Den nye klasse : en analyse av det kommunistiske system [PDF]

Zitiervorschau

MILOVAN DJILAS

Den nye klasse En analyse av det kommunistiske system

OVERSATT

AV

TRYGVE

WlDTH

GYLDENDAL NORSK FORLAG OSLO 1957

Originalens titel: THE NEW CLASS An Analysis of the Communist System Printed tn Norway Reistad & Sønn Oslo

Forord

Dette kunne ha blitt fortalt på en annen måte: som historien om en samtidsrevolusjon, eller som en redegjørelse for et systematisk syn på en bestemt sak, eller endelig som en revolusjonærs bekjennelser. I denne boken vil en finne litt av alt dette. Men selv om den er en utilfredsstillende syntese av historie, meninger og erindringer, gjenspeiler den mine an­ strengelser for å gi et så utførlig og samtidig kortfattet bilde som mulig av den nåværende kommunisme. Noen spesielle eller tekniske sider ved den vil man kanskje savne, men jeg tror at helhetsbildet til gjengjeld vil bli sa meget enklere og fullstendigere. Jeg har forsøkt å løsrive meg fra mine personlige problemer på den måten at jeg ikke har gått nærmere inn på dem. Min private stilling er i beste fall usikker, og derfor blir jeg nødt til å fare lett hen over mine personlige iakttagelser og erfarin­ ger. En mer detaljert undersøkelse av min egen situasjon vil muligens en dag supplere og kanskje til og med endre noen av mine slutninger. Jeg kan ikke gå inn på alle dimensjonene i den konflikt som nå raser i vår forpinte samtidige verden. Heller ikke gjør jeg krav på å kjenne noen verden utenfor den kommunistiske, som jeg har den lykke — eller ulykke a leve i. Nar jeg taler om en verden utenfor min egen, gjør jeg det bare for å sette min egen verden i relieff, for a gjøre dens realitet kla­ rere.

6

DEN NYE KLASSE

Nesten alt som star i denne boken er blitt uttrykt av andre og på en annen måte. Men en ny duft, farve og stem­ ning vil man kanskje likevel finne her. Dette er iallfall noe i virkeligheten nok. Hvert menneske gjør erfaringer som er enestående og som fortjener å bli meddelt dets medmen­ nesker. I denne boken må ikke leseren lete etter noen slags sosial eller annen filosofi, ikke engang der jeg kommer med gene­ relle uttalelser. Mitt mål har vært å gi et bilde av den kom­ munistiske verden, men ikke å filosofere over den ved hjelp av generaliseringer, selv om jeg somme tider har funnet en slik generalisering uunngåelig. Da jeg skulle legge frem mitt materiale, syntes den kjølige iakttagers metode meg a være den beste. Mine premisser kunne ha blitt styrket og mine konklusjoner bevist ved hjelp av sitater, statistikker og skildringer av begivenhetenes forløp. For å kunne gi en så enkel og konsis fremstilling som mulig, har jeg istedet uttrykt mine observasjoner i form av resonne­ menter og logiske deduksjoner og redusert sitater og stati­ stikk til det minst mulige. Jeg tror at denne metoden er den riktige, både når det gjelder min personlige historie og min arbeids- og tenkemåte. Siden jeg ble voksen har jeg tilbakelagt hele den veien som står åpen for en kommunist, fra det laveste til det høyeste trinn på hierarkiets stige, fra lokale og nasjonale til inter­ nasjonale organisasjoner og fra opprettelsen av det sanne kom­ munistparti og organiseringen av revolusjonen til virkelig­ gjørelsen av det sakalte sosialistiske samfunn. Ingen tvang meg til å slutte meg til eller å forkaste kommunismen. Jeg tok min egen avgjørelse i henhold til mine overbevisninger, helt fritt i den utstrekning en mann kan være fri. Selv om jeg ble desillusjonert, hører jeg ikke til dem hvis skuffelser er bitre og ytterliggående. Gradvis og bevisst frigjorde jeg meg og bygget så opp det bilde og de konklusjoner som jeg legger frem i denne boken. Etterhvert som jeg kom lenger og lenger bort fra den nåværende kommunismes realiteter, nær­ met jeg meg mer og mer den demokratiske sosialismes idé. Denne personlige utvikling blir også gjenspeilet i denne boken,

FORORD

7

selv om den fremste hensikt med den ikke er å redegjøre for denne utviklingen. Jeg mener det er overflødig å kritisere kommunismen som en idé. Idéene om likhet og brorskap mellom menneskene, som har eksistert i skiftende former helt siden menneskesamfun­ nets begynnelse — og som den nåværende kommunisme be­ kjenner seg til med munnen — er prinsipper som alle for­ kjempere for fremskritt og frihet alltid vil strebe etter. Det ville være uriktig å kritisere disse grunnleggende tanker, og nytteløst og tåpelig også. Kampen for å virkeliggjøre dem er en del av det menneskelige samfunns historie. Heller ikke har jeg kastet meg ut i noen detaljert kritikk av den kommunistiske teori, enda en slik kritikk både trenges og vil være nyttig. Jeg har konsentrert meg om en frem­ stilling av kommunismen av idag og bare kommet inn på teorien der dette er nødvendig. Det er uråd å gi uttrykk for alle mine iakttagelser og erfaringer i en så liten bok som denne. Jeg har bare meddelt de viktigste av dem og nyttet generaliseringer der dette ikke var til å unngå. Denne beretningen kan synes merkelig for de mennesker som lever i en ikke-kommunistisk verden, men den ville ikke virke det minste usedvanlig for menneskene i den kommu­ nistiske. Jeg gjør ikke krav på noen enerett til anerkjennelse eller utmerkelse fordi jeg har lagt frem et bilde av denne verden, og heller ikke for noen idéer angående den. De er ganske enkelt bildet av og idéene i den verden hvor jeg lever. Selv er jeg et produkt av denne verden, og jeg har bidratt til å virkeliggjøre den. Nå er jeg en av dens kritikere. Bare på overflaten er dette inkonsekvent. Jeg har kjempet for en bedre verden i fortiden, og jeg gjør det også idag. Kan hende fører ikke denne kampen til de ønskede resultater. Like fullt finner man logikken i min handling i varigheten og kontinuiteten av denne kamp.

Begynnelsen

1 Røttene til den moderne kommunisme strekker seg meget langt tilbake i tiden, selv om de ikke betydde noe før ut­ viklingen av den moderne vesteuropeiske industri. Kommu­ nismens fundamentale idéer er læren om det materielles pri­ mære betydning og om forandringenes realitet, tanker som var lånt fra filosofer i perioden umiddelbart før kommu­ nismens fremtreden. Ettersom kommunismen kjemper seg frem og vinner i styrke, spiller disse grunnleggende idéer en stadig mindre rolle. Og dette er forståelig: sasnart kommu­ nismen har fått makten, får den en tendens til å omforme resten av verden i samsvar med sine egne idéer og viser mindre og mindre tilbøyelighet til å forandre seg selv. Dialektikk og materialisme — forandringen av verden uav­ hengig av den menneskelige vilje — dannet grunnlaget for den gamle klassiske marxistiske kommunisme. Disse fundamen­ tale idéer oppsto ikke hos kommunistiske teoretikere, slike som Marx og Engels. De lånte dem bare og støpte dem sam­ men til et hele, og dermed skapte de ubevisst grunnlaget for en ny verdensoppfatning. Idéen om den primære materie ble lant fra franske materi­ alister i 1700-årene. Tidligere tenkere, iberegnet Demokrit i det gamle Hellas, hadde uttrykt den på en annen måte. Idéen om forandringens realitet, frembrakt av kampen mellom mot­ satte parter, den såkalte dialektikk, ble overtatt fra Hegel. Den samme tanke var blitt uttrykt på en annen måte av den gamle greske filosof Heraklit.

10

DEN NYE KLASSE

Uten å gå i enkeltheter når det gjelder ulikheter mellom de marxistiske ideer og eldre teorier av lignende art, er det nødvendig å understreke at da Hegel fremla ideen om for­ andringens realitet, opprettholdt han begrepet om en ufor­ anderlig høyeste lov eller idéen om det absolutte. Slik som han uttrykte det, eksisterer det til syvende og sist uforander­ lige lover som styrer naturen, samfunnet og menneskeheten uavhengig av den menneskelige vilje. Selv om Marx og Engels understreket forandringens realitet, erklærte de begge — og da særlig den siste — at den objektive eller materielle verdens lover var uforanderlige og uavhengige av menneskene. Marx var sikker på at han ville oppdage de fundamentale lover som styrte livet og samfunnet, akkurat som Darwin hadde oppdaget lovene for de levende vesener. Marx klarla iallfall noen sosiale lover, særlig den måten som disse lovene virket på i industrikapitalismens tidligste periode. Hvis denne kjensgjerning blir godtatt, kan den likevel ikke alene og i seg selv gi noe grunnlag for de moderne kommunisters påstand om at Marx oppdaget alle sammfunnets lover. Enda mindre kan den rettferdiggjøre deres forsøk på å model­ lere samfunnet i samsvar med disse ideer, på samme måte som en aler opp storfe på grunnlag av Lamarcks og Darwins oppdagelser. Menneskesamfunnet kan ikke sammenlignes med dyrearter eller med livløse ting — det er sammensatt av individer og grupper som utfolder en stadig og bevisst virksomhet i det, og det vokser og forandrer seg. Nettopp i den moderne kommunismes pretensjoner på å representere, om ikke den eneste og absolutte, så dog i det minste den høyeste vitenskap, bygget på den dialektiske mate­ rialisme, ligger kimen til dens despotiske adferd. En finner opprinnelsen til disse pretensjonene i Marx’ ideer, men det var ikke Marx selv som lanserte dem. Den moderne kommunisme benekter naturligvis ikke eksi­ stensen av et objektivt eller uforanderlig system av lover. Men der den har makten, opptrer den på en helt annen måte mot samfunnet og individet, og for å vinne makten bruker den andre metoder enn de som dens teorier henviser til.

BEGYNNELSEN

11

Ut fra den påstand at de er de eneste som kjenner de lovene som styrer samfunnet, kommer kommunistene til den overforenklede og uvitenskapelige konklusjon at denne angivelige viten gir dem makten og eneretten til å forandre samfunnet og kontrollere dets virksomhet. Dette er hovedfeilen ved deres system. Hegel hevdet at det prøyssiske enevelde var legemliggjørelsen av hans idé om det absolutte. Kommunistene påstår på den annen side at de representerer legemliggjørelsen av sam­ funnets objektive aspirasjoner. Her finner vi noe mer enn en forskjell mellom kommunistene og Hegel, vi har også en for­ skjell mellom kommunistene og det absolutte monarki. Monar­ kiet hadde ikke fullt så høye tanker om seg selv som kommu­ nistene, og heller ikke var det så eneveldig som de er.

2 Selv var Hegel sannsynligvis bekymret over de konklusjoner en kunne trekke av hans egne oppdagelser. For eksempel, hvis allting konstant ble omformet, hvordan ville det så gå med hans egne idéer og med det samfunnet som han ønsket å be­ vare? Da han var kongelig utnevnt professor, kunne han ikke i noe tilfelle ha våget å anbefale forbedringer av samfunnet på grunnlag av sin egen filosofi. Marx var i en annen situasjon. Som ung mann tok han aktivt del i revolusjonen i 1848. Når det gjaldt å trekke slutninger av Hegels idéer, gikk han helt til ytterligheter. Strebte ikke den blodige klassekamp som raste over hele Europa etter noe nytt og høyere? Det lot ikke bare til at Hegel — det vil si Hegel slik som han ble tolket av Marx — hadde rett, men også at filosofiske systemer ikke hadde noen mening og berettigelse lenger, fordi naturvitenskapen så hurtig oppdaget objektive lover, iberegnet slike som kunne anvendes på samfunnet.

12

DEN NYE KLASSE

I naturvitenskapen hadde Comtes positivisme allerede vun­ net seier som forskningsmetode. Den engelske skole i nasjonal økonomi (Smith, Ricardo og andre) sto i sin fulleste blomst. I naturvitenskapen ble det oppdaget epokegjørende lover fra dag til dag, den moderne industri stakk ut sin vei på grunnlag av en vitenskapelig teknikk, og den unge kapitalisme viste allerede sine skyggesider i form av proletariatets lidelser og begynnende kamp. Åpenbart betydde dette at naturvitenska­ pen hadde innledet sitt angrep for å vinne herredømmet også over samfunnet, og at den kapitalistiske oppfatning av eiendomsbegrepet ville bli eliminert, slik at man dermed overvant den siste hindring for menneskenes frihet og lykke. Tiden var moden for en stor konklusjon. Marx hadde både den nødvendige djervhet og dybde til å formulere den, men han disponerte ingen sosiale krefter som han kunne stole på. Marx var naturvitenskapsmann og ideolog. Som vitenskaps­ mann gjorde han viktige oppdagelser, særlig i sosiologien. Som ideolog skaffet han den ideologiske basis for de største og viktigste politiske bevegelser i moderne historie, de bevegelser som begynte i Europa og som nå er i full gang i Asia. Men nettopp fordi Marx var vitenskapsmann, sosialøkonom og sosiolog, tenkte han aldri på å konstruere et altomfattende filosofisk eller ideologisk system. Han sa engang: «Ett er sik­ kert — marxist er jeg ikke.» Hans store vitenskapelige talent ga ham veldige fordeler fremfor alle hans sosialistiske for­ gjengere, menn som Owen og Fourier. Den kjensgjerning at han ikke insisterte på en altomfattende ideologi eller på sitt eget filosofiske system, ga ham enda større fordeler overfor sine disipler. De fleste av disse var ideologer og bare i et meget begrenset omfang vitenskapsmenn — som eksemplene Plekhanov, Labriola, Lenin, Kautsky og Stalin vil vise oss. Det de mest av alt ønsket, var å utlede et system av Marx’ idéer; dette gjaldt særlig de som visste lite om filosofien og hadde enda mindre begavelse for den. Ettersom tiden gikk, avslørte Marx’ elever en tendens til å gjøre hans lære til en endelig og altomfattende verdensanskuelse, og til å betrakte seg selv som ansvarlige for fortsettelsen av hele Marx’ verk, som etter deres mening nå faktisk var komplett. Vitenskapen

B EGYN N ELSEN

13

måtte gradvis virke for propagandaen, og resultatet var at propagandaen i økende grad søkte a fremstille seg selv som vitenskap. Marx var et produkt av sin tid, og derfor benektet han nødvendigheten av enhver filosofi. Hans nærmeste venn, Engels, erklærte at filosofien var død i og med utviklingen av naturvitenskapen. Marx’ tese var ikke helt original. Særlig etter Comtes positivisme og Feuerbachs materialisme var den såkalte vitenskapelige filosofi blitt høyeste mote. Det er lett å forstå hvorfor Marx benektet både behovet for en filosofi og muligheten for å skape en eller annen slags filosofi. Men det er vanskeligere å forstå hvorfor hans etter­ følgere forsøkte å ordne hans idéer til et altomfattende sy­ stem, til en ny og eksklusiv filosofi. Enda de benektet nød­ vendigheten av enhver art av filosofi, skapte de i praksis sitt eget dogme, som de betraktet som det «mest vitenskapelige» eller det «eneste vitenskapelige» system. På en tid da det rådet almen begeistring for naturvitenskapen, og da viten­ skapen førte til store forandringer i dagliglivet og indu­ strien, kunne de ikke unngå å være materialister og å betrakte seg selv som de «eneste» representanter for den «eneste» vitenskapelige oppfatning og metode, særlig fordi de repre­ senterte et samfunnslag som var i konflikt med alle tidens godkjente idéer. Marx’ idéer ble influert av den vitenskape­ lige atmosfære i hans samtid, av hans egne sympatier for vitenskapen og av hans revolusjonære higen etter å kunne gi arbeiderbevegelsen et mer eller mindre vitenskapelig grunn­ lag. Hans disipler ble påvirket av et annet miljø og av andre motiver, da de omformet hans idéer til dogmer. Om ikke den européiske arbeiderklassebevegelses politiske behov hadde krevet en ny ideologi, komplett i seg selv, ville den filosofi som kaller seg marxisme, den dialektiske materia­ lisme, ha vært glemt — avfeiet som noe som ikke var særlig dypt, ikke engang originalt, selv om Marx’ økonomiske og sosiale studier ligger på det høyeste vitenskapelige og litterære nivå. Den marxistiske filosofis styrke lå ikke i dens vitenskape­ lige elementer, men i dens forbindelse med en massebevegelse,

14

DEN NYE KLASSE

og mest av alt i dens understrekning av at samfunnet stadig forandrer seg. Gang på gang fastslo den at den eksisterende verden ville endre seg, simpelthen fordi den måtte det, at den bar kimen til sin egen opposisjon og ødeleggelse i seg, og at arbeiderklassen ønsket denne forandringen og ville bli i stand til å virkeliggjøre den. Det var ikke til å unngå at denne filosofien øket i innflytelse og skapte en illusjon hos den européiske arbeiderbevegelse — en illusjon om at den var allmektig, iallfall som metode. I land der det ikke eksisterte slike forhold, som i Storbritannia og De forente stater, fikk denne filosofi liten innflytelse og betydning, på tross av arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens styrke. Som vitenskap betydde den marxistiske filosofi lite, fordi den hovedsakelig bygget på hegelianske og materialistiske tanker. Men som ideologi for de nye, undertrykkede klasser og særlig for de politiske bevegelser satte den skjel, først i Europa og senere i Russland og Asia, fordi den skapte grunn­ laget for en ny politisk bevegelse og et nytt sosialt system.

3 Marx mente at slutten på det kapitalistiske samfunn ville komme som resultatet av en revolusjonær kamp mellom dets to fundamentale klasser, borgerskapet og proletariatet. For ham syntes sammenstøtet så meget sannsynligere som det kapi­ talistiske system på den tid var slik at både fattigdom og rik­ dom øket uhemmet i de motsatte poler av et samfunn som ble rystet av periodiske økonomiske kriser. Til syvende og sist var Marx’ lære et produkt av den industrielle revolusjon eller av det industrielle proletariats kamp for en bedre tilværelse. Det var ingen tilfeldighet at den forferdelige fattigdom og brutalisering av massene som ledsaget den industrielle revolusjon virket meget sterkt på Marx. Hans hovedverk Das Kapital inneholder en rekke viktige

B EGYN N ELSEN

D

og gripende avsnitt om dette spørsmålet. De tilbakevendende kriser, som var så karakteristiske for det nittende århundres kapitalisme, fattigdommen og den raske økning av folketal­ let, ledet Marx helt logisk til den tro at den eneste løsning lå i revolusjonen. Marx mente ikke at revolusjonen var uunn­ gåelig i alle land, særlig ikke der demokratiske institusjoner allerede var blitt en tradisjon i det offentlige liv. I en av sine taler nevnte han Nederland, Storbritannia og De forente stater som eksempler på slike land. Betrakter man hans idéer som et hele, kan man imidlertid trekke den slutning av dem at revolusjonens uunngåelighet var en av hans fundamentale tros-setninger. Han trodde på revolusjonen, og han forkynte den — han var en revolusjonær. Marx’ revolusjonære idéer var betinget og lot seg ikke anvende overalt. Lenin forandret dem til absolutte og almengyldige prinsipper. I sin bok om «Venstrekommunismens barnesykdom», kanskje hans mest dogmatiske verk, utviklet han disse prinsippene enda mer og tok avstand fra Marx’ opp­ fatning om at revolusjonen var uunngåelig i visse land. Han påsto blant annet at Storbritannia ikke lenger kunne betraktes som et land der revolusjonen var uunngåelig, fordi det var blitt en militaristisk stat under første verdenskrig; derfor hadde ikke den britiske arbeiderklasse noe annet valg enn revo­ lusjon. Lenin tok feil. Ikke alene fordi han ikke forsto at «britisk militarisme» bare var en midlertidig fase i utviklin­ gen, skapt av krigen, men også fordi han ikke kunne forutse den videre utvikling av demokratiet og de økonomiske frem­ skritt hverken i Storbritannia eller i noe annet vesteuropéisk land. Heller ikke hadde han noe begrep om den engelske fagforeningsbevegelses natur. Han la altfor stor vekt på sine egne eller de marxistiske, deterministiske, «vitenskapelige» idéer og tok altfor lite hensyn til den objektive sosiale rolle og de muligheter som arbeiderklassen hadde i de mer ut­ viklede land. Enda han selv benektet det, forkynte han i virkeligheten at hans teorier og de russiske revolusjonære erfaringer hadde almen gyldighet overalt i verden. Ifølge Marx’ hypoteser og de slutninger han hadde truk­ ket med hensyn til dette spørsmål, ville revolusjonen først 2 — Djilas

16

DEN NYE KLASSE

finne sted i de høyt utviklede kapitalistiske land. Marx trodde at resultatet av denne revolusjonen — det vil si det nye ^sialistiske samfunn — ville føre til en ny og høyere grad av frihet enn den som rådet i det daværende samfunn, under den såkalte liberale kapitalisme. Dette er forståelig. I og med den omstendighet at Marx forkastet de forskjellige typer av kapitalisme, var han samtidig et barn av sin samtid, den liberal-kapitalistiske epoke. Sosialdemokratene oppfattet seg med rette som Marx’ etter­ følgere da de utviklet hans påstand om at kapitalismen ikke bare måtte avløses av et høyere økonomisk og sosialt system — det vil si sosialismen —, men også av en høyere form for menneskelig frihet. De hadde ikke mindre rett til å fremsette dette kravet enn kommunistene, som hadde sitert Marx som kilde for sin idé om at en avløsning av kapitalismen bare kan finne sted ved hjelp av revolusjonære midler. Imidlertid hadde begge grupper av Marx’ tilhengere — både sosial­ demokratene og kommunistene — bare delvis rett når de siterte ham som opphav til sine idéer. Når de henviste til Marx’ tanker var det bare for å forsvare sine egne handlinger, hvis bakgrunn var et annet og allerede forandret samfunn. Og selv om begge siterte og bygget på Marx’ tenkning, ut­ viklet den sosialdemokratiske og den kommunistiske bevegelse seg i forskjellige retninger. I land hvor det var vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske fremskritt, og hvor arbeiderklassen spilte en svak rolle i samfunnet, oppsto langsomt behovet for å skape et system og et dogme av Marx’ lære. Dertil kom at godtagelsen og dogmatiseringen av de revolusjonære sider av denne læren var raskere og mer fullkommen i land hvor de økonomiske krefter og de sosiale forhold ennå ikke var modne for noen industriell omlegging, som for eksempel i Russland og senere i China. Arbeiderbevegelsen la her hovedvekten på revolu­ sjon. I disse land ble marxismen sterkere og sterkere, og da det revolusjonære partiet hadde seiret, ble den den herskende ideo­ logi. I et land som Tyskland, der omfanget av politiske og økonomiske fremskritt gjorde revolusjonen unødvendig, ble

BEGYN N ELSEN

17

det snarere de demokratiske og reformistiske enn de revo­ lusjonære sider av Marx’ lære som kom til å dominere. De anti-dogmatiske og politiske ideologiske tendenser la etter­ trykket på reformer innen arbeiderbevegelsen. I det første tilfelle ble båndene med Marx styrket, iallfall tilsynelatende. I det siste ble de svekket. Den sosiale utvikling og ideutviklingen førte til et alvor­ lig brudd i den européiske sosialistiske bevegelse. Sagt i sin alminnelighet, falt endringene i de politiske og økonomiske forhold sammen med endringer i de sosialistiske teoretikeres idéer, fordi de tolket virkeligheten på en relativ måte, det vil si ufullkomment og ensidig, ut fra sitt eget partistandpunkt. Lenin i Russland og Bernstein i Tyskland er de to ytterlig­ heter, som ga uttrykk for de forskjellige sosiale og økonomiske fordringer og de forskjellige «realiteter» i arbeiderbevegelsen. Av den opprinnelige marxisme var det nesten ingenting igjen. I vest var den død eller holdt på å dø ut. I øst hadde opp­ rettelsen av det kommunistiske styre ført til at det bare eksisterte et formalistisk og dogmatisk bunnfall av Marx’ dialektikk og materialisme, og dette ble brukt til å befeste makten, rettferdiggjøre tyranniet og øve overgrep mot den menneskelige samvittighet. Selv om marxismen i virkelig­ heten også var blitt oppgitt i øst, fungerte den fremdeles der som et stivbent dogme med økende makt. Der borte var den blitt noe mer enn en idé, den var blitt til et nytt styre, en ny økonomi og et nytt samfunnssystem. Marx hadde nok skjenket sine disipler selve drivkraften til en slik utvikling, men han hadde ikke noe større ønske om at den skulle finne sted, og heller ikke ventet han seg det. Histo­ rien førte denne store mester bak lyset, akkurat som den har gjort med andre som har forsøkt å tolke dens lover. Hvordan har så utviklingen artet seg siden Marx? I 1870-årene hadde man begynt å danne korporasjoner og monopoler i de land der den industrielle revolusjon alt hadde funnet sted, for eksempel i Tyskland, England og De forente stater. Denne utviklingen var i full gang ved århundreskiftet. Hobson, Hilferding og andre foretok vitenskapelige analyser av den. Lenins «Imperialismen, kapitalismens siste stadium»,

18

DEN NYE KLASSE

var en politisk analyse, som vesentlig bygget på de oven­ nevnte forfattere og som inneholdt forutsigelser som for det meste har vist seg uriktige. Marx’ teorier om arbeiderklassens stadig økende fattigdom ble ikke bekreftet av utviklingen i de land som han hadde hentet sine teorier fra. Som Hugh Seton-Watson fremhever i sin bok From Lenin to Malenkov (New York, 1953 ), synes de imidlertid for det meste å ha vært noenlunde gyldige i de østeuropeiske jordbruksland. Mens altså Marx’ skikkelse i vest var blitt redusert til en lærd og en historiker, ble han profeten for en ny æra i Øst-Europa. Hans lære virket her berusende, akkurat som en ny religion. De forhold i Vest-Europa som bidro til utformingen av Engels’ og Marx’ teorier, er beskrevet på følgende måte i André Maurois’ Englands historie:

Da Engels besøkte Manchester i 1844, fant han 3 50 000 arbeidere sammenpresset og sammenpakket i fuktige, skitne, falleferdige hus, der de innåndet en atmosfære som minnet om en blanding av vann og kull. I gruvene så han halvnakne kvinner, som ble behandlet som de usleste trekkdyr. Barn tilbrakte hele dagen i svarte gruveganger, hvor de ble brukt til å åpne og lukke de primitive ventilasjonsinnretningene og til andre vanskelige oppgaver. I kniplingsindustrien nådde utbyttingen et slikt omfang at fireårs barn faktisk arbeidet uten lønn. — Engels levet lenge nok til å kunne se et helt annet Stor­ britannia. Men han så også en enda forferdeligere og — hvilket betyr mer — håpløs fattigdom i Russland, på Balkan, i Asia og i Afrika. Tekniske forbedringer førte til veldige og blivende for­ andringer i vest, forandringer som sett fra ethvert synspunkt var umåtelig viktige. De førte til opprettelsen av mono­ poler og til at verden ble delt i interessesfærer mellom de utviklede land og monopolene. De førte også til den første verdenskrig og oktoberrevolusjonen.

B EGYN N ELSEN

19

I de utviklede land ble arbeiderklassens materielle stilling endret på grunn av den raske økning av produksjonen og ervervelsen av kolonier som skaffet bade ravarer og nye markeder. Kampen for reformer, for bedre materielle for­ hold, side om side med godtagelsen av en parlamentarisk styre­ form, ble mer reell og viktig enn de revolusjonære idealer. I slike land ble revolusjonen bare noe urealistisk tøv. Helt anderledes var stillingen i de land som ennå ikke var industrialisert, og da først og fremst i Russland. De sto nå overfor et dilemma: enten matte de bh industrialisert, eller de måtte opphøre med sin aktive deltagelse pa historiens skue­ plass og bli avhengige av de utviklede land og deres mono­ poler, hvormed de dømte seg selv til forfall. Den stedlige kapital og de klasser og partier som representerte den, var for svake til å kunne løse spørsmålet om en hurtig industriali­ sering. I disse landene ble revolusjonen derfor en uomgjengelig nødvendighet, et vitalt behov for folket, og det var bare én klasse som kunne virkeliggjøre den, nemlig proletariatet eller det revolusjonære parti som representerte det. Forklaringen på dette er at det finnes en uforanderlig lov som sier at ethvert menneskesamfunn og alle de individer som hører til det, streber etter å øke og fullkommengiøre produksjonen. Men når de gjør dette, kommer de i konflikt med andre samfunn og individer, og dermed oppstår en kamp for å kunne overleve. Denne økningen og utvidelsen av pro­ duksjonen møter stadig naturlige og sosiale hindringer, som for eksempel individuelle, politiske, legale og internasjonale sedvaner og forhold. Da samfunnet, det vil si de som i et gitt øyeblikk representerer dets produktive krefter, må over­ vinne slike hindringer, er det nødt til å eliminere, endre eller ødelegge de barrierer som blir reist både innen- og utenfor dets grenser. Klasser, partier, politiske systemer og politiske idéer er alle uttrykk for dette uopphørlig skiftende mønster av bevegelse og stagnasjon. Det finnes ikke det samfunn eller den nasjon som lar pro­ duksjonen bli liggende så langt etter at landets eksistens blir truet. Å sakke akterut betyr å dø. Folk dør aldri fri-

20

DEN NYE KLASSE

villig, tvertimot er de villige til å bringe et hvilketsomhelst offer for å overvinne de vanskeligheter som står i veien for deres økonomiske produksjon og deres eksistens. Det er miljøet og det materielle og intellektuelle nivå som bestemmer de metoder, krefter og midler man bruker for å øke og utvide produksjonen, og det er også de som er be­ stemmende for de sosiale konsekvenser av dette. Nødvendig­ heten av å utvikle og utvide produksjonen — uansett hvilket ideologisk banner eller hvilken sosial kraft det skjer under — avhenger imidlertid ikke av individene. De ønsker nemlig bare å overleve, og derfor er det samfunnene og nasjonene som finner de ledere og de idéer som i et bestemt øyeblikk viser seg best skikket til å utføre det som samfunnet ønsker og som det må nå frem til. I monopolkapitalismens periode ble den revolusjonære marx­ isme omplantet fra det industrielt utviklede Vesten til land i det industrielt uutviklede Østen, som Russland og China. Det var omtrent på den samme tidd at det utviklet seg sosia­ listiske bevegelser i vest og øst. Dette stadium i den sosialistiske bevegelses historie begynte med at den ble samlet og sentralisert i den annen Internasjonale og endte med en splittelse mellom den sosialdemokratiske (reformistiske) fløy og den kommunist­ iske (revolusjonære), en begivenhet som ledet til revolusjonen i Russland og opprettelsen av den tredje Internasjonale. I de land hvor man ikke kunne gjennomføre industriali­ seringen på noen annen måte, forelå det spesielle nasjonale årsaker til den kommunistiske revolusjon. I det halvveis feudale Russland fantes det revolusjonære bevegelser mer enn et halvt hundre år før marxistene dukket opp sist i 1800-årene. Dess­ uten var det presserende og særlige konkrete grunner til revolu­ sjon, bade internasjonale, økonomiske og politiske. Den funda­ mentale årsak — det livsviktige behov for en industriali­ sering — var felles for alle de land der revolusjonen fant sted, som Russland, China og Jugoslavia. Det var historisk uunngåelig at de fleste européiske sosia­ listiske bevegelser etter Marx ikke bare var materialistiske og marxistiske, men også i en betydelig grad ideologisk eksklu­ sive. Mot dem hadde alle de gamle samfunns krefter forenet

BEGYN N ELSEN

21

seg: kirken, skolen, den private eiendomsrett, styret og — hva som var viktigere — hele det veldige maktapparat som de europeiske land hadde bygget opp fra gammel tid som følge av de stadige krigene på kontinentet. Enhver som ønsker å forandre verden fundamentalt, må først av alt tolke den fundamentalt og «uten feil». Hver ny bevegelse må være ideologisk eksklusiv, særlig hvis revolu­ sjon er den eneste måte å vinne seier på. Og hvis denne beve­ gelsen har hell med seg, ma selve dens seier styrke dens tros-setninger og idéer. Selv om det tyske og andre sosialdemo­ kratiske partiers reformistiske tendenser ble styrket ved deres seierrike bruk av «dristige» parlamentariske metoder, kunne ikke de russiske arbeidere bedre sin stilling med en eneste kopek uten blodige likvideringer, og derfor hadde de ikke noe annet valg enn å gripe til våpen for a unnga fortvilelse og sultedød. De øvrige land i Øst-Europa — Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria — kommer ikke inn under denne regelen, iallfall ikke de tre førstnevnte land. De opp­ levet ikke noen revolusjon, av den gode grunn at det kommu­ nistiske system ble påtvunget dem ved hjelp av sovjet-arméen. De kom ikke engang med noe presserende krav om en indu­ striell omlegging, iallfall ikke i samsvar med kommunistiske metoder, fordi noen av dem alt hadde gjennomført dette. I disse land ble revolusjonen påtvunget utenfra og ovenfra av russiske bajonetter og med brutal makt. De kommunistiske bevegelser var svake der, unntatt i det mest utviklede av landene, Tsjekkoslovakia, der kommunismen hadde minnet meget om venstresosialismen og den parlamentariske sosialistiske bevegelse helt inntil Sovjet-Unionen kom med i krigen og man fikk statskupet i februar 1948. Da kommunistene sto vakt i disse land, måtte innholdet og formen av deres kom­ munisme være identisk med den i Sovjet-Unionen. SovjetUnionen tvang sitt system på dem, og de lokale kommunister tok imot det med apne armer. Jo svakere kommunismen var, dess mer måtte den imitere «Storebror» den totalitære russiske kommunisme — til og med i formen. Land som Frankrike og Italia, der det var forholdsvis

22

DEN NYE KLASSE

sterke kommunistiske bevegelser, hadde store vanskeligheter med å holde tritt med de industrielt bedre utviklede land, og kom derfor opp i sosiale vanskeligheter. Men da de alt hadde gjennomgått den demokratiske og den industrielle re­ volusjon, skilte deres kommunistbevegelser seg meget sterkt fra de i Russland, Jugoslavia og China. I Frankrike og Italia hadde derfor ikke revolusjonen noen virkelig chanse. Da kom­ munistene levet og virket i politisk-demokratiske omgivelser, kunne selv ikke lederne av deres partier fri seg helt fra parlamentariske illusjoner. Hva selve revolusjonen angår, så hadde de en tilbøyelighet til å stole mer på den internasjonale kommunistiske bevegelse og på Sovjet-Unionens hjelp enn på sin egen revolusjonære styrke. Deres tilhengere betraktet dem som forkjempere mot fattigdom og nød og trodde naivt at partiet arbeidet for et bredere og sannere demokrati. Den moderne kommunisme begynte som idé i og med be­ gynnelsen til den moderne industri. Den holder på å dø ut eller å bli eliminert i de land hvor den industrielle utvikling har nådd sine grunnleggende mål. Den blomstrer i de land hvor dette ennå ikke har funnet sted. Kommunismens historiske rolle i de underutviklede land har bestemt forløpet og karakteren av den revolusjon som den har mattet gjennomføre.

Revolusjonens karakter 1 Historien lærer oss at i de land hvor den kommunistiske revolusjon har funnet sted, har det også vært andre partier som var misfornøyet med de rådende forhold. Det beste eksempel på dette er Russland, der det partiet som gjennom­ førte den kommunistiske revolusjon, ikke var det eneste revolu­ sjonære parti. Imidlertid var det bare kommunistpartiene som både var revolusjonære i sin opposisjon mot status quo og ubøyelige og konsekvente i sin støtte av den industrielle omlegging. I praksis ville dette si det samme som en radikal tilintetgjørelse av de eksisterende eiendomsforhold. Ikke noe annet parti gikk så langt i dette spørsmålet, intet var «industrielt» i det omfang. Mindre klart er det hvorfor disse partiene nødvendigvis måtte være sosialistiske i sine programmer. Under de tilbakeliggende forhold som fantes i Tsar-Russland, viste den kapi­ talistiske private eiendomsrett seg ikke bare ute av stand til å gjennomføre en rask industriell revolusjon, den saboterte den faktisk. Denne klassen av private eiendomsbesittere hadde ut­ viklet seg i et land der det fremdeles eksisterte ytterst inn­ flytelsesrike feudale samfunnsforhold, mens monopolene i de mer utviklede land hadde sikret seg et økonomisk tak på dette veldige området som var enormt rikt på råvarer og avsetningsmuligheter. I henhold til sin historie måtte det tsaristiske Russland være en sinke når det gjaldt den industrielle revolusjon. Det var

24

DEN NYE KLASSE

det eneste européiske land som ikke hadde gjennomgått refor­ masjonen og renessansen. Det hadde ingenting i likhet med de middelalderlige européiske bystater. Tilbakeliggende, halvfeudalt, med et eneveldig monarki og en byråkratisk sen­ tralisme, ble så Russland plutselig kastet ut i den moderne verdenskapitalismes malstrøm og fanget inn av de gigantiske banksentrers finansinteresser. I sin bok om imperialismen som kapitalismens sluttfase hevdet Lenin at tre fjerdedeler av kapitalen i de russiske storbanker var i hendene på utenlandske kapitalister. Trotskij understreker i sin historie om den russiske revolusjon at utlendinger kontrollerte førti prosent av investeringene i russisk industri, og i noen av de ledende industrier var dette prosenttallet enda større. I Jugoslavia hadde utlendin­ gene en avgjørende innflytelse i de viktigste grener av landets økonomi. Disse kjensgjerninger beviser ingenting, tatt for seg selv. Men de viser at utenlandske kapitalister brukte sin makt til å bremse på fremskrittet i disse land, til å utvikle dem utelukkende som sine egne råvarekilder og skaffe seg billig arbeidskraft, med den følge at disse nasjoner ikke gjorde noen fremskritt og til og med tok til å forfalle. Det partiet som fikk den historiske oppgave å gjennom­ føre revolusjonen i disse land, måtte være antikapitalistisk i sin innenrikspolitikk og antiimperialistisk i sin utenrikspoli­ tikk. Den hjemlige kapital var svak og i stor utstrekning et redskap for utenlandsk kapital eller tilknyttet den. Den klasse som hadde livsviktige interesser av en industriell revolusjon, var ikke kapitalistklassen, men en annen, nemlig det prole­ tariatet som var oppstått som følge av bondeklassens stadig økende fattigdom. Akkurat som opphøret av den skammelige utbytting var et spørsmål om liv eller død for dem som alle­ rede var proletarer, var industrialiseringen et livsspørsmål for dem som sto for tur til å bli proletarer. Den bevegelsen som representerte begge disse grupper, måtte være antikapi­ talistisk, det vil si sosialistisk i sine idéer, sine slagord og sine løfter. Det revolusjonære parti kunne ikke i fullt alvor planlegge

REVO LU S J ON EN S KARAKTER

25

gjennomføringen av en industriell revolusjon, om det ikke fikk samlet alle nasjonale ressurser i sine egne hender, og da først og fremst de som tilhørte de innfødte kapitalister, som hadde vakt massenes forbitrelse på grunn av sin harde ut­ bytting og sin bruk av umenneskelige metoder. Det revolu­ sjonære parti måtte også ta det samme standpunkt overfor den utenlandske kapital. Andre partier viste seg ikke i stand til å følge det samme program. Alle tok de enten sikte på å vende tilbake til det gamle system, på å bevare de lovmessig bestående og statiske forhold, eller i beste fall på en gradvis og fredelig utvikling. Til og med de partier som var antikapitalistiske, som for eksempel det sosial-revolusjonære parti i Russland, satte seg som mål å få samfunnet til å vende tilbake til det idylliske og primitive bondeliv. Og selv slike sosialistiske partier som mensjevikene i Russland gikk ikke lenger enn til å kreve at bar­ rierer som hindret en fri kapitalistisk utvikling, skulle fjernes med makt. Deres synspunkt var at man nødvendigvis måtte få en fullt utviklet kapitalisme for så senere å nå frem til sosialismen. Imidlertid var problemet her et annet: både en tilbakevenden til det gamle system og en uhemmet utvikling av kapitalismen var umulig i disse land. Under de eksisterende internasjonale og hjemlige forhold kunne ingen av disse alternativer løse det presserende problem om den videre ut­ vikling av disse landene, det vil si deres industrielle revolu­ sjon. Bare det partiet som gikk inn for den antikapitalistiske revolusjon og en rask industrialisering, hadde noen utsikter til å seire. Tydeligvis måtte dette partiet også være sosialistisk i sine overbevisninger. Man da det var nødt til å operere under de rådende forhold i sin alminnelighet og i arbeiderog sosialistbevegelser, måtte et slikt parti ideologisk støtte seg til oppfatningen om den moderne industris uunngåelighet og nytte og til læresetningen om at revolusjonen ikke var til å komme utenom. Denne oppfatningen eksisterte allerede, det eneste som trengtes var å modifisere den. Oppfatningen var marxistisk — den representerte marxismens revolusjonære side. En forbindelse med den revolusjonære marxisme eller

26

DEN NYE KLASSE

med den européiske sosialistiske bevegelse var dengang natur­ lig for partiet. Senere, etter utviklingen av revolusjonen og med de organisasjonsmessige endringer i de utviklede land, ble det like livsviktig for det å bryte med den reformistiske européiske sosialisme. Teorien om uunngåeligheten av revolusjonen og av den raske industrialisering, krevet enorme ofre og innebar en hensyns­ løs bruk av voldsmidler. Det trengtes her ikke bare løfter, men også en fast tro på at himmerikes rike lot seg virkelig­ gjøre på jorden. Tilhengerne av revolusjonen og industri­ alisering fulgte som så mange andre den minste motstands linje og avvek ofte fra den godtatte marxistiske og sosia­ listiske doktrine. Men det var uråd for dem å skiple denne doktrinen i sin helhet. Kapitalisme og kapitalistiske forbindelser var den riktige og på en bestemt tid også uunngåelig form og teknikk som samfunnet nyttet til å uttrykke sine behov og sin streben etter å bedre og utvide produksjonen. Dette gjorde for eksem­ pel kapitalismen i Storbritannia i den første halvdel av 1800årene. Og akkurat som de store britiske industriherrer måtte ødelegge bondestanden for å oppnå en høyere produksjon, måtte industriherrene eller borgerskapet i Russland falle som offer for den industrielle revolusjon. Partene og formene var ulike, men loven var den samme i begge tilfelle. Ved begge anledninger var sosialismen ikke til å unngå — som et slagord og et løfte, som en tro og et høyt ideal, og faktisk som en særlig form for styre og eiendomsrett, som ville lette den industrielle revolusjon og muliggjøre en bedring og en utvidelse av produksjonen.

REVO LU S J ON EN S KARAKTER

2 Alle fortidens revolusjoner begynte etterat nye økonomiske og sosiale forhold hadde tatt til å gjøre seg gjeldende, og det gamle politiske system var blitt den eneste hindring for en videre utvikling. Ingen av disse revolusjoner satte seg noe annet mål enn tilintetgjørelsen av de gamle politiske former og åpningen av veien for sosiale krefter og forhold som allerede var utviklet til modenhet i det gamle samfunn. Selv i de tilfelle da de revolusjonære ønsket noe annet, som oppbyggingen av nye økonomiske og sosiale forhold ved hjelp av makt, måtte de finne seg i å lide nederlag og omgående bli eliminert, slik som jakobinerne under den franske revolusjon. Under alle tidligere revolusjoner opptrådte vold og makt i overveiende grad som en konsekvens av, som et redskap for nye, men allerede dominerende økonomiske og sosiale krefter og forhold. Selv når bruken av vold og makt overskred sine tilbørlige grenser under forløpet av en revolusjon, måtte de revolusjonære krefter i siste omgang dirigeres mot et positivt og oppnåelig mål. I slike tilfelle kan terror og despoti ha vært uunngåelige, men bare rent midlertidige manifestasjoner. Alle såkalte borgerlige revolusjoner måtte ende i et politisk demokrati, enten de ble gjennomført nedenfra, det vil si med deltagelse av massene, som i Frankrike, eller ovenfra, det vil si ved et statskup, som i Tyskland under Bismarck. Og dette er forståelig. Hensikten med dem var først og fremst å tilintetgjøre det gamle despotiske politiske system og bane vei for politiske forhold som var i samsvar med de allerede eksi­ sterende økonomiske og andre behov, særlig når det gjaldt den frie produksjon av varer. Helt anderledes forholder det seg med nutidens kommu­ nistiske revolusjoner. Disse revolusjoner fant ikke sted fordi det allerede eksisterte nye, eller la oss si sosialistiske forhold i den nasjonale økonomi, eller fordi kapitalismen var «overutviklet». Tvertimot. De fant sted fordi kapitalismen ikke

28

DEN NYE KLASSE

var fullt utviklet, og fordi den ikke var i stand til å gjennom­ føre den industrielle omleggingen av landet. I Frankrike var kapitalismen allerede blitt dominerende i økonomien, i de sosiale forhold og til og med i den offentlige bevissthet før revolusjonen begynte. Dette tilfellet lar seg vanskelig sammenligne med sosialismen i Russland, China eller Jugoslavia. Lederne av den russiske revolusjon var selv oppmerk­ somme på denne kjensgjerning. I sin tale på det russiske kommunistpartis syvende kongress den 7. mars 1918, da revo­ lusjonen fremdeles var i sin utvikling, sa Lenin blant annet: ... En av de grunnleggende ulikheter mellom borgerlige og sosialistiske revolusjoner er at under en borgerlig revolu­ sjon, som oppstår på grunn av feudalismen, blir det midt under den gamle samfunnsordning skapt nye økonomiske organisa­ sjoner som gradvis endrer alle sider av feudalsamfunnet. Ved å fullføre dette fullfører enhver borgerlig revolusjon det som kreves av den: den påskynder kapitalismens vekst. En sosialistisk revolusjon befinner seg i en helt annen situa­ sjon. Overgangen fra de gamle kapitalistiske forhold til sosi­ alistiske blir vanskeligere og vanskeligere jo mer tilbakeliggende det landet er som på grunn av historiens omskiftelser må begynne en slik sosialistisk revolusjon . . . Forskjellen mellom sosialistiske revolusjoner og borgerlige revolusjoner ligger fremfor alt i den kjensgjerning at det i det siste tilfelle eksisterer faste normer for kapitalistiske for­ hold, mens sovjet-makten — proletariatet — ikke har nådd frem til slike forhold, om vi da ser bort fra de mest ut­ viklede former for kapitalisme, som faktisk omfattet et lite antall toppindustrier og et jordbruk som bare i meget liten grad er blitt berørt. —

Jeg siterer Lenin, men jeg kunne sitere en hvilken som helst leder av den kommunistiske revolusjon og tallrike andre skribenter for å bekrefte den kjensgjerning at det ikke eksi­ sterer faste forhold og forbindelser i det nye samfunn, og at en eller annen — i dette tilfelle «sovjet-makten» — derfor må

REVOLU S J ON EN S KARAKTER

29

bygge dem opp. Om de nye «sosialistiske» forhold hadde vært fullt utviklet i det land der den kommunistiske revolusjon klarte å gå av med seieren, ville det ikke ha vært nødvendig med så mange forsikringer, proklamasjoner og anstrengelser for å «bygge opp sosialismen». Dette fører oss til en tilsynelatende selvmotsigelse. Hvis forutsetningene for et nytt samfunn ikke var tilstrekkelig dominerende, hvem hadde da behov for en revolusjon? Og videre, hvordan var revolusjonen mulig? Hvordan kunne den overleve på tross av den kjensgjerning at de nye sosiale forhold ennå ikke var i emning i det gamle samfunnet? Ingen revolusjon og intet parti hadde noengang tidligere gitt seg i kast med å bygge opp de sosiale forbindelser i et nytt samfunn. Men dette var det primære mål for den kom­ munistiske revolusjon. De kommunistiske ledere har ikke noe bedre kjennskap enn andre til de lover som styrer samfunnet. Likevel oppdaget de at i det landet hvor deres revolusjon var mulig, lot det seg også gjøre å gjennomføre industrialiseringen, særlig da dette innebar en omformning av samfunnet i samsvar med deres egen ideologiske hypotese. Erfaringen — revolusjonens seier under «ugunstige» betingelser — bestyrket dem i denne oppfatningen, og «byggingen av sosialismen» gjorde det samme. Alt dette øket deres illusjon om at de kjente lovene for samfunnsutviklingen. Og faktisk var de i den stilling at de kunne lage en blåkopi for det nye samfunnet og så begynne å bygge det opp, slik at de foretok noen rettelser her og noen utelatelser der, men hele tiden holdt seg nær til sine planer. Industrialiseringen, som en uunngåelig og legitim nødven­ dighet for samfunnet og den kommunistiske måte å gjen­ nomføre den på, gikk hånd i hånd i de land hvor det hadde skjedd kommunistiske revolusjoner. På tross av at de begge gjorde fremskritt på parallelle veier, kunne ingen av dem vinne noen omgående seier. Etterat revolusjonen var fullbyrdet, måtte en eller annen påta seg det tunge ansvaret for industrialiseringen. I vest ble denne rollen overtatt av de økonomiske krefter i en kapita­ lisme som var frigjort for de despotiske politiske lenker, men

30

DEN NYE KLASSE

i den kommunistiske revolusjons land fantes det ingen til­ svarende krefter, og følgelig måtte deres oppgave overtas av de revolusjonære organer selv, den nye autoritet, det vil si det revolusjonære parti. Under tidligere revolusjoner var den revolusjonære bruk av vold og makt blitt en hindring for økonomien så snart den gamle samfunnsordning var eliminert. Under kommu­ nistiske revolusjoner er vold og makt en forutsetning for videre utvikling og endog fremskritt. Etter de tidligere revolusjonæres mening var bruken av slike voldsmidler bare et nødvendig onde og et middel til å nå malet. Blant kommu­ nistene blir vold og makt opphøyet til en kultus og et mål i seg selv. I fortiden eksisterte de klasser og krefter som dannet det nye samfunn, allerede før revolusjonen brøt ut. De kommunistiske revolusjoner er de første som har måttet skape et nytt samfunn og nye sosiale krefter. Akkurat som revolusjonene i vest uunngåelig måtte ende i demokrati etter alle «villfarelser» og «tilbaketrekninger», matte revolusjonene i øst ende i despoti. I vest ble terror- og voldsmetodene unødvendige og latterlige, ja bent frem en hindring for revolusjonsmennene og de revolusjonære partier når de skulle gjennomføre sin revolusjon. I øst var situasjonen den motsatte. Ikke bare fortsatte despotiet i øst, fordi industriomlegningen krevet sa lang tid. Som vi senere skal se, varte det også lenge etterat industrialiseringen var fullført.

