Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst 8200129187 [PDF]

Zitiervorschau

Pål Kolstø

Nasjonsbygging Russland og de nye statene i øst

Universitetsforlaget Oslo

©Universitetsforlaget AS 1999 ISBN 82-00-12918-7

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Boka er utgitt med støtte av Det faglitterære fond og Norges forskningsråd.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 2959 Tøyen 0608 OSLO

Omslag: Marit Jørgensen Grafisk design Sats og trykk: Gjøvik Trykkeri A.s Innbinding: Gjøvik Bokbinderi A.s

FORORD

Denne boken er i første rekke tenkt som en forskningsbasert lære­ bok for studenter på universiteter og høyskoler, men henvender seg også til et bredere publikum. Den kan betraktes som en frittstående oppfølging av mine to foregående bøker om sovjetisk og postsovjetisk politikk og samfunnsforhold: Kjempen vakler. Sovjetunio­ nen under Gorbatsjov (1990) og Russians in the Former Soviet Union (1995). I denne boken tar jeg spesielt for meg de kulturelle, etniske og symbolske aspektene ved nasjonsbyggingen i de sovje­ tiske arvtakerstatene. Noen av kapitlene er bearbeidede utgaver av tidligere publiserte artikler. Det gjelder særlig kapittel 1 som bygger på «Nation-building in the Former USSR», Journal of Democracy 7 (1) (1996), s. 118-32, og «Nasjonsbygging i Eurasia», Nordisk Øst-forum 9(1) (1995), s. 39-54; og kapittel 5 som overlapper «Integrasjon eller fremmedgjøring? Russernes stilling i de tidligere sovjetrepublik­ kene», Internasjonal Politikk 54 (1) (1996), s. 33-52. I andre kapitler vil man kunne gjenfinne ideer, setninger og hele avsnitt som er hentet fra tidligere arbeider. Dette vil være anvist i fotnoter. Kapitlene om Latvia/Kazakhstan og Moldova presenterer i popularisert form resultatene av et større forskningsprosjekt som jeg har ledet siden 1995. Prosjektet involverer tre forskere fra Norge, to fra Latvia, to fra Estland, to fra Moldova og en fra Kazakhstan. Det er finansiert av Norges forskningsråd og Det nor­ ske universitetsråd over Øst-Europa-programmet.11 1 ‘Nation-building and etbnic integration in post-Soviet societies. Prosjektnum­ mer 110191/730.

6

FORORD

Bente Bergesen, Kristian Gerner, Susan Høivik og Hans Olav Melberg har lest og kommentert hele manuskriptet, mens mange kolleger har bidratt med synspunkter på og innspill til ett eller flere kapitler: Aadne Aasland, Helge Blakkisrud, Tor Bukkvoll, Germ Jaanmat, Claus Neukirch og Sven Gunnar Simonsen. Denne bokutgivelsen er støttet av Det faglitterære fond, som innvilget prosjektstipend til skrivingen, og av Norges forsknings­ råd, som har gitt publiseringsstøtte.

Oslo, primo oktober 1998

Pål Kolstø

Innhold

1 Innledning............................................................................. Den nye russiske diaspora .................................................. Etnisk konsolidering .......................................................... Historierevisjon ................................................................... Nasjon og religion ...............................................................

11 16 19 22 24

2 Nasjonsbygging og sosial integrasjon............................... 35 Nasjonal integrasjon............................................................ 39 Kan moderne nasjonsbyggings- og integrasjonsteori anvendes utenfor Vest-Europa?................................. 45 Nasjoner og nasjonsbygging i Øst-Europa....................... 46 Kan nasjonsbyggingsteori anvendes i de tidligere sovjetrepublikkene? .................................................... 53

3 Oppdagelsen av den århundrelange statstradisjon.......... Baltikum ............................................................................... Ukraina................................................................................. Hviterussland ....................................................................... Moldova ............................................................................... Kazakhstan...........................................................................

58 60 62 69 73 78

4 Nasjon, stat og religion ...................................................... Russland ............................................................................... Ortodokse territorial-kirker og fyletisme ......................... Den ortodokse kirke i de tidligere sovjetrepublikkene ... Ortodokse nasjonalkirker ..................................................

86 89 94 97 99

8

INNHOLD

Hviterussland ........................................................................ Moldova ................................................................................. Ukraina................................................................................... Georgia ................................................................................... Islam og nasjons bygging i Sentral-Asia.............................. Ortodoksi versus islam.........................................................

100 101 102 107 110 119

5 Integrasjon eller fremmedgjøring? Russernes stilling i de tidligere sovjetrepublikkene ........ Ikke én diaspora, men fjorten ............................................. Språk, kultur og utdannelse................................................. Statsborgerskap og politisk representasjon ............. Arbeid, karrieremuligheter og privat økonomi................. Etnisk diskriminering på gatenivå...................................... Russlands politikk ................................................................ De russiske minoritetene: reaksjoner og krav................... Enhetsstatens gjenopprettelse ....................... ..................... Særrettigheter........................................................................ Likebehandling...................................................................... Tvedelte modeller.................................................................. Den nye russiske diaspora- en egen identitet?...................

121 123 127 129 132 133 133 139 140 141 142 143 147

6 Nasjonsbygging i to bi-kulturelle stater: Latvia og Kazakhstan............................................................ 153 Latvia ..................................................................................... 153 Byggematerialet i «Det latviske hus».................................. 154 Latvisk statsbygging: Grunnmuren blir lagt..................... 161 Etnisk nasjonsbygging med statsborgerlig verktøy........... 165 Det latviske hus: vertikaltdelt tomannsbolig eller latvisk enebolig?........................................................... 167 Kazakhstan............................................................................ 173 Byggematerialet i «Det kazakhstanske hus»....................... 176 Kazakhstan - multinasjonal fellesstat og kazakhisk nasjonalstat.................................................................... 179 Ingen språklig eller kulturell integrasjon........................... 183 Politisk marginalisering av de russiskspråklige................. 186 Eravær av russiskspråkhg mobilisering.............................. 190

INNHOLD

9

7 To Romania-er og to Moldova-er...................................... Omslaget i moldovisk nasjonsbygging ............................. Moldovisk nasjonsbygging og ikke-moldoverne .............

195 202 204

8 Hviterussland: Hunden som ikke gjødde ......................... Perestrojka og hviterussisk nasjonalisme ......................... Den hvite rytter snubler og faller........................................ Hva tok livet av den hviterussiske nasjonale bevegelsen? Tre forklaringsmodeller................................ .................

213 217 219

227

9 Ukraina: Nasjonsbygging ut fra marginale forskjeller . . . 234 Ukrainsk regionalisme og nasjonsbyggingen ................... 235 Ukrainsk uavhengighetspolitikk ........................................ 245 Nasjonsbygging etter uavhengigheten............................... 249 Ukrainsk etnonasjonalisme og etnisk konsolidering .... 255 Fra Kravtsjuk til Kutsjma: Politisk nasjonsbygging tur-retur?.......................... 258 De russiskspråklige ukrainerne - i klemme eller på vippen?.................................................................... 263

10 Russland: Det gamle sentrum versus det nye versus periferien ................................................................. Hva er Russland? ........................... Perestrojka-politikk: høk over høk............................... Fra Sovjetunionen til Russland...................................... Den rådville kjempen...................................................... Visjoner, scenarier og modeller .......................................... Imperium, etnokrati og den store misjon..................... Etnokulturelle modeller.................................................. Multinasjonale modeller og ny-eurasianisme............... Statspatriotisme på sovjetisk maner............................. Nasjonsbygging på vestlig maner ................................. Det offisielle syn.............................................................. Enhetsstat og etnisk føderasjon.......................................... Veien mot en egen tatarstansk stat ............................... Tatarstansk løsrivelsesideologi ..................................... Ny forvaltning ................................................................ Quo vadis, Russland? ....................................................

269 271 273 275 278 282 283 286 288 290 291 293 294 298 304 306 311

10

INNHOLD

11 Statsborgerlig nasjonsbygging i praksis: Noen smakebiter..................................................................

316

Litteratur...................................................................................

322

Register

.....................................................................................

347

1

Innledning

«Ved sovjetmaktens fall så femten nye stater dagens lys.» Overfla­ disk sett er denne påstanden helt uproblematisk, men i en grundi­ gere analyse ser vi at den er misvisende. En stat i ordets fulle betyd­ ning oppstår ikke automatisk ved at territoriets innbyggere eller deres valgte ledere proklamerer politisk uavhengighet, heller ikke ved at den blir internasjonalt anerkjent. Av en stat kreves det at den har kontroll over sine grenser, har monopol på væpnet forsvars­ makt på sitt territorium, er i stand til å innkreve skatter og avgifter innenfor dette territoriet, etc. Til dette trengs det et minstemål av administrative apparater, sentralt og lokalt, og visse allment aksep­ terte regler og rutiner for hvordan administrasjonsoppgavene skal løses. Dette var vilkår som stort sett ikke var oppfylt i de nye eurasiatiske statene ved Sovjetunionens fall vinteren 1991-92. Forsvars­ makten og den økonomiske styringen var utenfor enkeltstatenes kontroll, med felles generalstab og felles seddelpresse i Moskva. Administrasjonen var underbemannet, med unntak av Russland, som overtok den gamle fellesstatens styringsorganer og derfor hadde en altfor stor sentraladministrasjon. Bortsett fra der hvor grensene falt sammen med det tidligere Sovjetunionens yttergren­ ser, fantes det ikke grensevern, ikke engang markering av hvor grensene går i terrenget. Derfor bør vi heller si at vinteren 1991-92 ble grunnstenene lagt til fremveksten av femten nye stater i Eurasia. Oppbyggingen av statlige styringsorganer og andre statsattributter er en langvarig prosess som vil pågå i mange år fremover. Hvilke former og hvilket

12

INNLEDNING

tempo denne prosessen vil få, avhenger av en rekke forhold: øko­ nomisk ryggrad, geografisk plassering, omverdenens og ikke minst nabostatenes holdninger, befolkningens kulturelle og demogra­ fiske sammensetning og elitens politiske veivalg, for å nevne noen av de viktigste. I denne boken vil jeg la de økonomiske og institusjonelle sidene ved statsbyggingen ligge og i stedet konsentrere meg om noen sen­ trale politiske og kulturelle aspekter. For at staten skal bestå over tid, er det viktig at dens befolkning har en følelse av å utgjøre en enhet. Den må være knyttet sammen av visse felles verdier og av en felles lojalitet til de samme institusjonene og symbolene. Dette behøver ikke bety at alle landets innbyggere skal oppfatte seg som like i kulturell henseende. Det kan godt gjøre seg gjeldende sterke regionale forskjeller (som i Norge), og disse forskjellene kan endog komme institusjonelt til uttrykk gjennom en føderal statsstruktur. Men det er nødvendig at det er bred enighet over det politiske og geografiske kartet om statens legitimitet og om prinsippene for dens struktur. Sovjetunionen var offisielt definert som en multinasjonal føde­ rasjon. Arvtakerstatene er proklamert som nasjonalstater. «Nasjo­ nalstat» er et helt sentralt begrep i det moderne statsvitenskapelige og politiske begrepsapparatet, men uheldigvis er det langt fra en­ tydig. Til dels brukes det om enhver moderne stat i motsetning til de gamle dynastiske statene. Moderne stater definerer sitt ansvarsog kompetansefelt langt videre enn stater i tidligere århundrer. De nøyer seg ikke med å kreve inn skatter og forsvare landet mot indre og ytre fiender, men har også klare målsettinger og strategier for å heve befolkningens levestandard, utdannelsesnivå og helse, knytte landet bedre sammen med tettere infrastruktur, osv. Nasjonalstaten defineres også i motsetning til imperiet. Et impe­ rium blir ofte forstått som en heterogen stat holdt sammen med ytre tvangsmidler, mens den mer homogene nasjonalstaten bygger på befolkningens tilslutning. Imperiet har undersåtter, nasjonal­ staten har borgere. Et springende punkt er hva som utgjør binde­ middelet i borgernes samhørighetsfølelse. Det finnes nemlig minst to svært forskjellige oppfatninger av hva en nasjon er for noe. Enkelte definerer nasjonen politisk, som summen av statens bor-

INNLEDNING

13

009

Nye stater i det tidligere Sovjetunionen.

14

INNLEDNING

gere/innbyggere. I denne forståelsen holdes nasjonen sammen av felles territorium, felles myndigheter og felles politisk historie. Dette har vært en dominerende forståelse i Vesten, og denne begrepsbruken har nedfelt seg i for eksempel organisasjonsnavnet FN, «De forente nasjoner». Det finnes imidlertid en rivaliserende oppfatning av nasjonen som en kulturell størrelse, holdt sammen av felles språk, felles tra­ disjoner, folklore, religion etc., kort sagt: den etniske nasjon. Denne oppfatningen har dype røtter i den østlige del av Europa, noe som åpenbart henger sammen med at de multinasjonale impe­ rier overlevde mye lenger i denne del av verden. Staten var imperial og nasjonen var ikke-statlig. Som en del av motstandskampen mot imperiene kjørte man frem tanken om nasjonenes selvbestemmelse forstått som den etniske gruppes rett til å organisere sin egen stat. Ved et etnisk nasjonsbyggingsprosjekt blir titulærnasjonens symboler og tradisjoner satt lik statens symboler og tradisjoner og gjort normerende for hele befolkningen. (Med «titulærnasjon» for­ står jeg den etniske gruppe som staten er oppkalt etter, så som «etniske svensker» i Sverige, tyskere i Tyskland, etc.) Myndighe­ tene forsøker å skape så stort sammenfall mellom den etniske og den politiske nasjon som mulig. Dette kan skje gjennom assimile­ ring, ved at minoritetene utvandrer, eller på andre måter. I et poli­ tisk statsbyggingsprosjekt søker myndighetene å sikre seg alle bor­ gernes lojalitet uten å forsøke å påvirke utviklingen av deres kultu­ relle egenart. Man forsøker å hente frem eller utarbeide felles poli­ tiske tradisjoner og symboler som ikke er knyttet til én bestemt gruppe. En svakhet ved en slik strategi er at disse symbolene som regel har langt mindre emosjonell kraft enn de etniske symbolene, og ofte vil bli oppfattet som kunstprodukter. Likevel er det fullt mulig å tenke seg at store grupper - endog hele befolkningen i et land - utvikler et dobbelt sett identiteter: Politisk er de stolte over å være borgere av nettopp sin stat, kulturelt er de stolte over å være medlemmer av sin etniske gruppe. En felles identitet vil med tiden kunne bygges opp omkring riksvåpen, nasjonalsang, parlament, president osv. Selv om få eller ingen har noe nært forhold til et nytegnet flagg eller en nyskrevet sang, vil mange etter hvert kunne få klump i halsen og tårer i øynene når landets idrettsutøvere klat­

INNLEDNING

15

rer til topps på seierspallen ved internasjonale stevner under avspil­ ling av nasjonalsangen. Vellykket nasjonsbygging behøver ikke henge sammen med demokratisering. I dagens verden vil både demokratiske og ikkedemokratiske stater nesten alltid forsøke å samle innbyggerne til én nasjon rundt felles symboler og verdier, men metodene og midlene vil være forskjellige. I demokratiske stater vil valg til nasjonalfor­ samling og av statsoverhode være blant de viktigste elementene i nasjonsbyggingen. Landets president er også min president for jeg var med på å velge vedkommende (og hvis jeg stemte på en kandi­ dat som tapte, har jeg mulighet til å få inn min kandidat neste gang). En tilsvarende identifikasjon med staten og nasjonen gjennom aktiv borgerdeltakelse er vanskelig å oppnå i ikke-demokratiske stater. Det er likevel en misforståelse å tro at autoritære og totali­ tære regimer nøyer seg med rene tvangsmidler for å holde seg ved makten. Tvert imot kan vi konstatere at nasjonsbygging på det symbolske og rituelle plan ofte er særdeles intens i slike stater. Ikkedemokratiske ledere vil så langt som mulig forsøke å kamuflere sta­ tens voldsmidler bak transparenter med ha-stemte slagord og stor­ slåtte portretter av landets ledere. Feiende flotte patriotiske marsjer overdøver de opposisjonelle røstene. Dette var et påfallende trekk ved sovjetsamfunnet som slo imot enhver utenlandsk turist som besøkte landet i kommunistperioden. 1 De sovjetiske lederne satte seg som mål å skape «det nye sovjetmennesket».12 Denne homo sovieticus hadde kvittet seg med alle kulturelle «levninger» (perezhitki) fra fortiden og levde og åndet for de nye sovjetiske verdiene. Vi har ikke grunnlag for å hevde at dette prosjektet var totalt virkningsløst. Vestlige tilreisende som besøker det tidligere Sovjetunionen i dag, blir ofte slått av hvor mange som uttrykker en lengsel tilbake til de gode gamle dager, før perestrojka, da en rubel var en rubel og man visste hvilke verdier som var gjeldende i samfunnet. Like fullt må vi konstatere at den sovjetiske mentaliteten ikke stakk dypt nok i tilstrekkelig mange 1 Arvidsson og Blomqvist 1987. 2 Smirnov 1973.

16

INNLEDNING

mennesker til å hindre at staten falt fra hverandre da oppløsnings­ tendensene satte inn under perestrojka. Det sovjetiske nasjonsbyggingsprosj ektet havnet på historiens skraphaug, for å bruke Lev Trotskijs uttrykk. Vil de nye prosjektene som er lansert i det siste være mer vellyk­ kede? Det er åpenbart i tidligste laget å gi noe entydig svar på dette spørsmålet, men noen tendenser er likevel i ferd med å avtegne seg. I denne boken vil jeg først behandle enkelte aspekter og problemer ved nasjonsbyggingen som er felles for de fleste eller alle de nye sta­ tene: forholdet til etniske minoriteter, revisjon av historien og reli­ gionens rolle. Også andre forhold kunne vært tatt opp, men ikke alt kunne tas med. Kapittel 2 tar for seg utviklingen av nasjonsbyggingsteori i vestlig forskning. De som synes denne teorien blir for tung, kan hoppe rett over dette kapitlet uten å miste tråden (der­ som de da ikke skulle være så uheldige å ha det som pensum).

Den nye russiske diaspora Med unntak av Armenia er ingen av de sovjetiske arvtakerstatene tilnærmelsesvis etnisk homogene. I 1989-folketellmgen - den siste før Sovjetunionen falt fra hverandre - utgjorde titulærnasjonen i de andre republikkene mellom ca. 80 % og ca. 40 % av den samlede befolkningen (se tabell 1.1). Resten bestod av etniske grupper som enten tilhørte naborepublikkens titulærnasjon og var blitt boende på «feil» side da grensene mellom republikkene ble trukket opp, eller de var innflyttere fra andre deler av Sovjetunionen. Ikke minst bodde det utenfor Russland, men innenfor Sovjetunionen, et høyt antall etniske russere, så mange som 25 millioner. Av flere årsaker kom denne «nye russiske diaspora» til å utgjøre et spesielt alvorlig problem for nasjonsbyggingen i de nye statene. For det første representerte russerne en sterk kulturtradisjon som kunne rivalisere med de respektive titulærnasjonenes kultur. I alle sovjetrepublikkene fantes det skoler som gav undervisning på rus­ sisk. Med svært få unntak var dette det eneste alternativet til å få undervisning på titulærnasjonens språk. Ikke bare de skolebarna som hadde innskrevet i passet at de var etniske russere, men også mange andre foretrakk de russiske skolene, ikke minst fordi russisk

DEN NYE RUSSISKE DIASPORA

17

var felles kommunikasjonsspråk for hele Sovjetunionen. Du kom ikke langt med georgisk utenfor Georgia eller med estisk utenfor Estland, men med gode russiskkunnskaper lå karrieremulighetene åpne. For de aller fleste som bodde utenfor sin egen republikk, enten de var russere eller ikke-russere, var valg av undervisningsspråk derfor nokså lett. De ukrainske, kazakhiske, armenske og moldoviske minoritetene i det tidligere Sovjetunionen ble på den måten språklig russifisert. I en del republikker valgte faktisk også mange foreldre som tilhørte titulærnasjonen, å sende sine barn på russiske skoler. I Sentral-Asia skyldtes dette først og fremst at kazakhisk, kirgizisk osv. var nye skriftspråk som manglet relevant terminologi innenfor en rekke fagområder. I Hviterussland og Ukraina, deri­ mot, var nok hovedforklaringen at den språklige avstand mellom de tre østslaviske språkene - russisk, hviterussisk og ukrainsk - er svært kort. Til tross for at titulærspråket offisielt er proklamert som «statsspråk» i alle de nye statene, er russisk fortsatt det viktigste kommunikasjonsmedium i mange av dem. Nesten overalt gjør dagens postsovjetiske nasjonsbyggere iherdige forsøk på å presse den russiske språkkulturen tilbake. Dette er ikke lett, for de lokale russerne representerer ikke bare en solid kulturtradisjon, men har også en sterk stat i ryggen. I forholdet mellom de femten nye statene i det tidligere Sovjetunionen er Den russiske føderasjonen helt domine­ rende, både politisk og økonomisk. Statlige russiske myndigheter føler at de har et spesielt ansvar for å sikre at de nye russiske mino­ ritetene ikke blir diskriminert i nabostatene. Alle de tidligere sovjet­ republikkene (innbefattet Russland selv) har undertegnet interna­ sjonale avtaler om minoritetsrettigheter som de etterlever i varie­ rende grad. Russiske myndigheter gir ofte uttrykk for sterk bekym­ ring for russernes situasjon i de tidligere sovjetrepublikkene. I mange tilfeller har det utviklet seg til det reneste munnhuggeri på diplomatisk nivå om hva som må kunne oppfattes som «normal» nasjonsbygging, og hva som er overkjøring av minoritetene. Ikke sjelden blir Russland mistenkt for å ha urene motiver bak sitt forsvar for den russiske diasporaens rettigheter. Myndighetene i de nye statene oppfatter Russlands angivelige moralske indigna­

18

INNLEDNING

sjon som kyniske forsøk på å sikre seg generell innflytelse og mulig­ het til å blande seg inn i deres indre anliggender. Av og til reagerer de på det russiske hardkjøret med å forsøke å marginalisere sine russiske borgere, kulturelt og politisk. Dermed risikerer de selvsagt å skyve en stor minoritetsgruppe over i armene på en mektig og tru­ ende nabostat, Russland. Mange russere utenfor Russland gir (som mange andre tidligere sovjetborgere) uttrykk for at de lengter tilbake til den sovjetiske enhetsstaten. Siden Sovjetunionen ikke lenger eksisterer, knytter de i stedet sin lojalitet til Sovjetunionens arvtakerstat par excellence, Russland. Dermed blir de russiske minoritetene lett oppfattet som femtekolonister og som en sikkerhetstrussel i de landene de bor i. Men bildet er ikke helsvart. Mange annen- og tredjegenerasjons russere i de nye statene føler seg sterkt knyttet til sitt hjemsted, til byen eller landsbyen der de bor. Denne lokalpatriotismen smitter av på den staten de bor i. Selv om de ikke føler seg som moldovere eller latviere i kulturell forstand, kan de på dette grunnlaget utvikle en territoriell patriotisme knyttet til sitt nye fedreland. De mener også at selv om de har dårlige kunnskaper i titulærnasjonens språk, så har de like fullt mottatt mange viktige og positive impulser fra de menneskene de bor blant. Russland er et land de besøker svært sjel­ den, og når de gjør det, hevder mange at de ofte blir mottatt med kulde og mistenksomhet, slett ikke som etniske brødre eller søstre. Og denne kulden er ofte gjensidig. Diasporarusserne reagerer negativt på det de opplever som Russlands-russernes fyll, utsvevel­ ser og ustabile familieforhold. De russere som bor i de andre repu­ blikkene, har høyere arbeidsmoral, flere varige ekteskap og bedre drikkekultur, mener de. Slik er de følelsesmessige båndene til Moder Russland i mange tilfeller i ferd med å bli slitt i stykker, ikke minst blant de unge. Der­ med kan nye bånd lettere knyttes til hjemstaten, og ved en bevisst og målrettet integrasjonpolitikk fra myndighetenes side kan de rus­ siske minoritetene kobles inn i de respektive nasjonsbyggingsprosessene.

ETNISK KONSOLIDERING

19

Tabell 1.1 Språk, religion og etniske forholdstall i de sovjetiske arvtakerstatene (1989) Nasjon

titulærbefolkningens språk

titulærbefolkningens tradisjonelle religion

titulærbefolkningen li 0//o

81,5

indoeuropeisk, sui generis Azerbajdzjan tyrkisk

kristen, ortodoks kristen, luthersk kristen, luthersk/katolsk kristen, katolsk kristen, ortodoks/unert kristen, ortodoks kristen, ortodoks/unert kristen, ortodoks kristen, monofysitisk shia-islam/sunni

Turkmenistan tyrkisk

sunni-islam

71,8

Tadzjikistan

tyrkisk

sunni-islam

62,2

Uzbekistan

tyrkisk

sunni-islam

71,2

Kirgizistan

tyrkisk

sunni-islam

52,2

Kazakhstan

tyrkisk

sunni-islam

39,6

Russland

Estland

indoeuropeisk, østslavisk finno-ugrisk

indoeuropeisk, baltisk indoeuropeisk, Litauen baltisk Hviterussland indoeuropeisk, østslavisk indoeuropeisk, Moldova romansk indoeuropeisk, Ukraina østslavisk kaukasisk Georgia Latvia

Armenia

61,5 51,8 79,5 77,8

64,4 72,7

70,0

93,3 82,6

største minoritetsgruppe tatarer 3,7 russere 30,3 russere 34,0 russere 9,4 russere 13,2 ukrainere 13,8 russere 22,1 armenere 7,9 azerier 2,5 russere 5,6 russere 9,5 uzbeker 23,3 russere 8,3 russere 21,5 russere 37,8

nest største minoritetsgruppe

ukrainere 2,9 ukrainere 3,0 hviterussere 4,5 polakker 7,0 polakker 4,0 russere 13,0 jøder 0,9 russere 6,3 kurdere 1,7 armenere 5,5 uzbeker 8,8 russere 7,6 tadzjiker 4,6 uzbeker 12,9 tyskere 5,7

Etnisk konsolidering En ytterligere kompliserende faktor i den post-sovjetiske nasjons­ byggingen er det forhold at mange av titulærnasjonene selv ikke kan sies å være konsolidert som en etnisk gruppe med felles selv­ forståelse. I mange områder finnes det sterke gruppelojaliteter på lavere nivåer - overfor stammen, klanen eller regionen. I andre til­ feller kan overordnede identitetsbånd være knyttet til kulturelle enheter som er større enn nasjonen, så som en språkfamilie eller en religiøs konfesjon. Den norske historikeren Arne Haugen har understreket at

20

INNLEDNING

sterke subnasjonale identiteter ikke i seg selv står i noe motset­ ningsforhold til en samlende nasjonal identitet. Ikke minst norsk historie viser hvordan en sterk nasjonal identitet tvert imot kan utvikles på grunnlag av markante subnasjonale identiteter.3 Like fullt ser vi at det ofte er et mål for etnonasjonalister å redusere betydningen av lojalitetsbånd som knytter individet til andre en­ heter enn den etniske gruppen, og utvikle sterkere fellesskapstradisjoner knyttet til fellesetniske tradisjoner, språk osv. Dette kan vi kalle «etnosbygging» eller etnisk konsolidering. I mange stater i det tidligere Sovjetunionen ser vi to prosesser, nasjonsbygging og etnisk konsolidering, utfolde seg parallelt. Disse, skulle man tro, befinner seg på to forskjellige plan: nasjonsbygging på det politiske og «etnosbygging» på det kulturelle. Ikke sjelden ser vi likevel at de blir rotet sammen, og resultatet blir en uhellsvanger hybrid: etnisk nasjonsbygging. Mange av de sentralasiatiske nasjonene er temmelig ferske nyskapninger. Grensene mellom dem er blitt trukket av de statlige myndighetene på grunnlag av russiske etnografers feltarbeid i dette og forrige århundre og ofte med klart politiske motiver. Kommu­ nistene ønsket å opprette kvasinasjonalstater i Sentral-Asia for å bryte ned de fellesskapsfølelser som var knyttet til panturkisme og det muslimske verdenssamfunnet, Ummah. Etter at sovjetkommunismen falt, er de gamle klanmotsetningene kommet til overflaten igjen. I Kirgizistan går hovedkonflikten mellom nord og sør: Kirgizerne i de sørlige delene av landet er preget av uzbekisk oasekultur, og islam står relativt sterkt, mens kirgizerne i nord i større grad er preget av russisk kulturinnflytelse. Det er de nordlige klanene som for tiden dominerer Kirgizistans politikk, på bekostning av både de sydlige kirgizerne og de nasjonale minoritetene. I Kazakhstan finner vi en tredeling av klanmønsteret: I nordvest bor den «lille» zjuz, i nordøst den «midtre», og i syd den «store» zjuz. Medlemmer av samme zjuz forsøker ofte å hjelpe hverandre frem i arbeidslivet så vel som i politikken. I dette landet er det den sydlige, «store» gruppen som i dag dominerer i statsapparatet, på bekostning av både slaverne og de nordlige kazakhene. 3 Haugen 1997, s. 67.

ETNISK KONSOLIDERING

21

I verken Kirgizistan eller Kazakhstan har klan- eller regionsmotsetningene gitt seg voldelige utslag. Dette har imidlertid skjedd i så vel Tadzjikistan som i Georgia. I kommunisttiden dominerte de nordlige tadzjikene rundt byen Leninabad i Tadzjikistan. Etter Sovjetunionens fall ble lenmabadernes førerskap utfordret av syd­ lige tadzjiker. Dette utløste en langvarig borgerkrig med mange titalls tusen døde. Denne konflikten hadde også ideologiske over­ toner idet mange av tadzjiklederne i syd og øst heiste islamske ban­ nere, mens de nordlige holdt fast på kommunismen og allierte seg med enkelte grupper i sentrale strøk. Men da kommunistene til slutt hadde vunnet, røk de uklar seg imellom, og i den nye konflik­ ten fulgte de nye frontene klanmønsteret tett. Det tyder på at de ideologiske merkelappene langt på vei fungerte som fikenblader for å dekke over en ren maktkamp klanledere og regioner imellom. De fleste observatører vil derfor mene at «den tadzjikiske nasjon» i dag er en ren fiksjon som kun eksisterer i offisiell tadzjikisk propa­ ganda. Georgia har vært hjemsøkt av ikke mindre enn tre blodige bor­ gerkriger etter Sovjetunionens sammenbrudd. I to av disse har kon­ fliktlinjene gått mellom etniske georgiere på den ene side og nasjo­ nale minoritetsgrupper på den annen, abkhazere og sydossetere. I den tredje konflikten i 1992-93, stod imidlertid georgiere mot georgiere. Dette var en maktkamp preget av sterke personmotsetninger mellom blant andre tidligere president Zviad Gamsakhurdia og nåværende president Eduard Sjevardnadze, men samtidig hadde den også et regionalt aspekt. Den georgiske etniske gruppen består av en rekke undergrupper - svaner, kartler og mingreler med svært forskjellige språknormer og en egen identitetsfølelse. Gamsakhurdia var mingreler, og da han ble presset ut av hovedsta­ den, fant han et nytt støttepunkt i Mingreha. Selv i en europeisk nasjon som Ukraina er den etniske konsolideringsprosessen langt fra avsluttet. Både i Galicja i vest og i Donetsk i øst oppfatter de fleste seg som «ukrainere», men de leg­ ger svært forskjellig innhold i dette begrepet. Galicjerne har ligget under Habsburg og Polen, mens østukrainerne alltid har vært russiske/sovjetiske undersåtter. Så vel deres kulturelle som deres poli­ tiske identiteter er blitt preget av de forskjellige erfaringene.

22

INNLEDNING

I nabostaten Moldova er problemstillingen en annen: Selv om det også her finnes spenninger mellom forskjellige regionale utfor­ minger av den etnisk moldoviske identiteten, så er hovedkonflikten knyttet til spørsmålet om hvorvidt moldoverne er en egen etnisk gruppe i det hele tatt. En del moldovere vil svare nei, og mene at de i stedet er rumenere. Så mens nasjonsbyggingsprosjektet i noen sta­ ter er truet av subnasjonale og subetniske identiteter, er det i Mol­ dova titulærbefolkningen selv, moldoverne, som (av enkelte) blir betraktet som en subetnisk gruppe. I likhet med Tadzjikistan og Georgia har også Moldova vært skueplass for borgerkrig etter Sovjetunionens sammenbrudd, om enn i langt mindre omfang. Våren og sommeren 1992 kjempet moldoviske myndigheter mot separatister på venstre (østlige) bredd av Dnestr som hadde proklamert en selvstendig Dnestrrepublikk. Separatistene vant, takket være politisk og noe militær støtte fra Russland. «Den moldoviske Dnestr-republikken» eksis­ terer i dag som en uavhengig lilleputtstat, som riktignok ikke er internasjonalt anerkjent. Dnestr-konflikten inntar en mellomstilling mellom en interetnisk og en intra-etnisk konflikt. I noen grad var den en kamp mel­ lom russere og andre slavere på den ene (østlige) side og etniske moldovere på den annen, men samtidig var det også et oppgjør for­ skjellige moldoviske grupper imellom. Moldoverne øst for Dnestr er mer russifiserte enn moldoverne vest for elven. I sovjetperioden var de favorisert av det kommunistiske regimet, men etter uav­ hengigheten er de blitt marginalisert i hovedstadens politiske liv.

Historierevisjon En viktig del av enhver nasjonsbygging er «jakten etter røtter». Selv om moderne nasjonahsmeteori har påpekt at «nasjoner» slik vi kjenner dem i dag, er temmelig nye sosiale enheter, så inngår det som en viktig del av nasjonalistenes selvforståelse at i hvert fall deres nasjon egentlig er gammel som alle haugene. I en viss for­ stand vil de derfor nødig innrømme at det er nasjonsbygging de bedriver, tvert imot oppfatter de sin virksomhet helst som en form for restaurermgshåndverk eller arkeologi. Nasjonen har ligget der

HISTORIEREVISJON

23

hele tiden, i hvert fall latent, det gjelder kun å hente den frem og pusse den fin. Derfor er historikere en viktig faggruppe innenfor nasjonsbyggingslauget. De går igjennom det tilgjengelige histo­ riske materialet for å gjenfinne nasjonen i fortiden. Denne virk­ somheten er revisjonistisk i forhold til den etablerte historikertradisjonen som tok sikte på å legitimere den tidligere statsdannelsen, i vårt tilfelle: Sovjet-staten og før den, tsarimperiet. Den sovjetiske versjonen av Unionen av sosialistiske sovjetrepublikkers (USSRs) historie kan oppfattes som et uttrykk for mislykket nasjonsbygging. Den skulle innpode i sovjetborgerne en forestilling om at deres forfedre frivillig og med stort utbytte hadde underlagt seg den tsaristiske/sovj etiske enhetsstaten, men dette ble ikke trodd. Tvert imot blir alt det Sovjet-staten doserte, i dag møtt med dyp skepsis i arvtakerstatene. Enhver historisk person som de sovjetiske lærebøkene hyllet som en helt, blir nå mistenkt for å ha vært en forræder og en skurk, og vice versa. Slik kan de nye offisi­ elle historiografiene lett bli negative kopier av sovjethistorien: Der det før var svart, er det nå hvitt, og omvendt. For at det historiografiske aspektet ved nasjonsbyggmgen i de nye statene skal bli mer vellykket enn i Sovjetunionen, er det viktig at alle innbyggerne finner de samme røttene, eller i hvert fall røtter som fører til samme tre. Dersom ukrainerne konstruerer et etnisk ukrainsk tre, mens russerne i Ukraina finner frem til røtter som fører til et russisk tre, da har de ukrainske nasjonsbyggerne et problem på nakken. Da blir fortiden ikke samlende, slik tanken var, men splittende. Innenfor sine nåværende grenser er alle de sovjetiske arvtaker­ statene produkter av det tjuende århundret. Det har aldri tidligere eksistert noen litauisk, ukrainsk eller moldovisk nasjonalstat. Der­ imot kan det ha eksistert et geografisk landskap eller en førmoderne stat med samme navn, men med en annen territoriell utstrekning. Det er helt naturlig for nasjonsbyggerne å hekte seg på denne geografiske enheten og se den som en tidligere inkarnasjon av den samme staten som den de forsøker å bygge opp. Men siden grensene for den nye og de(n) gamle staten(e) ikke er sammenfallende, kan historierevisjonen lett dra med seg irredentaproblemer. «Irredenta» er et uttrykk som første gang ble brukt under Italias samling i forrige århundre som betegnelse på et

24

INNLEDNING

«uinnløst område», dvs. et område som «egentlig» burde inngått i staten, men som ved en beklagelig historisk misforståelse ble lig­ gende utenfor. Dermed kan historiografien lett komme til å skape spenninger ikke bare mellom forskjellige etniske grupper innad i landet, men også i forhold til naboland som i dag har kontroll over de uinnløste områdene. Helt frem til vårt århundre har den østlige delen av Europa vært dominert av store multinasjonale stater. Hver av dem omfattet deler av mange av de nye statene som eksisterer i dag. Det betyr at dagens nasjonsbyggere ofte støter på de samme statstradisjonene når de skal skrive sitt lands historie, som når et sentralt litauisk statssymbol, den hvite rytteren, dukker opp også i det hviterussiske riksvåpenet (eller som en hviterusser helst ville uttrykt det: som når et sentralt hviterussisk statssymbol dukker opp i det litauiske riks­ våpenet). Ofte kan dette få selsomme utslag, så som når ukrainere og russere kives om hvorvidt Kiev-staten på 1000-tallet «egentlig» var ukrainsk eller «egentlig» russisk. Disse stridighetene føres ofte med samme dogmatiske påståelighet og ensidighet som preget den offisielle og propagandistiske delen av sovjetisk historieskriving. Det er neppe noen tilfeldighet, for, som Mark von Hagen påpeker, det er svært ofte de samme his­ torikerne som styrer historieskrivingen i de nye statene i dag som i kommumsttiden. De sitter på de samme kontorene som før, og har bare fått et nytt skilt på døren: Der det før stod «Sovjetunionens Kommunistiske Partis (SUKPs) historie» står det nå «Ukramas his­ torie», «Litauens historie» osv.4 Slike viderverdigheter vil bli utfor­ sket nærmere i kapittel 3.

Nasjon og religion I Øst-Europa er den etniske gruppen nesten alltid basert på språk­ fellesskapet, mens religion spiller en underordnet rolle. Svært ofte ser vi at nabogrupper som bekjenner seg til samme religion og konfesjon, like fullt oppfatter seg som forskjellige nasjoner, og da nettopp ut fra det lingvistiske kriterium. Denne generelle øst­ 4 Hagen 1995, s. 665.

NASJON OG RELGION

25

europeiske holdningen ble styrket gjennom den sovjetiske nasjonalitetspolitikken, som knyttet etnisitet og morsmål tett sammen. Likevel spiller også religion ofte en rolle i nasjonsbyggingen. Dette skjer på to måter: Nasjonalister søker mot religionen, og tro­ ende identifiserer seg med den nasjonale sak. Dette gjelder selvsagt ikke alle troende. Russiske baptister, ukrainske hare krishna-tilhengere eller pinsevenner i Kazakhstan kan vanskelig etablere noen tett kobling mellom sin tro og sin nasjonale identitet siden alle disse trosretningene er importert fra utlandet. Derimot er de gamle, tradisjonelle religionene, i første rekke katolisisme, ortodoksi og islam, gjennom århundrene grodd sammen med visse nasjoner. Og troende som søker mot det nasjonale, blir hilst velkommen av sekulære nasjonalister som orienterer seg i retning av religionen. I alle land finkjemmer nasjonalister det kulturelle landskap for å finne elementer som kan inngå i deres nasjonsbyggmgsprosjekt. Dermed kommer religionen inn i det nasjonale igjen, ikke som drivkraft, men som ideologi og motiv. Ikke sjelden finner nasjonsbyggerne til sin store tilfredshet at etniske nabogrupper som de ønsker å kontrastere seg mot, bekjen­ ner seg til en annen konfesjon. Da kaster de seg begjærlig over denne kulturforskjellen og opphøyer den til en sentral sannhet. Men dersom den etniske gruppen som de prøver å distansere seg fra, har samme tro som de selv har, da nedtoner de det religiøse aspektet og konsentrerer seg om andre forskjeller. Et godt eksem­ pel på dette viser Litauens historie. Fra 1569 og helt frem til Polens undergang på slutten av 1700-tallet bodde polakker og litauere i samme stat. I Rzeczpospolita Polska, den polske adelsrepublikk, var polsk kultur dominerende, og den litauiske overklassen ble utsatt for sterk polomsering. Litauiske nasjonalister i forrige århundre og i mellomkrigstiden som ville vekke til live en litauisk nasjonal identitet, så det derfor som en viktig oppgave å presse til­ bake den polske innflytelsen. Denne oppgaven ble vanskeliggjort av at både polakkene og litauerne er katolikker. Litauiske nasjona­ lister var derfor ofte antiklerikalere, og oppfattet den katolske geistlighet som unasjonale agenter for polsk kulturelt hegemoni.5 5 Senn 1997.

