Om det gode og det slette : fra Parerga og Paralipomena 8253018770 [PDF]

Zitiervorschau

Arthur Schopenhauer

Om det gode og det slette Fra Parerga ogparalipomena Oversatt av Sverre Dahl

Pax Forlag A/S, Oslo 1997 N1SJOMA LP'”!- fOTEKA VD. i F0ST20K& ^8 - 8501 MO

Originalens tittel: Parerga und Paralipomina: kleinephilosophische Schrifien Norsk utgave: © Pax Forlag 1997 Omslag: Jonas Ekeberg Trykk: Valdres Trykkeri Printed in Norway ISBN 82-530-1877-0

Utgitt med støtte fra Inter Nationes.

Oversatt etter Arthur Schopenhauer: Zurcher Ausgabe. Werke in zehn Biinden, Band X, II, Zweiter Teilband, Ziirich 1977.

Nummereringen av kapitler og paragrafer i det norske utvalget følger den full­ stendige tyske originalen. Noter er enten innarbeidet i teksten (der de supplerer og utdyper denne) eller sløyfet (der de synes å være svært unødvendige for lesere i dag).

Redaktørenes forord

Arthur Schopenhauers (1788-1860) filosofi er preget av et tragisk syn på tilværelsen. Hans hovedverk, Verden som vilje ogfores tillingG 819) tar utgangspunkt i tanken om at livets metafysiske kjerne - viljen - får sitt fulle og eneste uttrykk gjennom en uendelig streben. Alt liv, for Schopenhauer, er lidelse. Kun i den estetiske intuisjonens avdekking av tilværelsens grunnbetingelser, oppheves lidelsen. Kunsten får derfor en spesiell stilling innenfor Schopenhauers tenk­ ning. Den overskrider den begrepsmessige og vitenskapelige fornuften, og utgjør individets eneste mulighet til å frigjøre seg fra viljen. På estetikkens område kan det derfor ikke inngås noen kompromisser. Når det gjelder kvalitet, er standarden absolutt. I tredje bok av Verden som vilje og forestilling gir Schopenhauer en teoretisk fremstilling av kunstens vesen og betingelser. I Om det gode og det slette tar han for seg de samme problemene, men ut fra et anvendt, kulturkritisk perspektiv. Med polemisk nådeløshet diskuterer han vil­ kårene for en litterær offentlighet. Verken tidsskrifter, forlag, forfattere eller lesere unnslipper Schopenhauers kritikk. Schopenhauers tanker fikk avgjørende betydning for Nietzsche, Freud, Adorno og Horkheimer. Han kom også til å spille en stor rolle for Wagner, Mahler, Schonberg og Beckett. Thomas Mann omtaler hans prosa som «det ypperste uttrykk for vår humanistiske sivilisasjons store epoke». Om det gode og det slette g.ir en god innføring i Schopenhauers kunstsyn. Samtidig har hans kritikk av intellektuell uredelighet i aka­ demiske og litterære miljøer, gyldighet langt utover forfatterens egen samtid. Kristin Gjesdal

Mari Lending

Innhold

Innledning, ved Arnfinn Bø-Rygg Om dom, kritikk, bifall ogberømmelse................................................. 9 Om lærdom og lærde................................................................................ 33 Selvtenkning...............................................................................................43 Om forfattervirksomhet ogstil................................................................52 Om lesning og bøker................................................................................ 94

Innledning «Schopenhauers tenkning er uendelig aktuell». Setningen stammer fra Max Horkheimer, fra festforedraget han holdt 21. september 1960 i Paulskirken i Frankfurt am Main, på 100-års dagen for Schopenhauers død. Det kan virke som en merkelig uttalelse av Frankfurterskolens grand old man, på et tidspunkt da Schopenhauer tilsynelatende ikke hadde snev av aktualitet. Aktuell var Schopenhauer for så vidt aldri. I sin samtid var han den utidsmessige. Og det var en utidsmessighet som neppe senere fikk noen nietzscheansk aktualitet; i filosofien forble Schopenhauer en bifigur i dobbelt forstand: Han ble aldri en markant hovedskikkelse i den tyske filosofi, på linje med Kant, Hegel eller senere Heidegger, men han hørte heller ikke til de store outsidere: Marx, Kierkegaard, Nietzsche. Kan­ skje hans «uendelige» aktualitet er nettopp dét: hverken å være en hovedfigur eller en outsider, men en randfigur.

Berømt ble han imidlertid, i 1853, et par år etter at Parerga und Paralipomena hadde kommet ut. Han gikk da i sitt sekstifemte år. Etter hans død, i 1860, steg interessen for hans skrifter hos den dannede all­ mennhet. Særlig i tiårene før og etter århundreskiftet var det en selvfølge for kunstnere, forfattere og intellektuelle å kjenne sin Schopenhauer. Fra Wagner til Beckett har Schopenhauer vært «kunstnernes filosof». Men bortsett fra at det alltid har vært en og annen «schopenhauerianer» og at det særlig i forbindelse med 200-årsdagen for hans fødsel (i 1988) kom til en slags renessanse for hans tenkning, har Schopenhauers største innflytelse vært på diktere, kunstnere, essayister, akademiske outsidere. For yrkesfilosofene, de som vil bevare filosofien ren — «kateterfilosofene» eller «universitetsfilosfene» som Schopenhauer i sin tid foraktelig kalte dem - har han aldri virkelig vunnet gjenklang. Det skyldes nok fornuftskritikken som utgjør kjernen i hans metafysiske pessimisme; filosofiens forsvar for fornuften har en lei tendens til å munne ut i teodiceer. Som «én eneste tanke» karakteriserte Schopenhauer sin filosofi, denne mer­ kelige blanding av Platon, Kant, indisk mystikk og kunsterfaring. Fori

bausende tidlig, allerede som 3O-åring - i filosofien er det som kjent ganske ungt - hadde Schopenhauer avsluttet sitt hovedverk, Die Welt als Wille und Vorstellung, resten skulle bli «biverker og tillegg», Parerga und Paralipomena, til denne tanke: At verden er vår forestilling, men at bak og gjennom den finnes «Das Ding an sich», nemlig viljens blinde urkraft, som gjør at livet er en lidelse. Schopenhauers filosofi er en pessimistisk viljesmetafysikk. Slik er det ikke noen særlig «utvikling» i Schopenhauers tenkning, i den forstand at det er mulig å inndele hans arbeider meningsfullt (les: organisk) i et ungdoms-, manndoms- og alderdomsverk. Det er grunn nok til at Schopenhauer i den offisielle filosofiske kanon ikke hører til «de store» tenkere. En annen viktig årsak er at denne hans grunntanke mer er en erfaring enn en tankefigur. Hans verk springer ut fra denne hans smerte­ lige grunnintuisjon gang på gang og vokser vilt i forskjellige retninger - lik de flammende hvite hårtufsene på daguerreotypiene av den ald­ rende tenker. Erfaring er en integrert del av tanken hos Schopenhauer, ikke tenkningens rest. Hvis vi kaller hans filosofi «livsfilosofi», fordi den setter «viljen til liv» som øverste prinsipp, må vi straks føye til at det er hans eget liv det gjelder; i høyere grad enn de fleste tenkere skriver Schopenhauer sitt liv. Det ser vi av hans biografi. Da Schopenhauer en gang skulle sammenfatte hva som hadde hatt mest betydning for hans tenkning, nevnte han erfaringen fra den «anskuelige verden», Kants verker, hinduenes hellige skrifter og Platons filosofi - i denne rekke­ følge. Det er ikke undringen som setter i gang filosofi for Schopenhauer, derimot sjokket og forbauselsen som «åpenbart springer ut ved synet av det plagsomme og onde i verden». I dette utvalget fra annet bind av Parerga und Paralipomena kan vi se hvordan han harselerer over dem som ikke kan lese i «verdens bok». Han mener «professorenes stallforing egner seg best for drøv­ tyggere», at svært mange lærde har lest seg dumme, og han setter dilettantens con amore-forhold til saken selv opp mot fagmannens abstraksjoner. Utvalget viser også hvor nøye Schopenhauer var med det språklige uttrykk, hvilken glimrende stilist han var, hans tref­ fende formuleringer og skarpe tunge. Det er et annet trekk ved hans tenkning som «universitetsfilosofien» har funnet vanskelig å aksep­ tere. Eleganse, vidd og språklig treffsikkerhet blir ofte mistenkeliggjort som overfladisk tenkning.

ii

II

Arthur Schopenhauer ble født i Danzig 22. februar 1788, som sønn av storkjøpmannen Heinrich Floris Schopenhauer og den 20 år yngre Johanna Henriette. Han fikk fornavnet Arthur, fordi foreldrene ville ha et internasjonalt navn som man var fortrolig med over landegrensene. Faren var energisk, viljesterk og temperamentsfull, men preget av tung­ sinn. I 1805 begikk han selvmord ved å hoppe ned i kanalen fra øverste etasje i et av sine varehus. Schopenhauer bebreidet sin mor for dette, han så på henne som ubekymret og lettsindig. «Min mor ga soareer mens han døde i ensomhet, og hun moret seg mens han kjempet med en uutholdelig lidelse», skriver han senere. «Slik er det med kvinners kjærlighet». Moren skulle senere slå seg frem som forfatter av middel­ mådige romaner og ble i sin levetid adskillig mer berømt enn sønnen. Etter å ha flyttet til Weimar opprettet hun sin berømte tesalong som ble et sentrum for romantiske forfattere. Det var en slik litterær sirkel Heine spottet i følgende dikt:

Sie sassen und tranken am Theetisch und sprachen von Liebe viel. Die Herren, die waren åsthetisch, die Damen von zartem Gefiihl. Men moren var ikke uten talent, og Schopenhauer talte antagelig ut fra egen erfaring da han senere sa at barnet arver sin intelligens fra moren, men sitt gemytt og moralske karakter fra faren. Schopenhauer kom til å forakte og hate sin mor, som han definitivt brøt med i 1814. Han hadde derimot gode følelser overfor faren. Det var da også takket være ham at sønnen kunne leve et økonomisk ubekymret liv - som pessimismens rentenist. Men det var takket være moren at Schopenhauer ble kjent med Goethe, som raskt merket seg den grublende unge manns misantrop! og i hans stambok skrev: Willst du dich deines Werthes freuen, so musst der Welt du Werth verleihen.

Det var også moren som befridde ham fra å fullføre en utdannelse som kjøpmann. Schopenhauer, som i barndommen hadde bodd to år i iii

Frankrike og lært seg flytende fransk, hadde nemlig som 16-åring fått valget mellom å begynne på gymnas og få en akademisk utdannelse, eller forplikte seg til å gå i kjøpmannslære og få være med foreldrene på en lengre reise til Holland, England, Frankrike, Sveits og Østerrike. Han kunne ikke si nei til det siste, noe som førte til at han leste videre i det faren hadde kalt «verdens store bok». Schopenhauer skriver senere at han på denne reisen ble «like grepet av livets jammer som Buddha i sin barndom, da han så sykdom, alderdom, smerte og død». Schopenhauer hadde allerede som 12-åring reist med sine foreldre, og også da skrev han dagbok. Han forteller der om kunstsamlinger og biblioteker, kirker og parker, musikk- og teateropplevelser. Men den første notis i 12-åringens reisedagbok er om en «fattig blind kone» som de møter straks de har kommet over Elben. Hun hadde forfrosset øynene da hun ble båret til dåpen. «Jeg beklager den stakkars kones skjebne, men beundrer den flegmatiske ro som hun bærer lidelsen med; hun hadde måttet betale dyrt for fornøyelsen med å være en kristen». I dagboken fra den lange reisen i 1803-1804 er innslagene av lidelse og død gjennomgående - blant kunst-, teater- og musikkopplevelser og møtet med Alpenes sublime natur. I London ser han tre menn bli hengt: «Jeg grøsset da de ble ført frem, de så ut som om deres sjeler var i en annen verden, det var et grusomt øyeblikk da de ble bundet». Mens foreldrene drar rundt i Skottland, bor han i halvannen måned hos en prest og går på skole i Wimbledon. Under oppholdet lærer han engelsk så godt at han senere tilbyr seg å oversette Kants Kritik der reinen VernunfttA engelsk. (Det ble det dessverre ingenting av.) Men han plages av de stadige andaktsøvelsene og lider ved å se hvordan elevene straffes, hardt og vilkårlig. Siden skriver han om de engelske skolenes «egyp­ tiske mørke». Men det er i Toulon han får sin sterkeste opplevelse av menneskelig lidelse: Han får se galeislavene, som er inndelt i grupper med forskjellig grader av straff, men som alle lever i et helvete og utgjør et helvete for hverandre. Den strengeste straff var å sitte fastlenket til galeienes benker og aldri kunne forlate dem. «Jeg grøsset da jeg hørte at det fins seks tusen galeislaver her». «Galeiene, som jeg så på avstand, var de skitneste og mest motbydelige steder å besøke man kunne tenke seg. Galeiene går ikke lenger på sjøen, men brukes som arbeidsplasser. De fastlenkede fangene får bare brød og vann, og jeg kan ikke fatte hvorfor de ikke kreperer tidligere med en slik næringsfattig kost. De behandles som arbeidsdyr og det er grusomt å tenke på at deres liv er fullstendig gledesiv

løst». - Dette er verre enn hengningen han så i London, der straffen var en voldsom død. For galeislavene er det livets fortsettelse som er straf­ fen. «Disse ulykkelige menneskenes lodd anser jeg å være verre enn dødsstraff». Blant de siste dagboksnotatene finner vi en av de sterkeste skjønn­ hetsopplevelsene fra reisen. Schopenhauer sier om en sanger at hans «overnaturlig vakre stemme ikke kan sammenlignes med noen kvinne­ stemme: det fins ingen mer fulltonende skjønnhet, og i den sølvaktige renhet hever stemmen seg snart til en ubegripelig styrke som gir gjen­ klang i alle husets hjørner, snart dør den ut i det svakeste pianissimo...». Men det var en skjønnhet som hadde sin pris: Beskrivelsen gjaldt den berømte kastratsanger Girlamo Crescentini. III

«Livet er en miserabel affære», skriver Schopenhauer i 1811 i et brev til forfatteren Christophe Martin Wieland, «jeg har bestemt meg for å til­ bringe det med å tenke over det». Schopenhauers filosofiske løpebane som pessimist og misantrop var allerede fastlagt. Han hadde mange mislykkede forhold til kvinner, og fikk to tidlig døde barn utenfor ekte­ skap. Hans kvinneforakt skulle bli like beryktet som hans forkjærlighet for hunder; sin puddel tiltalte han som «Du Mensch». I 1807 fikk han begynne på gymnas, og i 1809 innskrives han på universitetet i Gottingen, der han studerer naturvitenskap, Platon og Kant. Han mestrer fort både gresk og latin, og kommer senere til å beklage seg over at de er i ferd med a pa i glemmeboken blant de lærde. Fra 1811 til 1813 studerer han i Berlin, et studium som har autodidaktens egensindige preg. Her hører han bl.a. Fichte og Schleiermacher. Førstnevnte forakter han, ikke bare for hans nasjonalisme, men for hans språk. Det er «visvas» og «hokuspokus». «I denne timen har han ... sagt ting som gjør at jeg skulle ønske å rette en pistol mot hans bryst og så si: Du bør dø nå uten nåde, men for din lille sjels skyld, si meg om du i all denne galimatias har tenkt noe som er klart, eller om du bare har holdt oss for narr?». Men hans verste fiende skulle bli Hegel. Invektivene vil ingen ende ta når Schopenhauer karakteriserer Hegels tenkning: «Åndelig forder­ velig og fordummende hegelsk idiotfilosofi», «det absolutte tøvets filo­ sofi», «galimatias», «skvalder for en sinnsyk», «stats- og fjasfilosofi». Hegel kalles en «sjarlatan» og et «åndelig uhyre», hans språk er «barba-

v

risk». Etter at Schopenhauer i 1819 har gitt ut sitt hovedverk, prøver han å utkonkurrere Hegel ved å legge sine forelesninger på samme dag og til samme tidspunkt som hans. Han mislykkes totalt, og ser seg over­ alt utestengt av hegelianerne. Angrepene på Hegel dreide seg imidlertid ikke bare om misunnelse. Schopenhauer hadde gode grunner for sine innvendinger: Han så det som absurd å fremstille verdenshistorien som et meningsfullt hele og å identifisere virkeligheten med fornuften. I likhet med Karl Kraus senere, så Schopenhauer rekningens gehalt og nivå avslørt i språket. Han be­ strebet seg på å skrive et klart og samtidig plastisk tysk med treffende formuleringer og presise bilder. Det gjelder å utvikle et differensiert og presist språk hvor en lykkes i å «uttrykke hver nyanse, hver modulasjon i en tanke nøyaktig og utvetydig, altså å la den vise seg ikke som i en sekk, men som i våte klær, hvori nettopp den vakre, kraftfulle og preg­ nante skrivemåten består, som skaper klassikeren» (jf. avsnittet «Om forfattervirksomhet og stil» her i utvalget). Schopenhauer påpeker fak­ tisk språkets betydning for tenkningen helt ned i feil bruk av preposi­ sjoner og prefikser, manglende sans for forskjellen mellom fortidsformer og i feilaktig adverbbruk. Hegels egensindige ord- og setningsdannelser, hans tunge og innviklede språk, var for Schopenhauer tegn på uklar tenkning, det som siden er blitt kalt «tysk-tumlende kabbalistikk». Schopenhauer er kanskje den minst «tyske» av alle tyske filosofer, iall­ fall den minst «teutonske». Nå skulle det vise seg at virkeligheten innhentet fornuften hos Hegel; han døde under en koleraepidemi i Berlin i 1831, mens fornuftens kri­ tiker, den svartseende pragmatiker Schopenhauer, kom seg unna. I 1833 slo han seg ned i Frankfurt, hvor han ble boende resten av sitt liv. Men han måtte ennå vente lenge på at hans verk slo igjennom. Det skjedde ikke før han hadde syv ar igjen å leve, med Parerga und Paralipomena, til tross for den ikke akkurat populære tittelen. I 1859 kom Die Welt als Wille und Vorstellung i nytt opplag. Året etter, 21. september, dør Schopenhauer. Han blir funnet sittende i sin kanapé, med hodet lent mot den ene skulderen. En gang hadde han - ikke uten munterhet uttalt sin pessimisme slik: «Å sitte er bedre enn å stå, og å ligge er bedre enn å sitte: Bedre enn å ligge er det å sove, og bedre enn å sove er å være død».Egentlig fikk Schopenhauer bare to oppmuntringer før gjennom­ bruddet i 1853. Den ene - og eneste akademiske - æresbevisning kom faktisk fra Norge: I 1839 vant han gullmedaljen for en prisoppgave som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim hadde satt

vi

opp. (Derimot fikk han ingen pris av Det Kongelige Danske Videnska­ bers Selskab i København for sin avhandling «Moralens grunnlag».) Den andre oppmuntringen kom fra den romantiske dikteren Jean Paul (hvor også Norge er innblandet!). Han kaller Schopenhauer et «geni» og en «titan» og karakteriserer hans verk slik: «Et genialt filosofisk verk, mo­ dig, mangesidig, fullt av skarpsindighet og dybde, ofte med et håp- og bunnløst dyp, som en melankolsk innsjø i Norge, der man omgitt av en ringmur av mørke fjell ikke ser solen eller stjernene på himmelen, men bare gjenspeilet i dypet, og der ingen fugler og ingen vind når hen.» IV Schopenhauer var nøye med sine formuleringer, også med valg av titler. Tittelen på hovedverket, Die Welt als Wille und Vorstellung, ma tas pa ordet. Verden er både forestilling og vilje. «Verden» betyr totaliteten av det som er. Verden som forestilling er helheten av det som fremtrer for oss, fenomenene slik de oppfattes i tid og rom. Dette er en ordnet verden, som beherskes av to prinsipper: individuasjonsprinsippet og prinsippet om den tilstrekkelige grunn. Individuasjonsprinsippet vil si at fenomenene kan skilles i rom og tid. Prinsippet om den tilstrekkelige grunn gjør at verden kan forstås i form av årsak-virkning-relasjon, at det som skjer kan forklares. Verden som forestilling er derfor en fornuf­

tig verden. Men den er nettopp en forestilling, en representasjon, en fenomenverden, ikke den sanne og virkelige verden. Fenomenenes verden er Mayas slør - den indiske filosofis ord for fenomenverdenens «skinn» og dekker en helt annen verden: verden som vilje, vilje til liv. «Vilje» betyr hos Schopenhauer nærmest «kraft» eller «drift», «begjær». Viljen er tingen-i-seg-selv, Ding an sich. I sin filosofi bygger Schopenhauer på Kants skille mellom tingen-i-seg-selv og fenomenene, og mellom ideene og begrepene. Men med sin radikale fornuftskritikk, som Nietzsche fortsetter på sin måte, bryter Schopenhauer med all annen tysk idea­ lisme og med all rasjonalisme siden Descartes: I den virkelige verden er det viljen og driften som råder; intellektet og fornuften er sekundære. I den forstand er Schopenhauer voluntarist. At fornuften regjerer, gjen­ nom historiens gang og de politiske systemer, gjennom vitenskapene og filosofien, er blendverk. Schopenhauer mener at vi kommer frem til den virkelige verden, verden som vilje til liv, gjennom oss selv, gjennom erfaringen med oss vii

selv som kropp. Dette er kjernen i Schopenhauers filosofi. Når vi erfarer vår egen kropp, er objektet samtidig subjekt. Dette er ikke jeg-et som tenker seg selv, som Descartes, men kroppens refleksivitet (som siden om enn pa en annen mate - kom til å spille en rolle hos fenomenologen Merleau-Ponty). Når vi iakttar en kropp utenfra, fremtrer den som et fenomen og er underlagt forstandens regler. Når vi føler den innenfra, åpnes døren til verden hinsides forestillingen, til viljen selv. Innerst inne finner vi at vi er villende og strebende vesener, ikke minst vår seksualdrift viser det. Schopenhauer ser forholdet mellom vilje og kropp som et uttrykksforhold. Det som utenfra fortoner seg som kroppens be­ vegelser, er ikke annet enn viljens impulser og drifter. Kroppens, kroppsdelenes og organens form er synlige uttrykksmåter for viljen til liv: Hjernen er viljen til erkjennelse, øynene viljen til å se, kjønns­ organene er seksualdriftens objektivering. Her står vi overfor Schopenhauers eiendommelige materialisme (som Horkheimer gjorde oppmerksom på). Per analogi overfører Schopenhauer dette på all virkelighet, fra menneskets vilje, dyrens og plantenes og helt ned til det anorganiske: Fenomenene, som er så forskjellige i deres fremtoning, er i bunn og grunn ikke noe annet enn det som hos men­ nesket trer tydeligst frem som vilje. Viljen er «den kraft som får planten til å vokse og vegetere og mineralet til å krystallisere, den kraft som vender magneten mot Nordpolen, den er i det slag vi føler når to hete­ rogene metaller berører hverandre, i frastøtingen og tiltrekningen, adskillelsen og foreningen av beslektede legemer, ja endog i den tyngde som streber så veldig i all materie, som trekker stenene mot jorden og jorden mot solen. Det er alt sammen vilje». Og når vi ser dette, mener Schopenhauer, så «vil det ikke koste mye anstrengelse for innbilnings­ kraften ... å gjenkjenne vårt eget vesen, det som i oss ved erkjennelsens lys forfølger sine mål, men her, i de svakeste manifestasjoner, kun streber blindt, dumpt, ensidig og uforanderlig. Men fordi det overalt er ett og det samme- likesom den første morgendemring og den fulle middags stråler begge to heter sollys - så må det allikevel, her som der, bære navnet vilje, for dette navn betyr alle tings væren i seg selv og den eneste kjerne i hvert fenomen». Verden er altså forskjellige trinn av vilje (les: «kraft», «drift», «be­ gjær», «attrå») som på alle nivåer streber etter å bevare seg selv. I denne selvbevarelsestrang og selvoppholdelsesdrift er det konflikt mellom nivåene, og driften er i seg selv splittelse, strid, konflikt, krig. Dermed kommer også lidelsen inn. Den viser seg overalt, også i kjærligheten, viii

som bare er til for menneskeslektens selvbevaring. Etter lyst og glede følger alltid slapphet og lede, og dermed utilfredsstilthet som fører til ny blind streben; viljens uavlatelige gjentagelse er uten mål og mening. Naturen benytter seg av dette spill for stadig å skape nye værender som er dømt til en meningsløs og smertefull tilværelse. Den enhetlige, udelte viljen - urviljen, verdensviljen - er en ubevisst kraft og hinsides individuasjon og fornuft; Schopenhauer kaller den rett og slett «grunnløs». En tilsvarende tragisk filosofi er det ikke lett å finne i filosofihisto­ rien. En parallell til det kosmiske dikt som hans tenkning er, finner vi kanskje bare i Anaximanders fragment fra ca. 570 f.Kr.: «Hvorfra de værende ting blir til, dithen skal de også gå til grunne, med nødvendig­ het. For de soner sin rettmessige straff som de skylder hverandre for sin urett, ifølge tidens forordning».

V Overfor den sanne og reelle verden nytter det altså ifølge Schopenhauer ikke å stille opp med vitenskapens årsaker og filosofiens grunner. Men vi kan ha en metafysisk erkjennelse av viljen til liv; hvis metafysikken ikke oppfatter seg som en meta- eller supervitenskap, men tar andre forbilder: kunsten, medlidenheten, resignasjonen. Bare da kan man få fred for viljens uavlatelige tvang, befrielse fra det flammende Ixions hjul. Kunst, medlidenhet og resignasjon er tre typer ikke-forestillende erkjen­ nelse og de er dermed vanskelige å formidle i et diskursivt språk. Ikke desto mindre er det den metafysiske erfaring disse erkjennelsesformene innebærer, som Schopenhauer søker å utsi igjen og igjen i sitt særegne språk. Gjennom kunsten får vi en høyere erkjennelse enn gjennom viten­ skapen. Vi opplever «den tilstand uten smerte, som Epikur priset som det høyeste gode og som gudenes tilstand, for vi er momentant befridd fra viljens usle begjær, vi feirer sabbaten etter viljens straffarbeid». For i den estetiske kontemplasjonen kommer vi løs fra oss selv, går opp i noe annet og glemmer oss selv. Vi er «erkjennelsens rene, viljeløse subjekt». Varigere enn den estetiske avlastning er den viljens befrielse vi kan nå på etikkens område. Her bryter Schopenhauer helt med Kants pliktmoral. Etikken kan ikke bygge på abstrakte prinsipper, men beror på en sympati med alt det levende. I medlidenheten fris vi fra begjæret over­ for den andre, befris fra den individuelle vilje og egoismens onde sirkel i erkjennelsen av at den andres lidelse - alle levende veseners lidelse - er vår egen.

ix

En fullstendig negasjon av viljen kan vi imidlertid først oppnå i den totale resignasjon. Vestens helgener og de indiske verdensforsakere har i ekstasen, den asketiske likesæle, opplysningen, unio mystica oppnådd et stadium av erkjennelse uten vilje, der tid og rom, objekt og subjekt, fenomenenes verden, er opphevet. «Ingen vilje: ingen forestilling, in­ gen verden», bare «det fullkomne havblikk i sinnet». Schopenhauer er den første blant vestens tenkere som ser den høyeste livsvisdom i buddhismens nirvanalære. I ettertid var det særlig Schopenhauers kunsttenkning som skulle få betydning. Kunsten får hos ham en rolle den aldri før hadde hatt i noe fdosofisk system. I den estetiske kontemplasjon erfarer vi ikke lenger «tingenes hvor, hvorfor og hvorvidt, men uteleukkende deres hva». Kunsten viser viljen selv og gir oss dermed muligheten til å fri oss fra den. Vi har kunsten for å lære å dø. Schopenhauer rangerer her kunstartene, som Kant og Hegel før ham. Karakteristisk nok setter han musikken høyest. Mens de andre kunstart­ ene uttrykker ideer, forskjellige nivåer av viljens objektivering, åpenbarer musikken viljen selv. Musikken, dvs. den rene instrumentalmusikken, er helt uten forestilling og begrep, også uten uttrykk (for noe annet enn seg selv). «Musikken er den melodi som verden er teksten til». Ved hjelp av Schopenhauer kunne mange kunstnere - fra tidlig-romantikerne til de abstrakte malerne - finne bekreftelse for ideen om at alle kunstarter streber mot det som særpreget den mest autonome kunstart av alle, musikken. En lang liste navn kan ramses opp for å vise at Schopenhauer er «kunstnernes filosof»: Wagner, Schonberg, Thomas Mann, Tolstoj, Zola, Proust, Hardy, Conrad, Borges, Beckett. Det skyldes ikke bare den rolle Schopenhauer tildeler kunsten i sitt system. Like mye skyldes det Schopenhauers innsikter; hans illusjonsløse syn på livet, hans realis­ tiske pessimisme, det at han holder fast ved verden som både tilsy­ nekomst og Ding an sich, og ikke minst hans tro på at vi gjennom ikke-diskursive former for erkjennelse kan nå frem til virkeligheten selv. Det siste er en vanskelig innsikt å formidle. Derav Schopenhauers skrivemåte. Det dreier seg ikke så mye om analyse og forklaring hos Schopenhauer, men om å vise noe frem ved å peke og gi eksempler. Som Wittgenstein senere, gjør han i utstrakt grad bruk av sammenligninger og analogier. Det gjelder særlig i Parerga und Paralipomena hvor sam­ menligningene får oss til å se uventede ting og ofte er så treffende at de fungerer som bonmots. Han dyrker aforismen og hans Aphorismen zur

Lebensweisheit er noe av det mest leste i den tyske litteratur. Det er karakteristisk at det er filosofer som ikke har tro på teoriens overherre­ dømme og aldri praktiserer avhandlingens opparbeidende fremstilling, som har sans for Schopenhauer: Nietzsche, Wittgenstein, Adorno, Cioran. I Parerga und Paralipomena knytter Schopenhauer an til en tra­ disjon som rommer essayister og aforistikere som Lichtenberg, Montaigne, La Rochefoucault, Chamfort, Rivarol. Schopenhauer over­ satte Baltasar Graciåns En håndbok i aktsomhetens livskunst (bok nr. 7 i Pax Palimpsest), men ingen ville i hans tid gi den ut. Det er ut fra en slik tradisjon at Schopenhauer kan kalles moralist. Han vil uttrykke noe alvorlig og viktig som angår våre liv; det har ingenting med moralisme å gjøre. «Bedra ingen, ikke en gang deg selv,» sier Nietzsche sammen­ fattende om Schopenhauer som oppdrager. Også Schopenhauers mest systematiske fremstilling kan leses som en sammenhengende rekke afo­ rismer. Det er en overdrivelse, men med en kjerne av sannhet: Hans verk kan leses som én eneste gigantisk aforisme. Man behøver ikke kjenne til Schopenhauers hovedverk for å ha utbytte av å lese dette utvalget av Parerga und Paralipomena. Men hans «eneste tanke» i Die Welt als Wille und Vorstellungxitfyat en klangbunn for de holdninger, resonnementer, karakteriseringer, sammenligninger og utfall som kommer til uttrykk i «biverkene og tilleggene». Schopenhauer «filosoferer med hammeren», ikke så mye ved å skrive mot språket, slik som Nietzsche, men ved å treffe spikeren på hodet.

