Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter 8252537391 [PDF]

Zitiervorschau

BOKKLUBBENS

KULTURBIBLIOTEK

Karl Marx DET KOMMUNISTISKE MANIFEST og andre ungdomsskrijier

Oversatt av Tom Rønnow, Tore-Jarl Bielenberg og Dag Østerberg

I utvalg og med et innledende essay av Dag Østerberg

De norske Bokklubbene 2000

INNHOLD

IV

Innledende essay

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST og andre ungdomsskrijier

3

173 T95 223

i 11 111 iv v vi vii vin ix x

257 263

Noter Kildehenvisninger

ii

27

93 99 io5 109

Debatt om pressefriheten (utdrag) (1842) Kritikk av Flegels rettsfilosofi (1843) Økonomisk-filosofiske manuskripter I III (utdrag) (1844) Menneskelig og umenneskelig produksjon (1844) Den hellige familie (utdrag) (1845) Teser om Feuerbach (1845) Den tyske ideologi (utdrag) (1845) Filosofiens elendighet (1847) Lønnsarbeid og kapital (1847/49) Det kommunistiske manifest (1848)

INNLEDENDE ESSAY AV

DAG

ØSTERBERG

møttes i London høsten 1847, de tilhørte en politisk gruppering som var forbudt i hjemlandet, det «Kommunistiske Forbund». De vedtok å utarbeide et politisk pro­ gramskrift, en plattform eller et manifest. Oppdraget gikk til den 29 år gamle Karl Marx og hans venn og forbundsfelle, den 27-årige Friedrich Engels, som begge allerede hadde gjort seg bemerket som dyktige skri­ benter, både hver for seg og i fellesskap. De gikk i gang med arbeidet, og i februar 1848 utkom Manifest for det kommunistiske parti i London, mens forfatterne selv oppholdt seg i Brussel. Manifestet ble lite påaktet fra først av, men siden ble det mer og mer lest. Femti år etter utgivelsen var det viden kjent, og i løpet av neste århundre ble det oversatt til en lang rekke språk over hele verden. Manifestet er utvil­ somt verdens mest berømte politiske kampskrift. Berømmelsen er godt begrunnet. Kampskriftet knytter seg for det første til arbeiderbevegelsen, og kaster lys over denne viktigste sosiale og poli­ tiske bevegelsen de siste 150 årene. For det andre gir Manifestet et omriss av en moderne historie- og sosialfilosofi, en filosofi som viser den dypere betydning av industrien og de politiske og sosiale motsetninger som den medfører. For det tredje er Manifestet uvanlig velskrevet: Språkføringen er klar og fyndig, djerv og pågående, munter, kampglad og åndfull. Enig eller uenig i budskapet som fremføres, Manifestet er en fryd å lese. Hvem var så de to forfatterne, deres herkomst, deres politiske og kul­ turelle bakgrunn? n håndfull unge tyskere

E

Karl Marx (1818-83) vokste opp i Trier, en liten by ved Mosel, som sønn av en velstående advokat. Begge foreldrene var av jødisk herkomst, men

VIII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

faren gikk med sin familie over til protestantismen da Karl var fem år. Politisk var faren liberal. Det liberale borgerskapet, som familien Marx tilhørte, hadde hatt en god tid etter at Trier i 1801 ble tilkjent Frankrike; for i de landområder som Napoleon erobret, ble det innført politiske reformer, med større vekt på individet og dets rettigheter, mindre på stendenes nedarvede privile­ gier. Men etter Napoleons nederlag og den påfølgende Wienerkongressen i 1815 kom Rhinlands-området inn under Preussen, som gjeninnførte de gamle politiske ordninger, bl.a. med streng pressesensur, styrking av standssamfunnet og innskrenking av de borgerlige rettigheter. Den unge Karl vokser altså opp i en tid hvor den politiske liberalitet er blitt drevet tilbake, og den gamle orden delvis restaurert eller gjenopp­ rettet. Han er sterkt knyttet til faren, og deler hans politiske standpunkt. Han lider altså fra tidligste tid under motsetningen mellom det moderne og det førmoderne og svarer med å bli stridbar. Han er også knyttet til en høytstående embetsmann i det prøyssiske byråkratiet, geheimeråd von Westfalen: Også han er liberalt sinnet, og dessuten en kjenner av Vestens kultur, bl.a. kan han de fleste av Shakespeares skuespill utenat. Religiøst inntar han deismens standpunkt, dvs. at han bekjenner seg til en gud, men ikke til «hans sønn». Gjennom von Westfalen blir Karl tidlig fortrolig med den høyere kulturen, i tillegg til den klassiske utdannelse han får på gymnasiet. Hele livet elsker han diktningen, fra de oldgreske dramaer til den skotske dikteren Robert Burns, og i Marx’ samlede verker inngår en lang rekke ungdomsdikt. Den kulturelle bakgrunn i Tyskland i Marx’ ungdomstid var en almen idealisme, både i filosofisk og mer alminnelig forstand. Kants tenk­ ning hadde vist hvordan menneskeånden frembringer ideer som veileder erkjennelsen, og hvordan det finnes en pliktetikk som stiller opp idealer som den enkelte skal streve etter. Fichte la den største vekt på den enkeltes vilje til å forme sitt liv, og virkeliggjøre det almene vel. Hegel fremstilte hele tilværelsen som en virkeliggjørelse av ånd eller ideer. De store dikterne, dobbeltstjemen Goethe-Schiller, sto i den offentlige bevissthet som idea­ lister. Alt forgjengelig er bare en lignelse, heter det mot slutten av Faust,

INNLEDENDE ESSAY

et bilde av det uforgjengelige, ideenes verden; i Schillers dramaer opptrer helter og edle mennesker som kjemper for idealene (Maria Stuart, Don Carlos, Wilhelm Tell). Samtidig er det åpenbart at de politiske og sosiale forholdene i de tyske landområdene er langt fra ideelle. Brede befolknings­ lag har vennet seg til å innta en kuet og underdanig holdning overfor myndighetene, noe som sikkert plager den unge Karl Marx, for det verste han vet, er «servilitet». I artiumsstilen fra 1835 drøfter Karl et ungt menneskes valg av yrke. Han kommer til at dette valg bør ledes av en streben etter å tjene mennes­ kehetens vel, og etter å bli stadig mer fullkommen som menneske. Disse to forsett motsier ikke hverandre, «for menneskets natur er slik innrettet at det bare kan bli fullkomment når det virker for sine omgivelsers full­ kommenhet og vel». «Når vi velger den stand hvor vi i høyest grad kan virke for menneskehe­ ten» - slik slutter han artiumsstilen - «kan ikke tyngsler knuge oss, siden de bare er ofre på vegne av alle; da nyter vi ingen fattigslige, innskrenkede, egoistiske gleder, men vår lykke tilhører millioner, vår gjerning lever stille, men evig virksomt videre, og vår aske vil fuktes av edle menneskers glø­ dende tårer.»

Denne edelmodige, høyttravende stilen var vanlig i samtiden, slik at den unge artianer her kanskje bare gjentar talemåter som var i omløp. Like­ vel viser de seg å forplikte ham i tiden som kommer. Marx’ liv arter seg nettopp slik: Han velger ikke et behagelig liv, men et liv i kamp for det almene vel, for fellesskapet, til syvende og sist for hele menneskeheten. Etter artium studerer Marx først et år i Bonn, og siden ved universitetet i Berlin. Hans første fag er jus, og i et brev til faren senhøsten 1837 lufter han mulighetene for en akademisk løpebane som rettslærd. Men av brevet fremgår også at han har mange jern i ilden, han skriver dikt, leser almen historie, kunsthistorie og flere andre fag, og har kastet seg over filosofien. Han har også allerede forlovet seg, først hemmelig, siden offentlig. Den utkårede er den fire år eldre Jenny von Westfalen, hun er datter av hans eldre, faderlige venn, og var barndommens lekekamerat. Hun var en om­ svermet skjønnhet, og dertil belest og klok. At hun valgte å knytte seg til

IX

X

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

den unge Karl, som ikke ville kunne sette bo på mange år, gir stoff til etter­ tanke. Foretrakk hun å tilbringe ungdomsårene som ugift (og uberørt); eller ante hun at et samliv med Karl ville bli et liv i det almenes tjeneste, og delte også hun, som sin fars datter, overbevisningen om at et slikt liv var det høyeste? I Berlin kom Marx med i den såkalte «Doktorklubben», en krets av intel­ lektuelle, som drøftet politiske, filosofiske og religiøse spørsmål, og hvor Bruno Bauer (1809-82) var en lederskikkelse. «Doktorklubben» var sterkt opptatt av den frittstående tyske tenker Ludwig Feuerbach (1804-72), som i 1839 hadde utgitt det religionsfilosofiske verket Kristendommens vesen. Det gjorde dypt inntrykk i samtiden, langt ut over den kretsen av «venstrehegelianere» som Marx sognet til. Feuerbach hevdet at såvel forestillingen om en guddom som alle andre religiøse forestillinger var menneskeskapt, at mennesker projiserer sine savn og lengsler over på det hinsidige; jo mer elendige menneskers egen tilværelse er, jo mer danner de forestillinger om en fullkommen guddom. Gudsforestillingene er fremmedgjøringen av menneskets eget vesen. Denne religionskritikk var myntet på Hegel, selv om en lignende opp­ fatning hevdes av Hegel selv i hans Åndensfenomenologi, når han (kap. 6 B) beskriver Troens tidsalder. For Hegel går videre og hevder at et gjennom­ tenkt forhold til Troen fører til religion, som overvinner trosforestillingene og deres fremmedgjøring. Menneskeånden erkjenner da at den er ett med guddommelig ånd. Men dette standpunkt, som brakte Hegel betenkelig nær panteismen, er ikke nok for Feuerbach. Han vil bryte med enhver teologi, og - endelig - grunnlegge filosofien på mennesket, anthropos, og innta et antropologisk standpunkt. Nå var ateistisk tenkning i og for seg ikke noe nytt. På 1700-tallet avviste en rekke franske philosophes gudsbegrepet, og avfeide kristen tro som utslag av overtro og frykt. De stolte i stedet på sin fornuft, og ville ikke la seg skremme av en fornuftstridig kristendom. Men Feuerbachs antropologi og ateisme er annerledes enn denne 1700tallsmaterialismen. De religiøse forestillinger er ikke rett og slett overtro,

INNLEDENDE ESSAY

hevder den tyske religionsfilosofen, tvert om uttrykker de sannheten om mennesket, men i forvrengt og fremmedgjort form. Marx tar til seg Feuerbachs religionsfilosofi. I 1843 skriver han i «Inn­ ledning til kritikk av Hegels rettsfilosofi» (se herværende utvalg s. 12) om religionen som «det forpinte kreaturs hjertesukk». Også senere fastholder Marx at religiøse forestillinger er forvrengte uttrykk for virkelige livssitua­ sjoner. Det samme gjør hans forbundsfelle Engels, som i boken kjent som «Anti-Duhring» fra 1877-78, skarpt angriper tanken om at religionen rett og slett bør avskaffes. Religion blir et eksempel på det mer almene begrepet om «ideologi», som Marx og Engels utarbeider i Den tyske ideologi.

Marx utøver en feberaktig virksomhet i studietiden, han skal også ha duellert, men lykkes i 1841 i å avslutte studiene med en doktorgrad i et filosofisk emne, forskjellen mellom naturfilosofien til de to oldgreske tenkeme Demokrit og Epikur, som Marx, selvsagt, leser på originalspråket. Den nybakte doktor i filosofi hadde sett for seg en løpebane innen universitetet. Hans lærer og venn, religionsfilosofen Bruno Bauer, lå an til å få et professorat i Bonn, og tenkte å ta med seg sin unge elev dit i en begynnerstilling. Men universitetets teologer fant at Bauer gikk altfor langt i sin religionskritikk, og sørget for at han ikke fikk innpass der, og dermed heller ikke Marx. Som politisk liberal var det dessuten vanskelig å få ansettelse ved universitetene. Det mest nærliggende virkefelt for den unge Marx var journalistikken, som frembrakte atskillig mer vektig og krevende stoff enn i våre dager. Her kunne hans lærdom og skriveferdig­ het få komme til sin rett, riktignok under sensurens vaktsomme blikk.

I april 1842 begynner han som medarbeider i en politisk liberal avis, Rheinische Zeitung (Rhinlands avis), i oktober overtar han ledelsen av bladet og bosetter seg i Kbln. I flere artikler angriper Marx den politiske forfatnin­ gen og de herskende sjikts politikk. En regjeringsvennlig avis beskylder Rheinische Zeitung for å være «kommunistisk». Marx svarer at han ennå ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kommunismens lære. Han tenker og skriver ut fra et liberalt standpunkt med vekt på individets frihet.

XI

XII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Stillingen som redaktør blir imidlertid kortvarig, idet myndighetene ikke finner seg i slike politisk liberale angrep, og beslutter at avisen vil bli stanset i april 1843.1 juni samme år tilbyr den prøyssiske regjeringen ham å bli sjefredaktør for den ledende avisen Preussische Staatszeitung. Dette kan fortone seg som et plumpt forsøk på å bestikke ham eller overtale ham, en slags «cooptation», hvor den som utfordrer ledelsen straks blir tilbudt en lederstilling. Men det kan også ses som et vitnesbyrd om at regjerin­ gen var oppmerksom på Marx’ begavelse som journalist, og at den antok at hans politiske overbevisninger ikke stakk så dypt. Men selv om Marx, som nå var nygift, kunne trenge en fast stilling, avslo han tilbudet. Hans forhåpninger brast om at tronskiftet i 1840 skulle innvarsle en mer liberal politikk fra myndighetenes side. Hans politiske standpunkt begynte også å endre seg ut fra de siste årenes erfaringer. Kanskje var det ikke nok å kreve rettslige reformer av den prøyssiske staten? Kanskje måtte det mer dyptgående, «radikale», altså sosiale og økonomiske endringer til, slik en av avisens medarbeidere, Moses Hess, lenge hadde hevdet? Sammen med sin hustru flyttet Marx i oktober 1843 til Paris, hvor han ferdedes i kretser av sosialister og kommunister. Han fordypet seg i deres skrifter, og leste britiske økonomer som Smith og Ricardo. Han innledet vennskap og samarbeid med den litt eldre tyske dikteren og skribenten Heinrich Heine, hvis forfatterskap delvis var forbudt i de tyskspråklige statene, og som nærmest levde i eksil i Paris. Heine ga et litterært bidrag til et tidsskrift som Marx var med å stifte, Fransk-tyske årbøker, som utkom med sitt første og eneste nummer i 1844.

Våren og sommeren 1844 utarbeider Marx en del «Økonomisk-filosofiske manuskripter» som ble liggende utrykt, og først ble offentliggjort nesten hundre år senere. Her undersøker han grunntrekkene ved den mennes­ kelige arbeidsvirksomheten, og den kapitalistiske samfunnsøkonomien og dens mest kjente teorier. Under påvirkning av Hegel, men også av Feuerbach og Hess beskriver Marx hvordan mennesket er et virksomt vesen som skaper seg selv og sin omverden ved å forme og tilegne seg den. Men under den kapitalistiske form for økonomi blir menneskene

INNLEDENDE ESSAY

fremmede for seg selv, for naturen og for sine medmennesker. Privateien­ dommen, pengene og lønnsarbeidet forvandler den skapende utfoldelse til en fattigslig virksomhet som behandler alt og alle blott og bart som midler. Målet for politikken må bli en samfunnsordning hvor mennes­ kene gjenfinner seg selv, oppretter uforfalskede forhold til naturen og til medmenneskene. Bare gjennom fellesskap med andre kan det enkelte menneske bekrefte seg selv og sin omverden, og fullt ut utfolde sine evner. Det krever at privateiendommen avløses av felles råderett over produksjonsmidlene. Marx er blitt «kommunist». «Fremmedgjøring» er nok et filosofisk begrep, men Marx er kommet til at dypest sett må frem­ medgjøringen ikke overvinnes på filosofiens område, men på økonomi­ ens. Fra tiden i Paris stammer vennskapet med landsmannen Friedrich Engels (1820-95). Engels kom som den to år eldre Marx fra Rhinlands-borgerskapet. Han vokste opp i Barmen, hvor faren var en velstående forretnings­ mann, som bl.a. var medeier i en fabrikk i Manchester. Friedrich gikk på gymnasiet, og arbeidet deretter på et forretningskontor i Bremen. Opp­ vokst som han var i et strengt pietistisk hjem, kjempet han for å bevare sin barnetro, men ga tapt for religionskritikken til David Strauss, noe som i sin tur førte ham til Ludwig Feuerbachs religionsfilosofi og til unghegelianerne på den politiske venstrefløy. Etter å ha utmerket seg under militærtjenesten dro Engels til Manches­ ter som funksjonær i farens spinneri. Der bodde han i nesten to år, og fikk et innblikk i det engelske industrisamfunnet, som rystet ham. Han skrev en større artikkel, «Omriss av en kritikk av nasjonaløkonomien», og utga en bok om De arbeidende klassers situasjon i England, hvor særlig boforholdene til fabrikkproletariatet ble inntrengende skildret. Engels hadde oppsøkt Marx da denne var redaktør i Rheinische Zeitung, men den gangen var Marx avmålt, fordi han antok at den besøkende sto politisk til høyre for ham. Men når de nå møttes i Paris, kom de til at deres oppfatninger stemte overens på alle viktige punkter. De innledet et venn­ skap og samarbeid som først opphørte ved Marx’ død. Etter at Engels ved

XIII

XIV

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

å selge sin arvede del av firmaet ble økonomisk uavhengig, understøttet han Marx økonomisk gjennom mange år. Engels hadde ikke som Marx noen akademisk grad, men var like fullt vel bevandret innen filosofi, diktning, historie og naturvitenskapene. Han hadde dessuten erfaring fra det kapitalistiske næringslivet. Han og Marx ut­ fylte hverandre. Engels betraktet hele tiden Marx som den dyktigste. («Marx sto høyere, så videre, overskuet mer og hurtigere enn alle vi andre.») Men han hadde i hvert fall ett fortrinn, han skrev lett og klart, og ofte med en gyllen humor, der Marx hadde en hang til det omstendelige og bitende. Marx’ og Engels’ første felles verk var boken Den hellige familie, skrevet i Paris, og utgitt i Frankfurt februar 1845. Undertittelen lyder «Kritikk av den kritiske kritikk» og slår an tonen - satiren. Skyteskiven for de vittige angrepene er et litterært tidsskrift som ble ledet av en «hellig familie», nemlig Marx’ tidligere lærer og forbundsfelle, Bruno Bauer, og hans to brødre. Allerede den gang forekom angrepene overdrevent sterke og lang­ trukne, og det så meget mer som tidsskriftet gikk inn før boken kom ut. (Tonen i kulturlivet var antagelig skarpere enn i dag, i hvert fall bar ikke Bruno Bauer nag da han var i London en ti år senere Da møtte han igjen Marx, og gjensynet artet seg på en hyggelig måte, selv om de sto hverandre politisk fjernt.) Boken angriper også skarpsindig moralen i den franske sosialisten Eugene Sues spenningsroman Paris’ mysterier, som nylig var utkommet og mye lest. I Den hellige familie skjøt nok Marx & Engels spurver med kanon; men det fremgår stadig at de måtte ha moret seg under skrivingen, selv om de skribenter og artikler som de gjør seg lystige over, ikke angår oss nevne­ verdig i dag. Her og der glimter det også til med betraktninger av almen betydning ( se s. 99 f. i dette utvalg). Det som får forfatterne til å skrive boken, er ønsket om å ta offentlig avstand fra en «kritikk» som hverken tar opp politikk eller samfunnsforhold, men utelukkende befatter seg med det kulturelle. Selv er de begge blitt overbevist om at det som må til, er en «kritikk» av samfunnsforholdene, og fremfor alt av samfunnsøkono­ mien.

INNLEDENDE ESSAY

Oppholdet i Paris varte til februar 1845; de franske myndigheter utviste da Marx etter påtrykk fra de tyske, som oppfattet hans politiske virksomhet som en trussel mot dem selv. Marx, med kone og barn, bosatte seg i Brus­ sel. Våren 1945 dro han på en seks ukers studietur til England sammen med Engels. Her kom han i forbindelse både med engelske «chartister» og sosialister, og med «De rettferdiges forbund». Etter reisen skriver de i fellesskap et lengre kampskrift, Den tyske ideologi. Dette skrift minner om Den hellige familie ved å gå grundig inn på en rekke motstanderes arbeider, i den hensikt å gjendrive dem. Også denne gang er tonen spydig og skinnteologisk, motstanderne omtales som hel­ gener (Sankt Bruno, Sankt Max) samtidig som de levnes liten ære som tenkere. At manuskriptet ikke fant noen forlegger, er kanskje ikke til å undres over, for det er altfor langt. Særlig i siste del flyter drøftelsene ut, og ubetydelige forfattere vies for mye oppmerksomhet. Men man kan und­ res over at ingen forlegger foreslo å utgi i hvert fall første del av manu­ skriptet, og over at forfatterne selv, med Marx’ egne ord, «overlot det til musenes gnagende kritikk». For i første del av Den tyske ideologi (gjengitt i herværende utvalg) legges det frem en skjellsettende teori om historie og samfunnsendring, den materialistiske historieoppfatning, som skulle få stor betydning både for den sosialistiske bevegelse og for historievitenskapen. I første halvår av 1847 skriver Marx Filosofiens elendighet, hvor han støtter seg til økonomen Ricardo i sitt angrep på franskmannen Proudhon. Pierre-Joseph Proudhon (1809-65) var av yrke typograf, og øvet stor innflytelse på det franske proletariatet, først med sitt skrift fra 1840, Hva er eiendom?, hvor den udødelige setningen står: «Eiendom er tyveri.» Da Marx kom til Paris, ble han kjent med Proudhon, og beundret den eldre og mer erfarne sosialisten. Hele netter gjennom kunne de sitte og samtale. I Den hellige familie tar han Proudhon i forsvar mot Edgar Bauers utlegning av Proudhons skrift. Etter å ha flyttet til Brussel skriver han til Proudhon og innbyr ham til å være med i en krets av kommunister som i mangel av en egen avis skal sende rundskriv til hverandre, danne en «korrespondansekomité». Når Proudhon avslår innbydelsen, kjølner forholdet, og når

XV

XVI

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Proudhon utgir sin De økonomiske motsigelsers system - elendighetens filo­ sofi, slår vennskapet om til fiendskap. Marx utgir i 1847 et motskrift med den spotske tittelen Filosofiens elendighet, skrevet på fransk for å svekke Proudhons innflytelse i Frankrike, noe som riktignok ikke lykkes. Men det lykkes Marx å gjøre klart sin egen oppfatning av historiens gang og i hvilken retning politikken skal føres. Marx er steil og lite forsonlig overfor sosialister som tenker annerledes. Han legger den største vekt på at kunnskap skal veilede de sosialistiske og kommunistiske bevegelser, og er - stort sett med rette - overbevist om at hans egen «materialistiske historieoppfatning» er overlegen andre teorier i samtiden. Samme år, 1847, holdt Marx et foredrag om økonomiske spørsmål for grupper av arbeidere. Han gjentok foredraget en rekke ganger i løpet av de neste to år, og i bearbeidet form lot han i 1849 deler av manuskriptet trykke i avisen Kdlner Zeitung under overskriften «Lønnsarbeid og kapi­ tal». Her sammenfatter Marx de samfunnsøkonomiske innsikter han har vunnet gjennom studiene han påbegynte i parisertiden. Kortfattet og klart redegjør han for hvordan lønnsarbeid og kapital både forutsetter hver­ andre og utgjør et fiendtlig forhold, hvordan kapital dannes som opphopet lønnsarbeid, hvordan konkurransen mellom kapitaleierne driver tekno­ logien fremover i form av stadig forbedret produksjonsutstyr, hvordan lønnsarbeidernes antall svulmer opp og deres kår blir relativt forverret ved at kapitaleiernes rikdom og luksusforbruk tiltar - alt dette og mer til blir tyve år senere utdypet og ytterligere begrunnet i hovedverket Kapitalen. Når Marx og Engels tildeles oppdraget å skrive et politisk manifest, har de altså skrevet og utgitt mye, deres unge alder tatt i betraktning. «Mani­ fest for det kommunistiske parti» gjengir i fortettet form de innsikter som er nedfelt i de tidligere skriftene, og kommunistenes standpunkt i samti­ dens politiske strid. Når Manifestet utkommer rundt 25. februar, er opprørsbølgen over Europa begynt. Marx deltar i den republikanske bevegelse i Belgia, og underskriver bl.a. et opprop som krever at Brussels arbeidere blir bevæp-

INNLEDENDE ESSAY

net. Han og hustruen blir arrestert og straks utvist i mars 1848. Skjønt han er blitt tilbudt fransk statsborgerskap av den midlertidige regjerin­ gen, drar han etter et kort opphold i Paris til Kbln. Der stifter han og hans forbundsfeller i juni Neue Rheinische Zeitung (Nye Rhinlands avis), som ivrig taler den borgerlige revolusjonens sak. Marx og hans forbundsfeller bedømmer situasjonen i Tyskland slik at det gjelder for proletariatet å støtte borgerskapet i dets kamp mot (land)adelen, for så i neste omgang å kjempe mot borgerskapet. En borgerligliberal revolusjon og forfatning er altså nødvendig, i hvert fall sterkt øns­ kelig, før det kan innføres noen sosialisme og kommunisme i Tyskland. Men de borgerlige tilløp til revolusjon løper ut i sanden. Statsmakten og adelen som behersker de militære styrker, befester tvert om sin makt, og det tyske storborgerskapet gjør felles sak med makthaverne, mens små­ borgerskapet føyer seg. Etter motrevolusjonens seier stilles Marx i februar 1849 for retten etter oppviglerparagrafen. Han frikjennes, men blir kort tid etter erklært stats­ løs og utvist fra Tyskland. I august samme år, 31 år gammel, flytter Marx med familie til London, hvor han holder til resten av sitt liv. Han vier sitt liv til revolusjonær politikk og tenkning, og livnærer seg for det meste som journalist for engelske og nordamerikanske aviser. 11867 utkommer hans hovedverk Kapitalen, som betegner et vendepunkt og bringer ham internasjonal berømmelse, om ikke rikdom.

Dette tekstutvalg er kronologisk ordnet; det viser Marx’ forvandling fra ung liberal talsmann for pressefriheten, til han, ved siden av Engels, står frem som kommunismens store teoretiker. I det følgende gis en «kommentar» til tre av denne samlingens tekster, Økonomisk-filosofiske manuskripter eller «Pariser-manuskriptene», utdra­ get fra Den tyske ideologi og Det kommunistiske manifest.

XVII

XVIII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Pariser-manuskriptene Marx har fordypet seg i samtidens politiske økonomi, og særlig den engelske økonomen David Ricardo (1772-1824). Det som tiltaler ham, er Ricardos «kynisme»; dvs. det at Ricardo ikke prøver å forskjønne den øko­ nomiske ordningen, men krast beskriver hvordan det eiendomsløse men­ nesket behandles, nemlig som blott og bar arbeidskraft, som betales så dårlig som det til enhver tid lar seg gjøre. Ricardos «lønningens jernlov» sier at arbeidslønnen alltid nærmer seg det minstemål som trenges for at lønnsarbeideren kan livnære seg selv og forplante seg videre. Kapitaleier og lønnsarbeider står dermed overfor hverandre som fien­ der, et fiendskap hvor lønnsarbeideren er den svakeste part - i hvert fall så lenge lønnsarbeiderne ikke forenes eller organiserer seg, noe som i den kapitalistiske produksjonsmåtes første tid var forbudt ved lov. Nasjo­ naløkonomien, sier Marx, betrakter proletaren som ensidig, abstrakt arbeid, som må behandles som en annen arbeidshest. Nasjonaløkono­ mien betrakter ikke proletaren utenfor arbeidssammenhengen, ikke som «menneske», det overlates til «kriminaljustisen, legene, religionen, de sta­ tistiske tabellene, politikken og fattigforstanderen». Når proletaren i stedet blir betraktet som menneske - og da hinsides politiets, legenes og prestenes synsrand - blir lønnsarbeidets fremmed­ gjøring avgjørende viktig, og drøftes i de følgende manuskripter. Fremmedgjøringen er nøye forbundet med menneskets virksomhet som uttrykk (ekspressivitet) og som utfoldelse. Gjennom virksomheten former, preger og forandrer mennesket sine omgivelser, og det for­ mer, preger og forandrer samtidig seg selv. Gjennom virksomhetens verk uttrykker mennesket sitt eget vesen, sine evner, anlegg og behov. Samtidig forandres dette vesen gjennom virksomheten og verket, og mennesket overskrider sin nærværende tilstand gjennom en ny virk­ somhet. Ved å uttrykke seg og forme gjenstander står mennesket over­ for seg selv i gjenstands eller objekts form, det har objektivert seg, og objektet er det selv. Gjennom denne gledesfylte virksomhet tilegner mennesket seg sin omverden, gjør den til sin egen. Slik uttrykker men­

INNLEDENDE ESSAY

nesket sitt vesen, og erkjenner sitt eget vesen - dvs. slik kunne det være. Hegel hadde allerede beskrevet denne utfoldelse og objektivering, idet han fremhevet at objektiveringen alltid innebærer at mennesket i første omgang fremmedgjøres, det kjenner seg ikke igjen i sitt eget frembrakte objekt eller verk. Men denne fremmedhet overvinnes i neste omgang ved en høyere form for bevissthet, en refleksjon, som gjør at den som var virk­ som, blir seg bevisst virksomheten og verket som sin egen. Marx deler ikke denne oppfatning, i hvert fall ikke når det gjelder det fremmedgjorte arbeidet. Når arbeidets objektivering blir ensbetydende med dets fremmedgjøring, er det fordi de som arbeider, er eiendomsløse og arbeider for andre, nemlig «ikke-arbeideme», eiendomsbesitterne. Arbeidet er blitt lønnsarbeid, og lønnsarbeidet fremmedgjør i tre viktige henseender som Marx redegjør for. Lønnsarbeideren blir for det første fremmed for sitt arbeidsverk; det er hverken utført for å tilfredsstille hans egne behov, eller for å virkeliggjøre hans egne planer eller ønsker, eller som uttrykk for hans egen virketrang eller skjønnhetssans. Arbeidsverket er blitt til fordi eiendomsbesitteren, kapitaleieren, vil det. Den bearbeidede gjenstanden inngår i hans planer, hvor formålet fremfor alt er at kapitalen skal gi avkastning, «profitt». Lønnsarbeideren blir for det andre fremmed for seg selv, han er «ikke seg selv» under arbeidet. «Arbeideren føler seg derfor som seg selv først når han er utenfor arbeidet, og når han arbeider, føler han seg utenfor seg selv.» Arbeidet er ikke lystbetont, men strengt tatt tvangsarbeid. For den eiendomsløse er arbeidet bare et middel til å livnære seg og sine. Men å bruke sine egne evner og krefter rett og slett som et middel, i stedet for å uttrykke sitt vesen gjennom dem, er å behandle seg selv om et objekt, å fremmedgjøre seg.

Den eiendomsløse arbeideren blir for det tredje fremmed for seg selv som artsvesen, dvs. som et eksemplar av menneskearten. At mennesket er et artsvesen - et uttrykk Marx har fra Feuerbach - vil si at det lever og virker ålment eller universelt. Når et enkelt individ utøver en virksomhet, er virksomheten ikke bare et uttrykk for individet selv, men også for alle

XIX

XX

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

andre individer, for hele menneskearten. Når menneskene bearbeider og omformer de naturgitte omgivelser, er det mennesket som art som objektiverer seg i den menneskeskapte verden. Den enkeltes virksomhet er et individuelt bidrag til den universelle streben etter å gjøre «menneskets naturlige tilværelse» til «dets menneskelige tilværelse». «Naturens mennes­ kelige vesen eksisterer først for det samfunnsmessige menneske.» Først i samkvem med andre utfolder individet seg fullt ut. «Individet er samfunnsvesen», individet er ikke noe annet enn arten, det individuelle er en mer spesiell eller almen form for artslivet, og omvendt; dvs. det individu­ elle og artsmessige er to sider ved samme sak. Fremmedgjøringen bevirker at den indre enhet mellom individuelt liv og artsliv ødelegges. Individene kastes tilbake til en egoistisk tilværelse, de produserer ikke for hele menneskearten, men bare for seg selv. De behandler hverandre som middel til å opprettholde livet. Fordi de ikke produserer i fellesskap, blir de fremmede for hverandre. Fremmedgjøringens opphevelse ved at menneskene inngår i fellesskap betegner Marx som kommunisme. Men han skjelner straks mellom dår­ lige og gode former for fellesskap, mellom en «primitiv», uferdig og en «positiv», høytstående kommunisme. Den primitive kommunisme tenker seg felleseie som «almen privat­ eiendom», dvs. den makter ikke å tenke seg at eiendom kunne være noe annet enn privateiendom. Den kan heller ikke forestille seg noe annet mål i livet enn den «fysiske, umiddelbare besittelse». En slik trang til å besitte kjenner nok mennesket når det er utsultet og på andre måter nødstedt, men det er slett ikke slik en rik menneskelig tilvæ­ relse arter seg. Denne fattigslige form for kommunisme «fornekter menneskets personlighet på alle områder», den kjennetegnes ved grisk­ het og misunnelse, ved å ville trekke alle menneskers tilværelse ned på et lavmål, hvor alt fornektes «som heter dannelse og sivilisasjon». Grellest arter den primitive kommunismen seg som tanken om at ekte­ skapet skal avløses av «kvinnefellesskapet», hvor kvinnene blir men­ nenes «felles og almene eiendom». Marx inntar i denne sammenheng den franske sosialisten Fouriers standpunkt, at måten mannen behand­

INNLEDENDE ESSAY

ler kvinnen på, viser tydeligst hvor lavt- eller høytstående et sam­ funn er. Opp mot denne «primitive kommunisme» stilles så kommunismen som «positiv opphevelse av privateiendommen». Denne egentlige eller høyt­ stående kommunisme innebærer at mennesket tilegner seg sitt vesen: Det tilegner seg sin omverden, sitt forhold til andre mennesker og naturen; tilværelsen blir rik. Denne rikdom må ikke innskrenkes til det å eie i rent privat forstand. «Privateiendommen har gjort oss så dumme og ensidige at en gjenstand først er vor når vi har den, når den altså eksisterer for oss som kapital, eller umiddelbart eies, spises, drikkes, bæres på vår kropp, blir bebodd av oss osv., kort sagt brukes av oss.» Tvert om betyr fremmedgjøringens opphe­ velse at alle menneskets sanser og evner frigjøres. Dette innebærer at den enkelte også tilegner seg andre menneskers «sanser og ånd». Den enkel­ tes sanseorganer blir samfunnsmessige; den enkelte ser, hører, fornem­ mer osv. annerledes enn i den fremmedgjorte tilværelse. Sanseorganene er ikke de samme til enhver tid, de er «et verk av hele verdenshistorien til i dag. En sans som er innfanget i et primitivt praktisk behov, har bare en primitiv mening». Men når det lykkes å overskride en situasjon av naken, «primitiv», nød fremtrer verden annerledes og rikere for sansene, eller sansene er selv blitt bedre utviklet. Når fremmedgjøringen oppheves slik at enhver lever i samfunn med andre, vil sansene skjerpes på en måte som langt overgår erfaringen hittil, og slik «produserer det oppståtte samfunn mennesket i hele denne sin rikdoms vesen, det rike og i dypeste forstand alt-sansende menneske som sin varige virkelighet». «Det rike menneskelige behov kommer i stedet for den sosialøkonomiske rikdom og elendighet.» Denne filosofi om hvordan menneskeartens sanser er blitt utviklet og kan utvikles videre, utformes her for første gang. Marx bygger nok på Schillers skrift Brev om menneskets estetiske oppdragelse og dets filosofi om menneskets formdrift og lekedrift; men går ut over Schiller. Hos Schiller står det enkelte individ i forgrunnen, og spørsmålet reises hvordan den enkelte kan oppnå et gledesfylt forhold til omgivelsene. Likeså byg­ ger Marx på Feuerbachs lære om sansene som tilværelsens og filosofiens

XXI

XXII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

grunnlag. Feuerbach ville innlede en «reform» av filosofien, han hadde i 1843 utgitt Prinsipperfor enfremtidensfilosofi. Denne filosofis utgangspunkt skal være mennesket som et sansende vesen i verden, et vesen som nyter verden ved å spise og drikke, og som møter andre mennesker gjennom kjærligheten. Ikke det ensomme selvets «jeg tenker» er utgangspunktet, men jeg-du-forholdet og det elskende forhold til den Andre. Feuerbach innfører «jeg-du»-forholdet som grunnleggende, og i Prinsipper for frem­ tidens filosofi skriver han nettopp om hvordan sansningen kan anta et uni­ verselt preg. Men han foretar ikke den historiske og politisk-økonomiske behandlingen av emnet. Marx skiller seg også tydelig fra den britiske «empirismen» med dens vekt på sanseerfaringen i form av sanseinntrykk («impressions»). Sans­ ningen, slik Marx beskriver den, er et virksomt forhold til verden, til natu­ ren og medmenneskene, og i et samfunn uten fremmedgjøring innebærer den at naturen og samfunnet så å si smelter sammen eller forenes. Men­ neskehetens historie er en del av naturhistorien, som handler om hvordan naturen får menneskelig preg, «humaniseres». Pariser-manuskriptene vakte veldig oppsikt da de i 1932 ble utgitt i Moskva av kommunistpartiet der. Manuskriptene viser en ung tenker som er «romantisk» eller «ekspressivistisk», mens de senere skriftene som var kjent fra Marx’ hånd, tydet på en «realistisk» og vitenskapelig innstilt tenker.

Realismen preget mye av vitenskapen, litteraturen og kunsten i siste halvdel av 1800-tallet. En realistisk tolkning heller mot å gjøre Marx’ mate­ rialistiske historieoppfatning til en vitenskap på linje med andre vitenska­ per, som søker å finne naturlover og lovmessigheter i det som skjer. Ved å finne lovene for hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten forand­ rer seg, skal det lykkes menneskeheten å bli herre over sin tilværelse, slik naturvitenskapene gir menneskeheten økt herredømme over naturen slik kan den senere Marx leses. Ved denne lesemåte inngår Marx’ senere arbeider i den almene positivistiske bevegelse fra 1830-40 -årene og utover, den som har som forbilde for all forståelse og handling nytidens natur­ vitenskap og dens teknologi.

INNLEDENDE ESSAY

Men denne realistiske og positivistiske innstilling har en alvorlig svak­ het; den heller mot at menneskeheten gjør seg selv til en gjenstand og et middel. Pariser-manuskriptene vitner derimot om en helt annen innstilling hos den unge Marx. Så langt fra at en kommunistisk tilværelse skal gi ethvert menneske et teknisk forhold til omverdenen og seg selv, og fellesskapet midler til å beherske sine omgivelser og samfunnslivets videre forløp, beskrives den rike, positive kommunisme som en tilværelse hvor enhver er hevet over mål-middel-tenkningen, ved at enhver utfolder sitt vesen, bekrefter de andres, og tilegner seg omverdenen på en måte som kjenne­ tegner visse former for romantisk livsholdning: I det romantiske kjærlig­ hetsforhold gjelder det ikke å utnytte hverandre, men å utfolde og bekrefte såvel sitt eget som den andres vesen, den romantiske naturelskeren søker ikke teknisk herredømme over naturen, men å gå opp i den, bli ett med den, forstå seg selv ved å fordype seg i naturen. Siden Pariser-manuskriptene ble offentlig tilgjengelige, har spennin­ gen mellom den unge og den eldre Marx, eller mellom på den ene side de romantiske, ekspressivistiske (Hegel- og Feuerbach-påvirkede) trekkene i Marx’ livsverk, og på den annen side de realistiske, positivistiske, utilitaristiske (Ricardo-påvirkede) trekkene vært viktig innen den marxistiske bevegelse. Utfra de sistnevnte trekkene lar ikke selve fremmedgjøringsbegrepet seg fremstille, slik omvendt tanken om en teknisk preget viten­ skap om historien ikke har noen plass innen de Økonomisk-filosofiske manuskripter. Både den unge og den eldre Marx taler nok om en «viten­ skap», men de legger ikke det samme i dette ordet.

Den tyske ideologi og den «materialistiske historieoppfatning» Samtidig som Marx begeistres av Feuerbachs religionskritikk og materia­ listiske lære om mennesket, går han altså ut over Feuerbach i Økonomiskfilosofiske manuskripter. Litt senere klargjør han dette i sine kortfattede Teser

XXIII

XXIV

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

om Feuerbach fra 1845, som avsluttes med fyndordet: Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den. Den tyske ideologi fra samme år - hvor første del har overskriften «Feuer­ bach» - utdyper denne oppfatning. Her risser Marx & Engels opp hva de kaller sin «materialistiske historieoppfatning», til forskjell fra et «idealis­ tisk» livssyn.

Marx og Engels legger frem sin oppfatning av historien og samfunns­ livet og kulturen i en strid strøm av ord som lett river leseren med. De skriver begeistret, fordi de kjenner at de legger frem nye tanker som kan få den største betydning. Å ordne stoffet slik at det blir oversiktlig, har de bekymret seg mindre om. Det forekommer også en del gjentagelser, noe som kan komme av at de er to forfattere, og at forskjellige utkast er satt sammen til én tekst. Ordet ideologi har mange betydninger: Opprinnelig betød det en viten­ skap om hvordan «ideer» dannes og forbindes med hverandre; i vår tid betegner det gjerne et sett mer eller mindre sammenhengende oppfat­ ninger som de politiske partiene utarbeider for å rettferdiggjøre seg og vinne oppslutning. For Marx og Engels er «ideologi» alltid feilaktige oppfat­ ninger, vrangforestillinger, former for selvbedrag og ønsketenkning, eller «projeksjoner» i Feuerbachs forstand.

Den store feiltagelse hos tyske «ideologer», hevder teksten, er å anta at det finnes et åndsliv som er selvstendig og uavhengig av det øvrige sam­ funnsliv; deres historieoppfatning blir derfor «idealistisk», dvs. de tolker historien som en utvikling av ideer, eller en åndskamp mellom motstrid­ ende ideer og idealer, hvor alt som har å gjøre med mennesket som et kroppslig, materielt vesen sjaltes ut som uviktig for åndslivet eller «kul­ turlivet» (som vi heller sier i dag). Opp mot dette stiller så Marx og Engels den påstand at ethvert åndsliv, ja, bevisst liv overhodet, grunner seg på menneskers kroppslige tilværelse og deres materielle virksomhet i form av produksjon. «Produksjonen av ideer, forestillinger og bevisstheten er til å begynne med umiddelbart flettet sammen med den materielle virksomheten og med menneskenes

INNLEDENDE ESSAY

materielle samkvem, som det virkelige livs språk.» Den «materialistiske historieoppfatning» går ut på å forstå hvordan menneskeheten gjennom tidene produserer sine livsvilkår. Dette er ikke «materialisme» i den forstand at menneskers bevisste liv forårsakes av materien, tenkt som tregt stoff. I Den hellige familie tok for­ fatterne uttrykkelig avstand fra et slikt filosofisk standpunkt, som tidligere var blitt hevdet av franske tenkere. Hva slags filosofisk materialisme er det så Marx og Engels går inn for her? Dette er et av de mest uavklarte spørsmål innen den marxistiske tradisjo­ nen, og det er to viktige grunner til uklarheten. Den ene er at ordet «mate­ rialisme» nesten ikke forekommer i Marx’ senere arbeider; den andre at Engels nok på sine eldre dager skrev en naturfilosofi med erklært mate­ rialistisk utgangspunkt, men at det er tvilsomt om Marx kan tillegges sin forbundsfelles oppfatninger på dette området. Etter Marx’ og Engels’ død utformet russiske marxister anført av V.I. Lenin (1870-1924) en egen materialistisk filosofi som påberopte seg Marx, og betegnelsen «dialektisk materialisme» kom i omløp om denne filoso­ fien. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble «marxismen-leninismen» eller «dialektisk materialisme» (forkortet til diamat) etter hvert gjort til statens offisielle filosofi (slik f.eks. evangelisk-luthersk kristendom er den norske statens offisielle religion). De som tillegger Pariser-manuskriptene stor betydning - og jeg er selv blant dem - har alltid innvendt at «dialektisk materialisme» ikke gir rom for fremmedgjøringens filosofi slik den finnes hos den unge Marx, og at denne materialisme ikke skiller seg nevneverdig fra den positivisme og empirisme den hevder å overvinne. De har i stedet frembrakt andre for­ mer for materialistisk tenkning som er mer i pakt med Marx’ ungdomsskrifter, og dessuten gjør krav på gyldighet i seg selv. Det siktes her både til filosofer som utgår fra Husserls fenomenologiske bevegelse, fra Wittgensteins språkfilosofi og fra den nordamerikanske pragmatismen. De har felles et ikke-intellektualistisk standpunkt, dvs. de hevder at vår forståelse av verden ikke har sitt utspring i en rent forstandsmessig (intellektuell) virksomhet.

XXV

XXVI

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Et eksempel på dette er begrepet om «taus kunnskap», som har kom­ met i forgrunnen de siste tiår. Mange har fordypet seg i den kjensgjerning at vår kropp har en forståelse av sin omverden som vi hverken har nådd frem til ved begrepsmessig tenkning, eller uten videre kan redegjøre for i begreper. Kunnskapen er «taus», den sitter nærmest i kroppen som fer­ digheter og evner, uten at de kan betegnes som instinkter. Kunnskapen har sitt utspring i vår virksomhet, vår «praksis», den er ikke «teoretisk» i dette ordets opprinnelige betydning, som går på å betrakte noe på avstand. Et armet eksempel er «språkspillenes» filosofi hos den sene Ludwig Wittgenstein og hans etterfølgere. Her er en av hovedpåstandene at ordene får sin betydning ved å inngå i et «spill», en handlingssammenheng som også er en sosial sammenheng. Forsåvidt som vi er innforstått med «spil­ let», forstår vi de andre også gjennom deres bevegelser og gester, deres «kroppsspråk», og heller ikke behøver de å fullføre ord og setninger, det rekker med antydninger. Slik beskriver Wittgenstein en arbeidssituasjon hvor to murere kommuniserer dels ved ord, dels ved håndbevegelser. På denne bakgrunn kan man lese avsnittet i Den tyske ideologi om men­ neskets bevissthet og språket. Bevissthet og språk henger sammen, og språket er opprinnelig knyttet til arbeidet og praksis overhodet. «Språket er like gammelt som bevisstheten - språket er den praktiske bevissthet som også eksisterer for andre mennesker.» Språket er bevissthet om den prak­ tiske virksomhet, altså det å produsere og arbeide i fellesskap, og denne praksis er fra først av «materiell», den består i å lage redskaper og våpen, jakte, dyrke jorden, bygge osv. Denne materielle praksis kan komme til språklig uttrykk, men kan også være «taus».

Opprinnelig er altså bevisstheten og språket ikke løsrevet fra den materi­ elle produksjon og øvrige praksis, ifølge Den tyske ideologi. Men forfatterne hevder at det i historiens løp skjer en løsrivelse i og med arbeidsdelingen. Den spalter etter hvert arbeidsvirksomheten i kroppsarbeid og åndsar­ beid, slik at det oppstår egne yrkesgrupper som driver med intellektuell virksomhet, mens andre arbeider «manuelt». I sin ytterlighet finnes det kretser av «intellektuelle» og «filosofer» eller «ideologer». De diskuterer

INNLEDENDE ESSAY

med hverandre og leser hverandres skrifter, og er opptatt av spørsmålsstil­ linger som synes uten noen sammenheng med produksjonslivet, eller å være helt selvstendige i forhold til samfunnslivet. Det er oppstått et eget kulturliv eller åndsliv som dyrker seg selv. De som deltar i det er «ideolo­ ger» omtrent i den nedsettende betydning Napoleon ga ordet: Det «som foregår i hodene deres» er en forvrengning av det som foregår i virkelig­ heten. Hvorfor blir den ideologiske tankevirksomheten ikke bare betydnings­ løst hjernespinn, men også «falsk bevissthet»? Hva er det som skiller den «ideologiske» bevisstheten fra bevisstheten til Marx & Engels, som har innsett bevissthetens sammenheng med produksjonslivet, og gjennom­ skuet åndslivets tilsynelatende selvstendighet? Dette er et omstridt emne; motstandere har hevdet at Marx & Engels er grovt usaklige, og rett og slett stempler dem de er uenige med, som «ideologer». For det første kan anføres at enhver lever i en situasjon som har mange sjikt av betydninger, og merker at han eller hun ikke overskuer eller forstår dem alle. Når Marx angriper filosofene Bruno Bauer og Ludwig Feuer­ bach, er det som en tidligere beundrer og forbundsfelle, som nå er kom­ met til at han forstår mer enn dem. Også han er innforstått med kritikken av religionen, filosofien, standssamfunnet og dets stat; dessuten ser han disse ordninger i forbindelse med enda et betydnings sjikt, det produktive liv, arbeidslivet eller det «materielle» liv. For det andre vil de som ikke forholder seg til samfunnets produktive liv, lett overse at deres tenkning er preget av deres sosiale situasjon, og særlig deres samfunnsklasse. Verden ser ikke likedan ut for alle mennes­ ker; de som tilhører de eiendomsbesittende klasser, får umiddelbart et annet livssyn enn de eiendomsløse; de tar f.eks. den private eiendomsret­ ten som en selvfølge. Den private eiendomsrett er deres samfunnsklasses interesse, og dersom de tar den for gitt, bekrefter de ved sin tenkning og sine skrifter klasseinteressen. I våre dager gjennomføres nøyaktig samme tankegang f.eks. på for­ holdet mellom kvinner og menn. Tankeløse menn tar for gitt den overle­ verte oppfatning at mannen skal råde over kvinnen, om det så var i form

XXVII

XXVIII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

av hyllest, komplimenter og galanteri, og bekrefter dermed sitt kjønns «interesse». Nettopp fordi de ikke er klar over det, er deres forståelse av samfunnet begrenset av deres interesse og «mannssamfunnets» ideologi. Når Marx & Engels betrakter Feuerbach, Bauer, Stimer m.fl. som «tyske ideologer», er det altså fordi disse ikke gjennomskuer seg selv, fordi de ikke innser at deres livsanskuelse er partisk, enda den gjør krav på å være almengyldig. Deres «ideologi» tar parti for de herskende klasser, som utgjør et mindretall. Marx & Engels tar utgangspunkt i de klasser som er under herredømme, og deres interesse, som er å avskaffe den private eien­ domsrett hl produksjonsmidlene og innføre felleseie. De hevder almeninteressen overfor særinteressen. «Ideologien» har altså to kjennetegn: Den hevdes og spres uten å sette seg selv i forhold til produksjonen av livsfornødenheter, og den blir, hva enten ideologen er klar over det eller ikke, en bekreftelse eller bestyrkelse av de rådende herske- og eiendomsforhold. I tråd med dette fremsetter Marx & Engels påstanden at «den herskende klasses tanker er de hersk­ ende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt er også dets herskende åndelige makt». Hegel skriver i Åndens fenomenologi (s. 199 i den norske utgaven, Pax forlag, 1998) om hvordan fremmedgjøringen får menneskeskapte ordnin­ ger til å fremtre «som en ikke bare fremmed, men fiendtlig overmakt». Denne tanke er en ledetråd i hele Marx’ livsverk, også i Den tyske ideologi. Gang på gang taler Marx & Engels her om hvordan menneskets egen virk­ somhet under arbeidsdelingen fremstår som en «fremmed makt» - «en makt som undertrykker mennesket i stedet for at mennesket hersker over den»; «som står utenfor dem; de vet ikke hvor den kommer fra og hvor den beveger seg hen»; «som er blitt stadig mer massiv og som i siste instans fremtrer som verdensmarked». Sammenhengen med Marx’ beskrivelser av fremmedgjøringen i Økonomisk-filosofiske manuskripter virker klar, men i samme åndedrett skriver de spydig om «denne 'fremmedgjøring’, for nå å tale forståelig for filosofene». Dette har fått noen fortolkere (fremfor alt den franske filosofen Louis Althusser i boken For Marx, Falken for­ lag, 1969) til å slutte at Marx i Den tyske ideologi har brutt med fremmed-

INNLEDENDE ESSAY

gjøringens filosofi, til fordel for en rent vitenskapelig betraktningsmåte. Men som bemerket av bl.a. Lars Roar Langslet (i Den unge Karl Marx og menneskets fremmedgjørelse, Tanum forlag, 1963), kan spydigheten oppfat­ tes i taktisk eller strategisk sammenheng: Selve ordet «fremmedgjøring» (Entfremdung) var mye brukt av filosofiske motstandere, og ble derfor unngått. Men det forhindrer ikke at saken selv - menneskets verk som en fremmed makt - stadig var viktig for ham (og for Engels). For å nå frem til erkjennelse av eller en vitenskap om historie og samfunn, må det brytes med ideologien. Et slikt brudd er det Marx & Engels fore­ tar når de tar som utgangspunkt at menneskene trenger mat og drikke, bolig, klær osv., og lar den første historiske handling være fremstillingen av disse materielle fornødenheter. Historien skal ikke lenger oppfattes som en historie om religions- og åndskamper, eller som en politisk historie om «kriger og årstall»; historiens virkelige eller vitenskapelige emne er produksjonsmåtene. En produksjonsmåte innbefatter de produktivkrefter som foreligger - såvel redskaper som menneskenes egen produktivkraft - og de forhold produksjonen foregår under, dvs. eiendomsforhold og rettslige forhold. Mellom produktivkrefter og produksjonsforhold er det både samsvar og spenning. Produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftene, men når produktivkreftene forandrer seg, blir produksjonsfor­ holdene foreldede, nye produksjonsforhold opprettes, og dermed en ny produksjonsmåte. De rettslige eller juridiske forholdene i et samfunn bekrefter og legi­ timerer produksjonsforholdene; når disse endrer seg, blir lovverket og rettsvesenet forøvrig en hemsko for produksjonslivets videre fremgang. Det skjer da en tilpasning til de nye produksjonsforholdene, men ikke uten motstand. Tvert om skjer tilpasningen gjennom kamp mellom sam­ funnsklassene. Denne klassekamp gjelder ikke bare produksjonsmåten og rettsvesenet. Også moralen og andre sosiale og kulturelle forhold rom­ mer motsetninger av betydning for kampen mellom samfunnsklassene, og preges i høy grad av klassekampen. Men dette, hevder Marx og Engels, overses eller benektes av den filosofiske idealisme og «de tyske ideologer».

XXIX

XXX

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Nesten femti år senere enn tilblivelsen av Den tyske ideologi advarte Engels mot å anta at rettsvesen, moral osv. ikke skulle ha en viss selvsten­ dighet i forhold til produksjonsmåten. Denne, skrev han i et brev, er bare bestemmende «i siste instans. Mer har hverken Marx eller jeg noen gang hevdet. Hvis noen fordreier det dithen at det økonomiske moment er det eneste bestemmende, forvandler han denne setningen til en intetsigende, abstrakt, absurd frase». Arbeidsdelingen knyttes uten videre til privateiendommen. «Arbeids­ deling og privateiendom er identiske.» Arbeidsdelingen frembringer de forskjellige former for klasseforhold og herskeforhold gjennom historien. Opphevelsen av arbeidsdelingen er derfor en side ved avskaffelsen av klassesamfunnet. Tilværelsen vil da bli allsidig og rik (forsåvidt i pakt med drøftelsene i Økonomisk-filosofiske manuskripter), og beskrives i følgende, ofte gjengifte, vendinger: «— i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den almene produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster - uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker.» Verdt å merke seg er hvilken vekt Marx og Engels her legger på individet og individualiteten. Det er fremmed for dem å forbinde «kommunisme» med at individene ofres for fellesskapet. Tvert om skriver de blant annet (side 169): «Først i fellesskap med andre har hvert individ midlene til å kunne utvikle sine anlegg i alle retninger. Først i fellesskapet kan altså den personlige frihet bli virkelighet.»

Det kommunistiske manifest Manifest for det kommunistiske parti ble skrevet av Marx og Engels i fel­ lesskap. Engels hadde laget et utkast på egen hånd; det hadde form av en «katekisme», slik det ikke var uvanlig på denne tiden: Det stilles opp

INNLEDENDE ESSAY

25 spørsmål, og gis belærende svar. Men Engels foreslo selv at de heller skulle velge en annen form, og sette den kommunistiske bevegelse inn i en historisk sammenheng. Det gjorde de, og slik fikk Manifestet sin form. Kampskriftets første del risser opp en historiefilosofi: Historien handler om kamp mellom samfunnsklasser, om herskende klasser som kjemper for å bevare herredømmet, utfordret av undertrykte og underkuede klasser. Det er gjennom disse klassekampene historien beveger seg fremover, det historiske fremskritt skjer gjennom kamp. Men ikke alle kamper ska­ per historie. De historisk skapende kampene må ha forbindelse med sam­ funnets økonomi, med eiendomsforhold og produksjonsforhold. Klassekampen foregår ikke rett og slett mellom fattige og rike, men mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse, som er nødt til å arbeide for dem som eier jord og grunn og produksjonsmidler. Manifestet trekker opp de store linjer i (først og fremst den vestlige) his­ torien: Oldtidens samfunn med frie menn og slaver går over i middel­ alderens føydalsamfunn, hvor livegne bønder arbeider for den jordeiende ridderstand, som selv er vasaller under en fyrste, og hvor kirken utøver sin makt over sinnene. Det oppstår byer med en handelsstand og et laugssamfunn av håndverkermestre og -svenner, en tredjestand som er under adelens og presteskapets herredømme, et tidlig borgerskap som er den his­ torisk stigende samfunnsklassen. Føydalsamfunnet har som sin forutset­ ning bestemte redskaper og andre produksjonsmidler; når teknologiske forbedringer gjøres, brister denne forutsetning, og det oppstår en mot­ setning mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene. Den gamle eiendomsbesittende og herskende samfunnsklassen går under i striden med den samfunnsklassen som samsvarer med de nye produktivkrefter, borgerskapet. Som det aforistisk heter i Filosofiens elendighet: Håndmøllen fremkaller et samfunn av føydalherrer, dampmøllen et samfunn av indu­ strielle kapitalister. Dette industrisamfunnet har også iboende motsetnin­ ger, som blir tydeligere etter hvert. Det teknologiske fremskrittet og den kapitalistiske økonomien fører til en konsentrasjon av produksjonsmidler på stadig færre hender. Det tilsvarer at stadig flere må gi opp å være selv­ stendige håndverkere, kjøpmenn, jordbrukere osv., og i stedet bli lønns­

XXXI

XXXII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

arbeidere eller «lønnstakere» som det heter i dag. Klassen av lønnstakere øker sterkt, mens kapitalistklassens størrelse avtar. Samfunnets rikdom hoper seg opp hos kapitalistklassen eller borgerskapet, mens lønnsarbeiderklassen eller proletariatet lever på eksistensminimum, ja, dels under dette minstemål. Proletariatet vil slutte seg sammen i stadig mer omfat­ tende organisasjoner, den kapitalistiske økonomi vil hjemsøkes av stadig sterkere kriser, som bare kan avskaffes ved en revolusjon: Lønnsarbeiderklassen innfører en produksjonsmåte grunnet på felleseie av produk­ sjonsmidlene. Borgerskapets virksomhet bidrar fra først av til det historiske frem­ skrittet, det er «progressivt», og det på en hensynsløs og krass måte. For borgerskapet er ingen ting hellig. Aldersstegne og aktverdige ordninger og oppfatninger avskaffes og kullkastes dersom de strider mot fornuften, som dyrkes av borgerskapet. Alt svermeri, all forloren fortidslengsel viker for borgerskapets forandringer av levekårene. «Alt bestående og standspreget damper bort.» Der valget står mellom hykleri og kynisme er borgerskapet på kynismens side: det unnser seg ikke for å forvandle alt til en vare på markedet. Stadig flere livsområder underlegges kapitalistisk produksjon og distribu­ sjon. I kunst- og litteraturhistoriens forstand er borgerskapet derfor ikke «romantisk», men «realistisk» (selv om det iblant kan være «romantisk» i privatlivet). Borgerskapet fremkaller en situasjon hvor maktforholdene ikke er innsvøpt i forskjønnende gevanter, men hvor utbyttingen skjer nakent, uten omsvøp. Den moderne proletar eller lønnsarbeider behand­ les som en vare på markedet, varen «arbeidskraft». Han eller hun tvinges til å innse de harde «realiteter», at det bare er ved å organisere seg, og i stedet for gjensidig å konkurrere med hverandre opprette en solidari­ tet med andre lønnsarbeidere, at utbyttingen lar seg bekjempe. Gjennom organisering og klassekamp forbereder de samtidig den kommende pro­ duksjonsmåte og det nye, klasseløse samfunnet, hvor, som Manifestet sier, «den enkeltes frie utvikling er vilkåret for alles frie utvikling». Første del beskriver et drama: Menneskehetens frigjøring skjer gjen­ nom motsetningsforhold, både innen produksjonslivet og samfunnslivet

INNLEDENDE ESSAY

forøvrig. I løpet av striden skjerpes motsetningen mer og mer, og det kommer til omveltning, revolusjon, hvorpå kampen fortsetter helt til fri­ gjøringen omfatter hele menneskeheten. Historien beveger seg altså ikke jevnt og selvbekreftende, men dialek­ tisk, dvs. gjennom stridigheter og indre negasjoner. Dialektikkens vei er kampen, som Marx selv elsket. Ifølge Manifestet kan det historiske frem­ skrittet bare skje gjennom kamp mellom samfunnsklassene. Bare gjen­ nom klassekamp vil produktivkreftene og den teknologiske knowhow stadig bedres; bare gjennom klassekamp vil menneskeheten frigjøre seg selv, forstå seg selv bedre, oppheve ufornuftige herske- og maktforhold, og oppnå et stadig fornuftigere forhold til naturen. For å vurdere Manifestet kulturhistorisk kan det sammenlignes med bidragene fra to av Marx’ og Engels’ samtidige, to som borgerskapet i Eng­ land satte så høyt, nemlig Herbert Spencer (1820-1903) og John Stuart

Mill (1808-73). Spencers sosialfilosofi hevdet at det har foregått en jevn samfunnsut­ vikling eller evolusjon, fra det primitive til det siviliserte, slik at det britiske samfunnet dannet det foreløpige høydepunktet. Utviklingen innebærer ifølge Spencer en bevegelse fra militære, krigerske samfunn til fredelige, industrielle. Den innebærer også en stadig forgrening eller differensiering av det økonomiske livet, hvor spesialiseringen gjør at alle blir avhengige av hverandre. Den innebærer videre at markedskonkurransens «struggle for life» gjør at de beste seirer, og dermed bringer utviklingen stadig videre. Denne fortolkning av historien var gunstig for det industrielle borgerska­ pet. For Spencer ga her ikke rom for klassekamp og andre sosiale kon­ flikter, annet enn som noe som hører hjemme på lavere utviklingstrinn. Men både klassekonfliktene fra siste halvdel av det 19. århundre og den første verdenskrig 1914-19 mellom stormaktene, viste at Spencers lyse for­ håpninger til Utviklingen var grunnløse. Økonomen og filosofen John Stuart Mills innsats fremstår i tilbakeblikk som en viktigere utfordring. For Mill, som var født inn i liberalemes leir, inntok etter hvert et sosiobliberalt standpunkt. Samtidig som han forsvarte privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og markedskonkurransen,

XXXIII

XXXIV

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

gikk han inn for at fordelingen av de økonomiske godene, «inntektene», ikke skulle skje gjennom markedet, men gjennom politiske vedtak. Der­ med ville den økonomiske nøden hos de eiendomsløse kunne avhjelpes, og fordelingen overhodet bli mer rettferdig. Denne sosial-liberale filoso­ fien er blitt virkeliggjort i mange land i større og mindre grad. Vår tids «velferdsstat» synes å bygge på Mill, som dermed synes å ha vært mer klartseende enn Marx og Engels. Haken er at Mill forutsa at den kapitalis­ tiske økonomien ville stanse opp etter hvert, stagnere, fordi muligheten for profitt ville svinne - noe han for sin del betraktet som en ønsketilstand. Men den kapitalistiske økonomi stagnerte aldeles ikke; tvert om har den etter Mills tid utvidet sitt virkefelt, ekspandert på ny og på ny - helt i tråd med Manifestets beskrivelser.

Kampskriftets annen del utdyper det kommunistiske standpunkt og for­ svarer det mot nærliggende innvendinger fra borgerlig hold. Borgerskapet forskrekkes over at kommunistene vil oppheve privateiendommen. Men, svarer Manifestet, samfunnets store flertall er jo allerede eiendomsløse. Den borgerlige privateiendom forutsetter nettopp at de fleste er eiendoms­ løse, og må derfor avskaffes. Borgerskapet innvender at dersom det ikke fantes privateiendom, ville ingen gidde å arbeide. Men innvendingen slår tilbake til borgerskapet, for de som arbeider, lønnsarbeiderne, eier nettopp ikke produksjonsmidler. Borgerskapet har lett for å fremstille det borgerlige samfunnets lover som evige og tidløst gyldige. Men de er like historisk betingede og foran­ derlige som tidligere tiders lover. Borgerskapet opprøres over at kommunistene angivelig vil oppheve familien. Manifestet svarer tilbake at denne ordning bare forefinnes full­ stendig som borgerlig familie, og at den har sitt nødvendige motstykke både i at proletariatet ikke har råd til å stifte familie, og i prostitusjonen. Derfor vil den borgerlige familie opphøre når kapital-lønnsarbeid-forholdet opphører. Det vil også den offisielle og ikke offisielle prostitusjonen. Det blir også slutt på å behandle kvinner som «blotte produksjonsinstru­ menter», slik borgerne gjør.

INNLEDENDE ESSAY

Borgerskapet er rystet over at en offentlig barneoppdragelse vil rive over de fine bånd mellom foreldre og barn. Manifestet kaller dette hykleri, og peker på hvordan den kapitalistiske storindustrien ikke kvier seg for å sønderrive proletariatets familiebånd og behandle dets barn som «han­ delsvare og arbeidsredskaper». Barnearbeid i fabrikkene var på denne tid meget utbredt. Borgerskapet bebreider kommunistene at de vil avskaffe fedrelandet og det nasjonale. Manifestet svarer tilbake at «arbeiderne har ikke noe fedre­ land». Men om proletariatet erobrer den politiske makten, vil det bli en nasjon, om ikke i borgerskapets forstand. Den kapitalistiske produksjons­ måte visker allerede mer og mer ut de nasjonale egenheter og motset­ ninger; med proletariatets herredømme vil fiendskapet mellom nasjoner bortfalle. Hvorvidt det nasjonale overhodet vil opphøre, forblir uklart i teksten. Manifestet stiller opp en rekke tiltak som må gjennomføres etter revolu­ sjonen. Denne liste er rent veiledende, og i en utgave fra 1872 fremhever forfatterne at listen er blitt foreldet på mange punkter.

Kampskriftets tredje del avklarer kommunistpartiets forhold til andre kom­ munistiske og sosialistiske retninger. Det skilles mellom en reaksjonær sosialisme, en konservativ eller borgerlig sosialisme, og en kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme. Den reaksjonære sosialisme innbefatter en «føydal sosialisme», som angriper det vordende kapitalistiske industrisamfunn på vegne av for­ tiden. Den påpeker den kapitalistiske produksjonsmåtes fornedrende og heslige trekk, og styrker på denne måte det jordeiende aristokratiets og det gamle samfunnets sak. Disse «føydale sosialister» - det siktes bl.a. til den engelske kunst- og samfunnskritikeren Carlyle - fordømmer den kapitalistiske utbyttingen, men glemmer den føydale utbyttingen. En annen gren av reaksjonær sosialisme er «småborgerlig sosialisme». Småborgerskapet betegner for Marx & Engels en samfunnsklasse som befinner seg mellom bark og ved, mellom storborgerskap og lønnsarbeiderklasse. Småborgerne er hva vi i dag kaller «selvstendig næringsdriv­

XXXV

XXXVI

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

ende»: De eier sine egne produksjonsmidler, men driftskapitalen er ikke så stor at eierne kan leve av å utbytte de ansatte. Småborgeren arbeider selv, enten alene eller med noen få ansatte - som gårdbruker, håndverker, advokat eller i et annet fritt yrke. Småborgerskapet frykter storindustrien, fordi den vil tvinge de små kapitaleiere til å gi opp sin selvstendige tilvæ­ relse og i stedet ta lønnet arbeid. Småborgerskapet vil bevare de bestående forhold, og bekjemper det fremskritt som storborgerskapet tross alt står for. Den er en samfunnsklasse på vikende front. En tredje gren av den reaksjonære eller tilbakeskuende sosialisme er den tyske sosialismen, som også spydig kalles den «sanne sosialismen». Fordi Tyskland er så tilbakestående industrielt i forhold til Frankrike (og i enda høyere grad England), er det ikke mulig å sette ut i livet den sosialis­ tiske og kommunistiske tenkning som har oppstått i Frankrike, og som en del tyske «filosofer, halvfilosofer og skjønnånder» er blitt kjent med gjen­ nom lesning. I stedet for å anlegge en mer langsiktig strategi, som Manifes­ tet står for, omskriver de «sanne sosialister» sosialisme og kommunisme til en filosofi som hever seg over klassestriden, og befatter seg med mer almene størrelser som «menneskets vesen» o.a. De avpolitiserer denne tenkning og gjør den tilsynelatende harmløs; men når den politiske strid i Tyskland skjerpes mellom på den ene side den føydalt sinnede adelen og den eneveldige kongen, på den annen side borgerskapet, mister den sin «pedantiske uskyld». Da viser det seg at den «sanne sosialisme» blir «et våpen i regjeringenes hånd mot det tyske borgerskapet», og at den ønsker å bevare det tyske småborgerskapet. Den konservative eller borgerlige sosialismen tenker ikke utfra adelens og kongemaktens standpunkt, men utfra borgerskapets. Borgerlige sosia­ lister vil motvirke det borgerlige samfunnets skyggesider, og dermed bidra til å bevare det. (1 dag vil det være mer opplysende å kalle dem sosialliberalere.) De er filantroper, driver velgjørenhet, vil bedre de arbeidende klassers kår. De ønsker at alle samfunnets medlemmer hadde det så godt som borgerskapet, de ser frem til et borgerlig samfunn uten proletariat, og dermed uten klassestrid. Som eksempel fremheves forfatternes tidli­ gere forbundsfelle, Proudhon, som Marx nylig hadde angrepet i sitt skrift

INNLEDENDE ESSAY

Filosofiens elendighet. Proudhon, anarkisten, blir fremstilt som en småbor­ gerlig samfunnsreformator. Borgerlige sosialister innbefatter også slike som hevder at lønnsarbeiderklassen bør ta sikte på å bedre sine materielle, økonomiske kår, ikke kjempe politisk for forandringer av selve den borgerlige, kapitalistiske pro­ duksjonsmåten, men nøye seg med rent «administrative forbedringer». (De siste tiårs sosialdemokratiske partier kan tjene som et eksempel: Fra å være erklært sosialistiske partier som vil overføre produksjonsmidlene til samfunnseie og vil at de folkevalgte organer skal gripe stadig mer regu­ lerende inn i det private næringsliv, godtar de nå nesten uten forbehold den privateide kapitalen og markedsøkonomien, og de store makt- og inn­ tektsforskjellene i samfunnslivet.) Den kritisk-utopiske sosialisme og kommunisme står nærmere Manifiestets eget standpunkt - det siktes til tenkere og reformatorer som SaintSimon og Fourier i Frankrike, og Owen i England. De betegnes som utopister, fordi de ser for seg og beskriver ønsketilstander, utopier (= steder som ikke finnes), som et svar på de utilfredsstillende forholdene i det sam­ funn de selv lever i. Fordi proletariatet ennå ikke er blitt sterkt og velorga­ nisert, gjør de den feil å betrakte proletariatet utelukkende som en lidende klasse, og ikke som en klasse som etter hvert vil bli en virksom kraft og skape historie. Utopistene inntar ikke lønnsarbeiderklassens standpunkt, men henvender seg til hele samfunnet for å få oppslutning om sine for­ slag. De mangler vitenskapelig innsikt i vilkårene for politisk handling, og især for proletariatets kamp; denne innsikt er, selvsagt, forfatternes egen «materialistiske historieoppfatning». Likevel yter utopistene viktige bidrag gjennom sin kritikk av det bestå­ ende samfunn. De har blikk for alle viktige motsigelser i det borgerlige samfunnet. Men siden de ikke knytter sin tenkning til lønnsarbeiderklas­ sens organiserte kamp, blir mange av dem til sist reaksjonære og revo­ lusjonens motstandere. (Senere ga Engels en ypperlig fremstilling av de store utopistene i skriftet Sosialismen jra utopi til vitenskap.) Selv avviser Marx & Engels fra nå av å beskrive i enkeltheter hvordan fremtidens kommunistiske, klasseløse samfunn kommer til å arte seg,

XXXVII

XXXVIII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

det blir en oppgave for fremtidens mennesker. Marx & Engels samler seg om oppgaven å utarbeide en vitenskap som kan veilede proletariatet slik at dets kamp får et mest mulig fornuftig preg. Denne vitenskap skal være en lære om virkningsfull politisk, historisk handling, hl forskjell fra ønskedrømmer som kan egge fantasien eller holde oppe håp. Etter å ha klargjort hvilke motstandsbevegelser Det kommunistiske for­ bund støtter i de forskjellige land, fremhever Manifestet at kommunistene - med hovedvekt på eiendomsretten hl produksjonsmidlene - vil være en bredest mulig, internasjonal, verdensomspennende bevegelse, en beve­ gelse som ikke skjuler at den bestående samfunnsorden bare kan styrtes med vold. Men proletariatet behøver ikke vike hlbake i frykt for revolusjo­ nen, for de «har ikke annet enn sine lenker å tape», og en «verden å vinne».