26

INNLEDNING

Etter annen verdenskrig endret dette bildet seg helt. Nå var det ikke lenger polakkene, men sovjetmakten de litauiske nasjonalis­ tene måtte kjempe mot. Sovjetmakten var ateistisk og ble dessuten identifisert med russerne, som jo var ortodokse. Dermed ble den katolske tro med ett slag en nasjonal konsolideringsfaktor. Under perestrojka var gjenåpningen av katedralen i Vilnius ikke bare en religiøs, men i høyeste grad også en nasjonal begivenhet, og en vik­ tig milepæl på veien mot gjenopprettelsen av den litauiske nasjo­ nale uavhengighet. Selv om den katolske kirke har vært en nasjonal kraft også i flere andre land i Øst-Europa, så er den katolske kirke i utgangs­ punktet en universell kirke, og man må gjøre atskillig vold mot den for å kunne spenne den for nasjonalismevognen. Annerledes for­ holder det seg med den ortodokse kirke. Denne kirken har ikke én, felles verdensorganisasjon slik den katolske har, men er delt inn i territorialkirker, som i de fleste tilfeller også er nasjonalkirker. Det finnes en serbisk, en bulgarsk, en rumensk og en gresk-ortodoks kirke. Overhodene for disse kirkene, patriarkene, bor innenfor de respektive nasjonalstatene og identifiseres med den nasjonale sak. Patriarken i Moskva presiderte imidlertid ikke over en nasjonalkirke i vanlig forstand. En rekke større og mange mindre folke­ grupper i Sovjetunionen er tradisjonelt ortodokse: Ikke bare rus­ serne, men også moldoverne, georgierne, hviterusserne og de fleste ukrainere er ortodokse. Ukrainske nasjonalister har flere ganger i vårt århundre forsøkt å få etablert en egen ukrainsk-ortodoks kirke, og man skulle tro at med Sovjetunionens oppløsning ville vi se opprettelsen av en rekke nye ortodokse nasjonalkirker. Likevel er ikke prinsippet om ett folk - én kirke blitt etablert som noe hovedprinsipp i de ortodokse landene i det tidligere Sov­ jetunionen. Mens Georgia hadde en egen georgisk-ortodoks kirke også i kommunisttiden, er det av ulike grunner ennå ikke etablert noen egen hviterussisk eller moldovisk kirke. I Ukraina er situasjo­ nen den motsatte: Man mangler ikke en ukrainsk-ortodoks nasjonalkirke, men det er for mange kirker som hevder å være den ene rette ukrainsk-ortodokse kirke, hele tre i tallet. Forholdet mellom kirke og stat, og mellom religion og nasjon, har i det tidligere Sovjetunionen vist seg å være langt mer sammen­

NASJON OG RELGION

27

satt enn man vanligvis har forestilt seg. Ofte har religionen vært mer til bry enn til hjelp for nasjonsbyggerne. Den siste situasjonen oppstår når forskjellige grupper med hver sin tradisjonelle religion bor innenfor samme stat, og i de tilfellene der medlemmer av en og samme etniske gruppe som bor innenfor samme stat, bekjenner seg til forskjellige religioner eller konfesjo­ ner. I slike situasjoner kan det religiøse mangfoldet komplisere også den etniske konsolideringen. I Azerbajdzjan er en del av azerierne sunni-muslimer, mens flertallet er shia, i Georgia finnes det en muslimsk minoritet blant de etniske georgierne, og i Ukraina er en del etniske ukrainere i Vest-Ukraina medlemmer av den katol­ ske kirke. I Ukraina inngår denne konfesjonelle motsetningen som et aspekt ved den generelle spenningen mellom Øst- og VestUkraina. Denne spenningen er i dag en av de viktigste vanskelig­ hetene på veien mot en konsolidert ukrainsk nasjonalstat. Religionen kan sinke eller vanskeliggjøre den etniske konsolideringsprosessen også i de tilfellene der noen medlemmer av gruppen er dypt religiøse, mens andre er innbitte motstandere av religionen. I land som Belgia, Østerrike og Nederland var samfunnet i mel­ lomkrigstiden dypt splittet mellom et katolsk kultursegment på den ene side og ateistiske sosialister på den annen. En tilsvarende kulturkonflikt kan vi ane konturene av i dagens Litauen. Dette lan­ det er i etnisk henseende et av de mest homogene i det tidligere Sov­ jetunionen, men det politiske liv er likevel sterkt polarisert, og da nettopp etter disse konfliktlinjene. Enkelte observatører har spådd en tiltakende polarisering i de sentralasiatiske landene langs skillelinjen kommunister/muslimer. Den kommunistiske propagandaen klarte aldri å utrydde islam i Sentral-Asia, og i dag bygges det stadig flere moskeer og medreser (teologiske seminarer), blant annet med saudiarabiske penger. Samtidig har de gamle sovjetiserte og sekulariserte elitene fra kommunisttiden klart å holde på den politiske makten i alle disse lan­ dene. Når så levestandarden for menigmann er lav, og mange ste­ der synkende, skulle forholdene tilsynelatende ligge til rette for samme type voldelige oppgjør som det man opplever mange steder i den arabiske verden. Det er imidlertid viktig å være klar over at den islamske opp­

28

INNLEDNING

våkningen i Sentral-Asia ikke er islamistisk eller «fundamentalis­ tisk» i den forstand som disse ordene blir brukt for å beskrive de nye religiøs-sosiale bevegelsene i Midtøsten og Nord-Afrika. Mange steder er den inspirert av den ikke-politiske, mystisk-orienterte sufismen. Det er også betydelige regionale forskjeller innad i Sentral-Asia. Blant de tidligere nomadene kazakhene, og kirgizerne, har islam tradisjonelt stått svakt og gjør det fortsatt. Flere andre land, som Uzbekistan og Turkmenistan, har forsøkt å møte den religiøse bølgen ved å inkorporere deler av den i statsideologien, i hvert fall som ytre staffasje.

De postsovjetiske nasjonsbyggingsprosjektene har pågått i over sju år, og visse mønstre har avtegnet seg, ikke alltid de man hadde ven­ tet på forhånd. Nesten overalt blir titulærnasjonen plassert i sent­ rum av prosjektet og gitt visse fordeler, implisitt eller eksplisitt, men måten dette gjøres på, er ofte svært forskjellig. Samtidig ville det være galt å hevde at de nye statene ensidig orienterer seg i retning av det etniske nasjonsprinsippet. De fleste har også tatt opp elementer fra det vestlige politiske nasjonsbegrepet, reelt eller deklaratorisk. Begge disse to nasjonsbegrepene har som regel flyttet med inn i de nye statene i et uavklart samboerforhold, uten at nasjonsbyggerne alltid har vært seg bevisst spenningen mellom dem. Kommunismens fall i Sovjetunionen og i Øst-Europa har gitt forskerne et utrolig rikt materiale til å studere sammenlignende nasjonsbygging i praksis. Ikke siden avkoloniseringen av Afrika på 1960-tallet har verden opplevd en tilsvarende voldsom vekst i antall nye stater.6 Disse statene har det som trengs for å gjøre sam­ menligning til et fruktbart foretakende: et stort antall likhetstrekk, men samtidig en rekke ulikheter. 6 I tillegg til Sovjetunionens arvtakerstater er Makedonia, Bosnia, Slovenia og Den tsjekkiske republikk helt nye stater. Dernest må også Slovakia og Kroatia kunne regnes til denne kategorien til tross for at de hadde en periode med politisk uavhengighet (under tysk formynderskap) under annen verdenskrig. Tilsvarende kortvarige uavhengighetsperioder opplevde også Georgia, Ukraina og enkelte av de andre postsovjetiske statene etter første verdenskrig.

NASJON OG RELGION

29

I forbausende høy grad har de nye statene valgt forskjellige modeller i sin nasjonsbygging. Langt på vei kan variasjonene for­ klares ut fra de demografiske, historiske og kulturelle forskjellene statene imellom, men i en del tilfeller har også stater med svært like kulturelle og historiske forutsetninger endt opp med overraskende forskjellige resultater. Ukraina og Hviterussland er eksempler på dette. Både hviterusserne og ukrainerne er østslavere, og begge gruppene har opp gjennom historien vært utsatt for sterkt kultur­ elt og politisk trykk fra Polen i vest og fra Russland i øst. Like fullt ser vi at det hviterussiske nasjonsbyggingsprosjektet sliter tungt, mange vil mene at det er nede for telling, mens den ukrainske nasjonalstaten gradvis vokser seg sterkere. I denne boken vil jeg sammenligne nasjonsbyggingsprosessene i de sovjetiske arvtakerstatene med henblikk på deres respektive utgangspunkter, de nasjonsbyggingsmålene de selv setter opp, og de virkemidlene de bruker for å nå dem. Fremstillingen vil fokusere på to hovedaspekter: ytringer og faktiske handlinger. Viktige sig­ naler om hvilken nasjonsbyggingslinje myndighetene vil følge, kan man finne i offentlige dokumenter som uavhengighetserklæringer, grunnlovstekster og andre lovtekster, så som lover om nasjonale minoriteter, om statsspråk o.a. Slike dokumenter vil ofte ikke være mer enn politiske hensiktserklærmger. Hvorvidt makthaverne har evne og vilje til å følge dem opp, vil være et åpent spørsmål. For å få svar på dette må vi studere de konkrete politiske handlingene. Noen av kapitlene er geografisk inndelt. Her vil ikke alle de tid­ ligere sovjetrepublikkene bli behandlet, men seks land er blitt valgt ut som spesielt viktige og teoretisk interessante: Latvia, Kazakhstan, Moldova, Hviterussland, Ukraina og Russland. Hviterussland er spennende fordi dette er et typisk tilfelle av «hunden som ikke gjødde». Dette uttrykket er hentet fra Sherlock Holmes-romanen Hunden fra Baskerville og brukes av nasjonalismeforskeren Ernest Gellner for å beskrive de nasjonalismeprosjektene som løper ut i sanden. Det forventede som ikke inn­ treffer, kan gi den gode detektiven like mye verdifull informasjon som det uventede som inntreffer.71 et teoretisk perspektiv er derfor 7 Gellner 1983/1990, s. 43.

30

INNLEDNING

den mislykkede nasjonsbyggingen minst like interessant som den vellykkede. Den minner oss om at nasjonsbygging ikke er et tog på skinner som før eller senere når frem til målet bare man gir det nok fart. Hvorfor og hvordan noen slike tog slipper opp for damp eller sporer av, kan fortelle oss mye om nasjonsbyggingens dynamikk og mekanismer. Moldova er spennende av nettopp motsatt grunn som Hviterussland: Dette er nasjonsbyggingen som ser ut til å kunne lykkes mot alle odds. Før Sovjetunionens oppløsning var alle forståsegpå­ ere enige om at noen egen moldovisk nasjon fantes ikke. Det var kun noe Stalin hadde diktet opp etter at han hadde tatt Bessarabia (= Moldova) fra Romania under annen verdenskrig. Tanken var at dersom man kunne utvikle en egen moldovisk identitet som var forskjellig fra den rumenske, ville det bli vanskeligere for Romania å kreve Bessarabia tilbake siden. Det viste seg at den politiske ring­ reven hadde tenkt helt riktig. Selv om sterke krefter i Romania presser på for å få til en gjenforening, er det svært få i Moldova som ønsker seg «heim ins Reich». Oppslutningen om den moldoviske uavhengigheten er stor. Dette er kommet som en kalddusj ikke bare på rumenerne, men også på mange nasjonalismeeksperter, som må gå igjennom sine teorier på nytt for å finne ut hvorfor moldoverne så hårdnakket nekter å leve opp til dem. Latvia og Kazakhstan er interessante i et nasjonsbyggingsperspektiv fordi titulærnasjonens andel av den samlede befolkning i disse to landene er lavere enn i alle andre tidligere sovjetrepublikker. De nyeste overslagene oppgir rundt 57 % i Latvia og ca. 50 % i Kazakhstan. De aller fleste ikke-latviere og ikke-kazakhere har, eller i er ferd med å utvikle, en felles identitet som «russiskspråklige postsovjetere». Vi står derfor i realiteten overfor to etnisk tvedelte stater. I slike tilfeller, skulle man tro, ville en nasjonsbygging som tar utgangspunkt kun i titulærnasjonens kultur, være utelukket. Like­ vel er det nettopp det som langt på vei er i ferd med å skje begge ste­ der. Metodene er forskjellige, men likevel kan vi slå fast at i Latvia er målet for nasjonsbyggingen en latvifisering av den latviske stat, i Kazakhstan er målet kazakhifisering. Men er dette i det hele tatt mulig? Skal den ene halvparten av befolkningen integreres inn i den andre, og hva vil i så fall resulta­

NASJON OG RELGION

31

tet bli? Det er klart at svarene på disse spørsmålene må bli forskjel­ lige i de to tilfellene. Bortsett fra at både Latvia og Kazakhstan er bikulturelle, postsovjetiske stater, har de ikke så mye til felles. Lat­ via er en liten sentraleuropeisk stat med 2,5 millioner innbyggere, mens Kazakhstan er en gigantstat, med et territorium som er like stort som hele Vest-Europas. Nettopp kombinasjonen av likheter og forskjeller mellom de to landene gjør det fruktbart å sammen­ ligne dem. Til slutt vil jeg ta for meg Russland. I flere viktige henseender atskiller det russiske statsbyggingsprosjektet seg fundamentalt fra de 14 andre sovjetiske arvtakerstatene. Russland har en kontinuer­ lig eksistens som selvstendig stat siden middelalderen, men har aldri vært noen nasjonalstat. Tsar-Russland var et imperium, også i sin selvforståelse. Hvorvidt det var et etnisk imperium, hvor russerne hadde spesielle rettigheter, er et omstridt spørsmål, som jeg for min egen del vil besvare med nei, med unntak for perioden etter 1880. I Russlands tilfelle dreier det seg altså ikke om å bygge opp og få aksept i befolkningen for en ny statsdannelse, men å få borgerne til å godta at den gamle statens territorium er blitt drastisk innsnevret. I kommunistperioden var de fleste russeres identitet knyttet til Sov­ jetunionen som helhet. Dette skiller dem fra de fleste andre større folkeslagene i landet som følte tilknytning først og fremst til sin egen republikk. I USSR utgjorde russerne bare snaue 50 % av den samlede befolkningen, mens de i dagens Russland utgjør hele 81,5 %. Dette gir denne staten et langt sterkere russisk preg, og fristelsen til å prøve å gjøre den til en russisk nasjonalstat i etnisk forstand er avgjort til stede. På den annen side er dette et meget risikabelt pro­ sjekt ettersom Russland (i likhet med Sovjetunionen, og som den eneste av Sovjetunionens arvtakerstater) er en etnisk basert fødera­ sjon* Landet har intet mindre enn 21 etnisk definerte (del)republikker, 1 etnisk autonom oblast (fylke) og 10 etnisk definerte auto­ nome distrikter (okrugi). 8 Også en del andre sovjetiske arvtakerstater, så som Uzbekistan, Tadzjikistan, og Azerbajdzjan har i dag etnisk definerte autonome republikker eller fylker som en arv fra kommumsttiden. De politiske myndighetene i disse landene definerer likevel ikke sine land som etniske føderasjoner.

32

INNLEDNING

Denne føderative strukturen gir de etniske minoritetene i Russ­ land langt større muligheter til å kjempe for sine rettigheter enn hva som er tilfellet i de andre tidligere sovjetrepublikkene. Dette er i en viss forstand paradoksalt siden Russlands minoriteter samlet ikke bare utgjør en mindre andel av totalbefolkningen enn i mange av de andre statene, men også er splittet i langt flere små grupper. De største etniske minoritetene i Russland, tatarene og ukrainerne, utgjør for eksempel ikke mer enn henholdsvis 3,7 % og 2,9 % av den samlede befolkningen. Minoritetene bor dessuten spredt over store deler av landet og sokner til svært mange forskjellige språk­ grupper og religioner. Slik, skulle man tro, ville de sentrale myn­ digheter kunne praktisere en sphtt-og-hersk-taktikk, og visse for­ søk på det har vi sett. Likevel har minoritetselitene ofte vært flin­ kere til å spille forskjellige grupper innen de russiske sentralmyn­ digheter ut mot hverandre enn omvendt. Særlig eklatant var dette under forfatningsstriden i 1993 da president Jeltsin og det russiske parlamentet stod steilt mot hverandre i en bitter og til slutt blodig maktkamp. Under denne striden forsøkte både presidenten og par­ lamentarikerne å kjøpe seg støtte fra ikke-russerne ved å love økt indre selvstyre til delrepublikkene. Noen av republikkene var ikke fornøyd med økt selvstyre, men ville ha full uavhengighet. I de fleste tilfellene der en republikk på ensidig basis proklamerte seg som en uavhengig stat, så som i Tatarstan og Basjkortostan, var dette helt klart politisk taktikken. Republikkens ledere brukte uavhengighetserklæringen som en brekkstang for å oppnå en gunstigere avtale med de sentrale myn­ digheter enn de ellers ville ha fått. Men i ett tilfelle, Tsjetsjenia, var det klart at den proklamerte uavhengigheten var dypt og oppriktig ment. Både blant russiske og tsjetsjenske myndigheter var kompromissviljen meget svak, og forhandlingsveien ble knapt nok for­ søkt. Resultatet ble Tsjetsjenia-krigen i 1995-96 som i alle hense­ ender var en dyp tragedie. I et nasjonsbyggingsperspektiv hadde Russlands militære neder­ lag i Tsjetsjenia flere alvorlige konsekvenser. Det svekket de sent­ rale myndigheter prestisjemessig samtidig som det tappet landet for ressurser. Tilliten til og respekten for landets føderale ledelse ble skadelidende. Dessuten viste krigen at det var mulig for en russisk

NASJON OG RELGION

33

delstat å bryte ut av enhetsstaten dersom den var villig til å kjempe for det. Men omkostningene ved en slik løsrivelse var i tsjetsjenernes tilfelle enorme, og det er høyst tvilsomt om andre vil bli fristet til å forsøke å følge i deres fotspor. Rundt 1991-93 var det en utbredt oppfatning at den russiske føderasjonen ville gå samme veien som den sovjetiske, nemlig over i historien, og oppløses i sine enkelte faktorer. Fisjonsscenariet for Russland ser ut til å være unngått. Mange av de nasjonale repub­ likkene ligger omringet av Russland på alle kanter og kan i beste fall bli nye Lesotho-land. Jevnt over utgjør også titulærbefolkningen bare en relativt liten andel av den samlede befolkningen. I flere av republikkene er russerne den største folkegruppen, og disse er som regel lite interessert i å løsrives fra Russland. Debatten om Russlands fremtidige form og identitet er ikke avsluttet. Russlands største parti, kommunistpartiet, sender ut svært uklare signaler. Kommunistene har ikke forsonet seg med at Sovjetunionen har gått i oppløsning, og arbeider aktivt for å få stablet på beina en ny union av et eller annet slag. Deres presidentkandidat tapte knepent ved valget sommeren 1996, men partiet kan komme sterkere tilbake siden. I tillegg er også flere høyreorienterte partier, som Zjirinovskijs parti, åpent revisjonistiske. Likefullt kan man ane konturene av et identitetsskifte i Russ­ lands befolkning. Jo lenger tid det går siden enhetsstatens oppløs­ ning, jo større aksept vil den nye staten få i befolkningen. Russland vil kunne bli en nasjonalstat for første gang i historien, en multi­ nasjonal nasjonalstat. I 1989 uttalte den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm at det 19. århundret kunne fremstilles som en historie om «nasjonsbygging». Mot slutten av det 20. århundret, derimot, der overnasjonale institusjoner som EU vokser seg sterkere og landene bindes stadig mer sammen gjennom internasjonal handel, ville dette være et anakronistisk perspektiv, mente han. «Is anyone likely to write the world history of the late twentieth and the early twenty-first centuries in such terms? It is most unlikely.»9 Jeg har 9 Hobsbawm 1990, s. 182.

34

INNLEDNING

likevel forsøkt nettopp dét, riktignok ikke for hele verdens ved­ kommende, men for 15 nye stater. Leseren får selv avgjøre om det er en fruktbar tilnærming.

2

Nasjonsbygging og sosial integrasjon

«Nasjonsbygging» ble et populært begrep på 1950- og 60-tallet blant historisk orienterte samfunnsvitere. Noen av de viktigste teoretikerne i denne skolen var ledende koryfeer i amerikansk akade­ misk liv, som Karl Deutsch, Charles Tilly og Reinhard Bendix. I den første tiden ble nasjonsbyggingsteori primært brukt til å beskrive og forstå de prosesser som ledet frem til dannelsen av moderne nasjonalstater i Europa. Disse statene ble oppfattet som kvalitativt forskjellige fra de førmoderne, tradisjonelle statene, så som føydalstater, dynastiske stater, kirkestater, imperier osv. «Nasjonsbygging» er en arkitektonisk metafor som strengt tatt forutsetter bevisste aktører - arkitekter, ingeniører, snekkere o.a.1 Slik dette begrepet blir brukt av statsvitere, omfatter det imidlertid ikke bare statlig initierte strategier og programmer, men også ikkeplanlagte samfunnsendringer.12 Som Øyvind Østerud treffende uttrykker det, ble nasjonsbygging for statsviterne det samme som mdustralisering var for sosialøkonomene: Et uunnværlig redskap for å fange opp, beskrive og analysere de makrohistoriske og sosi­ ale dynamikkene som har produsert den moderne stat.3 Den førmoderne stat var satt sammen av isolerte lokalsamfunn med hver sin stedegne kultur på «bunnen» og en fjern og nokså uengasjert statsstruktur på «toppen». På toppen var man stort sett 1 Østerud 1991, s. 195. 2 Friedrich 1963, s. 28; Tilly (red.) 1975. 3 Østerud 1978, s. 117f.

36

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

fornøyd med at skatter ble betalt og at det ikke brøt ut opprør. Gjennom nasjonsbyggingsprosessen ble disse to samfunnssfærene brakt i mer intim kontakt med hverandre. Lokalsamfunnenes med­ lemmer ble løftet inn i storsamfunnet gjennom utdannelse og etter hvert også politisk deltakelse. Statsmakten på sin side stilte stadig flere krav til samfunnsmedlemmene, og utvidet også sine egne til­ bud og tjenester. Menneskene ble vevd inn i et stadig mer finmasket sosialt nettverk, ikke bare lokalt, men også med forgreninger opp på statsnivå. Identiteter og lojaliteter på lavere nivåer mistet grad­ vis sin politiske betydning og ble erstattet av lojalitet overfor nasjo­ nalstaten. Slik Stein Rokkan så det, består nasjonsbygging av fire atskilte aspekter. I de vesteuropeiske statene har disse aspektene vanligvis fulgt etter hverandre i samme rekkefølge. De kan derfor oppfattes som ikke bare aspekter ved, men også som faser i nasjonsbyg­ gingen. Første fase består av politisk, økonomisk og kulturell sam­ ling på elitenivå. Den andre fasen bringer stadig større deler av massene inn i det statlige systemet gjennom verneplikt, skoleplikt etc. Etter hvert fungerer massemedia som kanaler for direkte kon­ takt mellom de sentrale elitene og befolkningen i fjerntliggende provinser. Dette gjør det lettere for menigmann å identifiserte seg med storsamfunnets mangefasetterte liv. Tredje fase markerer det viktigste spranget fra undersått til bor­ ger - når massene blir trukket aktivt inn i politikken gjennom utvi­ det stemmerett. Og endelig, i fjerde og siste stadium, blir statens administrative apparat kraftig utvidet gjennom en utbygging av offentlige velferdstiltak. Nasjonale programmer og målsettinger for sosial, økonomisk og regional utjevning blir formulert og iverk­ satt.4 I de eldste europeiske nasjonalstatene, langs atlanterhavskysten, satte de tidligste fasene av nasjonsbyggingen inn allerede i middel­ alderen og varte frem til den franske revolusjon. Selv om det er umulig å fastslå nøyaktig når hele prosessen var avsluttet, kan man trygt slå fast at de nasjonale byggeprosjektene strakte seg over flere århundrer. I den optimale variant, slik Rokkan så det, satte hver ny 4 Rokkan 1987, s. 354-356

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

37

fase inn først etter at den forrige var avsluttet. Dette mønsteret mente han skapte minst sosial uro og fare for oppløsningstendenser.

Diskusjonene omkring nasjonsbyggingsprosessene tok en ny ven­ ding på midten av 1970-tallet. I en berømt artikkel fra 1972 med tittelen «Nation-building or Nation-destroying?» rettet Walker Connor et kraftig angrep på Karl Deutsch og den nasjonsbyggingsteon som var knyttet til hans navn. Connor bemerket at nasjonsbyggingslitteraturen var opptatt av sosiale kløfter og spenninger av forskjellige slag - mellom adel og allmue, bønder og byborgere, elite og masser - mens den nesten fullstendig ignorerte etnisk mangfold. Dette oppfattet han som en utilgivelig unnlatelsessynd siden kun ni prosent av verdens stater kan oppfattes som etnisk homogene ifølge hans utregninger.5 I Deutsch-tradisjonen var nasjonsbygging i praksis ensbetydende med assimilasjon og utvisking av etniske særtrekk, mente Connor. Selv satte han likhetstegn mellom «nasjoner» og «etniske grupper som streber mot politisk selvstendighet», og med dette utgangspunktet konkluderte Connor med at den såkalte nasjonsbyggingen ville ødelegge flere nasjoner enn den skapte, i hvert fall hvis den hadde vært vellykket. Men nasjonsbygging var sjelden helt vellykket, mente Connor. Svært ofte hadde den faktisk fått det motsatte resultat enn det som var tilsiktet, og hadde produsert en serie etniske vekkelsesbevegelser. Idealet om full assimilering av etniske minoriteter var ikke blitt virkeliggjort noe sted i verden, selv ikke i Vest-Europa, som an­ givelig var den verdensdel der prosessen forlengst var avsluttet. Til støtte for sin påstand viste Connor til etnisk uro i Baskerland, Nord-Irland og på Corsica. Den nye etniske volden hadde kommet fullstendig overraskende på de politiske myndighetene i de respek­ tive landene. Connor reserverte nasjonsbegrepet til kun etniske grupper og forkastet samtidig alle forsøk på å avgrense disse kulturelle enhe­ tene ut fra objektive kriterier. Verken felles språk, felles religion 5 Connor 1994.

38

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

eller noe annet felles kulturelt reservoar innenfor en gruppe var noe sikkert tegn på at de utgjorde en egen nasjon. Alle slike kulturelle trekk var kun ytre manifestasjoner og ikke nasjonenes essens. Det eneste virkelige vesenstrekk ved en nasjon var at dens medlemmer oppfattet seg som biologisk beslektet. Mens kjernefamilien er slek­ tens minste sosiale enhet, er nasjonen slektskapets yttergrense, hev­ det Connor. Ganske visst kunne så godt som ingen nasjoner bevise at dens medlemmer hadde felles stamfar. Ja, svært ofte var det tvert imot meget lett å påvise at de nedstammet fra flere atskilte etniske kilder. Troen på det felles genetiske opphav var med andre ord ren myte. Like fullt var en slik myte sine qua non for enhver nasjon.6 Senere teoretikere videreutviklet impulsene fra Connor i to for­ skjellige retninger. «Modernistene» - så som Benedict Anderson, Ernest Gellner og Eric Hobsbawm - understreket sterkt myteaspektet ved nasjonen. I en liten bok med en berømt tittel - Imagined Communities eller Forestilte fellesskap - hevdet Anderson at nasjo­ nen er et produkt av menneskenes forestillingsevne i den forstand at de ikke kan kjenne alle andre medlemmer av nasjonen personlig. De kan derfor bare forestille seg at de inngår i samme fellesskap som dem. Anderson tok imidlertid avstand fra Gellner og Hobsbawm som utviklet forestillingsmetaforen et skritt videre og tolket den i retning av «oppfinnelse» og «fabrikasjon». Anderson ville ikke være med på å stemple nasjonsforestillingen som «falsk bevissthet». Problemet med en slik forståelse var at den implisitt forutsatte eksis­ tensen av noe slikt som «ekte bevissthet». I virkeligheten må alle samfunn over stammenivå oppfattes som forestilte, hevdet han.7 Samtidig utviklet Rasma Karklins, Anthony Smith m.fl. Connors temaer videre i en annen retning og understreket sterkt det etniske aspektet ved nasjonen. Disse teoretikerne var enige med modernistene i at nasjonene slik vi kjenner dem i dag, har oppstått i nyere tid, men samtidig insisterte Smith på at de nasjonale felles­ skap har en lang forhistorie og er vokst ut av etniske kjernekulturer. Blant det mangfold av etniske grupper som har eksistert i tidli­ gere tider, utviklet noen seg til å bli nasjoner in spe med ønske om 6 Connor 1994, s. 92-94. 7 Anderson 1983/1994, s. 6.

NASJONAL INTEGRASJON

39

å få sin egen stat, sin nasjonalstat. Av disse var det noen få som nådde sitt mål. Hvorfor noen grupper lyktes, mens andre feilet, var ofte et resultat av historiske tilfeldigheter. Samtidig spilte også nasjonalistene og de aktive nasjonsbyggerne en ikke ubetydelig rolle, mente Smith.8 Smith og hans disipler beholdt altså begrepet nasjonsbygging som de tidligere teoretikerne hadde utviklet, samtidig som de omfunksjonerte det. Der Deutsch, Tilly og Rokkan konsentrerte seg om sosiale strukturer og politisk deltakelse, der fokuserte den nye generasjonen på kulturelle, mytiske og symbolske aspekter ved de samme prosessene.

Nasjonal integrasjon I den liberale tradisjon fra det nittende århundret kan man finne to forskjellige oppfatninger av nasjonal integrasjon. Den domine­ rende retning regnet det som historisk uunngåelig at kulturelle og lingvistiske minoriteter ble tatt opp i og smeltet sammen med de dominerende høykulturer. Dette var også i høyeste grad positivt for alle berørte parter. Slike prosesser ble omtalt som «assimilasjon» eller «integrasjon», etter hvert også som «akkulturasjon». Mens enkelte skribenter forsøkte å holde disse begrepene fra hverandre og bruke dem for forskjellige formål, brukte andre dem om hver­ andre som synonymer. Et klassisk uttrykk for et positivt syn på assimilasjon kan man finne hos John Stuart Mill i hans Considerations on Representative Government-. All erfaring tilsier at det er mulig for en nasjon å smelte sammen med og bli oppslukt av en annen. I de tilfellene der det dreier seg om mindreverdige og mer tilbakeliggende deler av menneske­ slekten, vil en slik sammensmelting utvilsomt være til dens egen fordel. Ingen kan påstå at det ikke skulle være gunstig for en bretoner eller en basker i fransk Navarra å bli medlem av den fran­ ske nasjon. Slik vil han bli trukket inn i strømmen av de ideer og 8 A. Smith 1992, s. 74.

40

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

følelser som kjennetegner et så høyt sivilisert og kultivert folk som det franske. Det må være langt bedre å bli innlemmet i den franske borgerstaten med alle dens privilegier, nyte godt av fransk beskyttelse og kunne sole seg i fransk storhet, fremfor å sture på sin egen lille tue ...9

Et noe annet syn var Mills landsmann og samtidige lord Acton tals­ mann for. Han var mer tilbøyelig til å se kulturelt mangfold som en velsignelse for samfunnsmedlemmene og som et vern mot opp­ komsten av tyranni.

Når flere forskjellige nasjoner inngår i den samme staten [...] kan dette fungere som en sperre mot den form for servilitet som trives så godt i maktens skygge når det kun er én myndighet. Med flere nasjoner i staten må interesser veies mot hverandre, foreningslivet vil blomstre og det enkelte samfunnsmedlem vil kunne støtte seg på en sammensatt opinion.1011 Samfunnet burde derfor preges ikke av enhet og ensformighet, men av harmonisk mangfold, mente Acton. Det betyr likevel ikke at han oppfattet alle kulturer som likeverdige eller like bevaringsverdige. Tvert imot, en viktig grunn til at mennesker med forskjellig kultu­ rell bakgrunn burde leve sammen i samme stat, var at «laverestående raser» da kunne komme under gunstig innflytelse fra intel­ lektuelt overlegne folkeslag. Samtidig kan utslitte nasjoner som er i ferd med å gå i oppløsning, bli vekket til live igjen nar de kommer i kontakt med en yngre livskraft. Nasjoner som har mistet evnen til å styre og organisere selv [...] kan bli restituert og dannet på ny under påvirkning av en ster­ kere og mindre korrumpert rase.11

Actons måte å argumentere for en multikulturell stat på, leder oss 9 Mill 1861/1946, s. 294-95. 10 Acton 1862/1967, s. 149. 11 Ibid.,s. 150.

NASJONAL INTEGRASJON

41

til et overraskende resultat: Minoritetskulturene i en konglomeratstat vil etter hans oppfatning etter hvert kvitte seg med stadig flere av sine særtrekk og lære seg ekte sivilisasjon under den domine­ rende gruppens førerskap. Om han tror at de til slutt i det hele tatt vil være i besittelse av noen egenart eller ikke, er uklart.12 Vi kan i alle tilfeller trekke den konklusjon at hans oppfatninger om nasjo­ nal integrasjon ikke er fullt så forskjellige fra John Stuart Mills ideer som man ofte har fått inntrykk av. Det meste av det som ble skrevet om nasjonsbygging og integra­ sjon på 1960- og 70-tallet, stod i den dobbelte tradisjon fra Mill og Acton. For Karl Deutsch og hans disipler var nasjonsbygging og nasjonal integrasjon to sider av samme sak, nærmest to synonyme uttrykk. Et hovedanliggende i enhver nasjonsbyggingsprosess er jo nettopp å elte de forskjelligartede befolkningselementene sammen til et hele ved å skape nye identiteter og lojaliteter på statsnivå (nasjonalt nivå) til erstatning for all partikularisme og alle lokale tilknytningen Deutsch selv så for seg fire faser i en slik utvikling. Statlig sammenslåing, politisk integrasjon og kulturell assimilasjon var forskjellige «stadier på livets vei». Det var «hovedstegene på veien fra stamme til nasjon». • Åpen eller latent motstand mot politisk sammenslåing i en felles nasjonalstat; • minimumsintegrasjon: Man føyer seg passivt etter de ordrer som utstedes av myndighetene i en slik fellesstat; • dypere politisk integrasjon i form av aktiv støtte til fellesstaten samtidig som det etniske mangfoldet og de kulturelle gruppenes samhold opprettholdes; • og til slutt: Alle gruppene assimileres inn i det samme språk og den samme kultur.13

12 På den ene side betraktet han Østerrikes multinasjonale karakter som et av denne statens fortrinn. I habsburgernes rike var ingen enkelt nasjon så domine­ rende at den var i stand til å absorbere de andre. På den annen side godtok Acton tanken om at en stat i tidens fylde «kan skape en nasjon». Acton 1862/1967, s. 152 og 156. 13 Deutsch 1963, s. 7-8.

42

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

Deutsch betraktet vellykket assimilasjon som en forutsetning for at medlemmer av minoritetskulturene skulle kunne avansere sosialt. Bare de individer som behersker den dominerende gruppes språk og kulturelle koder, vil kunne nå til topps i samfunnet, mente han. I de fleste av sine bøker og artikler gav han også uttrykk for at ide­ alet om det homogene samfunn med like muligheter for alle var fullt ut realiserbart.14 Walker Connor angrep assimilasjonsidealet på to punkter. For det første tvilte han på om det egentlig var ønskelig å utviske alle kul­ turelle forskjeller i samfunnet.15 For det annet satte han spørsmåls­ tegn ved om det virkelig er noe en-til-en-forhold mellom modernise­ ring og kulturell homogenisering, slik Deutsch hadde hevdet. Det er klart at når kommunikasjons- og transportnettene blir stadig utvidet og sosiale institusjoner, så som det offentlige skoleverk, blir riksdekkende, vil dette i høy grad påvirke assimilasjonsprogrammene. Men kan vi forutse hvilke resultater denne påvirkningen vil gi? Det er innlysende at i en slik stat som USA vil sentraliserte kommunikasjonssystemer og økt kontakt bidra til å svekke kulturelle forskjeller mellom regionene. Men i stater der det ikke lenger er snakk om mindre variasjoner innen­ for samme kultur, men om to atskilte kulturer som oppfatter seg som forskjellige fra hverandre, vil ikke mer kontakt der ha en tendens til å gi økt antagonisme?16 Etter hvert droppet Connor spørsmålstegnene og hevdet med stigende styrke at svaret var et utvetydig «ja». Forbedrede kom­ munikasjoner og økt transport gjør minoritetene mer oppmerksom på sin egenart. Som en følge av dette vil det enkelte rmnoritetsmedlem oppfatte sin egen identitet stadig mer i kontrast til de kulturelle 14 Walker Connor påpekte en viss vakling og enkelte indre motsetninger i Deutsch’ resonnementer på dette punktet. Connor 1994, s. 30-35. I det store og hele var Deutsch like fullt optimist. Hans sterke tro på assimilasjonens velsignel­ ser kan for øvrig gjenfinnes i en rekke vitenskapelige bøker om etnisk og kulturell integrasjon fra 1960- og 1970-tallet. Se f.eks. Shibutani og Kwan 1965. 15 Se f.eks. Connor 1994, s. 139. 16 Connor 1966/1994, s. 21.

NASJONAL INTEGRASJON

43

omgivelsene og identifisere seg stadig mer med sin egen gruppe.17 Dette synet ble ikke bare godtatt, men endog skjerpet av Arend Lijphart, en annen pioner innenfor den nye trenden i integrasjonsforskningen. Lijphart skilte mellom de samfunn som allerede i utgangspunktet er grunnleggende homogene, og de som i forsk­ ningen ble kalt «plurale samfunn» (plural societies). I den første typen vil økt kontakt som regel trekke med seg dypere gjensidig forståelse, og homogeniseringsprosessene vil forsterkes. I plurale samfunn vil tettere kontakt kunne føre til økte sosiale spenninger og skjerpede motsetninger. I slike samfunn vil det derfor være bedre om de store kulturgruppene kan leve mest mulig atskilt fra hverandre. «Når det er klare grenser mellom de sosiale segmentene i et pluralt samfunn, er det også mindre kontakt mellom dem. Da er det mindre sjanse for at den potensielle antagonisme, som hele tiden ligger der, vil bryte ut i virkelig fiendskap.»18 Lijpharts og Connors bøker forårsaket en «liten revolusjon» i den vestlige tenkningen omkring nasjonal integrasjon, hevder den britiske forskeren Anthony Birch.19 Det var snakk om noe langt mer enn et omslag fra Mills assimileringsideal til Actons noe større toleranse for kulturelt mangfold. Mens Acton og den skoleretning som utgikk fra hans skrifter, hadde en sterk tro på verdien av krysskulturelle kontakter og forsvarte den multinasjonale staten nett­ opp av den grunn, så var det slike kontakter borgerne i multinasjo­ nale stater mest mulig måtte forskånes for, mente Lijphart. Sosialantropologen Ernest Gellner inntok et mellomstandpunkt i denne debatten. Han var selv opprinnelig sentraleuropeer, men var blitt grundig assimilert inn i det britiske akademiske samfunn. Gellner delte de tidlige liberalistenes overbevisning om at full assi­ milasjon av minoritetene var ønskelig, men han var mer i tvil om dette idealet faktisk lot seg realisere i alle tilfeller. I en del sammen­ henger vil en sosial mekanisme som han kalte «entropimotstand» oppstå. Denne mekanismen setter klare grenser for så vel assimila­ sjon som for sosial mobilitet blant minoritetsgrupper. Med 17 Connor 1972, s. 329; se også Connor 1979/1994, s. 171. 18 Lijphart 1977, s. 88. 19 Birch 1989, s. 70.

44

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

«entropi» siktet Gellner til det moderne industrisamfunnets ten­ dens til å utviske alle sosiale og regionale skillelinjer i befolkningen. Fabrikker og byliv masseproduserer sosial og kulturell likhet. Arbeidsenhetene i industrisamfunnet er ad hoc: Medlemskap er flytende, medlemsmassen byttes stadig ut, og vanligvis forlanges det ikke at medlemmene i den sosiale grup­ pen skal investere særlig mye av sin lojalitet eller identitet. Kort sagt, de gamle strukturene forvitrer og blir for en stor del erstat­ tet av en flytende totalitet med tilfeldig indre oppbygning.20

Men enkelte gruppekjennetegn, hevdet Gellner, har en klar tendens til å holde seg innenfor bestemte miljøer. De er med andre ord entropiresistente. Svært ofte vil dette være fysiologiske trekk, så som mørk hudfarge (eller for å holde oss til Gellners mer surrealis­ tiske variant: «blått pigment»). Dersom et høyt antall individer med blått (svart) pigment befinner seg nederst på den sosiale rang­ stigen, vil ansiktsfarge lett bli en identitetsmarkør. Den kan brukes av majoritetsgruppens medlemmer til å gjøre det vanskelig for alle «blåfargede» for eksempel å innta ledende stillinger i samfunnet. Dermed er den blitt et effektivt middel til sosial stigmatisering og undertrykkelse. Så langt har Gellners teori om entropimotstand større relevans for studiet av rasediskriminering enn for studiet av etnokulturell integrasjon. Gellner hevdet imidlertid videre at «enkelte dyptsittende religiøse og kulturelle væremåter er så sterke og seighvede at de nesten befinner seg på samme nivå som de trekkene som er nedfelt i vår genetiske konstitusjon.»21 Mens Connor og Lijphart på 70-tallet mente at de nye kulturelle motsetningene i moderne samfunn springer ut av moderniseringsprosessens indre logikk, så mente Gellner på 80-tallet at den sosiale homogeniseringen møter motstand bare blant enkelte grupper i samfunnet.

20 Gellner 1983/1990, s. 63. 21 Ibid., s. 71.

KAN MODERNE NASJONSBYGGINGS- OG INTEGRASJONSTEORI

45

Kan moderne nasjonsbyggings- og integrasjonsteori anvendes utenfor Vest-Europa? Som nevnt innledningsvis i dette kapitlet, ble den klassiske nasjonsbyggingsteorien utviklet for å forstå fremveksten av nasjonalstater i Vest-Europa i moderne tid. Det var derfor ikke til å unngå at teo­ rien ble utformet i lys av Vestens historiske erfaringer. Samtidig hevdet tilhengerne av denne teorien at nasjonsbygging er et univer­ selt fenomen. Deres modeller kunne derfor anvendes også på ikkevestlige stater. Denne oppfatningen var basert på en lineær historie­ oppfatning som ikke alltid kom eksplisitt til uttrykk: Den indre logikk i menneskehetens utvikling vil med nødvendighet føre alle samfunn gjennom de samme stadier. De fleste nasjonsbyggingsteoretikere mente dessuten at de vestlige samfunn var svært gode å leve i. Derfor burde statsledere i andre deler av verden vandre langs de stier som Vesten har gått opp, for sin egen skyld og av hensyn til sin egen befolkning. Egentlig hadde kontrastering mellom den vestlige og den ikkevestlige verden inngått som et vesentlig aspekt ved nasjonsbyggingsteorien helt fra første øyeblikk. Det var ikke tilfeldig at denne teorien ble utviklet nettopp på 1960-tallet. Den nye interessen for hvordan stater oppstår og utvikler seg, kom som en reaksjon på den voldsomme fremveksten av nye stater i den såkalte tredje ver­ den i avkoloniseringens kjølvann. Nasjonsbyggingsteoretikerne ville understreke at «stater» kan være så mangt. Man burde derfor ikke være for rask til å sette likhetstegn mellom disse nykomlingene på verdensarenaen og de robuste, veletablerte nasjonalstatene i Vest-Europa.22 I beste fall kunne man betrakte verdenssamfunnets nye statsmedlemmer som potensielle nasjonalstater. Svært mange av de nye nasjonsbyggingsprosjektene ville mislykkes.23 Etter en tid ville statene gå i oppløsning igjen, eller de ville forbli internasjonalt anerkjente stater, men fortsatt mangle nasjonalstatens kjennetegn. Rokkan påpekte at noe av det som skilte nasjonsbygging i nye stater fra de gamle, europeiske nasjonalstatene, var tidsfaktoren. 22 Friedrich 1963, s 32. 23 Strayer 1963, s. 25.