Arnfinn Bø-Rygg

xi

Kapittel

20

Om dom, kritikk, bifall og berømmelse

§235 Kant har fremlagt sin estetikk i Kritikk av dømmekraften-. På samme måte vil jeg i dette kapitlet til mine ovenfor anførte estetiske betrakt­ ninger også føye en liten Kritikk av dømmekraften, men bare den empirisk gitte, hovedsakelig for å si at det som regel ikke finnes noen dømmekraft, den er nemlig en nesten like sjelden fugl (rara avis) som Fugl Føniks, som man må vente i fem hundre år på at skal vise seg.

$236

Med det ikke akkurat smakfullt valgte uttrykket smak betegner man oppdagelsen, eller også bare anerkjennelsen av det estetisk riktige, den som skjer uten bruk av noen regel idet enten ingen regel rekker så langt eller en slik regel ikke var kjent for den utøvende, respektivt bare døm­ mende. - I stedet for smak ville man kunne si estetisk følelse;\v6s denne da ikke rommet en tautologi. Den oppfattende, dømmende smak er som det kvinnelige i forhold til det mannlige i det produktive talent eller i geniet. Da den ikke er i stand til å frembringe, består den i evnen til å motta, dvs. til å erkjenne det rette, det skjønne, det passende som sådant - og dessuten deres motsetninger; altså skille det gode fra det dårlige, finne frem til og verd­ sette det gode og forkaste det dårlige. $237 Forfatterne kan man inndele i stjerneskudd, planeter og fiksstjerner. De første gir de øyeblikkelige knalleffekter: man ser opp, roper «Se der!» og så er de forsvunnet for alltid.

9

De andre, altså vandrestjernene, er langt mer bestandige. De skinner ofte klarere enn fiksstjernene, skjønt vel bare i kraft av sin nærhet, og blir forvekslet med disse av ikke-kjennere. Imidlertid må disse også snart rydde sin plass, og har dessuten bare lånt lys og et begrenset virkeom­ råde av sine banefeller (samtidige). De vandrer og skifter: Et omløp på noen års varighet er deres anliggende. - Bare den tredje gruppen, fiks­ stjernene, er uforanderlige, står fast på firmamentet, har eget lys, virker både til den ene og andre tid idet de ikke forandrer utseende ved at vi forandrer vårt ståsted, da de ikke har noen parallakse. De tilhører ikke, som de andre, bare ett system (én nasjon), men hele verden. Men nett­ opp fordi de står så høyt, behøver lyset deres som regel mange år før det blir synlig for jordbeboeren. §238

Som målestokk på et geni skal man ikke ta feilene i hans frembringelser eller de svakere av hans verker, for dermed å sette målestokken lavt, man skal bare ta hans mest fortreffelige verker. For også på det intellek­ tuelle område er svakhet og feilaktighet så fast forankret i den mennes­ kelige natur at selv den mest glitrende ånd ikke overalt og til enhver tid er fri for disse mangler. Derfor de store feil som lar seg påvise til og med i de største menns verker — og Horats’ quandoque bonus dormitat Homerus(Når den fortreffelige Homer engang sover: De arte poet., 359). Det som derimot kjennetegner geniet og derfor burde være målestok­ ken, er den høyde som geniet har klart å svinge seg opp til da tid og stemning var gunstig, og som forblir evig uoppnåelig for alminnelige talenter. Av denne grunn er det svært villedende å sammenligne store menn innenfor samme genre med hverandre — som for eksempel store diktere, store musikere, filosofer og kunstnere - fordi man da, nesten uunngåelig, blir urettferdig, iallfall i øyeblikket. Da retter man nemlig oppmerksomheten mot den enes fortrinn og finner straks at han avvi­ ker fra den andre, som da blir nedvurdert. Men går man så ut fra det fortrinn som er spesielt, helt annerledes, hos denne andre, så vil man søke helt forgjeves etter dette hos den første, slik at denne på samme måte nå ufortjent blir nedvurdert. § 238a

Det finnes kritikere som mener det står til dem å avgjøre hva som skal 10

være godt og hva som skal være dårlig, idet de holder sin barnetrompet for å være Famas basun (berømmelsens gudinne). Slik et legemiddel ikke oppnår sin virkning når dosen har vært for sterk, slik er det også med straffetaler og kritikker når de overskrider rettferdighetens grenser. §239 Åndelige storverks ulykkelige skjebne er at de må vente til de som selv bare frembringer det slette, roser det gode; ja, i det hele tatt at de må motta sine laurbær fra hendene til den menneskelige dømmekraft - en egenskap som de fleste har like mye av som kastratene har avlekraft; det vil si, en svak, ufruktbar analogon: Dømmekraften må regnes til de sjeldne naturgaver. Derfor er det dessverre like sant som fornøyelig når Labruyére sier: apres 1’esprit, de discernement, ce quily a au monde de plus rare, ce sont les diamants et lesperles. (Etter skjelneevnen er diamanter og perler det sjeldneste i verden: Caracteres, II, chap. XII.) Skjelneevne, esprit de discernement, og deretter dømmekraft, er det det skorter på. De makter ikke å skjelne det ekte fra det uekte, klinten fra hveten, gull fra kobber og legger ikke merke til den store avstanden mellom det vanlige hode og det sjeldneste. Ingen anses for det han er, bare for det andre gjør ut av ham. Dette er de middelmådiges måte å undertrykke utsøkte ånder på; de lar dem (så lenge som mulig) ikke komme seg opp. Resultatet av dette er den ulykksalighet som et gammelmodig lite vers uttrykker slik:

De stores skjebne på denne vår jord, - å anerkjennes først når de her ei lenger bor.

Det slette står fremfor alt i veien for det ekte og fortreffelige; når det ekte opptrer, finner det plassen allerede opptatt, en plass som nettopp gjelder for det ekte. Selv om det nå, etter lang tid og hard kamp, virke­ lig lykkes for det ekte å legge beslag på plassen og skaffe seg anseelse, vil det ikke vare lenge før de kommer slepende med en eller annen maniert, åndløs, plump etterligner, for ganske rolig å plassere ham på alteret ved siden av geniet: For de ser ikke forskjellen og mener helt alvorlig at her har de igjen funnet et geni. Derfor begynner Yriarte den 28. av sine litteratur-fabler med:

11

Siempre acostumbra hacer el vulgo necio De lo buono y lo malo igual aprecio. (Til godt og slett gav det dumme pakk til alle tider den samme takk.)

Derfor måtte også Shakespeares dramaer, rett etter hans død, vike plass for dramaene til Ben Johnson, Massinger, Beaumont og Fletcher og holde seg unna plassen i 100 år. Derfor ble Kants alvorlige filosofi for­ trengt av Fichtes åpenbare lettsindigheter, Schellings eklektisisme og Jacobis motbydelig- søtladne og gudfryktige vrøvl, helt til det omsider gikk så langt at en fullstendig ynkelig sjarlatan, Hegel, ikke bare ble stilt likt med Kant, men høyt over ham. Selv i en sfære som er tilgjengelig for alle, ser vi den uforlignelige Walter Scott snart bli fortrengt fra det store publikums oppmerksomhet av uverdige etterlignere. For dette publikum har jo i grunnen ingen steder sans for det fortreffelige og derfor ingen anelse om hvor uendelig sjeldne de mennesker er, som i poesi, kunst eller filosofi virkelig er i stand til å yte noe, og at det allikevel ene og alene er deres verker som er verdig vår oppmerksomhet, og derfor mediocribus esse poétis Non homines, non Di, non concessere columnae (å være middelmådig tillater hverken gudene eller menneskene eller oppslagstavlene dikteren å være, Horats: de arte poet., 372) burde man, uten overbærenhet, hver eneste dag gi en nesestyver til alle fuskerne innenfor poesien og alle andre høyverdige disipliner. (I Jacques, le Fataliste sier Diderot at alle kunstarter bedrives av fuskere - et høyst sannferdig utsagn.) Fuskerne er jo ugresset som hindrer hveten i å komme opp, og som selv brer seg ut overalt; og derfor går det nettopp slik som den så tidlig døde Feuchtersleben så originalt og vakkert skildrer det: «Ist doch - rufen sie vermessen Nichts im Werke, nichts gethan!» Und das Grofie reift indessen Still heran. Es erscheint nun: niemand sieht es, Niemand hort es im Geschrei. 12

Mit bescheid’ner Trauer zieht es Still vorbei.

(«Her er - formastelig de skriker opp slett ingenting ved dette verk!» Mens det store, fra en knopp. modner stille, gjør seg sterk.

Det viser seg, men ingen ser det, ingen hører det for skrik og skrål. Sorgfullt og beskjedent går det stille bort, langt fra sitt mål.) Den beklagelige mangel på dømmekraft viser seg ikke mindre i viten­ skapene, nemlig i falske og gjendrevne teoriers seiglivethet. Har de først vunnet troverdighet, trosser disse sannheten gjennom halve, ja, hele århundrer, slik en molo trosser havets bølger. Etter hundre år hadde Koper-nikus ennå ikke fortrengt Ptolemaios. Francis Bacon, Descartes, Locke slo ytterst langsomt og sent igjennom. (Man kan bare lese d’Alemberts berømte forord til Encyklopedien.) Og det gikk ikke fortere med Newton: Man kan bare se hvor forbitret og hånlig Leibniz bekjemper Newtons gravitasjonssystem (i Leibniz’ kontrovers med Clarke, særlig §§35, 113, 118, 120, 122, 128). Selv om Newton overlevde utgivelsen av Principia med nærmere 40 år, var hans lære bare delvis og til en viss grad anerkjent i England da han døde, mens den utenfor hans fedreland vel neppe hadde så mange som tyve tilhengere - ifølge forordet til Voltaires fremstilling av hans lære. Det var nettopp Voltaire som, nesten tyve år etter Newtons død, bidro mest til å gjøre hans system kjent i Frankrike. Inntil da holdt man, standhaftig og patriotisk, fast ved de cartesianske ideer, mens den samme cartesianske filosofien så sent som 40 år tidligere hadde vært forbudt i de franske skoler. Men nå igjen nektet kansler d’Aguesseau Voltaire å trykke sin fremstilling av newtonianismen. Derimot dominerer Newtons absurde fargelære i våre dager ennå fullstendig arenaen, 40 år etter at Goethes fargelære ble utgitt. Hume ble overhodet ikke lagt merke til før han var 50 år, selv om han trådte frem meget tidlig og så avgjort skrev popu­ lært. Kant ble først berømt etter at han var fylt 60 år, til tross for at han hadde skrevet og undervist gjennom hele sitt liv. - Kunstnere og dik­ tere har riktignok et lettere spill enn tenkerne, for deres publikum er 13

minst 100 ganger større. Allikevel - hvilken betydning hadde Mozart og Beethoven mens de ennå var i live? Eller Dante? Eller til og med Shakespeare? Hadde hans samtidige på noen måte kjent hans verdi, ville vi nok i det minste ha hatt ett godt og autentisk portrett av ham, laget av en av datidens mange malere, men nå finnes det bare noen svært tvilsomme malerier, et meget slett kobberstikk og en enda slettete gravstenbyste. (A. Wivell: An Inquiry into the History, Authenticity and Characteristics of Shakespeares Portraits. With 21 engravings, London 1836.) Hadde Shakespeare vært kjent, ville det også vært hundrevis av håndskrifter igjen etter ham, mens de nå begrenser seg til et par under­ skrifter på rettsdokumenter. - Alle portugisere er fremdeles stolte av Camoéns, deres eneste dikter: Men han levde av almisser som en neger­ gutt, som han hadde med seg fra India, samlet inn til ham på gaten om kvelden. - Riktignok oppnår, med tiden, alle full rettferdighet {tempo é galant-uomo-tiden er en hedersmann), bare like sent og langsomt som man fordums oppnådde rettferdighet av Rikskammerretten, og den still­ tiende betingelse er at man ikke lenger er i live. For Jesus Siraks leve­ regel (11, 28): ante mortem ne laudes hominem quemquam (Ros intet menneske før dets død), følges trofast. Da må den som har skapt udø­ delige verker, til sin trøst anvende den indiske myten, nemlig at minut­ tene i de udødeliges liv på jorden virker som år, og på samme måte virker jordårene bare som minutter for de udødelige. Den her beklagede mangel på dømmekraft viser seg også i at hvert århundre riktignok beundrer det fortreffelige fra tidligere tider, men miskjenner det samme fra sin egen tid og gir den behørige oppmerk­ somhet til de slette makkverkene som hvert eneste tiår bærer med seg og som det blir ledd ut for av tiåret som følger etter. At nå altså mennes­ kene har så vanskelig for å erkjenne det ekte storverk når det opptrer i deres egen tid, beviser imidlertid at de heller ikke forstår eller nyter eller egentlig verdsetter for lengst anerkjente verker av genier som de beun­ drer av ren autoritet. Og prøven på dette beviset er at det slette, f.eks. Fichtes filosofi, når det først har oppnådd troverdighet, også beholder sin posisjon gjennom et par menneskealdre. Bare hvis publikum er meget stort, kommer fallet raskere.

§240

Men slik solen behøver et øye for å lyse, musikken et øre for å klinge, slik er også verdien av alle mesterverk, i kunst og vitenskap, betinget av

14

en beslektet ånd som kan måle seg med dem og som de taler til. Bare denne ånd eier trylleordet som får de ånder som er trollbundet i slike verker, til å leve og vise seg. Det vanlige hode står foran dem som frem­ for et låst trylleskap, eller foran et instrument som det ikke kan spille på og som det derfor bare lokker uordnede toner ut av - hvor gjerne dette hode enn narrer seg selv. Og like forskjellig som det samme oljemaleriet er når det blir sett i en mørk krok eller når solen skinner på det, like forskjellig er inntrykket av det samme mesterverket alt etter som hvor­ dan det hode er, som oppfatter det. Derfor behøver et skjønt verk en følsom ånd, et tenkt verk en tenkende ånd, for virkelig å være tilstede og leve. Bare altfor ofte kan en som har sendt et slikt verk ut i verden, oppleve det på samme måte som en som lenge og omhyggelig har for­ beredt et fyrverkeri og som endelig med entusiasme har sendt det opp og som så erfarer at han er kommet på feil sted med det fordi samtlige tilskuere er elever på en blindeskole. Og allikevel er han bedre stilt enn om han hadde hatt et publikum bare av fyrverkerieksperter; i så fall kunne det ha kostet ham hodet om prestasjonen hadde vært usedvanlig.

§241 Kilden til alt velbehag er homogenitet. Selv for skjønnhetssansen er den egne art, og innenfor denne igjen den egne rase, uten videre den skjøn­ neste. Også i menneskelig omgang foretrekker enhver så avgjort den som er ham lik, slik at en annen dumskalles selskap bestemt er kjærere for en dumskalle enn alle store ånders tilsammen. Alle er altså først nødt til å finne størst behag ved sine egne verker, fordi de jo bare er speilrefleksen av deres egen ånd og ekkoet av deres egne tanker. Men etter hvert vil alle bli tiltalt av verker som er dem homogene, altså vil den platte, grunne, forskrudde og den som bare roter rundt i ord, gi sitt oppriktige, virkelig følte bifall bare til det platte, grunne, forskrudde og det rene ordgyteri; verkene til de store ånder derimot, vil han bare aner­ kjenne ut fra autoritet, dvs. han tvinges til det av engstelse, mens han misliker dem i sitt hjerte. «De taler ikke til ham», ja, de gjør motstand mot ham; men dette vil han ikke innrømme for seg selv engang. Bare allerede begunstigede hoder er i stand til virkelig å nyte geniets verker: Men til den første erkjennelse av dem, når de ennå står der uten auto­ ritet, kreves en betydelig åndens overlegenhet. Derfor må man, om man tenker grundig over dette, ikke undre seg over at de så sent oppnår bifall og berømmelse eller snarere at de aldri gjør det. Dette skjer da også bare 15

gjennom en langsom og komplisert prosess, idet nemlig ethvert slett hode etter hvert, tvunget og nærmest temmet, anerkjenner overlegenheten til det som står nærmest over dette hode og slik videre oppover, hvorved det litt etter litt kommer dit at det blotte utfallet av stemmenes vekt overgår tallet på dem; og dette er nettopp betingelsen for all ekte, dvs. fortjent berømmelse. Men inntil da kan selv det største geni, også etter at det har avlagt sine eksamener, stå der som en konge i en flokk av sitt eget folk, men en flokk som ikke kjenner ham personlig og derfor ikke vil adlyde ham så lenge hans øverste statstjenestemenn ikke umid­ delbart følger ham. For ingen underordnet tjenestemann er i stand til å motta kongens befaling direkte. En slik tjenestemann kjenner nemlig bare sin umiddelbart overordnedes underskrift, slik denne igjen kjen­ ner sin overordnedes, og slik videre oppover, helt til toppen hvor kabi­ nettsekretæren attesterer ministerens underskrift og denne kongens. Geniets berømmelse hos mengden er betinget av analoge mellomtrinn. Derfor stanser også fremgangen for geniets berømmelse lettest opp i begynnelsen, fordi de høyeste myndighetene, som bare kan være noen få, som oftest bommer: Jo lenger ned man derimot kommer, desto flere er befalingen rettet til samtidig, og derfor stanser den nå ikke lenger

opp- o Når saken står slik, må vi trøste oss med at det er som en lykke å regne dersom de aller fleste mennesker ikke dømmer ut fra egne evner, men bare ut fra fremmed autoritet. For hvilke dommer om platon og Kant, om Homer, Shakespeare og Goethe ville vi ikke få dersom enhver dømte ut fra det han virkelig fikk ut av og nøt ved disse, og den tvin­ gende autoriteten ikke fikk ham til å si hva som sømmer seg, på tross av hvor lite det han leser enn kan gå ham til hjertet. Hadde det ikke vært slik, ville det slett ikke være mulig å oppnå noen berømmelse for et sant storverk innenfor en høytstående genre. Dessuten er det også en lykke at enhver allikevel har den egne dømmekraften som er nødvendig for å erkjenne overlegenheten til det som står nærmest over ham og til å følge autoriteten til dette; slik underkaster jo til slutt de mange seg de fås autoritet, og det hierarki av dommer kommer i stand som muligheten for den faste og omsider langtrekkende berømmelse beror på. For den laveste klasse, som storverkene til et stort geni er helt utilgjengelige for, står til slutt bare monumentet, som sådant - ved hjelp av et sanselig inntrykk fremkaller det en uklar anelse i dem.

16

§242

Men i like høy grad som mangelen på dom står misunnelsen i veien for berømmelsen for storverk innenfor høyverdige genre; misunnelsen, som jo selv i sin laveste form allerede ved det første skritt stiller seg mot storverket og ikke viker fra det før det siste og derfor bidrar stort til den sletthet som preger verdens gang og gir Ariosto rett i å betegne den som questa assai piii oscura, che serena Vita mortal, tutta dlnvidia piena. (dette svært meget dystrere enn klare liv for de dødelige, breddfylt av misunnelse. Orlando furioso, IV,I) Misunnelsen er nemlig sjelen i den allianse som overalt florerer, som stilltiende og uten avtale kommer sammen, denne alliansen av alle mid­ delmådige mot den enkelte fremstående innenfor enhver genre. En slik fremstående vil nemlig ingen vite av innenfor sitt eget virkefelt, tolerere på sitt eget område: For siquelquun excelleparmi nous, quilailleexceller ailleurs (hvis én stikker seg frem hos oss, skal han gå bort og eksellere annetsteds! (Helvétius); dette er middelmådighetens enstemmige parole overalt. I tillegg til det fortreffeliges sjeldenhet og vanskeligheten det har med å bli forstått og erkjent, kommer altså denne samstemmige misunnelsesvirksomheten til utallige, som vil undertrykke, ja, om mulig helt kvele det fortreffelige. Overfor fortjenester finnes det to måter å forholde seg på: enten å ha noen selv eller ikke å anerkjenne noen. På grunn av større bekvem­ melighet, blir som regel den siste foretrukket. Så snart et eminent talent væres innenfor en eller annen disiplin, er derfor alle middelmådige i disiplinen samstemt opptatt av å dekke over dette talentet, ta fra det anledningen til å bli kjent, på alle måter hindre det i å vise seg og komme for dagen - som om det var begått et høy­ forræderi mot deres egen udugelighet og platthet, deres eget fusk. Som regel har dette undertrykkelsessystemet deres gjennom lang tid hell med seg, fordi nettopp geniet, som med barnlig tillit byr saken sin frem for dem for at de skal ha glede av den, minst av alt behersker knepene og renkene til nederdrektige sjeler, som bare hører hjemme i det gemene, men der er det til fullkommenhet; ja, geniet har ikke engang noen anelse om disse, forstår dem ikke, og begynner derfor, ille berørt av mottagel­

17

sen, kanskje å tvile på sin egen sak, men kan så bli helt sinnsforvirret og oppgi sine bestrebelser, om han ikke i rett tid får øynene opp for disse uverdige og deres uvesen. For ikke å ta altfor nærliggende eksempler, men heller ikke bevege oss altfor langt bort, kan man se hvordan tyske musikeres misunnelse gjennom en hel menneskealder strittet imot å anerkjenne den store Rossini. En gang var jeg faktisk vitne til at man ved et stort, offisielt festbord som en hån sang menyen til melodien av hans udødelige di tanti palpiti. Maktesløse misunnelse! Melodien be­ seiret og slukte de gemene ordene. Og slik har, på tross av all misun­ nelse, Rossinis vidunderlige melodier spredt seg utover hele jordkloden og muntret opp alle hjerter, dengang og i dag og in secula seculorum (i all evighet). Videre kan man se hvordan kammen reiser seg av raseri på tyske medisinere, særlig de som anmelder, hvis en mann som Marshall Hallen gang lar merke at han vet at han har prestert noe. - Misunnelse er det sikre tegnet på mangel, altså når det dreier seg om storverk, man­ gelen på storverk. Misunnelsens oppførsel overfor de fremragende har den fortreffelige Balthasar Gracian fint skildret i en utførlig fabel - den står i hans Discreto, under overskriften hombre de ostentacion. Der er samtlige fugler oppbrakt over påfuglen og har sammensverget seg mot den på grunn av dens halevifte. «Om vi bare kan ordne det slik,» sa skjæren, «at han ikke får være med i den fordømte paraden med halefjærene sine, da vil skjønnheten hans snart være sluknet: for det som ingen ser, er som om det ikke eksisterte,» osv. - Derfor er også beskjedenhetens dyd bare oppfunnet til beskyttelse mot misunnelsen. At det alltid er kjeltringer som forlanger beskjedenhet og så av hele sitt hjerte gleder seg over beskjedenheten til en mann av fortjeneste, har jeg tatt opp til diskusjon i mitt hovedverk, bd. 2, kap, 37, s. 426. Goethes kjente og for mange mer irriterende utsagn «bare kjeltringene er be­ skjedne» («Rechenschaft») har en forløper allerede hos Cervantes; blant hans regler for diktere, tilføyd hans «Reise til Parnasset», finnes også denne: que todo poeta, a quien sus versos hubieren dado å entender que lo es, se estime y tenga en mucho, ateniendose d aquel refran: ruin sea el que por ruin se tiene (Enhver dikter, hvis dikt er skrevet for å vise at han er noe, skal akte og ære seg selv høyt, holde seg til ordspråket: En kjeltring er den som anser seg som en kjeltring.) - Shakespeare erklærer i mange av sine sonetter - hvor han bare kunne tale om seg selv - med like stor sikkerhet som frimodighet at det han skriver er udødelig. Hans nye kritiske utgiver, Collier, sier om dette i sin innledning til sonettene, s. 473: «I mange av disse finnes bemerkelsesverdige tegn på selvfølelse og 18

tillit til versenes udødelighet, og dette forblir vår forfatters faste og ved­ varende overbevisning. Aldri har han betenkeligheter med å uttale den, og kanskje finnes det ikke, hverken i antikken eller i den nyere tid, en forfatter som, i forhold til antall etterlatte skrifter av denne art, så ofte og så bestemt har uttrykt sin faste tro på at verden ikke vil være villig til å la det han har skrevet innenfor denne diktform, gå til grunne.» Et middel misunnelsen ofte bruker til å nedvurdere det gode, - i grunnen bare baksiden av dette - er den ære- og samvittighetsløse lovprisningen av det slette: For så snart det slette vinner anseelse, har det gode tapt. Men hvor virksomt dette middel derfor en stund enn er, særlig om det blir brukt i stort omfang, kommer allikevel til slutt regn­ skapets time, og den midlertidige kreditt, som de slette produktene har oppnådd, blir betalt med de nederdrektige lovprisernes blivende diskreditt; hvorfor de da også foretrekker å være anonyme. Da den samme fare også truer den direkte nedvurderingen og kri­ tikken av det gode, om enn på større avstand, er mange for kloke til å gå inn for noe slikt. Derfor er det som først skjer når et eminent verk har vist seg, at samtlige konkurrenter, som er like fornærmet som de andre fuglene for påfuglhalen, hensettes i dyp taushet, like samstemt som om det var avtalt: Deres tunger er alle lammet: Det er Senecas silentium livoris (misunnelsens taushet, Epistulae, 79, 17). Denne ondskapsfulle og lumske oppførselen, hvis terminus technicus heter å ignorere, kan bli stående lenge, når — slik det er tilfelle i de høyere viten­ skaper - det nærmeste publikum til en slik prestasjon utelukkende be­ står av konkurrenter (folk fra faget) og følgelig det bredere publikum utøver sin stemmerett bare indirekte, gjennom fagfolkene, og ikke selv undersøker saken. Men blir allikevel denne silentium livoris omsider avbrutt av ros, vil også dette bare sjelden skje uten alle sidehensynene hos dem som her håndhever rettferdigheten:

Denn es ist kein Anerkennen, Weder Vieler, noch des Einen, Wenn es nicht am Tage fordert, Wo man selbst was mochte scheinen. (For det er ingen anerkjennelse, hverken av de mange, eller av den ene, hvis den ikke bringer for dagen noe man selv gjerne vil briljere med. Goethe: West-Ostlicher Divan, «Buch des Unmuts».) 19

Enhver må nemlig i grunnen unndra seg selv den berømmelse han deler ut til en annen i sin egen eller i en beslektet disiplin: Han kan bare rose på bekostning av sin egen anerkjennelse. Derfor er menneskene i og for seg ikke innstilt på og opplagt til å rose og berømme, men ganske visst til å kritisere og spotte, da de her indirekte roser seg selv. Skal det nå allikevel bli ros og berømmelse, må andre hensyn og motiver være dominerende. Da den skammens vei som heter kameraderi (klikkånd), ikke kan være det man sikter til her, er det virksomme hensyn her at det som står nærmest fortjeneste av egne prestasjoner, er den riktige verd­ settelse og anerkjennelse også av den andres prestasjoner; dette ifølge den tredelte rangorden av hoder som Hesiod og Machiavelli har satt opp. (Se Vierfache Wurzel des Satzes vom Grunde, 2. oppi, s. 50.) Den som nå oppgir sitt håp om å hevde seg i den første klassen, vil gjerne gripe muligheten for å innta en plass i den andre. Den sikkerhet enhver fortjeneste kan imøtese sin endelige anerkjennelse med, beror nesten utelukkende på dette. Dette fører også til at - når et verks høye verdi endelig er anerkjent og ikke lenger kan forties eller benektes - alle kappes om å rose og prise det, fordi de nemlig - som også Xenophanes sier ooøov etvott 8ei tov eTnyvconopevov tov aopov (Vis må man være for å kunne anerkjenne den vise, etter Diogenes Laértes, 9, 20) - bringer seg selv til ære; hvorfor de også skynder seg for selv å gripe det som ligger nærmest den pris man må betale for den opprinnelige fortjenes­ ten, det som nå en gang er uoppnåelig for dem: den riktige verdsettelsen av denne. Derfor går det som med en hær som er bragt til å vike: Som tidligere under kampen vil nå under flukten også alle være den forreste. Nå iler nemlig enhver til med å frembringe sitt bifall til den anerkjent prisverdige, likeledes i kraft av en som regel for ham selv skjult aner­ kjennelse, en anerkjennelse ut fra den homogenitetens lov som ble dis­ kutert ovenfor i §241, slik at det nemlig synes som om hans måte å tenke og se på er lik den som berømmes, og for i det minste å redde sin smaks ære, for han har jo ikke annet å gjøre. Av dette er det lett å se at berømmelsen riktignok er meget vanskelig å oppnå, men når den først er kommet, er den lett å beholde; på samme måte som berømmelse som er oppnådd raskt, også slukner tidlig. Også her gjelder quod cito fit, cito perit (Raskt forgår det som raskt oppstår). For begripelig nok vil prestasjoner hvis verdi vanlige mennesker så lett erkjenner og som medkonkurrentene så villig anerkjenner, heller ikke stå særlig høyt over begge disse kategoriers prestasjonsevne. For tantum quisque laudat, quantum seposse sperat imitari (enhver roser bare så mye

20

som han selv håper å prestere). Dessuten er, allerede på grunn av den ofte nevnte homogenitetens lov, en raskt inntreffende berømmelse et mistenkelig tegn: Den er nemlig mengdens umiddelbare bifall. Men hva en slik berømmelse kunne bety, visste Phokion da han under det høylytte folkebifallet etter sin tale spurte sine venner: «Har jeg uten å vite det sagt noe galt?» (Plutark apophth.) Av motsatte grunner vil be­ rømmelse, som skal være av lang varighet, modne svært langsomt, og denne århundrelange varighet må som regel gå på bekostning av de samtidiges bifall. For det som så vedvarende skal beholde sin anerkjen­ nelse, må ha en fortreffelighet som er vanskelig å oppnå og som for bare å erkjennes, forlanger hoder som ikke er å finne til enhver tid, aller minst blant det tilstrekkelige antall som er nødvendig for å gjøre seg bemer­ ket; derimot vil den stadig våkne misunnelse gjøre alt for å kvele deres stemme. Middelmådige verk derimot, som raskt blir anerkjent, løper til gjengjeld den fare at deres opphavsmann overlever dem og seg selv, slik at han vil oppleve ubemerkethet i alderdommen i stedet for berøm­ melse i ungdommen; ved store fortjenester forblir man derimot lenge ubemerket, mens man i alderdommen vil oppnå glitrende berømmelse. (Døden forsoner misunnelsen helt og fullt, alderdommen allerede halv­ veis.) Skulle berømmelsen imidlertid først innfinne seg etter døden, må man regnes til dem om hvem Jean Paul sier at den siste olje er deres dåp, og de må trøste seg med helgenene, som jo først etter sin død blir kanonisert. - Dermed bekreftes sannheten i det som Mahlmann har sagt så treffende i Herodes-.

