansvaret for ro og orden. Sandsjakbeyen hadde også ved sin side en rekke

95 embetsmenn som var utnevnt fra Istanbul. De skulle assistere ham i administrasjonen av provinsen, men de skulle også holde øye med ham. Den viktigste blant disse embetsmennene var dommeren, kadien, som skulle dømme i alle rettssaker der muslimer var innblandet. Men provinsenes skattmestre, oversekretærer og politimestre inntok også en selvstendig plass i forhold til sandsjakbeyen.

Lov og rett De lærdes stand, ulama, var et viktig ledd i den herskende klassen, et nyttig redskap i sultanens hen-

Olje i Midt-Østen På 1500-tallet var det tydeligvis ennå ingen som hadde oppdaget de mulighetene som lå i å bruke mineralsk olje, „petroleum”, som brennstoff. Men man kjente godt oljen, for visse steder var det naturlige oljekilder. En engelsk reisende så en slik oljekilde i 1583: „ To dagers reise fra Babylon (Bagdad) ved elven Eufratpå en mark nær et sted som hetAit, kunne man se en merkelig ting: en brønn, som stadig kaster kokende bek opp i luften med en stinkende røyk. Dette stoffet renner ut på en mark som alltid er full av det. Maurerne sier at det er Helvetes gap. Fordi det er så mye av det, smører folk der på stedet båtene sine med et lag a v bek som er to eller tre tommer tykt på yttersi­ den, slik at de er fullstendig vanntette. ”

der, men også en maktfaktor i seg selv. Bare en alim (entall av ulama} kunne nemlig avgjøre hva som var i overensstemmelse med den hellige loven, sjaria. Riktignok ble det praksis i Osmanriket at sultanen kunne utstede lover (kanun). Men dette ble bare betraktet som en utfylling eller presisering av sjaria, og en kanun skulle være ledsaget av en uttalelse av en rettslærd som fastslo at det var tilfelle. Den rettslærde fikk sin autoritet i kraft av sin utdannelse. Den fant sted ved skoler (madrasaer) som ble støttet av staten, og som var ordnet i et fast hierarki. Rangorde­ nen kom ikke bare til uttrykk i den betalingen som lærerne fikk ved de ulike skolene, men også i de muligheter til å bli utnevnt til embeter som var åpne for studentene, eller rettere sagt lærerne, ved de uli­ ke skolene. For det var som oftest blant disse lærerne at dommerne, kadiene, ble rekruttert. Både som stand og individuelt kunne de rettslærde ha betydelig innflytelse på politiske forhold i kraft av sin stands prestisje. Det var kadienes plikt å føre tilsyn med lokalforvaltningen, slik den ble utøvet av sandsjakbeyer og beylerbeyer, og med skatteoppkrevingen. De kunne fremtvinge at en embetsmann ble

avsatt ved å klage til rådet. Men i praksis var det sjelden konflikt mellom kadiene og utøverne av mak­ ten. Dommerne tilhørte selv den herskende klassen, og de var avhengige av sultanen og hans embetsmenn for å bli ansatt og forfremmet. Dette avhengighets­ forholdet ble ytterligere markert i løpet av 1600-tallet, fordi det var for mange rettskyndige i forhold til antall embeter, og utnevnelser derfor normalt bare gjaldt for kortere perioder på ett til to år.

Befolkningsutviklingen De osmanske jordregistrene gjør det mulig å foreta omtrentlige beregninger av befolkningens størrelse og utvikling på 1500-tallet. Det er beregnet at be­ folkningen vokste med over 60 prosent fra omkring 12 millioner i 1520-årene til omkring 20 millioner i 1580. Deretter ser det ut til at befolkningen stagnerte eller gikk tilbake gjennom 1600- og 1700-tallet. Bakgrunnen for den betydelige befolkningsøkning ­ en på 1500-tallet må til dels søkes i de fredelige forholdene som Osmanriket skapte i områder som

På samme måte som de europeiske regimentene førte en fane, ble de os­ manske hæravdelingene markert med hærføre­ rens standart. Den ble prydet med én eller flere hestehaler i overensstem­ melse med hans rang. Denne standarten ble skjenket til den dansk­ norske konge ved slutten av 1600-tallet. Den ut­ gjorde en del av det krigs­ byttet den senere dansk­ norske admiralen Cort Adeler hadde skaffet seg under sine kamper mot osmanene i venetiansk tjeneste.

96________ Osmanriket

jordbruket. Bortsett fra politisk bestemte koloniseringer som overføringen av et stort antall bønder til Kypros etter erobringen i 1571, interesserte den osmanske staten seg bare i liten grad for jordbruket. Investeringer kom byene og ikke jordbruket til gode. Til dette kom at skattene hvilte tyngst på bøndene, og at et stigende skattepress på 1600- og 1700-tallet tappet jordbruket for reserver.

Imperiet i krise I årene omkring 1580 begynte en rekke symptomer på krise å vise seg i den sterke osmanske statsbyg­ ningen. Situasjonen forverret seg stadig i årene som fulgte, og ved inngangen til 1600-tallet så riket ut til å være på sammenbruddets rand. Krisen ble overvun­ net, men den satte dype spor i systemet. Det klarte aldri å gjenvinne den effektivitet og orden som hadde karakterisert den beste tiden på 1500-tallet. Symptomene på krisen, slik samtiden så den, var myntforringelse og stigende priser. Dette gjorde det vanskelig for de fastlønte soldatene og embetsmen­ nene å klare sine forpliktelser uten å skaffe seg ekstra inntekter på mer eller mindre ulovlig vis. Et annet symptom var det stigende antall rotløse menn som hadde forlatt jordbruket og søkte beskjeftigelse som børseskyttere hos provinsguvernørene, eller som dannet røverbander, i enkelte tilfeller farlige opprørsbevegelser som til tider kunne beherske hele pro-

Osmanske astronomer og kosmografer arbeider og diskuterer. Tyrkisk miniatyr fra 1500-tallet. Mange av de instrumen­ tene de anvender var ut­ viklet av islamske lærde i århundrene før. De ut­ gjorde en del av grunnla­ get for den moderne naturvitenskapen i Europa. Selim II, også kjent som Selim den fordrukne, Osmanrikets sultan 1566—74.

gjennom århundrer hadde vært plaget av krig og uroligheter. Men vi må legge til at dette bare er enda et eksempel på den befolkningsveksten vi kan kon­ statere nesten overalt i verden på denne tiden. Det er kanskje vanskeligere å forstå hvorfor be­ folkningsøkningen stanset så brått. Historikernes vi­ ten om jordbruksforholdene i Osmanriket er ennå utilstrekkelig til å avgjøre hva som egentlig skjedde. Den oppfatningen som dominerer, er at befolk­ ningsøkningen allerede ved slutten av 1500-tallet oversteg de tekniske mulighetene for å øke jord­ bruksproduksjonen, og at den derfor førte til stigen­ de matvarepriser, hyppige hungerperioder og omfatt­ ende vandringer fra landdistriktene til byene, til hæren eller til røverbander. At arbeidskraften drog bort, svekket på sin side igjen jordbruksproduksjo­ nen ytterligere. Men sammenligninger med andre områder i ver­ den tyder på at problemet ikke bare kan ha vært av befolkningsmessig og teknisk karakter. Også innen­ for Osmanrikets grenser var det muligheter for en mer intensiv utnyttelse av arealene. Vi vet da også at dette fant sted i et visst omfang i Anatolia. Høytliggende beiter ble lagt under plogen, og tidligere noma­ destammer gikk over til åkerbruk. Men mulighetene ble ikke utnyttet i et omfang som gjorde det mulig å fortsette befolkningsøkningen. Med den viten vi har til rådighet i dag, må vi trolig søke forklaringen i imperiets negative virkninger på

1

vinser. Krisen viste seg også ved en stadig penge­ mangel i sultanens kasse og en stigende korrupsjon på alle nivåer i forvaltningen. Det hadde alltid vært skikken å vise sin takknemlighet med en gave når man ble utnevnt til et embete. Men oppmerksomhetene vokste nå til et nivå der embetene reelt ble solgt til høystbydende, med det resultat at det var beta­ lingsevne og ikke dyktighet som ble avgjørende for utnevnelsene. At embetsmannen senere sørget for å få igjen sine utlegg gjennom irregulære embetsinn­ tekter, er innlysende. Endelig forandret hæren totalt karakter. Antallet sipahier ble kraftig redusert etter hvert som timarene ble inndratt slik at skatteinntektene kunne bli brukt til andre formål. Samtidig begynte janitsjarkorpset å opptre med en til da utenkelig oppsetsighet. Ved flere anledninger tvang det igjennom avsettelser og henrettelser av ledende embetsmenn og politikere i Istanbul. For samtidens osmanske forfattere var det moralen på toppen i samfunnet det var noe galt ved. Sultane­ ne hadde mistet kontakten med praktiske oppgaver, de levde omgitt av haremsintriger og tvang storvesirene til å kjøpe seg innflytelse ved økonomiske inn­ rømmelser og gaver av skatteinntektene til haremskvinnene og deres yndlinger. Løsningen var å finne ikke ved å endre systemet, men ved å vende tilbake til den gode gamle moralen. Men det var ikke bare umoral som hadde forårsa­ ket krisen. Osmanriket stod ved slutten av 1500-tallet overfor flere problemer som neppe kunne løses uten en rekke dyptgående reformer av det klassiske systemet. Dyptgående reformer ble det ikke noe av, bare en rekke nødløsninger som gjorde riket i stand til å overleve uten å fornye seg.

ker, irregulært kavaleri og festningsgarnisoner, men mange grenseprovinser måtte årlig ha et tilskudd i rede penger fra Istanbul istedenfor å yte tributt til statskassen. Problemet ble selvsagt ikke mindre ved at den osmanske hæren vanligvis opererte som en enhet i et samlet felttog, som utgikk fra Istanbul tidlig på som­ meren under sultanens eller storvesirens kommando. Dette la store utgifter på sipahiene, som måtte sørge for underhold til seg selv og sine svenner og hester på de lange reisene. Hva enten fienden var habsburger­

Kampscene. Tyrkisk mi­ niatyr fra 1500-tallet.

Grenser for vekst Bak krisen var det et komplisert sett av årsaker: noen et resultat av imperiets egen struktur, andre en følge av naboskapet med det ekspanderende Europa. Ett av problemene var at riket hadde nådd sin optimale utstrekning. Gjennom 1400- og 1500-tallet hadde det vært mulig å finansiere erobringene med nye erobringer. Hvert nytt område som ble føyd til riket gav krigsbytte og slaver, og nye embeter og timarer til den herskende klassen. Men ved slutten av 1500-tallet hadde riket nådd en så stor utstrekning og stod overfor så sterke fiender at grensene for vekst var nådd. Nye erobringer ville koste mer enn utbyttet var verdt. Krigene fortsatte mot habsburgerne i Sentral-Europa, mot Spania og dets allierte i Middelhavet og mot Safavideriket på den vanskelige grensen i øst, men de lette erobringenes tid var over. Grensen kun­ ne stadig flyttes noen få hundre kilometer etter et seierrikt felttog, men de fjerne erobringene kunne bare holdes med store omkostninger. De måtte for­ svares ved at de ble bemannet med spesielle hærstyr­

________ 97 Osmanriket

ne i nord eller safavidene i øst, ble også hærens lange marsj gjennom riket en dyr affære både for statskas­ sen og for de provinsene som hæren marsjerte gjen­ nom. Det militære maktapparatet var effektivt, men det hadde nådd en størrelse der det undergravde sitt eget eksistensgrunnlag.

Utfordringer utenfra Til dette interne problemet kom at Osmanriket ble stilt overfor nye utfordringer utenfra: forbedringer av de europeiske våpnene og virkninger av den europe­ iske oversjøiske ekspansjonen.

98 Osmanriket

Konstantinopel på 1500tallet, sett fra Det gylne horn. Med en befolkning på ca. 600 000 innbyg­ gere i selve byen og 100—200 000 i forstede­ ne var den omkring år 1600 Europas største by.

Den europeiske militærteknikken ble på 1500-tallet forbedret for hver ny trefning, skytevåpnene ble mer pålitelige og mer effektivt brukt på slagmarken og under beleiringer. Osmanriket fulgte med i denne utviklingen først og fremst ved å styrke det børsebevæpnede janitsjarkorpset på bekostning av sipahikavaleriet. Flere og flere timarer ble inndratt for å skaffe penger til å lønne og utruste janitsjarene. Iste­ denfor å betale skatt til en sipahi i form av naturalier til hans underhold måtte bøndene nå betale til skatteforpaktere som hadde betalt for å få retten til å innkreve skatter, og som naturligvis var innstilt på å få mest mulig ut av sin investering. „Moderniseringen” av hæren fikk på denne måten dyptgående sosiale og økonomiske følger. I tillegg kom at Osmanriket på ulike måter ble utsatt for økonomisk påvirkning som følge av nabo­ skapet til den ekspansive europeiske økonomien. Det var rikelig med amerikansk sølv i Europa, prisene steg, og fra omkring 1570 begynte prisstigningene å bre seg til Osmanriket. Hele middelhavsområdet opplevde en betydelig befolkningsøkning på 1500tallet, og til tross for hyppige eksportforbud i Osman­ riket ble en del av det voksende kornbehovet dekket

lønninger ble utbetalt i. Men dette forsterket bare prisstigningene og skapte misnøye blant janitsjarene. På lengre sikt økte de økonomiske vanskene fordi osmansk handel og håndverk tapte terreng i forhold til Europa. Så sent som ved slutten av 1500-tallet ble det ført nesten like mange asiatiske varer til Europa langs karavaneveiene gjennom Osmanriket som langs sjøveien rundt Afrika. Men da det nederlands­ ke og det engelske ostindiske kompani ble opprettet i årene etter 1600, tørket denne strømmen av transittvarer inn. Statskassen i Osmanriket mistet tollinntek­ ter og kjøpmennene i riket mistet mellommannsavanser i betydelig omfang. Samtidig begynte de osmanske håndverkerne i stigende grad å merke konkurransen fra Europa. Europeiske tekstiler og metallvarer var billigere og i enkelte tilfeller bedre enn osmanske. Janitsjarene gikk kledd i engelsk ulltøy, og italienske silkevevere utkonkurrerte silkeveverne i Bursa. Dette betydde ikke at handelen mellom Osmanriket og Europa ble redusert, men at den osmanske eksporten gikk over fra å være en eksport av luksusvarer til å bli en eksport av råvarer som bomull, råsilke, gallepler (til garve- og fargeindustrien), huder og korn.

av landene rundt det østlige Middelhavet. Kornet ble betalt med sølv; det drev kornprisene og dermed prisene på andre varer i været, korneksportørene fikk muligheter til å berike seg, og det gjorde også de embetsmennene som lukket øynene for overtredelser av eventuelle eksportforbud. Den økte sølvmengden kom derimot ikke statsfi­ nansene til gode. Tvert om fikk sultanene med det stigende prisnivået stadig større problemer med å klare utgiftene i rede penger til hoffet, embetsmenne­ ne og de militære korpsene. Ved flere anledninger, første gang i 1584, ble problemet forsøkt løst ved å redusere sølvinnholdet i den skillemynten som alle

Følgene av krisen Reduksjonen av tallet på sipahier og timarer skjedde merkelig nok uten store protester fra sipahienes side - sannsynligvis var deres økonomiske situasjon på slutten av 1500-tallet så lite tiltrekkende at de gjerne gav avkall på lensinntektene mot å få en fast inntekt. I 1586 skrev den venetianske ambassadøren i Istan­ bul: „Man mener at det faktisk er umulig for en soldat å skaffe seg hele den utrustningen som er nødvendig for dette felttoget, selv om han pantsetter lenet sitt for mange år inn i fremtiden.” Dette sitatet illustrerer også den endringen av skat-

99 Osmanriket

Osmanrikets tilbakegang 1683—1774.

tesystemet som fulgte. Bøndenes skatter ble overtatt bakgrunn er det ikke overraskende at klager over av forpaktere. Imidlertid var det ikke alle forpakt- bestikkelighet og udyktighet hos medlemmer av den ningsavgiftene som endte i statskassen. Retten til herskende klassen ble hyppigere fra 1600-tallet av. skatteinntektene fra mange inndratte timarer ble Oppløsningstendensene ble ytterligere forsterket overdratt som belønninger til høye embetsmenn, til ved desentraliseringen av hæren. Den fant sted på to haremsdamer eller deres yndlinger, eller de forsvant måter: Dels ble janitsjarregimenter forlagt bort fra Istanbul til mange av byene i riket, dels fikk provinsut av skatteregistrene som følge av korrupsjon. For statsfinansene betydde denne utviklingen at guvernører tillatelse til å rekruttere militære enheter statens andel av bøndenes ordinære skatter var fall­ lokalt. Disse enhetene var leietropper som var knytende. Mens lokale stormenn i kraft av sin maktposi­ sjon i lokalsamfunnet eller som forpaktere ble rikere, måtte den osmanske regjeringen supplere sine inn­ tekter med en stadig strøm av ekstraordinære skatter som ytterligere forverret bøndenes vilkår. Hvilke virkninger dette hadde for strukturen i jordbruket, er ennå omstridt. Det ser ut til å ha vært en tendens i retning av å utvikle storgods, på linje med den samtidige utviklingen av haciendas i LatinAmerika og av det annet livegenskap i Øst-Europa. Det er imidlertid usikkert hvor langt denne utvikling­ en gikk. Jordbruket i Osmanriket ble kommersiali­ sert, men utbyttingen av bøndene bevarte sin spe­ sielle karakter. Jorda kunne ikke kjøpes og selges; det det dreide seg om, var stadig retten til skatter fra bøndene. Krisen fikk også varige følger for rekrutteringen til den herskende klassen. Fra slutten av 1500-tallet opphørte innsamlingen av guttebarn ved dev§irme. Janitsjarene ble isteden rekruttert blant muslimer som var sønner av janitsjarer eller andre muslimer som kjøpte seg inn i korpset for å få del i den skatte­ friheten og de andre privilegiene som tilkom sultanens slaver. Korrupsjonen bredte seg også til de lærde. Ikke lærdom, men kontant betaling ble betingelsen for å bli utnevnt til et dommerembete. På denne

Øsehjul, illustrasjon fra en osmansk teknisk håndbok. De osmanske teknikerne og vitenskaps­ mennene bevarte den vi­ ten og kunnskap som var bygd opp gjennom mid­ delalderen, men deltok ikke i det naturvitenska­ pelige gjennombruddet som fra 1500- og 1600tallet preget den euro­ peiske kulturen.

100

Venetianske og osman­ ske skip i kamp ved Dardanellene i august 1655. Under krigen 1645—69 søkte Venezia å forsvare sitt herredøm­ me over Kreta ved å blokkere Dardanellene. Dette oversteg republik­ kens krefter, og ved fre­ den i 1669 måtte Venezia avstå Kreta til Osman­ riket.

Karavane utenfor Anka­ ra. Maleri fra begynnel­ sen av 1700-tallet. Vogner ble bare sjelden brukt i den islamske ver­ den. Landtransport fore­ gikk med lastedyr, først og fremst kameler.

Kbpriilu (1656-61) og hans sønn Fazil Ahmet (1661-76). Reformene rettet seg imidlertid bare mot de mest iøynefallende skjevhetene og misbrukene, og midlene var en hensynsløs bruk av tradisjonelle me­ toder: konfiskasjoner, økt skattepress og en skån­ selløs nedkjemping av all opposisjon. Det er betegnende at det først var i årene etter 1720 at Osmanriket begynte å sende ambassadører til europeiske hovedsteder som Wien, Paris og Mosk­ va med den oppgave å holde storvesiren underrettet om stormaktenes indre forhold. 1720-årene var i det hele tatt karakterisert av en riktignok forbigående interesse for europeisk livsstil. Hoffet og den hersk­ ende klassen begynte å bruke stoler, sultanen lot oppføre et palass i fransk stil, og dyrking av tulipaner etter europeisk forbilde ble en lidenskap blant de velstående. I 1720 ble det opprettet et trykkeri i Istanbul som fram til 1745 sendte ut en rekke verker om geografi, historie og naturvitenskap. I årene etter 1730 forsøkte man å reorganisere det osmanske artil­ leriet med bistand fra europeiske offiserer. tet til provinsguvemøren personlig og ble betalt ved Det ble imidlertid med tilløpene. Osmanene bevar­ hjelp av lokalt utskrevne skatter. Dette åpnet mulig­ te troen på at deres måte å gjøre tingene på var den heter for ulike maktkonstellasjoner i provinsene, riktige. At riket fortsatte å innta en stilling som stor­ men et fellestrekk var at de lokale makthaverne ble makt, bekreftet for så vidt deres antagelse, men hind­ styrket, mens den sentrale regjeringen ble svekket. ret samtidig en mer våken oppmerksomhet overfor utviklingen i Europa.

Konservative reformforsøk Riket gikk ikke til grunne. Gjennom 1600-tallet og ennå på 1700-tallet var den osmanske hæren en for­

Laugene og utviklingen av bynæringene

Laugene var en gammel institusjon i de islamske byene. De var sammenslutninger av håndverkere, men de hadde samtidig religiøse overtoner og mo­ ralske forpliktelser, både med hensyn til den interne jurisdiksjonen og med hensyn til den atferd som man ventet at det enkelte laugsmedlem viste. For den osmanske administrasjonen i byene, og fremfor alt i Istanbul, som mot slutten av 1500-tallet nærmet seg en million innbyggere, var samarbeidet med laugene viktig. Laugene valgte selv sine øverste embetsmenn, og navnene ble registrert av kadien. Gjennom disse embetsmennene var laugene ansvarli­ ge for at deres egne forskrifter og regjeringens pålegg ble satt ut i livet. Det kunne dreie seg om pris- og kvalitetskontroll, fordeling av råvarer til laugsmedlemmene gjennom felles varehus og fastlegging av regler for kjøp og salg og for utføring av arbeid. De mange reglene hadde først og fremst som formål å sikre regelmessige forsyninger og å fordele arbeidet midabel krigsmaskin som stadig fra tid til annen be­ innenfor tradisjonelle rammer, og de gav ikke mye viste hvor farlig den var. Irak ble gjenerobret i 1638 spillerom for en utvikling i kapitalistisk retning. Det etter 15 års safavidisk herredømme, Kreta ble erob­ fantes enkelte silkemestre som hadde så mange som ret fra Venezia i 1669, og i 1683 ble Wien for annen 50 vevstoler i arbeid, men normen var en liten virk­ gang beleiret av en osmansk hær. Først med freden i somhet med få lærlinger og svenner. Da janitsjarkorpset ble korrumpert fra slutten av Karlowitz (1699) ble rekken av landavståelser til 1500-tallet, ble de konservative laugene angrepet Østerrike og Russland innledet. Bak disse triumfene stod til en viss grad krampakti­ utenfra. En del janitsjarer slo seg nemlig ned som ge reformperioder under handlekraftige sultaner som håndverksmestre utenfor laugene i ly av sin rettslige Murad IV (1623-40) eller storvesirer som Mehmet særstilling og sin skattefrihet. Eller det omvendte

101

kunne skje: håndverksmestre kjøpte seg inn i janitsjarorganisasjonen for å få del i korpsets friheter. Det fantes til og med eksempler på at hele laug eller byer ble opptatt i janitsjarkorpset. Disse brudd på laugsorganisasjonen virket med et moderne ord konkurranseforstyrrende, men de mestrene som ble privilegert på denne måten, ser ikke ut til å ha utnyttet sitt forsprang til å samle opp kapital og skape større virksomheter. Det ble bare en overføring av inntek­ ter fra raya til den herskende klassen i nye former.

Religiøse minoriteter og fremmede nasjoner Osmanriket omfattet en rekke religiøse samfunn som alle hadde sine lover etter sedvane og rettslig overle­ vering. Dette var en kjensgjerning som ble anerkjent av den osmanske regjeringen, og hvert av de større trossamfunnene ble organisert som en millet under sitt eget overhode: de ortodokse kristne under patri­ arken i Istanbul, jødene under overrabbineren, og armenske og andre mindre grupper kristne under den armenske patriarken. Ja, man kan si at også muslime­ ne utgjorde en millet under shaikh al-islam. Riktig­ nok gjorde det seg for muslimenes vedkommende naturligvis et spesielt forhold gjeldende: Deres tro var også den herskende klassens tro, og deres reli­ giøse hierarki var sammenflettet med den herskende klassen. Innenfor hver millet ble det organisert en lang rekke aktiviteter lokalt. Dette bidrog sikkert til å stabilisere de indre forholdene da den sentrale regje­

ringen ble svekket. Det dreide seg om forhold som undervisning og forsorg, men det ble også overlatt til den enkelte millet å løse konflikter mellom sine egne medlemmer. Bare hvis en muslim var part i en kon­ flikt, eller dersom den omfattet medlemmer av for­ skjellige milleter, skulle den forelegges kadiens dom­ stol. Utlendinger, og det var naturligvis først og fremst de europeiske kjøpmennene i Osmanrikets handels­ byer, ble innrømmet tilsvarende privilegier i de såkal­ te „kapitulasjonene”. Det var opprinnelig ensidige beskyttelsesbrev, men etter hvert fikk de karakter av handelstraktater mellom Osmanriket og europeiske stater. Rettstvister mellom utenlandske kjøpmenn innbyrdes kunne avgjøres av deres egne konsuler. Hvis en sak måtte forelegges kadien fordi en muslim var innblandet, hadde den innstevnede europeerens konsul eller ambassadør rett til å følge rettssaken. I tillegg kom ofte forskjellige spesielle innrømmelser, fordelaktige tollsatser og lignende. Etter 1740 ble det føyd en ny bestemmelse til dette. Konsulene fikk rett til å utstede beskyttelses­ brev til kjøpmenn som strengt tatt ikke var av konsulens egen nasjon, men som i kraft av beskyttelsesbrevet fikk del i europeernes spesielle rettigheter. Kapi­ tulasjonene hadde opprinnelig bare hatt til formål å fastlegge rammene for fremmedes rettsforhold. Med voksende europeisk makt og voksende økonomiske interesser i handelen på Osmanriket begynte de å utvikle seg til urettferdige traktater, som stilte utlen­ dinger bedre i den osmanske handelen enn rikets egne kjøpmenn.

En europeisk kjøpmann. Tyrkisk miniatyr fra be­ gynnelsen av 1700-tallet.

Byen Ankara med kjøp­ mennenes basar i for­ grunnen. Ankara, Tyrkias nåværende hovedstad, var i kraft av sin sentrale plassering der hvor flere viktige karavaneveier krysser hverandre, av økende betydning som administrativt og økono­ misk sentrum.

Iran under Safavide - dynastiet

Ung fyrste som spiller et strengeinstrument. Iransk, miniatyr fra ca. 1585—90. Tiden fram til midten av 1600-tallet var en blomstringstid for den iranske hoffkultu­ ren. Mange av de safavidiske fyrstene var selv utøvende kunstnere.

Middelalderen igjennom var det irans­ ke høylandet preget av politisk splittel­ se. Selv i de mest stabile perioder var det snarere et forbund av stammer enn et samlet rike. Men splittelsen forhind­ ret ikke at det ble opprettholdt et høyt kulturnivå - persisk var stadig det be-

undrede kulturspråket langt utenfor Irans grenser - og den tilintetgjorde ikke den iranske byråkratiske tradisjo­ nen. Tvert om er det ikke umulig at den iranske befolkningen drog fordel av splittelsen. En lokal hersker kan være en lettere byrde enn et imperium. I årene omkring 1500 ble Iran nok en gang samlet under en fyrsteslekt, safavidene. Safavideriket er blitt karakterisert som ett av de tre islamske „kruttimperiene” (Hodgson). Men det er tvilsomt om skytevå­ pen spilte noen større rolle i denne sammenheng. Det som først og fremst karakteriserte rikssamlingen un­ der Safavide-dynastiet, var den religiøse omveltning­ en som omformet sjia-retningen innenfor islam fra å være en minoritetsreligion til å bli statsreligionen. Blant de turkmenske stammene som bodde i det fjellrike området fra Øst-Anatolia til Azerbajdzjan, var det en veldig religiøs gjæring på 1400-tallet, en folkelig vekkelse som bekjente seg til den sjiittiske retningen innenfor islam, i motsetning til den sunnittiske retningen som var offisiell religion i Osmanriket og de fleste andre islamske stater. Splittelsen mellom sjia og sunna går helt tilbake til slaget ved Karbala i 680, der Husain, som var Muhammeds dattersønn, ble drept av sine trosfeller. På overflaten er det en strid om retten til herskerverdigheten, men under ligger sterke lidenskaper. Husains død minnes hvert år på årsdagen for slaget ved Kar­ bala, og sorgen over hans død holder mot setningsforholdet til sunnittene levende. I tillegg kommer vesentlige dogmatiske og rettslige uoverensstemmelser, med en opprinnelse som også må søkes i islams første splittelse. For sjiitten hadde og har bare én imam, en etterkommer etter Muham­ med gjennom hans svigersønn Ali, den fulle autoritet

103

stammeforbundet Akkoyunlu (De hvite får). Denne forbindelsen må i turkmenernes øyne ha knyttet safavideslekten til stammearistokratiet, og safavidene le­ det flere felttog mot de kristne georgierne. Sannsynligvis var det først på dette tidspunkt at sjeikene i Ardabil bekjente seg som sjiitter og der­ med knyttet seg til den religiøse vekkelsesbevegelsen. Sjeik Gunaid (død 1456) lot forstå at safavideslekten nedstammet fra imamene og dermed hadde et naturlig krav på den lidenskapelige hengivenhet som En religiøs lærer med de turkmenske sjiittene viste etterkommerne etter sine bøker og omgitt av sine disipler. Iransk teg­ Muhammeds svigersønn Ali. ning fra midten av 1600Under Gunaids sønn og etterfølger begynte slek­ tallet. Selv om den iran­ tens tilhengere blant turkmenerne å anlegge den spe­ ske staten under Safavisielle hodepryden som skaffet dem økenavnet kizilde-dynastiet var sterkt basjer. Den sterke tilslutningen blant turkmenske religiøst farget, bevarte de religiøse lederne sin stammer gjorde sjeikene av Ardabil politisk farlige politiske uavhengighet; og skaffet dem mektige fiender. Ved slutten av 1400de ble ikke en del av den tallet var slekten nær utslettelse. Den siste sjeiken, herskende klasse. Ismail, som skal ha vært bare sju år gammel, måtte til å tolke Koranen. Forskjellige retninger innenfor flykte fra Ardabil i 1494 og søke tilflukt i Gilan ved sjia har regnet med forskjellige antall imamer. Felles Det kaspiske hav. er imidlertid at den siste imam ikke er død, han er skjult. Men en dag vil han tre fram som mahdi, en messiaslignende religiøs og politisk leder. Den sjiisIran samles under Ismail men som vant så begeistret tilslutning blant de turkmenske stammene på 1400-tallet var ,,tolversjiis- Bevegelsen overlevde imidlertid denne krisen, og i år men”, dvs. at den skjulte imam skulle være den tolvte 1500 var den klar til å gå til motangrep. I 1501 ble i rekken. De hvite fårs hær beseiret, og samme år rykket Ismail I flere henseender er det grunn til å betrakte den inn i Tabriz. Der utropte han seg selv til sjah over sjiittiske vekkelsen blant de turkmenske stammene på 1400-tallet som en reaksjon mot Osmanrikets sentraliseringsbestrebelser, på samme måte som det er lett å forstå hvorfor Osmanriket så med mindre toleranse på sjiittene enn på andre religiøse minorite­ ter. Sjiittene anerkjente ikke de fire lovskoler innen­ for sunnittisk ortodoksi. De anerkjente derfor heller ikke de osmanske rettslærde (ulama). Blant turkmenerne kom i tillegg fremhevelsen av likhetsbudskapet og den revolusjonære trusselen som var innebygd i forventningen om den skjulte imams gjenkomst.

Sj eikene i Ardabil Safavideslektens opphav er omgitt av myter. Det er neppe tvil om at slekten med vilje lot forfalske sin historie for å styrke sin legitimitet. Slektens grunnleg­ ger var trolig Safi ad-Din (død 1334), som gjorde seg gjeldende som religiøst overhode (sjeik) over et sufisk brorskap i Ardabil i Azerbajdzjan. Gjennom 1300-tallet og første halvdel av 1400-tallet hadde slektens overhoder en ikke ubetydelig lokal innflytel­ se. De bevarte den i kraft av sin religiøse prestisje, uten hensyn til mongol angrep og politiske omvelt­ ninger. I annen halvdel av 1400-tallet begynte sjeikene i Ardabil å strebe mot en religiøs og politisk innflytelse som rakk ut over deres base. To av overhodene i slekten giftet seg med turkmenske prinsesser fra

Iran, selv om hans herredømme ennå bare omfattet den nordvestlige delen av landet. I løpet av de følgen­ de ti år underla Ismail seg i spissen for sine kizilbasjer imidlertid hele det nåværende Iran og Irak, samt deler av det nåværende Afghanistan og sovjetisk Sentral-Asia. Det klassiske iranske imperiet var igjen samlet under én hersker. Man skal imidlertid være forsiktig med å oppfatte

Ung hoffmann. Iransk miniatyr fra slutten av 1500-tallet.

Iransk praktskjold fra slutten av 1500-tallet, i stål innlagt med gull.

104_____________ Iran under Safavide-dynastiet

net, fikk interesser felles med dynastiet. Sjiismen slo dype røtter i det iranske folket og overlevde dynas­ tiet, kanskje fordi sjiittiske eller sjiittisk fargede reli­ giøse forestillinger allerede før den safavidiske erob­ ringen hadde spilt en betydelig rolle i den folkelige religiøsiteten i Iran. Den dag i dag setter sjiismen sitt spesielle preg på iransk kultur og politikk. Ved £aldiran i 1514 led Ismail sitt første alvorlige nederlag. Han gikk til angrep med sin vanlige tak­ tikk, men overfor osmanske bombarder og musketter var kizilbasjenes ryttersjokk uten virkning og selvødeleggende. Etter Qaldiran ledet Ismail aldri sin hær igjen selv, og hans grep om kizilbasjene ser ut til å ha blitt svekket etter at han mistet sitt ry som nesten guddommelig og uovervinnelig. Andre for­ hold virket imidlertid i samme retning. Ismail stod overfor den revolusjonære erobrerens klassiske pro­ blem. Den folkelige religiøsiteten som hadde båret ham fram, var et usikkert grunnlag for konsolidering av staten. Ismail distanserte seg fra den både ved å overta den eksisterende jordadministrasjonen og ved å hente „respektable” sjiittiske rettslærde utenfra.

Konsolidering under Tahmasp I (1524-76)

Iransk, fløyelskappe fra begynnelsen av 1600tallet, skjenket av den russiske tsar til dronning Kristina av Sverige. Det var et nært slektskap mellom safavidetidens miniatyrmalere og bil­ ledvevere. Se også den kappen som Robert Sherley bærer på van Dycks maleri på side 106.

Iransk vannpipe av por­ selen fra begynnelsen av 1600-tallet. På denne ti­ den bredte tobakksrøy­ kingen seg også til Iran, men her ble det vanlig å røyke gjennom en „ hookah”, hvor røyken ble renset og avkjølt ved å bli ledet gjennom vann.

Da Ismail døde i 1524, ble han etterfulgt av sin sønn Tahmasp, som imidlertid hverken hadde sin fars reli­ giøse prestisje eller personlige utstråling. I de første ti årene av hans regjeringstid så det ut til at riket var nær ved å gå i oppløsning mellom rivaliserende kizilbasj-stammer, men fra 1534 hadde han situasjonen under kontroll igjen. Tahmasp nøytraliserte kizilbasjene ved å støtte seg til andre grupper: regne- og skrivekyndige embetsden nye statsdannelsen som et nasjonalt imperium. Riket videreførte iranske tradisjoner i språk og admi­ nistrasjon, men det ble samlet av en koalisjon av turkmenske rytterfolk. Ismail selv snakket et tyrkisk språk, og hovedmassen av hæren hans var turkmens­ ke kizilbasjer. Det som gav riket dets særpreg, og som sikret det en høyere grad av styrke og samhold enn de statsdannelsene det avløste, var sjiismen. Erobringen ble båret fram som en religiøs revolu­ sjon. Ismail betraktet seg selv og ble også av sine tilhengere betraktet som nesten guddommelig. Alle­ rede i dette lå det en markant avstandtagen fra den sunnittiske tradisjonen. Ismail understreket dessuten ytterligere erobringens religiøse karakter ved å gjøre sjiismen til rikets offisielle religion. De rettslærde som ikke ville bøye seg, ble fordrevet eller drept. I deres sted ble det innsatt sjiittiske rettslærde, som i stor grad måtte hentes utenfra, fra arabisktalende områder. Den religiøse revolusjonen innebar at Ismails seire ikke bare skapte en ny tilfeldig erobrerstat, men fikk gjennomgripende betydning for det iranske samfun­ net. Sterke befolkningsgrupper, ikke bare kretsen av kizilbasj-høvdinger, men også lederne i lokalsamfun-

størrelse eller utrustning måle seg med de osmanske, og Tahmasp unngikk å møte osmanene i egentlige slag. Isteden gjorde han bruk av en defensiv taktikk. Osmanenes hær krevde store forsyninger; når de trengte inn på iransk område, lot Tahmasp alle forsy­ ninger tilintetgjøre eller føre bort, mens hans ryttere angrep osmanenes forbindelseslinjer. Selv om osma­ nene aldri møtte den safavidiske hæren, måtte de gang på gang oppgi å støte dypt inn i landet. I 1555 ble det endelig sluttet en fred i Amasya, som bekref­ ter den osmanske erobringen av Irak.

Abbas I den store (1588-1629) Etter Tahmasps død fulgte nok en gang en tiårsperio­ de da landet ble splittet mellom innbyrdes stridende kizilbasj-høvdinger. 1 1587 ble den regjerende sjahen avsatt av en kizilbasj-høvding, Murshid Quli Khan, som isteden innsatte en ung prins av safavideslekten, Abbas. Høvdingen håpet selv å bli den egentlige makthaveren bak en marionettfyrste, men Abbas vis­ te seg å være et dårlig valg. Før det var gått ett år, hadde han latt både Murshid Quli Khan og en rekke andre ledende kizilbasjer henrette, og han innledet med det en nesten førtiårig regjeringstid som beteg­ ner et høydepunkt i Safaviderikets historie. Abbas bygde videre på det grunnlaget som var lagt under Tahmasp, han støttet seg til grupper som kun­ ne nøytralisere de farlige kizilbasjene. Rytterkorpset av slaver ble utbygd, og det ble rekruttert et korps av børseskyttere blant bøndene. I økende omfang ble kizilbasjene tilsidesatt, både i den sentrale regjering­ en og i provinsadministrasjonen. Allerede i 1595 kunne Abbas vise sin selvstendighet ved å innsette menn av persisk herkomst og språk, som ble betrak­ tet med mistro og forakt av kizilbasjene, men som hadde de kunnskaper og den erfaring som skulle til for å administrere landet, og det sjiittiske borger­ skapet og de sjiittiske rettskyndige som fryktet en sunnittisk restaurasjon. Tahmasp begynte også, sikkert etter osmansk for­ bilde, å bygge opp et korps av slaver (ghulam). De ble rekruttert blant de kristne slavene som ble brakt hjem fra krigstokter mot tsjerkessere og georgiere. Bare fra ett enkelt felttog mot Georgia i 1553/54 skal det ha blitt brakt 30 000 slaver, menn, kvinner og barn, til Iran. Guttebarna fikk en islamsk oppdragel­ se, og en del av pikene ble plassert i haremene til sjahen eller embetsmennene hans, der de kunne ar­ beide for sine landsmenns og slektningers karriere. Sju av sønnene til Tahmasp hadde tsjerkessiske eller georgiske mødre; et par av disse hadde brødre som inntok en høy stilling i hæren eller administrasjonen. I Tahmasps tid ble Iran utsatt for angrep fra uzbekene i øst og osmanene i vest. Irak gikk tapt i 1534, og Irans hovedstad ble flyttet fra Tabriz, som lå for nær grensen, til Qazvin. Nederlaget fra £aldiran var ikke glemt, de safavidiske hærene kunne hverken i

105 Iran under Safavide-dynastiet

Det svenske „ kongelige jaktteppe”, et silketeppe fra Kashan fra slutten av 1500-tallet, betraktes som et av de mest frem­ ragende eksemplene på persisk teppekunst. Det kom trolig til Europa som en gave fra sjahen av Iran til hertugen av Gottorp i 1639.

Sjah Abbas. Miniatyr av hoffmaleren Riza A bassi.

Sjah Abbas den store Sjah Abbas (1588—1629) mottok gjerne europeerne i audiens. Vi har derfor mange øyenvitneberetninger om denne uvanlige fyrsten. I mange av disse beretningene fremtrer han med en usedvanlig sjarm og spontanitet som overrumplet både venner og motstandere, og som bi­ drar til å forklare det skjæret av fortryllelse som i Europa omgav Iran og dets hersker. Da han en kveld mottok en sendeferd av portugisiske augustinere i teltet sitt, bad han dem synge salmer for seg. Han kvit­ terte med å gripe en lutt og synge en sang. En annen gang mottok han pavens utsendinger i brennende middagssol utenfor badstuen sin. Der snakket han med dem i over en time, mens han skjødesløst sendte piler i retning av de menneskene som prøvde å komme i nærheten. Men sjahen var også en kjølig realpolitiker. Til en spansk-portugisisk utsending sa han: „Det kan være to grunner til at konger er venner. Enten har begge samme tro, eller de kan skaffe seg politisk fordel av vennskapet. Den første av disse grunnene kan ikke gjelde Spanias konge og meg, fordi det er så storforskjell i troen. Siden den andre grunnen heller ikke er til stede, er det ikke noe grunnlag for vennskap. ”

106

hast en ydmykende fred med Osmanriket for helt å kunne samle sine krefter mot uzbekene. Det lyktes ham også å tilføye dem et avgjørende nederlag i 1598. I årene som fulgte, utnyttet han splittelsen mellom de uzbekiske khanene til å bygge opp et alliansesystem som sikret østgrensen. Samtidig be­ gynte han å oppta diplomatisk kontakt med de euro­ peiske statene med henblikk på militært samarbeid mot den felles fiende, Osmanriket. Det hadde tidligere vært spredte diplomatiske kon­ takter mellom Iran og europeiske stater som Venezia og Spania. For den sjiittiske sjahen som for de kristne fyrstene var det en nærliggende tanke å samordne kampen. Alle visste at den osmanske staten mer enn noe annet fryktet en tofrontskrig. I de første årene av 1600-tallet ble forbindelsen tettere, kanskje mest Maidan-i-shah, det sen­ trale torget i Isfahan, med praktbygninger fra Safavide-dynastiets tid. Sir Robert Sherley, malt av Antonius van Dyck. Robert Sherley var en engelsk eventyrer som ble mottatt ved det iran­ ske hoffet i 1598. Han gikk i sjahens tjeneste og gjennomførte som hans representant to reiser til Europa i 1608—15 og 1617-28. Hans hustru Theresa, malt av samme kunstner. Theresa var en kristen tsjerkesserinne, oppdratt ved det iranske hoffet. Hun fulgte sin mann på hans første og annen rei­ se, men ble i Europa da han for siste gang vendte tilbake til Iran.

ghulamrytternes øverstkommanderende, den man­ nen som hadde vært hans beste støtte i de første vanskelige årene, som guvernør over den viktige pro­ vinsen Fars. De pengene som måtte til for å gjennomføre om­ leggingen av hæren, ble i stor grad skaffet ved at skatteinntektene fra større områder ble lagt direkte under sjahen, istedenfor at de ble gitt som len til kizilbasj-høvdingene. Det er imidlertid sannsynlig at Abbas’ bestrebelser ytterligere ble fremmet av en voksende pengemengde i det iranske samfunnet. Iran var mot slutten av 1500-tallet blitt den største eks­ portøren av råsilke til det europeiske markedet, og fikk på den måten sin andel i strømmen av ameri­ kansk sølv.

Kontakt med Europa og seier over osmanene Da Abbas overtok styret, var landet igjen i krig på to fronter, mot uzbekene og osmanene. Han sluttet i all

Vanskelig diplomati Selv om viljen hadde vært til stede, var det for­ bundet med store problemer å samordne Irans og de europeiske statenes politikk overfor Os­ manriket. De store avstandene og den lange rei­ setiden gjorde et budskap foreldet før det nåd­ de fram. I løpet av 1603 sendte sjah Abbas en rekke utsendinger til de europeiske fyrstehoffene: til paven, til kongene av Spania, Frankrike og Polen, og til keiseren. De nådde fram til Europa i 1604—05 langs forskjellige veier, gjennom Russland eller med skip over Goa. Men de overlevende kom hjem til Iran igjen først i 1608—10, lenge etter at Abbas hadde hørt at keiseren hadde sluttet fred med Osman­ riket i 1606.1 denne situasjonen hadde det ikke stor politisk interesse at brevene de brakte med seg, var elskverdig utformet. som følge av en tilfeldighet: to engelske brødres eventyrlige reise til Iran. Hva som fikk den engelske lavadelsmannen An­ thony Sherley og hans yngre bror Robert til å reise til Iran i 1598, vet vi ikke. Det er ikke noe som tyder på at de hadde noen offisiell oppgave. Da Anthony Sherley ble mottatt av sjahen, påstod han imidlertid at han var utsendt av de kristne fyrstene for å få i stand et militært samarbeid. Abbas trodde åpenbart på hans oppriktighet, og da han reiste hjem til Euro­ pa i 1599, var han ledsaget av en iransk ambassadør, mens broren ble tilbake i Iran som offiser i sjahens nye hær. Den iranske ambassadøren hadde med seg gaver og brev til åtte kristne fyrster. Han besøkte keiserhoffet i Praha og paven i Roma, der han ble mottatt med store æresbevisninger. Sendeferden vakte stor oppsikt i Europa, der mange håpet at tiden nå var inne til det korstoget som kunne fjerne den osmanske trusselen. Det ble da også både fra keiseren, som

allerede var i krig med osmanene, fra paven og fra kongen av Spania sendt brev og utsendinger til Ab­ bas. De oppmuntret ham til å gå i krig mot osmanene og gav vage løfter om en kristen offensiv mot den felles fiende. Det er sannsynlig at Abbas i en viss grad handlet under inntrykk av disse løftene da han startet krigen mot Osmanriket i 1603. Abbas innledet krigen med et seierrikt felttog, han besatte safavidenes gamle hovedstad Tabriz og Ar­ menia. I løpet av årene som fulgte, forsøkte han å sikre sine erobringer ved å la store deler av den armenske befolkningen føre bort. Noen ble solgt som slaver, men velstående kjøpmenn og religiøse ledere fikk frihet til å slå seg ned i en forstad til Isfahan, Ny Djulfa. Denne folkeflyttingen betrakter armenerne selv, sikkert med rette, som en av de største katastro-

islamske stormakten. Tvert om sluttet keiseren i 1606 fred i Sitvatdrok og befridde på denne måten osmanene fra trusselen om en tofrontskrig. Da Ab­ bas fikk høre om freden i Sitvatorok, oppfattet han det som et forræderi, og ikke med urette - tatt i betraktning de løftene han hadde fått få år i forveien. Etter dette betraktet han enhver diplomatisk tilnær­ melse fra europeisk side med stor skepsis. Det for­ hindret ham ikke i å følge forholdene i Europa opp­ merksomt og å utnytte rivaliseringen mellom de euro­ peiske maktene. Da han erobret den viktige portugi­ siske byen og festningen Hormuz i 1622, kunne han spille på de kristne statenes manglende enighet. Byen lå på en øy og ville ha vært uinntagelig for iranerne hvis den var blitt støttet av en flåtestyrke fra det engelske ostindiske kompaniet.