46

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

Fremveksten av nasjonalstater i Vest-Europa hadde strukket seg over århundrer. Når disse langtrukne prosessene skulle kopieres på andre kontinenter, ble de presset sammen til tiår og kanskje bare noen få år. Under slike forhold ville det være umulig å holde de for­ skjellige fasene klart fra hverandre. De ville uvegerlig komme til å overlappe eller kanskje til og med løpe parallelt. Det ville derfor være større fare for at det oppstod byggetekniske feil i konstruk­ sjonen. Nasjonsbyggingsprosjektene ville samtidig bli preget av mer bevisst og aktiv sosial ingeniørkunst enn hva som hadde vært vanlig tidligere. Likefullt mente Rokkan at de nye statene ville kunne lære av Europas erfaringer, «kanskje mer av de små lands historie enn av de store, mer av bakgrunnen til de fler-kulturelle og sammensatte stater enn av de homogene dynastier, og mer av de sene statsdannelser i Europa enn av de gamle, etablerte nasjonal­ stater».24

Nasjoner og nasjonsbygging i Øst-Europa Den nasjonsbyggingsdebatten som utfoldet seg under avkolonise­ ringen på 1960- og 70-tallet, kan kaste lys over oppbyggingen av nye nasjonalstater i den tidligere sovjetblokken på 1990-tallet. Nok en gang ser vi at forskere og statlige myndigheter i de nye sta­ tene anvender vestlig statsvitenskapelig terminologi for å beskrive den sosiale og politiske utvikling i sine land, mens deres vestlige kolleger skynder seg å minne om at samme ord ikke nødvendigvis dekker de samme realiteter når de brukes om helt andre samfunn. Som vi har sett, kan begrepet «nasjon» ha en rekke svært for­ skjellige betydningen Et hovedskille går mellom den statsborgerlige (eller «sivile») nasjon på den ene side og den etniske nasjon på den annen: nasjonen som et statsfellesskap og nasjonen som et kul­ turfellesskap. I Øst-Europa, øst for Elben, har den etniske oppfat­ ningen av nasjonen dype røtter, mens det statsborgerlige nasjonsbegrepet tradisjonelt har hatt få tilhengere.25 Det er sannsynligvis to hovedforklaringer på hvorfor det er slik. For det første har bor­ 24 Rokkan 1987, s. 379. 25 Mønnesland 1994.

NASJONER OG NASJONSBYGGING I ØST EUROPA

47

gerskapet alltid stått meget svakt i Øst-Europa, og nettopp borger­ skapet var av forskjellige grunner motoren i de nasjonale prosjek­ tene i Vest-Europa. I øst var borgerskapet ikke bare fåtallig, men også i mange tilfeller oppfattet som «unasjonalt». Handelsmenn, kjøpmenn og etter hvert også mange av industriherrene tilhørte ofte ikke-mnfødte grupper: jøder, armenere, tyskere, grekere osv. For det annet holdt den imperiale, dynastiske stat seg mye lenger i denne delen av Europa enn i vest. Det er symptomatisk at selv i den mest moderne av disse statene, den habsburgske, var rikets navn og identitet knyttet til dynastiet. Tidligere hadde habsburg­ erne hatt besittelser i vidt forskjellige deler av Europa - Spania, Nederlandene osv. - og det var nærmest et resultat av historiske til­ feldigheter at deres landområder til slutt ble konsentrert om Sent­ ral- og Øst-Europa. De tysktalendes andel av befolkningen i denne staten var på 1800-tallet under 25 %.26 Det fantes betydelige regi­ onale og kulturelle forskjeller innenfor det habsburgske riket, ikke bare fordi det var så stort, men også fordi herskerne ikke var på langt nær så systematiske og energiske i sin nasjonsbyggingspolitikk som de statlige myndigheter i Vest-Europa var. Habsburgstatens legitimitet og identitet var ikke knyttet til én bestemt etnisk gruppe. Den la seg relativt lite opp i språkgruppenes indre liv, på godt og ondt. Overlatt til seg selv, kunne de språklige fellesskapene utvikle sterke nasjonale identiteter. Så lenge staten var imperial, var nasjonen ikke-statlig. Det andre store imperiet i Øst-Europa, det russiske, hadde et til­ svarende konglomeratpreg. Takket være en serie svært vellykkede kriger, hadde riket ekspandert jevnt og trutt siden 1300-tallet. Denne territorielle veksten var ikke motivert ut fra etnisitet eller kulturelt fellesskap.27 Frem til siste tredjedel av det 19. århundret bekymret det ikke de tsaristiske myndigheter nevneverdig at rus­ sernes andel av befolkningen utgjorde bare ca. 40 %. Det russiske samfunn var først og fremst delt inn etter sosiale og ikke etniske skillelinjer. Etter hvert som nye områder og nye etniske grupper ble lagt inn under riket, koopterte tsarmakten den stedlige eliten der 26 Pearson 1983. 27 Rieber 1994.

48

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

slike fantes. Disse ble gitt fulle standsrettigheter i den russiske ade­ len, som var etnisk svært sammensatt. Denne metoden sikret i lang tid en bemerkelsesverdig høy politisk stabilitet. Lokal sedvanerett og regionale særordninger eksisterte i en rekke forskjellige provin­ ser. Ofte gav disse ordningene ikke-russerne flere friheter og færre forpliktelser enn hva russerne hadde.28 I Russland ble den etniske forståelse av nasjonen forsterket snarere enn svekket etter at bolsjevikene grep makten.29 Så tidlig som 1 1903 hadde Lenins parti erklært at alle nasjoner i tsarens rike måtte ha rett til selvbestemmelse. Med «nasjoner» siktet de rus­ siske kommunistene til alle (store) etniske grupper i imperiet. Så snart kommunistene hadde klart å konsolidere sin makt etter borg­ erkrigen, gav de imidlertid selvbestemmelsesretten en så snever tolkning at det i praksis ble umulig å benytte seg av den. Som et plaster på såret ble det opprettet en slags kvasinasjonalstater innad i Sovjet-staten i form av unionsrepublikker og autonome republik­ ker. Disse territorielle enhetene ble oppkalt etter, og ble til en viss grad preget av, den største etniske gruppen som bodde der, «titulærnas j onen ». På 1920-tallet og på begynnelsen av 30-tallet gikk sovjetmyndighetene aktivt inn for å hjelpe frem - i praksis betydde det ofte: å skape - nye eliter blant titulærnasjoner i lite utviklede utkantstrøk i riket.30 Denne politikken blir vanligvis omtalt med sitt russiske navn, korenizatsija, som direkte oversatt betyr «rotfesting»: Det kommunistiske regimet måtte «slå rot» også utenfor de russiske kjerneområdene. Ikke-russerne måtte få en følelse av at selv om revolusjonen hadde funnet sted i Sankt Petersburg og Moskva, så var den også «deres» revolusjon. Derfor ble det stablet på beina nasjonale kommunistiske eliter rundt om i republikkene som den stedlige befolkningen lettere kunne identifisere seg med. En ledende tysk ekspert på sovjetisk nasjonalitetspolitikk har kalt dette «the Soviet policy of nation-building».31

28 29 30 31

Kappeler 1992; Pipes 1954/1997, s. 2-7. Slezkine 1994; Suny 1993; Kolstø 1993, s. 9-11. Carrére cPEncausse 1992. Simon 1986/1991, s. 13, passim.

NASJONER OG NASJONSBYGGING I ØST EUROPA

49

I de fleste henseender var USSR en strengt sentralisert stat. For­ melt var det en forbundsstat, men det føderale aspektet ved denne statsstrukturen ble som regel avfeid som rent skuebrød. Det skyl­ des i første rekke det kraftige omslaget i nasjonalitetspolitikken som fant sted under Stalin. På 1930-tallet ble de nye nasjonale eli­ tene som var blitt trukket opp av jorden på 1920-tallet, kraftig desimert. Svært mange ikke-russiske intellektuelle ble sendt til Sibir og omkom i GULag. Samtidig flommet det en stri strøm av etniske russere inn over republikkene og flyttet inn i partikonto­ rene der. Ikke alle russerne kom som partipamper. Som en følge av sjokkindustrialiseringen på 1930-tallet flyttet også flere millioner rus­ siske arbeidere til de nye industribyene i de ikke-russiske republik­ kene. Ved siden av jødene var russerne den etniske gruppen i Russ­ land som tidligst var blitt modernisert og urbanisert. De ble derfor brukt som nøkkelpersonell i industrireisingen i alle deler av landet, også utenfor Russland. I stigende grad ble russisk brukt som administrasjonsspråk, ikke bare på unionsnivå og i Den russiske republikken, men etter hvert i alle republikkene. Det var helt nødvendig å ha ett felles kommunikasjonsmedium i dette kjemperiket, men samtidig er det klart at denne språkpolitikken bidrog til en tiltakende russifisering av det som offisielt var en multinasjonal stat. Russisk ble likevel aldri for­ melt proklamert som «statsspråk» eller «offisielt språk» i Sovjet­ unionen. Derimot ble titulærbefolkningens språk regnet som offi­ sielt språk i de tre transkaukasiske republikkene: Georgia, Arme­ nia og Azerbajdzjan.32 Mot slutten av Brezjnev-tiden kunne man konstatere at den etnisk baserte føderasjonsformen ble fylt med et visst reelt innhold. Selv om sovjetmyndighetene aldri vendte tilbake til 1920-tallets &orewztffsi/7z-politikk, så fikk titulærbefolkningenes eliter like fullt stadig større innflytelse i sine respektive republikker.33 Mange ste­ 32 Denne særstillingen for armensk, georgisk og azerisk var en levning fra 1920tallet som de sentrale sovjetmyndighetene forsøkte å få fjernet da alle republik­ kene skulle få ny grunnlov i 1978. Da dette ble kjent, utløste det imidlertid så store protester i disse republikkene at dette forsøket ble oppgitt. 33 Zaslavsky 1982/1994, s. 91-129; Gleason 1990; Zaslavsky 1992.

50

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

der fantes det åpenbart også et slags uformelt etnisk kvotesystem som gjorde det lettere for den «innfødte» ungdommen å bli tatt opp ved høyere studier enn for andre innbyggere i republikken.34 Den etniske føderalismen ble et ikke uvesentlig aspekt ved sovjetlivets hverdag. Sovjetunionen var grunnlagt på en klasseideologi, marxismen, og klasseidentitet ble lovprist i høye toner. Dette ble noe nedtonet etter hvert. I innenrikspassene som alle måtte ha, fantes det lenge en egen rubrikk for «sosial klasse», men denne rubrikken ble avskaffet i 1974. Samtidig fantes det også et eget punkt for etnisk tilhørighet eller «nasjonalitet», som det ble kalt, det såkalte femte punkt. Så mens sovjetstaten offisielt var antinasjonalistisk og alle uttrykk for etnisk selvhevdelse ble slått hardt ned på, ble etniske identiteter fullt ut anerkjent. Da rubrikken for klassetilhørighet ble tatt ut av passene i 1974, ble «det femte punkt» beholdt.35 Da passystemet ble innført i 1932, kunne den enkelte selv oppgi hvilken etnisk gruppe eller «nasjonalitet» han/hun oppfattet seg som medlem av. Den gangen ble ikke deres selvforståelse trukket i tvil. De måtte imidlertid oppgi én - og kun én - etnisk identitet. Det ble ikke godtatt dersom man hevdet at man tilhørte mer enn én etnisk gruppe, eller at man ikke følte seg som medlem av noen gruppe i det hele tatt. Senere var det så godt som ingen valgmuligheter. Dersom noen ombestemte seg og kom frem til at han nok tilhørte en annen gruppe enn den som først var oppgitt, var det praktisk talt umulig å få endret det femte punkt med lovlige midler. (Den som ville og hadde råd til det, kunne likevel oppnå det utroligste i dette sam­ funnet ved å bestikke de rette personer.) Barn arvet sine foreldres nasjonalitet. Når de fylte 16 år og fikk egne innenrikspass, ble denne etniske tilhørigheten automatisk registrert, enten barnet identifiserte seg med sine foreldres nasjona­ litet eller ikke. Bare i de tilfellene der foreldrene hadde forskjellig etnisk bakgrunn, hadde barna en mulighet til å velge, men de kunne da bare velge mellom mors og fars offisielle etnisiteter. Det 34 Karklins 1984. 35 Zaslavsky og Luryi 1979.

NASJONER OG NASJONSBYGGING I ØST EUROPA

51

vil for eksempel si at datteren til en jødisk mor og tatarisk far som bodde i Moskva, som ikke praktiserte noen religion og ikke kunne noe annet språk enn russisk, ikke hadde lov til å bli registrert som «russer». I slike tilfeller kunne det femte punkt fungere som en form for sosial stigmatisering. I motsetning til i Jugoslavia, hvor borgerne hadde lov til å oppgi at de oppfattet seg som blott og bart «jugoslaver», kunne sovjetborgerne heller ikke erklære seg som etniske «sovjetere». Samtidig er det klart at de fleste nasjonalitetsbevisste ikke-russere i Sovjetunionen ikke bare godtok, men også satte stor pris på den offisielle etniske registreringen. Den opprettholdt de etniske skillelinjene og hindret medlemmer av deres gruppe i å bli russifisert. De vestlige forskerne som hevder at allmenn russifisering av befolkningen var et langsiktig overordnet mål for den sovjetiske nasjonalitetspolitikken,36 har derfor problemer med å forklare hvorfor det femte punktet aldri ble avskaffet. Sovjetrepublikkene var underlige krysninger mellom statsborgerlige og etniske enheter. I den sovjetiske nasjonalforsamlingen, Det øverste sovjet, var republikkene qua republikker representert i det ene av de to kamrene, Nasjonalitetskammeret. De folkevalgte i dette kammeret skulle imidlertid ikke representere bare titulærnasjonen, slik man kunne tro ut fra navnet, men være talsmenn for bele befolkningen i den republikken de var valgt fra. I flere auto­ nome enheter på lavere nivå - autonome fylker og autonome kret­ ser - utgjorde titulærnasjonen mindre enn halvparten av den totale befolkningen. Da var det også som regel (men ikke alltid!) bare et mindretall blant enhetens representanter i Det øverste sovjet som tilhørte denne etniske gruppen. I Det øverste sovjets annetkammer, Unionskammeret, ble repre­ sentantene valgt i rene territorielle valgkretser, der etnisitet ikke spilte noen rolle. Den sovjetiske nasjonalforsamlingen var langt på vei et rent sandpåstrøingsorgan, så i et maktperspektiv spilte dens etniske sammensetning liten rolle. De virkelige maktorganene Politbyrået, Sentralkomiteens sekretariat, KGB og De væpnede styrker - var formelt sett etnisk nøytrale, men i realiteten var 36 F.eks. Pipes 1975, s. 459-464.

52

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

etniske russere (og i noen grad andre østslavere) klart overrepre­ sentert.37 Dermed kan man si at ikke bare unionsrepublikkene, men også Sovjetunionen selv var en slags krysning av en etnisk og en statsborgerlig stat: På den ene side var den en multinasjonal stat basert på en ikke-etnisk ideologi (sovjetmarxismen), på den annen side var den et imperium der den største nasjonen, russerne, dominerte politisk. Denne dobbeltheten gav støtet til en vedvarende debatt blant forskere om den sovjetiske nasjonalitetspolitikkens «egent­ lige» natur: Var det internasjonalisme eller russifisering?38 Russisk kultur, og ikke minst russisk språk, stod helt klart i en særstilling i Sovjetunionen og ble innpodet i ikke-russerne. Likefullt kan det ikke være noen tvil om at de autonome formasjonene i føderasjonen faktisk gav de enkelte titulærnasjonene visse sær­ rettigheter innenfor sine respektive territorier. Ja, den kulturelle beskyttelse disse gruppene hadde i Sovjetunionen - i første rekke når det gjaldt språk - hadde de kun innenfor «sin» republikk eller sitt autonome fylke (oblast). Medlemmer av gruppen som bodde i andre deler av Sovjetunionen, hadde ingen tilsvarende rettigheter, heller ikke når de bodde konsentrert på et mindre område. I korenizatsija-tiden hadde riktignok også slike interne diasporagrupper hatt enkelte rettigheter og en viss offisiell status i form av egne sko­ ler, egne nasjonale landsbyråd, osv., men under Stalin og Khrusjtsjov forsvant alt dette. Slike diasporagrupper (med unntak av den interne russiske diasporaen) var derfor langt mer utsatt for assimi­ lasjon enn det kjernegruppen som bodde i «hjemmerepublikken», var. Den sovjetiske nasjonalitetspolitikken vennet de nasjonale eli­ tene i landet til å oppfatte etnopolitiske forhold på bestemte måter. De trakk lett den konklusjon at etniske rettigheter uvegerlig tar form av territorielle rettigheter. Ikke-territorielle modeller for minoritetsbeskyttelse hadde de så godt som ingen erfaring med. Mens Østerrike-Ungarn sang på siste verset, hadde en gruppe østerrikske sosialdemokrater - i første rekke Karl Renner og Otto 37 Carrére d’Encausse 1979. 38 Se f.eks. Conquest (red.) 1986; Nahaylo og Swoboda 1990.

KAN NASJONSBYGGINGSTEORI ANVENDES I DE TIDLIGERE SOVJETREPUBLIKKENE?

53

Bauer - utviklet en modell for ikke-territoriell minoritetsbeskyt­ telse som de kalte «kulturell autonomi».39 Denne modellen ble ivrig diskutert blant europeiske sosialister, og ikke minst i det multinasjonale Russland. Så tidlig som i 1913 ble den imidlertid forkastet av den fremtidige folkekommissær for nasjonalitetene, Josef Stalin, og den kom aldri på dagsordenen etter bolsjevikenes maktovertakelse.40 Samtidig gjorde sovjetmyndighetene ingenting for å skape etnisk rene sovjetrepublikker i demografisk forstand. De mange folkegruppene i unionen hadde i århundrer bodd svært sammen­ filtret. Nesten ingen steder var det tilnærmelsesvis sammen­ fall mellom etniske og administrative grenser innenfor den sov­ jetiske føderasjonen. I tillegg fant det i vårt århundre sted en betydelig migrasjon over republikkgrensene som en følge av den omfattende industrialiseringen og urbaniseringen som landet gjen­ nomgikk. Dette er den dobbelte arv makthaverne i de nye statene trekker med seg når de i dag går i gang med sine nasjonsbyggingsprosjekter: På den ene side, et ekskluderende nasjonsbegrep - de som ikke deler titulærnasjonens kultur og språk er heller ikke medlemmer av «nasjonen». På den annen side, etnodemografiske realiteter som gjør at den ikke-titulære befolkningen utgjør en betydelig minori­ tet, i noen tilfeller bortimot halvparten av innbyggerne i den nye staten.

Kan nasjonsbyggingsteori anvendes i de tidligere sovjetrepublikkene? Over hele det tidligere Sovjetunionen har de nye lederne utropt sin stat til en «nasjonalstat». (Det eneste unntaket er Russland, som ifølge grunnloven er en multinasjonal stat.) Spørsmålet er derfor ikke hvorvidt de vil satse på en nasjonsbyggingspolitikk eller ikke, men hva slags nasjonalstat de vil gå inn for. Den amerikanske sosiologen Rogers Brubaker har foreslått en 39 Kommisrud 1992. 40 Stalin 1913/1946, s. 29.

54

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

tredelt typologi for å skjelne mellom de alternative nasjonsbyggingsmodellene i det nye Europa: 1. Den statsborgerlige, sivile stat. Dette er en stat av og for sine borgere, uavhengig av etmsitet. 2. Den binasjonale eller multinasjonale stat. Dette er en stat av og for to eller flere etnokulturelle kjernegrupper. 3. En hybridmodell mellom disse to. Staten oppfattes da som nasjonal, men ikke som nasjonaliserende. Medlemmer av mino­ ritetsgrupper er garantert fulle rettigheter som borgere, og slik vil de i prinsippet være beskyttet mot segregering. Samtidig nyter de også visse minoritetsrettigheter, som i prinsippet beskytter dem mot assimilering.41 I den sivile staten er det ikke plass for etnisitet eller etnisk nasjona­ litet, mens i den bi- og multinasjonale staten spiller alt slikt en betydelig rolle i det offentlige liv. Grunnelementet i den sivile staten er de enkelte individer, i den bi- og multinasjonale staten derimot er det grupper av mennesker. Den tredje modellen låner elementer fra begge de foregående. En annen typologi, som overlapper Brubakers, har vært frem­ satt av statsviteren Alexander Motyl. Som amerikaner med ukrainsk avstamning, har han i første rekke hatt Ukraina i tankene, men modellen hans kan i prinsippet anvendes på alle de sovjetiske arvtakerstatene. Motyl setter opp mot hverandre to former for nasjonsbygging: den etniske og den politisk-terntorielle modellen. Den siste er i praksis sammenfallende med Brubakers sivile modell. Den etniske statsmodellen deler han så videre i to undergrupper: den ekskluderende og den inkluderende. Den ekskluderende varianten, som utelukkende fokuserer på titulærnasjonens språklige, religiøse og kulturelle tradisjoner, har relativt få tilhengere i det tidligere Sovjetunionen, registrerer Motyl med lettelse. Den største fristelsen for dagens nasjonsbyggere i arv­ takerstatene ligger derimot i den inkluderende modellen. Selv om denne modellen kanskje ikke står i direkte motsetning til en stats41 Brubaker 1996b, s. 432.

KAN NASJONSBYGGINGSTEORI ANVENDES I DE TIDLIGERE SOVJETREPUBLIKKENE?

55

basert nasjonsidé, så bygger den likevel på den etnisk definerte titulærnasjonen som selve hjørnestenen i statsprosjektet, og dette er i seg selv betenkelig.42 Derfor vil han i stedet anbefale den politiskterritorielle, ikke-etniske modellen på det varmeste. Jack Snyder har registrert at sivil, statsborgerhg nasjonalisme finner man hovedsakelig i velinstitusjonaliserte demokratier. Etnisk nasjonalisme, derimot, opptrer i første rekke der det opp­ står et institusjonelt vakuum. Den dukker opp når institusjoner bryter sammen og ikke lenger er i stand til å fylle menneskenes grunnleggende behov, og før tilfredsstillende alternative institusjo­ ner er kommet på plass.43 Dette er ifølge Snyder en hovedgrunn til at etnisk nasjonalisme har vært så dominerende i det tidligere Sov­ jetunionen etter kommunismens fall. Det kan ikke være tvil om at velfungerende statsapparater er mangelvare i de nye statene i Eurasia, og det vil utvilsomt gå lang tid før slike institusjoner kommer på plass. Like fullt finner det fak­ tisk sted en langsom, men sikker institusjonell konsolidering i disse landene. Kommandolinjer blir fastlagt, kompetanseområder defi­ nert, lover og regler blir møysommelig fylt med reelt innhold. Der­ som Snyder har rett i sin antakelse, skulle det kunne bety at med tid og stunder vil etnisk nasjonalisme kunne bli fortrengt av den statsborgerlige varianten i det tidligere Sovjetunionen. Etter hvert vil statslederne kunne føle at de har de nødvendige redskaper og den fornødne autoritet til å kunne iverksette en fargeblind og kulturnøytral nasjonsbygging. Rogers Brubaker stiller seg imidlertid tvilende til dette. Han inn­ rømmer at ettersom den sivile modellen nyter en viss internasjonal prestisje, vil statsborgerlige prinsipper bli innbakt her og der i grunnloven og i andre dokumenter - og bli trukket frem ved pas­ sende anledninger. Men disse sivile prinsippene forblir rent ytre. Det er vanskelig å se at en statsborgerhg forståelse skal kunne slå igjennom etter­ som den institusjonaliserte oppfatningen av nasjonalitet er 42 Motyl 1993, s. 80. 43 Snyder 1993, s. 12.

56

NASJON OG SOSIAL INTEGRASJON

grunnleggende etnokulturell snarere enn politisk. Det etnokulturelle nasjonalitetsbegrepet holdes strengt atskilt fra statsbor­ gerskap og gir de etniske gruppene grunnlag for å hevde at de «eier» en viss politisk enhet, stat eller delstat. (Disse var jo tross alt i sin tid uttrykkelig opprettet nettopp av og for deres etnokulturelle titulærnasjon.)44 Det er ikke vanskelig å finne belegg for Brubakers konklusjon i den nasjonsbyggmgsdebatten som i dag utfolder seg i de tidligere sovjetrepublikkene. Postsovjetiske nasjonalismeforskere beskriver nasjonen i etniske termer, enten de kommer fra Baltikum eller Sent­ ral-Asia. En kazakhisk jussprofessor som ville definere forskjellen mellom «nasjonal» suverenitet og «folkesuverenitet», hevdet at

en nasjonalstat springer ut av en nasjons rett til selvbestem­ melse. I vårt tilfelle er det den kazakhiske nasjon som er den inn­ fødte nasjon og har en historisk og umistelig rett til å virkelig­ gjøre sin rett til selvbestemmelse på sitt eget territorium.45 Denne professoren var fullt klar over at de etniske kazakhene utgjør mindre enn halvparten av befolkningen på dette territoriet, men dette rokket ikke ved hans syn. I Latvia hevdet en sosiologiprofessor i 1997 at «ideen bak en nasjonalstat er at den trygger den etniske nasjonens sikkerhet i det lange løp».46 Denne tankegangen kan vi gjenfinne også hos svært liberale nasjonahsmeeksperter i Baltikum. For eksempel hevder den tidligere minister for nasjonale minoriteter i Estland, Klara Hallik, at «den gjenopprettede nasjonale stat må garantere den estiske nasjons etniske sikkerhet». Med dette utgangspunktet spør hun om det er mulig «å kombinere nasjonalstatens idé med inte­ grasjon av dem som ikke er statsborgere, og med en demokratisk utvikling av staten.»47 Denne problemstillingen ville vært bortimot 44 Brubaker 1996b, s. 432. 45 Sabikenov 1994, s. 9. 46 Vebers 1997, s. 158. 47 Hallik 1994, s. 9-10. Ikke-esterne regnet Klara Hallik som en av de svært få gode talspersoner de hadde i den estiske regjeringen.

KAN NASJONSBYGGINGSTEORI ANVENDES I DE TIDLIGERE SOVJETREPUBLIKKENE?

57

ubegripelig for nasjonsbyggmgsteoriens pionerer. Reinhard Bendix, for eksempel, oppfattet utvidelse av de statsborgerlige rettig­ heter til stadig flere innbyggere som en av nasjonsbyggingens hjør­ nestenen48 Det paradoksale ved Halliks spørsmål løser seg derimot opp når man som henne opererer med et etnisk nasjonsbegrep. Når vi i de neste kapitlene tar for oss utviklingen i de tidligere sovjet­ republikkene, er det viktig å ha klart for seg de sterke betydningsforskyvninger nasjonsbyggmgsteoriens nøkkelbegreper har vært utsatt for siden denne teorien første gang ble formulert.

48 Bendix 1977.

3

Oppdagelsen av den år­ hundrelange statstradisjonen

I Considerations on Representative Government bemerket John S. Mill at folks opplevelse av å tilhøre samme nasjon kan ha mange forskjellige årsaker. Av og til skyldes det slektskap og felles nedstamning, andre ganger felles språk eller felles religion. «But the strongest of all is identity of political antecedents; the possession of a national history, and consequent community of recollections; collective pride and humiliation, pleasure and regret, connected with the same incidents of the past.»1 Det kan diskuteres i hvor stor grad felles ydmykelser og sorger kan bidra til å samle en folkegruppe til en nasjon. I noen tilfeller gjør det nok det, som når serberne i dag minnes sitt nederlag i sla­ get mot ottomanerne på Kosovo-sletten i 1389. I de fleste tilfeller er nok likevel kollektiv stolthet knyttet til ærerike begivenheter langt viktigere. Og det mest ærerike av alt, virker det som, er å ha en gammel historie med egen stat. Derfor må nasjonen knyttes til en eller flere fortidige statsdannelser som blir definert som nasjo­ nalstater eller forløpere for nasjonalstaten. I norsk nasjonsbygging i forrige århundre ser vi dette tydelig. Faghistorikere innenfor det som ble kalt den norske historiske skole - Rudolf Keyser, P.A. Munch med flere - gjenfant en egen norsk identitet så langt tilbake som i vikingtiden og landnåmstiden. De tolket middelalderens statsdannelser på norsk territo­ rium som en norsk nasjonalstat. Denne staten ble så i neste omgang knyttet sammen med det moderne norske statsprosjektet1 1 Mill 1861/1946, s. 291.

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

59

som utfoldet seg etter 1814. Dette var angivelig forskjellige frem­ toninger av en og samme statsidé, som var blitt brutt ved danske­ tiden.2 Mot slutten av århundret brukte Ernst Sars norskdomsargumentene til å understøtte kampen for oppløsning av unionen med Sverige.3 Mest eksplisitt og i svært popularisert form ble disse forestil­ lingene uttrykt av Henrik Wergeland. Han brukte metaforen om to halvdeler av en istykkerslått ring: Den ene halvdelen var den nor­ ske storhetstid i middelalderen, den andre var Norge etter Eidsvoll. Dersom man bare fjernet den mellomliggende «400-årsnatten», ville man kunne betrakte «vort Norge og Fortidens Norge som to afbrudte Halvringe, der passe paa det nøieste isammen; Mellemalderen kun som den uægte Lodning, som vi bryde væk forat hele de ægte Led».4 Lignende historiografisk sølvsmedkunst bedrives i dag i stor stil i de tidligere sovjetrepublikkene. I forrige århundre skjelnet man i Europa mellom det man kalte «historiske» og «uhistoriske» nasjoner. Historiske nasjoner var slike som hadde eksistert som egen stat i fortiden, enten de fortsatt gjorde det eller ikke. De uhistoriske var de som manglet en egen politisk historie. Dette skillet hadde betydning også for hvordan man betraktet de forskjellige nasjonenes fremtid: De historiske hadde rett til å få gjenopprettet sin stat dersom de hadde mistet den. Det fremste eksemplet på en slik nasjon var polakkene. De uhistoriske nasjonene, derimot, burde slå fra seg enhver tanke om politisk uavhengighet. De var å betrakte som «etnografisk materi­ ale», som byggeklosser i andre, sterkere folks nasjonsbyggingsprosjekter.5 Ytterst få, om noen, av titulærnasjonene i Sovjetunionens arvtakerstater ble i forrige århundre betraktet som historiske. Når de i dag likevel har fått «sin» egen stat, klarer de aller fleste å gjenfinne en politisk fortid, en statstradisjon, som de tørker støvet av. For

2 Dahl 1970. 3 Stenseth 1993. 4 Henrik Wergeland, ‘Til Forfædrenes Minde’ (1834), sitert etter Arne Bergsgård 1964/1975, s. 107. 5 Kommisrud 1992.

60

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

noen ligger gullalderen begravet i den meget fjerne fortid, for andre er den av langt nyere dato.

Baltikum Enhver fortidig statsdannelse er likevel ikke like velegnet som råmateriale for et moderne nasjonsbyggingsprosjekt. Av og til blir slike stater oppfattet som fremmedstyre og som høyst unasjonale. Mellom ca. 1290 og 1561 eksisterte det for eksempel en relativt fast statsdannelse i Baltikum: Livland. Den livlandske staten dek­ ket det meste av dagens Latvia og Estland, men ikke i noen av disse landene oppfatter man i dag dette som en forløper for dagens stat. Forklaringen på dette er at herskerklassen i Livland var tysktalende godseiere. De latvisk- og estisktalende innbyggerne var livegne bønder uten politiske rettigheter. Da den livlandske staten gikk under, ble dens områder erobret av forskjellige omkringliggende stormakter: først Polen-Litauen, dernest Sverige (etter 1629) og til slutt det russiske imperium (ved freden i Nystad i 1721). Heller ikke disse periodene blir oppfattet som preinkarnasjoner av dagens uavhengige baltiske stater. Svensketiden står riktignok i et noe mer rosenrødt skjær enn de andre periodene. Svenskekongen forsøkte å begrense den tysk-baltiske adelens makt og gjorde indirekte forholdene for de estiske og lat­ viske bøndene lettere.6 Men Gustav Adolf er heller ikke blitt opp­ høyd til en veirydder for latvisk og estisk uavhengighet. Den første latviske og den første estiske uavhengige stat oppstod først i vårt århundre, som en følge av tsarmaktens nederlag i første verdenskrig. Disse statene oppfattes i dag i ethvert henseende - his­ torisk, nasjonalt og statsrettslig - som forløpere for de statene som fikk sin uavhengighet i 1991. Ja, det dreier seg ikke kun om forløpere, men om de samme statene. De fikk sitt livsløp avbrutt av den sovjetiske okkupasjonen i 1940, men er nå blitt gjenreist. Dagens estiske og latviske myndigheter vil derfor på det mest bestemte benekte at de hører med blant «Sovjetunionens arvtaker­ stater» («the Soviet successor states»). I motsetning til alle de 6 Taagepera 1993, s. 23.

BALTIKUM

61

andre tidligere sovjetrepublikkene har de ikke opprettet, men g/hzzopprettet sin politiske uavhengighet. De ønsket ikke noen som helst del av arven når Sovjet-statens dødsbo skulle gjøres opp. Dette synet har de fått fullt gjennomslag for i det internasjonale samfunn. Ikke sjelden kan estiske og latviske fremstillinger av sovjetperioden gi assosiasjoner i retning av Wergelands syn på dansketiden: Det er en periode i folkets liv som ikke tilførte dem noe godt, kun skade og lidelse. Den kan - og må - fjernes med et resolutt grep, helst uten å etterlate noe spor. Men blant Sovjetunionens etterlatenskaper i Baltikum finner vi fremdeles mange hundre tusen mennesker som flyttet dit i kommunisttiden. Mens latvierne og esterne kan kvitte seg med bokstavelig talt rustent skrap på etter­ latte sovjetiske militærbaser ved å kaste det på fyllingen, kan ikke det menneskelige materialet i «den uægte Lodning» fjernes like lett. Dette er et av de alvorligste politiske, sosiale og moralske spørsmål disse statene står overfor i dag. Også den tredje baltiske staten, Litauen, var uavhengig nasjo­ nalstat i mellomkrigstiden, og står slik i samme statsrettslige posi­ sjon som Estland og Latvia. Historisk sett har litauernes nasjonsbyggmgsprosjekt likevel et annet og fjernere utgangspunkt. Mel­ lomkrigstidens tjueårige statsdannelse er ikke den eneste dagens litauiske nasjonsbyggere kan trekke veksler på. Mens Nord-Baltikum ble erobret av germanske ridderordener på 1200-tallet, klarte de baltiske stammene lenger sør å stå imot germanernes angrep. Ridderne ble slått tilbake ved flere store slag på 1200- og 1300-tallet; det siste og avgjørende oppgjøret fant sted ved Tannenbergskogen i 1410. Det fremste rikssymbol i dagens Litauen, «Den hvite rytter», tar sitt motiv fra disse kampene.7 Den litauiske fyrsteslekten beholdt ikke bare kontrollen over de litauiske områdene, men utvidet på 1300-tallet også sitt territo­ rium kraftig. Til slutt nådde den litauiske staten helt ned til Svarte­ havet. Litauen var i en periode en av Europas største stater i utstrekning. Den var en svært løs føydalstat med svak sentralmakt og høy grad av kulturelt og språklig mangfold. Selv om fyrstehuset 7 Tkatsjov 1990.

62

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

og de fleste mennesker i nord snakket litauisk, så var litauerne i klart mindretall i den samlede befolkningen. I 1385 giftet Litauen-fyrsten seg med en polsk prinsesse for å sikre en strategisk allianse mot baltertyskerne. Etter dette forble Polen-Litauen et dobbeltmonarki i over to hundre år, og i 1569 ble personalunionen utdypet til en realunion. I den polsk-litauiske dobbeltstaten var det polske kulturelementet dominerende. Den litauiske overklassen ble gradvis polonisert, mens det politiske tyngdepunkt ble flyttet vestover. I dag er Litauens fortid som middelalderstormakt en viktig del av den lærdom litauiske barn tar med seg hjem fra skolen. Mens de fleste vestlige forskere påpeker at dette var en førmoderne, dynastisk og flerkulturell stat,8 oppfatter litauerne det som en litauisk nasjonalstat. På samme måte som dagens litauiske stat er en gjen­ opprettelse av mellomkrigstidens Litauen, var mellomkrigstidens Litauen en gjenopprettelse av middelalderens storfyrstedømme.9 Den litauiske måten å fremstille historien på har funnet veien også inn i en del vestlig litteratur. Et dansk forskerteam spør: «Hvorfor er de baltiske lande så forskellige efter uafhængigheden?» og finner svaret ikke minst i deres forskjellige historiske erfaringer: «Den mest afgørende forskel er nok, at Litauen som det eneste af de tre lande har en lang historie som selvstændig nationalstat, og først relativt sent kom under fremmed (russisk) herredømme.»1011 Dette må i beste fall kunne betraktes som en sterkt sammenpresset og forenklet fremstilling. Derimot er det forhold at litauerne oppfat­ ter historien slik, helt klart en viktig del av forklaringen på hvorfor Litauen skiller seg ut fra de andre baltiske statene.

Ukraina Den ukrainske uavhengighetserklæringen fra 24. august 1991 slår fast at Ukraina har «en tusenårig statsbyggingstradisjon».11 Der-

8 Se f.eks. Senn 1997. 9 Misiunas 1994, s. 96; Skak 1996a, s. 194. 10 Nørgaard (red.) 1994, s. 44. 11 Wilson 1997, s. 158.

UKRANIA

63

som man går tusen år tilbake i tid på det som i dag er Ukrainas ter­ ritorium, kommer man ganske riktig til en relativt fast statsdan­ nelse med Kiev som hovedby, styrt av den berømte Kiev-fyrsten Vladimir den store. Hvorvidt dette var en ukrainsk stat, er derimot mer omstridt. Kiev-riket var svært løst organisert; fyrstene som hersket over de forskjellige byene, hadde stor lokal makt, mens herskeren over Kiev ble anerkjent som «storfyrste» med en viss overhøyhet. Da riket gikk langsomt i oppløsning på 1200-tallet, ble det demogra­ fiske og politiske tyngdepunktet blant østslaverne gradvis flyttet mot de dype skogene i nordøst, mot Volgas øvre løp. Denne pro­ sessen skjøt fart da mongolene kom i 1240, siden deres rytterhærer ikke så lett kunne ta seg frem i disse områdene. Med utgangspunkt i en av de mindre byene i dette området, Moskva, vokste det frem et nytt stort rike blant østslaverne, Moskva-riket, som på 1700-tallet ble til Det russiske imperium. Moskva-riket skilte seg fra Kiev-riket på mange viktige om­ råder: Skikker og levesett ble preget av de finske stammene som bodde i området da slaverne flyttet inn, og i tillegg var kulturimpulsene fra mongolene sterke. Dette viste seg ikke minst ved at fyrsten av Moskva, i motsetning til Kiev-fyrsten, gjorde krav på absolutt makt i sitt rike. Tre viktige bånd bandt likevel Moskvariket sammen med Kiev-riket: Befolkningen i begge rikene bekjente seg til den samme religion (ortodoksi) og snakket stort sett samme språk (gammeløstslavisk). Moskva-fyrstene var dessuten direkte etterkommere av en gren av Kievs herskerslekt, Rjurikdynastiet. Russiske historikere har derfor alltid regnet Kiev-riket som den direkte forløperen for Moskva-riket. Enhver fremstilling av «Russlands historie» har begynt med 800-tallet, ikke med 1100-tallet da Moskva vokste frem. I et russisk nasjonsbyggingsperspektiv hadde dette den klare fordel at den russiske nasjon ble tre hundre år eldre enn den ellers ville ha vært. Også i Sovjetunionen, som offisielt var en multi- eller overnasjonal stat, videreførte man dette synet. Slik ble for eksempel så godt som hele feiringen av den russiske kirkes 1000-års jubileum i 1988 lagt til Moskva, til tross for at Vladimir den store - russernes motstykke til Olav den hellige - vitterlig var

64

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

storfyrste av Kiev (og derfor ifølge ukramerne burde kalles Volodymyr den store siden det er det han heter på ukrainsk). Også vestlige historikere har nesten uten forbehold godtatt det russiske tidsperspektivet. Enkelte eksilukramske historikere har riktignok hele tiden hevdet at dette er et tyveri av ukrainernes his­ torie. De aller fleste faghistorikere avfeier imidlertid slike innven­ dinger som nokså patetiske utslag av ukrainsk nasjonalisme. Hvorvidt Kiev-staten var ukrainsk eller russisk, påpeker de, er en helt anakronistisk problemstilling siden det ikke hadde funnet sted noen etnisk differensiering mellom disse to østslaviske folkene i Kiev-tiden.12 Det fantes riktignok harde historikerfeider angående Kiev-nkets karakter og opprinnelse, men de dreide seg om noe helt annet, nemlig om dette riket var grunnlagt av slaverne selv eller av skandinaviske vikinger i austerled. Etter at Ukraina er blitt en egen stat, er striden om hvem som viderefører arven fra Kiev-riket, gått inn i en ny fase. Mens rus­ serne holder fast på sitt syn, har ukrainske myndigheter ganske enkelt vedtatt at Kiev-riket er ukrainsk. Det er dette synet som er nedfelt i ukrainske lærebøker. Her er det lite rom for kompromis­ ser, til tross for at noen av Kiev-rikets hovedbyer, så som Novgorod og Pskov, faktisk ligger i dagens Russland. Til tider får dette ukrainske historiesynet også en direkte antirussisk brodd, som når lærebøkene utstyres med tegninger som viser hvordan «moskovittene plyndret Kiev i 1169». Episoden det siktes til, er en av de utallige feidene mellom forskjellige grener av Rjurik-slekten; ved denne anledningen var det Moskva-fyrsten Andrej Bogoljubskij som var på krigsstien. Det ukrainske ordet for «moskovitt» som blir brukt i læreboken, moskaV, har for øvrig i dagligtalen fått en ny betydning i tillegg til den historiske: Det er blitt et nedsettende ord for «russer» i sin alminnelighet. En russer i Donetsk i Øst-Ukraina viste meg denne læreboken som et eksem­ pel på meningsløse angrep på det russiske folk i ukrainsk historie­ skriving. 12 ‘National historiographies always have the tendency to project the modem nation back in time. [...] The Kievian empire was neither Russian nor Ukramian, just as that of Carlemagne was neither French nor German.’ Kappeler 1995, s. 698.

UKRANIA

65

Av og til virker det imidlertid som om ukrainerne selv føler at de står på sviktende grunn når de vil ekspropriere hele Kiev-riket og gjøre det til byggetomt for det ukrainske nasjonsbyggingsprosjektet. Svært ofte når det hevdes at ukrainerne har en århundregammel statstradisjon, er det nemlig ikke Kiev-riket, men snarere de ukrainske kosakkene det siktes til. Disse kosakkene slo seg ned på 1400- og 1500-tallet langs Dneprs midtre løp i det som da var de sydligste delene av det polsk-litauiske riket. Her etablerte de et belte av mer eller mindre selvstyrte samfunn. Det viktigste var Sich’-samfunnet, som hadde sitt hovedkvarter på en øy i Dnepr syd for Porogi-strykene. I dagens Ukraina blir kosakkene fremstilt som ukrainere i etnisk forstand.13 Etnisk sett er de nok av blandet herkomst: Gjennom århundrene blandet bortløpne livegne bønder seg med rytterfolk fra steppene. Fra disse rytterfolkene overtok kosakkene mange av sine tradisjoner og skikker, ikke minst sine militære ferdigheter og sin dyktighet på hesteryggen. Likevel var de ikke nomader, men dyrket jorda som ukrainske bønder flest. I motsetning til tatarene og nogaiene, som holdt til syd for dem, var de ikke muslimer, men kristne. Samtidig skilte de seg religiøst sett ut fra polakkene ved at de var ortodokse, ikke katolikker. Til sammen gav alle disse sær­ trekkene grunnlag for å utvikle en egen identitet.14 Kosakkene sverget troskap overfor den polske kongen, men hadde en autonom stilling innenfor Rzeczpospolita Polska og førte sin egen diplomatiske korrespondanse. Polakkene brukte dem som grensevern overfor tatarene, men kom samtidig ofte i åpen konflikt med dem selv. Det største opprøret mot polskekongen fant sted i 1648. Kosakkhøvdingen (hetman) Bohdan KhmePnytskyj gjen­ nomførte da en sene seierrike felttog langt nord- og vestover i lan­ det og stoppet ikke før han kom til Lwow/Lv’iv. En stund truet han hele den polske stat. I seks år var Sich’-samfunnet ikke bare selvstyrt, men i praksis fullt ut selvstendig. I 1654 innså imidlertid KhmePnytskyj at han trengte en forbundsfelle for å kunne stå imot polakkene. Han inn­ 13 Wilson 1997, s. 160. 14 Subtel’nyj 1994, s. 135-256.