Sluttbetraktninger Det kommunistiske manifest fikk etter hvert en viktig plass i arbeiderbevegel­ sens litteratur som et skrift som gir oversikt og viser vei. Men dets stilling endret seg i hden etter århundreskiftet, da arbeiderbevegelsen tydeligere delte seg i en reforminnstilt og en revolusjonær retning, i «sosialdemo­ krater» og «kommunister». Med sin avgjørende vekt på at motsetningen mellom lønnsarbeidere og kapitaleiere ville og måtte skjerpes slik at det kom hl en polihsk omveltning, kunne ikke Manifestet være et uttrykk for de sosialister som gikk inn for en gradvis omforming av den kapitalis­ tiske økonomien, uten bruk av polihsk vold, og helst innenfor det par­ lamentariske demokratiets ramme. Til gjengjeld ble Manifestets stilling styrket etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, da Lenin og andres utlegning av Marx’ og Engels’ skrifter (marxismen-leninismen), som tid­ ligere nevnt, ble offisiell lære. Etter verdenskrigen 1939-45 fikk en rekke land forfatninger som knesetter at statsapparatet og kommunistpartiet skal gjennomføre en sosialistisk samfunnsøkonomi. I alle disse landene hadde Manifestet en høy stjerne, og likeså i kommunistpartiene i land med kapitalistisk økonomi.

INNLEDENDE ESSAY

På 1950-tallet, i den kalde krigens tid, da NATO- og Warszawapaktens to blokker sto steilt mot hverandre, var kjennskapet til Marx dårlig i vår del av verden, og hans verk ble stort sett lavt vurdert. Dette var en tid med hurtig økonomisk vekst hvor den almene velstand og «levestandard» i Vesten var høyere enn noensinne for omtrent hele befolkningen uansett klassetilhørighet. Det var også en tid hvor velferdsstaten ble utbygget i de fleste vestlige land, hvor statlig reguleringspolitikk lyktes å frembringe en kapitalistisk økonomi uten alvorlige kriser. Marx’ fremtidsbilde av det kapitalistiske samfunnet - med stadig større forskjell mellom rike og fat­ tige, økende elendighet, mer og mer hyppige kriser, og skjerping av klasse­ motsetningene - stemte umiddelbart dårlig med den mest dagligdagse erfaring av livet i de vestlige samfunn. På 1960-tallet begynte Marx’ skrifter likevel å vies større oppmerksom­ het, også utenfor de tradisjonelle kommunistpartiene. Fremmedgjøringsbegrepet kom i forgrunnen, og fremfor alt ble ungdomsskriftene utgitt og lest i vide kretser. Den unge Marx’ filosofi ga holdepunkt for et angrep på det som ble kalt «overflods- og forbrukersamfunnet». Slike angrep kom vanligvis fra politisk konservativt hold, men nå kom de fra venstre fløy. Det fremmedgjorte hverdagslivet i Vesten - preget av jag etter penger, nye ting å kjøpe, reklamens manipulasjon, nye psykologiske og sosiologiske tek­ nikker for maktutøvelse - ble nå satt i sammenheng med organiseringen av arbeidslivet og den nye kapitalistiske økonomi og dens klasseforskjeller. Etter hvert kom også hovedverket Kapitalen i nye utgaver, og ble lagt til grunn for nye tolkninger av verdensøkonomien. Viktige bidrag kom fra bl.a. belgieren Ernest Mandel (Traitéd’économie marxiste, 1960) og de nord­ amerikanske økonomene Paul Baran & Paul M. Sweezy (Monopoly Capi­ tal, 1964). Tidens fremste intellektuelle, den franske filosofen og dikteren Jean-Paul Sartre, ga et eksistensfilosofisk grunnlag for Marx’ verk (Critique de la raison dialectique, 1960) - for min egen del var det dette verket som fikk meg til å fordype meg i Marx og den marxistiske tradisjonen, og i dens motsetning til den sedvanlige sosiologien som ble dyrket ved universite­ tene. Den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse ga på marxistisk grunnlag en samlet fremstilling av «de avanserte industrilands ideo-

XXXIX

XL

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

logi» (One-dimensional man, 1964). Den tyske frigjøringsfilosofen Jiirgen Habermas, som var så viktig for den tyske studentbevegelsen, bygget også delvis på Marx. Andre forfattere beskrev ut fra Marx den vestlige kapitalismes nye økonomiske imperialisme og utbytting av den «tredje verden». Det dannet seg et internasjonalt «nytt venstre» (New Left) som gikk inn for en «nymarxistisk» tredje vei mellom kommunistpartiene, som ble ansett som stivnede og herskesyke (autoritære), og sosialdemokratene, som ble ansett for å ha gitt opp kampen mot kapitalen, og hadde som hovedmål rett og slett å få «administrere» den kapitalistiske staten, uten noen grunnleggende endringer i retning av et klasseløst samfunn. Oppsvinget for forskjellige retninger innen marxismen varte til rundt 1980. Fra nå av ble Marx’ skrifter atter mindre lest og omtalt, uten at åpen­ bart gode grunner tilsa dette. Kanskje kom det av at den nye marxismen ikke fikk særlig gjennomslag i den offisielle partipolitikken eller på annen måte, men i stor grad forble en sak for studenter og andre akademikere. Nymarxistene sto dermed i fare for selv å bli «ideologer» i samme nedset­ tende forstand som Marx & Engels brukte betegnelsen i Den tyske ideologi: Mennesker hvis livssyn hadde liten sammenheng med deres handlingsliv, skjønt dette livssyn nettopp hevdet enheten mellom tenkning og handling. Kanskje kom det også av at nymarxismen hadde vært en motesak for en del mennesker som nå fulgte andre kulturelle moter. Ytterligere tilbakegang for marxismen fulgte da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1989, og også de øvrige statene i Warszawapakten fikk en liberal forfatning (DDR inngikk i Forbundsrepublikken Tyskland). Nå var ikke marxismen lenger offisiell filosofi i noe vestlig land (men stadig i Kina og Cuba, og kanskje noen få til). Dette ble foranledningen til at de store vestlige kommunistpartier i Frankrike og Italia ble sterkt svekket, og at store skarer ga opp den nymarxistiske politikken. (I Norge forlot Sosialistisk Venstreparti sin programfestede nymarxistiske linje, og en partiformann - Erik Solheim - henviste marxismen til «mørkeloftet» og betegnet marxistiske partimedlemmer som «museumsvoktere».) Det kan synes som om marxismen har hatt sin tid, og nå utelukkende kan betraktes og studeres som et betydningsfullt bidrag til 1800-1900-

INNLEDENDE ESSAY

tallets politiske og kulturelle historie. Men skinnet kan bedra. Det er ikke første gangen marxismen er blitt erklært som foreldet eller «død», for så å komme fornyet tilbake. I 1950-årene var det vanlig å hevde at Marx kan ha hatt noe viktig å si den gang han levde, men ikke nå lenger. For nå, het det, var kapitalen ikke lenger noen «fremmed makt», men underkastet statlig regulering, og forskjellene mellom samfunnsklassene ble mer og mer utjevnet. Men siden 1980-tallet har dereguleringen av samfunnsøko­ nomien pågått over store deler av kloden. Kapitalens, og særlig finans­ kapitalens, bevegelser er uhemmede og iblant voldsomme, den fremkaller «turbulens» og såkalt «turbo-kapitalisme». «Markedet» omtales på ny som en fremmed makt, utenfor enhvers herredømme. Klasseforskjellene jev­ nes ikke lenger ut, tvert om hoper svimlende rikdommer seg opp hos et fåtall, samtidig som et økende flertall såvidt tjener til livets opphold, og stadig flere mennesker i verden lever under elendige kår. Mange som i dag hevder at marxismen er foreldet, henviser til at de nye produktivkrefter - informasjonsteknologien og annen high technology - innebærer helt andre produksjonsforhold enn dem Marx behandlet. Lønnsarbeiderne er blitt til «medarbeidere» som har investert i sin egen utdannelse. Den har gitt dem kostbar kompetanse og knowhow, slik at de selv er blitt kapitaleiere, de besitter sin egen human Capital. I fremtiden er det kunnskap som blir den viktigste produktivkraften, mens det tradi­ sjonelle fabrikk- og kontorarbeidet dels automatiseres, dels blir mindre viktig. Nettopp utfra Marx’ egne forutsetninger, hevdes det, har samfun­ net forandret seg i en annen retning enn den Marx forutså - bort fra et klassesamfunn med en grunnleggende motsetning mellom en fåtallig kapitaleierklasse og en tallrik lønnsarbeiderklasse, og henimot et nettverksamfunn av større og mindre eiere av kapital, hva enten det dreier seg om finanskapital, industrikapital eller «humankapital».

Denne oppfatning misforstår hva Marx legger i kapital-begrepet. Høy utdannelse i seg selv gjør ikke de ansatte til noe annet enn lønnsarbeidere, selv om inntekten kan være forholdsvis høy. Bare for så vidt som disse høyt utdannede blir medeiere i den bedriften der de arbeider, eller i et annet kapitalistisk foretak, blir de kapitaleiere. Det er nok mulig at arbeidslivets

XLI

XLII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

teknologi i fremtiden vil legge forholdene til rette for et samfunn der klas­ sen av slike kapitaleiere som er medeiere i sin bedrift, får stigende betyd­ ning. Men foreløpig har det ikke skjedd. Tvert om pågår konsentrasjonen av kapital på færre hender i verdensøkonomien, i tråd med Marx’ forut­ sigelser. At den uhemmede markedsøkonomien skulle få et come-back overgikk vel selv de ivrigste tilhengernes forventninger. Følgen er at Manifestets beskrivelser av hvordan kapitalen erobrer verden er enda mer treffende i våre dager enn i 1848, da den kapitalistiske produksjonsmåte fremdeles var i sin vorden. Manifestet fremstiller ikke bare verden slik den var, men slik den er i dag. Men det er også noe ved fremstillingen som ikke stemmer i dag: Så langt fra at arbeiderbevegelsen blir stadig mer mektig og utfordrende, er den dels svekket, dels tilfreds med å virke innen den bestående sam­ funnsorden. Den er knapt nok sosialistisk i noen betydning av ordet. En viktig grunn til dette er hva Lenin i sin tid betegnet som «arbeideraristokratiet». Lønnsarbeiderklassen i de vestlige land har stort sett arbeidskår og levekår som gjør den velstående sammenlignet med lønnsarbeiderne i verden forøvrig. Denne gunstige stillingen kan i første omgang trues av konkurransen på verdensmarkedet for arbeidskraft, derfor gjør ikke «arbeideraristokratiet» uten videre felles sak med lønnsarbeiderne i den tredje verden, og heller ikke med dem som har innvandret til Vesten fra fattige verdensdeler. Den internasjonale arbeiderbevegelsen er kommet i en vanskelig situasjon. Men dette kan endre seg. Den internasjonale arbeiderbevegelse kan komme sterkere tilbake. Ut fra Manifestet kunne man anta at det blir i de nye asiatiske markedsøkonomiene at dette vil skje: Arbeiderbevegelsen kan bli omorganisert, og «globaliseres» som et svar på kapitalens «globalisering». Da kan, med et uttrykk fra Det kommunistiske manifest, klasse­ kampen på ny bli en «historiens drivkraft».

KAPITTEL I

Debatt om pressefriheten (utdrag) i så høy g r a d menneskets vesen at selv dens motstandere realiserer den, idet de bekjemper dens realitet; at de vil tilegne seg som den dyrebareste pryd det som de for­ kastet som den menneskelige naturs pryd.

riheten er

Intet menneske bekjemper friheten; mennesket bekjemper i høyden de andres frihet. Derfor har hver art frihet alltid eksistert, bare den ene gang som særskilt forrettighet, den andre gang som alminnelig rettighet. Nå først har spørsmålet fått en konsekvent mening. Spørsmålet er ikke om pressefriheten skulle finnes, for den finnes alltid. Det spørs om presse­ friheten er enkelte menneskers privilegium eller om den er den men­ neskelige ånds privilegium. Det spørs om dét skal gjelde som urett på den ene side, som er en rettighet på den andre? [...] Nedrighet, personlig sjikane, ærekrenkelser er noe som den sensurerte presse deler med den frie presse. Det som skiller de to slag presse fra hverandre, er altså ikke at de frembringer enkelte produkter av det ene eller andre slaget; også i sumpen vokser det blomster. Det dreier seg her

om vesenet, om den indre karakter som skiller den sensurerte presse fra den frie presse. En fri presse som er slett, motsvarer ikke sitt vesens karakter. Den sen­ surerte presse med sitt hykleri, sin karakterløshet, sitt evnukkspråk, sin logring virkeliggjør bare sitt vesens indre vilkår. Den sensurerte presse forblir slett, selv når den frembringer gode artik­ ler. For disse artikler er bare gode for så vidt som de fremstiller den frie presse innenfor den sensurerte, og for så vidt som det ikke hører til dens

4

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L I

karakter å være produsert av den sensurerte presse. Den frie presse for­ blir god, også når den frembringer slette produkter, for disse produkter betyr et frafall fra den frie pressens natur. En kastrat er og blir et slett menneske, selv når han har en god stemme. Naturen forblir god, selv om den frembringer misfostre. Den frie presses vesen er frihetens karakterfulle, fornuftige, moralske vesen. Den sensurerte pressens karakter er ufrihetens karakterløse uve­ sen, den er et sivilisert uhyre, et parfymert misfoster. Eller trenges det fremdeles bevis for at pressefriheten motsvarer og sen­ suren strider mot pressens vesen? Sier det ikke seg selv at den ytre grense for et åndsliv ikke hører til dette åndslivs indre karakter, at den fornekter og ikke bejaer dette åndsliv? [...]

Vi kommer til pressefrihetens forsvarere og begynner med Hovedforslaget. Vi hopper over det mer generelle ved forslaget, det som er treffende og godt ved dets innledning, for straks å fremheve dette innleggets særegne karakteristiske standpunkt. Forslagsstilleren vil at pressefrihetens erverv ikke skal være ekskludert den alminnelige nceringsfriheten, slik det stadig er tilfelle, slik at den indre motsigelse fremtrer som klassisk inkonsekvens. «Armer og bein arbei­ der fritt, hodearbeid blir satt under formynderskap. Dette gjelder vel bare for gode hoder? Bevares, det er likegyldig for sensorene. Den Gud gir et embete, gir han også forstand!» Det er slående å se pressefriheten subsumert under nceringsfriheten: Like­ vel kan vi ikke rett og slett forkaste talerens oppfatning. Rembrandt malte Guds moder som nederlandsk bondekvinne, hvorfor skulle ikke vår taler male friheten i en skikkelse som han kjenner godt og er fortrolig med? Like lite kan vi frakjenne talerens resonnement en relativ sannhet. Når man betrakter pressen selv bare som et erverv, tilkommer det den, som et hodets erverv, en større frihet enn ervervet til armer og bein. Frigjøringen av armer og bein blir først menneskelig sett betydningsfull ved hodets frigjøring, for som kjent blir armer og bein først menneskelige armer og bein gjennom det hodet som de tjener.

KAPITTEL I

DEBATT OM PRESSEFRIHETEN

Så selsom talerens betraktningsmåte kan fortone seg ved første blikk, må vi derfor likevel tilskrive den et ubetinget fortrinn fremfor det hold­ ningsløse, tåkete og svevende resonnementet til de tyske liberalere som mener seg å ære friheten når de hensetter den i fantasiens stjernehimmel i stedet for på virkelighetens solide grunn. Disse fantasiens resonnører, disse sentimentale entusiaster som unnviker enhver kontakt mellom sitt ideal og den jevne virkelighet som om det var en besudling - dem har vi tyskere til dels å takke for at friheten hittil er forblitt en innbilning og noe sentimentalt. Tyskerne har overhodet en hang til føleri og det overstadige, de har en svakhet for den blå lufts musikk. Det er således gledelig at de får demonstrert ideens store spørsmål fra et krast, reelt standpunkt fra de nærmeste omgivelser. Tyskerne er av natur aller frommest, aller underdanigst, full av ærefrykt. Av lutter respekt for ideene virkeliggjør de dem ikke. De tilber ideene, men kultiverer dem ikke. Talerens fremgangs­ måte synes altså velegnet til å gjøre tyskeren fortrolig med sine ideer, å vise ham at han her ikke har å gjøre med noe utilnærmelig, men med sine nærmeste interesser, ved å oversette gudenes språk til menneskenes språk.

Som kjent mente grekerne å gjenkjenne i de egyptiske, lydiske, ja, skytiske gudene deres Apollo, deres Atene, deres Zeus, og de overså det særegne ved de fremmede kultuser. Således er det ingen forseelse om tys­ keren ser på pressefrihetens gudinne som om det var en av hans bekjente gudinner, og kaller den næringsfrihet eller eiendomsfrihet. Men nettopp fordi vi vet å anerkjenne og sette pris på talerens stand­ punkt, underkaster vi det en desto sterkere kritikk. (...) Næringsfrihet, frihet til å eie, samvittighetsfrihet, pressefrihet, domstolens frihet, er alle arter av en og samme slekt, friheten uten egennavn. Men hvor fullstendig feil er det ikke å glemme forskjellen på grunn av enheten, og til og med gjøre en bestemt art til mål, til norm, til sfære for de andre artene. Det er intoleransen til én art frihet som bare holder ut de andre såfremt de oppgir seg selv og erklærer seg for dens vasaller. Næringsfrihet er nettopp næringsfrihet og ingen annen frihet, fordi i

5

6

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I

den former ervervets natur seg uforstyrret, i samsvar med dets indre leve­ regel; domstolenes frihet er domstolenes frihet når rettergangen følger rettens egne, iboende lover, ikke dem til en annen sfære, f.eks. religio­ nens. Hver bestemt sfære av friheten er friheten til en bestemt sfære, slik hver bestemt levemåte er levemåten til en bestemt natur. Hvor forkjært ville det ikke være å kreve at løven skulle innrette seg etter polyppens livs­ lover? Hvor feilaktig ville jeg ikke oppfatte den legemlige organismens sammenheng og enhet dersom jeg trakk denne slutning: Siden armer og bein er virksomme på sin vis, må øyne og ører, disse organer som løsriver mennesket fra dets individualitet og gjør det til universets speil og ekko, og har enda større rett til å være virksomme - må øyne og ører være armog beinvirksomhet i høyere potens? Slik hver enkelt planet i solsystemet bare beveger seg rundt solen idet den beveger seg rundt seg selv, slik kretser i frihetens system hver av dens verdener bare om frihetens sentralsol, idet den kretser rundt seg selv. Å gjøre pressefriheten til en klasse av næringsfriheten er å forsvare den idet man slår den i hjel forut for forsvaret; for opphever jeg ikke en skikkelses frihet idet jeg forlanger at den skal være fri på en annen skikkelses måte? Din frihet er ikke min frihet, roper pressen til næringslivet. Slik du lyder din sfæres lover, vil jeg lyde min sfæres lover. Å være fri på din måte er for meg det samme som ufrihet, slik snekkeren neppe ville føle seg støttet, dersom han krevde frihet for sitt erverv og man som ekvivalent ga ham filosofens frihet. Vi vil uttale talerens tanke uten omsvøp. Hva er frihet? Svar: Ncerings­ friheten, som om en student på spørsmålet «Hva er frihet?» ville svare: Frikvelden. Med samme rett som med pressefriheten kunne man subsumere enhver form for frihet under næringsfriheten. Dommeren driver rettens erverv, forkynneren religionens erverv, familiefaren barneoppdragelsens erverv; men har jeg dermed uttrykt den juridiske, religiøse, moralske fri­ hetens vesen? Man kunne også snu på det og kalle næringsfriheten en art pressefrihet. Arbeider de næringsdrivende blott og bart med hånd og bein og ikke også

KAPITTEL I

DEBATT OM PRESSEFRIHETEN

med hodet? Er ordets språk tankens eneste språk? Taler ikke mekanikeren gjennom dampmaskinen svært tydelig til mitt øre, sengefabrikanten til min rygg, taler ikke kokken forståelig til min mage? Er det ikke en motsi­ gelse at alle disse arter pressefrihet er tillatte, bare ikke den som taler til min ånd gjennom trykksverten? For å forsvare en sfæres frihet og endog fatte den, må jeg begripe det vesentlige ved den, og ikke betrakte dens utvendige forhold. Men er pres­ sen tro mot sin karakter, handler den i samsvar med sin adelige natur, er den presse fri som nedverdiger seg til å være en næring? Skribenten må riktignok erverve midler for å kunne eksistere og skrive, men han må på ingen måte eksistere og skrive, i ervervs øyemed. Når Béranger synger: Je ne vis, que pour faire des chansons Si vous m’6tez ma place, Monseigneur Je ferai des chansons pour vivre (Jeg lever bare for å lage sanger; sier De meg opp, Min herre, skal jeg lage sanger for å leve)

- så ligger i denne trussel den ironiske innrømmelse at dikteren dratter ned fra sin sfære så snart poesien blir et middel for ham. Skribenten betrakter på ingen måte sine arbeider som et middel. De er mål i seg selv, de er i så liten grad middel for ham selv og for andre at han om det trenges, oppofrer sin egen eksistens for deres, og som religionens forkynner, om enn på annen måte, gjør til sitt prinsipp «å adlyde Gud mer enn mennesker», idet han selv med sine menneskelige behov og ønsker er inkludert i «mennesker». Skulle derimot en skredder, hos hvem jeg har bestilt en pariserfrakk, levere meg en romersk toga, fordi den samsvarte bedre med skjønnhetens evige lover!1 Pressens første frihet består i ikke å være noen næring. Den forfatter som degraderer den til et materielt mid­ del, fortjener som straff for denne indre ufrihet den ytre, sensuren, eller snarere er selve hans tilværelse hans straff. Riktignok eksisterer pressen også som næring, men da er den ikke skribentenes anliggende, men boktrykkemes og bokhandlernes. Og her

7

8

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I

dreier det seg ikke om boktrykkeres og bokhandleres næringsfrihet, men om pressefriheten. [...] Pressen er den mest allmenne måte for individene å meddele sin åndelige tilværelse på. Pressen virker uten persons anseelse, den akter bare intelli­ gensen. Vil dere lovformelig lenke evnen til å meddele ens åndsvirksomhet fast til ytre kjennetegn? Det jeg ikke kan være for andre, det er jeg heller ikke for meg selv og kan jeg ikke være for meg selv. Får jeg ikke være til stede for andre som ånd, så får jeg ikke være til stede for meg selv som ånd, og vil dere gi enkelte mennesker det privilegium å ha ånd? Like godt som enhver lærer å lese og skrive, må enhver ha lov til å skrive og lese. [...] Når tyskeren ser tilbake på sin historie, finner han at én hovedgrunn til hans langsomme politiske utvikling, som den elendige litteraturen før Lessing,2 er de «autoriserte skribenter». De lærde av fag, av laug, av privile­ gium, doktorene og øvrige esler, det syttende og attende århundres karakterløse universitetsskribenter med sine stive parykker og sitt fornemme pedanteri og deres avhandlinger om små og ubetydelige ting - de har stilt seg mellom folket og ånden, mellom livet og vitenskapen, mellom frihe­ ten og menneskene. De ikke-autoriserte skribentene har laget vår litteratur. Gottsched3 og Lessing, velg her mellom en «autorisert» og en «ikke-autorisert» forfatter! [...] Den frie presse er overalt folkeåndens åpne øye, et folks legemliggjorte tillit til seg selv, det talende bånd, som forbinder den enkelte med staten og verden, den legemliggjorte kultur, som opphøyer de materielle kam­ per til åndelige og idealiserer deres rå stofflige form. Den frie presse er et folks hensynsløse skriftemål for seg selv, og som kjent er bekjennelsens kraft forløsende. Den frie presse er det åndelige speil, hvori et folk skuer seg selv, og det å se seg selv er visdommens første betingelse. Den er den statsånd som lar seg kolportere i hver hytte, billigere enn gass. Den er allsidig, allestedsnærværende, allvitende. Den er den ideale verden, som stadig strømmer ut av den virkelige verden og, som stadig rikere ånd, strømmer tilbake i denne og besjeler den på ny. [...]

KAPITTEL I

DEBATT OM PRESSEFRIHETEN

Kaster vi nå et blikk på pressedebattene om helhet, kan vi ikke unngå å få et ødslig, ubehagelig inntrykk av representantene for Rhin-provinsen, som bare vakler frem og tilbake mellom privilegiets forsettlige forstokkethet og en halvhjertet liberalismes naturlige avmakt; fremfor alt må vi med misbil­ ligelse legge merke til den nesten gjennomgående mangelen på allmenne og vidtrekkende synspunkter, og likeså denne slappe overfladiskhet, når den debatterer og gjør seg ferdig med den frie presses anliggender: Slik spør vi oss enda en gang om pressen sto for fjernt fra landets stender, hadde for liten reell berøring med dem, til at de med behovets grundige og alvorlige interesse kunne forsvare pressefriheten. Pressefriheten leverte inn sitt bønneskrift til stendene med den fineste captatio benevolentia4. Med det samme stenderforsamlingen tok hl, oppsto nemlig en debatt, hvor presidenten bemerker at trykkingen av landdagens forhandlinger like mye som alle øvrige skrifter var underkastet sensuren, men at han her inntok sensorens plass. Falt på dette ene punktet pressefrihetens sak ikke sammen med landda­ gens frihet? Dette sammenfall er desto mer interessant som landdagen her ved sin egen person fikk demonstrert hvordan alle andre friheter blir illu­ sorisk når det ikke finnes pressefrihet. Hver form for frihet betinger de andre, slik et lem av kroppen de andre. Hver gang en bestemt frihet blir stilt spørsmål ved, stilles det spørsmål ved friheten overhodet. Hver gang en form for frihet er forkastet, er friheten forkastet selv og kan fra nå av overhodet bare føre et skinnliv, siden det fra nå av er rent tilfeldig hvilken gjenstand som utsettes for ufriheten som den herskende makt. Ufriheten er regelen og friheten er tilfeldighetens og vilkårlighetens unntak. Intet er derfor mer forkjært, når det dreier seg om en særskilt væremåte for fri­ heten, enn å mene at dette skulle være et særskilt spørsmål. For det er det allmenne spørsmål innenfor et særskilt område. Fri­ het forblir frihet, om den nå uttrykker seg i trykksverte, eller i jord og grunn, eller i samvittighet, eller i en politisk forsamling; men frihetens lojale venn, hvis æresfølelse allerede ville krenkes om han skulle overveie: Frihetens være eller ikke-være? - denne frihetens venn stusser overfor det særskilte stoff som friheten kommer til syne gjennom; han miskjenner

9

IQ

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I

arten i underarten, overfor pressen glemmer han friheten, han tror seg å bedømme et fremmed vesen og avviser sitt eget vesen. Slik har den sjette rhinske landdagen avvist seg selv, idet den felte dommen over pressefri­ heten.

De ytterst kloke og praktiske kontorets menn, som i det stille og med urette tenker om seg selv det som Perikles høyt og med rette roste seg av. «Jeg er en mann som når det gjelder kjennskap til statens behov og kunsten å utvikle dem, kan måle meg med enhver» - disse den politiske intelligens’ arvinger og forpaktere vil trekke på skuldrene og med orake­ lets fornemhet bemerke at pressefrihetens forsvarere tersker langhalm, siden en mild sensur er bedre enn en ubehøvlet pressefrihet. Vi svarer dem det samme som spartanerne Sperthias og Bulis svarte den persiske satrapen Hydarnes: «Hydarnes, det råd du gir oss er ikke velaweid fra begge sider. For det ene, som du råder oss til, har du prøvd; det andre har du stadig ikke prøvd. Hva det er å være knekt, det kjenner du nemlig til; men friheten har du ennå aldri forsøkt, om den er søt eller ikke. For hadde du forsøkt den, ville du rådet oss til ikke bare å kjempe for den med lanse, men også med bile.»

KAPITTEL II

Kritikk av Hegels rettsfilosofi Innledning For Tysklands vedkommende er kritikken av religionen i det vesentlige tilendebrakt, og kritikken av religionen er forutsetningen for all kritikk. Feiltagelsens profane eksistens er kompromittert etter at dens him­ melske anropelser er blitt gjendrevet. Mennesket, som i himmelens fan­ tastiske virkelighet, hvor det lette etter et overmenneske, bare har funnet et gjenskinn av seg selv, vil ikke lenger være fornøyd med bare å finne et skinn av seg selv, bare et umenneske, hvor det leter etter og må lete etter sin sanne virkelighet. Grunnlaget for den irreligiøse kritikk er: Det er mennesket som skaper reli­ gionen, ikke religionen som lager mennesket. Religionen er nok mennes­ kets egen bevissthet og selvfølelse når mennesket enten ikke har funnet seg selv ennå eller har mistet seg selv igjen. Men mennesket er ikke noe abstrakt vesen som sitter utenfor verden. Mennesket, det er menneskets verden, stat, samfunn. Denne stat, dette samfunn produserer religionen, en forvrengt verdensbevissthet, fordi de er en forvrengt verden. Religionen er denne verdens allmenne teori, dens encyklopediske ledetråd, dens logikk i populær form, dens spiritualistiske æresfølelse, dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens alminnelige trøst og rettferdiggjørelse. Den er den fantastiske virkeliggjøring av det mennes­ kelige vesen fordi det menneskelige vesen ikke eier noen sann virkelighet. Kampen mot religionen er således indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma religionen er. Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og

12

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L II

samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det forpinte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke, betyr å stille kra­ vet om dets virkelige lykke. Kravet om å oppgi illusjonen om dets tilstand er det samme som kravet om å oppheve en tilstand som trenger illusjonen. Kritikken av religionen er således i sin kime en kritikk av den jammerdal hvis glorie religionen er.

Kritikken har plukket i stykker de imaginære blomstene på lenkene, ikke for at mennesket skal bære de fantasiløse, trøstesløse lenkene, men fordi de skal kaste av seg lenkene og plukke den levende blomst. Kritik­ ken av religionen desillusjonerer mennesket for at det skal tenke, handle og forme sin virkelighet som et desillusjonert menneske som er kommet til fornuft, for at det skal kretse om seg selv og dermed om sin virkelige sol. Religionen er bare en illusorisk sol som kretser rundt mennesket så lenge det ikke kretser rundt seg selv. Etter at sannhetens hinsidighet er forsvunnet, er det derfor historiens oppgave å etablere det dennesidiges sannhet. Etter at glorifikasjonen av men­ neskets fremmedgjøring av seg selv er avslørt, har filosofien, som står i historiens tjeneste, først til oppgave å avsløre denne fremmedgjøringen i dens uhellige former. Kritikken av himmelen går dermed over til å bli en kritikk av jorden, kritikken av religionen blir til kritikk av rettsordningen, kri­ tikken av teknologien blir til kritikk av politikken. Den følgende betraktning - som skal være et bidrag til dette arbeid tar til å begynne med sitt utgangspunkt ikke i originalen, men i en kopi, i den tyske stats- og rettsfilosofi - av en eneste grunn, fordi de tar sitt utgangspunkt i Tyskland. Hvis man skulle ta sitt utgangspunkt i selve den tyske status quo, selv om man gjorde det på den eneste rimelige måte, nemlig negativt, ville resultatet alltid bli en anakronisme. Selv fornektelsen av vår politiske nåtid finner man allerede som en nedstøvet kjensgjerning i de moderne folks historiske loftsboder. Om jeg fornekter pudrede parykker, sitter jeg fortsatt igjen med upudrede parykker. Om jeg fornekter de tyske tilstandene fra

KAPITTEL II

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

1843, befinner jeg meg, etter fransk tidsregning, knapt i året 1789, langt mindre i nåtidens brennpunkt. Ja, den tyske historie kan rose seg av en bevegelse som intet folk på historiens himmelhvelving har gitt noe forbilde på og heller ikke kommer til å etterligne. Vi har nemlig tatt del i de moderne nasjoners restaurasjo­ ner uten å ta del i deres revolusjoner. Vi ble restaurert, for det første fordi andre folk våget en revolusjon, for det annet fordi andre folk ble offer for en kontrarevolusjon, i det ene tilfellet fordi våre herrer var redde, i det andre tilfellet fordi våre herrer ikke var redde. Vi, med våre hyrder i spissen, var alltid bare en gang i kontakt med friheten - den dagen den ble begravet.

En skole som gjør dagens nederdrektighet legitim ved å henvise til nederdrektigheten fra i går, en skole som kaller den livegnes skrik mot pisken for opprørsk bare pisken er en hevdvunnen, en tradisjonsrik, en historisk pisk, en skole som viser historien bare a posteriori,1 som Israels gud viste den for sin tjener Moses, den historiske rettsskole,2 - denne skole ville ha oppfunnet den tyske historie, hvis den ikke selv hadde vært en oppfinnelse av den tyske historie. For hvert pund kjøtt som skjæres ut av folkehjertet, sverger den historiske rettsskole - vår tids Shylock,3 men tjeneren Shylock - til sitt pant, sitt historiske pant, sitt kristen-germanske pant. Godmodige entusiaster derimot, tyske nasjonalromantikere av blodet og frisinnede av refleksjon, leter etter vår frihetshistorie hinsides vår histo­ rie i de teutonske urskoger. Men hva er forskjellen mellom vår frihetshis­ torie og villsvinets frihetshistorie hvis man bare kan finne den i skogene? Det er jo en kjent sak at som man roper i skogen får man svar. Altså fred være med de teutonske urskoger!

Krig mot de tyske tilstander! Ja! De står under historiens nivå, de er under enhver kritikk, men de er fortsatt gjenstand for kritikk, på samme måte som en forbryter som står under humanitetens nivå fortsatt er gjenstand for bøddelen. I kamp med disse tilstander er ikke kritikken noen hodets lidenskap, men lidenskapens hode. Den er ikke noen operasjonskniv, den er et våpen. Dens gjenstand er dens fiende, som den ikke skal gjendrive,

13

14

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I

men tilintetgjøre. Disse tilstanders ånd er nemlig gjendrevet. I og for seg er ikke disse tilstandene verdige objekter for tanken, de er like foraktelige som foraktede eksistenser. Kritikken i seg selv trenger ikke noen selverkjennelse overfor dette objekt, den er fullt klar over dets vesen. Kritikken fremtrer ikke lenger som mål i seg selv, men bare som et middel. Dens vesentlige patos er indignasjonen, dens vesentlige arbeid er avsløringen. Det gjelder å skildre et gjensidig kvalmt trykk som alle sosiale sfærer utøver på hverandre, en allmenn, passiv uvelhet, en innskrenkethet som både godtar og miskjenner seg selv, innrammet i et regjeringssystem som, slik det lever av å konservere enhver ynkelighet, selv ikke er noe annet enn ynkverdigheten ved makten. For et skuespill! En uendelig fremadskridende oppdeling av samfunnet i en mangfoldighet av raser, som står overfor hverandre med små antipa­ tier, dårlig samvittighet og brutal middelmådighet, som nettopp på grunn av sin gjensidige tvetydige og mistenksomme holdning alle sammen uten forskjell, selv om det skjer ved hjelp av forskjellige formaliteter - av sine herrer blir behandlet som de bare hadde konsesjon på å eksistere. Og selv dette at de er hersket over, regjert, eiet, må de godta og bekjenne som en konsesjon fra himmelen. På den annen side har vi disse herskerne selv, hvis storhet er omvendt proporsjonal med deres antall! Den kritikk som beskjeftiger seg med dette innhold, er en kritikk i nær­ kamp, og i nærkamp dreier det seg ikke om hvorvidt motstanderen er en edel, en jevnbyrdig, en interessant motstander, det gjelder å ramme ham. Det gjelder ikke å unne tyskerne et øyeblikk av selvbedrag og resignasjon. Man må gjøre det virkelige trykk enda mer trykkende ved å føye til be­ visstheten om trykket, man må gjøre skammen enda mer skamfull ved å publisere den. Man må skildre enhver sfære i det tyske samfunn som det tyske samfunns partie honteuse, 4 man må tvinge disse forstenede forhold ril å danse ved at man synger deres egen melodi for dem! Man må lære folket å bli skremt av seg selv, for å gi det moralsk mot. Dermed fyller man et uawiselig behov hos det tyske folk, og folkenes behov er i egentligste forstand grunnlaget for deres tilfredsstillelse. Og selv for de moderne nasjoner kan denne kamp mot det bornerte inn-

KAPITTEL I I

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

hold, den tyske status quo ikke være uten interesse, idet den tyske status quo er den åpenhjertige fullbyrdelse av ancien regime, og ancien regime er den moderne stats skjulte mangel. Kampen mot den tyske politiske nåtid er kampen mot de moderne nasjoners fortid, og de lider fortsatt under res­ tene av denne fortid. Det er lærerikt for dem å se ancien régime, som hos dem opplevde en tragedie, spille sin komedie som tysk gjenganger. Tragisk var dets historie, så lenge det var en fra gammelt av eksisterende makt i verden, mens friheten var et personlig påfunn, så lenge altså dette regime selv trodde og måtte tro på sin berettigelse. Så lenge det gamle regime som innstiftet verdensordningen kjempet mot en verden som først var i sin vorden, hadde det på sin side en verdenshistorisk, men ikke en per­ sonlig feiltagelse. Dets undergang var derfor tragisk. Vår tids tyske regime derimot, en anakronisme, en flagrant motsigelse mot alminnelig anerkjente aksiomer, et ancien régime som åpenbarer sin tomhet for all verden, innbiller seg bare å tro på seg selv og krever av ver­ den for øvrig at den skal dele denne illusjon. Hvis det hadde trodd på sitt eget vesen, ville det da gjemme bort dette vesen under skinnet av et annet vesen og søke sin tilflukt i hykleri og sofisme? Det moderne ancien régime er bare komedianten i en verdensordning hvis virkelige helter er døde. His­ torien er grundig og gjennomgår mange faser når den bærer en gammel skikkelse til graven. Den siste fase en verdenshistorisk skikkelse ikler seg, er alltid komedien. Hellas' guder, som en gang før hadde fått sitt tragiske banesår med Aiskylos' Prometeus i lenker, måtte dø en gang til, denne gangen komisk, i Lucians5 dialoger. Hvorfor denne historiens gang? For at menneskeheten muntert kan ta avskjed med sin fortid. Denne muntre historiske bestemmelse pålegger vi de politiske makter i Tyskland. Så snart imidlertid selve den moderne politisk-sosiale virkelighet blir gjort til gjenstand for kritikk, så snart altså kritikken løfter seg opp til å berøre i sannhet menneskelige problemer, opererer den utenfor tysk sta­ tus quo, eller den ville ramme sitt objekt på et lavere plan enn det egent­ lige. Et eksempel! Industriens, og i det hele den rike verdens forhold til den politiske verden, er et hovedproblem i moderne tid. I hvilken form begynner så dette problem å interessere tyskerne? I form av beskyttelses-

l6

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L II

toll, prohibitivsystem, nasjonaløkonomi. Tysk nasjonalromantikk har flyttet seg fra mennesket og over til materien, og så var våre bomullsbaroner og jernhelter en vakker dag blitt forvandlet til patrioter. Man begynner altså i Tyskland å godkjenne monopolets suverenitet innad ved at man gir det suverenitet utad. I Tyskland begynner man således i dag å gå i gang med det som går mot sin slutt i Frankrike og England. Den gamle råtne tilstand som disse land teoretisk gjør opprør mot og som de bare tåler slik man tåler lenkene, hilses i Tyskland som daggryet for en vakker fremtid, som nesten ikke tør ta fatt på overgangen fra en listig6 teori til den skånselløse praksis. Mens problemet i Frankrike og England er sosialøkonomi eller sam­ funnets herredømme over rikdommen, er problemet i Tyskland nasjonaløko­ nomi eller privateiendommens herredømme over nasjonaliteten. I Frankrike og England gjelder det å oppheve monopolet, som har utviklet seg til sin siste konsekvens; i Tyskland gjelder det å fortsette frem til monopolets siste konsekvens. Der gjelder det løsningen, her dreier det seg om kollisjonen. Et fyllestgjørende eksempel på den tyske form for moderne problemer, et eksempel som viser hvordan vår historie, lik en klosset rekrutt, hittil ikke har hatt noen annen oppgave enn å ettereksersere forterpede historier. Hvis altså den totale tyske utvikling ikke hadde nådd lenger enn den politiske tyske utvikling, ville en tysker i høyden ta del i nåtidens problemer slik en russer kan gjøre det. Men selv om enkeltindividet ikke er bundet av nasjonens skranker, er nasjonen som helhet enda mindre frigjort gjen­ nom ett individs frigjøring. Skyterne klarte ikke å ta ett eneste skritt i ret­ ning av gresk kultur fordi om Hellas hadde en skyter blant sine filosofer/ Heldigvis er vi tyskere ingen skytere. På samme måte som de gamle nasjoner opplevde sin forhistorie i imaginasjonen, i mytologien, har vi tyskere opplevd vår etterhistorie i tanken, i filosofien. Vi er nåtidens filosofiske samtidige, uten å være dens historiske samtidige. Den tyske filosofi er den tyske histories ideelleforlengelse. Når vi altså istedenfor vår reelle histories ufullendte verker kritiserer vår histories posthume verker, filosofien, står vår kritikk midt i de problemer om hvilke samtiden sier: that is the question. Det som hos de fremskredne folk er et praktisk oppgjør med de moderne statsforhold, det er i Tyskland, hvor

KAPITTEL I I

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

selve disse forhold ennå ikke engang eksisterer, til å begynne med et kri­ tisk oppgjør med den filosofiske gjenspeiling av disse forhold. Den tyske retts- og statsfilosofi er den eneste tyske historie som er på høyde med den offisielle moderne nåtid. Det tyske folk må derfor legge denne sin drømmehistorie til sine bestående tilstander og gjøre ikke bare disse bestå­ ende forhold, men samtidig også deres abstrakte fortsettelse til gjenstand for kritikk. Dets fremtid kan ikke begrense seg verken til den umiddelbare fornektelse av sine reelle eller den umiddelbare fullbyrdelse av sine ide­ elle stats- og rettstilstander, for den umiddelbare fornektelse av sine reelle forhold har det i sine ideelle forhold, og den umiddelbare fullbyrdelse av sine ideelle forhold har det - etter nabofolkenes oppfatning - nesten alle­ rede overlevd. Med rette krever derfor det praktiske politiske parti i Tyskland filosofiens negasjon. Urett har det ikke i og med dette kravet, men i og med at det blir stående ved dette krav som det verken fullbyrder eller kan full­ byrde for alvor. Det tror å kunne fullbyrde denne negasjonen ved å vende filosofien ryggen og med bortvendt hode å mumle frem noen forargede og banale fraser om den. Med sin begrensede synsvinkel regner det ikke med filosofien som en del av den tyske virkelighet, eller det betrakter den endog som liggende under tysk praksis og de teorier som tjener denne praksis. Dere forlanger at man skal ta sitt utgangspunkt i virkelige livsspirer, men dere glemmer at det tyske folks virkelige livsspirer hittil bare har grodd under dets hodeskalle. Med ett ord: Dere kan ikke oppheve filosofien uten å virkeliggjøre den.

Samme feil, bare med omvendte fortegn, gjorde det teoretiske politiske parti som vokste frem av filosofien.

Det så i den nåværende kamp bare filosofiens kritiske kamp med den tyske verden, det tok ikke med i betraktning at den filosofi vi har hatt hittil, selv hører til i denne verden og er dens supplering, selv om det bare er en ideell supplering. Mens det var kritisk mot sin motpart, opptrådte det ukritisk overfor seg selv, idet det gikk ut fra filosofiens forutsetninger og enten ble stående ved dens gitte resultater eller foregå at krav og resultater fra annet hold var filosofiens umiddelbare krav og resultater, til tross for at disse resultater — forutsatt at de ble korrigert — tvert imot bare kan nås gjennom

|

17

l8

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL II

negasjonen av den hittil eksisterende filosofi, av filosofien som filosofi. Vi for­ beholder oss å komme tilbake til en mer inngående beskrivelse av dette parti. Dets grunnleggende feil kan reduseres til dette: Det trodde å kunne virkeliggjøre filosofien uten å oppheve den. Kritikken av den tyske stats- og rettsfilosofi, som med Hegel har fått sin mest konsekvente, sin rikeste og siste formulering, er begge deler, både en kritisk analyse av den moderne stat og dermed sammenhengende virkelighet og samtidig en bestemt fornektelse av hele den hittil kjente uttrykksform for tysk politisk og rettslig bevissthet, hvis fornemste, mest uni­ verselle uttrykk som endelig opphøyes Hl vitenskap, finnes nettopp i den spekulative rettsfilosofi selv. Om det bare var i Tyskland denne spekulative rettsfilosofi kunne oppstå - den moderne stats abstrakte og høytflyvende tenkning, hvis virkelighet forblir i det hinsidige, selv om dette hinsidige ikke behøver å være lenger borte enn hinsides Rhinen, var på den annen side det tyske tankebilde om den moderne stat - et tankebilde som abstra­ herer fra det virkelige menneske - bare mulig fordi og i den utstrekning den moderne stat selv abstraherer fra det virkelige menneske eller bare på imaginær måte tilfredsstiller hele mennesket. Tyskerne har i politikken tenkt hva andre nasjoner har gjort. Tyskland var deres teoretiske samvittig­ het. Dets tenknings abstraksjon og forvoksethet holdt allrid tritt med deres virkelighet, ensidighet og litenhet. Mens altså det tyske statsvesens status quo er et uttrykk for fullbyrdelsen av ancien regime, fullbyrdelsen av tornen i kjødet på den moderne stat, er den tyske statsvitens status quo et uttrykk for den moderne stats ufiullendthet, for at selve kjødet er dårlig. Allerede i egenskap av avgjort motstander av den hittil kjente form for tysk politisk bevissthet løper kritikken av den spekulative rettsfilosofi ikke ut i seg selv, men i oppgaver, hvis løsning bare kjenner ett middel: praksis. Spørsmålet er: Kan Tyskland finne frem til en praksis som er på høyde med prinsippene, dvs. til en revolusjon, som ikke bare vil løfte det opp ril de moderne nasjoners ojfisielle nivå, men opp til den menneskelige høyde som vil være disse nasjoners nærmeste fremtid? Kritikkens våpen kan riktignok ikke erstatte våpnenes kritikk, materi­ ell vold må styrtes ved materiell vold; men også teorien blir en materiell

KA PITTE L II

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

makt så snart den griper massene. Teorien er i stand til å gripe massene når den demonstreres ad hominemf og den demonstreres ad hominem når den blir radikal. Å være radikal betyr å ta saken ved roten. Men for mennesker er roten mennesket selv. Det slående bevis på den tyske teoris radikalisme, altså på dens praktiske energi, er dens utgangspunkt i reli­ gionens avgjort positive opphevelse. Kritikken av religionen konkluderer med læren om at mennesket er det høyeste vesen for mennesket, altså med det kategoriske imperativ å styrte alle forhold hvor mennesket er et fornedret, et forlatt, et foraktelig vesen, forhold som ikke kan beskrives bedre enn med en spontan kommentar fra en franskmann da det var snakk om hundeskatt: Stakkars hunder! Nå vil man behandle dere som mennesker! Selv fra et historisk synspunkt har den teoretiske emansipasjon en spesiell praktisk betydning for Tyskland. Tysklands revolusjonære fortid er nemlig teoretisk, den var reformasjonen. Som det den gang var munken, er det i dag filosofien, i hvis hjerne revolusjonen tar sin begynnelse. Luther har riktignok beseiret ufriheten ut fra jromhet ved at han satte ufriheten ut fra overbevisning i stedet. Han brøt ned troen på autoriteten fordi han restaurerte troens autoritet. Han har gjort prestene til lekmenn fordi han har gjort lekfolket til prester. Han har befridd mennesket fra den ytre religiøsitet fordi han har gjort religiøsiteten til det indre menneske. Han har frigjort kroppen fra lenkene fordi han har lagt hjertet i lenker. Men om protestantismen ikke var den sanne løsning, var den dog den riktige måten å stille oppgaven på. Det dreiet seg nå ikke lenger om lekmannens kamp mot presten utenfor ham, det gjaldt nå kampen mot sin egen prest inni seg, sin klerikale natur. Og når den protestantiske forvand­ ling av de tyske lekfolk til prester har frigjort lekpavene, fyrstene med hele sitt kleresi, de privilegerte og filistrene, kommer den filosofiske forvand­ ling av de prestelige tyskere til mennesker til å frigjøre folket. Men like lite som emansipasjonen stanset ved fyrstene, like lite vil sekulariseringen av godsene stanse ved kirkerovet, som især det hyklerske Preussen satte i verk. Den gang strandet bondekrigen, den mest radikale kjensgjerning i tysk historie, på teologien. I dag, når teologien selv har lidt skipbrudd, vil den mest ufrie kjensgjerning i tysk historie, vår status quo, strande på filo-

19

20

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL II

sofien. Dagen før reformasjonen var det offisielle Tyskland Romas mest forbeholdsløse trell. Dagen før sin revolusjon er det den forbeholdsløse trell under ringere krefter enn Roma, under Preussen og Østerrike, jun­ kerne og filistrene. En radikal tysk revolusjon synes imidlertid å stå overfor en hovedvanskelighet. Revolusjonene trenger nemlig et passivt element, et materielt grunnlag. Teorien virkeliggjøres i et folk bare i den utstrekning den er virkeliggjø­ ringen av dets behov. Vil nå den veldige kløften mellom den tyske tankes krav og den tyske virkelighets svar finne sin parallell i en tilsvarende kløft mellom det borgerlige samfunn og staten og seg selv? Vil de teoretiske behov umiddelbart også være praktiske behov? Det er ikke nok at tanken presser på mot virkeliggjøring, virkeligheten må presse seg selv frem til tanken. Men Tyskland har ikke nådd den politiske emansipasjons mellomtrinn samtidig med de moderne nasjoner. Selv de trinn det teoretisk har over­ vunnet, har det praktisk ikke nådd frem hl. Hvordan skulle det med en salto mortale sette seg ut over ikke bare sine egne skranker, men samtidig de moderne nasjoners skranker, skranker, som det i virkeligheten må føle og tilstrebe som en frigjøring fra sine virkelige skranker? En radikal revo­ lusjon kan bare være de radikale behovenes revolusjon, og disse behovs forutsetninger og fødesteder synes nettopp å mangle. Mens imidlertid Tyskland bare med tankens abstrakte virksomhet har fulgt med i de moderne nasjoners utvikling, uten å ta aktivt parti i denne utviklings virkelige kamper, har det på den annen side hatt del i denne utviklings lidelser, uten å ha del i dens nytelser, dens delvise tilfredsstil­ lelse. Den abstrakte virksomhet på den ene side svarer hl den abstrakte lidelse på den annen side. Tyskland vil derfor en dag finne seg selv på det europeiske forfalls nivå uten noen gang å ha stått på den europeiske emansipasjons nivå. Man vil kunne sammenligne Tyskland med en fetisjdyrker som lider av kristenhetens sykdommer. Når man ser på de tyske regjeringer, kan man slå fast at de av hdens for­ hold, av Tysklands situasjon, av det tyske dannelsesnivå og endelig også

KAPITTEL II

KRITIKK AV HEGILS RETTSFILOSOFI

av et heldig instinkt har latt seg drive til å kombinere de siviliserte mangler ved den moderne statsverden, hvis fordeler ikke ble oss til del, med de bar­ bariske mangler ved det gamle regime, som vi i fullt monn lever under, slik at Tyskland i stadig større grad får ta del om ikke i forstanden, så iallfall i uforstanden ved alle statsdannelser som går ut over rammen av tysk sta­ tus quo. Finnes det f eks. et land i verden som så naivt har alle illusjoner om den konstitusjonelle statsform uten å ta del i dens realiteter, som det såkalte konstitusjonelle Tyskland? Eller måtte det ikke være et tysk regjeringspåfunn å forene sensurens pine med plagene fra de franske septemberlovene,9 som forutsetter trykkefrihet? Slik man i Romas Panteon kunne se alle nasjoners guder, finner man i det hellige romerske tyske rike syndene fra alle statsformer. At denne eklektisme kommer til å nå hittil uante høyder, det har vi en garanti for i en tysk konges10 politisk-estetiske gourmanderi; han akter å spille alle kongedømmets roller, den føydale og den byråkratiske, den absolutte og den konstitusjonelle, den autokratiske og den demokratiske, om ikke gjennom folket så i egen person, om ikke for folket, vil han spille dem alle for seg selv. Tyskland, som konstitueres til en verden for seg, en mangel ved vår politiske nåtid; Tyskland vil ikke kunne rive ned de spesifikt tyske skrankene uten å rive ned den politiske nåtids allmenne skranker. Det er ikke den radikale revolusjon som er en utopisk drøm for Tysk­ land, ikke den allment-menneskelige emansipasjon, men den delvise, den bare politiske revolusjon, en revolusjon som lar husets pilarer bli stående. Hva er det som ligger til grunn for en delvis, en bare politisk revolusjon? Det at en del av det borgerlige samfunn frigjør seg og får det allmenne herre­ dømme, det at en bestemt klasse ut fra sin spesielle situasjon gjennomfører samfunnets allmenne emansipasjon. Denne klasse frigjør hele samfun­ net, men bare under den forutsetning at hele samfunnet befinner seg i samme situasjon som denne klasse, at det altså f.eks. har eller etter ønske kan skaffe seg penger og utdannelse.

Ingen klasse i det borgerlige samfunn kan spille denne rolle uten å fremkalle et moment av entusiasme i seg selv og i massen, et moment hvor den fraterniserer og flyter sammen med samfunnet i alminnelighet,

21

22

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I

hvor den blir forvekslet med samfunnet og oppfattet og godtatt som dets allmenne representant, et moment hvor dens krav og rettigheter i sannhet er selve samfunnets rettigheter og krav, hvor den virkelig er det sosiale hode og det sosiale hjerte. Bare på vegne av samfunnets alminnelige ret­ tigheter kan en spesiell klasse gjøre krav på allment herredømme. For å erobre denne frigjøringsposisjon og dermed drive en politisk utbytting av alle samfunnets sfærer i den egne sfæres interesse, er det ikke nok med revolusjonær energi og åndelig selvfølelse alene. For at et folks revolusjon og frigjøringen av en spesiell klasse i det borgerlige samfunn skal bli iden­ tiske, for at én stand skal kunne gjelde som hele samfunnets stand, må omvendt alle samfunnets mangler være konsentrert i en annen klasse, må en bestemt stand være en stand for alminnelig forargelse, legemliggjørelse av de alminnelige skranker, og en spesiell sosial sfære må stå for hele samfunnets notoriske forbrytelse, slik at frigjøringen fra denne sfære fremtrer som den allmenne selvfrigjøring. For at én stand par excellence skal være frigjøringens stand, må på den annen side en annen stand være undertrykkelsens åpenbare representant. Den franske adels og det franske presteskaps nagativt-allmenne betydning betinget den positivt-allmenne betydning av den nærmestliggende og motsatte borgerskapets klasse. I Tyskland savner imidlertid enhver spesiell klasse ikke bare den kon­ sekvens, den skarphet, det mot og den hensynsløshet som kunne gjøre den til samfunnets negative representant. Enhver stand savner også det sjelelige spektrum som - selv om det bare var for øyeblikket - identifiserer seg med folkesjelen, den genialitet som begeistrer den materielle makt så den blir en politisk makt, den revolusjonære dristighet som overfor mot­ standeren kaster frem den trassige parolen: Jeg er intet, og jeg skulle være alt. Hovedelementet i tysk moral og ærlighet, ikke bare hos individene, men også hos klassene, består tvert imot av den beskjedne egoisme som gjør sin innskrenkethet gjeldende og som lar andre gjøre den gjeldende mot seg. Forholdet mellom de forskjellige sfærer i det tyske samfunn er derfor ikke dramatisk, men episk. Hver av disse sfærene begynner å oppfatte og plassere seg selv ved siden av de andre med sine spesielle krav, ikke så snart den blir presset, men så snart tidsforholdene uten dens egen med-

KAPITTEL I I

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

virkning skaper et samfunnsmessig underlag som den selv kan øve press på. Selv den tyske middelklasses moralske selvfølelse hviler på bevisstheten om å være den allmenne representant for alle de øvrige klassers filisteraktige middelmådighet. Det er derfor ikke bare de tyske kongene som kommer på tronen i utide; hver eneste sfære i det borgerlige samfunn opplever sitt nederlag før den har feiret sin seier, den bygger sine egne skranker før den har overvunnet den skranken som står i veien, den gjør sitt trang­ synte vesen gjeldende før den har kunnet gjøre sitt opphøyde vesen gjel­ dende, slik at selve anledningen til en stor rolle alltid er forbi før den har vært til stede, slik at hver klasse forvikler seg i kampen mot den klasse som står under den så snart kampen mot den klasse som står over den har begynt. Derfor står fyrstene i kamp med kongedømmet, byråkraten er i kamp mot adelen, borgeren kjemper mot dem alle, mens proletaren allerede begynner å stå i kamp mot borgerskapet. Middelklassen tør ut fra sin situasjon nesten ikke fatte tanken om frigjøring, før utviklingen av de sosiale tilstander og den politiske teoris fremskritt allerede erklærer dette synspunkt for å være antikvert eller i det minste problematisk. I Frankrike er det nok at en er noe for at han vil være alt. I Tyskland har en ikke lov til å være noe, hvis en ikke vil gi avkall på alt. I Frankrike er den delvise frigjøring grunnlaget for den universelle frigjøring. I Tyskland er den universelle frigjøring en ufravikelig betingelse for enhver delvis frigjøring. I Frankrike er det virkeligheten, i Tyskland er det umuligheten av enhver trinnvis frigjøring som må føde den hele frihet. I Frankrike er hver folkeklasse politisk idealist og oppfatter seg i første rekke ikke som noen spesiell klasse, men som representant for de sosiale behov overho­ det. Frigjørerens rolle blir således i en dramatisk bevegelse etter hvert tildelt det franske folks forskjellige klasser, helt til denne rollen til slutt havner hos den klasse som ikke lenger virkeliggjør den sosiale frihet under for­ utsetningen av visse vilkår som ligger utenfor mennesket, men som alli­ kevel er skapt av det menneskelige samfunn, men som organiserer alle vilkår for menneskelig eksistens under forutsetningen av sosial frihet. I Tyskland derimot, hvor det praktiske liv er like åndløst som det åndelige liv er upraktisk, har ingen klasse i det borgerlige samfunn behovet for og

23

24

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTE L II

evnen til den allmenne frigjøring, så lenge den ikke tvinges til det gjennom sin umiddelbare situasjon, gjennom den materielle nødvendighet, gjennom selve sine lenker.

Hvor finner vi altså den positive muligheten for den tyske frigjøringen? Svar: I dannelsen av en klasse med radikale lenker, en klasse av det bor­ gerlige samfunn som ikke er noen klasse av det borgerlige samfunn, en stand som er alle stenders oppløsning, en sfære som har universiell karak­ ter på grunn av sine universelle lidelser og som ikke gjør krav på noen særskilt rett, fordi det ikke er noen særskilt urett, men uretten som sådan som øves mot den, - en sfære som ikke lenger tar sikte på en historisk, men bare på en menneskelig status, som ikke står i noen ensidig motsetning til det tyske statsvesens konsevenser, men i en allsidig motsetning til dets forutsetninger, - en sfære som ikke kan frigjøre seg uten å frigjøre seg fra alle andre sfærer i samfunnet og dermed frigjøre alle andre sfærer i samfunnet, som kort sagt er det fullstendige tap av mennesket og således bare kan vinne seg selv ved. fullstendig å gjenvinne mennesket. Denne opp­ løsning av samfunnet som en spesiell stand er proletariatet. Proletariatet begynner først å vokse frem i Tyskland som følge av den begynnende industrielle bevegelse, for det er ikke den naturlig oppståtte, men den kunstig produserte fattigdom, ikke den menneskemasse som sam­ funnets tyngde har gjort mekanisk og nedtrykt, men den menneskemasse som har oppstått av samfunnets - fortrinnsvis middelstandens oppløs­ ning, som danner proletariatet, selv om etter hvert selvfølgelig også den naturgitte fattigdom og det kristelig-germanske livegenskap opptas i dets rekker. Når proletariatet forkynner oppløsningen av den bestående verdensordning, uttaler det bare hemmeligheten ved sin egen eksistens, for det er den faktiske oppløsning av denne verdensordning. Når proletariatet forlanger privat­ eiendommens negasjon, gjør det bare til samfunnets prinsipp det som sam­ funnet har gjort til proletariatets prinsipp, det som proletariatet allerede har fått som et negativt resultat av samfunnet uten å ha løftet en finger for det. Proletaren inntar da i forhold til den verden som vokser frem, samme rettsstilling som den tyske konge i forhold til den verden som er,

KAPITTEL I I

KRITIKK AV HEGELS RETTSFILOSOFI

når han kaller folket for sitt folk på samme måte som han kaller hesten for sin hest. Når kongen erklærer folket for å være hans privateiendom, uttaler han bare at privateieren er konge. Som filosofien finner sine materielle våpen i proletariatet, finner pro­ letariatet sine åndelige våpen i filosofien, og så snart tankens lyn har slått grundig ned i denne naive folkelige grobunn, vil tyskernes emansipasjon til mennesker bli fullbyrdet. La oss sammenfatte resultatet: Den eneste praktisk mulige frigjøring av Tyskland er en frigjøring med utgangspunkt i den teori som erklærer mennesket for å være menneskets høyeste vesen. I Tyskland er frigjøringen fra middelalderen bare mulig som en samtidig frigjøring fra middelalderens delvise overvinnelse. I Tyskland kan ingen form for trelldom brytes ned uten at man bryter ned enhver form for trelldom. Det grundige Tyskland kan ikke gjøre revolusjon uten å gjøre revolusjon fra grunnen av. Tyskerens emansipasjon er menneskets emansipa­ sjon. Denne emansipasjons hode er jilosofien, dens hjerte er proletariatet. Filosofien kan ikke realisere seg selv uten å oppheve proletariatet, prole­ tariatet kan ikke oppheve seg selv uten å virkeliggjøre filosofien. Når alle de iboende vilkår er til stede, vil dagen for den tyske oppstandelse bli forkynt av den galliske hanes feltrop.

|

25

KAPITTEL III

Økonomisk-filosofiske manuskripter Forord I Deutsch-Franzosische Jahrbucher har jeg gjort kjent at det ville komme en kritikk av retts- og statsvitenskapen i form av en kritikk av Hegels retts­ filosofi. Under arbeidet med å gjøre den klar til trykking viste det seg at det var en helt uegnet fremgangsmåte å blande en kritikk som bare var rettet mot den spekulative filosofien sammen med en kritikk av de forskjellige emnene selv, at det hemmet utviklingen og vanskeliggjorde forståelsen. Dessuten var det så mange og så forskjelligartede emner som måtte tas med at de bare ville kunne behandles i aforismeform om de skulle trenges sammen i ett bind, og en slik aforistisk fremstilling ville på sin side gitt et inntrykk av en vilkårlig systematisering. Derfor vil jeg la kritikken av jusen, moralen, politikken osv. komme én etter én i forskjellige selvsten­ dige brosjyrer, og til slutt vil jeg forsøke å vise sammenhengen mellom de enkelte delene, og endelig vil kritikken av den spekulative filosofiens behandling av hvert av disse emnene følge i et særskilt verk.1 Man vil der­ for finne at dette skrift behandler nasjonaløkonomiens sammenheng med stat, jus, moral, samfunnsliv osv. kun i den grad som nasjonaløkonomien selv berører disse emnene på fagets vegne.

Det skulle ikke være nødvendig å forsikre den leser som er fortrolig med nasjonaløkonomien, om at jeg er kommet frem til mine resultater gjennom en helt empirisk analyse som bygger på et samvittighetsfullt, kritisk studium av nasjonaløkonomien. Derimot må den uvitende anmelder,2 som prøver å skjule sin fullsten­ dige uvitenhet og tankefattigdom ved å slenge frasen «utopisk frase» eller

28

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

fraser som «den helt rene, helt avgjørende, helt kritiske kritikk», det «ikke bare rettslige, men også samfunnsmessige, helt samfunnsmessige sam­ funn», «den kompakte, massive masse» og «de ordførende ordførere for de massive massene», i hodet på den positive kritiker, denne anmelder må ennå fremlegge det første bevis for at han har noe å fare med ikke bare i sine teologiske familieanliggender, men også i verdslige anliggender. Selvsagt har jeg foruten de franske og engelske sosialistene også benyt­ tet tyske sosialistiske verker. Men bortsett fra Weitlings skrifter begrenser de innholdsrike og originale tyske verkene innenfor denne vitenskapen seg til de artiklene som Hess har fått trykke i Einundzwanzig Bogen og til Engels’ Omriss til kritikk av nasjonaløkonomien i Deutsch-Franzosische Jahrbiicher, der jeg også på en svært allmenn måte har antydet de første elementene til det arbeidet som foreligger her. Foruten disse forfatterne, som har beskjeftiget seg kritisk med nasjo­ naløkonomien, kan den positive kritikken overhodet og dermed også den tyske positive kritikken av nasjonaløkonomien, takke Feuerbachs oppdagel­ ser for sitt sanne grunnlag; hans Fremtidens filosoji og Teser til reform av filosofien i tidsskriftet Anekdota har vakt smålig misunnelse hos noen og et virkelig raseri hos andre - selv om de benytter seg av dem uten å fortelle det - og det virker som om de har organisert et veritabelt komplott for å fortie dem. Den positive humanistiske og naturalistiske kritikken skriver seg først fra Feuerbach. Jo mindre støyende Feuerbachs skrifter er, jo sikrere, dypere, større og varigere virkning har de, og siden Hegels Phdnomenologie og Logik er dette de eneste skriftene som inneholder en virkelig revolusjon i teorien. Sluttkapitlet i det skrift som her foreligger, den kritiske analysen av Hegels dialektikk og av filosofien i sin alminnelighet, har jeg - i motset­ ning til vår tids kritiske teologier - sett som helt nødvendig, fordi det ikke er gjennomført noe slikt arbeid tidligere, noe som er en uunngåelig man­ gel på grundighet, for selv den kritiske teologen forblir fortsatt en teolog, og derfor må han enten gå ut fra bestemte filosofiske forutsetninger som en autoritet eller - hvis det under den kritiske prosessen og gjennom and-

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

res oppdagelser oppstår tvil hos ham om de filosofiske forutsetningene forlate dem feigt og uten begrunnelse, abstrahere fra dem og vise nå mer på en negativ, bevisstløs og ordkløyversk måte at han er slave av dem og ergrer seg over dette slaveriet. Han viser det på en rent negativ og bevisstløs måte, dels ved at han sta­ dig gjentar sin forsikring om sin egen kritikks renhet, dels ved at han, for å lede observatørens og sitt eget blikk vekk fra kritikkens nødvendige opp­ gjør med sitt opphav - Hegels dialektikk og den tyske filosofien overhodet - vekk fra den kjensgjerning at den moderne kritikken må heve seg over sin egen sneverhet og sin opprinnelige natur, i stedet forsøker å skape et falskt inntrykk av at kritikken bare har med en innskrenket form for kritikk å gjøre utenfor seg selv - for eksempel det 18. århundrets kritikk og en innskrenkethet hos massen. Og endelig, når det gjøres oppdagelser - som Feuerbachs - om hans egne filosofiske premissers vesen, så prøver den kritiske teologen dels å gi skinn av at det er han selv som har gjort dem, og han skaper til og med dette uriktige inntrykket ved å legge frem resultatene av disse oppdagelsene, uten å kunne utvikle dem videre, i form av slagord rettet mot de forfatterne som ennå er fanget i filosofien, og dels ved at han vet å skaffe seg en følelse av å være hevet over disse oppdagel­ sene, ikke ved at han selv prøver eller klarer å sette elementene i Hegels dialektikk inn i den rette sammenhengen, som han ennå savner i Feuer­ bachs kritikk eller som han ennå ikke har fått den kritiske nytelse av, men ved å angripe hans kritikk av Hegels dialektikk på en fordekt, lumsk og mistroisk måte, og gjør det i en hemmelighetsfull form som er hans egen, for eksempel ved å stille kategorien formidlet bevis og kategorien positiv sannhet som har sitt utspring i seg selv [...],3 opp mot hverandre. Den teologiske kritiker finner det nemlig helt naturlig at alt må gjøres fra filo­ sofisk side for at han skal kunne prate i vei om renhet, om fasthet, om den helt kritiske kritikk, og han oppfatter seg som filosofiens sanne overmann når han for eksempel har en anelse om at det er et element hos Hegel som mangler hos Feuerbach, for selv om den teologiske kritiker driver spiri­ tualistisk avgudsdyrking av «selvbevisstheten» og «ånden», klarer han ikke å ta steget fra anelse til bevissthet.

29

30

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

Hvis man ser nøyere på det, så er den teologiske- kritikken - som nok representerte et snev av virkelig fremskritt da denne bevegelsen begynte - i siste instans ikke noe annet enn den gamle filosofiske og spesielt hegelske transcendens, satt på spissen og trukket ut i sin konsekvens til den fremstår som sin teologiske karikatur. Jeg skal ved en annen anledning vise inngående denne interessante historiske rettferdighet, denne historiske nemesis, som nå får teologien, som alltid har vært filosofiens råtne flekk, til å fremstå som filosofiens negative oppløsning, det vil si som dens forråtnelsesprosess. Men i hvilken grad Feuerbachs oppdagelser om filosofiens vesen fortsatt gjør det nødvendig med en kritisk drøfting av den filosofiske dialektikken i det minste for å bevise dem - det vil man selv oppdage av min fremstilling.

