Kunsten i oppbrudd [7] 8203164935, 8203170358 [PDF]

Zitiervorschau

KUNSTEN I OPPBRUDD

KUNSTEN I OPPBRUDD

REDIGERT AV

RONALD TAMPLIN NORSK FAGREDAKTØR

KARIN HELLANDSJØ

NB Rana

Depotbiblioteket

ASCHEHOUG

Originalens tittel: The Arts A History of Expression in the 20th Century © 1991 Andromeda Oxford Ltd. AN EQUINOX BOOK

Devised and produced by Andromeda Oxford Ltd., 11-15 The Vineyard, Abingdon, Oxfordshire, 0X14 3PX, England

Omslag og binddekor: Janniche Engelsen Sats og trykk: Aarhuus Stiftsbogtrykkerie, Århus Printed in Denmark ISBN 82-03-16493-5 (kompl.) ISBN 82-03-17035-8

Norsk utgave © 1994 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo 1994

RÅDGIVENDE REDAKTØRER Richard Maltby University of Exeter

Mike Weaver Linacre College, Oxford Karin Hellandsjø Museet for samtidskunst, Oslo NORSK FORLAGSREDAKSJON: Birger Huse OVERSATT AV: Sølvi Bryde, Jens Holmboe, Erik Kamfjord og Ottar Odland

BIDRAGSYTERE: Jill Burrows Frilansforfatter Richard Hayward Oxford Polytechnic W.N. Herbert Frilansforfatter Louise Jones Frilansforfatter Judith Mackrell The Independent, London Rosalind Marsh University of Bath Dan Millar Frilansforfatter Paul Oliver Oxford Polytechnic Michael Wood University of Exeter

INNHOLD 7

Forord

1973-1989

8

Innledning

Grensen som forsvant 196 Kronologisk oversikt

1900-1914

198 Spørsmål i samtidskunsten

Det europeiske sentrum

216 På tvers av landegrensene

22

Kronologisk oversikt

24

Paris - Kulturhovedstaden

228 Biografier

40

Kunsten og europeisk

248 Ordforklaringer

nasjonalisme

250 Billedliste 251 Anbefalt lesning

1914-1929

252 Register

Sirkelen utvides 58

Kronologisk oversikt

Spesialartikler

60

Europa - Arven fra krigen

38

Kunsten og modernismen

78

Kunsten i den nye verden

54

Kunst og religion

76

Surrealismen

1929-1945

90

Kunst og politikk

Kunsten overlever

114 Kunsten og realismen

94

Kronologisk oversikt

124 Kunst og natur

96

Reaksjoner på totalitarismen

148 Kunst og abstraksjon

116 Samspill: Asia og Europa

158 Kunstgallerier og utstillinger 178 Popkunst

1945-1960

192 Kunst og sex

Den talende bevegelse

214 Konseptkunst

128 Kronologisk oversikt

226 Kunst og penger

130 Gjenreisning i kunsten 150 Afrika og svart bevissthet 1960-1973

De dynamiske kunstartene 162 Kronologisk oversikt

164 Protest og engasjement

180 Stillehavsområdet:

Et nytt brennpunkt

FORORD På terskelen til århundreskiftet er vi nå i ferd med å legge det 20. århundre bak oss. Den spenning og forventning dette innebærer, er samtidig forbundet med noe nærmest skremmende. Vende tilbake kan vi ikke, ønsker vi vel heller ikke, men tiden maner til refleksjon.

Hvordan var egentlig det 20. århundre? Hva var vesentlig av det som skjedde, det som ble gjort, og hvor har det brakt oss? Svarene er uendelige for dette århundret, preget av verdenskriger og av en teknisk utvikling vi nesten har mistet kontrollen over. Et århundre da plutselig hele verden ble vårt alles anliggende gjennom en eksplosiv utvikling innen ulike kommunikasjonssystemer. Stiller man spørsmålene, slik forfatterne her har gjort, utfra kunstens synvinkel, og søker å belyse utviklingen gjennom en beskrivelse av hendelser innen musikk, billedkunst, dans, film, litteratur og arkitektur, og knytter disse sammen, er mange svar gitt. Dette fordi kunsten spiller en vesentlig rolle i vårt liv og preger våre holdninger og vår virkelighetsoppfatning. Vi forlater et århundre som har avfødt kunstverk innen alle genre. Et århundre preget av mangfold, der alt er blitt mulig, der impulsene går på tvers og der metropolene er blitt mange. Det globale perspektiv er i dag en del av vår hverdag, med gjensidig påvirkning mellom ulike verdensdeler, kulturer og kunstarter. Samtidig er gamle grenselinjer visket ut (f.eks. er skillet mellom komponist, utøver og selve instrumentet ofte ikke lenger til stede), og det har foregått en liberalisering i forholdet mellom kunstner og publikum, mellom publikum og kunstverket.

En ny kunst er blitt en spennende bok, et inspirerende verktøy som samler tråder, peker på linjer og trender. Hovedvekten er lagt på engelsk-amerikanske og vesteu­ ropeiske uttrykks-former, men boken trekker også inn den "tredje verden" og favner videre, til globale perspektiver og utviklingslinjer. Med sine ulike fordypningsnivåer bygget opp av hovedtekster, billed- og margtekster, fotografier, diagrammer og tidstabeller som både fungerer alene og utdyper hverandre, får forfatterne frem interessante utviklingslinjer og paralleller i kunstar­ tenes utvikling og gjensidige påvirkning.

Kunstens rolle i samfunnet har vært et sentralt tema i det 20. århundre, ikke minst for kunstnerne selv. Men hva man enn måtte mene, er kunsten en integrert og vesentlig del av vårt liv som både former, avspeiler og kommenterer verdensbildet for øvrig. Derfor er bøker av denne karakter helt nødvendig for forståelsen av vår samtid. Karin Hellandsjø mag.art.

INNLEDNING trer alle med sine spesielle mønstre. Men tross de elitistiske unst er ikke noe fjernt fenomen. Vi skaper kunst hver trekk noen prøver å tilføre dem, er ingen av dem fjerne i sitt gang vi bruker fantasien i livets mangslungne forhold, og dermed er vi hele tiden i ferd med å skape kunst, gjørevesen. Går vi tilbake til opprinnelsen, dreide diktning seg om kontakt menneskene imellom, arkitektur gikk på vern og ly. oppfinnelser. Kunstnerisk skaperevne aktiviseres når vi dyr­ De andre - musikk, maleri og utøvende kunst - er mer ker en sport, når vi velger krydder til måltidet, bestemmer gåtefulle i sitt opphav, men spekulasjonene omkring dem farge eller tapet til et værelse, finner frem passende antrekk trekker i retning av samfunnsmessige eller rituelle utgangs­ og slips eller bestemmer oss for den taktisk heldigste frem­ punkter. Alle disse kunstytringene står sentralt i menneske­ gangsmåten når vi skal snakke med banken eller kunden. nes behov for kjærlighet og varme, for deres frykt, glede og Kort sagt er kunsten involvert i enhver menneskelig aktivitet selvoppholdelsesdrift. Og selv om opprinnelsen nå kan være som strekker seg ut over det rent funksjonelle. Kunsten er kamuflert eller skjult, er sporene etter den stadig synlige. slett ikke noe sært og elitepreget, den følger oss hele tiden som Diktning dreier seg stadig om kommunikasjon (selv om and­ et vitalt element i tilværelsen, oljen i maskineriet som mulig­ re funksjoner kan ha kommet til). Og selv om vi, når vi lærer å gjør bevegelighet og lar oss arbeide. skrive, tenker i jordnære, praktiske baner, er kimen til en Kunst blir vanligvis oppfattet i snevrere mening, som de Aleksandr Solsjenitsyn eller en James Joyce til stede i disse skjønne kunster - bildende kunst, litteratur, musikk - an­ første forsøkene med sitt potensial for kommunikasjon eller vendt, i arkitektur og design, utøvende, i opera, teater, dans mangel på den på et internasjonalt plan. eller film. Mange av disse uttrykksformene har i vestlig sivili­ Bygninger blir, uansett hvor kontroversielle de kan te seg, sasjon en historie som knytter dem nært opp til den kulturelle fremdeles reist for å skaffe ly, selv om andre funksjoner kan elite, kongers og keiseres hoff i Paris, London og Wien, til komme inn også her og overlappe dette fundamentale for­ bystatene i Italia eller til middel- og overklassens kultursentre målet. Kontorkvartaler huser for eksempel de økonomiske på 1900-tallet. Et trekk i denne tradisjonsbestemte kunstfor­ registreringsmembranene og bidrar dermed til vår form for ståelsen var den betydning skjønnhetsbegrepet ble tillagt og overlevelse. Den ekspressive kraften i musikk og malerkunst som hadde sitt utspring i antikkens Hellas. Denne klassiske på alle plan er åpenbar, selv om vi er tilbøyelige til å tenke oss estetikken bygde på vurderinger av godt og dårlig i kunst, og disse kunstartene som uttrykk for individuell skapende evne. av stygt og pent. Den ble imidlertid angrepet fra mange hold Deres sosiale funksjoner blir kanskje klarere i folkelige for­ mot slutten av det 19. århundre mer, som rockekonserter, diskoteker, reklame og markeds­ Velger vi en videre definisjon, betyr det at vi i vurderingen føring enn i "finkulturell" utgave. Ikke desto mindre knytter av de spesielle kunstytringer vi møter i gallerier, bokhandler, hver enkelt av disse spesielle anvendelsene seg til den sakalte konsertsaler, teatre og andre bygninger, bør være fordomsfrie "høyverdige ” kunst. Å se reklameinnslagene på TV betyr å bli i utvelgelsen og avvisningen av dem som gode eller dårlige, konfrontert med en vegg av artistiske teknikker som ble interessante eller kjedelige. Dette har vært særlig nødvendig i utviklet i europeisk malerkunst midt på 1800-tallet. Det kryr det 20. århundre, med levekår som, godt hjulpet av tek­ av impresjonistisk billedmakeri, mens redigeringsteknikken nologien, økte behovet for forandring. Den amerikanske lyri­ har hentet mye fra avantgardistene i russisk filmproduksjon i keren Ezra Pound formulerte et program for kunstnere og revolusjonens tidlige fase. Kunstytringene trenger seg på oss poeter i det nye seklet: "Gjør det nytt”. Dette kan ha vært en fra alle kanter, kanskje sterkere enn vi har godt av. Vi blir passende respons for kunstnere som prøvde å gi uttrykk for bombardert av dem, av utallige små detonasjoner som vi sin tids ånd, men det betydde fare for fremvekst av en like venner oss til ikke å høre, på samme måten som vi skyver tåket som original kunst. unna det jevne drønnet av trafikken forbi dørene våre. Likevel er kunsten blitt til like mye for oss alle som for Trenger kunstartene seg på oss fra alle kanter, gjelder det kunstneren, og vi bør ikke skamme oss over å like eller mislike også for kunstnerne. I våre dager kan lyrikere ta arbeid som bestemte kunstverker selv når vårt valg går imot vanlig, tekstforfattere og lærere, men teknikken bak slagordene og vedtatt vurdering. I globalt perspektiv har det gjennom den veldisponerte skoletimen er blant poesiens teknikker. hundreåret ikke vært noen begrensning for menneskelig Det er vanskelig å livnære seg utelukkende som romanfor­ ytringsform. Motepåbudene er, pr. definisjon, temporære, de fatter, komponist eller kunstmaler, derfor vil disse menneske­ går inn på kunstens områder like mye som på alle mulige ne aldri danne en elite eller en klasse for seg. Det er grunn til å andre, men kan ikke beskrive dens totale muligheter. Mye regne med at skoler og universiteter, kunst- og musikkakadekunst (også den som ikke er et rent moteprodukt) er likevel mier, kommer til å bli nødhavn for en stor flokk kreative sosialt og kulturelt forankret. Noen hver ville få problemer kunstnere, men i vårt hundreår har for eksempel lyrikere og med å verdsette det hele - også den kunst som, ofte høylytt, malere arbeidet som bankansatte, forsikringsfolk, offentlige forlanger å bli regnet som moderne - uten å ta fra oss frihet til funksjonærer, sekretærer, jurister, kjelesmeder, prester og å velge det vi liker. Kunsten skal ikke begrense friheten, aller leger. Hver enkelt av dem skiller seg ut fra oss andre på ett minst frihet til distansering fra rådende eller moteriktige punkt, det eneste, en sterk utvikling av en spesiell evne: synspunkter. appellen til og påvirkningen av fantasiaktiviteten gjennom ord eller bilder. De har lykkes med å nyttiggjøre seg denne Kunsten er overalt rike evnen. Det er det vi alle gjør, men de 'spesielle evner Selv om det er bred enighet om at kunsten er overalt og valget som det store flertall har, plasserer oss i forskjellige, mer er fritt, er det nødvendig å sette opp mer presise kategorier. sosialt betingede roller. Stilling ledig-spaltene averterer etter Alle kunstarter har sine skoler, og det beste grunnlaget for "murer”, "salgsmedarbeider", "systemanalytiker", sjelden valg er grundig kunnskap om dem. Slik er det med de spesiel­ søker de en "fri ånd". Den kommersielle verden overser ofte le kunstarter som denne boken konsentrerer seg om: dikt­ den kvaliteten, men den tar ikke alltid livet av den. Og med ning, arkitektur, musikk, visuell og utøvende kunst. De opp­

K

8

sin frie ånd skaper kunstneren seg et kall, uten at det nødven­ digvis betyr en levevei. Behovet for kunst Men hvordan er denne åndens frihet livsnødvendig for sam­ funnet? På 1800-tallet hevdet den franske sosiolog Emile Durkheim at samfunnet holdes oppe som en balanse mellom spesialiserte grupperinger og de forskjellige oppfatninger, kapasiteter og behov som følger dem. Modellen har mye for seg. Det faktum at det finnes kullgruvearbeidere, gjør det mulig for andre å bli leger og vice versa. Begge yrkene er spesialiteter, vi kan ikke være kullgruvearbeidere i fritiden eller kurere hverandres skader som glade amatører. Hver enkelt av oss bærer spesielle byrder og høster spesielle be­ lønninger ved et mer eller mindre ubevisst fremme av sam­ funnets alminnelige trivsel. Bare når fellesinteressen ikke blir respektert og et eller annet - som regel rikdom og følgene av

den, makten - går over til en sosial gruppe med mer enn den trenger, kommer samfunnet ut av balanse. Men i alle sam­ funn, de være så stabile de vil, skjer det bevegelser i retning av en eller annen gruppe. Der det alltid trengs tilpasning, er det behov for forståelse av fortiden, analyse av nåtiden og faktisk også profetier om fremtiden. Og etter hvert som forandringene kommer, for­ andres også fortid, nåtid og fremtid, de vil alle trenge nyvur­ dering. Mye av den kommer til å ligge på det tekniske plan, oppgaver for spesialister i historie, økonomi, naturvitenskap, politikk og så videre. Men selv på slike teoretiske områder spiller fantasien en avgjørende rolle, med sine muligheter til å nyfortelle historien, til å se og høre om tingene på en ny måte etter hvert som samfunnets visjoner og rytmer endres. Her ligger kunstnerens rolle: A fungere som fantasiens tilskjærer ▲ Porten til Paris-utstillingen, 1900.

9

10

som bidrar til å forme samfunnets oppfatning av seg selv ved å antyde hva det er og hva det er på vei mot. I et stabilt samfunn - et samfunn som er klar over kursen mot et åndelig eller sosialt ideal, som kanskje gjennom århundrer har vært klar over den - kan kunstnerne selv stivne og kunsten deres nærme seg håndverket, med nedarvede teknikker som bare finjusteres innenfor rammen av et bredt og bekreftende trosfellesskap. Men i perioder med rask, ofte katastrofepreget omveltning blir kunstnerens rolle en helt annen, forvirrende. Kunstneren kan komme i utakt med tidens hovedstrømning. Tilslutning til et kontemplativt stabilitetsideal kan brått kom­ me til å bety at han tilpasser seg et samfunn som bygger sin fremtidsvisjon på materialisme og skeptisisme, alternativt kan kunstneren komme til å se en spesiell form for forandring som nødvendig, men dette kan virke sosialt uakseptabelt når andre veivalg er åpne. I slike situasjoner er kunstneren nødt til å holde stillingen. Det er ikke i det lange løp så avgjørende for ham å overbevise andre som det er å markere klar frihet til å si ja eller til å si nei, til å se avviket fra hovedstrømningen som en plattform for kommentar og aksjon. Ifølge filosofen Jean-Paul Sartres lakoniske sentens, som han for øvrig an­ vendte på hele menneskeheten, er kunstneren "dømt til fri­ het". I nyere tid har kunstnerne ofte følt seg henvist til sine egne ressurser - først og fremst til egne tankeverdener - og de håpet ganske enkelt at tankene deres ville bringe frem noe som kunne være til almen nytte. De måtte ofte bare avfinne seg med at de var før sin tid, at anvendelsen av deres visjon heller ville komme sent enn snart. Da Paris feiret den tek­ nologiske begeistringen for det nye seklet med verdensutstillingen 1900, var de kunstverkene som ble valgt, i høy grad preget av det nittende århundres godt akklimatiserte kvalite­ ter. De menn og kvinner som med sine fantasier og fore­ stillinger skulle endre det tjuende århundres ansikt, var, man­ ge av dem, i arbeid i Paris på den tiden, men få av dem var i utstillingspaviljongene, de var ikke verdige til å bli regnet med. Det kom ikke bare av at de var nye, unge, fattige og ukjente. Det fantes ikke noe felles grunnlag for forståelse av kunsten deres. Den var foreløpig fri.

Kunstneren og markedet Det kan selvsagt innvendes at ingen kunst på lang sikt kan forbli fri. Hvis kunsthistorien blir betraktet som en rekke vedtatte erklæringer om skapende frihet, følger det at den frihet som ble vunnet av én generasjon, blir en tvangstrøye for den neste. Sagt på en annen måte: Samtidig som hver enkelt generasjon lykkes, mister den noe av sin frihet. Suksesskunstneren kan sammenliknes med et land som er blitt avhengig av å tiltrekke seg turister: Sjelen dør mens kroppen klarer seg. Kunstnernes problem er at deres frembringelser inneholder både et individuelt og et sosialt element og at disse kan være i strid med hverandre. Likevel kan kunsten i de fleste tilfelle vanskelig klare seg uten å bli støttet av samfunnet, sett og hørt av det, kjøpt av det. Et nettverk, kunstverdenen, sørger for denne støtten. Sett utenfra virker den ofte chic og eksklusiv. Vernissagen er viktig for maleren som håper å få solgt noen bilder, men for folk flest ser det mer ut til å være et sted der kjendiser går for å se og å bli sett, en unyttig ekstravaganse. Reportasjer fra auksjons-firmaene forteller om enorme pen­ gesummer som blir betalt for malerier som er investeringsobjekter eller som skal imponere der de blir hengt opp. Et arbeid av van Gogh kan bli solgt for 50 millioner dollars eller mer, dette tallet blir ofte stilt opp mot det trøstesløse livet til en kunstner som aldri solgte et bilde og som kunne behøvd noen slanter til brød og farger. Kunstnerens skapende evne, friheten hans, later til å være gjennomtrukket av bastante kommersielle betraktninger. Men denne kretsen av salg, storfinans og kunstkritikk er bare

isfjelltoppen i kunstens verden. Det er heller ikke til sjuende og sist den viktigste siden ved den, akkurat som eksamener og avslutningsseremonier ikke er det endelige kriteriet for lærdom. Kunstnerens hverdag er fylt av praktiske problemer som involverer rammemakere, malingfabrikanter, penselprodusenter, endeløse diskusjoner med eksperter på staffeli­ er. Få malerier kunne noen gang blitt ferdige slik vi kjenner dem uten denne innsatsen og fagkunnskapen. Når en kunstkritiker snakker om "presis strek", vet vi at blant andre ting som er ment med uttrykket, er det viktigste det fundamentale og enkle forhold at kunstneren har holdt blyanten godt spis­ set. Hver eneste utslitte klisjé kritikerne bruker i beskrivelsen av et maleri eller en tegning, avhenger i siste omgang av den som blander farger på en palett, og, før det er kommet så langt, av en som gjør det samme i en fabrikk. Det går andre tråder i den veven av aktiviteter som utgjør kunstens verden: modeller og professorer, gallerieiere, elek­ trikere, agenter, katalogforfattere, journalister og, endelig, folk som står og ser på bildene. Liknende nettverk eksisterer for litteratur, eller for musikk: spesialister i instrumentbygging, utøvere, dirigenter, akustikkeksperter, elektronikkingeniører, og i siste omgang publikum i salen. I Vesten kan symfoniorkestret ses som et elegant ekko av et høyt organisert og komplisert samfunn. Det er ikke bare bæreren av en komponists musikalske visjon, men også en knesetting av orkestral balanse som uttrykk for orden. A akseptere sam­ funnets strukturer er selvsagt ikke avgjørende for det kompo­ nisten vil ha frem via strykere, treblåsere, messing og slag­ verk. Poenget er heller at den kunstneriske visjonen nok kan være avgjørende, men at den ikke kan realiseres uten hjelp fra samfunnet selv. Uten den blir kunstneren for all fremtid prisgitt et enmannspublikum. Det består et merkelig forhold mellom kunstneren og pu­ blikum. I tidligere tider, da mange kunstnere var knyttet til en beskytter og arbeidet med ham eller henne som sitt fremste publikum, hadde kunstneren en noe friere stilling eller i det minste en godtgjøring for å skape. Hvis kunstnere og kompo­ nister i det 17. århundre var knyttet til et stort hoff, kunne deres musikk eller malerkunst trives og møte forståelse i en kjent og velvillig krets. Vanligvis ville de heller ikke behøve å søke forståelse og støtte utenfor den. Deres arvtakere i dagens verden konkurrerer om publikum i et fritt marked. Dermed vet de svært lite om enkeltindividene i sitt publikum, og de kan finne det problematisk å nå frem til noe publikum i det hele tatt. På den annen side kan de være klar over behovene hos forskjellige kategorier blant publikum, hver enkelt av dem kan kreve sin spesielle tilnærmingsmåte for å la seg overbevise. Forfattere må for eksempel overbevise agenter, redaktører og forlag om kvalitetene i sine enkelte arbeider, sammenholdt med det andre på samme beite kan tilby, og når verket er kommet ut, vil kritikere og lesere også ha sitt å si. Det er en tøff oppgave å skrive med alle disse innbyrdes forskjellige lesergruppene i tankene, og ettersom de beste forfatterne nesten pr. definisjon avviker fra og ligger foran alminnelig skrivekunst i sin samtid, som oppdagere like før oppdagelsen, kan de innfløkte markedsmekanismene for å nå frem til det aller beste faktisk hindre at en drar kjensel på det. Sannsynligvis finner markedet balansen ut fra graden av kalkulert risiko. Det utfordrende gåtefulle i det skrevne ver­ ket eller i maleriet må bli akseptert og balansert mot skarpsindigheten hos redaktøren eller gallerieieren. Kunstnere blir da, selv om de er forpliktet gjennom sin fantasi til å bevege seg utover samfunnets perspektiv, påvirket av dette. Hvis blyantstiften stikker for langt ut fra det beskyttende treet, knekker den, kunstneren kan faktisk ikke distansere seg for langt fra flokken. ◄ Modell til Tatlins tårn, 1920.

11

I alt dette spiller publikum den endelige, avgjørende rollen. Det bestemmer salg, evaluering og støtte. Teoretisk kan den enkelte kunstner overleve uavhengig av disse faktorene, i det minste for en begrenset tid, før han eller hun gir opp arbeidet, søker underhold ved vanlig beskjeftigelse eller dør. Sam­ funnet kan komme å jour med verket deres senere, når en forsker finner en skatt på et loft eller i nederste skuff. Der finnes for mange eksempler på et slikt scenario til at det kan avvises som romantisk tøv. Men ikke mange nok til å utfordre det alminnelige prinsipp at kunstnerne og publikum i et velordnet samfunn eksisterer i et forhold preget av gjensidig avhengighet. Som vederlag for ytt fantasitjeneste gir sam­ funnet via publikum kunstneren en beskjeden trygghet og tilfeldig oppmuntring. Naturligvis har kunstens verden som alle andre sine stjerner - folk som vinner berømmelse, makt og penger, men mange er de ikke. I denne balansen spiller kritikerne og kunstmarkedet, impresarioene, gallerieierne og forleggerne rollen som mellommenn. Vi må finne ut hvor kunstnerne står i denne balansen hvis vi skal forstå oss selv. I grunnen har de mye til felles med oss alle.

Moderne kunsts mangfold Kunstverkene i dette hundreåret utmerker seg mer enn på noen annen måte ved sin mangslungenhet og overdådighet. Det finnes ingen enkeltoppskrift, bortsett fra kanskje den senere tids "anything goes". Likevel har kunstnere ofte rea­ gert på oppsiktsvekkende politiske hendinger og prøvd å markere seg, noen ganger har de til og med forsøkt å bruke sine kunstneriske evner til å påvirke utviklingen. I det revolu­ sjonære Russland, for eksempel, så kunstnere som Vladimir Tatlin en selsom analogi: revolusjon i kunstens liv skulle gå hånd i hånd med revolusjon i staten. Han preket en visjon av folkets kunst, selv om de verkene han og medarbeiderne hans skapte, skremte bort folk flest. Likevel betydde de dynamiske kreftene i tiden nok til at han kunne forberede et så dristig prosjekt som Monumentet for den tredje Internasjonale, for øvrig kjent under betegnelsen "Tatlins tårn”. Det ble aldri noe mer enn et utkast av det. Hvis det noen gang var blitt bygd, ville det ha ramlet sammen (en annen russsisk konstruktivist, Naum Gabo, måtte tre til for å vise det), og en kan kanskje, i disse dager, mot slutten av seklet, når tingene skjer så raskt, se det som et eksempel på kunstens profetiske evner. Men selv om tårnet aldri ble bygd, viser det faktum at det i fullt alvor ble betraktet som et bidrag til den kommunistiske revolusjonen, og oppnådde anerkjennelse fra den kompromissløst revolu­ sjonære Lenin, at kunst og statsmakt kan forsøke å arbeide sammen. Samarbeidet kan kreve tilpasning og kanskje en "villet vantro-tilsidesettelse" på begge sider, men umulig er det ikke. Kunsten har i vårt hundreår vært brukt både til å under­ støtte barbariet i fascistiske eller totalitære regimer og til å sørge over ofrene for det. Den er både brukt til å forherlige krigen og til å fordømme den, til å bygge opp imperier og til å bekjempe dem, til å leve på kapitalen og til å slåss mot den. Det finnes intet enkelt dekkende utsagn eller noen felles plattform for kunsten. I den sammenhengen, slik kunsten kommer med i samfunnsdebatten, er den elementer i argu­ mentasjonen, ikke mål i seg selv. Men satt inn i en annen sammenheng er formålet med kunst kunsten selv, det har i alle fall mange kunstnere og forfattere, særlig i vårt hundreår, hevdet. En slik tanke er ikke så fjerntliggende som den kan høres. Den er heller ikke så furtende som doktrinen "kunst for kunstens skyld", den som mot slutten av det 19. hundreåret var svaret på kulturell spissborgerlighet. Den skrev seg snare­ re fra en følelse av at kunst kan stå for en alternativ skapings­ prosess, og at forsøk på det er viktigere og i siste omgang verdifullere enn forsøket på å engasjere seg direkte i den politiske kampen. 12

Kilden til tanken om at kunsten er et mål i seg selv ligger i problemet med å bestemme hvordan kunst på den ene siden forholder seg til natur og på den andre til samfunnet. I hvor høy grad etterlikner den den ene og tjener det andre? Etter­ som perfekt etterlikning er umulig, og ren tjeneste er knyttet opp til problemer mht. engasjement, har kunstnere i økende utstrekning forsøkt å forklare det de lager som uavhengig av både natur og samfunnsbehov (både når det gjelder motivvalg og eventuell virkning). Men en slik posisjon er også umulig å holde. Ved sin blotte eksistens er en kunstner nød­ vendigvis en del både av den naturbestemte og den sosiale virkelighet. Ikke desto mindre har slik tenkning ledet til en økende opptatthet av kunstneriske uttrykksformer og av de­ res innbyrdes sammenheng, på bekostning av interessen for et ytre budskap. En slik situasjon var det lett å knytte til musikken, som i sitt vesen er matematisk og abstrakt, men innen malerkunsten

krevdes det en kursjustering, bort fra forsøk på å gjenskape virkeligheten, hvordan den nå defineres, og over i en konstruksjonell interesse for farge, form, rom innenfor innrammingen, og abstrakte relasjoner i dette. I arkitektur betyr det en bevegelse fra organisk form og naturgitt analogi og fra an­ vendelse av historiske forbilder over til de geometriske for­ mene som vanligvis assosieres med modernisme. Diktning ble ikke sa lett frigjort fra uvedkommende referanser, siden ord vanskelig lar seg skille fra kommunikasjon på informativt plan. Men ved å legge hovedvekt på strukturen i romaner, som ble oppfattet som en balansegang mellom personene i dem og søken etter et antydet "vanskelig” meningsinnhold, greide forfatterne til og med å få romaner til å fremstå som alternati­ ver til virkeligheten. Og så var det likevel slik at mens vi ofte rett og slett leste romaner for å glemme det traurige dagliglivet, var den rene eskapismen som regel kjedelig, den også. Oppfatningen av kunsten som et mål i seg selv gjorde det

mulig for kunstnerne å hevde at de stod i forbindelse med en slags alternativ formverden, de så seg selv, som den franske sosiologen Jean Duvignard så blendende formulerte det, som "det absoluttes presteskap”. Dermed var det slett ikke tale om erklært ikke-engasjement i verden og i samfunnet, kunsten kom snarere til å fylle tomrommet i den sosiale og intellektuel­ le veven som utfordringen overfor gudstro skapte fra midt på 1800-tallet og fremover, og dermed overtok den en ny sosial funksjon. Det er for enkelt å betrakte kunst som en direkte erstatning for religion. Selv i vestlig kultur var kunstnere som aspirerte til det abstrakte og formelt fullkomne tilbøyelig til heller å se dette som en personlig erkjennelse enn til å institu­ sjonalisere det som en kunstkult. I det tjuende århundre fikk så kunsten et snev av det tidløse, av brutaliteten i sosialrealismen, av nostalgien til ▲ Margot Fonteyn og Robert Helpmann.

13

fortiden og det brennende revolusjonære engasjement. Den både søkte sitt publikum og frustrerte det. Den må heller forklares ut fra sine forskjelligartede former enn pakkes inn i en problematisk helhet. Kildene til moderne kunst Det finnes likevel et kunstmønster også i vårt hundreår, en gammel, men samtidig levende historie, omspunnet av en nyere. Den eldste hadde sitt opphav i Paris. Dens forskjellige kapitler inneholder et utall kunstretninger, mange av dem frembringer anerkjente mesterverker, og fokus ligger fast på en gruppe kjente kunstnere, oftest med base i Paris, Berlin og New York. Den nyere historien har mange sentre, eller para­ doksalt uttrykt et globalt senter. Det er historien om vek­ selvirkning fra andre steder i verden, noen som bidrar med gamle kulturtradisjoner, andre som er tilbøyelig til å om­ plante spirene fra vestlig kultur i et nytt og romsligere land­ skap, vestlig og europeisk kunst. Det er et engasjement som har medført virkelig utveksling: Iblant har Vesten hentet nye retninger og nye ideer fra disse andre kulturene, og noen ganger har Vestens kunst selv uventet blomstret opp i nye miljøer. Vil vi velge et enkelt tilfelle, kan det illustreres ved ballett-samarbeidet i 1940-årene mellom Robert Helpmann fra Australia, øykontinentet i Stillehavet, det siste storhavet som ble kartlagt, og Margot Fonteyn, den tradisjonelle euro­ peiske balletts grande dame. Men nå, når vi nærmer oss totusenårsskiftet, er denslags kultursamspill blitt dagligdagse foreteelser og kunsten er ikke lenger metropol-tilknyttet (sen­ trert i Paris, London eller New York), men kosmopolitisk. Det er for tidlig å vurdere vinning og tap etter byggingen av en slik internasjonal verden, men det er ikke for tidlig å skissere hvordan prosessen artet seg. Kunstretningene i dette århundret blir ofte samlet under en enkelt betegnelse, moderne kunst. Nå er det ofte blitt påpekt at tidens kunstproduksjon faktisk er sterkt variert. Mye av den er ikke utpreget ''moderne” i det hele tatt, selv om den kan utgjøre en avgjørende del av århundrets kunst. Ordet "moderne” dekker i virkeligheten moteretninger som hadde sitt opphav i Paris, med Paul Cézanne for bildende kunst, med Marcel Proust og James Joyce blant forfatterne og med Arnold Schonberg hos komponistene. Men det finnes andre bakgrunnsmønstre. En kan si at moderne tid ble til gjennom en serie filosofiske retninger som alle hadde sine røtter i det 19. hundreåret - Karl Marx' samfunnsøkonomiske teorier, Charles Darwins utviklingslære, Søren Kierkegaards teologi, Friedrich Nietzsches filosofi og, på overgangen til det nye seklet, Sigmund Freuds psykologi. Samtidig kunne selve den "moderne tid" karakteriseres gjennom rekken av katastrofer og gjenreisning i mange samfunn, revolusjoner i Russland, Mexico og Kina, diktatorer og nedgangstider, europeiske imperiers undergang og mange nye nasjoner. Det kan være en fordel først å avdekke de dypere strukture­ ne, og snu perspektivet slik at det som betyr mest for kunst­ produksjonen, kommer øverst. Karl Marx utviklet en historieanalyse med to grunntanker som har slått særlig sterkt ut i kunsten i det 20. århundre, sterkere enn de sosiale og politiske virkningene av den revolusjonære marxismen selv. For det første hevdet han at kapitalen gjennom logisk historisk ut­ vikling nødvendigvis måtte bli brutt ned, og proletariatet eller arbeiderklassen få sin rett. Ut fra en slik situasjon ville kun­ sten nødvendigvis heller bli proletær i sine motivvalg og moralsk i sin holdning enn, som i det kapitalistiske samfunn, privilegert, pengedominert og likeglad med sine sosiale for­ pliktelser. Den kunstform som i Sovjetunionen og særlig i det revolusjonære Kina utviklet seg fra denne analysen, blir kalt "sosialistisk realisme", men mange kunstnere i andre land er blitt inspirert av en form for realisme som fokuserer på arbei­ derklassen og klassekampmønstrene. 14

Marx' andre bidrag til det mentale rammeverket for kun­ sten i det 20. århundre er tankene hans om fremmedgjøringsaspektet. Ifølge denne teorien blir arbeiderne fremmedgjorte i arbeidet sitt fordi de i sin virksomhet under kapitalismen ikke får noe varig forhold til det de frembringer. I siste om­ gang betyr ikke kapitalismen bare fremmedgjøring i arbeidet vårt, men også i forhold til de dypeste behov i oss selv og hos våre medmennesker. Det ville være for enkelt utelukkende å gjøre Marx ansvarlig for dette, for all den bekymring for tap, angst og svekkelse av personlighetsbevisstheten som bredte seg i kunsten i det 20. århundres tidlige fase, for eksempel i ekspresjonistisk malerkunst og i Franz Kafkas romaner. Men det er ingen tvil om at forholdene i industrisamfunnet skapte en fremmedgjøring som meget sterkt preget moderne kunst. Forholdene omkring vår eksistens la også et grunnlag for den danske teologen Kierkegaards utforskning av åndelig identitet, en søken etter selvet hos det kriseredne enkelt­ mennesket. Kierkegaards arbeid lå ganske særlig til grunn for den franske filosofen og romanforfatteren Jean-Paul Sartres eksistensialistiske tenkning under og i tiden etter den andre verdenskrigen, som for øvrig fikk global betydning, særlig for forfattere. Filosofen Nietzsche, dikteren bak den mektige Also sprach Zarathustra, førte et populært om enn lett manisk islett inn i det 20. århundres tenkning. Hans dyrking av "viljen til makt" og "overmennesket" fremmet ganske sikkert fascismen, selv om apologetene hans, som la vekt på hans blendende men ensporede intellekt, er tilbøyelige til å se denne relasjonen til Realpolitik som en feiloppfatning av hans egentlige hensikt. Men høysangspreget over Nietzsches maktviljeformuleringer fant ekko andre steder, for eksempel hos den britiske romanforfatteren D. H. Lawrence. Og et annet aspekt av den tyske filosofens tenkning har hatt sin generelle betydning på dette seklet: Hans såkalte relativisme eller tro på at det ikke finnes fakta, bare tolkninger. Sett på den måten blir det ofte vanskelig å tro på noe som helst, bortsett fra øyeblikksopplevelsen og "ekstatisk intensitet". Når Pablo Picasso for eksem­ pel sa at "kunsten er den løgnen som får oss til å fatte sannheten" og at "løgner som disse behøves for vår mentale selvforståelse, siden det er gjennom dem at vi former vårt estetiske syn på livet”, kan det meget vel ha vært et Nietzscheelement i dette. Nietzsche hadde hevdet at språket forfalsket virkeligheten, men at de kunstige strukturer det skapte, gjor­ de det mulig for oss å overleve. Relativismen i Nietzsches tenkning virket desto sterkere fordi han så effektivt bidro til a undergrave den alternative klippefaste troen som religionen stod for, særlig kristendommen med dens vekt på barm­ hjertighet og på å akseptere lidelsen. Dette stod i diametral motsetning til hans egen maktbeundring. Nietzsche hevdet at Gud var død. Mennesket tenkte ikke lenger i overnaturlige baner og dermed erstattet de i virkelig­ heten en ytre skaper. I et rollebytte som dette får kunsten og fantasien avgjørende betydning. Men den mer allmenngyldi­ ge virkningen av denne sentensen var å gjøre tvilen mer akseptabel. Charles Darwins forskning om "Artenes opprinnel­ se", der han satte frem teorien om utvikling gjennom naturlig utvalg, betydde et grunnskudd mot det tradisjonelle kristne synet. For kunstens vedkommende kunne forandring, slik sett, i seg selv ironisk nok egentlig betraktes som mer livsvik­ tig enn den hadde vært i det tradisjonelle verdensbilde, etter­ som det dreide seg om selve prosessen livet fulgte i sin utvikling. Naturlig utvalg bød på en modell for progressivt syn på menneskehetens utvikling og innebar nedvurdering av menneskeraser som ble antatt å tilhøre tidligere (og der­ med) lavere utviklingsnivåer. Dette bidro til å fremme imperialismeideologi, troen på at ► Herbert von Karajan på orkesterprøve, 1958.

15

b

hvite europeere både biologisk og kulturelt stod over andre raser og derfor var berettiget til å herske over dem. Blant kunstnerne var det imidlertid betydelig interesse for "det primitive", siden det kunne betraktes som originalt, som eksistensielt råmateriale. Samtidig har Sigmund Freud preget århundret, med sin forskning om drømmen som uttrykk for de ubevisste kilder til menneskelig handling, karakteristisk nok lokalisert til seksualitet, revet opp med rot forestillingen om at mennesker til sjuende og sist er rasjonelle vesener. Surrealistene, det gjelder både malere og lyrikere, fingransket drømmen for å finne sine former, og romanforfatterne kunne skrive om psykologi og sex som om de var ett og det samme. Mellom disse nøkkeltenkerne ble scenen satt som kunstnerne skulle spille på. I en verden der verdiene var i fri flyt, burde det bety at folk fikk se, tenke og høre nye ting. Den franske maleren Cézanne forandret vår måte å se på, både motivene i maleriet og maleriene selv, ganske enkelt ved å mangfoldiggjøre posisjo­ nene vi så dem fra, for på den måten å bygge opp et mer gjennomtenkt og helt bilde. Dette var en av Picassos "løgner" for å avdekke en "sannhet". Hundreårets øvrige kunst, Picas­ so medregnet, kan faktisk sees som fotnoter til Cézannes verk. Proust og Joyce åpnet romanens form. Proust brukte daglig­ dagse, til og med trivielle episoder, til å avdekke erindringslag, som ble substansen i romanen. I Ulysses og Finnegans Wake bygde Joyce videre på språklige teknikker han hadde arbei­ det med fra begynnelsen av århundret. Gjennom dem samlet han seg vidtrekkende erfaring med et enkelt tidsbegrenset fortellerprosjekt og rammet det potensielt kaotiske livserfaringsmaterialet inn i en oppfinnsom orden. Finnegans Wake, som kom ut i 1939, er så komplisert og vanskelig å lese at den ofte betraktes som en blindvei, siden det nesten er umulig å finne sammenheng i den. Den kan kanskje heller sees som et sammendrag i lyd og verbal farge av livet selv, enn som en roman. Den er full av dikterens fryd over språket. På det planet er den ikke noen blindvei, men selve utgangspunktet, der skrivingen begynner, århundrets ordkammer. På liknen­ de vis endret Schdnberg århundrets musikalske vokabular ved å ta i bruk andre toneskalaer enn de tradisjonelle. For tradisjonelt tilvante virket dette som vanskelig, ny musikk. Dette foregår like før og under den første verdenskrig, en tid som i seg selv var vanskelig. Schbnbergs serielle musikk og de radikale musikalske nyvinninger den innebar, kom til å be­ høve lang modningstid.

Moderne kunst og verden Sett fra publikums side står et mangfold av musikalske ytringsformer, bilder og ordkunst til disposisjon. Mot slutten av det 20. århundre kan en på en uke eller to i konsertsaler i de viktigste kulturhovedstedene i Vesten høre så å si alle former for musikk, fra middelalderens til moderne og afrikansk, til Indias og Det fjerne østens toneverden. Et besøk i en platebutikk ville kunne gi det samme, minus opplevelsen av direkte fremføring, men til gjengjeld med perfekt lyd. Det er i dag mulig a rekke over ethvert kunstnerisk område og venne seg til det uten andre hjelpemidler enn et bibliotek, en platespiller °g adgang til gode museer og gallerier. På den måten er historien om det 20. århundres uttrykksformer ikke bare historien om ny kunst i vekslende tider, men også om publikummernes mulighet til å engasjere seg i alle dagens og tidligere tiders uttrykksformer der de bor og alle andre steder. Det betyr at vi også for vår egen del anvender den franske dikteren André Malraux' begrep om "det veggløse museum", verdenskunsten er nå tilgjengelig overalt, uavhengig av tid og, som illustrasjoner i en bok, av sted. Dette er atter en gang et aspekt av relativismen i det 20. århundres verden, der vi ◄ Andy Warhol og venner av ham nyter 15 minutters berømmelse.

kan velge de tradisjonene vi vil holde oss til og konstruere vår egen sammenheng. Moderne kunsthistorie har selv omstilt seg til dette mobile mønsteret. Stil og form fra århundreskiftets Paris spredte seg over Europa, siden til Nord- og Sør-Amerika og deretter videre til resten av verden, de påvirket lokal kultur i Afrika, India, Japan og Kina og tok opp i seg endringer nybyggerkulturer som Latin-Amerika, Australia og New Zealand tvang igjennom. I litteraturen virket tilgjengeligheten av moderne europeiske ytringsformer som romanen og vestlig poetisk stil samtidig inn på hjemlig diktning i alle land. I musikken var vestlig påtrykk mer ujevnt. Land med sterk egen tradisjon, særlig India, motstod vestlig uttrykksform, eller de kunne, som Japan, utvikle eget og vestlig uttrykk parallelt og til et høyt nivå. I det meste av den øvrige verden har vestlig stil i mange kunstarter hatt overtaket, om enn ofte formidlet via USA, og med lokale farger. Den internasjonale arkitekturstilen har preget flyplasser over hele verden, og mange storbyer virker overflatisk sett utbyttbare, stilpåvirkningen har iblant vært tyrannisk, og først nå nylig har arkitekter protestert og nymarkert kvaliteten i lokal stil og lokale materialer. Danse­ formene har derimot vært tilbøyelige til å beholde det nasjo­ nale eller i alle fall ikke-vestlige preget i land utenfor Europa og Amerika. De er likevel internasjonalt tilgjengelige, og ut­ løser stor nasjonal stolthet. I filmkunsten har USAs kommersi­ elle Hollywood-dominans ført med seg at nasjonale tradisjo­ ner like ofte slapp til i cinemateker som i rent kommersielle prosjekter. Klart nasjonal stil har vokst frem i mange østeuro­ peiske land, i Det fjerne østen og i Latin-Amerika så vel som i Vest-Europa. Innen alle kunstarter har behovet for nasjonal bevissthet i det minste i noen land påvirket innholdet i enkel­ te verker: I irsk diktning om Irland, i afrikansk litteratur om Afrika osv. På stil-planet har presset fra kosmopolitisk tilgjengelige kilder vært meget sterkt. En gang trakk de gamle imperiehovedstedene - London, Paris, Berlin, Madrid - til seg kunst­ nere fra koloniene sine og fra tidligere kolonier, lærte dem opp og gjorde europeere av dem i alt unntatt privilegiene. I senere tid leverer disse hovedstedene og dessuten New York og Moskva sine stilmønstre til hele kloden. En forvirrende sekvens av moteretninger, avlet i New York-gallerier som svar på det det amerikanske samfunnet trenger, blir den globale kunstdommer. Andy Warhols pop-kunst hadde sine varianter i Japan, i hvert eneste europeisk land (Storbritannia kom den faktisk i forkjøpet), i Latin-Amerika, Canada og Australia. Det samme gjelder for konseptkunst og alle stilarter som senere fulgte den. Iblant vil stilen slå rot og ta lokalpreget opp i seg. Men en må nok beklage at tradisjonelle former forsvinner - ikke som statiske, for det er de aldri, men som noe som kunne møte og ta opp i seg fremmed påvirkning ut fra egen styrke. Hvis det hadde vært det vanlige mønsteret, ville ringvirkningene fra vestlige maktsentra snarere virket byg­ gende enn utviskende. Kunst burde ikke dreie seg om multi­ nasjonale foretak for produksjon av identiske varer, men om mange nasjoners bidrag til verdens totalbeholdning, ut fra sine egne følelser. Hvordan åpenbarer det seg i dette århund­ ret? Til en viss grad vil attesten være positiv. Da dirigentpinnen for moderne kunst i 1920-årene gikk fra Europa til det ameri­ kanske kontinentet og enda mer definitivt plasserte seg der etter den andre verdenskrigen, kom det som en følge av økende nasjonal selvbevissthet i USA og senere av depresjo­ nen der, og av revolusjon og fornyelse i Latin-Amerika. Hver region dyrket sine egne særpregete former: Til å begynne med fresker og musikk i Latin-Amerika og nyrealisme og kubisme, et nytt poesispråk og en overlegen posisjon for filmkunsten i USA. På samme måten i India, hjemlig stil var tilbøyelig til å dominere i forhold til internasjonale påvirk17

ning, med verker av enestående kraft og omfang som resultat. I diktningen er dette ikke fullt så klart, men markert indisk fortellerkunst, kombinert med gammel tradisjon, lot til å klare seg mot oversjøiske stereotyper om indisk virkelighet. I tone­ kunsten lot trafikken for klassisk dans og instrumentalmusikk til å gå den andre veien, siden de indiske kunstretningene lånte ut erfaringer til Vestens teatre og konsertsaler og, i noen tilfeller, til komponister og kunstnere. I Japan ble utviklingen forstyrret av krig, amerikansk okku­ pasjon og av vestlige moteretningers forføreriske effekt. Men det ligger variasjon og åpenbart også en hard kjerne i japansk kulturell egenart. I Kina ble sosialistisk realisme den domi­ nerende vestlige retningen - en stilart som i høyere grad enn på hjemmeplan har sitt opphav i Europa - men den har sambodd med tradisjonelle uttrykksformer. I Kina har sosia­ listisk realisme ofte hatt en heroisk appell som manglet i sovjetisk skikk og i de parallelle moteretningene i kunsten som de totalitære statene Italia og Tyskland la seg til i 1930- og 1940-årene. I Afrika fikk tradisjonelle kunstformer ny kraft ved kontinentets konflikter og kamper. Dette er særlig frem­ tredende i dagens Sør-Afrika, der township-kunsten har en overraskende og genuint spennende utfoldelse. Over hele det afrikanske kontinentet synes noe som minner om instink­ tivt artistisk uttrykk og oppfinnsom materialbruk å være på gang. Vestens kunst mottok i de første årene etter århund­ reskiftet impulser fra det tradisjonelle Afrika, og Afrika har fremdeles mye å gi. I musikk og litteratur har det skjedd en betydelig integrering, på samme måte som i romankunsten, mellom europeisk form og afrikansk sensibilitet. Til sist Stille­ havet, den siste av verdens "innsjøer" (etter Middelhavet og Atlanteren), som er kommet til med høy grad av individuali­ tet. I øyriket der har for eksempel Albert Wendt tilpasset den europeiske roman til Samoa-livets retoriske tradisjoner. Au­ stralsk maleri har i sin behandling av spesielt landskap og lys, kombinert med en mytisk historievurdering, ført videre en høyverdig tradisjon som oppstod før sekelskiftet. På New Zealand har lyrikere, både av maori og pakeba-opprinnelse (de sistnevnte med europeisk slektsbakgrunn) vist betydelig styrke i sitt svar på et miljø der øyboervilkårene kan virke som et passende symbol for eksistensiell isolasjon. I mellomtiden har Europa forholdt seg til kataklysmisk krig. Under den første verdenskrigen var europeisk kunst tvunget til å reagere mot redslene ved å beskrive dem, til deretter å få dem ut av kroppen og til slutt, med Dada, konfrontere vettløsheten med gjøglet sosialt opprør. Under borgerkrigen i Spania samlet kunsten seg om den lemlestede kroppen til et lidenskapsfylt land, trukket inn i en borgerkrig som ble sett som bortimot kosmisk i sine implikasjoner av godt og ondt. Ut av den kom kanskje det mest slående bilde i hundreårets kunst, Picassos Guernica, moderne i stil og bren­ nende i sitt engasjement. Med den andre verdenskrigen fikk europeiske kunstnere, i skjebnefellesskap med hele befolk­ ninger, døye okkupasjon, blitzkrig, teppebombing og folke­ mord. Kunstnere gikk under jorden, iblant for å slutte seg til motstandsbevegelser, men noen ganger også for å vente og samle kunnskap med sikte på gjenreisning. Etter den har kunsten tatt sine fleste signaler fra New York, likevel lydhør for stadig mer vidtfavnende ideer om kunst, først og fremst oppstått ut fra en klar sammenstilling av abstraksjon og eks­ presjonisme, men i det siste tilsynelatende i ferd med å sette kunsten selv, dens vesen og natur, under lupen. I litteraturen har imidlertid samspillet vært mer fruktbart. Særlig romanen har markert seg ved en klart europeisk uttrykksform, kanskje aller mest i Sveits, Italia og Tyskland. Spørsmålet om kunstens internasjonale status er allerede blitt reist. Åpenbart er dette, mot slutten av århundret, når den internasjonale orden selv flyter, et høyst påtrengende spørsmål, på tross av sunnheten som later til å være der.

18

Latin-Amerika, med sin galakse av verdensberømte roman­ forfattere, Storbritannia med sin artikulerte og rasemessig blandede befolkning som utfolder seg i relativ frihet, synbar velstand og selektiv fattigdom, og Vestindia som ligger åpent for både britisk og amerikansk påvirkning, men med sterk selvbevissthet fra øy til øy, det hele med gode enkelteks­ empler til belysning av tingenes tilstand. Det finnes også andre problemer som setter søkelyset på kunstens egen rolle i en verden som syder av forandring. Ingen av dem er spesielt nye for dette seklet. Relasjonene mellom kunst og politikk, sosial aksjon, teknologi og miljø er alle sammen spørsmål som igjen og igjen dukker opp og som kunstneren må prøve å besvare. Og spørsmålene vil ikke forsvinne. Men selve variasjonen og bredden, særlig i visuell kunst, innbyr til å ta opp spørsmålet om selve kunstens vesen

- selv innen den meget vide rammen for kunst som er lagt i dette verket: "Kunst er alt det som går utover funksjonen". Det er rimelig å legge enda et element til her. Kunst skulle øke verdensbeholdningen, hjelpe oss til bedre selvinnsikt, styrke våre åndelige og materielle relasjoner, vår begeistring for følelser og glede og vår evne til å tåle ulykke og fortvilelse. Kunsten vil nødvendigvis se mer mangfoldig enn helstøpt ut i sine ytringer. Det kollektive "museum" (med eller uten veg­ ger) burde ikke vente seg eller være pådriver for en til­ synelatende enhet, men snarere vise en overdådig variasjon, som er individualistisk i sin innsikt, allmenn i sin appell. Den betydeligste tyskspråklige lyriker i dette århundret, Rainer Maria Rilke, tenkte grundig over kunstens vesen, mer enn noen annen kunstner. Han var en tid sekretær for billed­ hoggeren Auguste Rodin. Nær begynnelsen av seklet, i 1903,

antydet han at kunstens spesielle verdi lå i å være "mediet der menneske og landskap, form og virkelighet, møtes og finner hverandre". Til vanlig stod de side ved side, ikke riktig klar over hverandre, men "i bildet, i arkitektens byggverk, i sym­ fonien, i det hele tatt i kunsten lot de til å finne sammen i en høyere, profetisk sannhet", i utfylling av hverandre i den enhet som er vesentlig i kunsten. Rilke tenkte her igjennom og satte sammen de fleste tingene som trengs for å gjøre opp kunstens stilling og plass i verden. Mot slutten av hans eget hundreår synes kunsten noen ganger å fornekte en så høy oppfatning av kunst. Men hvis kunsten tvinger frem spørs­ mål fra oss, også om seg selv, er det også noe av dens funk­ sjon. Å Det spiralformede galleriet i Guggenheim-museet i New York.

19

1900-1914

DET EUROPEISKE SENTRUM

Billedkunst

Kronologi 1905

1900

1901

1902

1903

1904

• Gwen John: Self-Portrait, maleri (Storbritannia)

• Paul Gauguin: Et Tor de leurs corps, maleri (Tahiti)

• Claude Monet: Le pont de Waterloo, maleri (Frankrike)

• Salon d’Automne grunnlegges (Frankrike)

• Henri Rousseau: Le Mariage, maleri (Frankrike)

• Pablo Picassos rosa periode innledes

• Henri ToulouseLautrec: La Modiste, maleri (Frankrike)

• John Byam Shaw: The Boer War, maleri (Storbritannia)

• Paul Cézanne: Les Baigneuses, maleri (Frankrike)

• Pierre-Auguste Renoir: Nue au soleil, maleri (Frankrike)

• Pablo Picassos blå periode innledes (Frankrike)

• Kokyo: Utslettelsen av Petropavlovsk (den russisk-japanske krig), tresnitt (Japan)

• Gustav Klimt: Beethoven-frise, veggmalerier (Østerrike-Ungarn) • Max Klinger: Byste av Friedrich Nietzsche, (Tyskland)

1906

• Minneutstillingen over Cézanne (t 1906) i Paris inspi­ rerer utviklingen av kubismen • Pablo Picasso: Les Demoiselles d'Avignon, maleri (Frankrike)

• Dannelsen av Die Brucke (Broen), en gruppe malere: Ernst Kirchner, Erich Heckel, Karl Scmidt-Rottluff og Fritz Bleyl (til 1913) (Tyskland)

• Gustav Klimt: Filosofi, medisin og rettslære, vegg­ maleri ved universi­ tetet i Wien (Østerrike-Ungarn) • Galleri Kahnweiler åpner i Paris (Frankrike)

Musikk

Scenekunst

Arkitektur

• Henri Matisse stifter Les Fauves (Frankrike) • C.F.A. Voysey: The Orchard, Hertfordshire (Storbritannia) • Victor Horta: Maison du Peuple, Brussel (Belgia)

• C.R. Mackintosh: Windyhill, Kilmalcom nær Glasgow (Storbritannia) • J.M. Olbrich: Ernst Ludwig Haus, Darmstadt (Tyskland)

• C.H. Townsend: Horniman Free Museum, London (Storbritannia)

• Maurice Maeterlinck: Monna Vanna, skuespill (Nederland)

• August Strindberg: Dddsdansen, skuespill (Sverige)

• Charles Péguy: Le Mystére de la charité de Jeanne d’Arc, skuespill (Frankrike)

• Frank Wedekind: Kbnig Nicold, oder So Ist das Leben, skuespill (Tyskland)

• Edward Elgar: The Dream of Gerontius, oratorium (Storbritannia)

• Maurice Ravel: Jeuxd'eau, orkesterverk (Frankrike)

• Første plateopptak med tenoren Enrico Caruso (Italia)

• Bruno Walter blir meddirigent ved siden av Gustav Mahler ved statsoperaen i Wien (Østerrike-Ungarn)

• Claude Debussy: Pelléas et Mélisande, opera (Frankrike)

• Thomas Mann: Huset Buddenbrook, roman (Tyskland)

• Hugo von Hofmannsthal: Ein Brief, essay om Lord Chandos (Tyskland)

• Gustav Mahler: Fjerde symfoni, (Østerrike-Ungarn)

Litteratur

• Leo Tolstoj: Oppstandelse, (Russland) • Colette: Claudine å Técole, roman (Frankrike)

• Joseph Conrad: Lord Jim, roman (Storbritannia)

• Yosano Akiko: Floket hår, dikt (Japan) • Første Nobelpris i litteratur utdeles (Sverige)

Diverse

• J.V. Jensen: Kongens fald, roman (Danmark)

• Sigmund Freud: Drommetydning, psykologi (Østerrike-Ungarn)

22

• Arnold Bennett: Anna of the Five Towns, roman (Storbritannia)

• Hector Guimard: Nedganger til Metroen i Paris, (Frankrike)

• Frank Lloyd Wright: Larkin Building, Buffalo (USA)

• Anton Tsjekhov: Kirsebærhagen, skuespill (Russland)

• Frank Wedekind: Die Buchse der Pandora, skuespill (Tyskland)

• George Bernard Shaw: Man and Superman, skuespill (Storbritannia)

• W.B Yeats: On Baile’s Strand, skue­ spill (Storbritannia)

• Guillaume Apollinaire: Les Mamelles de Tirésias, skuespill (Frankrike)

• J.M. Synge: Riders to the Sea, skuespill, i 1931 opp­ satt som opera av Ralph Vaughan Wil­ liams (Storbritannia)

• Begynnelsen på Gustav Mahlers samarbeid med scenedekoratøren Alfred Roller ved Wiens statsopera (Østerrike-Ungarn)

• Gustav Mahler: Sjette symfoni (Østerrike-Ungarn)

• Béla Bartok begynner 15 års arbeid med å samle og ta opp (på • Leos Janåcek: voksruller) Jenufa, opera folkeviser fra i (Østerrike-Ungarn) Sentral-Europa, Lilleasia og Nord• Arnold Schonberg Afrika begynner å under­ vise i komposisjon i • Giacomo Wien. Blant hans Puccini: Madame elever er Anton We- Butterfly, opera bern og Alban Berg (Italia) (Østerrike-Ungarn)

• Samuel Butler: The Way of all Flesh, roman (posthumt) (USA)

• Thomas Hardy: The Dynasts (Del 1; del 2 utgitt 1906, del 3 i 1908). dikt (Storbritannia)

• Første utgave av Benedetto Croces kritikermagasin La Critica (frem til 1944) (Italia)

• Joseph Conrad: Nostromo, roman (Storbritannia)

• Frank Lloyd Wright: Unity Temple, Oak Park, Illinois (USA) • OttoWagner: Postsparebanken, Wien (ØsterrikeUngarn)

• Louis Sullivan: Schlesinger & Mayer (nå Carson Pirie Scott) Store, Chicago (USA)

• Auguste Perret: Leiligheter i 25 bis, rue Franklin, Paris (Frankrike)

• Anton Tsjekhov: Onkel Vanja, skuespill (Russland)

• Jean Sibelius: Finlandia, tonedikt (omskrevet versjon, opprinnelig skrevet 1899 (Finland)

• H.P. Berlage: Børsen, Amsterdam (Nederland)

1907

• Stiftelsen av Deutscher Werkbund. et seminar for arkitektur og form­ givning, en forløper for Das staatliche Bauhaus • Peter Behrens slutter seg til AEG (industrier) som sjefsarkitekt og formgiver (Tyskland) • Mikhail Fokine: Sylfidene (koreografi av orkestrerte pianostykker av Chopin) (Russland)

• Herman Heijermans: Aller Zielen (Alle Sjelers dag), skuespill (Nederland)

• J.M. Synge: The Playboy of the Western World, skuespill (Storbritannia)

• Claude Debussy: La Mer. orkesterverk (Frankrike) • Richard Strauss: Salome, opera (Tyskland) • Frederick Delius: A Mass of Life, korverk med tekster fra Friedrich Nietzsches Also Sprach Zarathustra (Storbritannia)

• Thaddeus Cahili demonstrerer sitt Telharmonium, en prototyp på elektrisk orgel (Canada)

• Første Mozartfestival i Salzburg (Østerrike-Ungarn) • Arnold Schonberg: Første kammersymfoni (Østerrike-Ungarn)

• H.G. Wells: Kipps, roman (Storbritannia)

• Carl Spitteler: Olympischer Fruhling, roman (Sveits)

• Rainer Maria Rilke: Das Stundenbuch, dikt (Tyskland)

• Shimazaki Toson: Det brutte bud, roman (Japan)

• "Den blodige søndag” i St. Petersburg; Tsarens milits skyter mot demonstranter under Russlands første revolusjon

• Alfred Dreyfus får oppreisning etter at det blir bevist at forræderianklagene fra 1894 mot ham var falske (Frankrike)

• Ferruccio Busoni: Entwurf einer neuen Åsthetik der Tonkunst (utvidet i 1910), der forfatteren beskriver mulighetene for elektronisk musikk (Italia) • Etter å ha trukket seg fra Wiens statsopera, begynner Gustav Mahler som dirigent ved Metropolitan Opera i New York (Østerrike-Ungarn/ USA) • Stefan George: Der siebente Ring, dikt (Tyskland)

• Henrik Pontoppidan: Lykke-Per, roman (Danmark)

• André Gide: L’lmmoraliste, roman (Frankrike) (Immoralisten, 1985)

• Henry James: The Golden Bowl, roman (USA)

• Otto Weiniger: Geschlecht und und Charakter, psykologi/filosofi (Østerrike-Ungarn)

• Jean Jaurés grunnlegger det sosialistiske (senere kommu­ nistiske) tidsskriftet LHumanité (Frankrike)

• Henri Bergson: LEvolution créatrice, filosofi

1908 i----------------------

1909

1910

1911

1912

1913

1914 • Marcel Duchamp be­ gynner med sin serie av "ready-mades” (Frankrike)

• Constartin Brancusi: kysset, skulpttuir (Frankrike)

• Auguste Rodin: Byste av Gustav Mahler (Østerrike-Ungarn)

• Henri Matisse: La Danse, maleri (Frankrike)

• Pablo Picasso: Homme å la pipe, maleri (Frankrike)

• Henri Matis;se: Harmonie owgie, maleri (Frankrike)

• Vasilij Kandinskij danner en kunstnergruppe med Aleksej von Jawlensky (Tyskland)

• Marcel Duchamp: Naken kvinne kommer ned trapp, maleri (Frankrike)

• Robert Delaunay: Sirkulære former: solen og månen, maleri (Frankrike)

• Georges Braque: Violon et Palette, maleri (Frankrike)

• Mare Chagall: Moi et le village, maleri (Frankrike)

• Armory Show (utstilling) i New York (USA)

• Pablo Picasso og Georges Braque utvikler analytisk kubisme (Frankrike)

• Franz Mare og Vasilij Kandinskij danner grup­ pen Der Blaue Reiter (den blå rytter) (frem til 1914), navnet har sin opprinnelse i et maleri av Kandinskij (Tyskland)

• Vasilij Kandinskij: Uber das Geistige in der Kunst, essay om malerkunst (Tyskland)

• Vasilij Kandinskij: Blått fjell, naleri (Tyskland)

• Oskar Kokoschka: Portrett av Adolf Loos (Østerrike-Ungarn)

• Henri Rousseau: Le reve, maleri (Frankrike)

• Arnold Schdnberg stiller ut tre malerier med Der Blaue Reiter (Tyskland) » Adolf Loos: Ornamente und Verbrechea, essay om arkitektur cg formgivning (ØsterrikeUngarn)

» Louis Sillivan: National Farmers’ Bank, Minnesota (USA)

• C.R. Mackintosh fullfører School of Arts, Glasgow (påbegynt 1897) (Storbritannia) • Daniel Burnham legger frem planer for byfornyelse i Chicago (USA) • Peter Behrens: AEG turbinfabrikk, Berlin (Tyskland) • 18. mai: Premiere i Paris på Ballets Russes de Serge Diaghilev, med Mikhail Fokine som hovedkoreograf (Frankrike)

• Adolf Loos: Steiner Haus, Wien (Storbritannia) • Bernard Maybeck: Christian Science Church, Berkeley, California (USA)

• Josef Hoffman: Palais Stoclet, Brussel (Belgia)

• Gustav Mahler: Das Lied von der Erde, et arrangement for tenor, kontra-alt og orkester av Hans Bethges oversettelser av kinesiske dikt

• Arturo Toscanini overtar etter Gustav Mahler som leder for Metropolitan Opera i New York (USA)

• Ralph Vaughan Williams: Fantasia on a Theme by Thomas Tallis for dobbelt strykeorkester og strykekvartett (Storbritannia)

• Guillaume Apollinaire: Les peintres cubistes, en

• Peter Behrens: AEGs fabrikkbygninger, Berlin (Tyskland)

• André Gide: La Porte Etroite, roman (Frankrike) (Den trange port, 1921)

• Émile JacquesDalcrosse grunnlegger skole i eurytmi i Hellerau (Tyskland)

• Aleksandr Skrjabin: Prometheus, der komponisten bruker et "clavier å lumiéres”, et "fargeklaver” som styrer farget lys i stedet for lyd (Russland)

• Béla Bartdk: Blåskjeggs borg, opera (Østerrike-Ungarn) • Maurice Ravel: Daphnis et Cloé, for Ballets Russes (Frankrike) • Arnold Schdnberg: Harmonielehre, en lærebok i musikkteori dedikert Gustav Mahler (Østerrike-Ungarn)

• Rainer Maria Rilke: Neue Gedichte, dikt (Tyskland)

• Første utgave av akmeisme-magasinet Apollo (frem til 1917) (Russland)

• Grunnleggelsen av magasinet New Age (til 1921) (Storbritannia)

• Wladyslaw Reymont: Bøndene, (roman i fire bind, fra 1902) (Polen)

• Robert Walser: Jakob von Gunten, roman (Sveits)

• E.M. Forster: Howard’s End, roman (Storbritannia)

• Thomas Mann: Der Tot in Venedig, roman (Tyskland)

• Rainer Maria Rilke: Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge, roman (Tyskland)

• Kritikermagasinet Les Soirées de Paris grunnlegges (Frankrike)

• Kritikermagasinet Der Sturm grunnlegges av Herwarth Walden (Tyskland)

• Egon Schiele: Portrett av Friederike Maria Beer, maleri (Østerrike-Ungarn)

• Oskar Kokoschka: The Tempest, selv­ portrett med Alma Mahler (Østerrike-

• C. Gilbert: Woolworth Tower, New York (USA)

• Henry van de Velde: Werkbund utstillingshall, Koln (Tyskland)

• Antonio Sant Elia lager sine futuristiske byplaner (Italia) • Walter Gropius og Adolf Meyer: Modellfabrikken, Werkbund-utstillingen, Koln (Tyskland)

• Mikhail Fokines ballett Sheherazade, med Ida Rubinstein og Vaslav Nijinskij i hovedrollene, scenografi av Leon Bakst (Frankrike)

• Gustav Mahler: Niende symfoni, posthum premiere ved Bruno Walter i 1912 (Østerrike-Ungarn)

• Giorgio de Chirico: Filosofens seier, maleri (Frankrike)

• Man Ray: Portrett av Alfred Stieglitz, maleri (USA)

• M. Berg: Jubileumshallen, Breslau (Tyskland)

• Vaslav Nijinskij presenterer sin koreografi av Debussys L Aprés-midi d'un faune (En fauns ettermiddag), med Ballets Russes (Frankrike)

• Arnold Schdnberg: Pierrot Lunaire, oppsetning med kammerorkester og sprechsgesang solist (Østerrike-Ungarn) • Henry Cowell: The Tides of Manaunaun for piano, et tidlig eksempel på bruk av ”tone-klaser” (USA) • Paul Dukas: La Péri, ballett (Frankrike)

• Jean Sibelius: Fjerde symfoni (Finland)

• 20. februar: F.T. Marinetti: Manifestet Mafarka le futuriste, trykt i Le Figaro (Frankrike)

• Londongruppen dannes; består av kunstnere og forfattere, bl.a. Jacob Epstein og Wyndham Lewis (frem til 1916) (Storbritannia)

• Antonio Gaudi: Casa Milå, Barcelona (Spania)

• Anton Webern: Passacaglia, orkesterverk (ØsterrikeUngarn) • Første utgave av Ford Madox (Ford) Hueffers English Review, der arbeider av Thomas Hardy, Henry James, W.B. Yeats, Ezra Pound, Wyndham Lewis m.fl. blir offentliggjort (Storbritannia)

• Giacomo Balla: Løpende hund, maleri (Italia)

• Walter Gropius og Adolf Meyer: Fagusfabrikken, Alfeld-an-derLeine (Tyskland)

• Oskar Kokoschka: Morder, Hoffnung der Frauen, et mønster for ekspresjonistiske skuespill (ØsterrikeUngarn)

• Arnold Schdnberg: Annen strykevartett. Siste sats (der et dikt av Stefan George er arrangert for sopran) er første eksempel på 'atonal" musikk (Østerrike-Ungarn)

• Pablo Picassos og Georges Braques første "papiers collés”, som leder til syntetisk kubisme (Frankrike)

• Jacob Epstein: The Rock Drill, skulptur (Storbritannia)

• John Galsworthy: The Forsyte Saga, roman (Storbritannia)

• Harriet Monroe grunnlegger Poetry: A Magazine of Verse i Chicago (USA)

• Viktor Khlebnikov og Vladimir Majakovskij: En ørefik til den offentlige smak, et futuristisk litterært manifest (Russland)

• George Bernard Shaw: Pygmalion, skuespill (Storbritannia)

• Paul Claudel: L Otage, skuespill (Frankrike)

• F.T. Marinetti: Zang tumb tumb, futuristisk forestilling basert på beleiringen av Adrianopel (under 1. balkankrig (Italia)

• Giacomo Balla: Macchina tipografica (Trykkerimaskinen), der tolv utøvere sammen forestiller en trykkerimaskin med bevegelser og onomatopoetiske lyder (Italia)

• Igor Stravinskij: Le Sacre du Printemps (Vårofferet), for Ballets Russes (Frankrike)

• Charles Ives: Three Places in New England, orkesterverk (USA)

• Luigi Russolo demonstrerer for første gang sin "intonarumori” (Italia) • Mikhail Matjusjin: Solens beseiring, første futuristiske opera, scenearrangement av Kasimir Malevitsj (Russland)

• Guillaume Apollinaire: Alcools, dikt (Frankrike)

• Alain-Fournier: Le Grand Meaulnes, roman (Frankrike) • Første imagistmanifest trykkes i Poetry, Chicago (USA)

• Første utgaver av Wyndham Lewis’ Blast, et vorticistisk magasin (nedlegges 1915) (Storbritannia) • H.L. Mencken overtar som redaktør for The Smart Set. et litterært magasin (frem til 1923) (USA)

• James Joyce: Dubliners, en samling skisser og noveller (Storbritannia)

• Den meksikanske diktator Porfirio Diaz tvinges til å gå av etter revolusjon

• Edmund Husserl: Phånomenologie, filosofi (Tyskland)

• Jean Jaurés myrdes (Frankrike)

• Rudolf Steiner stifter det første Goetheanum (Sveits)

23

Nøkkeldata

Salg av Paul Cézanne

Mellom århundreskiftet og den første verdenskrigen var Paris ikke bare det sentrale kunstmarkedet. Avantgarden hørte også hjemme der. Bevegelser sprang frem over natten, så det 9 ut til, og de teoretiske konsekvensene av dem skulle komme til å gjenspeiles gjennom hele århundret. Men selv om fauvistene og kubistene begynte å inspirere Europa, holdt kunst­ handlerne pengesekken godt lukket. Fargene sjokkerte og malerne forvirret ved sitt forhold til konvensjonell formbehandling, derfor ble de 7 betraktet som latterlige ekstremister og til og med som sinnsforvirrede. En slik holdning er blitt stående som typisk for møtet med moderne kunst, tross eller til og med på grunn av alle de 6 "forklaringene" kritikerene la inn mellom publikum og maleriene. Samlerne ble, kanskje fordi de ikke evnet å fatte den kulturelle verdien 5 av disse verkene, trukket med i en spiralpreget prisoppgang. Bare noen få entusiaster kjøpte bilder av Braque, Picasso og Matisse, og det er tvilsomt om noen i det hele tatt forutså den 4 priseksplosjonen de skulle komme til å oppleve.

o

året 1900 var verden dominert av ett konti­ nent: Europa. Styrken i vestlig imperialisme, vestlig filosofi og teknologi, presset europeiske verdier og forbilder på nesten hvert eneste land i verden. Dominansen var like sterk på kunstens område som på alle andre, og her, særlig innen malerkunst, stod Paris som det ubestridt for­ nemste sentrum. Gjennom det 19. århundre hadde franske malere produsert en enestående rekke spennende og eksperimentelle verker av høyeste tekniske standard. Ved århundreskiftet kunne Frankrike rose seg av verdens mest impo­ nerende tradisjon i nyere bildende kunst. Paris tilbød spenning, forbilder og muligheter. Det var ikke bare sjansen til å møte kunstnerkolleger og dele tanker med dem, og til å se tidligere kunst­ neres mesterverker som drog kunstnere både fra den gamle og den nye verden til Paris. Det fantes flere gallerier der enn i noen annen hovedstad, og mer orienterte - og rike - kunder. Også for dikterne var Paris en magnet. Fransk litterær tradisjon gjennom det nittende århund­ re, både romaner og noveller av Flaubert, Balzac, Maupassant, Stendhal og Zola og lyrikk av Bau­ delaire, Laforgue, Rimbaud og Mallarmé, var på høyde med hva det skulle være i Europa ellers. Paris trakk til seg diktere i samme grad som billedkunstnere. Unge forfattere som T. S. Eliot, James Joyce og den østerrikske lyrikeren Rainer Maria Rilke, som alle skulle komme til å bli nøkkelfigurer i moderne litteratur, oppholdt seg tid­ vis der. Bare innen musikken lå hovedsentrene andre steder, i Wien og, for ballettkunstens ved­ kommende, i St. Petersburg. Men også for mu­ sikken var Paris en gjestfri by, som alltid be­ snæret av å ha det beste og det mest eksotiske.

I

► Paul Cézanne kan

betegnes som den modernistiske kunstbevegelses far. En

utstilling i 1906 av hans siste verker ledet Picasso til eksperimenter med billedplan og etter hvert til å skape kubismen. Denne misunnelsesverdige posisjonen gjenspeiles i de meget hoye prisene bildene hans har oppnådd.

◄ Pablo Picasso er den mest

berømte blant moderne malere. Han kombinerte ekstremisme og kjendiseri. Ut fra det oppnådde verkene selvsagt høye priser, men

etter hans død har de krabbet jevnt oppover, til stadig mer absurde høyder. Han var også en av de mest produktive

kunstnerne som noen gang har levet.

24

▲ Disse prisene viser, over

en kamp- og konfliktperiode på 20 år, den langsomme integreringsprosessen for moderne kunst. Prisene er beregnet (på samme måte som alle tilsvarende oversikter) ved å registrere tre årlige toppriser (omregnet til pund sterling) for hver enkelt kunstners produksjon.

Parisutstillingen Knapt noe annet kunne som Verdensutstillingen i 1900 ha summert opp den sentrale posisjon Paris hadde da byen på den måten markerte overgangen til et nytt århundre. Utover som­ meren og høsten strømmet en hel verden til paviljongene og utstillingene. Det var den stør­ ste utstillingen Europa til den tid hadde sett, en mønstring av verdens rikdom og vidundre. Elektrisitet, biler, filmprojeksjon mot enorme lerreter trollbandt blikket, slik inngangene til de nye undergrunnsbanestasjonene, utformet i Art Nouveau-stil av Hector Guimard, også gjorde. Malerkunsten var også rikelig representert, selv om det fantes få nye trender på den største utstillingen, som var internasjonal i sin spenn­ vidde (likevel med over tusen bilder bare fra Frankrike), men konservativ i utvalg. Maler­ kunst som i flere tiår hadde prydet veggene i europeiske akademier og salonger, dyktig gjort, realistisk, tålelig sentimental og litt kjedelig. Ut­ stilling nr. 2 viste imidlertid de franske kunst­ skattene etter år 1800 og kulminerte med de forholdsvis nylige impresjonistiske og post-im-

1900-1914

PARIS - KULTURHOVEDSTADEN Parisutstillingen

presjonistiske malerne, Monet og Renoir, Gauguin og Seurat, Pisarro og Cézanne medregnet. I deres verker lå kimen til maleriet i det gryende 20. århundre. Fremtiden finner sin form I mellomtiden samlet de seg i byen, langt fra galleriveggene, de ennå unge og ukjente menn som skulle forme fremtiden. Henri Matisse og Albert Marquet, som stadig ledet den såkalte fauvistgruppen, tjente til livets opphold ved å male en frise høyt oppe på utstillingsbygningen Grand Palais, to andre kunstnere som kom med i den samme gruppen, André Derain og Maurice de Vlaminck, møttes tilfeldig da et parisisk forstadstog gikk av sporet. Georges Braque og Raoul Dufy kom til Paris fra Le Havre i Normandie. Det aller viktigste var at den unge Pablo Picasso fra Barcelona i 1904 for godt slo seg ned i Paris. I årene før krigsutbruddet i 1914 skulle de alle

Naturalisme og symbolisme

Sinnets roman Cézanne - det moderne maleriets far

Fauvisme, kubisme og futurisme Impresjonisme i musikken

Ballets Russes Rodins skulpturer Art Nouveau

▼ Parisutstillingen, 1900.

En storstilt mønstring av akademisk skulptur anslår utstillingens grunntone.

vinne ry og navn i den relativt fåtallige sosiale gruppen som interesserte seg for aktuell utvik­ ling i malerkunsten, men arbeidene deres fikk en langt videre betydning. De gjennomstrømmet hele århundret. Ingen av dem lot seg skremme av risikoen for ikke å bli forstått, og noen sjokker­ te med vilje det brede kunstinteresserte publi­ kum, med sitt utfordrende kunstsyn koblet til politisk offensiv mot status quo. De angrep på denne måten gamle oppfatninger av hva kunst skulle dreie seg om og hvordan en skulle nærme seg motivet, de formet et nytt personlig språk og inspirerte kunstnere langt utover Frankrikes grenser. Naturalisme og symbolisme: Zola og Mallarmé Også dikterne gikk løs på den komfortable enig­ heten om konservativ orden. Slutten av det nit­ tende århundre er preget av litterære og kunst­ neriske kastevinder. To navn dukket opp, knyt-

25

Zola utforsket de morke krokene i fransk liv, og startet dermed en omveltning i både litteratur og billedkunst tet hver for seg til en bestemt bevegelse. Det var Emile Zola (1840-1902) og Stéphane Mallarmé (1842-1898), bevegelsene var naturalismen og symbolismen. Naturalismen var en videreføring av real­ ismen, skjønt enda mer spesialisert, mer viten­ skapelig, med en enda sterkere nærhet til livet slik det i alminnelighet leves. Zolas egen over­ dådige tjuebinds romanserie refererte forfall og nytt forfall for familien Rougon-Macquart, mest kjent er L'Assommoir (1887), Nana (1880) og Germinal (1885). Her hadde han utforsket de katastro­ fale virkningene av arv og miljø. Romanene ut­ merker seg ved sin dystre atmosfære og sin inn­

26

levelse i dømte generasjoners liv, usseldom, syk­ dom og vanskjebne - fjernt fra den franske middelklasses komfortable oppfatning av livet. Zola studerte iherdig virkeligheten bak sitt for­ fatterskap, og studiene omfattet arbeiderklassen både på bygdene og i byene, og mange fenome­ ner som i dag er anerkjent som en del av den moderne industristatens virkelighet. Naturalismen fortalte ofte uappetittlige sann­ heter, og i godtfolks forestillinger lot den til å gå etter uappetittligheten bare for dens egen skyld. Såvel Zola som for eksempel Henrik Ibsen og hans motivvalg, som også virket opprørende på det store publikum og hvis navn ofte ble knyttet

▼ En typisk middelklassepariserinne, fografert av J-H. Lartigue, et pionereksempel på foto som kunst. Slike forsøk på

å gripe øyeblikket er en parallell

til den naturalistiske roman. Forfattere som Zola, opprøreren mot klassiske, fine manerer, begynte å undersøke vanlig hverdagsliv. Fotografiet, en kombinasjon av kunstnerisk uttrykk og vitenskapelig nøyaktighet, sørget for den perfekte modellen. Zola tok selv mange bemerkelsesverdige fotografier av Paris ved århundreskiftet.

1900-1914 DET EUROPEISKE SENTRUM Paris: kulturhovedstaden

til Zola, risikerte gjerne å utløse skandale. Når Mallarmé blandet seg inn, skjedde det mer lav­ mælt, men ikke mindre virkningsfullt. Han var lærer, og som Zola venn av de fremste malerne i sin tid. Hans beskjedne produksjon av vanskelig tilgjengelig lyrikk, høyintellektuell og likevel med besettende musikalitet, skaffet ham legen­ darisk ry, inkarnasjonen av den tids idé om den rene poet. Mallarmés knappe og vittige kritikker fikk vidtrekkende betydning. Hans sammen­ komster i Paris hver tirsdag kveld var et senter for litteratur- og kunstdebatt, og ekkoet fra dem gjennom verker av lyrikere som W.B.Yeats, Paul Valéry og andre påvirket hele den moderne lit­ teraturen. Symbolismen, bevegelsen som Mallarmé me­ get mot sin vilje ble utropt til yppersteprest for, var ikke som naturalismen en målbevisst meto­ de, men snarere et sett upresise, men sterke aspirasjoner. I visse sammenhenger lå den nært opp til impresjonismen - målet var, sa Mallarmé, "ikke å male selve gjenstanden, men den effekt den frembringer" - men den så også musikken som bilde for sitt ideal. Det stadige tema for symbolismen var det uutsigelige, menneskelige lengslers kongerike, i stadig økende grad drevet til yttergensene for en materialistisk verden. Dokument opp mot antydninger, solid realitet mot alt det den slags realitet avviser: naturalisme mot symbolisme, de to bevegelsene kan med fordel betraktes som de to polene i det kompli­ serte feltet som kalles moderne kunst. Og likevel utfyller de i en forstand hverandre mer enn de kolliderer. Zolas romaner domineres av vidtrek­ kende symboler - gruven, maskinen - og Mallar­ més dikt behandler språket som et bortimot vitenskapelig område for eksperimenter. Begge bevegelsene angriper det de oppfatter som en

for snever virkelighetsoppfatning. De mener at verden er videre og mer gåtefull enn vi tror, ettersom den inkluderer de spolerte, ydmyke livsløp som vi har glemt eller forsømt og alle de drømmene vi ikke kan virkeliggjøre. Sinnets roman Diktere og kunstnere var hver på sin side like sterkt med i letingen etter naturalismens og symbolismens rolle, men på litteraturens område foregikk også en annen utvikling, og den var mindre opptatt av det ytre og synlige enn av sjelens indre landskap. Utviklingen innen samti­ dig psykologisk forskning oppmuntret til be­ traktninger omkring de underbevisste kreftene og reiste spørsmålet om en ny stil for overføring av de merkverdige og subtile forgreningene i sinn og minne.

Auguste Rodin Den franske billedhuggeren Auguste Rodin (1840-1917) fikk en sen karrierestart. Han dumpet ved eksamener, mistet jobber, og arbeidene hans ble underkjent. Ikke desto mindre hadde han i 1900 oppnådd verdensry, og var høyt nok respektert til å få en hel paviljong reservert for verkene sine ved verdensutstillingen i Paris. Det ble strid om mange av Rodins hovedverker. Hans Balzac, bestilt av Société des Hommes de Lettres - dikterlauget - ble vraket i 1898. Det viste hodet til den store romanforfatteren, tilsynelatende i kamp for å komme seg opp og ut fra de kvelende kappefoldene som dekket det meste av figuren ellers. Rodin bestemte seg for å fremstille en annen stor romandikter, Victor Hugo, uten klær, og høstet storm for det også. Sensualiteten i Kysset førte til enda mer bråk. Selv om han ikke dannet skole, må mye av den ekspressive dristighet som kjennetegner det 20. århundrets skulptur, tilskrives Rodins usedvanlige kraft og hans suggestive evne til formidle lidenskaper som fremdeles ligger bundet i skikkelsene, til og med mektigere enn dem som kom til syne på det ekspressive ytre han hadde modellert. Den fremste modernisten blant billedhuggerne, Constantin Brancusi, arbeidet en kort tid i Rodins atelier, men elev ville han ikke bli. "I skyggen av et kjempetre vokser det ingen ting," sa han.

▲ En scene fra Zolas roman

Germinal. Denne illustrasjonen av Steinlen ble publisert i en føljetong i et ukeblad. Slike menneskeskikkelser, uten håp, slitt ned av miljøet sitt, er

typiske for Zolas diktning. Teoriene hans om de ødeleggende arvelighetsfaktorene var en smule eksentriske, men den nærgående oppmerksomhet han viste for dagens levekår tilførte europeisk skjønnlitteratur et aspekt av sosial kommentar.

Zolas samtidige, som heftet seg ved de hyppige beskrivelsene av lukter i RougonMacquart-romanene, mente at han måtte ha en besynderlig konstruert nese. Den var faktisk det kanskje mest karateristiske ansiktstrekket hans. Den var et hoyst bevegelig og uttrykksfullt organ. Både Léon Daudet og Edmond de Goncourt sammenlignet den med en retrieversnute, og sistnevnte har i et sprudlende dagboksnotat omtalt den som en "spørrende, bejaende, misbilligende nese, en nese som kan vise munterhet eller melankoli, en nese der eierens fysiognomi er konsentrert". HEMMINGS1977

▲ Rodin i sitt atelier, omkring 1911.

27

Henry James kom til verden i New York i 1843, men ble fascinert av europeisk kultur og slo seg til slutt ned i Europa. Selv om han var påvirket av naturalisme og symbolisme såvel som av tradi­ sjonell realisme i den franske romanen, var hans hovedanliggende et mer filosofisk problem: den moralske intelligensens frihet og ansvar. I for­ søket på å finne frem til en uttrykksform for lagene av bevisste og ubevisste tanker hos perso­ nene sine, utviklet James, særlig i sine siste roma­ ner, The Wings of a Dove (1902), The Ambassadørs (1903), og The Golden Bowl (1904), en ekstremt vanskelig og delikat prosastil. Prosessen som James hadde satt i gang, ble raffinert og finstemt av hans franske samtidige Marcel Proust i årene like før og etter den første verdenskrigen. På de første sidene av Prousts store romanserie A la Recherche du Temps Perdu (På sporet av den tapte tid) i sju bind utkommet mellom 1913 og 1927 finnes to av de store sagn­ omsuste øyeblikk i moderne litteratur: En liten gutt venter på og får omsider godnattkyss fra moren sin, og en voksen dypper et kakestykke i teen og åpner slusene for sine minner. Begge øyeblikk har sitt opphav i Prousts liv, men de antar mytologiske dimensjoner fordi de er for­ met som modeller for det som kunne bli av­ gjørende i enhver livshistorie: Den første klare

28

▲ Ofelia blant blomstene, 1905-08, av Odilon Redon. Redon var en fremtredende symbolist. Han forsøkte å gi

form til underbevisste motiver. Lyrikeren Mallarmé var på lignende måte opptatt av begrensningen ved konvensjonell billedbruk. Ved å tillegge tingene subjektiv betydning håpet symbolistene å

utvide sitt publikums sanseinntrykk.

◄ Den franske skuespillerinnen

Sarah Bernhardt (1844-1923) dominerte europeisk teater i begynnelsen av århundret. Hun

spilte klassiske roller, som Phédre av Racine, men var uovertruffen i folkelige melodramaer, bl.a. slike som

Sardou skrev spesielt for henne fra 1880-årene og utover. Et

amputert ben begrenset aktivitetsområdet hennes mot

slutten av livet, men betydde ikke redusert entusiasme eller popularitet.

1900-1914 DET EUROPEISKE SENTRUM Paris: kulturhovedstaden

erfaring og tilbakevendingen til en tapt fortid. Guttens bekymring omkring morens kyss er et bilde på et forskremt, forkvaklet liv, en på sam­ me tid fordømmende og hyllende holdning til nevrosen, som selve den moderne utgaven av sensibilitet. Kakestykket i teen utløser en uforut­ sett, alternativ form for erindring som gir en total nyopplevelse av smak og hold i hendinger fra fortiden, i motsetning til vanlig, villet erindring, som bare graver frem bruddstykker av minner. Prousts omfangsrike romaner registrerer en re­ visjon av forholdet mellom det vi bevisst vet og det vi underbevisst kan ha behov for. For å få dette til, utvider Proust hele tiden den sentrale delen av romanen, for å få med de mest minuti­ øse betydningsavskygningene. Denne utvidelsesmodellen gjorde det mulig for ham ikke bare å finne plass til portrettet av en sint ung mann, men også til et briljant panorama av fransk sam­ funn. Malerkunst og musikk spilte også en frem­ tredende rolle i romanen. Verket ble på samme tid krønike, satire og metafor.

Sammen med Dostojevskij og Thomas Mann var Proust en av de store filosofiske romandikterne, som trakk genren bort fra typer og enkelt­ episoder, vendte den mot forestillinger og re­ fleksjon og åpnet dermed for sinnet som littera­ turens nye territorium. Cézanne: den moderne malerkunsts far I malerkunsten lå også røttene til nytenkning i slutten av det 19. århundre. Paul Cézanne hadde siden 1860-årene vært en ledende skikkelse blant impresjonistene. Selv om han selv bare levde til 1906, kom Cézannes verk til å få enorm betyd­ ning for det nye århundrets kunst. Spredningen av denne påvirkningen kom fra den lille grup­ pen som var banebryter for alt nytt i parisisk kunst, folk som kunsthandleren Ambroise Vollard, han hadde stilt ut Cézannes malerier i gal­ leriet sitt i Rue Lafitte i 1895. I 1901 presenterte han Picassos første Paris-bilder. Impresjonismen, slik den ble virkeliggjort av Claude Monet, Camille Pissarro og andre, hadde

1 det... øyeblikk denne munnfull, blandet med kakesmuler, berørte min gane, for jeg sammen, årvåkent klar over den enestående hendelse som fant sted i meg. En vidunderlig henryk­ kelse hadde gjennomstrømmet meg, isolert, uten antydning til årsak. Den hadde spontant gjort livets tilskikkelser likegyldige, dets ulykker harmløse, dets forgjen­ gelighet illusorisk, på samme måte som kjær­ ligheten virker, ved å fylle meg med en dyre­ bar essens; eller snarere, essensen ... var meg. PROUST 1913

Art Nouveau Da en amerikansk kunstskjønner, Samuel Bing, i 1895 åpnet kunsthandel i Paris, kalte han den "La Maison de l'Art Nouveau" - og satte dermed navn på en hel ny kunstbevegelse. England var utgangspunktet for disse nye tendensene, som allerede var blitt kalt "style anglais" (engelsk stil). Begynnelsen kan spores tilbake til de snirklete figurene, iblant plantelignende, som William Blake og kretsen omkring ham hadde tegnet i 1820-årene, og som ble utforsket på ny av Arthur Mackmurdo og Arts and Crafts-designerne mot slutten av 1800-tallet. Av tilsvarende betydning var moten med japanske trykk, keramikk og artefakter som hadde fått betydelig vind i seilene gjennom den amerikanske maleren James McNeill Whistler. I året 1900 kom den nye estetikken klart frem i arbeidene til postimpresjonistiske malere som Paul Gauguin og Paul Signac, og aller sterkest i Henri de ToulouseLautrecs og Pierre Bonnards plakater. Men som stil nådde Art Nouveau langt videre enn til de skjønne kunster. Neppe noe aspekt av materiell kultur, fra ridestøvler til askebegre, fra frimerker til skrivebord, unngikk nytegning i denne stilen, med dens karakteristiske brokete vev, dens forblåste vekster og slyngende ranker. Sannsynligvis var tsjekkeren Alphonse Mucha, plakattegner for Sarah Bernhardt, den mest representative Art Nouveau-kunstneren. Mer internasjonal i sitt vesen enn noen tidligere retning ble Art Nouveau hilst like hjertelig velkommen i Finland som i Italia. Mange Art Nouveau-sentre dukket opp, et av dem var Nancy i Frankrike, der den fremstående glasskunstneren Emile Gallé utviklet sin glassmasseteknikk til å produsere opaliserte glassvaser og lysarmaturer i blandede farger. I New York produserte hans fremste konkurrent Louis Comfort Tiffany fruktdryppende lampe­ skjermer som spilte opp mot kontrasterende glassfat som fullt utnyttet de mulighetene materialet i dets flytende form gav. I Østerrike fikk Jugendstilen tilslutning fra den antiakademiske bevegelsen Sezession - unge kunstnere og designere. Maleren Gustav Klimt var en av forgrunnsfigurene. Joseph Maria Olbrich tegnet Sezession-bygningen i Wien, dens

korte, tunge sokkel bar en stor, hul kule av forgylt løvverk. Han tegnet også kunstnerkolonien i Darmstadt, med et stort "bryllupstårn" på toppen, inspirert av storhertugen av Hessens bryllup. I Brussel utformet Victor Horta Maison Tassel med vindeltrapper i smijern. Spanjolen Antonio Gaudf utformet mange bygninger i en meget personlig stil. I Paris skapte Hector Guimard noen av de varigste billedsymboler for Art Nouveau med inngangene til stasjonene på den nye undergrunnsbanen. På mange måter foregrep Art Nouveau senere tendenser i det 20. århundre: Den var internasjonal, virkelig folkelig og ikke knyttet til noen kunstnerisk elite. Den omfattet alle designområder, fra plakater til posthus, og den var inspirert mer av østlige enn av vestlige historiske stilretninger.

