Det nye Russland 8202154421 [PDF]

Zitiervorschau

Det nye RUSSLAN D

PETER

D A L H 0 F F-N I E L S E N

Det nye

RUSSLAND

].W. CAPPELENS FORLAG A/S

4

© Munksgaard 1994 © J.W, Cappelens Forlag AS 1996 Omslagsdesign: Séan Brewer Oversetter: Leif RagnarAschim Billedredaktør: Anne Lisbeth Olsen, Munksgaard Forlagsredaktør: Randulf Rønningen

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for ret­ tighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Opplag: I Sats: HS-Repro A/S Repro: HS-Repro A/S Trykk: HS-Trykk A/S

ISBN: 82-02-15442-1

Fotografier APN: 16-17 Biofoto: 78-79 (APN) Fotogruppen 2. maj/Samfoto: 8 (Stig Stasig), 80-81 (Henrik Saxgren), 84-85 (Stig Stasig) Munksgaards billedarkiv: 22 Nordfoto: 28-29 (Mogens Ladegaard), 38-39 (AP/Alexander Zimlianichenko), 45 (AP), 59ø (Gamma), 90-91 (Vladimir Musjatia) Polfoto: 14-15 (TASS), 18-19 (EPA/Valery Miloserdov), 30 (Pressens Bild), 34-35,37,48^9 (EPA), 50-51,52-53 (Reuter), 54-55 (AFP), 58-59 (EPA), 62-63 (Morten Langkilde), 64-65 (Connie Marini), 72-73 (Harald Hendal), 74-75 (Pressens Bild), 88-89,93 RIA-Novosti: 20, 41,42-43, 77,86-87 Ridell, Chris/The Economist: 46,70

Peter Dalhoff-Nielsen, mag.art. i russisk språk og historie. Tidligere utenrikspolitisk medarbeider i DR TV. Har skrevet bøkene «Baltisk opbrud» (1990), «Moskva kontra Islam» (1991), «Krudtønnen Kaukasus» (1992), «Farvel til Jugoslavien» (1992), «Brun pest» (1993), «Den afmægtige bjørn» (1995) m.fl.

Innhold Det grufulle valget

8

Tilbake til imperiet? Kommandosystemet Våpenkappløpet Fornyeren Gorbatsjov Perestroika og glasnost Lenins vei

10 11 11 13 15 15

Farvel til kapprustningen

17

Samtaler med Vesten Det historiske møtet i FN De politiske fangene Motstanden mot Gorbatsjov Økende fattigdom

Den tunge dampveivalsen

17 18 18 21 23

27

Bare halvparten var russere i Sovjetunionen Det starter i Baltikum Faresignaler fra Kasakhstan Kampen i Kaukasus Møtet i Tallinn En menneskekjede på 600 km Den hemmelige protokollen Berlinmuren faller

27 28 29 31 32 33 33 36

Det mislykkete militærkuppet

38

Varemangel Avspenningen saboteres Den svarte obersten Sjevardnadsje spår et kupp

38 39 40 40

Tanks i Moskvas gater Boris Jeltsins appell Kuppforsøket bryter sammen

42 43 44

Fra kommunisme til nasjonalisme

46

Erobringen av Sentral-Asia Erobringen av Kaukasus Under sovjetstyret Kommunistene gjør helomvending De russiske minoritetene

47 47 48 50 52

Kampen om makten

55

Det er 33 ikke-russiske folkeslag i Russland 57 58 Tsjetsjenernes frihetskamp Tsjetsjenia under sovjetisk styre 59 60 Tsjetsjenerne og Jeltsin 61 Jeltsin mot parlamentet 62 Angrepet på Det hvite hus 64 Et mektig rike på nytt Fascismens spøkelse 65 66 Russland for russere

Mafiaen - en stormakt Mafiaen før og nå Korrupt politi Anklager mot Jeltsin Den føydale mentaliteten

Naturen - den store taperen Russland er verdens rikeste land

68

69 71 71 74 76 76

Tsjernobyl-katastrofen Balterne tar initiativet Den døde sjøen Det hvite gullet Atomkrig mot folket Demokratiets fortropp

Stakkars russere Synkende levealder Prisene går rett til værs Dansk optimist Truende arbeidsløshet Korrupte ledere Hjemløse offiserer Fra håp til håpløshet Tragedien i Kaukasus En trussel mot demokratiet

Register

76 79 79 80 81 82

83 83 84 85 87 88 89 89 90 92

94

9

Fattige russere, eller de lengst nede, som en dansk fotografså det på en gate i Moskva.

GRUFULLE

DET

VALGET

øndag 12. desember 1993 skulle være en festdag. For

S

første gang i historien skulle russerne stemme i et fritt og demokratisk parlamentsvalg. Det skulle settes ende­ lig sluttstrek for århundrer med tsaristisk enevelde og kom­ munistisk diktatur. Nå skulle folkeviljen og bare den bestemme Russlands framtid. Moskvas politiske elite og utenlandske journalister betalte 210 amerikanske dollar per kuvert, inklusive champagne, for å kunne følge valget på en stor tv-skjerm i Kreml. Cham­ pagnen var avkjølt og stemningen høy. «Velkommen til et lykkelig, politisk nyttår.» Det var den blonde tv-vertinnens ønske til gjestene i salen og seerne rundt om i det veldige landet. Men champagnen ble lunken og stemningen laber etter hvert som resultatene strømmet inn og datasystemet brøt sammen. Feststemningen ble forvandlet til fortvilelse. En føl­ som russisk kunstner utbrøt hulkende foran kameraet: «Åh, Russland! Hva er det du gjør med deg selv?» Dagen som skulle være en festdag for demokratiet, ble i stedet et sjokk. Bare halvparten av velgerne gadd å stemme. Da valgresultatene var klare, viste det seg at de gamle kom­ munistene og en skrytende nasjonalist som het Vladimir Sjirinovskij, hadde fått flere stemmer enn de demokratiske reformpartiene. Pressen i Russland og i utlandet fikk det travelt med å for­ klare det som ble kalt det grufulle valget. Det ble sagt at det var den vanlige russers protest mot synkende levestandard, fall i produksjonen, prisøkninger, fattigdom, økende krimi­ nalitet og korrupsjon, de rikes luksusforbruk og reformpolitikernes evinnelige krangling. Det var riktignok flere år siden kommunismens diktatur og ensretting hadde havnet på skraphaugen. Russerne opp­ levde en frihet de aldri før hadde hatt. Men hvilken rolle spilte det når de fleste ikke lenger hadde råd til å kjøpe de vanligste forbruksvarene, samtidig med at folk fortsatt måtte

10

DET

GRUFULLE

VALGET

vente i flere år på en beskjeden bolig. Under kommunismen hadde de i det minste trygge jobber. Folk var sikre på at ar­ beidsplassen deres ikke ble nedlagt og at de ikke ble arbeids­ løse. Nå var det snudd opp ned på alt.

Tilbake til imperiet? Også i utlandet var man sjokkert over valgresultatet. Sjirinovskij lovet å få orden på den russiske økonomien. Det samme gjorde andre politikere. Men dessuten lovet han å gjenopprette imperiet og utvide Russlands grenser slik de var i gamle dager, ja helt fram til Sverige. De baltiske statene, Estland, Latvia og Litauen, som nettopp var blitt frie etter femti års sovjetisk okkupasjon og kommunistisk diktatur, de skulle på nytt innlemmes i Russland. Det samme gjaldt de ikke-russiske folkeslagene i Kaukasus og Sentral-Asia, som også hadde revet seg løs fra Russland. Alle disse områdene skulle igjen bli styrt med fast russisk hånd. Sjirinovskij ville oppfylle en gammel russisk drøm om et imperium som strakte seg helt ned til Persiabukta. Sjirinovskij brydde seg ikke om at det høyst sannsynlig ble krig av det. Hva skal en ellers bruke en hær til? Tomme trusler? Jo, kanskje! Men hva ville skje hvis Sjirinovskij og vennene hans en dag overtok makten, og Sjirinovskij ble president i et Russland med veldige lagre av atomvåpen? Det var mange, både russere og utlendinger, som mente at løftene til Sjirinovskij bare var valgflesk. Men det er kanskje på sin plass å minne om at den tyske diktatoren Adolf Hitler (1889—1945) heller ikke ble tatt alvorlig av omverdenen da han tok sikte på makten i slutten av 1920-årene. I dag vet vi hva det førte til: Verdenskrig, massemord på jøder og polakker og mange andre, samt raserte byer. Kunne det skje igjen? Hvordan kunne det gå så vidt når framtiden virket så lys og lovende i 1985? Russerne har et uttrykk for slike omveltninger — «smutnoje vremja» — urolige tider. Uttrykket går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet da det også var kaos i Russland.

DET

GRUFULLE

VALGET

Kommandosystemet I 1985 var Sovjetunionen et forbund av Russland og 14 an­ dre sovjetrepublikker. Alle ble styrt av kommunistpartiet fra Moskva. Partiet dirigerte borgernes liv fra fødselen til døden. Makthaverne var en liten, lukket gruppe av kommunistiske partimedlemmer - politbyrået. Departementene i Moskva bestemte hva de statseide fabrikkene og kollektivbrukene skulle produsere. Alt, helt fra antall spiker til atomkraftverk, ble fastsatt sentralt i Moskva. Partiet bestemte hva som var sunt og hva som var usunt å lese i bøker og aviser. Sovjet skulle framstilles som et lykkelig land i framgang og trivsel. Et nettverk av støysendere sørget for at folk ikke kunne høre på utenlandske radiostasjoner. Det er hundrevis av eksempler på hvor sprøtt systemet fungerte. Her er et enkelt eksempel fra Estland, eller den estniske sovjetrepublikken, som det het den gangen. Esterne bad departementet i Moskva om lov til å bruke sin egen bløtkakeoppskrift, slik at kakene ble mer som esterne ville ha dem. Det gikk tre måneder før svaret kom. Det var blankt nei. Bløtkaker skulle lages nøyaktig som bløtkaker alltid var blitt laget i Sovjet, fra Østersjøen til Stillehavet. Det verste var at antall varer som ble framstilt, var viktigst. Kvalitet og omkostninger spilte mindre rolle. Det betydde for eksempel at industrien produserte massevis av klær og skotøy som var blitt umoderne, og som kundene ikke ville ha. Da staten en tid subsidierte brødbaking, lønte det seg for bøn­ dene å fore grisene med brød i stedet for korn.

Våpenkappløpet En annen utgiftspost, som slukte enorme summer til ingen verdens nytte, var våpenkappløpet mellom Sovjet og USA. De beste forskerne, teknikerne og materialene gikk til våpenindustrien. Partiledelsen mente at Sovjet ikke kunne sakke etter USA i produksjonen av atomraketter, tanks,

13

På en skofabrikk i Moskva skulle den lille røde fanen med bildet av Lenin tidli­ gere få arbeiderne til å sette opp farten. I dag er Lenin avløst av aksjeutbytte.

DET

GRUFULLE

VALGET

kanoner og krigsskip. Kommunistlederne betraktet det amerikanske våpenarsenalet som en trussel mot Sovjet. I dag vet vi at dette var en misforståelse. Amerikanerne hadde ingen planer om å gå løs på Sovjet. Og Sovjet hadde heller ingen planer om å angripe USA og Vest-Europa. Begge parter var klar over at en atomkrig var det samme som gjen­ sidig selvmord og verdens totale ødeleggelse. Likevel fortsatte våpenkappløpet år etter år på grunn av en grenseløs mistenk­ somhet på begge sider. Det virket umulig å komme ut av våpenkappløpets onde sirkel. En av årsakene til vanviddet var alt hemmelighetskremme­ riet i Sovjet. Den amerikanske presidenten Ronald Reagan (1980-88) stemplet Sovjet som ondskapens imperium. De sovjetiske mediene kalte amerikanerne for aggressive imperia­ lister som ville ha krig for å erobre verden. Fiendskapen mel­ lom supermaktene fra avslutningen av 2. verdenskrig til siste halvdel av 1980-årene ble kalt den kalde krigen. De som tvilte på at Sovjet var historiens beste og lykke­ ligste samfunn og attpåtil våget å si det høyt, risikerte å få sparken eller å bli sendt på tvangsarbeid. Noen ble også sperret inne på mentalsykehus, for myndighetene mente at det bare var sinnssyke som kunne tvile på det flotte sovjetsystemet. Men selv enkelte høytstående partimedlemmer begynte å lure. De skjønte at det stive og undertrykkende systemet ikke kunne fortsette slik i lengden.

Fornyeren Gorbatsjov Mikhail Gorbatsjov var en av dem som forstod at systemet måtte forandres. Han fikk støtte av økonomer og andre eksperter som kunne bevise at Sovjet hadde stagnert. Sovjets siste år ble kalt stagnasjonstiden — den perioden det var stillstand på alle områder. USA, Vest-Europa og Japan gikk forbi Sovjet i vitenskapelig forskning og produksjon, og ikke minst i leve­ standard.

DET

Sovjets partisjeffra 1985 til 1991, Mikhail Gorbatsjov, var populær i Vesten fordi han gjorde slutt på den kalde krigen. I Sovjet ble han at­ skillig mindre popu­ lær da de økonomiske reformene ikke gav noe resultat.

GRUFULLE

VALGET

Gorbatsjov hadde gjort karriere som landbruksekspert i Sør-Russland. Han var anerkjent som et energisk og lojalt partimedlem. Han ble valgt inn i politbyrået, som var det høyeste maktorganet. Her prøvde han forsiktig å overbevise de andre lederne om at Sovjet trengte fornyelse. Folket fikk ikke vite noe som helst om det som foregikk bak lukkete dører. Da partisjefen, Konstantin Tsjernenko, døde i 1985, skulle det velges en ny leder. Flere av de gamle medlemmene i polit­ byrået var engstelige for hva Gorbatsjov kunne finne på. De foreslo andre og mer konservative kandidater. Men et av de eldste og mest erfarne medlemmene, den mangeårige uten­

15

DET

GRUFULLE

VALGET

riksministeren Andrei Gromyko, støttet Gorbatsjov. Dermed var saken avgjort.

Perestrojka og glasnost En enkelt mann kunne naturligvis ikke plutselig få skuta på rett kjøl igjen. Gorbatsjov måtte overbevise partiet og folket om at det var nødvendig med fornyelse. Industrien skulle få friere tøyler til selv å bestemme hva og hvor mye de ville produsere. Folk på stedet var etter Gorbatsjovs mening bedre rustet til å ta slike avgjørelser enn tjenestemenn i departementene i Moskva. Dessuten skulle sovjetborgerne få lov til å si hva de mente uten å være redd for å bli oppsagt eller havne i fengsel. Gorbatsjov mente at en fri og åpen diskusjon om alt i samfunnet var en betingelse for framskritt. To ord kom på moten. Det var perestrojka (omdanning) og glasnost (åpenhet). Et tredje ord var demokratizatsija (de­ mokratisering). Sovjetborgerne hadde store forhåpninger til Gorbatsjov. De skjønte at den moderne stilen hans var noe helt annet enn clc fors tokke te pårtipåmpene som hådde styrt i så månge år. Men forandringene kom bare gradvis og forsiktig.

Lenins vei Gorbatsjov var nok en fornyer. Men han tok ikke avstand fra selve kommunismen. Han ville bare ha en annen og mer mo­ derne form for kommunisme. I tale etter tale understreket han at Sovjet skulle følge den veien som Lenin hadde staket opp. Vladimir Iljitsj Lenin (1870-1924) var mannen som ledet den russiske revolusjonen i 1917. Tsarens enevelde havnet på historiens skraphaug, og sovjetsystemet ble innført med bru­ tal makt. Etter sin død ble Lenin dyrket som en helgen. Det han hadde sagt og skrevet, ble sett på som ufeilbarlige sann­ heter.