_____________ 107 Iran under Safavide-dynastiet

Et persisk teppe dekker bordet mellom de span­ ske og engelske forhand­ lere ved fredskonferan­ sen i 1604. Slike kost­ barheter la man ikke på gulvet.

fer i dette folkets tragiske historie. På den annen side ble de armenske kjøpmennene fra Ny Djulfa, der de ble beskyttet av sjahen, i stand til å styrke sin posi­ sjon i internasjonal handel. De armenske kjøpmen­ nene hadde tradisjon for å drive handel over lange avstander, på 1600-tallet treffer vi armenske kjøp­ menn fra Amsterdam til Tibet. Det var ikke alliansen med de kristne statene som satte Abbas i stand til å gjenerobre provinser som hadde vært under osmansk styre gjennom en årrek­ ke, det var først og fremst indre uro i Osmanriket. Hæren som ble sendt mot ham fra Istanbul måtte kjempe seg gjennom Lilleasia, der røverbander og opprørske provinsguvernører sperret de viktigste vei­ ene. Abbas ble derfor ikke utsatt for den osmanske hærens fulle styrke. I de kristne statene ble det snakket mye om kors­ tog, det var ingen hemmelighet at Osmanriket var i store vanskeligheter. Men de indre rivaliseringene gjorde det umulig å danne en felles front mot den

Abbas etterlot seg et sterkt og velfundert rike ved sin død i 1629. Grensene var sikret både mot osma­ nene og uzbekene. På grensen til India hadde han sikret seg kontrollen over den viktige festningen og karavanebyen Kandahar, og den portugisiske kon­ trollen med handelen på Persiabukta var brutt etter at Hormuz ble erobret og etter at det ble anlagt en ny havneby på fastlandet, Bandar Abbas.

Safavidesamfunnet Den forskningen som foreligger, gir oss dessverre ikke mange opplysninger om iranske befolkningsforhold og iransk økonomi under Safavide-dynastiet. Vi vet at riket hadde et effektivt arbeidende byråkrati, men i hvor stor utstrekning forvaltningsdokumentene er bevart, er ennå usikkert. Bare enkelte samlinger og aktstykker har vært gjenstand for vitenskapelig behandling.

108_____________ Iran under Safavide-dynastiet

Iransk badstue, hamam. Detalj fra en miniatyr fra annen halvdel av 1500tallet. Offentlige badstu­ er og i det hele tatt den utbredte hang til renslig­ het som preget de fleste ikke-europeiske kultu­ rer, forbauset og forarget ofte de europeiske reisende.

En ung fyrste med sin jaktfalk. Iransk lakkarbeid fra 1700-tallet.

1700-tallet, snarere skyldtes svakhet og feiltagelser i den politiske ledelsen enn dype spenninger i samfun­ net eller press utenfra. Men dette er et utsagn som på grunn av mangelfull forskning må tas med alle mulige forbehold. Vi kan ikke utelukke at stadig mindre trafikk på de gamle karavaneveiene og dårligere avsetningsvilkår for den iranske silken på grunn av konkurransen fra Bengal i hvert fall bidrog til de indre vanskelighetene i riket. Sannsynligheten taler også for at den praktfulle hovedstaden Isfahan så å si har trukket riket ut av balanse. Skattene ble samlet i denne byen; de ble brukt til hoffets utgifter, til byens befolkning av håndverkere og kjøpmenn, mens provinsene ble tømt for reserver og hæren forfalt. I Safavideriket som i Osmanriket ble det sedvane å uskadeliggjøre tronkandidatene ved å holde dem innesperret i haremet. Dette svekket herskernes overblikk og politiske erfa­ ring og gav gode muligheter for intriger og klikkdannelser. Krisesymptomene var åpenlyse allerede på slutten av 1600-tallet. Den beundring som europeiske reis­ ende før hadde gitt uttrykk for, ble forvandlet til kritikk av de indre forholdene. Kontrollen med lokal­ administrasjonen sviktet, provinsguvernørene var in­ effektive og korrupte, veiene, som i begynnelsen av århundret var blitt kalt mer sikre enn landeveiene i Vest-Europa, ble blokkert av røverbander. Vi antar at en betydelig del av befolkningen, kan­ Ulama-standens makt var økende. De rettskyndige skje en tredjedel, var nomader så sent som på 1600- hadde hele tiden holdt seg utenfor den herskende tallet. Men grensen mellom nomader og åkerbrukere var ikke skarp. Når vi ikke hører noe om forsyningsog befolkningsproblemer, kan det derfor skyldes at det fant sted en gradvis omlegging fra februk til mer intensivt åkerbruk ved en utbygging av anleggene for kunstig vanning. Noen europeiske reisende på 1600tallet bemerker at den iranske bonden var bedre stilt enn den vesteuropeiske, men det er ikke sannsynlig at dette var tilfelle overalt. Jordavgiftene ble normalt ytet i naturalier, men de tynget ikke like mye overalt i landet. Det ser ut til at de provinsene som var lagt direkte under finansforvaltningen og ikke gitt bort som len, var hardest beskattet. Under Abbas og hans etterfølgere ble balansen mellom de forskjellige herskende gruppene opprett­ holdt: kizilbasj-stammenes ledere, ghulamer av kris­ tent opphav og det iranske byråkratiet. Fremtreden­ de kizilbasjer eller ghulamer kunne få en provins som len mot til gjengjeld å opprettholde en militærstyrke og fungere som provinsguvernører. Store områder ble imidlertid ikke gitt bort som len; særlig de indre provinsene som ikke var utsatt for angrep utenfra, var uten garnisoner; skatteinntektene herfra ble overført til hovedstaden Isfahan.

Krisen i Safavideriket Med det vi vet i dag, virker det mest sannsynlig at den krisen som rammet Safavideriket ved begynnelsen av

klassen. Men som administratorer av jord og andre rikdommer som var lagt til religiøse stiftelser, waqf, fikk de kontroll over betydelige ressurser, ikke minst over store deler av den jorda som ble dyrket. De mektige rettslærde, mudjtahidene, var ikke „statsembetsmenn” slik som deres sunnittiske kolleger i Osmanriket, men hellige menn. Deres avgjørelser ble respektert på grunn av deres lærdom og rettskafne levnet. Mellom borgerskapet i byene og ulama-stan-

den var det nær kontakt, slik det fremgår av hyppige ekteskapsforbindelser. Kontakten med herskerne var derimot svekket. Ulama-standen begynte å forholde seg kritisk til det dynastiet som hadde sikret sjiismen, og som den en gang hadde betraktet som hellig.

Sammenbrudd og oppløsning Katastrofen kom plutselig i 1722. Den afghanske stammelederen Mahmud, som safavideregjeringen hadde forsøkt å pasifisere ved å gjøre til guvernør over Kandahar, rykket mot hovedstaden fra sin grenseprovins. Den angripende styrken var ikke spesielt stor eller velorganisert, men riket hadde ikke en hær å sende mot den. Forsvaret ble organisert rundt Isfahan, som kapitulerte etter et halvt års beleiring. Sam­ me år lot Mahmud seg utrope til sjah. Dette ble innledningen til en lang splittelsesperiode. Afghanerne klarte ikke å få hele riket under kontroll, mange byer og stammer nektet å anerkjen­ ne deres herredømme. I 1729 innsatte den militære eventyreren Nadir Khan Afshar en safavideprins som sjah i Isfahan, men det ser ikke ut til å ha vært noen særlig oppslutning omkring dynastiet. Safavideslekten hadde mistet sin magiske styrke. Det er sannsyn­ lig at ulama-standens likegyldighet eller direkte fiendtlige holdning på dette tidspunktet har vært av­ gjørende. Allerede i 1739 fant Nadir ut at safavide-

slekten kunne unnværes, og han besteg selv tronen som Nadir Shah. Nadir Shah organiserte en slagkraftig hær og gjen­ erobret de nordlige og vestlige provinsene som Osmanriket hadde besatt etter 1722. Ved flere an­ ledninger trengte han dypt ned i India med sin hær. I 1739 inntok han stormogulenes by Delhi, men etter å ha plyndret den, trakk han seg tilbake igjen. Året etter kastet han seg over de sentralasiatiske byene Khiva og Bukhara. Kanskje fordi han håpet at det ville gjøre det lettere å knytte de islamske naboområ­ dene til sitt rike, prøvde han å få i stand et slags kompromiss mellom sunnitter og sjiitter. Men sam­ men med omfattende konfiskasjoner av rikdommene til de religiøse stiftelsene tjente dette bare til å gjøre ulama-standens medlemmer til hans fiender. Og sam­ tidig økte han de skattebyrdene det iranske folket måtte bære for å opprettholde de store hærene. Nadir Shah var en betydelig hærfører, men det lyktes ham ikke å skape en sterk stat. Da han ble snikmyrdet i 1747, falt riket hans fra hverandre i provinser som ble regjert av stammehøvdinger og lokale stormenn. Det kristne Georgia oppgav sitt gamle vasallforhold til Iran og knyttet seg til den nye stormakten i nord, Russland. Iran fortsatte å være splittet og utenfor den store historien gjennom resten av 1700-tallet, men den iranske befolkningen var ikke nødvendigvis verre stilt enn før. Vi vet at det i hvert fall i enkelte provinser lyktes å skape stabile forhold under sterke lokale dynastier.

_____________109 Iran under Safavide-dynastiet

Iransk keramikkfat fra omkring 1600.

Påfugltronen, de indiske stormogulenes praktfulle tronstol, var en del av Nadir Shahs plydringsgods fra erobringen av Delhi i 1739. Den har siden befunnet seg i Iran.

Afrika - mangfold i bevegelse

En fetisjfigur fra Zaire. Den magiske kraften i fi­ guren blir understreket av „medisinposen” og de små figurene som henger ved.

På motstående side: Et nederlandsk kart over Afrika fra 1600-tallet som illustrerer begrens­ ningen i europeernes kjennskap til kontinen­ tet. Kystlinjen er noen­ lunde korrekt og viser mange stedsnavn, mens avtegningen av fjellkje­ der, sjøer og elver i det indre av kontinentet er unøyaktige eller nesten fri fantasi.

Den afrikanske historien var en del av verdenshistorien, men så å si overalt på sine egne betingelser. De sterke på­ virkningene som i vår periode nådde Afrika utenfra, ble svekket og afrikanisert av de vanskelige kommunika­ sjonsforholdene og av de afrikanske samfunnenes egen vitalitet. Politiske, religiøse, teknologiske og økonomiske utfordringer utenfra kunne gripe dypt inn i afrikanernes tilværelse, men de hadde sjelden kraft til å omforme de afrikanske samfunnene. De ble tilpas­ set eller bearbeidet etter lokale forhold.

Den afrikanske historien fra 1500-tallet til 1700-tallet oppviser et kaleidoskopisk mangfold av organisa­ sjoner og organisasjonsformer som det i praksis er umulig å yte rettferdighet i ett enkelt kort kapittel. Et av problemene er at den territorielle organisasjonen, staten, som tradisjonelt er det ordnende elementet i historien, bare hadde begrenset betydning i Afrika. Tidligere generasjoner av europeiske historikere var tilbøyelig til å trekke en forhastet slutning av dette: at de afrikanske samfunnene var samfunn uten orden og uten historie. Nåtidige historikere vil trekke den motsatte slutningen: Det var ikke Afrika som mang­ let historie, det var det vestlige historiebegrepet som var for snevert til å omfatte den afrikanske virkelig­ heten. Historievitenskapen har ennå langt fra løst alle de problemer som følger av denne faglige kollbøtten. Også derfor må enhver oversikt over disse viktige århundrene i Afrikas historie ha et preg av foreløpig-

111

«frisK ■

JBYA iNXKP

iluJH--

bram:

1

112

Afrika i perioden 1550— 1750.

på statsdannelse og politisk konsolidering. De terri­ torielle enhetene ble større, og herskerne fikk større muligheter til å utnytte deres ressurser. Men dette var ikke en almen eller ubrutt utviklingslinje. Det var områder der slekten eller landsbyen i praksis var den eneste politiske enheten, selv om det i varebytte, i ekteskapsforbindelser eller i rituelle sammenhenger fantes ordnede forbindelser som nådde langt ut over lokalsamfunnene. Det fantes områder der tidligere sterke kongedømmer ble svekket og oppløst i høvdingdømmer eller i enda mindre enheter, mens nye stater oppstod i andre områder. En avgjørende omstendighet bak dette flimrende mønstret var forholdet mellom jord og mennesker i Afrika. Jorda var under de gitte økologiske og tek­ niske forutsetningene ikke en rikdom i seg selv. Det var menneskene og deres arbeid som var den be­ grensende faktor i produksjonen. Ikke bare nomader var på vandring gjennom årsti­ dene, gjennom årene og gjennom generasjonene på vei til nye beiter. Også åkerbrukerne var i de fleste områdene bevegelige, på vandring til ny jord når den nærmeste jorda var utpint, når befolkningsøkningen tvang deler av slekten eller landsbyen til å bryte opp, eller når erobrere eller andre folkeslag på vandring gjorde innhogg i de lokale ressursene. Den geografiske bevegeligheten som karakteriser­ te befolkningen i Afrika, påvirket på mange måter den politiske utviklingen. Makt og rikdom ble ikke bygd på herredømme over jord, men over mennes­ ker. Innvandrere kunne komme som erobrere, men de kunne også komme som velkomne nybyggere; de kunne øke makten og rikdommen hos den fyrsten het, en presentasjon av viktige eller karakteristiske eller den staten de sluttet seg til. Hvis de utilfredse regioner og problemer snarere enn et overblikk over utvandret, eller hvis de ble bortført fordi de ble dårlig forsvart mot angripere utenfra, var dette en inn­ kontinentet. skrenkning av fyrstens maktgrunnlag. Den samme dobbeltheten gjør seg gjeldende for nomadevandringenes vedkommende. Fulanienes Stater og mennesker på vandring vandringer i Vest-Afrika, som gjennom århundrene Selv om Afrikas politiske kart i denne perioden sta­ førte dem lenger og lenger mot øst i det tørre områ­ dig forandrer seg, finner vi nesten overalt eksempler det mellom Sahara og savannen, eller gallaenes vand-

De fryktelige imbangalaene Et av de folkeslagene som ble skildret av euro­ peiske reisende, og som mer enn andre bidrog til myten om afrikaneren som en representant for mørkets makter, en dyrisk menneskeeter, var de fryktede imbangalaene i Angola. Om dem ble det fortalt at de drepte sine egne barn for å kunne bevege seg friere på de stadige krigstoktene. Isteden fylte de rekkene ved å re­ kruttere krigsfanger til hærene sine. Bak fortellingene om barnedrapene skjuler det seg et rituelt forhold. Imbangalaene var et krigerfolk, og når en ung mann ble opptatt i

kretsen av krigere, brøt han alle familiebånd. Han ble rituelt „drept” og gjenfødt som kriger. Imbangalaenes særegne kultur som også omfattet rituell kannibalisme, representerte en ekstrem spesialisering, ikke hovedstrømmen i afrikansk kultur. Imbangalaene var rene para­ sitter. De produserte ikke selv mat, men drog rundt fra sted til sted og levde av å plyndre landsbyer som var dårlig beskyttet. Det er sann­ synlig at deres økonomiske muligheter ble for­ bedret med den europeiske etterspørselen etter slaver.

funnene tilpasset seg den ytre etterspørselen etter slaver; „produksjonen” og salget av slaver fikk på denne måten betydning nesten overalt på det afri­ kanske kontinentet. I det nettverk av mellommenn som skaffet slavene fram til kysten - ikke bare til den atlantiske slavehan­ delen, men også til det islamske Nord-Afrika - spilte ikke-afrikanske kjøpere sjelden noen fremtredende rolle. For de fleste afrikanske makthaverne var det absolutt å foretrekke at handelen fortsatte å være på deres egne hender eller under deres kontroll. Slavene ble bare unntaksvis hentet fra ens eget folk, de ble kjøpt eller tatt til fange. Dette var en fortsettelse, om enn i økt omfang, av eldre praksis. For de fyrstene som kontrollerte „produksjon” og leveranser, kunne fordelene være betydelige. Euro­ peerne betalte med prestisjevarer, som fyrsten kunne la gå videre til sine hoffmenn og stormenn og dermed styrke lojalitetsbåndene. Fra 1600-tallet av kom i tillegg skytevåpen. Det er nok lett å overvurdere effektiviteten av dem overfor afrikanske våpen i den­ ne perioden, men de kom etter hvert til å spille en stadig større rolle i krigene mellom afrikanske stater. I savanne- og steppelandet i Vest-Afrika ble hesten spesielt viktig. Den lokale avlen måtte alltid supple­ res med hester fra Nord-Afrika. De ble betalt med slaver, og de satte sine eiere i stand til å skaffe flere slaver. Mens enkelte fyrster og stater kunne vinne rikdom og styrke gjennom slavehandelen, hadde den i andre områder motsatt virkning. Mest utsatt var de områ­ dene der den politiske organisasjonen var svak, eller ringer fra sør inn i Etiopia, økte de ressursene som var til rådighet. Nomadene kunne nemlig utnytte jord som var uegnet til åkerbruk. Men de var samti­ dig en politisk risiko for de etablerte samfunnene. Det tradisjonelle afrikanske slaveriet kan betrak­ tes ut fra samme synsvinkel. Når menneskene var grunnlaget for makt og rikdom, er det ikke forbaus­ ende at den mest verdifulle delen av det byttet som en seierrik herre eller hær kunne bringe med seg hjem, var fanger. Deres ufrihet kunne anta mange former, men de hadde bare verdi dersom de på en eller annen måte kunne integreres i samfunnet til herrene, enten de nå ble satt til å dyrke jorda, så krigerne slapp å gjøre det, eller de ble opptatt i fyrstens eller en av stormennenes husholdning, eller de rett og slett ble tatt inn i hæren.

Slavehandelen og de afrikanske statene Vi må anta at slike former for ufrihet har en svært gammel historie i afrikanske samfunn. Men den stig­ ende etterspørselen etter slaver som fulgte av den atlantiske slavehandelen, var noe nytt og en av de viktigste kjensgjerningene i afrikansk historie i disse århundrene. Handelen berørte ikke bare dem som ble tatt til fange og eksportert. De afrikanske sam­

113 Afrika — mangfold i bevegelse

En vestafrikansk kriger med sverd og spyd, malt i Brasil av den neder­ landske maleren Albert Eckhouti 1641. To portugisiske embets­ menn eller kjøpmenn. Bronsereliefffra Benin. Benin i det nåværende Nigeria var den største afrikanske byen europe­ erne kom i kontakt med. De handlet med Benin fra slutten av 1400tallet, men først nesten 200 år senere fikk de lov til å eksportere slaver fra byen.

114

Tidlig morgen i en lands­ by i Nigeria. Luftfotografiet avdekker en rek­ ke karakteristiske trekk i bosettingsmønstret og dermed i de tradisjonelle afrikanske samværsfor­ mene.

rettere sagt der den politiske organisasjonen bygde på små enheter som landsby og slekt, som vanskelig kunne yte effektivt forsvar.

Korsarer og pasjaer i Nord-Afrika De nordafrikanske statene var splittet og svake ved utgangen av middelalderen. Men da Spania etter erobringen av den siste islamske bastionen på Pyreneerhalvøya, Granada, i 1492, førte sin krig mot islam videre til Nord-Afrika, ble de møtt av en ny sterk maktkonstellasjon: Osmanriket og korsarene (sjørøverne), som opererte fra nordafrikanske hav­ ner. Sjørøveri og strandhogg hadde lange tradisjoner både for de kristne og de muslimske folkene i middel­ havsområdet. Med den voksende middelhavshandelen og kanskje også som følge av forbedringer i skipsog våpenteknikken ble de nordafrikanske korsarene en virkelig maktfaktor fra 1500-tallet av. I Algerie, Tunisia og Tripoli knyttet de seg til den fremstormen­ de osmanske stormakten. Korsarvirksomheten ble en del av en sjøkrig mellom Spania og Osmanriket som strakte seg gjennom det meste av 1500-tallet. I 1581 ble sjøkrigen formelt avsluttet, men kaperkrigen fortsatte. Fra kristen side ble den drevet blant annet av johannitterridderne fra Malta, som de had­

de fått overdratt av keiseren etter tapet av Rhodos. Men av langt større økonomisk og politisk betydning ble korsarkrigen fra de nordafrikanske havnene i Tri­ poli, Tunisia og Algerie. Helt til slutten av 1700-tallet var sjørøveriet eller kaperfarten fra de muslimske havnene en alvorlig trussel for skipsfarten i Middel­ havet og deler av Atlanterhavet. De nordafrikanske havnene, først og fremst Alger, ble havner av inter­ nasjonal betydning. Der kunne kjøpmennene ikke bare skaffe seg varer som var røvet fra andre kjøpmenn, men også et utvalg av afrikanske varer som hadde krysset Sahara. Osmanrikets sentrale myndigheter fikk aldri særlig stor innflytelse på de indre forholdene i de nordafri­ kanske provinsene. Pasjaer som ble utsendt fra Istan­ bul måtte manøvrere politisk mellom tayfa, sam­ menslutningen av korsarkapteiner, og odsjak, det mi­ litære korpset av utsendte janitsjarer. I havnebyene dominerte tayfa, i opplandet krevde odsjak inn tri­ butt. Etter hvert sluttet Istanbul å sende ut pasjaer, regjeringsmakten ble utøvd av den lederen som odsjaken utnevnte og av tayfaen.

Sør for Sahara Den langvarige maktkampen mellom Spania og Osmanriket om herredømmet over Middelhavet

endte på denne måten i faktisk nederlag for begge Konflikt tvers over Sahara parter. Men for Afrikas historie var det vesentlig at den afrikanske nordkysten fortsatte å være islamsk. Da Songhai gikk til grunne, skyldtes det ikke indre Det innebar at islams forposter i Sudan fortsatt var strid, men angrep utenfra. Marokko, som hadde fort­ knyttet til det islamske kjerneområdet gjennom kara- satt å være utenfor Osmanrikets interessesfære, var vanerutene. En rekke islamske stater av svært for­ dypt splittet på 1500-tallet. Men fra midten av år­ skjellig karakter, Bornu ved Tchadsjøen, bystatene i hundret ble området konsolidert igjen under et nytt Hausaland og Songhai ved Nigerkneet, bevarte sine dynasti, sharifidene. Under Mawlay Ahmad (1578tradisjonelle kontakter og ble først meget sent påvir­ 1603) ble Marokko en stormakt av internasjonal be­ ket av de nye handelsrutene som portugiserne hadde tydning. Han moderniserte hæren ved hjelp av spans­ åpnet med sjøfarten på Vest-Afrika fra 1400-tallet ke og osmanske leietropper, og fra 1584 forsøkte han å skaffe seg kontroll med de karavanerutene som av. Blant de vestafrikanske statene var Songhai den krysset Sahara fra Marokko i nord til Senegal og mest betydelige på 1500-tallet. Som et islamsk impe­ Nigerelva. Mawlay Ahmads ekspansjonspolitikk kulminerte rium videreførte Songhai tradisjonene fra Mali og kontrollerte et område som i nord omfattet saltgruve­ med et fantastisk felttog tvers over Sahara i 1590. ne i Taghaza, i vest kobbergruvene i Takedda og i 10 000 kameler og 4000 mann ble sendt fra Marrasørøst Djenne, som var porten til de gullproduseren- kech langs den 3000 kilometer lange ruten til Song­ de områdene lenger mot sør. Imperiets økonomi byg­ hai. Halvparten skal ha omkommet under reisen, de imidlertid ikke bare på kontroll med de viktigste men restene av ekspedisjonen nådde fram til Nigerel­ handelsvarene i Sudan, men også på stadige tilførsler va etter fire måneders marsj. I 1591 slo de børseav slaver fra tokter i de svakere organiserte område­ bevæpnede marokkanerne askiyaens hær ved Tondibi. Askiyaen tilbød å underkaste seg, men tilbudet ne sør for Niger. Noen av dem som ble tatt til fange ble eksportert hans ble avvist. En marokkansk pasja ble innsatt som til Nord-Afrika, noen ble plassert i jordbrukskolonier visekonge i Tombouctou. Mer enn 20 000 soldater skal ha krysset Sahara i som leverte matvarer til byene og til karavanene, noen ble opptatt i hæren. Songhai var en militærstat de følgende to tiårene for å befeste det marokkanske og et erobrerrike, men dets askiyaer (konger) inn­ herredømmet over Songhai. Ved hjelp av sine ma­ lemmet med stor dyktighet eldre maktstrukturer i rokkanske børseskyttere behersket pasjaen veien sine erobringer og sikret seg støtte både fra muslims­ mellom Tombouctou og Djenne, og dermed adgang­ en til noen av de rikeste gulleiene. Gullet ble sendt ke lærde og fra lokale makthavere.

115 Afrika — mangfold i bevegelse

Tuaregiske kamelryttere og kvinner. De hamittisktalende tuaregene mel­ lom Sahara og savannen i sør var kamelnomader, men de inntok også en nøkkelstilling som krige­ re og „fraktemenn ” på rutene mellom NordAfrika og Sudan.

116

Dona Ana, dronning av Ndongo

Guineakysten

videre til Marokko; det fortelles at 1700 myntmestre hver dag arbeidet med å slå gullmynter ved porten til Mawlay Ahmads palass.

Den nordlige savannen og dens stater fortsatte å være knyttet til det islamske Nord-Afrika, men jo lenger man kom mot sør på savannen og i skogbeltet, jo mer merket man virkningen av de europeiske han­ delskontorene ved kysten og deres etterspørsel etter gull og slaver. Før europeerne kom, var området preget av politisk og etnisk mangfold. Noen områder, for eksempel Benin, var velorganiserte stater, i andre områder var hver landsby en stat i seg selv. Det at europeerne kom, mangedoblet betydningen av de allerede eksisterende handelsveiene mellom kyst og innland. De fyrstene som kontrollerte de gullproduserende områdene i skogbeltet eller de vei­ ene der gull og slaver ble ført til kysten, fikk nye muligheter. Dette gjaldt særlig etter at europeerne på 1600-tallet begynte å levere skytevåpen i økende omfang. Stater som Akwamu, Akim og Denkyira på Gullkysten, det nåværende Ghana, ble mini-imperier som utvidet sine territorier og skaffet titusener av

Etter at Mawlay Ahmad døde, ble Marokko split­ tet nok en gang, og det ble ikke lenger sendt forsterk­ ninger til garnisonen i Sudan. De utstasjonerte solda­ tene giftet seg med lokale kvinner, garnisonen ble forvandlet til en herskerklasse, armaen, som fortsatte med å patruljere karavaneveiene og holde dem åpne, men som ikke var i stand til å gjenskape imperiet Songhai.

fanger til videresalg under stadige kriger. Lenger in­ ne i landet, tvers over de veiene som knytter skoglan­ det til savannen, oppstod det fra omkring 1680 en ny stormakt, Asante. Denne staten ble et velorganisert rike på 1700-tallet, med hovedstad i Kumasi, og den ble ikke lenger avhengig av inntektene fra slaveeksporten. Benin, vest for det nedre løpet av Nigerelva, hadde

11624 arvet Nzinga Mbande, en kvinne på ca. 40 år, Ndongos trone. Hun hadde allerede før tronbestigelsen søkt kontakt med portugiser­ ne i Luanda i Angola og hadde latt seg døpe. I dåpen fikk hun navnet Dona Ana Nzinga. Kort etter tronbestigelsen bad hun portugiserne om hjelp mot de fryktede imbangalaene. Portugiserne kom, men det viste seg snart at de var mer interessert i å samle slaver i hennes land enn i å hjelpe henne. Dona Ana klarte å samle restene av sine folk og flytte tyngdepunk­ tet i riket mot nord-øst. Der organiserte hun en sterk militærstat som ble en viktig leverandør av slaver helt til slutten av 1700-tallet. 11656 gjenopptok hun de vennskapelige forbindelsene med Luanda. Da hun døde 81 år gammel i 1663, hadde hun forsonet seg med kirken.

Et par bronseløver fra Benin (1500-tallet), ca. 70 cm høye, viser de ni­ gerianske bronsestøpernes tekniske dyktighet. Bronsetaburett fra Benin med sete i form av to samm enslyngede fisker. 1500-tallet.

Siden midten av 1700tallet har vektlodd av denne typen vært i bruk på Gullkysten. Figurene viser forskjellige hver­ dagssituasjoner.

117 muligens allerede før portugiserne kom, eksportert slaver til de gullproduserende områdene lenger mot vest, og ble for en tid også leverandør av slaver til portugisiske oppkjøpere. Herskerne i riket foretrakk imidlertid som i andre grunnfestede afrikanske stater å bruke slaver selv fremfor å eksportere dem. Et tilsvarende mønster finner vi i Dahomey, som mot slutten av 1600-tallet bygde opp sin stormaktsstilling på innfanging og salg av slaver, men som mistet be­ tydning som slaveleverandør etter hvert som staten ble konsolidert.

Kongo Det området der kontakten mellom europeerne og en afrikansk stat ble tettest i denne perioden, var Kongo. Kongo var et velorganisert kongerike allere­ de før portugiserne kom. Et komplisert system av slektskapsforbindelser, tributtytelser og gaver knyt­ tet landsbyhøvdinger til distriktsguvernører og distriktsguvernører til kongen i hovedstaden Mbanza Kongo. Kongens og overklassens posisjon var av­ hengig av den prestisjen de hadde, i den inngikk i høy grad også deres evne til å gjenfordele gaver til lavere ledd i systemet. Da portugiserne besøkte landet i 1483 og igjen i 1485-86, så de kongolesiske lederne straks de mulig­ hetene den nye kontakten åpnet. Flere medlemmer av overklassen og kongeslekten besøkte Europa, no­ en lot seg døpe, og med Afonso I (Nzinga Mbemba 15067-43?) fikk Kongo en kristen konge. Portugisis­ ke misjonærer rapporterte med fryd om kongens fromhet, en av kongens sønner ble av paven utnevnt til biskop, og portugisiske håndverkere ble sendt til Kongo for å hjelpe til med å oppføre kirker. Kontakten med portugiserne styrket umiddelbart kongemakten. Misjonen rettet seg først og fremst mot overklassen, og den nye religionen styrket hof­ fets prestisje. For leveranser til portugiserne mottok kongen eksotiske europeiske varer, klær og metallvarer, som skapte grunnlag for en særegen hoffkultur, og som skjønnsomt fordelt styrket vasallenes lojali­ tetsbånd. Denne plutselige handelsøkningen rommet imidler­ tid sine risikoer. Kongen hadde ikke stort andre varer å betale med enn slaver, som ble fremskaffet ved tokter og kriger i rikets grenseområder. Så lenge handelen med slaver fortsatte å være et kongelig monopol, ble den nye velstanden kanalisert til mak­ tens gamle sentrum. Men hverken kongens vasaller eller portugiserne hadde noen interesse av å respek­ tere det kongelige monopolet, og allerede mot slut­ ten av Afonsos regjeringstid var det tegn på at de ytre kontaktene brøt ned de båndene som før hadde holdt riket samlet. I tillegg kom at de folkene som gjennom årtier hadde vært utsatt for slaveraid reiste seg til opprør. I 1569 tok yakaene ved vestgrensen av riket, som had­ de vært blant de mest utsatte, selve hovedstaden

Beatrice Kimpa Vita, Kongos Jeanne d’Arc I årene etter 1700 fremstod en ung kongolesisk kvinne, Beatrice Kim­ pa Vita, som religiøs leder. Kongo var på denne tiden herjet av mange års indre og ytre kriger, og hovedstaden Såo Salvador lå i ruiner. Kvin­ nen foretok mirakuløse helbredelser og hevdet at hun ble veiledet av Sankt Antonius’ stemme. Læren hun forkynte, vendte seg mot de eu­ ropeiske misjonærene og knyttet kristendommen til kongolesiske tradisjoner. Beatrice Kimpa Vita vant stor tilslutning i befolkningen, men hen­ nes lære var en trussel både mot misjonærenes og kongemaktens au­ toritet. 11706 ble hun i god forståelse mellom kongen og misjonærene dømt som kjetter og brent på bålet. Mbanza Kongo, som nå var blitt omdøpt til Såo Sal­ vador, Vår Frelsers By. Tusener av fanger, blant dem medlemmer av kongefamilien, ble solgt til portugisis­ ke slavehandlere. Med portugisisk hjelp ble kongen av Kongo snart gjeninnsatt, men kongemakten var varig svekket. Deler av riket anerkjente ikke lenger kongens overhøyhet, og fra det portugisiske Luanda ved Kon­ gos sørgrense krysset slavehandlere, de såkalte pombeiros, som ofte var av blandet portugisisk-afrikansk herkomst, kongolesisk territorium for å kjøpe slaver på de store markedene lenger inne i landet. Kongene i Kongo prøvde å utnytte mulighetene for å spille forskjellige portugisiske grupper ut mot hver­ andre, og tilbakegangen ble stanset for en tid midt på 1600-tallet, da nederlenderne besatte Luanda. Etter et alvorlig nederlag mot en portugisisk hær i 1665 Portugisisk soldat. Benin-bronse fra 1700tallet.

118 Afrika — mangfold i bevegelse

Den etiopiske borgen i Gondar ved Tanasjøen fra ca. 1600 bærer preg av rådgivning fra portu­ gisiske eksperter.

Unge etiopiske kvinner av gallafolket. Gallaene, som for det meste er kvegnomader, utgjør nå omtrent en tredjedel av Etiopias befolkning.

fulgte imidlertid borgerkriger mellom forskjellige asiatiske farvann hadde skaffet seg et ry som gjorde grener av kongefamilien. Kongeverdigheten overlev­ det tvilsomt å invitere dem til et for tett samarbeid. de inn på 1700-tallet, men kongeriket ble oppløst. Få år senere ble Etiopia rammet av en av de alvor­ ligste krisene i sin historie. Fra sultanatet Adal mel­ lom Etiopia og Rødehavet samlet en militær leder, imamen Ahmad Gragn (les: Granj), en sterk hær Etiopia som tilføyde den keiserlige hæren et knusende neder­ Ved overgangen mellom 1400- og 1500-tallet stod lag i slaget ved Shimbra Kure i 1529. Ahmad Gragn det etiopiske keiserriket på høyden av sin makt. Rik­ utnyttet ikke bare sin seier til omfattende plyndringer tignok var riket ikke den stormakten som europeerne og nedbrenning av klostre, han prøvde også å legge hadde drømt om å finne under den mytiske preste- under seg riket for godt ved å innsette muslimske kongen Johannes, men under sine herskere av Salo- guvernører og motta lokale stormenn som sine vasal­ monide-dynastiet var det den mest betydelige staten i ler. Først i 1542 lyktes det de keiserlige styrkene ved hjelp fra et par hundre portugisiske børseskyttere å Nordøst-Afrika. I 1513 mottok den portugisiske kongen en tilføye Ahmad Gragn et avgjørende nederlag i slaget oppfordring fra Etiopia om militært samarbeid, men ved Woina Dega. Ahmad Gragn selv falt. da portugisiske utsendinger omsider kom fram til det Med Ahmad Gragns død falt hans erobrerrike fra etiopiske hoffet i 1520, fikk de en heller kjølig motta­ hverandre, men krigen og besettelsen ble av skjell­ gelse. De etiopiske gestlige visste utmerket godt at settende betydning i Etiopias historie. Den forsvarsdet var store dogmatiske forskjeller mellom deres kjeden av militærkolonier som hadde beskyttet lan­ kirke og den europeiske pavekirken. Det er videre dets grenser mot sør, brøt sammen for en tid. Noma­ sannsynlig at portugiserne etter to tiårs virksomhet i diske gallaer, eller oromoer, som de kalte seg selv, kunne uhindret drive sine kvegflokker inn på etiopisk territorium. Når motstanden mot innvandrerne var så liten, skyldtes det ikke bare de politiske forholdene, men også at gallaene utfylte en økologisk nisje: landet mellom ca. 1200 og ca. 1800 meters høyde, der regnfallet var utilstrekkelig for den etiopiske åkerbrukeren, men nok til å sikre beite for kveget til gallaene. Og gallaene var en vanskelig fiende å bekjempe. De hadde ikke noen samlet politisk ledelse, men de had­ de en effektiv militær organisasjon, bygd opp om­ kring fem aldersgrupper, hver med sine plikter og rettigheter. Da keiseren omsider forsøkte å ta kampen opp mot gallaene, var det for sent. I enkelte tilfeller ble de knyttet til riket som vasaller og leietropper, men de sørlige og vestlige provinsene gikk i realiteten tapt for keiserriket. Til gjengjeld ble dets posisjon i nord og vest styrket, og fra 1660 ble hovedstaden fast plassert i Gondar, nord for Tanasjøen.

Det uovervinnelige kontinentet Det er en slående forskjell på virkningen av de euro­ peiske oppdagelsene for henholdsvis Afrika sør for Sahara og Amerika. Mens den amerikanske befolk­ ningen hurtig ble utsatt for politiske, demografiske og kulturelle rystelser og ødeleggelser, var det bare få steder i Afrika der europeernes makt strakte seg utenfor festningsmurene og vollene. Europeernes organisatoriske og tekniske forsprang i Afrika var like lite som i Asia så stort at de uten videre kunne stille sine egne betingelser for samarbeidet. Portugiserne var den første europeiske nasjonen som forsøkte å skape egentlige kolonier i Afrika. Et av de viktigste europeiske støttepunktene i Afrika sør for Sahara på 1600- og 1700-tallet var Luanda, kjernen i den senere portugisiske kolonien Angola.

underveis til og fra Ostindia å søke inn her for å ta om bord friskt vann og eventuelt kjøpe friske forsy­ ninger hos den lokale befolkningen av kvegnomader. Da det nederlandske kompaniet landsatte et par hundre mann i 1652, hadde de ikke i tankene å grunnlegge noen koloni, men bare å plassere en be­ skjeden garnison på et nyttig anløpssted. Kappstaden ble et hvilested for ostindiaskipene, den ble ,,kroen mellom de to hav”. Dens komman­ dant eller guvernør og øvrige embetsmenn ble ut­ nevnt og utsendt av det nederlandske ostindiakompaniet, men i tillegg kom snart en middelstand av euro­ peisk opphav. De gjorde forretninger på å tilfredsstil­ le de mangfoldige behovene som skipene eller mann­ skapene kunne ha under pausen i den lange reisen. Det kom også en underklasse, som i sin brokete sammensetning gjenspeilte møtet mellom slaver og

119 Afrika — mangfold i bevegelse

Nederlandske ostindiaskip utenfor Kappstaden i 1683. Maleri av Aernout Smit. Den nederlandske kolonien ved Taffelbukta ble opprettet i 1652 for å skaffe ostindiaskipene et sikkert anløpssted på den lange veien mellom Nederlandene og Batavia på Java.

Men selv på høyden hadde Luanda neppe over tusen slavinner fra Asia og Afrika og europeiske soldater europeiske innbyggere. Mange av dem var tvangsfor- og sjøfolk. For den fremtidige utviklingen ble imidlertid de viste, svært få var kvinner. Derimot oppstod det en befolkning av portugisisk-talende mulatter. Noen av spesielle klimatiske og befolkningsmessige forholdene disse ivaretok som pombeiros (etter Pumbo, en han- rundt Kappstaden av avgjørende betydning. Kystlan­ delsplass i det nordøstligste Kongo) forbindelsene det har et klima som svarer til middelhavsområdet, men innlandet, den sørafrikanske karroo, har spar­ mellom Luanda og slavemarkedene inne i landet. En annen form for kolonisering fant sted langs som nedbør. Den spredte befolkningen av kvegavlennedre Zambezi, der etterkommere etter portugisiske de khoier (hottentotter, som europeerne kalte dem) soldater og kjøpmenn slo seg ned som prazeiros. De hadde hverken organisasjonsmessig eller materielt var ikke så mye godseiere og plantasjeeiere som den samme styrken som de åkerbrukende afrikaner­ småhøvdinger, og med sine private slavehærer var de ne lenger mot nord. De var derfor et lett bytte da i stand til å innkreve tributt fra et større eller mindre kvegavlere, trekboers, fra Kappkolonien begynte å ta område. De giftet seg lokalt, og etter noen generasjo­ landet deres i besittelse. De ble drept, fordrevet eller ner var kulturen deres mer afrikansk enn portugisisk. gjort til slaver. Ved slutten av 1700-tallet hadde Den viktigste kolonigrunnleggelsen før 1800-tallet Kappkolonien omkring 16 000 innbyggere. De had­ fant sted da nederlenderne opprettet et støttepunkt i de allerede i lang tid kalt seg afrikaaners, som uttrykk den naturlige havnen ved Taffelbukta i 1652. Dette for motsetningsforholdet til utsendte europeiske em­ var opprinnelsen til Kappstaden og Kappkolonien. betsmenn. Deres språk, afrikaans, og deres religiøse Det var vanlig for engelske og nederlandske skip kultur understreket bevisstheten om egne særdrag.

Stormogulenes rike

På 1500-tallet ble den nordindiske sletten (Hindustan) samlet under et dy­ nasti av sentralasiatisk opphav, stormogulene. På 1600-tallet utvidet stormogulene sitt herredømme til det om­ fattet nesten hele den indiske halvøya. For samtidens europeere stod Stormogulriket som en av verdens rikeste og mektigste stater, et land der det var go­ de forretninger å gjøre for europeiske De indiske miniatyrene fra Stormogulrikets tid gir oss bare få glimt av den vanlige befolkning­ ens livsvilkår, men den­ ne akvarellen, utført av en portugiser i India på 1500-tallet, viseren jordbruksscene som ikke skiller seg særlig fra hva man fremdeles kan se i India i dag.

kjøpmenn, men som de ikke kunne tenke på å undertvinge med våpen, enn si erobre. 1 de første tiårene av 17OO-tallet falt det imponerende riket sammen som et korthus; samling ble nok en gang avløst av splittelse. Det var ingen sentral makt i India som kunne lede motstanden da europeerne fra midten av 1700-tallet begynte å blande seg inn i indisk politikk.

121 Stormogulrikets grunnlegger, Babur, er en av de merkeligste erobrerne i historien. Hele sitt liv tilbrak­ te han i krig, nederlagene hans var nesten like hyppi­ ge som seirene, men han ser ut til å ha hatt evnen til å samle trofaste folk omkring seg. Han var en timuride, en etterkommer etter Timur Lenk, og han hadde sin slekts smak ikke bare for erobringer og krig, men også for litteratur og god kunst. Han fikk sin militære og politiske utdannelse i de evinnelige feidene som på slutten av 1400-tallet pre-, get Sentral-Asia. Der hadde khaner av den uzbekiske stammen eller klanen satt seg fast i Samarkand og nesten helt fordrevet Timurs etterkommere. Under et forsøk på å erobre Samarkand mistet Babur sitt eget khanat Fergana. Senere klarte han til gjengjeld å skaffe seg Kabul i det nåværende Afghanistan, og derfra samarbeidet han med Ismail Sjah av Iran mot den felles fiende uzbekene. Først da et nytt forsøk på

Baburs erindringer Babur, Hindustans erobrer, fant også tid til å skrive sine erindringer. Kjennere betegner den­ ne boken som et høydepunkt i tyrkiskspråklig litteratur. Den gir oss ikke bare inntrykket av en sjarmerende og rundhåndet eventyrer, men og­ så av en realistisk politiker og en intelligent iakttager. Baburs skildringer av det indiske kli­ maet — som han ikke likte — den indiske natu­ ren og det indiske folket, gir gang på gang uttrykk for skarpe iakttagelser. I erindringene omtaler han også de store kri­ sene i sitt liv på en svært oppriktig måte. Før sla­ get mot Rana Sanga i 1527 tok han en beslut­ ning om å avstå fra å drikke vin og la alle sine vinflasker og drikkebegre knuse i full offentlig­ het. Etterpå fulgte han opp med en tale til men­ nene sine. Der minnet han dem om at Gud had­ de skjenket dem den lykke å være martyrer for troen hvis de falt, og forkjempere for troen hvis de kastet fienden tilbake. Han fikk dem til, sam­ men med seg selv, å avlegge ed på Koranen om å fortsette kampen så lenge de var i live. „Beyer og krigsmenn, store og små, alle tok de med respekt Den hellige bok og avla en slik ed. Min plan lyktes godt og hadde stor virkning på alle dem som hørte tale om den, venner som fiender.” å ta Samarkand hadde mislykkes i 1511-12, rettet Babur sin oppmerksomhet mot India som det nest beste målet for sin erobringslyst. I sine erindringer legger han ikke skjul på at han foretrakk SentralAsia. I erindringene beskriver Babur den politiske situa­ sjonen i India i grove trekk: „På den tid da jeg erobret India, ble det behersket av fem islamske og

to vantro (hinduiske) konger. Store og små, mangfol­ dige var de rajaer og høvdinger som hersket i fjellene og junglene, men bare de sju som jeg nevner, var sterke og uavhengige.” Babur går deretter over til å beskrive de sju. Den sentrale delen av den nordindiske sletten, landet om­ kring Delhi, lå under sultanene av Lodi-dynastiet, men ble i realiteten kontrollert av afghanske stammehøvdinger. Vest for dette området lå det uavheng­ ige sultanatet Gujarat, mot øst lå Bengal, mot sør Malwa. Den femte islamske staten var Deccan, som siden 1300-tallet hadde vært under Bahman-dynastiets herredømme, men som nettopp på denne tiden var blitt splittet i fem mindre sultanater: Ahmadnagar, Berar, Bijapur, Bidar og Golconda. De to ,,vantro” kongerikene var det hinduiske im­ periet Vijayanagar, sør for Deccan, og „Rana Sangas land”. Babur omtaler ikke, og visste kanskje ikke, at Rana Sanga bare var den første blant likemenn, den mektigste blant rajputene, de høvdinger og småkong­ er som gjennom århundrer hadde kontrollert det fjellrike Rajputana. Å erobre dette politiske mangfoldet og gjøre det til et samlet rike var altså ikke en oppgave som lot seg løse med ett enkelt seierrikt felttog eller slag, og til tross for glimrende militære resultater kom Babur

Stormogulrikets grunn­ legger, Babur, beseirer sin fiende Turkman Hazara under et av sin ungdoms felttog i Afghanistan. Detalj fra en indisk miniatyr.

122 Stormogulenes rike

tilfeldig kanonskudd eller en krutteksplosjon. Han ble etterfulgt av en sønn som døde allerede i 1554, og den riksorganisasjonen som var skapt under Sher Khan syntes dømt til undergang. På dette tidspunkt grep Humayun inn igjen. Med hjelp fra sjahen av Iran, Tahmasp, rykket han nok en gang ned på den nordindiske sletten fra Kabul og satte seg i besittelse av Delhi. Snart ble konsolide­ ringen imidlertid igjen truet av et tilfeldig dødsfall: I 1556 omkom Humayun som følge av et fall fra en stige i sitt bibliotek. Han er visstnok den eneste erob­ rer som er omkommet på akkurat denne måten.

Konsolidering under Akbar (1556-1605) Stormogulrikets herskere understreket at dynastiet nedstammetfra Timur Lenk, at de var timurider. Det blir fremhevet på denne miniatyren, som viser dynastiets grunnleggere. I midten Timur, til venstre Babur og til høyre Humayun.