3 Det finnes også andre fundamentale ulikheter mellom de kommunistiske revolusjoner og de tidligere. Selv om de tid­ ligere revolusjoner hadde nådd modningspunktet på grunn av de økonomiske og sosiale forhold, kunne de ikke bryte ut, hvis det ikke var gunstige betingelser for dem. Vi kjenner de almene vilkår som var nødvendige for en revolusjons ut­

REVOLUSJON EN S KARAKTER

31

brudd og seier. I tillegg til disse generelle forutsetninger har imidlertid enhver revolusjon sine spesielle særtrekk, som gjør det mulig å planlegge den og sette den i verk. Krig, eller for å si det nøyaktigere, et nasjonalt sammen­ brudd av statsorganisasjonen, var unødvendig for tidligere revolusjoner, iallfall for de større. Helt til nå har imidlertid dette vært den fundamentale forutsetning for at en kommu­ nistrevolusjon skulle seire. Dette gjelder også for China. Sant nok begynte revolusjonen der før japanernes aggresjon, men den fortsatte å bre seg et helt tiår og seiret i og med avslutnin­ gen av den annen verdenskrig. Den spanske revolusjon av 193 6 kunne ha dannet en unntagelse, men den fikk ikke tid til å omforme seg til en rent kommunistisk revolusjon, og derfor seiret den heller ikke. Grunnen til at en krig eller et sammenbrudd av stats­ apparatet var nødvendig for en kommunistisk revolusjon, må søkes i økonomisk og sosial umodenhet. Under et alvorlig sammenbrudd av et system, og særlig under en krig som har vært uheldig for de eksisterende herskende kretser og for statssystemet, er det ikke til å unngå at en liten, men vel­ organisert og disiplinert gruppe er istand til å ta makten i sine hender. På oktoberrevolusjonens tid hadde for eksempel det rus­ siske kommunistparti omkring 80 000 medlemmer. Det jugo­ slaviske kommunistparti begynte revolusjonen i 1941 med bare 10 000 medlemmer. Skal kommunistene kunne gripe makten, må de ha støtte og aktiv hjelp av iallfall en del av folket, men i alle tilfelle er det partiet som leder revolusjonen og tar makten, en mindretallsgruppe som utelukkende set­ ter sin lit til ualminnelig gunstige omstendigheter. Et slikt parti kan dessuten aldri bli noen flertallsgruppe før det blir den permanent etablerte autoritet i staten. Fullførelsen av en slik veldig oppgave — å ødelegge en samfunnsordning og bygge opp et nytt samfunn når forut­ setningene for et slikt tiltak ikke er gode økonomisk eller sosialt — er da også en oppgave som bare tiltrekker et mindre­ tall, ja faktisk bare de som har en fanatisk tro på dens mulig­ heter. 3 — Djilas

32

DEN NYE KLASSE

Særlige forhold og et særlig parti er de grunnleggende trekk ved kommunistiske revolusjoner. Gjennomføringen av enhver revolusjon krever, likesom en­ hver seier i krig, en sentralisering av alle krefter. Ifølge Malthus’ teori var den franske revolusjon den første hvor «alle ressurser hos et folk i krig ble lagt i myndighetenes hånd: mennesker, mat og klær». Dette må i enda høyere grad være tilfelle under en kommunistisk «umoden» revolu­ sjon: ikke bare alle materielle hjelpemidler men også alle intellektuelle må falle i hendene på partiet, og partiet selv må politisk og som organisasjon bli sentralisert i den størst mulige grad. Bare kommunistiske partier som er politisk sammensveiset, fast gruppert omkring sentret og sammensatt av folk med de samme ideologiske synspunkter, kan gjennom­ føre en slik revolusjon. Sentralisering av alle krefter og midler og en viss politisk samling av de revolusjonære partier, er uomgjengelige betin­ gelser for enhver vellykket revolusjon. For en kommunistisk revolusjon er disse forutsetningene enda viktigere, for helt fra begynnelsen av nekter kommunistene å godta alle andre uavhengige politiske grupper eller partier som forbunds­ feller. Samtidig forlanger de enhetlighet når det gjelder alle meninger, og dette omfatter ikke bare praktiske politiske synspunkter, men også teoretiske, filosofiske og til og med moralske. Den kjensgjerning at de russiske sosialrevolusjonære tok del i oktoberrevolusjonen, og at individer og grupper fra andre partier var med på revolusjonene i China og Jugo­ slavia, svekker ikke denne påstanden, den snarere bekrefter den: disse grupper samarbeidet bare med kommunistpartiet under kampen, og selv da bare til en viss grad. Etter revolu­ sjonen ble disse kollaboratørpartiene splittet, eller de oppløste seg frivillig og smeltet sammen med kommunistpartiet. Bol­ sjevikene utryddet det venstreorienterte sosialrevolusjonære parti såsnart dette ønsket å bli uavhengig. De ikke-kommunistiske grupper i Jugoslavia og China som støttet revolu­ sjonen, ga samtidig avkall på enhver politisk virksomhet. De tidligere revolusjoner ble ikke gjennomført av en enkelt politisk gruppe. Det er nok så at individuelle grupper øvet

REVOLUS J ON EN S KARAKTER

33

press på hverandre og ødela hverandre mens revolusjonen gikk sin gang, men sett som et hele var ikke revolusjonen et verk av bare én gruppe. Under den franske revolusjon klarte jakobinene å bevare sitt diktatur i bare en kort periode. Napoleons diktatur, som var resultatet av revolusjonen, betegnet både slutten på den jakobinske revolusjon og begynnelsen til bor­ gerskapets styre. Under de tidligere revolusjoner kunne nok et enkelt parti spille en avgjørende rolle, men ikke i noe til­ felle oppga de andre partier sin uavhengighet. Selv om det ble gjort forsøk på å undertrykke eller splitte dem, kunne slike forholdsregler bare gjennomtvinges i en kort tid. Par­ tiene kunne ikke bli tilintetgjort, de dukket alltid frem igjen. Til og med Paris-kommunen, som kommunistene betrakter som en forløper for sin egen revolusjon, var et verk av mange partier. Et parti kan ha spillet hovedrollen og endog enerollen i en spesiell fase av en revolusjon. Men ikke noe tidligere parti var ideologisk eller organisasjonsmessig sentralisert til de grader som kommunistpartiet. Hverken puritanerne under den en­ gelske revolusjon eller jakobinene under den franske var knyt­ tet sammen av de samme filosofiske og ideologiske synspunk­ ter, enda de første tilhørte en religiøs sekt. Organisasjons­ messig sett var jakobinene en sammenslutning av klubber, og puritanerne var ikke det engang. Det var først de moderne kommunistrevolusjoner som presset ensrettede partier i for­ grunnen, partier som ideologisk og organisasjonsmessig var monolittiske. Én ting er i hvert fall sikkert: under alle tidligere revolu­ sjoner forsvant nødvendigheten av revolusjonære metoder og partier i og med slutten på borgerkrigen og den utenlandske intervensjon, og følgelig måtte man kvitte seg med slike par­ tier og metoder. Etter de kommunistiske revolusjoner fort­ setter kommunistene både med revolusjonens metoder og dens former, og deres parti når snart den høyeste grad av sentralisme og ideologisk eksklusivitet. Lenin understreket ettertrykkelig dette under selve revolu­ sjonen, da han omtalte betingelsene for å bli opptatt i Komin­ tern:

34

DEN NYE KLASSE

I den nåværende periode av akutt borgerkrig kan et kom­ munistparti bare oppfylle sin plikt hvis det er organisert på den mest sentraliserte mate, bare hvis det blir gjennomsyret av en jernhard disiplin, som nærmer seg militær disiplin, og hvis dets partisentrum er et mektig og autoritativt organ som øver en omfattende myndighet og nyter almen tillit blant partiets medlemmer. —

Til dette føyet Stalin i «Leninismens grunnsetninger»:

Slik er stillingen når det gjelder disiplinen i partiet i den kampperiode som går forut for virkeliggjørelsen av dikta­ turet. Det samme må sies i enda høyere grad om disiplinen i partiet etterat man har nådd diktaturet. —

Etterat partiet har tatt kontrollen, er det ikke slutt med den revolusjonære atmosfære og årvåkenhet, kravet om ide­ ologisk ensartethet, den politiske og ideologiske eksklusivitet og politisk og annen sentralisme. Tvertimot blir alt dette enda mer intensivert. Hensynsløse metoder, eksklusive idéer og monopol på mak­ ten varte under de tidligere revolusjoner omtrent like lenge som revolusjonene selv. Da revolusjonen i den kommunistiske verden bare var første akt i opprettelsen av en bestemt gruppes despotiske og totalitære makt, er det vanskelig å spå noe om hvor lenge denne makten vil vare. Under de tidligere revolusjoner, iberegnet terroren under den franske revolusjon, ble elimineringen av de virkelige motstandere bare vidd liten oppmerksomhet, og man brydde seg i det hele tatt ikke om å likvidere folk som kunne bli motstandere. Den eneste unntagelse til denne regelen er ut­ ryddelsen og forfølgelsen av bestemte sosiale eller religiøse grupper under religionskrigene i middelalderen. Av teori og praksis vet kommunistene at de er i konflikt med alle andre klasser og ideoldgier, og de oppfører seg deretter. De kjemper ikke bare mot en virkelig, men også en mulig opposisjon. I

REVOLUSJON ENS KARAKTER

35

de baltiske land ble tusener av mennesker likvidert i løpet av en natt på grunnlag av dokumenter som anga deres tid­ ligere ideologiske og politiske synspunkter. Av en lignende art var massakrene av flere tusen polske offiserer i Katynskogen. Når det gjelder kommunismen, fortsetter den a bruke terror og undertrykkelsesmetoder lenge etterat revolusjonen er over. Stundom blir de endog fullkommengjort og brukt i videre omfang enn under revolusjonen, som tilfellet var da kulakkene ble likvidert. Den ideologiske eksklusivitet og in­ toleranse blir også intensivert etter revolusjonen. Selv der det herskende parti er i stand til å lempe på den fysiske under­ trykkelse, har det en tendens til å styrke den foreskrevne ideologi, marxismen-leninismen. Tidligere revolusjoner, særlig de såkalte borgerlige, la be­ tydelig vekt på innførelsen av individuelle friheter umiddel­ bart etter opphøret av den revolusjonære terror. Selv de revolusjonære anså det for viktig a sikre statsborgerskapets legale status. En uavhengig dømmende makt var det uunn­ gåelige sluttresultat av alle disse revolusjoner. Men det kom­ munistiske styre i Sovjet-Unionen er fremdeles fjernt fra et slikt uavhengig rettsvesen etter å ha sittet ved makten i førti år. Det endelige resultat av tidligere revolusjoner var ofte større rettssikkerhet og flere borgerrettigheter. Det samme kan ikke sies om den kommunistiske revolusjon. Det er også en annen og veldig forskjell mellom de tid­ ligere revolusjoner og de moderne kommunistiske. De tid­ ligere revolusjoner, og da først og fremst de store, var en følge av arbeiderklassens kamp, men de endelige resultater av dem kom en annen klasse til gode, den klasse som hadde den intellektuelle og ofte også organisasjonsmessige ledelse under gjennomføringen av revolusjonen. Det var i borgerskapets navn at revolusjonen ble satt i verk, og det var det som i betydelig grad høstet fruktene av bøndenes og sansculottenes kamp. Folkets masse tok også del i en kommunistisk revolu­ sjon, men fruktene av den tilfalt ikke den, men byråkratiet. Og byråkratiet er ikke noe annet enn det parti som gjennom­ fører revolusjonen. Under kommunistiske revolusjoner blir de revolusjonære bevegelser som setter revolusjonen i gang ikke

36

DEN NYE KLASSE

likvidert. De kommunistiske revolusjoner kan nok «fortære sine egne barn», men ikke alle sammen. Når en kommunistisk revolusjon er fullført, er det faktisk uunngåelig at det blir sluttet brutale underhånds hestehandler mellom de ulike grupper og klikker som er uenige om hvil­ ken vei man skal følge i fremtiden. Gjensidige beskyldninger dreier seg alltid om de dogmatiske beviser pa hvem som «objektivt» eller «subjektivt» er den verste kontrarevolusjonære eller agent for innenlandsk eller utenlandsk «kapitalisme». Uansett hvordan disse uoverensstemmelsene blir løst, er den gruppe som går av med seieren alltid den som er den mest konsekvente og besluttsomme til­ henger av industrialisering i henhold til kommunistiske prin­ sipper, det vil si på grunnlag av et totalt partimonopol, spesi­ elt statlige organers monopol på å kontrollere produksjonen. Den kommunistiske revolusjon sluker ikke de av sine barn som den har bruk for i fremtiden — til industrialiseringen. Derimot likviderer den vanligvis de revolusjonære som tok revolusjonens slagord og idéer bokstavelig og som var naive nok til a tro at de ville bli virkeliggjort. Den gruppe som går av med seieren, er den som forsto at revolusjonen ville sikre den makten på en sosialpolitisk kommunistisk basis, som red­ skap for den fremtidige industrielle omlegging. Den kommunistiske revolusjon er den første der de revolu­ sjonære og deres forbundsfeller, særlig den gruppe som ut­ øvet makten, kom fra revolusjonen med livet i behold. Under de tidligere revolusjoner klarte de tilsvarende grupper aldri dette. Den kommunistiske revolusjon er den første som ble gjennomført til fordel for de revolusjonære. Det er de og det byråkratiet som blomstrer opp omkring dem, som høster fruktene av den. Hos dem og i de bredere lag av partiet skaper dette en illusjon om at deres revolusjon er den første som er forblitt tro mot de slagord som sto på dens faner.

REVOLUSJON EN S KARAKTER

4 De illusjoner som den kommunistiske revolusjon skaper angå­ ende sine virkelige mål, er mer permanente og omfattende enn under tidligere revolusjoner, fordi den kommunistiske revolusjon løser problemene på en ny måte og innfører en ny form for eiendomsrett. Også de tidligere revolusjoner resulterte uunngåelig i større eller mindre forandringer av eiendomsforholdene. Men under disse revolusjoner ble bare gamle former for privat eiendomsrett avløst av en ny. Dette er ikke tilfelle under en kommunistisk revolusjon: her er for­ andringen radikal og dyptgående, og den private eiendoms­ rett blir likvidert til fordel for den kollektive. Ennå mens den kommunistiske revolusjon er under utvik­ ling, tilintetgjør den den kapitalistiske, jordeiende private eien­ domsrett, det vil si den eiendomsrett som gjør bruk av leiet arbeidskraft. Dette skaper Øyeblikkelig en tro på at de revolusjonæres løfte om et nytt likhetens og rettferdighetens rike holder på å bli til virkelighet. Samtidig gjør partiet, eller den stat som det kontrollerer, omfattende tiltak for å gjennomføre industrialiseringen. Også dette styrker troen på at friheten fra nød nå endelig er kommet. Despoti og under­ trykkelse finnes nok fremdeles, men dette blir betraktet som bare noe midlertidig, som vil bli avskaffet i samme øyeblikk man har stoppet munnen på de myndigheter og kontrarevolusjonære det går ut over, og så snart den industrielle om­ legging er fullført. . Under selve industrialiseringsprosessen skjer det tiere vik­ tige forandringer. Industrialiseringen av et tilbakeliggende land krever en konsentrasjon av alle materielle ressurser, ikke minst når den ikke får noen hjelp utenfra, men tvertimot blir vanskeliggjort. Nasjonaliseringen av industrien og av jorden er den første konsentrasjon av eiendom i det nye styres hen­ der. Imidlertid stopper det ikke med dette og kan heller ikke gjøre det. Det nyopprettede eiendomsforhold kommer uunngåelig i

38

DEN NYE KLASSE

konflikt med andre former for eiendomsrett. Med makt blir det påtvunget de mindre eiendomsbesittere, som ikke bruker fremmed arbeidskraft eller for hvem en slik arbeidskraft ikke er avgjørende, for eksempel håndverkere, arbeidere, småhandlere og bønder. Denne eksproprieringen av de små eien­ domsbesittere blir gjennomført selv når den ikke foretas av økonomiske motiver, det vil si for a oppnå en høyere produk­ tivitet. Under industrialiseringens forløp overtar man eiendommene til de elementer som ikke gjorde motstand mot revolusjonen eller som til og med hjalp til under den. Formelt blir staten eier også av denne eiendommen, og det er staten som admini­ strerer og dirigerer den. Den private eiendomsrett opphører eller blir redusert til å spille en underordnet rolle, men om den skal forsvinne helt, er et spørsmål som avhenger av de nye makthaveres lune. Kommunistene og noen av folkets store masse opplever dette som en fullstendig likvidering av klassene og virkeliggjørelsen av et klasseløst samfunn. Og sant å si forsvinner de gamle før-revolusjonære klasser i og med industrialiseringen og kollektivisenngen. Tilbake blir den spontane og uorganiserte misnøye i folkemassen, en misnøye som hverken opphører eller blir mindre. Fremdeles består kommunistenes illusjoner og selvbedrag om «klassefiendens» «levninger» og «innflytelse». Men den innbilning at det lenge ettertraktede klasseløse sam­ funn blir virkeliggjort ved hjelp av disse midler, er helt full­ kommen, iallfall hos kommunistene selv. Hver revolusjon, ja selv hver krig, skaper illusjoner og blir ført i navn av idealer som ikke lar seg virkeliggjøre. Mens kampen pagår, synes disse idealer virkelige nok for de kjempende selv, men når kampen er slutt, opphører de ofte a eksistere. Slik er det imidlertid ikke med en kommunistisk revolusjon. Både de som gjennomfører en slik revolusjon og de lavere grader i partiet tviholder på sine illusjoner lenge etterat den væpnede kamp er slutt. På tross av undertrykkelse, despoti, åpenlyse konfiskasjoner og de styrende elementers privilegier, bevarer en del av folket — og da særlig kom­ munistene de illusjoner som slagordene har skapt.

REVOLUSJON EN S KARAKTER

3.9

Selv om den kommunistiske revolusjon kan begynne i de mest idealistiske hensikter, og den utløser et vidunderlig heltemot og gigantiske anstrengelser, sår den også de største og varigste illusjoner. Revolusjoner er uunngåelige i nasjonenes historie. De kan føre til despoti, men de kan også åpne veier som tidligere var stengt for et folk. Den kommunistiske revolusjon kan ikke virkeliggjøre et eneste av de idealer som blir sagt å være dens drivkrefter. På den annen side har kommunistrevolusjonen skapt en viss grad av industriell sivilisasjon i veldige områder av Europa og Asia. På den vis er det faktisk blitt opprettet baser for et fremtidig fritt samfunn. Samtidig som kommunistrevolusjonen har ført med seg det mest fullkomne despoti, har den altså også lagt grunnlaget for avskaffelsen av despotiet. Likesom det nittende århundre innførte den moderne industri i Vesten, vil det tyvende århundre gjøre det i Østen. På en eller annen måte kaster Lenin sin skygge over hele det veldige Eurasia, og alle de asiatiske og andre nasjoner er uunngåelig på vei mot en industriell revolusjon — i despotisk form i China, i demokratisk form i India og Burma. Det var den russiske revolusjon som satte denne prosessen i gang. Og den er og forblir revolusjonens uberegnelige og historisk betydningsfulle kjensgjerning.

5 Det kan synes som kommunistiske revolusjoner for det meste er historiske bedrag og tilfeldige begivenheter. På en måte er dette også riktig: ingen andre revolusjoner har krevet så mange eksepsjonelle forutsetninger, ingen andre har lovet så meget og oppfylt så lite. Blant de kommunistiske ledere er demagogi og forvrengninger ikke til å unngå, fordi de er tvun­ get til å love det mest ideelle samfunn og «avskaffelsen av enhver utbytning».

40

DEN NYE KLASSE

Imidlertid kan man ikke si at kommunistene bedro folket, det vil si at de bevisst og med hensikt gjorde noe annet enn det de hadde lovet. Sannheten er ganske enkelt denne: de var ikke i stand til å virkeliggjøre det som de trodde så fanatisk på. Men dette kan de ikke innrømme, selv når de blir nødt til å følge en politikk som er stikk i strid med alt de lovet før og under revolusjonen. Sett fra deres syns­ punkt ville en slik innrømmelse være det samme som å medgi at revolusjonen var unødvendig. Det ville også være en inn­ rømmelse av at de selv var blitt overflødige. Og alt slikt er umulig for dem. De endelige resultater av en sosial kamp kan aldri bli akkurat slik som de menn som begynte kampen forestilte seg. Noen av disse kampene avhenger av en uendelig og kompli­ sert rekke av omstendigheter, som det menneskelige intel­ lekt og menneskenes handlinger ikke kan kontrollere. Dette gjelder i særlig grad revolusjoner som krever overmenne­ skelige anstrengelser og som medfører hurtig og radikale endringer av samfunnet. De skaper uunngåelig en kullsviertro på at man vil oppleve det aller høyeste i menneskelig velferd og frihet, når de har seiret. Den franske revolusjon ble gjennomført i den tro at man tilslutt ville få både fri­ het, likhet og brorskap. Den russiske revolusjon ble gjennom­ ført i navn av «et rent vitenskapelig syn på verden» med det mål å skape et klasseløst samfunn. Ingen av disse revolu­ sjonene kunne ha blitt til virkelighet, om ikke de revolu­ sjonære, og med dem en del av folket, virkelig hadde trodd på sine egne idealistiske mål. De kommunistiske illusjoner om mulighetene etter revolu­ sjonen var større blant kommunistene selv enn blant dem som fulgte dem. Kommunistene burde ha visst, og de visste fak­ tisk også, at industrialiseringen var uunngåelig, men de kunne bare gjette seg til de sosiale resultater og forhold som dermed ville følge. De offisielle kommunistiske historikere i Sovjet-Unionen og Jugoslavia fremstiller revolusjonen som om den var frukten av dens lederes tidligere planlagte aksjoner. Men det var bare revolusjonens forløp og den væpnede kamp som var blitt

REVOLUSJONENS KARAKTER

41

bevisst planlagt; de former som revolusjonen antok skyldtes hendelsenes umiddelbare gang og den direkte aksjon som ble tatt. Det er avslørende at Lenin, som utvilsomt var en av de største revolusjonsmenn i historien, ikke forutså når og hvor­ dan revolusjonen ville bryte ut før den var like om hjørnet. I januar 1917, en måned før februar-revolusjonen og bare ti måneder før oktober-revolusjonen som brakte ham til makten, holdt han en tale på et møte av sosialistisk ungdom i Sveits, og her uttalte han blant annet: «Vi av den eldre generasjon vil kanskje ikke oppleve å få se de avgjørende slag i den revolusjonen som nærmer seg. Men det forekommer meg at jeg med største sikkerhet kan uttrykke håpet om at den ungdommen som arbeider i den ypperlige sveitsiske sosialistbevegelse og over hele verden, vil få den gode lykke ikke bare å kjempe, men også å gå seirende ut av den kommende proletariatets revolusjon.» Hvordan kan en så si at Lenin, eller noen annen, var i stand til å forutse de sosiale resultater etter den lange og innviklede revolusjonskamp? Men selv om kommunismens mål i seg selv var urealistiske, var kommunistene til forskjell fra tidligere revolusjonære helt realistiske da de gjennomførte de tingene som var mulige. De gjorde det på den eneste mulige måten — ved a innføre sin absolutte totalitære makt. Deres revolusjon var den første i historien hvor de revolusjonære ikke bare fortsatte på den politiske scene etter seieren, men også på den mest praktiske måte bygget opp et sosialt system som var stikk motsatt det de trodde på og det de lovet. Under den senere industriali­ sering og nyskapning omdanner den kommunistiske revolu­ sjon de revolusjonære selv til skapere og herrer av en ny sosial stat. Marx’ konkrete forutsigelser viste seg å være unøyaktige. I enda høyere grad kan dette sies om Lenins forventninger om at man ved hjelp av diktaturet skulle kunne skape et fritt eller klasseløst samfunn. Men man har oppfylt det behov som gjorde revolusjonen uunngåelig — en industriell omlegging på basis av den moderne teknikk.

DEN NYE KLASSE

6 Abstrakt logikk ville føre oss til den slutning at når den kommunistiske revolusjon under andre forhold og under of­ fentlig tvang oppnår de samme ting som de industrielle revolu­ sjoner og kapitalismen i vest, er den ikke noe annet enn en form for statskapitalistisk revolusjon. Dens seier skaper for­ hold som er statskapitalistiske. Dette synes å være så meget sannere som det nye regime også regulerer alle politiske for­ hold og alle arbeidsforhold og andre og — noe som er enda viktigere — distribuerer nasjonalinntekten og de materielle goder som faktisk er blitt gjort til statseiendom. Diskusjonen om hvorvidt systemet i Sovjet-Unionen og de andre kommunistiske land er statskapitalistisk, sosialistisk eller kanskje noe annet, er i ikke liten grad dogmatisk. Imidlertid er en slik diskusjon av fundamental betydning. Selv om en antar at statskapitalismen ikke er noe annet enn «sosialismens forværelse», slik som Lenin understreket, eller at den er første fase av sosialismen, er den ikke det minste lettere å bære for det folket som lever under det kommu­ nistiske despoti. Hvis den oppfatning av eiendomsretten og de sosiale forhold som kommunistrevolusjonen har skapt, blir styrket og definert, blir folkets utsikter til å kunne befri seg for slike forhold mer realistiske. Om folket ikke er klar over arten av det samfunnssystem det lever under, eller om det ikke ser noen utvei til å endre det, kan ikke dets kamp ha noen ut­ sikt til å lykkes. Hvis den kommunistiske revolusjon på tross av sine løfter og illusjoner er statskapitalistisk i sine tiltak under et stats­ kapitalistisk system, er det eneste lovlige og positive som dens tjenestemenn da kan foreta seg, å handle slik at deres arbeid blir bedre og statsadministrasjonens press og ansvarlig­ het mindre. Teoretisk medgir kommunistene ikke at de arbei­ der under et statskapitalistisk system, men deres ledere opp­ fører seg som om de gjør det. De skryter stadig av at de forbedrer det administrative apparat, og at de fører an i kampen mot «byråkratismen».

REVOLUSJON EN S KARAKTER

43

Dessuten er de faktiske forhold ikke statskapitalistiske. Disse forhold gir ikke noe middel til å gjennomføre en fun­ damental bedring av administrasjonssystemet. Skal vi definere naturen av de forhold som oppstar under en kommunistisk revolusjon og som til slutt blir fast etablert under industrialiseringen og kollektiviseringen, ma vi se litt nærmere på den rolle staten spiller og den måte den opererer på under kommunismen. Foreløpig kan det greie seg med å på­ peke at under kommunismen er ikke statsmaskineriet det organ som i virkeligheten bestemmer de sosiale forhold og eiendomsforholdene, det er bare det instrument som brukes til å beskytte disse forholdene. Riktignok blir alt gjennom­ ført i statens navn og ved dens forordninger. Men kommunist­ partiet, iberegnet det profesjonelle partibyrakratiet, star over disse forordningene og lovene og bak alt det staten foretar seg. Det er byråkratiet som formelt bruker, administrerer og kontrollerer såvel den nasjonaliserte og sosialiserte eiendom som hele samfunnslivet. Den rolle byråkratiet spiller i samfunnet, det vil si dets monopol på forvaltningen og dets kontroll av nasjonalinntekten og nasjonens aktiva, gir det en spesiell og privilegert posisjon. De sosiale forhold minner om statskapi­ talisme, og det så meget mer som gjennomførelsen av indu­ strialiseringen ikke foregår med hjelp av kapitalistene, men med hjelp av statsmaskineriet. I virkeligheten er det den nevnte privilegerte klasse som har denne funksjon, men den bruker statsmaskineriet som et dekke og et redskap. Eiendomsrett er ikke noe annet enn retten til profitt og kontroll. Om en definerer klassefordeler på grunnlag av denne retten, har man i de kommunistiske stater fått en ny form for eiendomsrett eller en ny herskende klasse av utbyttere. I virkeligheten kunne ikke kommunistene handle anderledes enn en hvilken som helst herskende klasse før dem. De trodde at de bygget et nytt idealsamfunn, men de bygget det for seg selv på den eneste måten de kunne. Deres revolusjon og deres samfunn virker hverken tilfeldig eller unaturlig, men synes å være en selvsagt ting for et spesielt land og for be­ stemte perioder under dets utvikling. Av den grunn må sam-

44

DEN nye klasse

funnet i en viss periode — så lenge industrialiseringen varer — bære dette tyranniet, og det er også i stand til det, uansett hvor utbredt og umenneskelig dette kommunistiske tyranniet har vært. Videre forekommer ikke dette tyranniet lenger å være noe uunngåelig, men bare en bekreftelse på en ny klasses plyndringer og privilegier. I motsetning til tidligere revolusjoner har den kommu­ nistiske revolusjon — som skulle eliminere alt som het klas­ ser — resultert i at en enkelt og ny klasse har fått den mest absolutte makt. Alt annet er humbug og bedrag.

Den nye klasse

1 Både i Sovjet-Unionen og i andre kommunistiske land fore­ gikk alt på en helt annen måte enn lederne hadde ventet seg, og dette gjaldt selv så fremtredende ledere som Lenin, Stalin, Trotskij og Bukharin. De ventet at staten hurtig ville visne bort, og at demokratiet ville bli styrket. Det motsatte hendte. De ventet en rask bedring av levestandarden — men det er knapt skjedd noen forandring i så måte, og i de underkuede østeuropeiske land er levestandarden til og med blitt lavere. I alle tilfelle har ikke levestandarden steget proporsjonalt med industrialiseringen, som er gått meget hurtigere. Man trodde at motsetningene mellom byer og landsbyer, mellom det intel­ lektuelle og det fysiske arbeid, langsomt ville forsvinne, men istedet er disse motsetningene blitt skjerpet. Kommunistenes forhåpninger på andre områder, iberegnet deres forventnin­ ger om utviklingen i den ikke-kommunistiske verden, er hel­ ler ikke gått i oppfyllelse. Den største av alle deres illusjoner var at industrialiseringen og kollektiviseringen og likvideringen av den kapitalistiske eiendomsrett i Sovjet-Unionen ville føre til et klasseløst sam­ funn. I 1936, da den nye forfatning ble offentliggjort, kunn­ gjorde Stalin at «utbytterklassen» hadde opphørt å eksistere. Den kapitalistiske klasse og andre klasser av gammel opp­ rinnelse var nok blitt utslettet, men til gjengjeld var det oppstått en ny klasse, av en art som hittil hadde vært ukjent i historien. Det er forståelig at denne klassen, akkurat som sine for­ gjengere, trodde at i og med at den kom til makten ville

46

DEN NYE KLASSE

det bli lykke og frihet for alle mennesker. Den eneste for­ skjell mellom denne og de andre lignende klasser var at den opptrådte meget mer umodent og primitivt da virkeliggjø­ relsen av dens idealer ble forsinket. Dermed bekreftet den at den hadde større makt enn noen klasse tidligere i historien, og at dens klasseillusjoner og klassefordommer var tilsvarende større. Denne nye klassen, byråkratiet, eller nøyaktigere: det politi­ ske byråkrati, har bade alle de tidligere klassers særtrekk og sine egne og nye. Også dens opprinnelse hadde sitt karak­ teristiske preg, selv om den i det hovedsakelige lignet begyn­ nelsen til andre klasser. Også andre klasser skaffet seg sin styrke og makt ved å følge revolusjonens vei og ødelegge den politiske, den sosiale og andre ordninger de møtte pa denne veien. Men nesten uten unn­ tagelse nådde disse klasser makten etterat et nytt økonomisk mønster hadde tatt form i det gamle samfunn. Når det gjaldt nye klasser under de kommunistiske systemer, var forholdet omvendt. De kom ikke til makten for å fullføre en ny øko­ nomisk orden, men for a opprette sin egen og dermed å befeste sin makt over samfunnet. Når en klasse, en del av en klasse eller et parti kom til makten i tidligere tider, var dette sluttresultatet av klassens oppståelse og utvikling. Stikk motsatt var forholdet i SovjetUnionen. Der ble den nye klasse definitivt dannet etterat den hadde vunnet makten. Dens klassebevissthet måtte utvikles før dens økonomiske og fysiske makt, fordi klassen ikke hadde slatt røtter i folkets liv. Denne klassen betraktet sin rolle over­ for verden fra et idealistisk synspunkt, men dette minsket ikke dens praktiske muligheter. På tross av sine illusjoner representerte den en objektiv tendens i retning av industri­ alisering. Dens praktiske tilbøyeligheter hang sammen med denne tendensen. Løftet om en idealverden styrket troen innen rekkene av den nye klasse og fylte massene med illusjoner. Samtidig inspirerte det til gigantiske fysiske tiltak. Da denne nye klassen ikke var blitt dannet som et ledd i det økonomiske og sosiale liv før den kom til makten, kunne den bare bli skapt innen en organisasjon av en spesiell type,

DEN NYE KLASSE

47

særpreget ved en særlig disiplin som bygget på medlemmenes identiske filosofiske og ideologiske synspunkter. Enhetlig tro og jernhard disiplin var nødvendig for å kunne overvinne dens svakheter. Røttene til den nye klasse ble plantet i et spesielt parti av den bolsjevikiske type. Lenin hadde rett når han sa at hans parti var en unntakelse i menneskesamfunnets historie, selv om han ikke hadde noen anelse om at det ville bli begynnelsen til en ny klasse. For å si det nøyaktigere: en finner ikke grunnleggerne av den nye klasse i et parti av bolsjeviktypen som helhet, men i det laget av profesjonelle revolusjonære som utgjorde kjernen i det, selv før det kom til makten. Det var ikke noen tilfeldig­ het at Lenin etter den mislykkede revolusjonen i 1905 erklærte at bare profesjonelle revolusjonære — mennesker hvis eneste yrke var revolusjonær virksomhet — kunne bygge opp et nytt parti av bolsjeviktypen. En enda mindre tilfeldighet var det at Stalin, den fremtidige skaper av den nye klasse, også var det mest fremstående eksempel på en slik yrkesrevolusjonær. Ut fra dette meget lille laget av revolusjonære har så den nye herskende klasse gradvis utviklet seg. I lang tid var det disse revolusjonære som dannet kjernen i den. Trotskij skrev engang at de profesjonelle revolusjonære før revolu­ sjonen var opphavet til den fremtidige stalinistiske byråkrat. Det han ikke oppdaget, var begynnelsen til den nye klasse av eiere og utbyttere. Dermed er det ikke sagt at det nye parti og den nye klasse er identiske. Partiet utgjør imidlertid kjernen i denne klassen og samtidig danner det også grunnlaget for den. Det er meget vanskelig, kanskje helt umulig, å definere grensene for den nye klasse og identifisere medlemmene av den. En kan si at den nye klasse består av dem som har særlige privilegier og økonomiske fordeler på grunn av det administrative monopol de sitter inne med. Da administrasjon er uunnværlig i ethvert samfunn, kan nødvendige administrative funksjoner og parasittiske funk­ sjoner finnes forenet hos en og samme person. Ikke hvert eneste medlem av partiet er medlem av den nye klasse, likeså 4 — Djilas

48

DEN NYE KLASSE

litt som enhver håndverker eller ethvert medlem av et by­ parti i middelalderen var borgerlig. Sagt i sin alminnelighet minsker partiets rolle etterhvert som den nye klasse blir sterkere og får et tydeligere ansikt. Kjernen i og fundamentet for den nye klasse blir skapt innen partiet og dets topplag foruten i statens politiske organer. Det engang så levende og sammensveisede parti, som var fullt av initiativ, forsvinner og blir omformet til den nye klasses tradisjonelle fåmannsvelde, som uimotståelig tiltrekker alle som streber etter å bli medlemmer av den nye klasse og under­ trykker alle som har noen idealer. Partiet skaper klassen, men resultatet er at klassen vokser og nytter partiet som basis. Klassen blir sterkere, mens partiet blir svakere — dette er den uunngåelige skjebne som venter et­ hvert kommunistparti som har makten. Om det ikke var materielt interessert i produksjonen, eller om det ikke innen seg selv hadde mulighetene for å skape en ny klasse, kunne intet parti handle så dumdristig moralsk og ideologisk, enn si bli sittende så lenge med makten. Etterat den første femårsplan var fullført, erklærte Stalin: «Hadde vi ikke skapt apparatet, ville vi ha tapt». Han burde ha sagt «den nye klasse» istedenfor «apparatet», da ville det hele ha blitt meget klarere. Det synes merkelig at et politisk parti kan bli begynnelsen til en ny klasse. Partier er som regel produkter av klasser og samfunnslag som er blitt intellektuelt og økonomisk sterke. Men hvis en har en klar forståelse av situasjonen i det førrevolusjonære Russland og i andre land der kommunismen seiret over de nasjonale krefter, blir det tydelig at et parti av denne typen er et produkt av spesielle muligheter og at det ikke er noe usedvanlig eller tilfeldig i dette forholdet. Selv om bolsjevismens røtter rekker langt tilbake i russisk historie, er partiet delvis et produkt av den enestående inter­ nasjonale situasjon som Russland befant seg i i slutten av det nittende og begynnelsen av det tyvende århundre. Russland kunne ikke lenger eksistere som eneveldig tsardømme i den moderne verden, og den russiske kapitalisme var for svak og for avhengig av utenlandske makters interesser til å kunne

DEN NYE KLASSE

49

muliggjøre en industriell revolusjon. Denne revolusjonen kunne bare bli virkeliggjort av en ny klasse, eller ved en endring av samfunnsordenen. Ennå fantes det imidlertid ikke noen slik klasse. I historien betyr det ingenting hvem som gjennomfører en prosess; det som betyr noe, er at den blir gjennomført. Slik var det i Russland og i alle andre land der det foregikk kom­ munistiske revolusjoner. Revolusjonen skapte selv de styrker, de ledere, de organisasjoner og de idéer den hadde bruk for. Den nye klasse ble til virkelighet av objektive grunner, den skyldtes ledernes ønske, klokskap og handlekraft.

2 Den nye klasses sosiale opprinnelse er proletariatet, akkurat som aristokratiet oppsto i et bondesamfunn og borgerskapet i et samfunn av kjøpmenn og håndverkere. Det finnes unn­ tagelser, beroende på nasjonale forhold, men det er det tilbakeliggende proletariat i økonomisk underutviklede land som danner råmaterialet for den nye klassen. Imidlertid finnes det også andre grunner til at denne nye klasse alltid opptrer som forkjemper for arbeiderklassen. Den nye klasse er antikapitalistisk og følgelig logisk avhengig av arbeiderne. Den nye klasse blir støttet av proletariatets kamp og proletariatets tradisjonelle tro på et sosialistisk, kommunis­ tisk samfunn, der det ikke finnes noen brutal utbytting. Det er av vital betydning for denne nye klassen å sikre et normalt forløp av produksjonen, og derfor kan den aldri miste sin forbindelse med proletariatet. Viktigst av alt er imidlertid at den nye klasse ikke kan gjennomføre industrialiseringen og konsolidere sin makt uten arbeiderklassens hjelp. På den annen side ser arbeiderklassen sin redning fra fattigdom og for­ tvilelse i en utvidet industri. I en lang periode faller den nye klasses interesser, idéer, tro og håp sammen med deler av arbeiderklassens og de fattige bønders. I fortiden har slike

50

DEN NYE KLASSE

sammensmeltninger funnet sted mellom andre og vidt for­ skjellige klasser. Var det ikke borgerskapet som representerte bøndene i kampen mot feudalherrene? Den nye klasses fremmarsj mot makten kommer som en følge av proletariatets og de fattiges anstrengelser. Det er disse masser som partiet eller den nye klasse må støtte seg til, og som dens interesser er intimest knyttet sammen med. Dette har sin gyldighet helt til den nye klasse tilslutt befester sin makt og sin autoritet. Senere er den nye klasse bare interes­ sert i proletariatet og de fattige i den grad det er nødvendig for å øke produksjonen og holde de mest aggressive og opp­ rørske sosiale krefter i age. Det monopol over hele samfunnet som den nye klasse opp­ retter i arbeiderklassens navn, er først og fremst et monopol over arbeiderklassen selv. Dette monopolet er i førstningen intellektuelt, over det såkalte avantgarde-proletariat, men om­ fatter senere hele proletariatet. Dette er det største bedrag denne klassen må utføre, men det viser at dens makt og inter­ esser først og fremst ligger på det industrielle område. Uten industrien kan den nye klasse ikke konsolidere sin stilling eller sin autoritet. Tidligere barn av arbeiderklassen er de støeste medlemmer av den nye klasse. Det har alltid vært slavers lodd å forsyne sine herrer med de dyktigste og mest begavede av trellefolket. I dette tilfelle blir en ny klasse av herskere og utbyttere født av den eksploaterte klasse.

Når kommunistiske systemer blir kritisk analysert, finner man at deres fundamentale særpreg ligger i at folket blir styrt av et byråkrati, som er organisert i et spesielt samfunns­ lag. I alminnelighet er dette riktig. Men en mer inngående analyse vil vise at kjernen i det styrende byråkrati, eller for

DEN NYE KLASSE

51

å bruke min terminologi: den nye klasse, består av et ganske bestemt lite lag av byråkratiet, av de som ikke er administra­ tive embetsmenn. Disse utgjør det virkelige parti- eller poli­ tiske byråkrati. Andre embetsmenn danner bare det apparatet som kontrolleres av den nye klasse; dette apparatet kan være klønet eller tregt, men uansett hvordan det er, må det eksi­ stere i ethvert sosialistisk samfunn. Sosiologisk sett lar det seg gjøre å trekke grenselinjer mellom de forskjellige typer av statstjenestemenn, men i praksis er de nesten ikke til å skjelne fra hverandre. Dette skyldes ikke bare at det kommunistiske system ifølge sin natur er byråkratisk, men også at det er kommunister som steller med de forskjellige viktige admini­ strative oppgaver. Til dette kommer at laget av politiske byråkrater ikke kan nyte godt av sine særfordeler om de ikke kaster noen smuler fra sine bord til de andre byråkratiske kategorier. Det er viktig å notere seg den fundamentale forskjell mel­ lom de byråkratiene som her er nevnt og de som oppstår som følge av enhver sentralisering i moderne økonomi — særlig sentraliseringer som fører til kollektive former for eiendom, som for eksempel monopoler, aksjeselskaper og statseide be­ drifter. Innen de kapitalistiske monopoler øker funksjonærtallet stadig, og det samme gjelder de nasjonaliserte industrier i vest. I sin bok Human Relations in Administration sier R. Dubin at statsfunksjonærene økonomisk sett holder på å ta form av et nytt og eget samfunnslag. . . . Funksjonærer har følelsen av en felles skjebne for alle som arbeider sammen. De deler de samme interesser, særlig fordi det er en så forholdsvis liten konkurranse på grunn av at avansementer skjer etter ansiennitet. Dermed blir aggres­ siviteten innen gruppen minimal, og derfor blir denne ord­ ningen oppfattet som positivt funksjonell for byråkratiet. Den korpsånd og den uformelle sosiale organisasjon som typisk nok utvikler seg under slike forhold, leder imidler­ tid ofte personellet til å forsvare sine befestede interesser istedenfor å hjelpe sitt klientel og de valgte høyere tjeneste­ menn.

52

DEN NYE KLASSE

Selv om slike funksjonærer har meget til felles med kom­ munistiske byråkrater, særlig nar det gjelder «korpsånd», er de ikke identiske med dem. Selv om statens og andre byrå­ krater under et ikke-kommunistisk system danner et eget lag i samfunnet, utøver de ikke en slik myndighet som kom­ munistene gjør. I en ikke-kommunistisk stat har byråkratene politiske overordnede, som regel valgte, eller bedriftseiere over seg, mens kommunistene hverken er underordnet herrer eller eiere. Byråkratene i en ikke-kommunistisk stat er tjeneste­ menn under den moderne kapitalistiske økonomi, mens kom­ munistene er noe annet og nytt: en ny klasse. Beviset på at den er en spesiell klasse ligger her som når det gjelder andre besittende klasser i dens særlige forhold til andre klasser. På samme måte blir den klasse man er medlem av bestemt av de materielle og andre privilegier som eien­ domsretten sikrer vedkommende. Ifølge romerretten består eiendom i bruken og nytelse av og den frie rådighet over materielle goder. Det kommunistiske politiske byråkrati bruker, nyter og disponerer nasjonalisert eiendom. Hvis vi antar at medlemsskap i dette byråkratiet eller denne nye besittende klassen bygger på bruken av de særfordeler som følger med eiendom — i dette tilfelle nasjonaliserte materielle goder — da gir medlemsskapet i den nye partiklasse eller det politiske byråkrati seg uttrykk i en større inntekt i form av materielle goder og privilegier enn sam­ funnet normalt ville gi for slike funksjoner. I praksis ytrer den nye klasses eiendomsprivilegium seg som et partimonopol, som det politiske byråkratis eksklusive rett til å fordele nasjo­ nalinntekten, bestemme lønningene, lede den økonomiske ut­ vikling og disponere over den nasjonaliserte og annen eien­ dom. Slik er det det ter seg for den alminnelige borger, som betrakter den kommunistiske statsfunksjonær som en meget rik mann, som ikke behøver å arbeide. Privateiendomsretten har av mange grunner vist seg å være ugunstig for opprettelsen av den nye klasses autoritet. Dess­ uten var avskaffelsen av den private eiendomsrett nødvendig av hensyn til den økonomiske omlegging av nasjonen. Den

DEN NYE KLASSE

53

nye klasse utleder sin makt, sine privilegier, sin ideologi og sine sedvaner fra en særlig form for eiendomsrett den kollektive eiendomsrett — som klassen administrerer og disponerer i folkets og samfunnets navn. Den nye klasse hevder at eiendomsretten bygger pa et bestemt samfunnsmønster, nemlig forholdet mellom admini­ strasjonens monopolister, som utgjør en liten og lukket krets i samfunnet, og den store masse av produsenter (bønder, ar­ beidere og intelligensen) som ikke har noen rettigheter. Dette forholdet har imidlertid ingen gyldighet, fordi det kommu­ nistiske byråkrati har monopol på fordelingen av de materielle Enhver fundamental forandring i det sosiale forhold mel­ lom dem som monopoliserer administrasjonen og dem som arbeider, blir uunngåelig avspeilet i eiendomsforholdet. Sosiale og politiske forhold og eiendomsretten — totaliseringen av styret og monopoliseringen av makten — blir brakt mer i sam­ svar med hverandre under kommunismen enn under noe annet system. . Å frata kommunistene deres eiendomsrett, ville være det samme som å avskaffe dem som klasse. Å tvinge dem til a oppgi deres øvrige makt i samfunnet, slik at arbeiderne kan a del i utbyttet av sitt slit — noe kapitalistene har måttet ga med på som følge av streiker og parlamentariske aksjoner — ville bety at kommunistene ble berøvet sitt monopol pa eien­ dom, ideologi og styre. Dette ville være begynnelsen til demo­ krati og frihet i kommunismen og slutten på kommunistisk monopolisering og totalitarisme. Inntil det skjer noe slikt, har vi ingen indikasjoner på at det foregår viktige og fundamentale endringer i de kommunistiske systemer, iallfall ikke når det gjelder virkelige, sosiale fremskritt. Den nye klasses eiendomsprivilegier og medlemsskap i denne nye klasse er administrative særfordeler. Disse privilegier strek­ ker seg fra statsforvaltningen og ledelsen av de økonomiske foretagender til administrasjonen av idretten og av humani­ tære organisasjoner. Politisk sett blir partiets eller den sakalte «generelle» ledelse gjennomført i ett og alt. Denne ledende stillingen fører med seg privilegier. I sin bok Staline

54

DEN NYE KLASSE

au Pouvoir, som utkom i Paris i 1951, opplyser Orlov at en arbeiders gjennomsnittslønn i Sovjet-Unionen i 193 5 var 1 800 rubler årlig, mens sekretæren i en distriktskomité hadde 45 000 rubler om året i lønn pluss andre inntekter. Siden den tid er stillingen blitt en annen for både arbeidere og partifunksjo­ nærer, men vesensforholdet er det samme. Andre forfattere er kommet til de samme konklusjoner. Det er ekstreme uoverensstemmelser mellom arbeidernes og partifunksjonærenes lønninger, og dette lot seg ikke skjule for dem som har besøkt Sovjet-Unionen eller andre kommunistiske land i de siste år. Også andre systemer har sine profesjonelle politikere. En kan tenke godt eller ondt om dem, men de må eksistere. Sam­ funnet kan ikke leve uten en stat eller et styre, og derfor kan det ikke leve uten dem som kjemper for det. Imidlertid er det en fundamental forskjell mellom yrkespohtikere i andre systemer og i det kommunistiske system. I ytterhggaende tilfelle bruker politikerne i de andre systemer styremakten til å sikre fordeler for seg selv og sine tilhengere, eller til å begunstige et bestemt samfunnslags økonomiske inter­ esser. Helt anderledes er situasjonen i et kommunistisk sy­ stem, der makten og styret er identisk med bruken, nytelsen og disponeringen av nesten alle nasjonens aktiva. Den som river til seg makten, river også til seg privilegier, og indirekte grafser han til seg eiendom. Under kommunismen er følge­ lig makten eller den profesjonelle politikk det store ideal for alle dem som ønsker eller har utsikter til å kunne leve som parasitter på andres bekostning. Før revolusjonen betydde medlemsskap i kommunistpartiet et offer. Det var en stor ære for en mann å være profesjonell revolusjonær. Nå, da partiet har konsolidert sin makt, be­ tyr medlemsskapet at man tilhører en privilegert klasse. Og i partiets kjerne finner man de allmektige utbyttere og herrer. I lang tid har den kommunistiske revolusjon og det kom­ munistiske system søkt å skjule sin sanne natur. Oppståelsen av den nye klasse er blitt kamuflert med sosialistiske fraser og

DEN NYE KLASSE

55

— enda viktigere — med de nye kollektive former for eiendomsbesittelse. Den såkalte sosialistiske eiendomsrett er et skalkeskjul for det politiske byråkratis virkelige eiendomsrett. I førstningen hadde dette byråkratiet det travelt med å gjen­ nomføre industrialiseringen, og da dekket det sin klassedeling bak dette.

4 Utviklingen av den moderne kommunisme og dannelsen av den nye klasse trer tydelig frem når vi ser nærmere på karakteren hos de menn som her var de inspirerende, og på den rolle de spilte. Lederne og deres metoder var svært ulike og skiftende fra Marx til Khrusjtsjov. Det falt aldri Marx inn å nekte andre å fremsette sine idéer. Lenin tolererte fri diskusjon i sitt parti, og han mente ikke at partimøter og enda mindre parti­ føreren skulle bestemme hva det kunne fremsettes av «riktige» eller «uriktige» tanker. Stalin avskaffet enhver form for intern partidiskusjon og gjorde forkynnelsen av ideologien til en enerett for partiledelsen — det vil si ham selv. Andre kommunistiske bevegelser fulgte en annen vei. Marx’ Inter­ nasjonale arbeiderunion (den såkalte første Internasjonale) var for eksempel ikke marxistisk i sin ideologi, men en sam­ menslutning av forskjellige grupper, som bare vedtok de reso­ lusjoner som deres medlemmer var enige i. Lenins parti var en avantgarde-gruppe som kombinerte en intern revolusjonær moral og en ideologisk monolittisk struktur med en slags demokrati. Under Stalin ble partiet en masse av ideologisk likegyldige mennesker som fikk sine idéer ovenfra, men som helhjertet og enstemmig gikk inn for å forsvare et system som sikret dem utvilsomme særfordeler. Marx skapte faktisk aldri noe parti. Lenin ødela alle andre partier, unntatt sitt

56

DEN NYE KLASSE

eget, iberegnet det sosialistiske parti. Stalin henviste selv bolsjevikpartiet til å spille en sekundær rolle; han omdannet dets kjerne til kjernen i den nye klasse og omformet partiet til en privilegert, upersonlig og farveløs gruppe. Marx laget et system om klassenes rolle og om klassekampen i samfunnet, selv om han ikke oppdaget hva disse rollene gikk ut på. Han fant ut at menneskeheten for det meste består av medlemmer av tydelige klasser, enda han her bare gjentok Terents’ stoiske filosofi: Humani nihil a me alienum piito. Lenin oppfattet menneskene snarere som grupper som delte de samme idéer enn som egentlige klasser. Stalin betraktet men­ neskene bare som lydige undersåtter eller fiender. Marx døde som fattig emigrant i London, men ble høyt vurdert av lærde menn og av bevegelsen. Lenin døde som leder av en av de største revolusjoner, men som en diktator som det alt hadde begynt en kultus av. Da Stalin døde, hadde han alt omdannet seg selv til en gud. Disse personforandringene er bare en refleks av de endringer som alt hadde funnet sted og som var selve sjelen i kommunistbevegelsen. Selv om Lenin ikke var klar over det selv, var det han som startet organiseringen av den nye klasse. Han bygget opp partiet etter bolsjevikiske linjer og utviklet teoriene om dets enerolle og ledelse under byggingen av et nytt samfunn. Dette er bare én side av hans mangesidige og gigantiske verk, og det er en side som snarere skyldtes hans handlinger enn hans ønsker. Det er også den side som fikk den nye klasse til å dyrke og ære ham. Den virkelige og direkte opphavsmann til den nye klasse var imidlertid Stalin. Han var en mann med hurtige reflekser og et anlegg for grovkornet humor, hverken særlig godt ut­ dannet eller noen god taler. Men han var en nådeløs dogma­ tiker og en stor administrator, en georgier som visste bedre enn noen annen i hvilken retning et nytt og større Russlands makt ville føre det. Han skapte den nye klasse ved å bruke de mest barbariske midler, han sparte ikke klassen selv engang. Det var ikke til å unngå at den nye klasse, som anbrakte ham selv på toppen, senere underkastet seg hans

DEN NYE KLASSE

57

tøylesløse og brutale natur. Han var den sanne leder av denne klassen så lenge den holdt på å bygge seg selv opp og vinne makten. Den nye klasse ble født under den revolusjonære kamp i kommunistpartiet, men den ble utviklet under den industrielle revolusjon. Uten denne revolusjonen, uten industrien, ville klassens posisjon ikke ha vært sikker, og dens makt ville ha blitt begrenset. Mens landet holdt på å bli industrialisert, begynte Stalin å innføre betydelige ulikheter i lønningene, samtidig som han tillot at utviklingen mot de forskjellige privilegier gikk sin gang. Han mente at det ikke ville bli noe av industrialiserin­ gen, om ikke den nye klasse ble gjort materielt interessert i prosessen, ved at den selv ervervet eiendom. Uten industri­ aliseringen ville den nye klasse finne det vanskelig å beholde sin posisjon, for da ville den hverken ha noen historisk berettigelse eller noen materielle ressurser som kunne sikre dens fortsatte eksistens. I nær forbindelse med dette sto økningen av partiets medlemstall, eller av byråkratiet. I 1927, umiddelbart før industrialiseringen, hadde det sovjet-russiske kommunistparti 887 233 medlemmer. I 1934, ved utløpet av den første fem­ årsplan, var tallet øket til 1 874 488. Dette fenomenet hang åpenbart sammen med industrialiseringen: utsiktene for den nye klasse og chansene til privilegier for dens medlemmer var økende. Hva mere er, klassen og dens særfordeler utvidet seg hurtigere enn industrialiseringen selv. Det er vanskelig a henvise til noen statistikk i så måte, men konklusjonen gir seg selv for alle som er oppmerksom på at levestandarden ikke har holdt tritt med industriproduksjonen, samtidig som den nye klasse faktisk sikret seg løvens part av de økonomiske og de andre fremskritt som ble gjort, takket være massenes anstrengelser og offer. Opprettelsen av den nye klasse gikk ikke så glatt. Den møtte forbitret motstand fra de klassene som alt eksisterte og fra de revolusjonære som ikke kunne forsone virkelig­ heten med de idealene de hadde kjempet for. I Sovjet-Unionen kom de revolusjonæres opposisjon tydeligst frem i konflikten

58

DEN NYE KLASSE

mellom Stalin og Trotskij. Striden mellom Trotskij og Stalin, eller mellom de opposisjonelle i partiet og Stalin, ble likesom striden mellom regimet og bøndene mer intens etterhvert som industrialiseringen gikk fremover, og den nye klasse øket sin makt og autoritet. Trotskij var en glimrende taler, en ypperlig skribent og en dyktig polemiker, en kultivert mann med en fremragende intelligens, men det var én egenskap han manglet: virkelighetssans. Han ville være revolusjonær på en tid da tilværelsen måtte være på det jevne. Han ville gjenopplive et revolusjonært parti, som holdt på å bli omdannet til noe helt annet, nemlig til en ny klasse som ikke brydde seg det minste om høye idealer og bare var interessert i dagliglivets gleder og for­ nøyelser. Han ventet seg aksjon fra en masse som allerede var utmattet av krig, hunger og død, og det på et tidspunkt da den nye klasse allerede holdt tøylene fast i sin hånd, og hadde begynt å føle særfordelenes sødme. Trotskijs fyrverkeri kastet lys over den fjerne himmel, men han kunne ikke påny nøre ilden hos trette menn. Han hadde en skarp forståelse av de nye fenomeners sørgelige sider, men han forsto ikke meningen med dem. Attpå til hadde han aldri vært bolsjevik. Dette var både hans last og hans dyd. Da han angrep partibyråkratiet i revolusjonens navn, angrep han kultusen av partiet og også — enda han ikke var klar over det — den nye klasse. Stalin så hverken langt frem eller langt tilbake. Han hadde plasert seg selv som sjef for den nye makt som ble født — den nye klasse, det politiske byråkrati og byrakratismen — her ble han lederen og organisatoren. Han forkynte ikke — han tok beslutninger. Også han lovet en lysende fremtid, men en frem­ tid som byråkratiet kunne forestille seg som virkelig, fordi dets tilværelse ble bedre og bedre fra dag til dag og dets stilling stadig sterkere. Han talte uten glød og farve, men den nye klasse forsto bedre dette realistiske språket. Trotskij ville utvide revolusjonen til Europa. Stalin var ikke noen mot­ stander av denne tanken, men dette dumdristige tiltaket gjorde ham bekymret for Mor Russland og særlig for hvordan han skulle styrke det nye system og å øke den russiske stats makt

DEN NYE KLASSE

59

og anseelse. Trotskij var en revolusjonsmann fra igår, Stalin var en mann av idag og derfor en fremtidens mann. I Stalins seier så Trotskij Thérmidor-reaksjonen mot oktober-revolusjonen, sant a si den byråkratiske korrupsjon av sovjetstyret og revolusjonens sak. Følgelig forsto han Stalins metoder, og han følte sterk smerte over det umoralske ved dem. Enda Trotskij ikke selv var oppmerksom på det, var han den første som under forsøket på å redde den kommu­ nistiske bevegelse oppdaget det essensielle i den samtidige kommunisme. Men han var ikke i stand til følge dette vesent­ lige til dets ytterste konsekvens. Han antok at det bare var en midlertidig oppblomstring av byråkrati, som korrumperte partiet og revolusjonen, og trakk den slutning at løsningen lå i en forandring på toppen, i en «palassrevolusjon». Men da det virkelig foregikk en palassrevolusjon etter Stalins død, kunne en se at det vesentlige ikke hadde endret seg, det var noe dypere og mer varig det her var spørsmål om. Stalins russiske Thérmidor hadde ikke bare ført til opprettelsen av et styre som var mer despotisk enn det foregående, men ogsa til dannelse av en klasse. Med like stor, om ikke større rett, kunne Stalin henvise til Lenin og hele revolusjonen, slik som Trotskij gjorde. For Stalin var Lenins og revolusjonens lovlige, om enn onde barn. Historien kjenner ingen tidligere personlighet av samme art som Lenin, som takket være sin mangesidighet og utholden­ het gjennomførte en av de største revolusjoner menneske­ heten kjenner. Historien kjenner heller ingen slik personlighet som Stalin, som påtok seg den enorme oppgave å styrke en ny klasses makt og eiendomsrett, en klasse som ble født av en av de største revolusjoner i et av verdens største land.