16

Sovjets og Russlands maktsentrum, Kreml, med Den røde plass. I mausoleet foran muren ligger Sovjets grunnlegger, Vladimir Iljitsj Lenin. Tidligere stod folk i lange køer for å se den balsamerte revolusjonslederen.

DET

GRUFULLE

VALGET

I november 1987 var kommunistiske partiledere fra utlan­ det samlet i Kreml for å feire 70-årsdagen for revolusjonen. Det var Honecker fra Øst-Tyskland, Jaruzelski fra Polen, Jakes fra Tsjekkoslovakia, Ceausescu fra Romania og Fidel Castro fra Cuba. I talen, som ble sendt på tv, sa Gorbatsjov: «Vi er på vei mot en ny verden, kommunismens verden. Vi kommer aldri til å avvike fra denne veien.» Han sa også: «Vi kan med full rett si at nasjonalitetsproblemene er løst i vårt land.» De utenlandske partilederne likte sikkert å høre slike uttal­ elser. De kunne ikke vite at de to år senere enten var avsatt el­ ler døde, med Fidel Castro som det eneste unntaket. Heller ikke Gorbatsjov kunne vite at han skulle bli feid vekk fire år senere, at kommunistpartiet skulle bli forbudt og Sovjet opp-

Farvel til kapprustningen Samtaler med Vesten Før Mikhail Gorbatsjov gikk til topps i det sovjetiske kom­ munistpartiet, besøkte han Frankrike, Storbritannia og Canada. Her så han med egne øyne Vestens høye levestan­ dard og teknologiske forsprang. Han visste også at folk både i øst og vest var redde for atom­ krig. Under 2. verdenskrig mistet hans eget land 20 millioner mennesker, ca fem ganger Norges befolkning. På en av reisene møtte han den daværende britiske statsministeren Margaret Thatcher. Hun ble gledelig overrasket over å møte en sovjetisk politiker som tilsynelatende var fri for fordommer og gamle tanker. «Han er en mann vi kan gjøre forretninger med,» sa hun. Det var rosende ord fra en kon­ servativ, vestlig politiker. Den amerikanske visepresidenten George Bush og utenriks­ minister George Shultz møtte Gorbatsjov like etter begravel­ sen av Tsjernenko. Og da han kom hjem til USA, kunne Bush fortelle president Reagan at den nye sovjetlederen var ung og skarp og ønsket å forandre Sovjet. Da journalistene spurte Bush om det var en fordel for Vesten med en så ener­ gisk sovjetleder, svarte han: «Det kommer an på oss. Vi er svært interessert i forandringer i Sovjet. Og dette er mannen som går inn for forandringer.» I oktober 1986 møttes Gorbatsjov og Reagan i Reykjavik på

Da den kalde krigen var slutt, ble Sovjet og USA enige om å ødelegge en del av atomvåpnene. Her er en av de interkonti­ nentale rakettene som kunne skytes opp fra Sovjet og nå USA via Nordpolen.

Island. De underskrev ikke noen bindende avtale. Men de var enige om at de langtrekkende atomrakettene, såkalte strate­ giske våpen, burde fjernes innen 10 år. I desember 1987 kom Gorbatsjov til Washington, der han og Reagan underskrev en avtale om forbud mot mellom­ distanseraketter. Da Gorbatsjov skulle reise fra USA, ble visepresident Bush med i bilen ut til flyplassen. Underveis betrodde Bush seg til den sovjetiske gjesten: «Hvis jeg blir president, og det regner jeg med, så ønsker jeg å bedre forholdet mellom oss.» Gorbatsjov fortalte siden at det var den viktigste samtalen han hadde hatt med Bush. Når noen av rådgiverne hans mente at han burde være forsiktig overfor Bush, svarte han: «Det er ingen grunn til å være urolig. Han har hjertet på rette sted.»

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

Det historiske møtet i FN I 1988 kom Gorbatsjov igjen ti] USA og holdt en viktig tale i Generalforsamlingen i FN. Han lovet at de sovjetiske styrkene skulle organiseres slik at de bare kunne brukes til forsvar. Han lovet at 1,5 million sovjetiske soldater skulle sendes hjem og å redusere antall tanks, kanoner og militærfly. En del amerikanske tjenestemenn og politikere mente at det bare var en vanlig bløff fra Sovjets side. Men de aller fleste i Vesten ble lettet over Gorbatsjovs løfter. Her var det endelig en mann som ville gjøre slutt på den kalde krigen mellom øst og vest. Gorbatsjov ble mottatt av begeistrete fol­ kemasser når han viste seg i Vest-Europa. En meningsmåling i USA viste at 85 prosent av alle amerikanere så positivt på Gorbatsjov og avspenningspolitikken hans. På begge sider av Atlanteren var det innflytelsesrike menn som prøvde å stikke kjepper i hjulene for nedrustningen og dermed avspenningen. I Sovjet var det generaler og industri­ ledere som, bokstavelig talt, levde av våpenkappløpet. Gorbatsjovs nærmeste medarbeider, utenriksminister Edvard Sjevardnad.se, regnet ut hvordan han kunne ta innersvingen på generalene. Når han var blitt enig med amerika­ nerne, gikk han direkte til Gorbatsjov i stedet for først å høre hva generalene mente. Hvis Gorbatsjov var enig, kunne han gå til generalene og si at partisjefen gikk inn for forslaget. Selv generalene våget ikke å protestere åpenlyst mot parti­ sjefen.

På hjemmebane var det store og små tegn til at Sovjet var på vei mot et friere samfunn. Så tidlig som i 1986 vakte det oppsikt at Gorbatsjov personlig ringte til Andreij Sakharov og bad ham vende tilbake til Moskva. Atomfysikeren Sakharov fikk bråk med partiet i 1960-årene fordi han i artikler og intervjuer med vestlige journalister kri-

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

21

Andrej Sakharov oppfant den sovje­ tiske hydrogenbomben. Men han kom på kant med sovjetre­ gimet fordi han kriti­ serte undertrykkelsen. I dag blir han be­ traktet som en stor humanist og forkjem­ per for menneskeret­ tighetene.

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

tiserte sovjetsystemet og sa det var stivt og gammeldags. Så tidlig som i 1968 kritiserte han undertrykkelsen og gikk inn for et fredelig samarbeid med USA. Sakharovs program ble trykt i store opplag i utlandet, men sovjeterne fikk ikke vite om det. Som straff ble Sakharov for­ vist til byen Gorkij og holdt under oppsikt av politiet. At Gorbatsjov bad Sakharov om å vende tilbake til Moskva, ble tatt som tegn på at Gorbatsjov ville demokratisere samfunnet. Politiske fanger ble løslatt fra fengsler og tvangsarbeidsleirer. Sensuren ble mildere, så journalister og forfattere kunne avsløre hvor fryktelig det hadde vært under Stalin. Under Josef Stalin (1879-1953) ble Sovjets befolkning holdt i et jerngrep, og den minste kritikk eller bare mistanke om en kritisk innstilling førte til langvarige fengselstraffer og opphold i arbeidsleirer, ja mange ble også henrettet. Bøndene ble tvunget inn i kollektivbruk - kolkhoser. Eller de ble de­ portert til arbeidsleirer, som ble kalt Gulag, der millioner av mennesker døde av sult, forfrysninger og overanstrengelse. Etter Stalins død ble det lettere å leve. Men folk flest fikk ikke vite om detaljene i Stalins fryktelige politikk. Stalins for­ brytelser ble diskret omtalt som persondyrkelse. Under glas­ nost oppdaget sovjetborgerne hvordan de i årevis var blitt ført bak lyset. Sannheten begynte å komme for dagen i bøker, avisartikler og filmer.

Motstanden mot Gorbatsjov Ikke alle var like begeistret for glasnost. Mange partifunksjo­ nærer, industriledere, generaler og sjefer i det hemmelige po­ litiet KGB mente at pressefriheten ville undergrave partiets makt. Dessuten mente de at Gorbatsjov var altfor «snill» mot Vesten. Det var jo ikke lenge siden det hadde vært korrekt å kalle amerikanerne for krigshissende imperialister. Gorbatsjovs motstandere var ingen hemmelig sammen­ svergelse som tok sikte på å styrte partisjefen. Det kom se­ nere. Det var heller snakk om en del personer som mente det samme. De klaget over at partiet mistet makten. De tenkte

Sovjetstatens grunn­ legger, Vladimir Iljitsj Lenin, (til ven­ stre) sammen med arvtakeren, Josef Stalin. Stalin var eneveldig diktator i Sovjet fra 1928 til han døde i 1953.

lengselsfullt på gamle dager da landet ble styrt med hard hånd. Denne kretsen ble kalt gammelkommunister eller «betongkommunister». Gammelkommunistene kom ikke med noen offentlig kri­ tikk av partisjefen. Den gamle partidisplinen stakk nemlig altfor dypt. Men de kunne, som alle andre, utnytte glasnost til å komme med egne synspunkter. Det skjedde tilsynelatende helt tilfeldig i begynnelsen av 1988. Partimedlemmer Nina Andrejeva, som var kjemilærer i Leningrad, sendte et leser­ brev til den konservative avisen «Sovjetskaja Rossija». Noen av partitoppene leste brevet, og de oppdaget at Nina Andrejeva mente akkurat det samme som de selv. Nina Andrejeva påstod at pressens omtale av Stalin var vold­ somt overdrevet. «De prøver å innbille oss at landets fortid ikke er annet enn feiltakelser og forbrytelser, men fortier de største resultatene vi har oppnådd både i dag og tidligere. Brevet var en hvitvasking av den avdøde Stalin og metodene hans.

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

En av Gorbatsjovs motstandere i partiet, den mektige Jegor Ligatsjov, innkalte avisredaktørene i Moskva. Han mente at Nina Andrejevas brev var «flotte greier» og håpet at partiet skulle stanse nedturen for Sovjetunionen. Partipampene sørget samtidig for at brevet ikke bare ble trykt i «Sovjetskaja Rossija», men i mange aviser over hele Sovjet. Dette skjedde på et gunstig tidspunkt, sett fra Gorbatsjovmotstandernes synspunkt. Partisjefen var nemlig på offisielt besøk i Jugoslavia. Vi kan vanskelig forestille oss så mye rabalder på grunn av ett enkelt leserbrev. Men det var akkurat det som skjedde. Gorbatsjovs tilhengere ble sjokkert. De kalte Nina Andrejevas brev en krigserklæring og oppfordring til kontrarevolusjon. Brevet førte ikke til noe på kort sikt, men «betongkommunistene» fortsatte å spøke i krokene.

Fattigdommen vokser Gorbatsjov var fortsatt populær i Vesten fordi han sørget for å gjøre slutt på den kalde krigen. Men hjemme i Sovjet dalte populariteten. Sovjetborgere beklaget seg over synkende levestandard etter at perestrojkaen kom. Gorbatsjov hadde lovet å forbedre økonomien. Men nå viste det seg at produksjonen sank og at varene forsvant fra butikkhyllene. Det var flere år­ saker til det. Reformene var ikke grundig gjennomtenkt. Det gamle planøkonomiske systemet var riktignok blitt delvis av­ skaffet, så det fungerte enda dårligere enn før. Men det var ikke kommet noe bedre system i stedet. I 1988 kom det en lov som gav de enkelte bedriftene ansvaret for produksjonen, men de skulle fortsatt gjøre som regjeringen sa. I forbruksvaresektoren var det blitt lov å drive små private foretak, eller kooperativen Men partifunksjonærer og tjene­ stemenn gjorde sitt beste for å sabotere de nye reformene med masse skjemaer, juridiske spissfindigheter og selvmotsi­ gende beslutninger. Tusener av initiativrike næringsdrivende orket ikke mer og gav opp. Pressen la ikke skjul på den voksende fattigdommen.

24

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

«Komsomolskaja Pravda», organet for den kommunistiske ungdomsbevegelsen, la ikke fingrene imellom. Avisen skrev at forbruket hadde kommet ned på samme nivå som i mange uland. «Hvis vi sammenlikner livskvaliteten vår med land i

25

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

En liten trekkspiller i en fotgjengertunnel er ikke noe uvanlig syn i Moskva. Mange russiske barn blir hardt rammet av fattigdommen.

Vesten, må vi innrømme ... at flertallet av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.» I bladet «Molodoi Kommunist» (Ungkommunisten) spurte en økonom: «Hva har vi oppnådd i løpet av disse årene?» Han gav selv svaret: «85,5 prosent av

FARVEL

TIL

KAPPRUSTNINGEN

befolkningen er faktisk fattige. Det eneste vi har oppnådd, er at de fleste er like fattige.» Fattigdommen var ikke så lett synlig som feks. i Afrika med sultkatastrofer og oppblåste barnemager, men det var ille nok likevel. Mediene rapporterte om kullgruvearbeidere som ikke hadde såpe til å vaske av seg kullstøvet. Fra Det fjerne østen kom det meldinger om kvinner som måtte leie rom hos fremmede fordi det ikke var plass på sykehusene når de skulle føde. I Sibir bodde oljearbeidere med kone og barn i brakker eller gamle campingvogner i 40 kuldegrader. Selv betongkommmunistene hadde problemer med å bortforklare at minst 1,5 millioner sovjetborgere ikke hadde noe sted å bo. I Moskva var det en permanent utstilling om alt Sovjet hadde oppnådd innen romfart, industri og landbruk. Foran utstillingen stod det en kjempestatue av en arbeiderkvinne som utstrålte kraft og besluttsomhet. Utstillingens direktør kom på at han kunne bruke utstillingen til å vise folk det elendige vareutvalget i forretningene. Det var sko som gikk i oppløsning, rustne temaskiner, kopper og fat med skår i og en brusflaske med en død mus. Alt sammen varer som var kjøpt i strøket rundt utstillingen. Tilskuerne flirte, men ingen var overrasket. Det var ting de kjente så altfor godt av egen erfaring. Det var greit med glasnost slik at alle skavankene ble kjent. Men perestrojkaen gikk det dårlig med. De fleste gav Gorbatsjov skylden, og motstanderne hans var ikke det min­ ste lei seg for den folkelige misnøyen. Den viste etter deres mening at partisjefen var på feil kurs.

Den tunge dampveivalsen Bare halvparten var russere i Sovjetunionen I 1988 var det et annet problem som Mikhail Gorbatsjov ikke kunne eller ville se i øynene. Da han året før holdt en tale på den store jubileumsfeiringen i Kreml, fortalte han gjestene at nasjonalitetsproblemet i Sovjet var løst. Men det stemte ikke. Problemet var bare feid under et røykteppe av propaganda og fortielser. Vi skal være klar over at Sovjet i 1988 hadde 286 millioner innbyggere, men bare halvparten var russere. Den andre halvfolk med hvert Sitt rnarten fordelte segornå 72 forskiellise ) o språk. Russerne bodde hovedsakelig i det enorme området fra Østersjøen til Stillehavet. Det var Russland eller Den russiske føderasjon, som var det offisielle navnet. 14 av de største ikke-russiske folkeslagene bodde i de såkalte unionsrepublikkene. Ukraina var den største med 50 millio­ ner innbyggere. De minste folkegruppene bodde i såkalte au­ tonome republikker og distriktet, som på papiret hadde selvstyre. Unionsrepublikkene hadde hvert sitt parlament og regje­ ring, også egne utenriksministre. Ifølge den sovjetiske grunn­ loven hadde de til og med lov til å melde seg ut av Sovjetunionen. I virkeligheten var det politbyrået i Moskva som bestemte hva slags rettigheter de hadde. Rettighetene til de ikke-russiske folkegruppene gikk stort sett ut på å opptre i folkedrakter og danse folkedans. De

Under sovjetstyret fikk de ikke-russiske folkeslagene lov til å danse folkedans. Men det var Moskva som bestemte den politiske kursen. Disse dan­ serne er tatarer fra Kazan mellom Volga og Uralfjellene.

kunne utgi bøker og aviser på sine egne språk. Men innhol­ det skulle hele tiden følge partiets linje. Det vil si at avisene stort sett inneholdt det samme enten de ble trykt i Moskva eller i en av unionsrepublikkene. De som offentlig kritiserte at de ble holdt i stramme tøyler av partiet, risikerte å få sparken eller havne i en av de beryktede arbeidsleirene. De ble stemplet som «borgerlige nasjonalister».