Første manuskript (utdrag) ARBEIDSLØNNEN

Arbeidslønnen bestemmes av den bitre kampen mellom kapitalist og arbei­ der. Kapitalisten må nødvendigvis seire. Kapitalisten kan leve lenger uten arbeideren enn arbeideren kan leve uten kapitalisten. Foreningen mellom kapitalistene er hevdvunnen og effektiv, foreningen mellom arbeiderne er forbudt og får harde følger for dem. Dessuten kan grunneieren og kapita­ listen føye industrielle fordeler til sine inntekter, mens arbeideren verken får grunnrente eller kapitalinteresse i tillegg til sin inntekt fra industrien. Derfor er konkurransen blant arbeiderne så stor. Følgelig er det bare for arbeideren at skillet mellom kapital, grunneiendom og arbeid er et nød­ vendig, vesentlig og skadelig skille. Kapitalen og grunneiendommen behø­ ver ikke bli stående i denne abstraksjonen, mens arbeiderens arbeid ikke kan komme løs fra den. For arbeideren er altså skillet mellom kapitalen, grunnrenten og arbeidet dødelig. Den laveste og eneste nødvendige tariff for arbeidslønnen er arbeide­

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

rens livsopphold under arbeidet og dessuten så mye mer at han kan fø en familie så arbeiderrasen ikke skal dø ut. Den vanlige arbeidslønn er, ifølge Smith, den laveste som er forenlig med simple humanité,4 nemlig en dyrisk eksistens. Etterspørselen etter mennesker regulerer nødvendigvis produksjonen av men­ nesker som enhver annen vare. Om tilførselen er langt større enn etterspør­ selen, så synker en del av arbeiderne ned i tiggerstanden eller dør av sult. Arbeiderens eksistens er altså redusert til enhver annen vares eksistens­ betingelser. Arbeideren er blitt en vare, og det er en lykke for ham om han kan få solgt seg. Og etterspørselen, som arbeiderens liv avhenger av, avhenger av de rikes og kapitalistenes lune. Dersom tilførselen er større enn etterspørselen, så betales en av de delene som utgjør prisen - profitt, grunnrente, arbeidslønn - under prisen, en del av disse ytelsene unndrar seg selvfølgelig denne anvendelsen, og på denne måten kretser markeds­ prisen om den naturlige prisen som et midtpunkt. Men for det første er det vanskeligst for arbeideren å gi sitt arbeid en annen retning når det er stor arbeidsdeling, og for det andre er det han som i første rekke rammes av denne ulempen, ettersom han har en underordnet stilling i forhold til kapitalisten.

Når markedsprisen svinger rundt den naturlige prisen, er det derfor arbei­ deren som taper mest og ubetinget. Og nettopp kapitalistens evne til å gi sin kapital en annen retning gjør de arbeiderne som er begrenset til en bestemt arbeidsgren, enten brødløse eller tvinger dem til å underkaste seg alle kapitalistens krav. De tilfeldige og plutselige svingningene i markedsprisen rammer grunnrenten mindre enn den delen av prisen som er oppløst i profitt og lønn, og profitten mindre enn arbeidslønnen. For hver arbeidslønn som stiger, kommer for det meste én som forblir stabil og én som synker. Arbeideren behøver ikke nødvendigvis å vinne når kapitalisten vinner, men han taper nødvendigvis når kapitalisten taper. Således vinner ikke arbeide­ ren nar kapitalisten holder markedsprisen over den naturlige prisen ved hjelp av produksjons- eller handelshemmeligheter, monopol eller tomtens gunstige beliggenhet.

|

31

32

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL III

Videre: Arbeidsprisene er langt mer konstante enn prisene på levnetsmidler. Ofte står de i omvendt forhold. I et år med dyrtid synker lønnen på grunn av den reduserte etterspørselen, og stiger på grunn av prisstigningen på levnetsmidler. Følgelig balanserer den. I alle fall blir en del arbeidere stå­ ende uten brød. I år med lave priser høynes arbeidslønnen på grunn av større etterspørsel og synker på grunn av prisene på levnetsmidler. Følge­ lig balanserer den. En annen ulempe for arbeideren:

Arbeidsprisene på de forskjellige slag arbeid er langt mer forskjellige enn avkastningen i deforskjellige bransjene som kapitalen investeres i. I arbeidet trer hele den naturlige, åndelige og sosiale ulikhet ved den individuelle aktivitet frem og belønnes forskjellig, mens den døde kapitalen alltid holder samme fart og er likegyldig overfor den virkelige individuelle virksomheten. Som en allmenn regel kan det sies at der hvor både arbeideren og kapi­ talisten blir skadelidende, går det ut over arbeiderens eksistens og kapi­ talistens gevinst på sitt døde mammon. Arbeideren må kjempe ikke bare for sine fysiske eksistensmidler, men også for å få arbeid, det vil si for muligheten, for midlene til å kunne vir­ keliggjøre sin virksomhet. La oss ta de tre hovedtilstandene som samfunnet kan befinne seg i og se på arbeiderens stilling i dem. i) Hvis samfunnets rikdom minsker, så er det arbeideren som lider mest, for: Selv om arbeiderklassen ikke kan vinne like mye som eiendoms­ besitteren når samfunnet er i en lykkelig tilstand, er det ingen som lider så grusomt i nedgangstider som arbeiderklassen.5 2) La oss så ta et samfunn der rikdommen øker. Denne tilstanden er den eneste som er gunstig for arbeideren. Her kommer konkurransen blant kapitalistene inn. Etterspørselen etter arbeidere er større enn tilgangen. Men: For detførste: Høyningen av arbeidslønnen fører til overarbeid blant arbei­ derne. Jo mer de vil tjene, jo mer må de ofre av sin tid og gi avkall på all frihet for å kunne utføre et slavearbeid i grådighetens tjeneste. Dermed forkorter de sin levetid. Denne forkortelsen av levetiden er en gunstig

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

omstendighet for arbeiderklassen som helhet, for den gjør at det stadig trenges ny tilførsel. Denne klassen må alltid ofre en del av seg selv for ikke å gå helt til grunne. Videre: Når befinner et samfunn seg i en tilstand med økende rikdom? Når et lands kapital og inntekter øker. Men dette er bare mulig: a) Om mye arbeid blir dynget opp, for kapital er akkumulert arbeid; om altså arbeideren fratas stadig mer av sitt produkt, om hans eget arbeid i stadig større grad fremtrer for ham som fremmed eiendom og midlene til hans eksistens og virksomhet blir stadig mer konsentrert i kapitalistens hånd. b) Opphopingen av kapitalen øker arbeidsdelingen, arbeidsdelingen øker antallet arbeidere; og omvendt øker antallet arbeidere arbeidsdelin­ gen på samme måte som arbeidsdelingen øker opphopingen av kapital. Med denne arbeidsdelingen på den ene siden og opphopingen av kapi­ tal på den andre blir arbeideren stadig mer avhengig av arbeidet alene og av et bestemt, meget ensidig, maskinmessig arbeid. På samme vis som han altså åndelig og legemlig blir redusert til en maskin og går over fra å være et menneske til å bli en abstrakt virksomhet og en mage, blir han også stadig mer avhengig av alle svingningene i markedsprisen, bruken av kapitalen og de rikes luner. Likeså øker konkurransen mellom arbei­ derne ved at den klasse mennesker som bare har sitt arbeid, tiltar, og føl­ gelig senkes prisen på dem. I fabrikkvesenet når denne situasjonen for arbeiderne sitt høydepunkt. c) I et samfunn som befinner seg i økende velstand, kan nå bare de aller rikeste leve av rentene på sine penger. Alle andre må sette sine penger inn i en bedrift eller kaste dem ut i handelen. Dermed blir konkurransen mel­ lom kapitalistene større; de store kapitalistene ruinerer de små og en del av de tidligere kapitalistene synker ned til arbeiderklassen, som på grunn av dette tilsiget dels på nytt igjen blir utsatt for et press mot arbeidsløn­ nen og blir enda mer avhengig av de få store kapitalistene; fordi antallet kapitalister blir mindre, forekommer det nesten ikke lenger noen konkur­ ranse mellom dem om å skaffe seg arbeidere, og fordi antallet arbeidere har økt, er konkurransen mellom dem blitt så mye større, unaturligere

|

33

34

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

og voldsommere. En del av arbeiderstanden synker derfor like nødvendig ned i tigger- eller sultestanden som den del av de mellomstore kapitalis­ tene synker ned i arbeiderstanden.

Selv når samfunnet er i den tilstand som er gunstigst for arbeideren, fører det derfor nødvendigvis til overarbeid og tidlig død for arbeideren, til at han blir redusert til en maskin og en slave for kapitalen, som hoper seg opp på en måte som er farlig for ham, og til ny konkurranse, sultedød eller tigging for en del av arbeiderne. Hos arbeideren vekker høyningen av arbeidslønnen kapitalistens trang til å gjøre seg rik, men denne trangen kan han bare tilfredsstille ved å ofre sin ånd og sitt legeme. En høyning av arbeidslønnen forutsetter en opphoping av kapital og fører til det; det gjør at arbeidsproduktet blir stadig mer fremmed for arbeideren. Og likeens gjør arbeidsdelingen at arbeideren blir stadig mer ensidig og avhengig, på samme måte som den fører til konkurranse ikke bare mellom menneskene, men også mellom maskinene. Ettersom arbeideren er redusert til maskin, kan maskinene opptre som konkurrenter overfor ham. Og endelig, på samme måte som opphopingen av kapital øker industriens kvantitet og følgelig arbeidernes antall, produserer den samme mengde industri, på grunn av denne akku­ mulasjonen, en større mengde utført arbeid, som blir til overproduksjon og det ender enten med at en stor del av arbeiderne mister sitt arbeid eller at de får redusert sin lønn til det kummerligste minimum. Dette er følgene av en samfunnstilstand som er den gunstigste for arbei­ deren, nemlig den tilstand at rikdommen øker og skrider frem. Men en gang må denne veksten nå sitt høydepunkt. Hvordan er da arbeiderens stilling?

«I et land som hadde nådd den høyest mulige grad av sin rikdom, ville begge, både arbeidslønn og kapitalavkastning, være meget lave. Konkurransen blant arbeiderne om å få arbeid ville være så stor at arbeidslønnen ville være redusert helt ned hl det som kun er nok for å opprettholde det samme antall arbeidere, og ettersom landet allerede ville være tilstrekkelig befolket, ville ikke dette antallet kunne øke.»6

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

Plusset ville måtte dø. Altså, når samfunnet er i en nedgangstid, øker arbeiderens elendighet, når det er oppgangstider, kompliseres elendigheten, i en fullendt tilstand er elendigheten stasjonær.

Men ettersom et samfunn der flertallet lider ikke er lykkelig, ifølge Smith, og samfunnets rikeste tilstand fører til at flertallet lider slik og nasjonaløkonomien (og privatinteressens samfunn overhodet) fører til den rikeste tilstand, så er det altså samfunnets ulykke som er nasjonaløko­ nomiens mål.

Når det gjelder forholdet mellom arbeider og kapitalist, så er det dessuten det å si at kapitalisten mer enn kompenserer en høyning av arbeidslønnen ved å minske arbeidstidens kvantitet, og at høyningen av arbeidslønnen og høyningen av kapitalavkastningen virker inn på varepri­ sen som enkel og sammensatt rente. La oss så innta helt og fullt nasjonaløkonomens standpunkt og ut fra ham sammenligne arbeidernes teoretiske og praktiske fordringer. Han forteller oss at egentlig og begrepsmessig tilhører hele arbeidspro­ duktet arbeideren. Men samtidig legger han til at i virkeligheten er det den minste og mest uunnværlige delen av produktet som tilkommer arbeide­ ren; bare så mye som er nødvendig for at han skal eksistere, ikke som menneske, men som arbeider, for at han skal føre videre ikke menneske­ heten, men arbeidernes slaveklasse. Nasjonaløkonomen sier oss at alt blir kjøpt med arbeid og at kapitalen ikke er noe annet enn opphopet arbeid, men han legger også til at arbei­ deren, som så langt fra kan kjøpe alt, må selge seg selv og sin menneske­ lighet. Mens den trege landsens jordeieren får en grunnrente som for det meste utgjør en tredjedel av det som jorden frembringer og den driftige kapitalistens profitt til og med beløper seg til det dobbelte av pengerenten, så er det overskuddet som arbeideren i beste fall tjener, ikke større enn at to av hans fire barn må sulte og dø. Mens arbeidet, ifølge nasjonaløkonomen, er det eneste som mennesket kan øke naturproduktets verdi med, mens arbeidet er menneskets virk-

35

36

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L III

somme eiendom, er - ifølge den samme nasjonaløkonomen - jordeieren og kapitalisten, som i egenskap av jordeier og kapitalist bare er privilegerte og ørkesløse guder, arbeideren overlegen på alle områder og dikterer ham sine lover. Mens arbeidet, ifølge nasjonaløkonomen, er den eneste uforanderlige pris på en ting, er det ikke noe som er mer tilfeldig enn arbeidsprisen og ingenting er utsatt for større svingninger.

Arbeidsdelingen øker arbeidets produktive kraft og samfunnets rikdom og foredling. Samtidig gjør den arbeideren så fattig at han blir som en maskin. Arbeidet fremkaller en opphoping av kapital og dermed økende velstand for samfunnet. Samtidig gjør det arbeideren stadig mer avhengig av kapitalisten, det fører ham ut i en større konkurranse og jager ham inn i overproduksjonens ville rytme, som følges av en like dyp sløvhet. Det som gagner arbeideren, står ifølge nasjonaløkonomen aldri i mot­ setning til det som gagner samfunnet. Likevel motsetter samfunnet seg alltid og nødvendigvis det som gagner arbeideren. Ifølge nasjonaløkonomen står det som gagner arbeideren, aldri i mot­ setning til det som gagner samfunnet i) fordi en høyning av arbeidslønnen blir mer enn kompensert gjennom en reduksjon av arbeidstidens kvan­ titet, foruten de andre følgene som er behandlet ovenfor; og 2) fordi hele bruttoproduktet er et nettoprodukt i forhold til samfunnet og nettoen har betydning bare i forhold til privatmannen. Men at arbeidet selv er skadelig og ødeleggende, ikke bare under de nåværende forhold, men i det hele tatt så lenge det bare har som mål å øke rikdommen, det følger av nasjonaløkonomens egen fremstilling og argumentasjon uten at han selv er klar over det. Begrepsmessig er grunnrente og kapitalgevinst fradrag i arbeidslønnen. Men i virkeligheten er arbeidslønnen et fradrag som jorden og kapitalen lar arbeideren få, en konsesjon til arbeiderne, til arbeidet, fra arbeidspro­ duktet.

Når samfunnet er inne i en nedgangstid, er det arbeideren det går verst ut over. Når han er utsatt for et spesielt hardt trykk, skyldes det hans stilling

KAPITTEL III

ØKONOMISK-flLOSOFISKE MANUSKRIPTER

som arbeider; men at det i det hele tatt er et trykk, skyldes samfunnets tilstand. Men når samfunnet er inne i en oppgangstid, er arbeiderens under­ gang og utarming et produkt av hans arbeid og av den rikdommen som han produserer. Elendigheten kommer altså av det nåværende arbeidets vesen. Samfunnets rikeste tilstand, et ideal som bare nås tilnærmelsesvis og som i alle fall er både nasjonaløkonomiens og det borgerlige samfunnets mål, innebærer stasjonær elendighet for arbeideren. Det sier seg selv at nasjonaløkonomien ser proletaren, det vil si den som lever uten kapital og grunnrente, kun av sitt arbeid og et ensidig, abstrakt arbeid, bare som arbeider. Den kan derfor stille opp den læresetning at han, i likhet med enhver hest, må tjene så mye at han kan arbeide. Den ser ham ikke i hans arbeidsløse tid, som menneske, men overlater denne betraktningen til kriminaljustisen, legene, religionen, de statistiske tabel­ lene, politikken og fattigforstanderen.

Hvilken betydning har det i menneskehetens utvikling at storparten av menneskeheten blir redusert til abstrakt arbeid på denne måten?

DET FREMMEDGJORTE ARBEID

Vi har tatt vårt utgangspunkt i nasjonaløkonomiens forutsetninger. Vi har akseptert dens språk og dens lover. Vi tok som gitt privateiendommen, atskillelsen av arbeid, kapital og jord, likeledes atskillelsen av arbeidslønn, kapitalprofitt og grunnrente samt arbeidsdelingen, konkurransen, bytteverdibegrepet m.v. Med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, med dens egne ord, har vi påvist at arbeideren synker ned til å bli en vare, den mest elendige vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til hans pro­ duksjons makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til akku­ mulasjon av kapitalen på få hender og således gjenoppretter monopolet i en enda verre form, og endelig at forskjellen så vel mellom kapitalist og

|

37

38

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

grunneier som mellom jordbruker og arbeider i manufakturbedriftene oppheves, og hele samfunnet må dele seg i to klasser: eierne, og de eiendomsløse arbeidere. Nasjonaløkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjer­ ning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendom­ mens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i allmenne, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Nasjonaløkonomien for­ står ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Nasjonaløkonomien gir oss ingen opplys­ ninger om grunnen til atskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke nasjonaløkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som nasjonaløkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen. Nettopp fordi nasjonaløkonomien ikke begriper sammenhengen i beve­ gelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen. Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateien­ dommen, griskheten, atskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskets verdi og verdiløshet, av mono­ pol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og penge­ systemet. La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik nasjonaløkono-

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

men gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjemingens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal deduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprin­ nelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjens­ gjerning nettopp det den skal forklare. Vi tar vårt utgangspunkt i en nasjonaløkonomisk nåværende kjensgjer­ ning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produ­ serer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden/år verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer. Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjen­ stand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet i møte som et fremmed vesen, som makt som er uavhengig av produsenten. Arbeidets pro­ dukt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektive­ ring. Denne arbeidets virkeliggjøring fremtrer i den nasjonaløkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiveringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som avhendelse. Arbeidets virkeliggjøring fremstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiveringen fremstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare hl livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Ja, selve arbeidet blir hl en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytel­ ser. Tilegnelsen av gjenstanden fremtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme. I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som

39

40

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham len­ ger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mer gjenstandsløs er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uav­ hengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte.

La oss så se litt nærmere på objektiveringen, arbeiderens produksjon og den deri liggende fremmedgjøring, tapet av gjenstanden, av hans produkt. Arbeidet kan ikke skape noe uten naturen, uten den sansemessige utenverden. Det er den som er stoffet hans arbeid blir virkeliggjort i, som det er virksomt i, som det produserer ut fra og som det produserer med. På samme måte som naturen leverer livsvilkåret for arbeidet i den for­ stand at arbeidet ikke kan leve uten gjenstander som det utøves på, leverer den på den annen side også livsvilkårene i snevrere forstand, nemlig mid­ lene som er nødvendige for at arbeideren selv kan opprettholde sin fysiske eksistens. Jo mer altså arbeideren tilegner seg utenverdenen, den sansemessige natur, gjennom sitt arbeid, desto mer mister han livsvilkårene i dobbelt forstand; for det første opphører den sansesmessige utenverden mer og mer å være en gjenstand som tilhører hans arbeid, et livsvilkår for hans arbeid; for det andre opphører den stadig mer å være et livsvilkår i direkte forstand, et middel til opprettholdelse av arbeiderens fysiske eksistens. I dobbelt forstand blir således arbeideren en slave av sin gjenstand; for

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

det første er han avhengig av at han får arbeidet som gjenstand, dvs. at han får arbeid, for det andre er han avhengig av at han får eksistensmidler. Det første innebærer at han må eksistere som arbeider, det andre at han skal kunne eksistere som fysisk subjekt. Dette slaveri munner ut i at han bare i egenskap av arbeider kan opprettholde sin eksistens somfysisk subjekt og at han er arbeider bare i egenskap av fysisk subjekt. (Fremmedgjøringen av arbeideren i sin gjenstand kommer etter den nasjonaløkonomiske lovmessighet til uttrykk i at jo mer arbeideren pro­ duserer, desto mindre har han å forbruke, - jo flere verdier han skaper, desto mer verdiløs og uverdig blir han, - jo mer formfullendt hans produkt blir, desto mer misdannet blir arbeideren, - jo mer sivilisert hans gjen­ stand blir, desto mer barbarisk blir arbeideren, jo mektigere arbeidet blir, desto mer maktesløs blir arbeideren, - jo åndfullere arbeidet blir, desto åndløs ere natur slave blir arbeideren.) Nasjonaløkonomien skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved ikke å betrakte det umiddelbare forhold mellom arbeideren (arbeidet) og produksjo­ nen. Arbeidet produserer riktignok vidunderlige ting for de rike, men det produserer nød for arbeideren. Det produserer palasser, - men huler for arbeideren. Det produserer skjønnhet, - men forkrøpling for arbeideren. Det erstatter arbeidet med maskiner, men det kaster en del av arbeiderne tilbake i et barbarisk arbeid og gjør resten til maskiner. Det produserer ånd, men det produserer åndsfattigdom og sløvsinn for arbeideren. Arbeidets umiddelbare forhold til dets produkter er arbeiderens forhold til hans produksjons genstander. Eiendomsbesitterens forhold til produksjo­ nens gjenstander og til selve produksjonen er bare en konsekvens av dette første forhold, en bekreftelse av det. Denne side av saken skal vi komme tilbake til senere. Når vi altså spør: Hva er det vesentlige forhold ved arbeidet, spør vi etter arbeiderens forhold til produksjonen. Vi har hittil bare sett på arbeiderens fremmedgjøring og utvendiggjøring i en retning, nemlig i hans forhold til produktene av sitt arbeid. Men fremmedgjøringen kommer ikke bare til uttrykk i resultatet, men også i selve produksjonen som handling, innen selve den produserende virksom-

41

42

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAP ITTE L III

het. Hvordan skulle arbeideren kunne stå fremmed overfor produktet av sin virksomhet om han ikke i selve produksjonsprosessen ble fremmed­ gjort for seg selv; produktet er jo bare et sammendrag av virksomhe­ ten av produksjonen. Når altså arbeidsproduktet er fremmedgjøring, må selve produksjonen være den virksomme fremmedgjøring, virksomhe­ tens fremmedgjøring og fremmedgjøringens virksomhet. I fremmedgjø­ ringen av arbeidets gjenstand kommer fremmedgjøringen, avhendelsen av selve arbeidet som handling bare Hl uttrykk. Hvori består så arbeidets fremmedgjøring? For det første er arbeidet noe utvendig for arbeideren, noe som ikke hører Hl hans vesen, han sHller seg ikke posiHvt Hl arbeidet, men av­ visende, han føler seg ikke vel, men ulykkelig, han utvikler ikke noen fri fysisk og åndelig energi, men avkrefter sin legeme og ruinerer sin ånd. Arbeideren føler seg derfor som seg selv først når han er utenfor arbeidet, og når han arbeider føler han seg utenfor seg selv. Hjemme føler han seg når han ikke arbeider, og når han arbeider føler han seg ikke hjemme. Hans arbeid er derfor ikke frivillig, men tvunget, det er tvangsarbeid. Det er derfor ikke noen HlfredssHllelse av et behov, men bare et middel Hl å tilfredsshlle behov som ligger utenfor arbeidet. Arbeidets fremmedgjøring kommer tydelig frem i det faktum at når det ikke foreligger noen fysisk eller annen tvang, blir arbeidet skydd som pesten. Det utvendige arbeid, det arbeid som gjør mennesket Hl noe fremmed, er et selvoppofrelsens, selvfornektelsens arbeid. Og endelig kommer arbeidets fremmedhet for arbeideren Hl uttrykk i at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke Hlhører ham, at han i arbeidet ikke Hlhører seg selv, men en annen. På samme måte som den menneskelige fantasis, den menneskelige hjernes og det menneskelige hjertes egenvirksomhet i religionen virker på men­ nesket uavhengig av individet, dvs. som en fremmed, guddommelig eller djevelsk makt, er heller ikke arbeiderens virksomhet hans egenvirksom­ het. Den Hlhører en annen, den er hans tap av seg selv. Resultatet blir således at mennesket (arbeideren) bare føler seg friH i sine dyriske funksjoner, når det spiser, drikker og avler barn, Hl nød også når det gjelder bolig, pynt osv., og i sine menneskelige funksjoner bare

KA P ITT E L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

føler seg som dyr. Det dyriske blir det menneskelige og det menneskelige blir det dyriske. Å spise, drikke, avle barn osv., er riktignok også ekte menneskelige funksjoner. Men i sin abstraksjon, når de skilles fra den menneskelige virksomhet for øvrig og blir til det eneste, til et mål i seg selv, er de dyriske. Vi har sett på fremmedgjøringsprosessen i den praktiske menneskelige virksomhet, i arbeidet, ut fra to sider, i) Arbeiderens forhold til arbeids­ produktet som til en fremmed gjenstand som har makt over ham. Dette forholdet er samtidig forholdet til den sansemessige utenverden, til naturgjenstandene som en fremmed, en fiendtlig verden. 2) Arbeidets forhold til produksjonshandlingen innenfor arbeidet. Dette forhold er arbeiderens forhold til sin egen virksomhet som noe fremmed, noe som ikke tilhører ham, det er virksomhet som lidelse, styrke som avmakt, avling som kas­ trering, arbeiderens egen fysiske og åndelige energi, hans personlige liv for hva er liv annet enn virksomhet - som en virksomhet vendt mot ham selv, uavhengig av ham, ikke tilhørende ham. Fremmedgjøring overfor seg selv, på samme måte som tidligere fremmedgjøring overfor tingen. Det gjenstår å utlede en tredje side ved det fremmedgjorte arbeid av de to som er nevnt. Mennesket er et artsvesen, ikke bare på den måten at det praktisk og teoretisk gjør arten, både sin egen og andre tings art til sitt objekt, men også - og dette er bare et annet uttrykk for det samme - på den måten at det forholder seg til seg selv som til den nærværende, levende art, at det forholder seg til seg selv som til et universielt og derfor fritt vesen. Artens liv består rent fysisk - både for menneskets og for dyrets vedkom­ mende - nå engang i at mennesket (som dyret) lever av den uorganiske natur, og jo mer universelt mennesket er sammenlignet med dyret, desto mer universelt er det området innen den uorganiske natur som det lever av. På samme måte som planter, dyr, stein, luft, lys osv., teoretisk utgjør en del av den menneskelige bevissthet, dels som gjenstand for naturvi­ tenskapen, dels som gjenstand for kunsten — dens åndelige uorganiske natur, dens åndelige livsvilkår som først må tilberedes før de kan nytes og

|

43

44

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L III

fordøyes - utgjør de også praktisk en del av det menneskelige liv og den menneskelige virksomhet. Fysisk lever mennesket bare av disse natur­ produktene, enten de fremtrer i form av næring, oppvarming, klær, bolig osv. Menneskets universalitet kommer praktisk nettopp til uttrykk i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både for så vidt som den er i) et umiddelbart middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for livet som virksomhet. Naturen er menneskets uorganiske legeme, - naturen i den utstrekning den ikke selv er menneskets kropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme som det stadig må holde seg i takt med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen, innebærer ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen. Idet det fremmedgjorte arbeid 1) gjør naturen fremmed for mennes­ ket, 2) gjør mennesket selv, dets egen aktive funksjon, dets livs virksomhet fremmed for mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket; det gjør artens liv til et middel for det individuelle liv. For det første fremmedgjør det artslivet og det individuelle liv, og for det andre gjør det sistnevnte i sin abstraksjon Hl et mål for det førstnevnte, likeledes i sin abstrakte og fremmedgjorte form.

For fremfor alt fremtrer arbeidet, livsvirksomheten, det produktive liv selv bare som et middel Hl å HlfredssHlle et behov for mennesket, behovet for å opprettholde den fysiske eksistens. Men det produktive liv er artens liv. Det er livet som avler liv. I livsvirksomhetens natur ligger hele karakteren av en art, dens artskarakter, og den frie bevisste virksomhet er menneskets artskarakter. Livet selv fremtrer bare som livsvilkår. Dyret er umiddelbart ett med sin livsvirksomhet. Det skiller seg ikke ut fra den. Det er sin virksomhet. Mennesket gjør selve sin livsvirksomhet Hl gjenstand for vilje og for bevissthet. Det har bevisst livsvirksomhet. Det er ikke noen bestemmelse som det umiddelbart flyter sammen med. Den bevisste virksomhet skiller mennesket umiddelbart fra den dyriske livs­ virksomhet. Nettopp derfor er det et artsvesen. Eller det er bare et bevisst vesen, dvs. dets eget liv er en gjenstand for det, fordi det er et artsvesen.

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

Bare derfor er dets virksomhet fri virksomhet. Det fremmedgjorte arbeid snur om på forholdet slik at mennesket, nettopp fordi det er et bevisst vesen, gjør sin hvsvirksomhet, sitt vesen til bare et middel for sin eksistens. Ved at mennesket i praksis frembringer en verden av ting, ved at det bear­ beider den uorganiske natur, bekrefter mennesket seg selv som et bevisst artsvesen, dvs. som et vesen som forholder seg til arten som til sitt eget vesen eller til seg selv som til et artsvesen. Riktignok produserer også dyret. Det bygger rede, det bygger boliger, som biene, beverne, maurene m.v. Men det produserer bare hva det umiddelbart trenger for seg eller sitt avkom; det produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; dyret produserer bare tvunget av det umiddelbare fysiske behov, mens mennesket produserer selv når det er befridd for det fysiske behov, ja, det produserer i egentlig forstand først når det skjer i frihet fra dette behov; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket reproduserer hele natu­ ren; dyrets produkt tilhører umiddelbart dets fysiske legeme, mens men­ nesket står fritt i forhold til sitt eget produkt. Dyret former bare etter det mål og det behov som tilligger den art det selv hører til, mens mennes­ ket er i stand til å produsere etter alle arters mål og alltid makter å gi en gjenstand den form som svarer til gjenstandens vesensform; mennesket former derfor også etter skjønnhetens lover. Nettopp ved å bearbeide den tinglige verden bekrefter derfor mennesket seg selv som et artsvesen. Denne produksjon er dets aktive artsliv. Gjen­ nom den fremtrer naturen som dets verk og dets virkelighet. Arbeidets gjenstand er derfor objektiveringen av menneskets artsliv: Idet mennesket ikke bare - som i bevisstheten - rent intellektuelt, men også i arbeidet, i virkeligheten spalter seg og derfor betrakter seg selv som levende i en verden som er skapt av mennesket selv. Ved at det fremmedgjorte arbeid således fratar mennesket dets produksjonsresultat, fratar det mennesket dets artsliv, dets virkelige artsobjektivitet, og forvandler dets fortrinn over­ for dyret til den ulempe at det mister sitt uorganiske legeme, naturen. På samme måte som det fremmedgjorte arbeid reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør det menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens.

45

46

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

Den bevissthet mennesket har om sin art, forvandles gjennom frem­ medgjøringen dithen at artslivet blir til et middel. Det fremmedgjorte arbeid gjør således: 3) menneskets artsvesen, både naturen og dets åndelige artsbetonte evner, dl et fremmed, vesen, til et middel for den individuelle eksistens. Det gjør det egne legeme, naturen omkring det, dets åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe fremmed.

4) En umiddelbar følge av at mennesket er blitt gjort fremmed overfor sitt arbeid, sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, er at mennesket blir gjort fremmed overfor sine medmennesker. Slik mennesket står overfor seg selv, står også andre mennesker overfor det. Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, sitt arbeidsprodukt og seg selv, gjelder også for men­ neskets forhold til andre mennesker og til andre menneskers arbeid og arbeidsprodukt. I det hele tatt, det at mennesket er blitt fremmed for sitt artsvesen, betyr at mennesket er blitt fremmed for andre mennesker, likesom enhver av dem er blitt fremmed for det menneskelige vesen. Menneskets fremmedgjøring, i det hele tatt ethvert forhold som men­ nesket står i til seg selv, blir først virkelighet, kommer først til uttrykk i menneskets forhold til andre mennesker. Slik betrakter hvert menneske under det fremmedgjorte arbeids forhold de andre etter den målestokk og de forhold det selv lever under i egenskap av arbeider. Vi tok vårt utgangspunkt i en nasjonaløkonomisk kjensgjerning, arbeide­ rens og hans produksjons fremmedgjøring. Vi har gitt denne kjensgjer­ ning en begrepsbestemmelse: det fremmedgjorte, utvendiggjorte arbeid. Vi har analysert dette begrep, vi har med andre ord bare analysert en nasjo­ naløkonomisk kjensgjerning. Vi skal nå se litt nærmere på hvordan begrepet fremmedgjort, utvendiggjort arbeid må komme til uttrykk og til utfoldelse i virkeligheten. Hvis arbeidsproduktet er fremmed for meg og trer meg i møte som en fremmed makt, hvem er det da som eier det?

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

Hvis min egen virksomhet ikke tilhører meg, hvis den er en fremmed, en påtvunget virksomhet, hvem er det da som eier den? Et annet vesen enn jeg selv. Hvem er dette vesen? Gudene? Riktignok fremstår i den første tiden hovedproduksjonen som f.eks. tempelbygging osv. i Egypt, India, Mexico som utført i gudenes tje­ neste, og også produktet synes å tilhøre gudene. Men gudene var aldri de eneste arbeidsherrene, like lite som naturen var det. Det ville jo også være en motsigelse om mennesket, etter hvert som det underlegger seg naturen ved sitt arbeid og gudenes mirakler blir overflødige, for disse maktenes skyld skulle gi avkall på gleden ved produksjonen og nytelsen av produktet. Det fremmede vesen som eier arbeidet og arbeidsproduktet, i hvis tje­ neste arbeidet står og som har adgang til å nyte produktet av dette arbeid, kan bare være mennesket selv. Når arbeidsproduktet ikke tilhører arbeideren og er en fremmed makt i forhold til ham, er dette bare mulig ved at det tilhører et annet menneske utenom arbeideren. Når hans virksomhet føles som en pine av ham, må den være en nytelse og livsglede for en annen. Ikke gudene, ikke naturen, bare mennesket selv kan være denne fremmede makt over mennesket. Man må her huske på den ovenfor fremsatte tese om at menneskets forhold til seg selv først blir virkelig og konkret for mennesket gjennom dets forhold til andre mennesker. Når mennesket altså forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. Enhver fremmedgjøring av mennesket for seg selv og for naturen kom­ mer til uttrykk i det forhold som det setter seg og naturen i overfor andre, utenforstående mennesker. Derfor kommer den religiøse fremmedgjøring nødvendigvis til uttrykk i lekmannens forhold til presten, eller - siden

47

48

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

det her dreier seg om den intellektuelle verden - til en formidler. I den praktiske, virkelige verden kan menneskets fremmedgjøring bare komme til uttrykk gjennom det praktiske, virkelige forhold til andre mennesker. Det midlet som fremmedgjøringen skjer gjennom, er i seg selv et praktisk middel. Gjennom det fremmedgjorte arbeid produserer altså mennesket ikke bare sitt forhold til produksjonens handling og gjenstand som til fremmede og fiendtlige mennesker; det produserer også det forhold som andre mennesker står i til dets produksjon og dets produkt, og videre det forhold som det selv står i til disse andre mennesker. På samme måte som mennesket gjør sin egen produksjon til tap av virkelighet, til straff, og sitt eget produkt til et tap, til et produkt som ikke tilhører det selv, frembrin­ ger det også den ikke produserendes herredømme over produksjonen og produktet. I samme grad som dets egen virksomhet blir fremmed, tilegner det den virksomhet det selv ikke eier, til en fremmed. Vi har hittil bare sett på forholdet fra arbeiderens side, vi skal senere også se på det fra ikke-arbeiderens side. Det er altså gjennom det fremmedgjorte, avhendede arbeid at arbeide­ ren frembringer et arbeid som er fremmed og som står utenfor mennes­ kets forhold til dette arbeid. Arbeiderens forhold til arbeidet frembringer kapitalistens forhold til det, eller hva man nå vil kalle arbeidsherren. Pri­ vateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige konsekvens av det fremmedgjorte arbeid, av arbeiderens utvendige forhold til naturen og til seg selv. Privateiendommen fremgår ved en analyse av begrepet det utvendiggjorte arbeid, dvs. det utvendiggjorte menneske, det fremmedgjorte arbeid, det fremmedgjorte liv, det fremmedgjorte menneske. Vi har riktignok fått begrepet fremmedgjort arbeid (fremmedgjort liv) fra nasjonaløkonomien som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men en analyse av dette begrep viser at selv om privateiendommen ser ut til å være grunnen, årsaken til det fremmedgjorte arbeid, er den i virkeligheten tvert imot en konsekvens av det, på samme måte som gudene opprinne­ lig ikke var årsaken til, men virkningen av den menneskelige forstandsforvirring. Senere slår dette forhold om i en vekselvirkning.

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

Først på det siste høydepunkt i privateiendommens utvikling kommer dens hemmelighet til syne igjen, nemlig på den ene siden at den er pro­ duktet av det fremmedgjorte arbeid, og på den andre siden at den er det middel som gjør at arbeidet blir fremmedgjort, realiseringen av fremmed­ gjøringen. Denne utvikling kaster samtidig lys over forskjellige sammenstøt som hittil har vært uløst.

1) Nasjonaløkonomien tar sitt utgangspunkt i arbeidet som produksjo­ nens egentlige sjel, men den gir allikevel arbeidet ingenting og privateien­ dommen alt. Proudhon har ut fra denne motsigelse trukket slutninger til fordel for arbeidet, mot privateiendommen. Vi innser imidlertid at denne tilsynelatende motsigelse er det fremmedgjorte arbeids motsigelse av seg selv og at nasjonaløkonomien bare har uttalt lovene for det fremmedgjorte arbeid. Vi innser derfor også at arbeidslønn og privateiendom er identiske: For arbeidslønn er, der produktet, arbeidets gjenstand, arbeidet selv er løn­ net arbeid, bare en nødvendig konsekvens av arbeidets fremmedgjøring, akkurat som arbeidet i arbeidslønnen ikke fremtrer som mål i seg selv, men som lønnens tjener. Vi skal senere komme tilbake til dette og skal her bare trekke noen slutninger. En økning av arbeidslønnen som er gjennomført med vold (bortsett fra alle andre vanskeligheter, og bortsett fra at den som en unormal foreteelse bare kunne opprettholdes med vold), ville altså ikke være annet enn en bedre avlønning av slavene og ville verken for arbeidet eller for arbeideren ha gjenerobret menneskelig innhold, menneskelig verdighet. Ja, selv den likhet i lønninger som Proudhon krever, forvandler bare det forhold dagens arbeider står i til sitt arbeid, til å bli alle menneskers for­ hold til sitt arbeid. Samfunnet blir da oppfattet som abstrakt kapitalist Arbeidslønn er en umiddelbar følge av det fremmedgjorte arbeid, og det fremmedgjorte arbeid er den umiddelbare årsak til privateiendommen. Forsvinner den ene siden, må derfor også den andre siden falle. 2) Av det fremmedgjorte arbeids forhold til privateiendommen følger videre at samfunnets frigjøring fra privateiendommen osv., fra trelldom­

|

49

5°

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL III

men, kommer til uttrykk i arbeiderfngjørmgen som en politisk foreteelse, ikke som om det bare dreide seg om deres frigjøring, men fordi deres frigjø­ ring inneholder det allment menneskelige, og den gjør det fordi hele den menneskelige trelldom er nedlagt i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelldomsforhold bare er modifikasjoner og konsekvenser av disse forhold.

På samme måte som vi ut fra begrepet det fremmedgjorte, det utvendig­ gjorte arbeid gjennom analyse fant begrepet privateiendom, kan alle nasjo­ naløkonomiske kategorier utvikles ved hjelp av disse to faktorer, og vi kommer i hver kategori, som f.eks. i ågeren, i konkurransen, i kapitalen, i pengene, bare til å finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første grunnelementer. Før vi ser nærmere på denne utvikling, skal vi imidlertid prøve å løse to oppgaver. i) Det å bestemme privateiendommens allmenne vesen, slik det har vist seg som et resultat av det fremmedgjorte arbeid, i dets forhold til den i egentlig forstand menneskelige og sosiale eiendom. 2) Vi har tatt arbeidetsfremmedgjøring, dets utvendiggjøring, som en kjens­ gjerning, og vi har analysert denne kjensgjerning. Hvordan, spør vi nå, kunne mennesket komme dithen å utvendiggjøre, fremmedgjøre sitt arbeid? Hvordan er denne fremmedgjøring begrunnet i den menneskelige utvik­ lings vesen? Når det gjelder løsningen av dette spørsmål, har vi allerede vunnet meget i og med at vi har gjort spørsmålet om privateiendommens opprinnelse om til spørsmålet om det fremmedgjorte arbeids forhold til men­ neskehetens utviklingsvei. For når man taler om privateiendom, tror man at man har å gjøre med noe som ligger utenfor mennesket. Når man taler om arbeidet, har man umiddelbart med mennesket selv å gjøre. Denne nye måten å stille spørsmålet på inneholder allerede dets løsning. ad 1) Privateiendommens allmenne vesen og dens forhold til den i egentlig forstand menneskelige eiendom. Det fremmedgjorte arbeid har nå for oss løst seg opp i to bestanddeler som betinger hverandre gjensidig, eller som bare er forskjellige uttrykk for ett og samme forhold. Tilegnelsen kommer til uttrykk som fremmed-

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

gjøring, som utvendiggjøring, og utvendiggjøringen kommer til uttrykk som tilegnelse - fremmedgjøringen som den egentlige opptagelse i samfunnet. Vi har sett på den ene siden, det fremmedgjorte arbeid i relasjon til arbei­ det selv, dvs. det fremmedgjorte arbeidets forhold til seg selv. Som produkt, som et nødvendig resultat av dette forhold, har vi funnet ikke-arbeiderens eiendomsforhold overfor arbeideren og arbeidet. Privateiendommen, som det materielle, konsentrerte uttrykk for det fremmedgjorte arbeid, omfatter begge disse forhold, - arbeiderens forhold til arbeidet og til arbeidsproduktet og til ikke-arbeideren, og ikke-arbeiderensforhold til arbeideren og hans arbeids­ produkt. Når vi nå har sett at tilegnelsen i relasjon til arbeideren, som gjennom arbeidet tilegner seg naturen, kommer til uttrykk som fremmedgjøring, egenvirksomheten som virksomhet for en annen og som en annens virk­ somhet, livsprosesseen som oppofrelse av livet, produksjonen av gjenstan­ den som tap av gjenstanden til en fremmed makt, til etfremmed menneske, så skal vi nå se på dette, for arbeidet og arbeideren fremmede menneskes forhold til arbeideren, til arbeidet og til dets gjenstand. Først og fremst er å bemerke at alt som hos arbeideren fremtrer som utvendiggjøringens,fremmedgjøringens prosess, hos ikke-arbeideren fremtrer som utvendiggjøring, fremmedgjøring som tilstand. For det andre at arbeiderens virkelige, praktiske atferd i produksjonen og overfor produktet (som sinnstilstand) hos ikke-arbeideren, som står imot ham, kommer til uttrykk som en teoretisk atferd. For det tredje. Ikke-arbeideren gjør alt mot arbeideren hva arbeideren gjør mot seg selv, men han gjør ikke mot seg selv hva han gjør mot arbei­ deren.

La oss se nærmere på disse tre forhold.

51

52

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

Tredje manuskript (utdrag) PRIVATEIENDOM

OG ARBEID

Privateiendommens subjektive vesen, privateiendommen som en virksom­ het for seg, som subjekt, som person er arbeidet. Det er da klart at først en nasjonaløkonomi som erkjente arbeidet som sitt prinisipp - Adam Smith som altså ikke lenger betraktet privateiendommen bare som en tilstand utenfor mennesket, - at denne nasjonaløkonomi både må betraktes som et produkt av privateiendommens virkelige energi og bevegelse (den er privat­ eiendommens selvstendige bevisstgjøring, den moderne industrien som et selv), som et produkt av den moderne industri, og på den annen side har påskjønnet og forherliget denne industris energi og utvikling, gjort den til en makt i bevisstheten. Denne opplyste nasjonaløkonomi, som har oppdaget rikdommens subjektive vesen - innen rammen av privateien­ dommen - betrakter derfor tilhengerne av penge- og merkantilsystemet som kjenner privateiendommen som bare et objektivt vesen for mennes­ kene, som fetisjdyrkere, som katolikker. Det er således med rette Engels har kalt Adam Smith den nasjonaløkonomiske Luther. På samme måte som Luther erkjente religionen, troen, som den ytre verdens vesen og derfor gikk mot den katolske hedendom, som han opphevet den ytre religiøsitet ved å gjøre religiøsiteten til menneskets indre vesen, som han fornektet prestene utenfor lekmannen fordi han flyttet presten inn i lekmannens hjerte, på samme måte oppheves den eksisterende rikdom som er uten­ for mennesket og uavhengig av mennesket - altså rikdommen som bare kan bevares og hevdes på en utvendig måte -, dvs. denne rikdommens utvendige, tankeløse objektivitet oppheves ved at privateiendommen inkor­ poreres i mennesket selv og mennesket selv erkjennes som dens vesen, samtidig som mennesket selv får samme betydning ved bestemmelsen av privateiendommen som det har ved bestemmelsen av religionen hos Luther. Med sin tilsynelatende anerkjennelse av mennesket er altså nasjo­ naløkonomien, hvis prinsipp er arbeidet, snarere bare den konsekvente gjennomføring av menneskets fornektelse, idet mennesket selv ikke len-

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

ger står i et ytre spenningsforhold til privateiendommens utvendige vesen, men selv er blitt privateiendommens anspente vesen. Det som tidligere var en tilstand av selv-utvendighet, menneskets reelle fremmedgjøring, er nå blitt til aktiv fremmedgjøring, til avhendelse. Når altså denne nasjo­ naløkonomi begynner med en tilsynelatende anerkjennelse av mennes­ ket, dets selvstendighet, dets selvvirksomhet osv. og - ved at den flytter privateiendommen over i selve menneskets vesen - ikke lenger kan være betinget av privateiendommens lokale, nasjonale etc. bestemmelser som et utenfor den selv eksisterende vesen, altså utvikler en kosmopolitisk, allmenn energi som bryter ned hver skranke, hvert bånd, for å innta plassen som eneste politikk, allmennhet, skranke og bånd, - da må den i sin videre utvikling kaste av seg denne skinnhellighet og tre frem i hele sin kynisme; den gjør det ved at den - uten å bekymre seg om alle de tilsynelatende motsigelser som denne lære vikler seg inn i - mye mer ensidig og derfor skarpere og mer konsekvent utvikler arbeidet som rikdommens eneste vesen, ved at den påviser at konsekvensene av denne lære, stikk i strid med den opprinnelige oppfatning, snarere er menneskefiendtlig, og ved at den ende­ lig gir dødsstøtet til den siste, individuelle, naturlige privateiendom og kilde til rikdom som eksisterer utenfor arbeidets bevegelse - grunnrenten, dette føydaleiendommens uttrykk som allerede er blitt helt nasjonaløkonomisk og derfor forsvarsløst mot nasjonaløkonomien. (Ricardos skole.) Ikke nok med at nasjonaløkonomiens kynisme øker relativt fra Smith over Say og frem til Ricardo, Mill osv., for så vidt som industriens konsekvenser på en mer utviklet og motsetningsfylt måte åpenbarer seg for de sistnevnte, de går også positivt stadig og bevisst lenger enn sin forgjenger i fremmed­ gjøringen mot mennesket, men bare fordi deres vitenskap gjennomgår en mer konsekvent og sann utvikling. I og med at de gjør privateiendommen i sin aktive form til subjekt, altså samtidig gjør mennesket til vesen og mennesket som uvesen til vesen, svarer virkelighetens motsigelse helt til det motsigelsesfylte vesen som de har erkjent som prinsipp. Industriens opprevne virkelighet bekrefter deres i seg selv opprevne prinsipp istedenfor å motbevise det. Deres prinsipp er jo denne opprevenhets prinsipp. - Dr. Quesnays fysiokratiske lære danner overgangen fra merkantilsys-

53

54

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

temet til Adam Smith. Fyisokratiet er umiddelbart føydaleiendommens nasjonaløkonomiske oppløsning, men nettopp derfor like umiddelbart dens nasjonaløkonomiskeforvandling og gjenopprettelse, bare at språket ikke len­ ger er føydalt, men økonomisk. All rikdom oppløses ijord og landbruk (agrikultur). Jorden er ennå ikke kapital, den er ennå en særegen eksistensform for kapital, som vil gjelde i sin naturlige særegenhet og på grunn av den, men jorden er dog et allment, naturlig element, mens merkantilsystemet bare kjente til det edle metall som rikdommens eksistens. Rikdommens gjenstand, dens materie, har altså samtidig nådd den høyeste allmennhet innen naturgrensen - for så vidt som den også som natur er umiddelbar objektiv rikdom. Og jorden er bare gjennom arbeidet, gjennom agrikulturen til for mennesket. Rikdommens subjektive vesen blir således allerede flyttet over i arbeidet. Men samtidig er agrikulturen det eneste produktive arbeid. Arbeidet er altså ennå ikke oppfattet i sin allmennhet og abstrak­ sjon, det er ennå bundet Hl et spesielt naturelement som sin materie, det blir derfor også ennå bare erkjent i en spesiell naturbestemt eksistensform. Det er således ennå en bestemt, spesiell utvendiggjøring av mennesket, på samme måte som dets produkt ennå oppfattes som en bestemt rikdom, - fremdeles mer knyttet Hl naturen enn til arbeidet som sådant. Jorden anerkjennes her ennå som en naturtilværelse som er uavhengig av men­ nesket, ennå ikke som kapital, dvs. som et moment i selve arbeidet. Tvert imot fremstår arbeidet som dens moment. Men i og med at den gamle utvendige rikdoms feHsjisme som eksisterer bare som gjenstand, redu­ seres Hl et meget enkelt naturprinsipp og rikdommens vesen, selv om det først skjer delvis, allerede er anerkjent i sin subjektive eksistens på en særegen måte, består det nødvendige fremskriH i at rikdommens all­ menne vesen erkjennes og derfor arbeidet i sin fullstendige absolutthet, dvs. abstraksjon, løftes opp til et prinsipp. Det påvises overfor fysiokratiet at agrikulturen i økonomisk - altså den eneste berettigede - henseende ikke er forskjellig fra noen annen industri, at altså ikke et bestemt arbeid, en spesiell arbeidsytring som er bundet til et spesielt element, men arbeidet overhodet er rikdommens vesen. FysiokraHet benekter den spesielle ytre, bare objektive rikdom idet det

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

erklærer arbeidet for å være dens vesen. Men til å begynne med er arbei­ det for fysiokratiet bare grunneiendommens subjektive vesen (det tar sitt utgangspunkt i den form for eiendom som historisk fremstår som den herskende og anerkjente); det lar bare grunneiendommen bli til det utvendiggjorte menneske. Det opphever dets føydale karakter ved at det betegner industrien (agrikulturen) som dets vesen; men det forholder seg fornekt­ ende i forhold til industriens verden, det anerkjenner føydalvesenet ved å betrakte agrikulturen som den eneste industri. Det er klart at når bare det subjektive vesen til industrien som konstituerer seg i motsetning til grunneiendommen, dvs. som industri, blir oppfattet, at dette vesen da innbefatter denne sin motsetning. For som industrien omfatter den opphevede grunneiendom, omfatter samtidig industriens subjektive vesen grunneiendommens subjektive vesen. På samme måte som grunneiendommen var den første form for privat­ eiendom og industrien til å begynne med bare historisk står frem overfor den som en spesiell slags eiendom - eller som grunneiendommens fri­ gitte slave -, gjentar denne prosess seg ved den vitenskapelige definisjon av privateiendommens subjektive vesen, arbeidet, og arbeidet fremstår først som jordbruksarbeid, men gjør seg så gjeldende som arbeid overhodet. All rikdom er blitt industriell rikdom, arbeidets rikdom, og industrien er det fullbyrdede arbeid, slik fabrikkvesenet er industriens, dvs. arbeidets utviklede vesen og den industrielle kapital er privateiendommens fullbyr­ dede objektive form. —

Vi ser hvordan først nå privateiendommen kan fullbyrde sitt herre­ dømme over mennesket og i den mest allmenne form kan bli en verdenshistorisk makt. PRIVATEIENDOM

OG

KOMMUNISME

Motsetningen mellom eiendomsløshet og eiendom er imidlertid en indif­ ferent motsetning, som ennå ikke oppfattes i aktiv relasjon til sitt indre forhold, ikke som motsigelse, så lenge den ikke oppfattes som motsetning mellom arbeid og kapital. I sin første form kan denne motsetning også

55

56

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

komme til uttrykk uten fremskreden utvikling av privateiendommen, som i det gamle Roma, i Tyrkia osv. Således fremtrer den ennå ikke som noe som er betinget av privateiendommen selv. Men arbeidet, privateiendom­ mens subjektive vesen som utelukkelse fra eiendommen, og kapitalen, det objektive arbeid som utelukkelse av arbeidet, er privateiendommen i dens utviklede motsigelsesforhold, og derfor et energisk forhold som dri­ ver mot sin egen oppløsning. Fremmedgjøringens opphevelse gjennomgår samme utvikling som fremmedgjøringen selv. Først betraktes privateiendommen bare fra sin objektive side, - dog med arbeidet som dens vesensinnhold. Dens eksi­ stensform er derfor kapitalen som må oppheves «som sådan» (Proudhon). Eller arbeidets spesielle uttrykksform - som nivellert, oppsplittet og derfor ufritt arbeid, oppfattes som kilden til privateiendommens skadelighet og menneskefiendtlige vesensform - Fourier, som i samsvar med fysiokratenes syn betraktet landbruksarbeidet iallfall som det viktigste, mens SaintSimon på den annen side erklærer industriarbeidet for å være det vesent­ lige og så bare krever de industridrivendes ene-herredømme og en bed­ ring av arbeidernes kår. Kommunismen er endelig det positive uttrykk for den opphevede privateiendom, ril å begynne med i form av allmenn privat­ eiendom. Idet den oppfatter dette forhold i sin allmennhet, er den 1) i sin første form bare en generalisering og fullbyrdelse av det; som sådan frem­ trer den i en dobbel form: For det første er den tinglige eiendoms herre­ dømme så sterkt overfor den at den ønsker å tilintetgjøre alt som ikke kan eies av alle i egenskap av privateiendom; den ønsker å abstrahere fra talent osv. med vold. Den fysiske, umiddelbare besittelse står for den som livets og tilværelsens eneste formål; arbeiderens situasjon oppheves ikke, men utvides til å omfatte alle mennesker; privateiendommen er fortsatt felles­ skapets forhold til den objektive verden, tingenes verden; endelig kommer denne tendens til å sette den allmenne privateiendom opp mot privateien­ dommen til uttrykk på den dyriske måten at kvinnefellesskapet, hvor altså kvinnen blir en felles og vulgær eiendom, settes opp mot ekteskapet (som riktignok er en form for eksklusiv privateiendom). Man må ha lov til å si at tanken om kvinnefellesskap er denne ennå helt primitive og tankeløse

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

kommunismes uttalte hemmelighet. På samme måten som kvinnen går ut av ekteskapet og inn i den allmenne prostitusjon, går hele rikdommens verden, dvs. den verden som omfatter menneskets tinglige vesen, ut av det eksklusive ekteskapet med den private eiendomsbesitter og inn i den universelle prostitusjon med fellesskapet. Denne kommunismen er, idet den fornekter menneskets personlighet på alle områder, nettopp bare det konsekvente uttrykk for privateiendommen, som i seg selv er denne for­ nektelsen. Den allmenne misunnelse, konstituert som makt, er bare den skjulte form som griskheten antar for å tilfredsstille seg på en annen måte. Tankeinnholdet i enhver privateiendom som sådan er i det minste vendt mot den rikere privateiendom som misunnelse og nivelleringstrang, slik at disse tingene endog utgjør konkurransens vesen. Den primitive kom­ munist er bare fullbyrdelsen av denne misunnelse og denne nivellering ut fra et forestilt minimum. Han har en bestemt, begrenset målestokk. Hvor lite denne opphevelsen av privateiendommen er noen virkelig tilegnelse, ser man nettopp av den abstrakte fornektelse av alt som heter dannelse og sivilisasjon, tilbakefallet til unaturlig enkelhet hos det fattige og behovsløse menneske som ikke er kommet ut over privateiendommen, - som ikke engang har nådd frem til den. Fellesskapet er bare et orbeids-fellesskap og likhet i lønninger som den samfunnsmessige kapital, samfunnet, som den allmenne kapitalist, utbe­ taler. Begge sider av forholdet er blitt løftet opp i et forestilt fellesskap, arbeidet som en bestemmelse som omfatter alle, kapitalen som den aner­ kjente allmennhet og fellesskapets makt.

I forholdet til kvinnen, som bytte og tjenerinne for den allmenne vellyst, kommer den uendelige degradering til uttrykk som mennesket i egne øyne er kommet i, for hemmeligheten ved dette forholdet får sitt utvetydige, avgjorte, åpenbare, avslørte uttrykk i mannens forhold til kvinnen og i den måten det umiddelbare, naturlige artsforholdet oppfattes på. Menneskets umiddelbare, naturlige, nødvendige forhold til mennesket er mannens for­ hold til kvinnen. I dette naturlige artsforholdet er menneskets forhold til naturen umiddelbart dets forhold til mennesket, samtidig som forholdet til mennesket umiddelbart er dets forhold til naturen, dets egen naturlige

57

58

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

bestemmelse. I dette forhold kommer altså sanselig til uttrykk - redusert til et anskuelig faktum - i hvilken utstrekning det menneskelige vesen er blitt natur for mennesket, eller i hvilken utstrekning naturen er blitt men­ neskets menneskelige vesen. Ut fra dette forhold kan man altså bedømme menneskets hele dannelsestrinn. Dette forholds karakter ligger Hl grunn for i hvilken utstrekning mennesket som artsvesen, som menneske, har fun­ net og oppfattet seg selv; mannens forhold til kvinnen er det mest natur­ lige forhold mellom menneske og menneske. I dette forhold vises altså i hvilken grad menneskets naturlige atferd er blitt menneskelig eller i hvil­ ken grad det menneskelige er blitt det naturlige vesen, - i hvilken grad dets menneskelige natur er blitt natur for det. I dette forhold vises også i hvilken grad menneskets behov er blitt menneskelige behov, i hvilken grad altså det andre menneske er blitt et behov i egenskap av menneske, i hvilken grad det i sin mest individuelle Hlværelse samhdig er et fellesskapsvesen. Den første posibve oppheving av privateiendommen, den primitive kom­ munismen, er altså bare en uttrykksform for privateiendommens nederdrekHghet som vil etablere seg som det positive fellesskap. 2) Kommunismen, a) ennå av polirisk natur, enten demokradsk eller despohsk; b) med oppheving av staten, men samHdig med et ufullbyrdet vesen, påvirket av privateiendommen, dvs. av menneskets fremmedgjø­ ring. I begge disse formene er kommunismen seg allerede bevisst som en reintegrering, en Hlbakevending av mennesket Hl seg selv som en opp­ heving av menneskets fremmedgjøring, men fordi den ennå ikke har forstått privateiendommens posiHve vesen og like lite har forståH behovenes menneskelige natur, er den fortsaH innfanget og infisert av privateiendom­ men. Denne kommunismen har riktignok oppfaHet privateiendommens begrep, men ikke dens vesen. 3) Kommunismen som positiv oppheving av privateiendommen, av privat­ eiendommen som menneskelig fremmedgjøring, og dermed som en virke­ lig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; derfor som fullstendig, bevisst tilbakevending av mennesket Hl seg selv som et samfunnsmessig, dvs. menneskelig menneske, som et resultat av hele den Hdligere utviklings rikdom. Denne kommunisme er som fullendt natu-

KA P ITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

ralisme = humanisme, som fullendt humanisme = naturalisme, den er den sanne oppløsning av menneskets strid med naturen og med mennes­ ket, den sanne oppløsning av striden mellom eksistens og vesen, mellom objektivering og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Den er løsningen på historiens gåte og er seg selv bevisst som denne løsning. Hele historiens bevegelse er derfor både dens virkelige avlingsakt - fød­ selen av dens empiriske tilværelse - og for dens tenkende bevissthet tilblivelsens forståtte og vitende bevegelse, mens den tidligere nevnte ennå ufullkomne kommunisme ut fra enkelte historiske elementer som står i strid med privateiendommen, prøver å finne et historisk bevis, et bevis for seg selv i det bestående, idet den river enkelte momenter ut av bevegelsen (Cabet, Villegardelle o.a. er spesielt opptatt av denne kjepphest) og frem­ setter dem som bevis for denne kommunismens historiske fullgyldighet; dermed viser den nettopp at den uforholdsmessig største delen av denne bevegelse er i strid med dens påstander og at - om den noen gang har eksistert - dens forgangne tilværelse motbeviser dens krav på å være kom­ munismens vesen.

Nødvendigheten av at hele den revolusjonære bevegelse finner både sin empiriske og teoretiske basis i privateiendommens, altså økonomiens bevegelse, er lett å innse. Denne materielle, umiddelbart sansemessige privateiendom er det mate­ rielle, sansemessige uttrykk for det fremmedgjorte menneskelige liv. Dens bevegelse - produksjonen og forbruket - er den sansemessige åpenbaring av all tidligere produksjons bevegelse, dvs. menneskets virkeliggjøring eller virkelighet. Religion, familie, stat, rett, moral, vitenskap, kunst osv. er bare spesielle former for produksjon og omfattes av dens allmenne lovmes­ sighet. Den positive oppheving av privateiendommen, som en tilegnelse av det menneskelige liv, er de for den positive oppheving av all fremmedgjø­ ring, altså menneskets tilbakevending fra religionen, familie, stat osv. til sin menneskelige, dvs. samfunnsmessige tilværelse. Den religiøse fremmed­ gjøring som sådan foregår bare på bevissthetens område, i menneskets indre, men den økonomiske fremmedgjøring er det virkelige livs frem-

|

59

6o

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

medgjøring, - når den oppheves, oppheves de begge. Det er innlysende at bevegelsen hos de forskjellige folk tar sin første begynnelse alt etter om vedkommende folks sanne anerkjente liv foregår mest i bevisstheten eller i den ytre verden, om det er mest et ideelt eller et reelt liv. Kommunismen begynner straks (Owen) med ateismen, ateismen er til å begynne med langt fra å være kommunisme - denne form for ateisme er nærmest en abstraksjon. Ateismens filantropi er derfor til å begynne med bare en filosofisk abstrakt filantropi, mens kommunismens filantropi fra begynnelsen av er reell og umiddelbart tar sikte på virkningen. — Vi har sett hvordan mennesket under forutsetning av at privateiendom­ men er positivt opphevet, produserer mennesket, - seg selv og det andre menneske; hvordan gjenstanden, som er den umiddelbare bekreftelse av dets individualitet, samtidig er dets egen tilværelse for det andre mennes­ ket, dette menneskets tilværelse og samme menneskes tilværelse for det første. Samtidig er imidlertid både arbeidsmaterialet og mennesket som subjekt ikke bare resultat av, men også utgangspunkt for bevegelsen (og at de må være dette utgangspunkt, - deri ligger nettopp privateiendommens historiske nødvendighet). Altså er den samfunnsmessige karakter hele beve­ gelsens allmenne karakter; slik samfunnet selv produserer mennesket som menneske, er det selv produsert av mennesket. Virksomheten og ånden er samfunnsmessige, ikke bare etter sitt innhold, men også etter måten de er oppstått på; samfunnsmessig virksomhet og samfunnsmessig nytelse. Natu­ rens menneskelige vesen eksisterer da først for det samfunnsmessige men­ neske; for først da er det til stede som et bånd med mennesket, som egen tilværelse for andre og andres tilværelse for det selv, som et livselement i den menneskelige virkelighet, først da eksisterer naturen som grunn­ lag for menneskets egen menneskelige tilværelse. Først da er menneskets naturlige tilværelse blitt dets menneskelige tilværelse, først da er naturen blitt til menneske for det. Det er altså samfunnet som er menneskets full­ endte vesensenhet med naturen, naturens sanne oppstandelse, mennes­ kets gjennomførte naturalisme og naturens gjennomførte humanisme. Den samfunnsmessige virksomhet og den samfunnsmessige nytelse

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

eksisterer på ingen måte bare i form av en umiddelbar samfunnsmessig virksomhet og en umiddelbar fellesskapsånd, til tross for at den felles virk­ somhet og nytelse, dvs. virksomhet og ånd som kommer til uttrykk og blir bekreftet umiddelbart i virkelig samfunn med andre mennesker, vil eksis­ tere overalt hvor dette umiddelbare uttrykk for samfunnsmessighet har sitt grunnlag i virksomhetens vesensinnhold og er i samsvar med dets natur. Men også når jeg utfører vitenskapelig arbeid og utfører en virksomhet som jeg selv kan drive i umiddelbart fellesskap med andre, er jeg sam­ funnsmessig virksom, fordi jeg er virksom som menneske. Ikke bare mate­ rialet for min virksomhet - selv språket, som tenkeren arbeider i, er gitt meg som et samfunnsmessig produkt, - min egen tilværelse er samfunns­ messig virksomhet; det jeg gjør ut av meg, gjør jeg for samfunnet og med bevisstheten om meg selv som et samfunnsvesen. Min allmenne bevissthet er bare den teoretiske form for det som det reelle fellesskapsvesen eller samfunnsvesen er den levende form for, mens den allmenne bevissthet i dag er en abstraksjon fra det virkelige liv og som sådan står fiendtlig mot livet. Derfor er også den virksomhet min allmenne bevissthet utfører som sådan, min teoretiske tilværelse som samfunnsmes­ sig vesen. Fremfor alt må man unngå igjen å definere «samfunnet» som en abstraksjon overfor individet. Individet er samfunnsvesen. Dets livsytringer er derfor - selv om de ikke i sin umiddelbare form fremstår som livsytrin­ ger av samfunnsmessig art, fullbrakt i fellesskap med andre - ytringer og bekreftelser av samfunnslivet. Menneskets individuelle liv og artsliv er ikke forskjellige, selv om - nødvendigvis - det individuelle livs tilværelsesform er en mer spesiell eller mer allmenn form for artslivet, eller selv om artslivet er et mer spesielt eller allment individuelt liv. I form av artsbevissthet krever mennesket sitt reelle samfunnsliv og gjen­ tar bare sin virkelige tilværelse i tenkningen, og omvendt bekreftes artstilværelsen i artsbevisstheten og eksisterer for seg i sin allmennhet, som tenkende vesen. Like meget som mennesket er et spesielt individ - og nettopp dets sær­ egenhet gjør det til et individ og til et virkelig individuelt fellesskapsvesen

6l

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAP ITTE L III

- er mennesket også totaliteten, den ideelle totalitet, den subjektive tilvæ­ relse av det tenkte og opplevde samfunn, slik det også i virkeligheten eksi­ sterer, både som den samfunnsmessige tilværelsens virkelige anskuelse og virkelige nytelse, og som et totalitet av menneskelig livsytring. Tenkning og tilværelse er altså riktignok forskjellige, men samtidig en innbyrdes enhet. Døden synes, som artens harde seier over individet, å stå i strid med denne enhet; men det bestemte individ er bare et bestemt artsvesen, og som sådant dødelig.

På samme måte som privateiendommen bare er det sansemessige uttrykk for at mennesket både blir objektivert og snarere føler seg som en frem­ med og umenneskelig gjenstand, at dets livsytring blir en utvendiggjøring av livet, at dets virkeliggjøring blir til tap av virkelighet og er en frem­ med virkelighet, må den positive oppheving av privateiendommen, dvs. den sansemessige tilegnelse av menneskelig vesen og liv, av det objektive menneske, av menneskenes verker for og gjennom mennesket, ikke bare oppfattes som en umiddelbar, ensidig nytelse, ikke bare som det å eie, det å ha. Mennesket tilegner seg sitt allsidige vesen på en allsidig måte, altså som totalt menneske. Alle dets menneskelige forhold til verden: å se, høre, lukte, smake, føle, tenke, anskue, fornemme, ville, være virksom, elske kort sagt alle organer for menneskets individualitet, så vel som de organer som i sin form umiddelbart er fellesskapsorganer, innebærer i sitt objektive forhold eller i sitt forhold til objektet tilegnelsen av dette objekt. Tilegnel­ sen av den menneskelige virkelighet, dens forhold til objektet er aktivisering av den menneskelige virkelighet; menneskelig virksomhet og menneskelig lidelse, for lidelsen er - oppfattet menneskelig - menneskets selvnytelse. Privateiendommen har gjort oss så dumme og ensidige at en gjenstand først er vår når vi har den, når den altså eksisterer for oss som kapital, eller når den umiddelbart besittes, spises, drikkes, bæres på vår kropp, blir bebodd av oss osv., kort sagt brukes av oss. Til tross for at privateien­ dommen atter oppfatter alle disse umiddelbare konkretiseringer av besit­ telsen bare som livsvilkår, og det livet som de tjener som middel for, er privateiendommens liv, det er arbeid og kapitalisering.

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

I stedet for alle fysiske og åndelige sanser har man ganske enkelt fått fremmedgjøringen av alle disse sanser, sansen for å ha. Til denne absolutte fattigdom måtte det menneskelige vesen bli redusert for å bli i stand til å føde sin indre rikdom. (Angående kategorien å ha jf. Hess i Einundzwanzig Bogen.)8 Opphevingen av privateiendommen er derfor den fullstendige frigjørin­ gen av alle menneskelige sanser og egenskaper; men den er en slik frigjø­ ring nettopp ved at disse sanser og egenskaper er blitt menneskelige, både subjektivt og objektivt. Øyet er blitt et menneskelig øye, på samme måte som dets objekt er blitt en samfunnsmessig, menneskelig gjenstand som kommer fra mennesket og er bestemt for mennesket. Sansene er derfor i sin praksis umiddelbart blitt teoretikere. De forholder seg til en ting, for tingens skyld, men selve tingen er et objektivt menneskelig forhold til seg selv og til mennesket og omvendt. Behovet eller nytelsen har derfor mistet sin egoistiske natur, og naturen har mistet sin rene nyttighet, idet nytten er blitt til menneskelig nytte. På den måten er de andre menneskers sanser og nytelse blitt min egen tilegnelse. Ved siden av disse umiddelbare organer oppstår derfor sam­ funnsmessige organer, i samfunnets form; virksomhet umiddelbart i felles­ skap med andre osv. er f.eks. blitt organet for en livsytring og en form for tilegnelse av det menneskelige liv. Det er klart at det menneskelige øye opplever annerledes enn det primi­ tive, umenneskelige øye, det menneskelige øre annerledes enn det primi­ tive øre, osv. Vi har sett: Mennesket fortaper seg ikke bare i sitt objekt når dette blir et menneskelig objekt eller et objektivt menneske for det. Dette er bare mulig hvis objektet blir et samfunnsmessig objekt og hvis mennesket blir et samfunnsmessig vesen for seg selv, akkurat som samfunnet som vesen fremtrer for det i dette objekt.