Ich denke, das wahre Grofie in der Welt Ist immer nur Das, was nicht gleich gefållt. Und wen der Pdbel zum Gotte weiht, Der steht auf dem Altar nur kurze Zeit. (Jeg tror at det virkelig store i verden, alltid er det som ikke straks behager. Og han som av pøbelen gudelik gjøres, snart også ned fra alteret jages.)

Bemerkelsesverdig er det at denne regelen finner en helt direkte bekref­ telse i maleriet, idet, som kjennerne vet, de største mesterverkene ikke straks trekker blikkene til seg eller gjør noe avgjørende inntrykk første gang, men først ved gjentatte besøk - da imidlertid stadig sterkere. 21

Forøvrig er muligheten for en tidlig og riktig anerkjennelse av gitte prestasjoner først og fremst avhengig av disses art og genre, nemlig alt etter om denne er høytstående eller lavtstående, hvorvidt den er van­ skelig eller lett å forstå og bedømme, og alt ettersom den har et større eller mindre publikum. Denne siste betingelsen avhenger riktignok for en stor del av den første, men til dels også av om de aktuelle verkene kan mangfoldiggjøres, slik det er tilfelle med bøker og musikalske kom­ posisjoner. Gjennom den komplikasjon som disse to betingelsene inne­ bærer, vil altså de prestasjoner som ikke har noen nytteverdi - og det er disse det her er tale om —, med hensyn til muligheten for snarlig aner­ kjennelse av og respekt for deres verdi danne omtrent følgende rekke, hvor de som raskest kan håpe på en riktig vurdering kommer først: linedansere, kunstryttere, ballettdansere, tryllekunstnere, skuespillere, sangere, virtuoser, komponister, diktere (de to sistnevnte på grunn av mangfoldiggjørelsen av deres verker), arkitekter, malere, billedhuggere, fdosofer: De sistnevnte inntar uten sammenligning sisteplassen fordi deres verker ikke gir løfter om underholdning, men bare belæring og dessuten forutsetter kunnskaper og mange slags egen innsats hos lese­ ren; dermed blir filosofenes publikum ytterst lite og deres berømmelse får en langt større utbredelse i lengden enn i bredden. I det hele tatt forholder berømmelsen, med hensyn til muligheten for å vare, seg omtrent omvendt til det å inntre raskt, slik at den ovenfor angitte rekke­ følgen blir omvendt. Men diktere og komponister vil da, på grunn av alle skriftlige verkers mulighet til å bevares evig, komme til å stå nær­ mest etter filosofen, som førsteplassen imidlertid nå tilkommer på grunn av at prestasjonene er så sjeldne innenfor dette faget, at de er av så stor viktighet og har mulighet til å bli nærmest fullstendig oversatt til alle språk. Iblant overlever til og med filosofenes berømmelse selve deres verker, slik vi ser dette hos Thales, Empedokles, Heraklit, Demokrit, Parmenides, Epikur o.a. Men verker som tjener nytten eller den umiddelbare sanselige nytelse, har på den annen side ingen vanskeligheter med å oppnå den riktige aner­ kjennelsen, og en fremragende posteibaker vil ikke i noen by forbli ube­ merket lenge, enn si være nødt til å appellere til ettertiden. Til den raskt inntredende berømmelse må man også regne den falske, nemlig den kunstige berømmelsen som bringes på bena for et verk ved hjelp av urettferdig ros, gode venner, bestikkelse av kritikere, vink oven­ fra og avtalt spill nedenfra, ved hjelp av riktig forutsatt kritikkløshet fra mengdens side. Denne berømmelsen ligner de okseblærene man bruker 22

for å få et tungt legeme til å flyte. De bærer det i lengre eller kortere tid, alt etter om de er godt oppblåst og fåst sammensnørt. Men luften siver allikevel ut etter hvert, og legemet synker. Dette er den uunngåelige skjebnen til de verker som ikke har kilden til sin berømmelse i seg selv. Den falske rosen dør bort, de avtalte spillene likeså, kjenneren finner ikke berømmelsen bekreftet, denne slukner, og en desto større ringeaktelse inntrer i dens sted. De ekte verkene, de som har kilden til sin berømmelse i seg selv og derfor til enhver tid er i stand til på nytt å tenne beundringen, ligner legemer med lettere egenvekt, legemer som av egne krefter alltid holder seg oppe, og slik følger de med tidens strøm. Hele litteraturhistorien, fra såvel gammel som fra nyere tid, kan ikke vise til noe eksempel på falsk berømmelse som ville kunne sidestilles med Hegels filosofi. Aldri i verden er det helt elendige, det håndgripelig falske, absurde, ja, åpenbart meningsløse og dessuten, hva fremstillings­ måten angår, i høyeste grad motbydelige og vemmelige med en slik opprørende frekkhet, en slik pågående usjenerthet blitt lovprist som den høyeste visdom og det herligste verden noensinne har sett, som denne så tvers igjennom verdiløse kvasifilosofi. At solen skinte ovenfra på den, behøver jeg ikke å nevne. Men det skjedde vel å merke med den største suksess hos det tyske publikum; heri består skammen. I over et kvart århundre har denne frekt sammenløyede berømmelsen vært reg­ net som ekte, og har dette bestia trionfante (triumferende udyr - etter Giordano Bruno) florert og regjert i de tyske lærdes republikk, så vold­ somt at selv de få motstanderne av denne narraktighet ikke våget å snakke om den miserable opphavsmannen til denne narraktigheten som annet enn et sjeldent geni og en stor ånd og gjøre det med den dypeste ærbødighet. Men hva som følger av dette, kan man ikke unnlate å slutte seg til: Overalt i litteraturhistorien vil denne perioden figurere som en blivende skamplett for nasjonen og epoken og utsettes for århundrenes spott - med rette! Riktignok står det tidsaldre så vel som individet fritt å prise det slette og forakte det gode. Men nemesis innhenter begge, og skamklokken uteblir ikke. På den tid da koret av bestikkelige smågut­ ter planmessig spredte berømmelsen til denne hodefordervende filoso­ fiske katastrofen og hans uhelbredelige vrøvlesmøreri, ville man, om man i Tyskland hadde vært en smule fintfølende, av hele måten denne lovprisningen ble drevet på, ha sett at den utelukkende utgikk fra en hensikt og ikke fra noen innsikt. For den strømmet uhemmet og i enorme mengder i alle fire himmelretninger, sprutet overalt ut av vidåpne munner, uten forbehold, uten reservasjon, uten reduksjon, uten 23

mål, helt til den ikke hadde flere ord. Og uten å være tilfreds med sin egen flerstemmige lovsang speidet disse klakørene, som stod der på rekke og rad, stadig engstelig etter ethvert lite korn av annen, ubestikkelig ros, for å lese den opp og holde den frem: For overalt hvor en eller annen berømt mann hadde latt seg avtvinge, avkomplimentere, avliste et lite bifallsord, eller hvor det tilfeldigvis var falt ut av ham, eller til og med hvor en motstander fryktsomt eller medlidende hadde villet sukre sin kritikk med et slikt bifallsord — der sprang de alle til for å lese dette opp, for trium­ ferende å vise det frem. Slik er det bare hensikten som driver på, og slik er det bare leiesoldater som håper på lønn, betalte klakører og litterære bandebrødre som har sammensverget seg, som bedriver sin ros. Den oppriktige ros derimot, den som bare utgår fra innsikt, er av en helt annen karakter. Forut for den går det som Feuchtersleben så vakkert har uttrykt:

Wie doch die Menschen sich winden und wehren, Um nur das Gute nicht zu verehren! (Hvor menneskene vrir og vender på seg, bare for ikke å beundre det gode!) Den oppriktige ros kommer nemlig svært langsomt og sent, enkeltvis og sparsomt tilmålt, den blir veiet opp i små mengder og alltid bare gitt med forbehold slik at mottageren vel kan si:

XetXea g£v V £8tpv’, V7t£pcoT|v 8’ ou/ eSitivev. (Bare leppene fukter det, men det fukter ikke ganen, Iliaden, XXII, 495.) og allikevel skiller den som gir den, seg bare med motvilje fra den. For det er en lønn som endelig er avnødet og motvillig avtvunget den sløve, gjenstridige, seige og da misunnelige middelmådigheten ved hjelp av ekte fortjenesters storhet, storhet som ikke lenger kan forties: Det er laurbær som, slik Klopstock synger («Der Ztirchersee»), var verd de edles svette. Det er, som Goethe sier, frykten

Von jenem Muth, der friiher oder spåter Den Widerstand der stumpfen Welt besiegt. (for det mot som før eller senere beseirer den sløve verdens motstand. «Epilog zu Schillers Glocke») 24

(Berømmelsen er den beundring som er avtvunget menneskene mot deres vilje og som må skaffe seg luft.) Derfor forholder berømmelsen seg til det frekke lovprisningsfuskeriet til dem som har bestemte hen­ sikter med det, som den vanskelig vunne, edle og oppriktige elskede forholder seg til den betalte gatehoren, hvis tykt påsmurte sminke man straks burde ha gjenkjent ved Hegels berømmelse - om man, som sagt, bare hadde vært litt fintfølende i Tyskland. Da ville ikke det som Schiller sang om («Die Ideale»), til nasjonens skam og på så skrikende vis vært realisert:

Ich sah des Ruhmes heifge Krånze Auf der gemeinen Stirn entweiht. (Jeg så berømmelsens hellige kranser vanhelliget på nedrig panne.) Det eksempel på falsk berømmelse vi her har valgt, nemlig Hegels her­ lighet, er ganske visst et faktum uten sidestykke, — selv i Tyskland er det uten sidestykke. Derfor vil jeg oppfordre de offentlige bibliotekene til å oppbevare alle dokumenter, omhyggelig mumifisert, såvel som samt­ lige verker av filosofkatastrofen selv som alt av hans beundrere — til belæring, advarsel og forlystelse for ettertiden, og som et monument over denne tidsalderen og dette landet. Men også om man vender blikket lenger utover og i det hele tatt tar de samtidiges ros til alle tider i øyesyn, vil man finne at denne rosen egentlig alltid er en hore, prostituert og besudlet gjennom tusener av uverdige som har fått del i den. Hvem ville ennå kunne begjære et slikt ludder? Hvem kunne være stolt av hennes gunst? Hvem vil ikke forsmå henne? - Derimot er berømmelsen i ettertiden en stolt, delikat skjønn­ het som bare hengir seg til den verdige, til seierherren, den sjeldne helt. - Slik er det. Og man kan av dette dessuten slutte hvordan det står til med denne tobente slekt; da det kreves menneskealdre, ja, århundrer før det av slektens hundrevis av millioner kommer sammen en håndfull hoder som er i stand til å skille godt fra dårlig, ekte fra uekte, gull fra kobber, og som man derfor kaller ettertidens domstol; en håndfull som også er begunstiget av den omstendighet at udugelighetens uforsonlige misunnelse og nederdrektighetens beregnende smiger er forstummet slik at innsikten kommer til orde. Og ser vi ikke, i samsvar med den nevnte menneskeslektens elen­ dige beskaffenhet, til alle tider de store genier, det være seg innenfor 25

poesien eller filosofien eller de store kunstene, stå der som enkeltstående helter, helter som alene, i fortvilet kamp motstår presset fra en hær­ skare? For sløvheten, råskapen, galskapen, tåpeligheten og brutaliteten til det store, store flertall av slekten står på alle måter bestandig imot disse heltenes virke og danner derved den fiendtlige hærskare som hel­ tene til slutt ligger under for. Enhver heros er en Samson: Den sterke blir beseiret av de svakes og manges renker; mister han endelig tål­ modigheten, knuser han dem og seg selv. Eller han er bare en Gulliver blant liliputanerne, hvis overlegne antall til slutt jo overmanner ham. Hva enn slike enkelte er i stand til å prestere: det blir vanskelig og sent forstått, og bare verdsatt ut fra autoritet og iallfall for en stund, lett trengt til side igjen. For stadig på ny blir det falske, det platte, det usma­ kelige brakt til torvs mot dem, og alt dette tiltaler dette store flertallet langt mer, behersker altså som regel arenaen. Riktignok kan kritikeren stå der og skrike mot dem, slik som Hamlet når han holder de to por­ trettene opp for sin uverdige mor: «Har dere øyne? Har dere øyne?» (III, 4) - nei, de har ikke øyne! Når jeg iakttar mennesker som nyter verkene til store mestere og ser typen av deres bifall, må jeg ofte tenke på de apekattene som er temmet til bruk i den såkalte komedie og som nok oppfører seg temmelig menneskelig, men som innimellom alltid røper at det egentlige indre prinsipp for disse geberdene går tapt for dem slik at de lar sin ufornuftige natur skinne igjennom. Ut fra alt dette kan den ofte brukte talemåten om at «én står over sitt århundre», utlegges dithen at han står over menneskeslekten overhodet og derfor bare blir umiddelbart erkjent av slike som selv står betydelig hevet over målet for vanlige evner: Men disse er for sjeldne til at det på et hvilket som helst tidspunkt vil kunne være et tilstrekkelig antall av dem for hånden. Er altså denne person ikke spesielt begunstiget innen sitt område, blir han «miskjent av sitt århundre», dvs. vil han forbli uten anerkjennelse helt til tiden etter hvert har ført sammen stemmene til hoder som er i stand til å bedømme et sjeldent verk innenfor en høyverdig genre. Derfor heter det i ettertiden: «Mannen stod over sitt århundre» i stedet for «over menneskeheten». Denne mann vil nemlig gjerne bebyrde et enkelt århundre med sin skyld. Av dette følger at den som har stått over sitt århundre, vel også ville ha stått over ethvert annet; om det da ikke i et eller annet århundre ved et heldig sammentreff samtidig med ham var født noen som innenfor samme genre var i stand til rettferdig å bedømme hans prestasjoner - slik som, ifølge en vakker indisk myte, da Vishnu inkarneres som helt og Brahma samtidig kom­ 26

mer til verden og synger om hans gjetninger, fordi nettopp Lamiki, Vyasa og Kalidasa er inkarnasjoner av Brahma (Polier: Mythol. d. Indous, vol. I, pp. 172-190). - I denne betydning kan man si at ethvert udøde­ lig verk setter sin tidsalder på prøve - om den nemlig vil være i stand til å gjenkjenne det samme. Som regel består den ikke prøven bedre enn naboene til Filemon og Baukis, som viser de ukjente gudene døren. Derfor blir ikke den rådende målestokken for en tidsalders intellek­ tuelle verdi satt av de store åndene som opptrådte i denne tidsalder; da deres evner er naturens verk, og mulighetene for å utvikle dem har vært overlatt til tilfeldige omstendigheter, settes målestokken av den mot­ tagelse verkene deres har fått hos de samtidige - om de nemlig fant et raskt og livlig eller sent og nølende bifall, eller om dette bifall fullsten­ dig ble overlatt til ettertiden. Dette vil særlig være tilfelle når det er verker innenfor en høytstående genre. For det ovenfor nevnte lykke­ treff vil desto sikrere utebli jo færre den genre en stor ånd arbeider innen­ for, overhodet er tilgjengelig for. Her ligger den umåtelige fordelen diktere har når det gjelder berømmelse: De er tilgjengelige for nesten alle. Hadde Walter Scott bare kunnet bli lest og forstått av rundt hundre personer, ville kanskje en eller annen høyst ordinær skribler ha blitt foretrukket fremfor ham, og hvis senere saken var blitt oppklart, ville også han ha blitt den ære til del «å ha stått over sitt århundre». - Men hvis vi nå i tillegg til udugeligheten til de hundre hodene som på vegne av et århundre må bedømme et verk, også tar deres misunnelse, urede­ lighet og personlige interesser med i betraktningen, får et slikt verk den sørgelige skjebne å bli forsvart av et tribunal hvor samtlige medlemmer er blitt bestukket. Av denne grunn viser litteraturhistorien gjennomgående at de som gjorde innsiktene og erkjennelsene selv til sitt formål, ble sittende igjen miskjent og forlatt, mens de som bare paraderte under skinn av innsikt og erkjennelse, fikk sine samtidiges beundring i tillegg til gode inntekter. For en forfatters virkeevne er først og fremst betinget av at han oppnår det ry at man må lese ham. Men dette ry vil hundrevis av uverdige raskt oppnå ved hjelp av kunststykker, tilfeldigheter og valgslektskap, mens derimot en verdig bare langsomt og sent vil oppnå det. De førstnevnte har nemlig venner - for pakk forekommer alltid i meng­ der og det holder tett sammen. Men den verdige har bare fiender, for åndelig overlegenhet er det mest forhatte i verden, overalt og under alle forhold og særlig blant stymperne innenfor den samme disiplinen, som gjerne selv vil bety noe. (Som regel vil kvantitet og kvalitet med hensyn 27

til et verks publikum stå i et omvendt proporsjonalt forhold til hver­ andre; derfor kan man av et diktverks tallrike opplag på ingen måte slutte seg til dets verdi.) - Skulle filosofiprofessorene for eksempel mene at det her henspilles på dem og deres mer enn 30-årige taktikk mot mine verker, så har de truffet blinken. Fordi nå alt dette forholder seg slik, er det en hovedbetingelse for å yte noe stort, noe som overlever sin generasjon og sitt århundre, at man ikke i det hele tatt bryr seg om sine samtidige samt deres meninger, synspunkter og den kritikk og ros som springer ut av disse. Denne be­ tingelsen innfinner seg imidlertid bestandig av seg selv så snart de øvrige er tilstede: og dette er en lykke. For var det én som under frembringel­ sen av slike verker ville ta hensyn til den almene mening eller fagfellenes dom, ville disse, ved hvert skritt, lede ham bort fra den riktige vei. Derfor må den som vil nå ettertiden, unndra seg fagfellenes dom, men til gjengjeld riktignok som regel også innflytelsen på sin egen tid og være beredt til å kjøpe seg århundrenes berømmelse på bekostning av bifallet fra de samtidige. Når nemlig en ny og derfor paradoksal grunnsannhet kommer ut i verden, vil man vanligvis hardnakker og så lenge som mulig motsette seg den, ja, fornekte den selv om man allerede vakler og nesten er over­ bevist. I mellomtiden virker den videre i det stille og eter om seg som en syre, helt til alt er underminert: Da kan av og til et knall høres, den gamle feiltagelsen faller sammen, og så står plutselig den nye tankebygningen der som et avslørt minnesmerke, ålment anerkjent og beun­ dret. Riktignok pleier alt dette å gå svært langsomt. For hvem de skal høre på, merker folk som regel først når vedkommende ikke lenger er der, slik at ordene head hear!gjenlyder etter at taleren har trådt tilbake. En bedre skjebne venter imidlertid verk av mer vanlig slag. De opp­ står mer i sammenheng med sin tidsalders samlede utviklingsgang, er derfor nærmere knyttet til tidens ånd, dvs. de for tiden herskende syns­ punkter, og er mer beregnet på øyeblikkets behov. Om de da har den minste fortjeneste, blir denne meget snart anerkjent, de griper inn i sin epokes dannelsesprosess og finner snart interesse: Disse verkene møter rettferdighet, ja, ofte mer enn det, og de gir bare liten grunn til misun­ nelse, da som sagt tantum quisque laudat, quantum seposse sperat imitari (enhver roser bare så meget som han selv håper å imitere). Men de used­ vanlige verkene som er bestemt til å tilhøre hele menneskeheten og leve i århundrer, har allerede idet de blir til, et så stort forsprang nettopp fordi de er sin egen tids dannelse og ånd så fremmed. De tilhører ikke

28

denne, de griper ikke inn i dens sammenhenger, finner altså ingen inte­ resse hos dem som er involvert i denne ånd. Deres bane forholder seg til de andres, som Uranus’ til Merkurs. De møter derfor foreløpig ingen rettferdighet: Man vet ikke hva man skal gjøre med dem, lar dem altså ligge, for å fortsette i sin egen sneglefart. Små kryp på bakken ser jo heller ikke fuglen oppe i luften. Tallet på bøker, skrevet på et bestemt språk, kan vel forholde seg til tallet på dem som blir en del av vedkommende språks egentlige og bli­ vende litteratur, omtrent som 100 000 til én. — Og hvilken skjebne må disse få som regel gjennomleve før de seiler forbi de 100 000 og kommer frem til den æresplass som tilkommer dem! De er alle sammen verker av usedvanlige og absolutt overlegne hoder, og nettopp derfor spesifikt forskjellige fra de andre; uavhengig av hva som før eller senere kommer for dagen. Man må ikke tro at denne tingenes tilstand noen gang kommer til å bli bedre. Menneskeslektens elendige beskaffenhet antar riktignok i hver ny generasjon en noe forandret skikkelse, men er til alle tider den samme. De utsøkte ånder oppnår sjelden anerkjennelse i sin egen leve­ tid fordi de jo i grunnen blir forstått helt og egentlig bare av dem som er beslektet med dem selv. Da det nå bare er én av så mange millioner som en sjelden gang går veien til udødelighet, må han nødvendigvis være svært ensom, og reisen til ettertiden blir tilbakelagt gjennom et forferdelig øde område som ligner Den libyske ørken, som kjent et område som ingen har noe be­ grep om som ikke selv har sett det. Imidlertid anbefaler jeg bare lett bagasje på denne reisen fordi man ellers må kaste fra seg så mye under­ veis. Man skal derfor hele tiden huske på Balthasar Gracians uttalelse: lo bueno, si breve, dos vezes bueno (Det gode er dobbelt godt om det er kort, Handorakel nr. 105) - hvilket i det hele tatt kan anbefales tys­ kerne ganske spesielt. Til den korte tid de lever, forholder de store ånder seg som store bygninger til den trange plassen de ligger på. Man ser dem nemlig ikke i deres storhet fordi man står for nær dem; og av analoge grunner blir man heller ikke oppmerksom på de store åndene. Men når det ligger et århundre imellom, blir de erkjent og ønsket tilbake. Ja, selv det selvsamme livsløpet til en tids forgjengelige sønn, en sønn som har frembrakt et uforgjengelig verk, oppviser et stort misforhold til dette verket - analogt med livsløpet til den dødelige mor, som Semele eller Maja, som har født en udødelig gud, eller Thetis motsatte forhold 29

til Akhillevs. For det forgjengelige og det uforgjengelige står i et for stort motsetningsforhold til hverandre. Den store ånds korte tid, hans nødvendigvis utsatte, ustadige liv vil sjelden tillate at han engang ser begynnelsen på sitt udødelige barns glitrende bane, eller anerkjennes for det han er. Men en mann med ettermæle forblir motsetningen til en adelsmann, altså en mann som allerede har berømmelsen medfødt. Imidlertid går forskjellen mellom berømmelse i samtid og berøm­ melse i ettertid for den berømte til slutt bare ut på at i det første tilfellet er hans beundrere adskilt fra ham av rommet, i det siste tilfellet av tiden. For sine øyne har han dem nemlig som regel ikke, heller ikke ved sam­ tidens berømmelse. Dyrkelsen tåler nemlig ikke nærhet, men oppholder seg nesten alltid langt borte fordi den ved den beundredes personlige nærvær smelter som smør i solen. Derfor vil også ni tiendedeler av dem som er berømte i samtiden, bli vurdert bare etter sin stands og sin formues målestokk av dem som lever i nærheten av dem, og til nød vil det hos den resterende tiendedel, som følge av en underretning langt borte fra, være snakk om en uklar bevissthet om deres fortrinn. Om denne inkompatibilitet mellom beundringen og det personlige nærvær og mellom berømmelsen og livet har vi et vakkert latinsk brev av Petrarca - i den venezianske utgaven jeg har foran meg av hans epistolaefamiliares fra 1492, er det det andre, rettet til Thomas Messanensis. Petrarca sier bl.a. at samtlige lærde på hans tid syntes å ha som regel å nedvurdere alle skrifter av forfattere de bare en eneste gang hadde sett ansiktet på. - Er de svært berømte, hva anerkjennelse og respekt angår, og av denne grunn alltid henvist til det som er fjernt, kan det like godt være det tidsmessig som det romlig fjerne. Riktignok får de iblant underretning om anerkjennelsen fra det romlig, men aldri fra det tidsmessig fjerne. Men til gjengjeld er den ekte, store fortjeneste med sikkerhet i stand til å antesipere sin berømmelse hos ettertiden. Ja, den som frembringer en virkelig stor tanke, blir allerede i det øyeblikk han konsiperer den, klar over dens sammenheng med de kommende slekter, slik at han derved føler en utvidelse av sin eksistens gjennom århundrer og på denne måten også lever med disse århundrene og med sine etterkommere. Hvis vi på den annen side er grepet av beundring for en stor ånd hvis verker har opptatt oss, og vi ønsker at han var hos oss, gjerne vil se ham, snakke med ham og ha ham blant oss, vil heller ikke denne lengsel forbli ube­ svart: For også han har lengtet etter en anerkjennende ettertid som skal gi ham den ære, takk og kjærlighet, som en misunnelig samtid har nektet ham.

30

§243

Når altså åndsverk av høyeste art som regel først finner anerkjennelse for ettertidens domstol, så har visse glitrende feiltagelser en omvendt skjebne; de utgår fra talentfulle mennesker og opptrer så tilsynelatende velbegrunnet og forsvares med så mye forstand og kunnskap at de oppnår berømmelse og anseelse hos sine samtidige, og beholder den også, i det minste så lenge opphavsmennene lever. Av denne type er mange falske teorier, falske kritikker, også dikt og kunstverk med en falsk smak eller manér, ledet av tidens fordommer. Anseelsen og aner­ kjennelsen til alle slike ting skyldes at de som forstår seg på å gjendrive dem eller påvise det falske i dem, ennå ikke er for handen. Som regel er det først neste generasjon som frembringer disse; og da er det slutt på herligheten. Bare i enkelte tilfeller går det lang tid før så skjer, slik det f.eks. har vært, ja, ennå er tilfelle med Newtons fargelære; andre eksem­ pler av denne art er det ptolemeiske verdenssystem, Stahls kjemi, F.A. Wolfs spørsmålstegn ved Homers personlighet og identitet, kanskje også Niebuhrs destruktive kritikk av den romerske kongehistorien osv. Såle­ des er altså ettertidens domstol, i det gunstigste så vel som i det ugun­ stigste tilfelle, samtidsdommenes rettferdige kassasjonsdomstol. Derfor er det så vanskelig og så sjelden i like høy grad å ta hensyn til både samtid og ettertid. Denne tidens uunngåelige virkning på beriktigelsen av kjennelsen og dommen burde man i det hele tatt ha for øye, for å berolige seg med den hver gang store feiltagelser opptrer eller griper om seg i kunst og vitenskap eller i det praktiske liv, eller et falskt, ja, fullstendig galt fore­ tagende gjør seg gjeldende og menneskene gir det sitt bifall. Da skal man nemlig ikke bli fortørnet, slett ikke miste motet, men tenke at menneskene kommer bort fra dette og bare behøver tid og erfaring for selv, av egne krefter, å erkjenne det som den som ser skarpere, allerede har sett ved første blikk. — Hvis sannheten taler ut av saksforholdet, trenger man ikke straks å komme den til unnsetning med ord: Tiden vil hjelpe den til å fa tusen tunger. - Hvor lang tid dette tar, vil riktignok være avhengig av hvor vanskelig gjenstanden er og hvor sannsynlig det gale er. Men også dette vil gå over, og i mange tilfeller ville det være fruktesløst å ville foregripe det. I verste fall vil det også innenfor det teoretiske gå slik som i det praktiske, hvor fusk og bedrag, oppildnet av suksessen, blir drevet lenger og lenger, helt til avsløringen nesten uunn­ gåelig kommer. På denne måten vokser også innenfor det teoretiske det 31

absurde stadig høyere i kraft av dumskallenes blinde tiltro, helt til det til slutt er blitt så stort at også det dummeste øye erkjenner det. Derfor skal man si til denslags: Jo galere, jo bedre! Man kan også styrke seg med et tilbakeblikk på alle de galskaper og skjøre ideer som har hatt sin tid og som så er blitt fullstendig satt til side. Innenfor stil, grammatikk og ortografi, finnes det slike som bare har hatt en levetid på tre-fire år. Når det gjelder de mer storartede ideer, må man riktignok beklage at menneskelivet er så kort, men alltid ha glede av å se bakut for sin egen tid, når man ser at denne tid selv er i ferd med å henge etter. For det finnes to mater ikke å være au niveau de son temps (på høyde med sin tid): under eller over.