Det starter i Baltikum Det var mye misnøye under overflaten. En gnist var nok til å tenne opprøret når anledningen kom. Og den kom med pe­ restrojka og glasnost. Forbitrelsen var rettet både mot den sentraliserte økonomiske politikken og undertrykkelsen av

felter som var så viktige for den nasjo­ nale selvfølelsen - språk, historie og litteratur. Det var de tre baltiske landene — Estland, Latvia og Litauen - som tok ledelsen i frihetskampen. De ble forbil­ der for de andre ikke-russiske folkene. Symboler spilte en viktig rolle. Under sovjetstyret var det forbudt å flagge med de gamle nasjonalflaggene og synge de gamle nasjonalsangene. Det ville være det samme som om vi her i landet ikke hadde lov til å heise det norske flagget og synge «Ja, vi elsker». De baltiske folkene følte at de ble overkjørt av det russiske språket. Uten godt kjennskap til russisk var det umulig å få høyere utdanning eller å skaffe seg en god jobb. I historiebø­ kene ble de ikke-russiske nasjonalhel­ tene nedvurdert på bekostning av n Ktprnp Ocr hårlp r^rr»/=» ner anrlrp ikke-russiske folk syntes det var ekstra ekkelt å høre at de frivillig hadde sluttet seg til Russland når de i virkeligheten var blitt okkupert med våpenmakt. Under glasnost utkom det til og med en bok som påstod at den offisielle nasjonalitetspolitikken var som en tung dampveivals som knuste alle nasjonale særtrekk.

Faresignaler fra Kasakhstan Burde Gorbatsjov ha skjønt at han satt på en kruttønne? Antakelig, for fra sin tid som partisjef i Sør-Russland kjente han de nordkaukasiske folkene, som han kaller stolte men­ nesker i boka «Perestrojka». Men Gorbatsjov lukket øynene for faresignalene. Den før­ ste gnisten, som slo ut i lys lue, kom alt i 1989 i unionsrepu-

Fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble spesialtropper, «de svarte beretene», brukt til å undertrykke de nasjonale frigjø­ ringsbevegelsene. De var svart brutale, og mange ble drept.

DEN

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

blikken Kasakhstan, der en minst skulle vente det. Kasakhene var for få generasjoner siden nomader som streifet rundt på de store steppene med flokker av hester, kameler, sauer og kuer. Sovjetstyret førte til store materielle framskritt i Kasakhstan, men russerne bestemte alt. Kasakhene glemte heller aldri at de i 1930 ble tvunget inn i kollektivbrukene slik at nomadene ble forvandlet til lønnsslaver. I protest slak­ tet mange kasakher dyrene sine eller rømte til Kina. Kasakhene tenkte lengselsfullt tilbake på tiden som frie nomader. Da Gorbatsjov skiftet ut den kasakhiske partisjefen Dinmoukhamed Kunejev med russeren Gennadij Kolbin, oppfattet kasakhene det som en nasjonal fornærmelse. Unge kasakher drog herjende gjennom hovedstaden AlmaAta. De satte fyr på biler, knuste butikkvinduer og overfalt russere. Den russiske pressen undersøkte ikke årsakene til opptøyene, men kalte alle bråkmakerne rett og slett for bøl­ ler, snyltere og asosiale elementer.

Kampen i Kaukasus Det kom til sammenstøt mellom kristne armenere og mus­ limske aserbajdsjanere med dødsofre på begge sider. For før­ ste gang fikk resten av verden høre om Nagorno-Karabakh. Det var et lite selvstyrt område som lå som en øy inne i Aserbajdsjan. Befolkningen i Nagorno-Karabakh bad Moskva om å få utvidet selvstyre, men partiledelsen brukte tre år på å svare, og da var det for sent. Fiendskapen mellom armenere og aserbajdsjanere hadde utviklet seg til full krig. Gorbatsjov hadde stukket hodet i sanden. Han trodde det gikk an å løse problemene ved å bytte ut noen personer i den lokale partiledelsen og sette noen av de største bråkmakerne i fengsel. I en tredje unionsrepublikk, Georgia, ble 20 mennesker drept og flere hundre såret da soldater gikk løs på en demon­ strasjon med tåregass og feltspader. Episoden utløste et vold­ somt hat mot makthaverne i Moskva, og det ble dannet en frihetsbevegelse som krevde løsrivelse fra Moskva.

DEN

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

I unionsrepublikken Moldova, der de fleste snakker ru­ mensk, var det generalstreik og sammenstøt med de russiske innbyggerne.

Møtet i Tallinn Protestbevegelsen i de baltiske landene begynte med noe så uskyldig som en aksjon for å støtte perestroikaen. Gorbatsjov syntes det var fint, for han mente at de dyktige og velutdannete balterne kunne være et forbilde for de an­ dre folkene i Sovjet. Det ble dannet miljøverngrupper som protesterte mot forurensningen av elver og jord. De ble stanset av politiet når de demonstrerte altfor åpenlyst. Men ellers utviklet bevegelsen seg rolig og fredelig. 24. februar 1988 ble en avgjørende dag. Det var Estlands nasjonaldag. Da en gruppe danske journalistelever og foto­ grafer befant seg i Estland, opplevde de at ingen var redd for russerne lenger. Etter hjemkomsten skrev de boka «Baltisk ballade». I Estland deltok de på et møte i Tallinn der de blant annet noterte følgende uttalelser: «Vi kunne legge ned halvparten av produksjonen i Estland. Alt går jo uansett til Russland.» «Estland skal ha økonomisk selvstyre, og det skal de an­ dre sovjetrepublikkene også. Vi i Estland bør være et for­ bilde for de andre.» «Vi vil ha igjen det gamle flagget vårt.» Flagget som nasjonalsymbol spilte en viktig rolle som samlingsmerke. Esterne heiste det gamle flagget i svart, hvitt og blått over Tallinns landemerke, tårnet Lange Herman. Det kneiser over byen på det høyeste punktet. Russerne forlangte at flagget skulle fjernes og sovjetflagget heises på nytt. De truet med streik. Men gemyttene la seg da esterne ikke ville gi seg. I april 1988 besluttet de estiske forfatterne og kunstnerne å danne en folkefrontbevegelse som paraplyorganisasjon for alle som krevde mer selvstyre. Mange av deltakerne var reformvennlige medlemmer av kommunistpartiet. I første

DEN

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

omgang var det ikke snakk om å melde seg ut av Sovjetunionen. Kravet gikk på retten til å bestemme over sin egen økonomi og kultur. Det oppstod raskt liknende folkefronter i Latvia og Litauen. Begivenhetene ble fulgt med stigende oppmerksomhet og sympati i de andre unionsrepublikkene. Men i Moskva begynte en å bli nervøs for hva disse bevegelsene kunne utvikle seg til. Og det viste seg fort at de hadde gått lenger enn selv Gorbatsjov hadde fore­ stilt seg. I november 1988 vedtok det estiske parlamentet en lov. Ifølge den kunne Estland protestere - nedlegge veto - mot lover og bestemmelser fra Moskva. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. «Betongkommunistene» kalte esterne for separatister og påstod at loven var grunnlovsstridig.

En menneskekjede på 600 kilometer 23. august 1989 gjennomførte de baltiske folkene en kjem­ pedemonstrasjon som Moskva kalte nasjonalt hysteri. Da arbeidstiden var slutt, ringte kirkeklokkene i den latviske hovedstaden Riga. Det var signalet til at tusener av latviere strømmet ut pa veien som gar nordover til Tallinn og søro­ ver til den litauiske hovedstaden Vilnius. Over en million baltere stilte seg ved siden av hverandre i en 600 kilometer lang rekke av mennesker. De tok hverandre i hendene og sendte ordet «frihet» gjennom hele rekken. Det ble sunget nasjonale sanger og mange hadde tårer i øynene.

Den hemmelige protokollen Det var ingen tilfeldighet at demonstrasjonen skjedde 23. august. Det var årsdagen for Hitler-Stalin-pakten i 1939. I en hemmelig protokoll ble de to diktatorene enige om å dele Øst-Europa mellom seg. Tyskland fikk mesteparten av Polen, mens Stalin fikk frie hender i Baltikum. Balterne påstod at det var en avtale mellom to forbrytere, at de baltiske landene var blitt okkupert med militærmakt

DEN

23. august 1989 de­ monstrerte balterne med en 600 kilome­ ter lang menneskekjede fra Estland i nord til Litauen i sør. Det var årsdagen for Hitlers og Stalins deling av ØstEuropa.

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

og at avtalen derfor var ugyldig. Moskva svarte at balterne hadde meldt seg frivillig inn i Sovjetunionen, og at det overhodet ikke eksisterte noen hemmelig proto­ koll. Men i Vest-Tyskland fantes det faktisk en mi­ krofilm med avtalen, som ble funnet av bri­ tiske offiserer i 1945. Etter flere måneders tau­ trekking matte regje­ ringen i Moskva innrømme at det faktisk eksisterte en hemmelig protokoll. «Betongkommunistene» la absolutt ikke skjul på at de var sinte. De forlangte at Gorbatsjov skulle bruke militæret for å sla ned frihetsbevegelsene i de baltiske landene. Han svarte at han ikke ville ha blod på hendene. Men han mistet tål­ modigheten da kommunistene i Litauen meldte seg ut av det sovjetiske kommunistpartiet. Gorbatsjov ble rasende og ringte til den litauiske partiformannen Algirdas Brazauskas, og truet ham: «Jeg har makt til å stoppe deg,» sa Gorbatsjov. «Du kan ikke avsette meg, for jeg er leder for et uavhengig parti,» svarte Brazauskas. Gorbatsjov drog til Vilnius for å overtale litauerne til å

35

DEN

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

føye seg. Men han ble ikke, som i New York og Bonn, møtt av begeistrete folkemasser. Han ble møtt av plakater med ordet «frihet». Til demonstrantene sa Gorbatsjov: «I dag er jeg deres venn. Men hvis dere velger en annen vei, kommer jeg til å gjøre alt for å vise at dere er havnet i en blindgate.» Gorbatsjov truet med å stoppe de sovjetiske olje- og gass­ leveransene.

36

► Piggtrådsperringer og vakttårn forsvant da den beryktete Berlinmuren falt i november 1989. Grensen dannet skil­ let mellom de to fi­ endtlige blokkene i øst og vest.

DEN

TUNGE

DAMPVEIVALSEN

Berlinmuren faller Også i Øst-Europa ble utviklingen i de baltiske land og andre steder i Sovjet fulgt med oppmerksomhet. Folk i Øst-Europa var blitt oppmuntret av Gorbatsjovs slagord om perestrojka og glasnost. De forlangte den samme retten til å uttrykke seg fritt. Til gjengjeld var de østeuropeiske partisjefene nervøse for hva som kunne skje. Og det hadde de god grunn til, for Gorbatsjov hadde for lengst gjort det klart at han ikke ville blande seg inn i forholdene i Øst-Europa. Det betydde i vir­ keligheten at han ikke ville bruke militærmakt for å redde partilederne hvis de fikk problemer. Det hadde nemlig for­ gjengerne hans, Khrustsjov og Bresjnev, gjort i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. På grunn av press fra folket så den østtyske partiledelsen seg nødt til å åpne grensene mot Vesten. 9. november 1989 falt den forhatte Berlinmuren. Det ble veldige gledesscener, og øst- og vesttyskere skålte i champagne mens omverdenen fulgte begeistret med. Etterpå skjedde alt så fort at avisene nesten ikke rakk å følge med. De kommunistiske makthaverne gav fra seg mak­ ten i det ene landet etter det andre. En måned etter Berlinmurens fall kom turen til Tsjekkoslovakia, fulgt av Bulgaria og Romania. Den rumenske partilederen og presi­ denten Nicolae Ceausescu og kona Elena ble arrestert og skutt. Dermed var det bare lille Albania igjen, som ikke hadde vært med i østblokken. Men her ble det kommunis­ tiske regimet feid vekk våren 1991. Samtidig med disse begi­ venhetene var Ungarn og Polen alt kommet langt med demokratiseringen. Berlinmurens fall førte til at Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent, til oppløsningen av Warszawa-pakten (det som i øst tilsvarte Nato), tilbaketrekningen av de sovjetiske trop­ pene fra Øst-Europa og indirekte til at Sovjet gikk i oppløs­ ning to år senere. Østeuropeerne var glade over å være kvitt kommunismen. Men den harde kjernen av partitopper, industriledere og ge-

neraler i Moskva var rasende for Gorbatsjovs «forræderi». De bestemte seg for å avsette ham som partileder eller tvinge ham til å endre kurs.

militær Varemangel Kjøtt og andre varer forsvant fra forretningene. Igjen la folk skylden på Gorbatsjov. Det skjedde selv om pressen av­ slørte at fryselagrene var folle av kjøtt. Pressen rettet mis­ tanken mot byråkrater som hjalp den harde kjernen bak kulissene. Sigarettene forsvant fra bu­ tikker og kiosker. Sigaretter er riktignok ikke livsviktige for å overleve, men mange russere er storrøykere, og de mente noe annet. De var sinte fordi det ikke var annet å få enn importert «høy» fra Vietnam. Det gikk så vidt at politiet i Leningrad oppløste en de­

39

DET

MISLYKKETE

MILITÆRKUPPET

monstrasjon av rasende røykere. Det viste seg at 16 store sigarettfabrikker var blitt stengt på én gang, og begrunnelsen var at de skulle moderniseres. 16 fa­ brikker på én gang! Det var tross alt ingen som trodde på noe sånt.

Avspenningen saboteres Også generalene forsøkte å hin­ dre avspenningspolitikken. I de sovjetisk-amerikanske forhand­ lingene om nedrustning ble de enige om å redusere antall tanks. Men så flyttet genera­ lene tanksene rundt på en slik måte at det så ut som om Sovjet prøvde å skjule dem. Men de amerikanske spion­ satellittene oppdaget fort hva som var på gang. De beskyldte russerne for a jukse. Og det rammet til slutt Gorbatsjov. Han måtte se i øynene at han ikke kunne kontrollere genera­ lene sine. I oktober fikk Gorbatsjov Nobels fredspris for innsatsen han hadde gjort. Like etter

Under den økonomiske omdan­ ningen, perestrojkaen, forsvant varene mot allforventningfa butikkhyllene. Plastposer med det kommunistiske symbolet, hamme­ ren og sigden lå igjen.

40

DET

MISLYKKETE

MILITÆRKUPPET

hjemkomsten til Moskva gav han opp en omfangsrik plan for overgangen til markedsøkonomi, den såkalte 500-dagers pla­ nen. Det var neppe tvil om at Gorbatsjov ble presset av den harde kjernen. Han var presset til å oppgi planen.