▲ Favrile-vaser og et stettbeger, produsert av den

amerikanske brukskunstneren L.C. Tiffany (1848-1933). Disse

regnbueskimrende glassproduktene ble laget i Favrile-teknikken, som Tiffany tok patent på i 1880, flytende

glass ble behandlet med røyken fra fordampende metaller. Hans flytende, organiske former var karakteristisk for Art Nouveau

og meget populær.

29

"Behandle naturen i henhold til kulen, sylinderen og konusen." Paul Cézanne ◄ Mont Sainte-Victoire av Cézanne, en av hans siste studier av et motiv som trollbandt kunstneren. Etter det forste forsøket i 1870 kom det stadig oftere igjen i de neste 30 årene. I et brev til Zola i april

1878 kaller Cézanne Mont Sainte-Victoire, sett fra toget, "et lammende motiv”. Da han dode i 1906, hadde han malt fjellet mer enn 60 ganger. Til forskjell fra impresjonistene, som gjentok bilder for å utforske

virkningen av forskjellige lysforhold, ville Cézanne redusere naturen til dens grunnleggende komponenter. I de ti siste årene han levde ble

lerretene stadig mer abstrakte,

med klart markerte grupper av penselstrøk. Denne metoden markerte revolusjonære trekk for arvtakere som Picasso og Braque.

forsøkt å presentere objekter som om de var momentane lysfrembringelser. Kunstnerne brydde seg ikke lenger om å vise tingene slik de lot til å se ut. Målet for dem var isteden å lete etter et nøkkelaspekt ved opplevelsen som helhet, slik lysforhold og farger traff øyet, og få fremstilt det. Kunsten deres fokuserte mindre på objektet enn på betraktelsesmekanismen og på den spontane opplevelsen som ikke lot seg gjenfinne siden. Impresjonismen var revolusjonær både i teori og i teknikk, likevel forsøkte den fremdeles å "representere” ting, selv om det skjedde høyst selektivt. Cézanne tilegnet seg impresjonismens innsikt og førte deretter sitt eget verk et skritt videre. Hver på sin måte gjorde Georges Seurat, Vincent van Gogh og Paul Gauguin også det, selv om kritikerne siden slo dem sammen under den allmenne merkelappen post-impresjonisme. Seurat valgte en metode som ble kalt pointillisme, der form og tone ble brutt ned i et mangfold av punkter i rene farger. Van Gogh intensiverte sine farger og fortykket malingen for å bringe frem intensiteten i sin betraktning. Gauguin plasserte flate fargefelter tett opp mot hverandre for å understreke todimensjonaliteten i billedoverflaten. Fargen stod sentralt for dem alle. Cézanne var likevel mer opptatt av fasthet og volum enn av farge, og mer av det varige enn av øyeblikkets inntrykk. Motivvalget hans ble tvangspreget: Han malte Mont Sainte-Victoire i Sør-Frankrike en rekke ganger og ble nesten like bergtatt av stilleben, representert ved et fruktfat. Skildringene hans syntes i motsetning til impresjonistenes bilder å tilhøre en tidløs, monumen­ 30

tal verden. Han brøt strukturene i denne verde­ nen opp i deres underliggende grunnformer, kjeglen, sylinderen og kulen. Maleriene hans var ikke impresjoner, men utforsking av troen på betydningen av den verdenen han betraktet. Motivet var ikke sett fra en bestemt vinkel: Ved å skifte synsretning grov han seg ned under na­ turens overflate, vurderte nivåene innbyrdes og åpnet for formene som ved å løfte et lokk. Til et nytt århundre etterlot Cézanne seg sine former og metoder og en intellektuell holdning til kunst. Høye og fargerike rop: Fauvistene Mens Cézannes lidenskapelige interesse for geo­ metri senere kom til å inspirere kubistene, bryd­ de de seg forholdsvis lite om fargene hans. Far­ gen skulle likevel bli arenaen for den første dra­ matiske kunstneriske utfordringen i 1900-årenes Paris. En flokk kunstnere, med Henri Matisse som forgrunnsfigur, deltok på Salon d'Automne i 1905 med bilder så brutalt levende at en kjent kritiker beskrev dem som "fra villdyrenes hjem­ land" (les fauves). Fauvistepoken ble kortvarig, men intens. Alt, strek, tone, volum og de grad­ vise overgangene vi ser til hverdags, ble ofret på fargens alter, selv om fauvistenes motiver ofte var knyttet til moderne liv, med bilder fra stor­ byen eller fra dagliglivet. Ved å trekke dette ene elementet i malerkunstnerens mentale utstyr ut­ over til dets ytterste grenser viste fauvistene mu­ lighetene for det ekstreme standpunkt, mulig­ heter som sterkt skulle fascinere det nye århund­ re. Blant fauvistene maktet bare Dufy og Matisse senere å disiplinere "villdyret" i seg sterkt nok til

Når en kommer inn i galleriet som er viet til arbeidene deres ... føler en seg helt og holdent i abstraksjonens rike. Her finner en, fremfor alt i Matisses arbeider, fornemmelsen av det kunstige; ikke litterær kunstighet... ikke... dekorativ kunstighet... dette er malerkunst fri for all tilfeldighet, selve det å male, den rene malerkunst... her er virkelig en søken mot det absolutte. MAURICE DEN1S i omtale av hostsalongen 1905

► Le Havre, 14. juli (1906) av

Albert Marquet, malt da den kortvarige fauvistbevegelsen, som ville ha en friere fargebruk, nådde sitt høydepunkt. Marquet var nært knyttet til Matisse, den

fremste blant fauvistene, og dette bildet viser påvirkning fra ham. Matisse kunne legge grønt på et ansikt eller dekke hele bakgrunnen i et rom med rødt. Men hovedsaken for ham var mer det dekorative enn det ekspressive. Marquet var også

nært knyttet til Dufy, som brukte fargen til å vise folkelig frodighet, ikke private følelser.

"I det nye århundret brister alt, ødelegges, isoleres." Gertrude Stein

▲ Les Demoiselles dAvignon (1907) av Pablo Picasso, kanskje det maleriet som fikk mest å bety

i dette århundre. Så sent som i 1938 ble det første gang vist

offentlig, men mange kunstnere hadde sett det i Picassos atelier. Det tar opp i seg et mangfold av påvirkninger som strekker seg fra Cézannes Badende til afrikanske masker og vraker helt

og holdent konvensjonelt

perspektiv, utforming og skjønnhetsbegreper. Det knesetter en vanskelig og voldsom ny kunstretning, som snart kom til å få navnet "kubisme".

32

at fauvistpaletten kunne overleve den kortvari­ ge begeistringsrusen. Begge greide det ved å legge like stor vekt på strek-elementet i arbeide­ ne sine som Cézanne hadde gjort, selv om de frigjorde seg fra substansen i fargen for å kunne la den få frie tøyler. I Dufys siste tegninger av veddeløpshester synes hestekroppen å kaste seg ut av fargeklatten sin. I motsetning til tidligere kolorister brukte Matisse streken til å holde far­ gene sine sammen. Slik reflekterte arbeidene hans tradisjonell islamsk kalligrafi og japanske trykk, som hadde hatt så stor betydning i Ves­ tens kunst siden de siste årene i det foregående århundre.

Kubismens strenghet Samtidig med fauvistenes fargeeksploderende malerkunst foregikk det imidlertid forsøk med strek og volum i et annet atelier i Paris. Her ble det bevisst referert til Cézannes eksempel. Sær­ lig ett maleri førte Picasso gjennom en labyrint av skisser og nye utkast og langt forbi de myke, symbolistiske, men i det store og hele tradisjo­ nelle bildene fra hans "blå" og hans "rosa" pe­ rioder. Det ble ferdig i 1907 og ga støtet til en helt ny skole i maleriet, men det ble ikke sett av et større publikum før det for første gang ble utstilt i 1938. Det var det arbeidet som ble kjent under navnet Les Demoiselles d'Avignon. Skikkelsene i

1900-1914 DET EUROPEISKE SENTRUM Paris: kulturhovedstaden ► Braque i atelieret sitt på Hotell Roma i 1910. Georges Braque ble sammen med Picasso kubismens fremste teoretiker og eksponent. De arbeidet tett sammen fra 1907 til første verdenskrig. Musikk­ instrumentene og de afrikanske maskene på veggen betydde mye for dem begge; begge

utnyttet maskenes formforenkling. Analogier

mellom fiolinen og menneskets kroppsfasong fascinerte dem også. Kubistene frydet seg over slike "rim".

h lai dej o«rs n'a paj

un|"«r

Jour s«r cu-vAU/

C?

▲ Kalligram av Guillaume Apollinaire (1880-1918). Som poet og kritiker påtok Apollinaire seg å forklare

kubismen for et forvirret publikum. I diktene sine imiterte han kubistenes brudd med visuell dybde gjennom oppbrytning av den konvensjonelle metriske linjen. "Kalligrammer" var håndskrevne

tekster arrangert i en form som "portretterte" tekstinnholdet.

► Portrett av Ambroise Vollard (1910) av Picasso. Vollard var kunsthandler og omsatte Cézannes senere verker og også Picassos egne tidlige malerier. Her hyller kunstneren ham som en kubistisk ikon. For Picasso

var portrett blitt en samling vinkler et menneske kunne sees fra, samlet på en enkelt billedflate. Heller enn et enkelt

fotografisk bilde av en modell prøvde han å reprodusere en hel personlighet.

det er forvridde og totemaktige, trekkene for­ enklet eller trukket opp som afrikanske masker, lemmene deres tredimensjonale gjennom et plastisk plan. Nederst på bildet en honnør til Cézanne, en utfoldet skål med frukt i. Med dette verket prøvde Picasso å finne frem til egne virke­ midler for å skape illusjonen av en tredje di­ mensjon i billedflaten. Vanskelighetene med å få fullført bildet gjenspeiler kampen hans for fri­ gjøring fra det tradisjonelle perspektivmaleriets teknikker, som hadde vært en konvensjon i Eu­ ropa siden renessansen. Selv om den i 1900 syn­ tes naturlig for folk flest i Frankrike, hadde den ikke vært enerådende, den var heller ikke den foretrukne utenfor Vestens verden. Picasso knyttet an til andre tradisjoner i måten å se på. Tradisjonelt perspektiv kan sees som avvik fra virkeligheten, et middel til å tvinge verden til å akseptere de begrensninger som synet setter, men andre synsmåter er mulige. Tidlig middelalderkunst varierte for eksempel dimensjonene på figurene etter den betydning de hadde, såle­ des ble Kristus ofte fremstilt større enn disiplene hans. Figurer som forestiller forfedre i afrikansk og polynesisk kunst varierer hyppig fra den menneskelige norm, kanskje for å representere en annen eksistensdimensjon. I det syttende år­ hundre gjorde den gresk-spanske maleren El Greco figurene sine høyere enn perspektivets regler skulle tilsi, kanskje for å uttrykke en viss menneskelig higen mot det evige. Picasso hadde begynt å lete seg frem til et visuelt språk som skulle gjeninnføre disse eldre metodene og siktemålene. I Les Demoiselles cTAvignon løp de sammen, og verket ledet direkte til kubismen. Kubismen kom til i årene mellom 1907 og 1911 ved en serie av verker som hadde nær innbyrdes sammenheng med hverandre i et samarbeid mellom Picasso og Braque. Begge var allerede

fullbefarne malere, Braque i en fauvistisk stil og Picasso i et omfattende spekter av stiler og tek­ nikker. Picassos portretter er typiske for den nye stilen. Kubistiske malere konstruerte motivet ved å samle og lagdekke forskjellige oppfatnin­ ger av det, for å få frem et mangslungent og skjult inntrykk, likevel mistet de det aldri helt av syne eller løste det opp i abstraksjon. Motivet en menneskefigur, en gitar, en fiolin eller en flaske - ble værende i bildet for å spesifisere hovedelementene i komposisjonen. Kubismen ble betraktet som enda mer sær og forskrudd enn fauvismen da bildene først ble utstilt, men faktisk var den en hard og intellektu­ ell kustus, strengheten i den ble markert ved motstanden mot nettopp det som skaffet fauvistene deres berusende begeistring - fargen. De kubistiske fargene var sordinert brune, grå, olivengrønne, for å unngå avledning fra den altom­ fattende metoden og kontrollen som ble utøvd av strekene, vinklene og diamantfasettene. Og akkurat som for fauvismen ble kubismen, straks den første oppfinnelsesbølgen var overstått, en teknikk blant mange andre som malere i det 20. århundre kunne benytte seg av. Kubistene tilførte maleriet enda et viktig ele­ ment som tillegg til måleteknikken, og igjen kunne de her vise til eldre tradisjoner, både fra tiden før renessansen og fra ikke-europeiske om­ råder. Det var bruken av andre materialer enn maling på billedflaten. For å bringe variasjon og et snev av dagligliv inn blant den klassiske kubismes gravalvorlige streker limte først Braque og siden Picasso inn papirrektangler, nyhetsoverskrifter osv. som integrerte deler i bildet, akkurat som skjell, sand, tauender, bladgull og trebiter hadde vært brukt sammen med maling i andre typer kunst. Denne nye collage-kunsten utvidet radikalt forståelsen av hva et bilde er, med vikti­ ge konsekvenser for maleriet i det 20. århundre. 33

"En melodi har ikke sin egen harmoni, i større grad enn et landskap har sin egen farge. Erik Satie Collage minner om tematisk overdekning og sidestilling i musikken, og kubistisk collage har det samme forhold til "normal realitet" som musikklydene til naturens lyder. Denne sammen­ ligningen med musikk som forklaring på kubismens metoder ble først lansert av lyrikeren Guillaumme Apollinaire i Les peintres cubistes (Kubistmalerne) fra 1913. Den utadvendte Apollinaire var den fremste forsvareren og propagandisten for kubistene, og også en meget intelligent kom­ mentator til samtidens parisiske maleri.

Den flammende futurismen De mest fargerike blant malerne og lyrikerne i Paris på denne tiden var en gruppe italienere som gikk under betegnelsen futuristene. Iblant virket de i første rekke som propagandister og deretter som malere og lyrikere. I 1909 valgte lyrikeren F.T. Marinetti Paris som utgivelsessted for Futurismens manifest, der han annonserte en kunst for fremtiden, en lovsang til farten, maski­ nen og den moderne verden, og en forherligelse av krigen, "verdens eneste sanne renselse". Ma-

◄ Den blå danser (1912) av Gino Severini. Et futuristisk

maleri som viser forkjellen

mellom hans Italia-baserte bevegelse og kubismen. Motivet i et kubistisk maleri holder seg i ro, mens kunstneren beveger seg omkring det. I et futuristisk maleri holder kunstneren seg på

plass og bildet er i bevegelse.

T.MAWNEVn FUTumsTA

ADRIANOPOLI

OTTOBRE 1912

▲ Omslaget til en futuristisk diktsamling av Marinetti (1912). Prinsippet om "ord i frihet" var ikke helt forskjellig fra

Apollinaires kalligrammer. Futuristens teoretisering gikk

imidlertid lenger enn pariserens. Bevegelsen hadde meninger om alt fra makaroni til museer. Knapt noen annen avant-gardebevegelse har publisert så

mange manifester.

34

1900-1914 DET E UROPEISKE SENTRUM Paris: kulturhovedstaden

▲ Luigi Russolo med intonarumiori eller "støyinstrumenter" (1913). Futuristenes helhjertede tilslutning til moderne

industrivirksomhet ledet dem til igjen å tenke over grunnlaget for mange kunstformer. Revolusjonen i lydmiljøet vårt, som larmen fra biler og maskiner, mente de hadde

umuliggjort bruken av konvensjonelle instrumenter så vel som vanlige musikalske strukturer.

► Omslag til partituret til

La Mer av Debussy. Dette bølgebildet av Hokusai kunne stå som symbol for den alminnelige japanske påvirkning

i kunsten omkring århundreskiftet. Fauvistene

merket seg hvor sterkt japanerne vektla strek og fargeflate. Forståelsen av at en kultur kunne skape sofistikert

kunst uten de fordelene som vestlig perspektiv innebar, gikk smått om senn opp for Cézanne og hans krets. For Debussy selv må virkningen av orientalsk musikk på sinnsstemning og

lynne ha fortonet seg som betydningsfullt. La Mer er

komponert med stor melodisk og rytmisk frihet.

nifestet banet veien for maleriene som skulle stå for disse synspunktene. De skulle komme fra de italienske malerne Giacomo Balla, Umberto Boccioni, Carlo Carra og Gino Severini, som alle i perioder arbeidet i Paris og stilte ut der. De kjen­ te fauvistenes og kubistenes verker, fargen deres var like påfallende som fauvistenes og deres strekinteresse og formmangfold like fremtre­ dende som kubistenes. Likevel var kilden til de­ res kunst sterkt forskjellig fra begge disse be­ vegelsene. Fargen hadde litt av den virkningen lyset gjennom et prisme får, mens fauvistene brukte intenst sette naturlige farger. Og heller enn å rulle ut tingenes essensielle form slik kubistene gjorde, forsøkte de å stille dem frem i bevegelse, omtrent som fotografene gjorde når de kopierte f. eks. bilder av en fugl i flukt på hverandre så det så ut som den beveget seg. Severinis Bal Tabarin eller Pam-Pam au Monico ligner tusenbiters puslespill, og fremstillingen hans av fart dissekerte mer enn den gjenga be­ vegelsen, som en film vist bilde for bilde isteden­ for kontinuerlig. Mens fauvistene og kubistene baserte sin virksomhet på det de så, og antydet mer kraftfulle og nøyaktige måter å se på, lot futuristene i sitt maleri til å være mer opptatt av en ideologi som forklarte hvordan fremtiden kom til å arte seg. Da det kom til stykket, fikk de rett i spådommene sine, ikke bare i tanken om krig, men om krigen selv.

markere musikkens fellesskap med bildende kunst i avvisningen av fotografisk presisjon: Nye teknikker som produserte tonal uklarhet, som stadig vekk endret den orkestrale veven, en viss "flimrende" effekt når det gjaldt komposi­ sjon for strykeinstrumenter. I en periode omkring århundreskiftet hadde Debussy forsøkt seg med alternative tonearter (skalaer) som basis for komposisjon. To verker som ble til i denne tiden, orkestersuiten La Mer (Havet) og operaen Pelléas et Mélisande, viste den nye friheten fra harmonisk disiplin i den konse­ kvente friskhet, ledighet og flyt som ble resulta­ tet. I sin operautgave av Maeterlincks eventyr tok Debussy direkte sikte på å redusere musik­ kens relative betydning for operakunsten. Orkestreringen hans var diskré, og han var ikke redd for stillhet. På premieren oppnådde ikke Pelléas noen ubetinget suksess. Debussys fleksible be­ handling av operaformen - der var ingen bril­ jerende arier eller dansemellomspill - og hans helhetlige og likevel ukonvensjonelle harmonis­ ke overganger utsatte ham for beskyldninger om formløshet og uforståelighet. Mye i Debussys orkesterverker beskrev natur i ro og i opprør. La Mer, et av hans mest populære verker, var typisk. En symfoni i alle betydninger, bortsett fra betegnelsen, med tre satser, som hver for seg beskrev havet i forskjellig lune. Verket var mer bygget opp av bruddstykker og an­ tydninger enn av identifiserbare melodier og harmoniske overganger - en fullkommen meto­ de for skildring av vannets evig vekslende egen­ skaper, bortimot en besettelse for komponister i den tiden. Apningssatsen besto av mye av det som skulle bli kalt "impresjonistisk" i musikken: Det sildrende, skinnende strengespillet, aldri i ro, harpens brutte akkorder og treblåsernes mønstre bygget ut fra femtoneskalaen. Hvis Debussys gjenspeilinger som regel skulle sees i vann, skulle de sees i glass hos Maurice Ravel, for eksempel i hans fem pianostykker,

Impresjonismen i musikken "Fra musikken ønsket jeg en frihet som den kanskje i høyere grad eier enn noen annen kunst­ art, siden den ikke er bundet til en mer eller mindre nøyaktig gjengivelse av naturen, men til det gåtefulle samspillet mellom natur og fanta­ si". Dette skrev den franske komponisten Clau­ de Debussy om sin opera fra 1902, Pelléas et Mélisande. Frihet og mysterium - kjerneideer for en løselig sammensatt gruppe av komponister, med Paris som sentrum, i de første 1900-årene. Impresjonisme, en betegnelse lånt fra bilden­ de kunst, ble snart knyttet til verkene deres, og særlig til Debussys musikk. Ordet bidro til å 35

Stravinskijs "Vårofferet" mante frem en foruroligende verden av hedensk ofring og hamrende rytme

36

1900-1914 DET EUROPEISKE SENTRUM Paris: kulturhovedstaden ◄ Nisjinskijs Faunens ettermiddag (1912). I rollen som Faunen fant Nisjinskij på et bevegelsesmønster som klart

brøt med tradisjonell balletts fem posisjoner. Forsøket på å

finne uttrykk for en arkaisk gresk følsomhet innebar kraftig profilering og streng metodisk markering. Disse virkemidlene

ble satt inn med et revolusjonerende psykologisk skarpsyn, særlig når det gjaldt Faunens seksualitet.

Nisjinskij som faunen var henrivende. Selv om bevegelsene hans var absolutt kontrollerte, var de virile og kraftfulle, og måten han kjærtegnet og bar nymfens slor på, var så dyrisk at en ventet å se ham springe oppover fjellsiden med sloret i munnen. Det varet uforglemmelig øyeblikk like før hans siste amordse angrep på skjerfet, da han lå på ett kne oppe på fjellkanusen, med det andre benet utstrakt bak seg. Brått kastet han hodet tilbake, åpnet munnen og lo lydløst. Det var fremragende scenekunst. LYDIA SOKOLOVA

Miroirs. Ravel åpenbarte sterke anlegg for sensu­ alitet og eksotisme (vist i hans orkestrale sangsyklus Shéhérazadef Grunnholdningen hans var objektivitet og fjernhet. Ravel, i bunn og grunn mer konvensjonell enn Debussy, kombinerte tradisjonelle harmoniske og rytmiske grep med melodisk mesterskap og oppfinnsom klang. Han fikk også sitt monn av skandale og harme. Hans arrangement av Jules Renards Histoires naturelles (1907) for sang og piano tråkket på akademiske tær, og hans enakts operafarse L'Heure espagnole ble angrepet som skitten og obskøn. Spansk påvirkning var viktig på denne tiden. Isaac Albéniz, Manuel de Falla og Enrique Granados besøkte alle Paris og møtte Debussy og Ravel der. De hadde med seg flamencodansens fargerikdom og spenning og de forsirede moda­ le melodiene fra den andalusiske cante jondo, en slags folkesangtradisjon. Debussys Iberia, den sentrale delen av hans orkestrale Images og Ravels UHeure espagnole profiterte alle direkte på denne kontakten. En annen spanjol, pianisten Ricardo Vihes, urfremførte mange viktige verker fra denne perioden. Vihes var blant dem som gikk inn for en annen fransk komponist den gangen, Erik Satie. Satie var en vaskeekte eksentriker. Musikken hans, mye skrevet for frem­ føring på kafeer for å holde kropp og sjel sam­ men, var bedragersk enkel. Hans pianomusikk var uforstyrrelig arkaisk i form, men harmonisk nyskapende.

Ballets Russes 11907 hadde Sergej Djagilev arrangert konserter med russisk musikk på operaen i Paris, og i 1908 satte han opp en parisisk produksjon av Musorgskijs opera Boris Godunov. Sammen med den russiske danseren og koreografen Mikhail Fokine fikk han i 1909 den nyetablerte Ballets Russes til Théåtre du Chåtelet. I en by som allerede hadde ry for sin appetitt på det nye, eksperimenterende

og sjokkerende, ble dette ensemblet mottatt med åpne armer. Fokines slentrende og uformelle koreografi, kombinert med unge dansetalenter som Nisjinskij og Pavlova, revolusjonerte klas­ sisk ballett. Virkningen av de sjokkvakre scenedekorasjonene av Leon Bakst og Alexandre Benois gikk som ild i tørt gras over Paris. Fargene, beslektet med fauvistenes fargeprakt, var sterke og dramatiske. De kom inn i de fleste parisiske hjem og forandret en hel generasjons smak. Den kanskje største bragden for Ballets Russes i årene før verdenskrigen var samarbeidet med Igor Stravinskij om tre enestående balletter: Ildfuglen (1910), Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913). Høsten 1909 arbeidet Djagilev og Fokine med en ny ballett, bygget over et gammelt russisk folke­ sagn, Ildfuglen. Komponisten Liadov, som skulle skrive musikken, viste seg å arbeide for tregt, og Stravinskij, som var uprøvd den gangen, ble satt inn isteden. Resultatet var en enestående musi­ kalsk suksess som også kritikerne var enige om. Synkoperingen og aggressiviteten i Ildfuglen ble fulgt opp i Vårofferet. Men inspirasjonen til det var Stravinskijs egen: "For mitt indre øye så jeg en høytidelig hedensk seremoni: Gamle vis­ menn, sittende i ring, så en ung pike danse seg til døde. De ofret henne for å blidgjøre vårens gud." Ved siden av Stravinskijs presist veltrufne orkestrering og det dristige lydvolumet som hørte til her, var det delvis den nye rytmebehandlingen som sikret Vårofferet dets sjokkerende fremgang. Stravinskij kombinerte to teknikker: Den individuelle beat beholder sin verdi, mens tidssignaturen endres, og ujevn beat samles med jevn i et stadig tilbakevendende mønster. Virk­ ningen er forvirrende og eksplosiv. Den første fremføringen, med Nisjinskijs koreografi, 29. mai 1913, endte i fullt opprør, med noen publi­ kummere som forlangte stillhet, mens andre ble like ekstatiske som musikken selv - men det var en ekstase preget av protest.

Påvirkning fra Paris og livet der nådde til og med den italienske opera. I Torino hadde Giacomo Puccinis opera La Bohéme, bygget på livet blant fattige Paris-kunstnere, premiere i 1896. Puccinis neste opera, Tosca (1900), var påvirket av en helt annen fransk litterær uttrykksform. Det var hans første operaforsøk i den såkalte uerismo-stilen, med utspring i realismen hos forfattere som Zola, og som var opptatt av psykologisk ekthet hos personene. Puccini var en glimrende tekniker som forstod sitt publikum og dets behov for stadig å bli med på notene, bli sjokkert, rørt eller lokket til å le. Tosca ble en folkelig fulltreffer. Madame Butterfly (1904) er varere i tonen. Selv om Puccini utvilsomt var påvirket av sin tids moderne musikk, representerte han snarere slutten på en operakunst-æra enn begynnelsen på en ny. Den dyktige utnyttelsen hans av melodrama gjorde ham populær hos operapublikumet, men pekte ham ut som et opplagt angrepsmål for en ny generasjon av italienske komponister som ivrig bekjempet det forrige hundreårets romantikk. ◄ Muchas plakater til Puccini-operaer.

37

KUNSTEN OG MODERNISMEN 11852 hadde den franske romanforfatteren Gustave Flaubert sagt at han ville skrive en bok som ikke skulle avhenge av noe utenfor seg selv og som skulle holdes sammen ved sin stils styrke. 11913, to år etter at Henri Matisse malte sitt Interiør med auberginer, kunne den franske lyrikeren Guillaume Apollinaire med stor sannhetstyngde si at i mye av samtidig malerkunst "betydde motivet nå lite eller slett ingen ting". Istedenfor ytre emner dreide maleriene seg mer og mer om sin egen indre dynamikk, slik de fremsto i farge, strek, volum og form. Maleriet sto nærmere musikken, ettersom det skapte sine egne harmoniske forhold, og det åpenbare motivet - i dette tilfelle auberginene på bordet i et rom - kunne da bare bidra med en symfonisk struktur. Både kunstnere og kritikere snakket om "ren" malerkunst, og i litteraturen ønsket også dikterne å frembringe "ren" poesi. Bøker som James Joyces Ulysses eller hans siste verk, Finnegans \Nake, Virginia Woolfs klingende The Waves eller Wallace Stevens' lyrikk i Amerika utmerket seg ved sin selvreflekterende oppbygning, fasetterte som sterkt bearbeidede juveler. I litteratur og maleri er denne tendensen et av kjennemerkene for modernismen. Den tilsvarende modernistiske bevegelsen i arkitekturen, ledet av Mies van der Rohe og Le Corbusier, understreket den funksjonelle form i dens enkle og rene linjer. Et kjennetegn for all moderne kunst i dette århundre har vært interessen for arbeidet som mål i seg selv, utformet i pakt med sine egne lover og med sine egne materialer - ord, lyder, farger. Kunstnere har forsøkt å gjøre arbeidet sitt meningsfylt uten å ty til ytre "urenheter" som konvensjonelle emner: normalt liv, politikk, historie eller til og med mennesker. Ofte later det til at det ikke har vært noe mer fornuftig å si om disse verkene enn at "motivet er bildet selv". På en måte representerer det en betydningsfull innsikt fordi det fritar kunsten for å tjene en eller annen sak i en verden som allerede er for travel. Isteden kan arbeidet betraktes som et bidrag til likevekt, et objekt preget av kontemplativ harmoni. I Interiør med auberginer virker det som om Matisse med vilje har samlet forutsetningene for å motvirke orden og deretter triumferende å ha funnet den likevel. Hvis bildet blir brutt ned i sin struktur av rektangulære elementer vinduer, dører, bord, speil, skjermbrett, alt flatet ut i ett eneste plan - deretter i sitt mønster av blomster og dekorative kurver, og til slutt i sin fargefordeling, er kompleksiteten og deretter spennvidden i elementene fastlagt. Selve bildet synes å være et spill mellom skjermer som tar sikte på å holde øyet fast i dets ene plan. Selv vinduet frister oss ikke til å se ut, men trekker landskapet inn. I sentrum summerer auberginene opp den styrende ideen om former i engasjert forhold til hverandre i sitt eget mønster, som i en dans, men, med sin eksakte farge, utfordrende i sin virkelighet.

38

► Interiør med auberginer ble

malt av Matisse i 1911 og horer med i en serie fra den tiden, der han prøvde ut rike og kompliserte mønstre. Han hadde da noen år før laget en rekke

aktstudier, ofte i mørke farger. Nå gikk han tilbake til den rike fargeprakten i sin fauvistiske periode og kombinerte den med

en ny begeistring for det dekorative. På dette feltet

avslørte han sin interesse for islamsk kunst, som var vist på en stor utstilling i Paris året før. Dette maleriet og andre som var laget samtidig, står i gjeld til

mogul-kunsten og til persiske miniatyrer. Matisse hadde

dessuten hatt to fruktbare opphold i Marokko i disse årene.

Sammensmelting av rom og mønster i disse verkene fulgte imidlertid en indre logikk som

var spesiell for Matisse og gjorde dette maleriet til et klassisk eksempel på kunstneriske ideer som senere ble betegnet som modernisme.

Et kunstverk må selv bære i seg sin fullstendige betydning og tvinge den på betrakteren til og med før vedkommende kan identifisere motivet. Når jeg ser Giotto-freskene i Padua, bryr jeg meg ikke med å kjenne igjen den scene i Kristi liv jeg har foran meg, men jeg registrerer spon tan t følelsen de utstråler og som gjennomsyrer komposisjonen i alle dens linjer og farger. Tittelen vil bare tjene til å bekrefte inntrykket mitt. Det jeg drømmer om, er en kunst i likevekt, renhet og alvor, helt fri for besværlige eller deprimerende motivelementer, en kunst som for enhver som arbeider med hodet, forretningsmann eller forfatter, har en beroligende virkning, som en mental trøster, noe som kan ligne en god lenestol der en h viler etter fysisk anstrengelse. MATISSE 1908

39

Nøkkeldata

Salg av Mare Chagall

Før første verdenskrig var Europas reaksjon på fordelene som fulgte industrialiseringen en økende nasjonalbevissthet og tro på egne kulturprestasjoner. I Frankrike dukket litterære utmerkelser som Goncourt-prisen opp, mens den svenske Nobel-prisen ble innstiftet i 1901. Malere og forfattere som ikke ble funnet verdige til slike belønninger, produserte i mellomtiden nye og stadig mer sjokkerende verker, i Italia, Tyskland og andre steder. De tyske ekspresjonistene reagerte mot umenneskelige sider ved moderne bytilværelse, mens de italienske futuristene hyllet industri og teknologi med en tærende ødeleggelse av konvensjonelle verdier. Kunstnere som Kandinskij og Mondrian beveget seg skritt for skritt over mot abstraksjonen. Arkitekter avviste klassisk stil til fordel for mer funksjonell, nøktern design. Lyrikere, fra Majakovskij i Russland til Ezra Pound i London, avviste etter hvert konvensjonelt versemål, rytme og pyntelig billedspråk til fordel for former som avspeilet revolusjonære holdninger.

200

180

160

K

140

120 CO

cn

100

w

o .a Jr ronoAom/y i J*a,'* Ao»o M(

B ÆPOHOHHE

^HÉJ1E3O-

fJlrLA^BBr^W I r/tOX; 4 n PK 3 bl B nOBTOL

M

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Europa - arven fra krigen

Russisk revolusjonær arkitektur Liten byggevirksomhet foregikk i Russland etter Oktober-revolusjonen og borgerkrigen. Men arkitekter som brødrene Vesnin og den unge El Lissitzky gikk sammen med kunstnere som Kasimir Malevitsj og Vladimir Tatlin for å få frem nye former og romkonsepter som passet inn i et revolusjonært samfunn. Konstruktivistisk design ble ført til torvs i form av kiosker og villaer, og ikke minst gjorde den seg gjeldende på teatret, der kulisseverksteder ble rene forsøkssteder for arkitekturideer. Tatlins modell til Monument over den tredje Internasjonale symboliserte mest dramatisk den nye ånd. Det var tenkt bygget med en høyde på fire hundre meter - Eiffeltårnet i Paris er tre hundre meter (984 fot) - med roterende sylindriske haller i stål og glass, men det ble aldri til noe mer enn en modell i tre og ståltråd. Skoler ble åpnet for å få utdannet nye formgivere, særlig Vkhutemas, Statens kunst- og teknikk-høyskole i Moskva, der mange arkitekter underviste. En av dem var den begavede Moisei Ginsburg (1892-1946). 11923 lanserte han tidsskriftet Arkitektura og i boken Stil og epoke la han frem de filosofiske og teknologiske grunnprinsippene for en ny arkitektur som forente konstruktivistisk form med funksjonalistiske prinsipper. Mange arkitekturfaglige prosjekter, som El Lissitzkys rettvinklede "Cloudprops" (med ordspillreferanse til skyskrapere) og de påvirkningssterke ideene fra den unge Ivan Leonidov, nådde aldri lenger enn til tegnebrettet. Flere sovjetiske arkitekter utformet imidlertid sterke, funksjonelle bygninger, blant dem var Ilya Golosov. Konstantin Melnikov ble valgt til å utforme den sovjetiske paviljongen på Paris­ utstillingen i 1925. Han bygget også Rusakovarbeidernes klubb i Moskva (1929) med dens tre utkragede auditorier, et av hovedprosjektene på denne tiden. I denne hektiske atmosfæren var likevel ikke alt bare bra. Revolusjonær arkitekturell tenkning var splittet i ulike meningsgrupper. Funksjonalistene mente at arkitekturen skulle trekke opp planene og formene sine ut fra rasjonell analyse av oppgavene som bygningen

Russland: kunst i revolusjon I oktober 1917 førte den russiske revolusjonen til at landet kom ut av krigen. Kunstnerne hilste revolusjonen velkommen som en mulighet til å kople sine revolusjonære utspill i maleri eller skulptur til virkelige sosiale fremskritt. Det var et oppsiktsvekkende engasjement for den nye sov­ jetstaten. Noen kunstnere som hadde vært i ut­ landet under krigen, blant dem Naum Gabo og broren Antoine Pevsner, kom tilbake. Vasilij Kandinskij var kommet fra Tyskland i 1914. Mare Chagall var hjemme på besøk i byen Vitebsk da krigen brøt ut, og kunne ikke komme tilbake til Paris. Vladimir Tatlin var i Moskva, og Kasimir Malevitsj hadde aldri reist ut. Alle gjorde sitt for å støtte revolusjonen ved kunstnerisk innsats, som lærere, teoretikere og organisatorer. Til å begynne med var de populære hos re­ gjeringen. Trotskij var deres mann, og bruken av metall og glass som materialer i skulpturer pas­ set til bolsjevikenes ønske om modernisering og industrialisering. I samme retning gikk Malevitsj

var tenkt å fylle. Formalistene hevdet på sin side at arkitektur var former, masser og volumer estetisk anvendt for å fylle funksjoner, men ikke for å la seg diktere av dem. Proletar-arkitektene gikk til angrep på begge retningene. De mente at holdninger som disse var abstrakte og elitistiske, og at arkitekturens rolle var å møte sosiale behov og være tilgjengelig for proletariatet. 11932 oppløste reaksjonære krefter alle organisasjoner. En ny sovjetisk arkitektforening ble stiftet, og førte til stalintidens monumentale, nyklassisistiske, men slett gjennomførte arkitektur. Mange sovjetiske arkitektbragder fra revolusjonens tidligste periode ble først fullt ut anerkjent i 80-årene - for sent til å redde mange av dem fra tilintetgjørelse.

med sin hyperortodokse kubisme, der nøkkelen var den geometriske firkanten. Men allerede før Trotskijs innflytelse minsket og Lenin erklærte moderne kunst uegnet for proletariatet, begynte kunstnerne å skille lag seg imellom. Kandinskij, pioneren i abstrakt maleri og forfatter av ilber das Geistige in der Kunst (1912), der det ble hevdet at formålet med malerkunst var å produsere "ån­ delige vibrasjoner", røk uklar med Tatlin og konstruktivistene, som sverget til anvendt kunst, laget av "virkelige" materialer, tredimensjonalt behandlet og direkte samfunnsnyttig. 11922 for­ lot Kandinskij Russland igjen for å undervise ved Bauhaus i Tyskland, han ble statsborger der i 1927. Malevitsj, helhjertet revolusjonær, tok like­ vel parti for Kandinskij i opppgjøret om abstrakt kunst. Hans egen hyper-ortodokse kubisme, suprematismen, var oppsiktsvekkende geometrisk og abstrakt. Det skulle godt gjøres å gå noe særlig lenger enn han gjorde i sine "hvitt på hvitt"malerier fra 1917-18. Han mente at kunstneren skulle uttrykke "pur" estetisk innføling og at

▲ En arkitektonisk fantasi av

I.G. Tsjernikov. Sovjetiske arkitekter og planleggere begynte å se på hvordan kommunistiske idealer kunne

omsettes i arkitektur. Nye arbeiderklubber hadde sportsog fritidstilbud såvel som biblioteker og til og med observatorier. Denne

blomstrende design-aktiviteten ble knust av stalintidens tilbakevending til nyklassisistiske prinsipper.

◄ Collage over et dikt av Vladimir Majakovskij. Jurij Rozkov som i 1924 var elev på Statens høyskole for kunst og design, Vkhutemas, laget 17

collager over linjer fra Majakovskijs dikt. Majakovskij

var da som mange andre forfattere fremdeles i kritthuset hos myndighetene og forsøkte å

skrive revolusjonær lyrikk som henvendte seg til vanlige arbeidsfolk uten å fornekte avantgarde-prinsippene fra sin tidligere futuristiske karriere. Denne kollasjen passet Majakovskij så bra at han tok den med i utstillingen sin "Tjue års arbeid'. 11930 var påkjenningen ved å tilfredsstille stadig økende krav fra et

undertrykkende statsapparat blitt for sterk for ham, og han tok livet av seg.

69

Bauhaus-skolens teorier hadde stor innflytelse på kunst og formgivning anvendt kunst og industriell design utgikk fra kreativitet av denne typen og ikke kunne erstat­ te den. Chagall selv, en av århundrets mest fan­ tasifulle og minst teorilåste kunstnere, var gjennomtrengt av en ekspresjonistisk-jødisk mysti­ sisme, og følte at han måtte ut. I 1923 var han tilbake i Paris, jagende etter besettende bilder fra sine russiske erindringer. Naum Gabo og broren, som begge hadde vært aktive konstruktivister, kom til at Tatlin og hans tilhengere, med deres vektlegging av funksjon, egentlig hevdet at kun­ sten skulle "likvidere” seg selv. Begge gikk igjen i utlendighet. Selv Tatlin, som så sterkt talte for anvendt kunst, huskes best for sitt "tårn”, et monument over den tredje internasjonale, et fantasifoster som aldri ble bygget. Faktisk hevdet den ingeniørutdannede Gabo at det ville ha ram­ let sammen. Alle disse diskusjonene reiste spørsmål om forholdet mellom kunst og design, om teorienes rolle i kunst, om abstrakt og figurativt, spørsmål som ble brakt til taushet med statens diktatoriske påbud i 1930-årene om kunstens "sosialistiske realisme". Funksjon innenfor det politiske ram­ meverket var det nye passordet. Allerede i 1923 hadde Trotskij spurt hva Tatlins tårn kunne bru­ kes til, og vist til at Eiffeltårnet i alle fall ble brukt til radiostasjon. De Stijl-bevegelsen Forholdet mellom kunst og design var en ho­ vedsak for gruppen av modernistiske kunstnere og arkitekter som forfatteren og maleren Theo van Doesburg samlet om seg i Leiden i 1917. De ble kjent under navnet De Stijl, navnet på et tidsskrift som de gav ut frem til 1931. De opp­ rinnelige medlemmene var van Doesburgs venn, arkitekten J J.P. Oud og maleren Piet Mondrian. 11918 sluttet møbeldesigneren og arkitek­ ten Gerrit Rietveld seg til dem. Rietveld skapte to av de mest minneverdige moderne brukskunst-produkter, den førkonstruktivistiske "rødblå" stol (1917) og Schroederhuset i Utrecht (1924). Begge disse verkene tar i bruk primærfargene, som Mondrian foretrakk, og anvender dem i tre dimensjoner. Schroederhuset er et elegant og kresent uttrykk av inn­ byrdes relaterte romartikulerende plan både in­ ne i og utenfor bygningen. Slik sett har det mye felles med Mies van der Rohes De Stijl-påvirkede Barcelona-paviljong fra 1929. Oud, nå mest kjent for sitt arbeid som bygningsarkitekt, laget også en design der De Stijl-teoriene var innbygd, nemlig kafeen De Unie i Rotterdam (1925). Byg­ gematerialene var først og fremst tre og gips. Kafeen var ment å skulle holde stand i ti år, men klarte seg frem til den ble ødelagt i 1940. Fasadens primærfarger og dristige typografi ble for­ sterket av plasseringen, mellom to større, historisistiske bygninger. Van Doesburg, Oud og Rietveld hadde alle vidtspennende innflytelse. Van Doesburg fore­ leste ved Bauhaus, og boken hans om malerkunst (som ga støtet til begrepet ny plastisisme) kom med blant Bauhaus-tekstene. Oud var med på DeutscherWerkbundsWeissenhof-utstilling i Stuttgart i 1927, og Rietveld var blant stifterne av Congrés International d'Architecture Moderne i 1928.

70

Bauhaus: funksjonell design Da kunst- og håndverksarkitekten Henry van der Velde i 1915 trakk seg fra de to kunst- og håndverkskolene han var leder for, foreslo han Walter Gropius som sin etterfølger. Gropius hadde tegnet den bemerkelsesverdige glass- og stålskjelett-bygningen Fagus lestfabrikk (1911) og utstillingshallen for Deutscher Werkbund (Koln, 1914), flankert av sylindriske trappehus i stål og glass, begge landemerker i moderne arki­ tektur. Da Gropius etter den første verdenskri­ gen begynte i stillingen, slo han skolene sammen til Das Staatliche Bauhaus. Det skulle bli en skole der skillene mellom arkitekter, kunstnere og håndverkere var forsvunnet. Hver eneste elev skulle studere designteori og arbeide med alle slags materialer og i alle håndverk, under veiled­ ning av professorer som flyttet fra avdeling til avdeling. En pedagogisk fornyer og fargeteoretiker, Jo­ hannes Itten, ble ansatt som leder for forkurset, og Gropius øvde tilstrekkelig tiltrekning på mange av tidens betydeligste kunstnere og teo­ retikere til å få dem som faste medarbeidere. Blant dem var den tysk-amerikanske grafikeren og maleren Lyonel Feininger, scenografen Oskar Schlemmer og den sveitsiske kunstneren Paul Klee, forfatteren av Pddagogisches Skizzenbuch (Pedagogisk skissebok), et originalt og aforistisk læremiddel. Vasilij Kandinskij kom til dem fra Russland. Et sterkt ekspresjonistisk ele­ ment var fremtredende i det tidlige lærerkollegiet, men faglærerne konsentrerte seg snart om

▲ Dynamisk suprematisme av Kasimir Malevitsj, 1916.

Malevitsj lanserte suprematismen på utstillingen "0--10" i Petrograd i 1915. Den omfattet den svarte firkanten på hvit bunn, Malevitsj’ utgangspunkt. "Kunsten," sa Malevitsj, "er forpliktet til å skaffe frem de formene som hører med til dens egenart."

Denne forenklingen, reduksjonismen, var imidlertid solid grunnfestet i russisk ikonmaleris romteorier. Suprematiske malerier manipulerer vår avstandsfølelse,

det virker som om vi ser bygningene fra luften. Malevitsj' utrettelige logikk førte ham frem til bevegelsens åndelige klimaks i 1917-18,da han begynte å male

hvite firkanter på hvit bakgrunn.

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Europa - arven fra krigen ► Et rom i Schroder-huset,

tegnet av Gerrit Rietveld i 1924. Dette huset i Utrecht var bygget etter de nyplastisistiske prinsippene som Theo van Doesburg hadde skissert i De Stijl. Rietveld var sannsynligvis den forste som skulle komme til helt ut å virkeliggjøre disse ideene i tre dimensjoner i full målestokk. Selv stolen må nøye seg med bare to farger, rødt og blått. Rette vinkler og det totale

fraværet av dekorasjon skulle bli en del av det grunnleggende vokabularet for modernistiske arkitekter.

problemet med design-metoder som kunne godta så moderne materialer som kunststoffer, støpt glass og profilstål og ville bruke dem til funksjonelle kunstprodukter som lot seg masse­ produsere. Med den ungarskfødte konstrukti­ vistiske designeren og fotografen Låszlo MohoIy-Nagy (ansatt 1923) flyttet hovedvekten seg enda lenger bort fra finkulturell kunst, mens atelier-enheten som Theo van Doesburg og medlemmene av den nederlandske De Stijlgruppen satte opp, hadde en dypere innflytelse enn Gropius likte å innrømme. Selv om virksomheten i de første årene kulmi­ nerte i en briljant utstilling, "Kunst og teknologi - en ny enhet" i 1923, måtte Gropius etter på­ trykk fra delstatsregjeringen i Thuringen stenge skolen. Han fant et nytt tilholdssted i Dessau, der han utformet et moderne, funksjonelt kompleks, noe av det i armert betong. En tidligere elev, Josef Albers, avløste Itten som leder av forkurset og tegnet laminerte møbler, mens en annen tid­ ligere elev, Marcel Breuer, stod for ledelsen i møbelverkstedet. Breuers tegninger av stålrørstoler (1925-26) så vel som Marianne Brandts ◄ Rodt, gult og svart av Piet Mondrian, 1921. Mondrian, som

hadde utviklet en kubistisk stil i Paris, følte seg isolert hjemme i Holland da krigen brøt ut. I søkingen etter rettferdiggjøring for sine stadig mer abstrakte arbeider møtte han teosofen M.H.J. Schoenmakers. Hans uortodokse fargelære skaffet Mondrian et grunnleggende fargespråk. Hvis farge og form

kunne reduseres til et enkelt symbolspråk, ville overgangen til abstraksjon ikke utelukkende dreie seg om det dekorative. Mondrian satset på gult, blått og

rodt, og brukte bare svarte rette vinkler til å markere formene. En nær medarbeider, Theo van Doesburg, gikk straks inn for

disse ideene og fremmet dem i tidsskriftet sitt, De Stijl, som grunnlaget for neoplastisistisk arkitektur.

71

Komponisters og billedkunstneres befatningmed teateret forte til spennende eksperimentelle produksjoner kule- og halvkuleformede lysarmaturer, i matt glass og forkrommet stål, var blant de varigste Bauhaus-designene, de er faktisk de samme i dag. Etter flyttingen til Dessau tok Bauhaus fatt på problemer innen arkitekturen og ble mer in­ volvert i Gropius' egen virksomhet. Mulighete­ ne for prefabrikasjon og industrialisering i byg­ gebransjen, med forhåndsstøpte betongelemen­ ter, ble utforsket. Gropius gikk av i 1928 for å ofre seg for sin egen arkitektpraksis. Han ble etter­ fulgt av den sveitsiske sosialisten og arkitekten Hannes Meyer. Meyer ble avskjediget i 1930 av politiske grunner og avløst av den berømte arki­ tekten Ludwig Mies van der Rohe, som modig forsøkte å holde skolen gående i Berlin etter at det nasjonalsosialistiske bystyret i Dessau hadde stengt den. Han måtte til slutt gi etter for det nazistiske presset, og stengte skolen i august 1933. Musikalske reaksjoner mot romantikken Kunstnerne og arkitektene i Bauhaus var ikke alene om å føle at en etter en krig som hadde lagt mye av Europa i ruiner, fikk kvitte seg med

Jazz-tyvene Jazz er det mest storslagne afro-amerikanske tilskudd til verdens lyd. For komponister som i denne tiden arbeidet med klassisk musikk, betydde den frihet, spenning og nye muligheter. Den mest kjente jazz-tyven er sannsynligvis amerikaneren George Gershwin. I Rhapsody in Blue (1924) brukte Gershwin jazzens "blå" toner, en oppbrytende synkopering og "vandrende" bass-linjer av parallelle seksere og desimer. Åpningstemaet, den berømte klarinettglissandoen, var opprinnelig skrevet som en syttentoners stigende skala. På prøven la den spøkefulle klarinettisten Ross Gorman inn den jazzorienterte glissandoen. Det var nettopp dette Gershwin var ute etter, og han lot den bli stående. Darius Milhaud, som var blitt meget begeistret for det han opplevde under sitt besøk i Harlem i 1922, fikk mange plater med svart folkemusikk med seg hjem. Han samarbeidet med Fernand Léger og Blaise Cendrars om balletten La Création du monde (Verdens skapelse, 1923). I den brukte han saksofon (en nykommer i det konvensjonelle orkesteret) og trommer for å gi komposisjonen dens distinkt "rampete" lyd. Østerrikeren Ernst Kfenek, som slo seg ned i Amerika, tydde ironisk nok til jazzen som et folkelig språk i operaverket Jonny spielt auf (1926) og irriterte seg siden over den suksess det oppnådde. En annen amerikaner, Aaron Copland, oppdaget jazzen da han lette etter innfødt musikalsk materiale som spontant kunne gjenkjennes og umiddelbart bli forstått av publikum, et amerikansk motstykke til folkelig tradisjon i Europa. Han eksperimenterte med jazz i 1925-verket Music for the Theater (1925). George Antheil brukte jazzens språk som en frigjøring fra fortiden. Som så mange andre komponister protesterte han mot "fjellviddefølelsene" hos Strauss og impresjonistenes "flytende gjennomsiktighet". Hans opera Transatlantic fra 1927-28, tok stoffet fra den mest amerikanske av alle festligheter, presidentvalget. ► Milhaud, Léger og Maurois foran et maleri av Léger.

72

romantikkens bravurfakter. Komponister kjente behovet for ren, klar lyd som kunne blåse bort det som i ettertid virket hult, overdrevent og nesten flaut. Et sted å lete etter en slik lyd var fortiden, og særlig barokken, på slutten av det 17. og i begynnelsen av det 18. århundre, med dens skarpe linjer og harde kanter. "Tilbake til Bach," forkynte Igor Stravinskij, "hans universelle be­ vissthet og enormt sterke grep om musikkens kunst er aldri blitt overgått." En ting er imid­ lertid å gjenoppvekke former fra fortiden, noe ganske annet er å gjenskape og nyprøve dem for annen gang. Nyklassisisme ble betegnelsen for denne bevegelsen. Talsmennene for den skjønte imidlertid at årene etter barokkens tid og erfarin­ gene med musikalsk søking og utvikling ikke uten videre kunne feies til side, selv om de had­ de villet det. Atonal fristelse, den krydrende ak­ septerte dissonans, leken rytmisk bølgevridning - ikke noe av dette kunne en se helt bort fra. Samtidig fikk musikken en betydelig ny rolle på scenen. Mange av komponistene den gangen var ikke utelukkende opptatt av instrumental musikk, men også av nye oppgaver for ballett og opera, både i eksperimentelle og nyklassiske for-

Mens han gikk langsomt frem og tilbake, sa Klee noen få ord, langsomt, med lange pauser. Etterpå folte vi alle uten unntak at vi aldri hadde sett et blad, eller rettere bladet, bladets natur... [det som måtte til var] bevisst og intenst å søke sporene bakover fra den modne organismen til dens opprinnelse, i den grad mennesket gis innsyn i disse hemmelighetene. MARIANNE AHLFELDHEYMANN, BAUHAUSSTUDENT, 1924

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Europa - arven fra krigen ► Fuge i rodt av Paul Klee, 1921. Klees høyst personlige kunst skildret et fantasiunivers som i hans åndelige aspirasjon og urovekkende kalligrafiske billedverden uttrykte noen av selvmotsigelsene i hans egen tid. Han underviste ved Bauhaus

mellom 1921 og 1931, og dette bildet illustrerer noen av

Bauhaus-gruppens prinsipper. Musikken med dens strukturelle nøyaktighet skaffet dem en analogi til arkitektur. Fugens dialog ble et slags spørsmål-ogsvar-innhold i Klees maleri.

▼ Partitur som viser

Schonbergs grunnleggende

metoder. Klassisk musikk, som til da hadde begrenset seg til tonalitetsideen, hadde utformet et notesystem som det ikke lot til å være noe mer å gjøre med.

Schonberg prøvde derfor å etablere en helt ny musikkteori, frigjort fra ethvert dominerende

tonalt sentrum og enhver toneart. Tolvtoneteknikken eller det dodekafoniske systemet som det kom til å hete, bygde på prinsipper som stilte enorme krav til det publikum som var opplært til å lytte til konvensjonelle tonearter. Det anvendte prinsipper som iblant ble brukt i den klassiske fuge, basert på inversjon og

tilbakevendende mønster. Schonberg, som drevent manipulerte med toner og dermed med det vi ventet oss, foretrakk betegnelsen pantonalitet.

mer. Sergej Djagilevs Ballets Russes kunne stadig sjokkere og forundre. Den franske forfatteren Jean Cocteau skulle gjennom et langt liv stå for modernisme innen alle kunstretninger. Han ble en nøkkelfigur som førte noen av de mest radi­ kale malere og komponister i Paris sammen (Pa­ blo Picasso, Erik Satie, Francis Poulenc, Darius Milhaud, Georges Braque) for å frembringe skandaløst modernistiske Gesamtkunstwerke scenefremførelser der flere kunstarter løp sam­ men. Parade (1917) var unnfanget av Cocteau, tegnet av Picasso, komponert av Satie, koreogra­ fert av Léonide Massine. Saties partitur angav lyder som dampfløyte, flymotor, pistolskudd og lyden av maskinskriving. Diagilevs evne til å knytte dansen til utviklingen i de andre kunst­ artene befridde koreografene fra den tvangs­ trøye klassisk tradisjon hadde holdt dem i og gav komponistene ny frihet. Stravinskij hadde strandet i Sveits da krigen brøt ut i 1914, og holdt seg der så lenge den varte. Han opprettholdt sin kontakt fra før krigen med Ballets Russes, men konsentrerte seg nå om mu­

sikkens abstrakte kvaliteter. Han gjennomgikk en åndelig krise i 1920-årene, og i 1927 smeltet hans skapende og hans religiøse trang sammen i komposisjonen Oedipus Rex, et stilleben operaoratorium, Stravinskijs hittil lengste og mest am­ bisiøse verk, mer seriøst enn mange av hans tidligere arbeider. Dets opera-kvaliteter synes å stå i betydelig gjeld til Verdi. Jean Cocteau tok Sofokles som utgangspunkt og utviklet en tekst for forteller, solister og kor som var enkel, emo­ sjonelt medrivende og også gåtefull. Fortelleren, i kjole og hvitt, var både en markert bruforbindelse mellom publikum og det stivt alvorlige maskerte koret, og en filosofisk kommentator som flytter deltagelse i en personlig tragedie over til medspill i et universelt ritual. Verket skulle være en gave til Djagilev som markering av hans 20-årig teaterkarriere. Det var, for å si­ tere mottakeren, "en meget makaber presang”. Den sveitsiske komponisten Arthur Honeg­ ger, som tidlig i 1920-årene spesialiserte seg i kammermusikk, samarbeidet også med Coc­ teau, i hans stiliserte opera fra 1927, Antigone. Honegger var med i gruppen Les Six (De Seks), sammen med Louis Durey, Georges Auric, Germaine Tailleferre, Francis Poulenc og Darius Mil­ haud. Gruppen tok Satie som leder og stod en kort tid sammen i sin støtte til Cocteaus antiromantiske manifest Le Coq et 1'arlequin (Hanen og Klovnen) (1918). Honegger gikk imidlertid over til nyklassisismen med oratoriet Le Roi Da­ vid (Kong David) (1921), som var sterkt påvirket av Bach. Hans orkestrale beskrivelse av et tog trukket av damplokomotiv, Pacific (1923), åpen­ barte en annen side av tonediktningen hans. I Tyskland var Paul Hindemiths tidlige arbei­ der, utgitt straks etter krigen (han var med i den 1917-18), ekspresjonistiske i stilen. Hans neste fase var interesse for den dadaistiske begeistring

73

Østeuropeisk musikk hentet stoff fra folkesang for å styrke nasjonalfølelsen etter krigen over å se verden falle i småbiter. Til slutt gikk han med hud og hår over til nyklassisismen, i søking etter klarhet og objektivitet. Det meste av hans nyklassisistiske musikk er skrevet for små kammerensembler, med frisk, ren tre- og messingblåserlyd som det mest fremtredende. Hans førs­ te helaftens opera, Cardillac (1926), tok i bruk barokke enheter som da capo arie, sena og resita­ tiv. I årene etterpå skrev han flere komedier der han ironiserte omkring samtidens liv og forhold. I St. Petersburg hadde Sergej Prokofjev allere­ de før krigen markert seg med en rekke avantgarde-stykker for piano, tross en meget konser­ vativ musikkutdannelse, konsentrert om Bach, Haydn og Mozart. Han betraktet tittelen på sin første "Klassiske” symfoni (1915-17) som en vits, ikke desto mindre var det et fremragende nyklassisk verk, med barokkens vivasitet og presi­ sjon, iblandet festlig vidd og ironi. Prokofjev reiste fra Russland da revolusjonen brøt løs og kom først tilbake for godt tidlig i 30-årene. Etter å ha truffet Djagilev i London ble han for alltid opptatt av teater, og hans funklende musikk til ▲ Utsnitt av partituret til Sinfonietta av Janåcek, 1926. Denne komposisjonen, et av hans siste større verker, krever et meget stort ensemble. Det er typisk for denne personlige og

direktetalende komponisten. Leos Janåcek (1854-1928) engasjerte seg sterkt i tsjekkisk nasjonal reisning, og folkeviser og tradisjonell musikkstil påvirker i høy grad hans egen musikk. På denne tiden brukte han ikke lenger linjerte noteark, men håndskriften såvel som

partituret hans beholdt sin

ekspressive karakter.

► Dekorasjonen til Janåceks opera Makropoulos-saken, 1926. "Saken" det er tale om, er i virkeligheten en alkymistisk

formel, livseliksiren. Den sentrale personen er en 300 år gammel kvinne, hun er likevel

stadig i sin første ungdom. Eliksiren bringer imidlertid ikke

lykke med seg, livet hennes er redusert til rettskrangel. Bare i døden kan hun omsider finne fred. Det var Janåceks åttende

opera, bygget på et teaterstykke

av Karel Capek, som i R.U.R

hadde skapt begrepet robot.

74

operetten Kjærligheten til de tre appelsiner (uroppført i Chicago i 1921) grunnfestet hans ry i gen­ ren. Et spørsmål om identitet: øst-europeisk opera I Øst-Europas etterkrigsoppgjør festnet nasjona­ le grenser seg omsider, selv om utallige feider kom opp om nasjonale minoriteter i de nye lan­ dene. En av utveiene når en ville markere nasjo­ nal identitet, var å gå til de musikalske røttene i folketoner og landsbyliv, og også her spilte operakunsten en rolle. Tilbakevending til renheten i folketonen betydde også, slik den ungarske komponisten Bela Bartok så det, en åpning bort fra romantikken. Ungarn var etter krigen blitt skåret i biter, med en nordre landsdel innlemmet i en ny tsjekkisk stat og Transilvania annektert av Romania, men Bartok stod på for en ny og spesifikt ungarsk stil. Spor etter forskningen hans i folkemusikk er iblant å finne i hans eneste opera, Ridder Blåskjeggs borg, skrevet i 1911, men først oppført i 1918 etter at den var blitt vraket av juryen for den konkurransen den var skrevet

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Europa - arven fra krigen

Art Deco Tross en stadig sterkere funksjonalistisk tendens i kunsten i 1920-årene og begynnelsen av trettitallet - bort fra det dekorative - viste det seg i 1925, da utstillingen Exposition Internationale des Arts Décoratifs et Industriels Modernes ble åpnet i Paris, at det var tydelige tegn til nyutvikling i dekorativ kunst. Retningen fikk betegnelsen Art Deco etter navnet på utstillingen. Et særkjenne ved den var kubistisk form, fauvistisk fargebruk og futuristisk dynamikk, sameksisterende i jazzalderens rekkemønster. Art Deco dominerte i de siste tyveårenes design og øvde sin påvirkning utover i det neste tiåret. Gjenstander, fra klokker til cocktailskap, fikk nye, klare Art Deco-former. Kildene var eklektiske og inkluderte innholdet i Tut-ankh-Amons grav som var avdekket i 1923 og også symboler fra amerikanske indianerkulturer. Zikkurater og trappeformede sokler, vifter og sirkelregnbuer, eksotiske blomster og strålende soler, en hel serie av gamle åndsrikdomssymboler var fremtredende, enten de nå vistes på strandantrekk eller på bronsedørene til heisene i stormagasiner. Masseproduksjon var blitt mulig. Primaveraverkstedet i varemagasinet Printemps i Paris produserte et tusentall "modeller" hvert år. Klare fargeflater med kraftige markeringsstreker var populære på plakater og i keramikk. Ferskenfarget glass og forkrommete rør, kryssfiner i lønn og valnøtt-tre, farget skinntrekk, grønn neglelakk og rosa marmor. Plastisk celluloid og bakelitt ble flittig brukt og balanserte på smakens knivsegg. Hjemme hos folk flest var Art Deco mest fremtredende i lysarmaturer og ornamenter på kaminhyller, sigarett-tennere og pudderdåser. Men sterkest slo denne stilen ut i arkitekturen, i hoteller som Savoy eller Claridge's i London, i Radio City og Chrysler-bygningen i New York, i Bellas Artes-galleriene i Mexico City eller på State Capitol i Lincoln, Nebraska. Den andre verdenskrigen gjorde slutt på denne overdådigheten, og i de nøkterne etterkrigsårene fikk funksjonalistisk design overtaket. ► Hoover-bygningen i London (1935)

for. Den har bare to sangerroller, Blåskjegg og bruden hans, Judith. Orkestret får en billedska­ pende funksjon når Judith etter hvert får Blå­ skjegg til å åpne sju dører - den sjuende inn til hans tre fengslede hustruer. Det som finnes in­ nenfor hver dør blir forklart av orkestret. De vokale partiene ligger tett opp til tale og der er ingen bærende arier. Bartok karakteriserer med musikalske kontraster: Blåskjeggs partier ligger i femtoneskala med folkelig preg, mens Judiths del er kromatisk. Bartoks ballett Den vidunderlige mandarin (1918-19), som er blitt omtalt som "en opera uten ord", fikk også problemer ved opp­ førelsene. Emnet - voldelig seksualitet og volde­ lig død - ble betraktet som usømmelig. Orkestreringen er barbarisk, rufset og virtuos, uforstyrrelig styrer den mot det erotiske og rensende klimaks mellom mandarin og hore. Den tsjekkiske komponisten Leos Janåceks musikk hadde sitt grunnlag i romantikken. Den nye uavhengigheten som hans elskede Tsjekko­ slovakia oppnådde, spilte kanskje inn da han i sine siste leveår langt romsligere aksepterte dis­

harmonier, heltoneskalaer og kirketonepåvirkning fra moravisk folkemusikk. Et av målene hans var å finne en stil som stod til hans person­ lige språk. 1 1920-årene greide han det, med en serie operaer, både tragiske og komiske, Herr Brouceks utflukt, Katya Kabanova, Den durkdrevne lille revetispen, Macropoulos-saken og den ufull­ endte Fra de dødes hus, bygget på Dostojevskijs roman om fengselsliv. Skjebne, tragedie, mørke, håpløshet, kjærlighet, naturbasert rettferdighet var råmaterialet Janåcek arbeidet med. Musik­ ken hans kan virke som en serie av motstridende elementer, en melodi som motsies av et barskt akkompagnement, som i ouverturen til Macro­ poulos-saken. Bruk av meget høy eller lav instru­ mentering understreker de emosjonelle ytter­ punktene, som de tre lave trombonene og de tre høye piccoloene i Fra de dødes hus. "Naturlyder" - raslende lenker, piskesmell, hammerslag mot ambolt - forsterker atmosfæren av redsel og for­ tvilelse.

Etter noen få timers søvn våkner jeg plutselig... jeg ser ned i sjelen min. Utallige toner ringer i orene mine, i alle tone­ leier; de har stemmer som små, svake telegrafklokker. Jeg ville stemme dem alle til en a"" - bare

aen skiller seg klart ut og til venstre, adskilt fra dette kingelvevet av lyder, ville jeg også plassere den summende aen som ... bryter det dype, regelmessige ånde­ drettet til datteren min bak meg ... Dette er still­ hetens lyd ... jeg lytter til sjelens musikk - jeg ser den ganske tydelig nedtegnet. JANÅCEK

75

SURREALISMEN Surrealismen var en kunstretning som første gang ble proklamert i et manifest fra 1924, skrevet av den franske lyrikeren André Breton og utgitt i Paris. Surrealismen forsøkte å klarlegge tilstandene drøm og virkelighet og derved å produsere "absolutt virkelighet eller overvirkelighet". Det overvirkelige ble utviklet gjennom teknikker som automatisk skrivning (frie assosiasjoners teknikk), oppmerksomhet omkring drømmer som signaler fra det underbevisste, tilfeldig valgte kunstneriske prosesser, som Max Ernsts frot tage, og hallusinatorisk eksperimentering. Surrealistene interesserte seg for alt som lettet trykket fra rasjonalistisk logikk. Den oppfattet de som falsk i forhold til verdens sanne tilstand. Surrealismen var ingen fantasikavalkade, den var engasjement rettet mot en skjult sannhet som kunne bli fralistet verden ved at en kombinerte det som ikke lot til å høre sammen. Poenget ved den var ikke bare at metodene stimulerte en lang rekke store kunstnere, sveitseren Paul Klee, spanjolene Salvador Dali og Joån Miro, belgieren René Magritte og at den inspirerte til oppfølging av de "automatiske" metodene de abstrakte amerikanske ekspresjonistene anvendte, som Jackson Pollocks dryppmaleri fra punkterte bokser. Den bekreftet nok en gang og på en ekstrem måte at kunsten ikke først og fremst arbeider logisk, men assosiativt, at et dikt, et maleri eller et musikkverk aldri kan bli så "forklart" at en blir ferdig med det. Kunst er ikke bare å betrakte som kommunikasjon. Den er alltid noe mer enn bare rasjonell. Ifølge Sigmund Freud åpenbares utløsningsmekanismene for våre handlinger og dypeste overbevisninger gjennom våre underbevisste reaksjoner og drømmetilstander. Andre aktuelle trekk i personlighetens kilder kan en finne i romaner som den søkende Zenos bekjennelser av italieneren Italo Svevo, i den assosiative strøm av bevissthetsbilder vi møter hos James Joyce og Virginia Woolf og i interessen for fleridentitet som vi møter i Luigi Pirandellos skuespill. Miros Harlekins karneval ble ferdig i 1928. Det viser en samling drømmeaktige, frittsvevende bilder, satt inn i et rom som føles plagsomt tomt tross bildets eventyrlige uorden og rot. Miros snirklete og likevel skarpe streker holder det hele sammen, men antyder en uendelig og udefinerbar verden, spenningsfylt, med leidere til uendeligheten, kroppsløse øyne, terninger symboler for spill - og halvt utviklede embryoniske figurer. Rør henger i tomheten eller gjennom den. Hva, spør maleriet, er å finne i hjertet av det tilsynelatende? Kunst som denne inviterer den moderne verden til å gå tilbake til det gåtefulle opphavet til kunsten selv. ► Harlekins karneval (1924-25) av Joan Miro.

76

Nøkkeldata På forskjellige måter reagerte både USA og Mexico mot europeisk modernisme. Freskemalere som Diego Rivera hyllet den meksikanske revolusjonen ved å vende tilbake til 1400-tallets italienske maleri. Ruralister som Thomas Hart Bentons arbeidet for å berømme et pastoralt Amerika, uberørt av parisisk dekadanse. Modernismens påvirkning var det imidlertid ikke så lett å slippe helt unna. Riveras senere industrilandskaper tynges av det samme ønske om sosial harmoni som inspirerte den franske maleren Fernand Léger. Bentons figurer er ikke helt fri for en viss ekspresjonistisk energi. I arbeidene til kunstnere som Max Weber ble den europeiske påvirkningen positivt akseptert.

▼ Thomas Hart Benton gjorde

seg kjent med den europeiske avantgarde for han sluttet seg til den amerikanske ruralistiske

skoles noe smalsporede teorier. Han arbeidet sammen med den meksikanske maleren Orozco på en serie vegg­ malerier som viser denne

arven. Salgssøylene er regnet ut (på samme måte som for lignende oversikter for Klee og Mondrian i dette avsnittet) ved at en finner gjennomsnittet for de tre høyeste prisene kunstneren hvert år har

oppnådd, omregnet til pund sterling.

Nobelpriser i litteratur 1914 1915 1916 1917 1918 1919 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928

Ikke utdelt Roman Holland (Frankrike) Carl Gustaf von Heidenstam (Sverige) Karl A. Gjellerup og Henrik Pontoppidan (Danmark) Ikke utdelt Carl F.G. Spitteler (Sveits) Knut Hamsun (Norge) Anatole France (Frankrike) Jacinto Benavente (Spania) W.B. Yeats (Irland) Wladyslaw S. Reymont (Polen) George Bernard Shaw (Storbritannia) Grazia Deledda (Italia) Henri Bergson (Frankrike) Sigrid Undset (Norge)

Goncourt-prisen i 1919, fortsatte skrivingen sin med

Å. Nobelprisvinnerne i denne perioden var politisk sett en interessant blanding. Både

A la recherche du temps perdu (På sporet av den

den norske romanforfatteren Knut Hamsun og den irske

tapte tid), det definitive portrettet av moderne psyke. Pulitzer-prisen ble opprettet i

poeten W.B. Yeats støttet fascismen i ulike utgaver, Yeats i sin skildring av det

1917, som belønning for romaner, skuespill, bøker fra

anglo-irske aristokratiet og Hamsun i sin åpne støtte til

amerikansk historie og amerikanske biografier.

Hitler og senere til Quisling.

▼ Marcel Proust som fikk

Priser for poesi fulgte kort tid etter. Sinclair Lewis fikk Nobelprisen, mens Thornton

Wilder blir regnet som en betydelig amerikansk dramatiker. Orson Welles

George Bernard Shaw derimot, sosialist i hele sitt liv og medlem i Fabian Society, ble rost for sin "idealisme og humanitet".

stod bak den viktige filmen The Magnificent Ambersons.

Viktige litterære priser Prix Goncourt 1914 Adrien Bertrand LAppel du sol 1915 René Benjamin Gaspard 1916 Henri Barbusse Le Feu 1917 Henri Malherbe La Flamme au poing 1918 G. Duhamel, Denis Thévenin Civilisatlon 1919 Marcel Proust A 1'Ombre des jeunes filles en fleurs 1920 Ernest Pérochon Néne 1921 René Maran Batouala 1922 Henri Béraud Le vitriol de lune et la maigreur de 1’obése 1923 Lucien Fabre Rabevel 1924 Thierry Sandre Le Chévrefeuille 1925 Maurice Genevoix Raboliot 1926 Henri Deberly Le Supplice de Phédre 1927 Maurice Bedel Jérome, 6CP latitude Nord 1928 Maurice Constantin-Weyer Un homme se penche sur son passé

78

Pulitzer Prize, romaner Ikke utdelt Ikke utdelt Ikke utdelt Ikke utdelt Ernest Poole His Family Booth Tarkington The Magnificent Ambersons Ikke utdelt Edith Wharton The Age oflnnocence Booth Tarkington Alice Adams Willa Cather One ofOurs Margaret Wilson The Able McLaughlins Edna Ferber So Big Sinclair Lewis Arrowsmith Louis Bromfield Early Autumn Thornton Wilder The Bridge of San Luis Rey

begynnelsen av dette århundret hadde ame­ rikanske forfattere en tendens til å dele seg i to leirer. Noen fant motivene sine i eget land, andre søkte inspirasjon i Europa. Nesten alle besøkte en eller annen gang Europa, men en og annen blant dem - først og fremst Henry James, Ezra Pound og T.S. Eliot - fant sine virkelige toner i Den gamle verden. Det var ikke bare spørsmål om å foretrekke ett sted fremfor et annet, det hang sammen med De forente staters evne til å tilfredsstille skapende fantasi. Mot slutten av det 19. århundre hadde Henry James betraktet Euro­ pa, overbefolket og overfylt på så mange måter med slott, museer, klostre, kunstgjenstander og kommet til en negativ definisjon av Amerika: "der så å si alt er utelatt". Og selv om USA i senere år hadde vært hektisk opptatt av å fylle tomrommet - med telefoner, elektrisk lys, skri­ vemaskiner, italienske malerier, jernbaner, broer og først og fremst mennesker (bortsett fra ameri­ kanske indianere) - betraktet mange amerika­ nere stadig sitt eget land på samme måte som James hadde gjort. I alle fall følte de at Europa hadde det kulturelle overtaket.

I

Rotekte amerikanske forfattere Det fantes imidlertid andre som så det som en plikt å markere og utvide sitt eget lands evne, som en ressurs på linje med det industrielle og politiske potensial som var oppnådd. Et solid grunnlag var faktisk lagt gjennom 1800-årene, av romanforfatterne Nathaniel Hawthorne, Her­ man Melville og Mark Twain og av lyrikerne Walt Whitman og Emily Dickinson. Sammen hadde de bygget opp en tradisjon som utmerket seg ved sin moralske målsetting, med et like vidstrakt lerret som landet selv, et alvorsfylt og hjemmevevd samfunnsmønster og grandios for­ ventning. Tydelig var noe spesifikt amerikansk i ferd med å vokse frem - noe som kunne måle seg med det den nærmeste slektningen, England, hadde drevet det til. Selv når amerikanske forfattere utviklet sine egne tradisjoner, var de tydelig klar over hoved­ strømningene i Europa og innlemmet dem i eget interessefelt. Forfattere som skrev om livet på landet i Louisiana eller Maine eller i de hurtig­ voksende industribyene, tok også for seg mulig­ hetene for kvinnebevisstgjøring og sosiale vil­ kår. Noen viste, som Stephen Crane, mesterskap i realistisk skildring. Fortsatt potensial i emner av denne typen skulle bli markert i perioden etter første verdenskrig, i krigsromaner som John Dos Passos' Three soldiers (Tre soldater) og Ernest Hemingways A Farewell to Arms (Farvel til våp­ nene), og i Willa Cathers utvidelse av forrige århundres feministiske og lokalfargete interes­ sefelt (O Pioneers (Nybyggere), 1913, My Antonia (Min Antonia), 1918, A Lost Lady (Fortapt kvinne), 1923). Sinclair Lewis møtte utfordringen til å fin­ ne hjemlige emner med livet i småbyen (Main Street (Storgaten), 1920), business (Babbitt, 1922)

1914-1929

KUNSTEN I DEN NYE VERDEN

r-

Forfattere av amerikansk merke Utenlandsamerikanere

og evangelisk kristendom (Eimer Gantry, 1927). En djervere Theodore Dreiser møtte til å be­ gynne ned motbør og sensur, men studien hans omkring makt og penger i An American Tragedy (En amerikansk tragedie) fra 1925 brakte alle kritiske røster til taushet. Penger og makt var også F. Scott Fitzgerald sterkt opptatt av, roma­ nen hans The Great Gatsby (Den store Gatsby) kom til å stå som symbol for jazzalderen og livet blant 1920-årenes "tapte generasjon". Fitzgerald følte sterkt den romantiske drøm­ men i finansverdenens jag og mas, kjærlighet, penger, makt og død, rørt sammen for å skape en versjon av "den amerikanske drømmen". Som den amerikanske lyrikeren Wallace Stevens ut­ trykte det: "Penger er en slags poesi". Penger medførte mulighet for spenning og romantikk, men var ingen garanti mot råhet og katastrofe, slik Fitzgeralds eget katastrofale livsløp skulle bli et eksempel på. Lyrikerne var også opptatt av amerikanske emnevalg - det gjaldt Edward Arlington Robinson, Robert Frost, Carl Sandburg og fremfor alle William Carlos Williams. Hele hans hensikt som poet var å legitimere Amerikas stemme og tone­ fall. A dra til Europa for å finne melodien følte han var en for lettvint snarvei. Som travelt opp­ tatt lege holdt han likevel kontakten med frem­ stående forfattere som Ezra Pound. For ham lå hovedpoenget i språket. For utvandrerne Pound og Eliot spilte versemålsrevolusjonen en rolle i

Moderne kunst i Amerika Europeisk påvirkning og amerikansk maleri Kunsten og den meksikanske revolusjon

Musikalske rotter og renessanse Musikkeksperimenter i Nord-Amerika

► Lyrikeren Ezra Pound, en

vortografi av Alvin Langdon Coburn. Pound var sammen med Wyndham Lewis sterkt engasjert i vorticist-bevegelsen. Billedstilen deres ble et kompromiss mellom kubisme og futurisme, de fremstilte gjenstander som et glitrende

sentrum eller en virvel av former. Coburn eksperimenterte fotografisk med denne billedverdenen.

◄ ▼ F. Scott Fitzgeralds romaner oppsummerte både det

spennende og det farlige ved jazzalderen. The Great Gatsby bod på en klar analyse av skyggesidene ved den amerikanske drømmen. Tender is the Night foregrep hans eget liv; han og hans kone Zelda ble

begge ofre for alkoholisme og

side of

mentalt sammenbrudd.

det brede, moderne opprøret mot eldre poetiske virkemidler, Williams så det som spesielt av­ gjørende for Amerika. Han følte at ideer ikke bare skulle dukke opp ved spesiell observasjon av fenomenene, for hans del betydde det ameri­ kanske fenomener. Hans tidlige diktsamling, Spring and All (Vår og det hele) fra 1913 var preget av dette, men like viktig for klarlegging av hold­ ningen hans var prosatekstene om viktige be­ givenheter i amerikansk historie, In the American Grain (1925). Her imiterte Williams tidsriktig språkstil for de forskjellige historiske hending­ ene, for eksempel elizabethansk engelsk når det gjaldt Sir Walter Raleigh osv. - som for å antyde at USA inkorporerer alle disse forskjellige for­ mene og fornyer dem. Alt dette kulminerer i hans fremste diktverk Paterson (1946-58). Hart Cranes The Bridge var et annet langt dikt om Amerika. Et trekk i amerikansk egenart var det sterke og distinkte sørstatspreget. Sørstatene hadde sak­ tens tapt borgerkrigen, men ironisk nok gikk de fra seier til seier i bøkenes krig, siden forfattere derfra alltid synes å ha hatt en dominerende stilling i USA, ingen sterkere enn romanforfat­ teren og nobelprisvinneren William Faulkner. Etter sine første forsøk på skriving i ortodoks og 79

En enkelt utstilling - The Armory Show - revolusjonerte amerikansk kunst tradisjonell stil fant han en ny fortellermetode, som støtt og sikkert førte den amerikanske roma­ nen inn i hovedstrømningen for moderne ro­ mankunst, slik James Joyce og Virginia Woolf hadde åpnet for den i Europa. Faulkner fulgte The Sound and the Tury opp med en rekke andre romaner, As I Lay Dying (1930) og Absalom, Absa­ lom! (1936) som satte alle moderne forfattere som er opptatt av motivkompleksitet og menneske­ nes kilder til handling i gjeld til ham. I The Sound and the Tury utviklet han stoffet sitt ut fra en grunnleggende situasjon, livet for ekte­ paret Compsons barn, en tidligere rikmannsfamilie, nå i endelig undergangsstadium. Ved å fortelle historien gjennom en rekke stemmer, en av dem er den mentalt tilbakestående Benjy, en annen den intellektuelle selvmordskandidaten Quentin, så den intrigerende Jason og, helt til

Skyskraperstilen I det 19. århundres siste tiår ble murerfaget presset til sine ytterste grenser i oppføringen av kontorbygninger. Monadnock-bygningen i Chicago i 1891 ble fullført med 16 etasjer i mur og armert betong. Men det var utviklingen av stålrammeverk som gjorde det mulig for arkitektene å strekke seg mot skyene. Den raske veksten for skyskrapere ble muliggjort gjennom en kombinasjon av ny teknologisk utvikling, tilgang på profilstål, den elektriske heisen som kom i 1880, og telefonens inntog i handelslivet. Effektive massetransportsystemer muliggjorde også transport i rushtiden av store folkemengder som skyskraperkontorene skapte behov for. I årene mellom 1867 og 1876 ble USAs stålproduksjon femtidoblet, mens prisen pr. tonn ble halvert. 1 1900 hadde landet over 600 000 telefonabonnenter, tre ganger så mange som sin nærmeste konkurrent Tyskland. New York, byen som ledet an i skyskraperbyggingen, gikk inn i det nye århundret med et massetransportsystem som det ikke fantes make til noen steder i verden, med skinneganger på hustaknivå, undergrunnsbane, trikker og de gamle dampjernbanene. Woolworth-bygningen (1913), tegnet av arkitekten Cass Gilbert, var 52 etasjer og 240 meter høy, med "gotiske" detaljer i steinkledningen. Fra 1916 ble skyskraperbyggingen i New York regulert gjennom en rekke bydelsplaner som krevde garanti for at nye prosjekter sikret minstemål av dagslystilgang og ventilasjon i bykjernen. 11932 ble Empire State Building bygget av Shreve, Lamb og Harmon. Det var den høyeste kontorbygningen i verden, 85 etasjer, en rekord den beholdt i over tretti år. Skyskraperarkitekturen har gjennom årene endret seg, mest i utformingen av toppseksjonene, som har gått fra det sterkt dekorerte til det enkle og tilbake igjen. Den overdådig glitrende Art Deco i Chrysler-bygningen er stadig noe av det mest minneverdige på New Yorks himmelrand. For noen av tidens amerikanske malere representerte skyskraperne alt det spennende ved den nye verden. Kunstnere som John Marin, Joseph Stella og Georgia O'Keeffe og fotografene Joseph Hine og Paul Strand fanget alle inn denne nye måten å skape bygninger på og de kunstneriske mulighetene den innebar. ► Canyon, Broadway og Exchange Place av Berenice Abbot.

80

slutt, den gamle svarte tjeneren Dilsey, viste Faulkner hele sørstatspanoramaet, historien, stoltheten, fallet, samvittighetsnaget, fargene og overlevelsesbakgrunnen, iblant grotesk, men alltid levende. 1 utstrekning var Faulkners terri­ torium beskjedent. Fantasidomenet var det lille Yoknapatawpha County, men det er redegjort for hver eneste familie og hver kvadratmeter jord, og det står for mer enn bare seg selv. Ved gjennomlysende observasjon er det lokale i dette verket blitt universelt.

Utenlandsamerikanere På den andre siden av Atlanterhavet, i England, spilte både Pound og Eliot viktige roller i den litterære utvikling. Pound, som ble lest mye på europeiske språk, drog til Italia i 1908, flyttet så til London og fant fort plassen sin i litterære kret-

► Den tredje delen av The Voice of The City of New York interpreted (1920-22) av Joseph Stella. Stella tilhørte som Max Weber første generasjon av amerikanere som ble påvirket av

kubismen. Han brukte teknikken i sine svimlende gjengivelser i

New Yorks panoramaer og horisonter. Et lignende delirium kom frem i de collager av byen som dadaisten Hannah Hoch laget.

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Kunsten i den nye verden

lige verk, som han først fikk kjennskap til i 1915. Den endelige utformingen av The Waste Land (1922) stod i betydelig gjeld til Pound, som kortet inn manuskriptet ved å ta bort mindre intense partier. Det kan nok betegnes som Eliots beste dikt og ganske sikkert et av de viktigste i dette århundre. The Waste Land var Eliots eget forsøk på å bygge opp en helhet fra fragmenter, muli­ gens for å gjenopprette en slags kulturell enhet etter verdenskrigens oppløsningskaos. Eliot søk­ te mot en mer personlig sammenheng - en struk­ tur for tro - som han syntes å ha funnet i 1927, da han ble tatt opp i Church of England og tok britisk statsborgerskap. Moderne kunst slår ned i Amerika Både de forfatterne som holdt seg hjemme og de som reiste til Europa, delte de store ambisjonene

▼ Nude Descending a Staircase av Marcel Duchamp

(1912). Dette maleriet ble en sensasjon på Armory-utstilingen i 1913. Denne utstillingen i New York hadde over 400 europeiske malerier, og mange amerikanere fikk der for første gang presentert den revolusjonen som hadde foregått. Duchamps

maleri var en glitrende tilpasning til de kubistiske prinsipper og den kommende futurismen. Bildet hadde en ikonisk kraft som Duchamp skulle komme til å parodiere i senere titler, som The King and Queen Surrounded by Swift Nudes (Kongen og dronningen

omgitt av spretne nakne).

ser. Gjennom imagisme-bevegelsen ble han tals­ mann for en nøktern skrivemåte med frisk og direkte billedbruk. Den ledet til en knapp og levende stil, men også til ganske fragmentert betraktningsmåte, nærslektet med vorticismen, som også forsøkte å teleskopere uttrykket ned til et eneste vesentlig moment og som Pound også var sterkt involvert i. Han hadde et sikkert øye for begavelser og berømmet verkene til mange avantgarde-kunstnere og forfattere. Blant dem var den unge amerikanske lyrikeren Robert Frost, vorticistene Wyndham Lewis og Henri Gaudier-Brzeska, James Joyce, D.H.Lawrence og Eliot selv. Selv om Pound skrev mye annen poesi og var aktiv kritiker, er hovedverket hans som lyriker til sjuende og sist det storslåtte diktverket Cantos, som han begynte på i 1915. Han skulle arbeide med det i hele sitt senere liv, det var fremdeles ufullendt da han døde. Den heroiske reisen det greske eposet Odysseen forteller om, setter ram­ men for diktet som en bredt anlagt reise gjen­ nom menneskenes historie og kultur, og en gjenspeiling av Pounds iherdige arbeid med å skape en kulturell enhet bygget opp av innbyrdes ad­ skilte fragmenter, fjernt fra hverandre i tid og rom. Hverken Amerika eller Europa kunne for­ syne ham med noen enhetlig kultur; Pounds forsøk på å bygge en helhetlig kultur av frag­ menter er i seg selv en stor innsats. Pound hadde blitt imponert av T.S. Eliots tid­ 81

og innsatsviljen i virkelig amerikansk målestokk. Når det gjaldt diktningen, ville det heretter bli vanskelig å si hva som var utkant og hva som var sentrum. Det samme kunne sies om malerkun­ sten, men for amerikanske billedkunstnere kom en bestemt hendelse til å markere et vannskille Armory-utstillingen i 1913. Moderne kunst slo virkelig ned i Amerika med Armory-utstillingen. (Navnet fikk den fordi de 1600 maleriene ble utstilt i Sekstiniende regiments arsenal i New York, før de gikk videre til Chicago og Boston.) Den bestod av omkring 400 malerier fra Europa, samlet sammen i Frankrike, Tyskland og England, stort sett på initiativ fra en amerikansk maler, Arthur B. Davies. Der var et godt utvalg av fauvister, kubister og orfister, dadaismen var også representert. Tidligere franske malerier, helt tilbake til Ingres og Dela­ croix, sikret historisk oversikt, van Gogh, Gauguin og Cézanne var også med. Tilstrømningen var uvanlig stor, og salget gikk også bra - 174 bilder solgt, litt mindre enn tredjeparten ameri­ kanske. Uansett var det en sensasjon, bildende kunst ble satt på den amerikanske dagsordenen, som emne for debatt og begeistring, på en helt 82

ny måte. Utstillingen stimulerte også utviklin­ gen i amerikansk kunst ved å peke på veier mot skapende frihet og oppfinnsomhet, i et land som på andre områder i livet verdsatte nettopp dette. Selv om Armory satte et symbolsk fokus på den nye europeiske påvirkningen, hadde foto­ grafen Alfred Stieglitz siden 1907 vist avantgarde-verker i sitt eget Galleri 291, der den løst etablerte gruppen Photo-Secession holdt til. Der viste han Rodin, Picasso, Matisse, Toulouse-Lautrec og Rousseau lenge før Armory. Det var også et etablert senter for unge amerikanske kunst­ nere som John Marin, Max Weber, Arthur Dove, Marsden Hartley og Alfred Maurer, de fleste blant dem hadde allerede gjort seg kjent med moderne utvikling i Europa. Satte Armory euro­ peisk kunst på det amerikanske kartet, skulle Stieglitz' virksomhet i sin tur komme til å styrke muligheten for at amerikansk kunst kom på ver­ denskartet. Ashcan-skolen og amerikansk realisme En sterk realisme-retning hadde vokst frem i amerikansk kunst i årene før Armory, særlig i arbeider av "The Eight", en gruppe omkring

▲ American Landscape av

Charles Sheeler, 1920. Sheeler tok til seg rytmen og formskjønnheten han så i

industribygg. Langt fra å feire

industrien lot det imidlertid til at han knapt nok la merke til den,

men konsentrerte seg om en nonfigurativ formharmoni. Sett i dette objektive lyset bød amerikansk landskap på en ensom skjønnhet, som også kom frem i de ellers høyst forskjellige arbeidene til Edward

Hopper.