32

Kapittel 21

Om lærdom og lærde §244 Når man ser de mange og mangfoldige institusjoner for undervisning og læring og den store trengsel av elever og mestere, kunne man tro at innsikt og sannhet var svært så viktig for menneskeslekten. Men også her bedrar skinnet. Mestrene underviser for å tjene penger og streber ikke etter visdom, men etter skinnet og kreditten den samme gir, og elevene lærer ikke for å oppnå kunnskap og innsikt, men for a kunne skravle og prate og gjøre inntrykk. Hvert tredevte år opptrer nemlig en ny generasjon, en gjøk kommer til verden som ikke vet noenting og som nå summarisk, i all hast, vil sluke resultatene av all den menneske­ lige viten som er samlet opp gjennom årtusener, for så å ville være klokere enn all fortid. I denne hensikt besøker den universiteter og gri­ per etter bøker, vel å merke de nyeste, sine samtidiges bøker. Alt må bare være kort og nytt - slik denne generasjonen selv er ny! Så setter den i gang med sine vurderinger. - De egentlige brødstudier har jeg her ikke engang tatt med i betraktningen.

§245 Studerende og studerte av enhver art og enhver alder er bare ute etter kunnskap, ikke innsikt. De setter sin ære i å ha kunnskap om alt, om alle steiner eller planter eller slag eller eksperimenter og om alle bøker. At kunnskapen bare er et middel til innsikt, i seg selv bare har liten eller ingen verdi, faller dem ikke inn, men er derimot den tenkemåte som karakteriserer det filosofiske hode. Om den imponerende lærdheten som preger disse polyhistorene, sier jeg iblant til meg selv: Å, hvor lite må en slik en ha fått tenkt som har fatt lest så mye! Skjønt det fortelles om Plinius d.e. at han bestandig leste eller lot noen lese for seg, ved bordet, på reiser, i badet, så trenger spørsmålet seg på meg om da denne mannen hadde en så stor mangel på egne tanker at han uten opphold

33

måtte la andres tilflyte seg, akkurat slik som den som lider av uttæring, må holdes i live ved hjelp av en consommé. Og hverken hans kritikkløse lettroenhet eller hans uutsigelig motbydelige, vanskelig forståelige, papirsparende ekserptstil er egnet til å gi meg høye begreper om hans selvtenkning.

§246 Slik mye lesning og læring avbryter ens egen tenkning, venner mye skriving og undervisning mennesket av med klarhet og eo ipso med grun­ dighet i viten og forståelse, fordi en ikke får tid til å oppnå dette. Man må da, i sin fremstillingsform, fylle ut hullene i sin klare erkjennelse med ord og fraser. Dette er det som gjør de fleste bøker så uendelig kjedelige, ikke at emnet er så tørt. For slik man hevder, at en god kokk kan gjøre selv en gammel skosåle spiselig, kan en god forfatter gjøre selv det tørreste emne underholdende.

§247

For hos de langt fleste lærde er vitenskapen middel og ikke mål. De vil aldri kunne prestere noe stort innenfor den, for til dette kreves det at det som driver dem, er mål, og at alt annet, ja, selve deres tilværelse, bare er middel. For alt man bedriver ikke for sakens egen skyld, bedriver man bare halvt, og den sanne fortreffelighet kan, i virksomhet av enhver art, bare oppnås der hvor det ble frembrakt for sin egen skyld og ikke som middel for fjernere formål. På samme måte vil bare den komme frem til nye og store grunninnsikter, som har som direkte mål for sine studier å oppnå egen erkjennelse og ikke bekymrer seg om andres. Men de lærde studerer som regel med det formål å kunne undervise og skrive. Derfor ligner deres hode en mave og et tarmsystem som gir fra seg maten ufordøyd. Nettopp derfor vil også undervisningen og skrivingen deres være til liten nytte. For man kan ikke ernære andre med ufordøyde utskillelser, bare med den melk som har avsondret seg fra ens eget blod. §248

Parykken er det velvalgte symbol på den rene lærde som sådan. Den pryder hodet med en rikelig mengde fremmed hår i mangel av eget; når lærdhetens utrustning består av en stor mengde fremmede tanker, som 34

ikke kler en så godt eller virker naturlige, ikke er brukbare i alle tilfeller eller tilpasset alle formål, eller ikke er fast rotfestet, eller, når de er utslitt, straks erstattes av andre fra samme kilde, er disse ikke så gode som de som springer ut av egen grunn og jord. Derfor er da også Sterne i Tristram Shandy så uforskammet at han påstår: an ounce ofa mans own wit is worth a tun ofotherpeoples (En unse eget vidd er like mye verdt som totusen pund av andres). Selv den mest fullkomne lærdhet forholder seg virkelig til geniet som et herbarium til den stadig selvfornyende, evig friske, evig unge, evig skiftende planteverden, og det finnes ingen større kontrast enn den mellom kommentatorens lærdhet og den gamles barnlige naivitet.

§249 Dilettanter, dilettanter! Det kalles med ringeakt de som bedriver en vitenskap eller kunst av kjærlighet til den og av glede over den, per il loro diletto (for sin fornøyelses skyld), slik kalles de av dem som har begynt med denne virksomheten for vinningens skyld, fordi de bare er opptatt av pengene de kan tjene på den. Ringeakten skyldes deres neder­ drektige overbevisning om at ingen virkelig i alvor kan gå løs på en sak hvis ikke nød, sult eller et annet begjær ansporer ham til det. Publikum er av samme ånd og derfor av samme mening; her er opprinnelsen til deres gjennomgående respekt for «fagfolk» og deres mistro til dilettan­ ter. Men i virkeligheten er saken mål for dilettanten, mens den for fag­ mannen, som sådan, bare er middel: Bare den som er direkte interessert i en sak og som beskjeftiger seg med den av kjærlighet, driver med den con amore, vil gjøre det med fullt alvor. Det største er alltid utgått fra disse, ikke fra leietjenerne. §250

Så var da også Goethe en dilettant innenfor fargelæren. Et lite ord om dette! Å være dum og slett er tillatt: ineptire est juris gentium (Å være dum er en menneskerett). Derimot er det en forbrytelse å tale om dumhet og sletthet, et opprørende brudd på god tone og på all anstendighet. — En klok forholdsregel! Allikevel må jeg nå for en gangs skyld la være å ta hensyn til den og si tyskerne sannheten. For jeg må si at den skjebne Goethes fargelære har fått, er et skrikende bevis på uredeligheten eller 35

også den totale mangelen på vurdering innenfor den tyske akademiske verden: Sannsynligvis har begge disse edle egenskaper her hjulpet hver­ andre. Det store dannede publikum søker vellevnet og tidsfordriv, legger derfor til side alt som ikke er roman, komedie eller dikt. For unntaksvis en gang å lese noe de kan lære noe av, venter de først til de får det svart på hvitt, fra folk som forstår seg bedre på det, at det her virkelig er noe å lære. Og de som forstår seg bedre på dette, mener man, er fagfolkene. Man forveksler nemlig de som lever av en sak, med dem som lever for en sak, skjønt dette sjelden er de samme. Allerede Diderot har i Rameaus nevø sagt at de som doserer en vitenskap ikke er de som forstår den og bedriver den på alvor, da disse sistnevnte ikke har noen tid til overs til å dosere den. Men de andre lever bare av vitenskapen: Den er for dem «en flink ku som forsyner dem med smør» (Schillers epigram «Viten­ skap»). - Hvis en nasjons største ånd har gjort en sak til sitt livs hovedstudium, slik Goethe gjorde det med fargelæren, og den ikke vinner innpass, er det en plikt for de regjeringer som betaler akademiene å gi disse i oppdrag å få saken undersøkt av en kommisjon - slik det i Frank­ rike foregår med langt mer ubetydelige ting. Hva har man ellers disse akademiene til, disse akademiene som brer seg slik ut og hvor det jo sitter sa mang en dumskalle og blærer seg' Nye sannheter av betydning utgår sjelden fra dem. Til gjengjeld burde de i det minste være i stand til å bedømme viktige prestasjoner og være forpliktet til å tale ex officio (ut fra sitt embete). Foreløpig har herr Link, medlem av Akademiet i Berlin, bare gitt oss en prøve på sin akademiske dømmekraft i sin «Propylåen der Naturkunde», bd. I, 1836. A priori overbevist om at hans universitetskollega Hegel er en stor filosof og Goethes fargelære noe fusk og fanteri, fører han på side 47 de to sammen på følgende måte: «Hegel begrenser seg i de mest ubeherskede utfallene når det gjelder Newton, kanskje av kondescendens (nedlatenhet) — en dårlig sak fortjener et dårlig ord — overfor Goethe.» Altså ut fra en sjarlatans kondescendens overfor nasjonens største ånd drister denne herr Link seg til å tale. Som prøver på hans dømmekraft og latterlige formastelighet tilføyer jeg også fra samme bok følgende passasjer som kan supplere det ovenfor siterte.»! dypsindighet overgår Hegel alle sine forgjengere: Man kan si, deres filo­ sofi forsvinner for hans» (s. 32). Og sin fremstilling av det ynkelige hegelske kateterklovneri avslutter han på s. 44 med: «Dette er det høye­ ste metafysiske skarpsinns dypt begrunnede, opphøyde bygning, den høyeste vitenskapen kjenner. Ord som disse: ‘å tenke nødvendigheten er frihet; ånden skaper seg en verden av moral hvor friheten igjen blir 36

nødvendighet’; fyller med ærefrykt den ånd som nærmer seg dem, og er de først behørig erkjent, sikrer de ham som uttalte dem, udødelighet.» — Da denne herr Link ikke bare er medlem av Akademiet i Berlin, men også hører til notabilitetene, kanskje endog til celebritetene i den tyske lærde republikk, kan disse uttalelsene, siden de ikke noe sted er satt på plass, også gjelde som en prøve på tysk dømmekraft og tysk rettferdighet. Man vil da bedre forstå hvordan det kunne skje at mine skrifter gjennom mer enn 30 år ikke var verd noen nærmere betraktning. $251

Den tyske lærde er også for fattig til å kunne være redelig og aktverdig. Derfor er også det å dreie og snu og tilpasse seg og fornekte sin over­ bevisning, dosere og skrive det han ikke tror, krype, smigre, ta parti og inngå kameraderi, ta hensyn til ministre og de store, kolleger, studenter, bokhandlere, anmeldere, kort sagt til alt annet enn sannheten og andres fortjeneste, derfor er alt dette den tyske lærdes vei og metode. Han blir dermed som regel en hensynsløs kjeltring. Som en følge av dette har da også, i den tyske litteraturen i det hele tatt og i filosofien i særdeleshet, uredeligheten i så høy grad tatt overhånd at det ville være å håpe at det punkt dermed var nådd, hvor den ikke lenger blir i stand til a narre noen lenger og dermed blir uten virkning. §252

Forøvrig er det i den lærde republikk som i andre republikker: Man elsker en enkel mann som går stille frem og ikke vil være klokere enn de andre. Men mot de eksentriske hoder, som virker faretruende, forener man seg og har majoriteten — å hvilken! — på sin side. I den lærde republikk går det stort sett for seg på samme måte som i republikken Mexico, hvor enhver bare tenker på sin egen fordel, bare søker anseelse og makt for seg selv, helt uten å bry seg om helheten, som derved går til grunne. På samme måte søker enhver i den lærde repu­ blikk bare å gjøre seg selv gjeldende for å vinne anseelse: Det eneste de alle er enige om, er ikke å slippe til et virkelig eminent hode dersom et slikt skulle vise seg - for dette vil være like farlig for alle. Hvordan det dermed går med vitenskapen som helhet, er lett å se.

37

§253 Mellom professorer og uavhengige lærde består det, fra gammelt av, en viss antagonisme som kanskje kunne sammenlignes med den mellom hunder og ulver. Professorer har ved sin stilling store fordeler når det gjelder å nå sam­ tiden med sitt budskap. Uavhengige lærde har derimot gjennom sin posisjon store fordeler når det gjelder å nå ettertiden med sitt budskap, fordi det til dette blant andre og langt sjeldnere ting også behøves en viss frihet og uavhengighet. Siden det tar lang tid før menneskeheten finner ut hvem de skal vie sin oppmerksomhet, kan begge typer virke ved siden av hverandre. Stort sett er professorenes stallforing best egnet for drøvtyggere. De som derimot mottar sitt eget bytte fra naturens hender, befinner seg bedre i det fri.

§254 Av den menneskelige viten overhodet og i enhver form eksisterer den aller største delen alltid bare på papiret, i bøkene - denne menneske­ hetens papirhukommelse. Bare en liten del av denne viten er, på ethvert gitt tidspunkt, virkelig levende i bestemte hoder. Dette skyldes særlig at livet er så kort og usikkert, dessuten menneskenes treghet og nytelsessyke. Den generasjon som hver gang iler fort forbi, oppnår akkurat det den trenger av den menneskelige viten - og dør så snart ut. De fleste lærde er meget overfladiske. Så følger en ny håpefull generasjon som ikke vet noe, men som må lære alt fra begynnelsen av: Av alt dette tar den nok en gang akkurat så mye som den er i stand til å oppfatte og kan bruke på sin korte reise - og trer også av. Hvor ille ville det ikke stå til med den menneskelige viten om det ikke fantes skrift og trykning! Derfor er ene og alene bibliotekene menneskeslektens sikre og blivende hukommelse, dens enkelte medlemmer har alle bare en meget begrenset og ufullkommen hukommelse. Derfor misliker de fleste lærde å få sine kunnskaper eksaminert, som kjøpmennene sine regnskapsbøker. Den menneskelige viten er på alle kanter uoverskuelig, og av det som overhodet er verdt å vite, kan den enkelte ikke engang vite en tusendel. Derfor har vitenskapene nådd en slik bredde i sine dimensjoner at den som vil «prestere noe», bare kan drive med en helt spesiell disiplin,

38

uten å bekymre seg om noen annen. Da vil han innenfor sin disiplin riktignok stå over den store hop, men i alt annet høre til denne. Kommer i tillegg det som i dag stadig oftere blir klart, nemlig forsømmelsen av de gamle språk, som det ikke nytter å lære halvveis, og det faktum at den almene humanitetsdannelse dermed faller bort, vil vi få se lærde som utenfor sitt spesielle fagområde er noen sanne okser. - I det hele tatt er en så eksklusiv faglærd å ligne med fabrikkarbeideren, som gjen­ nom hele livet ikke gjør annet enn å bevege en bestemt skrue eller hake, eller et håndtak på et bestemt verktøy eller en maskin - en beskjefti­ gelse hvor han riktignok oppnår en utrolig virtuositet. Man kan også sammenligne den faglærde med en mann som bor i sitt eget hus, men som aldri kommer ut. Inne i huset kjenner han alt ut og inn, hver lille trapp, hver krok og hver bjelke; omtrent slik Victor Hugos Quasimodo kjenner Notre Dame-kirken; men utenfor denne er alt fremmed og ukjent for ham. - Sann humanitetsdannelse krever derimot så avgjort mangesidighet og overblikk, altså for en lærd i høyere betydning riktig­ nok noe polyhistoria (omfattende kunnskaper). Men den som til fulle vil være filosof, må i sitt hode føre sammen de fjerneste ender av men­ neskelig viten: For hvilket annet sted ville de noen gang kunne komme sammen? - Ånder av høyeste rang vil aldri være faglærde. For slike ånder er tilværelsens helhet gitt som problem, og om denne helhet vil hver av dem, i en eller annen form og på en eller annen måte, gi menneske­ heten nye forklaringer. For betegnelsen geni fortjener bare den som gjør det hele og store, det vesentlige og almene ved tingene til tema for sine arbeider, ikke den som gjennom hele livet bare er opptatt av å tilrette­ legge et eller annet spesielt forhold mellom tingene.

§255

Avskaffelsen av latinen som ålment språk for de lærde og innføringen av nasjonallitteraturenes småborgeri i stedet har vært en sann ulykke for vitenskapene i Europa. Først og fremst fordi det bare var i kraft av det latinske språk at det fantes et ålment europeisk publikum av lærde, et publikum som alle bøker som kom ut, henvendte seg direkte til som til en samlet helhet. Men nå er tallet på egentlig tenkende og dømmekraftige hoder i hele Europa allikevel så lite at når man også stykker opp og river fra hverandre dette forum ved hjelp av språkgrenser, så svekkes deres velgjørende virksomhet uendelig. Og de oversettelser som fabrik-

39

keres av litterære håndverkersvenner etter forleggernes tilfeldige utvalg er et dårlig surrogat for et ålment språk for de lærde. Derfor er Kants filosofi, etter at den en kort tid lyste opp, blitt sittende fast i sumpen av tysk dømmekraft, mens de blafrende lysene fra Fichtes, Schellings og til slutt også Hegels skinnvitenskap nøt sitt flakkende liv over denne sumpen. Derfor har Goethes fargelære ikke møtt noen rettferdighet. Derfor er ikke jeg blitt lagt merke til. Derfor er den så intellektuelle og dømmekraftige engelske nasjon ennå i dag degradert ved hjelp av det skammeligste bigotteri og presteformynderi. Derfor mangler Frankrikes ærefulle fysikk og zoologi støtten og kontrollen fra en betryggende og verdig metafysikk. Og enda mer kunne nevnes. Men til denne store ulempe knytter det seg én til, som er enda større: Man har sluttet å lære de gamle språk. I Frankrike og selv i Tyskland tar allerede nå forsøm­ melsen av disse språk overhånd. At Corpus juris (lovsamlingen) i 1830årene ble oversatt til tysk, var allerede et umiskjennelig tegn på at ignoransen, altså barbariet, var i ferd med å trenge inn i grunnlaget for all lærdhet, nemlig det latinske språk. Nå er det kommet så langt at greske, ja, latinske forfattere utgis med tyske noter, hvilket er et svineri og en forsmedelighet. Den sanne grunn til dette (hvordan herrene enn måtte geberde seg), er at utgiverne ikke lenger er i stand til å skrive latin, og den kjære ungdom vandrer gjerne ved deres side på latskapens, ignoransens og barbariets vei. Jeg hadde ventet å se denne fremgangs­ måten hudflettet etter fortjeneste i litteraturtidsskriftene. Men hvor forbauset ble jeg ikke da jeg så at man slapp fra dette uten noen form for kritikk, som om det var i sin skjønneste orden. Det vil si at anmel­ derne er noen like uvitende patroner, eller også gamle venner av ut­ giverne eller av forleggeren. Og den mest hensynsløse nederdrektighet er dermed fullstendig gangbar i tysk litteratur av enhver art. Som en spesiell gemenhet, som nå hver eneste dag stikker seg stadig dristigere frem, må jeg også påtale at i vitenskapelige bøker og i egentlig svært lærde tidsskrifter, endog i slike som utgis av akademier, blir pas­ sasjer fra greske, ja, frohpudor, hvilken skam) latinske forfattere gjengitt i tysk oversettelse. Fy pokker! Skriver dere for skomakere og skreddere? - Jeg tror nok det; bare for å få «avsatt» mest mulig. Da må dere tillate meg ærbødigst å bemerke at dere i enhver forstand er noen nederdrek­ tige fyrer. - Ha mer ære i livet og mindre penger i lommen og la den ulærde føle sin underlegenhet i stedet for å bukke og skrape for penge­ pungen hans! - For greske og latinske forfattere er tyske oversettelser 40

akkurat like mye et surrogat som sikori for kaffe; og dessuten kan man absolutt ikke stole på riktigheten til disse oversettelsene. Kommer det altså så langt - da farvel humanitet, edel smak og høye tanker! Barbariet kommer tilbake, til tross for jernbaner, elektriske ledninger og luftballonger. Og endelig mister vi også en fordel som alle våre forfedre har nydt godt av. For latinen åpner ikke bare den romerske antikken for oss, men like direkte hele middelalderen i alle europeiske land og den nyere tid helt frem til midten av forrige århundre. Derfor taler f.eks. Scotus Erigena fra det 9. århundre, Johannes fra Salisbury fra det 12., Raimund Lullus fra det 13., i tillegg til hundrevis av andre, direkte til meg på det språk som for dem var naturlig og deres eget så snart de tenkte på vitenskapelige ting. Derfor kommer de meg ennå i dag helt nær: Jeg er i umiddelbar kontakt og blir virkelig kjent med dem. Hvordan ville det ha vært om hver av dem hadde skrevet på sitt eget lands språk slik dette var på deres tid? Ikke engang halvparten ville jeg ha forstått, og noen egentlig åndelig kontakt med dem ville ha vært umulig: Jeg ville se dem som skyggebilder fjernt i horisonten, eller gjennom en oversettelses teleskop. For å unngå dette har Francis Bacon, slik han uttrykkelig sier, selv oversatt sine essays til latin under tittelen sermonesfideles, noe Hobbes hjalp ham med (se Thomae Hobbesii vita, Carolopoli 1681, s. 22). Her kan i forbifarten nevnes at patriotismen, når den gjør seg gjel­ dende i vitenskapenes rike, er en skitten følgesvenn som man bør kaste ut. For hva kan være mer impertinent enn å ville legge i vektskålen sin forkjærlighet for nasjonen, denne forkjærlighet som nettopp hører til den egne kjære person, legge den i vektskålen der hvor det rene og ålment menneskelige bedrives og hvor sannhet, klarhet og skjønnhet alene skal gjelde, og så, ut fra slike hensyn, snart øve vold mot sann­ heten og snart være urettferdig overfor de store ånder fra fremmede nasjoner for å fremheve de mindre fra sin egen nasjon. Eksempler på denne gemenhet møter man imidlertid daglig hos forfattere fra alle nasjoner i Europa; for dette er de da også allerede blitt spottet av Yriarte i den 33. av hans aller kjæreste litterære fabler.

§256

Til forbedring av kvaliteten til de studerende, på bekostning av deres allerede overtallige kvantitet, burde følgende være lovbestemt: 1) at de fikk begynne ved universitetet før sitt 20. år, men da først etter å ha bestått en examen rigorosum (streng eksamen) i begge de gamle 41

språk før de ble immatrikulert. Men da måtte de være befridd for mili­ tærtjeneste, og allerede ved sin immatrikulering ha sine første doctarum praemia frontium (utmerkelser for lærdom). En student har altfor mye a lære til at han uten a ta skade av det kan ødelegge et år eller mer med det for hans yrke så heterogene våpenhåndverket; for ikke å snakke om at eksersisen undergraver den respekt som enhver ulærd, hvem han nå er, fra den øverste til den nederste, skylder den lærde; ja, det er nettopp det samme barbariet som Raupach i komedien «For hundre år siden» har skildret i «gamle Dessuaers» listige brutalitet mot en kandidat. Armeene vil ikke bryte sammen på grunn av den lærde stands så natur­ lige fritagelse for militærtjeneste; derimot vil nok tallet på dårlige leger, dårlige advokater og dommere, uvitende skolelærere og sjarlataner av enhver art bli mindre; - desto sikrere ettersom ethvert stykke soldatliv virker demoraliserende på den fremtidige lærde; 2) at enhver student i sitt første universitetsår utelukkende skulle høre forelesninger innenfor det filosofiske fakultet og før det andre året slett ikke tillates å komme inn ved de tre høyere fakultetene, men at så teologene måtte vie seg 2 år til dem, juristene 3 og medisinerne 4. Deri­ mot kunne undervisningen i gymnasene forbli begrenset til undervis­ ning i gamle språk, historie, matematikk og tysk stil, og særlig i de førstnevnte være desto mer grundig. Siden anlegg for matematikk jo er noe helt spesielt og eget og slett ikke går parallelt med et hodes øvrige evner, ja, ikke har noe til felles med dem, burde det være en adskilt klassifisering av elevene når det gjelder matematikkundervisningen, slik at den som i de øvrige fag gikk i selekta-klassen, her kunne gå i tertia uten at det gikk på hans ære løs, og vice versa. Bare på denne måten kan enhver, i henhold til sine evner av denne særlige art, lære noe av det. Men da professorene er mer opptatt av studentenes kvantitet enn av deres kvalitet, vil de ikke støtte disse forslagene, og heller ikke det føl­ gende. Doktorgradene skulle absolutt gis uten betaling, slik at doktorverdigheten, som er så diskreditert gjennom professorenes griskhet, igjen kom til heder og verdighet. Til gjengjeld burde de påfølgende stats­ eksamener falle bort for doktorer.

42

Kapittel 22

Selvtenkning

§257 Slik det mest innholdsrike bibliotek, om det er rotete, ikke er til så stor nytte som et meget begrenset, men velordnet bibliotek, er også den største mengde kunnskaper, om den ikke er gjennomarbeidet av egen tenkning, langt mindre verdt enn en langt mindre mengde, som deri­ mot er gjennomtenkt på mangfoldig vis. For først ved hjelp av en all­ sidig kombinasjon av det man vet, ved å sammenligne enhver sannhet med enhver annen, tilegner man seg fullstendig sin egen viten og får den i sin makt. Man kan bare tenke igjennom det man vet, og derfor er det at man skal lære noe. Men man vet også bare det man har tenkt igjennom. Men nå kan man riktignok gå inn for lesning og læring, men med tenkning kan man egentlig ikke dette. Tenkningen må, som ilden av trekk, pustes til og holdes ved like ved hjelp av interesse for gjenstanden selv; denne kan enten være noe rent objektivt eller bare noe subjektivt. Det siste er tilfelle bare ved våre personlige anliggender; det første imid­ lertid bare for de hoder som tenker av natur, de som det å tenke er like naturlig for som å puste; men denne typen er svært sjelden. Derfor er det så lite av denne tenkningen hos de fleste lærde. §258 Forskjellen mellom den virkning selvtenkningen har og den lesningen har på ånden, er utrolig stor; derfor forsterker den enda mer den opp­ rinnelige forskjellen mellom hodene, den forskjellen som gjør at man blir drevet til det ene eller det andre. Lesningen påtvinger nemlig ånden tanker som er like fremmede og heterogene for den retning og stem­ ning den for øyeblikket er i, som signeten er det for den lakken den

43

trykker seglet inn i. Ånden er da utsatt for en total tvang utenfra til å tenke dette eller hint som den ikke har noen tilbøyelighet til eller er i stemning til. - Ved selvtenkning følger ånden derimot sin egen drift, slik enten de ytre omgivelser eller en eller annen erindring der og da nærmere har bestemt den. De overskuelige omgivelser påtvinger nemlig ikke ånden én bestemt tanke, slik som lesningen, men gir den bare stoff og anledning til å tenke det som er i overensstemmelse med dens natur og aktuelle stemning. - Derfor berøver for mye lesning ånden all elasti­ sitet, slik en stadig trykkende vekt fratar en springfjær den; og det er det sikreste middel til ikke å ha egne tanker at man i hvert eneste ledige minutt straks tar for seg en bok. Denne praksis er årsaken til at lærdheten gjør de fleste mennesker enda mer åndløse og enfoldige enn de allerede fra naturens side er, og lærdheten fratar også deres forfatterskap alle gode resultater. (Så mange mennesker det er som skriver, like sjeldne er de som tenker.) De forblir, slik allerede Pope sier: For ever reading, never to be read. (Alltid lesende, for aldri å bli lest, Pope: Dunciad. III, 194.)

De lærde er de som har lest i bøkene; tenkerne, geniene, verdensopplyserne og menneskeslektens hjelpere er derimot de som har lest direkte i verdensboken.

§259 I grunnen har bare de egne grunntankene sannhet og liv: For bare disse forstår man egentlig og fullt ut. Fremmede, leste tanker er levninger etter et fremmed måltid, de avlagte klærne til en fremmed gjest. Til vår egen tanke, den som stiger opp i oss, forholder den frem­ mede, leste seg som avtrykket av en fortidens plante i steinen til vårens blomstrende plante. §260

Lesning er bare et surrogat for egen tenkning. Man lar da sine egne tanker føre i barnesele av en annen. Dessuten er mange bøker bare i stand til å vise hvor mange gale veier det finnes og hvor lett man kunne gå seg vill hvis man lot seg forlede av dem. Den som imidlertid ledes av 44

sin genius, dvs. som tenker selv, tenker frivillig, tenker riktig - han har kompasset til å finne den riktige veien. - Lese skal man altså bare når kilden til egne tanker stanser opp; hvilket selv hos det beste hode ofre nok vil være tilfelle. Men derimot å jage vekk de egne urkraftige tan­ kene for å ta for seg en bok, er synd mot Den hellige ånd. Man ligner da straks den som flykter fra den frie natur for å studere et herbarium eller for å betrakte vakre landskaper i kobberstikk. Skjønt man av og til lett hadde kunnet finne en sannhet ferdig i en bok, en innsikt man med store anstrengelser langsomt er kommet frem til ved egen tenkning og tankekombinasjon, så er den allikevel hundre ganger mer verdt hvis man har oppnådd den ved egen tenkning. For bare da trer den inn som integrerende del, som levende ledd innenfor hele systemet av våre tanker, inngår den helt og fast i dette systemet, blir den forstått med alle sine årsaker og konsekvenser, bærer den hele vår tenkemåtes farge, fargetone og preg, er den kommet til rette tid, da denne tenkemåtens behov var tilstede, sitter den derfor fast og kan ikke forsvinne igjen. Av denne grunn finner Goethes vers

Was du ererbt von deinen Våtern hast, Erwirb es, um es zu besitzen (Din fedrearv må du fra første stund erverve, ellers eier du den ikke, Faust I, v. 682 - André Bjerkes oversettelse.) sin mest fullkomne anvendelse, ja, forklaring. Selvtenkeren lærer nem­ lig å kjenne autoritetene for sine meninger først etterpå, når de bare tjener til å bekrefte disse eller styrke dem; bokfilosofen går derimot ut fra dem idet han konstruerer seg en helhet av fremmede meninger han har lest, og ligner derved en automat, satt sammen av fremmed stoff, mens den andre ligner et levende avlet menneske. For i likhet med dette er han blitt til idet utenverdenen befruktet den tenkende ånd, som deretter bar ham frem og fødte ham. Den rent tillærte sannhet er bare festet til oss som et påsatt lem, en kunstig tann, en voksnese eller i beste fall som en nese laget av fremmed kjøtt og påsatt ved plastisk kirurgi; den sannhet som er ervervet ved egen tenkning ligner derimot et naturlig lem: Det alene tilhører oss virkelig. Dette er grunnen til forskjellen mellom tenkeren og den som bare er lærd. Det som selvtenkningen åndelig har ervervet, ser derfor ut som et vakkert maleri som trer levende frem, med riktig lys og skygge,

45

diskret tone, med fargenes fullkomne harmoni. Derimot ligner det som den utelukkende lærde åndelig har ervervet, en stor palett full av alleslags farger, riktignok systematisk ordnet, men uten harmoni, sammen­ heng og betydning.