Den svarte obersten Mens «betongkommunistene» særlig motarbeidet Gorbatsjov bak kulissene, opptrådte oberst Viktor Alksnis i full offentlig­ het. Alksnis ble kalt den svarte obersten fordi han stilte i svart lærjakke i Det øverste sovjet. Han holdt taler og lot seg inter­ vjue av alle som ville høre på. Til en journalist fra Washington Post sa han: «Sovjet er ikke lenger noen super­ makt.» Han mente at Sovjet hadde ydmyket seg overfor ame­ rikanerne for å sikre seg økonomisk hjelp som landet likevel ikke hadde fått. «Se på det som skjer i Baltikum,» sa Alksnis. Han påstod at amerikanerne gav balterne penger for å rive seg løs. Men Alksnis visste nøyaktig hva som skulle gjøres. De demokra­ tiske medlemmene av Det øverste sovjet skulle arresteres, den kritiske pressen skulle få munnkurv og en nasjonal redningsfront skulle overta makten. «Situasjonen er så ille at det kom­ mer til å skje om noen få måneder,» spådde den svarte obersten. Det viste seg at han fikk rett. Men ikke akkurat slik han hadde tenkt seg.

Sjevardnadse spår et kupp I desember 1990 fikk verden et sjokk. Gorbatsjovs gode venn, utenriksminister Sjevardnadse, gikk på talerstolen i Folkekongressen, som var en utvidet utgave av Det øverste sovjet. Han opplyste at utviklingen gikk i retning av et mili­ tærkupp. Han ønsket derfor ikke å være med lenger og gikk av som utenriksminister. Det gikk et gys gjennom salen. En måned senere, i januar 1991, slo Gorbatsjovs fiender til mot frigjøringsbevegelsen i Litauen og Latvia. Sovjetiske spe-

Edit ard Sjevardnadse var utenriksminister under Gorbatsjov. I 1990 spådde han et høyreorientert kupp. Han gikk av i protest som utenriksminister. Senere ble han presi­ dent i Georgia.

sialtropper med panservogner rullet inn i den litauiske ho­ vedstaden Vilnius og okkuperte fjernsynsstasjonen og andre offentlige bygningen Under urolighetene etterpå ble 14 sivile litauere drept og mange såret. I den latviske hovedstaden Riga ventet befolkningen en aksjon mot nasjonalforsam­ lingen og reiste barrikader. Her ble 4 sivile drept. Etterpå påstod Gorbatsjov at han ikke visste om disse ak­ sjonene. Dermed mistet mange sovjetborgere den siste tilliten de hadde til ham. Det var helt klart at Gorbatsjov enten løy eller var ute av stand til å kontrollere sine egne styrker. Begge deler var like ille. Boris Jeltsin gikk hardt ut mot Gorbatsjov og sa at han var for slapp overfor den harde kjernen. Han stilte seg solidarisk med de frihetselskende balterne. Store demonstrasjoner i Moskva viste at Jeltsin var populær. I en folkeavstemning ble han valgt til Russlands — ikke Sovjets — president. Han slo dermed 5 andre kandidater, blant annet Sjirinovskij, som fikk 8 prosent av stemmene. Gorbatsjov var nå klar over at han ikke hadde mye å gå på i politikken sin. Han innkalte presidentene fra de 14 unions-

42

DET MISLYKKETE MILITÆRKUPPET

republikkene til et møte i Moskva, der det skulle undertegnes en avtale om det framtidige samarbeidet. Republikkene skulle få full kontroll over de økonomiske ressursene og rett til å kreve inn skatter. Sentralregjeringen i Moskva skulle ta seg av utenriks- og forsvarspolitikken. Møtet var fastsatt til 20. august 1991. Gorbatsjovs motstandere mente at av­ talen var forræderi. De bestemte seg for å slå til først.

Tanks i Moskvas gater Moskovittene fikk sjokk da de våknet 19. august. Kolonner av tanks rullet gjennom gatene mot sentrum mens ra­ dio og fjernsyn meldte at Gorbatsjov ikke kunne passe job­ ben sin på grunn av sykdom. En komité med visepresident Gennadij Janajev som formann overtok makten og forbød streiker og demonstrasjoner. Kritiske aviser ble forbudt. Radio og fjernsyn ble overtatt av komiteen. Det ble lovet lønnsøkninger og lavere priser på forbruksvarer samt bedre boliger. Ellers var det ganske rolig denne dagen. De fleste mosko­ vittene drog på jobben som vanlig. Men andre strømmer til Det hvite hus der Russlands øverste sovjet holdt til. Boris Jeltsin var kommet dit tidlig om morgenen. Han var sjok­ kert, men full av kamplyst. Kuppmakerne hadde gitt ordre om at han skulle arresteres på landstedet sitt, datsjaen, uten­ for Moskva, men sjefen for spesialenheten Alfa, general Viktor Karpukhin, forklarte senere at han lot Jeltsins bil få dra til Moskva. Generalen stolte ikke på kuppmakerne. Han sa at han gjorde maksimalt for «ikke å gjøre noe». Veiene rundt datsjaen var avsperret. Så det hadde vært en smal sak å stoppe Jeltsin.

SBg

-3

WMMt

vi

•W 11 iw w W Wj «W W W W B H® a—>, '* H ls lg •w 13 I- lw

— w.

w*?

a ei

w, W W

**» ««"«F

WW

19. august 1991 prøvde en gruppe ftOTlSCTVUtlVC koilMTlU-

nister å ta makten. Stående på en tanks oppfordret den rus­ siske presidenten Boris Jeltsin sine landsmenn til å slåss mot kuppmakerne.

1>

Mw w» zS • 1 lw ni 1( □5 |1 «3 -■ -- -’ •■ w 1! ■i ■- sa g» 4 ■1 11 M m? 11 II1' f. ■« W ww

Boris Jeltsins appell Utenfor Det hvite hus samlet det seg etter hvert titusener av moskovitter. De ville vise sin solidaritet med Jeltsin og for­ dømme kuppet. Fra en stridsvogn oppfordret Jeltsin sine landsmenn til ikke å adlyde kuppmakerne, som handlet i strid med grunnloven. Fra utenlandske radio- og tv-stasjoner og en russisk radiostasjon som kuppmakerne hadde glemt å stoppe, nådde oppfordringen ut til folket. Det viste seg også på en annen måte at kuppmakerne var amatører når det gjaldt å gjennomføre et statskupp. De hadde f.eks. glemt å bryte forbindelsen mellom Det hvite hus og omverdenen. Dermed kunne Jeltsin snakke i telefonen med president Bush, som lovet å støtte ham. Via CNN og andre vestlige satellittsendere kunne han følge utviklingen time for time. Kuppmakerne hadde nemlig heller ikke sørget for å isolere de utenlandske korrespondentene i Moskva og ta parabolantennene deres. Det ville alle riktige kuppmakere na­ turligvis ha sørget for!

44

DET

MISLYKKETE

MILITÆRKUPPET

I mellomtiden ble soldatene i tanksene bearbeidet av tuse­ ner av moskovitter, som oppfordret dem til ikke å skyte på sine egne landsmenn. Om kvelden samlet generalene seg i Forsvarsdepartementet for å finpusse planen for stormingen av Det hvite hus. Den skulle finne sted 21. august klokka 3 om natten. Men så skar det seg. Senere forklarte general Karpukhin: «Det hadde blitt ren nedslakting, et blodbad. Og det ville jeg ikke være med på.» Både kompanisjefer og lavere befal hadde på forhånd gitt klar beskjed om at heller ikke de ville være med på å skyte på sine egne.

Kuppforsøket bryter sammen Stormingen av Det hvite hus måtte oppgis. Men kuppmakerne håpet likevel at de kunne redde stumpene. De fløy til Krim og drog til Gorbatsjov i ferieboligen hans for å overtale ham til å overta ledelsen av komiteen. Men Gorbatsjov ville ikke snakke med dem. Da de noen timer senere kom tilbake til Moskva, ble de arrestert. En av kuppmakerne, innenriks­ minister Pugo, tok livet av seg. Det mislykkete kuppforsøket betydde også at kommunist­ partiet begikk selvmord. 23. august utstedte president Jeltsin et dekret der partiet fikk ordre om å oppløse seg selv. Partiets eiendommer, bygninger, trykkeriet og formue, ble beslaglagt. Jeltsin viste til at partiledelsen ikke hadde fordømt det grunn­ lovsstridige kuppforsøket. Unionsrepublikkene benyttet anledningen til å erklære seg som uavhengige stater. Den ene etter den andre falt fra, først de baltiske republikkene, og til slutt Kasakhstan. Estlands, Latvias og Litauens langvarige drøm om nasjonal frihet ble oppfylt. 8. desember undertegnet representanter for Russland, Ukraina og Hviterussland en avtale om å opprette Samveldet av uavhengige stater (SUS). Her kunne presiden­ tene for de tidligere unionsrepublikkene møtes en gang hver måned og diskutere problemer av felles interesse.

45

Etter Sovjetunionens oppløsningforsvant de gamle kommunis­ tiske symbolene. Samtidig ble krigsski­ pene i svartehavsflåtenfo rdelt m ello m Russland og den tid­ ligere unionsrepublikken Ukraina.

Sovjetunionen var dermed oppløst. Gorbatsjov var nå partisjef uten parti og president uten land. 25. november gikk han av. Russland stod igjen som Sovjetunionens arving og overtok Sovjets plass i FN, mesteparten av Sovjets gjeld og noen av de viktigste industriene. De ikke-russiske folkene i unionsrepublikkene var omsi­ der kvitt det russiske formynderskapet, og russerne var «be­ fridd» for det gamle imperiet. «Fjern denne byrden fra skuldrene våre,» skrev den store russiske forfatteren Aleksander Solsjenitsyn i 1990 til sine landsmenn. «Det knuser oss, suger kraften ut av oss og framskynder vår egen undergang.» Nå var Solsjenitsyns visjon blitt til virkelighet. Skilsmissen var dermed forløpt uten blodsutgytelse. Russland kunne gå i gang med å skape et ekte demokrati og en markedsøkonomi på ruinene av det gamle kommandosy­ stemet.

Fra kommunisme til nasjonalisme et er blitt sagt at Russland var den siste europeiske kolonimakten som gav slipp på koloniene. Riktignok påstod sovjetre­ gimet helt til det siste at det ikke var snakk om kolonier, men om folk som frivillig ville bli en del av Russland. Det var en av de største sovjetiske propagandaløgnene og hadde ikke noe som helst med virkelig­ heten å gjøre. Sentral-Asia og Kaukasusområdet ble erobret av hæ­ rene til tsaren på 1800-tallet. Disse hærene var minst like brutale som de eu­ ropeiske røvertoktene i Afrika på samme tid. Tsarens uten­ riksminister Gortsjakov for­ klarte hva det dreide seg om: «Russerne er nødt til å utvide grensene. Nomadene kommer under en fast og kompakt organisasjon som gir gunstige vilkår for ko»

47

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Erobringen av Sentral-Asia

Her prøver president Jeltsin å hindre de ikke-russiske folkene i å hoppe ut av det russiske egget. Karikatur i det eng­ elske bladet Economist.

Den russiske erobringen av Sentral-Asia tok lang tid fordi russiske soldater omkom av tørst og varme i de veldige ørken­ områdene. Flere ekspedisjoner måtte rett og slett bare gi opp. Hvordan de menige russiske soldatene reagerte på slike farer, det har vi ingen pålitelige opplysninger om. De fleste kom fra fattige bondefamilier og kunne verken lese eller skrive. De har sikkert trodd det som offiserene innbilte dem - at de sloss for Gud og tsaren mot de vantro innfødte. Det er lite sannsynlig at de hadde noen forståelse for de folkeslagene de kjempet mot. Den siste festningen i Sentral-Asia, Geok Tepe i dagens Turkmenistan, ble erobret av troppene til general Skobelev i 1881. Etter erobringen ble 8000 menn, kvinner og barn slak­ tet ned av russerne. Det forklarte generalen slik til en engelsk journalist: «Jeg har det prinsipp at fredens varighet i Asia står i direkte forhold til omfanget av den massakren man påfører fienden. Jo hardere vi slår til, desto lenger holder fienden seg i ro.» Det er ikke særlig overraskende at turkmenerne kalte ham en blodig slakter. Hjemme i Russland ble han feiret som en helt.

Erobringen av Kaukasus Erobringen av Kaukasus, det veldige fjellområdet mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, var minst like blodig. Den russiske øverstkommanderende, general Jermolov, var ikke snauere enn kollegaen Skobelev når han skulle forklare hva han mente. «Jeg ønsker at mitt navn skal spre slik redsel at det er et mer effektivt grenseforsvar enn festninger, og mitt ord skal være mer uunngåelig enn døden.» En annen russisk imperiebygger, Platon Zubov, hadde føl­ gende råd angående kaukasierne: «Den eneste måten å be­ handle disse ondsinnede menneskene på er å tilintetgjøre dem til siste mann.» Til alt hell fulgte ikke tsaren Platon Zubovs oppfordring.

48

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Sentral-Asia og Kaukasus fikk en «fast ledelse», slik uten­ riksminister Gortsjakov hadde sagt. Det ble bygd jernbaner og veier og sørget for at nomadene holdt seg i ro og ikke plyndret karavanene. Tsarens myndigheter var dessuten så fornuftige at de ikke blandet seg inn i muslimske skikker og tradisjoner. Moskeer og koranskoler fikk lov til å fungere som før erobringen.

I den tidligere unionsrepublikken Tadsjikistan prøvde islamske fundamen­ talister å ta makten. Unge muslimske kvinner ble opplært til å bruke maskin­ pistol.

Under sovjetstyret Da tsaren var avsatt og sovjet­ styret innført, sendte Lenin en beskjed til muslimene i det tidligere russiske imperiet: «For framtiden er deres tro og tradisjoner, deres nasjonale og kulturelle institusjoner erklært for frie og ukrenkelige. Dere kan bygge opp deres nasjonale liv fritt og uten hindringer. Det er deres rett!» Sovjetregjeringen holdt aldri Lenins løfte, men erklærte tvert imot islam krig. Den be­ traktet de muslimske tradisjo­ nene som en hindring for å modernisere landet. De fleste moskeene og koranskolene ble stengt. Det ble straffbart å un­ dervise barn i islams lære. Den usbekiske intellektuelle Togan Ahmed Veledi, som først var begeistret for revolusjonen, ble raskt skuffet. Han bestemte seg for å flykte til Tyrkia, der han ble ansatt som professor i historie. Han sendte Lenin og

49

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Stalin følgende avskjedshilsen: «Vi har oppdaget at dere går inn for en rendyrket russisk politikk. Alt har gått som en ekte russer kunne ønske seg.» Det skal i sannhetens navn tilføyes at sovjetregjeringen brukte masse penger på moderniseringen. Det ble oppført skoler og sykehus, bygd fabrikker og kraftverk. Men alt skjedde på russernes betingelser. Som vi senere skal se, betalte folkene i Sentral-Asia en høy pris for det såkalte framskrittet.

50

Etniske konflikter kostet tusener av døde. Her er det usbekiske kvinner som sørger etter at kirgisere har brent ned landsbyen deres.

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Kommunistene gjør helomvending Etter det mislykkete kuppforsøket i Moskva i 1991 var de lo­ kale kommunistlederne klar over at de var nødt til å ta av­ stand fra kommunismen hvis de skulle ha håp om å sikre seg støtte i folket og beholde makten. I de baltiske statene og i Georgia og Armenia fikk folke­ valgte politikere makten. Men i Aserbajdsjan og de sentralasiatiske republikkene fikk kommunistene det travelt med å snu kappen etter vinden.