Ved at overalt på den ene siden den objektive virkelighet blir en virkelig­ het av menneskelige vesenskrefter, en menneskelig virkelighet og derfor en virkelighet av dets egne vesenskrefter for mennesket, blir alle objekter en objektivering av mennesket selv, objekter som bekrefter og virkeliggjør

63

64

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL III

dets individualitet, de blir dets objekter, dvs. det selv blir objekt. Hvordan de fremtrer som menneskets objekter, er avhengig av objektets natur og den dertil svarende vesenskrajts natur; for nettopp dette forholds bestemthet danner bekreftelsens spesielle, virkelige måte. For øyet fremtrer et objekt annerledes enn for øret, og øyets objekt er et annet enn ørets. Enhver vesenskrafts særegenhet er nettopp dens særegne vesen, altså også den sær­ egne måten dens objektivering, dens objektive, virkelige, levende tilværelse fremtrer på. Ikke bare i tenkningen, men med alle sanser bekreftes derfor mennesket i den objektive verden. På den annen side, subjektivt sett: Fordi det er musikeren som vekker menneskets musikalske sans, fordi den vakreste musikk ikke har noen mening for det umusikalske øre, ikke er objekt, fordi mitt objekt bare kan være bekreftelsen av en av mine vesenskrefter, altså for meg bare kan være slik min vesenskraft er som subjektiv evne i seg selv, fordi et objekts mening for meg ikke går lenger enn min sans rekker (bare har mening for en sans som svarer til objektet), er det samfunnsmessige menneskes sanser andre enn det ikke-samfunnsmessige menneskes; først gjennom det menneskelige vesens rikdom i sin objektive utfoldelse blir den sub­ jektive menneskelige sanselighets rikdom, blir et musikalsk øre, et øye for formens skjønnhet, - kort sagt først da blir menneskelige nytelser til evne­ rike sanser, sanser som bekrefter seg som menneskelige vesenskrefter; dels får de først da sin utforming, dels oppstår de først da. For ikke bare de fem sanser, men også de såkalte åndelige sanser, de praktiske sanser (vilje, kjærlighet osv.), med ett ord det menneskelige sinn, sansenes menneske­ lighet, oppstår først ved at dets objekt eksisterer, ved den menneskeliggjorte natur. Dannelsen av våre fem sanser er et verk av hele verdenshistorien frem til i dag. En sans som er innfanget i et primitivt praktisk behov, har bare en innskrenket mening. For det utsultede menneske eksisterer ikke den menneskelige form for mat, men bare dens abstrakte tilværelse som mat: Den kunne like godt foreligge i sin råeste form, og det er ikke mulig å si på hvilken måte denne form å ta næring til seg på atskiller seg fra den dyriske. Det sorgtyngede, nødlidende menneske har ingen sans for det vakreste skuespill; mineralhandleren ser bare mineralenes kommersielle

KA P ITT E L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

verdi, ikke deres skjønnhet og særegne natur; han har ikke mineralogisk sans; objektiveringen av det menneskelige vesen, både i praktisk og teo­ retisk henseende, var altså nødvendig både for å gjøre menneskets sanser menneskelige og for å skape en menneskelig mening som svarte til hele det menneskelige og naturlige vesens rikdom. Slik det oppstående samfunn i bevegelsen av privateiendommen og dens rikdom og elendighet - dens materielle og åndelige rikdom og elen­ dighet - finner alt materiale for denne kultivering, slik produserer det opp­ ståtte samfunn mennesket i hele denne sin rikdoms vesen, det rike og i dypeste forstand alt-sansende menneske som sin varige virkelighet. Man ser hvordan subjektivisme og objektivisme, idealisme og materi­ alisme, virksomhet og lidelse først i den samfunnsmessige tilstand mis­ ter sin motsetning og dermed sin eksistens som slike motsetninger; man ser hvordan en løsning av de teoretiske motsetningene bare er mulig på en praktisk måte, bare gjennom menneskets praktiske energi; deres løsning er derfor på ingen måte bare en oppgave for erkjennelsen, men en virke­ lig livsoppgave som filosofien ikke kunne løse, nettopp fordi den oppfattet oppgaven som bare teoretisk. Man ser hvordan industriens historie og dens utviklede objektive eksi­ stens er de menneskelige vesenskrefiers oppslåtte bok, den konkret fore­ liggende menneskelige psykologi, som hittil ikke er blitt oppfattet i sin sammenheng med menneskets vesen, men alltid bare i en utvendig nytterelasjon, fordi man - slik man beveget seg innen fremmedgjøringen bare maktet å oppfatte menneskets allmenne tilværelse, religionen eller historien i deres abstrakt allmenne vesen, som politikk, kunst, litteratur osv., som de menneskelige vesenskrefters virkelighet og som menneske­ lige artshandlinger. I den alminnelige, materielle industri (— som man kan oppfatte både som en del av den allmenne bevegelse og som en spesiell del av industrien, idet all menneskelig virksomhet hittil har vært arbeid, altså industri, virksomhet som fremmedgjorde seg selv —) står vi i sanse­ messige, fremmede, nyttige gjenstanders form, i fremmedgjøringens form, overfor menneskets objektiverte vesenskrefier. En psykologi som denne bok, altså nettopp den sansemessig mest nærværende, mest tilgjengelige del

|

65

66

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

av historien, er lukket for, kan ikke bli noen innholdsfylt og reell vitenskap. Hva skal man i det hele tatt tro om en vitenskap som fornemt abstraherer fra denne store del av det menneskelige arbeid og ikke selv føler sin egen ufullstendighet, så lenge en så omfattende rikdom av menneskelig virk­ somhet ikke sier den noe annet enn f.eks. sagt i ett ord, «behov», «simpelt behov »!?

Naturvitenskapene har utfoldet en enorm virksomhet og har tilegnet seg et stadig større materiale. Filosofien har imidlertid alltid vært like frem­ med for dem som de har vært fremmede for filosofien. Den kortvarige forening var bare en fantastisk illusjon. Viljen var der, men evnen manglet. Historieskrivingen selv tar bare en passant hensyn til naturvitenskapen, som et moment av opplysning, nytte, enkelte store oppdagelser. Men desto mer praktisk har naturvitenskapen ved hjelp av industrien grepet inn i menneskelivet, omformet det og forberedt den menneskelige frigjøring, så meget den enn umiddelbart måtte fullføre umenneskeliggjøringen. Industrien er naturens - og dermed naturvitenskapens - virkelige historiske forhold til mennesket; når den derfor oppfattes som eksoterisk avsløring av de menneskelige vesenskrefter, blir også naturens menneskelige vesen og menneskets naturlige vesen forstått; derfor vil også naturvitenskapen miste sin abstrakt materielle eller kanskje idealistiske retning og bli basis for den menneskelige vitenskap, på samme måte som den alt nå - riktignok i fremmedgjort form - er blitt basis for det virkelige menneskelige liv, og det blir fra første stund en løgn om man legger ett grunnlag for livet og et annet for vitenskapen. Den natur som blir til i den menneskelige histo­ rie - det menneskelige samfunns tilblivelsesakt - er menneskets virkelige natur, derfor er naturen slik den blir til gjennom industrien - selv om det skjer i fremmedgjort form - den i egentlig forstand antropologiske natur. Sanseligheten (jf. Feuerbach) må være grunnlaget for all vitenskap. Bare hvis vitenskapen tar sitt utgangspunkt i den i dens dobbelte form, både som sansemessig bevissthet og sanselig behov - altså bare hvis vitenskapen tar sitt utgangspunkt i naturen, er den en virkelig vitenskap. For at «men­ nesket» skulle bli gjenstand for den sansemessige bevissthet og behovet hos «mennesket som menneske» skulle bli til et behov, fremstår hele historien

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOflSKE MANUSKRIPTER

som en forberedelseshistorie. Historien er selv en virkelig del av naturhis­ torien, av naturens menneske-vorden. Naturvitenskapen kommer senere til å innbefatte vitenskapen om mennesket, og vitenskapen om mennes­ ket kommer til å innbefatte naturvitenskapen: Det kommer til å være én vitenskap. Mennesket er naturvitenskapens umiddelbare objekt; for den umiddel­ bare sansemessige natur for mennesket er umiddelbart den menneskelige sanselighet (et identisk uttrykk), umiddelbart som det andre menneske som sansemessig eksisterer for det; dets egen sanselighet blir først gjen­ nom det andre menneske en menneskelig sanselighet for det selv. Men naturen er det umiddelbare objekt for vitenskapen om mennesket, mennes­ kets første objekt - mennesket - er natur, sanselighet, og de særegne menneskelige sansemessige vesenskrefter kan bare komme frem til selv­ erkjennelse i vitenskapen om naturvesenet, på samme måte som de bare i naturlige objekter kan få sin objektive virkeliggjøring. Selve tenkningens element, tankens livsytring, språket, er av sansemessig natur. Naturens samfunnsmessige virkelighet og den menneskelige naturvitenskap eller den naturlige vitenskap om mennesket er identiske uttrykk. Man ser hvordan det rike menneske og det rike menneskelige behov kom­ mer i stedet for den sosialøkonomiske rikdom og elendighet. Det rike men­ neske er samtidig et menneske som har behov for den menneskelige livsytrings totalitet. Mennesket, hvor dens egen virkeliggjøring eksisterer som indre nødvendighet, som nød. Ikke bare menneskets rikdom, også dets fattigdom får - under sosialismens forutsetning - en menneskelig og derfor samfunnsmessig betydning. Den er det passive bånd som får men­ nesket til å føle den største rikdom, det andre menneske, som et behov. Det objektive vesens herredømme i meg, det sanselige uttrykk for min vesensvirksomhet er lidenskapen, som dermed blir mitt vesens virksomhet. 5) Et vesen føler seg som et selvstendig vesen først når det står på egne ben, og det står på egne ben først når det kan takke seg selv for tilværelsen. Et menneske som lever av et annet menneskes nåde, betrakter seg selv som et avhengig vesen. Jeg lever imidlertid helt av en annens nåde når jeg ikke bare har ham å takke for mitt livsunderhold, men når han dessuten

|

67

68

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

har skapt mitt liv, når han er kilden til mitt liv, og mitt liv har nødvendig­ vis et slikt grunnlag utenfor seg selv hvis det ikke er min egen skapelse. Skapelsen er derfor en forestilling som det er meget vanskelig å fortrenge fra folkets bevissthet. At naturen og mennesket eksisterer av seg selv er ubegripelig for folkebevisstheten, fordi det er i strid med alle det praktiske livs håndgripeligheter. Jordens skapelse har fått et grunnskudd takket være geognosien, dvs. den vitenskap som fremstiller jordens opprinnelse, jordens oppståen som en prosess, som egenskapelse. Generatio aequivoca9 er det eneste praktiske motbevis mot skapelsesteorien. Nå er det riktignok lett å si til det enkelte individ det som allerede Aris­ toteles sa: Du er avlet av din far og din mor, altså har paringen mellom to mennesker, altså en arts-(avlings-)akt av mennesker skapt mennesket. Du ser altså at mennesket også fysisk kan takke mennesket for sin tilværelse. Du må altså ikke bare ha øye for den ene siden, den uendelige progress som gjør at du fortsetter å spørre: Hvem har frembrakt min far, min beste­ far osv. Du må også ha øye for sirkelbevegelsen som er sansemessig ansku­ elig i denne utviklingen, hvoretter mennesket gjentar seg selv i avlingen, hvor altså mennesket alltid forblir subjekt. Men du vil svare: Om jeg godtar denne sirkelbevegelsen, får du overfor meg godta den fremadskridende utvikling som driver meg stadig lenger, helt til jeg spør: Hvem har skapt det første menneske og i det hele tatt naturen? Jeg kan bare svare deg: Ditt spørsmål er i seg selv et produkt av abstraksjonen. Spør deg selv, hvordan du kommer frem til dette spørsmål; spør deg selv, om ikke ditt spørsmål stilles ut fra et synspunkt jeg ikke kan svare på, fordi det er et feilak­ tig synspunkt. Spør deg selv om denne fremadskridende utvikling som sådan eksisterer for en fornuftig tenkemåte. Når du spør om naturens og menneskets skapelse, abstraherer du altså fra mennesket og fra naturen. Du forutsetter dem som ikke-værende, og du vil allikevel at jeg skal bevise dem for deg som værende. Jeg sier til dette: Oppgi din abstraksjon, da vil du også oppgi ditt spørsmål; eller, om du vil fastholde din abstraksjon, vær da konsekvent, og hvis du i tanken tenker deg mennesket som ikkeværende, så tenk deg selv som ikke-værende, siden du jo også er natur og

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

menneske. Ikke tenk, ikke spør meg, for så snart du tenker og spør, har din abstraksjon fra naturens og menneskets væren ingen mening. Eller er du en så stor egoist at du forutsetter alt som ikke-værende og selv ønsker å være? Du kan svare: Jeg vil ikke forutsette at naturen osv. ikke eksisterer; jeg spør deg etter dens oppståen, på samme måte som jeg spør anatomen etter knokkeldannelsen osv. Siden imidlertid for det sosialistiske menneske hele den såkalte verdens­ historien ikke er annet enn en frembringelse av mennesket gjennom men­ neskelig arbeid, naturens oppståen for mennesket, har dette mennesket altså fått det anskuelige, uimotståelige bevis for sin fødsel gjennom seg selv, for sin oppståingsprosess. Etter at det er blitt praktisk og sansbart anskuelig for mennesket at mennesket og naturen eksisterer som vesen og at mennesket er naturens skapning og naturen er menneskets skap­ ning, er spørsmålet etter et fremmed vesen, etter et vesen over naturen og mennesket - et spørsmål som innbefatter at man innrømmer naturens og menneskets uvesentlighet - blitt en praktisk umulighet. Ateismen, som en benektelse av denne uvesentlighet, har ingen mening lenger, for ateismen er en negasjon av Gud og kommer gjennom denne negasjon frem til men­ neskets væren; men sosialismen som sosialisme trenger ikke lenger noen slik formidling; den begynner med menneskets og naturens teoretisk og praktisk sansemessige bevissthet som vesenets sansemessige bevissthet. Den er menneskets positive egenbevissthet, som ikke lenger er blitt formidlet av religionens oppheving, på samme måte som det virkelige liv er menneskets positive virkelighet, som ikke lenger er blitt formidlet gjennom privateien­ dommens oppheving, gjennom kommunismen. Kommunismen er stillin­ gen som negasjonens negasjon og derfor det virkelige, for den nærmeste historiske utvikling nødvendige moment i den menneskelige frigjøring og gjenerobring. Kommunismen er den nærmeste fremtids nødvendige skik­ kelse og kraft-prinsipp, men kommunismen er ikke som sådan målet for den menneskelige utvikling - formen for det menneskelige samfunn.

|

69

70

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

BEHOV,

PRODUKSJON

KAPITTEL I I I

OG ARBEIDSDELING

Vi har sett hvilken betydning rikdommen av menneskelige behov har under sosialistiske forhold, og hvilken betydning som derfor tilkommer både en ny produksjonsmåte og et nytt objekt for produksjonen. En ny bekreftelse av den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av det menneskelige vesen. Innen privateiendommen den omvendte betydning. Hvert menneske spe­ kulerer i å skape et nytt behov for det andre menneske for å tvinge det til nye ofre, bringe det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed til en ny form for økonomisk ruin. Enhver prøver å skape en fremmed vesenskraft over den andre for på den måten å finne en tilfredsstillelse av sitt eget egennyttige behov. Med tingenes mengde vokser derfor de fremmede veseners rike som mennesket ligger under for, og hvert nytt produkt er en ny potens av det gjensidige bedrag og den gjensidige utplyndring. Desto fattigere blir mennesket som menneske, desto mer trenger det pengene for å bli herre over det fiendtlige vesen, og den makt dets penger har, reduseres i omvendt proporsjonalt forhold til produksjonens mengde, dvs. menneskets nød blir større etter hvert som pengenes makt øker. - Pengebehovet er derfor det egentlige behov som er produsert av nasjonaløkonomien og det eneste behov den produserer. - Pengenes kvantitet blir stadig mer deres eneste mektige egenskap; på samme måte som pengene reduserer alt vesen til sin egen abstraksjon, reduserer de seg i sin egen bevegelse til kvantitativt vesen. Mangel på måte­ hold og mål blir deres sanne målestokk. - Også subjektivt kommer det til uttrykk, dels ved at produktenes og behovenes vekst blir en oppfinnsom og alltid beregnende slave av umenneskelige, raffinerte, unaturlige og innbilte lyster, - privateiendommen er ikke i stand til å gjøre det primitive behov til et menneskelig behov; dens idealisme er innbilningen, vilkårligheten, det lunejulle påfunn, og en evnukk smigrer ikke mer nederdrektig sin despot og bruker ikke mer infame midler til å pirre sin avstumpede evne til å nyte, for å snike seg til en gunst for seg selv, enn industrievnukken, pro­ dusenten gjør det for å snike seg til sølvpenger, for å dra gullfuglene ut av den på kristelig vis elskede nabo - (hvert produkt er et agn som brukes til

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

å trekke den annens vesen, hans penger, til seg, hvert virkelig eller mulig behov er en svakhet som vil lede fluen bort til limpinnen - en allmenn utbytting av det felles menneskelige vesen, akkurat som hver ufullkom­ menhet hos mennesket er et bånd til himmelen, en side hvor dets hjerte er tilgjengelig for presten; hver nød er en anledning til å nærme seg naboen med den mest elskverdige mine og si til ham: Kjære venn, jeg gir deg det du trenger, men du kjenner den ufravikelige betingelse; du vet med hva slags blekk du har forskrevet deg ril meg med; jeg snyter deg i og med at jeg skaffer deg en nytelse) - enn den samme produsenten føyer seg etter hans mest forkastelige innfall, spiller kobleren mellom sin neste og hans behov, fremkaller sykelige lyster hos ham, avlurer ham enhver svakhet for så å kreve inn sine håndpenger for denne vennetjenesten. Dels viser denne fremmedgjøringen seg ved at forfinelsen av behovene og deres mid­ ler på den ene siden produserer dyrisk forråelse, en fullstendig, primitiv, abstrakt enkelhet av behovet på den andre siden; eller rettere sagt bare gjenskaper seg selv med motsatt fortegn. Selv behovet for frisk luft slutter å være et behov for arbeideren, mennesket vender tilbake til sin hulebolig, som imidlertid nå er forgiftet av sivilisasjonens djevelske pestlukt og som han bare bor i på et usikkert grunnlag, som i en fremmed makt som hver dag kan bli borte, som han kan bli kastet ut av om han ikke betaler. For dette likhuset må han betale. Lysets bolig, som Prometeus hos Aiskylos kaller en av de store gaver som har gjort den ville til menneske, finnes ikke lenger for arbeideren. Lys, luft osv., den enkleste dyriske renslighet er ikke lenger noe behov for mennesket. Skitten, denne forsumpning og forråtnelse av mennesket, sivilisasjonens rennesten (dette skal oppfattes bokstavelig) blir et livselement for mennesket. Den helt unaturlige vanrøkt, naturen i forråtnelse, blir dets livselement. Ingen av dets sanser eksisterer lenger, ikke bare i deres menneskelige form, ikke engang i en umenneskelig og derfor ikke engang i deres dyriske form. Det menneskelige arbeids mest primitive metoder (og instrumenter) vender tilbake, slik som de romerske slavers tredemølle er blitt produksjonsmåte og tilværelsesform for mange engelske arbeidere. Ikke nok med at mennesket ikke har noen mennes­ kelige behov, selv de dyriske behovene opphører. Irlenderne kjenner i dag

71

72

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAP ITTE L III

bare behovet å spise, og det betyr å spise poteter, til og med poteter av dår­ ligste sort. Men England og Frankrike har allerede i hver eneste industriby et lite Irland. Den ville eller dyret har da iallfall jaktbehovet, behovet for bevegelse osv., for samvær. - Forenklingen av maskinen, arbeidet, brukes til å gjøre det vordende menneske, det helt uskolerte menneske - barnet til arbeider, akkurat som arbeideren er blitt et vanskjøttet barn. Maskinen benytter menneskets svakhet til å gjøre det svake menneske Hl maskin. (Hvordan økningen av behovene og deres midler frembringer behovsløsheten og ubemidletheten, beviser nasjonaløkonomen (og kapitalisten, i det hele tatt taler vi alltid om de empiriske forretningsfolkene når vi henvender oss Hl nasjonaløkonomene - Hl deres vitenskapelige bekjennelse og rilværelse) i) idet han reduserer arbeiderens behov Hl det mest påtrengende og fattigslige underhold av det fysiske liv og hans virksomhet Hl den mest abstrakte mekaniske bevegelse, - altså, sier han - har ikke mennesket noe annet behov, verken for virksomhet eller for nytelse; for også dette liv erklærer han for å være et menneskelig liv og en menneskelig Hlværelse; 2) idet han regner ut det mest mulig nødtøiftige liv (eksistens) som måle­ stokk, vel å merke som allmenn målestokk: allmenn, fordi den gjøres gjel­ dende for massen av mennesker; han gjør arbeideren Hl et sanseløst og behovsløst vesen, på samme måte som han gjør hans virksomhet Hl en ren abstraksjon av enhver virksomhet; enhver luksus for arbeideren synes ham derfor å være forkastelig, og alt som går ut over det mest abstrakte behov - om det så er som passiv nytelse - eller virksomhetstrang - synes ham å være luksus. Nasjonaløkonomien, denne rikdommens vitenskap, er derfor samtidig forsakelsens, sultens, besparelsens vitenskap, og den kom­ mer da også virkelig så langt som til å innspare til og med menneskets behov for frisk og ren luft og for fysisk mosjon. Denne den vidunderlige industris vitenskap er samtidig askesens vitenskap, og dens sanne ideal er den asketiske, men ågrende gjerrigknark og den asketiske, men produserende slave. Dens moralske ideal er arbeideren som går Hl sparebanken med en del av lønnen sin, og for dette dens yndlingspåfunn har man endog fun­ net en slavepreget kunst. Man har senttmentalt laget teater av det. Den er derfor - Hl tross for sitt verdslige og vellysttge utseende - en virkelig

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

moralsk vitenskap, den mest moralske av alle vitenskaper. Selvforsakelsen, forsakelsen fra livet og fra alle menneskelige behov, er dens hovedtese. Jo mindre du spiser, drikker, kjøper bøker, går i teater, på ball eller på vertshus, tenker, elsker, teoretiserer, synger, maler, fekter osv., desto mer sparer du, desto større blir dine skatter som møll og rust ikke fortærer, din kapital. Jo mindre du er, jo mindre du lever ut ditt liv, desto mer har du, desto større er ditt utvendiggjorte liv, desto mer oppmagasinerer du av ditt fremmedgjorte vesen. Alt det nasjonaløkonomen tar fra deg av liv og menneskelighet, erstat­ ter han deg med penger og rikdom, og alt det du ikke kan, det kan pengene dine: De kan spise, drikke, gå på ball og i teater, de skaffer kunst, lærdom, historiske sjeldenheter, politisk makt, de kan reise, de kan skaffe deg alt dette; de kan kjøpe alt dette; de er den virkelige evne. Men pengene, som er alt dette, vil ikke skape annet enn seg selv, de vil kjøpe seg selv, for alt annet er deres slave, og når jeg har herren, har jeg også slaven og trenger ikke å skaffe meg slaven. Alle lidenskaper og all virksomhet må altså gå under i griskheten. Arbeideren må bare ha så meget at han vil leve, og han må bare leve for å ha.) Riktignok dukker det nå opp et stridsspørsmål i nasjonaløkonomenes leir. Den ene siden (Lauderdale, Malthus o.a.) anbefaler luksus og for­ dømmer sparsommelighet; den andre siden (Say, Ricardo o.a.) anbefaler sparsommelighet og fordømmer luksus. Men den førstnevnte retning inn­ rømmer at den ønsker luksus for å produsere arbeidet (dvs. den absolutte sparsommelighet); den andre retningen innrømmer at den anbefaler spar­ sommelighet for å produsere rikdommen, dvs. luksus. Den første retnin­ gen har den romantiske forestilling at griskheten ikke alene må bestemme de rikes forbruk, og den motsier sine egne lover når den direkte erklærer sløseriet for å være et middel til berikelse, og den andre retningen påviser da også alvorlig og omstendelig at jeg gjennom sløseri minsker og ikke øker min eiendom; den andre siden opptrer hyklersk når den ikke medgir at nettopp det lunefulle innfall bestemmer produksjonen; den glemmer de «forfinede behov», den glemmer at det ikke ville være noen produksjon uten forbruk; den glemmer at produksjonen gjennom konkurransen bare

73

74

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L III

må bli mer allsidig, mer luksuriøs; den glemmer at det er bruken som for den bestemmer tingens verdi og at moten bestemmer bruken, den ønsker at det bare skal produseres «nyttige» ting, men den glemmer at produk­ sjonen av for mange nyttige ting frembringer for stor unyttig befolkning. Begge retninger glemmer at sløseri og sparing, luksus og mangel, rikdom og fattigdom er like. Det er ikke bare dine umiddelbare sanser som spising osv. du må spare inn på; også deltagelse med allmenn interesse, medlidenhet, tillit osv., alt dette må du spare deg for hvis du vil være økonomisk, hvis du ikke vil gå til grunne som følge av illusjoner. Alt som er ditt må du gjøre salgbart, dvs. nyttig. Når jeg spør nasjo­ naløkonomen: Følger jeg de økonomiske lover når jeg gjør penger av å prisgi og tilby min kropp til fremmed vellyst (fabrikkarbeideme i Frank­ rike kaller sine koners og døtres prostitusjon for den X'te arbeidstime, noe som er bokstavelig sant), eller handler jeg ikke økonomisk når jeg selger min venn til marokkanerne (og det direkte menneskesalg, som handler med utskrevne mannskaper m.v. drives i alle kulturland), så svarer nasjo­ naløkonomen: Du handler ikke mot mine lover; men se litt på hva våre slektninger «moral» og «religion» sier: min nasjonaløkonomiske moral og religion har ingenting å innvende mot deg, men - Men hvem skal jeg så ha mest tiltro til, nasjonaløkonomien eller moralen? - Nasjonaløkono­ miens moral er ervervet, arbeidet og sparsommeligheten, nøktemheten - men nasjonaløkonomien lover meg å tilfredsstille mine behov. - Mora­ lens nasjonaløkonomi er rikdom på god samvittighet, på dyd osv., men hvordan kan jeg være dydig når jeg ikke eksisterer, hvordan kan jeg ha god samvittighet når jeg intet vet? - Det ligger i fremmedgjøringens vesen at hver sfære bruker en annen og motsatt målestokk på meg, moralen bruker én målestokk og nasjonaløkonomien en annen, fordi hver av dem er en bestemt fremmedgjøring av mennesket og hver av dem represen­ terer en bestemt krets av fremmedgjort vesensvirksomhet, fordi hver av dem forholder seg fremmedgjort til den andre fremmedgjøring. Således bebreider Michel Chevalier Ricardo at han abstraherer fra moralen. Men Ricardo lar nasjonaløkonomien tale sitt eget språk, og hvis det ikke taler

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

moralsk, er det ikke Ricardos skyld. M. Chevalier abstraherer fra nasjo­ naløkonomien i den utstrekning han moraliserer, men han abstraherer nødvendigvis og faktisk fra moralen i den utstrekning han beskjeftiger seg med nasjonaløkonomi. Hvis nasjonaløkonomiens forhold til moralen ikke er vilkårlig, tilfeldig og derfor umotivert og uvitenskapelig, hvis det ikke fremsettes som et skinnbegrep, men oppfattes vesentlig, kan det bare være de nasjonaløkonomiske lovers forhold til moralen. Og hvis det ikke blir moral, men det motsatte, hva kan Ricardo for det? For øvrig er også motsetningen mellom nasjonaløkonomi og moral bare tilsynelatende, både en motsetning og samtidig ikke noen motsetning. Nasjonaløkono­ mien gir bare på sin måte uttrykk for de moralske lovene. Behovsløsheten som nasjonaløkonomiens prinsipp kommer klarest til uttrykk i dens befolkningsteori. Det er for mange mennesker. Til og med menneskenes tilværelse er ren luksus, og hvis arbeideren er «moralsk» (Mill foreslår offentlige utmerkelser for dem som lever avholdende på det seksuelle område og offentlig refselse av dem som synder mot denne ekteskapets10 ufruktbarhet. ... Er ikke dette askesens morallære?), vil han være sparsommelig i avlingen. Produksjonen av mennesket fremtrer som en offentlig elendighet. Den mening produksjonen har for de rike kommer åpent til uttrykk i den mening den har for de fattige; oppad er uttrykksformen alltid fin, for­ dekt, tvetydig, uklar; nedad er den grov, rett frem, åpenhjertig, vesentlig. Arbeiderens primitive behov er en langt større kilde for fortjeneste enn den rikes fine behov. Kjellerboligene i London er langt mer innbringende for utleierne enn palassene, dvs. de er i denne henseende en større rikdom, altså for å tale nasjonaløkonomisk, en større samfunnsmessig rikdom. Og på samme måte som industrien spekulerer i behovenes forfinelse, spekulerer den også i deres råhet, i deres kunstig frembrakte råhet, hvis sanne nytelse derfor er selvbedøvelsen, denne tilsynelatende tilfredsstillelse av behovene, denne sivilisasjon innen behovenes primitive barbari; de engelske brennevinskneipene er derfor symbolske uttrykk for privateien­ dommen. Deres luksus viser det virkelige forhold mellom industriell luk­ sus og rikdom på den ene siden og mennesket på den andre siden. De er

75

y6

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

derfor med rette også de eneste søndagsfomøyelser for folket som iallfall får en mild behandling av det engelske politi. Vi har allerede sett hvordan nasjonaløkonomien på mange måter frem­ hever enheten av arbeid og kapital, i) Kapitalen er opphopet arbeid; 2) kapi­ talens bestemmelse innen produksjonen, dels kapitalens reproduksjon med fortjeneste, dels kapitalen som råstoff (arbeidets materiale), dels som selv arbeidende virkemiddel - maskinen er kapitalen når den har en form som er identisk med arbeidet -, maskinen er produktivt arbeid; 3) arbei­ deren er en kapital; 4) arbeidslønnen hører til kapitalens kostnader; 5) i relasjon til arbeideren er arbeidet reproduksjonen av hans livskapital; 6) i relasjon til kapitalisten et moment av hans kapitals virksomhet. Endelig 7): Nasjonaløkonomen forutsetter den opprinnelige enhet av arbeid og kapital som enheten av arbeider og kapitalist, dette er den para­ disiske urtilstand. At disse to momentene gyver løs på hverandre som to personer, er for nasjonaløkonomen en tilfeldig foreteelse som derfor bare kan finne en utvendig forklaring. (Jf. Mill.) De nasjoner som ennå er blendet av de edle metallers sansemessige glans og derfor ennå er metallpengenes fetisjdyrkere, er ennå ikke de vir­ kelige pengenasjoner. Motsetning mellom Frankrike og England. - I hvor høy grad løsningen av de teoretiske gåtene er en oppgave for praksis og blir formidlet praktisk, i hvor høy grad den virkelige praksis er en forut­ setning for en virkelig og positiv teori, vises f.eks. i fetisjismen. Fetisjdyrkerens sansemessige bevissthet er en annen enn grekerens, fordi hans sansemessige tilværelse ennå er en annen. Det abstrakte fiendskap mel­ lom sans og ånd er nødvendig så lenge den menneskelige sans for natu­ ren, den menneskelige natur-sans, altså også menneskets naturlige sans, ennå ikke er produsert av menneskets eget arbeid. Likheten er ikke noe annet enn det tyske Jeg = Jeg oversatt til fransk, dvs. politisk form. Likheten som kommunismens grunn, er dens politiske begrunnelse og er det samme som når tyskeren begrunner den med at han oppfatter mennesket som allmenn egenbevissthet. Det er klart at opp­ hevingen av fremmedgjøringen alltid skjer ut fra den form for fremmed­ gjøring som er den herskende makt, i Tyskland egenbevisstheten, i Frankrike

KA PITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

likheten, fordi formen er politikk, i England det virkelige, materielle prak­ tiske behov som bare bruker seg selv som målestokk. Ut fra dette punkt må Proudhon kritiseres og anerkjennes. Når vi ennå betegner kommunismen selv ikke som den sanne posisjon, som har sin begynnelse i seg selv, men i privateiendommen, fordi vi beteg­ ner den som negasjonens negasjon, som en tilegnelse av det menneske­ lige vesen, formidlet gjennom negasjon av privateiendommen.11-------- fremmedgjøring av det menneskelige liv og en desto større men­ neskelig fremmedgjøring, jo mer man er seg den bevisst som sådan - kan fullføres, kan dette bare fullføres gjennom kommunisme omsatt i prak­ tisk handling. For å oppheve privateiendommens tanke, er det fullstendig tilstrekkelig med den tenkte kommunisme. For å oppheve den virkelige privateiendom, - dertil hører en virkelig kommunistisk aksjon. Historien kommer til å gi oss denne aksjon, og den bevegelse som vi i tankene alle­ rede kjenner som en bevegelse som vil oppheve seg selv, kommer i virke­ ligheten til å gjennomgå en meget rå og vidløftig prosess. Vi må imidlertid se det som et virkelig fremskritt at vi fra begynnelsen har skaffet oss en fremsynt bevissthet både om den historiske bevegelses begrensning og om dens målsetting. -

Når de kommunistiske håndverkere slutter seg sammen, betrakter de til å begynne med læren, propagandaen osv. som mål. Men samtidig til­ egner de seg derigjennom et nytt behov, behovet for samfunnet, og det som fremtrer som middel, er blitt til mål. Denne praktiske bevegelse kan man se med dens glimrende resultater når man ser på de sosialistiske franske arbeidere forent. Røyking, drikking, spising osv. er ikke lenger midler til kontakt eller kontaktmidler. Samværet, foreningen, underhold­ ningen, som igjen har samværet som mål, er tilstrekkelig for dem, bror­ skapet mellom menneskene er ingen frase for dem, men sannhet, og menneskehetens adel lyser ut av deres skikkelser herdet som de er av arbeidet. Når nasjonaløkonomien påstår at etterspørsel og tilbud alltid dekker hverandre, glemmer den at etter dens egen påstand overstiger tilbudet på mennesker (befolkningsteori) alltid etterspørselen, at altså i det vesentlige

77

78

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

resultat av hele produksjonen - menneskets eksistens - får misforholdet mellom etterspørselen og tilbud sitt mest utpregede uttrykk. - I hvor høy grad pengene, som synes å være et middel, er den sanne makt og det eneste formål, i hvor høy grad i det hele tatt midlet som gjør meg til et vesen, som tilegner meg det fremmede objektive vesen, er formål i seg selv, .. . kan man se av at grunneiendom - hvor jorden er livskilden og hest og sverd - hvor de er de virkelige livsvilkår - også anerkjennes som de virkelige politiske livsmakter. I middelalderen er en stand frigjort i det øyeblikket den kan bære sverdet. Hos nomadefolk er hesten det som gjør meg til fri mann, til en som deltar i fellesskapet. Vi har allerede sagt at mennesket vender tilbake til huleboertilvcerelsen osv., men til en tilværelse i fremmedgjort, fiendtlig form. Den ville i sin hule - dette uforpliktende naturelement som byr seg frem til nytelse og vern - føler seg ikke mer fremmed enn fisken i vannet, eller føler seg like meget hjemme. Men den fattiges kjellerbolig er noe fiendtlig, «en bolig han holder seg til som til en fremmed makt, en bolig som bare byr seg frem for ham såfremt han byr frem sin blodsvette», som han ikke har lov til å betrakte som sitt hjemsted - hvor han endelig kunne si at her er jeg hjemme hvor han tvert imot oppholder seg i en annens hus, i etfremmed hus, og hvor denne andre hver dag står klar til å kaste ham ut hvis han ikke betaler husleien. På samme måte ser han med hensyn til kvaliteten sin bolig i motsetning til den hinsidige menneskelige bolig som har sin plass i rikdommens himmel. Fremmedgjøringen kommer til uttrykk både ved at mitt livsvilkår tilhø­ rer en annen, at mitt ønske er en annens utilgjengelige eiendom, og ved at hver ting selv er noe annet enn den selv, at min virksomhet er noe annet og endelig og det gjelder også for kapitalisten - at overhodet den umen­ neskelige makt hersker. Den rikdom som bare hengir seg til nytelse, som er uvirksom og ødsel, - hvor den nytende riktignok på den ene siden bare er i aktivitet som et forgjengelig individ som raser fra seg uten vesensinnhold, og på den annen side betrakter det fremmede slavearbeid, den men­ neskelige blodsvette som et bytte for sitt begjær og dermed betrakter selve mennesket, også seg selv, som et oppofret, ubetydelig vesen, hvor men-

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

neskeforakten fremtrer som overmot, som det å kaste bort noe som kan opprettholde hundre menneskeliv, og dels som den infame illusjonen at hans tøylesløse ødselhet og holdningsløse, uproduktive forbruk betinger den annens arbeid og dermed den annens eksistens, - som betrakter de menneskelige vesenskrefters virkeliggjøring bare som en virkeliggjøring av sitt uvesen, sine luner og sine vilkårlige, groteske påfunn, - denne rikdom som på den annen side betrakter rikdommen bare som et middel og som en ting det bare er verdt å ødelegge, som altså samtidig er dens slave og dens herre, samtidig storsinnet og nederdrektig, lunefull, innbilsk, fin, dannet, åndrik, - denne rikdom har ennå ikke erfart rikdommen som en fullstendig fremmed makt over seg selv; den ser i den bare sin egen makt og ikke rikdommen, men nytelsen står for den som det ytterste formål, [. . . ]12 og mot den glitrende illusjon om rikdommens vesen, blendet av det sanselige skinn, opptrer den arbeidende, nøkterne, økonomiske, prosaiske industridrivende som er opplyst om rikdommens vesen, - og samtidig som han gir den annens nytelsestrang større plass og smigrer ham i sin produksjon - hans produkter er bare simple komplimenter til ødelandens lyster - vet han hvordan han på den eneste nyttige måten skal skaffe seg selv den makt den andre mister. Når således den industrielle rikdom til å begynne med fremtrer som et resultat av den ødsle, fantastiske rikdom, - fortrenger den førstnevnte aktivt, med sin iboende bevegelse, den sist­ nevnte. Nedgangen i pengerenten er nemlig en nødvendig følge og et nød­ vendig resultat av den industrielle bevegelse. Den ødsle rentiers midler minker altså for hver dag omvendt proporsjonalt med at nytelsens midler og fristelser øker. Han må altså enten selv spise opp sin kapital, altså gå under, eller bli industriell kapitalist... På den annen side stiger riktignok grunnrenten umiddelbart og kontinuerlig gjennom den industrielle beve­ gelses forløp, men - som vi har sett - det tidspunkt kommer nødvendigvis hvor jordeiendommen må inngå i kategorien av kapital som reproduse­ rer seg selv med fortjeneste, akkurat som all annen eiendom, og dette er et resultat av den samme industrielle bevegelse. Altså må også den ødsle jordeier enten spise opp sin kapital, altså gå under, eller selv bli forpakter av sin egen jord - jordbruksdrivende industriherre.

|

79

8o

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

Nedgangen i pengerenten - som Proudhon betrakter som oppheving av kapitalen og som en tendens i retning av kapitalens sosialisering - er derfor tvert imot bare et direkte symptom på den arbeidende kapitals full­ stendige seier over den ødsle rikdom, dvs. forvandlingen av all privateien­ dom til industriell kapital, - privateiendommens fullstendige seier over alle tilsynelatende menneskelige kvaliteter den måtte ha, og den private eiendomsbesitters fullstendige underkastelse under privateiendommens vesen - arbeidet. Riktignok nyter også den industrielle kapitalist. Han vender på ingen måte tilbake til en unaturlig enkelhet i sine behov, men hans nytelse er bare en bisak, rekreasjon, underordnet produksjonen, og derved en beregnet, altså i seg selv økonomisk nytelse, for han legger sin nytelse i kapitalens kostnader, og hans nytelse må ikke koste ham mer enn at det han har brukt opp erstattes med fortjeneste gjennom kapitalens reproduksjon. Nytelsen er altså underlagt kapitalen, det nytende individ er underlagt det kapitaliserende individ, mens forholdet tidligere var det motsatte. Nedgangen i renten er derfor et symptom på kapitalens opphe­ ving bare for så vidt den er et symptom på dens fullbyrdede herredømme, på fremmedgjøringen som er i ferd med å bli fullbyrdet og derfor går sin oppheving i møte. Dette er i det hele tatt den eneste måte det bestående bekrefter sin motsetning på. Nasjonaløkonomenes strid om luksus og sparing er derfor bare en strid mellom den nasjonaløkonomi som er blitt klar over rikdommens vesen og den nasjonaløkonomi som ennå henger igjen i romantiske antiindustrielle erindinger. Begge er imidlertid ute av stand til å finne det enkle uttrykk for stridens gjenstand, og derfor blir de ikke ferdige med hver­ andre. Grunnrenten ble videre styrtet i egenskap av grunnrente, - idet den nye nasjonaløkonomi i motsetning til fysiokratenes argument at grunneieren var den eneste sanne produsent, tvert imot påviste at grunneieren som sådan var den eneste helt uproduktive rentier. Jordbruket var kapitalistens sak, som brukte sin kapital til dette formål hvis han derav kunne vente den vanlige fortjeneste. Fysiokratenes tese - nemlig at jordeiendommen som den eneste produktive eiendom alene skulle betale statsskatten og

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

derfor også alene skulle bevilge den og ta del i statens styre - blir snudd om, slik at skatten på grunnrente er den eneste skatt på uproduktiv inntekt og derfor den eneste skatt som ikke skader den nasjonale produksjon. Ut fra dette syn er det klart at jordeierens politiske privilegium heller ikke lenger kan avledes av at det bærer hovedtyngden av skatten. Alt det Proudhon oppfatter som arbeidets bevegelse mot kapitalen, er bare arbeidets bevegelse innenfor rammen av kapitalens bestemmelse, den industrielle kapitals bevegelse mot den kapital som ikke forbruker seg som kapital, dvs. ikke industrielt. Og denne bevegelse går sin seierrike gang, dvs. mot den industrielle kapitals seier. - Man ser altså at først når arbeidet oppfattes som privateiendommens vesen, kan også den nasjo­ naløkonomiske bevegelse som sådan først gjennomskues i sin virkelige bestemmelse. -

Samfunnet - slik det fremstår for nasjonaløkonomen - er det borgerlige samfunn hvor hvert individ er en helhet av behov og bare er til for den andre, akkurat som den andre bare er til for det, for så vidt som de gjensidig blir middel for hverandre. Akkurat som politikken med sine menneskeret­ tigheter reduserer nasjonaløkonomen alt til mennesket, dvs. til individet som han befrir for enhver bestemthet for å kunne fiksere det som kapi­ talist eller arbeider. Arbeidsdelingen er det nasjonaløkonomiske uttrykk for arbeidets sam­ funnsmessige karakter innenfor fremmedgjøringen. Eller, siden arbeidet bare er et uttrykk for menneskelig virksomhet innen fremmedgjøringen, for livsytringen som utvendiggjøring avlivet, er arbeidsdelingen heller intet annet enn det fremmedgjorte, utvendiggjorte uttrykk for den menneskelige virksomhet som en reell artsvirksomhet eller som menneskets virksomhet i egenskap av artsvesen.

Når det gjelder arbeidsdelingens vesen - som naturligvis måtte oppfattes som en hovedmotor i rikdommens produksjon så snart arbeidet var blitt erkjent som privateiendommens vesen dvs. når det gjelder denne frem­ medgjorte og utvendiggjorte form for menneskelig virksomhet som artsvirksom­ het, er nasjonaløkonomene meget uklare, og de motsier hverandre. Adam Smith: «Arbeidets deling har ikke sin opprinnelse i menneskenes

81

82

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L III

visdom. Det er den nødvendige, langsomme og trinnvise konsekvens av trangen til bytte og gjensidig bortågring av produktene. Denne trang til handel er sannsynligvis en nødvendig følge av fornuftens og ordets bruk. Den er felles for alle mennesker og finnes ikke hos noen dyreart. Dyret lever på egen hånd så snart det er blitt voksent. Mennesket trenger stadig støtte fra andre, og hvis det ville vente seg denne støtte av ren velvilje, valle det vente forgjeves. Det vil være mye tryggere å appellere til deres person­ lige interesse og overtale dem til å tro at de for sin egen fordels skyld bør gjøre det man ønsker av dem. Når det gjelder andre mennesker, henvender vi oss ikke til deres menneskelighet, men til deres egoisme; vi snakker aldri om våre behov til dem, bare om deres fordel. - Siden vi altså får flertallet av nyttige tjenester gjennom bytte, handel og åger, er det denne disponerthet for ågring som er opprinnelsen til arbeidets deling. I en stamme av jegere eller gjetere lager f.eks. en privatmann buer og strenger fortere og bedre enn en annen. Han bytter ofte denne form for dagsverk bort mot kveg og vilt og oppdager snart at han kan skaffe seg disse tingene lettere på denne måten enn om han skulle gå på jakt selv. Ut fra en interessebetinget beregning gjør han derfor fabrikasjonen av buer til sin hovedbeskjef­ tigelse. Forskjellen i naturlig talent blant individene er ikke så mye årsaken til, men virkningen av arbeidsdelingen . .. Uten menneskenes anlegg for han­ del og bytte ville enhver ha vært forpliktet til selv å skaffe seg alle livets nød­ vendigheter og bekvemmeligheter. Enhver måtte ha utført samme dagsverk, og den store forskjell i beskjeftigelse, som alene kan frembringe talentenes forskjell, ville ikke ha funnet sted. På samme måte som dette anlegg for bytte frembringer forskjelligheten i talenter blant menneskene, er det også det samme anlegg som gjør denne forskjellighet nyttig. Mange dyreraser, som hører til samme art, har fra naturen av fått forskjellig karakter, og forskjellen i anlegg kan være mer iøynefallende enn vi kan se det hos de udannede menneskene. Fra naturen er en filosof ikke halvparten så for­ skjellig fra en sjauer hva talent og intelligens angår som en skjødehund er fra en mynde, en mynde fra en vakthund og denne igjen fra en fårehund. Allikevel er disse forskjellige dyreraser nesten ikke til nytte for hverandre,

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

selv om de tilhører samme art. Vakthunden kan ikke øke den fordelen den har i sin styrke ved f.eks. å benytte seg av myndens hurtighet osv. Virknin­ gene av disse forskjellige talenter eller intelligenstrinn kan, av mangel på trang eller evne til handel og bytte, ikke legges sammen, ikke brukes i fel­ lesskap, og de kan slett ikke bidra til artens fordel eller felles bekvemmelighet. Hvert dyr må forsørge og forsvare seg selv, uavhengig av de andre - det kan ikke dra den ringeste nytte av at naturen har fordelt evnene så ulikt blant dets artsfrender. Blant menneskene derimot er de mest forskjellige talenter nyttige for hverandre, fordi de forskjellige produktene fra hver sin industrigren på grunn av denne allmenne trangen til handel og bytte så å si blir kastet inn i en felles masse, hvor hvert menneske kan komme og kjøpe en del av den annens produkt etter sitt behov. - Siden denne trang til bytte ligger til grunn for arbeidets deling, er økningen av denne deling all­ tid begrenset av økningen i evnen til å bytte eller med andre ord av verdens­ markedets utvidelse. Er markedet meget lite, vil ingen føle seg oppmuntret til helt å vie seg en eneste beskjeftigelse, fordi han ikke vil kunne bytte bort det overskudd av sitt eget arbeidsprodukt som overstiger hans eget forbruk, mot et tilsvarende overskudd av en annens arbeidsprodukt, som han gjerne vil skaffe seg . . ,»13 I fremskreden tilstand: «Hvert menneske eksisterer gjennom bytte og blir en slags handelsmann, og selve samfunnet er egentlig et handelsdrivende samfunn. (Jf. Destutt de Tracy: Samfunnet er en serie gjensidige bytteprosesser, i handelen ligger hele samfunnets vesen.) Kapitalens akkumulasjon øker med arbeidsdelingen og omvendt.» Så langt Adam Smith.

«Hvis hver familie ville produsere samtlige gjenstander for sitt forbruk, ville samfunnet kunne holdes i gang, selv om det ikke forekom noen form for bytte, uten å være fundamental, er byttehandelen uunnværlig i vårt samfunns avanserte tilstand - arbeidsdelingen er en hensiktsmessig anvendelse av menneskets krefter, den øker således samfunnets produk­ ter, dets makt og dets nytelser, men den fratar, minsker hvert menneskes evne individuelt sett. - Produksjonen kan ikke finne sted uten bytte.»14 Dette sier J. B. Say.

«Menneskets iboende krefter er dets intelligens og dets fysiske anlegg

|

83

84

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L III

for arbeid; de krefter som har sin opprinnelse i samfunnets tilstand, er: evnen til å dele arbeidet og til å dele ut de forskjellige arbeider blant de forskjel­ lige menneskene . . og evnen til å bytte de gjensidige tjenester og produk­ tene som blir fremstilt. Motivet som ligger til grunn for at et menneske gjør et annet menneske en tjeneste, er egennytten - mennesket krever godtgjørelse for en tjeneste det har gjort en annen. Retten til eksklusiv privateiendom er uunnværlig for at bytteprosessen kan etableres blant menneskene.» «Bytte og arbeidsdeling betinger hverandre gjensidig.» Slik skriver Skarbek.15 Mill fremstiller det utviklede bytte, handelen, som en følge av arbeids­ delingen.

«Menneskets virksomhet kan reduseres til meget enkle elementer. Det kan i virkeligheten ikke gjøre mer enn å produsere bevegelse, det kan bevege tingene for å fjerne dem fra hverandre eller for å bringe dem nærmere hverandre; materiens egenskaper gjør resten. Ved anvendelse av arbeidet og av maskinene finner man ofte ut at virkningen kan økes gjennom en hensiktsmessig fordeling, gjennom atskillelse av operasjoner som er av innbyrdes motsatt art, og gjennom forening av alle de opera­ sjoner som på en eller annen måte kan fremme hverandre. Siden men­ neskene i alminnelighet ikke kan utføre mange forskjellige operasjoner med samme fart og samme dyktighet, samtidig som vanen gir dem evnen til å utføre et mindre antall, er det alltid en fordel mest mulig å begrense det antall operasjoner som blir tildelt hvert individ. - For å kunne dele arbeidet og fordele menneskets og maskinens krefter på mest mulig for­ delaktig måte er det i mange tilfelle nødvendig å operere i stor skala eller, med andre ord, å produsere rikdommene i store mengder. Det er denne fordel som ligger til grunn for at de store manufakturer oppsto, som ofte i et lite antall, som ble grunnlagt under gunstige forhold, forsyner ikke bare ett, men flere land med den nødvendige mengde av de produkter de fremstiller.»16 Slik skriver Mill. Hele den moderne nasjonaløkonomi er imidlertid enig om at arbeidets deling og produksjonens rikdom, deling av arbeidet og kapitalens akku­ mulasjon gjensidig betinger hverandre, og at den frigitte privateiendom,

KAPITTE L III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

som blir overlatt til seg selv, alene kan skape den nyttigste og mest om­ fattende arbeidsdeling. Adam Smiths resonnement kan sammenfattes slik: Arbeidets deling gir arbeidet dets uendelige produksjonsevne. Den har sitt utspring i trangen til bytte og åger, en spesifikk menneskelig trang, som antagelig ikke er tilfel­ dig, men betinget av fornuftens og språkets bruk. Motivet for den som byt­ ter er ikke menneskeheten, men egoismen. Forskjelligheten når det gjelder menneskets talenter er mer en virkning av enn årsaken til arbeidsdelin­ gen, dvs. byttevirksomheten. Det er først denne som gjør forskjelligheten nyttig. De særegne egenskaper hos forskjellige dyreraser innen en dyreart er fra naturen skarpere differensiert enn forskjellen i anlegg og virksom­ het hos menneskene. Men fordi dyrene ikke har evnen til å bytte, er det intet dyreindivid som har nytte av forskjelligartede egenskaper hos dyr av samme art, men forskjellig rase. Dyrene evner ikke å legge sammen de forskjellige egenskapene man finner i gruppene; de kan ikke gi noe bidrag til felles fordel og bekvemmelighet innen sin art. Annerledes hos mennes­ ket, hvor de mest forskjellige talenter og virksomhetsformer er nyttige for hverandre, fordi de kan samle sine forskjellige produkter i en felles masse hvor alle og enhver kan kjøpe. Siden arbeidsdelingen har sitt utspring i trangen til bytte, øker den med og er begrenset av byttets, markedets utvi­ delse. I fremskreden tilstand er hvert menneske en handelsmann, og sam­ funnet er handelssamfunn. Say betrakter byttet som tilfeldig og ikke fundamentalt. Han mener samfunnet ville kunne bestå uten det. Det blir uunnværlig i en avan­ sert samfunnstilstand. Allikevel kan produksjon ikke finne sted uten bytte. Arbeidsdelingen er et bekvemt, et nyttig middel, en hensiktsmessig anven­ delse av menneskelige krefter for den samfunnsmessige rikdom, men den reduserer hvert menneskes evner individuelt sett. Denne siste bemerk­ ningen er et fremskritt hos Say.

Skarbek skjelner mellom menneskets individuelle, iboende krefter, intelli­ gens og fysisk anlegg for arbeid, og bytte og arbeidsdeling, krefter som er avledet av samfunnet og som gjensidig betinger hverandre. Men den nød­ vendige forutsetning for byttet er privateiendommen. Skarbek gir her i en

|

85

86

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

objektiv form uttrykk for det Smith, Say, Ricardo m.fl. sier når de beteg­ ner egoismen, privatinteressen som grunn for byttet eller ågeren som byttets vesentlige og adekvate form.

Mill fremstiller handelen som en følge av arbeidsdelingen. Den mennes­ kelige virksomhet er hos ham redusert til en mekanisk bevegelse. Deling av arbeidet og bruk av maskiner fremmer produksjonens rikdom. Man må betro hvert enkelt menneske en så liten gruppe av operasjoner som mulig. På sin side krever arbeidsdelingen og bruk av maskiner rikdomsproduksjon i masser, dvs. produksjon av produktet i store mengder. Dette er grunnlaget for de store manufakturen Betraktningene om arbeidets deling og byttet er av stor interesse, fordi de er logisk utvendiggjorte uttrykk for menneskets virksomhet og vesenskraft som en artsmessig virksomhet og vesenskraft. At arbeidsdeling og bytte er basert på privateiendommen, er ikke noe annet enn påstanden om at arbeidet er privateiendommens vesen, en påstand som nasjonaløkonomene ikke kan bevise og som vi skal bevise for dem. Nettopp deri at arbeidsdeling og bytte er foreteelser som hører privateiendommen til, nettopp deri ligger det dobbelte bevis, både for at det menneskelige liv trengte privateiendommen for å virkeliggjøre seg, og for at det nå trenger å anskaffe privateiendom­ men.

Arbeidets deling og bytte er de to foreteelser ved hvis omtale nasjonaløkono­ men understreker sin vitenskaps samfunnsmessige karakter og ubevisst i samme åndedrett gir uttrykk for motsigelsen i sin vitenskap, at samfun­ net begrunnes ut fra usosiale særinteresser. De momenter vi må ta i betraktning er følgende: På den ene side blir trangen til bytte - hvis bakgrunn man finner i egoismen - ansett for å være arbeidsdelingens grunn eller vekselvirkning. Say betrakter byttet som ikke fundamentalt for samfunnets vesen. Rik­ dommen, produksjonen, forklares med arbeidsdelingen og byttet. At den individuelle virksomhet blir fattigere og visner bort gjennom arbeids­ delingen, innrømmes. Bytte og arbeidsdeling anerkjennes som produ­ senter av de menneskelige talenters store forskjellighet, en forskjellighet, som igjen blir til nytte gjennom bytte og arbeidsdeling. Skarbek inndeler men-

KAPITTEL I I I

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

neskets produksjons- eller produktive vesenskrefter i to deler, i) de indi­ viduelle og iboende, dets intelligens og spesielle arbeidsanlegg eller evne, 2) de av samfunnet - ikke av det virkelige individ - avledede, arbeids­ delingen og byttet. - Videre: Arbeidsdelingen er begrenset av markedet. - Det menneskelige arbeid er enkel mekanisk bevegelse; hovedsaken blir utført av gjenstandenes materielle egenskaper. - Et individ må få tildelt færrest mulig operasjoner. - Arbeidets spalting og kapitalens konsentra­ sjon, verdiløsheten av individuell produksjon og produksjonen av rikdom i masser. - Forståelse av den frie privateiendommen i arbeidsdelingen. PENGER

Når menneskets fornemmelser, lidenskaper osv. ikke bare er antropolo­ giske bestemmelser i snevrere forstand, men av sant ontologisk vesen og (natur)bejaende - og når de bare virkelig bekrefter seg selv ved at deres gjenstand er sansemessig for dem, skulle det være innlysende i) at måten de er bejaende på slett ikke er en og den samme, men tvert imot at bekreftelsens forskjelligartede måte utgjør særegenheten ved deres tilværelse, deres liv; måten som gjenstanden er for dem, er den særegne formen for deres nytelse; 2) der hvor den sansemessige bekreftelse er en umiddelbar opphevelse av gjenstanden i dens selvstendige form (spising, drikking, be­ arbeiding av gjenstanden osv.), er dette bekreftelsen av gjenstanden; 3) for så vidt som mennesket er menneskelig, altså også dets fornemmelse osv. er menneskelig, er bekreftelsen av gjenstanden gjennom en annen likeledes dets egen nytelse; 4) først gjennom den utviklede industri, dvs. ved privat­ eiendommens formidling, blir den menneskelige lidenskaps ontologiske vesen til både i sin totalitet og i sin menneskelighet; vitenskapen om men­ nesket er altså selv et produkt av menneskets praktiske egenvirksomhet; 5) privateiendommens mening - løsrevet fra dens fremmedgjøring - er tilværelsen av de vesentlige gjenstander for mennesket, både som gjenstand for nytelse og som gjenstand for virksomhet. — Pengene er, fordi de har den egenskap å kjøpe alt, fordi de har den egenskap å tilegne seg alle gjenstander, således gjenstanden fremfor noen.

|

87

88

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L III

Deres egenskaps universalitet er deres vesens allmakt; de gjelder derfor som allmektig vesen . . . Pengene er kobleren mellom behov og gjenstand, mellom menneskets liv og livsmiddel. Men det som formidler mitt liv, formidler også de andre menneskers tilværelse for meg. Det er for meg det andre menneske. Tenk deg om - hender, føtter, hode og alt det øvrige er ditt! Men alt som tjener meg til gode er det da mindre mitt? Om jeg seks blodshingster betale kan får jeg jo deres krefter med i kjøpet. Da blir jeg en utrolig lettbent mann: på fireogtyve føtter kan jeg løpe. Goethe, Faust (Mephisto) (I Kristen Gundelachs oversettelse)

Shakespeare i Timonfra Athen: «Gull? Dyrebart, glitrende, rødt gull? Nei, guder! Jeg er ingen ren tigger. Så mye av det vil gjøre svart hvit, heslig skjønn; Galt riktig, nedrig nobel, gammel ung, feig tapper. Dette vil lokke . . . presten fra alteret; Vil rive hodeputen vekk fra halvveis friske; Ja, denne røde slave vil løse og binde Vigslede bånd, velsigne den forbannede; Gjøre den spedalske yndig, ærer tyven Og gir ham rang, knefall og innflytelse I senatorenes råd; dette fører Friere til den gamle enken; Hun, som er blitt giftig av hospital og sår Med kvalme sendt bort, forynges balsamisk Til maiungdom. Fordømte metall,

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

Du menneskenes gemene skjøge, som Gjør folkene til narrer.»

Og lenger nede: «Du søte kongsmorder, edle skille Mellom sønn og far! Strålende besudler Av Hymens reneste leie! tapre Mars! Du evighets blomstrende, ømt elskende frier, Hvis røde skinn får den hellige snø i Dianas rene skjød til å smelte! Synlige guddom, Du som tett forbrødrer umuligheter Tvinger dem til kyss! du taler hvert språk, Til ethvert formål! o du, hjertenes prøvesten! Tenk, mennesket! din slave opprøres! Tilintetgjør din kraft og forvirr dem alle, Så dyrene blir denne verdens herrer!» (Oversatt etter den tyske Shakespeare-utgave Marx benyttet seg av.)

Shakespeare gir her en meget treffende beskrivelse av pengenes vesen. For å forstå ham, skal vi først fortolke Goethe-sitatet. Det som gjennom pengene er for meg, det jeg kan betale, dvs. det pen­ gene kan kjøpe, det erjeg, pengenes eier, selv. Så stor pengenes kraft er, så stor er min kraft. Pengenes egenskaper er mine - eierens - egenskaper og vesenskrefter. Det jeg er og kan, er altså på ingen måte bestemt av min individualitet. Jeg er stygg, men jeg kan kjøpe den vakreste kvinne. Altså er jeg ikke stygg, for stygghetens virkning, dens skremmende kraft, er tilintet­ gjort av pengene. Jeg er - etter min individualitet - vanfør, men pengene skaffer meg 24 ben; altså er jeg ikke vanfør; jeg er et dårlig, uhederlig, samvittighetsløst og åndløst menneske, men penger hedres, og det gjør også den som eier dem. Pengene er det største gode, altså er deres eier god, dessuten sparer pengene meg for umaken å være uhederlig; man går således ut fra at jeg er hederlig; jeg er åndløs, men pengene er alle tings virkelige ånd, hvordan skulle da deres eier være åndløs? Dessuten kan

I 89

90

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

han kjøpe åndfulle folk, og den som har makt over de åndfulle, er ikke han mer åndfull enn den åndfulle? Jeg, som gjennom pengene makter alt mitt menneskelige hjerte lengter etter, er ikke jeg i besittelse av alle menneskelige evner? Forvandler ikke pengene mine all min evneløshet til det motsatte? Når pengene er det bånd som knytter meg til det menneskelige liv, til sam­ funnet, til naturen og til mennesker, er ikke da pengene alle bånds bånd? Kan de ikke løse og knytte alle bånd? Er de ikke derfor også det allmenne skillemiddel? De er både sann skillemynt og sant bindemiddel, samfunnets galvaniske kraft. Shakespeare fremhever spesielt to av pengenes egenskaper: i) De er den synlige guddom, forvandlingen av alle menneskelige og naturlige egenskaper til sin motsetning, tingenes allmenne forveksling og forvrengning; pengene forbrødrer umuligheter; 2) De er den allmenne hore, menneskenes og folkenes allmenne kob­ ler.

Forvrengningen og forvekslingen av alle menneskelige og naturlige kvaliteter, forbrødringen av umuligheter - pengenes guddommelige kraft - ligger i deres vesen som menneskets fremmedgjorte, utvendiggjorte og seg selv selgende artsvesen. Pengene er menneskehetens avhendte evne. Det jeg ikke makter i egenskap av menneske, det altså mine individu­ elle vesenskrefter ikke makter, det makter jeg gjennom pengene. Pengene gjør altså hver av disse vesenskrefter til noe den i og for seg ikke er, dvs. til dens motsetning. Hvis jeg har lyst på noe å spise eller hvis jeg gjerne vil kjøre med rutevogn fordi jeg ikke er sterk nok til å gå hele veien, er det pengene som skaffer meg maten og vognen, dvs. de omdanner mine ønsker fra å være en forestilling, fra å være en tenkt, forestilt, villet tilværelse til å bli sansemessig, virkelig tilværelse, de forvandler dem fra forestilling til liv, fra forestilt væren til virkelig væren. Som denne formidling er penger den i sannhet skapende kraft. Etterspørselen eksisterer vel også for den som ikke har penger, men hans etterspørsel er ikke annet enn et forestillingsvesen, som ikke har noen

KAPITTEL III

ØKONOMISK-FILOSOFISKE MANUSKRIPTER

virkning på eller eksistens for meg, for tredjemann, for de andre, som altså for meg selv er uvirkelig, uten gjenstand. Forskjellen mellom etterspørselen som er basert på penger og den ineffektive etterspørsel som er basert på mitt behov, min lidenskap, mitt ønske osv., er forskjellen mellom væren og tenkning, mellom den forestilling som bare finnes i meg og den forestil­ lingen som eksisterer for meg og utenfor meg som en virkelig gjenstand. Hvis jeg ikke har penger til å reise for, har jeg intet behov, dvs. intet virkelig behov som blir virkeliggjort for å reise. Hvis jeg føler et kall til å studere, men ikke har penger til det, har jeg ikke noe kall til å studere, dvs. ikke noe virksomt, sant kall. Hvis jeg derimot virkelig ikke føler noe kall til å studere, men har viljen og pengene, da har jeg et virksomt kall. Pengene er det ytre, ikke fra mennesket som menneske og ikke fra det menneske­ lige samfunn som samfunn oppståtte allmenne middel og evne til å gjøre forestilling til virkelighet og virkeligheten til blott og bar forestilling, forvandler like meget de virkelige menneskelige og naturlig vesenskrefter til. rent abstrakte forestillinger og derfor ufullkommenheter, pinefulle hjernespinn, som de på den annen side forvandler de virkelige ufullkommenheter og hjernespinn, individets virkelig avmektige og bare i innbilte vesenskrefter til virkelige vesenskrefter og evner. Allerede etter denne bestemmelse er altså pengene den allmenne forvrengning av individualitetene, som av pengene blir gjort om til sin motsetning og tillegges egenskaper som er i motstrid med deres egenskaper.

Som denne forvrengende makt fremstår pengene da også mot inidividet og mot samfunnsmessige osv. bånd, som hevder å være vesen. De forvand­ ler troskap til utroskap, kjærlighet til hat, hat til kjærlighet, dyd til last, last til dyd, trellen til herre, herren til trell, nonsens til forstand, forstand til nonsens. I og med at pengene som verdiens eksisterende og aktive begrep for­ veksler, forbytter alle ting, er de alle tings allmenneybrvefcsling ogforbytting, altså den forvrengte verden, forvekslingen og forbyttingen av alle natur­ lige og menneskelige kvaliteter. Den som kan kjøpe mot er modig, selv om han er feig. I og med at pen­ gene lar seg bytte ikke mot en bestemt kvalitet, en bestemt ting, bestemte

|

QI

92

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL I I I

menneskelige vesenskrefter, men mot hele den menneskelige og natur­ lige objektive verden, bytter de altså - sett fra eierens synspunkt - enhver egenskap mot enhver annen - selv den motsatte - egenskap og gjenstand; de er umulighetenes forbrødring, de tvinger det innbyrdes motsatte til kysset. Om man går ut fra mennesket som menneske og dets forhold til verden som et menneskelig forhold, kan kjærlighet bare byttes mot kjærlighet, tillit bare mot tillit osv. Hvis du vil nyte kunsten, må du være et kunstdannet menneske; hvis du vil utøve noen innflytelse på andre mennesker, må du være et menneske som virkelig virker inspirerende og utviklende på andre mennesker. Hvert av dine forhold til mennesket - og til naturen - må være en bestemt ytring av ditt virkelig individuelle liv, en ytring som svarer til gjenstanden for din vilje. Om du elsker uten å skape gjenkjærlighet, dvs. hvis din kjærlighet som kjærlighet ikke produserer gjenkjærlig­ het, hvis du ikke gjennom en livsytring som elskende menneske gjør deg til et elsket menneske, da er din kjærlighet avmektig, da er den en ulykke.

KAPITTEL IV

Menneskelig og umenneskelig produksjon Kommentar til James Mills politiske økonomi Mills analyserer (her) med sin sedvanlige kyniske skarphet og klarhet byt­ tet på basis av privateiendommen. Mennesket - dette er privateiendommens grunnleggende forutsetning - produserer bare for å ha. Produksjonens formål er å ha. Og ikke bare har produksjonen et slikt nyttig formål; den har et egennyttig formål; men­ nesket produserer bare for selv å ha; gjenstanden for dets produksjon er objektiveringen av dets umiddelbare egennyttige behov. Mennesket for seg, i vill, barbarisk tilstand, tilmåler sin produksjon omfanget av dets umiddelbare behov, hvis innhold umiddelbart er den produserte gjenstan­ den. Derfor produserer mennesket i denne tilstand ikke mer enn det umid­ delbart trenger. Grensen for dets behov er grensen for dets produksjon. Etter­ spørsel og tilbud sammenfaller her nøyaktig. Dets produksjon er tilpasset dets behov. I dette tilfelle finner det ikke sted noe bytte, eller byttet redu­ seres til at mennesket bytter sitt arbeid mot produktet av sitt arbeid, og dette byttet er den latente formen av, kimen til det virkelige byttet. Så snart det finner sted bytte, begynner merproduksjon ut over besittelsens umiddelbare grense. Men denne merproduksjon hever seg ikke over det egennyttige behovet. Den er snarere bare en formidlet måte å tilfreds­ stille et behov som ikke umiddelbart finner sin objektivering i denne pro­ duksjon, men i et annet menneskes produksjon. Produksjonen er blitt til en ervervskilde, til ervervsarbeid. Mens således i det første tilfellet behovet

94

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IV

er produksjonens mål, er i det andre tilfellet produksjonen eller snarere produktets besittelse målet for i hvilken grad behovene kan tilfredsstilles. Jeg har produsert for meg selv og ikke for deg, slik du har produsert for deg selv og ikke for meg. Resultatet av min produksjon har i og for seg akkurat like liten forbindelse med deg, som resultatet av din produksjon har noen umiddelbar forbindelse med meg. Det vil si at vår produksjon er ingen produksjon av mennesket for mennesket som menneske, dvs. ingen samfunnsmessig produksjon. Som menneske har således ingen av oss et nytende forhold til den andres produkt. Som mennesker er vi ikke til stede for vår gjensidige produksjon. Vårt bytte kan derfor heller ikke være den formidlende bevegelse, hvor det blir bekreftet at mitt produkt er for Deg, fordi det er en objektivering av Ditt eget vesen, ditt behov. For det menneskelige vesen er ikke det som binder vår produksjon sammen. Byttet kan bare sette i bevegelse, bare bekrefte karakteren til det forholdet som hver av oss har til sitt eget produkt og likeså til den andres produksjon. Hver av oss ser i sitt produkt bare sin egen objektiverte egennytte, likeså i den and­ res produkt en annen, av en selv uavhengig, fremmed objektiv egennytte. Riktignok har du som menneske et menneskelig forhold til mitt pro­ dukt; du har behov for mitt produkt. Produktet foreligger derfor for deg som gjenstand for Ditt begjær og Din vilje. Men for mitt produkt er Ditt behov, Dine begjær, Din vilje avmektig behov, begjær, vilje. Det vil således si at Ditt menneskelige vesen, som nødvendigvis må stå i et indre forhold til min menneskelige produksjon, er ikke Din makt over, Ditt eie av denne produksjon, for det menneskelige vesens særegenhet, makt er ikke aner­ kjent i min produksjon. Det menneskelige vesens særegenhet og makt er snarere det bånd som gjør deg avhengig av meg, fordi de hensetter deg i et avhengighetsforhold til mitt produkt. Så langt fra at de var det middel som ga deg makt over min produksjon, er de snarere midlet ril å gi meg makt over deg.

Dersom jeg produserer mer enn jeg selv umiddelbart kan forbruke av den produserte gjenstand, er min merproduksjon beregnet, raffinert med sikte på ditt behov. Jeg produserer bare tilsynelatende et overskudd av denne gjenstand. I virkeligheten produserer jeg en annen gjenstand, Din pro-

KAPITTEL IV

MENNESKELIG OG UMENNESKELIG PRODUKSJON

duksjons gjenstand, som jeg akter å bytte mot dette merprodukt, et bytte som jeg allerede har gjennomført i tanken. Det samfunnsmessige forhold jeg står i til deg, mitt arbeid for ditt behov er derfor også bare tilsynelatende, og likeså er det at vi utfyller hverandre gjensidig bare et skinn, som tje­ ner som grunnlag for at vi gjensidig plyndrer hverandre. Hensikten om å plyndre og bedra ligger nødvendigvis bak, for siden vårt bytte er egennyt­ tig, fra Din som fra min side, siden enhver egennytte søker å overby den fremmede egennytte, søker vi nødvendigvis å bedra hverandre. Den grad av makt som jeg innrømmer min gjenstand over din behøver riktignok, for å bli en virkelig makt, din anerkjennelse. Vår gjensidige anerkjennelse av den gjensidige makten til våre gjenstander er imidlertid en kamp, og i kampen seirer den som besitter mer energi, kraft, innsikt eller behen­ dighet. Er den fysiske kraften tilstrekkelig, plyndrer jeg deg uten videre. Er den fysiske kraftens rike brutt, søker vi å forstille oss, og den mest behendige drar fordel av den andre. Hvem som drar fordel av den andre, er for forholdet som helhet tilfeldig. Den idémessige, tilsiktede overlisting foregår på begge sider, dvs. begge har ut fra sin egen bedømmelse dratt fordel av den andre. Således formidles byttet på begge sider nødvendigvis gjennom gjen­ standen for den gjensidige produksjonen og den gjensidige besittelse. Det idémessige forholdet til den gjensidige gjenstanden for vår produksjon er riktignok vårt gjensidige behov. Men det reelle forholdet som gjør seg gjeldende i virkeligheten, det sanne forholdet som gjennomføres, er bare den gjensidige eksklusive besittelse av den gjensidige produksjonen. Det som gir ditt behov for min ting en verdi, en verdighet, en effekt, for meg, er ene og alene din gjenstand, ekvivalenten til min gjenstand. Vårt gjensi­ dige produkt er således midlet, formidlingen, instrumentet, den anerkjente makt som våre behov gjensidig utøver på hverandre. Din etterspørsel og ekvivalenten av din eiendom er således ensbetydende, like gyldige uttrykk for meg, og Din etterspørsel har da først en mening og dermed da først en virkning, såfremt den har mening og virkning i forhold til meg. Som menneske blott og bart, uten dette instrument er din etterspørsel fra din side en utilfredsstilt bestrebelse, et innfall som ikke foreligger for meg.