På denne miniatyren fra begynnelsen av 1600tallet av stormogulen Jahangir (1605—27) med et portrett av sin far Akbar (1556-1605) er den religiøse side av herskerverdigheten antydet med en slags glorie om hodet på herskerne.

ikke særlig langt på vei i de få årene han oppholdt seg i India. I slaget ved Panipat i 1526 beseiret han en helt overlegen afghansk styrke, dels på grunn av sitt artilleri, men sannsynligvis ikke mindre på grunn av sitt erfarne kavaleri. Året etter overvant han sin far­ ligste motstander, Rana Sanga, i slaget ved Khanua, og i 1529 viste han nok en gang sin militære overle­ genhet ved å beseire en ny afghansk hær. Babur var en stor hærfører. Men hvis hans etter­ kommere ikke hadde forstått eller evnet å bygge videre på det grunnlaget han hadde lagt, ville han neppe ha blitt husket som annet enn en sjarmerende røverhøvding og lykkeridder. Før han hadde fått tid til å organisere sine erobringer, døde han i 1530.

Mellomspill: Humayun, Sher Khan og Humayun Mindre enn ti år etter Baburs død var hans sønn og etterfølger Humayun fordrevet fra India. Sher Khan, en afghanerhøvding som stilte seg i spissen for kam­ pen mot Humayun, grunnla selv et nytt dynasti, Surdynastiet, og innledet et omfattende reorganiseringsarbeid. Kanskje fordi den afghanske herskerklassen hadde lidd så store tap, kunne han inndele landet i provinser under utnevnte embetsmenn og legge om skattesystemet slik at fyrsten, ikke stormennene, dis­ ponerte over bøndenes skatter. Det er et eiendommelig paradoks at grunnlaget for Stormogulrikets imperieadministrasjon ble lagt av den herskeren som fordrev Baburs etterfølger. Men igjen grep personlige tilfeldigheter inn i historien. I 1545 omkom Sher Khan plutselig som følge av et

De plutselige dødsfallene og de uforutsigbare dynastiskiftene kan få historikeren til å spekulere over om han ikke blir villedet av kildenes store interesse for fyrstene og erobrerne. Konsolideringen av Stormogulriket fortsatte også etter Humayuns død, selv om arvingen hans bare var 13 år gammel. Konsolidering ­ en ser ut til å ha vært en prosess som ble støttet av andre forhold i det indiske samfunnet enn bare de ledende personlighetene - selv om vi med vår nåværende viten ikke er i stand til å avgjøre hvilke disse forholdene var. På den annen side er det ingen tvil om at det lå en bevisst og begavet politisk visjon bak den konsolideringspolitikken som Akbar fulgte, etter at han senest i 1562 personlig overtok ledelsen av riket. Herske­ rens største problem var ikke de ytre fiendene, men hans egne stormenns forsøk på å unndra seg den

Den sterkeste av rajputstatene var Mewar, og i 1567-68 beleiret Akbar dens hovedstad Chitor i et av sine mest berømte felttog. Da lederen av forsvaret falt etter fire måneders beleiring, oppgav rajputene alt håp og kastet seg med sverd i hånd ut i en kamp til døden mot beleirerne. Hustruene og døtrene fulgte dem i døden ved å begå rituelt selvmord i overens­ stemmelse med sedvanen hos dette krigerfolket. Chi­ tor ble lagt i ruiner, og herskersymbolene ble ført bort. Blant dem var de veldige bronsepaukene, 3-4 meter i diameter, med en klang som milevidt hadde forkynt når en fyrste passerte byporten. Rajputklanene i Mewar overgav seg ikke, de fort­ satte kampen som en gerilja. Men etter at Akbar hadde vist sin militære styrke ved erobringen av Chi­ tor, forsøkte han å vinne vennskap hos de øvrige fyrstene og klanene ved imøtekommenhet. Hvis de frivillig underkastet seg hans overherredømme og trådte i hans tjeneste, respekterte han til gjengjeld deres fulle suverenitet i hjemlandet og viste dem sin respekt når de besøkte hoffet. De ble formelt opptatt i rikets herskerklasse og stilte dermed sin egen hær til rådighet for riket. Dette innebar ikke bare at Rajputana ble nøytralisert og at Akbars hær ble utvidet.

keiserlige kontrollen og skape seg selvstendige fyrstedømmer. Bare i løpet av de første ti årene av Akbars regjeringstid forekom det 16 opprør eller opprørsforsøk blant stormennene. Ledemotivet i Akbars konsolideringspolitikk var å nøytralisere islams­ ke stormenn av iransk, afghansk eller turkmensk opphav, ved å supplere dem med en stormannsgruppe av indisk-hinduisk opphav, rajputene. Rajputanas fjellrike landskap var i motsetning til den nordindiske sletten vanskelig tilgjengelig for større troppestyrker, og de mange fortene og befeste­ de byene som kronet høydene i landskapet gjorde det enda vanskeligere å undertvinge landet. Den hersk­ ende klassen, rajputene, var oppdelt i klaner som kjempet mot hverandre og samarbeidet med hver­ andre. Det var denne klanorganiseringen, vel så mye som den territorielle inndelingen i kongedømmer og høvdingdømmer, som dannet ryggraden i Rajputanas politiske organisasjon. Rajputene hadde aldri latt seg underkaste de is­ lamske erobrerne fra nord. Deres forsøk på å behers­ ke slettelandet under Rana Sanga av Mewar i kon­ kurranse med Babur, var mislykket. Men dette hadde ikke knekket deres militære styrke og vilje til å for­ svare hjemlandet, og de utgjorde en stadig trussel mot herrene på sletten.

_____________ 123 Stormogulenes rike

Chitor blir erobret av Akbars styrker i 1568. Indisk miniatyr fra 1600-tallet. Miniatyren viser det kraftige beleiringsartilleriet, men også rajputkrigerne som kas­ ter seg ut i en kamp på liv og død og rajputkvinnene som i bakgrunnen kaster seg selv på bålet.

Stormogulriket nådde sin største utstrekning om­ kring 1700, men samti­ dig var riket i oppløsning innenfra.

124______________ Stormogulenes rike

som oppholdt seg ved hoffet hans. Han fremtrer som en komplisert person, åpenmunnet, lunefull, men også kjølig beregnende. Den eiendommelighet som forvirret samtiden mest og som har opptatt etterti­ den, var hans forhold til religionen. Han var levende opptatt av teologiske spørsmål, i 1575 lot han oppføre et „tilbedelsens hus” i sin nye hovedstad Fatehpur, og her overvar han diskusjoner mellom islamske teologer av forskjellige skoler. Fra 1578 eller 1579 ble kretsen utvidet til også å omfatte representanter for andre religioner: hinduer, parsere, jainaer og kristne. Jesuittiske misjonærer bemerket at Akbars forhold til islam var kjølig, og de hadde en stund forhåpninger om at det skulle kunne lykkes å omvende ham til kristendommen. Både i samtiden og i ettertiden ble det hevdet at han til slutt brøt med islam og grunnla en ny religion. Religionen var tilsynelatende både et politisk og et personlig spørsmål for Akbar. Han hadde politiske grunner til å vise toleranse, han hadde sett fordelen ved å kunne balansere hinduer og muslimer mot hver­ andre, og han uttalte overfor jesuittene at han gjerne så flere kristne og flere kirker i sine land, liksom i Osmanriket. Men det var også en politisk fare for­ bundet med toleranse. Under en alvorlig oppstand i Bengal 1580-83 sendte en fremtredende rettslærd ut en religiøs kjennelse, enfatwa, mot ham. Der het det at Akbar hadde forlatt den rette tro og at alle musli­ mer derfor måtte gripe til våpen mot ham. Mange uttalelser viser imidlertid at religionen for Akbar ikke bare var et spørsmål om politikk. Hans

Fremmede utsendinger, blant dem jesuittmisjonærer, blir mottatt ved stormogulens hoff. Den diplomatiske kontakten mellom portugiserne og Stormogulriket ble som regel formidlet gjennom jesuittene. De viste her som andre steder sin be­ tydelige evne til å sette seg inn i og dra fordel av sin forståelse for fremmede skikker.

Blant de gavene som europeiske utsendinger brakte til stormogulen og hans hoff var ofte bilder med kristne motiver. På indiske miniatyrer fra 1600-tallet ser man ofte mer eller mindre misfor­ ståtte gjengivelser av slike motiver. Denne miniatyren av en badescene i et harem viser en jesuittpater flankert av to engler øverst i bildet, og en madonnalignende skikkelse på hver side.

Det betød også at Akbar kunne balansere de hinduis­ ke rajputene mot sine islamske stormenn. Etter å ha styrket sin posisjon i det sentrale NordIndia på denne måten, kunne Akbar i årene som fulgte utvide sitt rike med erobringen av Gujarat (1572-73), Bengal (1574-76) og Kandahar (1595). Da Malwa var føyd til riket allerede i 1561, stod bare to av de sju kongerikene Babur hadde oppreg­ net, tilbake: Deccan og Vijayanagar. I 1593 sendte Akbar første gang sine tropper mot Deccan og innle­ det dermed en krig som skulle komme til å fortsette gjennom mesteparten av 1600-tallet.

Akbars religion Akbar var en av 1500-tallets store herskerskikkelser, samtidig med Filip II av Spania og Elizabeth I av England, litt yngre enn Suleiman den store og litt eldre enn Japans „tre forenere”. Hans personlighet virket fengslende på samtiden og har siden opptatt historikerne, ikke minst fordi hans regjeringstid og det politiske systemet som ble skapt under hans ledelse, i lys av Indias senere ulyk­ kelige historie kom til å stå som et vellykket forsøk på å forene de mange motsetningene i India. Vi har mange øyenvitne-skildringer om Akbar, blant annet en del brev fra jesuittiske misjonærer

125 Stormogulenes rike

toleransepolitikk brakte ham i nær kontakt med and­ re religioner, eksempelvis utøvde de rajputprinsessene han giftet seg med sine ritualer i palasset hans; og i samtalene med representanter for forskjellige religio­ ner søkte han også personlig avklaring. Han forlot imidlertid ikke islam, og han stiftet ikke noen ny religion. Derimot bygde han opp et religiøst brorskap omkring sin person; til det ble det knyttet symboler og ritualer hentet fra forskjellige religioner. Om det­ te var en politisk løsning eller et svar på Akbars personlige religiøse anfektelser, vil aldri kunne av­ gjøres.

Den herskende klassen Under Akbars sønn (Jahangir, 1605-27) og sønne­ sønn (Shahjahan 1627-48) kulminerte stormogulenes imperium. Dynastiet holdt fast ved den tyrkiske sedvanen å la prinsene skaffe seg erfaring som hærførere og provinsguvernører allerede i farens le­ vetid. Dette kunne føre til kortvarige borgerkriger eller broderkriger ved et tronskifte, men det sikret til gjengjeld riket usedvanlig dyktige herskere. Stormogulen utøvde sin makt gjennom en heller fåtallig overklasse, mansabdarene (arabisk-persisk: „offentlige tjenestemenn”). Deres verdighet gikk ik­ ke i arv; de ble rekruttert ved personlig utnevnelse. På 1600-tallet var den alt overveiende delen av den­ ne herskerklassen innvandrere fra nord: turkmener, iranere og afghanere, eller etterkommere av inn-

Babur tar imot uzbekiske og indiske stormenn. Miniatyr fra 1500-tallet. Stormogulrikets styrke skyldtes for en stor del herskernes evne og vilje til å knytte representan­ ter fra forskjellige etnis­ ke og religiøse grupper til den herskende klasse.

innehaveren rett til skatteinntektene og i visse tilfel­ ler også til å administrere lenet. Som hovedregel sørget imidlertid stormogulens administrasjon for at det ikke oppstod for nære bånd mellom lensinnehaveren, jagirdaren, og lenet hans ved hyppig å flytte de forskjellige jagir fra en mansabdar til en annen. De store rikdommene som på denne måten tilfalt særlig de mest fremtredende medlemmene av over­ klassen, var imidlertid ikke ren fortjeneste. For det første ble det ventet av dem at de opprettholdt et visst antall ridende soldater til stormogulens hær, om vandrere. I tillegg kom imidlertid hinduiske små­ konger og høvdinger og også hinduiske lærde og em­ betsmenn. Etter Akbars opprinnelige plan var mansabdarene inndelt i 33 rangklasser; laveste rang var høveds­ mann over 10, høyeste rang var høvedsmann over 10 000. Klassen av mansabdarer utgjorde i 1646 om lag 8000 personer, men det var store forskjeller på deres status og inntekt. Man har beregnet at 68 man­ sabdarer alene rådde over 37 prosent av rikets jordskatter. De neste 587 rådde over 25 prosent, mens 25-33 prosent var fordelt mellom de resterende om lag 7400 mansabdarer. Mellom 5 og 13 prosent av jordskattene gikk direkte i stormogulens kasse. Inntektene ble overført til mansabdarene i form av jagir (les: dzjågir), det vil si tjeneste-len, som gav

Buland Darwaza, „den opphøyde port”, til mos­ keen i Fatehpur Sikri. Fatehpur Sikri, som Akbar lot oppføre, var hovedstad i Stormogulriket i bare femten år, men praktbygningene, først og fremst den store moskeen, er bevart.

Mumtaz-i-Mahal, Palassets pryd 11612 ble den 20 år gamle prins Khurram, den senere Shahjahan, gift med den jevnaldrende Arjumand Bano Begam. Hun fikk tilnavnet Mumtaz-i-Mahal, Palassets pryd. Ekteskapet var ualminnelig lykke­ lig. Mumtaz-i-Mahal fulgte sin mann på alle hans reiser og felttog. Hun døde i 1631, bare 39 år gammel, og etterlot ham 14 barn, åtte sønner og seks døtre. Og, som en engelsk historiker fra victoriatiden bemerker: „Så lenge hun var i live, hører man ikke noe om det opprørende skjørlevnet som skjemmet Shahjahans senere år. ” Om Mumtaz-i-Mahals person vet vi nesten ingen ting. Men skal vi dømme etter Taj Mahal, det mausoleet hennes mann lot oppføre for henne, må hun ha vært en uvanlig kvinne.

126 Stormogulenes rike

Reisescener fra India. Akvarell fra 1500-tallet. Til venstre to ryttere be­ væpnet med lanse og bue, fulgt av en tjener, til høyre en oksetrukket reisevogn av en type som ble brukt av fornemme damer i Nordvest-India.

Detalj fra et maleri som gjengir mottagelsen av den nederlandske am­ bassadøren Jan Ketelaer hos stormogulen i Delhi i 1712.

fra lyktes det lenge stormogulene å hindre at det utviklet seg en arveadel som kunne opptre samlet og bli politisk farlig. Blant de 575 fornemste mansabda­ rene i perioden 1679-1707 var det 182 hinduer, 69 muslimer født i India og 324 innvandrede muslimer.

Jordbeskatningen Under sin korte regjeringstid hadde Sher Khan i 1540-45 gjennomført en viktig reform av jordbeskatningssystemet. Inntil da var herskerens andel av avlingen først blitt fastlagt når innhøstningen var av­ sluttet og resultatet kjent. Men det var et system med mange ulemper. Det overlot mye til den lokale skatenn i praksis sjelden så mange som deres rang tilsa. I teoppkreverens forgodtbefinnende, og det gjorde det 1647 skal den hæren som mansabdarene kunne stille, umulig for herskeren å vite hvilke inntekter han kun­ ne regne med i et gitt år. Etter Sher Khans reformer ha utgjort om lag 200 000 mann. I tillegg kom at mansabdarene selv i stor grad ble det gjennomsnittlige utbyttet av hver avling fast­ måtte betale utgiftene i forbindelse med kommando- lagt. Skatteoppkreveren trengte bare å måle opp det arealet som var tilsådd. Deretter kunne han gi både herskeren og skattyteren beskjed om hvor mye det ville bli å betale, uten hensyn til om høsten var god eller dårlig. Under Akbar ble dette skattesystemet ytterligere forfinet, samtidig med at det ble tatt i bruk i nyerobrede områder. Jorda ble oppmålt og klassifisert etter vanlig brakkperiode, slik at bare den jorda som fak­ tisk ble dyrket et år, ble ilagt skatt. Det ble innført forskjellige skattesatser for forskjellige avlingssorter, og skattene, som i prinsippet skulle være en tredjedel av avlingsutbyttet, ble fastlagt som en pengeverdi. I praksis svarte nok skattene snarere til det halve avlingsutbyttet. Men systemet belønnet en mer inten­ siv dyrking av jorda og gav bonden fordel av et resultat over middels. Herrene var sikret en forutsig­ bar inntekt, selv om de måtte ettergi skattene eller direkte yte støtte til bøndene hvis monsunen slo feil, slik det kan skje i India. Gjennom store deler av 1500- og 1600-tallet ser dette skattesystemet ut til å ha fungert effektivt for herrene og uten ødeleggende virkninger for bøndene. Men mot slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet viste det seg i stigende grad tegn på at de indiske bøndene ble utarmet. Årsakene til dette er ikke helt klare; man antar vanligvis at skattepresset var stigen­ er og embetsposter de hadde, de måtte lønne sek­ de, men det er sannsynlig at utarmingen også må sees retærer, agenter, oppsynsmenn og mange andre. Det i sammenheng med et stigende befolkningspress og var en usynlig overgang mellom mansabdarenes per­ med rikets særegne sosiale struktur. sonlige husstand og statens personell, og det var en Når folketallet på landsbygda steg, kunne man be­ viktig del av mansabdarenes livsstil å omgi seg med et gynne å dyrke ny jord. På 1600- og 1700-tallet var det uhyre antall av ansatte og klienter. Man har anslått at ennå rikelig med udyrket jord i India. Men den jorda om lag en fjerdedel av befolkningen i Stormogulriket som ble trukket inn, gav et fallende utbytte i forhold til levde som soldater eller tjenere, eller på annen måte arbeidet med den, særlig hvis det ikke ble investert i direkte eller indirekte avhengig av overklassen. vanningsanlegg. I tillegg kom at det var nærliggende å Mansabdarenes embeter og rikdommer var ikke lette befolkningspresset ved å søke seg bort fra lands­ arvelige, selv om det naturligvis ikke var noen dårlig byene og finne et utkomme ved å bli opptatt i stormenstart på en karriere å tilhøre en av de fornemste nenes hærskarer av tjenere. Stormogulsamfunnet trakk familiene. Ved hele tiden å fornye særlig de høyeste arbeidskraft ut av jordbruket, men førte den ikke så lett lagene i den herskende klassen med innvandrere uten­ inn i produktive bynæringer.

ne innrømmet visse rettigheter: en andel i skatteutbyttet eller retten til å dyrke sin jord uten å betale skatter av utbyttet. I sitt øverste lag gled zamindarene over i rikets herskerklasse; de ble mansabdarer, og kunne på denne måten oppnå inntekter som langt oversteg verdien av zamindarrettighetene deres. I sitt nederste lag var zamindarene neppe til å skjelne fra bøndene i landsbyen. Det var også eksempler på at bøndene i en landsby i fellesskap eide zamindarret­ tighetene.

______________ 127 Stormogulenes rike

Landsbysamfunnet Landsbysamfunnet var altså ikke et samfunn av like­ stilte. Det omfattet spesialister og håndverkere med nøye fastlagte sosiale og økonomiske rettigheter og forpliktelser, det omfattet jordløse landarbeidere og småbrukere som måtte låne såkorn og trekkdyr, og det omfattet storbønder som kunne yte lån og som

Blomsterplukkerne. Indisk miniatyr fra ca. 1700.

Zamindarene Mogulrikets skattesystem tvang ikke alle ned i sam­ me fattigdom, det hvilte tyngst på småbønder og favoriserte storbøndene og de såkalte zamindarene (persisk: ,,jordeier”). Zamindarene utgjorde en lokal overklasse av svært forskjellig historisk opprinnelse og med svært forskjellig status. Deres funksjoner og status var nøye knyttet til kastesystemet. Ofte var zamindaren rett og slett overhodet for den ledende slekten i den ledende kasten i et gitt område. De kunne være lokale høvdinger eller småkonger som hadde underkastet seg stormogulenes overherredøm­ me, og som fikk lov til å bevare sine tradisjonelle rettigheter mot til gjengjeld å fungere som statsmak­ tens lokale representant. Noen ganger holdt de et væpnet følge, og gården eller huset deres var en liten festning. Noen ganger omfattet rettighetene deres større områder, i andre tilfeller omfattet de bare en enkelt landsby, der de selv var storbønder. Felles for zamindarene var at skatteoppkrevingen normalt foregikk gjennom dem, selv om den i prin­ sippet bare var en sak mellom stormogulen og den enkelte bruker av jorda. Til gjengjeld ble zamindarebeskjeftiget arbeidere som de lønnet med penger eller naturalier. Det økonomiske lederskapet knyttet seg som regel til sosial status; de rikeste bøndene tilhørte bestemte slekter og kaster, verdigheten som den øverste i landsbyen tilhørte deres slekt, eller de var i kraft av sin fødsel medlemmer av den snevrere kretsen av ledende folk i landsbyen. De økonomiske forskjellene innenfor landsbysam­ funnet ble ytterligere forsterket i de områdene der det var fordelaktig å gå over til å produsere for mar­ kedet. Bomull, indigo, sukker, opium og tobakk krevde mer pløying og annet arbeid med jorda enn hirse og belgfrukter. Enkelte produkter, som sukker og indigo, krevde også at man anskaffet knuseverk og

Tranquebar-duken er utført som bestillingsarbeid for en dansk kun­ de i Sør-India ca. 1740. Den indiske tekstilmaleren gjengir ikke bare indiske motiver som ele­ fanter og palmer, men også Tranquebars garni­ son i røde uniformer og den danske kongefami­ liens monogrammer i hjerter støttet av villmenn.

Sending av hvete på vei til Goa. Portugisisk akvarell fra 1500-tallet.

128_____________ Stormogulenes rike

Europa, men det er ingen grunn til å tro at bøndene i Stormogulriket under normale forhold var dårligere stilt enn europeiske bønder i samtiden.

Østens prakt

Stormogulen Shahjahan (1627—48) på påfugltronen, som i 1739 ble bortført av den iranske erobreren Nadir Shah.

Under Jahangir (1605—27) ble Stormo­ gulrikets hovedstad flyt­ tet til A gra, hvor store deler av palasset (Det røde fort) ennå er bevart.

Den fåtallige overklassens enorme inntekter skapte grunnlag for et forbruk og en produksjon av luksus­ varer som overveldet europeiske reisende. I basarene i Delhi, ble det sagt, var 100 000 rupier (om lag 40 000 daler eller 1000 kg sølv) bare nok til å kjøpe det nødvendigste for en ung adelsmann. For å tilfredsstille behovene for fint kunsthånd­ verk, for fløyel og broderier, fargestrålende gullinnvirket tøy, smykker, innlagte arbeider i stein, tre, lakk og metall, elfenbens- og treskjærerarbeider og mye annet, hadde både stormogulen selv og hans rikeste stormenn egne verksteder, der de dyktigste mestrene fikk en lønn som lå langt over det den alminnelige håndverker fikk. Ressursene som ble forbrukt av stormogulen og herskerklassen var enorme. Om Akbar sies det at han fikk sydd 1000 drakter i året. I Shahjahans stal­ ler i Delhi skal det ha vært 8000-9000 elefanter og 200 000-300 000 hester - tall som nok må betraktes kar. Det betydde investeringer som bare storbønder som overdrevne, når vi vet at det ble regnet med fire eller zamindarer kunne makte. tjenere for hver elefant og to tjenere for hver hest. Europeiske reisende i India uttalte seg ofte svært Men om vi er uten sikker viten om hoffstabens og kategorisk om den fattigdommen de så blant de indis­ stallenes nøyaktige omfang, vitner til gjengjeld stor­ ke bøndene. Det er imidlertid ingen tvil om at lands- mogulenes byggearbeider - mausoleene og de veldi­ bysamfunnet omfattet mange grader fra elendighet til ge fortene i Agra og Delhi - om de ressursene som jevn velstand. Klima og kulturtradisjoner medførte stod til rådighet for stormogulene, og om de oppga­ nok en annen boligstandard og påkledning enn i vene deres arkitekter og teknikere var i stand til å løse.

Håndverksproduksj onen Bomullstøyene var Indias mest betydelige hånd­ verksprodukt. Kildene omtaler mengder av forskjel­ lige kvaliteter fra det groveste lerret til det fineste musselin, bleket og ubleket, farget og ufarget, mønstret, med påtrykte ornamenter eller vevd, med innfarget garn. Det grove tøyet til daglig bruk ble produsert overalt i India, de finere tøyene var ofte regionale spesialiteter. De mest kostbare musselinene kom fra Dacca i Bengal. Der hadde høykastekvinner spesialisert seg på å spinne ganske fine tråder; de fineste kattuner med mønstre påtrykt i en slags blokktrykkteknikk kom fra Coromandelkysten. Noen områder hadde spesialisert seg på tøyer til eksport: fargestrålende skjerf, skjørt og turbaner til Sørøst-Asia og Øst-Afri­ ka, eller grovere, stripete eller spraglete tøyer som først portugiserne, senere også andre europeiske na­ sjoner byttet mot slaver i Vest-Afrika. Bengal ble verdens største eksportør av råsilke på 1600-tallet; mye av silken ble ført til Gujarat, der det var vevere som fremstilte tøy av blandet silke og bomull.

______________129 Stormogulenes rike

De europeiske damene på denne mogulminiatyren fra slutten av 1600tallet er kledt etter euro­ peisk mote, men tøyene er indiske. De blir opp­ vartet av indiske piker, den ene kledt som en europeisk gutt.

Den indiske produksjonen av metallvarer var økonomisk mindre viktig. India er fattig på metaller, og mineralforekomstene lå ofte langt fra tilgjengelig brensel. De indiske gruvearbeiderne hadde heller ik­ ke utviklet en teknikk som gjorde det mulig å følge malmforekomstene dypt under jorda. Edle og halvedle metaller, gull, sølv, kobber og tinn ble importert utenfra. Men med jern var India

La hore ®

Delhi

selvforsynt, og de indiske smedene var i stand til å fremstille stål av svært fin kvalitet. India var trolig også sin tids største produsent av diamanter, og salpe­ ter, som var uunnværlig til fremstillingen av krutt, forekom i store mengder og ble fraktet helt til Euro­ pa av kompanikjøpmennene. Salt ble produsert ved inndamping langs de indiske kystene eller som mineralsalt i Punjab. Derfra ble det ført nedover elvene Indus og Ganges på skip eller prammer. Vi har ingen sikre statistiske opplysninger om om­ fanget av produksjonen. Men det er mange tegn som tyder på at produksjonen, ikke bare av luksusvarer, men også av mer alminnelige forbruksgoder, redska­ per, keramikk, billige smykker og fremfor alt teksti­ ler, var voksende.

■0 &

Hooghly^.

Tilpasning innenfor tradisjonelle rammer

CambavXBroach

Diu®

Surat

® Masulipatnam

Goa®

®

Viktig havn eller handelsplass

Tekstiler

Calicut® Cochin®

Krydder

Indigo

Edelstener Salpeter

&

Silke

Det vi er vitne til i Indias økonomi fra 1500-tallet til 1700-tallet, er imidlertid ikke så mye økonomisk ut­ vikling som en tilpasning til et stigende etterspørselspress innenfor tradisjonelle rammer. Vi vet med sik­ kerhet at europeiske innkjøp av indiskproduserte varer steg kraftig i denne perioden, og alt tyder på at også den indre indiske omsetningen økte. Men dette skjedde uten teknologiske eller organisatoriske endringer. Vannhjul og vindmøller ble brukt i svært be­ grenset omfang, og mange iakttagere gav uttrykk for forundring over hvor primitivt det verktøyet var som indiske kunsthåndverkere arbeidet med. Heller ikke organisatorisk skjedde det avgjørende endringer. De indiske kjøpmennene rådde til tider over til dels svært betydelige kapitalmengder, og de-

Indisk stol med innlagt elfenben fra ca 1580. Stoler hørte ikke med til vanlig indisk møblering, de tjente seremonielle formål. I noen tilfeller ble de muligens laget med tanke på eksport.

Produksjonsområdene for viktige indiske varer på 1500—1700-tallet. Den markedsorienterte håndverksproduksjonen var samlet først og fremst i fire områder: på den nordindiske sletten, i Gujarat, i Bengal og på Coromandelkysten.

130______________ Stormogulenes rike

imellom og utvikling av nye kaster eller undergrup­ per under kaster, men det brøt ikke opp kastesyste­ met. På den annen side er det sannsynlig at de sosiale barrierene begrenset den individuelle bevegeligheten fra yrke til yrke og interessen for sosialt avansement. En håndverkers status lå fast, han hadde ikke noe å vinne ved å investere, sette flere folk i arbeid og utvide sin virksomhet. Omvendt var det sjelden at folk fra herskerklassen gikk inn i produktiv virksom­ het med salg for øye. I India finner vi i motsetning til i Europa ikke adelige eller høygeistlige som finan­ sierer eller driver gruver, støperier, glassverk eller teglverk. Det er nok galt å spørre hvorfor den indiske økono­ mien til tross for den sterkt markedsorienterte pro­ duksjonen ikke utviklet seg i retning av en industriell teknologi og en kapitalistisk organisasjonsform. Det vesentlige er at India ikke hadde behov for slike omlegninger, så lenge produksjonen kunne tilpasse seg en stigende og endret etterspørsel innenfor de tradisjonelle rammene.

På avstand fremtrer Taj Mahal som en bygning i skinnende hvit marmor; går man nærmere, viser marmorflatene en rik­ dom av utskjæringer og innlagte detaljer.

Kulminasjon og forfallstegn under Aurangzeb (1658-1707) Shahjahan ble avsatt av sin sønn Aurangzeb i 1658, og til sin død i 1666 ble han holdt som fange i fortet i Agra. Der kunne han se over elva Yamuna (Jamna) til sin hustrus mausoleum, Taj Mahal. Det tilsvaren-

res evne til å yte store lån eller overføre penger ved hjelp av veksler fra den ene enden av landet til den andre, kom ofte europeiske kjøpmenn i India til go­ de. Men deres organisasjonsform gikk sjelden ut over familiebedriften, og de hentet sine inntekter fra han­ del og vekselervirksomhet, ikke fra produksjonen. I håndverket var familien den vanlige produksjons­ enheten. Bortsett fra de spesielle verkstedene som ble opprettholdt av stormogulen og hans stormenn til eget luksusforbruk, var det bare få tilløp til å bygge opp større virksomheter. I den eksportrettede tekstilproduksjonen var det riktignok en viss regional spesialisering. Det fantes hele landsbyer av vevere eller blekere, og produksjo­ nen ble i noen grad organisert av kjøpmenn som ytet veverne forskudd, som oftest i form av korn. Slik kunne de på forhånd sikre seg leveranser av ensartet kvalitet, men de gikk ikke så langt som til å bli produsenter selv. Veveren bevarte sin formelle selv­ stendighet. Det er vanskelig å avgjøre hva det rituelt-sosiale systemet, kastesystemet, betydde for den organisato­ riske utviklingen. Tydelig nok var det så smidig at det kunne følge med veksten i håndverksproduksjonen. De forskjellige delprosessene i behandlingen av bom­ ullen, karding, spinning, oppspoling, veving, bleking, farging og transport, ble ivaretatt av forskjellige grupper. Dette kunne føre til forskyvninger kastene

Vijayanagars undergang Det hinduiske imperiet i Sør-India, Vijayanagar, kulminerte under Krishnadeva Raya (1509—29). Men riket ble truet både av provinsguvemørenes selvrådighet og av de islam­ ske Deccan-sultanatene. I slaget ved Talikota i 1565 beseiret de islam­ ske sultanene i fellesskap rajaen av Vijayanagar. Rikets praktfulle hovedstad, som etter en portugisisk øyenvitneskildring skal ha hatt opp mot en halv million innbyggere, ble lagt i ruiner. Riket reiste seg igjen, men sentralmak­ ten var avgjørende svekket. I perioden som fulgte, frigjorde provinsguvemørene seg og skapte seg selvstendige fyrstedømmer. Blant disse var nayaken av Tanjore, den fyrsten som overdrog Tranquebar til danskene. de mausoleet som han hadde planlagt til seg selv, et motstykke i svart marmor, ble aldri bygd. Under Aurangzeb nådde Stormogulriket sin største utstrekning. Krigene mot Deccan-sultanatene ble ført til en seierrik avslutning med innlemmelsene av Bijapur i 1686 og Golconda i 1687, mens de

______________ 131 Stormogulenes rike

Shahjahans gravmæle over sin hustru Mumtaz-iMahal, Taj Mahal, som ble oppført 1632—53, blir betraktet som det ypperste eksemplet på Stormogulrikets arkitek­ tur. Anleggets proporsjo­ ner er gjennomtenkt til minste detalj; minaretene omkring hovedbygning­ en lener en tanke utover og bidrar på den måten til å gi bygningen letthet.

hinduiske statene i sør, restene av Vijayanagar, anerkjente stormogulens overherredømme og ytet ham tributt. Men mens riket vokste, ble det fortært av indre svekkelse. Symptomene var først og fremst opprørsbevegelser blant hinduene. Den første episo­

den inntraff i rikets kjerneområde, i Mathura-distriktet ikke langt fra Agra. Der reiste bønder av jatkasten seg under ledelse av sine landsbyhøvdinger til opprør mot skatteoppkreverne. Flere episoder fulgte, men de alvorligste utfordringene mot imperiet kom fra sikhene, marathene og rajputene.

132

stormogulene. Gjennom mange år fortsatte de kam­ pen, først som gerilja, siden som en selvstendig makt med base i Punjab.

Rajputer og marather

Det gylne tempel i Amritsar, som siden 1577 har vært sikhenes hellige by-

Elefantporten i festning­ en i Gwalior fra ca. 1500. Gwalior ble på 1700-tallet hovedstaden i en av de statene som utgjorde marath-forbundet.

En blanding av islam­ ske og hinduiske elemen­ ter inngår i denne minia­ tyren fra et håndskrift fra slutten av 1500-tallet av det indiske eposet „Ramayana ”. Bildet viser apeguden Hanuman i ferd med å flytte toppen av Himalaya.

Sikhene Sikhene var opprinnelig en rent religiøs bevegelse, grunnlagt av Nanak (d. 1538). Han var påvirket av den strømning innenfor senmiddelaldersk hinduisme som kalles bhakti-bevegelsen, som fremhever per­ sonlig religiøs hengivelse framfor rituell strenghet. Selv om han var hindu, var han også påvirket av tilsvarende strømninger blant islamske sufier (reli­ giøse mystikere). Nanak vendte seg i sin lære mot religiøs formalis­ me og fremhevet den felles sannhet bak alle religio­ ner. Han skrev: ,,Religionen består ikke bare av ord. Den som betrakter alle mennesker som like, er troen­ de. Religion består ikke i å oppholde seg ved graver eller likbrenningssteder eller innta bestemte stillinger for å meditere. Religion består ikke i å vandre i fremmede land eller bade på valfartssteder. Forbli ren blant denne verdens urenheter og du skal finne din vei til religionen.” Under ledelse av fromme, men også praktisk inn­ stilte guruer vokste trossamfunnet gjennom 1500-tallet. Det fikk sitt hovedsete i Amritsar, der Akbar skjenket guruen jord til å oppføre et tempel. Etter hvert som tallet på tilhengere vokste, fikk guruene en betydelig rikdom og innflytelse. De kunne dermed også bli politisk farlige, og den femte guru, Arjan, ble henrettet av Jahangir i 1606 fordi han hadde støttet dennes bror under arvefølgestridene etter Akbars død. Denne begivenheten innledet sikhenes omdanning fra et politisk nøytralt trossamfunn til et brorskap av krigere. Gjennom 1600-tallet var de i perioder i strid med myndighetene i riket, til andre tider stilte de sine styrker i stormogulens tjeneste. Et avgjørende ven­ depunkt inntraff i 1675, da den niende guru ble hen­ rettet fordi han nektet å gå over til islam. Denne begivenheten gjorde sikhene til svorne fiender av

Det ser ut til at det var Aurangzeb selv som forårsa­ ket et brudd med rajputene, som siden Akbars tid hadde vært en så viktig del av det indiske politiske systemet. I 1679 inndrog Aurangzeb staten Marwar, da dens rana (konge), som var en av hans store mansabdarer, døde. Den dominerende klanen i Mar­ war, rathorene, satte seg til motverge og fikk snart støtte fra en annen mektig klan, shishodiaene i Me­ war. I 1679 ledet Aurangzeb selv den keiserlige hæren mot rajputene med store tap av materiell og mennes­ keliv, men uten å oppnå noe definitivt resultat. I 1681 drog Aurangzeb mot sør. I resten av sin regje­ ringstid konsentrerte han seg om å innlemme Deccan-sultanatene. Men han etterlot seg et Nord-India der rikets prestisje var svekket og opprøret ulmet. I 1691 kunne jatene tilføye ham den størst mulige forsmedelse ved å plyndre Akbars gravmæle og bren­ ne den store keiserens jordiske rester. Den alvorligste trusselen mot den indre freden i

Den store gudemoren Mahamai. Sørindisk treskjcererarbeid fra 1700-tallet.

livet i behold. Året etter plyndret han Surat, den viktigste havnebyen i Stormogulriket. Han var blitt for mektig til at man kunne ignorere ham, og etter sedvanen i riket prøvde Aurangzebs rådgivere isteden å knytte ham til riket ved å få i stand en forsoning mellom ham og stormogulen. I 1665 ble Shivaji slått og sluttet fred med represen­ tantene for imperiet og ble utnevnt til mansabdar. Da Shivaji besøkte hoffet i Agra året etter, viste det seg imidlertid at motsetningene mellom ham og Aurangzeb vanskelig kunne skjules. Beretninger for­ teller at den drabelige krigeren rett og slett besvimte av raseri over den nedlatende mottagelsen Aurang­ zeb gav ham. Til gjengjeld fornærmet han stormogu­ len da han var kommet til hektene igjen. Andre beretninger bemerker bare at Shivaji ikke overholdt hoffetiketten. I alle fall følte Shivaji sin frihet truet. Etter kort tid forlot han i hemmelighet den boligen han hadde fått tildelt. Det fortelles at han og sønnen lot seg bære ut, skjult i to fruktkurver. Det usikre forbundet med stormogulen holdt imid­ lertid ennå i noen år, men i 1670 gjenopptok Shivaji sine plyndringstokter. Surat ble plyndret for annen gang, og i 1674 tok Shivaji tittelen Chatrapati (,,parasollherre”, dvs. ,,den som har rett til å bære en kon­ gelig parasoll”)- Da han døde i 1680, regjerte han over en marathstat som omfattet nesten hele den

riket kom imidlertid fra en folkegruppe som lenge ikke hadde gjort seg bemerket i Indias historie: marathene, som levde i fjellområdet øst for Bombay. Det er ikke mulig å avgjøre med sikkerhet hva som fikk marathene i bevegelse på nettopp dette tids­ punktet. Men det er sannsynlig at marath-høvdingene, som til en viss grad hadde spilt samme rolle for Deccan-sultanatene som rajputene for Stormogulriket, fant veien til rikdom og ære sperret med sultanatenes fall. Da Stormogulriket ikke ville eller ikke kunne oppta dem i den herskende klassen, begynte de så å si å drive politisk forretning på egen hånd.

Shivaji Den marath-høvdingen som førte folket fram til poli­ tisk betydning, var den legendariske Shivaji (herren fjellrike nordvestlige delen av Deccan, men med en Shiva); hatet og fordømt blant muslimene, men en politisk innflytelse som strakte seg langt ut over disse nasjonalhelt blant marathene og blant mange hindu­ grensene. Stormogulriket ble uthulet innenfra allere­ er overhodet. I årene etter 1647 bygde han ut sin fars de før Aurangzebs siste felttog flyttet grensene til det jagir til en liten røverstat. Noenlunde uforstyrret av sørligste India. myndighetene i Stormogulriket erobret og anla han en rekke fort i det fattige og utilgjengelige fjellandet, og derfra drog han i årene etter 1657 ut på plynd­ Hva brakte imperiet til fall? ringstokter til distriktene omkring. Det finnes mange beretninger om Shivajis hen­ Aurangzebs sønn Bahadur Shah (1707-12) kunne synsløse og dristige tokter i årene som fulgte. I 1663 ennå opprettholde fiksjonen av et mektig og uover­ trengte han med en håndfull soldater inn i residensen vinnelig imperium. Etter hans død falt riket i løpet av til keiserens morbror, Shaista Khan, i Pune (Poona), få år fra hverandre. Provinsguvernørene frigjorde seg skar av ham tommelfingeren, drepte hans sønn, 24 og skapte sine egne stater, og hele den indiske vakter og seks haremskvinner, og slapp ut igjen med halvøya ble herjet av endeløse kriger mellom Stor-

______________133 Stormogulenes rike

Havnen i Surat, Stormo­ gulrikets viktigste havne­ by, med europeiske og asiatiske skip på reden. Nederlandsk kobber­ stikk fra begynnelsen av 1700-tallet.

134 Stormogulenes rike

„ Sommerelefanter”, elefanter som bader i en lotusdam og danser på bredden under den bren­ nende sommerhimmelen før monsunen kommer. Indisk miniatyr fra 1700-tallet.

mogulrikets arvtagere - marather, sikher og afghane­ re. Det India som på 1600-tallet hadde imponert ved sin makt og rikdom, ble på 1700-tallet et lett bytte for fremmede erobrere. Hva var det som brakte imperiet til fall? Koloni­ tidens britiske historikere, som betraktet fredelig sameksistens mellom de forskjellige religionene i In­ dia som det viktigste resultatet av og den viktigste unnskyldningen for det britiske herredømmet, mente at den viktigste årsaken var å finne i Aurangzebs brudd med den tolerante religionspolitikken som Ak­ bar hadde innledet. At Aurangzeb i motsetning til sine forgjengere hyppig satte religiøse hensyn over politiske, kan det ikke være tvil om. Det var et personlig anliggende for ham; han levde som en islamsk puritaner, og han ble betraktet som en hellig mann av sine omgivelser. Han forbød musikk ved hoffet og viste danserne og musi­ kerne bort. Han forbød produksjon og salg av vin og cannabis. Han vendte imidlertid også sin religiøse puritanis­ me mot hinduene. Han grep inn i hinduiske ritualer og sedvaner. Han lot hindutempler rive og vanhelli­ ge. 1 1679 gjeninnførte han djizyaen, den tradisjonel­ le islamske særskatten på ikke-muslimer. Det var en koppskatt som hvilte tungt på de fattige - den svarte noenlunde til en månedslønn for en håndverker men den var også en fornærmelse mot det hinduiske aristokratiet av rajputer og marather. Det er neppe tvil om at religionspolitikken hadde en vesentlig betydning for svekkelsen av riket. Au­ rangzeb og hans rådgivere forstod øyensynlig ikke i hvor høy grad riket bygde på samarbeidet mellom

den overveiende islamske herskerklassen og det in­ diske samfunnets ledere fra rajputfyrstene til små­ konger, zamindarer, landsbyhøvdinger og regnskapskyndige, som tok seg av lokaladministrasjonen. Tolkningen har da også påvirket moderne indisk og pakistansk historieskrivning. Fra hvert sitt syns­ punkt har de betraktet Aurangzeb som henholdsvis keiseren som med sitt religiøse sneversyn ødela Indias enhet og dermed åpnet landet for erobring uten­ fra, og keiseren som ved å sette religiøse hensyn over politiske, la grunnen til en islamsk stat i India, Pakistan. Nyere forskning har imidlertid også fremhevet en rekke andre forhold som bidrog til oppløsningen av riket. Stormogulriket ble som andre erobrerstater rammet av loven om det fallende utbytte. Rikets karakter gjorde det nødvendig å fortsette erobringe­ ne, men jo fjernere erobringene lå, jo mer kostbare ble de, og jo mindre utbytte gav de. I tillegg kom en økonomisk fordeling mellom her­ rer og befolkning som undergravde jordbrukets og dermed rikets økonomi. Den voksende befolkningen søkte seg til byene eller lot seg oppta i stormennenes husstander. Byrdene på den landbefolkningen som ble igjen, ble dermed økt til det ødeleggende. Endelig mistet Stormogulriket i førstningen av 1700-tallet rekrutteringsgrunnlaget for den hersken­ de klassen, den stadige strømmen av innvandrere fra nord. Da Safavideriket ble svekket, åpnet det seg mer nærliggende avansementsmuligheter for ærgjer­ rige afghanere og turkmener. Men ingen av disse forholdene gir hele forklaring­ en, og ingen av dem tar hensyn til den økonomiske tilpasningen som fant sted på 1600-tallet og de for­ skyvninger i regional makt og rikdom som den må ha

Tirumala, nayak av Madurai, og hans hustru. Sørindisk elfenbensarbeidfra 1600-tallet. Madurai var det betyde­ ligste av de hinduiske fyrstedømmene som oppstod etter Vijayanagar-imperiets sam­ menbrudd.

ført med seg. Diskusjonen om årsakene til Stormo­ gulrikets sammenbrudd er ikke avsluttet.

Det splittede India I mange av rikets provinser klarte provinsguvernørene tidlig på 1700-tallet å gjøre sitt embete arvelig og dermed gjøre seg til uavhengige fyrster, samtidig som de fortsatte med å anerkjenne stormogulens overhøyhet formelt. Noen av dem fortsatte til og med å sende tributt til Delhi. Det gjaldt Bengal, som i praksis var uavhengig fra 1717. Guvernøren i Oudh løsrev seg i 1724, fra samme år var også Deccan uavhengig under en nizåm (guvernør) som regjerte fra Hyderabad, men som på sin side snart måtte se sitt rike splittet i mindre deler. Rajputkongene av Jodhpur og Jaipur kontrollerte Rajputana og rivali­ serte med marathene om herredømmet over Gujarat. Sikhene hersket over Punjab og jatene kontrollerte betydelige områder i det sentrale India. I tillegg kom snart nye angrep over den nå ubeskyttede grensen i nord. I 1739 rykket den iranske Nadir Shah ned i India, plyndret Delhi og bortførte den berømte påfugltronen. I tiårene som fulgte, ble Nord-India gang på gang utsatt for afghanske angrep som i en periode til og med så ut til å føre til at det ble grunnlagt et nytt afghansk imperium i India. Den mest betydelige makten i denne forvirrede tiden var imidlertid marathene. Etter Shivajis død i 1680 fortsatte kampen mot stormogulene helt til hans sønn og etterfølger Shambhuji ble tatt til fange og henrettet i 1689. Da marathenes hovedstad, Rai-

garh, kort tid etter måtte kapitulere, så marathenes makt ut til å være knust. Krigene fortsatte imidlertid, så å si desentralisert, under ledelse av flere hærførere som fra hver sin base behersket og beskattet store områder som i navnet hørte til Stormogulriket. Man må innrømme at marathenes finansiering uten­ for hjemlandet mest lignet røveri. De gjorde krav på chauth og sar-deshmukhi (en fjerdedel og en tiende­ del av jordskattene) i fremmede provinser mot til gjengjeld å unnlate å plyndre dem. Der provinsenes „rettmessige” herrer ikke hadde maktmidler til å stå imot med, måtte de betale. Men i siste instans var det ofte bøndene som måtte bære de ekstra byrdene. Marathene forsøkte å appellere til hinduenes reli­ giøse samhold, men de ble ikke betraktet som nasjo­ nale helter av den hinduiske befolkningen utenfor sitt eget hjemland. Brannskattingen økte imidlertid de­ res ressurser og dermed deres styrke. I 1714 aner­ kjente stormogulregjeringen formelt marathenes rett til en del av rikets skatteinntekter. I første halvdel av 1700-tallet endret marath-staten på ulike måter karakter. Shivajis etterkommere overdrog den øverste formelle makten til førsteministeren, peshwaen (persisk: leder), og dette embetet ble arvelig. Peshwaene måtte som så å si alle indiske fyrster i denne perioden kjempe mot splittelsestendenser. De forsøkte å holde generalene under kon­ troll ved å tildele dem jagir (som kunne konfiskeres) i hjemlandet mot til gjengjeld å få en del av den chauth som de innkrevde utenfor hjemlandet. Etter et ne­ derlag mot en afghansk hær på den historiske slag­ marken ved Panipat i 1761 viste tendensene til split­ telse seg sterkest. Marath-staten ble ikke kjernen i et nytt indisk imperium, den ble oppløst i fem uavheng­ ige stater i et løst forbund.