Bak Lenin, som bare var lidenskap og tenkning, ruver Stalins grå og kjedelige skikkelse, symbolet pa den nye klasses vanskelige, grusomme og skrupelløse oppstigning til makten. Etter Lenin og Stalin kom det som måtte komme, nemlig middelmådigheten i form av kollektiv ledelse. Også her opp­ trådte den tilsynelatende ærlige, godhjertede ikke-intellektu-

60

DEN NYE KLASSE

elle «mann av folket» — Nikita Khrusjtsjov. Den nye klasse trenger ikke lenger de revolusjonære eller dogmatikere den engang hadde bruk for, den er fornøyd med enkle person­ ligheter, som Khrusjtsjov, Malenkov, Bulganin og Sjepilov, hvis uttalelser alle avspeiler gjennomsnittsmennesket. Den nye klasse er trett av dogmatiske utrenskinger og kurser i dogma­ tikk. Den vil helst leve i ro. Den må beskytte seg selv mot sin autoriserte leder, nå da den er blitt behørig styrket. Stalin forble den samme som han var dengang klassen var svak, da grusomme forholdsregler var nødvendige, selv mot dem innen dens egne rekker som truet med avvikelser. Idag er alt dette unødvendig. Uten at den nye klasse har oppgitt noe av det den skapte under Stalins ledelse, later den å ha gitt avkall på sin autoritet i de aller siste år. Men i virkeligheten oppgir den ikke denne autoriteten — bare Stalins metoder, som ifølge Khrusjtsjov krenket «gode kommunister». Lenins revolusjonære epoke ble avløst av Stalins epoke, da autoriteten og eiendomsretten og industrialiseringen ble styr­ ket i den grad at den nye klasse kunne begynne sin så etter­ traktede fredelige og gode tilværelse. Lenins revolusjonere kommunisme ble etterfulgt av Stalins dogmatiske kom­ munisme, som på sin side ble erstattet med ikke-dogmatisk kommunisme, en såkalt kollektiv ledelse eller en gruppe av oligarker. Dette er de tre faser i utviklingen av den nye klasse i Sovjet-Unionen eller av den russiske kommunisme (eller av enhver annen type av kommunisme på den ene eller annen måte). Den jugoslaviske kommunisme opplevet den skjebne at alle disse tre faser ble forenet i én enkelt personlighet, Tito. Dess­ uten hadde denne kommunismen også sine nasjonale og per­ sonlige særtrekk. Tito er en stor revolusjonær, men uten ori­ ginale idéer; han har nådd personlig makt, men uten Stalins mistroiskhet og dogmatisme. Likesom Khrusjtsjov er Tito en representant for folket, det vil si for de midtre lag i partiet. Det er tydeligst i Titos egen person en kan se den vei som den jugoslaviske kommunisme har vandret — gjennom­ føringen av revolusjonen, kopieringen av stalinismen og så

DEN NYE KLASSE

61

fordømmelsen av stalinismen og letingen etter en egen form. Den jugoslaviske kommunisme har vært mer konsekvent enn andre partier, når det gjaldt å bevare det vesentlige ved kom­ munismen, men likevel har den aldri gitt avkall pa noen form som kunne være til nytte for den. De tre faser i utviklingen av den nye klasse — Lenin, Stalin og «den kollektive ledelse» — er ikke helt adskilt fra hverandre, hverken når det gjelder vesen eller idéer. Også Lenin var dogmatiker, også Stalin var revolusjonær, og på samme måte vil den kollektive ledelse gripe til dog­ matisme og til revolusjonære metoder, om det skulle bli nød­ vendig. Hva mere er: den kollektive ledelses udogmatiske syn gjelder bare den selv, bare lederne av den nye klasse. Folket må på sin side bli enda iherdigere «opplært» i dogmets ånd, i marxismen-leninismen. Ved å slappe av på sin dogmatiske strenghet og eksklusivitet har den nye klasse muligheter for å nå større smidighet, samtidig som den blir styrket økonomisk. Kommunismens heroiske tidsalder er forbi. De store ledernes epoke er avsluttet. Det er de praktiske menns epoke som na er begynt. Den nye klasse er blitt til virkelighet. Den står på høyden av sin makt og rikdom, men den er uten nye idéer. Den har ikke lenger noe å si til folket. Det eneste som står tilbake for den, er å rettferdiggjøre seg selv.

5 Det er ikke uten betydning enda en gang å understreke den kjensgjerning at den nåværende kommunisme omfatter en ny klasse av eiere og utbyttere og ikke bare et midlertidig diktatur og et vilkårlig byråkrati. Grunnen er at både enkelte antistalinistiske kommunister, som Trotskij, og en del sosial­ demokrater har fremstilt det herskende samfunnslag som et forbigående byråkratisk fenomen. Det nye idealet, det klasse­

62

DEN NYE KLASSE

løse samfunn, som ennå er i sitt svøp, må lide under dette, akkurat som det borgerlige samfunn måtte lide under Cromwells og Napoleons despoti. Men den nye klasse er virkelig en ny klasse med en særlig sammensetning og en særlig makt. Enhver vitenskapelig defini­ sjon av en klasse, selv den marxistiske som sier at enkelte klas­ ser er lavere enn andre, alt etter deres spesielle stilling i produksjonen, leder oss til den konklusjon at det i SovjetUnionen og andre kommunistiske land eksisterer en ny klasse av eiere og utbyttere. Det karakteristiske særtrekk ved denne nye klassen er dens kollektive eiendomsrett. Kommunistiske teoretikere påstår, og noen av dem tror til og med, at kom­ munismen har nådd frem til en slik kollektiv eiendomsrett. I ulike former har denne kollektive eiendomsretten eksi­ stert i alle eldre samfunn. Alle de gamle orientalske despotier bygget på den dominerende rolle som statens eller kongens eiendom spilte. I det gamle Egypt gikk dyrkbar jord over i privateie etter det femtende århundre før Kristus. Før den tid hadde privatpersoner bare eiet sine hjem med tilliggende hus. Statsjorden ble avstått til dyrking, mens statens tjeneste­ menn administrerte jorden og krevet inn skatter av den. Det var også staten som eiet kanalene og offentlige installasjoner såvel som de viktigste virksomheter. Staten eiet alt helt til den mistet sin selvstendighet i det første århundre av vår tidsregning. Dette hjelper oss til å forstå den guddommeliggjørelse av faraonene og av keiserne, som en støter på i alle de gamle østlige despotier. Denne eiendomsretten forklarer også de mange tiltak av gigantiske dimensjoner, som byggingen av templer, graver og keiserslotter, og av kanaler, veier og fest­ ningsanlegg. Den romerske stat behandlet nyerobret land som statsjord og eiet et betydelig antall slaver. Middelalderens kirke hadde også kollektiv eiendomsrett. Kapitalismen var ved selve sin natur en fiende av den kollektive eiendomsrett helt til man opprettet aksjeselskapsformen. Kapitalismen fortsatte imidlertid å stille seg fiendt­ lig til den kollektive eiendomsrett, selv om den ikke kunne

DEN NYE KLASSE

63

gjøre noe for å hindre at den trengte seg inn på nye områder og utvidet sitt operasjonsfelt. Kommunistene oppfant ikke den kollektive eiendomsrett i seg selv. Det de fant opp, var dens altomfattende natur. Den ble videre utbredt enn i tidligere tider, videre enn selv i faraoenes Egypt. Dette var alt kommunistene gjorde. Den nye klasses eiendomsrett ble likesom dens karakter utformet i løpet av en lengre tid, og den ble underkastet stadige forandringer under denne prosessen. Til å begynne med var det bare en liten del av folket som mente det var nød­ vendig at hele den økonomiske makt ble lagt i hendene på et politisk parti, for dermed å påskynde den industrielle om­ leggingen. Partiet, som her opptrådte som proletariatets avant­ garde — og som «den mest opplyste sosialistiske makt» —, presset på for å få gjennomført denne sentraliseringen, som bare kunne bli virkeliggjort ved en endring av eiendoms­ forholdene. Forandringen foregikk formelt og faktisk ved en nasjonalisering, først av de store foretagender og så av de små. Avskaffelsen av den private eiendomsrett var en uom­ gjengelig betingelse for industrialiseringen og for begynnelsen til den nye klasse. Uten sin spesielle rolle som samfunnets administratorer og fordelere av eiendommen kunne imidler­ tid ikke kommunistene omdanne seg til en ny klasse, og heller ikke kunne en ny klasse bli skapt og permanent konsolidert. Gradvis ble de materielle goder nasjonalisert, men takket være partiets rett til å bruke, nyte og distribuere disse godene ble det i virkeligheten et bestemt lag innen partiet og det byrå­ kratiet som samlet seg om det, som ble de faktiske eiere av de nasjonaliserte aktiva. Da eiendomsretten — og også fruktene av eiendomsretten — betyr så meget for partibyråkratiet, kan det ikke la være å utvide denne retten endog til produksjonsmuligheter i liten skala. På grunn av sin totalitarisme og monopolisme kommer den nye klasse uunngåelig i krig med alt som den selv ikke administrerer og steller med, og derfor må den bevisst ta sikte på å ødelegge eller erobre det. Da kollektiviseringen tok sin begynnelse, sa Stalin at man hadde reist spørsmålet om «hvem vil gjøre hva mot hvem», 5 — Djilas

64

DEN NYE KLASSE

enda sovjetregjeringen ikke møtte noen alvorlig opposisjon fra en politisk og økonomisk splittet bondestand. Den nye klasse følte seg utrygg så lenge det fantes andre eiere enn den selv. Den kunne ikke risikere sabotasje, når det gjaldt matvareleveransene eller råvarer fra landbruket. Dette var den direkte årsak til angrepet på bøndene. Imidlertid fantes det også en annen grunn, en klassegrunn: i en ustabil situasjon kunne bøn­ dene bli farlige for den nye klasse. Derfor måtte den nye klasse tvinge bøndene under seg økonomisk og administrativt, og dette ble gjort med hjelp av kolkhosene og traktorstasjonene, som krevet en økning av landsbyens innbyggerantall som var proporsjonal med størrelsen av den nye klasse. Følgen var at byråkratiet skjøt opp som sopp i landsbyene også. Den kjensgjerning at eksproprieringen av eiendom fra andre klasser og særlig fra de små eiere førte til nedgang i produksjonen og kaos i økonomien, betydde ingenting for den nye klasse. Det viktigste for den, som for alle de besittende klasser i historien, var å sikre seg og konsolidere eiendoms­ retten. Klassen profiterte av den nye eiendom den hadde er­ vervet seg, selv om folket tapte på det. Kollektiviseringen av bøndenes eiendommer var økonomisk uberettiget, men den var ikke til å unngå, om den nye klasse skulle bli trygt instal­ lert i sin makt og sin eiendomsrett. Noen pålitelig statistikk er ikke tilgjengelig, men alle opp­ lysninger bekrefter at avkastningen pr. mal i Sovjet-Unionen ikke overstiger avkastningen i Tsar-Russland, og at bestanden av storfe ennå ikke er tilnærmelsesvis så høy som den var før revolusjonen. Nedgangen i avkastningen av jordbruket og i storfeholdet kan beregnes, men tapet av arbeidskraft, i form av de millioner av bønder som ble satt i arbeidsleirer, er uberegnelig. Kol­ lektiviseringen var en grufull og ødeleggende krig, den virket som et helt vanvittig tiltak — bortsett fra det faktum at den var gunstig for den nye klasse, fordi den trygget dens autoritet. Ved forskjellige metoder, som nasjonalisering, tvangssamvirke, høye skatter og prisdiskrimineringer, ble den private eiendomsrett tilintetgjort og omformet til kollektiv eiendoms­

DEN NYE KLASSE

65

rett. Virkeliggjørelsen av den nye klasses eiendomsrett ga seg uttrykk i endringer i psykologien, levesettet i dens medlem­ mers materielle stilling, alt etter den posisjon de inntok i hierarkiet. De anskaffet seg villaer på landet, de beste byleiligheter, fine møbler og annet, og det høyeste byråkrati, den nye klasses elite, fikk sine særlige boligkvartaler og sine eksklu­ sive hvilehjem. På sine steder ble partisekretæren og sjefen for det hemmelige politi ikke bare de høyeste myndigheter, de fikk også de beste boligene, biler og andre ting som ga inntrykk for deres privilegerte stilling. De som sto under dem, hadde rett til tilsvarende fordeler, alt etter sin rang i hierarkiet. Statsbudsjettet, «gaver» og de byggearbeider og ombyggingsarbeider som foregikk av hensyn til statens og dens represen­ tanters behov, ble permanente og uuttømmelige inntektskilder for det politiske byråkratiet. Bare i de tilfelle da den nye klasse ikke var i stand til å beholde sin eiendomsrett grep den til usurpasjon. I tilfelle hvor denne eiendomsretten var altfor kostbar eller politisk farlig, overdro man den til andre samfunnslag, eller man fant opp nye former for eiendomsrett. I Jugoslavia ble for eksem­ pel kollektiviseringen oppgitt, fordi bøndene gjorde motstand mot den, og fordi kollektiviseringen førte til en stadig ned­ gang i produksjonen som innebar en latent fare for regimet. I slike tilfelle oppga imidlertid den nye klasse aldri sin rett til å overta eiendomsretten igjen eller til å kollektivisere. Den nye klasse kan ikke gi avkall på sin rett, for gjorde den det, ville den ikke lenger være totalitær og monopolistisk. Intet byråkrati kunne på egen hånd være så stivnakket i sine hensikter og mål. Bare de som er engasjert i nye former for eiendomsrett, som tar sikte på nye produksjonsformer, kan være så strie og seige. Marx forutså at når proletariatet hadde seiret, ville det bli utsatt for farer både fra de klasser som var fordrevet fra makten og fra sitt eget byråkrati. Når kommunistene, særlig de i Jugoslavia, kritiserer Stalins administrasjon og byråkra­ tiske metoder, henviser de som regel til det Marx ventet seg. Det som skjer i kommunismen idag, har imidlertid liten for­ bindelse med Marx og sikkert ingen forbindelse med hans

66

DEN NYE KLASSE

forutsigelse. Marx tenkte på den faren som lå i økningen av et parasittisk byråkrati, og et slikt eksisterer idag i kommu­ nismen. Det falt ham aldri inn at den moderne kommunismes sterke menn, som disponerer de materielle goder til fordel for sin egen kastes interesser snarere enn for byråkratiet som hel­ het, skulle bli det byråkratiet han tenkte på. Også i dette til­ felle tjener Marx som en god unnskyldning for kommunistene, enten det er de ekstravagante tilbøyeligheter innen visse lag av den nye klasse som blir kritisert eller den slette administra­ sjonen. Den nåværende kommunisme er ikke bare et parti av en bestemt type eller et byråkrati som har utviklet seg av en monopolistisk eiendomsrett og en overdreven offentlig inn­ blanding i økonomien. Mer enn noe annet er den nye klasse av eiere og utbyttere det vesentlige trekk ved den moderne kom­ munisme.

6 Ingen klasse blir skapt utelukkende ved sin egen aksjon, selv om dens oppstigning til makten er organisert og blir led­ saget av en bevisst kamp. Dette gjelder også den nye klasse i det kommunistiske system. Da den nye klasse hadde en svak forbindelse med økono­ mien og samfunnsstrukturen, og den nødvendigvis måtte ut­ gå fra et enkelt parti, ble den nødt til å bygge opp den sterkest mulige organisasjonsmessige struktur. Videre ble den tvunget til å foreta en overlagt og bevisst tilbaketrekning fra sine tidligere teorier og prinsipper. Følgen er at den nye klasse er bedre organisert og sterkere klassebevisst enn noen annen klasse som historien kjenner. Denne påstanden er imidlertid bare riktig, hvis den blir oppfattet relativt, slik at man betrakter klassebevisstheten og den organisasjonsmessige struktur i forhold til den ytre verden og til andre klasser og sosiale krefter. Ingen annen klasse

DEN NYE KLASSE

67

i historien har vært så sammensveiset og enig, når det gjaldt å forsvare seg selv og å kontrollere det den har i sin makt kollektiv og monopolistisk eiendomsrett og totalitær myndig­ het. På den annen side er den nye klasse ogsa den mest villledede og den som har minst selvbevissthet. Hver eneste privat kapitalist eller feudalherre var klar over den kjensgjerning at han tilhørte en spesiell og lett kjennelig sosial kategori. I regelen trodde han at denne kategorien var skjebnebestemt til å gjøre menneskeheten lykkelig, og at kaos og ruin ville følge om den forsvant. Et kommunistisk medlem av den nye klasse tror også at uten hans parti vil samfunnet ga tilbake og bryte sammen. Men han er seg ikke bevisst at han tilhører en ny eierklasse, for han oppfatter ikke seg selv som eier og tar ikke hensyn til de særfordeler han nyter. Han tror at han til­ hører en gruppe med foreskrevne idéer, mål, standpunkter og oppgaver. Han kan ikke se at han samtidig tilhører en spesiell sosial kategori: eierklassen. Kollektiv eiendomsrett bidrar til å redusere klassen, men samtidig bidrar den også til at klassen selv ikke blir klar over det som er det vesentlige ved den. Og hver av de kollektive eiere blir narret til å tro at han bare tilhører en bevegelse som vil avskaffe samfunnsklassene. Sammenligner en den nye klasses øvrige karakteristiske trekk med dem som preger andre eierklasser, finner en mange lik­ heter, men også mange ulikheter. Den nye klasse er grisk og umettelig, akkurat som borgerskapet var. Men den har ikke borgerskapets dyder: nøysomhet og økonomisk sans. Den nye klasse er like eksklusiv som aristokratiet, men den har ikke aristokratiets forfinelse og stolte ridderlighet. Den nye klasse har imidlertid også fordeler fremfor andre klasser. Den er mer kompakt og derfor bedre forberedt til større ofre og heroiske bedrifter. Individet er fullstendig under­ ordnet det hele, i det minste krever det rådende ideal en slik underkastelse, selv når vedkommende forsøker å bedre seg. Den nye klasse er sterk nok til å gjennomføre materielle og andre vågestykker som ingen annen klasse var i stand til. Og da den er i besittelse av alle nasjonens goder, kan den

68

DEN NYE KLASSE

ofre seg rent religiøst for de mål den har satt seg, og bruke alle folkets krefter til å fremme disse malene. Den nye eierklasse er ikke det samme som det politiske styre, men den blir skapt og hjulpet av dette styret. Bruken, nytelsen og distribueringen av all eiendom er et privilegium for partiet og partiets topplag. Partimedlemmer har følelsen av at autoritet og kontroll over all eiendom fører med seg alle de fordeler som hører til denne verden. Derfor er det uunngåelig at skrupelløs ærgjer­ righet, falskhet, spyttslikkeri og misunnelse stadig blir hvppigere fenomener. Streberi og et stadig voksende byråkrati er kommunismens uhelbredelige sykdommer. Da kommunistene har omgjort seg selv til eiere, og da veien til makt og til materi­ elle fordeler utelukkende går gjennom «troskap» mot par­ tiet — mot klassen, mot «sosialismen» — må den hemnings­ løse ærgjerrighet bli alminnelig blant menneskene og et av hovedmidlene til å utvikle kommunismen. I ikke-kommunistiske systemer er slike fenomener som stre­ beri og skrupelløs ærgjerrighet tegn på at det er lønnsomt å være en byråkrat, eller på at eierne er blitt parasitter og at de har overlatt forvaltningen av sin eiendom til funksjo­ nærer. I det kommunistiske system er streberi og hensyns­ løs ærgjerrighet vitnesbyrd om den kjensgjerning at det fore­ går en uimotståelig bevegelse mot den eiendomsrett og de særfordeler som følger med administrasjonen over menneskene og de materielle goder. Medlemsskap i andre klasser av eiendomsbesittere er ikke identisk med retten over noen spesiell eiendom. Dette er enda mindre tilfelle i det kommunistiske system, fordi eiendoms­ retten er kollektiv. Å være eier eller medeier i et kommu­ nistisk system, betyr at man er blitt medlem av det herskende politiske byråkrati og ingenting annet. I den nye klasse er forholdet akkurat det samme som i andre klasser: noen individer faller stadig ut, mens andre fort­ setter oppover stigen. I de klasser der den private eiendoms­ rett rådet, etterlot et individ sin eiendom til sine arvinger. I den nye klasse er det ingen som arver noe, unntatt ærgjer­ righeten etter å løfte seg selv til et høyere trinn på stigen.

DEN NYE KLASSE

69

I virkeligheten blir den nye klasse skapt av de laveste og bredeste lag av folket, og den er i stadig bevegelse. Selv om det sosiologisk lar seg gjøre å si hvem som hører til den nye klasse, er det vanskelig å gjøre det, for den smelter sam­ men med folket og glir over i det, i andre og lavere klasser, og endrer seg ustanselig. Teoretisk er veien til toppen åpen for alle, akkurat som alle Napoleons soldater bar marskalkstaven i sin ransel. Det eneste som kreves for å komme i vei, er en oppriktig og full­ kommen lojalitet mot partiet eller mot den nye klasse. KDssen er åpen i bunnen, men den blir ubarmhjertig trangere oppover mot toppen. Skal en kunne klyve opp, kreves det ikke bare vilje til det, en må også ha evnen til å forstå og ut­ vikle doktriner, vise fasthet i kampen mot motstandere og ualminnelig behendighet og dyktighet i interne partikonflikter og dessuten talent til a kunne styre klassen. Mange byr seg frem, men få blir utvalgt. Selv om den nye klasse i visse henseender er mer apen enn andre klasser, er den ogsa mer eksklusiv enn dem. Og da et av dens viktigste særtrekk er monopol på all autoritet, blir denne eksklusiviteten styrket av byråkratiske, hierarkiske fordommer. Ingensteds, ikke til noen tid, har veien vært sa apen for de hengivne og lojale som den er i det kommunistiske sy­ stem. Men oppstigningen til høydene har heller aldri vært så vanskelig og krevet sa stor oppofrelse og sa mange ofre. På den ene side er kommunismen åpen og vennlig mot alle, på den annen side er den eksklusiv og intolerant, selv oxerfor sine egne tilhengere.

Det faktum at det finnes en ny besittende klasse i de kom­ munistiske land, forklarer ikke alt, men det er den viktig­ ste nøkkel til forståelsen av de forandringer som periodevis finner sted i disse landene og særlig i Sovjet-Unionen.

70

DEN NYE KLASSE

Det sier seg selv at enhver slik forandring i hvert enkelt kommunistisk land og i det kommunistiske system som hel­ het ma granskes for seg, hvis man skal kunne bestemme om­ fanget og betydningen av forandringene under de spesielle forhold. For å kunne gjøre dette, må man imidlertid ha den fullest mulige forståelse av systemet som helhet. I forbindelse med de aktuelle forandringer i Sovjet-Uni­ onen kan det være nyttig i forbigående å peke på det som foregår på kolkhosene. Opprettelsen av kolkhosene og sovjetregjeringens politikk overfor dem gir nemlig et klart inn­ trykk av den nye klasses utbytternatur. Stalin mente ikke at kolkhosene var en «logisk sosialistisk» form for eiendomsrett, og Khrusjtsjov gjør det heller ikke. I praksis betyr dette at den nye klasse ikke helt har klart å overta ledelsen av landsbyene. Ved hjelp av kolkhosene og systemet med tvungen avståelse av avlingen har det lykkes den nye klasse å gjøre bøndene til sine vasaller og å grafse til seg løvens part av bøndenes inntekter, men den nye klasse er likevel ikke blitt den eneste makt på landet. Stalin var fullt oppmerksom på dette. I sin bok «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjet-Unionen» forutså han før sin død at kolkhosene ville bli statseiendom, hvilket ville si det samme som at byråkratiet ble den virkelige eier av dem. Da Khrusjt­ sjov kritiserte Stalin for hans overdrevne bruk av utrenskinger, tok han ikke avstand fra hans oppfatning av eiendoms­ retten til kolkhosene. Og da det nye styre utnevnte 3 0 000 partiarbeidere, for det meste til formenn på kolkhosene, var det bare ett av de tiltak som det gjorde på linje med Stalins politikk. Når det nye regime gjennomfører sin såkalte liberaliseringspolitikk, utvider det bare den nye klasses «sosialistiske» eien­ domsrett, akkurat slik som det foregikk i Stalins tid. Desen­ tralisering av økonomien betyr ikke en endring av eiendoms­ retten, det betyr bare at de lavere lag av byråkratiet eller av den nye klasse får større rettigheter. Hvis den såkalte liberali­ sering og desentralisering innebar noe annet, ville det gi seg utslag i at iallfall en del av folket fikk politisk rett til å øve en viss innflytelse på administrasjonen av de materielle

DEN NYE KLASSE

71

goder. Folket ville i det minste få retten til å kritisere oligarkiets vilkårlighet, og dette ville lede til dannelsen av en ny politisk bevegelse, selv om det bare var en lojal opposisjon. Men dette blir ikke nevnt engang, like lite som demokrati innen partiet blir nevnt. Liberaliseringen og desentraliserin­ gen gjelder bare for kommunister, først for oligarkiet, lederne av den nye klasse, og dernest for de på de lavere trinn. Dette er den nye metode, uunngåelig under de skiftende forhold, for ytterligere å styrke og konsolidere den nye klasses mono­ pol på all eiendom og dens totalitære autoritet. Den kjensgjerning at det i de kommunistiske land eksi­ sterer en ny besittende, monopolistisk og totalitær klasse, leder oss til følgende konklusjon: alle endringer som blir foretatt av de kommunistiske ledere er først og fremst diktert av hen­ synet til den nye klasses interesser og aspirasjoner, og likesom alle andre sosiale grupper lever og reagerer, kjemper og avan­ serer denne klassen med det mål å øke sin makt. Dette betyr imidlertid ikke at slike forandringer ikke også kan være viktige for resten av folket. Selv om de endringer som den nye klasse har innført ennå ikke materielt har forandret det kommu­ nistiske system, må en ikke undervurdere dem. Skal vi kunne bestemme omfanget og betydningen av dem, må vi først skaffe oss litt innsikt i deres vesen. Som andre regimer må også det kommunistiske ta hensyn til stemningen og bevegelsene innen massene. På grunn av kommunistpartiets eksklusivitet og mangelen på en fri offent­ lig mening innen dets rekker, kan ikke regimet få noe klart bilde av massenes virkelige holdning. Deres misnøye trenger imidlertid helt opp til styrets topplag, som er på det rene med den. På tross av sin totalitære ledelse er derfor den nye klasse ikke immun overfor enhver type av opposisjon. Så snart kommunistene har vunnet makten, har de ingen vanskelighet med å gjøre opp regnskapet med borgerskapet og de store jordeiere. Den historiske utvikling er fiendtlig mot disse mennesker og deres eiendom, og det er lett å hisse mas­ sene opp mot dem. Det er ganske lett å ta eiendommen fra borgerne og storgodseierne, men når man også skal ta den fra de små eiere, oppstår det vanskeligheter. Kommunistene har

72

DEN NYE KLASSE

imidlertid øket sin makt ved tidligere ekspropriasjoner, og derfor greier de også dette. Situasjonen blir hurtig klarlagt: de gamle klasser og de gamle eiere eksisterer ikke mer, sam­ funnet er «klasseløst» eller på vei til å bli det, og menneskene har begynt på en ny tilværelse. Under slike forhold synes det urealistisk, for ikke å si lat­ terlig, å forlange at man skal vende tilbake til de gamle til­ stander før revolusjonen. Det finnes ikke lenger noe materielt og sosialt grunnlag for dem. Kommunistene oppfatter slike krav som om det bare var en vits. Den nye klasse er imidlertid meget følsom overfor de krav som en del av folket fremsetter om en særlig slags frihet, ikke om frihet i sin alminnelighet eller politisk frihet. Den er særlig ømfintlig overfor krav om frihet til å tenke og å kritisere innen grensene av de nye samfunnsforhold og innen grensene for «sosialismen». Denne ømfintligheten har sitt opphav i klassens særlige posisjon. Den nye klasse føler instinktivt at de nasjonale aktiva faktisk tilhører den, og at selv uttrykkene «sosialistisk», «sosial» og «stats»-eiendom bare dekker en almen legal fiksjon. Den nye klasse mener også at ethvert brudd på dens totalitære autori­ tet kan bringe denne eiendomsretten i fare. Følgelig mot­ setter den seg enhver form for frihet, angivelig for å bevare den «sosialistiske» eiendomsrett. Kritikk av den nye klasses monopolistiske administrasjon av eiendommen skaper ogsa frykt for et mulig tap av makten. Den nye klasse er følsom overfor den kritikken og disse kravene, og denne følsomheten øker jo mer kritikken avslører den måten den styrer og ut­ øver makten på. Her står vi ved en viktig selvmotsigelse. All eiendom er ifølge loven samfunnets og nasjonens eiendom. Men i virkelig­ heten er det en enkelt gruppe som administrerer den i egen interesse. Denne uoverensstemmelsen mellom de legale og de faktiske forhold fører stadig til uklare og abnorme sosiale og økonomiske situasjoner. Den betyr også at den ledende gruppes ord ikke er i samsvar med dens handlinger, og at alle dens handlinger fører til at dens politiske posisjon og dens tak på eiendommen blir styrket.

DEN NYE KLASSE

75

Denne selvmotsigelsen kan ikke løses uten å risikere klas­ senes posisjon. Andre herskende, eiendomsbesittende klasser kunne heller ikke løse denne selvmotsigelsen, om de ikke med makt ble berøvet sitt monopol på makt og eiendom. Overalt hvor samfunnet som helhet har fått større frihet, er den her­ skende klasse på en eller annen måte blitt tvunget til a gi av­ kall på sitt eiendomsmonopol. Det omvendte er ogsa riktig: overalt hvor et slikt monopol har vært umulig, er friheten til en viss grad blitt uunngåelig. I det kommunistiske system er makt og eiendom nesten alltid i de samme hender, men denne kjensgjerningen blir skjult bak en legal forkledning. Under den klassiske kapi­ talisme hadde arbeideren samme likhet for loven som kapita­ listen, selv om arbeideren ble utbyttet og kapitalisten var utbytteren. I det kommunistiske system står alle ifølge loven likt, når det gjelder materielle goder. Den formelle eier er nasjonen. Men på grunn av den monopolistiske administrasjon er det i virkeligheten bare et lite lag av administratorer som har eiendomsretten. Ethvert reelt krav om frihet under kommunismen, ethvert krav av den art som angriper det vesentlige i kommunismen, koker inn til et krav om å bringe de materielle forhold og ei­ endomsforholdene i overensstemmelse med det loven bestem­ mer. Et krav om virkelig frihet — bygget på det syn at de kapitalvarer nasjonen produserer kan administreres mer effek­ tivt av samfunnet enn av et privat monopol eller private eiere, og at de følgelig bør være i hendene på samfunnet eller under dets kontroll, utøvet av dets fritt valgte representanter — et slikt krav ville tvinge den nye klasse til enten å gjøre inn­ rømmelser til andre krefter i samfunnet eller ta av seg masken og tilstå at den i virkeligheten hersker og eksploaterer. Den type av eiendomsrett og utbytting som den nye klasse skaper ved å nytte sin autoritet og sine administrative privilegier, er av den art at endog klassen selv må benekte den. Under­ streker ikke den nye klasse at den bruker sin makt og sine administrative funksjoner i hele folkets navn for å bevare folkets eiendom?

74

DEN NYE KLASSE

Dette gjør den nye klasses legale status usikker, og det er også opphavet til klassens største interne vanskeligheter. Selv­ motsigelsen avslører disharmonien mellom ord og gjerning: mens den lover å avskaffe sosiale ulikheter, må den alltid øke dem ved å sikre seg produktene fra nasjonens fabrikker og gi privilegier til sine tilhengere. Den må høylydt forkynne sitt dogme om at den fullbyrder sin historiske oppgave: menne­ skehetens «endelige» frigjøring fra all elendighet og ulykke. Men den handler på nøyaktig den motsatte måten. Selvmotsigelsen mellom klassens virkelige posisjon som eiere og dens legale posisjon kan gi den fundamentale årsak til kritikk. Denne selvmotsigelsen innebærer ikke bare at den kan °PPeSSe andre, men også skape splid innen klassens egne rek­ ker, fordi det faktisk bare er noen få som nyter godt av særfor­ delene. Skulle selvmotsigelsen bli skjerpet, gir den løfter om virkelige endringer i det kommunistiske system, hva enten den herskende klasse er stemt for slike forandringer eller ikke. Den kjensgjerning at denne selvmotsigelsen er så åpenbar, har vært grunnen til de forandringer som den nye klasse har gjennom­ ført, først og fremst den såkalte liberalisering og desentrali­ sering. Den nye klasse tar sikte på å skjule denne selvmotsigelsen og styrke sin egen stilling. Da eiendomsretten og autoriteten for­ blir intakt, viser alle de forholdsregler den tar — selv de som er demokratisk inspirert — en tendens til å styrke det politiske byråkratis ledelse. Systemet omdanner demokratiske tiltak til positive metoder for konsolideringen av de herskende klassers posisjon. Slaveriet i Østen i gamle dager gjennomsyret uunn­ gåelig hele samfunnets virksomhet og alle dets enkelte deler, iberegnet familien. På samme måte i de kommunistiske land: den herskende klasses monopolistiske og totalitære system blir påtvunget alle sider av samfunnslivet, selv om de politiske ledere ikke tar direkte sikte på dette. Den såkalte arbeiderledelse og arbeiderautonomi i Jugo­ slavia ble utformet under kampen mot sovjet-imperialismen som en vidtgående demokratisk forholdsregel, som skulle be­ røve partiet dets administrative monopol. Men i økende grad er også dette blitt underlagt partiets virksomhet. Med andre

DEN NYE KLASSE

75

ord, det lar seg neppe gjøre å endre det nåværende system. Målet, nemlig å skape et nytt demokrati ved hjelp av denne formen for administrasjon, vil ikke bli nådd. Dessuten kan friheten ikke utstrekkes til den største del av kaken. Arbeider­ ledelsen har ikke ført til noen andel i profitten for dem som arbeider, hverken på det nasjonale plan eller i de lokale be­ drifter. Denne typen av administrasjon er mer og mer blitt en sikker type for styret. Ved hjelp av forskjellige skatter og med andre midler har regimet tilegnet seg til og med den del av utbyttet som arbeiderne trodde de skulle få. Det eneste arbeiderne har fått, er illusjoner og smuler fra de rikes bord. Uten noen almen frihet kan nemlig selv ikke arbeiderledelsen bli fri. Det sier seg selv at i et ufritt samfunn kan ingen fritt beslutte noe. Det er giverne som på en eller annen måte har fått det største utbytte av den friheten de angivelig skjenket arbeiderne. Dette vil ikke si det samme som at den nye klasse ikke kan gjøre innrømmelser til folket, selv om den bare gjør det i egen interesse. Arbeiderledelsen eller desentraliseringen er en innrømmelse til massene. Uansett hvor monopolistisk og totali­ tær den nye klasse er, kan omstendighetene tvinge den til en retrett overfor massene. I 1948, da konflikten mellom Jugo­ slavia og Sovjet-Unionen begynte, ble de jugoslaviske lederne nødt til å gjennomføre noen reformer. Selv om det kunne bety et skritt tilbake, gikk de til disse reformene så snart de så sin egen stilling truet. Det er noe lignende som skjer idag i de østeuropeiske land. For å forsvare sin makt og myndighet må den herskende klasse gjennomføre reformer hver gang det blir tydelig for folket at klassen behandler den nasjonale eiendom som om den var dens egen. Slike reformer blir ikke publisert som det de virkelig er, men snarere som en del av «den videre utvikling av sosialismen» og «det sosialistiske demokrati». Grunnlaget for reformene blir lagt i samme øyeblikk den ovennevnte uoverensstemmelse mellom liv og lære blir apenbar. Sett fra historiens synspunkt er den nye klasse stadig nødt til å befeste sin autoritet og sin eiendomsrett, selv om den dermed løper vekk fra sannheten. Den må støtt og stadig vise hvordan den

76

DEN NYE KLASSE

på en vellykket måte skaper et samfunn av lykkelige men­ nesker, som nyter like rettigheter og er frigjort for all slags utbytting. Den nye klasse kan ikke unngå å henfalle til stadige og dyptgående selvmotsigelser, for på tross av sin historiske opprinnelse klarer den ikke å gjøre sin eiendomsrett lovlig, og den kan ikke gi avkall på denne eiendomsretten uten å under­ minere seg selv. Følgelig blir den nødt til å gjøre forsøk på å rettferdiggjøre sin økende makt ved å henvise til abstrakte og ureelle hensikter. Dette er den klasse, hvis makt over mennesker er den mest fullkomne i historien. På grunn av dette er den en klasse med meget begrensede synspunkter, synspunkter som dessuten er falske og uklare. Fast sammensveiser og med abso­ lutt autoritet ma den nødvendigvis vurdere både sin egen rolle og det omgivende folks på en urealistisk måte. Etter å ha gjennomført industrialiseringen kan den nye klasse nå ikke gjøre annet enn å befeste sin brutale makt og plyndre folket. Den opphører å skape. Dens åndelige arv blir oppslukt av mørket. Samtidig som den nye klasse vant en av sine største seire under revolusjonen, er dens kontrollmetoder en av de skammeligste fenomener i historien. Menneskene vil undres og im­ poneres over de storslagne tiltak den gjennomførte, og de vil skamme seg over de midler som ble brukt til å gjennomføre dem. Når den nye klasse forlater historiens skueplass — og det må skje engang — vil det bli mindre sorg over at den er forsvunnet enn det har vært over noen annen klasse før den. Ved å undertrykke og kvele alt som ikke passet dens ego har den dømt seg selv til nederlag og til en undergang i skjensel.

Partistaten 1 Den kommunistiske maktmekanisme er kanskje den enkleste en kan tenke seg, selv om den leder til det mest raffinerte tyranni og den mest brutale utbytting. Enkeltheten i denne mekanisme skyldes det faktum at ett eneste parti, kommu­ nistpartiet, danner ryggraden i hele den politiske, økonomiske og ideologiske virksomhet. Hele det offentlige liv står stille eller beveger seg fremover, sakker akterut eller gjør helomven­ ding i samsvar med det som skjer på partimøtene. Under de kommunistiske systemer blir det store folk hurtig oppmerksom på hva det er, og hva det ikke har lov til å gjøre. Lover og forordninger spiller her ikke noen avgjørende rolle for det. Det er de faktiske og uskrevne lover angående forholdet mellom styret og dets undersåtter som er det vesent­ lige. Uansett lovene vet alle og enhver at styret er i hendene på partikomitéene og det hemmelige politi. Partiets «ledende rolle» finnes ingensteds uttrykkelig fastslått, men dets autori­ tet er fast konsolidert i alle organisasjoner og sektorer. Ingen lov bestemmer at det hemmelige politi har rett til å kontrol­ lere borgerne, men likevel er politiet allmektig. Ingen lov fast­ slår at påtalemyndigheten og den dømmende makt skal kon­ trolleres av det hemmelige politi og partikomitéen, men de blir det. De fleste mennesker vet at slik er situasjonen. Alle vet hva en kan gjøre og ikke kan gjøre, og hvem dette avhenger av. Folk tillemper seg miljøet og de faktiske forhold, og i alle viktige saker henvender man seg til partimøter eller til organer under partiets kontroll.

78

DEN NYE KLASSE

Ledelsen av de sosiale organisasjoner og organer foregår gan­ ske enkelt på denne måten: kommunistene danner en enhet, som henvender seg til det autoriserte politiske forum i alle saker. Dette er imidlertid bare i teorien, for i praksis foregår det slik: i de tilfelle da det sosiale organ eller den sosiale organi­ sasjon blir ledet av en person som også har makt i partiet, setter han seg ikke i forbindelse med noen når det gjelder mindre spørsmål. Kommunister blir vant til sitt system og til de forhold det skaper: de venner seg til å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige, og de henvender seg bare til partiet i særlig viktige saker. Enheten eksisterer bare poten­ sielt, viktige avgjørelser blir tatt av partiet. De som har valgt regjeringen eller ledelsen av en organisasjon har ingenting de skulle ha sagt. Den kommunistiske totalitarisme og den nye klasse slo rot mens kommunistpartiet forberedte seg på revolusjonen. Kom­ munistenes administrasjonsmetode og deres metoder til å opp­ rettholde autoriteten, går også tilbake til den tid. Den «ledende rolle» i regjeringsorganer og sosiale organisasjoner er bare den tidligere kommunistiske enhet, som senere har forgrenet seg, utviklet seg og perfeksjonert seg. Partiets annen «ledende rolle» under «byggingen av sosialismen» er ikke annet enn den gamle teorien om partiets avantgarde-rolle overfor arbeider­ klassen, med den forskjell at teorien dengang betydde noe annet for samfunnet enn den nå gjør. Før kommunistene usurperte makten var denne teorien nødvendig for at de skulle kunne rekruttere revolusjonære og skape revolusjonære organer, idag er den bare en rettferdiggjørelse av den nye klasses totalitære kontroll. Den ene teorien utspringer av den annen, men den er ogsa forskjellig fra den. Revolusjonen og dens former var uunngåelige og endog nødvendige for den del av samfunnet som uimotståelig strebet etter tekniske og økonomiske frem­ skritt. Den nye klasses totalitære tyranni og kontroll, som ble til virkelighet under revolusjonen, er blitt det åket som presser blod og svette av alle medlemmer av samfunnet. Spesielle revolusjonære former ble omdannet til reaksjonære. Dette var også tilfelle med de kommunistiske enheter.

P ARTIST ATEN

79

Det finnes to grunnleggende metoder som kommunistene bruker for å sikre sin kontroll over samfunnsmaskineriet. Den første er enheten, som prinsipielt og teoretisk er hovedmetoden. Den andre, i virkeligheten den mest praktiske, går ut på at visse offentlige stillinger blir forbeholdt partimedlemmer. Disse embetene, som er meget viktige under ethvert styre, men mest av alt under et kommunistisk, omfatter stillinger i politiet, særlig det hemmelige politi, og i diplomatiet og offiserskorpset, først og fremst i informasjonstjenesten og de politiske av­ delinger. Hva den dømmende makt angår, har toppstillingene hittil bare vært i hendene på kommunister. Dommerne er underordnet partiet og politiet, i alminnelighet er de dårlig løn­ net, og dommerstillingene frister derfor ikke kommunistene. Imidlertid er det nå en tendens til å betrakte disse stillin­ ger som et privilegium som bare står åpent for partimedlem­ mer, og det er også en tendens til å gi dommerne større særfor­ deler. Dermed kan man lempe på kontrollen av den dømmende makt, om ikke oppheve den helt, i fast forvissning om at den vil fortsette å dømme i samsvar med partiets ønsker eller «i sosialismens ånd». Bare i en kommunistisk stat er en rekke av både spesifi­ serte og uspesifiserte stillinger forbeholdt medlemmer av par­ tiet. Selv om det kommunistiske styre er en klassestruktur, er det også et partistyre; den kommunistiske hær er en partihær, og staten er en partistat. For å si det nøyaktigere, har kom­ munistene en tilbøyelighet til å behandle hæren og staten utelukkende som sine våpen. Den eksklusive, men utskrevne lov som bestemmer at bare partimedlemmer kan bli politifolk, offiserer, diplomater eller inneha lignende stillinger, og at bare de kan utøve noen virke­ lig myndighet, skaper en særlig privilegert gruppe av byråkra­ ter og forenkler regjerings- og forvaltningsapparatet. På den måte utvidet partienheten seg og overtok mer eller mindre alle disse områder av statstjenesten. Resultatet er at enheten er forsvunnet, og at disse områder er blitt et viktig felt for partiets virksomhet. I det kommunistiske system eksisisterer det ikke noen fun­ damental forskjell mellom statstjenesten og partiorganisasjo6 — Djilas

80

DEN NYE KLASSE

nen — et eksempel på dette er forholdet mellom partiet og det hemmelige politi. Partiet og politiet blander seg intimt med hverandre i sine daglige funksjoner, og den eneste for­ skjell mellom dem ligger i arbeidsfordelingen. Hele styreapparatet er organisert på denne måten. Politiske stillinger er utelukkende reservert partimedlemmer. Selv i de upolitiske grener av forvaltningen er det kommunister som innehar de strategiske posisjoner eller fører tilsyn med admini­ strasjonen. Innkallelsen til et møte av partiets sentrum eller offentliggjørelsen av en artikkel er nok til å sette hele statsog samfunnsmekanismen i sving. Og oppstår det vanskelig­ heter noe sted, griper partiet og politiet raskt inn og korri­ gerer «feilen».

2 Vi har allerede omtalt kommunistpartiets særlige karakter. Men det har også andre særtrekk som bidrar til å avsløre det vesentlige ved en kommunistisk stat. Når kommunistpartiet har denne enestående karakter, skyl­ des det ikke bare at det er revolusjonært og sentralisert, at det underkaster seg en militær disiplin og setter seg bestemte mål, eller at det har andre særtrekk. Det finnes andre partier med lignende trekk, selv om disse trekkene kanskje trer sterkere frem i kommunistpartiet. Imidlertid er det bare i kommunistpartiet at «ideologisk enhet» eller en felles oppfatning av verden og av samfunnets utvikling er obligatorisk for medlemmene. Dette gjelder for­ øvrig bare de personer som sitter i høyere stillinger i partiet. De andre, de av lavere grader, er bare forpliktet til å hykle samtykke til disse ideologiske synspunkter mens de utfører de ordrer som blir pålagt dem ovenfra. Tendensen går imidler­ tid i retning av å tvinge medlemmene i lavere stillinger til å bringe sitt ideologiske syn i samsvar med ledernes.

P ARTIST ATEN

81

Lenin mente ikke at alle partimedlemmer var forpliktet til å ha de samme synspunkter. I praksis gjendrev og bortfor­ klarte han imidlertid alle oppfatninger som ikke lot til å være «marxistiske» eller «partiets», det vil si alle synspunkter som ikke styrket partiet på den måte som han opprinnelig hadde tenkt seg det. Hans oppgjør med forskjellige opposisjonelle grupper innen partiet foregikk på en annen måte enn Stalins: Lenin drepte nemlig ikke sine undersåtter, han «bare» kuet dem. Så lenge han hadde makten, var det både ytringsfrihet og fri stemmerett. Den totale myndighet over alt var ennå ikke blitt opprettet. I tillegg til politisk enhet krevet Stalin ideologisk enhet — obligatoriske synspunkter i filosofi og annet — som det felles grunnlag for alle partimedlemmer. Dette er i virkeligheten Stalins bidrag til Lenins lære om partiet. Stalin utformet dette begrepet om obligatorisk ideologisk enhet i sin tidlige ungdom. På hans tid ble enstemmighet den uskrevne lov for alle kom­ munistpartier, og slik er det den dag idag. De jugoslaviske kommunistledere hadde og har fremdeles den samme oppfatning. Den gjelder stadig under Sovjet-Unionens «kollektive ledelse» og i andre kommunistpartier. Dette ubøyelige kravet om obligatorisk ideologisk enhet innen par­ tiet er et tegn på at det i virkeligheten ikke har skjedd noen fundamentale endringer, og det bekrefter bare den kjens­ gjerning at en fri diskusjon ikke er mulig, eller bare mulig i et meget begrenset omfang, under den nåværende «kollektive ledelse». Hva betyr obligatorisk enhet i partiet, og hvor fører den hen? Dens politiske konsekvenser er meget alvorlige. I ethvert parti, og særlig i kommunistpartiet, ligger makten hos lederne og hos de høyere partiinstanser. Ideologisk enhet som en plikt fører særlig i det sentraliserte og militært disiplinerte kommunistparti uunngåelig med seg at sentralledelsen får makt over medlemmenes tanker. Selv om man alt i Lenins tid nådde frem til ideologisk enhet, takket være de diskusjoner som ble holdt innen ledelsen, begynte Stalin å regulere den. Idag nøyer den etter-stalinistiske «kollektive ledelse» seg med

82

DEN NYE KLASSE

å gjøre det helt umulig for nye sosiale idéer å dukke opp. Der­ med er marxismen blitt en teori som utelukkende skal for­ klares av partilederne. Noen annen type av marxisme eller kommunisme finnes ikke idag, og utviklingen av noen annen type er neppe mulig. De sosiale konsekvenser av den ideologiske enhet har vært tragiske: Lenins diktatur var strengt, men Stalins ble totali­ tært. Avskaffelsen av enhver ideologisk strid innen partiet betydde slutten på all frihet i samfunnet, for det var jo bare gjennom partiet at de forskjellige sosiale lag kunne gi seg ut­ trykk. Intoleranse overfor andre idéer og påstander om marx­ ismens eksklusive vitenskapelige natur, var begynnelsen til partiledelsens ideologiske monopol, som senere utviklet seg til et fullstendig monopol over hele samfunnet. Partiets ideologiske enhet gjør selvstendige bevegelser umu­ lige innen det kommunistiske system og innen samfunnet. Enhver aksjon avhenger av partiet, som har total kontroll over samfunnet, der det ikke finnes den ringeste frihet. Den ideologiske enhet oppsto ikke plutselig; som alt i kommunismen utviklet den seg gradvis, og den kulminerte under maktkampen mellom de forskjellige partifraksjoner. Det var alt annet enn en tilfeldighet at man under Stalins oppstig­ ning til makten i midten av 1920-årene for første gang åpen­ lyst krevet av Trotskij at han skulle avsverge alle andre idéer enn de som ble utformet av partiet. Partiets ideologiske enhet er det åndelige grunnlaget for det personlige diktatur. Uten den kan en ikke engang tenke seg dette diktaturet. Den avler og styrker diktaturet — og om­ vendt. Dette er forståelig: et monopol på idéer, eller obliga­ torisk ideologisk enhet, er bare et komplement og en teoretisk maske for et personlig diktatur. Selv om det personlige diktatur og den ideologiske enhet allerede var åpenbare i begynnelsen av den moderne kommunisme eller bolsjevisme, blir begge fast konsolidert i og med at kommunismen vinner den fulle makt. Som tendenser, og ofte som de rådende former, vil de derfor aldri bli oppgitt før kommunismens fall. Undertrykkelsen av ideologiske uoverensstemmelser mellom

P ARTIST ATEN

83

lederne har også avskaffet alle fraksjoner og strømninger og dermed alt demokrati i de kommunistiske partier. I og med dette begynte Fiihrer-prinsippets periode i kommunismen: Ideologene er bare folk som har makt i partiet, det spiller ingen rolle om deres intellektuelle evner ikke strekker til. Opprettholdelsen av den ideologiske enhet i partiet er et umiskjennelig tegn på bevaringen av et personlig diktatur, eller et diktatur av en liten gruppe oligarker som midlertidig arbeider sammen eller bevarer en maktbalanse, slik som tilfellet er i Sovjet-Unionen idag. Vi finner en slik tilbøyelighet til ideologisk enhet i andre partier også, først og fremst i sosia­ listiske partier på et tidlig stadium. I disse partiene er det imidlertid bare en tendens, i de kommunistiske partier er det blitt obligatorisk. En har plikt til ikke bare å være marxist, men til å godta den type av marxisme som ledelsen ønsker og foreskriver. Marxismen er blitt omformet fra en fri revolu­ sjonær ideologi til et påbudt dogme. Som i de gamle østlige despotier er det toppledelsen som tolker og utformer dogmet, mens keiseren er yppersteprest. Partiets obligatoriske ideologiske enhet har gjennomgått en rekke forskjellige faser og former, men den er forblitt det aller vesentligste karaktertrekk i de kommunistiske eller bolsjevikiske partier. Om disse partier ikke samtidig hadde vært begynnelsen til nye klasser, og om de ikke hadde hatt en spesiell historisk rolle å spille, kunne det ikke ha eksistert noen obligatorisk ideolo­ gisk enhet innen dem. Bortsett fra det kommunistiske byrå­ krati finnes det ikke en eneste klasse eller et parti i moderne historie, som har nådd frem til fullstendig ideologisk enhet. Intet parti har tidligere hatt den oppgave å omforme hele samfunnet, hovedsakelig ved hjelp av politiske og administra­ tive midler. Skal en kunne makte en slik oppgave, kreves det en fullstendig og fanatisk tro på at ens synspunkter er riktige og edle. En slik oppgave gjør det nødvendig å bruke ualmin­ nelig brutale forholdsregler mot andre ideologier og samfunns­ grupper. Den forutsetter også et ideologisk monopol over sam­ funnet og en absolutt enhet innen den herskende klasse. På

84

DEN NYE KLASSE

grunn av dette har kommunistiske partier hatt behov for en spesiell ideologisk solidaritet. Såsnart den ideologiske enhet er blitt gjennomført, virker den like sterkt som en fordom. Kommunister blir opplært i den tro at ideologisk enhet, eller bestemmelsen av idéer oven­ fra, er det helligste av alt, og at splid innen partiet er den største av alle forbrytelser. Kommunistene kunne ikke vinne den fullstendige kon­ troll over samfunnet uten å komme til avtaler med andre sosialistiske grupper. Ideologisk enhet er også bare mulig ved en utsoning innen partiets egne rekker. Både det ene og det annet skjer omtrent samtidig. Tilhengerne av totalitarismen mener at de er «objektivt» identiske, enda det første er en utsoning mellom den nye klasse og dens motstandere, og det annet er en utsoning innen den herskende klasse. I virkelig­ heten visste Stalin at Trotskij, Bukharin, Sinovjev og de andre ikke var utenlandske spioner og forrædere mot «det sosia­ listiske fedreland». Men da deres uenighet med ham åpenbart forsinket opprettelsen av den totalitære kontroll, måtte han tilintetgjøre dem. Hans forbrytelser innen partiet består i at han omformet «det objektive uvennskap» — de ideologiske og politiske uoverensstemmelser i partiet — til en subjektiv skyld hos grupper og individer, idet han tilla dem forbrytelser som de ikke begikk.