66

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

gikk derfor en avtale med den russiske tsar, Aleksej Mikhajlovitsj, i Perejaslav. Denne avtalen tolkes i dag vidt forskjellig i Ukraina og Russland. Ukrainerne mener at det kun dreide seg om en taktisk og midlertidig allianse, mens begivenheten i russisk og sovjetisk histo­ rieskriving blir omtalt som «gjenforeningen av ukrainsk og russisk land». I 1954 feiret Khrusjtsjov 300-års jubileet for denne avtalen med å overføre Krim-halvøya i Svartehavet til den ukrainske sov­ jetrepublikkens jurisdiksjon. Den hadde inntil da ligget under den russiske sovjetrepublikken. I nesten 150 år etter Perejaslav-unionen beholdt de ukrainske kosakkene en viss autonomi innenfor den russiske staten, men også mot sine nye overherrer gjorde de flere opprør. Mest berømt er opprøret under hetman Ivan Mazepa i 1708. Mazepa sluttet en avtale med Karl den 12., som drog med sin hær gjennom Ukraina under den store nordiske krig. 11709 ble imidlertid svenskene slått av Peter den store ved slaget ved Poltava. I russisk historieskriving har Mazepa alltid vært fremstilt som den inkarnerte forræder, nå feires han som en frihetshelt i Ukraina. I 1775 fant Katarina den store ut at hun hadde fått nok av de uregjerlige kosakkene. Hun oppløste det som var igjen av deres selvstyrte samfunn og flyttet en del kosakker til Kuban-området øst for Svartehavet, mens andre fikk slå seg ned på ottomanskkontrollerte områder på Balkan. Selv om dette betydde slutten på det ukrainske kosakkvesenet, ble minnet om dem holdt ved like, ikke minst gjennom skjønnlitterære verker av Nikolaj Gogol og «Ukrainas nasjonaldikter», Taras Sjevtsjenko. Under perestrojka ble fortellingene om kosakkene hentet frem igjen av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina. Dette var litt iro­ nisk ettersom det aldri hadde vært noen kosakker i Vest-Ukraina.15 Forklaringen var sannsynligvis at mange andre kampsaker som vestukrainerne brant for, slik som kampen for den unerte kirke eller kampen mot russisk språk, lett ville kunne splitte den ukrain­ ske nasjon mer enn de samlet den. Kosakksaken derimot ville pre­ sumptivt kunne fenge også i de østlige delene av landet. Kosakksamfunnene ble nå fremstilt som utpreget demokratiske 15 Plokhy 1994.

UKRANIA

67

og egalitære; angivelig skulle kosakkene ha forfattet Europas førs­ te demokratiske grunnlov.16 En stund skrev ukrainske militære tidsskrifter artikler om hvordan kosakkenes stridsteknikk kunne anvendes i det nye Ukrainas militærdoktrine. I den ukrainske nasjonalsangen blir ukrainerne hyllet som kosakkenes fysiske etterkommere, hvilket er nokså tvilsomt ettersom de aller fleste kosakker forsvant fra Ukraina etter 1775. De ukrainske kosakkene er i dag gjenoppstått, med flere av­ delinger rundt om i landet. Hovedkvarteret ligger på Bohdan KhmePnytskyj-gaten i Kiev, men da jeg besøkte stedet i 1994, var lokalene så godt som tomme. Den nye hetmanen følte at de var blitt glemt igjen, både pengebidragene og den moralske støtten var tørket inn etter Ukrainas uavhengighet. Kosakkene hadde gjort sin jobb, og trengtes ikke lenger. Den moderne ukrainske stat har imidlertid ikke bare to, men tre eller fire, kanskje fem-seks forløpere, alt etter hvordan man regner. Ved tsardømmets fall ble det opprettet flere svært kortvarige ukrainske republikker som dels overlappet hverandre i tid og rom, dels avløste hverandre. En av disse ble ledet av en tidligere tsargeneral, Pavlo Skoropadskij. Hans høyreorienterte regime (april desember 1918) samarbeidet med tyskerne, som okkuperte det meste av Ukraina under første verdenskrig. Skoropadskij tok titte­ len «hetman», og hevdet at han hadde kosakkblod i årene. De andre ukrainske republikkene rundt 1917-1919, Narodna Rada og det såkalte Direktoratet, var nasjonal-sosialistiske. Presi­ denten i den første av dem var Mykola Khrusjevskyj, den ledende ukrainske historiker i samtiden. Det var han som først utviklet tesen om at det ikke var noen organisk forbindelse mellom Kievstaten og Moskva-staten. Khrusjevskyj utformet den ukrainske statens riksvåpen: treforken, et symbol han hadde funnet i Kievtidens heraldikk. Når så treforken er blitt gjeninnført som Ukrai­ nas riksvåpen etter 1991, knyttes det dermed to historiske tråder: én tilbake til 1918 og én til tidlig middelalder. Revolusjonsårenes kortvarige ukrainske statsdannelser ble opp­ rettet samtidig med at bolsjevikene og de russiske hvitegeneralene 16 Kohut 1994, s. 133.

68

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

utkjempet en borgerkrig seg imellom, for en stor del nettopp på ukrainsk territorium. Verken de røde eller de hvite var villige til å gi Ukraina politisk uavhengighet, og hvor mange ukrainere som var opptatt av å få en egen ukrainsk stat, er også uvisst. Det fantes en sterk genljabevegelse i Øst-Ukrama som bekjempet både hvitegeneralene og kommunistene, ledet av Nestor Makhno. Men han var anarkist og agrarpopuhst, ikke ukrainsk nasjonalist. Snarere enn å frigjøre Ukraina fra Russland ville Makhno frigjøre lands­ bygda fra byenes tyranni. Under annen verdenskrig ble det gjort enda et nytt forsøk på å etablere en ukrainsk nasjonalstat. I Vest-Ukraina ble det prokla­ mert en uavhengig ukrainsk stat. Vest-Ukraina (Galicja) hadde aldri tilhørt det russiske imperium, men ble annektert av Sovjet­ unionen etter Ribbentrop-Molotov-pakten i 1939. Den ukrainske opprørsarmeen (UPA) organiserte innbitt motstand mot sovjetmakten og samarbeidet tidvis med tyskerne i et forsøk på å nå sitt mål om å få opprettet en egen ukrainsk stat. Tyskerne satt nok pris på at ukrainerne ville kjempe mot bolsje­ vikene, men var mindre begeistret for tanken om en egen ukrainsk stat, og kastet i juni 1941 lederen for den ukrainske nasjonalistorganisasjonen OUN, Stjepan Bandera, i fengsel. I ettertid kan vi se at dette var det beste nazistene kunne gjøre for den ukrainske nasjonale sak, siden ukrainsk nasjonalisme på den måten fremstod som mindre brunskimret. I sovjetisk Ukraina var like fullt Bandera selve skurken over alle skurker. Mange ukrainere i de østlige delene av landet fikk derfor frysninger på ryggen når vestukramerne rundt 1990-91 begynte å feire minnet om ham. Millioner av ukrai­ nere har en far eller en farfar som døde i kampen mot Hitler-Tyskland og mot landets quislinger. Sovjetveteraner i de østukrainske byene har fortsatt med å feire freden med store folkemøter den 9. mai hvert år. På disse dagene er nok det ukrainske politiet takk­ nemlig for at det er flere hundre mil til Lv’iv i Vest-Ukraina der UPA-veteraner går i tog med krav om krigspensjon. Hadde demon­ strasjonene funnet sted i samme by, kunne det lett begynt å flyte blod. På slike dager kan man lure på om det ukrainske nasjonsbyggingsprosjektet i det hele tatt er liv laga. Da er det bedre å samles om de tragedier der man har vært utsatt

HVITERUSSLAND

69

for den samme overgriperen. Den største katastrofen i moderne tid er utvilsomt tvangskollektiviseringen av bøndene på begynnelsen av 1930-tallet og hungersnøden som den forårsaket. I Ukraina døde flere millioner mennesker som en følge av dette, og svært mange ukrainere er overbevist om at tvangskollektiviseringen slett ikke var et (totalt mislykket) forsøk på å forbedre landbruket, men et bevisst forsøk på å utrydde det ukrainske folk. Riktignok ble kollektiviseringen gjennomført over hele Sovjetunionen med kata­ strofale følger overalt, men i Ukraina tolkes Stalins forbrytelser som et utslag av hans spesielle hat til nettopp ukrainerne. En film som fremstilte hungersnøden i dette perspektivet, ble vist på ukrainsk fjernsyn rett før den ukrainske folkeavstemningen 1. desember 1991. Den tillegges mye av æren for at så mange som nitti prosent av befolkningen stemte for uavhengighet.17

Hviterussland I den hviterussiske grunnloven fra mars 1994 blir det hevdet at hviterusserne er stolte over at den hviterussiske «statehood» er utviklet over mange hundre år.18 Denne påstanden om en mangehundreårig statstradisjon er noe mer beskjeden enn ukrainernes krav på en tusenårig tradisjon. Den kom likevel overraskende på de fleste observatører som trodde at de første forsøk på å opprette en egen hviterussisk stat fant sted først i vårt århundre. En ny norsk forskningsrapport åpner med å slå fast at «Hviterussland har ingen tradisjoner som egen statsdannelse».19 Hviterussiske nasjonsbyggere mener imidlertid at de har (minst) en aksje i to av de eldre statsdannelsene som har vært omtalt i dette kapitlet: Kievriket og storfyrstedømmet Litauen.20 Noen av Kiev-statens fyrstedømmer, Polotsk og Turov, lå på det 17 Ibid. 18 Novye konstitutsii..., 1994, s. 84. Det russiske uttrykket gosudarstvennost ’ tilsvarer det engelske ordet «statehood», mens det ikke finnes noe tilsvarende uttrykk på norsk, det måtte i så fall ha vært «stadighet». Jeg har derfor valgt å oversette til engelsk. 19 Brandt-Hansen et al. 1997, s. 6. 20 Den følgende fremstillingen bygger i hovedsak på Zaprudnik 1993.

70

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

som i dag er den hviterussiske stats territorium. Når ukrainske his­ torikere klager over at russerne har stjålet deres gamle historie ved å gjøre Kiev-riket til en russisk stat, da reagerer hviterussiske nasjonalister med å beskylde ukrainerne for et tilsvarende historiografisk underslag. De hevder at Polotsk- og Turov-fyrstene hele tiden beholdt en høy grad av uavhengighet i forhold til storfyrsten i Kiev, og deltok lite i rivaliseringene om hvem som skulle klare å karre til seg tittelen «storfyrste av Kiev». Befolkningen i Polotsk og Turov tilhørte dessuten andre østslaviske stammer enn de som bodde lenger syd i Kiev-riket. «Slik blir Polotsk og de omkring­ liggende fyrstedømmene et argument mot påstanden om at hviterusserne først nå har sin egen stat,» bemerker en tysk historiker.21 Fra Kiev-tiden har de hviterussiske nasjonsbyggerne også hentet sin første nasjonale martyr. Prinsesse Rahnieda fra Polotsk ble røvet av fyrst Vladimir/Volodymyr den store som tok henne til ekte etter å ha drept hennes far og brødre. Senere i livet ble Vladimir en svært from mann og helgenkåret. For hviterussiske nasjonalister er hans kvinnerov imidlertid blitt stående som et sinnbilde på et vold­ tatt folk. Da mongolene knuste Kiev-riket på 1240-tallet, ble Polotsk og Turov gradvis innlemmet i det litauiske storfyrstedømmet. Etter hvert som det ekspanderte sydøstover på 1300-tallet, fikk dette riket stadig flere slaviske undersåtter, ikke bare protohviterussere, men også protoukrainere og vel også protorussere. Ganske snart hadde Litauen-fyrsten flere slavisktalende enn litauisktalende undersåtter. Som administrasjonsspråk for sitt kjemperike valgte han derfor en tidlig variant av hviterussisk, selv om han selv og hans hoff snakket litauisk. Hviterusserne finner det derfor ikke uten grunn misvisende å fremstille dette som et rent litauisk rike, slik det ofte blir gjort. Rikets fulle navn var for øvrig ikke «stor­ fyrstedømmet Litauen», men «storfyrstedømmet Litauen, Rus’ og Samogitia». Samogitia var et landskap nordvest i riket, mens Rus’ var datidens betegnelse på de østslaviske områdene. Det er denne delen av riksbenevnelsen hviterusserne griper fatt i for å vise at de har en århundrelang statstradisjon. Da dette riket forsvarte seg 21 Lindner 1994, s. 585.

KVITERUSSLAND

71

mot angrepet fra de tyske ridderordener, var også hviterussiske adelsmenn med. Det hviterussiske riksvåpenet som ble vedtatt etter uavhengigheten i 1991, det såkalte Pohonia, har samme motiv som litauernes hvite rytter, og viser tilbake til de samme middelalderslagene. Da Litauen havnet i personalunion med Polen i 1385, gikk det litauiske fyrstehuset, og etter hvert alle litauisktalende, over til katolisismen. Hviterusserne holdt derimot fast på sin ortodokse tro. Slik gikk hviterusserne over til å bli en kulturell-religiøs mino­ ritetsgruppe. Lenge hadde dette få konsekvenser ettersom det var høy grad av religiøs toleranse i både Litauen og Polen. Ved opprettelsen av den polsk-litauiske realunion i 1569 beholdt Litauen en viss grad av indre selvstyre, så som egne stats­ institusjoner, egen hær og en del hevdvunne privilegier. Adminis­ trasjonsspråket var gammelhviterussisk frem til 1696, og på 1500tallet ble det utviklet til et kulturspråk. Den hviterussiske huma­ nisten Francisak Skaryna oversatte Bibelen til gammelhviterussisk i 1517-19. Dermed kan det argumenteres for at hviterusserne ikke bare har en statstradisjon, men også er en gammel kulturnasjon. Men fra 1600-tallet av gikk det bratt nedover med hviterussisk kultur. Ved Polens tre delinger i 1772, 1793 og 1795 tilfalt så godt som alle de hviterussiske områdene det russiske imperium. Etter disse politiske omveltningene ble Hviterussland liggende som en enda mer uutviklet utkantprovins enn det hadde vært i Polen. Kun bønder snakket hviterussisk, og dette ble ikke regnet som et «ordentlig» språk. Russiske språkforskere anså det for å være en plebeiisk form for russisk; det var utenkelig å skulle bruke det som undervisningsspråk i skolen. Offisielt var (stor)russisk, ukrainsk og hviterussisk tre varianter av samme språk - russisk - ikke tre språk. De første som forsøkte å (gjen)opprette en egen hviterussisk identitet, var revolusjonære sosialister og populister som kjempet sammen med de polske opprørerne under 1863-oppstanden. Noen organisert bevegelse for hviterussisk uavhengighet fantes ikke, og når en hviterussisk demokratisk republikk ble utropt i Minsk i mars 1918, må det først og fremst oppfattes som et forsøk på å skåne landet for følgene av bolsjevikenes maktovertakelse i Russ­ land. Som riksvåpen tegnet man en flott utgave av Pohonia. I den

72

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

hviterussiske nasjonale historieskrivingen ses denne republikken som et bevis på hviterussernes vilje og evne til å danne en egen stat i moderne tid.22 Riktignok eksisterte den i mindre enn ett år før bolsjevikene var tilbake igjen. En egen hviterussisk sovjetrepublikk ble opprettet i januar 1919, i første omgang bare på de østligste delene av det som i dag er Hviterussland. Den polske staten som så dagens lys etter første verdenskrig, fikk kontroll over de vestlige delene. I sine hviterussiske områder førte polakkene en ganske hard poloniseringspolitikk. Som et mottrekk mot dette gikk bolsjevikene den motsatte veien og satset på en frisk hviterussifisering av «sine» områder. Hviterussisk ble innført som administrasjons- og skole­ språk, også der hvor befolkningen knapt nok forstod dette språket og langt foretrakk russisk. Ironisk nok var hviterussisk ennå ikke kodifisert som et moderne skriftspråk. Språkbyggerne i Minsk produserte i hui og hast hviterussiske grammatikker og ordbøker. Der hviterussisk manglet ord for forskjellige moderne begreper og fenomener, kon­ struerte man nye (og da helst ikke på grunnlag av russisk). Slik måtte elevene ofte pugge gloser som lærerne selv ikke kunne. Ifølge en vestlig historiker ble noen hviterussiske folkeopplysere slått i hjel av rasende bønder som skulle ha seg frabedt dette kunstspråket.23 Fra begynnelsen av 1930-tallet var det imidlertid slutt på det hviterussiske kultureksperimentet i Sovjetunionen. Russisk ble nok en gang gjeninnført i de fleste skolene. Bare blant bøndene i deler av republikken og blant deler av den kulturelle mtelligentsiaen fortsatte man å snakke hviterussisk. Slik sett hadde hviterusserne ved Sovjetunionens oppløsning status som egen nasjonal gruppe med sin egen republikk, som til og med hadde vært medlem av FN siden 1948. Samtidig hadde de knapt nok noen egen kultur utover en nokså blodfattig offisiell folklore med folkedrakter og folkesanger som de færreste hadde noe forhold til. Med dette utgangspunktet gikk hviterussiske historikere rundt 22 Plewa 1997, s. 57. 23 Vakar 1956, s. 139.

MOLDOVA

73

1990-91 i gang med å revidere den nasjonale historien. Den ble ikke bare antisovjetisk, men også et stykke på vei antirussisk. Den nasjonale egenart ble i første rekke definert gjennom en avgrens­ ning mot det storrussiske. Hviterussernes nye utkast til en nasjonal historie måtte først og fremst være en ikke-russisk historie».24 Dette var ikke så svært forskjellig fra norsk nasjonsbygging der norskdom langt på vei ble konstruert i kontrast til alt som ble opp­ fattet som dansk. Problemet var bare at så få hviterussere kjente seg igjen i sin nasjonale historie og i den nasjonalkarakter som his­ torien angivelig skulle ha formet i dem.

Moldova I likhet med den ukrainske uavhengighetserklæringen viste også den moldoviske erklæringen som ble vedtatt tre dager senere, 27. august 1991, til en «tusenårig» statstradisjon. Uavhengigheten ble proklamert «i erkjennelse av vårt folks tusenårige historie og dets uavbrutte statstradisjon innenfor de historiske og etniske grenser for nasjonsdannelsen».25 Disse uklare formuleringene antydet at de moldoviske nasjonsbyggerne ville legitimere den nye staten etnisk så vel som historisk. Den uavbrutte statstradisjonen var imidlertid ikke så lett å få øye på dersom moldoverne da ikke hek­ tet seg på den rumenske statstradisjonen. Det var sannsynligvis nettopp den rumenske statstradisjonen de daværende moldoviske myndighetene hadde i tankene. Moldova er et av de tre historiske landskaper i Romania, ved siden av Valakia og Transylvania. Moldova har gjennom århun­ drer ligget på grensen mellom Russland og det tyrkisk-ottomanske riket, og vært en kasteball mellom disse to imperiene. Landskapet Moldova er vesentlig større enn den uavhengige moldoviske staten som eksisterer i dag. Dagens moldoviske republikk utgjør i hoved­ sak den østligste del av det historiske landskapet, mens resten ligger i Romania. 24 Lindner 1994, s. 579. 25 ‘Deklaratsija o nezavisimosti Respubliki Moldova’, Chisinau, 27. august 1991.

74

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

Øst-Moldova blir for øvrig også gjerne omtalt som «Bessara­ bia». Dette navnet kom ikke i bruk før ved begynnelsen av forrige århundre; det har ikke noe med Arabia å gjøre, men med det rumenske fyrstehuset Basarab. Bessarabia er landet mellom elvene Dnestr, Donau og Prut (en bielv til Donau.) Hoveddelen av Bessa­ rabia utgjør kjernen i dagens Moldova. Fra det 10. til midten av det 12. århundret inngikk de bessarabiske områdene i Kiev-staten. Da dette riket gikk i oppløsning, tilfalt Bessarabia etter hvert det ekspanderende litauiske riket. Litt lenger syd oppstod det to protorumenske fyrstedømmer, Valakia og Moldavia, senere kjent også som «Donau-fyrstedømmene». Moldoverne og valakerne talte et språk som er beslektet med vulgærlatin, og slik skilte de seg ut fra sine slaviske naboer ling­ vistisk sett mens de hadde samme religion som dem, ortodoksien. Det var en betydelig slavisk kulturinnflytelse i disse statene, blant annet var både administrasjonsspråk og liturgisk språk i Moldavia-fyrstedømmet kirkeslavisk skrevet med kyrilliske bokstaver. Moldavia-fyrstenes territorium ble gradvis utvidet, og i 1367 fikk de kontrollen også over Bessarabia. På denne tiden hadde imidlertid ottomanerne begynt å marsjere nordover på Balkan og la det ene Balkan-området etter det andre under seg. Moldavias motstandskamp ble ledet av fyrst Stefan cel mare (den store, 1457-1504). Stefan klarte å sikre fyrstedømmets uavhengighet og utvidet til og med riket noe. Han er i dag en av de store heltene i moldovisk (og rumensk) historie og hovedgaten i Chisinau er opp­ kalt etter ham. I sovjettiden het den Lenin-prospektet, og under tsarene var den oppkalt etter tsar Aleksander I. Kort etter Stefans død ble Moldavia tributtpliktig til ottoma­ nerne. Den mest berømte av alle ottomanske sultaner, Suleiman den strålende, erobret i 1538 også det meste av Bessarabia, og Dnestr-elven ble det ottomanske rikets yttergrense. Øst for denne elven var det lenge stort sett folketomt. Steppene nord for Svarte­ havet ble herjet av krigerske rytterfolk, og nesten ingen bønder våget å slå seg ned der. Utover på 1700-tallet ble Russlands innflytelse i Donau-fyrstedømmene stadig sterkere. Etter en av de utallige russisk-tyrkiske krigene ble begge de facto russiske protektorater ved Kiichiik-Kaj-

MOLDOVA

75

narji-freden i 1774.1 1812, under Napoleonskrigene, ble Bessarabia innlemmet i det russiske imperium. Først mange år senere ble nasjonalstaten Romania opprettet, ved at Valakia og Rest-Moldavia ble slått sammen til én stat under felles konge. Dette skjedde som en gradvis prosess over flere år, mellom 1859 og 1881. Rumenske nasjonalister har aldri forsonet seg med tapet av Bessarabia. Sammen med andre «uinnløste» områder med rumensktalende befolkning - Transylvania i vest, Bukovina i nord og Dobrudja i syd - var dette deler av det de omtalte, og omtaler, som Romania mare - Stor-Romania. I dag er de fleste av disse territori­ ene «innløst», bortsett fra noen mindre områder som ligger i Ukraina, og de som inngår i staten Moldova. Under den russiske borgerkrigen i 1919 så rumenerne sitt snitt til å annektere Bessarabia. For moldoverne betydde det at de ble forenet med sine etniske brødre og søstre, men uten at det nødven­ digvis medførte så store forbedringer. I dag klager mange eldre moldovere over at de russiske embetsmennene og godseierne i mel­ lomkrigstiden bare ble byttet ut med nokså storsnutede adminis­ tratorer fra Bucuresti. Likevel er det ingen grunn til å tro at mol­ doverne ønsket seg tilbake til Russland, eller til USSR som dette landet nå het. Men herskerne i Moskva hadde ikke tenkt å avfinne seg med tapet av Bessarabia. Et første signal om gjenerobringsplanene fikk man i 1924 da en «autonom moldavisk sosialistisk sovjetrepub­ likk» (MASSR) ble opprettet på venstre, eller østre, bredd av Dnestr som et eget administrativt område innenfor den ukrainske sovjetrepublikken. Dette området omtales av og til også som Transnistria - dvs. landet på den andre siden av Dnestr (sett fra Bucuresti.) Transnistria hadde aldri vært en del av den rumenske stat, og var hovedsakelig befolket av ukrainere og andre slavere, men med en ikke ubetydelig moldovisk/rumensk minoritet. Sovjeternes hensikt med å skille det ut som et eget autonomt område og kalle det «moldavisk» var nokså åpenbar: Det skulle brukes som et springbrett for å gjenerobre Bessarabia. Dette ble da også gjort under annen verdenskrig. I den hemmelige tilleggsprotokollen til Ribbentrop-Molotovpakten fra 1939 ble Bessarabia omtalt som en del av Sovjets inn-

76

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

flytelsessfære, og året etter tvang sovjeterne Romania til å gi om­ rådet fra seg. Da rumenerne under annen verdenskrig gikk inn på tysk side, gjenvant de kontrollen over Bessarabia nok en gang for en stakket stund. De marsjerte også videre et godt stykke inn i Ukraina før de stoppet. Men i 1945 vaiet det sovjetiske flagget igjen over Chisinau, eller Kisjinjov som russerne kalte byen. Nå ble en moldavisk sovjetrepublikk opprettet ved at halvpar­ ten av MASSR ble slått sammen med størstedelen av Bessarabia til Den moldaviske sovjetrepublikken, MSSR. De sydligste områdene ned mot Svartehavet, hvor det bor svært mange ukrainere og bul­ garere, ble imidlertid ikke med inn i MSSR, og ble i stedet lagt til Ukraina, UkSSR. Etter annen verdenskrig fikk Romania kommunistisk regime og ble et «sosialististisk broderland». Likevel ble så godt som all kon­ takt mellom Romania og Moldavia brutt. I Sovjetunionen ble det forbudt å skrive moldovisk/rumensk med latinske bokstaver, slik som rumenerne gjør, i stedet skulle moldoverne bruke det kyril­ liske (russiske) alfabetet. Historieskrivingen i sovjetisk Moldova understreket den slaviske kulturinnflytelsen og de nære, historiske bånd til Russland.26 Disse båndene er utvilsomt både mange og sterke, men sovjeterne blåste dem opp ut over alle proporsjoner. Sovjetiske språkforskere hevdet at så mye som førti prosent av ord­ tilfanget i moldovisk er slaviske låneord.27 Som så mange andre ikke-russiske republikker ble Moldova for en stor del styrt av utsendinger fra Moskva, blant andre av to partipamper som senere skulle komme til å gjøre karriere i Kreml: Leonid Brezjnev og Kon­ stantin Tsjernenko. Så godt som alle grensene for den moldaviske sovjetrepublikken var flunkende nye. Dens territorium overlappet det historiske guvernementet Bessarabia, men noe land var lagt til og noe land var trukket fra. Mange har oppfattet dette som et klassisk utslag av Stalins splitt-og-hersk-politikk. Han la inn en rekke politiske og etniske konfliktlinjer på kryss og tvers for å kunne spille folke­ grupper ut mot hverandre. For eksempel fikk den moldaviske sov­ 26 Meurs 1998, s. 50-52. 27 Kozlov 1982, s. 15.

MOLDOVA

77

jetrepublikken en betydelig slavisk minoritet da landstripen øst for Dnestr ble innlemmet. Dette kan likevel ikke være hele forklaringen. En stor slavisk minoritet ville Moldova ha fått uansett, for det bodde enda flere russere og ukrainere vest for elven. De etniske gruppene i Sovjet­ unionen bodde i det hele tatt så sammenfiltret at det ikke var mulig å konstruere etnisk rene enheter. En amerikansk forsker har funnet ut at svært mange grensedragninger i USSR kan forklares nettopp ut fra et ønske om å skape så etnisk homogene republikker som mulig.28 Det er mulig at det var noe slikt man forsøkte også i det moldaviske tilfellet. Samtidig er de nye grensene også helt klart en viktig grunn til at Moldova ikke er blitt gjenforenet med Romania etter Sovjetunio­ nens oppløsning. Den moldoviske folkefronten, som ledet an i uav­ hengighetskampen i 1989-91, ivret sterkt for slik gjenforening, og insisterte på at bele Moldova måtte inngå i et fremtidig gjenforenet Romania, ikke bare de historisk rumenske områdene. På kartet over Romania mare i Folkefrontens hovedkvarter i Chisinau er også Dnestr-regionen inntegnet.29 Dette var ikke Dnestr-befolkningen rede til å akseptere. De viste til de dårlige historiske erfaringene: Under den rumenske okkupa­ sjonen under annen verdenskrig hadde marskalk Antonescus sol­ dater spredt gru og forferdelse i Transnistria. Og opp av den histo­ riske flosshatten kunne Dnestr-lederne trekke en egen Dnestrstatehood, nemlig den moldaviske autonome sovjetrepublikk fra 1924, MASSR. I september 1990 gjenopprettet de MASSR innen­ for det området de kontrollerte, og kalte det Den dnestr-moldoviske sosialistiske sovjetrepublikk, PMSSR. (Da Sovjetunionen gikk i oppløsning året etter, droppet de «sosialistisk» og «sovje­ tisk» fra navnet og ble til PMR.) Og hva mer er: De hadde fysiske midler til å forsvare sin uavhengighet da moldoviske styrker for­ søkte å gjenerobre området våren 1992. I stedet for i pose og sekk, fikk de moldoviske gjenforeningsentusiastene i Folkefronten ingenting: Moldova og Romania er 28 Schwartz 1990. 29 Observert av forfatteren i september 1992.

78

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

fremdeles to stater, og Moldova er for tiden de facto delt i to. His­ torien hadde gitt dem appetitt på mer enn de greide å svelge. I 1992/93 ble de presset ned fra den politiske scenen i Chisinau og erstattet av moldoviske nasjonalister som i stedet satset på å bygge en moldovisk nasjonalstat.

Kazakhstan Ved Sovjetunionens oppløsning var Kazakhstan den siste av unionsrepublikkene som proklamerte seg som uavhengig stat. Det skjedde først den 16. desember 1991. Denne jumboplassen i «uavhengighetsparaden» var et uttrykk for at ønsket om politisk selv­ stendighet ikke var så veldig stort. Dette skyldes i første rekke at landet er knyttet til Russland med sterke økonomiske, strukturelle og ikke minst demografiske bånd. Omtrent halvparten av landets ca. 18 millioner innbyggere er enten russere eller russisktalende ukrainere, hviterussere og tyskere. De etniske kazakhenes andel av befolkningen var rundt 1990 ikke mer enn ca. 40 %. Men når først uavhengigheten kom, satset kazakhene på å gjøre mest mulig ut av den. Også i dette landet satte en nasjonsbyggmgsprosess inn, og en ny nasjonalhistorie ble skrevet. Kazakhstan ble erklært som nasjonalstat, men det var noe uklart hvis nasjonalstat det var. På den ene side skulle det være alle innbyggernes land, men samtidig var det også de etniske kazakhe­ nes stat i spesiell forstand. Siden uavhengigheten har signalene pekt i flere retninger. Snart et politisk og snart et etnisk nasjonsbegrep har vært løftet frem.30 Det er likevel en klar tendens til at den kazakhstanske republikk i stigende grad blir fremstilt som fullbyrdelsen av kazakhenes avbrutte statstradisjon, som angivelig er 500 år gammel. På en halvoffisiell konferanse i Almaty (Alma Ata) i april 1996 om «utviklingen av Kazakhstans statehood» ble det hevdet at et kazakhisk khanat som ble opprettet på midten av 1400-tallet, var «den første nasjonalstat i Sentral-Asia opprettet av et folk som fortsatt eksisterer».31 30 Kolstø 1998. 31 Kazakhstanskaja pravda, 12. april 1996.

KAZAKHSTAN

79

Hva slags stat var så dette khanatet? Kazakhene har tradisjonelt vært et nomadefolk uten skriftkultur, og det finnes få skrevne kil­ der om deres eldste historie. Russiske etnografer og historikere i forrige århundre gjorde imidlertid et meget grundig arbeid med å samle inn og systematisere det tilgjengelige materialet, og det er for en stor del deres verker dagens kazakhiske historikere må forholde seg til når de nyskriver historien. Tanken om en kazakhisk nasjo­ nalstat på 1400-tallet finner de imidlertid ikke hos sine russiske forgjengere. Den har de føyd til selv. Det kazakhiske khanatet ble opprettet som en løs føderasjon av etnisk svært forskjellige stammer. Khanatets kjerneområder lå syd for Balkhasj-sjøen og langs elvene Tsju og Talas i det som i dag er Syd-Kazakhstan. Kazakhene migrerte rundt med kvegflokkene sine og hadde ingen egne byer. Selv khanen bodde i et tradisjonelt nomadetelt, en jurt. Kontrollen over territoriet var ytterst rudi­ mentær, det samme var khanens kontroll over sine undersåtter. Hans skattleggingsmuligheter var svært begrenset. Når en ameri­ kansk forsker i det hele tatt omtaler dette khanatet som en «stat», blir hun derfor imøtegått av en kollega som mener at selve stats­ begrepet er høyst misvisende i et slikt samfunn.32 Etter hvert begynte de kazakhiske stammene å migrere stadig lenger nordover, mot elvene Irtysj og Ural, på jakt etter beiteområ­ der for kvegflokkene sine. Sammen med indre rivalisering i kha­ nens slekt førte denne territorielle spredningen rundt midten av 1500-tallet til at khanatet ble delt i tre: den store, midtre og lille zjuz. Disse ble i perioder styrt av samme khan, og til andre tider av hver sin leder. Khanene og den kazakhiske adelen (gjerne kalt «Det hvite ben») hadde i alle tilfeller liten makt. De enkelte stammene og storfamiliene var selvstyrte i alle indre anliggender. På begynnelsen av 1700-tallet ble kazakhene truet av de mon­ golske dzjungarene som hadde etablert et mektig og krigersk khanat i Syd-Sibir. For å kunne stå imot dette presset søkte de to nord­ ligste z/wz-ene, den lille og den midtre, beskyttelse hos den russiske tsarmakt. Slik beskyttelse fikk de ved avtaler i henholdsvis 1731 og 32 Olcott 1995, passim; og Steven Sabols anmeldelse av Martha Brill Olcotts bok i Nationalities Papers 25 (2), 1997, s. 361-2.

80

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

1740. Helt parallelt til den ukrainsk-russiske striden om Perejaslav-avtalen oppfatter kazakher og russere disse avtalene svært forskjellig i dag. Russerne ser dem som bevis for at kazakhene gav seg frivillig inn under det russiske imperium, mens kazakhene mener det dreier seg om kortvarige taktiske allianser. Til støtte for sitt syn viser kazakhiske historikere til det faktum at det i de etterfølgende tiårene fant sted en rekke kazakhiske opp­ rør. Dette tolker de som uttrykk for nasjonal motstandsvilje mot fremmedåket. Russiske historikere er derimot tilbøyelige til å se det som utslag av desperasjon fordi kazakhene ikke fant nok beite til kveget sitt. De kazakhiske stammesamfunnene var preget av indre feider. I uår trengte stammene ofte inn på hverandres territorier, stjal kveg fra hverandre og overfalt handelskaravaner. For å holde dem under kontroll bygde russiske myndigheter festninger ut mot step­ pen, som for en stor del ble bemannet av kosakker. For å avhjelpe nøden lot de dessuten en del kazakhiske stammer få nye beitemar­ ker på russisk territorium vest for Ural-elven. Her ble «den indre zjuz» etablert i 1801. På 1820-tallet ble de nordlige khanatene oppløst og de kazakh­ iske områdene lagt inn under regulært russisk styre. Den russiske statsmannen Mikhail Speranskij utarbeidet et nytt administra­ sjonsreglement for den «kirgiziske» steppen. (På denne tiden og i hundre år fremover ble kazakhene omtalt som «kirgizere».) Flere store kazakhiske opprør mot det russiske styret ble slått ned på 1830- og 1840-tallet. Det mest omfattende ble ledet av Kenisary Qasimov. I sovjettiden ble Kenisary fremstilt som den store skur­ ken i kazakhenes historie, opprøreren og forræderen par excel­ lence, nærmest som kazakhenes motstykke til ukrainernes Mazepa. I dag er han tildelt en ny rolle som frihetshelt i Kazakh­ stan.33 Det er imidlertid verd å merke seg at også hans farfar, Ablai khan, som inngikk den første frivillige avtalen med russerne, fort­ satt hylles som en stor statsmann av kazakhene. På 1860-tallet ble også den sydlige, «store» zjuz erobret av TsarRussland. Mot slutten av dette århundret migrerte hundretusener 33 Olcott 1997, s. 550.

KAZAKHSTAN

81

av jordhungrige russiske bønder inn på kazakhisk territorium og la beslag på den beste jorden. Nomadene reiste over svære områder med dyrene sine, og når de vendte tilbake til et tradisjonelt beitested, kunne de oppdage at det i mellomtiden var blitt opptatt av nykomlingene. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde Kazakhstan over én million slaviske innbyggere. 11916 kulminerte kazakhenes forbit­ relse i en større oppstand da tsaren forsøkte å skrive ut sentralasiater til (ikke-stridende) krigstjeneste. Oppstanden begynte øyensynlig spontant en rekke forskjellige steder, blant kazakher så vel som blant kirgizere og uzbeker. Opprørerne plyndret og drepte tusener av slaviske nybygger-familier, og tsarens soldater svarte med å ta livet av enda flere sentralasiater. Hundretusener av kazakher og kirgizere flyktet over grensen til Kina. Oppstanden i 1916 er et av de store traumene i kazakhisk historiebevissthet. Sovjetmakten skulle komme til å gi dem flere. Deler av den kazakhiske overklassen var mot slutten av forrige århundre sterkt påvirket av russisk kultur og levesett. De flyttet ut av jurtene, bygde hus på russisk maner, begynte å dyrke jorden og sendte sine sønner til Russland for å få utdannelse. Dette la grunn­ laget for fremveksten av et tynt sjikt av kazakhisk intelligentsia. Under den russiske revolusjon i 1917 proklamerte en gruppe vest­ orienterte kazakhiske intellektuelle en autonom kazakhisk stat, Alasj Orda, som støttet den provisoriske russiske regjering mot bolsjevikene. Da bolsjevikene hadde vunnet borgerkrigen, opprettet de i 1920 et «kirgizisk» (les: kazakhisk) autonomt fylke som en del av den russiske sovjetrepublikken. I første omgang omfattet denne admi­ nistrative enheten kun den nordlige delen av dagens Kazakhstan (pluss en liten stripe av Syd-Ural og Syd-Sibir i det som i dag er Den russiske føderasjonen.) I 1924 og 1925 ble imidlertid territoriet mer enn fordoblet ved at provinsene Syr-Darja og Semiretsj’e i syd ble lagt til. Samtidig fikk Kazakhstan sin formelle status oppgradert til autonom republikk. Og endelig, da den nye Stalin-grunnloven ble vedtatt i 1936, ble Kazakhstan løftet til øverste nivå i hierarkiet av autonome enheter innenfor sovjetsystemet. Området ble prokla­ mert som en egen unionsrepublikk, utenfor Den russiske fødera­

82

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

sjonen (men, selvfølgelig, innenfor Sovjetunionen). Den skiftet nå også navn til «Den kazakhiske unionsrepublikk». Ikke bare den kazakhiske republikkens yttergrenser, men også dens administrative sentrum ble til stadighet flyttet rundt på, nær­ mest som om den skulle være en nomadeleir. Opprinnelig lå republikkhovedstaden så langt nord som i Orenburg, dvs. i en by som i dag tilhører Russland. 11924 ble den så flyttet til Kzyl Orda i syd­ vest, for så endelig å finne et relativt permanent oppholdssted i Alma Ata i sydøst i 1929.1 dag er hovedstaden imidlertid igjen på flyttefot, denne gang til Astana nord. Alle disse hovedstedene har for øvrig skiftet navn minst én gang: Russiske og sovjetiske navn har vekslet med kazakhiske. Orenburg ble i sovjettiden omdøpt til Tsjkalov; Kzyl Orda var det sovjetiske navnet på den gamle oasebyen Aq Metsjet, som under tsarene ble kalt Perovsk; Alma Ata ble grunnlagt i 1860-årene av russiske kosakker som en garnisonsby under navnet Vernyj, etter uav­ hengigheten er den blitt omdøpt til Almaty; og endelig er Astana det nyeste navnet på Akmola (Aq Mola, Akmolinsk), som under Khrusjtsjov bar navnet Tselinograd. All denne omflakkingen og disse navnebyttene som sikkert for lengst har brakt leseren til ran­ den av fortvilelse, kan betraktes som indikasjoner på Kazakhstanrepublikkens flertydige og sammensatte karakter, både politisk og kulturelt. Stalins tvangskollektivisering rammet kazakhene svært hardt. Siden de fleste kazakher på 1930-tallet fremdeles var nomader eller halvnomader, var det ytterst vanskelig for dem å tilpasse seg det nye kollektivbruk-systemet, som forutsatte bofasthet. Deres tradi­ sjonelle næringsgrunnlag ble ødelagt. Minst én million kazakher døde, og andre utvandret til Kina og Mongolia. Regnet i prosent av den samlede befolkningen hadde kazakhene sannsynligvis større demografiske tap på 1930-tallet enn noen annen sovjetisk folke­ gruppe. Etter dette var kazakhenes motstand mot sovjetmakten brutt. Kazakhene ble jevnt over mer russifiserte og bedre integrert i sovjetsamfunnet enn de andre folkene i Sentral-Asia. Under og umiddelbart før annen verdenskrig ble over én million koreanere, tyskere, polakker, tsjetsjenere og enkelte andre folke­ grupper tvangsflyttet til Kazakhstan fra forskjellige deler av Sov-

KAZAKHSTAN

83

jetumonen. På slutten av 1950-tallet iverksatte Khrusjtsjov en stor­ stilt kampanje for å dyrke opp den såkalt jomfruelige mark i NordKazakhstan. Kazakhiske ledere som motsatte seg denne kampan­ jen, ble fjernet. Mange hundre tusen russere og ukrainere flyttet til republikken. Som et resultat av alle disse demografiske endringene sank kazakhenes andel av den samlede befolkningen i Kazakhstan i 1959 til ca. 30 %, mens russerne utgjorde 42 %. Ikke i noen annen sovjetrepublikk stod titulærbefolkningen så tallmessig svakt. Kazakhene hadde imidlertid langt høyere fødselstall enn europeerne, og ved folketellingen i 1989 var kazakhene igjen blitt den største etniske gruppen (men fortsatt under 40 %). I etterkrigsårene dominerte russere og andre slavere Kazakhstans økonomi og politikk; blant andre var Leonid Brezjnev førstesekretær i det kazakhstanske kommunistpartiet mellom 1954 og 1959. Han ble imidlertid etterfulgt av en etnisk kazakh, Dinmukhamed Kunajev, og under Kunajevs ledelse ble stadig flere toppstillinger i stats- og partiapparatet fylt av etniske kazakher. Til tross for at kazakhene stod tallmessig relativt svakt i sin republikk, ble Kazakhstan ofte trukket frem av vestlige forskere som et ekla­ tant eksempel på en titulærnasjon som maktet å prege det politiske liv i «sin» sovjetrepublikk langt ut over det deres demografiske tyngde skulle tilsi.34 Kunajev-regimet var ikke bare klart nasjonaliserende, men også korrupt. I et forsøk på å få ryddet opp i dette avsatte Gorbatsjov Kunajev i desember 1986, og erstattet ham med en etnisk russer som tidligere aldri hadde satt sin fot i denne republikken. Dette ble oppfattet som et klart brudd på de uskrevne lover som regulerte forholdene mellom de etniske gruppene i Sovjetunionen, og som en grov fornærmelse mot det kazakhiske folk. Store folkemengder fylte gatene i Alma Ata i protest, og da politiet gikk til motaksjon, ble minst tre personer drept. Dette var første, men ikke siste gang Gorbatsjovs manglende Fingerspitzengefiihl i nasjonalitetspolitikken fikk voldelige konsekvenser. I dag inngår minnet om «desembermassakren» som en viktig del av den nasjonale kazakhiske statsmytologi. Den blir utlagt som et 34 Hodnett 1979, s. 94-98; Karklms 1984, 284; Karklms 1986/1989, s. 82ff.