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Kunsten i den nye verden

Robert Henri fra Philadelphia. De andre var John Sloan, George Luks, Everett Shinn og Willi­ am Glackens, alle realister, Arthur B. Davies, initiativtaker til Armory og tilbøyelig til en lett morbid og fantastisk symbolisme, impresjonis­ ten Ernest Lawson og den i europeisk forstand mest avanserte av dem alle, Maurice Prendergast, som malte i en besnærende post-ekspresjonistisk stil. De holdt alle til i New York-området, de ble ofte omtalt som "Ashcan-skolen", og mo­ tivene tok de fra amerikansk hverdagsliv og til en viss grad fra romantisert usseldom. John Sloan, som i likhet med Glackens, Luks og Shinn var kunstmedarbeider i dagsaviser, greide ofte å formidle øyeblikksbilder fra gatene eller fra et mangslungent, men banalt hverdagsliv (Søndag, kvinner tørker håret). George Bellows, en av Henris elever, utviklet dette aspektet videre. Maleri­ ene hans, for eksempel det hogarthske Cliff Dwellers (1913), det formdristige The Lone Tenement eller bokserne hans som hamret løs på hverandre, syntes å være drevet frem av gatelivets energi. Den egentlig urbane Glackens var tilbøyelig til å sile skikkelsene sine gjennom et filter av fransk impresjonisme (The Drive, Central Park). Prendergast forente mer enn noen av de andre amerikansk objektivitet med fransk tek­ nikk, bildene hans ble dermed samstemte synteser av form, penselføring og farge (The Flying Horses). Europeiske påvirkninger Det 20. århundres forståelse av maleriet som bærer av sin egen virkelighet og frigjort fra alt som kunne observeres i naturen, ble tydeligere eksemplifisert av kunstnerne som sognet til Stieglitz' galleri. Max Weber, russisk emigrant, gjennomgikk alle europeiske valgmuligheter, men hans Synthetic Cubist Chinese Restaurant in­ korporerte interessant nok elementer og farger fra indianerkunst i Nord-Amerika. Da Theodore Roosevelt kommenterte kubistiske malerier fra Armory-utstillingen med at han foretrakk sin Navajo-indianske rye, pekte han, kanskje uten selv å være klar over det, ikke bare på en forsømt amerikansk kulturarv, men et ikke-amerikansk trekk som lå innebygget i mye av de europeiske oppfatningene. Arthur Dove forenklet planteformer til abstraksjon på en måte som innvarslet Georgia O'Keeffes mer utstuderte verk. Hans Foghorns (Tåkelurer) lot på en nifs måte til å "avbilde" lyd. Alfred Maurer malte kubistisk føl­ somt. John Marin sprengte begeistret New Yorkgatene påå en måte som minnet om Robert Delaunays eksploderende Eiffeltårn. Marsden Hartley, som fritt plukket stilarter på sine mange og lange reiser, behandlet landskap på en eks­ presjonistisk måte som knyttet ham til en av det 19. århundres mest interessante malere, den gåtefulle Albert Pinkham Ryder. "Gjenstanden" blir ofte betraktet som nøkkelen til amerikansk maleri, men Ryder, Dove, Hartley og CYKeeffe antyder kanskje i sine verker en annen akse, i retning av ekspressiv abstraksjon. To malere kom frem til full abstraksjon gjen­ nom en uavhengig metode, ved å synkronisere fargerelasjoner, den ene stemt til den andre som noter i musikken. Det dreide seg om Morgan

Russell og Stanton Mac-Donald-Wright, som faktisk kontrollerte sine fargekombinasjoner ved å spille de tilsvarende musikalske verdiene på piano. Mens bildene lignet orfistiske og futuristiske malerier, ble de snarere til visuelle uttrykk for abstrakte ideer. En av sensasjonene på Armory-utstillingen hadde den franske maleren Marcel Duchamp stått for, med sin Akt som går ned en trapp (1912). Bildets bevisste bruk av kubistiske og futuristis­ ke prinsipper påvirket ganske sterkt Man Ray. Hans The Rope Dancer accompanies Herselfand Her Shadows (1916) - selve figurene er utklipp - er et usedvanlig gjennomført maleri. Bruken av vink­ ler og de tette formene, åpenbart beslektet med syntetisk kubisme, knyttet det i sin tur til Stuart Davis' senere verker og også til Charles Demuths og Charles Sheelers mer objektive og amerikan­ ske stil. Deres nøkterne kubistiske gjengivelser av amerikanske landskaper og bygninger var like taust objektive og kjølige som antydet av navnene de gikk under ("Precisionists" eller "Immaculates").

Den meksikanske revolusjonen I mellomtiden hadde kunstnerne sør for grensen vært opptatt av mer eksplosive forandringer. Den meksikanske revolusjonen hadde vært i emning siden 1910. Den hadde begynt som væp­ net opprør mot den aldrende diktator Porfirio Diaz. Vekslingen mellom flo og fjære i den revo-

▼ / saw the Figure 5 in Gold

(Jeg så tallet 5 i gull, 1923), en begeistret hyllest fra Charles Demuth (1928) til et dikt av William Carlos Williams, som forsøkte å etablere en amerikansk modernisme. Williams hadde dedisert Spring and Alltil Demuth i 1923. De var begge opptatt med å etablere en

ny ikonografi, slik det kommer frem i diktet "The Great Figure": Mellom regnet/og lysene/så jeg tallet 5/i gull/på en rød/brannbil/i bevegelse/spent/ubemerket/til gongongslag/sireneul og larmende hjul/gjennom den mørke byen.

83

Meksikanske revolusjonære kunstnere øvet mektig innflytelse i USA i 1930-årene

► Den nasjonale forberedelsesskolen i Mexico med José Clemente Orozkos murmalerier. Som Diego Rivera og David Alfaro Siqueiros vant Orozko

stor beundring i USA for sine arbeider på mur.

▲ Streets of Mexico City, the Morning of 9 February 1913 av José Guadalupe Posada (1852-1913). Posada var helten blant de meksikanske muralistene. Både Orozco og Rivera snakker om da de som barn så ham arbeide i

verkstedet sitt. Fra 1880 arbeidet han for Antonio Vanega

Arroyo, en forlegger som gav ut noen svært populære boker og hefter. Posada illustrerte dem, som regel viste han da hverdagshistorier eller grufulle tildragelser i en folkelig form.

► Skyttergraven, en freske av Diego Rivera i Undervisningsministeriet i Mexico City (1928).

Rivera hadde vært i Paris, gjennomgått en kubisme-periode og tatt avstand fra den. Etter å

ha studert 1400-tallets freskomaleri i Italia kom han tilbake til Mexico i 1921, etter revolusjonen. Et stort muralmaleriprosjekt og en ny offensiv kunstpolitikk var innledet i landet. 11923, da han ble ferdig

med sin første serie av muralbilder i Secreteria de Educacion Publica, hadde Rivera grunnfestet sitt mesterskap. I 1930-årene var han i USA og laget muralmalerier for

Verdensutstillingen i Chicago og også i The New Workers School

i New York. Besøket i USA gav ham muligheten til å studere et

industrisamfunn og finne ut hvilken rolle kunstneren skal

spille i det.

84

lusjonære aktiviteten var ubrutt og komplisert, med karismatiske lokale ledere, men det endeli­ ge resultatet, i 1917, ble en ny grunnlov. Den gikk lenger enn de tidligere gjorde, ved å knesette regjeringens plikt til å arbeide for det meksikan­ ske folks beste på alle områder: kultur og under­ visning, eiendomsrett til jord, ressursutnyttelse, lønnsforhold, helsevesen og sosial velferd. Siden 1917 har målsettingen for den meksikanske sta­ ten vært å gjennomføre dette visjonære pro­ grammet. De første skrittene ble tatt i 1920, da general Alvaro Obregon ble president. Han utnevnte filosofen José Vasconcelos til undervisnings­ minister. Vasconcelos satte straks kunstnerne i Mexico i gang med å fremstille landets historie på offentlige bygninger. Han gav dem meget frie hender. De betydeligste av disse meksikanske freskemalerne var Diego Rivera, José Clemente Orozco og David Alfaro Siqueiros. Arbeidene deres gjorde meksikansk kunst til en inspirasjon verden over. De nordamerikanske kunstnerne som var i gang med å utvikle et rent amerikansk kunstsyn, var mer opptatt av å utforske detaljer ved land­ skaper og bylivets realiteter enn av fjern ameri­ kansk fortid. De amerikanske mytene kunstner­ ne hadde skapt, gikk ikke tilbake til de amerikan­ ske indianerne. Den heroiske pionerperioden, med vognene som rullet vestover, hadde gitt en

rik my tehøst som gjaldt hvite nybyggere, særlig i Albert Bierstadts malerier. Men noen myte som knyttet forbindelsen mellom de to kulturene hadde ikke kunstnerne skapt. I Latin-Amerika og spesielt i Mexico var dette helt annerledes. Meksikanske kunstnere fant sine nasjonale rot­ ter i en før-kolumbiansk tid, langt på vei slik nasjonalbevisste europeere med lys og lykte let­ te etter nøkkelen til sin identitet i historie og sagn. Aztekernes vitalitet og deres sinnrike kos­ mologiske bilde egget til kunstnerisk innsats og til beundringsverdige byggverk. Det hele gikk sammen med bondetradisjoner, folkekunst og sans for karikatur, inspirert av José Guadalupe Posadas populære grafiske blad, som i sin sosiale satire anvendte ironiske, allestedsnærværende skjelettfigurer fra tidligere tiders tresnitt. Det var vilje til å bruke det beste fra Europa, alt som vellet frem fra genuin Cézanne-tradisjon, men ikke "all den lettsolgte Art Nouveau", som Siqu­ eiros uttrykte det. Freskene bærer også bud om spansk kontinuitet i metode og bilde. Spennin­ gen i spansk barokk, med dens offentlige an­ vendelse av tredimensjonale malte flater og kris­ ten ikonografi som viste gjenløsningen gjennom smerte og lidelse, passet like godt til aztekisk religion som til sosialistisk revolusjon. Kunsten var ikke privat og borgerlig, men folkets førstefødselsrett. Vasconcelos slapp først kunstnerne til på veg­ gene i Nasjonalgymnaset i Mexico by. Diego Rivera, som nettopp hadde hatt sitt europeiske gjennombrudd som kubist, begynte i 1922 arbei­ det med en allegorisk skapelse, forsiktig meksi­ kansk, men i åpenbar gjeld til Giotto. I 1923 tok han fatt på veggene i Undervisningsdeparte­ mentet, og her var han mer markert meksikansk. Bildene viste arbeid på markene og i gruvene, og feiring av Allehelgensdag. 1 disse freskene går det hele sammen: karikaturer, skjeletter, grotesk komedie og uforstyrrelig indiansk fromhet. Ri­ vera beholdt sin venstreorienterte inspirasjon, med lovoprising av revolusjon og sosialistisk fremskritt, men hans stil begrenser seg aldri helt til det staten bestilte. 11929 begynte han på Nasjonalpalasset, med en billedrekke fra meksi­ kansk historie som ennå ikke var fullført da han døde i 1957. I bildet av torget i aztekerbyen Tenochtitlån er den enorme variasjonen i mylderet av handlende og varene deres vist mot en vid horisontal bakgrunn av monumenter, hoved­ gater og hus, slik de kan rekonstrueres gjennom forskning og fantasi. En annen patent marxist og talsmann for muralmalerne, David Alfaro Siqueiros, var langt mindre populær hos myndighetene. Som aktiv fagforeningsmann ble han ofte fengslet. Han var langt mindre opptatt av meksikansk historie enn av proletariatets daglige kamp. Han arbeidet også på Nasjonalgymnaset, med Elementene, men maleriet forble ufullført som så mye av det øvrige han holdt på med. En hvileløs fornyer, som lærte mye av film- og fotografiteknikkene. De senere arbeidene hans utmerker seg med sin bruk av uvanlige veggflater og utsynsposisjoner innen bildet så vel som med sine enorme di­ mensjoner. José Clemente Orozco begynte som satirisk

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Kunsten i den nye verden

85

Meksikansk musikk smeltet sammen impulser fra klassisk musikk og lokal folkemusikk hadde en så fundamental religiøs og kulturell betydning at dansere kunne bli henrettet på ste­ det hvis de feilet. Samtidens populære eller folkelige former mestizo - inneholdt elementer som son, en trippelrytmisk landsbymusikk basert på et seksbeatmønster, jarabe, en spektakulær dansesekvens der de fleste partiene hadde dyrenavn, arrido, en strofisk fortellende ballade, som regel akkom­ pagnert av gitarer, og cancion, en tåredryppende syngemåte. Dette var materialet for komponister under den såkalte Aztek-renessansen. Carlos Chåvez hadde selv indiansk bakgrunn og var komponist, dirigent, lærer, forfatter og offentlig tjenestemann. Omkring fjerdeparten av verkene hans var klart nasjonalistiske. 11928 ble han direktør for Det nasjonale konservatoriet og også leder for det første faste Nasjonale sym­ foniorkester i Mexico. Det var blitt opprettet av musikerforbundet. Han stiftet tre academias de investigacion - selskaper med særlig forskningsansvar for folkemusikk - også musikk fra Afrika og Asia - og for "nye musikalske muligheter”, særlig med tanke på nye skalaer. Chavez skrev to "aztekiske” balletter, Caballos de vapor og Los

avistegner, og verkene hans beholdt en ekspre­ sjonistisk strekforenkling som imidlertid ble brukt til å projisere en fortvilende kraft. Han malte mange korsfestelser, der de menneskelige lidelsene til en revolusjonær Kristus blir under­ streket. I Skyttergraven, en av freskene hans i Cabanas kulturinstitutt i Guadalajara, er den tra­ disjonelle kristne ikonografiske metoden brukt nok en gang. Tre soldater, nakne til livet, står sammen som for å markere det tradisjonelle bil­ det i kristen-religiøs malerkunst - Kristus blir tatt ned fra korset. Her ser det imidlertid ut til at alle de tre soldatene er såret, og mens de står sam­ men som én skikkelse, ser det ikke ut til at noen av dem er i stand til å hjelpe de andre. En slik kombinasjon av uttrykksfylde og heroisme som denne stod sentralt i det Mexico som disse tre store freskemalerne hyllet.

Musikalske røtter og renessanse: Mexico og Cuba Den nye regjeringen hadde bestemt seg for å oppmuntre til kunstopplevelse over hele det so­ siale spekter. Det var både politiske og psykolo­ giske grunner til å styrke nasjonal identitet ved kulturelle virkemidler, og komponistene fant på samme måte som billedkunstnerne inspirasjon fra de hjemlige indianske kulturkildene, særlig fra tiden før de europeiske erobrerne kom. Aztekisk musikk var stort sett basert på blåseog slaginstrumenter. Fløyter ble laget av leire, siv og ben og det vanket også metall- og skjelltrompeter. Slaginstrumentene var maracas og et stort utvalg av trommer. Tonehøyde og lydkvalitet rettet seg etter aztekdansens koreografi, som 86

◄ Et stillbilde fra due Viva Mexico! av Sergej Eisenstein {1932). Eisensteins film var

tenkt som en hyllest til den revolusjonære ånd. Full av scener som dveler ved store

skyformasjoner, synes de fragmenter som finnes i behold, å stå i en viss gjeld til de

suprematistiske fremstillingsprinsippene. Avstanden til motivene er for stor til at de kan ha noe figurativt innhold. Andre scener, som den enestående Cadavera

eller skjelett-sekvensen later til å være direkte lån fra Guadalupe Posadas trykk.

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Kunsten i den nye verden

cuatro soles. Den første, skrevet i 1926-27, har ramme fra samtiden, men stiller et fritt og vilt liv i tropene opp mot den industrialiserte urbaniseringen i USA. Tropeatmosfæren er markert med meksikanske sones og dansepartiene med huapango, zandunga og tango. Juliån Carillo hadde som Chavez indiansk slektsbakgrunn. Han var teoretiker og lærer, med sterke bånd til USA, Carillo bodde i New York mellom 1914 og 1918. Han vendte tilbake til Mexico for å overta som leder av det nasjonale symfoniorkesteret. Allerede i 1895 hadde han gjort sine første eksperimenter med mikrotonalitet. Teoriarbeidene hans om hva den ville bety for komponeringen dekket skalaer, melodi, har­ moni, versemål, rytme og oppfinning av nye instrumenter. I 1924 fikk Carillo anledning til å trekke seg ut av offentlig virksomhet for helt å ofre seg for forskningen sin, og i 1926 bestilte The New York League of Composers et verk for tes­ ting av teoriene hans, Sonata casi-fantasia. Med den vant han stor begeistring hos Leopold Stokowski, som bestilte Concertino til The Philadel­ phia Orchestra. Faktisk anbefalte Stokowski ham å arbeide videre med barokk concerto gros-

so-form for å få "metamorfose"-ideen nærmere undersøkt. Det var en sammenhengende utviklingskjedee med både mikrotonalitet og tradisjo­ nelle former. På Cuba var ikke de musikalske røttene indi­ anske, de hørte hjemme i Afrika. Mulatten Amadéo Roldån var en av de første komponistene som forente de energiske danserytmene i svart kubansk folkemusikk med kunstmusikkens tek­ niske ekspertise og dens høye seriøsitet. Han hadde nær kontakt med en gruppe unge kuban­ ske malere og forfattere, Grupo de Avance, som ivrig gikk inn for å revitalisere sitt lands kultur­ liv. Han er blitt sammenliknet med Stravinskij ettersom han tok former som conga, comparsa, son og rumba inn i et impresjonistisk eller klart dissonanspreget mønster, som i de livlige ballet­ tene La rebambaramba (1927-28) og El nrilagro de Anaquillé (1928-29). En annen kubansk komponist, Alejandro Gar­ cia Caturla, som studerte i Paris i slutten av 1920-årene, delte Roldåns interesser. Også hans musikk minnet om Stravinskijs Vårofferet, med sin brått skiftende, overraskende, asymmetriske kvalitet. Forventningene slo aldri til. Ambisjo­ nen hans var å forene svart kubansk musikk med den populære mestizo-tormen. Egentlig var han jurist, og hans lovende musikalske karriere endte da han ble skutt ned av en forbryter han hadde vært anklager mot. Musikalsk eksperiment i Nord-Amerika De første musikkpåvirkningnene Charles Ives fra Connecticut ble utsatt for var i alle fall ukon­ vensjonelle. Faren var korpsdirigent og skaffet sønnen solid innføring i Bach og i amerikansk samtidsmusikk. Likevel virket det som om ver­ ken far eller sønn maktet å følge en enkel, enhet­ lig utviklingslinje. De måtte alltid ha mer enn én ting på gang. Sammen eksperimenterte de med polytonalitet, polyrytme og instrumentering. Ives har en livfull skildring av faren: "Han mente at menneskene som regel ikke godt nok nyttiggjorde seg de evnene skaperen hadde gitt dem... han ville ha oss til å synge en melodi i Ess med akkompagnement i C-dur, han fikk oss til å stå på helt til slutt og ikke gi opp når det ble vanske­ lig. Under leirgudstjenester i friluft ville far, som iblant ledet sangen med kornetten sin, alltid ha folk til å synge slik de selv hadde lyst til... Gløden kunne nå og da drive tonen oppover ... far fikk laget en glidekornett for å kunne følge dem og ikke holde dem nede." Med en så altetende og glad musikkbakgrunn koblet til en religiøs opp­ dragelse var det ikke rart at Ives skulle komme til å forbinde daglige småtrekk ved livet i en liten amerikansk by med det uendelige, pulserende kosmos. "Concord"-sonaten hans (1911-15) er en hyllest til det 19. århundres litterær-filosofiske figurer som gjorde stasjonsbyen Concord i Mas­ sachusetts berømt: Ralph Waldo Emerson (180382), Nathanael Hawthorne (1804-64), far og dat­ ter Alcott og Henry David Thoreau (1817-62). Hans fjerde symfoni, fullført i 1916, var et forsøk på å finne et musikkspråklig svar på metafysiske problemer. I et preludium stiller Stjernen opp et stort filosofisk problem, mens Menneskeheten leter etter svaret hos Vekteren. Det er tre svar,

▼ Omslaget til Legender, tro og

talismaner blant indianere i Amazon-området (1923) av Vicente do Rego Monteiro. Monteiro var med i gruppen av brasilianske modernister som manifesterte seg under en kunst-uke i Såo Paulo i 1922. Europeisk påvirkning ble

betraktet som en destruktiv fase som brasiliansk maleri måtte

igjennom.

◄ Afrikansk nostalgi av Pedro

Figari. I trettiårenes Paris utgav Figari Historia Kira, en utopisk

og satirisk fortelling om sin barndoms Rio de la Plata. Den

ble en pussig parallell til hans egen stil, som også var forholdsvis uberørt av hans

egne omgivelser; han malte dansende piker og gauchoer. Mens der kunne spores tegn til påvirkning fra Bonnard og Vuillard, holdt han seg helt unna de mer radikale formene for

moderne kunst. Det er noe nesten viktoriansk over hans lidenskapelige interesse for alle slags reformer og ved prioriteringen av natur fremfor sivilisasjon.

87

Nyskaperne i amerikansk dans hentet inspirasjon i sitt eget følelsesliv det komiske, en udisiplinert kaskade, det for­ melt religiøse, en akademisk fuge, og det trans­ cendentale, en salmetone-meditasjon, der "Bethany" er med. Ives brukte mye av perioden 1915 til 1928 på arbeidet med den ufullendte "Univers"-symfonien, en "Romkomposisjon" for to eller flere orkestre. "Ambisjonen var ... å tenke i toner mer enn i musikk... å male skapelsen, den mystiske opprinnelsen til alle ting som mennes­ kene gjennom Gud har fått vite om, gjennom tonetegn å tegne uendeligheten, alt livs utvik­ ling, fra livets dype røtter til de evige åndelige ting, fra det store kjente til det store ukjente". Henry Cowell ble en gang beskrevet som det "åpne sesam" for ny musikk i Amerika. Han var en stor beundrer av Charles Ives. Cowell var også gjennom oppdragelsen - foreldrene var "filosofiske anarkister" - blitt tilbøyelig til å ak­ septere en enorm variasjon av lydkvaliteter som "musikk", og til å lage en "flertvunnet" musikk der tilsynelatende uforenlige tonetrinn eller ryt­ mer kunne fungere sammen. Hans mest minne­ verdige fornyelse var duster, navnet fikk den fra markeringen i partituret. Cluster er tegnkomplekset som markerer sammenstilling av toner fra fingerspill, knyttneve eller underarm. Cowell behandlet disse lydene som akkorder og brukte dem til støtte for melodilinjer. Første gangen var i The Tides of Manaunaun, skrevet for et festspill i 1917. Cowell brukte cluster med hånd og under­ arm til venstre i klaviaturet som illustrasjon til storhavet, drevet til opprør av den irske guden. Cowells avhandling New Musical Resources (1916-19) formaliserte de nye tankene og antydet en notasjon for dem. 1 boken tok han for seg clusters, frie dissonanskontrapunkter, polytriadisk harmoni, kontrarytmer, vekslende aksenter og sitt eget "rytmeharmoniske" system. Både i hans Quartet Romantic (1917) og Quartet Euphometric (1919) fører et enkelt firedelers tema via hans "rytmeharmoni"-teorier rytme inn i de fire frittstående melodiske linjene. I 1920-årene ut­ viklet han cluster-konseptet videre ved å kate­ gorisere de forskjellige frembringelsesmetodene, blokkering, demping, skraping og plukking. Han satte også forskjellige gjenstander inn i pia­ noet for å få frem slaglyder. I denne tiden hadde han fire reiser til Europa, der han ble møtt med mistro og beundring. Bartok bad om lov til å bruke cluster i sin egen musikk, og Schdnberg fikk ham til å spille for komposisjonsklassen sin. 1 mellomtiden var Carl Ruggles i ferd med å ta sine første skritt mot en form for serialisme. Han kjente ganske sikkert til Alban Bergs musikk, men hans harmoniske og melodiske strukturer er mer kromatiske enn atonale. Strengt uttrykt var ikke musikken hans seriell, likevel forsøkte han å unngå å gjenta en note i en melodilinje før opptil ti andre toner var blitt brukt. Han stod ikke for noen rikholdig produksjon, og hans betydeligste verk, Sun-treader (1926-31), et orkes­ terverk i én sats, varte omkring sytten minutter. "Jeg foretrekker uttrykket 'orkestral lyd' og unngår det trettende spørsmålet: 'Men er det musikk?'" skrev Edgard Varése, en fransk kom­ ponist som i 1915 emigrerte til USA. Han be­ traktet musikk som en "kunstvitenskap" og komponisten som en slags filosof-matematiker. 88

Nye giv i dans På slutten av det nittende århundre degenererte balletten i USA nesten på samme måte som i Europa, med showpreget teknikk og forestillinger som stengte for ekspressivt innhold og kunstnerisk integritet. Men tre viljesterke kvinner - Loie Fuller (1862-1928), Isadora Duncan (1878-1927) og Ruth St. Denis (1877-1969) - skapte klima for forandring. De hadde alle stort publikumstekke, og hver for seg meislet de ut en individuell stil i motsetning til den klassiske ballettens kontinuitet. Loie Fullers forestillinger fokuserte mindre på bevegelser enn på slående visuelle effekter. Duncans koreografi hentet også noen inspirasjoner fra naturen, men det hun prøvde å få frem, var sin egen sjel. Hun brukte et enkelt språk med løp, gange, hopp og bevegelser som hun fylte med en trollbindende intens følelse. Den utvungne enkelheten i kunsten hennes ble videre understreket ved de beskjedne greske tunikane hun valgte seg, og av det høye åndelige nivå som fulgte hennes fornyende valg av høyverdig klassisk musikk. Ruth St. Denis var den teknisk dyktigste danseren av de tre, og koreografien hennes var en eklektisk, eksotisk blanding av ballett, vaudeville og modifisert orientalsk dans. I sin kunst kombinerte hun Duncans høye moralske alvor med det teatrale hos Fuller - en blanding som ved St. Denis' utvilsomme personlige skjønnhet ble uimotståelig. Hennes viktigste historiske innsats var likevel skolen som hun drev sammen med sin mann, Ted Shawn, fra 1915 og fremover. Blant elevene deres var to store pionerer i moderne amerikansk dans, Martha Graham og Doris Humphrey.

▲ Ruth St. Denis brukte sine kunnskaper fra kommersielt teater til meget vellykkede "oversettelser" av orientalske

danser. ► Loie Fuller og de feiende skjørtene hennes ble en sensasjon på Folies-Bergéres i

Paris i 1893.

▼ Isadora Duncan i en skisse

av Rodin. Den enkle teknikken hennes utviklet seg til monumentale bevegelser.

1914-1929 SIRKELEN UTVIDES Kunsten i den nye verden

89

KUNST OG POLITIKK Siden midten av det 19. århundre er det franske begrepet avantgarde, som betyr fortropp, blitt anvendt på kunst som er antatt å være forut for sin tid, revolusjonær. Kunst i denne kategorien er ofte blitt knyttet til radikal - oftest venstre­ orientert - politikk, impulsen til et angrep på det bestående i kunstens verden falt ofte sammen med behovet for å slå til mot et klassevelde eller et politisk etablissement. Men etter at revolu­ sjonen hadde hatt sin blomstring, skilte ofte kunstnere og politikere lag, de individualistisk kreative åndene mister fort illusjonene om det som den surrealistiske maleren Jean Arp kalte "termitt-staten". Ropet om frihet som en ofte hører i revolusjonær politikk, kan kveles i det sløseri med menneskeliv som krigsmaskinene og politikernes intrigespill legger etter seg. Det finnes imidlertid andre politiske retninger enn den revolusjonære. Den konstruktivistiske billedhuggeren Naum Gabo, som i England under den andre verdenskrigen vendte sin kunst vekk fra det politiske, spurte hva han kunne si til krigsødelagte mennesker "som de ikke visste fra før?". Isteden brukte han sin kunst til å fastholde minner og håp, "for å minne oss om at bildet av verden kan være et annet". Kunstneres politiske engasjement kan mar­ kere seg mot venstre eller høyre, for forandring eller bevaring, men kunstnere er tilbøyelige til å komme litt skjevt ut overfor patente politiske standpunkter, de følger ikke helt partiets linje. Det bestående samfunn kan ta motet fra de voldsomst utfordrende aksjonene ved å temme dem og oppta dem i seg. Som Marcel Duchamp sa om sine "ready-mades" - forsøk på å røske opp i smakslikegyldigheten: "Jeg hev flaskehyllen og urinalen i fjeset på dem, og de beundret den estetiske skjønnheten." Protest kan bli "in", og kunstneren en autorisert narr, i førersetet kommer han aldri. Likevel blir kunstnere iblant, tilfeldig og uventet, tatt til inntekt for et politisk standpunkt og blir til et ideelt medium til å brin­ ge det videre til et større publikum. Plakatkunsten hadde i etterkrigsårenes politiske heksegryte en teft som forente ekspresjonisme og kubisme like sterkt med sosialistiske som med fascistiske doktriner. Kunstnere og forfattere strømmet til den spanske borgerkrigen, og et fotografi eller en roman som gjenfortalte realitetene fra front­ linjen, kunne bevege samvittigheten eller ganske enkelt vise verden hva konflikten dreide seg om. Sørafrikanske frihetssanger har brakt sitt budskap ut i verden, meksikanske malere forkynte en revolusjon. Tyske satirikere som George Grosz hudflettet den herskende klasse. På et mer personlig plan har kunstnere vært like sterkt engasjert i politisk kamp som noen andre, og noen ganger har de brukt sin kunst som våpen. Men den enkelte kunstners påvirkningseffekt når det gjelder behandlingen av po­ litiske problemer er uviss. Arbeidene som blir produsert på dette planet er ofte for høyrøstede til å bli effektive som kunstverk, for personlige for de vedtatte politiske overbevisningene og for menneskelige for de harde politiske realiteter. 90

▲ Solformørkelse (1926) av George Grosz. Hans nådelose anklager mot de politiske lederne i Tyskland etter den første verdenskrigen bidro til å besegle Weimar-republikkens

skjebne.

▼ Sosialistisk realisme,

estetisk konservativ og ideologisk ensrettet, ble knesatt helt og holdent i Stalins Russland, som i denne plakathyllesten til Lenin.

◄ Den ungarske fotografen

Robert Capa skapte moderne fotojournalistikk under den spanske borgerkrigen. Hans medfølelse med det spanske

folks lidelser og presentasjonen

av de tidløse sidene ved konflikten fikk verden til å se den som en kamp mellom godt og ondt. Arbeidene hans inspirerte mange andre fotografer, blant dem polakken

David Seymour som tok dette bildet av en familie på flukt.

◄ Dadaisten Marcel Duchamp forsøkte å utfordre alt det

middelklassen stod for. Fontene (1917) var et urinal- opp-ned. Her var den estetiske avantgarde på høyde med den politiske: Selv om Duchamp var lite interessert i klar politisk markering, var dada-bevegelsen som helhet knyttet til kampen mot det bestående.

▲ Filosofene og romanforfatterne Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir gav sin tilslutning - og dermed betydelig prestisje - til radikale

politiske bevegelser i Frankrike mot slutten av 1960-årene.

Sartre støttet studentenes og kommunistpartiets protester mot regjeringen under barrikadekampene i 1968, mens de Beauvoir inspirerte feministbevegelsen.

1929-1945

KUNSTEN OVERLEVER

Billedkunst

Kronologi 1930

1931

1932

1933

1934

1935

1936_________ 1937

• Låszld MoholyNagy: Light-Space Modulator, meka­ nisk skulptur (Tyskland)

• Theo van Doesburg m.fl. stifter gruppen AbstractionCréation (Frankrike)

• Georgia 0’Keefe: White Canadian Barn No. 2, maleri (USA)

• Balthus: Gitartimen, maleri (Frankrike)

• Ben Nicholson: White Relief, basrelieff (Storbritannia)

• Jakob Epstein: Ecce Homo, skulptur (Storbritannia)

• Meret Oppenheim; Pelskledt Kopp, skål og skje, skulptur (Sveits)

• Naziregimet i Tyskland innfører "Gleichschaltungs”-politikken som fordømmer moderne kunst

• Hans Hofmann grunnlegger Provincetown Art School (USA)

• Surrealistene bryter det ideologiske båndet med kommunismen (Frankrike)

• Roland Penrose: Captain Cook’s Last Voyage, skulptur (Storbritannia)

• Første utgave av Minotaure, primært et surrealistisk magasin(Frankrike)

• Jean Arp: Amphora, maleri (Sveits)

• Pierre Bonnard: Naken kvinne i et badeværelse, maleri (Frankrike)

• Grant Wood: American Gothic, maleri (USA)

Scenekunst

Arkitektur

• L.S. Lowry: Corning from the Milf maleri (Storbritannia)

• Dannelsen av Tecton, en gruppe arkitekter beståen­ de av Berthold Lubetkin og seks an­ dre (Storbritannia) • Moisei Ginzburg stiller ut sitt byplanprosjekt "Grønt Moskva”, et forsøk på å fjerne forskjel­ len på by og land (SSSR)

• Georges Rouault: Kristus hånes av soldater, maleri (Frankrike)

• Arkitektkonkur­ ranse om Sovjete­ nes palass, med deltagelse av blant andre Walter Gropius, Le Corbusier, Auguste Perret og Erich Mendelsohn. Vinner er den sovjetiske arkitekten B.M. lofan (SSSR)

• Le Corbusier: Sveits’ hus, Cité Universitaire, Paris (Frankrike)

• Bauhaus-skolen flytter til Berlin, der den holder til i et gammelt lagerbygg i ni måneder før naziregimet stenger den i 1933 (Tyskland)

• Vladimir Majakovskij: Moskva brenner, en sirkuspantomime (SSSR)

Musikk

• Edwin Lutyens: Hovedkvarter for The Press Association and Reuters, London (Storbritannia)

• Arne Jacobsen: Bellevista boligområde, nær København (Danmark) • Sutemi Horiguchi: Okada-bygget, Tokyo (Japan)

• Maurice Ravel: Klaverkonsert for venstre hånd, skrevet for den en-armede pianisten Paul Wittgenstein (Frankrike)

• Arnold Schdnberg: Moses und Aron, opera (Tyskland) • Carl Ruggles: Suntreader, orkesterverk (USA)

• Edgard Varése: lonisation, verk for slaginstrumenter (USA)

• Kurt Weill: The Seven Deadly Sins. ballett med sanger; libretto av Bertolt Brecht (Tyskland) • Otto Klemperer blir dirigent for Los Angeles Philharmonic Orchestra (USA)

• Albert Speer: Zeppelinfeld, Nurnberg stadion, bygget for nazistenes folkemøter (Tyskland)

• Wallis, Gilbert and partners: Hooverfabrikken, London (Storbritannia)

• Pablo Picasso: 1 Guernica, vegg­ maleri til minne om ' nasjonalistenes bombing av byen 1 Guernica under den spanske borger- 1 krigen (Frankrike) |

• Frank Lloyd Wright: "Falling Water"-huset, Pennsylvania (USA)

• B.M. lofan: Sovjetisk paviljong j på Parisutstillingen j (Frankrike)

------------------- 1 • Jean Renoir: La 1

• Leni Riefenstahl: Triumph des Willens, en nazipropagandafilm (Tyskland)

Grande lllusion, film (Frankrike)

• T.S. Eliot: Murder in the Cathedral, skuespill basert på Thomas Beckets liv og død (Storbritannia)

• Black Mountain College grunnleg­ ges i North Carolina (USA)

• Martha Graham: Lamatation, dans (USA) • K.S. Sorabji: Opus Clavicembalisticum, klaverstykke (Storbritannia)

• Internasjonal surrealistutstilling i New Burlington Galleries (Storbritannia)

• F.T. Marinetti og Pino Masnata: Det futuristiske radio­ teatret, manifest som beskriver prin­ sippene for futuris­ tiske radiopresentasjoner (Italia)

• André Gide: • Louis Bunuel og Salvador Dali: LAge Oedipe, skuespill d'or, surrealistisk (Frankrike) film (Frankrike)

• Salvador Dali: Hostkannibalisme, maleri (Spania)

• Utstilling arran- j gert av nazistene i 3 Munchen viser "degenerert” kunsti med arbeider av Picasso, Klee og Kandinskij m.fl. (Tyskland)

• Anton Webern: Concerto, for ni instrumenter (Østerrike) • Paul Hindemith: Mathis der Maler, forbudt av nazire­ gimet (Tyskland)

• Alban Berg: Fiolinkonsert, tilegnet Manon Gropius’ minne, (datter av Alma Mahler og Walter Gropius); hun døde av polio (Østerrike)

• Arnold Schdnberg begynner å undervise ved University of California (frem til 1944) (USA)

• Olivier Messiaen, André Jolivet, Daniel Lesur og Yves Baudrier danner gruppen La Jeune France for å fremme ny fransk musikk (Frankrike)

• Berkshire-festivalen grunnlegges, først i Stockbridge, Massachusetts, fra 1937 i Tanglewood (USA)

• Samuel Barber: | Adagio, for strykeorkester (USA) • Arturo Toscanini | blir dirigent for NBG Symphony (frem til 1954) (USA) • John Cage: The I Future of Music, 1 manifest om bruk 1 av støy i komposisjon av I musikk (USA)

• William Walton: Første symfoni (Storbritannia)

Litteratur

• T.S. Eliot: Ash Wednesday, dikt (Storbritannia)

• Katharine Anne Porter: Flowering Judas, roman (USA) • Miron Grindea grunnlegger det litterære magasinet Adam (Storbritannia) • Wyndham Lewis: The Apes of God, roman (Storbritannia)

• Antoine de Saint-Exupéry: Vol de nuit, roman i reportasjeform (Frankrike) • Virginia Woolf: The Waves, roman (Storbritannia) • Giorgos Seferis: Vendepunkt, dikt (Hellas)

• Gunnar Ekeldf: Sent på jorden, dikt (Sverige) • Alberto Moravia: Gli indifferent!, roman (Italia)

• Aldous Huxley: Brave New World, roman (Storbritannia)

• Louis-Ferdinand Céline: Voyageau bout de la nuit, roman (Frankrike) (norsk: Reise til nattens ende, 1967)

• John Cowper Powys: A Glastonbury Romance, roman (Storbritannia)

• Siste nummer av Karl Kraus’ magasin Die Fackel (grunnlagt 1899) (Østerrike)

• Guiseppe Ungaretti: Sentimento del Tempo, dikt (Italia) • André Malraux: La Condition humaine (Frankrike)

Diverse

• Martin Heidegger støtter det nyvalgte naziregimet (Tyskland)

94

• René Char: Le Marteau sans maitre, dikt (Frankrike) • John A. Lee: Children of the Poor, roman (New Zealand)

• W.E.G. Louw: The Rich Fool, dikt (Sør-Afrika)

• Elias Canetti: Auto da Fé, roman (Tyskland)

• Jannis Ritsos: Epitaphios, dikt (Hellas)

• Karen Blixen: Der afrikanske farm, i roman (Danmark) 1

• Hallddr Laxness: Sjålfstætt folk, roman (Island)

• F.R. Leavis: Revaluations, litterær kritikk (Storbritannia)

• David Jones: In 1 Parenthesis, dikt ] (Storbritannia)

• J. Dos Passos: USA, romantrilogi (The 42nd Parallel, Nineteen Nineteen og The Big Money) (USA)

• Aldous Huxley: Eyeless in Gaza, roman (Storbritannia)

• Louis Aragon: Les Cloches de Båle, roman (Frankrike)

• Henry Miller: Tropic of Cancer, roman (Frankrike)

• Andrej Zdanovs første uttalelser om sosialrealismen på forfatterkongressen i Moskva (SSSR)

• Nurnberg-lovene legitimerer antisemittisme i nazi-Tyskland; jøder blir avsatt fra høyere offentlige og private stillinger

• Nasjonalistisk opprør i Spania og Marokko ledet av Francisco Franco, støttet av Tyskland og Italia, markerer begynnelsen på den spanske borgerkrig ---------------------------- 1

38

FLgustus ------------John: trett av Dylan imas, maleri jrbritannia)

alvador Dali jøtes fra realistgruppen Xndré Breton ii han støtter er (Frankrike)

1939

1940

• René Magritte: La durée poignardée, maleri (Frankrike) • Shiko Munakafa: Rakan subodai, tresnitt (Japan)

1941

1942

1943

1944

1945

• Paul Klee: Tot und Feuer, maleri (Sveits)

• Max Ernst: Europe After the Rain II, maleri (USA) • Edward Hopper: Nighthawks, maleri (USA)

• Art Concretutstilling i Basel, med bl.a. arbeider av Klee, Kandinskij, Arp og Mondrian (Sveits)

• Yves Tanguy: The rapidity of Sleep, maleri (Frankrike)

• Pablo Picasso: Kvinne steller sitt hår, maleri (Frankrike)

• Piet Mondrian: Broadway BoogieWoogie, maleri (USA)

• Peggy Guggenheim åpner Art of This Century Gallery i New York (USA)

iternasjonal •ealistisk :illing i Paris ankrike)

• Alvar Aalto: Villa Mairea, Noormarkku (Finland)

ergej Eisenstein: ondr Nevskij, med musikk av gej Prokofjev SR)

• Eugene ONeill: The Iceman Cometh, skuespill (USA)

>hn Cage per sitt første aparerte klaver" A)

'aham Greene: bton Rock, an rbritannia)

• Béla Bartok fullfører sitt Mikrocosmos, en serie på 153 opplæringsstykker for klaver (Ungarn)

• James Joyce: Finnegans Wake, roman (Storbritannia) • Thomas Wolfe: Look Homeward, Angel, roman (USA)

• John Mulgan: Man Alone, roman (New Zealand) • John Steinbeck: The Grapes of Wrath, roman (USA)

• Bertolt Brecht: Mutter Courage und ihre Kinder, skuespill (Sveits)

gmund Freud rømtil England etter chluss (Østerrike)

• Rita Angus: Portrett av Douglas Lilburn, maleri (New Zealand) • Francis Bacon: Three Figures at the Base of a Crucifixion, triptikon ma­ leri (Storbritannia)

• G.E. Bergstrom: Pentagon, Washington (USA)

• Hans Richter: The Liberation of Paris, collage (USA) • Oskar Kokoschka: Minona, maleri (Storbritannia) • Jean Fautrier: Otage, maleri (Frankrike)

• Marcel Breuer: Geiler House, New York (USA)

• Oscar Niemeyer: Restaurant, yachtklubb, dansehall og kirke, Pampulha (Brasil)

• Jean Anouilh: Antigone, skuespill (Frankrike)

• Akira Kurosawa: Sanshiro Sugata, film (Japan)

• Tennessee Williams: The Glass Menagerie, skuespill (USA)

• Jean-Paul Sartre: Huis dos, skuespill (Frankrike)

• Igor Stravinskij: Symphony in C (USA) • Douglas Liburn: Aotearoa Overture, orkesterverk (New Zealand) • Berkshire Music Center grunnlegges i Tanglewood (USA)

• Arthur Koestler: Darkness at Noon, roman inspirert av rettssaken mot Bukharin (USA)

• Ernest Hemingway: For Whom the Bell Tolls, roman (USA) • Carson McCullers: The Heart is a Lonely Hunter, roman (USA) • Mikhail Solokhov: Stille flyter Don, roman (SSSR) • C.P. Snow: Strangers and Brothers, roman (Storbritannia)

lichskristallnacht stallnatten), antiittisk pogrom i -Tyskland

• Walter Gropius og Marcel Breuer: Arbeiderboliger, New Kensington, Pittsburgh (USA)

• Jean Renoir: La Regle du jeu, film (Frankrike)

• John Cage: Imaginary Landscape No. 1, det første musikkstyk­ ket komponert for elektrisk reproduksjonsutstyr (plate­ spillere) (USA)

amuel Beckett: phy, roman nkrike)

• Albert Speer og Adolf Hitler: Planer for et nytt Berlin, (Tyskland)

• Raymond Hood m.fl.: Rockefeller Center, New York (USA)

• Michael Tippet: Concerto for Double String Orchestra, kon­ sert for to strykeorkestere (Storbritannia)

ian-Paul Sartre: man (Tsjekkoslovakia) torsk 1986)

• Luciano Berio: Sinfonia, orkester"montasje” (Italia)

• Det italienske ensemblet Musica Elettronica Viva skaper Sound Pool, der både musikere og tilhørere kan delta (Italia)

• Mauricio Kagel: Lud­ wig van, en musikk- og filmreportasje om Beet­ hovens musikk (VestTyskland) • Cornelius Cardew stifter sitt Scratch Orchestra, med amatør­ musikere og uøvede (Storbritannia)

• Ralph Goings: Airstream, hyperrealistisk maleri (USA)

• David Hockney: Mr. and Mrs. Ossie Clark and Percy, maleri • Robert Smithson: Spi­ ral Jetty, landskapsskulp- (Storbritannia) tur laget av jord og stein • Oyvind Fahlstrbm: (USA) Exercise (Nixon), der • Colin McCahon: Victory magnetiserte biter flyttes Over Death, maleri (New rundt på en magnetisk Zealand) overflate av betrakteren (USA) • Dennis Oppenheim: Reading Position, to foto­ • Guilio Paolino: grafier som viser resulta­ Apoteosi di Omero, tet av solbrenthet på konseptuell verk, kunstnerens overkropp, fotografier plassert på 32 delvis dekket av en bok notestativer (Italia) (USA) • Hassan Fathy og innbyggerne i Gourna: Nye Gourna, en ny by nær Luxor (påbegynt 1947) (Egypt)

• James Stirling: Queens College, Oxford (Storbritannia)

• Jean Renoir: Le petit théåtre de Jean Renoir, film (Frankrike)

• Andrej Tarkovskij: Solaris, film (SSSR)

• Derek Walcott: The Dream on Monkey Mountain and Other Plays (Trinidad) • Klaus Rinke: Primåre Demonstrationen, skulpturer der geometriske mønstre langsomt avtegnes med kroppsbevegelser (Vest-Tyskland)

• Kuleformet auditorium bygget for Karlheinz Stockhausen på EXPO ’70 i Osaka, den første konsertsalen bygget spesielt for elektronisk musikk (Japan) • Benjamin Britten: Owen Wingrave, opera (Storbritannia)

• London Sinfonietta stiftes, et orkester viet til fremførelse av ny musikk (Storbritannia)

• Peter Maxwell Davies: Eight Songs for a Mad King, for stemme og kammerork. (Storbr.)

• Robert Crumb: Ancient Voices of Children, for orkester og stemmer (USA)

• Aleksandr Solsjenitsyn: Kreftavdelingen, roman (SSSR)

• Philip Roth: Portnoy’s Complaint, roman (USA)

• Peter Handke: Die Angst des Tormannes beim Elfmeter, roman (Vest-Tyskland)

• Janet Frame: The Rainbirds, roman (New Zealand)

• James K. Baxter: Jerusalem Sonnets, sonetter (New Zealand)

• René Char: Dans la pluie giboyeuse, dikt (Frankrike)

• Saul Bellow: Mr. Sammler’s Planet, roman (USA)

Gabriel Garcia Maruez: Hundre års ensom• Geoffrey Hill: King et, roman (Colombia) Log, dikt (Storbritannia) Ibuse Masuji: Svart ign, roman (Japan) • Frankrike trues av borgerkrig, med opptøyer og streiker over hele landet (Frankrike)

• Jorge Luis Borges: El informe de Brodie, fortellinger (Argentina)

• Reg Butler: Girl on a Long Base, hyperrealistisk skulptur (Storbritannia)

• Dorothea Rockburne: Drawing Which Makes Itself (USA) • Richard Estes: Paris Street-Scene, hyper­ realistisk maleri (USA) • Kisho Kurokawa: Nagakin bolighøyblokk, Tokyo (Japan)

• Louis I. Kahn: Kimbell Museum, Fort Worth (USA)

• Samuel Beckett: Breath and Other Short Plays, skuespill (Frankrike)

• Roman Polanski: Macbeth, film (USA) • Rebecca Horn: Unicom, der en naken kvinne med et enhjørninghorn vandrer gjennom en park tidlig om morgenen (USA)

• Yannis Xenakis: Persepolis, en lyd- og lys-forestilling der det brukes lasere og lyskastere sammen med et åtte-spors elektronisk bånd (Iran)

• Cornelius Cardew: The Great Learning, orgelverk skrevet som en maoistisk meddelelse (Storbritannia) • Miroslav Holub: Selv om, dikt (Tsjekkoslovakia)

• Chris Burden: Deadman, der Burden pakker seg inn i en lerretssekk og legger seg midt i en trafikkert gate i Los Angeles. Han blir senere arrestert for å ha forårsaket falsk nødalarm (USA) • Bernardo Bertolucci: L’ultimo tango a Parigi, film (Italia)

• Dan Graham: Two Consciousness Projections, der to personer, den ene filmet med videokamera mens den andre kikker gjennom kameraet, samtidig beskriver hverandres ansikter, slik at begge i øyeblikket blir både tilskuer og opptredende (USA)

• Bruce McLean, Ron Carra og Paul Richards danner den satiriske scenekunstgruppen Nice Style, The World's First Pose Band (Storbritannia)

• Frederic Rzewski: Corning Together, for ensemble og kor, tonesetting av ord fra fengselsopprørere (USA) • Christian Wolff: Accompaniments 1, for syngende pianist, tonesetting av en maoistisk tekst (USA)

• Allen Curnow: Trees, Effigies, Moving Objects, dikt (New Zealand)

• John Rimmer: At the Appointed Time, orkesterverk (New Zealand) • George Rochberg: Tredje strykekvartett (USA)

• Wole Soyinka: Lovløshetens årstid, roman (Nigeria)

• C.K. Stead: Smith ’s Dream, roman (New Zealand)

• Henri Michaux: Traversées du Temps, dikt (Frankrike)

• V.S. Naipaul: In a Free State, roman (Trinidad)

• Thomas Pynchon: Gravity’s Rainbow, roman (USA)

• Aleksandr Solsjenitsyn: August 1914, roman (USA)

• Studenten Jan Palach brenner seg selv til døde i protest mot mot Warszawapakt-invasjonen av Tsjekkoslo­ vakia (Tsjekkoslovakia)

163

Nøkkeldata

Roy Lichtensteins salg

Mens forfatterne befattet seg seriøst med tidens politiske spørsmål, var malerkunsten mer uengasjert. Som verdens anerkjente kunstsenter behøvde New York på begynnelsen av 1960tallet bare vente på at den neste moteretningen i kunsten skulle dukke opp. Popkunsten fylte omgående galleriene, men forvirret også publikum. Andy Warhol reagerte på de abstrakte ekspresjonistene med en kunst som var praktisk talt uttrykksløs og gjenopplivet dadaistenes readymade ved å stable Brillo-esker i galleriene og male Campbells suppebokser. Hans bakgrunn fra reklamekunsten gav ham et godt utgangspunkt i et område der kunstnerne måtte operere på kunstmarkedet på dets egne premisser. Det ble stadig flere kunstretninger på 1960-tallet etter hvert som kunstnerne ble stadig mer spesialiserte og produserte opkunst eller kinetisk kunst eller abstrakt "hard edge"-kunst. Det var bare innenfor performance-kunst og happenings at det var noen tegn til tilpasningsdyktigheten til de tidlige moderne mestrene som haddde arbeidet like lett med skulptur, glassmaleri og keramikk. Andy Warhols salg

S

▼ Disse tallene viser på en måte ligaen av akseptert

moderne kunst. I denne perioden oppnådde fremdeles gamle mestere som Rembrandt høyere priser enn kunstnere fra 1900-tallet. Prisene er fremkommet ved å ta gjennomsnittet av hver kunstners tre beste priser i 1974 og gjøre dem om til pund etter gjeldende valutakurs.

Den samme teknikken er brukt ved vurderingen av andre kunstneres salg. Gruppeinndelingen bygger på

kunstnerens posisjon i modernismens familietre, med utgangspunkt i Cézanne og

med sine første skudd i Picassos kubisme. Den andre hovedmesteren i den franske skolen, Matisse, kommer på tredje plass.

▲ Roy Lichtenstein plyndret tegneseriens latterliggjorte kunstform for å skaffe det

visuelle vokabularet til sine åndfulle, sterkt intellektuelle malerier. Han kopierte til og med grafikkens rasterskyggelegging som en forsinket Seurat. Arbeidene hans har vist seg å være en

del utsatt for motens luner, muligens på grunn av den tydelige respektløsheten.

Priser ved kunstauksjoner i 1974

£162 275

140

120

100

▲ Andy Warhols kunnskaper om markedsføring sikret at arbeidene hans representerer en sikker investering. Da en bunke trykk ble truffet av en kule, pakket han dem om som "Skutt Marilyn". Da han selv ble skutt, poserte han for Alice Neel for å vise frem

arrene til verden. Warhols adferd viste en like stor

kontroll over imaget som arbeidet hans.

164

elv om Stalins død i 1953 hadde ført til et begrenset tøvær i litteraturen, var det ikke før Khrustsjov holdt sin "hemmelige tale" på den 20. partikongressen i februar 1956 og tok et opp­ gjør med Stalin, at liberale sovjetiske forfattere ble tydelig dristigere i hvordan de behandlet stalinismen og samtidens sosiale problemer. Aret 1956 ble ikke bare preget av at det ble utgitt noen kontroversielle arbeider som Vladimir Duintsevs Ikke av brød alene, men også av frem­ veksten av litterære dissidenter. De var forfat­ tere som gikk lenger enn de ideologiske, politis­ ke og estetiske grensene tillot, selv i den mer liberale atmosfæren under tøværet. Forventningene som vokste frem i kjølvannet av Khrustsjovs avstaliniseringskampanje og partiets uberegnelige kursendringer mellom tø­ vær og frost, frembrakte to nye litterære be­ vegelser: samisdat ("selvutgivelse", den uoffisiel­ le kopieringen og sirkuleringen av "undergrunnsmanuskripter") og tamisdat (utgivelse "på den andre siden", i Vesten). Den hittil ukjen­ te og anonyme forfatteren "Abram Tertz" (Andreij Sinjavskij) sendte to arbeider skrevet i 1956 til utlandet for utgivelse: Hva er sosialistisk realisme?, en knusende kritikk av oppfatningene og meto­ dene i sovjetisk litterær teori, og Retten er satt, en surrealistisk beskrivelse av siste del av Stalinperioden og et anklageskrift mot oppfatningen at "hensikten helliger middelet". Da avstaliniseringsprosessen skjøt fart, sendte den hittil ukjente Aleksandr Solsjenitsyn manu­ skriptet En dag i Ivan Denisovitsj' liv til den libe­ rale redaktøren Aleksandr Tvardovskij i tids­ skriftet Novij mir. Solsjenitsyn var skolelærer i provinsen og hadde skrevet i hemmelighet si­ den han slapp ut fra fengsel i 1953. Det var en sensasjon da manuskriptet ble utgitt i oktober 1962 med tillatelse fra Khrustsjov. Det var det første arbeidet utgitt i Sovjetunionen som av­ slørte den daglige elendigheten til en innsatt i en sovjetisk fangeleir. Solsjenitsyns hovedtema er likevel ikke det å overleve rent fysisk, men det å overleve med menneskets moralske integritet i behold selv under de mest brutale forhold. Umiddelbart etter utgivelsen av Ivan Deniso­ vitsj satte Khrustsjov bremsene på i avstalini­ seringsprosessen, og mange fine arbeider om det samme temaet ble forbudt. De sirkulerte i stedet som samisdat eller ble sendt til utlandet for å utgis. Blant dem var Jevgenija Ginsburgs erindringer Den bratte veien (1967) som viser virknin­ gen av arrestasjon og fengsling på sovjetiske kvinner, og Varlam Sjalamovs Fortellinger fra Kolyma (1966-75) som viser et nakent bilde av den åndelige tomheten og bestialske brutaliteten i livet i de forferdelige arktiske Kolyma-leirene. Da Solsjenitsyns andre fortelling, Matrjonas gdrd (1963), ble utgitt i Novij mir i denne atmosfæren av undertrykkelse, ble den sterkt kritisert for beskrivelsen av de fattige forholdene på kollek-

80

60

1960-1973

PROTEST OG ENGASJEMENT Litteratur i Sovjetunionen

tivgårdene, bøndenes grådighet og korrupsjon og de "usovjetiske" dydene barmhjertighet og ydmykhet som heltinnen legger for dagen. Etter Khrustsjovs fall i oktober 1964 ble det en stille periode til rettssaken mot Sinjavskij og Jurij Daniel i februar 1966. Det var den første retts­ saken mot sovjetiske forfattere der hovedbevise­ ne mot dem var deres egne litterære arbeider, og dommene på sju og fem års hardt straffarbeid førte til sterk indignasjon både i Sovjetunionen og over hele resten av verden. Denne rettssaken ble fulgt av en til, mot dissidentene Jurij Galaskov og Aleksandr Ginsburg som hadde skrevet en hvitbok som inneholdt utskrifter fra rettssaken mot Sinjavskij og Daniel. 11967 sendte Solsjenit­ syn et bitende protestbrev mot sensur til delega­ tene ved forfatterforbundets 4. kongress, men kongressen var avskåret fra å diskutere både dette og alle andre viktige emner. Endelig førte den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 til at det ble satt i verk en serie undertrykkende tiltak som presset de liberale til taus­ het, førte til negativ utvikling av kvaliteten på den litteraturen som ble utgitt, og tvang dis­ sidentene under jorden. Sent i 1969 ble Solsjenit­ syn ekskludert fra forfatterforbundet, og redak­ sjonen i det liberale tidsskriftet Novij mir ble oppløst. Fra 1969 til Gorbatsjov kom til makten i 1985, drev KGB selektiv terror mot dissidentforfattere. Mot slutten av 1960-tallet var Solsjenitsyn blitt overbevist om at arbeidene hans ikke lenger kunne utgis i Sovjetunionen. Hans to store ro­ maner Kreftavdelingen og 1 første krets ble utgitt i Vesten i 1968. På samme måte som Ivan Denisovitsj tar begge sitt utgangspunkt i et lukket sam­ funn - et hospital og et av Stalins "spesialfengs­ ler” for vitenskapsmenn - for å kunne sette skik­ kelser fra mange forskjellige samfunnslag opp mot hverandre og skildre et helt samfunn. Bøke­ ne presenterer en livfull, realistisk gjenspeiling av mange sider ved Stalin-perioden. 11971 kom August 1914, det første bindet i hans historiske syklus Det røde hjul, om revolusjonen, fulgt av GULag-arkipelet (1973-75), en monumental his­ torie om det sovjetiske fangeleirsystemet. Det ble den siste dråpen for de sovjetiske myndig­ hetene, og i 1974 ble Solsjenitsyn deportert. Mange av de beste arbeidene andre sovjetiske forfattere produserte i disse årene, ble også bare utgitt i samisdat eller tamisdat, og ofte smuglet tilbake til Sovjetunionen. Et av de viktigste tema­ ene i den sovjetiske dissidentlitteraturen var av­ sløringer av metodene til det sovjetiske indre sikkerhetssystemet, innesperringen av politiske motstandere og forfølgingen av forfattere, blant annet i fangeleirlitteratur som Anatolij Martsjenkos Mitt vitnesbyrd (1969) og Sinjavskijs Stem­ me fra koret (1973). Et annet viktig tema var stali­ nismen og forfalskingen av historien. Nadesjda Mandelstams erindringer fra 1971 er et gripende

Europeiske revurderinger

Den amerikanske skjønnlitteraturens verden

Forfattere på "hippietoget" Popkunst på 1960-tallet

Abstraksjon, opkunst og kinetisk kunst

Happenings Opera: iøynefallende oppsetninger

Endrede forhold i musikken

▼ En scene fra filmen En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1971).

Aleksandr Solsjenitsyns roman ble utgitt i Sovjetunionen i 1962 og gav et oyeblikksbilde av lidelsen i de sovjetiske fangeleirene. Det gjorde den tiltrekkende for Vesten. Forfatteren ble til slutt utvist fra Sovjetunionen og bosatte seg i USA.

vitnesbyrd om stalinismens virkning på den sov­ jetiske intelligentsiaen på 1930-tallet. Andre for­ fattere som Josif Brodskij og Vladimir Maksimov behandlet først og fremst betydningen av ånde­ lige og religiøse verdier. Andre arbeider var også uakseptable fordi de brukte fantastiske eller sur­ realistiske påfunn, for eksempel Vasilij Aksionovs Stålfuglen og Vasilij Erofejevs Moskva til slutten av linjen. På 1970-tallet led de fleste av de beste sov­ jetiske forfatterne under forskjellige grader av forfølging. De sovjetiske myndighetene innførte en ny politikk overfor dissidentforfatterne og oppfordret dem til å emigrere, for at de på den måten skulle få mindre innflytelse på sine lands­ menn. Noen valgte å reise, mens mange andre ble så sterkt plaget at de bokstavelig talt ble tvunget til å emigrere. Europeiske revurderinger Da annen verdenskrig sluttet, måtte europeiske forfattere kjempe for å definere og grunnlegge en ny form for frihet. Problemer i forbindelse med fysisk overlevelse og gjenoppbygging kun­ ne ikke lenge skjule de psykiske og følelses­ messige arrene etter krigen. Den kalde krigen mellom Øst og Vest påvirket europeerne mer enn noen andre. Kontinentet var delt i to og var en av de mest sannsynlige slagmarkene for en fremtidig krig. Selv de største håpene til en pro­ gressiv teknologi kunne ikke skjule de mulig­ hetene for ødeleggelse som lå i den samme tek­ nologien. I en slik situasjon ble de tradisjonelle rammene til humanismen og religionen satt un-

165

Mange forfattere utforsket tanken om at galskap er den eneste sunne reaksjon på en gal verden

Å Portrett av en kvinne med

hatt (1969) av den italienske maleren Enrico Baj. Med utgangspunkt i et Picasso-bilde fra 1941 tar Baj i bruk

assemblage, sammenstilling av forskjellige materialer og gjenstander, for å lage visuelle

spesialeffekter. Bildets åndfullhet bygger på analogien mellom knapper og brystvorter

av tau eller mellom flettekveilen på toppen av hatten og de spiralformede penselstrøkene

Picasso kunne ha brukt.

166

der debatt. Når disse verdiene hadde tillatt at verden gjennomførte slike grusomheter, hvil­ ken nytte hadde man da av dem? Forfatterne reagerte forskjellig på forholdene i tiden. Den franske forfatteren Alain Robbe-Grillet, en av forkjemperne for "den nye romanen", så seg selv i en verden med "en glatt overflate, uten mening, uten sjel, uten verdier, og som vi ikke lenger har noe grep på". Arbeidene hans var kjennetegnet av en ubarmhjertig beskrivelse av fysiske gjenstander av en kald og bevisst ugjestmild type. I Les Gommes (1954) og Dans le labyrinthe (1959) og i filmmanuskriptet LAnnée derniére å Marienbad (1961) (I fjor i Marienbad), skapte han en egen verden gjennom en beskri­ velse som var så omhyggelig at den ble uvirkelig og bare eksisterte i seg selv. I bunnen av et slikt forfatterskap lå behovet for å sette grenser for den ytre verden for å kunne gjøre krav på "per­ sonlig frihet". Den tysktalende sveitsiske drama­ tikeren og romanforfatteren Max Frisch var opp­ tatt av temaer som hadde sin rot i de ødeleggen­ de psykiske opplevelsene under krigen. Aller

mest var han opptatt av virkningen av å støpe mennesker i bestemte roller og påtvinge dem identiteter og av å utforske muligheten for skyld, og også selve skylden. Skuespillet Andorra (1961) dreide seg særlig om antisemittisme. Romanene, fra Stiller (1954) (norsk utgave 1959) til Mein Name sei Gantenbein (1964) (Kall megGantenbein, 1965), var alle variasjoner over disse temaene. En an­ nen sveitsisk dramatiker, Friedrich Diirrenmatt, brukte grotesk fantasi til å kommentere en ver­ den som "var snudd opp ned, en verden som er i ferd med å falle sammen som vår egen". Han brukte det groteske til å synliggjøre en "verden uten ansikt" som eksisterer "gjennom frykten for bomben". I hans mest berømte stykke, Die Physiker (1961) (Fysikerne), trekker en fysiker seg tilbake til et mentalsykehus for å unngå at kunn­ skapen hans blir misbrukt. Men der blir han forfulgt av andre vitenskapsmenn som opptrer som pasienter og er på jakt etter hans ideer. Alle sammen er i fangenskap hos sykehusdirektøren, som i et hvert fall er gal. Både Frisch og Diirrenmatt var bitre på det de oppfattet som sveitsisk selvtilfredshet. Den tys­ ke romanforfatteren Giinter Grass beskrev også en voksende og farlig selvtilfredshet i etterkrigs­ tidens Tyskland, med bakgrunn i den økonomis­ ke veksten. Han brukte også fantasien som en nøkkel til moralske overveielser over den nære historien, og i Die Blechtrommel (1959) (Blikktrommen) koblet han sammen Tysklands historie på 1920-tallet med 1950-tallet gjennom øynene til en dverg med ekstraordinære krefter som går og slår på en tromme. Om fantasien kunne brukes som en skalpell til å dissekere samfunnets galskap, kunne den også sees på som den sunneste reaksjonen på gal­ skapen, det beste alternativet, både til å tåkeleg­ ge avvik og som en riktig reaksjon der galskapen allerede hersket. Diktene til tsjekkeren Miroslav Holub viste slike muligheter. Hvert dikt er en anekdote som beveges til å bli et filosofisk stand­ punkt. Den italienske romanforfatteren Italo Calvino brukte lignende utgangspunkt for langt mer grunnleggende undersøkelser av de for­ hold menneskene lever under. I Le cittå invisibili (1972) (Usynlige byer) beskriver Marco Polo en rekke byer for Kublai Khan, og alle sammen er på sin måte elegante utledninger fra en enkel, men fantastisk tanke. Det er byer uten form, daglig foreldede byer, alle sammen "omtrentlige gjenspeilinger" av enten det vi har gjort livet til eller det vi ideelt sett kan nå gjennom det. For Calvino var fantasi et middel til å beskrive både det som er og et ideal vi bør søke etter. Men som grunnlag for alle disse forfatternes arbeid lå arven fra historien til et århundre der en forferdelig virkelighet hadde sett ut til å fjerne fantasiens muligheter. Arbeidene til Isaac Bashevis Singer, den polskfødte (1904) forfatteren som bodde i USA siden 1934, minner oss om at det ikke bare var budskapet fra dette århundret, men fra hele historien. Catch 22: amerikansk skjønnlitteratur På den andre siden av Atlanterhavet var det mange forfattere som reagerte på kravene fra en overveldende virkelighet. På 1960-tallet kom det

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Protest og engasjement

en bølge av bemerkelsesverdig god litteratur fra både Nord- og Sør-Amerika, særlig når det gjaldt romaner og noveller. Forfattere i Latin-Amerika gjenoppdaget det fantastiske i bunnen av det virkelige, og i USA oppnådde minoritetsforfattere vesentlig anerkjennelse. Det som kanskje er det mest slående ved disse arbeidene, er at så mange av dem kretset rundt tanken om kon­ spirasjon, om følelsen av en vanvittig plan i his­ torien, som om tilfeldigheter ikke lenger kunne være bare tilfeldigheter. Den mest autoritative eksponenten for denne følelsen var Vladimir Nabokov. Hans Lolita (1955) og Pale Fire (1961) portretterer subtile, skremmende og gjennomdemoniserte universer. Men det finnes mengder

av antydninger andre steder, like mye i argenti­ neren Julio Cortazars Rayuela (1963) (Paradisrute), som i Chicago-forfatteren Saul Bellows Herzog (1964). Men den boken som fanget denne følelsen mest fullstendig, var Joseph Hellers Catch 22 (1961). Den er tilsynelatende en krigs­ roman som hovedsakelig foregår på en opp­ diktet øy i Middelhavet på 1940-tallet. Den virker som om Marx Brothers hadde overtatt Franz Kafka og også hadde tatt opp i seg de logiske og filosofiske interessene som er så karakteristiske for 1960-tallet. Catch 22 er en paragraf i det ame­ rikanske flyvåpenets reglement som sier at en sinnssyk person kan fritas for kamptjeneste. Hel­ lers uimotsigelige poeng er at de flygerne som er

Det begynte i mytiske tider da den slu haren som bor i Månen, brakte dod blant menneskene i stedet for Månens egentlige budskap. Det egentlige budskapet har aldri kommet. Kanskje Raketten skal bringe oss dit en dag, og da vil Månen endelig fortelle oss sin sannhet. THOMAS PYNCHON, 1973

Filmkunst på 1960-tallet Regissørene har alltid vært viktige i filmkunsten, men ikke alltid så viktige som studioer eller tendenser i nasjonale filmindustrier. På 1960tallet ble filmregissøren selvstendig, ikke så mye stjerne som et navn, en synlig magiker. Tilskuerne mente at filmer av de enkelte regissørene hadde identifiserbare trekk når det gjaldt stil, emnefelt, ambisjoner - det som til sammen utgjør opphavet. Ideen ble forsterket av de kritikerne som prøvde å fastslå at filmen var en viktig kunstform. Det var mindre tilfelle i USA enn andre steder, selv om navn som Orson Welles og Alfred Hitchcock førte til svært bestemte forventninger. De viktigste internasjonale navnene var italienske, svenske, indiske og japanske og omfattet regissører med svært forskjellig temperament og tradisjon. Selv når de kom fra samme land, som Federico Fellini, Luchino Visconti og Michelangelo Antonioni, hadde de ulik tilnærmingsmåte. Fellinis La dolce vita (1960) var en oppjaget kommentar til et forvirret samtids-Italia, mens Viscontis Leoparden (1963) var en overdådig, langsom fremstilling av en forsvunnet siciliansk verden. Antonionis L'Aventura (1960) og La notte (1961) utforsket de flyktige sinnstilstandene til mennesker som både bokstavelig og figurlig var forsvunnet. Arbeidene

til den svenske regissøren Ingmar Bergman, særlig Persona (1966), Skammen (1968) og Viskningar och rop (1972) hadde elementer av både realisme og allegori og dreide seg om dystre spørsmål som skyld og personlighet og makt. Satyajit Ray bygde på sin Pather Panchali (1955) for å forme sin Apu-trilogi med sine sarte indiske skikkelser. Flere japanske regissører var svært berømte, men Aldra Kurosawa var internasjonalt best kjent. Hans Kiru (1952) og De syv samuraier (1954) nådde et bredt publikum, på samme måte som Blodets trone (1957), hans versjon av Macbeth, og de overdådige filmene han lagde på 1960tallet.

A Et stillbilde fra Trash (1969)

av Andy Warhol. Warhols

interesse for gjentagelser og varighet forte ham uunngåelig over til å lage film.

◄ Den franske regissøren

Jean-Luc Godard (til venstre) i gang med en lavbudsjett-film. På

1960-tallet omskapte han i realiteten filmspråket. Han tok i bruk dokumentarisk materiale, intervjuer og undertitler for å

utvide følelsen for hva en fortelling er og hvordan den kan fortelles.

167

Mens noen forfattere sokte mening i å avvise Vesten, hyllet popkunstnerne dens overfladiske glitter

gale nok til å ville fly farlige tokt over Europa, kunne bli fritatt, men vil ikke be om det, mens de som er friske nok til ikke å ville fly slike tokt, rett og slett ikke er gale nok til å bli fritatt. Gradvis blir betydningen av Catch 22 utvidet til å dekke enhver offisiell umulig forklaring på det utåle­ lige. "Det er litt av en paragraf, den der paragraf 22," sier helten, som både er frastøtt og samtidig på en underlig måte beundrer den "svirrende rimeligheten" i paragrafen. Paranoia var periodens favorittord for tanken om at Catch 22 styrte det meste av vår tilværelse, og den romanforfatteren som gikk dypest inn i denne muligheten, var Thomas Pynchon. Hans romaner V (1963) og The Crying of Lot 49 (1966) (Katalognr. 49), ble kultbøker for de unge. De ble et nødvendig utstyr for den daglige konversa­ sjonen, sammen med tekstene til Bob Dylan og Beatles, og ble deretter overtatt av de akademis­ ke kritikerne. Gravity's Rainbow (1973) var en tour de force fra Europa mot slutten av og etter annen verdenskrig. Den befestet Pynchons ry som en av de mest lysende vittige og utrolig godt infor­ merte moderne forfattere, som kunne trekke på stoff fra så forskjellige kilder som filmer og den moderne fysikkens irrganger. Den domineren­ de tanken i disse romanene er forestillingen om et umulig valg: enten er det som skjer med oss 168

tilfeldig og uten mening, en serie hendelser som noen ganger synes å følge et mønster, men som egentlig ikke gjør det, slik at selv de villeste sammentreff bare er sammentreff og ikke kan være annet, eller at alt er planlagt ned til den minste detalj, og at det finnes en overordnet sammensvergelse som vi er fanget i. I et minne­ verdig bilde ser Pynchon dette dilemmaet som en moderne sykdom som oppstod mot slutten av 1800-tallet. Det er sannsynlig at mordet på John F. Kenne­ dy var mer et symptom enn en årsak. Men på en måte var det en annen slags reaksjon på den kalde krigen med atomspioner og hysterisk frykt og heksejakt. Det var også perioden da spion­ romanene fikk sin store popularitet: James Bond løste problemene våre, og de loslitte heltene til Len Deighton og John Le Carré var problemets ofre. De var uheldige agenter som ble fanget i midten, agenter for en konspirasjon som så ut til å være overalt og likevel ikke rettet mot noe.

▲ En samling "Nanaer1’ av Niki

de Saint Phalle (1965). Et motstykke til den hensynsløse kvinneforakten i mye av den mannlige popkunsten som presenterte "kvinnen” som en nedverdiget vare. Saint Phalles kvinner virker humoristisk klar

over sin dobbeltrolle som mødre og kjonnsobjekter. En gigantisk "Nana" ble laget slik at publikum kunne gå inn i den gravide kroppen gjennom hennes vagina.

► Babe Rainbow av Peter Blake. Den ikonaktige fremstillingen av hverdagslige

motiver (fortrinnsvis unge

Forfattere på "hippie-toget" Men en annen reaksjon på tapet av tradisjonell stabilitet og tro var en til tider nesten besatt søken etter selvforståelse. I løpet av 1960-tallet skjedde det en jevn popularisering av Vestens interesse for Østen. Den var mest synlig på "hip­

kvinner) var typisk for pop­ kunsten. Blake, som først og fremst så på seg selv som en maler i den engelske tradisjonen, var ikke desto

mindre svært glad i alle den moderne kulturens små bagateller.

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Protest og engasjement

pie-toget" til India og i den hjemlige varianten med "blomsterbarna" som mente at narkotika og dårlig fordøyde elementer av Østens religio­ ner var en vei til frelsen, eller i det minste til en herlig opplevelse som ble karakterisert som per­ sonlig oppfyllelse. 11962 reiste den amerikanske lyrikeren Allen Ginsberg, som sammen med Jack Kerouac og William Burroughs hadde vært en hovedskikkelse i beat-bevegelsen på 1950-tallet, til India i et og et halvt år, sammen med sin elsker Peter Orlovsky. Ginsberg var blitt berømt og hadde nådd dikterisk modenhet med sitt svien­ de dikt Howl (1956). Det er en mektig beretning om ødeleggelsen eller selvødeleggelsen av "de beste hjernene i hans generasjon”. I sine Indian Journals som ble utgitt i 1970, dokumenterte han hippienes problemer der de "marsjerte på mari­ huana til Ganges", sløvet av dop og diaré og på jakt etter guruer. Som den indiske forfatteren G.V. Desani hadde sagt i sin komiske roman All About H. Hatterr (1948): "Alt uforståelig er mulig i India." Ginsberg var en av de mest uforståelige. Til tross for at han fullstendig forkastet sitt eget samfunns verdier, forble han uunngåelig ameri­ kansk. Selv om han samlet vise ord fra hellige menn som Dalai Lama, pulserer beretningen hans av den mer vestlige stilen til en som be­ trakter India, som gjenskaper det. Til tross for at Journal levendegjør et India som er skjult for turistene, var Ginsberg så opptatt av den visjo­ nen, at han, som andre før ham, mer så sin egen "plagede selvfordypelse” enn India. Den vestindiske forfatteren V.S. Naipaul av indisk avstamning, men født i kolonitidens Trinidad, besøkte også India på denne tiden og skrev ned sine inntrykk i An Area of Darkness (1964). Han er mindre selvopptatt, har større spennvidde og er mer objektiv. Han er skeptisk der Ginsberg er naiv, men ikke desto mindre

beveget da han blir med på en av Indias mest feirede pilegrimsreiser, til Armanath-hulen i Kashmir. Men når han ser på pilegrimenes glade ansikter, kan han bare ønske at han hadde del i "deres ånd". På sin vis er hans opplevelse av India like personlig og usannsynlig som Ginsbergs. Stilt overfor så mye variasjon kunne han bare se en fullstendig negasjon i tingenes sen­ trum, en gjenspeiling av hans egen hjemløshet. Det Ginsberg aldri kom til - det innrømmer han selv - var gatene og skikkelsene i det indiske dagliglivet. Det var de gatene som den indiske romanforfatteren R.K. Narayan gjorde til sitt område. Bøkene hans foregår i den oppdiktede, men dypt indiske byen Malgudi, et sted som er like levende som Thomas Hardys Wessex og William Faulkners Yoknapatawpha County. Nesten alle vestlige lesere blir grepet av Narayans fortellinger. De er fullstendig indiske, samtidig som de behandler et felles menneskelig erfaringsstoff og behandler det med utrolig føl­ somhet. Hans sterke sider er hans ærlighet, hu­ mor og fullstendige godtakelse av forholdene. En slik godtakelse hos andre, særlig vestlige for­ fattere, ville innebære likegyldighet eller mangel på interesse, men Narayans oppfatning var at det eksisterer en videre betydning og bestandig­ het enn enkeltmenneskets selv. Hans røtter som kan føres tilbake til landsbyfortellerne, vises i hans samling indiske myter, Gods, Demons and Others (1964), som blir presentert som om de ble fortalt av en slik forteller. Handlingene finner sted i en verden av godt og ondt der det gode alltid vil vinne, om ikke i vår tid, så i tidløsheten til Den ypperste guddommen. Narayan minnet Vesten om hva den hadde mistet, og det er riktig å si at han bekymret den vestliggjorte delen av India.

A A Bigger Splash (1967) av David Hockney: et av "California'-bildene til denne britiske kunstneren. Det er utfort i en kjølig, "realistisk" stil ved hjelp av en trykkluftpensel. Hockneys opprinnelse i pop­ kunsten gjorde ham til en offentlig berømthet. Han brukte sin senere karriere til å forene den tilsynelatende motsetningen mellom avantgarde-kunsten og tradisjonen. Denne tendensen

vises i sin mest grunnleggende form på lerreter der en realistisk skikkelse uten kommentarer er

plassert ved siden av en mer "abstrakt" form. Det førte ham til å samle en krets av

betydelige kunstnere hvis arbeider inspirerte ham til å skape en kunst med betydelig teknisk dyktighet. Den fremste

av dem var Picasso; Hockney tilegnet seg og videreutviklet hans etsningsteknikk.

169

På 1960-tallet beveget abstrakt kunst seg bort fra det fysiske penselstrok og presenterte et flatt, kaldt lerret Popkunst på 1960-tallet Det varte ikke lenge før kunstnere i USA tok opp popkunsten som hadde oppstått i Storbritannia på 1950-tallet. I USA var det New York-kunstnerne Roy Lichtenstein og Andy Warhol som produserte bildene som definerte tradisjonen: Lichtensteins oppblåste tegneseriestriper og Warhols hermetikkbokser, mangedobbelte Marilyn Monroe'er og Brillo-esker. Arbeidenes klare konturer og rene flater var typisk og hadde sin opprinnelse i deres bakgrunn fra reklamekunsten. James Rosenquist, Tom Wesselman og Claes Oldenburg som også var blant de ledende eksponentene for popkunsten, hadde en lignen­ de bakgrunn. Popkunsten var en reaksjon på den ekstreme subjektiviteten i den abstrakte ekspresjonismen. Nesten all malerkunst innenfor popkunsten var så nær utgangspunktet at den var umiddelbart gjenkjennelig og objektiv på en måte den ab­ strakte ekspresjonismen aldri kunne bli. Som Andy Warhol sa det: "Popkunst er å like ting." Men en slik intens konsentrasjon om gjenstan­ der med begrenset kulturell resonans - kommer­ siell innpakning, mangedobbelte reproduksjo­ ner av filmstjerner - hadde en tendens til å gi disse gjenstandene en slags mangel på virkelig­ het, akkurat som å gjenta et ord om igjen og om

170

igjen reduserer det til å bli en lyd uten mening. Det blir med andre ord, nettopp abstrakt. "Post-painterly abstraction" Parallelt med popkunsten utviklet det seg en kanskje mer forutsigelig abstraksjonsfase som ble døpt "post-painterly abstraction" av New York-kritikeren Clement Greenberg. "Postpainterly abstraction" tok utgangspunkt i hvor­ dan Barnett Newman brukte brede striper av tykk farge skilt av overraskende tynne striper i kontrastfarger. Ellsworth Kelly, Kenneth Noland og Frank Stella gikk alle inn for kjølige fargestriper og var mindre opptatt av fargetonen enn Newman. Disse malerne virket som om de søkte bakover mot abstraksjonens kilder hos Malevitsj og Mondrian med deres interesse for for­ holdet mellom rene farger og for lineære møn­ stre. Følelsen forsvinner, og bildets indre rytme blir redusert til en serie omhyggelige blokker. Blikket beveger seg med glede gjennom en se­ kvens av farger. Som den franske antropologen Claude Lévi-Strauss sa: "Den abstrakte kunst­ neren maler ideen til et bilde han ville male hvis han tilfeldigvis noensinne skulle komme til å male et." Post-painterly abstraction er slik sett malerkunsten redusert til sine grunnelementer. På samme måte som Newman malte bilder som

▼ Tahkt l-Sulayman 1 (1967) av Frank Stella. Sammen med Kenneth Noland og Morris Louis var Stella med i kunstretningen "Post-painterly abstraction". I reaksjon mot de ekspresjonistiske sidene ved sine forgjengere foretrakk de å skvette fargene på lerretet eller å lage hard edge-bilder uten

penselstrok. Stellas tidlige arbeider var enda strengere og bestod av monokrome striper på lerreter med sære former. Overgangen til farger tydeliggjorde det dekorative grunnlaget for hans kunst.

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Protest og engasjement

førte tanken mot verdens skapelse, førte Kellys mer begrensede, men like opprinnelige, bilder tanken mot kunstens opprinnelse i farge og den enkleste form for plassering av elementer. Be­ grepet "hard-edge" ble knyttet til mye av hans arbeid, og understreket den ekstreme økonomi­ seringen med form, jevne overflater og fyldige farger. Opkunst, mobiler og kinetiske maskiner Mønstrene spilte en sentral rolle i en annen type malerkunst på 1960-tallet, opkunsten (op er for­ kortelse for optisk). De fremste eksponentene for denne retningen fantes i Europa, blant annet ungareren Victor Vasarély som arbeidet i Paris, og de britiske kunstnerne Bridget Riley og Peter Sedgley. De prøvde å produsere energi fra ma­ leriets flate overflate på en slik måte at tilskueren opplevde en optisk illusjon, en form for bevegel­ se. Vasarély brukte perspektivtriks slik at ele­ mentene i hans gitterlignende mønstre ser ut til å bølge, vippe ut eller trekke seg bakover. Bildene var glade og fargene vakkert lyse. På den annen side brukte ikke Bridget Riley farger i det hele tatt før i 1967. Hennes mest kjente bilder var bølgende mønstre i svart og optisk forstyrrende hvitt. Mønstrene hennes vibrerer med mye stør­ re hastighet enn Vasarélys arbeider og gir en viss

streng virkning. Da fargene kom inn i arbeidene hennes, ble de brukt til å skape enda en optisk effekt ved at de raske bevegelsene nå også om­ fattet et etterbilde av komplimentærfarge. Der det er rødt, ser tilskueren også en grønnaktig kant som selv om den er forstyrrende, demper angrepet på øyet. På samme måte som med de fleste av de mer populære stilene i perioden etter annen verdenskrig, fikk opkunsten mange utøvere i mange land. I USA fikk arbeidene til Richard Anuszkiewicz en særlig skarphet. I Israel malte Yaacov Agam på en slik måte at mønstrene man oppfattet, skiftet når tilskueren flyttet seg fra den ene siden av bildet til den andre. Andre kunst-

▲ Den britiske kunstneren Bridget Riley tidlig på 1960-

tallet. Bridget Riley var en banebryter for den kliniske, men

urovekkende opkunsten. Vekten ble lagt på det menneskelige oyets evne til å behandle visse former for informasjon. Hennes kunst fokuserte på hvordan en serie svarte linjer tvinger oss til å se perspektiv. Resultatet så ut til å uttrykke private sinnsstemninger tilskueren ble tvunget til å dele.

171

Radikale arkitekter understreket behovet for fleksible boområder, en tanke som ble tatt opp igjen på 1980-tallet nere som Jesus Soto og Carlos Cruz-Diez i Vene­ zuela, Giinther Vecker i Tyskland og Enrico Castellani i Italia brukte mange forskjellige materia­ ler - pleksiglass, metallstenger, spiker satt i mønster - for å skape forskjellig optiske effekter og illusjoner av bevegelse. En av opkunstens mål var å beseire bildeflatens statiske beskaffenhet, men det var stort sett bare mulig på rent illusjonistiske måter. Skulp­ turer med luftstrømmer som dreier omhyggelig balanserte enkeltelementer (mobiler), eller som er motordrevne (kinetiske maskiner), har vist seg å være en mer fruktbar måte å ta i bruk bevegelse for å oppnå visuelle effekter. Pioneren på dette feltet var amerikaneren Alexander Calder som var aktiv fra 1930-tallet til 1970-tallet. På ett år, i 1967, bygde Calder store strukturer til verdensutstillingen i Montreal, den olympiske stadion i Mexico og flyplassen i Dallas. Happenings "Happeningene" var en viktig del av pop-pakken. De bildende kunstnerne spilte der ut sine ideer som på en slags levende teater. Tilskueren ble deltager i en fellesopptreden uten handling. Det foregikk ofte på gatene og krysset på den måten grensen mot gatedemonstrasjoner, en slags fantasiens klovneopptreden i politikken. Ordet ble første gang brukt i 1959 av New Yorkmaleren Allen Kaprow som senere flyttet til

Bygge nye samfunn

172

California. Kunsten slik den tradisjonelt ble oppfattet, var for stillestående for ham. Popmontasjer, collager og konstruksjoner var opphopninger som tilskueren gikk rundt. Selv Kaprows egen oppfinnelse, "miljøer", tredimen­ sjonale rom som tilskueren gikk inn i og der ting hendte, ble for statiske. Happeningen gikk vi­ dere i å stimulere sansene. Det var en hendelse der tilskueren faktisk ble medskaper. Men Kaprows første forsøk, 18 Hap­ penings in 6 Parts på Reuben Gallery i New York i 1959, var omhyggelig planlagt. Deltakerne fulgte manuskript og malte på lerreter, spilte musikk­ instrumenter og leste budskap fra plakater i én og en halv time. Alt skjedde samtidig i 18 opp­ delte rom der tilskuerne beveget seg fra det ene til det andre hver gang det ble ringt med en klokke. Kaprows teknikk ble betraktelig friere etter hvert, men siden hendelsene i happenin­ gen var så bisarre og så avhengige av den opp­ rinnelige kunstnerens private innfall eller på­ funn, ble de alltid temmelig kunstige. I Europa med for eksempel Joseph Beuys, i Japan med Gutai-gruppen og i Storbritannia der det var sterke bånd til gateteater, fantes det et mer uttalt politisk element. I Østerrike og Frankrike kom det frem et like sterkt moralsk engasjement, som ofte rettet sin kritikk mot verdiene til det publi­ kum de prøvde å tiltrekke seg. De mest pro­ duktive elementene i happeningene var utvidel-

▲ Maskulint, feminint, et performance-stykke av Klaus Rinke, som er typisk for tysk kunst tidlig på 1970-tallet. Tyske

happenings var sterkt politiserte, ofte med ekspresjonistiske elementer, og kunne være anstrengende affærer fulle av innvoller eller polemikk - eller begge deler.

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Protest og engasjement

sen av grensene for bildende kunst til forestil­ linger og deltakelse, selv om effektene til tider var banale og klossete. Opera: iøynefallende oppsetninger Samtidig som kunst og teater gikk ut på gatene, gjorde nye former for iscenesetting at operaen ble mer spennende og tilgjengelig. Under de forbedrede økonomiske forholdene på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet med utvidelse av of­ fentlige tilskudd og privat støtte til kunsten i Vesten, ble det mulig for de store operaene å fremføre kunstferdige og overdådige oppsetnin­ ger av både samtidsverker og etablerte klassi­ kere. På samme tid begynte en del unge kompo­ nister å eksperimentere med musikktea ters tyk­ ker i liten skala, stykker som kunne være skrem­ mende i sin aggressive bruk av bilder og lyd. I 1967 grunnla de to britiske komponistene Peter Maxwell Davies og Harrison Birtwistle Pierrot Players (senere Fires of London). Gruppen bygde på de kreftene som trengtes til Schdnbergs Pierrot Lunaire og var i mange år knyttet til nye utviklinger innenfor samtidsmusikk og mu­ sikkteater. Typisk for denne rekken arbeider var Davies' Eight Songsfor a Mad King (1969). Selv innenfor det man kan se på som den britiske hovedstrømmen, skjedde det en viss grad av eksperimentering. 11964 satte Benjamin Britten i samarbeid med librettisten William Plo-

På 1960-tallet ble radikale tanker om samfunnets natur gjenspeilt i visjonær arkitektur av arkitekter som prøvde å skape miljøer der nye samfunn kunne blomstre. Arkitekten Paolo Soleri, som opprettholdt livet ved å støpe bronseklokker, planla "arcologier" ("architecture" pluss "ecology") som skulle være fullstendige, monolittiske, utopiske byer. Av Soleris drømmebyer er bare Arcosanti blitt bygget i utkanten av en canyon i Arizona, hovedsakelig av studenter. Det var guruenes tidsalder, og den amerikanske ingeniøren Buckminster Fuller (1895-1983) var den fremste. 11927 hadde Fuller konstruert et fullstendig mekanisert "Dymaxion"-hus ("dymaxion" fra "dynamisk" og "maksimert effektivitet") som demonstrerte både hans overlegne ordkunst og hans nyskapende konstruksjonsevne. Fullers "geodetiske kupler" fikk stor betydning i årene etter annen verdenskrig. Hans ingeniør-tro på ny teknologi ble en inspirasjon for mange unge arkitekter som Peter Cook, Ron Herron og medlemmene av Archigram-grupppen. De foreslo nye tanker om byliv i "megastrukturer" som tok hensyn til økt bevegelighet og "bokapsler" med svært høyt servicenivå. Herrons "Walking City", Cooks "Plug-in City" (1964) og gruppens "Instant City" (1969) ble aldri bygd, men deres bruk av oljeraffineri-bildespråk og romalderteknologi overført til strålende tegneseriegrafikk og Lego-modeller, utfordret konvensjonelle tanker om byliv. Et tiår senere viste Richard Rodgers' og Renzo Pianos Pompidou-senter i Paris hvordan et archigram kunne vært virkeliggjort. ◄ Et amerikansk bofellesskap bygd av geodetiske kupler.

mer og kolleger i English Opera Group opp Curlew River som den første av tre "kirkelignelser". Ideologisk og musikalsk representerte det en retningsendring mot kammeroperaens mindre format og kollektive tilnærming. Noe av det som rørte seg i tiden - en samarbeidsholdning til kreativitet og ritualisering av opptreden - blir gjenspeilt i strukturen til disse arbeidene der utøverne er anonyme munker som midlertidig påtar seg sine roller i lignelsen i didaktisk hen­ sikt. Curlew River er den mest virkningsfulle av de tre "kirkeoperaene", og overfører det japan­ ske no-stykket Sumidagawa til engelsk miljø. I 1970 eksperimenterte Britten uten å bli helt til­ freds, med å skrive operaen Owen Wingrave, ba­ sert på en novelle av Henry James, spesielt for TV. Owen er overbevist pasifist. Han motsetter seg presset fra familien og samfunnet og vil ikke gjøre krig til yrke. Men til slutt blir han tilintet­ gjort av historien og en mystisk tilbakevendende familiemyte. Mediet viste seg på noen måter å være fordelaktig for komponisten, blant annet gjennom muligheten til kryssklipping mellom scener og bilder, og bruken av nærbilder for å

▲ Event for the Image -

Change of Snow (1970) av GUM-gruppen. De bildemessige kvalitetene ved denne forestillingen knytter den mer til

konvensjonell kunst enn de fleste happenings som egentlig var teatrale i utgangspunktet. Ikke desto mindre produserte

denne japanske gruppen noe som var både lystbetont og vakkert, muligens på grunn av den japanske kulturens tradisjonelle bruk av tablåer.

173

Musikere brakte det teatrale og politiske inn i musikken som aldri for

k. Den argentinske

komponisten Mauricio Kagel i en scene fra hans Staatstheater (1967-70). Skillet mellom komponist, utover, danser og selve instrumentet ble visket ut.

▼ En ny konsertsal i Courchevel i Frankrike. Den klassiske musikkens økende popularitet på 1960- og 1970-

tallet førte til at arkitektene begynte å vurdere nye måter å presentere den på.