3 Men dette er ethvert kommunistisk systems uunngåelige vei. Den måten man oppretter totalitær kontroll eller ideologisk enhet på, kan være mindre brutal enn Stalins, men det vesentlige er alltid det samme. Selv der industrialiseringen ikke er formen eller forutsetningen for opprettelsen av totali­ tær kontroll, slik som i Tsjekkoslovakia og Ungarn, blir det kommunistiske byråkrati uhjelpelig tvunget til å gjennomføre

P ARTIST ATEN

85

de samme former for autoritet i underutviklede land som det har innført i Sovjet-Unionen. Dette skjer ikke bare fordi Sovjet-Unionen påtvang disse landene slike former i egenskap av russiske lydstater, men fordi det ligger i selve kommunist­ partienes natur og i deres ideologi å gjøre dette. Partikontroll over samfunnet, identifisering av regjeringen og statsmaskine­ riet med partiet og retten til å gi uttrykk for idéer, alt etter den makt vedkommende har og hans stilling i hierarkiet disse er de vesentlige og uunngåelige trekk ved ethvert kommu­ nistisk byråkrati såsnart det har vunnet makten. Partiet er den kommunistiske stats og regjerings sterkeste kraft. Det er drivkraften i alt. I seg forener det den nye klasse, regjeringen, eiendomsretten og ideologien. Dette er grunnen til at militærdiktaturer ikke har vært mulig under kommunismen, selv om det ser ut til at det er forekommet militære konspirasjoner i Sovjet-Unionen. Et militærdiktatur ville ikke være i stand til å omfatte alle sider av samfunnslivet, det kunne ikke engang overbevise folket om at det foreløpig var nødvendig å gjøre ekstraordinære an­ strengelser og ofre seg selv. Slikt kan bare partiet gjøre, og da bare et parti som tror på slike veldige idealer at dets medlem­ mer og tilhengere mener at dets despoti er nødvendig og den høyeste form for statens og samfunnets organisasjon. Sett fra den menneskelige frihets standpunkt, ville et mili­ tærdiktatur under et kommunistisk system betegne et stort fremskritt. Det ville bety det samme som slutten på den totali­ tære partikontroll eller på partioligarkiet. Teoretisk sett ville imidlertid et militærdiktatur bare være mulig i tilfelle av et militært nederlag eller en eksepsjonell politisk krise, og selv i et slikt tilfelle ville det til å begynne med være et partidiktatur, eller det måtte skjule seg innen partiet. Men dette ville uvegerlig lede til en endring i hele systemet. Det totalitære diktatur som kommunistpartiets oligarki ut­ øver under et kommunistisk system, er ikke noe resultat av de rådende politiske forhold, men av en lang og komplisert sosial prosess. En endring av det ville ikke bety en endring av styreformen under ett og samme system, men en endring av selve systemet eller begynnelsen til en slik endring. Et slikt

86

DEN NYE KLASSE

diktatur er selve systemet, dets legeme og sjel, selve essensen av det. Det kommunistiske regime blir meget snart til en liten krets av partiledere. Påstanden om at det er et proletariatets dikta­ tur, blir dermed en tom frase. Den prosess som fører til dette, forløper like uunngåelig og ukontrollerbart som en naturkraft, og prosessen blir bare påskyndet ved den teorien at partiet er proletariatets avantgarde. Dette vil ikke si det samme som at partiet ikke leder folke­ massene, eller at det ikke arbeider for deres interesser under kampen om makten. Men partiets rolle og dets kamp er også da stadier og former under dets oppstigning til makten. Selv om denne kamp hjelper arbeiderklassen, styrker den også par­ tiet og like ens de fremtidige makthavere og den embryoniske nye klasse. Såsnart partiet har sikret seg makten, kontrollerer det all makt i samfunnet og tilegner seg alle goder, samtidig som det fremdeles forkynner at det representerer arbeiderklas­ sens og det arbeidende folks interesser. Bortsett fra korte perioder under selve revolusjonskampen deltar proletariatet ikke mer i den enn andre klasser og spiller heller ikke noen større rolle i den. Dermed er det ikke sagt at proletariatet, eller iallfall visse lag av det, ikke er midlertidig interessert i å holde partiet ved makten. Bøndene støttet dem som utga seg for å ville redde dem fra deres håpløse elendighet som følge av industriali­ seringen. Men selv om enkelte lag av de arbeidende klasser midler­ tidig kan støtte partiet, er det ikke de som danner regjeringen, og heller ikke spiller de noen viktig rolle for forløpet av samfunnsutviklingen og for samfunnsforholdene. I det kom­ munistiske system blir det ikke gjort noe for å hjelpe det arbeidende folk, og da særlig arbeiderklassen, til å oppnå makt og rettigheter. Og anderledes kan det ikke være. Klassene og massene utøver ingen makt, men partiet gjør det i deres navn. I alle partier, iberegnet de mest demokratiske, spiller lederne en så viktig rolle at partiets makt og myndighet blir deres. Det såkalte «proletariatets diktatur», som er be­ gynnelsen til og som i de heldigste tilfelle blir til partiets

PARTI STATEN

87

autoritet, utvikler seg uunngåelig til å bli et diktatur av lederne. I et totalitært styre av denne typen er proletariatets diktatur en teoretisk rettferdiggjørelse, eller i beste fall en ideologisk kamuflasje, av det faktum at det bare er noen oligarker som har makten. Marx tenkte seg proletariatets diktatur som et indre demo­ krati til gagn for proletariatet, det vil si et styre der det var mange sosialistiske strømninger eller partier. Det eneste prole­ tariatets diktatur som Marx bygget sine konklusjoner på, Pariskommunen i 1871, var sammensatt av flere partier, og det marxistiske parti var hverken det minste eller det mest be­ tydningsfulle av dem. Men et proletariatets diktatur som kan ledes direkte av proletariatet, er en ren og skjær utopi, fordi intet styre kan fungere uten politiske organisasjoner. Lenin delegerte proletariatets diktatur til ett parti, sitt eget. Stalin delegerte proletariatets diktatur til sin egen personlige myndig­ het — til sitt personlige diktatur i partiet og staten. Etter den kommunistiske tsars død har hans etterkommere vært så hel­ dige å kunne fordele autoriteten mellom seg gjennom «kollek­ tiv ledelse». I alle tilfelle er det kommunistiske proletariatets diktatur enten et utopisk ideal eller en funksjon som er for­ beholdt en elitegruppe av partiledere. Lenin trodde at de russiske sovjetter, Marx’ «siste opp­ dagelse», var proletariatets diktatur. Og i førstningen lot det også til at sovjettene var noe slikt, takket være deres revolu­ sjonære initiativ og massenes aktive deltagelse. Også Trotskij mente at sovjettene var en midlertidig politisk form, akkurat som parlamentene, som jo ble født i kampen mot eneveldige monarker. Men alt dette var bare illusjoner. Sovjettene ble omdannet fra revolusjonære organer til en form som passet den nye klasses eller partiets totalitære diktatur. Det samme var også tilfelle med Lenins demokratiske sentra­ lisme, som omfattet bade partiet og styret. Så lenge offentlige uoverensstemmelser blir tolerert i partiet, kan en fremdeles tale om sentralisme — selv om den ikke er noen særlig demo­ kratisk form for sentralisme. Men når den totalitære autoritet er blitt skapt, forsvinner sentralismen og blir avløst av oligarkiets nakne despoti.

88

DEN NYE KLASSE

Av dette kan vi slutte at det eksisterer en konstant tendens til å omdanne et oligarkisk diktatur til et personlig diktatur. Ideologisk enhet, den uunngåelige kamp i partiets topplag og systemets behov i det hele — alt dette tenderer mot personlig diktatur. Den leder som klarer å nå toppen sammen med sine hjelpere, er også den som mest logisk makter å gi uttrykk for og beskytte den nye klasses interesser til en hvilkensomhelst tid. Andre historiske situasjoner skaper også en sterk tendens mot personlig diktatur: alle krefter må for eksempel under­ ordnes en idé og en vilje, når industrialiseringen skal presses frem eller når folket er i krig. Men ved siden av dette finnes det også en spesiell og rent kommunistisk grunn til det per­ sonlige diktatur: for kommunismen og enhver sann kommu­ nist er makten det grunnleggende mål og middel. Tørsten etter makt er uslokkelig og uimotståelig blant kommunister. Seirer man i kampen om makten, er det det samme som at man blir guddommelig; taper man, betyr det den største ydmykelse og vanære. De kommunistiske ledere må også få en tilbøyelighet til personlig ekstravaganse — en fristelse de ikke kan stå imot på grunn av sin menneskelige skrøpelighet, og fordi utøvel­ sen av makten innebærer nødvendigheten av å opptre som lett kjennelige representanter for maktens glans. Streberi, overdreven flotthet og kjærlighet til makten er uunngåelige ting — og det samme er også korrupsjonen. Jeg tenker her ikke på korrupsjonen blant statstjenestemennene, for den er kanskje mindre alminnelig enn i tsartiden. Det jeg sikter til, er en spesiell type av korrupsjon, som skyldes det faktum at styret er i hendene på en enkelt politisk gruppe og er kilden til alle fordeler og privilegier. Dermed blir det ikke til å unngå at det «tar vare på sine folk», at det plaserer dem i lukrative stillinger og at det i det hele tatt utdeler privilegier av alle slag. Den omstendighet at regjeringen og partiet er identiske med staten og praktisk talt med besittelsen av all eiendom, fører til at den kommunistiske stat korrumperer seg selv, og at den uunngåelig skaper privilegier og parasitt-funksjoner.

P ARTIST ATEN

89

Et medlem av det jugoslaviske kommunistparti har gitt en meget malende beskrivelse av den atmosfære en regulær kom­ munist lever i: «Jeg blir faktisk revet i tre deler. Jeg ser at det er folk som har bedre biler enn jeg, men likevel forekommer det meg ikke at de er oppriktigere tilhengere av partiet og av sosialismen enn jeg er. Jeg ser ovenfra og nedad pa dem som ikke har noen biler, for de har virkelig ikke fortjent å ha noen. Derfor er jeg lykkelig over å ha den jeg har.» Åpenbart var han ikke noen sann kommunist, men en av dem som ble kommunister fordi de var idealister, og som sa ble skuffet og forsøkte å slå seg til tåls med det som kunne tilfalle ham under en normal byråkratisk karriere. Den sanne kommunist er en blanding av fanatiker og hemningsløs makt­ haver. Det er bare denne typen som skaper den sanne kom­ munist. Alle de andre er idealister eller strebere. Da det kommunistiske system bygger på administrasjonen, blir det uunngåelig byråkratisk med en streng hierarkisk organisasjon. I det kommunistiske system oppstår det eksklu­ sive grupper omkring de politiske ledere og organer. All politikk blir redusert til tretter innen disse eksklusive grup­ pene, der klikkvesenet og personlige forbindelser florerer. Den høyeste gruppe er som regel den hvor det rader størst intimitet. Statsproblemer av den aller største betydning blir avgjort under små intime supéer, på jaktutflukter og under samtaler mellom to-tre menn. Møtene i partiorganene og konferanser i regjeringen eller i nasjonalforsamlingen tjener ikke noe annet formål enn å være forum for offentlige erklæringer og til å bevare det ytre skinn. De blir bare sammenkalt for å bekrefte det som alt er vedtatt og besluttet i bakværelset. Kommunistene betrakter staten eller regjeringen som en slags fetisj, akkurat som om det var deres egen eiendom. De samme menn, de samme grupper, som er intime og fortrolige innenfor partiet, blir stive, pompøse og formelle når de opp­ trer som representanter for staten. Dette eneveldet er alt annet enn opplyst. Monarken selv, diktatoren, har ikke følelsen av at han er hverken monark eller diktator. Da Stalin ble kalt diktator, sa han at idéen var lat­ terlig. Han følte seg som representant for den kollektive parti-

90

DEN NYE KLASSE

vilje. Til en viss grad hadde han rett — fordi sannsynligvis ingen annen mann i historien har hatt så stor personlig makt. Som enhver annen kommunistdiktator var han på det rene med at en retrett fra partiets ideologiske basis, fra den nye klas­ ses monopolistiske stilling, fra eiendomsretten over nasjonens goder eller fra oligarkiets totalitære makt, ville resultere i hans eget uunngåelige fall. Sant å si overveiet da Stalin heller aldri noe slikt tilbaketog, for han var jo den fremste represen­ tant for systemet og skaperen av det. Imidlertid var selv han avhengig av det system som var skapt under hans administra­ sjon eller av parti-oligarkiets meninger. Han kunne ikke gjøre noe uten det, og heller ikke kunne han overse det. En kan fastslå den kjensgjerning at i det kommunistiske sy­ stem er det ingen som er uavhengig, hverken de på toppen eller lederen selv. Alle er de avhengige av hverandre, og de må unngå a bli skilt fra sine omgivelser, sine rådende idéer og sin kontroll og sine interesser. Er det da noen mening i å snakke om proletariatets diktatur under kommunismen?

4 Den kommunistiske teori om staten, en teori som er utarbeidet i detaljer av Lenin og supplert av Stalin og andre, begunstiger partibyråkratiets totalitære diktatur. Det er to fundamentale elementer i denne teorien: teorien om staten i seg selv og teorien om at staten skal visne bort. Begge disse elementer er gjensidig knyttet til hverandre, og tilsammen representerer de hele teorien. Lenins statsteori er utførligst behandlet i hans verk om «Staten og revolusjonen», som ble skrevet mens han skjulte seg for den provisoriske regjering umiddelbart før oktoberrevolusjonen. Likesom alt annet hos Lenin tenderer også denne teorien mot den revolusjonære side av Marx’ lære. Under sin diskusjon av staten utviklet Lenin denne siden

P ARTIST ATEN

91

videre og førte den til den rene ytterlighet, idet han særlig nyttiggjorde seg erfaringene fra den russiske revolusjon i 1905. Historisk sett var Lenins arbeid av meget større betydning som ideologisk våpen for revolusjonen enn som grunnlag for ut­ viklingen av en ny statsautoritet, bygget opp i samsvar med hans idéer. Lenin reduserte staten til makt, eller for å si det nøyaktigere: til et organ for det tyranni som én klasse bruker for å under­ trykke de andre klasser. Da han forsøkte å formulere statens natur på den mest slående måte, brukte han ordene: «Staten er en klubb.» Lenin innså nok at staten hadde andre oppgaver også. Men også når det gjaldt disse funksjoner avslørte han det som for ham var statens mest uomgjengelige oppgave — den ene klas­ ses brutale bruk av makt mot de andre. Lenins teori krevet ødeleggelsen av det gamle statsapparat, men i virkeligheten var den langtfra noen vitenskapelig teori. Dette arbeidet av Lenin — som er så ytterst betydningsfullt, sett fra et historisk synspunkt — ville bekrefte gyldigheten av alt som er typisk for alle kommunistiske teorier. Partiene går ut fra de øyeblikkelige behov og lager så almensetninger, tilsynelatende vitenskapelige konklusjoner og teorier, samtidig som de proklamerer halvsannheter som sannheter. En kan naturligvis ikke benekte det faktum at vold og makt er grunn­ leggende trekk ved enhver statsautoritet eller at individuelle sosiale og politiske krefter nytter statsmaskineriet, særlig under væpnede sammenstøt. Erfaringen viser imidlertid at stats­ maskineriet er nødvendig for samfunnet eller folket av en annen grunn også — for utviklingen og samordningen av dets ulike funksjoner. Både Lenins teori og den kommunistiske overser denne side av saken. For lenge siden fantes det samfunn uten stater og stats­ myndigheter. De var ikke samfunn i vår betydning av ordet, men dannet en slags overgang mellom de halvveis dyriske og de menneskelige former for sosialt liv. Men selv disse mest primitive samfunn hadde visse former for autoritet. Da sam­ funnslivets former stadig blir mer kompliserte, ville det være naivt å forsøke å bevise at behovet for en stat vil forsvinne i

92

DEN NYE KLASSE

fremtiden. I tilslutning til Marx, som var enig med anarkistene i dette, forsøkte Lenin å opprette nettopp et slikt statsløst samfunn. Uten å innlate oss på noen diskusjon om hvor meget hans forutsetninger viste seg riktige, må vi huske på at han tenkte seg dette samfunnet som sitt klasseløse samfunn. Ifølge hans teori vil det ikke bli noen klasser og noen klassekamper, det vil ikke bli noen som kan undertrykke og eksploatere andre, og det vil ikke bli noe behov for staten. Så lenge dette ikke er blitt til virkelighet, er imidlertid «proletariatets dikta­ tur» den «mest demokratiske» stat, fordi den «avskaffer» klassene og dermed tilsynelatende gjør seg selv mer og mer overflødig. Følgelig er alt som styrker dette diktaturet og som leder til «avskaffelsen» av klassene, berettiget, fremskrittsvennlig og liberalt. På de steder hvor kommunistene ikke har kontrollen er de talsmenn for de mest demokratiske tiltak, fordi dette letter deres kamp, men der de klarer å vinne herre­ dømmet, blir de motstandere av alle demokratiske former, an­ givelig fordi de er «borgerlige» former. Stadig forkynner de den meningsløse delingen av demokratiet i «borgerlig» og «sosi­ alistisk», enda den eneste riktige og rettferdige distinksjon bare kan foretas på basis av omfanget av friheten eller frihetens almengyldighet. I hele den leninistiske eller kommunistiske teori om staten finnes det huller såvel i de vitenskapelige som i de praktiske synspunkter. Erfaringen har vist at resultatene ble de stikk motsatte av det Lenin ventet seg. Klassene forsvant ikke under «proletariatets diktatur», og «proletariatets diktatur» tok ikke til å visne bort. I virkeligheten var det meningen at opprettel­ sen av kommunistenes absolutte autoritet og likvidering av klassene i det gamle samfunn skulle se ut som om man likvi­ derte klassene i sin alminnelighet. Men utvidelsen av statens makt, eller rettere av det byråkratiet hvorigjennom den på­ tvang folket sitt tyranni, stanset ikke med proletariatets dikta­ tur. Istedet øket den. Pa en eller annen måte måtte man lappe på teorien, og Stalin formulerte tanken om sovjetstatens enda høyere «oppdragende» rolle før den endelig «visnet». Hvis vi reduserer kommunistenes teori om staten, og særlig deres praksis, til det essensielle, det vil si til makt og tvang som

P ARTIST ATEN

93

statens viktigste eller eneste funksjon, da kan en si at Stalins teori går ut på at det er politisystemet som har denne høye eller «oppdragende» rollen. Men som forståelig er, kan bare en ondsinnet tolking av den føre til en slik konklusjon. I denne Stalins teori finner vi i virkeligheten en av kommu­ nismens halvsannheter: Stalin visste ikke hvordan han skulle forklare den selvinnlysende kjensgjerning at statsmaskineriets myndighet og makt stadig vokste i det allerede opprettede «sosialistiske samfunn». Derfor valgte han en av statens funk­ sjoner — den oppdragende — som hovedfunksjon. Han kunne ikke bruke tyranniet mer, da det ikke lenger fantes noen oppo­ sisjonelle klasser. Nøyaktig den samme er situsjonen når det gjelder de jugo­ slaviske kommunistlederes teorier om «selvstyre». Under kon­ flikten med Stalin måtte de «korrigere» hans «avvikelser» og gjøre noe, slik at staten snart ville begynne å «visne bort». Det spillet ingen rolle hverken for Stalin eller dem at de bare ytterligere fremmet og styrket den statslige funksjon — maktbruken — som for dem var den viktigste og grunnlaget for hele deres statsteori. Den er ytterst interessant, denne Stalins tanke om hvordan staten visner bort samtidig som den blir sterkere, det vil si hvordan den stadig utvider sine funksjoner og trekker et stadig økende antall borgere inn i dem. Stalin var klar over stats­ maskineriets stadig større og mer omfattende rolle, på tross av den allerede «påbegynte» overgang til et «helt klasseløst» kommunistisk samfunn. Og han trodde at staten ville for­ svinne ved at man hevet hele befolkningen opp til statens nivå og lot den ta seg av dens affærer. Lenin snakket til og med om den tid da «selv husmødre vil lede styret». Som vi har sett, er lignende teorier som Stalins i omløp i Jugoslavia. Men hverken disse eller Stalins egne kan slå bro over den stadig bredere kløften mellom de kommunistiske teorier om staten, om klassenes «forsvinning» og statens «bortvisning» under «sosialismen» på den ene side og realitetene ved partibyråkratiets totalitære autoritet på den annen.

DEN NYE KLASSE

5 Både teoretisk og praktisk er spørsmålet om staten kommu­ nismens viktigste problem. Dette spørsmålet er en evig kilde til vanskeligheter, på grunn av den åpenbare selvmotsigelse innen kommunismen. Kommunistiske styrer er en form for latent borgerkrig mel­ lom regjering og folk. Staten er ikke bare et instrument for tyranniet; både samfunnet og de utøvende organer innen statsapparatet befinner seg i en konstant og aktiv opposisjon til oligarkiet, som streber etter å slå ned denne opposisjonen med brutal makt. I praksis er det uråd for kommunistene å nå sitt mål: en stat som utelukkende eksisterer på basis av naken vold, og heller ikke klarer de helt å underkue samfunnet. Men de er i stand til å kunne kontrollere maktens organer, det vil si politiet og partiet, som så på sin side kontrollerer hele statsapparatet og dets funksjoner. Den opposisjon som statens organer og funksjoner øver mot «fornuftstridighetene» i partiet og politiet, eller hos individuelle politiske tjeneste­ menn, er i virkeligheten en samfunnsopposisjon som er blitt overført til statsmaskineriet. Den er et uttrykk for misnøye med undertrykkelsen og forkrøplingen av samfunnets objek­ tive aspirasjoner og mål. Under de kommunistiske systemer er staten og dens funksjo­ ner ikke redusert til organer for undertrykkelse, og heller ikke er de identiske med dem. Som en organisasjon av det nasjonale og sosiale liv er staten underordnet disse undertrykkelsesorganer. Kommunismen er ute av stand til å løse denne uoverensstemmelsen, av den gode grunn at den ved sitt eget totalitære despoti uunngåelig kommer i konflikt med andre og motsatte tendenser i samfunnet, tendenser som også gir seg uttrykk gjennom statens sosiale funksjoner. På grunn av denne selvmotsigelsen og kommunistenes uunn­ gåelige og konstante behov for overveiende å behandle staten som et maktinstrument, kan den kommunistiske stat ikke bli noen rettsstat, en stat hvor den dømmende makt er uav­ hengig av den utøvende og hvor lover virkelig kan gjennom­

PARTISTATEN

95

tvinges. Hele det kommunistiske system er en motstander av en slik stat. Selv om de kommunistiske ledere ønsket å skape en rettsstat, kunne de ikke gjøre det uten å bringe sin totalitære autoritet i fare. En uavhengig dømmende makt og lovens herredømme ville uunngåelig skape grunnlaget for en opposisjon. Det finnes for eksempel ingen lov i det kommunistiske system som forbyr ytringsfriheten eller organisasjonsretten. Lovene i det kom­ munistiske system garanterer borgerne alle slags rettigheter og bygger på prinsippet om uavhengige domstoler. I praksis eksisterer det ikke noe slikt. Friheter blir formelt anerkjent i de kommunistiske stater, men det er en avgjørende betingelse for at man skal kunne nyte dem: de må bare brukes til gagn for det «sosialistiske» system som de kommunistiske ledere representerer, eller til å befeste deres styre. Denne praksis er i direkte strid med lovens bestemmelser, og den fører uomgjengelig til at politiet og partiorganene nytter ualminnelig harde og hensynsløse meto­ der. Pa den ene side må man beskytte de lovlige former, mens man på den annen må trygge maktmonopolet. I det kommunistiske system kan den lovgivende makt for det meste ikke skilles fra den utøvende. Lenin mente at dette var en fullkommen løsning, og jugoslaviske kommunistledere hevder det samme. I et ettpartisystem er dette en av kildene til regjeringens despoti og allmakt. På samme vis har det i praksis vist seg umulig å skille politiets makt fra den dømmende. De som arresterer, døm­ mer også og fullbyrder dommene. Dermed er sirkelen slut­ tet: den utøvende og den lovgivende makt, etterforskningen, domstolen og de som eksekverer dommen er ett og det samme. Hvorfor må så det kommunistiske diktatur nytte lover i det store omfang det gjør det? Hvorfor må det krype i skjul bak legaliteten? Den politiske propaganda i utlandet er en av grunnene. En annen viktig grunn er at det kommunistiske regime må sikre og bestemme rettighetene til dem det er avhengig av for sin fortsatte eksistens — nemlig den nye klasse. Lover blir alltid utformet av hensyn til den nye klasses eller partiets be7 — Djilas

96

DEN NYE KLASSE

hov og interesser. Offisielt må lovene skrives for alle borgere, men de rettigheter borgerene nyter i henhold til disse lovene er betinget, de gjelder ikke for «fiender av sosialismen». Følge­ lig er kommunistene til stadighet bekymret over muligheten for at de kanskje kan bli nødt til å sette i verk de lovene de har vedtatt. Nettopp derfor lager de alltid et smutthull for unntagelser, som gir dem anledning til å omgå sine egne lover. De jugoslaviske lovgivende myndigheter hevder for eksem­ pel det prinsipp at ingen kan dømmes for en handling som ikke uttrykkelig er forbudt ved lov. Grunnlaget for de fleste politiske rettssaker er imidlertid såkalt «fiendtlig propa­ ganda», enda dette begrepet med hensikt ikke er definert i loven, men blir overlatt til dommernes eller det hemmelige politis forgodtbefinnende. Av disse grunner er politiske rettssaker under de kommu­ nistiske systemer for det meste arrangert på forhånd. Dom­ stolenes oppgave er å demonstrere det makthaverne ønsker å få demonstrert, eller å hylle den politiske dom over tiltaltes «fiendtlige virksomhet» inn i en legal kappe. I de rettssaker som foregår etter denne metoden, er tiltaltes tilståelse av aller største betydning. Han må selv innrømme at han er en fiende. Dermed får man bekreftelse på tesen. Beviser — og det kan det være meget lite av — må erstattes med at tiltalte erkjenner seg skyldig. De politiske rettssaker i Jugoslavia er bare lommeutgaver av Moskva-prosessene, og disse siste er de mest groteske og blodige eksempler pa de rettskomedier som har funnet sted under det kommunistiske system. Men de fleste av de andre rettssaker er av en lignende art, forsåvidt det angår handling og straff. Hvordan blir de politske prosesser satt i scene? Etter forslag av partifunksjonærer fastslår partipolitiet først at vedkommende er en «fiende» av de eksisterende forhold, eller i det minste at hans synspunkter under diskusjoner med nære venner betyr vanskeligheter iallfall for de lokale myndig­ heter. Neste skritt er å ta forholdsregler for å få fienden

PARTISTATEN

97

fjernet i lovlige former. Dette blir enten gjort ved hjelp av en provokatør, som narrer offeret til å komme med «forvirrende uttalelser», til å ta del i illegale organisasjoner eller til å begå lignende handlinger — eller en bruker en «lokkedue» som simpelthen avlegger vitneprov mot offeret i overensstemmelse med politiets ønsker. De fleste av de illegale organisasjoner under de kommunistiske systemer blir laget av det hemmelige politi for å lokke motstandere inn i dem og sette disse mot­ standere i en slik situasjon at politiet kan gjøre opp med dem. Det kommunistiske styre gjør ikke noe for å hindre at «tvil­ somme» borgere begår lovovertredelser og forbrytelser, det driver dem faktisk til slikt. Stalin opererte som regel utenfor domstolene og brukte i utstrakt grad tortur. Selv om tortur ikke blir brukt, og man istedet bruker domstolene, er imidlertid hovedsaken den samme: kommunistene gjør opp regnskapet med sine mot­ standere ikke fordi de har begått noen forbrytelse, men fordi de er motstandere. En kan si at de fleste politiske forbrytere som blir straffet, er uskyldige sett fra lovens synspunkt, selv om de er motstandere av styret. Sett fra kommunistenes syns­ punkt blir disse motstandere straffet «på lovlig vis», enda det kanskje ikke foreligger noe juridisk grunnlag for deres domfellelse. Når borgere spontant tar avstand fra regimets forholds­ regler, behandler de kommunistiske myndigheter dem uten hensyn til forfatningens og lovens bestemmelser. I moderne historie finnes det ingen aksjoner mot massenes opposi­ sjon som er så brutale, umenneskelige og lovstridige som de kommunistiske styrers. Det polske regimes aksjon i Poznan er den best kjente, men ikke den mest brutale. Okkupasjonsog kolonimakter griper sjelden til så strenge forholdsregler, selv om de er erobrere og gjennomfører sine aksjoner på grunnlag av ekstraordinære lover og forholdsregler. De kom­ munistiske makthavere fullkommengjør dem i sine «egne» land ved å trampe på sine egne lover. Selv i upolitiske saker er ikke de dømmende og de lov­ givende myndigheter trygge for despotene. Den totalitære

98

DEN NYE KLASSE

klasse og dens medlemmer kan ikke unngå å blande seg opp i spørsmål som angår domstolene og den lovgivende makt. Dette er en dagligdags begivenhet. En artikken i Beograd-avisen Politika for 23. mars 19 5 5 gir følgende illustrerende fremstilling av domstolenes virkelige rolle og posisjon i Jugoslavia (og enda må en huske at det alltid har vært mer legalitet i dette landet enn i de andre kommunistiske land): Under diskusjonen om de problemer som står i forbindelse med forbrytere i det økonomiske liv, ble det holdt en to-dagers årlig konferanse under forsete av den offentlige anklager Brana Jevremovic og de offentlige anklagere i republikkene og i Vojvodina og Beograd. Det ble her kunngjort at et sam­ arbeid mellom de dømmende myndigheter og de autonome organer i økonomien og alle politiske organisasjoner er nød­ vendig for å vinne fullstendig seier i kampen mot de for­ brytere som opererer i økonomien og alle politiske organisa­ sjoner . . . De offentlige anklagere mener at samfunnet ennå ikke har reagert tilstrekkelig kraftig, når det gjelder å kvitte seg med slike forbrytere . . . De offentlige anklagere var enige om at samfunnets reak­ sjon måtte bli mer effektiv. Ifølge deres oppfatning er stren­ gere straffer og strengere metoder for iverksettelsen av straf­ fene bare et par av de forholdsregler som bør tas . . . De eksempler som ble nevnt under diskusjonen bekrefter den oppfatning at visse fiendtlige elementer som har tapt slaget på den politiske front, nå har rykket inn på den øko­ nomiske. Følgelig er forbryterproblemet i landet ikke bare et juridisk problem, men også et politisk, og dette krever sam­ arbeid av alle regjeringsorganer og sosiale organisasjoner . . . Da riksadvokat Brana Jevremovic avsluttet diskusjonen, understreket han legalitetens betydning for de forhold som er resultatet av desentraliseringen i Jugoslavia, og han påpekte berettigelsen av de strenge dommer som våre høyeste ledere har idømt individer som har gjort seg skyldige i kriminelle handlinger mot økonomien. —

PARTISTATEN

99

Påtalemyndigheten har tydelig besluttet at domstolene skal dømme, og at straffene skal være i samsvar med «de høyeste lederes» vilje. Hva blir så tilbake av domstolene og av rettsgyldigheten? Under det kommunistiske system skifter rettsteoriene alt etter omstendighetene og oligarkiets behov. Vysjinskijs prin­ sipp var at en dom skulle bygge pa «et maksimum av på­ litelighet», det vil si på nødvendighet og på politisk analyse, men det er nå blitt oppgitt. Selv om man fastslår mer humane eller mer vitenskapelige prinsipper, vil det vesentlige imidler­ tid bli uforandret, helt til man har endret forholdet mellom styret og den dømmende makt og loven selv. Periodiske kam­ panjer for «lovlighet», og Khrusjtsjovs skryt om at partiet «nå» har klart å opprette kontroll over politiet og domsto­ lene, avslører bare formelle forandringer av den herskende klasses økende behov for legal sikkerhet. Det er ikke uttrykk for noen endring i den herskende klasses holdning til samfun­ net, staten, domstolene eller lovene.

Det kommunistiske rettssystem kan ikke frigjøre seg for for­ malisme og heller ikke avskaffe partienhetenes og politiets avgjørende innflytelse på rettssaker, valg og lignende begiven­ heter. Jo høyere opp en går i rekken, dess mer blir lovlig­ heten bare en pynt, og dess større blir styrets rolle i rettssaker, valg og slikt. De fleste vet hvor tomt og pompøst et kommunistisk valg er. Husker jeg rett, var Attlee engang så vittig å kalle dem «et veddeløp med bare én hest». Det forekommer meg at det her må sies noe: hvorfor kan ikke kommunistene klare seg uten valg, selv om de ikke har noen innflytelse pa den politiske situasjon, og hvorfor kan de ikke unnvære et så kostbart og intetsigende apparat som deres nasjonalforsamling? Også her er propagandaen og utenrikspolitikken et par av

100

DEN NYE KLASSE

grunnene. Og til dette kommer at ingen regjering, selv ikke en kommunistisk, kan eksistere uten å være lovlig dannet. Under de nåværende forhold blir dette gjort ved hjelp av valgte representanter. Formelt må folket bekrefte alt det kommunistene tar seg til. Ved siden av dette finnes det en dypere og viktigere grunn til det «parlamentariske» system i kommunistiske stater. Det er nødvendig at det øverste partibyrakrati, eller den nye klas­ ses politiske kjerne, approberer de forholdsregler som blir tatt av regjeringen, dens høyeste organ. En kommunistisk regjering kan gi en god dag i den almene offentlige mening, men enhver kommunistisk regjering er bundet av den meningen innen partiet og av den kommunistiske offentlige opinion. Følgen er at selv om disse valg snaut har noen mening for kommu­ nistene, foretar den øverste partigruppe her en meget omhyg­ gelig utvelgelse av dem som skal sitte i nasjonalforsamlingen. Når man foretar dette utvalget, tar man hensyn til alle om­ stendigheter, som for eksempel vedkommendes tjeneste, rolle og funksjoner i bevegelsen og i samfunnet, de yrker som bør være representert og så videre. Sett fra partiets eget synspunkt er valgene av ledelse meget betydningsfullt: lederne fordeler den partimakt som de mener er viktigst i nasjonal­ forsamlingen. Dermed får ledelsen den legalitet den trenger til å opptre i navn av partiet, klassen og folket. Forsøk på å la to eller flere kommunister konkurrere om den samme plass i nasjonalforsamlingen har ikke ført til noen konstruktive resultater. I flere tilfelle ble dette prøvet i Jugo­ slavia, men ledelsen dekreterte at slike forsøk bidrog til å «splitte». Nylig er det kommet meldinger om at et stort an­ tall kommunistiske kandidater konkurrerer om de samme plas­ ser i øst-européiske land. Hensikten kan være å få to eller flere kandidater til hvert embete, men det er lite sannsynlig at dette vil bli gjennomført systematisk. Det ville bety et skritt fremover, og det kan til og med bli begynnelsen til at det kommunistiske system tar peiling på demokratiet. Imidlertid forekommer det meg at man fremdeles har en lang vei å gå før slike tiltak vil bli til virkelighet, og at utviklingen i ØstEuropa først vil ta retning mot det jugoslaviske system med

PARTISTATEN

101

«arbeiderledelse» før det kan bli tale om noen ytterligere endringer som kan lede til et politisk demokrati. Den despotiske kjerne dominerer fremdeles alt, og den er helt klar over at en oppgivelse av den tradisjonelle partienheten vil vise seg meget farlig. Enhver frihet innen partiet truer ikke bare ledernes autoritet, men også selve det totalitære system. Kommunistiske nasjonalforsamlinger kan ikke ta avgjørel­ ser om en eneste viktig sak. Representantene er jo valgt ut på forhånd, de er smigret over a ha blitt valgt, og de har h^ erken makt eller mot til å debattere en ting, selv om de gjerne ville gjøre det. Da deres mandater ikke er avhengige av velgerne, har de dessuten ingen følelse av a være ansvarlige overfor dem. Kommunistiske nasjonalforsamlinger bhr med rette kalt «mausoleer» for sine medlemmer. Deres rett og deres rolle består i fra tid til annen å gi sitt enstemmige samtykke til det som allerede er blitt avgjort for dem. Noen annen type av nasjonalforsamling behøves ikke for dette regjeringssystemet; en kunne faktisk gjøre den innvending at enhver annen type ville bli for overflødig og for kostbar.

7 Bygget som den er pa vold og makt, i stadig konflikt med sitt folk, må den kommunistiske stat være militaristisk, selv om det ikke finnes noen ytre grunner til det. Ingensteds er dyrkelsen av makt, først og fremst den militære makt, så fremherskende som i kommunistiske land. Militarisme er den nye klasses indre fundamentale behov, den er en av de krefter som muliggjør den nye klasses eksistens, styrke og særfordeler. Den kommunistiske stat har vært en byråkratisk stat helt siden sin begynnelse, fordi den hele tiden er blitt presset til a være i overveiende grad, og om nødvendig utelukkende, et organ for vold. Støttet opp av en håndfull makthaveres despoti øver denne staten en større makt enn noen annen

102

DEN NYE KLASSE

statsorganisasjon gjør ved hjelp av lover og vedtekter. Såsnart den er opprettet, blir den kommunistiske stat fullstappet med sa mange lovbestemmelser og vedtekter at selv dommere og sakførere har vanskelig for å finne frem i dem. Alt må regu­ leres og bekreftes nøyaktig, selv om en har små fordeler av det. Av ideologiske grunner utsteder de kommunistiske lovmakere ofte forskjellige lover uten å ta hensyn til den virkelige situasjon og de praktiske muligheter. De er neddykket i legale og abstrakte «sosialistiske» former og ikke underkastet noen kritikk eller opposisjon, og derfor presser de hele tilværelsen inn i paragrafer som mekanisk blir ratifisert av nasjonalfor­ samlingene. Det kommunistiske styre er imidlertid ikke byråkratisk, nar det gjelder et spørsmål som berører oligarkiets tarv og dets lederes arbeidsmetoder. Selv i eksepsjonelle tilfelle liker ikke statens og partiets ledere å la seg binde av lovbestem­ melser. De er de som trekker opp de politiske linjer og som har rett til a ta politiske avgjørelser, og disse oppgaver tåler ikke sommel eller for streng formalisme. I spørsmål som angår økonomien som helhet og i alle andre saker med unntagelse av uviktige representative og formelle anliggender, funksjo­ nerer ledelsen uten noen overdrevne restriksjoner. Skaperne av den mest stivbente type av byråkrati og politisk sentralisme er som individer betraktet ikke byråkrater, og heller ikke er de bundet av lovbestemmelser. Stalin var for eksempel ikke byråkrat på noen måte. Rot og sommel er alminnelig på kontorene hos mange kommunistiske ledere og i de organer som de dirigerer. Dette hindrer dem ikke i av og til å ta standpunkt «mot byråkratismen», det vil si både mot hensynsløshet og sommel i administrasjonen. Idag kjemper de mot Stalins form for byråkratisk administrasjon. Men de har ikke til hensikt å eli­ minere den virkelige, fundamentale byråkratismen som gras­ serer innen ledelsen av forvaltningsapparatet i økonomien og staten. I denne «kampen mot byråkratismen» pleier de kommu­ nistiske ledere a henvise til Lenin. En omhyggelig gransking av Lenin avslører imidlertid at han ikke var klar over at det

PARTISTATEN

103

nye systemet beveget seg i retning av politisk byråkrati. Under konflikten med det byråkratiet som delvis var overtatt fra tsarens administrasjon, mente Lenin at de fleste av vanskelig­ hetene skyldtes den kjensgjerning at det «ikke finnes noen apparater som er sammensatt på grunnlag av en fortegnelse over kommunister eller fra en liste over elevene på de sovjettiske partiskoler». De gamle statstjenestemenn forsvant under Stalin, og deres plasser ble inntatt av kommunister fra «listen», men på tross av dette øket byråkratismen. Selv i land som Jugoslavia, der det foregikk en betydelig svekkelse av den byråkratiske administrasjon, avskaffet man ikke det som var det vesentlige, nemlig det politiske byråkratis monopol og de forhold som det førte til. Selv når byråkratismen blir av­ skaffet som en administrativ forvaltningsmetode, fortsetter den å eksistere politisk og sosialt. Den kommunistiske stat eller det kommunistiske styre ar­ beider mot en fullstendig utslettelse av individets, nasjonens, ja, selv dens egne representanters personlighet. Den streber etter å gjøre hele staten til en stat av funksjonærer. Den setter seg som mål å regulere og kontrollere, enten direkte eller indirekte, lønninger, boligforhold og til og med intel­ lektuell virksomhet. Kommunistene skjelner ikke mellom men­ nesker alt ettersom de er funksjonærer eller ikke — alle men­ nesker blir nemlig betraktet som funksjonærer — men på grunnlag av den lønnen de mottar og antallet av de privile­ gier de nyter godt av. Takket være kollektiviseringen blir selv bonden smått om senn et medlem av det almene byrå­ kratiske samfunn. Dette er imidlertid tingen sett utenfra. Under det kom­ munistiske system er sosiale grupper skarpt adskilt. Men på tross av slike uoverensstemmelser og konflikter er det kom­ munistiske samfunn som helhet mer sammensveiset enn noe annet. Svakheten ved det hele ligger i den tvang som preger alle sosiale forhold og forbindelser og i de stridende elementer som tilsammen danner samfunnet. Imidlertid er hver del av­ hengig av alle andre deler, akkurat som i en veldig mekanisme. Som i et eneveldig monarki er utviklingen av den menneske­ lige personlighet også et abstrakt ideal i et kommunistisk

104

DEN NYE KLASSE

styre eller en kommunistisk stat. I eneveldets tid, da merkan­ tilismen hadde alt å si i det økonomiske liv, mente kronen selv — for eksempel Katarina den store — at regjeringen var forpliktet til å omskolere folket. De kommunistiske ledere tenker og handler på samme vis. Under eneveldet gjorde imidlertid regjeringen dette med det mål å få andre eksiste­ rende meninger til å underkaste seg dens egen. Idag, under det kommunistiske system, er regjeringen både eier og ideolog. Men dette betyr ikke at den menneskelige personlighet er forsvunnet, eller at den er blitt forandret til et sløvt, uperson­ lig tannhjul, som roterer i en veldig og nådeløs statsmekanisme, i samsvar med en allmektig trollmanns vilje. Person­ ligheten er ifølge sin natur både kollektiv og individuell, og den kan ikke tilintetgjøres, ikke engang i det kommunistiske system. Selvfølgelig blir den mer undertrykt i dette systemet enn i noe annet, og den må gi uttrykk for sin individualitet på en annen måte. Dens verden er en verden av små daglige bekymringer. Når disse ønsker og bekymringer kolliderer med systemet, som har monopol på folkets materielle og åndelige liv, blir selv ikke denne lille verden fri eller trygg. I det kommu­ nistiske system er usikkerheten den vanlige tilværelse for indi­ videt. Staten gir det en chanse til å skaffe seg et utkomme, men på den betingelse at det underkaster seg. Personligheten blir sønderslitt mellom det individet ønsker og det som det i virkeligheten kan få. Det står det fritt å anerkjenne det kollektives interesser og underkaste seg dem, akkurat som under ethvert annet system. Men det kan også gjøre opprør mot dem som har usurpert stillingen som det kollektives representanter. De fleste av individene i det kommunistiske system er ikke motstandere av sosialismen, men av den måte den blir virkeliggjort på — og dette bekrefter det faktum at kommunistene ikke holder på å utvikle noensomhelst art av sann sosialisme. Individet gjør opprør med de innskrenkninger som er i oligarkiets interesse, ikke mot dem som er i sam­ funnets. Enhver som ikke selv lever under disse systemer har over­ ordentlig vanskelig for å fatte at menneskelige vesener, og da

PARTISTATEN

105

særlig disse stolte og tapre folk, har gitt avkall på sin tankefrihet og sliter slik som de gjør. Den nøyaktigste, om enn ikke fullstendigste forklaring på denne situasjon er tyranniets strenghet og totalitet. Men innerst inne har det dypere årsaker. En av disse årsakene er av historisk art: folket ble nødt til å finne seg i dette frihetstapet under det uimotståelige fremstøtet mot en økonomisk omlegging. En annen årsak er av intellektuell og moralsk natur. Da industrialiseringen var blitt et spørsmål om liv eller død, ble sosialismen, eller kom­ munismen, det store ideal og håp, det ideelle uttrykk for denne industrialiseringen, og dette ble nesten til en religiøs besettelse ikke bare blant kommunistene, men også en del av den øvrige befolkning. Oppfatningen hos de mennesker som ikke tilhørte de gamle samfunnsklasser var at en bevisst og organisert revolte mot partiet eller mot regjeringen, ville ha vært det samme som forræderi mot fedrelandet og de høyeste idealer. Den aller viktigste grunn til at det ikke var noen organisert motstand mot kommunismen, ligger dypt i den kommunistiske stats altomfattende og totalitære natur. Den hadde trengt inn i alle samfunnets og personlighetens porer — i vitenskapsmennenes syn, i dikternes inspirasjon og i de elskendes drømmer. Å reise seg mot den, betydde ikke bare det samme som å dø et desperat individs død, men å bli brennemerket og utstøtt av samfunnet. Det finnes ikke noen luft eller noe lys under kommuniststyrets jernneve. Ingen av de to viktigste typer av opposisjonsgrupper — den som stammet fra de gamle klasser og den som stammet fra kommunismen selv — fant midler til å bekjempe dette over­ grepet mot deres frihet. Den første gruppe trakk bakover, mens den andre utfoldet en meningsløs og tankeløs revolusjo­ nær aktivitet og engasjerte seg i dogmatiske spissfindigheter med regimet. Forutsetningene var ennå ikke modne for opp­ dagelsen av nye veier. I mellomtiden stilte folket seg rent instinktivt mistenk­ somt til den nye vei og gjorde motstand mot hvert skritt og alle små detaljer. Idag er denne motstanden den største

106

DEN NYE KLASSE

og mest reelle trusel mot de kommunistiske styrer. De kom­ munistiske oligarker vet ikke lenger hva massene tenker og føler. Deres regimer føler seg utrygge på et hav av dyp og mørk misnøye. Selv om historien ikke kjenner noe annet system som har hatt slikt hell med å tøyle opposisjonen som det kommunistiske diktatur, er det heller ikke noe system som har fremkalt en så sterk og omfattende misnøye. Det later til at jo mer sam­ vittigheten blir trådt under fot og jo mindre muligheter det er for en organisajon, dess større blir misnøyen. Kommunistisk totalitarisme leder til total misnøye, og under den går alle meningsmotsetninger tapt, slik at det eneste som blir tilbake er hat og fortvilelse. Den spontane motstand — millioner menneskers misnøye med dagliglivets enkeltheter — er den formen for motstand som kommunistene ikke har klart å kvele. Dette bekreftet seg under den siste krig med Tyskland. Da tyskerne først angrep Sovjet-Unionen, lot russerne til å ha lite ønske om å gjøre motstand. Hitler avslørte imidlertid snart at han aktet å ødelegge den russiske stat og gjøre slaverne og de andre sovjet-folk til «herrefolket»s upersonlige treller. Fra folkedypet steg så den tradisjonelle og uutslukkelige fedre­ landskjærligheten opp. Og under hele krigen nevnte Stalin hverken sovjetregjeringen eller dens sosialisme for folket, han nevnte bare en eneste ting — fedrelandet. Og det var verdt å dø for, trass i Stalins sosialisme.

8 Det har lykkes de kommunistiske regimer å løse mange proble­ mer som hadde skapt uoverkommelige vanskeligheter for de styrer som gikk forut for dem. De er også i ferd med å løse nasjonalitetsproblemet, slik som det eksisterte på den tid da de overtok makten. Men de har ikke helt klart å løse konflikten med det nasjonale borgerskap. Problemet har duk­

PARTISTATEN

107

ket opp igjen under de kommunistiske regimer i en ny og alvorligere form. Via et høyt utviklet byråkrati blir et nasjonalt styre opp­ rettet i Sovjet-Unionen. I Jugoslavia er det imidlertid opp­ stått strid som følge av konflikten mellom de nasjonale by­ råkratier. Hverken i det første eller det annet tilfelle dreier det seg om nasjonale stridigheter av den gamle art. Kommu­ nistene er ikke nasjonalister, for dem er hevdelsen av nasjo­ nalismen bare en form, akkurat som alle andre former, for styrkelsen av deres egen makt. Av den grunn kan de også opptre som de villeste sjåvinister fra tid til annen. Stalin var georgier, men hver gang det var nødvendig, var han en rabiat storrusser både i praksis og propaganda. Selv Khrusjtsjov måtte innrømme at en av Stalins villfarelser var den for­ ferdelige utryddelse av hele folket. Stalin og Co. brukte den største nasjons — den russiske nasjons — nasjonale fordommer, akkurat som om den besto av hottentotter. De kommu­ nistiske ledere vil alltid ta sin tilflukt til hva som helst som de mener gagner dem, som for eksempel forkynnelsen av like rettigheter for de nasjonale byråkratier, som for dem er prak­ tisk talt det samme som kravet om like rettigheter for nasjo­ nalitetene. Imidlertid er det ikke nasjonale følelser og nasjonale interes­ ser som danner grunnlaget for konflikten mellom de nasjonale kommunistiske byråkratier. Motivet er et helt annet: deres supremati i deres egne områder, i den sfære som ligger under hvert enkelt byråkratis administrasjon. Kampen for ens egen republikks makt og anseelse går ikke meget lenger enn til et ønske om å styrke ens egen makt. Den nasjonale kommunist­ stats enheter har ingen betydning utenom at de er administra­ tive distrikter på basis av språket. De kommunistiske byråkra­ ter er lidenskapelige lokalpatrioter på vegne av sine egne admi­ nistrative enheter, selv om de ikke er blitt opplært i sine roller på en språklig eller nasjonal basis. I visse rent administra­ tive enheter i Jugoslavia (regionalrådene), har sjåvinismen vært større enn i de nasjonale republikkers regjeringer. Blant kommunistene kan en møte både kortsynt byråkra­ tisk sjåvinisme og en svekkelse av den nasjonale bevissthet,

108

DEN NYE KLASSE

til og med hos de samme mennesker. Det hele avhenger av anledningen og nødvendigheten. De språk som kommunistene taler, er snaut de samme som deres egne folks. Ordene er de samme, men uttrykkene, menin­ gen, den indre betydning er alt sammen i høyeste grad deres egne. Mens kommunistene er autarkiske overfor andre systemer og lokalpatrioter innenfor sitt eget system, kan de være glø­ dende internasjonalister når det er i deres interesse å være det. De forskjellige nasjoner, som engang hadde sine egne former og farver, sin egen historie og sine egne håp, står faktisk nå stille, grå og trette, overfor de allmektige, allvitende og i bunn og grunn ikke nasjonale oligarkier. Kommunistene klarte ikke å vekke eller oppflamme folkene, og i så måte klarte de heller ikke å løse nasjonalitetsspørsmålene. Hvem er det idag som vet noe om Ukrainas forfattere og politiske skikkelser? Hva er det hendt med dette landet, som er av samme størrelse som Frankrike og som engang ble bebodd av det mest fremskredne folk i Russland? En er fristet til å tro at bare en amorf og formløs masse av mennesker kunne bli tilbake under dette upersonlige undertrykkelsesmaskineriet. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Likesom personligheten og forskjellige sosiale klasser og idéer fremdeles lever, lever også nasjonene. De er i funksjon, de kjemper mot despotiet, og de bevarer sine karakteristiske trekk uforandret. Om deres samvittighet og sjel blir knuget i støvet, blir de ikke knekket. Enda de er undertrykt, har de ikke overgitt seg. Den kraft som aktiviserer dem idag, er noe mer enn den gamle eller borgerlige nasjonalisme. Det er deres uutslukkelige ønske om å være sine egne herrer og å utvikle seg fritt mot et stadig sterkere fellesskap med den øvrige og udødelige menneskehet.

Dogmatisme i økonomien 1 Den økonomiske utvikling under kommunismen er ikke grunnlaget for, men snarere en refleks av utviklingen av styret selv fra et revolusjonært diktatur til et reaksjonært despoti. Denne utviklingen viser ved sine kamper og stridigheter hvor­ dan styrets innblanding i økonomien — som til å begynne med var nødvendig — gradvis har endret seg til en livsviktig og personlig interesse for de herskende byråkrater. Først til­ egner staten seg alle produksjonsmidler for å kunne kontrol­ lere alle de investeringer som må til for en hurtig industri­ alisering. Tilslutt blir den videre økonomiske utvikling hoved­ sakelig dirigert av hensyn til den herskende klasse. Andre typer av eiere handler ikke på en måte som er vesensforskjellig: de blir alltid drevet av en eller annen form for personlig interesse. Det som skiller den nye klasse fra andre kategorier av eiere er imidlertid at den mer eller mindre disponerer alle nasjonale ressurser, og at den utvikler sin øko­ nomiske makt på en målbevisst og organisert måte. Et bevisst samordningssystem blir også brukt av andre klasser, for eksem­ pel i form av politiske eller økonomiske organisasjoner. Men da det finnes en rekke eiere og mange former for eiendom, alle i gjensidig konflikt, er spontanitet og konkurranse blitt bevart i alle økonomiske systemer som gikk forut for det kom­ munistiske, iallfall under normale eller fredelige forhold. Selv den kommunistiske økonomi har ikke klart å under­ trykke spontaniteten, men i motsetning til alle andre påstår den stadig at denne spontaniteten må bli til virkelighet.

110

DEN NYE KLASSE

Denne fremgangsmåten kan rettferdiggjøres teoretisk. De kommunistiske ledere tror faktisk at de kj er de økonomiske lover, og at de kan lede produksjonen meo /itenskapelig nøy­ aktighet. Sannheten er at det eneste de vet, er hvordan de skal sikre seg kontroll over økonomien. Og akkurat som deres seier under revolusjonen har deres dyktighet her skapt den illusjon hos dem at de seiret på grunn av sin enestående vitenskapelige dyktighet. De tror fullt og fast på nøyaktigheten av sine teorier, og for det meste leder de økonomien i henhold til disse teoriene. Det er en stående vits at kommunistene først setter likhets­ tegn mellom et økonomisk tiltak og en marxistisk idé og så går i gang med å sette tiltaket i verk. I Jugoslavia er det blitt offisielt forkynt at planleggingen foregår i samsvar med Marx — men Marx var hverken noen planlegger eller noen ekspert i planlegging. I praksis blir det ikke gjort noe i samsvar med Marx. Den påstanden at planleggingen foregår i overens­ stemmelse med Marx, tilfredsstiller imidlertid folks samvit­ tighet og blir brukt til å rettferdiggjøre tyranniet og det økonomiske enevelde av hensyn til «ideelle» mål og i samsvar med «vitenskapelige» oppdagelser. Dogmatisme i økonomien er en uadskillelig del av det kom­ munistiske system. Det dominerende trekk ved det kommu­ nistiske økonomiske system, er imidlertid ikke at økonomien blir presset inn i dogmatiske støpeformer. I denne økonomien er herskerne de rene mestere i å «tillempe» teorien: de avviker fra den når det er i deres egen interesse å gjøre det. Foruten å være blitt drevet av nødvendigheten av en hurtig industrialisering, er det kommunistiske byråkrati også blitt tvunget til å opprette et økonomisk system som sikrer fort­ settelsen av dets egen makt. Angivelig av hensyn til det klasse­ løse samfunn og avskaffelsen av alt som heter utbytting har det skapt et lukket økonomisk system med eiendomsformer som støtter partiets herredømme og monopol. I førstningen var det objektive grunner som fikk kommunistene til å velge den «kollektivistiske» form. Men nå fortsetter de å styrke denne formen uten å bekymre seg om hvorvidt den er til fordel eller ikke for den nasjonale økonomi og den videre

DOGMATISME I ØKONOMIEN

111

industrialisering, utelukkende av hensyn til seg selv, av hen­ syn til et eksklusivt kommunistisk klassemål. Først admini­ strerte og kontrollerte de hele økonomien med såkalte ideelle mål for øye, senere gjorde de det for å bevare sin absolutte kontroll og sitt eneherredømme. Dette er den virkelige grunn til slike vidtrekkende og ubøyelige politiske forholdsregler i den kommunistiske økonomi. I et intervju i 1956 innrømmet Tito at det finnes «sosi­ alistiske elementer» i den vestlige økonomi, men at de ikke «bevisst» er innført i økonomien som sådanne. Dette utryk­ ker hele den kommunistiske idé: bare fordi «sosialismen» er opprettet «bevisst» — ved hjelp av organisert tvang — i de kommunistiske lands økonomi, må kommunistene bevare sitt despotiske styresett og sitt eget monopol på all eiendom. Når man tillegger det bevisste og overveide en stor, ja, endog avgjørende betydning i utviklingen av økonomien og samfunnet, avslører det bare den kommunistiske økonomiske politikks tvangsmetoder og selviske karakter. Hvorfor skulle det ellers være nødvendig å insistere slik på målbevisstheten? Kommunistenes sterke motstand mot alle former for eien­ dom unntatt de som de tror er sosialistiske, røper fremfor alt deres tøylesløse attrå etter å vinne og bevare makten. Imid­ lertid oppga eller endret de dette radikale standpunktet når det var imot deres egne interesser å holde på det, og dermed behandlet de sin egen teori særdeles slett. I Jugoslavia for eksempel opprettet de først kolkhoser og oppløste dem senere, alt sammen i navn av den «feilfrie marxisme» og «sosialismen». Idag følger de en tredje og forvirret middelvei i det samme spørsmålet. Og lignende eksempler kan vi finne i alle kommunistiske land. Det uforanderlige mål er imidlertid alltid avskaffelsen av alle former av privat eiendomsrett, unn­ tatt deres egen. Ethvert politisk system er et uttrykk for økonomiske krefter og forsøk på å lede dem. Kommunistene kan ikke oppnå full­ stendig kontroll over produksjonen, men det har lykkes dem å vinne denne kontroll i et slikt omfang at de stadig kan under­ ordne den sine ideologiske og politiske mål. På denne måten skiller kommunismen seg fra alle andre politiske systemer. 8 — Djilas

DEN NYE KLASSE

2 Når det gjelder produsentenes spesielle rolle, tolker kom­ munistene den ut fra sin totale eiendomsrett, og hva vikti­ gere er, ofte også ut fra ideologiens dominerende rolle i økono­ mien. Umiddelbart etter revolusjonen ble arbeidsfriheten beskåret i Sovjet-Unionen. Men regimets behov for en rask industri­ alisering avskaffet ikke denne friheten helt. Dette foregikk først etter seieren i den industrielle revolusjon og etter opp­ rettelsen av den nye klasse. I 1940 ble det vedtatt en lov som forbød arbeidsfrihet og straffet folk som forlot sitt arbeid. I denne perioden og etter annen verdenskrig utviklet det seg en form for slavearbeid, nemlig arbeidsleirene. Dessuten ble skillelinjen mellom arbeidet i disse leirene og i fabrikkene nesten totalt utvisket. Arbeidsleirene og forskjellige former av «frivillig» arbeid er imidlertid bare de verste og mest ytterliggående former for tvangsarbeid. Den slags arbeid kan være i midlertidig bruk også under andre systemer, men under kommunismen har tvangsarbeidet forblitt et permanent trekk i økonomien. Selv om det ikke har antatt de samme former i andre kommu­ nistiske land, eller er blitt utviklet der i samme utstrekning som i Sovjet-Unionen, finnes det ikke noe fritt arbeidsmarked i noen av disse statene. Tvangsarbeidet under det kommunistiske system er resul­ tatet av den monopolistiske eiendomsrett til hele eller nesten hele nasjonaleiendommen. Arbeideren er ikke bare i den stil­ ling at han må selge sin arbeidskraft, han må også selge den på betingelser som han ikke selv kontrollerer, fordi det er umulig for ham å oppsøke en annen og bedre arbeidsgiver. Det finnes bare én arbeidsgiver, og det er staten. Arbeideren har ikke noe valg, han må godta arbeidsgiverens vilkår. Det som sett fra arbeidernes synspunkt var det verste og det skadeligste element i den tidligere kapitalisme — arbeidsmar­ kedet — er blitt avløst av den nye besittende klasses mono­ pol på arbeidskraften. Dette har ikke gjort arbeideren friere.