84

OPPDAGELSEN AV DEN ÅRHUNDRELANGE STATSTRADISJON

bevis på kazakhenes ønske om politisk uavhengighet. Samtidig blir den tillagt en «verdenshistorisk betydning» ettersom dette angive­ lig var «det første anslag mot det totalitære sovjetsystemet», den første steinen som utløste skredet.35 Den kazakhiske politiske uav­ hengigheten kom altså ikke som en følge av ytre begivenheter og påtrykk, men som et angivelig nødvendig resultat av kazakhenes frihetstrang.

De nye nasjonalhistoriene som skrives rundt om i de tidligere sov­ jetrepublikkene, trekker frem en rekke begivenheter og personer som kommunistene tiet om. Et vanlig sovjetisk trekk var å utelate fra historieskrivingen alle personer som senere var falt i unåde, selv når de hadde stått midt i sentrum av viktige begivenheter. Man lot ganske enkelt som om de aldri hadde eksistert. Det klassiske eksempel er utelatelsen av Lev Trotskij fra fremstillinger av okto­ berrevolusjonen i 1917, som han faktisk ledet. Dette gikk så langt at han ble retusjert vekk fra samtidige fotografier. I alle de nye statene i det tidligere Sovjetunionen finnes det en eller flere «Trotskij-er» - historiske aktører som kommunistene omgjorde til ikke-personer. Nettopp fordi den sovjetiske historie­ skrivingen var så selektiv, er det mengdevis med stoff å gripe fatt i for den som vil skrive nye nasjonale historier. Og fordi den sovje­ tiske versjonen er så lite tillitvekkende, kan alle alternative for­ tellinger fremstå som desto mer troverdige. Men nasjonsbyggende historieskriving består ikke bare i å fylle ut de «hvite flekkene» som sovjettidens offisielle versjoner etterlot seg. Ikke alt i nasjonenes historie er like velegnet som byggemate­ riale i et nasjonsbyggingsprosjekt. Også de nye historieversjonene preges til tider av fortrengninger og «erindringsforskyvninger». Latvierne vil gjerne fremstille sovjetregimet som noe de ble pådyttet av etniske russere, og kommunisttiden omtales gjerne 35 Se Abisj Kekilbaevs store minneartikkel i Kazakhstanskaja pravda 12. november 1996. Kekilbaev var kazakhstansk statssekretær og en av president Nazarbaevs nære medarbeidere.

KAZAKHSTAN

85

som «krievu laiki», dvs. «russertiden». Da underslår de at kom­ munismen er en internasjonal ideologi med røtter i det samme Vest-Europa de så gjerne vil bli en del av. De må også glemme at Lemns propaganda fant god grobunn på fabrikkene i Riga, ikke bare blant russiske, men også blant latviske arbeidere. I Den røde armé fantes det en egen latvisk eliteavdeling, det latviske riflekompaniet. I november 1919, da Lenins regime holdt på å styrte sam­ men under borgerkrigen, ble Petrograd forsvart av nettopp disse latvierne. I sovjettiden hadde det latviske nflekompaniet sitt eget museum i Riga sentrum. Museet står der ennå, men er omdøpt til «Okkupasjonsmuseet» etter sovjetperioden. Slik kan mange av de gamle utstillingsgjenstandene beholdes, mens den forklarende teksten ved siden av glassmonteren selvfølgelig er endret. Moderne ukrainske historiebøker som hyller KhmePnytskyjs kamp for den nasjonale sak, farer gjerne med harelabb over de omfattende jødepogromene som fulgte i kosakkenes kjølvann. Videre gjør ukrainske nasjonsbyggere også hva de kan for å begrense skadene av Banderas samarbeid med tyskerne under annen verdenskrig. Om det ikke kan forties helt, kan det henvises til fotnotene, sammen med SS-avdelingen «Galicja», som ble rekruttert blant vestukrainerne. I disse tilfellene er det en kompli­ serende faktor at enkelte ukrainske nasjonalister slett ikke ønsker å glemme disse personene og organisasjonene, men tvert imot er stolte av dem. På en tilsvarende måte forsøker noen moldoviske nasjonalister å gjøre marskalk Antonescu til en helt og få reist en statue av ham i Chisinau sentrum, mens andre innser at det nett­ opp er slikt som gjør det vanskelig å samle hele landets befolkning omkring ett felles nasjonsprosjekt. Som Ernest Renan uttrykte det: A skape en nasjonal historie dreier seg like mye om kollektiv glem­ sel som kollektiv hukommelse.36

36 Østerud 1994, s. 25.

4

Nasjon, stat og religion

Rundt 1990 hadde den sovjetiske variant av marxismen spilt fal­ litt. På denne tiden var det forventninger til at kirkene og religio­ nene i Sovjetunionen ville kunne gå inn og fylle det vakuum som bortfallet av den offisielle statsideologien etterlot. Disse forvent­ ningene ble i noen grad innfridd, i hvert fall for en tid. Det fant sted en viss renessanse når det gjaldt kirkene, en del mennesker søkte for første gang til troen og til gudstjenestene. Opinionsundersøkel­ ser som ble foretatt i Russland og andre sovjetrepublikker på denne tiden, tydet på at mellom en fjerdedel og en halvpart av befolk­ ningen regnet seg som troende, alt etter hvordan spørsmålene ble utformet og hvilke grupper man fokuserte på.1 Også blant ikketroende var det en høy respekt for religionen. To russiske forskere fant således i 1991 at 46 % av russerne identifiserte seg med orto­ doksien, til tross for at bare 29 % regnet seg som troende.12 «Troende» kan imidlertid være så mangt. En undersøkelse som ble foretatt blant etniske russere i fem tidligere sovjetrepublikker våren 1993, skilte mellom to grupper troende: praktiserende og ikke-praktiserende. Resultater er gjengitt i tabell 4.1.3 Som man vil se, er det relativt store regionale forskjeller. Russerne i Latvia er mest praktiserende, mens deres etniske brødre og søstre i naborepublikken Estland går langt sjeldnere i kirken. I snitt var det imidlertid ikke mer enn mellom ca. en fjerdedel og en tredjedel 1 Greeley 1994. 2 Filatov og Furman 1992, s. 5. 3 Laitin 1998, s. 319.

NASJON, STAT OG RELIGION

87

Tabell 4.1 Religiøsitet blant russere som bor i forskjellige republikker Russland

Kazakhstan

Estland

Latvia

Ukraina

9,7

10,4

7,9

18,0

17,1

31,9

34,8

30,3

33,1

35,2

37,9 0,9

29,9 1,1

41,5 3,7

31,5 0,9

33,4 0,7

Praktiserende troende Troende, men ikke praktiserende Ikke-troende, men respekterer de troende Religion er skadelig

Kilde: Laitin 1998, s. 319.

av de troende som praktiserte sin tro. Sammenlignet med mange vestlige land er dette relativt høye tall. Det er likevel ikke nok til at vi kan snakke om en omfattende religiøs vekkelse eller en «gjenreligiøsisering» av det tidligere Sovjetunionen. En sterkere omveltningskraft var nasjonalismen. Mens kirkene hadde fått lov til å eksistere i kommunisttiden, om enn med meget strenge begrensninger, hadde alle nasjonalistiske organisasjoner vært forbudt. Til gjengjeld hadde hele den sovjetiske føderasjonsstaten vært etnisk definert. Ved liberaliseringen under perestrojka ble disse etniske identitetene politisert. Hundretusener og til tider millioner av mennesker fylte gatene med krav om nasjonal uav­ hengighet for republikkene. Men går det an å stille religiøs og nasjonal identitet opp mot hverandre, slik jeg har gjort ovenfor? Er det ikke tvert imot slik at religion svært ofte inngår som en integrert del av den nasjonale bevissthet, og at denne koblingen er spesielt tett i Øst-Europa? Det er utvilsomt riktig, men dermed er det ikke sagt at religionen er det bærende element i østeuropeernes etniske selvforståelse. Selv ikke i Jugoslavia er det nødvendigvis tilfellet, selv om den mest åpenbare kulturforskjellen mellom kroater, serbere og bosniere, som i det store og hele snakker samme språk, er at de identifiserer seg med forskjellige trosretninger: katolisisme, ortodoksi og islam. Under Tito ble imidlertid det jugoslaviske samfunn svært sekularisert. Kroater og serbere holdt ganske visst fast på hver sine identiteter,

88

NASJON, STAT OG RELIGION

men vanligvis som forhenværende katolikker og som personer med troende ortodokse foreldre eller besteforeldre. Kanskje kommer dette klarest frem hos de bosniske muslimene, som i 1971 fikk lov til å registrere seg i offisielle dokumenter som muslimer som en nasjonal kategori.4 Dette skjedde på et tidspunkt da det å være muslim ikke lenger var operativt som religiøs kategori.5 Det er der­ for feil å oppfatte krigene i Kroatia og Bosnia som religionskrigen Den religiøse oppblomstringen og «gjen-religiøsiseringen» som vitterlig har funnet sted i disse landene i de seneste årene, er kom­ met kom en reaksjon på krigene og blodbadet og har ikke vært en viktig årsak til dem. Krigene har først og fremst hatt politiske år­ saker. Historisk sett er nasjonal identitet i svært mange land i verden assosiert med én bestemt religion som den er sammenvevd med. Augsburgavtalen fra 1555 slo fast prinsippet om Cuius regio, eins religio for de landene som denne avtalen omfattet: «som hersker, så religion». Dette knyttet i første omgang religionsvalget til fyrsten og staten, ikke til nasjonen. I samme grad som de europeiske sta­ tene utviklet seg til nasjonalstater, ble herskerhusets religion også nasjonens religion, slik det skjedde i Norge og de andre skandina­ viske landene. I mange land har religion vært en viktig nasjonal markør fordi andre markører har vært svake eller fraværende. I Irland hadde fler­ tallet av irene sluttet å snakke keltisk (gælisk) da den politiske mot­ standskampen mot britene begynte i forrige århundre, og var i ste­ det gått over til å snakke okkupasjonsmaktens språk, engelsk. Den sterke irske motstanden bunnet i en rekke forhold, også i at irene var katolske, i motsetning til de hovedsakelig protestantiske eng­ elskmennene. Den bastante religionsgrensen opprettholdt og for­ sterket den etniske grensen, slik vi ser det tydelig i Nord-Irland i dag. På en lignende måte er ideen om polskhet i høy grad blitt knyt­ tet til den katolske tro, som et slags substitutt for den polske stat som forsvant på slutten av 1700-tallet. I fraværet av politiske gren­ ser rundt nasjonen fungerte religionsforskjellene som et viktig vern 4 Mønnesland 1992, s. 213. 5 Se f.eks. Gellner 1983/1990, 69-70.

RUSSLAND

89

om den polske egenart: Av delingsmaktene var prøysserne luther­ anere og russerne ortodokse (habsburgerne derimot hadde samme konfesjon som polakkene). Den kulturelle grensen mellom polak­ kene og deres mektige naboer i øst og vest var dobbel - både reli­ giøs og språklig - og dessuten knyttet til minnet om den utraderte polske stat. Likefullt forsøkte både tsarmakten og prøysserne å assimilere «sine» polakker. Ifølge en anerkjent Polen-kjenner, his­ torikeren Norman Davies, kunne prøyssifiseringen av polakkene vært like vellykket som anglifiseringen av Wales (som pågikk sam­ tidig) dersom Bismarck hadde latt polakkene få ha sin religion i fred. Hans Kulturkampf mot den katolske kirke - som ikke var ret­ tet spesielt mot polakkene, men som rammet dem svært hardt minnet dem om at de var annerledes enn de prøyssiske luthera­ nerne. Religionskampen gjorde dem til polakker.6

Russland Gjennom en mer enn tusenårig historie har den ortodokse kirke og det russiske folk vokst seg inn i hverandre. Vasilij-katedralen på Den røde plass er et av de mest kjente symboler på Russland og «det russiske». Ortodoksien ble introdusert blant østslaverne av storfyrst Vladimir i Kiev på slutten av 900-tallet. I første omgang var kristendommen fyrstens og hirdens religion, bare langsomt slo den rot også på landsbygda (men da den først hadde funnet gro­ bunn der, ble den svært vanskelig å rykke opp igjen, noe bolsjevi­ kene fikk erfare). I Kiev-tiden var den russiske kirke ledet av en metropolitt som ble utnevnt i Konstantinopel, i de fleste tilfeller var han greker. På denne tiden var det ikke snakk om noen nasjonal, langt mindre noen nasjonalistisk russisk kirke. Dette endret seg etter mongoloverfallet på 1240-tallet. Kontakten med Konstantin­ opel ble brutt, og den statlige enhet rundt Kiev-fyrsten, som lenge hadde skrantet, gikk definitivt i oppløsning. Under «tataråket» ble den ortodokse tro den viktigste kulturmarkør som skilte russerne fra de mongolske (tatariske) erobrerne. Disse valgte å gå over til islam i stedet for kristendommen. 6 Davies 1982, s. 131.

90

NASJON, STAT OG RELIGION

Gjennom hele middelalderen og frem mot nyere tid ble orto­ doksien en stadig viktigere del av russernes nasjonale identitet. I fravær av en politisk riksenhet ble kirken den viktigste fellesrussiske institusjonen. De russiske bøndene begynte etter hvert å kalle seg krestjanin-, dette ordet for «bonde» er avledet av ordet for «kristen». Til langt inn i forrige århundre var det også vanlig at russere ikke presenterte seg med å si «jeg er russer», men med «jeg er pravoslavnyj», dvs. ortodoks troende. To utviklingstendenser løp parallelt og forsterket hverandre i russisk historie. På den ene side konvergerte russernes nasjonale og religiøse identiteter, på den annnen side smeltet stat og kirke stadig mer sammen på det institusjonelle og ideologiske plan.71 1448 fri­ gjorde den russiske kirke seg fra Konstantinopel, fem år før denne byen falt i ottomanernes hender. Konstantinopel hadde vært opp­ fattet som den ortodokse verdens høyborg, «Det nye Rom», og fra begynnelsen av 1500-tallet begynte man i Russland å snakke om at Moskva var det tredje (og siste) Rom. Denne forestillingen har man senere oppfattet som et utslag av russisk nasjonalreligiøs messianisme. Selv om tanken om Moskva som det tredje Rom sannsyn­ ligvis ikke hadde så stor politisk betydning på den tiden da den først ble formulert, ble den idéhistorisk viktig da den ble hentet frem igjen av russiske nasjonalistiske tenkere i forrige århundre. I 1500-tallets Russland hadde kirkens menn betydelig innfly­ telse over verdslig politikk. I 1589 ble kirkens overhode utstyrt med tittelen «patriark», og under tsar Mikhail Romanov (valgt 1613), fungerte patriarken som medregent.8 I siste halvpart av 1600-tallet ble imidlertid kirken betydelig svekket av en oppri­ vende indre strid, det store Raskol^ som førte til bruddet med de såkalte gammeltroende. Parallelt utspant det seg en hard makt­ kamp mellom tsaren og patriarken, som tsaren gikk seirende ut av. Også etter dette fortsatte kirke og stat å utgjøre et intimt partner­ skap, men nå var det statsmakten som dominerte over kirken. 7 Kolstø 1982, s. 12-25. 8 Patriark Filaret (Romanov) var far til tsar Mikhail. Han hadde vært en av de mektigste bojarhøvdingene i Russland, men var blitt tvangsmunkeviet og sendt til et avsidesliggende kloster av tsar Boris Godunov i 1601. Da sønnen ble valgt til ny tsar i 1603, ble han hentet tilbake til Moskva til heder og verdighet.

RUSSLAND

91

På begynnelsen av 1700-tallet opphevet Peter den store patriar­ katet og organiserte den russiske kirke som et statsdirigert depar­ tement. I 1830-årene ble tsarmaktens ideologi uttrykt som en tre­ enighet av autokrati, ortodoksi og «nasjonalitet» (narodnosf). Omtrent på samme tid formulerte en gruppe russiske tenkere et program for en religiøs russisk nasjonalisme, den såkalte slavofili. Denne merkelappen er noe misvisende: De slavofile var egentlig mer opptatt av ortodoks tro enn av slaviskhet som kjernen i den russiske egenart. De slavofile skulle komme til å øve betydelig inn­ flytelse over utformingen av russisk nasjonalisme, i vårt århundre kanskje mer enn i sitt eget. Under oktoberrevolusjonen i 1917 så den russiske kirke sitt snitt til å få gjenopprettet patriarkatet. Bolsjevikene ønsket i alle tilfeller ikke å legitimere sin makt ut fra ortodoksien, og den intime forbin­ delsen mellom stat og kirke i russisk historie ble brutt. Stalin beholdt likevel full kontroll over kirken, og formaliserte denne kontrollen under annen verdenskrig med opprettelsen av Rådet for anliggender med den russisk-ortodokse kirke. Dette rådet ble i 1965 slått sammen med et annet råd, som overvåket ikke-ortodokse trossamfunn, til Rådet for religiøse anliggender, uten at kon­ trollen av den grunn ble mindre.9 Da sovjetmakten smuldret bort under perestrojka, lå forholdene tilsynelatende til rette for at den russisk-ortodokse kirke kunne gjenfinne sin rolle som nasjonalkirke og statskirke. Mikhail Gor­ batsjov var på intens jakt etter støttespillere i sin kamp for en for­ nyelse av sovjetsamfunnet, og da den russiske kirke feiret sitt 1000års jubileum i 1988, kom han med flere invitter til kirkens ledelse.10 De russiske prelatene forholdt seg imidlertid skeptiske til den nye reformatoren i Kreml, som de oppfattet som altfor vestorientert. Når de langt om lenge begynte å engasjere seg i den offentlige debatten, var det svært ofte med et budskap som lignet på det som ble fremsatt av Gorbatsjovs politiske motstandere: gammelkom­ munistene og de russiske nasjonalistene. Selv om kommunister og nasjonalister vanligvis blir plassert i 9 Kolstø 1984a. 10 Anderson 1994, s. 138-44.

92

NASJON, STAT OG RELIGION

hver sin ende av det politiske spektrum, på ytterste venstre og høyre fløy, nærmet disse to fraksjonene seg hverandre stadig mer etter 1990-91 og inngikk i det som ofte ble omtalt som «rød­ brune» allianser. Svært mange av de anti-reformatoriske organisa­ sjonene som så dagens lys, hadde også en eller flere ortodokse pres­ ter og biskoper i ledelsen. En av dem var Russkij sobor, som ble ledet av tidligere KGB-general, Aleksandr Sterligov. Hans beve­ gelse avholdt en av sine første samlinger i Damlov-klosteret, Moskva-patriarkatets hovedkvarter i Moskva, med patriark Aleksij og en rekke andre høyere geistlige til stede. Selv om prelatene bedyret at de ikke drev med politikk, ble slike opptredener oppfattet som en klar politisk stillingtaken.11 Samlingen i Danilov-klosteret fant sted mens Boris Jeltsin var involvert i en intens maktkamp med det russiske parlamentet, Det øverste sovjet, der kommunister og «rød-brune» dominerte. Denne konflikten toppet seg i oktober samme år da stridsvogner omringet parlamentsbygningen. I et siste fortvilet forsøk på å få til en forsoning mellom partene ble patriark Aleksij bedt om å mekle. Meklingen mislyktes, eller snarere: Den kom aldri egentlig i gang. Forsøket vit­ net likevel om at den russiske kirke, til tross for sine forskjellige kon­ troversielle utspill de siste årene, fortsatt ble oppfattet som en nasjo­ nal, allrussisk institusjon, kanskje den eneste som på den tiden nøt et minimum av autoritet og respekt i alle politiske leirer. Jeltsin hadde selv et visst hell med seg i sine forsøk på å bruke kirken som legitimeringsfaktor. Da han ble innsatt som russisk pre­ sident sommeren 1991, deltok patriarken og gav ham sin velsig­ nelse. Etter hvert som de politiske offiserene forsvant fra militæravdelingene, ble de mange steder erstattet av feltprester. En del kir­ kelige høytider ble gjort til offentlige fridager. Den russiske grunn­ loven slår eksplisitt fast at Russland er en «verdslig» stat der ingen religion kan være statsreligion (§14). Mange oppfattet det likevel som om den russisk-ortodokse kirke siktet seg inn mot denne rol­ len. Ikke minst blant Russlands muslimske befolkning var mange bekymret og irritert over dette.11 12 11 Dunlop 1995, s. 15ff. 12 Forfatterens intervjuer i Kazan, hovedstaden i Tatarstan, i oktober 1991.

RUSSLAND

93

I juni 1997 vedtok den nye russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen, en ny religionslov som i preambelen spesielt trakk frem den russisk-ortodokse kirkes rolle i russisk historie. I loven ble fire religioner - islam, jødedom og buddhisme, i tillegg til ortodoksien - definert som Russlands «tradisjonelle religioner» og gitt en del særrettigheter i forhold til andre trossamfunn. Loven ble møtt med sterk motstand fra utlandet, især fra Vatikanet og Washington. Amerikanske misjonærer som har drevet utstrakt evangelisering i Russland i de senere årene, fryktet at deres virksomhet nå ville bli forbudt. Patriark Aleksij gikk uttrykkelig inn for at «proselyttvirksomhet» må forbys i Russland siden det «lokker folk vekk fra deres forfedres tro».13 Jeltsin nedla i første omgang veto mot loven og sendte den tilbake til lovgiverne. En ganske paradoksal situasjon oppstod da en rekke ledere for Kommunistpartiet stod frem og fordømte Jeltsins «antirussiske» religionspolitikk!14 I september snudde imidlertid Jeltsin om og undertegnet den omstridte loven. Selv om den i mellomtiden hadde gjennomgått visse endringer, dreide det seg i hovedsak om den samme loven. Den alvorligste rival for Moskva-patriarkatet i Russland etter kommunismens fall er imidlertid ikke protestantiske misjonærer, men en kirke som selv er både russisk og ortodoks, nemlig Den rus­ siske eksilkirken («The Russian Orthodox Church Abroad» - Russkaja pravoslavnaja tserkov’ za rubezjom). Denne kirken er en av flere russiske kirker som eksisterte i de russiske eksilmiljøene i sovjetperioden. Den er sterkt tsartro og antikommunistisk, og regner seg som den eneste sanne bærer av russisk ortodoksi. Eksilkirken har anklaget Moskva-patriarkatet for en synd som den oppfatter som verre enn kjetteri, nemlig et aktivt samarbeid med dem som forsøkte å utrydde troen i Russland.15 Den har satt opp ultimate betingelser for en forsoning: Moskva-patriarkatet må søke bot for sitt knefall for de ugudelige bolsjevikene; kanonisere den siste tsa­ ren, Nikolaj II, og ta klart avstand fra alt økumenisk samarbeid

13 RFE/RL Newsline, 28.08. 1997. RFE/RL Newsline er en internettbasert dag­ lig nyhetstjeneste. 14 RFE/RL Newsline, 23.07. 1997. 15 Kolstø 1989, s. 66.

94

NASJON, STAT OG RELIGION

med andre kirkesamfunn. Siden Moskva-patriarkatet nekter å etterkomme disse kravene, er de ortodokse menighetene i Russland fortsatt splittet i to uforsonlige leirer etter rent politiske skillelin­ jer.16

Ortodokse territorialkirker og fyletisme De to utviklingslinjene i russisk kirkehistorie jeg skisserte ovenfor med noen raske strøk - sammensmeltningen mellom det nasjonale og det religiøse og mellom stat og kirke - har stått i et spennings­ forhold til hverandre: Den russiske stat var et imperium, ikke en nasjonalstat, mens den russiske kirke på samme tid likevel skulle være både statskirke og nasjonalkirke. Kirkens offisielle navn Russkaja tserkov’ - knyttet an til den russiske nasjon, ikke til den russiske stat, det siste ville vært Rossijskaja tserkov’. Ortodoksien var nasjonalreligion ikke bare for russerne, men også for en rekke andre folkegrupper i Russland: ukrainerne, hviterusserne og moldoverne, samt en rekke mindre folkeslag, så som mordvmerne, udmurtene og karelene. Også disse var uansett etnisk identitet med­ lemmer av Den russiske kirke. Ifølge en utbredt oppfatning i den ortodokse verden bør ethvert ortodoks folk også ha sin egen selvstyrte kirke. Ikke bare ortodok­ sien som religion, men kirken som institusjon er et attributt ved nasjonen. Dette ble klart illustrert ved striden omkring opprettel­ sen av den makedonske kirke i Jugoslavia. Et viktig motiv bak kra­ vet om å få en egen kirke var kampen for å bli anerkjent som en egen nasjon. Makedonia har i lang tid ligget som et stridens eple mellom Bulgaria og Serbia: Bulgarerne har hevdet at makedonerne er vestbulgarere, mens serberne på sin side har insistert på at de er sydserbere. Stadig flere makedonere er imidlertid kommet frem til at de ikke er noen av delene, derimot er de ganske enkelt makedo­ nere. Da Tito, ut fra sine egne politiske motiver, innvilget makedonernes krav i 1967, protesterte det serbiske patriarkatet høylytt.17 For å møte trusselen om nasjonalistisk inspirerte kirkesplittelser 16 Pospielovsky 1995, 56-59. 17 Riis 1997.

ORTODOKSE TERRITORIALKIRKER OG FYLETISME

95

har de multinasjonale ortodokse patriarkatene siden slutten av for­ rige århundre understreket at i strengt kirkerettslig forstand er de enkelte ortodokse kirkene verken nasjonalkirker eller statskirker, men territorialkirker (på russisk: pomestnye tserkvi). Det oldkirkelige prinsipp sier at det aldri skal være mer enn én ortodoks biskop på hvert område.™ Ja, forsøk på å identifisere kirken med én bestemt etnisk gruppe blir betraktet som kjetteri, og fordømmes som fyletisme. Dette begrepet viser tilbake til det greske ordet for «stamme», p hy los.™ Anklagen om fyletisme ble første gang fremsatt av greske teolo­ ger i 1872 da ortodokse bulgarere forsøkte å få etablert sin egen bulgarske kirke. På denne tiden var de ortodokse menighetene i Bulgaria underlagt patriarken i Konstantinopel og bulgarsk kirke­ liv ble utsatt for massiv gresk innflytelse. Alle høyere geistlige i lan­ det var grekere, og liturgien var gresk, selv i de landsbyene der de bulgarsktalende menighetene ikke forstod et ord av dette språket. Det ble derfor en viktig sak for bulgarerne å få sin egen bulgarskortodokse kirke, slik de hadde hatt det i middelalderen. Men gre­ kerne strittet imot. Når bulgarerne likevel klarte å få sin egen kirke, var det takket være støtte fra de politiske makthaverne i landet, de muslimske ottomanerne, som i 1870 opprettet et eget bulgarsk eksarkhat.18 20 Dette førte til et uforsonlig brudd med patriarken av 19 Konstantinopel, som ikke ble leget før i 1945. Det bulgarske skisma gav støtet til en strøm av teologiske, kirkerettslige og politiske traktater, som ble studert også i andre deler av den ortodokse verden. Det greske synet på fyletisme er i dag i prinsippet godtatt av de fleste store ortodokse nasjonalkirker, og støttes ikke minst av dem som har etniske minoriteter blant sine medlemmer og er redde for splittelser, så som Moskva-patriarkatet.21 Samtidig står også det etnonasjonale prinsipp i praksis meget 18 «That is why there cannot be any other principle of Church order except a local, a territorial one. Any other principle would mean that the grace-endowed unity in Christ is replaced by some natural sign, national or racial.» Philaret 1981 (4), s. 74. 19 Zankov 1937, s. 14. 20 Sugar og Lederer (red.) 1969/1994, s. 113ff. 21 Se f.eks. Kovalevsky 1946; Uzjrumtsev 1962; og Philaret 1981.

96

NASJON, STAT OG RELIGION

sterkt. For eksempel opprettholder nesten alle ortodokse etniske grupper i USA sine egne kirker, til tross for at de bor på det samme territorium og er borgere av den samme stat.22 Det eneste orto­ dokse kirkesamfunn i USA som er organisert på et eksplisitt ikkeetnisk grunnlag, er The Orthodox Church of America. Denne kir­ ken har sløyfet alle referanser til etnisk gruppe i sitt navn for å kunne bli en territoriell amerikansk-ortodoks kirke, åpen for orto­ dokse troende fra alle nasjoner. The Ortodox Church of America er blitt innvilget «autokefal» (selvstendig) status av Moskva-patriarken, men anerkjennes ikke av patriarken i Konstantinopel. Denne saken er en av flere uløste stridigheter mellom de to mektigste kir­ kene i den ortodokse verden.23 Det finnes ikke noen fellesortodoks instans som kan avgjøre kirkerettslige stridigheter av denne art. Det enkelte ortodokse patriar­ kat er helt selvstyrt i alle indre og ytre anliggender. Uttrykt i orto­ doks terminologi er de å betrakte som autokefale, dvs. de har sitt eget overhode. Dersom kirkene innenfor et territorium ønsker det, kan de anmode den autokefale kirkeledelsen om å få selvstyre, enten i form av eget autokefali, eller kun som indre selvstyre, såkalt autonomi.24 I en rekke tilfeller er slike søknader blitt innvilget og utskillelsen har skjedd i full fordragelighet. Det finnes imidlertid enda flere eksempler på at lokalmenigheter har løsrevet seg uten godkjennelse. På den måten er det oppstått utallige skismaer på kryss og tvers. Som regel er disse kommet som en følge av endrede politiske forhold. Hovedregelen er at stat og territorialkirke henger sammen. Når et område løsriver seg fra en annen stat og har oppnådd status som egen nasjonalstat, har også kirken i denne nye staten etter den orto­ dokse tankegang rett til å få oppjustert sin status. Hvorvidt den skal bli en fullt ut uavhengig autokefal kirke eller skal være en autonom kirke under et annet autokefali, vil avhenge av flere for­ hold. Størrelse spiller en viss rolle: Fåtallige mmoritetskirker inn­

22 I en oversikt regnes det med ca. 15 ortodokse trossamfunn i USA. Se Mead 1970. 23 Dopmann 1977/1981, s. 283. 24 Troitsky 1948, s. 7.

DEN ORTODOKSE KIRKE I DE TIDLIGERE SOVJETREPUBLIKKENE

97

vilges ofte kun autonom status, og ber som regel heller ikke om mer. Men ofte vil moderkirken være uvillig til å innrømme autokefal status til nye nasjonalkirker selv når de politiske og demo­ grafiske forhold presumptivt ligger til rette for det. Dette har skjedd en rekke ganger i Moskva-patriarkatet i vårt århundre.

Den ortodokse kirke i de tidligere sovjetrepublikkene I de baltiske landene er det nesten bare innflyttere fra andre deler av Sovjetunionen som er ortodokse troende. Så godt som alle litauere tilhører den katolske kirke, mens den lutherske kirke er nesten like enerådende blant esterne. Latvierne er splittet mellom et luthersk flertall og et katolsk mindretall. Også enkelte andre vestlige kirke­ samfunn er blitt etablert i disse landene i nyere tid, som baptist­ kirken, adventskirken og pinsemenigheter. Disse har i hovedsak rekruttert nye medlemmer blant ikke-baltiske minoriteter.25 Dette betyr at de religiøse skillelinjene i de baltiske stater legger seg oppå de etniske skillene og forsterker eller, om man vil, utgjør et aspekt ved disse. Amerikaneren Samuel Huntington har fokusert skarpt på det religiøse skillet som går mellom Baltikum og Russ­ land, og hevder at det utgjør en av de grunnleggende bruddlinjer eller «fault-lines» mellom verdens store sivilisasjoner, i dette tilfel­ let mellom den vestlige og den ortodokse. Slike bruddlinjer, mener han, er basert på en rekke forhold: historie, språk, kultur, tradisjon og aller viktigst religion. Sivilisasjonsgrensene er etter hans oppfat­ ning ikke bare reelle, men også fundamentale. Opp gjennom århundrene har de utløst «de mest langtrukne og voldelige konflik­ ter».26 Mange baltiske forskere viser til Huntingtons analyse for å underbygge sin egen oppfatning av at Baltikum er en del av Europa, mens Russland ikke er det.27 Samtidig er det klart at dagens politiske situasjon i Baltikum vanskelig kan sies å under­

25 Goeckel 1995, s. 206. 26 Huntington 1993, s. 25. 27 Se f.eks. et spesialnummer om Estland i Nationalities Papers 23 (1) (vår 1995), s. 16, passim.

98

NASJON, STAT OG RELIGION

bygge Huntingtons tese. Selv om både Estland og Latvia har vært preget av harde konflikter mellom titulærbefolkningen og rus­ serne, så har disse konfliktene ikke vært voldelige, og det religiøse aspektet ved dem har vært så godt som fraværende. Det har sam­ menheng med at intensiteten i det religiøse engasjementet i alle lei­ rer jevnt over er lav. Lutherdommen ble i sin tid introdusert i Balti­ kum som den tyske overklassens religion. Selv om de tyske pasto­ rene klarte å omvende de baltiske bøndene til protestantismen, fikk den nye troen aldri særlig dype røtter blant esterne eller latvierne. De betraktet den ofte som en form for tysk kulturimperialisme. I ett tilfelle har det funnet sted en tilspisset kirkelig konflikt i Bal­ tikum med etniske overtoner. Blant de etniske esterne finnes det en liten ortodoks minoritet, vel 15 000 personer. Dette er langt færre enn antallet ortodokse troende blant russerne og andre slavere i Estland, men til gjengjeld regner de med å ha den estiske stat i ryg­ gen når det oppstår stridigheter mellom dem og de ortodokse sla­ verne i landet. I mellomkrigstiden, da Estland var en uavhengig stat, ønsket ikke den estisk-ortodokse kirke å stå under Moskva-patriarkatet, som den oppfattet som Sovjet-statens forlengede arm, og aner­ kjente i stedet patriarken av Konstantinopel som sitt åndelige over­ hode. Da Estland ble tvangsinnlemmet i USSR etter annen ver­ denskrig, fortsatte den estisk-ortodokse kirke å eksistere som kirke for de estiske eksilmenighetene, mens de ortodokse kirkebygningene i den estiske sovjetrepublikken ble overtatt av den russisk-ortodokse kirke. I dag gjør både Moskva-patriarkatet og eksilkirken krav på å være Den estisk-ortodokse kirke i Estland.281 1992 fikk den estiskortodokse (og den latvisk-ortodokse) kirke innvilget autonom sta­ tus under Moskva, men i februar 1996 tok Konstantinopel-patriarkatet de ortodokse troende i Estland under sin overhøyhet. Kirkestriden ble dermed løftet opp fra å være en lokal estisk konflikt til å bli en konfrontasjon mellom de to mektigste prelatene i den ortodokse verden. Samtidig beskyldte Moskva de verdslige estiske 28 Patriarken av Moskva, Aleksij II, er for øvrig selv fra Estland og har tidligere vært biskop av Tallinn.

ORTODOKSE NASJONALKIRKER

99

myndigheter for å ta parti i striden på esternes og grekernes side. I mars 1996 ble det arrangert en protestmarsj gjennom Tallinns gater med over ti tusen russisk-ortodokse deltakere. Striden ble imidlertid bilagt i mai samme år da Konstantinopel og Moskva ble enige om at de troende i hver enkelt menighet skal bestemme hvil­ ket patriarkat de vil stå under.29

Ortodokse nasjonalkirker Den kirkepolitiske situasjonen i Ukraina, Hviterussland, Georgia og Moldova skiller seg fra situasjonen i Baltikum ved at også de aller fleste troende som tilhører titulærnasjonen, er ortodokse kristne. Her skulle forholdene presumptivt ligge til rette for frem­ veksten av nye nasjonalkirker, slik det har skjedd ved opprettelsen av nye nasjonalstater på Balkan. Likevel har ikke Moskva-patriar­ katet innvilget autokefali til noen nye kirker i de tidligere sovjetre­ publikkene. Patriark Aleksij har uttalt at «Moskva-patriarkatets kirkerettslige territorium omfatter ikke bare Russland, men også Ukraina, Hviterussland, Moldova, de baltiske landene, Azerbajdzjan, Kazakhstan og Sentral-Asia. [...] Man kan ikke danne femten ortodokse territorialkirker i et land som er blitt delt opp i femten uavhengige stater.»30 Aleksij tok ikke med Georgia på denne listen ettersom den georgiske kirke hadde autokefal status gjennom hele kommunisttiden og har det fortsatt. Dette var i og for seg et brudd på prinsippet om «én stat, én territorialkirke», ettersom Georgia var en del av den sovjetiske fellesstaten. Offisielt blir det forklart med at den georgiske kirke er svært gammel. Den stammer fra 300-tallet, og er altså vesentlig eldre enn den russiske. I Hviterussland og i Moldova har de stedlige kirkene fått auto­ nomi, men ligger fortsatt kirkerettslig under Moskva. Også i Ukraina har den Moskva-tro ortodokse kirke blitt innvilget auto­ nomi, mens to rivaliserende kirker har proklamert seg som auto­ kefale uten Moskva-patriarkens velsignelse. Dermed viser det seg at 29 OMRI Daily Digest 1996, 16. januar, 18. mars, 20. mai. 30 Dunlop 1995, s. 21.

100

NASJON, STAT OG RELIGION

forholdet mellom nasjon, stat og kirke i den ortodokse verden er mindre entydig enn slik det vanligvis fremstilles. De tre faktorene nasjon, stat og kirke blir i praksis kombinert på en rekke ulike måter.

Hviterussland Hviterussland ligger på grensen mellom det ortodokse og det katolske området i Europa. Da de hviterussiske områdene havnet under det polsk-litauiske riket, gikk det meste av overklassen etter hvert over til den katolske tro, mens bondebefolkningen forble ortodoks. Under motreformasjonen, i 1596, ble det imidlertid avholdt et kirkemøte i Brest der en stor del av den ortodokse geist­ ligheten i Polen-Litauen anerkjente den romerske paven som sitt åndelige og kirkelige overhode. De menighetene som gikk i union med Rom, fikk lov til å beholde sin tradisjonelle ortodokse liturgi og kirkeskikk. Dette dannet opptakten til den katolske kirke av østlig ritus, som også omtales som «den unerte kirke» eller «uniatkirken». Hviterusserne kaller den gjerne «den hviterussiske katol­ ske kirke», og ukrainerne «den ukrainske katolske kirke». Ved siden av den katolske kirke av østlig ritus fortsatte også den romer­ ske kirke av vestlig ritus å eksistere i Hviterussland og Ukraina, i første rekke som kirke for etniske polakker. Da Hviterussland som et resultat av Polens tre delinger i 1772-95 havnet under det russiske imperium, ble det vanlig å bruke det religiøse kriterium for å dele inn landets befolkning: De som var romerske katolikker, ble regnet som «polakker», uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse var russere. De som tilhørte den unerte kirken, utgjorde nærmest en residualgruppe: De var ikke-polakker og ikke-russere, og ble sett ned på av de andre.31 De utgjorde omtrent fire femtedeler av befolkningen. I 1839 ble Brest-unionen fordømt av et unert kirkemøte i Polotsk etter sterkt press fra russiske myndigheter, og den unerte kirke i Hviterussland ble slått sammen med den russisk-ortodokse 31 Zaprudnik 1993, s. 45. Vanligvis ble ikke den moderne betegnelsen hviterussere brukt på denne tiden. Den hviterussiske befolkningen selv omtalte seg gjerne som «tutejsjie», dvs. som «vi som er herfra», «de lokale».

MOLDOVA

101

kirke. Først i 1905 kunne den unerte kirke igjen operere fritt, men dens oppslutning var i mellomtiden blitt sterkt redusert. Ved en meningsmåling som ble utført i Hviterussland i 1992, oppgav 72 % at de var ortodokse, 6 % at de var katolikker, og bare 1 % at de var unerte.32 Den hviterussiske ortodokse kirke fikk autonom status i 1991, men anerkjenner fremdeles patriark Aleksij II som sitt åndelige overhode. Det liturgiske språket er kirkeslavisk med russisk uttale. I prekener og i offisiell korrespondanse bruker de ortodokse kirke­ lederne fortrinnsvis russisk, slik også de fleste andre utdannede hviterussere gjør. Det ser ikke ut til å være noen motstand mot kir­ kens prorussiske orientering blant det troende legfolket.

Moldova Ikke bare moldoverne/rumenerne, men også de aller fleste etniske minoritetene i Moldova tilhører tradisjonelt den ortodokse kirke. Dette gjelder så vel slaverne - russerne, ukrainerne, hviterusserne, bulgarerne og serberne - som de tyrkisktalende gagauzerne i SydMoldova. Derfor er det ikke grunnlag for noen religiøse konflikter mellom titulærbefolkningen og minoritetene i Moldova. Det er et betydelig kulturelt «minste felles multiplum» mellom de etniske gruppene i landet. Så vidt jeg har kunnet konstatere, har det ikke vært fremsatt noen krav om å få opprettet en egen, autokefal moldovisk-ortodoks kirke etter at Moldova ble en uavhengig stat. Den ortodokse kirke i Moldova står fortsatt kirkerettslig under Moskva-patriar­ katet, men fikk autonom status i oktober 1992. Likefullt har den moldovisk-ortodokse kirke vært plaget av etnisk motiverte splittel­ ser. En liten gruppe ukrainere i Moldova har valgt å stille seg under den autokefale ukrainsk-ortodokse kirke i Kiev.33 Alvorligere er det at troende moldovere som oppfatter seg som etniske rumenere, ikke vil stå under Moskva, men vil inn under patriarken i Bucure§ti. En gruppe moldoviske prester anført av biskop Petru aner­ 32 Evropejskoe vremja (Minsk), 2, 1992. 33 Seide 1994, s. 71.