174

avsløre indre tanker på en måte som langt over­ gikk den konvensjonelle operaens enetaler. I sin siste store opera, Death in Venice, tok Britten igjen opp et personlig politisk standpunkt og tok fatt i homoseksualiteten mer direkte enn noen andre steder i sitt livsverk. Librettoen av Myfanwy Piper er som i Owen Wingrave en dramatisering av en fortelling med samme tittel av Thomas Mann. Som i en gresk tragedie blir Gustav von Aschenbach trukket mellom de sidene av sin egen natur som representeres av de grunnleg­ gende kreftene til Apollon og Dionysos: medita­ sjon og handling, estetisk tilfredsstillelse og sek­ suelt begjær, sosial begrensning og følelsesmes­ sig hengivelse. Operaen er også interessant ved måten den inkorporerer dansen i den dramatis­ ke strukturen på. Den blir brukt til å understreke det umulige i en virkelig forbindelse mellom Aschenbach og gutten Tadzio. The Bassarids (1966) av Hans Werner Henze er en versjon av Euripides' Bakkantinnene med li­ bretto av W.H. Auden og Chester Kallman. Den tar også for seg ødeleggelsene som utløses av de mørke sidene av vår natur hvis det blir gjort forsøk på å benekte dem. Stykket kombinerer Schonbergs teknikk med Wagners teater. Som betingelse for å levere teksten satte librettistene at Henze skulle "lage stykket sammen med Wagner".

Intoleransen var temaet for både den italien­ ske komponisten Luigi Nonos Intolleranza 1960 (1961) og den polskfødte Krzystof Pendereckis The Devils of London (1969). Nonos kjempestore politiske lerret følger en immigrant som blir un­ dertrykket og utnyttet i hendelse etter hendelse. Verket får imidlertid en optimistisk avslutning da immigranten oppdager slektskapet til og støt­ ten fra de andre fangene, og de synger en hymneversjon av Bertolt Brechts dikt "Til de nyfød­ te". Penderecki bruker John Whitings stykke The Devils (1961), som igjen bygger på Aldous Huxleys The Devils of London, som sitt utgangspunkt. Det er også et symbol på hvordan undertrykkingens krefter ødelegger det individuelle, men i en annen form. Det som fører til presten Grandiers undergang er det seksuelle hysteriet til nonnene i et kloster. Endrede forhold i musikken De folkelige politiske bevegelsene på 1960-tallet fikk følger for all slags kunst. I musikken førte trangen til demokratisering til endringer i for­ holdet mellom komponist og utøver og mellom utøver og publikum. Komponisten gav utøveren større frihet, noen ganger ved at det ble innført et improvisatorisk element, eller ved at utøveren til en viss grad kunne forholde seg fritt til rekkeføl­ gen av elementene i musikken. Det fikk sitt ut-

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Protest og engasjement

Ballett-boomen og superstjernenes tidsalder På 1940- og 1950-tallet hadde balletten blomstret både i Europa og USA, men det var da de sovjetrussiske ensemblene viste seg for første gang på flere tiår, at populariteten eksploderte på 1960- og 1970-tallet. Bolsjoj-balletten elektrifiserte publikum på midten av 1950-tallet med sin overlegne fysikk og ladede uttrykkskraft, og Kirov-ballettens turneer tidlig på 1960-tallet førte til tilsvarende ovasjoner. Den russiske stjernen Rudolf Nurejevs avhopping i 1961 og hans samarbeid med Margot Fonteyn gjorde ballett til førstesidenyheter. De ble behandlet som superstjerner overalt hvor de opptrådte, og Nurejev overstrålte selv Nijinskijs image som superatlet og sexsymbol. De senere avhopperne fra Kirov-balletten, Natalja Makarova og Mikhail Barysjnikov, fikk en lignende publisitet, og deres karrierer fastslo danserens nye rolle som mediestjerne. Gjennom TV og kommersielt teater begynte ballettensemblene fra 1960-tallet og fremover å appellere direkte til det nylig utvidede publikum. New York-kompaniet Joffrey Ballet oppførte verker med kraftig rockemusikk. John Cranko bestilte stykker til Stuttgart-balletten som la vekt på det rent teatrale i stedet for akademisk puristisk stil, mens Kenneth MacMillan i Storbritannia oppdaterte den fortellende balletten ved å inkorporere film og tale i koreografien sin. På 1960- og 1970-tallet ble også balletten virkelig global. Den australske balletten ble fullt etablert i 1962, Beijing-balletten (senere Kinas sentralballett) ble grunnlagt i 1959, Tokyo-balletten i 1964 og Portugals Ballet Gulbenkian i 1965. Utøverne begynte å bevege seg fritt mellom kompaniene etter hvert som repertoarene ble mer internasjonale og samsvarende.

► Rudolf Nurejev og Margot Fonteyn

trykk i en endring av den fysiske utformingen av konsertrommene, der lytterne noen ganger på en måte kunne føle seg som deltaker i å lage musikken. På sitt mest ekstreme stilte det spørs­ mål ved utøverens profesjonalitet. Teknisk dyk­ tighet kunne til og med virke fremmedgjørende eksklusivt. Den anerkjent sentrale skikkelsen innenfor avantgardemusikken på 1960-tallet var Karl­ heinz Stockhausen. Han utvidet sin utforsking av den serielle stilen fra "punkter'' og "grupper" til "øyeblikksformen" som kvitter seg med be­ tydningens hierarki: ingen "øyeblikk" er mer eller mindre viktige enn andre. Strukturen dan­ nes av lytterens varierende konsentrasjon. Den­ ne avgivelsen av kontroll over den relative be­ tydningen av elementene i et verk garanterer tilsynelatende likhet til alle lydenhetene og mel­ lom skaperen og publikum. Stockhausens styk­ ke Momente fra 1961 for sopran, fire kor og tretten instrumenter, er en sekvens av "øyeblikk" som ikke alle sammen er viktige for verket. Stykket kombinerer lyd, blant annet klikking, tramping og klapping, med fragmenter av tekst fra for­ skjellige kilder. I Prozession (1967) fremfører ut­ øverne passasjer fra Stockhausens tidligere ver­ ker etter hukommelsen og med en viss improvi-

satorisk frihet. Ensemble er det kollektive resulta­ tet av sommerskolen i Darmstadt i 1967. Tolv studenter skrev hver sin seksjon av et verk som var strukturert av Stockhausen; de komponerte for ett bestemt instrument eller for lydbånd og kortbølgemottaker. Stimmung (1968) for seks stemmer er et bemerkelsesverdig besvergende verk som bruker asiatisk stemmeteknikk i en 75 minutter lang gjennomgang av de naturlige overtonene i en lav B. Pierre Boulez fortsatte også å arbeide med både naturlig og elektronisk lyd og innarbeidet improvisatoriske elementer i musikken i tillegg til å eksperimentere med det fysiske rommet. I Domaines (1968) flytter for eksempel en soloklarinettist seg mellom seks symmetrisk plasserte instrumentgrupper. Kontrollen over stykkets ret­ ning skifter mellom solisten og en av instrumentgruppene, som består av en annen solist, en duo, en trio, en kvartett, en kvintett og en seks­ tett. Hans ....explosante-fixe.... (1971) kan beskrives som "en slags komposisjonssett". Verket ble skrevet som minnestykke til Stravinskij, og den nesten grenseløse formen stykket kan få, blir diktert av utøverne - det er ikke oppgitt hvor mange de skal være og med hvilke instrumenter. Det ble gitt en lignende frihet til dem som skulle

Hva er en serie? I svært generelle ordelag er en serie spiren til et hierarki under utvikling som bygger på visse psykofysiologiske akustiske egenskaper. Det er utstyrt med mulighet til å organisere et BEGRENSET ensemble av kreative muligheter som er koblet sammen av dominerende tiltrekning i forhold til en gitt skikkelse. Dette ensemblet av muligheter er utledet fra en opprinnelig serie av en FUNKSJONELL generativ prosess... Denne ideen kan brukes på alle lydkomponenter: tonehøyde, varighet, dynamikk og klang... PIERRE BOULEZ, 1963

175

Minimalistisk og dataprodusert musikk forte mange komponister tilbake til afrikanske og orientalske forbilder Hans politiske engasjement, som nå blir uttrykt som et ønske om å finne "en ny vei for mennes­ kene", er uendret. Til tross for den tilsynelaten­ de kulden på grunn av hans bruk av matematis­ ke formler og data-assisterte beregninger, er mu­ sikken hans full av menneskelig varme. Nuits (1967-68) har følgende dedikasjon: "Til dere, ukjente politiske fanger ... og til dere, de tusener av glemte hvis navn er mistet."

Å ▼ Musikken til Steve Reich (under) med bruk av

regelmessige mønstre og stor variasjon av slaginstrumenter hadde en naturlig affinitet til gamelan-orkestrene i Indonesia (over) og er noen ganger direkte gjenklang av dem. Reich innførte et element av tilfeldighet i komposisjonene

sine, særlig i vekslingene i de rike mønstrene.

► Oppløsningen av et tydelig

skille mellom selve kunstverket og fremføringen ledet på

1960-tallet til forestillinger for blandede medier som denne konserten og lysshowet av den fransk-greske komponisten

Yannis Xenakis. I arbeidene til kinetiske kunstnere som Nicolas Schdffer kunne visuelle og lydlige elementer være like viktige. Denne utviklingen fulgte

den stadig mer avanserte bruken av lys og lasershow på rockekonserter.

176

fremføre det 193 sider lange grafiske partituret Treatise (1963-67) av Cornelius Cardew: "Ingen blir fortalt hva de skal spille, hver person må finne det ut selv ved å lese partituret." Cardew hadde arbeidet som assistent for Stockhausen fra 1950 til 1960 og deretter som grafiker fra 1961 til 1970. Han samarbeidet både med svært erfarne improvisatorer fra jazzmusikken og uskolerte amatører. I 1969 dannet han det store Scratch Orchestra som varierte i størrelse og bestod av både profesjonelle og amatører. Fremførelsene var kjennetegnet av tilfeldigheter og anarkiske trekk. Hans filosofi endret seg gradvis fra frihetsdyrkelse til maoisme, og i 1971 tok han avstand fra sine tidligere avantgarde-arbeider til fordel for den mer konvensjonelt tilgjengelige bruken av melodi og harmoni i slike åpent politiske arbeider som The East is Red. Studentopptøyene i Paris i mai 1968 gav gjen­ lyd over hele den vestlige verden. Luciano Berio, som hadde emigrert til USA i 1963 (og som kom til å vende tilbake til Italia i 1972), brukte studen­ tenes slagord sammen med andre sitater i sin Sinfonia for stemmer og orkester fra 1968. Den var et forsøk på å påkalle tidens ånd i dramatisk musikalsk form. Han tok valget av tekst et skritt videre i Questo vuol direche (1969) som har med en tolkning av sin egen programtone. Den franske komponisten Yannis Xenakis ble født i Romania av greske foreldre. Han er fasci­ nert av det området av ren matematikk som berører både moralfilosofi og samfunnsviten­ skap. Komposisjonene hans står i klar gjeld til det området der ren matematikk og filosofi mø­ tes. Der en annen komponist ville se mot impro­ visasjon eller tilfeldigheter, søker Xenakis en ma­ tematisk struktur. Stratégie (1959-62) henter for eksempel sin sammenheng fra spillteorien: ver­ ket er en utveksling av muligheter mellom to orkestre og to dirigenter. Hver musiker må ut­ vikle en spilleplan for å kunne reagere mest mulig effektivt på de forrige utøvernes valg. Xe­ nakis var aktiv i den greske motstandsbevegel­ sen under annen verdenskrig. Han ble alvorlig såret i ansiktet og mistet synet på det ene øyet. Senere ble han tatt til fange og dømt til døden.

Lek med forventningene Mange av komponistene som arbeidet med minimalismen på 1960-tallet, var også i kontakt med performance-kunstnerne som arbeidet i New York på den tiden, og særlig med Fluxusbevegelsen. Man kan se på Fluxus-arrangementer som om de har musikalsk struktur ved at aktiviteten er foreskrevet langs en tidsakse og at lyd som produseres (eller noen ganger ikke pro­ duseres) av blant annet musikkinstrumenter, ofte er et sentralt element. Fluxus var både tvers igjennom seriøs og dypt respektløs. Seriøsiteten lå i å leke med forventningene, i å pirre opp­ fatningen og bryte ned forestillinger om tid, ver­ di, forhold og betydning. For eksempel består hele "partituret" til George Brechts Solo for fiolin, bratsj, cello eller kontrabass (1962) av et enkelt ord: "Polishing". I Robert Watts' Solo for valthorn skal utøveren "fylle valthornet med ris og bukke til publikum". Amerikaneren La Monte Young brakte mange ikke-vestlige elementer inn i verkene sine. Hans interesse for indisk musikk, det japanske gagaku-orkesteret og bruken av enstonige basstoner og organum i tidlig vestlig musikk fikk ham til å bruke lyder som ble trukket ut, for å gi sammenheng i musikken. I 1962 begynte han å eksperimentere med bare intonasjon - en form for "ren" stemming som var umiddelbart tilgjen­ gelig for både strengeinstrumenter og datamas­ kiner. Frekvensforholdene er svakt forskjellige fra den mer kjente (og hårfint irregulære) diato­ niske skalaen. Musikken hans ligger nær opptil teater, og Youngs gruppe Theater of Eternal Mu­ sic ble dannet for å fremføre hans verker. Youngs landsmann Steve Reich har brukt ryt­ men som den forenende faktoren i sin musikk. Reich studerte teknikken til ghanesiske tromme­ slagere og tok opp den endeløse, subtilt vekslende strukturen i vestafrikansk musikk. Det skapende hovedprinsippet i mye av musik­ ken hans er "fasing", forholdet mellom to eller flere instrumenter som spiller det samme mate­ rialet med en bestemt tidsforsinkelse. Reich ar­ beidet først med båndopptakere som med svært liten hastighetsforskjell spilte de samme lydene. Øret registrerer svingningene som en slags mu­ sikalsk utvikling, leter etter mønstre og blir offer for en slags ørehypnose. Drumming (1971) er et 90 minutters verk for to kvinnestemmer, piccolofløyte, fire par stemte bongotrommer, tre marimbaer og tre klokkespill. Igjen er det pulsen som er den dominante faktoren, og melodi og harmoni er irrelevante. Ved fremføring får verket et slags rituelt preg når utøverne, kledt i svart og hvitt og arbeider i par med ansiktene mot hverandre, beveger seg fra ett instrument til det neste før de tar alle instrumentene i bruk i finalen.

POPKUNST Den spanske surrealisten Salvador Dali sa en gang: "Det er en vanlig feil å mene at dårlig smak er steril. Snarere er det god smak, og bare god smak, som har kraft til å sterilisere og alltid er det første hinder for enhver kreativ funk­ sjon." På 1960-tallet brukte popkunsten forbru­ kernes smak som utgangspunkt og fremstilte den som stor kunst. Det var mange slags moti­ ver. Dels tok popkunstnerne avstand fra de abstrakte ekspresjonistenes følelsesmessige intensitet ved å male gjenstander som suppebokser og tegneseriestriper som det ikke var mulig å føle mye overfor. For det andre kastet de et ironisk blikk på kunsten og omsetningen og sendte begge i været. Men for det tredje var det et ekte element av glede over kraften i gatene, reklamekunsten og reklamens "visuelle inflasjon" som popkunstneren James Rosenquist beskrev som "en av grunnvollene for vårt samfunn". Med popkunstens korte storhetstid på 1960tallet, særlig i USA og Vest-Europa, men ikke bare der, kan det hevdes at kunsten passet tidens stemning. Teknologien formet metode­ ne. I Whaam! som i de fleste arbeidene hans basert på tegneserier, imiterte Roy Lichtenstein rasterpunktene fra litografiske reproduksjonsmetoder som brukes særlig i aviser og tids­ skrifter. Det var en egalitær kunstform ved at den tilsidesatte aksepterte forestillinger om god og dårlig smak, eller heller snudde dårlig smak til god smak. Formen var også mer grafisk enn malerisk. Popkunsten dreide seg om image, og bane­ bryteren var Andy Warhol. I tillegg til om­ hyggelig å dyrke sitt personlige image som en uforstyrret, følelsesløs skikkelse med et nesten albinoaktig utseende som gav en upersonlig sjokkeffekt, produserte han portretter av innpakkede stjerner som Marilyn Monroe og Elvis Presley, glamorøse projeksjoner med et privat "virkelig" liv som lå i mørke. Andre popkunstnere som Tom Wesselmann, Mel Ramos, Allen Jones og til en viss grad Richard Hamilton fjernet også helt moteriktig følelsene fra sine arbeider. Whaam! illustrerte et annet tegn i tiden, ut­ bredelsen av og den sterke bevisstheten om volden i et samfunn som var i ferd med å bli delvis bedøvet av den. Denne følelsesløsheten skulle øke senere på 1960-tallet som reaksjon på demonstrasjonen av den massive ildkraften til USAs luftvåpen gjennom teppebombingen og den kjemiske ødeleggelsen av Vietnam. Pop­ kunsten så til tider ut til å stamme fra en tom­ het i følelsene. Whaam! er en oppblåst tegneseriestripe som er tatt ut av sammenhengen slik at tilskueren er fri til å fokusere på ødeleg­ gelsen. Men den er gjort til et rent bilde, et bilde av et bilde. Virkningen blir at tegneserien, kunstverdenen og til slutt selve følelsen blir hevet i været. Selv om popkunsten overfladisk kan være kraftfull og utfordrende, er den egentlig tom, med en appell som kommer fra bevisstheten om at den moderne verden er blitt mettet med bilder og informasjon.

178

► Et felt fra diptykonet Whaam! (1963) av den amerikanske pop-kunstneren Roy Lichtenstein. I sine arbeider basert på tegneseriestriper

virker det som om kunstneren bare gir seg selv en passiv rolle der han velger bildet og blåser det opp til grotesk mye større enn den opprinnelige tegneren noensinne tenkte seg, for på den måten å la innholdet slå oss enda mer direkte. Egentlig grep Lichtenstein mer inn enn som så. Han omformet omhyggelig

tegneserierutene som var modellen, slik at de passet det store lerretet. Han lagde ikke bildene sine med den litografiske pressen han hyllet, men med malerpensel og tradisjonell malerteknikk for å imitere de primitive bildene i populærkulturen.

Jeg former, mens tegneseriestripen ikke er formet på den måten jeg bruker ordet: tegneserien har former, men det er ikke gjort forsøk på å gjøre dem intenst forent... Og mitt arbeid er egentlig forskjellig fra tegneseriestripen ved at hvert merke faktisk er på forskjellig sted, selv om forskjellen for mange kan virke liten. Forskjellen er ofte ikke stor, men den er avgjørende... En av tingene en tegneserie gjør, er å uttrykke voldsomme følelser i en fullstendig mekanisk og upersonlig stil. Å uttrykke dette i en malermessig stil ville vanne det ut. Teknikkene jeg bruker, er ikke kommersielle, de bare virker slik - og måtene jeg ser, komponerer og forener på, er forskjellige og har andre mål. ROY LICHTENSTEIN, 1963

179

Nøkkeldata Stillehavsområdet ble et viktig nytt brennpunkt på 1960-tallet. Mens Japan utfordret Vesten økonomisk og omformet mye av Vestens kultur, førte krigene i Sørøst-Asia til en annen form for oppmerksomhet. Kunsten i Australia og New Zealand måtte definere seg mot en temmelig variert bakgrunn på 1960-tallet. Mens malere og forfattere reagerte mot en oppfatning av dem selv som kolonister, motsatte de seg også brottsjøen av amerikanisering som fulgte med. I tillegg var det et problem hvordan man kunne tilhøre noen andres land: aboriginene i Australia og maoriene i New Zealand fortsatte å være annenklasses borgere med en kultur som ble mer beskyttet enn integrert.

▲ Tallene for mest oversatte forfatter (basert på antall trykte oversatte utgaver) er ofte underlig lesning og

antyder at det meste av verden hengir seg til lesning av politiske publikasjoner med litt detektivhistorier som lettere avkobling. Det er tvilsomt om like mange mennesker har lest Bresjnev som Blyton.

◄ De mest oversatte forfatterne kommer ikke overraskende fra de mektigste

vestlige landene. Disse tallene bygger på hjemlandet til de 50

mest oversatte forfatterne.

Nobelprisen i litteratur 1960 Saint-John Perse (Frankrike) 1961 Ivo Andrié (Jugoslavia) 1962 John Steinbeck (USA) 1963 Giorgios Seferis (Hellas) 1964 Jean-Paul Sartre (Frankrike) 1965 Mikhail Sjolokov (Sovjetunionen) 1966 Samuel Josef Agnon (Israel) og Nelly Sachs (Tyskland) 1967 Miguel Asturias (Guatemala) 1968 Yasunari Kawabata (Japan) 1969 Samuel Beckett (Irland) 1970 Aleksandr Solsjenitsyn (Sovjetunionen) 1971 Pablo Neruda (Chile) 1972 Heinrich Bbll (Tyskland)

◄ Nobelprisen fortsatte å vise overvekten til de vestlige demokratiene. Blant annet fikk to jødiske forfattere prisen i 1966 da USA støttet Israel. 0g i 1970 ble Solsjenitsyn hyllet "for den etiske styrken han har vist innenfor den uunnværlige russiske litteraturtradisjonen'.

▼ Prix Goncourt ble grunnlagt for å hylle yngre

franske forfattere. Pulitzerprisen gis for skuespill, romaner, lyrikk, arbeider om USAs historie og amerikanske biografier.

Viktige litteraturpriser

Prix Goncourt 1960 Vintila Horia Dieu est né en exit 1961 Jean Cau La Pitié de Dieu 1962 Ann Langfus Les Bagages de sable 1963 Armand Lanoux Quand la Mer se retire 1964 Georges Conchon L 'Etat sauvage 1965 Jacques Borel L'Adoration 1966 Edmonde Charles-Roux Oublier Palerme 1967 André Pieyre de Mandiargue La Marge 1968 Bernard Clavel Les Fruits de 1’hiver 1969 Félicien Marceau Creezy 1970 Michel Tournier Le Ftoi des aulnes 1971 Jacques Laurent Les Bétises 1972 Jean Carriére L Epervier de Maheux

180

Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i bokform Allen Drury Advise and Consent Harper Lee To Kili a Mockingbird Edwin O’Connor The Edge ofSadness William Faulkner The Reivers Ikke utdelt Shirley Ann Grau The Keepers of the House Katherine Ann Porter Collected Stories Bernard Malamud The Fixer William Styron The Confessions of Nat Turner N. Scott Momaday House Made ofDawn Jean Stafford Collected Stories Ikke utdelt Wallace Stegner Angle of Repose

totale bokutgivelser var i gjennomsnitt rundt 30 prosent,

men steg til mer enn 50 prosent i noen tilfeller. Den enorme mengden utgivelser av teknisk og vitenskapelig litteratur fra supermaktene reduserte andelen i de landene. Sør-

Koreas plutselige tilsynekomst på statistikken skyldes ikke noen kampanje for utdannelse eller en enorm økning i tekniske håndbøker som bidrag til utviklingen, men mer produksjonen av politiske brosjyrer.

av Ned Kelly, og han var en av de australske kunstnerne som grunnla en hjemlig mytologi. For Nolan betydde det å ta med et berettende element, følelsen av

at noe har skjedd og noe vil skje etter det avbildede øyeblikket. På en måte tvang han Australias historie i bevegelse. Arbeidene

hans har visse likheter med hvordan Chagall behandlet Vitebsk og Vence, men det er et mål på hans suksess at de virket fullstendig originale.

1960-1973

o

STILLEHAVSOMRÅDET: NYTT BRENNPUNKT Vietnam og Stillehavsområdet Malerkunst i Australia og New Zealand

n av virkningene av annen verdenskrig var Kultursymboler: musikk at Stillehavet fikk ny betydning i verdens og arkitektur øyne. Strategisk sett ble det et innhav som gren­ Japan: omstilling i set mot Nord- og Sør-Amerika, Russland og Kina kunsten og omsluttet Australia, Japan og New Zealand Kina under sammen med en mengde mindre øyer. Mange kulturrevolusjonen slike øyer ble vitale bunkringsstasjoner, flystri­ Japansk filmkunst per og vesentlige ledd i en kjede av sjøslag som Dans og ble utkjempet om verdensherredømmet. Mili­ selvforsvarskunst i Japan tære og sivile over hele den vestlige verden be­ gynte å kjenne igjen navnene på steder de hittil ikke hadde visst at eksisterte. Med akselerasjonen innenfor kommunikasjo­ ner av alle slag etter krigen kom det til vekst i kontakten mellom mange av landene langs Stillehavsranden og landene i Vesten, parallelt med anstrengelsene for å komme overens om svært ulike problemer og muligheter som ofte var re­ sultatet av kolonialistisk ufølsomhet og utbyt­ ting. Mens Japan fremdeles var okkupert av ▼ Et velstående område i Saigon etter slaget i mai 1968, USA, la landet grunnlaget for en industriell sufotografert av Philip Jonespervekst. Australia begynte å se mer og mer mot Griffiths. Bilder som dette trakk USA og Japan i stedet for å styrke de gamle den offentlige oppmerksomhet til Vietnam og Sørost-Asia. båndene til Storbritannia. I Kina innvarslet Mao

E

Zedongs proklamering av Folkerepublikken i 1949 kollektivisering, den økonomiske katastro­ fen ved det såkalte Store spranget fremover og undertrykkingen under kulturrevolusjonen. På samme tid led Sørøst-Asia under fortsatt krig. Koreakrigen førte til delingen av landet, og i Vietnam førte den amerikanske intervensjonen etter de franske kolonistyrkenes nederlag i 1954 til en utmattelseskrig i en størrelsesorden verden aldri hadde sett og som varte til 1975. Når det gjelder kunstnerisk fantasi, var Viet­ namkrigen enda en lammende krig, en krig som førte til at det ble stilt spørsmål ved selve kuns­ tens rolle i slike rystende omgivelser. Den eneste mulige reaksjonen syntes å være ren dokumen­ tasjon, det var uberettiget å prøve noe mer. Nor­ man Mailers TheArmies oftheNight, historien om Vietnam-protestene i Washington i 1967, utvidet den hensynsløst til en fullstendig undersøkelse av den amerikanske livsstilen, men fjernet seg likevel aldri langt fra Mailer selv. Selv her ble Vietnam offer, et middel til å teste grunnlaget for den amerikanske drømmen. Analysen ble bedre gjennomført - fordi den var mer analytisk - av

181

Australske malere utviklet en ny mytologi for sitt nye land

Å The Outstation (1956) av den

australske maleren Russel Drysdale. Hans kunst gav et innblikk i livet i det indre av Australia og skapte en besk mytologi av monotonien.

Nakne kvinner i australske landskaper. De er blitt mer og mer identifisert med landsbygda eller med landskapet, blandet med døde trær... Kvinneskikkelsene ligner litt på frosker... Jeg har malt nakne kvinner som flyr over mudderbanker av rød jord inn i de dype krattskogene, som flyr eller stuper ned i dype, svarte tjern med gullfisk svømmende rundt seg... kvinner som blir til ildfluer eller vice versa. De svever over svarte landskaper med vann som renner raskt... ARTHUR BOYD, 1961

182

filosofen og samfunnskritikeren Noam Chom­ sky i For Reasons of State (1973). Australske forfattere hadde en mer treffende reaksjon. Mens krigen for amerikanerne var en historie om en mislykket intervensjon, var den et bittert engasjement for australierne. Australierne hadde vært med i to verdenskriger, sett dødskrampene til det gamle britiske imperiet og had­ de bygd en nasjonal identitet rundt disse hen­ delsene, særlig Gallipoli-katastrofen i 1915 da au­ stralske tropper led forferdelig under et angrep på Tyrkia. Men nå, i en krig som (siden fransk­ mennene hadde forlatt Sørøst-Asia) absolutt ik­ ke var europeisk, handlet australierne ut fra en ny overbevisning. En stor del av reaksjonen var dokumentarisk, som Lex McAulays When the Buffalo Fight (1980), men lyrikere som A.D. Hope og Bruce Dawe, som kunne være mer kortfattet i kommentarene, brakte kuldegysningene fra lit­ teraturen om første verdenskrig til den nye kri­ gen. Kunstgeografisk er sentrum en ny maktbasis som er åpnet opp av australiernes grep om øyeblikket. For Stillehavsområdet som helhet be­ kreftet det en ny litterær og kunstnerisk mottagelighet født av nye ildprøver.

Malerkunst i Australia og New Zealand Kolonialismen hadde vært en formende kraft i Australia og i New Zealand. Begge landene var i hovedsak samfunn av hvite innvandrere der den europeiske innvandringen gikk tilbake til sent på 1700-tallet. For Vesten hadde landene virket langt borte fra verdens sentrum, unntatt

når de sendte sine menn av gårde til to verdens­ kriger for å kjempe og dø på slagmarker langt borte, eller når deres rolle som leverandører av viktige jordbruksprodukter til Europa ble endret av en økonomisk depresjon som var skapt andre steder. I begge land var de opprinnelige inn­ byggerne blitt desimert av de hvite innvandrer­ ne, deres sykdommer og deres våpen. Da de nomadiske aboriginene i Australia og maoriene i New Zealand ble frarøvet sin eldgamle eien­ domsrett til landet, som ikke bare var deres, men hellig for dem, og livsformene deres gikk i opp­ løsning, var de svært nær ved å bli utryddet. Men det har alltid vært klare forskjeller mel­ lom de to landene. Australia har vært preget av en kontinental holdning, et hovedsakelig urba­ nisert folk som stirrer innover mot det øde og fiendtlige hjertet av et enormt land. New Zea­ land har vært preget av øyboerens holdninger, landets to øyer er det siste stoppestedet før den antarktiske iskappen. Australias land var eld­ gammelt og knudret; New Zealand med sine vulkaner virket som det fremdeles var i kontakt med friskheten til en opprinnelig verden. Beg­ ges landskaper var ladet med myter og har grad­ vis visket ut rent europeiske drømmer om Ut­ opia eller mareritt om eksil. Den australske ma­ lerkunstens virkelige kontakt med moderne eu­ ropeisk malerkunst ble faktisk forsinket helt til begynnelsen av annen verdenskrig. 1 1939 orga­ niserte avisen Melbourne Herald en stor kunst­ utstilling som viste malerier av postimpresjonister som Cézanne, Gauguin og van Gogh, kubis-

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Stillehavsområdet: et nytt brennpunkt ► Et maleri i Sidney Nolans serie av den australske

skoggangsmannen Ned Kelly. Dette maleriet ble laget i 1955. Nolan var fascinert av de mytedannende hendelsene i den australske kolonihistorien, og særlig legendene rundt Ned Kelly. Kelly hadde ledet en forbryterbande i en serie ran i New South Wales på 1870-tallet til han ble fanget og henrettet i 1880. Hans mest typiske kjennemerke var hans hjemmelagde rustning.

▼ Sleeping Nude (1962) av den australske maleren Arthur Boyd som prøvde å bygge inn

mytologiske og symbolske elementer fra den europeiske tradisjonen i arbeidet sitt. I dette maleriet så han bakover

mot Manets og Giorgiones malerier av nakne kvinner i et landskap. I andre arbeider bygde han på Shakespeare.

ter som Braque og Léger, surrealister som Dali, og også arbeider av Picasso og Matisse. Før det måtte kunstnerne reise utenlands for å se slike arbeider, noe som var et stort foretagende på den tiden, eller holde seg til fotografier. I alle tilfeller var det en tung kamp å prøve å male i moderne stil i et samfunn der den dristigste smaken var forsiktig impresjonistisk. Men på 1950- og 1960tallet fremstod det en ny, mer kompleks fremstil­ ling av Australia i maleriene til Sidney Nolan, Albert Tucker, Arthur Boyd og Russel Drysdale. Den var mer kompleks fordi den absorberte og deretter så forbi landskap og lys, primærelementene som gav australsk malerkunst dens indivi­ dualitet. Disse malerne søkte motiver som gav landet en fantasifull historie, myter som gikk dypere enn ordene. Og selv om det fantes eks­ presjonistiske og surrealistiske elementer i det de gjorde, var det lite i Vestens malerkunst som samsvarte med det. De gav bildene sine et preg av fortelling slik som amerikaneren Ben Shahn og russeren Mare Chagall. Hos Nolan ser bildene ut til å være midt i fortellingen. Noe fører frem til det, og noe vil følge etter. Det var ikke bare noe å si, men en fortelling å fortelle: det var folkehelten Ned Kelly, oppdagerne Burke og Willis eller en underlig gjenskapt gresk myte som Leda og sva­ nen. Hos Drysdale er det ingen slik fortelling. I øde landsbyer sitter menn og leser aviser eller står i stille gater. En urinnbygger stirrer på til­ skueren med bunnløse øyne. Likevel virker det som om det er en fortelling i disse scenene, selv om den virker uforanderlig og ubarmhjertig som en stadig tilbakevendende drøm. Alle Tuckers spillere legger ned spar ess mens flygende pape­ gøyer truer dem, og Boyds sammenkrøkte el­ skende inviterer til spørsmål og antyder melan­ kolske svar. Den mytiske kraften i disse maleriene er slik at

den mer internasjonale abstrakt ekspresjonistis­ ke stilen som fulgte, så ut til å ha lite å tilføye selv om noen av maleriene i seg selv var imponeren­ de. I stedet holdt de beste malerne fast ved en følelse for landet, ved et klart opptrukket land­ skap, eller de bygde på urbefolkningens kunst. Fred Williams fikk et minimalt stavlignende tegnspråk til å beskrive et grenseløst landskap, lan Fairweather antydet, men imiterte ikke på noen måte, urbefolkningens barkmalerier, og Jeffrey Smart malte en fullstendig hallusinato­ risk byverden. Tradisjonen, for det er det, er vokst frem ved å male en verden som er ensom, "der ute", men så gjennomtrengende at vi selv er inne i den. Mens lan Fairweather kom til Australia fra Scotland i 1934 og brukte urbefolkningsaktige farger og strek i sine arbeider, malte Albert Namatjira, som var sin tids mest berømte maler blant urbefolkningen, i en fullstendig europeiskavledet stil som han behersket fullkomment. Newzealandske malere har tradisjonelt vendt seg mot og gledet seg over et lys og et landskap der teknikkene som hovedsakelig var utviklet i den regnfulle atmosfæren på de britiske øyene, ikke egnet seg bedre enn de gjorde i Australia. Det har ikke vokst frem noen særegen skole i newzealandsk malerkunst, selv om kunsten har kjempet seg vei som en beskrivende kulturell form. Malerkunsten i New Zealand har mer vært preget av enkeltpersoner som har nytt godt av landets isolerte beliggenhet. Frances Hodgkins med sitt tidlig utviklede talent bosatte seg i Eng­ land og malte landskaper med tilfeldige gjen­ stander strødd utover og gjorde derved det ordi­ nære særegent og på en måte hennes eget. Hen­ nes eksempel minner om at både i Australia og i New Zealand har kvinner produsert mange av de mest spennende bildene i dette århundret: Thea Procter, Margaret Preston og Grace Cowley på 1930- og 1940-tallet i Australia, Rita Angus og mer nylig Louise Henderson i New Zealand. Andre enkeltpersoner som har produsert frem­ ragende malerier, er Christopher Perkins og Toss Wollaston som begge hovedsakelig kon­ sentrerer seg om landskapet. Det er særlig én kunstner som peker seg ut: Colin McCahon som malte nesten abstrakte visjoner av New Zealands åser og gjennom allegorier gjorde dem til 183

Operahuset i Sydney ble et brennpunkt for den australske kulturens nye kunstneriske ambisjoner

et åndfullt drama av lys og skygge. Mens hvite malere kjempet for å forstå og avbilde det nye landet og landskapet, begynte de opprinnelige innbyggerne, maoriene, å kjem­ pe for å gi nytt liv til sin kunst og på den måten åndelig fornye sitt folk. School of Maori Arts and Crafts ble grunnlagt i 1927 og var med på å sørge for at maoritradisjonene, særlig i treskjæring, ikke ble henvist til museene slik det så lett kunne ha skjedd, men fremdeles levendegjør både landskapet og livet. Tradisjonell treskjærerferdighet begynte også å bli koblet sammen med moderne teknikker og stiler. Para Matchitts ar­ beider på 1960-tallet og de senere veggmaleriene hans i Ngauruawahia er frukter av denne for­ bindelsen. Arbeidene til Selwyn Muru og Ralph Hotere hadde også sin rot i maoritradisjonen. Utforskning av terrenget: litteratur i Stillehavet New Zealands største kunstneriske styrke har ligget hos landets lyrikere. De har vært opptatt av å avdekke landet og ikke bare godta det. På 1960-tallet sa landets statsminister: "Vi er ikke skilt fra England av 12 000 miles vann, vi er forent av det." Det samme paradokset har forbløffet mange lyrikere. Allen Curnows intelligente for­ mulering av isolerte øyers problemer gjorde mye for å forme både hans eget forfatterskap og for­ fatterskapet til andre som Denis Glover. James K. Baxter, en av New Zealands fremste poetiske begavelser, hadde en fullstendig annen innfalls­ vinkel. Hans siste arbeider spilte på samme måte som hans eget liv en rolle i å bygge bro mellom maoriene og europeerne. Han ble begravet på maoriland, og hans rekviemmesse var en storsla­ gen samling. Romanforfatterne var også opptatt av å kart­ legge nytt land. I New Zealand har Janet Frames

184

utforsking av mental sykdom i Owls Do Cry (1957), Faces in the Water (1961) og The Edge of the Alphabet en nesten smertefullt vakker stil, men er samtidig foruroligende. På 1960-tallet var sann­ synligvis Patrick White fra Australia den best kjente romanforfatteren. 1 1973 fikk han Nobel­ prisen i litteratur for en serie romaner som om­ fattet Voss (1957), Riders in the Chariot (1961) og The Solid Mandala (1966). Bøkene hans beskriver en ensom søking etter mening og identitet i presist konstruerte australske omgivelser. Problemer med tilpassing og forståelse påvirket også de mindre stillehavsøyene i tillegg til de store land­ massene Australia og New Zealand. Kultursymboler: musikk og arkitektur Det var ikke før i de første tiårene av 1900-tallet at impulsen som hadde motivert forfattere og bil-

▼ Operahuset i Sydney ble gitt i

oppdrag til den danske arkitekten Jern Utzon i 1956, men dette merket på Australias kulturelle kvalitet ble nesten en ironisk kommentar. Byggingen støtte på uventede problemer, og bygningen ble ikke ferdig før i 1973, for Utzon selv hadde ingen tanker om hvordan "skjellene" kunne stå oppe.

Problemet ble til slutt løst av ingeniøren Ove Arup, men ikke for hele interiøret hadde fått ny

utforming. Australierne godtok likevel dette "defekte” mesterverket som et nasjonalsymbol - kanskje som det praktiskes triumf over det

utstuderte - og det ble snart verdensberømt.

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Stillehavsområdet: et nytt brennpunkt

▲ Landscapes Series A. (1963) av newzealanderen Colin McCahon. Som sine australske samtidige var newzealandske malere opptatt av behovet for å definere sitt forhold til landet de

hadde kolonisert. Det klare lyset, avstanden fra vestlig innflytelse og maorienes sosiale stilling gjorde at deres landskap gav dem bildemessige og moralske problemer. McCahons landskaper viser en sammenhengende, forvirrende serie utsyn og hindringer. De avbilder New Zealand som både problematisk og utfordrende, vakker virkelighet.

Høye åser stod foran de lave åsene som reiste seg fra det flate landskapet langt borte på den andre siden av sletten. Det var et landskap med prakt og orden og ro. (Korsfestelsen var ikke kommet ennå ... Jeg så en engel i dette landet. Engler kan varsle begynnelser.) COLIN McCAHON, 1960

dekunstnere til å utforske og definere en ny nasjonal identitet, førte komponistene mot mu­ ligheten for en distinkt australsk musikk. Kom­ ponisten og pianisten Percy Grainger var født i Melbourne i 1882, studerte i USA og bodde i USA før han vendte tilbake til Australia på 1930-tallet. Hans interesse for å samle folkesanger fikk ham til å antyde at australske komponister burde byg­ ge mer på musikken i det sørlige Stillehavet og Asia, en tanke som er tatt opp i våre dager av komponister som Anne Boyd og Peter SculthorPe-O Arene etter krigen ble kjennetegnet av en voldsom musikalsk aktivitet. Opera ble også svært populært, kanskje delvis som en refleks av den australske sopranen Joan Sutherlands inter­ nasjonale suksess, og i 1956 ble den australske opera grunnlagt. Etter hvert som etterspørselen etter musikk steg, ble det bygd konserthaller, og i Melbourne og Sydney ble det bestemt å bygge operahus for et raskt voksende og krevende publikum. Operaen i Sydney skulle vise verden at Australia både musikalsk og arkitektonisk var kommet til skjells år og alder. I 1956 vant dansken Jørn Utzon den inter­ nasjonale arkitektkonkurransen om det nye operahuset. Hans forslag for Bennelong Point nær Sydney Harbour Bridge gikk ut på trinnvise terrasser som ledet opp til to haller - én for konserter og én for opera - som skulle dekkes av "elliptisk paraboloide" skall i armert betong. De svulmet som seil og foldet seg ut som kron­ blader, men var dessverre vanskelige å konstru­ ere slik han hadde skissert dem. Prosjektet ble først fullført i 1973 med enorme kostnader. Til en viss grad gikk lettheten i Utzons opprinnelige utforming tapt på grunn av praktiske byggeproblemer, men hallene er likevel bemerkelses­ verdige der de streber 60 meter opp mot himme­

len, kledd med keramiske fliser som gjenspeiler himmelens fargespill. Selv om Utzon var dansk, var bevegelsen mot en fremvoksende egenidentitet i landene langs Stillehavet den viktigste utviklingen i arkitek­ turen på 1960- og 1970-tallet. I begynnelsen adopterte australske arkitekter konservativt og ukritisk den internasjonale stilen. Arkitekter som Harry Seidler, som hadde arbeidet med Gropius, Breuer og Niemeyer i Europa, og Miles Warren i New Zealand representerte en inter­ nasjonal modernisme som var svært overbevi­ sende. Men andre, som Robin Boyd, Philip Cox og lan Athfield utfordret et slikt syn og arbeidet med vekt på det hjemlige australske og felles­ skapet. Arkitekter som var født langs den vest­ lige stillehavsranden, begynte å gjøre seg gjel­ dende på 1960-tallet. På Filippinene produserte Leandro Locsin elegante, teknologisk avanserte bygninger. Filippinenes kultursenter (1969) med Theater of Performing Arts hengende ut over vannet, er regnet som hans hovedverk. Chong Keat Lim og William Lim har begge produsert fine arbeider i Singapore og forskjellige deler av Malaysia. Om disse arkitektene fremdeles av­ slørte en viss gjeld til Vestens modernisme, had­ de de japanske arkitektene et større problem med båndene til en mektig tradisjon. Problemet med tradisjonen som red japanske arkitekter i årene etter krigen, ble løst av Kenzo Tange. Han knyttet an til tradisjonelle former samtidig som han utviklet radikale begreper, som i hans for­ slag til "megastrukturer" - kolossale rammer med alle slags serviceinstitusjoner, der boligkapsler kunne tilknyttes eller integreres - med høytstrebende profiler som strakte seg ut over Tokyobukten. Slike strukturer ble også planlagt av den såkalte Metabolistgruppen som ble dannet i 1960 og der Kisho Kurakawa var en av de mest

185

På 1960-tallet utforsket kunsten i Japan landets spesielle problemer med moderniteten og forholdet til Vesten

spennende. Hans Toshibu-kino var et tidlig ek­ sempel på data-assistert konstruksjon. Til en viss grad har en kombinasjon av japanernes respekt for tradisjon og deres tiltrekning til innovasjon, deres estetiske følsomhet og deres entusiasme for teknologi sammen løst en del av problemene ved å utforske en regional arkitektur i en inter­ nasjonal tidsalder.

Olympiske leker og verdensutstillinger På verdensutstillingene og i de olympiske lekene i Tokyo på 1960-tallet fikk man også antydninger om den forestående arkitektoniske betydningen til landene rundt Stillehavet. De olympiske leke­ ne i Tokyo i 1964 var de første som ble holdt i Asia. De demonstrerte den moderne japanske arkitekturens kvalitet for hele verden. For å ta seg av trafikken bygde Tokyo åtti kilometer mo­ torveier og tilførselsveier til sportsarenaene som blant annet omfattet det olympiske Meiji-stadionet med sine elektroniske vidundere av japansk tidtagningsutstyr og den olympiske Komazawaparken med den store sportshallen og det ele­ gante, trinnvise åpne kontrolltårnet. Begge var tegnet av Yoshinbou Ashihara. Til Yoyogisportsparken tegnet Kenzo Tange en praktfull svømmehall med plass til 15 000 tilskuere med et tak av lettmetallplater hengt opp i massive mønekabler. Den mindre basketballarenaen fikk et spiraltak som ble båret av en kabel fra en enkelt betongsøyle. På den andre siden av Stillehavet føyde Mexi­ co fire år senere til et nytt begrep ved å avholde 186

en kulturell olympiade sammen med lekene, der billedkunstnere, forfattere, dansere og musikere møtte hverandre. I en sammenheng som var unik i sitt slag vakte de olympiske lekene i 1968 oppmerksomhet for sin integrerte utforming un­ der overoppsyn av Ramirez Vazquez og de gra­ fiske systemene til Eduardo Terrazes. Det store, kuppelformede sportspalasset med tak av kopperplater var utformet av en gruppe under ledel­ se av Felix Candela, mesteren når det gjaldt "hyperbolske, paraboloidekonstruksjoner". Det fantes en lengre tradisjon for internasjo­ nale utstillinger. Det ble holdt tre i Australia på 1880-tallet og en i San Francisco i 1915. Men selv om det østlige Stillehavet fikk se verdensutstillingen i Seattle i 1962 med tårnet Space Needle med en roterende restaurant på toppen, var det Japan som fikk verdens fokus til å flytte seg fra Atlanterhavet til Stillehavet med verdensutstillingen i Osaka i 1970. Den ble besøkt av et rekordpublikum på 64 millioner, og 77 land deltok og konkurrerte om oppmerksomheten. Kenzo Tanges kolossale og sentrale romramme var den største som noen gang var bygd. Den veide 4000 tonn og dekket festivalplassen og symbolområdet der tårnene for moderskap, ungdom og solen utgjorde fokus for hele utstillingen.

Japansk omstilling Etter annen verdenskrig var Japan splittet mel­ lom den dype skammen over nederlaget, som ble understreket av den amerikanske okkupa­ sjonen helt frem til 1952, og trangen etter å ta opp

▼ Den strenge disiplinen til Kodo-trommegruppen minner om japansk krigertradisjon. Ved å fokusere uselvisk på selve

trommingen og samspillet i gruppen fremstiller gruppen zen-prinsippet om å godta

erfaringsstrommen. Paradoksalt nok forte denne hengivelsen til at de fikk stor oppmerksomhet i Vesten, der renheten i musikken gav inspirasjon til fornyede holdninger overfor

slaginstrumenter og forte vestlige musikere til å revurdere sine egne tradisjoner.

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Stillehavsområdet: et nytt brennpunkt

igjen den økonomiske veksten som allerede før krigen hadde gjort landet enestående blant de ikke-vestlige landene. Ironisk nok var det mot den tidligere fienden og etterfølgende okkupa­ sjonsmakten USA at Japan vendte seg for både kulturell og økonomisk kontakt - selv om landet samtidig begynte å prøve å bygge et nærmere fellesskap med naboene i Stillehavet, og fra om­ kring 1970 var særlig Australia blitt en viktig handelspartner. I tiden etter annen verdenskrig var det frem­ deles noen japanske kunstnere som reiste til Paris, men mange reiste til USA, den mest lok­ kende av alle kulturene i den moderne verden. Vestens abstraksjon og surrealisme var de domi­ nerende moteretningene. Tre kunstnere illustre­ rer bredden i den japanske reaksjonen. Jiro Yoshihara malte i europeisk stil fra 1930-tallet, men

på 1950-tallet grunnla han Gutai-gruppen som arbeidet med dadaistiske happenings og også reagerte positivt på amerikansk abstrakt ekspre­ sjonisme. Hans egne forenklede abstrakte ma­ lerier fra 1960-tallet viser paralleller med eldgam­ le zen-malerier og er i sitt vesen meditasjonsobjekter. Gjennom alle disse endringene fortsat­ te han å arbeide i Japan. Shusaku Arakawa var en av grunnleggerne av gruppen Neo-Dada Organizers (1958-63) i Tokyo. Denne gruppen var sterkt opptatt av ødeleggelse, noe som var et hovedkjennetegn ved demonstrasjonene med­ lemmene organiserte. Ruiner var for dem sym­ bolet på fremtidens verden. Arakawas mest liv­ fulle bidrag kom i 1960 da han stilte ut mis­ dannede skikkelser i kistelignende esker som reaksjon på et sykt samfunn. Aret etter forlot han Japan for å bosette seg i New York. Ved først å

Dans og selvforsvarskunst i Japan

▲ Veggmaleriet i fredssenteret i Hiroshima som ble bygget av Kenzo Tange tidlig på 1950tallet. Denne rystende, rensende gjenopplevelsen av virkningen

og ettervirkningene av atombomben ble utført av Masako Yamashita. Prosjektet tok 20 år å fullføre. Det er til

Virkningen av ballettoppblomstringen på 1950og 1960-tallet var at det ble skapt etterspørsel over hele verden etter denne mest vestlige av alle kunstformer. For eksempel opprettet Kina sitt eget danseensemble, Peking-balletten, i 1959.1 Japan hadde imidlertid publikums appetitt på vestlige ting allerede tidligere vekket interessen for ballett, og besøk av utenlandske dansere på 1930- og 1940-tallet hadde ført til at det ble opprettet flere ballettskoler. Men det var på 1960-tallet de nasjonale ensemblene virkelig fikk fotfeste, og Tokyo-balletten ble opprettet av impresarioen Tadatsugu Sasaki. Som de fleste ballettinstitusjoner i Japan har dette ensemblet utelukkende sett mot Russland når det gjelder treningsmetoder, stil og mye av repertoaret. På 1960-tallet utviklet også Japan sin helt egne form for danseforestillinger - Butoh. Denne formen kombinerer den fysiske kontrollen, økonomiseringen av faktene og langsomme takten som kjennetegner tradisjonelle japanske bevegelsesformer som noh og kabuki, med den

intense uttrykksfullheten til tidlig moderne dans. (Ohno studerte faktisk med en elev av en av pionerene i moderne dans, Mary Wigman.) Med den hvite ansiktsmasken og ritualiserte, ofte voldsomt forvridde bevegelser, blir danserens individualitet undertrykt i skapelsen av en mørk og øde visjon av menneskets indre liv. Tradisjonelle og nye selvforsvarskunster blomstret i etterkrigstidens Japan og fikk noen ganger en åndelig dimensjon som kan sidestilles med en hvilken som helst annen moderne kunstform. Ueshiba Morihei hadde utviklet aikido på 1920-tallet som en form for utnyttelse av den forenende energien i kosmos. På 1960tallet utviklet Hiroyuki Aoki shintaido, en nyvurdering av kunnskapen om selvforsvarskunst for å utvikle nye former for kommunikasjon og kontakt mellom mennesker fra alle kulturtradisjoner. ▼ Hiroyuki Aoki med sin Rakutenkai-gruppe rundt 1970.

minne om den første atombomben, som ble sluppet

over Hiroshima 6. august 1945 og utslettet et område på nesten

10 kvadratkilometer og direkte eller indirekte drepte mer enn 136 000 mennesker.

187

Noen av de mest utfordrende dadaistiske arbeidene på 1960-tallet var japanske

188

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Stillehavsområdet: et nytt brennpunkt

redusere gjenstander til silhuetter og deretter silhuetter til ord, konsentrerte Araka wa seg om å åpne et "fruktbart vakuum" i sinnet til tilsku­ eren som i stedet for å få ett bilde må skape utallige bilder i fantasien. Billedhuggeren Tetsumi Kudo forlot Japan og dro til Paris i 1962. Han bygget også esker for å illustrere sin "impotensfilosofi". Hans serie "Ditt portrett" bestod av terningaktige esker som åpnet seg for å avsløre typiske gjenstander i dagens samfunn - sprøy­ ter, preventiver, gapende munner, alle i kramp­ aktige bevegelser. Kudo kritiserte seg selv like mye som han kritiserte samfunnet, og hans skyldfølelse opp­ tok også Japans ledende dramatiker i etterkrigs­ tiden, Kinoshita Junji, i stykker som Okinawa (1961) og Shimpan (1970) (Dommen). Den kanskje mest spektakulære levendegjøringen av denne bitre etterkrigsånden finner vi i romanforfatte­ ren Yukio Mishimas (1925-70) liv og død, i tillegg til i hans forfatterskap. Bøkene hans handler om homoseksualitet, selvmord og kroppsbygging, og hans eget liv avspeilet disse tankene. Han sørget over Japans skammelige nederlag i kri­ gen, emnet for Det frodige hav (1968-70), og den tilpasningen til vestlige verdier som fulgte etter. Han dannet en privat høyreorientert hær. Sam­ men med fire av medlemmene stormet han et kontor i Tokyo-hovedkvarteret til hæren den 25. november 1970, og etter en tale til soldatene foretok han harakiri som en rituell protest mot

det moderne Japans militære impotens. To av hans best kjente bøker er En maskes bekjennelse (1948) og Sjømannen som falt i unåde hos havet (1963). Men det fantes andre japanske verdier i tillegg til bekymringene over skam og militarisme som Mishima representerte. Noen av Japans mer meditative idealer har utøvet stor innflytelse, særlig i USA. Den zen-buddhistiske tradisjonen påvirket blant annet den californiske lyrikeren Gary Snyder som studerte buddhisme i Japan i 1956 og på midten av 1960-tallet. Hans dikt har en enkelhet som er resultatet av en konsentrert iakt­ tagelse og som delvis har sitt utgangspunkt i zen-metoder. Tradisjonell japansk kalligrafi bi­ dro også til å forme stilen til mange japanske foruten amerikanske og tyske - kunstnere. Morita Shiryu var sannsynligvis den viktigste skikkel­ sen i den nyere japanske kalligrafiske tradisjo­ nen. Denne tradisjonen gikk parallelt med, men kopierte ikke den vestlige interessen for ordet som et tegn til bruk for sin visuelle virknings skyld på samme måte som et hvilket som helst annet objekt, en interesse som går tilbake til kubismens tidlige dager. To skulptører spente over både Vesten og Øs­ ten. Noguchi Isamu blir hovedsakelig sett på som en amerikansk billedhugger, men har ikke desto mindre arbeidet i Japan, og arbeidene hans har en japansk ro. Det passet godt at han utfor­ met minnebroen der den mest avskyelige episo-

◄ De to stadionene Kenzo Tange tegnet til de olympiske

leker i 1964, er en radikal losning på konflikten mellom

tradisjon og den nye teknologien som etterkrigstidens arkitektur i Japan var opptatt av. Tanges former har en kalligrafisk enkelhet, og bruken av aksen

nord-sor forsterker sammenhengen med byen omkring og helligdommen like ved. Formene ble oppnådd gjennom en virtuos bruk av modernistisk arkitekturs prinsipper - blant annet i

verdens største hengende tak.

Arkitekturen bor alltid være et speilbilde av eller et uttrykk for sosiale struktur... Denne fremadskridende sosiale strukturen har en form for energi inne i seg, ellers kan den ikke bevege seg selv. Jeg tror denne energien er skjult eller sover i menneskenes kropp og sinn, men de gjenkjenner ikke denne energien i seg selv. KENZO TANGE

Japansk filmkunst Japanerne hadde vært interessert i film siden den ble oppfunnet, og fremragende regissører som Kenji Mizoguchi og Yasujiro Ozu hadde skapt seg et navn i stumfilmens dager. Industrien utviklet seg enormt på 1930-tallet da den produserte filmer for hjemmemarkedet om livet i middelklassen, og etter kaoset under og etter annen verdenskrig ble den omorganisert til å bli en viktig faktor i det økonomiske liv på 1950tallet. Det var den perioden da flere av de mest berømte filmene fra Japan så dagens lys. De omfattet blant annet Akira Kurosawas historiske melodrama Rashotnon (1950) (Demonenes port) og Mizoguchis Ugetsu Monogatari (1953) i tillegg til Ozus dekorative og subtile gransking av livet i etterkrigstidens Japan, Tidlig sommer (1951), Tokyo-fortelling (1953) og Tidlig vår (1956). Japanske filmer er tradisjonelt delt i historiske arbeider og samtidsskildringer, men inndelingen er mindre tydelig enn den ser ut til, mer et spørsmål om kostymer og omgivelser enn hva de er opptatt av. De tapre samuraiene og sky prinsessene til Kurosawa og Mizoguchi har det samme mot og de samme hemninger, den samme oppfatningen av verdens problemer og tvetydigheter som de forsiktige foreldrene og barna fra middelklassen i Ozus raffinert underspilte filmer. Yngre regissører som Kaneto Shindo, Hiroshi Teshigahara og Nagisha Oshima bygde videre på det solide og elegante arbeidet til sine forgjengere, men var opptatt av å videreføre avsløringene av volden og terroren i den moderne verden, hvordan overtroen og det moderne så ut til å være umulig å løse fra hverandre. De forstod også at seksuelle forhold både var utsatt for og kilde til kolossal

undertrykkelse og behøvde å bli avmystifisert. Resultatet var en serie praktfulle filmer som var både ømme og direkte, som Shindos grusomme historiske legende Onibaba (1964), Teshigaharas Kvinnen i sanddynene (1966) og Oshimas Lidenskapens rike (1976). Økonomiske problemer mot slutten av 1960tallet og tidlig på 1970-tallet betydde at industrien måtte foreta nedskjæringer og at mer enn halvparten av filmene det japanske publikum fikk se, var utenlandske, hovedsakelig amerikanske. Men store regissører fant fortsatt et internasjonalt publikum.

▲ Ai no Corrida regissert av Nagisha Oshima i 1976. Denne fremstillingen av en temmelig

ekstrem kjærlighetshistorie kan sees som arketypisk japansk både i åpenheten og intensiteten.

189

Kulturrevolusjonen oppmuntret til interesse for kunsten, for å fremme det kommunistiske idealet.

▲ Et kinesisk maleri av

Kommunens fiskedam fra Shensi-provinsen i Kina. Dette overdådige bildet (1966) av Tu Chien-jung er typisk for

den i konfrontasjonen mellom Østen og Vesten fant sted, Hiroshima. Den andre og yngre skulp­ tøren, Nagare Masayuki, har et umiskjennelig japansk preg i sine ofte monumentale arbeider.

arbeidene som ble produsert

under den kinesiske kulturrevolusjonen. Myndighetenes restriktive hånd over de tradisjonelle intellektuelle klassene ga plass for en oppblomstring av maleri,

drama og litteratur med utgangspunkt i fellesskapet.

Den totalitære regjeringen insisterte på en "realisme" som

skulle hylle folkets arbeid. Slike lyriske og folkelige verker ble ett resultat.

190

Kina og kulturrevolusjonen Mens Australia, Japan og de andre stillehavslandene utviklet nye kulturelle kontakter, vendte den store nasjonen Kina med sin eldgamle kul­ tur seg innover og avviste bokstavelig talt all kontakt med det dekadente Vesten. Med Mao Zedongs seier over nasjonaliststyrkene til sin tidligere allierte Jiang Jieshi i 1949 ble Folkere­ publikken Kina grunnlagt, og Mao besluttet å omforme det kinesiske samfunnet etter virkelig kommunistiske linjer. Etter nederlaget trakk Jiang Jieshi seg tilbake til øya Taiwan utenfor kysten der han dyrket sitt håp om at indre pro­ blemer en dag ville gjøre en invasjon av fast­ landet mulig. Men den dagen kom ikke, og de to mennene døde med mindre enn et års mellom­ rom, Jiang i 1975 og Mao i 1976. Men i lang tid følte Folkerepublikken seg beleiret. Gamle fien­ der kunne gjenoppstå. Fremmede makter som Sovjetunionen og USA gav uklare signaler både

når det gjaldt landets grenser og selve landets status. Kriger i Korea, i Tibet og i Vietnam gav god grunn til bekymring og vekket dyptliggende engstelse. Hele tiden søkte Mao å konsolidere maktgrunnlaget sitt i bondemassene. I land som India kunne nok landsbyen bli hyllet som det virkelige India, men de herskende klassene hadde mer urbane enn landsens mål og forventninger med sitt utgangspunkt i New Del­ hi, Calcutta og Bombay. Slik var det ikke i Kina. For Mao hadde de erklærte fiendene av staten helt fra begynnelsen vært jordeierne og forret­ ningsinteressene som var avhengige av kapital utenfra. Bøndene var det solide senteret for ef­ fektivt opprør og effektiv sosial organisering. Egentlig var hvert enkelt bondesamfunn et ledd i en kjede av landsens demokrati, noe alle de andre kinesiske klassene ignorerte. Og det fikk de lide for. Det var en formel som oppfordret til landsens rettferdighet, men som også godtok terror. Ikke desto mindre kan det hevdes at hele nasjonens grunnleggende behov ble oppfylt gjennom denne sosiale formelen. Entusiasmen til mange intellektuelle og kunstnere for å arbei­ de nært sammen med bøndene var ikke nødven-

1960-1973 DE DYNAMISKE KUNSTARTENE Stillehavsområdet: et nytt brennpunkt

digvis et produkt av hjernevasking eller frykt, men i mange tilfeller et resultat av ekte overbe­ visning. Men likevel fantes det avvik, og det har vært typisk for det kinesiske samfunnet at det har funnet det vanskelig å godta slikt avvik. Et uroområde fantes blant unge mennesker i byene med en utdannelse som passet deres personlige fremgang like mye som den egnet seg til å frem­ me statens interesser. De intellektuelle hadde også en tendens til å vekke mistro hos partibyråkratene. Partiets kunsttalsmann, Hu Feng, ble rensket ut på samme måte som andre som inn­ tok andre synspunkter enn partiets strenge mo­ ralske og politiske linje når det gjaldt formålet med kunst. I forbindelse med kampanjen "la de hundre blomster blomstre" i 1956 ble det plut­ selig tillatt med diskusjon og debatt, men i 1957 ble det like brått slutt igjen. Tilbakeslaget kom så brått at det ble hevdet at blomstene bare hadde fått lov til å blomstre for at de lettere kunne plukkes. I årene rundt "det store spranget" i 1958 og den såkalte kulturrevolusjonen i 1966 var an­ giveri, anklager og selvkritikk daglig kost. Partilinjen var strengt fellesskapsorientert og ikkeindividualistisk, og som en nødvendig følge ble kunsten felles og søkte å involvere massene. Med Mao som eksempel ble folket oppmuntret til å skrive dikt og skuespill. Teatergrupper tur­ nerte på landsbygda, og kunstnere forlot byene for å lære fra bøndene. Et eksempel på hva de lærte, var "Gårdsplassen for leieinnkreving", en berettende kollektiv skulpturgruppe med 119 legemsstore leirskikkelser modellert av 18 kunst­ nere, både profesjonelle og amatører, i Sichuanprovinsen i 1965. Den avbildet livfullt tidligere tiders skjensler ved leieinnkrevingen og hvor­ dan den revolusjonære ånd utviklet seg gjen­ nom bøndenes lidelser. Gruppen var mer ideo­ logisk enn emosjonell og skulle vekke tanken til handling. For å skaffe seg innsikt levde kunstnerne sam­

men med bøndene, og gruppen ble faktisk først satt opp i en gårdsplass for leieinnkreving før den ble transportert til Beijing. Kunstnerne var der ikke for å "oppleve" livet slik kunstnerne hadde gjort tidligere, men for å få "undervisning i klassekampen" og proletariske følelser. Tradi­ sjonen de påkalte, hadde ikke fremmede model­ ler, men var en ny sosialistisk proletarisk kunst. Den var ikke klassisk, men for folket, heller leire enn marmor. Kunsten ble på samme måte som geværløpet sett på som et politisk instrument. Pussig nok var Mao-sitatet kunstnerne siterte for å forklare hensikten, mye mer tradisjonelt: "Når vi ser på en ting, må vi undersøke kjernen og bare anse utseendet som en vokter på terskelen, og når vi er forbi terskelen, må vi gripe fatt i tingens kjerne." Her ser vi et eksempel på den gamle kinesiske tanken om å gripe fatt i tingenes kjerne bak utseendet. I dette tilfellet represen­ terer ikke figurene en bestemt gårdsplass for leieinnkreving, men alle sammen, og gjennom dem hele den revolusjonære vrede som reiste seg for å knuse urettferdigheten. I tidligere tider hadde den samme letingen etter kjernen ført kinesiske kunstnere til å fange verdens ånd bak landskapets utseende. Musikk og teater ble også presset inn i statens tjeneste. Den stiliserte operaformen kjent som Beijing-operaen siden den ble sunget på man­ darin (dialekten i Beijing), hadde vært en popu­ lær form for musikalsk versedrama siden midten av 1800-tallet. Bevegelsene var nøye koreogra­ fert, selv om ekstremt akrobatiske former noen ganger ble brukt. Under kulturrevolusjonen ble de tradisjonelle operaene forbudt, og bare åtte stykker kunne oppføres. Alle åtte forherliget re­ volusjonære dyder. Maos kone Jiang Qin var en ledende og til dels tyrannisk skikkelse i Beijingoperaen i denne perioden. Etter hans død og hennes fall fra makten i 1976 ble det tradisjonelle dramaet gjenopplivet, og flere operaselskaper turnerte i Vesten og tiltrakk seg stor interesse.

► Gårdsplassen for leieinnkreving (detalj, 1965). Et massivt kollektivt prosjekt som er like bemerkelsesverdig for sin teori som for sitt entusiastiske politiske budskap. Prosjektets format minner om

keiserlige gravskulpturgrupper. For å kunne verdsette en så stor gruppe (119 enkeltfigurer) må tilskuerne kunne gå inn blant

skulpturene og bevege seg blant dem. De deltar derfor bevisst eller ubevisst i et kolossalt performance-stykke med statiske og kinetiske elementer. Kort sagt en "offisiell” happening.

191

KUNST OG SEX På 1800-tallet behandlet bøker om kunst ofte skjønnheten, det er sjelden i våre dager. I løpet av århundret har kunstnerne prøvd å utvide områdene som har kunstnerisk interesse, fra det ideale landskapet, det ideale samfunnet og den ideale kroppen til å ta for seg verdens virkelige tilstand og fremdeles se det som noe som er verd å hylles. Den franske kunstneren Jean Dubuffet skrev på 1950-tallet og spurte seg selv hvorfor han hadde brukt et år på å male "kroppen til en naken kvinne", et motiv "så typisk for den verste malerkunsten". Han mente det var fordi kvinnekroppen er det objektet som lengst er blitt assosiert (i et hvert fall i Vesten) med fore­ stillingen om skjønnhet. Denne visjonen - som Dubuffet mente var en illusjon - hadde vært akseptert fra de gamle grekerne og opprett­ holdt i kunsten fra den europeiske renessan­ sens klassiske aktfigurer til moderne mykpornoblader. Dubuffet mente at hele ideen var "ynkelig og deprimerende" og at den bygde på den feilslutningen at noen mennesker og noen gjenstander hadde en indre skjønnhet og and­ re ikke. Han erklærte at en gjenstands skjønn­ het var avhengig av "hvordan vi ser på den"; han lette etter skjønnhet på de mest fattigslige steder og så på sitt arbeid som "en lidenskape­ lig hyllest". Mange feminister har ment at det er både slitsomt og forkjært for kvinnene at de blir oppstilt som kroppslige skjønnhetsidealer, og at denne byrden har i seg elementer av ut­ bytting og kikkermentalitet. Elizabeth Lenk skriver: "Kunstens avhumaniserende karakter vil muligens først forsvinne når kvinnen slutter å være det underlige, fremmedgjorte vesenet som kan omskrives av blikket." Matisse og Picasso var særlig interessert i dette spørsmålet. Begge vendte igjen og igjen tilbake til motivet med den mannlige, påkledde kunstneren og hans nakne, halvt tilbakelente kvinnelige modell. Situasjonen Picasso avbilder, antyder nesten helt sikkert en tradisjonell beundring for kvin­ nelig skjønnhet. Den har også helt tydelig sitt utgangspunkt i den sterke sansen for seksuali­ tet som har vært til stede på 1900-tallet og er blitt forsterket av Freuds analyse av kildene til menneskenes adferd. Surrealistene var særlig interessert i dette, og svært ofte berører arbei­ dene deres helt eksplisitt spørsmål om seksuali­ tet og vellyst. Det gjorde også popkunstnerne, selv om ikke en Allen Jones og heller ikke en Tom Wesselmann hyllet kvinnen og faktisk heller ikke sex, men forbrukeroppfatningen av begge deler. Kanskje da den amerikanske maleren Alice Neel klarte å hylle seksualiteten i en mer fullstendig sammenheng. Den konstante drivkraften bak hennes arbeid var å finne virkeligheten bak det bildet samfunnet så ofte presenterte. Det er tydelig i hennes maleri­ er av nakne menn i den sårbare posituren til de klassiske kvinnelige aktbildene. De viser en urovekkende forskyvning av konvensjonelle bilder av det mannlige.

192

B'

◄ ◄ Popkunstneren Tom Wesselmann lagde denne studien i 1956. På samme måte som mange andre popkunstnere fremhevet han i hvilken grad kvinnene i bildespråket til en

mannsdominert seksualitet var blitt redusert til noen såkalte erogene soner.

◄ Den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe ble anklaget for obskonitet i mange av bildene sine om mannlig seksualitet på 1980-tallet. Han hevdet at han provde å gi det mannlige kjønnsorganet tilbake dets rettmessige plass i Vestens kunst.

◄ ◄ (motstående side)

Maleren og hans modell (1963) av Picasso, et av kunstnerens mange bilder med dette motivet, som han dels brukte til å se på

hovedstrømmen i europeisk kunst. I dette bildet finnes det gjenklanger av den spanske

1600-tallsmaleren Velasquez.

◄ (hovedbilde) Surrealistene

var opptatt av både

kunsthistorie og seksualitet. Den amerikanske fotografen Lee Miller tok dette bildet av en gruppe surrealister, med blant andre Paul Eluard, Man Ray og Roland Penrose, i en komposisjon som minner om Manets Dejeuner sur 1'herbe. Halvnakne kvinner og påkledde menn understreker den tradisjonelle balansen i seksualpolitikken.

▼ Pregnant Woman (1971) av den amerikanske

portrettmaleren Alice Neel. Den smertefulle realismen formidler en følelse av modellens totale seksuelle erfaring.

Kronologi 1974

Musikk

Scenekunst

Arkitektur

Billedkunst

• John de Andrea: Freckled Woman, skulptur (USA) • Al Held: Solar Wind III, maleri (USA)

1976

• Suzanne Lacey: Prostitution Notes, en presentasjon av dokumentasjon av prostitusjon på ti store bykart (USA)

• Jake Berthot: Walken s Ridge, maleri (USA)

• Ed Paschke: Minnie, maleri (USA)

1977 • Agnes Martin: United No. 12, maleri (USA)

• Norman Foster: Willis, Faberand Dumas Building, Ipswich (Storbritannia) • Louis I. Kahn: Parlamentsbygget, Dhaka (Bangladesh)

• OMA (Office for Metropolitan Architecture) stiftes i New York (USA) • Jørn Utzon: Kirke i Bagsværd (Danmark)

• Denys Lasdun: National Theatre, London (Storbritannia) • André Ravereaux: Medisinsk senter, Mopti (Mali)

• Herman Hertzberger: Central Beheer kontorbygg, Apeldorn (Nederland) • Joseph Beuys: Coyote: 1 Like America and America Likes Me, en fremføring der den "utøvende” (Beuys) deler et rom i et kunstgalleri i New York med en vill præriehund, snakker med dyret og setter frem forskjellige gjenstander som det urinerer på (USA)

• Kisho Kurokawa: Sony Tower, Osaka (Japan)

• Milos Forman: One Flew Over the Cuckoo’s Nest, film (USA) • Våclav Havel: Audiens, den første av "Vanék”enakterne (Tsjekkoslovakia) • Dennis Oppenheim: Theme for a Major Hit, der en marionettdukke i et svakt belyst rom danser uavbrutt til sin egen sang (USA)

• Gydrgy Ligeti: San • Aulis Sallinen: Tredje symfoni Francisco Polyphony, (Finland) orkesterverk • Pierre Boulez: (Vest-Tyskland) Rituel, orkesterverk • Hilliard Ensemble (Frankrike) stiftes, og spesialiserer seg på • Witold vokalverk fra før Lutoslawski: Les 1600 og nåtiden Espaces du (Storbritannia) Sommeil, for baryton og orkester (Polen)

• E.L. Doctorov: Ragtime, roman (USA)

• Philip Larkin: High • René Char: Windows, dikt Aromates (Storbritannia) chasseurs, dikt (Frankrike)

• Colette: Real Dreams, der skue­ spilleren ligger, na­ ken som i søvn, på et leie av sammenkrøllet silke (USA)

• Julia Heyward: Shake! Daddy! Shakel, stykke for en enkelt arm (USA) • Scott Burton: Pair Behavior Tableaux,der to perso­ ner inntar 80 for­ skjellige stillinger i løpet av én time (USA) • Philip Glass: Einstein on the Beach, opera (USA) • Hans Werner Henze: We Come to the River, opera (Vest-Tyskland)

1980

1981

• Arakawa: Skisse til /, maleri (USA)

• Power Boothe: The Gift, maleri (USA)

• John Borofsky: 1

• Jim Dine: Jerusalem Nights, maleri (Israel) • John Walker: Conservatory, maleri (USA)

• Carl Plackman: Any Place You Hang Your Hat: Wedlock (Storbritannia)

• Richard Rogers og Renzo Piano: Centre National dArt et de Culture GeorgesPompidou, Paris (Frankrike)

• Alison og Peter Smithson: Utkast til Nasjonalbiblioteket, Teheran (Iran)

• Wim Wenders: Der amerikanische Freund, film (VestTyskland) • Marina Abramovic og Vlay: Imponderabilia, der paret står nakne ansikt til ansikt med ryggen mot en dørramme, med en smal åpning som publikum passerer gjennom for å se utstillingen (USA)

• Pierre Boulez grunnlegger Institut de Recherche et de Coordination Acoustique/Musique (ICRAM) i Paris (Frankrike)

• Pierre Boulez stifter Ensemble Intercontemporaine (Frankrike)

• Paul Celan: Zeitgehdft, dikt (posthumt) (VestTyskland)

• Gunter Grass: Der Butt, roman (VestTyskland) (Flyndra, 1978) • Ted Hughes: Gaudete, prosadikt (Storbritannia)

• Seamus Heaney: North, dikt (Storbritannia)

• Charta 77 offent­ liggjøres, et doku­ ment om menneske­ rettigheter, under­ tegnet av Våclav Ha­ vel, Jiri Håjek, Jiri Ruml m.fl. (Tsjek.)

Diverse

1979

• Brice Marden: Conturbatio, maleri (USA)

• Stephen Posen: Boundary, maleri (USA)

• Gjennomføring av Yannis Xenakis UPIC-system grafisk komposisjon på et tegnebrett forbundet med en datamaskin som omgjør "partituret” til musikk (Frankrike)

• Steve Reich: Music for 18 Musicians (USA)

1978

• Philip Guston: The Ladder, maleri (USA)

• Balthus: La Japonaise å la table rouge, maleri (påbegynt 1967) (Frankrike) • Daniel Buren: On Two Levels With Two Colors, et vertikalt-stripet bånd som strekker seg på gulvnivå gjennom et kunstgalleri (USA)

• Peter Redgrove: Sons of My Skin, dikt (Storbritannia)

Litteratur

1975

• Richard Meier: • Jannis Xenakis: The Atheneum, Diatope, buelinjet konstruksjon av stål Indiana (USA) og vinyl reist ved • Denys Lasdun: Place Beaubourg, Paris, for fremførelse European Investment Bank av Xenakis' son et lumiére elektroniske (Luxemburg) lydbåndverk Legend of Er (Frankrike)

• Richard Diebenkom: Ocean Park No. 122, maleri (USA)

• A New Spirit in ] Painting, viktig utst ling med postmo- ] • Balthus: Sovende dernistiske malerier akt, maleri (Frankrike) Royal Academy 1 (Storbritannia) • Jack Beal: The Harvest, maleri • Francesco Cle­ mente: Tannverk, (USA) maleri (Italia) • Herbert George: • Jake Berthot: Visit and the Apparition, skulptur (USA) Belfast, maleri (US • Frank Gehry: Spiller House, Venice, California (USA) • Biennalen i Venezia: The Presence of the Past (Italia) • Judith Chafee: Ramada House, Arizona (USA)

• Pina Bausch: Kontakthof, der menn og kvinner oppstilt på linje fremfører gjentatte banale bevegelser (som å rette på slipset, rette på håret, berøre øyebryn) for å danne rytmiske mønstre (VestTyskland)

• Rainer Fassbinder: Lili Marlene, film (Vest-Tyskland)

• Akira Kurosawa: Kagemusha, film (Japan)

• Werner Herzog: Nosferatu, film (Vest-Tyskland)

• Laurie Anderson: United States Parts 1 and 2, åtte timer kombinasjon av elektronisk musikk og film (USA)

• Jannis Xenakis: Pléiades, for slaginstrumenter (Frankrike)

• George Benjamin: • John Cage: Ringed by the Flat Roaratorio. an Irish Circus on Finnegans Horizon, orkester­ Wake, for orkester verk (Storbritannia) og kor (USA) • Douglas Lilburn: Soundscape with • John Adams: Lake and River, for Shaker Loops, for lydbånd (New Zeal.) strykesekstett (USA) • Karlheinz Stock­ hausen: Donnersdag aus Licht, opera (Vest-Tyskland)

• Andrej Tarkovskij: Stalker, film (SSSR)

Hammering Man aj 2.772.489 (JB27 1 sculp), skulptur (Sveits)

• Denys Lasdun: Hurva-synagogen Jerusalem (Israel) • Balkrishna V. Doshi: "Sangath” Studio, Ahmedabc (India) • Mario Botta: Cat Rotonda, Ticino (Sveits)

• 4X musikkdatamaskin debuterer i Pierre 1 Boulez' Réponse 1 (Frankrike) • Arvo Part: Passic domini nostri JesJ Christi secundum 1 Johannem, for kon og kammerorkeste (Vest-Tyskland) I

• Jonathan Harvey: Mortuos plango, vivos voco, verk for lydbånd laget ved IRCAM (Storbritannia)

• Aleksandr Solsjenitsyn: GULag-arkipelet, opptegnelser om forfatterens tid i en sovjetisk arbeidsleir (SSSR) (norsk 1974-76)

• Samuel Beckett: Company, prosaverk (Frankrike)

• Joseph Brodsky: A Part of Speech, dikt (USA)

• Janet Frame: Living in the Manio toto, roman (New 1 Zealand)

• Salman Rushdiei Midnighfs Childrei roman (Storbritann

• Jånos Pilinszky: Krater, dikt (Ungarn)

• Claude Simon: Georgiques, ro mal (Frankrike)

• Czeslaw Milosz: BelIs in Winter, dikt (USA)

• John Updike: Ra bit is Rich, roman 1 (USA) • Fagforeningen Solidarnosc (Solidaritet) stiftes ved Leninverftet i Gdansk, ledet av Lech Walesa (Polen)

• Unntakstilstand! erklæres i Polen av general Wojciech ' Jaruzelski etter Solidaritets streikei mot regjeringen | (Polen) ■

196

982

1983

1985

1986

1987

1988

1989

Loseph Beuys: frnier espace avec (rospecteur, julptur (Frankrike)

• Bridget Riley: Midi, maleri (Storbritannia)

• Alberto Abate: Gorgonica, maleri (Italia)

• John Keane: The Exchange, maleri (Storbritannia)

• Mimmo Paladino: Noa Noa, maleri (Italia)

• Jeff Koons: Rabbit, skulptur støpt i rustfritt stål (USA)

• Jannis Kounellis: Installation at Walcot Chapel, Bath (Storbritannia)

• Roberto Marques: Speil er uten medlidenhet, maleri (Spania)

• Roger Brown: Chicago Taking a Beating, maleri (USA)

• Sandro Chia: Jeg er en fisker, maleri (Italia)

• Eileen Cooper: Baby Talk, maleri (Storbritannia)

• Frank Auerbach: Head ofCatherine Lampert, maleri (Storbritannia)

• Rainer Fetting: Omfavnelse på bryggen, maleri (Vest-Tyskland)

• Ansel Krut: The Student of Philosophies, maleri (Storbritannia)

• Peter Halley: Red Cell, maleri (USA)

• Gilbert og George: Class War, Militant Gateway, triptykon fotomontasje (Storbritannia)

• Georg Baselitz: Double Painter, maleri (VestTyskland)

• Anselm Kiefer: Zweistromland, foto­ grafier montert på bly (påbegynt 1985) (Vest-Tyskland)

Robert Anderson: ilifornian Artist, ulptur (USA) Francis Bacon: A ece of Waste tnd, maleri torbritannia)

Frank Auerbach: imrose Hill, Early jmmer, maleri torbritannia) Raj Rewal: lligområde for tiatiske leker, New ?lhi (India)

• Brad Davis: Evening Shore, maleri (USA)

• Philip Johnson: AT & TBuilding, New York (USA)

• Tom Murin: Full Moon Goddess, solo-opptreden der han bruker materialer funnet på gaten til kostyme (USA)

Otello, nediateater"rllest til Guiseppe jrdi, der film, tografier og tuespillere jnyttes, fremført av llso Movimento, | gruppe stiftet i 177 (Italia)

• Merce Cunningham: Quartets, dans (USA)

Jonathan Harvey: hakti, for ensemble j lydbånd (utført id ICRAM) itorbritannia/ •ankrike)

• Olivier Messiaen: Saint Franqois dAssise, opera (Frankrike)

• Molissa Fenley: Hemispheres, teaterfremføring av dans, musikk av Anthony Davis (USA)

• Harrison Birtwistle: The Mask of Orpheus, opera (Storbritannia) • Hans Werner Henze: The English Cat, opera (VestTyskland)

Doris Lessing: The 'aking of the epresentative for lanet 8, roman itorbritannia) Derek Walcott: he Unfortunate 'aveIIer, dikt Tinidad)

• Don Driver: Bushfire Installation, en montasje i romstørrelse med gongonger og trommer på lydbånd (Australia)

• Nancy Graves: Triped. skulptur (USA)

• Kohn, Pedersen og Fox: 333 Wacker Drive, Chicago (USA)

Werner Herzog: tzcarraldo, film est-Tyskland)

• Lucian Freud: Self-Portrait, maleri (Storbritannia)

• Jorg Immendorf: Café Deutschland Horenwunsch, male­ ri (Vest-Tyskland)

• Richardo Bofil: Les Espaces d Abraxas, Marne-la-Vallée (Frankrike)

Andrzej Wajda: anton, film rankrike)

1984

• Norman Foster and Associates: Hong Kong and Shanghai Bank (Hong Kong) • James Stirling og Michael Wilford: Neue Staatsgalerie, Stuttgart (VestTyskland)

• Jørn Utzon: Nasjonalforsamlingsbygget, (Kuwait)

• Sanhai Jukk: Jomon Sho ("Hyllest til fortiden seremoni for to regnbuer og to storsirkler”), danseteaterstykke for den japanske gruppen Buton (Japan) • Vincent Ward: Vigil, film (New Zealand)

• Krzysztof Kieslowski: Ingen ende, film (Polen) • Philip Glass: Akhnaten, opera (USA) • Olivier Messiaen: Livre du Saint Sacrement, orgelverk (Frankrike) • Karlheinz Stockhausen: Samstag aus Licht, opera (Vest-Tyskland)

• Luciano Berio: Un re in ascolto, opera (Italia)

• Akira Kurosawa: Ran, film, regissørens tolkning av King Lear (Japan) • Våclav Havel: Fristelser, skuespill (Tsjekkoslovakia)

• Richard Foreman: Birth of a Poet, musical, i samarbeid med forfatteren Kathy Acker, maleren David Salle og komponisten Peter Gordon (Storbritannia)

• Miranda Payne: Saint Gargoyle, der kunstneren står på en veggmonert pidestall mot en plakatbakgrunn som viser et landskap og forestiller en figurs rolle i landskapet (Storbritannia)

• Milan Kundera: Tilværelsens uutholdelige letthet, roman (Frankrike) (norsk 1984)

• Anita Brookner: Hdtel du Lac, roman (Storbritannia) • Amy Clampitt: What the Light was Like, roman (USA)

• Frank Gehry: California Aerospace Museum, Los Angeles (USA)

• HKH Prinsen av Wales: A Vision of Britain, der den britiske kronprins legger frem sine motforestillinger til "modernisme" og foreslår at arkitekturen vender tilbake til det klassiske med bruk av tradisjonelle materialer i engelsk stil (Storbritannia)

• Peter Brook: Mahabhrata, film om den indiske hellige bok (Storbritannia)

• Jim Sheridan: My Left Foot, film (Irland) • Peter Sellars regisserer tre Mozart/Da Ponte operaer ved Pepsi Summerfare, alle omskrevet til dagens New York (USA)

• Krzysztof Kieslowski: En kortfilm om drap i hans filmserie basert på de ti bud (Polen)

• Våclav Havel: Sanering, skuespill (Tsjekkoslovakia)

• Karlheinz Stockhausen: Montag aus Licht, opera (Vest-Tyskland) • Førsteoppførelse av Barry Coopers "fullførte” versjon av Ludwig van Beetho­ vens Tiende symfoni (Storbritannia)

• Elliot Carter: Obokonsert (USA) • Philippe Manouri: Pluton (Création) for klaver og datamaski­ nen 4X (Frankrike) • Patrick White: Memoirs of Many in One, roman (Australia)

• Mario Vargas Llosa: Eventyrfortelleren, roman (Peru)

• Paul Auster: New York-trilogien (City of Glass, 1985; Ghosts, og The Locked Room, 1986), kortromaner (USA)

• Peter Redgrove: The Apple Broadcast, dikt (Storbritannia)

• Keri Hulme: The Bone People, roman (New Zealand) • Greenpeacefartøyet Rainbow Warrior blir senket av franske agenter på havnen i Auckland (New Zealand)

• Godfrey Reggio: Powaqqatsi, film, musikk av Philip Glass (USA)

• George Benjamin: Antara, for to DX7-synthesizere (ved å bruke opptak av toner fra panfløyter som lydkilde) og kammerorkester (utført ved IRCAM med datamaskinen 4X) (Storbritannia)

• Luigi Nono: Prometeo- Tragedia delTascolto, for orkester og lydbånd, fremføringens omgivelser er spesielt konstruert av Renzo Piano (Italia)

• Alice Walker: The Color Purple, roman (USA)

• Ted Hughes utnevnes til Poet Laureate ved John Betjemans bortgang (Storbritannia)

• John Jesurun: Deep Sleep, der tre personer er fanget i en film som vises på veggene i scenen, mens den fjerde betjener filmfremviseren (USA)

• Arvo Part: Stabat Mater, for kor og tre strykere (VestTyskland)

• Jannis Xenakis: Thallein, orkesterverk (Frankrike)

• Quinlan Terry: Howard Building, Downing College, Cambridge (Storbritannia)

• Gilbert og George: Force, fotomontasje (Storbritannia)

• BOOR/A, ELS Design Group og Barton Myers Associates: Portland Centre for the Performing Arts, Oregon (USA)

• Fumihiko Maki: Fujisawa kommu­ nale idrettshall (Japan)

• Michael Tipett: The Mask of Time, oratorium (Storbritannia)

• Geoffrey Hill: The Mysteryofthe Charity of Charles Péguy, dikt (Storbritannia)

• Richard Rogers: Lloyd’s Headquarters, London (Storbritannia)

• Rafael Moneo: Museo de Arte Romano, Merida (Spania)

• Steve Reich: The Desert Music, for ensemble (USA)

• Peter Handke: Der Chinese des Schmerzes, kortroman (Østerrike)

• Lucian Freud: Painter and Model, maleri (Storbritannia)

• Mikhail Gorbatsjov iverksetter glasnostpolitikken, og åpner for kontakt mellom SSSR og Vesten

• David Hockney sender et bilde del for del via telefaks fra USA til Storbritannia, der det monteres

• Tom Wolfe: The Bonfire of the Vanities, roman (USA)

• Iris Murdoch: The Book and the Brotherhood, roman (Storbritannia)

• Claudio Abbado overtar ledelsen av Berlin-filharmonien etter Herbert von Karajans bortgang (Vest-Tyskland) • Michael Tippett: New Year, opera (Storbritannia) • Pierre Boulez: Le Visage Nuptial, den siste utgaven av den opprinnelige kantaten fra 1947 med libretto av René Char, for kor og orkester (Frankrike) • George Steiner: Real Presences, essay om meninger i litteraturen (Storbritannia) • Ayatollah Khomeini utsteder en fatwa som dømmer den britiske forfatteren Salman Rushdie til døden for blasfemi i romanen Sataniske vers (Iran) • Våclav Havel blir valgt til president i Tsjekkoslovakia etter at "fløyelsrevolusjonen” har styrtet kommunistregjeringen

197

Nøkkeldata

▼ I de fleste europeiske land opprettholdes en viss form for

På 1970-tallet ble det større oppmerksomhet rundt kunstoppfatninger enn noensinne siden fu turistenes og surrealistenes manifester. Likevel var det få enhetlige grupper som stod frem. Det ble i stedet en økende spesialisering der kunst­ nerne konsentrerte seg om noen få motiver eller teknikker. Minimalismen tvang tilskueren inn i en slags sammensvergelse med betydningen av tegnene, mens "jord"-kunsten førte til at folk arbeidet på fjerne eller utilgjengelige steder og var avhengig av at arbeidene ble dokumentert. Performance-kunsten utviklet en radikal politisk side som i arbeidene til tyske grupper, eller fokuserte på personligheten eller kunstnerens vanlige gjøremål slik det var tilfelle med britene Gilbert og George. Evnen til humor virket til tider like polarisert. Superrealistene konsentrerte betydelig malermessig dyktighet i perfekt reproduksjon av fotografisk realisme, ofte uten tydelig interesse for motivet som ble registrert på denne måten. Verdenskunsten inntok en scene med størrre mangfold enn man tidligere hadde opplevd, og ingen enkelt stil eller tilnærmings­ måte kunne sies å utøve noen sentral eller stabili­ serende innflytelse. Det åpnet markedet for et bredt spekter av nye muligheter og førte til assimilering av former som graffiti. Mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet vokste det også frem en økende oppmerksomhet overfor kunstens plass i et lands økonomi. I mange land ble det gitt statlige subsidier til prestisjefylte ensembler og gallerier, mens kommersiell sponsing av større begiven­ heter ble vanlig. Denne tendensen betydde at kunsten ble stadig mer avhengig av markeds­ føring.

støtte til kunsten, men forholdet mellom lokale og sentrale

myndigheters andel kan variere. Tallene for Irland kan virke lave, men landet har et system med

skattelette for kunstnere. Kunsten blir gjerne sett på som

en bransje som skaffer prestisje og fremmed valuta.

A David Hockney, som var blitt berømt på 1960-tallet med den første bølgen av britiske popkunstnere, gikk på 1970-

tallet over til en fornyet undersøkelse av den modernistiske tradisjonen. Han begynte å lage bilder som blandet forskjellige bildeteknikker. Det førte til en

slags akademisk modernisme som ble satt pris på av kjøperne hans.

A Disse ekstraordinære prisene vitner om kunstens rolle som ren vare der råmaterialet er berømmelse, ikke talent. Det er en viss ironi i van Goghs posisjon,

► Picassos stilling som den fremste moderne kunstneren

blir bekreftet her hvor han endelig passerer Cézanne. Dalis svake posisjon

gjenspeiler sannsynligvis at

men reaksjonen gir en forvrengt anerkjennelse av

markedet ble oversvømt av forfalskninger. Men for mange

geniet. Det ble ofte hevdet at disse kolossale summene ble kunstig oppblåst av

kunstnere ble prisene fordoblet mellom 1987 og 1988 og tredoblet året etter med priser

auksjonsfirmaene.

over en million pund som nærmest vanlig.

198

A Som i andre lignende diagrammer er prisene beregnet ut fra gjennomsnittet av de tre høyeste summene for hvert år og omregnet til britiske pund etter gjeldende valutakurs. Kenneth Noland var en av de abstrakte amerikanske hardedge-kunstnerne som ble populære på 1960-tallet med sine uregelmessige lerreter og stadig mer komplekse komposisjoner.

1973-1989

SPØRSMÅL I SAMTIDSKUNSTEN Postmodernisme og høyteknologisk arkitektur Modernismens fall

den siste fjerdedelen av århundret er kunst­ nerne blitt stilt overfor en serie problematiske valg. Siden eksperimentene i kunsten har vært så omfattende og fordi moderne teknologi gjør så mye erfaring umiddelbart tilgjengelig som motiv eller eksempel, har aldri kunstnerne hatt flere alternativer. På samme tid kan en slik bred­ de sees på som fragmentering og tilfeldigheter som blir diktert mer av informasjonsoverfloden enn av press fra et samstemt samfunn. Kunsten kan bli ødelagt av valgmulighetene. I en verden der det ikke lenger finnes noe sesongmessig eller regionalt, finnes det heller ingen hjemmebane å operere ut fra. Og derfor kan man si at kunsten i dag reagerer på mange spørsmål, på noen ut fra egne metoder og teknikker, mens andre opp­ fattes som mer allmenne samfunnsspørsmål. Ty­ pisk nok blir ingen av dem løst. Arkitektene engasjerer seg i en kamp om stilretninger. Kunstnerne nøler mellom sin oppfatning av kunst og hvordan den skal utføres eller valget mellom teknologi og natur, mellom figurativt og abstrakt. Forfatterne bruker sine evner på poli­ tiske og sosiale spørsmål eller beskriver sin be­ kymring for samtidens samfunn i symbolske be­ retninger eller lyrisk poesi.