DOGMATISME I ØKONOMIEN

113

Under det kommunistiske system er arbeideren ikke lik den gamle slavetypen, selv ikke når han befinner seg i tvangsarbeidsleir. Den gamle slave ble både teoretisk og praktisk be­ handlet som en gjenstand. Selv oldtidens største tenker, Aristoteles, trodde at menneskene var født enten som frie eller som slaver. Enda han var tilhenger av en human behand­ ling av slavene og slo til lyd for en reform av slavesystemet, betraktet han slaver som arbeidsverktøy. I det moderne tek­ niske system lar det seg ikke gjøre å behandle en arbeider på den måten, fordi bare en godt utdannet og interessert ar­ beider kan utføre det arbeidet som kreves. Tvangsarbeidet i det kommunistiske system er noe helt annet enn slaveriet i klassisk eller senere historie. Det er resultatet av eiendomsfor­ holdene og de politiske forhold og ikke — eller bare i en liten grad — en følge av det tekniske produksjonsnivå. Da den moderne teknikk krever en arbeider som har en betydelig frihet til sin rådighet, er den i en latent konflikt med alle former for tvangsarbeid og med kommunismens eiendomsmonopol og politiske totalitarisme. Under kommun­ ismen er arbeideren teknisk sett fri, men hans muligheter til å nytte denne friheten er ytterst begrenset. Den formelle innskrenkning av friheten er ikke noe medfødt trekk ved kommunismen, men et fenomen som opptrer under kom­ munismen. Den er særlig iøynefallende når det gjelder arbei­ det og arbeidskraften selv. Arbeidet kan ikke være fritt i et samfunn der en gruppe har monopolisert alle materielle goder. Arbeidskraften er in­ direkte denne gruppes eiendom, men ikke helt, fordi arbeideren er et individuelt menneskelig vesen som selv forbruker en del av sin arbeidskraft. Sagt rent abstrakt er arbeidskraften som helhet betraktet en faktor i den samlede samfunnsproduk­ sjon. Med sitt materielle og politiske monopol bruker den nye klasse denne faktoren nesten i samme omfang som den bruker de øvrige nasjonale goder og elementer i produksjonen, og den behandler den på samme vis, uten hensyn til den men­ neskelige faktor. Når byråkratiet ser på arbeidskraften som en faktor i pro­ duksjonen, spiller arbeidsforholdene i de forskjellige bedrifter

114

DEN NYE KLASSE

eller forholdet mellom lønninger og profitt ikke den minste rolle for det. Lønninger og arbeidsvilkår blir fastsatt i samsvar med en abstrakt oppfatning av arbeidet, eller i samsvar med de individuelle kvalifikasjoner, og man tar intet eller lite hen­ syn til de faktiske produksjonsresultater i de respektive fabrik­ ker eller grener av industrien. Dette er bare den almene regel, for det finnes unntagelser, beroende på forholdene og behovet. Men systemet leder uunngåelig til mangel på interesse blant de virkelige produsenter, det vil si arbeiderne. Det fører også til en dårlig kvalitet av produksjonen, til ned­ gang i den reelle produktivitet og i tekniske fremskritt og til forfall av fabrikkene. Kommunistene strever stadig for større produktivitet av de individuelle arbeidere, men de bryr seg lite eller ingenting om arbeidskraftens produktivitet som hel­ het betraktet. I et slikt system må det nødvendigvis gjøres hyppige an­ strengelser for å stimulere arbeiderne. Byråkratiet tilbyr alle slags belønninger og fordeler for å motarbeide mangelen på interesse. Men så lenge kommunistene ikke endrer selve syste­ met, så lenge de bevarer sitt monopol på all eiendom og på hele styret, kan de ikke stimulere den individuelle arbeider i noen lengre tid og enda mindre stimulere arbeidskraften som hel­ het. I Jugoslavia har man gjort omstendelige forsøk på å gi arbeiderne andel i utbyttet, og det samme blir nå overveiet i de østeuropéiske land. Slike forsøk resulterer hurtig i at byråkratiet selv beholder den «overskytende inntekt», og dets rettferdiggjørelse for dette er at det hindrer inflasjon og at man kan investere pengene på en klok måte. Det eneste som blir tilbake til arbeideren, er små nominelle beløp og «retten» til å foreslå hvordan de skal investeres gjennom partiet og fagorganisasjonene — det vil si gjennom byråkratiet. Uten retten til å streike og til å avgjøre hvem det er som eier hva, har ikke arbeiderne hatt noen større chanse til å få noen virke­ lig andel i utbyttet. Det er klart at alle disse rettigheter gjensidig er vevet sammen med forskjellige former for politisk frihet. De kan ikke bli oppnådd isolert fra hverandre. Under et slikt system er frie fagorganisasjoner en umulig-

DOGMATISME I ØKONOMIEN

115

het, og bare meget sjelden kan det komme til streik, som for eksempel utbruddene av arbeidermisnøye i Øst-Tyskland i 1953 og i Poznan i 195 6. Streiker er avskaffet ved tvang. Likevel forklarer kom­ munistene dette på den måte at «arbeiderklassen» har makten og eier produksjonsmidlene gjennom sin stat, og derfor ville den streike mot seg selv, om den gikk til streik. Denne naive forklaringen bygger på det faktum at under det kommu­ nistiske system er eiendomsbesitteren ikke et privat individ. Men som vi vet, er dette bare en kamuflasje for at han er kollektiv og formelt ikke kan identifiseres. Men når streiker er umulige i det kommunistiske system, skyldes det fremfor alt at det bare finnes én eier, som dispo­ nerer alle goder og hele arbeidskraften. Det ville være vanske­ lig å gå til noen aksjon mot ham uten at alle arbeidere var med. Om en går ut fra at en slik ting i det hele tatt kunne hende under et totalt diktatur, kan en streik i en eller flere bedrifter ikke true eieren alvorlig. Hans eiendom består ikke av disse individuelle bedriftene, men av produksjonsmaskineriet i sin helhet. Eieren lider ikke noen skade ved tap i indi­ viduelle bedrifter, fordi produsentene eller hele samfunnet ma erstatte ham disse tapene. Av den grunn er streiker mer et politisk enn et økonomisk problem for kommunistene. Mens individuelle streiker er nesten umulige og nytteløse når det gjelder positive resultater, finnes ikke de nødvendige politiske forutsetninger for generalstreiker, og derfor kan slike bare inntreffe i eksepsjonelle situasjoner. Overalt hvor individuelle streiker har funnet sted, har de som regel ut­ viklet seg til generalstreiker og antatt en tydelig politisk karak­ ter. Til dette kommer at de kommunistiske regimer stadig splitter og bryter opp arbeiderklassen ved hjelp av betalte funksjonærer som blir forfremmet fra dens rekker for å «skolere» den, «heve den ideologisk» og dirigere den i dens daglige tilværelse. På grunn av sine formål og funksjoner kan de faglige organisasjoner og andre yrkesorganisasjoner bare bli et ved­ heng til den som alene eier og styrer alt — det politiske oligarki. Deres «hovedoppgave» blir dermed å «bygge sosialis­

116

DEN NYE KLASSE

men» eller å øke produksjonen. Deres øvrige oppgaver består i å spre illusjoner og skape en føyelig stemning blant arbei­ derne. Det er bare én viktig rolle disse organisasjonene har spillet: de har hevet arbeiderklassens kulturelle nivå. I det kommunistiske system er arbeiderorganisasjonene i virkeligheten laug eller «gule» organisasjoner av en spesiell art. Når jeg her bruker uttrykket «av en spesiell art», er det fordi arbeidsgiveren samtidig er staten og eksponenten for den rådende ideologi. I andre systemer er disse to faktorer som regel adskilt, slik at arbeiderne i det minste kan trekke fordeler av uoverensstemmelser og konflikter mellom dem, selv om de ikke kan stole på noen av dem. Det er ingen tilfeldighet at arbeiderklassen skaper de største bekymringer for styret — ikke av idealistiske eller humanitære grunner, men ganske enkelt fordi dette er den klasse som produksjonen avhenger av, og ikke bare den men også den nye klasses vekst og selve dens eksistens.

3 På tross av at det ikke finnes noe fritt arbeidsmarked eller noen frie arbeiderorganisasjoner, er det en grense for utbyt­ tingen, selv i det kommunistiske system. Det ville kreve en dypere og mer konkret analyse, om vi skulle forsøke å finne denne grensen. Her skal vi bare beskjeftige oss med de vik­ tigste sider av spørsmålet. Foruten den politiske grense — frykten for misnøye blant arbeiderne og andre hensyn som er underkastet forandringer — finnes det også andre og konstante grenser for eksploaterin­ gen: de former og grader av utbytting som blir for kostbare for systemet, må før eller siden oppgis. Ved et dekret av 25. april 195 6 ble således straffene av­ skaffet for de sovjet-arbeidere som kom for sent til arbeids-

DOGMATISME I ØKONOMIEN

117

plassen eller som forlot sine jobber. En stor mengde arbeidere ble også løslatt fra arbeidsleirene — dette gjaldt tilfelle da det var umulig å skjelne mellom politiske fanger og de som regimet hadde satt i arbeidsleiren, bare fordi det trengte ar­ beidskraft. Dette dekretet resulterte imidlertid ikke i noen helt frigjort arbeidskraft, for betydelige restriksjoner ble frem­ deles stående ved makt. Men det representerte like fullt det viktigste fremskritt som var gjort etter Stalins død. Det tvungne slavearbeidet skapte politiske vanskeligheter for styret, og det ble ogsa for kostbart såsnart de mest moderne tekniske hjelpemidler var innført i Sovjet-Unionen. Uansett hvor lite mat en gir en slavearbeider, koster han mer enn det han kan produsere, når man regner med det administrative apparat som må til for å tvinge ham. Hans arbeid blir meningsløst, og det må opphøre. Den moderne produksjon innskrenker også utbyttingen pa andre mater. Maskiner kan ikke behandles effektivt av utmattede tvangsarbeidere, og en god helse og tilfredsstillende kulturelle for­ hold er blitt en uomgjengelig forutsetning. Parallelt med disse grenser for utbyttingen under det kom­ munistiske system går imidlertid også begrensninger i arbeids­ kraftens frihet. Denne friheten blir bestemt av eiendomsfor­ holdets og styrets natur. Før eiendomsforholdet og regimet er blitt endret, kan ikke arbeidskraften bli fri, den må fortsatt være underkastet moderate eller strenge former av økonomisk og administrativ tvang. På grunn av sitt behov for produksjon må et kommu­ nistisk styre regulere arbeidsforholdene og arbeidskraftens sta­ tus. Det tar mangesidige og altomfattende sosiale forholds­ regler, det regulerer slike ting som arbeidstiden, ferie, trygder, opplæring og kvinne- og barnearbeid. Mange av disse til­ takene er i høy grad nominelle, mange er også av en stadig mer skadelig art. I et kommunistisk system er det en konstant tendens til å regulere arbeidsforholdene og til a opprettholde orden og fred i produksjonen. Den kollektive eneeier løser arbeiderproblemene på en altomfattende måte. Han kan ikke tåle «anarki»

118

DEN NYE KLASSE

i noe som helst, og aller minst når det gjelder arbeidskraften. Han må regulere den like meget som alle andre ledd i produk­ sjonen. Det høyrøstede skrytet om at det råder full sysselsettelse under de kommunistiske systemer kan ikke skjule de skavan­ ker som blir tydelige såsnart en ser nærmere etter. I samme øyeblikk alle materielle goder blir kontrollert av ett organ, må disse goder bli gjenstand for planlegging, akkurat som behovet for arbeidskraft. Den politiske nødvendighet spiller en stor rolle under planleggingen, og dette resulterer uunn­ gåelig i at man beholder en rekke industrigrener som får lov til å leve videre på bekostning av de andre. På den måte skjuler altsa planleggingen en faktisk arbeidsledighet. Såsnart sektorer av industrien kan operere friere, eller såsnart det blir unødvendig for regimet å opprettholde og styrke en gren av industrien på bekostning av en annen, vil arbeidsledigheten gjøre seg gjeldende igjen. Sterkere forbindelser med verdens­ markedet kan også skape en slik tendens. Fullbeskjeftigelsen er altså ikke en følge av kommunistisk «sosialisme», men av en økonomisk politikk som blir gjennom­ ført på kommando — til syvende og sist er fullbeskjeftigelsen resultatet av disharmoni og manglende produksjonseffektivi­ tet. Den avslører ikke økonomiens styrke, men dens svak­ het. Jugoslavia manglet arbeidskraft helt til det oppnådde en tilfredsstillende grad av produksjonseffektivitet. Og så­ snart det gjorde det, oppsto det arbeidsledighet. Arbeidsledig­ heten ville ha vært enda større, om Jugoslavia oppnådde maksimal produksjonseffektivitet. I den kommunistiske økonomi dekker fullbeskjeftigelsen over en faktisk arbeidsledighet. Den almene fattigdom skjuler at noen er arbeidsledige, akkurat som den fenomenale ut­ vikling i enkelte sektorer av økonomien skjuler at andre er blitt liggende tilbake. I samme forbindelse må det fremheves at om denne typen av eiendoms- og styremonopol kan hindre et økonomisk sam­ menbrudd, kan den ikke hindre kroniske kriser. Den nye klasses selviske interesser og økonomiens ideologiske karakter gjør det umulig å opprettholde et sunt og harmonisk system.

DOGMATISME I ØKONOMIEN

4 Marx var ikke den første som tenkte seg at fremtidssam­ funnets økonomi skulle bygges på en planmessig basis. Men han var den første, eller en av de første, som innså at en moderne økonomi uunngåelig tenderer mot planlegging, fordi den i tillegg til de sosiale årsaker til den blir opprettet på basis av en vitenskapelig teknikk. Monopolene var de første til å planlegge i en gigantisk nasjonal eller internasjonal måle­ stokk. Idag er planleggingen et ålment fenomen og et viktig element i de fleste regjeringers økonomiske system, selv om den har en annen karakter i industrielt utviklede land enn i industrielt uutviklede. Planlegging blir nødvendig når pro­ duksjonen når et fremskredent stadium og når sosiale, inter­ nasjonale og andre forhold blir preget av lignende tendenser. Den har ikke noen større forbindelse med en enkelt manns teorier og aller minst med Marx’, som ble utarbeidet pa et langt lavere nivå av sosiale og økonomiske forhold. Sovjet-Unionens ledere var marxister, og da de som de første gikk i gang med nasjonal planlegging, forbandt de denne med marxismen. Sannheten er imidlertid denne: selv om Marx’ lære dannet det idealistiske grunnlaget for revolusjonen i Russland, ble denne læren også et skalkeskjul for de senere forholdsregler som sovjetlederne tok. Alle de historiske og spesielle grunner til planleggingen i Sovjet-Unionen ble henført til tilsvarende teorier. Marx’ teori var den nærmeste og den mest akseptable, på grunn av det sosiale grunnlaget og kommunistbevegelsens fortid. Selv om den kommunistiske planlegging i førstningen støt­ tet seg meget til Marx, har den en dypere idealistisk og materi­ ell bakgrunn. Hvordan kan en økonomi bli ledet anderledes enn som en planøkonomi, når den har eller kommer til a fa en eneste eier? Hvordan kunne en gjøre slike enorme investeringer med industrialiseringen for øye, om de ikke var planlagt? Før noe kan bli et ideal, må en ha behov for det. Og slik er det med den kommunistiske planlegging også. Den er viet utvik­ lingen av de grener av økonomien som vil sikre at styret

120

DEN NYE KLASSE

blir styrket. Dette er den almengyldige regel, selv om det finnes unntagelser til denne regelen i alle kommunistiske land, og særlig i dem som er uavhengige av Moskva. Utviklingen av den nasjonale økonomi som et hele er selv­ sagt av betydning for styrkelsen av regimet, for i det lange løp er det umulig å skille fremgangen i den ene produksjonsgren fra fremgangen i en annen. Under alle kommunistiske systemer legger man alltid ettertrykk på planleggingen i de grener av økonomien som man mener er av avgjørende be­ tydning for bevaringen av regimets politiske stabilitet. Disse grener er de som øker byråkratiets innflytelse, makt og sær­ fordeler. De er også de som styrker regimet i dets forhold til andre stater og gjør det mulig for det a industrialisere i høyere grad. Inntil nå har det vært grenene av tung- og krigsindustrien. Dette betyr ikke at situasjonen ikke kan for­ andre seg i de enkelte land. I det siste har utviklingen av atomkraften begynt å innta førsteplass i planen, særlig i Sovjet-Unionen. Min egen mening er at dette skjer mer av militære, utenrikspolitiske og politiske årsaker enn av noen andre. Alt blir underordnet disse mål. Fplgen er at mange grener av økonomien blir hengende etter og ikke arbeider effektivt. Misforhold og vanskeligheter er ikke til å unngå, og altfor høye produksjonsomkostninger og kronisk inflasjon tar over­ hånd. Ifølge André Philipe (i New Leader for 1. oktober 1956) øket investeringene i tungindustrien i Sovjet-Unionen fra 53,3 prosent av de samlede investeringer i 1954 til 60 pro­ sent i 195 5. En og tyve prosent av nasjonens nettoinntekt blir investert i industrien, med hovedvekt på tungindustrien, enda tungindustrien bare bidrog med 7,4 prosent av inntektsøknin­ gen pr. hode, hvorav 6,4 prosent skyldtes den økede produk­ sjon. Under slike forhold er det uforståelig hvorfor levestandar­ den er det som bekymrer de nye eiere minst, enda mennesket ifølge Marx’ egne ord er den viktigste faktor i produksjonen. Edward Crankshaw mener at de borgere av Sovjet-Unionen som tjener mindre enn 600 rubler om måneden, ma føre en desperat kamp for tilværelsen. Harry Schwartz, New

DOGMATISME I ØKONOMIEN

121

York Times’ ekspert i sovjetrussiske spørsmål, har anslått at nesten åtte millioner arbeidere tjener mindre enn 300 rubler om måneden, og Tribune, som representerer det britiske ar­ beiderpartis venstrefløy, føyer til dette den kommentar at det nettopp er dette forhold, og ikke likheten mellom kjøn­ nene, som er grunnen til at så mange kvinner arbeider i tung­ industrien. Den 30 prosents lønnsforbedring som nylig ble foretatt i Sovjet-Unionen, gjaldt disse kategoriene av dårlig betalte arbeidere. Slik er forholdene i Sovjet-Unionen. Og de er ikke meget anderledes i de andre kommunistland, selv ikke i land som Tsjekkoslovakia, som teknisk sett er meget fremskredent. Jugo­ slavia utførte engang landbruksvarer, men må nå innføre dem. Ifølge den offisielle statistikk er levestandarden for arbeidere og funksjonærer lavere enn før annen verdenskrig, da Jugoslavia var et uutviklet kapitalistland. Den kommunistiske planlegging, som er viet politiske klasse­ interesser, og det totalitære diktatur utfyller hverandre. Av ideologiske grunner foretar kommunistene veldige investeringer i visse grener av økonomien. All planlegging dreier seg rundt disse grenene. Dette fører til sterke forstyrrelser i øko­ nomien, som ikke kan dekkes av inntektene av de nasjonaliserte jordeiendommer som er overtatt fra kapitalistene og de store godseiere, men som for det meste må betales i form av lave, påtvungne lønninger og plyndringen av bøndene gjennom tvangsavståelser av avlingene. Det vil kanskje bli hevdet at om ikke Sovjet-Unionen hadde gjennomført en slik planlegging, eller om den ikke hadde konsentrert seg om utviklingen av tungindustrien, ville den ha trådt ubevæpnet inn i annen verdenskrig, og da ville Hitler lett ha beseiret den og gjort den til sin slave. Dette er riktig, men bare til en viss grad. Et lands styrke består nemlig ikke bare i kanoner og stridsvogner. Hvis Stalin ikke hadde hatt noen imperialistiske mål i sin utenrikspolitikk og ingen tyranniske mal i sin innenrikspolitikk, ville ingen maktgruppe ha latt hans land bli stående alene overfor angriperen. Ett er klart: den ideologiske vei til planleggingen og til utviklingen av økonomien var ikke av noen vesentlig betyd-

122

DEN NYE KLASSE

ning for utviklingen av en krigsindustri. Den ble satt i verk fordi makthaverne nødvendigvis måtte være uavhengige både innen- og utenlands; forsvarshensyn var bare hensyn som var forbundet med dette, selv om de var uunngåelige. SovjetUnionen kunne ha fått de samme mengder av krigsmateriell, om man hadde fulgt andre planer som knyttet landet intimere til utenlandske markeder. Men en større avhengighet av uten­ landske markeder ville ha gjort en annen utenrikspolitikk nød­ vendig. Under de nåværende forhold, da alle lands interesser er sammenfiltret, og da kriger er totale, er smør nesten like viktig som kanoner når man skal føre en krig. Dette ble bekreftet også i Sovjet-Unionens tilfelle. Matvarene fra De forente stater var nesten like viktige for seiren som krigs­ materiellet. Det samme gjelder jordbruket. Under de nåværende for­ hold betyr et progressivt jordbruk også industrialisering. Et progressivt jordbruk sikrer ikke et kommuniststyre uavhen­ gighet av utlandet. Innenrikspolitisk sett gjør det regimet avhengig av bøndene, selv om disse er medlemmer av kooperativene. Følgelig har stal fått prioritet i planen side om side med kolkhoser med liten produksjon. Planleggingen av den politiske makt måtte gå foran det økonomiske fremskritt. Den sovjetrussiske eller kommunistiske planlegging er av en egen art. Den har ikke utviklet seg som følge av den tekniske utvikling av produksjonen, og heller ikke er den noe resultat av initiativtakernes «sosialistiske» bevissthet. Istedet er den blitt gjennomført som resultatet av en spesiell type av styre og av eiendomsrett. Idag blir denne typen av planlegging på­ virket av tekniske og andre faktorer, men de førstnevnte faktorer har fremdeles ikke opphørt å øve sin innflytelse på den. Det er meget viktig å notere seg dette, for det er nøkkelen til forståelse av denne planleggings karakter og av den kommunistiske økonomis muligheter. De resultater en oppnår ved en slik økonomi og en slik planlegging, er forskjellige. Konsentreringen av alle midler for å nå et spesielt mål gjør det mulig for makthaverne å gå overordentlig hurtig frem i visse grener av økonomien. De fremskritt som Sovjet-Unionen har gjort i noen slike grener,

DOGMATISME I ØKONOMIEN

123

har derfor ikke sin make noe annet sted i verden. Men når en tenker på de tilbakeliggende forhold i andre grener, er ikke dette fremskrittet berettiget, sett fra et ålment øko­ nomisk synspunkt. Selvfølgelig har det engang så tilbakeliggende Russland nå nådd annenplassen i verdensproduksjonen, når det gjelder de viktigste grener av økonomien. Det er blitt verdens mek­ tigste kontinentalmakt. Det har skapt en sterk arbeiderklasse, et bredt lag av teknisk intelligens og råvarer for produksjonen av forbruksvarer. Diktaturet er ikke blitt vesentlig svekket på grunn av dette, og heller ikke er det noen grunn til å tro at ikke levestandarden kan bedres i samsvar med landets økonomiske evne. Planen er imidlertid bare et redskap for de nye eiere og for politiske hensyn, og dette har gjort det umulig å svekke dikta­ turet i noen større grad eller å heve levestandarden. En enkelt gruppes eksklusive monopol såvel i økonomien som i poli­ tikken, og en planlegging som tar sikte på å øke dens makt i landet og over hele verden, utsetter stadig bedringen av leve­ standarden og den harmoniske utvikling av økonomien. Man­ gelen på frihet er utvilsomt den endelige og viktigste grunn til denne utsettelsen. I de kommunistiske systemer er friheten blitt hovedproblemet, både økonomisk og i sin alminnelighet.

5 Den kommunistiske planøkonomi skjuler inne i seg et anarki av en egen art. Pa tross av at økonomien er planlagt, er den kanskje den mest sløsaktige økonomi i hele menneskehetens historie. En slik påstand kan synes selsom, særlig når en tenker på den forholdsvis raske utvikling av individuelle grener av økonomien og på økonomien som helhet. Like fullt har den en solid basis. Sløseri av fantastiske dimensjoner er uunngåelig, selv om vi

124

DEN NYE KLASSE

ikke her hadde hatt en gruppe som betraktet alt, iberegnet økonomien, fra sitt eget trange ideologiske eiersynspunkt. Hvordan kan en enkelt gruppe av denne art administrere en komplisert moderne økonomi effektivt og sparsommelig, en økonomi som på tross av den mest fullkomne planlegging viste skiftende og ofte selvmotsigende indre og ytre ten­ denser fra dag til dag? Mangelen på enhver kritikk, ja, selv på viktige forslag, leder uunngåelig til ødselhet og stagna­ sjon. På grunn av denne politiske og økonomiske allmakt er uøkonomiske tiltak ikke til å unngå, selv om en har de beste hensikter. Meget liten oppmerksomhet blir vidd spørsmålet om hva disse tiltakene koster økonomien som helhet. Hvor meget må en nasjon betale for et jordbruk som stagnerer på grunn av kommunistenes overtroiske frykt for bøndene og de urimelige investeringer i tungindustrien? Hvor meget må den betale for den kapital som er investert i ikke effektive industrier? Hvor meget må den betale for dårlig lønnede arbeidere, som følgelig arbeider langsomt? Hvor meget koster produksjonen av slett kvalitet? Ingen kan summere disse ut­ giftsbeløpene, og ingen kan heller beregne dem. På samme mate som kommunistlederne administrerer økono­ mien behandler de også alt annet stikk i strid med sin egen lære, det vil si ut fra sine personlige synspunkter. Økono­ mien er bare det område som minst av alle tåler vilkårlig­ heter. Selv om lederne gjerne ville gjøre det, kunne de ikke fullt ut ta hensyn til økonomiens interesser. Av politiske hen­ syn fastslår den herskende gruppe hva som er «av vital nød­ vendighet», «av grunnleggende betydning» eller «avgjørende» i en bevegelse. Det er ingenting som hindrer gruppen i å gjennomføre vedkommende sak, for den er ikke redd for å miste sin makt eller eiendom. Av og til hengir lederne seg til kritikk eller selvkritikk og henviser til sine erfaringer, når det foreligger beviser på at ett eller annet ikke går fremover, eller at et forferdelig sløseri er blitt åpenbart. Khrusjtsjov kritiserte Stalin for hans jordbrukspolitikk. Tito kritiserte sitt eget regime for altfor store kapitalinvesteringer og bortskusling av milliarder. Ochab

DOGMATISME I ØKONOMIEN

125

kristiserte seg selv for sin «betingede» forsømmelse av leve­ standarden. Men kvintessensen er og blir den samme. De samme menn forlenger det samme systemet ved hjelp av om­ trent de samme metoder, helt til avbrudd og «uregelmessig­ heter» blir tydelige for alle. De tap man har påført folket, kan ikke lenger bli gjenopprettet, og følgelig tar regimet og partiet ikke ansvaret for tapene. De har «notert seg» feiltagelsene, og disse feiltagelser vil bli «rettet». Dermed begynner vi forfra igjen! Det foreligger intet bevis på at en eneste kommunistleder har måttet stå til rette fordi han har brukt penger til upro­ duktive tiltak eller sløset dem bort på fantastisk vis. Men mange er blitt avsatt på grunn av «ideologiske avvikelser». Tyverier og urettmessige tilegnelser av penger er uunngåe­ lige fenomener i de kommunistiske systemer. Det er ikke akkurat fattigdom som driver folk til å stjele av «nasjonaleiendommen», men den kjensgjerning at eiendommen ikke later til å tilhøre noen. Alle verdigjenstander blir på en eller annen måte gjort verdiløse, slik at det skapes en gunstig atmo­ sfære for tyveri og sløsing. Alene i Jugoslavia ble det i 1954 oppdaget over tyve tusen tilfelle av tyveri av «sosialistisk eiendom». De kommunistiske ledere behandler den nasjonale eiendom som om den var deres egen, men samtidig søler de den bort som om den tilhørte en annen. Slik er systemets eien­ domsrett og styre i sin natur. Den verste sløsingen er ikke synlig engang. Det er sløsin­ gen med arbeidskraft. Det langsomme, uproduktive arbei­ det av uinteresserte millioner sammen med forbudet mot alt arbeid som ikke er «sosialistisk», representerer den usynlige og gigantiske sløsingen, som intet kommuniststyre har kun­ net unngå. Selv om disse makthavere er tilhengere av Stalins teori om at arbeidet skaper verdier, en teori som Marx slo fast, bryr de seg ikke det minste om arbeidskraften, de be­ trakter den bare som noe av meget liten verdi som lett lar seg erstatte. Kommunistenes frykt for «gjenopplivelsen av kapitalismen» eller for de økonomiske konsekvenser som vil følge med en snever klasses «ideologiske» motiver, har kostet folket enorme

126

DEN NYE KLASSE

beløp og virket som en bremse på dets utvikling. Hele indu­ strier blir ødelagt, fordi staten ikke er i en slik stilling at den kan opprettholde og utvikle dem, og bare det som tilhører staten blir betraktet som «sosialistisk». Hvor langt og hvor lenge kan en nasjon fortsette pa denne måten? Vi nærmer oss nå det øyeblikk da industrialiseringen, som til å begynne med gjorde kommunismen uunngåelig, vil utvikle seg videre og gjøre de kommunistiske former for styre og eiendom overflødige. Sløsingen er forferdelig på grunn av de kommunistiske økonomiers isolasjon. Enhver kommunistisk økonomi er i bunn og grunn autarkisk. Også grunnene til dette autarkiet finner vi i styrets og eiendomsforholdets karakter. Ikke et eneste kommunistisk land har klart å utvikle sin utenrikshandel mer enn til det tradisjonelle varebytte — dette gjelder også Jugoslavia, enda det i større grad ble nødt til å samarbeide med ikke-kommunistiske land på grunn av konflikten med Moskva. Man har ikke kunnet virkeliggjøre noen planproduksjon i større omfang i samarbeid med andre land. Kommunistisk planlegging tar, blant mange andre ting, meget lite hensyn til verdensmarkedenes behov eller produk­ sjonen i andre land. Delvis som et resultat av dette og del­ vis som en følge av ideologiske og andre motiver, tar de kom­ munistiske regimer også altfor lite hensyn til de naturlige forhold som påvirker produksjonen. Ofte bygger de indu­ strianlegg uten å ha de nødvendige råvarer til dem, og nesten aldri vier de verdens pris- og produksjonsnivå noen oppmerk­ somhet. De fremstiller enkelte produkter til et kostende som er flere ganger så stort som produksjonsomkostningene i andre land. Samtidig forsømmer de andre grener av industrien, som kunne produsere mer enn verdensgjennomsnittet, eller til lavere priser enn gjennomsnittsprisen. Helt nye industrier blir utviklet, enda verdensmarkedene er overfylt med de pro­ dukter de skal fremstille. Det arbeidende folk må betale for alt dette for at oligarkene skal bli «uavhengige». Dette er en side av det problemet som er felles for alle kommunistiske regimer. En annen er «det ledende sosialistiske

DOGMATISME I ØKONOMIEN

127

lands» — det vil si Sovjet-Unionens — sinnssvake kappløp med de høyest utviklede land for å innhente og passere dem. Hva koster dette? Og hvor fører det hen? Sovjet-Unionen kan muligens innhente de mest utviklede land nar det gjelder enkelte grener av økonomien. Ved hjelp av en uendelig sløsing med arbeidskraft, lave lønninger og tilsidesettelse av de andre grener av industrien kan dette la seg gjøre. Men et helt annet spørsmål er det om dette øko­ nomisk sett er berettiget. Slike planer er i seg selv aggressive. Hva mener den ikkekommunistiske verden om det faktum at Sovjet-Unionen er fast besluttet på å innta førsteplassen i produksjonen av stal og råolje på bekostning av en lav levestandard? Hva blir det tilbake av «sameksistens» og «fredselskende samarbeid», når dette bare betyr konkurranse i tungindustrien og et meget lite varebytte? Hva blir det tilbake av samarbeidet, hvis de kommunistiske økonomier utvikler seg autarkisk, men infil­ trerer seg i verden hovedsakelig av ideologiske grunner? Slike planer og forhold betyr det samme som at man sløser bort en veldig arbeidskraft og rikdom hjemme og i verden forøvrig. Det lar seg ikke rettferdiggjøre fra noe synspunkt, unntatt det kommunistiske oligarkis. Tekniske fremskritt og skiftende vitale behov gjør den ene gren av industrien viktig i det ene øyeblikk og den annen i det neste — dette gjelder både de enkelte nasjoner og verden som helhet. Hva vil skje, om stål og olje om femti år mister den betydningen de har idag? De kommunistiske ledere tar ikke noe hensyn til dette og heller ikke til mange andre ting. De anstrengelser som er gjort for å knytte de kommu­ nistiske økonomier, og da først og fremst den sovjetrussiske, til resten av verden, og for å få disse økonomier til å infiltrere seg i den øvrige verden, ligger langt bakut for disse økonomiers tekniske og andre muligheter. På sitt nåværende stadium kunne disse økonomiene samarbeide med den øvrige verden i en langt større grad enn de virkelig gjør. Når lederne ikke har kunnet nytte disse mulighetene til samarbeid med den uten­ forliggende verden, og når de fremdeles søker å påvirke denne verden av ideologiske og andre grunner, har det sin forklaring 9 — Djilas

128

DEN NYE KLASSE

i kommunistenes økonomiske monopol og i at de er nødt til å holde på makten. Lenin hadde stort sett rett, da han fastslo at politikk er «konsentrert økonomi». Dette er blitt snudd opp ned i det kommunistiske system: økonomien er blitt til konsentrert politikk — det vil si at politikken spiller en nesten avgjørende rolle i økonomien. Den kanskje viktigste årsak til påkjenningen og den øko­ nomiske sløsing i verden idag, er isoleringen fra verdensmar­ kedet eller opprettelsen av det «verdenssosialistiske» marked, som Stalin var opphavsmannen til, og som sovjetlederne frem­ deles sverger troskap til. Eiendomsmonopol og antikverte produksjonsmetoder — uansett av hvilken art — er i strid med verdens økonomiske behov. Frihet kontra eiendom er blitt et verdensproblem. Avskaffelsen av den private eller kapitalistiske eiendoms­ rett i de tilbakeliggende kommunistiske stater har muliggjort en rask, om enn ikke knirkefri økonomisk fremgang. Statene er blitt ualminnelig sterke fysiske makter, nye og motstands­ dyktige, med en egenrettferdig og fanatisk klasse, som har smakt autoritetens og eiendomsrettens sødme. Men denne ut­ viklingen kan ikke løse et eneste av de spørsmål som opptok den klassiske sosialisme i det nittende århundre, ikke engang noe av de problemene som beskjeftiget Lenin. Og enda mindre kan den sikre økonomisk fremgang uten indre vanske­ ligheter og rystelser. På tross av at det kommunistiske økonomiske system har gitt en håndfull mennesker en mektig konsentrasjon av makt, og på tross av dets raske, men ulikevektige suksesser, har det avsløret dype sprekker og store svakheter siden det vant den absolutte makt. Selv om det ennå ikke har nådd høyde­ punktet av denne sin makt, begynner det allerede å møte vanskeligheter. Dets fremtid blir mindre og mindre sikker: det kommunistiske økonomiske system blir nødt til å kjempe desperat, både innen- og utenfor landet, for selve sin eksistens.

Tcmketyranniet

1 Det er bare delvis berettiget å gi den kommunistiske filo­ sofi skylden for det tyranni over menneskesinnet som kom­ munistene utøver med klinisk raffinement når de kommer til makten. Den kommunistiske materialisme er kanskje mer eksklusiv enn noen annen moderne verdensanskuelse. Den driver sine tilhengere inn i en slik posisjon at det blir helt umulig for dem å innta andre synspunkter. Om ikke dette synet var forbundet med spesielle former for styre og eiendomsbesittelse, kunne ikke de uhyggelige metoder som nyttes til å undertrykke og ødelegge det menneskelige sinn, forklares ut fra dette synet i seg selv. Enhver ideologi, enhver mening forsøker å fremstille seg selv som den eneste sanne og fullkomne. Dette ligger i selve den menneskelige tenkning. Det som utmerket Marx og Engels, var ikke selve idéen, men den måte idéen ble anvendt på. De benektet at deres samtidiges tenkning hadde noen som helst vitenskapelig og progressiv sosialistisk verdi; som regel slengte de slike tanker sammen i en sekk som «borgerlig vitenskap», og dermed bann­ lyste de på forhånd all alvorlig diskusjon og gransking av dem. Marx og Engels hadde en særlig snever og eksklusiv idé, den idé som kommunismen senere kunne nytte som grunnlag for sin ideologiske intoleranse — nemlig at enhver samtidig tenkers, naturvitenskapsmanns eller kunstners politiske syns­ punkter var uadskillelige fra hans virkelige eller vitenskape-

130

DEN NYE KLASSE

lige verdi som tenker eller kunstner. Hvis en mann politisk befant seg i den motsatte leir, ble hele hans øvrige objektive eller annet arbeid motsagt eller vanvyrdet. Denne Marx’ og Engels’ holdning lar seg bare delvis for­ klare som resultatet av den rasende opposisjon fra eiendomsbesitterne og makthaverne, som helt fra begynnelsen av ble skremt opp av «kommunismens spøkelse». Marx’ og Engels’ eksklusive holdning ble født og intensi­ vert av noe annet, og det var selve roten i det de hadde lært: de var overbevist om at de hadde trengt ned til den dypeste grunn av all filosofi, og derfor mente de at det var umulig for noen annen å prestere noe betydelig uten å velge deres eget syn på verden som utgangspunkt. Tidsalderens naturviten­ skapelige atmosfære og den sosialistiske bevegelses behov fikk Marx og Engels til å tro at alt som ikke var viktig for dem eller for bevegelsen, ikke hadde noen som helst betydning, ikke objektivt engang. Var det uavhengig av bevegelsen, var det ikke viktig. Følgelig fortsatte de på sin vei praktisk talt uten å være oppmerksomme på sin tids største ånder, og de foraktet også motstandere innen deres egen bevegelse, som hadde et annet syn enn de selv. Marx’ og Engels’ verker inneholder ikke en eneste hentydning til en så velkjent filosof som Schopenhauer eller en estetiker som Taine. En finner ingenting om de be­ rømte forfattere og kunstnere i deres egen tid. Det finnes ikke engang noen hentydning til dem som var med i den samme ideologiske og sosiale strømning som Marx og Engels hørte til. På en voldsom og intolerant måte gjorde de opp sitt regnskap med motstandere innenfor den sosialistiske bevegelse. Dette var kanskje ikke så viktig for Proudhons sosiologi, men det var meget viktig for utviklingen av sosialismen og sosialistenes kamp, særlig i Frankrike. Det samme kan sies om Bakunin. I sin forakt og sin hån gikk Marx utenfor sin oppgave, da han slaktet Proudhons idéer i Misere de la Pbilosophie. Det samme gjorde han og Engels med den tyske sosialist Lassalle og med andre motstandere innen deres egen bevegelse. På den annen side merket de seg omhyggelig alle samtidens betydningsfulle intellektuelle fenomener. De aksepterte Dar-

TANKETYRAN N I ET

131

win. Og særlig begrep de de fortidens strømninger — old­ tidens og renessansens — som den européiske kultur hadde utviklet seg fra. I sosiologien lånte de fra engelsk politisk økonomi (Smith og Ricardo), i filosofien fra den klassiske tyske filosofi (Kant og Hegel) og i samfunnsteorien fra fransk sosialisme eller fra de strøminger som oppsto etter den franske revolusjon. Det var disse store naturvitenskapelige, intellektuelle og sosiale strømninger som skapte det demo­ kratiske og progressive klima i Europa og den øvrige verden. Det er logikk og konsekvens i utviklingen av kommunismen. Marx var mer av en naturvitenskapsmann, mer objektiv enn Lenin, som fremfor alt var en stor revolusjonær, for­ met av den tsar-russiske absolutisme, den halv-koloniale rus­ siske kapitalisme og monopolistenes verdenskamp om innflytelsessfærer. Støttet til Marx forkynte Lenin at materialismen som regel hadde vært progressiv gjennom hele historien, og at idealis­ men var reaksjonær. Dette var ikke bare ensidig og ukorrekt, det øket også Marx’ eksklusivitet. Dessuten skyldtes det et utilstrekkelig kjennskap til historisk filosofi. I 1909, da Lenin skrev «Materialismen og den empiriske kritikk», visste han ikke noe særlig om en eneste stor filosof, hverken noen klas­ sisk eller moderne. Han forkastet alt som ikke stemte med marxistiske synspunkter, og grunnen til dette var at han var nødt til å overvinne motstandere, hvis synspunkter hindret utviklingen av hans parti. For ham var alt feilaktig og verdi­ løst, hvis det ikke var i samsvar med den opprinnelige marx­ isme. Det må medgis at i så måte er hans verker fremragende eksempler på logisk og overbevisende dogmatisme. Lenin trodde at materialismen alltid hadde vært de revolu­ sjonære og omstyrtende sosiale bevegelsers ideologi, og av dette trakk han den ensidige konklusjon at materialismen i det store og hele var progressiv — selv på forskningsområder og i utviklingen av den menneskelige tanke — mens idealismen som sagt var reaksjonær. Lenin blandet form og metode sam­ men med innhold og vitenskapelig oppdagelse. Den kjensgjer­ ning at en mann var idealistisk i sin tenkning, var for Lenin nok til å forakte hans virkelige verdi og verdien av hans opp-

132

DEN NYE KLASSE

dagelser. Lenin utvidet sin politiske intoleranse til å gjelde for praktisk talt hele den menneskelige tenknings historie. Men alt i 1920 hadde Bertrand Russel, den engelske filosof som hilste oktoberrevolusjonen velkommen, gitt et presist bilde av det essensielle i den leninistiske eller kommunistiske dogmatisme i sin bok Bolshevism: Practice and Tbeory. Han skrev: Imidlertid finnes det en annen side ved bolsjevismen, som jeg er mer fundamentalt uenig i. Bolsjevismen er ikke bare en politisk doktrine, den er også en religion, med omhyggelig utarbeidede dogmer og inspirerte hellige skrifter. Når Lenin vil bevise en påstand, gjør han det, om mulig, ved å sitere tekster fra Marx og Engels. En fullt flyveferdig kommunist er ikke bare en mann som tror at jord og kapital skal eies i felles­ skap, og at produktene av dem skal fordeles så likt som mulig. Han er også en mann som hyller en rekke omstendelige og dog­ matiske tros-setninger — som for eksempel den filosofiske materialisme — som kanskje kan være riktige, men som umu­ lig kan erkjennes med sikkerhet, hvis man har en naturviten­ skapelig innstilling. Denne vanen med å hevde en aggressiv sikkerhet i spørsmål som objektivt er tvilsomme, er noe som verden gradvis har kvittet seg med siden renessansen, for istedet å velge den fruktbringende og konstruktive skepsis, som er grunnlaget for det naturvitenskapelige syn. Etter min mening er dette naturvitenskapelige synet av umåtelig be­ tydning for menneskeheten. Hvis et rettferdigere økonomisk system bare kan oppnås ved å lukke menneskenes sinn for fri gransking og drive dem tilbake til middelalderens intellektu­ elle fengsel, vil prisen etter min oppfatning være for høy. Det kan imidlertid ikke nektes at i enhver kort periode er dog­ matisk tro til hjelp i kampen. —

Men dette var Lenins periode. Stalin gikk lenger. Han «utviklet» Lenin, men han hadde ikke Lenins kunnskaper eller dybde. En omhyggelig under­ søkelse ville lede til den slutning at denne mannen, som selv

TAN KETYRANNIET

133

Khrusjtsjov nå anerkjenner som sin tids «beste marxist», ikke engang hadde lest Marx’ Das Kapital, det viktigste verk om marxismen. Han var en praktisk mann og dessuten støttet av sin ytterliggående dogmatisme; derfor behovet han ikke en­ gang å kjenne Marx’ økonomiske undersøkelser for a kunne bygge opp sin spesielle art av «sosialisme». Stalin hadde ikke noe nærmere kjennskap til en eneste filosof. Han behandlet Hegel nærmest som en «død kjøter» og tilla ham «den prøyssiske absolutismes reaksjon mot den franske revolusjon». Men Stalin hadde ualminnelig god greie på Lenin. Alltid søkte han støtte hos ham, i høyere grad enn Lenin søkte hos Marx. Stalin hadde også et betydelig kjennskap til politisk historie, først og fremst russisk, og dessuten hadde han en usedvanlig god hukommelse. I virkeligheten behøvet han ikke noe mer enn dette for a kunne spille sin rolle. Alt som ikke falt sammen med hans behov og syn, ble ganske enkelt stemplet som «fiendtlig» og forbudt. De tre menn — Marx, Lenin og Stalin — er kontraster som mennesker og de er også kontraster i sine uttrykksmåter. For­ uten å være en revolusjonær var Marx en noe enkel viten­ skapsmann. Hans stil var malerisk, barokk, hemningsløs og vittig på en olympisk måte. Lenin syntes å være legemliggjørelsen av selve revolusjonen. Hans stil var farverik, bitende og logisk. Stalin mente at hans makt lå i oppfyllelsen av alle menneskenes ønsker, og at hans tenkning representerte det aller høyeste i menneskelig tankeflukt. Hans stil var farveløs og ensformig, men dens overforenklede logikk og dogmatisme overbeviste meningsfellene og det alminnelige folk. Han kunne anføre enkle ting fra kirkefedrenes skrifter, ikke så meget på grunn av sin religiøse ungdom som fordi dette var de dogmatiserte kommunisters uttrykksmåte under primitive for­ hold. Stalins tilhengere har ikke engang hans primitive indre kon­ sekvens og heller ikke hans dogmatiske styrke og overbevisning. De er gjennomsnittsmennesker i ett og alt og har en ualminne­ lig sterk virkelighetssans. Da de har bundet seg til vitale byrå­

134

DEN NYE KLASSE

kratiske realiteter, kan de ikke skape nye systemer eller nye idéer, det eneste de er i stand til, er å gjøre det umulig å skape noe nytt eller å kvele det i fødselen. Slik er utviklingen av den dogmatiske og eksklusive side av den kommunistiske ideologi. Den såkalte «videreutvikling av marxismen» har ført til styrkelsen av den nye klasse og til at ikke bare en enkelt ideologi er blitt suverén, men at en enkelt manns eller en gruppe oligarkers tanker er blitt det. Dette har resultert i at ideologien selv intellektuelt er kommet i forfall og blitt fattig. Ved siden herav har intoleransen øket, ikke bare overfor andre idéer, men overfor den menneskelige tanke i seg selv. Ideologiens utvikling er blitt mindre; dens elemen­ ter av sannhet færre, alt ettersom dens disipler har øket sin fysiske makt. Den moderne kommunisme blir i stigende grad ensidig og eksklusiv, og følgelig skaper den flere og flere halvsannheter og forsøker å rettferdiggjøre dem. Ved første blikk synes det som dens synspunkter individuelt sett er riktige. Men de er uhelbredelig smittet av løgner. Deres halvsannheter er over­ drevne og forfalsket til det perverse. Jo mer uelastisk kom­ munismen blir, og jo mer den blir inspirert av løgner, dess mer styrker den ledernes monopolherredømme over samfun­ net og dermed over selve den kommunistiske teori.

2 Påstanden om at marxismen er en universell metode, en på­ stand som kommunistene er forpliktet til å holde på, fører i praksis til tyranni på alle felter av åndslivet. Hva kan de ulykkelige fysikere gjøre, når atomene ikke oppfører seg i samsvar med Hegels og Marx’ lære om den evige kamp, eller i henhold til læren om motsetningene og deres utvikling til høyere enheter? Og hva med astronomene, hvis verdensrommet stiller seg likegyldig til den kommu-

TANKETYRAN N I ET

135

nistiske dialektikk? Hvordan går det med biologene, om plantene ikke oppfører seg ifølge Lysenkos og Stalins teori om harmoni og samarbeid mellom klassene i et «sosialistisk» samfunn? Da det er umulig for disse naturvitenskapsmenn å lyve naturlig, må de ta konsekvensene av sine «kjetterier». For å få sine oppdagelser akseptert, må de gjøre oppdagelser , som «bekrefter» de marxistisk-leninistiske formler. Viten­ skapsmennene er i et stadig dilemma, de vet aldri om ikke deres idéer og oppdagelser vil kollidere med de offisielle dog­ mer. Derfor blir de nødt til å være opportunister og gå på akkord når det gjelder deres vitenskap. Det samme er forholdet med andre intellektuelle. Kom­ munismen minner i så måte om de religiøse sekter i middel­ alderen. I Tuge i vedrine (Sorg og stillhet) har den serbiske dikter Jovan Ducic beskrevet kalvinismen på en måte som synes å hentyde til den intellektuelle atmosfære i et kommu­ nistisk land: . . . Og denne Calvin, juristen og dogmatikeren — det han ikke brente på bålet, det forherdet han i Genéve-folkets sjel. Han innførte religiøse trengsler og from selvfornektelse i disse hjemmene, som selv idag er fylt av denne kulden og dette mørket. Han sådde et hat til all munterhet og begeistring, og han fordømte poesien og musikken ved lov. Som politiker og tyrann i spissen for republikken smidde han sine jernlover og la dem som lenker over hele statslivet, ja, han regulerte til og med familiefølelsen. Av alle de skikkelser som refor­ masjonen skapte, er Calvin kanskje den mest ufølsomme av alle revolusjonære, og hans bibel er den mest forstemmende lærebok i å leve . . . Calvin var ikke noen ny kristen apostel som ønsket å bringe troen tilbake til dens opprinnelige renhet, enkelhet og sødme — slik som den var da den utgikk av parablene i Nasaret. Denne Calvin var den ariske asketiker, som da han skilte lag med styret, også skilte seg fra kjærlig­ heten, det grunnleggende prinsipp i hans dogme. Han skapte et folk som var alvorlig og fullt av dyd, men også fullt av hat til livet og av manglende tro på lykken. Det finnes ikke noen strengere tro eller noen mer fryktinngytende profet.