______________ 135 Stormogulenes rike

Stormogulrikets store og kostbare hærer, med elefanter og tungt artille­ ri, var en belastning for rikets økonomi. I løpet av 1700-tallet viste mindre og mer lettbevegelige enheter som marathenes og senere eu­ ropeernes seg mer effek­ tive. Indisk miniatyr fra midten av 1700-tallet.

En av de nye herrene. Det engelske ostindiske kompaniet og dets em­ betsmenn og offiserer begynte å fylle det poli­ tiske tomrommet som hadde oppstått i India ved slutten av 1700tallet. I den første perio­ den tilpasset engelskmen­ nene seg ofte den tidlige­ re overklassens skikker, som på denne indiske miniatyren fra slutten av 1700-tallet.

Sørøst-Asia

Markedsplassen i Ban­ tam på Java. Neder­ landsk stikk fra begyn­ nelsen av 1600-tallet. De europeiske kompaniene fant det ofte vanskelig å finne leverandører som kunne fylle et skip. Varene fantes på marke­ det, men ble omsatt i små partier.

Sørøst-Asias historie er preget av det splittede landskapet. Fruktbare elveda­ ler og kystsletter er atskilt av regnsko­ ger og mangrovesumper. Fjellkjeder og hav danner grenser mellom tettbefolkede områder, men beskytter også fruktbare dalstrøk og øyer, der etniske minoriteter helt til våre dager har kun­ net bevare sin politiske selvstendighet

og sine kulturelle særdrag. Men regio­ nens historie er også preget av forbin­ delsene til den øvrige verden. Her møttes verdenskulturer og verdensreli­ gioner og blandet seg med hverandre, for gjennom Sørøst-Asia gikk en av verdenshandelens hovedveier, og om­ rådet produserte mange varer som var etterspurt i den øvrige verden.

Gjennom årtusener hadde forbindelsene til India og Kina vært Sørøst-Asias viktigste kontakt med omver­ denen. Men da sjøhandelen økte i omfang fra slutten av middelalderen, ble balansen endret. Statene på fastlandet levde sitt eget liv med bare svak kontakt

med verden utenfor, mens Malakkahalvøya og øyene ble knyttet nærmere til islam og Europa. Selv om vi ikke kan hevde at øyenes historie ble bestemt av kjøpmennene og erobrerne fra vest, var de globale kontaktene blitt en del av deres skjebne.

137

Storpolitikk på fastlandet Det bakindiske fastlandet ble preget og blir ennå preget av årtuseners folkevandringer, som vanligvis har fulgt elvedalene i sørlig og østlig retning. Folke­ vandringene fortsatte fra 1500- til 1700-tallet, men allerede ved utgangen av middelalderen kunne man skimte den politiske inndelingen som finnes ennå i våre dager. Fire folkeslag, burmeserne, thaiene, khmerene og vietnameserne, behersket den politiske scenen, selv om khmerene i Kampuchea til tider ble truet med utslettelse av sine mektige naboer. Eldre befolkningsslag som monene i Burma og chamene i Vietnam mistet etter hvert all politisk selvstendighet. De politiske grensene lå imidlertid langt fra fast. De sørøstasiatiske statene utkjempet med vekslende krigslykke utallige kamper mot hverandre og mot de mindre politiske enhetene i det indre av fastlandet eller i randområdene. I disse krigene ble det brukt „moderne” skytevåpen i økende omfang, og som andre steder i verden var dette særlig til fordel for de store statene. Det ble vanskeligere for en liten høvding å bevare sin selvstendighet. Men mot den politiske konsolideringen virket ikke bare det splitte­ lands hovedstad Ayutthaya i 1569 kulminerte den de landskapet, men også kulturelle og historiske for­ burmesiske stormaktsstillingen. Riket omfattet i til­ hold. I det nåværende Laos og i det nordlige Burma legg til Burma store deler av det nåværende Thai­ kunne en rekke småstater, overveiende folk som var land, mens Laos og Ayutthaya var underlagt burme­ beslektet med thaiene, som regel forsvare sin uav­ siske marionettfyrster. Etter Bayinnaungs død gikk storriket hurtig til hengighet overfor de fire „stormaktene”. I det store og hele var de sørøstasiatiske krigene et grunne. Burma ble splittet mellom flere grener av internt anliggende som ikke interesserte den øvrige herskerdynastiet, vasallstatene gjenvant sin uavheng­ verden. Den kinesiske regjeringen kunne fra tid til ighet, og Thailand innledet under kong Naresuan en annen støtte den ene eller den andre parten med sin motoffensiv i 1580-årene. Burma ble imidlertid snart prestisje i en strid, men den engasjerte seg ikke i samlet igjen under en konge av Toungoo-dynastiet; „barbarenes” innbyrdes slagsmål. Europeiske kjøp­ de områdene som thaiene hadde tatt under sin mot­ menn og misjonærer knyttet seg noen ganger til en av offensiv, ble gjenerobret, men imperiepolitikken ble partene i en konflikt i håp om å oppnå spesielle oppgitt. Gjennom mer enn ett århundre etter denne kraftfordeler. Men de investerte ikke mye i disse forsøke­ ne, og innblandingen deres hadde ingen praktisk be­ tydning. Større rolle spilte det nok at europeiske eventyrere fra tid til annen for egen regning stilte seg i en sørøstasiatisk stats tjeneste som militære eksper­ ter.

Burma som stormakt Burma var i senmiddelalderen splittet mellom mone­ ne i sør, burmeserne i den sentrale delen av landet og shanene, et folk av samme opphav som thaiene, i nord. Kong Tabinshwehti (1531-50) av det burmesiske Toungoo-dynastiet samlet riket igjen. Med as­ sistanse av portugisiske kanonérer beseiret han både shanene og monene, og før den nordlige delen av landet var under full kontroll, gikk han også til an­ grep mot Thailands hovedstad Ayutthaya. Tabinshwehtis etterfølger Bayinnaung (1551-81) fortsatte den offensive utenrikspolitikken. Han un­ derla seg først shanstatene i nord og thaifyrstedømmet Chiengmai, og med hans erobring av Thai­

utladningen ble Burmas historie preget av noenlunde fred på grensene og svakt styre innad. En ny krigersk periode i Burmas historie ble innledet etter at Toungoo-dynastiet døde ut i 1752. Monene forsøkte for siste gang å gjenvinne sin selvstendighet, men opprøret ble slått ned av en burmesisk høvding som tok kongenavnet Alaungpaya. Det var under ledelse

Denne gaten av statuer gir et lite inntrykk av Ayutthayas prakt før byen ble lagt i ruiner av burmeserne i 176 7.

Bang Pa In, et palassan­ legg på en øy ca. 60 km fra Bangkok, var tidlige­ re de thailandske hers­ kernes sommerresidens. Fyrstenes båter ankret opp ved den pagodelignende bygningen.

138 av slekten Nguyen. I lang tid var det stadige kriger mellom de to riksdelene, men ingen av partene var i stand til å få overtaket. Fra 1674 fulgte nesten ett århundres fred mellom nord og sør. Nord-Vietnam omfattet på denne tiden det rikeste og mest utviklede området i landet, vietnamesernes gamle kjerneområde rundt Den røde elv med hoved­ staden Hanoi. Mens den sørlige delen av Vietnam ekspanderte på bekostning av chamene og khmerene, fryktet den nordlige delen på sin side en kinesisk kolonisering. Under Trinh Giang (1729-40) ble det lagt en særskatt på kinesiske innvandrere, og salg av kinesiske bøker ble forbudt. Imens bredte det vietnamesiske folket seg sørover. Erobringen av Champa i den sentrale delen av det nåværende Vietnam på 1400-tallet ble ikke bare en politisk erobring, den ble fulgt av en koloniseringsbevegelse som generasjon for generasjon førte vietnaDe islamske sultanatene i den sørøstasiatiske øyverden på 1600-tallet, med omtrentlig angivelse av deres innflytelsessfærer.

av Alaungpaya den burmesiske hæren i 1767 for annen gang inntok Ayutthaya, og denne gangen ble thaienes hovedstad lagt i ruiner. Ayutthaya ble aldri gjenoppbygd, og Thailands hovedstad ble flyttet til Bangkok.

Det kongelige slott i Bangkok. Herfra regjerte Chakri-dynastiet Thailand fra slutten av 1700-tallet.

Vietnam blir delt

Skoglandsby i fjellene i det nordlige Thailand. For avsides landsbyer i vanskelig tilgjengelige områder betydde statenes skjebne og verdensmar­ kedenes utvikling sjelden særlig mye. De hadde sin egen rytme og sin egen historie i de vandringene som gjennom århundre­ ne førte nye folkeslag mot sør.

Vietnam var et keiserrike som ble regjert etter kine­ sisk forbilde av et byråkrati rekruttert ved eksami­ nasjoner i de konfutsianske klassikerne. Likevel var det en tendens til at enkelte stormannsslekter domi­ nerte innenrikspolitikken og sikret sine egne jord­ besittelser en større eller mindre uavhengighet av det sentrale styret. Fra 1533 førte rivaliseringen mellom stormannsslektene til en splittelse som skulle komme til å vare i mer enn 300 år. Mens Le-dynastiet formelt bevarte keiserverdigheten, ble Nord-Vietnam kontrollert av slekten Mac (fra 1592 slekten Trinh) og Sør-Vietnam

meserne videre sørover langs kystsletten. 1 1682 had­ de koloniseringen nådd den nåværende Ho Chi Minh-byen (Saigon). Derfra fortsatte den ut over Mekongdeltaet og over mot Thailandbukta, i områ­ der som khmerene betraktet som deler av Kampuchea, men ikke var i stand til å forsvare.

De buddhistiske kongene Det bakindiske fastlandet, bortsett fra Vietnam og Malakkahalvøya, var buddhistisk siden senmiddelalderen, men buddhismen hadde under utbredelsen tatt opp i seg eldre forestillinger, og den var blitt nøye knyttet til kongeverdigheten. Kongene, først og fremst kongene i Burma, Thailand og Kampuchea, rådde ikke bare over fysiske maktmidler, men også over magisk kraft. Det var imidlertid med den magiske kraften som

med de fysiske maktmidlene: Jo lenger bort man beveget seg fra hovedstaden i riket, desto svakere ble den. I en viss avstand fra hovedstaden ble kongene avhengige av lokale fyrsters og stormenns vilje til å anerkjenne kongens overherredømme og stille en del av sine ressurser til hans rådighet. Men det er neppe tvil om at de magiske forestillingene omkring kongeverdigheten tjente til å holde statene sammen, også når kongemakten materielt var svekket. Kongens hoff var ikke bare et maktsentrum, det var også det religiøse og kulturelle samlingspunktet. Fyrstene støttet de buddhistiske klostrene og den nasjonale buddhistiske kulturen, som fra hovedstaden trengte ut til provinssentre og landsbyer. Thailand var som regel det av kongerikene som hadde det fasteste sentralstyret. Kontinuiteten ble ikke bare sikret av herskerdynastiet, men også av et forholdsvis lite antall høyadelige slekter som beholdt de viktigste embetene gjennom arv. Ayutthaya var i stand til å styrke sin stilling ved å erstatte lokale fyrster og høvdinger i de sentrale provinsene og langs grensene med utnevnte guvernører og embetsmenn. Kongemakten i Kampuchea var derimot svak. Til de stadige nederlagene mot nabostatene svarte en politisk maktesløshet i hovedstaden. Kongene var ofte bare marionetter i hendene på hoffklikker som ikke vek tilbake for å hente støtte i Thailand eller Vietnam for å overvinne sine motstandere i innen­ rikspolitikken.

Malakka hadde på 1400-tallet vært sentret i det sterkeste havimperiet i Sørøst-Asia. Direkte eller in­ direkte kunne sultanen i Malakka kontrollere en stor del av havnene på Malakkahalvøya og Sumatra. Da portugiserne tok Malakka i 1511, sikret de seg den gode havnen, men ikke imperiet. Det oppløste seg straks i sine bestanddeler. Portugiserne kunne ikke tre inn i det nettverket av personlige bånd som knyt­ tet havimperiet sammen, og de var ikke i stand til å kontrollere de hundrevis av båter og skip som opprettholdt forbindelsene mellom havnene på Su­ matra, Malakkahalvøya, Java og øyene lenger mot øst. De hadde heller ikke styrke til å erobre eller blokkere de mange sørøstasiatiske havnene, tvert om ble de selv i Malakka gang på gang utsatt for angrep fra store malayiske styrker. Karakteristisk for de politiske forholdene i dette området var det også at den fyrsteslekten som ble

Detalj fra burmesisk palmebladsmanuskript fra 1700-tallet med fremstil­ ling av det burmesiske buddhistiske verdensbil­ de. Denne detaljen viser guden Sakka i hans pa­ lass i en av de nedre him­ lene.

Malakkahalvøya og Indonesia Malakkahalvøya og den delen av de sørøstasiatiske øyene som i våre dager utgjør Indonesia, var hverken kulturelt eller politisk en enhet. Så sent som fra 1500- til 1700-tallet var de likevel preget av felles vilkår og politiske mønstre, et resultat både av naturgitte forhold og av århundrers historiske utvikling. Samferdselsforholdene var av avgjørende betyd­ ning. Transport over land var de fleste steder vanske­ lig og kostbar. Transport med båter eller skip, langs elvene, langs kystene, eller fra øy til øy, var til gjen­ gjeld lett og billig. Havnebyene, som gjerne lå plas­ sert ved en elvemunning, ble dermed som regel økono­ miske, politiske og kulturelle sentrer. Havnebyen kunne blokkere og dermed lett beherske landet langs elvenes øvre løp. Fra spesielt godt plasserte havnebyer kunne det dannes større eller mindre thalassokratier, ,,havimperier”, som bygde på overhøyhet over eller kontroll med andre havnebyer og deres oppland. Bare på Java fantes det et egentlig alternativ, et tett befolket risproduserende område inne i landet, som kunne gjøre seg gjeldende overfor havnebyene. Fra dette området kontrollerte staten Majapahit det meste av Java på 1400-tallet, men allerede før portu­ giserne kom, var Majapahit i tilbakegang. Makten gikk over til de islamske sultanatene som var basert på nordkystens havnebyer.

_______ 139 Sørøst-Asia

fordrevet fra Malakka i 1511, straks kunne begynne å bygge opp et nytt imperium med base i Johore. Sultanene kunne bygge både på de tradisjonelle troskapsbåndene i den lokale befolkningen og på sine vennskaps- og slektskapsforbindelser med fyrstene i småstatene langs kystene. Slik skapte de på få år et nytt havimperium, som likevel ikke på noen måte kunne måle seg med Malakka i storhetstiden.

Atjeh Fra Johore ble det gjort flere forgjeves forsøk på å gjenerobre den gamle hovedstaden, men fra 1536 overlot Johore kampen mot portugiserne til et nytt islamsk sultanat, Atjeh (Achin, Acheh), på nordspis­ sen av Sumatra. Byen Atjehs velstand var i stor grad et resultat av Malakkas fall. Mange av de indiske skipene som

140

Islamsk samarbeid De muslimske fyrstene i Asia samarbeidet til en viss grad mot portugi­ serne. Det var særlig Osmanriket som formidlet militær hjelp. I no­ vember 1565 skrev sultanen av Atjeh til den osmanske sultanen: „ Portugiserne har brakt sjøfarten mellom alle øyene i dette området under sin kontroll, og på disse rutene kaprer de skip med pilegrimer og kjøpmenn om bord, eller de skyter dem i senk. Hvis en osmanskflåte med tilstrekkelig mange våpen blir sendt, kan jeg fordrive disse vantro fullstendig fra dette området. Det er ønskelig at De sender oss kanoner av typene bacalu^ka, havai og §ayka, som kan ødelegge de portugisiske festningene, og at De tillater oss å kjøpe hester, kobber og alle slags våpen i Deres provinser Yemen, Djedda og Aden til enhver tid... Vi ber Dem også å sende oss eksperter som kan bygge festninger og galeier. ”

handlet på Sørøst-Asia foretrakk å flytte sin handel fra det portugisiske Malakka til det muslimske Atjeh. De unngikk dermed den portugisiske kontrollen og portugisisk tollinnkreving i Malakkastredet. Det ble raskt bygd opp et internasjonalt marked i Atjeh med et tilbud av sørøstasiatiske og kinesiske varer, som gjorde det overflødig for de store indiske skipene å fortsette reisen mot øst og sør. Atjeh ble på denne måten også den viktigste utskipningshavnen for den pepperen som indiske kjøpmenn brakte til Rødeha­ vet og dermed utenom det portugisiske handelsforbudet. I annen halvdel av 1500-tallet seilte hvert eneste år ett eller flere store handelsskip lastet med pepper fra Atjeh til havnene ved munningen av Rødehavet. Pepperplante med de ettertraktede bærene. Engelsk tegning fra 1600-tallet. Gjennom tegninger som denne, gjennom herbarier og etter hvert gjennom bota­ niske hager lærte euro­ peerne de fremmede verdensdelenes flora å kjenne.

Pepperen kom fra eksporthavnene på Sumatra og Malakkahalvøya, som Atjeh etter hvert brakte under sin kontroll. På denne måten kom Atjeh i konflikt med Johore, men til gjengjeld styrket Atjeh sin pres­ tisje i den islamske verden ved å føre an i angrepene mot Malakka. Det største angrepet fant sted i 1568, da den portugisiske garnisonen med nød og neppe holdt stand mot en flåte på 300 båter og skip med 15 000 soldater og 200 bronsekanoner som ble be­ tjent av tyrkiske artillerister. Ved midten av 1600-tallet var Atjehs dager som stormakt talte, kanskje, som enkelte har hevdet, for­ di en rekke dyktige sultaner ble etterfulgt av et sva­ kere regime under kvinnelige herskere, men vel sna­ rere fordi Atjeh i nederlenderne hadde fått en euro­ peisk fiende som var langt farligere enn portugiserne. Nederlenderne overtok etter hvert store deler av fjernhandelen med varer som pepper, tinn, indisk bomullstøy og fint krydder, og de fratok dermed Atjeh dens eksistensgrunnlag som handelsby. Europeerne drog fordel av rivaliseringen mellom Atjeh og Johore. De islamske sultanatene samarbei­ det sjelden med hverandre, tvert om trakk de gjerne portugiserne eller nederlenderne inn i sine innbyrdes kamper. Johores stilling ble styrket da Malakka falt i 1641 og ved Atjehs tilbakegang. Sultanen, som had­ de støttet nederlenderne under erobringen, kunne sette seg i besittelse av noen av de områdene som før hadde vært under Atjehs kontroll. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet var Johore det sterkeste islamske sultanatet og dets havn var den mest betydelige utenfor nederlandsk kontroll ved Malakkastredet.

De østlige sultanatene Den østlige delen av det nåværende Indonesia (bort­ sett fra Vest-Irian, som sjelden ble besøkt av europe­ iske eller asiatiske skip) var Molukkene eller kryd­ derøyene. Fra 1400-tallet ble de kontrollert av to sultanater, Ternate og Tidore. Det var to havimperier, basert på to små øyer vest for Halmahera, og de konkurrerte om kontrollen over eksporten av fint krydder: muskat, som bare kom fra Bandaøyene, og nellik, som ble produsert flere steder på Molukkene. Sultanene opprettholdt kontrollen ved hjelp av flåter av patruljebåter, utriggerkanoer med opp til hundre roere. Det er sannsynlig at disse unge statene i høy grad ble støttet av den begynnende islamiseringen i området, og at deres bestrebelser på å utvide kontrol­ len ble lettet av de muligheter som fantes for å spille rivaliserende stammer og høvdingdømmer ut mot hverandre. Den politiske rivaliseringen var en fordel for por­ tugiserne, som først samarbeidet med Ternate mot Tidore, siden med Tidore mot Ternate. Mot slutten av 1500-tallet var det likevel sultanen av Ternate som stod sterkest. Han kontrollerte de rikeste kryd­ derøyene, og han slo portugisiske angrep tilbake tre

141 ganger, enda portugiserne hadde fått forsterkninger fra spanierne på Filippinene. På denne bakgrunn forstår man hvorfor sultanen av Ternate ønsket Francis Drake velkommen, da han anløp Molukkene i 1579 under sin jordomseiling, og hvorfor han var innstilt på et nært samarbeid med nederlenderne da de dukket opp 20 år senere. Men nederlenderne kom med langt større ressurser og konsekvens enn portugiserne, og det nye bekjentska­ pet viste seg snart ødeleggende for begge sultanatene, selv om de på papiret har eksistert helt til dette århundret. Fra 1606 var sultanen av Ternate i realite­ ten en nederlandsk vasall, mens en spansk garnison kontrollerte Tidore.

Nederlenderne på Molukkene Det var ikke sentret i havimperiet nederlenderne ønsket seg, men kontrollen over krydderhandelen. Den forsøkte de å skaffe seg ved å slutte monopolkontrakter, kontrakter som de lokale høvdingene og landsbyeldstene villig gikk med på å underskrive så lenge de ble truet av nederlandske skip og soldater, men som de rimelig nok mente seg i sin gode rett til å bryte så snart den væpnede trusselen forsvant. Monopolet ble imidlertid en hovedhjørnestein i den nederlandske kompanipolitikken, og det ble be­ sluttet å tvinge molukkanerne med væpnet makt til å overholde kontraktene. I 1621 ble motstanden på

Bandaøyene knust med et hensynsløst felttog under ledelse av generalguvernøren, Jan Pieterzoon Coen. 44 høvdinger, som var tatt som gisler, ble henrettet, mens hundrevis av andre landsbyledere ble henrettet eller deportert. På Bandaøyene og flere andre steder på Molukkene holdt nederlenderne etter dette sterke garnisoner som skulle påse at bare det nederlandske kompaniet drev handel på øyene. Den nederlandske politikken på Molukkene grep dypt inn i øyenes samfunn og økonomi. Importen av

Europeiske sjøfolk ser på et ballspill på Banda­ øyene. Det vennskapeli­ ge forholdet varte ikke lenge. Nederlenderne ønsket å få monopol på Bandas produksjon av muskat, og i 1621 ble all motstand nedkjempet. Mange bandanesere søk­ te tilflukt i sultanatet Makassar på Celebes. Ternates havn med det portugisiske fortet. Nederlandsk stikk fra begynnelsen av 1700tallet. Ternates skjebne var dets rikdom på det sjeldne krydderet nellik. Fra begynnelsen av 1600-tallet var det et nederlandsk lydrike. Nellikproduksjonen ble holdt nede ved omfatten­ de hugst av de krydderbærende trærne.

142 Sørøst-Asia

Nederlandske kjøpmenn kjøper inn krydderier på krydderøyene. Noen ste­ der var eksporten av de sjeldne krydderiene et monopol i fyrstens hen­ der, andre steder måtte europeerne forhandle med grupper av landsbyeldster.

Kriger og kvinne fra Bandaøyene, tegnet av en portugiser ved midten av 1500-tallet. På dette tidspunktet hadde hand­ lende fra Java vunnet be­ tydelig politisk innflytel­ se på krydderøyene, og den islamske religionen bredte seg raskt.

Tallerkener og pokaler laget av kryddernellik, sikkert innkjøpt som en slags turistsuvenir og ervervet til det kongelige kunstkammer i Køben­ havn i 1695. Gjenstan­ dene dufter ennå av kryddernellik.

Makassar Før monopolet var perfekt, måtte nederlenderne imidlertid knekke enda et islamsk sultanat, Makassar på det sørlige Celebes. Makassars oppsving som internasjonal handelsby var som Atjehs en direkte følge av Malakkas fall. Mange islamske kjøpmenn søkte seg fra Malakka til Makassar, som sammen med Atjeh og havnene på Nord-Java dannet en kjede av havner utenom de portugisiske monopolkravene. Herskerne i Makassar sikret fremmede kjøpmenn gode vilkår i byen, og deres stilling ble ytterligere styrket da de tidlig på 1600-tallet gikk over til islam. nødvendighetsartikler som ris, sago og indisk bom­ Hovedmotstanderne var nå nederlenderne. Kampen ullstøy, som tidligere hadde funnet sted fra havnene mot dem fikk karakter av religionskrig, og Makassars på Nord-Java, ble et kompanimonopol. Kompaniet egne stormenn begynte å investere i skip som kunne bestemte selv prisen på disse varene og på øyenes bryte den nederlandske blokaden av krydderøyene. eneste eksportartikkel, det fine krydderet. Under dis­ På denne måten fikk Makassar i første halvdel av 1600-tallet internasjonal betydning som en frihavn der asiatiske, portugisiske, engelske og danske kjøpmenn kunne kjøpe krydder som var smuglet utenom den nederlandske blokaden i skip fra Makas­ sar. Samtidig ble sultanen av Makassar i stand til å bygge opp en betydelig hær. Det ble hevdet at han rådde over 100 000 mann; av dem var 4000 utrustet med europeiske skytevåpen, resten med buer og pus­ terør til forgiftede piler. Men dette var ikke nok da nederlenderne i årene etter 1660 vendte sin fulle styrke mot sultanen. En traktat av 1669 og en nederlandsk garnison ødela byens stilling som internasjonalt handelssentrum og fratok sultanen all reell makt. En uventet virkning av dette ble at bugiene, et folk på Sør-Celebes som til da hadde samarbeidet med Makassar, nå begynte å opptre på egen hånd. I århundrene som fulgte ble de se vilkårene blomstret smughandelen, og nederlen­ ikke bare et av Sørøst-Asias mest fryktede sjørøverderne måtte sette inn betydelige ressurser for å sikre folk, men også en politisk maktfaktor på Java, Sumonopolet. Først mot slutten av 1600-tallet lyktes matra og Malakkahalvøya. det. Det nederlandske kryddermonopolet ble et av de mest solide i nyere tids historie.

Mataram Den siste herskeren over Majapahit forsvant om­ kring 1520. I det følgende halve århundre var Java splittet mellom kystbyene, som hver for seg deltok i handelen utenom den portugisiske blokaden, mens flere sentrer kjempet om den politiske makten i det indre av øya. Men fra 1582 utviklet det seg en ny sterk innlandsstat, Mataram, med hovedstad i Jogjakarta. Under Senapati (død 1601) og hans etterfølge­ re ble de selvstendige javanske småstatene én for én innlemmet i Mataram. Etter erobringen av Surabaja lå nesten hele Java under fyrsten av Mataram, som i 1625 tok keisertittelen susuhunan. Bare sultanatet Bantam og det nederlandske Batavia i vest og et hinduisk område i øst lå utenfor det nye islamske javanske imperiet. I 1628 og 1629 forsøkte susuhunanen Agung (1613-46) å fortsette sin erobringspolitikk ved å sen-

de en stor hær mot Batavia. Agung rådde over langt større troppestyrker enn nederlenderne, 60 000 mann skal ha beleiret Batavia. Han hadde dessuten ikke bare trenede krigselefanter, men også et effek­ tivt artilleri. Naturforholdene og den nederlandske flåten hindret ham imidlertid i å dra full fordel av sin overlegenhet på landjorden. Nederlenderne kunne ikke bare holde veien fra sjøsiden til Batavia åpen, de hindret også at det ble ført forsyninger med skip eller båt fram til beleiringsstyrkene. Men veiene var så dårlige at det var umulig for Agung å bringe forsy­ ninger til hæren sin over land. Hæren smuldret bort og beleiringen måtte oppgis. Året etter tok Mataram konsekvensen av det mis­ lykkede angrepet. Nederlendernes tilstedeværelse ble akseptert, men samtidig knyttet Mataram venn­ skapelige forbindelser med portugiserne. Rett før Malakkas fall i 1641 prøvde Agung forgjeves å skape en malayisk allianse til støtte for portugiserne. Ma-

medlem av det gamle javanske aristokratiet i live. Den hardhendte fremferden fikk negative konse­ kvenser. Allerede tre år før Amangkurat døde, var store deler av Java i opprør mot ham. I denne situa­ sjonen vendte han - og etter hans død sønnen - seg til nederlenderne og bad om deres hjelp.

_______ 143 Sørøst-Asia

Java mister selvstendigheten Nederlenderne stod overfor et avgjørende valg da de fikk denne henvendelsen. Hittil hadde de som euro­ peerne andre steder i Asia holdt seg til kysten og havet. Innlandet interesserte dem ikke; det var ingen grunn til å tro at en innblanding ville gi overskudd. Oppløsningen av Mataram var imidlertid en trussel som nederlenderne vanskelig kunne ignorere. Blant opprørerne var det sjøfarende folk fra Nord-Java og Madura, og de ble støttet av folk fra det nylig nedDen nederlandske erob­ ringen av Java kom lenge etter grunnleggel­ sen av Batavia. Det var handel, ikke erobringer som var målet for det nederlandske ostindiske kompaniet.

lakkas fall var som ventet et alvorlig slag for Mata­ ram, det isolerte de javanske havnene og den javans­ ke handelen. Nederlenderne var snart de eneste han­ delspartnerne som var tilbake. Amangkurat I (1646-77) forsøkte å motvirke iso­ lasjonen og avhengigheten av nederlendernes handel med en rekke drastiske forholdsregler. Han forbød eksport av ris og monopoliserte handelen med en rekke andre varer, han forsøkte å gjøre om de tradi­ sjonelle naturalieytelsene til pengeskatter, og han forfulgte muslimer som ikke anerkjente den lokale ortodoksien, som var farget av lokale tradisjoner og javansk sedvanerett. Den lokale motstanden mot dis­ se inngrepene bekjempet han ved å erstatte den gamle adelen med utsendte embetsmenn. Han for­ fulgte denne politikken med en hensynsløshet som har fått en moderne historiker (D.G.E. Hall) til å bemerke: „Han var et uhyrlig monster, med grusom­ me overgrep som tok et så stort omfang at man neppe fatter det.” Selv om denne vurderingen snarere er bestemt av et moralsk standpunkt enn av forståelse for Amangkurats desperate politiske situasjon, er det ikke tvil om at Amangkurat var hensynsløs. Ved slutten av hans regjeringstid var neppe ett eneste

kjempede Makassar og av bugiene. Et samarbeid mellom opprørerne og det ennå uavhengige sultanatet Bantam, vest for Batavia, ville kunne bli skjebne­ svangert for det nederlandske hovedkontoret. I 1678 ble det derfor besluttet å sende en nederlandsk hærstyrke inn i landet under kaptein Tak. Kaptein Taks lille ekspedisjonskorps kan betraktes som den første europeiske hæren som trengte inn i det asiatis­ ke innlandet. Den nederlandske intervensjonen gjenopprettet susuhunanens stilling og skaffet nederlenderne deres første territorielle besittelse: et belte av land tvers over Java mellom Bantam og Mataram. Men samti­ dig var kompaniet ugjenkallelig blitt plassert i en situasjon som nødvendiggjorde stadig aktpågivenhet overfor javanske politiske forhold, og som gang på gang, mye mot direktørenes vilje, tvang det inn i kostbare kriger. Om generalguvernøren og hans råd i Batavia så med like stor uvilje på krigene, er tvil­ somt. Det var ikke uvanlig at de utsendte folkene, her som i senere europeiske kolonidannelser, hadde større fordeler av en offensiv politikk enn deres over­ ordnede i Europa. I første halvdel av 1700-tallet pågikk det en rekke

144

Amboina i fugleperspek­ tiv, 1617. Nederlenderne prøvde å konsentrere produksjonen av kryd­ dernellik til Amboina. Den opprinnelige befolk­ ningen ble supplert med eller erstattet av slaver og soldater som ble tilført utenfra.

kriger som nederlenderne har kalt javanske arvefølgekriger, men som indonesiske historikere kaller uavhengighetskriger. Disse krigene reduserte etter hvert Mataram til en liten nederlandsk vasallstat på Sør-Java. Fra 1749 ble den til og med delt mellom to rivaliserende fyrstehus. Også Bantam, som i tiårene etter erobringen av Malakka i 1641 var en ikke ube­ tydelig konkurrent til Batavia, anerkjente neder­ landsk overherredømme fra 1684. Javas fyrster had­ de mistet sin selvstendighet.

imidlertid også inn i Javas økonomiske struktur, særlig i de områdene av Vest-Java som først var kommet under kompaniets kontroll. Sukker ble i stigende omfang produsert fra sukkerplantasjer og sukkermøller som overveiende ble eid og drevet av kinesiske innvandrere. Det var bare en liten del av denne produksjonen som ble brakt til Europa. Størsteparten (rundt 1710 ca. 4000 tonn i året) ble eksportert til andre markeder i Asia med kompaniets skip. En enda mer dramatisk fornyelse var innføringen av kaffedyrking på Java. Yemen i Sør-Arabia hadde gjennom århundrer vært den eneste produsenten av Java under kompaniet kaffe til den islamske verden, og produsentene i Det nederlandske ostindiske kompani var blitt over­ Yemen fulgte godt med da europeerne mot slutten av herre over Java for å beskytte Batavia. Ledelsen i 1600-tallet begynte å få sans for kaffe. Men det ble kompaniet hadde naturligvis ikke noe imot å dra snart oppdaget at kaffebusken også kunne trives and­ andre fordeler av de kostbare seirene, men den var re steder, og blant de nye produksjonsområdene ble ikke på noen måte innstilt på å skulle betale for Java hurtig et av de viktigste. administrasjonen av territoriene. Problemet ble løst De første forsøkene falt ikke heldig ut, men fra de fleste steder ved et såkalt indirekte styre: De 1714 skjøt kaffedyrkingen på Java fart, og på 20 år lokale småfyrstene, de såkalte regentene, fikk frie vokste den årlige produksjonen fra 1144 pund til hender i indre anliggender, dersom de bare under­ snaue 6 mill. pund. Kaffedyrkingen ble spredt ut over kastet seg de nederlandske handelsforskriftene og landdistriktene, men kaffeavlerne selv hadde ingen i et visst omfang ytet tributt i form av naturalier til glede av denne boomen, tvert imot. Kompaniet fast­ Batavia. satte en lav monopolpris, og da bøndene nektet å Den voksende nederlandske innflytelsen grep levere til kompaniets pris, ble det innført tvangsleve-

145 Sørøst-Asia

ranser gjennom regentene, som selv fikk en del av fortjenesten. Regentene ble på denne måten knyttet tettere til det nederlandske regimet, men bøndenes kår ble forverret.

Kineserne i Batavia Etter at Kina åpnet for utenrikshandel i 1680-årene, begynte kineserne i økende grad å utvandre til Sørøst-Asia. Selv om den kinesiske regjeringen sjel­ den tok notis av utvandrerne, begynte nå utviklingen av de koloniene av emigrerte kinesere som ennå i våre dager finnes over det meste av området. Batavia hadde på 1700-tallet en betydelig kinesisk befolkning som virket som kjøpmenn, håndverkere og bønder i og omkring Batavia. Mange var formuen­ de og bevarte kontakten med innflytelsesrike kretser i Kina, men innvandringen omfattet også et stort antall personer uten noe utkomme. Dette ble følt som en trussel mot Batavias sikkerhet, til en viss grad med rette, ettersom det dannet seg bander av kinesis­ ke røvere som herjet i landdistriktene. I 1740 besluttet generalguvernøren og hans råd derfor at alle kinesere som ikke hadde oppholdstilla­ telse, skulle deporteres. Denne beslutningen ble gjennomført så hensynsløst at også den mer solide delen av den kinesiske kolonien vendte seg mot kom­ paniet. Da det kom i omløp et (ubegrunnet) rykte om at de deporterte ble kastet over bord så snart skipene var ute av syne fra land, flyktet mange kinesere fra Batavia for å slutte seg til de væpnede bandene. Stemningen i Batavia var nå så spent at en tilfeldig brann i den kinesiske bydelen skapte frykt for opprør og utløste en massakre mot kineserne. Lokalbefolk­ ningen fikk hjelp av kompaniets sjøfolk og soldater; generalguvernøren gjorde ikke noe for å stanse myrderiene, tvert om lot han alle kinesiske fanger i byens fengsler henrette. Da stormen hadde lagt seg, hadde omkring 10 000 mistet livet. Generalguvernøren ble avsatt fra sitt embete ved dom, og alle kinesere som hadde forlatt byen for å gripe til våpen, fikk tilbud om amnesti. Det varte imidlertid flere år før den siste kinesiske motstanden var nedkjempet, og enda lenger før et tillitsfullt forhold var gjenopprettet.

Erobringen av Filippinene Den øygruppen som i våre dager utgjør Filippinene, lå i periferien av den asiatiske verden og hadde heller liten kontakt med de store kulturområdene mot sør og vest. Mesteparten av øyene var på 1500-tallet delt mellom utallige høvdingedømmer som sjelden omfat­ tet mer enn en enkelt eller noen få landsbyer. Bare enkelte områder i sør og Manila, som var et handels­ sentrum av en viss betydning, var allerede under påvirkning av islam. Spanierne fikk første gang kontakt med Filippine-

Nederlandske kjøpmenn. Kinesisk lakkarbeid fra 1600-tallet.

Kinesiske innvandrere i Batavia Det nederlandske ostindiske kompaniet ville gjerne ha kinesiske inn­ vandrere til Batavia. I 1636 rapporterte generalguvenøren:

„ Hva angår de rapportene som Deres Eksellense har mottatt, der det blir opplyst at kineserne sender mange av sine barn hjem herfra til Ki­ na, så er det vel noe i det. Men det dreier seg neppe om mer enn ti barn i alt om året, så vi regner saken for så ubetydelig at det ikke er grunn til å utstede noe forbud. Kina er fullt av mennesker, og alminnelige men­ nesker blir der regnet for like lite som bøndene i Danmark, Holstein os v. Hvis de kinesiske djunkenefortsetter å komme hit, skulle det h vert år være minst tusen nye kinesere som ble herfor å gjøre sin lykke. De ønsker alltid å vende hjem til Kina h vis de kan skaffe seg littformue, på sammemåtesom vanlige mennesker hos oss alltid vilhjem tilfedrelan­ det. Hvis de ikke fra tid til annen tapte alt i spill, ville de reise hjem til Kina mye raskere. Det er imidlertid mange som slår seg ned herfor be­ standig. Men så lenge de ikke klipper håret, som de bærer langtpå sam memåtesomkvinner, beholderdehåpetomåvendehjemtilKinapået eller annet tidspunkt. ”

146_______ Sørøst-Asia

ne i 1521, da Magellan anløp øyene under sin jord­ omseiling. I tiårene som fulgte ble det gjort flere forgjeves forsøk på å nå Filippinene fra den ameri­ kanske Stillehavskysten, men først i 1565 lyktes det en ekspedisjon under Legazpi å nå fram til øyene. Legazpi kom som erobrer, han hadde fullmakter som en adelantado, som conquistadorene i Sør-Amerika. Det splittede landet ble erobret uten store vanskelig­ heter; fra 1571 var det en spansk koloni som ble regjert fra Manila. Filippinene ble på mange måter et særtilfelle blant europeiske kolonier. På noen områder fulgte spa­ nierne mønstret fra sine amerikanske erobringer, på andre områder lignet forholdene de vilkår europeer­ ne hadde andre steder i det samtidige Asia. Forbin­ delsen til Europa ble opprettholdt gjennom den mek­ sikanske Stillehavsbyen Acapulco og byen Mexico Filippinene var den ytterste forpost mot vest, ikke mot øst. Spanierne tok da også fatt slik de pleide i Amerika. De nøyde seg ikke med å sikre seg handelsrettigheter eller befestede brohoder, i løpet av få år gjorde de seg til herrer over alle de lett tilgjengelige og tettbefolkede områdene langs kystene. Imidlertid fantes det ufremkommelige områder i det indre av øyene, der spanierne sjelden eller aldri kom, og på de sørlige øyene Sulu og Mindanao oppstod det to ster­ ke islamske sultanater som bevarte sin uavhengighet helt til slutten av 1800-tallet.

Filippinene som koloni Selv om encomiendasystemet ble innført også på Fi­ lippinene, var det likevel handelen på Manila som var øyenes økonomiske grunnlag og eksistensberettigel­ se. De skattene som kunne innkreves fra befolkning­ en på Filippinene var harde nok til å forårsake atskil­ Manila, den spanske hovedbyen på Filippine­ ne. Kobberstikk fra 1747. Over Manila ble den amerikanske økono­ mien knyttet direkte til den østasiatiske. Her ble amerikansk sølv, som var ført den lange veien over Stillehavet av galeo­ nen fra A capulco, byttet med kinesiske varer, særlig silketøyer.

lige opprør, men de var ikke tilstrekkelige til å drive kolonien. Faktisk var det nødvendig å sende midler til Mexico til støtte for guvernøren på Manila nesten hvert år gjennom 1600-tallet. Kolonien gav under­ skudd. Til handelen på Manila knyttet det seg imidlertid så store interesser at kolonien ikke desto mindre ble opprettholdt. Ruten mellom Manila og Acapulco var verdens lengste skipsrute med regelmessig sjøtrafikk fra 1500- til 1700-tallet. I samtiden ble den galeonen som årlig gjennomførte reisen betraktet som det ri­ kest lastede skipet i verden. Galeonen forlot Acapul­ co med amerikansk sølv som ble byttet mot asiatiske varer i Manila, først og fremst kinesisk silke tøy: noe til bruk for den spanske overklassen i Amerika, noe til det europeiske markedet. Silketøyet ble ført til Manila av kinesiske djunker eller portugisiske skip fra Macao, og det var også Kina som mottok største­ parten av det amerikanske sølvet. Koloniens økonomi bygde på denne luksushandelen helt til slutten av 1700-tallet. Derimot gjorde spanierne ikke mye for å utvikle øyenes egen økono­ mi. Befolkningen på Filippinene ble pålagt tvangsleveranser og tvangsarbeid, men størsteparten av det Manila trengte ble dekket av de titusener av kinesis­ ke innvandrere som slo seg ned i byen og dens oppland. Utenfor Manila ble det spanske herredømmet først og fremst utøvet gjennom lokale stormenn, principales, og gjennom misjonærene. Høvdingene styrket sin autoritet ved å samarbeide med spanierne som principales, men de kunne også sikre sine egne områder mot overgrep eller skaffe dem særfordeler, dersom de hadde et godt forhold til de spanske koloniembetsmennene - en politisk formidlerrolle som har satt sitt preg på filippinsk politikk helt til våre dager. Det mest bemerkelsesverdige resultatet av den

spanske koloniseringen av Filippinene var nok imid­ lertid misjonsarbeidet, som ble drevet av en rekke munkeordener gjennom hele den spanske koloniti­ den. Med misjonærenes virksomhet fant det sted en gradvis omforming av det filippinske samfunnet. By­ er med kirke og skole ble sentre i lokalsamfunnene, og med tiden ble Filippinene den eneste nasjonen i Asia med et flertall av kristne - selv om den filippins­ ke folkelige kristendommen i visse henseender be­ varte trekk fra eldre religiøse og kulturelle lag.

filippinske principales grep dypt inn i sosiale og poli­ tiske forhold. I tillegg kom at selv de områdene som var helt utenfor europeisk kontroll, ble påvirket indi­ rekte av europeernes nærvær som fiender eller muli­ ge forbundsfeller, som kunder til de lokale spesialite­ tene og som leverandører av penger, våpen og varer. Til en viss grad kan man si at spanierne i Manila og nederlenderne i Batavia bare trådte inn i en gammel politisk tradisjon. De kontrollerte et havimperium fra en sentralt plassert by, der deres makt og innfly-

147 Sørøst-Asia

Europeiske og kinesiske skip på reden i Batavia. Maleri fra midten av 1600-tallet. Som det ne­ derlandske ostindiske kompaniets hovedsete i Asia fikk Batavia på 1600-tallet en sentral plass i asiatisk handel.

Sørøst-Asia ved midten av 1700-tallet Europeiske historikeres oppfatning av sørøstasiatisk historie er blitt kraftig revidert i løpet av de siste generasjonene. Ennå i mellomkrigstiden kunne de beskrive perioden fra 1500- til 1700-tallet som om områdets skjebne ble bestemt av europeerne og Sørøst-Asias egne politiske og kulturelle sentrer var uten betydning. Mot dette reagerte særlig den nederlandske histo­ rikeren van Leur skarpt. Han argumenterte for at europeernes nærvær i Sørøst-Asia helt til 1800-tallet bare var et overflatefenomen. Den sørøstasiatiske historien før denne tid ble bestemt av Sørøst-Asias egne forutsetninger. Sannheten finner de fleste nå et sted mellom de ekstreme standpunktene. Van Leurs synspunkter må sies å ha full gyldighet hva det sørøstasiatiske fastlan­ det angår. For Malakkahalvøya og øyene er forholde­ ne mer komplisert. Det var bare ubetydelige områder som ble regjert direkte av europeerne. Men det indi­ rekte herredømmet gjennom javanske regenter og

telse falt i takt med avstanden fra sentrum. Men spaniernes misjonsvirksomhet og nederlendernes handelsrestriksjoner grep dypere inn i de sørøstasi­ atiske samfunn enn de tradisjonelle havimperiene. Sterkest påvirket var Molukkene og Java. Pro­ duksjonen av jordbruksvarer for eksport ble under­ ordnet det nederlandske kompaniets interesser; dyr­ kingen av nellik og muskat ble begrenset, mens pro­ duksjonen av sukker og kaffe mer eller mindre ufri­ villig ble en viktig del av økonomien på Java. Talende er det også at den javanske produksjonen av bomull og bomullstøy vokste. Befolkningen hadde ikke råd til å kjøpe indiske tøyer til de prisene som nederlen­ derne forlangte. Den mest vidtrekkende og paradoksale virkningen av den europeiske ekspansjonen i Sørøst-Asia var nok imidlertid utbredelsen av islam. Den ble kraftig fremmet da islam for en rekke sultanater, Atjeh, Bantam, Johore, Makassar, Ternate, Sulu, Mindanao og flere andre, ble symbolet på motstanden mot den voksende europeiske dominansen. Den kristne ekspansjonen lettet veien for islam.

Kinesisk ekspansjon

Dette kinesiske elfenbensarbeidet fra 1741 inngår i en serie på tolv, som viser hoffdamenes fornøyelser i årets for­ skjellige måneder. Moti­ vet er her leting etter plommeblomster på en kjølig aften.

I hver sin ende av det eurasiske konti­ nentet lå det ved inngangen til nyere tid en stor jordbrukskultur. Det var store forskjeller mellom Kina og Euro­ pa, både naturgitte og historiske. Kina var samlet. Europa var splittet, både politisk og språklig. Europa levde med havet, Kina vendte ryggen til det. Men det var også likheter. Begge kulturer omfattet fruktbare jordbruksområder fra det tempererte i nord til det subtro-

piske i sør. Begge hadde befolkninger på nesten 100 millioner, Europa trolig litt flere enn Kina. Begge hadde ytet sitt bidrag til og mottatt sin andel av den felles eurasiske kulturarven, de hadde bygd opp en raffinert og kom­ plisert kultur og en avansert teknikk. Og begge kulturer måtte tilpasse seg en befolkningsvekst som skjøt fart særlig fra 1700-tallet. Men dette problemet løste de på vidt forskjellig måte.