I

Maskinen mot naturen Protest og engasjement i kunsten

Reaksjonen på glasnost

Musikalske kontraster

▼ Piazza d ltalia i New Orleans ble utformet av Charles Moore (1975-80). Dette prosjektet viser en måte postmoderne utforming kan tjene et samfunn på. New Orleans' italienske befolkning feirer et årlig karneval, og denne piazzaen ble utformet som sentrum for det.

fra Corbusier, det er kopiert fra bysantinske kir­ ker - dette er hentet fra Jaipur i India." Med temaet "Fortiden til stede" ble biennalen i Venezia i 1980 både en konstatering og en hyl­ ling av en ny arkitektonisk interesse for å søke bakover. Mange av de beste eksemplene på tid­ ligere arkitektur, enten det dreier seg om gotiske katedraler, hindutempler eller fyrstepalasser, fungerer godt på flere plan. Vi behøver ikke kjenne historien de forteller for å kunne nyte proporsjoner og utskårne figurer og scener fra myter eller Bibelen. Postmodernismen har tatt opp noe av dette. Men de arbeidene som virker lettest tilgjengelige - som Michael Graves' Port­ land Building i Oregon (1981-83) med sin over­ flatebehandling av popklassisisme eller Philip Johnson og John Burgees AT&T Building i New York City (1978-82) med sin "Chippendale"-aktige topp - ser ut til å ha lite å i tillegg ved nærmere ettertanke. En fare som er mer markert i arkitektur enn i annen kunst, er å gi prøve å vurdere et arbeids kvalitet uten å oppleve det in situ. Den postmoderne tilnærmingsmåten har ført

Arkitektur: Postmodernisme og høyteknologi I nesten sytti år av dette århundret omfavnet avantgarden av kunstneriske arkitekter moder­ nismen og det generelle prinsippet om å bruke arkitektonisk form til å gjenspeile både et pro­ sjekts funksjon og de teknologiske midlene som ble brukt i byggingen. Mot slutten av 1900-tallet kom tydelige stilmessige spørsmål igjen i for­ grunnen. De bygger noen ganger på komplekse referanser til fortiden, mens de andre ganger kan vise seg som en virtuos teknologisk utstilling som ofte har lite å gjøre med bygningens funk­ sjon eller sammenheng. En mester innen modernismen, Ludwig Mies van der Rohe, som brukte hele sin skapende periode til å foredle romdefinisjonen og å ut­ trykke arkitekturen gjennom dens detaljer, opp­ summerte sitt syn i at "mindre er mer" ("less is more"). Bare ti år etter fullførelsen av Mies' Crown Hall Building i Chicago gav den ameri­ kanske arkitekten Robert Venturi ut sin bok Complexity and Contradiction in Architecture (1966) der han hevder at "mindre er kjedelig" ("less is a bore"). En god modernistisk bygning var en full­ stendig helhet, fra enkelthetene til hele ideen. I dag beundrer postmoderne arkitekter en helt annen tilnærmingsmåte og hengir seg aldri til en enkelt idé. I et TV-intervju på 1960-tallet for­ svarte den amerikanske arkitekten Philip John­ son den nye tilnærmingsmåten: "Jeg plagierer... man er nødt til å ta alt fra alle ... dette er kopiert 199

Arkitekter har søkt nye veier for å uttrykke sitt forhold til fortiden og nåtiden til en del slående arkitektur. Venturi, Rauch og Scott Browns Gordon Wu Hall (1981-83) for Princeton University er et slående eksempel på en intens postmodernisme og demonstrerer en rik­ dom som mangler i de fleste modernistiske byg­ ninger. Sammen med bruken av patinert mur­ stein og naturstein og bygningens ærverdige omgivelser gjenkaller den atmosfæren fra den rike og sorgløse tiden før første verdenskrig. Neue Staatsgalerie i Stuttgart (1977-84) av arki­ tektfirmaet James Stirling and Michael Wilford and Associates er fylt av tegn og bilder. På sam­ me måte som Philip Johnson har Stirling og kol­ legene hans beveget seg fra en klart modernis­ tisk til en postmodernistisk tilnærming. Med ut­ formingen er det skapt en tysk kulturbygning basert på nyklassisistiske former som i tillegg gjenkaller tydelig arbeidene til både Schinkel og Leo von Klenze i tillegg til Hitlers rasjonalistiske imperiearkitekter Troost og Speer. Men Stirling tilføyde livlig fargede konstruktivistiske metall­ arbeider og modernistiske glassarbeider. Han bearbeidet til og med steinarbeidene i gulvet i parkeringsetasjen på en måte som er overras­ kende romantisk. Det er interessant å merke seg at i en verden som stadig blir mindre, er motive­ ne i denne bygningen også blitt bearbeidet i japansk sammenheng av Arata Isozaki i hans administrasjonssenter i Tsukuba (1980-83). Men mens det kan hevdes at postmodernis­ men er et generelt tema i tiden, er arkitekturen bærer av en rekke forskjellige utviklinger og alternative tilnærmingsmåter. Senmodernisme, høyteknologi og dekonstruksjonisme er almin­ nelig anerkjente tendenser. På samme tid er praktiske arkitekter over hele verden engasjert i "fellesskaps"-prosjekter og lager vanlige byg­ ninger for folks dagligliv, ofte med mer visuell referanse til de bygningene som utgjør det lokale

◄ Den koreanske kunstneren Nam June Paik i arbeid på videoinstallasjonen Fisk floy på himmelen (1976). Fordi det er relativt enkelt og billig å arbeide

med video, er det stadig flere kunstnere som har tatt det i bruk som et middel til fremføring. Det virker ofte som

om Paik bare presenterer et teknologisk kaleidoskop, men mediet har like ubegrensede muligheter som det har kilder. Det kan bruke formspråket til fjernsyn og film, animasjon og

statiske bilder.

miljøet, enn til noen spesiell stil. Den optimistis­ ke "science fiction"-aktige holdningen til tek­ nologiens frelserrolle som de japanske metabolistene og den engelske Archigram-gruppen fremmet rundt 1960, bygde mye på arbeidene til amerikaneren Buckminster Fuller (1895-1983). Gleden ved å vise teknologien som det vesent­ lige i arkitekturen er det kjennetegnet som for­ ener de arkitektene vi nå kaller høyteknologiske. Pompidou-senteret (1972-77) i Paris av Richard Rogers og Renzo Piano var et av de første ek­ semplene på en arkitektur som viste frem hele bygningens teknologi, som en fest for øyet og fantasien. Fremvisningen av menneskelig beve­ gelse inne i bygningen bringer denne urbane kulturfabrikken langt videre enn til moder­ nismens maskinestetikk. Rogers' kontorer i Lon­ dons City for Lloyds of London (1986) skyr den skitne byen og lar oss bare se bygningens skin­ nende innvoller på utsiden, men forbløffer med sin teknologiske mestring av rommet på inn­ siden. Disse og mange flere høyteknologiske bygninger skaper arkitektur av teknologi. Slik sett er de som har skapt dem uten tvil sen-

► Klamauk (1979) av sveitseren Jean Tinguely. Tinguelys kjærlighet til maskiner er ikke futuristenes ukritiske beundring, men en ironisk erkjennelse av at det vi skaper, også viser våre

egenheter. Hans metallkonstrusjoner er paradoksalt nok svært menneskelige, og ofte domt til meningsløs gjentakelse eller langsomt forfall. Klamauk kjører ikke bare for egen maskin, den lager også musikk, den har faktisk opptrådt på en

racerbane. Tinguely hadde planlagt en enorm automobilskulptur, et mekanisk karneval som ville være en praktfull kontrast til den

moderne avhengigheten av dataunderholdning.

◄ Pompidou-senteret i Paris, tegnet av Renzo Piano og Richard Rogers. Det enorme galleriområdet som er plassert i et døende område i Paris, har vist seg å bli en triumferende

rettferdiggjøring av høyteknologisk postmodernistisk arkitektur. Alle servicefunksjonene er plassert på utsiden av

bygningskroppen, noe som er typisk for Rogers. Det frigjør utstillingsplass samtidig som de utvendige rulletrappene gir praktfulle utsyn over Paris.

Bygningen er blitt en populær promenade for både parisere og besøkende, noe som har gitt nytt liv til området rundt.

200

Superrealismen og minimalismen utgjorde to ytterpunkter i kunsten mot slutten av 1970-tallet modernister, for de ser fremover og søker å ut­ trykke konstruksjonens funksjon i synlig form. Åndelig sett, men ikke alltid teknisk, er de også arvtakerne til 1800-tallets glede over nye struk­ turer til moderne bruk. Dekonstruksjonisme er på mange måter "siste skrik" i arkitekturen mot slutten av 1900-tallet, og er mer kjennetegnet av polemiske prosjekter enn ferdige bygninger. De mest kjente ekspo­ nentene er Peter Eisenman, John Hejduk og Zaha Hadid. De to første var medlemmer av "New York Five", som grunnla en avantgardistisk ret­ ning i USA mot slutten av 1960-tallet med en parallell i London i Rem Kookhaas' Office of Metropolitan Architecture (OMA), som fremmet Hadids talent. I vinnerutkastet til Hongkongkonkurransen i 1983 og konkurransen om kon­ torer på Kurfurstendamm i 1986 viser Hadid en eleganse i den komplekse portretteringen av skulpturell spenning og romlig uro. Det er tek­ nologi, komposisjon, lys og luft, men lite ro og hvile i denne arkitekturen. Modernismens fall i bildende kunst Mens århundrets kunst foredlet sine uttrykks­ midler, for en stor del gjennom forenkling av formen, prøvde den også å vinne bredde ved å innta andre kunstneriske områder. Det var ut­ sikt til en kunst uten grenser, en kunst som skulle uttrykkes med minimale og ikke overdådige res­ surser. Det var ingen barokke sløserier på bygningsfasadene, ingen overfylte interiører, men heller en puritansk sparsommelighet. Oppfat­ ningen om at kunstnerens idé var selve kunsten, fikk fotfeste. I arbeidene til Sol Lewitt blir derfor kunstferdige gittertegninger og oppdelte ram­ mer rundt metallbokser skapt fra en "idé", en logisk formel. Og det er ideen mer enn visuali­ seringen av den som er viktig. Egentlig forstyrrer bare visualiseringen ideen fordi den da blir ut­ satt for ytre påvirkning - hvor vi ser den fra, lysforhold og slike faktorer. Slik kunst ble kalt "konsept"-kunst og kunne være mindre vold­ som enn kunst av mer gammeldags type. For

202

noen kunstnere kunne det være nok å beskrive kunsten, og derfor eksisterte en del kunstverker bare i deres dokumentasjon. Dette var en eks­ trem måte å gi fantasien full mulighet til å forme det usynlige, men som de fleste ting som føres til sin logiske konklusjon, endte denne kunstfor­ men så langt "bortenfor" at den ble meningsløs. Da for eksempel amerikaneren John McCracken stilte malte treplanker opp mot vegger og for­ klarte at de fungerte interaktivt med tingene rundt dem, eller da hans landsmann Walter de Maria vurderte å få noen til å grave et stort hull og sa at selve gravingen ville være en del av kunstverket - da burde spørsmålet vært reist, og fortrinnsvis av kunstnerne selv, om dette hadde noen verdi i det hele tatt. Et slikt synspunkt kan spille en rolle i en filosofisk søking etter funda­ mentale verdier, men det kan også føre til en form for dekadent elitisme som det bare er én vei ut av: å samle seg om de grunnleggende kunstferdighetene slik de oppfattes med vanlig sunn fornuft. Det viser seg at slike ferdigheter ofte, og særlig på landsbygda, bevares til mer gunstige tider.

▲ En superrealistisk skulptur

av John de Andrea. Superrealistene er blitt anklaget for ikke å ville gjøre mer enn å

registrere virkeligheten som et kamera, noe som kan sees som en logisk videreføring av minimalismen. Med sitt tydelig vellykte utseende virker de Andreas figurer som om de inneholder et element av sosial kommentar.

▼ Cadillac Ranch (1974) av Ant Farm (Chip Lord, Hudson Marquez, Doug Michels) er en skarp, satirisk kommentar til

ustadigheten i den amerikanske forbrukerkulturen. Tanken på at

disse stupende bilene skulle kunne bety noen form for salgbart kunstprodukt, er absurd til det ekstreme. Likevel er dette San Francisco-kollektivets behandling av materialene velberegnet og raffinert. Bilene er fra 1948 til 1962, som en elegi over en "gyllen tidsalder". Slike overdådige utslag viser den ene

ytterkanten av minimalismen.

Det fantes selvfølgelig hele tiden figurative malere - og noen av dem, som Lucian Freud og Francis Bacon i Storbritannia, var meget betyde­ lige. Freuds malerier hadde en tetthet i behand­ lingen og en sans for detaljene som er særlig viktig hvis presisjon og håndverksmessig dyk­ tighet kan sees som ønskverdig i seg selv. Det fantes ikke ekspresjonistisk glød i arbeidene hans, og det eneste tolkningselementet var en viss grad av depresjon, som om en detaljert un­ dersøkelse av virkeligheten hadde tømt livet for kraft og glede. Slikt arbeid var sentralt i forhold til kunstens tradisjoner; det var ikke rablet ned ved en påhittet grense for kunsten. På samme måte var det med de fleste figurative malere. Kunstnere som Alexander Colville i Canada, au­ stralieren Jeffrey Smart og amerikaneren And­ rew Wyeth dissekerte nøye scenen de hadde foran seg. Smarts nesten hallusinatoriske urbane nøyaktighet var lys, men aldri smakløst skinnen­ de, og den hadde sine røtter godt festet i tidligere praksis. Haan studerte hos Léger, men den orga­ nisatoriske stabiliteten i bildene hans går tilbake

til tidlige italienske malere som Piero della Francesca. Flere amerikanske kunstnere som Richard Estes og Ralph Goings viste frem minutiøst de­ taljerte, men ikke helt fotografiske versjoner av verden som kanskje best kan sees som en illusjonistisk videreføring av popkunsten. Malcolm Morley og Chuck Close arbeidet ut fra fotografi­ er for å lage postkort- eller nærbildeeffekter som vanligvis kalles superrealisme. Bildene til Tom Phillips i Storbritannia presenterte et samspill mellom de forskjellige visuelle komponentene som også er en lek med ideer. Men hans nøy­ aktige realisme gjorde arbeidene hans til en slags kompendier som samlet tidens tråder. Suset fra den ekspresjonistiske penselen kan fremdeles høres, men ofte med en solid foran­ kring i det figurative, selv når motivet virker begravd i maling. I Tyskland utførte George Baselitz opp-ned-malerier som overraskende kun­ ne bringe virkeligheten inn i de abstrakte for­ mene gjennom de omvendte avbildningene, men alle kunne se at de var opp-ned-malerier. Bilder som var malt opp-ned kan ha tiltrukket

▲ Superrealismens bruk av stor malermessig dyktighet til å produsere et bilde som The Canadian Club (1974) av Richard

Estes, som nesten ikke kan skilles fra et fotografi, kan virke temmelig formålsløs. I

virkeligheten tilførte Estes sine komposisjoner utallige små

endringer for å skape en samstemt komposisjon. Denne

organiseringen er like stram som i Kandinskijs abstrakte

komposisjoner.

203

Graffiti-kunstnerne førte gatekunstens troverdighet inn i kunstgallerienes forfinede verden

► Jean-Michel Basquiat og

Andy Warhol i 1985. Basquiat begynte som graffitikunstneren Samo, men forlot gatene da han begynte å bli godtatt på New

Yorks kunstmarked. 11982 hadde han åtte separatutstillinger, og noen få år senere samarbeidet han med Warhol. 11988 døde han av en overdose narkotika.

▼ Jungle City (1986) av Say,

Rade og Side. Graffitikunsten hadde sitt utgangspunkt i den brysomme malingen av undergrunnstog i New York. Den

spredte seg naturlig til mindre risikable steder som squashhaller, og derfra til det glupske kunstmarkedets oppmerksomhet. Den voldsomme vektleggingen av bokstaver har ført til

oppbyggingen av en kunstferdig kalligrafisk form som kalles

"wildstyle". En av utøverne har treffende karakterisert genren: "Graffiti er ikke vandalisme, men en svært vakker forbrytelse."

204

tilskuernes blaserte oppmerksomhet mot noe nytt, men det utelukket ikke en selvfølgelig og sunn reaksjon. Maskinen mot naturen Det er mulig å følge en annen sti gjennom de fjernere områdene av århundrets kunst. Den fører bakover fra det mekaniske til en hyllest av naturen. Maskinen hadde manifestert seg i kun­ sten på to måter. Kunstnerne malte industrielle og bymessige motiver, noe som best kan sees som et forsøk på å legitimere samfunnets nylig urbaniserte røtter. Større gjennomslagskraft

hadde en følelse av en annen art: at menneske­ skapte og maskinskapte former var viktigere i den moderne verden enn naturens former. Det var en respons på de optimistiske påstandene om teknologiens betydning for å forbedre ver­ den. Design ble ikke lenger sett på som et an­ vendt biprodukt av bildekunsten, men som like grunnleggende og med samme betydning. Da­ vid Smith i USA og Anthony Caro i Storbritannia hadde på 1950- og 1960-tallet tatt i bruk metallbiter beregnet til industrielt bruk i sine arbeider. Mye av den minimalistiske kunsten bar preg av denne følelsen av en maskindominert verden. Arbeidene til amerikanerne Donald Judd og Ro­ bert Morris utnyttet for eksempel de rette vinkle­ ne som er særpreget for "strengt industrielle materialer", selv om de ofte brukte dem på til­ feldige måter. Men i en ideologisk søking etter en kunst som alltid ser ut til å være litt mindre spennende enn ideene bak den, så Morris at former og materialer ikke skulle sperres inne i atelieret eller galleriet. Utenfor atelierveggene fantes andre uutnyttede former, særlig mengder av jord som ventet på å bli formet på nytt. Denne kursen førte Morris over til jordkunst. Naturlig­ vis kunne jord bringes inn i galleriene like godt som alt annet. 11968 fylte Walter de Maria et helt rom i Miinchen med 45 kubikkmeter vegg-tilvegg-jord. De fleste større manifestasjonene av kunstnerisk eksperimentering med jordens overflate fant sted i USA, der det fantes ube-

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT Spørsmål i samtidskunsten

nyttede landområder. Kunstnerne trakk en linje gjennom Nevada-ørkenen (de Maria igjen), merket fjell og sådde avlinger (Dennis Oppenheim), og flyttet 240 000 tonn gjennomdokumentert ryolitt og sandstein i det sterkt mishand­ lede Nevada til Michael Heizers Double Negative. Arbeidet dreide seg om tetthet, masse, volum og størrelse. Siden det ofte var vanskelig å komme til slike steder, foregikk ofte galleripresentasjoner av jordkunst i form av dokumentasjon, foto­ grafier, tegninger og modeller. Amerikaneren Carl André, beryktet i Storbri­ tannia for sin samling murstein som Tate Gallery i London kjøpte i 1972, var i sin minimalistiske fase en svært industriorientert kunstner. Han stablet prefabrikkerte gjenstander og la dem på et senere utviklingstrinn i horisontale, matema­ tisk bestemte mønstre, men som "post-atelierkunstner" var også han en tidlig jordkunstner. Bulgareren Christo, som har bodd i USA siden 1964, valgte å bruke en annen metode overfor naturen. Han pakket den inn. Han begynte opp­ rinnelig å pakke inn ting i Paris i 1958 for å tiltrekke oppmerksomheten til formen ved å skjule den, i begynnelsen i lite format (det finnes noen fine tidlige pakker som passer i vanlige hjem). Gradvis hevet han blikket via motorsyk­ ler og trær til bygninger, og fra dem til store landområder, blant annet en stor del av den australske kysten, Running Fence i California med sitt 38 kilometer lange og seks meter høye

stoff, og fra 1980 til 1983 Surrounded Islands i Biscayne Bay i Greater Miami i Florida. Der bruk­ te han 2 millioner kvadratmeter rosa stoff. Disse store arbeidene er "omformende handlinger", riktignok av midlertidig karakter. Når gjenstan­ dene blir pakket ut, ser vi dem med friske øyne. Det er en dristig kunst. En av jordkunstens mest elegante frembringelser var Robert Smithsons tidlige Spiral Jetty i Great Salt Lake i Utah i 1970. Den var tiltrekkende fordi den virket som om den hadde en eller annen symbolsk resonans. Den så ut som spiralmotiver hugget inn i stein av tidligere sivilisasjoner, men den var mer funksjonsløs enn sosial eller motivert av ekte rituelle behov, mer nostalgisk enn livfull. Men måten den harmonerte med omgivelsene på, under­ streket hvor mye av annen jordkunst som treng­ te seg inn og fiklet med naturen, også når den

▲ Popstjernen Grace Jones satt sammen av amerikaneren Keith Haring (1958-1990). Han provde å bekjempe markedet

som absorberte hans tegneserielignende kunst. Han mente at kunst skulle være tilgjengelig for offentligheten og åpnet forretningen Pop Shop for å selge sine egne arbeider for så

lite som 10 dollar. Stilen hans bygde på lignende prinsipper: "Graffiti-kunst er en oyeblikksgest. 0g siden jeg fanger det øyeblikket, tror jeg ikke på feiltakelser."

205

1980-tallets fundamentale sosiale og politiske spørsmål ble gjenspeilet i tiårets kunst ▼ BrrrD-DDrrr (Café Deutsch­

land - Winter (1978) av Jorg Immendorf. Café Deutschlandserien avbildet en kafé som på mirakuløst vis var plassert på

Berlin-muren og uttrykte noe som virket som en drøm på slutten av 1970- og begynnelsen

av 1980-tallet. Tittelen er et ordspill på de tyske

forkortelsene for Vest- og ØstTyskland. Sammen med medarbeideren A.R. Penck (en østtysk maler) utnyttet han den formen for malerkunst som

hyller en historisk begivenhet eller viktig gruppe. Det ble gjort for å skape et fantasirike der det

er mulig med dialog. Heldigvis ble de innhentet av endringene som fulgte hendelsene i de siste månedene av 1989.

206

ønsket å tale naturens sak. Dennis Oppenheim brukte en gang magnesium-lys til å skrive ordet "poison" (gift) mer enn 275 meter langt. Slikt er ikke kunst som er ett med naturen, men i motsettning til den, en grandios gest som ikke ser trærne fordi de er blitt bearbeidet til tremasse. Engasjement og protest i kunsten En annen kunstner som var opptatt av spiraler, var østerrikeren Hundertwasser. I hans arbeider symboliserer spiraler bokstavelig talt alt, særlig livsbekreftende ting som skapelse. Han var som besatt, og tegnet dem i psykedeliske farger og med mandalalignende religiøse intensjoner. Han meldte seg til tjeneste på verdensfredens side og tok med ordet "Friedensreich" (Fredsriket) i signaturen på en måte som tyder mer på

mani enn fordypet ro. I arbeidene til Susan Rothenberg fra USA finner man en helt annen rolig og mindre overdrevent høytidelig tilnærming til elementær symbolisme. I 1970 begynte hun å male hester, én på hvert bilde, der motivet er flattrykt inn i bildebakgrunnen ved bruk av en enkelt farge over det hele og bare fremhevet av omrisset. Den abstrakte virkningen var som et bilde på en mur fra oldtiden. Selv om hun sier at "det var en utvei til ikke å male mennesker", var det stedfortredende "et symbol på mennesker, egentlig et selvportrett", og for henne fylt av "en universell religiøs impuls". Selv om denne følel­ sen helt tydelig er mer hennes personlige enn publikums, gjør selve enkelheten at den kjennes riktig. En annen kunstner som foretar en mer mili-

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT Spørsmål i samtidskunsten

tant påpeking av dyp og mytisk betydning, er Judy Chicago fra California. Hennes presenta­ sjon The Dinner Party i blandede medier omfattet 39 kuvertsett på et trekantet bord, og hver av tallerkenene var malt som en vaginalignende blomst og stilt opp for en bestemt kvinne. "Femi­ nisme”, sa kunstneren, "er humanisme." Forsøk fra kvinner på å endre samfunnets perspektiver slik at mannlige holdninger kunne omformes, i det minste slik at kvinner kunne uttrykke seg fritt og uten undertrykking og til slutt lage et helt nytt samfunn, har vært omstridte. Feministene har vært i tvil om hvordan de best kan oppnå sine mål, gjennom isolasjon og selvforsvar eller utdanning og infiltrasjon. Og det har ikke alltid vært enighet om målene. Særlig innenfor billed­ kunsten er det mange feminister som bevisst har forkastet hele Vestens tradisjon innenfor maler­ kunst og skulptur som en maskulin tradisjon, og i stedet vendt seg mot ready-mades, fotocollage og performance-kunst. Men dette kunne opp­ fattes som at de ganske enkelt stilte seg på linje med andre avantgardist- og protestkunstneres avvisning av den klassiske bruken av maling og de tradisjonelle skulpturelle materialene. Tilsva­ rende kan det virke som om konsentrasjon om kvinnelig seksualitet og kvinnelige modeller ba­ re fortsetter den mannlige utbyttingen og kikkermentaliteten, riktignok i endret form. Det var der hvor fremhevingen ble til en hylling at femi­ nistisk kunst virket mest trygg, som i Chicagos The Dinner Party. De tyske kunstnerne Ithes Holz, Ulrike Rosenbach, Angela Radershedit og Elvira Bach arbeidet med forskjellige medier og oppnådde en visuell virkning som selv om den ikke var propagandistisk, så ut til å behandle kvinner på en ny måte som brakte dem utover maskuline stereotypier uten å overgi dem til tilsvarende feministiske. De britiske kroppskunstnerne, de såkalt le­ vende skulpturene Gilbert og George, vakte og­ så oppsikt, men de ble møtt av en besk satire når de viste seg i sine ulastelige antrekk med spaser­ stokk i hånden eller med støtte fra sine "gam­ meldagse" tegninger. De tilbød egentlig sine eg­ ne liv som en kontinuerlig form for kunst, aldri "ikke-kunst". Det er selve kunstens vesen som igjen står på spill her. Er ordet kunst en strikk som uansett hvor mye den blir strukket, aldri ryker? Eller er det denne påstanden som i seg selv er kontroversiell? Vi assosierer protest mer med gatene enn med galleriene, men nå og da blir ekte gatemotiver tatt opp og ufarliggjort av galleriene. Det gir mulighet for en smak av gaten med mindre fare for å bli slått ned. Graffitimaling er et typisk eksempel. På 1970-tallet spraymalte unge gatekunstnere de flatene de kunne komme til, og særlig undergrunnstogene i New York, og de gjorde en så oppsiktsvekkende innsats at noen av dem vant gjennom til galleriene. Jean-Michel Basquiat, som arbeidet med oljestift og akrylmaling, produserte tegneseriebilder av biler og vå­ pen og personligheter som Nixon og Hitchcock. Men slike arbeider oppfylte mer en gallerimote enn de virket utviklende på kunstneren. De fort­ satte å tjene inn penger etter at han døde av en overdose narkotika. Kenny Scharf, som kanskje

◄ Tre tallerkener fra The

Dinner Party (1974-79) av Judy Chicago. Med utgangspunkt i

tanken om en feministisk nattverd "sett med øynene til dem som hadde laget maten", konstruerte Judy Chicago en lovprising av 1038 historiske kvinner som hadde fått sin rolle

overskygget av mannlige bragder. 39 skulle sitte ved det trekantede bordet i en trefoldig nattverd med kuverter som viste kvinnenes tradisjonelle kunstformer porselensmaling og broderi. De resterende 999 ble hyllet på gulvfliser av porselen, bokstavelig talt fundamentet for måltidet. Etter hvert som

formatet vokste, ble The Dinner

Party en fellesaktivitet, en utvikling som Judy Chicago også fant ideologisk stimulerende. Hver av kuvertene ble sett på som typisk for

kvinnen som skulle ha brukt plassen, for eksempel med tekstilteknikk som var typisk for

hennes periode. Tallerkenutformingen var også nøye gjennomtenkt og viste

halvveis abstrakte bilder med utgangspunkt i vagina, sommerfugl og blomst. Ovenfra og nedover er disse kuvertene for Petronella de Meath (brent

som heks ca. 1324), prevensjonspioneren Margaret

Sanger og Sapfo.

hadde større kommersiell teft, grunnla sitt eget Fun Gallery der han viste bilder som var mindre grafiske enn popkunsten og med mindre protest enn gatekunsten. Heller ikke i Europa har protest i kunsten hatt noe særlig effektivt å si til eller for gaten. I Italia hadde Arte Povera-bevegelsen ingen sammen­ heng med de fattige, men brukte deres materia­ ler i sin kunst. Joseph Beuys i Tyskland var aktiv i alternativ politikk og for de grønne. Hans arbei­ der var kjennetegnet av bruken av tilsynelaten­ de lite kunstneriske gjenstander - fettklumper, jernstenger, kjøkkenstoler - til å fremstille per-

207

Kunstnerne hevet stemmen mot undertrykking, samlet opposisjonen og offentliggjorde sine grunner sonlig symbolske fortellinger som vanligvis har tilknytning til selve kosmos. I kjølvannet etter den forvirrede utprøvingen av kunstens grenser i den senere tid har dens usikkerhet i forhold til hva den er, fjernet den fra ekte politisk handling, når man med ekte mener effektiv og ikke bare markering av avvik. For å være virkningsfull i denne sammenhengen må kunsten enten anta et mulig politisk program og arbeide innenfor det som et slags samlingsrop eller slående ut­ sagn, eller så må den hjelpe de undertrykte ved å gi dem stemme, håp, anerkjennelse og en forsik­ ring om i det minste deres verdighet. I den se­ nere tid er det få vesteuropeiske eller nordameri­ kanske kunstnere som i det hele tatt har prøvd dette på en måte som kan anerkjennes. Blant for eksempel svarte sørafrikanske kunstnere stiller dette seg helt annerledes. Rorke's Drift Art and Craft Center som ble grunnlagt av den svenske kunstneren Peder Govenius i 1963, har frem­ brakt en mengde grafiske arbeider som oppfyller alle disse betingelsene. De svartes forhold er beskrevet i arbeider som Vuminkosi Zulus Lookingfor the One Who Has Lost (1973) og Awaiting Trial (1974). En slik kunst stadfester håpet om gjenreisning. Cyprian Shlakoes spøkelsesaktige skikkelser som stirrer ut fra fengselet, landsbyli-

◄ New Archbishop Desmond Tutu Enthroned (1986) av John Mafanguejo. Mafanguejo (1943-87) flyttet mellom

Namibia og Angola det meste av livet, og linoleumssnittene hans reflekterer både volden og den åndelige styrken han fant der.

Teksten på trykkene hans fikk

gradvis rollen som kommentar til bildene. På dette trykket er

det en bonn om støtte, mens den nye erkebiskopen overvåker den midlertidige foreningen av

svarte og hvite.

Den nye tyske filmkunsten 11962 innvarslet "Oberhausen-manifestet" fødselen til den "nye tyske spillefilmen", men av de 26 underskriverne var det bare to som ble internasjonalt kjent: Edgar Reitz for TV-serien Heimat (1984) og Alexander Kluge for blant annet de sosialistiske, feministiske Abschied von Gestern (1966) og Lernprozesse mit Tbdlichem Ausgang (1973). Munchen ble utgangspunkt for en "andre generasjon" filmskapere som var ledende i verden inn på 1970-tallet. De flerspråklige regissørene Jean-Marie Straub og Daniéle Huillets filmer Ikke forsonet (1965) og Krønike om Anna Magdalena Bach (1968) ble fulgt av Brudgommen, skuespillerinnen og halliken (1968) med Rainer Werner Fassbinder som halliken. Fassbinder ble den mest produktive forfatter/ regissøren av dem alle. Hans kritiske syn på samfunnets korrupsjon og hykleri formet hans best kjente film, Die Ehe der Maria Braun (Maria

208

Brauns ekteskap, 1979). I filmene hans støtte bitende kommentarer og naken realisme ofte sammen med melodrama inspirert av amerikanske filmer og prangende teatereffekter. Werner Herzog lagde både dokumentarfilmer og var forteller. Han streifet gjennom verden på jakt etter eventyr og skapte helter fra fortiden i Aquirre der Zorn Gottes (Jakten på El Dorado, 1972) og Fitzcarraldo (1982), begge fra Sør-Amerika. Volker Schlbndorff regisserte Die verlorene Ehre der Katarina Blum (Katarina Blums tapte ære, 1975) og Die Blechtrommel (Blikktrommen, 1979) før han ble internasjonal med Un atnour de Swann (Swanns kjærlighet, 1983) og Death of a Salesman (En handelsreisendes død, 1985). Hans kone Margarethe von Trotta lagde kvinnesentrerte politiske filmer som Rosa Luxemburg. Wim Wenders lagde amerikanske filmer som Paris, Texas (1984), og så Der Himmel iiber Berlin.

▼ 11974 vant Rainer Werner Fassbinders film Angst essen Seele auf (Angsten eter sjelen) den internasjonale kritikerprisen ved Cannes-festivalen. Det plasserte ham som en av de fremste regissørene i den nye tyske filmkunsten. Filmen handler om ekteskapet mellom en middelaldrende tysk kvinne og en tyrkisk fremmedarbeider og utforsker de typiske Fassbinder-temaene kjærlighet og svik med den tyske rasismen som metafor. Begjær (under) fra

1977 med Dirk Bogarde økte Fassbinders berømmelse ytterligere.

vet i arbeidene til Judus Mahlangu, Eric Mbathas Selvportrett er alle forsikringer om et folks opp­ stigning til livet. John Muafangejos intrikate linoleumssnitt forteller om et liv som allerede er der. Etter hvert som presset i retning av politiske endringer økte, blomstret kunsten. Elementer fra alle deler av det sørafrikanske samfunnet gikk sammen i en kunst som protesterte og hev­ det seg. Bredden og kraften i arbeidene er for­ bløffende. I arbeidene til Johannes Maswanganyi er tradisjonelle treskjæringsteknikker blitt utviklet for å tjene hans satire over apartheids kjendiser. Dorothy Zihlangus stoffer har med slagord som "Kvinnens plass er i kampen" der det en gang ville ha stått en bibelsk tekst. I Michael Mosalas korsveistasjoner snører det for­ pinte afrikanske ansiktet til Jesus seg sammen. Titus Moteyane og Derrick Nxumalo bruker filtpenn til å få frem landsbybilder som på en under­

lig måte minner om japanske trykk. Chabani Cyril Manganyi skjærer mønstre i finérplater og bruker deretter oljemaling i sin dypt gripende serie hyllinger av Steve Biko som døde i politiets varetekt i 1977. Når kunstnere bruker vestlige metoder mer direkte, som i de abstrakte arbeidene til Louis Khela Maqhubela, David Nthubu Koloanes Jack­ son Pollock-liggnende arbeider eller Duran Si ha lis atmosfæriske beskrivelser av landsbyer tidlig på 1970-tallet, er begeistringen der fremdeles. Den samme påpekingen, som er nødvendig og ikke romantisk, av svarte kvinners dobbelte sosiale lidelser kan ses blant svarte kvinnelige forfattere i USA, som Gwendolyn Brooks, Alice Walker, Maya Angelou og Toni Morrison. Siden 1967 har Brooks fulgt en mer svart enn inte­ grerende linje og har hovedsakelig arbeidet for svarte samfunn og publikum. "Publikum" er det riktige ordet, for hun er en fantastisk oppleser av

▲ Den amerikanske kunstneren

Leon Golub foran et av bildene sine med fengsling som tema. Golubs forhorsledere skammer

seg ikke over yrket. De deltar eller ser på at vi ser på, med åpne ansikter som oppmuntrer til kameratslighet. Hvis vi prøver å avlede oppmerksomheten til Golubs teknikk, møter vi en metafor for tortur. Han sa: ”Jeg

ser for meg lerretet som en form for hud", og oppnådde sin overflatevirkning ved å skrape malingen med en liten kjøttøks. Resultatet er et samtidig angrep på samvittigheten og

sanseevnen, en form for tortur.

209

Ved sammenbruddet i det kommunistkontrollerte Øst-Europa tilbod kunstnerne en East moralsk visjon

▼ Kunstnerens mor av den sovjetiske kunstneren Igor Psjelnikov. Kunsten fra g/asnost-perioden ble en ny

jaktmark for det internasjonale kunstmarkedet. Kunstnere som Psjelnikov og hans nære

samtidige Irinia Lavrova, som var født under Stalins styre, var opptatt av å finne et menneskelig rom i den daglige avhumaniseringen i det sovjetiske samfunnet. Det viser

seg i maleriene deres som et lyrisk, drømmeaktig landskap, fylt av en nesten arkitektonisk likevekt.

egne dikt der hun anerkjenner at livet i ghettoen har sine egne verdier, der et "knust vindu er et skrik fra kunsten". Toni Morrison har i en serie romaner, og særlig i The Bluest Eye (1978), Song of Solomon (1977) og Tar Baby (1981), vist en impo­ nerende symbolsk kraft. Hennes rikt fasetterte bøker fortsetter der Ralph Ellison slapp i Invisible Man (1952). Men den egentlige tilpassingen av sosiale og politiske saker til kunst forblir gåtefull. Ingen kunst og ingen handling kan eksistere uten poli­ tisk innhold. Men en slik formulering skjuler bare de forskjellige variasjoner av engasjement som er mulig for kunstnere som ikke passivt godtar tingenes tilstand. I de ekstreme politiske forhold som har eksistert på 1900-tallet, kan taus­ het også være en uttalelse. Det var den sovjetiske

forfatteren Isaac Babel som i den stalinistiske perioden på 1930-tallet sa at han var en mester i taushetens genre. Heldigvis for både kunsten og politikken er det mange kunstnere som ikke er blitt påtvunget en slik taushet. Hendelsene i Nord-Irland siden borgerrettsmarsjene i 1968 har næret en hel generasjon forfattere, særlig lyrikere, med Seamus Heaney i spissen. De kom­ plekse kravene til sak og kunst har frembrakt slike imponerende bøker fra ham som North (1975) og Station Island (1981). I det enda strengere klimaet i Øst-Europa har kunsten spilt en for­ bløffende rolle i politikken. De massive endrin­ gene i Polen, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland og Romania på slutten av 1980-tallet var alle in­ spirert av kunsten. Det var ingen som hadde mer iøynefallende suksess enn den tidligere fengsle-

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT Spørsmål i samtidskunsten

Moderne sovjetisk film

▲ Demonstranter som tidlig i

1990 holder plakater som oppfordrer dramatikeren Våclav Havel til å bli president i Tsjekkoslovakia. Bare noen få måneder tidligere kunne slik aktivitet ha vært for å få den avvikende dramatikeren satt fri fra fengsel. Stykkene hans

dreide seg om kunstnerens rolle i et undertrykkende samfunn, hvilken grad av kompromiss det enkelte mennesket kan tolerere og moralens renhet i et korrupt system. Plutselig har hans rolle som samvittighet for folket fått

en mer enn symbolsk betydning. Våclav Havel, som først ble

president i Tsjekkoslovakia, og fra 1993 president i Tsjekkia, er et eksempel på et fenomen som

er utenkelig i Vest-Europa og Nord-Amerika, mens det er temmelig vanlig i Øst-Europa og i Latin-Amerika: kunstneren som statsmann. Som Mario Vargas Llosa i Peru og Ernesto Cardenal i Nicaragua har Havel vist at det ikke behøver å være noen

splittelse mellom kultur og samfunn.

de absurdistiske tsjekkiske dramatikeren Våclav Havel som fremstod som en filosof på tronen, dyktig forhandler og visjonær politiker. Havels skuespill og essays behandlet igjen og igjen mot­ setningene mellom den kommunistiske staten og problemene ved skeptisk avvik. Men de gir ingen plass for vestlig triumf. Kompromissholdningene som er åndfullt analysert i Vanek-trilogien (Audiens, Protest, Vernissagef bygde på tsjek­ koslovakiske erfaringer, men kunne også gjen­ kjennes i Vesten der kunstnerisk protest i dette århundret har hatt tendens til å ta radikale, venstreorienterte former. Havel er tilhenger av gradvis utvikling i et land som på en utrygg måte trekkes mellom levningene fra en død kommu­ nisme, den rene forbrukerkulturens brutale forførelse og de splittende nasjonalistiske strømningene som snart kom til å overskygge hans visjon. Havels eksempel beviser likevel ikke at politikken er avhengig av kunstens forfinethet for å humaniseres. Den polske skipsverftselektrikeren Lech Walesa endret polsk politikk uten en slik fordel. Men slike endringer krever sans for folks verdighet og behov, og kunstnerne trekker ofte nok verdens oppmerksomhet nett­ opp mot de tingene.

De sovjetiske filmene som ble sluppet ut i atmosfæren av glasnost og perestrojka etter 1986, var ikke nye. Det var filmer som var blitt forbudt de siste 20 år eller mer og reflekterte filmskapernes totale avvisning av den sovjetiske sosialistiske realismen. Aleksandr Askolodovs Kommissæren (1967), en borgerkrigsfilm som direkte tar opp sovjetisk antisemittisme, ble endelig en populær festivalfilm i 1988. Den rumenskfødte Kira Muratovas lenge forbudte Korte møter (1969/87) og Lange avskjeder (1971/87) kom også til slutt frem. Sergej Paradjanovs ukrainske Skygger av våre glemte forfedre (1964) var det avgjørende gjennombruddet for moderne sovjetisk film med sitt kaleidoskopiske, folkloristiske virvlende landsbyliv. Han fikk lov til å fullføre Granateplets farge (1969/73), men deretter ikke noe før Legenden om Suram-festningen (1984) og Ashik Kerib (1988). Fremst blant dem som kjempet mot sensuren på 1960-tallet og til slutt forlot Sovjetunionen, var Andrej Tarkovskij og Andrej Mikhalkov Kontsjalovskij. Kontsjalovskijs usentimentale beretning om livet på landet i Asjas lykke (1967/88) ble møtt med mishag, og han reiste til USA der han lagde dyktige kommersielle filmer som Maria's Lovers (1985) og Runaway Train (1986). Tarkovskijs Solaris (1972) og Stalker (1979) var kostbare allegorier om tomheten i menneskelige ønsker og materialistiske verdier, lett forkledd som science fiction. Men hans dunkelt personlige selvbiografiske mesterverk Speil (1974/75) ble kritisert som "elitistisk", og han forlot også Sovjetunionen og lagde Nostalgia (1983) i Italia og Offeret (1986) i Sverige før han døde i 1986. ▼ Scener fra Stalker (1979) av Andreij Tarkovskij.

Reaksjonen på glasnost En annen politiker med visjoner åpnet for det kunstneriske livet i Sovjetunionen. Da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i mars 1985 og inn­ førte sin politikk for glasnost (åpenhet) i både pressen og litteraturen, førte det til en nesten umiddelbar revitalisering av alle kunstarter, men særlig litteraturen. Vladimir Karpov, som tidligere hadde vært redaktør i det liberale tids­ skriftet Novij mir, ble den første sekretæren i forfatterforeningen, og velkjente liberalere som Valentin Rasputin, Jevgenij Jevtusjenko og Bela Akhmadulina ble valgt inn i sekretariatet. Revurderingen av Stalin-perioden var et ho-

211

vedtema i Gorbatsjov-perioden og begynte med at Aleksandr Beks roman Den nye avtalen ble utgitt posthumt i 1986 og fortsatte i 1987 med de to store diktene Blåne bak blåne av Aleksandr Tvardovskij og Rekviem av Anna Akhmatova. Siden da har en mengde forskjellige historiske temaer blitt behandlet i skjønnlitteraturen og vært med på å endre det sovjetiske folkets opp­ fatning av sin egen historie på en radikal måte. Historikerne begynte på sin side å revurdere fortiden. I det nye klimaet viste mange tidligere forbudte utenlandske bøker seg for første gang, også arbeider av russiske emigranter som Vladimir Nabokov og Jevgenij Tsamjatin. Spørsmålet om å utgi på russisk bøker av emigranter som hadde forlatt landet på 1970- og 1980-tallet, var mer kontroversielt. Men etter at noen av Josif Brodskijs dikt ble utgitt i 1987, etter at han hadde fått Nobelprisen i litteratur, har det hersket en mer åpen holdning. Aleksandr Solsjenitsyns GULag-arkipelet ble endelig utgitt, riktignok for­ kortet, i Sovjetunionen i 1989. Glasnost førte til sammenbrudd av barrierene mellom den offisi­ elle litteraturen og den uoffisielle, den sovjetiske litteraturen og emigrantlitteraturen. Selv om glasnost opprinnelig ble innført ovenfra, førte den nye åpenheten til Sovjetunionens sammen­ brudd tidlig på 1990-tallet.

Musikalske kontraster Den siste fjerdedelen av 1900-tallet var en kon212

trastfylt periode i musikken. Komponistene drev de tekniske og scenemessige mulighetene til yt­ tergrensene og gjenoppdaget også en middelvei som kan produsere musikk som er tilgjengelig for et bred t publikum og gjøre bruk av "gammel­ dagse" strukturer og konvensjoner. Men også store kontraster i formatene har vært brukt. Mange viktige komponister har brukt flere år på å skrive kjempestore (og ofte operamessige) filo­ sofiske og estetiske "erklæringer", og samtidig har de arbeidet på korte stykker som krever små krefter. Benjamin Brittens dramatiske kantate Phaedra for mezzosopran og lite orkester fra 1976 har for eksempel hele kraften til en opera i full størrelse. Den tar for seg fire passasjer fra den amerikanske dikteren Robert Lowells oversettel­ se av Racines berømte tragedie, og ut fra dem bygger han en mektig, følelsesladet struktur som fullstendig sprenger rammene for de korte 15 minuttene stykket varer. Karlheinz Stockhau­ sens to operaer Donnerstag aus Licht og Samstag ans Licht, som er de to første av en planlagt syklus på sju kvelder, er begge byggt opp av flere en­ heter som kan fremføres separat. Den britiske komponisten Harrison Birtwistles forberedelser til større arbeider fører stadig til en rekke mindre stykker som avleggere. Helt fra 1973 arbeidet han til og fra med operaen The Mask ofOrpheus (1986). Den tar ikke bare for seg Orfeus-myten, men også mange andre beslektede myter. Birtwistle er særlig tiltrukket av mytene på grunn av de

▲ En scene fra operaen

Akhnaton (1984) av Philip Glass. Han kan sees på som et moderne paradoks, den minimalistiske komponisten som prøver seg på opera. Glass'

allsidighet strekker seg videre til film og dans, som Einstein on

the Beach (1976). Kombinasjonen av indisk påvirkning, moderne elektronikk

og harmonisk enkelhet danner en effektiv byggekloss for arbeider i stort format. Motivet her er tenåringsfaraoen Akhnaton som prøvde å innføre en monoteistisk religion. Det kan virke som et underlig valg,

men det føyer seg inn i den klassiske operatradisjonen på

samme måte som Tryllefløyten.

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT Spørsmål i samtidskunsten

ikke-lineære beretningene, motsigelsene og tvetydighetene. Amerikaneren Philip Glass trekker på "tradi­ sjonen fra det ikke-litterære teateret" der in­ spirasjonen hentes "ikke fra en tekst, men fra en idé, en tegning, et dikt eller et bilde". Hans best kjente opera, som har hatt betydelig internasjo­ nal suksess, er Akhnaton (1984), historien om en egyptisk farao som led martyrdøden for sin monoteistiske tro. Glass' minimalistiske stil er enkel og påvirket av indisk musikk. Den er lang­ som og repeterende og skaper på sitt beste en hypnotisk virkning som passer ideelt til den fø­ lelsen av skinndød han fremkaller gjennom den måten han behandler en av de "historiske skik­ kelsene som endret historiens gang gjennom klokskapen og styrken i sin indre visjon". På 1970-tallet fullførte den tyske komponisten Hans Werner Henze sin utvikling bort fra den overdådige lyrikken i sin tidlige musikk til et dynamisk, grovt uttrykk i sine operaverker i

stort format. Samtidig nådde han frem til en spinklere, mykere lydkvalitet i kammerstykkene og brukte en lettilgjengelig, ofte lekende friluftsstil i arbeidene han skrev for festivalene sine i Montepulciano i Italia, der de ble oppført av amatørmusikere. I den britiske marxistiske dra­ matikeren Edward Bond fant Henze den ideelle librettoforfatteren å samarbeide med til sine åpent politiske operaer. We Come to the River (1974—76) er med sin komplekse iscenesetting mye av handlingen foregår samtidig - en de­ monstrasjon av krigens avhumatisering. Mens Henze fant en ideell base i sin lille italienske landsby, har Peter Maxwell Davies funnet et tilsvarende fristed i Kirkwall på Orknøyene. Han har fortsatt å skrive foruroligende operaer som The Martyrdom of St Magnus (1976) og The Lighthouse (1979) som begge henter sin fjerne nordlige beliggenhet fra komponistens omgivel­ ser, men han har også skrevet mange stykker som er preget av øyenes frigjørende ro.

/ bunn og grunn er jeg opptatt av gjentakelse, å gå igjennom den samme hendelsen fra forskjellige vinkler slik at det blir skapt et flerdimensjonalt musikalsk objekt som inneholder både flere motsigelser og flere perspektiver. Jeg skaper ikke lineær musikk, jeg beveger meg i sirkler. For å være nøyaktig så beveger jeg meg i konsentriske sirkler. HARRISON BIRTW1STLE, 1986

Dans: fra minimalisme til skandale På 1960-tallet begynte en ny generasjon amerikanske koreografer å omdefinere hva dans skulle være. De reduserte koreografien til grunnelementene og stilte spørsmål ved behovet for at dansen skulle begrenses til spesielt utdannede dansere. Danseskaperne begynte å skape bevisst avdempede verker med "naturlige" bevegelser. På 1970-tallet utviklet denne postmoderne stilen seg i to retninger, mot fullstendig improvisasjon på den ene siden og mot en falsk enkelhet på den andre siden. På 1980-tallet sluttet koreografene å legge begrensninger på seg selv. Trisha Browns koreografi ble stadig mer sensuell og intrikat, og Twyla Tharp begynte å arbeide utelukkende med ballettdansere. På samme tid opplevde europeisk dans at det vokste frem en ny eksperimentell teaterform der koreografene brukte aggressive sjokkmidler. Den som startet denne utviklingen, var Pina Bausch. Hennes arbeider dreier seg om makt, ydmykelse og fantasi og kombinerer en

► Den britiske danseren Michael Clark i karakteristisk

positur. Clark underminerte tradisjonelle forventninger om dans i en serie samarbeid med den ukonvensjonelle rockegruppen The Fall fra

Manchester.

▼ The Pina Bausch Company i stykket 1980. Pina Bausch' koreografi eksperimenterer med flere kulturelle forventninger. Hun skaper store, morke tablåer der hun utforsker

seksualpolitikken og maktbalansen som ligger bak

konvensjonell adferd.

episk sans for format med et surrealistisk bildespråk. Den britiske koreografen Michael Clark foretok et friskere angrep på publikums følelser. Clark arbeider med en distinkt kombinasjon av klassisk ballett og Cunninghamteknikk, og arbeidene hans er en utrolig blanding av finkultur og mer folkelige elementer med en miks av Chopin, sekkepiper og punkrock. Den amerikanske koreografen Mark Morris ble også opprinnelig regnet for å være skandaløs, men deretter etablerte han seg selv som en av de mest musikalske og nydannende koreografene på 1980-tallet.

213

KONSEPTKUNST Konseptkunst, slik begrepet har vært forstått siden 1960-tallet, er en form for kunst der ideen som ligger bak prosessen som førte til eller kunne føre til et kunstverk, er viktigere enn det fullt realiserte arbeidet. "Ideen" er det som teller. Tenkning av denne typen går tilbake til den greske filosofen Platon. Han hevdet at jordiske gjenstander som stoler og bord var imitasjoner av "ideen" eller "formen" til stolen og bordet, som eksisterte til evig tid som en slags guddommelig mal. Malerier av stoler var bare imitasjoner av imitasjoner, og derfor ned­ vurderte Platon dem. Konseptkunst kan sees som et forsøk på å unngå denne temmelig blodfattige oppfatningen av kunstnerisk ska­ pelse og bringe den opp på et tidligere og mer fornemt nivå. Ved å la være å male stolen, ikke engang lage den, men bare tenke på den, kun­ ne kunstnerne være i gudenes evige rike. Til tross for tvil om Platons "former" og hans teori om at det var imitasjon som var kunstens rolle - og begge oppfatninger er blitt sterkt kritisert - hadde konseptkunsten fremdeles behov for noen interessante "ideer". Selv om den sjelden var visuelt interessant, var den et naturlig medium for å kommunisere sosiale emner. Joseph Beuys, som også var artist og politiker, opponerte mot synet på kunsten som noe bare kunstnere beskjeftiget seg med og pekte på at den er en naturlig menneskelig funksjon. Han tok med ville dyr, både levende og døde, i arbeidene sine, og gikk tidlig over fra å "lage" til å handle i et forsøk på å avvæp­ ne det kultiverte publikums tendens til å lage fetisjer av kunst. Bulgareren Christo, som har bodd i USA siden 1964, har frembrakt noen forbløffende prosjekter som nesten alle sammen bygger på tanken å pakke inn gjenstander for å omdanne dem midlertidig. På sitt enkleste er det en måte å oppdage gjenstander på ved å trekke opp­ merksomheten mot dem. Den irske dramati­ keren og skjønnånden Oscar Wilde antydet en gang at det ikke hadde vært tåke i London før James Whistler malte den, og på samme måte kunne Christo ha sagt at det ikke fantes noe Museum of Contemporary Art i Chicago før han pakket det inn i 1969 ved hjelp av 930 kvadratmeter presenning og 1100 meter tau. Mange av Christos ideer, som å pakke inn alle trærne på Champs-Elysées i Paris, eksis­ terer bare som vakre collager og arkitektoniske tegninger. Det er virkelig konseptkunst. Christo skiller seg fra mange andre kunstnere som er kategorisert som konseptkunstnere, og er mer spennende fordi han har vilje og organisasjonsevne til å gjennomføre de enorme prosjektene sine og ikke bare tenke på dem. Organisasjonsevnen og den spøkefulle dristig­ heten ved å omgi 11 øyer i Biscayne Bay uten­ for Miami i Florida med 600 000 kvadratmeter rosa polypropylenstoff i to uker i 1983, er impo­ nerende: det tok nesten tre år å gjennomføre prosjektet. ► Surrounded Islands (1983) av Christo.

214

215

Nøkkeldata Den såkalt postmoderne perioden blir ofte fremstilt som et voldsomt sammenstøt mellom kulturer. Denne tendensen kan kanskje represen­ teres ved den løsslupne og fargerike plyndring av fortiden som ble foretatt av arkitekter som følte seg frigjort fra den internasjonale modernismen. Noen produserte høyteknologiske maskinalderfantasjer, andre brukte historiske pastisjer. Den newzealandske forfatteren Keri Hulme antydet en annen form for reaksjon i romanen The Bone People. Der undersøkte hun grenseområdet mellom maorikulturen og den som ble utviklet av hovedsakelig skotske nybyggere. I Skottland brukte malerne i Glasgow-skolen under ledelse av Steven Campbell berettende elementer til å utvikle en ekspressiv nyfigurativ stil som behandlet egenskapene til en annen marginalisert kultur. Lokaliseringen og den fornyete undersøkelsen av det grunnleggende ved provinsialismen ble utnyttet med stor kraft av den britiske Boylefamilien i deres langtidsprosjekt A Journey to the Surface of the Earth. Prosjektet begynte med piler som medlemmer av familien med bind for øynene kastet mot en globus. Deretter reiste familien til stedet de på den måten tilfeldigvis fant, og prøvde å registrere overflaten der helt nøyaktig ved hjelp av fiberglass og maling. En lignende aktivitet ble utfoldet av urbefolkningskunstnere i Australia. De overførte avbildingsteknikker fra sand og stein til lerret. Den måten markedet godtok en slik opprinnelig form for graffiti på, signaliserte at kunsten på 1900-tallet har beskrevet en full sirkel siden postimpresjonistene oppdaget skjønnheten i japanske trykk eller Picasso første gang skisserte sine egne inntrykk av afrikansk kunst. Nobelprisen i litteratur

▲ En tabell over de mest oversatte forfatterne etter antall oversatte utgaver av arbeidene

12 deres som er trykt rundt om i verden, viser en underlig blanding av politikere, barnebokforfattere og g

skyldes den kolossale mengde

6

4

A Denne tabellen er beregnet

Patrick White (Australia) Eyvind Johnson og Harry Martinson (Sverige) Eugenio Montale (Italia) Saul Bellow (USA) Vicente Aleixandre (Spania) Isaac Bashevis Singer (USA) Odysseus Elytis (Hellas) Czeslaw Milosz (USA) Elias Canetti (Storbritannia) Gabriel Garcia Mårquez (Colombia) William Golding (Storbritannia) Jaroslav Seifert (Tsjekkoslovakia) Claude Simon (Frankrike) Wole Soyinka (Nigeria) Joseph Brodsky (USA) Naguib Mahfouz (Egypt) Camillo José Cela (Spania)

mest oversatte forfatterne. Det mest overraskende navnet på

▲ På 1980-tallet fikk Afrika

og lyrikeren Wole Soyinka i

meget prestisjefylt, men fortsatte å være på 50 franc,

1986 og den egyptiske romanforfatteren Naguib Mahfouz i 1988. Harry Martinson, som fikk en delt pris i 1974, innførte kanskje en

forfattere. Prisen ble straks

som den hadde vært siden 1903. Pulitzer-prisen utdeles for skuespill, romaner, lyrikk, arbeider om USAs historie og

ny genre blant nobelprisene med science fiction-eposet

amerikanske biografier. Mens prisen på 1960- og tidlig på

Aniara, eller som dommerne uttrykte det: "litteratur som fanger duggdråpene og

1970-tallet ofte ble gitt til samtidsromanens tungvektere,

reflekterer kosmos". William Golding, som fikk prisen i 1983, avslører en typisk britisk frykt i det moderne samfunnet.

216

► Prix Goncourt ble grunnlagt for å hylle yngre franske

viser tildelingene til Alice Walker og Toni Morrison

oppsvinget i litteratur om svarte kvinners erfaringer og denne litteraturens enorme popularitet.

kunne antyde at alle disse forfatterne på en eller annen

som igjen antyder et uforminsket behov for ideologier.

► Mens interessen for

Forestillinger i Italia i 1984

dukketeater og opera kan gjenspeile en nasjonal særegenhet, kan disse tallene for antall personer som har vært til stede på forestillinger i hver

listen er Colombia, ellers er den kulturelle dominansen til den utviklede verden stadig overveldende. Colombias tall skyldes antageligvis den overveldende suksessen til romanforfatteren Gabriel Garcia Mårquez som fikk nobelprisen i

italienske interessen for dukketeater og operetter har faktisk gått langsomt tilbake,

litteratur i 1982. Snuoperasjonen som har foregått i bildende

muligens som folge av påvirkning fra de andre

kunst, fra å tilegne seg verdens ressurser til å dele dem, kan

kulturene i EF. Det var imidlertid økning både for vanlig teater og

|

fremdeles inntreffe når det

antall konserter med klassisk musikk, en utvikling som hadde

□

Musikal

sin parallell i Frankrike.

□

Operette/opera buffa/dukketeater

gjelder det trykte ord.

sine første nobelpriser med den nigerianske dramatikeren

titler med hans firmanavn. De politiske teoretikerne og paven

måte uttrykker en ideologi, noe

2

fra opphavslandet til 50 av de

1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989

underholdningsforfattere. Den posthume oppblomstringen til Walt Disneys litterære talent

av hovedgenrene, sees på som en generell indikasjon på europeiske interesser. Den

Totalt 23,4 millioner plasser □

|

|

□

|

Vanlig teater Populaermusikk

Klassisk musikk Opera, ballett, moderne dans

Viktige litteraturpriser

Prix Goncourt 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989

Jacques Chessex LOgre Pascal Lainé La Dentelliére Emile Ajar La Vie devant soi Patrick Grainville Les Flamboyants Didier Decoin John l'Enfer P. Modiano Rue des boutiques obscures Antonine Maillet Pélagie la Charrette Yves Navarre Le Jardin d'acclimation Lucien Bodard Anne-Marie D. Fernandez Dans la Main de 1'ange Frédérick Tristan Les Egarés Marguerite Duras LAmant Yann Queffélec Les Noces barbares Michel Holst Valet de nuit Tahar Ben Jelloun La Nuit sacrée Erik Orsenna L 'Exposition coloniale J. Vautrin Un grand pas vers le Bon Dieu

Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i bokform Eudora Welty The Optimisfs Daughter Ikke utdelt Michael Shaara The Killer Angels Saul Bellow Humboldfs Gift Ikke utdelt James A. McPherson Elbow Room John Cheever The Stories of John Cleever Norman Mailer The Executioner's Song John Kennedy Toole A Confederacy of Dunces John Updike Rabbit is Rich Alice Walker The Color Purple William Kennedy Ironweed Alison Lurie Foreign Affairs Larry McMurtry Lonesome Dove Peter Taylor A Summons to Memphis Toni Morrison Beloved Anne Tyler Breathing Lessons

1973-1989

PÅ TVERS AV LANDEGRENSENE Latinamerikansk skjønnlitteratur: historie og fantasi

Utmeisling av en ny kultur: vestindisk litteratur

den senere tid har det synes mulig å ha en global kunst som er tilgjengelig for alle gjen­ Rotløshetens straff nom teknologi og åpen for alle gjennom felles Historiens rolle holdninger og problemer: Indiske landsbyfamiEn fusjon av Vest og Øst lier ser på Hamlet på felles TV-skjermer, franske Tverrkulturell musikk forstadsboere tar inn en såpeoperaversjon av hinduklassikeren Mahabharata, kunstnere i Dja­ karta og New York utveksler informasjon om sine teknikker på et øyeblikk over satellitt. Dette var del av en visjon som ble formulert av canadi­ eren Marshall McLuhan på slutten av 1960-tallet, som ble testet og til en viss grad satt ut i livet fra 1970-tallet av. Det ideelle testområdet for en ak­ tiv global kunst er ikke Europa. Europa har alltid ønsket velkommen og huset det eksotiske med imperialistisk overbærenhet, og gjør det frem­ ▼ Picassos Tre musikanter deles med en utprøvet blanding av nysgjerrig­ (1986) i muralversjon av Lubaina het, glupskhet og samvittighet. Den tredje ver­ Himid i Roundhouse i London. Picassos lån fra afrikansk kultur den er et bedre testområde. Der har Europa møtt er her brukt som formspråk til å og blandet seg med samfunn som en gang var ta opp andre emner. Som Himid kolonisert og avhengige og nå er politisk fri, men sier handler disse omarbeidingene "om dagens økonomisk like sårbare som noen gang. Mens afrikanere som ikke bruker deres politikere danset til melodien fra verdens tradisjonell musikk, men en bankvesen og multinasjonale selskaper, i hvil­ blanding av vestlig og ken grad ble da kunstnerne i områder som Latintradisjonell musikk".

I

Amerika, Karibia og India internasjonalisert, rotløse og kosmopolitiske? Hvordan ville tap og fortjeneste fordele seg? Latin-Amerika har til en viss grad reversert rollene og satt standarder som resten av verden har fulgt, særlig innenfor romanlitteraturen. Andre har ikke vært så heldige.

Latinamerikansk skjønnlitteratur: historie og fantasi Den såkalte "boomen” i latinamerikansk skjønnlitteratur var en utvikling fra 1960-tallet med Julio Cortåzars Rayuela (1963) (Paradisrute) som det første hovedverket og José Donosos El obsceno pdjaro de la noche (1970) som det siste, og med Gabriel Garcia Mårquez' Cien afios de soledad (1967) (Hundre års ensomhet) som den største bestselgeren over hele verden. Men latinameri­ kanske forfattere fortsatte å produsere viktige arbeider på 1970- og 1980-tallet, særlig innenfor genren "diktator-romaner” og når det gjaldt å bryte ned barrierene mellom intellektuell skjønnlitteratur og mer folkelige motstykker. Garcia Mårquez, som fikk nobelprisen i 1982, spilte en viktig rolle innenfor begge disse ret­ ningene.

217

▲ José Gamarras tidlige abstrakte arbeider vek plassen for utforsking av Uruguays historie og myter. Med fokus på

bildet av den "jomfruelige" skogen utforsket han de rotfestede fordommene i

europeernes oppfatning av Sor-Amerika. Arbeidene hans, som Fem århundrer senere (1986), uttrykker likevel en mektig mystikk til en viss grad i slekt med den man finner hos magiskrealistiske

romanforfattere som Gabriel Garcia Mårquez.

218

Begrepet "diktator-roman" ble bevisst valgt. Mot slutten av 1960-tallet planla en gruppe latin­ amerikanske forfattere en serie romaner om na­ sjonale diktatorer, disse skikkelsene som har hjemsøkt og terrorisert kontinentet gjennom hele historien, og - på avstand - moret selv sine ofre. "Hva er klokken?" spør diktatoren i Garcia Mårquez' E/ otono del patriarca (1975) (Patriarkens høst). "Akkurat hva De vil, General," svarer hans adjutant ivrig. Det er en gammel vits, men den er god. Denne generalen er en mann som får barn slaktet ned, men som gråter over sin favorittserie i radio. I disse omgivelsene er ikke ekte skrekk uforenlig med ekte komedie. Av de

planlagte romanene var det bare denne og den praktfulle Jeg den øverste (1974) av paraguyaneren Augusto Roa Bastos som til slutt kom ut selv om den cubanske forfatteren Alejo Carpentier på selvstendig grunnlag skrev den herlige diktator-romanen El recurso del método (Meto­ den), som også ble utgitt i 1974. Alle disse roma­ nene dveler ikke bare ved maktens vesen, men også ved tiltrekningskraften til disse uhyggelige skikkelsene som på en måte er en serie underlige historiske drømmer som er blitt til virkelighet, en enorm projeksjon av behovene til de tusenvis av mennesker som tror de ikke kan klare seg uten dem. Den planlagte serien hadde fått det treffen­

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT På tvers av landegrensene

de navnet Landets fedre. Selv om Mario Vargas Llosas La guerra delfin del mundo (1981) (Dommedagskrigen) ikke var en diktator-roman, handlet den også om latinamerikansk historie. Det er en urovekkende grubling over fanatisme og frihet og om skjebnen som venter dem som trosser sin periodes fordommer. På samme tid foregikk det en annen utvikling som tilsynelatende var langt vekk fra den nasjo­ nale politikkens arena, men som i virkeligheten var mye nærmere enn det først så ut til. I en serie triste, morsomme og underfundige romaner Tango Hjertesorg (1968), La traicfon de Rita Hayworth (1970), El beso de la mujer arana (1976) (Edderkoppkvinnens kyss) - gjenskapte argentine­ ren Manuel Puig den sentimentale verdenen fra glamorøse filmer og magasiner, romantisk fanta­ si og "Klara Klok"-spalter. Ømt, uten å være søtladen, men først og fremst uten å dømme personene sine, viste Puig hvordan personlige og også politiske liv låner og tilpasser de mest forslitte myter. For Garcia Mårquez stod det igjen å skrive periodens store sentimentale ro­ man med El amor en los tiempos del colera (1985) (Kjærlighet i koleraens tid). I den overskrider endelig klisjeene sine egne begrensninger, ikke på grunn av forfatterens ironi eller utbrudd av originalitet, men fordi romanens skikkelser er i stand til å bruke klisjeene som et middel til å bli forstått, til å få klisjeene til å si nøyaktig det de må si. Mot slutten av denne spesielle kjærlighets­ historien (om et romantisk par som er henholds­ vis 75 og 72 år gamle) kommer mannen med en usannsynlig (og usann) bemerkning om sin langvarige troskap. Vi blir fortalt at kvinnen ikke ville ha trodd det selv om det hadde vært sant, for hun vet hvordan han snakker; men hun liker måten han sier det på. Hun reagerer ikke på ordenes innhold, og heller ikke helt på stilen, mer på ordenes sjel. Hun er skeptisk når det gjelder troskapen hans, men tror på kjærlig­ heten hans, og hun har rett på begge punkter. Sentimentale fortellinger kan skjule verden for oss, men bare hvis vi vil at den skal være skjult. Det er absolutt mulig å se de to linjene i skjønnlitteraturen som beslektet, siden de begge handler om både anerkjennelse av autoritet og om overtro i folkelig fantasi. Hvis denne "boo­ men" satte forfatterne i kontakt med marerittene og undrene i en fortelling som ofte bare hadde virket frastøtende, berørte både diktator-romanene og de sentimentale romanene ved forbin­ delsen mellom historie og fantasi: kjærlighet og tyranni former ikke bare drømmer, men drømmeproduksjoner, frukter av desperate lengsler som mange folkelige sanger (men til nylig få forfattere) har visst hvordan de skulle hedre. Et land får kanskje de fedrene og elskerne det for­ tjener. Garcia Mårquez fortalte en venn at Cien afws de soledad var "som en bolero". El amor en los tiempos del colera er også en bolero, en sang om tristhet og tålmodighet og følelsenes triumf, som gjenspeiler hjertets politikk.

like seg med de spanske conquistadorenes øde­ leggelse av de opprinnelige kulturene, finne en måte som gjorde det mulig for forfattere, kunst­ nere og musikere å veve sammen trådene fra den gamle og den nye historien. For landene som ble kolonisert mye senere, ble en slik prosess akselerert da den europeiske kulturens domi­ nans ble mindre og kunstneriske impulser fra hele verden overtok. Siden verden blir stadig tettere sammenvevd, må vi finne en ny verden å leve i. Den vestindiske lyrikeren Derek Walcott har gjennom sin dikterkarriere, som brakte ham nobelprisen i 1992, vist dyp innsikt, først i sin egen situasjon og deretter, og gjennom den, i vår alles situasjon. Som de fleste forfattere begynner Walcott fra hvor han er, en vestindier med "hengekøyen spent ut mellom Nord-og Sør-

▲ Lysets øye (1987) av Oswaldo Viteri. Bildet består av utallige filledokker av den typen som blir laget på landsbygda i

hans hjemland Ecuador.

▼ Et muralmaleri i Port-auPrince på Haiti viser en engel som spidder en Tonton Macoute. Muralmalerier var en svært utbredt form for sosial protest under oppstanden mot den tyranniske "Baby Doc" Duvalier

og hadde temmelig klare "budskap" til den lokale befolkningen. Nattverden ble for eksempel uten unntak fremstilt

med tilknytning til den omfattende sulten, mens korsfestelsen kunne symbolisere protesterendes martyrium.

Utmeisling av en ny kultur: vestindisk litteratur Gjennom hele dette og de foregående århund­ rene kjempet folkene i Latin-Amerika for å for­ 219

Kunsten er noen ganger blitt beriket og noen ganger kvalt av den moderne verdens rotloshet

▼ Fotografi av inderen M.F. Husain. Hans bakgrunn som filmplakatmaler gjorde ham særlig følsom overfor misforholdet mellom bilde og virkelighet. Han fråtset i

kontrastene mellom de overforenklede følelsene i indisk film og små intense glimt av livet som foregår under slike halvguder. Men hans åndfulle

sammensetninger pekte også på gjensidig avhengighet, kinoens evne til å få det enorme publikum til å glemme sine lidelser.

Amerika", som vurderer alternativene som blir tilbudt fra de to halvdelene av kontinentet: i sør frihetskjempernes død i kuleregnet, i nord bunnløs korrupsjon - begge deler bestanddeler av Amerikas makt og lidelse. En av dem som hadde størst og mest positiv innflytelse på Walcotts forfatterskap, var den forpinte amerikanske lyrikeren Robert Lowell. Hans rytmer og skrivemåte dukket opp igjen i arbeidene til mange lyrikere over hele verden på denne tiden. Men gjennom disse smertefulle protestene grep Walcott en mulighet til å velge en verden som samtidig er mange verdener. Igjen var det en mulighet som ble tilbudt ham gjennom Amerikas mangfoldighet. Han forestil­ te seg at de søvnige øynene til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges ble invadert av en indianer fra Amazonas; forfatteren i sin verden av bokhyller "skogkledt med titler", den andre i en skog av stammer som venter på navn. Samlet utgjør de to "verdens eneste tidsalder". Det var denne evnen til å fatte en verden der svært ulike

forhold og livsstiler kunne eksistere samtidig og anerkjenne hverandre gjensidig uten å bli tvun­ get inn i uniformitet, som var sentral i Walcotts visjon. Dette synet kommer frem som en form for spent tilfredsstillelse, ikke en passiv selvtil­ fredshet. Når det gjaldt Vest-India, var den mest ladete forbindelsen med den tidligere koloni­ makten England, som i form av hans egen "kåte hvite stamfar" i fylla befruktet øyene slik at "hans blod brenner gjennom meg". Men i stedet for å føle sinne så Walcott at nå var de stirrende engelske ansiktene bare "uskyldige". "Som du bestefar," sa han, "kan jeg ikke bytte sted. Jeg er halvveis hjemme." Det er denne evnen til å se mellomstadiet som en ekte posisjon som sær­ merker Walcott. Han ble ikke trukket mellom to verdener, han var innbygger i én. Den nigerian­ ske lyrikeren Christopher Okigbo, som ble drept i Biafra-krigen mot slutten av 1960-tallet, bemer­ ket også at det var mulig å tilhøre både sitt eget samfunn og andre samfunn enn sitt eget. Han hevdet at den moderne afrikaner ikke lenger er et produkt av en fullstendig innenlandsk kultur og at han har verdier som er hentet fra mange kilder. I Vest-India var det enda mindre mulig­ het for "en fulllstendig innenlandsk" kultur. Selv kroppene til innbyggerne var blitt "impor­ tert" for å kutte sukkerrør som skulle selges på utbytternes imperialistiske markeder, og arven fra undertrykkingen vedvarte. Men fra den - og med den - reiste Walcott seg, "overbevist om provinsialismens kraft", til en "andre fødsel". Walcott var absolutt ikke den eneste fremtre­ dende karibiske dikteren. Han fikk drivkraft gjennom en bestemt måte å forstå sin arv på. En annen stor karibisk dikter, Edward Brathwaite, innarbeidet - på mer fullstendig vis en Walcott en syngende, folkelig vestindisk rytme i dikt­ ningen sin. Den karibiske erfaringen, som er enda et aspekt ved den svarte lidelsen under de hvite, dannet grunnlaget for arbeidet hans, som i den store trilogien The Arrivants, men det er en gjennomført glede i forfatterskapet hans. Øyluften dufter av "fødsler" og "begynnelser". Arbei­ dene til lyrikere som Louise Bennett og James Berry er preget av gjennomført humor bygd på vestindiske skikkelser. Den samme friskheten formet den svært direkte muntlige lyrikken til Linton Kwesi Johnson og Michael Smith. John­ son er representativ for de svarte britiske for­ fatterne som bruker folkelig vestindisk tale og rytmer fra populærmusikken til å kommentere det britiske samfunnet de selv er en fast etablert del av. Johnson har skrevet flere mektige dikt. Med utgangspunkt i Jamaica var Michael Smith en viktig og gripende artist til han døde 29 år gammel i 1983. Rotløshetens straff Om Walcott er en av dem som har fått størst fordeler av den moderne kulturens "halvt hjemme"-tilstand, kan Salman Rushdie ses på som et offer for den. Rushdie vokste opp i en Bombayfamilie som nå bor i Pakistan og bodde i England fra han var 14 år. Slik sett har han tre hjemland, og bøkene gjenspeiler det: Midnighfs Children (Midnattsbarn, 1981) om India, Shame (Skam, 1985) om Pakistan og The Satanic Verses (Satanis-

220

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT På tvers av landegrensene

Gjensidig befruktning i moderne dans På samme måte som Merce Cunningham på 1950-tallet utviklet en ny bredde i bevegelsene ved å blande elementer fra ballett med moderne dans, begynte mange koreografer på 1970-tallet å gå over fra 1960-tallets sparsomme minimalisme til en mye mer sammensatt stil. Fra slutten av 1960-tallet og fremover ble mange slags grenser opphevet. Ballettkoreografer begynte i økende grad å bruke elementer fra moderne dans, mens det mer og mer ble forventet at danserne skulle ha både klassisk og moderne utdannelse. Noen vestlige koreografer begynte til og med å se østover for å få ny inspirasjon. Den avbalanserte, mediterende bevegelsesformen i den kinesiske selvforsvarskunsten Tai Chi passet perfekt med den avslappede enkelheten i mye av den eksperimentelle koreografien. Den britiske solodanseren Laurie Booth brukte den brasilianske selvforsvarskunsten Capoeira som grunnlag for sin egen mer akrobatiske teknikk. På samme tid begynte utøvere fra Østen å se mot Vestens dans for å få nye ideer. Særlig lekte klassiske indiske dansere med mulighetene som lå i å bruke vestlig musikk og vestlige bevegelser til å utvide registeret til deres tradisjonelle dans. Svarte dansere begynte også å bevege seg fritt mellom afrokaribiske og hvite danseformer. Etter hvert som verden ble mindre, ble de forskjellige danseformene stadig mindre etnisk eksklusive. Koreografer har alltid lånt fra andre kulturer, og påvirkninger innen dans har alltid vandret mellom de ulike landene. Men i dag er låneprosessen blitt mer øyeblikkelig, mer avslappet og underfundig: i 1989 lagde den britiske koreografen Lea Anderson en duett som på en herlig og usannsynlig måte blandet flamenco med en skotsk gigg. ◄ Den indiske danseren Jeyasingh.

▼ ► En demonstrasjon mot Rushdie i Bangkok. Oppstyret rundt Salman Rushdie (under) og hans roman The Satanic Verses (1988) var et motstykke til begeistringen rundt Våclav

Havel. Mens den ene forfatteren gikk fra fengselet til presidentstolen, ble den andre "innesperret" med

politibeskyttelse.

ke vers, 1988) som i det minste er ment å handle om England. Man kan ikke si at Rushdie har plassert seg selv i noe enkelt av disse landene. Hans virkelighet er i stedet romanenes egen ver­ den, drømmeaktig opphopning av hybrid ma­ teriale. Striden mellom det islamske Østen og det li­ berale Vesten om Rushdies skildring av Muhammeds liv i The Satanic Verses overskygget bokens strålende kvalitet. Men ved at striden konsen­ trerte seg om de eviggyldige spørsmålene om sensur og blasfemi, om rasemessige og religiøse fornærmelser og den frie kunstnerens rett til å skape fritt, trakk den oppmerksomheten bort fra bokens gransking av kosmopolitisk rotløshet. Denne rotløsheten som til slutt i boken blir til­ fredsstilt ved at en av de dualistiske heltene, Gibreel Farishta, dør og Salahuddin vender "hjem" til Bombay der han "tross alle sine misgjerninger, sin svakhet og skyld - tross sin men­ neskelighet - får en ny sjanse". Rushdie var mer talsmann for dem som kan velge å være rotløse og for hvem et annet land bare er en flyreise borte, og ikke for dem som er blitt tvunget til eksil. Denne måten å henvende seg til et inter­ nasjonalt publikum på var noe av bakgrunnen for striden. Boken ble forbudt i India i oktober 1988 og kalt "litterær kolonialisme" satt i scene 221

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT På tvers av landegrensene

av den "liberale banden". Den måten Rushdie behandlet Muhammeds liv på, ble ikke bare sett på som sårende, men som enda en av det gud­ løse Vestens ydmykelser av det muslimske Øs­ ten, og uansett hvor mye forfatteren med rette avviste det, ble han oppfattet som en opportu­ nist som trampet på sin egen fortid. Striden økte etter hvert og ble først tatt opp av mange vanlige muslimer som bodde i Storbritannia, og også noen poitisk bevisste. De kjente hele spekteret av fornærmelser de og deres trosfeller var blitt utsatt for, og som Rushdie gjør utførlig og til dels fantasifullt rede for og fordømmer i boken. Irans inntreden i striden førte til dødsdommen over forfatteren. Mange muslimer brente boken, mens andre påtok seg å drepe Rushdie, som har levd i skjul i flere år. Men hele tiden ble spørs­ målet behandlet på to ulike nivåer som aldri møttes og ikke kunne møtes. Rushdies forsvar for boken var omfattende og vederheftig, men det var formet med begreper som bare var for­ ståelige for litteraturkritikere. Det virket som om han ikke tok hensyn til at det ikke var litteratur­ kritikerne som brente boken, og derfor støttet argumentene bare opp om argumentene til dem som allerede trodde på det han sa. De som ikke trodde på kunstens ubegrensede krav, ble ståen­ de igjen og kunne trekke sine egne konklusjo­ ner, som var enkle og menneskelig forståelige: "Vi finner ikke ett eneste unnskyldende ord." Striden krevde på den ene side evnen til å gi og ta, ikke kritisk analyse, på den annen side til­ givelse, ikke intoleranse. Ingen av delene ble vist i en skremmende episode som viste både kun­ stens makt og dens hjelpeløshet. I det minste en del av årsaken kan finnes i den økende inter­ nasjonaliseringen av kunsten på en måte som er helt annerledes enn Derek Walcotts "én ver­ den". Publikum for The Satanic Verses var helt tydelig ikke noen enkelt nasjon, men en inter­

nasjonal gruppe, og etter manges oppfatning en elite. Selv om boken var imponerende våken for det virkelige livet på gatene i både Bombay og London, hadde den mistet kontakten med men­ neskene i de samme gatene. Forfatteren ble stå­ ende igjen mellom verdenene, feiret som en strå­ lende kunstner i den ene og avskydd som en frafallen i en annen. Selv ønsket han ikke å være noen av delene, bare en seriøs og tankevekkende romanforfatter som viet seg til sin litteratur. Historiens rolle I samsvar med periodens aspirasjoner har roma­ nen, mer enn noen andre litterære former, fått et kosmopolitisk publikum og har noen ganger sett ut til å bevisst rette seg mot det. Det har ikke fremstått noen enkelt globalt dominerende type roman, men mange forfattere har gjenopplivet den historiske romanen og brukt den til å kaste lys over samtidsspørsmål. Umberto Ecos II nome della rosa (Rosens navn, 1981) var en fantastisk vellykket bruk av Sherlock Holmes' metoder på en serie mord i et italiensk middelalderkloster, men boken var mer betydningsfull ved at den engasjerte et bredt publikum med intrikate spørsmål om skolastisk teologi og moderne kri­ tisk teori. José Saramago fra Portugal brukte også historiske miljøer. Baltasarog Blimunda (1982) bæ­ rer med sin historiske forkledning og sitt barok­ ke språk et humanistisk engasjement som sam­ svarer med Saramagos tidligere sosialrealistiske stil. I de mektige romanene Stillhet (1980) og Samurai (1982) brukte den japanske forfatteren Shusaku Endo 1600-tallets Japan til å utforske den japanske karakteren som han mente var uforandret. Kazuo Ishiguro var opptatt av nærere historie i En kunstner fra den flytende verden (1986), en søkende og ytterst øm undersøkelse av etterkrigstidens japanske skyldfølelse som sam­ tidig reiser spørsmålet om sammenhengen mel­ lom politikk og kunst. Flere australske forfattere som Thomas Kehheally (Schindler's Ark, 1982), David Malouf (The Great World, 1990) og Roger McDonald (1915, 1975) undersøkte mennesker under krigsforhold hentet fra århundrets tid-

Å Cidade de Goa (1978-82),

tegnet av Charles Correa. Dette hotellet er typisk for Correas tilnærming til funksjonaliteten i Østens arkitektur. Komplekset er overdådig utstyrt med trompe /'oe/Aillusjoner av filmplakatmalerne han inviterte

til Goa fra Bombay og konsentrerer seg om vekslingen mellom lukkede og åpne rom på

en måte som minner om tradisjonell indisk arkitektur.

< Den nye parlamentbygningen

i Sri Lanka av Geoffrey Bawa. Den ligger på en liten, kunstig

øy midt i en innsjø, og det er benyttet tradisjonell utforming og materialer. Paviljongene har kobbertak som holdes oppe av tre- og steinsøyler som gir en

gjenklang av templer og kongelige bygninger. Bawas bygning sørger likevel for effektive arbeidsplasser til Sri Lankas folkevalgte.

◄ ◄ Institut du Monde Arabe i Paris (1984-87), tegnet av Jean Nouvel, viser utsikten gjennom de arabiske ornamentene til et

av bygningens spesielle vinduer mot sør. De er utstyrt med mekanismer som filtrerer lyset. Nouvels design er et eksempel på en strategi for å bygge i

arkitektonisk følsomme områder. Bygningen innlemmer sølv og blågrått for å harmonisere den høyteknologiske fasaden med den parisiske bakgrunnen. Bruken av arabiske motiver er

satt opp mot denne avdempede stilen.

223

A En scene fra Stockhausens opera Donnerstag aus Licht. Fra 1977 arbeidet Karlheinz Stockhausen med en

sjukvelders syklus av operaer. I 1989 var Torsdag og Lørdag ferdige. Torsdags tre akter følger den musikalske og åndelige utviklingen til Michael: I første akt etablerer han seg

gjennom en musikalsk undersøkelse der han blir akkompagnert av Stockhausens datter Majella. I den følgende reisen rundt jorden er orkesteret jordkloden og Stockhausens sønn Markus den reisende, en solotrompet. Ved at arrangementene først og fremst er gjort for Stockhausens barn, slik det ser ut til her, blir det

personlige og symbolske i Stockhausens komposisjon

understreket.

224

ligere kriger. Newzealenderen Keri Hulme trakk på enda fjernere kilder i The Bone People (1984) der maorimyter med keltiske overtoner gjennomsyret en fortelling om samtidens menneske­ lige problemer. Egypteren Naguib Mahfouz, som på samme måte som Salman Rushdie ble truet på livet av religiøse autoriteter, fikk nobel­ prisen i 1988 for den første delen av Kfl/ro-trilogien som tar for seg Egypt fra 1917 til 1945 og undersøker de dypt historisk betingede struk­ turene i islamske samfunn. I India utforsket Anita Desai hindusamfunnet på subkontinentet, og i Bye-Bye Blackbird (1971) hvordan det ble over­ ført til Storbritannia.

En fusjon av Vest og Øst Arkitektene har muligens funnet det lettere enn forfatterne å eksperimentere med former fra hele verden, å blande en stil med en annen, ofte med overraskende og til tider forbløffende resul­ tater. Vestens interesse for Østens kunst og kul­ tur går tilbake til Marco Polos nesten legendaris­ ke reiser i Kina og Tibet på 1200-tallet. Ettersom det keiserlige Japan i århundrer had­ de utmerket seg med sin selektive nytolking av kinesisk kultur, fra filosofi og kunst til religion og politiske læresetninger, var det ikke særlig over­ raskende at etterkrigstidens Japan var mottage­ lig for påvirkningen fra vestlige ideer. På 1950og 1960-tallet ble modernismen virkelig inter­ nasjonal. Arkitekter fra Vesten tegnet "hvite" bygninger i land over hele verden, fra banker og

kontorblokker til hoteller, og lokale arkitekter (ofte med utdannelse fra Europa eller USA) ar­ beidet i en lignende stil. Nigerianske arkitekter som A. Ifeanyi Ekwueme og den produktive Oluwole Olumuiyiwa arbeidet trygt plassert in­ nenfor en modernistisk ramme. I Latin-Amerika hadde den internasjonale modernismen et sikkert fotfeste, selv om det vokste frem indikasjoner på en mer nasjonalis­ tisk tilnærming i Mexico, der Juan O'Gorman brukte mayabildespråk for å dekke nasjonal­ biblioteket på universitetet i Mexico City med mosaikk. Luis Barragan skapte monumentale, dramatiske og likevel minimalistiske bygninger med en aztekisk klarhet, og Ricardo Legoretta hentet inspirasjon fra fargene og enkelheten i folkelig meksikansk arkitektur til sine Camino Real-hoteller. Legoretta erkjente innflytelsen fra Hassan Fathy, en arkitekt som brukte tradisjonsbevisste nubiske bygningsarbeidere og håndver­ kere til å bygge landsbyen New Gourna i VestLuxor i Egypt. Langsomt begynte modernistiske arkitekter i mange land å bli mer oppmerksom­ me på hjemlige former. Det gjaldt for eksempel Charles Correa i India, som med sitt Bay Island Hotel på Andaman Islands hentet inspirasjon fra det folkelige. Så tidlig som i 1940 grep den tyrkiske arkitek­ ten Sedad Eldem problemet med en nasjonal arkitektur som var tilpasset landskapet, tradisjo­ nen og kulturen. Etter annen verdenskrig tok arkitekter som Geoffrey Bawa i Sri Lanka opp

1973-1989 GRENSEN SOM FORSVANT På tvers av landegrensene

utfordringen. De ble først oppfattet som reaksjo­ nære, men nå blir det erkjent at de er lydhøre overfor lokale forhold og krav. Leksjonene fra den moderne teknologien er lært, men den mest lovende tendensen for fremtiden er at den inter­ nasjonale stilen ikke lenger blir brukt kritikkløst, samtidig som regional arkitektur får større selv­ tillit. Sammentrykkingen av rom og tid i den "postmoderne verden" har ført til en fusjon av arkitektoniske utviklingslinjer fra Østen og Ves­ ten som noen ganger kan være annenrangs og ødeleggende for et steds egenart, men som også kan være god og oppkvikkende og full av subtile kulturelle referanser. Tverrkulturell musikk På 1900-tallet har det i vestlig musikk vært en søking etter ny form. Det har utviklet seg mange forskjellige disipliner i jakten på å gi komposisjo­ nene et samstemt og tilgjengelig språk. Noen av dem, som de ulike formene for serialisme, ble utviklet vitenskapelig, mens andre lånte struk­ turer og teknikker fra orientalsk og annen etnisk musikk. Nå er det ingen enkelt mote eller teori som dominerer innenfor komposisjon, men en bemerkelsesverdig frihet til å bruke alle de mid­ lene som er stilt til rådighet for 1900-tallets kom­ ponister. I løpet av de siste tjue årene er den etniske musikkvitenskapen blitt stadig mer betydnings­ full. Den har ført til en opplyst antropologisk holdning overfor musikken til folkeslag uten skriftspråk, ikke-nedskrevet musikk i muntlig overførte kulturer og til folkemusikk. Den har tatt for seg hvordan musikken brukes i forskjelli­ ge kulturer, og åpnet en lang rekke musikalske teknikker og instrumenter for komponistene. I dag er det for eksempel nærmest vanlig at det indonesiske gamelanorkesterets "halo"-effekt blir frembrakt av et konvensjonelt symfoni­ orkester av vestlig type. Instrumentasjonen har også fått bredere muligheter, særlig for slagverkseksjonen der den enorme mengden av stemte og ustemte slaginstrumenter ville være ukjenne­ lige for en utøver fra 1800-tallet. Teknologien har også grepet inn og ført til instrumenter som "Ondes Martenot" - det skjærende elektroniske instrumentet som er så elsket i musikk til skrekk­ filmer- i tillegg til datamaskinens nesten uende­ lige muligheter. Etter hvert som disse utviklingene er absor­ bert, er det blitt mindre enkelt å identifisere de enkelte strengene i den transkulturelle blandin­ gen. På samme måte som bredden i behand­ lingen av tonalitet er blitt akseptert, er også inn­ flytelsen fra ikke-vestlig musikk - og utveks­ lingen har ikke gått bare én vei. Komposisjonene til japaneren Toru Takemitsu er for eksempel like velkjente og forståelige for vestlige tilhørere som for hans egne landsmenn. Takemitsu skri­ ver ofte for vestlige ensembler, men tar noen ganger med japanske instrumenter som biwa og shakuhachi. Stilen er for en stor del Vestens, men holdningen er udiskutabelt Østens. Arbeidene hans er ofte korte og tilsynelatende lite ambi­ siøse. De er inspirert av naturen og tidløse feno­ mener som regn, soloppgang, drøm eller stillhet. Østen har ikke bare gjort det mulig for vestlige

komponister å unnslippe forpliktelsene i eks­ perimentell musikk; den har også på svært over­ raskende måter bidratt med motiver til operakomponister. Få ting kan vel tenkes som et mer usannsynlig operamotiv enn Richard Nixon og konens besøk i formann Maos Kina i 1972. Like­ vel er det emnet i operaen Nixon in China (1987) av den amerikanske komponisten John Adams. Den britiske komponisten Judith Weir har også brukt kinesisk kunst som utgangspunkt for sin åndfulle og forvirrende A Night at the Chinese Opera (1987). Fruktene av alle disse tverrkulturelle forbin­ delsene er foreløpig ikke endelig vurdert. Men de ser ut til å være noe viktigere enn flekker av lokalkoloritt som lyser opp en blasert internasjo­ nal ensformighet. Det foregår ekte utveksling.