136

DEN NYE KLASSE

Calvin gjorde Genéves befolkning til paralytikere, som for alltid ble ute av stand til å glede seg. Det er ikke noe folk i verden som religionen har brakt sa mange trengsler og så megen gledeløshet. Calvin var en fremragende religiøs skri­ bent, like viktig for det franske språks renhet som Luther var for det tyske språk ved sin bibeloversettelse. Men han var også skaperen av et prestevelde som ikke var mindre likt et diktatur enn det pavelige monarki. Mens han forkynte at han frigjorde menneskets åndelige personlighet, degraderte han menneskets borgerlige personlighet til det svarteste slaveri. Han forvirret folket, og han kastet ikke på noen måte lys over tilværelsen. Han forandret mange ting, men han full­ førte ingenting og bidro ikke til noe. Nesten tre hundre år etter Calvins tid la Stendhal merke til hvordan unge menn og kvinner i Genéve bare konverserte om «pastoren» og hans siste preken, og hvordan de kunne alle hans prekener utenad. —

Den moderne kommunisme inneholder også noen elementer av den samme dogmatiske eksklusivitet som særpreget puri­ tanerne under Cromwell og jakobinernes politiske intoleranse under den franske revolusjon. Men det finnes vesentlige ulik­ heter. Puritanerne trodde ubøyelig på bibelen, og kommu­ nistene tror på naturvitenskapen. Kommunistenes makt er mer absolutt enn jakobinernes. Videre stammer ulikhetene fra de ulike muligheter: ingen religion og intet diktatur har noengang kunnet sette seg et slikt mål som de kommunistiske systemers almene og altomfattende makt. De kommunistiske lederes overbevisning om at de var på den vei som ledet til den absolutte lykke og det ideelle sam­ funn, øket i forhold til deres voksende makt. Det er sagt i spøk at kommunistlederne skapte et kommunistisk samfunn — for seg selv. Og sant å si identifiserer de seg selv med sam­ funnet og dets mal. Det absolutte despoti setter et likhets­ tegn mellom seg selv og troen på den absolutte menneskelige lykke, enda det er et altomfattende og universelt tyranni. Selve fremskrittet har forandret de kommunistiske makt­ havere til forkjempere for «den menneskelige bevissthet». Deres

TANKETYRAN N I ET

137

omsorg for den menneskelige bevissthet har øket i takt med økningen av deres makt, parallelt med «byggingen av sosia­ lismen» . Jugoslavia er ikke kommet forbi denne utviklingen. Også noen av de jugoslaviske ledere understreket «vårt folks høye bevissthet» i den revolusjonære periode, det vil si mens «vart folk» eller noen av det aktivt støttet disse lederne. Ifølge de nevnte ledere er imidlertid de samme folks «sosialistiske» bevissthet nå blitt meget svak, og følgelig må man vente med demokratiet til man har styrket den. Jugoslaviske ledere taler åpenlyst om at de vil bevilge folket demokrati «når den sosia­ listiske bevissthet har vokset» — en bevissthet som etter deres sikre formening følger automatisk med industrialiserin­ gen. Inntil da fastholder disse tilhengere av et demokrati som skal utdeles i små doser, disse menn som praktiserer noe som er helt i strid med demokratiet, at de — i navn av den frem­ tidige lykke og frihet — har rett til å hindre selv de svakeste uttrykk for idéen eller for en bevissthet som ikke er den samme som deres. Det var kanskje bare i førstningen at sovjetlederne var nødt og tvunget til å manøvrere med slike overfladiske løfter om demokrati «i fremtiden». Nå påstår de ganske enkelt at denne friheten alt er gjennomført i Sovjet-Unionen. Naturlig­ vis har selv de en følelse av at friheten arbeider under dem. Stadig «hever» de bevisstheten, de henstiller inntrengende til menneskene å produsere, de fyller sinnene med golde marx­ istiske formler og ledernes like golde politiske synspunkter. Og enda verre: de tvinger menneskene til stadig a bekjenne sin hengivenhet for sosialismen og sin tro på at ledernes løfter er ufeilbarlige og reelle. I et kommunistisk system blir borgeren stadig knuget av samvittighetsnag og av frykt for at han har forbrutt seg pa en eller annen måte. Han er alltid redd for at han må bevise at han ikke er noen fiende av sosialismen, akkurat som et menneske i middelalderen stadig måtte vise sin hengivenhet for kirken. Skolesystemet og hele den sosiale og intellektuelle aktivitet virker i retning av dette adferdsmønsteret. Fra det blir født

138

DEN NYE KLASSE

til det dør er et menneske omhuldet av det herskende partis omsorg, dets omsorg for bevissthet og samvittighet. Journal­ ister, ideologer, betalte skribenter, spesialskoler, offentlige godkjente idéer og enorme materielle midler blir alt sammen satt inn for a «heve sosialismen» på denne måten. Når det kommer til stykket, er alle aviser offisielle. Det samme gjelder kringkastingen og andre propagandamidler. Resultatene er ikke imponerende. Ikke i noe tilfelle står de i forhold til de midler og metoder som blir brukt, unntatt når det gjelder den nye klasse, men den ville jo under alle om­ stendigheter la seg overbevise. På den annen side har man opp­ nådd betydelige resultater ved å gjøre det helt umulig å gi uttrykk for noen annen bevissthet enn den offisielle og ved å bekjempe andre meninger. Selv under kommunismen tenker menneskene, for de kan ikke la være a tenke. Og hva mere er: de tenker på en annen måte enn den foreskrevne. Deres tenking har to ansikter — et for dem selv, deres eget ansikt, og et for offentligheten, det offisielle. Selv ikke i de kommunistiske systemer blir menneskene så sløvet av den ensrettede propaganda at det er umulig for dem å na frem til sannheten eller til nye idéer. På det intellektuelle område fører imidlertid oligarkenes plan mindre til produk­ sjon enn til stagnering, korrupsjon og forfall. Disse oligarker og sjelefrelsere, disse årvåkne beskyttere som passer på at menneskenes tanker ikke driver ut i «forbrytertenkning» eller «antisosialistiske linjer», disse skrupelløse leverandører av de billige og faktisk eneste tilgjengelige for­ bruksvarer, disse tilhengere av foreldede, uforanderlige idéer, har hemmet og frosset de intellektuelle impulser i deres folk. De har tenkt de mest umenneskelige ord, og de handler i samsvar med disse ordene, akkurat som om de stelte med røtter og ukrutt og ikke med menneskelige tanker. Ved å undertrykke bevisstheten hos andre og ved å kastrere det men­ neskelige intellekt, slik at det ikke kan fatte mot og svinge seg i høyden, blir de selv grå, med golde idéer og en fullkommen mangel på den intellektuelle begeistring som blir skapt av upartisk meditasjon. Et teater uten tilskuere: skuespillere opp-

T AN KETYRAN N I ET

139

trer og blir henført av begeistring over seg selv. De tenker like automatisk som de spiser, deres hjerner koker tanker som tilfredsstiller de elementæreste krav. Slik er forholdet med disse yppersteprester, som samtidig er politi og eiere av alle de midler som menneskeånden har bruk for til å meddele sine tanker — pressen, filmen, radioen, televisjonen, bøkene og annet — og likeså alt det som holder et menneske i live: mat og et tak over hodet. Er det ikke grunn til å sammenligne den moderne kommu­ nisme med de religiøse sekter?

3 Like fullt presterer ethvert kommunistisk land tekniske frem­ skritt, selv om de er av en spesiell art og foregår i spesielle perioder. Den raske industrialisering skaper en tallrik teknisk intelligentsia, som kanskje ikke representerer noen særlig høy kvali­ tet, men som likevel virker dragende og stimulerer oppfinnerånden. De grunner som bidrar til å gjennomføre industri­ aliseringen hurtig i visse grener av økonomien, virker også som en stimulans på oppfinnsomheten. I krigsteknikk er Sovjet-Unionen ikke blitt liggende noe større etter, hverken under annen verdenskrig eller senere. Den er ikke langt bak De forente stater når det gjelder utviklingen av atomkraften. Teknikken er fremskreden på tross av at et byråkratisk system gjør det vanskelig å innføre forbedringer: nye oppfinnelser blir stundom liggende pa lager i årevis i de offentlige kon­ torer. De produserende organisasjoners mangel på interesse vir­ ker ofte enda mer lammende på oppfinnertalentet. De kommunistiske ledere er meget praktiske folk, og der­ for oppretter de øyeblikkelig et samarbeid med tekniske eksperter og vitenskapsmenn, uten å ta noe større hensyn til deres «borgerlige» synsmåter. Lederne har det klart for seg

140

DEN NYE KLASSE

at industrialiseringen ikke kan gjennomføres uten denne tek­ niske intelligens, og at denne intelligensen ikke i seg selv kan bli farlig. Som på alle andre områder har kommunistene også en forenklet og som regel bare halvveis riktig teori når det gjelder denne intelligentsia: det er alltid en eller annen klasse som betaler spesialistene når de tjener den, og hvorfor skulle så ikke «proletariatet», eller den nye klasse, også gjøre det? På grunnlag av denne teorien går de så til handling og ut­ vikler øyeblikkelig et spesielt lønnssystem. Men på tross av de tekniske fremskritt er det en kjensgjer­ ning at det ikke er blitt gjort noen stor, moderne naturviten­ skapelig oppdagelse under sovjetstyret. I så måte ligger SovjetUnionen kanskje etter Tsar-Russland, hvor det ble gjort epoke­ gjørende vitenskapelige oppdagelser trass i den tekniske tilbakeliggenheten. Selv om vitenskapelige oppdagelser blir vanskeliggjort av rent tekniske grunner, er imidlertid hovedårsaken til denne vanskeligheten av sosial art. Den nye klasse er overordentlig interessert i å sikre seg at dens ideologiske monopol ikke kom­ mer i fare. Enhver stor naturvitenskapelig oppdagelse er følgen av at verdensbildet et blitt endret i oppdagerens sinn. Et nytt syn på verden passer ikke inn i formene av den allerede godtatte offisielle filosofi. Under det kommunistiske system må enhver naturvitenskapsmann bøye seg for denne kjensgjerning, for ellers risikerer han å bli stemplet som «kjetter», hvis hans teorier ikke faller sammen med det fastslåtte, foreskrevne og ønskelige dogme. Arbeidet med nye oppdagelser blir vanskeliggjort i en enda høyere grad på grunn av det påbudte offisielle syn på marx­ ismen eller den dialektiske materialisme som den mest effek­ tive metode på alle felter av vitenskapelig, intellektuell og annen aktivitet. Det finnes ikke en eneste kjent naturviten­ skapsmann i Sovjet-Unionen, som ikke har hatt politiske vanskeligheter. Det har vært mange grunner til dette, men en av dem er opposisjon mot den offisielle linje. I Jugoslavia har det vært færre tilfelle av denne art, men på den annen side har vi eksempler på at man har favorisert annenrangs, men «tro» vitenskapsmenn.

TAN KETYRANNIET

141

De kommunistiske systemer stimulerer til tekniske frem­ skritt, men de hindrer også enhver omfattende forskningsvirk­ somhet som forutsetter at intelligensen får arbeide uforstyrret. Dette kan synes selvmotsigende, men slik er det i virkelig­ heten. Mens de kommunistiske systemer bare relativt motsetter seg den naturvitenskapelige utvikling, er de absolutte motstandere av alle intellektuelle fremskritt og oppdagelser. De bygger alle på en eneste og eksklusiv filosofi og er derfor avgjort antifilosofiske. Under slike systemer er det ikke blitt født, og heller ikke kan det fødes, en eneste tenker og minst av alt en sosial tenker — så lenge en da ser bort fra makthaverne selv, som i alminnelighet også er de ledende «filosofer» og mestrene når det gjelder å «heve» den menneskelige bevisst­ het. Under kommunismen må en ny tanke eller en ny filosofi og samfunnsteori ta lange omveier, som regel via litteraturen eller en annen kunstart. Den nye tanke må først skjule seg og gå i dekning for å kunne nå opp i lyset og begynne å leve. Av alle vitenskaper og all tenkning er det samfunnsviten­ skapen og drøftelsen av sosiale problemer som har det verst: det er såvidt de klarer å holde liv i seg. Når det gjelder samfun­ net eller et sosialt problem, blir alt tolket i samsvar med Marx og Lenin, hvis da ikke lederne monopoliserer enhver mening om det. Historieforskning eksisterer ikke — særlig ikke når det gjelder deres egen periode, den kommunistiske. Man blir på­ lagt taushet om enkelte ting, og andre blir forfalsket; dette er ikke bare tillatt, det er ålment forekommende fenomener. Folkets intellektuelle arv er også blitt konfiskert. Monopolistene opptrer som om hele historien bare har foregått for å la dem få gjøre sin inntreden i verden. De vurderer fortiden og alt i den alt ettersom det viser større eller mindre likhet med dem selv og deres form, og de bruker et eneste mål og deler alle mennesker og hendelser i to klasser, «progressive» og «reaksjonære». På den måten reiser de minnesmerker. De opphøyer pygmeene og tilintetgjør de store, først og fremst de store i deres egen samtid.

142

DEN NYE KLASSE

Deres «eneste vitenskapelige» metode er også særdeles nyt­ tig, fordi den alene beskytter og rettferdiggjør deres ene­ velde i vitenskapen og i samfunnet.

4 Lignende ting skjer i kunsten. Her begunstiger man i stadig økende grad de allerede fastslatte former og synspunkter av gjennomsnittskvalitet. Dette er forståelig, det finnes nemlig ingen kunst uten idéer eller uten en viss innvirkning på be­ visstheten. For lederne er det nødvendig å ha monopol på ideene, å utforme bevisstheten. Kommunistene er tradisjonalister i kunsten, hovedsakelig på grunn av denne nødvendig­ heten av å bevare sitt monopol på herredømmet over men­ neskesinnene, men også fordi de er uvitende og ensidige. Noen av dem tolererer en slags demokratisk frihet i moderne kunst — men dette er bare en innrømmelse av at de ikke begriper seg på moderne kunst og derfor mener at de bør tillate den. Lenin følte det på denne måten da det gjaldt Majakovskijs futurisme. Pa tross av dette opplever de tilbakeliggende folk i de kommunistiske systemer en kulturell renessanse parallelt med den tekniske. Kulturen blir lettere tilgjengelig for dem, selv om den i stor utstrekning kommer i form av propaganda. Den nye klasse er interessert i spredningen av kultur, fordi indu­ strialiseringen skaper behov for høyere kvalitetsarbeid og for en utvidelse av de intellektuelle muligheter. Nettet av skoler og de profesjonelle grener av kunsten har bredt seg meget raskt, stundom hurtigere enn de faktiske behov og evnen til a nyttiggjøre seg det. At det er skjedd fremskritt i kunsten, er ubestridelig. I alminnelighet blir det skapt betydelige kunstverker etter en revolusjon og før den nye herskende klasse har fått opp­ rettet sitt absolutte monopol. Dette var også tilfelle i Sovjet-

TANKETYRAN NI ET

143

Unionen før 1930-årene, og idag er det tilfelle i Jugoslavia. Det er som om revolusjonen vekker sovende talenter til live, men revolusjonen avler også despotiet, og det kveler kunsten i stadig økende grad. De to grunnleggende metoder for kvelingen av kunsten er motstand mot dens intellektuelt-idealistiske sider og motstand mot nye ting i formen. I Stalins tid nådde utviklingen det punkt at alle former for kunstnerisk uttrykksmåte ble forbudt — unntatt de som han selv satte pris på. Stalin hadde ikke noen særlig god smak, han var tunghørt og likte åttestavelsesvers og aleksandrinere. Deutscher sier at Stalins stil ble den nasjonale stil. Godtakelsen av det offisielle syn på kunstformer ble like obligatorisk som godtakelsen av de offisielle idéer. Det har ikke alltid vært slik i de kommunistiske systemer, og det er heller ikke til å unngå at det må være slik. I SovjetUnionen ble det i 192 5 vedtatt en resolusjon som sa at «partiet som helhet kan ikke på noen måte sverge troskap til en sak som angår den litterære form». Men dermed ga ikke partiet avkall på sin såkalte «ideologiske assistanse», det vil si sin ideologiske og politiske kontroll over kunstnerne. Dette var det mestemålet av demokrati som kommunismen presterte på kunstens område. Idag er de jugoslaviske ledere i nøyaktig den samme situasjon. Etter 1953, da man begynte å oppgi de demo­ kratiske former til fordel for byråkratiet, oppmuntret man dermed også de mest primitive og reaksjonære elementer, og følgen var en vill jakt på «småborgerlige» intellektuelle, med det åpenlyse mål å kontrollere kunstens former. I et blunk vendte hele den intellektuelle verden seg mot regimet. Følgen var at det måtte slå retrett, og gjennom en tale av Kardelj ble det kunngjort at partiet selv ikke kan foreskrive formen, men at det heller ikke ville tillate «antisosialistisk ideologisk kontrabande», det vil si synspunkter som regimet betraktet som «antisosialistiske». Det samme standpunkt hadde bolsjevikpartiet tatt i 1925. Dette betegnet det jugoslaviske regimes «demokratiske» grenselinje overfor kunsten. Imidlertid be­ tydde dette langtfra noen endring av de fleste jugoslaviske lederes personlige holdning til spørsmålet. Privat betrakter 10 — Djilas

144

DEN NYE KLASSE

de hele den intellektuelle og kunstneriske verden som «usik­ ker», «småborgerlig», eller for å uttrykke det mildt, «ideo­ logisk forvirret». Jugoslavias største avis Politika gjenga den 2 5. mai 1954 Titos «uforglemmelige» ord: «En god lære­ bok er verdifullere enn en hvilken som helst roman». Fra tid til annen har man fortsatt med hysteriske angrep på «dekadanse», «nedbrytende idéer» og «fiendtlige synsmåter» i kunsten. I motsetning til sovjetkulturen har den jugoslaviske kultur i det minste klart å dekke over misnøyen og uroen angående kunstens former istedenfor å slå den ned. Dette har aldri vært mulig for kulturen i Sovjet-Unionen. Det henger nok et sverd over den jugoslaviske kultur, men den sovjetrussiske har fått drevet et sverd gjennom sitt hjerte. En relativ frihet i formen, som kommunistene bare periode­ vis kan undertrykke, betyr imidlertid ikke noen fullstendig frigjøring av den skapende kunstner. Gjennom selve formen må kunsten også, selv om det bare skjer indirekte, gi uttrykk for nye idéer. Selv i de kommunistiske systemer hvor kunsten får den største frihet, forblir motsigelsen mellom den lovede frie form og den tvungne kontroll av idéer et uløst problem. Denne motsigelsen gir seg utslag fra tid til annen, stundom i angrep på «kontrabande»-idéer, stundom i kunstnernes egne verker, fordi de er tvunget til å bruke spesielle former. Den gir seg først og fremst utslag som følge av konflikten mellom regimets utøylede monopolistiske bestrebelser og kunstnernes uimotståelig skapende trang. I virkeligheten er det den samme konflikt som den som eksisterer mellom skapende vitenskape­ lig forskning og kommunistisk dogmatisme, den er bare blitt overført til det kunstneriske felt. Enhver ny tanke må først granskes i bunn og grunn, god­ kjennes eller forkastes, og i første tilfelle innpasses i en harm­ løs ramme. Det samme gjelder her som i andre konflikter: de kommunistiske ledere kan ikke løse den. Men som vi har sett, kan de periodevis vikle seg ut av vanskelighetene, vanlig­ vis på bekostning av den kunstneriske skaperevnes sanne fri­ het. På grunn av denne motsigelsen har det ikke latt seg gjøre

TANKETYRAN N 1 ET

145

å utvikle virkelige emner for kunst eller kunstteorier i de kommunistiske systemer. I kraft av selve sin natur er et kunstverk som regel en kritikk av en gitt situasjon og av gitte forhold. I de kom­ munistiske systemer er det derfor ikke mulig å ha noen ska­ pende kunst som bygger på faktiske emner. Det eneste som er tillatt, er lovprisning av en bestemt situasjon eller kritikk av systemets motstandere. På disse vilkår kan kunsten ikke ha noen verdi i det hele tatt. I Jugoslavia klager statstjenestemennene og enkelte kunst­ nere over at det ikke finnes noen kunstverker som viser «vår sosialistiske virkelighet». I Sovjet-Unionen blir det på den annen side skapt tonn av kunstverker som bygger på aktu­ elle emner, men da de ikke avspeiler sannheten har de ingen verdi, og de blir omgående forkastet av folket, for senere også å bli rammet av den offisielle kritikk. Metodene varierer, men det endelige resultat er alltid det samme.

I alle kommunistiske land råder teorien om den såkalte «sosia­ listiske realisme». I Jugoslavia er denne teorien nå blitt smadret, og det er bare de mest reaksjonære dogmatikere som fremdeles holder på den. I dette landet, som i andre, har regimet vært sterkt nok til å foregripe utviklingen av ubehagelige teorier, men det har vært for svakt til å kunne tvinge igjennom sine egne synspunkter. En kan si at det samme også gjelder de andre østeuropéiske land. Teorien om «den sosialistiske realisme» utgjør ikke engang noe komplett system. Gorkij var den første som brukte dette uttrykket, trolig inspirert av sin realistiske metode. Hans opp­ fatning var at under de daværende primitive «sosialistiske»

146

DEN NYE KLASSE

forhold måtte kunsten bli inspirert av nye eller sosialistiske idéer og skildre virkeligheten så tro som mulig. Alt det øvrige som denne teorien går ut på — karaktertegning, etter­ trykk på ideologien, partisolidaritet og så videre — er enten blitt overtatt fra andre teorier eller føyet til på grunn av styrets politiske behov. «Den sosialistiske realisme» er altså ikke blitt utviklet til en full teori, og i virkeligheten betyr den bare kommunistenes ideologiske monopol. Den forlanger at man skal anstrenge seg for å ikle ledernes trangsynte og reaksjonære idéer en kunst­ nerisk form og skildre deres innsatser på en romantisk og panegyrisk måte. Dette har ført til en fariseisk rettferdig­ gjørelse av regimets kontroll over tanken og til en byråkratisk sensur av selve kunstens behov. Formene for denne kontrollen varierer i de forskjellige kommunistiske land, fra partibyråkratisk sensur til ideologisk påvirkning. Jugoslavia har for eksempel aldri hatt noen sensur. Kontrol­ len blir utøvet indirekte pa følgende måte: i forlag, kunstnerforeninger, tidsskrifter, aviser og slikt forelegger partimed­ lemmene vedkommende myndigheter alt som de mener er «mistenkelig». Denne atmosfæren har i seg selv skapt en sensur, eller i virkeligheten en selvsensur. Selv om partimed­ lemmene kan fa satt igjennom ett eller annet, må både de og de øvrige intellektuelle sensurere seg selv, og dette tvinger dem til å forstille seg i alt og å komme med uverdige insinua­ sjoner. Men dette blir betraktet som fremskritt, det er «sosia­ listisk demokrati» istedenfor byråkratisk despoti. Hverken i Sovjet-Unionen eller i andre kommunistiske land fritar sensuren de skapende kunstnere for samtidig å utøve en selvsensur. Intellektuelle er tvunget til å sensurere seg selv på grunn av sin stilling og de eksisterende samfunnsforhold. Selvsensur er faktisk den viktigste form for partiets ideolo­ giske kontroll i det kommunistiske system. I middelalderen måtte menneskene først undersøke hva kirken mente om deres virksomhet, i de kommunistiske systemer må en først tenke ut hva det egentlig er man venter seg av en, og ofte må en også skaffe seg rede på ledernes personlige smak.

TAN KETYRAN N I ET

147

Sensur eller selvsensur angis å være «ideologisk assistanse». På samme måte blir alt i kommunismen fremstilt som om det tar sikte på å virkeliggjøre den fullkomne lykke. Følgelig bruker man ofte — på tross av deres uklarhet — slike uttrykk som «folket», «det arbeidende folk» og lignende i forbin­ delse med kunsten. Forfølgelser, forbud, påtvungne former og idéer, ydmykel­ ser og fornærmelser, de halvstuderte byråkraters doktrinære autoritet over genier — alt dette foregår i folkets navn for folket. Kommunistenes «sosialistiske realisme» skiller seg ikke engang i terminologien fra Hitlers nasjonalsosialisme. En jugo­ slavisk forfatter av ungarsk opprinnelse, Ervin Sinko, har laget en interessant sammenligning mellom «kunst»-teoretikerne i de to diktaturer: I sin bok om litterær teori skrev sovjetteoretikeren Timofejev: «Litteratur er en ideologi som hjelper mennesket til å få kjennskap til livet og forstå at det tar del i det.» I «Grunnlaget for den nasjonalsosialistiske kulturpolitikk» heter det: «En kunstner kan ikke bare være en kunstner, han er alltid også en oppdrager.» Lederen av Hitlerjugend, Baldur von Schirach, uttalte: «Ethvert sant kunstverk angår hele folket.» Sjdanov, medlem av politbyrået i det sovjetrussiske kom­ munistpartis sentralkomité, hevdet: «Alt som er skapende, er tilgjengelig.» I det nevnte «Grunnlag» uttalte videre Wolfgang Schulz: «Den nasjonalsosialistiske politikk, selv den del av den som kalles kulturpolitikk, blir bestemt av Føreren og dem han har delegert sin myndighet til.» Hvis vi ønsker å vite hva nasjonalsosialistisk kulturpolitikk var, må vi studere disse menn, det de gjorde, og de direktiver som de utstedte for å lære opp ansvarlige medhjelpere. På det sovjetrussiske kommunistpartis attende kongress ut­ talte Jaroslavskij: «Kamerat Stalin inspirerer kunstnerne, han gir dem ledende idéer . . . Vedtakene av det sovjetrussiske kommunistpartis sentralkomité og A. A. Sjdanovs rapport gir sovjetforfatterne et fullstendig utarbeidet arbeidsprogram.» —

148

DEN NYE KLASSE

Selv om despotier er fiender, rettferdiggjør de seg alltid på samme måte. De kan ikke engang unngå å bruke de samme ordene når de gjør det.

6 Det kommunistiske oligarki er en fiende av tanken i viten­ skapens navn og en fiende av friheten i demokratiets, og derfor må det uunngåelig fullbyrde den fullstendige korrup­ sjon av sinnene. Kapitalistiske magnater og store feudalherrer pleiet å betale kunstnere og vitenskapsmenn det de kunne og ville, og dermed både hjalp og korruperte de dem. I de kom­ munistiske systemer er korrupsjonen en integrerende del av statens politikk. Som regel kveler og undertrykker det kommunistiske system enhver intellektuell virksomhet som det ikke er enig i, det vil si alt som er dypt og originalt. På den annen side belønner, oppmuntrer og faktisk korrumperer det alt som det tror vil gagne «sosialismen», det vil si systemet selv. Selv om en ser bort fra slike fordekte og drastiske korrumpsjonsmidler som «Stalin-priser», utnyttelser av personlige forbindelser med makthaverne og toppbyråkratenes lunefulle forlangender og kunstinnkjøp — som alt representerer ytter­ liggående sider av systemet — blir den kjensgjerning tilbake at systemet selv korrumperer de intellektuelle og da særlig kunstnerne. En kan avskaffe direkte belønninger fra de sty­ rende, slik som en kan avskaffe sensuren, men korrupsjons- og undertrykkelsesånden blir likevel tilbake. Denne ånd blir konsolidert og stimulert av partibyråkratiets monopol på å dirigere både de materielle ting og menneske­ sinnet. Åndsarbeideren har bare denne makten å henvende seg til, enten det nå gjelder idéer eller inntekter. Enda denne makten kanskje ikke direkte er den samme som styret, om­

T AN KETYRAN N I ET

149

fatter den alle organisasjoner og innretninger, og til syvende og sist er det den som tar avgjørelsene. For kunstneren er det meget viktig at det blir øvet minst mulig tvang og sentralisme, selv om hans sosiale stilling ikke dermed blir en annen. Av den grunn er det meget lettere for ham å leve og arbeide i Jugoslavia enn i Sovjet-Unionen. Et kuet menneskesinn blir tvunget til å gi etter for kor­ rupsjon. Vil en ha svar på spørsmålet om hvorfor det i det siste kvart hundre år ikke er blitt skapt noen betydelige verker i Sovjet-Unionen, særlig ikke i litteraturen, vil en finne at korrupsjonen har spillet en like stor eller enda større rolle enn undertrykkelsen når det gjelder denne knappheten. Det kommunistiske system forfølger og mistenker sine virke­ lig skapende mennesker og driver dem til selvkritikk. Det tilbyr sine smiskere tiltrekkende «arbeidsforhold» og rikelige honorarer, belønning, villaer, feriesteder, rabatter, biler, ambassadørstillinger, agitprop-beskyttelse og «storsinnet støtte». Dermed begunstiger det som regel de talentløse, de uselvstendige og de uoppfinnsomme. En kan forstå at de største ånder har mistet retningen, troen og makten. Selvmord, for­ tvilelse, alkoholisme og utsvevelser, tapet av den indre kraft og integritet, fordi kunstneren er nødt til å lyve for seg selv og andre — i det kommunistiske system er dette de hyppigste fenomener blant dem som virkelig ønsker a skape noe og som kunne gjøre det.

Det er en alminnelig mening at det kommunistiske diktatur øver en brutal klassediskriminering. Men dette er ikke helt riktig. Historisk sett minsker klassediskrimineringen etterhvert som revolusjonen slakker av, mens den ideologiske diskrimi­ nering øker. Illusjonen om at det er proletariatet som sitter med

150

DEN NYE KLASSE

makten er uriktig, og det samme er påstanden om at kommu­ nistene forfølger en mann fordi han er borgerlig. Deres for­ holdsregler tar nok mest brutalt sikte på medlemmene av de herskende klasser og særlig borgerskapet. Men de borgerlige som kapitulerer eller som orienterer seg i retning av kommu­ nistene, kan sikre seg gunst og innbringende stillinger. Hva mere er, det hemmelige politi finner ofte dyktige agenter innen deres rekker, og de nye makthavere oppdager at de er dyktige tjenere. Bare de som ikke ideologisk bifaller de kommunistiske forholdsregler og synspunkter, blir straffet, uten hensyn til deres klasse eller holdning til nasjonaliseringen av kapitalistisk eiendom. Forfølgelsen av demokratiske eller sosialistiske tanker som avviker fra det herskende oligarkis, er hensynsløsere og mer fullkommen enn forfølgelsen av selv de mest reaksjonære til­ hengere av det gamle styre. Dette kan en forstå, de sistnevnte er nemlig mindre farlige, fordi de ser tilbake til en fortid som neppe har noen chanse til å komme tilbake og gjenvinne makten. Hver gang kommunistene kommer til makten skaper deres angrep på den private eiendomsrett den illusjon at deres til­ tak først og fremst er rettet mot de besittende klasser til fordel for arbeiderklassen. De følgende begivenheter viser imidlertid at deres forholdsregler ikke tok sikte på dette målet, men på a innføre deres egen eiendomsrett. Dette må i overveiende grad ytre seg som en ideologisk og ikke som en klassediskriminering. Hvis dette ikke var riktig, hvis de virkelig kjempet for de arbeidende massers faktiske eiendomsrett, ville klassediskrimineringen ha vært den dominerende. Den kjensgjerning at det er den ideologiske diskriminering som er den rådende, leder ved første blikk til den konklu­ sjon at det har oppstått en ny religiøs sekt, en sekt som holder ubøyelig på sine materialistiske og ateistiske forskrifter og som påtvinger andre dem med makt. Kommunistene opp­ fører seg som en religiøs sekt, enda de i virkeligheten ikke utgjør noen slik. Denne totalitære ideologi er ikke bare resultatet av visse former for styre og eiendom. For sitt vedkommende hjalp

T AN KETYRAN NI ET

151

ideologien dem da de kom til makten, og den støtter dem på alle måter. Ideologisk diskriminering er forutsetningen for fortsettelsen av det kommunistiske system. Det ville være uriktig å tro at andre former for diskrimi­ nering — rase-, kaste- og nasjonal diskriminering — er verre enn ideologisk diskriminering. Utvendig kan de synes mer brutale, men de er ikke så raffinerte og gjennomførte. De tar sikte på samfunnets virksomhet, mens den ideologiske diskri­ minering tar sikte på samfunnet som helhet og på hvert eneste individ. Andre former av diskriminering kan knekke et men­ neske fysisk, men ideologisk diskriminering rammer akkurat den ting hos mennesket som kanskje i mest utpreget grad er dets eget. Tyranni over sinnet er den mest fullkomne og bru­ tale typen av tyranni. På den ene side setter den ideologiske diskriminering i det kommunistiske system seg som mål å forby alle andre idéer, på den annen side å påtvinge utelukkende sine egne idéer. Dette er de to mest slående former av et utrolig, totalt tyranni. Tanken er den mest skapende kraft. Den avdekker det som er nytt. Menneskene kan hverken leve eller produsere, om de ikke tenker og grubler. Selv om kommunistene vil benekte dette faktum, er de nødt til å godta det i praksis. Derfor gir de intet rom for andre tanker enn deres egne. Mennesket kan gi avkall på meget. Men det må tenke, og det har en dyp trang til å gi uttrykk for sine tanker. Det er ubeskrivelig motbydelig å være nødt til å forholde seg taus, når en har behov for å si sin mening. Det er det verste tyranni å tvinge mennesker til å tenke ikke som de gjør, men å gi uttrykk for tanker som ikke er deres egne. Innskrenkningen av tankefriheten er ikke bare et angrep på spesielle politiske og sosiale friheter, men et angrep på mennesket i seg selv. Menneskets udødelige streben etter tankefrihet dukker stadig frem i konkret form. Om den ennå ikke er blitt åpenbar i de kommunistiske systemer, betyr ikke dette at den ikke eksisterer. Idag gir denne streben seg utslag i en dunkel og apatisk motstand mot regimet, i form av folkets ubestemte forhåpninger. Det er som om den totale under-

152

DEN NYE KLASSE

trykkelsen eliminerer ulikhetene mellom samfunnslagene og forener alle mennesker i kravet om tankefrihet og frihet i sin alminnelighet. Historien vil tilgi kommunistene meget og fastslå at de var nødt til å begå mange brutale handlinger på grunn av om­ stendighetene og nødvendigheten av å forsvare sin egen eksi­ stens. Men undertrykkelsen av alle avvikende tanker, det eks­ klusive monopol på tenkningen av hensyn til forsvaret av deres personlige interesse, vil nagle kommunistene til en skampel i historien.

Målet og midlene 1 Alle revolusjoner og alle revolusjonære bruker skrupelløse undertrykkelsesmidler til overflod. De tidligere revolusjonære var seg imidlertid ikke sine me­ toder så klart bevisst som kommunistene har vært. De kunne heller ikke tillempe og bruke sine metoder i den grad som kommunistene har gjort. «Dere behøver ikke å vrake og velge de midler som skal brukes mot bevegelsens fiender . . . Dere må ikke bare straffe forræderne, men også de likegyldige, dere ma straffe alle som er passive i republikken, som ikke utretter noe for den.» Disse ordene av Saint-Just kunne vært sagt av en kom­ munistleder idag. Men Saint-Just slynget dem ut under en flammende revolusjon, da det gjaldt a sikre dens skjebne. Kom­ munistene kommer stadig med disse ordene og handler i sam­ svar med dem — fra revolusjonens begynnelse til de vinner den fullstendige makt, ja, selv når denne makten begynner a forfalle. Selv om de kommunistiske metoder overgår alle andre revolusjonæres i omfang, varighet og strenghet, har kommunistene som regel ikke nyttet alle de midler deres motstandere brukte under selve revolusjonen. Men om kommunistenes metoder kanskje var mindre blodige, ble de på den annen side mer og mer umenneskelige dess lenger de fjernet seg fra revolusjonen. Som alle andre politiske og sosiale bevegelser må kommunis­ men først og fremst bruke de midler som passer makthavernes interesser og forbindelser best. Alle andre hensyn, iberegnet moralske, er underordnet dette.

154

DEN NYE KLASSE

Det som her interesserer oss, er bare den moderne kommunismes metoder, som alt etter omstendighetene kan være milde eller strenge, humane eller umenneskelige, men som er anderledes enn de midler som ble brukt av andre politiske og sosiale bevegelser og som skiller kommunismen fra disse be­ vegelser, enten de var reaksjonære eller ikke. Forskjellen ligger ikke i at de kommunistiske metoder kan­ skje er de brutaleste som historien kjenner. Brutaliteten er nok deres mest iøynefallende, men ikke deres aller vesentligste side. En bevegelse som satte seg som mal å omskape samfunnet og økonomien med tyranniske midler, måtte gripe til brutale metoder. Men alle andre revolusjonære bevegelser hadde også de samme midlene og ønsket å bruke dem, og når de ikke kunne nytte dem alle, var grunnen at deres tyranni var av kortere varighet. Til dette kom at deres undertrykkelse ikke kunne bli så total som den kommunistiske, fordi den ble til under forhold som ikke tillot en slik totalitet. Enda mindre berettiget ville det være å søke årsakene til kommunistenes metoder i det faktum at kommunistene mang­ let etiske eller moralske prinsipper. Bortsett fra at de er kommunister er de mennesker som alle andre, og seg imellom følger de de moralske prinsipper som er de vanlige i men­ neskelige samfunn. Mangel på etikk blant dem er ikke grun­ nen til deres metoder, men resultatet av dem. Både i ord og i prinsipper slutter kommunistene seg til etiske forskrifter og humane metoder. De tror bare at de «midlertidig» er tvunget til a gjøre noe som strider mot deres etiske synspunkter. Kom­ munistene mener ogsa at det ville være langt bedre om de ikke hadde vært nødt til å handle i strid med denne deres etiske oppfatning. I sa mate skiller de seg ikke meget fra medlemmer av andre politiske bevegelser, bortsett fra at de har skilt lag med menneskeheten i en varigere og avskyeligere form. En kan finne tallrike trekk som skiller den moderne kom­ munisme fra andre bevegelser, når det gjelder bruken av mid­ ler. Disse trekkene er overveiende av kvantitativ art, eller de skyldes ulike historiske betingelser og kommunistenes mål. Imidlertid er det ett integrerende trekk ved den nåværende

MÅLET OG MIDLENE

in

kommunisme, som skiller dens metoder fra alle andre politiske bevegelsers. Ved første blikk kan dette trekket synes å være det samme som karakteriserte visse kirkesamfunn i tidligere tider. Det skyldes de idealistiske mål som kommunistene vil fremme med alle midler, og disse midlene er blitt mer og mer hensynsløse, dess mer urealisable målene ble. Selv om det gjel­ der idealistiske mål, kan intet moralsk prinsipp rettferdig­ gjøre bruken av disse midlene, og bruken av dem stempler kommunistene som hensynsløse og ubarmhjertige makthavere. De tidligere klasser, partier eller former for eiendomsrett eksi­ sterer ikke lenger, eller de har mistet enhver betydning, men likevel er ikke metodene blitt vesentlig endret. Sant å si holder disse metodene akkurat nå på å kulminere i umenneskelighet. Når den nye utbytterklasse klatrer opp til makten, forsøker den å rettferdiggjøre sine ikke-idealistiske metoder ved å på­ berope seg sine idealistiske mål. Umenneskeligheten i Stalins metoder nådde sin klimaks da han bygget et «sosialistisk sam­ funn». Fordi den nye klasse må vise at dens interesser uteluk­ kende og ideelt er identiske med samfunnets mål, og fordi den må opprettholde et monopol på tankevirksomheten og på alle andre områder, blir den nødt til å forkynne at de metodene den bruker ikke betyr så meget. Det som betyr noe, er resul­ tatet, alt annet er uvesentlig, roper dens representanter. Det som betyr noe, er at vi «nå» har sosialisme. Slik rettferdiggjør kommunistene tyranni, sjofelhet og forbrytelse. Resultatet må selvsagt sikres ved hjelp av særlige redskaper — av partiet. Dermed blir dette noe dominerende og ene­ stående i seg selv, som middelalderens kirke. For å sitere Dietrich von Nieheim, nominell biskop av Verden (1411): «Når kirkens eksistens er truet, blir den løst fra alle moralske bud. Målet, kirkens enhet, rettferdiggjør alle midler: troløs­ het, forræderi, tyranni, simoni, fengsel og død. Enhver hellig organisasjon eksisterer nemlig av hensyn til samfunnets mål, og personligheten må ofres til fordel for det ålment beste.» Også disse ordene lyder som om de skulle være sagt av en moderne kommunist. Det finnes meget feudalt og fanatisk i den moderne kommunismes dogmatisme. Men vi lever ikke lenger i middelal­

156

DEN NYE KLASSE

deren, og heller ikke er den nåværende kommunisme noe kirkesamfunn. Ettertrykket på ideologisk og annen monopolisme setter bare tilsynelatende et likhetstegn mellom kom­ munismen og den middelalderlige kirke, det vesentlige i dem er vidt forskjellig. Kirken var bare delvis den besittende og styrende; i de mest ytterliggående tilfelle tok den sikte på a gjøre et eksisterende samfunnssystem evigvarig ved hjelp av en absolutt kontroll over sinnene. Kirken forfulgte kjettere, selv av dogmatiske grunner som ikke alltid var nødvendig av hen­ syn til de direkte praktiske behov. Slik som kirken selv frem­ stilte saken, forsøkte den å frelse syndige og kjetterske sjeler ved å tilintetgjøre kjødet. Alle jordiske midler ble betraktet som tillatelige når det gjaldt å nå himmerikes rike. Men kommunistene ønsker fremfor alt annet fysisk makt eller statsautoritet. Intellektuell kontroll og forfølgelser av dogmatiske grunner er bare hjelpemidler til å styrke statsmak­ ten. I motsetning til kirken er kommunismen ikke systemets støtte, men selve legemliggjørelsen av det. Den nye klasse oppsto ikke plutselig, men utviklet seg fra en revolusjonær gruppe til en eiendomsbesittende og reaksjo­ nær. Og enda dens metoder lot til å være de samme, endret også de seg i det hovedsakelige fra revolusjonære til tyranniske metoder, fra beskyttende til despotiske. De kommunistiske metoder vil i det alt vesentlige være amoralske og hensynsløse, selv når de er særlige strenge i form. Det kommunistiske styre er fullstendig totalitært, og derfor kan det ikke tillate seg noen større vraking og velging av midler. Og kommunistene kan aldri gi avkall på det vesent­ ligste — at det ikke er noe valg mellom de forskjellige midler — fordi de ønsker å bevare den absolutte makt og sikre sine egne egoistiske interesser. Selv om kommunistene ikke ønsker det, må de være både eiere og despoter, og de må bruke mange slags midler for å sikre seg det. På tross av de gode teorier eller hensikter som de kanskje kan ha, driver selve systemet dem til å nytte alle midler. Og hvis det oppstår en kritisk situasjon, står de som de moralske og intellektuelle forkjempere og de faktiske brukere av alle de midler de har til sin rådighet.

MÅLET OG MIDLENE

2 Kommunistene snakker om «kommunistisk moral», «det nye sosialistiske menneske» og lignende begreper som om de snak­ ket om høyere etiske kategorier. Disse tåkete begrepene har bare én praktisk mening — å konsolidere kommunistenes rekker og motstanden mot utenlandsk innflytelse. Som virke­ lige etiske kategorier eksisterer de imidlertid ikke. Da det aldri kan oppstå noen egen kommunistisk etikk eller noe sosialistisk menneske, blir til gjengjeld kommunistenes kasteånd og deres spesielle moralske og andre begreper som de hyller seg imellom, utviklet desto sterkere. Disse er ikke abso­ lutte prinsipper, men skiftende moralske standarder. De er innleiret i det kommunistiske hierarkiske system, der nesten alt er tillatt på toppen — i de øvre kretser — mens de samme tingene blir fordømt om de blir praktisert på de lavere trinn. Denne kasteånden og denne foranderlige og ufullstendige moralen har undergått en lang og omskiftelig utvikling, og ofte har den til og med vært en stimulans for den videre utvikling av den nye klasse. Det endelige resultat av dette har vært opprettelsen av en rekke forskjellige moralske standarder for de forskjellige kaster, men slik at de alltid har vært under­ kastet oligarkiets praktiske behov. Utformingen av denne kastemoralen svarer stort sett til den nye klasses oppstigning til makten og er identisk med dens oppgivelse av en human og virkelig etisk standard. Disse påstandene trenger en inngående forklaring. Som alle andre sider av kommunismen utviklet også kaste­ moralen seg fra den revolusjonære moral. På tross av det faktum at denne moralen var en del av en isolert bevegelse, ble den i førstningen slått opp som mer human enn noen annen sekts eller kastes. Men en kommunistisk bevegelse begynner alltid som en bevegelse som er preget av den høyeste idealisme og den mest uselviske offervilje, og dermed tiltrekker den de mest begavede, de tapreste og selv de edleste intellektuelle i folket.

158

DEN NYE KLASSE

Denne uttalelsen gjelder, som de fleste andre i denne boken, de land der kommunismen først og fremst har utviklet seg som følge av de nasjonale forhold, og der den har vunnet den fullstendige makt (Sovjet-Unionen, Jugoslavia og China). Med visse modifikasjoner kan den imidlertid også gjøres gjel­ dende for kommunismen i andre land. Overalt begynner kommunismen som en streben mot et vakkert idealsamfunn. I denne egenskap virker den dragende og inspirerende på mennesker som har en høy moralsk standard eller er fremtredende på andre måter. Men da kommunismen også er en internasjonal bevegelse, vender den seg — som en solsikke mot solen — mot den bevegelsen som er den sterkeste, og det har inntil nå først og fremst vært Sovjet-Unionen. Følgen er at selv kommunistene i andre land, der de ikke har makten, hurtig mister de karaktertrekk de hadde i begynnel­ sen og antar den maktutøvende kommunismes trekk. Og resultatet av dette er at de kommunistiske ledere i vest og andre steder har vennet seg til å leke like lettferdig med sann­ heten og de etiske prinsipper som kommunistene i SovjetUnionen. Enhver kommunistisk bevegelse har også i først­ ningen høye moralske særtrekk, som isolerte individer kan bevare lenger enn ledelsen, og som fører til kriser når lederne går til amoralske handlinger og foretar vilkårlige helomven­ dinger. Historien kjenner ikke mange bevegelser som begynte med slike høye moralske prinsipper som kommunismen og med slike hengivne, begeistrede og dyktige forkjempere, folk som ikke bare var knyttet sammen av felles idéer og lidelser, men også av en uselvisk kjærlighet, kameratskap, solidaritet og den varme og direkte oppriktighet som bare kan skapes av kamper der menneskene er dømt til enten å seire eller dø. Samarbeid i handlinger, tanker og ønsker, ja, de mest intense anstrengelser for å nå frem til den samme måte å tenke og føle på, virkeliggjørelsen av den personlige lykke og oppbyggingen av individualiteten gjennom den fullkomne og hengivne tro­ skap mot partiet og arbeiderkollektivet, en begeistret vilje til å ofre seg for andre, omsorg for de unge og beskyttelse av dem, og øm aktelse for de gamle — disse er de sanne kommunisters

MÅLET OG MIDLENE

159

idealer, når bevegelsen er i sin begynnelse og fremdeles virke­ lig kommunistisk. Den kommunistiske kvinne er også noe mer enn bare en kamerat eller kampfelle. Det kan aldri bli glemt at hun be­ sluttet å ofre alt, da hun gikk med i bevegelsen — både kjærlig­ hetens og moderskapets lykke. Mellom menn og kvinner i bevegelsen utvikler det seg et rent, hensynsfullt og varmt forhold, et forhold der kameratslig omsorg er blitt til en kjønnsløs lidenskap. Lojalitet, gjensidig hjelp, oppriktighet selv når det gjelder ens intimeste tanker — disse er som regel de sanne og idealistiske kommunisters idealer. Veien til disse idealene er meget lang og vanskelig. Kom­ munister og kommunistiske bevegelser blir skapt av forskjel­ lige sosiale krefter og sentrer. Indre ensartethet blir ikke nådd uten videre, men gjennom voldsomme kamper mellom de for­ skjellige grupper og fraksjoner. Er betingelsene gunstige, blir slaget vunnet av den gruppe eller fraksjon som har den klareste forestilling om utviklingen mot kommunismen og som også blir den mest moralske, når man har overtatt makten. Gjennom moralske kriser, gjennom politiske intriger og insinuasjoner, gjensidige bakvaskelser, blindt hat og barbariske sammenstøt, gjennom utsvevelser og intellektuelt forfall, klatrer bevegel­ sen langsomt oppover. Den knuser grupper og individer, skil­ ler seg av med de overflødige, sveiser sammen sin kjerne og sitt dogme, sin moral og psykologi og klarlegger sin atmosfære og sin arbeidsmåte. Når den kommunistiske bevegelse og dens tilhengere blir virkelig revolusjonære, oppnår de — et øyeblikk — den høye moralske standard som her er beskrevet. Dette er et øyeblikk i kommunismen da det er vanskelig å skille ord fra handling, eller for å uttrykke det nøyaktigere, da de ledende, viktigste, sanneste og mest idealistiske kommunister tror oppriktig på sine idealer og streber etter å virkeliggjøre dem i sine metoder og i sin personlige tilværelse. Dette er det øyeblikk som går forut for selve kampen for makten, et øyeblikk som bare inntreffer i bevegelser som når så langt som til dette punkt. Rett nok er dette moralen hos en sekt, men det er moral på et høyt plan. Bevegelsen er isolert, og ofte ser den ikke 11 — Djilas

160

DEN NYE KLASSE

sannheten, men dette vil ikke si det samme som at den av den grunn ikke tar sikte på sannheten eller ikke elsker den. Den interne moralske og intellektuelle sammensmelting er resultatet av en lang kamp for enhet i ideologi og handlemåte. Uten denne sammensmeltingen kan det ikke engang bli tale om noen sann revolusjonær kommunistisk bevegelse. «Tankens og handlingens enhet» er ikke mulig uten psykisk-moralsk en­ het, og omvendt. Men selve den psykiske og moralske en­ heten — som det ikke er laget noen statutter eller lover for, men som opptrer spontant og blir til en bevisst vane — bidrar mer enn noe annet til å gjøre kommunistene til den uutryddelige familie som de er, uforståelig og ugjennom­ trengelig for andre, ubøyelig i sin solidaritet og i sine ensartede reaksjoner, tanker og følelser. Mer enn noe annet er denne psykisk-moralske enheten — som ikke blir oppnådd med det samme og som ikke engang er definitivt utformet, unntatt som et mål en må strebe etter — det påliteligste tegn på at den kommunistiske bevegelse har konsolidert seg og er blitt uimotståelig for sine tilhengere og mange andre, at den er blitt mektig fordi den er blitt smidd sammen til en enhet med én sjel og ett legeme. Dette er beviset på at en ny, homogen bevegelse har dukket opp, en bevegelse som står overfor en fremtid som er vidt forskjellig fra den man ventet seg i begynnelsen. Alt dette blekner imidlertid langsomt bort, det går i opp­ løsning og synker ned under kommunistenes oppstigning til den absolutte makt og eiendomsrett. Tilbake blir bare de tomme former og sedvaner, som ikke har noe virkelig innhold. Det interne monolittiske samhold som ble til under kampen mot opposisjonen og halvkommunistene, blir omformet til en enhet av lydige rådgivere og robot-byrakrater innen beve­ gelsen. Under oppstigningen til makten blir de tidligere så høye prinsipper undertrykt av intoleransen, servilitet, ufull­ kommen tenkning, kontroll av ens personlige tilværelse — som engang var en kameratslig hjelp, men nå er en form for oligarkisk ledelse — hierarkisk stivhet og innadvendthet, kvinnenes nominelle men forsømte sosiale rolle, opportu­ nisme, selviskhet og overgrep. En isolert bevegelses vidunderlig

MALET OG MIDLENE

161

menneskelige karaktertrekk blir langsomt erstattet med en privilegert kastes intolerante og fariseiske moral. Opportu­ nisme og kryperi avløser det tidligere så endefremme ved revolusjonen. De tidligere helter, som var rede til å ofre alt, selv livet, for andre og for en idé, for folkets beste, blir drept eller skjøvet til side, og når dette ikke skjer, blir de til egen­ kjærlige kujoner uten idéer eller kamerater, villige til å av­ sverge alt — ære, navn, sannhet og moral — for å kunne beholde sine plasser i den herskende klasse og den hierarkiske krets. Verden har sett fa helter som var så villige til å ofre og lide som kommunistene før og under revolusjonen, men sannsynligvis har den heller aldri sett slike karakterløse uslin­ ger og tåpelige forsvarere av golde teorier som de ble etter­ at de hadde vunnet makten. Lysende menneskelige trekk var forutsetningen for at bevegelsen kunne skape og tiltrekke seg makt; eksklusiv kasteånd og fullstendig mangel på etiske prinsipper er blitt betingelsene for bevegelsens makt og be­ varingen av den. Ære, hederlighet, offervilje og kjærlighet til sannheten var engang ting som kunne forståes i seg selv. Idag blir bevisst løgn, smiger, bakvaskelse, bedrag og provoka­ sjon smått om senn det uunngåelige tilbehør til den nye klasses mørke, intolerante og altomfattende makt, og dette påvirker til og med forholdet mellom medlemmene av denne klassen.

3 Den som ikke har forstått dialektikken i denne kommunismes utvikling, kan heller ikke forstå de såkalte Moskvaprosessene. Heller ikke kan han begripe hvorfor kommuniste­ nes tilbakevendende moralske kriser, som skyldes oppgivelsen av de hellige og vigslede prinsipper av iforgårs, ikke kan ha den store betydning som lignende kriser har for alminnelige men­ nesker eller andre bevegelser.

162

DEN NYE KLASSE

Khrusjtsjov innrømmet at politikpller spilte hovedrollen i «tilståelsene» og selvfordømmelsene under Stalins prosesser. Han påsto at narkotika ikke ble brukt, men det foreligger beviser på at de ble det. Men det viktigste narkotiske middel til a avtvinge «tilståelser», var forbryternes egen beskaffen­ het. Alminnelige forbrytere, det vil si de som ikke er kommu­ nister, faller ikke i trance og kommer ikke med hysterike til­ ståelser og ber om dødsstraff som belønning for sine «synder». Dette ble bare gjort av «menn av en egen type» — kommu­ nistene. Til å begynne med ble de dypt rystet over den korpor­ lige mishandling og de voldsomme og amoralske beskyldnin­ ger som i hemmelighet ble rettet mot dem av den øverste partiledelse, hvis totale amoral de ikke kunne tro på, selv om de tidligere av og til hadde funnet feil hos den. Med ett oppdaget de at de var revet opp med roten. Deres egen klasse, representert av den kommunistiske ledelse, hadde sviktet dem; enda de var uskyldige, hadde klassen selv naglet dem til korset som forbrytere og forrædere. For lenge siden var de blitt opplært til å tro, og de hadde også kunngjort, at de med hver eneste fiber i sin kropp og sjel var knyttet til partiet og dets idealer. Nå var de blitt slitt løs, og de følte seg helt fortapt. Enten kjente de ikke eller de hadde glemt eller avsverget alt utenom den kommunistiske sekt og dens trangsynte idéer. Na var det for sent å gjøre seg kjent med noe annet enn kommunismen. De sto helt alene. Mennesket kan ikke hjelpe eller leve utenfor samfunnet. Dette er dets uforanderlige særtrekk, det som allerede Ari­ stoteles var oppmerksom på og som han forklarte ved å kalle mennesket «et politisk vesen». Hva annet står sa tilbake for et medlem av en slik sekt, som finner seg moralsk knekket og revet opp med roten og utsatt for en raffinert og brutal tortur, enn å hjelpe klassen og «kameratene» med sin «tilståelse»? Han er overbevist om at klassen må ha slike tilståelser for å kunne stå imot den «antisosialistiske» opposisjon og «imperialistene». Disse tilståelser er det eneste «store» og «revolusjonære» bidrag som det for­ tapte og knekkcde offer nå kan yte.

MÅLET OG MIDLENE

163

Enhver sann kommunist er blitt innskjerpet og har lært seg selv og andre til å tro at fraksjoner og fraksjonskamper er noe av de verste forbrytelser mot partiet og dets mal. Det er da også riktig at et kommunistparti som var splittet i fraksjoner hverken kunne seire under revolusjonen eller opp­ rette sitt herredømme. Enhet for enhver pris, uten hensyn til noe som helst annet, blir en mystisk plikt som brukes som dekning for oligarkenes streben etter den totale makt. Selv om den demoraliserte opposisjonelle kommunist har en mis­ tanke om dette, ja, selv om han vet det, har han fremdeles ikke frigjort seg for den mystiske enhetsidéen. Dessuten kan han tenke som så at ledere kommer og går, og at også disse lederne — de onde, de tåpelige, de egoistiske, de inkonse­ kvente og de maktsyke — vil forsvinne, mens målet er og blir det samme. Målet er alt — har det ikke alltid vært slik i partiet? Selv Trotskij, som var den viktigste av alle de opposisjo­ nelle, gikk ikke meget lenger i sitt resonnement. I et anfall av selvkritikk forkynte han at partiet er ufeilbarlig, fordi det er inkarnasjonen av den historiske nødvendighet, av et klasse­ løst samfunn. Da han i sin landflyktighet forsøkte å forklare det himmelropende amoralske ved Moskva-prosessene, støttet han seg til historiske analogier: Roma før kristendommens seier og renessansen under begynnelsen til kapitalismen. Også i disse to tilfelle opptrådte de uunngåelige fenomener perfide mord, baktalelser, løgner og uhyggelige masseforbrytelser. Slik måtte det være under overgangen til sosialismen, sluttet han. Dette var levningene av det gamle klassesamfunn, som ennå tydelig kunne ses i det nye. Imidlertid klarte han ikke å for­ klare alt på denne måten, han bare gikk på akkord med sin egen samvittighet ved ikke å «forråde» «proletariatets dikta­ tur» eller sovjettene som den eneste form for overgangen til det nye og klasseløse samfunn. Hadde han trengt dypere inn i problemet, ville han ha oppdaget at når en besittende klasse bryter vei for seg selv, som under kommunismen, under renessansen og i andre perioder av historien, spiller moralske hensyn en stadig mindre rolle etterhvert som klassens vanske­ ligheter øker og dens herredømme må gjøres mer og mer totalt.