§261 Å lese vil si å tenke med et fremmed hode i stedet for sitt eget. Nå er det imidlertid intet som er mer skadelig for ens egen tenkning, som alltid trakter etter å utvikle et sammenhengende hele, om enn ikke et avsluttet system, enn en for sterk tilstrømning av fremmede tanker. For disse, som hver og én stammer fra en annen ånd, tilhører et annet system og har en annen farge, flyter aldri av seg selv sammen til en helhet av tanker, innsikt og overbevisning, men skaper snarere en lett babylonsk språk­ forvirring i hodet, fratar ånden som har fylt seg opp med dem, all klar innsikt og nærmest disorganiserer den. Denne tilstand kan iakttas hos mange lærde og gjør at de er mange ulærde underlegne når det gjelder sunn forstand, riktig dom og praktisk takt, ulærde som har tilrettelagt og innforlivet i sin egen tenkning de få kunnskaper som er tilflytt dem utenfra, gjennom erfaring, samtale og litt lesning. Nettopp dette gjør imidlertid, i større målestokk, også den vitenskapelige tenker. Selv om han utvilsomt har bruk for mange kunnskaper og derfor må lese mye, er hans ånd allikevel sterk nok til å mestre alt dette, til å assimilere det, innforlive det i sitt tankesystem og dermed underordne det den orga­ nisk sammenhengende helhet av sin stadig voksende, storartede inn­ sikt; og da vil hans egen tenkning, lik orgelets grunnbass, bestandig beherske det hele og aldri bli overdøver av fremmede toner, slik det er tilfelle i de rent polyhistoriske hoder, hvor musikkbrokker fra alle tonearter liksom går i hverandre, og grunntonen slett ikke lenger er til å finne. §262

Folk som har tilbrakt livet med å lese bøker og har hentet sin visdom fra bøker, ligner dem som har ervervet sine nøyaktige kunnskaper om et land fra diverse reisebeskrivelser. Disse kan gi opplysninger om mange ting, men i grunnen har de allikevel ingen sammenhengende, klare, grundige kunnskaper om landets beskaffenhet. De som derimot har

46

tilbrakt livet med å tenke, ligner dem som selv har vært i dette landet: Bare disse vet egentlig hva det er snakk om, kjenner tingene i sammen­ heng og er virkelig hjemme der. §263 Den vanlige bokfilosofen forholder seg til en selvtenker som en historie­ forsker til et øyenvitne: Sistnevnte taler ut fra egen, direkte oppfatning av saken. Derfor stemmer alle selvtenkere i grunnen overens, og for­ skjellene mellom dem skyldes bare standpunktet: Men dette endrer ikke på noe, de sier alle det samme. For de uttaler bare det de objektivt har oppfattet. Setninger som jeg på grunn av deres paradoksale karakter ofte bare nølende la frem for publikum, har jeg til min gledelige over­ raskelse ofte funnet uttalt i gamle verk av store menn. - Bokfilosofen beretter derimot hva den ene har sagt og den andre ment og hva en tredje har innvendt osv. Dette sammenligner han, avveier det, kritiserer det og søker på denne måten å få tak i sakenes sannhet; her blir han ganske lik den kritiske historieskriveren. Således vil han f.eks. sette i gang undersøkelser om hvorvidt Leibniz, på et eller annet tidspunkt, for en stund kan ha vært spinozist o.l. Helt klare eksempler på dette finner den nysgjerrige også i Herbarts Analytische Beleuchtung der Moral und des Naturrechts (Analytisk belysning av moralen og naturretten) og likeledes i hans Briefe iiber die Freiheit (Brev om friheten). - Man kan undre seg over alle de anstrengelser en slik forsker påfører seg selv, for det synes som om han, om han bare selv ville ta saken i øyesyn, straks ville nå målet ved hjelp av å tenke litt selv. Men dette kan allikevel være vanskelig, for slikt er ikke avhengig av vår vilje: Man kan når som helst sette seg ned og lese, men ikke - tenke. Det er nemlig med tanker som med mennesker: Man kan ikke alltid, etter eget forgodtbefinnende, tilkalle dem, men må vente til de kommer. Tanker om et emne må innfinne seg av seg selv, gjennom et heldig sammentreff av ytre omsten­ digheter og indre stemning og spenning; og nettopp dette er det som aldri inntreffer for disse bokfilosofene. Det finner også sin forklaring i de tanker som berører vår personlige interesse. Når vi i et slikt anlig­ gende må fatte en beslutning, kan vi ikke på et tilfeldig valgt tidspunkt sette oss ned, tenke igjennom grunnene og så bestemme oss, for ofte vil vår tankevirksomhet da nettopp ikke holde stand, men fortape seg i andre ting, noe iblant til og med motvilje mot saken er skyld i. Da skal vi ikke tvinge den frem, men vente til den rette stemningen innfinner 47

seg, og det vil den da også uventet og til stadighet, og ulik stemning til ulik tid kaster alltid et annet lys over saken. Denne langsomme prosess er det man mener med beslutningenes modning. For arbeidsoppgavene må fordeles, mye som før har vært oversett, kommer vi på i løpet av denne prosessen, og motviljen vil også fortape seg idet sakene som regel synes lettere å utholde når man tar dem nærmere i øyesyn. - Også innen­ for det teoretiske må man avvente den gode stunden, og selv det beste hode er ikke til enhver tid i stand til å tenke selv. Derfor gjør han vel i å benytte den øvrige tid til lesning; den er, som sagt, et surrogat for egen tenkning, men tilfører ånden stoff idet en annen tenker for oss, om enn bestandig på en måte som ikke er vår. Nettopp derfor skal man ikke lese for mye, slik at ånden ikke venner seg til surrogatet og dermed glemmer selve saken, altså slik at den ikke venner seg til den allerede opptråkkede stien, og en fremmed tankegang ikke gjør den fremmed for sin egen sti. Minst av alt skal man, av hensyn til lesningen, unndra seg fullstendig å se på den reale verden, for anledningen og stemningen for egen tenkning innfinner seg langt oftere ved betraktning av den enn under lesning. For det anskuelige, det reale, i sin opprinnelighet og kraft er den naturlige gjenstand for den tenkende ånd og er lettest i stand til å anspore den dypt. Etter disse betraktninger vil det ikke undre oss at selvtenkeren og bokfilosofen lett kan gjenkjennes allerede på sin fremstillingsmåte; selv­ tenkeren på det alvorlige preg, umiddelbarheten og opprinneligheten, på det autoptiske (som bygger på selvsyn) ved alle hans tanker og ut­ trykk; bokfilosofen derimot på at alt er annenhånds, overleverte begre­ pet, sammenrasket skrot, matt og uskarpt som avtrykket av et avtrykk; og stilen hans, som består av konvensjonelle, ja, banale fraser og gjengse moteord ligner en liten stat hvor bare fremmede myntsorter er i omløp fordi den ikke selv preger noen.

§264

Like lite som lesning, kan den blotte erfaring erstatte tenkning. Den rene empiri forholder seg til tenkningen som maten til det å fordøye og assimilere. Når empirien brysker seg med at den alene, ved hjelp av sine oppdagelser, har brakt den menneskelige viten fremover, er det som om munnen skulle rose seg av at legemets beståen bare var dens verk.

48

§265 Verkene til alle virkelig kompetente hoder skiller seg fra de øvrige ved sitt preg av bestemthet og av den klarhet som springer ut av denne, for slike hoder har alltid bestemt og klart visst hva de ville uttrykke — det være seg i prosa, i vers eller i toner. Denne bestemt­ het og klarhet mangler de andre, og på dette kan de også straks gjen­ kjennes. Det karakteristiske kjennetegn ved førsterangs ånder er umiddelbarheten i alle deres dommer. Alt de bringer frem, er resultat av deres egen tenkning, og meddeler seg overalt som sådan allerede gjennom frem­ stillingen. De har derfor, som fyrstene, en «riksumiddelbarhet» i åndens rike: De øvrige er alle «mediatisert», hvilket allerede kan ses på deres stil, som ikke har noe eget preg. Enhver sann selvtenker ligner altså i så måte en monark: Han er umiddelbar og anerkjenner ingen over seg. Hans dommer springer, lik en monarks beslutninger, ut fra hans egen maktfullkommenhet og ut­ går direkte fra ham selv. For like lite som monarker godtar befalinger, godtar han autoriteter, og anerkjenner ikke annet enn det han selv har bekreftet. - Mengden av hoder derimot, som sitter fast i alle slags rådende oppfatninger, autoriteter og fordommer, ligner folket som still­ tiende adlyder lover og befalinger.

§266 Folk som er så ivrige og raske til å avgjøre omstridte spørsmål ved å henvise til autoriteter, er egentlig glade når de i stedet for egne tanker og egen innsikt, som det er manko på, kan føre andres i marken. Deres tall er legio. For som Seneca sier i De vita beata, I, 4: unusquisque mavult credere, quamjudicare (enhver vil heller tro enn dømme). I deres kon­ troverser er derfor autoriteter det våpen de alle velger: Med dem hamrer de løs på hverandre, og den som er kommet opp i noe, gjør ikke vel i å ville forsvare seg med grunner og argumenter, for mot dette våpenet er de Siegfried’er med horn, dukket ned i flodbølgen av deres egen mang­ lende evne til å tenke og dømme: De vil derfor holde sine autoriteter som et argumentum ad verecundiam (et av ærefrykt gyldig argument) opp mot motstanderen og så skrike victoria (seier).

49

§267

I virkelighetens rike, så usedvanlig skjønt, lykkelig og tiltalende det enn kan være, beveger vi oss allikevel stadig bare under innflytelse av en tyngde som uopphørlig må overvinnes: I tankenes rike er vi derimot ulegemlige ånder, uten tyngde og uten ubetinget nødvendighet. Derfor er ingen lykke på jord lik den en skjønn og fruktbar ånd, i et lykkelig øyeblikk, finner i seg selv.

§268 En tankes nærvær er som en elskedes nærvær. Vi mener at vi aldri vil glemme denne tanken, og denne elskede vil aldri kunne bli oss likegyl­ dig. Men ute av øye, ute av sinn! Den skjønneste tanke står i fare for å bli ugjenkallelig glemt hvis den ikke blir nedskrevet, og den elskede for å bli forlatt av oss hvis vi ikke gifter oss med henne.

§269 Det finnes mengder av tanker som har verdi for den som tenker dem; men bare få av dem har kraft til fortsatt å virke ved hjelp av gjen­ klang og gjenskinn, dvs. å vekke leserens interesse etter at de er ned­ skrevet. §270

Men det er allikevel kun det som én først bare har tenkt for seg selv, som har virkelig verdi. Man kan nemlig inndele tenkerne i slike som for­ trinnsvis tenker for seg selv og i slike som straks gjør det for andre. De første er de ekte, er selvtenkerne i ordets dobbelte betydning: De er de egentlige filosofene. For bare disse tar saken på alvor. Deres nytelse og lykke i livet består også nettopp i tenkningen. De andre er sofistene-. De vil synes, og søker sin lykke i det de derigjennom håper å oppnå hos andre: I dette ligger deres alvor. Hvilken av disse to klassene én tilhører, merkes snart på hele hans væremåte. Lichtenberg er et eksempel på den første typen, Herder tilhører den andre.

50

§271 Om man vel overveier hvor stort og nærliggende tilværelsens problem er, denne tvetydige, plagede, flyktige, drømmeaktige tilværelsen - så stort og nærliggende at det overskygger og tildekker alle andre proble­ mer og mål så snart man blir klar over det; og hvis man nå har for øye hvordan alle mennesker — bare noen få og sjeldne unntatt — ikke er seg dette problemet klart bevisst, ja, slett ikke synes å ha oppdaget det, men heller bekymrer seg for alt mulig annet enn det og lever ubekymret bare med tanke på dagen i dag og nesten uten å tenke på noen lengre per­ sonlig fremtid, idet de enten uttrykkelig avviser dette problemet eller villig avfinner seg med et eller annet folkemetafysisk system og har nok med det - om man, sier jeg, vel overveier dette, kan man komme til den oppfatning at mennesket dog bare i en svært utvidet betydning er et tenkende vesen, og vil fra da av ikke undre seg synderlig over trekk av tankeløshet eller enfold, men snarere vite at normalmenneskets intel­ lektuelle synskrets riktignok går ut over dyrets - hvis hele tilværelse er som en eneste nåtid og som ikke er seg fremtid og fortid bevisst - men allikevel ikke er så uberegnelig vid som man vel pleier å anta. Dette viser seg til og med i at man også i samtale finner de fleste menneskers tanker opphakket som halmfér og det derfor ikke lar seg gjøre og trekke ut noen lengre linjer. Hvis denne verden var befolket av egentlig tenkende vesener, kunne det umulig være ubegrenset tillatt med så mye støy av enhver art, så forferdelig og hensiktsløs den enn er. - Men om nå naturen skulle ha utsett mennesket til å tenke, ville den ikke ha gitt det ører eller i hvert fall ha forsynt disse med lufttette lukkeklaffer slik som hos flagger­ musene - som jeg misunner. Men i virkeligheten er mennesket, som de andre dyr, et stakkarslig vesen, hvis krefter bare er beregnet på å opp­ rettholde livet og derfor hele tiden trenger åpne ører, som også uten at de er blitt spurt, såvel natt som dag, varsler om at en forfølger nærmer seg.

51

Kapittel

23

Om forfattervirksomhet og stil

§272 Først og fremst finnes det to slags forfattere: Slike som skriver for sakens skyld og slike som skriver for skrivingens skyld. De første har hatt tanker eller gjort erfaringer som de synes det er verd å meddele videre; de andre trenger penger, og derfor skriver de - for penger. De tenker til skrive bruk. Man gjenkjenner dem på at de spinner lengst mulig videre på tankene sine og også utvikler halvsanne, skjeve, forserte og vaklende tanker, som regel er de også glad i det clairobscure, for å gi inntrykk av noe de ikke er; og derfor mangler da også deres skriverier bestemthet og full klarhet. Man kan av denne grunn snart merke at de skriver for å fylle arket: Man kan iblant også finne det hos våre beste forfattere, for eksempel stedvis i Lessings dramaturgi og til og med i flere av Jean Pauls romaner. Så snart man merker dette, skal man legge vekk boken, for tiden er kostbar. Men i grunnen bedrar forfatteren leseren så snart han skriver for å fylle arket: For han foregir å skrive fordi han har noe å meddele - honorar og forbud mot ettertrykk er i grunnen det som ødelegger litteraturen. Noe som er verdt å skrive skriver bare den som utelukkende skriver for sakens skyld. Hvilken uvurderlig vinning ville det ikke være om det innenfor alle disipliner i en litteratur bare eksis­ terte få, men fortreffelige bøker. For det er som om det skulle ligge en forbannelse over pengene: Alle forfattere blir dårlige så snart de på noen måte skriver for vinnings skyld. De store menns fortreffeligste verker er alle fra den tid da de ennå måtte skrive gratis eller for et meget lavt honorar. Også her beviser altså det spanske ordspråket sin riktighet: honra y provecho no caben en un saco (ære og penger går ikke i samme sekk). - Roten til hele elendigheten i dagens litteratur, i og utenfor Tyskland, ligger i at man vil tjene penger på å skrive bøker. Alle som trenger penger, setter seg ned og skriver en bok, og publikum er så 52

dumme at de kjøper den. Den sekundære følgen av dette er at språket blir ødelagt. En stor mengde slette forfattere lever utelukkende av at publikum er så dumme at de ikke vil lese annet enn det som trykkes i dag: - journa­ listene. Treffende uttrykt! Oversatt ville det hete «daglønner». (Det som karakteriserer de store forfattere og kunstnere, i de høyverdige genre, og det som derfor er felles for dem alle, er at de tar sin sak på alvor; de andre tar ikke noe annet alvorlig enn det som har med deres egen nytte og vinning å gjøre. Når en som er blitt berømt etter å ha skrevet en bok ut fra indre kall og drift, deretter blir en som skriver mye, har han solgt sin berømmelse for noen usle slanter. Så snart man skriver fordi man vil tjene penger, blir det dårlig. Først i dette århundre finnes det forfattere av profesjon. Inntil da fantes det forfattere av kall.)

§273

Igjen kan man si at det finnes tre slags forfattere: For det første slike som skriver uten å tenke. De skriver ut fra hukommelse, reminisenser eller de skriver direkte av fremmede bøker. Denne gruppen er den mest tallrike. - For det annet finnes slike som tenker mens de skriver. De tenker for å skrive. Er meget hyppige. - For det tredje slike som har tenkt før de satte i gang med å skrive. De skriver bare fordi de har tenkt. Meget sjeldne. Forfatteren av annen type, han som utsetter tenkningen til han skal skrive, kan sammenlignes med jegeren som drar ut på lykke og fromme: Han kommer neppe til å få med seg særlig mye hjem. Derimot kan skrivingen til forfatteren av den tredje, sjeldne typen ligne en klappjakt hvor viltet er blitt fanget og lukket inne på forhånd slik at det etterpå kan strømme flokkevis ut av et slikt oppbevaringssted og over i en eller annen inngjerding, hvor det ikke kan unnslippe jegeren, slik at han nå bare kan sikte og skyte. Dette er en jakt som kaster av seg. Men også blant det lille antall forfattere som virkelig tenker alvorlig og på forhånd, er det igjen bare ytterst fa som tenker over tingene selv. De andre tenker bare over bøker, over det andre har sagt. For å tenke behøver de nemlig en nær og sterk inspirasjon fra fremmede, gitte tanker. Disse blir så deres nærmeste tema og derfor vil de hele tiden bli stående under disses innflytelse og følgelig aldri oppnå egentlig origi­ nalitet. Men de første blir derimot av tingene selv ansporet til å tenke; 53

derfor er deres tenkning rettet direkte mot disse. Kun blant den slags tenkere finner man de blivende og de som blir udødelige. - Det sier seg selv at det her er snakk om høyverdige disipliner, ikke om forfattere som skriver om brennevinsbrenning. Bare den som tar stoffet til det han skriver, direkte fra sitt eget hode, er det verdt å lese. Men bokprodusenter, kompendieskrivere, vanlige historikere og mange andre tar stoffet direkte fra bøker: Fra disse går stoffet ut i fingrene uten å ha vært gjennom transittoll og visitasjon i hodet, for ikke å snakke om noen bearbeidelse. (Hvor lærde ville ikke mange være om de visste alt det som står i deres egne bøker!) Derfor har snakket deres ofte en så ubestemt betydning at man forgjeves klør seg i hodet for å finne ut hva de nå engang tenker. Men de tenker slett ikke. Boken som de skriver av etter, er iblant forfattet slik: Altså er det med denne forfattervirksomheten som med gipsavtrykk av avtrykk av av­ trykk osv., hvor til slutt Antinous blir til et knapt gjenkjennelig omriss av et ansikt. Derfor skal man sjeldnest mulig lese kompilasjoner, for det er vanskelig helt å unngå dem idet også slike kompendier som på liten plass inneholder kunnskap som er samlet sammen i løpet av mange århundrer, hører med til kompilasjonene. Det finnes ingen større feil enn å tro at det sist uttalte ordet alltid er det riktige, at alt som er skrevet senere er en forbedring av det som er skrevet tidligere og enhver forandring er et fremskritt. De tenkende hoder, mennesker med ekte dømmekraft og folk som tar sakene alvorlig, er alle bare unntak; regelen er overalt i verden: pakk, og dette er stadig til stede og ivrig opptatt av å «forverrebedre» det de første etter moden overveielse har sagt på sin måte. Derfor skal en som vil lære seg noe om et tema, passe seg for straks å gripe til de nyeste bøkene om dette emnet, ut fra den forutsetning at vitenskapene alltid går fremover og at de eldre bøkene er brukt under utarbeidelsen av de nyere. Det er de nok, men hvordan? Den som skriver, forstår ofte ikke de eldre bøkene så godt, men vil ikke akkurat bruke de samme ordene og forkludrer og skamferer derfor det som er sagt mye bedre og klarere i de opprinnelige bøkene fordi de er skrevet ut fra forfatternes egen og levende sakkunnskap. Ofte lar han det beste de har utgitt, deres mest treffende fortolkninger av saken, deres heldigste bemerkninger falle fordi han ikke forstår deres verdi, ikke føler det pregnante ved dem. For ham er bare det platte og grunne homogent. - Ofte er en eldre, fortreffelig bok blitt fortrengt av nyere, dårligere bøker, skrevet for pengenes skyld, men med store pre­ tensjoner og lovprist av kameratene. I vitenskapene vil alle bringe noe 54

nytt ut på markedet for å gjøre seg gjeldende, men ofte består dette nye bare i at de omstøter det som hittil har vært regnet som gyldig, for å sette sine egne tåpeligheter i stedet: Iblant lykkes dette for en kort tid, og så vender man tilbake til det gamle og riktige. For disse fornyerne er det ingenting i verden som er viktigere enn deres egen kjære person: De vil gjøre seg gjeldende. Nå skal det skje fort ved hjelp av et paradoks: Steriliteten i hodene deres anbefaler dem negasjonens vei: Nå blir for lengst erkjente sannheter benektet, f.eks. livskraften, det sympatiske nervesystem, generatio aequwoca (tilblivelse av seg selv), Bichats skille mellom lidenskapenes og intelligensens virkning; man vender tilbake til den krasse atomismen osv., osv. Derfor er ofte vitenskapenes utvikling retrograd (tilbakegående). - Hit hører også oversettere som samtidig korrigerer og bearbeider sin forfatter, hvilket bestandig forekommer meg å være impertinent. Skriv selv bøker som det er verd å oversette og la andre verker få være som de er. — Man skal altsa om mulig lese de egentlige opphavsmenn til, begrunnete og oppfinnere av sakene, eller ihvertfall de anerkjente store mestrene innen faget og heller kjøpe bøkene brukt enn kjøpe deres innhold. Men fordi det jo inventis aliquid addere facile est (det er lett å legge noe til det som allerede er funnet), vil man, etter å ha fått et godt grunnlag, måtte gjøre seg kjent med de nyere tilleggene. Stort sett gjelder her som overalt ellers denne regelen: Det nye er sjelden det gode fordi det gode bare en kort tid er det nye. (For å sikre seg publikums vedvarende oppmerksomhet og deltagelse, må man enten skrive noe som har blivende verdi eller hele tiden skrive noe nytt - som nettopp av denne grunn stadig vil bli dårligere.) Det adressen er for et brev, skal tittelen være for en bok, altså først og fremst ha til hensikt å gjøre boken kjent for den delen av publikum som kan ha interesse av dens innhold. Derfor skal tittelen være beteg­ nende og dessuten kort, konsis, lakonisk, pregnant og om mulig gi et grunnriss av innholdet. Dårlige er derfor de utsvevende, de intetsigende, de skjeve, tvetydige eller til og med gale og villedende titler; disse siste kan gi bøkene samme skjebne som brev med feil adresse. Men de aller verste er stjålne titler, dvs. slike som allerede en annen bok har fått. De er for det første et plagiat og for det annet det mest talende bevis på den mest totale mangel på originalitet: For den som ikke er original nok til å gi boken sin en ny tittel, vil enda mindre være i stand til å gi den et nytt innhold. Beslektet med disse er de etterlignede titlene, dvs. halv­ veis stjålne titler, f.eks. som når lenge etter at jeg hadde skrevet «Om viljen i naturen» Oersted skriver «Om ånden i naturen».

55

Hvor lite ærlighet det er blant forfattere, blir synlig på hvor samvittighetsløst de forfalsker sitater fra andres skrifter. Passasjer fra mine skrifter finner jeg til stadighet anført i forfalsket form, - og bare mine mest erklærte tilhengere utgjør her et unntak. Ofte skjer forfalskningen av skjødesløshet, idet de trivielle og banale uttrykkene og vendingene deres allerede ligger dem i pennen og de skriver dem av gammel vane; iblant skjer det ut fra en nesevishet som vil forbedre meg; men det skjer ogsa bare altfor ofte ut fra onde hensikter, — og da er det en skammelig nederdrektighet og en guttestrek som ligner falskmynten og som en gang for alle fratar opphavsmannen hans rang som ærlig mann. — §274

En bok kan aldri være mer enn avtrykket av forfatterens tanker. Ver­ dien av disse tankene ligger enten i stoffet, altså i det han har tenkt om, eller i formen, dvs. bearbeidelsen av stoffet, altså i /W han har tenkt om det. Dette om er svært mangfoldig, og det er også de fortrinn det gir bøkene. Alt empirisk stoff, altså alt historisk eller fysisk, faktisk i seg selv og i videste betydning, hører til her. Det særegne ligger da i objek­ tet-, derfor kan boken være viktig, hvem nå enn forfatteren er. Når det derimot gjelder hva en forfatter har tenkt, ligger det sær­ egne i subjektet. Emnene kan være slike som er tilgjengelige og kjente for alle mennesker. Men oppfatningens form, hva som er tenkt, gir her verdien og ligger i subjektet. Er en bok derfor fortreffelig fra denne siden sett, er dens forfatter det også. Av dette følger at en leseverdig forfatters storhet er desto større jo mindre han har stoffet å takke, altså jo mer velkjent og brukt dette er. Således har f.eks. de tre store greske tragikerne alle bearbeidet det samme stoffet. Hvis en bok er berømt, skal man altså skille mellom om det er på grunn av stoffet eller på grunn av formen. Helt vanlige og platte mennesker kan ved hjelp av stoffetsvært viktige bøker, dersom dette stoffet bare var tilgjengelig nettopp for dem, f.eks. beskrivelser av fjerne land, sjeldne naturfenomener, forsøk de har satt i gang, historie de har vært vitne til eller oppsøkt kildene til og har brukt tid og krefter på å studere. Der det derimot er formen det kommer an på, idet stoffet er tilgjen­ gelig for enhver eller allerede kjent, der altså bare Åmom er tenkt kan gi verdi til stoffet, kan bare et eminent hode produsere noe leseverdig. 56

For de øvrige vil alltid bare tenke det som enhver annen også kan tenke. De gir et avtrykk av sin ånd, men av dette avtrykket eier enhver allerede selv originalen. Men publikum viser stoffet langt mer interesse enn formen, og blir nettopp derfor hengende etter i sin høyere dannelse. På latterligste måte viser denne hang hos publikum seg ved bestemte diktverk når dette publikum omhyggelig ettersporer de reelle begivenheter eller person­ lige omstendigheter som har tjent som foranledning for dikterne: ja, disse blir til slutt mer interessante for publikum enn verkene selv, og man leser mer om enn av Goethe og studerer flittigere Faust-sagnet enn hans Faust. Og når allerede Biirger sier: «De vil sette i gang lærde under­ søkelser av hvem Lenore egentlig har vært», så ser vi dette bokstavelig talt gå i oppfyllelse når det gjelder Goethe, da vi allerede har mange lærde undersøkelser om Faust og Faust-sagnet. De er og blir stofforienterte. - Denne forkjærligheten for stoffet fremfor formen er som om en skulle se bort fra formen og maleriet på en etruskisk vase og i stedet bare undersøke leirens og fargenes kjemiske sammensetning. Å være slave av denne slette hang til å virke gjennom stoffet, blir absolutt forkastelig i disipliner hvor det fortjenstfulle uttrykkelig skal ligge i formen — altså i de poetiske disipliner. Allikevel ser man ofte dårlige dramatiske forfattere være opptatt av å fylle teatret ved hjelp av stoffet: Således setter de f.eks. en eller annen berømt mann opp på scenen selv om hans liv har vært aldri så tomt for dramatiske begiven­ heter, ja, iblant også uten å vente til de personer som opptrer sammen med ham, er døde. Den forskjell mellom stoff og form vi her taler om, hevder til og med sin rett når det gjelder konversasjon. Det som gjør en mann i stand til å konversere er nemlig først og fremst forstand, dømmekraft, vidd og livlighet; det er dette som gir konversasjonen form. Men snart vil konversasjonens yfyfyomme i betraktning, altså det man kan snakke med mannen om, hans kunnskaper. Er disse små, kan bare en helt uvanlig høy grad av de ovennevnte formelle egenskaper gi hans konver­ sasjon verdi, idet disse, hva stoffet angår, er henvist til de ålment kjente menneskelige og naturlige forhold og ting. Omvendt er det hvis disse formelle egenskapene mangler hos en mann, mens derimot hans kunn­ skaper på et eller annet område gir hans konversasjon verdi, men hvor dette da er en verdi som helt beror på sitt stoff, slik det spanske ordsprå­ ket uttrykker det: mas sabe el necio en su casa, que el sabio en la agena (Den dumme vet mer i sitt eget hus enn den vise i et fremmed). 57

§275 En tankes egentlige liv varer bare til den har nådd ordenes grenselinje; da forstenes den, er fra nå av død, men er uoppslitelig lik forstenede dyr og planter fra den forhistoriske verden. Tanken, i det øyeblikk den skyter frem, kan man også sammenligne med krystallens egentlig momentane liv. Så snart nemlig vår tenkning har funnet ord, er den ikke lenger inderlig, eller i dypeste forstand alvorlig. Der den begynner å være til for andre, opphører den å leve i oss; slik barnet løser seg fra moren når det trer inn i sin egen tilværelse. Og dikteren sier da også:

Ihr miifit mich nicht durch Widerspruch verwirren! Sobald man spricht, beginnt man schon zu irren. (Dere må ikke forvirre meg med motsigelser! Så snart man snakker, begynner man å fare vill, Goethe: «Spruch, Widerspruch»)

§276 Pennen er for tenkningen hva stokken er for gangen: Men den letteste gange er uten stokk og den mest fullkomne tenkning foregår uten penn. Først når man begynner å bli gammel, gjør man gjerne bruk av stokken og pennen.