▼ Et blikk på utstillingen "Magiciens de la Terre" i Paris i 1989. På veggen er det en

gjørmesirkel av den britiske kunstneren Richard Long, mens det på gulvet er et jordmaleri av

Yuendumu-folket fra Australia. Longs respekt for og hyllest til omgivelsene, som harmonerer med kunstens funksjon hos

urbefolkningen, kan indikere at Vestens kunst har tatt opp en viss åndelig substans fra andre kulturer. Det synes som om det var på 1900-tallet at det industrialiserte Vesten tok igjen resten av verden.

225

KUNST OG PENGER Vincent Van Gogh solgte snaut nok et maleri i hele sin levetid. Tidlig på 1990-tallet innbrakte arbeidene hans mer enn 50 millioner dollar stykket. Mot slutten av 1900-tallet var visse typer kunst - og særlig de såkalte "moderne mestere" - bedre enn penger. 11961 ble kunstverdenen sjokkert da New York Metropolitan Museum of Art betalte 2,3 millioner amerikanske dollar for Rembrandts Aristoteles mediterer foran Homers byste. Men fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet gjorde prisene som ble krevd for bilder av Cézanne, Picasso og van Gogh, at det ble stadig vanskeligere for offentlige gallerier uten spesielle donasjoner å konkurrere i markedet om slike arbeider. Mange av de best kjente arbeidene ble innlemmet i de private samlingene til spesielt rike enkeltpersoner - eller institusjoner. Noen samlere bygde private museer, slik som oljekongen John Paul Getty som bygde et museum i Los Angeles til sin enorme samling. På 1980-tallet stimulerte de største auksjonsfirmaene og kommersielle gallerier en boom i kunstmarkedet som fikk frem en ny generasjon kjøpere, særlig blant japanske industriherrer. Den voldsomme prisstigningen, som fulgte en periode da markedet hadde steget raskere enn inflasjonen, brakte et element av opphetet finansiell spekulasjon inn på kunstscenen. Malerier ble kjøpt inn som investeringer (og oppbevart i bankhvelv), ikke for å bli vist frem og beundret. Andre ble kjøpt for å øke prestisjen til personer eller institusjoner: Da Yasuda Fire and Marine Insurance Co. i Tokyo kjøpte van Goghs Solsikker for nesten 41 millioner amerikanske dollar i 1987 og viste det i foajeen i hovedkontoret, kom det lange køer av Tokyo-boere for å se underverket. Det blomstrende markedet tiltrakk seg kynikere, også blant kunstnerne. På midten av 1980-tallet falt verdien av ekte arbeider av Salvador Dali etter at det ble avslørt at han hadde signert utallige blanke papirark. Århundret hadde allerede opplevd flere fremtredende falsknere, særlig nederlenderen Hans van Meegeren som produserte flere forfalskede "tidlige Vermeer-malerier" før han ble avslørt i 1945. Han forsvarte seg med at han bare solgte maleriene til de tyske okkupantene og på den måten hjalp motstandsbevegelsen. Det livlige kunstmarkedet førte til at perioder og stilarter som hittil ikke hadde vært særlig populære, både moderne og fra før 1900-tallet, ble tatt opp, og det ble gjort formuer på dem. Markedets iver etter å finne nye områder som kunne utvikles, førte på 1970- og 1980-tallet til at samtidskunst og samtidens kunstnere av alle slag ble oppsøkt. De beste av graffitimalerne på New Yorks undergrunnsbaner ble godtatt av det etablerte kunstmiljøet, og arbeidene deres ble solgt for astronomiske priser; og tradisjonell kunst og stammekunst ble tilpasset for salg i de smarte galleriene. Etter at Sovjetunionen utviklet nye kontakter med Vesten i 1986, ble sovjetiske kunstnere "oppdaget" og arbeidene deres vist i vestlige gallerier. 226

► ► Australsk urbefolkningskunst, som ofte utføres på bark, har i tusenvis av år vært

forskjellig fra vestlig kunst, både estetisk og innholds­ messig. Den har ikke vært skilt

fra dagliglivet, men ble produsert for seremoniell bruk. På 1980-tallet ble imidlertid denne kunsten "oppdaget" av kunstmarkedet. Malerier av

kunstnere som Michael Nelson Tjakamarra ble for første gang utført i akryl og olje på lerret og brakt til Vesten der de ble omsatt for store summer. En slik

utvikling førte til et helt sett av endrede verdier i tradisjonelle samfunn.

► Store maleriauksjoner foregår ofte i London eller New York, men kan sendes direkte på TV over hele verden. De store auksjonsfirmaene er blitt anklaget for å ha drevet prisene på de beste maleriene kolossalt opp på 1980-tallet.

► ▼ Charles Saatchis samling i Storbritannia var en av de store moderne samlingene som ble satt sammen på 1980-tallet.

Slike kjempestore samlinger har sterk innflytelse på smaken. Her sees Doris Saatchi foran Three

Elvises av Andy Warhol. Samlingen har tilhold i London og ble åpnet for publikum i 1985.

▼ Arch (1982) av Andy

Goldsworthy. Etter hvert som kunstmarkedet ble stadig mer opphetet, viste en del kunstnere sin avsky for de kommersielle verdiene ved å produsere kunst som ikke kunne omsettes. Særlig søkte jordkunstnerne en flyktighet som ikke kunne bringes inn i galleriene.

BIOGRAFIER ▼ Samuel Beckett

Achebe, Chinua 1930Nigeriansk forfatter. Han var sønn av en lærer, og etter eksamen ved universitetet i Ibadan fortsatte han til to engelske universiteter. Fra 1954 arbeidet han for Nigerian Broadcasting Corporation og ble direktør for utenrikssendingene i 1961. Han underviste ved University of Nigeria fra 1967 med et kort opphold i USA i 1973. Hans første roman, Things Fall Apart (1958) handler som alle bøkene hans om kollisjonen mellom den afrikanske stammekulturen og den koloniale fornyelsen. Achebes tilbakeholdenhet på dette felt og den høye pris han setter på det engelske språket, har kostet ham en del popularitet hjemme. Han skrev også noveller og essaysamlingen Morning on Creation Day (1975) om forfatterens forhold til politikk. Akhmatova, Anna 1889-1966 Russisk lyriker. Akhmatova skrev fra 1900, og i 1910 grunnla hun, hennes mann Gumiljov og Mandelstam akmeismen som forkastet symbolistenes tåkete mystisisme til fordel for konkret klarhet. Hennes første samling, Aften (1912), handlet mest om kjærlighetens smerte. Etter henrettelsen av hennes første ektemann i 1921 ble hun stadig mer undertrykt. Hennes sønn og hennes senere ektemenn ble internert, og verkene hennes var forbudt fra 1925 til 1940 og fra 1946 til 1956. Hun fortsatte som en produktiv og anerkjent stor lyriker. Verker som Et poem uten helt (1940-62), som kraftfullt tar for seg dilemmaet med å være lyriker i slike tider, og Rekviem (1963), eksemplifiserer ansvaret hun følte ved å være sannhetsvitne. Arp, Jean (Hans) 1887-1966 Tyskfødt fransk skulptør, maler og dikter. Etter studier i Strasbourg, Paris (der han oppdaget moderne kunst) og Weimar begynte Arp som lyriker. 11909 møtte han Klee i Sveits, og i 1912 stilte han ut sammen med Blaue Rafer-gruppen. 11914 gikk han sammen med avantgarden i Paris og viste "abstrakte" malerier. Han var en av dadaismens grunnleggere i Zurich og Koln. Fra 1926 til 1930 holdt han seg sammen med surrealistene, og deretter konsentrerte han seg stadig mer om skulptur. Han grunnla Abstraction-Créationgruppen. Han hadde en sans for humor som gjenspeiles i motiver som Gaffel og navle (1927) og Hode med tre forstyrrende gjenstander (1930). Formene er myke og kvasiorganiske. Han mente at kunstformene skulle vokse frem spontant: "Kunst er en frukt som vokser i mennesket." Ashton, Frederick 1904-88 Britisk koreograf. Etter dansestudier under Massine arbeidet Ashton i Ballet Rambert-kompaniet (1926-33). Marie Rambert oppmuntret ham som koreograf. Hans første stykke, The Tragedy of Fashion, ble produsert i 1926.11933 sluttet den fine danseren og mimekunstneren Ashton seg til Vic-Wells (senere Royal) Ballet som danser og hovedkoreograf. Symphonic Variations (1946) er

228

kanskje hans mesterverk. Han koreograferte mange fornyende og populære stykker, blant annet La Fille Mal Gardée (1960) og Marguerite and Armand (1963) for Fonteyn og Nurejev. Etter å ha vært direktør for Royal Ballet (1963-70) konsentrerte han seg fra 1970 om koreografien, i tillegg til sjeldne danseopptredener som i hans film Tales of Beatrix Potter (1971). Ashton innførte det lyriske og åndfulle i klassisk dans og lærte danserne hvordan de skulle arbeide med hjernen i tillegg til kroppen.

Auden, Wystan Hugh 1907-73 Britisk-amerikansk dikter. Audens første dikt ble utgitt i 1924.11925 dro han til Oxford for å studere naturvitenskap. Han byttet til engelsk og ble leder blant en gruppe Marx- og Freud-påvirkede diktere som dominerte den litterære scenen i Storbritannia på 1930-tallet. Han samarbeidet med Christopher Isherwood om flere skuespill, blant annet The Ascent ofF6 (1936). Han besøkte Spania under borgerkrigen og Kina i 1938, og i 1939 emigrerte han sammen med Isherwood til USA. Han var gjesteprofessor ved mange universiteter i USA. The Double Man (1941) innvarsler hans tilbakevending til kristendommen. Auden utgav de tre lange diktene For the Time Being (1944), The Sea and The Mirror (i samme bind) og The Age ofAnxiety som i 1947 innbrakte ham Pulitzer-prisen, og samarbeidet med Chester Kallmann om librettoer til blant annet Stravinskijs The Rake's Progress (1951). Som kristen avviste Auden mange av sine tidligere venstreradikale dikt. 11972 flyttet han tilbake til Oxford. Audens diktning er i tur og orden kynisk, satirisk, dogmatisk og didaktisk. Han ble sterkt beundret av senere lyrikere som Josif Brodskij og Derek Walcott. Balanchine, George 1904-83 Russiskfødt amerikansk koreograf. Balanchine studerte ved den keiserlige ballettskolen og deretter (1921-24) ved Petrograd-konservatoriet. Han hoppet av i 1924, og fra 1925 var han hovedkoreograf for Ballets Russes til Djagilevs død. Han produserte ti balletter, blant annet Apollo (1928), og reiste mye. Han var med på å grunnlegge avantgardegruppen Les Ballets 1933, og ble deretter i 1934 invitert til å være med på å grunnlegge New York School of American Ballet og skolens dansekompani. 11948 var han med på å danne New York City Ballet der han ble direktør og kunstnerisk leder. Han koreograferte også Broadway-musikaler og var hovedkoreograf ved to posthume Stravinskijfestivaler i 1972 og 1982. Han studerte alltid musikken grundig og koreograferte danserne fra første prøve. Han innarbeidet folkelige danser og gymnastiske bevegelser i arbeidene sine, og han har hatt svært stor betydning for senere koreografer.

Balla, Giacomo 1871-1958 Italiensk maler. Som litograf fra 1883 begynte han på akademiet i Torino. 11900 møtte han neoimpresjonismen i Paris og ble påvirket av

futurismens opphavsmann, dikteren Marinetti. I 1910 undertegnet Balla det futuristiske malerimanifestet. La Lampe Électrique (1909) hyller de futuristiske prinsippene. Men selv om Ballas arbeider var nyskapende, fortsatte de å være lyriske, som i Løpende hund (1912). Han gikk også lenger over i abstraksjonen enn sine kamerater. I 1916 ble han anerkjent som leder av den nye futuristiske bevegelsen, men arbeidene hans mistet kraften, og han vendte tilbake til en tradisjonell, dekorativ stil.

Balthus 1908Fransk maler. Begge hans foreldre var malere, og Bonnard og Derain som fikk ham til å begynne å male, var blant familiens venner. Han kjente også Rilke, som påvirket ham mest og som utgav en bok med Balthus' tegninger i 1921.11924 flyttet Balthus til Paris og begynte som selvlært å male barndomsmotiver, utforske impresjonismen og fant så sin egen stil basert på italienske renessansemalere som Masaccio og på orientalsk kunst - Gaten (1934) er et eksempel. Han hadde en sterk moralsk visjon og søkte som surrealistene etter virkelig betydningsbærende emner. Arbeider som Nu jouant avec un chat (1954) og Japonaise å la table rouge (1976) demonstrerer den vare erotikken man finner i mange av de figurative bildene hans, særlig av piker i puberteten. Han malte mange fine landskaper (se Rosebukett i en vinduskarm fra 1958) og portretter, særlig av Derain (1936) og Miro (1938). Skissene hans viser en uovertruffen tegneferdighet. Bartok, Béla 1881-1945 Ungarsk komponist. Bartoks mor lærte ham å spille piano fra han var fem. Han begynte å komponere som niåring og studerte ved akademiet i Budapest (1898-1903). Hans tidligste komposisjoner var påvirket av Strauss -Also Sprach Zarathustra som han hørte i 1912, ble en åpenbaring for ham. Han ble også nasjonalist og begynte å skrive ned ungarske folkemelodier. 11905 begynte hans livslange samarbeid med Zoltan Kodaly. De samlet flere tusen folkemelodier fra Europa og andre steder. Denne musikken ledet Bartok til å ta i bruk femtonige og modale systemer i sin egen musikk. Hans musikk var upopulær til 1917 da balletten Treprinsen, fulgt av Ridder Blåskjeggs borg (1918) gjorde ham berømt. Den vidunderlige mandarin (1926) forarget i første omgang publikum med sitt tydelig seksuelle og farseaktige stoff. 11927-28 turnerte Bartok i USA med sin egen og Kodålys musikk. Hans bruk av palindrom (lik forfra og bakfra) "Briickenform" demonstreres i den praktfulle koralen Cantata profana (1930). Nedbrutt av sorg over sin mors død, som hans tragiske sjette strykekvartett viser, flyttet han i 1940 til USA. Men selv om han ble æresdoktor og fikk en stilling som folkemusikkforsker, savnet han publikums anerkjennelse og sitt hjemland. 11942 fikk han en blodsykdom, og han døde før han fikk fullført sin tredje pianokonsert.

BIOGRAFIER Borges, Jorge Luis

▼ Jorge Luis Borges

Bausch, Pina 1940Tysk koreograf. Hun var en glimrende danser som barn og ble utdannet i både klassisk og moderne dans under ekspresjonisten Kurt Jooss i Essen, og fra 1959 til 1961 under Anthony Tudor ved Juilliard School i New York. Hun begynte deretter ved Metropolitan Opera Ballet Company, og i 1962 vendte hun tilbake til Tyskland som solodanser i Jooss' dansekompani. Hun begynte å koreografere i 1968. Den strenge formalismen og følelsesmessige intensiteten i arbeidet gjorde henne berømt. Hun ble kompaniets kunstneriske leder, og Tidens vind (1969) vant en pris i Koln. Etter en strålende oppføring av dansene i Tannhduser (1972) ble hun ansatt som leder for operaballetten i Wuppertal. Hun utforsket seksualiteten i de fysisk voldsomme Blåskjegg (1977) og Kontakthof (1978) som ble utarbeidet i samarbeid med danserne. 11980 døde hennes livsledsager og medarbeider Rolf Borsik. Etter det endret dansene seg fra å handle om dynamikken i nære menneskelige forhold, til den globale frykten for katastrofe, som i Danseaften: Kremasjoner (1984). Hun hevder arbeidet hennes ikke er dans, men "å uttrykke følelser".

Beckett, Samuel 1906-89 Irsk forfatter. Etter at Beckett hadde tatt eksamen ved Trinity College i Dublin, begynte han å skrive, og underviste deretter i fransk. 1 1933 reiste han til Paris som Joyces venn og sekretær. Mellom 1938 og 1958 skrev han romaner som kulminerte med etterkrigstrilogien Molloy (1951), Malone rneurt (Malone dør, 1951) og Llnnommable (1953). Han nådde lengst med skuespillene skrevet på fransk, særlig En attendant Godot (Mens vi venter på Godot, 1952), Fin de partie (Sluttspill, 1957) og Krapp's Last Tape (Krapps siste spole, 1958). Beckett skrev i tradisjonen fra Joyce og 0'Brien med den absurde følelsen av livets innholdsløshet. De fleste av skikkelsene hans er funksjonshemmet eller fysisk eller psykisk fanget, og først og fremst betydelige på grunn av sin iherdighet. Den nakne dikteriske stilen ble stadig strengere frem til Breath (1969), et 15sekunders ordløst stykke. Han fikk nobelprisen i 1969 og har hatt enorm innflytelse.

Beckmann, Max 1884-1950 Tysk maler. Beckmann studerte i Weimar, Paris og Firenze til 1906 og stilte deretter ut flere ganger. Etter å ha tjenestegjort i saniteten ble han i 1915 dimittert med nervøst sammenbrudd. Fra da av ble arbeidene hans en symbolistisk kritikk av en fordervet verden. Malingen var blitt mer et moralsk enn et estetisk imperativ. Han fortsatte å stille ut internasjonalt, og ble i 1925 professor ved Frankfurter Stådelschule. 11933 ble han avsatt av nazistene, og han malte triptykene Avreise og deretter Holle der Vbgel (Fuglehelvetet). 11947 flyttet han til USA der han underviste ved kunstskoler i Washington og Brooklyn. 11950 vant han maleriprisen ved biennalen i Venezia og mottok et æresdoktorat.

Behrens, Peter 1868-1940 Tysk arkitekt og designer. Behrens, som da var maler, sluttet seg til kunstnerkolonien i Darmstadt i 1900. Påvirket av William Morris trodde han på den estetiske integrasjonen av et miljø og at nasjonal stolthet og verdighet kunne næres gjennom arkitekturen. Han var en av grunnleggerne av Deutscher Werkbund (1907), og i 1909 bygde han Tysklands første bygning av stål og glass, AEGs turbinfabrikk i Berlin. Som direktør for Wiens arkitekthøyskole fra 1920 produserte han hvite terningformede bygninger i internasjonal modernistisk stil. Han hadde en stilling ved akademiet i Berlin under nazistene. Behrens manglet visjoner, men var en viktig lærer for mer begavede arkitekter.

Béjart (Berger), Maurice 1927Fransk koreograf og operaleder. Som 14-åring begynte Béjart på ballettskolen i Marseille, og i 1945 studerte han i Paris og deretter i London. Han begynte å koreografere i Sverige i 1952.11953 var han med på å grunnlegge Ballets de LTtoile (senere Ballet-Théatre de Paris). Hans Symphonie pour un homme seul (1955) var den første konkrete musikkballetten. 11959 ble hans oppsetting av Vårofferet en kritikersuksess, og sammen med de fleste av danserne sine opprettet han Ballet du XXme siécle i Brussel. Fra 1961 regisserte han også opera og tok jazz og akrobatikk med i koreografien. Messe pour le temps présent (1967) omfattet Østens filosofi og deltakelse fra publikum (i meditasjon). I 1970 grunnla han MUDRA, et senter for teaterforskning, i Brussel.

Berg, Alban 1885-1935 Østerriksk komponist. Som tenåring gikk Berg over fra litteratur til musikk, og i 1904 møtte han Schdnberg, som underviste ham og som sammen med Mahler påvirket ham hele livet. Bergs første modne arbeider (1907-10) var en pianosonate, fire sanger og en strykekvartett. 11913 brøt det ut opptøyer ved premieren på to av hans Altenberglieder med tekst fra postkort fra dikteren Peter Altenberg. Mahlers enke hjalp ham med å utgi Wozzeck (1922), den første atonale operaen. Den ble hyllet som et mesterverk. Hans Lyrische Suite (1925-26) inneholder kodede musikalske "budskap" til hans elskerinne. Berg reiste mye, og i 1930 ble han innvalgt i det prøyssiske kunstakademiet, men han nektet å ta imot en lærerstilling under nazistene. Hans siste og kanskje fineste verk, en lyrisk fiolinkonsert, hadde premiere etter hans død.

Beuys, Joseph 1921-86 Tysk billedhugger. Etter studier ved kunstakademiet i Dusseldorf underviste Beuys der fra 1961 til han gikk av med pensjon i 1971. Beuys var sterkt engasjert i Fluxus-bevegelsen og skapte "installasjoner" av gjenstander som var kastet og funnet, og var særlig glad i filt. Han reiste til USA innhyllet i filt for verket Coyote (1974). På 1960-tallet

begynte han å dirigere offentlige "ritualer" og organisere "happenings" der hans egne arbeider ofte ble omarrangert og gjenoppbygd. Han ønsket å oppløse emosjonelle traumer og kommunisere helbredelse. 11976 prøvde han uten hell å bli valgt inn i Forbundsdagen, og han representerte VestTyskland ved biennalen i Venezia.

Boccioni, Umberto 1882-1916 Italiensk maler og billedhugger. Boccioni ønsket opprinnelig å bli journalist og begynte å male i Roma i 1900 under Giacomo Ballas innflytelse. Etter besøk i Paris og Russland flyttet han i 1907 til Milano og arbeidet som reklametegner. Han ble med i gruppen Famiglia Artistica, møtte Marinetti og var hovedforfatter til de futuristiske malernes to manifester (1910,1912). 11911 besøkte han Paris sammen med andre futurister og møtte avantgardekunstneme. Han malte også Gatens makt der han brukte penselstrøkene til å uttrykke bevegelse. Boccionis arbeider er gjennomsyret av energi - han så bevegelse også i ubevegelige gjenstander. Romlig fremstilling av bevegelsesfaser (1913) viser denne oppfatningen.

Bonnard, Pierre 1867-1947 Fransk maler. Etter å ha strøket til juridikum studerte Bonnard kunst i Paris. 11890 delte han atelier med Vuillard og Denis, stilte ut i 1891 og produserte mange illustrasjoner, noen for Revue Blanche, og trykk. 11894 møtte han Vollard, som utgav litografiene hans, og i 1896 hadde han sin første separatutstilling. Han var medlem av Nabisgruppen og kjent som Le Nabi Japonard på grunn av sin glede over japansk kunst. Fra 1905 konsentrerte han seg bare om malingen og produserte de solbelyste interiørene han er berømt for, som Le Dejeuner (1907). Bonnard gjorde blendende bruk av farger og lys, men malte fra hukommelsen. Stilen ble kalt "intimisme" på grunn av bruken av hjemlige scener. Fra 1910 arbeidet han stadig mer i Sør-Frankrike, og fargene ble livligere, som i Ut av badet (1930). Borges, Jorge Luis 1899-1986 Argentinsk forfatter. Borges elsket engelsk fra barndommen og mente han var påvirket av Stevenson, Chesterton og gammel engelsk litteratur. Han reiste i Europa fra 1914 til 1921 og møtte den spanske gruppen Grupo Ultra som argumenterte for "ren" lyrikk som ikke var avhengig av konteksten. Han mente senere at hans tre første samlinger var for ultraistiske, men de inneholder de metafysiske spørsmålene om tid og identitet som preger hans modne arbeider. Fra 1925 skrev Borges stykker for en søndagsavis og ukebladfortellinger. Han ble mer og mer svaksynt. 11946 avsatte Péron ham fra bibliotekarstillingen hans, men i 1959 fikk han oppreisning og ble direktør for nasjonalbiblioteket til 1973. Borges skrev praktfulle fortellinger med smykkeaktig klarhet og visjon, for eksempel Ficciones (Labyrinter, 1944) og El Aleph (1949).

229

BIOGRAFIER Boulez, Pierre

Albert Camus

Boulez, Pierre 1925Fransk komponist og dirigent. Etter studier i høyere matematikk, studerte Boulez ved konservatoriet i Paris under Messiaen og Leibowitz. Han begynte å komponere i 1945, og i 1946 ble han musikalsk leder ved Renaud-Barraults teaterselskap. Hans tidlige stil er kraftfull og ekspressiv, og han beveget seg gradvis fra tolvtonemusikk til fullstendig serialisme, som i Structures (1951-61). Hans kammerorkestrering av Chars Le Marteau sans maitre (1953-55) fikk stor betydning. Boulez arbeidet som lærer og dirigent over hele verden. Han brukte "mobil form" - valgfri rekkefølge av elementene - i sin tredje pianosonate (1957) og i Pli selon pli (1957-62), et musikalsk portrett av Mallarmé. 11975 ble han leder for Institut de Recherches et de Coordination Acoustique, Musique (IRCAM), et forskningssenter for utvikling av elektronisk musikk. 1 Réponse (1981) tok han i bruk 4X-musikkdatamaskinen som var utviklet ved IRCAM, og som deretter ble brukt av mange andre komponister. Brancusi, Constantin 1976-1957 Rumensk skulptør. Han var allerede en dyktig treskjærer da han begynte ved kunstakademiet i Bucuresti i 1898. Påvirket av Rodin reiste han i 1904 til Paris og arbeidet ved Ecole des Beaux-Arts. Han brøt med vanlig skikk ved å hugge skulpturene selv, og i sin utrettelige jakt på tingenes vesen begynte Brancusi med Bønnen (1907) å produsere mer abstrakte former, blant annet den praktfulle Kysset (1908). 11913 stilte han ut på Armory Show i New York. Fra 1918 produserte han Den endeløse søyle i flere utgaver med et 30 meter høyt eksemplar i en park i Roma i 1937 som høydepunktet. På samme måte som fugleskulpturene hans var de et godt uttrykk for hans åndelige aspirasjon. Arbeider som Karyatide (1915) og Sokrates (1923) viste hans kjærlighet til primitiv kunst. Brancusi var en ruvende skikkelse som påvirket store kunstnere som Epstein og Gaudier-Brzeska.

Braque, Georges 1882-1963 Fransk maler og en av kubismens grunnleggere. Etter å ha gått på kunstskolen i Le Havre flyttet Braque i 1900 til Paris, der han fra 1902 til 1904 studerte ved Académie Humbert. 11906 viste han arbeider på en av fauvistenes utstillinger. Han ble dypt grepet av Cézannes retrospektive utstilling (1907). 11907 begynte han et nært samarbeid med Picasso, som varte til 1914 og førte til kubismen. I 1908 arrangerte H. Kahnweiler en separatutstilling med Braques arbeider. 11910 begynte han å bruke collage. Maleriserien Canéphores av kvinner med frukt og blomster ble malt på 1920-tallet. Rundt 1930 var Braque internasjonalt anerkjent som stillebenets mester med retrospektive utstillinger over hele verden. Han begynte en serie tegninger i hvitt på svart keramikk, påvirket av gresk kunst. Fra 1948 til 1955 malte han åtte Atelierer, trolig hans fineste arbeider. 11961 ble han den første kunstner som stilte ut i Louvre mens han var i live.

230

Brecht, Bertolt 1898-1956 Tysk dramatiker. Brecht vant Kleist-prisen for sitt første skuespill, Tromtneln in der Nacht (Trommer i natten, 1922). Han fikk en stilling som kunstnerisk rådgiver ved et teater i Munchen, og fra 1924 i Berlin. 11928 kom hans store suksesstykke Die Dreigroschenoper (Tolvskillingsoperaen), skrevet sammen med Kurt Weill som han fortsatte samarbeidet med. Fra 1929 til 1936 var Brecht tilhenger av kommunismen til han ble frastøtt av partiorganisasjonen. Resultatet ble Leben des Galilei (Galileis liv, 1938), skrevet i eksil i Skandinavia. I USA under annen verdenskrig skrev han Mutter Courage und ihre Kinder (Mor Courage og hennes barn, 1941), Der gute Mensch von Sezuan (Det gode mennesket fra Sezuan, 1943) og Der Kaukasische Kreidekreis (Den kaukasiske krittringen, 1944). 11949 slo han seg ned i Øst-Berlin og grunnla Berliner Ensemble, der han utviklet sin dramateori om "fremmedgjøring" - ved å bruke berettende innslag og innskutte sanger for å hindre publikum i å identifisere seg ubevisst med skikkelsene. Britten, Benjamin 1913-76 Britisk komponist. Britten begynte å komponere i femårsalderen da hans mor lærte ham å spille piano. 11924 begynte Frank Bridge å lære ham komposisjon, og i 1930 studerte han ved Royal College of Music i London. Etter å ha hørt Wozzeck i 1934, besøkte han Alban Berg, men hadde ikke anledning til å studere med ham. 11936 begynte han å samarbeide med H.W. Auden om sosialpolitiske stykker som Pieces of Heroes (1939). Etter at Auden emigrerte, flyttet også Britten til USA sammen med sin venn gjennom hele livet, tenoren Peter Pears, som inspirerte hans fineste vokalverker. De vendte tilbake i 1942. Militærnekteren Britten gav konserter. 11945 ble operaen Peter Grimes oppført på Sadler"s Wells og ble en verdenssuksess. 11947 var han med på å grunnlegge The English Opera Group som i 1948 avholdt de første Aldeburgh-festspillene. Deretter fulgte operaer som Billy Budd (1951) og den tolvtonemusikalske The Turn of the Screw (1954). Britten ble senere påvirket av orientalsk musikk og teater, som i The Prince of the Pagodas (1957). The Young Person's Guide to the Orchestra (1946) ble skrevet for barn, og Brittens arbeider kjennetegnes av faglig dyktighet og mozartsk renhet. Brook, Peter 1925Britisk teaterinstruktør. Brook begynte å instruere som 17-årig skoleelev i Oxford med Dr. Faustus. Etter to år ved Birmingham Repertory Theatre instruerte han Romeo og Julie i Stratford (1947). På 1950-tallet arbeidet han i Europa og i USA og instruerte Titus Andronicus med Laurence Olivier i en berømt forestilling (1955). 11962 begynte han ved Royal Shakespeare Company (RSC). Inspirert av Artauds arbeid gjennomførte Brook en "Theatre of Cruelty"-sesong for RSC i 1964, og samme år vant han New York-kritikernes instruktørpris for Marat/Sade. Etter stor suksess med En

midtsommernattsdrøm (1970) startet Brook det internasjonale teateret Centre International de Recherches Théåtrales i Paris som bygde på ideene til den polske instruktøren Jerzy Grotowski og turnerte i Afrika og Asia. 11989 regisserte han den ni timer lange filmen over det hellige indiske eposet Mahabharata.

Cage, John 1912-92 Amerikansk komponist. Etter college studerte Cage musikk i Europa og komposisjon i USA med Schonberg og andre. 11938 utviklet Cage sitt "preparerte klaver" - et piano med forskjellige gjenstander festet til strengene. Etter å ha undervist i Chicago slo Cage seg ned i New York i 1942. Han ble musikalsk leder for Merce Cunninghams dansegruppe. Cage var påvirket av Østens filosofer, og da han på 1950-tallet arbeidet med I Ching, begynte han å innføre et element av tilfeldighet i komposisjonene, som i Music ofChanges (1951). 11952 organiserte han en forestilling ved Black Mountain College der han foregrep 1960-tallets "happenings". 11958 turnerte Cage i Europa og arbeidet med Berio i Milano. Tilbake i New York underviste han i eksperimentell musikk og soppkunnskap. I Musicircus (1962) ble publikum invitert til å opptre. Roaratorio (1979) var en overføring av Finnegans Wake til musikk. Cage hadde stor, men kortvarig innflytelse i samtiden. Calder, Alexander 1898-1976 Amerikansk skulptør. Utdannet som ingeniør og fin tegner. Calders første jobb var som illustratør i National Police Gazette. I en periode rundt 1926 da han besøkte Paris, produserte han et Sirkus av små figurer lagd av forskjellige materialer som brukte korker. Han lagde også portretter av jerntråd og stilte dem ut i New York i 1927.11931 flyttet han til Paris der han begynte å produsere de første hengende, tynne, flate formene som Duchamp kalte "mobiler". Gjennom dem ble Calder internasjonalt berømt og fikk skulpturprisen på Venezia-biennalen i 1952. Calders sans for lek var altoverskyggende. Han kalte aldri seg selv kunstner, selv om millioner ble grepet av arbeidene hans.

Calvino, Italo 1923-85 Italiensk forfatter. I Calvinos første roman, // sentiero dei nidi dei ragno (1947), som er skrevet etter hans krigstidsopplevelser i motstandsbevegelsen, beskriver han krig og motstand sett gjennom et barns øyne. Han var opptatt av å undersøke forskjellige former for kommunikasjonssymboler, og i II castello dei destini incrociati (1969) bruker han Tarot-kort til å utvikle handlingen. Det bringer også inn et element av mystikk, gåtefullhet og tradisjonell allegori, noe som alt sammen er typisk for Calvinos arbeider. Se una notte d'inverno un viaggiatore (1979) (Hvis en reisende en vinternatt, 1985) er en roman om romanlesing som består av ti romaninnledninger og gjorde ham mer berømt utenfor Italia.

BIOGRAFIER Cocteau, Jean

▼ Joseph Conrad

Camus, Albert, 1913-60 Fransk forfatter. Sønn av en algerisk jordbruksarbeider og en vaskekone. Hans akademiske karriere - han leste filosofi - ble stoppet av tuberkulose. 11936 skrev han: "Mennesker tenker bare i bilder. Hvis du vil være filosof, må du skrive romaner." L'Etranger (1942) (Den fremmede, 1946) fulgt av Le Mythe de Sisyphe (Myten om Sisyfos) gjorde ham øyeblikkelig berømt. Camus ble med i motstandsbevegelsen i 1942 og var redaktør for motstandsavisen Le Combat. I La Peste (1947) (Pesten, 1949) bruker han en pestangrepet algerisk landsby som en analogi på det okkuperte Frankrike og på menneskets lodd i det hele. Camus kranglet med Sartre etter bruddet med kommunismen i L'Homme Révolté (1951). Han avviste også kristendommen, men La Chute (1956) (Fallet, 1957) avslører med komisk ironi en smertefull tvil på egne evner. Camus' forfatterskap var i den absurde tradisjonen og peker på det formålsløse i livet med tanke på døden. Han hyller også en intens glede over å leve - og tross absurditeten ser han muligheten for åndens edelhet, en sta kreativitet som virker som den enten er blind eller immun overfor omstendighetene.

Cartier-Bresson, Henri 1908Fransk fotograf. Cartier-Bresson begynte å fotografere i 1931 etter å ha studert malerkunst og litteratur i Paris og Cambridge. Han var assistent for filmregissøren Jean Renoir (1936-39), og i 1945 lagde han en dokumentarfilm om etterkrigsopplevelsene til krigsfanger. 11947 dannet han sammen med Robert Capa og andre bildebyrået Magnum. Fra 1948 til 1950 arbeidet Cartier-Bresson i India, Kina, Indonesia og Egypt. 11952 kom samlingen Det avgjørende øyeblikk, og i 1955 boken Mennesker i Moskva. Cartier-Bresson har vært avgjørende for at fotojournalistikk er blitt godtatt som kunst. I utøvelsen av sin kunst har han vist stort mot, som på gatene i Paris i 1968, og integritet. Han trenger seg aldri inn på det han anser som "private" følelser. Cavafy, Constantine 1863-1933 Gresk lyriker. Cavafy begynte tidlig å skrive, på engelsk, fransk og gresk. Etter å ha vært uten kontakt med gresk litterær tradisjon fordi han bodde i England (1872-77) og Istanbul (1882-85), og ute av takt med landets samtidige lyrikere, modnet han sent som forfatter, omkring 1911. Han skrev om den gammelgreske perioden og skrev homoerotiske stykker. De to typene er ofte kombinert. Han brukte også en blanding av dimotiki (nygresk) og klassisk gresk som fikk innflytelse på forfattere over hele verden. Celan (Antschel), Paul 1920-70 Rumensk-jødisk, tyskspråklig lyriker. 11942 ble Celans familie deportert og myrdet i en nazistisk utryddelsesleir. Celan unnslapp selv, men satt i konsentrasjonsleir til 1944. Etter annen verdenskrig

flyttet han først til Bucuresti der han arbeidet som forlagskonsulent og oversetter, deretter til Wien og endelig i 1948 til Paris der han studerte tysk litteratur og ble universitetslærer. Hans lyrikk gjenspeiler nøye hans traumatiske fortid på en måte som ble mer epigrammatisk og streng etter hvert som den modnet. Sprachgitter (1959) og Die Niemandsrose (1963) er eksempler på denne stilen i et utpenslet og konsist språk som nærmet seg stillhet, en tilstand Celan mente at all virkelig lyrikk tenderte mot. Hans senere samlinger, Lichtzwang (1970) og Zeitgehbft (1976) uttrykker hans fortvilelse over språkets mangelfullhet i begreper som paradoksalt nok er direkte og urokkelige på samme tid. Celan var den fineste tyskspråklige lyrikeren siden Rilke. Han druknet seg i Seinen i 1970. Cézanne, Paul 1839-1906 Fransk maler. Cézanne studerte kunst i Paris, og hans tidlige arbeider var grove, ofte med voldsomme motiver, og han ble flere ganger avvist på Salongen og stilte i stedet ut på Salon des Refusés (1863). Han møtte Renoir og Monet (1867-68), og fra 1872 samarbeidet han med Pissarro. Han stilte ut bilder på impresjonistutstillingene i 1874 og 1876. Fra da av arbeidet han hovedsakelig i Provence med sitt strålende lys og mørke løvverk og lagde mange malerier av Mont Ste Victoire. På 1880-tallet ble han allment populær, og på 1890-tallet stilte han ut sammen med Les Vingt i Brussel. Vollard arrangerte hans første separatutstilling i 1895. Cézanne fulgte iherdig sin egen vei i kunsten. Han avviste realismen og impresjonismen og brøt formene opp i fasetter, brukte farger og modellering med forsiktighet og søkte en underliggende abstrakt struktur. Den posthume retrospektive utstillingen i 1907 fikk stor innflytelse på hele 1900-tallets kunst.

Chagall, Mare 1889-1985 Russisk-jødisk fransk maler. Chagall ble kjent med moderne fransk kunst gjennom sin lærer Léon Bakst. Han lagde allerede malerier med emne fra jødisk liv da han møtte kubismen i 1910 og tilpasset dens metoder til eget bruk i arbeider som Jeg og landsbyen (1911). 11915, da krigen holdt ham tilbake i hjembyen Vitebsk, giftet han seg med Bella Rosenfeld, som han ofte malte. Etter revolusjonen ble han kommissær for de skjønne kunster, men gikk av etter en konflikt med Malevitsj i 1919 og dekorerte Moskvas statlige jødiske teater. Da han kom tilbake til Paris fra 1923, bestilte Ambroise Vollard mange illustrasjoner, blant annet en serie etsninger til Gogols Døde sjeler. 11930 utgav han selvbiografien Ma Vie (Mitt liv). 11944 døde Bella, og Chagalls sorg gjenspeiles i bilder som Rundt henne (1945). Det året lagde han også dekorasjoner til Stravinskijs Ildfuglen. På 1950-tallet begynte han med skulptur og keramikk. Han lagde glassmaleriene til FN-bygnningen i New York (1964). Chagalls arbeid var enestående med sin bruk av symboler fra den jødiske arven og hans egne poetiske bilder for å skape arbeider med en ekstatisk fantasi.

Chirico, Giorgio de 1888-1978 Italiensk maler. Chirico var født i Hellas og studerte til ingeniør og deretter kunst i Athen og Miinchen der familien slo seg ned i 1906. Høstnattens gåte (1910), malt i Milano, er en tidlig imitasjon av Bocklin. 11911 inspirerte søylearkitekturen og de tomme piazzaene i Torino ham til å avbilde en underlig og skremmende verden i arbeider som Gatens melankoli og mysterium (1914) og De urovekkende muser (1917). Der brukte han et flatt perspektiv, ruvende statuer, skarpe skygger, fjerne eller periferiske skikkelser, surrealistiske bilder og dempet belysning til å formidle en tranceaktig stemning av dump gru og lidelse. Chirico påvirket surrealistene med sin flytende artikulering av "ubevisst" bildespråk. 11917 hadde han et kort, men viktig samarbeid med Carlos Carra, grunnleggeren av den "metafysiske skolen". Etter 1919, da han forlot Paris, gikk han bort fra metafysisk bidespråk, bortsett fra en kort periode i 1924-30 da han vendte tilbake hl Paris og til bifall fra surrealistene.

Christo (C. Javacheff) 1935Bulgarsk "innpakkings"-skulptør. Christo studerte ved akademiene i Sofia og Wien (1955—57) og dro så HI Paris der han sluttet seg Hl Nouveaux Réalistes. Han var også med på å danne KWY. Som motstander av materialisHske verdier begynte Christo i 1958 å pakke inn gjenstander, først flasker og mugger, og etter at han Byttet Hl New York i 1964, stadig større ting. I 1968 pakket han inn en offentlig bygning i Italia, i 1969 en bukt på den australske kysten, og i 1971 lagde han Volley Curtain, et langt gjerde av plastduk i Colorado. Fra 1961 lagde han også installasjoner av oljefat. Cocteau, Jean 1889-1963 Fransk forfatter, filmskaper og kunstner. Cocteau hadde liten utdannelse, men blandet seg snart med sin Hds kunstneriske, litterære og musikalske begavelser. Etter å ha kjørt ambulanse i første verdenskrig, møtte han Les Six og arbeidet med dem. Hans første ballett, Parade, ble skapt sammen med Satie og Picasso. Virtuositeten og slike utsøkte samarbeidspartnere var et gjennomgående trekk i Cocteaus liv. 11923 utgav han sin første roman, Thomas Tlmposteur. Den handlet om hans krigsopplevelser. Samme år begynte han med opium etter at hans 21 år gamle protesjé, Raymond Radigue, døde. Cocteau lagde fine filmer, blant annet La Beile et la Bete (1941) og Le Testament d'Orphée (1950). Blant romanene er den berømte Les Enfants Terribles (1929) som han senere filmet, og La Machine Infernale (1934) var hans mest kjente skuespill. Han arbeidet i glass og keramikk, illustrerte bøker, dekorerte offentlige bygninger og skrev librettoer, men kalte seg poet. Han mente at kunstnerens oppgave var å "rehabilitere det vanlige". Svakheten ved arbeidet hans kan være at han hadde en tendens fil å la etikken bli underordnet estetikken. I 1955 ble Cocteau den første som noen gang var blitt valgt inn i Det franske akademi uten å oppvarte medlemmene.

231

BIOGRAFIER Conrad (Korzeniowski), Joseph

▼ Isadora Duncan

Conrad (Korzeniowski), Joseph 1857-1924 Polsk-engelsk forfatter. Sønn av en revolusjonær polsk lyriker, foreldreløs i 1869 og stor beundrer av England. Leste engelske bøker som barn, selv om det var hans tredje språk. 11874 gikk han til sjøs, og han tok styrmannseksamen i 1886. Han studerte engelsk, og i 1884 ble han britisk borger. Den første romanen, Almayer's Folly (1895) viser en moden beherskelse av engelsk. 11896 slo han seg ned i Kent. De praktfulle romanene Lord Jim (1900) og Nostromo (1904) viser kraften og skjønnheten i stilen hans, og den dybden og kompleksiteten i handlingen som kjennetegner arbeidene hans. 11910 fikk han et mentalt sammenbrudd. Hans andre politiske roman, linder Western Eyes, kom året etter. Conrad skrev om menn satt på den ytterste prøve. Omgivelsene er ofte skremmende - havet, jungelen - men den virkelige trusselen kommer fra "mørkets hjerte" inne i dem.

Davis, Stuart 1894-1964 Amerikansk maler. Davis studerte med Robert Henri og skapte en viss skandale da han stilte ut fem malerier på Armory Show i 1913. Han arbeidet i New York Ashcan-skolens stil og var fargemessig påvirket av fauvismen og konstruksjonsmessig av kubismen. På 1920-tallet produserte han abstrakte malerier med former og masseproduserte gjenstander satt opp mot hverandre - Lucky Strike (1921). Han malte også Eggbeater-serien i 1927. Et besøk i Paris i 1928-29 økte selvtilliten hans. 11932 malte han muralmalerier i Radio City i New York. Tematisk var arbeidene hans påvirket av jazz Swing Landscape (1938) og The Mellow Pad (1951). Han brukte kraftigere farger og tekstur på 1940-tallet, og maleriene hans på 1950-tallet var store og slående Little Giant Still Life (1950). Davis produserte ikoner av avfallsprodukter fra forbrukersamfunnet før Warhol.

Cunningham, Merce 1919Amerikansk koreograf. Cunningham studerte dans fra tolvårsalderen. 11939 begynte han i Martha Grahams ensemble som solodanser. Han begynte som koreograf med Totem Ancestor i 1942.11945 begynte han å samarbeide med John Cage. Han utviklet "koreografi ved tilfeldighet" der han slo mynt og krone for å bestemme bevegelsesrekkefølgen. 11952 dannet han sitt eget ensemble og lagde Suite by Chance, den første moderne dansen med elektronisk musikk. Påvirket av opptredener utenfor teateret tok han i 1974 arbeidet sitt fra hverandre og produserte "begivenheter" der han brukte rekonstruerte utdrag fra det. Han lagde danser for video, som Quartets (1983). Han er en utrettelig visjonær som har omdefinert koreografien.

Debussy, Claude 1862-1918 Fransk komponist. 11871 begynte Debussy å studere piano med en elev av Chopin. 11872 begynte han ved konservatoriet i Paris, og i 1884 vant han Prix de Rome - men rømte fra Roma og vendte tilbake til Paris. Hans første større arbeid, La Demoiselle élue ble fullført i 1888 da han en periode var påvirket av Wagner. Debussy ble mer varig påvirket av gamelanmusikk, Mussorgskij og Satie. Prélude å Taprés-midi dunfaune (Faunens ettermiddag, 1894) gav ham merkelappen "impresjonist", som han selv avviste. Debussys vare anslag egnet seg ikke til opera - Pelleas et Mélisande (1902) var hans eneste vellykte opera. På samme måte som lyrikken til Mallarmé, Maeterlinck og andre var Debussy inspirert av malerkunsten, som i La Mer (1905). Préludes (1910-13) inneholder noen av hans best kjente stykker. Debussy bevarte den klassiske tradisjonens disiplin, men innførte uvanlige harmoniske sammenhenger, brukte kromatikk og heltoneskala og brukte orkestral fargelegging som et strukturelt element i seg selv.

Dali, Salvador 1904-89 Spansk maler. Utvist (og fengslet) for undergravingsvirksomhet under studiene ved kunsthøyskolen i Madrid i 1926. Han reiste til Paris der han møtte Picasso og Miro og studerte Freuds arbeider. 11929 sluttet han seg til surrealistene og hadde en separatutstilling. På denne tiden samarbeidet han med Luis Bunuel om de to filmene Un Chien andalou og L’Age d’or. Dalfs "paranoiskkritiske" metode med å påkalle kvasihallusinatoriske bilder mens han bevarte en kritisk bevissthet overfor avbildingsprosessen førte sammen med hans virtuosmessige realistiske utførelse til arbeider som Hukommelsens standhaftighet og gjorde ham til den mest populære av surrealistene. På 1930-tallet begynte han å etterligne Rafael. Han flørtet også med fascismen, noe som førte til splittelse med surrealistene, selv om han fortsatte å stille ut sammen med dem. Fra 1940 til 1955 bodde han i USA, og i den perioden hentet han mer og mer fra sin katolisisme, som i Korsfestelsen av Johannes (1951) og Nattverden (1955). Etter at han vendte tilbake til Spania, brukte han mye av sin tid på å dekorere museet for arbeidene hans i Figueras.

232

Delaunay, Robert 1885-1941 Fransk maler. Etter lærlingtid som scenetekniker og malerstudier i Paris ble Delaunay heltidskunstner i 1904. Arbeidene hans var påvirket av fauvisme og kubisme, og i 1907-08 studerte han neoimpresjonismen og fargeteori; Delaunay var først og fremst opptatt av fargen. Han malte mange bilder av Paris, som Eiffeltåmet i trær (1909), og undersøkte fargenes rytmiske virkninger. Apollinaire døpte stilen hans for orfisme. 11911 deltok han i og påvirket Der Blaue Reiter. Han forlot snart naturlige former til fordel for abstraksjon og kosmisk symbolisme, noe som etter hvert førte til en "fargeskive", følelsesmessig beslektede fargede, mosaikklignende former på et hjul - Skiver: Sol og måne (1913). Fra 1921, da han malte en ny serie Eiffeltårn, mistet arbeidet hans sin spontanitet. Delaunay påvirket mange andre malere, særlig Klee.

Dix, Otto 1891-1969 Tysk maler. Dix var lærling hos en maler og studerte deretter kunst i Dresden (1909-14) og Dusseldorf (1919-22). 11923 sluttet han seg til Nette Sachlichkeit-bevegelsen. Han var professor i kunst i Dresden fra 1927 til 1933 da nazistene avskjediget ham. Maleriene hans hadde pseudoromantiske trekk og en manieristisk-realistisk stil med utgangspunkt i 1500-tallets kunst. Den lett forvrengte og fortvilte hyperrealismen vises i Kunstnerens foreldre (1921). Hans fineste arbeider var portrettene han malte på 1920-tallet, og litografiene fra første verdenskrig med Goyas Krigens redsler som utgangspunkt. Duchamp, Marcel, 1887-1968 Fransk kunstner og teoretiker. 11911 ble Duchamp med i parisergruppen Section d'Or. hans overkubistiske og erotiske Akt som går ned en trapp (1912) førte til stor oppstandelse på Armory Show i New York i 1913. Deretter begynte han med "readymades" og signerte et flaskestativ og et urinal i et forsøk på å utrydde estetisismen, peke på kunstnerens valg og tillate tilfeldighet i kunsten. Han var viktig i dadaismen, og hans kopi av Mona Lisa med bart og underskriften "L.H.O.O.Q." (elle a chaud au cul) ble et symbol for bevegelsen. Fra 1915 bodde han i New York der han produserte sitt hovedarbeid, det ufullførte The Bride Stripped Bare by her Bachelors, Even (1915-23). Etter det konsentrerte han seg om sjakk, lagde optiske innretninger og la frem sin kunstneriske filosofi. Duncan, Isadora 1878-1927 Amerikansk danser. I barndommen avviste Duncan ballettens strenghet. Etter at hun flyttet til England i 1894, var hun populær som danser i selskaper. 11905 turnerte hun i Europa. Hun ønsket å bringe uttrykksfullt liv til dansen. Bevegelsene hennes kom fra mellomgulvet, og hun arbeidet med, ikke som klassisk ballet mot, tyngdekraften. Dansene hennes var improvisert. Hun tegnet sine flagrende kostymer etter antikke forbilder.Etter en invitasjon grunnla hun i 1921 en danseskole i Moskva, og i 1922 forlot hun USA. Hun giftet seg med den sovjetiske lyrikeren Jesenin. Ekteskapet gikk over styr, og i 1925 begikk han selvmord. Hun levde et ensomt og utsvevende liv i Nice til sin egen tragiske død. Duncans visjon av danseren som skaper har påvirket moderne koreografi. Eliot, Thomas Stearns 1888-1965 Amerikansk-britisk lyriker, dramatiker og kritiker. Eliot leste filosofi ved Harvard og studerte deretter under Bergson og Alain-Fournier ved Sorbonne. Han tilegnet seg Laforgues forfatterskap og indisk filosofi. The Love Song of J. Alfred Prufrock, skrevet i 1910, revolusjonerte lyrisk uttrykksmåte, bildebruk og tone. Ezra Pound oppmuntret og støttet ham og redigerte hans hovedverk, The Waste Land (1922). Eliot grunnla det litterære tidsskriftet The Criterion, og i 1925 ble han lyrikkredaktør i forlaget Faber and

BIOGRAFIER Garcia Lorca, F.

▼ William Faulkner

Faber. 11927 ble han britisk borger og trådte inn i Church of England. 11947 fikk han nobelprisen for Four Quartets (1935-44), et langt epos om tiden og historien, både personlig - det finnes selvbiografiske elementer - og kollektivt. Eliot er ikke stor som dramatiker, bortsett fra med Murder in the Cathedral (1935), men som kritiker var han. Han stod for en oppvurdering av renessansens og klassisismens drama og de metafysiske lyrikerne gjennom sine innflytelsesrike kritiske essays, og han utformet begreper som "følelsenes dissosiasjon " og "objektivt korrelerende" - som ble faste litteraturfilosofiske uttrykksformer. Eliot smeltet sammen flere lag allusjoner og litterære referanser, og oppnådde på den måten en likefremhet og klarhet i å uttrykke det oversanselige som er uten sidestykke i moderne lyrikk.

Éluard (Grindel), Paul 1896-1952 Fransk dikter. Etter å ha rømt hjemmefra og reist verden rundt, begynte Éluard å skrive dikt i 1917. Han var en av grunnleggerne av surrealismen. Capitale de la Douleur (1926) utforsker drømme­ verdenen, diktene Llmmaculée (1930), som er skrevet sammen med Breton, gjennomgår registeret av mentale forstyrrelser. 11938 forlot Éluard surrealistene, og i 1942 ble han kommunist og sluttet seg til motstandsbevegelsen. Han uttrykte sitt hat mot okkupasjonen i Poésie et Verité og to andre bøker. Disse bøkene ble sluppet i fallskjerm til motstandskjemperne. Hans erotiske dikt er kanskje enda bedre enn hans politiske arbeider, som i Poésie Ininterrompue (1946). Éluards arbeider er kjennetegnet av lidenskap og lyrisk estetikk. Epstein, Jacob 1880-1959 Amerikansk-britisk billedhugger. Mens han arbeidet på et bronsestøperi, tok han i 1901 kveldsundervisning i tegning og studerte deretter i Paris, der de primitive skulpturene i Louvre imponerte ham. Han avsluttet sitt første større oppdrag på 18 figurer for British Medical Association i 1908. Med sin påvirkning fra Rodin skapte de en voldsom røre med dristig nakenhet og ekspressive overdrivelser. Epstein fikk merkelappen kontroversiell og ble sterkt kritisert. Epsteins møte med Brancusi på denne tiden bestyrket og påskyndet hans kunstneriske utvikling. Epstein produserte opphøyde arbeider som duer og marmorvenuser. Han nærmet seg også abstraksjon, som i Rock Drill (1913). Han produserte religiøse arbeider i en primitiv stil, som Risen Christ (1919), men ble likevel hånet: noen arbeider ble innkjøpt til et raritetskabinett ved kysten. I dag huskes han best for sine realistiske bronsebyster, som Einstein (1933) og Shaw (1934). Ernst, Max 1891-1976 Tyskfødt fransk maler. Ernst leste filosofi og psykologi ved universitetet i Bonn, men forsømte studiene til fordel for å male og å utforske de sinnssykes kunst. 11911 møtte han gruppen Der

Blaue Reiter og stilte ut med dem i Berlin i 1913, året da han besøkte Paris første gang. Etter første verdenskrig var Ernst en ledende dadaist i Koln, "Dadamax". 11919 lagde han sine første collager, og i 1925 utviklet han Jroffage-teknikken som gav avtrykk av blader, papir eller tre. Han brukte også det omvendte, grattage - å skrape maling av over gjenstander under lerretet. Ernst var en sentral skikkelse og svært godt likt blant surrealistene til han forlot dem etter en krangel (1938) med Breton. I 1934 produserte han den praktfulle collageboken Une Semaine de Bouté. I New York dryppet han i 1942 maling på lerretet da han lagde Man Intrigued by the Flight of a Non-Euclidean Fly. 1 1953 vendte han tilbake til Frankrike, og i 1954 fikk han førsteprisen ved Venezia-biennalen. Faulkner, William 1897-1962 Amerikansk romanforfatter. Født i Mississippi, reiste tidlig rundt i verden, men forble sørstatsforfatter. Etter utgivelsen av en diktsamling møtte han Sherwood Anderson og gikk over til romanen med Soldier's Pay (Soldatens sold, 1926). 1 hans mest produktive år, 1929-36, kom hans første stream-of-consciousness-roman, The Sound and the Fury (Larmen og vreden, 1967), de praktfulle As I Lay Dying og Light in August (Mørk august, 1934) og Sanctuary (1931) (Det aller helligste, 1951), som sjokkerte publikum og gjorde ham berømt. Som filmmanusforfatter i Hollywood frem til 1950-tallet skrev han blant annet The Big Sleep (1946). På denne tiden gikk det tilbake med berømmelsen, til nobelprisen i 1949 gjenopplivet den. Faulkner var en strålende nyskaper som eksperimenterte med fortelletiden og hadde en variert synsvinkelbruk. Han har hatt vidtrekkende innflydelse.

Fitzgerald, F. Scott 1896-1940 Amerikansk forfatter. This Side of Paradise (1920) ble en populær suksess som gjorde reklametekstforfatteren Fitzgerald rik nok til å gifte seg med Zelda Sayre. Til tross for hans fortsatte suksess både med noveller og romaner, som The Great Gatsby (1925), levde Fitzgerald over evne og ble del av "jetsettet" på den franske rivieraen. 11930 fikk Zelda et schizofrent sammenbrudd og ble lagt inn på sykehus i 1935, året etter utgivelsen av Tender is the Night, kanskje Fitzgeralds fineste roman, som handler om hans ekteskap. 11937, da han var syk av hjerteproblemer og begynnende tuberkulose, prøvde han seg som filmforfatter. Selv om hans liv virker som det er kjennetegnet av mangel på hengivelse til kunsten, var Fitzgerald en strålende forfatter som hentet stoff fra lidelsen, galskapen og tragedien i sitt liv. Stilen hans er gjennomsyret av intens følsomhet, mønstergyldig - vakker og klar. Fokine, Michel (Mikhail) 1880-1942 Russisk koreograf. Fra 1889 til 1898 studerte Fokine ved den keiserlige ballettskolen. 11904 lagde han sin første ballett, Daphnis et Chloé, og i 1905 skapte han Le Cygne (Svanens død) for Pavlova. Fokine var en

opprører som søkte integrering i alle aspekter ved en ballett og bort fra "ballerinakulisse"-syndromet. Fra 1909 til 1914 arbeidet han med Ballets Russes, brukte Nisjinskij og produserte sine fineste arbeider, som Les Sylphides (1909), Ildfuglen (1910) og Petrusjka (1911). 11923 slo han seg ned i USA og arbeidet over hele USA og Europa. Foster, Norman 1935Britisk arkitekt. Fra 1956 studerte Foster arkitektur i Manchester og deretter ved Yale der han møtte Richard Rogers. Etter å ha arbeidet (1962-63) for Urban Renewal and City Planning Consultants, startet Foster egen praksis sammen med Rogers og deres koner. 11967 sluttet han og åpnet firmaet Foster Associates. Fra 1968-83 arbeidet han med arkitekten og filosofen Buckminster Fuller. Fosters arbeider omfatter kontorblokken til Willis, Faber og Dumas i Ipswich (1974) med svart speilglass som er buet for å passe til gaten, og med trær innendørs og en torvdekket takhage. Foster ble også populær i utlandet og tegnet et kunstsenter i Nimes (1984) og Century Tower i Tokyo (1987). Fra 1987 har han ledet den japanske avdelingen av sitt firma.

Fuentes, Carlos 1928Meksikansk forfatter. Sønn av en diplomat og selv diplomat og internasjonal jurist, pioner for den moderne roman i Mexico. La Muerte de Artemio Cruz (Don Artemios død, 1962) er et fint eksempel, tungtveiende, subtil, et snev av erotikk, og den setter den meksikanske kulturelle og historiske arven sammen med Vestens avanserte teknikk. Den massive Terra Nostra (1975) er et praktfullt organisert, fantastisk, historisk komplekst mesterverk fullt av allusjoner, og med det magiske preget som er så vanlig i det beste av den latinamerikanske litteraturen. Garcia Lorca, F. 1898-1936 Spansk lyriker og dramatiker. Lorca, som også var musiker og maler, studerte en kort tid jus ved universitetet i Granada. 11921 kom hans "landsbydikt" Libro de poemas. Og Primer Romancero Gitano (1928) gjorde ham allment populær. Lorca besøkte New York og uttrykte støtte for de svarte amerikanerne. Hans tre "landsbytragedier" Bodas de Sangre, Yerma og La Casa de Bernarda Alba (1930-36) var høydepunkter blant hans dramatiske arbeider. Lorcas forfatterskap handler om de magnetiske, mørke naturkreftene, duende, og Andalusias kulturelle særpreg. Han brukte sanger, barneleker og surrealistiske elementer i dramaene - han påvirket Miller, O'Neill og Williams. Diktene hans var skrevet for å fremføres - han kalte dikteren for "lærer for de fem sansene". Han var også maler og venn av Dali, musiker, samlet inn folkemusikk og var venn av de Falla. Det sosiale engasjementet, som i Mariana Pineda (1925), gjorde at han ble regnet som venstreorienterrt, og det var kanskje derfor, og på grunn av homoseksualiteten, at han ble myrdet av Franco-soldater.

233

BIOGRAFIER GaudI, Antonio

▼ Giinter Grass

Gaudi, Antonio 1852-1926 Spansk arkitekt. Etter lærlingtid som grovsmed studerte han arkitektur, og i 1877 begynte han å arbeide med en fontene i Barcelona. Grev Guéll gav ham i oppdrag å tegne mange bygninger, blant annet Casa Guéll (1885-89) med parken rundt. Fra 1884 overtok han oppføringen av kirken Sagrada Familia og arbeidet bare med den til 1914. Den ble likevel ikke ferdig. Gaudis bemerkelsesverdige arbeid er preget av en gotisk vrimmel av former, med skulpturelle og bildemessige detaljer, og imitering av levende organiske former. Giacometti, Alberto 1901-66 Sveitsisk billedhugger og maler. Etter læretid hos sin far, maleren Giovanni, begynte Alberto på kunstskole i Genéve og reiste deretter til Italia før han begynte å arbeide i Bourdelles verksted i Paris. Fra en impresjonistisk stil ble arbeidene hans nå påvirket av kubismen og av kykladisk skulptur. Fra 1929 til 1935, da han var engasjert i surrealismen, malte han mindre og lagde mer skulptur, blant annet Palass klokken 4 om morgenen (1932). Etter 1937 ble skulpturene hans mer realistiske, men også stadig mindre. Etter annen verdenskrig vendte han tilbake til Paris fra Genéve og utviklet den skulpturelle formen han hovedsakelig blir husket for, slanke menneskefigurer som er avmagret som av frykt eller smerte. Han begynte å lage grupper, men de understreker først og fremst følelsen av individuell isolasjon.

Gide, André 1869-1951 Fransk forfatter. Les Nourritures Terrestres (1897), som ble utgitt fire år etter at han ble klar over sin homoseksualitet, argumenterer for en impulsiv nytelsesfilosofi. Llmmoraliste (Immoralisten) ble utgitt i 1902.11909 var han med på å grunnlegge Nouvelle Revue Franqaise. Første verdenskrig gjorde Gide mer innadvendt. 11926 kom hans mest ambisiøse roman, Les Faux-Monnayeurs (Falskmynterne) - den handlet om tenåringsgutters seksuelle ambivalens. Den selvbiografiske Si le grain ne meurt kom også ut dette året. Gide skrev skuespill som Oedipe (1931), librettoer, essays og sitt fineste arbeid, Journal fra 1939 og fremover. Han kjempet med religiøse spørsmål (ble til slutt agnostiker), reiste i Afrika, skrev om kolonialisme, var en kort tid kommunist, men brøt med kommunismen etter et besøk i Sovjetunionen i 1936. Han fikk nobelprisen i 1947. Graham, Martha 1894-1991 Amerikansk koreograf og grunnlegger av den "moderne dans". Graham gikk på Denishawndanseskolen der hun utforsket etnisk og primitiv dans. Hun debuterte i 1920.11923 sluttet hun seg til Greenwich Village Follies, og fra 1924 underviste hun i dans og begynte å koreografere. Hennes sosiale og feministiske bevissthet var tydelig i hennes arbeid, som i Revolt (1927). Som utøver var Graham intens, grasiøs og dramatisk. 11929 startet

234

hun sitt eget ensemble der alle medlemmene helt frem til 1938 var kvinner. Hun har skapt en danseform som er disiplinert, men radikalt forskjellig fra klassisk ballett - ryggraden er fleksibel, bevegelsene kommer fra mellomgulvet, tyngdekraften er en alliert, "gulvarbeid" er viktig, og "sammentrekning" av kroppen, inn og ut i mellomgulvet, er et grunnelement. Grahams teknikk blir undervist mange steder, og ensembler som London Contemporary Dance Company har den som basis. Graham har utforsket myter, etnisk og antikk dans med kraft og sikkerhet, som i Appalachian Spring (1944), Cave of the Heart (1946) og Clytemnestra (1958). Sammensmeltingen av dans og utforming, og tredimensjonale dekorasjoner, er uløselig knyttet til arbeidet hennes. Hun har brukt japansk mimekunst og absurde motiver - Lucifer (1975), Phaedra’s Dream (1983). Grass, Giinter 1927Tysk forfatter. Etter å ha vært medlem av Hitlerjugend og krigsfange hadde Grass forskjellige jobber før han begynte å studere kunst i Dusseldorf og Berlin. 11956 flyttet han til Paris. Die Blechtrommel (Blikktrommen, 1959) er et angrep på nazismen. Den krenket mange med sin obskønitet, men ble likevel en internasjonal suksess. Den var den første i en trilogi som avdekket Hitlers grep på vanlige mennesker. Grass skrev taler for Willy Brandt og arbeidet for sosialdemokratene, noe som gjorde ham upopulær på høyresiden. Der Butt (Flyndra, 1977) er kanskje hans mesterverk. Han blir sett på som "nasjonens samvittighet", men kaller seg selv for "hoffnarr". Gris, Juan (Victoriano Gonzalés) 1887-1927 Spansk maler. Etter studier ved kunsthåndverksskolen i Madrid arbeidet han som karikaturtegner og flyttet i 1906 til Paris der han traff Picasso og andre avantgarde-kunstnere. 11911 begynte han å male seriøst i en analytisk kubistisk stil i arbeider som Oljelampen (1912). Arbeidene hans er kjennetegnet av en streng klarhet i linjeføringen og blokker av lysende farge. Han begynte snart å bruke collage og gikk over til syntetisk kubisme som han var den fremste talsmannen for. 11912 hadde han kontrakt med Kahnweiler og stilte ut med Section d'Or. Under første verdenskrig ble han støttet finansielt av vennen Matisse. Han var også scenograf for Djagilev og illustrerte bøker. På 1920-tallet ble han stadig sykere, og stilen ble mykere med mer buer og dempede farger. Gris var en strålende og veltalende teoretiker og skrev arbeider som L'Esprit Nouveau (1921) med en dyp forståelse for den syntetiske kubismen. I stedet for å analysere den avbildende form brukte han kubismens prinsipper til å skape en harmonisk struktur. Gropius, Walter 1883-1969 Tysk arkitekt. Etter arkitektstudier i Berlin og Munchen var Gropius assistent (1907-10) for Peter Behrens. Deretter startet han for seg selv i Berlin i

1911 og tegnet sammen med Adolf Meyer skofabrikken Fagus i Alfeld-an-der-Leine, en nyskapende struktur med bruk av ikke bærende glassvegger. Den slående bruken av glass fortsatte. 1 1918 ble han leder for kunstakademiet i Weimar som ble omdøpt til Bauhaus. Han hevdet den grunnleggende enheten mellom kunst og arkitektur og tegnet den nye Bauhaus i Dessau, kanskje hans mesterverk, i 1925. Han skrev også Internationale Architektur dette året. Han ønsket å gjøre gode hus tilgjengelige for allmenheten og begynte med prefabrikasjon. 11928 trakk han seg tilbake fra Bauhaus og fortsatte å tegne prefabrikkerte hus og fleretasjes blokker. 11934 emigrerte han til England der han produserte et enetasjes samfunnshus. 11937 ble han professor i arkitektur ved Harvard University. 11941 utviklet han et rimelig boligprosjekt i Pittsburgh,, som ble grunnlag for hans "Packaged House System". Fra 1945 arbeidet han med "Architects' Collaborative" og tegnet blant annet USAs ambassade i Athen.

Grosz, George 1893-1959 Tysk maler. Etter kunststudier i Dresden og Berlin arbeidet Grosz som karikaturtegner med Jugendstilteknikk. Han utviklet en kraftfull tegnestil som innlemmet ekspresjonisme og futurisme, og i samarbeid med brødrene Herzfelde (og Heartfield) produserte han serier av trykk som angrep kapitalismen, som Metropolis (1917). 11918 flyttet han til Berlin og var med på å grunnlegge dadaismen der. Han lagde tegninger som angrep Weimarrepublikken voldsomt, som Ecce Homo (1920). Han ble ofte saksøkt for fornærmelser i arbeidene sine. I 1925 sluttet han seg til bevegelsen Neue Sachlichkeit. I 1933 flyttet han til New York, der han underviste og lagde mer romantiske stykker frem til annen verdenskrig. Da kom de groteske bildene tilbake. Grosz' sardoniske arbeider vibrerer av sinne og bitterhet og var skjærende satiriske.

Hemingway, Ernest 1899-1961 Amerikansk forfatter. Alvorlig såret under ambulansetjeneste i første verdenskrig som 18-åring, vendte tilbake til USA som reporter og ble snart utenrikskorrespondent. Han slo seg ned i Paris, og The Sun Also Rises (1926) og A Farewell to Arms (1929) (Farvel til våpnene) sikret hans berømmelse. Han skrev fire romaner til, blant annet For Whom the Bell Tolls (1940) (Klokkene ringer for deg) og noen praktfulle noveller. 11952 fikk han nobelprisen og Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur. Til tross for hans innlysende mangler - stereotype skikkelser, en selvbevisst og sentimental mannssjåvinisme som knapt skjuler en forpint følsomhet - er Hemingways forfatterskap uten tvil stort. Stilen er skarp og vibrerende, og de skildrende partiene er utsøkt vakre. Han begikk selvmord. Henze, Hans Werner 1926Tysk komponist. Henze begynte å komponere rundt 1938. Fra 1946 til 1948 studerte han kontrapunkt med

BIOGRAFIER Joyce, James

▼ David Hockney

Fortner. Etter suksess med Kammerkonzert fikk han en forlagskontrakt. Han arbeidet ved flere operaer. Hans Piano Concerto (1951) vant Schumann-prisen, og radiooperaen Ein Landarzt vant Prix dTtalia i 1953.11953 slo Henze seg ned i Italia - musikken fikk en ny varme og lyrisk tone, og han fortsatte å produsere fine operaer og orkesterverk. The Bassarids (1965) hadde libretto av Audeh og Kallmann. Dødsmessen Das Floss der "Medusa" (1968) for Che Guevara viser hans økende interesse for politikk på venstresiden. Han arbeidet med Edward Bond om operaen We Come to the River (1976), og alle hans senere arbeider har sosialistisk budskap. Henzes musikk er eklektisk og sterkt organisert, påvirket av Stravinskij, Weill og Berg i tillegg til italiensk opera. Hans opera Das Verratene Meer (1990), basert på Mishimas Sjømannen som falt i unåde hos havet, fikk mye negativ kritikk.

Hepworth, Barbara 1903-75 Britisk billedhugger. Hepworth studerte skulptur i London og i Italia (1920-26) og møtte Henry Moore som kom til å bli en nær venn i over 20 år. Hun arbeidet i klassisk stil og stilte første gang ut i 1928, sammen med sin første mann, billedhuggeren John Skeaping. 11931 lagde hun Pierced Form, det første arbeidet der hun utforsket indre og ytre rom ved gjennomboring. 11933 ble hun med i gruppen Abstraction-Création og Unit One. Hun utviklet nå rommet ved hjelp av snorer og farge. Fra 1935 var arbeidene hennes helt abstrakte. 11944 inspirerte landskapet i Comwall, der hun hadde slått seg ned, henne til å lage The Wave, en vakkert formet hul egglignende form. Det greske landskapet inspirerte henne til arbeider som Curved Form (Dolphin) (1955). Hun var nå internasjonalt kjent og begynte å støpe i bronse. 11963 lagde hun Single Form i New York til minne om FNs Dag Hammarskjold. Hepworth var alltid betatt av landskapet, særlig i forhold til menneskeskikkkelser, og i Brancusis tradisjon var hun en formens mester, både for organiske og abstrakte, som alltid tydeliggjorde den åndelige grunntonen. Hockney, David 1937Britisk kunstner. 11961 vant Hockney gullmedaljen til Royal College of Art, Guinness-prisen for etsning og to andre priser, og mens han fremdeles var student, fikk han internasjonal suksess med sin serie etsninger "The Rake's Progress". Med inntektene som fulgte, besøkte han California, dit han senere flyttet, og, inspirert av lyset, malte han mange bilder av svømmebassenger. Han bodde og stilte også ut i Paris. 11962 underviste Hockney i England og ved tre universiteter i USA. 11966 var han scenograf for Ubu Roi ved Royal Court Theatre i London. 11978 var han scenograf for Tryllefløyten i Glyndebourne. Han er en glimrende tegner og har mottatt mange internasjonale priser. I jakten på enkelhet og realisme er arbeidene hans blitt mer konvensjonelle.

Hopper, Edward 1882-1967 Amerikansk maler. Etter studier under Robert Henri ved New York School of Art besøkte Hopper Europa tre ganger (1906-10) uten å bli påvirket. Han var reklametegner til sin første separatutstilling i 1920. Stilen hans endret seg ikke, og gjengav livet i amerikanske småbyer og på landet. Han brukte dramatiske, men avdempede lyseffekter og store, solide masser - som i House by the Railroad (1925). Arbeidene hans formidler også en følelse av menneskelig ensomhet, som i Nighthaioks (1942), der skikkelsene virker like fremmede overfor hverandre som overfor arkitekturen som ruver over dem.

Hundertwasser (Stowasser), Fritz 1928Østerriksk maler. Han reiste mye i Europa og Nord-Afrika før han slo seg ned i Roma i 1957.11952, da han hadde separatutstilling i Wien, hadde han utviklet den abstrakte dekorative stilen han er kjent for, og brukte livlige, lysende farger, blant annet gull og sølv - som Hokkaido-dampbåten (1961). Fra 1953 brukte han spiraler svært mye i akvarellene som han for det meste lager. Han er hovedsakelig påvirket av Klimt og Schiele. 11959 ble han gjesteprofessor ved kunstakademiet i Hamburg. Han bor i Normandie, Venezia og Wien. James, Henry 1843-1916 Amerikansk-britisk forfatter. James, som var sønn av en filosof og bror av filosofen og psykologen William, bosatte seg i London i 1876. Bøkene hans kan deles i tre perioder: 1876-79 handler de om personlige tragedier med bakgrunn i kulturkonflikten mellom USA og Europa. Blant arbeidene er The Europeans (1878); utforsking av feministiske temaer i The Bostonians (1886-99) og generasjonskonflikter i The Awkward Age (1899); The Golden Bowl (1904) har en mye mer kunstferdig stil og kompliserte mønstre av forhold som styrer og dominerer handlingen. James' konsekvente unnlating av moralsk vurdering skapte strid. Han var berømt og respektert som en enestående og mesterlig prosastilist med lange, fint balanserte setninger. Janåcek, Leos 1854-1928 Tsjekkisk komponist. Janåcek var korgutt fra 1864 og ble kordirigent i 1870 da han begynte å spille piano og komponere. Han begynte på lærerskole og på orgelskolen i Praha (1874-75). 11881 giftet han seg og ble rektor ved musikkskolen i Brno. Det første arbeidet han fikk utgitt, i 1886, var en koral. Han skrev sin første opera, Sarka, som bygde på en fortelling i tsjekkisk folkelig mytologi, i 1887. Janåcek brukte natur, folkelige myter, eventyr og talerytmer i musikken - som i operaen Jenufa, fullført i 1903, året da hans siste barn døde. 11904 ble Janåcek rektor ved orgelskolen i Brno. Med utgangspunkt i teorien han hadde formulert om talerytmer som musikk, fortsatte han å komponere særlig korverker og operaer. Han skrev vanligvis sine egne librettoer. Hans fineste periode var 1916-28. Den storslåtte Kdt'a Kabanovd (1921), Pfthody Lisky Bystrousky (Den lille listige reven,

1923) og den mektige religiøse Glagolitttisk messe (1926) er typiske for hans beste arbeider. Som Smetana før ham var Janåcek tsjekkisk nasjonalist. Han ville at hans Sinfonetta "skulle fastholde den enkle tsjekkiske sjelen". Johns, Jasper 1930Amerikansk maler. Etter et universitetskurs og militærtjeneste etablerte Johns seg som moden kunstner med en serie arbeider med kjente bildeelementer: flagg, tall og bokstaver. 11959, året etter hans første separatutstilling, møtte han Duchamp, som sammen med Wittgenstein påvirket ham sterkt. Han begynte å føye til navnene på farger, malt med andre farger, i arbeidene sine. Johns' tema var teknikken han brukte, og kunstens vesen. 11961 lagde han sine Beer Cans av bronse, nøyaktige kopier av ølbokser med malte etiketter, og begynte å feste gjenstander han fant, til lerreter. 1 1966 ble han kunstnerisk rådgiver for Merce Cunningham Dance Company. Han begynte også å male store abstrakte bilder. På 1970-tallet fikk Johns' arbeider en mer personlig følelse, men han fortsatte å si at "Jeg vet ikke noe om kunst".

Johnson, Philip 1906Amerikansk arkitekt. 11932 var Johnson medforfatter av International Style: Architecture since 1922, som definerte den moderne arkitektur. Han praktiserte som arkitekt på begynnelsen av 1940-tallet og ble berømt gjennom sitt Glass House som han bygde til seg selv i 1949. Det viste påvirkning fra Mies van der Rohe, som han samarbeidet med om Seagrambygningen i New York (1958). Denne stilen kulminerte i 1980 med Crystal Cathedral i Los Angeles, og fikk en mengde imitatorer. Johnson lagde også mer moderate arbeider med et nyklassisk preg, og vanligvis tilpasset landskapet. Det gjelder blant annet Sheldon Art Gallery (1962) og det praktfulle New York Theater (1964). Johnsons interiører er vanligvis imponerende med relativt kjedelige eksteriører.

Joyce, James 1882-1941 Irsk romanforfatter. Etter eksamen fra universitetet i Dublin flyktet Joyce og hans kone Nora Barnacle i 1904 fra begrensningene han følte i Irland, og slo seg ned i Trieste, der han skrev fortellingene Dubliners. I 1916 skrev han den selvbiografiske Portrait of the Artist as a Young Man. Han flyttet til Paris i 1920. Hans store stream-of-consciousness-roman Ulysses ble opprinnelig utgitt kapittel for kapittel i et tidsskrift. Da den ble utgitt som bok i 1922, ble den forbudt i mange land for uanstendighet, og eksemplarer ble inndratt og ødelagt. 11939, året før han flyttet til Ziirich, overveldet han den litterære verden med det enorme, ikonoklastiske, utilgjengelige, poetiske drømmestykket Finnegans Wake. Han brukte myter svært mye, sammen med wagnerske motiver, bilder og rammer. Hans form og språklige fornyelser har revolusjonert språket og endret litteraturens utseende.

235

BIOGRAFIER Kafka, Franz

▼ Yasunari Kawabata

Kafka, Franz 1883-1924 Tsjekkisk-jødisk tyskspråklig romanforfatter. Kafka var jurist og arbeidet som forsikringsmann i den dominerende farens firma - han måtte skrive om natten og produserte korte tidsskriftstykker. I Die Verwandlung (Forvandlingen, 1912) behandler han kommunikasjonens umulighet, representert ved Gregor Samsas vanskeligheter etter at han er forvandlet til et kjempeinsekt. 11917, etter at han hadde fått diagnosen tuberkulose, befalte Kafka sin venn Max Brod å brenne hans upubliserte arbeider. Men Brod adlød ikke, og de store ufullførte romanene, Der Prozess (1914-15) og Das Schloss (1922) ble reddet. Begge videreutvikler motivet fra Forvandlingen - "hovedpersonen" (K) blir på samme tid drevet og hindret i sine handlinger av allestedsnærværende og uutgrunnelige krefter som han ikke kan kommunisere fyllestgjørende med, kanskje en projeksjon av forholdet til faren. Kafkas intellektuelle ærlighet og forpinte moralske uro kastet lys over det menneskelige landskap i arbeider med klarhet og inderlig direkte innsikt som savner sidestykke.

Kandinskij, Vasilij 1866-1944 Russisk maler. 11896 oppgav han en juridisk karriere og begynte på kunstskole i Munchen. 11901 grunnla han Phalanx-gruppen. Han reiste mye, stilte ofte ut i Paris og eksperimenterte teknisk, ofte med å male på mørkt papir. Han brukte streken både som innhold og til å omslutte fargede områder. 11912 dannet han sammen med Franz Mare Der Blaue Reiter. Han ble interessert i teosofi og skrev Llber das Geistige in der Kunst der han argumenterte for å bruke farger som et følelsesmessig språk. Desillusjonert over mangelen på mulighet til endringer i det postrevolusjonære Russland vendte han i 1921 tilbake til Tyskland og underviste i fargeog formteori ved Bauhaus. 1 1924 dannet Kandinskij, Jawlensky, Feininger og Klee gruppen Die Blauen Vier og stilte ut sammen. 11926 gav han ut læreboken Punkt und Linie zur Fldche. 11933 stengte nazistene Bauhaus, og Kandinskij flyttet til Paris. Han ble imponert av Mird og Arp og utviklet mykere, biomorfe former i arbeidene sine - Ef Encore (1940). Den drivende kraften i Kandinskijs alltid livfulle arbeider var søkingen etter liv innebygd i ren form. Kawabata, Yasunari 1899-1972 Japansk forfatter. Kawabata tok eksamen ved universitetet i Tokyo i 1924. Påvirket av europeisk avantgarde var han med på å grunnlegge tidsskriftet "Litterær epoke" som var i opposisjon til den venstreorienterte realismen. Han ble berømt med novellen Danserinnen fra Izu (1926). Arbeidet hans faller i fire perioder som har navn etter hvor bøkene foregikk: "Izu-perioden", "Asakusa-perioden", "Sneland-perioden" (før krigen) og "Kamakuraperioden". 11968 ble han den første japaner som fikk nobelprisen. Snelandet (1947), som er hans fineste roman, handler typisk nok om ensomhet og

236

kjærlighetens umulige kår. Handlingen ligger på det indre plan. Kawabatas lyriske stil ligger i den japanske hovedstrømmen - en viss avbrutthet i arbeidene, noen ganger tilskrevet en surrealistisk tendens, minner også om japanske middelaldervers, renga.

Kazantzåkis, Nikos 1883-1957 Gresk forfatter. Allerede mens han studerte jus i Athen i 1906, skrev Kazantzåkis skuespill og oversatte filosofi, som han studerte i Paris. Han arbeidet for at dimotiki (nygresk) skulle bli offisielt språk og var alltid politisk aktiv. Mellom 1920 og 1940 reiste og skrev han. 11938 skrev han det 33 333 linjer lange episke diktet Odisia, et av 1900tallets ruvende arbeider. Zorba (1941) skildrer konflikten mellom Apollon og Dionysos. 11942 slo han seg ned i Sør-Frankrike. Den best kjente av de seks romanene han skrev, Kristus korsfestes pfi ny (1948), befestet den internasjonale berømmelsen han hadde fått med Zorba. Den handler også om lyset fra Gud, desperasjon og humanisme. Kazantzåkis var svært produktiv og skrev mange bibelske og andre versedramaer, reiseskildringer og oversettelser. Kirchner, Ernst 1880-1938 Tysk maler. Kirchner studerte arkitektur, og ble deretter på kunstskolen i Munchen opptatt av Jugendstilen. Etter at han i 1905 var en av grunnleggerne av gruppen Die Brilcke, produserte han sterkere arbeider påvirket av postimpresjonismen, Selvportrett med modell (1910) er typisk. 11911 flyttet han til Berlin sammen med andre medlemmer av gruppen og levde et bohemliv der. Hans kantede, intense bybilder fra denne perioden, som Gaten (1913), er praktfulle. 11913 kritiserte han andre medlemmer i "Briicke Chronik" - og gruppen løste seg opp. Kirchner ble stadig mer uvennlig, og i 1916 fikk han et nervøst sammenbrudd mens han tjenestegjorde i hæren. Under rekonvalesensen i Sveits ble arbeidene roligere, men i 1922 kom den nervøse dynamikken tilbake. 11926 malte han et nostalgisk gruppeportrett av Die Briicke med seg selv. Som så mange andre ble han sjikanert av nazistene, og han tok sitt liv i 1933.

Klee, Paul 1879-1940 Sveitsisk maler. Som sønn av musikerforeldre var Klee dikter og profesjonell fiolinist før han studerte kunst i Munchen (1898-1900) under Franz von Stiick. Etter en reise i Italia lagde Klee en serie groteske etsninger påvirket av Blake og Goya. 11906 oppdaget han impresjonistene og postimpresjonistene og begynte å arbeide etter naturen. 11911 hadde han sin første separatutstilling og møtte Franz Mare og Kandinskij. 11912 stilte han ut sammen med Der Blaue Reiter. Under et besøk i Tunisia i 1914 malte han flittig og skrev: "Fargen og jeg er ett." Påvirket av Delaunay vendte han seg til kubismen, men avbildet alltid natur. 11920 underviste han formteori ved Bauhaus og skrev sin Pådagogisches Skizzenbuch (1925). Han stilte ut som en

av "Die Blauen Vier" (1924). Surrealistene beundret malerier som Fiskemagi (1925). Klee beundret, men omfavnet aldri surrealismen. 11933 lukket nazistene Bauhaus, og Klee vendte tilbake til Sveits. 11935 fikk han hudkreft. Han malte like produktivt som før og lagde hele 2000 arbeider i 1939. Klees arbeider kombinerte følsomme, barnslige bilder med en forfinet stil og moden visjon. Han så kunstneren som del av naturen, ikke som observatør, og mente at man må avstemme seg mot naturen og bli "gjenfødt". "Kunst," sa han, "reproduserer ikke det synlige, men synliggjør."

Klimt, Gustav 1862-1918 Østerriksk maler. Klimt gikk på kunsthåndverksskolen i Wien fra 1876 til 1883. Han malte i Jugendstil. 11894 fikk han i oppdrag å male et tak på universitetet i Wien, med motivene Filosofi, medisin og rettslære (1899-1907). 1 1897 ble han president for Sezession-bevegelsen i Wien. Påvirkningen fra de bysantinske mosaikkene han så i Ravenna i 1903, var tydelig i senere arbeider, blant annet Beethoven-frieze (1902) og den kjempestore mosaikkfrisen han lagde i Palais Stoclet i Brussel (1905-11). Hans senere arbeider inneholdt sterkt erotiske bilder - for eksempel Kysset (1908). Klimts arbeider kombinerte bruk av lysende farger, stor følelsesmessig styrke og fin tegneferdighet. Kooning, Willem de 1904Nederlandsk-amerikansk maler. Som dekoratørelev tok de Kooning i 1916 malerundervisning i Rotterdam. 11926 reiste han som blindpassasjer til USA, der han sammen med Arshile Gorky og Greenwich Village-gruppen tilegnet seg europeisk kunst, særlig Kandinskijs. Han var en fin tegner, og på 1930-tallet fikk han oppdrag fra Federal Arts Project og malte blant andre arbeider et muralmaleri til verdensutstillingen i New York i 1939. Han var en av de ledende abstrakte ekspresjonistene med en fysisk tilnærming som foregrep action painting. Det monokrome Painting (1948) var resultatet av en femårsperiode da han bare brukte svart og hvitt. Med Excavation (1950) vendte han tilbake til farger. Wotnan I (1952) var den første i en serie studier av kvinnefiguren. 11955 forlot han det figurative og malte enorme, praktfulle abstraksjoner. 11960 vendte han tilbake til kvinnefiguren, mindre strukturert og mer sensuelt. På 1970-tallet begynte han med skulptur, både figurativ og abstrakt.

Laban, Rudolf von 1879-1958 Ungarsk danseteoretiker. Laban gikk over fra malerkunst til å studere dans. 11915 startet han det koreografiske institutt i Zurich. 11928 perfeksjonerte han Kinetographie Laban, nå kalt labanotation, et system for å registrere all menneskelig bevegelse. I 1930 ble han leder for de forente statlige teatrene i Berlin. 11938 reiste han til Dartington School i England med to forhenværende elever. Han ble i England der han underviste og studerte industriell effektivitet. Teoriene hans påvirket sentraleuropeere

BIOGRAFIER Magritte, René

▼ Roy Lichtenstein

som Kurt Jooss og åpnet veien for ekspresjonismen i dansen. Laban argumenterte for bruken av "koreografi” for å øke effektiviteten og sikkerheten til fabrikkarbeidere.

Lawrence, David Herbert 1885-1930 Britisk forfatter. Lawrence var sønn av en hissig gruvearbeider og en borgerlig mor. Han var lærer fra 1902 og studerte ved Nottingham University. Han sluttet som lærer ved utgivelsen av The White Peacock (1911), og stakk i 1912 av med Frieda Weekle som var gift med en av hans lærere. Den selvbiografiske Sons and Lovers (1913) sjokkerte publikum med sin seksuelle åpenhet og sitt grep om klassesamfunnets skjevheter. The Rainbow (1915), en fortelling om en ung kvinnes selvutvikling mot en bakgrunn av et provinsielt samfunn, ble forbudt etter første verdenskrig, men ved siden av Women in Love (1922) hans største roman. Sammen med sin kone førte han et nomadisk eksilliv i Italia, Australia og Mexico. Han skrev nesten tusen dikt i tillegg til essays, noveller og reiseskildringer. Penguinforlaget ble trukket for retten i 1960 på grunn av hans siste bok, Lady Chatterley's Lover (1928), en fortelling om kjærlighet på tvers av klasseskiller. Den var fornyende med sine direkte seksuelle skildringer og de elskendes dialog, men ble skjemmet av en typisk svakhet ved Lawrences forfatterskap: en tendens til å la forfatteren gripe inn og fremsette en "doktrine" (Birkin i Women in Love er nettopp et slikt "selvportrett"). Men Lawrence er uten tvil en stor forfatter. Det er få som når opp til hans skildring av menneskets "livskraft". Han døde av tuberkulose i Sør-Frankrike. Le Corbusier (Charles Jeanneret) 1887-1965 Sveitsisk arkitekt. Etter kunstutdannelse arbeidet Jeanneret en kort tid hos flere store arkitekter, blant annet Peter Behrens i Berlin. På en reise rundt i Europa i 1911 ble han svært imponert av gresk og tyrkisk arkitektur. 11914 lagde han Dominoboligprosjektet i betong med stålrammer. Han reiste til Paris i 1908 og begynte i Perrets atelier. Fra 1911 reiste han mye til han vendte tilbake til Paris i 1917 og begynte å arbeide i et byggefirma som hadde spesialisert seg på bruken av armert betong. 11920 tok han navnet "Le Corbusier" som pseudonym da han skrev for tidsskriftet UEsprit Nouveau som han var med på å starte. 11922 inngikk han partnerskap med sin fetter i Paris. Hans utkast til Folkeforbundets palass i 1922 ble umiddelbart forkastet. Le Corbusiers Vers une Architecture (1923) er fortsatt den mest innflytelsesrike boken som er skrevet av noen arkitekt på 1900-tallet. Boligblokken han tegnet i Marseille etter krigen (Unité d’Habitation), var en forløper for prosjektet med å tegne bokstavelig talt hele Chandigarh, den nye hovedstaden i Punjab, som ble fullført i 1951. Le Corbusier kalte et hjem "en maskin til å bo i". Hans innflytelse var verdensomspennende, selv om den gjennom arbeidene til mange mindre arkitekter dessverre har resultert i dagens golde betongbyer.