164

DEN NYE KLASSE

De som ikke forsto hva slags sosial omlegging som virkelig sto på spill etter kommunistenes seier, måtte på samme måte foreta en nyvurdering av de forskjellige moralske kriser i den kommunistiske leir. Den såkalte avstaliniseringsprosess, eller de prinsippløse angrep på Stalin fra hans tidligere hoffolk i en noe Stalin-aktig stil, blir også omvurdert som «en moralsk krise». Moralske kriser, store og små, er ikke til å unngå i ethvert diktatur, for dets tilhengere er vant til å tro at enhet i politisk tenkning er den største patriotiske dyd og den helligste av alle borgerplikter, og følgelig må de bli urolige over de uunngåelige omskiftninger. Men kommunistene føler og vet at slike omskiftninger ikke svekker, men heller styrker deres totalitære herredømme, at dette er dets uunngåelige vei, og at moralske og lignende hensyn bare spiller en underordnet rolle, om de da ikke bent frem danner en hindring. Praksis lærer dem dette meget hurtig. Følgelig ender deres moralske kriser meget fort, uansett hvor dyptgående de er. Selvsagt kan ikke kommunistene velge og vrake når det gjelder midlene, om de ønsker å nå det virkelige mål som de streber etter, og som de kamuflerer med det ideelle mål.

4 Om kommunismen er moralsk degradert i andre menneskers øyne, betyr det ennå ikke at den er blitt svekket. Inn­ til nå har det som regel betydd det motsatte. De for­ skjellige utrenskninger og «Moskvaprosesser» styrket det kom­ munistiske system og Stalin. Det var nok så at visse lag — de intellektuelle med Gide som det mest berømte eksempel — brøt med kommunismen på grunn av disse hendelser og tvilte på at kommunismen, slik som den er idag, kan virkeliggjøre de idéer og idealer de trodde på. Imidlertid er kommunismen i sin nåværende form ikke blitt svakere — den nye klasse

MÅLET OG MIDLENE

165

er tvertom blitt sterkere og mer trygg, den har frigjort seg fra moralske hensyn, og den vader i blodet av tilhengere av den kommunistiske tanke. Selv om kommunismen er blitt moralsk degradert i andres øyne, er den faktisk blitt styrket i sin egen klasses og også i sitt herredømme over samfunnet. Skulle den nåværende kommunismes anseelse bli minsket i dens egen klasses øyne, må det andre forutsetninger til. For revolusjonen er det ikke bare nødvendig a sluke sine egne barn, men også å sluke seg selv, kan en si. Dens største ånder ma få forståelsen av at den er en utbytterklasse, og at dens herre­ dømme ikke har noen berettigelse. Konkret uttrykt må klas­ sen komme til klarhet over at det i den nærmeste fremtid ikke kan bli tale om at staten skal visne bort, eller om et kommunistisk samfunn, der alle skal arbeide i samsvar med sine evner og bli lønnet i overensstemmelse med sine behov. Klassen må innse at man like godt kan motbevise muligheten av et slikt samfunn som man kan bevise den. Dermed vil de midler som denne klassen brukte og fremdeles bruker til a nå sine mål og sin makt, bli meningsløse, umenneskelige og i strid med den virkelige hensikt — endog for klassen selv. Dette vil bety at det oppstår splittelser og vakling innen den her­ skende klasse, fenomener som ikke lenger kan hindres. Med andre ord, kampen for dens egen eksistens vil drive den her­ skende klasse selv, eller individuelle fraksjoner av den, til å renonsere på de midlene den nå bruker eller gi avkall på den idé at dens mål er reelle og innen synsvidde. Det er ingen teoretisk utsikt til en slik utvikling i noen av de kommunistiske land, og minst av alt i Sovjet-Unionen etter Stalin. Der borte utgjør den herskende klasse fremdeles et kom­ pakt hele, og fordømmelsen av Stalins metoder har, til og med teoretisk, utviklet seg til et forsvar av Sovjet-Unionen mot et personlig og despotisk diktatur. Pa den ty vende parti­ kongress slo Khrusjtsjov til lyd for «nødvendig terror» mot «fienden» i motsetning til Stalins despoti mot «gamle kom­ munister». Khrusjtsjov fordømte ikke Stalins metoder i seg selv, bare den bruken han hadde gjort av dem mot den herskende klasse. Det later til at forholdene innenfor klassen er blitt forandret siden Stalins tid; den er na blitt sa sterk at

166

DEN NYE KLASSE

den ikke behøver å kapitulere overfor lederens og politiapparatets absolutte herredømme. Klassen selv og dens metoder har ikke endret seg synderlig når det gjelder moralsk samhold. De første tegn på splittelse har imidlertid meldt seg — de gir seg utslag i den ideologiske krise. Men på tross av dette ma en være klar over at den moralske oppløsningen såvidt har begynt, og at de nødvendige forutsetninger for den ennå knapt eksisterer. Mens det herskende oligarki tiltar seg visse rettigheter, kan det pa den annen side ikke unngå å la folket få enkelte smuler av disse rettighetene. Oligarkiet kan ikke holde foredrag om mangelen på rettigheter selv blant kommunistene i Stalins tid, uten samtidig å måtte vente seg et ekko fra massene, som er berøvet sine rettigheter i en umåtelig større grad. Det franske borgerskap gjorde tilslutt opprør mot sin keiser, Napoleon, da hans kriger og byråkratiske despoti ble ulidelig. Men det franske folk fikk til syvende og sist visse fordeler av dette. Det blir ingen tilbakevenden til Stalins metoder, der den dogmatiske hypotese om et fremtidig samfunn også spilte en viktig rolle. Men dette betyr ikke det samme som at de nå­ værende oligarker vil gi avkall på å nytte alle hans midler — selv om de ikke kan det — eller at Sovjet-Unionen omgående eller meget snart vil bli en demokratisk rettsstat. Noe er imidlertid blitt anderledes. Den herskende klasse vil ikke lenger, ikke engang overfor seg selv, kunne rettferdig­ gjøre seg med at hensikten helliger midlet. Klassen vil frem­ deles holde foredrag om det endelige mål — et kommunistisk samfunn — for gjorde den ikke det, måtte den oppgi sitt abso­ lutte herredømme. Dette vil tvinge den til å gripe til alle mid­ ler, men hver gang den tyr til dem, blir den også nødt til å fordømme bruken av dem. En sterkere makt — frykt for verdensopinionen, frykt for at den selv vil skade seg og sitt enevelde — vil få den til å bøye av og stekke dens vinger. Da den følte seg sterk nok til å ødelegge dyrkelsen av dens skaper eller skaperen av -systemet — Stalin — ødela den sam­ tidig sin egen ideelle basis. Den herskende klasse er enerådende, men den har begynt å oppgi og minske ideologien, det dogmet som brakte den til makten. Den har tatt til å dele seg opp i

MÅLET OG MIDLENE

167

fraksjoner. På toppen er alt sammen fredelig og velsmurt, men nedenfor toppen, i dybden, og selv innen klassens egne rekker, rører nye idéer seg, og det brygger opp til kommende stormer. Den herskende klasse måtte ta avstand fra Stalins metoder, og derfor vil den ikke kunne bevare sitt dogme. I virkelig­ heten var metodene bare et uttrykk for dette dogmet, de var faktisk også den praksis som dogmet bygget på. Det var ikke godvilje og enda mindre menneskekjærlighet som fikk Stalins medarbeidere til å innse det skadelige i Sta­ lins metoder. Det var tvingende omstendigheter som drev den herskende klasse til å bli mer «forståelsesfull». Men i og med at oligarkene unngår å bruke de mest brutale metoder, må de nødvendigvis så tvilens sæd med hensyn til sine mål. Målet tjente engang som moralsk unnskyldning for alle midler. Når man oppgir å bruke disse midler, vil det oppstå tvil om målet selv. Såsnart det blir avslørt at de midler som ville sikre målet er onde, vil det også bli klart at målet i seg selv ikke er opp­ nåelig. Det grunnleggende i enhver politikk er nemlig midlene, under den forutsetning at alle mål er gode. Til og med veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

5 I hele historien har det ikke vært noen ideelle mål som er blitt oppnådd ved hjelp av uideelle, umenneskelige midler, like så lite som det har vært noe fritt samfunn som ble byg­ get av slaver. Det er ingenting som så tydelig avslører målenes realitet og storhet som de metoder en bruker for å nå dem. Hvis målet må brukes til å unnskylde midlene, er det noe ved målet selv, ved dets realitet, som er uverdig. Det som virkelig helliger målet, som rettferdiggjør alle anstrengelsene og ofrene for å nå det, er midlene: den stadige fullkommengjørelse av dem, menneskelighet og økende frihet.

168

DEN NYE KLASSE

Den nåværende kommunisme har ikke engang nådd til begynnelsen av en slik situasjon. Istedet har den bråstoppet, i tvil om sine midler, men alltid i full forvissning om målene. Ikke et eneste demokratisk — eller forholdsvis demokratisk — styre i historien ble først og fremst bygget på en streben etter ideelle mål, men snarere på de små dagligdagse midler som man hadde adgang til. Men alle disse regimer nådde mer eller mindre spontant store mål. På den annen side har ethvert despoti forsøkt å rettferdiggjøre seg ved å henvise til sine ideelle mål. Ikke et eneste av dem har nådd noen slike store fremtidsmål. Total brutalitet, eller bruken av alle midler, er i samsvar med det pompøse, ja, det bent frem urealistiske ved kommunistenes mål. Ved hjelp av revolusjonære midler har den moderne kom­ munisme klart å ødelegge en samfunnsform og despotisk opp­ rette en annen. I førstningen ble den ledet av de skjønneste og mest opprinnelige menneskelige tanker om likhet og brorskap, og først senere brukte den disse ideene til å skjule at den bygget opp sitt eneherredømme med bruk av alle midler. Som Dostojevskij lar en av sine personer i «De fordømte» si om helten Sjigaljev:

«... Han har skrevet noe godt i det manuskriptet,» fort­ satte Verkhovenskij . . . «Ethvert medlem av samfunnet spio­ nerer på de andre, og det er hans plikt å være angiver mot dem. Hvert eneste menneske tilhører alle, og alle tilhører enhver. Alle er treller og likemenn i sin trelldom. I ytterliggående tilfelle råder man til bakvaskelse og mord, men det store ved tingen er nettopp likheten . . . Treller er nødt til å være like­ menn. Det har aldri eksistert hverken frihet eller likhet uten despoti ...» Når man rettferdiggjør midlene på grunn av målet, blir altså målet selv mer og mer fjernt og urealistisk, mens mid­ lenes forferdelige realitet stadig blir mer iøynefallende og uutholdelig.

Kvintessensen 1 Ingen av teoriene om det vesentlige i den moderne kom­ munisme gir noen uttømmende utredning av spørsmålet. Denne teorien gjør heller ikke krav på noe slikt. Den moderne kommunisme er produktet av en rekke historiske, økonomiske, ideologiske, nasjonale og internasjonale årsaker. En kategorisk fremsatt teori om det essensielle i den, kan aldri bli helt nøy­ aktig. En kunne ikke engang skjelne det vesentlige i den nåværende kommunisme, før den under sin utvikling avslørte seg selv i sitt innerste. Dette øyeblikket kom, og det kunne bare komme, fordi kommunismen trådte inn i en spesiell fase av sin utvik­ ling, nemlig sin modenhet. Da først ble det mulig a avdekke arten av dens makt, eiendomsbesittelse og ideologi. I den peri­ ode da kommunismen var under utvikling og i overveiende grad var en ideologi, var det nesten uråd a gjennomskue den komplett. Likesom andre sannheter er produkter av mange opphavs­ menn, land og bevegelser, er også kommunismen det. Den moderne kommunisme er blitt avslørt gradvis, mer eller mindre parallelt med dens utvikling, men en kan ikke betrakte denne som endelig og avsluttet, fordi den enna ikke er ferdig med denne utviklingen. De fleste av teoriene angående kommunismen inneholder imidlertid noe riktig. Alle har de som regel forstått en side av den eller av dens vesen. Det finnes to grunnleggende teser om kvintessensen i den moderne kommunisme.

170

DEN NYE KLASSE

Ifølge den første av dem er den en form for en ny religion. Men som vi allerede har sett, er den hverken en religion eller et kirkesamfunn, på tross av den kjensgjerning at den inne­ holder elementer fra dem begge. Den annen tese oppfatter kommunismen som revolusjonær sosialisme, det vil si som noe som ble født av den moderne industri eller kapitalisme og av proletariatet og dets behov. Vi har sett at ogsa denne tesen bare delvis er riktig: den moderne kommunisme begynte i vel utviklede land som en sosialistisk ideologi og en reaksjon mot arbeidermassenes lidelser under den industrielle revolusjon. Men etterat den hadde vunnet makten i underutviklede områder, ble den noe helt annet — et utbyttersystem som var en motstander av de fleste av proletariatets egne interesser. Man nar også fremsatt den tese at den moderne kommu­ nisme bare er en moderne form for despoti, skapt av mennesker sasnart de har grepet makten. Den moderne økonomis natur, som i alle tilfelle krever en sentralisert administrasjon, har gjort det mulig for dette despotiet å bli absolutt. Også denne tesen innebærer en viss sannhet: den moderne kommunisme er et moderne despoti, som uunngåelig må strebe mot det totale enevelde. Imidlertid er ikke alle typer av moderne despoti varianter av kommunismen, og heller ikke er de totalitære i samme grad som den. Hvilken tese vi enn gransker nærmere, finner vi altså at de forklarer en side av kommunismen, eller en del av sann­ heten, men ikke den hele og fulle sannhet. Min egen teori om det vesentlige i kommunismen kan heller ikke oppfattes som uttømmende. Dette er forresten svakheten ved enhver definisjon, ikke minst nar en skal forklare slike kompliserte og levende ting som sosiale fenomener. Like fullt lar det seg gjøre å tale på den mest abstrakte og teoretiske måte om det vesentlige i den moderne kommunisme, om det som er det viktigste ved den, og om det som preger alle dens manifestasjoner og inspirerer hele dens aktivitet. Det er mulig å trenge dypere ned i dette vesentlige og å kaste lys over dets forskjellige sider. Men i seg selv er det vesentlige alt blitt avdekket.

KVINTESSEN SEN

171

Kommunismen, og dermed også det essensielle i den, endrer seg stadig fra den ene formen til den andre. Uten disse endrin­ gene kan den ikke eksistere engang. Følgelig krever de en stadig gransking og en dypere undersøkelse av den allerede iøynefal­ lende sannhet. Kvintessensen i den moderne kommunisme er et produkt av særlige omstendigheter, historiske og andre. Men såsnart kommunismen blir sterk, blir dette essensielle i seg selv en faktor som skaper forutsetningene for sin egen fortsatte eksi­ stens. Derfor er det selvinnlysende at man blir nødt til å undersøke det vesentlige for seg, alt etter den form og de omstendigheter det opptrer og virker i i et bestemt øyeblikk.

2 Den teorien at kommunismen er en type av moderne totali­ tarisme, er ikke bare den mest utbredte, men også den rik­ tigste. Ikke fullt så utbredt er imidlertid den virkelige for­ ståelse av begrepet «moderne totalitarisme», når kommunis­ men blir diskutert. Den moderne kommunisme tilhører den typen av den totale stat som bygger på tre grunnleggende faktorer i sin kontroll av folket. Den første av disse er makt, den andre eiendomsrett og den tredje ideologi. De blir monopolisert av det eneste eksisterende politiske parti eller — i henhold til min tidligere forklaring og terminologi — av en ny klasse, og for tiden av oligarkiet innen dette partiet eller denne klas­ sen. Med unntagelse av kommunismen har intet totalitært system i historien, selv ikke de moderne, klart samtidig å inkorporere alle disse faktorene i sin kontroll av folket i en slik grad. Når en undersøker og veier disse tre faktorer, er makten den som har spillet og fremdeles spiller den viktigste rolle for utviklingen av kommunismen. En av de to andre faktorer

172

DEN NYE KLASSE

vil kanskje engang i tiden få mer å bety enn makten, men dette er det uråd å avgjøre på grunnlag av de nåværende forhold. Selv tror jeg at makten vil forbli kommunismens fundamentale karaktertrekk. Kommunismen fremsto først som en ideologi, som inneholdt frøet til dens totalitære og monopolistiske natur. En kan si med sikkerhet at idéer ikke lenger spiller den viktigste og dominerende rolle for kommunismens herredømme over fol­ ket. Som ideologi har kommunismen stort sett løpet linen ut. Den har ikke mange nye ting å avsløre for verden. Det samme kan imidlertid ikke sies om de to andre faktorene, makten og eiendomsretten. Det kan hevdes at makt, enten fysisk, intellektuell eller økonomisk makt, spiller en rolle under enhver kamp, ja, til og med i alle sosiale menneskelige forhold. Noen sannhet er det i dette. Det kan også sies at i enhver politisk situasjon er makten, eller kampen om makten, det grunnleggende problem og mal. Det er en viss sannhet i dette også. Men den moderne kommunisme er ikke bare en slik makt, den er noe mer. Den er en makt av en egen type, en makt som i seg forener kontrol­ len av idéer, autoritet og eiendomsrett, en makt som er blitt et mål i seg selv. Sovjet-kommunismen er den type som har eksistert lengst og er den mest utviklede, og den har til nå gjennomgått tre faser. I større eller mindre grad gjelder dette også de andre typer av kommunisme, som har klart å komme til makten (med unntagelse av den kinesiske type, som fremdeles i over­ veiende grad befinner seg i den annen fase). De tre faser er den revolusjonære, den dogmatiske og den udogmatiske kommunisme. De viktigste slagord, mål og per­ sonligheter som svarer til disse forskjellige fasene, er stort sett: revolusjon eller usurpasjon av makten — Lenin. «Sosia­ lisme» eller oppbyggingen av systemet — Stalin. «Legalitet» eller stabiliseringen av systemet — «kollektiv ledelse». Det er viktig å merke seg at disse fasene ikke er tydelig ad­ skilt fra hverandre, og at det i dem alle finnes elementer av de øvrige faser. Det var en overflod av dogmatisme, og «byg­

KVINTESS EN SEN

173

gingen av sosialismen» hadde alt begynt i den leninistiske periode. Stalin ga ikke avkall på revolusjonen og forkastet hel­ ler ikke de dogmer som kom på tvers av hans oppbygging av systemet. Den nåværende, udogmatiske kommunisme er bare betinget udogmatisk: den vil ikke oppgi selv de aller minste praktiske fordeler av dogmatiske grunner. Og nettopp på grunn av disse fordelene vil den samtidig hensynsløst kunne forfølge den minste tvil angående dogmets sannhet eller ren­ het. Med utgangspunkt i de praktiske behov eller muligheter har kommunismen idag beslått selv revolusjonens eller sin egen militære ekspansjons seil. Men den har ikke oppgitt hver­ ken det ene eller det andre. Denne oppdelingen i tre faser er bare riktig hvis man opp­ fatter den omtrentlig eller abstrakt. Tydelig adskilte faser eksisterer i virkeligheten ikke, og heller ikke svarer de til be­ stemte perioder i de forskjellige land. Grensene mellom fasene griper over i hverandre, og de for­ mer fasene opptrer i, er forskjellige i de ulike kommunistiske stater. Jugoslavia har for eksempel gjennomgått alle tre faser på forholdsvis kort tid og med de samme personer på toppen. Dette fremgår tydelig både av de ideologiske forskrifter og av selve aksjonsmåten. Makt spiller en dominerende rolle i alle disse tre fasene. Under revolusjonen var det nødvendig å gripe makten, under byggingen av sosialismen var det nødvendig å skape et nytt system ved hjelp av denne makten, og idag må det makt til for å bevare systemet. Under prosessen fra første til tredje fase utviklet ogsa kvin­ tessensen av kommunismen — makten — seg fra å være et middel til å bli et mål i seg selv. Sant å si var makt alltid målet i større eller mindre grad, men de kommunistiske ledere mente at de ville nå det ideelle mål ved å bruke makten som middel og trodde ikke at den var et mål i seg selv. Men nettopp fordi makten tjente som et middel til å gjennomføre den utopiske omdannelse av. samfunnet, kunne den ikke unnga å bli et mål i seg selv og det aller viktigste mål for kommunis­ men. Makt kunne opptre som et middel i den første og annen

174

DEN NYE KLASSE

fase. Men nå kan det ikke lenger skjules at i den tredje fase er makten kommunismens faktisk fremste mal og det vesent­ lige ved bevegelsen. Fordi kommunismen blir utryddet som ideologi, må den bevare makten som hovedmidlet til å kontrollere folket. Under revolusjonen, som under enhver type av krig, var det naturlig å konsentrere seg i første rekke om makten — kampen matte jo vinnes. Under industrialiseringen kunne en konsentrasjon om makten fremdeles bli oppfattet som natur­ lig: det var nødvendig å bygge opp industrien eller det «sosia­ listiske samfunn», som man hadde ofret så meget for. Men etterhvert som alt dette bhr fullført, bhr det tydelig at under kommunismen har makten ikke bare vært et middel, den er også blitt hovedmålet, for ikke å si det eneste mål. Idag er makten både kommunistenes middel og deres mål, forat de skal kunne bevare sine særfordeler og sin eiendoms­ rett. Men da disse er særlige former av makt og eiendom, kan eiendomsretten bare utøves gjennom makten selv. Makt er et mal i seg selv og kvintessensen av den moderne kom­ munisme. Andre klasser kan riktignok bevare eiendomsretten uten noe maktmonopol eller makten uten noe monopol på all eiendom. Men hittil har dette ikke vært mulig for den nye klasse som ble skapt under kommunismen, og det er meget usannsynlig at det vil la seg gjøre noen gang. I alle disse tre faser har makten kamuflert seg som det skjulte, usynlige, unevnte, naturlige og fremste mal. Dens rolle har vært sterkere eller svakere beroende på den kontroll over folket som var nødvendig til de forskjellige tider. I den første fase utgjorde ideene inspirasjonen og den fremste drivkraft for kampen om makten, i den annen fase fungerte makten som samfunnets svøpe og som et middel til sin egen bevaring, og idag er den «kollektive ledelse» underordnet maktens innskytelser og behov. Makt er alfa og omega i den moderne kommunisme, selv når kommunismen anstrenger seg for å hindre dette. Alt kan endres og ofres — idéer, filosofiske prinsipper og moralske hensyn, nasjonen og folket, dets historie, ja, delvis også eiendomsretten. Men ikke makten, fordi dette ville bety

KVINTESSEN SEN

175

at kommunismen fornektet seg selv, det aller vesentligste i seg. Slik kan individer gjøre, men klassen, partiet, oligarkiet kan det ikke. Dette er hensikten og meningen med dets eksi­ stens. Enhver type av makt er ved siden av a være et middel også et mål, i det minste for alle som streber etter den. I kom­ munismen er makten nesten utelukkende et mål, fordi den er både kilden til og garantien for alle privilegier. Ved hjelp av makten og gjennom den blir de materielle særfordeler og den herskende klasses eiendomsrett over nasjonens aktiva virkelig­ gjort. Makt bestemmer verdien av idéene og hindrer eller til­ later at de får gi seg uttrykk. Det er på denne måte at makten i den moderne kommu­ nisme skiller seg fra alle andre typer av makt, og at kommunis­ men selv skiller seg fra alle andre systemer. Kommunismen må være totalitær, eksklusiv og isolert, fordi makt er den mest essensielle komponent i kommunismen. Hvis kommunismen virkelig kunne ha hatt andre mål, måtte den ha gjort det mulig for andre krefter å utvikle seg i opposisjon og operere uavhengig. Hvordan den moderne kommunisme vil bli definert, er av underordnet betydning. Alle som påtar seg å forklare kom­ munismen står overfor det problem å definere den, selv om den virkelige situasjon ikke tvinger dem til det — en situa­ sjon der kommunistene forherliger sitt system med ord som «sosialisme», «klasseløst samfunn» og «virkeliggjørelsen av menneskets evige drømmer», mens motstanderne definerer kommunismen som et uvettig tyranni, en tilfeldig seier av en gruppe terrorister og en forbannelse for menneskeheten. Vitenskapen må bruke allerede fastslåtte kategorier for å kunne gi en enkel forklaring. Finnes det noen kategori i sosio­ logien, som vi kan presse kommunismen inn i, om vi bruker litt makt? I likhet med mange forfattere som valgte andre utgangs­ punkter, har jeg i de siste årene satt et likhetstegn mellom kommunismen og statskapitalismen, eller for å si det mer nøy­ aktig, den totale statskapitalismen. Denne tolkingen ble den gjengse blant jugoslaviske kom12 — Djilas

176

DEN NYE KLASSE

munistledere under deres sammenstøt med sovjetregjeringen. Men kommunistene forandrer lettvint selv sin «vitenskapelige» analyse, i samsvar med den praktiske nødvendighet, og de jugoslaviske partiledere oppga også denne oppfatningen etter «forsoningen» med Moskva og kunngjorde påny at Sov­ jet-Unionen var et sosialistisk land. Samtidig forkynte de at Sovjets imperialistiske angrep på Jugoslavias uavhengighet — ifølge Titos egne ord — var en «tragisk» og «ubegripe­ lig» begivenhet, som skyldtes «visse individers vilkårlighet». Den moderne kommunisme ligner for det meste total stats­ kapitalisme. Til denne konklusjon leder både dens historiske opprinnelse og de problemene den måtte løse — nemlig en industriell omlegging av samfunnet i likhet med den kapitalis­ men hadde maktet, men ved hjelp av statsmekanismen. Hvis staten under det kommunistiske system hadde vært eier på vegne av samfunnet og nasjonen, ville formene for den politiske makt over samfunnet uunngåelig forandre seg i sam­ svar med samfunnets og nasjonens skiftende krav. Ifølge sin natur er staten et organ for enhet og harmoni i samfunnet, og ikke bare en makt over det. Staten kan ikke i seg selv være både eier og hersker. I kommunismen er det omvendt: staten er et redskap for, og den er alltid underordnet den eneste og samme eiers eksklusive interesser, eller den samme tendens i økonomien og på alle andre områder av samfunns­ livet. I vest kan statseiendom betraktes som mer statskapitalisme enn den er i kommunistiske land. Påstanden om at den mo­ derne kommunisme er statskapitalisme, skriver seg fra «sam­ vittighetsnaget» hos de mennesker som ble skuffet over det kommunistiske system, men som ikke klarte å definere det, og som derfor setter likhetstegn mellom dens onder og kapita­ lismens. Da det faktisk ikke finnes noen privat eiendomsrett under kommunismen, men snarere en formell statens eien­ domsrett, synes ingenting mer logisk enn å gi staten skylden for alle ondene. Denne idéen om statskapitalisme blir også godtatt av dem som ser «et mindre onde» i den private kapita­ lisme. Derfor liker de å peke på at kommunismen represen­ terer en verre type av kapitalisme.

KVINTESSEN SEN

177

Påstanden om at den moderne kommunisme er en overgang til noe annet, fører ingensteds hen og forklarer ikke noe. Hva er det som ikke er en overgang til noe annet? Selv om en innrømmer at kommunismen har mange av de trekk som karakteriserer en altomfattende statskapitalisme, har den også så mange særtrekk at det ville være riktigere å oppfatte den som en særlig type av et nytt samfunnssystem. Den moderne kommunisme har sin egen kvintessens, som gjør at den ikke må forveksles med noe annet. Mens kom­ munismen opptar alle slags andre elementer i seg — feudale, kapitalistiske og endog slaveeiende — forblir den samtidig individuell og selvstendig.

Nas jonalkommunismen

1 I det vesentlige er kommunismen bare en ting, men dette vesentlige i den er blitt virkeliggjort i forskjellige grader og pa ulike måter i de enkelte land. Derfor lar det seg gjøre å tale om forskjellige kommunistiske systemer, det vil si om forskjellige former av den samme manifestasjon. De ulikheter som eksisterer mellom kommunistiske stater — ulikheter som Stalin gjorde nytteløse forsøk på å fjerne med makt — er fremfor alt et resultat av den ulike historiske bakgrunn. Selv den mest overfladiske undersøkelse avslører for eksempel at det nåværende sovjetbyråkrati ikke er uten en viss forbindelse med tsarsystemet, der statstjenestemennene var «en egen klasse», som Engels noterte seg. Noe lignende kan også sies om styreformen i Jugoslavia. Når kommunistene er på vei mot makten, møter de et forskjellig kulturelt og tek­ nisk nivå og varierende sosiale forhold i de enkelte land, og de står også overfor ulike nasjonale intellektuelle karaktertrekk. Disse ulikhetene utvikler seg enda lenger, på en egen måte. De generelle årsaker som brakte kommunistene til makten er identiske, og de må også i alle tilfelle kjempe mot felles indre og ytre motstandere; derfor blir kommunistene i de enkelte land øyeblikkelig nødt til å kjempe i fellesskap på grunnlag av den samme ideologi. Den internasjonale kommu­ nisme, som engang var de revolusjonæres oppgave, omformet til slutt seg selv som alt annet i kommunismen og ble den felles grunn for de kommunistiske byråkratier, som slåss mot hverandre av nasjonalistiske grunner. Av det tidligere inter-

NASJONALKOMMUNISMEN

179

nasjonale proletariat ble bare tomme ord og dogmer igjen. Bak dem sto de nakne nasjonale og internasjonale interesser, bestrebelser og planer hos de forskjellige kommunistoligarkier som hadde forskanset seg i sine behagelige stillinger. Autoritetens og eiendomsrettens natur, et lignende inter­ nasjonalt utsyn og en identisk ideologi, er de uunngåelige fellestrekk ved alle kommunistiske stater. Likevel er det galt å overse eller undervurdere betydningen av de uunngåelige ulikheter i grader og metoder mellom dem. Graden, måten og formen som kommunismen eller dens mål blir virkeliggjort på, er like meget en gitt forutsetning for hvert av disse landene som selve kommunismens kvintessens. Uansett hvor lik den er de andre former, eksisterer ingen enkelt form av kommu­ nisme på noen annen måte enn som nasjonal kommunisme, .ror å kunne opprettholde seg selv må den bli nasjonal. Formene for styret og for eiendomsretten såvel som for ideene skiller seg lite eller ingenting fra hverandre i de kom­ munistiske land. De kan da heller ikke være utpreget forskjel­ lige, fordi de har den samme natur — den totale autoritet. Hvis kommunistene vil vinne og fortsette å eksistere, må de imid­ lertid tilpasse graden og måten av sin autoritet til de nasjo­ nale forhold. Ulikhetene mellom de kommunistiske land vil som regel stå i forhold til vedkommende kommunistpartis uavhengighet, da det overtok makten. Egentlig var det bare kommunistene i tre land — Sovjet-Unionen, China og Jugoslavia — som gjennomførte revolusjoner på egen hånd eller som nådde mak­ ten og tok til å «bygge sosialismen» på sin egen måte og i sitt eget tempo. Disse tre landene forble uavhengige som kom­ munistiske stater, selv i den periode da Jugoslavia — som China idag — var under den sterkeste påvirkning av SovjetUnionen — det vil si befant seg i «broderlig kjærlighet» og i «evig vennskap» med den. I en rapport som Khrusjtsjov fremla på et lukket møte på den tyvende partikongress, avslørte han at man såvidt hadde unngått et sammenstøt mellom Stalin og den kinesiske regjering. Konflikten med Jugoslavia var ikke noen isolert episode, bare den første og den mest drastiske. I de andre kommunistiske land ble kommu-

180

DEN NYE KLASSE

nismen påtvunget med makt av «væpnede misjonærer», det vil si av den røde armé. I disse land er variasjonen av metodene og stadiene i utviklingen ennå ikke kommet så langt som i Jugoslavia og China. I samme grad som de herskende byrå­ kratier vinner styrke og uavhengighet i disse landene, og i samme grad som de blir klar over at underdanigheten over­ for Sovjet-Unionen og kopiering av russiske metoder svekker dem, forsøker de imidlertid å ta Jugoslavia som forbilde, med andre ord å utvikle seg selvstendig og på egen hånd. De kom­ munistiske land i Øst-Europa ble ikke Sovjet-Unionens vasal­ ler fordi de fikk fordeler av det, men fordi de var for svake til å kunne hindre det. Såsnart de blir sterkere, eller såsnart det oppstår gunstige betingelser, vil det også der oppstå en lengsel etter uavhengighet og etter å beskytte deres egne folk mot sovjethegemoniet. Når en kommunistisk revolusjon har seiret i et land, kom­ mer en ny klasse til makten. Den er uvillig til å oppgi sine egne hardt tilkjempede privilegier, selv om den lar sine interes­ ser bli underordnet en tilsvarende klasse i et annet land, ute­ lukkende av hensyn til den ideologiske solidaritet. Når en kommunistisk revolusjon har seiret uavhengig og på egen hånd, er det ikke til å unngå at den kommer til å følge sin egen og bestemte vei. Dermed oppstår friksjoner med andre kommunistiske land og særlig med Sovjet-Unionen, det mektigste og mest imperialistiske av dem. Det herskende nasjo­ nale byråkrati i det landet der den seierrike revolusjon fant sted, er allerede blitt uavhengig under den væpnede kamp og har smakt de velsignelser som følger med autoriteten og «na­ sjonaliseringen» av all eiendom. Filosofisk uttrykt er det også blitt klar over det vesentlige i seg selv, sin egen status, sin autoritet som er gunnlaget for dets krav om likhet. Dermed er ikke sagt at dette bare innebærer et sammen­ støt mellom to byråkratier — om det kommer så langt. Et sammenstøt berører også de revolusjonære elementer i et underordnet land, fordi de som regel ikke tolererer å bli dominert og hyller den oppfatning at forholdene mellom de kommunistiske stater må være like ideelle og fullkomne som det er fastslått i dogmet. Den store masse av folket lengter

NASJONALKOMMUNISMEN

181

helt spontant etter uavhengighet, og derfor kan heller ikke den forbli uberørt av en slik konflikt. I alle tilfelle far nasjo­ nen fordeler av dette: den behøver ikke å yte tributt til en utenlandsk regjering, og dermed blir ogsa trykket svakere pa landets eget styre, som ikke lenger ønsker og heller ikke lenger får lov til å kopiere fremmede metoder. Endelig bringer et slikt sammenstøt også inn ytre krefter, andre stater og bevegel­ ser. Sammenstøtets natur og grunnleggende krefter forblir imidlertid de samme. Hverken de russiske eller de jugoslaviske kommunister opphørte å være det de var hverken før eller under eller etter deres gjensidige tretter. De ulike veier de fulgte når det gjaldt graden og måten av sine anstrengelser for å sikre seg monopolet, førte faktisk til at de gjensidig benektet at det var noen sosialisme i den motsatte leir. Etterat de hadde løst sine uoverensstemmelser innrømmet de påny at det også fantes sosialisme andre steder, fordi de ble pa det rene med at de måtte respektere gjensidige meningsmotsetninger, om de ville bevare det som var identisk og mest viktig for dem. De underordnede kommunistiske styrer i Øst-Europa kan — og må i virkeligheten — erklære seg uavhengig av sovjetregjeringen. Ingen kan si hvor langt disse bestrebelsene for selvstendighet vil gå, eller hvilke uoverensstemmelser som vil bli følgen av dem. Utfallet avhenger av tallrike indre og ytre omstendigheter, som ikke kan forutses. Imidlertid er det ingen tvil om at et nasjonalt kommunistisk byråkrati streber etter selv å få en fullstendigere myndighet. Et bevis på dette er de «antititoistiske» prosesser som ble satt i scene i Stalins tid i de østeuropéiske land. Et annet bevis er det utilslørte etter­ trykk som for tiden blir lagt på «ens egen vei til sosialismen», et begrep som i det siste har gitt seg tydelige uttrykk i Polen og Ungarn: Sovjets egen sentralregjering er kommet i vanske­ ligheter på grunn av nasjonalismen innen de regjeringer den innsatte i de forskjellige sovjetrepublikker (Ukraina og Kau­ kasus), og enda mer når det gjelder de styrer den har opprettet i de østeuropéiske land. Noe som spiller en viktig rolle i alt dette er det faktum at Sovjet-Unionen ikke maktet, og heller ikke i fremtiden vil makte å assimilere de østeuropéiske lands økonomi.

182

DEN NYE KLASSE

Bestrebelsene i retning av nasjonal uavhengighet trenger naturligvis en sterkere stimulans. Disse bestrebelser kan bli sinket, eller til og med stoppet, av ytre press eller av kom­ munistenes frykt for «imperialismen» og «borgerskapet», men de kan aldri bli eliminert. Tvertimot vil de vokse i styrke. Det er uråd å forutse alle de former som forbindelsene mellom de kommunistiske land vil anta. Selv om samarbeidet mellom kommunistlandene i løpet av kort tid skulle føre til sammenslutninger og føderasjoner, kan også konflikter mellom de samme land resultere i krig. Når man unngikk et åpent og væpnet sammenstøt mellom Sovjet-Unionen og Jugoslavia, skyldtes det ikke «sosialismen» i noe av landene, men at Stalin ikke hadde interesse av å risikere en konflikt av uoverskuelige dimensjoner. Det som kommer til å hende mellom de kommunistiske stater, vil avhenge av alle de faktorer som nor­ malt påvirker de historiske begivenheter. Interessene til de respektive kommunistiske byråkratier, som snart kalles «nasjo­ nale» og snart «forente», vil sammen med den utøylede tendens mot en alltid økende uavhengighet på nasjonal basis, komme til å spille en viktig rolle for forholdet mellom de kommunistiske land.

2 Begrepet «nasjonalkommunisme» hadde ingen mening før etter avslutningen av annen verdenskrig, da sovjetimperialismen ga seg tydelig uttrykk, ikke bare overfor de kapitalistiske land, men også de kommunistiske. Det som først og fremst skapte dette begrepet, var sammenstøtet mellom Jugoslavia og SovjetUnionen. Etterat Khrusjtsjovs og Bulganins «kollektive le­ delse» har tatt avstand fra Stalins metoder, vil kanskje for­ holdet mellom Sovjet-Unionen og de andre kommunistiske land bli noe modifisert, men dette vil ikke løse selve pro­ blemet. I Sovjet-Unionen er man ikke bare opptatt med kom-

NASJONALKOMMUNISMEN

183

munismen, men også med den imperialistiske storrussiske sov­ jetstat. Denne imperialismen kan endre former og metoder, men den kan like vanskelig forsvinne som den streben etter uavhengighet som finnes hos kommunistene i andre land. En lignende utvikling venter de øvrige kommuniststater. I samsvar med sin styrke og sine forutsetninger vil også de forsøke å bli imperialistiske på den ene eller andre måten. I Sovjet-Unionens utenrikspolitikk har det vært to imperia­ listiske faser. I førstningen tok man nesten utelukkende sikte på ekspansjon ved hjelp av revolusjonær propaganda i andre land. På den tid viste Unionens øverste ledere sterke imperia­ listiske tendenser (overfor Kaukasus). Men etter min mening foreligger det ingen overbevisende grunn til å kalle den revolu­ sjonære fase imperialistisk, for på den tid var politikken mer defensiv enn aggressiv. Hvis vi ikke oppfatter den revolusjonære fase som imperia­ listisk, tok denne imperialismen sånn omtrentlig sin begyn­ nelse med Stalins seier eller med industrialiseringen og opp­ rettelsen av den nye klasses autoritet i 1930-årene. Denne forandringen ga seg et tydelig uttrykk umiddelbart før kri­ gen, da Stalins regjering kunne gå til aksjon og bryte med alle pasifistiske og anti-imperialistiske faser. Det ga seg også uttrykk i omleggingen av utenrikspolitikken: den gemyttlige og til en viss grad prinsippfaste Litvinov ble avløst av den hensynsløse og fåmælte Molotov. Den fundamentale årsak til en imperialistisk politikk ligger helt skjult i den nye klasses despotiske utbytternatur. Forat denne klassen skulle manifestere seg som imperialistisk, måtte den oppnå den foreskrevne grad av styrke og dessuten opp­ tre under gunstige omstendigheter. Den hadde allerede fått denne styrken, da annen verdenskrig brøt ut. Selve krigen ga et overmål av muligheter for imperialistiske kombinasjoner. De små baltiske land var på ingen måte nødvendige for en så stor stat som Sovjet-Unionens sikkerhet, særlig ikke under en moderne krig. Disse landene var ikke aggressive, de var til og med forbundsfeller — men de var også en fristende bit å sluke for det storrussiske kommunistiske byråkrati med dets umettelige appetitt.

184

DEN NYE KLASSE

Inntil den annen verdenskrig hadde den kommunistiske internasjonalisme vært en integrerende del av Sovjets utenriks­ politikk, men under denne krigen kom den i konflikt med det herskende sovjetbyråkratis interesser. Dermed ble organiserin­ gen av den ikke lenger nødvendig. Idéen om oppløsningen av den kommunistiske Internasjonale (Komintern) ble ifølge Georgij Dimitrov unnfanget etter underkuelsen av de baltiske land og i den periode da man samarbeidet med Hitler, selv om den ikke ble satt i verk før i krigens annen fase, da Sovjet-Unionen var alliert med vestmaktene. Kominform, som besto av de østeuropéiske kommunist­ partier og det franske og det italienske, ble opprettet etter Stalins initiativ for a sikre Sovjets herredømme i vasallstatene og for a øke dets innflytelse i Vest-Europa. Kominform var verre enn den tidligere kommunistiske Internasjonale, som iallfall formelt representerte alle kommunistpartiene, selv om den ble totalt dominert av Moskva. Kominform utviklet seg innenfor det område som faktisk eller tilsynelatende sto under russisk innflytelse. Sammenstøtet med Jugoslavia avslørte at organisasjonens oppgave var å befeste Sovjets herredømme over de kommunistiske stater og partier som hadde begynt å bli svakere pa grunn av nasjonalkommunismens indre vekst. Etter Stalins død ble Kominform omsider oppløst. Sovjetregjeringen ville helst unngå alle større og farlige tretter, og derfor godtok selv den den såkalte egne vei til sosialismen, om ikke nasjonalkommunismen selv. Disse endringene i organisasjonen hadde sine dype øko­ nomiske og politiske arsaker. Så lenge de kommunistiske partier i Øst-Europa var svake, og Sovjet-Unionen ikke var tilstrekkelig sterk rent økonomisk, måtte sovjetregjeringen ha grepet til administrative metoder for å underkue de øst­ européiske land, selv om det ikke hadde vært noen stalinistisk vilkårlighet og despotisme. Ved hjelp av politiske, politimessige og militære metoder måtte sovjetimperialismen opp­ veie sine egne økonomiske og andre svakheter. Imperialismen i militære former, som bare betegnet et fremskredent stadium av den gamle tsaristiske militær-feudale imperialisme, var også i harmoni med Sovjet-Unionens indre struktur, der politiet

NASJON AL KOMMUNISMEN

185

og det administrative apparat, sentralisert i én person, spilte en avgjørende rolle. Stalinismen var en blanding av et person­ lig kommunistisk diktatur og en militaristisk imperialisme. En rekke forskjellige former for imperialisme ble så utvik­ let: blandede aksjeselskaper, avtakingen av de østeuropéiske lands eksportvarer til priser som takket være politisk press lå under verdensmarkedets, opprettelsen av et kunstig «sosi­ alistisk verdensmarked», kontroll av hver eneste politisk aksjon i de underkuede partier og stater, og omdannelsen av kom­ munistenes tradisjonelle kjærlighet til «det sosialistiske fedre­ land» til en guddommeliggjørelse av sovjetstaten, Stalin og sovjetmetoder. Men hva hendte? I Sovjet-Unionen selv ble det i all stillhet foretatt en endring innen den herskende klasse. Lignende endringer, men pa en annen måte, foregikk også i de østeuropéiske land. Nye nasjo­ nale byråkratier lengtet etter en stadig økende konsolidering av sin makt og eiendomsrett, men samtidig kom de ogsa i vanskeligheter på grunn av sovjetregjeringens voksende press. Om de tidligere hadde vært nødt til å renonsere på nasjonale særtrekk for å komme til makten, var dette nå blitt en hindring for deres fortsatte oppstigning til den samme makt. Til dette kom at det ble umulig for sovjetregjeringen å holde fast på Stalins skamløse og risikable utenrikspolitikk med dens militære press og isolasjon, om man samtidig skulle holde de europeiske land i et nedverdigende slaveri i denne tiden da det foregikk en slik utvikling i koloniverdenen. Etter lang vakling og megen argumentering hit og dit måtte sovjetlederne medgi at man med urette hadde stemplet de jugoslaviske ledere som hitlerister og amerikanske spioner, bare fordi de hadde forsvart sin rett til å konsolidere og bygge opp et kommunistisk system på sin egen måte. Tito ble en særdeles betydningsfull person i moderne kommunisme. Prin­ sippet om den nasjonale kommunisme ble formelt anerkjent. Men dermed opphørte også Jugoslavia å være den eneste stat som skapte nye ting i kommunismen. Den jugoslaviske revolusjon falt tilbake til sin gamle, opptråkkede vei, og der­ med begynte et fredelig og saklig styre. Dette betydde imid­

186

DEN NYE KLASSE

lertid ikke det samme som at kjærligheten mellom de tidligere motstandere var blitt større, eller at uoverensstemmelsene var bilagt. Det var bare begynnelsen til en ny epoke. Na trådte nemlig Sovjet-Unionen inn i den overveiende økonomiske og politiske fase av sin imperialistiske politikk. Eller slik ser det iallfall ut, om en skal dømme etter de siste kjensgjerninger. Idag er nasjonalkommunismen et ålment fenomen i all kommunisme. I vekslende grad er alle de kommunistiske beve­ gelser — unntatt den sovjetrussiske, som de er rettet mot — blitt grepet av nasjonal kommunisme. På sin tid, under Stalins oppstigning til makten, var også sovjetkommunismen en nasjo­ nal kommunisme. På den tid oppga den russiske kommunisme internasjonalismen, unntatt som et middel for sin utenriks­ politikk. Idag er sovjetkommunismen, om så bare på ubestemt tid, blitt nødt til å godta en ny realitet i kommunismen. Etter å ha undergått en indre forandring ble også sovjetimperialismen tvunget til å endre sitt syn på den ytre verden. Istedenfor å øve en kontroll som hovedsakelig var av admini­ strativ art, tok den nå skritt i retning av en økonomisk integrering av de østeuropéiske land. Den blir virkeliggjort ved hjelp av gjensidig planlegging i viktige sektorer av økono­ mien, og dette går de lokale kommunistregjeringer idag for det meste frivillig med på, fordi de fremdeles føler seg svakere både innenlands og i forhold til utlandet. En slik situasjon kan imidlertid ikke vare lenge, fordi den dekker over en fundamental selvmotsigelse. På den ene side blir de nasjonale former av kommunismen sterkere, men på den annen minsker ikke sovjetimperialismen. Både sovjetregjeringen og regjeringene i de østeuropéiske land, iberegnet Jugoslavia, søker ved hjelp av avtaler og samarbeid å løse felles problemer som påvirker selve deres natur — bevaringen av en bestemt form for autoritet og eiendomsrett. Selv om det lar seg gjøre å opprette et samarbeid med hensyn til eien­ domsretten, er det ikke mulig å gjøre det samme når det gjelder autoriteten. Og selv om forutsetningene for en videre øko­ nomisk integrering med Sovjet-Unionen blir virkeliggjort, blir de forutsetninger som fører til de østeuropéiske kom-

NASJONALKOMMUNISMEN

187

munistregjeringers uavhengighet til virkelighet enda hurti­ gere. Sovjet-Unionen har ikke gitt avkall på sin myndighet i disse landene, men regjeringene der har heller ikke oppgitt sine krav på å oppnå noe i likhet med jugoslavisk uavhengig­ het. Den grad av selvstendighet man vil oppnå, avhenger av både de internasjonale og de indre krefters innflytelse. Det var med sammenbitte tenner at sovjetregjeringen aner­ kjente de nasjonale former for kommunisme. Men dette har en umåtelig stor betydning, og det dekker over meget store farer for sovjetimperialismen. Det innebærer diskusjonsfrihet til en viss grad, og dette betyr også ideologisk uavhengighet. Heretter vil den skjebne som rammer visse kjetterske meninger i kommunismen ikke bare avhenge av Moskvas toleranse, men også av deres nasjonale utviklingsmuligheter. En kan ikke lenger hindre avvikelser fra Moskva, som strever for å bevare sin innflytelse i den kommunistiske verden på en «frivillig» og «ideologisk» basis. Moskva selv er ikke lenger hva det var. På egen hånd mistet det både monopolet på nye idéer og den moralske rett til å foreskrive den eneste tillatte «linje». Da det tok avstand fra Stalin, opphørte det å være det ideologiske sentrum. I Moskva selv ble det slutt på de store kommunistiske monarkers og de store idéers epoke, og det middelmådige kommunistiske byråkrati begynte sitt styre. Den «kollektive ledelse» regnet ikke med at det ventet den noen vanskeligheter eller nederlag innen kommunismen selv, hverken innenlands eller utenlands. Men hva kunne den gjøre? Stalins imperialisme gikk over alle grenser og var åpenlyst farlig, ja, den var det som var verre, nemlig virkningsløs. Under ham knurret ikke bare det alminnelige folk, men også kommunistene, og de gjorde det på en tid da den internasjo­ nale situasjon var meget spent. Verdenssentret for den kommunistiske ideologi eksisterer ikke lenger, det holder på å gå fullstendig i oppløsning. En­ heten innen den kommunistiske verdensbevegelse har lidd ubo­ telig skade. Det finnes ingen synlige muligheter for at den noengang kan bli gjenopprettet. Men likesom overgangen fra Stalin til «kollektiv ledelse» ikke endret selve systemets natur

188

DEN NYE KLASSE

i Sovjet-Unionen, har heller ikke den nasjonale kommunisme, på tross av stadig økende muligheter for å kunne frigjøre seg fra Moskva, klart å endre sin indre natur: total kontroll, monopol på alle idéer og partibyråkratiets eiendomsrett. Rik­ tignok lettet den betegnende nok trykket, og den satte også ned tempoet i virkeliggjørelsen av sitt eiendomsmonopol, særlig i landdistriktene. Men nasjonalkommunismen ønsker ikke — og kan heller ikke — omskape seg selv til noe annet enn kommunisme, og det er alltid noe som spontant trekker den i retning av sitt opphav, mot Sovjet-Unionen. Den vil aldri kunne skille sin skjebne fra det som knytter den til de øvrige kommunistland og kommunistiske bevegelser. Nasjonale modifikasjoner av kommunismen bringer sovjetimperialismen i fare, og dette gjelder særlig Stalin-tidens im­ perialisme, men de truer ikke kommunismen som helhet og heller ikke det essensielle i den. Tvertimot, der kommunistene har makten kan disse endringene påvirke utviklingens retning og til og med styrke kommunismen og gjøre den akseptabel i utlandet. Nasjonalkommunismen er i samsvar med udogmatismen, det vil si med den anti-stalinistiske fase i utviklingen av kommunismen. Den er sant å si en grunnleggende form av denne fase.

3 Nasjonalkommunismen kan ikke endre naturen av de nå­ værende internasjonale forbindelser mellom statene eller mel­ lom arbeiderbevegelsene. Men den kan spille en meget viktig rolle for disse forbindelsene. Som en form for nasjonalkommunisme spilte således den jugoslaviske kommunisme en ytterst betydningsfull rolle ved å svekke sovjetimperialismen og degradere stalinismen innen den kommunistiske bevegelse. De motiver for endringer som opptrer i Sovjet-Unionen og i de østeuropéiske land, finnes

NASJONALKOMMUNISMEN

189

fremfor alt i disse landene selv. De meldte seg først i Jugo­ slavia — på jugoslavisk måte. Og der ble de også først til virkelighet. I egenskap av nasjonalkommunisme innledet altså den jugoslaviske kommunisme faktisk en ny, etter-stalinistisk fase i utviklingen av kommunismen under sin konflikt med Stalin. Den jugoslaviske kommunisme medvirket betegnende nok til endringer i kommunismen selv, men den øvet ingen grunnleggende innflytelse hverken på de internasjonale for­ bindelser eller på ikke-kommunistiske arbeiderbevegelser. Forventningen om at den jugoslaviske kommunisme ville kunne utvikle seg mot demokratisk sosialisme, eller at den kunne danne bro mellom sosialdemokratiet og kommunismen, har vist seg grunnløs. De jugoslaviske ledere var selv uenige om dette spørsmålet. I den tiden da Sovjet øvet sitt press på Jugoslavia, ga de uttrykk for et brennende ønske om en til­ nærmelse til sosialdemokratene. Men i 19 56, da man hadde sluttet fred med Moskva, erklærte Tito at både Kominform og den sosialistiske Internasjonale var overflødige, og det på tross av at den sosialistiske Internasjonale uselvisk forsvarte Jugoslavia, mens Kominform angrep det med alle midler. De jugoslaviske ledere var da opptatt med den såkalte aktive sameksistens’ politikk — som for det meste svarer til deres øyeblikkelige interesser — og de kunngjorde at begge organisa­ sjoner, både Kominform og den sosialistiske Internasjonale, var «umåteholdne», ganske enkelt fordi de angivelig var pro­ dukter av de to blokker i verden. De jugoslaviske ledere forvekslet sine ønsker med virkelig­ heten og sine øyeblikkelige interesser med dyptgående historiske og sosialistiske motsetninger. I hvert fall var Kominform et produkt av Stalins an­ strengelser for å skape en østeuropéisk militærblokk. Det er ikke mulig å benekte den kjensgjerning at den sosialistiske Internasjonale er knyttet til vestblokken, eller til Atlanter­ havspakten, for den opererer jo innen rammen av de vest­ europeiske land. Men den ville eksistere selv uten denne blok­ ken. Den er fremfor alt en organisasjon av sosialistene i de utviklede européiske land, der det finnes politisk demokrati og tilsvarende politiske forhold.