§277 I det hode hvor en hypotese en gang har tatt plass eller endog er født, fører den et liv som ligner livet til en organisme, idet den fra utenverde­ nen bare opptar det som er homogent og gunstig for den; det heterogene og fordervelige lar den derimot enten slett ikke slippe inn eller, hvis det er uunngåelig at den blir tilført dette, utsondrer den det fullstendig ufordøyd igjen. §278

Satiren skal, lik algebraen, bare operere med abstrakte og ubestemte, ikke med konkrete verdier eller navngitte størrelser; og like lite som 58

anatomien får den praktisere på levende mennesker; under straffansvar for ikke å være trygg for liv og lemmer. §279

For å være udødelig må et verk ha så mange fortreffeligheter at det ikke er lett å finne noen som fatter og verdsetter dem alle. Men hele tiden må den ene fortreffeligheten erkjennes og lovprises av noen og den andre fortreffeligheten av noen andre. På denne måten holdes verkets kreditt ved like, gjennom århundrenes lange løp og ved stadig skiftende inte­ resse idet det snart blir lovprist i den ene og snart i den andre betyd­ ning, og aldri blir uttømt. - Men opphavsmannen til et slikt verk, altså den som har krav på et liv også i ettertiden, kan kun være et menneske som ikke bare forgjeves søker sin like blant de samtidige over hele verden og som skiller seg påfallende ut fra enhver annen ved en meget merkbar forskjell. Det må være én som ville befinne seg i samme situasjon selv om han, lik den evige jøde, vandret gjennom flere generasjoner; kort sagt en slik som Ariostos utsagn lo fece natura, e pol ruppe lo stampo (Ham har naturen preget og deretter formen knust, Orlando furioso, X, 84) virkelig er gyldig for. For ellers ville det ikke være forståelig hvorfor tankene hans ikke skulle gå under som alle andre. §280

Til nesten enhver tid er det såvel i kunsten som i litteraturen en falsk grunnoppfatning eller synspunkt eller manér som er på moten og blir beundret. De simple hoder er ivrig opptatt av å tilegne seg slike oppfat­ ninger og utøve dem. Den innsiktsfulle gjenkjenner og forsmår dem: Han holder seg utenfor moten. Men etter noen år oppdager også pub­ likum dette og tar narrestreken for det den er, ler den ut, og den beundrede sminken på alle disse manierte verkene faller av lik et dårlig gipsornament fra en vegg som har vært bekledd med dette ornamentet: og så står de der som en slik tom vegg. Ikke ergre seg, men glede seg skulle man hvis en eller annen falsk grunnoppfatning, som lenge har virket i det stille, en gang blir uttalt bestemt, høyt og tydelig: for nå vil det falske ved den omsider snart føles, erkjennes og også snart bli uttalt. Det er som når en byll åpner seg.

59

§281

Mot vår tids samvittighetsløse blekksmørerier og den derfor stadig sti­ gende syndflod av unyttige og dårlige bøker skulle litteraturtidsskrifiene være diket, idet disse tidsskriftene, ubestikkelig, rettferdig og strengt dømmende, skånselløst skulle hudflette ethvert makkverk, skrevet av en som ikke er kallet til det, ethvert skriveri som et tomt hode vil komme sin tomme pengepung til hjelp med, følgelig 9/10 av alle bøker. Tids­ skriftene ville dermed pliktmessig motarbeide skrivekløen og bedrage­ riet i stedet for å fremme denslags slik at deres nederdrektige toleranse går i allianse med forfatter og forlegger for å berøve publikum for dets tid og penger. Som regel er forfatterne professorer og litterater som på grunn av lave lønninger og dårlige honorarer skriver av ren pengenød: Da de har samme mål, har de også en felles interesse av å holde sammen, støtte hverandre gjensidig, og alle legger inn et godt ord for de andre: Dette fører til alle de rosende omtalene av dårlige bøker, som utgjør innholdet i litteraturtidsskriftene og hvis motto burde være: «Leve og la leve!» (Og publikum er så enfoldig at det heller leser det nye enn det gode.) Er eller var det noen blant dem som kan rose seg av aldri å ha lovprist det mest uverdige skriveri, aldri å ha kritisert og nedvurdert det fortreffelige, for aldri å ha avledet oppmerksomheten fra det fortreffe­ lige ved å ha behandlet det som ubetydelig? Er det noen av dem som har valgt ut dem som skulle anmeldes, samvittighetsfullt etter bøkenes betydning og ikke etter anbefalinger fra kjente, ut fra kollegiale hensyn eller til og med etter smøring fra forleggerne? Ser ikke enhver som ikke er en nybegynner, straks nesten automatisk mot forlags firmaet så snart en bok blir sterkt rost eller til og med sterkt kritisert? Overalt anmelder man i bokhandlernes i stedet for i publikums interesse. Fantes det deri­ mot et litteraturtidsskrift som var slik jeg forlangte ovenfor, ville utsik­ ten til den gapestokken hvori hans makkverk nå snart og uunngåelig ville måtte stå, lamme skrivekløen til enhver slett forfatter, enhver ånd­ løs kompilator, enhver avskriver av andres bøker, enhver hul, udugelig, stillingssulten filosofisk katastrofe; og dette ville være til sann lykke for litteraturen, hvor det slette ikke bare er unyttig, men positivt forderve­ lig. Men nå er de aller fleste bøker slette og burde ikke ha vært skrevet: Følgelig skulle rosen være like sjelden som kritikken nå er, under inn­ flytelse av personlige hensyn og maksimen accedas socius, laudes lauderis ut absens (Bli kamerat og ros slik at du kan roses når du ikke lenger er her, Horats: Sermones, II, 5, 72). Det er absolutt galt å ville overføre på 60

litteraturen den toleranse man nødvendigvis må ha i samfunnet overfor sløve, hjerneløse mennesker, som det jo vrimler av overalt. For i littera­ turen er de uforskammede inntrengere, og å nedvurdere det slette er her plikt overfor det gode: For den som ikke holder noe for å være dår­ lig, holder heller ikke noe for å være godt. I det hele tatt er høflighet, som stammer fra samfunnet, et fremmedartet, svært ofte skadelig ele­ ment i litteraturen, fordi høfligheten forlanger at man godtar det dår­ lige, og derved nærmest motarbeider såvel vitenskapens som kunstens formål. Riktignok kunne et slikt litteraturtidsskrift som jeg vil ha, bare skrives av mennesker hvor ubestikkelig redelighet var forenet med sjeld­ ne kunnskaper og en enda sjeldnere dømmekraft: Derfor ville hele Tyskland høyst, ja, knapt nok kunne frembringe ett eneste slikt lit­ teraturtidsskrift, men dette ville være et tidsskrift som ville stå der som en rettferdig domstol, og hvor hvert medlem måtte være valgt av samt­ lige andre; i stedet for at som nå litteraturtidsskriftene drives av universitetslaug eller litteraturklikker, i det stille kanskje til og med av bokhandlere - til bokhandelens nytte - og som regel er noen koalisjoner av slette hoder som hindrer det gode i å komme frem. Ingen steder er det så mye uredelighet som i litteraturen; dette sa allerede Goethe, slik jeg har omtalt det nærmere i Der Wille in der Natur («Viljen i naturen»), s. 22. Fremfor alt måtte anonymiteten, dette skjoldet all litterær skurkaktighet skjuler seg bak, da falle bort. I litteraturtidsskriftene har på­ skuddet for innføringen av anonymitet vært at den skulle beskytte den redelige anmelder - han som advarer publikum - beskytte ham mot forfatterens og hans vellynderes harme. For hvert av denslags tilfeller vil det imidlertid være hundre hvor anonymiteten bare tjener til å ta hele ansvaret fra den som ikke kan stå for det han sier, eller skjule skammen til den som er bestikkelig og nederdrektig nok til å lovprise en dårlig bok for publikum bare for noen drikkepenger fra forleggeren. Ofte tje­ ner anonymiteten også bare til å dekke over den dømmendes obskuritet, ubetydelighet og inkompetanse. Det er utrolig hvilken frekkhet en slik kar bemektiget seg, og hvilke litterære kjeltringstreker de ikke viker til­ bake for når de føler seg sikre i anonymitetens skygge. - Slik det finnes universalmedisiner, er følgende en universal-antikritikk mot alle ano­ nyme anmeldelser, likegyldig om de har rost det slette eller kritisert det gode: «Skurk, si ditt navn! For å gå maskert og forkledd løs på folk som står frem med åpent ansikt, det gjør ingen ærlig mann; det gjør bare smågutter og slyngler. - Altså: Skurk, si ditt navn!» prohatum est. (Det er bevist.) 61

Allerede Rousseau har i fortalen til La nouvelle Heloise sagt: tout honnéte homme doit avouer le livres quil publie. Det ville oversatt hete: «Enhver ærlig mann setter sitt navn under det han skriver», og generelt positive setninger lar seg snu om per contrapositionem (ved at noe stilles opp mot dem). I hvor langt høyere grad gjelder ikke dette for polemiske skrifter, og hit hører jo de fleste anmeldelser! Riemer har da også rett når han i sin Mittheilungen ilber Goethe, s. XXIX i forordet, sier: «En motstander som trer åpent frem, er en ærlig, moderat motstander, en man kan forstå, bli enig og forsone seg med; en skjult motstander er derimot en nederdrektig, feig skurk som ikke har mot nok til å stå for den kritikken han gir, som altså ikke engang legger noen vekt på sin mening, bare på den hemmelige glede det er, uoppdaget og ustraffet å få utløp for sitt sinne.» Dette har nok også vært Goethes mening, for denne talte som regel gjennom Riemer. Men overalt gjelder Rousseaus regel om hver linje som leveres til trykk. Ville man tåle det om et mas­ kert menneske skulle tale høytidelig til folket eller for en forsamling? Og særlig om han da angrep andre og overøste dem med kritikk? Ville han ikke da straks bli kastet på dør, sparket ut? Den pressefrihet som vi i Tyskland endelig har oppnådd og som på det mest æreløse misbrukes, burde i det minste være betinget av et forbud mot enhver form for anonymitet og psevdonymitet, slik at enhver iallfall med sin ære var ansvarlig for det han offentlig bekjent­ gjør gjennom pressens vidtrekkende talerør - hvis han da ennå har noen ære; og hvis han ikke har noen, for at hans navn kunne nøytralisere hans tale. Anonymt å angripe folk som ikke har skrevet anonymt, er åpenbart æreløst. En anonym anmelder er en mann som ikke vil stå for det han beretter, respektivt fortier overfor verden andre og deres arbeid og derfor ikke oppgir navn. Og noe slikt tolereres? Ingen løgn er for frekk til at en anonym anmelder ikke skulle kunne tillate seg å frem­ sette den: Han er jo ikke ansvarlig. All anonym anmeldervirksomhet er basert på løgn og bedrag. Slik politiet ikke tillater at man går maskert rundt på gatene, skulle man heller ikke finne seg i at man skriver ano­ nymt. Anonyme litteraturtidsskrifter er egentlig stedet hvor uvitenhet ustraffet sitter til doms over lærdom, og dumhet over forstand, og hvor publikum ustraffet lures og narres, også for penger og tid, ved hjelp av ros av det dårlige. Er da ikke anonymiteten all litterær og publisistisk skurkaktighets faste borg? Den må altså rives ned, helt til grunnen, dvs. slik at enhver tidsskriftartikkel alltid skal ledsages av navnet på forfatte­ ren og redaktøren ha det fulle ansvar for underskriftens riktighet. Fordi 62

selv den mest ubetydelige jo er kjent på sitt bosted, ville da to tredje­ deler av tidsskriftløgnene falle bort og mang en giftig tunges frekkhet holdes i tømme. I Frankrike angriper man saken slik akkurat nå. Men så lenge det ikke finnes noe forbud, skulle alle redelige forfat­ tere innenfor litteraturen gå sammen om å brennemerke anonymiteten ved hjelp av en offentlig, utrettelig og daglig uttalt forakt, og på alle måter få gehør for at anonym anmeldervirksomhet er uverdig og æreløs. Den som skriver og polemiserer anonymt, har eo ipso den antagelse mot seg at han vil bedra publikum eller uten fare for seg selv antaste andres ære. Derfor skulle enhver, også helt tilfeldige og ikke kritiske omtaler fra en anonym anmelder bare skje ved hjelp av epiteta (karakteriserende adjektiv o.l.) som «den feige anonyme kjeltringen der og der» eller «den forkledde og maskerte skurken i dette tidsskriftet» osv. Dette er virkelig den anstendige og passende tonen å omtale slike folk i, slik at de får avsmak for håndverket sitt. For det er åpenbart at bare den som lar en se hvem han er, slik at man vet hvem en har foran seg, kan ha krav på noen som helst form for personlig respekt. Dette gjelder ikke den som sniker seg rundt forkledd og maskert og på denne måten gjør seg nese­ vis: En slik er derimot ipso facto (ved selve sin handling) fredløs. Han er Mr. Nobody, og det står enhver fritt å erklære at Mr. Nobody er en kjelt­ ring. Derfor skulle man straks kalle enhver anonym anmelder, særlig i antikritikker, for en skurk og kjeltring og ikke «den ærede anmelder», slik noen av de forfatterne som dette pakket har besudlet, gjør av ren feighet. «En skurk som ikke oppgir navnet sitt!» må være løsenet for alle ærlige forfattere. Og hvis nå én igjen gjør noe så fortjenstfullt som å trekke usynlighetskappen av en slik en som har løpt spissrot, og griper ham i øret og sleper ham frem, så vil nattuglen vekke stor jubel om dagen. - Ved enhver ærekrenkelse man hører, ytrer det første indignasjonsutbruddet seg som regel gjennom et «Hvem sier dette?» — Men da blir anonymiteten svar skyldig. En spesielt latterlig impertinens hos slike anonyme kritikere er at de, som kongene, taler i vi-form, mens de ikke bare skulle snakke i singular, men i diminutiv, ja, humilitiv (ydmykhetsform), f.eks. «min ynkelige litenhet», «min feige snedighet», «min forkledde inkompetanse», «min ringe rakkerfant» osv. Slik sømmer det seg å snakke om forkledde kjeltringer, disse stålormene som kommer hvislende ut fra et «litterært provinsblads» mørke hull, og hvis håndverk det endelig må settes en stopper for. Anonymiteten er i litteraturen hva den materielle svindel er i det borgerlige samfunn. «Si ditt navn, kjeltring, eller ti!» må 63

være parolen. - Inntil da kan man ved kritikker uten underskrift straks tilføye: svindler. - Virksomheten kan gi penger, men ære gir den ikke. For ved angrep er herr Anonym uten videre herr Skurk, og jeg ville sette hundre mot én på at den som ikke vil si sitt navn, er ute etter å bedra publikum. Bare anonyme bøker er man berettiget til å anmelde ano­ nymt. I det hele tatt vil 99% av alle litterære skurkestreker falle bort med anonymiteten. Til virksomheten er erklært fredløs, skulle man, når anledningen bød seg, begrense seg til det mennesket som leder ge­ skjeften (formann og sjef for det anonyme anmelderinstituttet) og stille ham direkte til ansvar for de synder hans lønnsmottagere har gjort seg skyldige i, vel å merke i den tonen som virksomheten hans gir oss rett til. Jeg for min del ville like gjerne stå i spissen for en spillebank eller et bordell enn for en slik anonym anmelderhule. §282

Stilen er åndens fysiognomi. Den er mer ufeilbarlig enn legemets. Å etterligne fremmed stil vil si å bære maske. Om denne er aldri så vakker, blir den, ved det livløse, snart smakløs og utålelig, slik at selv det hes­ ligste levende ansikt er å foretrekke. Derfor ligner da også de latinskrivende forfatterne som etterligner De gamles stil, jo egentlig masker: Man hører nemlig godt hva de sier, men man ser ikke i tillegg deres fysiognomi, stilen. Denne fysiognomi ser man imidlertid godt i de latinske skriftene til selvtenkerne, de som ikke fant seg i denne etterlig­ ningen, som f.eks. Scotus Erigena, Petrarca, Bacon, Descartes, Spinoza, Hobbes o.a. Affektasjon i stilen kan sammenlignes med å skjære grimaser. Språket man skriver på, er nasjonalfysiognomiet: Her kan store forskjel­ ler konstateres - fra det greske til det karibiske. Stilfeil bør man oppdage i andres skrifter, slik at man kan unngå dem i sine egne.

§283 For å foreta en foreløpig vurdering av en forfatters åndsprodukter er det ikke nødvendig å vite om hva eller hva han har tenkt; for å gjøre det ville det være nødvendig å lese igjennom alle hans verker; til å begynne med er det tilstrekkelig å vite hvordan han har tenkt. Hans stil&v nemlig et nøyaktig avtrykk av hvordan han tenker, av hans tenknings vesent64

lige beskaffenhet og gjennomgående kvalitet. Denne viser nemlig den formelle beskaffenheten til et menneskes samtlige tanker og den vil alltid være seg selv lik, hva eller om hva dette mennesket enn måtte tenke. Man har her liksom deigen man knar alle sine skikkelser ut av, så for­ skjellige de enn kan være. Hvorfor da også Till Eulenspiegel, på spørs­ målet om hvor lenge den som spør må gå for å komme til nærmeste by, gir det tilsynelatende meningsløse svaret «Gå!» - i den hensikt, først ut fra gangen hans å måle hvor langt han vil komme i løpet av et gitt tidsrom; på samme måte leser jeg et par sider av en forfatter, og vet så omtrent hvor langt han kan føre meg. I stille bevissthet om dette saksforholdet søker enhver middelmådig å maskere sin egen naturlige stil. Dette tvinger ham først og fremst til å gi avkall på all naivitet, mens denne forblir privilegiet til overlegne og selvbevisste ånder, som derfor opptrer med sikkerhet. Disse hverdagshodene kan nemlig rett og slett ikke bestemme seg for å skrive som de tenker fordi de aner at produktet da straks kunne få et svært så enfoldig preg. Det ville imidlertid da alltids være noe. Hvis de altså bare ville gå ærlig til verks og ganske enkelt meddele det lille og høyst ordinære de virkelig hadde tenkt, så ville de være leselige og endog belærende innen­ for den sfære hvor de hørte hjemme. Men i stedet for dette streber de etter å gi skinn av å ha tenkt mye mer og dypere enn tilfellet er. Derfor fremlegger de det de har å si, i oppstyltede, kompliserte vendinger, i nyskapte ord og vidløftige perioder som går rundt tanken og tildekker den. De vakler mellom forsøk på å meddele den og skjule den. De vil gjerne pusse den opp så den får et lærd eller dypsindig utseende, slik at man tror at det skjuler seg langt mer bak det enn man i øyeblikket blir oppmerksom på. Derfor kaster de den snart stykkevis frem, i korte, mangetydige og paradokse utsagn som synes å antyde langt mer enn de utsier (herlige eksempler på denne typen finnes i Schellings naturfilosofiske skrifter); snart fremlegger de igjen tanken sin i en strøm av ord, uutholdelig langtrukkent, som om det trengtes utrolige anstren­ gelser for å gjøre den dypere meningen forståelig - mens det dreier seg om et ganske enkelt innfall, om ikke en trivialitet (Fichte, i hans popu­ lære skrifter, og hundrevis av elendige, ikke nevneverdige dåsemikler i sine filosofiske lærebøker gir eksempler til overflod) — eller de beflitter seg på en eller annen tilfeldig overtatt skrivemåte, en skrivemåte som skal være fornem, f.eks. rett og slett en grundig og vitenskapelig en, hvor man så pines til døde av den narkotiske virkningen av langtrukne, tanketomme perioder (eksempler på dette gir først og fremst de mest

65

uforskammede av alle dødelige, hegelianerne, i Hegel-bladet, vulgo (vanligvis) kalt «Årbøker for vitenskapelig litteratur»); eller de tar sikte på en åndfull skrivemåte hvor de synes å ville bli helt ville, og andre lignende ting. Alle slike anstrengelser, hvor resultatet bare er at nascetur ridiculus mus (det bare blir født en latterlig mus, Horats: De arte poetica, 139), gjør det ofte vanskelig å finne ut hva de egentlig vil med sakene sine. Og dessuten skriver de ord, ja, hele setninger, hvor de selv ikke tenker noe som helst, men hvor de håper at en annen skal tenke noe. Til grunn for alle slike anstrengelser ligger ikke annet enn den utrette­ lige bestrebelse, som forsøker seg ad stadig nye veier, bestrebelsen på å selge ord for tanker, og ved hjelp av nye uttrykk, vendinger og sam­ mensetninger av enhver art, eller slike brukt i en ny betydning, frem­ bringe et skinn av ånd for å erstatte den så smertelig følte mangelen på denne. Fornøyelig er det å se hvordan snart den ene og snart den andre manér prøves for å få dette skinn til å virke som en maske som skal forestille ånd, hvilket vel også en stund fører de uerfarne bak lyset, inntil den blir gjenkjent som maske, ledd ut og så byttet ut mot en annen. Her ser man forfatterne snart ville og gale, som om de var fulle, og snart, ja, allerede på neste side, høyttravende, alvorlige, grundige og lærde inntil den tyngste, mest drøvtyggende langtrukkenhet, lik stilen hos salige Christian Wolf, om enn i moderne forkledning. Lengst holder imidlertid uforståelighetens maske, men bare i Tyskland hvor den ble innført av Fichte, gjort fullkommen av Schelling og nådde sitt høyeste klimaks i Hegel, hele tiden med den største suksess. Og allikevel er det intet som er lettere enn å skrive slik at ikke ett menneske forstår det; mens derimot intet er vanskeligere enn å uttrykke betydelige tanker slik at enhver er nødt til å forstå dem. Det uforståelige er beslektet med det uforstandige, og det er alltid langt mer sannsynlig at det skjuler seg en mystifikasjon enn en stor dypsindighet bak det uforståelige. I alle de ovenfor nevnte kunstarter er det imidlertid uunnværlig med virkelig åndsnærvær: For det tillater at man viser seg slik man er, og bekrefter til alle tider dette utsagnet fra Horats:

scribendi recte sapere est etprincipium et fons (Betingelsen for å skrive riktig er at man tenker fornuftig, De arte poetica, 309.)

De åndløse gjør imidlertid som visse metallarbeidere som forsøker hun­ dre forskjellige sammensetninger i stedet for det eneste, uerstattelige 66

gullet. Det er tvert imot intet annet en forfatter skulle vokte seg mer for enn for den synlige bestrebelse å ville vise mer ånd enn han har, for det vekker mistanke hos leseren om at man har svært lite ånd, siden man bestandig og på alle måter bare gjør inntrykk av å ha det man ikke vir­ kelig er i besittelse av. Derfor er det nettopp en ros hvis man kaller en forfatter naiv, for det vil si at han får lov å vise seg slik han er. I det hele tatt virker det naive tiltrekkende, mens det unaturlige overalt skrem­ mer en bort. Vi ser da også hvordan enhver virkelig tenker anstrenger seg for å uttrykke sine tanker så rent, klart, sikkert og kort som over­ hodet mulig. Derfor har enkelhet alltid vært et kjennetegn ikke bare på sannheten, men også på geniet. Stilen får sin skjønnhet fra tanken, det er ikke slik som hos skinntenkerne, at tankene skal bli skjønne gjennom stilen. Stilen er jo bare en silhuett av tanken: Å skrive uklart eller dårlig vil si å tenke dunkelt eller forvirrende. Derfor er den første, ja, allerede alene nesten tilstrekkelige regel for god stil at man har noe å si. Å, med den kommer man langt! Men å neglisjere denne regel er et grunnleggende karaktertrekk ved de filoso­ fiske og i det hele tatt reflekterende forfattere i Tyskland, særlig etter Fichte. Hos alle slike skribenter kan man nemlig merke at de synes å ville si noe, mens de ikke har noe å si. Denne skrivemåten, som ble innført av pseudofilosofene ved universitetene, kan man finne overalt og selv hos tidens fremste litterære notabiliteter. Den er den affekterte, vage, tvetydige, ja, mangetydige stilens mor, samtidig den langtruknes og tunges, denne stile empesé (stive stil), og den er ikke mindre mor til den unyttige ordflommen, tildekkingen av den bitreste tanke fattigdom under et utrettelig, kvernende mølleaktig, bedøvende snikksnakk, som man kan lese i timevis uten å få tak på en eneste klar og bestemt tanke. Denne stil og kunst gir de beryktede «Hallesche», senere «Deutsche Jahrbiicher» nesten overalt utsøkte eksempler på. Den som har noe som er verdt å si, behøver ikke å pakke det inn i tilgjorte uttrykk, vanskelige fraser og dunkle hentydninger, men kan ganske enkelt uttale det enkelt, klart og naivt, og da være sikker på at det vil ha sin virkning. Derfor røper den som bruker de ovenfor nevnte kunstmidler, sin fattigdom på tanker, ånd og kunnskaper. - Imidlertid har den tyske tålmodighet ven­ net seg til å lese side opp og side ned med denslags ordkram av enhver art, uten synderlig å vite hva den som skriver, egentlig vil: Man tror ganske enkelt at det er slik det skal være, og forstår ikke at han bare skriver for å skrive. En god, tankerik forfatter derimot, innvilges hos leseren snart den kreditt at han er alvorlig og virkelig har noe å si når 67

han taler; og dette gir den forstandige leser tålmodighet til å følge ham oppmerksomt. En slik forfatter vil også bestandig uttrykke seg på enk­ leste og klareste måte, nettopp fordi han virkelig har noe å si, fordi det er om å gjøre for ham å vekke også hos leseren den tanke han selv har nå og ingen annen. Derfor vil han kunne si med Boileau: Ma pensée au grandjour partout s’offre et sexpose, Et mon vers, bien ou mal, dit toujours quelque chose (Det jeg tenker kan tre åpent frem i dagen, og mitt vers, godt eller dårlig, har alltid noe å si, «Epitre IX, å M. le Marquis de Seignelay); mens den samme dikterens ord: et quiparlant beaucoup ne disentjamais rien (og de taler meget, men har aldri noe å si), kan gjelde for dem vi tidligere har skildret. Til karakteristikken av disse hører også at de om mulig unngår alle bestemte uttrykk, for til nød alltid å kunne trekke hodet ut av løkken: Derfor velger de i alle tilfeller det mest abstrakte uttrykk; mennesker av ånd derimot det mest konkrete, fordi dette gir saken større anskuelighet - kilden til all evidens. Denne forkjærligheten for det abstrakte lar seg belegge med mange eksempler: Ett spesielt latterlig eksempel er imidlertid at man innenfor den tyske forfattervirksomhet i de siste ti årene nesten overalt finner «bedingen» (be­ tinge) hvor det skulle stå «bewirken» (bevirke) eller «verursachen» (forårsake), fordi dette første ordet er mer abstrakt og ubestemt og derfor sier mindre (nemlig «ikke uten dette» i stedet for «ved hjelp av dette») og derfor fortsatt lar små bakdører bli stående åpne, dører som tiltaler dem som i sitt stille sinn er klar over sin udugelighet og derfor har en stadig frykt for alle bestemte uttrykk. Hos andre virker imid­ lertid her bare den nasjonale hang til i litteraturen straks å etterligne enhver dumhet, slik man i livet etterligner enhver uoppdragenhet - hvilket kan belegges med at begge deler griper raskt om seg; mens en engelskmann såvel i det han skriver som i det han gjør, tar sin egen dømmekraft med på råd, er det derimot ingen som kan rose seg mindre av dette enn tyskeren. Som en følge av den nevnte utvikling er ordene «bewirken» og «verursachen» nesten helt forsvunnet fra de siste ti årenes bokspråk og overalt er det bare snakk om «bedingen». Saken er verd å nevne på grunn av det så karakteris­ tisk latterlige ved den. Man kunne til og med utlede åndløsheten og kjedsomheten i skrif­ tene til hverdagshodene fra at de alltid bare taler med halv bevissthet,

68

nemlig at de ikke egentlig forstår meningen med sine egne ord, da disse hos dem er tillært og ferdig overtatt; og derfor har de mer satt sammen hele fraser (phrases banales) enn ord. Dette fører til den for dem så karak­ teristiske og følbare mangel på klart utmeislede tanker da de nettopp mangler pregestemplet til en slik egen klar tenkning; i stedet for den finner vi et ubestemt, dunkelt ord, gjengse talemåter, utslitte vendinger og moteuttrykk. (Med treffende uttrykk, originale talemåter og heldige vendinger går det som med klær: Når de er nye og flotte, vekker de oppsikt, men straks vil alle ha dem og i løpet av kort tid blir de utslitt og falmet og gjør til slutt intet inntrykk i det hele tatt.) Som en følge av dette ligner det tåkete skriveriet deres et trykk laget med allerede brukte typer. Mennesker av ånd taler i sine skrifter virkelig til oss, og derfor er de i stand til å fa liv i og til å underholde oss: Bare de setter ordene sammen med full bevissthet og ut fra valg og hensikt. Derfor forholder deres fremstillingsform seg til stilen til dem vi har skildret ovenfor, som et virkelig malt bilde til et som er laget med sjablonger: I det første tilfellet ligger det en spesiell hensikt i hvert ord og i hvert penselstrøk; i det andre tilfellet er derimot alt satt opp. Den samme forskjellen finner man i musikken. For overalt er det åndens allestedsnærvær i alle deler som karakteriserer geniets verker: Dette er analogt med det allesteds­ nærvær av Garricks sjel som Lichtenberg la merke til i alle musklene i kroppen hans. Når det gjelder den ovenfor nevnte kjedsomhet i skriftene, vil jeg imidlertid tilføye den generelle bemerkning at det finnes to arter av kjedsomhet: en objektiv og en subjektiv. Den objektive skyldes alltid den her omtalte mangel, altså at forfatteren slett ikke har noen full­ komment klare tanker eller erkjennelser å meddele. For den som har slike, arbeider i rett linje mot sitt mål, nemlig mot å meddele dem, og leverer derfor overalt klart utformede begrepet og er derfor hverken langtrukken eller intetsigende eller forvirret og følgelig ikke kjedelig. Selv om hans grunntanke skulle være en feiltagelse, er den i et slikt til­ felle allikevel Idart tenkt og vel overlagt, altså i det minste formelt riktig, og derfor beholder den skriftlige formuleringen fortsatt noe av verdi. Derimot er av samme grunner et objektivt kjedelig skrift alltid også ellers verdiløst. - Den subjektive kjedsomhet er derimot bare en relativ kjedsomhet: Den har sin årsak i mangel på interesse for gjenstanden hos leseren, der den objektive kjedsomhet skyldes en eller annen be­ grensning i selve gjenstanden. Det fortreffelige kan derfor også være subjektivt kjedelig, nemlig for den ene eller andre, slik omvendt også