Léger, Fernand 1881-1955 Fransk maler. Léger studerte arkitektur og senere malerkunst ved flere kunstskoler i Paris. Han ble dypt påvirket av den retrospektive Cézanneutstillingen i 1907. Med Akter i en skog (1909) begynte han å utforske kubismen med sylindriske, ikke flate former. 11911-12 stilte han ut sammen med Section d'Or. 11913 begynte han å lage abstrakte arbeider, som han kalte Formkontraster. Byen (1919) viser hvordan han var blitt opptatt av maskinformer, som han ønsket å bringe i samklang med livet. Légers glødende sosialisme gjenspeiles også i skildringen av arbeiderne som bygger og vedlikeholder byen. Han var påvirket av de Stijl og surrealismen. Han arbeidet også for teateret, arbeidet som illustratør og lagde i 1924 filmen Ballet Mécanique. 11933 ble hans første muralmalerier vist i Paris. Fra 1940 til 1945 var han professor ved Yale University. Deretter sluttet han seg til kommunistpartiet og var til stede ved to fredskonferanser. Han ønsket at hans kunst skulle være tilgjengelig for alle i sin enkelhet og klarhet i form og farge. Lichtenstein, Roy 1923Amerikansk kunstner. Etter kunststudiene hadde han sin første separatustilling i 1949. Han arbeidet som reklametegner til 1957 da han begynte som lærer i New York. Han lagde abstrakte ekspresjonistiske arbeider frem til han i 1961 ble en ledende pop-kunstner som ble mest lagt merke til for de forstørrede kopiene av tegnseriestriper, som Whaam! (1963). 11962 var han den første popkunstneren som hadde separatustilling. Han lagde også keramikk- og emaljearbeider, og fra 1977 bronseskulpturer der han også brukte prikker og de samme pop-bildene fra forbrukersamfunnet. Han imiterte også kunst, som i Artist's Studio: The Dance (1947), et kubistisk stilleben som hadde med Matisses Dansen. I Lichtensteins arbeid blir motivet holdt opp for at det skal vurderes på nytt. Han foregir ikke å vurdere. Ligeti, Gydrgy 1923Ungarsk komponist. Etter komponiststudier i Kolozvår (1941-43) og ved akademiet i Budapest etter krigen ble Ligeti professor ved akademiet i 1950. Under kommunistregimet kunne Ligeti ikke arbeide så eksperimentelt som han ønsket, og heller ikke utgi eller fremføre sin nyskapende musikk. I 1956 rømte han til Wien der han arbeidet med elektronisk musikk sammen med Stockhausen og Boulez. Orkesterverket Atmospheres (1961) gjorde ham anerkjent, og han ble berømt med Requiem (1965). Han lagde humoristiske verker som Trois Bagatelles (1961) som var en satire over Cage. Korverket Lux Aeterna (1966) er berømt fordi det ble brukt i 2001; A Space Odyssey, og der utvikles de tonale eksperimentene fra Requiem videre. Ligetis arbeid er særlig kjennetegnet av "mikropolyfoni" mange sammenvevde melodiske linjer som ofte lager lydmessige illusjoner - og av en

impresjonistisk tilnærming til harmoni og orkesterfarge. Loos, Adolf 1870-1933 Østerriksk arkitekt. Loos studerte arkitektur, og etter tre år i USA vendte han tilbake til Wien og arbeidet som journalist og kommenterte arkitektur og moter. Hans største betydning ligger i hvordan de to essayene Ornament und Verbrechen (1908) og Architektur (1910) påvirket funksjonalismen. Han forkastet dekorasjon, Sezession-bevegelsen, Wiener Werkståtte og Bauhaus og foreslo å vende tilbake til klassisismen. Steiner-bygningen fra 1910 er det første eksempelet på en enkel kubeformet bygning. Fra 1920 til 1922 var han sjefarkitekt for en boligbyggingsbevegelse. Fra da til 1928 bodde han i Paris. Senere i livet dempet han sin tidligere strenghet og følte at den hadde vært for ekstrem.

Machado, Antonio 1875-1939 Spansk dikter. Machado var utdannet ved universitetet i Madrid og gav ut sin første diktsamling, Soledades, i 1903. Deretter underviste han i fransk. Opplevde en tragedie da hans 19-årige kone døde i 1912. Han vendte tilbake til sitt hjemlige Andalusia. 1915-utgaven av Campos de Castillo har med dikt om ensomheten som enkemann - han identifiserte Castilla med sin kone. Machado fornemmet sterkt at landskapet var den Spanias sjel som han ønsket skulle bli stor igjen. Han regnes for en av de største moderne spanske dikterne. Mackintosh, Charles R. 1868-1928 Britisk arkitekt og formgiver. Etter arkitektstudier og læretid møtte Mackintosh Herbert MacNair, Frances og Margaret MacDonald. Kjent som "De fire" gav de støtet til art nouveau i Glasgow. Mackintosh mente at arkitektur og formgivning var det samme, og Glasgow School of Art (1897-1909) er et elegant monument. 11900 ble utkastene hans utstilt i Wien Sezession. Hill House i Glasgow (1902) er et annet fint eksempel på arbeidet hans. Men i England, der han bodde fra 1914 til 1923, nådde ikke populariteten hans de samme høyder, og han klarte ikke å etablere egen praksis. Han flyttet til Frankrike der han malte fine landskapsmalerier, men sykdom tvang ham til å vende tilbake til London i 1928. Magritte, René 1898-1967 Belgisk maler. Magritte studerte bildende kunst i Brussel (1916-18). Fra 1920 til 1924 lagde han arbeider som var påvirket av kubismen og futurismen, men etter at han fikk se Chiricos Le Chant dArnour i 1925, fikk motivet avgjørende betydning og han ble surrealist. 11927 hadde han sin første separatutstilling i Brussel. Deretter bodde han i Paris, og fra 1928 til 1930 brukte han ord i arbeidene og utforsket forholdet mellom ord og gjenstand. I 1929 besøkte han Dali, som hadde den samme intense klarheten i utførelsen. Men Magrittes malerier sjokkerte på grunn av den manglende sammenheng i motivene og den antydede, men

237

BIOGRAFIER Mahler, Gustav

▼ Katherine Mansfield

aldri uttrykte følelsesintensiteten. Menneskelig tilstand 1 (1933) handler om den splittede bevisstheten menneskene skaper ved å "gjenskape" den verden de er del av. 11938 hadde Magritte arbeider på den internasjonale surrealistutstillingen i Paris. Deretter tok han opp impresjonismen (1943-46), og i 1947 arbeidet han i en voldsom, grotesk stil før han vendte tilbake til sin tidligere ro. På 1950- og 1960tallet fikk han i oppdrag å lage mange muralmalerier. Magritte hadde sterk innflytelse på pop— kunstnerne. Mahler, Gustav 1860-1911 Bohmiskfødt østerriksk komponist og dirigent av jødisk opprinnelse. Mahler lærte å spille piano i seksårsalderen, og gav sin første konsert da han var ti. 11875 begynte han på konservatoriet i Wien, der han møtte Anton Bruckner som han senere skulle bli forkjemper for. Etter at han forlot konservatoriet i 1878, skrev han kantaten Das Klagende Lied (1880) og kom helt fra begynnelsen frem til en original lydverden. I perioden 1881-91 dirigerte han i Kassel, Praha, Leipzig og Budapest til han ble kapellmester i Hamburg der han møtte dirigenten Hans von Biilow. Det var ved Biilows begravelse at Mahler ble inspirert til å bruke Klopstocks ode Oppstandelsen i finalen av sin Annen symfoni (1888-94). 11897 ble han utnevnt til kunstnerisk leder for hoffoperaen i Wien, en stilling han beholdt til 1907 da han reiste til New York som dirigent for Metropolitan-operaen og ble der til han døde av blodforgiftning. Hans verker består av ti symfonier (den tiende var ufullført) og en serie sangsykluser der Das Lied von der Erde, en samling kinesiske dikt, er den fineste. I de største symfoniene - den sjette (1903-05) og den niende (1909—10) - er følelsene og lyrikken balansert av en stram og utpenslet struktur. Selv om blant annet Schonberg, Zemlinsky og Webern var forkjempere for musikken hans, ble den oversett fra hans død og frem til 1960-tallet da populariteten begynte å stige til dagens nivå. Likevel har hans innflytelse vært gjennomgripende.

postimpresjonistiske. Påvirket av Matisse tok han i 1907 opp en livlig, primitiv stil. Deretter absorberte han påvirkning fra den europeiske avantgarden og nærmet seg den syntetiske kubismen i Knivsliperen (1912). 11913 var han scenograf for Moskva-operaen. Han begynte å bruke svarte firkanter både i scenografien og i malerier, som Svart firkant (1915). Snart lagde han malerier som bare handlet om spillet mellom styrke og masse. Han mente at ethvert bilde blokkerte overføringen av følelse, og han hevdet ikke noen "åndelig grunnverdi". Disse arbeidene kulminerte med Hvit firkant mot hvit grunn (1918). Denne retningen ble kalt suprematismen og ble stilt ut i Moskva i 1919. Deretter underviste Malevitsj sammen med Chagall i Vitebsk. Han dannet gruppen Unovi og kranglet med Chagall som gikk ut. Malevitsj malte ikke igjen før i 1930, men sammen med Unovi lette han etter ideelle arkitekturmodeller. Boken Die gegenstandslose Welt, som ble utgitt av Bauhaus i 1927, fikk stor betydning for arbeider fra Bauhaus. Malevitsj' senere malerier var figurative, men primitive og med enkle former. Mandelstam, Osip 1891-1938 Russisk lyriker. Mandelstam, som var en av grunnleggerne av akmeismen, søkte etter presisjon og konkrethet og så bakover mot hellenismen som det ypperste kulturelle uttrykk. Han utgav sin første diktsamling, Stenen, i 1913. Tristia (1922) gjorde ham berømt. Fra 1926 skrev han bare prosa, og i 1929 ble han forvist og ble journalist i provinsen. 11934 ble han forvist for å skrive satiriske dikt om Stalin, og i 1938 sendt til en arbeidsleir der han døde. Hans melankolske lyrikk, der han benytter den klassiske underverden og andre motiver, tar opp problemet med kulturens sårbarhet overfor kaotiske krefter. Diktene var forbudt i Sovjetunionen i mer enn 30 år.

Majakovskij, Vladimir 1893-1930 Russisk dikter. Majakovskij var en kort tid kunststudent og ble som tenåring arrestert for bolsjevikisk virksomhet. Han skrev lyrikk fra 1912. Hans første utgivelser, Jeg (1913) og Vladimir Majakovskij (1914) er selvsentrerte og skrevet for å sjokkere. Etter revolusjonen var han en fremtredende futurist og drev bolsjevikisk propaganda både hjemme og i utlandet. Fra 1923 til 1928 redigerte han tidsskriftet LEF. Hans overgang til funksjonalisme gjorde ham stadig mer upopulær i den litterære hovedstrømmen, selv om han fremdeles skrev lyrisk. Hans beste skuespill, Veggelusen, er en satire over hverdagens stivnede kjedsomhet. Han begikk selvmord.

Mann, Thomas 1875-1955 Tysk romanforfatter. Fra 1891 bodde Mann i Munchen. Han skrev kritiske og filosofiske essays, men oppnådde status som klassisk forfatter med romanene; den første, Buddenbrooks ble en umiddelbar suksess. Deretter fulgte den elegante Der Tod in Venedig (Døden i Venezia, 1911) om spenningen mellom kunstneren og samfunnet, og Der Zauberberg (Trollfjellet, 1924) der han brukte et sveitsisk sanatorium som bilde på et Europa som herjes av tysk vanvidd, og i 1929 fikk han nobelprisen. Han flyktet fra Tyskland i 1933 og bosatte seg i Sveits der han skrev trilogien Joseph und seine Bruder, emigrerte til USA der han satte Det tredje riket under lupen i Dr. Faustus (1947). 11952 vendte han tilbake til Sveits. Forfatterskapet peker på enkeltmenneskets historiske ansvar, kravet om full bevissthet.

Malevitsj, Kasimir 1878-1935 Russisk maler. Etter Malevitsj' studier ved kunstakademiet i Moskva var hans arbeider

Mansfield, Katherine 1888-1923 Newzealandsk novelleforfatter. 11903 reiste Mansfield til England for å studere musikk, og hun

238

slo seg aldri ned i New Zealand igjen. 11911 kom den fine novellesamlingen In a German Prison, og samme år møtte hun Bloomsbury-gruppen. 11915 lagde hun sammen med sin senere mann, John Middleton Murry, og D.H. Lawrence tidsskriftet The Signature. Sorgen ved brorens død det året skjerpet hennes sans for det nasjonale og hennes ønske om å sette New Zealand på det litterære verdenskartet. Novellen The Prelude illustrerer dette. 11917 fikk hun tuberkulose og reiste Europa rundt for å finne en kur mot den. De to siste novellesamlingene, Bliss (1920) og The Garden Party (1922), sikret hennes omdømme som en formens mester som skrev følsomme, raffinerte fortellinger som avslører erfaringens dybde under overflaten i vanlige menneskers liv. Matisse, Henri 1869-1954 Fransk maler. 11890 forlot Matisse en juridisk karriere for å studere malerkunst i Paris. 11896 kjøpte staten et av arbeidene hans fra en utstilling på Société Nationale des Beaux-Arts i Paris. 11897 ble han interessert i impresjonismen og møtte Pissarro. Han studerte skulptur fra 1899.11904 hadde han sin første separatutstilling. 11905 malte han Luxe, Calnie et Volupté med enda mer forenklede former enn tidligere. På sin årlige reise til Sør-Frankrike for å male begynte han å male sammen med Derain, og sammen med ham og andre venner stilte han ut på Salon d'Automne der de fikk navnet fauvister. ]oie de vivre (1905-06) er Matisses fineste aktbilde. De neste årene reiste han over hele Europa og Nord-Afrika og hadde utstillinger i Europa og USA. 11919 arbeidet han for Djagilev, men vendte tilbake til skulptur og malerkunst. I sine siste år var han invalid og fortsatte å arbeide ved hjelp av assistenter og brukte fargede papirklipp. Sneglen (1953) er et eksempel på dette arbeidet. Matisse mente at malerkunsten skulle gjenopprette balanse og velvære. Han er blitt kritisert for å unngå triste og foruroligende temaer. Mendelsohn, Erich 1887-1953 Tysk arkitekt. Mendelsohn var ekspresjonist og lagde buede, kvasiorganiske bygninger som Einstein-tårnet i Potsdam (1921). Han tegnet mange fabrikker og forretninger før han flyktet for nazistene i 1933. Han slo seg ned i Storbritannia og sammen med Chermayeff tegnet han Bexhills De La Warr Pavilion (1934). 11934 flyttet han til Palestina der han tegnet flere sykehus, og i 1941 til USA. Der kan man se hans kraftige, skulpturelle, horisontalt fokuserte arbeider i synagoger og i Maimonidessykehuset i San Francisco. Messiaen, Olivier 1908-92 Fransk komponist. Messiaen begynte å komponere som sjuåring. 11919 begynte han ved Pariskonservatoriet der han vant alle de viktigste prisene. Fra 1930 hovedorganist ved La Trinitékirken i Paris. 11936 begynte han å undervise og ble med i gruppen La Jeune France, som ville

BIOGRAFIER Montale, Eugenio

▼ Amedeo Modigliani

I S

gjenopprette seriøsiteten i fransk musikk. Som krigsfange skrev han Kvartett for den siste tid (1941). Hans Turangalila-symfoni (1946-48) bygger på legenden om Tristan og Isolde. Etter krigen ble han professor i harmonilære ved Paris-konservatoriet og i 1966 professor i komposisjon - han har undervist mange feirede musikere, som Boulez, Stockhausen, Xenakis og George Benjamin. Han var alltid interessert i fuglesang, og i 1953 begynte han å transkribere den i Réveil des Oiseaux. Fuglesangen var sammen med antikke greske og hinduiske rytmer og arbeidene til Stravinskij og Debussy grunnlaget for Messiaens rytmiske fornyelser. Han utviklet sine egne tonearter og skrev det første fullstendige serielle verket, Mode de valeurs et d'intensités (1949).

Mies van der Rohe, Ludwig 1886-1969 Tysk-amerikansk arkitekt. Læretid som steinhugger (1900-02) og arbeidet senere (1908) for Behrens. I 1911 begynte han egen praksis. Fra 1920 begynte han å bygge store skyskrapere under mottoet "Mindre er mer" for å produsere rimelige boliger i store mengder og av god kvalitet. Han tegnet den tyske paviljongen ved verdensutstillingen i Barcelona i 1929, en moduloppbygd, for en stor del gjennomsiktig konstruksjon. Leder for Bauhaus (1930-33) og flyttet i 1937 til USA der han ble leder for arkitekturavdelingen ved Illinois Institute of Technology (UT). Han tegnet flere IIT-bygninger, boligblokker, Seagram-bygningen i New York og nasjonalgalleriet i Berlin. Han brukte enkle former og mente at siden bruken av en bygning kunne endre seg, var skjønnheten det arkitekturen skulle prioritere. Miller, Arthur 1915Amerikansk dramatiker. Ungdomsopplevelsene fra depresjonen gjorde at Miller fikk en forståelse for fattigdommen, som gjennomsyrer alle arbeidene hans. Det Ibsen-aktige dramaet All My Sons (1947) og Death of a Salesman (En handelsreisendes død, 1949), som han fikk Pulitzer-prisen for, gjorde ham berømt. I The Crucible (Smeltedigelen, 1953) sammenlignet han McCarthyismen med heksejakten i Salem på 1600-tallet. The Misfits (1961) var hans manuskript til Marilyn Monroes siste film. Ekteskapet med henne er skildret i After the Fall (Etter syndefallet, 1964). Mens Millers tidlige skuespill undersøker enkeltmenneskene i et vanskelig samfunn, handler de senere, som The Price (1968), om nære menneskelige forbindelser. Miro, Joån 1893-1983 Spansk maler. Han studerte ved Gålis kunstskole i Barcelona (1912-15) etter et nervøst sammenbrudd. Han ble påvirket fra mange kanter, blant annet av kubismen og fauvismen. 11918 hadde han sin første separatutstilling. Han ble venn med Picasso i 1919, og i 1920 flyttet han til Paris der han møtte dadaister og surrealister. Etter hvert som stilen utviklet seg, ble arbeidene hans svært detaljerte og

"fantastiske". Han sluttet seg til surrealistene i 1924 og malte de nær abstrakte "drømmemaleriene" (1925—27). Sammen med Ernst lagde han i 1926 scenetegninger for Djagilev. Påvirket av Vermeer malte han i 1928 sine detaljerte "Nederlandske interiører". Malerier som Sittende kvinne (1932) viser hans fortvilelse over fascismens fremmarsj. 1 1940-41 malte han serien Konstellasjoner. 11947 besøkte han USA for første gang, men bildene hans hadde vært vist i New York på 1930-tallet. Han lagde bare keramiske arbeider fra 1955 til 1959, først og fremst en veggdekorasjon for UNESCO i Paris. På 1960-tallet begynte han med skulptur. Modigliani, Amedeo 1884-1920 Italiensk kunstner. Modigliani studerte malerkunst i Roma, Firenze og Venezia. Han slo seg ned i Paris i 1906, møtte andre malere og ble påvirket av fauvismen, ekspresjonismen og kubismen og begynte et utsvevende liv med utstrakt bruk av rusmidler som fremskyndet hans død. Han ble sterkt grepet av den retrospektive Cézanneutstillingen i 1907.11909 inspirerte Brancusi, som han ble kjent med gjennom en beskytter, ham til å begynne med skulptur. 11911 lagde han en serie stiliserte Karyatider, malerier inspirert av den primitive skulpturen han beundret. Disse trekkene ble sentrale i arbeidene hans. Fra 1916 til 1920 lagde han sine sterkeste arbeider, blant annet portrettene av Gris (1915) og Cocteau (1916). Modigliani var påvirket av kubismen, men var atypisk med sin bruk av grasiøse, forlengede linjer i skikkelsene på en måte som minner om Botticelli.

Moholy-Nagy, Låzlo 1895-1946 Ungarsk kunstner, formgiver og teoretiker. Moholy-Nagy studerte først juss, og han ble såret i første verdenskrig. Han var med på å grunnlegge gruppen MA ("i dag") i 1917, og fra året etter konsentrerte han seg om kunsten. Under innflytelse fra Malevitsj brukte han sirkler, kors og kvadrater, og i 1922 lagde han sine første "fotogrammer", bilder som ble til ved at fotografisk papir ble utsatt for lys mens det var plassert gjenstander på det. Etter hans første separatutstilling inviterte Gropius ham til å undervise ved Bauhaus, der han ble fra 1923 til 1928. Etter en periode i Amsterdam emigrerte Moholy-Nagy til London der han arbeidet med plakater, bøker og film sammen med en konstruktivistisk gruppe og utviklet rommodulatorer - arrangementer av pleksiglass og metall som gav fascinerende lyseffekter når de beveget seg. Fra 1937 bodde han i USA, først som leder for New Bauhaus i Chicago, og så som leder for sin egen kunstskole. Hans siste bok, Vision and Motion, ble utgitt posthumt. Moholy-Nagy er mindre viktig på grunn av sine egne arbeiders kvalitet og betydning enn på grunn av den betydningen han hadde for andre. Han var en forløper for både pop-kunst og andre etterkrigsbevegelser.

Mondrian, Piet 1872-1944 Nederlandsk maler. Mondrian hadde kalvinistisk bakgrunn. Hans tidlige arbeider var rolige, dunkle landskaper som ble lysere, som i Rødt tre (1908), et fauvistisk arbeid. 11909 ble han teosof. Han vendte seg mot symbolismen og deretter kubismen, men søkte mer ekstrem abstraksjon. Fra 1913 gikk han bort fra bruken av perspektiv og over til komposisjon av linjer og rektangler monokromt og i farger. 11915 var han med på å starte de Stijl og slo fast at naturlige former skjuler "virkeligheten". I Paris på 1920-tallet reduserte han teknikken enda mer, og i 1925 brøt han med van Doesburg (de Stijl) fordi han brukte diagonaler. Mondrian mente at den rette vinkelen representerer tilværelsens fundamentale polaritet og inneholder alle andre forbindelser. 11938 flyttet han til London, og i 1940 til New York, en by han elsket på grunn av linjene og jazzmusikken. Der produserte han noen av sine fineste arbeider, som Broadway Boogie-Woogie (1943). Han holdt sin første separatutstilling der i 1942. Monet, Claude 1840-1926 Fransk maler. 11856 møtte Monet, som allerede var en dyktig karikaturtegner, Boudin og begynte med landskapsmaling. De neste årene møtte han Pissarro og Jongkind, og fra 1862-64 studerte han kunst i Paris og ble venn med Renoir. Han hadde sin første utstilling i 1865. Han søkte hele tiden mer effektive metoder til å avbilde lys og farge. Impression. Soleil levant (1874), som gav navn til impresjonismen, var ett av en serie små landskaper. De fleste av Monets arbeider var mer fullstendig i utførelsen. 11883 flyttet Monet til Tyskland, og siden han ble stadig mer følsom overfor skiftninger i lyset, måtte han fullføre maleriene i atelieret. Høystakker (1890-91) er femten malerier som utforsker skiftningene i lyset. Fra 1900 lagde han sine berømte malerier av vannliljer og trær som nådde sitt høydepunkt i 1914 med en serie kjempestore lerreter til Orangeriet i Paris.

Montale, Eugenio 1896-1981 Italiensk forfatter. Montale begynte å skrive etter at første verdenskrig stoppet hans sangerkarriere. Hans første diktsamling, Ossi di Seppia (1925), er et kraftfullt uttrykk for hans dype pessimisme - han var motstander av fascismen.Etter å ha arbeidet for en forlegger ble Montale leder for biblioteket Gabinetto Vieusseux i Firenze, men ble avsatt av fascistene i 1938. Le Occasioni (1939) og Land's End (1943) er esoterisk antydende. Som litterær redaktør i avisen Corriere della sera fra 1948 begynte han å utgi noveller i den og utgav samlingen La bufera e altro i 1956.1 1966 gav han ut det kritiske arbeidet Auto da Fé og det praktfulle og poengterte Xenia med dikt til minne om sin avdøde kone. Montale ble mer produktiv på eldre dager og skrev dikt, kritiske arbeider og noveller, i tillegg til at han oversatte svært godt fra engelsk. Montale endret den italienske lyrikken og fikk mange priser, blant annet nobelprisen i 1975.

239

BIOGRAFIER Moore, Henry

▼ Pablo Neruda

Moore, Henry 1898-1986 Britisk billedhugger. Moore studerte kunst i Leeds og ved Royal College (RCA) i London. Hans Mother and Child (1924-25) viser som alle hans arbeider påvirkningen fra primitiv kunst. Han underviste ved RCA (1926-31), hadde sin første separatutstilling i 1928 og underviste deretter ved Chelsea School of Art (1931-39). Han utforsket surrealismen i arbeider som Composition (1931) og var med på å grunnlegge den engelske surrealistgruppen. Fra da av arbeidet han hovedsakelig med menneskefiguren. Som krigskunstner (1940-42) lagde han mange tegninger i tilfluktsrommene under flyangrep. Etter krigen stilte han ut og fikk offentlige oppdrag over hele verden. 11948 vant han skulpturprisen ved biennalen i Venezia. 11968 begynte han å lage flere tegninger og etsninger. Hans mesterverk Reclining Figure (1929) sammenfatter livsverket hans, viser påvirkning fra meksikansk kunst og fremstiller kvinneskikkelsen som et landskap. Moore, Marianne 1887-1972 Amerikansk lyriker. Etter studier i biologi ved Bryn Mawr underviste Moore i stenografi og arbeidet som lærer og deretter bibliotekar i New York, fra 1918 til 1925.11915 gav T.S. Eliot ut flere av diktene hennes, og uten hennes vitende utkom samlingen Poems i England i 1921. Observafions (1924) fikk Dial-prisen, og Moore ble redaktør for Dial til tidsskriftet gikk inn i 1929. Hennes Collected Poems ble utgitt i 1951.1 sin lyrikk bruker Moore ofte eiendommelige dyr til å beskrive og senere anbefale menneskelige måter å leve på. Selv om hun var didaktisk, er diktene særegne og tiltalende, ofte med sitater brukt som collager. Arbeidet hennes utviklet seg fra et ungdommelig sint opprør til en "etikk for det riktige". Morris, Mark 1956Amerikansk koreograf. Morris lærte folkedans og flamenco fra han var åtte, og deretter moderne dans og ballett. Han begynte å koreografere rundt 1970. Han danset med et danseensemble fra Balkan og elsket fellesskapsfølelsen og enkelheten. 11974 studerte han flamenco i Madrid og vendte tilbake til New York for å studere ballett. Han sluttet seg til et ensemble i 1976, men forlot det snart og turnerte i Asia og Australasia. Hans egne arbeider ble først fremført i Cunninghams atelier i 1980.11981 dannet han Mark Morris Dance Group. Stykkene hans gjenspeiler kjærlighetens omskiftelighet - New Love Song Waltzes (1982), vold - Dogtawn (1983, med musikk av Yoko Ono), og hans voldsomme solo O Rangasayee (1984) til en indisk raga tok publikum og kritikere med storm. Han har også arbeidet ut fra litteratur, som Barthes' essays om semiotikk, i Mythologies (1986). Morris' fullkomne dyktighet og kreativitet har ført til sammenligninger med Graham og Cunningham. 11988 overtok Morris Ballet du XXe Siécle i Brussel.

240

Motherwell, Robert 1915-91 Amerikansk maler. Motherwell fikk et kunststipend da han var elleve, men på Stanford University ble han lei av kunstavdelingen og begynte å studere filosofi. 11937 studerte han estetikk ved Harvard og kunsthistorie ved Columbia, der han ble oppmuntret til å male, møtte europeiske surrealister og ble interessert i automatisme. Han tilbrakte en tid i Europa og stilte ut der. Et besøk i Mexico i 1940 inspirerte til arbeider som Little Spanish Prison. Selv om han var med i gruppen av abstrakte ekspresjonister, var Motherwells arbeider fundamentalt forskjellige fra arbeidene til Rothko og Pollock. 11943 gikk han med Panco Villa, Dead or Alive over til collage. 11944 arrangerte Peggy Guggenheim hans første separatutstilling. Hans hovedverk var serien Spanish Elegies (1947). 11948 startet han sammen med andre en skole for å diskutere abstraksjon i kunst. Motherwell mente at etikken må opplyse kunsten. Han har skrevet mange bøker og er nå representert i alle størrre kunstsamlinger i USA. Munch, Edvard 1863-1944 Norsk maler. Et av Munchs første malerier etter at han begynte på Tegneskolen i Christiania, var Det syke barn (1885), som skildrer hans søster, som døde av tuberkulose. Det gjorde også hans mor da Munch var tenåring. 11885 så han impresjonistenes malerier i Paris og ble påvirket av Van Gogh og Gauguin. Strindbergs klaustrofobiske dramaer påvirket også arbeidene hans, og temaer med mørk seksuell uro - Vampyr (1893) og Pubertet (1894) og selvportrettet med sigarett (1895) gjenspeiler hans nevrotiske, forpinte psykiske situasjon, slik som også hans mest kjente bilde, Skrik (1893). Hans senere arbeider, som Hesteforspann (1919) og Stjernenatt (1924) kunne være like lysende som bildene til Van Gogh. Munch var ekspresjonismens viktigste forløper, og striden om hans utstilling i Berlin i 1892 førte til at Berliner-Sezessionen ble dannet.

Narayan, R.K. 1906Indisk romanforfatter. Sønn av en rektor og selv lærer. Narayan ble internasjonalt anerkjent med romanen Swami and his Friends (1935) som handler om skolegutter, og gjennom støtten fra Graham Greene. Narayan skrev mer enn et dusin romaner til på et elegant engelsk. Alle er sosiale komedier som foregår i fantasibyen Malgudi. Som i The Guide (1958) ser han ofte mot et mystisk senter under overflaten av hinduismen. Hans beste roman er The Sweet Vendor (1967), som handler om en mann som føler seg krenket og rotløs ved sin sønns ekteskap med en ikke-hindu. Narayan skrev også selvbiografiske essays og lagde moderne versjoner av Ramayana (1972) og Mahabharata (1978). Neruda, Pablo (Ricardo Reyes) 1904-73 Chilensk dikter. Neruda, som endret navn i 1920 for ikke å såre faren, startet å skrive dikt i barndommen

og var berømt som 20-åring med tre bøker utgitt, blant annet hans mest populære, Veinte poemas de amor y una cancidn desesperada (1924). Fra 1927 var han Chiles ambassadør i forskjellige land i Asia, der han skrev Residencia en la Tierra (1931). 11934 flyttet han til Spania der han startet et lyrikktidsskrift. I 1940 flyttet han til Mexico, der han ble påvirket av Rivero og ble kommunist. 11945 dro han tilbake til Chile og ble senator. 11948 måtte han dra til Øst-Europa. I denne perioden skrev han den store og praktfulle diktsyklusen Canto General (1950), en episk historie om Amerika som blant annet handler om hans egen åndelige utvikling og politiske karriere. 11952 vendte han tilbake til chile. Han fikk nobelprisen i 1972.

Newman, Barnett 1905-70 Amerikansk maler. Newman studerte kunst (1922-26) i New York og tok eksamen ved Cornell University. På 1940-tallet begynte han å male enorme lerreter som ofte er dominert av én lyssterk farge. Variasjonen kommer fra penselføringen og vertikale linjer. Fra 1944 til 1946 var han opptatt av følelsene han opplevde mens han malte. Han utforsket surrealistenes "automatisme" og deretter bruken av symboler. 11947 var han med på å starte skolen "Subjects of the Artist" som fremskapte den abstrakte ekspresjonismen. Arbeider som Pagan Void (1946) og Ornament (1948) tok spørsmålet om ødeleggelse av det primære tomrommet - han fortsatte med å utforske rommet. Arbeidene hans tok opp og søkte mot det ærefryktinngytende og formidler en åndelig kraft, slik titler som Cathedra (1951) og Stations of the Cross viser. Nisjinskij, Vaslav 1889-1950 Russisk danser og koreograf. Nisjinskij danset fra han var tre år gammel. Han gikk på den keiserlige ballettskolen (1898-1907), og fra 1907 til 1911 danset han ledende roller i den keiserlige balletten og på Bolsjoj. 11909 begynte han å danse med Ballets Russes og sluttet seg til dem i 1911. Han forlot Russland for godt i 1911. Han imponerte i Fokines koreografi for ham, som i Le Spectre de la Rose og Petrusjka (1911) og viste nyskapende koreografisk kraft med L'Aprés-midi dhmfaune, Jeux, og Le Sacre du printemps (alle 1912-13). 11913 giftet han seg og ble sagt opp av den sjalu Djagilev. Karrieren endte i 1917 da han ble rammet av schizofreni. Nisjinskij omdefinerte den mannlige danserens rolle og banet vei for senere virtuoser som Nurejev og Barysjnikov.

Nolan, Sidney 1917-92 Australsk maler. Nolan studerte kunst i Melbourne og begynte å male på heltid i 1938, først abstrakt. På 1940-tallet gikk han imidlertid over til figurative arbeider der han brukte mytologiske motiver, særlig, og i økende grad, gamle og nye australske myter, som i de to seriene bilder av den fredløse Ned Kelly (1945-47,1954-57) som gjorde ham internasjonalt berømt. Arbeidene bevarte en

BIOGRAFIER Pollock, Jackson

▼ Pablo Picasso

spøkelsesaktig, atmosfærisk, abstrakt komponent og var omstridt. Han reiste mye, og i 1953 slo han seg ned i Europa.

O'Keeffe, Georgia 1887-1986 Amerikansk maler. O'Keeffe arbeidet (1908-12) som reklametegner og deretter som tegnelærer til 1918. Fra 1912 til 1918 studerte hun videre, og i 1917 ble hun med i Alfred Stieglitz' gruppe 291 Gallery. I 1923 arrangerte Stieglitz hennes første separatutstilling i New York, og de giftet seg i 1924. O'Keeffes malerier var presisjonistiske, fra tidlige blomsterbilder (med seksuelle overtoner) som Black Iris (1926) til sørvestamerikanske scener som Ranchos Church Front (1929). Fra 1929 oppholdt hun seg mye i New Mexico der hun slo seg ned i 1945. På 1940tallet nærmet hun seg abstraksjonen med bilder som Pelvis Series; Red with Yellow (1945). Hun besøkte Europa i 1953 og reiste mye. Etter det dukket fugleperspektiv opp i flere av bildene hennes. Oldenburg, Claes 1929Svenskfødt amerikansk kunstner. Som sønn av en diplomat hadde Oldenburg en nomadisk barndom. Som selvforsvar skapte han i detalj fantasiøya Neubern. Etter kunst- og litteraturstudier ved Yale ble Oldenburg kriminalreporter og studerte kunst om kvelden. Fra 1956 malte han og skrev lyrikk inspirert av slummen i New York - The Street (1960) - og begynte å lage "happenings" i samarbeid med Jim Dine, Allan Karpow og andre. Fra 1961 satte han opp slike forestillinger i "The Store", et galleri for pop-kunst som solgte etterligninger av mat og dagligvarer. Han fortsatte dette temaet med serien Soft Typewriters, Soft Toilet, kjempestore hamburgere og andre forbrukerfantasier i forstørret utgave.

ONeill, Eugene G. 1888-1953 Amerikansk dramatiker. Sønn av en skuespiller og agent. O'Neill var sjømann og journalist før han begynte å skrive i 1912. Hans første stykke, skrevet for kompaniet Provincetown Players, avviste trist realisme til fordel for et poetisk og følelsesladet drama. 11920 fikk han Pulitzer-prisen og innledet sin mest produktive periode. Anna Christie (1921), All God's Chillun Got Wings (Alle Guds barn har vinger, 1924), Desire Under the Elms (Begjær under almene, 1924), The Iceman Cometh (1939), Long Day s Journey into Night (Lang dags ferd mot natt, 1939-41) er blant de beste av hans mange skuespill. 11936 ble han den første amerikanske dramatikeren som fikk nobelprisen. O'Neill behandlet drama som stor litteratur. Han etterlignet den klassiske tragedie i Mourning Becomes Electra (Sorgen kler Elektra, 1931). Han hadde ærbødighet for dramaet og mente at det alltid var til stede i spenningen mellom aspirasjoner og virkelighet.

Orozco, José 1883-1949 Meksikansk maler. Fra 1908 til 1914 vekslet Orozco mellom agronomstudier og kunststudier. Hans tidlige arbeider var postimpresjonistiske. Han var

politisk karikaturtegner under den meksikanske revolusjonen. Fra 1923 utførte han mange store muralmalerier som hyllet demokratiet i offentlige bygninger. Nå var stilen realistisk ekspresjonisme med påvirkning fra folkekunst, og i arbeidene sine fordømte han undertrykkelsen av vanlige mennesker. Prometheus (1950) er et eksempel. Fra 1927 til 1934 oppholdt han seg i Europa og USA og malte muralbilder av samme type. Blant bildene hans er de pasifistiske freskene til Mexico Citys palass for bildende kunst (1934) og et muralbilde til Museum of Modern Art i New York (1940). Sammen med Rivera og Siqueiros var han en av Mexicos største muralmalere. Paz, Octavio 1914Meksikansk forfatter. Etter studier ved universitetet skrev Paz sin første diktsamling, Skogmiine, da han var 19 år. 11937 utgav han i Spania den praktfulle Under din klare skygge og andre dikt. Han ble sterkt påvirket av surrealistene. På æresord (1949) gjorde ham berømt som en strålende latinamerikansk lyriker. Han skrev mange flere diktsamlinger og noe prosa. Den beste av dem er El laberinto de la soledad (Ensomhetens labyrint, 1950). Han redigerte og startet også flere litterære tidsskrifter. 11962 ble han ambassadør i India, men gikk av i 1968 i protest mot regjeringens brutalitet mot radikale studenter. Han bodde i Europa og i USA og underviste på Harvard på 1970-tallet. Paz' lyrikk er sterkt metafysisk-mytologisk, spørrende og noen ganger full av innfall. Picabia, Francis 1879-1953 Fransk maler. Picabia studerte kunst i Paris, blant annet under Pissarro, og hadde sin første separatutstilling i 1905. Han var en god representant for impresjonismen, men utviklet seg til å bli en av de første kunstnerne som utforsket abstraksjonen. I 1909 møtte han Duchamp og var i 1911 med på å starte Section d'Or. 11913 var han en fremtredende kubist da han stilte ut på Armory Show i New York. Sammen med Duchamp brakte han dadaismen til New York og reiste mye for å utbre den, og i 1914 skrev han pamfletten 391. Etter en periode i Zurich vendte han tilbake til Paris (1919), og i 1924 sluttet han seg til surrealistene. Han stilte ut sammen med dem og besøkte ofte USA og stilte ut der også. 11945 vendte han tilbake til Paris. Picabia var en åndfull, oppfinnsom og fornyende tenker, og hans betydning ligger mer i disse egenskapene enn i hans malerkunst.

Picasso, Pablo 1881-1973 Spansk maler. Picasso begynte som 14-åring i Barcelona å lage eksperimentelle avantgardearbeider. Så fulgte hans romantiske, melankolske "blå periode" (1901-04). Deretter flyttet han til Paris der han møtte mange kunstnere og forfattere og fikk Gertrude Stein som en av sine beskyttere. Deretter fulgte den lysere, intense "rosa perioden" (1904-06). Les Demoiselles dAvignon (1907) var et

forbløffende, bildestormende verk. Det var voldsomt, påvirket av primitiv kunst, pekte fremover mot kubismen og er et av 1900-tallets hovedverk. Fra 1909 til 1914 samarbeidet Picasso nært med Georges Braque og grunnla kubismen. I 1912 gikk han ved hjelp av collage over til syntetisk kubisme. Etter å ha arbeidet med ballett i Roma og London gikk han over til sin "neoklassiske" periode, og fra 1925 utviklet han et samarbeid med surrealistene, som gjenspeilte hans omorganiserte anatomiske former. På 1930-tallet illustrerte han Ovids Metamorfoser og flere andre bøker. 11936 ble han leder for Prado-museet. På verdensutstillingen i Paris i 1937 stilte han ut maleriet Guernica av utslettelsen av en spansk landsby under borgerkrigen. Dette verket blir ofte ansett som hans mesterverk. 11946 malte han muralbilder i Antibes, og i 1947 begynte han med keramikk. Han ble aktiv på fredskongresser og ble for en tid en temmelig lite overbevisende kommunist. Picasso var den mest innflytelsesrike skikkelsen i moderne kunst, og en kunstner med en vulkansk skaperkraft. Han mestret mange stilarter, men sa at han ville at stilen skulle underordnes den emosjonelle virkningen. Pirandello, Luigi 1867-1936 Italiensk forfatter. Etter filologistudier ved universitetene i Roma og Bonn skrev Pirandello lyrikk, noveller og romaner. Suksessen kom med hans tredje roman i 1904, samme år som hans kone fikk et sammenbrudd som utviklet seg til voldsom sinnssykdom slik at hun ble lagt inn på sinnssykehus i 1918. Overgangen til dramaet som det primære mediet ble markert i 1916 da han skrev ni skuespill, blant annet Du har rett (hvis du mener det). Paris-oppsetningen i 1923 av Seis personaggi in cerca d'autore (Seks personer søker en forfatter, 1921) og Enrico IV (1922) gjorde ham verdensberømt. 1 tiden 1925 til 1928 økte han suksessen med sitt eget ensemble, "Teatro d'Arte". Pirandello fikk nobelprisen i 1934. Han var nyskapende i teaterteknikk med sin bruk av lyssettingen til å understreke dramaet, og i måten å skrive på der han bruker "spillet i spillet" i utforskingen av det tilsynelatende i forhold til virkeligheten. Pirandello bruker teaterillusjonen til å avsløre den indre sannhet når det gjaldt menneskelig lykke, som han mente bare kunne oppnås gjennom bevisst kontakt med virkeligheten. Pollock, Jackson 1912-56 Amerikansk maler. Pollock studerte malerkunst i New York og ble deretter interessert i Jung mens han kjempet med alkoholismen. Han beundret primitiv kunst og Picasso, og begynte på 1940-tallet å bruke mytiske symboler i maleriene. Men det gav ikke den kontakten han søkte, med den jungske "underbevisstheten", så i 1947 begynte han å skvette maling direkte fra boksen på et lerret som var festet til gulvet. Han arbeidet i en trancelignende tilstand der hele kroppen var med og som ble kjent som "action painting". Selv om

241

BIOGRAFIER Pound, Ezra

▼ Maurice Ravel

han ble angrepet for denne metoden, lagde han fine arbeider som Full Fathom Five (1947), og da han senere tok i bruk brede, nøyaktige penselstrøk, mesterverk som Ocean Greyness (1953). Pollock var en ledende skikkelse innenfor den abstrakte ekspresjonismen, og hans innflytelse på andre malere var enorm.

Pound, Ezra 1885-1972 Amerikansk lyriker. Pound hadde universitetsutdannelse i filosofi og var en kort tid professor i romanske språk i Indiana før han reiste til Venezia i 1908. Der ble hans første diktsamling, A Lume Spento, utgitt. Han møtte Yeats, sluttet seg til imagistene og ble London-korrespondent for Chicago-tidsskriftet Poetry. Han skrev det første imagistmanifestet og samarbeidet i 1914 med Wyndham Lewis i det periodiske Blast. Han hadde omgang med Yeats, Joyce og T.S. Eliot, som han senere redigerte The Waste Land for. Pound gav også ut sine egne arbeider, blant annet fine oversettelser av kinesisk lyrikk og den lovpriste Hugh Selwyn Maulvrley (1920). 11915 begynte han å arbeide på sangsyklusen Cantos. I Paris skrev han fra 1921 til 1924 for The Dial, hjalp Hemingway og Eliot og skrev operaen Le Testament. Han tilbrakte de neste 20 årene i Italia, skrev Cantos, arrangerte konserter han "oppdaget” Vivaldi - og bie stadig mer fascistisk. Under krigen talte Pound i radioen mot de allierte, og i 1945 ble han arrestert og fengslet i Pisa der han oversatte Konfucius og skrev den meget fine Pisan Cantos. De neste 12 årene tilbrakte han på et sinnssykehus der han fortsatte å skrive og oversette. Etter press fra blant annet Eliot ble han løslatt i 1958 og vendte tilbake til Italia i tide til utgivelsen av Thrones (1959), det siste bindet av Cantos. Etter 1961 ble han nærmest taus og produserte bare fragmenter. Pounds innflytelse på 1900-tallets kultur har vært enorm. Som lyriker var han en enestående håndverker, men mot slutten av livet begynte han å tvile på hensikten med det han hadde utrettet. Prokofjev, Sergej 1891-1953 Russisk komponist. Da han fikk sin første formelle musikkopplæring i 1902, hadde Prokofjev, som var en utsøkt pianist, skrevet to operaer og flere pianostykker. Han studerte ved konservatoriet i St. Petersburg under Rimskij-Korsakov. Da han spilte sine egne verker offentlig første gang i 1908, opphisset han publikum og kritikere som stemplet ham som en enfant terrible. Hans første pianokonsert (1912) vant likevel Rubinstein-prisen i 1914.11914 ble han dypt imponert av Ballets Russes og Stravinskijs Le Sacre du printemps. Han arbeidet sammen med Djagilev til 1929. Prokofjevs Klassisk symfoni (1917) gjorde ham verdensberømt. 11918 flyttet han til USA der han skrev den berømte operaen Kjærligheten til de tre appelsiner (1919) for Chicagooperaen. 11922 vendte han tilbake til Europa og slo seg ned i Paris til han reiste hjem til Russland i 1934. Der komponerte han Romeo og Julie (1935) og Peter

242

og ulven (1936). 11948 ble Prokofjev irettesatt av Sjdanov for å skrive "antidemokratisk" musikk. Den fordums bildestormeren innordnet seg under partilinjen, selv om han fremdeles skrev flere fine verker. Prokofjevs musikk er ofte romantisk og ofte lekende, og den sjokkerte og engasjerte publikum med den måten den utforsket dyptliggende, glemte følelser.

Sortiléges. Bolero (1928), som på mange måter sammenfatter hans inntrengende musikalske stil på en nesten parodierende måte, var hans eneste populære suksess. Fra 1932 led han av en nervelidelse som stadig ble verre. Musikken var alltid klar og elegant med en harmonisk sikkerhet som minnet om Mozarts. Han var en tidlig talsmann for objektivitet i musikken.

Proust, Marcel 1871-1922 Fransk romanforfatter. Proust hadde astma fra 1870 og stod sin mor svært nær. Han tok eksamen i jus og filosofi og tok til seg det meste av verdens klassiske arbeider i alle kunstformer. Fra 1901 til 1922 levde han i ett enkelt fullstendig lydisolert rom. Etter utgivelsen av noen få fortellinger og dikt skrev han sitt sjubinds mesterverk, A la Recherche du temps perdu. Første bind ble refusert av to forleggere, så i 1913 betalte Proust selv for å få det utgitt. Boken hadde suksess, og han reviderte hele verket. 11919 fikk han Prix Goncourt og ble verdensberømt. A la Recherche er en nostalgisk, selvanalyserende, humoristisk selvbiografi som utforsker seksualitet, sjalusi, kjærlighetens lidelse, desillusjon og psykologisk gjenfødelse. Stilen er kompleks med lange, reflekterende setninger.

Ray, Man (Emanuel Rabinovitch) 1890-1976 Amerikansk fotograf og maler. Etter studier i malerkunst i New York og forsøk på å starte et kunstnerkollektiv, møtte Ray Marcel Duchamp i 1915. Begge var åndfulle og nysgjerrige, og de ble venner for livet og gikk i spissen for å innføre dadaismen i New York. 11918 brukte Ray trykkluftpensel til å male imitasjoner av fotografier. Han begynte å lage surrealistiske gjenstander som Gift (1921), et ikon som han festet småspiker til. 1 1921 flyttet Ray til Paris. Der slo han seg sammen med surrealistene og tjente penger på mote- og portrettfotografering. Han lagde også filmer, som UEtoiledu Mer (1925). Han utviklet "rayogrammet" (fotogram) og "solarisasjon" - tilførsel av lys under fremkalling av film. Denne teknikken ble brukt i The Age of Light (1934). 11935 samarbeidet Ray med Paul Eluard om Facile, en bok om kjærlighetslyrikk. 11940 flyttet Ray til Hollywood og i 1951 tilbake til Paris der han ble boende.

Rauschenberg, Robert 1925Amerikansk maler. Etter å ha deltatt i annen verdenskrig studerte han kunst i USA og Paris. Hen begynte med å male konvensjonelle abstrakte bilder. På 1950-tallet begynte han å innføre svarte tall, vist i 1951 på hans første separatutstilling. Han begynte også å arbeide stadig mer med collager og konstruksjoner og det han kalte "kombinerte" malerier med påførte collager. Han begynte å male helt svarte malerier og gikk i 1953 over til rødt, som i Charlene (1954). Arbeider som Bed (1955), med ekte sengetøy, og Monogram (1959), en utstoppet geit i et bildekk, er berømte kombinerte malerier. På 1960-tallet begynte han å bruke Max Ernsts frottageteknikk da han lagde illustrasjoner til Dantes Inferno. Rauschenberg fikk malerprisen ved biennalen i Venezia i 1964, og i 1966 var han med på å starte EAT (Experiments in Art and Technology). Fra 1955 var han scene- og kostymedesigner for Merce Cunningham Dance Company, og danset også selv med Surplus Dance Theater.

Ravel, Maurice 1875-1937 Fransk komponist. Ravel var elev ved konservatoriet i Paris fra 1899-1905. Han komponerte Jeux d'Eau i 1901, før Debussys nyskapende arbeider som ofte pekes på som forbilde. Ravel avviste dette (selv om han beundret Debussy), og pekte på påvirkningen fra Fauré og Satie. Shéhérazade (1903) er en orientalsk sangsyklus som viser Raveis karakteristiske klarhet og presisjon. Han var produktiv som komponist til 1914, og i 1920 nektet han å motta Æreslegionen (fortørnet over at han aldri ble tildelt Prix de Rome). 11925 skrev han den mektige operaen L'Enfant et les

Riley, Bridget 1931Britisk maler. Riley studerte kunst fra 1949 til 1955 og hadde sin første separatutstilling i 1963. Hun var påvirket av Vasarély, men i sine egne bilder var hun bare opptatt av optiske effekter. Hun var op-kunstens fremste talskvinne. I begynnelsen brukte hun bare svart-hvitt, men beveget seg gjennom grått og blått til hun i 1967 for fullt tok i bruk farger, som i Late Morning. Selv om teknikken hennes er mekanistisk, gir arbeidenes presentasjon av hvor subjektiv oppfatningsevnen er, dem en enestående plass i moderne kunsthistorie.

Rilke, Rainer Maria 1875-1926 Østerriksk dikter. Rilkes usympatiske far sendte ham til militærakademiet og deretter til en handelshøyskole, men i 1895 begynte han ved universitetet i Praha etter å ha gitt ut en diktsamling (1894). Han sluttet og reiste til Tyskland der han møtte Lou Andreas-Salomé og ble hennes elsker. Hun gav ham en dyp kjærlighet til Russland, hans "åndelige hjemland", som inspirerte Das Stundenbuch (1905). I Paris, som var hans andre "åndelige hjem" (1902-14) møtte han Rodin og ble hans sekretær. Rodins jordnære tilnærming til skulptur påvirket Rilkes engasjement i eget virke. Resultatet ble Die neuen Gedichte (1907-08). Romanen Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge (1910) avdekker et kolossalt følsomt menneske som er for passivt til å bruke sin begavelse kreativt. Det fulgte en "tørr” periode på 13 år før DuineserElegien, som Rilke betraktet som sitt hovedverk, og

BIOGRAFIER Sartre, Jean-Paul

▼ Diego Rivera

Die Sonette an Orpheus (begge 1922). Rilke hadde en visjon av et hierarki av livsformer som toppes av menneskets kreative bevissthet, som kan "forløse" det synlige ved å gjengi det usynlige - se niende Duineser-Elegie. Rivera, Diego 1886-1957 Meksikansk maler. Etter kunststudier i Mexico og Paris og reiser i Europa slo Rivera seg i 1911 ned i Paris der han møtte Picasso og flere andre og begynte med kubismen. Da han i 1921 vendte tilbake til Mexico, ble han inspirert av landets folkekunst og ble aktiv revolusjonær. 11923 begynte han å utføre gigantiske muralmalerier på offentlige bygninger, utført i en realistisk stil med et politisk og historisk berettende innhold, som Revolusjonens arbeidere, malt i 1929, samme år som han ble leder for Mexicos sentrale kunstskole. Hans innflytelse på meksikansk kunst var enorm, og den spredte seg til USA og Europa. På 1930-tallet malte han også muralmalerier i USA. Det er disse monumentalarbeidene som har satt det mest varige merket på 1900-tallets malerkunst. Rodin, Aguste 1840-1917 Fransk billedhugger. Rodin kom ikke inn på École des Beaux Arts og arbeidet for å betale for skulpturundervisning. Sjokket ved søsterens død i 1862 gjorde at han gikk i kloster, men abbeden gjorde det klart for ham at det var skulpturen som var hans kall. Han arbeidet som assistent for andre billedhuggere, og i 1872 fikk han antatt en byste på salongen i Brussel. 11877 vakte utstillingen av den mannlige akten Bronsealderen, som opprinnelig var en hyllest til de døde i krig, oppsikt siden folk ikke kunne tro at en ukjent kunstner hadde laget et så fantastisk arbeid. Rodin var fremdeles læresvenn, til visningen av Johannes døperen samme år gjorde ham anerkjent som mester. Han ble utstyrt med penger og atelier og fikk i oppdrag å lage dører til Musée des Arts décoratifs i Paris. Han bygget på Dantes fremstilling av Inferno og lagde hundrevis av figurer med Tenkeren som sentralfigur - han arbeidet med dette hele livet. 11884 lagde han på bestillling Borgerne i Calais, og i 1887 det svært erotiske Kysset for staten. 11888 ble han Chevalier de la Légion d'Honneur (æreslegionen) og i 1893 leder for skulpturavdelingen i Société Nationale des Beaux Arts. Han var skuffet over at et monument over Balzac, som han betraktet som sitt beste arbeid, ble refusert i 1898, men staten mente det var "uferdig". Rodins storhet overskygget senere billedhuggere på 1900-tallet. Den fine modelleringen og følelsesmessige kraften i arbeidene hans er fremdeles uovertruffet.

Rodtsjenko, Aleksandr 1891-1956 Russisk kunstner og formgiver. Etter kunststudier oppdaget Rodtsjenko fu turismen og ble imponert av den. Fra 1915 malte han abstrakt. Han avviste suprematistenes mystisisme, og påvirket av Tatlin begynte han i 1917 å skape konstruksjoner i tre og

jern. 11918 ble han den første lederen for museet for kunstnerisk kultur, og i 1919 en av lederne for Moskvas brukskunstverksteder. 11920 malte han Svart på svart som reaksjon på Malevitsj' Hvit firkant pli hvit grunn. Han lagde også konstruktivistiske hengende arbeider og begynte å tegne plakater. I 1925 tegnet han den russiske avdelingen på Parisutstillingen av bildende kunst. Dette året gjorde han også sitt eneste besøk i Paris for å starte en arbeiderforening.

Rogers, Richard 1933Britisk arkitekt. Født i Italia av engelsk-italienske foreldre. Rogers arbeidet for en italiensk arkitekt før han studerte i London og ved Yale University der han fikk flere stipendier og møtte Norman Foster. Fra 1963 til 1967 arbeidet han med Foster i Team 4 og begynte deretter for seg selv sammen med sin kone. Fra 1971 arbeidet han sammen med Renzo Piano. De hadde en felles overbevisning om at teknologien måtte brukes til å løse sosiale og økologiske problemer. De vant en konkurranse om å tegne det berømte Centre Georges Potnpidou (1977) i Paris. Rogers tegnet også hovedkvarteret til Lloyd's Bank i London (1986). Rogers' arbeider reflekterer og prøver å fylle miljømessige og menneskelige behov. Han er intenst opptatt av overgangen mellom offentlig og privat rom. Som styreformann i Richard Rogers and partners har han forelest ved universiteter og mottatt mange utmerkelser, blant annet Æreslegionen i 1986. Rothko, Mark 1903-70 Amerikansk maler. Den selvlærte Rothko begynte å male i 1925 og hadde sin første separatutstilling i 1933.11935 var han med på å starte gruppen "The Ten" som lagde ekspresjonistiske arbeider. På 1940-tallet gikk han over til abstrakt surrealisme, og i 1947 til den "transcendentale" abstraksjonen som han er mest berømt for. Han malte lerreter som ofte var store nok til å dekke en vegg, med fargespillende nyanser som gikk over i hverandre. Rothko så på malerkunsten som en religiøs opplevelse, og hans arbeider, som No 8 (1952), formidler en sterk ærefrykt og følelseskraft. På 1960-tallet malte han åtte bilder til veggene i et åttekantet verdslig kapell i Texas. Omtrent på denne tiden ble arbeidene hans dystrere, og i 1970 begikk han selvmord.

Rouault, Georges 1871-1958 Fransk maler. Etter læretid som glassmaleriarbeider studerte Rouault kunst i Paris, og ble Gustave Moreaus yndlingselev. Han møtte Matisse og andre fauvister, og selv om han malte i den samme stilen, holdt han fast ved emnekretsen og følsomheten fra romantikken og barokken. Kunsthandleren Vollard kjøpte alle hans arbeider i 1913, og gav ham i 1917 et arbeidsrom. Rouault lagde flere serier med trykk, blant annet settet Miserere (Salme 51). Fra 1918 malte han med sterke oljefarger, ofte med religiøse motiver. Han lagde også (fra 1908) en serie

tegninger fra rettssaler. Den følelsessterke, forpinte moralismen i arbeidene hans passer hans beskrivelse av den som "et rop i natten, et stivnet hulk". Roy, Jamini 1887-1974 Indisk maler. Etter å ha tilegnet seg Vestens akademiske kunstneriske tradisjon ved Calcutta Art School ble Roy påvirket av Bengal-skolen som prøvde å gjenopplive gammel indisk kunst. Da han fant ut at det var umulig, gjennomgikk han en åndelig krise, og han fortsatte med å utvikle en personlig stil som bygde på hans kjærlighet til folkekunsten. Etter hvert som Roys sans for kunstens betydning i samfunnet vokste, gikk han bort fra "original"- kunst og over til "masse"-kunst for å kunne bli tilgjengelig for flest mulig, og han utførte vanligvis arbeidet sammen med sine elever.

Saarinen, Eero 1910-61 Finsk-amerikansk arkitekt. Etter studier i Paris og ved Yale vendte Saarinen tilbake til Finland i 1935 og gikk snart i kompaniskap med sin far, Eliel. I 1949 vant han en konkurranse om å tegne Jefferson National Expansion Memorial. 11956 fullførte han arbeidet på sin første selvstendige oppgave, for General Motors. Han var ingen stor arkitekt, men allsidig og særlig dyktig med flyplasser, som TWA-terminalen ved Kennedy Airport i New York. Den minner om en fugl som er i ferd med å lette. Saint Phalle, Niki de 1930Fransk billedhugger. Saint Phalle ble berømt tidlig på 1960-tallet for sine assemblager med sekker av maling som hun skjøt på så de sprakk og sprutet malingen over hele verket. Hun gikk over til grelle, groteske oppblåste kvinneskikkelser som Nana. Sammen med Tinguely og Ultredt skapte hun Hon, en skulptur som var stor nok til at folk kunne gå på den. Sartre, Jean-Paul 1905-80 Fransk romanforfatter, filosof og dramatiker. Sartre studerte filosofi ved Sorbonne, og der møtte han sin livsledsagerske Simone de Beauvoir. Han underviste til 1945 og tilegnet seg Husserls fenomenologi og Nietzsches eksistensialisme. La Nausée (1938) (Kvalmen, 1964) er en dagboksroman som beskriver en nevrotisk aversjon mot gjenstander. L'Étre et le Néant (1943) (Væren og Intet, 1966) gjør videre rede for Sartres eksistensialisme og bevissthetsteori. Sartre mente at frihet omfattet omtanke for samfunnet (engasjement), og trilogien Les chemins de la liberté (1945-49) (Frihetens veier, 1949) er en etisk utgreiing i romanform. Hans utsøkte skuespill, som Les mouches (Fluene, 1943) og Huis clos (For lukkede dører, 1944), dramatiserer den følelsesmessige fiendskapen som skapes av menneskelig fremmedgjøring. 11948 startet han sammen med Simone de Beauvoir tidsskriftet Les Ternps Modemes. Understrekingen av hans radikale posisjon da han

243

BIOGRAFIER Schiele, Egon

▼ Dmitrij Sjostakovitsj

giikk inn for maoismen, førte til at han brøt med mange venner, blant annet Camus (1952). Med selvbiografien Les Mots (Ordene, 1963) fikk han nobelprisen, men nektet å ta imot den. I de siste årene av livet skrev han på en biografi om Flaubert, som han arbeidet med til han ble blind.

Schiele, Egon 1890-1918 Østerriksk maler. Mens han gikk på kunstakademiet i Wien, sluttet han seg til Wiener Werkståtte. Hans tidlige arbeider, som Frukthage om våren (1907), var impresjonistiske. Gustav Klimts innflytelse på ham førte til konflikt med læreren, og han forlot akademiet i 1909 og sluttet seg til Neukunstgruppe som stilte ut over hele Europa. Schiele var en fin tegner, og under påvirkning av teoriene til Freud lagde han livlige og kraftfulle arbeider som ofte skildrer forpinte og grublende skikkelser, og som ofte er erotiske. 11911 ble han fengslet en måned for "umoralske tegninger". Under og etter første verdenskrig, der han tjenestegjorde som krigskunstner, malte han store portretter som Edith sittende (1917-18). Schwitters, Kurt 1887-1948 Tysk maler og lyriker. Etter kunststudier i Dresden sluttet Schwitters seg først til ekspresjonismen, men begynte i 1918 under innflytelse fra Arp å lage abstrakte collager av opprevet papir og gav dem navnet Merz (et meningsløst ord som rimer på schmerz = smerte). 11920 bygde han en Merzbau, en dadaistisk konstruksjon som fylte huset hans. Berlin-dadaistene avviste ham som "borgerlig reaksjonær" på grunn av det estetiske innholdet i arbeidene hans og hans understreking av at Merz var kunst og at kunst var "et grunnprinsipp". Likevel arbeidet han for å fremme dadaismen. I 1923 utgav han tidsskriftet Merz. 11932 sluttet han seg til gruppen Abstraction-Création, og i 1937 ble han erklært "degenerert” av nazistene. Han emigrerte til Norge og bygde sitt andre Merzbau. I 1940 flyttet han til Storbritannia der han bygde sitt siste, ufullførte Merzbau (1947).

Schonberg, Arnold 1874-1951 Østerriksk komponist. Schonberg fikk fiolinundervisning fra han var åtte og begynte å komponere i 1883. Han var hovedsakelig selvlært. Arbeidene frem til Strykekvartett nr. 2 (1908) var et forsøk på å bevare det tonale grunnlaget under utforskingen av det kromatiske, men etter hvert drev uttrykksbehovene ham over i atonalitet. Fra 1910 underviste han ved akademiet i Wien, der Berg og Webern var blant elevene. 11911 stilte han ut sine malerier sammen med Blaue Re/ter-gruppen i Berlin. Han oppnådde en viss popularitet med den bemerkelsesverdige Pierrot Lunaire (1912). Med Suite for klaver (1923) brøt han gjennom til tolvtoneteknikken, den metoden han skapte for å kontrollere kaoset av atonalitet som la grunnlaget for etterkrigstidens serialisme. 11926 ledet han avgangsklassen i komposisjon ved det prøyssiske

244

kunstakademiet. På grunn av nazitrusselen forlot han i 1933 både akademiet og Tyskland. Schonberg vendte tilbake til jødedommen som han hadde forlatt i 1898. Han bosatte seg i USA, arbeidet som lærer og fra 1936 som universitetsprofessor i Los Angeles. 11941 ble han amerikansk statsborger. Schonberg følte at problemene med harmoni og harmonisk anvisning som var skapt da han gikk over i den atonale verden, ikke var løst, og han utforsker dette dilemmaet i sine teoretiske verker.

Seferis (Seferiades), Giorgos 1900-71 Gresk lyriker. Seferis begynte å skrive etter eksamen i jus. 11931 ble han hyllet som en stor lyriker etter sin første diktsamling. Trosten (1947) og noen fine oversettelser av engelsk lyrikk, blant annet The Waste Land, befestet hans ry. "Helen" fra Loggbok C (1955) er sannsynligvis det fineste moderne greske diktet. Fra 1957 til 1962 var han gresk ambassadør i Storbritannia. Han fikk nobelprisen i 1963. Han ble forfulgt for sin fordømmelse av juntaen i 1969. Seferis bygde på klassisk gresk tradisjon for å ramme inn følelsene i et kjølig, klart språk. Arbeidene hans er gjennomsyret av medfølelse for Hellas' tragiske situasjon i den moderne verden, landets fall fra storhet. Shahn, Ben 1898-1969 Amerikansk maler født i Litauen. Shahns foreldre emigrerte til USA i 1906, og han arbeidet som litograflærling før han (1919-22) studerte kunst. Påvirket av Rouault og Rivera ble han sosialrealist og malte fotografisk detaljert. Etter et besøk i Europa tok han opp elementer fra stilen til de tidlige italienske mestrene. Passion ofSacco and Vanzetti (1931-32) er typisk for den sosiale protesten som hele tiden gløder i arbeidene hans, på samme måte som hos Rivera, som han samarbeidet med om muralmaleriene i Radio City i 1933. Andre hovedverker er freskene i postkontoret i Bronx (1938-39) og muralmaleriene til Washington Social Security-bygningen (1940-42). På 1940-tallet begynte Shahn å lage plakater, med arbeider som Hunger (1946) for Utenriksdepartementet.

Shaw, George Bernard 1856-1950 Irsk dramatiker. Shaw sluttet skolen som 15-åring og arbeidet som kontorist før han flyttet til moren (som hadde stukket av med elskeren og døtrene i 1873) i London. Han arbeidet som kunst-, litteratur-, musikk- og teaterkritiker - han begynte å skrive skuespill på 1880-tallet. Han ble også sosialist, og i 1884 ble han med i The Fabian Society. Candida (1894) er Ibsen-påvirket. Andre skuespill fulgte, og han ble berømt i Europa, men i England kom suksessen først med oppføringen av john BulTs Other Island i 1904. Royal Court-teateret oppførte deretter elleve skuespill av ham frem til 1907. Pygmalion (1913), som handler om kjærlighet og klasseskiller, er hans mest populære, og morsomste, skuespill. Det er blitt filmet, og laget om til musikalen My Fair Lady med stor suksess. Shaw er

en mester i det engelske språket. Hans belæring blir balansert av friskheten og åndfullheten, og integriteten i hans sosiopolitiske engasjement. Frem til 1930 skrev han en serie gode skuespill, blant annet Caesar and Cleopatra (1901), Man and Superman (1903), Major Barbara (1905), Heartbreak House (1920) og St Joan (1923). Det siste er et gripende drama med høytflygende lyriske passasjer og innbrakte ham nobelprisen i 1925.

Sher-Gil, Amrita 1913-41 Indisk maler. Sher-Gil studerte ved Ecole des Beaux-Arts i Paris og ble til å begynne med påvirket av Cézanne og Gauguin. Hun stilte ut i 1933.11934 vendte hun tilbake til India og studerte gammel kunst, særlig de 2000 år gamle buddhistiske hulemaleriene i Ajantå. Denne kunsten og Gauguins kunst ledet henne til et sterkt stilisert formspråk uten perspektiv, som skildret livet i India. Sibelius, Jean 1865-1957 Finsk komponist. 11886 gikk Sibelius over fra å studere jus til å studere musikk, i Helsinki, Berlin (1889) og Wien (1890). Korsymfonien Kullervo (1892) gjorde ham kjent som Finlands fremste komponist. Som de fleste av arbeidene hans henter den stoff fra det finske nasjonaleposet Kalevala og det finske landskapet. 11897 fikk han statlig kunstnerlønn, og Finlandia (1899-1900) gjorde ham internasjonalt berømt. Hans interesse for tematisk enhet og en streng logisk tilnærming til symfoniformen førte til den berømte striden med Mahler, som mente at "symfonien ... må inneholde alt". Han skrev en serie verker inspirert av Kalevala - Pohjolas dotter (1906), Svanen fra Tuonela og Tapiola (1925). Den siste er et sørgmodig, visjonært tonedikt og kanskje et av hans fremste arbeider. Han utforsket tonalitetens grenser i sin Fjerde symfoni (1911), men trakk seg vekk fra den atonale avgrunnen. Hans Sjuende symfoni (1924) er en av de strukturelt mest perfekte av alle symfonier. Sibelius ble stille etter 1925, og en uferdig Åttende symfoni ble ødelagt før han døde.

Singer, Isaac Bashevis 1904-91 Jiddisch-språklig polsk-amerikansk forfatter. Sønn av en hasidisk rabbiner, slo seg ned i USA i 1935 og skrev i en jiddisch-språklig avis. Han ble berømt i 1953 med Saul Bellows oversettelse av novellen "Gimpel the Fool", som ble utgitt i samlingen med samme navn i 1957. Hans første roman, Sotn in Goray (Satan i Goray, 1935) ble omarbeidet og utgitt i 1958. Singer bruker jødisk tradisjon og forestillinger om det overnaturlige i arbeidene sine. De er hengivent realistiske, bortsett fra bruken av uforståelige, ærefryktinngytende makter som griper inn i menneskenes liv. Di Familje Muschkat (1950) (Familien Muskat, 1987) forteller om en familie som mister religionen og degenereres. I The Magician of Lublin (1960), som i mange andre arbeider, utforsker han fristelsen. Han fikk nobelprisen i 1978.

BIOGRAFIER Stieglitz, Alfred

▼ Stanley Spencer

Sjostakovitsj, Dmitrij 1906-75 Sovjetisk komponist. Sjostakovitsj var elev ved konservatoriet i Petrograd (1919-25) der han skrev sin første symfoni som avgangsarbeid og ble berømmet som pianist og komponist. 11936 ble operaen Lady Macbethfra Mtsensk angrepet i Pravda som advarte mot modernisme. Sjostakovitsj skrev sin Femte symfoni, som behaget partiet og gjeninnsatte ham som Russlands ledende komponist. Leningradsymfonien (den sjuende symfonien) ble brukt til å symbolisere kampen mot fascismen og ble svært populær. Den niende symfonien er en brusende, avklaret hyllest til freden i 1945 og ble ikke godt mottatt, og i 1948 ble det utstedt et dekret som fordømte "antidemokratisk musikk". Han tilstod sin brøde og gikk over til å komponere lettilgjengelig, ikke-formalistisk musikk. Men samtidig skrev han, og holdt tilbake, "antidemokratiske stykker" som Fiolinkonsert nr. 1. Disse ble utgitt etter Stalins død. Den trettende symfonien (Babij Jar) ble også angrepet for bruken av Jevtusjenkos lyrikk. Sjostakovitsj var enestående på grunn av den måten han klarte å overleve og triumfere på under kommunistregimets vanskelige og diktatoriske forhold.

Smithson, Robert 1938-73 Amerikansk billedhugger og "jord-kunstner". Etter kunststudier i New York hiket Smithson rundt i USA og Mexico i to år. Han hadde sin første separatustilling med malerier og assemblager i 1959. Han trakk seg tilbake fra 1962 til 1964 og arbeidet deretter med skulptur og skrev essays om kunst. På 1970-tallet begynte han med de kjempestore utendørsprosjektene han først og fremst er kjent for, Partially Buried Woodshed og Spiral Jetty (1970), Broken Circle - Spiral Hill (1971), hvor han brukte naturlige materialer som kampestein til å lage en kunstform der han var mest opptatt av hvordan den påvirket livet. Etter mange avvisninger av prosjekter for industriell design fikk Smithson i oppdrag å utføre damprosjektet Amarillo Ramp (1973) - det ble fullført etter hans død, for han døde i en flyulykke mens han fotograferte stedet.

Solsjenitsyn, Aleksandr 1918Russisk forfatter. Solsjenitsyn tok universitetseksamen i matematikk og kjempet i annen verdenskrig. Fra 1945 til 1956 satt han i arbeidsleirer og var deretter forvist for å ha kritisert Stalin i et brev. Som matematikklærer begynte han å skrive, og En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1962) ble offentliggjort i tidsskriftet Novij Mir. Denne fortellingen om en dag i en arbeidsleir ble en sensasjon både i Russland og i utlandet. Han ble kritisert, bøkene hans forbudt, og l første krets (1968), om dilemmaet til vitenskapsmenn som arbeider for undertrykkende regjeringer, og Kreftavdelingen (1968), som begge henter stoff fra hans egne opplevelser, ble utgitt i utlandet. Han fikk nobelprisen i 1970. Trebindsverket GULag-arkipelet (1973-78) er en samlende oversikt over nettverket

av fangeleirer og arbeidsleirer bygd på historiske beretninger og personlige vitnesbyrd som forfatteren gjemte i hukommelsen fra han ble internert. 11974 ble Solsjenitsyn arrestert igjen og utvist for "forræderi". Han slo seg ned i Sveits og fra 1976 i USA, der han fortsatte å arbeide med sin enorme romanserie (påbegynt med August 1914) om revolusjonen i 1917.

Soyinka, Wole 1934Nigeriansk dramatiker og romanforfatter. Soyinka tok eksamen i engelsk ved universitetet i Leeds i 1958. A Dance in the Forest (1960), som ble skrevet til feiringen av Nigerias uavhengighet, ble upopulært fordi stykket avglamoriserer fortiden. Han redigerte det litterære tidsskriftet Black Orpheus til 1964, og underviste i drama og litteratur ved flere universiteter. Fra de tidlige, komiske landsbystykkene gikk han videre til mer eksperimentelle arbeider som han utviklet sammen med skuespillere. Med Madmen and Specialists (1965) og Death and the King’s Horseman (1975), en studie av sammenstøtet mellom yoruba-tradisjonen og kolonimaktens idealer og holdninger, oppnådde han den universaliteten han søkte. Soyinka bruker en brechtsk fremmedgjøringsteknikk. Han har også skrevet lyrikk, mye av den mens han satt i fengsel fordi han støttet Biafras løsrivelse. Han fikk nobelprisen i 1986.

Spencer, Stanley 1891-1959 Britisk maler. Spencer gikk på Slade School i London (1908—12) og stilte ut på den andre postimpresjonistiske utstillingen i London (1912). Militærtjenesten under første verdenskrig utdypet den visjonære siden av hans malerkunst. I arbeider som Oppstandelsen, Cookham, fullført 1927, samme år som han hadde sin første separatutstilling, satte han religiøse tablåer, korsfestelser og oppstandelser inn i scener fra dagliglivet i hjembyen Cookham. Han malte det store muralmaleriet i Burghclere Chapel (1926-32). Som offisiell krigskunstner under annen verdenskrig malte han scener fra skipsverft. Fra 1945 til 1950 malte han en serie Oppstandelser. I tillegg til den religiøse visjonen inneholdt arbeidene hans en sterk erotisk tendens som oppfordret til frigjøring fra seksuell skyldfølelse. Staél, Nicholas de 1914-55 Russiskfødt fransk maler. Aristokraten de Staél var en fremragende student ved Brussels akademi for bildende kunst, men forlot det etter et år for å reise i Europa og Nord-Afrika. Han slo seg ned i Paris i 1938 og tjenestegjorde i fremmedlegionen under annen verdenskrig. 11944 begynte han etter påvirkning fra sin nære venn Braque å produsere abstrakte bilder. Ved hjelp av palettkniven bygde han med fine linjer opp hauger av terninger som formidlet en følelse av glede - Uten tittel (1951) er et fint eksempel. På 1950-tallet beveget de Staél seg gjennom bruken av abstrakte former som indikerte landskaper - og havbilder - til en mer åpent

avbildende kunst - Le Bateau (1954) ble malt i hans nye hjem i Antibes. Han begikk selvmord året etter.

Stella, Frank 1936Amerikansk maler. Stella studerte kunst og arbeidet deretter som husmaler mens han malte abstrakte ekspresjonistiske bilder. Gjennom hele karrieren arbeidet han i serier, og den første, 23 svarte lerreter der selve lerretet dannet fine striper, ble stilt ut i 1960. Fra 1960 til 1963 malte Stella tre serier i aluminium, kobber og magenta (fuksin), der han brukte geometriske former. På 1960-tallet begynte Stella å innføre spørsmålet om den gjensidige påvirkningen av form og farge i strukturen, og selv om arbeidene hans er svært formelle, mangler de ikke følelsesmessig innhold - se Sabra III (1967). På 1970-tallet lagde Stella en serie, Polish Village, av malte trerelieffer, en brasiliansk serie i aluminium og stål og Exotic Birdsong der han har med funne gjenstander som er festet direkte på lerretet, og rablete linjer. Stellas arbeider er bevisste og omhyggelig utviklet, men likevel kraftfulle og med sterke følelser og dekorative egenskaper. Stevens, Wallace 1879-1955 Amerikansk lyriker. Stevens studerte jus og ble advokat i 1904. Han ble med i en lyrikkgruppe i Greenwich Village og offentliggjorde dikt i små tidsskrifter. Fra 1916 arbeidet han for et forsikringsselskap og ble visepresident der i 1934, men fortsatte å skrive i hemmelighet. Hans første diktsamling, Harmonium (1923) solgte dårlig, men fikk gode kritikker. 11951 utkom essaysamlingen The Necessary Angel, og i 1954 fikk han Pulitzerprisen for Collected Poems. Stevens skriver om forskjellen mellom virkeligheten og det menneskene oppfatter, og om mangel på tro. 11940 skrev han i et brev at hans "lyriske hovedidé er ideen om Gud". Påvirket av japansk kunst og haiku - se "Thirteen Ways of Looking at a Blackbird" bruker arbeidene hans naturen til å oppnå "åpenbaringer".

Stieglitz, Alfred 1864-1946 Amerikansk fotograf og kunsthandler. Stieglitz studerte i Tyskland fra 1881 og gikk over fra mekanikk til fotografi. 11890 reiste han til USA og redigerte et fototidsskrift. 11902 grunnla han gruppen Photo-secession som åpnet galleriet 291 i 1905, og begynte å redigere det radikale tidsskriftet Camera Work. Han var en teknisk nyskaper og tok de første bildene i snø, regnvær og mørke. Fra 1908 var Stieglitz den første amerikanske gallerieier som viste Rodin, Matisse, Cézanne, Picasso og amerikanske malere som Georgia O'Keeffe, som han giftet seg med i 1924. 291 ble oppløst etter første verdenskrig. Stieglitz' egne fotografier fra 1917 til 1937 omfattet portretter av hans kone og bilder av skyformasjoner. Han arrangerte fremdeles utstillinger, men bare med kunstnere som ikke allerede var populære. Stieglitz gjorde mange fine kunstnere kjent for et bredt publikum og gav

245

BIOGRAFIER Stockhausen, Karlheinz

▼ Jean Tinguely

amerikansk kunst en inntil da ukjent status i USA, i tillegg til at han tok fotografier som var de første som ble regnet som kunst. Stockhausen, Karlheinz 1928Tysk komponist. Dyktig pianist som tenåring og studerte med Messiaen i 1952. Hans Kreuzspiel (1951) er et svar på Messiaens Mode de Valeurs. I 1952 var han en av grunnleggerne av et studio for elektronisk musikk i Koln og lagde sitt første modne verk, Kontrapunkte (1953), før han studerte fonetikk og akustikk ved universitetet i Bonn (1954-56). Han innførte fysisk rom som en musikalsk parameter, som i Gesang der jilnglinge (1956) og Gruppen (1957), der lydkildene er arrangert romlig rundt publikum. Hans jakt etter en "musikk fra hele verden" førte til at han tok i bruk "funnet" materiale som ble elektronisk manipulert i Telemusik (1966) og Hymnen (1967). Den siste er en visjonær mosaikk av hymner og slikt "funnet" materiale. Påvirket av Østens filosofi ble musikken et redskap i jakten på åndelig opplysning - i Inori (1974) dirigerer en pantomimiker orkesteret med sine fakter. Etter 1977 arbeidet Stockhausen på Licht, en syklus av sju oversanselige operaer med navn etter ukedagene, som han mente skulle bli hans hovedverk. Strauss, Richard 1864-1949 Tysk komponist. Strauss' tidligste arbeider ble offentliggjort i 1876. Fra 1882 studerte han filosofi og kunsthistorie ved universitetet i Munchen. I 1885 ble han assisterende dirigent, og etter en måned hoffkapellmester i Meiningen. Han var en av sin tids fremste dirigenter. Han begynte på en serie programmatiske tonedikt, der det fineste er Also sprach Zarathustra (1895-96) og Ein Heldenleben (1898). Med Salome (1905) og Elektra (1909) nådde han tonalitetens grenser, men det var så langt som Strauss gikk i den retningen, og med Der Rosenkavalier (1910) gikk han tilbake til en mozartzk konservativ stil som gjorde ham populær og rik. Lettilgjengelige verk som Eine Alpensinfonie (1911-15) og Sinfonia Domestica (1903), og operaer i samarbeid med Hugo von Hofmannsthal og Stefan Zweig fulgte. Han ble i Tyskland etter 1933 og mottok en stilling fra Hitler, men trakk seg kort etter. Metamorphosen (1945) og Fire siste sanger (1948) er blant hans siste arbeider. Stravinskij, Igor 1882-1971 Russisk-amerikansk komponist. Stravinskij komponerte allerede da han tok eksamen i jus i 1905. Han fikk undervisning av Rimskij-Korsakov (1903-06), og i 1909 sluttet han seg til Djagilevs Ballets Russes. For den skrev han L'oiseau de feu (Ildfuglen, 1910), Petrusjka (1911) og den nyskapende Le sacre du printemps (Vårofferet, 1913) som var viktig på grunn av sine rytmiske fornyelser - den førte til opptøyer på premieren. Under første verdenskrig bodde Stravinskij i Sveits og flyttet i 1920 til Frankrike, der han komponerte

246

musikk i neoklassisk stil, som Pulcinella (1920), som var en omarbeiding av stykker som var tilskrevet Pergolesi. Han gikk tilbake til den ortodokse kirken i 1926 og skrev flere slaviske koraler. 11939 slo han seg ned i USA. Der skrev han to store symfonier og i 1951 The Rake's Progress med libretto av Auden og Kallmann. Han gikk nå over til tolvtoneteknikken som han tidligere hadde gjort narr av, og skrev stykker som Threni (1958) og Requiem Canticles (1966). Stravinskij tok opp mange stilmasker, og forkastet dem etter hvert som han fortsatte videre, men all hans musikk viser en fremragende dyktighet og evne til fornyelse.

Tagore, Rabindranath 1861-1941 Indisk lyriker. Sønn av den religiøse reformatoren Devendranath Tagore. Tagore begynte å skrive dikt på 1880-tallet og nådde et høydepunkt med Manasi (1890), en samling som inneholder noen av hans best kjente dikt. Tagore tilførte bengali nye former i denne samlingen, blant annet oden. Fra 1891 bestyrte han farens eiendommer, og den nære kontakten med bøndene resulterte i novellesamlingen Galpaguccha (1912). Interessen for politiske og sosiale spørsmål som første gang er uttrykt i Manasi, fortsatte. Det fulgte flere samlinger, som Sonar Tari (1893), Caitali (1896) og Naibedya (1901). Dødsfallene til hans kone og hans sønn inspirerte til noe av hans fineste lyrikk: hans Gitanjali (1910) (Sangoffer, 1918,1976) innbrakte ham nobelprisen i 1913. Tagore var en av Indias fineste malere, og han komponerte hundrevis av sanger. I 1901 grunnla han en skole i Shantiniketan for studier av det beste i vestlig og indisk kultur, og i 1921 grunnla han også Visva-Bharati-universitetet der.

Tange, Kenzo 1913Japansk arkitekt. Etter å ha fullført arkitektstudiene ved universitetet i Tokyo i 1945, arbeidet Tange sammen med Mayekawa og Sakakura, som hadde arbeidet med Le Corbusier. De var pionerer for den internasjonale stilen (ofte kalt brutalisme) i Japan. Tange ble professor i arkitektur ved universitetet i Tokyo, skrev mye om arkitektonisk teori og oppnådde internasjonal anerkjennelse med vinnerutkastet til fredssenteret i Hiroshima som ble fullført i 1955. Hans plan (1960) for å redusere Tokyos trafikkproblemer ved å utvide byen på pæler ut i Tokyobukten ble ikke utført. 11961 dannet han gruppen URTER for "urbanister og arkitekter" i Gropius' ånd. Både hans bygninger og hans forfatterskap - som Funksjon, struktur og symbol (1966) - har hatt svært stor innflytelse.

Tanguy, Yves 1900-55 Fransk-amerikansk maler. Vlaminck ble oppmerksom på Tanguy på grunn av noen tegninger fra 1922. Inspirert av et bilde av de Chirico bestemte han seg i 1923 for å begynne å male. 11925 sluttet han seg til surrealistene og malte nakne, uhyggelige drømmelandskaper med

drømmeformer. Han prøvde å male det underbevisste - Han gjorde det han ønsket (1927). Noen av maleriene kjennetegnes av flammelignende bilder og steiner, mens noen fikk mykere former som minner om Arp. Etter et besøk i Afrika i 1930 ble han enda mer opptatt av steinformasjoner. Tanguy fortsatte med å male en serie forrevne steinformasjoner med fjerne, disige utsyn (1931-34). Tinguely, Jean 1925-91 Sveitsisk kunstner. Etter kunststudier i Basel (1941^5) gikk Tinguely snart over fra abstrakt maleri til konstruksjoner av metall, tre og papir, og tok i bruk motorer i 1948. Han flyttet til Paris i 1952, og fra 1956 til 1959 brukte han tilfeldige "metamekaniske” elementer i arbeidene sine. Deretter vendte han seg mot malerkunsten og lagde "malemaskiner" som Meta-matic-automobile odorante et sonore, som ble vist på den første biennalen i Paris. 11960 var han med på å grunnlegge Nouveau Realisme og begynte å lage maskiner, som Hommage å New York, som ødela seg selv. De kulminerte med End of the World (Verdens ende, 1962) i Nevada-ørkenen. Tippett, Michael 1905Britisk komponist. Etter studier ved Royal College of Music (1923-28) og privatundervisning i komposisjon arbeidet Tippett som fransklærer, dirigerte et orkester for arbeidsløse (1935) og ble (1940-51) musikalsk leder ved Morley College. Han ble ikke offentlig kjent før med oratoriet A Child ofour Time i 1944. Verkene hans i denne perioden er neoklassiske - Double Concerto (1938-39) og First Symphony (1944-45). Siden da har han med seks operaer (og librettoer), blant annet The Knot Garden (1955), en praktfull pianokonsert (1955), tre symfonier til og korverk som The mask of Time (1984) etablert og befestet sitt ry som en fornyende komponist. Han har undervist ved London College of Music siden 1983. Tippetts humanistiske idealisme vises i både hans liv og hans musikk. Musikalsk er han eklektisk og bruker elementer fra jazz og negro spirituals i sin musikk. Det er svært tydelig i operaen New Year (1988).

Tudor, Anthony 1908-87 Britisk-amerikansk koreograf. Tudor studerte med Marie Rambert fra 1927, og danset og koreograferte deretter for henne. 11938 dannet han London Ballet som han forlot i 1939 for å slutte seg til Ballet Theater (senere American Ballet). 11950 arbeidet han med Metropolitan Opera Ballet og begynte å undervise ved Juilliard Academy i 1952. Han var ballettsjef ved Stockholmsoperaen (1963-64). 11974 ble han assisterende direktør og i 1980 koreograf emeritus ved American Ballet. The Lilac Garden (1936) og Knight Errant (1968) er blant de mange inntrengende stykkene der han utforsket de dypere og mørkere sidene av psyken.

BIOGRAFIER Yeats, William Butler

▼ William Butler Yeats

Valéry, Paul 1871-1945 Fransk lyriker og essayist. Som jusstudent møtte han Louys, Gide og Mallarmé. Påvirket av den siste, i tillegg til Poe og Huysmans, skrev han 200-300 "rent” poetiske dikt frem til 1892. Noen av dem ble offentliggjort i symbolistiske tidsskrifter. På den tiden ble han skuffet i kjærlighet og "gav avkall på følelser" og skrev deretter bare prosa. Han brukte figuren M. Teste som representant for intellektet. Han mediterte over bevisstheten og språket hver morgen resten av livet - hans mål var å finne ut "hva et menneske kan gjøre". 11917 ble samlingen La Jeune parque offentliggjort og gjorde ham anerkjent som Frankrikes fineste dalevende lyriker. Han fulgte opp med Album de vers anciens (1920) og Charmes (1922), som inneholder hans best kjente dikt, "Le Cimetiére Marin". Valérys lyrikk er samtidig både abstrakt og sensuell, ofte erotisk, og vitner om spenningen mellom selvfordypelse og handling som han følte i sitt eget liv. Varése, Edgard 1883-1965 Fransk-amerikansk komponist. Varése studerte under d'lndy, Roussel og Widor fra 1903 til 1907, da han begynte å reise rundt i Europa. Han ble avvist som uskikket hl militærtjeneste og flyttet til USA i 1915. Sine tidlige arbeider etterlot han seg i Paris. Hans første amerikanske verk var Amériques (1923), et verk som demonstrerte Varéses interesse for treblåsere og slagverkklanger - han mislikte strykeinstrumentene. Hans lonisation (1929-31) er et av de første vestlige verkene bare for slagverkinstrumenter. Han søkte nye klangvirkninger og ønsket de elektroniske mediene velkommen - han brukte theremin (instrument der lyden blir kontrollert av håndbevegelser gjennom et magnetfelt) i Ecuatorial, og Déserts (1954) har et parti for båndopptaker. Poeme électronique (1958) for båndopptaker, som ble skrevet for Philipspaviljongen ved verdensutstillingen i Brussel, er et mesterverk i denne genren.

Walcott, Derek 1930Vestindisk lyriker og skuespillforfatter. Walcott studerte i St. Lucia, tok eksamen i 1953 og underviste ved West Indies University hl 1958. Mens han var der, begynte han å skrive folkekomedier. På 1960-tallet grunnla han Trinidad Theater Workshop og In a Green Night: Poems 1948-60 ble utgitt. The Dream on Monkey Mountain and Other Plays (1970) viser hans bruk av tradisjonelt kreolspråk og myter. Another Life (1973) er et selvbiografisk dikt. Walcott bruker karibisk dialekt og tradisjonelle litterære former i arbeider som er humorishske, medfølende og gjennomtrengt av historie i tillegg Hl at de er umiddelbare.

Warhol, Andy 1930-87 Amerikansk kunstner og filmskaper. Etter studier ved Carnegie Institute of Technology slo Warhol seg ned i New York i 1949 og arbeidet som

reklametegner. 11957 vant han Art Directoris Clubs medalje. 11962 ble han kjent som pop-kunstner med arbeider som Campbells Soup Cans 200 som ble ikoner for forbrukersamfunnet. Warhol brukte også voldsomme motiver, men gav dem distanse gjennom en nøyaktig, upersonlig gjengivelse. Atelieret der han begynte å masseprodusere silketrykk-kopier av mediabilder, ble kalt The Factory (Fabrikken). Warhol lagde også filmer der han prøvde å fjerne det kreative valget ved å la kameraet stå i én stilling i flere rimer - som i Empire. Han dyrket det inkonsekvente og banale i alt han gjorde, og hans varige betydning er at han har hevet disse egenskapene til kunst. White, Patrick 1912-90 Australsk romanforfatter. White var født i England, men vokste opp på en australsk sauefarm ril han ble sendt på skole i England som 13-åring. Han leste moderne språk i Cambridge og slo seg deretter ned i London, der han skrev de tidlige og utypiske romanene Happy Valley (1939) og The Living and the Dead (1941). Under krigen tjenestegjorde han i R.A.F. som etterretningsoffiser i Hellas. Riders in the Chariot (1961) handler om fire typer - jøden, urinnbyggeren, den eksentriske kvinnen og vaskekonen - som deler en visjon om vognen, symbolet på det indre liv, et av Whites hovedtemaer; The Vivisector kartlegger den indre utviklingen til en maler. White er ofte ondskapsfullt satirisk i en svært utpenslet og vibrerende prosa. Hans interesse for Jung og for myter førte til at han skrev The Solid Mandala om to brødre som ikke kunne unnslippe fra hverandre. The Eye of the Storm innbrakte ham nobelprisen i 1973. Williams, William Carlos 1883-1963 Amerikansk dikter. Williams studerte medisin ved universitetet i Pennsylvania til 1906 og i Leipzig til 1910 da han vendte tilbake til USA der han praktiserte som lege og skrev lyrikk i hjembyen Rutherford i New Jersey. Williams fant sin egen poetiske stemme med Al Que Quiere! (Til den som vil ha detl, 1917). Det var en stemme som hyllet følelsenes verden direkte og enkelt - se Red Wheelbarrow. I Williams' fineste arbeid, det fem bind store Paterson (1946-58), bruker han en by ved Passaic River i New Jersey som metafor til å utforske Amerikas og det moderne menneskets sjel. Williams skrev også mye prosa - historiske essays, en romantrilogi, mange fine noveller og skuespillet Dream of Love (1948). 11951 kom hans selvbiografi, og hans siste samling, Pictures from Brueghel and Other Poems (1962), gjorde at han fikk Pulitzer-prisen i 1963.