51

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Et slikt typisk forvandlingsnummer skjedde i Aserbajdsjan, der president Ajas Mutalibov tilfeldigvis var i utlandet under kuppet. Til pressen sa han at kuppet var «et logisk resultat av Gorbatsjovs politikk». Fordi kuppforsøket brøt sammen tre dager senere, var det mildt sagt en uheldig uttalelse. Da han kom hjem, fikk Mutalibov det travelt med å sende gratulasjonstelegram til Gorbatsjov og Jeltsin. Så sørget han for at det røde sovjetflagget ble avløst av det grønn-blå-hvite flagget med islams halvmåne. Den kjempestore Lenin-statuen i Aserbajdsjans hovedstad Baku, den høyeste i hele Sovjet, ble fjernet med digre kraner. Det var litt av en jobb. Kommunistpartiet skiftet navn til Det nasjonale fornyelsespartiet. Den kommunistiske partiavisen ble omdøpt til «Folkets røst». Noe liknende skjedde i andre republikker. I den største av de 5 sentralasiatiske republikkene, Usbekistan, tok den kommunistiske partisjefen, Islam Karimov, makten. Han sørget for å få bekreftet den nye stillingen sin i en folkeav­ stemning. Ved avstemningen fikk opposisjonskandidaten Muhamed Salikh 12 prosent av stemmene, men etterpå var det slutt på demokratiet. Folk fra opposisjonen ble sparket fri

inNhene sine eller «att i fencrsel Miikomprl ‘salifln flvkter

til Moskva. President Karimov var livredd for den samme utviklingen som i nabolandet Tadsjikistan, der islamske fundamentalister tok makten i 1992. De opprettet en islamsk republikk med det prestestyrte Iran som det store forbildet. Kommunistene ble forfulgt og myrdet, men med hjelp av russiske tropper ble fundamentalistene jaget over grensen til nabolandet Afghanistan. Flere hundre tusen mennesker ble drept i denne borgerkrigen. Men den var nesten ukjent i Europa, der vi først og fremst var opptatt av Jugoslavia. En russisk journalist kunne bekrefte at det ikke ble tatt med silkehansker på motstanderne. Han intervjuet en kom­ munistisk kommandant som kalte seg Tigeren. Under samta­ len skar Tigeren av øret på en fange og sa: «Nå kan jeg gjøre alt for å tjene den store Lenins sak.»

52 ' ‘ *

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

Russerne engasjerte seg i borgerkrigen i Tadsjikistan fordi Russland betraktet de tidligere unionsrepublikkenes grenser som grenser for SUS, som de plikter å forsvare.

De russiske minoritetene Begivenhetene i de tidligere unionsrepublikkene skapte et stort flyktningproblem. Armenere flyktet fra Aserbajdsjan, og aserbajdsjanere flyktet fra Armenia. Fra det lille, selvstyrte om­ rådet Sør-Ossetia var ossetere på flukt fra georgiske styrker. I de tidligere unionsrepublikkene lever det 26 millioner russere, som enten er født der eller innvandret under sovjetstyret. De føler seg ikke trygge un­ der de nye forholdene. Tusener av dem flytter eller flykter til Russland. Det fører til at de unge republik­ kene mister lærere, leger, teknikere og andre velutdannete folk. For ek­ sempel brøt telefonsambandet sam­ men i Turkmenistans hovedstad Asjkabad fordi de russiske telefonreparatørene flyttet til Russland. Omveltningene fører også til tra­ gedier. En eldre russisk drosjesjåfør i den tadsjikiske hovedstaden Dusjambe ble spurt om han hadde lyst til å flytte til Russland. «Hvilke sjanser har jeg i Russland?» svarte han. «Jeg har ingen familie som kan

Noen av de 26 millionene russere utenfor Russlands grenser flyktet før og etter at Sovjet gikk i oppløsning. Noen var nødt til å slå seg ned i par­ ker i Moskva. Russlandfikk for før­ ste gang et stortflyktningproblem.

53

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

ta seg av meg, og hvordan skal jeg få et sted å bo? I min alder er det ingen som vil ha meg.» Drosjesjåføren følte seg fremmed i Tadsjikistan. Men han hadde ingen sjanser til å begynne på nytt i Russland. Mange andre russere er i samme situasjon. I de tre baltiske statene oppstod et spesielt problem etter uavhengigheten. I Estland og Latvia er det store russisk-språklige mindretall. I Latvia er det nesten halvparten av befolkningen. Etter 50 års russisk okkupasjon og kommunistisk styre er det naturlig at balterne ønsker å styrke det nasjonale sær­ preget sitt. Det betyr bl.a. at de baltiske språkene skal få til­ bake sin rettmessige plass. Tidligere var de blitt diskriminert

54

fall ble kosakkbevegelsen gjenopplivet. Kosakkpiskene skal smelle overalt hvor den russiske are er i fare, erklarte en kosakkleder. Kosakkene dukker i dag opp ved nasjonalistiske para­ der i Moskva og andre byer.

FRA

KOMMUNISME

TIL

NASJONALISME

innen administrasjon, skolevesen og andre områder til fordel for russisk. Alle de russisk-språklige må derfor ta en prøve i baltiske språk. De som ikke greier prøvene innen en viss frist, får ikke jobber i offentlige stillinger. Og i mange tilfeller får de heller ikke statsborgerskap. Også russisk-språklige fabrikkarbeidere må ta slike prøver. Men de er lettere enn for folk i adminis­ trasjonen. Det er ikke særlig rart at russerne i de baltiske statene føler seg som fremmede, mens de under sovjetstyret snarere be­ traktet seg som et herrefolk. De får støtte fra regjeringen i Moskva som beskylder de baltiske statene for diskriminering. Den russiske regjeringen har gang på gang lagt press på bal­ terne ved å forsinke eller utsette tilbaketrekningen av russiske tropper som har vært stasjonert i Baltikum siden 2. verdens­ krig. 31. august 1994 forlot de siste russiske soldatene Estland og Latvia. Litauen har lettere språkprøver enn de to nabolandene, og der reiste de siste russiske soldatene året før. Men det er fortsatt store problemer. Vestlige politikere og menneskerettsorganisasjoner har bedt balterne om å føre en smidigere politikk overfor de russiske mindretallene. Det er bedre, sies det, å gjøre de russisk-språklige til likestilte sam­ arbeidspartnere framfor å skyve dem over sidelinja som annenklasses borgere. Det siste kan, mener man, føre til uoverskuelige sosiale problemer, som til slutt kan true det demokratiske systemet. Det er forståelig at balterne gjerne vil sikre de nasjonale språkene sine etter så mange år med kulturell undertrykkelse. Kanskje er det også håp om at balterne og de russisk-språk­ lige mindretallene kan bli venner. Den dagen den siste rus­ siske soldaten forlot Latvia, uttalte den latviske presidenten Guntis Ulmanis: «Nå må vi arbeide for å skape harmoni mel­ lom alle gruppene i landet. Vi skal gjennomføre statsborgerlovene på en fornuftig måte.»

KAMPEN

OM

MAKTEN

lle unionsrepublikkene er i dag uavhengige stater med

A

eget flagg, egen nasjonalsang og regjering, og de er medlemmer av FN. Imperiet er, for å sitere Solsjenitsyn, fjernet fra skuldrene deres.

LITAUEN

ESTLAND RUSSLAND

Karelen

LATVIA

HVITERUSSLAND •Moskva

Komi

MOLDOVIA Tsjuvasjia

UKRAINA

Mordovia

Ingusjetia — Adygia — KaratsjajevoTsjerkessia Karbardino-Balkaria Nord-Ossetia x

RUSSLAND Basjkortostan

Kalmykia

; Tsjetsjenia

GEORGIA ARMENIA

Udmurtia

Tataria

Dagestan

KASAKHSTAN

ASERBAJDSJAN

Altaj

Tuva Khakasia

USBEKISTAN

TURKMENISTAN KIRGISISTAN

TADSJIKISTAN

Sl

KAMPEN

OM

MAKTEN

Det er 33 ikke-russiske folkeslag i Russland

Jakutia

Det betyr ikke at Russland har løst nasjonalitetsproblemet en gang for alle, for innenfor Russlands grenser er det 33 ikkerussiske folkeslag med egne nasjonale om­ råder, det vil si områder med begrenset selvstyre. De fleste ligger som små, isolerte øyer inne i selve Russland. De har derfor ikke særlig muligheter til å rive seg løs og få samme status som de tidligere unionsrepu­ blikkene. Men også blant de små folkeslagene er nasjonal selvbestemmelsesrett kommet på mote. Flere av dem forlanger å bli behand­ let som selvstendige, suverene, stater. Det gjelder slike mindretall som tatarene og basjkirene mellom elva Volga og Uralfjellene. De er etterkommere av Den gylne horde. Det var et mongolsk- og tyrkiskspråklig nomadefolk som oversvømte Russland på 1200-tallet og tvang russerne til å betale skatt. Russerne kaller stadig den tiden for «det mongolske åket». 300 år se­ nere ble området gjenerobret av russiske fyrster og lagt under Moskva. I 1991 erklærte tatarene og basjkirene seg for selvstendige stater, men innenfor Russlands grenser. Det førte til langvarige og vanskelige forhandlinger. Tatarene og basjkirene ville ha kontrollen over natur­ gass- og oljerikdommene og tungindus­ trien i området.

De 21 republikkene i Russland. De tidligere sovjetrepublikkene er angitt med navn.

58

KAMPEN

OM

MAKTEN

Tsjetsjenernes frihetskamp Et tredje område er Tsjetsjenia. Det har som det eneste min­ dretallet grenser til både Russland og det uavhengige Georgia, og dermed bedre forutsetninger for full uavhengig­ het. Dessuten har tsjetsjenerne, som er et lite muslimsk fjell­ folk i Nord-Kaukasus (ca 800 000 innbyggere), tragiske erfaringer med russisk styre. På 1800-tallet gjorde de opprør mot den russiske tsaren, Nikolai I. Etter den russiske seieren over Napoleon kunne

59

Ruslån Labasanov le­ der en av de militatre gruppene som gjør opprør mot regje­ ringen i Tsjetsjenia. Republikken har re­ vet seg løs fra Russland.

Den første presiden­ ten i det uavhengige Tsjetsjenia, Dsjokhar Dudajev. Han var general i det sovje­ tiske flyvåpenet.

han ikke fatte hvorfor det ikke var mulig å tukte det han kalte noen få røverbander. Det utviklet seg til en fryktelig ge­ riljakrig. Fra skjulestedene i de skogkledde fjellene kunne tsjetsjenerne terrorisere de russiske straffeekspedisjonene som ble sendt mot dem. Til gjengjeld svidde russerne av hundrevis av landsbyer. De ødela frukthager og avlinger og forgiftet brønnene. Etter 30 års krig ble tsjetsjenernes leder, Sjamil, i 1859 nødt til å overgi seg til den russiske generalen, fyrst Brjatinskij, som lovet å spare ham og familien hans. Tsaren, Nikolais etterfølger Aleksander, gav Sjamil svært god behand­ ling. Han brakte ham til Moskva og gav ham noe som nær­ mest liknet et offisielt statsbesøk. Sjamil og familien hans fikk en villa med en liten muslimsk moské utenfor Moskva.

Tsjetsjenia under sovjetisk styre Så edelmodig var ikke kommunistene etter maktovertakelsen i 1917. Tsjetsjenerne gjorde opprør igjen. Men Den røde hær var mye sterkere og knuste opprøret. I 1929 reiste de seg igjen i protest mot Stalins kollektivisering av jorda. Det alvorligste slaget mot tsjetsjenerne kom i 1944. Da be­ sluttet Stalin å tvangsforflytte hele folket, menn, kvinner og barn, til øde strøk i Sentral-Asia. Stalin beskyldte tsjetsjenerne for å ha samarbeidet med Hitler. Det var bare sludder, for tys­ kerne nådde aldri fram til Tsjetsjenia. I virkeligheten var det

60

KAMPEN

OM

MAKTEN

heller slik at Stalin betraktet det lille stridbare folket som en trussel mot sovjetstyret i det nordlige Kaukasus. Nesten halv­ parten av tsjetsjenerne mistet livet på grunn av tvangsforflyttingen og det påfølgende oppholdet i Sentral-Asia. Først i 1956 fikk de lov til å reise hjem og bygge opp igjen husene sine og få skikk på landbruket. Tsjetsjenerne aksep­ terte aldri sovjetstyret, som helt til slutten av 1980-årene prøvde å undertrykke den muslimske religionen deres og tvinge dem til å snakke russisk. Solsjenitsyn ble i sin tid deportert til Sentral-Asia. Han kjente tsjetsjenerne, og i sitt store verk om de sovjetiske fengs­ lene og arbeidsleirene skrev han at tsjetsjenerne var det eneste folket som ikke ville la seg kue.

Tsjetsjenerne og Jeltsin I 1991 fikk Jeltsin erfare sannheten i Solsjenitsyns ord. Tsjetsjenerne benyttet seg av Sovjetunionens oppløsning til å erklære seg uavhengige av Russland. Da ble president Jeltsin så rasende at han erklærte unntakstilstand i Tsjetsjenia. Han sendte spesialstyrker til den tsjetsjenske hovedstaden Grosnyj for å tvinge tsjetsjenerne til å gi seg. Men det var en politisk kjempetabbe. Da de russiske transportflyene landet på flyplassen i Grosnyj, ble de omringet av bevæpnete tsjetsjenere som tvang soldatene til å overgi seg. Dagen etter ble soldatene og våp­ nene deres sendt hjem til Moskva. Det viste seg at Jeltsins rådgivere hadde advart mot å sette inn militæret, for det ville minne altfor mye om det russiske tyranniet i gamle dager. Jeltsin fikk mye kritikk i Folkekongressen. Mange mente at det «tsjetsjenske problemet» skulle løses ved forhandlinger. Etterpå nøyde den russiske regjeringen seg med å innføre handelsblokade av Tsjetsjenia. Men det hjalp ikke noe særlig, for tsjetsjenske forretningsfolk bestakk de russiske grensevaktene til å lukke øynene for lastebilene som kjørte over grensen. Uheldigvis hadde tsjetsjenerne store problemer med å klare seg som uavhengig folk. Etter en kort periode med de­

61

KAMPEN

OM

MAKTEN

mokrati, da den tsjetsjenske presidenten, Dsjokar Dudajev, sendte ut motstridende dekreter og kom i konflikt med parla­ mentet, ble opposisjonen tvunget til å gå under jorden eller søke tilflukt i Moskva. I 1994 var Tsjetsjenia fullstendig i klørne på fire mafiaklaner. De solgte landets olje og stakk pengene i egne lommer. President Dudajev kom i den høyst uvanlige situasjon at han i et intervju med moskvaavisen «Moskovskije Novosti» (Moskva-nyheter) innrømmet at han var mafiaklanenes gis­ sel. Det er ikke hver dag at en president innrømmer noe slikt! I desember 1994 prøvde russerne på nytt å okkupere Tsjetsjenia og undertrykke det lille folket.

Jeltsin mot parlamentet Russerne var opprørt fordi tsjetsjenerne var så utakknemlige overfor «Mor Russland». Men det var toppen et irritasjons­ moment, et myggstikk, som druknet i mye større problemer. Spørsmålet var: Hvem skulle styre Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning? President Jeltsin ville ha en sterkere presidentmakt, mens parlamentet Folke kongressen og Det øverste sovjet — forlangte at den utø­ vende makt skulle ligge hos den lovgivende forsamlingen. Her skal vi huske på at Folkekongressen og Det øverste sovjet var valgt etter de gamle kommunistiske valglovene. De gav ikke noe riktig bilde av hva velgerne mente. Maktkampen lammet lovgivningen fullstendig fordi Jeltsin utstedte dekreter som parlamentet annullerte dagen etter. Det ble umulig å vedta en grunnlov, og arbeidet med lovgiv­ ningen stoppet opp. I mars 1993 tok parlamentet fullmaktene fra Jeltsin. Det avlyste den planlagte folkeavstemningen om Russlands fram­ tidige styreform. Jeltsin tok dette som en krigserklæring. Han opplyste at han for framtiden ville regjere med dekreter uten å gå veien om parlamentet, som til gjengjeld vedtok å avsette ham som president. Visepresident Rutskoj ble valgt til Jeltsins etterfølger.