95

96

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IV

Du som menneske står således ikke i noe forhold til min gjenstand, fordi jeg selv ikke har noe menneskelig forhold til den. Men midlet er den sanne makten over en gjenstand, og derfor betrakter vi gjensidig vårt produkt som enhvers makt over den andre og over seg selv, dvs. vårt eget produkt har stilt seg på bakbeina mot oss; det syntes å være vår eiendom, men i sannhet er vi dets eiendom. Vi selv er utelukket fra den sanne eiendom, fordi vår eiendom utelukker det andre mennesket. Det eneste forståelige språk som vi taler til hverandre, er våre gjenstan­ der i deres forhold til hverandre. Et menneskelig språk ville vi ikke forstå, og det ville bli uten virkning; det ville fra den ene side bli erkjent og følt som bønn, trygling og derfor som en ydmykelse og derfor fremført med skam, med følelsen av å fornedre seg; fra den annen side mottatt og tilbakevist som uforskammethet eller vanvidd. I så høy grad er vi gjensidig fremmed­ gjort fra det menneskelige vesen at dette vesens umiddelbare språk forto­ ner seg for oss som en krenkelse av den menneskelige verdighet, mens derimot tingverdiens fremmedgjorte språk fortoner seg som den rettferdiggjorte menneskelige verdighet, som har tillit til seg selv og anerkjenner seg selv. Sant nok: I dine øyne er ditt produkt et instrument, et middel til å bemek­ tige seg mitt produkt og derfor til å tilfredsstille ditt behov. Men i mine øyne er produktet vårt byttes formål. Du gjelder for meg snarere som middel og instrument til å produsere denne gjenstand, som er et formål for meg, slik du omvendt gjelder i dette forholdet til min gjenstand. Men 1) hver av oss gjør virkelig det som den andre betrakter ham som. Du har virkelig gjort deg til midlet, til instrumentet, til produsenten av din egen gjenstand, for å bemektige Deg min; 2) din egen gjenstand er for deg bare min gjenstands sanselige hylster, skjulte skikkelse; for din produksjon betyr, vil uttrykke: ervervelsen av min gjenstand. Således er du faktisk for deg selv blitt til midlet, til instrumentet for din gjenstand, hvis slave ditt begjær er, og du har utført slavens tjeneste, for at gjenstanden for dine begjær aldri mer skal være nådig mot deg. Dersom vår gjensidige ufrihet i for­ hold til gjenstanden ved utviklingens begynnelse nå også virkelig fremtrer som herredømmets og slaveriets forhold, er dette bare det rå og åpenhjertige uttrykket for vårt forholds vesen.

KAPITTEL IV

MENNESKELIG OG UMENNESKELIG PRODUKSJON

Vår gjensidige verdi er for oss verdien av våre gjensidige gjenstander. Så­ ledes er mennesket selv for oss gjensidig verdiløst. Sett at vi hadde produsert som mennesker: Hver av oss ville i sin pro­ duksjon i dobbelt forstand ha bekreftet seg selv og den andre. Jeg ville i) i min produksjon ha objektivert min individualitet, dens særpreg og derfor ha nytt så vel en individuell livsytring under virksomheten, som ved å betrakte gjenstanden ha kjent den individuelle glede å erkjenne min personlighet som en objektiv, sansemessig anskuelig og derfor over enhver tvil hevet makt. 2) I din nytelse eller Din bruk av mitt produkt ville jeg umiddelbart nyte både bevisstheten om i mitt arbeid å ha tilfredsstilt et menneskelig behov, og å ha objektivert det menneskelige vesen og dermed å ha skaffet et annet menneskelig vesens behov sin tilsvarende gjenstand; 3) jeg ville for deg vært formidleren mellom deg og arten, jeg ville altså av deg selv bli oppfattet og følt som en utfyllelse av ditt eget vesen og som en nødvendig del av deg selv, jeg ville således vite meg selv bekreftet både i din tenkning som i din kjærlighet; 4) i min individuelle livsytring ville jeg umiddelbart ha skapt din livsytring, jeg ville altså i min individuelle livsytring umiddelbart ha bekreftet og virkeliggjort mitt sanne vesen, mitt menneskelige vesen, mitt fellesvesen. Begges produksjon ville nettopp vært like speil, hvorfra begges vesen lyste mot hverandre. Dette forholdet ville herved vært gjensidig, fra din side ville det skje, som skjer fra min. La oss betrakte de forskjellige momenter, slik de fremgår som forutset­ ninger: Mitt arbeid ville være fri livsytring, dermed nytelse av livet. Forutsettes privateiendom er det avhending av livet, for jeg arbeider for å leve, for å skaffe meg et middel til å leve. Mitt arbeid er ikke å leve. For det andre: I arbeidet ville dermed mitt individuelle liv og dermed det særpregede ved min individualitet bejaes. Arbeidet ville således være sann, virksom eiendom. Forutsettes privateiendom er min individualitet i så høy grad avhendet at denne virksomhet er meg forhatt, en plage og snarere bare skinnet av en virksomhet, følgelig også bare en tvungen virksomhet og bare

98 |

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IV

pålagt meg gjennom en ytre tilfeldig nød, ikke gjennom en indre nødvendig nød. Mitt arbeid kan bare fremtre i min gjenstand som hva det er. Det kan ikke fremtre som noe den ut fra sitt vesen ikke er. Dermed fremtrer mitt arbeid bare som det objektive, sansemessige anskuelige og derfor over enhver tvil hevede uttrykket for mitt tap av meg selv og min avmakt.

KAPITTEL V

Den hellige familie (utdrag) 1

Proletariat og rikdom er motsetninger. De danner som sådanne en helhet. Begge er foreteelser i privateiendommens verden. Det dreier seg om den bestemte stilling de to foreteelsene har i motsetningen. Det er ikke nok å si at det er to sider av en helhet. Privateiendommen som privateiendom, som rikdom, er nødt til å opp­ rettholde seg selv og dermed sin motsetning, proletariatet. Dette er mot­ setningens positive side, privateiendommen som er tilfredsstilt i seg selv. Proletariatet er på den annen side som proletariat nødt til å oppheve seg selv og dermed den motsetning som er dets forutsetning, som gjør det til proletariat. Dette er motsetningens negative side, dens iboende uro, den privateiendom som er oppløst og som oppløser seg. Den besittende klasse og proletariatets klasse er uttrykk for den samme menneskelige fremmedgjøring. Men den første klasse føler seg vel i denne fremmedgjøringen, den føler seg bekreftet og kjenner fremmedgjøringen som sin egen makt; i denne makt har den et skinn av menneskelig eksistens; den andre klasse føler seg tilintetgjort i fremmedgjøringen, den ser i den sin maktesløshet og en umenneskelig eksistens som sin virkelighet. Den er - for å bruke et uttrykk fra Hegel - i sin usselhet opprøret mot denne usselhet, et opprør den nødvendigvis drives til av motsetningen mellom sin menneskelige natur og sin livssituasjon, en situasjon som er den åpen­ hjertige, avgjorte, omfattende fornektelse av denne natur. Innenfor motsetningen er altså den private eiendomsbesitter det kon­ servative og proletaren det destruktive parti. Fra den første utgår aktivite-

IOO

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L V

ten for å bevare motsetningen, fra den andre aktiviteten for å tilintetgjøre den. Riktignok driver privateiendommen i sin nasjonaløkonomiske beve­ gelse seg selv mot sin egen oppløsning, men den gjør det bare gjennom en utvikling som er uavhengig av og ubevisst for den, en utvikling som skjer mot dens vilje og er betinget av sakens natur, nemlig bare ved at privat­ eiendommen frembringer proletariatet som proletariat, elendigheten som vet om sin åndelige og fysiske elendighet, umenneskeliggjøringen som vet om sin umenneskeliggjøring og som derfor opphever seg selv. Prole­ tariatet fullbyrder den dommen som privateiendommen har felt over seg selv ved å frembringe proletariatet; proletariatet fullbyrder også den dom­ men som lønnsarbeidet har felt over seg selv ved at det skaper fremmed rikdom og egen elendighet. Når proletariatet seirer, er det derved på ingen måte blitt samfunnets absolutte side, for det seirer bare ved at det opphe­ ver seg selv og sin motsetning. Når det skjer, er både proletariatet og dets motsetning som er dets forutsetning, privateiendommen, forsvunnet. Når de sosialistiske forfattere tillegger proletariatet denne verdenshistoriske rolle, skjer det på ingen måte, slik den kritiske kritikk foregir å tro, fordi de ser på proletarene som guder. Snarere omvendt. Fordi abstrak­ sjonen fra all menneskelighet, selv fra skinnet av menneskelighet, i prak­ sis er fullbyrdet i det utviklede proletariatet, fordi proletariatets livsvilkår konsentrerer til deres umenneskelige spiss alle livsvilkår i dagens sam­ funn, fordi mennesket i proletariatet har tapt seg selv, men samtidig ikke bare har vunnet den teoretiske bevissthet om dette tap, men også umid­ delbart gjennom nødvendighetens praktiske uttrykk, den absolutt bydende nød som ikke lenger lar seg holde borte, forskjønne, blir tvunget til opprør mot denne umenneskelighet, derfor kan og må proletariatet frigjøre seg selv. Det kan imidlertid ikke befri seg selv uten å oppheve sine egne livs­ vilkår, uten å oppheve alle umenneskelige livsvilkår i dagens samfunn og som konsentreres i dets situasjon. Proletariatet har ikke forgjeves gått i arbeidets herdende skole. Det dreier seg ikke om hva den eller den enkelte proletar eller endog hele proletariatet undertiden forestiller seg som mål.

KAPITTEL V

DEN HELLIGE FAMILIE

Det dreier seg om hva proletariatet er og hva det i samsvar med sin væren er historisk tvunget til å gjøre. Dets mål og historiske aksjon er åpenbart, ugjenkallelig skissert både ved dets egen livssituasjon og ved hele organi­ seringen av dagens borgerlige samfunn.

2

For å si det nøyaktig og prosaisk, så er samfunnsmedlemmene ikke ato­ mer. Atomets karakteristiske egenskap består i ikke å ha noen egenskaper og derfor i ikke å ha noen ved sin egen naturnødvendighet betinget relasjon til andre vesener. Atomet er behovsløst, selv-tilstrekkelig: verden utenom det er den absolutte tomhet, dvs. den er innholdsløs, meningsløs, intet­ sigende, nettopp fordi det eier hele sinfylde i seg selv. Det egoistiske individ i det borgerlige samfunn kan i sin ustanselige forestilling og i sin livløse abstraksjon blåse seg opp til et atom, dvs. til et relasjonsløst, tilstrekkelig, behovsløst, absolutt fullt, salig vesen. Den usalige sansemessige virkelighet bryr seg ikke om dets innbilning, hver eneste av dets sanser tvinger det til å tro på verdens og andre individers mening, og selv dets profane mage minner det hver dag om at verden utenfor ikke er tom, men det som vir­ kelig fyller det. Hver vesentlig virksomhet og egenskap hos dette individ, hver av dets livsdrifter blir til behov, til nød, som gjør dets selviskhet til et begjær etter andre ting og mennesker utenfor det selv. Men siden det ene individs behov ikke har noen umiddelbar og selvfølgelig mening for det andre individ, som er i besittelse av midlene til å tilfredsstille nevnte behov, og således ikke har noen umiddelbar sammenheng med tilfredsstillel­ sen, må hvert individ skape denne sammenheng, idet det på samme måte blir en formidler mellom det fremmede behov og gjenstanden for dette behov. Det er altså naturnødvendigheten, de menneskelige vesensegenskaper så fremmedgjort de enn kan synes å være, - interessen, som holder med­ lemmene av det borgerlige samfunn sammen, det borgerlige livet og ikke det politiske liv er deres reelle bånd. Det er altså ikke staten som holder det borgerlige samfunnets atomer sammen, men den omstendighet at de bare

IOI

102

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L V

i forestillingen, i sin innbilnings himmel er atomer, - mens de i virkelighe­ ten er vesener som er svært forskjellige fra atomene, nemlig ikke gudelige egoister, men egoistiske mennesker. Bare den politiske lignende overtro kan i våre dager fortsatt innbille seg at det borgerlige livet må holdes sammen av staten, mens omvendt i virkeligheten staten holdes sammen av det borgerlige livet.

3

Den sanne stamfar til den engelske materialisme og til all moderne, ekspe­ rimenterende vitenskap er Bacon. For ham er naturvitenskapen den sanne vitenskap, og den sansemessigefysikk er naturvitenskapens fornemste del. Anaxagoras med sine enkle substanser og Demokrit med sine atomer er ofte hans autoriteter. Etter hans lære er sansene pålitelige og alle kunnskapers kilde. Vitenskapen er erfaringsvitenskap og består i å anvende en rasjonell metode på det som er gitt av sansene. Induksjon, analyse, sammenligning, iakttagelse, eksperimentering er hovedvilkårene for en rasjonell metode. Blant materiens medfødte egenskaper er bevegelsen den første og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk bevegelse, men enda mer som drift, livsånd, spenstighet, som pine - for å bruke Jakob Bdhmes uttrykk - hos materien. Dens primitive former er levende, individualiserende, iboende vesenskrefter som frembringer de spesifikke ulikhetene. Hos Bacon, dens første skaper, har materialismen ennå på en naiv måte spirene til en allsidig utvikling i seg. Materien står i poetisk-sanselig glans leende overfor hele mennesket. Den aforistiske doktrine selv er derimot ennå full av teologiske inkonsekvenser. I sin videre utvikling blir materialismen ensidig. Hobbes er den baconske materialismens systematiker. Sanseverdenen mister sin blomst og blir til landmålerens abstrakte sansemessighet. Den fysiske bevegelse ofres ril fordel for den mekaniske eller matematiske; geometrien proklameres som hovedvitenskapen. Materialismen blir menneskefiendtlig. For å kunne overvinne den menneskefiendtlige, ulegemlige ånd på sitt eget område, må

KAPITTEL V

DEN HELLIGE FAMILIE

materialismen selv speke sitt legeme og bli asketisk. Den opptrer som et forstandsvesen, men den utvikler også forstandens hensynsløse konse­ kvens. Det trenges ikke stor skarpsindighet for ut fra materialismens lære om at menneskene er gode og begavet med lik intelligens, om erfaringens, vanens og oppdragelsens allmakt, om ytre omstendigheters påvirkning på mennesket, om industriens store betydning, om nytelsens berettigelse osv., å innse dens nødvendige sammenheng med kommunismen og sosi­ alismen. Når mennesket ut fra den sansemessige verden og erfaringene fra den sansemessige verden danner seg all kunnskap, all fornemmelse osv., kommer det altså an på å innrette den empiriske verden slik at det erfarer og venner seg til det virkelig menneskelige i denne verden, at det erfarer seg selv som menneske. Når den vel forståtte interesse er prinsip­ pet for enhver moral, kommer det an på om menneskets privatinteresse faller sammen med den menneskelige interesse. Når mennesket er ufritt i materialistisk forstand, dvs., fritt ikke gjennom den negative kraft til å unngå dette eller hint, men gjennom den positive makt til å gjøre sin sanne individualitet gjeldende, må man ikke straffe forbrytelsen på den enkelte, men tilintetgjøre forbrytelsens antisosiale arnesteder og gi enhver den sosiale plass for hans vesentlige livsytring. Når mennesket formes av omstendighetene, må omstendighetene gjøres menneskelige. Når men­ nesket av natur er sosialt, utvikler det først sin sanne natur i samfunnet, og man må ikke ta enkeltindividets, men samfunnets makt som målestokk for hva menneskenaturen makter.

|

IO3

KAPITTEL VI

Teser om Feuerbach

1 Hovedmangelen ved all materialisme hittil - Feuerbachs medregnet er at tingen, virkeligheten, sanseerfaringenes verden, bare oppfattes som objekt eller anskuelse; ikke som sansende menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjektivt. Derfor ble den virksomme siden utviklet abstrakt av ideal­ ismen, i motsetning til materialismen - idealismen kjenner ikke den virkelige, sansende virksomhet som sådan. Feuerbach vil ha sanselige objekter, som virkelig er forskjellige fra tankeobjektene; men han oppfat­ ter ikke den menneskelige virksomhet selv som objektiv virksomhet. Han betrakter derfor i Kristendommens vesen bare den teoretiske innstilling som det ekte menneskelige, mens praksis oppfattes og fastholdes bare i sin skittent jødiske uttrykksform. Han forstår derfor ikke betydningen av den «revolusjonære», den «praktisk-kritiske» virksomhet.

2 Spørsmålet om hvorvidt den menneskelige tenkning kan tilkjennes objek­ tiv sannhet er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må men­ nesket bevise sin tenknings sannhet, dvs. dens virkelighet og makt, dens dennesidighet. Striden om tenkningens virkelighet eller ikke-virkelighet - hvor tenkningen er isolert fra praksis - er et rent skolastisk spørsmål. 3 Den materialistiske læren om omstendighetenes forandring og oppdra­ gelsen glemmer at omstendighetene må forandres av menneskene og at

IO6

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI

oppdrageren selv må oppdras. Den må derfor dele opp samfunnet i to deler, hvorav den ene er opphøyet over samfunnet. Dette at forandring av omstendighetene og den menneskelige virksom­ het eller selvforandring faller sammen, kan bare oppfattes og rasjonelt forstås som revolusjonær praksis. 4 Feuerbach går ut fra den religiøse, selv-fremmedgjøring som en kjensgjer­ ning fra fordoblingen av verden i en religiøs og en jordisk verden. Hans arbeid består i å oppløse den religiøse verden i dens jordiske grunnlag. Men at det jordiske grunnlag løsriver seg fra seg selv og lager seg et selv­ stendig rike i skyene, lar seg bare forklare ut fra dette jordiske grunnlags opprevethet og selvmotsigelse. Selve dette grunnlag må altså både forstås i sin motsigelse og revolusjoneres gjennom praksis. Etter at f.eks. den jor­ diske familie er avslørt som hemmeligheten bak den hellige familie, må den første selv tilintetgjøres teoretisk og praktisk.

5 Feuerbach, som ikke er tilfreds med den abstrakte tenkning, ønsker ansku­ elsen', men han oppfatter ikke sansemessigheten som praktisk menneskelig-sanselig virksomhet.

6 Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som bor i det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold. Feuerbach, som ikke går inn på noen kritikk av dette virkelige vesen, er derfor nødt til i) å abstrahere fra det historiske forløp og å fiksere det religiøse sinn for seg, og å forutsette et abstrakt - isolert - menneskelig individ; 2) vesenet kan derfor bare oppfattes som «art», som en indre, stum alminnelighet som forbinder de mange individer på en naturlig måte.

KAPITTEL VI

TESER OM FEUERBACH

7 Feuerbach ser derfor ikke at det «religiøse sinn» selv er et samfunnsmes­ sig produkt og at det abstrakte individ som han analyserer, hører til en bestemt samfunnsform. 8 Alt samfunnsmessig liv er i sitt vesen praktisk. Alle mysterier som forleder teorien til mystisisme, finner sin rasjonelle løsning i den menneskelige praksis og i forståelsen av denne praksis. 9 Det høyeste den anskuende materialisme driver det til, dvs. den materi­ alisme som ikke begriper sansemessigheten som praktisk virksomhet, er en beskuelse av de enkelte individer og av det borgerlige samfunn. 10 Den gamle materialismes standpunkt er det borgerlige samfunn, den nye materialismes standpunkt er det menneskelige samfunn eller den sam­ funnsmessige menneskehet. 11 Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å for­ andre den.

IO7

KAPITTEL VII

Den tyske ideologi (utdrag) Forord Menneskene har hittil alltid gjort seg feilaktige forestillinger om seg selv, av det de er eller skal være. Etter sine forestillinger om Gud, om normal mennesket osv. har de innrettet sine forhold. Deres hodes frembringelser er vokst dem over hodet. De, skaperne, har bøyd seg for sine skapninger. La oss befri dem for de hjernespinn, de ideer, de dogmer, de innbilte vesener under hvis åk de synker hen. La oss gjøre opprør mot dette tankenes herredømme. La oss lære dem å erstatte disse innbilninger med tanker som svarer til menneskets vesen, sier den ene, la oss innta en kritisk hold­ ning til dem, sier den andre, la oss få dem ut av hodet, sier den tredje, og den bestående virkelighet kommer til å styrte i grus. Disse uskyldige og barnslige fantasier utgjør kjernen i den nyere unghegelske filosofi, som ikke bare blir mottatt med skrekk og ærefrykt av pub­ likum, men som også frembys av de filosofiske heroer selv med en høytidelig bevissthet om verdensomveltende farlighet og forbrytersk hensynsløshet. Første bind av denne publikasjon tar sikte på å avsløre disse fårene som tror de er ulver og som blir tatt for ulver, å vise hvordan de bare på en filosofisk måte etterbreker de tyske borgeres forestillinger, hvordan disse filosofiske fortolkeres skryt bare gjenspeiler de virkelige tyske tilstanders fattigslighet. Det tar sikte på å blamere og avkle den filosofiske kamp med virke­ lighetens skygge, som tiltaler det drømmende og halvsovende tyske folk. En dristig mann innbilte seg en gang at menneskene bare druknet i vann fordi de var besatt av tyngdens tanke. Bare de fikk denne forestillingen ut av hodet, f.eks. ved å erklære den for å være en overtroisk, en religiøs

IIO

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L VII

forestilling, ville de være høyt hevet over alle farer fra vannets side. Hele sitt liv bekjempet han tyngdens illusjon, om hvis skadelige følger hver eneste statistikk ga nam nye og tallrike beviser. Denne dristige mann var typen på den nye tyske revolusjonære filosof.

del

i.

Feuerbach

MOTSETNING MELLOM

MATERIALISTISK OG

IDEALISTISK LIVSSYN

Etter det tyske ideologer kan fortelle, har Tyskland i de senere år gjen­ nomgått en omveltning uten like. Det hegelske systems forråtnelsesprosess, som begynte med Strauss, har utviklet seg til en verdensgjæring som alle «fortidens makter» er blitt trukket inn i. I det alminnelige kaos er det oppstått mektige riker for snart å gå til grunne igjen, er det på kort tid dukket opp helter som så ble kastet ut i mørket igjen av dristigere og mektigere rivaler. Det var en revolusjon som fikk den franske til å virke som en barnelek, en verdenskamp som fikk diadokenes1 kamp til å blekne i sammenligning. Prinsippene fortrengte hverandre, tankeheltene over­ gikk hverandre i en uhørt fart, og i de tre årene 1842-45 foregikk det i Tyskland en større opprydning enn ellers i løpet av tre århundrer. Alt dette skal ha utspilt seg i den rene tanke. Det dreier seg riktignok om en interessant foreteelse: den absolutte ånds forråtnelsesprosess. Etter at den siste livsgnisten var sluknet, gikk de forskjellige bestanddeler av dette dødsbo i oppløsning, inngikk nye for­ bindelser og dannet nye substanser. De filosofiske industrifolk, som hittil hadde levd av å utbytte den absolutte ånd, kastet seg nå over de nye for­ bindelsene. Hver av dem gikk med størst mulig flid inn for salget av den andel han hadde fått tak i. Dette kunne ikke skje uten konkurranse. Til å begynne med ble den drevet i nokså borgerlige og solide former. Senere, da det tyske marked var mettet og varen tross alle anstrengelser ikke fant gjenklang på verdensmarkedet, ble forretningen etter vanlig tysk manér

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

ødelagt ved fabrikk- og kvasiproduksjon, dårligere kvalitet, forfalskning av råstoffet og etikettene, fingerte innkjøp, vekselrytteri og et kredittsystem som savnet ethvert reelt grunnlag. Konkurransen munnet ut i en forbit­ ret kamp som nå blir lovprist og oppkonstruert som et verdenshistorisk omslag, som opphav til de største resultater og landevinninger. For riktig å kunne vurdere dette filosofiske markskrikeri, som selv i den ærbare tyske borgers bryst har vekket til live en behagelig nasjonalfølelse, for å kunne anskueliggjøre småligheten og den lokale bornerthet som hele denne unghegelianske bevegelse er preget av, og især den tragikomiske kontrasten mellom det disse helter virkelig har utrettet og illusjonene om deres prestasjoner, er det nødvendig en gang å se på hele spetaklet fra et synspunkt som ligger utenfor Tyskland.

Ideologien overhodet, i særdeleshet den tyske Den tyske kritikk har aldri forlatt filosofiens grunn, heller ikke i sine nyeste anstrengelser. Langt fra å undersøke sine allmennfilosofiske forutsetnin­ ger, er alle dens spørsmål til og med vokst frem på et bestemt filosofisk system, nemlig det hegelske. Ikke bare i svarene, men allerede i selve spørsmålene lå en mystifikasjon. Denne avhengighet av Hegel er grunnen til at ingen av disse nyere kritikere har gjort så mye som et forsøk på en omfattende kritikk av det hegelske system, selv om hver av dem aldri så meget påstår at han er kommet lenger enn Hegel. Deres polemikk mot Hegel og mot hverandre begrenser seg til at hver av dem plukker ut en side av det hegelske system og så retter den både mot hele systemet og mot de sider som de andre har plukket ut. I begynnelsen tok man ut rene, uforfalskede hegelske kategorier, som substans og selvbevissthet, senere profanerte man disse kategorier med mer verdslige navn som art, den eneste, mennesket m.v. Den samlede tyske filosofiske kritikk fra Strauss til Stimer begrenser seg til kritikken av de religiøse forestillingene. Man tok sitt utgangspunkt i den virkelige religion og den egentlige teologi. Hva som skulle være

III

112

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

religiøs bevissthet, religiøs forestilling, ble definert forskjellig i det videre forløp. Fremskrittet besto i å innordne de angivelig fremherskende meta­ fysiske, politiske, rettslige, moralske og andre forestillinger under de reli­ giøse eller teologiske forestillingers sfære: videre i å erklære den politiske, rettslige, moralske bevissthet for religiøs eller teologisk bevissthet, og det politiske, rettslige, moralske menneske, i siste instans «mennesket», for religiøst. Religionens herredømme ble forutsatt. Etter hvert ble ethvert rådende forhold erklært for å være et religiøst forhold og gjort til kultus, kultus av retten, kultus av staten m.v. Overalt hadde man bare med dog­ mer og troen på dogmer å gjøre. Verden ble kanonisert i stadig større utstrekning, inntil endelig den ærverdige Sankt Max kunne erklære den for hellig en bloc og dermed avferdige den en gang for alle. Gammelhegelianeme hadde begrepet alt så snart det var blitt ført til en hegelsk logisk kategori. Unghegelianeme kritiserte alt idet de la religiøse forestillinger inn i det eller forklarte det som teologi. Unghegelianeme er enige med gammelhegelianeme i troen på religionens, begrepenes, det allmennes herredømme i den bestående verden. Forskjellen er at de først­ nevnte bekjemper herredømmet som usurpasjon, mens de sistnevnte fei­ rer det som legitimt.

Siden fremstår forestillingene, tankene, begrepene, i det hele produk­ tene av bevisstheten - som selvstendiggjort for disse unghegelianeme - som menneskenes egentlige lenker, akkurat slik gammelhegelianeme betraktet dem som det menneskelige samfunns sanne bånd, er det inn­ lysende at unghegelianeme også bare kan kjempe mot disse bevissthetens illusjoner. Fordi menneskenes forhold, alt hva menneskene gjør og beskjeftiger seg med, deres lenker og begrensninger i unghegelianernes fantasi er produkter av deres bevissthet, retter de helt konsekvent det moralske postulat til menneskene at de må skifte ut sin nåværende bevissthet med den menneskelige, kritiske eller egoistiske bevisstheten og dermed fjerne det som står hindrende i veien for dem. Dette krav om å forandre bevisstheten munner ut i kravet om å fortolke det bestående på en annen måte, dvs. å anerkjenne det ved hjelp av en annen fortolk­ ning. De unghegelianske ideologer er til tross for sine angivelig «verdens-

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

rystende» fraser de største konservative. De yngste av dem har funnet det rette uttrykk for sin virksomhet når de påstår at de bare kjemper mot «fraser». De glemmer bare at de selv ikke setter annet enn fraser opp mot disse frasene og at de på ingen måte bekjemper den virkelige bestående verden hvis de bare bekjemper denne verdens fraser. De eneste resultater som denne filosofiske kritikk har kunnet oppvise, var enkelte, dessuten ensidige, religionshistoriske opplysninger om kristendommen; alle dens øvrige påstander er bare videre utbroderinger av deres påstand om å ha prestert verdenshistoriske oppdagelser i og med disse ubetydelige opplys­ ninger. Det har ikke falt en eneste av disse filosofene inn å spørre etter sam­ menhengen mellom den tyske filosofi og den tyske virkelighet, etter sammenhengen mellom deres kritikk og deres egne materielle omgivel­ ser. Forutsetningene som vi begynner med, er ikke vilkårlige, det er ikke dogmer, men virkelige forutsetninger som man bare i innbilningen kan abstrahere fra. Det er de virkelige individene, deres handlinger og deres materielle livsvilkår, både dem de fikk overlevert og dem de produserte ved sin egen aktivitet. Disse forutsetninger lar seg altså konstatere ad rent empirisk vei.

Den første forutsetning for all menneskelig historie er naturligvis eksi­ stensen av levende menneskelige individer. Den første kjensgjerning man kan fastslå, er således disse individers kroppslige organisasjon og deres derav betingede forhold til den øvrige natur. Vi kan her selvsagt verken komme nærmere inn på selve menneskenes fysiske beskaffenhet eller på de naturvilkår menneskene forefant, altså de geologiske, oro-hydrografiske, klimatiske og de andre forhold. All historieskrivning må ta sitt utgangspunkt i dette naturlige grunnlag og de modifikasjoner det i histo­ riens løp har gjennomgått som følge av menneskenes aktivitet. Man kan velge bevisstheten, religionen eller hva man vil for å karak­ terisere skillet mellom mennesker og dyr. Selv begynner menneskene å atskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornød­ enheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon. Idet

II}

114

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L VII

menneskene produserer sine livsfornødenheter, produserer de indirekte selve sitt materielle liv.

Måten som menneskene produserer sine livsfornødenheter på, er først og fremst avhengig av arten av de livsfornødenheter de forefinner og som må reproduseres. Denne måten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduksjon av individets fysiske eksistens. Snarere er den alle­ rede en bestemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt måte å gi uttrykk for sitt liv på, en bestemt livsmåte. Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer. Hva individene er, avhenger således av de materielle vilkår for deres produksjon. Denne produksjon inntrer først i og med befolkningsøkningen. Den for­ utsetter igjen et samkvem mellom individene. Formen for dette samkvem er igjen betinget av produksjonen. De innbyrdes relasjoner mellom de forskjellige nasjoner er avhengig av hvor langt hver av dem har utviklet sine produktivkrefter, arbeidsdelingen og de interne kommunikasjoner. Dette er alminnelig anerkjent. Men ikke bare en nasjons forhold til en annen nasjon, men også hele denne nasjons interne struktur er avhengig av hvilket utviklingstrinn dens produksjon og dens interne og utadvendte samkvem har nådd. Hvor langt en nasjons produktivkrefter er utviklet, kommer tydeligst til uttrykk ved den grad som arbeidsdelingen har nådd. Hver ny produktivkraft som ikke bare er en ren kvantitativ utvidelse av allerede kjente produktivkrefter, f.eks. oppdyrking av landområder, resulterer i en ny utforming av arbeidsdelingen. Arbeidsdelingen innen en nasjon fører i første omgang til at det indu­ strielle og kommersielle arbeid skilles fra jordbruksarbeidet og dermed til atskillelse av by og land og til interessemotsetningen mellom dem. Den videre utvikling fører til at det kommersielle arbeid skilles fra det industri­ elle. Samtidig utvikles gjennom arbeidsdelingen innen disse forskjellige bransjer igjen forskjellige avdelinger blant individene som samarbeider med sikte på bestemte arbeider. Disse forskjellige avdelingers stilling i forhold til hverandre er betinget av jordbrukets, det industrielle og det kommersielle arbeids driftsmåte (patriarkat, slaveri, stender, klasser). Ved

KA PITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

mer utviklet samkvem kommer de samme forhold til uttrykk i forholdene mellom de forskjellige nasjoner. Arbeidsdelingens forskjellige utviklingstrinn er like mange forskjellige former for eiendom; det trinn arbeidsdelingen til enhver tid har nådd, bestemmer med andre ord også individenes innbyrdes forhold med hen­ syn til materiale, instrument og arbeidets produkt. Den første form for eiendom er stamme-eiendommen. Den svarer til et lite utviklet trinn av produksjonen, hvor et folk livnærer seg ved jakt og fiske, kvegoppdrett og i beste fall ved åkerbruk. I sistnevnte tilfelle for­ utsettes store områder med udyrket mark. Arbeidsdelingen er ennå lite utviklet på dette trinn og er begrenset til en utvidelse av den naturlige, opprinnelige arbeidsdelingen man har innen familien. Den samfunns­ messige struktur er dermed også begrenset til en utvidelse av familien: patriarkalske stammehøvdinger, under dem stammens medlemmer og til slutt slavene. Slaveriet - som ligger latent i familiestrukturen - utvikler seg først etter hvert i og med befolkningsøkningen og behovsøkningen og med utvidelsen av det utadvendte samkvem, både i form av krig og i form av byttehandel. Den andre formen er den antikke kommune- og statseiendom, som i det vesentlige er et resultat av at flere stammer forenes til en by ved avtale eller erobring og hvor slaveriet fortsatt består. Parallelt med kommuneeiendommen utvikles allerede den bevegelige og senere også den faste privateiendom, men foreløpig som en atypisk form som er underordnet kommune-eiendommen. Statsborgerne har bare i fellesskap makten over sine arbeidende slaver og er allerede av den grunn bundet til kommuneeiendommens form. Det er de aktive statsborgeres felles privateiendom, og i sitt forhold til slavene er statsborgerne tvunget til å forbli i denne opprinnelige form for sammenslutning. Derfor forfaller hele samfunnets struktur, som er basert på dette forhold, og dermed folkets makt i samme grad som især den faste privateiendom utvikler seg. Arbeidsdelingen er allerede kommet lenger i sin utvikling. Vi finner allerede motsetningen mellom by og land, senere motsetningen mellom stater som representerer byinteressene og stater som representerer landinteressene, og innenfor

Il6

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

byene selv finner vi motsetningen mellom industri og sjøhandel. Klasse­ forholdet mellom borgere og slaver er fullt utviklet. Det at erobringen er en kjensgjerning synes å være i strid med hele denne historieoppfatning. Man har hittil gjort voldsanvendelse, krig, plyndring, rovmord m.v. til historiens drivende kraft. Vi kan her bare inn­ skrenke oss til hovedpunktene og tar derfor bare det slående eksempel, ødeleggelsen av en gammel sivilisasjon gjennom et barbarisk folk og den derpå følgende utviklingen av en ny struktur av samfunnet helt fra bun­ nen av. (Roma og barbarene, føydaliteten og Gallia, Det østromerske rike og tyrkerne). For det erobrede barbarfolket er selve krigen fremdeles, som allerede antydet, en regulær form for samkvem som utnyttes med desto større iver etter hvert som befolkningsøkningen under den tradisjonelle og for dem eneste mulige primitive produksjonsmåten skaper behov for nye produksjonsmidler. I Italia derimot hadde konsentrasjonen av jord­ eiendommen (forårsaket foruten av oppkjøp og gjeld også ved arv, idet det utsvevende livet og de sjeldne giftermål førte til at de gamle slektene etter hvert døde ut og deres eiendom tilfalt de få) og omleggingen av disse eiendommene til beite (forårsaket foruten av de fremdeles gjeldende økonomiske årsaker også av import av kom som var røvet eller innkrevet som tributt slik at etterspørselen etter italisk kom gikk ned) ført til at den frie befolkningen nesten var forsvunnet, selv slavene døde stadig ut igjen og måtte erstattes med nye. Slaveriet forble grunnlaget for hele produk­ sjonen. Plebeierne, som sto midt mellom de frie menn og slavene, kom aldri lenger enn til å bli et filleproletariat. I det hele tatt kom Roma i sin utvikling aldri ut over bystadiet og hadde nesten bare politiske forbindel­ ser med provinsene, og en slik forbindelse kunne selvsagt også avbrytes igjen ved politiske begivenheter. I og med utviklingen av privateiendommen oppstår her til å begynne med de samme forhold som vi kommer til å finne igjen ved den moderne privateiendommen i langt større målestokk. På den ene siden konsentra­ sjonen av privateiendommen som begynte svært tidlig i Roma (Licinius1 åkerbrukslov er et bevis på det) og som etter borgerkrigene og især i keisertiden foregikk i et meget hurtig tempo; på den andre siden i forbindelse

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

hermed forvandlingen av de plebeiiske småbrukerne til et proletariat, som imidlertid i sin mellomstilling mellom besittende borgere og slaver ikke kom så langt som til en selvstendig utvikling. Den tredje formen er den føydale eller standseiendommen. Mens old­ tiden hadde byen og dens begrensede område som basis, hadde middel­ alderen landsbygda som utgangspunkt. Det var den lave befolkningstetthet med spredning over store landområder og uten noen større tilvekst fra erobrernes side som lå til grunn for dette endrede utgangspunkt. I mot­ setning til Hellas og Roma begynner den føydale utvikling derfor på et betydelig større landområde, som var blitt forberedt gjennom de romerske erobringer og den utbredelse av jordbruket som i begynnelsen var knyttet til dem. Romerrikets siste århundrer, som er preget av forfall, samt erob­ ringen gjennom barbarene, ødela en mengde produktivkrefter; jordbruket var gått tilbake, industrien forfalt på grunn av manglende avsetnings­ muligheter, handelen var sovnet inn eller avbrutt med makt, befolkningen var gått tallmessig tilbake både i byene og på landsbygda. Disse bestående forhold og den derav betingede måten erobringen ble organisert på, førte under påvirkning av den germanske hærordning frem til den føydale eien­ dom. På samme måte som stamme- og kommune-eiendommene er også den basert på et fellesskap, men overfor dette fellesskap står ikke som i oldtiden slavene, men de livegne småbøndene som den umiddelbart pro­ duserende klasse. Samtidig med den fullstendige utviklingen av føydal­ ismen oppstår dertil motsetningsforholdet til byene. Jordeiendommens hierarkiske struktur og de væpnede styrker som oppsto i forbindelse med den, ga adelen makt over de livegne. Denne føydale struktur var på samme måte som den antikke kommuneeiendom en sammenslutning som hers­ ket over den produserende klasse; det er bare sammenslutningens form og forholdet til de umiddelbare produsentene som var forskjellige fordi det forelå forskjellige produksjonsvilkår. Til denne føydale struktur av jordeiendommen svarte i byene til den kor­ porative eiendom, håndverkets føydale organisasjon. Eiendommen besto her hovedsakelig i hver enkelts arbeid. Nødvendigheten av en sammen­ slutning mot den organiserte røveradel, behovet for felles markedshaller

| II7

Il8

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

i en tid hvor den industridrivende samtidig var kjøpmann, den økende konkurranse fra rømte livegne som strømmet til de oppblomstrende byene og hele landets føydale struktur førte til at det ble dannet laug; de små kapitaler som enkelte håndverkere etter hvert sparte opp, og deres stabile antall i en voksende befolkning førte til utviklingen av svenne- og lærlingevesenet som i byene resulterte i et lignende hierarki som på landsbygda. Den vesentlige eiendom besto således i føydaltiden på den ene siden av jordeiendom med dertil knyttet livegenskap og på den andre siden av eget arbeid med liten kapital som hersket over svennenes arbeid. Strukturen var på begge områder betinget av de innskrenkede produksjonsforhold den lite utviklede, primitive jorddyrking og den håndverksmessige indu­ stri. I føydalismens blomstringstid fant det bare i liten utstrekning sted noen deling av arbeidet. Hvert land hadde motsetningen mellom by og land innen sine grenser. Den standsmessige oppdelingen var riktignok høyst utpreget, men utenom skillet mellom fyrster, adel, geistlighet og bønder på landet og mestere, svenner, lærlinger og noe senere også daglønnpøbelen i byene foregikk ikke noen større arbeidsdeling. I jordbruket ble den hindret av parselldyrkingen, som ble supplert av bondens egen husindustri, og i industrien var arbeidet innen det enkelte håndverk i det hele tatt ikke delt og mellom de enkelte håndverk innbyrdes svært lite. Delingen av industri og handel ble overtatt i eldre byer, men utviklet seg først senere i de nyere, da byene opprettet forbindelse med hverandre. Både for jordadelen og for byene var det et behov å slutte større land­ områder sammen til føydale kongeriker. Den herskende klasses, adelens, organisasjon hadde derfor overalt en monark som øverste leder. Vi har altså denne kjensgjerning: Bestemte individer, som er produktivt virksomme på en bestemt måte, oppretter disse bestemte samfunnsmes­ sige og politiske forhold. Den empiriske iakttagelse må i hvert enkelt til­ felle empirisk og uten noen som helst mystifikasjon og spekulasjon påvise sammenhengen mellom den samfunnsmessige og politiske strukturen og produksjonen. Den samfunnsmessige struktur og staten oppstår alltid ut fra bestemte individers livsprosess; men det er ikke individer slik de måtte fremstå i egen eller andres forestilling, men individer slik de virkelig

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

er, dvs. slik de arbeider, produserer materielt, altså slik de er virksomme innen bestemte materielle grenser, forutsetninger og vilkår som er uav­ hengige av deres egne ønsker. Produksjonen av ideer, forestillinger og bevisstheten er til å begynne med umiddelbart flettet sammen med den materielle virksomheten og med menneskenes materielle samkvem, som det virkelige livs språk. Men­ neskenes forestillingsverden, tenkning og åndelige samkvem fremstår her ennå som et direkte utslag av deres materielle atferd. Det samme gjelder for den åndelige produksjon slik den kommer til uttrykk i språket til et folks politikk, lovgivning, moral, religion, metafysikk osv. Menneskene er produsenter av sine forestillinger, ideer osv., de virkelige, arbeidende menneskene, slik de er betinget av en bestemt utvikling av sine produktivkrefter og det dertil svarende samkvem opp til dets mest omfattende formasjoner. Bevisstheten kan aldri være noe annet enn den bevisste væren, og menneskenes væren er deres virkelige livsprosess. Når men­ neskene og deres forhold i hele ideologien synes å være stilt på hodet, som i et camera obscura, er denne foreteelse en følge av deres historiske livsprosess på samme måte som det at gjenstandene blir satt på hodet på netthinnen, er en følge av deres fysiske livsprosess. I rak motsetning til den tyske filosofi, som stiger fra himmelen og ned på jorden, stiger man her opp fra jorden mot himmelen. Man tar med andre ord ikke utgangspunkt i det menneskene sier, innbiller seg og fore­ stiller seg, heller ikke i påståtte, tenkte, innbilte, forestilte mennesker, for så å komme frem til det skinnbarlige menneske; man tar sitt utgangs­ punkt i de virkelig virksomme mennesker og deres virkelige livsprosess, og med dette utgangspunkt fremstilles også utviklingen av denne livs­ prosess1 ideologiske refleks og ekko. Også tåkedannelsene i menneskenes hjerne er nødvendige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk og som er knyttet til materielle forutsetninger. Moral, religion, metafysikk og annen ideologi og de dertil svarende bevissthetsformer mister dermed sitt skinn av selvstendighet. De har ingen historie, de har ingen utvikling, men menneskene, som utvikler sin materielle pro­ duksjon og sitt materielle samkvem, utvikler med denne sin virkelighet

|

119

120

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTE L VII

også sin tenkning og sin tenknings produkter. Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten. Med den første betraktningsmåte går man ut fra bevisstheten som om den var det levende individ, etter den andre synsmåten som er i samsvar med det vir­ kelige liv, går man ut fra de virkelige, levende individer selv og betrakter bevisstheten bare som deres bevissthet.

Denne betraktningsmåten er ikke forutsetningsløs. Den tar utgangs­ punkt i de virkelige forutsetninger og slipper dem ikke et øyeblikk av syne. Dens forutsetninger er menneskene, ikke i fantasiens isolasjon og fiksering, men i deres virkelige, empirisk anskuelige utviklingsprosess under bestemte vilkår. Så snart denne aktive livsprosessen blir fremstilt, slutter historien å være en samling av døde fakta - som hos de fremdeles abstrakte empirikere - eller en innbilt handling av innbilte subjekter, slik det er tilfelle hos idealistene.

Der hvor spekulasjonen slutter, ved det virkelige liv, begynner således den virkelige, positive vitenskap, fremstillingen av menneskenes prak­ tiske virksomhet og praktiske utviklingsprosess. Frasene om bevisstheten utgår, virkelig viten må tre i deres sted. Den selvstendige filosofi mister med fremstillingen av virkeligheten sitt eksistensmedium. I dens sted kan i beste fall tre en sammenfatning av de allmenne resultater som lar seg abstrahere fra betraktningen av menneskenes historiske utvikling. Isolert, atskilt fra den virkelige historien, har disse abstraksjonene ingen som helst verdi. De kan bare tjene til å lette ordningen av det historiske materiale, til å antyde de enkelte lags rekkefølge. Men de gir på ingen måte - som filosofien - noen oppskrift eller noe skjema som de historiske epoker kan skjæres til etter. Vanskeligheten begynner tvert imot først i det øyeblikk man tar fatt på studiet og ordningen av materialet — enten det dreier seg om en forgangen epoke eller om nåtiden -, på den virkelige fremstilling. Overvinnelsen av disse vanskelighetene er betinget av forutsetninger som ikke kan utredes her, men som først fremgår som et resultat av studiet av den virkelige livsprosess og individenes handling i enhver epoke. Vi skal her ta for oss noen av disse abstraksjonene som vi har bruk for overfor ideologien, og vi skal forklare dem ved hjelp av historiske eksempler.

KAPITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

H I STO RIE

Hos de forutsetningsløse tyskere må vi begynne med å fastslå den første forutsetning for all menneskelig eksistens, altså også for all historie, nem­ lig den forutsetning at menneskene må være i stand til å leve for å kunne «lage historie». For å kunne leve trenger man imidlertid fremfor alt mat og drikke, bolig, klær og en del annet. Den første historiske handling er altså fremstillingen av midlene for å kunne tilfredsstille disse behov, pro­ duksjonen av selve det materielle liv, og dette er en historisk handling, et grunnvilkår for all historie, som fremdeles på samme måte som for årtusener siden, må oppfylles hver dag og hver time bare for å holde liv i menneskene. Selv når det sansemessige reduseres til en stokk, til et mini­ mum, som det gjøres av den hellige Bruno, forutsetter det den handling som består i å produsere denne stokken. Det første ved enhver historisk betraktningsmåte er således at man iakttar denne grunnleggende kjens­ gjerning i hele sin betydning og hele sitt omfang og lar den komme til sin rett. Dette har tyskerne som kjent aldri gjort, og derfor har de aldri hatt noen jordisk basis for historien og som følge derav heller aldri noen his­ toriker. Franskmennene og engelskmennene har tross alt - selv om også de oppfattet sammenhengen mellom denne kjensgjerning og historien høyst ensidig, især så lenge de var innfanget i den politiske ideologi - gjort de første forsøk på å gi historieskrivningen en materialistisk basis, idet de som de første skrev historien om et borgerlige samfunn, om handelen og om industrien. Det neste er at selve det tilfredsstilte første behov, tilfredsstillelsens handling og det allerede ervervede instrument for tilfredsstillelsen fører til nye behov, - og dette å skape nye behov er den første historiske hand­ ling. Her ser man straks av hvilken art tyskernes store historiske visdom er, som der hvor den ikke har noe positivt materiale lenger og hvor det verken forhandles teologisk, politisk eller litterær nonsens, ikke lar det skje noen historie, men den «forhistoriske tid», uten imidlertid å opplyse oss om hvorledes man fra denne «forhistoriens» nonsens kommer over i den egentlige historie, - til tross for at dens historiske spekulasjon på

121

122

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

den annen side ganske spesielt kaster seg over denne «forhistorien», fordi den der tror seg trygg for inngrep av «rå kjensgjeminger» og samtidig fordi den her kan gi sine spekulative drifter fritt løp og kan sette opp og forkaste hypoteser i tusenvis. Det tredje forhold som her helt fra begynnelsen trer inn i den histo­ riske utvikling, er det at menneskene, som daglig gjenskaper sitt eget liv, begynner å skape andre mennesker, å forplante seg - forholdet mellom mann og kvinne, foreldre og barn, familien. Denne familie, som i begyn­ nelsen er det eneste eksisterende sosiale forhold, blir senere, når stigende behov skaper nye samfunnsmessige forhold og den økte befolkning ska­ per nye behov, til et underordnet forhold (unntatt i Tyskland) og må der­ etter behandles og utvikles etter de eksisterende empiriske data, ikke etter begrepet «familien», slik man pleier å gjøre det i Tyskland.2 For øvrig må disse tre sidene ved den sosiale aktivitet ikke oppfattes som tre forskjellige trinn, men bare som tre sider, eller for å uttrykke det klart for tyskerne, tre «momenter» som har eksistert fra historiens begynnelse, fra de første mennesker levde, og som også i vår tid gjør seg gjeldende i historien. Produksjonen av livet, både av det egne liv i arbeidet og av fremmed liv i forplantningen, fremstår allerede straks som et dobbelt forhold - på den ene siden som et naturlig, på den andre siden som et samfunnsmes­ sig forhold, - samfunnsmessig i den forstand at det her er tale om et samvirke mellom flere individer, uansett under hvilke vilkår, på hvilken måte og til hvilket formål det skjer. Herav fremgår at en bestemt produk­ sjonsmåte eller et bestemt industrielt utviklingstrinn alltid er forbundet med en bestemt måte å samarbeide på eller med et bestemt samfunns­ messig utviklingstrinn - og denne måten å samarbeide på er i seg selv en «produktivkraft», - at mengden av de produktivkrefter menneskene har adgang til, betinger den samfunnsmessige tilstand og at således «men­ neskehetens historie» alltid må studeres og bearbeides i sammenheng med industriens og byttehandelens historie. Men det er også klart hvor­ for det i Tyskland er umulig å skrive en slik historie, fordi tyskerne ikke bare mangler oppfatningsevne og materiale, men også den nødvendige «sansemessige visshet»,3 og fordi man på den andre siden av Rhinen ikke

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

kan gjøre noen erfaringer om disse ting siden det ikke skjer noen historie der lenger. Man ser altså helt fra begynnelsen en innbyrdes materialistisk sammenheng mellom menneskene, en sammenheng som er betinget av behovene og produksjonsmåten og som er like gammel som menneskene selv, - en sammenheng som antar stadig nye former og som på den måten blir «historie», selv uten at det eksisterer noe slags politisk eller religiøst nonsens som skulle holde menneskene ekstra sammen. Først nå, etter at vi har sett på fire momenter, fire sider ved de opprinne­ lige historiske forhold, finner vi at mennesket også har «bevissthet». Men heller ikke det som noe på forhånd gitt, som «ren» bevissthet. «Ånden» bærer fra begynnelsen av den forbannelsen i seg for å være «befengt» med materie, som her opptrer i form av luftlag i bevegelse, toner, kort sagt språket. Språket er like gammelt som bevisstheten, - språket er den prak­ tiske bevissthet som også eksisterer for andre mennesker og som således også for meg først da virkelig eksisterer, og språket oppstår - på samme måte som bevisstheten - først ut fra behovet og nødvendigheten av sam­ kvem med andre mennesker. Hvor det eksisterer et forhold, eksisterer det for meg, dyret «forholder» seg ikke til noenting, det forholder seg i det hele tatt ikke. For dyret eksisterer ikke dets forhold til andre som forhold. Bevisstheten er således helt fra begynnelsen et samfunnsmessig produkt og fortsetter med å være det så lenge det fins mennesker. Bevisstheten er til å begynne med selvsagt bare bevissthet om de nærmeste sansemes­ sige omgivelser og bevissthet om den innskrenkede sammenheng med andre personer og ting utenfor individet som begynner å bli seg bevisst; den er samtidig en bevissthet om naturen, som i første omgang står for menneskene som en fullstendig fremmed, allmektig og uangripelig makt som menneskene forholder seg rent dyrisk til, som de lar seg imponere av som kveg; altså en rent dyrisk bevissthet om naturen (naturreligion). Man ser her straks: Denne naturreligion eller denne bestemte holdning overfor naturen er betinget av samfunnsformen, og omvendt. Her som overalt ellers kommer identiteten av natur og menneske også til uttrykk i at menneskenes innskrenkede holdning overfor naturen betinger deres innskrenkede holdning overfor hverandre, og at deres innskrenkede hold­

|

12}

124

I

DET kommunistiske manifest

KAPITTEL VI I

ning overfor hverandre betinger deres innskrenkede holdning overfor naturen, nettopp fordi naturen ennå nesten ikke er omformet gjennom historien; på den annen side bevissthet om nødvendigheten av å tre i for­ bindelse med individene i omverdenen, begynnelsen til bevisstheten om at mennesket i det hele tatt lever i et samfunn. Denne begynnelsen er like dyrisk som selve det samfunnsmessige liv på dette utviklingstrinn, det er en ren flokkbevissthet, og mennesket skiller seg fra fåret bare ved at bevisstheten hos mennesket trer istedenfor instinktet eller at dets instinkt er bevisst. Denne saueflokk- eller stammebevissthet gjennomgår en videre utvikling og utforming gjennom økt produktivitet, gjennom sti­ gende behov og gjennom det som ligger til grunn for begge disse tingene: befolkningsøkningen. Dermed utvikles arbeidsdelingen, som opprinne­ lig ikke var noe annet enn en deling av arbeidet under kjønnsakten, og deretter den arbeidsdeling som ga seg av seg selv eller «opprinnelig» på grunn av naturlige anlegg (f.eks. fysisk styrke), behov, tilfeldigheter m.v. Arbeidsdelingen blir først til den virkelige deling fra det øyeblikk hvor det oppstår en deling av det materielle og det åndelige arbeid. Fra dette øye­ blikk kan bevisstheten virkelig innbille seg at den er noe annet enn den bestående praksis' bevissthet, at den virkelig forestiller noe uten å fore­ stille noe virkelig; - fra dette øyeblikk er bevisstheten i stand til å emansi­ pere seg fra verden og å gå over til dannelsen av den «rene» teori, teologi, filosofi, moral osv. Men selv når denne teori, teologi, filosofi, moral osv. kommer i motsetning til de bestående forhold, kan dette bare skje ved at de bestående samfunnsmessige forhold er kommet i motsetning til den bestående produktivkraft, - hvilket for øvrig innen en bestemt nasjonal krets av forhold også kan skje ved at denne motsetning ikke oppstår innen dette nasjonale område, men mellom denne nasjonale bevissthet og prak­ sis hos andre nasjoner, dvs. mellom en nasjons nasjonale og allmenne bevissthet. Fordi denne motsetning tilsynelatende bare fremtrer som en motsetning innenfor den nasjonale bevissthet, vil denne nasjon . . ,4 For øvrig kan det være det samme hva bevisstheten foretar seg på egen hånd, vi får av hele denne skitten bare det ene resultat at disse tre momen­ ter, produktivkraften, den samfunnsmessige tilstand og bevisstheten kan

KAPITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

og må komme i motsetning til hverandre, fordi arbeidsdelingen har gjort det mulig og også i virkeligheten har ført til at den åndelige og den materi­ elle virksomhet, at nytelse og arbeid, produksjon og konsumpsjon tilfaller forskjellige individer, og muligheten for at de ikke kommer i motsetning til hverandre bare ligger i at arbeidsdelingen blir opphevet igjen. Det sier seg for øvrig selv at ord som «spøkelser», «bånd», «høyere vesen», «begrep», «betenkeligheter» bare er det idealistiske åndelige uttrykk, tilsynelatende en forestilling hos det isolerte individ, en forestilling om høyst empiriske lenker og begrensninger innen hvilke livets produksjonsmåte og den der­ med sammenhengende form for samkvem beveger seg. I og med arbeidsdelingen, som danner grunnlaget for alle disse mot­ sigelser og som på sin side igjen beror på den naturgitte arbeidsdeling innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, som igjen står i motsetning til hverandre, oppstår samtidig også^brdelingen, vel å merke den både kvantitativt og kvalitativt ulike fordeling av arbeidet og dets pro­ dukter, altså eiendommen, som foreligger i sin spire, i sin første form alle­ rede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. Det riktignok ennå meget primitive og latente slaveri i familien er den første eiendom, som for øvrig allerede her helt ut svarer til de moderne økonomers defi­ nisjon, hvoretter eiendom er disposisjonsrett over fremmed arbeidskraft. For øvrig er arbeidsdeling og privateiendom identiske uttrykk, - i det ene sier man med hensyn ril virksomheten det samme man med det andre sier med hensyn til virksomhetens produkt. Videre får man i og med arbeidsdelingen samtidig motsetningen mel­ lom det enkelte individs eller den enkelte families interesser og de felles interesser til alle individer som lever i samkvem med hverandre, og denne felles interesse eksisterer ikke bare i forestillingen, som noe «allment», men først i virkeligheten som individenes gjensidige avhengighet, hvor arbeidet er delt mellom dem. Og endelig gir arbeidsdelingen allerede det første eksempel på at så lenge menneskene lever i det naturbetingede samfunn, så lenge altså splittelsen mellom den individuelle og den felles interesse eksisterer, så lenge altså virksomheten ikke er delt på frivillig basis, men på naturbetinget opprinnelig grunnlag, vil menneskets egen

|

125

126

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L VII

gjerning bli til en fremmed makt, som står mot mennesket, en makt som undertrykker mennesket istedenfor at mennesket hersker over den. Så snart nemlig arbeidet begynner å bli delt, har enhver sitt bestemte, eksklusive virksomhetsområde som blir påtvunget ham og som han ikke kommer ut av; han er jeger, fisker eller gjeter eller kritisk kritiker og må fortsette med å være det hvis han ikke vil miste midlene til å opprettholde livet, - mens i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklu­ sivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den allmenne produksjon og gjør det nettopp der­ ved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster - uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. Denne fikseringen av den sosiale virksomhet, denne konsolideringen av vårt eget produkt til en tinglig makt over oss, som vokser ut av vår kontroll, som krysser våre forventninger og ødeleg­ ger våre beregninger, er et av hovedmomentene i den historiske utvikling frem til vår tid; nettopp ut fra denne motsetning mellom den individuelle og den felles interesse får fellesinteressen sin egen skikkelse som stat, atskilt fra de virkelige sær- og fellesinteresser og samtidig som et illuso­ risk fellesskap. Som sin reelle basis har denne stat imidlertid alltid de bånd som finnes i ethvert familie- og stamme-konglomerat, som kjøtt og blod, språk, arbeidsdeling i større målestokk og andre interesser, - og i særdeleshet, som vi skal utvikle senere, de betingede klasser som allerede gjennom arbeidsdelingen skiller seg ut i enhver slik menneskemasse, og hvorav den ene behersker alle de andre. Herav følger at alle kamper innen staten, kampen mellom demokrati, aristokrati og monarki, kampen om stemmeretten osv. ikke er annet enn de illusoriske former som de virke­ lige kamper mellom de forskjellige klasser føres i (noe de tyske teoretikere ikke har den ringeste anelse om, til tross for at de har fått tilstrekke­ lig undervisning om dette i «De tysk-franske årbøker» og i Den hellige familie); herav følger videre at enhver klasse som streber etter makten, selv om dens herredømme — slik det er tilfelle for proletariatets vedkom­ mende - betinger opphevelsen av hele den gamle samfunnsform og av

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

herredømmet i det hele tatt, først må erobre den politiske makt for igjen å kunne fremstille sin interesse som den allmenne, noe den er tvunget til i første omgang. Nettopp fordi individene bare søker sin egen interesse, som for dem ikke faller sammen med fellesinteressen, og i det hele tatt det allmenne er en illusorisk form for fellesskap, blir denne interessen gjort gjeldende som en for dem «fremmed», av dem «uavhengig», en i seg selv igjen spesiell og særegen «allmenn»-interesse, eller de må selv møtes i denne spaltning, slik det er tilfelle i demokratiet. På den annen side gjør da også den praktiske kamp mellom disse særinteresser, som alltid virkelig står mot de felles og illusorisk-felles interesser, den praktiske inngripen og kontroll fra den illusoriske «allmenn»-interesse i form av en stat nødvendig. Den sosiale makt, dvs. den mangedoblede produktivkraft som oppstår på grunn av arbeidsdelingen og det derav følgende samvirke mellom de forskjellige individer, fremtrer for disse individer - fordi sam­ virket selv ikke er frivillig, men oppstått i en naturgitt, primitiv utvikling - ikke som deres egen, forenede kraft, men som en fremmed makt som står utenfor dem; de vet ikke hvor den kommer fra og hvor den beveger seg hen, de kan altså ikke lenger beherske den; denne makt gjennomgår nå tvert imot en rekke særegne faser og utviklingstrinn som er uavhen­ gige av menneskenes ønsker og handlinger, ja, som først dirigerer disse ønsker og handlinger. Denne «fremmedgjøringen», for nå å tale forståelig for filosofene, kan selvsagt bare oppheves under to praktiske forutsetninger. For at den skal bli en «utålelig» makt, dvs. en makt man gjør revolusjon mot, er det nød­ vendig at den har gjort menneskehetens masse absolutt «eiendomsløs», og det i motsetning til en eksisterende verden av rikdom og dannelse, noe som forutsetter en betydelig økning av produktivkraften - en høy grad av dens utvikling; på den andre siden er denne utvikling av produktivkreftene (som samtidig fører dem til den empiriske eksistens som foreligger i menneskenes verdenshistoriske istedenfor bare deres lokale tilværelse) en absolutt nødvendig praktisk forutsetning også fordi uten den ville bare mangelen bli gjort alminnelig og således med nødstilstanden hele striden om det nødvendige begynne på nytt, og man ville få hele den gamle

|

127

128

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAP ITTE L VII

skitten opp igjen; videre fordi bare med denne universelle utvikling av produktivkreftene kan et universelt samkvem mellom menneskene oppstå, et samkvem som frembringer den «eiendomsløse» masse samtidig i alle folk (alminnelig konkurranse), som gjør hvert folk avhengig av omveltnin­ gene i de andre og som endelig setter verdenshistoriske, empirisk univer­ selle individer i stedet for de lokale. Uten dette kunne i) kommunismen bare eksistere som en lokal foreteelse, ville 2) samkvemmets makter ikke ha kunnet utvikle seg som universelle og derfor utålelige makter, de ville fortsatt ha vært hjemlig-overtroiske «omstendigheter», og 3) ville enhver utvidelse av samkvemmet oppheve den lokale kommunismen. Kommun­ ismen er empirisk bare mulig som en handling fra de herskende folks side på «en gang» eller samtidig, noe som forutsetter produktivkraftens og det dermed sammenhengende verdenssamkvemmets universelle utvikling. Hvordan ville ellers f.eks. eiendommen i det hele tatt kunne ha en histo­ rie og fremtre i forskjellige former, hvordan kunne eksempelvis jordeien­ dommen alt etter de forskjellige foreliggende forutsetninger i Frankrike utvikle seg fra parsellering til sentralisasjon på få hender og i England fra sentralisasjon på få hender i retning av parsellering, slik det i dag faktisk er tilfelle? Eller hva kommer det av at handelen, som jo ikke er annet enn bytte av produktene fra forskjellige individer og land, gjennom forholdet mellom etterspørsel og tilgang behersker hele verden - et forhold som, slik uttrykker en engelsk økonom det, svever over jorden som den antikke skjebne og med usynlig bånd fordeler lykke og ulykke blant mennes­ kene, grunnlegger riker og tilintetgjør riker, lar folkeslag oppstå og gå til grunne, - mens makten til forholdet mellom etterspørsel og tilgang i og med opphevingen av basisen, av privateiendommen, i og med den kom­ munistiske ordningen av produksjonen og dermed avskaffelsen av fremmedheten som menneskene står i overfor sitt produkt, vil oppløse seg i intet, slik at menneskene får varebytte, produksjonen og deres innbyrdes forhold under sin makt igjen? Kommunismen er for oss ingen tilstand som skal virkeliggjøres, intet ideal som virkeligheten har å rette seg etter. Vi benevner som kommun­ isme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstand. Vil­

KA P ITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

kårene for denne bevegelse gir seg ut fra den forutsetning som foreligger nå. For øvrig forutsetter massen av bare arbeidere - som i mengder er avskåret fra kapital eller fra en eller annen begrenset tilfredsstillelse - og dermed den kjensgjerning at tapet av selve dette arbeid som et trygt livs­ grunnlag, ikke lenge er tidsbegrenset eller forbigående på grunn av kon­ kurransen at det foreligger et verdensmarked. Proletariatet kan altså bare eksistere verdenshistorisk, på samme måte som kommunismen og dens aksjon bare kan forekomme som en «verdenshistorisk» eksistens. Individenes verdenshistoriske eksistens, det er en individenes eksistens som er umiddelbart knyttet sammen med verdenshistorien. Den form for samkvem som er betinget av og på sin side igjen betin­ ger alle de produktivkrefter som har foreligget på alle tidligere historiske trinn, er det borgerlige samfunn som - som det fremgår av det som er sagt foran - har den enkelte familie og den sammensatte familie, det såkalte stammevesen som forutsetning og grunnlag og hvis nærmere definisjon er omtalt tidligere. Det viser seg allerede her at dette borgerlige samfunn er det sanne brennpunkt og den sanne arena for all historie, og det viser seg også hvor meningsløs den tidligere historieoppfatningen er som neg­ lisjerer de virkelige forhold og begrenser seg til høytidelige politiske og kongelige handlinger. Hittil har vi hovedsakelig bare betraktet den ene side av den menneskelige virksomhet, bearbeidelsen av naturen gjennom menneskene. Den andre side, bearbeidelsen av menneskene gjennom men­ neskene .. .5 Det borgerlige samfunn omfatter individenes totale materielle sam­ kvem innen et bestemt utviklingstrinn av produktivkreftene. Det omfat­ ter hele utviklingstrinnets kommersielle og industrielle liv og går for så vidt ut over statens og nasjonens grenser, til tross for at det på den annen side utad gjør seg gjeldende som nasjonalitet og innad må bygge opp en struktur som stat. Ordet borgerlig samfunn oppsto i det attende århundre, da eiendomsforholdene allerede hadde vokst ut av de antikke og middel­ alderske fellesskapsformer. Det borgerlige samfunn som sådant utvikler seg først med borgerskapet som klasse; den samfunnsmessige organisa­ sjon som utvikler seg umiddelbart ut fra produksjonen og samkvemmet

129

130

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

og som til alle tider danner grunnlaget for staten og den øvrige idealistiske overbygning, er imidlertid stadig blitt betegnet med det samme navn.