I Kina forsøkte man å løse befolkningsvekstens pro­ blemer innenfor de tradisjonelle rammene. Det kine­ siske riket klarte presset fra voksende produksjon og omsetning, stigende sosial mobilitet og sosiale spen­ ninger, byoppstander og bondeopprør. Et dynasti ble skiftet ut med et annet midt på 1600-tallet, men det nye dynastiet brøt ikke med kinesiske tradisjoner, selv om det var av fremmed opphav. Hvorfor skulle det det? Ved midten av 1700-tallet hadde riket den største utstrekningen i sin historie. Innad var det like rikt og stabilt som noen gang. Det kan påvises en viss grad av parallellitet mellom befolkningsutviklingen i Europa og Kina. I det mins­ te siden middelalderen var det en samtidighet i de­ mografisk flo og ebbe. En høymiddelalderkrise ble avløst av fornyet befolkningsvekst på 1400- og 1500tallet. En mindre krise oppstod på 1600-tallet, og da denne hadde tatt slutt, begynte en befolkningsvekst som har fortsatt helt til våre dager, med få avbrytel­ ser. Historikerne kan ikke gi noen sikker forklaring på denne samtidigheten, og det finnes sikkert ikke én enkelt forklaring. Middelalderkrisen er utvilsomt knyttet til pesten, men pesten kan ikke være hele

forklaringen. For 1600-tallets vedkommende synes det nærmest umulig å påvise noen annen felles årsak enn den politiske uroen i både Europa og Kina. Men hvorfor skulle de store europeiske krigene falle sam­ men med bondeopprør og dynastiskifte i Kina? Noen har villet søke forklaringen i en mindre klimaforver­ ring med globale virkninger for avlingene i jordbru­ ket. Men foreløpig tyder alt på at denne klimaforver­ ringen bare kan ha hatt betydning i marginale områ­ der. Spørsmålet om samtidigheten i demografisk flo og ebbe er inntil videre ubesvart. De kinesiske folketellingene under Ming-dynastiet (1368-1644) ble ikke gjennomført med så stor omhu som eldre og yngre kinesiske folketellinger. De talle­ ne som lar seg beregne, angir bare en størrelsesorden og en utviklingslinje. Det er likevel sannsynlig at befolkningen i riket ble mer enn fordoblet fra om­ kring 70 millioner ved begynnelsen av dynastiet til omkring 150 millioner ved begynnelsen av 1600-tal­ let. Bondeopprør og krig i forbindelse med dynastiskiftet krevde mange menneskeliv. Man antar at befolk­ ningen har falt til ca. 120 millioner. Men etter 1680 begynte veksten igjen, og i et raskere tempo enn

149

150

Den kinesiske keiseren Kangxi (1661—1722) på inspeksjonsreise.

tidligere. Ved midten av 1700-tallet ble 200 millioner passert, før utgangen av århundredet 300 millioner. Denne raske økningen satte inn tidligere i Kina enn i Europa. Mens den kinesiske befolkningen sannsyn­ ligvis hadde vært mindre enn den europeiske ved inngangen til nyere tid, var den nå den største.

den jorda som allerede var under dyrking var til dels allerede til stede fra et tidlig tidspunkt i middelalde­ ren. Det var den hurtigvoksende risen som gjorde det mulig å få to eller til og med tre avlinger pr. år. Dette krevde en betydelig arbeidsinnsats, men det var jo også en sammenheng mellom antall munner som skulle mettes og antall hender som var til rådighet. I tillegg kom de nye kulturplantene fra Amerika, som meget snart nådde Øst-Asia fra Europa. Jordbruket, produksjonsvekst uten utvikling Jordnøtter ble dyrket i Kina allerede 30-40 år etter Kinas befolkning var mer enn firedoblet på 400 år, oppdagelsen av Amerika. Søtpoteten (bataten) blir og man måtte finne måter å øke produksjonen på for første gang omtalt i Kina i 1563, og i begynnelsen av å tilfredsstille den stadig stigende etterspørselen. 1600-tallet, kanskje tidligere, nådde også maisen I Europa ble det tilsvarende problemet løst på et Kina. litt senere tidspunkt ved bydannelse og industrialise­ Den øyeblikkelige virkningen av de nye vekstene ring. Produksjonen pr. sysselsatt i jordbruket økte, var ikke stor. Men de hadde den fordel at de kunne samtidig som en stadig større del av befolkningen ble dyrkes på jord som var for mager til hvete eller for sysselsatt i bynæringene. I tillegg kom etter hvert tørr til ris. De gjorde det derfor mulig å dyrke jord også importen av matvarer fra oversjøiske områder. som før hadde vært mer eller mindre ubrukelig. Kina gikk en annen vei. Arbeidsinnsatsen i jord­ Med den hurtigvoksende risen og med de nye kul­ bruket økte, det dyrkede arealet ble utvidet, og pro­ turplantene kunne Kina gjennom århundrer klare duksjonen pr. arealenhet, men ikke pr. sysselsatt, befolkningsveksten ved indre kolonisering over korte skjøt i været. Forutsetningen for å øke utbyttet av og lange avstander. Over kort avstand kunne man ta i

151 Kinesisk ekspansjon

bruk høytliggende eller dårlig jord som før hadde fått lov til å ligge udyrket. Over lengre avstander skjedde det stadige vandringer fra de tettest befolkede pro­ vinsene i øst og langs Yangzi-elva til det sentrale høylandet i provinsene i sør, senere i vest. Den indre koloniseringen skjedde vanligvis som en langsom, spontan prosess. Man tok gradvis i bruk jord som tidligere hadde vært udyrket. Bare i enkelte områder, som det sent erobrede og tynt befolkede Øst-Turkestan (Xinjiang), skjedde det en militær ko­ lonisering. Men vandringene særlig til de sørlige pro­ vinsene brakte innvandrerne i konflikt med eldre befolkningslag, på samme måte som i den samtidige europeiske koloniseringen i Nord-Amerika. Kineser­ ne støtte imidlertid på folk som hadde levd under kinesisk herredømme gjennom århundrer. Virkning­ ene av koloniseringen ser ikke ut til å ha vært så alvorlige for dem som for de nordamerikanske indi­ anerne. Mange av disse gruppene har helt til våre dager bevart sitt språklige og kulturelle særpreg som egne folk innenfor det kinesiske riket. Langt mer alvorlig var det at den indre kolonise­ ringen førte til omfattende jorderosjon. Med avsko­ gingen i høylandsområdene ved de øvre løp av de store elvene, var det ikke noe som holdt på løssjorda, og mengden av slam i elvene økte. De fulle konse-

Dette kinesiske elfenbensarbeidet fra ca. 1600 var i den danske samleren Ole Worms besittelse før 1654. Lengst til venstre: Det kinesiske porselenet vakte stor beundring i Europa. Denne skålen er et av de eldste bevarte eksempler fra Skandina­ via. Den stammer fra keiser Wanlis regjerings­ tid (1573-1619), og sølvmonteringen er ut­ ført i København i 1608.

1500-tallet mer og mer fra Amerika. Derfra nådde den Kina gjennom spanierne i Manila eller portugi­ serne i Macao. Sølvet ble ikke utmyntet i Kina. Den offisielle mynten var av kobber, men det ble vanlig å bruke en tael på ca. 36 gram sølv, som betalingsmid­ del. Den økende omsetningen gjorde det mulig, og kanskje også nødvendig, å reformere skattesystemet. Det ble mer og mer vanlig at håndverkerne betalte en

kvensene av denne utviklingen skulle først vise seg med de store oversvømmelseskatastrofene på 1800og 1900-tallet. Men også på kortere sikt skapte ero­ sjonen problemer for bøndene i lavlandet.

Gode tider under Ming-dynastiet Tiden fra midten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet var preget av fred og gode tider, men også av økonomiske forandringer og sosiale spenninger som langsomt undergravde den politiske stabiliteten i riket. Den samfunnsorden som var skapt i Ming-dynastiets første tid, basert på en inndeling og registre­ ring av befolkningen som soldater, bønder og hånd­ verkere og et skattesystem som først og fremst bygde på statshoveri og ytelser i naturalier, gikk nå lang­ somt i oppløsning. Den økonomiske virkeligheten ville ikke oppføre seg i samsvar med skattemanntall­ ene. Et viktig ledd i denne utviklingen var den økende bruken av sølv i omsetningen. Den voksende sølvmengden stammet fra Japan og fra slutten av

Elfenbensmodell av ki­ nesisk fartøy fra midten av 1700-tallet. Et skip av denne typen har ikke vært beregnet for seilas i hardt vær; det var et be­ hagelig transportmiddel for høytstående embets­ menn på inspeksjon langs kysten eller på elvene.

152

Elfenbensbuddha på en trone av turkis. Kinesisk arbeid fra Ming-dynastiets tid.

Selv om Ming-herskerne prøvde å holde befolk­ ningen fast på hjemste­ det, ble mange drevet ut på vandring av naturka­ tastrofer, tvangsarbeid eller tyngende skatter. De to tiggerne er detaljer fra et maleri av Zhouchen (ca. 1450— ca. 1535).

sum i sølv for å slippe å arbeide en del av året i keiserens tjeneste. Fra 1530 begynte de kinesiske myndighetene også å eksperimentere med en skatte­ reform, som på samme måte skulle forenkle bønde­ nes skatter og lette byrden av statshoveriet. Denne reformen, ,,det ene piskeslags metode”, var gjen­ nomført over hele riket omkring 1580. Den var en forenkling, men ikke noen garanti mot et kraftig økt skattepress, som det snart skulle vise seg.

Sjørøverne på 1500-tallet For en tid brøt mongolene ved midten av 1500-tallet igjen gjennom forsvaret ved Den store muren. Under ledelse av Altan Khan (1507-82) støtte de i 1550 helt fram til Beijing. Etter en tid lyktes det den keiserlige regjeringen å kjøpe seg fred ved å gi dem innrømmelser i grensehandelen. Men det skjedde på bekostning av dynastiets prestisje blant steppefolkene utenfor muren. Den andre store konflikten på 1500-tallet var kam­ pen mot sjørøverne. Den dreide seg, sett med kine­

siske embetsmannsøyne, om et forsvar mot barbarers anfall mot kinesiske kyster. Men dypest sett var det en konflikt mellom den offisielle kinesiske sjøhandelspolitikken og den stadig større betydningen skipsfarten fikk for økonomien. Overalt i verden økte skipsfarten. Ikke bare i At­ lanterhavet, som nå regelmessig ble krysset av euro­ peiske skip, og på den lange ruten mellom Europa og Asia, men også i indre europeiske farvann og på de asiatiske sjøhandelsveiene mellom Japan, SørøstAsia, India og Vest-Asia. Dette var ikke bare en følge av den europeiske ekspansjonen, det var et verdensomspennende fenomen. Men den kinesiske regjeringen foretrakk å late som om skipsfart ikke eksisterte. Enkelte havner hadde offisiell tillatelse til å motta „tributtbærende sendeferder” fra Japan, Fi­ lippinene og Sørøst-Asia. Men bortsett fra dette var det forbudt for utenlandske skip å anløpe kinesiske havner og forbudt for kinesere å drive oversjøisk handel. Dette var en helt urealistisk politikk som ikke lot seg gjennomføre i praksis. Det ble drevet handel fra den kinesiske kysten, ikke minst fra provinsen Fujian overfor Taiwan. Handelen foregikk fra avsides hav­ ner eller fra øyene utenfor kysten. Det skjedde ofte med lokale embetsmenns vitende og uten tvil med lokalbefolkningens medvirkning. Forbudet kunne ikke stanse handelen, men det hadde den uheldige virkning at det kriminaliserte den. Kjøpmannen som organiserte reisene, kaptein og sjøfolk overtrådte i alle tilfeller loven. Det var derfor en glidende overgang fra handel til smugling og sjørøveri. Mannskapet blir ofte omtalt som japa­ nere. Det var japanere av og til, men det er neppe tvil om at kapital og mannskap først og fremst var kine­ sisk. De hadde satt seg utenfor den kinesiske sam­ funnsordenen, og fra tid til annen fant de handels­ virksomheten mindre innbringende enn overfall på kystfartøyer og angrep på befolkningen langs kysten eller høyt oppe i Yangzi-elva. Sjørøverne ble bekjempet i en rekke store mi­ litæraksjoner og ble fordrevet fra sine sikreste til­ fluktssteder. Men vel så viktig for at sjørøveriet den­ ne gang ble nedkjempet, var det at det store portugi-

De politiske avgjørelsene ble tatt i en atmosfære av intriger og klikkvesen, og kontakten mellom den øverste ledelsen og embetsmennene rundt om i riket ble forsømt. Dette svekket embetsmennenes respekt for avgjørelsene ved hoffet, det gjorde det vanskelig for dem å trenge igjennom med forslag og livsfarlig å fremsette kritikk. Finanspolitikken var i oppløsning, til tross for de gode økonomiske tidene. Utgiftene i forbindelse med den japanske invasjonen av Korea 1592-98 og ekstravagante hoffutgifter hadde tømt statskassen og ført til økte skatteutskrivninger som særlig hvilte tungt på bøndene. I 1628, etter et par alvorlige uår, ble dynastiets fall innledet på den vanli­ ge måten: Bøndene reiste seg til opprør. Men det vil neppe være riktig å betrakte utvikling­ en bare som et resultat av det forfallet som med tiden innhenter et opprinnelig livskraftig dynasti. De pro­ blemene som administrasjonen stod overfor ved inn­ gangen til 1600-tallet, var en trussel mot den bestå­ ende orden og krevde håndfast undertrykkelse eller radikal omlegging av den tradisjonelle politikken. Den økonomiske utviklingen var i ferd med å om­ forme samfunnet. Godseierne flyttet til byene, kapi­ talen søkte seg bort fra jordbruket og over til handel og håndverk, arbeiderne flyttet fra landsbyene og inn til arbeidsmarkedet i byene. De bøndene som ble i landsbyene, orienterte i stigende grad sin produksjon etter markedet. Også i litteratur og filosofi var Ming-dynastiets siste tiår en gjæringstid. Det ble skrevet romaner og noveller på et språk som nærmet seg folkespråket. Det var ikke bare et brudd med tradisjonen, men også et uttrykk for at et nytt lesende publikum, en ny middelstand, var under utvikling. Og blant de lærde ble det diskutert tanker som i sin konsekvens ledet bort fra ortodoks konfutsiansk morallære. Under

siske skipet fra Macao overtok størstedelen av han­ delen mellom Kina og Japan fra slutten av 1500-tal­ let, og at forbudet mot at kinesiske djunker seilte på oversjøiske områder ble satt ut av kraft i 1567. I tiårene som fulgte, deltok kinesiske skip i høykon­ junkturen for sjøfarten. De anløp Japan, SørøstAsia, Filippinene og Bakindia i stort antall.

Ming-dynastiets krise Den lettere adgangen til kontakt med utlandet stimu­ lerte uten tvil den allerede ekspanderende kinesiske økonomien. Flere og flere bønder i kyststrøkene og ved nedre Yangzi gikk over til å produsere for mar­ kedet. Den gunstige handelsbalansen må ha økt sir­ kulasjonen av omsetningsmidler. Men denne perio­ den av hektisk økonomisk aktivitet ble brått avsluttet i årene 1620-30 av en dyp sosial og politisk krise. I en viss utstrekning må krisen tilskrives udyktighet og forfall i rikets ledelse. Ved hoffet fortsatte makt­ kampene mellom evnukkene, som stod keiserens person nærmest, og den akademiske embetsstanden.

______ 153 Kinesisk ekspansjon

Velstand og respekt var belønningen for den dyktige student som gjor­ de seg fortjent til å bli opptatt i embetsstanden. Men det var også en for­ del å ha en velstående familie og gode forbin­ delser. Porselensfigur fra Ming-tiden.

Denne kinesiske vinkannen av sølv ble innlem­ met i den danske kong­ ens kunstkammer før 1674. De raffinert enkle linjene må ha virket meget eksotiske i barokktidens Europa.

154

(jurchen, juchen). Men de hadde bevart sin selvsten­ dighet i landet nordøst for Beijing. Fra årene omkring 1600 samlet de mandsjuiske stammene seg under khanen Nurhachi (1559-1626) i en fast organisasjon der grunnelementet var det mi­ litære regimentet, banneret. Under Nurhachi og hans etterfølger Abahai (1627-43), som brukte navnet mandsju istedenfor dsjiirtsjen fra 1635, utvidet mandsjustatens herredømme seg på bekostning av de kinesisk koloniserte områdene i Mandsjuria, nord for muren og Det gule hav. Under oppbyggingen av mandsjustaten støttet khanene seg ikke bare til de mandsjuiske bannerførerne, men også til kinesiske embetsmenn og offiserer som frivillig gikk i deres tjeneste. Det ble opprettet regjeringskontorer og et eksamenssystem etter kinesisk forbilde, og det ble organisert rent kinesiske bannere i mandsjuenes tjeneste. Det var kinesiske eksperter som bidrog til mandsjuenes ende­ lige seier ved å fremstille og betjene artilleriet deres. Allerede omkring 1610 hadde Nurhachi vist sine hensikter ved å la fortelle at han hadde sett varsler som bebudet at han en dag skulle bli keiser over Kina. 11616 tok han et dynastinavn, Jin (Chin), etter det Dsjiirtsjen-dynastiet som hadde behersket NordKina på 1100-tallet. I 1636 endret hans etterfølger dynastinavnet til Qing (Ch’ing). Men de store ambi­ sjonene var ikke nok. Det var bondeopprørene som åpnet Kina for erobrerne.

Dynastiskiftet Opprørene begynte i den nordvestlige provinsen Shaanxi etter en alvorlig hungersnød 1627-28. De­ sertører fra hæren og hjemsendte soldater sluttet seg En krone som har tilhørt den ene av hustruene til keiser Wanli (1573— 1610). Kronen ble fun­ net ved en utgravning av keisergraven nær Beijing i 1956.

Kvinner i arbeid med hesping av silketråd. Tresnitt fra ca. 1700.

inntrykk av buddhismen ble den intuitive opplevel­ sen av sannheten fremhevet - det godes prinsipp, som var nedlagt i ethvert menneske. Dette var en lære som kunne føre til at man vendte den praktiske verden ryggen - uten tvil fristende for de lærde som hadde mistet troen på dynastiet. Det var også en lære som kunne føre til ren vilkårlighet som politisk filoso­ fi: Enhver statsmannshandling kunne begrunnes i personlig intuisjon. Det sene Ming-dynastiet var svakt, men det hadde også vanskelige problemer å stri med. Dette var på mange måter de samme problemene som de europe­ iske statene stod overfor ved inngangen til eneveldets tidsalder.

Mandsjuene Mandsjuene var et steppefolk, men ikke et folk av primitive nomader. De var av tungusisk opphav, de hadde gjennom århundrer vært under kinesisk kultu­ rell påvirkning, og de hadde tidligere grepet inn i kinesisk historie under stammenavnet dsjiirtsjen

155 Kinesisk ekspansjon

til bøndene. De hærene som Ming-regjeringen sendte mot dem, kunne fra tid til annen tilføye en opprørsstyrke et nederlag. Men bondehærene spredte seg og reiste befolkningen i andre provinser til opprør. De første årene ble preget av usammenhengende streiftog og plyndringer. Men fra 1636 samlet opprørsgruppene seg under to ledere, og fra 1641 begynte den ene av disse, Li Zicheng (Li TzuCh’eng), systematisk å bygge opp en administrasjon etter tradisjonelle kinesiske forbilder. Hans bestre­ belser kulminerte da han i 1644 erklærte at et dynasti var opprettet og marsjerte mot Beijing fra sitt ho­ vedkvarter i Shaanxi. Han møtte praktisk talt ingen motstand på veien. Den generalen som skulle forsvare Beijing, Wu Sangui (San-kuei), var samtidig truet av en fremrykkende mandsjuisk hær, og Li Zicheng kunne uhindret rykke inn i Beijing, der Ming-keiseren, forlatt av alle, begikk selvmord. Men Li Zichengs herredømme varte bare få uker. Wu Sangui, som stod med sin hær mellom den seiren­ de opprøreren og de fremrykkende mandsjuene, måtte treffe et valg. Han valgte mandsjuene, og med hans støtte kunne mandsju-hæren sette seg i besittel­ se av keiserbyen og fordrive Li Zicheng allerede sam­ me år. Det mandsjuiske dynastiet, Qing-dynastiet, Kinas siste keiserlige dynasti, overtok tronen.

Konsolideringen av dynastiet Mandsjuene var fremmede erobrere, og det ble mar­ kert på mange måter. Under hele dynastiets historie ble det gjennomført en raseskillepolitikk. Alle kine­ serne ble utestengt fra Mandsjuria - som ellers var et av de mest lovende områdene for kolonisering. Blan­ dede ekteskap mellom kinesere og mandsjuer var forbudt, Beijing og andre store byer ble delt i skarpt atskilte mandsjuiske og kinesiske bydeler. Mandsjuer fikk jord i noen områder der den kinesiske befolk­ ningen enten ble fordrevet eller bare fikk lov til å bli som en slags livegne. Mandsjuene bevarte sin effektive militærorgani­ sasjon i bannerne, og nye bannere ble rekruttert blant mongolene. Men selv med denne forsterkning­ en var de ikke tallrike. Et samarbeid med den kine­ siske befolkningen, eller rettere sagt en betydelig del av den kinesiske befolkningen, var nødvendig. Et slikt samarbeid hadde vært etablert allerede før 1644 i de områdene i nord som mandsjuene hadde erobret. Dette kom klart til uttrykk ved erobringen av Beijing, og med Beijing fulgte snart hele NordKina. I sør støtte det nye dynastiet derimot på en del motstand, men det var en motstand som ble svekket av innbyrdes intriger. Selv på flukt hadde Ming-hoffet vanskelig for å begripe de politiske realitetene, og den lærde eliten var splittet mellom på den ene side en motvilje mot alt fremmed og på den annen side en tvil på Ming-dynastiet og en motvillig beundring for de nye herskerne.

Ta-pagode med buddhastatue, omgitt av åtte mindre pagoder, hver med en buddhafigur. Ki­ nesisk gullsmedarbeid fra 1700-tallet.

Skiftende prinser av Ming-dynastiet ble utropt til keisere av et lojalistisk hoff, som på sin flukt ble drevet lenger og lenger sørover. Den siste keiseren i navnet søkte tilflukt i Burma, der han ble tatt til fange og drept i 1661. Men dermed var herredømmet over Sør-Kina ennå ikke sikret. De kinesiske genera­ lene som hadde gjennomført felttogene mot sør i

En alvorlig forbrytelse I Anhui i det sentrale Kina oppdaget den øverste i slekten Yao i 1657 at et lite fremtredende medlem av slekten hadde sett sitt snitt til å be­ grave sin far ved siden av en tredje generasjons forfar. Dette skjedde under den forvirringen som fulgte med en bondeoppstand omkring 1642. Gravplassen var så opphøyd at vedkommende aldeles ikke var verdig til den. Forseelsen ble betraktet med stort alvor av slektens eldste; den skyldige ble fremstilt for myndighetene og dømt til pisk­ ing. Samtidig utferdiget slekten et sett av familielover for å hindre at noe tilsvarende gjentok seg. Blant annet ble det besluttet at denne forseelsen i fremtiden skulle straffes med døden.

156 Jf 110” BajkjfijøeÅ

100”

Mandsjurisk ekspansjon Fase II Fase 1 Kina Nye territorier —n Mandsjuenes r jnn‘ . , H kjerneland . mel _ I lemmelsesar ekspansjon til 1644

130*

ved freden ' lnsk1689^-

Nertsjinsk#

Irkutsk.

1 ekspansjon 1644—59 1624

innlemmelsesår

Kjajdita )U?ga iutukhtu)

Opprør

1750

ir mot 1696

YTRE MONGOLIA (KHALKHA) 1697

llket DihuJ

ikden ivedst;

iHami IKumul) \ Innlemme^ i —Gansu 1750

^TARIMBE TENET iske opprør - I-60— 1Z68-9 øST.TU R K EST A iXiu * (XinjiapgK . kSbKhotan

INDRE IV , (CHAH

ZHILI 1644

1645 ANDC

QINGHAI 1724 TIBET

OR EA i-invasjor 1627, 1636-3

Vasa lista

Kinesisk irr ANXf

' Protektorat 1750, endelig form 1761 F 46-49, ettet 1776

1644-45 .HENAN 1645

(Dalai

f

X/T658 > UGUIZHOL) ‘eisninger

Sete for lamaistisk overhode

Vasallstater

|før 1644 ; I etter 1644

Senere sekteristiske M opprør . Offisielle sentre A for utenrikshandel Militære ekspedisjoner

Kinas grense ved Qingdynastiets største utstrekning ca. 1760

Kinas ekspansjon under mandsju-styret på 1600og 1700-tallet.

|647-*5O HUNAN

MIA^GXI

1646 FUJIAJ

1650-56

lTangdon MA

Nederlandsk Ming-lojalister 1662-83 Okkupert av Qing 1683

acao

TONKI

mandsjukeiserens navn, vegret seg mot å oppgi sin ningen ville slutte seg til dem som representanter for posisjon og sende hærene hjem. Nye kamper fulgte, Ming-dynastiet. Men byportene åpnet seg ikke, og de og først i 1681 var Sør-Kina sikret for Mandsju-dy- måtte nok en gang vende tilbake til kysten, der base­ nastiet. ne deres ble mer og mer usikre etter hvert som QingI kystområdene blandet kampen for Ming-dynas- dynastiet konsoliderte sin posisjon. tiet seg med en gjenopptagelse og videreføring av I 1661 forsøkte Zheng Chenggong å løse dette sjørøvertradisjonene. Den lovlige handelen, som problemet ved å flytte sin hær til Taiwan. Denne øya hadde vært så blomstrende, led under de urolige hadde til da vært et forholdsvis isolert område med tidene og sannsynligvis også som følge av japansk en overveiende malayo-polynesisk befolkning, og ik­ blokadepolitikk og nederlandske skips aksjoner mot ke en del av det kinesiske riket. portugiserne og spanierne. De sjøfarende folkene Som ledd i kampen mot sjørøverne grep mandsju­ langs den kinesiske kysten grep nok en gang til ene til et klassisk kinesisk våpen. De lot hele den sjørøveri og strandhogg under ledelse av menn som i kinesiske kysten rømme for befolkning og bosetning. sin person forente storkjøpmannens og den militære Dette var en tragedie for innbyggerne, men effektivt lederens rolle. mot sjørøverne, som på denne måten ble fratatt Under ledelse av Zheng Chenggong trengte grunnlaget for sin eksistens. I 1683 lyktes det Qing­ sjørøverlojalistene i 1659 helt fram til rikets annen dynastiets tropper å ta Taiwan. Men konflikten had­ hovedstad, Nanjing. De trodde muligens at befolk­ de vidtrekkende følger. Den ødela kystprovinsene og

157

lammet den kinesiske aktiviteten til sjøs nettopp på det tidspunkt da den kinesiske handelen over havet gikk inn i en ny ekspansjon.

De lærde under Qing-dynastiet Rekrutteringen av embetsmenn ved eksaminasjon ble gjenopptatt allerede i 1646. Dette var en av­ gjørende beslutning, for det markerte det nye dynas­ tiets vilje til å bruke og belønne den tradisjonelle kinesiske eliten og ikke la de mandsjuiske bannerførerne tre fram som landets herrer. Beslutningen sikret dynastiet støtte fra en generasjon av lærde som hadde mistet troen på Ming-styret, og som nå så veien åpne seg for politisk innflytelse under det nye dynastiet. Det fantes en eldre generasjon som etter dynastiskiftet fortsatte sin kritiske ransakelse av tradisjonel­ le verdier, til tider forent med en mer eller mindre uttalt beklagelse over fremmedherredømmet. Men da styret ble konsolidert, forsvant interessen for slike overveielser. Slik ser det i hvert fall ut. Men helt sikker kan man ikke være, for det var sensur under mandsjustyret som under alle andre samtidige eneveldige regjeringer. Bøker ble tilintetgjort, og deres forfattere og for­ fatternes familier ble forfulgt, hvis bøkene inneholdt noe som kunne tolkes som kritikk av mandsjuene. Ved en stor utrenskning på slutten av 1700-tallet gikk flere tusen verker tapt for bestandig. På den annen side er det tydelig at mange av de mest fremtredende intellektuelle ikke bare avfant seg med forholdene, de støttet aktivt det absolutistiske styret og ortodoksien. Interessen for å vinne ære, rang og embete ved å delta i eksaminasjonene - eller ved å kjøpe seg til en av de lavere gradene - var like stor som noen gang. Mange lærde var også med på å utarbeide en rekke store verker, til sammen en av de mest omfattende prestasjoner, om ikke den mest om­ fattende, i verdenslitteraturens historie.

Ming-dynastiets offisielle historie ble utarbeidet mellom 1679 og 1735. I 1706-35 arbeidet en annen gruppe med en enorm encyklopedi, som i 10 000 kapitler behandlet emnene tidsregning, astronomi, matematikk, geografi, historie, teknikk, kunst, zoolo­ gi, botanikk, filosofi, lover og institusjoner. Dette veldige verket ble trykt med løse typer og inneholder nesten 10 millioner ord. I 1716 ble det utsendt en ,,ordbok”, der alle kjente kinesiske skrifttegn ble skrevet ned og ordnet. Den gjengav betydningen av 42 000 tegn. Til disse kjempeverkene sluttet seg enda en lang rekke, som mot slutten av 1700-tallet ble rundet av med en samlet utgave av all kinesisk litteratur. Men de lærde arbeidet ikke bare med å samle og skrive av, de utviklet i samme periode en tekstkritisk metode og tillot seg i denne sammenheng å diskutere date­ ringen og overleveringen av noen av de klassiske konfutsianske tekstene. Dette var en lærd virksom­ het, men det kan neppe ha unngått de lærdes

I denne kinesiske figurgruppenfra 1700-tallet gir den gamle mannen en fersken, symbolet på et langt liv, til gutten, som vel er hans barnebarn.

Eksamensresultatet med­ deles kandidatene. Detalj fra en billedrull. Utvel­ gelse av embetsmenn på grunnlag av eksamens­ resultater hadde århund­ relange tradisjoner i Kina; i Europa er det først på 1800-tallet at denne prosedyren blir utbredt.

158 Kinesisk ekspansjon

oppmerksomhet at de dermed risikerte å rokke ved den offisielle ortodoksien.

Nye erobringer

Denne porselenskannen fra ca. 1700 ble brakt til Europa av det neder­ landske ostindiske kom­ pani eller en av dets ansatte og forsynt med bronsebeslag av en ne­ derlandsk håndverker.

Potala i Lhasa, Dalai Lamas residens siden be­ gynnelsen av 1600-tallet. Århundrelang rivalise­ ring mellom mongolene og kineserne om den politiske innflytelsen i Tibet sluttet i begynnel­ sen av 1700-tallet med seier for Kina. Dalai Lamas religiøse posisjon ble likevel respektert.

Den kinesisk-mandsjuiske hæren bevarte sin effekti­ vitet i hvert fall fram til slutten av 1700-tallet. Dens styrke lå ikke i noen våpenteknisk fornyelse. Skytevåpnene som ble brukt var ikke på høyde med de mest moderne europeiske. Styrken lå i en organisa­ sjon og et transportapparat som gjorde det mulig å sende kjempestore hæravdelinger dypt inn i SentralAsia og opprettholde forsyningslinjene. Etter pasifiseringen av det egentlige Kina rettet dynastiets utenrikspolitiske ambisjoner seg først og fremst mot kontrollen over det indre Asia. Nøkkelen var det prestestyrte Tibet, for den tibetanske versjon av buddhismen hadde vunnet stor respekt blant steppens folk. Keiseren viste sin sympati ved å motta tibetanernes overhode, Dalai Lama, fyrstelig i Bei­ jing og ved å støtte oversettelsen av tibetanske helli­ ge tekster til mandsjuisk og mongolsk. Også mon­ golene forsøkte å sikre seg innflytelse i Tibet, derfor ble Tibet fra 1751 reelt innlemmet i Kina. Men de kinesiske myndighetene sørget omhyggelig for å opprettholde inntrykket av at landets selvstendighet ikke var krenket. Det endelige oppgjøret med mongolene kom i åre­ ne 1756-59. De mest aggressive stammefolkene ble tilintetgjort, og Kina okkuperte landet deres. Hele dette veldige området av ørken, steppe og oaser, som

Keiser Kangxi (1661—1722) ved sitt skrivebord. Kangxi ble berømmet som en flittig og samvittighetsfull her­ sker; hans regjeringstid er blitt kalt den lykkelig­ ste periode i Kinas historie.

gjennom århundrene hadde spilt en så avgjørende rolle som base for nomadene og som møtested mel­ lom øst og vest, ble administrert av militærguvernører under navnet Xinjiang, ,,det nye veldet”. Til restene av den opprinnelige befolkningen ble et­ ter hvert føyd kinesiske kolonister, bondesoldater og forviste. Først etter mer enn et århundres kinesisk styre fikk Xinjiang status som provins. Fra midten av 1600-tallet var det væpnede sam­ menstøt mellom representanter for det kinesiske ri­ ket og de ytterste russiske grensepostene i øst. Etter langvarige forhandlinger ble forholdene regulert i 1689 med traktaten i Nertsjinsk, Kinas første over­ enskomst med en europeisk makt. Traktaten ble ved hjelp av jesuittiske tolker utformet på fem språk: latin, mandsjuisk, kinesisk, mongolsk og russisk. En senere traktat (Kjakhta, 1727) presiserte grensedrag­ ningen og omfanget av den tributthandelen russerne fikk tillatelse til å drive med karavaner til Beijing. Ved midten av 1700-tallet hadde Kina nådd den største utstrekningen i sin historie: 11,5 millioner km2 (den nåværende kinesiske folkerepublikken om­ fatter 9,7 millioner km2). Riket omfattet folk av mange raser, religioner og språk, men bare få trakk i tvil den kinesiske keiserens rett til å herske over verden og den kinesiske kulturens overlegenhet. Den kinesiske keiseren ble hyllet som overherre av hers­ kerne over Vietnam, Korea, Thailand, Burma og Ne­ pal. Dette var ikke bare det største riket i verden, men også et av dem som var administrert best. Det var ingen grunn til å diskutere endringer i samfunnets grunnlag.

Samfunn og økonomi under Qing-dynastiet Da freden var gjenopprettet i landets indre, ble den økonomiske utviklingslinjen fra begynnelsen av år­ hundret gjenopptatt. Slik de kinesiske folketellingene er utformet, er det ikke mulig å avgjøre med sikkerhet hvordan befolkningen fordelte seg mellom

by og land. Men etter alt å dømme var byene av stadig stigende betydning. Riktignok stagnerte de gamle store byene, til gjengjeld oppstod det tusener av nye handelsbyer overalt i Kina. De var i motset­ ning til de eldre byene ikke samlet om et administra­ tivt sentrum, men om markedsplassen. Markedsbyenes utvikling gjenspeilte en stigende arbeidsdeling i det kinesiske samfunnet. Bøndene måtte produsere for markedet for å kunne betale skattene sine i sølv. Det kunne være en del av risen eller kornet deres, men i stigende grad var det i de tettest befolkede og mest fruktbare områdene mer spesialiserte produkter som oljefrø, sukker, te, to­ bakk og bomull. Om bøndene også dekket en del av det de trengte ved innkjøp i byenes markeder, er vanskeligere å avgjøre. Det var naturligvis nødvendig for dem som var gått helt over til å dyrke te eller tobakk, men det er sannsynlig at behovene for klær også i stigende grad ble dekket av spesialiserte pro­ dusenter. Bare i Songjiang, sørvest for Shanghai, var 200 000 sysselsatt med å fremstille bomullstøy på 1700-tallet. Skattene var heller lette for kinesiske bønder un­ der Qing-dynastiet, men regimet holdt dem likevel under nøye oppsyn. Med regelmessige mellomrom ble de sammenkalt for å overvære opplesning av keiserlige edikter og lytte til moralske og historiske forelesninger der poenget var å innskjerpe tradisjo­ nelle dyder, fremfor alt lydighet mot fedrene, de eldre og øvrigheten. Den egentlige embetsstanden var i virkeligheten aldri særlig tallrik, det kunne godt være 100 000 innbyggere i distriktet til en enkelt

159 Kinesisk ekspansjon

Kinesisk gatescene. En gjøgler opptrer med en dressert ape. Detalj fra en billedrull.

embetsmann. Men gjennom slektenes overhoder og gjennom overhodene for lokalt inndelte familiegrup­ per var det alltid muligheter for å gjøre noen ansvar­ lig hvis det var problemer i lokalsamfunnet. Det var et slags lokalt selvstyre, men under strengt oppsyn. Vanskeligere var det derimot å holde oppsyn med de hemmelige selskapene, en gammel institusjon som på godt og ondt kunne utøve betydelig makt utenom de offisielle kanalene. I byene fantes et arbeidsmarked, men de ble først og fremst preget av hundretusener av selvstendige næringsdrivende, fra små familieforetak til store handelsfyrster som hadde hånd om regjeringskontrakte-

Ctn ifNtt og tott SeoonuUt

lijorie ©mbeflNWtøtr/ ftmatM

ggartarøte Bition Bincnfcrnc; 9t fett imot

i

qjna 8attn IrømW of tn Jtfotitw,

.

m øfefe . Marcino Martinio, flwn

» ' ®o« Ort SanfftSiwfl æøfren ®uWøn ®cnt Berga-Norwrgo.

F Uao brtffinn

WctoHnfnø/cg

IMM (m Jaamm WffeOt. WH 2M«i i «tf

Verden ble mindre, selv om nyhetene beveget seg langsomt. 11706 utkom en oversettelse til dansk av en jesuittpaters beret­ ning om Ming-dynastiets endelikt. Oversetteren, Søren Lem, var fetter av Ludvig Holberg. Billedserien til venstre fra ca. 1730 illustrerer forskjellige trinn i pro­ duksjon og salg av porse­ len.

Råmaterialene knuses i stampemøller drevet av vannhjul. Porselensmalere i arbeid. Porselenet blir pakket — de fine gjenstandene i tretønner, mens dusinvarene blir emballert med siv.

Porselenet fraktes nedover elva. Porselenet er nådd fram til en butikk i Kanton. En europeer ser ut til å overveie et kjøp.

160 Kinesisk ekspansjon

Ved slutten av 1700tallet lå de forskjellige fremmede nasjoners faktorier side om side i leide bygninger ved Kanton.

Kinesiske porselenshandlere avslutter en for­ retning. På 1700-tallet skapte kinesiske kjøp­ menn seg betydelige for­ muer. Det var likevel ikke handelen med por­ selen, men salthandelen som gav de største rikdommene.

korrekte formen for varebytte var at man mottok tributtbærende sendebud, men denne fiksjonen strakk ikke til som dekke for den raskt voksende handelen. I stedet ble handelen tolerert som privat handel, men det klebet seg mistanke og forakt til denne virksomheten uansett om den ble drevet av kinesere eller av europeere i Kina. Det er betegnen­ de at Kina kunne slutte en handelstraktat med Russ­ land, en europeisk makt som det lærte å kjenne inne på kontinentet, men ikke med de europeiske nasjo­ nene, som drev handel på Kina fra sjøsiden. Kinesiske skip og kinesiske sjømenn utviklet en omfattende handel på Japan og Sørøst-Asia etter 1683, og mange kinesere slo seg ned som kjøpmenn, håndverkere eller arbeidere i de sørøstasiatiske han­ delsbyene. Ikke minst for europeiske enklaver som Manila og Batavia ble den kinesiske tilstrømningen av stor betydning. De kinesiske utvandrerne opprett­ holdt forbindelsen med hjemlandet og fastholdt sitt språk og sin kultur. Men de måtte som regel klare seg uten politisk støtte fra moderlandet. Den kinesiske regjeringen interesserte seg ikke for å opprette kolo­ Utenrikshandelen nier, den måtte tvert om se med en viss forakt på Etter pasifiseringen av Sør-Kina og erobringen av kinesere som forlot sine forfedres jord. Den europeiske handelen ble samlet i Kanton. På Taiwan i 1683 ble det åpnet for kinesisk sjøhandel nok en gang. Men den kinesiske embetsstanden had­ ankerplassen der lå hvert år 20-30 av de største de stadig vansker med å finne den oversjøiske hande­ europeiske skipene ved midten av 1700-tallet, av lens rette plass i de kinesiske institusjonene. Den dem gjerne 4-5 danske og svenske. Handelsforbin-

ne eller monopolhandelen med salt. Håndverkerne og kjøpmennene sluttet seg sammen i laugslignende organisasjoner som ivaretok fellesinteresser og som fordelte regjeringens avgiftspålegg mellom medlem­ mene. Laugene tok seg også av andre oppgaver. De fungerte som forsikringskasser, de hadde en viss an­ del i og et visst ansvar for byenes anliggender, og de rikeste laugene hadde gjestehus og agenter i de store byene og i hovedstaden til rådighet for sine medlem­ mer. Det var en tendens til å fjerne barrierene for sosial mobilitet, særlig fordømmelsen av slekter som hadde slått seg på handel. Dette gjorde det lettere for etter­ kommere av de rike kjøpmennene å oppfylle den tradisjonelle kinesiske ambisjonen: å bli opptatt i den lærde stand eller bli embetsmann. Men det motvirket sannsynligvis kapitaloppsamling. Slektens tvilsomme opphav ble lettest fornektet ved at man brukte opp formuen.

Keiseren og de kristne En samtale mellom jesuittmisjonærene i Bei­ jing og keiser Yongzheng (1723—35) viser at keiseren forutså de problemene som den krist­ ne misjonen og kanonbåtdiplomatiet ville ska­ pe for Kina i århundret som fulgte: „ Dere sier at deres lov ikke er en falsk lov, og jeg tror dere. Hvis jeg trodde den var falsk, hva skulle så hindre meg i å ødelegge deres kirker og fordrive dere fra dem? Hva ville dere si om jeg sendte en skare av bon-prester og lamaer til de­

res land for å preke den læren de tror på? Dere ønsker at alle kinesere skal bli kristne. Deres lo v krever det, det vetjeg. Men hva skal det så bli av oss? Skal vi bli undersåtter av deres konge? Hvis det blir strid, vil de menneskene dere har omvendt, bare anerkjenne dere. De vil ikke lytte til noen annen stemme enn deres. Jeg vet at det ikke er grunn tilfrykt i øyeblikket. Men når de­ res skip kommer i tusenvis, vil det sannsynligvis forårsake mye uro...”

deisene ble nøye kontrollert av de kinesiske myndig­ hetene, bare et fåtall fikk tillatelse til å bli i handels­ kontorene etter at skipene hadde seilt, og mestepar­ ten av handelen foregikk gjennom et laug av privile­ gerte kjøpmenn. Gjennom Kanton ble Kina på 1700-tallet verdens største eksportør av bearbeidede luksusvarer, silkeog bomullstøyer, porselen, lakkarbeider, møbler og „kineserier”. Den klart viktigste eksportvaren var imidlertid te, som ble Europas og særlig Englands motedrikk på 1700-tallet. Fra et ubetydelig utgangs­ punkt vokste den europeiske teeksporten fra Kanton til mer enn én million kilo om året i 1720-årene, til over 5 millioner ved midten av århundret, og til 12 millioner mot slutten. Den viktigste kinesiske importen over Kanton var først sølv. Men i tillegg kom i økende grad i annen halvdel av 1700-tallet indisk bomull i et omfang som nesten svarte til eksporten av te. Derimot begynte opium, som de kinesiske myndighetene hadde for­ budt import av, å spille en stigende rolle i omsetning­ en først fra slutten av 1700-tallet. Handelen i Kanton var preget av distanse og mistil­ lit, men ennå på 1700-tallet ikke av ulikhet eller overgrep. Den kinesiske bonden, den kinesiske hånd­ verkeren, den kinesiske kjøpmannen kunne frem­ skaffe varer som europeerne ønsket. De kinesiske Eller var mandsjustyret høydepunktet i keiserri­ embetsmennene våket over handelen og var ikke mer korrupte enn embetsmenn de fleste andre steder i kets historie, den perioden da de konfutsianske idea­ verden på den tiden. De europeiske kjøpmennene lene om forholdet mellom hersker og folk ble reali­ kunne kanskje føle seg fristet til å blande seg inn i sert, da flid, nøysomhet og respekt behersket folket, Kinas indre anliggender, men det hadde de ingen rettferdighet, visdom og omsorg deres herskere? Begge deler kan være sant, de to mulighetene ute­ muligheter til. De konfliktene som på 1800-tallet varslet dynastiets sammenbrudd, lå ennå inne i frem­ lukker ikke hverandre. Det er fra første stund en tvetydighet i Qing-dynastiets effektive velvilje: En tiden. fjern, men reell trussel om maktbruk, men også en vilje til å herske i samsvar med kinesiske tradisjoner og dermed evnen til å knytte til seg ikke bare noen få Undertrykkelse eller konservativ lykke? opportunister, men store deler av den kinesiske bon­ Mandsjuenes erobringer og deres konsolidering av debefolkningen og av den lærde stand. Det gav riket erobringene bygde på rå styrke. Men det varige nesten 200 års velstand, fred og konservatisme, mens grunnlaget for deres herredømme var evnen til å gå europeiske stater rev hverandre i stykker og europe­ inn i og utnytte de eksisterende sosio-politiske struk­ iske tenkere og vitenskapsmenn reiste tvil om alle turene. De skapte et inntrykk av at de helt stod på overleverte forestillinger om det sanne og det gode. den kinesiske tradisjonens side, selv om de var frem­ mede. De var fortsatt fremmede i landet, de utgjorde kjernen i hæren, selv om det også ble opprettet kine­ siske bannere. De høye kinesiske embetsmennene hadde alltid en mandsju ved sin side. Likevel frem­ står Kina under de store keiserne av Qing-dynastiet på 1600- og 1700-tallet som mer harmonisk, mer fremgangsrikt, mer kinesisk enn noen sinne. Hvordan skal vi tolke det? Var mandsjustyret et undertrykkende fremmedherredømme som føyde rå makt til kinesiske konservative interesser på et tids­ punkt da en rask økonomisk og sosial utvikling hadde satt i gang tanker og bevegelser som krevde en revi­ sjon av de konservative idealene? Ble fremmedherredømmet på denne måten skyld i at Kinas utvikling for et par århundrer gikk i stå?

161 Kinesisk ekspansjon

Under keiser Qianlongs lange regjeringstid (1735—96) nådde det ki­ nesiske riket den største utstrekning i sin historie.

Keiseren og keiserinnen omgitt av hoffembetsmenn. Figurgruppe ervervet av den danske kongen på 1700-tallet.

Japans særegne vei

Japans plass i den nyere tids verdens­ historie er spesiell. Herskerne i Japan forsøkte å lukke landet, å isolere det fra påvirkninger utenfra. Dette lyktes i stor grad. Likevel ble Japan utsatt for samme press som den øvrige verden, den felles konjunkturen lot seg ikke stanse ved grensen. Hotei, en av de sju lyk-

De siste århundrene av middelalderen hadde vært en dramatisk periode i Japans historie. Under langvari­ ge borgerkriger mistet mange av de gamle slektene sin makt og status, mens nye folk gjorde seg til herrer over større og mindre deler av landet. Det var stadig en keiser og et keiserhoff i Kyoto, et symbol på rikets fundamentale enhet. Det var også stadig en shogun, en „generalissimus”, men han hadde bare få soldater. De sosiale skillene ble visket ut, bønder kunne bli krigere og krigere lensherrer. Splittelsens tid var en ødeleggelsens tid, men også en tid da mange sosiale og økonomiske bånd ble brutt. I løpet av et halvt århundre, fra ca. 1565 til 1615, ble Japan samlet igjen av tre daimyoer, de tre ,Roren­ ere”. Grunnen ble lagt til det regimet som skulle herske over Japan og gi landet fred helt til midt på 1800-tallet, Tokugawa-shogunatet eller bakufuen (militærregjeringen) i Edo. Det var et styre fullt av motsetninger. I sin opprin­ nelse var det et militærdiktatur, men krigerne omstil­ te seg til nye oppgaver og ble effektive byråkrater. Det var et konservativt og isolasjonistisk regime som prøvde å holde påvirkninger utenfra borte. Men det var også et dynamisk samfunn, der dynamikken var bevart i spenningen mellom makt og marked, mellom kriger og kjøpmann. Den japanske særarten som ble utviklet i denne perioden, kunne danne grunnlag for Japans utvikling til en stormakt og en moderne indu­ stristat på 1800- og 1900-tallet.