62

KAMPEN

OM

MAKTEN

Jeltsin reagerte med å stenge vann- og strømforsyningen til parlamentsbygningen - Det hvite hus - der medlemmene av Folkekongressen og Det øverste sovjet holdt til. Kirken prøvde forgjeves å mekle.

Angrepet på Det hvite hus Søndag 3. oktober 1993 var det voldsomme opptøyer i ga­ tene i Moskva. Politiet stod maktesløst overfor demon­ strantene. Rutskoj bad til­ hengerne sine om å storme tv-stasjonen Ostankino i den nordlige delen av byen og borgermesterkontoret i nærheten av Det hvite hus. 150 mennesker ble drept i kampene rundt

Konflikten mellom president Jeltsin og flertallet i parlamen­ tet i Moskva ble først løst da Jeltsin gav ordre om å sette inn haren mot Det hvite hus. Parlaments­ medlemmene overgav seg da bygningen ble skutt i brann.

63

KAMPEN

OM

MAKTEN

Neste morgen, 4. oktober, gav Jeltsin hæren ordre om å slå til mot Det hvite hus. Bygningen ble skutt i brann, og utpå ettermiddagen gav Rutskoj og tilhengerne hans seg. Rutskoj og parlamentsformannen Ruslån Khasbulatov og de statsrå­ dene som var utnevnt av Rutskoj, ble arrestert. Begivenhetene i Moskva, som siden ble kalt «den nye okto­ berrevolusjonen», var i virke­ ligheten en borgerkrig som varte et døgn. Jeltsin stod igjen som seier­ herre, men det var delte me­ ninger om denne seieren. Enkelte mente at stormingen av Det hvite hus var udemokratisk (det var den også), mens V andre hevdet at han reddet demokratiet med sin

I I 4

Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskijs store framgang ved parla­ mentsvalget i 1993 sjokkerte folk både i og utenfor Russland. Sjirinovskij ønsker å gjenopprette det tidli­ gere imperiet.

nen. Blodsutgytelsen fikk mange russere til å ta avstand fra Jeltsin. Men etter kampene ved Ostankino var det usannsyn­ lig at han kunne ha gjort det på noen annen måte. Nå kunne Jeltsin utskrive parlamentsvalg og folkeavstem­ ning om en ny grunnlov. De tidligere valgene hadde som sagt vært holdt etter de gamle kommunistiske valglovene. Selv om de siden 1985 hadde vært friere enn før, så var de langt fra det vestlige forbildet som Jeltsin prøvde å leve opp til. Valget fant sted i desember, og det var registrert rundt 50 partier. Det største var Russlands Valg, som støttet Jeltsin og reformpolitikken hans. Så var det partiet Russisk Enhet, som stort sett fulgte samme linje, men ønsket et langsommere reformtempo. I sentrum var det dessuten et kvinneparti, som ville ha flere penger til sosiale formål.

Et mektig rike på nytt Videre var det Bondepartiet, som ville beholde kollektivbru­ kene fra sovjettiden. Kommunistpartiet var blitt gjenoppret-

KAMPEN

OM

MAKTEN

tet etter kuppforsøket i 1991. Og endelig var det Det liberaldemokratiske partiet med Sjirinovskij som frontfigur. Partiet til Sjirinovskij var verken liberalt eller demokratisk, men ultranasjonalistisk. Som nevnt på side 10 sjokkerte Sjirinovskij både folk i Russland og utlandet med sine rabiate utalelser. En av de mest sjokkerende var: «Jeg vil gjøre som Hitler.» Sjirinovskij lovet velgerne å gjøre Russland stort og mektig på nytt, selv om det betydde krig. Omverdenen var som sagt dypt sjokkert da det viste seg at Sjirinovskij og støttepartiene hans fikk flere stemmer enn reformpartiene. Mange var redd for at han skulle oppføre seg som en villmann når han fikk plass i parlamentet. Men slik gikk det ikke. Sjirinovskij og vennene hans stemte riktignok ned en tilføyelse til grunnloven i april 1994. Men da forslaget ble lagt fram igjen med noen få endringer, lot de være å stemme. Kanskje Sjirinovskij likevel ikke var så ille? Sjirinovskij har også uttalt seg om forholdet til Norge. «Russland har en del ting uoppgjort med Norge fordi dere lot tyskerne bruke landet som utgangspunkt for bombetokter mot Russland under annen verdenskrig.»

Fascismens spøkelse Etter det «grufulle valget» i 1993 har flere spørreundersøkel­ ser gitt Sjirinovskij en oppslutning på 10-12 prosent, og ved valget i desember 1995 fikk partiet 11% av stemmene. Det er kanskje ikke så urovekkende. Men det er ikke tvil om at det er mange flere enn Sjirinovskijs egne velgere som støtter de fantastiske ideene hans. Etter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 (dagens Istanbul) påtok Moskva seg rollen som «det tredje Roma». (Det første var Roma og det andre Konstantinopel.) Moskva skulle være et forsvarsverk for kristendommen. Siden har oppfatningen av en særlig russisk vei til framti­ den spøkt i hodene på mange russere. På 1800-tallet kom den til uttrykk som et kristent grunnsyn med røtter i den så­ kalte slavofile bevegelsen. Under kommunismen ble Moskva

66

KAMPEN

OM

MAKTEN

oppfattet som fortropp for verdensrevolusjonen, som skulle befri menneskeheten for all slags utbytting og undertrykkelse. Tanken om et samarbeidende samfunn uten motstridende in­ teresser og politiske partier overlevde den demokratiske rusen under perestrojka, glasnost og dagene etter kuppforsøket i 1991. Et eksempel er det russiske politiets klappjakt på personer med mørk hudfarge, først og fremst kaukasiere. Mange rus­ sere betrakter dem som spekulanter og svartebørshaier. Men det er ikke bare politiet som er rasistisk. Det ser vi i Vologda, der byens rikeste mann, Mikhail Surov, som eier 26 forret­ ninger og en møbelfabrikk, organiserte korstog mot kaukasi­ ere. De ble jaget ut av byen av Surov og håndlangerne hans. Surov foreslo for bystyret at kaukasiere ikke skulle ha lov til å selge matvarer. Bystyret bøyde seg, og som en triumf for Surov kopierte Tver, Krasnojarsk og 45 andre russiske byer eksemplet fra Vologda. «Jeg har ingen revolvermenn,» sier Surov. «Men i en krisesituasjon kan jeg mobilisere og væpne pålitelige folk.» Surov er verken den eneste eller verste rasisten. Aleksander Barkasjov har grunnlagt Den nasjonale enhetsbevegelsen. Den omfatter høyere offiserer, politifolk og prester som vil jage alle kaukasiere, asiater, sigøynere og jøder ut av Russland. Barkasjov er inspirert av jødelovene til Hitler. For eksempel skal ekteskap mellom jøder og russere være straff­ bart. Barkasjovs tilhengere danner grupper på 20 mann hver, som trener i skyting og gatekamper. De skal sverge troskap til bevegelsen og ikke følge gjeldende lover. De skal bare følge sin samvittighet overfor det russiske folk.

Russland for russere Et annet stort part kaller seg Det republikanske nasjonalpartiet og har Nikolai Lysenko som formann. Det vil i likhet med Sjirinovskij gjenopprette grensene for det gamle impe­ riet. Jøder, asiater og kaukasiere skal sendes ut av Russland. «Nåde dem som ikke vil reise!» sier Lysenko. Bevegelsene til

Karikaturtegning i et av de mange antise­ mittiske russiske bla­ dene. Den jødiske djevelen kar et solid tak på Jeltsin og Gorbatsjov.

Barkasjov og Lysenko utgir aviser og tids­ skrifter med rasistiske og fascistiske syns­ punkter. Merkelig nok tar de to bevegel­ sene avstand fra Sjirinovskij, for de mener at han arbeider for jødene i all hemmelighet. Men likevel synes de det er OK å stille som ordensvakter på møtene til Sjirinovskij. En tredje autoritær og ultranasjonalistisk bevegelse er ko­ sakkene. I gamle dager var det de som passet på grensene for tsaren. De kunne stille med 12 rytterregiment i Terek-regionen, som grenser opp til Tsjetsjenia. Under kommunismen ble kosakkene undertrykt. Tusener ble myrdet og enda flere sendt på tvangsarbeid i Sibir. I dag er kosakkbevegelsen gjenopplivet og tilbyr seg å frelse Russland. «Terek-hæren er igjen klar til å utføre sin opprinnelige oppgave og hindre lokale kriger ved å kile seg inn mellom stridende folkeslag,» skryter kosakklederen Starodubtsev. En annen kosakkleder, Pusikov, sier: «Piskene våre skal knalle over alt hvor den russiske ære er i fare.» Det er rart at president Jeltsin er positiv til kosakkbevegel­ sen. Han sier at kosakkene skal støttes for statens skyld. Men et løfte om å innføre kosakkselvstyre og særlige kosakkavdelinger i hæren og grensetroppene er likevel foreløpig utsatt. Det er usikkert hvordan Sjirinovskij og de fascistiske beve­ gelsene kommer til å utvikle seg i tiden som kommer. I dag har den russiske økonomien, og i verste fall det demokratiske systemet, fått en like farlig motstander. Det er den omfangs­ rike mafiaen som har trengt seg inn overalt i det offentlige og i økonomien.

Mafiaen -en stormakt Den russiske mafiaen sprer seg overalt i samfunnet. Politiet står maktesløst.

13. januar 1993 uttalte president Jeltsin på et møte for sikkerhetssjefer i Kreml at Russland var blitt en mafiastormakt. Kriminaliteten utgjorde en større trussel mot lan­ dets stabilitet enn den po­ litiske uenigheten. Etter at Jeltsin kom med den sjokkerende ut­ talelsen, er det bare blitt verre. Det vil si at kriminaliteten er blitt mer blodig, hensyns­ løs og altomfattende. Den russiske mafiaen er som en blekk­ sprut med fangarmer som strekker seg til alle kanter i samfunnet. Jakov Gilinskij, som er sosiologiprofessor i St. Petersburg, sier: «Økonomien er fullstendig gjennomsyrer av kriminali­ tet.» Han anklager ikke den enkelte byråkrat, men selve syste­ met. Folk er nødt til å bruke bestikkelser for å registrere et nytt firma, få byggetillatelse eller skaffe seg banklån. Toll- og

skatteinspektører lar seg bestikke fordi de ikke klarer seg på den elendige lønna. Gilinskij kunne også ha tatt med politiet på listen.

Mafiaen - før og nå Til tross for Jeltsins ordre om å bekjempe kriminaliteten har den bare vokst og vokst. Det gjelder særlig alvorlige forbrytel­ ser som drap, voldtekt og væpnet ran.

Tegning i det engelske bladet Economist. En smugler er på vei vekk fra ruinene av Russland med en kof­ fert full av livsfarlig plutonium.

Det totale antallet forbrytelser er fordoblet siden 1989, sier den russiske riksadvokaten Aleksei Iljusjenko. Bare på et halvt år i 1994 ble det myrdet 16 000 mennesker. 250 drap ble begått av profesjonelle leiemordere. Det er feil å tro at mafiaen er et nytt fenomen som har dukket opp under markedsøkonomien. I gamle dager under sovjetstyret sørget KGB for å forsyne partipampene med smuglervarer, hvitvaske partiets pengefond ved å investere i utlandet og smugle inn narkotika fra Sentral-Asia. Den gamle mafiaen var så å si statsautorisert. Markedsøkonomien og privatiseringen har åpnet for andre og store kriminelle muligheter gjennom pengeutpressing. Det kan ramme den lille mann som åpner en kiosk på en gate i Moskva eller en stor forretningsmann, i noen tilfeller en vest­ lig investor, som starter en produksjons- eller handelsbedrift. Alle må betale beskyttelsespenger, ellers blir forretningen de­ res brent ned eller bombet, eller de selv blir skutt. Den russiske mafiaen har sin egen rangorden. Foran hotel­ ler og jernbanestasjoner ser en smågangstere iført svarte skin­ njakker, treningsbukser og gullkjeder, og de sitter ofte bak rattet på en Mercedes eller BMW. Storgangsterne er ikke så lette å få øye på. De gjemmer seg i luksusleiligheter som re­ spektable forretningsmenn, eller «biznesmen» som de kalles på russisk. De er alltid omgitt av livvakter. De trekker i trå­ dene, innkasserer veldige summer i bestikkelser og bestiller

MAFIAEN

EN

STORMAKT

leiemordere. Viktor Iljukhin, som leder parlamentets sikker­ hetsutvalg, sier: «Russland kan bli verdens største forbryterstat.» Iljukhin mener at 81 prosent av alle aksjene i private foretak blir kontrollert av mafiaen.

Korrupt politi Politiet er ikke rare hjelpen i kampen mot kriminaliteten. Det er en kjent sak at politifolk på alle trinn tar imot bestik­ kelser. Innehaveren av et konsulentfirma i oljebransjen, Rair Simonian, påstår at 95 prosent av politiet i Moskva er korrupt. Lederen for det russiske ØKOKRIM, Jevgenij Novikov, til­ føyer at det særlig er unge politifolk som er mottakelig for be­ stikkelse. Noen av dem har rett og slett begynt i politiet fordi jobben byr på gode muligheter for ulovlig ekstrafortjeneste. En av årsakene er at politiet tjener så dårlig. En annen er politiets gammeldagse utstyr, som er helt uegnet til moderne kriminalitetsbekjempelse. Politistasjonene i Moskva har for eksempel ikke eget datautstyr. De må bruke det usikre telefonsambandet og skaffe seg opplysninger fra en sentral databank. Til gjengjeld er det i løpet av kort tid etablert 1200 private vaktselskaper bare i Moskva. De private vaktmannskapene har høyere lønn enn vanlige politifolk. De kan anholde mis­ tenkelige personer, bruke skytevåpen og de bryr seg ofte ikke om hva loven sier, alt sammen ting som er forbudt i Vesten. Ved spesielle anledninger gir mafiabossene blaffen i å skjule hvor rike og arrogante de er. Da en av de store bossene, Rafik Svo, døde i fengslet i 1993, ble kisten hans fulgt av en lang bilkortesje til flyplassen, og deretter fløyet til Armenia hvor han kom fra. En høytstående geistlig og en mengde in­ ternasjonale gangstere deltok i begravelsen. De kom med pri­ vate jetfly, noen helt fra USA. Den russiske mafiaen har også utvidet virksomheten til Vesten. Det ble avslørt da tysk politi i august 1994 beslagla et parti av det livsfarlige radioaktive stoffet plutonium. Politiet oppdaget at det kom fra Russland.

Hva slags framtid venter den russiske ungdommen? 10 år gamle Volodja har myrdet to jevnal­ drende.