69

det sletteste kan være subjektivt underholdende for den ene eller andre fordi gjenstanden eller skribenten interesserer ham. — Tyske forfattere burde stort sett dra nytte av den innsikt at man rik­ tignok om mulig skal tenke som en stor ånd, men bruke det samme språk som enhver annen. Man skulle bruke vanlige ord og si uvanlige ting: Men de gjør det omvendt. Vi ser nemlig at de er opptatt av å pakke trivielle begreper inn i fornemme ord og kle sine svært så ordinære tanker i de mest uvanlige uttrykk, de mest utsøkte, tilgjorte og merkverdige talemåter. Setningene deres går stadig rundt på stylter. Når det gjelder dette velbehag ved den bombastiske, i det hele tatt ved den høyttrav­ ende, oppblåste, tilgjorte, hyperbolske og aerobatiske stil, er prototypen fenrik Pistol, som hans venn Falstaff en gang utålmodig roper til: «Si det du har å si, som et menneske av denne verden!» (Shakespeare: Hen­ rik IV, II, 5,3.) - For dem som liker eksempler, tilføyer jeg følgende annonse: «Om kort tid utkommer på vårt forlag: Teoretisk-praktisk vitenskapelig fysiologi, patologi og terapi for de under navnet flatulens kjente pneumatiske fenomener, hvori disse, i sin organiske og kausale sammenheng, etter sin væren og sitt vesen såvel med alle dem betingende, ytre som indre, genetiske momenter, i hele sin fylde av sine tilsynekomster og aktiviteter fremlegges systematisk såvel for den almenmenneskelige som for den vitenskapelige bevissthet: en fri, med beriktigende anmerkninger og forklarende ekskurser utstyrt oversettelse av det franske verket L’art depeter (Fjertingens kunst).» For stile empesé finner man på tysk ikke noe nøyaktig tilsvarende uttrykk, men desto oftere saken selv. Når den er forbundet med tilgjorthet, er den i bøkene det samme som det som i vanlig menneskelig omgang forbindes med affektert alvor, fornemhet og tilgjorthet, og den er like uutholdelig. Åndsfattigdommen kler seg gjerne i denne, slik dumheten i livet ellers kler seg i høytidelighet og formalitet. Den som skriver tilgjort, ligner den som pynter seg for ikke å bli forvekslet og sammenblander med pøbelen, en fare som en gentleman, selv i det sletteste antrekk, ikke er utsatt for. Slik man gjenkjenner ple­ beieren på en viss klesprakt og hans preg av å være tiré a quatre épingles (striglet og strøket), gjenkjenner man hverdagshodet på den tilgjorte stil. Ikke desto mindre er det en feilaktig bestrebelse å ville skrive akku­ rat slik man snakker. Enhver skriftlig stil skal snarere oppvise et visst spor av slektskap med lapidarstilen (kortfattet stil som på steininnskrifter), som jo er alle stilers stamfar. Den rent muntlige stilen er derfor 70

like forkastelig som det motsatte, nemlig å ville snakke slik man skri­ ver; da blir det både pedantisk og tungt forståelig. Det dunkle og uklare i uttrykksmåten er alltid og overalt et dårlig tegn. For i 99 av 100 tilfeller skyldes det uklarhet i tanken, hvilket igjen nesten alltid skyldes et opprinnelig misforhold, en inkonsistens og altså en uriktighet i tanken. Når en riktig tanke stiger opp i et hode, streber den allerede etter klarhet og vil snart oppnå denne: Det klart tenkte finner lett sitt passende uttrykk. Det et menneske er i stand til å tenke, lar seg også alltid uttrykke i klare, fattbare og utvetydige ord. De som setter sammen vanskelige, dunkle, sammenflettede, tvetydige taler, vet ganske sikkert ikke riktig hva de vil si, men har bare en uklar bevissthet som kjemper for å finne tanken. Men ofte vil de også skjule for seg selv og andre at de egentlig ikke har noe å si. De vil, som Fichte, Schelling °g Hegel, gi inntrykk av å vite noe de ikke vet, tenke noe de ikke tenker og å si noe de ikke sier. Vil én som har noe riktig å meddele, tale uklart eller klart? - Allerede Quintilian sier det (i Instit. Lib. II, c.3): plerumque accidit ut faciliora sint ad intellegendum et lucidiora multo, quae a doctissimo quo que dicuntur...Erit ergo etiam obscurior, quo quisque deterior. (Det forekommer ofte at det som sies av en sakkyndig er lettere å forstå, er langt klarere... Derfor vil man tale desto dunklere jo mindre man duger.) — På samme måte skal man heller ikke uttrykke seg gåtefullt, men vite om man vil si en ting eller ikke. Det ubestemte i uttrykket gjør tyske forfattere så uspiselige. Et unntak utgjør bare de tilfeller hvor man har noe å meddele som på en eller annet måte er utillatelig. Slik enhver overdreven påvirkning som regel medfører det motsatte av det man ønsker å oppnå, er også ord bare inntil et visst punkt i stand til å gjøre tanker fattbare. Dynges de på hverandre ut over dette, gjør de tankene som skulle meddeles, bare dunklere igjen. Å treffe dette punktet er stilens oppgave og en sak for dømmekraften: For ethvert overflødig ord virker mot sin hensikt. I denne betydning sier Voltaire: 1’adjectifest 1’ennemi du substantifAdjektivet er en fiende av substantivet, Discours sur 1’homme, 6). Men det er jo mange forfattere som prøver å skjule sin tankefattigdom nettopp under en overflod av ord. Derfor skal man unngå all langtrukkenhet og all innfletting av ube­ tydelige bemerkninger som det ikke er bryet verdt å lese. Man må være sparsom med leserens tid, anstrengelse og tålmodighet; da vil man oppnå hans kreditt for at det som står der, er verdt å bli lest oppmerk­ somt og at hans anstrengelser vil bli belønnet. Det er alltid bedre å ute­ 71

late noe godt enn å tilføye noe intetsigende. Her finner Hesiods TtXcov r|ptcn> TtavTOt; (Det halve er mer enn det hele, opera et dies, v. 40) sin rette anvendelse. I det hele tatt: Si ikke alt! Le secretpour étre ennuyeux, cest de tout dire (Hemmeligheten ved å være kjedelig er å si alt, Voltaire: Discours sur l homme, 6, 172). Altså om mulig bare kvintessenser, bare hovedsaker, ikke noe som leseren også ville tenke selv. - Mange ord for å meddele få tanker er overalt det umiskjennelige tegnet på middelmådighet; tegnet på et eminent hode derimot å lukke mange tanker inne i få ord. Sannheten er vakrest naken, og det inntrykk den gjør desto dypere, jo enklere dens uttrykk er; dels fordi den da uhindret inntar hele til­ hørerens sjel, og han blir ikke adspredt av noen sidetanker; dels fordi han føler at han her ikke blir bestukket eller narret av retoriske kunster, men at hele virkningen utgår fra saken selv. Hvilken deklamasjon over den menneskelige eksistens’ forgjengelighet ville vel gjøre større inn­ trykk enn Jobs: homo natus de muliere, brevi vivit tempore, repletus multis miseriis, qui, tanquamflos, egreditur et conteritur, etfugitvelutumbra^Ex menneske, født av en kvinne, lever en stakket tid og mettes med uro. Som en blomst skyter han opp og visner hen og han flykter bort som skyggen, b°k, 14, 1-2). — Nettopp derfor står Goethes naive poesi så utrolig mye høyere enn Schillers retoriske. Derfor også mange folkevisers sterke virkning. Av denne grunn må man, slik man i byggekun­ sten må vokte seg for å overlesse med ornamenter, i de talende kunster vokte seg for all unødvendig retorisk utsmykning, alle unødige amplifikasjoner (utførlige fremstillinger) og i det hele tatt for alt overflø­ dig i uttrykket, altså bestrebe seg på en kysk stil. Alt uunnværlig virker uheldig. Enkelhetens og naivitetens lov gjelder for alle skjønne kunster, for naivitet er forenlig selv med det mest opphøyde. Åndløsheten antar alle mulige former for å skjule seg: Den hyller seg inn i svulstighet, i det bombastiske, i en tone av overlegenhet og fornemhet og i hundre andre former; bare naiviteten nærmer den seg ikke, fordi den her straks ville stå naken og bare bringe enfoldighet til torvs. Selv det gode hode får ikke være naivt; da ville det virke tørt og magert. Derfor forblir naiviteten geniets æresdrakt, slik nakenheten er skjønn­ hetens. Den ekte kortfattethet i uttrykket består i at man overalt bare sier det som er verdt å si og unngår alle langtrukne diskusjoner av det som alle selv kan føye til i sine egne tanker, at man kan skjelne mellom det nødvendige og det overflødige. Derimot skal man aldri ofre klarheten,

72

for ikke å nevne grammatikken, for korthetens skyld. Å svekke en tan­ kes uttrykkskraft eller endog gjøre en setnings mening mer uklar for å bruke et par ord mindre, er beklagelig uforstand. Men nettopp det uvesen som denne falske kortfattetheten er, ser vi i dag, og den består i at man utelater det formålstjenlige, ja, det grammatisk eller logisk nød­ vendige. I Tyskland er vår tids dårlige skribenter grepet som av en mani av denne kortfattetheten og utfolder den med utrolig uforstand. Ikke bare at de for å spare et ord og slå to fluer i én smekk, lar ett verb eller ett adjektiv gjøre nytten i flere forskjellige setninger samtidig, ja, set­ ninger som går i forskjellige retninger, setninger man må lese igjennom alle sammen uten å forstå dem, slik at man famler i mørket helt til en­ delig sluttordet kommer og et lys går opp for en. Nei, ved hjelp av mange slags andre, helt uhørte ordinnsparinger prøver de å fremføre det som deres enfoldighet tenker seg med kortfattethet i uttrykket og sammentrengt skrivemåte. Således vil de ved hjelp av en økonomisk utelatelse av et ord, som med ett ville ha kastet lys over en setning, gjøre denne til en gåte, som man prøver å løse ved gjentatt lesning. Særlig partiklene «wenn» (hvis) og «so» (så) er gjort fredløse hos dem og må overalt er­ stattes ved å sette inn verbene uten den nødvendige, men for hoder av deres slag riktignok for subtile, avveining av hvor denne vendingen er passende og hvor den ikke er det. Dette fører da ofte ikke bare til smak­ løs hardhet og affektasjon, men også til uforståelighet. Beslektet med dette er en nå overalt populær språkbommert, som et eksempel best kan vise: For å si «kame er zu mir, so wiirde ich ihm sagen...» (kom han til meg, så ville jeg si ham...), skriver ni av ti av dagens blekksmørere: «wiirde er zu mir kommen, ich sagte ihm...» (ville han komme til meg, sa jeg til ham...), hvilket ikke bare er ubehjelpelig, men galt; da egentlig bare en spørrende setning kan begynne med «wiirde», en hypotetisk setning derimot bare i presens, ikke i futurum. Men deres talent for kortfattethet rekker nå engang ikke lenger enn til å telle ordene og til å tenke på knep som for enhver pris kan hjelpe dem med å stryke noe, om det så bare er én eneste stavelse. Bare på denne måten søker de å få frem det komprimerte i stilen og kraft i diksjonen. Derfor blir enhver stavelse med en logisk, grammatisk eller eufonisk (velklang-) verdi som deres åndssløvhet ikke oppfatter, raskt skåret bort, og så snart én idiot har utført en slik heltegjerning, følger hundre andre etter og etteraper ham med jubel. Og ingen steder noen opposisjon! Ingen opposisjon mot dumheten. Har derimot én begått en virkelig dumhet, beundrer de andre den og skynder seg med å gjøre den etter. Derfor har disse 73

uvitende blekksmørerne i løpet av 1840-årene fullstendig forvist per­ fektum og pluskvamperfektum fra det tyske språk, idet de av hensyn til den populære kortfattetheten overalt erstatter disse former med im­ perfektum, slik at denne står igjen som den eneste fortidsformen i språket, på bekostning ikke bare av all finere orden eller setningens grammatikalske korrekthet, men på bekostning av all menneskeforstand idet det blir ren meningsløshet av det. Fordi den angriper logikken og dermed hele talens mening, er dette den nederdrektigste av alle disse språkforkludringene; den er en lingvistisk infami. Jeg kunne vedde på at det fra disse siste ti årene finnes hele bøker hvor det ikke forekommer en eneste pluskvamperfektum, ja, kanskje heller ingen perfektum. Mener disse herrene virkelig at imperfektum og perfektum har den samme betydning, slik at man skulle kunne bruke den ene eller den andre promiscue (uten forskjell)? - Hvis de mener dette, må man skaffe dem en plass i skolens tredje klasse. Hva ville det ha blitt av de gamle forfatterne om de hadde skrevet så skjødesløst? Nesten uten unntak blir denne forbrytelse mot språket begått i alle aviser og for en stor del også i de lærde tidsskriftene, idet, som allerede nevnt, i Tyskland enhver dumhet i litteraturen og enhver uoppdragenhet i livet finner flokker av etterlignere, og ingen våger å stå på egne ben, fordi, hvilket jeg ikke kan legge skjul på, dømmekraften nettopp ikke er hjemme, men på visitt hos naboen. - Ved den nevnte utryddelsen av disse to viktige tidene synker et språk ned på aller groveste nivå. Å sette imperfektum i stedet for perfektum er en synd ikke bare mot det tyske, men også mot alle språks generelle grammatikk. Det ville derfor være nødvendig å opprette en liten språkskole for tyske forfattere, en skole hvor man underviste i forskjellen mellom imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum; senere også i forskjellen mellom genitiv og dativ, da det er blitt stadig mer vanlig å sette dativ i stedet for genitiv og man helt naturlig skriver «das Leben von Leibniz» (livet til Leibniz) og «der Tod von Andreas Hofer» (døden til Andreas Hofer) i stedet for «Leibnizens Leben» (Leib­ niz’ liv) og «Hofers Tod» (Hofers død). Hvordan ville en slik bommert bli mottatt i et annet språk? Hva ville f.eks. italienerne si hvis en forfat­ ter forvekslet di og dd. Men fordi disse partiklene i fransk begge er erstattet av det uklare, sløve de, og tyske bokskriveres moderne språk­ kunnskaper ikke pleier å gå ut over et visst minstemål når det gjelder fransk, mener de å kunne hefte denne franske usselhet også til det tyske språket, og finner, slik det er vanlig når det gjelder dumheter - bifall og etterfølgere. Fordi preposisjonen pour på fransk grunnet språkets fat-

74

tigdom må gjøre tjenesten til fire-fem tyske preposisjoner, setter av samme verdige grunn våre hjerneløse blekksmørere overalt «fur» hvor det skulle stå «gegen», «um», «auf» eller en annen preposisjon eller ingen preposisjon i det hele tatt - altså bare for å etterape den franske pour pour. Og da er det kommet så langt at preposisjonen «fur» brukes fem ganger feil av seks mulige. Også «von» i stedet for «aus» er en gallisisme (særegenhet for fransk). Likeledes vendinger som «Diese Menschen, sie haben keine Urtheilskraft» (disse menneskene, de har ingen dømme­ kraft) i stedet for «Diese Menschen haben keine Urtheilskraft» (disse menneskene har ingen dømmekraft), og i det hele tatt er det innførin­ gen av den ynkelige grammatikken i en sammenlimt patois (dialekt), som fransk er, i det langt edlere tyske språk, som utgjør de fordervelige gallisismene og ikke, slik bornerte purister mener, innføringen av enkelte fremmedord, for disse blir assimilert og beriker språket. Nesten halvparten av de tyske ordene kan avledes fra latin, selv om det her er uklart hvilke ord som virkelig ble opptatt av romerne og hvilke som bare stammer fra bestemoren sanskrit. — Den foreslåtte språkskolen kunne også gi prisoppgaver, f.eks. for å tydeliggjøre forskjellen i betydning mellom de to spørsmålene «Sind Sie gestern im Theater gewesen?» (Har De vært i teatret i går?) og «Waren Sie gestern im Theater?» (Var De i teatret i går?). Nok et eksempel på feilaktig kortfattethet er den nå så gjengse bru­ ken av ordet «nur» (bare). Som kjent er betydningen av dette langt mer avgrenset, nemlig «nicht mehr als» (ikke mer enn). Men nå vet jeg ikke hvilken idiot det var som først brukte ordet i betydningen «nicht anders als» (ikke annerledes enn), som jo er en helt annen tanke. Men fordi man her kunne spare inn på ordene, ble denne bommerten straks ivrig etterlignet slik at den gale bruken av ordet nå er den langt vanligste, selv om det da ofte er det motsatte av det den skrivende mener, som blir sagt. F.eks. «Ich kann es nur loben» (Jeg kan bare rose det), altså f.eks. ikke belønne, etterligne det; «Ich kann es nur miEbilligen» (Jeg kan bare misbillige det), altså f.eks ikke straffe det. Hit hører også den nå så alminnelige adverbiale bruk av mange adjektiver, som «åhnlich» (lik) og «einfach» (enkel), som det riktignok også kan finnes et par eldre eksempler på, men som for meg likevel alltid lyder som en falsk tone. For ikke i noe språk tillater man seg uten videre å bruke adjektiver som adverb. Hva ville man si om en gresk forfatter skulle skrive opotoi; (like­ artet) i stedet for opouoq (på samme vis), ocTtXoix; (enkelt) i stedet for ockXcjx; (på enkelt vis), eller hvis en på andre språk skrev: 75

similis pareil like somigliante

for similiter, for pareillement, for likely, for somigliantemente,

simplex simple simple semplice

for simpliciter, for simplement, for simply, for semplicemente.

Bare tyskeren bryr seg ikke om slikt, men omgås språket ut fra sitt humør, sin nærsynthet og sin uvitenhet — i samsvar med hans åndfulle nasjonalfysiognomi. Alt dette er ikke småting: Det er uverdige blekksmøreres skamfering av grammatikken og språkets ånd, nemine dissentiente (uten at noen protesterer). De såkalte lærde, som burde sette seg imot dette, disse vitenskapelige menn, iler bare etter journal- og avislitteratene: Det er en konkurranse i dumhet og manglende gehør. Det tyske språk er vir­ kelig gjenstand for en krangel: Alle griper etter det, enhver blekksmørende kjeltring kaster seg over det. — Overalt, så langt det går an, skal man skjelne mellom adjektiv og adverb og derfor f.eks. ikke skrive «sicher», hvor man mener «sicherlich». I det hele tatt skal man aldri noen gang for korthetens skyld ofre noe som helst på bekostning av uttrykkets bestemthet og presisjon: For her ligger muligheten som gir et språk dets verdi, idet det bare er i kraft av denne muligheten det lykkes å uttrykke hver nyanse, hver modulasjon i en tanke nøyaktig og utvetydig, altså i å la den vise seg ikke som i en sekk, men som i våte klær, hvori nettopp den vakre, kraftfulle og pregnante skrivemåten består, som skaper klassikeren. Og nettopp muligheten til denne bestemthet og presisjon i uttrykket går fullstendig tapt når man hakker språket opp i småbiter ved å skjære bort prefikser og affikser og de stavelser som skiller adverbet fra adjektivet, ved å utelate hjelpeverbet, bruke imperfektum i stedet for perfektum osv. osv., slik det nå som en grasserende monomani har rammet alle tyske penner og som alle og enhver, uten noen form for opposisjon, konkurrerer om å bedrive med en hjerneløshet som aldri kunne ha blitt vanlig i England, Frankrike og Italia. Denne oppbakkingen av språket i småbiter er som om man skulle klippe et kostbart stoff i filler for å kunne pakke det tettere sammen: Språket blir da omskapt til en elendig, bare halvt forståelig sjargong, og det vil det tyske snart være. Men mest påfallende viser denne falske bestrebelse på å være kort­ fattet seg i skamferingen av de enkelte ord. Daglønntjenende bokprodusenter, forferdelig uvitende litterater og bestikkelige avisskribenter avkorter de tyske ordene på alle kanter, slik kjeltringer gjør med veksle-

76

pengene; alt bare for denne populære korthetens skyld, slik de forstår den. I denne bestrebelsen blir de lik ustoppelige pratmakere som sluker bokstaver og stavelser for å kunne sprute ut så mye som mulig på kort tid og på én pust, og som hastig, mens de stønnende snapper etter været, lirer av seg sine fraser og da bare uttaler halvparten av ordene. På samme måte, for å fa med riktig mye på liten plass, blir altså også bokstaver skåret bort fra midten og hele stavelser fra begynnelsen og slutten av ordene. Først blir nemlig dobbeltvokalene og h’en som tjener prosodien (det metrisk- rytmiske), uttalen og velklangen revet ut, deretter alt som kan løsnes, tatt vekk. Fremfor alt har denne ødeleggelsesvandalismen til våre ordforkortere rettet seg mot endestavelsene «-ung» og «-keit», bare fordi de ikke forstår eller føler betydningen av disse, og, under sine tykke hjernelokk, er langt fra å merke den fine takt våre instinktivt språkdannende forfedre overalt anvendte disse stavelsesmodulasjonene med, nemlig når de ved hjelp av «-ung» som regel skilte ut det subjek­ tive, handlingen, fra det objektive, gjenstanden; ved «-keit» derimot vanligvis uttrykte det varige, de blivende egenskaper; det første f.eks. i «Todtung», «Zeugung», «Befolgung», «Ausmessung» osv., det andre i «Freigebigkeit», «Gutmuthigkeit», «Freimiithigkeit», «Unmoglichkeit», «Dauerhaftigkeit» osv. Man kan f.eks. se på ordene «EntschlieEung», «EntschluG» og «Entschlossenheit». Da de er altfor sløve til å forstå denslags, skriver våre «nåtidige» rå språkforbedrere f.eks. «Freimuth» - da burde de også skrive «Gutmuth» og «Freigabe» og også «Ausfuhr» i stedet for «Ausfiihrung», «Durchfuhr» i stedet for «Durchfiihrung». Med rette heter det «Beweis», derimot ikke «Nachweis», som våre sløve kloss­ majorer har forbedret det til, men «Nachweisung», fordi «Beweis» er noe objektivt (matematisk bevis, faktisk bevis, ugjendrivelig bevis), «Nachweisung» derimot er noe subjektivt, dvs. noe som utgår fra sub­ jektet, den handling det er å bevise (påvise) noe. - Gjennomgående skriver de «Vorlage», hvor de ikke mener det dokument som skal fore­ legges, som jo ordet betyr, men handlingen «å legge frem», altså «Vorlegung», og hvor vi har en analog forskjell også mellom «Beilage» og «Beilegung», mellom «Grundlage» og «Grundlegung», mellom «Einlage» og «Einlegung», mellom «Versuch» og «Versuchung» og mellom «Eingabe» og «Eingebung» og hundrevis av lignende ord. Men når til og med rettsmyndigheter sanksjonerer språkforfallet ved ikke bare å skrive «Vorlage» i stedet for «Vorlegung», men også «Vollzug» (fullbyrdelse) i stedet for «Vollziehung» (det å fullbyrde) og påbyr å opptre «in Selbstperson», dvs. i egen, ikke i fremmed person, må vi ikke undre

77

oss over om vi snart ser en avisreporter skrive om «Einzug einer Pension» (inntog av en pensjon), hvor han mener «Einziehung» (inndrag­ ning), følgelig at den ikke lenger vil holde sitt inntog. For språkets visdom er tapt på ham som snakker om «Ziehung einer Lotterie» (trek­ ning i et lotteri), men om «Zug eines Heeres» (en hærs «trekk», frem­ rykning). Men hva kan man vente av en slik journalist, når selv de lærde «Heidelberger Jahrbiicher» (årbøker), nr. 24, 1850, snakkerom «Einzug seiner Giiter» (inntog - i stedet for inndragelse - av hans gods)? Disse årbøkenes redaktør ville til sin unnskyldning høyst kunne anføre at det jo bare er en filosofiprofessor som skriver slik. Jeg undrer meg bare over ennå ikke å ha funnet «Absatz» i stedet for «Absetzung», «Ausfuhr» i stedet for «Ausfuhrung» og «Empfang» i stedet for «Empfångnis» eller til og med «Abtritt dieses Hauses» i stedet for «Abtretung dieses Hauses», hvilket ville være like konsekvent som verdig disse språkforbedrerne og som kunne fremkalle mange fornøyelige misforståelser. Men i en meget lest avis har jeg flere ganger virkelig funnet «Unterbruch» i stedet for «Unterbrechung», hvorved man kan bli forledet til å tro at det er den vanlige hernia (innvollsbrokk), i motsetning til underlivsbrokk, som menes. - Og allikevel er det avisene som har minst grunn til å beskjære ordene, da disse, jo lengre de er, fyller desto mer opp i spaltene deres, og hvis dette skjer med uskyldige stavelser, kan de sende et par løgner mindre ut i verden. Men i fullt alvor må jeg nå henlede oppmerksom­ heten på at såvisst mer enn 9/10 av de mennesker som overhodet leser, ikke leser annet enn aviser, følgelig nesten uunngåelig overtar avisenes rettskrivning, grammatikk og stil, og til og med i sin enfoldighet holder den slags språkskamfering for kortfattethet i uttrykket, for elegant lett­ het og skarpsindig språkforbedring - ja, i det hele tatt regnes avisen, fordi den jo er trykt, som en autoritet for unge mennesker i de ulærde stender. Derfor skulle det, i fullt alvor, fra statens side sørges for at avisene var absolutt feilfrie i språket. Til dette formål kunne man an­ sette en sensor, som i stedet for å sensurere innholdet kunne innkreve én louisd’or i gebyr for ethvert skamfert ord eller for et ord som ikke finnes hos gode forfattere, dessuten for enhver grammatikalsk, selv bare syntaktisk feil, også for enhver preposisjon brukt i feil forbindelse eller i gal betydning, men 3 louisd’or hvis en slik skribler skriver «hinsichts» i stedet for «hinsichtlich» og det dobbelte hvis dette gjentar seg. Hverdagshodene skal holde seg på de opptråkkede stier og ikke begynne å forbedre språket. Eller er det tyske språk fredløst, noe ubetydelig som ikke er verdt den lovens beskyttelse, som jo enhver møkkhaug ellers

78

nyter godt av? - Elendige filistere! - Hvordan i all verden skal det gå med det tyske språk hvis fuskere i faget og journalister beholder sin diskresjonære (overlatt til deres skjønn) makt til å skalte og valte med det ut fra humør og uforstand? - Det uvesen vi snakker om, begrenser seg imidlertid ikke til avisene, det er snarere ålment og bedrives i bøker og lærde tidsskrifter med samme iver og med enda mer overlegg. Her finner vi at prefikser og affikser hensynsløst underslås og at man f.eks. setter «Hingabe» for «Hingebung», «MiEverstand» for «Mifverståndnis», «Wandeln» for «Verwandeln», «Lauf» for «Verlauf», «Meiden» for «Vermeiden», «Rathschlagen» for «Berathschlagen», «Schliife» for «Beschliife», «Fiihrung» for «Auffuhrung», «Vergleich» for «Vergleichung» og hundrevis av andre, iblant enda verre forkortelser av denne type. Til og med i meget lærde verker finner vi at de er med på denne moten; f.eks. i Chronologie der Aegypter av Lepsius, 1849, s. 545, «Manethos fiigte seinem Geschichtswerke...eine Uebersicht..., nach Art ågyptischer Annalen, zu» - altså «zufugen», infligere, for «hinzufiigen», addere, - for å spare én stavelse. Den samme herr Lepsius gir i 1837 en avhandling tittelen «Uber den Ursprung und die Verwandschaft der Zahlworter in der Indogermanischen, Semitischen und Koptischen Sprache». (Om opprinnelsen til og slektskapet mellom tallordene i de indogermanske, semittiske og koptiske språk.) Men det må hete Zahlenwbrter fordi det kommer av «Zahlen» (tall), akkurat som i «Zahlensysteme» (tallsyste­ mer), «Zahlenverhåltnis» (tallforhold), «Zahlenordnung» (tallorden) osv., og ikke fra verbet «zahlen» (betale), som «Zahltag» (betalingsdag), «Zahlbar» (betalbar), «Zahlmeister» (kasserer) osv. Før herrene begir seg inn i de semittiske og koptiske språk, burde de lære seg å forstå det tyske tilstrekkelig. På denne klossete måten å skjære bort stavelser over­ alt, skamferer derimot i dag alle dårlige skribenter det tyske språk, som etter dette ikke vil la seg gjenreise. Derfor må slike språkforbedrere, uten hensyn til person, tuktes som skolegutter. Alle vennligsinnede og inn­ siktsfulle burde altså ta parti med meg for det tyske språk og mot den tyske dumhet. Hvordan ville en slik vilkårlig, ja, frekk omgang med språket, slik idag enhver blekksmører i Tyskland tillater seg, bli mottatt i England, i Frankrike eller i Italia, som kan misunnes for sitt accademia della cruscd?. Man kan f.eks. i Biblioteca de’ClassiciItaliani (Milano 1804, sqq. Tom. 142) se på Benvenuto Cellinis liv, se hvordan utgiveren der i en note kritiserer og tar under overveielse selv den minste avvikelse fra rent toskansk, om den så bare gjelder én bokstav! Det samme gjør utgi­ verne av Moralistes fran^ais, 1838. F.eks. skriver Vauvenargues: ni le

79

dégout est une marque de santé, ni l’appétit est une maladie (Hverken er appetittløshet et tegn på sunnhet eller appetitt et tegn på sykdom, Réflexions et Maximes, nr. 148), og straks bemerker utgiveren at det må hete nest. Hos oss skriver enhver som han vil! Har Vauvenargues skrevet: la difficulté est a les aconnaitre (vanskeligheten består i å kjenne dem), så bemerker utgiveren: ilfaut, je crois (jeg tror det må hete) de les connaitre. - I en engelsk avis har jeg funnet det sterkt kritisert at en taler hadde sagt: My talentedfriend (min begavede venn), hvilket ikke skulle være engelsk: og allikevel har man spirited(årDS\A\) av spirit (ånd). Så strenge er andre nasjoner når det gjelder deres språk. (Denne strengheten til engelskmenn, franskmenn og italienere er på ingen måte pedanteri, men forsiktighet så ikke enhver blekksmørergutt skal forgripe seg på språkets nasjonalhelligdom, slik det skjer i Tyskland.) Enhver tysk smører setter derimot uten blussel sammen et eller annet uhørt ord, og i stedet for å måtte løpe spissrot i tidsskriftene, finner han bifall og etterfølgere. Ingen skribent, ikke engang den skjendigste blekksmører, har betenkeligheter med å bruke et verb i en ennå ikke belagt betydning; om bare leseren er i stand til å gjette hva han mener, regnes det som et originalt innfall og blir etterlignet. Uten å ta noe hensyn til grammatikk, språkbruk, mening og menneskeforstand skriver enhver narr ned det som akkurat farer gjennom hodet på ham, og jo galere jo bedre! - Jeg leste nettopp «CentroAmerika» i stedet for «Central-Amerika». Igjen én bokstav spart, på bekostning av de ovenfor nevnte muligheter. - Dette gjør at tyskeren hater orden, regler og lov i alle forhold; han elsker den individuelle vil­ kårlighet og det egne påfunn, tilsatt litt smakløs rimelighet, ut fra hans egen skarpe dømmekraft. Derfor tviler jeg på om tyskerne noen gang kommer til å lære alltid å holde seg til høyre på gater, veier og stier, slik enhver brite i de tre forente kongeriker og i alle kolonier ubrytelig gjør - så stor og iøynefallende fordelen av dette enn ville være. Også i sel­ skapelige foreninger, klubber og lignende kan man se hvordan mange gjerne frivillig bryter de mest hensiktsmessige samfunnslover, selv uten at det er til noen fordel for deres bekvemmelighet. Men nå sier Goethe (Die natiirliche Tochter, utkast til fortsettelsen, V. akt): Nach seinem Sinne leben ist gemein: Der Edle strebt nach Ordnung und Gesetz. (Å leve etter sitt eget sinn er simpelt: Den edle streber etter orden og lov. Nachlafi, bd. 17, s. 297.)