Sengoku, landet i krig Splittelsen kulminerte i tiden mellom Oninkrigen (1467-77) og 1568. Denne perioden kalles i japansk historie Sengoku, ,,landet i krig” eller ,,det stridende landet”. Landet var splittet mellom 200-300 selv­ stendige daimyoer (lensmenn), ikke i et stabilt statssystem, men under stadig omdanning som følge av feider og forbund. Splittelsen og den stadige nødvendigheten av å

sølv og kobber mange steder, og fra omkring 1530 vokste den japanske produksjonen til et omfang som sannsynligvis gjorde Japan til den nest største produ­ senten og eksportøren av edelmetaller i verden, bare overgått av spansk Amerika. Det var imidlertid ikke alt metallet som ble eksportert; en del fortsatte å være i sirkulasjon i Japan og stimulerte den japanske handelen. Kjøpmennene var ikke respektert, men de var nyttige når den enkelte daimyo ønsket å selge sitt overskudd av ris eller lokale spesialiteter og sikre seg våpen eller andre forsyninger.

_____________ 163 Japans særegne vei

Den første forener, Oda Nabunaga Den politiske samlingen av Japan i et kompromiss mellom sentralmakt og lokale makthavere kan oppfattes som en nødvendig konsekvens av Japans geografiske og kulturelle struktur og historiske utvik­ ling. Men den knytter seg tradisjonelt til de tre „forenere”, de nesten jevnaldrende daimyoene Oda Nabunaga (1534-82), Toyotomi Hideyoshi (153698) og Tokugawa leyasu (1542-1616). Sentraliseringsprosessen var allerede underveis ved midten av 1500-tallet. Mindre enn et halvt snes av daimyoene skilte seg ut som spesielt mektige, de hadde underlagt seg noen naboer og sluttet forbund med andre, slik at de hver for seg rådde over betyde­ lige styrker. Men ingen av dem var så sterke at de kunne ta kampen opp mot resten. Veien til overher­ være på vakt mot naboene førte mange daimyoer inn redømme gikk nå over Kyoto, der keiser og shogun på en politikk som i virkeligheten foregrep den sene­ stadig representerte den lovlige makten over landet. I re utviklingen. De forsøkte å samle sine krigere om denne situasjonen var ikke bare daimyoens militære seg i byer med umiddelbar tilknytning til sine egne styrke av betydning, men også den strategiske plasse­ borger, og fremmet dermed byutviklingen. De for­ ringen av lenet hans i forhold til Kyoto og de sentrale søkte å øke sine skatteinntekter, ikke bare ved å områdene i Japan. presse skattene i været på bøndenes bekostning, men I denne henseende hadde daimyoen Oda Nabuna­ også ved å opprettholde ro og orden. Anlegg av ga en fordel som han utnyttet hensynsløst og dyktig. I demninger og utvidelse av dyrkingsjorda ble indirek­ en rekke kamper i løpet av 1560-årene greide han å te fremmet av denne lov-og-orden-politikken, men sikre seg kontrollen over det sentrale Japan, og i det skjedde også direkte ved daimyoenes egne inves- 1568 kunne han dra inn i Kyoto med støtte fra keise­ teringer. ren. Han var ennå ikke i stand til å ta den formelle De daimyoene som hadde len godt plassert for makten, men han innsatte sin egen kandidat blant oversjøisk handel, forsøkte å trekke til seg fremmede kjøpmenn. Blant dem var fra 1542 også portugiser­ ne. På denne måten lærte japanerne å kjenne euro­ peiske skytevåpen, men det varte ikke lenge før ja­ panske smeder kunne fremstille børser av like god kvalitet. Og i Japan ble bruk av skytevåpen i motset­ ning til mange andre steder i verden ikke hindret av krigernes fordommer. Daimyoene hadde ikke råd til å gi sine naboer en fordel, bare for å ta hensyn til sine samuraiers krigerære. Det var nok av samme grunn at portugiserne og de portugisiske misjonærene ble godt mottatt. Med misjonen fulgte handelen og kan­ skje en verdifull forbundsfelle. Rådigheten over ris og våpen hadde lenge vært av avgjørende betydning i den indre maktkampen. Men i tillegg kom i løpet av 1500-tallet også rådigheten over rede penger. Det var lokale forekomster av gull,

Blant Oda Nobunagas farligste fiender var de væpnede munkene fra den rike og mektige Ikko-sekten. Først i 1580, etter 11 års kam­ per, kapitulerte Ishiyama Honganji, sektens befestede hovedkvarter ved Osaka. Portrett av Ryokei, en av sektens mili­ tære ledere, ca 1570. Over til venstre: Kriger til hest, ca 1600. Den dramatiske linjefør­ ingen og de sterke farge­ ne er karakteristisk for Tosa-skolen av malere. Skolen var knyttet til keiserhoffet i Kyoto.

Oda Nabunaga, den før­ ste av de tre forenere. Maleri på silke fra 1583. Oda Nabunagas motto var „ Behersk riket med makt”. Det lyktes ham ikke å bringe hele Japan under sin kontroll, men ikke minst hans oppbyg­ ging av en moderne hær satte hans etterfølgere i stand til å fullføre oppgaven.

164

For de japanske buddhistmunkene var til­ knytningen til naturen av avgjørende betydning. I dette klostret fra 1500tallet (Daisenin i Kyoto) fortsetter rommet direkte over i en omhyggelig planlagt gjenskapning av den opprinnelige natur.

Den andre av de tre forenere, Toyotomi Hideyo­ shi. Tegning fra slutten av 1500-tallet. Toyotomi var av bondeslekt, men var i kraft av sin mili­ tære dyktighet blitt en av Oda Nabunagas mest betrodde generaler. Etter dennes død i 1582 lyktes det ham på få år å ut­ manøvrere sine rivaler og sikre seg en ledende posisjon.

medlemmene av Ashikaga-slekten som shogun og lot hans egentlige arvtager. Hideyoshi var nok den mest ham sverge seg troskap. populære av de tre forenere. Hans opprinnelse var Hans herredømme over hele Japan var likevel ikke beskjeden, men han var en fremragende hærfører og sikret med det. Borgerkrigene‘fortsatte med stigende diplomat, og han hadde evnen til å vinne folk for seg voldsomhet i årene som fulgte. Da Oda Nabunaga med sin person. Han fullførte Nabunagas verk i kam­ døde i 1582, var han Japans mektigste mann, men per og forhandlinger med skiftende forbund av dai­ han var stadig bare den største blant daimyoene. Med myoer, til hans overherredømme også ble anerkjent hensynsløshet og militær effektivitet hadde han skapt av daimyoene på øyene Kyushu og Shikoku i sør og et grunnlag som hans etterfølgere kunne bruke til å vest og i de nordlige provinsene på hovedøya. fullføre kampen om overherredømmet. Ennå var det imidlertid ikke tale om en nasjonal samling, men om et landsomfattende forbund av dai­ myoer. Mange daimyoer var ubeseiret, noen var fiendtlige mot Hideyoshi, selv om de i øyeblikket fant Den annen forener, Toyotomi Hideyoshi det mest klokt å skjule sin fiendtlighet, andre hadde Etter Oda Nabunagas død ble det utnevnt et regent- svoret ham troskap og stilt gisler. Selv om Hideyoshi råd som skulle føre hans len videre i et barnebarns lot keiseren utnevne seg til regent og storkansler, var navn. Men det varte bare kort tid før et av medlem­ grunnlaget for hans makt usikkert. mene av rådet, Toyotomi Hideyoshi, trådte fram som Hideyoshis mest betydelige innsats var at han inn­ ledet de administrative reformene som ble fullført under hans etterfølger. Men han kastet seg også ut i et militært eventyr som har fått noen historikere til å mene at han i sine siste år led av storhetsvanvidd. I 1592 sendte han en betydelig hærstyrke, neppe un­ der 225 000 mann, mot Korea med den erklærte hensikt å rykke videre for å erobre Kina. Den japanske invasjonsstyrken klarte å besette det meste av Korea, men den møtte snart voldsom mot­ stand fra den koreanske flåten, fra befolkningen og fra de hærene som Ming-Kina sendte Korea til unn­ setning. Fredsforhandlinger med Kina var resul­ tatløse, og kort tid før sin død sendte Hideyoshi enda en invasjonsstyrke på 140 000 mann til Korea mot mange av sine mest erfarne generalers råd. Etter Hideyoshis død i 1598 ble felttoget oppgitt. Hvor mange soldater som vendte hjem til Japan, vet vi ikke. Men vi kan ikke utelukke at tapet av de mange soldatene ikke var uvelkomment. Det var vanskelig å demobilisere etter så mange års borger­ krig.

personlige len, annen jord fordelte han blant slekt­ Den tredje forener, Tokugawa leyasu ninger og pålitelige tilhengere. I 1603 lot han seg Før Hideyoshi døde, hadde han forsøkt å sikre arve- utnevne til shogun. Dermed var han i kraft av den følgen for sin mindreårige sønn Hideyori ved å utnev­ keiserlige fullmakten landets rettmessige hersker, ne et regentråd på fem mann blant de mektigste men i manges øyne var han stadig bundet av sin ed til vasallene. De forpliktet seg med sin ed til å forsvare Hideyoshis arving. Først etter at han hadde tatt Hi­ Hideyoris interesser, men Hideyoshi håpet uten tvil deyoris borg i Osaka i 1615-16, var herredømmet også på at de var så mektige og så mistroiske overfor sikret for Tokugawa-slekten. hverandre, at de ville holde hverandre i sjakk. Det varte bare kort tid før rådsmedlemmene var innspunnet i et nett av intriger med og mot hverandre og med Den nye orden daimyoer utenfor rådet. Det avgjørende slaget stod ved Sekigahara i år Veien til fred var gått gjennom vold, mened og 1600. Seierherre var et av rådsmedlemmene, den forræderi, men freden ble befestet av en lovgivning tredje forener, daimyoen Tokugawa leyasu. Seieren og et politisk system som tilfredsstilte japanske tra­ gav ham uhørte muligheter til å styrke sin posisjon: disjoner og den bestående maktbalansen. Freden var 87 daimyoslekter ble tilintetgjort, og nesten en tre­ dessuten tilstrekkelig smidig til å kunne tilpasses den sosiale og økonomiske utviklingen i Japan gjennom djedel av lenene i landet kunne konfiskeres. I årene som fulgte, konsoliderte leyasu sin stilling. mer enn to århundrer. De første skrittene var tatt allerede under HideEn del av den konfiskerte jorda føyde han til sine

_____________ 165 Japans særegne vei

Militærhjelm fra ca. 1600. Formen tyder på en påvirkning fra den portugisiske hattemoten på den tiden. Lengst til venstre: A kita-rustningen, japansk praktrustning fra 1741.

yoshi. Hovedprinsippet var et skarpt skille mellom gruppene i samfunnet, først og fremst mellom krigere og bønder. I de urolige tidene hadde overgangen mellom de to gruppene vært glidende. Den ledende mannen i landsbyen var ofte en ji-samurai, en bonde av krigerslekt, og selv Oda Nabunaga hadde utskre­ vet bønder til militærtjeneste. Under Hideyoshi ble det gjennomført en rekke foranstaltninger som skilte krigerne fra bondesam­ funnet. I 1588 ble det gjennomført en „sverdjakt” over hele landet; alle våpen og rustninger i landsby­ ene ble konfiskert. Metallet, fikk bøndene vite, skulle brukes til søm og nagler i den gigantiske Buddha-figuren av tre som Hideyoshi var i ferd med å la bygge i Kyoto. Bøndene kunne trøste seg med det verdige formålet, men kjensgjerningen var at de ble tvunget til å velge: enten kriger i en daimyos tjeneste og sold og med plikt til å oppholde seg i daimyoens borgby, eller bonde i sin egen landsby. Skillet ble understre­ ket da det i 1591 ble befalt at alle soldater som i løpet

166_____________ Japans særegne vei

av siste år hadde vendt tilbake til sine landsbyer, skulle bortvises. Disse forholdsreglene kan begrunnes i den aktuelle situasjonen, i forberedelsen av felttoget mot Korea og frykten for virkningen når de mange væpnede mennene vendte tilbake til landsbyen. Men på lengre sikt skapte de et skarpt skille mellom de to i prinsip­ pet fornemste gruppene i det japanske samfunnet: krigeren og bonden.

Oppmåling av dyrket mark

Risplantingsseremoni. De arbeidende kvinnene ledsages av musikere og dansere. Detalj fra et skjermbrett fra slutten av 1500-tallet.

Samtidig med avvæpningen av bøndene fant det sted en oppmåling og registrering av all dyrket mark i landet. En slik registrering var gjennomført allerede tidligere av enkelte daimyoer innenfor deres egne len. Men Hideyoshi hadde nådd en slik maktposisjon at han i årene 1583-98 var i stand til å gjennomføre den for landet som helhet. Det umiddelbare formålet var å beregne den for­ ventede avkastningen av jorda. Hver enkelt jordlott ble oppmålt og dens kvalitet ble bestemt. Resultatet ble notert i form av den mengden, det antall ,,koku”

Tokaido, „den østlige strandveien” Fra Edo utgikk fem hovedveier. Den mest be­ rømte av disse var Tokaido, „den østlige strandveien”. Den forbandt Edo med Kyoto og var vel 500 kilometer lang. Langs veien lå det 53 vertshus og mange kroer og gjestgiverier. „Kanskje bare Indias Grand Trunk Road, slik vi kjenner den fra Kiplings roman „Kim”, har kunnet måle seg med Tokaido slik den var under Tokugawa-shogunatets siste hundreår. For langs Tokaido drog de store opptogene av vestlige daimyoerpå vei til eller fra Tokugawahoffet i Edo. For daimyoen selv, som ble båret i bærestol midt i opptoget, måtte alt folket kaste seg på kne med pannen mot jorda. Særlig hvis den reisende var en av de betydelige „ytre” dai­ myoene, var det væpnede følget stort. I spissen gikk det alltid folk som ropte navnet på herren når de møtte fremmede. På denne måten kunne alle av lavere rang hilse ham knelende, slik det sømmet seg. Samuraiene ifølget bar to sverd, og som alle menn unntatt prester og pariaer hadde de langt nakkehår, som var knyttetpå toppen av den barberte issen. ” (Richard Storry i „Japans historie”.) (ca. 1,75 hl) ris hvert enkelt jordstykke kunne produ­ sere. På dette grunnlaget ble skattene fastsatt, i prin­ sippet to tredjedeler av avlingen, i praksis mellom 40 og 60 prosent. Et grunnleggende prinsipp ved regi­ streringen var at hvert jordstykke ble registrert i den egentlige brukerens navn. Et annet at resultatene ble gjort opp samlet for hver landsby. Dette var en forenkling av det tidligere avgiftssys­ temet. Alle tradisjonelle krav på en del av bondens avling ble satt til side. Hvilke virkninger det nye skattesystemet hadde for den sosiale strukturen in­ nenfor landsbyens rammer, er omstridt blant japans­ ke historikere. Det skjedde ikke noen omfordeling av jorda, de betydelige ulikhetene som på forhånd eksis­ terte mellom det arealet landsbybøndene hadde til rådighet, ble opprettholdt. Men den lille bonden eller husmannen oppnådde sikkerhet for det jordstykket han hadde; det var registrert i hans navn. På den annen side fastlåste regjeringen en inndeling som tidligere hadde vært mindre markert, særlig hvis det var mangel på arbeidskraft.

Daimyoene etter Sekigahara Jordoppmålingen registrerte ikke bare det man for­ ventet at den enkelte bonde ville produsere, men også hva det enkelte len og hele landet (ca. 15 millio­ ner koku) ville produsere. Verdien av et len ble ut­ trykt i koku. 10 000 koku var det minste en daimyo

w Japans særegne vei

Borgen i Himeji beher­ sket den viktigste lande­ veien mellom det sentra­ le og det vestlige Japan. Den ble oppført i begyn­ nelsen av 1600-tallet i den nye byggestilen som var blitt nødvendig for festningsverker etter inn­ føringen av skytevåpen.

kunne ha, men det fantes len på over en million koku. Dette ble en nyttig målestokk da leyasu skulle straffe de fiendtlige eller lunkne og belønne de tro­ faste etter slaget ved Sekigahara i år 1600. En meget stor del av den konfiskerte jorda ble lagt direkte under overhodet for Tokugawa-slekten. Han ble på denne måten den klart største daimyoen i landet - og dermed i stand til å holde en større hær enn noen annen. I tillegg kom en rekke store len som ble fordelt mellom medlemmer av slekten, de 23 beslek­ tede daimyoene (shimpan). Resten av lenene ble fordelt blant to kategorier av daimyoer: fudai-daimyoene eller hus-daimyoene og tozama-daimyoene, de ytre daimyoer. Hus-daimyoene var Tokugawa-slektens trofaste forbundsfeller, men det var ikke noen stabil gruppe. De kunne bli fratatt sitt len eller forflyttet til et større eller mindre len etter shogunens forgodtbefinnende. De ytre daimyoer var lensmenn som hadde vært nøytrale under de siste fasene av borgerkrigen og som først under eller etter slaget ved Sekigahara hadde erklært seg for leyasu. De fikk lov til å behol­ de sine len, men de ble betraktet med mistro. Lenene deres lå i rikets ytre områder, og hus-daimyoer ble plassert på strategiske områder mellom dem for å hindre sammensvergelser som kunne bli farlige for regimet. De ytre daimyoer bevarte en betydelig selvstendig­ het i indre anliggender, og de hadde naturligvis skat-

teoppkrevingsretten i sine len. Men de var under oppsyn. Tallet på befestede borger i hvert len ble begrenset, og fra tid til annen ble det pålagt de ytre daimyoer „ærefulle” byggearbeider, så de ikke sam­ let seg for store rikdommer. Men det mest effektive kontrollinstrumentet var deres plikt til å oppholde seg regelmessig i Edo, fra 1636 fire måneder hvert år. De som bodde lengst unna kunne nøye seg med å komme annethvert år. I mellomtiden måtte de etterlate sine familier i Edo.

Samuraiene Samuraiene ble en lukket kaste under det nye regi­ met. Det ble vanskelig for en som ikke var født inn i standen å oppnå retten til å bære to sverd og to navn. Den som klarte dette, oppnådde dessuten bare retten for seg selv, ikke for sine etterkommere. Japansk tradisjon kjente imidlertid en utvei: Man kunne la seg adoptere inn i en samuraifamilie. Samuraiens status var sikret fra fødselen, men det var ikke hans utkomme. Det var avhengig av hans tilknytning til en herre, til en daimyo eller til shogunen selv. Alt etter rang og fortjeneste ble lønnen fastsatt av herren: Et visst antall koku ris om året som ble utmålt fra daimyoens kornlagre. I tidlig tid under Tokugawa-shogunatet var det stadig samuraier som fikk sine inntekter fra bestemte distrikter eller landsbyer, men deres muligheter for å blande seg inn

168_____________ Japans særegne vei

De 47 ronin 11702 trengte 47 ronin seg inn hos en rangsper­ son ved navn Kira i Edo og drepte ham. De var blitt ronin (herreløse krigere) da deres herre hadde måttet ta sitt eget liv som straff fordi han hadde overfalt Kira, som hadde fornærmet ham. Både størsteparten av befolkningen i Edo og shogunen selv så med sympati på de 47, som hadde gjort sin plikt som krigere ved å hevne sin herre. Etter en viss nøling ble de imidlertid dømt til å ta sitt eget liv ved rituelt selvmord, seppuku. Denne dramatiske og tragiske episoden har ofte vært gjenstand for litterær behandling i Ja­ pan. Den avspeilte et moralsk dilemma i Tokugawa-tidens samfunn, der eldre og nyere nor­ mer stod overfor hverandre. De 47 handlet i overensstemmelse med bushido, krigerens vei. I en slags moralkodeks for krigerne, som er blitt til så sent som i årene omkring 1650, stod det at man „ikke må leve under samme himmel som den som har såret ens far eller herre”. Men pri­ vat blodhevn kunne ikke aksepteres i det sen­ tralstyrte fredens samfunn som Tokugawa-tidens herskere forsøkte å bygge opp på grunnlag av den nykonfutsianske morallæren.

De 47 ronin forbereder sitt nattlige angrep mot sin herres fiende. Tresnitt fra 1700-tallet. Beretningen om de 47 ronin ble et yndet tema for japanske kunstnere.

i indre forhold i lenene var begrenset. I 1653 ble det dessuten fastslått som gjeldende lov for hele landet at alle samuraier skulle ha fast opphold i borgbyen til sin daimyo; de kunne ikke bo i sine len. Samuraienes krigerstatus var sikret, men i motset­ ning til den europeiske adelen var de blitt skilt fra jorda. De var så å si blitt lønnsarbeidere - noen av

dem høyt betalt, noen elendig betalt, mange - særlig i regimets tidlige år - arbeidsløse. Konfiskasjonene etter slaget ved Sekigahara frigjorde mange samurai­ er fra troskapsplikten mot herrene, etter noen anslag 500 000. Mange av dem ble snart ansatt hos sine gamle herrers etterfølgere, noen av dem var etter­ spurt for sine kvalifikasjoner som embetsmenn. Men behovet for krigere og offiserer ble mindre etter hvert som landet ble pasifisert, og i byene fant man titusener av herreløse samuraier, ronin. Selv om det strengt tatt var ulovlig, sivet en del ronin sikkert inn i andre yrker og ble håndverkere og kjøpmenn eller til og med bønder. Men det fortsatte å være så mange herreløse menn i byene at de utgjor­ de et sosialt problem og en stadig bekymring for shogunens regjering, bakufuen. Etter midten av 1600-tallet ble problemet mindre. En ny generasjon vokste opp som ikke bare var utdannet som soldater, men også hadde fått en boklig utdannelse som satte den i stand til å innta en plass i byråkratiet. Ronin fantes imidlertid stadig i byene som et foruroligende og romantisk element - snart var de gangstere, snart Robin Hood-aktige skikkelser.

Landet lukkes leyasu hadde bruk for inntektene fra utenrikshande­ len. Han fremmet den i sine første år ved å åpne japanske havner for kinesiske skip og ved å utstede lisenser til japanske kapteiner som ønsket å føre sine skip til utlandet. Han tillot stadig at portugiserne seilte på ruten Macao-Nagasaki og ønsket portugiser­ nes konkurrenter nederlenderne (fra 1609) og en­ gelskmennene (fra 1613-23) velkommen. Denne politikken ble fortsatt under leyasus et­ terfølgere, men kontrollen ble skjerpet. Fra 1616 kunne utlendinger bare anløpe to havner som begge var under bakufuens kontroll: Hirado og Nagasaki. Dette var et forvarsel om den lukkingspolitikken som ble gjennomført i 1640-årene. I en rekke forordning­ er ble forbudet mot kristen misjonsvirksomhet inn­ skjerpet, og det ble forbudt for japanere å forlate sitt land, eller å vende tilbake hvis de allerede oppholdt seg i utlandet. I 1639 ble forbudet utstrakt til også å gjelde det store skipet fra Macao. Dette forbudet truet med å ruinere den portugisiske byen, og dens borgere forsøkte å trosse det japanske forbudet ved å sende et skip med forhandlere i 1640. Skipet ble brent og besetningen ble henrettet, så nær som 13 som ble skånet, slik at de kunne vende tilbake til Macao og fortelle at forbudet var alvorlig ment. I 1641 ble lukkingspolitikken avrundet med at nederlenderne ble forflyttet til den lille øya Deshima utenfor Naga­ saki og i realiteten innesperret der. Samme år ble kinesiske kjøpmenns bevegelsesfrihet begrenset til et bestemt kvarter i Nagasaki. Kontrollen med utenrikshandelen var opprinnelig sikkert økonomisk motivert, men politiske hensyn

169 spilte en økende rolle. Shogunen ville ha de økono­ miske fordelene ved utenrikshandelen for seg selv, men hans frykt for en sammensvergelse mellom de fremmede og de ytre daimyoer var sikkert enda større. Lukkingspolitikken lyktes imidlertid ikke helt. Trass i alle forbud fortsatte de selvrådige dai­ myoene i Vest-Japan å tolerere en viss handel fra Korea og Ryukyu-øyene.

Forfølgelsen av de kristne Lukkingspolitikken hang også sammen med en ny og mer fiendtlig holdning overfor kristendommen. Til tross for forbudene som ble utstedt fra tid til annen under Hideyoshi, fortsatte den kristne misjonen i Japan. leyasu så på kristendommen med skepsis, han

punkt da portugiserne ville ha vært ute av stand til å støtte sine forbundsfeller blant tozama-daimyoene.

Befolkning og ressurser

ville ikke tillate sine egne samuraier å bli omvendt, men han lukket øynene for misjonærenes virke i lavere lag. I sine siste år skjerpet han kursen noe kanskje fordi nederlandske og engelske kjøpmenn, som sett med japanske øyne var behagelig frie for misjonsiver, nå kunne tilby et alternativ til den portu­ gisiske handelen. Det avgjørende vendepunktet i behandlingen av de kristne kom imidlertid først etter hans død, med forbud og massehenrettelser. I alt anerkjenner den katolske kirken 3000 martyrer fra denne perioden, japanere og europeiske geistlige. Mange holdt stand, men flere falt fra. Sterkest holdt de kristne forestil­ lingene seg øyensynlig blant bøndene i Vest-Japan, der kristne symboler under et opprør i 1637-38 spilte en sentral rolle. Omkring 20 000 skal ha mistet livet da opprørerne ble nedkjempet i borgen Shimabara for øvrig med bistand fra artilleriet på nederlandske skip. Men det er tvilsomt om dette opprøret var en religiøst inspirert kamp. Det var sikkert først og fremst et bondeopprør. Det har neppe vært frykten for en folkelig kristen bevegelse som fikk shogunen til å forby kristendom­ men og lukke landet. Den virkelige trusselen mot det nyetablerte regimet var de ytre daimyoene. Ved å forby kristendommen og ved å stenge portugiserne ute sikret shogunen seg mot en sammensvergelse. Det er ironisk at dette skjedde nettopp på et tids­

I den lange fredsperioden på 1600- og 1700-tallet vokste den japanske befolkningen fra ca. 20 til ca. 30 millioner. Dette tallet var nådd i 1721, da den første egentlige folketellingen ble gjennomført. Men etter det stagnerte befolkningen. Så sent som ved midten av 1800-tallet var den neppe over 32 millioner. Bak denne uvanlige demografiske utviklingslinjen har noen villet se en ekte malthusiansk felle: Befolk­ ningen hadde nådd et nivå som med det gitte jord­ bruksarealet ikke lot seg overskride. En koku ris

Fra 1641 fikk, nederlen­ derne bare oppholde seg på den lille øya Deshima utenfor Nagasaki. Maleri fra 1700-tallet.

Til venstre: Nederlandske og kinesis­ ke kjøpmenn drikker te i Deshima. Tegning fra 1700-tallet.

Japansk tresnitt fra 1700-tallet som fra høyre mot venstre viser fosterets utvikling.

170_____________ Japans særegne vei

„Stortperspektivbilde av aftenkjøligheten ved Ryogoku-broen”, håndkolorert tresnitt, ca. 1745.

svarte i prinsippet til en persons årsforbruk. Da all dyrket mark første gang ble registrert i 1590-årene, utgjorde den 18,5 millioner koku. Tallet steg ved senere registreringer, omkring 1700 var det 25,8 mil­ lioner. Men så ble veksten mer langsom. I 1832 ble den forventede jordbruksproduksjonen beregnet til om lag 30,4 millioner koku. Selv om vi naturligvis ikke kan regne med at de offentlige registrene skulle gi et helt nøyaktig bilde av jordas yteevne, ser det ut til at de tegner et bilde som svarer til befolkningsutviklingen. Gjennom 1600-tallet var det mulig å øke jordbruksproduksjonen med omtrent de samme midlene som i Kina: intern kolo­ nisering, bruk av forbedret såkorn som gjorde det mulig å høste to ganger i året, økt arbeidsinnsats og innføring av amerikanske avlingssorter, særlig søtpoteter. I tillegg kom visse tekniske forbedringer som ble anbefalt i skrifter om jordbruk: jernredskaper og omhyggelig gjødsling. Med disse midlene kunne man skape grunnlaget for en befolkningsvekst på om lag 50 prosent mellom 1600 og 1721, men heller ikke mer. Da mulighetene for å innvinne ny dyrket mark var uttømt - og de var ikke store i det fjellrike landet - kunne folketallet ikke stige særlig mye over 30 millioner. Etter det måtte folketallet tilpasse seg ressursene med overdødelighet i uår, det skal ha vært 20 alvorlige hungerår i Japan på 1600- og 1700-tallet. I tillegg kom frivillig ,,uttynning”, det vil si barnemord, i et omfang vi ikke kjenner. Men den malthusianske fellen alene kan ikke for­ klare forsyningsproblemene. Den var reell nok, men

Den japanske mynten „koban ” veide 17,76 gram og inneholdt fra 1601 til 1695 85 % gull og 15 % sølv.

bare den ene siden av problemet. Den andre var Japans økonomiske og sosiale situasjon: den økende omlegging til produksjon for markedet - medregnet industriråvarer som bomull og fargestoffer - og den voksende ulikheten i landsbyene.

Kommersialiseringen og landsbysamfunnene Det at samuraier og bønder ble atskilt, herskerne i byene, bøndene i landdistrikter, fremskyndet kom­ mersialiseringen av samfunnet. Daimyoenes borgbyer, og i enda høyere grad de nasjonale sentrene Kyo-

171 Japans særegne vei

Et medlem av shogunens familie på vei utfra Nijo-borgen, Tokugawaslektens hovedsete i keiserbyen Kyoto. Detalj fra et skjermmaleri fra 1600-tallet.

to, Edo og Osaka, hadde bruk for store mengder varer fra landsbyene, både luksus og alminnelige for­ bruksvarer. Etterspørselen som ble skapt på denne måten vir­ ket inn på den sosiale strukturen i landsbyene. Vel­ stående storbønder som selv når skatten var betalt, høstet mer enn familien hadde bruk for, kunne dra fordel av situasjonen. De kunne selge sitt overskudd av ris eller av mer spesialiserte produkter som silke, risbrennevin og soyasaus. De kunne bringe sine egne eller naboenes varer til markedet, de kunne låne ut penger mot rente. De hadde kort sagt mange mulig­ heter for å øke sin velstand. Omvendt måtte en bon­ de med en jordlott som ikke engang var nok til det familien trengte, kjøpe en del av de nødvendige mat­ varene, og han måtte finne ekstra arbeid for å skaffe penger eller kreditt. Det er neppe tvil om at denne utviklingstendensen ble forsterket av landsbyenes selvstyre. Samuraiene blandet seg ikke inn i landsbyenes interne forhold, men landsbystyret var vanligvis i hendene på de mest fremtredende familiene - som regel de rikeste. Landsbyens tradisjonelle bånd - de patriarkalske båndene mellom storbonden, hans slektninger, hus­ menn og landarbeidere - ble avløst av et økonomisk bånd mellom arbeidsgiver og arbeider eller forpak­ ter.

Kjøpmenn og handel Drivkraften i det økonomiske kretsløpet var samurai­ ene i byene og i hovedstaden. De var sikret et årlig utkomme i ris, men som regel hadde de også et overskudd som de ønsket å bytte mot andre goder. Ris var ikke bare en regnemynt. I praksis ble Skap med forgylte kobberbeslag. Japansk lakkarbeidfra 1600-tallet.

172_____________ Japans særegne vei

Handelshuset og de ansatte Handelshuset Sumitomo, som ble grunnlagt i 1623 og ennå eksisterer, hadde som andre han­ delshus sine egne huslover. Der heter det blant annet: „ Lærlinger må ikke behandles strengt; gjør man det, blir de ikke lojale motfirmaet. De skal lære å lese og regne på kuleramme og pleies når de er syke... Gi dessuten en passende pengesum til dem som har arbeidetpå smelteriet i mange år og har værtpålitelige og ikke laget ulykker, selv om de bare er hjelpearbeidere eller ansatt for et halvt år om gangen. Det samme gjelder utslitte arbeidere, for det vil øke lojaliteten overforfir­ maet... ” (Sitert etter Carl Steenstrup i „ Japans Ide­ historie”, København 1980.)

Gateliv i Kyoto, detalj fra et skjermmaleri fra 1600-tallet.

lønnen til samuraiene - kanskje 5-8 prosent av Ja­ pans befolkning - utbetalt i form av ris. Men hadde samuraien ris nok, og ville han skaffe seg andre varer, hadde han bruk for kjøpmannen - i teorien en forak­ tet person, men i praksis en betydningsfull skikkelse i Tokugawa-tidens Japan. Hele landet ble omspent av et nett av handlende: omvandrende kremmere og oppkjøpere i landdistriktene, storkjøpmenn i daimyoenes borgbyer, kjøpmenn som fungerte som agenter for de store daimyoene, kjøpte og solgte for

deres regning og gav dem kreditt, og kjøpmenn som gav kontant forskudd mot sikkerhet i samuraiens „lønningspose” med ris. Etter hvert som det ble utbygd faste skipsforbindelser mellom Osaka og alle deler av Japan, ble Osaka sentrum i dette nettverket. Ved midten av 1700-tallet passerte det årlig en million koku ris gjen­ nom Osakas kornmagasiner. Kornhandlerne der slut­ tet terminhandler i ris, akkurat som de store kornkjøpmennene på børsen i Amsterdam. Og ris var bare en del av de varene som ble håndtert av kjøpmennene. Det var mange andre spesialiteter, bå­ de jordbruksvarer og håndverk, fra den fineste luksus til metervarer som ble solgt fra kjedeforretninger med faste priser og utsalg i flere byer. Kjøpmennenes forhold var på mange måter uover­ siktlige. Lovgivningen gav dem ikke samme rettssik­ kerhet som i de fleste europeiske land, og de kunne bli utsatt for vilkårligheter. De var organisert i laug, slik som håndverkerne. Men laugene var uten poli­ tisk styrke, de tjente bare til å løse interne konflikter og til å formidle eventuelle skattepålegg. En kjøpmann som hadde for mye ris til gode hos samu­ raiene, eller som skiltet for mye med sin rikdom, risikerte å få sin formue konfiskert. På den annen side fastholdt regimet en beskatning som nesten ute­ lukkende hvilte på jordbruket, og det var mulig å samle opp betydelige kjøpmannsformuer. I 1761 skal det ha vært over 200 handelshus i Japan med en kapital som oversteg 200 000 koku ris. Flere av de kapitalsterke familiene som spilte en så avgjørende rolle under industrialiseringen av Japan, for eksem-

vn

pel Mitsui, Konoike og Sumitomo, kan føre sin histo­ rie tilbake til 1600-tallet. Kanskje var det i denne sammenheng fordelaktig for den japanske handelen at det - i motsetning til hva som var tilfelle i Europa og Kina - nesten var umulig for en kjøpmann å kjøpe seg inn i overklas­ sen. Kapitalen ble værende i handelsvirksomheten, og sønnen fortsatte i farens forretning.

Borgerlig kultur De store byenes velstand og kulturelle blomstring nådde toppen i årene rundt 1700. Kyoto var keiserbyen, det gamle religiøse og kulturelle sentrum. Om­ kring 1700 hadde den en befolkning på ca. 400 000. Edo var bakufuens hovedstad. Her residerte shogu­ nen, og her måtte daimyoene vise sin lojalitet med sin egen eller familiens tilstedeværelse. Edo var ikke en by hvor det ble produsert, den var en by hvor det ble forbrukt. Det er vanskelig å gi et sikkert tall for dens befolkning. Man antar at den har hatt en halv million innbyggere på 1700-tallet, men i tillegg kom en skift­ ende befolkning av gjester og gisler med familie og følge av nesten samme størrelsesorden. De nye storbyene, og særlig Osaka, ble hjemsted for en blomstrende „borgerlig” kultur - borgerlig i

den forstand at den fulgte andre baner enn den klas­ siske religiøse eller ridderlige kulturen. Den betegnes med ordet genroku, selv om genroku strengt tatt bare omfatter den spesielt frodige perioden 1688-1713. Genroku-kulturen omfattet både litteratur, teater og billedkunst. Den var i en viss forstand en folkelig kultur. Det er mange vitnesbyrd om at leseferdighe­ ten hadde bredt seg til videre kretser av befolkning­ en, og forlagshusene i Osaka masseproduserte av­ skrifter av levnetsskildringer og annen populær litte­ ratur. Det fantes mengder av teatre, både dukketeatre og kabuki-teatre med levende skuespillere (men ikke skuespillerinner), som henvendte seg til alle som kunne betale en beskjeden entré. Produksjonen av tresnitt i flere farger gjorde det mulig også for almin­ nelige mennesker å ha bilder på veggen. Men det kunne også være en kostbar kultur, særlig hvis man oppsøkte storbyenes fornøyelseskvarterer, „byene uten natt”. Her hersket geishaen, ikke en skjøge, men en forfinet underholdnings- og livskunstnerinne. For mennene var dette en mulighet til å frigjøre seg fra et formalisert familieliv som ikke tillot selskapelig omgang mellom kjønnene. Geishaen var i tidens teaterstykker - og kanskje også i virkeligheten - ofte den sentrale figuren i mannens tragiske valg mellom plikt og lidenskap. Kvinnenes tilsvarende konflikter får vi ikke vite noe om.

En utlending (en neder­ lender?) sammen med en japansk kvinne. Tresnitt fra slutten av 1700-tallet. Kraften og den erotiske dristigheten i den japan­ ske billedkunsten sjok­ kerte europeerne. Først i løpet av den siste men­ neskealderen er det blitt mulig å vise denne siden av japansk kunst.

174_____________ Japans særegne vei

Skuespiller i rollen som samurai. Teatret hadde en sentral plass i Tokugawa-tidens bykultur. På grunn av sensurens for­ bud ble det som i Elizabeth-tidens England vanlig at også kvinnerol­ ler ble spilt av mannlige skuespillere. Skuespillere i kabukidrama. Kabuki var en ny dramatisk form, en videreutvikling av de omvandrende gjøglernes dans og sang, og av dukketeatret. Kabuki omfat­ tet både sang, dans og skuespill, men var langt mindre bundet i formen en det tradisjonelle nodrama.

Bakufuens problemer Man har noen ganger fremstilt Tokugawa-shogunatet som et dynasti i konstant nedgang etter de første seirene. Det er ikke mulig å nekte for at noen av de

senere shogunene var politisk ubetydelige. Men vel så viktig var det at bakufuen med dens mange høyere og lavere embetsmenn utgjorde en effektiv regjering og et effektivt byråkrati innenfor de rammene som en gang var fastlagt. Samuraiene tilpasset seg de nye

_____________ 175 Japans særegne vei tidene, de skaffet seg ikke bare den nødvendige ut­ dannelsen, men tilegnet seg også i stor grad en ideo­ logi som under neo-konfutsiansk påvirkning fremhe­ vet den herskendes forpliktelser overfor folket og loven. Bakufuens problemer skyldtes først og fremst sam­ menstillingen av et finansvesen som bygde på naturaløkonomi, og en kommersialisert økonomi som mer og mer bygde på penger. Langt den overveiende delen av bakufuens, daimyoenes og samuraienes inn­ tekter var fastsatt i ris. Ris var så å si myntenheten i statsfinansene, men i den alminnelige omsetningen sirkulerte mynter av gull, sølv og kobber i økende omfang på 1600-tallet. Kjøpmennene knyttet forbin­ delsen mellom de to sektorene. De var villige til å kjøpe samuraiens ris eller til å yte forskudd i rede penger mot sikkerhet i risen hans. Man kan si at Japan hadde en firedobbelt myntfot: ris, gull, sølv og kobber. Men forholdet mellom ris og edelmetall var ikke fast. Da det ikke var noen utenrikshandel i korn, svingte prisen med avlingene. I det lange løp steg prisene mindre enn leveomkostningene som helhet, En tempelvokter, en nid. To slike guddommelige til skade for bakufuen og samuraiene. kjemper er ofte plassert I tillegg kom at det også var vanskelig å fastholde som voktere ved inn­ vekslingsforholdet mellom de tre myntmetallene. Ja­ gangen til japanske pan eksporterte edelmetall, og særlig i årene etter buddhisttempler. 1683, da Kina liberaliserte sin utenrikshandel, De fleste daimyoene måtte i praksis løse sine fistrømmet det mye sølv fra Japan til Kina. Dette førte til sterkt svingende vekslingskurser og knapphet på nansproblemer ved en reduksjon i samuraienes lønn omsetningsmidler i Japan, problemer som bakufuen - en inntektsbeskatning av samuraiene, om man vil. prøvde å løse ved å regulere eksporten av edelmetal­ For dem med lavest lønn kunne det bety fattigdom, for standen som helhet førte det til stigende bitterhet. ler og å redusere gull- og sølvmyntenes verdi. Under shogunen Yoshimune (1716-45) forsøkte De spenningene som var innebygd i Tokugawa-tidens man å støtte bakufuens vaklende økonomi ved hjelp samfunnssystem, atskillelsen av kriger og bonde og av en rekke konservative forholdsregler. Det skulle sammenstillingen av naturaløkonomi og pengeøko­ spares. Yoshimune gikk selv i spissen med en kraftig nomi, lot seg ikke løse ved hjelp av en lovgivning som reduksjon av hoffutgiftene. I en rekke forskrifter bare rørte ved symptomene. Det var problemer som minnet han samuraiene om deres plikt til et enkelt gikk i arv til 1800-tallet. levevis, og det ble gitt lover om alle klassenes luksusforbruk. Handelen forsøkte han å regulere ved hjelp Hundeshogunen Tsunayoshi av priskontroll og ved å utstede lisenser til de store (1680-1709) kjøpmannssammenslutningene. I enkelte tilfeller ble samuraienes gjeldsforpliktelser overfor kjøpmenne­ Den femte shogun, Tsunayoshi, blir vanligvis karakterisert som en in­ ne annullert. Finansadministrasjonen ble reformert telligent og velmenende hersker, om enn uten særlig sans for finansog utvidet for å styrke kontrollen med skatteinnbetaproblemer. På ett punkt var hans befalinger imidlertid så eksentriske lingene og skatteregistrene. at de voldte innbyggerne i Edo store problemer og med rette skaffet Resultatet av Yoshimunes reformforsøk var at by­ ham økenavnet „hundeshogunen ”. ene ble svekket, men han løste ikke det grunnleggende Tsunayoshi var født i „Hundens År”, og da en buddhistmunk for­ problemet. Byene stagnerte på 1700-tallet, til gjen­ talte ham at grunnen til at han ikke hadde mannlige etterkommere, gjeld flyttet en del håndverk ut i landdistriktene, der var at han hadde drept i en tidligere tilværelse, besluttet han å vie sitt bakufuens kontroll var mindre nærgående. Etter det vi vet, stagnerte skatteinntektene på 1700-tallet og liv til å beskytte alt levende, særlig hunder. En strøm av beskyttelsestidlig på 1800-tallet, mens velstanden blant stordekreter ble utsendt, en lærling skal ha blitt henrettet fordi han hadde bøndene i landdistriktene, kjøpmennene og håndverkssåret en hund, og det ble befalt at hunder skulle tiltales høflig, som herr mestrene steg. Det er rimelig å anta at denne utvik­ eller fru Hund. Dette gjorde tilværelsen i Edo noe vanskelig, for byen lingen var et resultat av den totale atskillelsen av vrimlet av herreløse hunder. For å lette problemet lot bystyret i Edo samuraier og bønder. Landsbyene var overlatt til de innfange 50 000 herreløse hunder. Hundene ble anbrakt i spesielle lokale stormenns styre, det var ikke mulig å føre en kenneler, der de ble foret med ris og tørket fisk på byens bekostning. tilfredsstillende kontroll med skatteligningen uten at de medvirket.

Europeerne i Asia

Fire skipsoffiserer fra det danske ostindiaskipet „Kronprins Christian”, modellert under skipets opphold i Kanton i 1731.

For ikke mange år siden ble Asias his­ torie etter oppdagelsen av sjøveien til India skrevet som om europeernes inn­ sats var den eneste som betydde noe. Moderne forskning har vendt opp-ned på denne,,eurosentriske” oppfatning­ en av Asias historie. Den europeiske virksomheten i Asia var fra 1500-tallet til 1700-tallet marginal i forhold til de asiatiske samfunnene. Det var bare

langsomt og sent at større asiatiske områder kom under europeisk her­ redømme. Den kulturelle påvirkningen fra Europa var svak og endret ikke de grunnleggende trekk i de gamle asiatis­ ke kulturene. Overfor en befolkning på hundrevis av millioner i de asiatiske statene og imperiene befant det seg før 1800 neppe på noe tidspunkt over 50 000 europeere i Asia.

Likevel var samspillet mellom Europa og Asia i den­ ne perioden av avgjørende betydning for verdenshis­ torien. For Europa var den asiatiske handelen av stor økonomisk betydning. Det ble samlet store formuer i handelen med orientalske varer, og gjennom sjøfar­ ten på Ostindia ble europeisk ekspertise i skipsbyg-

ging og navigasjon stadig mer utviklet. Hva den euro­ peiske handelen betydde for Asia, er vanskeligere å avgjøre. Vi vet ennå for lite om Asias økonomiske utvikling til å kunne gi et sikkert svar på spørsmålet om langsiktige virkninger av europeernes deltagelse i asiatisk handel og politikk i perioden. Men vi vet at

sluttresultatet var en total europeisk dominans i asi­ atiske farvann. Avslutningen på historien må henge sammen med den beskjedne innledningen. To muligheter står åpne. Vi kan oppfatte europe­ erne i Asia i denne perioden som bladlus på et eple­ tre. De satt i klynger på de gode stedene, de hentet næring fra treet, de kunne skade noen knopper og skudd, men de bestemte ikke treets skjebne. Eller vi kan oppfatte dem som skadedyr av et mye farligere slag, som borende, gnagende parasitter i røtter og stammer, som åt seg fete mens treet gikk i oppløsning innenfra. Vi kan ikke gi et sikkert svar. Men grunnlaget for den europeiske maktstillingen i Asia ble lagt i denne perioden, forut for den industrielle revolusjon, før dampskip og telegraf hadde revolusjonert kommuni­ kasjonen mellom kontinentene.