OM

BEVISSTHETENS

PRODUKSJON

I historien hittil er det imidlertid like meget en empirisk kjensgjerning at de enkelte individer etter hvert som de utvider sin virksomhet til en verdenshistorisk virksomhet, stadig mer er blitt kuet under en makt som er fremmed for dem (og dette trykket forestiller de seg så som en sjikane fra den såkalte verdensånd osv.), en makt som er blitt stadig mer massiv og som i siste instans fremtrer som verdensmarked. Men det er like meget empirisk begrunnet til å hevde at med omveltningen av den bestående samfunnsmessige tilstand gjennom den kommunistiske revolusjon (mer herom senere) og den dermed identiske oppheving av privateiendommen, vil denne i de tyske teoretikeres øyne så mysteriøse makt bli oppløst og deretter befrielsen av hvert enkelt individ bli virkeliggjort i samme grad som historien helt ut blir en verdenshistorie. At individets virkelige ånde­ lige rikdom er helt avhengig av rikdommen i dets virkelige forhold og relasjoner, skulle være klart etter det som er sagt. De enkelte individer vil først på den måten bli befridd for de forskjellige nasjonale og lokale hindringer, komme i praktisk forbindelse med hele verdens produksjon (også den åndelige) og bli satt i stand til å skaffe seg muligheten til å nyte denne allsidige produksjon fra hele jorden (menneskenes skaperverk). Den altomfattende avhengighet, denne naturgitte form for verdenshistorisk samvirke mellom individene, blir gjennom denne kommunistiske revo­ lusjon forvandlet til kontroll og bevisst herredømme over disse makter som, skapt av menneskenes gjensidige påvirkning, hittil har imponert og behersket dem som absolutt fremmede makter. Dette syn kan nå igjen oppfattes spekulativt-idealistisk, dvs. fantastisk som «artens selvproduksjon» («samfunnet som subjekt»), og dermed kan man forestille seg den på hverandre følgende rekken av individer, som står i en innbyrdes sam­ menheng, som et eneste individ som fullbyrder det mysterium å skape

KA PITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

seg selv. Det viser seg her at individene riktignok skaper hverandre, både fysisk og åndelig, men de skaper ikke seg selv, verken i den hellige Brunos meningsløshet eller i betydningen av «den eneste», den «perfekte». Dette historiesyn beror altså på at man utvikler den virkelige produk­ sjonsprosessen, med utgangspunkt i den materielle produksjon av selve det umiddelbare liv, og oppfatter den form for samkvem som henger sammen med denne produksjonsmåte og er frembrakt av den, altså det borgerlige samfunn på dets forskjellige utviklingstrinn som grunnlaget for hele historien; at man både fremstiller dette samfunn i dets aktivi­ tet som stat og forklarer hvordan alle bevissthetens forskjellige teoretiske frembringelser og former, religion, filosofi, moral osv. kan forklares ut fra dette samfunnet, og at man følger deres utviklingsprosess på dette grunnlag, hvor man så naturligvis også kan fremstille saken i dens tota­ litet (og dermed også vekselvirkningen mellom disse forskjellige sidene). Dette historiesyn behøver ikke, slik det er tilfelle med den idealistiske historieoppfatning, å lete etter en kategori for hver periode, det blir hele tiden stående på historiens virkelige grunn, det forklarer ikke praksis ut fra ideene, men idéformasjonene ut fra den materielle praksis og kommer i samsvar hermed til det resultat at alle bevissthetens former og produkter ikke kan oppløses ved åndelig kritikk, ved oppløsning i «selvbevissthet» eller forvandling til «spøkeri», «spøkelser», «fikse ideer» m.v., men bare ved den praktiske omveltning av de reelle samfunnsmessige forhold som disse idealistiske floskler er utgått fra, - at ikke kritikken, men revolu­ sjonen er historiens drivende kraft, også når det gjelder religionens, filo­ sofiens og annen teoris historie. Det viser at historien ikke ender med å oppløse seg i «selvbevisstheten» som «ånd av ånd», men at det på hvert trinn i den finnes et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et his­ torisk oppstått forhold til naturen og innbyrdes mellom individene, som hver generasjon får overlevert fra den forrige, en mengde av produktiv­ krefter, kapitaler og omstendigheter som på den ene siden blir modifisert av den nye generasjon, men som på den annen side også foreskriver den dens egne livsvilkår og gir den en bestemt utvikling, en bestemt karakter, - at altså omstendighetene like meget skaper menneskene som mennes-

132

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

kene skaper omstendighetene. Denne sum av produktivkrefter, kapitaler og sosiale samkvemsformer, som hvert individ og hver generasjon over­ tar som noe gitt, er det reelle grunnlag for det filosofene har forestilt seg, apoteosert og bekjempet som «substans» og «menneskets vesen», et reelt grunnlag som ikke det minste forstyrres i sine virkninger og innflytelser på menneskenes utvikling ved at disse filosofene gjør opprør mot det som «selvbevissthet» og «de eneste». Disse gitte livsvilkår som de forskjellige generasjoner overtar, avgjør også hvorvidt den periodisk i historien til­ bakevendende revolusjonære rystelse kommer til å bli sterk nok til ikke å kunne omstyrte basisen for alt bestående, og hvis disse materielle ele­ mentene for en total omveltning, nemlig på den ene siden de forelig­ gende produktivkrefter, på den andre siden dannelsen av en revolusjonær masse, som gjør revolusjon ikke bare mot de enkelte vilkår innen det gamle samfunn, men mot selve den gamle «livsproduksjon», mot «total­ virksomheten» den bygger på, hvis disse materielle elementene ikke er til stede, så er det totalt likegyldig for den praktiske utvikling om ideen om denne omveltning har vært uttalt hundre ganger, — noe som kommunis­ mens historie beviser. All historieoppfatning hittil har enten helt latt være å ta hensyn til denne virkelige basis for historien eller betraktet den som en bisak som ikke har noen som helst sammenheng med det historiske forløp. Historien må derfor alltid skrives etter en målestokk som ligger utenfor den selv; den virkelige livsproduksjon fremstår som urhistorisk, mens det historiske fremstår som noe atskilt fra det daglige liv, som noe ekstraoverjordisk. Menneskenes forhold til naturen er dermed utelukket fra historien, og man får motsetningen mellom natur og historie. Ut fra dette syn så man i historien bare høytidelige politiske og kongelige handlinger og religiøse og i det hele teoretiske kamper, og man måtte spesielt ved betraktningen av hver epoke dele denne epokes illusjoner. Hvis f.eks. en epoke innbiller seg at den er bestemt av rent «politiske» eller «religiøse» motiver, til tross for at «religion» og «politikk» bare er former for de virkelige motiver, vil epokens historieskrivere akseptere denne oppfatning. Disse bestemte menneskers «innbilning», deres «forestilling» om sin virkelige praksis forvandles til

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

den eneste bestemmende og aktive makt som behersker og bestemmer disse menneskers praksis. Når den primitive form som arbeidsdelingen hadde hos inderne og egypterne, hos disse folk fører til at kastevesenet oppstår i stat og religion, så tror historikeren at kastevesenet er den makt som har frembrakt denne primitive samfunnsmessige form. Mens fransk­ mennene og engelskmennene iallfall holder seg til den politiske illusjon, som dog står virkeligheten nærmest, beveger tyskerne seg i den «rene ånds» område og gjør den religiøse illusjon til historiens drivende kraft. Den hegelske historiefilosofi er en siste konsekvens av hele denne tyske historieskrivningen, dens «reneste uttrykk», hvor det ikke dreier seg om virkelige, ikke engang om politiske interesser, men om rene tanker, som da også har åpenbart seg for den hellige Bruno som en rekke «tanker» hvor den ene selv eter den andre, og til slutt går under i «selvbevissthe­ ten»; og enda mer konsekvent måtte dette historiske forløp for den hellige Max Stimer, som ikke vet noen ting om hele den virkelige historie, frem­ står som en ren «ridder»-, røver- og spøkelseshistorie, hvis visjoner han naturligvis bare kan redde seg fra gjennom «uhelligheten». Dette syn er virkelig religiøst, det fremstiller det religiøse menneske som urmennesket som all historie har sitt utspring i, og setter i sin innbilning den religiøse fantasiproduksjon i stedet for den virkelige produksjon av livsfornøden­ heter og av livet selv. Hele dette historiesyn samt dets oppløsning og de derav følgende skrupler og betenkeligheter er et rent nasjonalt anliggende for tyskerne og har bare lokal interesse for Tyskland, som for eksempel det viktige spørsmål som i det siste er behandlet gjentatte ganger: hvordan man egentlig kommer «fra gudsriket til menneskeriket», som om dette «gudsrike» noen gang har eksistert noe annet sted enn i innbilningen, og de lærde herrer ikke hele tiden, uten å vite det har levd i «menneskeriket» som de nå leter etter veien til, - og som om det vitenskapelige tidsfordriv - for annet er det ikke - å ville forklare denne kuriøse skyformasjon av teorier, ikke nettopp omvendt lå i å påvise hvordan den oppsto ut fra de virkelige jordiske forhold. I det hele tatt dreier det seg hos disse tyskerne alltid om å oppløse det nonsens man forefinner i en annen fiks idé, dvs. å forutsette at hele dette nonsens overhodet har noen spesiell mening som

|

I33

134

I

DET KOMMUNISTISKE manifest

KAPITTEL VII

man må finne ut, mens det i virkeligheten bare dreier seg om å forklare disse teoretiske frasene ut fra de bestående virkelige forhold. Den vir­ kelige, praktiske oppløsning av disse frasene, utryddingen av disse fore­ stillinger fra menneskenes bevissthet, kan som sagt bare skje gjennom forandrede forhold, ikke gjennom teoretiske deduksjoner. For massen av menneskene, dvs. for proletariatet, eksisterer ikke disse teoretiske forestil­ lingene, og for dets vedkommende behøver de da heller ikke å bli oppløst, og om denne massen noen gang har hatt noen teoretiske forestillinger, f.eks. religion, er disse for lengst blitt oppløst av forholdene. Det rent nasjonale ved disse spørsmål og løsninger viser seg dessuten i at disse teoretikeme for fullt alvor tror at fantasifostre som «gudsmennesket», «mennesket» osv. har presidert for historiens enkelte epoker, den hellige Bruno går til og med så langt som å påstå at bare «kritikken og kntikeme har laget historien» - videre i at de, når de selv går i gang med historiske konstruksjoner, fort hopper over alt som har vært tidli­ gere og fra «det mongolske» straks går over til den egentlige «innholds­ rike» historien, nemlig historien om de Halle'ske og Tyske Årbøker6 og oppløsningen av den hegelske skole i en alminnelig krangel. Alle andre nasjoner, alle virkelige begivenheter blir glemt, verdens teater begrenses til bokmessen i Leipzig og «kritikkens», «menneskets» og «den enestes» innbyrdes stridigheter. Og når teorien for en gangs skyld prøver å behandle virkelige historiske emner, som f.eks. det attende århundre, gir den bare forestillingenes historie, løsrevet fra kjensgjeminger og praktiske utvik­ linger som ligger til grunn for dem, og selv det bare for å kunne fremstille denne tiden som et ufullkomment forstadium, som en ennå sneversynt forløper for den sanne historiske tid, dvs. tiden for den tyske filosofkamp i årene 1840-44. Det er i samsvar med dette formål, nemlig å skrive en tidligere historie for at en uhistorisk persons berømmelse og dens fantas­ terier skal kunne lyse desto sterkere, at man lar være å nevne alle virke­ lige historiske begivenheter, selv de virkelige historiske politiske inngrep i historien, og isteden leverer en fortelling som ikke bygger på studier, men på konstruksjoner og litterære sladderhistorier, slik det ble gjort av den hellige Bruno i hans nå glemte historie om det 18. århundre. Disse

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

høyttravende og høytflyvende tankekremmere, som tror at de er uendelig høyt hevet over alle nasjonale fordommer, er altså i virkeligheten enda mer nasjonale enn ølfilistrene som drømmer om Tysklands enhet. De aner­ kjenner i det hele tatt ikke andre folks gjeminger som historiske, de lever i Tyskland, med Tyskland og for Tyskland, de gjør Rhinsangen7 om til en religiøs sang og erobrer Alsace og Lorraine idet de stjeler fra den franske filosofi istedenfor fra den franske stat, og germaniserer franske tanker istedenfor franske provinser. Herr Venedey er en kosmopolitt sammen­ lignet med helgnene Bruno og Max, som i teoriens verdensherredømme proklamerer Tysklands verdensherredømme. Denne diskusjonen viser også i hvor høy grad Feuerbach tar feil når han (Wigands Vierteljahrsschrift, 1845, bind 2) i kraft av kvalifikasjonen «alminnelig menneske» erklærer seg for kommunist og gjør «kommu­ nist» til et predikat av mennesket og på den måten mener å kunne forvandle ordet kommunist, som i den bestående verden betegner en til­ henger av et bestemt revolusjonært parti, igjen til bare en kategori. Hele Feuerbachs deduksjon med hensyn til menneskenes innbyrdes forhold går bare ut på å bevise at menneskene trenger hverandre og alltid har trengt hverandre. Han vil etablere bevisstheten om denne kjensgjerningen, han vil altså, som de andre teoretikere, bare fremskaffe en riktig bevissthet om et bestående faktum, mens det for de virkelige kommunister kommer an på å omstyrte dette bestående. For øvrig anerkjenner vi fullt ut at Feuer­ bach, når han prøver å frembringe bevisstheten om nettopp denne kjens­ gjerning, går så langt som en teoretiker i det hele tatt kan gå uten å slutte å være teoretiker og filosof. Men det er betegnende at helgnene Bruno og Max straks setter Feuerbachs forestilling om kommunisten i stedet for den virkelige kommunist, noe som til dels gjøres for at de også kan bekjempe kommunismen som «ånd av ånd», som filosofisk kategori, som jevnbyrdig motstander, - og når det gjelder den hellige Bruno også ut fra pragmatiske interesser. For å gi et eksempel på hvordan Feuerbach både anerkjenner og i likhet med våre motstandere fremdeles miskjenner det bestående, minner vi om det stedet i Fremtidens filosofi hvor han utvikler tanken at en tings eller et menneskes væren samtidig er dets vesen, at et

|

I35

I36

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

dyrisk eller menneskelig individs bestemte eksistensforhold, levemåte og virksomhet er det element hvor dets «vesen» føler seg tilfredsstilt. Her blir uttrykkelig ethvert unntak oppfattet som en uheldig tilfeldighet, som en abnormitet det ikke er noe å gjøre ved. Når altså millioner av proletarer på ingen måte føler seg tilfredsstilt i sine leveforhold, når deres «væren» ikke på den fjerneste måte svarer til deres «vesen», så ville dette ifølge den siterte passasje være en uunngåelig ulykke, som man rolig måtte finne seg i. Men disse millioner proletarer eller kommunister tenker på en helt annen måte, og dette vil de bevise når deres tid kommer, når de bringer sin «væren» i harmoni med sitt «vesen» på en praktisk måte, gjennom en revolusjon. I slike tilfelle taler Feuerbach derfor aldri om menneskeverdenen, men tar hver gang sin tilflukt i den ytre natur, og nettopp i den natur som ennå ikke er brakt under menneskenes herredømme. Men med hver ny oppfinnelse, med hvert fremskritt i industrien blir det revet løs et nytt stykke fra dette område, og den grunn der det vokser eksempler på slike Feuerbach'ske setninger, blir derfor stadig mindre. Fiskens «vesen» er dens «væren», vannet, for å stoppe opp ved denne ene setning. Elvefiskens «vesen» er vannet i en elv. Men dette opphører å være dens «vesen», det blir et eksistensmedium som ikke lenger passer for den, så snart denne elv blir underlagt industrien, så snart den blir forurenset gjennom farge­ stoffer og andre avfallsstoffer, beferdet med dampskip, så snart vannet blir ledet i kanaler der man kan ta fra fisken dens eksistensmedium bare ved å tappe det ut. Denne forklaring på alle slike motsigelser som en uunngåelig abnormitet, er i bunn og grunn ikke forskjellig fra den som den hellige Max Stirner gir til de utilfredse, nemlig at denne motsigelse er dens egen motsigelse, disse dårlige tilstander deres egne dårlige bistander - hvorved de enten kan la seg berolige, eller beholde sin egen motvilje for seg selv, eller driste seg til et fantastisk opprør; like så lite forskjellig er det fra den hellige Brunos bebreidelser, som går ut på at disse ulykkelige tilstander kom i stand ved at vedkommende ble sittende fast i «substansens» skitt, ikke kom videre ril den «absolutte selvbevissthet» og ikke har erkjent disse dårlige tilstander som ånd av deres ånd. Vi vil naturligvis ikke gi oss det besvær å forklare våre vise filosofer

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

at «menneskets» «frigjøring» ikke er kommet et eneste skritt videre når de oppløser filosofi, teologi, substans og hele søplet i «selvbevisstheten», når de befrir mennesket fra det herredømme av fraser det trellet under; at det ikke er mulig å gjennomføre en virkelig frigjøring på andre måter enn i den virkelige verden og med virkelige midler, at man ikke kan opp­ heve slaveriet uten dampmaskin og spinne-Jenny, at man ikke kan opp­ heve livegenskapet uten forbedret åkerbruk, at man overhodet ikke kan frigjøre menneskene så lenge de ikke er i stand til å skaffe seg mat og drikke, bolig og klær i tilstrekkelig kvalitet og kvantitet. «Frigjøringen» er en historisk handling, ingen tankehandling, og den blir bevirket av historiske forhold, gjennom tilstanden i industri, handel, åkerbruk, samkvemsformer . . . ... og deretter, etter deres forskjellige utviklingstrinn, vrøvlet om sub­ stans, subjekt, selvbevissthet og ren kritikk akkurat som det religiøse og teologiske vrøvl, og avskaffer det deretter igjen, når det er langt nok utvik­ let. I et land som Tyskland, der det bare foregår en ussel historisk utvikling, erstatter naturligvis disse tankeutviklinger, disse forklarte og handlingsløse sjofelheter mangelen på den historiske, og setter seg derfor fast og må bekjempes. Men det er en kamp av ren lokal betydning. ... i virkeligheten og for den praktiske materialist, dvs. for kommunis­ ten, dreier seg om å revolusjonere den bestående verden, å angripe de ting som forefinnes praktisk, å forandre dem. Når det hos Feuerbach av og til dukker opp den slags meninger, går de aldri lenger enn til isolerte anelser, og de påvirker hans allmenne synsmåter altfor lite til at de her kan komme i betraktning som annet enn utviklingsdyktige spirer. Feuerbachs «opp­ fatning» av den sansemessige verden begrenser seg på den ene siden til en ren betraktning av den og på den annen side til den rene følelse, han sier «mennesket» istedenfor de «virkelige, historiske mennesker». «Men­ nesket» er i virkeligheten «tyskeren». I det første tilfelle, ved betraktningen av den sansemessige verden, støter han nødvendigvis på ting som er i strid med hans bevissthet og hans følelse, som forstyrrer den av ham antatte harmoni mellom alle deler av den sansemessige verden og især mellom mennesket og naturen.9

137

138

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

For å få disse tingene ut av verden må han ty til et dobbelt syn, som deler seg i et profant syn, som bare ser det «opplagte», og et høyere, filosofisk syn som oppfatter tingenes «sanne vesen». Han ser ikke at den sanselige verden som omgir ham ikke er en ting som har vært der fra all evighet og alltid er seg selv lik, men et produkt av industrien og samfunnstilstanden, et historisk produkt, resultatet av en lang rekke generasjoners virksom­ het, hvor hver generasjon sto på skuldrene til den forrige, videreutviklet dens industri og dens samkvem og modifiserte den sosiale ordningen etter de endrede behov. Selv gjenstander som må henregnes til den enkleste «sansevisshet», er bare blitt til gjennom den samfunnsmessige utvikling, industrien og handelssamkvemmet. Kirsebærtreet ble, på samme måte som nesten alle frukttrær, som kjent først for noen få århundrer siden gjennom handelen plantet om til våre breddegrader, og således ble først gjennom denne handling i et bestemt samfunn og til en bestemt tid kirse­ bærtreet til Feuerbachs «sansevisshet». For øvrig blir ethvert dypsindig filosofisk problem slik de virkelig er og er blitt til, ved denne forståelse av tingene ganske enkelt løst opp i et empirisk faktum, noe vi skal komme nærmere inn på senere. For eksem­ pel faller det viktige spørsmål om menneskets forhold til naturen (eller endog, som Bruno sier, «motsetningene i natur og historie», akkurat som om det var to atskilte «ting» og mennesket ikke alltid har en historisk natur og en naturlig historie foran seg), som alle de «uutgrunnelige høye verker» om «substans» og «selvbevissthet» er fremgått av, bort av seg selv, når vi innser at den høyt berømmede «menneskets enhet med naturen» alltid har vært til stede i industrien og i hver epoke har vært til stede på en eller annen måte, alt etter industriens mer eller mindre fremskredne utvikling, på samme måte som menneskets «kamp» mot naturen frem til utviklingen av dets produktivkrefter på en tilsvarende basis. Industri og handel, produksjon og bytte av livsfornødenheter betinger på sin side og blir samtidig i sin driftsform betinget av distribusjonen og de forskjellige samfunnsklassers struktur, - og det er grunnen til at Feuerbach i Man­ chester f.eks. bare ser fabrikker og maskiner hvor det for hundre år siden bare fantes spinnehjul og vevstoler, eller at han i Campagna di Roma

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

bare oppdager beitemarker og sumper hvor det på Augustus' tid bare fan­ tes vinmarker og romerske kapitalisters villaer. Feuerbach taler især om naturvitenskapens syn, han nevner hemmeligheter som bare åpenbares for fysikerens og kjemikerens øyne; men hvor sto naturvitenskapen uten industri og handel? Selv denne «rene» naturvitenskap får jo både sitt materiale og sin målsetting først gjennom handel og industri, gjennom menneskenes sansemessige virksomhet. Denne virksomhet, dette konti­ nuerlige sansemessig skapende arbeid, produksjonen, er i den grad hele den sansemessige verdens grunnlag, slik denne verden eksisterer i dag, at Feuerbach - om denne virksomhet ble avbrutt bare for ett år - ikke bare ville finne en voldsom forandring i den naturlige verden, men meget snart ville savne hele menneskeverdenen og sin egen evne til å betrakte, ja, hele sin egen eksistens. Riktignok opprettholdes her den ytre naturs forrang, og riktignok finner alt dette ikke anvendelse på de opprinnelige, ved generatio aequivoca10 frembrakte mennesker; men denne distinksjon er bare av betydning når man ser på mennesket som noe atskilt fra natu­ ren. For øvrig er denne natur som går forut for den menneskelige historie, jo ikke den natur Feuerbach lever i, ikke den natur som i dag - kanskje med unntak av enkelte australske koralløyer av nyere opprinnelse - ikke lenger eksisterer noe sted og således heller ikke eksisterer for Feuerbach. Feuerbach har riktignok det store fortrinn fremfor de «rene» materi­ alister at han innser at også mennesket er en «sansemessig gjenstand»; men bortsett fra at han bare oppfatter mennesket som «sansemessig gjen­ stand» og ikke som «sansemessig virksomhet», fordi han også her holder seg i teorien, og ikke oppfatter menneskene i deres gitte samfunnsmessige sammenheng og under deres foreliggende livsvilkår, som har gjort dem til det de er, kommer han aldri frem til de virkelig eksisterende, virksomme mennesker, men blir stående ved abstraktet «mennesket»; han kommer ikke lenger enn til en følelsesmessig anerkjennelse av det «virkelige, indi­ viduelle, levende menneske», dvs. han kjenner ingen andre «menneske­ lige forhold» «fra menneske til menneske» enn kjærlighet og vennskap, og det i en idealisert form. Han kommer ikke med noen kritikk av de nåværende livsforhold. Han kommer altså aldri så langt at han oppfat­

|

I39

I40

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

ter den sansemessige verden som den samlede levende og sansemessige virksomhet som utføres av de individer som utgjør denne verden, og når han f.eks. istedenfor friske mennesker ser en samling av skrofiiløse, overarbeidede, tæringsyke og sultende mennesker, blir han da nødt til å ty til det «høyere syn» og den ideelle «utjevning i arten», altså til å falle tilbake til idealismen nettopp på det punkt hvor den kommunistiske materialist ser både nødvendigheten av og forutsetningen for en omforming av både industrien og dens samfunnsstruktur. I den utstrekning Feuerbach er materialist, forekommer ikke historien hos ham, og i den utstrekning han tar historien med i betraktning, er han ikke materialist. Hos ham faller materialisme og historie helt fra hver­ andre, noe som for øvrig allerede er forklart ved det som er sagt tidligere. Historien er ikke annet enn de enkelte generasjoners rekkefølge, hvor hver generasjon utnytter de materialer, kapitaler og produktivkrefter som er etterlatt av alle tidligere generasjoner, og således på den ene siden fort­ setter den overtatte virksomhet under helt forandrede forhold og på den annen side modifiserer de gamle forhold med en helt forandret virksom­ het; dette kan nå spekulativt forvrenges dithen at den senere historie blir gjort til formål for den tidligere, at man f.eks. mener at oppdagelsen av Amerika skulle tjene det formål å hjelpe den franske revolusjon frem til gjennombrudd, slik at historien får sine helt spesielle formål og blir en «person ved siden av andre personer» (som: «selvbevissthet, kritikk, den eneste» osv.), mens det man betegner med ordene «bestemmelse», «for­ mål», «spire», «idé» i den tidligere historie ikke er annet enn en abstrak­ sjon fra den senere historie, en abstraksjon fra den aktive påvirkning som den tidligere historie utøver på den senere. Jo mer nå i løpet av denne utvikling de enkelte sirkler som påvirker hverandre, utvider seg, jo mer de enkelte nasjonaliteters opprinnelige isolasjon blir brutt gjennom utviklet produksjon, samkvem og derav helt naturlig oppstått arbeidsdeling mellom forskjellige nasjoner, desto mer blir historien til verdenshistorie; når det således f.eks. i England blir opp­ funnet en maskin som gjør utallige arbeidere i India og Kina arbeidsløse og omstyrter disse rikers hele eksistensform, blir denne oppfinnelsen til

KA PITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

en verdenshistorisk begivenhet; et annet eksempel: Sukkeret og kaffen beviste sin verdenshistoriske betydning i det nittende århundre ved at den mangelen på disse produkter som oppsto som følge av Napoleons kontinentalsystem, fikk tyskerne til å gjøre opprør mot Napoleon og således ble det reelle grunnlag for de ærefulle frihetskrigene i 1813. Herav følger at denne forvandlingen av historien til verdenshistorie ikke er en rent abstrakt prestasjon fra «selvbevisstheten», verdensåndens eller et annet metafysisk spøkelses side, men en helt materiell, empirisk påviselig hand­ ling, en handling som hvert individ leverer bevis for når de går og står, spiser, drikker og kler seg. I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt, er også dets herskende åndelige makt. Den klasse som har midlene til den materielle produksjon til sin disposisjon, disponerer dermed samtidig over midlene til den åndelige produksjon, slik at den også stort sett har herredømmet over tankene til dem som ikke har adgang til midlene for åndelig produk­ sjon. De herskende tanker er ikke annet enn det idémessige uttrykk for de herskende materielle forhold, ikke annet enn de herskende materielle forhold formet i tanker; altså de forhold som nettopp gjør den ene klasse til den herskende, altså nettopp deres herredømmes tanker. De indivi­ der som utgjør den herskende klasse, har blant annet også bevissthet, og derfor tenker de; i den utstrekning de hersker som klasse og bestemmer en historisk epoke i hele dens omfang, er det klart at de gjør dette helt ut, at de således også hersker som tenkende individer, som produsenter av tanker, og at de regulerer produksjonen og distribusjonen av sin tids tanker; at med andre ord deres tanker er epokens herskende tanker. I en tid og i et land, for eksempel hvor kongemakt, aristokrati og borgerskap kjemper om makten, hvor altså makten er delt, fremstår doktrinen om maktens deling som herskende tanke, som så kunngjøres som en «evig lov». Arbeidsdelingen, som vi allerede tidligere har truffet på som en av hovedkreftene i historien, kommer nå også til uttrykk innen den hersk­ ende klasse som en deling av det åndelige og det materielle arbeid, slik at

I42

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

innen denne klasse den ene del opptrer som denne klasses tenkere (klas­ sens aktive, skapende ideologier, som gjør utformingen av denne klas­ ses illusjon om seg selv til hovednæringsvei), mens de andre forholder seg mer passivt og reseptivt til disse tankene, fordi de i virkeligheten er denne klasses aktive medlemmer og har mindre tid til å gjøre seg illu­ sjoner og tanker om seg selv. Innen denne klasse kan denne spaltning til og med utvikle seg til et slags motsetningsforhold og fiendskap mellom de to delene, som imidlertid faller bort av seg selv ved ethvert praktisk sammenstøt hvor klassen selv er i fare, og da forsvinner også skinnet av at de herskende tanker ikke skulle være den herskende klasses tanker og skulle ha den makt som er atskilt fra denne klasses makt. Eksistensen av revolusjonære tanker i en epoke forutsetter allerede eksistensen av en revolusjonær klasse, om hvis forutsetninger det nødvendige allerede er sagt ovenfor. Hvis man nå i sitt syn på det historiske forløp løsriver den herskende klasses tanker fra den herskende klasse, hvis man selvstendiggjør tan­ kene og blir stående ved at i en epoke var det de eller de tanker som var fremherskende, uten å bry seg om vilkårene for produksjonen og om produsentene av disse tanker, hvis man altså ser bort fra de individer og verdenstilstander som lå til grunn for tankene, kan man f.eks. si at i den tiden aristokratiet hadde makten, var det begrepene ære, troskap m.v., og i den tid borgerskapet hadde makten, var det begrepene frihet, likhet osv. som var fremherskende. Stort sett er det nettopp det den herskende klasse innbiller seg. Dette historiesyn, som fortrinnsvis er felles for alle historieskrivere især siden det attende århundre, vil nødvendigvis støte på det fenomen at det er stadig mer abstrakte tanker som er fremherskende, dvs. tanker som stadig mer antar en allmenn form. Enhver ny klasse, som tar den tidligere herskende klasses plass, er nemlig - allerede for å kunne realisere sin målsetting — nødt til å fremstille sine interesser som alle samfunnsmedlemmers felles interesser, eller idémessig uttrykt: å gi sine tanker en allmenn form, å fremstille dem som de eneste fornuftige og allment gyldige. Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av, fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse. Den kan gjøre det fordi dens interesser i begynnel­ sen virkelig langt på vei faller sammen med alle de andre ikke herskende klassers felles interesser og under presset fra de hittil herskende forhold ennå ikke har kunnet utvikle seg som en særinteresse til en spesiell klasse. Dens seier er derfor nyttig også for mange individer som hører til de øvrige klasser, som ikke når frem til makten, men bare for så vidt den nå setter disse individer i stand til å heve seg opp og inn i den herskende klasse. Da det franske borgerskap styrtet aristokratiets herredømme, gjorde det det derved mulig for mange proletarer å heve seg over proletariatet, men bare i den utstrekning de gikk over til borgerskapet. Hver ny klasse etab­ lerer derfor bare sitt herredømme på en bredere basis enn de tidligere herskende klasser, og det fører på den annen side til at den ikke herskende klasses motsetningsforhold til den nå herskende klasse utvikler seg desto skarpere og dypere. Begge deler fører til at den kampen som må føres mot denne nye herskende klasse, utvikler seg i retning av en mer avgjort og radikal negasjon av de tidligere samfunnstilstander enn noen tidligere klasse som strebet etter makten har kunnet gjøre det. Hele denne illusjonen om at en bestemt klasses herredømme bare er visse tankers herredømme opphører naturligvis av seg selv så snart klasseherredømmet i det hele tatt slutter med å være samfunnets orga­ nisasjonsform, så snart det altså ikke er nødvendig lenger å fremstille en særinteresse som en allmenn interesse eller «det allmenne» som det herskende. Etter at de herskende tanker først er blitt skilt fra de herskende indi­ vider, og især fra de forhold som oppstår ut fra et visst trinn i produk­ sjonsmåten, og man på den måten er kommet til det resultat at det alltid er tanker som hersker i historien, er det meget lett ut fra disse forskjel­ lige tanker å abstrahere «tanken», ideen osv. som det fremherskende i historien og dermed å oppfatte alle disse enkelte tanker og begreper som «selvbestemmelser» av det begrep som utvikler seg i historien. Da er det også naturlig at alle menneskenes forhold kan avledes av begrepet «men­ nesket», det innbilte menneske, menneskets vesen, mennesket. Det er det

143

144

I

DET KOMMUNISTISKE manifest

KAPITTEL VII

den spekulative filosofi har gjort. Hegel innrømmer selv mot slutten av historiefilosofien at han har «betraktet begrepets utvikling alene» og at han i historien har fremstilt den «sanne teodicé». Man kan nå igjen komme tilbake til produsentene av «begrepet», til teoretikerne, ideologene og filo­ sofene, og da kommer man til det resultat at filosofene, de tenkende som sådanne, alltid har hersket i historien, - et resultat som allerede ble uttalt av Hegel, som vi har sett. Hele kunststykket å påvise åndens overherre­ dømme i historien (hierarki hos Stimer) er således begrenset til følgende bestrebelser: i. Man må skille tankene til dem som av empiriske grunner, under empiriske vilkår og i egenskap av materielle individer er de herskende, fra disse herskende og dermed anerkjenne tankenes eller illusjonenes herre­ dømme i historien.

2. Man må bringe en orden i dette tankeherredømme og påvise en mys­ tisk sammenheng mellom de suksessivt herskende tanker, noe man får til ved å oppfatte dem som «begrepets selvbestemmelse» (dette er mulig fordi disse tankene på grunn av sitt empiriske grunnlag virkelig har inn­ byrdes sammenheng og fordi de, oppfattet som bare tanker, blir til selvdistinksjoner, til distinksjoner utført av tenkningen). 3. For å fjerne det mystiske utseende som dette «seg selv bestemmende begrep» har, gjør man det om til en person - «selvbevisstheten» - eller, for å virke riktig materialistisk, til en rekke personer som representerer «begrepet» i historien, til «de tenkende», «filosofene», ideologene, som så igjen oppfattes som fabrikanter av historien, som «vokternes råd», som de herskende. Dermed har man fjernet samtlige materialistiske elemen­ ter fra historien og kan la sin spekulative ganger få frie tøyler. Mens i dagliglivet hver eneste kremmer meget godt kan skjelne mel­ lom det noen utgir seg for å være og det vedkommende virkelig er, er vår historieskrivning hittil ikke nådd frem til denne trivielle erkjennelse. Den tror hver epoke på dens ord, hva den sier og innbiller seg om seg selv.

Denne historiemetode, som fortrinnsvis har vært fremherskende i Tysk­ land, må utvikles ut fra sammenhengen med ideologenes illusjon i det

DEN TYSKE IDEOLOGI

KAPITTEL VII

hele, f.eks. juristenes, politikernes (blant dem også de praktiske stats­ menns) illusjoner, ut fra disse folks dogmatiske drømmerier og fordreininger, - en illusjon som ganske enkelt kan forklares ut fra deres praktiske livsstilling, deres yrke og ut fra arbeidsdelingen.

Ideologienes virkelige basis SAMKVEM

OG

P R O D U KT I V K R A F T

Den største delingen av det materielle og det åndelige arbeid er skillet mel­ lom by og land. Motsetningen mellom by og land tar til med overgangen fra barbariet til sivilisasjonen, fra stammevesenet til staten, fra stedet eller distriktet til nasjonen, og fortsetter gjennom hele sivilisasjonens historie frem til våre dager. («Anti Corn-Law League».) I og med byen oppstår også nødvendigheten av å ha en administrasjon, et politi, skatter m.v., kort sagt et kommunevesen og dermed politikk i det hele tatt. Her ser man for første gang befolkningens oppdeling i to store klasser som har sitt umiddelbare grunnlag i arbeidsdelingen og i produksjonsinstrumentene. Byen i seg selv er en konsentrasjon av befolkningen, av produksjonsinstrumentene, av kapitalen, av nytelsene, av behovene, mens landsbygda er et uttrykk for det motsatte - isolasjon og avsondrethet. Motsetningen mellom by og land kan bare eksistere der hvor det er privateiendom. Den er det skar­ peste uttrykk for individets underordning under arbeidsdelingen, under en bestemt virksomhet som påtvinges individet, en underordning som gjør den ene til et sneversynt by-dyr og den andre til et sneversynt land­ dyr og som daglig på nytt skaper motsetningen mellom deres interesser. Igjen er arbeidet hovedsaken, makten over individene, og så lenge den eksisterer, må også privateiendommen eksistere. Opphevelsen av motset­ ningen mellom by og land er et av de første vilkår for fellesskapet, et vilkår som igjen er avhengig av en mengde materielle forutsetninger og som ikke kan oppfylles bare med viljen, som alle vil se ved første blikk. (Disse vilkårene må utvikles.) Skillet mellom by og land kan også oppfattes som

145

146

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L VII

et skille mellom kapital og jordeiendom, som begynnelsen til en eksistens og utvikling av kapitalen som er uavhengig av jordeiendommen, en eien­ dom som har sin basis utelukkende i arbeidet og i varebyttet. I byene, som i middelalderen ikke ble overtatt ferdige fra den tidligere historien, men ble dannet av livegne som var blitt frie, var hvert individs spesielle arbeid dets eneste eiendom, foruten den lille kapital det hadde med seg og som ikke besto av stort annet enn det nødvendige verktøy. Kon­ kurransen fra rømte livegne, som stadig strømmet til byene, landsbygdas uopphørlige krig mot byene og dermed nødvendigheten av en organisert krigsmakt i byene, båndet som besto i felles eiendom til et bestemt arbeid, behovet for felles bygninger for salg av sine varer i en tid hvor hånd­ verkerne samtidig var forhandlere og i denne forbindelse utestengning av uvedkommende fra disse bygninger, interessemotsetningene mellom de enkelte håndverkere, nødvendigheten av en beskyttelse av det møy­ sommelig tillærte arbeid og hele landets føydale organisasjon, førte til at arbeiderne i hvert enkelt håndverk sluttet seg sammen i laug. Vi behøver ikke her å komme inn på laugvesenets mangesidige modifikasjoner som skyldtes den senere historiske utvikling. De livegnes flukt inn til byene var noe som fortsatte uavbrutt gjennom hele middelalderen. Disse livegne, som på landsbygda ble forfulgt av sine herrer, kom enkeltvis til byene, hvor de fant en organisert kommune som de var maktesløse overfor, og hvor de måtte underkaste seg den stilling som behovet for deres arbeid og deres organiserte konkurrenters interesser i byen anviste dem. Disse arbeidere, som kom enkeltvis inn i byene, kunne aldri utvikle seg til en makt; enten kunne de et laugsmessig arbeid, som måtte læres, og da tok laugsmestrene makten over dem og organiserte dem etter sine interesser; eller de hadde et arbeid som ikke måtte læres og som derfor ikke hørte inn under noe laug, men gjaldt som ulært daglønnarbeid, og da kom de aldri så langt som til noen organisasjon, de forble uorganisert pøbel. Behovet for daglønnarbeid i byene skapte pøbelen. Disse byene var virkelige «foreninger», fremkalt av det umiddelbare behovet og omsorgen for eiendommens beskyttelse og for å mangedoble de enkelte medlemmers produksjonsmidler og forsvarsmidler. Pøbelen

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

i disse byene, sammensatt av individer som var kommet enkeltvis, som var fremmede for hverandre og som sto uorganisert overfor en organisert og væpnet makt som holdt nøye øye med dem, hadde ingen som helst makt. Svennene og lærlingene var i hvert enkelt håndverk organisert slik det best svarte til mesterens interesser; det patriarkalske forhold de sto i til sin mester ga denne en dobbelt makt: på den ene siden hans direkte innflytelse på svennenes hele liv, og på den annen side fordi det for sven­ nene som arbeidet hos samme mester dreide seg om et virkelig bånd som holdt dem sammen i forholdet til svennene hos andre mestere og skilte dem fra disse; og endelig var svennene knyttet til den bestående orden gjennom sine egne interesser, - ønsket om selv å bli mester. Mens så­ ledes pøbelen i det minste gikk så langt som til enkelte opprør mot hele den bymessige ordningen, selv om slike opprør på grunn av maktesløshet ble uten enhver virkning, kom svennene aldri lenger enn til små stridig­ heter innen de enkelte laug, stridigheter av den art som hører til selve laugsvesenets eksistens. Alle de store opprør i middelalderen hadde sitt utspring på landet, men heller ikke de førte til noen som helst resultater, takket være splittelse blant bøndene og deres derav følgende primitivitet. Arbeidsdelingen i byene mellom de enkelte laug var ennå helt naturgitt og lite utviklet, og mellom de enkelte arbeidere innen laugene var den i det hele tatt ikke gjennomført. Hver eneste arbeider måtte beherske en hel rekke arbeidsformer og måtte klare å lage alt det som kunne lages med hans verktøy; det begrensede samkvem og de dårlige forbindelsene mellom de enkelte byer, den lave befolkningstettheten og de snevre beho­ vene ga ikke grunnlag for en ytterligere arbeidsdeling, og derfor måtte enhver som ville bli mester, beherske hele sitt håndverk. Derfor finner man hos middelalderens håndverkere ennå en viss interesse for deres spesielle arbeid og for en slik ferdighet som kunne utvikle seg til en slags snever kunstsans. Derfor gikk middelalderens håndverker også helt opp i sitt arbeid, han sto i et hyggelig tjenerforhold til det og var mye mer underordnet under sitt arbeid enn den moderne arbeider som arbeidet er likegyldig for.

Kapitalen i disse byene var en opprinnelig, primitiv kapital som besto i

147

148

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

boligen, verktøyet og en naturlig, nedarvet kundekrets, og denne kapitalen måtte på grunn av lite utviklet samkvem og manglende sirkulasjon gå i arv fra far til sønn som uomsettelig. Den var ikke lik den moderne kapital, som kan vurderes i penger, og hvor det er likegyldig om den er satt inn i den ene eller den andre saken; det var en kapital som var umiddelbart knyttet til eierens spesielle arbeid og som ikke kunne skilles fra det, og for så vidt en standskapital. Det neste trinn i arbeidsdelingen var delingen av produksjon og distri­ busjon, dannelsen av en egen klasse av kjøpmenn, et skille som ble over­ tatt i de historiske, tradisjonelle byene (bl.a. med jødene), og som utviklet seg meget snart i de nye byene. Dermed hadde man fått muligheten for en utvidelse av handelsforbindelsene ut over den nærmeste krets, en mulig­ het hvis virkeliggjørelse var avhengig av de bestående kommunikasjons­ midlene, av hvor stor den offentlige sikkerheten var på landet alt etter de politiske forhold (i hele middelalderen dro som kjent kjøpmennene om­ kring i væpnede karavaner) og av de mer eller mindre utviklede behov i de områder som var tilgjengelige, noe som igjen var betinget av kultur­ trinnet på hvert sted. I og med at handelen ble tatt hånd om av en egen klasse og kjøpmen­ nene utvider den ut over de nærmeste omgivelser, inntrer straks en vek­ selvirkning mellom produksjon og handel. Byene kommer i forbindelse med hverandre, det bringes nytt verktøy fra en by til en annen, og delingen mellom produksjon og distribusjon fremkaller snart en deling av produk­ sjonen mellom de enkelte byer, og hver av dem utbygger snart en domi­ nerende industrigren. Den tidligere begrensningen til de lokale forhold begynner så smått å forsvinne. Borgerne i hver by var i middelalderen nødt til å slutte seg sammen mot landadelen for å forsvare sitt liv; utvidelsen av handelen og opprettelsen av kommunikasjonene fikk de enkelte byer til å bli kjent med andre byer som hadde kjempet frem de samme interesser mot den samme motstander. Av disse mange borgerskap i de enkelte byer oppsto først litt etter litt bor­ gerklassen. De enkelte borgeres livsvilkår ble som følge av motsetningen til de bestående forhold og som følge av den derav betingede arbeidsmåte

—

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

samtidig vilkår som var felles for dem og uavhengige av hver enkelt. Bor­ gerne hadde skapt disse vilkår i den utstrekning de hadde løsrevet seg fra det føydale bånd, og de selv var skapt av disse vilkår i den utstrekning de var betinget av sitt motsetningsforhold til de føydalsystem som de fant seg stilt overfor. I og med forbindelsen mellom de enkelte byene utviklet disse felles vilkår seg til klassevilkår. De samme vilkår, den samme motsetning, de samme interesser måtte stort sett også fremkalle samme skikk og bruk overalt. Borgerskapet selv utvikler seg først etter hvert sammen med sine vilkår, det spaltes opp i forskjellige fraksjoner etter arbeidsdelingen, og det absorberer til slutt alle eksisterende besittende klasser i seg (mens det utvikler majoriteten av de eksisterende eiendomsløse og en del av den tid­ ligere besittende klasse til en ny klasse, nemlig proletariatet) i samme grad som all eksisterende eiendom blir gjort til industriell og kommersiell kapi­ tal. De enkelte individer danner bare en klasse for så vidt som de må føre en felles kamp mot en annen klasse; for øvrig står de innbyrdes fiendtlig overfor hverandre i konkurransen. På den annen side får klassen en større grad av selvstendighet overfor individene, slik at disse får anvist sin livsstil­ ling og dermed sin personlige utvikling av klassen og underordnes under den. Det er samme foreteelse som de enkelte individers underordning under arbeidsdelingen, en foreteelse som bare kan fjernes ved at privat­ eiendommen og lønnsarbeidet selv oppheves. Hvordan denne individenes underordning under en klasse samtidig utvikler seg til en underordning under alle slags forestillinger osv., har vi allerede antydet flere ganger. Det beror utelukkende på samkvemmets omfang, hvorvidt en produktivkraft som er skapt på det lokale plan, især en oppfinnelse, går tapt for den senere utvikling eller ikke. Så lenge det ikke fins noe samkvem ut over det umiddelbare naboskap, må hver oppfinnelse gjøres særskilt på hvert sted, og rene tilfeldigheter, som invasjon av barbariske folkeslag og selv alminnelige kriger, kan være nok til at et land med utviklede produk­ tivkrefter og behov kommer dit at det må begynne forfra igjen. I den opp­ rinnelige historie måtte hver eneste oppfinnelse gjøres på nytt hver dag, og uavhengig av hverandre på hvert sted. Hvor lite trygge mot den totale undergang utviklede produktivkrefter er, selv ved en forholdsvis meget

149

i5o

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L VII

omfattende handel, ser man hos fønikeme, hvis oppfinnelser for største­ delen gikk tapt for lange tider etter at denne nasjon ble fortrengt fra handelslivet, gjennom Alexanders erobringer og det derav følgende forfall. Det samme gjelder f.eks. for middelalderens glassmaleri. Først når sam­ kvemmet er blitt til verdenshandel med sin basis i storindustrien og alle nasjoner er blitt trukket inn i konkurransekampen, er de skapte produktivkrefters varighet sikret. Arbeidsdelingen mellom de forskjellige byene førte i neste omgang til at manufakturene oppsto, produksjonsgrener som var vokst ut av laugsvesenet. Manufakturenes første oppblomstring - i Italia og senere i Flandern - hadde samkvemmet med andre nasjoner som sin historiske forutset­ ning. I andre land - f.eks. England og Frankrike - var manufakturene til å begynne med begrenset til hjemmemarkedet. Foruten de nevnte forut­ setninger krever manufakturene en fremskreden konsentrasjon av befolk­ ningen - især på landsbygda - og av kapitalen, som til tross for laugslovene begynte å bli samlet dels i laugene, dels hos enkelte kjøpmenn. Det arbeid som fra begynnelsen forutsatte bruken av en maskin, selv om den er aldri så primitiv, viste seg snart å være det mest utviklingsdyktige. Veveriet, som tidligere ble utført av bøndene på landsbygda som en bibeskjeftigelse for å skaffe seg de nødvendige klær, var det første arbeid som fikk en impuls og en videre utvikling gjennom utvidelsen av sam­ kvemmet. Veveriet var den første og fortsatte med å være den viktigste manufakturgren. Den stigende befolkning førte til økt etterspørsel etter bekledningsstoffer, den opprinnelige kapital begynte å bli akkumulert og mobilisert gjennom hurtigere sirkulasjon, luksusbehovet vokste frem på dette grunnlag og ble fremmet ved den gradvise utvidelsen av samkvem­ met, og alle disse faktorene ga veveriet en kvantitativ og kvalitativ impuls som rev det ut av den produksjonsform som hadde vært fremherskende inntil da. Ved siden av bøndene som vevet og fremdeles vever til husbruk, oppsto i byene en ny klasse av vevere, hvis produkter var bestemt for hele hjemmemarkedet og også for utenlandske markeder. - Veveriet, et arbeid som i de fleste tilfelle krever liten ferdighet og som snart ble delt opp i uen­ delig mange grener, var etter hele sin karakter i strid med laugsvesenets

KA P ITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

lenker. Veveriet ble derfor også som regel drevet i landsbyer og småbyer hvor det ikke fantes noen laugsmessig organisasjon; meget snart utviklet disse småstedene seg til landets mest blomstrende byer. Sammen med den laugsfrie manufaktur ble også eiendomsforholdene forandret. Det første fremskritt ut over den opprinnelige, standspregede kapital skyldtes kjøpmennene som egen yrkesgruppe, hvis kapital fra begynnelsen av var mobil, altså kapital i ordets moderne betydning, i den utstrekning man kan bruke en slik betegnelse under de daværende for­ hold. Det neste fremskritt kom med manufakturen som igjen mobiliserte en stor del av den opprinnelige kapital og i det hele tatt økte den mobile kapitalmasse i forhold til den opprinnelige, naturgitte. - Manufakturen ble samtidig et tilfluktssted for bøndene mot laugene, som enten holdt dem utenfor eller betalte dem dårlig, på samme måte som laugsbyene tidligere hadde vært et tilfluktssted for bøndene mot landadelen som undertrykte dem. Samtidig med den begynnende manufaktur var det en periode med et utstrakt omstreifervesen, forårsaket av at de føydale troppestyrkene ble oppløst, de sammenraskede hærene som hadde tjent kongene mot vasal­ lene, ble dimittert, videre av forbedret jordbruksteknikk og utleggingen av store jordområder til beite. Allerede dette viser hvor nøye omstreifervesenet henger sammen med føydalismens oppløsning. Enkelte epoker med slike foreteelser hadde man alt i det 13. århundre, men alminnelig utbredt blir omstreifervesenet først i slutten av det 15. og begynnelsen av det 16. århundre. Disse omstreiferne, som var så tallrike at bl.a. Henrik VIII av England lot 72 000 av dem henge, ble først med de største vanskeligheter og den ytterste nød etter lang motstand brakt så langt at de arbeidet. Den hurtige oppblomstring av manufakturbedriftene, især i England, absor­ berte etter hvert disse omstreiferne. Med manufakturens oppblomstring kom de forskjellige nasjoner i et konkurranseforhold til hverandre, en handelskamp som ble utkjempet med kriger, beskyttelsestoll og prohibisjonstiltak, mens nasjonene tidli­ gere, i den utstrekning de hadde forbindelse med hverandre, drev med fredelig varebytte. Handelen har begynt å få politisk betydning.

152

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L VII

Manufakturen medførte også et endret forhold mellom arbeider og arbeidsgiver. I laugene hadde man fortsatt det patriarkalske forhold mel­ lom svenn og mester; i manufakturen ble dette avløst av et pengeforhold mellom arbeider og kapitalist, et forhold som på landsbygda og i små­ byene beholdt et visst patriarkalsk preg, men som i de større egentlige manufakturbyene meget snart mistet ethvert patriarkalsk innslag. Manufakturen og i det hele tatt bevegelsen i produksjonen fikk et enormt oppsving med den utvidelsen av samkvemmet som inntrådte da Amerika og sjøveien til India ble oppdaget. De nye produktene som ble importert fra disse land, især mengden av gull og sølv som ble satt i sirku­ lasjon og som endret klassenes innbyrdes forhold totalt og rammet både den føydale jordeiendom og arbeiderne hardt, oppdagelsesreisene, koloni­ sasjonen og først og fremst den nå mulige og for hver dag mer utpregede utvidelse av markedene til et verdensmarked, innledet en ny fase i den historiske utvikling som vi ikke skal komme nærmere inn på her. Gjen­ nom kolonisasjonen av de nyoppdagede land fikk handelskampen mel­ lom nasjonene ny næring, den ble utvidet og ført med større intensitet. Utvidelsen av handel og manufaktur påskyndet akkumulasjonen av den mobile kapital, mens den opprinnelige kapital i laugene, som ikke ble stimulert til økt produksjon, holdt seg stabil eller endog avtok. Det var handel og manufaktur som skapte storborgerskapet, i laugene var det små­ borgerskapet som samlet seg og som nå ikke lenger hersket i byene som før, men måtte bøye seg for de store kjøpmenns og manufakturdrivendes herredømme. Derav kommer forfallet av laugene i det øyeblikk de kom i berøring med manufakturen.

Forholdet mellom nasjonene utviklet seg i den epoken vi her har omtalt i to former. I begynnelsen førte den begrensede mengde sirkulerende gull og sølv til at eksport av disse metallene måtte forbys; og industrien, som var blitt en nødvendighet for å beskjeftige den stadig økende befolk­ ning og som for det meste var innført fra utlandet, kunne ikke klare seg uten privilegiene, som selvsagt ikke bare var rettet mot den innenlandske konkurransen, men hovedsakelig mot den utenlandske. Det lokale laugsprivilegium ble i disse opprinnelige restriksjoner utvidet til å gjelde hele

KAPITTE L VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

nasjonen. Tollen oppsto som en videreføring av de avgifter som føydal­ herrene påla kjøpmennene som reiste gjennom deres område, som sik­ kerhet mot plyndring; slike avgifter ble senere også innkrevet av byene, og da de moderne stater oppsto, var slike avgifter det mest nærliggende middel å skaffe penger til statskassen med. - Det at det amerikanske gull og sølv dukket opp på de europeiske markeder, industriens gradvise utvik­ ling, handelens hurtige oppsving og som følge derav oppblomstringen av det ikke laugsbundne borgerskap og av pengene, førte til at disse tiltak fikk en annen betydning. Staten, som for hver dag hadde vanskeligere for å unnvære pengene, opprettholdt forbudet mot gull- og sølveksport av fiskalhensyn; borgerne, som betraktet de nye pengemengder markedet ble oversvømmet med som et hovedobjekt for oppkjøp og hamstring, var vel fornøyd med denne ordningen; de tidligere privilegier ble solgt for penger og var blitt en inntektskilde for regjeringen; i toll-lovgivningen innførte man eksporttall, som hadde rent fiskale formål og som for industrien bare betydde en hindring. Den andre perioden begynte i midten av det syttende århundre og varte nesten til slutten av det attende. Handel og skipsfart hadde gjennomgått en større ekspansjon enn manufakturen, som spilte en sekundær rolle; koloniene begynte å bli sterke konsumenter, og de enkelte nasjoner delte gjennom langvarige kamper det nyåpnede verdensmarked mellom seg. Denne perioden tar til med navigasjonslovene og kolonialmonopolene. Innbyrdes konkurranse mellom nasjonene ble eliminert så langt det var mulig ved tariffer, restriksjoner og traktater; og i siste instans ble konkur­ ransekampen utkjempet og avgjort ved kriger (især sjøkriger). Den nasjon som var mektigst på havene, engelskmennene, beholdt sin overvekt i han­ del og manufaktur. Allerede her har man en konsentrasjon på ett land. Manufakturen var fortsatt beskyttet med beskyttelsestoll på hjemme­ markedet, differensial-tollsatser mest mulig i utlandet. Bearbeidelsen ved hjelp av monopoler på kolonialmarkedene, og ved hjelp av landenes egne materialer ble begunstiget (ull og lin i England, silke i Frankrike), eksport av innenlandsk råstoff ble forbudt (ull i England), og utførselen av impor­ tert råstoff ble neglisjert eller undertrykt (bomull i England). Den nasjon

153

154 | DET

kommunistiske manifest

KA Pl TTE L VII

som var den ledende sjøhandels- og kolonialmakt, sikret seg naturligvis også den største kvantitative og kvalitative ekspansjon i manufakturen. Manufakturen kunne overhodet ikke klare seg uten en slik beskyttelse, fordi den som følge av de minste endringer i andre land kunne miste sitt marked og bli ruinert; den har lett for å oppstå i et land under noenlunde gunstige vilkår, og den kan av samme grunn fort gå til grunne igjen. På grunn av den måten den ble drevet på især i det attende århundre på landsbygda, er manufakturen så sterkt sammenvokst med mange individers livsvilkår, at intet land kan risikere å sette dens eksistens på spill ved å tillate fri konkurranse. Den er derfor, i den utstrekning den utvikler seg så langt at den arbeider for eksport, helt avhengig av handelens utvidelse eller begrensning og påvirker på sin side handelen bare i liten utstrekning. Derav dens sekundære betydning, og derav kjøpmennenes sterke innfly­ telse i det 18. århundre. Det var kjøpmennene og fremfor alt skipsrederne som mer enn noen andre gikk inn for statsbeskyttelse og monopoler; rik­ tignok krevde og fikk også de manufakturdrivende beskyttelse, men med hensyn til politisk betydning sto de fortsatt tilbake for kjøpmennene. Han­ delsbyene, især havnebyene, ble noenlunde siviliserte og storborgerlige, mens det største småborgerskapet fortsatt ga fabrikkbyene deres preg. Jf. Aikin o.a. Det attende århundre var handelens århundre. Pinto sier dette uttrykkelig: «Århundret står i handelens tegn», og «i den senere tid er det ikke lenger spørsmål om annet enn handel, skipsfart og flåte».11 Denne periode er også kjennetegnet ved at eksportforbudene for gull og sølv ble opphevet, ved at pengehandelen, bankene, statsgjelden, papirpengene, aksje- og fondsspekulasjonene, børshandelen med alle slags artikler og i det hele tatt pengevesenet oppsto og utviklet seg. Kapitalen mistet igjen en stor del av sin opprinnelige naturbetingethet. Den kontinuerlige konsentreringen av handel og manufaktur på ett land, England, i løpet av det 17. århundre skapte for dette land etter hvert et relativt verdensmarked og dermed en etterspørsel etter landets manu­ fakturprodukter, som ikke lenger kunne dekkes med de produktivkreftene som fantes tidligere. Denne etterspørselen, som vokste produktivkreftene over hodet, var den drivende kraft som fremkalte privateiendommens

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

tredje periode siden middelalderen, idet den frembrakte storindustrien - anvendelsen av elementærkrefter til industrielle formål, maskineriet og en sterkt differensiert arbeidsdeling. De øvrige vilkår for denne nye fase - konkurransens frihet innen nasjonen, utviklingen av den teore­ tiske mekanikk (den av Newton fullendte mekanikk var i det hele tatt den mest populære vitenskap i det 18. århundres Frankrike og England) osv. - forelå allerede i England. (Den frie konkurransen innen selve nasjonen måtte overalt erobres gjennom en revolusjon - 1640 og 1688 i England, 1789 i Frankrike.) Konkurransen tvang snart hvert land som ønsket å beholde sin historiske rolle, til å beskytte sine manufakturer ved hjelp av nye tolltiltak (de gamle tollbestemmelser hjalp ikke lenger mot storindu­ strien) og til deretter å innføre storindustri under beskyttelsestoll. Til tross for disse beskyttelsestiltak gjorde storindustrien konkurransen universell (den er praktisk handelsfrihet, beskyttelsestollen er bare en øyeblikkshjelp, et mottrekk innen handelsfriheten), skapte kommunikasjonsmidlene og det moderne verdensmarked, underla seg handelen, forvandlet all kapital til industrikapital og la dermed grunnen for hurtig sirkulasjon (pengeve­ senets utvikling) og kapitalenes sentralisasjon. Gjennom den universelle konkurranse tvang den alle individer til største innsats av energi. Den tilin­ tetgjorde, så langt det var mulig, ideologien, religionen, moralen osv., og hvor dette ikke var mulig, gjorde den disse tingene til løgn. Den skapte for så vidt først den egentlige verdenshistorien, idet den gjorde hver eneste siviliserte nasjon og hvert individ innen disse nasjonene avhengig av hele verden når det gjaldt å tilfredsstille behovene, og tilintetgjorde den tidli­ gere opprinnelige avsondrethet som enkelte nasjoner hadde levd i. Den underordnet naturvitenskapen under kapitalen og fjernet det siste skinn av naturgitthet fra arbeidsdelingen. Den tilintetgjorde i det hele tatt det naturgitte i den utstrekning dette er mulig på arbeidets område og opp­ løste alle naturgitte forhold i pengeforhold. I stedet for de naturlig fremvokste byene skapte den de moderne store industribyene som oppsto fra en dag til den neste. Hvor denne store industrien fikk fotfeste, ødela den håndverket og i det hele tatt alle tidligere former for industri. Den full­ førte handelsbyens seier over landsbygda. Dens første forutsetning er det

155

156

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

automatiske system. Dens utvikling frembrakte en mengde produktiv­ krefter, og for disse produktivkrefter ble privateiendommen en lenke på samme måte som lauget ble det for manufakturen og den lille, landlige bedrift ble det for håndverket i dets utviklingsperiode. Disse produktiv­ kreftene får under privateiendommen bare en ensidig utvikling, de blir til destruktivkrefter for flertallet, og mange slike krefter kan overhodet ikke bli brukt under privateiendommen. Den skapte generelt sett overalt de samme forhold mellom samfunnets klasser og tilintetgjorde dermed den enkelte nasjonalitets særegenhet. Og endelig — mens borgerskapet i hver nasjon ennå beholder særskilte nasjonale interesser - skapte stor­ industrien en klasse som i alle nasjoner har de samme interesser og hvor nasjonaliteten allerede er ødelagt, en klasse som virkelig er blitt kvitt hele den gamle verden og samtidig står mot den. For arbeideren gjør den ikke bare forholdet til kapitalisten, men selve arbeidet til noe uutholdelig. Det er klart at storindustrien ikke utvikles til samme nivå på hvert eneste sted i et land. Men dette stanser ikke proletariatets klassebevegelse, fordi de av storindustrien frembrakte proletarene stiller seg i spissen for denne bevegelsen og river hele massen med seg, og fordi de arbeidere som er utelukket fra storindustrien, nettopp som følge av storindustrien får enda dårligere livsvilkår enn de arbeidere som arbeider i storindustrien selv. På samme måte påvirker de land, hvor det har utviklet seg en storindu­ stri, de mer eller mindre ikke-industrielle land, forutsatt at disse gjennom verdenssamkvemmet er blitt revet med i den universelle konkurranse­ kampen.12

Disse forskjellige former er like mange former for organisasjon av arbei­ det og dermed av eiendommen. I hver periode hadde man en forening av de eksisterende produktivkrefter i den utstrekning den var blitt nødvendig ut fra behovene.

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

STATENS OG RETTENS FORHOLD TIL EIENDOMMEN

Den første form for eiendom er - både i antikken og i middelalderen stammeeiendommen, hos romerne hovedsakelig på grunnlag av krig, hos germanerne på grunnlag av kvegavl. Hos de antikke folk, hvor flere stam­ mer bor sammen i en by, fremtrer stammeeiendommen som statseien­ dom og den enkeltes rett til denne som ren besittelse («possessio»), som imidlertid er begrenset til jordeiendom, slik det var tilfelle for stamme­ eiendommen i det hele tatt. Den egentlige privateiendommen begynner både hos de gamle og de moderne folkeslag med den bevegelige eiendom. (Slaveri og fellesskap - dominium ex jure Quiritum).131 de nasjoner som vokste frem av middelalderen, utvikler stammeeiendommen seg gjennom forskjellige trinn - føydal jordeiendom, korporativ bevegelig eiendom, manufakturkapital - og frem til den moderne kapital som er betinget av storindustrien og den universelle konkurranse, den rene privateiendom, som har kvittet seg med ethvert skinn av fellesskap og som har utelukket enhver påvirkning fra statens side på eiendommens utvikling. Til denne moderne privateiendom svarer den moderne stat, som gjennom skattene etter hvert kjøpes av de private eiere som gjennom systemet med stats­ gjeld kommer helt i deres hånd og hvis eksistens gjennom statspapirenes oppgang og nedgang på børsen er blitt helt avhengig av den kommersi­ elle kreditt som privateierne, borgerne, yter den. Borgerskapet er allerede fordi det er en klasse, og ikke lenger en stand, nødt til å organisere seg i nasjonal målestokk og ikke lokalt, og til å ikle sine gjennomsnittsinter­ esser en allmenn form. Gjennom privateiendommens emansipasjon fra fellesskapet har staten utviklet seg til å få en særskilt eksistens ved siden av og utenfor det borgerlige samfunn; men den er ikke annet enn den form for organisasjon som borgerskapet nødvendigvis kommer frem til for både utad og innad å skape en gjensidig garanti for sin eiendom og sine interesser. Statens selvstendighet forekommer i dag bare i slike land hvor stendene ikke fullt ut har utviklet seg til klasser, hvor stendene, som er avskaffet i de fremskredne land, fremdeles spiller en rolle og hvor det eksisterer en blanding og hvor av den grunn ingen del av befolkningen

157

158

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA PITTE L VII

kan få det fulle herredømme over de andre delene. Dette er især tilfelle for Tysklands vedkommende. Det mest fullendte eksempel på den moderne stat er Nord-Amerika. Nyere franske, engelske og amerikanske forfattere gir alle uttrykk for at staten bare eksisterer for privateiendommens skyld, slik at dette også er gått inn i den alminnelige bevissthet. Siden staten er den form som individene som hører til en herskende klasse gjør sine felles interesser gjeldende i, og hvor hele det borgerlige samfunn i en epoke finner sitt samlende uttrykk, vil alle felles institusjo­ ner også bli formidlet gjennom staten, - de vil få en politisk form. Derav illusjonen om at lovgivningen beror på viljen, vel å merke på en vilje som er løsrevet fra sin reelle basis, den frie viljen. På samme måte reduseres så retten til å være selve lovgivningen.

Privatretten utvikler seg samtidig med privateiendommen ut fra opp­ løsningen av det naturgitte fellesskap. Hos romerne forble utviklingen av privateiendommen og privatretten uten videre industrielle og kommersi­ elle konsekvenser, fordi hele deres produksjonsmåte forble den samme. Hos de moderne folk, hvor det føydale fellesskapsvesen ble oppløst gjen­ nom industri og handel, begynte med privateiendommens og privatret­ tens oppståen en ny fase som hadde mulighetene til en videre utvikling i seg. Allerede den første byen som i middelalderen drev med utstrakt sjøhandel, Amalfi, skapte også sjøretten. Så snart industrien og hande­ len, først i Italia og senere også i andre land, utviklet privateiendommen videre, ble også den utviklede romerske privatretten tatt opp igjen og gjort til autoritet. Da senere borgerskapet hadde fått så stor makt at fyrstene tok seg av deres interesser for ved hjelp av borgerskapet å styrte føydal­ adelen, begynte i alle land - i Frankrike i det 16. århundre - den egentlige utviklingen av retten, som i alle land med unntak av England skjedde på basis av romerretten. Også i England måtte man trekke inn romerske rettsprinsipper for å kunne utvikle privatretten videre (især når det gjaldt den bevegelige eiendom). (Man må ikke glemme at retten har like lite en egen historie som religionen.) I privatretten uttales de bestående eiendomsforhold som resultat av en allmenn vilje. Selve retten til å bruke og misbruke gir på den ene siden

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

uttrykk for den kjensgjerning at privateiendommen er blitt helt uavhengig av fellesskapet, og på den annen side for den illusjon at selve privateien­ dommen skulle bero bare på privatviljen, på den egenrådige disposisjon over ringen. I praksis hadde «abuti» meget snevre økonomiske grenser for privateieren, hvis han ikke ville la sin eiendom og dermed sin «jus abutendi» gå over i andre hender, fordi jo i det hele tatt tingen, sett bare i relasjon til hans vilje, slett ikke er noen ting, men først i samkvemmet og uavhengig av retten til en ting blir til virkelig eiendom (et forhold, noe filosofene kaller for en idé). - Denne juridiske illusjon, som reduserer retten til den rene viljen, fører i eiendomsforholdenes videre utvikling nødvendigvis til at noen kan ha juridisk eiendomsrett til en ting uten å ha selve tingen. Hvis f.eks. grunnrenten på en jordeiendom fjernes gjennom konkurranse, har eieren riktignok sin juridiske eiendomsrett og også «jus utendi et abutendi». Men han kan ikke foreta seg noe med den, han eier ingenting i egenskap av eier av en jordeiendom, hvis han ikke ellers er i besittelse av kapital for å kunne dyrke sin jord. Ut fra den samme illusjon hos juristene kan det forklares at det for dem og i det hele tatt for enhver lovtekst (kodeks) er helt tilfeldig at individer trer i relasjon til hverandre, f.eks. ved inngåelse av kontrakter, og at de oppfatter slike relasjoner som om man etter ønske kan inngå dem eller la være og som om deres innhold helt og holdent beror på kontrahentenes individuelle vilkårlighet. - Hver gang det gjennom industriens og handelens utvikling har dannet seg nye former for samkvem, f.eks. forsikringsselskaper og lignende, var retten nødt til å innlemme dem i systemet for eiendomserverv.

Intet er mer utbredt enn forestillingen om at det i historien hittil bare gjaldt å ta. Barbarene tar Romerriket, og med denne kjensgjerningen at de tok, forklarer man overgangen fra antikken til føydaltiden. Men når barbarene tar, kommer det an på om den nasjon som blir tatt har utviklet industri­ elle produktivkrefter, slik det er tilfelle i de moderne nasjoner, eller om dens produktivkrefter hovedsakelig beror på forening og fellesskapsvesen. Videre er det viktig hva slags gjenstand som blir tatt. En bankiers formue, som består i papirer, kan i det hele tatt ikke bli tatt uten at den som tar

159

l6o

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

underkaster seg det erobrede lands produksjons- og samkvemsforhold. Det samme gjelder for hele industrikapitalen i et moderne industriland. Og endelig vil det overalt snart være slutt på å kunne ta, og når det ikke er mer å ta, må man begynne å produsere. Av denne meget snart inntredende nødvendighet av å produsere følger at den form for fellesskap, som erobrerne oppretter når de bosetter seg, enten må være i samsvar med det utviklingstrinn av produktivkreftene slik de forefinner dem, eller at den — hvis dette ikke på forhånd er tilfelle — må endre seg i samsvar med produk­ tivkreftene. På den måten kan man også forklare den kjensgjerning som man vil ha lagt merke til overalt i tiden etter folkevandringen, at trellen var herre og at erobrerne meget snart overtok språk, dannelse og skikk og bruk fra de erobrede. Føydalsystemet ble på ingen måte medbrakt ferdig utviklet fra Tyskland; det hadde sin opprinnelse på erobrernes side i hær­ vesenets krigerske organisasjon under selve erobringen, og det utviklet seg etter erobringen under påvirkning av de produktivkrefter man fant i de erobrede land, og først da ble det til det egentlige føydalvesen. I hvor høy grad denne form var betinget av produktivkreftene, ser man av mislykte forsøk på å få satt igjennom andre former som hadde sin opprinnelse i gammelromerske reminisenser (Karl den store osv.).

PRIMITIVE OG SIVILISERTE

PRODUKSJONS­

INSTRUMENTER OG EIENDOMSFORMER

Av det første følger som forutsetning en utviklet arbeidsdeling og en ut­ strakt handel, av det andre følger lokaliseringen. I det første tilfellet må individene være samlet, i det andre finner de foruten de gitte produksjons­ instrumentene også seg selv som produksjonsinstrument. Her kommer således forskjellen mellom de naturgitte, primitive produksjonsinstru­ menter og de som er skapt av sivilisasjonen til syne. Jorden (vannet osv.) kan betraktes som naturgitt produksjonsinstrument. I det første tilfelle, når det gjelder det naturgitte produksjonsinstrument, underordnes indi­ videne under naturen, i det andre tilfelle under et arbeidsprodukt. I det

KAPITTEL VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

første tilfellet fremstår derfor også eiendommen (jordeiendommen) som et umiddelbart, naturgitt herredømme, i det andre tilfellet som arbeidets, spesielt det akkumulerte arbeidets, kapitalens herredømme. Det første til­ felle forutsetter at individene selv hører sammen gjennom et eller annet bånd, enten det er familien, stammen, selve jorden osv., mens det andre tilfelle forutsetter at de er uavhengige av hverandre og bare holdes sam­ men av varebyttet. I det første tilfelle er byttet hovedsakelig et bytte mellom menneskene og naturen, et bytte hvor den enes arbeid byttes mot den and­ res produkter; i det andre tilfelle er det i det vesentlige et innbyrdes bytte mellom menneskene. I det første tilfelle strekker den gjennomsnittlige menneskelige fornuft til, kroppslig og åndelig arbeid er ikke delt ennå; i det andre tilfelle må delingen mellom kroppslig og åndelig arbeid allerede være fullbyrdet i praksis. I det første tilfelle kan eierens herredømme over de eiendomsløse bero på personlige forhold, på et slags fellesskapsvesen, i det andre tilfelle må dette herredømme ha antatt en tinglig form i noe tredje, nemlig i pengene. I det første tilfelle eksisterer den lille industri, men underordnet under bruken av det naturgitte, primitive produksjons­ instrument og derfor uten fordeling av arbeidet blant forskjellige indivi­ der; i det andre tilfelle eksisterer industrien bare gjennom og i kraft av arbeidsdelingen. Vi har hittil tatt vårt utgangspunkt i produksjonsinstrumentene, og allerede her viste det seg at privateiendom var en nødvendighet for visse industrielle utviklingstrinn. I den ekstraktive industri faller privateien­ dommen ennå helt sammen med arbeidet; i den lille industri og i alt jord­ bruk man har hatt hittil, er eiendommen en nødvendig konsekvens av de eksisterende produksjonsinstrumenter; i storindustrien er motsetningen mellom produksjonsinstrument og privateiendom først dens produkt, og den må da allerede være høyt utviklet. Først i og med storindustrien er opphevelsen av privateiendommen mulig. I storindustrien og i konkurransen er individenes samtlige eksistensvil­ kår, forutsetninger og ensidigheter smeltet sammen i de to enkleste for­ mene: privateiendom og arbeid. I og med pengene trer enhver form for samkvem og samkvemmet i seg selv frem som noe tilfeldig for individene.

l6l

162

I

det kommunistiske manifest

KAPITTEL VII

Derfor ligger det allerede i pengenes vesen at alt samkvem hittil bare har vært et samkvem mellom individene under bestemte vilkår, ikke et sam­ kvem mellom individene som individer. Disse vilkårene er blitt redusert til to: akkumulert arbeid eller privateiendom, eller virkelig arbeid. Hvis et av disse to vilkårene bortfaller, stopper samkvemmet opp. De moderne økonomer, f.eks. Sismondi, Cherbuliez m.fl., setter selv «association des individus» opp mot «association des capitaux».1^ På den annen side er individene selv fullstendig underordnet arbeidsdelingen og på den måten blitt helt avhengig av hverandre. I den utstrekning privateiendommen innenfor arbeidet står som motpol til arbeidet, utvikler den seg ut fra akku­ mulasjonens nødvendighet, og i begynnelsen har den fortsatt fellesska­ pets form; i løpet av den videre utvikling nærmer den seg imidlertid mer og mer privateiendommens moderne form. I og med arbeidsdelingen har man helt fra begynnelsen også en deling av arbeidsvilkårene, av verktøyet og materialene, og dermed oppdelingen av den akkumulerte kapital mel­ lom forskjellige eiere og som følge derav spaltningen mellom kapital og arbeid og mellom eiendommens forskjellige former. Jo mer arbeidsdelin­ gen utvikler seg og jo mer akkumulasjonen øker, desto skarpere fremtrer denne spaltningen. Arbeidet selv kan bare eksistere under forutsetning av at denne spaltningen er til stede.