Anklager mot Jeltsin Filmregissøren og samfunnskritikeren Stanislav Govorukhin hadde i 1994 premiere på en film som het «Den kriminelle revolusjon». Her viser han et utsnitt av det kriminelle mil­ jøet. Det strekker seg fra smågutter som plyndrer jernbane­ vogner og leverer tyvegodset til foreldrene, til mektige mafiabosser som plyndrer statskassen og skjuler milliardene i vestlige banker. Grensen mellom Russland og Kina er særlig lønnsom. I filmen viser Govorukhin et godstog som står par­ kert på en grensestasjon. Det er totalt plyndret for alt av verdi før tollerne dukker opp. Govorukhin sitter i det russiske parlamentet, og han gir pre-

sident Jeltsin skylden for lovløsheten. «Han er fullstendig klar over hva som foregår,» sier Govorukhin. «Men han tenker bare på sin egen makt og gjør ikke noe som helst med det. Mafiaen vil øyeblikkelig avsløre ham som hovedskurken hvis han prøver å rokke ved makten deres. Derfor sparker han alle som forsø­ ker å avsløre korrupsjonen i toppen,» sier Govorukhin. Aleksander Sobjanin ledet en forskergruppe som har analy­ sert alle valg og folkeavstemninger siden 1989. Sommeren 1994 offentliggjorde han en rapport som avslørte at det det foregikk omfattende valgfusk ved valget i desember 1993. «Da vi en uke etter desembervalget for første gang gjorde Jeltsin oppmerksom på valgfusket, reagerte han ikke. Han ville simpelthen ikke se den rapporten han selv hadde bestilt.»

MAFIAEN

-

EN

STORMAKT

Da rapporten ble offentliggjort, ble Sobjanin sparket ut av Jeltsins stab.

Den føydale mentaliteten I juni 1994 gav Jeltsin innenriksdepartementet og etterretnings­ tjenesten ordre om å rydde opp i all kriminaliteten i Russland. Ifølge et dekret kan politiet varetektsfengsle mistenkte i 30 da­ ger uten å reise tiltale. Som et første forsøk på å ut­ føre Jeltsins ordre, fmkjemmet 20 000 politifolk og komman­ dosoldater hoteller og nattklub­ ber. Etterpå måtte politiet innrømme at resultatet var temmelig magert. Det ble be­ slaglagt våpen og narkotika og arrestert en masse gastroli, dvs. hovedsakelig kaukasiere som oppholdt seg ulovlig i Moskva. Men mafiabossene hadde stuk­ ket av fra de faste samlingsste­ dene. Det var helt klart at mafiaen hadde blitt advart i god tid før aksjonen. Det er mange som tviler på at Jeltsin klarer å fa has på forbry­ terne. Klarer han det ikke, får folk som Sjirinovskij enda mer vann på mølla. Han foreslår at politiet skal skyte forbryterne med en gang. En meningsmåling viser at det er mange stemmer å tjene på en slik framgangsmåte. Undersøkelsen viser også at rus­ serne er mest opptatt av ali volden og korrupsjonen i samfunnet.

MAFIAEN

EN

STORMAKT

Regjeringens rådgiver i mafiasaker, Pjotr Filipov, som har la­ get en rapport etter ordre fra Jeltsin, sier følgende: «Den føydale mentaliteten lever i beste velgående. I vårt land står hver eneste borger under press fra andre som står over loven. Det spiller ingen rolle om det er en tsar, en partisjef eller en mafiaboss.» Den russiske journalisten Dmitrij Khlodov ble snikmyrdet da ban begynte å avsløre korrupsjon og tyverier i de høyeste militære kretsene. Tusener av mennesker fulgte ham til graven.

tite-'"

► Ødeleggelsen av miljøet er et av de største problemene i Russland. Misdannelser hos mennesker og husdyr fulgte i kjølvannet på atomkatastrofen i Tsjernobyl.

Russland er verdens rikeste land Over og under overflaten er det gull, sølv, diamanter, nikkel, kob­ ber, bly, fosfat, kull, gass og olje. Det er vannkraft og gigantiske skoger. Det er adgang til de store fiskerike havene. Det er tusener av kvadratkilometer med fruktbar jord der det kan dyrkes korn, bomull, grønnsaker og frukt. Det finnes mennesker som kan utnytte naturrikdommene un­ der de rette betingelsene. Under sovjetstyret virket naturrikdom­ mene nesten uuttømmelige. Det var bare å bruke mest mulig. Men i 1970-årene begynte forskere å innse at naturen og men­ neskene betalte en høy pris for denne utnyttelsen. I begynnelsen var det bare vitenskapelige tidsskrifter som skrev om truslene mot miljøet. I den offisielle propagandaen het det seg at skader på miljøet bare var noe som forekom under kapitalismen. Det ble en forandring da Gorbatsjov ble partisjef. Myndighetene innrømmet åpenlyst at det fantes forurens­ ninger og miljøødeleggelser, og det ble også diskutert i pressen og fjernsynet.

Tsjernobyl-katastrofen 26. april 1986 skjedde historiens verste atomkatastrofe i Tsjernobyl i Ukraina. Den avslørte hvor sårbar naturen og men­ neskene var og samtidig den moderne teknologiens begrensningen

77

NATUREN

DEN

STORE

TAPEREN

Katastrofen satte samtidig punktum for det sovjetiske hemmelighetskremmeriet. Radioaktive skyer drev inn over Europa, og satellittbilder viste katastrofestedet. Det var ikke lenger mulig å lyge seg fra det. I første omgang reagerte myndighetene som de alltid hadde gjort. Da Tsjernobyl-anleggets direktør, Viktor Brjatsjenko, fikk

vite at strålingen i området var 1000 ganger høyere enn nor­ malt, sa han. «Det må være noe galt med måleinstrumen­ tene.» Det gikk også 16 dager før Gorbatsjov stod tram på tv og innrømmet katastrofen. Men det meste av sendetiden brukte han til å beskylde den vestlige pressen for å spre panikk. Indirekte var katastrofen en fordel for ham, for nå kunne han overbevise de konservative i partiet om at det trengtes mye større åpenhet i massemediene. Etter Tsjernobyl-katastrofen begynte pressen å avsløre den ene miljøkatastrofen etter den andre. Storbyer, som før var blitt framstilt som mønstre for industriell framgang, ble av­ slørt som rene monstre av forgiftning og forurensninger. Her var det også den baltiske pressen som gikk foran i kampen for miljøet.

NATUREN

DEN

STORE

TAPEREN

Balterne tar initiativet

I verdens fjerde stør­ ste innsjø, Aralsjøen, sank vannstanden fordi bomullsindustrien brukte alfor mye vann. Fisken døde og båtene stran­ det på den tidligere sjøbunnen.

I 1986 protesterte en latvisk journalist i en serie avisartikler mot byggingen av et kjempestort kraftverk ved Daugavpils. Han påviste at vannet i elva Daugava ville bli forurenset og føre urent vann og avfallsstoffer ut i Østersjøen. Kraftverket ville bremse gjennomstrømningen av vann og dermed hindre at vannet renset seg selv. 82 latviske og 62 hviterussiske landsbyer skulle evakueres for å gi plass til en kunstig innsjø ved kraftverket. Det kom leserbrev og 31 000 underskrifter i en protestak­ sjon. Det hjalp. I januar 1987 fant regjeringen ut at planene for kraftverket måtte oppgis. I Estland oppnådde miljøvernfolkene en annen seier. Sentralmyndighetene i Moskva planla å bruke et område like stort som Vest-Agder for å utvinne fosforitt. Fosforitt er et næringsstoff som brukes i kunstgjødsel. Men utvinningen ville ødelegge et fruktbart jordbruksområde og få grunnvan­ net til å synke i en tredjedel av Estland. Fosforittrester og tungmetaller ville havne i elvene og skylles ut i Østersjøen. Også her hjalp det å protestere. I 1987 opplyste statsminis­ ter Rysjkov at det ikke ble noe av fosforittutvinningen. Fra de baltiske landene bredte miljøbevegelsene seg til andre deler av Sovjet og ble dermed en forløper for demokratibevegelsen.

Den døde sjøen I 1988 avslørte Moskva-avisen «Ekonomitsjeskaja Gazeta» (Økonomiavisen) at Aralsjøen holdt på å tørke ut. Siden 1960-årene hadde vannstanden sunket 12 meter, samtidig som sørbredden hadde flyttet seg 190 kilometer nordover. Sjøen, som fikk vann fra elvene Amu Darja og Syr Darja i Sentral-Asia, mistet over halvparten av vannmengden, slik at saltinnholdet økte og fisken døde. Fra den tørrlagte bunnen ble tusener av tonn med salt og sand virvlet utover områdene omkring, som ble forvandlet til ørkenlandskap. Bakgrunnen for den voldsomme utnyttelsen av Amu

80

NATUREN

DEN

STORE

TAPEREN

Darja og Syr Darja var den kunstige vanningen av bomullsfeltene i Usbekistan. I 1956 ble Kara Kum-kanalen tatt i bruk. Den fører vann fra de to elvene over en strekning på 1266 kilometer. På grunn av uttørkingen av Aralsjøen ble det oppdaget at folk rundt sjøen fikk strupekreft, gulsott og at barnedødelig­ heten økte. Det ble konstatert at barnedødeligheten rundt sjøen var sju ganger høyere enn i det mest tilbakestående sør­ amerikanske landet Paraguay.

Det hvite gullet Bomullsdyrking er den viktigste næringsveien i Usbekistan. Bomull kalles det hvite gullet. Siden revolusjonen er bomulls-

NATUREN

Sovjetregjeringen ut­ videt bomullsproduksjonen uten å ta hensyn til hva det kostet. I Usbekistan ble de kvinnelige ar­ beiderne utsatt for giftige sprøytemidler.

-

DEN

STORE

TAPEREN

arealene blitt voldsomt utvidet. Også her har naturen og menneskene betalt en høy pris. I Usbekistan ble alle rapporter om miljøødeleggelser holdt hemmelig. «Det er ingen grunn til å skape panikk,» sa myndig­ hetene. Det ble Moskva-bladet «Ogonjok» (Den lille flammen) som først meldte at det i Usbekistan ble brukt 10 ganger så mange giftige sprøytemidler som i resten av Sovjet. Det ble rik­ tignok forbudt å bruke giftstoffet butifos, men ikke før lageret var sprøytet ut over åkrene. Flere andre giftstoffer ble ikke for­ budt. Galina Khadsjibajev, som er forsker ved det gynekologiske instituttet i Tasjkent, hadde undersøkt skadene siden 1983, selv om myndighetene ikke likte det. Hun påviste at kvinne­ lige arbeidere fikk luftveissykdommer etter å ha pustet inn det giftige bomullsstøvet. De aborterte oftere enn andre kvinner. Mange av barna deres ble født med misdannelser. Legene re­ gistrerte en kraftig økning i antall gulsotttilfeller. En lege som oppdaget at giftstoffene brøt ned kroppens immunforsvar, ev­ nen til å bekjempe sykdommer, snakket om kjemisk AIDS. Selv om det ifølge loven var forbudt å bruke barnearbei­ dere på bomullsfeltene, oppdaget journalistene fra «Ogonjok» at det jobbet tusenvis av barn der. «Ogonjok» hadde følgende kommentar: «Sjefenes barn blir aldri sendt ut på feltene. De får legeattest, og det gjør de klokt i. Det er de andre som pus­ ter, drikker og spiser midt oppe i det hele.»

Atomkrig mot folket Det var igjen mediene som avslørte den utrolige kynismen hos myndighetene da prøvesprengningene med atomvåpen foregikk. I Kasakhstan ble i sin tid et område som var halvparten så stort som Norge øremerket for atomprøvesprengninger. Fra 1949 foregikk sprengningene sør for Semipalatinsk. Bombene ble først detonert i atmosfæren og senere under jorda. Det ble i alt foretatt 513 sprengningen De rundt 400 000 innbyggerne i området fikk ikke vite hvor farlig det var. Først i 1982 begynte det for alvor å gå opp for folk hva som hadde skjedd og fortsatt

82

NATUREN

DEN

STORE

TAPEREN

skjedde. Nei til atomvåpen-bevegelsen «Nevada-Semipalatinsk» ble dannet, og regjeringen ble anklaget for å føre atomkrig mot sitt eget folk. Det kom fram opplysninger om økt barnedøde­ lighet, medfødte misdannelser, svekket immunforsvar, nedsatt levealder og psykiske skader. Det mest kyniske var at myndighetene brukte 40 kollektivbønder som forsøkskaniner. Da befolkningen ble evakuert fra området, fikk de ordre om å bli boende. Etterpå kunne forskerne undersøke følgene av den radioaktive strålingen på «forsøkskaninene» i en hemmelig klinikk. I 1 987 var bare 7 av de 40 bøndene i live.

Demokratiets fortropp Den amerikanske journalisten Hedrick Smith har skrevet boka «The New Russians». (Han har også skrevet boka «Russerne».) Her nevner han et interessant eksempel på hvor­ dan miljøbevegelsen la grunnlaget for demokratibevegelsen. 1 Moskva-forstaden Bratejevo bestemte myndighetene at det skulle bygges 21 industribedrifter, bl.a. en kjemisk fa­ brikk. Innbyggerne, som på forhånd holdt på å bli kvalt av fabrikkrøyk og stank fra andre industrier, arrangerte protest­ møter. Men det gav partipampene først blaffen i. De som protesterte, ble stemplet som «en flokk ekstremister». Men myndighetene måtte bøye seg da det ble samlet inn 21 972 underskrifter mot byggingen. Bare 38 var for. Beboerne orga­ niserte veisperringer så lastebilene ikke kom fram med mate­ rialer. Noen la seg midt i veien. Presse og tv begynte å interessere seg for saken. Bystyret ble nødt til å ta hensyn til protestene og var på vikende front. Til slutt ble byggingen oppgitt og arealet lagt ut til grøntområder. Siden gjorde 38 distriktet i Moskva-området det samme som Bratejevo. En av beboerne i Bratejevo sa følgende til Hedrick Smith: «Vi begynte å føle oss som mennesker.»

Stakkars russere et er flere måter å vurdere situasjonen i Russland på. På den ene siden er det positivt at russerne ble kvitt flere hundre år med undertrykkelse. De forskjellige regjeringene satset hele tiden på å styrke statsmakten, helt fra Ivan den grusomme (tsar i årene 1547-1584) til Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985. Spør en russerne i dag, er det et mindretall som ønsker seg tilbake til sovjettiden. På den annen side var det ikke mange som forestilte seg at Russland i løpet av få år skulle havne i økonomisk kaos, kriminalitet, korrupsjon og voksende nasjo­ nalisme.

Synkende levealder Bildet av Russland kan avleses i statistikken, som viser et drastisk fall i gjennomsnittsrusserens livskvalitet. I 1993 var den gjennomsnittlige levealderen for menn sunket til 59 år. Det tilsvarer levealderen i utviklingsland som India og Egypt. Tidligere levde russerne omtrent like lenge som i VestEuropa, 70-75 år for menn og litt høyere for kvinner. I første halvdel av 1994 døde 12 prosent flere russere enn i samme periode i 1993. «Det er vanskelig å finne en historisk parallell til en slik krise,» sier den engelske økonomen Judith Shapiro, som følger bevegelsene i folketallet. Judith Shapiro, som er forsker ved London-universitetet, peker på utbredel­ sen av smittsomme sykdommer.

84

Russiske pensjonister er nødt til å spe på pensjonen med å selge gamle klar og kjøk­ kenredskap.