Omleggingen av handelsveiene At Portugal mistet monopolet på ruten rundt Afrika i årene omkring 1600, betydde mer enn bare et skifte fra portugisisk til vesteuropeisk dominans. Forskjel­ len lar seg avlese i antall skip som passerte mellom Europa og Asia. Gjennom hele 1500-tallet ble det årlig sendt 3-5 skip til Asia fra Portugal. Allerede i det første tiåret av 1600-tallet ble det hvert år sendt gjennomsnittlig 15 skip fra Europa til Asia. I de siste tiårene av århundret var tallet steget til 45. Målt i antall utsendte skip skjedde det altså en tidobling mellom slutten av 1500-tallet og slutten av 1600-tallet. Målt i verdier brakt tilbake til Europa er det tale om en langt mer beskjeden vekst. Men man må regne med at verdien av asiatiske varer som stod til rådighet for det europeiske markedet ble fordoblet i løpet av 1600-tallet. At det ble sendt stadig flere skip, gjenspeiler ikke bare et voksende europeisk forbruk av asiatiske var­ er. Den viser også at de gamle karavaneveiene, som ennå på 1500-tallet hadde kunnet konkurrere med den portugisiske sjøhandelen, nå omsider mistet sin betydning. For Middelhavet og for de gamle kultur­ områdene mellom Middelhavet, Rødehavet og Per­ siabukta hadde dette forholdet uoverskuelige konse­ kvenser. Gjennom hele historien hadde dette vært

den gamle verdens korsvei, der politiske og kulturelle strømninger mellom kontinentene møttes. Nå ble middelhavsområdet og Midt-Østen et peri­ fert område. I alle fall for noen århundrer plasserte knutepunktet for de interkontinentale kommunika­ sjonene seg i Vest-Europa - først i Amsterdam, sene­ re i London.

_____________ 177 Europeerne i Asia

Det nederlandske ostindiakompaniet Det klart største av de nordvesteuropeiske handels­ kompaniene som skapte denne revolusjonen i han­ delsveiene var det nederlandske handelskompaniet, Vereinigde Oost-indische Compagnie (VOC), 50-60 prosent av de skipene som gikk fra Europa til Asia på 1600-tallet ble sendt ut av VOC. Selv om kompaniet aldri fikk monopol på handelen med Asia, slik direk­ tørene drømte om, ble Amsterdam det europeiske sentret for handelen med asiatiske varer. VOC var en privat forretning; man har kalt det verdens første aksjeselskap. Det er ikke helt dekken­ de, for på vesentlige punkter var det ulikt moderne selskapsformer. Aksjonærene hadde ikke stemme­ rett og hadde derfor ingen direkte innflytelse på val­ get av kompaniets ledelse eller styringen av dets poli­ tikk. Den øverste direksjonen, „De sytten herrene”, og medlemmene av de seks kamrene som i forskjelli­ ge nederlandske byer sørget for utrustningen av ski­ pene og salget av de hjembrakte varene, var riktig­ nok som oftest storaksjonærer. Men de ble utnevnt av borgermestrene i de respektive byene.

En indisk pengeveksler og hans kunder. Portugi­ sisk akvarell fra 1500tallet. Pengeveksleren var en sentral skikkelse i indisk handel. Han var eksperten som kjente verdien av de mange forskjellige myntene, og han kunne formidle kreditt. En europeer, trolig en agent eller ambassadør ved stormogulens hoff, malt av en indisk minia­ tyrmaler omkring 1600.

178

TI IL CITTY OF BATAVIA

Batavia ble utstyrt med kanaler og bygninger et­ ter nederlandsk forbilde. Kanskje nettopp derfor ble den med tiden, som vi kan se av arkivene fra byens sykehus, et mer og mer usunt sted å leve.

Som aksjonærer var direktørene naturligvis inter­ essert i et stort overskudd og et godt utbytte, men de var også nært knyttet til den politiske eliten i Neder­ land. De var innstilt på å ta hensyn til statens politis­ ke interesser når de utformet sin politikk. Til gjen­ gjeld regnet de også med støtte fra myndighetene i tilfelle konflikt med andre makter eller med sine egne andelshavere. En annen eiendommelighet som særlig var av be­ tydning i kompaniets oppbyggingsfase, var at direk­ tørene fikk prosenter av omsetningen. Det brakte dem i en situasjon som avvek fra den tradisjonelle kjøpmannsrollen. For kjøpmannen dreide det seg om å få igjen sine utlegg så raskt som mulig med størst mulig profitt. For kompanidirektørene ble det et mål å få brakt omsetningen i været, mens profitten på kort sikt trådte i annen rekke. Med et moderne ut­ trykk ville man si at de satte virksomhetsmaksimering over profittmaksimering - en målsetning som ikke er ukjent i ledelsen av moderne storbedrifter.

Den permanente kapitalen Denne spesielle utforming av ledelsen var i virkelig­ heten resultat av et kompromiss mellom de statlige En nederlandsk kjøp­ mann med familie og tje­ ner. Malt billedteppe fra Coromandelkysten fra annen halvdel av 1600tallet. Det var sjelden at de utsendte kjøpmennene ble ledsaget av sin fami­ lie, men ikke få giftet seg med piker av portugisisk-indisk herkomst.

myndighetene og direktørene for de mange småkompaniene som sluttet seg sammen i VOC i 1602. Den gav kompaniet en betydelig styrke i de første årene. Ifølge stiftelsesbrevet var hensikten å likvidere kom­ paniet etter ti års forløp og tilbakebetale den innskut­ te kapitalen. Men med støtte fra regjeringen lyktes det direktørene å unngå likvideringen, og til tross for protester fra andelshaverne førte de en svært tilbake­ holden utbyttepolitikk. Takket være denne innkjøringsfasen, som i høy grad brøt med kjøpmennenes tradisjonelle ønske om å få pengene raskt igjen, ble kompaniet i ett henseen­ de virkelig en forløper for det moderne aksjeselska­ pet. Kapitalen ble permanent, den fikk sitt eget liv, frigjort fra de individene som eide den. Det ble også bygd opp reserver som for lang tid løste det proble-

En engelsk styrmann i Japan I året 1600 drev et nederlandsk skip inn mot kysten av den japanske øya Kyushu. Skipet til­ hørte en flåte som hadde forsøkt å nå Asia langs ruten sør for Amerika. Besetningen ble inter­ nert av de japanske myndighetene, men kaptei­ nen Jacob Quaeckerneck fikk utreisetillatelse i 1605. Med et skip som var stilt til rådighet av daimyoen i Hirado, klarte han å få kontakt med sine nederlandske venner. Styrmannen William Adams fikk aldri tilla­ telse til å forlate Japan, trolig fordi hans kunn­ skaper som navigatør og skipsbyggingsekspert var for nyttige. Om hans tilværelse i Japan vet vi nesten ingen ting. Han ser imidlertid ut til å ha funnet seg til rette under de fremmede forhol­ dene, skal vi dømme etter de få brevene som er bevart fra hans hånd. Will Adams har i våre dager vært modell for hovedpersonen i en populær roman og fjern­ synsserie, Blackthorne i „Shogun”.

met som plaget alle andre oversjøiske handelskom­ panier: kapitalmangelen. Hvor godt konsolidert kompaniet var på ethvert gitt tidspunkt, visste ikke engang direktørene. Regn­ skapet var avansert etter tidens forhold, men viser likevel store mangler sett med vår tids øyne. Aksje­ kapitalen figurerte ikke blant passiva - den figurerte overhodet ikke i regnskapet - skip og bygninger ble ikke ført som aktiva, men bare som driftsutgifter, og det europeiske og det asiatiske regnskapet ble ført atskilt fra hverandre. Men med alle mangler fungerte systemet. En aksje i VOC var et gullkantet papir gjennom nesten to århundrer. Etter de første tiårene var utbyttet sjelden under 15 prosent. En aksje kjøpt for 100 floriner i 1602 ville ha gitt en avkastning på 3600 floriner før

179

kompaniet ble likvidert i 1782. Da var aksjekapitalen til gjengjeld gått tapt.

Fotfeste på krydderøyene De første nederlandske reisene til Asia gikk til Indo­ nesia, til Java, Sumatra og krydderøyene. Før VOC ble opprettet, var målet bare å gjøre billige innkjøp av pepper, muskat og nellik. Kapteinene hadde ordre om å prøve å unngå sammenstøt med portugiserne. Etter at VOC ble opprettet, ble politikken endret i offensiv retning. I 1605 tok kompaniets folk det por­ tugisiske fortet på Amboina. Samtidig tegnet de en monopolkontrakt med den lokale befolkningen som gav dem enerett til hele øyas produksjon av krydder­ nellik. Dette var å føre krigen til Asia og ramme det spansk-portugisiske monarkiet på et svakt punkt, men det var samtidig en lovende forretning. Amboi­ na var strategisk plassert i forhold til de øvrige kryd­ derøyene Molukkene og Bandaøyene. Herredømmet over disse øyene ville sikre nederlenderne verdensmonopol på handelen med det mest kostbare krydde­ ret: nellik, muskat og muskatblomme. Kampen om herredømmet over øyene ble kostbar for kompaniet, men enda mer kostbar for øybefolk-

ningen. Fra Manila kom spanierne portugiserne til hjelp. De besatte fortet i Tidore og forsøkte å fortset­ te kampen mot nederlenderne derfra. Men også med engelskmennene, som hevdet sin frie rett til å handle på øyene uten hensyn til nederlendernes monopolkontrakter, kom VOC i konflikt. I årene 1617-20 førte de to kompaniene, det nederlandske og det engelske, en ren krig mot hverandre i Asia, mens partene forhandlet i Europa om fordelingen av kryd­ deret og samarbeidet mot det spansk-portugisiske monarkiet. Den avtalen som omsider ble sluttet, sikret engelsk­ mennene en andel i krydderhandelen, men påla dem samtidig forpliktelser som de ikke kunne oppfylle i den felles kampen mot Spania-Portugal. I 1623 gav det engelske kompaniet opp og trakk handelskonto­ rene sine bort fra krydderøyene. Men dermed var ikke monopolet sikret. Monopolkravet bygde på kontrakter som fyrster og folk mer eller mindre frivillig hadde inngått fordi de i nederlenderne så en forbundsfelle mot portugiserne. Men etter hvert som konkurrentene ble fortrengt, begynte VOC å prissette import- og eksportvarer etter eget forgodtbefinnende. Den lokale befolkning­ en reagerte ved å prøve å omgå monopolet overalt der det var mulig. Selv om nederlenderne opprett­ holdt betydelige garnisoner på Banda og Amboina og

Det nederlandske ostindiske kompaniets faktori i Hooghly i Bengal på 1600-tallet. Et faktori var et handelskontor som ble anlagt med fyrs­ tens eller de lokale myn­ dighetenes tillatelse. Det omfattet både kontorer, lagerbygninger og boli­ ger for de ansatte. Maleri av H. van Schuylenburgh.

180

Amboinamassakren I mars 1623 gav den nederlandske guvernøren på Amboina ordre om å henrette lederen av det engelske handelskontoret, ni andre engelsk­ menn, ti japanske leiesoldater og en slaveoppsynsmann. Dette skjed­ de i den korte perioden da engelskmennene og nederlenderne samar­ beidet på krydderøyene. De henrettede hadde under tortur tilstått at de hadde planer om å erobre det nederlandske fortet. To engelsk­ menn som tilstod uten å ha blitt torturert, ble benådet. Saken var og er gåtefull. Engelskmennene kan neppe ha ansett det for mulig å erorbre et godt bevæpnet og bemannet nederlandsk fort. Det var dessuten allerede sendt ordre fra det engelske hovedkontoret i Bantam om å nedlegge handelsstasjonen. På den annen side hadde den nederlandske guvernøren ingen grunn til å gå så drastisk fram om han ikke følte seg truet. Hva nå sannheten om „ Amboinamassakren ” enn var, kom den til å forbitre forholdet mellom de to landene i mange år. Under alle de tre krigene mellom nederlenderne og engelskmennene på 1600-tallet trakk den engelske propagandaen den fram som eksempel på hvor ondsinnede nederlenderne var. brutalt straffet fyrster og landsbyer som omgikk monopolkravene, ble det hvert år smuglet store meng­ der krydder til byen Makassar på Celebes.

Jan Pieterszoon Coen Den mest fremtredende blant kompaniets folk i Asia i disse årene var Jan Pieterszoon Coen. Han var En nederlandsk kjøp­ mann og hans hustru ved havnen i Batavia. Detalj fra et maleri av A. Cuyp (1620-91).

Folkelig engelsk tresnitt som viser de grusomhetene engelskmennene ble utsatt for på Amboina i 1623.

generalguvernør 1619-23 og 1627-29, men allerede som ledende kjøpmann fra 1614 hadde han hatt av­ gjørende innflytelse på kompaniets politikk. Coen var en sterk tilhenger av å gjennomføre kryddermonopolet, og han betenkte seg ikke på å bruke betydelige ressurser for å knekke den lokale motstan­ den. Det var en politikk som pekte bakover, en hard­ hendt, selvødeleggende utplyndringspolitikk. Langt mer perspektivrik var en annen av hans hovedtanker,

181

planen om å sette kompaniets ressurser inn i den interne asiatiske handelen og på denne måten vinne en fortjeneste som kunne betale for de varene som ble kjøpt inn til Europa. Tanken var for så vidt ikke ny. Portugiserne hadde gjort det samme på ruten Goa-Macao-Japan, og ne­ derlenderne oppdaget allerede på sine første reiser at det kunne svare seg å anløpe en indisk havn på vei til Indonesia og kjøpe bomullstøy for sølvet sitt, snarere enn å bringe sølvet til Indonesia. Det nye i Coens planer var formatet. Coen så for seg et Asia omspent av nederlandske skipsruter, der skipene med monsunenes rytme hentet varene der de var billigst og brakte dem til det markedet der prise­ ne var høyest. Man kunne regne med god avanse i den asiatiske handelen. Som en tommelfingerregel regnet kompaniene med at en handel som ikke gav 50 prosent avanse ikke var bryet verdt.

Nettverket I 1619 plasserte nederlenderne sitt asiatiske hoved­ kontor i Djakarta, som de omdøpte til Batavia. I årene som fulgte ble Batavias stilling befestet, og byen ble snart sentrum i et nettverk av ruter som spente om hele Asia, i langt høyere grad enn det portugisiske Goa hadde vært det. I de rapportene som hvert år ble sendt hjem fra Batavia til ,,De sytten herrene” i Nederland, kan vi se hvordan alle informasjoner ble samlet hos general­ guvernøren og hans råd i Batavia. Fra opp mot et halvt hundre handelskontorer ble det sendt en stadig strøm av innberetninger om tilbud og etterspørsel, krig og fred, om hvordan avlingene tegnet til å bli og annet som kunne få innflytelse på prisutviklingen. Hvert kontor uttalte seg om utsiktene for gode kjøp og fordelaktige salg i det kommende år. På dette informasjonsgrunnlaget ble 50-100 nederlandske skip dirigert fra Batavia mellom forskjellige asiatiske havner og handelskontorer. På Coromandelkysten kjøpte nederlenderne for rede penger - særlig for gullmynt - blomstrede bom­ ullstøyer som kunne selges på Java, Sumatra og kryd­ derøyene eller byttes mot pepper, krydder eller kine­ siske varer som ble brakt til Batavia av malayiske småbåter og kinesiske djunker. Kinesiske varer og sukker skaffet kompaniet seg også på Taiwan. Disse varene fant et godt marked i Japan, der nederlender­ ne til gjengjeld hentet gull, sølv og kobber. Når en del av gullet var kommet tilbake til Coro­ mandelkysten for å bli investert i bomullstøyer, var kretsløpet sluttet. Men det var mange andre ruter og steder der nederlenderne på en tilsvarende måte gikk inn i det asiatiske varekretsløpet: det sørøstasiatiske fastlandet, Sri Lanka, Malabarkysten, NordvestIndia, Iran og Bengal. Hvert sted hadde sine spesiali­ teter. Iran hadde silke, Nordvest-India bomullstøyer og indigo, Sri Lanka hadde kanel, Bengal de aller fineste bomullstøyene og dessuten silke, sukker og

Europeiske kjøpmenn. Indiske elfenbensstatuetterfra 1600-tallet.

salpeter. Batavia hadde kapitalen, skipene og over­ blikket. På dette grunnlaget ble VOC verdens største for­ retning på 1600-tallet. Allerede i løpet av 1630-årene nærmet man seg det punkt da overskuddet fra den asiatiske handelen kunne betale for innkjøpene til det europeiske markedet. Gjennom århundrer hadde Europa måttet betale nesten hele sin import fra Asia med sølv eller gull. Nederlenderne hadde omsider En kvinne veksler penger hos den profesjo­ nelle pengeveksleren. In­ disk miniatyr fra 1700tallet.

182_____________ Europeerne i Asia

funnet en ny eksport: service-ytelser i form av handel og skipsfart.

Gull og sølv i den asiatiske handelen For oppbyggingen av dette asiatiske handelsnettverket ble kontakten med Japan av avgjørende betyd­ ning. Japan var nemlig så å si det eneste landet i Asia som eksporterte edle og halvedle metaller, gull, sølv og kobber. Utmvntet eller i barrer var disse metalle­ ne uunnværlige i den asiatiske handelen. Mange ste­ der lot varer seg bare kjøpe for rede penger. Dette umettelige behovet for edelmetaller i den asiatiske handelen gjenspeiler en grunnleggende for­ skjell mellom den asiatiske og den europeiske økono­ mien. Den asiatiske økonomien hadde sin styrke i

Hva som skjedde med de store mengder av gull og sølv som ble brakt til Asia gjennom århundrene, vet vi i virkeligheten ikke. De ser ikke ut til å ha forårsa­ ket en inflasjon, som 1500-tallets prisrevolusjon i Europa. En stor del av edelmetallet må ha forsvunnet raskt ut av omsetningen for å bli lagt i små og store ,,sikkerhetsdepoter”, fra fyrstenes skattkamre til de få smykker og nedgravde mynter som utgjorde bondefamiliens siste reserve i en usikker verden. Til dette kom enda et forhold. Det er ikke tvil om at flere og flere økonomiske transaksjoner, kjøp og salg og skattebetaling, avlønning av stormenn såvel som av soldater og dagleiere, foregikk med rede penger. Dette må ha krevd en stadig større mengde sirkulerende mynt, men det må også ha grepet dypt inn i sosiale og politiske forhold. Hvor viktig dette var, lar seg ikke avgjøre med den viten vi til nå har

Brev fra nayaken av Tanjore til Christian IV av Danmark-Norge, skrevet på en tynt uthamret gullplate og da­ tert 2. april 1621.

Maorier i angrep mot ne­ derlandske skip utenfor kysten av New Zealand. 11642—43 gjennomførte nederlandske skip under ledelse av Abel Tasman en oppdagelsesreise som for første gang førte eu­ ropeerne til New Zea­ land, Tasmania og Fijiøyene. Oppdagelsesreise­ ne ble stanset av kompa­ niets ledelse, som mente det var pengesløseri.

produksjonen, ikke i etterspørselen. Produsentene av varer som krydder, bomullstøyer, silke eller far­ gestoffer omstilte seg lett til den europeiske et­ terspørselen. Men omstillingen ble ikke fulgt av et tilsvarende behov for europeiske varer. Enkelte europeiske produkter lot seg selge i beskjedent om­ fang: fint ullklede til elefantdekkener, middelhavskoraller og forskjellige småting, speil og brennevin, noen ganger bly, jern og tinn i mindre mengder. Men i det store og hele var det europeerne som ønsket asiatiske varer, ikke omvendt. Bare edelmetaller var alltid velkomne.

om asiatisk økonomisk historie. Men kanskje var transporten av edle metaller den mest dyptgående europeiske påvirkningen av de asiatiske samfunnene i disse århundrene, fordi den grep inn i balansen mellom forskjellige regioner og sosiale grupper.

VOC mot Estado Generalguvernøren og hans råd i Batavia holdt seg ikke til rene forretninger. Selv om de aldri glemte at deres hovedoppgave var å skaffe profitt, hadde de ikke noe imot å skaffe denne profitten ved hjelp av kanoner og soldater hvis utsikten til fortjeneste var god og risikoen ikke avskrekkende. Denne offensive politikken lar seg for en del for­ klare som en følge av den langvarige striden med Estado da India. Portugiserne så fra første stund på nederlendernes tilstedeværelse som et brudd på sine monopolrettigheter og angrep dem der de kunne. Nederlenderne på sin side nøyde seg ikke med å forsvare seg. Så lenge personalunionen mellom Spa­ nia og Portugal bestod, var ethvert tap for portugisisk India også et tap for den spanske kongen. Den nederlandske offensiven nådde toppen i 1630-årene. Mens det vestindiske kompaniet tok den portugisiske kolonien Brasil, blokkerte nederlandske skip år etter år de viktigste portugisiske havnene i Asia og kapret portugisiske skip og skip som seilte under portugisisk beskyttelse. Etter at personalunionen var oppløst, ble det i 1641 sluttet våpenstillstand mellom Nederland og Portugal. Men samme år, før våpenstillstanden var kjent i Asia, tok nederlenderne Malakka. Våpenstill­ standen bremset de direkte konfrontasjonene mel­ lom Nederland og Portugal for noen år, men neder-

183

lenderne benyttet anledningen til å trenge inn i områ­ der som portugiserne hadde betraktet som sin inter­ essesfære: Sri Lanka og Malabarkysten. Da krigen ble gjenopptatt i 1652, fordrev VOC på få år portugi­ serne helt fra Sri Lanka. I 1663, kort etter at krigen

To nederlandske kjøp­ menn. Indisk billedteppe fra 1600-tallet. Stolen har tydeligvis vært et uvant møbel for den indiske kunstneren.

offisielt var avsluttet, erobret de portugisernes gamle forbundsfelle, bystaten Cochin på Malabarkysten. Nederlendernes mål var å utvide kryddermonopolet sitt til også å omfatte kanel og pepper.

Monopolpolitikken Ønsket om å tilføye portugiserne mest mulig skade lot seg forene med kompaniledelsens langsiktige økonomiske mål, særlig med ønsket om å oppnå et fullkomment monopol på viktige varer, først og fremst krydder. Mest krefter brukte nederlenderne for å nå dette målet på krydderøyene. Etter et hensynsløst felttog i 1621 hadde Jan Pieterszoon Coen brakt Amboina og Bandaøyene fullstendig under nederlandsk kontroll. På Molukkene hadde de flere befestede steder, men de kunne ikke stanse smughandelen med malayiske skip til Makassar. For å få ram på denne smughandelen prøvde ne­ derlenderne å begrense produksjonen av krydder til områder de hadde under kontroll. Fra 1636 ble den

såkalte ,,utryddelsespolitikken” innledet, og fra 1649 ble den systematisert. Det ble sendt ut årlige væpne­ de ekspedisjoner som hadde til oppgave å finne fram til uautoriserte nelliktrær og la dem felle. På denne bakgrunn er det ikke merkelig at det var islam og ikke kristendommen som hadde fremgang på øyene i denne perioden, og at det var en religiøs leder som førte an da befolkningen i 1650-55 gikk til opprør mot nederlenderne. Men opprøret ble slått ned. Religionen fikk befolkningen lov å beholde, men ikke krydderet. Sultanen av Ternate måtte anerkjenne kompaniets overhøyhet. Selv etter dette nederlaget fortsatte smuglingen. Først etter at spanierne hadde oppgitt sin festning i Tidore i 1663 og Makassar hadde stilt seg under nederlandsk ,,beskyttelse” i 1668, hadde nederlen­ derne full kontroll over handelen med muskat og nellik. De kunne diktere kjøps- og salgsprisen på det

Nederlandske og portu­ gisiske skip i kamp uten­ for Goa i 1639. Neder­ landsk maleri fra midten av 1600-tallet.

Det gamle Goa, portugi­ sernes hovedby i Asia, lå ved Mandovi-elva, om­ kring 20 kilometer fra kysten. Kart fra ca. 1600.

184 Europeerne i Asia

fine krydderet. Men det er tvilsomt om seieren var omkostningene verdt. Det kostet å erobre og opp­ rettholde monopolet, og det bandt kompaniets res­ surser på et tidspunkt da krydderets relative betyd­ ning i den asiatiske handelen var fallende.

Det engelske kompaniet, East India Company

Europeiske handelskon­ torer på India-kysten på 1700-tallet.

Engelske skip ankom­ mer til Fort Saint George i Madras. 11639fikk engelskmennene tillatel­ se av den lokale nayaken (fyrsten) til å bygge en festning ved fiskerleiet Madraspatam på Co­ romandelkysten. Om­ kring Fort Saint George oppstod byen Madras, som under engelsk styre ble den viktigste havne­ byen på den indiske øst­ kysten.

Det engelske ostindiakompaniet, East India Compa­ ny, ble stiftet allerede i år 1600 og var altså nesten to år eldre enn VOC. Men det fikk en mye langsomme­ re start. I første halvdel av 1600-tallet sendte det gjennomsnittlig ut fem-seks skip om året til Asia. I 1650-årene kom gjennomsnittet opp på 10 skip om året, i århundrets siste tiår var det på 15. I motsetning til hva tilfellet var i Nederland, lyktes det ikke fra første stund å konsolidere kompaniet og gjøre kapitalen permanent. Med mellomrom ble kompaniet likvidert og kapitalen tilbakebetalt til an­ delshaverne. Deretter ble det tegnet ny kapital. Men i praksis ble kontinuiteten bevart, ikke bare i kraft av privilegiebrevet, men også fordi lederkretsen og per­ sonalet fortsatte i hvert nytt partnerskap. Kapital­ mangel var imidlertid et tilbakevendende problem helt til 1660. Ikke desto mindre lyktes det engelskmennene å knytte en rekke viktige handelskontakter i denne perioden. Etter 1623 hadde nederlenderne klart tatt føringen i Sørøst-Asia. Engelskmennene opprett­ holdt handelskontorer på Sumatra og i Bantam, men de konsentrerte seg mer og mer om Vest-Asia og India. Hovedkontoret deres ble plassert i den viktige handelsbyen Surat i Stormogulriket. I tillegg kom kontorer i Bengal og på Coromandelkysten, fra 1640 med hovedsete i Madras, der engelskmennene av den lokale fyrsten hadde fått lov til å oppføre et fort. Selv om det engelske kompaniet i enda høyere grad enn det nederlandske prinsipielt var en forret-

handernagore^-, Serampore

Basseii oBimlipatam

Bombay4cto

•Masulipatam Pulicat J the puolic, th*» flit ha* removeA from her for mer houfe, in Eaft. ftreet, to, Duke-ftreet, next door to Captain Bartfett’*, whcre flie irtends to aontinue ber School, fot teaching yonng iadiea

B

Fngliflf & Needle Work: Likewife, (he would wtfli to informchem that, (be hat a proper matter who attend* totnAruft tbem in Writing, Arithmetic, Ste, Thofe who pfraft taintruft her, may depend upon the UtæoA CXWtéon teing uføi to gire fofrifråio*,

fjernere bestemmelsessted. Den nederlandske kolo­ nien Curacao tjente først og fremst som opplagsplass for slaver som siden ble reeksportert, ikke minst til de spanske koloniene. Øya selv, som var nokså ufruktbar, hadde på slutten av 1600-tallet en slavebestand i jordbruket på bare 600. Men i „varehuset” kunne det være 3000 slaver på lager til øyeblikkelig levering. Før eller siden nådde de overlevende fram til den plantasjen som skulle bli deres hjem og arbeidsplass. I de første årene etter ankomsten var det mange som bukket under. Klimaet var riktignok etter europeiske begreper behageligere enn det vestafrikanske, men de nyankomne slavene ble ofte ofre for sykdommer i luftveiene, sannsynligvis forkjølelse eller influensa som utviklet seg til lungebetennelse. At det var vanskelig eller umulig å finne noen å

Hus til salgs, 162 slaver til salgs, og fru French meddeler at hennes skole for unge piker er flyttet til en ny adresse. Et gan­ ske alminnelig klipp fra „Jamaica Gazette” i 1788. Salg av slaver var en forretning som andre.

Stempler til brennemerking av slaver.

232

Skarpretterøkser fra de danske vestindiske øyer.

Over til høyre: Pisk og halsjern fra de danske vestindiske øyer. Halsjernet ble brukt på særlig gjenstridige slaver. Krokene hindret dem under flukt.

snakke med må også ha gjort de første årene til en vond opplevelse. Selv når slavene kom fra samme utskipningshavn, var det ikke sikkert at de snakket samme språk. Vest-Afrika var preget av et mangfold av språk og dialekter som ofte stod hverandre svært fjernt. Det var da også bare enkelte afrikanske brok­ ker som overlevde i slavesamfunnenes språk. Det normale kommunikasjonsmidlet ble de nye herrenes språk. Med tiden falt tilværelsen inn i stabile, om enn ikke behagelige rammer. En fornuftig slaveeier sørget for tålelige materielle vilkår for sine slaver: solide hytter og rikelige måltider og maisgrøt, bønner og saltet billig fisk. Det var dessuten vanlig at hver slave eller slavefamilie fikk en liten jordflekk, en ,,provisjonslott”, der de kunne arbeide lørdag og søndag med å dyrke friske varer til eget behov. Det var heller ikke uvanlig at slaveeieren skaffet dem høns eller griser.

Slavekultur På denne måten oppstod det i Vestindia og på det amerikanske fastlandet en ny form for bebyggelse: slavelandsbyen nær hovedbygningen på plantasjen En svart „ dronning ” og hennes følge. Brasiliansk akvarell fra slutten av 1700-tallet. I former som europeerne sjelden så eller forstod, ble afri­ kanske kulturelementer, ikke minst musikk og dans, bevart blant sla­ vene.

gjerne anbrakt på lesiden, så de hvite ikke skulle bli sjenert av lukten. Det kunne være småklynger av hus, men det kunne også være anselige landsbyer med flere hundre innbyggere. Hva som foregikk i slavelandsbyen, vet vi bare lite om, og enda mindre vet vi om hva som rørte seg i hodet på slaven. Det finnes ingen historiske kilder som gir oss direkte kunnskap om hvordan han eller hun opplevde de veldige omveltningene, tapet av friheten, reisen, tilværelsen som slave under fremme­ de forhold. De hvites iakttagelser er preget av for­ dommer og avstand, men ufrivillig røper de noen ganger avslørende detaljer. Når de svarte slavene ble beskyldt for å være dovne, tyvaktige og sleipe, tyder det på at de ikke har vært helt knekt og ikke så dumme likevel. Det ville vært forbausende om slaven skulle ha vist større respekt for herrens eiendomsrett eller ha lyst til å arbeide hardere enn det som var nødvendig for å unngå straff. De hvite uttalte seg ofte forarget om slavenes sek­ sualmoral, noe som i betraktning av omstendighetene må vurderes som ekstremt hykleri. Sannheten ser ut til å ha vært at slavene, der det overhodet var mulig, etablerte et familieliv basert på monogami. Sannsyn­ ligheten taler for at det var de nære familiebåndene som overhodet gjorde det mulig å klare tilværelsen som ufri. Slaveeierne, eller i hvert fall de klokeste av dem, visste dette og støttet det. Det forhindret imid­ lertid ikke at gravide og ammende kvinner ble sendt ut for å arbeide på jorda. Det var ikke mange dagers svangerskapspermisjon som ble innvilget, og småbarnsdødeligheten var uhyggelig stor. Vi finner motstridende beskrivelser av slavenes tilværelse på plantasjene. Noen ganger klinger det som landlig idyll: syngende arbeidere på markene fra mandag til fredag, småarbeid hjemme på ,,husmanns­ plassen” på lørdag og gjestebud og litt drikking på søndag. Vi hører også om festlige aftener med sang og dans rundt bålet i plantasjelandsbyen. Det er ikke umulig at tilværelsen i noen tilfeller har fortonet seg slik. Menneskets evne til å tilpasse seg elendigheten er forbløffende. Men beretninger om flukt, om sammensvergelser og oppstander taler et

Slaveopprøret på Saint John 1733-34 Koloniseringen av Saint John begynte i 1718, og i 1733 hadde kolonien en befolkning på 208 hvite og 1087 negerslaver, fordelt på 109 plan­ tasjer. Den militære garnisonen på øya bestod av seks soldater, en korporal og en løytnant. De danske myndighetene betraktet situasjonen som foruroligende. Mange plantasjer hadde ik­ ke engang en hvit oppsynsmann, og blant slave­ ne var det mange nyankomne fra den vestafrikanske Akwamu-stammen, som med rette ble fryktet på grunn av sin opprørstrang. Opprøret brøt løs i november 1733. Den lille garnisonen ble overmannet, bare en soldat som i all hast gjemte seg under køyen, reddet livet og kom seg over til Saint Thomas, der han alar­ merte guvernøren. Opprøret var etter alt å dømme omhyggelig planlagt. Da rebellene sig­ naliserte med kanonskudd at garnisonen var falt, gikk slaver til angrep på de hvite og på plantasjebygningene overalt på øya. Opprøret bredte seg imidlertid ikke til Saint Thomas, slik man hadde fryktet. Derfra klarte man å unnset­ te en del av de hvite, som hadde søkt tilflukt på et nes. Men først etter nesten et halvt år og bare med militær assistanse fra franskmennene på Martinique var det mulig å gjenerobre øya fra opprørerne. I 1739 hadde Saint John en befolkning på 208 hvite og 1414 negerslaver fordelt på 101 plantasjer. annet språk. Selv om straffene var drastiske, pryl og lemlestelse, forekom små og store slaveoppstander hyppig. Det var en mulighet som den hvite befolk­ ningen i slavekoloniene alltid hadde grunn til å frykte.

Slavemisjon Overfor slavenes religiøse behov var det forskjellige holdninger blant katolikker og protestanter. Katolik­ kene regnet det vanligvis som sin plikt å redde slave­ nes sjel, selv om de hadde mistet alt annet. Blant protestantene var holdningen mindre kristelig. Fak­ tisk ser det ut til at de protestantiske plantasje-eierne bare med ubehag har forestilt seg muligheten av å møte slavene sine igjen i det hinsidige, for ikke å si i kirken om søndagen. På Jamaica påla en lov av 1675 slaveeierne å sørge for at slavene deres mottok dåpen. Men den ble stort sett ignorert - tilsynelatende ut fra den misforståtte juridiske betraktning at en kristen ikke kunne være slave, og at dåpen derfor gjorde slaven fri. Påbudet

ble gjentatt i en engelsk kongelig resolusjon av 1685, samtidig med at det ble fastslått at slavene ikke med dåpen fikk frihet for seg selv eller for barna. Først da ble det mer vanlig å la slavene døpe. De danske og nederlandske kolonistene viste ikke større iver enn engelskmennene for å utbre kristen­ dommen. På de danske øyene kom misjonsarbeidet først i gang med den frivillige Herrnhutermisjonen fra 1732. Kalvinistiske nederlandske teologer for­ mante sine landsmenn blant slavehandlerne om ikke å selge sine varer til katolske kolonier: Det innebar en risiko for at slavene skulle bli lært opp i den papistiske tro. Men dette ble ikke fulgt opp av noe forsøk på å utbre den rette lære, og synspunktet vant ikke gjenklang blant de nederlandske slavehandler­ ne. De forholdt seg tvert om særdeles tolerante i religiøse spørsmål. En av de store leverandørene til de spanske koloniene forpliktet seg til og med i kon­ trakten til å sende katolske misjonærer til Afrika for egen regning, slik at slavene allerede før de ble utski­ pet kunne bli belært om kristendommen i dens ka­ tolske form. I et omfang vi ikke kjenner, må slavene ha brakt tradisjonelle afrikanske religiøse forestillinger med seg til den nye verden. Men som det gikk med språ­ ket, slik gikk det også med religionen. Formen som seiret, var herrenes. Med tiden ble den kristne tro til tross for herrenes lunkne holdning en sterk og leven­ de del av slavenes kultur.

_______ 233 Slavehandel og slaveri

Rasisme og lovgivning At rasen skulle komme til å utgjøre en sosial bar­ riere, var ikke umiddelbart innlysende. Det finnes og fantes mange flerrasesamfunn, der grensene mellom På 1600- og 1700-tallet ble det mote blant for­ nemme europeere å hol­ de negergutter som pa­ sjer eller tjenere. De var et statsussymbol, som papegøyer og andre eksotiske ting.

234 Slavehandel og slaveri

Etter hvert som tallet på negerslaver økte, ble holdningen endret. Det avgjørende vendepunktet kom i Virginia i 1691, da den lovgivende forsamling­ en vedtok en lov mot blandede ekteskap og mot kjønnslig samkvem mellom rasene. Loven rettet seg imidlertid først og fremst mot forbindelser mellom hvite kvinner og negre. Hvis en hvit kvinne fødte et mulattbarn, ble hun idømt en betydelig bot, og bar­ net skulle være ufritt de første 30 år av sitt liv. Loven sa ikke noe om negerkvinner som fikk et mulattbarn med en hvit mann. Det var allerede fastlagt at slike barn var slaver for livet og tilhørte morens eier. Også på andre måter prøvde Virginias lovgivende forsamling å bruke fargen som det klare skillet mel­ lom herre og undertrykt. Det ble forbudt å frigi en slave, med mindre man også betalte for hans reise ut av kolonien. På denne måten skulle antallet frie svar­ te holdes så lavt som mulig. De få som fantes, ble behandlet som annenklasses borgere. De hadde ikke stemmerett, de kunne ikke velges til noe embete, og de kunne ikke vitne i en rettssak. I en lov av 1705 fikk eierne tillatelse til å lemleste oppsetsige slaver. Samtidig ble det fastslått at en slave ikke kunne eie hester, kveg eller griser, og at

Brasiliansk neger med tropefugl, malt av Nicolas Antoine Tauney (1755—1830). Kunstne­ ren har heller villet male en edel villmann enn en svart slave.

Til høyre: Slaver som arbeider med forskjellige faser i tobakksproduksjon en. Fransk stikk fra 1700tallet.

1 slutten av 1700-tallet reiste flere og flere stem­ mer seg mot negerhande­ len og negerslaveriet. Motstanderne av slave­ riet søkte medpropagandatrykk som dette å reise en politisk stemning mot den umenneskelige trafikken.

rasene er flytende og kan overskrides. I de spanske og portugisiske koloniene kom hudfargen da heller ikke til å danne et så dypt skille som i de nordvest­ europeiske koloniene. Det var status knyttet til den hvite fargen. Men det var ikke et enten-eller: enten hvit og dermed medlem av den herskende klassen eller farget og dermed slave eller annenrangs borger. Det var snarere en glidende skala: jo hvitere, jo finere, men en stor formue oppveide lett en mørk hudfarge. I utgangspunktet ser situasjonen i de nordvest­ europeiske koloniene ut til å ha vært en tilsvarende. Vi kan følge utviklingen i Virginia, der det bare var få negerslaver i første halvdel av 1600-tallet, og der de etniske motsetningene først og fremst gikk mellom indianerne og europeerne. I denne perioden forekom det ekteskap mellom negre og hvite; i ett tilfelle vet vi at en sakfører giftet seg med en mulattkvinne. hvis slaver allerede eide slike dyr, skulle de konfiske­ res til fordel for de hvites fattigkasse. Dette var en undertrykkelse av negrene. Men det var også en mekanisme som knyttet de fattige hvite til systemet.

Hvordan forstå? I løpet av 1600- og 1700-tallet ble 8-10 millioner mennesker tvangsflyttet fra Afrika til Amerika. De og deres etterkommere ble holdt i slaveri, og et ukjent, men sikkert mye større antall mennesker ble direkte og indirekte berørt av den voldsbruken som måtte til for å skaffe slaver til veie. Det var afrikans­ ke høvdinger, konger og kjøpmenn som sikret rikeli-

ge forsyninger av mennesker til salg i eksporthavnene. Det var kristne kjøpmenn som organiserte hande­ len og transporten fra Europa, og det var kristne plantasje-eiere som kjøpte slavene og satte dem i arbeid. Hvordan skal vi forstå en så gigantisk organi­ sering av umenneskelighet? En mulighet er å oversette handlingene til økono­ miske begreper. Det dreide seg om arbeidskraft. Ar­ beidskraften var billig i Afrika, dyr i Amerika. Der var ikke noe befolkningspress i Europa som svarte til det amerikanske behovet. Fram til slutten av 1700tallet var de aller fleste utvandrerne fra den gamle til den nye verden ufrivillige utvandrere fra Afrika. Derfor kunne alle parter - unntatt slaven - gjøre en god forretning. Det kunne lønne seg for den afri­ kanske herren å „produsere” slaven, å gjøre ham til fange og bringe ham til markedet. Det kunne lønne seg for den europeiske kjøpmannen å kjøpe slavene i Afrika, transportere dem over Atlanterhavet og selge dem i Amerika. Det kunne lønne seg for slaveeieren å kjøpe slavene og sette dem i arbeid. Alternativene - indianerslaveri eller europeisk bunden arbeidskraft („servinger”) var mindre lønnsomme, slaver fra Afri­ ka var den mest økonomiske løsningen for en tid.

Samvittighetsspørsmålet spilte ingen rolle, kanskje fordi slaveriet allerede bestod som institusjon, og fordi slaveeieren aldri gjorde mennesker til slaver. De var jo allerede i privat eie når han kjøpte dem. Sett ut fra den europeiske økonomien betydde handelen med slaver og plantasjeslaveriet enda mer. Det var et tillegg til de tilgjengelige ressursene som var langt mer verdt enn Moctezumas gull eller alt sølvet fra Potosf. Afrikanerne ble flyttet fra en øko­ nomi der arbeidet deres nesten utelukkende gikk til produksjon av livsnødvendige varer, og der de sann­ synligvis hadde mye fritid. De ble stilt til rådighet for en økonomi der de i prinsippet arbeidet uavbrutt, ikke for sine egne behov, men for markedet. Uttrykt i økonomiske begreper er slavehandelen og plantasjeslaveriet ikke vanskelig å forstå. Det var økonomisk rasjonelle operasjoner. Som menneskelig problem er plantasjeslaveriet kanskje heller ikke så vanskelig å forstå. Det var bare en annen form i det mangfold av ufrihet som fantes i alle samfunn. Det nye var systematiseringen og formatet, som gjorde den transatlantiske menneskehandelen og plantasjeslaveriet til en av de avgjørende faktorene i den moderne verdens utvikling.

_______ 235 Slavehandel og slaveri

En vestindisk eller brasi­ liansk plantasje med slavekvarter og andre byg­ ninger. Maleri av Frans Post, ca. 1660.

Kolonisamfunn

Indian.ere bruker bren­ nende piler under angre­ pet på en fiendtlig lands­ by. Stikk av Theodore de Bry etter forelegg av Jacques Le Moyne de Morgues.

Den europeiske koloniseringen i frem­ mede verdensdeler i århundrene etter oppdagelsene var en sammensatt og ofte tilfeldig prosess. Den var ikke styrt av overordnede europeiske interesser. Man kan ikke med noen rett hevde at Europa var overbefolket. Tvert imot taler sannsynligheten for at folketallet i de fleste europeiske land stagnerte eller falt på 1600-tallet. Man kan heller ikke med noen rett hevde at kolonise­ ringen bygde på en samlet plan eller en visjon om den hvite rases utbredelse over jorden.

De enkelte koloniene ble til under inntrykk av skiftende konjunkturer og muligheter. Midlene var til stede i Europas materielle kultur: skipene, kredittmulighetene, verktøy og våpen av jern og stål. Viljen kom der håpet fantes om en hurtig økonomisk ge­ vinst, eller når noen ønsket å bygge opp noe eller skape et samfunn som var bedre enn det gamle. Utvandringen fra 1500-tallet til 1700-tallet hadde heller ikke slike dimensjoner som den skulle få på 1800-tallet. Men det var likevel tusener, etter hvert titusener, som hvert eneste år forlot en europeisk havn mot oversjøiske mål for aldri å vende tilbake. Hvor tilfeldig og konjunkturbestemt utvandringen enn var, har den satt sine spor i den verden vi kjen­ ner. Minst gjelder det Asia, der den lokale ar­ beidskraften i denne perioden alltid var i stand til å tilfredsstille den europeiske etterspørselen, og bare svært lite i Afrika, der kystklimaet og sykdoms­ mønstret de fleste steder gav god beskyttelse mot europeisk inntrengning. Bare i den aller sørligste de­ len oppstod det en europeisk bosetningskoloni. For det amerikanske kontinentet ble århundrene etter oppdagelsene avgjørende. Så sent som på mid­ ten av 1700-tallet behersket indianerne størstedelen av Nord-Amerika. Også i Sør-Amerika hadde mange indianersamfunn bevart sin uavhengighet i passe av­ stand fra de spanske og portugisiske bosetningskolo ­ niene. Men kontinentets skjebne var beseglet. Et første teknologisk nederlag rammet indianerimperiene i Mexico og Peru da de målte sine våpen av stein mot europeernes våpen av stål på 1500-tallet. Det andre teknologiske nederlaget var mindre dra­ matisk, men ikke mindre ubønnhørlig i sine virkning-

Vern av sedeligheten En tysk offiser som besøkte Batavia i neder­ landsk tjeneste, gir i sin reiseskildring uten kommentarer et inntrykk av de straffene som truet homoseksuelle: „ Den 13. juli (1644) ble et medlem a v det ostindiske rådet, N.N. fra Amsterdam, som stod høyest i rang nest etter generalguvernøren, hengt ved sin hals til han døde og kastetpå bålet, fordi han hadde hatt kjønnslig omgang med forskjellige mannspersoner. Ogfordihan under tortur hadde angitt noen andre, som også hadde begått denne skjendige handlingen, ble det fo­ retatt en grundig etterforskning, og allerede samme dag ble ovennevnte N.N.s hedenske tje­ nere kastet i vannet og druknet. Den 16. ds. ble også en korporal druknet, fordi han hadde hatt sodomittisk omgang med ovennevnte N.N. ” er for indianersamfunnene. Det var møtet mellom de nordamerikanske indianernes økonomi, som baserte seg på svedjebruk og jakt, og kolonistenes intensive jordbruk og kontakt med verdensmarkedet. På 1700-tallet opplevde de nordamerikanske kolo­ niene en befolkningsvekst av uhørte dimensjoner, omtrent en tidobling fra ca. 200 000 til ca. to millio­ ner mellom 1700 og 1780. Europeisk teknikk mu­ liggjorde en befolkningsvekst som var utenkelig på grunnlag av den indianske teknologien. Enten viljen var god eller ond, var det oppstått en demografisk situasjon som ubønnhørlig tvang indianersamfunne­ ne på defensiven. Det var bare sjelden at kolonisamfunnene ble planlagt som samfunn, de var tenkt som filialer og vedheng til moderlandene. Selv som filialer og ved­ heng kunne de ikke unngå å ha økonomiske og kultu­ relle tilbakevirkninger i Europa, men etter hvert som tiden gikk, ble de noe annet og mer. Det ble de engelske koloniene i Nord-Amerika som først mod­ net til hele samfunn. Da perioden gikk mot slutten, ved midten av 1700-tallet, var de i ferd med å legge sin kolonistatus bak seg for å innta en selvstendig plass i det vestlige statssamfunnet og den vestlige kulturen.

Den glemte utvandringen Det nederlandske ostindiske kompaniet registrerte gjennom hele sin historie omhyggelig alle avganger og ankomster av skip til og fra Asia, med angivelse av hvor mange personer som var ombord i hvert skip. Mellom 1602 og 1795 ble det sendt 4700 skip fra Nederlandene til Asia, men bare 3300 vendte hjem igjen. Det ville imidlertid være galt å tro at de rester­ ende 1400 skipene hadde forlist på ut- eller hjemrei­

sen. Mindre enn hver 20. reise endte i forlis, men mange nederlandske skip ble i Asia og gjorde tjenes­ te der i en årrekke, helt til de var slitt ut. De nederlandske registrene viser også hvor mange mennesker som gjennom de nesten 200 årene reiste til Asia i nederlandsk tjeneste og hvor mange som vendte hjem igjen. Over hele perioden reiste opp mot en million ut, mens det neppe var mer enn 340 000 som så Europa igjen. I gjennomsnitt reiste 5000 ut hvert år, mens 1700 vendte hjem igjen, en netto utvandring på 3300. Utreisene fordelte seg ikke jevnt over perioden, men økte stadig. I begynnelsen av 1600-tallet reiste 2000-3000 personer ut hvert år, mot slutten av år­ hundret ca. 5000. Etter 1720 var det sjelden under 8000-9000 utreiser hvert år. Men den andelen som ikke vendte tilbake, var uforandret. Av tre som reiste ut, vendte bare én hjem igjen. Bare takket være de store nederlandske kompaniregistrene kjenner vi disse tallene. Det er ikke mulig å utarbeide en tilsvarende statistikk over den skjulte utvandringen på skipene til de andre ostindiske kom­ paniene og på slaveskipene til Afrika. Det er ingen grunn til å tro at kvoten av dem som vendte hjem igjen i disse tilfellene var særlig mye høyere enn den nederlandske. Etter all sannsynlighet var den glemte utvandringen til Asia og Afrika større enn utvand­ ringen til Amerika. Dette er bemerkelsesverdig av mer enn én grunn. Når vi snakker om utvandring, tenker vi vanligvis på nybyggere som drar ut for å stifte familie og skape et nytt samfunn. Men vi glemmer lett de ufrivillige ut­ vandrerne, de afrikanske slavene og de europeiske straffangene. Og spesielt glemmer vi lett at eldre tiders utvandring bare sjelden var en bevegelse til noe, den var som oftest en bevegelse bort fra noe. De formuende og de fornemme kunne drømme om rik­ dom og makt i de fremmede verdensdelene, det store flertallet håpet å få mat hver dag.