Herav kan man utlede to kjensgjeminger. For det første fremtrer pro­ duktivkreftene som helt uavhengige og løsrevet fra individene, som en egen verden ved siden av individene, noe som har sin grunn i at indivi­ dene, hvis krefter de er, er splittet og eksisterer i motsetning til hverandre, mens disse kreftene på den annen side bare er virkelige krefter i disse individers samkvem og sammenheng. Altså på den ene siden en totali­ tet av produktivkrefter, som på en måte har antatt en tinglig, en objektiv form og for individene ikke lenger er individenes, men privateiendom­ mens krefter, og derfor individenes krefter bare såfremt disse individene er eiendomsbesittere. I ingen tidligere periode hadde produktivkreftene fått en så likegyldig form for individene i egenskap av individer, fordi deres samkvem i seg selv stadig var innskrenket. På den annen side står disse produktivkreftene overfor majoriteten av individer, som disse kreftene er

KA P ITTE L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

løsrevet fra og som derfor er blitt berøvet ethvert virkelig livsinnhold, som er blitt abstrakte individer, men som først derved blir satt i stand til å komme i forbindelse med hverandre som individer. Den eneste sammenheng individene har med produktivkreftene og med sin egen eksistens, arbeidet, har for dem mistet ethvert skinn av egenvirksomhet og opprettholder deres liv bare ved at forholdet forkrøpler det. Mens egenvirksomhet og produksjon av det materielle liv i tidligere perioder var atskilt ved at de tilfalt forskjellige personer, og produksjonen av det materielle liv på grunn av individenes primitivitet ennå gjaldt som en underordnet form for egenvirksomhet, er disse to tingene nå i den grad revet fra hverandre at det materielle livet overhodet fremtrer som for­ mål, og produksjonen av dette materielle liv, arbeidet (som er den eneste mulige i dag, men som vi ser negative form for egenvirksomhet) som middel. Det er altså nå kommet så langt at individene må tilegne seg den eksi­ sterende totalitet av produktivkrefter, ikke bare for å nå frem til egenvirk­ somhet, men rett og slett for å sikre sin eksistens. Tilegnelsen er først og fremst betinget av den gjenstand som skal tilegnes - nemlig produk­ tivkreftene som har utviklet seg til en totalitet og som bare eksisterer innen et universelt samkvem. Tilegnelsen må altså allerede sett fra den siden ha en universell karakter, en karakter som svarer til produktivkref­ tene og til samkvemmet. Tilegnelsen av disse kreftene i seg selv er ikke annet enn utviklingen av de individuelle evner som svarer til de materi­ elle produksjonsinstrumenter. Tilegnelsen av en totalitet av produksjons­ instrumenter er allerede av den grunn en utvikling av en totalitet av evner hos individene selv. Videre er tilegnelsen betinget av de individer som gjennomfører den. Bare nåtidens proletarer, som er utestengt fra enhver egenvirksomhet, er i stand til å få tvunget igjennom sin fulle, ikke lenger snevrere egenvirksomhet, som består i tilegnelsen av en totalitet av produktivkrefter og i den derav betingede utviklingen av en totalitet av evner. Alle tidligere revolusjonære tilegnelser var innskrenkede; indi­ vider, hvis egenvirksomhet var begrenset gjennom begrensede produk­ sjonsinstrumenter og begrenset samkvem, tilegnet seg dette begrensede

|

163

164

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

produksjonsinstrument og kom derfor heller ikke lenger enn til en ny begrensethet. Deres produksjonsinstrument ble deres eiendom, men de selv var fortsatt underlagt arbeidsdelingen og sitt eget produksjonsinstru­ ment. Ved alle tilegnelser hittil forble en masse av individer underlagt et eneste produksjonsinstrument; ved overtagelsen gjennom proletarene må en masse av produksjonsinstrumenter underlegges hvert individ, og eiendommen må tilfalle alle. Det moderne universelle samkvem kan ikke underlegges individene på annen måte enn ved at det underlegges alle. Tilegnelsen er videre betinget av den måten den må fullføres på. Den kan bare gjennomføres gjennom en forening, som på grunn av proletari­ atets karakter bare kan være universell, og gjennom en revolusjon, hvor på den ene siden den tidligere produksjons- og samkvemsforms og den samfunnsmessige strukturs makt blir styrtet, og hvor på den annen side proletariatets universelle karakter og den nødvendige energi utvikler seg som det trenger for å videreføre det som er oppnådd, slik at proletaria­ tet kvitter seg med alt som ennå hefter ved det etter dets tidligere stil­ ling i samfunnet.

Først på dette trinn faller egenvirksomheten sammen med det materi­ elle liv, i samsvar med individenes utvikling til totale individer og frigjøring fra primitivitet; dermed blir det en overensstemmelse mellom arbeidets forvandling til egenvirksomhet og det tidligere betingede samkvems for­ vandling til samkvem mellom individene som sådanne. I og med at de forente individer tilegner seg de totale produktivkreftene, opphører pri­ vateiendommen. Mens i historien hittil alltid et særskilt vilkår fremtrådte som tilfeldig, er nå individenes avsondring, hvert individs særskilte privatnæring, blitt tilfeldig. De individer som ikke lenger er underlagt arbeidsdelingen, forestilte filosofene seg som et ideal under betegnelsen «mennesket», og hele den prosessen vi har utviklet, har de oppfattet som «menneskets» utviklings­ prosess, slik at individene på hvert historisk utviklingstrinn hittil ble frem­ stilt som «mennesket», - mennesket som historiens drivende kraft. Hele prosessen ble fortolket som «menneskets» fremmedgjøringsprosess, og det kommer av at den tidligere periodes gjennomsnittsindivid alltid ble

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

fremstilt som om det var den senere periodes gjennomsnittsindivid, og at man tilla det tidligere trinn det senere trinns bevissthet. Ved denne for­ vrengning, som helt fra begynnelsen abstraherer fra de virkelige vilkår, lot det seg gjøre å forvandle hele historien til bevissthetens utviklingspro­ sess. Endelig kommer vi ut fra den fremlagte historieoppfatning til følgende resultater: 1) I produktivkreftenes utvikling kommer man til et trinn hvor det frembringes produktivkrefter og samkvemsformer som under de bestående forhold bare gjør skade, som ikke lenger er produktivkref­ ter, men destruktivkrefter (maskineri og penger), - og i sammenheng hermed vokser det frem en klasse som skal bære alle samfunnets byrder uten å nyte dets fordeler, som trenges ut av samfunnet og inn i et avgjort motsetningsforhold til alle andre klasser; en klasse som utgjør flertallet av alle samfunnsmedlemmer og hvor bevisstheten om nødvendigheten av en grundig revolusjon, den kommunistiske bevissthet, har sitt utgangspunkt, - en bevissthet som selvsagt også kan danne seg blant de øvrige klasser ut fra et studium av denne klasses stilling; 2) de vilkår som bestemte produk­ tivkrefter kan brukes under, er vilkårene for en bestemt samfunnsklasses herredømme, hvis sosiale makt, utgått fra dens eiendom, får sitt praktiskidealistiske uttrykk i den til enhver tid herskende statsform, og derfor er enhver revolusjonær kamp rettet mot en klasse som inntil da har hatt mak­ ten; 3) i alle tidligere revolusjoner har virksomhetens karakter vært urørt, det har bare dreiet seg om en annen distribusjon av denne virksomhet, en ny fordeling av arbeidet til andre personer, mens den kommunistiske revolusjon retter seg mot virksomhetens karakter hittil, fjerner arbeidet i sin nåværende form som lønnsarbeid og opphever alle klassers herre­ dømme sammen med klassene selv, fordi den drives frem av den klasse som i samfunnet ikke lenger regnes som klasse, ikke anerkjennes som klasse og allerede er et uttrykk for oppløsningen av alle klasser, nasjona­ liteter osv. innen det nåværende samfunn; 4) både til frembringelse av denne kommunistiske bevissthet i massemålestokk og til gjennomføring av selve saken er det nødvendig å forandre menneskene i massemålestokk,

|

165

i66

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I

og en slik forandring kan bare skje i en praktisk bevegelse, i en revolusjon; revolusjonen er altså ikke bare nødvendig fordi den herskende klasse ikke kan styrtes på noen annen måte, men også fordi den styrtende klasse bare i en revolusjon kan komme så langt at den kvitter seg med hele den gamle skitten og blir i stand til å grunnlegge samfunnet på nytt.

Kommunisme. Produksjon av selve samkvemsformen Kommunismen atskiller seg fra alle tidligere bevegelser ved at den omvelter grunnlaget for alle tidligere produksjons- og samkvemsforhold og for første gang bevisst behandler alle naturgitte forutsetninger som noe som er skapt av tidligere mennesker, fratar disse forutsetninger sin primitivitet og underlegger dem de forente individers makt. Dens innføring er derfor i det vesentlige den økonomiske foreteelse, det er opprettelsen av de mate­ rielle vilkår for denne forening; dermed gjøres de eksisterende vilkår om til vilkår for at individene kan forenes. Det bestående som kommunismen skaper, er således den virkelige basis for å umuliggjøre alt som består uavhengig av individene, i den utstrekning dette bestående allikevel ikke er annet enn et produkt av individenes samkvem hittil. Kommunistene behandler altså i praksis de vilkår som er frembrakt av den tidligere pro­ duksjon og det tidligere samkvem som uorganiske, dog uten å innbille seg at det skulle ha vært de tidligere generasjoners plan eller bestemmelse å levere dem et materiale og uten å tro at disse vilkår var uorganiske for de individer som skapte dem. Forskjellen mellom personlig individ og tilfeldig individ er ingen begrepsmessig forskjell, men et historisk fak­ tum. Denne forskjell har forskjellig innhold i de forskjellige tidsavsnitt, f.eks. standen som noe tilfeldig for individet i det 18. århundre, mer eller mindre også familien. Det er en forskjell som ikke vi skal gjøre for hver tidsperiode, men en forskjell som hver tidsperiode selv foretar blant de for­ skjellige elementer den forefinner, vel og merke ikke begrepsmessig, men tvunget av materielle sammenstøt i selve livet. Det som for en senere tid fremstår som tilfeldig, i motsetning til hva det gjorde for en tidligere tid -

KAPITTE L VI I

DEN TYSKE IDEOLOGI

dette gjelder også for de elementer som er blitt overlevert fra den tidligere perioden er en samkvemsform som svarte til et bestemt utviklingstrinn av produktivkreftene. Produktivkreftenes forhold til samkvemsformen er samkvemformens forhold til individenes virksomhet eller beskjeftigelse. (Grunnformen for denne virksomheten er selvsagt den materielle, som alle andre virksomhetsformer, åndelige, politiske, religiøse osv. er avhen­ gige av. Den forskjellige utforming av det materielle liv er naturligvis til enhver tid avhengig av de behov som er utviklet, og både produksjonen og tilfredsstillelsen av disse behov er i seg selv en historisk prosess som man ikke finner hos sauer eller hunder (Stimers stivnakkede hovedargu­ ment adversus hominem),15 til tross for at sauer og hunder i sin nåværende form riktignok er produkter av en historisk prosess, dog uten at de vet det.) De vilkår som individene har samkvem med hverandre under - så lenge motsetningen ikke er oppstått ennå - er vilkår som hører til deres individualitet, de er ikke noe utvendig; det er vilkår som disse bestemte eksisterende individer under bestemte forhold alene kan produsere sitt materielle liv og det som henger sammen med det, det er altså vilkår for deres egenvirksomhet og blir produsert av denne egenvirksomhet. Det bestemte vilkår som de produserer under, svarer således, så lenge motset­ ningen ennå ikke er inntrådt, til deres virkelige betingethet, deres ensidige tilværelse, hvis ensidighet først viser seg ved at motsetningen oppstår og således eksisterer for de som lever senere. Da fremstår dette vilkår som en tilfeldig lenke, og da blir bevisstheten om at det er en lenke også tilskrevet tidligere tider. Disse forskjellige vilkår, som først fremstår som egenvirksomhetens vilkår og senere som lenke for den, danner gjennom hele den historiske utvikling en sammenhengende rekke av samkvemsformer, hvis sammen­ heng består i at det i stedet for den tidligere samkvemsform, som er blitt en lenke, kommer en ny form, som er i samsvar med de mer utviklede produktivkrefter, og således med den fremskredne karakter av individe­ nes egenvirksomhet, en form som i sin tur igjen blir til en lenke og så erstattes av en annen. Siden disse vilkårene på ethvert trinn svarer til pro­ duktivkreftenes samtidige utvikling, er deres historie samtidig historien

|

167

i68

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

til produktivkreftene som utvikler seg og overtas av hver ny generasjon og dermed historien til utviklingen av selve individenes krefter. Da denne utvikling foregår ubevisst og ut fra naturgitte forutsetninger, altså ikke underlagt en helhetsplan fra frie, forente individer, utgår den fra forskjellige steder, stammer, nasjoner, arbeidsgrener osv., som hver for seg til å begynne med utvikler seg uavhengig av de andre og først etter hvert kommer i forbindelse med hverandre. Videre foregår denne utvikling meget langsomt; de forskjellige trinn og interesser blir aldri fullstendig overvunnet, de blir bare underordnet den seirende interesse og fortsetter å eksistere ved siden av denne i århundrer. Herav følger at selv innen en nasjon har individene helt forskjellige utviklinger, også om man ser bort fra deres formuesforhold, og at en tidligere interesse, hvis tilhørende samkvemsform allerede er blitt fortrengt av en form som sva­ rer til en senere interesse, ennå i lang tid kan være en maktfaktor i det tilsynelatende fellesskap som har selvstendiggjort seg overfor individene (stat, rettsordning), en maktfaktor som i siste instans bare kan brytes ned gjennom en revolusjon. Dette gir også en forklaring på hvorfor bevisst­ heten i relasjon til enkelte punkter hvor en mer generell sammenfatning er mulig, av og til kan se ut til å være kommet lenger enn de samtidige empiriske forhold, slik at man i en senere epokes kamper kan støtte seg til tidligere teoretikere som autoriteter. Derimot går utviklingen meget hurtig i land som i en allerede utvik­ let historisk epoke begynner på nytt, slik det er tilfelle i Nord-Amerika. Slike land har ingen andre naturgitte forutsetninger utenom de indivi­ dene som bosetter seg der og som er blitt foranlediget til å gjøre dette av samkvemsformene i de gamle land, som ikke svarte til deres behov. De begynner altså med de mest fremskredne individer fra de gamle land og derfor med den utviklede samkvemsform som svarer til disse individene, ennå før denne samkvemsform kan slå igjennom i de gamle land.16 Dette gjelder for alle kolonier med mindre det dreier seg om rene militærbaser eller handelsstasjoner. Kartago, de greske koloniene og Island i det n. og 12. århundre er bevis på dette. Et lignende forhold har vi ved erobringer, når det erobrede land får overlevert en samkvemsform som er blitt ferdig

KA P ITT E L VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

utviklet i et annet land; mens denne form i sitt hjemland ennå er beheftet med interesser og forhold fra tidligere epoker, kan og må den her få sitt fulle gjennombrudd, uten hindringer, allerede for å sikre erobrerne varig makt. (England og Napoli etter den normanniske erobring, hvor man fikk den mest fullendte form for føydal organisasjon.) Alle sammenstøt i historien har således etter vår oppfatning sin opp­ rinnelse i motsetningen mellom produktivkreftene og samkvemsformen. Det er forresten ikke nødvendig at denne motsetning, for å resultere i en kollisjon i et land, må være satt på spissen i dette landet selv. Konkurransen med industrielt utviklede land, som er et resultat av det utvidede interna­ sjonale samkvem, er tilstrekkelig for å fremkalle en lignende motsetning i land med mindre utviklet industri (f.eks. det latente proletariat i Tyskland, som kom Hl syne gjennom konkurransen fra den engelske industri). Denne motsetning mellom produkftvkreftene og samkvemsformen, som - som vi har sett - allerede har forekommet flere ganger i historien hittil, uten imidlertid å sette dens grunnlag i fare, måtte hver gang komme Hl utbrudd i en revolusjon, og da antok den samhdig flere sideformer, som en kollisjonenes totalitet, som kollisjoner mellom forskjellige klasser, som bevissthetens motsetning, idékamp osv., polihsk kamp osv. Ut fra et snevert syn kan man da plukke ut en av disse sideformer og bettakte den som basis for disse revolusjoner, noe som er desto lettere som de individer som revolusjonen utgår fra, alt etter sin dannelsesgrad og det historiske utviklingstrinn selv gjør seg illusjoner om sin virksomhet. Forvandlingen av de personlige maktforhold Hl Hnglige gjennom arbeidsdelingen kan ikke oppheves ved at man kvitter seg med den almin­ nelige foresHlling om sammenhengen, men bare ved at individene igjen underlegger seg disse Hnglige maktene og opphever arbeidsdelingen. Dette er ikke mulig uten fellesskapet. Først i fellesskap med andre har hvert individ midlene Hl å kunne utvikle sine anlegg i alle retninger; først i fellesskapet kan altså den personlige frihet bli virkelighet. I de surrogater for fellesskap man har hatt hittil, i staten osv., eksisterer den personlige frihet bare for de individer som har utviklet seg innen forhold som gjel­ der for den herskende klasse, og bare i den utstrekning de Hlhører denne

169

170

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

herskende klasse. Det tilsynelatende fellesskap som individene hittil har sluttet seg sammen i, har alltid selvstendiggjort seg overfor dem og har, siden det var en forening av en klasse overfor en annen klasse, samtidig for den herskende klasse ikke bare vært et helt illusorisk fellesskap, men også en ny lenke. I det virkelige fellesskap oppnår individene i og gjennom sammenslutningen samtidig sin frihet.

Det fremgår av hele den tidligere utvikling at det fellesskapsforhold som individene i en klasse inngikk i og som var betinget av deres felles inter­ esser overfor tredjemann, alltid har vært et fellesskap som disse individer bare tilhørte som gjennomsnittsindivider, bare i den utstrekning de levde under sin klasses eksistensvilkår, et forhold som de hadde del i ikke som individer, men som klassemedlemmer. Når det gjelder de revolusjonære proletarers fellesskap, er det derimot akkurat omvendt, idet de tar sine og alle samfunnsmedlemmers eksistensvilkår under sin kontroll; her deltar individene som individer. Det er nettopp foreningen av individer (selvsagt innen rammen av de forutsetninger som de i dag utviklede produktivkref­ tene gir) som legger vilkårene for individenes frie utvikling og bevegelse under deres kontroll, vilkår som hittil har vært overlatt til tilfeldighetene og som hadde selvstendiggjort seg mot de enkelte individene nettopp ved å skille dem som individer, gjennom deres nødvendige forening som var betinget av arbeidsdelingen og som gjennom atskillelsen var blitt et bånd for individene som føltes fremmed for dem. Den tidligere forening var bare en (på ingen måte vilkårlig, slik det f.eks. blir fremstilt i Contrat social,17 men en nødvendig) forening (jf. f.eks. opprettelsen av den nord­ amerikanske stat og de søramerikanske republikker) om disse vilkår, og innen disse vilkår var så individene overlatt til tilfeldighetene. Denne ret­ ten til innenfor visse vilkår uforstyrret å kunne glede seg over tilfeldighe­ ten, har man hittil kalt for personlig frihet. - Disse eksistensvilkårene er selvfølgelig bare de til enhver tid foreliggende produktivkrefter og samkvemsformer.

Hvis man betrakter denne utvikling av individene i de felles eksistens­ vilkår for stendene og klassene, slik de historisk følger på hverandre, og de alminnelige forestillinger som dermed pådyttes dem, filosofisk, da kan

KAPITTEL VII

DEN TYSKE IDEOLOGI

man riktignok lett komme til å innbille seg at det er arten eller mennesket som har utviklet seg i disse individer, eller at de har utviklet mennesket; en innbilning som kan tjene til å gi historien noen kraftige ørefiker.18 Man kan da oppfatte disse forskjellige stender og klasser som spesifikasjoner av det allmenne uttrykk, som undergrupper av arten, som utviklingsfaser av mennesket. Denne underordning av individene under bestemte klasser kan ikke oppheves før det har oppstått en klasse som ikke lenger har noen særskilt klasseinteresse å kjempe igjennom mot den herskende klasse. Individene tok alltid sitt utgangspunkt i seg selv, men naturligvis i seg selv innen sine gitte historiske vilkår og forhold, ikke i det «rene» individ i ideologenes forstand. Men i løpet av den historiske utvikling og nettopp som følge av den innenfor arbeidsdelingen uunngåelige selvstendiggjøringen av de samfunnsmessige forhold, oppstår det en forskjell mellom de enkelte individers liv i den utstrekning det er personlig og i den utstrek­ ning det er underlagt en eller annen gren av arbeidet og de dertil hørende vilkår. (Dette må ikke oppfattes slik at f.eks. pensjonisten, kapitalisten osv. slutter med å være personer; men deres personlighet er betinget og bestemt av ganske bestemte klasseforhold, og forskjellen kommer først til syne i motsetningen til en annen klasse, og for dem selv kommer den først til syne når de er bankerott.) I standen (og enda mer i stammen) er dette forhold mer skjult, en adelsmann forblir alltid en adelsmann, en borger forblir alltid borger bortsett fra hans øvrige forhold, - en kvalitet som ikke kan skilles fra hans individualitet. Forskjellen mellom personlig individ og klasseindivid, livsvilkårenes tilfeldighet for individet, opptrer først i og med den klasse som selv er et produkt av borgerskapet. Konkurransen og individenes innbyrdes kamp produserer og utvikler først denne tilfeldig­ heten som sådan. I forestillingen er derfor individene under borgerskapets herredømme friere enn før, fordi deres livsvilkår fremstår som tilfeldig for dem; men i virkeligheten er de naturligvis ufriere, fordi de er under­ lagt tinglig makt. Forskjellen sammenlignet med standen kommer tyde­ lig frem i borgerskapets motsetning overfor proletariatet. Da byborgernes stand, korporasjonene osv. oppsto i motsetning til landadelen, fremsto

|

I7I

172

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII

deres eksistensvilkår, den bevegelige eiendom og håndverksarbeidet, som hadde vært latent til stede allerede før atskillelsen fra det føydale forbund, som noe positivt som ble gjort gjeldende mot den føydale jordeiendom, og det antok derfor til å begynne med også den føydale form på sin egen måte. Riktignok betraktet de rømte livegne sitt tidligere forhold som liv­ egne som noe for sin personlighet tilfeldig. Men da gjorde de bare det samme som enhver klasse gjør når den frigjør seg fra sine lenker, og da frigjorde de seg ikke som klasse, men enkeltvis. Videre kom de seg ikke ut av stendervesenets område, de dannet bare en ny stand, de bibeholdt sin tidligere arbeidsmåte også i sin nye stilling og utviklet den videre, idet de frigjorde seg fra sine tidligere lenker som ikke lenger svarte til det utvik­ lingstrinn de hadde nådd.19

Når det gjelder proletarene derimot er deres eget livsvilkår, arbeidet, og dermed samtlige eksistensvilkår i dagens samfunn, for dem blitt noe tilfeldig som de enkelte proletarer ikke har noen kontroll over og som ingen samfunnsmessig organisasjon kan gi dem kontroll over, og motset­ ningen mellom den enkelte proletars personlighet og det livsvilkår som er påtvunget ham, arbeidet, trer klart frem for ham selv, især siden han jo blir ofret allerede fra ungdommen av og ikke har noen sjanse Hl innen sin klasse å nå frem Hl vilkår som bringer ham over i den andre klassen. Mens altså de rømte livegne bare fritt ville utvikle og gjøre gjeldende sine allerede eksisterende livsvilkår og derfor i siste instans bare kom frem Hl det frie arbeid, må proletarene, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sitt eget Hdligere eksistensvilkår, som samHdig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning Hl den form som samfunnets individer hittil har funnet sin helhetsuttrykk i, Hl staten, og de må styrte staten for å seHe igjennom sin personlighet.

KAPITTEL VIII

Filosofiens elendighet ANNET KAPITTEL

Nasjonaløkonomiens metafysikk: Metoden Vi er midt i Tyskland nå; vi kommer til å måtte beskjeftige oss med meta­ fysikk, hvor og mens vi beskjeftiger oss med nasjonaløkonomi. Og også her følger vi bare herr Proudhons «motsigelser». For et øyeblikk siden tvang han oss fil å snakke engelsk, til selv å bli litt engelskmann. Nå er scenen forandret. Herr Proudhon flytter oss over i vårt kjære fedreland og tvinger oss til mot vår vilje å opptre i vår egenskap av tysker igjen. Om engelskmannen forvandler menneskene til hatter, så forvandler tyskeren hattene til ideer. Engelskmannen er Ricardo, den rike bankier og fremragende økonom. Tyskeren er Hegel, simpel professor i filosofi ved universitetet i Berlin. Ludvig XV, den siste eneveldige konge og representant for det franske kongedømmes forfall, hadde en livlege som var Frankrikes første øko­ nom. Denne lege, denne økonom, representerte det franske borgerskaps forestående og sikre seier. Legen Quesnay gjorde nasjonaløkonomien til vitenskap; han har sammenfattet den i sin berømte Økonomisk tablå. For­ uten de tusen og én kommentarer som er blitt publisert til dette tablå, har vi en fra Quesnay selv. Det er «Analysen av det økonomiske tablå» med et tillegg «syv viktige bemerkninger». Herr Proudhon er den annen doktor Quesnay. Han er metafysikkens Quesnay i nasjonaløkonomien. Nå kan ifølge Hegel metafysikken, hele filosofien, sammenfattes i meto-

174 I DET

kommunistiske manifest

KAPITTE L VIII

den. Vi må derfor prøve å klarlegge herr Proudhons metode, som er minst like dunkel som det Økonomiske tablå. Vi skal derfor komme med syv mer eller mindre viktige bemerkninger. Hvis herr doktor Proudhon ikke er fornøyd med våre bemerkninger, kan han leke Abbé Baudeau og selv gi «forklaringen på den økonomisk-metafysiske metode».

FØRSTE

BEMERKNING

«Vi gjengir ikke historien kronologisk, men etter ideenes rekkefølge. De øko­ nomiske faser eller kategorier opptrer i sin manifestasjon snart samtidig, snart i feil rekkefølge ... De økonomiske teorier har likefullt sin logiske rekkefølge og sin serie i fornuften; vi smigrer oss med å ha oppdaget denne ordning.» (Proudhon, bd. I.)

Proudhon har avgjort villet gi franskmennene en skrekk i livet ved å kaste kvasi-hegelske fraser i hodet på dem. Vi har altså å gjøre med to menn: først herr Proudhon og så Hegel. På hvilken måte utmerker herr Proudhon seg sammenlignet med andre økonomer? Og hvilken rolle spil­ ler Hegel i herr Proudhons nasjonaløkonomi? Økonomiene fremstiller de borgerlige produksjonsforhold, arbeids­ delingen, kreditten, pengene osv. som faste, uforanderlige, evige katego­ rier. Herr Proudhon, som forefmner disse kategorier i ferdig tilstand, vil forklare oss hvordan disse kategorier, prinsipper, lover, ideer, tanker dan­ nes og frembringes.

Økonomene forklarer oss hvordan man produserer under de oven­ nevnte gitte forhold; men det de ikke forklarer oss, er hvordan disse for­ hold selv produseres, dvs. den historiske bevegelse som kaller dem ril live. Herr Proudhon, som oppfatter disse forhold som prinsipper, som kategorier, som abstrakte tanker, behøver bare å bringe disse tanker, som allerede foreligger i alfabetisk rekkefølge bakerst i enhver avhandling om nasjonaløkonomi, i en bestemt orden. Økonomenes materiale er mennes­ kenes aktive og handlende liv; herr Proudhons materiale er økonomenes dogmer. Men så snart man ikke følger produksjonsforholdenes historiske

KA PITTE L VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

bevegelse - og kategoriene er bare det teoretiske uttrykk for dem så snart man i disse kategorier bare ser ideer som har oppstått av seg selv, tanker som er uavhengige av de virkelige forhold, er man pent nødt til å forflytte disse tankers opprinnelse over i den rene fornufts bevegelse. Hvordan produserer den rene, evige, upersonlige fornuft disse tankene? Hva gjør den for å produsere dem? Hadde vi hatt herr Proudhons fryktesløshet i saker som angår hegelianismen, ville vi si: Den atskiller seg i seg selv fra seg selv. Hva betyr det? Siden den upersonlige fornuft utenom seg verken har noen grunn den kan stille seg på (poser), eller et objekt den kan stille seg opp mot (opposer), eller et subjekt den kan forbinde seg med, ser den seg nødt til å slå kollbøtte og til å ponere, opponere og komponere seg selv - posisjon, opposisjon, komposisjon. For å si det på gresk, har vi tese, antitese og syn­ tese. For dem som ikke kjenner til Hegels språk, tar vi med signingsformelen: affirmasjon, negasjon, negasjonens negasjon. Det kan man si er klar tale. Det er riktignok ikke hebraisk, om herr Proudhon tillater; men det er språket til denne så rene fornuft skilt fra individet. Istedenfor indi­ videt og dets alminnelige måte å snakke og tenke på, har vi bare denne alminnelige måte i sin renhet, uten individet. Er det noe rart at hver ting i sin siste abstraksjon - for det dreier seg om abstraksjon, ikke om analyse - fremstiller seg som logisk kategori? Er det noe rart at man, når man etter hvert dropper alt som utgjør individua­ liteten til et hus, når man ser bort fra de bygningsmaterialer det består av, fra den form som utmerker det, at man da til slutt bare har et legeme foran seg; at man, når man ser bort fra dette legemes konturer, til slutt bare har et rom; at man, når man endelig abstraherer fra dette roms dimensjoner, til slutt ikke har noe annet igjen enn den helt rene kvantiteten, kvantitetens logiske kategori? Hvis vi på den måten fra ethvert subjekt konsekvent abstraherer fra alle dets levende eller døde angivelige tilfeldigheter, men­ nesker eller ting, da har vi rett til å si at man i den siste abstraksjonen bare får igjen de logiske kategoriene som substans. Således har metafysikerne, som innbiller seg å analysere ved hjelp av slike abstraksjoner, og som tror at de trenger desto dypere inn i gjenstandene jo mer de fjerner seg fra

|

I75

176

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VIII

dem, - disse metafysikerne har på sin side rett til å si at denne verdens ting bare er broderier på et lerret, dannet av logiske kategorier. Der har vi forskjellen mellom filosofen og den kristne. Den kristne kjenner bare en eneste inkarnasjon av logos, til tross for logikken; filosofen kommer ikke noen vei med inkarnasjonen. At alt som eksisterer, at alt som lever på jor­ den og i vannet, gjennom abstraksjon kan reduseres til en logisk kategori, at man på denne måten kan drukne hele den virkelige verden i abstrak­ sjonenes verden, de logiske kategoriers verden, er det noe å forundre seg over? Alt som eksisterer, alt som lever på jorden og i vannet, eksisterer bare, lever bare ved hjelp av en eller annen bevegelse. Således produserer his­ toriens bevegelse de sosiale relasjoner, den industrielle bevegelse gir oss de industrielle produktene, osv. På samme måte som vi gjennom abstraksjon har forvandlet hver ting til en logisk kategori, behøver man bare å abstrahere fra de forskjellige bevegelsers særpreg for å komme frem til bevegelsen i abstrakt tilstand, til den rent formelle bevegelse, til bevegelsens rent logiske formel. Har man først funnet alle tings vesen i de logiske kagetegorier, så innbiller man seg i bevegelsens logiske formel å finne den absolutte metode, som ikke bare forklarer alle ting, men som også omfatter tingenes bevegelse. Dette er den absolutte metode, som Hegel beskriver slik: «Metoden er den absolutte, den eneste, den høyeste, uendelige kraft som ingen ting kan motstå. Den er fornuftens tendens til å finne seg selv igjen, gjenkjenne seg selv, i hver ting.» (Logikk bd. III.) Når hver ting er blitt redusert til en logisk kategori og hver bevegelse, hver produksjonsakt til metoden, så følger derav at hver sammenheng mellom produkter og produksjon, mellom ting og bevegelse, reduseres til anvendt metafysikk. Det Hegel har gjort for religionen, retten osv., prøver herr Proudhon å gjøre for nasjonaløkonomien. Hva er så denne absolutte metode? Bevegelsens abstraksjon. Hva er bevegelsens abstraksjon? Bevegelsen i abstrakt tilstand. Hva er bevegelsen i abstrakt tilstand? Den rent logiske formel for bevegelsen eller den rene fornufts bevegelse. Hva består den rene fornufts bevegelse i? Å sette seg

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

selv, sette seg selv opp mot seg selv og til slutt igjen å sette seg i ett med seg selv, å formulere seg som tese, antitese, syntese, eller endelig å sette seg selv, negere seg og negere sin netasjon. Hvordan klarer fornuften å fremstille seg, å sette seg som en bestemt kategori? Det er fornuftens og dens apologeters egen sak. Men en gang kommet så langt som å sette seg som tese, spaltes denne tese, ved at den setter seg mot seg selv, i to motstridende tanker, i posi­ tiv og negativ, i Ja og Nei. Kampen mellom disse to motsatte elemen­ ter, som ligger i antitesen, danner den dialektiske bevegelse. Ja'et blir til Nei, Nei'et blir til Ja, Ja'et blir samtidig Ja og Nei, Nei'et blir samtidig Nei og Ja; på denne måten holder motsetningene hverandre i balanse, de nøytraliserer hverandre, lammer hverandre. Sammensmeltingen av disse to motstridende tanker danner en ny tanke, deres syntese. Denne nye tanke spalter seg igjen i to motstridende tanker, som på sin side igjen danner en ny syntese. Av denne avlingsprosess vokser det frem en gruppe av tanker. Denne tankegruppe følger samme dialektiske beve­ gelse som en enkelt kategori og har en motsatt gruppe som antitese. Ut fra disse to tankegrupper oppstår en ny tankegruppe, syntesen av begge.

På samme måte som gruppen oppstår ut fra de enkle kategoriers dia­ lektiske bevegelse, oppstår serien ut fra gruppenes dialektiske bevegelse og ut fra serienes dialektiske bevegelse hele systemet. Man kan anvende denne metode på nasjonaløkonomiens kategorier, og man får nasjonaløkonomiens logikk og metafysikk, eller med andre ord: Man har oversatt de økonomiske kategorier som er kjent av alle og enhver, til et lite kjent språk, hvor de ser ut som om de nettopp flunkende nye er sprunget ut av et rent fomuftshode; til de grader synes disse kategori­ ene å produsere hverandre, lenke seg sammen og løse seg fra hverandre, bare ved hjelp av den dialektiske bevegelses virksomhet. Leseren behøver imidlertid ikke å bli redd for denne metafysikk med hele dens stillas av kategorier, grupper, serier og systemer. Tross alt det strevet herr Proudhon har hatt for å klatre opp på høyden til dette motsetningenes system, kommer han aldri høyere enn til de to første trinn av den enkle tese og antitese;

177

178

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VIII

og selv disse har han bare besteget to ganger, og en av gangene falt han attpåtil ned på ryggen.

Dessuten har vi hittil bare diskutert Hegels dialektikk; vi skal senere se hvordan herr Proudhon makter å redusere den på det ynkeligste. Så­ ledes er alt som har skjedd og som fortsatt skjer for Hegel, nøyaktig det som foregår i hans egen tenkning. Således er historiens filosofi nå bare filosofiens, hans egen filosofis historie. Det finnes ingen «historie etter tidens orden» mer, men bare «ideenes suksesjon i fornuften». Han tror at han kan konstruere verden ved hjelp av tankens bevegelse, mens han bare systematisk rekonstruerer de tanker som er i hvermanns hode og klassifiserer dem etter den absolutte metode.

ANNEN

BEMERKNING

De økonomiske kategoriene er bare de teoretiske uttrykk, abstraksjonene, for de samfunnsmessige produksjonsforhold. Herr Proudhon setter som ekte filosof tingene på hodet og ser i de virkelige forhold bare manifesta­ sjonen av disse prinsippene, disse kategoriene som slumret i skjødet til «menneskehetens upersonlige fornuft», - som igjen herr Proudhon, filo­ sofen, forteller oss. Herr Proudhon, økonomen, har oppfattet ganske godt at menneskene lager klede, lerret, silkestoffer under bestemte produksjonsforhold. Men det han ikke har forstått, er at disse bestemte sosiale forhold like meget er menneskenes produkt som klede, lerret osv. De sosiale forhold henger nøye sammen med produktivkreftene. Når menneskene erverver nye produk­ tivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av pro­ duksjonsmåten, av måten å skaffe seg livets opphold på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndmøllen medfører et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfunn med industrielle kapitalister. Men de samme mennesker som former de sosiale forhold i samsvar med sin materielle produksjonsmåte, former også prinsippene, ideene, kategoriene i samsvar med sine samfunnsmessige forhold.

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

Disse ideene og kategoriene er således like lite evige som de forhold de er et uttrykk for. De er historiske, forgjengelige, forbigående produkter. Vi lever midt i en stadig bevegelse med vekst av produktivkreftene, tilintetgjørelse av sosiale forhold, dannelse av ideer; ubevegelig er bare abstraksjonen fra bevegelsen, - «mors immortalis», (den udødelige død).

TREDJE

BEMERKNING

Produksjonsforholdene i ethvert samfunn danner et hele. Herr Proudhon betrakter de økonomiske forhold som like mange sosiale faser som pro­ duserer hverandre, hvorav den ene gir seg av den andre, som antitesen av tesen, og som i sin logiske rekkefølge virkeliggjør menneskehetens uper­ sonlige fornuft. Den eneste ulempe ved denne metode er at herr Proudhon, når han vil undersøke en enkelt av disse fasene for seg, ikke kan forklare den uten å komme tilbake til de øvrige samfunnsmessige forhold, til tross for at han ennå ikke har latt disse forhold oppstå ved hjelp av sin dialektiske bevegelse. Når herr Proudhon så ved hjelp av den rene fornuft går over til frembringelsen av de andre fasene, later han som om han har nyfødte barn foran seg og glemmer at de er like gamle som den første. Således kunne han, for å komme frem til dannelsen av verdien, som for ham er grunnlaget for all økonomisk utvikling, ikke unnvære arbeidsde­ lingen, konkurransen osv. I serien, i herr Proudhons fornuft, i den logiske rekkefølge foreligger derimot disse relasjoner ennå ikke. Så snart man oppfører et ideologisk systems bygning med nasjonal­ økonomiens kategorier, forvrir man lemmene i det sosiale system. Man forvandler samfunnets forskjellige delområder til like mange atskilte sam­ funn, hvorav det ene opptrer etter det andre. Hvordan kan i det hele tatt bevegelsens, rekkefølgens, tidens logiske formel alene forklare samfunnslegemet, hvor alle relasjoner eksisterer samtidig og støtter hverandre?

I?9

l8o

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

FJERDE

KAPITTEL VIII

BEMERKNING

Vi skal nå se hvilke forandringer herr Proudhon foretar med Hegels dia­ lektikk når han anvender den på nasjonaløkonomien. For herr Proudhon har hver økonomisk kategori to sider, en god og en dårlig side. Han ser på kategoriene som spissborgeren ser på historiens store menn: Napoleon er en stor mann, han har gjort mye godt, han har også gjort mye galt. Den gode side og den dårlige side, fordelen og ulempen under ett danner for herr Proudhon motsigelsen i hver økonomisk kategori. Problem som må løses: Å bevare den gode side og fjerne den dårlige. Slaveriet er en økonomisk kategori så god som noen annen. Den har altså også sine to sider. La oss nå ikke oppholde oss ved den dårlige siden, men snakke om slaveriets vakre side. Det dreier seg her vel å merke bare om det direkte slaveri, om de svartes slaveri i Surinam, i Brasil, i NordAmerikas sørstater. Det direkte slaveri er hjørnestenen i den borgerlige industri, akkurat som maskinene, kreditten osv. er det. Uten slaveri ingen bomull; uten bomull ingen moderne industri. Bare slaveriet har gitt koloniene sin verdi; koloniene har skapt verdenshandelen; og verdenshandelen er en forut­ setning for storindustrien. Således er slaveriet en økonomisk kategori av største viktighet.

Uten slaveriet ville Nord-Amerika, det mest avanserte land, bli forvand­ let til et patriarkalsk land. Stryk Nord-Amerika fra verdenskartet, og man får anarkiet, det fullstendige forfall i handel og moderne sivilisasjon. La slaveriet forsvinne, og dere stryker Amerika fra verdenskartet. Således har slaveriet, fordi det er en økonomisk kategori, alltid figurert i folkenes institusjoner. De moderne folk har bare klart å maskere slaveriet i sine land, mens de har innført det i utilslørt form i den Nye Verden. Hvordan vil herr Proudhon gå frem for å redde slaveriet? Han ville stille problemet: å bevare denne økonomiske kategoris gode side og utslette den dårlige. Hegel har ingen problemer som må stilles. Han kjenner bare dialektik-

KA PITTE L VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

ken. Herr Proudhon har fra Hegels dialektikk bare talemåten. Hans egen dialektiske metode består i et dogmatisk skille mellom godt og ondt. La oss ta herr Proudhon selv som kategori; la oss undersøke hans gode og hans dårlige side, hans fordeler og ulemper. Mens han har den fordel fremfor Hegel at han stiller problemer, som han forbeholder seg å løse til menneskehetens beste, har han ulempen av fullstendig ufruktbarhet så snart det dreier seg om å kalle en ny kategori til live gjennom den dialektiske avlings prosess. Det som utgjør den dia­ lektiske bevegelse, er nettopp at de to motsatte sider eksisterer ved siden av hverandre, deres strid og deres sammensmelting i en ny kategori. Så snart man stiller opp problemet å utslette den dårlige side, kutter man over den dialektiske bevegelse. Det er ikke kategorien lenger, som her, ifølge sin motsigelsesfulle natur, setter seg selv og setter seg opp mot seg selv; det er herr Proudhon som opprøres, kjemper og strever mellom kategoriens to sider. Således fanget i en blindgate, som det er vanskelig å komme ut av med tillatte midler, gjør herr Proudhon plutselig et kjempemessig krafthopp som med ett eneste tilløp flytter ham over i en ny kategori. Og nå avsløres for hans forbausede øyne fornuftens rekkefølge. Han tar den første og beste kategori og tillegger den vilkårlig den egen­ skap å rette på ulempene ved den kategori som han skal renvaske. Så­ ledes fjerner skattene, hvis vi altså skal tro herr Proudhon, ulempene ved monopolet; handelsbalansen fjerner ulempene ved skattene; grunneien­ dommen fjerner ulempene ved kreditten. Ved at han på denne måten tar de økonomiske kategoriene enkeltvis for seg og av den ene lager en motgift mot den andre, klarer herr Proudhon med dette miksmaks av motsetninger og motsetningers motmidler å lage to bind motsetninger, som han ganske riktig gir tittelen: «De økonomiske motsetningers system.»

l8l

182

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

FEMTE

KAPITTEL VI I I

BEMERKNING

«I den absolutte fornuft er alle disse ideene . . . like enkle og generelle I virkeligheten når vi bare frem til vitenskapen ved at vi bygger opp våre ideer til et slags stillas. Men sannheten i seg selv er uavhengig av disse dia­ lektiske figurer og befridd for vår ånds kombinasjonsevner.» (Proudhon, bd. II.)

Der ser vi plutselig at nasjonaløkonomiens metafysikk ved en helom­ vending, hvis hemmelighet vi nå kjenner, er blitt en illusjon! Aldri har herr Proudhon talt sannere. Ganske riktig, fra det øyeblikk hvor den dia­ lektiske prosess1 bevegelse reduseres til den enkle prosedyre å sette godt og ondt opp mot hverandre, å stille problemer som går ut på å utslette det dårlige og å foreskrive en kategori som motgift mot en annen, fra det øyeblikk har ikke kategoriene noen spontanitet mer; ideen «virker ikke lenger», det er ikke liv i den lenger. Fra nå av verken setter eller oppløser den seg i kategorier. Kategorienes rekkefølge har forvandlet seg til bare et stillas. Dialektikken er ikke lenger den absolutte fornufts bevegelse. Det finnes ingen dialektikk lenger, det finnes i beste fall bare ren moral. Da herr Proudhon snakket om rekkefølgen i forstanden, om kategorienes logiske rekkefølge, erklærte han positivt at han ikke ville gi historien i den kronologiske ordning, det vil ifølge herr Proudhon si den historiske rekke­ følge i hvilken kategoriene har åpenbart seg. Alt foregikk for ham den gan­ gen i fornuftens rene eter. Alt skulle avledes av denne rene eter ved hjelp av dialektikken. Nå, når det gjelder å sette denne dialektikken om i praksis, lar fornuften ham i stikken. Herr Proudhons dialektikk tillater seg et lite knep mot Hegels dialektikk, og herr Proudhon er nødt til å meddele oss at den ordning i hvilken han gir oss kategoriene, ikke lenger er den orden som de utvikler seg i. Den økonomiske utvikling er ikke lenger den rene fornufts utvikling. Hva er det egentlig herr Proudhon gir oss? Den virkelige historie, dvs. etter herr Proudhons oppfatning den rekkefølge som kategoriene tidsmes­ sig har åpenbart seg i? Nei. Historien slik den foregår i selve ideen? Enda mindre. Altså verken kategorienes profane historie eller deres hellige his-

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

torie! Hvilken historie er det da han gir oss? Hans egne motsigelsers his­ torie. La oss se hvordan de marsjerer og sleper herr Proudhon etter seg. Før vi går i gang med denne undersøkelse, som foranlediger den sjette viktige bemerkning, skal vi komme med nok en mindre viktig bemerk­

ning. La oss en gang anta med herr Proudhon at den virkelige historie etter kronologisk orden er den historiske rekkefølge i hvilken ideene, katego­ riene, prinsippene har åpenbart seg. Hvert prinsipp har hatt sitt århundre hvor det åpenbarte seg. Autoritetsprinsippet hadde f.eks. det n. århundre, mens individualismens prinsipp hadde det 18. Rent logisk hører århundret til prinsippet, ikke prinsippet til århundret. Med andre ord: Prinsippet lager historien, det er ikke his­ torien som lager prinsippet. Når man så spør seg selv, for å redde både prinsippene og historien, hvorfor dette prinsipp har åpenbart seg akku­ rat i det ii. eller 18. århundre og ikke i et eller annet annet århundre, ser man seg nødvendigvis tvunget til å undersøke i detalj, hvem menneskene i det 11. og det 18. århundre var, hva som var deres behov, deres produk­ tivkrefter, deres produksjonsmåte, produksjonens råstoffer, hvordan det endelig forholdt seg med relasjonene fra menneske til menneske som var et resultat av alle disse eksistensvilkår. Å utdype alle disse spørsmål, betyr ikke det å utforske den virkelige, den profane historie til menneskene i ethvert århundre, å fremstille disse mennesker slik de samtidig var forfat­ tere av og skuespillere i sitt eget drama? Men fra det øyeblikk hvor man fremstiller menneskene som sin egen histories skuespillere og forfattere, er man ad en omvei kommet tilbake til det virkelige utgangspunkt, fordi man har droppet de evige prinsipper man hadde tatt sitt utgangspunkt i. Men herr Proudhon har ikke engang våget seg langt nok frem på den tverrveien som ideologen slår inn på for å nå frem til historiens store hovedvei.

|

183

184

I

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

SJETTE

KAPITTEL VI II

BEMERKNING

La oss slå inn på tverrveien sammen med herr Proudhon. Vi vil anta at de økonomiske relasjoner, betraktet som uforanderlige lover, som evige prinsipper, som ideelle kategorier, har eksistert tidligere enn de aktive og handlende mennesker; vi vil til og med anta at disse lover, disse prinsipper, disse kategorier helt fra tidens begynnelse har slumret i «men­ neskehetens upersonlige fornuft». Vi har allerede sett at det med disse uforanderlige og ubevegelige evigheter ikke finnes noen historie lenger; det finnes i høyden en historie i ideen, dvs. den historie som speiler seg i den rene fornufts dialektiske bevegelse. Men når herr Proudhon sier at ideene i den dialektiske bevegelse ikke «differensierer» seg lenger, har han strøket ut både bevegelsens skygge og skyggenes bevegelse, ved hvis hjelp man til nød kunne ha fått til noe som så ut som historie. I stedet gir han his­ torien skylden for sin egen avmakt, han skyver skylden over på alt, endog det franske språk. «Det er altså ikke helt riktig,» sier herr Proudhon, filosofen, «å si at noe skjer, at noe blir produsert: Både i sivilisasjonen og i verdensaltet har alt eksistert, har alt virket fra begynnelsen .. . Det forholder seg på samme måte med hele nasjonaløkonomien.» (Bd. II, s. 102.) Så veldig er den skapende kraft til de motsigelser som virker og får herr Proudhon til å virke at han der, hvor han vil forklare historien, ser seg nødsaget til å fornekte den, at han der, hvor han vil forklare de sosiale forholds rekkefølge, nekter at noe kan skje, at han der, hvor han vil forklare produksjonen i alle dens faser, bestrider at noe kan produseres. Således eksisterer for herr Proudhon verken historien eller ideenes rekkefølge, og allikevel eksisterer fortsatt hans bok; og nettopp denne bok er, etter hans egne ord, «historien om ideenes rekkefølge». Hvordan skal man finne en formel - for herr Proudhon er en formelens mann - som gjør det mulig for ham med ett sprang å hoppe over alle sine motsigelser? Til dette formål har han oppfunnet en ny fornuft, som verken er den rene og jomfruelige absolutte fornuft eller den alminnelige fornuft hos menneskene som opptrer og handler i de forskjellige århundrer, men en

KA P ITTE L VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

helt eiendommelig fornuft, fornuften hos samfunnet som person, hos menneskeheten som subjekt, som i herr Proudhons penn av og til også representerer seg som «samfunnets genius», som «allmenn fornuft» og til syvende og sist som «menneskehetens fornuft». Denne fornuft, som pynter seg med så mange navn, avslører seg imidlertid ved enhver anledning som herr Proudhons individuelle fornuft med sine gode og sine dårlige sider, sine motgifter og sine problemer. «Den menneskelige fornuft skaper ikke sannheten», som skjuler seg i den absolutte, evige fomufts dyp. Den kan bare avsløre den. Men de sannheter den hittil har avslørt, er ufullstendige, utilstrekkelige og som følge derav motsigende. Således er også selve de økonomiske kategorier bare sannheter som er blitt oppdaget og avslørt av menneskehetens for­ nuft, av samfunnets genius, og de er derfor også ufullstendige og bærer motsetningens kime i seg. Før herr Proudhon så samfunnets genius bare de motsetningsfylte elementer, men ikke den enhetlige syntetiske formel, som begge samtidig er nedlagt i den absolutte fornuft. De økonomiske forhold er imidlertid ikke annet enn virkeliggjøringen på jorden av disse utilstrek­ kelige sannheter, disse ufullstendige kategorier, disse innbyrdes motstrid­ ende begrep, og derfor er de også i seg selv motsetningsfulle og frembyr de to sidene, hvorav den ene er god, den andre dårlig. Å finne hele sannheten, begrepet i hele dets fylde, den syntetiske for­ mel som opphever motsigelsen, det er oppgaven for samfunnets genius. Derfor er denne samme genius i herr Proudhons innbilning blitt jaget omkring fra den ene kategori til den andre, uten at den hittil med hele sitt batteri av kategorier har maktet å fravriste Gud, den absolutte fornuft, noen syntetisk formel. «Først fremsetter samfunnet (samfunnets genius)1 et første faktum, en første hypotese . . ., en sann antinomi, hvis motsetningsfylte resultater utvikler seg i nasjonaløkonomien på samme måte som deres konsekven­ ser kunne ha vært avledet i ånden; slik at den industrielle utvikling, idet den helt ut følger ideenes avledning, deler seg i to retninger, en retning med nyttige og en retning med ødeleggende virkninger . . . For å konsti­ tuere dette prinsipp med sine to ansikter på en harmonisk måte og for å

|

185

i86

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VII I

oppheve denne oppsigelse, lar samfunnet et onnet prinsipp oppstå av det første, som snart blir fulgt av det tredje, og dette kommer til å bli veien for samfunnets genius helt til den etter å ha uttømt alle sine motsigelser jeg forutsetter, selv om det ikke er bevist, at motsigelsen i menneskeheten en gang vil ta slutt - med ett sprang kommer tilbake til alle sine tidligere posisjoner og løser alle sine oppgaver i en eneste formel.» (Bd. II, s. 133.) På samme måte som tidligere motsetningen ble til motgift, blir nå tesen til hypotese. Denne ombytting av ord kan ikke forbause oss når det gjelder herr Proudhon. Menneskehetens fornuft, som er alt annet enn ren, idet dens synskrets er begrenset, støter for hvert skritt på nye oppgaver som skal løses. Hver ny tese som den oppdager i den absolutte fornuft og som er den forrige teses negasjon, blir for den til syntese, som den nokså naivt betrakter som løsningen på den aktuelle oppgaven. Slik plager denne for­ nuft seg med stadig nye motsigelser, inntil den når frem til slutten på disse motsigelser og oppdager at alle dens teser og synteser ikke er annet enn innbyrdes motsigende hypoteser. I sin forbløffelse «kommer» den menneskelige fornuft, «samfunnets genius, med ett sprang tilbake til alle sine tidligere posisjoner og løser alle sine oppgaver i en eneste formel». Denne eneste formel er forresten herr Proudhons veritable oppdagelse. Den er den konstituerte verdi. Hypoteser setter man bare frem med sikte på et bestemt mål. Det mål samfunnets genius, som taler gjennom herr Proudhons munn, i første rekke har satt seg, var utslettelsen av det dårlige fra hver økonomisk kategori, for bare å ha igjen det gode. For ham er dette gode det høyeste gode, det sanne praktiske mål - likheten. Og hvorfor foretrakk samfunnets genius likheten fremfor ulikheten, brorskapet, katolisismen, kort sagt et hvilket som helst annet prinsipp? Fordi «menneskeheten har virkeliggjort et slikt antall spesielle hypoteser etter hverandre, bare med henblikk på en høyere hypotese», som nettopp er likheten. Med andre ord: Fordi likheten er herr Proudhons ideal. Han innbiller seg at arbeidsdelingen, kreditten, verkstedet, kort sagt alle økonomiske forhold bare er blitt oppfunnet til beste for likheten, og allikevel har de til slutt vist seg å skade den. Når historien og herr Proudhons fiksjon motsier hverandre for hvert skritt,

KA PITTE L VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

slutter han herav at det foreligger en motsigelse. Men hvis det består noen motsigelse, består den bare mellom hans fikse idé og de virkelige begiv­ enheter. Fra nå av er den gode side ved et økonomisk forhold alltid den som bekrefter likheten, den dårlige side er den som fornekter likheten og styr­ ker ulikheten. Hver ny kategori er en hypotese som samfunnets genius har satt frem med sikte på å utslette den ulikhet som ble skapt av den fore­ gående hypotese. Med ett ord: Likheten er den opprinnelige hensikt, den mystiske tendens, det forsynets mål, som samfunnets genius stadig har for øye når den roterer rundt i de økonomiske motsigelsers sirkel. Derfor er også forsynet det lokomotiv som setter bedre fart i herr Proudhons økono­ miske utrustning enn hans luftige, rene fornuft. Han har viet forsynet et helt kapittel, som kommer etter kapitlet om skattene. Forsyn, forsynlig mål, det er det store ord man bruker i dag for å for­ klare historiens gang. I virkeligheten forklarer ikke dette ordet noe som helst. Det er i høyden en retorisk form, en av de mange måter å omskrive kjensgjeminger på. Det er en kjensgjerning at grunneiendommen i Skottland fikk ny verdi gjennom industriens utvikling, denne industrien åpnet nye markeder for ullen. For å kunne produsere ull i stor skala, måtte man forvandle åker­ land til beiteland. For å kunne gjennomføre denne forandring, måtte man konsentrere godsene. For å kunne konsentrere godsene, måtte man avskaffe de små forpakterbruk, jage tusenvis av forpaktere fra deres hjem og erstatte dem med noen gjetere som gjeter millioner av sauer. Således hadde grunneiendommen i Skottland som følge av suksessive forandrin­ ger det resultat at mennesker ble jaget av sauer. Man kan nå si at det var det forsynlige mål for grunneiendommens institusjon i Skottland å la men­ nesker bli fortrengt av sauer, da har man bedrevet forsynlig historie. Det er riktig at tendensen mot likhet er særegen for vårt århundre. Den som nå sier at de foregående århundrer med helt forskjellige behov, pro­ duksjonsmidler osv. forsynlig virket for likhetens virkeliggjøring, setter først vårt århundres midler og mennesker i stedet for tidligere århund­ rers midler og mennesker og miskjenner den historiske bevegelse der de

187

l88

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KA P ITTE L VIII

på hverandre følgende generasjoner har omformet de resultater tidligere generasjoner hadde nådd. Økonomene vet meget godt at den samme ting som for den ene er et forarbeidet produkt, for den annen er råstoff for ny produksjon.

La oss anta, slik herr Proudhon gjør det, at samfunnets genius har skapt eller rettere sagt improvisert føydalherrene i den hensikt å forvandle rentebøndene til ansvarsfulle og likestilte arbeidere; da vil vi ha fullført en ombytting av mål og personer som er en verdig parallell til det forsynet som innførte grunneiendommen i Skottland for å tillate seg den ondskapsfulle fornøyelse å erstatte mennesker med sauer. Men siden herr Proudhon har en så kjærlig interesse for forsynet, vil vi henvise ham til Den politiske økonomis historie av herr de VilleneuveBargemont, som også flyr etter et forsynets mål. Dette mål er ikke lenger likheten, men katolisismen.

SYVENDE OG SISTE

BEMERKNING

Økonomene går frem på en eiendommelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Føydalismens institusjoner er kunstige institusjoner, borgerskapets institusjoner er naturlige. Her lig­ ner de på teologene som også skjelner mellom to slags religioner. Hver religion som ikke er deres egen, er menneskenes oppfinnelse, mens deres religion er Guds åpenbaring. Når økonomene sier at de nåværende for­ hold - den borgerlige produksjons forhold - er naturlige, gir de dermed uttrykk for at det er forhold hvor rikdommens produksjon og utviklingen av produktivkreftene skjer etter naturlovene. Dermed er disse forhold selv av tiden uavhengige naturlover. De er evige lover som alltid skal regjere samfunnet. Således har det vært en historie, men nå er det ingen historie mer; det har vært en historie, fordi det har eksistert føydale innretninger og fordi man i disse føydale institusjoner finner produksjonsforhold som er helt forskjellige fra produksjonsforholdene i det borgerlige samfunn, som økonomene vil se som naturlige og derfor som evige.

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

Også føydalismen hadde sitt proletariat - de livegne - som inneholdt spiren til borgerskapet. Også den føydale produksjon hadde to antagonis­ tiske elementer, som man likeledes betegner som den gode og den dårlige siden ved føydalismen, uten å ta hensyn til at det alltid er den dårlige siden som til slutt går av med seieren over den gode siden. Det er den dårlige siden som kaller til live bevegelsen, som skaper historie ved å føre til kamp. Hvis økonomene under føydalismens herredømme, begeistret av de ridderlige dyder, av den vakre harmoni mellom rettigheter og plik­ ter, av det patriarkalske liv i byene, av hjemmeindustriens blomstring på landsbygda, av utviklingen i den industri som er organisert i korporasjo­ ner og laug, kort sagt av alt som utgjør den vakre side ved føydalismen, hadde stilt seg problemet å utslette alt som kaster en skygge over bildet livegenskap, privilegier, anarki - hvor ville de ha kommet hen med det? Man ville ha ødelagt de elementer som fremkalte kampen, man ville ha kvalt borgerskapets utvikling i sin spire. Man ville ha stilt seg det absurde problem å slette ut historien. Da borgerskapet var kommet ovenpå, var det ikke spørsmål om verken den gode eller den dårlige side ved føydalismen. Produktivkreftene, som gjennom borgerskapet hadde utviklet seg under føydalismen, kom i dets besittelse. Alle gamle økonomiske former, de privatrettslige relasjoner som svarte til dem, den politiske tilstand som var det offisielle uttrykk for det gamle samfunn, ble brutt ned. Hvis man således vil bedømme den føydale produksjon riktig, må man betrakte den som en produksjonsmåte basert på motsetningen. Man må vise hvordan rikdommen ble produsert innen rammen av denne mot­ setning, hvordan produktivkreftene utviklet seg samtidig med striden mellom klassene, hvordan en av disse klasser, den dårlige side, det sam­ funnsmessige onde, stadig økte inntil de materielle vilkår for dens fri­ gjøring var modnet. Viser ikke dette tydelig nok at produksjonsmåten, forholdene som produktivkreftene utvikler seg under, er alt annet enn evige lover, men at de svarer til en bestemt utviklingsbistand hos men­ neskene og deres produktivkrefter og at en forandring i menneskenes produktivkrefter nødvendigvis må medføre en forandring av deres pro­

|

189

19°

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VIII

duksjonsforhold? Siden det først og fremst gjelder ikke å bli utelukket fra sivilisasjonens frukter, de ervervede produktivkrefter, blir det nødvendig å bryte ned de tradisjonelle former under hvilke de ble skapt. Fra dette øyeblikk blir den revolusjonære klasse konservativ. Borgerskapet begynner med et proletariat som selv er en rest av føydalismens proletariat. I løpet av sin historiske utvikling utvikler borgerskapet nødvendigvis sin antagonistiske karakter, som ved dets første opptreden forefinnes mer eller mindre tilslørt, bare i latent tilstand. I samme grad som borgerskapet utvikler seg, utvikles i dets skjød et nytt proletariat, et moderne proletariat: Det oppstår en kamp mellom proletarklassen og borgerklassen, en kamp som — før den på begge sider blir fornemmet, bemerket, vurdert, forstått, innrømmet og endelig åpent erklært - forelø­ pig bare kommer til uttrykk i delvise og forbigående konflikter, i ødeleggelseshandlinger. På den annen side: Mens alle som tilhører det moderne borgerskap har samme interesse i den utstrekning de danner en klasse overfor en annen klasse, har de motsatte, motstridende interesser, så snart de står overfor hverandre. Denne interessemotsetning er et resultat av de økonomiske vilkår for deres borgerlige liv. Det blir derfor klarere for hver dag at de produksjonsforhold, innen rammen borgerskapet beveger seg, ikke har en enhetlig, enkel karakter, men en dobbeltsidig; at under de samme forhold hvor rikdommen produseres, produseres også elendighe­ ten; at det under de samme forhold hvor produktivkreftene utvikles, også utvikles en kraft som produserer undertrykkelse; at disse forhold bare produserer den borgerlige rikdom, dvs. borgerklassens rikdom ved fortsatt å tilintetgjøre rikdommen til enkelte medlemmer av denne klasse og ved å skape et stadig økende proletariat. Jo mer denne motsetningsfylte karakter trer frem i dagen, desto mer kommer økonomene, de vitenskapelige representanter for den borgerlige produksjon i motsetning til sine egne teorier, og det dannes forskjellige skoler.

Vi har de fatalistiske økonomer, som i sin teori stiller seg like likegyldig overfor det de kaller den borgerlige produksjonsmåtes onder, som bor­ gerne selv i praksis stiller seg overfor lidelsene til de proletarer som hjelper

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

dem med å erverve rikdommene. Innen denne fatalistiske skole finnes klassikere og romantikere. Klassikerne, som Adam Smith og Ricardo, representerer et borgerskap som, ennå i kamp mot restene av det føydale samfunn, bare arbeider for å rense de økonomiske forhold for de føydale flekker, øke produktivkreftene og gi industrien og handelen nye drivkref­ ter. Proletariatet deltar i denne kamp og kjenner, absorbert som det er av dette febrilske arbeid, bare forbigående, tilfeldige lidelser og betrakter dem også som sådanne selv. Økonomer som Adam Smith og Ricardo, denne epokes historikere, har bare den misjon å påvise hvordan rikdom­ men erverves under den borgerlige produksjons forhold, å formulere disse forhold i kategorier, i lover, og å påvise i hvilken grad disse lover, disse kategorier for rikdommens produksjon er det føydale samfunns lover og kategorier overlegne. Elendigheten er i deres øyne bare den smerte som ledsager enhver fødsel, både i naturen og i industrien. Romantikerne hører vår epoke til, hvor borgerskapet står i et direkte motsetningsforhold til proletariatet, hvor elendigheten øker i samme store skala som rikdommen. Økonomene blærer seg da som blaserte fatalister og kaster fra sitt opphøyde standpunkt et stolt og foraktfullt blikk ned på de menneskelige maskiner som produserer rikdommen. De gjentar alt det deres forgjengere har utredet, men den indifferente holdning som hos dem var naivitet, er hos romantikerne koketteri. Så kommer den humanitære skole som tar den dårlige side ved vår tids produksjonsforhold alvorlig. For å berolige sin samvittighet prøver denne skole å mildne de virkelige kontrastene så godt det lar seg gjøre; den bekla­ ger oppriktig proletariatets nød og borgerskapets tøylesløse indre konkur­ ranse; den gir arbeiderne det råd å være måteholdne, å arbeide flittig og å avle få barn; den anbefaler borgerne å tenke seg om i sin produksjonsiver. Hele denne skoles teori består i endeløse skiller mellom teori og praksis, mellom prinsippene og resultatene, mellom ideen og dens anvendelse, mellom innhold og form, mellom vesen og virkelighet, mellom rett og kjensgjerning, mellom den gode og den dårlige side. Den filantropiske skole er den fullbyrdede humanitære skole. Den for­ nekter motsetningens nødvendighet, den vil gjøre alle mennesker til bor­

|

I9I

192

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL VI I I

gere; den vil virkeliggjøre teorien i den utstrekning den atskiller seg fra praksis og ikke innbefatter antagonismen. Selvsagt er det lett i teorien å abstrahere fra motsigelsene som man støter på for hvert skritt i virkelig­ heten. Denne teori ville så bli den idealiserte virkelighet. Filantropene vil altså opprettholde de kategorier som er et uttrykk for de borgerlige for­ hold, uten den motsigelse som utgjør deres vesen og som er uatskillelig fra dem. De innbiller seg for alvor å bekjempe den borgerlige praksis, og de er mer borgerlige enn de andre.

Som økonomene er de vitenskapelige representanter for borgerklassen, er sosialistene og kommunistene teoretikeme for proletariatets klasse. Så lenge proletariatet ikke er tilstrekkelig utviklet til å kunne konstituere seg som klasse og kampen mellom proletariat og borgerskap derfor ennå ikke er av politisk karakter; så lenge produktivkreftene innen selve borgerska­ pets ramme ikke er tilstrekkelig utviklet til at de materielle vilkår kan skinne igjennom, som er nødvendige for proletariatets frigjøring og opp­ rettelsen av et nytt samfunn, - er disse teoretikeme bare utopister som, for å avhjelpe de undertrykte klassers behov, tenker ut systemer og leter etter en gjenfødende vitenskap. Men etter hvert som historien skrider frem og proletariatets kamp får tydeligere konturer, behøver de ikke lenger å lete etter vitenskapen i sitt hode; de skal bare avlegge regnskap over det som foregår for øynene på dem og gjøre seg til talerør for det. Så lenge de leter etter vitenskapen og bare lager systemer, så lenge de står i begynnelsen av kampen, ser de i elendigheten bare elendighet, uten å oppdage dens revolusjonære, undergravende side, som kommer til å styrte det gamle samfunn i grus. Fra dette øyeblikk blir vitenskapen et bevisst produkt av den historiske bevegelse, og den har sluttet å være doktrinær, den er blitt revolusjonær. La oss vende tilbake til herr Proudhon. Hvert økonomisk forhold har en god og en dårlig side; det er det eneste punkt hvor herr Proudhon ikke slår seg selv på munnen. Den gode side ser han fremhevet av økonomene, den dårlige ser han anklaget av sosialis­ tene. Fra økonomene låner han de evige forholds nødvendighet; fra sosi­ alistene låner han illusjonen av bare å se elendighet i elendigheten. Han

KAPITTEL VIII

FILOSOFIENS ELENDIGHET

er enig med dem begge, og her prøver han å støtte seg til vitenskapens autoritet. Vitenskapen reduseres for ham til den dvergaktige dimensjon av en vitenskapelig formel; han er mannen som er på jakt etter formler. Dermed smigrer herr Proudhon seg av å ha gitt en kritikk både av nasjo­ naløkonomien og av kommunismen - han står langt under begge. Under økonomene, fordi han som filosof med en magisk formel i hånden tror å kunne frita seg for å komme inn på rent økonomiske detaljer; under sosialistene, fordi han verken har nok mot eller nok innsikt til å løfte seg over borgerhorisonten, om det så bare var spekulativt. Han vil være syntesen, og han er en sammensatt feiltagelse. Han vil som en vitenskapens mann sveve over borgere og proletarer; han er bare småborgeren som bestandig kastes frem og tilbake mellom kapital og arbeid, mellom nasjonaløkonomi og kommunisme.

* En undertrykt klasse er livsvilkåret for ethvert samfunn som er bygget på klassemotsetning. Den undertrykte klasses frigjøring medfører altså nød­ vendigvis opprettelsen av et nytt samfunn. Hvis den undertrykte klasse skal kunne frigjøre seg, må man ha nådd frem til et trinn, hvor de allerede ervervede produktivkrefter og de bestående samfunnsmessige institusjo­ ner ikke lenger kan bestå ved siden av hverandre. Av alle produksjonsin­ strumenter er den revolusjonære klasse selv den største produktivkraft. Organisasjonen av de revolusjonære elementene som klasse, forutsetter den ferdige eksistens av alle de produktivkrefter som i det hele tatt kunne utfolde seg innen rammen av det gamle samfunn. Betyr dette at det, etter at det gamle samfunn er styrtet, vil komme et nytt klassesamfunn som ender i en ny politisk makt? Nei. Vilkåret for frigjøringen av en arbeidende klasse er avskaffelsen av enhver klasse, på samme måte som vilkåret for frigjøringen av tredjestanden, den borgerlige ordning, var avskaffelsen av alle stender. Den arbeidende klasse kommer i løpet av utviklingen til i stedet for det gamle borgerlige samfunn å sette en sammenslutning som utelukker klassene og deres innbyrdes motsetning, og det vil ikke lenger finnes noen

193

194 I DET

KOMMUNISTISKE manifest

KAPITTEL VIII

egentlig politisk makt, fordi nettopp den politiske makt er det offisielle uttrykk for klassemotsetningen innen det borgerlige samfunn. I mellomtiden er motsetningen mellom proletariat og borgerskap en klasses kamp mot en klasse, en kamp som - brakt til sitt høyeste uttrykk - innebærer en total revolusjon. Er det forresten noe å forundre seg over at et samfunn som bygger på klassemotsetning, utvikler seg frem til den brutale motsigelsen til sammenstøtet mann mot mann som siste løsning? Det nytter ikke å si at den samfunnsmessige bevegelse utelukker den politiske. Det fins ingen politisk bevegelse som ikke samtidig også er en samfunnsmessig bevegelse.

Bare med en ordning av tingene hvor det ikke fins klasser og ikke noen klassemotsetning, vil de samfunnsmessige evolusjoner slutte med å være poli­ tiske revolusjoner. Inntil da vil i tiden før enhver nyforming av samfunnet den sosiale vitenskaps siste ord alltid være: «Kamp eller død; blodig krig eller det store intet. Slik er spørsmålet ubønnhørlig stillet.» (George Sand)

KAPITTEL IX

Lønnsarbeid og kapital I

Fra forskjellige sider er vi blitt klandret for at vi ikke har fremstilt de økonomiske forhold som danner det materielle grunnlag for de nåværende klassekamper og nasjonale kamper. Vi har bevisst bare berørt disse for­ hold der hvor de direkte trengte seg i forgrunnen i politiske konflikter. Det gjaldt først og fremst å forfølge klassekampen i vår egen tids historie og ved hjelp av det historiske materiale som allerede foreligger og skapes på nytt hver dag, empirisk å påvise at med undertrykkelsen av arbeider­ klassen som februar og mars1 hadde ført med seg, ble samtidig dens mot­ stander beseiret - de borgerlige republikanere i Frankrike og borger- og bondeklassene som bekjempet den føydale absolutisme på hele det euro­ peiske kontinent, at den «honette republikks» seier i Frankrike samtidig var et fall for de nasjoner som hadde svart på februarrevolusjonen med heroiske uavhengighetskriger, og endelig at Europa med de revolusjonære arbeideres nederlag atter var falt tilbake til sitt gamle dobbelt-slaveri, det engelsk-russiske slaveri. Junikampen i Paris, Wiens fall, tragikomedien i Berlin i november 1848; Polens, Italias og Ungarns fortvilte anstrengel­ ser, Irlands utsulting til underkastelse - dette var de hovedmomenter som karakteriserte den europeiske klassekamp mellom borgerskapet og arbei­ derklassen og ved hvis hjelp vi påviste at enhver revolusjonær reisning, om dens mål kan synes oss å ligge aldri så langt borte fra klassekampen, må mislykkes inntil den revolusjonære klasse seirer, og at enhver sosial reform vedblir å være en utopi inntil den proletariske revolusjon og den føydale kontrarevolusjon har krysset klinger i en verdenskrig. I vår frem-

I96

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

stilling, som i virkeligheten, var Belgia og Sveits tragikomiske genrebilder som lignet karikaturer i det store historiske tablå. Det ene er mønsterstaten for det borgerlige monarki, den andre mønsterstaten for den borgerlige republikk, og begge er stater som innbiller seg å være like uavhengige av klassekampen som av den europeiske revolusjon. Nå, etter at våre lesere har sett klassekampen utvikle seg i kolossale poli­ tiske former i 1848, er tiden inne til å gå nærmere inn på selve de økono­ miske forhold som borgerskapets eksistens og dets klasseherredømme, likesom arbeidernes slaveri, er basert på. Vi skal i tre store avsnitt fremstille: 1) forholdet mellom lønnsarbeid og kapital, arbeidernes slaveri, kapita­ listenes herredømme; 2) de borgerlige mellomklassers og den såkalte bondestands uunngåelige undergang under det nåværende system; 3) den kommersielle undertrykkelse og utbytting av de borgerlige klasser i de forskjellige europeiske nasjoner ved verdensmarkedets despot - England. Vi skal prøve å gjøre fremstillingen så enkel og folkelig som mulig og ikke forutsette selv de mest elementære begrep om politisk økonomi. Vi ønsker å bli forstått av arbeiderne. Og dette så meget mer som det i Tysk­ land rår den merkeligste uvitenhet og begrepsforvirring om de enkleste økonomiske forhold, fra de patenterte forsvarere av den bestående tilstand ned til de sosialistiske mirakelmakere og de miskjente politiske genier som det oppsplittede Tyskland er enda rikere på enn på landsfaderlige fyrster. Altså tar vi for oss det første spørsmål: Hva er arbeidslønn? Hvordan be­ stemmes den? Hvis en spurte arbeiderne: «Hvor stor er din arbeidslønn?» så ville den ene svare: «Jeg får en mark om dagen», en annen: «Jeg får to mark» osv. Etter de forskjellige arbeidsgrener de tilhører, ville de oppgi forskjellige pengesummer som de får av sine respektive kapitalister for å utføre et bestemt arbeid, f.eks. for å veve en yard lerret eller sette et trykkark. Trass i deres forskjellige oppgaver ville de alle sammen stemme overens i ett punkt: arbeidslønnen er den pengesum som kapitalisten betaler for en bestemt arbeidstid eller for en bestemt arbeidsytelse.