Prisene går rett til værs En annen viktig årsak til den økende dødeligheten er det dår­ lige kostholdet. Russiske leger er enige om at russerne spiser feil. De burde spise mindre kjøtt, mer fisk og melkeproduk­ ter og mer poteter, brød og sukker. De spiser også for lite frukt og grønnsaker. Det er nok av varer i forretningene. Men da regjeringen i januar 1 992 opphevet matvaresubsidiene, gikk prisene rett til himmels. Gjennomsnittsfamilien har ikke lenger råd til å be­ tale for variert, sunn kost. Men det fins også lyspunkter. Det kommer litt an på øy­ nene som ser. Den amerikanske økonomen Joseph Blasi er økonomisk rådgiver for den russiske regjeringen. Han peker på at over halvparten av russiske lønnsmottakere i dag er an­ satt i private foretak. Statsbedriftene er privatisert på grunn-

lag av verdikuponger, såkalte vouchere, som alle russiske bor­ gere har fått. Kupongene kunne selges eller byttes i aksjer. Blasi fastslo at de fleste ansatte i de bedriftene han besøkte, valgte å bruke voucherne til å kjøpe aksjer i egne foretak. Over halvparten av bedriftene har lagt om produksjonen slik at de nå framstiller varer som forbrukerne vil ha. Blasi inn­ rømmer at det er en del uregelmessigheter. Men han mener at vi i Vesten overdriver når vi påstår at privatiseringen har løpt løpsk.

Dansk optimist En annen optimist er den danske forretningsmannene Jørgen Trygved, som i august 1994 sier til avisen Børsen: «I et års tid var jeg i sterk tvil om Russland ville klare omstillingen til mar­ kedsøkonomi, og jeg holdt på å kutte ut hele greia. I dag ser jeg

86

Unge jenter bak git­ teret, et tragisk resul­ tat av lovløsheten.

STAKKARS

RUSSERE

atskillig lysere på situasjonen, for det er en rekke tegn til at den tøffe økonomiske nedturen er i ferd med å flate ut, og at man nå for alvor kan gå i gang med å bygge Russland opp igjen.» Trygveds optimisme er basert på at det er blitt mer stabili­ tet, tross alt det politiske bråket. Det er bygd opp en velfungerende servicesektor med revisorer, advokater, konsulenter osv. Overgangen til markedsøkonomi går lynraskt. Trygved innrømmer at mafiaen er et stort problem. En stund eksporterte han kjemiske produkter og kunstgjødsel fra Russland. Det var en tøff og risikabel affære. Han har derfor lagt denne virksomheten på hylla.

87

STAKKARS

RUSSERE

Mafiaen gav såkalt beskyttelse til den fabrikken han kjøpte varene av. Det er stor risiko for å møte mafiaen når varene blir transportert fra fabrikken til havnen. Og man kunne være helt sikker på at den ville dukke opp i forbindelse med utskipningen av produktene. Da mafiaen samtidig har infil­ trert tollvesenet og andre myndigheter, var det også stor ri­ siko for at varene ble kjørt ut på et sidespor hvis fabrikken eller eksportøren ikke ville betale «beskyttelsespenger». «I Russland er man for øyeblikket i gang med verdens stør­ ste utviklingsoppgave. Ikke bare Russland, men hele verden er avhengig av at denne oppgaven lykkes. Det er derfor det er så fascinerende å være med på denne prosessen,» sier Jørgen Trygved. Det er slik en dansk forretningsmann ser det. Jobber du på den enorme russiske bilfabrikken Zil med 85 000 ansatte, ser bildet noe annerledes ut.

Truende arbeidsløshet I likhet med andre bedrifter må Zil prøve å produsere billi­ gere. Men det betyr oppsigelser. Arbeiderne på Zil har mistet fordeler som gratis barnehager, svømmebasseng, ferieopphold på fabrikkens sanatorium og vintersportssteder, eller sommer­ ferier ved Svartehavet. «Jeg er ikke kommunist,» sier arbeideren Kolja. «Men jeg hadde ikke drømt om at vi skulle få det så mye verre under kapitalismen.» Kolja klager over at arbeiderne ikke får beskjed om hvilke avdelinger som skal stenges, samtidig med at alle risikerer å bli oppsagt. «Hvorfor skal vi alle sammen bare være redd for framtiden?» spør han. Aleksei Pankin var utenriksminister en kort tid under Gorbatsjov. I dag er han redaktør i et ansett utenrikspolitisk tidsskrift. Han mener at de russiske lederne er umoralske. «Alt er tillatt,» sier han. «Vi befinner oss i de første stadiene av kapitalismen. Folk tenker bare på seg selv. Det burde være lov til å begrense ledernes makt.»

88

STAKKARS

RUSSERE

Korrupte ledere

Hverdagsbilde fra det post-sovjetiske sam­ funnet. Her ser vi fattige som leter i de rikes søppel på en fyl­ ling utenfor Moskva.

Det russiske bladet «Literaturnaja Gazeta» (Litteraturavisen) har trykt masser av eksempler på hvordan bedriftslederne fyl­ ler sine egne lommer på bekostning av vanlige arbeidstakere. En del ledere bruker bedriftenes penger til å kjøpe biler, lei­ ligheter eller til dyre utenlandsreiser. På et bedriftsbudsjett var det en post som ble kalt «gaver». Det viste seg at pengene ble brukt til å gi den tidligere parlamentsformannen Khasbulatov en Mercedes. Giveren var for­ mann i aksjeselskapet og satt i parlamentet. I en maskinfabrikk som ble omdannet til aksjeselskap, fikk de ansatte mulighet til å kjøpe aksjer. Det viste seg at fabrikk-

89

STAKKARS

RUSSERE

sjefene også kjøpte de nye aksjene, ikke for egne penger, men for fabrikkens. De nye lederne bygde seg hus med fabrikkens byggematerialer. En ingeniør som protesterte og prøvde å danne en fagforening, ble mobbet så voldsomt at han fikk hjerteinfarkt. Etterpå fikk han sparken.

Hjemløse offiserer En gruppe som er spesielt forbitret over de nye tidene, er alle offiserene som ble sendt hjem til Russland da de russiske styr­ kene trakk seg ut av Polen, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland og de baltiske landene. Dana Schmidt er Moskva-korrespondent for den danske avisen «Politiken». Hun besøkte noen russiske offiserer som uten tillatelse har overtatt en saneringsmoden eiendom i Moskva. Andre offiserer og familiene deres bor i teltbyer og brakker og til og med i jernbanevogner. Dana Schmidt snakket med oberstløytnant Boris Kononenko, som flyttet inn i den forfalne Moskva-eiendommen med kone og to barn. Myndighetene stengte av gassen og vannet, så beboerne må hente vann i en garasje noen hun­ dre meter fra huser. Oberstløytnanten sier at det er opprørsstemning blant offi­ serene. Og det kommer til å smitte over på andre misforn­ øyde grupper i samfunnet. «Vi soldater er bare en del av de tidsinnstilte bombene i Russland,» sier han. «Det er bare dumt å provosere oss enda mer. Før eller senere kommer den berømte siste dråpen som får begeret til å renne over.»

Fra håp til håpløshet Den kjente russiske historikeren Jurij Afanasjev var rådgiver for Gorbatsjov og en av de ledende skikkelser da glasnost ble innført. I dag er han veldig skuffet over utviklingen. I en ar­ tikkel i den amerikanske avisen «International Herald Tribune» skrev han at Sjirinovskijs triumf er et resultat av ned-

90

De fleste russerne blir sinte på det utfor­ drende luksusforbruket til de nyrike. Her er et ungt par klar for bryllupsreisen i Cadillacen.

turen og samtidig sier noe om det russiske samfunnet. «Det tyder på at det fins kulturelle krefter som går dypere enn den vedvarende støtten til kommunistiske og fascistiske blokker,» skriver Afanasjev. «Det er en vesentlig del av det russiske fol­ kets natur ... Reformbevegelsen fins nå bare på papiret. Vi sit­ ter igjen med et økende gap mellom myndighetene og samfunnet, nedgang i den sosiale velferden, og nomenklaturaen (den privilegerte klassen av tidligere partifolk) blir stadig rikere. Det vil føre til et autoritært styre, som i dag ledes av Boris Jeltsin, i morgen av en annen person. Den politiske makten blit alt kontrollert utenfra i det skjulte.»

Tragedien i Kaukasus Disse pessimistiske betraktingene ble skrevet i mars 1994. Bare åtte måneder senere så det ut til at han fikk rett. Den russiske hæren gikk til angrep på den lille nordkaukasiske re-

publikken Tsjetsjenia. President Jeltsin avslørte sine autoritære tilbøvelivheter- så mange russere er redde for et nytt diktatur. Siden sommeren 1994 hadde den russiske regjeringen støttet opposisjonen i Tsjetsjenia. Målet var å styrte den tsjet­ sjenske presidenten Dudajev. Russland bidrog med penger, våpen og militære rådgivere til en såkalt hemmelig krig. Men pressen avslørte den russiske støtten. Ingen stolte etter hvert på regjeringens påstand om at den ikke blandet seg inn i for­ holdene i Tsjetsjenia. 26. november 1994 forsøkte opposisjonen å omringe Tsjetsjenias hovedstad Grosnyj med tanks og jagerbombefly, men ble slått tilbake. Jeltsins sikkerhetspolitiske råd av gene­ raler og tjenestemenn som presidenten selv hadde valgt, skjønte at opposisjonen ikke ville klare å styrte Dudajev på egen hånd. Jeltsin og kretsen hans besluttet deretter å sette inn den russiske hæren helt åpenlyst. Dette skjedde 11. desember 1994.

92

STAKKARS

RUSSERE

Tsjetsjenerne gjorde voldsom motstand. Forsvarsminister Gratsjov hadde skrytt av at han skulle klare å ta Tsjetsjenia på to timer med et enkelt fallskjermjegerregiment. Men til tross for voldsomme luftbombardement og artilleribeskytning hadde russerne halvannen måned senere ennå ikke greid å ta sentrum av hovedstaden Grosnyj. Til gjengjeld var byen for­ vandlet til en ruinhaug og minnet om ødelagte byer i 2. ver­ denskrig. Etter hvert trakk de tsjetsjenske soldatene seg opp i fjellene sør for Grosnyj for å føre geriljakrig.

En trussel mot demokratiet De fleste representantene i parlamentet og den demokratiske pressen fordømte det Jeltsin gjorde. De forlangte at krigen skulle stoppes øyeblikkelig. Den russiske ombudsmannen for menneskerettighetene, Sergeij Kovaljov, som Jeltsin hadde ut­ nevnt, kalte krigen et folkemord. Jeltsin brydde seg ikke om kritikken. Han påstod at han ifølge grunnloven kunne gjøre som han ville. Den eneste politikeren som støttet Jeltsin, var den ultranasjonalistiske Sjirinovskij og to små fascistpartier. Stemningen blant de russiske soldatene som deltok i Tsjetsjenia, var på nullpunktet. De aller fleste skjønte ikke hvorfor de skulle sette livet på spill. En journalist som så sol­ datene da de kom tilbake fra fronten, fortalte at de var følel­ sesløse, sjokkskadde og mishandlet. De som satt hjemme og fulgte krigen på tv, konstaterte at Jeltsin løy. Regjeringens talsmenn påstod gang på gang at hæ­ ren hadde erobret Grosnyj. Men på tv kunne folk se at bom­ bingen og skytingen fortsatte for fullt. Regjeringen truet med å innføre pressesensur. En uavhengig tv-stasjon risikerte å miste sendetillatelsen. Det var mange som var redde for at det skulle bli like ille som under kommunismen. 3. januar 1995 skrev tidligere statsminister Jegor Gajdar i et åpent brev til Jeltsin: «Vi forstår i dag at begivenhetene i Grosnyj utgjør en trussel mot de demokratiske institusjonene i Russland. Trusselen om en endring i selve statssystemet er så reell som aldri før. De nåværende begivenhetene kan gjøre at

93

Tsjetsjenias hovedstad Grosnyj lå i ruiner etter de russiske bom­ bardementene. Omverdenen var sjokkert, men kunne ikke gjøre noe.

STAKKARS

RUSSERE

et militært-nazistisk autoritært styre kommer til makten.» De fleste russerne satte store forhåpninger til utsiktene til demokrati og økonomiske reformer i slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet. Nå så de at disse forhåpningene ble gjort til skamme. I en meningsmåling i januar 1995 støttet bare 8 prosent av de russiske velgerne Jeltsins politikk. De kunne, som den føl­ somme kunstneren under «det grufulle valget» i 1993, si: «Åh, Russland, hva er det du gjør med deg selv?»

Register A

E

Afanasijev, Jurij 89 Alksnis, Viktor 40 Amu Darja 79 Andrejevna, Nina 22 Aralasjøen 80 arbeidsløshet 87 Armenia 31, 50, 52 atomvåpen 81 Aserbajdsjan 31, 50, 52 Asjkabad 52

energi 76 Estland 32, 79

B Baku 51 Baltiske land 10, 28, 32, 44, 53-54, 79 Barkasjov, Aleksander 66 Basjkortostan 57 Belarus 44 Berlinmuren 36 bomull 80, 81 Bratejevo 82 Brazauskas, Algirdis 34 Bush, George 17, 43

c Castro, Fidel 16 Ceausescu, Nikolae 16 CNN 43

D Danmark 64—65 Demokratizatsija 15 Dudajev, Dsjokhar 61, 92 Dusjanbe 52

F fattigdom 23—26 FN 19, 45, 56 Folkekongressen 61 forurensning 76-82

G Georgia 31, 50 Gilinskij, Jakov 68 glasnost 15, 68 Gorbatsjov, Mikhail 10, 17, 18, 19, 23, 29, 34, 39,45,78 Govorukhin, Stanislav 71 Grosnyj, se Tsjetsjenia Gulag 21

H Hitler, Adolf 10, 65 hvite hus, Det 42—44, 62 Hviterussland

I Iljukhin 70 Iljusjenko, Aleksander 69 islam 48, 51 Ivan den grusomme 83

Jakes 16 Janajev, Gennadij 42 Jaruzelski 16 Jeltsin, Boris 41, 42, 43, 60, 68, 73, 92 Jermolov, general 47

95

REGISTER

R

Jugoslavia 23, 51 jøder 10, 67

Reagan, Ronald 13, 18 Riga 33 Romania 36 Rutskoi 61 Rysj kov 79

K Karimov, Islam 51 Karpukhin, Viktor 44 Kasakhstan 29, 31,44 Kaukasus 31,46, 47 KGB 21, 70 korrupsjon 68-75, 88 kosakker 67 kriminalitet 68—75

s

L Latvia 33, 40, 79 Lenin, Vladimir I. 15, 48 levealder 83 Ligatsjov, Jegor 23 Litauen 33, 34, 40 Lysenko, Nikolai 66

M mafia 68—75 markedsøkonomi militærkupp 42 Mutalibov, Ajaz 51

,

N Nagorno-Karabakh 31 nasjonalitetsproblem 29, 48—54, 56—61 Norge 17, 65 Novikov, Jevgenij 71

p perestroika, 15, 26 politbyrå 11 politi 71

Sakharov, Andrej 19, 21 Schmidt, Dana 89 Semipalatinsk 81—82 Sentral-Asia 10, 46, 47 Shultz, Georg 17 Sjamil 59 Sjevardnadse, Eduard 19, 40 Sjirinovskij, Vladimir 9, 10, 41,65—67, 74 Skammelsen, Poul Erik 65 Skobelev, general 47 Smith, Hedrick 82 Solsjenitsyn, Aleksander 45, 56, 60 Sperling, Vibeke 87 Stalin, Josef 21, 48 Syr Darja 79

T Tadsjikistan 51-52 Tallinn 32 Tatarstan 57 Thatcher, Margaret 17 tsar 15, 46, 48 Tsjernenko, Konstantin 14 Tsjernobyl 76 Tsjetsjenia 58—61, 92 Turkmenistan 47 Tyskland 33, 36

REGISTER

u Ulmanis, Guntis 54 Ukraina 44 Ungarn 36 USA 13 Usbekistan 51

V Veledi, Togan Ahmed 48 verdenskrig, andre 10 Vilnius 33, 41

W Warszawapakten 36

z ZIL 87 Zubov, Platon 47

0 Østersjøen 79 øverste sovjet, Det 61