Woolf, Virginia 1882-1941 Britisk romanforfatter og kritiker. Woolf var datter av den kjente litteraturkritikeren Sir Leslie Stephen og sentrum i Bloomsbury-gruppen. Hun var hele livet plaget av anfall av intens depresjon og

sinnssykdom. 11917 startet hun og hennes mann Hogarth Press. Etter to "ordinære" romaner skrev hun den nyskapende Jacobs Room (1922),Mrs. Dalloway (1925) og To The Lighthouse (1927) strålende romaner som viste en poetisk, nesten musikalsk fomalisme, og som utforsket strømmen under overflaten i enkeltpersoner og forbindelser. Orlando (1928) forarget en del lesere. Hovedpersonens liv spenner over fire århundrer og omfatter et kjønnsskifte. The Waves (1931) er en stream-of-consciousness-kraftprestasjon. Hun var litteraturkritiker - se for eksempel The Comnwn Reader (1925) - og sosial kommentator, særlig når det gjaldt kvinnenes rettigheter - som i A Room of One's Oum (1929). Woolfs arbeider er enestående med sin poetiske og personlige følsomhet, åndelige klarhet og engasjement for å gjengi den naturlige bevissthetsstrømmen som verken følger den fornuften som konvensjonene har bestemt, eller vanlig språk. Wright, Frank Lloyd 1869-1959 Amerikansk arkitekt. Wright studerte i Chicago under Sullivan, den tidlige skyskraperarkitekten, og grunnla i 1895 Oak Park Studio. 11904 brukte han for første gang armert betong til en kirke i Illinois. Han bygde lange, lave "præriehus", som Robie House (1909), i Chicagos forsteder. Han tegnet Tokyos Imperial Hotel, mange privathus, Broadacre City Project i 1938 med spredte "organiske" kontorbygninger, Johnson Watt Tower (1950) og Guggenheim-museet i New York (1957), der han brukte en sentral spiral. Wright mente at vi bør leve i spredte bygninger nærmere naturen, og han søkte etter individualitet i arkitekturen - hus som villaen Falling Water (1936) bekrefter dette. Yeats, William Butler 1865-1939 Irsk lyriker. Som kunststudent i London var Yeats med på å grunnlegge Rhymeris Club og begynte å skrive lyrikk for alvor med bruk av keltiske myter og okkult symbolisme. 11889 møtte han Maud Gonne som han elsket uten at det ble gjengjeldt. I 1899 startet han sammen med Lady Gregory Irish Literary Theatre, som i 1904 ble til Abbey Theatre. Han skrev mange stykker for det. Hans samlede verker fra 1908 inneholder alle mytiske dikt, blant annet The Lake Isle of Innisfree og Down by the Sally Gardens. Responsibilities (1914) er en samling sosiopoliHske temaer. Den ble skrevet i perioden da Ezra Pound påvirket ham. 11922 ble Yeats medlem av det irske senatet. 11923 fikk han nobelprisen. A Vision (1925) er en esoterisk tekst basert på okkulte forestillinger, som er inspirert av Blake. Han var påvirket av japansk og kinesisk kunst og filosofi - se Lapis Lazuli. Sammen med en intensitet i følelsene som harmonerer med den lyriske skjønnheten i språket og musikaliteten i ordvalget og den måten han bygger på de etniske røttene, gjør Yeats' gjennomborende og kompromissløse visjon ham til en mesterlig lyriker.

247

ORDFORKLARINGER Ord i halvfete typer er også egne oppslagsord

abstrakt kunst Kunst der form og farge er fremhevet på bekostning av eller i fravær av et skildrende bilde. absurd Navn på en skole i litteraturen, særlig drama, som reflekterer troen, slik det er drøftet i Albert Camus' essay Le Mythe de Sisyphe (1942), på at livet egentlig er meningsløst. Forfattere av denne skolen er blant annet Jean-Paul Sartre, Samuel Beckett og Eugene lonesco.

action painting (handlingsmaleri) Den typen abstrakt ekspresjonisme som særlig Jackson Pollock utførte, og der vekten var lagt på selve påføringen av maling, gjerne ved å skvette eller helle den over et lerret på gulvet.

aleatorisk musikk Musikk der komponentene og/eller utviklingen bestemmes av tilfeldigheter, enten under komponeringen eller under fremføringen. ambiguitet Tvetydighet, muligheten for å gi ord eller fenomener mer enn én mening.

arketyp Symbolsk bilde som anses å ha en grunnleggende universell eller rasemessig psykisk betydning og dynamisme. Brukt i denne betydningen av Carl Gustav Jung. arkitektur 1. Bygging som vitenskap eller kunst. 2. Strukturen eller stilen til det som er bygd.

art deco Stil i vestlig arkitektur, brukskunst, interiørarkitektur og grafisk utforming på 1920- og 1930-tallet. Den kjennetegnes av kombinasjonen av dekorativ art nouveau og nye geometriske former.

brukskunst Utforming og dekorering av bruksgjenstander eller materialer slik at de får estetisk verdi (motsatt de skjønne kunster). brutalisme Arkitektonisk stil fra 1950-tallet, knyttet til Le Corbusier og Mies van der Rohe, der det ikke ble gjort noe forsøk på å skjule hvilke bygningsmaterialer som var brukt.

collage Teknikk som stammer fra kubismen, der dagligdagse materialer ble montert på et underlag og noen ganger bemalt. dadaisme Internasjonal "antikunst"-bevegelse som begynte i Zurich i 1916; forløper for surrealismen. dans Kunst der mediet er organisert bevegelse av menneskekroppen, vanligvis til musikk; menneskelig aktivitet med uttrykksfulle kroppsbevegelser som mål, ofte i forbindelse med lovprisning.

de Stijl Kunstnere og arkitekter knyttet til et nederlandsk kunsttidsskrift med dette navnet; grunnlagt i 1917 av Doesburg og Mondrian, som fremmet Bauhaus-formgivning på 1920-tallet. de skjønne kunster Kunst som har sin opprinnelse i kunstnerens følelsesliv og ikke i behovet for å fylle en funksjon.

diatonisk Om musikk som tilhører en skala som er bygd opp av hel- og halvtoner.

fremmedgjøringseffekt Begrep som stammer fra Brecht, betegner bruk av forskjellige teknikker for å minne publikum om at de ser på et skuespill, slik at den kritiske observasjonen ikke sløves av sterke følelser. Slike teknikker kan for eksempel bestå i fravær av illusjonsskapende scenebilde, eller i at skuespillerne hopper ut av skikkelsene for å snakke til publikum. fresko Muralmaleri malt på våt murpuss. futurisme Italiensk kunstbevegelse, grunnlagt i 1909 av Filippo Marinetti, som dyrket den moderne verdens maskinteknologi, fart og voldsomhet. graffiti Tegninger eller ord skriblet i tilfeldig mønster på en vegg.

grafisk kunst Begrep som dekker mange illustrasjonsteknikker på papir, særlig monokromt, blant annet tegning, gravering og litografi. Grusomhetens teater Begrep formet av Antonin Artaud for et foreslått teater han mente skulle ha som funksjon å frigjøre et sykt samfunn gjennom katharsis og ritualer og uten bruk av tradisjonell scene. Hans ideer har hatt enorm innflytelse på eksperimentelt teater på 1900-tallet.

happening En hendelse eller forestilling, ofte arrangert, men med spontane elementer og dramatiske eller estetiske overtoner; en side ved nordamerikansk og vesteuropeisk kunst etter 1960.

dissonans En situasjon i musikk, malerkunst eller lyrikk der elementer står mot hverandre når man skulle vente harmoni.

hard-edge Begrep som beskriver abstrakt malerkunst med store fargeflater med klart avgrensede kanter.

art nouveau Dekorativ stil som var populær i Europa sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet. Den bruker ofte stiliserte, kurvelineære planteformer.

eksistensialisme En filosofi som særlig assosieres med Jean-Paul Sartre, og som legger vekt på personlig ansvar og valg i et absurd eller i det minste gåtefullt univers.

arte povera Begrep dannet i 1967 for å beskrive arbeidene til kunstnere som Carl André, Richard Long, etc. Den understreker bruken av vanlige, særlig naturlige materialer som sand, steiner, kvister etc., og arbeidenes midlertidige natur som gjør at de ikke kan samles på.

ekspresjonisme Kunstnerisk stil på 1900-tallet, der følelsesuttrykket er viktigere enn realistisk skildring.

harmoni Samtidig forekomst av lyder med ulik tonehøyde i et forhold øret oppfatter som overensstemmende; vitenskapen å kombinere lyder på denne måten. Brukes også om fargekombinasjoner og endog om linjer.

assemblage En samling funne gjenstander som er satt sammen.

atonalitet Fraværet av toneart i musikken. automatisme Metode assosiert med surrealismen, der kunstneren ikke bevisst skaper, men lar underbevisstheten og nærmest ukontrollerte håndbevegelser lage bildet. avantgarde Kunstnere med verk som er ukonvensjonelle, eksperimentelle, fornyende; slikt verk. Bauhaus Skole for arkitektur og moderne kunst. Grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i Tyskland i 1919. Skolens mål var å integrere de skjønne kunster, brukskunst og formgivning, og den ble snart sentrum for moderne formgivning. Den ble stengt av nazistene i 1933. beat Begrep som ble brukt for å beskrive en frigjort litterær stil og livsstil på 1950-tallet. Stilen tok avstand fra det vanlige samfunnet gjennom forskjellige former for fri utfoldelse og interesse for ikke-vestlige religioner.

248

estetikk Kunstfilosofi som prøver å formulere kriterier for å vurdere kunstens skjønnhet, og for å identifisere skjønnhetselementene; generelt den delen av filosofien som dreier seg om kunst. etsning Trykk laget ved å tegne et mønster gjennom et vokslag på en metallplate og deretter etse tegningen inn i platen med syre og så trykke den.

fauvister Opprinnelig nedsettende betegnelse (faue = villdyr) brukt om en gruppe malere som stilte ut på Salon d'Automne i 1905, særlig for deres fargebruk; Matisse var en av de ledende.

femtone-skala Skala dannet av fem heltoner.

høyteknologisk (high-tech) Produsert ved hjelp av, gjennom simulering av eller utnytting av høyteknologi, særlig om kunstretning fra 1970-tallet og fremover.

imagisme Kortlivet retning innenfor lyrikken (ca. 1909-17) med prinsipper formulert av Ezra Pound. Imagistiske dikt bruker klart anskuelige bilder med stor konsentrasjon.

impresjonisme Fransk kunstretning på 1800-tallet der utøverne søkte å fange visuelle inntrykk med vekt på lys og farge. internasjonal stil Innflytelsesrik Bauhaus-arkitektonisk stil som bruker kubeformer og mye betong, stål og glass.

kalligrafi Håndskrift som kunst, ofte inkorporert i malerier.

figurativ Billedlig fremstilling som forestiller et motiv.

kammermusikk Verdslig musikk som spilles i små konsertsaler, vanligvis uten solister.

flate Flat overflate; kan også gjelde en hovedsakelig flat overflate.

klangfarge Lydegenskapene som er karakteristisk for et bestemt instrument.

folkekunst Kunsten i bonde- eller stammesamfunn.

klassisk Om kunst, arkitektur eller litteratur, fra antikkens Hellas eller Roma eller som imiterer stilen derfra, som anses å representere det ypperste. kolorist Kunstner som er særlig dyktig i bruken av farger.

konkret musikk Musikk laget av elektronisk bearbeidede lyder på et lydbånd. konkretisme Lyrikkretning der ordenes bildemessige plassering på siden formidler mening; populær på 1950- og 1960-tallet.

myte En fortelling som et samfunn bekjenner seg til, ofte tradisjonell eller gammel, og som inneholder tanker og bilder som er svært livskraftige, følelsesmessige og psykologiske. Brukes til å forklare et samfunns handlinger, oppfatninger eller behov. I moderne tid har mange kunstnere utviklet personlige myter.

konsept-kunst Kunst der konseptet eller ideen er viktigere enn innholdet.

naturalisme Nøyaktig og detaljert avbildning av gjenstander og scener slik de forekommer.

konsert Verk for soloinstrument og orkester.

négritude Sosiolitterær bevegelse fra 1930- til 1950-tallet som fremhever verdien av afrikansk kultur og særpreg.

koreografi Kunsten å komponere dansestykker; den komposisjonelle strukturen i et bestemt dansestykke.

neoplastisisme de Stijl. Mondrian var den fremste eksponenten.

kromatisk skala Skala dannet av tolv halvtoner (motsatt diatonisk skala).

New York-skolen Grunnstammen i abstrakt ekspresjonisme på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet.

kubisme Kunstnerisk retning ca. 1907-15, innledet av Picasso og Braque. Den ønsket å analysere formene geometrisk (analytisk kubisme) eller omorganisere dem i forskjellige sammenhenger, ofte ved hjelp av collage (syntetisk kubisme).

novelle Kort, realistisk, relativt kompleks skjønnlitterær beretning.

libretto Teksten i en opera.

litografi Trykkmetode der man tegner på en stein med en fettstift og deretter påfører trykkfarge.

lyrikk Litteratur, ofte med bruk av rim og/eller regelmessige versemål, vanligvis brukket opp i linjer og kjennetegnet ved bruken av bilder. magisk realisme Stil som brukes av moderne (særlig latinamerikanske) romanforfattere og lyrikere, med en rik kombinasjon av realistiske, surrealistiske og overnaturlige elementer.

malerisk Begrep laget av historikeren Heinrich Wolfflin for å beskrive en av to kontrasterende malerstiler: lineær med vekt på konturer; malerisk med vekt på farge og valør.

metafysisk kunst Retning assosiert med Giorgio de Chirico ca. 1915-18. Maleriene var drømmeaktige, men realistiske i formen. mikrotonalitet I musikk bruken av tonene mellom de 12 halvtonene i den kromatiske oktaven. minimal art Moderne kunst som avviser stofflighet, det subjektive, atmosfære etc. og reduserer former og farge til det enkleste.

mobil Kinetisk skulptur, vanligvis flate metallformer som henger i ståltråder og beveger seg i luftstrømmen, uteksperimentert av Alexander Calder og navngitt i 1932 av Marcel Duchamp. modernisme En kunstretning som begynte mot slutten av 1800-tallet, der tradisjonelle forestillinger om rekkefølge og verdi ble forkastet til fordel for tvil, relativisme og en selvbevisst opptatthet av kunstverkets formelle organisering. muralmaleri Bilde malt på en vegg.

op-kunst (optisk kunst) Retning innenfor malerkunsten på 1960-tallet, dreier seg om å skape illusjon av bevegelse gjennom å kontrastere geometriske former, linjer og farger. opera Musikalsk drama der diaologen synges til orkesterakkompagnement; har eksistert siden 1600. perspektiv Metode for å gjengi gjenstander på en todimensjonal flate slik at de virker tredimensjonale. polykrom Malt i flere farger; vanligvis brukt om skulptur. polytonalitet Bruken av flere enn én toneart på én gang i et musikkstykke.

pop-kunst Kunst utledet fra populærkulturen på 1950- og 1960-tallet, med bruk av reklameillustrasjoner og annonsebilder. post-painterly abstraction Begrep brukt om en gruppe abstrakte kunstnere som arbeidet på 1960-tallet. Omfatter flere forskjellige stiler og bevegelser som colourfieldmalerkunst og minimal art. postimpresjonisme Begrep laget av kunstteoretikeren Roger Fry for kunststilen til Cézanne, van Gogh, Gauguin og neoimpresjonistene. postmodernisme Vanlig begrep som beskriver reaksjonene bort fra teoriene og konvensjonene i "moderne" kunst.

romantikk Retning i kunsten på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet i reaksjon mot klassisismen, med vekt på naturens og fantasiens betydning.

serialisme Musikkmetode utviklet etter annen verdenskrig til erstatning for tradisjonelle komposisjonskonvensjoner. Komposisjonen styres av en forhåndsdefinert serie på tolv toner. De andre musikalske elementene - klangfarge, varighet, ansats og dynamikk - er også ordnet i serier. sonate Musikalsk verk med flere satser, for én eller to utøvere, vanligvis en solopianist eller annen solist med pianoakkompagnement.

sosialistisk realisme Offisiell, konservativ postrevolusjonær stil i den sovjetiske kunsten.

sosialrealisme Kunst som beskjeftiger seg med sosiale eller politiske hendelser og forhold.

stream-of-consciousness Litterær stil på 1900-tallet som søker å representere den konstante, usensurerte og ikke nødvendigvis logiske strømmen av tanker hos en eller flere skikkelser. Viktige eksponenter var Marcel Proust, Virginia Woolf og James Joyce. superrealisme Malerstil, ofte oppnådd ved bruk av trykkluftpensel, som simulerer virkeligheten. suprematisme Puristisk russisk retning med geometriske elementer innenfor abstrakt kunst fra 1913-15 under ledelse av Kasimir Malevitsj.

surrealisme Litterær og kunstnerisk bevegelse på 1920- og 1930-tallet som skildret drøm og underbevisstheten med bruk av automatisme og andre teknikker.

symbolisme Fransk kunstretning som begynte innen lyrikken ca. 1885. Den var en reaksjon mot realisme og impresjonisme og ønsket å representere den åndelige verden forent med den fysiske. Generelt bruken av en ting til å representere og knyttes til en annen. symfoni Komposisjon i stort format for fullt orkester, vanligvis delt i fire satser.

synkopering Rytmisk figur der trykket faller på et slag som ikke vanligvis understrekes ("off beat").

tema Gjentatt markant kjennetegn i et mønster, musikk, litteratur eller kunstverk.

tolvtoneteknikk Om musikk som bruker alle tolv tonene i skalaen og tildeler dem lik verdi.

primitiv Beskriver førindustrielle samfunn, særlig stammesamfunn med kun muntlig overleveringstradisjon; helt uten nedsettende betydning.

tonalitet Musikalsk toneart. I malerkunsten, verdiene av farge og lys.

ready-made Navn gitt av Marcel Duchamp til prefabrikkerte gjenstander stilt ut som kunstverk.

tone Musikalsk lyd eller note; en lyds egenskap. Grad av lys eller fargeintensitet eller nyanse i malerkunst.

realisme Presentasjon av ikke-idealiserte motiver i kunsten. relieff Hugging der formene stikker frem og dybden er hult ut. roman Bredt anlagt skjønnlitterær prosa med kompleks handling som vanligvis blir utviklet gjennom vekselspill mellom personer.

toneart En metode til å ordne notene i skalaen i intervaller (blant annet moll og dur) som gir grunnlag for melodi med et karakteristisk følelsesmessig særpreg. tonehøyde Frekvensen (vibrasjonshastigheten) til en musikalsk tone, som plasserer den på skalaen.

249

BILLEDLISTE Bilder 1

Selbi Mvusi i arbeid med en skulptur: Bailey's African Photo Archives 2-3 Merce Cunningham i Walkaround Time: Courtesy Anthony d'Offay Gallery, London photo: James Klosty 4 Vestibylen i parlamentet i Chandigarh: Fondation Le Corbusier, Paris 6 Opptak av William Waltons musikk til Law­ rence Oliviers Hamlet-forestilling i 1948: BFI Stilis, Posters and Designs 20-21 Selskap hos Kiki, Paris: Billy Kliiver 56-57 Stillbilde fra filmen The Cabinet of Dr. Caligari: BFI Stilis, Posters and Designs 93-93 Jean Arp i atelieret: Alexander Lieberman 126-127 Stravinskij på danseprøve: Martha Swope Photography Inc. 160-161 John Cassavetes i arbeid med filmen Shadows: Joel Finler/British Lion Films Inc. 194-195 Gilbert og George: Jorge Lewinski 9 Roger Viollet, Paris 10 From "Vladimir Tatlin and the Russian Avant Garde" Yale University Press 12-13 Cedl Beaton photograph courtesy of Sotheby' s London 15 Magnum/Erich Lessing 16 Magnum/Burt Glinn 18-19 Stuart Windsor 25 Mansell Collection 26 John Hillelson Agency/J.H. Lartigue 27t Mansell Collection 27b Hulton Deutsch Collection 28t National Gallery, London 28b Mansell Collection 29 Robert Harding Picture Library 30 Biihrle College, Zurich 31 Giraudon/ Musée de Bagnols-sur-Ceze, donation Besson © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 32 Giraudon/Museum of Modem Art, New York © DACS, London 1990 33t L'Oeil Archives, Paris 33b Giraudon/State Pushkin Museum of Fine Arts, Moscow © DACS, 1990 341 Courtesy of the Mattioli Collection, Milan © DACS, 1990 35t Equinox Archive 35b Bibliothéque Nationale, Paris 36 Library and Museum of the Performing Arts, Lincoln Center, New York Public Library 371, 37r Mary Evans Picture Library 38-39 Scala/Musée de Beaux-Arts, Grenoble © Succession de H. Matisse/ DACS, 1990 41 National Szechényi Library, Budapest 42t Equinox Archive 42b National Gallery of Ireland, Dublin 43b Ralph Bumett 44-45 Kiinsthaus, Ziirich 45 Museum Folkwang, Essen 461 Museum Ludwig, Cologne 46r Stådtische Galerie im Lenbachhaus, Munich © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 47 Stådtische Galerie im Lenbachhaus, Munich 48 David King Collection 48-49 Daniel Frasnier, Montpellier 49 Museum of Modem Art, New York © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 501 Sammlung der Gesellschaft der Musikfreunde, Vienna 50-51 The Covent Garden Archives, Royal Opera House, London 51 Mondadori Archives 52 Stådtische Galerie im Lenbachhaus, Munich © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 53t The Bettmann Archive, New York 53b Magyar Epitészeti Museum, Budapest 54t Private Collection 54b Cleveland Museum of Art, gift of Hanna Fund © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 54-55 Clovis Prévost 55t Francisco Valls 55b Sonia Halliday Photographs © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 61 The National Trust Photographic Library/Roy Fox 62t Equinox Archive 62b BFI Stilis, Posters and Designs 63t Equinox Archive 63b Staatsgalerie, Stuttgart 64-65 Imperial War Museum, London 65t By Courtesy of the Trustees of the British Museum 65b Equinox Archive 66tl The Tate Gallery, London 66tr State Central Theatrical Library, Moscow 66bl Equinox Archive 67 The Tate Gallery, London © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 68 State Literary Museum, Moscow 69 Private Collection 70 The Tate Gallery, London 71t Centraal Museum, Utrecht/Frank den Oudsten © DACS, London 1990 71b Collection Haags Gemeemtemuseum, The Hague © DACS, London 1990 72 Bibliothéque Nationale, Paris 73t Private Collection © COSMOPRESS, Geneva and DACS, London 1990 73b, 74t Equinox Archive 74b Nårodni Museum,

250

Prague 75 Peter Mackertich 76-77 Bridgeman Art Library/Albright-Knox Art Gallery, Buffalo, New York, © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 79bl, 79br Equinox Archive 79tr International Museum of Photography at George Eastman House 80 Museum of Modem Art, New York 81t Collection of the Newark Museum, Purchase 1937 Felix Fuld Bequest Fund 81b Bridgeman Art Library/Philadelphia Museum of Art: The Louise and Walter Arensberg Collection © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 82 Museum of Modem Art, New York, Gift of Abby Aldrich Rockefeller, 1934 83 The Metropolitan Museum of Art, The Alfred Stieglitz Collection, 1949 84t Museo Nacional de la Estampa, Mexico City 84b Ministerio del Educadon, Mexico City/Bob Schalkwijk 86 BFI Stilis, Posters and Designs 86-87 Museo Munidpal des viellas artes Juan Manuel Blånes, Montevideo, Uruguay 87 Bibliothéque Nationale © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 88t Library and Museum of the Performing Arts, Lincoln Center, New York Public Library 88b Collection du Noyer de Segonzac, Paris/Carlo Bavagnoli 89 Mander and Mitchenson Theatre Collection 90t Collection of the Heckscher Museum, Huntington, New York © DACS, 1990 90b Equinox Archive 90-91 Galleria Schwarz © ADAGP, Paris and DACS, London 1990 91t Magnum/David Seymour 91b Magnum/Bruno Barbey 97 Tom Benton 98 Museum of Modem Art, New York 99 New School for Sodal Research, New York, Joseph Martin/Scala/Art Resource © DACS, 1990 100t Equinox Archive 100b Topham Picture Source 102 Dr Franz Stoedtner, Dusseldorf 103b Imperial War Museum, London 103t Zeitgeschichtliche Bildarchiv Heinrich Hoffmann, Munich 104t BFI Stilis, Posters and Designs 104-105 Bridgeman Art Library/Museo del Prado, Madrid © DACS, 1990 105 The Library, University College London, George Orwell Archive 106t Lee Miller Archives 106b BFI Stilis, Posters and Designs 107 Magnum/Inge Morath 108 Lee Miller Archives 108-109 Wadsworth Atheneum, Hartford, The Ella Gallup Sumner and Mary Catlin Sumner Collection © DACS, 1990 109t Yad Vashem, Jerusalem 110 Culver Pictures Inc. 110-111 BFI Stilis, Posters and Design 112 Library and Museum of the Performing Arts, Lincoln Center, New York Public Library 113 BFI Stilis, Posters and Designs 114-115 Bridgeman Art Library/Museum of Modem Art, New York 117 Kings College Library, Cambridge 118 National Gallery of Modem Art, New Delhi 119t Camera Press 119b National Gallery of Modem Art, New Delhi 120b VishvaBharati Gallery, Santiniketan 122 Yamatane Museum of Art, Tokyo 123t Princeton University Library 123b Bernard Leach Archive, Crafts Study Center, Holbume Museum, Bath 124t Hamlyn Picture Library 124b Equinox Archive 124-125 Arcaid/Richard Bryant 125 Estate of Robert Smithson 131 Topham Picture Source 132t Popperfoto 132b Marlborough Gallery, London 133 Picturepoint Ltd © DACS, 1990 134b The Archives of Coventry Cathedral 134t Picturepoint Ltd 134-135 Le Corbusier Foundation, Paris 136 Collection of the Whitney Museum of American Art. Purchase, with funds from the friends of the Whitney Museum of American Art © DACS, 1990 137b Albright-Knox Art Gallery, Buffalo, New York. Gift of Seymour H. Knox 1957 © DACS, 1990 137t Nina Leen/Life Magazine © Time Warner Inc. 1951 138 Amon Carter Museum/© Ansel Adams 139 Rudolph Burckhardt 140b Stuart Windsor 140-141 Kunsthalle, Tiibingen 141t Collection of Mr and Mrs Burton Tremaine © DACS, 1990 141b Magnum/B. Davidson 143t John Haynes, London 143b BFI Stilis, Posters and Designs 144t Equinox Archive 144b Alphonse Leduc et Cie 145 Bridgeman Art Library/The Tate Gallery, London © ARS, New York 146t Courtesy Anthony d'Offay Gallery, London. Photo: James Klosty 146b Photo Richard Rutledge, the Merce Cunningham Dance Foundation 147 Collection of John Cage 148-149 Collection of the Harry N. Abrams Family 151 Bailey's African Photo Archives 152-153 Octopus Publishing Group/Michael

Holford 153t Collection of Ulli Beier 153b Octopus Publishing Group/Michael Holford 154t Magnum/ Eve Arnold 154b Magnum/George Rodger 155 Museum of Modem Art, New York © DACS, 1990 156 Bob Parent 157 Morgan and Marvin Smith, New York Public Library, Joe Nash Black Dance Collection 158t Museum of Modem Art, New York 158b Frank Spooner Pictures/Gamma/Bertrand Laforet 158-159 Topham Picture Source 159t Richard Bryant 159b Frank Spooner Pictures/ Liason/Ferry 165 Joel Finler/© 1971 Cinerama Releasing 166 Studio Marconi, Milan 1671,167r Joel Finler 168 Archives Galerie lolas 169t Bridgeman Art Library/Private Collection 169b Private Collection 170-171 Pasadena Art Museum © ARS, New York 171 Ida Kan Archives 172b Magnum/ Dennis Stock 174t Hamburg Oper/Fritz Peyer 174b Picturepoint Ltd 175 Leslie E. Spatt 176t Vautierde-Nanxe 176b Deutsche Gramophon 177 Agence de Presse Photographique Bernard 178-179 Bridgeman Art Library/The Tate Gallery, London © DACS, 1990 181 Magnum/P.J. Griffiths 182 IKON/Sir Russel Drysdale 183t Waddington Gallery 183b Private Collection of Mr and Mrs Michael Wells 184-185 Colin McCahon 184b Angela Murphy 186-187 Maruki Museum, Mr and Mrs Masato Yamashita 186b The Independent Newspaper 187 Shintaido of Japan, Tokyo 189 Joel Finler 192t Private Collection © DACS, 1990 192-193 Lee Miller Archives 193tl Hirshhom Museum, Smithsonian Institution. Photo: John Tennant © DACS, 1990 193tr Robert Mapplethorpe 193br Courtesy Robert Miller Gallery, New York 199 Moore, Perez Associates Inc, UIG and Ron Filson 200t Galeria Bonino, New York. Photo: Peter Moore 200b Arcaid/Richard Bryant 201 L. Bezzola, Båtterkindén 202t Frank Spooner Pictures/Gamma/ M. Lounes 202b Dick Wiser 203 Bridgeman Art Library/Private Collection 204 Geoff Dunlop 204-205 James Prigoff 205 Robert Mapplethorpe/ Art and Commerce/Contact Press Images 206 Stedelijk van Abbemuseum, Eindhoven 207t, 207c Art Resource/Jane Melnick 207b The Dinner Party Project Inc. 208tl John N. Muafangejo 208bl, 208r BFI Stilis, Posters and Designs 209 Geoff Dunlop 210 Collection of Igor Pchelnikov 211t Katz Pictures Ltd/Gustavo Gilabert 211b Joel Finler 212 Clive Barda 2131, 213r Sadlefs Wells 214-215 Frank Spooner Pictures/Liason/Greenwood 217 Geoff Dunlop 218 Collection of Spencer and Myma Partrich, Bloomfield Hills, Michigan 219t Collection of Oswaldo Viteri, Quito 219b Pablo Butcher 221t Chris Nash 221b Popperfoto 222 Magnum/Erich Hartmann 223b Arcaid/Richard Bryant 224 Clive Barda 225 Quentin Bertoux/Pompidou Centre, Paris 226b Andy Goldsworthy 226-227 Frank Spooner Pictures/Gamma/Gaywood 227t Geoff Elunlop 227b Magnum/Elliott Erwitt 2281 Equinox Archive 228c, 228r Popperfoto 229r, 2301, 230c Popperfoto 230r Hulton Deutsch Collection 2311 Magnum/C. Steele- Perkins 231r, 2311, 232c, 232r, 2331 Hulton Deutsch Collection 233c, 233r, 2341 Popperfoto 234c Barbara Morgan 234r Hulton Deutsch Collection 2351 Popperfoto 235c Ida Karr Archives 235r Popperfoto 2361 Hulton Deutsch Collection 236c Equinox Archive 236r, 2371, 237c, 237r Popperfoto 2381, 238c, 237r Hulton Deutsch Collection 2391, 239c Popperfoto 239r, 2401 Hulton Deutsch Collection 240c, 240r, 2411 Popperfoto 241c Hulton Deutsch Collection 241r Popperfoto 2421 Novosti Press Agency 242c, 242r, 2431 Hulton Deutsch Collection 243r, 2441 Popperfoto 244c Equinox Archive 244r, 2451, 245c Popperfoto 245r Hulton Deutsch Collection 2461 Magnum/H. Cartier Bresson 246r Magnum/René Burri 2471, 247c, 247r Hulton Deutsch Collection

t = øverst, tl = øverst til venstre, tr = øverst til høyre, c = i midten, cl = i midten til venstre, cr = i midten til høyre, b = nederst, bl = nederst til venstre, br = nederst til høyre

ANBEFALT LESNING BILDENDE KUNST Ades, Dawn m.fl. Art in Latin America (London, 1989) Askeland, Jan Norsk malerkunst: hovedlinjer gjennom 200 dr (Oslo, 1981) Bessett, Maurice The Twentieth Century (London, 1976) Brown, Gordon H and Keith, Hamish An Introduction to New Zealand Painting 1839-1967 (London, 1969) Castedo, Leopoldo A History of Latin American Art and Architecture (London, 1969) Duvignaud, Jean The Sociology of Art (London, 1972) Dæhlin, Erik Hundre års billedkunst (Oslo, 1991) Elsen, Albert E Modern European Sculpture 1918-1945 (Buffalo, 1979) Flor, Harald og Leena Mannila Den nye generasjonen: norsk maleri i 1980-drene (Oslo, 1988) Fuller, Peter Images of God (London, 1985) Gimpel, Jean The Cult of Art (London, 1969) Gosling, Nigel Paris 1900 1914: The Miraculous Years (London, 1978) Gray, Camilla The Great Experiment: Russian Art 1863-1922 (London, 1962) Heron, Patrick The Changing Fornis of Art (London, 1955) Hughes, Robert The Shock of the New (London 1980) Hunter, Sam American Art of the 20th Century (New York, 1973) Kapur, Geeta Contemporary Indian Artists (New Delhi, 1978) Lucie-Smith, Edward Art Today (2. utg., Oxford, 1989) Lynton, Norbert The Story of Modern Art (2. utg., Oxford, 1989) Norges malerkunst; bind 1-2 Redaktør: Knut Berg (Oslo, 1993) Quartermaine, Peter and Watkins, Jonathan A Pictorial History of Australian Painting (London, 1989) Richardson, Tony and Stangos, Nikos (red.) Concepts of Modern Art (London, 1974) Rosenberg, Harold, The Tradition of the New (London, 1962) Sullivan, Michael Chinese Art in the Twentieth Century (London, 1959) Willett, Frank African Art: An introduction (1971) LITTERATUR Barthes, Roland Writing Degree Zero (London, 1967) Bradbury, Malcolm and McFarlane, James (red.) Modernism 1890-1930 (Harmondsworth, 1976) Brown E J Russian Literature since the Revolution (London, 1969) Ellmann, Richard and Feidelson, Charles The Modern Tradition (New York, 1965) Fidjestøl, Bjarne et al. Norsk litteratur i tusen år (Oslo, 1994) Fiedler, Leslie A Waitingfor the End (Harmondsworth, 1965) Greene, H M A History of Australian Literature (London, 1961) Hamburger, Michael From Prophesy to Exorcism (London, 1965) Heaney, Seamus The Government of the Tongue (London, 1988) Heller, Erich The Disherited Mind (Harmondsworth, 1961) lycngar, K R Srinivasa Indian Writing in English (Bombay, 1973) James, L (red.) The Islands in Between: Essays on West Indian Literature (London, 1968) Jessen, Keld Dansk litteratur fra runer til graffiti (Herning, 1988) Josipovici, Gabriel The World and the Book: A Study of Modern Fiction (London, 1971) Kenner, Hugh A Homemade World: The American Modernist Writers (New York, 1975) Leavis, F R The Great Tradition (1948) Martin, Gerald Journeys through the Labyrinth: Latin American Fiction in the 20th Century (London, 1990) McCormick, E H New Zealand Literature: A Survey (London, 1959) Olsson, Bernt Litteraturens historia i Sverige (Stockholm, 1991) Olsson, Bernt och Ingemar Algulin Litteraturens historia i vårlden (Stockholm, 1990) Pacifici, S A Guide to Contemporary Literature (New York, 1962) Paz, Octavio Children of the Mire: Modern Poetry from Romanticism to the Avant Garde (Cambridge, Mass., 1974) Poulet, Georges The Interior Distance (Baltimore,1959) Said, Edward W Orientalism (London, 1978)

Sartre, Jean-Paul What is Literature? (London, 1950) Stead, C K The New Poetic: Yeats to Eliot (London, 1964) Steam, G E (red.) McLuhan Hot and Cool (Harmondsworth, 1968) Verdens litteraturhistorie (Oslo 1985-1994) Verdens litteraturhistorie Linder red. av Edvard Beyer et al. 12 bind (Oslo 1971-74) Zell, Hans og Silver, Helene A Reader's Guide to African Literature (London, 1972)

ARKITEKTUR Brochmann, Odd Bygget i Norge. En arkitekturhistorisk beretning (Oslo, 1979-1981) Bugge, Gunnar & Christian Norberg-Schulz. Stav og laft i Norge (Oslo, 1990) Collins, P Changing Ideals in Modern Architecture 1750-1950 (London, 1965) Frampton, K Modern Architecture: a critical history (London, 1980) Hall, P Cities of Tomorrow (Oxford, 1988) Harvey, D The Condition of Postmodernity (Oxford, 1989) Jencks, C Modern Movements in Architecture (London, 1973) Kopp, A Town and Revolution: Soviet Architecture and City Planning 1917-1935 (London, 1970) Lund, Nils Ole Nordisk arkitektur (København, 1991) Norberg-Schulz, Christian Modern Norwegian architecture (Oslo, 1986) Norberg-Schulz, Christian Nattlandene. Om byggekunst i Norden (Oslo, 1993) Norberg-Schulz, Christian Intensjoner i arkitekturen (Oslo, 1967) Pevsner, N Pioneers of Modern Design (London, 1960) Sutcliffe, A (red.) Metropolis 1890-1940 (London, 1984) Venturi, R Complexity and Contradiction in Architecture (New York, 1966)

MUSIKK Abraham, Gerald A Hundred Years of Music (London, 1964) Béhauge Music in Latin America: an Introduction (New Jersey, 1979) Benestad, Finn Musikkhistorisk oversikt. 3. oppi. (Oslo, 1976) Benestad, Finn Musikklære: en grunnbok for undervisningen i musikk ved konservatorium, høgskole, lærerskole og universitet (Oslo, 1973) Cage, John Notations (West Glover, Vt, 1969) Cott, Jonathan Stockhausen: Conversations with the Composer (London, 1974) Gravlie, Tom Musikkorientering (Oslo, 1992) Griffiths, Paul Olivier Messiaen and the Music of Time (London, 1985) Griffiths, Paul Modern Music: A Concise History from Debussy to Boulez (London, 1978) Grinde, Nils Norsk musikkhistorie: hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år (Oslo, 1993) Henze, Hans Werner, Music and Politics (London, 1982) Jackson, Irene V More than Drumming: Essays on African and Afro-Latin American Music and Musicians (Westport, Connecticut, 1985) Nesheim, Elef Musikkhistorie (Oslo, 1985) Norsk samtidsmusikk gjennom 25 år: temaer, tendenser og talenter/redaktører: Kjell Skyllstad, Kjell Habberstad; engelsk oversettelse: Sandra Hamilton (Oslo, 1992) Raeburn, Michael og Kendall, Alan (red.) Music in the 20th Century (Oxford, 1989) Stravinsky, Igor, og Robert Craft Conversations with Igor Stravinsky (New York London, 1959) Tippett, Michael Moving into Aquarius (London, 1959) Vaughan Williams, Ralph National Music and Other Essays (Oxford, 1963) Whittall, Arnold Music since the First World War (London, 1977)

DANS Buckle, Richard Diaghilev (London, 1979) Buckle, Richard og Taras, J George Balanchine Ballet Master (London, 1988) Dansens villkor (Stockholm, 1983) Hjort, Madeleine Dans i vårlden (Stockholm, 1993) McDonagh, Don Martha Graham (Newton Abbot 1974) Svedin, Lulli / dansens vårld (Stockholm, 1986) Vaughan, David Frederick Ashton and his Ballets (New York, 1977) Wahlstrom, Margo Dansens historie (Lund, 1979)

251

REGISTER A A Bigger Splash 169 A Child ofour Time 144 A Farewell to Arms (Farvel til våpnene) 78 A Journey to the Surface of the Earth 216 A la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) 28-29, 78 A Night at the Chinese Opera 225 A Survivor from Warsaw 144 Abbot, Berenice 80 abstrakt ekspresjonisme 54, 76, 130,135-38,140,148,170 abstrakt maleri 60, 69, 83, 101-02,130,148 American Abstract Artists 98 Achebe, Chinua 153, 228 Adams, John 225 Afrika 18 bildekunst 151-52; litteratur 152-54, 220; négritudebevegelsen 100; svart bevissthet 150-54 Afrikansk nostalgi 87 Agam, Yaacov 171 aikido 187 Ailey, Alvin 157 Akhmatova, Anna 111, 212, 228 Akhnaten 212 Albers, Josef 71 Aleksandr Nevskij 111,113 All About H. Hatterr 169 All God's Chillun Got Wings 100 Alpensinfonie 50 An Area of Darkness 169 Anand, Mulk Raj 117 Anderson, Lea 221 Andorra 166 André, Carl 205 Angst essen Seele au/(Angst eter sjelen) 208 Aniara 216 Animal Farm (Kamerat Napoleon) 105 Anna Karenina (film) 96 annen verdenskrig 96,101-03, 111-12,130,150,181 litteratur 107-09 Anouilh, Jean 108 Antheil, George 72 Antic Meet 146 Antigone (Anouilh) 108 Antigane (Cocteau) 107 Antigone (Honegger) 73 Antonioni, Michelangelo 167 Anuszkiewicz, Richard 171 Aoki, Hiroyuki 187 Apollinaire, Guillaume 33, 34, 38, 60, 67 Arakawa, Shusaku 187,189 Arch 226 Archigram-gruppen 173 Archipenko, Alexander 46 arkitektur 124,125,133-35,173 Art Nouveau 96; Arts and Crafts-bevegelsen 29, 43, 96; Athen-Charteret 97,134; Bauhaus 70, 96; Congrés International d'Architecture Moderne (CIAM) 70, 96, 97; De Stijl 70, 71; dekonstruksjonisme 200, 202; Deutscher Werkbund 96; Die Wohnungfiir das Existenzminimum 97; ekspresjonisme 62; formalisme 69; funksjonalisme 69; futurisme 134; hagebyer 133, 134; høyteknologi 199-202; internasjonal stil 17, 96-97, 134; tverrkulturell påvirkning 224-25; modernisme 38,134,135,199; nazistisk 102,103; nyplastisisme 71; Oktober­ revolusjonen (1917) 69-70; olympiske leker og verdensutstillinger 186-87; postmodernisme 199-200, 225; senmodernisme 200; skyskrapere 80;

252

Stillehavsområdet 185,186 Arp, Jean (Hans) 67, 90, 228 Art Deco 75, 80 Art Nouveau 24, 29, 43, 96,124 Arte Povera 207 Arts and Crafts-bevegelsen 29, 43, 96 Ashihara, Yoshinbou 186 Ashikari 123 Ashton, Frederick 113,228 Askolodov, Aleksandr 211 Atlan, Jean-Michel 131 18 Cantos 54 18 Happenings in 6 Parts 172 Auden, Wystan Hugh 113,174 Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny 109 Auric, Georges 73,113 Australia 18,180,181, 223 arkitektur 184-86; bildekunst 182-84, 225; Canberra 133; litteratur 184; musikk 184-85; urbefolkningskunst 180,182, 183, 216, 225, 226

B Babbitt, Milton 147 Babe Rainbow 168 Babel, Isaac 111, 210 Bach, Elvira 207 Bacon, Francis 48,130,132, 203 Baj, Enrico 166 Bakst, Leon 37 Bal Negre 157 Bal Tabarin 35 Balanchine, George 113, 228 Baldwin, James 154 balinesisk musikk 120 Ball, Hugo 67 Balla, Giacomo 35 ballet se dans Ballets Russes 37, 46, 73 Baltasar og Blimunda 223 Balthus 228 Balzac, Honoré de 24 Bamdele 151 Barbusse, Henri 61 Barragan, Luis 224 Barthes, Roland 141 Bartok, Béla 52, 74-75, 88, 228 Barysjnikov, Mikhail 175 Baselitz, George 203 Basquiat, Jean-Michel 204, 207 Bastos, Augusto Roa 218 Baudelaire, Charles Pierre 24 Bauhaus 60, 63, 69, 70-72, 96, 124 Baumeister, Willi 130 Bausch, Pina 213, 229 Bawa, Geoffrey 223, 224 Baxter, James K. 184 Bayreuth-festivalen 103 Baziotes, William 98,137,138 beat-bevegelsen 168 bebop 150,157 Beckett, Samuel 142-43, 229 Beckmann, Max 66,101, 229 Begjær 208 Behrens, Peter 228 Beier, Georgina 152 Beier, Ulli 150,151-52 Béjart (Berger), Maurice 228 Bek, Alexander 212 Bell, Vanessa 44 Bellows, George 83 Bennett, Louise 220 Benois, Alexandre 37 Benton, Thomas Hart 78, 99, 100 Berdjajev, Nikolaj 107 Berg, Alban 51, 53, 88,144, 229 Bergman, Ingmar 167 Berio, Luciano 147,176 Bernanos, Georges 54,104 Bernhardt, Sarah 28, 29 Berry, James 220 Bertelli, R.A. 103 Beuys, Joseph 172, 207, 214, 229 Bevan, Robert 43 bharat natyam 119 Bierstadt, Albert 84

bildekunst abstraksjon 60, 69, 83, 98-100,102,130,148; abstrakt ekspresjonisme 54, 76,130, 135-38,140,148,170; American Abstract Artists 98-100; amerikansk realisme 82-83; annen verdenskrig 96; Art Nouveau 29; Arte Povera 207; Ashcan-skolen 82-83; Bauhaus 60,63, 69, 70-72, 96,124; brasilianske modernister 87; Cobragruppen 131; dadaisme 18, 60, 66, 67, 73, 82,140; De Stijl 70,71; Der Blaue Reiter 46, 53, 64-65; Die Briicke 45-46; ekspresjonisme 14, 44-46, 70; Eselhalen 46; fauvisme 24, 25, 30, 32, 35, 43, 82; Federal Arts Project (FAP) 98; figurativ malerkunst 203; frottage 76; futurisme 34-35, 65, 66,102,103; første verdenskrig 60, 63-67; Gesamtkunstwerke 73; Glasgow-skolen 216; graffitikunst 204, 205, 207; Gutai-gruppen 172,187; happenings 164,172-173; hard-edge-abstraksjon 164, 171; Immaculates 83; impresjonisme 29-30,124; indisk 117—19; jordkunst 204-05, 226; Jugendstil 29; kinetisk kunst 164,171; collage 33-34; konseptkunst 17, 214; konstruktivisme 12, 69; krigskunstnere 60, 64, 65; kroppskunstnere 207; kubisme 17, 24, 32, 33-34, 35, 44, 82,148,150,164,182-83; kunstgallerier og museer 19, 140,158, 226; kunstmarkedet 11-12, 24, 226; lyrisk abstraksjon 130; minimalisme 198, 202, 204; mobiler 171; moderne kunst 14; modernisme 38,164, 202-04; Neo-Dada Organizers 187; Neue Kiinstlervereinigung 46; New English Art Club 43; Nihonga-stilen 123; Novecento-stilen 102; nyklassisisme 72; nyplastisisme 70; Oktober­ revolusjonen (1917) 69-70; opkunst 164,171-72; orfisme 82; performance-kunst 176, 198; pointillisme 30; popkunst 17,138-39,140,164, 168,170-71,178,192,193; post-impresjonisme 24-25, 30, 43-44,158,182; postmodernisme 216; Post-painterly abstraction 170; Precisionists 83; prerafaelitter 43; private kunstsamlinger 226; rayonisme 46; realisme 114; regionalister 99-100; ruralister 78; Ruterknekt 46; Sezession 29; sosialistisk realisme 14, 70, 90; sosialrealisme 99; superrealisme 198, 202, 203; suprematisme 69; surrealisme 17, 60, 67, 76, 96, 131,135,192,193; symbolisme 28, 32; The Irascibles 137; The Eight 82; tysk ekspresjonisme 40,44-46; vorticisme 65, 66-67, 79, 81 Bing, Samuel 29 Birtwistle, Harrison 173, 212-13 Black Boy (Svart ungdom) 154 Black Orpheus, tidsskrift 151 Blackmail (Utpressing) 112 Blake, Peter 168 Blake, William 29 Blast 65 Blå hest 1146 Blåne bak blåne 212 Boccioni, Umberto 35, 64, 229

Bond, Edward 141, 213 Bone, Muirhead 60, 65 Bonnard, Pierre 29, 229 Booth, Laurie 221 Borges, Jorge Luis 140, 220, 229 Boris Godunov 37 Boulez, Pierre 144,147,175, 230 Bourke-White, Margaret 98 Boyd, Anne 185 Boyd, Arthur 183 Boyle-familien 216 Brahmacharis 118 Brancusi, Constantin 27, 230 Brandt, Marianne 71-72 Braque, Georges 24, 25, 30, 33, 60, 66, 73,148,183, 230 Brasil Brasilia 134; brasilianske modernister 87 Brathwaite, Edward 220 Brecht, Bertolt 109,110,141-42, 174, 230 Brecht, George 176 Breton, André 67, 76,110 Breuer, Marcel 71 Britten, Benjamin 54,144, 173-74, 212, 230 Brod, Max 63 Brodskij, Josif 165, 212 Brook, Peter 230 Brooke, Rupert 60 Brooklyn Gang 141 Brooks, Gwendolyn 209 Brooks, James 137 Brown, Scott 200 Brown, Trisha 213 Brrrd-DDrr 206 brukskunst Art Nouveau 29; Arts and Crafts-bevegelsen 29, 43; Omega-verkstedene 44 Brussel 29 Buber, Martin 107 Buck, Pearl 116 Bulgakov, Mikhail 111 Bulgaria 41 Bunin, Ivan 116 Bunuel, Luis 106,143 Burgee, John 199 Burliuk, Vladimir 64 Burmese Days 117 Burroughs, William 169 Butler, Reg 132 Byggmester Solness 51

c Caballos de vapor 86 Cage, John 146,147, 230 Cahier d'un retour au pays natal 150 Cahill, Holger 98 Calder, Alexander 172, 230 Calvino, Italo 166, 230 Campbell, Roy 104 Campbell, Steven 216 Camus, Albert 106,107, 231 Canberra 133 Candela, Felix 186 Cane 100 Canto General 140,141 Cantos 81 Capa, Robert 91 Capek, Karel 74 Capra, Frank 113 Cardew, Cornelius 176 Caribbean Song 157 Carillo, Juliån 87 Carné, Marcel 106 Caro, Anthony 204 Carpentier, Alejo 218 Carra, Carlo 35 Carroll, pater Kevin 151 Cartier-Bresson, Henri 231 Catch 22 167-68 Cather, Willa 78 Caturla, Alejandro Garcia 87 Cavafy, Constantine 231 Celan (Antschel), Paul 231 Cendrars, Blaise 49, 72 Césaire, Aimé 150 Cézanne, Paul 14,17, 24, 25, 29-30, 32, 33, 35, 43,124,130,

164,182,198, 226, 231 Chadwick, Lynn 133 Chagall, Mare 40, 45, 46, 48, 49, 54, 69, 70,101,123,158,183, 231 Chanel, Coco 107 Chåvez, Carlos 86 Chicago, Judy 207 Chirico, Giorgio de 231 Chomsky, Noam 182 Christo 205, 214, 231 Churchill, Winston 150 Cien arios de soledad 217, 219 Cimber, Alphonse 157 Citizen Kane 130 Clair, René 106 Clark, Michael 213 Claudel, Paul 60 Cliff Dwellers 83 Close, Chuck 203 Coburn, Alvin Langdon 79 Cocteau, Jean 73,106,107,113, 231 Colville, Alexander 203 Composizione in tre tempi 147 Congrés Internationaux d'Architecture Moderne (CIAM) 70, 96, 97 Conrad, Joseph 48, 232 Copland, Aaron 72 Correa, Charles 223, 224 Costa, Lucio 134 Cowell, Henry 88 Crane, Hart 79 Crane, Stephen 78 Cranko, John 175 Cret, Paul 103 Cry the Beloved Country (Gråt mitt elskede land) 151 Cuba 87 Grupo de Avance 87 Cullen, Countee 100 Cunningham, Merce 146, 221, 232 Curlew River 173 Curnow, Allen 184

D D'Alpoim Guedes, Amancio 152 D'Annunzio, Gabriele 60 da Sica, Vittorio 143 dadaisme 18, 60, 66, 67, 73, 82, 140 Dalf, Salvador 60, 76, 96,106, 110,178,183,198, 226, 232 Dallapiccola, Luigi 144 dans 17,113, 213 Ballets Russes 37, 46, 73; ballett 175; gjensidig befruktning 221; indisk 119; svarte dans og dansere 155, 157; USA 88,146 Dans le labyrinthe 166 Darwin, Charles 14 Das Buch der hångenden Gårten 53 Das Glasperlenspiel 116 Des Knaben Wunderhorn 49 Das Lied von der Erde 49 Daudet, Léon 27 Davidson, Bruce 141 Davies, Arthur B. 82,83 Davies, Peter Maxwell 173, 213 Davis, Arthur B. 82 Davis, Miles 157 Davis, Stuart 83,100,138, 232 de Andrea, John 202 de Beauvoir, Simone 91,106, 107,150 de Feure, Georges 124 de Kooning, Willem 98,130, 135,137 de Maria, Walter 202, 204 de Saint Phalle, Niki 168 de Staél, Nicholas 131 de Unamuno, Miguel 106-07 de Valois, Ninette 113 De Stijl 70, 71 De velsignedes øy 41 Death in Venice (Britten) 174 Debussy, Claude 35, 37,50,51,

109,120, 232 Dégas 43 Deighton, Len 168 dekonstruksjonisme 200, 202 Delaunay, Robert 232 Demuth, Charles 83 Den blå danser 34 Den bratte veien 164 Den durkdrevne lille revetispen 75 Den gode soldaten Svejk 61 Den gule lyden 52 Den nye avtalen 211 Den vidunderlige mandarin 74 Denis, Maurice 30 Der Blaue Engel (Den blå engel) 113 Der Blaue Reiter 46, 53, 64-65 Der gute Mensch von Sezuan 141 Der Kaukasische Kreidekreis 141—42 Der Krieg (Krigen) 66 Der Lindberghflug 109 Der Tod in Venedig (Døden i Venezia) (Mann) 63 Der Zauberberg (Trollfjellet) 63 Derain, André 25 Desai, Anita 224 Desani, G.V. 169 Destiny 62 Det frodige hav 189 Det røde hjul 165 Deutscher Werkbund 43, 70, 96 Dickinson, Emily 78 Die Blechtrommel (Blikktrommen) 166 Die Briicke 45-46 Die Dreigroschenoper (Tolvskillingsoperaen) 109, 141 Die Massnahme 109 Die Mutter 110 Die Neue Kiinstlervereinigung 46 Die Physiker 166 Die Rundkbpfe und die Spitzkbpfe 110 Die Verwandlung 63 Dix, Otto 60, 65, 66,101, 232 Djagilev, Sergej 37, 46, 73, 74, 113 Dobuzhinskij, Mistislav 48 Doctor Zhivago 150 Documents of Modem Arf-serien 137 Doesburg, Theo van 70, 71 Domaines 175 Donoso, José 217 Door to the River 137 Dostojevskij, Fjodor 29, 75 Double Negative 205 Douglas, Keith 108 Dove, Arthur 82, 83 Down Second Avenue 151 Doxiades, C.A. Islamabad 134 Dr Caligari 62 Dr Mabuse 62 Dreiser, Theodore 79 Drew, Jane 135 Drifting Clouds (Drivende skyer) 48 Drum, tidsskrift 150-51 Drumming 176 Drysdale, Russell 183 Dubliners 42 Dubuffet, Jean 131,192 Duchamp, Marcel 64, 67, 81, 83, 90, 91,106,138,146, 232 Duchamp-Villon, Raymond 64 Dufy, Raoul 25, 30, 32 Duineser Elegien 144 Duintsev, Vladimir 164 Duncan, Isadora 88, 232 Dunham, Katherine 155,157 Durey, Louis 73 Duvignard, Jean 13 Dylan, Bob 154 Dynamisk suprematisme 70 Durrenmatt, Friedrich 166

E Eco, Umberto 223 Eight Songsfor a Mad King 173 Eisenman, Peter 202 Eisenstein, Sergej

86,111,113,132 Eisler, Hanns 109-10 eksistensialistiske forfattere 14, 105-07 ekspresjonisme 14, 40, 44-46, 70,130,141, arkitektur 62; film 62; musikk 51, 53, 73 Ekwueme, A. Ifeanyi 224 El amor en los tiempos del colera (Kjærlighet i koleraens tid) 219 El beso de la mujer ara ha (Edderkoppkvinnens kyss) 219 El milagro de Anaquillé 87 El obsceno påjaro de la noche 217 El otoho del patriarca (Patriarkens høst) 218 Eldem, Sedad 224 Elegi/ to the Spanish Revublic, No.34 137 Elektra 50 Elementene 84 Eliot, Thomas Stearns 24, 54, 60, 78, 79, 80, 81,108, 232-33 Ellison, Ralph 154 Éluard (Grindel), Paul 193, 233 En attendant Godot (Mens vi venter på Godot) 143 En dag i Ivan Denisovitsj' liv 164, 165 En kunstner fra den flytende verden 223 En maskes bekjennelse 189 Endo, Shusaku 223 Ensemble 175 Ensor, James 45 Entr'acte 106 Epitaffio per Federico Garcia Lorca 147 Epstein, Jacob 66-67, 233 Epstein, Jean 106 Ernst, Jimmy 137 Ernst, Max 60, 76,109,138, 233 Erwartung 53,144 Eselhalen 46 Espana en el corazon 105 Espana, aparta de mi este caliz 105 Estes, Richard 203 Europa etter regnet II 109 Evans, Walker 98 Event for the Image... 173 ....explosante-fixe.... 175-76

F Faces in the Water 184 Faderen 51 Fairweather, lan 183 Falla, Manuel de 37 falsknere 226 fascisme 12, 78, 90, 96,100-03, 104-05 Fassbinder, Rainer Werner 208 Fathy, Hassan 224 Faulkner, William 79-80,180, 233 fauvisme 24, 25, 30, 32, 35, 43, 82 Fear and Misery in the Third Reich 110 Feininger, Lyonel 70 Fellini, Federico 143,167 Fem århundrer senere 218 feminisme 168,192, 207 Fenollosa, Ernest 116,123 Figari, Pedro 87 filippinere 185 Fin de Partie (Sluttspill) 142,143 Finland 40, 50 Finnegans Wake 17, 38 4'33 "147 Fires of London 173 Fisk fløy på himmelen 200 Fitzgerald, F. Scott 79, 233 Flammedans 123 Flaubert, Gustave 24 Flom av vrede 121 Flowering Rifle 105 Flowers on a dried Poplar 122 Fluxus-arrangementer 176 Fokine, Michel (Mikhail) 37, 233 Fonteyn, Margot 13,14,113,175

For Reasons of State 182 formalisme 69 Forster, Edward Morgan 116-17, 233 fotografering Federal Arts Project (FAP) 98; Photo-Secession 82 Foujita, Tsoguharu 116,123 Four Quartets 108 Fra de dødes hus 75 Frame, Janet 184 Franco, general Francisco 104 Frankrike annen verdenskrig 106,108; Art Nouveau 24, 29; bildekunst 24-25; kino 106; litteratur 26-29; musikk 37; Paris 24-37; Prix Goncourt 78; surrealisme 60; svart bevissthet 150; teater 141 Freud, Lucian 203 Freud, Sigmund 14,17, 67, 76, 116,120,192 Frisch, Max 166 Frost, Robert 79 Fry, Maxwell 134 Fry, Roger 43^4 Frøken Julie 51 Fuentes, Carlos 233 Fuge i rødt 73 Fuller, Buckminster 173, 200 Fuller, Loie 88 funksjonalisme 69 futurisme 34-35, 65, 66,102,103 første verdenskrig 18, 60-61, 63-67, malerkunst 63-66; skulptur 66-67; krigskunstnere 60, 64, 65

G Gabo, Naum 12, 69, 70, 90 Galileo 142 Gallé, Emile 29 Gamarra, José 218 Garcia Lorca, F. 233 Garnier, Tony 133,134 Garvey, Marcus 150 Gaudi, Antonio 29, 54, 55, 62. 234 Gaudier-Brzeska, Henri 60, 64, 65, 66, 67 Gauguin, Paul 25, 30, 43,182 George, Stefan 53 Germinal 26,27 Gershwin, George 72 Gesamtkunstwerke 73 Gesang der JUnglinge 147 Giacometti, Alberto 133, 234 Gide, André 234 Giedion, Siegfried 96 Gilbert, Cass 80 Gilbert og George 198, 207 Gillespie, Dizzy 157 Ginsberg, Allen 141,169 Ginsburg, Aleksandr 165 Ginsburg, Jevgenija 164 Ginsburg, Moisei 69 Girard, Albert 53 Glackens, William 82, 83 Glass, Philip 212, 213 Glover, Denis 184 Go Tell it on the Mountain (Rop det fra berget) 154 Godard, Jean-Luc 167 Gods, Demons and Others 169 Goings, Ralph 203 Golding, William 216 Goldsworthy, Andy 226 Golosov, Ilya 69 Golub, Leon 209 Goncourt, Edmond de 27, 40 Goncourt, Jules 40 Gone with the Wind (Tatt av vinden) 116 Goodbye to All That (Farvel til alt det der) 61 Gopal, Ram 119 Gorbatsjov, Mikhail 211 Gordimer, Nadine 151 Gordon, Dexter 150 Gorkij, Maxim 48 Gorky, Arshile 98,100,130 Gorman, Ross 72

Gottlieb, Adolph 137,138 Govenius, Peder 208 graffitikunst 198, 204, 205, 207 Graham, Martha 88,113, 234 Grainger, Percy 52,185 Granados, Enrique 37 Grant, Duncan 44 Grass, Giinter 166, 234 Graves, Michael 199 Graves, Robert 61 Gravity's Rainbow 168 Greenberg, Clement 170 Greene & Greene 43 Greene, Graham 54,108 Gregory, Lady 41 Grenfell, Julian 60 Griffin, Walter Burley 133 Gris, Juan 234 Gropius, Walter 70, 71, 96,103, 234 Grosz, George 66, 67, 90, 234 Grupo de Avance 87 Gruppen 147 Guds øye 130 Guernica 18,104,105 Guilbert, Yvette 109 Guimard, Hector 24, 29 GULag-arkipelet 165, 212 GUM-gruppen 173 Guston, Philip 138 Gutai-gruppen 172,187 Guthrie, Woody 154

Hoch, Hannah 80 Hockney, David 169,198, 235 Hodgkins, Frances 183 Hofmann, Hans 135 Hokusai 35 Hollaender, Friedrich 113 Holst, Gustav 52 Holub, Miroslav 166 Holz, Ithes 207 Homage to Catalonia 105 Honegger, Arthur 73 Hopper, Edward 82,99,114, 235 Horta, Victor 29 Hotere, Ralph 184 Howl 169 Huelsenbeck, Richard 67 Hughes, Langston 100 Huillet, Daniéle 208 Huis clos (For lukkede dører) 107 Hulme, Keri 216, 224 Humphrey, Doris 88,113 Hundertwasser, Fritz 206, 235 Husain, M.F. 220 Huxley, Aldous 174 Hvis dette er et menneske 108 Hyde, Douglas 41 høyteknologisk arkitektur 199-202

H

1 første krets 165 I Saw the Figure 5 in Gold (Jeg så tallet 5 i gull) 83 I straffekolonien 63 Iberia 37 Ibsen, Henrik 27,40, 51 Ikke av brød alene 164 11 prigionero 144 Ildfuglen 37 Images 37 Imaginary Landscape No. 4147 Immaculates 83 Immendorf, Jbrg 206 imperialisme 17 impresjonisme 24, 29-30, 35, 36, 124 Impression III 52 In the American Grain 79 India 17,190 Chandigarh 134-35; dans 119; innflytelse på 116-17; kino 17-18,143, 220; malerkunst 117-19; musikk 120; New Delhi 133 Indian Journals 169 Interiør med auberginer 38 internasjonal stil 17, 96-97 Intolleranza 174 Invisible Man (Usynlig mann) 154, 210 Irland 40, 41M2,198, 210 Ishiguro, Kazuo 223 Isozaki, Ara ta 200 Italia Arte Povera 207; fascistisk styre 102,103; futurisme 34-35,102,103,133; neorealistisk film 143; Novecento-stilen 102 Itten, Johannes 70, 71 Ivan den grusomme 111,113 Ives, Charles 87 Izu-danseren 123

Hadid, Zaha 202 Haiti 219 Hamada, Shoji 123 Hamilton, Richard 139,140,178 Hamlet (film) 96 Hamsun, Knut 78 happenings 164,172-173 Happy Days 143 Happy End 109 hard edge-abstraksjon 164,171 Hard Time Blues 157 Hardy, Thomas 42, 61 Haring, Keith 205 Harlekins karneval 76 Harlem-renessansen 150 Hartleben, Otto Erich 53 Hartley, Marsden 82, 83 Hasek, Jaroslav 61 Havel, Våclav 211 Havell, E.B. 117,118 Hawthorne, Nathaniel 78 Hayami, Gyoshu 123 Haynes, Roy 157 Heaney, Seamus 210 Heart of Darkness (Mørkets hjerte) 48 Heckel, Erich 45, 46 Heckel, Ernst 101 Heidegger, Martin 106 Heimat 208 Heizer, Michael 204 Hejduk, John 202 Heller, Joseph 167-68 Helpmann, Robert 13,14 Hemingway, Ernest 78,104, 234 Hemmings, F.W.J. 27 Henri, Robert 82-83, 99 Henze, Hans Werner 147,174, 213, 234-35 Hepworth, Barbara 132,133, 235 Herbert, Zbigniew 108 Herbstmeer (Høsthav) 44 Hernandez, Miguel 105 Heron, Patrick 124,131-32 Herr Brouceks utflukt 75 Herron, Ron 173 Herzog, Werner 208 Hesse, Hermann 116 Heubon, Thea von 62 Hindemith, Paul 73,110 Hine, Joseph 80 hippie-toget 168-69 Histoires naturelles 37 Historia Kira 87 Historien om Shunkin 123 Hitchcock, Henry Russell 97 Hitler, Adolf 100,101,102,103, 104,105,110

J

Jacob, Max 108 James, Henry 28, 78, 235 Janåcek, Leos 74, 75, 235 Japan 17,18,122-23,181,186-87, 189-90, 223,224 arkitektur 185-86; bildekunst 123,172,187,189; dans og selvforsvarskunst 187; Gutai-gruppen 172,187; innflytelse fra 29, 32, 35, 41, 43; kinesisk-japanske krig 121; kino 189; litteratur 48; musikk 186; Neo-Dada Organizers 187; russisk-

253

japanske krig 48 Jarry, Alfred 67 Jaspers, Karl 107 Jawlensky, Alexej von 46 jazz 72,150 Jeyasingh 221 Joffrey Ballet 175 Johns, Jasper 139,141,146, 235 Johnson, Linton Kwesi 220 Johnson, Philip 97,140,199, 235 Jones, Allen 178,192 Jones, Grace 205 Jones-Griffiths, Philip 181 Jonny spielt auf72 jordkunst 204-05, 226 Jorn, Asger 131 Joyce, James 14,17, 24,38, 42, 50, 54, 63, 76,143, 235 Judd, Donald 204 Jugendstil 29 Jung, Carl Gustav 144 Jungle City 204 Junichiro, Tanizaki 123 Junji, Kinoshita 189 Just What is it That Makes Today's Hornes so Different, so Appealing? 139,140

K Kabaret 109-10 Kafka, Franz 14, 61, 63,143, 236 Kagel, Mauricio 174 Kahn, Louis 134 Kairo-trilogien 224 Kalevala 50 Kallman, Chester 174 Kandinskij, Vassilij 40,46, 52, 64,69,70,101,148,236 Liter das Geistige in der Kunst 69 Kaprow, Allen 172 Karpov, Vladimir 211 Katya Kabanova 75 Kawabata, Yasunari 123, 236 Kazantzåkis, Nikos 236 Kehheally, Thomas 223 Kelly, Ellsworth 170 Kerouac, Jack 141,169 Khrustsjov, Nikita 164,165 Kierkegaard, Søren 14,106 Kim 42-43 Kina 121-22,181 bildekunst 121-22,191; dans 187; den kinesisk-japanske krig 121; den nye kulturbevegelsen 121; Gårdsplassen for leieinnkreving 191; kulturrevolusjonen 181, 190-91; sosialrealisme 14,18 kinetisk kunst 164,171 King Cock in the Ibembe 152 kino 17-18 ekspresjonisme 62,130; filmfestivalen i Venezia 96; filmkunst 167; filmmusikk 112-13; fransk 106; indisk 220; japansk 189; neorealistisk 143; "nye bølge” 106; sovjetisk 211; tysk 208 Kipling, Rudyard 42-43,116,117 Kipps 42 Kirchner, Ernst Ludwig 45, 46, 236 Kirsebærhagen 51 Kjærligheten til de tre appelsiner 74 Klamauk 200 klassisk symfoni 73 Klee, Paul 46, 60, 65, 70, 73, 76, 101,120,124, 236 Pådagogisches Skizzenbuch 70 Klemperer, Otto 51 Klenze, Leo von 200 Klimt, Gustav 29, 236 Kline, Franz 130,135,137 Klokkene ringer for deg 104 Kluge, Alexander 208 Kodåly, Zoltån 52 Kokei, Kobayashi 123 Kollwitz, Kåthe 66,101,122 Kommunens fiskedam 190

254

kommunisme 12,90 konseptkunst 17,214 konstruktivisme 12, 69 Kontsjalovskij, Andrej Mikhalkov 211 Kookhaas, Rem 202 Kooning, Willem de 98,135, 137, 236 Koreakrigen 181 Korsfestelsen i kapellet 151 Kos, Kåroly 52 Krapp's Last Tape 143 Kreftavdelingen 165 Krenek, Ernst 72 Krig og fred (Prokofjev) 112 Krishna and Balarama 119 Kristus-ansikt 54 kroppskunstnere 207 kubisme 17, 24, 32, 33-34, 35, 44, 82,148,150,164,182-83 Kudo, Tetsumi 189 Kullervo-symfonien 50 Kupka, Frank 45 Kurakawa, Kisho 185-86 Kurosawa, Akira 167,189 Kvinne med hauk 123

L L'Age dor 106 LAnnée derniére å Marienbad 166 LAssommoir 26 UEspoir (Håpet) 104,105 L'Etranger (Den fremmede) 107 L'Etre et le Néant (Væren og Intet) 107 L'Heure espagnole 37 L'homme au journal b7 LTnnommable 143 La Beile et la Béte 107 La Bohéme 37 La Condition humaine 116,122 La Création du monde (Verdens skapelse) 72 La Grande Illusion (Den store illusjon) 106 La guerra delfin del mundo (Dommedagskrigen) 218 La Guma, Alex 151 La Mer 35 La nausée 107 La rebambaramba 87 La Regle du jeu 106 La St rada 143 La terre 41 La traicion de Rita Hayworth 219 La Victoire de Guernica 147 Laban, Rudolf 113, 236-37 Labyrinthes 140 Ladri de biciclette (Sykkeltyvene) 143 Lady Macbeth fra Mtsensk 110-11 Laforgue 24 Lam, Wilfredo 150 Lamidi 151 Lamming, George 155 Lang, Fritz 62 Lange, Dorothea 98 Larionov, Mikhail 46 Lartigue, J-H. 26 Latin-Amerika 17,139-41, 217-19, 224 Laughton, Charles 142 Lavrova, Irina 210 Lawrence, David Herbert 14, 42, 237 Lawson, Ernest 82 Le Carré, John 168 Le cittå invisibili (Usynlige byer) 166 Le Coq et Tarlequin (Hanen og klovnen) 73 Le Corbusier (Charles Jeanneret) 38, 54, 62, 96, 97, 134-35, 237 Le deuxiéme sexe 150 Lefeu (Ilden) 61 Le Havre, 14. juli 30 Le Marteau sans maitre 147 Le Roi David (Kong David) 73 Le Sang d'un poéte 106,107,113 Le Sang des autres 107

Leach, Bernard 123 Leach,Janet123 Ledwidge, Francis 60 Léger, Fernand 66, 72, 78,138, 183, 203, 237 Legoretta, Ricardo 224 leitmotif 50 Lenk, Elizabeth 192 Leonidov, Ivan 69 Les Demoiselles dAvignon 32-33, 155 Les Gommes 166 Les Mouches (Fluene) 107 Les Six 73 Lessing, Doris 151 Lethaby, W.R. 43 Levi, Primo 108 Lévi-Strauss, Claude 170 Lewis, Sinclair 78-79 Lewis, Wyndham 44, 65, 66 Lewitt, Sol 202 Li Hua 121,122 Liadov, Ana tol Konstantinovitsj 37 Lichtenstein, Alfred 60 Lichtenstein, Roy 164,170,178, 237 Ligeti, Gyorgy 147, 237 Lim, Chong Keat 185 Lim, William 185 Limon, José 157 Lin Feng-mien 121 Lissitzky, El 69 litteratur 14 afrikansk 152-54; amerikansk 78-81,166-68; annen verdenskrig 107-09; Balkan-nasjonalisme 40-41; beat-bevegelsen 169; dadaisme 18, 67; "den nye romanen” 166; Den spanske borgerkrig 103-05; "diktatorroman” 218-19; eksistensialistiske forfattere 105-07; futurisme 34; første verdenskrig 60-61; Harlemrenessansen 100; "hippietoget" 168-69; irsk gjenfødelse 41-42; japansk 48,122-23; kinesisk 121-22; latinamerikansk 139-41, 217-19; modernisme 38, 142-43; naturalisme 26-27; oversettelser 180, 216; postmodernisme 216; Prix Goncourt 40, 78,116,150,180, 216; realisme 26; sinnets roman 27-29; sosialistisk realisme 111; sovjetisk 111, 164-65; Stillehavsområdet 184; surrealisme 17, 76,108; svarte forfattere 154,155, 209-10; symbolisme 26, 27; vestindisk 219-20 Llosa, Mario Vargas 219 Locsin, Leandro 185 Lolita 167 Long, Richard 225 Loos, Adolf 96, 97, 237 Lorca, Federico Garcia 105 Los cuatro soles 86-87 Los Olvidados (Samfunnets stebarn) 143 Lost Horizon (Tapte horisonter) 113 Louis, Morris 148,170 Lowell, Robert 220 Luks, George 83 Lulu 53 Lutyens, Edwin 43,133

M Mac-Donald-Wright, Stanton 83 Machado, Antonio 237 Macke, August 46, 64-65 Mackintosh, Charles Rennie 43, 237 Mackmurdo, Arthur 29 MacMillan, Kenneth 175 Madame Butterfly 37 Maderna, Bruno 147

Mafanguejo, John 208 Magritte, René 60, 67, 76, 237-38 Mahagonny Songspiel 109 Mahfouz, Naguib 216, 224 Mahlangu, Judus 209 Mahler, Gustav 48, 49, 50, 238 Mailer, Norman 181 Majakovskij, Vladimir 238 Majakovskij, Vladimir 40, 69, 111 Makarova, Natalia 175 Makioka-søstrene 123 Makropoulos-saken 74, 75 Maksimov, Vladimir 165 Malaysia 185 malerkunst se bildekunst Malevitsj, Kasimir 46, 69, 70, 148, 238 Mallarmé, Stéphane 24, 25-27, 28 Malone meurt 143 Malouf, David 223 Malraux, André 17,104,105,116, 122 Mandelstam, Nadesjda 165 Mandelstam, Osip 111, 238 Mandrot, Héléne de 97 Manganyi, Chabani Cyril 209 Mann, Thomas 29, 63,116, 238 Manning, Olivia 108 Mansfield, Katherine 238 Mao Tun 122 Mao Zedong 181,190,191 Mapplethorpe, Robert 193 Mare, Franz 46, 60, 63, 64-65 Marin, John 80, 82, 83 Marinetti, F.T. 34,134 Mario og trollmannen 63,116 Marques, Lourengo 152 Marquet, Albert 25, 30 Mårquez, Gabriel Garcfa 216, 217-19 Martinson, Harry Aniara 216 Martsjenko, Anatolij 165 Marx, Karl 14 Maskulint, feminint 172 Massine, Leonid 72 Masson, André 130 Maswanganyi, Johannes 209 Matchitt, Para 184 Mathieu, Georges 131 Mathis der Maler 110 Matisse, Henri 24, 25, 30, 32, 38, 44, 54,96,183,192,238 Matrjonas gård 164-65 Maupassant, Guy de 24 Maurer, Alfred 82, 83 Mauriac, Fran^ois 54 Maurois, André 72 Mbatha, Eric 209 McCahon, Colin 184,185 McCracken, John 202 McDonald, Roger 223 McEwan, Frank 151 McLuhan, Marshall 217 McPhee, Colin 119-20 Meegeren, Hans van 226 Mein Name sei Gantenbein (Kall meg Gantenbein) 166 Melnikov, Konstantin 69 Melville, Herman 78 Mendelsohn, Erich 62, 238 Menuhin, Yehudi 144 Messiaen, Olivier 54,120,144, 147, 238-39 Mesteren og Margarita 111 metabolistene 200 Metropolis 62 Mexico 78 arkitektur 186; musikk 86-87; malerkunst 84,86; revolusjonen 83-84, 86 Meyer, Hannes 72 Meyerhold, Vsevolod 111 Michaux, Henri 131 Michener, James A. 150 Midnight 122 Midnighfs Children (Midnattsbam) 220 Mies van der Rohe, Ludwig 38, 70, 72,96, 97,103,199, 239 Milhaud, Darius 72, 73,109 Miller, Arthur 239

Miller, Lee 106,193 Milosz, Czeslaw 108 Mingus, Charlie 157 minimalisme 198, 202, 204 minnesmerke over ødeleggelsen av Rotterdam 132 Miro, Joån 60, 76,105,130, 239 Miroirs 35 Miserere et guerre 65 Mishima, Yukio 189 Mishimas, Yokio 189 Mistral, Gabriela 40,150 Mitchell, Arthur 157 Mitchell, Margaret 116 Mitt vitnesbyrd 165 Mizoguchi, Kenji 189 mobiler 171 modernisme 38,164 arkitektur 134,135,199; litteratur 142-43 Modersohn-Becker, Paula 45, 45 Modes de valeurs et d'intensités 147 Modigliani, Amedeo 45,123, 239 Moholy-Nagy, Låszlo 71, 239 Moi et le Village (Jeg og landsbyen) 49 Molloy 143 Momente 175 Mondrian, Piet 40, 60, 70, 71, 110,148, 239 Monet, Claude 25, 29, 43, 239 Monk, Thelonious 157 Mont Sainte-Victoire 30 Montale, Eugenio 239 Monteiro, Vicente do Rego 87 Monumentet for den tredje Internasjonale 11,12, 69, 70 Moonrise, Hernandcz 138 Moore, Charles 199 Moore, Henry 108,132, 240 Moore, Marianne 240 More Pricks than Kicks 143 Mori hei, Ueshiba 187 Morley, Malcolm 203 Morris, Mark 213, 240 Morris, Robert 204 Morris, William 43 Morrison, Toni 209, 210, 216 Mosala, Michael 208 Moskva kunstnerteater 51 Moskva til slutten av linjen 165 Moteyane, Titus 209 Motherwell, Robert 135,137-38, 240 Mphahlele, Ezekiel 151 Muafangejo, John 209 Mucha, Alphonse 29, 37 Mukarobgwa, Thomas 151 Mukomberanwa, Nicholas 151 Muldyrstien 64 Munch, Edvard 45, 240 Muratova, Kira 211 Murnau, F.W. 62 Murphy 143 Muru, Selwyn 184 musikk 48-51,174-76, 212-13 amerikansk 87-88,100,157; asiatisk innflytelse 120; atonalitet 51, 53; Aztekrenessansen 86; Bayreuthfestivalen 103; bebop 150, 157; cubansk 87; dadaisme 73; ekspresjonisme 51, 53, 73; etnisk musikkvitenskap 225; etter annen verdenskrig 144; Fluxus-bevegelsen 176; folkemusikk, innflytelse fra 52, 74, 86,185; futurisme 35; Grupo de Avance 87; Harlem-renessansen 100; impresjonisme 35, 37; jazz 72,150; kabaret 109-10; kinesisk kulturrevolusjon 191; Les Six (De Seks) 73; Mexico 86-87; nyklassisisme 72, 73; opera 173-74; pantonalitet 73; performance-kunst 176; romantikk 48-49, 52, 74,75; serialisme 17, 88,144,147, 224; sovjetisk 110-12;

Stillehavsområdet 185; teknologisk utvikling 225; tverrkulturell påvirkning 119-20, 225; verismo-sttien 37; østeuropeisk opera 74-75 Mussolini, Benito 100,102,103 Mussorgskij, Modest Petrovich 37 Muthesius, Hermann 43, 96 Mutter Courage 141,142 Mvusi, Selbi 151 Muller, Otto 46 Måken 51

N Nabokov, Vladimir 167, 212 Nagai Kafu 122 Naipaul, V.S. 116,169 Namatjira, Albert 183 Naua 26 Narayan, R.K. 169, 240 Nash, Joe 157 Nash, Paul 64, 65 nasjonalisme 40-53, 74 Native Son 154 natur og kunst 124,125 naturalisme 26-27 Nay, Ernst Wilhelm 130 Neel, Alice 192,193 négritude 100,150 Neo-Dada Organizers 187 Neruda, Pablo (Ricardo Reyes) 105,140-41, 240 Nesen 110 Neutra, Richard 97 Nevinson, C.R.W. 64, 65, 66 New Archbishop Desmond Tutu Enthroned 208 New Deal 97-100 New Musical Resources 88 New York 130,135,137-38,164 New York Movie 114 New Zealand 18,180,181,182, 184, 224 maorikunstnere 180,182,184 Newman, Barnett 54,135,137, 170, 240 Nicholson, Ben 132 Nielsen, Carl 50-51 Niemeyer, Oscar 134 Nietzsche, Friedrich 14, 41 Nigeria 151-54, 224 Night Mail 113 Nihonga-stilen 123 Nisjinskij, Vaslav 37, 240 Nixon in China 225 No Longer at Ease 153 Nobelpriser i litteratur 40, 78, 116,150,180, 216 Noen foretrekker nesler 123 Nolan, Sidney 180,183 Noland, Kenneth 170,198, 240-41 Nolde, Emil 44, 45, 46,101 Nono, Luigi 147,174 Norge 40 North 210 Nosferatu 62 Nostromo 48 Not 1143 Nouvel, Jean 223 Novecento-stilen 102-03 Nude Descending a Staircase (Akt som går ned en trapp) 81, 83 Nurejev, Rudolf 175 Nxumalo, Derrick 209 nyklassisisme 72, 73 nyplastisisme 70, 71

o 0'Conor, Roderic 43 O'Gorman, Juan 224 O'Keeffe, Georgia 80, 83, 241 O'Neill, Eugene G. 241 Occasion for Loving 151 Oedipus Rex 73 Ofelia blant blomstene 28 Okigbo, Christopher 220 Okinawa 189

Oktoberidyll 48 Olatunde, Asunu 152 Olbrich, Joseph Maria 29 Oldenburg, Claes 170, 241 Olivier, Laurence 96 Olumuyiwa, Oluwole 224 Omega-verkstedene 44 Onkel Vanja 51 opkunst 164,171-72 Oppenheim, Dennis 205 orfisme 82 Orozco, José Clemente 78, 84, 99, 241 Orwell, George 105,117 Oshima, Nagisa 189 Osifo, Osagie 151 Ossessione 143 Oud, J.J.P. 70, 96 Owen, Wilfred 60, 61 Owen Wingrave 173-74 Owls Do Cry 184 Ozu, Yasujiro 189

p Pacific 73 Paik, Nam June 200 Pakistan Islamabad 134 Pale Fire 167 Pam-Pam au Monico 35 Pancho Villa Dead and Alive 138 Pang Xun-qin 121 Panserkrysseren Potemkin 130,132 pantonalitet 73 Paolozzi, Eduardo 138 Parade 73 Paradjanov, Sergej 211 Paris 24-37 Parker, Charlie 150,157 Pascal, Blaise 106 Passage to India 116-17 Passos, John Dos Three Soldiers (Tre soldater) 78 Pasternak, Boris 111,150 Paterson 79 Pather Panchali 143 Paton, Alan 151 Pavlova, Anna 37,119 Paz, Octavio 140, 241 Pearse, Padraic 41 Pechstein, Max 45 Peer Gynt 51 Péguy, Charles 60 Pelléas et Mélisande 35 Penck, A.R. 206 Penderecki, Krzystof 144,174 penger og kunst 226 Penrose, Roland 193 performance-kunst 176,198 Perkins, Christopher 183 Petrusjka 37 Pevsner, Antoine 69 Phaedra 212 Phillips, Tom 203 Piacentini, Marcello 103 Piano, Renzo 173, 200 Picabia, Francis 67, 241 Picasso, Pablo 14,17,18, 24, 25, 30, 32-34, 45, 60, 73,96,101, 104,105,107,150,155,164, 183,192,193,198, 226, 241 blå periode 32,45; kubisme 32, 33-34; rosa periode 32 Pieck, Henri Bak piggtråd 109 Pierrot Lunaire 53,144,173 Pierrot Players 173 Piper, Myfanwy 174 Pirandello, Luigi 76, 241 Pissarro, Camille 25, 29 Platonov, Andrej 111 Plomer, William 173 Poelzig, Hans 62 pointillisme 30 Polen 41,108 Poliakoff, Serge 131 politikk og kunst 12,90, 91, 206-11 Pollock, Jackson 76, 98, 99,130, 135,137,138,139,148 Pompidou-senteret 173, 200 popkunst 17,138-39,140,164,

168,170-71,178,192,193 Portrett av Ambroise Vollard 33 Portrait of the Artist as a Young Man 42 Posada, José Guadalupe 84, 86 Post-Painterly abstraction 170 post-impresjonisme 24-25, 30, 43-44,182 London-utstillingene 1910 og 1912158 postmodernisme 199-200, 216, 225 Poulenc, Francis 73 Pound, Ezra 8, 40, 66, 78, 79, 80-81, 242 Pousette-Dart, Richard 137 Pousseur, Henri 147 Precisionists 83 Pregnant Woman 193 Prendergast, Maurice 83 prerafaelitter 43 Primavera-verksteder 75 Primus, Pearl 155,157 Prokofjev, Sergej 74,111,112, 113, 242 Prosessen 63 Proust, Marcel 14,17, 28-29, 50, 78, 242 Prozession 175 Psjelnikov, Igor 210 Puccini, Giacomo 37 Puig, Manuel 219 Pulitzerprisen 78,116,180, 216 Pynchon, Thomas 168

Q

Quartet Euphometric 88 Quartet Romantic 88 Que Viva Mexico 86 Questo vuol dire che 176

R Radersheidt, Angela 207 Radnoti, Mildos 109 Rambert, Marie 113 Ramos, Mel 178 Rauch 200 Rauschenberg, Robert 139,146, 242 Ravel, Maurice 35, 37, 242 Ray, Man (Emanuel Rabinovitch) 83,106,193, 242 Ray, Satyajit 143,167 rayonisme 46 realisme 26, 37,114 Red on Maroon 144 Redon, Odilon 28 regionalisme 100 Reich, Steve 176 Reinhardt, Max 62 Reinhart, Ad 137 Reitz, Edgar 208 Remarque, Erich Maria 61 Renard, Jules 37 Renoir, Jean 106 Renoir, Pierre Auguste 25, 43 Residencia en la tierra 140 Retten er satt 164 Reymont, Wladislaw Bøndene 41 Rhapsody in Blue 72 Rhodesia 151 Ridder Blåskjeggs borg 74 Riders in the Chariot 184 Riefenstahl, Leni 154 Rietveld, Gerrit 70, 71 Riley, Bridget 171, 242 Rilke, Rainer Maria 19, 24, 45, 54,144, 242-43 Rimbaud, Arthur 24 Rimskij-Korsakov, Nikolaj Andrejevitsj 46 Rinke, Klaus 172 Rites of Passage 157 Rivera, Diego 78, 84, 99, 243 Robbe-Grillet, Alain 166 Roberts, William 66 Robeson, Paul 100 Robinson, Edward Arlington 79

Rock-Drill 66 Rodger, George 154 Rodin, Auguste 19,27, 243 Rodtsjenko, Aleksandr 243 Rogers, Richard 173,200, 243 Roldån, Amadéo 87 Rollins, Sonny 150 Roma Cittå Aperta 143 romantikken 49, 52, 72, 74, 75 Roosevelt, Franklin Delano 98, 99 Rosenbach, Ulrike 207 Rosenberg, Isaac 60 Rosenquist, James 170,178 Rossellini, Roberto 143 Rothenberg, Susan 206 Rothko, Mark 54, 98,135,137, 144,148, 243 Rothstein, Arthur 98 Rouault, Georges 45, 54, 65, 243 Roy, Jamini 119, 243 Rozkov, Jurij 69 Ruggles, Carl 88 Running Fence 205 ruralister 78 Rushdie, Salman 220-23 Russell, Morgan 83 Russland Ballets Russes 37, 46, 73; bildekunst 46, 48; Eselhalen 46; konstruktivisme 69; Moskva kunstnerteater 51; nasjonalisme 46, 48; 1905revolusjonen 48; 1917revolusjonen 46, 69-70; Russisk forening av proletarforfattere (RAPP) 111; russisk-japanske krig 48; Ruterknekt 46; suprematisme 69; se også Sovjetunionen Russolo, Luigi 35 Ruterknekt 46 Ryder, Albert Pinkham 83 Rødt, gult og svart 71

s Saarinen, Eero 243 Saint Phalle, Niki de 243 Salkey, Andrew 155 Salome 50 Samoa 18 Sandburg, Carl 79 Sang om blod 41 SanfElia, Antonio 133-34 Saramago, José 223 Sardou 28 Sartre, Jean-Paul 11,14, 91,106, 107,150,155, 243-44 Sasaki, Tadatsugu 187 Sassoon, Siegfried 60, 61 Satie, Erik 37, 73,109 Say, Rade og Side 204 Scharf, Kenny 207 Schiele, Egon 244 Schindler's Ark 223 Schinkel 200 Schlemmer, Oskar 63, 70 Schlondorff, Volker 208 Schmidt-Rottluff, Karl 45, 46 Schoenmakers, M.H.J. 71 Schwitters, Kurt 67,101,138, 244 Schonberg, Arnold 14,17, 51, 53, 73, 88,109,144,173, 244 Sciuscia (Skopusserne) 143 Sculthorpe, Peter 185 Sedgley, Peter 170 Seferis, Giorgos 108-09, 244 Seider, Harry 185 Seison, Maeda 123 Seks småstykker for klaver 53 Senghor, Léopold 150 Senmodernisme 200 Sentral-Amerika 150 serialisme 17,144,147, 224 Seurat, Georges 25, 30 Seven-Seven, Twins 152 Severini, Gino 34, 35 Seymour, David 91 Sezession 29 Shahn, Ben 98-99,100,183,244 Shame (Skam) 220

Shankar, Uday 119 Shaw, George Bernard 51, 60, 78, 244 Shaw, Richard Norman 43 Shawn, Ted 88 Sheeler, Charles 82, 83 Shéhérazade 37 Sher-Gil, Amrita 116,118-19, 244 Shibrain 153 Shiko, Munakato 123 Shilakoe, Cyprian 153, 208 Shimei, Futabatei 48,122 Shimpan (Dommen) 189 Shindo, Kaneto 189 Shinn, Everett 83 shintaido 187 Shiryu, Morita 189 Shreve, Lamb og Harmon 80 Sibelius, Jean 48, 50, 244 Sickert, Walter 43 Siddhartha 116 Sinfonia 176 Singapore 185 Singer, Isaac Bashevis 166, 244 Sinjavskij, Andreij 164,165 Hva er sosialistisk realisme 164 Siqueiros, David Alfaro 84, 99 Sironi, Mario 102 Sjalamov, Varlam 164 Sjostakovitsj, Dmitrij 110-12, 245 Sjømannen som falt i unåde hos havet 189 skapelse 84 skulptur se bildekunst Skyttergraven 84 Slavejkov, Pentsjo 41 Sloan, John 83 Slottet 63 Smart, Jeffrey 183, 203 Smith, David 204 Smith, Michael 220 Smithson, Robert 125, 205, 245 Snyder, Gary 189 Sokolova, Lydia 37 Sokolow, Anna 157 Soldatenes oppstandelse 61 Soleri, Paolo 173 Solformørkelse 90 Solsikker 226 Solsjenitsyn Aleksandr 164-65, 180, 212, 245 Sonata casi-fantasia 87 Song of Solomon 209 Sons and Lovers 42 Sorley, Charles 60 sosialistisk realisme 14,18, 70, 90,111, 211 sosialrealisme 99 Soutine, Chaim 45, 46, 48 Sovjetunionen 209 glasnost 210, 211; kino 211; litteratur 111,164-65; musikk 110-12; Russisk forening av proletarforfattere (RAPP) 111; samisdat 164,165; sosialistisk realisme 14,18, 70, 90,111, 211; Sovjetisk arkitektforening 69; Sovjetisk forfatterunion 111; tamisdat 164,165; Vkhutemas 69; se også Russland Soyinka, Wole 154, 216, 245 Spania 29, 37 borgerkrigen 18, 90, 91, 104-05 Speer, Albert 102,103, 200 Spence, Basil Coventry-katedralen 132,134 Spencer, Stanley 60, 61, 65, 245 Spiral Jetty 125, 205 Spring and All 79, 83 St. Denis, Ruth 88 Staatstheater 174 Stadier, Ernst 60 Staél, Nicholas de 245 Stalin, Josef 110,111,113 Stalker 211 Stalky & Co 43 Stamos, Theodoros 137 Stanislavskij, Konstantin 51 Station Island 210 Steer, Philip Wilson 43 Steinbeck, John 98,116 Steinecke, Wolfgang 147

255