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

Kapitalisten kjøper således deres arbeid for penger.2 De selger ham sitt arbeid for penger. Med det samme beløp som kapitalisten har kjøpt deres arbeid for, f.eks. to mark, kunne han ha kjøpt to pund sukker eller en bestemt mengde av en hvilken som helst annen vare. De to mark som han kjøpte to pund sukker for, er prisen på to pund sukker. De to mark som han kjøpte tolv timers bruk av arbeid for, er prisen på tolv timers arbeid. Arbeidet er således en vare, i like høy grad som sukker er det. Den første måles med klokken, og den andre med vekten. Arbeiderne bytter sin vare, arbeidet, mot kapitalistens vare, mot pen­ ger, og dette byttet foregår i et bestemt forhold. Så og så mange penger mot så og så mye arbeid. For tolv timers veving to mark. Og de to mark, representerer ikke de alle de andre varer som jeg kan kjøpe for to mark? Arbeideren har derfor faktisk byttet sin vare, arbeidet, med andre varer av alle slag, og i et bestemt forhold. Ved å gi ham to mark har kapitalisten gitt ham en bestemt mengde kjøtt, en bestemt mengde klær, brensel, lys osv. i bytte for hans arbeidsdag. De to mark uttrykker altså det forhold hvori arbeidet blir byttet med andre varer, bytteverdien av hans arbeid. En vares bytteverdi; regnet i penger, er det som kalles dens pris. Arbeidslønn er altså bare et særskilt navn for arbeidets pris, for prisen på den særegne vare som bare eksisterer i form av menneskelig kjøtt og blod. La oss ta en eller annen arbeider, f.eks. en vever. Kapitalisten forsyner ham med vevstol og garn. Veveren setter seg til arbeidet, og gamet blir til lerret. Kapitalisten overtar lerretet og selger det f.eks. for 20 mark. Er nå veverens arbeidslønn en andel i lerretet, i de 20 mark, i produktet av hans arbeid? På ingen måte. Lenge før lerretet er solgt, kanskje lenge før det er vevd ferdig, har veveren fått sin arbeidslønn. Kapitalisten betaler altså ikke denne lønnen med de penger som han kommer til å få for lerretet, men med penger som han har i reserve. Like så lite som vevstolen og gamet er veverens produkter, men levert ham av kapitalisten, like så lite er det tilfelle med de varer som han mottar i bytte for sin vare, arbeidet. Det er mulig at arbeidsgiveren slett ikke fant noen kjøper til sitt lerret. Det er mulig at han ikke engang kunne få så mye for det som han hadde gitt i lønn. Det er mulig at han selger det meget fordelaktig i forhold til veverlønnen. Alt

|

I97

I98

|

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

det vedkommer ikke veveren. Kapitalisten kjøper veverens arbeid med en del av sin disponible formue, sin kapital, på nøyaktig samme måte som han har kjøpt råstoffet - garnet - og arbeidsmidlet - vevstolen - med en annen del av sin formue. Etter at han har gjort disse innkjøp, og de omfatter kjøpet av det arbeidet som er nødvendig for lerretsproduksjonen, produserer han utelukkende med råstoffer og arbeidsredskaper som tilhører ham. Til de siste hører nå også vår gode vever, som har like liten andel i produktet eller produktets pris som vevstolen har det. Arbeidslønnen er altså ikke en andel som arbeideren har i den varen han har produsert. Arbeidslønnen er en del av de allerede tilstedeværende varer som kapitalisten kjøper seg en bestemt mengde produktivt arbeid for. Arbeidet er altså en vare som dens eier, lønnsarbeideren, selger til kapi­ talen. Hvorfor selger han den? For å leve. Men arbeidet er arbeiderens egen livsvirksomhet, hans egen livsytring. Og denne livsvirksomhet selger han Hl en annen person for å sikre seg de nødvendige eksistensmidler. Hans livsvirksomhet er altså for ham bare et middel Hl å eksistere. Han arbeider for å leve. Han regner ikke engang arbeidet for en del av siH liv, det er snarere et offer av hans liv. Det er en vare som han har avhendet Hl en annen. Produktet av hans virksomhet er derfor heller ikke formålet med hans virksomhet. Det han produserer til seg selv, er ikke den silken han vever, ikke det gullet han henter opp av gruven, ikke det palasset han bygger. Det han produserer Hl seg selv, er arbeidslønnen, og silke, gull og palass oppløser seg for ham i en bestemt mengde eksistensmidler, kanskje en bomullsjakke, noen koppermynter og en kjellerleilighet. Og denne arbeideren, som i tolv Hmer vever, spin­ ner, borer, dreier, bygger, graver, bryter stein, bærer bører osv. - betrakter han disse tolv Hmers veving, spinning, boring, dreiing, bygging, graving og steinbrytmg som sin livsytring, som liv? Tvert imot, livet begynner for ham der hvor denne virksomheten opphører, ved bordet, i vertshuset og i sengen. De tolv timene arbeid derimot har ingen mening for ham som veving, spinning, boring osv., men som inntekt, som gir ham adkomst Hl bordet, Hl vertshuset, ril sengen. Hvis silkeormen spant for å sikre sin eksistens som larve, ville den være en fullkommen lønnsarbeider.

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

Arbeidet har ikke alltid vært en vare. Arbeidet har ikke alltid vært lønns­ arbeid, dvs. fritt arbeid. Slaven solgte ikke sitt arbeid til slaveeieren, like så lite som oksen selger sine tjenester til bonden. Slaven med sin arbeids­ kraft er solgt til sin eier en gang for alle. Han er en vare som kan gå fra den ene eiers hånd til den andres. Han er selv en vare, men arbeidet er ikke hans vare. Den livegne selger bare en del av sitt arbeid. Det er ikke han som får lønn av jordeieren, det er tvert imot jordeieren som får en tributt av ham. Den livegne hører med til jorden og avkaster jordens frukter til eieren. Den frie arbeider derimot selger seg selv, og han gjør det stykkevis. Han bortauksjonerer åtte, ti, tolv, femten timer av sitt liv, den ene dagen som den andre, til høystbydende, til eierne av råstoffene, arbeidsredskapene og eksistensmidlene, dvs. til kapitalistene. Arbeideren tilhører verken en eier eller jorden, men åtte, ti, tolv, femten timer av hans liv tilhører den som kjøper dem. Arbeideren forlater så ofte han vil den kapitalisten som han leier seg ut til, og kapitalisten avskjediger ham så ofte han finner for godt, så snart han ikke lenger har noen nytte eller ikke den ventede nytte av ham. Men arbeideren, hvis eneste ervervskilde er salget av arbeidet, kan ikke forlate hele klassen av kjøpere, dvs. kapitalistklassen, uten å gi avkall på sin eksistens. Han tilhører ikke den ene eller andre kapitalist, men kapi­ talistklassen, og det er hans egen sak å finne avsetning for seg selv, dvs. å finne en kjøper innenfor denne kapitalistklassen. Før vi går nærmere inn på forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, vil vi i korthet fremstille de alminnelige forhold som kommer i betraktning ved bestemmelsen av arbeidslønnen. Arbeidslønnen er, som vi har sett, prisen på en bestemt vare, arbeidet. Arbeidslønnen bestemmes altså av de samme lover som bestemmer pri­ sen på enhver annen vare. Spørsmålet er derfor: Hvordan bestemmes en vares pris?

199

200

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

II

Hva bestemmer en vares pris?

Det gjør konkurransen mellom kjøpere og selgere, forholdet mellom etterspørsel og tilførsel, mellom behov og tilbud. Konkurransen som bestemmer en vares pris, er tresidig. Den samme varen blir budt frem av forskjellige selgere. Den som selger varer av samme kvalitet som de andre, men billigere, er sikker på å slå de andre selgere av marken og sikre seg den største avsetning. Selgerne slåss altså innbyrdes om salget, om markedet. Enhver av dem vil selge, selge så mye som mulig, og, om mulig, selge alene med utelukkelse av de andre selgere. Derfor selger den ene billigere enn de andre. Det finner altså sted en konkurranse mellom selgerne som trykker prisen på de varer som de byr frem. Men konkurranse finner også sted mellom kjøperne, og det får på sin side prisen på de frembudte varer til å stige.

Endelig finner det sted en konkurranse mellom kjøpere og selgere. De første vil kjøpe så billig som mulig, og de siste vil selge så dyrt som mulig. Resultatet av denne konkurranse mellom kjøpere og selgere avhenger av forholdet mellom de to tidligere nevnte sider av konkurransen, dvs. om konkurransen er sterkest innenfor kjøpernes hær eller innenfor selgernes hær. Industrien fører to hærer i felten mot hverandre, hvorav hver igjen utkjemper et slag innenfor sine egne rekker, mellom sine egne tropper. Den hæren som har minst innbyrdes slagsmål, vinner seier over motstan­ deren.

La oss gå ut fra at det er 100 baller bomull på markedet og samtidig kjøpere til 1000 baller bomull. I dette tilfelle er etterspørselen altså ti ganger så stor som tilbudet. Følgelig vil konkurransen mellom kjøperne bli meget sterk; enhver av dem vil rive dl seg en eller om mulig, helst alle loo baller. Dette eksempel er ikke noe vilkårlig påfunn. I handelshistorien har vi opplevd perioder med uår på bomull da noen kapitalister slo seg sammen og søkte å kjøpe opp, ikke 100 baller, men alle bomullsforråd i verden. I det omtalte tilfelle vil derfor denne ene kjøper søke å slå den

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

andre av marken ved å tilby en forholdsvis høyere pris for bomullsballene. Bomullsselgeme, som ser at troppene i den fiendtlige hæren er opptatt med den heftigste innbyrdes kamp og at salget av alle deres 100 baller er fullstendig sikret, vil nok passe seg godt for å ryke i tottene på hverandre og trykke bomullsprisen på et tidspunkt da deres motstandere kappes om å skru den i været. Det er altså plutselig blitt fred i selgernes hær. De står som én mann mot kjøperne, legger filosofisk armene over kors, og det ville ikke være grenser for deres krav hvis det ikke også hadde vært meget bestemte grenser for tilbudene fra de mest pågående og ivrige kjøpere. Er altså tilbudet av en vare mindre enn etterspørselen etter denne varen, så finner det sted bare en svak eller slett ikke noen konkurranse mellom selgerne. I samme forhold som denne konkurransen minker, øker kon­ kurransen mellom kjøperne. Resultatet blir en mer eller mindre betydelig stigning i vareprisene. Det er en kjent sak at det omvendte tilfelle med omvendt resultat inn­ treffer oftere. Et betydelig overskudd av tilbud i forhold til etterspørselen, fortvilt konkurranse mellom selgerne, mangel på kjøpere, realisasjon av varer til spottpris. Men hva ligger i stigning og fall i prisene, hva ligger i høy pris, lav pris? Et sandkorn er høyt sett gjennom et mikroskop, og et tårn er lavt sammenlignet med et fjell. Og når prisen bestemmes av forholdet mel­ lom tilbud og etterspørsel, hva bestemmer så forholdet mellom tilbud og etterspørsel? La oss vende oss til den første den beste borger vi møter. Han vil ikke betenke seg et øyeblikk, men vil som en annen Alexander den store hogge over denne metafysiske knute med multiplikasjonstabellen. Hvis frem­ stillingen av den varen som jeg selger, har kostet meg 100 mark, vil han si, og jeg får no mark ved å selge denne varen, i løpet av et år naturligvis - så er det en sunn, hederlig, pen fortjeneste. Men hvis jeg får 120, 130 mark, så er det en høy fortjeneste, og hvis jeg fikk hele 200 mark, så ville det være en uvanlig, en enorm fortjeneste. Hva bruker altså borgeren som mål for fortjenesten? Produksjonskostnadene for sin vare. Hvis han i bytte for denne varen får en mengde av andre varer som det har kostet mindre

201

202

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

å fremstille, så har han tapt. Hvis han i bytte for sin vare får en mengde av andre varer som det har kostet mer å fremstille, så har han tjent. Og fortjenestens stigning eller fall beregner han etter den grad hans vares bytteverdi ligger over eller under null - produksjonskostnadene. Vi har nå sett hvordan det skiftende forhold mellom tilbud og etterspør­ sel snart får prisene til å stige og snart til å falle, snart forårsaker høye og snart lave priser. Hvis prisen på en vare stiger betydelig på grunn av manglende tilbud eller uforholdsmessig voksende etterspørsel, så må prisen på en annen vare nødvendigvis være sunket tilsvarende, for prisen på en vare uttryk­ ker jo bare i penger det forhold andre varer byttes mot den i. Hvis f.eks. prisen på en yard silketøy stiger fra fem mark til seks mark, så er prisen på sølv sunket i forhold til prisen på silketøy, og like ens er prisene på alle andre varer som har beholdt sine gamle priser, sunket i forhold til silke. En må gi en større mengde av dem i bytte for å få samme mengde silkevarer. Hva blir følgen av at prisen på en vare stiger? Store mengder kapital vil bli kastet inn i den blomstrende industrigren, og denne tilstrømning av kapital til den foretrukne industris område vil fortsette inntil den avkaster den vanlige profitt eller rettere, til prisen på dens produkter på grunn av overproduksjonen synker under produksjonskostnadene. Omvendt: Hvis prisen på en vare synker under dens produksjonskost­ nader, vil kapitalen trekke seg tilbake fra produksjonen av denne varen. Bortsett fra det tilfelle at en industrigren ikke mer er tidsmessig og derfor må gå til grunne, vil produksjonen av en slik vare, dvs. tilbudet av den, minke som følge av denne kapitalflukten inntil den svarer til etterspørse­ len og altså dens pris igjen er på høyde med produksjonskostnadene eller rettere, inntil tilbudet er sunket under etterspørselen, dvs. inntil dens pris igjen stiger over dens produksjonskostnader, for den kurante markedspris på en vare ligger alltid over eller under dens produksjonskostnader. Vi ser hvordan kapitalen stadig vandrer ut og inn fra den ene industris område til den andres. Høye priser medfører en for sterk innvandring, og lave priser en for sterk utvandring.

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

Fra et annet synspunkt kunne vi vise hvordan ikke bare tilbudet, men også etterspørselen bestemmes av produksjonskostnadene. Men dette vil føre oss for langt bort fra vårt emne. Vi har nettopp sett hvordan svingningene i tilbud og etterspørsel stadig på nytt fører prisen på en vare tilbake til produksjonskostnadene. Rett nok ligger en vares virkelige pris alltid over eller under dens produksjonskostnader, men stigning og fall oppveier hverandre gjensidig, slik at innenfor et bestemt tidsrom når en regner sammen industriens ebbe og flod, vil varene bli byttet med hverandre i samsvar med deres produksjonskostnader og deres pris altså bestemmes av produksjonskostnadene. Denne prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene må ikke oppfattes i økonomenes betydning. Økonomene sier at varenes gjen­ nomsnittspris er lik deres produksjonskostnader, at dette er en lov. Den anarkiske bevegelse som bevirker at stigningen oppveies av fallet og fal­ let av stigningen, ser de som noe tilfeldig. Med samme rett kunne en betrakte svingningene som lov og prisbestemmelsen på grunnlag av pro­ duksjonskostnadene som tilfeldighet, noe som også er gjort av andre øko­ nomer. Men bare disse svingninger, som nærmere betraktet fører med seg de frykteligste ødeleggelser og likesom jordskjelv får det borgerlige samfunn til å ryste i sine grunnvoller - bare i løpet av disse svingninger blir prisene bestemt gjennom produksjonskostnadene. Denne uordens totale bevegelse er dens orden. Under forløpet av dette industrielle anarki, i denne kretsgang, opphever konkurransen så å si den ene ekstravaganse ved hjelp av den andre.

Vi ser altså at en vares pris er bestemt av dens produksjonskostnader på den måten at de tider da prisen på denne varen stiger over produk­ sjonskostnadene, blir utjevnet av de tider da den synker under produk­ sjonskostnadene, og omvendt. Dette gjelder naturligvis ikke for et enkelt spesielt industriprodukt, men bare for hele industrigrener. Følgelig gjel­ der det heller ikke for den enkelte industriherre, men bare for hele klas­ sen av industriherrer. Prisens bestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene er lik pris­ bestemmelsen på grunnlag av den arbeidstid som er nødvendig for å frem-

203

204 | DET

kommunistiske manifest

KAPITTEL IX

stille en vare, for produksjonskostnadene består i) av råstoffer og slitasje på redskaper, dvs. industriprodukter hvis fremstilling har kostet et visst antall arbeidsdager og som følgelig representerer en viss sum arbeidstid, og 2) av umiddelbart arbeid, som nettopp måles i tid. Men de samme alminnelige lover som regulerer vareprisene i det hele, regulerer selvsagt også arbeidslønnen, prisen på arbeid. Arbeidslønnen vil snart stige og snart falle etter forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og etter som konkurransen mellom kjøperne av arbeid kapitalistene - og selgerne av arbeid - arbeiderne - utvikler seg. Arbeids­ lønnens svingninger svarer i alminnelighet til svingningene i vareprisene. Men innenfor disse svingninger vil arbeidets pris være bestemt av produksjons­ kostnadene, av den arbeidstid som er nødvendig for å produsere denne varen arbeidet. Hva er nå arbeidets produksjonskostnader? Det er de kostnader som kreves for å bevare arbeideren som arbeider ogfor å lære ham opp til arbeidet.

Jo mindre opplæringstid et arbeid derfor krever, dess lavere er arbeide­ rens produksjonskostnader og dess lavere er prisen på hans arbeid, hans arbeidslønn. I de industrigrener der det nesten ikke kreves noen læretid og der arbeiderens blotte legemlige eksistens er tilstrekkelig, innskrenker kostnadene som er nødvendige for å underholde ham, seg nesten bare til slike varer som er nødvendige for å holde ham i live og arbeidsdyktig. Prisen på hans arbeid vil derfor være bestemt av prisen på de nødvendige eksistensmidler. Her spiller imidlertid også en annen omstendighet inn. Når fabrikanten regner ut sine produksjonskostnader og deretter fast­ setter prisen på sine produkter, tar han slitasjen på arbeidsredskapene med i regnestykket. Hvis f.eks. en maskin koster ham 1000 mark og denne maskinen blir slitt ut på ti år, så legger han hvert år 100 mark til varens pris, slik at han når ti år er gått, kan erstatte den utslitte maskinen med en ny. På samme måte må en når en kalkulerer produksjonskostnadene for enkel arbeidskraft, ta med kostnaden av reproduksjonen, som setter arbeidsfolket i stand til å formere seg og erstatte utslitte arbeidere med

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

nye. Slitasjen på arbeiderne blir altså tatt med i beregningen på samme måte som slitasjen på maskinene. Produksjonskostnadene for enkelt arbeid består altså av kostnadene ved arbeiderens eksistens og forplantning. Prisen på disse eksistens- og reproduksjonskostnader utgjør arbeidslønnen. En således bestemt arbeidslønn kalles arbeidslønnens minimum. Dette minimum for arbeidslønnen gjelder - som varenes prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene overhodet - ikke for det enkelte individ, men for arten. Enkelte arbeidere, millioner arbeidere får ikke nok til å kunne eksistere og føre slekten videre, men innenfor sine svingninger utlignes arbeidslønnen for hele arbeiderklas­ sen til dette minimum. Nå da vi har fått rede på de mest alminnelige lover som regulerer arbeidslønnen likesom prisen på enhver annen vare, kan vi gå nærmere inn på vårt emne.

III

Kapitalen består av råstoffer, arbeidsredskaper og eksistensmidler av alle slag, som blir brukt til å produsere nye råstoffer, nye arbeidsredskaper og nye eksistensmidler. Alle disse bestanddeler av kapitalen er skapt ved hjelp av arbeid, av arbeidsprodukter, opphopet arbeid. Opphopet arbeid som tje­ ner som middel til ny produksjon, er kapital. Så sier økonomene. Hva er en negerslave? Et menneske av den svarte rase. Den ene forkla­ ringen er like god som den andre. En neger er en neger. Først under bestemte forhold blir han en slave. En bomullsspinnemaskin er en maskin til å spinne bomull med. Bare under bestemte forhold blir den til kapital. Løsrevet fra disse forhold er den like lite kapital som gull i og for seg er penger eller sukker er sukkerpris. I produksjonen innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at de samvirker på en bestemt måte og utveksler sine virksomheter innbyrdes. For å produsere inngår

|

20$

2o6

det kommunistiske manifest

KAPITTEL IX

de bestemte forbindelser og forhold med hverandre, og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner produksjonen sted.

Disse samfunnsmessige forhold som produsentene inntrer i til hver­ andre, de betingelser som rår når de utveksler sin virksomhet og deltar i produksjonshelheten, vil naturligvis være forskjellige etter produksjonsmidlenes karakter. Med oppfinnelsen av et nytt krigsredskap, ildvåpenet, ble nødvendigvis hele hærens indre organisasjon forandret, forandret de forhold seg under hvilke individer danner en armé og kan virke som en armé, og også de forskjellige armeers forhold til hverandre forandret seg. De samfunnsforhold som individene produserer under, de samfunns­ messige produksjonsforhold forandrer seg altså, forandrer seg sammen med forandringen og utviklingen av de materielle produksjonsmidler, produksjons­ kreftene. Produksjonsforholdene i sin helhet utgjør det en kaller de samfunns­ messige forhold, samfunnet, nemlig et samfunn på et bestemt utviklingstrinn, et samfunn med eiendommelig, særpreget karakter. Det antikke sam­ funn, det føydale samfunn, det borgerlige samfunn er slike helheter av produksjonsforhold som hver især betegner et bestemt utviklingstrinn i menneskehetens historie. Også kapitalen er et samfunnsmessig produksjonsforhold. Den er et bor­ gerlig produksjonsforhold, et produksjonsforhold i det borgerlige samfunn. De livsfornødenheter, de arbeidsredskaper, de råstoffer som kapitalen består av, er de ikke produsert og opphopet under gitte samfunnsmessige forhold? Blir de ikke brukt til nyproduksjon under gitte samfunnsmessige betingelser, under bestemte samfunnsmessige forhold? Og er det ikke nettopp denne bestemte samfunnsmessige karakter som gjør de produk­ ter som tjener til ny produksjon, ril kapital? Kapitalen består ikke bare av livsfornødenheter, arbeidsredskaper og råstoffer, ikke bare av materielle produkter, den består i like høy grad av bytteverdier. Alle de produkter den består av, er varer. Kapitalen er derfor ikke bare en sum av materielle produkter, den er en sum av varer, av bytte­ verdier, av samfunnsmessige størrelser. Kapitalen blir den samme om vi setter bomull istedenfor ull, ris isteden-

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

for kom, dampskip istedenfor jernbaner, bare forutsatt at bomullen, risen og dampskipene - kapitalens legeme - har samme bytteverdi, samme pris som ullen, komet og jernbanene som den før var legemliggjort i. Kapita­ lens legeme kan stadig forandre seg uten at det skjer den minste forand­ ring med kapitalen. Men selv om enhver kapital er en sum av varer, dvs. av bytteverdier, så er likevel ikke enhver sum av varer, av bytteverdier kapital. Enhver sum av bytteverdier er en bytteverdi. Hver enkelt bytteverdi er en sum av bytteverdier. F.eks. er et hus som er verd 1000 mark, en bytte­ verdi på 1000 mark. Et stykke papir som er verd en pfennig, er en sum av bytteverdier på 100/100 pfennig. Produkter som kan byttes med andre, er varer. Det bestemte forhold de kan byttes med hverandre, utgjør deres bytteverdi eller, uttrykt i penger, deres pris. Mengden av disse produkter kan ikke forandre deres bestemmelse: å være vare, å utgjøre en bytteverdi eller å ha en bestemt pris. Om vi bytter jernet bort mot andre produkter i gram eller tonn, forandrer det dets karakter av vare, av bytteverdi? Det er en vare med større eller mindre verdi, høyere eller lavere pris alt etter sin mengde. Hvordan blir nå en sum av varer, av bytteverdier til kapital? Ved at den opprettholder og formerer seg som en selvstendig samfunns­ messig makt, dvs. som en makt i hendene på en del av samfunnet, gjennom utveksling med det umiddelbare, levende arbeid. Eksistensen av en klasse som ikke eier noe annet enn sin arbeidsevne, er en nødvendig forutsetning for kapitalen. Det er først det opphopede, allerede utførte legemliggjorte arbeids herre­ dømme over det umiddelbare, levende arbeidet som gjør det opphopede arbeid til kapital.

Kapitalen består ikke i at det opphopede arbeid tjener det levende arbeid som et middel til ny produksjon. Den består i at det levende arbeid tjener det opphopede arbeid som middel til å bevare og øke sin bytteverdi. Hva er det nå som foregår ved byttet mellom kapitalist og lønnsarbei­ der? Arbeideren får livsfornødenheter i bytte for sitt arbeid, men kapitalisten

207

2o8

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTE L IX

får i bytte for sine livsfornødenheter arbeid, arbeiderens produktive virk­ somhet, den skapende kraft som arbeideren ikke bare erstatter det han forbruker med, men gir det opphopede arbeid en større verdi enn det haddefør. Arbeideren mottar en del av de tilstedeværende livsfornødenheter av kapi­ talisten. Hva går så disse livsfornødenheter til? Til umiddelbart forbruk. Men så snart jeg forbruker livsfornødenheter, mister jeg dem ugjenkalle­ lig med mindre jeg bruker den tiden da disse livsfornødenheter holder liv i meg, til å produsere nye livsfornødenheter, til ved hjelp av mitt arbeid å skape nye verdier istedenfor de verdier som går til grunne, idet de forbru­ kes. Men det er nettopp denne edle reproduktive kraft arbeideren avstår til kapitalen i bytte for de mottatte livsfornødenheter. Han har altså mistet den for sitt eget vedkommende. La oss ta et eksempel: En forpakter gir sin dagarbeider 5 sølvgroschen om dagen. For disse 5 sølvgroschen arbeider han hele dagen på forpakte­ rens jord og sikrer ham på denne måten en inntekt på 10 sølvgroschen. Forpakteren får ikke bare erstattet de verdier han har avstått til dagarbei­ deren, han fordobler dem. Han har altså anvendt, forbrukt de 5 sølvgro­ schen som han ga dagarbeideren, på en fruktbar, produktiv måte. For de 5 sølvgroschen har han nettopp kjøpt dagarbeiderens arbeid og kraft som frembringer jordbruksprodukter til den dobbelte verdi og gjør de 5 sølv­ groschen til 10 sølvgroschen. Dagarbeideren derimot får istedenfor sin produktive kraft, hvis virkning han nettopp har avstått til forpakteren, 5 sølvgroschen, som han bytter i livsfornødenheter, livsfornødenheter som han forbruker mer eller mindre hurtig. De 5 sølvgroschen er altså for­ brukt på en dobbelt måte: reproduktivt for kapitalen, da de er byttet med en arbeidskraft som har frembrakt 10 sølvgroschen, uproduktivt for arbeide­ ren, da de er byttet med livsfornødenheter som er forsvunnet for alltid og hvis verdi han bare kan få igjen ved å gjenta den samme byttehandel med forpakteren. Kapitalen forutsetter altså lønnsarbeidet, lønnsarbeidet kapitalen. De betinger hverandre gjensidig. De frembringer hverandre gjensidig. En arbeider i en bomullsfabrikk, produserer han bare bomullstøyer? Nei, han produserer kapital. Han produserer verdier som på nytt tjener til å rå over hans arbeid, for ved hjelp av det å skape nye verdier.

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

Kapitalen kan bare øke ved å byttes med arbeid, ved å kalle lønnsarbeid til live. Lønnsarbeid kan bare byttes med kapital ved å øke kapitalen, ved å styrke den makt hvis slave det er. Kapitalens økning er derfor økning av proletariatet, dvs. arbeiderklassen. Kapitalistens og arbeiderens interesse er derfor den samme, påstår bor­ gerne og deres økonomer. Og faktisk! Arbeideren går til grunne når kapi­ talisten ikke beskjeftiger ham. Kapitalen går til grunne hvis den ikke utbytter arbeidet, og for å utbytte det må den kjøpe det. Jo raskere den kapital som er bestemt til produksjon, den produktive kapital, formerer seg, jo mer industrien derfor blomstrer, jo mer borgerskapet beriker seg, jo bedre forretningen går, dess dyrere selger arbeideren seg. Det uomgjengelige vilkår for en tålelig tilstand for arbeideren er altså den hurtigst mulige vekst av den produktive kapital. Men hva er den produktive kapitals vekst? Vekst av det opphopede arbeids makt over det levende arbeid. Vekst av borgerskapets herredømme over den arbeidende klasse. Når lønnsarbeidet produserer den fiendtlige makt, kapitalen, den fremmede rikdom som hersker over det, så strøm­ mer beskjeftigelsesmidler, dvs. eksistensmidler, tilbake til det for denne fiendtlige makt, på den betingelse at det på nytt gjør seg til en del av kapitalen, til den løftestang som på nytt kaster kapitalen inn i en stadig hurtigere vekstbevegelse. At kapitalens interesser og arbeidernes interesser er de samme, betyr bare: kapital og lønnsarbeid er to sider av ett og sammeforhold. Den ene betinger den andre, som ågerkaren og ødelanden gjensidig betinger hverandre. Så lenge lønnsarbeideren er lønnsarbeider, avhenger hans skjebne av kapitalen. Det er det lovpriste interessefellesskapet mellom arbeider og kapitalist.

IV

Vokser kapitalen, så vokser lønnsarbeidets masse, antallet lønnsarbeidere vokser, kort sagt: Kapitalens herredømme strekker seg ut over en større

209

210

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

masse individer. La oss forutsette det gunstigste tilfelle: Når den produk­ tive kapital vokser, vokser også etterspørselen etter arbeid. Prisen på arbei­ det, arbeidslønnen: stiger altså.

Et hus kan være stort eller lite, men så lenge de husene som omgir det, er like små, tilfredsstiller det alle sosiale krav til en bolig. Men hvis det reiser seg et palass ved siden av det lille huset, så skrumper det inn fra et lite hus til en hytte. Det lille huset viser nå at dets innehaver bare stil­ ler små eller ingen krav, og det kan under sivilisasjonens utvikling skyte nokså høyt i været - hvis palasset ved siden av skyter i været i samme for­ hold eller enda hurtigere, vil beboeren av det forholdsvis lille huset føle seg mer uvel, ufri og trykket innenfor dets fire vegger. En merkbar økning i arbeidslønnen forutsetter en rask tilvekst av pro­ duktiv kapital. Den raske vekst i den produktive kapital fremkaller en like rask vekst i rikdommen, luksusen, de samfunnsmessige behov og samfunnsmessige nytelser. Selv om arbeiderens nytelser er steget, er den sosiale tilfredsstillelse de gir, sunket sammenlignet med kapitalistens økte nytelser, som er utilgjengelige for arbeideren, sammenlignet med sam­ funnets utviklingstrinn i det hele. Våre behov og nytelser har sin rot i sam­ funnet, vi måler dem derfor med samfunnet og ikke med de gjenstander som tjener til å tilfredsstille dem. Fordi de er av samfunnsmessig natur, er de av relativ natur. Arbeidslønnen bestemmes overhodet ikke bare av den mengde varer som jeg kan bytte til meg for den. Den inneholder forskjellige forhold. Det arbeiderne får for sitt arbeid, er i første omgang en bestemt sum penger. Bestemmes arbeidslønnen bare av denne pengeprisen? I det 16. århundre økte mengden av gull og sølv som sirkulerte i Europa, som følge av oppdagelsen av rikere og mer lettdrevne gruver i Amerika. Gullets og sølvets verdi sank derfor i forhold til andre varer. Arbeiderne fikk samme mengde av utmyntet sølv for sin arbeidskraft som tidligere. Pengeprisen på deres arbeid vedble å være den samme, og likevel var deres arbeidslønn falt, for i bytte for samme mengde sølv fikk de nå en mindre mengde av andre varer. Dette var en av de omstendigheter som fremmet kapitalens vekst og borgerskapets fremvekst i det 16. århundre.

KAPiTTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

La oss ta et annet tilfelle. Vinteren 1847 steg som følge av misvekst de uunnværlige levnetsmidler - korn, kjøtt, smør, ost osv. - betydelig i pris. La oss gå ut fra at arbeiderne fikk den samme pengesum for sitt arbeid som tidligere. Var ikke deres arbeidslønn da falt? Jo, selvfølgelig. For de samme penger fikk de mindre brød, kjøtt osv. i bytte. Deres arbeidslønn var falt, ikke fordi sølvets verdi var blitt mindre, men fordi verdien av lev­ netsmidlene var steget. La oss endelig forutsette at pengeprisen på arbeidet vedble å være den samme, mens alle priser på jordbruks- og fabrikkvarer falt i pris på grunn av bruken av nye maskiner, gunstige værforhold osv. For den samme mengde penger kan arbeiderne nå kjøpe flere varer av alle slag. Deres arbeidslønn er altså steget nettopp fordi dens pengeverdi er uforandret. Pengeprisen på arbeidet, den nominelle arbeidslønn, faller altså ikke sammen med den reelle arbeidslønn, dvs. den sum av varer som virke­ lig blir gitt i bytte for arbeidslønnen. Når vi taler om stigning eller fall i arbeidslønnen, må vi derfor ikke bare ta arbeidets pengepris, den nomi­ nelle arbeidslønn, i betraktning. Men verken den nominelle arbeidslønn, dvs. den pengesum som arbei­ deren selger seg til kapitalisten for, eller den reelle arbeidslønn, dvs. den mengde varer han kan kjøpe for disse pengene, uttømmer de forhold som arbeidslønnen inneholder. Først og fremst bestemmes arbeidslønnen dessuten av sitt forhold til kapitalistens fortjeneste, hans profitt - forholdsmessig, relativ arbeids­ lønn. Den reelle arbeidslønn uttrykker prisen på arbeid i forhold til prisen på andre varer, den relative arbeidslønn derimot betegner prisen på det umiddelbare arbeid i forhold til prisen på det opphopede arbeid, den rela­ tive verdien av lønnsarbeid og kapital, kapitalistenes og arbeidernes veks­ lende verdi.

Den reelle arbeidslønn kan holde seg uforandret, den kan til og med stige, og likevel kan den relative arbeidslønn synke. La oss f.eks. anta at alle eksistensmidler er falt i pris med to tredeler, mens daglønnen bare har falt med en tredel, altså f.eks. fra tre mark til to mark. Enda arbeideren

211

212

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

med disse to mark rår over en større sum av varer enn før med tre mark, så har likevel hans arbeidslønn minket i forhold til kapitalistens fortjeneste. Kapitalistens (f.eks. fabrikantens) profitt er økt med en mark, dvs. for en mindre sum bytteverdier som han betaler arbeideren, må arbeideren produsere en større sum bytteverdier enn før. Kapitalens andel er steget i forhold til arbeidets andel. Fordelingen av den samfunnsmessige rikdom mellom kapital og arbeid er blitt enda mer ulik. Med den samme kapi­ tal rår kapitalisten over en større mengde arbeid. Kapitalistklassens makt over arbeiderklassen er vokst, arbeiderens samfunnsmessige stilling har forverret seg, er blitt trykt enda ett trinn ned under kapitalistens. Hva er nå den allmenne lov som bestemmer arbeidslønnens og profittens stigning og fall?

De står i omvendt forhold til hverandre. Kapitalens andel, profitten, stiger i samme forhold som arbeidets andel, arbeidslønnen, faller, og omvendt. Profit­ ten stiger i samme grad som arbeidslønnen faller, den faller i samme grad som arbeidslønnen stiger. En vil kanskje innvende at kapitalisten kan tjene på et fordelaktig bytte av sine produkter med andre kapitalister, gjennom stigning i etterspør­ selen etter hans vare, enten som følge av at det blir åpnet nye markeder eller som følge av et forbigående økt behov på de gamle markeder osv., at kapitalistens profitt altså kan økes ved å snyte andre kapitalister, uavhen­ gig av arbeidslønnens stigning og fall, av arbeidskraftens bytteverdi, eller at kapitalistens profitt også kan stige gjennom forbedring av arbeidsred­ skapene, ny anvendelse av naturkreftene osv. For det første må det innrømmes at resultatet blir det samme selv om det er oppstått på motsatt vis. Profitten er riktignok ikke steget fordi arbeids­ lønnen er falt, men arbeidslønnen er falt fordi profitten er steget. Kapita­ listen har med den samme sum arbeid kjøpt en større sum bytteverdier uten derfor å ha betalt mer for arbeidet, det vil si at arbeidet blir dårligere betalt i forhold til den nettoinntekt det gir kapitalisten. Dessuten må vi huske at trass i svingningene i vareprisen bestemmes enhver vares gjennomsnittspris, det forhold som den kan byttes med andre varer, av dens produksjonskostnader. Derved utlignes nødvendigvis

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

forfordelingen innenfor kapitalistklassen. Forbedringen av maskinene, ny anvendelse av naturkrefter i produksjonens tjeneste gjør det mulig innenfor en gitt arbeidstid, med samme sum av arbeid og kapital, å skape en større mengde produkter, men absolutt ikke en større mengde bytteverdier. Om jeg ved bruk av spinnemaskinen kan levere dobbelt så mye gam i timen som før den ble oppfunnet, f.eks. 100 pund istedenfor 50, så får jeg i det lange løp ikke flere varer i bytte for disse 100 pund enn tidligere for 50, fordi produksjonskostnadene er gått ned med det halve, eller fordi jeg kan levere det dobbelte produkt med de samme kost­ nader. Endelig, i hvilket forhold enn kapitalistklassen, borgerskapet - i et enkelt land eller på hele verdensmarkedet - fordeler nettoutbyttet av pro­ duksjonen seg imellom, så er totalsummen av dette nettoutbytte alltid bare den sum som det opphopede arbeid i det store og hele er blitt økt med gjennom umiddelbart arbeid. Denne totalsum øker altså i samme forhold som arbeidet øker kapitalen, dvs. i samme forhold som profitten stiger, sammenlignet med arbeidslønnen. Vi ser derfor at selv om vi holder oss innenfor forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, er kapitalens interesser og lønnsarbeidets interesser diametralt motsatte.

En rask økning av kapitalen er lik en rask økning av profitten. Pro­ fitten kan bare øke raskt når prisen på arbeid, den relative arbeidslønn, minker like raskt. Den relative arbeidslønn kan synke selv om den reelle arbeidslønn stiger samtidig med den nominelle arbeidslønn, med arbei­ dets pengeverdi, bare den ikke stiger i samme forhold som profitten. Hvis f.eks. arbeidslønnen i gode forretningstider stiger med fem prosent, pro­ fitten derimot med 30 prosent, så har den relative arbeidslønnen ikke økt, men minket. Hvis altså arbeiderens inntekt øker med kapitalens raske vekst, så øker samtidig den sosiale kløft som skiller arbeideren fra kapitalisten, og kapi­ talens makt over arbeidet, arbeidets avhengighet av kapitalen, øker sam­ tidig. At arbeideren er interessert i at kapitalen vokser hurtig, betyr bare: Jo

|

21}

214

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

raskere arbeideren øker den fremmede rikdom, dess større smuler faller det av til ham selv, dess flere arbeidere kan få beskjeftigelse og settes inn i verden, dess mer kan massen av slaver som er avhengige av kapitalen, økes. Vi har altså sett: Selv den gunstigste situasjon for arbeiderklassen, den hurtigst mulige vekst av kapitalen, opphever ikke, hvor mye den enn kan bedre arbeiderens mate­ rielle kår, motsetningen mellom hans interesser og borgerskapets inter­ esser, kapitalistens interesser. Profitt og arbeidslønn står som før i omvendt forhold til hverandre. Hvis kapitalen vokser raskt, kan arbeidslønnen stige. Kapitalens profitt stiger likevel uten sammenligning raskere. Arbeiderens materielle stil­ ling har bedret seg, men på bekostning av hans samfunnsmessige stil­ ling. Den samfunnsmessige kløft som skiller ham fra kapitalen, er blitt bredere. Endelig: At de gunstigste forhold for lønnsarbeidet er den raskest mulige vekst av den produktive kapital, betyr bare: Jo raskere arbeiderklassen vokser og øker den fiendtlige makt, den fremmede rikdom, som rår over den, på dess gunstigere vilkår vil den få lov til på nytt å arbeide for å utvide kapi­ talens makt, nøye seg med selv å smi de gylne lenker som borgerskapet sleper den etter seg med.

V

Er nå virkelig den produktive kapitals vekst og arbeidslønnens stigning så uat­ skillelig forbundet som de borgerlige økonomer hevder? Vi bør ikke tro dem på deres ord. Vi bør ikke engang tro dem når de sier at jo fetere kapi­ talen blir, dess bedre vil dens slave bli foret. Borgerskapet er altfor opplyst, det regner altfor godt til å dele fordommene til føydalherren, som solte seg i sitt tjenerskaps flitterstas. Borgerskapets eksistensvilkår tvinger det til å regne.

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

Vi må derfor undersøke nærmere: Hvordan virker den produktive kapitals vekst på arbeidslønnen? Hvis den produktive kapital i det borgerlige samfunn i det store og hele vokser, finner det sted en mer allsidig opphoping av kapital. Kapita­ len øker i tall og omfang. Økningen av kapitalenes tall øker konkurransen mellom kapitalistene innbyrdes. Kapitalenes økende omfang gjør det mulig å føre enda veldigere arbeiderhcerer med enda mektigere krigsredskaper ut på den industrielle slagmark. Den ene kapitalist kan bare slå den andre av marken og erobre hans kapital ved å selge billigere. For å kunne selge billigere uten å ruinere seg selv må han produsere billigere, dvs. øke arbeidets produktivkraft så mye som mulig. Men arbeidets produktivkraft økes først og fremst ved en større arbeidsdeling, gjennom en mer allsidig innføring og stadig forbedring i maskinapparatet. Jo større arbeiderhæren er som arbeidet blir fordelt på, jo mer gigantisk målestokken for innføring av maskiner er, dess mer min­ ker forholdsvis produksjonskostnadene og dess fruktbarere blir arbeidet. Derav oppstår det en alminnelig kappestrid mellom kapitalistene om å øke arbeidsdelingen og bruken av maskiner og utbytte dem i størst mulig omfang.

Hvis nå en kapitalist ved større arbeidsdeling, ved bruk av nye maskiner og forbedring av dem, ved mer lønnsom og omfattende utnytting av natur­ kreftene har funnet midler til med den samme sum av arbeid eller opphopet arbeid å produsere en større mengde produkter, en større mengde varer enn sine konkurrenter, hvis han f.eks. i den samme arbeidstid som hans konkurrenter vever en halv yard lerret, kan produsere en hel yard lerret, hvordan vil så denne kapitalisten gå frem? Han kunne fortsette å selge en halv yard lerret for den gamle mar­ kedspris, men det ville ikke være noe middel til å slå sine konkurrenter og øke sin egen avsetning. Men i samme grad som hans produksjon har utvidet seg, har også hans avsetningsbehov utvidet seg. De mektigere og kostbarere produksjonsmidler som han har tatt i bruk, setter ham rett nok i stand til å selge sine varer billigere, men de tvinger ham samtidig til å selge flere varer, til å erobre et uten sammenligning større marked for sine

215

2l6

det kommunistiske manifest

KAPITTEL IX

varer. Vår kapitalist vil altså selge sin halve yard lerret billigere enn hans konkurrenter gjør. Kapitalisten vil likevel ikke selge den hele yard så billig som hans kon­ kurrenter selger en halv yard, enda produksjonen av den hele yard ikke koster ham mer enn den halve yard koster de andre. Ellers ville han ikke tjene noe ekstra på det, men bare få produksjonskostnadene tilbake i bytte. Hans eventuelt større inntekt ville skrive seg fra at han hadde satt en større kapital i bevegelse, men ikke fra at han hadde utnyttet sin kapital bedre enn de andre. Dessuten når han det mål han vil nå, om han bare setter prisen på sin vare noen prosent lavere enn hans konkurrenter gjør. Han slår dem, han tar fra dem i det minste en del av deres marked ved å underby dem. Og endelig må vi huske at den kurante pris alltid ligger over eller under produksjonskostnadene, alt etter som salget av varen finner sted på en årstid som er gunstig eller ugunstig for industrien. Alt etter som markedsprisen på en yard lerret ligger under eller over de hittil van­ lige produksjonskostnader for den, vil kapitalisten som har satt inn nye og mer effektive produksjonsmidler, kunne selge så og så mange prosent over sine virkelige produksjonskostnader. Men vår kapitalists privilegerte stilling er ikke langvarig. Andre konkur­ rerende kapitalister innfører de samme maskiner, den samme arbeids­ deling, innfører dem i samme eller enda større målestokk, og disse forbedringer vil bli så alminnelige at prisen på lerret synker ikke bare under sine gamle, men under sine nye produksjonskostnader. Kapitalistene kommer derfor vekselvis i samme stilling som de var før innføringen av de nye produksjonsmidler, og om de med disse midler kan levere det dobbelte produkt til samme pris, blir de nå tvunget til å levere det dobbelte produkt under den gamle pris. På grunnlag av disse nye pro­ duksjonskostnader begynner det samme spillet om igjen. Mer arbeids­ deling, flere maskiner, utnytting av maskinene og arbeidsdelingen i større målestokk. Og konkurransen bringer igjen den samme motvirkning mot dette resultatet. Vi ser således hvordan produksjonsmåten og produksjonsmidlene sta­ dig gjennomgår omveltninger, blir revolusjonert. Hvordan arbeidsdelingen

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

med nødvendighet blir fulgt av større arbeidsdeling, bruken av maskiner av enda større bruk av maskiner, arbeid i stor målestokk av arbeid i enda større målestokk. Dette er den lov som stadig på nytt kaster den borgerlige produksjon ut av dens gamle bane og tvinger kapitalen til å anspenne arbeidets produk­ sjonskrefter fordi den har anspent dem, den lov som ikke unner kapitalen noen ro, men stadig hvisker til den: «Videre! Videre!» Denne loven er den samme lov som innenfor handelsperiodenes sving­ ninger nødvendigvis utj evner en vares pris til dens produksjonskostnader. Hvilke mektige produksjonsmidler en kapitalist enn setter inn, vil kon­ kurransen gjøre disse produksjonsmidler alminnelige, og fra det øyeblikk da den har gjort dem alminnelige, er det eneste resultat av hans kapitals større fruktbarhet bare at han nå for samme pris må levere ti, tjue, hundre ganger så mye som før. Men da han kanskje må selge tusen ganger så mye som før for å oppveie den lavere salgspris ved å omsette produktet i større masser, fordi et økt salg nå er nødvendig, ikke bare for å tjene mer, men for å få erstatning for produksjonskostnadene - selve produksjonsappa­ ratet blir, som vi har sett, stadig dyrere - og fordi dette massesalg er blitt et livsspørsmål ikke bare for ham, men også for hans rivaler, så begynner den gamle kampen på nytt så mye heftigerejo mer effektive de allerede oppJunne produksjonsmidler er. Arbeidsdelingen og bruken av maskiner vil derfor gjenta seg på nytt i ulike større målestokk. Hvor stor makt de anvendte produksjonsmidler enn har, vil konkur­ ransen alltid søke å frarøve kapitalen de gylne frukter av denne makt, idet den fører vareprisen tilbake til produksjonskostnadene, idet den således gjør billigere produksjon - levering av stadig større mengder av produk­ ter for samme totalpris - til en ufravikelig lov i samme grad som det kan produseres billigere, dvs. produseres mer med samme sum av arbeid. På denne måten vil kapitalisten ikke ha vunnet noe ved sine egne anstren­ gelser utenom forpliktelsen til å levere mer på samme arbeidstid, kort sagt: vanskeligere vilkår for å kunne utnytte sin kapital. Mens konkurransen slik stadig forfølger ham med sin lov om produksjonskostnadene og hvert våpen som han smir mot sine rivaler, vender seg mot ham selv, prøver

|

217

2l8

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

kapitalisten ustanselig å få overtaket over konkurransen, idet han utrette­ lig innfører nye maskiner, som rett nok er dyrere, men som produserer billigere, innfører ny arbeidsdeling istedenfor den gamle, og venter ikke til konkurransen har gjort de gamle foreldet. Hvis man nå forestiller seg denne febrilske aktivitet samtidig på hele verdensmarkedet, så forstår man hvordan kapitalens vekst, opphoping og konsentrasjon fører til en uavbrutt økende arbeidsdeling, bruk av nye og forbedring av gamle maskiner, hodekulls og i stadig mer kolossal måle­ stokk. Men hvordan virker nå disse omstendigheter, som er uatskillelig knyttet til den produktive kapitals vekst, på bestemmelsen av arbeidslønnen? Den større arbeidsdeling setter en arbeider i stand til å utføre fem, ti, tjue manns arbeid, den øker altså konkurransen mellom arbeiderne til det femdobbelte, tidobbelte, tjuedobbelte. Arbeiderne konkurrerer ikke bare ved at den ene selger seg billigere enn den andre, de konkurrerer ved at en gjør arbeid for fem, ti, tjue, og den arbeidsdeling som kapitalen har inn­ ført og stadig utvider, tvinger arbeiderne til å konkurrere med hverandre på denne måten. Videre: I samme grad som arbeidsdelingen øker, forenkles arbeidet. Arbei­ derens spesielle ferdighet blir verdiløs. Han forvandles til en enkel, énstrenget produktivkraft som verken behøver å sette legemlig eller ånde­ lig spennkraft inn. Hans arbeid blir et arbeid som alle kan utføre. Derfor trenger konkurrenter inn på ham fra alle sider, og dessuten må vi huske at jo enklere og lettere det er å lære arbeidet, jo lavere synker arbeidsløn­ nen, for likesom prisen på enhver annen vare bestemmes den av produk­ sjonskostnadene. Altså, i samme grad som arbeidet blir mer utilfredsstillende, mer motbydelig, i samme grad øker konkurransen og minker arbeidslønnen. Arbeideren prø­ ver å holde sin arbeidslønn oppe på samme sum ved å arbeide mer, enten ved å arbeide flere timer eller ved å produsere mer pr. time. Drevet av nød øker han arbeidsdelingens ulykkelige virkninger enda mer. Resultatet blir at jo mer han arbeider, dess mindre lønn får han, og det av den enkle grunn at i samme grad som han konkurrerer med sine arbeidskamerater, gjør

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

han dem til like mange konkurrenter som tilbyr seg på like dårlige vilkår som han selv, at han altså i siste instans konkurrerer med seg selv, seg selv som medlem av arbeiderklassen. Maskinene avstedkommer de samme virkninger i mye større målestokk ved at faglærte arbeidere fortrenges av ikke faglærte, menn av kvinner, voksne av barn. De avstedkommer de samme resultater der de nylig er innført, ved å kaste håndverkere på gata i massevis, og der hvor maski­ nene blir videre utviklet, forbedret og erstattet med mer produktive maski­ ner, ved at arbeiderne blir avskjediget i mindre flokker. Ovenfor har vi i raske trekk skildret den industrielle krigen mellom kapitalistene innbyr­ des. Denne krigen har den særegenhet at slagene i den blir vunnet mindre ved verving enn ved avskjedigelse av arbeiderhæren. Generalene, kapitalistene, kon­ kurrerer med hverandre om hvem som kan avskjedige flest industrisoldater. Økonomene forteller oss rett nok at de arbeidere som maskinene har gjort overflødige, finner nye sysselsettingsgrener. De våger ikke direkte å påstå at de samme arbeiderne som er blitt avskje­ diget, får beskjeftigelse i nye arbeidsgrener. Kjens gjerningene roper for høyt mot denne løgnen. De påstår egentlig bare at nye arbeidsmuligheter vil åpne seg for andre deler av arbeiderklassen, f.eks. for den del av den unge arbeidergenerasjon som allerede sto ferdig til å gå inn i den industrigren som er gått til grunne. Dette må selvsagt være trøsterikt å høre for de kas­ serte arbeiderne. De herrer kapitalister kommer aldri til å lide mangel på friskt kjøtt og blod til utbytting og vil la de døde begrave sine døde. Dette er snarere noe borgerne trøster seg selv enn arbeiderne med. Hvis hele lønnsarbeiderklassen ble tilintetgjort av maskinene, hvor skrekkelig ville ikke det være for kapitalen, som uten lønnsarbeid hører opp å være kapital! Men sett at de som direkte er blitt trengt ut av arbeidet på grunn av maskinene, og hele den del av den nye generasjon som allerede gikk og ventet på denne jobben, fant en ny beskjeftigelse. Er det da noen som tror at denne ville bli så høyt betalt som den som de hadde gått glipp av? Det ville være i strid med alle økonomiens lover. Vi har sett hvordan den moderne industri alltid fører med seg at en enklere og underordnet art av beskjef­ tigelse erstatter den mer sammensatte og høyere.

219

220

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL IX

Hvordan skulle da en arbeidermasse, som på grunn av maskinene er blitt kastet ut av en industrigren, finne tilflukt i en annen uten at denne er lavere, dårligere betalt? Man har som et unntak nevnt de arbeidere som selv arbeider med fabri­ kasjon av maskiner. Så snart det blir behov og bruk for flere maskiner i industrien, sier man, må antallet maskiner nødvendigvis øke, altså må maskinfabrikasjonen og altså også beskjeftigelsen av arbeidere i maskinfabrikasjonen øke, og de arbeidere som blir brukt i denne industrigren, må være dyktige, ja tilmed utdannede arbeidere. Siden 1840 har denne påstanden, som også tidligere var en halvsannhet, mistet ethvert skinn av sannsynlighet, for stadig mer fullkommengjorte maskiner er blitt tatt i bruk i fabrikasjonen av maskiner i like høy grad som i fabrikasjonen av bomullsgarn, og de arbeidere som er sysselsatt i maskinfabrikkene, kan overfor de mest kunstferdige maskiner bare spille rollen som svært enkle maskiner. Men istedenfor den mann som ble avskjediget på grunn av maski­ nen, beskjeftiger fabrikken kanskje tre barn og en kvinne. Og skulle ikke mannens lønn strekke til for de tre barna og en kvinne? Måtte ikke minimumslønnen være tilstrekkelig til å opprettholde og formere arbei­ derbefolkningen? Hva beviser altså denne yndede borgerlige talemåte? Intet annet enn at det nå blir brukt fire ganger så mange arbeiderliv som før for å tjene til livsopphold for en arbeiderfamilie. La oss summere opp det vi har sagt: Jo mer den produktive kapital vokser, dess mer øker arbeidsdelingen og bruken av maskiner. Ogjo mer arbeidsdelingen og bruken av maskiner øker, dess mer øker konkurransen mellom arbeiderne og dess mer synker deres lønn. Dertil kommer at arbeiderklassen også får tilsig fra de høyere lag i sam­ funnet: en masse små industridrivende og små rentierer blir kastet inn i deres rekker og har ikke annet å gjøre enn skyndsomt å strekke armene opp ved siden av arbeidernes armer. På denne måten blir det en stadig tettere skog av oppstrakte armer som krever arbeid, og armene selv blir stadig magrere. Det sier seg selv at de små industridrivende ikke kan overleve i en krig

KAPITTEL IX

LØNNSARBEID OG KAPITAL

der en av de første betingelser er å produsere i stadig større målestokk, dvs. nettopp å være en stor og ikke en liten industridrivende. At kapitalrenten faller i samme forhold som kapitalens masse og antall øker, som kapitalen vokser, og at den lille rentier derfor ikke lenger kan leve av sine renter, men må slå seg på industri og altså bidrar til å øke de små industridrivendes rekker og dermed skaper fremtidige kandidater til proletariatet, alt dette behøver ingen nærmere forklaring. Og endelig, i samme grad som kapitalistene gjennom den bevegelsen som er beskrevet foran blir tvunget til å utnytte i enda større målestokk de kjempemessige produksjonsmidler som allerede eksisterer og til å sette alle kredittens springfjærer i bevegelse for å nå dette mål, i samme grad øker de industrielle jordskjelv der handelsverdenen bare kan holde det gående ved å ofre en del av rikdommen, av produktene, ja, tilmed av pro­ duktivkreftene, til underverdenens guder - kort sagt, krisene øker. De blir hyppigere og voldsommere allerede av den grunn at ettersom produktmassen vokser og altså behovet for utvidede markeder øker, skrumper verdensmarkedet mer og mer sammen, det blir stadig færre nye marke­ der igjen å utnytte, fordi hver tidligere krise har dratt et tidligere uerobret eller bare overfladisk utnyttet marked inn under verdenshandelen. Men kapitalen lever ikke bare av arbeidet. Som den på samme tid fornemme og barbariske herre den er, drar den likene av sine slaver med seg i graven, hele hekatomber av arbeidere som går til grunne under krisene. Vi ser altså: Når kapitalen vokser hurtig, vokser konkurransen mellom arbei­ derne uten sammenligning hurtigere, dvs. arbeiderklassens beskjeftigelsesmidler og eksistensmidler avtar forholdsvis mer og likevel er kapitalens raske vekst det gunstigste vilkår for lønnsarbeidet.

221

KAPITTEL X

Det kommunistiske manifest Fortale Et spøkelse går over Europa - kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har sluttet seg sammen til en hellig klappjakt på dette spø­ kelse - paven og tsaren, Mettemich og Guizot, franske radikale og tyske politifolk. Hvor er det opposisjonsparti som ikke av sine regjerende motstandere er blitt skjelt ut for å være kommunistisk, og hvor er det opposisjonsparti som ikke har slynget denne brennemerkende beskyldning tilbake så vel til de enda mer ytterliggående som til sine reaksjonære motstandere. To ting kan man slutte av denne kjensgjerning: Alle europeiske makter anerkjenner allerede kommunismen som en makt. Det er på tide at kommunistene åpent legger frem for hele verden sitt syn, sine mål, sine tendenser og stiller et manifest fra partiet selv opp mot eventyret om kommunismens spøkelse. Med dette formål har kommunister fra de forskjellige nasjonaliteter samlet seg i London og satt opp dette manifest som blir offentliggjort på engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk.

224

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTE L X

I. Borger og proletar All historie om samfunnene til i dag er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykkere og undertrykte har bestandig stått mot hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med begge de kjempende klassers undergang. I tidligere tidsavsnitt av historien finner vi nesten overalt en fullstendig oppdeling av samfunnet i forskjellige stender, en mangfoldighet av sosiale trinn. I det gamle Roma har vi patrisiere, riddere, plebeiere og slaver, i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner og livegne, og innenfor hver av disse klassene fins det ytterligere sosiale avskyg­ ninger. Det moderne borgerlige samfunn som har utviklet seg av føydalsam­ funnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningen. Det har bare satt nye klasser i stedet for de gamle, nye vilkår for undertrykkelsen, nye former for kampen. Vår tidsalder, borgerskapets tidsalder, utmerker seg imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. Av middelalderens livegne fremgikk de første byenes peleborgere (dvs. borgere som bor utenfor bymuren, men innenfor byens område) i de første byer, og av disse borgerne utviklet borgerskapets første elementer seg. Oppdagelsen av Amerika, sjøveien om Afrika skapte et nytt felt for det oppkommende borgerskap. Det ostindiske og det kinesiske marked,

KAPITTEL X

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

koloniseringen av Amerika, varebyttet med koloniene, økningen av byttemidler og varer overhodet ga handel, skipsfart og industri et hittil ukjent oppsving, og dermed fikk det revolusjonære element i det hensmuldrende føydale samfunn en rask utvikling. Den tidligere føydale eller laugsmessige driftsmåte i industrien strakk ikke lenger til for behovet som vokste med de nye markeder. Manufaktu­ ren kom i stedet for den gamle driftsmåten. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstand, arbeidets deling mellom de forskjellige laug ble avløst av arbeidsdelingen innenfor de enkelte verksteder. Men markedene vokste videre, og behovet steg stadig. Heller ikke manufakturen strakk til. Da revolusjonerte dampen og maskinene den industrielle produksjon. I stedet for manufakturen trådte den moderne storindustri, og i stedet for den industrielle middelstand kom de industri­ elle millionærer, sjefene for hele industrielle armeer, den moderne borger. Storindustrien har skapt det verdensmarked som ble forberedt ved opp­ dagelsen av Amerika. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten og samferdselen over land en umåtelig utvikling. Denne har igjen virket til­ bake på industriens utbredelse, og i samme grad som industri, handel, skipsfart og jernbaner utvidet sitt område, i samme grad utviklet borger­ skapet seg, økte det sin kapital og trengte alle klasser som stammet fra middelalderen i bakgrunnen. Vi ser altså hvordan det moderne borgerskap selv er et produkt av en lang utvikling, av en rekke omveltninger i produksjonsmåten og kommu­ nikasjonsforholdene.

Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn var ledsaget av et tilsva­ rende politisk fremskritt. Først var borgerskapet en undertrykt stand under føydalherrene, så var det en bevæpnet og selvstyrende assosiasjon i kom­ munen; noen steder dannet det en uavhengig byrepublikk, andre steder var det en skattepliktig tredje stand i monarkiet; senere, i manufakturens tid, dannet borgerskapet motvekten mot adelen i stendermonarkiet eller det absolutte monarki og var i det hele tatt hovedgrunnlaget for de store monarkiene; og etter at storindustrien og verdensmarkedet var blitt skapt, tilkjempet det seg endelig i den moderne representativstat hele den poli-

225

226

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL X

tiske makt. Den moderne statsmakt er bare et utvalg som administrerer hele borgerskapets felles forretninger. Borgerskapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle. Borgerskapet har der hvor det er kommet til makten ødelagt alle føy­ dale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangeartede føydalbånd som knyttet menneskene til sine naturlige fore­ satte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneskene enn den nakne interesse, den følelsesløse «kontante betaling». Det har druknet det fromme svermeris, det spissborgerlige vemods, den ridderlige begeistrings hellige gysninger i den egoistiske beregnings kalde vann. Det har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi, og i stedet for de utallige velhjemlede og velervervede friheter satt den ene samvittighetsløse han­ delsfrihet. Det har med ett ord i stedet for en utbytting innhyllet i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting. Borgerskapet har fjernet helgenglorien fra all ærverdig virksomhet som før ble betraktet med ærefrykt. Det har gjort legen, juristen, presten, dik­ teren, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere. Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret bort fra familie­ forholdet og ført det tilbake til et rent pengeforhold. Borgerskapet har avdekket hvordan den brutale kraftutfoldelse som reaksjonen i så høy grad beundret ved middelalderen, var paret med det lateste dagdriveri. Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksom­ het kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyp­ tiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringene og korstogene. Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene og dermed samtlige samfunnsforhold. Det var derimot den første livsbetingelse for alle tidli­ gere industrielle klasser å bevare den gamle produksjonsmåten uforand­ ret. Den stadige omveltningen av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsforhold, den evige usikkerheten og bevegelsen utmerker borgerskapets tidsalder fremfor alle andre. Alle faste, inntørkede forhold med sitt følge av gamle, ærverdige forestillinger og meninger oppløses, alle

KA PITTE L X

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

nydannede forhold blir foreldet før de får tid til å forbenes. Alt standspreget og stillestående damper bort, alt som er hellig vanhelliges, og menneskene blir til slutt nødt til å se nøkternt på sin stilling i livet og de forbindelser som består dem imellom. Behovet for en stadig større omsetning av produkter jager borgerskapet over hele jordkloden. Overalt må det slå seg ned, overalt må det sette seg fast, overalt knytter det forbindelser. Borgerskapet har ved sin utnyttelse av verdensmarkedet gjort produk­ sjonen og forbruket i alle land kosmopolitisk. Det har til stor sorg for de reaksjonære revet bort den nasjonale grunnen under industrien. De urgamle nasjonale industrier er tilintetgjort og tilintetgjøres fremdeles daglig. De blir fortrengt av nye industrier, som det blir et livsbehov for alle siviliserte nasjoner å innføre, av industrier som ikke lenger forarbei­ der innenlandske råstoffer, men råstoffer som kommer fra de fjerneste strøk, og hvis produkter ikke bare blir brukt i landet selv, men i alle ver­ densdeler. I stedet for de gamle behov som ble tilfreds stillet ved landets egne frembringelser, kommer nye som krever produkter fra fjerne land og klimastrøk for å bli tilfredsstillet. I stedet for de gamle lokale og nasjonale områder som var seg selv nok, som var avsluttet i seg selv, kommer en allsidig trafikk, en allsidig innbyrdes avhengighet nasjonene imellom. Og som for den materielle, gjelder dette også for den åndelige produksjon. De enkelte nasjoners åndelige frembringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensning blir etter hvert umulig, og av de mange nasjo­ nale og lokale litteraturer oppstår en verdenslitteratur. Borgerskapet drar ved den hurtige forbedring av alle produksjonsmid­ ler og ved den grenseløse lettelse i kommunikasjonene alle, selv de mest barbariske nasjoner inn i sivilisasjonen. De lave varepriser er det tunge artilleri hvormed det legger alle kinesiske murer i grus, hvormed det tvin­ ger selv det mest hardnakkete fremmedhat til å kapitulere. Det tvinger alle nasjoner til å anta borgerskapets produksjonsmåte, hvis de ikke vil gå under. Det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjon hos seg selv, dvs. til å bli borgerlig. Kort sagt, det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.

227

228

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

KAPITTEL X

Borgerskapet har lagt landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt veldige byer, det har i høy grad økt bybefolkningens tallmessige styrke i forhold til landsbefolkningen og således revet en betydelig del av befolkningen bort fra landlivets innskrenkethet. På samme måte som borgerskapet har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de bar­ bariske og halvbarbariske land avhengig av de siviliserte, bondefolkene av de borgerlige, Orienten av Vesterlandene. Borgerskapet opphever stadig mer spredningen av produksjonsmid­ lene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sam­ men, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. En nødvendig følge herav var den politiske sentralisasjon. Uav­ hengige provinser, som bare er løst forbundet med hverandre og som har forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollbestemmelser blir trengt sammen i én nasjon, under én regjering, én lov med én nasjonal klasse­ interesse, én tollgrense. Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende, kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien på industri og jordbruk, dampskipsfart, jernba­ ner, elektriske telegrafer, nydyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorden - hvilket tid­ ligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå gjemt i samfunnets skjød. Vi har altså sett: De produksjons- og kommunikasjonsmidler som dan­ net grunnlaget for borgerskapets utvikling og vekst, ble til i de føydale samfunn. På et visst trinn i utviklingen av disse produksjons- og kommu­ nikasjonsmidler svarte ikke lenger de forhold som det føydale samfunn produserte og drev varebytte under, den føydale organisasjon av landbruk og industri, med ett ord de føydale eiendomsforhold, til de produktiv­ krefter som allerede var vokst frem. De dannet en hindring for produksjon istedenfor å fremme den. De ble til lenker som måtte sprenges, og som ble sprengt. I deres sted kom den fri konkurranse med de samfunnsforhold og den

KAPITTEL X

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

politiske konstellasjon som svarte til den og dermed borgerskapets øko­ nomiske og politiske herredømme. For våre øyne foregår en lignende bevegelse. De borgerlige produksjonsog trafikkforhold, de borgerlige eiendomsforhold, det moderne borgerlige samfunn som hadde tryllet frem så veldige produksjons- og samferdsels­ midler, ligner trollmannen som ikke lenger kan styre de underjordiske makter han har manet frem. I årtier har industriens og handelens histo­ rie bare vært historien om de moderne produktivkrefters opprør mot de moderne produksjonsforhold, mot de eiendomsforhold som er en livsbe­ tingelse for borgerskapet og dets herredømme. Vi behøver bare å nevne handelskrisene, som ved sin periodiske tilbakevending stadig mer truer med å sette hele det borgerlige samfunns eksistens i fare. Under handels­ krisene tilintetgjøres regelmessig en stor del ikke bare av de frembrakte produkter, mens også av de produktivkrefter som allerede er skapt. Under krisene bryter det ut en samfunnsepidemi, som alle tidligere epoker ville ha betegnet som meningsløs - overproduksjonens epidemi. Samfunnet ser seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari; en hun­ gersnød, en alminnelig ødeleggelseskrig synes å ha avskåret det fra alle tilførsler av levnetsmidler; industrien og handelen synes å være tilintet­ gjort. Og hvorfor? Fordi samfunnet har for meget sivilisasjon, for mange levnetsmidler, for meget industri, for meget handel. De produktivkrefter som står til dets rådighet tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforhold; de er tvert imot blitt for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, og så snart de overvinner denne hemning, bringer de hele det borgerlige samfunn i uorden og truer hele den borgerlige eien­ doms eksistens. De borgerlige forhold er blitt for trange til å romme den rikdom de selv har frembrakt. Hvordan overvinner så borgerskapet kri­ sene? På den ene siden ved en nødtvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter, på den annen side ved erobring av nye markeder og ved en grundigere utbytting av de gamle markeder. Hvorledes altså? Jo, ved at det forbereder enda mer omfattende, enda veldigere kriser og minsker midlene til å forebygge disse krisene. De våpen som borgerskapet har brukt for å slå føydalismen, retter seg nå mot borgerskapet selv.

|

229

23O

I

KAPITTEL X

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som skal bringe det døden; det har også frembrakt de menn som skal bruke disse våpnene de moderne arbeidere, proletarene. I samme grad som borgerskapet, dvs. kapitalen, utvikler seg, i samme grad utvikler proletariatet seg, de moderne arbeidere, som bare lever så lenge de finner arbeid og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen. Disse arbeidere, som må selge seg stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel og derfor i samme grad utsatt for alle omskiftelser i konkurransen, for alle svingninger på markedet. Proletarens arbeid har ved utbredelse av maskinene og ved arbeidsde­ lingen mistet all selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir et tilbehør til maskinen som en bare forlanger det enkleste, mest ensformige og mest lettlærte håndgrep av. De omkostnin­ ger arbeideren volder, innskrenker seg derfor nesten bare til de levnets­ midler han trenger til sitt underhold og til forplantning av sin rase. Men prisen på en vare, altså også på arbeidet,1 er lik dens produksjonsomkost­ ninger. I samme grad som motbydeligheten ved arbeidet tar til, synker derfor lønnen. Hva mer er, jo mer maskineri og arbeidsdeling som blir innført, dess mer arbeid blir det å utføre, enten ved at arbeidstiden for­ lenges, eller det kreves mer arbeid i en gitt tid, eller farten på maskinene økes osv. Den moderne industri har forvandlet den patriarkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere, stuet sammen i fabrikken, blir organisert som soldater. Som menige industrisoldater blir de stilt under tilsyn av en hel stab med underoffiserer og offiserer. De er ikke bare borgerklassen, borgerstatens treller; men hver dag, hver time blir de trellbundet av maskinen, av oppsynsmannen og ikke minst av de enkelte kapitalister selv. Dette despoti er enn mer smålig, avskyelig og opprørende som det så åpent proklamerer vinning som sitt ytterste mål. Jo mindre dyktighet og fysisk kraft arbeidet krever, dvs. jo mer den moderne industri utvikler seg, desto mer fortrenges mennenes arbeid av kvinnene og barna. Forskjell i kjønn og alder har ingen samfunnsmessig