80

Manien er universell: Alle griper tak for å ødelegge språket, uten skånsel og nåde; ja, som når man skyter fugl, prøver alle å løsne et skudd, hvor og hvordan de enn kan. I en tid hvor det ikke finnes en eneste forfatter i Tyskland hvis verk har håp om noen varighet, tillater altså bokfabrikanter, litterater og avisskribenter seg å ville reformere språket, og dermed ser vi da denne nåværende - på tross av alle de lange skjeg­ gene - impotente, dvs. til enhver åndsproduksjon av høyere art udu­ gelige generasjon, benytte fritiden til med overlegg og på den mest uforskammede måte å lemleste språket, bare for å skaffe seg en hero­ stratisk berømmelse. Slik litteraturens koryfeer, enkeltvis, tidligere nok tillot seg en veloverlagt språkforbedring, mener nå enhver blekksmører, enhver avisskribent, enhver utgiver av et estetisk provinsblad å være berettiget til å legge labbene sine på språket, for etter eget innfall å rive bort det han ikke liker eller også å sette inn nye ord. Galskapen til disse ordbeskjærerne er som sagt hovedsakelig rettet mot alle ords prefikser og affikser. Det de søker å oppnå ved en slik amputasjon må vel være korthet, og ved hjelp av en slik korthet, større pregnans og energi i uttrykket; for papirinnsparingen er jo når alt kom­ mer til alt ganske liten. De ønsker altså i høyest mulig grad å trekke sammen det de har å si. Men til dette kreves det en helt annen prose­ dyre enn ordavkorting, nemlig at man tenker fyndig og konsist. Men nettopp dette står ikke akkurat til rådighet for enhver. Dessuten er slå­ ende korthet, energi og pregnans i uttrykket bare mulig ved at språket er i besittelse av et ord for hvert begrep og for hver modifikasjon og til og med en nøyaktig passende modifikasjon for hver nyansering av dette begrepet - for bare ved hjelp av disse, riktig brukt, er det mulig at hver periode vekker nøyaktig den tanke i tilhøreren, som den som taler har villet uttrykke, uten at tilhøreren et øyeblikk er i tvil om det er dette eller noe annet som er ment. Dessuten må alle rotord i språket være modificabile multimodis modificationibus (bøyningsdyktige gjennom mange slags bøyninger) for å kunne ta på seg som en våt drakt alle nyanser av begrepet, og derved tankens subtiliteten Dette er hoved­ sakelig mulig ved hjelp av nettopp prefikser og affikser: De er modula­ sjonene av ethvert grunnbegrep på språkets klaviatur. Derfor har også grekerne og romerne modulert og nyansert betydningen av nesten alle verb og av mange substantiv ved hjelp av prefikser. Man kan eksempli­ fisere dette med ethvert latinsk hovedverb, f.eks. ponere (stille, sette, legge), modifisert til imponere, deponere, disponere, exponere, componere, adponere, subponere, superponere, seponere, praeponere, proponere, 81

interponere, transponere osv. Det samme kan vises ved tyske ord, f.eks. blir substantivet «Sicht» (syn) modifisert til «Aussicht» (utsikt), «Einsicht» (innsikt), «Durchsicht» (gjennomsyn, gjennomgang), «Nachsicht» (over­ bærenhet, ettergivenhet), «Vorsicht» (forsiktighet), «Hinsicht» (hen­ seende), «Absicht» (hensikt) osv. Eller verbet «suchen» (søke) blir modifisert til «aufsuchen» (oppsøke), «aussuchen» (utsøke, velge), «untersuchen» (undersøke), «besuchen» (besøke), «ersuchen» (anmode, be om), «versuchen» (forsøke), «heimsuchen» (hjemsøke), «durchsuchen» (gjen­ nomsøke), «nachsuchen» (ettersøke) osv. Dette oppnår altså prefiksene, og utelater man dem for den tilstrebede korthetens skyld og sier, i våre eksempler, i stedet for alle de angitte modifikasjonene hver gang bare ponereeller «Sicht» eller «suchen», så forblir alle nærmere bestemmelser av et meget vidt grunnbegrep ubetegnet og forståelsen overlatt til Gud og leseren. På denne måten blir altså språket samtidig gjort fattig, grovt og lite smidig. Ikke desto mindre er det nettopp dette som er kunst­ grepet til «nåtidens» skarpsindige språkforbedrere. Plumpt og uvitende innbiller de seg sannelig at våre så forstandige forfedre la til prefiksene helt ubegrunnet, av ren dumhet, og tror at de på sin side begår en geni­ strek når de med hast og iver kutter vekk prefiksene overalt hvor de kommer over dem. Men i språket finnes det jo ikke noe prefiks som er uten betydning, ikke noe prefiks som ved å føre grunnbegrepet gjennom alle sine modulasjoner, ikke gjorde en større bestemthet, klarhet og finhet i uttrykket mulig, som kan overgå grunnbegrepet i energi og preg­ nans. Skjærer man derimot bort prefiksene, blir det av flere ord laget ett, og språket forarmes. Og enda verre: Det er ikke bare ord, men også begreper som på denne måten går tapt, fordi språket da mangler midler til å fiksere disse, og man må når man taler, ja, selv når man tenker, nå nøye seg med dette apeupres (nesten), som medfører at talen mister sin energi og tanken sin klarhet. Man kan nemlig ikke redusere antall ord, slik det skjer ved en slik beskjæring, uten samtidig å utvide betydningen av de ordene som blir igjen, og ikke gjøre dette siste uten å frata disse ordene deres nøyaktige bestemthet, følgelig fremme tvetydighet og derfor uklar­ het, slik at all presisjon og klarhet i uttrykket, for ikke å snakke om energi og pregnans, blir gjort umulig. Et eksempel på dette er den ovenfor nevnte utvidelsen av betydningen av ordet «nur» (bare), som straks fører til tvety­ dighet, ja, iblant til at uttrykket blir galt. — Hvor liten betydning har det ikke om et ord har to stavelser mer, hvis begrepet da blir nærmere bestemt ved hjelp av disse to! Man skulle tro at folk er gale som skriver indifferens der de mener indifferentisme, for å spare inn disse to stavelsene!

82

Det er altså nettopp disse prefiksene som fører et rotord gjennom alle dets bruks modifikasjoner og nyanser, som gir uttrykket klarhet og bestemthet og derved talen ekte korthet, energi og pregnans, og på samme måte med affiksene, altså også med de forskjelligartede endestavelsene på substantiv avledet av verb, slik dette ble forklart ovenfor ved hjelp av «Versuch» og «Versuchung» osv. Derfor er begge disse modulasjonsmåtene for ord og begreper høyst forstandig, klokt og med riktig takt fordelt i språket og satt på ordene av våre forfedre. Men disse er i våre dager etterfulgt av en generasjon av rå, uvitende og ukyndige smørete, som med forente krefter lager seg en profesjon av å ødelegge dette gamle kunstverket ved å kaste ut ord - for disse tykkhudete men­ neskene har naturligvis ingen sans for kunstmidler som skal tjene til å uttrykke fint nyanserte tanker, mens de derimot forstår seg svært så godt på å telle bokstaver. Hvis en slik tykkhudet person derfor har valget mellom to ord, hvorav det ene ved hjelp av et prefiks eller et affiks er i stand til å uttrykke det aktuelle begrepet helt nøyaktig, mens det andre bare helt omtrentlig og generelt gjør det, men har tre bokstaver mindre, så griper denne vår mann uten betenkning til det siste ordet og nøyer seg med en mening som er apeu pres-. For tenkningen hans trenger ikke disse nyansene, da den går over stokk og stein: — men det må være med riktig få bokstaver! Dette blir det avgjørende for uttrykkets korthet og kraft, språkets skjønnhet. Skal han f.eks si: «so etwas ist nicht vorhanden» (noe slikt er ikke for hånden), vil han si: «so etwas ist nicht da» (er ikke der) på grunn av alle bokstavene han sparer. - Deres første bud er alltid å ofre det passende og riktige ved et uttrykk til fordel for et som er kortere, men som må tjene som et surrogat. Som resultat av dette må det etter hvert vokse frem en meget matt og til slutt uforståelig sjar­ gong, og slik blir det eneste virkelige fortrinn den tyske nasjon har fremfor andre europeiske nasjoner, språket, frivillig tilintetgjort. Det tyske språk er nemlig det eneste man kan skrive nesten like godt på som på gresk og latin, noe det ville være latterlig å si om de andre europeiske hovedspråkene, som bare er renepatois (dialekter). Sammenlignet med disse har det tyske språk noe utrolig edelt og opphøyd ved seg. — Men hvordan skulle nå en slik tykkhudet person ha følelse for et språks sarte vesen, et språks så utsøkt myke materiale, gitt videre til tenkende ånder for å kunne oppta og bevare en nøyaktig og fin tanke? Å telle bokstaver er derimot tingen for disse tykkhudene! Se derfor hvordan de fråtser i språkskamfering, disse «nåtidens» edle sønner. Se bare på dem! Skallede hoder, lange skjegg, briller i stedet for øyne, som surrogat for tankene

83

en sigar i den dyriske kjeften, en sekk på ryggen i stedet for frakk, omkringflakking i stedet for flid, arroganse i stedet for kunnskaper, frekkhet og kameraderi i stedet for virkelige fortjenester. Edle «nåtid», herlige epigoner, du generasjon oppvokst på den hegelske filosofiens morsmelk! Som et evig minne vil dere trykke potene deres i vårt gamle språk, slik at avtrykket, som en forstening, for alltid bevarer sporet av deres flaue og sløve eksistens. Men Di meliord. (Gud forby!) Bort, tykkhuder, bort! Dette er det tyske språk!som mennesker uttrykker seg på, ja, som store diktere har sunget på og store tenkere har skrevet på. Vekk med potene! eller dere skal — sulte. (For bare dette skremmer dem.) — Også interpunksjonen er blitt et bytte for den kritiserte «nåtidige» «verreforbedringen» av språket, den som i dag nesten overalt blir hånd­ hevet med bevisst, selvtilfreds skjødesløshet. Hva skriblerne her egent­ lig tenker seg, er vanskelig å angi: Men sannsynligvis vil narraktigheten være som elskverdig fransk légéreté(letthet), eller også dokumentere eller forutsette en letthet i oppfattelsen. Med trykkerienes interpunksjonstegn omgås man nemlig som om de var av gull: Derfor blir nærmere tre av fire nødvendige kommaer utelatt (den som kan, får finne seg til rette!). Der det skulle stå punktum, står det bare et komma, eller høyst et semikolon osv. Den direkte konsekvens av dette er at man må lese hver setning to ganger. Men nå sitter en del av logikken i enhver periode i interpunksjonen, hvis denne da bare blir markert: Derfor er en slik bevisst skjødesløshet nærmest forbrytersk, og særlig når den, slik det nå svært ofte skjer, sogar brukes si Deo placet (som Gud vil) av filologer, selv på utgaver av gamle forfattere, og forståelsen av disse da blir be­ traktelig vanskeligere. Ikke engang Det nye testamente er blitt forskånet for dette i de nyere opplagene. Men er målet med den kortheten dere tilstreber gjennom stavelsesgnieri og bokstavtelling, å spare tid for lese­ ren, så oppnår dere dette langt bedre ved at dere, ved hjelp av tilstrek­ kelig interpunksjon, straks lar ham forstå hvilke ord som hører til én setning og hvilke som hører til en annen. Det er åpenbart at slapp interpunksjon, slik det franske språk på grunn av sin strengt logiske og derfor korte og tverre ordstilling og det engelske på grunn av sin fat­ tigslige grammatikk tillater, ikke er anvendelig på språk som ligger nærmere opp til urspråk, språk som i kraft av dette har en komplisert og lærd grammatikk som ikke gjør det mulig med mer kunstferdige setninger; slike språk er gresk, latin og tysk. Og for nå å komme tilbake til den korthet, avrundethet og pregnans i fremstillingsformen vi her taler om, så utgår en slik virkelig uteluk-

84

kende fra tankenes rikdom og innholdstyngde og har derfor minst av alt behov for denne ynkelige ord- og frasebeskjæringen for å korte ned uttrykket, som jeg her behørig har kritisert. For fullvektige, rikholdige, altså tanker som det overhodet er verdt å skrive ned, må ha stoff og gehalt nok til å fylle de setninger som skal formidle dem, også i alle delenes grammatikalske og leksikalske fullkommenhet, slik at de aldri blir hule, tomme eller funnet for lette, men at fremstillingen overalt forblir kort og pregnant samtidig som tanken finner sitt fattbare og bekvemme uttrykk, ja, utfolder og beveger seg med gratie i uttrykket. Man skal altså ikke trekke sammen ordene og språkformene, men for­ større tankene, slik en rekonvalesent bare er i stand til å gjenopprette sin korpulens ved å legge på seg igjen, ikke ved å gjøre klærne sine trangere. §284 En stilfeil som i dag, når litteraturen viser synkende kvalitet og forsøm­ melsen av de gamle språk blir stadig hyppigere, men som bare er hjem­ mehørende i Tyskland, er stilens subjektivitet. Den består i at den som skriver, nøyer seg med selv å vite hva han mener og vil; leseren får så se om han også forstår noe. Uten å bry seg om dette, skriver han som om han holdt en monolog, mens det jo skulle være en dialog, og vel å merke en dialog hvor man må uttrykke seg desto tydeligere fordi man ikke fornemmer den andres spørsmål. Nettopp derfor skal altså stilen ikke være subjektiv, men objektiv, og for å få dette til, er det nødvendig å ordne ordene slik at de nærmest tvinger leseren til å tenke det samme som forfatteren har tenkt. Men dette vil bare komme i stand når for­ fatteren hele tiden har husket på at tankene følger tyngdeloven, dvs. at de tilbakelegger veien fra hode til papir langt lettere enn fra papir til hode, og at de derfor må hjelpes med alle de midler som står til rådig­ het. Er dette gjort, virker ordene rent objektivt, på samme måte som et fullendt oljemaleri; den subjektive stil virker derimot ikke stort sikrere enn flekkene på veggen, som bare den hvis fantasi tilfeldigvis er blitt ansporet av dem, ser som figurer, men som andre bare ser som klatter. Den forskjell vi her omtaler, gjelder hele fremstillingsmåten, men kan ofte påvises enkeltvis: Jeg leste f.eks. nettopp i en ny bok: «for å øke mengden av eksisterende bøker, har jeg ikke skrevet.» Denne setningen utsier det motsatte av hva den som skriver har ment, og er dessuten tøv.

85

§285

Den som skriver skjødesløst, avlegger for det første den bekjennelse at han ikke selv tillegger sine tanker noen stor verdi. For bare ut fra over­ bevisningen om at våre tanker er sanne og betydningsfulle springer den begeistring som er nødvendig for med utrettelig utholdenhet overalt å legge vekt på det klareste, skjønneste og kraftigste uttrykk - slik man ellers bare gjør det med helligdommer eller meget verdifulle kunstverk, kar av sølv og gull. Det var av denne grunn De gamle skrev med slik gjennomført omhu, De gamle, hvis tanker allerede i årtusener har levet videre i deres egne ord og som derfor bærer ærestittelen klassikere; Platon skal f.eks. ha modifisert og utarbeidet innledningen til sitt verk Staten hele syv ganger. - Tyskerne derimot utmerker seg fremfor andre nasjoner ved skjødesløshet i stil som i antrekk, og begge disse typer skjø­ desløshet springer ut av samme kilde, en kilde som ligger i nasjonalkarakteren. Men på samme måte som forsømmelse av antrekk røper ringeakt for det selskap man opptrer i, vitner en flyktig, skjødesløs, dårlig stil om en krenkende ringeakt for leseren, som da med rette straffer vedkommende forfatter med ikke å lese ham. Spesielt fornøyelig er det imidlertid når anmeldere i den mest sjuskete lønnsskribentstil kritiserer andres verker. Det tar seg ut som om man møtte for retten i slåbrok og tøfler. Hvor omhyggelig er ikke derimot Edinburgh review og Journal des Savants skrevet! Men slik jeg i utgangspunktet har visse betenkeligheter med å innlate meg i en samtale med et menneske som er skittent og dårlig kledt, vil jeg legge vekk en bok hvis skjødesløsheten i stilen straks springer meg i øynene. Inntil for omtrent hundre år siden skrev de lærde, især i Tyskland, latin: På dette språket ville en språklig bommert ha vært en skam, men de fleste var dengang alvorlig opptatt av å skrive det med eleganse, og dette lyktes også for mange. Nå da tyskerne er blitt kvitt disse lenker og har oppnådd den store bekvemmelighet det er å fa lov til å skrive på sitt eget morsmål, skulle man vente at de i det minste ville bestrebe seg på å skrive dette med den største korrekthet og eleganse. I Frankrike, England og Italia er dette fremdeles tilfelle. Men i Tyskland er det motsatt! Der smører de, som betalte lønnslakeier, raskt sammen det de har å si og med de uttrykkene som akkurat faller dem i de uvaskede munnene deres, uten stil, ja, uten grammatikk og logikk: For de setter overalt imperfektum i stedet for perfektum og pluskvamperfektum, dativ i stedet for genitiv, bruker i stedet for alle andre partikler hele 86

tiden «fur», slik at denne er brukt galt i fem av seks tilfeller, kort sagt, begår alle de stilistiske dumheter jeg ovenfor har nevnt noen eksempler pa. o

§ 285 a

Til den språklige ødeleggelsen regner jeg også den stadig mer vanlige bruken av ordet «Frauen» (eg. fruer, hustruer) i stedet for «Weiber» (kvinner), hvilket igjen betyr en forarming av språket: For «Frau» betyr uxor (hustru) og«Weib» muller (kvinnelig vesen) -«Mådchen» (jenter) er ingen «Frauen» (hustruer), men vil bli det - til tross for at en slik forveksling skal ha forekommet en gang allerede i det 13. århundre og de to benevnelsene først skal være blitt skilt fra hverandre senere. «Die Weiber» vil ikke lenger være «Weiber», av samme grunn som jødene vil bli kalt israelitter, skredderne «klesmakere» og kjøpmenn titulerer sitt kontor «bureau», enhver spøk eller vits skal hete «humor», nemlig fordi ordet tillegges noe som ikke hører til det, men til saken. Det er ikke ordet som har ført til ringeakt for saken, men omvendt; derfor vil de involverte etter 200 år igjen foreslå å skifte ut ordene. Men det tyske språk skal slett ikke få bli et ord fattigere på grunn av et kvinnfolknykke («Weibergrille»), Derfor må man ikke la denne saken gå igjennom for kvinnene og deres flaue tebordlitterater, men snarere tenke på at kvinneuvesenet («das Weiberunwesen») og «damevesenet» («das Damenthum») til slutt kan føre oss rett i armene på mormonismen. Dessuten fører ordet «Frau» en noe gammelmodig og forslitt betydning med seg og lyder nesten litt grått, altså videant mulieres ne quid detrimenti res publica capiat (må kvinnene se til at staten ikke tar noen skade). §286

Få skriver slik en arkitekt bygger, nemlig etter først å ha laget et utkast og tenkt gjennom dette til minste detalj; de fleste gjør det snarere slik man spiller domino. Slik her sten blir lagt på sten, halvt med hensikt, halvt tilfeldig, er det også med setningenes rekkefølge og sammenheng. De vet knapt hvilken form det hele til slutt vil få og hva alt skal gå ut på. Mange vet ikke engang dette, men skriver slik korallpolyppene bygger: Setning føyer seg til setning, og det går dit Gud vil. Dessuten er livet i «nåtiden» en stor galoppade-, i litteraturen gir den seg til kjenne som den ytterste overfladiskhet og uordentlighet.

87

§287 Det ledende prinsipp i stilistikken burde være at mennesket bare kan tenke én tanke på en gang; derfor må man ikke vente at det skal tenke to eller til og med flere av dem på en gang. — Dette venter den som skyver mellomsetninger inn i en åpning i hovedsetningen - som han har stykket opp til dette formål. På denne måten forvirres leseren altså unødig og forsettlig. Hovedsakelig er det de tyske forfatterne som gjør dette. At deres språk egner seg bedre til dette enn andre levende språk, begrunner riktignok muligheten, men ikke det prisverdige ved dette. Ingen annen prosa er så lett og behagelig å lese som den franske fordi den som regel er fri for denne feilen. Franskmannen stiller opp sine tanker i en mest mulig logisk og i det hele tatt naturlig orden og frem­ legger dem således suksessivt til behagelig overveielse for sin leser, slik at denne kan rette sin udelte oppmerksomhet mot hver og en av dem. Tyskeren fletter dem derimot i hverandre, til en sammensnodd og stadig mer sammensnodd og enda en gang sammensnodd periode, fordi han vil si seks ting på en gang i stedet for å legge dem frem en for en. Si hva dere har å si, det ene etter det andre, ikke seks ting på en gang og om hverandre! Altså: Mens tyskeren burde søke å lokke til seg og holde fast leserens oppmerksomhet, forlanger han snarere at denne ovenikjøpet, stikk i strid med den nevnte lov om oppfatningens enhet, skal tenke tre eller fire tanker på en gang, eller, fordi dette ikke er mulig, skal fluk­ tuere raskt vibrerende mellom dem. Her legger tyskeren grunnlaget for sin stile empesé, som han så supplerer med kunstige, høyttravende ut­ trykk og andre kunstgrep av denne art for å meddele de enkleste ting. Tyskernes sanne nasjonalkarakter er det tunge og klossete; dette lyser frem fra deres gange, deres gjøren og laten, når de taler, forteller, forstår og tenker og særlig fra deres stil når de skriver, fra den glede de har av lange, tunge, innviklede perioder, hvor hukommelsen helt alene i fem minutter tålmodig må lære den lekse som er pålagt den, helt til, på slutten av perioden, forstanden kommer i gang og gåten blir løst. Dette morer dem, og hvis de også kan få anbrakt noe kunstlet og bombastisk og litt affektert verdighet, så fråtser forfatteren i dette: Men måtte himmelen gi leseren tålmodighet! - Men så beflitter de seg da også hele tiden så fremragende på å uttrykke seg mest mulig ubestemt - alt viser seg som i tåke: Hensikten synes dels å være å holde en bakdør åpen til hver setning, dels å spille viktig og affektert, gi inntrykk av å ville si mer enn man har tenkt; dels ligger virkelig sløvhet og dvaskhet til grunn for

88

denne eiendommelighet, som nettopp gjør alt tysk skriveri sa forhatt hos utlendinger, for utlendingene vil jo ikke famle i mørket, noe som derimot synes å være det kongeniale for våre landsmenn. I disse lange periodene, beriket med mellomsetninger stablet opp i hverandre som esker og utstoppet med epler som stekt gås, setninger som man ikke får gå løs på uten først å se på klokken, er det egentlig hukommelsen som blir satt på prøve, mens det heller burde ha vært appellert til forstand og dømmekraft; disses virksomhet blir imidlertid bare tynget og svekket. For denne type perioder gir leseren bare halvt fullførte fraser, fraser som hans hukommelse nå omhyggelig må samle og oppbevare lik bitene av et istykkerrevet brev, inntil de senere kan suppleres med andre biter og så gi mening. Følgelig må han lese en lang stund uten å tenke noe, bare memorere alt i håp om at slutten vil la et lys gå opp for ham så han også vil få noe å tenke over. Han får en mengde å lære utenat før han mottar noe å forstå. Dette er åpenbart ikke bra og et misbruk av leserens tålmodighet. Men de simple hoders umiskjenne­ lige forkjærlighet for denne skrivemåten beror på at den først etter en viss tid og anstrengelse lar leseren forstå det han ellers straks ville ha forstått; det oppstår da et inntrykk av at skribenten har mer dybde og forstand enn leseren. Også dette hører altså med til de ovenfor nevnte kunstgrepene som de middelmådige bruker, ubevisst og instinktivt anstrenger de seg for å skjule sin åndsfattigdom og gi inntrykk av det motsatte. Deres oppfinnsomhet er også her forbløffende. Men det er åpenbart mot all sunn fornuft å slå én tanke tvers igjen­ nom en annen, som et trekors. Men det er jo dette som skjer når man avbryter det man har begynt å si, for innimellom å si noe helt annet og dermed gi sin leser i forvaring en påbegynt periode, foreløpig uten mening, helt til suppleringen følger etterpå. Det er omtrent som om man skulle stikke en tom tallerken i hånden på sine gjester med det håp at det skal komme noe på den. Egentlig er mellomkommaene av samme familie som notene nederst på siden og parentesene midt i teksten; ja, det er egentlig bare gradsforskjeller mellom disse tre. Når iblant også Demosthenes og Cicero laget denslags innskutte setninger, må man bare si at det ville ha vært best om de hadde latt det være. Den høyeste grad av usmakelighet oppnår denne frasestrukturen hvis mellomsetningene ikke engang er satt organisk sammen, men kilt inn ved at perioden rett og slett er brutt i stykker. Hvis det f.eks. er en impertinens å avbryte andre, er det ikke en mindre impertinens å avbryte seg selv, slik det skjer i den frasestrukturen som alle dårlige, 89

skjødesløse, raske og pengekjære skriblere de siste årene har brukt og gleder seg over seks ganger på hver eneste side. Den består i at - om det er mulig, skal man gi regel og eksempel samtidig - man bryter opp en frase for å lime inn en annen innimellom. De gjør det imidlertid ikke bare av latskap, men av dumhet, idet de holder det for å være en elsk­ verdig légeretésom gir liv til fremstillingen. - I enkelte, sjeldne tilfeller kan det være til å unnskylde.

§288

Når det gjelder logikken, i forbindelse med læren om analytiske dommer, kunne vi i forbifarten bemerke at disse egentlig ikke bør forekomme i en god fremstilling fordi de kan virke enfoldige. Oftest forekommer dette der hvor det utsies noe om individet som egentlig tilkommer arten: som f.eks. en okse som hadde horn; en lege hvis profesjon det var å kurere syke osv. Derfor skal slike analytiske dommer bare brukes der hvor det skal gis en forklaring eller definisjon. §289

Lignelser er av stor verdi så fremt de tilbakefører et ukjent forhold til et kjent. Også de mer utførlige lignelser, som vokser til parabler eller alle­ gorier, er bare en tilbakeføring av et eller annet forhold til sin enkleste, mest anskuelige og håndgripelige form. — All begrepsdannelse beror i grunnen på lignelser så fremt den vokser ut av oppfatningen av det som ligner og lar det som ikke ligner i tingene, ligge. Videre består enhver egentlig forståelse i siste instans i en oppfatning av forhold (un saisir de rapportsp. Man vil oppfatte ethvert forhold desto klarere og renere, jo mer man gjenkjenner det som det samme i svært ulike tilfeller og mel­ lom helt heterogene ting. Så lenge nemlig et forhold er kjent for meg bare i ett eneste tilfelle, har jeg utelukkende et individuelt, egentlig bare en anskuelig erkjennelse av det: Men så snart jeg oppfatter det samme forholdet i to ulike tilfeller, har jeg et begrep om hele arten, altså en dypere og mer fullkommen erkjennelse. Nettopp fordi lignelser er en så mektig løftestang for erkjennelsen, vitner oppstillingen av overraskende og da også treffende lignelser om dyp forstand. Derfor sier også Aristoteles: TtoZv 8e psytOTOV to psTapopt/ov etvav povov yap todto oote Ttap’ aiUoo eoti Åapeiv, supina; te otipeiov egtiv to yap so pETocpEpEiv to opotov dErøpEiv

90

ECTTiv (at longe maximum est, metaphoricum esse: solum enim hoc neque ab alio licet assumere, et boni ingenii signum est. Bene enim transferre est simile intueri. - Det langt største er å finne lignelser. For bare dette kan man ikke lære av en annen, det er tegn på en genial natur. For å lage gode lignelser må man kjenne det likeartede.— De poetica, c. 22.) Dess­ uten: /at ev