__________ 237 Kolonisamfunn

En ostindiafarer. Stikk fra ca. 1700. Pipen, pa­ pegøyen og den velfylte kisten forteller om de opplevelsene og den be­ lønningen den heldige kunne vente seg. Men av ti som drog ut, kom bare tre hjem igjen.

I Hopewell Village i Pennsylvania finnes det ennå noen bevarte bygninger fra kolonitiden (1700-tallet).

238 Kolonisamfunn

Bosetting i Asia

En nederlandsk sjømann som fester i en havnekneipe. Sjøfolk som var på langfart i årevis stod i en viss forstand utenfor samfunnet. Det var de færreste som oppnådde å få et vanlig familieliv.

Det kunne by på problemer å skaffe mannskap til ostindiaskipene. Hyringsagentene i Amsterdam, Lis­ boa og London kunne bruke nokså hardhendte meto­ der. Men de fleste kom frivillig. Vi vet at det neder­ landske kompaniet rekrutterte folk fra hele NordEuropa, sjøfolk og soldater som selv meldte seg til tjeneste, kanskje i håp om å gjøre karriere, kanskje av eventyrlyst eller bare for å komme seg vekk. Kan­ skje mente de at det var bedre å bli sjømann og være sikker på å få mat hver dag enn å sulte på landjorda. De kjente nok ikke overlevelsesstatistikken. I alle fall meldte de seg. Uten dette rekrutteringsgrunnla­ get av rotløse, desperate, eventyrlystne, men kanskje først og fremst sultne unge menn, hadde det ikke vært mulig å opprettholde forbindelsen mellom Europa og de oversjøiske områdene.

En svenske i Angola Kildene gir oss sjelden muligheter til å lære å kjenne de fattiges vilkår. Men de gir oss ofte små glimt av de skjebnene som til sammen skapte historien. Senatsprotokollen i Luanda (Angola) registrerte dem som ble deportert til byen for forbrytelser andre steder. 11715 finner vi føl­ gende innførsel i protokollen: „ Christovåo A bram, svensk a v nasjon, tidligere tjener hos oversersjant Sebastiåo de Brito Bacellar, ungkar, omkring tjue år gammel, middels høy, smalt ansikt, blå øyne, uten skjegg, håret på hans hode svært lyst og kortklipt. Forvist for livstid til kongeriket Angola med halslenke og brennemerket med bokstaven P. Denne del av dommen er utført, likeledes den kakstrykning (pisking) som han ble dømt til. Hans forbrytelse var å være tyv. . . Han ankom 9. februar 1715. ”

Fra en demografisk synsvinkel var de personene som ble i Asia et nesten rent tap. Det dreide seg nesten utelukkende om menn. Det kunne skje at høye em­ betsmenn i tjeneste hos den portugisiske regjeringen eller et av kompaniene tok med seg sin kone. Det hendte også at en pike snek seg om bord forkledt som sjømann og først ble oppdaget når skipet var i rom sjø. Portugiserne forsøkte dessuten å sende foreld­ reløse piker til Goa. Men alt i alt var utvandringen av europeiske kvinner for ubetydelig til at den kunne danne grunnlag for europeiske bosetningskolonier. Derimot inngikk portugiserne ofte ekteskap med lokale kvinner. Forutsatt at de var kristne, ble dette betraktet som sosialt akseptabelt. Etterkommerne av slike blandede ekteskap, som senere ble betegnet som eurasiere, fikk i teorien fulle borgerrettigheter. Men i praksis var det svært vanskelig for dem å gjøre karriere i regjeringens tjeneste; til alle høyere stilling­ er hadde portugisisk fødte fortrinnsrett. Derimot gjorde eurasierne seg ofte gjeldende som kjøpmenn, ikke bare i de portugisiske byene i Asia, men overalt i asiatiske havner, der det daglige handelsspråket de fleste stedene på 1500- og 1600-tallet var et slags ,,kreolportugisisk”. Eurasiske piker giftet seg ofte med portugisere eller nederlendere. Det nederlandske kompaniet oppmuntret også si­ ne ansatte soldater og sjøfolk til å gifte seg med lokale kvinner i håp om å skape en fast bosatt, lojal gruppe av frie borgere. Men forsøket mislyktes i det store og hele, kanskje særlig fordi kompaniet insister­ te på at pikene ikke bare skulle tilhøre den reformer­ te tro, men at de også skulle være av god familie. Bare i ytterste nød kunne en asiatisk pike av god familie tenkes å bli giftet bort til en nederlandsk sjømann eller soldat. Derimot giftet en del kjøpmenn i det nederlandske kompaniets tjeneste seg med kvinner av indo-portugisisk herkomst. Dette satte sitt preg på de små ne­ derlandske enklavene, privatlivets kultur ble ikke ne­ derlandsk, men eurasisk. Det daglige omgangsspråket i hjemmet var portugisisk, men kvinnenes kles­ drakt, deres forhold til husholdningen, til slavene og barna bevarte det asiatiske preget. Særlig Batavia (Djakarta) ble preget av denne dua­ lismen mellom en kalvinistisk-europeisk mannsverden og en eurasisk-orientalsk kvinne verden. På slut­ ten av 1700-tallet gav en nederlandsk kjøpmann som selv hadde giftet seg med en pike fra Batavia, i et brev fra Bengal et drastisk uttrykk for hvordan han opplevde kulturkløften: „En oppvekst i Batavia er verre enn helvete, og jeg vil heller knekke nakken på mitt nyfødte barn enn å la det bli brakt til Batavia.”

Befolkningsutviklingen i Sør-Amerika Overdødeligheten i den indianske befolkningen i de spanske koloniene nådde sitt toppunkt et stykke inn

239 Kolonisamfunn

på 1600-tallet, men tilbakegangen fortsatte, om enn i et mer behersket tempo. Tallet på indianere antas å ha falt fra om lag 9 millioner til litt under 8 millioner fra begynnelsen av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. De verste biologiske følgene av oppda­ gelsen var overvunnet, men de sosiale vilkårene for indianerne under spansk herredømme fremmet ikke befolkningsvekst. En motsatt utviklingslinje finner vi i de folkegrup­ pene som hadde sitt opphav i den gamle verden, de hvite og afrikanerne. Ved begynnelsen av 1800-tallet levde det opp mot tre millioner hvite i spansk Ameri­ ka og ca. to millioner negre. Vi kjenner ikke omfang­ et av innvandringen på 1600- og 1700-tallet, men det kan ikke være tvil om at økningen av disse gruppene ikke så mye skyldtes innvandring som en naturlig befolkningsvekst. Selv blant negrene lå den på et høyere nivå enn blant indianerne.

Mot slutten av 1700-tallet ble det vanligere at de europeerne i Asia som var best lønnet eller mest velstående, tok familien med seg. Dette bildet av en europeisk husstand i India er malt av en ukjent indisk maler omkring 1785.

fiendtlighet og distanse. Indianerslaveri forekom, men ikke i et omfang som kunne få demografisk betydning. Det normale var at indianerne overhodet ikke ble integrert i det nordamerikanske kolonisamfunnet, ikke en gang som undertvungne.

Mens portugiserne ofte giftet seg med asiatiske eller eurasiske piker, for­ ble de fleste nederlendere og engelskmenn ungka­ rer mens de var i Asia. Indisk gouachemaleri fra ca. 1780.

Mestisene Forholdet til indianerne var for så vidt ikke mer hjertelig i sør enn i nord. Men i sør ble indianerne innpasset som slaver og som arbeidere og bønder i et kolonisamfunn som ble behersket av europeerne. Kontakten mellom innvandrerne og den opprinnelige befolkningen ble dermed tettere. Utenomekteskapelige forbindelser mellom spanske menn og indianske kvinner var strengt tatt ulovlig, men dette var neppe et forbud som mange tok alvorlig. Det fortelles til og med om geistlige som levde et lykkelig familieliv på fjernere steder, omgitt av konkubiner og barn. Både kvinner og barn nøt godt av en viss rettsbeskyttelse, ettersom spansk rett anerkjente varige forbindelser, selv om de ikke hadde kirkens velsignelse.

Befolkningsmessig sett er den viktigste utviklings­ linjen i denne perioden imidlertid at det dannet seg folkegrupper av blandet herkomst, mulatter og mestiser. Ved begynnelsen av 1800-tallet utgjorde disse opp mot 30 prosent av befolkningen. Denne sørame­ rikanske utviklingen er spesielt interessant når vi sammenligner med Nord-Amerika, der blandingsbefolkningen ikke kom til å spille noen større rolle. Det finnes ikke noen enkel forklaring på denne markante forskjellen. Forsøk på å forklare den som et resultat av søreuropeiske menns større toleranse eller mer eksotiske smak med hensyn til kvinner kan ikke tas alvorlig. Bakgrunnen må søkes i koloniseringens forskjellige form og forutsetninger i sør og nord, og i indianersamfunnenes forskjellige tilpas­ ning til erobringen. I nord ble forholdet mellom euro­ peere og indianere nesten alltid karakterisert av

En velstående europeisk familie i sin tropiske ha­ ge nær Rio de Janeiro. Maleri av William Havell (1782-1857). Bra­ siliansk familieliv ble preget av det ofte svært nære forholdet mellom de hvite og husslavene. De hadde en langt bedre stilling enn de slavene som arbeidet ute på jor­ dene.

240__________ Kolonisamfunn

ge samboersker. Mannlige mestiser giftet seg ikke inn i en rent spansk familie med mindre de var formuen­ de, men med mestiskvinner eller indianske kvinner. 1700-tallet hadde et omfattende system av beteg­ nelser for forskjellige blandingsformer og grader, halve, kvarte og åttendedeler av det ene eller det andre opphavet. Den sosiale virkeligheten respekter­ te imidlertid ikke så mye avstamningen som graden av tilpasning til herskerne, som fortsatt var overvei­ ende av ren europeisk avstamning. Mestisene kunne gå inn i herskergruppen eller de kunne gli sammen med indianske bønder og arbeidere; grensene var ikke skarpe. Men som hovedregel hørte de hverken til det ene eller det andre stedet. De kom til å utgjøre et lag mellom herskerne på den ene side og på den annen side indianerne og de svarte slavene. Mestise­ ne bidrog på denne måten til å bevare et skjevt erobrersamfunn med en fåtallig erobrerklasse av europeisk opprinnelse.

Innvandringen til Nord-Amerika En indianerkvinne, en tupinamba, med barn og byrder. I bakgrunnen en sukkerplantasje. Maleri fra Brasil av Albert Eckhoutfra 1641.

I denne indianerdansen, trolig en forestilling til underholdning for den hvite overklassen, kan man kjenne igjen ele­ menter av tradisjonene fra før erobringen. Male­ ri fra 1700-tallet.

Det ser heller ikke ut til å ha knyttet seg noen sosial fordømmelse til slike forbindelser, i hvert fall ikke av mennene. Derimot var et blandet ekteskap nedverdigende for en spanier: Han kunne nok tenkes å anerkjenne barna, men han ønsket ikke å gifte seg med moren. Krønikeskriveren Garcilaso de la Vega, som skrev Inkarikets historie på slutten av 1500-tallet, er et eksempel. Hans mor var en inkaprinsesse, hans far en adelig conquistador. Faren sørget for at han fikk en omhyggelig utdannelse, men giftet seg med en spansk adelsdame, ikke med prinsessen. Når mestisgruppen i det lange løp vokste hurtigere enn både de hvite og indianerne, skyldtes det først og fremst sosiale forhold. Men vi kan ikke utelukke at også biologiske forhold spilte inn. Mestisene hadde del i arveanleggene til begge kontinenter. Det er sannsynlig at dette gav dem bedre forutsetninger for å tilpasse seg det miljøet som var et resultat av møtet mellom de to kontinentene. Men det avgjørende var sikkert at det alltid var flere menn enn kvinner blant de spanske utvandrerne til Amerika, og at det knyttet seg status og makt til den lyse hudfargen. Det var bare de rikeste og mest fornemme av de spanske innvandrerne som hadde råd til en helt hvit kone. Men etter hvert som følgene av de blandede forbindelsene viste seg, ble det en rikdom av nyanser å velge mellom - vel å merke for spanske menn. Legitime døtre fra blandingsforbindelser ble betraktet som passende hustruer av de hvite innvandrerne, eller i det minste som ønskverdi-

Den nordamerikanske rasebevisstheten kom ikke til å operere med nyanser. Den kjente bare tre farger, rød, hvit og svart. Barn av blandede forbindelser mellom europeere og indianere var det ikke mange av. De ble tolerert i Canada, men helst ikke i de engelske koloniene. Mulatter ble regnet som negre. Vi kjenner ikke omfanget av den europeiske inn­ vandringen til Nord-Amerika på 1600- og 1700-tallet. Vanligvis antar man at minst en kvart million, men kanskje mer enn en halv million mennesker innvandret til de nordamerikanske koloniene på 1600-tallet. Innvandringen på 1700-tallet før den amerikanske uavhengighetskrigen blir anslått til 250 000-300 000. Av disse innvandrerne døde mange, muligens de fleste, før de hadde muligheter til å gifte seg og få barn. Kvinnene var alltid i mindretall - og det er nå en gang de og ikke mennene som bestemmer fødsels­ tallet. I tillegg kom at dødeligheten blant de utvand-

241 rede særlig til å begynne med var svært høy. I de første tiårene omkom ofte halvparten eller mer av en årgang av innvandrere i løpet av det første året i den nye verden. Den høye dødeligheten satte sitt preg på de tidlige kolonisamfunnene. Uten streng disiplin og selvdisi­ plin ville de lett ha kunnet henfalle til fortvilelse og selvoppgivelse. Men etter de første tiårene falt den dramatiske dødeligheten blant de nyankomne. Kan­ skje var det fordi kapteinene som fraktet dem over, innså at det ikke nyttet å avlevere dem så under­ ernært at de straks ble offer for en av de infeksjons­ sykdommene som lett kunne ramme dem under fremmede himmelstrøk. Kanskje skyldtes det at kos­ ten de nyankomne fikk ble bedre etter hvert som frukt- og grønnsakhager vokste opp mellom husene, som også ble bedre bygd. I alle fall er det ingen tvil om at det allerede mot midten av 1600-tallet var blitt mindre dristig, om enn langt fra ufarlig, å utvandre til Nord-Amerika. Maryland og Virginia mottok innvandrere i en jevn strøm gjennom nesten hele 1600-tallet. Bare til Vir­ ginia skal det ha immigrert 100 000 personer. Andre steder var det en tendens til at innvandringen kom i bølger. Massachusetts mottok om lag 30 000 inn­ vandrere i løpet av de første ti årene etter grunnleg­ gelsen. Deretter ble innvandringen til New England redusert til en smal strøm gjennom årtier. Da en ny innvandringsbølge satte inn mot slutten av 1600-tallet, rettet den seg hovedsakelig mot midtkoloniene, særlig Pennsylvania.

Naturlig befolkningsvekst Til gjengjeld viste det seg at det var svært gode muligheter for naturlig befolkningsvekst der familie­ innvandring fant sted, først i New England-koloniene, senere også i midtkoloniene, i jordbruksområ­ dene i de sørlige koloniene og i Canada. Den demo­ grafiske utviklingen tok i løpet av 1600-tallet og be­ gynnelsen av 1700-tallet i disse områdene en vending som avvek sensasjonelt fra normen i bondesamfunn. Forskjellen blir tydelig når man sammenligner de nordamerikanske koloniene med det samtidige Euro­ pa. Europas tradisjonelle demografiske mønster var karakterisert av hyppige fødsler, men også av en barnedødelighet så høy at fødselstallet normalt bare lå litt over dødeligheten. Folketallet var følgelig stag­ nerende eller bare svakt stigende. Den koloniale nordamerikanske demografien an­ tok en annen karakter. Fødselstallet var høyt som i Europa; kanskje ble det til og med født flere barn for hver kvinne, for det var en tendens til at kvinnene giftet seg yngre. Men barnedødeligheten var langt lavere. Sjansen for at et barnekull levde til barna selv var i gifteferdig alder, ble langt større i den nye verden. Fra en enkelt by, Andover i Massachusetts, vet vi at gjennomsnittstallet for levende fødte barn i annen

generasjons familier var 8,2 på slutten av 1600-tallet. Av disse levde gjennomsnittlig 7,2 til de var 21 år gamle. Den gjennomsnittlige levealderen var også høy, sammenlignet med den europeiske: 60-65 år. Den var lavest for kvinner på grunn av risikoen ved de mange fødslene under primitive forhold. Det er ikke helt klart hva som var årsaken til den lavere barnedødeligheten. Bedre kost, kanskje særlig til moren under svangerskap og amming, kan ha hatt betydning. I tillegg kom at sykdommer som kopper og difteri ikke herjet så sterkt i koloniene som i det tettbefolkede Europa.

Jacques Cartier og hans menn. Detalj fra fransk kart, trolig tegnet i 1542. På initiativ av Cartier forsøkte Frankrike i 1541 å grunnlegge en koloni i Saint Lawrencedalen, men forsøket ble oppgitt allerede to år se­ nere.

De deporterte Motpolen til familieemigrasjonen var deportasjonen av straffanger. Men betydningen av denne formen for emigrasjon er nok ofte blitt overvurdert. I de spanske koloniene forekom deportasjon bare sjelden. Det var tvert imot offisiell spansk politikk å unngå at tvilsom­ me elementer utvandret til koloniene. Portugal dekket derimot til en viss grad sitt stadige behov for soldater og sjøfolk som kunne gjøre tjenes­ te i oversjøiske områder, ved å rekruttere benådede straffanger og dødsdømte, såkalte degredados. De havnet særlig på de mest usunne stedene i Vest-Afri-

Fruktbarhet og redusert barnedødelighet Det var vanlig at kvinner hadde mange fødsler i den før-industrielle tidsalder. Men i Europa var det sjelden at mer enn halvparten av de levendefødte overlevde barne- og ungdomsårene. Barnedødeligheten var mindre i de nordamerikanske koloniene. Med uforandret fødselstall betydde det at den naturlige befolkningsveksten ble langt høyere enn i Europa, eller uttrykt på en annen måte: at en enkelt kvin­ ne kunne bli stammor til en veldig slekt. Et prektig eksempel er Mary Buell fra Connecticut. Hun ble født i 1680, giftet seg i 1696 og døde 88 år gammel i 1768. Da hun døde, hadde hun 336 levende etterkommere. 74 av hennes etterkommere var døde før henne.

242__________ Kolonisamfunn

Den engelske kongens besittelser i Amerika. Kart fra 1715. Hver av koloniene hadde sine eg­ ne forutsetninger, og ofte nærmere tilknytning til England enn til hverand­ re. Det er i kolonitidens forhold vi finner opprin­ nelsen til den maktde­ lingen mellom den føde­ rale regjeringen og enkeltstatsregjeringene som ennå preger USA.

ka og Brasil. Denne emigrasjonen hadde i noen grad demografiske og sosiale konsekvenser. Etterkom­ merne etter blandede forbindelser, pombeiros i VestAfrika, paulistas i Brasil, dannet en mellomgruppe mellom europeerne og lokalbefolkningen. På begge sider av Atlanterhavet fikk de ry som effektive og hensynsløse slavehandlere og slavejegere. Mannskapet på de portugisiske ostindiaskipene be­ stod gjennom mesteparten av 1600-tallet for det meste av frivillige, men det ble stadig vanskeligere å skaffe nok folk. På 1700-tallet ble det vanlig å sende et rundskriv til lokale dommere med pålegg om å dømme straffanger og løsgjengere til forvisning noen uker før en ostindiaflåte skulle seile fra Lisboa. Hvor mange som på denne måten forlot Portugal med liten utsikt til å vende hjem igjen, vet vi ikke. Men de stadig mer voldsomme klagene over mannskapenes kvalitet og moral fra de oversjøiske portugisiske ste­ dene viser at de deporterte i hvert fall ikke var noe velkomment tilskudd til den portugisiske befolkning­ en som var bosatt der. De franske myndighetene ser bare i begrenset grad ut til å ha sendt kriminelle og dømte til koloniene. Derimot ser det ut til at engelske dommere i vid

utstrekning benyttet seg av denne muligheten til å bli kvitt uønskede personer. I perioden 1660-1700 ble 4500 personer deportert fra England til Nord-Ameri­ ka, fra 1700 til 1763 ble mer enn 17 000 deportert bare fra London og Sør-England. I tillegg kom fanger som ble tatt under oppstander og opprør i England, Skottland og Irland.

„Servinger”: Slaver på tid Straffangene ble solgt til kolonistene for en nærmere angitt tidsperiode. Når den var utløpt, kunne de fritt slå seg ned i kolonien. I realiteten var de på denne måten ikke mye verre stilt enn flertallet av utvandrer­ ne, for de aller fleste som frivillig emigrerte til NordAmerika og Vestindia, kom som ,,servinger” (indentured servants, engagés). I perioden 1650-75 kom det flere servinger enn negerslaver til Nord-Amerika, og man har anslått at omkring tre fjerdedeler av de innvandrerne som kom til Virginia før 1666 var ser­ vinger. Deres status må etter nåtidens oppfatning nærmest karakteriseres som tidsbegrenset slaveri. De inngikk

en kontrakt om å selge sin arbeidskraft for noen år fremover. Til gjengjeld fikk de fri overfart til Ameri­ ka, underhold i kontraktperioden og tilsagn om beta­ ling, eventuelt et jordstykke, når kontraktperioden utløp. Kontraktperioden var i de engelske koloniene normalt tre år. Så lenge den løp, var de underkastet husbondens rett til å refse, og det var forbudt å forlate tjenesten i utide. På bakgrunn av samtidens europeiske arbeidsmarkedsforhold var den ufriheten som var forbundet med kontrakten, mindre oppsikts­ vekkende. Vilkårene skilte seg ikke mye fra ansettel­ sesvilkårene for europeiske landarbeidere, lærlinger, sjøfolk og soldater. En europeisk lærling eller arbeider som bandt seg for en periode, hadde imidlertid som regel den fordel at han kjente husbonden sin. Servingen inngikk deri­ mot vanligvis kontrakten med en agent eller skipper som investerte i overfarten og regnet med å få dekket sine utlegg med fortjeneste ved å selge mann og kontrakt etter ankomsten til Amerika. Det var alltid etterspørsel etter servinger i Amerika, særlig i plan­ tasjekoloniene og fremfor alt i Virginia, der retten til et jordstykke for hver innvandrer ikke tilfalt serving­ en, men husbonden hans.

________ 243 Kolonisamfunn

En karikatur fra ca. 1800 som avslører de klasseforskjellene som kom til å prege også kolonisamfunnene. På den ene siden den lutfattige innvandreren eller vaga­ bonden (ansiktet karak­ teriserer ham som irsk), på den annen side de velbergede og respektable kvekerne.

Hvor få det var som klarte seg, fremgår av et eksempel fra Maryland. En serving kunne der gjøre krav på 50 acres - ca. 200 dekar, nok til et lite gårdsbruk - når kontraktperioden utløp. Av 5000 servinger som ankom kolonien i løpet av 1670-årene, gjorde 1249 - sannsynligvis de fleste av de overleven­ Undervisning på en spansk misjonsstasjon. Tresnitt fra 1612. I løpet av 1600- og 1700-tallet ble det opprettet spanske misjonsstasjoner i den sørlige delen av det nå­ værende USA, i Florida, Texas, New Mexico, Ari­ zona og California.

Servingenes vilkår I kontraktperioden var servingen i høy grad avhengig av sin husbonds moral. Det var ingen økonomiske og få rettslige grunner til ikke å prøve å utnytte hans arbeidskraft til det ytterste. Det var dårlig økonomi at en slave arbeidet seg til døde, men servingen ble ikke beskyttet av tilsvarende hensyn. Tvert om sparte husbonden lønnen hans hvis han døde før utløpet av kontraktperioden. Lovgivningen i koloniene beskyttet husbondens rettigheter. I Maryland var det helt til 1650 dødsstraff for servinger som flyktet. Dette var en selvmotsigende foranstaltning, og den ble endret til fordobling av kontrakttiden, slik som i de fleste andre koloniene. Det var forbudt for servingene å inngå ekteskap uten samtykke fra husbonden, og utenomekteskapelige forhold mellom dem ble straffet strengt. Loven beskyttet riktignok også servingen mot mis­ handling, og rettsakter som er bevart, viser at dom­ stolene fra tid til annen grep inn overfor spesielt hensynsløse arbeidsgivere. Om dette betyr at loven i alminnelighet ble overholdt på dette punktet, eller om det bare var få saker som domstolene fikk kjenn­ skap til, er umulig å avgjøre. Den betalingen servingene fikk når kontraktperio­ den utløp, hvis de da levde så lenge, var vanligvis ikke nok til en hjemreise. Med eller mot sin vilje måtte de bli. De beste fremtidsmulighetene hadde kvinnelige servinger, som alltid kunne finne en ekte­ mann. Men det var bare få av de mannlige servingene som klarte å skaffe seg jord og familie og kanskje arbeide seg opp til en posisjon som husbond og ar­ beidsgiver for andre servinger.

de - krav på et jordstykke. Av disse solgte 869 umid­ delbart jorda igjen. Bare 241, det vil si mindre enn 5 prosent, forsøkte seg som jordbrukere. Jord i seg selv var ikke mye verdt hvis man ikke hadde kapital til å kjøpe husdyr og redskaper og til daglige nødvendighetsartikler før den første høsten var i hus.

Kolonistyre Pionertilværelsen skapte ikke likhet mellom mennes­ kene. Ingen koloni ble grunnlagt uten makt og peng­ er, europeerne brakte sine sosiale ulikheter med seg til den nye verden. Ulikheten fantes i forholdet mel­ lom moderland og koloni. Herskerne i moderlandene ønsket ikke å miste grepet om sine undersåtter på den andre siden av havet. Ulikhetene viste seg i for­ holdet til indianerbefolkningen, i den grad den over­ levde. Ulikheten viste seg i forholdet til de importer­ te negerslavene og etterkommerne deres. Ulikheten viste seg også i forholdet mellom de hvite innvandrer­ ne innbyrdes. Ingen ville stille makt og penger til rådighet for å bygge opp en koloni som ikke gav sine herskere mer makt og flere penger.

244

Hekseprosessene i Salem 1500- og 1600-tallet var hekseprosessenes tid overalt i den vestlige kulturkrets. Heller ikke koloniene i Amerika ble forskånet. Det mest berømte eksemplet var hekseprosessene i Salem i 1692—93. De be­ gynte med at noen halvstore barn anklaget forskjellige voksne i sin omgangskrets, og deretter bredte de seg som en epidemi — kanskje ik­ ke minst fordi den som var anklaget, kunne rense seg og unngå straff ved å tilstå og angi sine „medskyldige”. Av 165 anklagede ble 20 hen­ rettet. Denne vanvittige kjedereaksjonen av anklager og tilståelser stanset først da den begynte å nærme seg de høyeste lagene i samfun­ net. I årene etter den annen verdenskrig ble det under senator Joseph McCartys ledelse gjennomført en kampanje mot personer som var mistenkt for „uamerikansk virksomhet”. Under denne kampanjen skrev den amerikanske dramatikeren Arthur Miller sitt skuespill „Smeltedigelen” (The Crucible) om hekseprosessene i Salem.

En velstående familie (Van Bergen Overmantel) malt foran sitt hjem i kolonien New York av en ukjent, omvandrende maler omkring 1735.

New England-koloniene utgjør et bemerkelsesver­ dig unntak fra denne regelen. De ble grunnlagt av opposisjonelle grupper som i ødemarken ville realise­ re de målene de ikke kunne nå i Europa. Men deres mål var ikke frihet og likhet, det var frihet for menig­ heten til å søke Gud og leve sitt liv etter sine egne normer. Puritanerne i New England hadde ingen to­ leranse for annerledes tenkende. Lovgivningen i Massachusetts foreskrev dødsstraff ikke bare for mened, mord og forræderi, men også for blasfemi, hor og homoseksualitet. Utenomekteskapelige for­ bindelser ble straffet med pisking eller, for de få som kunne betale, med bøter. Den lovgivende forsamling­ en i Massachusetts viste en selv etter tidens forhold uvanlig lidenskap for å lovregulere det syndige ut av mennesket. Men New England-koloniene var unntak. Hoved­ regelen var at kolonier oppstod som filialer og avleg­ gere av den offisielle maktstrukturen i moderlandet, og at styreformene i koloniene var gjenspeilinger av styreformene i moderlandene. I praksis ble admini­ strasjonen og den politiske ledelsen organisert i et

komplisert samspill mellom moderlandet og eliten i koloniene. Ingen europeisk regjering kunne unngå å samarbeide med ledende personer i de fjerne områ­ dene. Selv i de spanske koloniene, der styret fortsatte å være byråkratisk og sentralisert, ble det i praksis gjort store innrømmelser til den lokale overklassen. De lokale encomenderoene, godseiere, kjøpmenn og gruveeiere, underkastet seg utsendte spanske em­ betsmenn og dommere. Til gjengjeld fikk de rygg­ dekning i imperiets samlede makt og prestisje. Det var latente motsetninger mellom imperiets politikk, særlig handelspolitikken og indianerpolitikken, og de lokale interessene. Men partene lempet seg etter hverandre. På lengre sikt var det mer alvorlig at den spanske byråkratiske formen blokkerte for at det ble utviklet et lokalt selvstyre. Det portugisiske Brasil hadde en styreform som var nærmest motsatt den spanske. Administrasjonen var ikke omfattende, byene ikke særlig store, makten kom i realiteten til å ligge hos de store sukkerplantasje-eierne og etter hvert også hos de store kvegavlerne. Tyngdepunktet i kolonisamfunnet ble ,,det store huset”, godseierens hovedgård. Fra den hersket han velvillig eller hensynsløst med nesten uinnskren­ ket makt over sin kone, sine barn og sine elskerinner, sine husslaver, plantasjeslaver og eventuelle festebønder.

Føydale eksperimenter i nord Da statene og kompaniene i Nordvest-Europa begyn­ te å grunnlegge sine kolonier, ville de sikkert gjerne ha tatt den spanske koloniadministrasjonen som for­ bilde. Men ingen av de nyanlagte koloniene gav håp om et øyeblikkelig økonomisk utbytte som kunne betale et omfattende administrasjonsapparat. Man stod derfor overfor det påtrengende problemet å skulle finne fram til styreformer som både var effekti­ ve og billige. I denne sammenheng er det interessant at det ble eksperimentert med føydale styreformer som i virke-

245

ligheten allerede var foreldet i Europa. De engelske „selveierkoloniene”, særlig Maryland og Carolina, bygde på et føydalt prinsipp. Kronen delegerte både administrativ myndighet og eiendomsretten til jord til enkeltpersoner. I de opprinnelige planene for Carolina ble denne tankegangen utbygd av den engelske politiske tenke­ ren John Locke. Han utarbeidet en skisse til en for­ fatning med det uttalte formål ,,å unngå et tallrikt folkestyre”. Grunnlaget skulle være en lokal adel av ,,landgrever” og ,,caciquer” med domsmyndighet over sine stavnsbundne festebønder. Dette var et sinnrikt uttenkt skrivebordsarbeid som ikke lot seg omsette til praktisk virkelighet. Blant de første kolo­ nistene i Carolina var det riktignok en del velstående mennesker som flyttet fra Barbados med husstand og slaver. Det ble utnevnt noen landgrever og caciquer, men det oppstod ingen arveadel med domsmyndig­ het, og styreformene i Carolina kom ikke til å skille seg fra dem som rådet i de øvrige engelske plantasje­ koloniene. Frankrike hadde en mer levende føydal tradisjon enn England, og forsøkene på å innføre føydale sty­ reformer i Canada hadde noe større effekt enn i de engelske koloniene. Før 1760 var det opprettet om lag 250 ,,seigneurier”, fortrinnsvis plassert langs Saint Lawrence-elva. På papiret hadde seigneurene omfattende rettigheter. I praksis nøyde de seg med å innkreve små festeavgifter av nybyggerne innenfor sine områder. Ingen av dem ser ut til å ha gjort bruk av sin domsmyndighet. Derimot fikk seigneurverdigheten en viss sosial betydning, i og med at den åpnet muligheter for å oppnå adelskap. Det gav riktignok ikke noen spesielle rettigheter, men det gav prestisje. På 1700-tallet var det en kanadisk adel under utvik­ ling. I motsetning til den franske kunne den beskjefti­ ge seg med handel og industri uten å miste sitt adel­ skap. Merkelig nok prøvde også det nederlandske vestin­ diske kompaniet å gjøre bruk av føydale former i sine kolonier i Amerika. Det ble imidlertid bare opprettet ett enkelt „patronat” med 18 festebønder i det sene­ re New York. Etter den engelske erobringen gav ,,patronen” fra seg sin domsmyndighet og ble almin­ nelig godseier. Men tradisjonen i New York med å utlegge jorda som storgods til enkeltpersoner holdt seg og var sannsynligvis en medvirkende årsak til at New York ble kolonisert forholdsvis sent.

Lokalt selvstyre og lovgivende forsamlinger Hverken den spanske byråkratiske modellen eller de føydale eksperimentene ble avgjørende for utvikling­ en i Nord-Amerika. Det ble derimot en praktisk til­ lempning av engelske institusjoner. Heller ikke i hjemlandet rådde kongemakten over et sterkt admi­ nistrasjonsapparat. I lokalforvaltningen støttet den seg til fredsdommerne, som nok var utnevnt av kon­ gen, men som samtidig representerte den lokale gods-

eierstandens interesser. Fra den samme gruppen og fra høyadelen ble parlamentet rekruttert. Det hadde en avgjørende innflytelse på lovgivningen, og uten dets samtykke kunne kongen ikke innkreve skatter. Dette var et effektivt system, og det var billig, fordi det var representativt. Men det var ikke et demo­ krati. Systemet ble meget snart overført til de nordameri­ kanske britiske koloniene. Lokalforvaltningen i landsbyer og grevskaper ble ivaretatt av de mest inn­ flytelsesrike menn i lokalsamfunnet, og hver koloni fikk en lovgivende forsamling med skattleggingsrett og lovgivningsoppgaver. Reglene for stemmerett og

Selv om religionen inn­ tok en sentral plass i livet i de engelske koloniene, var misjonsvirksomheten ikke stor. Jesuittene fra de franske besittelsene i Canada drev derimot en omfattende misjon. Dette stikket fra 1664 samler i ett bilde forskjellige be­ retninger om misjonærer som ble martyrer.

Den unge Lord Calvert, en etterkommer etter Marylands grunnlegger, malt sammen med sin personlige slave i 1761.

246 Kolonisamfunn

Selv om de franske myn­ dighetene gjeme ville gjøre Canada til en jord­ brukskoloni, var det fisk og pelsverk som var grunnlaget for koloniens økonomi. Franske„coureurs de bois”på neder­ landsk stikk fra 1690.

valgbarhet varierte fra koloni til koloni, i praksis ser de ut til å ha vært mer utstrakte enn i England. Normen var at alle voksne menn med jordeiendom hadde stemmerett og var valgbare. Men velgerne

Nye innvandrere

Kvekerskolen fra 1745 i Philadelphia i Pennsylvania, den eldste bevarte skolebygning i USA.

Pennsylvanias grunnleg­ ger, William Penn og hans hustru Hannah.

res var kolonienes egen milits, og kronen forbeholdt seg utnevnelsesretten til de få innbringende embete­ ne i koloniene. I Jakob lis korte regjeringstid forsøkte kongemak­ ten for en tid å stramme grepet om koloniene. Mas­ sachusetts, New Hampshire, Maine, Plymouth, New York og New Jersey ble i 1686 slått sammen i et Dominion of New England under en generalgu­ vernør. Dette vakte motvilje i koloniene, men ikke organisert motstand før man i 1689 hørte om revo­ lusjonen i England og Jakob lis flukt. Opprøret som fulgte mot generalguvernøren i 1689 var nesten ublodig og nesten ufarlig for opprørerne. Den nye politis7 ke ledelsen i England hadde ikke noe ønske om fortsatt sentralisering, og Dominion of New England ble oppløst igjen.

viste sin trofasthet mot normene i moderlandet og valgte alltid de fornemme og velstående til embeter og forsamlinger. Kongemakten var representert i koloniene av gu­ vernørene og deres råd. Rådene, som fungerte som et slags overhus i de lovgivende forsamlingene, ble som regel utpekt av kongen blant innbyggerne i kolonien. Guvernørenes makt var ikke stor, de hadde få makt­ midler og lokkemidler til sin rådighet. Troppene de­

Strømmen av servinger til Nord-Amerika fortsatte, men fra siste fjerdedel av 1600-tallet ble den over­ skygget av en ny bølge av familieemigrasjon. Blant de nye innvandrerne var det mange familier som krysset Atlanteren som „redemptioners”. De forplik­ tet seg i en kontrakt til å betale kapteinen for overfar­ ten innen en uke etter ankomsten til Amerika. Som sikkerhet for betalingen stilte de sine personer. Hvis de allerede hadde venner eller familie i Amerika, kunne de ofte låne pengene der. Hvis det ikke lyktes, lot ett eller flere av familiemedlemmene seg selge som servinger for på den måten å betale for hele familiens reise. Systemet var kanskje ikke mindre kynisk enn det klassiske servingsystemet, men det gav da emigranten en mulighet til å se sin arbeidsgi­ ver an. Det sikret også at tilværelsen i den nye verden for emigranten ikke forente ufrihet med rotløshet og isolasjon. Emigrantene hadde familie og et sted å dra når kontraktperioden var utløpt. De aller fleste innvandrerne til Nord-Amerika et­ ter 1700 var av ikke-engelsk opphav. En av de største innvandrergruppene, sannsynligvis over 100 000 på 1700-tallet, var folk fra Ulster, skotsk-irske presbyterianere fra Nord-Irland. De var etterkommere etter de skottene som fra slutten av 1500-tallet var blitt plassert i Nord-Irland som et bolverk mot katolske irer. De var ikke blitt irske, tvert imot. Sosial kontakt mellom irer og skotske emigranter i Nord-Irland var like sjelden som kontakt mellom indianere og emi­ granter i Nord-Amerika. De var heller ikke blitt en­ gelske. Tvert imot betraktet de engelskmennene med dyp motvilje, både fordi de ble diskriminert på grunn av sin presbyterianske kirkeorden og fordi det en­ gelske parlamentets lovgivning hadde ødelagt den nordirske veveindustrien og dermed bidratt til den økonomiske elendigheten som nå drev dem videre til Amerika. Den andre store gruppen av ikke-engelske inn­ vandrere var tyskere. De første større gruppene av tyske innvandrere kom som resultat av en bevisst

247 vervekampanje. Pennsylvanias grunnlegger og eier, kvekeren William Penn, ønsket å trekke til seg så mange sympatiserende innvandrere som mulig og så raskt som mulig. Han lot sine skrifter om den frukt­ bare kolonien med den tolerante religionspolitikken bli oversatt og utgitt i Tyskland. Penns skrifter vant gjenklang mange steder i Tyskland, først blant de sektene som stod kvekerne nær eller som ble forfulgt av myndighetene på grunn av sin religiøse overbevis­ ning. Men til den religiøst motiverte utvandringen sluttet det seg snart en økonomisk motivert utvand­ ring av ortodokse lutheranere og kalvinister fra om­ råder i Tyskland som gang på gang ble herjet av de europeiske storkrigene. Et slikt område var Pfalz. De tyske emigrantene hadde ry for å være dyktige bønder og håndverkere. De var et stabiliserende ele­ ment fordi de som oftest kom i hele familiegrupper eller som menigheter og slo seg ned samlet i bestemte

Økonomisk vekst

distrikter, særlig i Pennsylvania. De bevarte sitt språk og sin kultur gjennom flere generasjoner; enkelte av de religiøse sektene har bevart sitt kulturelle særpreg helt til våre dager.

Den tidlige koloniseringen klynget seg til kysten. Så sent som i 1713 fantes det, når man ser bort fra pelshandlerne, bare få nybyggere mer enn 150 kilo­ meter fra kysten eller en seilbar elv, men på 1700-tallet trengte nybyggerne lenger inn i områder som nok lå dårligere til for skipstransport, men som til gjengeld ofte hadde en mer fruktbar jord enn de område­ ne som var kolonisert tidlig. Opplandet ble kolonisert fra kysten i en vestgående bevegelse, men vel så mye i retning fra nord mot sør. Nybyggerne fra New England og Pennsylvania fulgte nemlig elvedalenes retning, noe som førte til konflik­ ter med dem som bodde i eldre bosetninger ved kys­ ten. Det økonomiske mønstret i innlandet ble som i New England snarere enn som i Virginia. Grunnlaget var et allsidig jordbruk i driftsenheter som nok var store etter europeiske forhold, men ikke større enn at de kunne drives av en familie. På gården og i hjemmet ble nesten alt til livets opphold produsert, som regel ble det også et overskudd av korn eller skogsprodukter som kunne selges eller byttes bort.

De fleste av de nordame­ rikanske koloniene åpnet på 1700-tallet dørene for religiøse flyktninger av mange slag. Dette stikket fra 1732 viser en gruppe fra Salzburg som passe­ rer Leipzig på reisen til Georgia. Til venstre: Blant de religiøse sam­ funn som slo seg ned i Nord-Amerika på 1700tallet er amishene, som stadig nekter å ha noe å gjøre med nyheter som biler og elektrisitet.

Tradisjonene fra neder­ landsk tid og den sentra­ le plasseringen ved mun­ ningen av Hudsonelva gjorde New York til en blomstrende handelsby. New York i 1765.

248 Kolonisamfunn

En dollarseddel, utstedt i Maryland i 1767. Den kunne ikke innløses med gull eller sølv, men sta­ ten Maryland garanterte å innløse den med veks­ ler trukket på London.

Til høyre: Forsiden på den første avisen som utkom i de nordamerikanske kolo­ niene, i Boston den 25. september 1690.

South Carolina, som for en stor del ble befolket ved gjenutvandring fra de vestindiske øyene, ble også et tilfluktssted for mange franske hugenot­ ter. Denne tegningen fra 1754 viser et selskap hos den fremtredende hugenott-sakføreren Peter Manigault.

Nybyggertilværelsen var hard og nøysom, men neppe verre enn de vilkårene den samtidige europeis­ ke bonden levde under. Den amerikanske bonden hadde dessuten den fordel fremfor de fleste bøndene i verden at skattene og jordavgiftene var nokså lave. Den overveiende delen av kolonibefolkningen bodde på landet. Byene utgjorde ikke noe stort mar­ ked for jordbrukets overskuddsproduksjon. Derimot fant de nordamerikanske bøndene gode kjøpere på de vestindiske øyene og i de sørlige plantasjekoloniene, som hadde spesialisert seg på å produsere for eksport til det europeiske markedet. Korn, mel, sal­ tet fisk og kjøtt, hester, tømmer og trevarer hadde en kortere reise å gjøre til Vestindia fra Nord-Amerika enn fra Europa. Skip fra New England-havnene og fra Philadelphia og New York dekket størstedelen av både de engels­ ke og de franske vestindiske øyers behov for grovvarer på 1700-tallet. De nordamerikanske kjøpmenne­ ne tok seg betalt med veksler, trukket på sukkerprodusentenes London-agenter. Med disse vekslene kunne de betale sin egen import til koloniene fra moderlandet. På de franske øyene, der sukkerprisene var lavere, tok de seg uten hensyn til engelsk lovgiv­ ning betalt i sukker og melasse, som de bearbeidet til rom i New England. Men brennevinsbrenning var så langt fra den eneste industrien som fulgte av hande­ len på Vestindia. Næringer som lysestøping, fremstil­ ling av tønner til sukker, tobakk og salt fisk, og framfor alt skipsbygging nøt godt av den voksende handelen.

Et problem med penger Et vanskelig problem i utviklingen av økonomien i koloniene var mangelen på penger. Utmynting var forbudt i de engelske koloniene, eksport av penger fra England og Skottland var i prinsippet forbudt. Det sirkulerte litt utenlandsk mynt i koloniene, men i

Kamb.

i,

*-

/2z

PUBLICK

OCCURRENCES Both F O R R EIG N

uti DOM EST ICK,

Boftw, Thurfilay

2$tb. i$$o.

T is dcfigned, thal the Countrgy JhaB be fur- from them, as wbat is in the Forces latdy nifhed once « mtncth ( «r jf any Glut of OC- gone for Canada;æ2dc them th»nk u runoi currences happen, oftener, ) wba Ac­ jmpr.flible for them to gec wtli .'hrough tue count of fuch conjuicrable things as bave ar- Aftairsof their Husbaodry at this time cf the tivtd unto oter Nottet. year, yet the reafon bas be?n fo umHuaity ' Ir. order berennto, the Publijher wiB tak? u>hat favourable that they fea evfind aiy want freafon to believe is true, repairing to the btft foun- Cretion and induftry had long been the fupt4tns for ottr Information. And tuben thert ap- portof his Family, and. he Remed imrricu pears ■ any material miftake in any tbing that is witb an impertinent fearrhMt he Ihniild iw» colltSed, tt flj^ll be corrected in the next. tome to want before hedved, thovgh he h^i Moreouer, the Publifhcr of tbefe Occurrence» very carefui fnends to look af-.er him is 9tIling to eng age, that whtreas, therc cre'ma- kept a.ftrift eve upoahim, katt be^houlif do Falfe ReportS, maliciottfly made, and fpread bimfdfany harm. But che evening eftap ^g among us, tf any vcll-minded perfon vill be at the from them into the Cow-houfe,- tbey theric pains to trace any fuch faife Report [o far as ta tpiickly ibllowed him fonnd him by fad out and CsmmS the Firft Rader of it, he ’ a, Æopr,which they had nfedtøtyetheir Caiz ts Vill in tbis Paper ( unlefs juft Aduice be given to withgi, he was dead with his feet near tootftip the contrary fAhcptfe the N.ame of fuch perfm, ing the Grotmd. _. a f A malicious Raifer of a falle ReportIt. - Eptd&nrtal ftvers ånd A^ues gro w v*r| itjuppo/d' that no*e vilTdtslikg tms Prcpofal, Cpmraon, in fome part» of the Country, but fuch as yttend to be tuthy of fo wllanaits a whereof, tho’ many dye hor, yet tfréy ar? Crime. fotely unfrted for their iirplo*,mems ■, but in-fome parts a more maiignanr fruer fcem^ HE Chriftiaalte# Mm In fome tb prevåil in foch fort that it uf-aily gt parts of Pltmuath, have aewly ap-, tbro’ a Family where it comes, and pro