190

DEN NYE KLASSE

Militærallianser og blokker er midlertidige manifestasjoner, men den vestlige sosialisme og den østlige kommunisme av­ speiler langt varigere og mer grunnleggende tendenser. Kontrastene mellom kommunismen og sosialdemokratiet er ikke bare et resultat av ulike prinsipper — minst av alt er de det — men av de motsatte retninger som de økonomiske og intellektuelle krefter har fulgt. Sammenstøtet mellom Martov og Lenin på de russiske sosialdemokraters annen kongress i London i 1903 angående spørsmålet om medlemsskap i par­ tiet og om en større eller mindre sentralisme i partiet, var av langt større betydning enn selv dets opphavsmenn var i stand til å forestille seg. Med rette kaller Deutscher det begyn­ nelsen til det største skisma i historien. Med det begynte ikke bare dannelsen av to bevegelser, men av to samfunnssystemer. Det kan ikke slås noen bro over skismaet mellom kommu­ nistene og sosialdemokratene før man har endret selve naturen av disse to bevegelser eller selve de forhold som førte til uoverensstemmelsene mellom dem. På tross av periodiske og isolerte tilnærmelser er uoverensstemmelsene stort sett blitt større i løpet av de siste halvthundre år, og de to bevegelsers natur er blitt enda mer særpreget. Idag er sosialdemokratiet og kommunismen ikke bare to bevegelser, men to verdener. Nasjonalkommunismen har nok fjernet seg fra Moskva, men den har ikke kunnet bygge bro over denne kløften, selv om den kan omgå den. Dette fremgikk av samarbeidet mellom de jugoslaviske kommunister og sosialdemokratene, som var mer tilsynelatende enn virkelig og mer høflig enn egentlig ærlig, og som ikke førte til noen påtagelige resultater for noen av partene. Av helt andre grunner har man ikke engang oppnådd en­ het mellom de vestlige og de asiatiske sosialdemokrater. Uover­ ensstemmelsene mellom dem var ikke så store i det vesentlige, eller i prinsippet, som de var i praksis. På grunn av sine egne nasjonale hensyn måtte de asiatiske sosialister forbli skilt fra sosialistene i Vest-Europa. Selv når de vestlige sosialister er motstandere av kolonialismen, representerer de — uten å spille en ledende rolle — land som eksploaterer de uutviklede om­ råder, bare fordi de selv er mer utviklet. Motsetningen mel-

NASJONALKOMMUNISMEN

191

lom de asiatiske og de vestlige sosialdemokrater er et uttrykk for motsetningene mellom utviklede og underutviklede land, som her er blitt ført over til den sosialistiske bevegelse. På tross av at de konkrete former for denne motsetningen trer meget skarpt frem, er det åpenbart og uunngåelig at de to parter står hverandre meget nær i det vesentlige — iallfall såvidt vi kan dømme idag.

En nasjonal kommunisme av lignende art som i Jugoslavia kunne få en umåtelig stor betydning for kommunistpartiene i de ikke-kommunistiske land. Den kunne bli av enda større betydning der enn for de kommunistpartier som faktisk sitter med makten. Dette gjelder fremfor alt kommunistpartiene i Frankrike og Italia, som omfatter et betydelig flertall av arbeiderklassen og som ved siden av en rekke partier i Asia er de eneste som virkelig betyr noe i den ikke-kommunistiske verden. Inntil nå har manifestasjonene av nasjonalkommunisme i disse partier vært uten noen avgjørende betydning og ikke gitt noen stimulans. Imidlertid har de vært uunngåelige. Til syvende og sist kan de føre til dype og vesentlige forandringer i disse partiene. Disse partier må kjempe med sosialdemokratene — som kan fylke de misfornøyde masser på sin side, ved hjelp av sine egne sosialistiske slagord og sin aktivitet. Men dette er ikke den eneste grunn til at disse kommunistpartiene til slutt kan vike av fra Moskvas vei. Andre og mindre viktige grunner kan en finne i de stadig tilbakevendende og uventede omslagene i Moskva og i de andre herskende kommunistpartier. Disse om­ slagene fører de nevnte og andre ikke-herskende kommunist­ partier inn i en «samvittighetskrise» — de må spytte på det de opphøyet så sent som igår, og så plutselig velge en ny 13 — Djilas

192

DEN NYE KLASSE

«linje». Hverken motstandernes propaganda eller administra­ tivt press kommer til å spille noen avgjørende rolle for om­ formingen av disse partiene. De fundamentale årsaker til at disse partier vil vike av fra Moskva, kan en finne i samfunnssystemet i de land de arbeider i. Hvis det blir sikkert — og det synes sannsynlig — at arbei­ derklassen i disse land gjennom parlamentariske former kan oppnå en viss bedring i sin stilling og til og med kan endre selve samfunnssystemet, vil arbeiderklassen forlate kommunistene, uten hensyn til sine revolusjonære og andre tradisjoner. Bare små grupper av kommunistiske dogmatikere kan se lidenskapsløst pa at arbeiderne svikter dem, og alvorlig tenkende kom­ munistiske ledere vil forsøke å hindre noe slikt, selv om de ble nødt til å svekke forbindelsen med Moskva. De parlamentariske valg i disse landene resulterer i et stort stemmetall for kommunistene, men dette gir ikke noe nøy­ aktig uttrykk for de kommunistiske partiers sanne styrke. I betydelig grad avspeiler disse valgene folkets misnøye og skuf­ felse. Massene følger nok halsstarrig de kommunistiske ledere, men de vil forlate dem like lett i det øyeblikk de blir klar over at disse ledere ofrer nasjonale institusjoner eller arbeider­ klassens konkrete fremtidsutsikter av hensyn til sin byråkra­ tiske natur eller til «proletariatets diktatur» og båndene med Moskva. Alt dette er naturligvis hypotetisk. Men allerede idag be­ finner disse partiene seg i en vanskelig situasjon. Hvis de virke­ lig ønsker å være tilhengere av parlamentarismen, må deres ledere kvitte seg med sin antiparlamentariske natur eller skifte over til sin egen nasjonalkommunisme, som vil lede til oppløsning av deres partier, fordi de ikke sitter med makten. Alle disse faktorer driver lederne av de kommunistiske partier i disse land til å eksperimentere med tanken om en nasjonalkommunisme og nasjonale former: de blir påvirket av den økende mulighet for at omdannelsen av samfunnet og bedringen av arbeidernes stilling kan virkeliggjøres med demo­ kratiske midler, og av alle kuvendingene i Moskva, der degra­ deringen av Stalin-dyrkelsen resulterte i ødeleggelsen av det ideologiske sentrum. De vil videre bli influert av konkur-

NASJONALKOMMUNISMEN

193

ransen med sosialdemokratene, av tendensene til en samling av Vesten på en solid og varig sosial basis såvel som på en militær, av den militære styrkelse av vestblokken, som gir sovjetarrnéen stadig færre chanser til å yte sin «broderlige hjelp» og av umuligheten av nye kommunistiske revolusjoner uten en ny verdenskrig. Samtidig hindrer frykten for det uunn­ gåelige resultat av en overgang til parlamentarismen og for et brudd med Moskva de samme ledere i å foreta seg noe av virkelig betydning. De stadig større sosiale ulikheter mellom øst og vest virker med nådeløs kraft. Den behendige Togliatti er forvirret, og den robuste Thorez holder på å vakle. Det ytre og det indre partiliv har begynt å løpe dem forbi. Da Khrusjtsjov understreket på den tyvende partikon­ gress at en parlamentarisk nasjonalforsamling idag kan tjene som «en form for overgang til sosialismen», var hensikten bare å lette de kommunistiske partiers manipulasjoner i «kapi­ talistiske land» og å stimulere samarbeidet mellom kommu­ nister og sosialdemokrater og dannelsen av «folkefronter». Ifølge hans egne ord forekom noe i den retning ham å være realistisk på grunn av de forandringer som hadde ført til en styrkelse av kommunismen og pa grunn av verdensfreden. Dermed innrømmet han stilltiende overfor alle den soleklare kjensgjerning at det er umulig å lage kommunistiske revolu­ sjoner i de utviklede land, og at det under de nåværende for­ hold også er umulig å foreta noen videre ekspansjon av kom­ munismen uten å risikere en ny verdenskrig. Sovjetstatens politikk er blitt redusert til bevaringen av status quo, mens kommunismen er blitt degradert til gradvis å sikre seg nye posisjoner på en ny måte. En krise er faktisk begynt i de kommunistiske partier i de ikke-kommunistiske land. Hvis de legger om til nasjonal kom­ munisme, risikerer de å forsake selve sin natur, og hvis de ikke gjør det, løper de faren for å miste tilhengere. Deres ledere, de menn som representerer kommunismens ånd i disse partier, vil bli tvunget til de mest utspekulerte manipulasjoner og hensynsløse forholdsregler, om de skal kunne komme ut av denne selvmotsigelsen. Det er usannsynlig at de klarer å stoppe villfarelser og oppløsning. De er kommet i en konflikt med

194

DEN NYE KLASSE

de virkelige tendenser i verdensutviklingen og i utviklingen i sine egne land, og dette fører åpenbart mot en nyorien­ tering. Utenfor de kommunistiske stater leder nasjonalkommunismen uunngåelig mot en fornektelse av kommunismen selv, eller mot en oppløsning av de kommunistiske partier. Dens muligheter er idag størst i de ikke-kommunistiske land, men det er opplagt at disse mulighetene forutsetter at den fjerner seg fra selve kommunismen. Derfor vil nasjonalkommunismen innen disse partiene bare kunne seire med store vanskeligheter og langsomt, i form av en rekke suksessive fremstøt. Det er tydelig at i de kommunistiske partier som ikke sitter med makten, er nasjonalkommunismen — trass i at den tar sikte pa a stimulere kommunismen og styrke dens natur — samtidig ogsa det kjetteriet som gnager på kommunismen som sådan. Nasjonalkommunismen er i seg selv en selvmotsigelse. Dens natur er den samme som sovjetkommunismens, men den streber etter å skille seg ut som noe eget og nasjonalt. I virke­ ligheten er nasjonalkommunisme kommunismen i forfall.

Verden idag

1 For tydeligere å kunne definere den moderne kommunismes internasjonale stilling, blir det nødvendig å tegne et lite bilde av verden idag. Den første verdenskrig førte til at det tsaristiske Russland ble omdannet til en ny type av en stat, eller til et land med nye samfunnsforhold. Internasjonalt sett ble forskjellen mel­ lom det tekniske nivå og tempo i De forente stater og i de vesteuropeiske land utdypet. Den annen verdenskrig endret dette til et uoverstigelig svelg, slik at De forente stater var det eneste land som ikke opplevet store forandringer i sin økonomiske struktur. Kriger var ikke den eneste årsak til dette svelget mellom De forente stater og resten av verden, de bare påskyndte ut­ viklingen i denne retning. Grunnene til De forente staters raske fremskritt finner en utvilsomt i landets indre mulig­ heter — i de naturlige og sosiale forhold og i arten av dets økonomi. Den amerikanske kapitalisme utviklet seg under andre omstendigheter enn den européiske kapitalisme, og den var i full blomst på et tidspunkt da den européiske alt var i tilbakegang. Svelget idag fremgår av følgende tall: seks prosent av verdens befolkning, nemlig De forente staters, produserer førti prosent av verdens varer og ytelser. Mellom den første og den annen verdenskrig bidro De forente stater med 33 pro­ sent av verdensproduksjonen, etter annen verdenskrig steg dette tallet til 50 prosent. Omvendt var forholdet i Europa

196

DEN NYE KLASSE

(unntatt Sovjet-Unionen), hvis bidrag til verdensproduksjonen sank fra 68 prosent i 1870 til 42 prosent i perioden 192 5 —1929, til 34 prosent i 1937 og til 2 5 prosent i 1948 (ifølge oppgaver fra FN). Utviklingen av den moderne industri i koloniøkonomien var også av særlig betydning, og den gjorde det tilslutt mulig for de fleste av disse landene å vinne sin frihet etter annen verdenskrig. I mellomkrigsårene gjennomgikk kapitalismen en økono­ misk krise som var så hard og som fikk slike folger at bare dogmeredne hjerner, først og fremst i Sovjet-Unionen, ikke klarte å begripe den. I motsetning til krisene i det nittende århundre avslørte den store krise i 1929 at slike voldsomme omveltninger idag innebærer en fare for selve samfunns­ systemet, ja, for hele nasjonens tilværelse. De utviklede land — i første rekke De forente stater — måtte finne midler til gradvis å arbeide seg ut av denne krisen. Ved hjelp av for­ skjellige metoder innførte amerikanerne planøkonomi i nasjo­ nal målestokk. De forandringer som foregikk i denne for­ bindelse, ble av epokegjørende betydning både for de utvik­ lede land og for den øvrige verden. I denne perioden utviklet forskjellige former for totalitært styre seg bade i Sovjet-Unionen og i kapitalistiske land som Nazi-Tyskland. I motsetning til De forente stater klarte ikke Tyskland å løse spørsmålet om sin indre og ytre ekspansjon ved hjelp av normale økonomiske forholdsregler. Krig og totalitarisme (na­ zisme) var de eneste utveier for de tyske monopolister, og de underordnet seg det partiet som ville ha rasekamp. Som vi har sett, gikk Sovjet-Unionen over til det totali­ tære system av andre grunner. Det var forutsetningen for den industrielle omlegging av landet. Imidlertid var det et annet og kanskje ikke så svært iøynefallende element, som var virkelig revolusjonært i den moderne verden. Dette elementet var den moderne krig. Disse krigene fører til vesentlige forandringer, selv om de ikke resul­ terer i virkelige revolusjoner. De etterlater seg forferdelige

VERDEN IDAG

197

ødeleggelser, og de endrer både forholdene i verden og for­ holdene mellom de enkelte land. De moderne krigers revolusjonære karakter fremgår ikke bare av den kjensgjerning at de stimulerer til nye tekniske oppfinnelser, men fremfor alt av at de endrer den sosiale og økonomiske struktur. I Storbritannia påvirket den annen ver­ denskrig forholdene i den grad at en omfattende nasjonali­ sering ble uunngåelig. India, Burma og Indonesia gikk ut av krigen som selvstendige stater. Foreningen av Vest-Europa begynte som en følge av krigen. Den brakte De forente stater og Sovjet-Unionen til topps som de to største økonomiske og politiske makter. Den moderne krig påvirker folkenes liv og menneskeheten sterkere enn kriger i tidligere tider. Det er to grunner til dette: for det første må en moderne krig nødvendigvis bli en total krig. Ikke en eneste av de økonomiske, menneskelige eller andre ressurser kan lates unyttet, fordi produksjonens tek­ niske nivå allerede er så høyt at det blir umulig for noen del av nasjonen eller noen gren av økonomien a sta utenfor. For det annet har de samme tekniske, økonomiske og andre grunner ført til at verden er blitt et hele i uendelig langt større grad enn før, slik at de minste endringer på ett om­ råde også skaper reaksjoner på de andre. Enhver moderne krig har en tendens til å forandre seg til en verdenskrig. Disse usynlige militære og økonomiske revolusjoner er av enormt omfang og betydning. De er mer spontane enn revolu­ sjoner som blir gjennomført med makt, det vil si at de ikke i samme grad er bebyrdet med ideologiske og organisasjonsmes­ sige elementer. Derfor gjør revolusjoner av denne art det mulig å registrere tendensene i den moderne verdens be­ vegelser på en nøyaktigere måte. Det er åpenbart at verden, slik som den er idag og slik som den gikk ut av den annen verdenskrig, ikke er den samme som den var før. Atomkraften, som mennesket har revet ut av materiens hjerte og fravristet kosmos, er det mest iøynefallende, men ikke det eneste tegn på at vi er gått inn i en ny epoke.

198

DEN NYE KLASSE

De offisielle kommunistiske prognoser om menneskehe­ tens fremtid går ut på at atomkraften er symbolet på det kommunistiske samfunn, akkurat som dampen var sym­ bolet på den industrielle kapitalisme og forutsetningen for dens makt. Hvordan vi enn tolker dette naive og ensidige resonnementet, er det en annen ting som er helt sikker: atom­ energien fører allerede til forandringer i de enkelte land og i verden som helhet. Og sikkert er det også at disse forandrin­ gene ikke peker mot den kommunisme og sosialisme som de kommunistiske «teoretikere» ønsker seg. Som oppdagelse er atomenergien ikke resultatet av én na­ sjons innsats, den skyldes hundre års arbeid av de aller beste hjerner fra mange nasjoner. Dens anvendelse er også resul­ tatet av en rekke lands anstrengelser, ikke bare vitenskapelig, men også økonomisk. Om ikke verden allerede til en viss grad hadde vært én, ville hverken oppdagelsen eller anven­ delsen av atomkraften ha vært mulig. Virkningen av atomkraften vil først og fremst bli en tendens til en videre forening av verden. Under denne utviklin­ gen vil den ubønnhørlig frigjøre seg for alle nedarvede hind­ ringer — eiendomsforhold og sosiale forhold, men fremfor alt de eksklusive og isolerte systemer og ideologier, som for eksempel kommunismen både før og etter Stalins død.

Tendensen i retning av én verden er vår tids grunnleggende karaktertrekk. Dette vil imidlertid ikke si det samme som at verden ikke tidligere har vist noen tendens til enhet, rik­ tignok på en annen måte. Tendensen til å knytte verden sammen ved hjelp av verdensmarkedene var allerede domi­ nerende i midten av det nittende århundre. Også denSang gjennomlevet man en periode med kapitalistiske øko­ nomier og nasjonale kriger. Og ved hjelp av nasjonale

VERDEN IDAG

199

økonomier og nasjonale kriger nådde man frem til en slags enet verden. Den videre forening av verden ble virkeliggjort ved at man eliminerte de før-kapitalistiske produksjonsformer i de underutviklede områder og delte disse områdene mellom de utviklede land og deres monopoler. Dette var monopolkapi­ talens, kolonierobringenes og kolonikrigenes tid, da de indre forhold og monopolinteressene ofte spilte en mer avgjørende rolle enn selve de nasjonale forsvarshensyn. Tendensene mot verdensenhet ble pa denne tid hovedsakelig virkeliggjort i form av konflikter og sammenslutninger mellom monopol­ kapitalens representanter. Dette var et høyere nivå for enhet enn enhetsmarkedet. Kapitalen strømmet ut fra de nasjonale kilder, trengte seg inn, sikret seg taket og dominerte den hele verden. De nåværende tendenser til enhet ligger åpenbart på andre felter. Vi finner dem i et meget høyt produksjonsnivå, i moderne naturvitenskap og i vitenskapelig og annen tenkning. En videre utvikling av enheten er nå ikke lenger mulig på rent nasjonale grunnlag eller ved at en deler verden i enkelte og monopolistiske innflytelsessfærer. Tendensen mot denne nye enhet — enhet i produksjonen — bygger på et grunnlag som allerede ble lagt i tidligere tider, det vil si enhetsmarkedet og kapitalens enhet. Imidlertid kom­ mer den i konflikt med de allerede anstrengte og ufullkomne nasjonale, administrative og fremfor alt sosiale forhold. Mens de tidligere enheter ble oppnådd gjennom nasjonale kamper eller konflikter og kriger om interessesfærer, blir den moderne enhet formet — og kan bare formes — ved at man eliminerer de sosiale forhold man har arvet fra tidligere perioder. Ingen kan si bestemt hvordan koordineringen og forenin­ gen av verdensproduksjonen vil bli gjennomført — om det blir ved hjelp av krig eller med fredelige midler. Men det kan ikke være noen tvil om at denne tendensen ikke lar seg stanse. Det førstnevnte middel til en forening av verden — krig — vil påskynde foreningen med makt, men slik at den ene eller andre gruppen blir den dominerende. Det er heller ikke til å unngå at den vil etterlate seg gnistene til nye kriger

200

DEN NYE KLASSE

og skape tvedrakt og urett. En forening ved hjelp av krig ville foregå på bekostning av de svake og overvunne. Selv om krigen ville skape orden i de eksisterende forhold, ville den resultere i uløste konflikter og dypere misforståelser. Da den nåværende verdenskonflikt hovedsakelig blir ut­ kjempet på grunnlag av stridende systemer, har den mer karakter av en klassekamp enn av en kamp mellom nasjoner og stater. Dette er grunnen til dens usedvanlige hardhet og bitterhet. En hvilken som helst fremtidig krig ville nærmest bli en verdens- og innbyrdeskrig mellom regjeringer og nasjoner. Og ikke bare ville krigens forløp bli forferdelig, dens virkninger på den kommende frie utvikling ville også bli grufulle. Foreningen av verden ved hjelp av fredelige midler er lang­ sommere, men det er den eneste sikre, sunne og rettferdige vei. Det synes som denne foreningen av den moderne verden vil bli virkeliggjort gjennom antitesen mellom systemene, i motsetning til de nasjonale former for opposisjon som førte til forening i tidligere tider. Dette betyr ikke at alle moderne konflikter bare skyldes konflikten mellom systemer. Det finnes også andre konflik­ ter, iberegnet dem som skriver seg fra tidligere epoker. Men det er gjennom konflikten mellom systemene at tendensen til enhet i verdensproduksjonen idag gir seg det klareste og mest aktive uttrykk. Det ville være virkelighetsfjernt å vente seg at denne en­ heten i verdensproduksjonen vil bli realisert i en nær frem­ tid. Prosessen vil ta lang tid, fordi den vil være resultatet av de organiserte anstrengelser av menneskehetens økonomiske og andre krefter, og fordi vi for tiden ikke kan nå frem til full enhet i produksjonen. De tidligere enheter ble aldri opp­ nådd som noe endelig, og den nye enheten eksisterer også bare som en tendens, som noe som produksjonen aspirerer til, iallfall i de mest utviklede land.

VERDEN IDAG

3 Allerede avslutningen av den annen verdenskrig bekreftet tendensen til en kløft mellom systemer i verdensomspennende omfang. Alle de land som kom under Sovjets innflytelse, selv deler av visse land (Tyskland og Korea) ble mer eller mindre underlagt det samme systemet. Likedan var det på Vestens side. Sovjetlederne var fullt oppmerksomme på denne utviklin­ gen. Jeg husker at Stalin sa i et fortrolig selskap i 1945: «I den moderne krig vil seierherren påtvinge sitt system. Det var ikke tilfelle i tidligere kriger». Dette uttalte han før krigen ennå var slutt, på en tid da kjærligheten, håpet og til­ liten blant de allierte sto på sitt høydepunkt. I februar 1948 sa han til oss jugoslavere og bulgarer: «De, vestmaktene, vil lage sitt eget land av Vest-Tyskland, og vi vil lage vårt eget av Øst-Tyskland — det er uunngåelig.» Idag er det brukelig, og til en viss grad også berettiget, å vurdere Sovjets politikk slik som den artet seg før og etter Stalins død. Det var imidlertid ikke Stalin som oppfant systemene, og de som etterfulgte ham tror heller ikke mindre på dem enn han gjorde. Det som har endret seg etter Stalins død, er selve den metoden sovjetlederne bruker når det gjel­ der forholdet mellom systemene, ikke systemene selv. Snak­ ket ikke Khrusjtsjov på den tyvende partikongress om sin «sosialismens verden», sitt «sosialistiske verdenssystem» som noe eget og spesielt? I praksis betyr dette ikke annet enn at man holder fast på delingen i systemer, på den fremtidige eksklusivitet av kommunismens eget system og dets hegemoni og enekontroll. Da konflikten mellom vest og øst i bunn og grunn er en konflikt mellom systemer, må den fortone seg som en ideo­ logisk kamp. Den ideologiske krig ebber ikke ut selv om man når frem til midlertidige kompromisser, og den bedøver sin­ nene i de to motsatte leirer, shk at de mister bevisstheten. Jo mer konflikten blir skjerpet på de materielle, økonomiske,

202

DEN NYE KLASSE

politiske og andre områder, dess mer ser det ut som om det er selve de rene idéer som kjemper med hverandre. Foruten forkjemperne for kommunismen og kapitalismen finnes det en tredje type av land, som har kjempet seg fri av kolonial avhengighet (India, Indonesia, Burma, de arabiske land osv.). Disse statene strever for å bygge opp selvstendige økonomier, slik at de kan befri seg fra økonomisk avhengig­ het. I dem griper en rekke epoker og systemer inn i hverandre, og særlig gjelder dette de to store moderne systemer. Disse nye nasjonene er, hovedsakelig av egne nasjonale grunner, de mest oppriktige tilhengere av slagordene om na­ sjonal suverenitet, fred, gjensidig forståelse og lignende idéer. Men de kan ikke eliminere konflikten mellom de to systemer, de kan bare lette den. Attpå til er de selve slagmarkene i kampen mellom de to systemer. De kan spille en betydnings­ full og opphøyet rolle, men for nærværende ikke noen av­ gjørende. Det er viktig å merke seg at begge systemer gjør krav på at den kommende samling av verden vil foregå etter mønster av det ene eller annet av dem. Begge tar altså det standpunkt at en forening er nødvendig. Men disse to standpunkter er diametralt motsatte. Den moderne verdens tendens i retning av enhet blir demonstrert og virkeliggjort gjennom en kamp mellom motsatte krefter, en kamp som er uhørt hard til å bli ført i fredstid. De ideologiske og politiske uttrykk for denne kampen er, som vi vet, det vestlige demokrati og den østlige kommu­ nisme. På grunn av det politiske demokrati og et høyere teknisk kulturelt nivå gir de uorganiserte tendenser i retning av enhet seg sterkere utslag i vest, og derfor opptrer også Vesten som forkjemperen for politisk og intellektuell frihet. Ett eller annet karakteristisk system for eiendomsretten i disse land kan hindre eller stimulere denne tendensen. Det avhenger av omstendighetene. Bestrebelsene for enhet er imid­ lertid av omfattende art. Men en avgjort hindring for denne enheten utgjør monopolene. De ønsker nok enhet, i egen interesse, men de vil virkeliggjøre den ved hjelp av en metode

VERDEN IDAG

2C3

som allerede er foreldet — i form av innflytelsessfærer. Deres motstandere, for eksempel de britiske arbeiderpartifolk, er nok også tilhengere av enhet, men på en annen måte. Ten­ densen i retning av enhet er i det hele tatt sterk i Storbritannia etter nasjonaliseringen. Dessuten er også De forente stater i gang med å nasjonalisere, i en enda veldigere skala, ikke ved å endre formene for eiendomsretten, men ved å sikre regjeringen en betydelig del av nasjonalinntekten. Hvis De forente stater skulle nå frem til en helt nasjonalisert økonomi, ville ten­ densene til en forening av den nåværende verden få en enda sterkere stimulans.

4 Samfunnets og menneskets lov går ut på å utvide og fullkommengjøre produksjonen. Denne loven gir seg utslag i naturvitenskapens, teknikkens og tankens nåværende nivå, og som en tendens i retning av å forene verdensproduksjonen. Dette er en tendens som i regelen blir så meget uimotståeligere, hvis den omfatter folk på et høyere kulturelt og materielt plan. De vestlige tendenser i retning av én verden er et uttrykk for økonomiske, tekniske og andre behov, og bakenfor disse for den politiske eiendomsrett og andre krefter. Sovjetleiren frem­ byr her et helt annet bilde. Selv om det ikke hadde vært andre årsaker, ville det kommunistiske Østen ha vært nødt til å isolere seg selv økonomisk og ideologisk, fordi det var mer tilbakeliggende, og å kompensere sine økonomiske og andre svakheter ved hjelp av politiske forholdsregler. Det kan høres merkelig, men det er sant: kommunismens såkalte sosialistiske eiendomsrett er hovedhindringen for en forening av verden. Den nye klasses kollektive og totale herre­ dømme skaper et isolert politisk og økonomisk system, som hindrer samlingen av alle verdens land. Dette systemet kan

204

DEN NYE KLASSE

endre seg, og det gjør det også, men meget langsomt, og nesten ikke i det hele tatt nar det gjelder å gå sammen med andre systemer i retning av en konsolidering. Endringene blir utelukkende foretatt for å øke dets egen styrke, og systemet isolerer uunngåelig seg selv ved at det fører til en bestemt type av eiendomsrett, styre og tenkning. Det beveger seg uhjelpelig mot eksklusivitet. En forent verden, slik som selv sovjetlederne ønsker seg den, kan etter deres oppfatning bare bli mer eller mindre identisk med deres egen, og en verden der de har herredømmet. Den fredelige sameksistens av systemer, som de snakker om, betyr ikke for dem en samordning av forskjellige systemer, men den statiske fortsettelse av det ene systemet ved siden av det andre, helt til det punkt da det annet system — det kapitalistiske — enten blir beseiret eller tæres opp innenfra. Den pågående konflikt mellom de to systemer betyr ikke at det er blitt slutt med nasjonale og koloniale konflikter. Tvertimot er det nettopp gjennom sammenstøt av nasjonal eller kolonial art at den fundamentale konflikten mellom systemene avslører seg. Det var vanskelig å hindre at striden om Suez-kanalen utviklet seg til en kamp mellom de to systemer, enda den i virkeligheten var en konflikt mellom egyptisk nasjonalisme og verdenshandelen, som her tilfeldig­ vis ble representert av de to gamle kolonimaktene Storbritan­ nia og Frankrike. Den uunngåelige følge av disse forhold har vært en ytter­ liggående påkjenning på alle områder av den mellomfolkelige tilværelse. Kald krig er blitt den normale fredstilstand i den moderne verden. Dens former har endret seg og endrer seg fremdeles, den kan bli mildere eller hardere, men det er ikke lenger mulig å eliminere den under de nåværende forhold. Først ma en fjerne noe som stikker langt dypere, noe som ligger i den moderne verdens, i de moderne systemers og fremfor alt i kommunismens natur. Den kalde krig, som idag er årsak til en økende spenning, var selv et produkt av andre, dypere og eldre stridende faktorer. Den verden vi lever i, er en uvisshetens verden. Det er en verden med eventyrlige og umåtelige horisonter, som viten-

VERDEN IDAG

205

skapen avslører for menneskeheten, det er også en verden som lever i en forferdelig frykt for den kosmiske katastrofe som truer den, takket være de moderne krigsmidler. Denne verden vil bli forandret på den ene måten eller den andre. Den kan ikke fortsette som det den er, splittet og med en uimotståelig trang til enhet. De nye forhold i verden som til slutt vil dukke frem av denne floken, vil hverken bli ideelle eller friksjonsfrie. Men de vil i alle fall bli bedre enn de nåværende. Den aktuelle konflikt mellom systemer er imidlertid ikke noe tegn pa at menneskeheten beveger seg i retning av ett enkelt system. Denne konflikttypen viser bare at den frem­ tidige forening av verden, eller for å si det nøyaktigere, koordi­ neringen av verdensproduksjonen, vil bh oppnådd gjennom denne konflikten mellom systemer. Tendensen i retning av enhet i verdensproduksjonen kan ikke føre til den samme produksjonstypen overalt, det vil si til de samme former av eiendomsrett, styre osv. Denne enhet i produksjonen er et uttrykk for bestrebelsene for å eliminere de nedarvede og kunstige hindringer for en blomstrende og mer effektiv moderne produksjon. Det betyr en bedre tillemp­ ning av produksjonen til de lokale, naturlige, nasjonale og andre forhold. Tendensen i retning av en slik enhet fører i virkeligheten til en større koordinering og bedre utnyttelse av verdens produksjonspotensial. Det er heldig at et enkelt system ikke råder grunnen alene i verden. På den annen side er det uheldig at det er for fa ulike systemer. Og det som mest av alt virker direkte skadelig, er at systemene er så eksklusive og isolerte, uansett sin natur. En av samfunnets lover er økende ulikheter mellom sosiale enheter, stater og politiske systemer, og i tillegg til dette en stadig økende effektivitet i produksjonen. Folk slutter seg sammen, mennesket innretter seg mer etter den verden som omgir det, men samtidig blir det også mer og mer individu­ alisert. Fremtidens verden vil sannsynligvis bli mer variert, og som sådan også mer forent. Dens forestående samling vil bli mulig ved hjelp av variasjonene, ikke av likheten i type og personlig­

206

DEN NYE KLASSE

het. I det minste er det slik det har vært opp til den tiden vi nå lever i. Ensartethet i type og personlighet ville bety trelldom og stagnering, ikke en høyere grad av frihet for produksjonen enn idag. En nasjon som ikke blir oppmerksom på de nåværende bevegelser og tendenser i verden, vil komme til å betale dyrt for det. Den vil uunngåelig sakke akterut, og til slutt blir den nødt til å tilpasse seg en forent verden, uten hensyn til sin egen numeriske og militære styrke. Ingen kan unnslippe dette — like lite som noen nasjon i fortiden kunne hindre kapitalens inntrengen og forbindelsen med andre nasjoner via verdensmarkedene. Dette er også grunnen til at enhver autarkisk eller eksklusiv nasjonal økonomi idag må komme ut i uløselige selvmotsigelser og synke ned i stagnasjon, uten hensyn til dens form for eien­ domsrett eller politiske ordning, ja, selv uten hensyn til dens tekniske nivå. Dette gjelder også samfunnssystemer, idéer osv. Det isolerte system kan bare tilby en beskjeden tilværelse, det vil være ute av stand til å bevege seg fremover og løse de problemer som skapes av den moderne teknikk og de moderne idéer. I forbigående kan det sies at verdensutviklingen alt har motbevist den kommunistisk-stalinistiske teori om muligheten av å konstruere et sosialistisk eller kommunistisk samfunn i ett land, og at den har styrket det totalitære despoti eller den nye utbytterklasses enevelde. Under disse omstendigheter resulterer oppbyggingen av et sosialistisk eller kommunistisk eller et hvilket som helst annet samfunn i ett land eller i et stort antall land som er avskåret fra verden som helhet, uunngåelig i autarki og konsolidering av despotiet. Det fører også til en svekkelse av de nasjonale muligheter for økonomiske og sosiale fremskritt i vedkom­ mende land. Det lar seg gjøre å få mer brød og frihet for det store folk, en rettferdigere fordeling av godene og et normalt tempo i den økonomiske utvikling, i harmoni med hele verdens progressive økonomiske og demokratiske bestre­ belser. Betingelsen for dette er imidlertid at man endrer de nåværende politiske forhold og eiendomsforhold, særlig de

VERDEN IDAG

207

som råder under kommunismen, fordi de på grunn av den herskende klasses monopol er den mest alvorlige — om ikke eneste — hindring for de enkelte nasjoners og verdens frem­ skritt.

5 Av andre grunner har tendensen i retning av samling også ført til endringer i eiendomsforholdene. Statens økede og til og med avgjørende rolle i økonomien, og i stor utstrekning også når det gjelder eiendommen, er nemlig et annet uttrykk for tendensen mot én verden. Det er sikkert at den gir seg utslag på forskjellige måter i de ulike systemer, og endog som en hindring på de steder hvor — som i de kommunistiske land — statens formelle eiendomsrett bare er et skjul for en ny klasses monopol og absolutte herre­ dømme. I Storbritannia har den private, eller for å si det korrektere, den monopolistiske eiendomsrett, allerede mistet sin legale ukrenkelighet og uangripelighet, takket være arbeiderpartiets nasjonalisering. Over tyve prosent av landets produksjons­ kraft er blitt nasjonalisert. I de skandinaviske land holder det ved siden av statens eiendomsrett på å utvikle seg en type av kooperativ eiendom. Statens økende rolle i økonomien er særlig karakteristisk i de land, som inntil fornylig var kolonier og halvveis avhengige land, uten hensyn til om de har en sosialistisk regjering (Burma), et parlamentarisk demokrati (India), eller et militærdiktatur (Egypt). Staten foretar det meste av investerin­ gene, den kontrollerer utførselen, tilegner seg en stor del av eksportinntektene osv. Overalt opptrer staten som den som tar initiativet til økonomiske forandringer, og nasjonalisering blir en stadig mer hyppig form for eiendom. Anderledes er situasjonen heller ikke i De forent: stater, det landet der kapitalismen er høyest utviklet. Enhver kan 14 — Djilas

208

DEN NYE KLASSE

se statens stadig økende rolle i økonomien fra den store krise i 1929 til idag, og hva mer er, det er få som benekter at dette var uunngåelig. I sin bok Epic of American Industry (1949) understreker James Blaine Walker: «Den voksende intimitet mellom sta­ ten og det økonomiske liv har vært et av de slående trekk ved det tyvende århundre.» Walker nevner at i 1938 var omkring tyve prosent av nasjonalinntekten nasjonalisert, men i 1940 var dette prosent­ tallet steget til minst fem og tyve. Den systematiske statsplanlegging av den nasjonale økonomi begynte med Roosevelt. Samtidig øker antallet av statsfunksjonærer og statens funk­ sjoner, særlig den føderale regjerings. I The Origins and Development of the American Economy (1953) kommer Johnson og Kross til de samme konklusjoner. De bekrefter at forretningsadministrasjon og eiendomsrett er blitt skilt fra hverandre, og at staten har fått en stadig større rolle som kreditor. «Et av de viktigste trekk ved det tyvende århundre er den stadige økning av statens og da særlig den føderale regjerings innflytelse i økonomiske spørs­ mål,» sier de. Stephen B. Clough gjengir i sin bok The American Way (195 3) en rekke tall som illustrerer dette. Sentralregjeringens utgifter og offentlige gjeld ser ifølge ham slik ut: År

1870 1940 1950

Sentralregjeringens utgifter .n. j i, \ (i millioner dollar)

309,6 8 998,1 40 166,8

Føderal statsgjeld (i tusener dollar)'

2 436 453 42 967 531 256 708 000

I sin bok taler Clough om. «direktørrevolusjonen», hvormed han mener utviklingen av en klasse av profesjonelle bedrifts­ ledere, som eierne ikke lenger kan klare seg uten. Deres antall, betydning og samhold øker stadig i De forente stater, og det oppstår ikke lenger store forretningsgenier, som John D. Rockefeller, John Wanamaker, Charles Schwab og andre.

VERDEN IDAG

209

Fainsod og Gordon bemerker i sin Government and the American Economy (1941) at staten allerede har spillet en rolle i økonomien, og at forskjellige samfunnsgrupper har for­ søkt å gjøre bruk av denne rollen i det økonomiske liv. Imid­ lertid har det nå oppstått vesentlige divergenser på dette om­ råde. Statens regulerende rolle har, skriver de, ikke bare gjort seg gjeldende på arbeidsmarkedet, men også i produk­ sjonen — i grener av økonomien som nasjonalt spiller en så viktig rolle som transporten, naturgassutviklingen og produk­ sjonen av kull og olje. «Nye og vidtrekkende endringer var også tydelige i form av en utvidelse av den offentlige tiltaksvirksomhet og en øket omsorg for bevaringen av de naturlige og menneskelige ressurser. Den offentlige foretaksomhet ble særlig viktig på bank- og kredittvesenets område, i elektrisi­ tetsforsyningen og i byggingen av billige boliger.» De hevder at staten har begynt å spille en langt viktigere rolle enn den gjorde for femti, ja, selv for ti år siden. «Resultatet av denne utviklingen har vært en «blandet økonomi», en økonomi der offentlig foretaksomhet, delvis statskontrollert privat fore­ taksomhet og forholdsvis ukontrollert privat foretaksomhet alle eksisterer side om side.» Disse og andre forfattere omtaler forskjellige sider av denne utviklingen og samfunnets voksende behov for sosial velferd, undervisning og lignende goder som statens organer sørger for. De understreker også den stadige økning — både relativt og absolutt — av det antall mennesker som staten sysselsetter. Det er forståelig at takket være de militære behov fikk denne prosessen en umåtelig stimulans og intensitet under den annen verdenskrig. Etter krigen stagnerte imidlertid ikke denne utviklingen, tvertimot fortsatte den i et enda raskere tempo enn i førkrigstiden. Det skyldtes ikke bare det faktum at det demokratiske parti satt ved makten. Selv Eisenhowers republikanske regjering, som overtok i 1952 etter å ha lovet å vende tilbake til det private initiativ, kunne ikke foreta noen vesentlige endringer. Det samme hendte med den konservative regjering i Storbritannia; den klarte ikke å omgjøre noe av nasjonaliseringen, unntatt i stålindustrien. Sammenlignet med Labour-regjeringen er dens rolle i økono-

210

DEN NYE KLASSE

mien ikke blitt vesentlig forringet, men på den annen side har den ikke øket heller. Statens innblanding i økonomien er åpenbart et resultat av de objektive tendenser, som allerede hadde gjennomtrengt fol­ kets bevissthet for lenge siden. Alle alvorlig tenkende øko­ nomer, med Keynes som den første, har vært tilhengere av en slik offentlig innblanding. Nå er dette mer eller mindre blitt til virkelighet over hele verden. Statsinngrep og statseiendom er idag en vesentlig og på sine steder avgjørende faktor i økonomien. Av dette kunne en nesten slutte at det ikke er noen for­ skjell eller noen kilde til konflikt i den omstendighet at staten spiller hovedrollen i det østlige system, mens privateiendom eller monopol- og selskapseiendom spiller den samme rolle i det vestlige. En slik konklusjon synes så meget mer berettiget som den private eiendomsretts rolle blir stadig mindre i Vesten, mens statens rolle blir større og større. Slik forholder det seg imidlertid ikke. Bortsett fra de øvrige ulikheter mellom systemene er det en vesensforskjell mellom statens eiendomsrett og statens rolle i økonomien. Selv om statseiendom rent teknisk forekommer til en viss grad i begge systemer, foreligger det i virkeligheten to forskjellige, ja, bent frem stridende typer av eiendomsrett. Det samme gjelder også statens rolle i økonomien. Ikke en eneste vestlig regjering opptrer som eier når det gjelder økonomien. Sant å si er en vestlig regjering hverken eier av den nasjonaliserte eiendom eller eier av de beløp som den innkasserer i form av skatter. Den kan ikke være eier, fordi den er underkastet forandringer. Den må administrere og fordele denne eiendommen under kontroll av en nasjonal­ forsamling. Under denne fordelingen av eiendom blir regjerin­ gen påvirket av forskjellige innflytelser, men den er ikke eieren. Alt det den gjør, er å administrere og fordele — godt eller dårlig — den eiendom som ikke tilhører den. Slik er ikke forholdet i de kommunistiske land. Regjerin­ gen både administrerer og fordeler nasjonaleiendommen. Den nye klasse eller dennes eksekutive organ — partioligarkiet — opptrer som eier og er også eier. Selv den mest reaksjonære

VERDEN IDAG

211

og borgerlige regjering kan knapt drømme om et slikt monopol på økonomien. De overfladiske likheter mellom eiendomsretten i vest og øst dekker i virkeligheten over dype og reelle ulikheter, ja endog motsatte elementer.

6 Selv så tidlig som etter første verdenskrig var antagelig eiendomsforholdene den dypeste grunn til konflikter mellom Vesten og Sovjet-Unionen. Monopolene spillet dengang en langt viktigere rolle, og de kunne ikke godta den idé at en del av verden — nærmere bestemt Sovjet-Unionen — skulle holdes utenfor deres virkeområde. Først nylig var det kom­ munistiske byråkrati blitt den herskende klasse der. Eiendomsforholdene har alltid vært av avgjørende betyd­ ning for Sovjet-Unionen i dens forbindelser med andre land. Overalt hvor det var mulig ble Sovjets særlige type av eien­ domsrett og politiske forhold påtvunget med makt. Uansett hvor meget sovjetregjeringen utvidet sine handelsforbindelser med den øvrige verden, kunne den ikke gå lenger enn til det varebytte som var blitt utviklet i nasjonalstatsperioden. Dette gjaldt også Jugoslavia under dets brudd med Moskva. Jugo­ slavia kunne ikke utvikle noen art av viktig økonomisk sam­ arbeid utenom den rene vareutvekslingen, enda det hadde og fremdeles har forhåpninger om å kunne gjøre dette. Også dets økonomi er forblitt isolert. Det er andre elementer som kompliserer dette bildet og disse forholdene. Hvis styrkelsen av de vestlige tendenser i retning av én verden på produksjonsområdet ikke betyr hjelp til de underutviklede land, vil det i praksis lede til at en nasjon — De forente stater — eller i beste fall en gruppe av nasjoner blir de dominerende. Takket være selve bytteelementet blir de underutviklede

212

DEN NYE KLASSE

lands økonomi og nasjonale liv eksploatert og tvunget til å underordne seg de utviklede land. Dette betyr at de under­ utviklede land bare kan forsvare seg med politiske midler og ved å stenge seg selv inne, om de ønsker å overleve. Dette er den ene veien. Den andre er å ta imot hjelp utenfra, fra de utviklede land. Noen tredje vei finnes ikke. Inntil nå har man bare gjort en begynnelse på den annen vei — hjelp i ubetydelige beløp. Idag er forskjellen mellom de amerikanske og den indo­ nesiske arbeider større enn mellom den amerikanske arbeider og den rike amerikanske aksjeeier. I 1949 hadde hver inn­ bygger i De forente stater en gjennomsnittsinntekt på minst 1 440 dollar, mens den indonesiske arbeider tjente 1/53 av dette beløpet, eller bare 27 dollar, ifølge oppgaver fra FN. Og det råder alminnelig enighet om at de materielle og andre ulikheter mellom de utviklede og de uutviklede land ikke minsker, men tvertimot øker. Ulikheten mellom de vestlige utviklede land og de uutvik­ lede viser seg hovedsakelig å være av økonomisk art. Det tradisjonelle politiske herredømme av guvernører og lokale høvdinger holder alt på å forsvinne. Nå er i regelen et under­ utviklet, men politisk uavhengig lands økonomi underordnet et eller annet annet lands. Idag kan intet folk frivillig godta et slikt underordnet forhold, like så lite som noe folk frivillig kan gi avkall på de fordelene som følger med en større produktivitet. Det er like utenkelig at en kan be amerikanske eller vest­ europeiske arbeidere — for ikke å snakke om eiere — om frivillig å avstå fra de fordeler som bys dem i form av et høyere teknisk nivå og et mer produktivt arbeid, som det ville være å overbevise en fattig asiat om at han bør være lykkelig over at han mottar så lite for sitt arbeid. Gjensidig hjelp mellom regjeringene og den gradvise elimi­ nering av de økonomiske og andre ulikheter mellom folkene, må nødvendigvis bli til virkelighet for at man skal kunne skape gjensidig godvilje. Hittil er den økonomiske hjelp hovedsakelig blitt ydet bare i de tilfelle da uutviklede land, med lav kjøpekraft og liten

VERDEN IDAG

213

produksjon, er blitt til en byrde for utviklede land. Den nåværende konflikt mellom de to systemer er hovedhindringen for utvidelsen av en virkelig økonomisk hjelp. Dette skyldes ikke bare at man bruker enorme beløp til militære og lignende formål, de nåværende forhold hindrer ogsa en oppblomstring av produksjonen og dens tendens i retning av samordning, og dermed blokerer de både hjelpen til de underutviklede land og de utviklede lands egne fremskritt. De materielle og andre ulikheter mellom de utviklede og de underutviklede land har ogsa gitt seg utslag i deres indre tilværelse. Det ville være helt uriktig å tolke demokratiet i vest bare som et uttrykk for solidariteten mellom rike nasjo­ ner, når det gjelder å plyndre de fattige; de vestlige land var demokratiske lenge før de innkasserte ekstraprofitten fra koloniene, selv om demokratiet lå på et lavere plan enn idag. Den eneste forbindelse mellom det nåværende demokrati i de vestlige stater og demokratiet på den tid da Marx og Lenin levet, ligger i den kontinuerlige utvikling som er foregått siden den tid. Likheten mellom fortidens og nåtidens demo­ krati er som mellom den liberale eller monopolistiske kapita­ lisme og den moderne statsdirigerte økonomi. I sin bok In Place of Fear (1952) skriver den britiske sosialist Aneurin Bevan:

Det er nødvendig å skjelne mellom liberalismens hensikter og dens resultater. Dens mål var a sikre makten for de nye former av eiendomsrett som ble skapt ved den industrielle revolusjon. Dens innsats besto i å vinne den politiske makt for folket, uansett eiendom. . . . Det parlamentariske demokratis funksjon under den alminnelige stemmerett er, historisk sett, å utsette rikdomsprivilegiet for folkets angrep. Det er et sverd, rettet mot eiendomsmaktens hjerte. Den arena hvor kampen foregår, er parlamentet. — Bevans iakttagelser gjelder Storbritannia. De kan utvides til å gjelde også andre vestlige land — men bare vestlige. I vest er de økonomiske krefter som arbeider i retning av

214

DEN NYE KLASSE

én verden, na blitt de dominerende. I øst, på den kommu­ nistiske side, har de politiske midler for en slik forening alltid vært de fremherskende. Sovjet-Unionen kan bare «forene» det som den erobrer. Sett fra dette synspunkt kan selv ikke det nye regime gjennomføre noen vesentlige endringer. Ifølge dets tankegang består de undertrykte folk bare av dem som en annen regjering, ikke sovjetregjeringen, har påtvunget sitt styre. Nar det spørs om a hjelpe andre, blir sovjetregjeringens hjelp bestemt av politiske hensyn, selv når det gjelder lån. Sovjetøkonomien har ennå ikke nådd det punkt da den ville bli tvunget til en samordning av hele verdensproduksjonen. Dens selvmotsigelser og vanskeligheter stammer hovedsakelig fra indre årsaker. Systemet selv kan fremdeles overleve, på tross av sin isolasjon fra utenverdenen. Dette er forferdelig kostbart, men det blir oppnådd ved en utstrakt bruk av makt. En slik situasjon kan imidlertid ikke vare lenge, den må før eller siden na sin grense. Og dette vil bh begynnelsen til slutten pa det politiske byrakratis, den nye klasses uinn­ skrenkede herredømme. Den moderne kommunisme kunne først og fremst hjelpe til å samle verden ved bruk av sine politiske midler — ved indre demokratisering og ved å lette utenverdenens adgang til den kommunistiske verden. Imidlertid er den fremdeles fjernt fra dette. Kan den virkelig gjøre noe slikt? Hvilket bilde har kommunismen av seg selv og av uten­ verdenen? Engang, i monopoltiden, ga den marxisme som Lenin hadde modifisert Tsar-Russlands og lignende lands indre og ytre forhold med, uttrykk for en viss grad av nøyaktighet. Ansporet av dette syn på forholdene kjempet og seiret den bevegelsen som Lenin ledet. I Stalins tid var denne samme ideologien, på ny modifisert, så realistisk at den nesten nøy­ aktig definerte den nye stats rolle i utenrikspolitikken. Sovjet­ staten eller den nye klasse sto i en sterk stilling både innen- og utenlands, og den underla seg alt den kunne. Nå har sovjetlederne meget vanskelig for å orientere seg. De er ikke lenger i stand til å se den samtidige virkelighet. Den verden de ser, er ikke den som virkelig eksisterer. Det

VERDEN IDAG

215

er enten den som eksisterte før, eller den som de skulle ønske eksisterte. De kommunistiske ledere tviholdt på avlegse dogmer og trodde at hele den øvrige verden ville stagnere og ødelegge seg selv i kamper og konflikter. Så skjedde ikke. Vesten gjorde nye fremskritt, både økonomisk og intellektuelt. Den viste at den sto samlet, hver gang det truet en fare fra et annet system. Koloniene ble frigjort, men de ble ikke kom­ munistiske, og heller ikke førte dette til brudd med vedkom­ mende moderland. Det ble ikke noe sammenbrudd av den vestlige kapitalisme på grunn av kriser og kriger. I FN spådde Vysjinski i 1949 i sovjetledelsens navn at det ville komme en ny stor krise i De forente stater og i den kapitalistiske verden. Det motsatte hendte. Dette var ikke fordi kapitalismen var god eller slett, men fordi den kapitalismen som sovjetlederne skråler opp om, ikke eksisterer lenger. Sovjetlederne oppdaget ikke at India, araberstatene og andre land var blitt uavhengige, før disse landene — av sine egne grunner — begynte å støtte Sovjets synspunkter i utenrikspolitikken. Sovjetlederne forsto ikke og forstår ikke den dag i dag sosialdemokratiet. Istedet måler de det med det samme mål som de bruker på sosial­ demokratene innen sitt eget område. De bygger sin tanke­ gang på det faktum at deres land ikke nådde den utvikling som sosialdemokratene forutså, og derav slutter de at sosial­ demokratiet er virkelighetsfjernt og «forræderisk» også i Vesten. Det samme gjelder også deres vurdering av den grunnleg­ gende konflikt — striden mellom systemene, eller den funda­ mentale tendens til å samordne produksjonen. Også her er deres resonnementer helt skjeve. De forkynner at denne konflikt er en kamp mellom to forskjellige samfunnssystemer. I det ene av dem — deres eget naturligvis — påstår de at det ikke finnes noen klasser, eller at klassene holder på å bli avviklet, og at staten har overtatt all eiendom. I det andre systemet — det utenland­ ske — raser det klassekamper og kriser, hevder de, og alle materielle goder er i hendene på private, mens regjeringen

216

DEN NYE KLASSE

bare er et redskap for en håndfull griske monopolister. Med dette synet på verden tror de at de nåværende konflikter kunne vært unngått, om slike forhold ikke hadde rådet i vest. Det er her vanskeligheten ligger. Selv om samfunnsforholdene i vest virkelig var slik som kommunistene gjerne ønsket de var, ville konflikten frem­ deles gå sin gang. Kan hende ville den bli mer forbitret i et slikt tilfelle. Da ville nemlig ikke bare eiendomsformene være forskjellige, det ville også bli et spørsmål om ulike og stridende aspirasjoner, og bak disse står hele den moderne teknikk og hele nasjoners vitale interesser. I alle land søker de forskjellige grupper, partier og klasser å løse det samme problemet i samsvar med sine behov. Når sovjetlederne klassifiserer de moderne vestlige land som blinde redskaper for monopolene, tar de like meget feil som når de fortolker sitt eget system som et klasseløst sam­ funn, der eiendommen tilhører samfunnet. Det er sikkert at monopolene spiller en viktig rolle i de vestlige lands politikk, men ikke i noe tilfelle er denne rollen så stor eller den samme som før første verdenskrig, nei, ikke engang som før annen verdenskrig. I bakgrunnen finnes det noe nytt og vesent­ lig: en uimotståelig streben etter én verden. Dette gir seg nå et sterkere uttrykk gjennom statsdirigering og nasjonali­ sering — eller gjennom regjeringens rolle i økonomien — enn gjennom monopolenes innflytelse og virksomhet. I samme grad som en klasse, et parti eller en leder under­ trykker kritikken fullstendig, eller innehar den absolutte makt, henfaller gruppen eller lederen uunngåelig til en urealistisk, egoistisk og selvgod bedømmelse av realitetene. Det er det som idag skjer med de kommunistiske ledere. De kontrollerer ikke selv sine handlinger, men blir tvunget til dem av virkeligheten. Det er visse fordeler ved dette — de er nå mer praktiske menn enn de pleide å være før. Imidlertid har det også sine uheldige sider, fordi disse lederne i bunn og grunn mangler realistiske eller bare tilnærmelsesvis realis­ tiske synspunkter. De bruker mer tid til å forsvare seg selv mot den virkelige verden og til å angripe den, enn de

VERDEN IDAG

217

bruker til å venne seg til den. Deres fasthengen ved et for­ eldet dogme driver dem til uvettige handlinger, som de ved nærmere ettertanke stadig tar avstand fra — men med blodige neser. La oss håpe at de vil fortsette med dette. Sant nok ville kommunistene kanskje tape, om de oppfattet ver­ den realistisk, men de ville vinne som menneskelige vesener, som representanter for menneskeslekten. Hvorom allting er, vil verden forandre seg, og den vil bevege seg i den retning som den hittil har gjort, og som den må følge — mot større enhet, fremskritt og frihet. Realitetenes makt og livets makt har alltid vært sterkere enn enhver art av brutal makt og mer reell enn noen teori.

Innhold FORORD

..........................................................................

5

............................................................

9

BEGYNNELSEN

REVOLUSJONENS KARAKTER

.......................

23

.....................................................

43

................................................................

77

DEN NYE KLASSE PARTI STATEN

DOGMATISME I ØKONOMIEN

TANKETYRANNIET

MÅLET OG MIDLENE KVINTESSENSEN

................................................. 129 ............................................. 133

.......................................................

NASJONALKOMMUNISMEN VERDEN IDAG

.......................... 109

169

................................ 178

............................................................ 193