102

NASJON, STAT OG RELIGION

kjente i desember 1992 den rumenske patriarken som sitt kirkelige overhode. Denne utbryterkirken kaller seg Den bessarabiske kirke og har en rekke ganger søkt om å bli offisielt registrert hos myn­ dighetene. I fem år nektet de statlige moldoviske myndighetene å anerkjenne den, men i august 1997 avgjorde den moldoviske appellretten at regjeringen er nødt til å gi sin godkjennelse, noe også Europarådet krever ut fra prinsippet om religionsfrihet.34 I stedet for én nasjonalkirke felles for alle moldovere uavhengig av etnisk opphav, er den moldovisk-ortodokse menigheten blitt delt mellom tre kirkelige strukturer som har sitt hovedsete i tre av Moldovas naboland.

Ukraina I Ukraina er det kirkelige landskap svært forskjellig fra det vi finner i Hviterussland og Moldova. Ukrainsk kirkepolitikk har i de senere år vært svært turbulent, og nasjonale motiver har stått sentralt. Sterke krefter i den ukrainske ortodokse kirke har i hele dette århundret ikke villet godkjenne Moskvas overhøyhet. Straks den politiske liberaliseringen under perestrojka gjorde det mulig, ble en autokefal ukrainsk kirke opprettet, eller snarere gjenopprettet, i august 1989. Denne kirken knyttet straks bånd til den ukrainske eksilkirken, som hadde eksistert i Vesten siden revolusjonen. Som et mottrekk gav Moskva-patriarkatet fem måneder senere den russisk-ortodokse kirke i Ukraina et nytt navn og autonom status. Den heter nå «Den ukrainske ortodokse kirke», men er fortsatt en del av Moskva-patriarkatet. Senere har en rekke nye splittelser og gjenforeninger ført til at det i dag er tre kirker som gjør krav på å være den ukrainsk-ortodokse kirke. I tillegg finnes det en sterk ukrainsk-katolsk (unert) kirke i Vest-Ukraina. Den kraftige politiseringen av ukrainsk kirkeliv er i første rekke en refleks av ukrainsk nasjonalisme. Mens den nasjonale identiten i både Hviterussland og Moldova er svak og usikker, står den ukrainske identiteten grunnfestet, i hvert fall i de sentrale og vest­ lige deler av landet. 34 RFE/RL Newsline 1997, 7. august, 14. august, 20. august, 28. august.

UKRAINA

103

Historisk sett har ukrainsk nasjonalisme vært knyttet opp mot den ukrainsk-katolske (unerte) kirke mer enn mot den ortodokse kirke. Dette har sammenheng med at den unerte kirken virket i de deler av Ukraina som aldri hadde utgjort noen del av det russiske imperium, nemlig Galicja og Transkarpatia lengst i vest. Disse områdene lå under Habsburg-monarkiet frem til første verdens­ krig, og under henholdsvis Polen og Tsjekkoslovakia i mellom­ krigstiden. Her var de politiske vekstvilkårene for en egen ukrainsk identitet mye bedre enn i de russiskkontrollerte områdene i øst. Etter annen verdenskrig ble også Galicja og Transkarpatia inn­ lemmet i Sovjet-staten. Som et ledd i kampen mot vestukrainsk nasjonalisme forlangte Stalin i 1946 at den ukrainsk-katolske kirke skulle legges inn under Moskva-patriarkatet. Det ble hevdet at Brest-konsilet i 1596, da denne kirken ble opprettet, hadde handlet mot det ukrainske folkets ønsker.35 Det er meget mulig, men slik den danske og den norske befolkningen forlengst har identifisert seg med lutherdommen, til tross for at de i sin tid ble tvangsomvendt til den, slik hadde også mange vestukrainere utvik­ let en sterk identitet knyttet til den nye tro. Derfor var Lvov-konsilet i 1946 like mye et overgrep mot de troende som Brest-konsilet 350 år tidligere hadde vært. I hele sovjetperioden var den ukrainsk-katolske kirke forbudt, men den fortsatte å eksistere som en undergrunnskirke. Den krøp frem fra katakombene under perestrojka og gjorde krav på sine tid­ ligere kirkebygninger, som nå ble disponert av den ortodokse kirke. Ved en del tilfeller kom det til bitre konflikter, men i løpet av 1991-1992 ble de fleste av de konkrete stridsspørsmålene løst.36 Selv om den ukrainsk-katolske kirke identifiserer seg sterkt med den nasjonale ukrainske sak, er det likevel bare et mindretall av ukrainerne som bekjenner seg til denne kirken, selv blant nasjona­ listene. Den unerte kirke er en mindretallskirke som har oppslut­ ning i kun én av Ukrainas mange regioner. Den kunne derfor i

35 «On the 35th Anniversary of the Reunion of the Greek Catholic Church with the Russian Orthodox Church», Journal of the Moscow Patriarchate 1981 (6), s. 65-71. 36 Bociurkiw 1995.

104

NASJON, STAT OG RELIGION

lengden ikke fungere som et samlende symbol for hele den ukrain­ ske nasjon. Flertallet av landets nye politiske ledere og befolk­ ningen i sin helhet sokner til den ortodokse kirke. En spørreunder­ søkelse fra 1992 viste at ca. halvparten av Ukrainas befolkning regner seg som troende. Av disse bekjente ca. tre fjerdedeler seg til den ortodokse tro, og ca. 15 % bekjente seg til den unerte kirke.37 Dette forholdet har Moskva-patriarkatet spilt på for alt det var verdt i sin strid med de ukrainske katolikkene. På den russiske kir­ kens konsil i juni 1990 hevdet metropolitt Filaret av Kiev og Galicja at uniatismens forkjempere prøver å fremstille sin kirke som en nasjonal ukrainsk bevegelse. I realiteten har den imidlertid alltid vært og er fremdeles et redskap for å splitte det ukrainske folkets åndelige enhet. Den er et redskap for å rive Galicja ikke bare vekk fra Moskva, men også vekk fra Kiev. Vi henvender oss til alle som ønsker Ukrainas nasjonale gjenfødelse: Dere må innse at unio representerer en alvorlig trussel mot den ukrainske nasjons helhet.38 På denne måten forsøkte Moskva-patriarkatet på en utilslørt og oppsiktsvekkende måte å fri til den ukrainske nasjonalisme som på denne tiden var i ferd med å bli til en kraftig bevegelse. Men dette var et spill de ikke kunne kontrollere, for også innenfor ortodok­ sien finnes det et ukrainsk nasjonalt/nasjonalistisk alternativ til det russiskdominerte Moskva-patriarkatet, nemlig den ukrainske autokefale ortodokse kirke (UAOK). Denne kirken var første gang blitt opprettet i 1921, men ble tvangsoppløst av bolsjevikene på 1930-tallet. Under annen verdenskrig hadde den autokefale kirke gjenoppstått i de tysk-kontrollerte områdene av Ukraina, men etter krigen ble den tvangsoppløst for annen gang.

37 Gee 1995, s. 383-90. I Galicja var oppslutningen om den ortodokse tro omtrent like sterk som oppslutningen om den unerte kirke. Andelen troende i denne regionen var langt høyere enn landsgjennomsnittet: Ca. tre fjerdedeler av Lvovs befolkning betraktet seg som troende. 38 Zjurnal Moskovskoj patriarkhii 1990 (9), s. 17.

UKRAINA

105

UAOK hevder at den er den rettmessige arvtaker etter den orto­ dokse kirke i Kiev-riket. Kirkerettslig står den likevel meget svakt ettersom de første biskoper som ble ordinert i denne kirken på 1920-tallet, ikke hadde gyldig apostolisk suksesjon (gyldig bispevigsel). Den ble derfor ikke anerkjent av noen ortodoks kirke i noe annet land. Ved gjenopprettelsen av UAOK i 1942 fikk biskopene den gyldige apostoliske suksesjon, og etter krigen fortsatte kirken å eksistere i Vesten, som kirke blant de ukrainske diasporagruppene i USA. Eksilkirken ble ledet av metropolitt Mstyslav Skrypnik. Han hadde vært aktiv i den ukramiske frigjøringskampen på 1920-tallet og levendegjorde således de sterke båndene som eksis­ terer mellom ukrainsk nasjonalisme og den autokefale ukrainske kirke. I juni 1990 ble den 92 år gamle prelaten valgt til patriark i den ukrainske autokefale kirke på et kirkemøte i Kiev. Den autokefale kirke seilte på en bølge av nasjonal begeistring og fikk snart mellom tusen og to tusen menigheter. De aller fleste av disse ligger i Vest-Ukraina, m.a.o. i de samme områdene som den ukrainsk-katolske kirke står sterkt i. Mange vestukrainere har søkt til denne kirken i stedet for til den unerte kirke som deres foreldre og besteforeldre tilhørte. Dette skyldes øyensynlig flere forhold. I løpet av de mer enn 50 år som er gått siden Stalin la den unerte kirke under Moskva-patriarkatet, har en del av dens medlemmer utviklet en ortodoks identitet - eller om man vil: funnet tilbake til den ortodokse identiteten som deres forfedre hadde hatt før 1596. Ikke minst gjaldt dette vestukrainske prester som hadde fått sin teologiske utdannelse i Moskva eller i Leningrad. Samtidig var disse vestukrainerne såpass mye nasjonalister at de ikke lenger ville stå under Moskva-patriarkatet. For dem ble den ukrainske auto­ kefale kirke løsningen. Ja, mange ukrainske nasjonalister ble over­ bevist om at denne kirken var mer ekte ukrainsk enn den ukrainskkatolske kirke. De minnet om at de ukrainske kosakkene på 1500og 1600-tallet hadde vært ortodokse, mens unio var noe de for­ hatte polakkene hadde påtvunget dem. I tillegg var åpenbart en del prester i Galicja blitt nokså kom­ promittert gjennom samarbeid med sovjetmyndighetene og med KGB. De fryktet derfor at de ville få en heller lunken velkomst der­ som de vendte tilbake til den unerte kirke. En del av disse prestene

106

NASJON, STAT OG RELIGION

søkte mot den autokefale ukrainske kirke, som slik fikk en under­ lig blanding av nasjonalister og opportunister, tidligere dissidenter og tidligere kollaboratører, i sin ledelse.39 Også i andre deler av Ukraina hadde mange prester hatt et vel nært forhold til sovjetmyndighetene. Den mest prominente av alle kommunistmedløpere i den ukrainsk-ortodokse kirkeledelsen var Filaret (Denysenko), Moskva-patharkatets Kiev-metropohtt. Våren 1992 ble det trykt artikler i Moskva som dokumenterte at Filaret hadde vært KGB-angiver med kodenavnet «Antonov». I tillegg ble det nå for første gang skrevet åpent om hans noe spesi­ elle privatliv. Selv om Filaret var munkeviet, i likhet med alle høy­ ere geistlige i den ortodokse kirke, hadde han både samboer og flere barn. Den russiske kirkeledelsen så seg derfor nødsaget til å avsette ham, og sommeren 1992 ble han fratatt presteverdigheten.40 Filaret fant seg imidlertid ikke i denne avgjørelsen. Samme høst brøt han ut fra Moskva-patriarkatet sammen med en gruppe ukrainske biskoper og dannet sin egen autokefale ukrainsk-orto­ dokse kirke. I denne kirken ble Filaret valgt til patriark. I likhet med UAOK er «Den ukrainsk-ortodokse kirke - Kiev-patriarkatet» ikke anerkjent av noen andre ortodokse kirker i verden. Der­ imot fikk Filaret sterk støtte fra Ukrainas nye politiske ledelse. Ukrainas president Leonid Kravtsjuk blandet seg resolutt og aktivt inn i de ukrainske kirkenes indre stridigheter. I likhet med Filaret var Kravtsjuk blitt plutselig omvendt til ukrainsk nasjonalisme etter 1991 på et nokså opportunistisk grunnlag. Han så seg tjent med at det fantes en rent ukrainsk-ortodoks kirke i Ukraina som hadde et nært forhold til landets politiske myndigheter, og som ikke stod i noe avhengighetsforhold til Moskva. Dermed hadde man fått tre ortodokse kirker i Ukraina: UOAK, den autonome ukrainske ortodokse kirke, som var et underbruk under Moskva-patriarkatet, og endelig Filarets «ukrainsk-orto­ dokse kirke - Kiev-patriarkatet». For de statlige myndighetene ville det ha vært best om det var kun én nasjonal ukrainsk-orto39 Sysyn 1993. 40 Anderson 1994, s. 189ff.

GEORGIA

107

doks kirke som kunne utgjøre en samlet front mot den Moskvadominerte kirken, som fortsatt er klart størst. Det lyktes å få avholdt et fusjons-kirkemøte mellom UOAK og Filarets kirke i juni 1992. Patriark Mstyslav ble utropt til overhode for denne forente ukrainske kirken, mens Filaret skulle være hans «stedfortreder». Denne sammenslåingen ble imidlertid ikke godtatt av patriark Mstyslav selv. Han døde i juni 1993, men en del autokefalister som ville føre hans linje videre, brøt ut fra Filarets kirke og gjenopp­ rettet den ukrainske autokefale ortodokse kirke under ledelse av patriark Dmitrij (Jaremu). I Kiev-patriarkatet ble Mstyslav er­ stattet av patriark Vladimir (Romanjuk), og da også han døde to år senere, ble Filaret valgt til overhode for denne kirken. Med denne raske oversikten har jeg bare kunnet trekke opp noen hovedlinjer i ukrainsk kirkehistorie etter 1989. Denne histo­ rien er full av forvirrende detaljer som ikke alltid er like oppbygge­ lige.41 En av de konklusjonene vi kan trekke, er at heller ikke i Ukraina har det lyktes å realisere «det ortodokse prinsipp» om «ett folk - én kirke». I dette landet skyldes ikke dette et fravær av en ortodoks nasjonalkirke, men at det er for mange av dem.

Georgia I Georgia står nasjonalismen sterkt, og en egen nasjonal, ortodoks georgisk kirke har eksistert siden 300-tallet. Georgierne var, som nevnt, også de eneste som fikk beholde sin egen, autokefale georgiske kirke i sovjettiden ledet av sin egen katholikos, dvs. patriark. Georgia er derfor det nærmeste vi kommer realiseringen av «ett folk - én kirke»-prinsippet i de ortodokse delene av det tidligere Sovjetunionen i dag. Likevel ville det være feil å hevde at det er sterke bånd mellom georgisk nasjonalisme og den georgiske kirke. Tvert imot har den nasjonalistiske georgiske intelligentsiaen tradi­ sjonelt vært svært antiklerikal, om ikke ateistisk. Den georgiske kirke oppfattet de som altfor ettergivende overfor russiske myn­ digheter. En vanlig oppfatning har vært at «russerne er religiøse mystikere, mens vi georgiere helt siden middelalderen har vært 41 For flere detaljer se Bociurkiw 1995; V. Markus 1995 og Lapychak 1996b.

108

NASJON, STAT OG RELIGION

opplyste rasjonalister».42 Denne holdningen ser imidlertid ut til å ha endret seg en del i de senere år. Georgias første ikke-kommunistiske president, Zviad Gamsakhurdia, var både innbitt nasjonalist og en brennende ortodoks troende, og selv Georgias nåværende president, Eduard Sjevardnadze, et tidligere prominent medlem av den sovjetiske partieliten, lot seg døpe inn i denne kirken i 1991. Samtidig har den georgiske kirke kastet seg med hele sin tyngde bak det den oppfatter som den georgiske nasjonale sak. Georgisk nasjonalisme har brodd i to retninger: mot Russland og russerne, og mot de mange nasjonale minoritetene i Georgia. To av disse minoritetene - sydosseterne og abkhazerne - hadde i sovjetperioden egne autonome territorier. Deres autonome status var en torn i øyet på georgiske nasjonalister, og ble i 1991 opphevet av Georgias parlament. I både Abkhazia og Syd-Ossetia brøt det ut borgerkrig i 1992 mellom georgiere og abkhazerne, respektive osseterne. I disse kampene har den georgiske kirke sluttet fullt og helt opp om den georgiske siden. Samtidig var det i 1993 borgerkrig også georgierne imellom, mellom tilhengerne av Gamsakhurdia og tilheng­ erne av Sjevardnadze. Patriark katholikos Ilja II grep inn i denne broderfeiden ved å erklære at enhver georgier som løfter våpen mot sine landsmenn, vil bli ekskommunisert. Begrepet «landsmann» var her å forstå i etnisk fortstand, og omfattet ikke abkhazere og ossetere. En del av Georgias befolkning er muslimer, men krigene i Geor­ gia har ikke hatt karakter av religionskrig. Blant så vel georgiere som ossetere finnes det muslimske minoriteter, og blant abkha­ zerne, der majoriteten er muslimer, er det en ortodoks minoritet. De georgisktalende muslimene regnes av mange som en egen etnisk gruppe, og går under navnet adzjarer. De har siden 1921 hatt sitt eget autonome område, Adzjaria, i det sydvestlige hjørnet av lan­ det. Dette er det eneste autonome området som fortsatt godkjennes av myndighetene i Tbilisi. Den ortodokse kirken godtar derimot ikke at adzjarene er en egen gruppe, i stedet betrakter de georgiske prelatene dem som frafalne georgiere.

42 Lilienfeld 1993, s. 224.

GEORGIA

109

Det er ingen tvil om at prinsippet om selvstyrte nasjonalkirker står sterkt i ortodoks kirkerett og i allmenn ortodoks tenkning. I utgangspunktet sier ikke dette prinsippet annet enn at det bare skal være ett bispedømme på samme geografiske område. I praksis kobles imidlertid det ortodokse nasjonalkirkebegrepet som regel tett opp til etnisitet. Det makedonske eksemplet gjenspeiler en utbredt oppfatning i den ortodokse verden om at man ikke er aner­ kjent som en selvstendig nasjon før man også har sin egen kirke. En autonom, og aller helst autokefal, kirke blir dermed et nasjonalt attributt og et viktig mål å kjempe for i den nasjonale kampen. Samtidig blir kirkelig nasjonalisme i Ukraina bekjempet i Moskva med anklager om fyletisme. Det underliggende, uuttalte premiss bak denne argumentasjonen er at man ikke anerkjenner ukrainerne som en fullt ut selvstendig nasjon. Etter russisk nasjonalistisk tankegang er dette en undergruppe under den fellesrussiske nasjo­ nen. Bare i ett tilfelle er det et nesten fullstendig sammenfall mellom én kirke og én nasjon i det tidligere Sovjetunionen. Det er i Arme­ nia der de etniske armenerne utgjør godt over 90 % av landets sam­ lede befolkning. Armenerne har vært kristne siden 300-tallet og bekjenner seg til en teologisk retning som gjerne kalles monofysittismen. Ifølge denne læren hadde Jesus bare én natur, eller fysis. Dette står i motsetning til det vanlige kristne synet som går ut på at Han hadde to naturer, som både sann Gud og sant menneske. På grunn av disse teologiske uenighetene, som går tilbake til et kirkemøte i Khalkedon i år 451, har den armenske kirke vært iso­ lert i forhold til alle nabokirker gjennom mer enn 1500 år. Den er slik blitt en ekte nasjonalkirke som armenerne ikke deler med noen andre, ledet av sin egen katholikos.43 Dessuten er armenernes nær­ meste naboer, tyrkerne, muslimer. Under første verdenskrig ble armenerne i Tyrkia utsatt for et folkemord som er det alvorligste traume i armenernes kollektive bevissthet. Dette historiske fiend­ 43 Også den etiopiske, egyptiske og syriske kirke er monofysittiske, men den kir­ kelige kontakten mellom dem og armenerne er liten.

110

NASJON, STAT OG RELIGION

skapet har også bidratt til å styrke armenernes nasjonal-religiøse bevissthet.

Islam og nasjonsbygging i Sentral-Asia I seks stater i det tidligere Sovjetunionen - Azerbajdzjan, Turkme­ nistan, Tadzjikistan, Uzbekistan, Kirgizistan og Kazakhstan - er islam titulærnasjonens tradisjonelle religion. I noen grad ser vi i dag at de nye makthaverne i disse landene benytter seg av islam i nasjonsbyggingen. De har tatt i bruk islamske symboler og islamsk retorikk i sine forsøk på å befeste og legitimere sin makt. Disse regi­ mene er svært autoritære, til dels direkte diktatoriske og hviler ikke på tilslutning gjennom demokratiske valg. Lederne har derfor behov for å finne alternative legitimitetskilder. De viktigste er nasjonalisme og oppdagelsen av en ærerik nasjonalhistorie, men også islam blir brukt i små, kontrollerte doser. Moskeer bygges, medreser åpnes og offentlige begivenheter prydes med islamske seremonier. I Azerbajdzjan er situasjonen komplisert av at landets muslimer fordeler seg med to tredjedeler shia og en tredjedel sunni.44 Den identitetsmessige avstanden mellom sunni og shia er minst like stor som mellom forskjellige kristne kirkesamfunn, og det er derfor vanskeligere for de azerbajdzjanske nasjonsbyggerne å bruke islam som nasjonalstatlig byggemateriale enn hva det er for myndighetene i de sentralasiatiske statene. I Uzbekistan og Turkmenistan flørter regimet åpenlyst med islam. Presidenten i Uzbekistan, Karimov (med fornavnet Islam!) avla i januar 1992 presidenteden på et eksemplar av Koranen. Samme år foretok han en pilegrimsreise {hajj) til Mekka. Det samme gjorde presidenten i Turkmenistan, Saparmurad Niazov. I den daglige bønnen som leses av alle offisielle geistlige i Turkme­ nistan, blir det bedt om at Allah må «beskytte det uavhengige Turkmenistan, og bringe lykke til vårt kjære fedreland og til vår ærerike president Saparmurad Niazov».45 Men heller ikke i disse landene er forholdet mellom nasjon og 44 Swietochowski 1994, s. 46. 45 Khazanov 1995, s. 145.

ISLAM OG NASJONSBYGGING I SENTRAL-ASIA

111

islam entydig. Som nasjonsbyggingsinstrument kan islam være et tveegget sverd. For det første er statslederne i alle de sentralasiatiske statene med ett eneste unntak (president Askar Akajev i Kirgizistan) gamle kommunistpamper i ny forkledning. Inntil for få år siden fordømte de all religion generelt og islam spesielt som over­ tro og opium for folket. Da virker det ikke like overbevisende når de nå fremstår som nidkjære neofytter. I en fromhetsmannjevning kan politiske rivaler med et mer uplettet religiøst rulleblad overby de sittende regimene. For det annet er islam en verdensreligion som knytter de troende til det universelle fellesskapet av dem som følger Hengivelsens vei, det såkalte Ummah. Det nasjonalistiske potensialet i islam er der­ for i utgangspunktet spinkelt. Tvert imot vil ofte en islamsk identi­ tet stå i et visst konkurranseforhold til en nasjonal identitet basert på språk, etnisk kultur og territorium. Islam knytter tadzjikene, turkmenerne og uzbekene sammen med sine muslimske nabofolk både i og utenfor det tidligere Sovjetunionen. Religionen svekker derfor de kulturelle kontrastene til nabofolkene, som må rendyrkes for å etablere en egen nasjonal identitet. Når sentralasiatiske ledere likevel bruker islam såpass aktivt som de gjør, blir det derfor dob­ belt paradoksalt: Ikke-troende statsledere benytter seg av en reli­ giøs, ikke-nasjonalistisk ideologi for å bygge nasjonen. I kommunistperioden var den islamske identiteten noe av det viktigste som skilte de sentralasiatiske folkene fra russerne og de andre europeerne i Sovjet-staten. Lederne i Kreml var åpenbart bekymret for at religionen skulle kunne fungere som en mobiliseringsstrategi mot kommunismen, en ideologi som jo i utgangs­ punktet er europeisk, og som i Sentral-Asia lett kunne oppfattes som fremmed. Det er en vanlig oppfatning at når Sentral-Asias befolkning ble delt inn i fem nasjonale (etniske) kategorier, var det ikke minst for å kunne splitte opp den felles religiøs-kulturelle homogeniteten i området. Langt på vei må vi kunne si at denne strategien var vellykket. Mange av de etniske kategoriene som sentralasiatene ble tildelt, ble på 1920-tallet oppfattet som kunstige og vilkårlige. For å «rydde opp» i det etniske virvaret i regionen ble mindre etniske grupper ganske enkelt slått sammen med en større. De nye etniske grensene

112

NASJON, STAT OG RELIGION

som ble etablert, skar seg tvers igjennom blandingsbefolkninger, som for eksempel den tadzjikisk-uzbekiske dobbeltkulturen. Denne kulturen, ofte kalt sartisk, dominerte i mange av byene. Tadzjikisk og uzbekisk er gjensidig uforståelige språk, i slekt med henholdsvis persisk og tyrkisk, men i oasene behersket de fleste begge språkene like godt. Nå måtte folket velge: Enten er du tadzik, eller du er uzbek. I dag, etter to-tre generasjoner, er disse valge­ ne blitt internalisert. Tadzjikisk og uzbekisk er blitt atskilte og til dels rivaliserende identiteter.46 Det samme gjelder kazakhisk og kirgizisk som også historisk representerer et kulturelt konti­ nuum.47 De sekulære etniske kategoriene har helt klart trengt islam til­ bake som identitetsmarkør, men ikke avskaffet den. Når kontek­ sten var Sentral-Asia versus Moskva, kunne den islamske identitet reaktiveres. Dette var imidlertid ikke nødvendigvis en religiøs iden­ titet i streng forstand. Vel så ofte må den kunne karakteriseres som allmennkulturell. Kommunistenes antireligiøse kampanjer ram­ met muslimene i Sovjetunionen like hardt som de rammet de kristne, og et stykke på vei må vi si at de var vellykkede. De sentralasiatiske folkene ble utvilsomt mer sekulariserte enn nabo­ folkene i Iran, Afghanistan og Pakistan. Islams fem søyler ble i liten grad praktisert. Når det gjelder pilegrimsferden til Mekka, er det klart at de strenge utreiserestriksjonene var hovedårsaken til at den ikke ble foretatt. Heller ikke de trospliktene som enhver kan utføre privat, så som almissen og de daglige bønnene, var imidlertid sær­ lig utbredt. Det var også ytterst få kvinner som gikk med slør, og et moderat alkoholforbruk var ikke uvanlig. Like fullt ville de aller fleste sentralasiater omtale seg selv som muslimer og slett ikke oppfatte seg som frafalne. De viktige høyde­ punkter i livet - fødsel, overgang til de voksnes verden og giftermål samt gravferd - ble feiret etter islamsk skikk, ofte også av sentral­ asiater som var medlem av kommunistpartiet.48 Kreml-lederne ergret seg over at disse «levningene» var så seiglivede, og så sent 46 Akiner 1997; Jensen 1997. 47 Imart 1990. 48 Khazanov 1995, s. 130ff.

ISLAM OG NASJONSBYGGING I SENTRAL-ASIA

113

som i 1985/86 iverksatte Mikhail Gorbatsjov en ny kampanje mot dem. I Moskva hadde man problemer med å forstå at disse ritua­ lene ikke nødvendigvis hadde så mye med «religiøs overbevisning» og «personlig tro» å gjøre. Slike uttrykk er i det hele tatt hentet fra en kristen forestillingsverden og er nokså meningsløse i islamske samfunn, der religion, kulturtradisjoner og sosiale strukturer er vevd sammen til et nesten uoppløselig hele. Ofte kan det være svært vanskelig å avgjøre hvor lokale stammetradisjoner slutter og hvor det islamske ritualet begynner. Det var og er likevel viktige regionale skiller blant de ekssovjetiske muslimene i religiøs henseende. Kazakhene og kirgizerne ble islamifisert langt senere enn oasefolkene lenger syd. De var noma­ der eller halvnomader til langt opp i vårt århundre, og svært mye førislamsk praksis og tro var blandet opp i deres islamske religi­ onsutøvelse. På slutten av 1700-tallet fant tsarina Katarina den store ut at den eneste måten å «sivilisere» nomadene på var å gjøre dem til «skikkelige» muslimer. Hun sendte tatariske islamske misjonærer fra Kazan til Kazakhstan og Kirgizia men selv etter tatarenes innsats fortsatte kazakhene og kirgizerne å ha et nokså avslappet forhold til sin religion. Senere er disse to folkene blitt utsatt for betydelig russisk kul­ turpåvirkning, langt mer enn de andre islamske folkene i SentralAsia. Fra og med slutten av forrige århundre og frem til 1970-tallet flyttet flere millioner russere, ukrainere og andre europeere til de kazakhiske steppene og kirgiziske fjelldalene. Den innfødte befolk­ ningen ble på ingen måte assimilert, men ble like fullt i betydelig grad preget av sine nye naboers kultur og levesett. Dette svekket deres fra før av svake tilknytning til islam. Blant den tradisjonelt fastboende befolkningen lenger syd stod islam klart sterkere. Den islamske innflytelsen går her tilbake til de første muslimske århundrer. En rekke islamske lærde og hellige menn er knyttet til dette området, som har mange islamske pile­ grimsmål: hellige lunder, gravsteder og moskeer. Ikke bare det offi­ sielle islam, men også det «parallelle» islam eller « undergrunns »islam har et godt fotfeste her. Med disse uttrykkene siktes det i før­ ste rekke til de forskjellige sufi-ordenene som organiserer muslimer i hemmelige eller halvhemmelige samfunn. Sufismen er en form for

114

NASJON, STAT OG RELIGION

mystikk, og tolker ofte en annen og mer åndelig mening ut av Koranen enn det det offisielle islam gjør. Periodevis er sufiene blitt forfulgt som kjettere. Disse ordenene finnes over hele den islamske verden, en av de som er mest utbredt i Sentral-Asia, Quadiria, ble stiftet i Bagdad i det 12. århundre. En annen viktig orden, Naqshbandia, oppstod derimot i selve Sentral-Asia, på 1300-tallet. Selv om de fleste sufiordener er primært mystiske og innad­ vendte, kan sufismen i visse situasjoner gi seg militante utslag. Naqshbandia ble en utbredt orden i Nord-Kaukasus, der den har vært en viktig drivkraft bak de kaukasiske fjellfolkenes kamp mot den russiske kolonimakten i forrige århundre, og i dette. Siden sufismen ikke er avhengig av presteskap, moskeer eller andre faste kultsteder, har det vært svært vanskelig for myndighetene å få bukt med den. Tvert imot virket det ofte slik at i samme grad som de sov­ jetiske myndighetene satte inn et hardt press mot det offisielle islam, i samme grad blomstret det parallelle islam opp.49 Det har derfor vært spekulert på om det parallelle islam etter sovjetmaktens fall kunne utvikle seg til en militant, islamistisk bevegelse som vil arbeide for en total islamifisering av samfunnet, av den typen vi kjenner fra blant annet Midtøsten og Afghanistan. Svært mange russiske observatører og også en del vestlige eksper­ ter har vært opptatt av dette scenariet. Især har man ment at islamismen har et betydelig potensial i de fattigste og mest overbefolkede delene av Sentral-Asia, så som i Tadzjikistan og i Ferganadalen i Uzbekistan og Syd-Kirgizistan. Her kunne sosial nød og religiøs fanatisme lett bli en eksplosiv blanding. I tillegg til sufismen har man også knyttet dette scenariet til utbredelsen av den såkalte wahhibismen. Denne strenge reformbevegelsen innen sunni-islam oppstod på 1700-tallet, og er i dag statsreligion i Saudi-Arabia. I andre land står den i opposisjon til det offisielle presteskapet. I 1989, før Sovjetunionens sammenbrudd, ble det dannet et islamsk gjenfødelsesparti (IRP) som en del av den nye partifloraen under perestrojka. Dette partiet hadde underavdelinger i flere sov­ jetrepublikker og var ikke knyttet til én bestemt nasjonalitet. Det stod likevel spesielt sterkt i nettopp Tadzjikistan og Uzbekistan, og 49 Bennigsen 1978; Bennigsen og Wimbush 1985.

ISLAM OG NASJONSBYGGING I SENTRAL-ASIA

115

da særlig i Fergana-dalen. I begge disse landene stod IRP i et visst rivaliseringsforhold til sekulære, nasjonal-demokratiske opposi­ sjonsbevegelser som ble dannet på samme tid, bl.a. Birlik og Erk i Uzbekistan og Rastokhez i Tadzjikistan. Kommunistledelsen i Uzbekistan fant ut at det var lettere å dis­ kreditere IRP enn den nasjonal-demokratiske opposisjonen. I juni 1989 brøt det ut voldsomme etniske opptøyer i Fergana med over 200 døde. IRP ble holdt ansvarlig og ble effektivt forbudt. Det er sannsynlig at partiet fortsatt opprettholder et hemmelig partinettverk, men Islam Karimovs harde regime har klart å holde det i sjakk. Så heldig var ikke Karimovs kollega i Tadzjikistan, Rakhmon Nabiev. Også i denne republikken ble IRP anklaget for å stå bak da det brøt ut voldsomme uroligheter i landet. Opptøyene i hoved­ staden Dusjanbe i februar 1990 krevde over 20 menneskeliv, og det tadzjikiske IRP ble forbudt. Men etter kuppforsøket i Moskva i august 1991 brøt det ut nye omfattende demonstrasjoner i landet, og i oktober ble IRP for en kort stund relegalisert. I mars 1992 ble Nabiev tvunget til å danne en «nasjonal forsoningsregjering» og tok inn åtte ministrer fra opposisjonen (den sekulære så vel som den religiøse). Harde kamper fortsatte imid­ lertid mange steder i de sydlige provinsene og tidvis også i hoved­ staden. Etter et angrep på presidentpalasset forsøkte Nabiev å flykte, men ble innhentet på flyplassen og tvunget til å frasi seg presidentvervet 7. september 1992. Dette utløste full borgerkrig som raste hele høsten 1992 og vinteren 1993. Kommunistene klarte til slutt å få kontroll over hovedstaden og de nordlige provinsene, mens islamistene flyktet opp i fjellene i Pamir eller over grensen til Afghanistan. Herfra ble motstandskampen ledet av blant andre Akbar Turadzjonzoda, en muslimsk geistlig av høy rang. Opposi­ sjonen sendte en serie raids inn i Tadzjikistan, og borgerkrigen ble holdt ved like på et lavere intensitetsnivå inntil kommunistregimet og opposisjonen inngikk en forsoningsavtale sommeren 1997. Da hadde krigen krevd minst femti tusen dødsofre. Tadzjikistan blir ofte pekt på som beviset på at politisk islam representerer en reell trussel i det tidligere Sovjetunionen.50 Tadzji50 F.eks. Hetmanek 1994.

116

NASJON, STAT OG RELIGION

kistan-eksperter påpeker imidlertid at den tadzjikiske borgerkri­ gen har svært kompliserte årsaker. Klans- og regionslojaliteter står sterkt i Tadzjikistan. De ideologiske konfliktlinjene mellom kom­ munister, islamister og demokrater faller som regel sammen med tradisjonelle regionsmotsetninger. Kommunistene står særlig sterkt i den nordlige provinsen Leninabad (Khodzjand) samt i Kuljab, mens islamistenes støttepunkter er i de sydlige og østlige regi­ onene. Leninabad er den eneste del av landet som har en viss indus­ tri, og ledere herfra dominerte tadzjikisk politikk i sovjetperioden. Rakhmon Nabiev kom fra Leninabad og representerte denne pro­ vinsen mer enn han representerte den kommunistiske ideologi. På en tilsvarende måte er også islamismen langt på vei en ideologisk overbygning over regionale og politiske interesser.51 I Tadzjikistan har religion så langt fra å virke nasjonsbyggende vært én faktor blant flere som har hindret en etnisk konsolidering av den tadzjikiske nasjon. De autoritære regimene i nabolandene er øyensynlig oppriktig redde for at deres egne stater kan bli slitt i fil­ ler av tilsvarende konflikter. Uzbekistan gikk i mars 1993 til det drastiske skritt å intervenere i den tadzjikistanske borgerkrigen på kommunistenes side og lot det uzbekistanske flyvåpenet bombe opposisjonens stillinger. Samtidig utnytter lederne i både Uzbekistan og Turkmenistan tadzjikenes tragedie aktivt og kynisk i sin egen nasjonsbygging. Budskapet er klart: Vi må bruke alle tilgjengelige metoder, også de mest autoritære, for å hindre at statsmakten bryter sammen også hos oss. All opposisjon må holdes nede, og religionen kjøres i stramme tøyler. Med andre ord, mens de sentralasiatiske lederne bygger moskeer og åpner medreser med den ene hånden, holder de all spontan religiøs aktivitet nede med den andre. I Kazakhstan og Kirgizistan er de politiske lederne i en viss hen­ seende heldigere stilt enn i de andre sentralasiatiske statene. I disse to landene representerer ikke islam noen politisk kraft, verken reelt eller potensielt. Selv blant dem som regner seg som troende musli­ mer, er religionen sjelden mer enn en «fredagsreligion» (tilsvarende en kristen som går til kirke en søndag i ny og ne). Det betyr at pre­ 51 Novoe Vremja 1992 (43), s. 8-11; Brown 1993; Neumann 1994.

ISLAM OG NASJONSBYGGING I SENTRAL-ASIA

117

sident Akajev i Kirgizistan og president Nazarbajev i Kazakhstan står fritt til å benytte seg av så store doser islam i sine respektive nasjonsbyggingsprosjekter som de måtte finne hensiktsmessig, uten å behøve å frykte for at islamiseringen av samfunnet kan komme ut av kontroll. De vil ikke ende opp som trollmannens læregutt, han som bare visste hvordan han skulle få gryta til å koke, men ikke hvordan han skulle få den til å stoppe igjen. I den kazakhstanske og kirgiziske gryten vil temperaturen i det religiøse brygget hele tiden holde seg under kokepunktet. Antallet muslim­ ske menigheter i Kazakhstan i 1996 var 600. Dette var en markant økning fra de 44 som eksisterte i 1989, men svært lite sammenlig­ net med for eksempel Uzbekistan. Der fantes det allerede i 1993 hele 5000 moskeer.52 En spørreundersøkelse som ble foretatt i Kazakhstan i 1996, viste at ca. 40 % av befolkningen regnet seg som troende. 4,4 % var ateister, mens ca. 60 % oppgav at de var agnostikere.53 Disse tallene omfattet alle religioner og etniske grupper. Blant titulærbefolkningen, de etniske kazakhene, var andelen troende 47 %, mens 30,8 % regnet seg som agnostikere. Bare blant den uzbekiske minoriteten i landet, som i hovedsak bor i grenseområdene mot Uzbekistan i syd, var det religiøse engasjementet markant høyere enn gjennomsnittet: Hele 75,8 % regnet seg som troende. Meningsmålerne antok at det kunne være en viss fare for islamsk fundamentalisme i de sydligste delene av landet der det hadde dukket opp enkelte uregistrerte, illegale islamske skoler. «Det finnes likevel etter vår oppfatning ikke noen bred basis for slike ideer i Kazakhstan. [...] Den offisielle muslimske geistlighet er lojal overfor staten og går ikke ut over rammene for religiøs virk­ somhet.»54 I sovjettiden lå hele Sentral-Asia under Det åndelige muslimske direktorat for Sentral-Asia. Det var ledet av en mufti med sete i Uzbekistans hovedstad Tasjkent. Ikke-uzbekiske muslimer klager i dag over at etniske uzbeker hadde altfor stor innflytelse i muftiatet. 52 Khazanov 1995, s. 145. 53 Uroven’ 1996, s. 7. 54 Ibid.

118

NASJON, STAT OG RELIGION

For eksempel ble ikke en eneste kazakh noen gang utnevnt til mufti. I januar 1990 opprettet derfor kazakhene sitt eget åndelige direktorat for Kazakhstan, med sete i Almaty. En amerikansk fors­ ker påpeker at med denne beslutningen oppnådde man to ting: Den kazakhstanske statsledelsen fikk bedre kontroll med den islamske utviklingen i landet, samtidig som et uavhengig muftiat var et tegn på republikkens suverenitet.55 Mens Nazarbajev ikke er truet av noen islamistisk opposisjon, står han derimot overfor et annet problem som de andre sentralasiatiske lederne ikke har: En svært stor del av Kazakhstans befolk­ ning er ikke muslimer, men kristne, om ikke praktiserende, så i hvert fall ut fra kulturell identifikasjon. Russerne, ukramerne og hviterusserne er ortodokse, mens flertallet av tyskerne er protes­ tanter. Også i de andre sentralasiatiske statene er de aller fleste europeere kristne eller ekskristne, men her utgjør de såpass små minoriteter at deres religion uten videre kan defineres ut av nasjonsbyggmgsprosjektet. I Kazakhstan derimot må statsledelsen ta hensyn til både muslimenes og de kristnes følelser. Ingen islam­ ske høytider er gjort til nasjonale helligdager, og når muftien kaster glans over statsbegivenheter med sitt nærvær, er nesten alltid også den russisk-ortodokse erkebiskopen av Almaty til stede.56 Som vi har sett, har Moskva-patriarkatet siden 1989 gitt auto­ nom status til kirkene i en rekke sovjetiske arvtakerstater. Man kunne tenke seg at den samme løsningen ville bli valgt også for den ortodokse kirke i Kazakhstan, som har flere medlemmer enn både den estiske og den moldoviske kirke, men dette har ikke skjedd. Øyensynlig henger det sammen med at i Kazakhstan blir den orto­ dokse kirke ikke betraktet som en nasjonal ortodoks kirke siden antallet etniske kazakher som bekjenner seg til den, er forsvin­ nende lite. Derimot ble det ortodokse bispedømmet i Almaty i 1991 delt i tre, slik at det i dag finnes tre atskilte russisk-ortodokse bispedømmer i Kazakhstan: i Almaty og Shymkent i syd og i Uralsk i nord.57 55 Altoma 1994, s. 172. 56 Ibid. 57 Mikhalkov 1991.

ORTODOKSI VERSUS ISLAM

119

Det var sikkert gode praktiske grunner for å gjennomføre denne oppdelingen: Kazakhstan har et fem ganger større territorium enn Frankrike, og det er svært vanskelig å holde kontakt mellom nord og syd. Den politiske ledelsen i Kazakhstan er likevel bekymret for at et eget russisk-ortodoks bispedømme i nord kan la seg bruke av krefter i den russiske befolkningen som ønsker løsrivelse fra Kazakhstan og innlemmelse i Russland.58 Det er ingen tvil om at det finnes slike nasjonalistiske krefter blant de russisk-språklige i Kazakhstan, selv om det kan diskuteres hvor stor oppslutning de har på grunnplanet. Vi kan også konsta­ tere at de har støtte i deler av den russiske geistligheten i landet. Redaktøren for det offisielle ortodokse tidsskriftet i Kazakhstan har uttalt at han vil gjøre det til et talerør for «en sunn nasjonal politikk».59

Ortodoksi versus islam I likhet med Georgia er det altså to dominerende religioner i Kazakhstan: islam og ortodoksi. Når vi betrakter situasjonen ut fra forholdet mellom nasjon og religion, ser vi likevel en svært viktig forskjell mellom disse to landene: I Georgia krysser religionsgrensene og nasjonsgrensene hverandre. Inndelingen av det religiøse kartet bidrar dermed i noen grad til å svekke den kulturelle tvedelingen mellom titulærnasjonen og de nasjonale minoritetene. I Kazakhstan, derimot, legger religionsgrensen seg oppå den etniske skillelinjen og forsterker tvedelmgen av samfunnet. Også flere andre forhold gjør Kazakhstan til et utpreget tokulturelt samfunn: Kazakhene har asiatiske ansiktstrekk, mens russerne ser europeiske ut. Det er som regel svært lett å plukke ut på gaten hvem som tilhører hvilken etnisk gruppe. Kazakhene og russerne har også tradisjonelt hatt hver sine levesett; mens kazak­ hene har drevet med nomadisk husdyrhold, har russerne enten vært jorddyrkere, industriarbeidere eller teknisk intelligentsia. De bor også i hver sine geografiske områder: Russerne dominerer i de 58 Uroven’ 1996, s. 19. 59 Vedi (Almaty) 1996 (5), s. 2.

120

NASJON, STAT OG RELIGION

nordlige provinsene, mens kazakhene er i flertall i syd. Til sammen gjør dette at grensen mellom det slavo-ortodokse nord og det muslimsk-asiatiske syd blir det Samuel Huntington oppfatter som en temmelig bastant sivilisasjonsgrense. Likevel har Kazakhstan ikke opplevd noen borgerkrigslignende tilstander tilsvarende det Georgia og Moldova har vært hjemsøkt av.60 Det har funnet sted voldelige sammenstøt, men ikke på langt nær av samme omfang. Dette er ganske bemerkelsesverdig når vi tar i betraktning at den religiøs-kulturelle terskel mellom de etniske gruppene er mye høyere i Kazakhstan enn i Moldova og Georgia. Samuel Huntington tar derfor etter min oppfatning feil når han hevder at de fremherskende konfliktlinjer i Europa vil følge religi­ øse «bruddlinjer». Vi må lete etter andre forklaringsmodeller for å forstå sosial og politisk uro i det tidligere Sovjetunionen.

60 Det var som nevnt voldelige sammenstøt med en rekke dødsofre i desember 1986 da den etniske kazakhen Dinmukhamed Kunajev ble byttet ut med en russer som førstesekretær i Kazakhstans kommunistparti. (Se s. 83) Den mest autorita­ tive vestlige rapporten om denne hendelsen nedtoner imidlertid det etniske aspek­ tet. Se Conflict... 1990.

5

Integrasjon eller fremmed­ gjøring? Russernes stilling i de tidligere sovjet­ republikkene

Sammen med jødene var russerne den etniske gruppe i det russiske imperiet som tidligst ble preget av de samfunnsendringer som vi vanligvis sammenfatter med betegnelsen «modernisering». Stadig flere russere fikk utdannelse, flyttet til byer og tilegnet seg en moderne livsstil. Spedbarnsdødeligheten blant dem gikk markant ned i siste tredjedel av forrige århundre, noe som førte til sterk befolkningsvekst i denne gruppen. Dette demografiske presset ble avhjulpet blant annet ved migrasjon til ikke-russiske områder i utkanten av riket. I noen grad dreide dette seg om russiske bønder som drog for å dyrke nytt land i ødemarken, men i stigende grad kom de russiske migrantene til å flytte til nye industribyer som Riga, Baku, Donetsk, med flere. Den lokale latviske, azerbajdzjanske, og ukrainske befolkningen var ofte mindre motivert og kvali­ fisert for å arbeide i de nyetablerte fabrikkene. Under sovjettiden flyttet nye millioner av russere til de ikke-russiske unionsrepublikkene, hovedsakelig til byene.1 De antok snart et umiskjennelig rus­ sisk preg, mens den omkringliggende landsbygda fortsatt var pre­ get av den opprinnelige, stedlige befolkningen. Etter oktoberrevolusjonen ble stadig flere etniske grupper truk­ ket med i moderniseringsprosessene, men en slags etnisk arbeids­ fordeling i Sovjetunionen var likevel etablert og ble opprettholdt gjennom det kommunistiske regimets økonomiske og demogra­ fiske politikk. Især under de første femårsplanene på 1930-tallet, da Sovjetunionen gjennomgikk en sjokkindustrialisering, flyttet1 1 Lewis et al. 1976, s. 202-214; Kolstoe 1995, s. 13-70.

122

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

strie strømmer av russere til de ikke-russiske republikkene.2 Mel­ lom 1926 og 1939 vokste antallet russere bosatt utenfor Russland fra 5,1 til 9,3 millioner, m.a.o. nesten en fordobling på 13 år. Selv om en del etter hvert flyttet tilbake til Russland, ble største­ delen boende, giftet seg og fikk barn der. Også de russerne som ble født utenfor Russland, bidrog til å øke størrelsen på den russiske befolkningen i de ikke-russiske republikkene. Ved den siste sovje­ tiske folketellingen var størrelsen på denne gruppen økt til 25 mil­ lioner mennesker, eller ca. 17 % av alle russere i Sovjetunionen. Ved Sovjet-statens sammenbrudd to år senere gikk disse over fra å være en «intern» diaspora i en føderasjonsstat til å bli «eksterne» diasporaer i nyopprettede stater. Med «diaspora» menes i denne sammenhengen etniske grupper som bor utenfor den stat eller del­ stat der gruppens hovedmasse bor. Russiske statsledere og andre politikere gir til stadighet uttrykk for bekymring over disse 25 millioner menneskene. Samlet repre­ senterer de den tallmessig suverent største minoritetsgruppe i det tidligere USSR. Ettersom de også har Russland, den største og mek­ tigste postsovjetiske staten, i ryggen, utgjør de også den mest betydningsfulle nye diasporabefolkning politisk sett. Dermed er det ikke sagt at det russiske diasporaspørsmålet uvegerlig vil føre til konfrontasjoner og blodbad av samme type som de serbiske minoritetene i det tidligere Jugoslavia har bidratt til. Hvorvidt dette vil skje eller ikke, avhenger i første rekke av tre forhold: det etnopolitiske klima i de statene der de russiske minoritetene bor, den russiske føderasjonens diasporapolitikk og de russiske minoritetenes egne handlinger og reaksjoner. Disse tre variablene virker gjensidig inn på hverandre og kan lede til at russerne utenfor Russ­ land enten blir integrert eller fremmedgjort i sine nye hjemland.3 Russlands ledere er ofte blitt anklaget for å skyve de russiske diasporagruppene foran seg for å få økt innflytelse i de tidligere sovjetrepublikkenes indre anliggender.4 Omvendt blir det i Mosk­ va hevdet at statsledere i «det nære utland» til stadighet holder 2 Harris 1993. 3 For en allmenn behandling av dette trekantforholdet se Brubaker 1996, s. 55-78. 4 Maley 1995.

IKKE ÉN DIASPORA, MEN FJORTEN

123

frem diasporakortet for å oppnå økonomiske fordeler i forhand­ linger med Russland. Straks Russland krever at de må betale sine betydelige olje- og gassregninger, antydes det at nedbetaling av slik gjeld vil bety sveltihjel for landets russiske minoriteter.5 I denne kryssilden av gjensidige beskyldninger befinner den rus­ siske diaspora seg mer eller mindre ufrivillig i midten som stridens eple. Den er blitt en viktig brikke i et politisk spill om makt og inn­ flytelse i det tidligere Sovjetunionen. Men selv om andre aktører utvilsomt forsøker å spille sjakk med diasporarusserne, er spillebrikker likevel ikke en helt dekkende metafor. Svært mange i den russiske diaspora er ressurssterke mennesker som er i stand til å formulere sine egne desiderata og kjempe for å få dem realisert. Hvordan blir egentlig de russiske minoritetene oppfattet og behandlet i de ikke-russiske arvtakerstatene? Blir de definert inn i den nye nasjonen, eller betraktes de som et etnisk fremmedele­ ment? Hva er Russlands interesser og prioriteringer? Kan selve forestillingen om at de russiske minoritetene i nabolandene repre­ senterer en diaspora, motvirke en nasjonalstatlig konsolidering i disse landene? Og til slutt: I hvilken grad er russerne tilfredse med sin nye status som nasjonale minoriteter i sine respektive hjem­ land? Ønsker de egentlig å bli inkludert i de pågående nasjonsbyggmgsprosjektene, eller stiller de seg utenfor?

Ikke én diaspora, men fjorten De russiske minoritetsgruppene er langt fra enhetlige. Det er sann­ synligvis langt mer fruktbart å betrakte dem som 14 atskilte diasporagrupper som alle har sine spesielle kvaliteter, én i hver av Sov­ jetunionens ikke-russiske arvtakerstater. De forskjellige gruppenes særtrekk skyldes en rekke forhold som varierer fra sted til sted, så som deres absolutte og relative størrelse, sosiale sammensetning, den kulturelle avstanden til andre grupper i det samme området, 5 Se f.eks. visestatsminister Aleksandr Shokhins artikkel i Izvestija, 16. novem­ ber 1993. Ofte vil imidlertid hensynet til Russlands reaksjoner kunne slå gunstig ut for de russiske minoritetene i «det nære utland». De statlige myndigheter i de ikke-russiske tidligere sovjetrepublikkene vil kunne håpe på fordelaktige handels­ avtaler o.l. dersom de gir «sine» russere anstendig behandling.

124

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

Tabell 5-1 Russere i de ikke-russiske sovjetrepublikkene ut fra 1989-folketellingen I tusener

I prosent av total befolkning i republikken

I prosent av ikke-titulær befolkning i republikken

Russere som hevdet å snakke titulcerspråket flytende

Prosent av russere som bor i byer

Russland 119866 Estland 475 Latvia 906 Litauen 344 Hviterussland 1342 Moldova 562 Ukraina 11356 Georgia 341 Armenia 52 Azerbajdzjan 392 Turkmenistan 334 Tadzjikistan 388 Uzbekistan 1653 Kirgizistan 917 Kazakhstan 6228

81,5 30,3 34,0 9,4 13,2 13,0 22,1 6,3 1,6 5,6 9,5 7,6 8,3 21,5 37,8

—

—

78,8 70,7 45,8 59,5 36,4 80,8 21,1 23,0 32,2 33,7 20,2 29,1 45,1 62,6

14,9 22,0 37,5 27,3 11,7 34,0 23,0 33,0 14,5 2,3 3,3 4,6 1,2 0,8

77 92 85 90 87 86 88 86 85 95 97 94 95 70 77

Republikk

Kilder: Natsional'nyj ... 1991; Arutjunjan (red.), 1992, s. 25.

hvorvidt de bor kompakt på et mindre territorium eller er spredt jevnt utover landet, hvor lenge de har bodd der, osv.6 Der er også betydelige forskjeller når det gjelder den minoritetspolitikk som føres i de landene de bor i. Forenklet kan de russiske diasporagruppene deles inn i fem geo­ grafiske kategorier: de slaviske statene, Baltikum, Moldova, Transkaukasia/det sydvestlige Sentral-Asia og det nordvestlige SentralAsia (Kazakhstan-Kirgizistan). Omtrent halvparten av alle diasporarussere, ca. 12,5 millioner, bor i de slaviske statene Ukraina og Hviterussland (se tabell 5.1). Den kulturelle avstanden mellom rus­ serne og titulærnasjonene i disse landene er svært kort. Med VestUkraina som et delvis unntak - der ukrainsk nasjonalisme står spe­ sielt sterkt - har de færreste russere noen følelse av å befinne seg i et fremmedartet kulturelt miljø så lenge de bor blant andre østslavere. I de baltiske statene vil deler av den innfødte befolkningen hevde at en avgrunnsdyp kløft skiller baltisk og russisk væremåte, mens 6 Kolstoe 1995; Kolstø 1996a.

IKKE ÉN DIASPORA, MEN FJORTEN

125

russerne på sin side langt oftere understreker de sterke felleselementene mellom baltisk og slavisk kultur, så som kristendom, tilknytning til Europa, osv. Etter at de baltiske statene ble innlem­ met i Sovjetunionen under annen verdenskrig, har innvandringen av russere og andre slaviske grupper vært nærmest eksplosjonsar­ tet. I løpet av fire tiår sank titulærnasjonens andel av den samlede befolkningen fra ca. 90 % til 60 % i Estland og fra 75 % til 52 % i Latvia. Mange baltere føler at denne demografiske utviklingen truet med å undergrave selve grunnlaget for deres kulturelle egen­ art og er fast bestemt på å redusere drastisk det russiske kulturelle og demografiske innslaget i samfunnet. Russerne er imidlertid allerede så tallrike og veletablerte i Estland og Latvia at denne opp­ gaven vil kreve særdeles radikale tiltak dersom den i det hele tatt lar seg gjennomføre. Bare i Litauen er andelen russere i befolk­ ningen så lav, ca. 9 %, at deres tilstedeværelse ikke oppfattes som noe stort problem. Moldova er en av de svært få tidligere sovjetrepublikkene der russerne ikke utgjør den største minoritetsgruppen. Med 13 % blir de så vidt slått av ukrainerne som utgjør ca. 14 %. I flere deler av det tidligere Sovjetunionen er mange av ukrainerne språklig og kul­ turelt russifiserte, og blir ofte slått sammen med russerne til en felleskategori. Dette er delvis tilfellet også i Moldova, men siden ukrainerne er så mange og Ukraina ligger vegg-i-vegg, holder mange av dem fast på sitt språk og sin egenart. I utbryterrepublikken på Dnestrs østre bredd er det prosentvise innslaget av russere langt større, men også her representerer de med 24 % kun den tredje største etniske gruppen, etter moldoverne (40 %) og ukrainerne (26 %). Det er derfor sterkt forenklet å omtale Dnestr-republikken som «russisk». Faktisk bor det langt flere russere vest for Dnestr enn øst for elven, 400 000 mot ca. 160 000. I Transkaukasia og den sydlige del av Sentral-Asia har russisk demografisk penetrasjon alltid vært svak. Ved 1989-folketellmgen utgjorde russerne under 10 % av befolkningen i alle sovjetrepub­ likker i dette området (i Armenia så lite som 1,6 %). I de ni årene som er gått siden den gang, har strie strømmer av russere flyttet ut av regionen uten at særlig mange nye russere har flyttet inn. De rus­

126

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

siske bosetningene er alle steder klumpet sammen i de største byene, først og fremst hovedstedene, mens landsbygda alltid har vært dominert av autoktone (innfødte) grupper. Den kulturelle kontrasten mellom russerne og den asiatiske befolkningen i om­ rådet oppleves av begge parter som betydelig. I Kazakhstan og til dels også i Kirgizistan er den etnodemografiske situasjonen noe annerledes. Russiske bønder har dyrket jorda på de kazakhiske steppene og i de kirgiziske dalførene i flere gene­ rasjoner. Så mange som henholdsvis 23 % og 30 % av alle russere i disse to statene bor på landet; dette er mer enn i alle andre tidli­ gere sovjetrepublikker. Også i byene er russerne særdeles godt representert, med 55 % av befolkningen i Bisjkek og 59 % i Almaty i 1989. Sammen med andre russiskspråklige grupper utgjør rus­ serne en fjerdedel av Kirgizistans befolkning, mens de 7,8 millioner russiskspråklige i Kazakhstan utgjør nesten en halvpart. I dette landet er de til sammen like tallrike som titulærnasjonen. Den alt­ overveiende del av Kazakhstans russere bor i den nordlige delen av landet, som slik sett er etnisk tvedelt ikke bare i demografisk, men også i territoriell forstand. Samtidig som det er store variasjoner mellom de enkelte diasporagruppene, er det rimeligvis også betydelige forskjeller innen den enkelte gruppe. Noen russere har bodd utenfor det russiske kjerne­ området i flere generasjoner, mens andre nylig har flyttet ut av Russland. Nykommerne har ofte vanskeligere for å tilpasse seg de nye omgivelsene. Jevnt over behersker de titulærbefolkningens språk dårligere. Språkferdighetene i den russiske diasporaen er i til­ legg påvirket av slike faktorer som de enkelte språkenes vanskelig­ hetsgrad og nytteverdi. Minst like viktig, ser det ut til, er likevel den status de enkelte språkene hadde i sovjetsamfunnet.7 I Sovjetunio­ nen hadde europeiske språk med lange litterære tradisjoner klart høyere prestisje enn asiatiske språk som fikk kodifisert skriftnorm først i vårt århundre. Derfor ser vi at for eksempel 37,5 % av alle russere i Litauen i 1989 oppgav at de var flytende i litauisk (2 % sa til og med at det var deres morsmål), mens bare 2,3 % av de turkmenistanske russerne kunne snakke turkmensk flytende. Russernes 7 Aasland 1996.

SPRÅK, KULTUR OG UTDANNELSE

127

andel av befolkningen i de to republikkene var den samme, i under­ kant av 10 % begge steder.

Språk, kultur og utdannelse I alle land i det tidligere Sovjetunionen har språkstrid dominert det etniske konfliktbildet. Alle arvtakerstatene har utropt titulærbefolkningens språk til landets eneste offisielle språk eller «statsspråk».8 De fleste steder er det også vedtatt detaljerte planer for hvordan statsspråkets funksjonsområde innen administrasjon og undervisning gradvis skal utvides. Dersom det går slik språkpolitikerne ønsker, vil statsspråket med tiden fortrenge russisk som det viktigste kommunikasjonsmidlet mellom de etniske gruppene. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom landene når det gjel­ der ambisjoner og tempoplaner for «avrussifiseringen». Hvorvidt russerne faktisk kommer til å lære seg det nye statsspråket eller ikke, avhenger ikke bare av lovgivingen, men også av det rus­ siske språkets generelle stilling i samfunnet. I Litauen, Transkaukasia og andre steder der russerne utgjør små minoriteter, vil de ganske sikkert bli tvunget av omstendighetene til å bli tospråklige, i motsatt fall vil de ende opp som selvisolerte gettogrupper ute av stand til å kommunisere med storsamfunnet. I Sentral-Asia er situasjonen delvis en annen. Siden de fleste lokalspråkene mangler fyIdestgj ørende terminologi på en rekke fagområder, blir russisk i stor utstrekning benyttet også av den stedlige befolkningen, især innen akademiske yrker og administrasjon. Mange observatører forventer derfor at russisk vil beholde stillingen som lingua franca i dette området i overskuelig fremtid, på samme måte som den utdannede eliten i tidligere franske og britiske kolonier fortsatt sverger til den forhenværende kolonimaktens språk som sitt «kul­ turspråk».9 8 I Hviterussland ble russisk innført som et statsspråk nr. to etter en folke­ avstemning 14. mai 1995. Russland har ikke noen «titulærbefolkning» i streng forstand ettersom landet offisielt er en multinasjonal føderasjon. Russerne utgjør imidlertid den suverent største folkegruppen, og grunnloven fastslår at russisk skal være statens offisielle språk. 9 Forfatterens intervjuer i Tasjkent og Bisjkek i mai 1993.

128

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

Også i flere land i den europeiske delen av det tidligere USSR der russerne står tallmessig sterkt, vil russisk sannsynligvis kunne beholde sin posisjon selv om dette språket ikke gis noen offisiell status. Det vil næres av russisk TV, radio, aviser og filmer, som mange steder er fullt ut i stand til å konkurrere med tilsvarende til­ bud på titulærspåket. I land som Moldova, Hviterussland og Ukraina foretrekkes russiske aviser og TV-programmer ofte ikke bare av de russiskspråklige, men også i stor grad av titulærbefolkningen. Den suverent største TV-stasjonen i det tidligere USSR er Moskva-baserte ORT, som fungerer som et felles informasjonsnett for hele Samveldet av Uavhengige Stater (SUS). Myndighetene i mange SUS-land klager over at ORT serverer russisk nyimperialistisk propaganda, og de skulle gjerne sett at landets borgere sluttet å se på denne kanalen. ORT ville kanskje vært mindre populær dersom det ble laget flere russiskspråklige programmer innenlands, men de fleste steder produseres nesten alle sendinger i det statlige TV på statsspråket. Dette gjøres bevisst som en del av nasjonsbyggingspolitikken. Dermed holder russerne, og mange andre, fast på ORT. I Latvia og i Estland er russerne tallrike nok til at de muligvis vil være i stand til å danne funksjonsdyktige russiskspråklige «sam­ funn i samfunnet» uten å lære statsspråket, tilsvarende det man har sett tendenser til blant for eksempel spansktalende i Florida. For å hindre dette har myndighetene i begge disse landene vedtatt strenge språklover, som også er blitt innskjerpet ved flere anledninger.10 Personer som stryker til spesielle språkprøver, vil ikke kunne bli ansatt i stillinger som de ellers er vel kvalifiserte for i alle andre henseender. I enkelte land omtales russisk i grunnloven og/eller i språkloven som et «språk for interetnisk kommunikasjon». Dette er ikke en gjengs internasjonal rettsterm, og det er høyst uklart hva denne lovbestemmelsen innebærer i praksis. Det sier seg selv at når to per­ soner av forskjellig nasjonalitet treffes på gaten, vil de suverent overse alle statlige språkregulermger og snakke sammen på det eller de språkene de finner mest formålstjenlig. 10 Malek 1994; Kamenska 1995.

STATSBORGERSKAP OG POLITISK REPRENTASJON

129

Stadig færre skoler i det tidligere Sovjetunionen bruker russisk som undervisningsspråk. I noen grad skjer dette uavhengig av den statlige skolepolitikken. I sovjetperioden sendte svært mange ikkerussere sine barn til russiskspråklige skoler av rene karrierehensyn: Uten solide kunnskaper i russisk var det meget vanskelig å nå til topps i samfunnet. Under de nye politiske realitetene etter Sovjet­ unionens fall vil forholdet de fleste steder være det motsatte: I dag vil rask sosial mobilitet i stor grad være forbeholdt dem som beher­ sker statsspråket. Men i mange av de nye hovedstedene er skolepolitikerne utål­ modige og vil ikke vente på at foreldrene av seg selv trekker denne konklusjonen. Nasjonalister presser på for å få omgjort russisk­ språklige skoler til skoler som underviser på titulærspråket. Rus­ sere i Moldova og Ukraina klager over at russiske skoler har over­ fylte klasser og må brukes i to skift, på dagtid og kveldstid, for å kunne gi undervisning til alle som vil ha det. Språklovene i Ukraina og Litauen slår fast at et minoritetsspråk kan bli brukt i offisielle sammenhenger i områder der minoriteten utgjør en lokal majoritet.11 I Litauen finnes det få kompakte rus­ siske områder, og denne lovbestemmelsen har praktiske konse­ kvenser i første rekke for landets polske minoritet. I Ukraina, deri­ mot, bruker de russiskspråklige regionene i øst og til dels i syd hovedsakelig russisk som administrasjonsspråk.

Statsborgerskap og politisk representasjon Med to unntak har alle de nye statene i det tidligere Sovjetunionen innrømmet russerne og alle andre etniske minoriteter fulle statsborgerrettigheter fra første stund. Unntakene er Latvia og Estland. I disse landene ble bare de som var borgere av mellomkrigstidens latviske respektive estiske republikk og deres etterkommere regnet som medlemmer av den politiske nasjon da uavhengigheten ble gjenopprettet i 1991. Alle andre permanente innbyggere må søke11 11 Litauen: «Decree on Language» vedtatt 25. januar 1989. Ukraina: «Zakon o jazykakh v Ukrainskoj SSR», vedtatt 28. oktober 1989. Vidomosti Verkhovnoj Radi Ukrainy, 1989, lov no. 631, s. 59-67.

130

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

om statsborgerskap på linje med nye immigranter og må oppfylle relativt strenge krav når det gjelder botid, ferdigheter i statssprå­ ket, o.a. Offisielt begrunnes denne restriktive holdningen strengt konstitusjons-jundisk: De baltiske statene ble ulovlig okkupert av Sovjetunionen i 1940, og alle de som har bosatt seg i landet i sovjettiden, er illegale immigranter. De rettslige sidene ved denne konflikten er svært kompliserte. Mange vestlige eksperter, ikke minst i det norske miljøet, vil legge stor vekt på at russerne i sovjettiden flyttet til Baltikum i god tro, på jakt etter arbeid i det de og alle andre oppfattet som en enhetsstat.12 De latviske og estiske statsborgerskapslovene er like­ vel blitt godtatt av omverdenen, selv om flere internasjonale organisasjoner og menneskerettighetsgrupper er sterkt kritiske til visse aspekter ved implementeringen av dem.13 Det kan neppe være tvil om at den underliggende motivasjonen for de latviske og estiske statsborgerskapslovene er etnodemografisk: Politisk marginalisering av de russiskspråklige skal sikre titulærnasjonens dominans i samfunnet. Denne strategien har langt på vei fungert etter hensikten. I det estiske parlamentet, Riigikogu, som ble valgt sommeren 1993, var hundre prosent av representantene etniske estere. Det blir ofte påpekt at selv om ikke-statsborgere i Latvia og Est­ land ikke gis politiske rettigheter, etterleves de generelle menneske­ rettighetsbestemmelsene langt bedre i disse landene enn hva tilfel­ let er i de fleste andre tidligere sovjetrepublikker. Dette er utvilsomt riktig, men samtidig er det klart at det ikke er mulig å trekke noen absolutt grense mellom menneskeretter og politiske rettigheter. I så vel Latvia som Estland blir de statsløse fratatt mer enn kun retten til å stemme ved parlamentsvalg. De kan blant annet ikke ansettes i visse offentlige stillinger og er utestengt også fra enkelte andre yrker.14 Det er verd å merke seg at selv om alle fastboende russere har full rett til å stemme ved alle valg i de andre tidligere sovjetrepub12 Eide 1992; Helsinki Watch 1992. 13 Violations ... 1993; Stoel 1996. 14 Opalski et al. 1994.

STATSBORGERSKAP OG POLITISK REPRENTASJON

131

likkene, betyr ikke det at de alltid er sikret politisk representasjon i samsvar med sin andel av den totale befolkningen. Dette ser vi tydelig i Sentral-Asia, der tradisjonelle klan- og stammestrukturer fortsatt står sterkt.15 Politisk makt og innflytelse i disse samfun­ nene oppnås gjennom hevdvunne slektskapsforbindelser, som de europeiske innflytterne mangler. Disse uformelle nettverkene over­ levde i beste velgående under kommunismen, og langt på vei over­ lot Brezjnev-regimet den politiske makt i de asiatiske republikkene til representanter for titulærbefolkningen på betingelse av at de ikke utfordret regimets makt sentralt.16 Det er også klart at i tvedelte samfunn der hver gruppe stemmer mer eller mindre en bloc for sine kandidater, vil den største gruppen være sikret en solid overrepresentasjon.17 Denne tendensen styrkes i de statene som benytter majoritetsvalg i stedet for forholdstalls­ valg, slik tilfellet er i de fleste tidligere sovjetrepublikkene. Det har også vært rapportert om klare uregelmessigheter ved flere valg, blant annet i Kazakhstan og Kirgizistan.181 andre land, som Turk­ menistan, Tadzjikistan og Uzbekistan, har politiske valg i dag like mye proformakarakter som i sovjetperioden. Mens statsborgerskapslovene alene skulle tilsi at russerne har bedre muligheter til å gjøre seg politisk gjeldende i Sentral-Asia enn i Baltikum, er det mulig at vi i de kommende årene vil se den mot­ satte utviklingen. Innenfor de strenge rammene for politisk delta­ kelse som er vedtatt i Latvia og Estland, ser det ut til at de demo­ kratiske spillereglene i det store og hele respekteres. Etter mer enn tre års intens dragkamp ble lover for naturalisering og for ikkestatsborgernes status endelig vedtatt i Latvia i 1994/95. Selv om naturaliseringsbestemmelsene er strenge, åpnes det likevel for at store deler av de statsløse blir gradvis innlemmet i den politiske nasjon over en ti-femtenårsperiode.19 En tilsvarende utvikling avtegner seg i Estland. Til Riigikogu ble det i 1995 valgt inn syv 15 Res publica (Bisjkek), 15. mai 1993, s. 3; Khazanov 1995, s. 124ff. 16 Se f.eks. Simon 1986/1991; Zaslavsky 1992. 17 Horowitz 1985, s. 291-332. 18 «CSCE Gives ...» 1994; Novaja ezjednevnaja gazeta, 2. mars 1994. 19 Ca. 20 % av alle russere i Latvia oppfylte kravene til automatisk statsborger­ skap og har kunnet delta ved alle valg etter kommunismens fall.

132

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

russiskspråklige representanter, mot som nevnt ingen i 1993.

Arbeid, karrieremuligheter og privat økonomi I de fleste tidligere sovjetrepublikker er russerne overrepresentert i toppstillinger innenfor økonomi, administrasjon og tekniske yrker.20 Dette skyldes ikke nødvendigvis etnisk favorisering av rus­ serne i sovjetperioden, slik det ofte blir påstått. I likhet med flere andre diasporagrupper i det tidligere Sovjetunionen har de russiske minoritetene bedre utdannelse enn den stedlige befolkningen. Geo­ grafisk og sosial mobilitet synes ofte å henge sammen. På det kulturelle og politiske området, derimot, er bildet de fleste steder helt annerledes. Allerede under Brezjnev var russerne dårlig representert i republikkenes kulturliv, og denne tendensen er blitt forsterket de senere årene. I mange nye stater, særlig i Transkaukasia og i Sentral-Asia, blir russerne gradvis presset ut også av toppstillingene i industrien, som besettes av personer med riktig familiebakgrunn. Det virker som om russerne reagerer langt ster­ kere på denne typen diskriminering enn på utestengelse fra det politiske liv. Karrieremuligheter og levestandard betyr mer enn politikk. Også i Baltikum er titulærbefolkningen i ferd med å overta hele sektorer innenfor arbeidsmarkedet, især offentlig administrasjon. De fleste mastodontbedriftene som var innrettet mot det sovjetiske markedet, hadde en overveiende russiskspråklig arbeidsstokk, og mange russere er blitt arbeidsløse når disse har måttet innskrenke eller er blitt lagt ned. På den annen side er Estland og Latvia kom­ met klart lengst i økonomisk omstilling, og det åpnes dermed opp nye yrkesmuligheter innenfor privat sektor. Russerne synes å være godt representert i den nye klassen av fremadstormende entrepre­ nører og grundere i Baltikum,21 blant annet fordi de har vanskelig for å finne jobb andre steder.

20 Arutjunjan og Drobizjeva 1992. 21 Mezs et al. 1994, s. 21.

ETNISK DISKRIMINERING PÅ GATENIVÅ

133

Etnisk diskriminering på gatenivå Fra mange av de nye statene har det de senere årene vært rappor­ tert om alvorlig etnisk vold.22 Med ett eller to unntak har denne volden imidlertid ikke vært rettet mot russere, men mot små, svake grupper av innflyttere og flyktninger, så som armenere og meskhettyrkere i Sentral-Asia. Også de blodige borgerkrigene i Tadzjiki­ stan og Aserbajdzjan har i første rekke involvert lokale grupper. Men selv om få tilfeller av direkte overgrep mot russere har funnet sted, har russerne likevel av høyst forståelige grunner flyktet fra krigssonene i stort antall. I hele den asiatiske delen av det tidligere USSR er de russiske gruppene blitt kraftig desimert de siste årene gjennom massiv utflytting.23 Også i områder der det ikke flyter blod, er mange russere redde. Det er vanskelig å måle troverdigheten av de rapportene som tryk­ kes i russisk presse om trakassering av russere i det nære utland, men det synes hevet over tvil at forholdet mellom europeere og asi­ ater mange steder er blitt mer spent enn tidligere. I Kirgizistan er situasjonen blitt forverret ved at det sovjetiske propiska-systemet ble opphevet i 1992. Dette systemet for offisiell bostedsregistrering gjorde det svært vanskelig å flytte til et nytt sted uten myndighete­ nes tillatelse. Med den nye flyttefriheten har tusener av arbeidsledig kirgizisk ungdom dradd inn fra fjelldalene til byene. Når de ikke finner arbeid der heller, blir de et lett bytte for kirgizisk nasjonalistpropaganda og legger skylden for sine allehånde problemer på rus­ serne. Også Estland har avskaffet propiska, uten at dette har ført til tilsvarende problemer der.

Russlands politikk Den russiske statsborgerskapsloven gir alle tidligere sovjetborgere rett til å ta russisk statsborgerskap selv om de blir boende utenfor 22 Grannes og Heradstveit 1994. 23 Ifølge the International Organisation of Migration (IOM) forlot i overkant av to millioner russere og andre europeere Sentral-Asia mellom 1990 og 1997. Se CIS Migration Report 1997.

134

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

Russland.24 Denne retten var i utgangspunktet tidsbegrenset: Man måtte søke innen 1. februar 1995. Siden er imidlertid fristen blitt forlenget flere ganger. Innen juni 1993 hadde ca. én prosent av diasporarusserne - 200 000 - skaffet seg russisk pass.25 Estland og Latvia har en uforholdsmessig høy andel russiske statsborgere blant sine permanente innbyggere. Dette er neppe egnet til å for­ undre ettersom det er svært vanskelig for flertallet av tidligere sov­ jetborgere å få estisk og latvisk statsborgerskap. Når alternativet er å være statsløse, velger mange russere å bli russiske borgere. Innen mars 1997 hadde ikke mindre enn 120 000 av de ca. 500 000 rus­ serne i Estland skaffet seg russisk pass.26 Disse har anledning til å delta ved russiske valg, og har hatt en klar tendens til å stemme på antiliberale partier. I 1993 stemte et flertall av dem på Vladimir Zjirinovskij, mens det russiske kommunistpartiet fikk flest stem­ mer i Estland og Latvia ved de russiske parlamentsvalgene i 1995. Gjennom sitt statsborgerskap er disse russerne definert ut av det estiske/latviske statsborgerskapsprosjektet og i stedet innmeldt i det russiske. Mange baltiske politikere vil hevde at det er en god løsning: Når russerne har slike ytterliggående politiske oppfat­ ninger, ville det vært umulig å integrere dem i den estiske/latviske nasjon i alle tilfeller. Det er imidlertid også mulig å se det omvendt: I mange tilfeller kan det ha vært den ekskluderende estiske og lat­ viske nasjonsbyggingspolitikken som har skjøvet de baltiske rus­ serne i armene på russiske nasjonalister og imperialister. Den dan­ ske statsviteren Mette Skak mener at Estland og Latvia med sin restriktive statsborgerskapspolitikk har scoret selvmål.27 Den russiske grunnloven av 1993 fastslår eksplisitt at russiske borgere i utlandet har rett til Russlands støtte og beskyttelse.28 I november 1994 utstedte president Jeltsin også et dekret om eva­ kuering av russiske borgere i utlandet i «nødssituasjoner».29 Defi­ nisjonen av nødssituasjoner var relativt vag, og enkelte observa­ 24 25 26 27 28 29

«O grazjdanstve» 1992. Zevelev 1996, s. 272. Pettai 1997, s. 23. Skak 1996b, s. 149. Konstitutsija Rossijskoj Federatsii, Moskva 1993, artikkel 61, pkt. 2. Rossijskaja gazeta, 19. november 1994.

RUSSLANDS POLITIKK

135

tører oppfattet dokumentet som et carte blanche for intervensjon i det nære utland.30 I praksis skjelner Russland imidlertid ofte ikke så mye mellom dem som har russisk pass og dem som ikke har det. Russiske myn­ digheter mener at de har et ansvar overfor alle som på en eller annen måte føler seg knyttet til Russland gjennom kultur, her­ komst eller etnisitet. Det har voldet russiske myndigheter betydelig hodebry å finne frem til klare kriterier for å avgrense sin diasporabefolkning, og noen fullgod løsning har de ikke funnet frem til. Dette gjenspeiles i den vaklende terminologien som benyttes. Rus­ siske myndigheter unngår så vidt mulig å tale om den russiske (russkaja) diaspora. Dette uttrykket vil lett kunne oppfattes som utslag av etnisk nasjonalisme, og vil være diskriminerende overfor andre etniske grupper i de ikke-russiske tidligere sovjetrepublikkene som har røtter i Russland, f.eks. tatarer og basjkirer.31 Av og til bruker Jeltsin og hans medarbeidere hybriduttrykket «etniske rossijane», noe som kan oversettes som «etniske Russlands-borgere». Denne definisjonen inneholder både et etnisk og et territorielt element. Det mest brukte begrepet er likevel sootetsjest­ venniki, landsmenn eller «medborgere» (eg. personer med samme fedreland). En halvoffisiell definisjon av sootetsjestvenniki er utar­ beidet av en ekspertgruppe under ledelse av professor Igor1 Blisjtsjenko. I deres terminologi er dette personer som tilhører en av Russlands etniske grupper og regner seg som knyttet til Russland i åndelig, kulturell og etnisk forstand, men for tiden ikke har russisk statsborgerskap, så sant de tidligere har vært borgere av Det rus­ siske imperium eller av Sovjetunionen, samt deres slektninger i rett nedadstigende linje.32 Forholdet til sootetsjestvenniki ble snart et viktig tema i russisk politikk. Russiske politikere på ytterste høyre og ytterste venstre fløy kom tidlig med trusler mot statsledere i tidligere sovjetrepub­ likker som våget å krumme et hår på en diasporarussers hode. En egen forening, Kongressen av russiske samfunn (KRO), ble dannet 30 Vladimir Socor i RFE/RL Daily Report, nr. 211, 7. november 1994. 31 Kolstoe 1995, s. 261ff. 32 Izvestija, 8. september 1992, og Blisjtsjenko et al. 1994.

136

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

i Moskva som en pressgruppe for diasporaen. Den la seg på en maksimalistisk linje og krevde resolutte tiltak mot stater som dis­ kriminerer sine russiske borgere.33 I den første tiden etter oppløsningen av Sovjetunionen var rus­ sisk utenrikspolitikk i hovedsak opptatt av Russlands integrasjon i vestlige internasjonale strukturer. Forholdet til de tidligere sovjet­ republikkene og den russiske diasporaen kom i annen rekke. I den grad det russiske Utenriksdepartementet forsøkte å påvirke minori­ tetspolitikken i nabolandene, gikk man gjennom internasjonale organisasjoner som FN, Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) og Baltisk råd, og benyttet seg av de internasjonale menneskerettighetsinstrumenter. Allerede i 1990-91 hadde likevel Jeltsins regjering tatt flere skritt for å sikre at russernes rettigheter ville bli respektert i de tid­ ligere sovjetrepublikkene i tilfelle enhetsstaten ble oppløst. I januar 1991, mens sovjetiske stridsvogner raste rundt i Vilnius og Riga, undertegnet president Jeltsin sammen med sin estiske og sin lat­ viske kollega bilaterale avtaler der Russland gav sterk støtte til Est­ lands og Latvias uavhengighetskamp. Samtidig slo disse avtalene også fast at de baltiske russerne fritt skulle velge hvilken stat de ville bli borgere av. Senere estisk og latvisk lovgiving brøt klart med disse avtalene, selv om de ble umiddelbart ratifisert av Det øverste sovjet i de to baltiske statene.34 Den latvisk-russiske avtalen trådte imidlertid aldri i kraft fordi den ikke ble ratifisert av Det øverste sovjet i Russland. Den russisk-estiske avtalen fikk derimot russisk ratifikasjon i 1992. Den estiske og den latviske statsborgerskapspolitikken var vik­ tige faktorer som bidrog til å skjerpe den russiske diasporadebatten. En annen var borgerkrigen i Moldova sommeren 1992. Fra og med høsten 1992 forsøkte Russland i stigende grad å påvirke den politiske utviklingen i sine nabostater gjennom bilateralt press. Deler av opposisjonens militante retorikk ble overtatt av mer moderate politikere. I et mye omtalt memorandum fra august 1992 hevdet visedirektøren for Europa-instituttet i Moskva, Sergej 33 Krasnaja zvezda, 16. oktober 1992; «Second World Congress», artikkel 7. 34 Eide 1992.

RUSSLANDS POLITIKK

137

Karaganov, at Russland burde spille aktivt på den russiske diaspora som en viktig brikke i sin politikk overfor de ikke-russiske tidligere sovjetrepublikkene.35 Stadig flere politikere i ansvarsfulle stillinger ble regnet med blant de såkalte etatistene eller «statsnasjonalistene», deriblant visepresident Aleksandr Rutskoj og presidentrådgiver Sergej Stankevitsj. Sistnevnte anklaget det russiske utenriksministeriet under Andrej Kozyrevs ledelse for passivitet og ettergivenhet i diasporaspørsmålet.36 Kozyrev ble gradvis presset over mot en stadig mer truende språkbruk. I en sterkt omdiskutert uttalelse i mai 1995 erklærte han at ingen midler kan utelukkes a priori når det gjelder beskyt­ telse av russiske borgere i utlandet, ikke engang militære midler.371 «det nære utland» ble denne uttalelsen oppfattet som dypt urovek­ kende.38 Etter at Jevgenij Primakov overtok som russisk utenriks­ minister i desember 1995, er den nye mer kontante tonen overfor de tidligere sovjetrepublikkene i det store og hele blitt opprett­ holdt. Den aggressive retorikken i Moskva ble likevel i liten grad omsatt i praktisk handling. Russland hadde utvilsomt tilstrekke­ lige maktmidler til å legge et langt større press på nabostatene enn landet faktisk gjorde. Flere forskere regner moderasjon som et vik­ tig kjennetegn ved den russiske diasporapolitikken.39 Russiske militæravdelinger har vært aktivt innblandet i flere konflikter i det postsovjetiske rom. Dette er ofte blitt oppfattet som en indikasjon på det russiske diasporaspørsmålets destabiliserende potensial. De fleste av disse militæraksjonene har imidlertid funnet sted i områder der det bor relativt få russere, så som i Abkhazia og i Tadzjikistan, og det er grunn til å anta at andre interesser, i første rekke av økonomisk og sikkerhetspolitisk karakter, har betydd mer for Russland i disse tilfellene enn forsvaret av russiske minori­ teter. I et viktig dokument som ble vedtatt av den russiske regjeringen i august 1994, ble «Hovedlinjene i Den russiske føderasjonens 35 36 37 38 39

Karaganov 1992. Nezavisimaja gazeta, 28. mars 1992. Delovoj mir, 21. april 1995. Diena (Riga), 18. mai 1995. Zevelev 1996; Skak 1996b.

138

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

statspolitikk overfor sootetsjestvenniki som bor i utlandet», truk­ ket opp.40 Den russiske regjeringen slo her fast at den ser det som sin hovedoppgave å hjelpe sine «landsmenn» i utlandet til å bli fri­ villig integrert i det politiske, sosiale og økonomiske liv i de nye uavhengige statene, og å tilpasse seg den lokale kultur samtidig som de beholder sin kulturelle egenart. En slik integrasjon ville kunne forhindre en ukontrollert immigrasjon til Russland og såle­ des være i Russlands egen interesse, mente dokumentets forfattere. For å realisere denne målsettingen burde Russland søke å inngå flest mulig bilaterale avtaler med nabostatene som også omhandlet minoritetsvern. Som riset bak speilet for de statene som ikke ville samarbeide, anbefalte dette policy-dokumentet samtidig at finansi­ elt, økonomisk, sosialt og militærpolitisk samarbeid mellom Russ­ land og tidligere sovjetrepublikker ble gjort avhengig av hvilken holdning ledelsen i disse landene inntok i spørsmål som angikk rus­ sernes rettigheter og interesser på deres territorium. Det er bred enighet blant russiske politikere av alle ideologiske avskygninger om at Russland har en moralsk plikt til å beskytte etniske russere og andre russiskspråklige i nabostatene dersom de lider overlast. At russere i diasporaen faktisk blir diskriminert, er det heller ingen større diskusjon om. Uenigheten mnad i russisk politikk går i første rekke på hvilke midler og metoder man bør ta i bruk for å komme diasporarusserne til unnsetning. Mens liberalerne anbefaler diplomatisk press, foretrekker nasjonalistene direkte, ensidige tiltak, så som økonomiske sanksjoner og militært press. Det er åpenbart en viss spenning mellom målsetting og virke­ midler i den russiske diasporapolitikken. De russiske myndighete­ nes uttrykte vilje til å gå inn i rollen som minoritetenes beskytter kan lett komme til å motvirke ønsket om at de russiske diasporagruppene må integreres best mulig i sine nye hjemland. I samme grad som Russland engasjerer seg aktivt i nabostatenes indre an­ liggender, vil en slik politikk - uavhengig av dens motiver og foranledninger - kunne føre til at russerne forsetter å knytte sin iden­ titet og lojalitet til Russland og ikke til den stat de nå er borgere av. 40 «Osnovnye napravlenija ...», 1994.

DE RUSSISKE MINORITETENE: REAKSJONER OG KRAV

139

Nesten uansett hvordan man velger å definere den russiske statens og de russiske diasporagruppenes interesser, er det liten grunn til å tro at disse nødvendigvis vil falle sammen. Svært mange diasporarussere gir uttrykk for at Russlands sterke engasjement på deres vegne har ført til få vesentlige forbedringer i deres livssituasjon.41

De russiske minoritetene: reaksjoner og krav For russere utenfor Den russiske føderasjonen har oppløsningen av den sovjetiske enhetsstaten krevd en betydelig mental omstilling. Fra å representere majoritetskulturen i en supermakt er de nærmest over natten gått over til å bli nasjonale minoriteter i små eller middelsstore nasjonalstater eller «nasjonaliserende stater». I de asia­ tiske republikkene har mange russere, kanskje mellom en og to mil­ lioner, reagert med å flytte til Russland. Også fra Baltikum har anslagsvis mellom 100—200 000 russiskspråklige flyttet ut de siste årene. Disse emigrantene forlater ikke bare sine hjemland, men også emnet for denne boken. Jeg vil i stedet fokusere på holdning­ ene og reaksjonene blant dem som velger å bli boende. Langt fra alle diasporarussere kjemper aktivt for sine kollektive interesser. Bare en svært liten andel har meldt seg inn i de forskjel­ lige russiske kultursentra, foreninger og politiske partier som har sett dagens lys etter Sovjetunionens oppløsning.42 Delvis må denne passiviteten forstås som en arv fra sovjetperioden. Under kommu­ nismen vennet russerne seg til at staten tok seg av deres sosiale og kulturelle behov - gjennom partiet og dets underorganisasjoner, fagforeningene og andre offisielle foreninger. De tjenestene disse organisasjonene ytet, kunne riktignok ofte være så som så, men selvstendig initiativ nedenfra var i alle tilfeller utelukket. Dette var holdninger som preget ikke bare russerne, men sovjetborgerne generelt. Likevel er det påfallende at mange steder er armenske, jødiske, tyske, moldoviske og andre kultursentra langt mer aktive i forhold til minoritetsgruppens størrelse enn de tilsvarende russiske organisasjonene. Mange etniske grupper opprettholdt i sovjettiden 41 Forfatterens samtaler i Tallinn og Riga i mai 1995. 42 Kosmarskaja 1998, s. 95-97.

140

INTEGRASJON ELLER FREMMED GJØRING?

tette sosiale nettverk knyttet til stammen, landsbyen, klanen, stor­ familien eller bykvartalet (makhallaen}. Åpenbart har etniske grupper som er vant til minoritetsstatus, hatt lettere for å tilpasse seg de nye politiske realitetene. Den påfallende sosiale og politiske passiviteten blant diasporarusserne kan også skyldes frykt for at etnisk mobilisering under russiske bannere kan gi vann på mølla til aggressive nasjonalister i titulærnasjonen. Denne tankegangen står spesielt sterkt i de lan­ dene der makthaverne, som nok er temmelig autoritære og ureformerte, oppfattes som mindre nasjonalistiske og antirussiske enn den politiske opposisjon. Dette gjelder nesten alle de nye statene i Sentral-Asia og Transkaukasia samt Moldova. De lokale russerne vil nødig foreta seg noe som kan lede opposisjonen til makten. Den aktive del av den russiske diasporabefolkningen har også ofte svært forskjellige ønskemål og prioriteringer. Mange steder ligger de lokale russiske organisasjonene i bitter strid med hveran­ dre. De viktigste motsetningene følger samme bruddlinjer som de vi kjenner fra russisk politikk i Russland, med «demokrater» ver­ sus «rødbrune». De sistnevnte foretrekker ofte å opprette «rene» russiske organisasjoner som utelukker andre russiskspråklige grupper, så som jøder, mens demokratene ofte går inn for å danne brede allianser til forsvar av generelle menneskerettigheter der også medlemmer av titulærbefolkningen ønskes velkommen. I til­ legg har også rent personlige motsetninger mellom lokale russiske ledere flere steder ført til oppsplitting av deres organisasjoner. Rus­ serne i Estland har jevnt over vært flinkere til å danne slagkraftige organisasjoner enn russere i andre tidligere sovjetrepublikker, og ved de estiske lokalvalgene i 1993 gjorde russiske partier det over­ raskende godt. Også her var likevel liberale og nasjonalistiske rus­ sere ute av stand til å samarbeide, og stilte med hver sin valgliste.43

Enhetsstatens gjenopprettelse De rødbrunes foretrukne løsning på det russiske diasporaproblemet er vanligvis svært enkel. Siden alt var så mye bedre i sovjet43 Melvin 1995, s. 44ff.

SÆRRETTIGHETER

141

tiden, bør enhetsstaten gjenopprettes, med eller uten den kommu­ nistiske statsideologien. Kongressen av russiske samfunn (KOR) hevder at siden Russland er internasjonalt anerkjent som Sovjet­ unionens etterfølgerstat, har dette landet overtatt den fulle juris­ diksjon over hele USSRs territorium. Dette gir sootetsjestvenniki rett til å bo i en enhetlig russisk stat.44 Som et alternativ til, eller første steg mot, gjenopprettelsen blir det tidvis krevd at russiske områder i de nye statene må bli overført til Russland. Slike krav har vært fremsatt av visse (ofte svært små) grupper i det østlige Estland, det østlige Ukraina, det nordlige Kazakhstan, det østlige Moldova og på Krim-halvøya. På Krim har separatismekravet også vært støttet av grupper som ville betakke seg for å bli stemplet som rødbrune eller kommunistvennlige. Gjenopprettelse og separatisme er totalt uakseptable løsninger for makthaverne i de nye statene. Forsøk på å presse slike krav igjennom vil lett kunne utløse samme voldsspiral som i det tidligere Jugoslavia. De fleste andre krav som fremsettes av lokale russiske aktivister, kan derimot i prinsippet finne sin løsning uten at de nye statenes uavhengighet og territorielle integritet undergraves. Disse kravene kan grovt deles inn i tre kategorier: særrettigheter, like­ behandling og tvedelte modeller. Selv om de forskjellige kravene samlet slår hverandre i hjel, betyr ikke det nødvendigvis at de rus­ siske diasporaaktivistene motsier seg selv. De motstridende ønske­ målene blir vanligvis fremsatt av forskjellige grupper i svært ulike konteksten

Særrettigheter Noen russiske grupperinger går inn for ordninger som vil gi dem spesielle rettigheter i samfunnet. Et eksempel på dette er territoriell autonomi for russiskdominerte områder. Dette kravet blir av og til forvekslet med separatismekravet, men prinsipielt sett dreier det seg om noe helt annet. Autonomiplanene kan ofte være svært forskjel­ lige, fra de mest beskjedne, så som større kontroll over det lokale budsjettet, via frie økonomiske soner til ambisiøse prosjekter for 44 «Second world congress» 1994, s. 19.

142

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

full politisk suverenitet innenfor rammene av en føderativ stat.45 I de siste tilfellene kan spranget til separatisme være svært kort. I de senere årene er russiskspråklige regioner i SUS-området ved to anledninger blitt innvilget autonom status innenfor en tidligere sovjetrepublikk - Krim i Ukraina og Dnestr-regionen i Moldova. I begge tilfeller er det sterk uenighet om hvilken grad av selvstyre de egentlig bør ha, og den politiske dragkampen er ennå ikke avslut­ tet. Langt mindre omfattende krav i det østlige Estland er blitt blankt avvist av de estiske myndigheter og er ikke gjenstand for forhandlinger. Ved andre anledninger har russiske diasporagrupper bedt myn­ dighetene i Russland om å innvilge dem en begunstiget status i form av særlige handelsrettigheter. Dette begrunnes med at de rus­ siske minoritetsgruppene utenfor Russland ikke vil kunne overleve dersom de ikke får et økonomisk fundament å stå på.46 Russiske myndigheter ville lett ha gjort minoritetsgruppene i SUS-området en bjørnetjeneste dersom de hadde etterkommet disse ønske­ målene, noe de da heller ikke har gjort. Etnisk basert, positiv dis­ kriminering av russere i de ikke-russiske statene vil lett gjøre dem mer sårbare for anklager om at de er russiske agenter og femte­ kolonnister, og slå tilbake i form av negativ diskriminering fra den stedlige befolkningens side.47

Likebehandling Russernes hyppigste og mest inntrengende bønn er imidlertid det motsatte av særbehandling: Ingen etnisk gruppe må gis noen begunstiget posisjon i staten. Verken i offisielle dokumenter eller i praktisk politikk må det gjøres forskjell mellom titulærnasjonen og medlemmer av andre nasjonaliteter.48 Nasjonen må defineres som alle permanente innbyggere i landet uavhengig av etnisitet, religion 45 Kolstø 1993b. 46 Krasnaja zvezda, 16. oktober 1992; «Second World Congress ...» 1994. 47 Rossijskaja gazeta, 27. mai 1995. 48 V.V. Visjnevskij, president i Kirgizistans slaviske fond, i Tsjujskie izvestija (Bisjkek) 1.-7. mai 1993, s. 5; forfatterens intervjuer i Moldova og Kirgizistan i 1992,1993 og 1996.

TVEDELTE MODELLER

143

og fødested. Dette er et ønske om at de nye statene må bygges opp ut fra den sivile, statsborgerlige nasjonsmodellen. Da loven om nasjonale minoriteter ble utarbeidet i Ukraina i 1992, beklaget russiske aktivister at benevnelsen «nasjonale mino­ riteter» ble brukt i teksten. Alle etniske grupper i Ukraina burde regnes som like opprinnelig hjemmehørende i landet, og loven burde derfor omdøpes til Loven om Ukrainas folk (folk her som flertallsord).49 Samme år kjempet russere i Kirgizistan for å få strø­ ket alle referanser til «etniske kirgizere» som statsbærende gruppe i preambelen til landets nye grunnlov. En slik referanse ville skape tvil om hvorvidt Kirgizistan var en politisk og territorielt definert nasjonalstat som omfattet alle etniske grupper på like fot eller kun kirgizernes nasjonalstat i etnisk forstand. Verken i Ukraina eller i Kirgizistan nådde russerne frem med sine krav. Ukraina er likevel en av de sovjetiske arvtakerstatene som mest konsekvent har forsøkt å realisere en ikke-etnisk, politisk nasjonalstatsmodell. En utvikling vekk fra et ekskluderende, etnisk nasjonsbegrep kan merkes også flere andre steder, for eksempel i Moldova, der ønsket om å få Dnestr-utbryterne tilbake til folden åpenbart har vært en sterkt medvirkende årsak til omleggingen av den politiske kursen.

Tvedelte modeller En tredje type russiske diasporakrav kan samles under merkelap­ pen «tvedelte modeller». Disse modellene tar utgangspunkt i at flere av de sovjetiske arvtakerstatene strengt tatt må kunne sies å være tokulturelle snarere enn multikulturelle. Selv om et stort antall etniske grupper utvilsomt er representert i befolkningen, kan det store flertall av dem innordnes i én av to hovedkategorier: De som føler seg mest fortrolig med titulærbefolkningens kultur og språk og de som sokner til den russiske kultur. Mange steder dreier dette seg om to omtrent jevnstore kulturelle grupper. Dersom noen kulturgruppe skal gis spesiell status, må det derfor gjelde begge disse dominerende gruppene, blir det hevdet. I internasjonal stats49 Vetsjernjaja Odessa, 18. september 1992.

144

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

vitenskapelig terminologi er dette krav som faller innenfor den konsosierte demokratimodellen.50 Det konsosierte kravet som blir hyppigst fremsatt av russiske diasporagrupper, er at russisk må få status som offisielt språk på linje med titulærnasjonens språk. Dette blir ofte blankt avfeid som storrussisk sjåvinisme og uttrykk for russernes manglende vilje til å inn­ ordne seg som en etnisk minoritet i de nye statene. Det blir hevdet at en tospråksordning vil frata russerne ethvert incitament til å lære seg titulærnasjonens språk og vil sementere sovjetperiodens språk­ lige russifisering. Det er sannsynligvis riktig at full gjensidig tospråklighet, der både titulærbefolknmgen og de russiskspråklige behersker hverandres språk like godt som sitt morsmål, ikke noe sted er realiserbart. I mange områder vil derimot et system med to likestilte offisielle språk på lengre sikt kunne gjøre begge gruppene passivt tospråklige, dvs. de vil være i stand til å forstå fullt ut, men ikke snakke det andre språket. Kommunikasjon mellom de tre skandinaviske folkene er som kjent basert på et slikt system, og mutatis mutandis vil det sannsynligvis kunne fungere også mellom hviterussere, ukrainere og russere i Hviterussland og Ukraina der­ som forholdene blir lagt til rette for det.511 Kazakhstan er det grunn til å tro at et system med to offisielle språk vil lede til to klart atskilte kulturelle soner i landet: Alle som bor i Syd-Kazakhstan, vil, enten vedkommende er kazakh eller russer, etter hvert lære seg kazakhisk mer eller mindre flytende, mens de som bor i den nordlige del av lan­ det, vil kunne klare seg utmerket med bare russisk som nå. I enkelte tilfeller har russernes språkkrav blitt møtt på halvveien eller mer. I juni 1994 ble russisk innført som offisielt språk i Kirgizistan i områder som er befolket av hovedsakelig slavere, samt i deler av administrasjonen. Dette ble gjort for å stoppe utvand­ ringen av russere som tappet landet for viktig, velkvalifisert arbeidskraft. I Hviterussland ble russisk innført som statsspråk nr. to etter en folkeavstemning i mai 1995. Formelt er russisk sidestilt 50 Lijphart 1977; Smooha og Hanf 1992. 51 Alpatov 1995.1 Russland er imidlertid de hviterussiske og ukrainske minori­ tetene allerede så russifiserte, og russerne så lite innstilt på å lære nabospråkene, at kommunikasjonsspråket også for fremtiden temmelig sikkert vil være kun rus­ sisk.

TVEDELTE MODELLER

145

med hviterussisk, men med en slik likebehandlig vil russisk i prak­ sis bli brukt langt hyppigere i alle offentlige sammenhenger enn hviterussisk. I Estland og Latvia, derimot, går tendensen i motsatt retning. Språklovene i disse to landene er flere ganger blitt endret for å legge ytterligere press på russerne for å få dem til å lære seg statsspråket kjapt og grundig. Det er ikke noen nødvendig motsetning mellom nasjonalstatlig konsolidering og to statsspråk. For at alle innbyggere i Kazakh­ stan, Moldova osv. skal kunne utvikle en felles identitet som «kazakhstanere», «Moldovas folk» etc., er det viktig at de kan for­ holde seg til et felles sett av verdier, normer, symboler og institusjo­ ner som de oppfatter som sine. Disse felles orienteringspunktene behøver imidlertid ikke være språklig forankret. I tillegg til kampanjene for å få russisk introdusert som statsspråk nr. to kjemper russerne også ofte for å få rett til å skaffe seg et stats­ borgerskap nr. to. Svært mange ønsker å kunne være borger både av det landet de bor i, og av Den russiske føderasjonen. Forslag om to statsspråk og dobbelt statsborgerskap fremsettes ofte som to sider av samme sak.52 I virkeligheten er disse to kravene kvalitativt for­ skjellige. To statsspråk undergraver ikke konsolideringen av én fel­ les politisk nasjon, det gjør derimot et system som åpner opp for splittet statsborgerlig lojalitet hos store befolkningsgrupper. Hva dobbelt statsborgerskap vil innebære i praksis i det postsovjetiske rom, er imidlertid høyst uklart. Dusinvis av stater aksep­ terer dobbelt statsborgerskap, men regimene som regulerer disse forholdene, er svært forskjellige.53 Stater med relativt homogen befolkning hjemme og et stort antall «etniske brødre og søstre» i utlandet opererer som regel med de mest liberale bestemmelsene (så som Ungarn), mens deres naboland ofte er tilsvarende restrik­ tive. Store og sterke stater er også ofte mer interessert i å inngå avtaler om dobbelt statsborgerskap enn små stater, som lettere kan utsettes for ytre press i det de oppfatter som indre anliggender. Det

52 Se f.eks. en appell fra Kirgizistans slaviske fond til Kirgizistans president, i Slavjanskie vesti (Bisjkek) 1992, nr. 9 (mai), s. 2; og «Second World Congress ...» 1994. 53 Blisjtsjenko et al. 1994.

146

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

er derfor ikke overraskende at Russland har vært pådriver i disku­ sjonene om dobbelt statsborgerskap i SUS-området, mens de fleste andre sovjetiske arvtakerstater er skeptiske.54 I de fleste land i det tidligere Sovjetunionen er dobbelt statsbor­ gerskap helt utelukket. En bilateral avtale for en slik ordning ble likevel undertegnet mellom Russland og Turkmenistan i 1993. Turkmenistans president Niazov regnet åpenbart med at hans land har en så sterk (energibasert) økonomi, såpass få russiske under­ såtter og så lang avstand til Russland at en slik ordning ikke vil redusere Turkmenistan til et russisk protektorat. I Hviterussland og Tadzjikistan, som økonomisk allerede er nært knyttet opp til Russland, ønsker den nåværende politiske ledelsen sterkest mulig integrasjon med Russland på alle områder, og vil neppe ha noe imot dobbelt statsborgerskap. Ingen av de russisk-hviterussiske avtalene som er blitt undertegnet siden 1995, inneholder imidlertid noen bestemmelser om en slik ordning. Det kan tyde på at russiske myndigheter faktisk ikke er så interessert i dobbelt statsborgerskap for store grupper av tidligere sovjetbor­ gere som de ofte har gitt inntrykk av. En ordning som åpner for dobbelt statsborgerskap for alle inn­ byggere i to land uten begrensmnger av noe slag, kan få demogra­ fiske og økonomiske virkninger som er ugunstige for Russland. Russland vil for eksempel neppe være interessert i en avtale som gir alle borgere av det krigsherjede og fattige Tadzjikistan rett til å flytte til Russland og søke arbeid der. I Det britiske samveldet førte tilsvarende ordninger til at England ble oversvømmet av arbeids­ søkende innvandrere på 1960- og 1970-tallet, og ordningen ble avskaffet i 1981. En kompromissløsning i diskusjonen om dobbelt statsborger­ skap i SUS-området ble nedfelt i den russisk-kazakhiske bilaterale avtalen som ble inngått våren 1995. Avtalen åpner ikke for dobbelt statsborgerskap i vanlig forstand, men garanterer kazakhstanske borgere som flytter til Russland, nærmest automatisk statsborger­ skap i Russland fra flytteøyeblikket, og vice versa.55 Denne avtalen kan muligens fungere som presedens for andre stater. 54 Inostranets, 24. november 1993; Ljubarskij 1993.

DEN NYE RUSSISKE DIASPORA - EN EGEN IDENTITET?

147

Den nye russiske diaspora - en egen identitet? Hvorvidt de postsovjetiske russiske minoritetene vil finne seg til rette i sine nye hjemland, avhenger i høy grad av hva slags identitet de utvikler. Mange forskere har i de senere årene påpekt at den etniske kategorien «russer» er høyst mangslungen.55 56 Russland rakk aldri å utvikle seg til en nasjonalstat, men gikk rett over fra å være et lappeteppe av små fyrstestater på 1300-1400-tallet til å bli et multinasjonalt imperium på 1500-tallet. Etter hvert som denne staten fortsatte å ekspandere, fikk den stadig flere ikke-russiske undersåtter. Statens identitet var ikke knyttet til etnisk russisk egenart, og det har vært hevdet at også den etnisk russiske befolk­ ningen hadde en identitet knyttet vel så mye til stat og territorium som til kultur og etnisitet.57 Den russiske nasjon har tradisjonelt vært inkluderende overfor ikke-russere som vil russifiseres. Så sant de var villig til å ta den ortodokse tro og lære seg russisk, ble de akseptert som russere så gode som noen. Dette endret seg først mot slutten av 1800-tallet da økt konkurranse om stillinger i staten og på det private markedet gav de «ekte» russerne et incitament til å prøve å definere sine kon­ kurrenter ut av nasjonen og stemple dem som fremmede, som tys­ kere, jødere, tatarer o.a.58 Samtidig er det klare kulturelle forskjeller innad i den russiske nasjon.59 De som bor i kjerneområdene for russisk bosetning - i det nordvestlige og sentrale Russland - omgås til daglig stort sett andre russere. Russere i utkanten av dette området treffer derimot stadig representanter for andre etniske grupper. Blant forskerne har det vært en del uenighet om hvilken effekt disse «kultur­ møtene» har hatt på utviklingen av russernes selvforståelse. Enkel­ te har ment at denne kontakten styrker deres etniske identitet siden identitet utvikles gjennom en kontrastering mellom «oss» og 55 Denne løsningen ble foreslått av Kazakhstans president, Nursultan Nazarbaev, allerede i 1994. Se Kazakhstanskaja pravda, 22. januar 1994. 56 Brubaker 1993; Melvin 1997. 57 Melvin 1995. 58 Kappeler 1992/1993, s. 233-267. 59 Arutjunjan (red.) 1992; Tishkov 1995.

148

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

«dem».60 Russere som sjelden treffer medlemmer av andre etniske grupper, har få anledninger og lite behov for å understreke sin «russiskhet». Russere i utkanten av riket derimot oppdager snart at deres levesett og kultur atskiller seg fra omgivelsenes og får et mer bevisst forhold til sin etnisitet. Diasporarusserne kan også ha en rekke andre kulturelle identi­ teter og oppfatte seg som europeere, slavere, ortodokse eller som «sovjetmennesker» - denne siste identiteten er på ingen måte avskaffet ennå selv om Sovjet-staten er det. Videre kan de ha en sterk identitet knyttet til akkurat det stedet der de bor. Et vanlig russisk ord for «hjemsted» er rodina, som er det samme ordet som fedreland eller «fødeland». Av og til snakker man om «det lille rodina» når det gjelder den lokale tilknytningen, og om «det store rodina» når det gjelder den nasjonale identiteten. Hvilken av dem som betyr mest i øyeblikket, vil avhenge av en rekke forhold - poli­ tiske, sosiale, demografiske og kulturelle. Mange diasporarussere erkjenner uten videre at de er sterkt påvirket av sine lokale omgivelser, men oppfatter seg samtidig som klart forskjellig fra dem. Der den kulturelle avstanden mellom rus­ serne og titulærnasjonen er liten, så som i slaviske og/eller orto­ dokse områder, vil identitetsgrensene lett bli diffuse. Der kultur­ forskjellene er større, vil identitetsgrensen i større grad bli stående uantastet. I de muslimske områdene er det svært få blandede ekte­ skap mellom russerne og titulærbefolkningen, og graden av tospråklighet blant russerne er lav. Samtidig ser man her ofte at andre etnokulturelle prosesser er virksomme. Personer som til­ hører en rekke mindre etniske grupper og som i likhet med russerne er innflyttere fra andre deler av det tidligere Sovjetunionen, blir etter hvert regnet sammen med russerne. Dette gjelder ikke bare nærskyldte grupper som ukrainere og hviterussere, men også mange tyskere, jøder, polakker og andre minoriteter. Det som bin­ der dem sammen, i tillegg til den kulturelle kontrasten til titulær­ befolkningen, er felles erfaringer som «sovjetmennesker» og ikke 60 Se f.eks. innlegg av William Boris Kory og Robert Lewis i Allworth (red.) 1980. For en allmenn etnisitetsteori som sterkt fremhever betydningen av kontrastering, se Eriksen 1993, s. 18-35.

DEN NYE RUSSISKE DIASPORA - EN EGEN IDENTITET?

149

minst tilknytningen til det russiske språk. Ofte blir denne blandmgsbefolkningen omtalt som nettopp «de russiskspråklige». Innen denne gruppen er det en høy grad av blandingsekteskap.61 For svært mange ikke-russiske minoriteter fungerer diasporatilværelsen som en russifiserings-smeltedigel. Det ville likevel være misvisende å hevde at de blir restløst oppslukt av den russiske grup­ pen. Tvert imot bidrar de på hver sin måte til utformingen av en fel­ les russiskspråklig diasporaidentitet, som også de lokale russerne sosialiseres inn i. Også dette bidrar til å øke den kulturelle avstanden mellom Russland-russere og russere i de andre nye statene i Eurasia.62 Svært mange russere som har forlatt Sentral-Asia de seneste årene og reist «hjem» til Russland, klager over at de ikke alltid blir mottatt med åpne armer. (Hjem bør her stå i anførselstegn, for svært mange av dem har bodd hele sitt liv utenfor Russland.) Til sin store forbauselse konstaterer de at de blir omtalt som «tadzjiker», «uzbeker» osv., avhengig av hvilken republikk de har flyttet fra. Noen av dem tar igjen med å hevde at de har en høyere kultur og moral enn de fyllebøttene av noen russere de har flyttet inn blant. Slike meningsutvekslinger er ikke egnet til å gi de russiske immi­ grantene et godt forhold til sine nye naboer. I mange tilfeller har russiske migranter fra Sentral-Asia etter en tid fått nok av livet i Russland. En talsperson for russerne i Kirgizistan skrev i 1993 at mange har allerede vendt tilbake, ofte med betydelig økonomisk tap. Det er virkelig svært vanskelig å tilpasse seg nye omstendig­ heter når man har en radikalt annerledes mentalitet. I mange til­ feller oppdager de som trodde at de var vendt tilbake til sitt his­ toriske fedreland, at de blir betraktet som fremmede.63

1 1996 og 1997 ledet jeg et forskningsteam med norske, latviske og kazakhstanske forskere som blant annet gjennomførte spørreun­ dersøkelser i Latvia og Kazakhstan. Blant de spørsmålene vi ville ha svar på, var hva slags politisk og kulturell identitet den russiske 61 Arutjunjan (red.) 1992, s. 191-222. 62 Laitin 1995. 63 Ulejev 1993.

150

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

og russiskspråklige befolkningen i disse landene hadde utviklet. Vår antakelse var at dersom denne identiteten er knyttet til Russ­ land, vil dette vanskeliggjøre nasjonsbyggingsprosessen i disse lan­ dene. Dersom den derimot har lokale røtter, vil det være mye lettere å trekke de russiskspråklige inn i en felles-latvisk, respektive felleskazakhstansk, nasjon (under forutsetning av at landets myndig­ heter faktisk ønsker å gjøre dette). De svarene vi fikk, tydet på at det ikke hadde utkrystallisert seg noen konsensus i den russiskspråklige befolkningen i noen av lan­ dene. Både politisk og kulturelt var noen primært orientert mot Russland, mens andre fant sine viktigste tilknytningspunkter i sitt nye hjemland. Politisk identifiserte ca. 40 % av de russiskspråklige seg entydig med dagens Kazakhstan, mens litt over en tredjedel fremdeles følte seg knyttet til USSR. De mest oppløftende nyhetene for kazakhstanske statsbyggere var at bare 13 % oppfattet Russ­ land som sitt fedreland (se tabell 5.2). Etter hvert som avstanden tilbake til sovetperioden øker, vil sannsynligvis stadig færre henge fast i minnene om den sovjetiske enhetsstaten. Da vil det være en utfordring for de kazakhstanske nasjonsbyggerne å kapre flest mulig av de identitetssøkende russerne for at de skal ta en kazakhstansk identitet i stedet for at de knytter sine forhåpninger til Russ­ land. Det er imidlertid langt fra sikkert at de vil lykkes i dette. Undersøkelsen indikerte at motstanden mot en uavhengig kazakhstansk stat er økende blant russerne. Mens ca. 5 % oppgav at de tidligere hadde vært motstandere av kazakhstansk uavhengighet og senere blitt tilhengere, hadde 12 % gått motsatt vei og gikk i dag imot en uavhengig kazakhstansk stat. I Latvia holdt langt færre russiskspråklige fast ved Sovjetunionen som sitt politiske tilknytningspunkt: under 20 %. Oppslutningen om den nye nasjonalstaten lå imidlertid på omtrent samme nivå som i Kazakhstan: Ca. 40 % av de russiskspråklige identifiserte seg med Latvia som sitt fedreland. Igjen ser vi at tilknytningen til Russ­ land er svak. Når vi spurte om de lokale russere er forskjellige fra russere i Russ­ land, svarte omtrent like mange i Kazakhstan ja som nei. Dette for­ holdstallet fant vi både blant russere, andre ikke-russiske europe­ ere og kazakhene (se tabell 5.4). Når vi bad dem konkretisere hva

DEN NYE RUSSISKE DIASPORA - EN EGEN IDENTITET?

151

Tabell 5.21 Kazakhstan: Hvilket land regner du som ditt fedre­ land? Svar i prosent. Russere Kazakhstan USSR Den kazakhiske sovjetrepublikk Russland Et annet land Intet fedreland Ikke svart Absolutte tall

Ukrainiere Andre europeere

39,9 35,7 9,5

27,7 45,8 6,3

32,3 32,3 6,5

13,0 0,2 1,5 0,2 409

6,3 12,5 — 2,1 48

9,7 16,1

-

3,2 31

denne forskjellen består i, trakk de fleste frem positive egenskaper som at de var mer gjestfrie, utadvendte, hardtarbeidende og tolerante enn andre russere. Det var en høy grad av sammenfall mellom de kazakhstanske russernes selvbilde og den oppfatning de etniske kazakhene hadde av dem.

Tabell 5.3 I Latvia: Hvilket land regner du som ditt fedre­ land? Svar i prosent. Latvia USSR Den latviske sovjetrepublikken Russland Et annet land Intet fedreland Ikke svart Absolutte tall

Russere

Ukrainere

Hviterussere

41,1 17,8 21,5

12,5 18,8 6,3

37,8 17,8 11,1

11,4 1,0 2,4 4,7 297

6,3 50,0 0,0 6,3 16

2,2 17,8 6,7 6,7 45

I Latvia var det en klarere tendens til å betrakte de lokale russerne som forskjellige fra andre russere. I alle grupper mente 65-75 % av de spurte at det er betydelig eller noe forskjell (se tabell 5.5). Når vi gikk videre og spurte hva forskjellen bestod i, fant vi langt større sprik mellom svarene enn vi gjorde i Kazakhstan. Mens russerne i Latvia stort sett oppfattet seg selv på samme måte som russerne i Kazakhstan gjorde, så ville de etniske latvierne ikke akseptere at de lokale russerne var spesielt gjestfrie eller tolerante. I tillegg mente

152

INTEGRASJON ELLER FREMMEDGJØRING?

Tabell 5.4 «Er russere i Kazakhstan forskjellig fra russere i Russland?» Svar i prosent Betydelig forskjell Noe forskjell Ingen forskjell Ikke svart Absolutte tall

Kazakher

Russere

Ukrainere

Tyskere

Andre europeere

31,6 17,3 26,9 24,2 376

27,9 21,3 33,0 17,8 409

22,9 29,2 25,0 22,9 48

29,3 19,5 19,5 31,7 41

32,3 25,8 25,8 16,1 31

få latviere at russere i Latvia var «mer kultiverte» mens mange mente at de «blir dradd inn konflikter like lett som andre russere». De etniske kazakhene signaliserte dermed at «‘våre’ russere er bedre enn andre russere», mens russerne i Latvia ble møtt med langt mer negative holdninger fra titulærbefolkningens side.

Tabell 5.5 «Er russere i Latvia forskjellig fra russere i Russland?» Svar i prosent. Betydelig forskjell Noe forskjell Ingen forskjell Ikke svart Absolutte tall

Latviere

Russere

Litauere

Ukrainere

Hviterussere

35,2 34,8 8,7 21,3 549

41,6 35,1 H,1 12,2 296

34,8 30,4 4,3 30,4 23

25,0 50,0 25,0 0,0 16

24,4 37,8 22,2 15,6 45

Mens ikke-russerne under perestrojka mange ganger mobiliserte hundretusener og millioner av mennesker til demonstrasjoner og andre massemønstringer i kampen for uavhengighet, har russerne verken den gang eller siden prestert noe tilsvarende. Siden dette dreier seg om grupper med velutdannede og velartikulerte eliter, kan vi ikke uten videre regne med at denne passiviteten vil vare i det uen­ delige. Den dag diasporarusserne våkner til handling, vil det være en faktor av stor betydning å kunne kanalisere deres politiske og sosi­ ale engasjement inn i konstruktivt, nasjonsbyggende arbeid i deres nye hjemland. For at det skal kunne skje, må de bli overbevist om at de har en fremtid og en positiv rolle å spille i disse landene.

6

Nasjonsbygging i to bikulturelle stater: Latvia og Kazakhstan

Latvia og Kazakhstan er de to statene i det tidligere Sovjetunionen der titulærnasjonens andel av den samlede befolkningen er aller lavest: ca. 57 % i Latvia og ca. 50 % i Kazakhstan i 1997.1 en slik situasjon er det vanskelig å se hvordan den latviske og den kazak­ hiske kulturen kan fungere som kitt og konsoliderende element i nasjonsbyggingen. Tvert imot kan etnisk basert nasjonsbygging lett komme til å forsterke skillelinjer i befolkningen mellom dem som sokner til titulærbefolkningens kultur, og dem som står uten­ for den. Like fullt kan vi konstatere at i begge disse to statene føl­ ger nasjonsbyggingen det postsovjetiske hovedmønsteret: Titulær­ nasjonens tradisjoner og symboler blir lagt til grunn, mens resten av befolkningen - til tross for sin tallmessige styrke - behandles som etniske minoriteter. I kapittel 5 argumenterte jeg for at mange minoritetsgrupper i sovjetiske arvtakerstater er i ferd med å utvikle en felles identitet basert på russisk språk og sovjettidens erfaringer. Dersom denne analysen er riktig, vil det være mer saksvarende å behandle Latvia og Kazakhstan som bikulturelle snarere enn som multikulturelle stater. Titulærnasjonens språk representerer den ene kulturelle polen i samfunnet, og russiskspråklig kultur den andre. En ledende amerikansk nasjonalismeekspert, Donald L. Horowitz, har hevdet at stater med få og store etniske grupper svært lett vil bli hjemsøkt av alvorlige etniske konflikter. Slike stater har det han kaller et «sentralfokusert etnisk system». I slike tilfeller vil det ofte være selve statsmakten gruppene kjemper om å få kontroll over.

154

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

Når en konflikt oppstår, har sentrum lite manøvreringsrom. Den kan ikke blidgjøre den ene gruppen uten å hisse på seg den andre. Konfliktene kan derfor ikke så lett isoleres i tid og rom, man kan ikke løse problemene ett for ett: De angår hele staten som sådan.1 Vi har sett grufulle eksempler på nettopp dette i Rwanda og Burundi. Også stater med mange små etniske grupper vil kunne oppleve opptøyer og annen etnisk uro, men i slike tilfeller vil ikke de etniske spenningene true selve statens eksistens, mener Horowitz. Tvert imot vil statsmakten i slike tilfeller kunne stå over de enkelte grup­ pene og fungere som en slags forsonende fredsdommer. Dersom Horowitz har rett, skulle vi kunne forvente høy grad av etnisk uro i Latvia og Kazakhstan. Det er da heller ikke tvil om at etniske motsetninger har spilt en betydelig rolle i både latvisk og kazakhstansk politikk etter uavhengigheten. Likevel har det ikke vært noen tilfeller av etnisk motivert vold i Latvia etter at sovjetmakten trakk seg ut. Også i Kazakhstan har det vært relativt høy grad av etnisk stabilitet, i hvert fall sammenlignet med andre land i Sentral-Asia. Det har vært tilløp til etnisk motiverte voldsutbrudd i enkelte provinser, men kun i ett tilfelle - desembermassakren i 1986 (se kap. 3) - har konfliktlinjene i Kazakhstan i noen grad fulgt skillet mellom titulærnasjonen og de russiskspråklige. Hvordan kan vi best forklare fraværet av etnisk vold i Latvia og Kazakhstan? Kanskje er Horowitz' generelle teori feilaktig eller mangelfull. Eller teorien kan være riktig, men jeg tar feil når jeg hevder at Latvia og Kazakhstan er bikulturelle stater. En tredje mulighet er at både teorien og beskrivelsen er riktig, men at myn­ dighetene i Latvia og Kazakhstan har ført en politikk som har kvalt voldstilløpene i fødselen.1

1 Horowitz 1985, s. 36ff.

LATVIA

155

Latvia Byggematerialet i «Det latviske hus» De sosiokulturelle strukturene i Latvia og i Kazakhstan følger ikke nødvendigvis de etniske kategoriene. Det kan være høy grad av fel­ lesskapsfølelse mellom flere etniske grupper, og omvendt kan det også være skarpe identitetsgrenser og rivaliserende lojaliteter innen én og samme gruppe, også innen titulærnasjonen. Blant de etniske latvierne kan vi identifisere to kulturelle under­ grupper: latgalerne og «russlandslatvierne». Det siste er en beteg­ nelse på etniske latviere som bodde i Sovjetunionen i mellomkrigs­ tiden og flyttet tilbake til Latvia etter annen verdenskrig. Mange av disse er etterkommere av bønder som migrerte til Russland før før­ ste verdenskrig på jakt etter arbeid eller jord å dyrke. Andre flyttet til Sovjet-Russland i kommunistperioden ut fra ideologisk overbe­ visning. Russland-latvierne snakket som regel flytende både russisk og latvisk og gjorde derfor rask karriere i den latviske sovjetrepub­ likken. Noen nådde helt til topps i den politiske eliten og ble betrak­ tet med stor skepsis av vanlige latviere. Også de Russland-latvierne som ikke var politisk aktive, ble ofte regnet som potensielle eller faktiske håndlangere for den sovjetiske okkupasjonsmakten.2 Latgalere er betegnelsen på den etnisk latviske befolkningen i Latgale fylke. Dette fylket ligger sydøst i Latvia og har en annen politisk og kulturell historie enn resten av landet. Mens de andre tre fylkene - Kurzeme, Zemgale og Vidzeme - fra gammelt av har vært preget av tysk-svensk overherredømme og tysk kultur, ble Latgale liggende under Polen-Litauen frem til 1772, da området tilfalt det russiske imperium. De fleste latviere er lutheranere og som regel nokså sekulariserte. Flertallet av latgalerne er derimot katolikker, og mange av dem praktiserer sin religion. Det finnes en latgalisk dialekt med egen skriftnorm som i noen grad blir brukt som liturgisk språk i katolske latviske kirker. Forskjellen mellom latgalisk og standard latvisk er ikke stor, omtrent som mellom bokmål og nynorsk. Det ville være helt galt å snakke om en egen latgalisk nasjonalisme, for alle latga2 Silde 1987.

156

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

LATVIA

157

lere oppfatter seg som latviere. Det finnes heller ingen folketellingstall som viser hvor mange latviere som oppfatter seg som latgalere. Latgalerne har i liten grad kunnet gjøre seg politisk gjeldende. Til det er de for få, også i Latgale fylke, der de russiskspråklige dominerer. I Latgales største by, Daugavpils, er under 15 % av befolkningen latviere/latgalere. I mellomkrigstiden utgjorde jøde­ ne byens største befolkmngselement, i dag er russere og hviterussere i flertall. Mye tyder på at stadig flere Russland-latviere og latgalere i dag assimileres inn i den felles-latviske etniske gruppen, især blant den yngre generasjonen. De latviske politiske myndigheter ønsker og fremmer en slik etnisk konsolidering av titulærnasjonen. «Latvier» bør være en mest mulig enhetlig og entydig kategori. Samtidig har myndighetene fattet en rekke vedtak som åpenbart har til hensikt å brekke opp den russiskspråklige gruppen i mindre, politisk svakere grupper. Det klareste eksemplet på dette er vedtaket om å opprett­ holde sovjettidens offisielle registrering av etnisk tilhørighet. Denne registreringen er obligatorisk og objektiv, dvs., den ser helt bort fra den enkeltes subjektive opplevelse av egen identitet. I en lov om kulturell autonomi for nasjonale og etniske grupper som ble vedtatt i Latvia rett før uavhengigheten, i mars 1991, ble det riktignok slått fast at den enkelte innbygger selv skulle kunne oppgi etnisitet ut fra egen identitetsopplevelse. Bestemmelsene i denne loven ble imidlertid ikke godtatt av Direktoratet for statsborger­ skap og immigrasjon. Dette kontoret utferdiget direktiver om at nasjonalitet i pass og andre identitetspapirer alltid skal registreres ut fra avstamning, ikke ut fra subjektiv opplevelse.3 Dette ble begrun­ net med at «landets demografiske situasjon er nedslående. Det vil være nødvendig med en hel serie tiltak for å beskytte den latviske nasjon».4 I dette utsagnet er to viktige prinsipper underforstått: Byråkratiet kan sette loven til side, og staten har først og fremst en 3 Den latviske minister for nasjonalitetene, Vladimir Stesjenko, protesterte mot den lovstridige praksisen, men til ingen nytte. Stesjenko er selv (russifisert) ukrai­ ner og var en talsmann for de russiskspråklige i regjeringen. Han hadde imidlertid ingen reell makt. Forfatterens samtale med Stesjenko i Riga, mai 1992. 4 «Tsjelovek vybiraet natsionaFnost', ili kak rabotaet novyj zakon?», Diena (Riga), 23. juli 1997. Se også Kolstø 1993b, s. 9.

158

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

plikt til å tjene titulærnasjonens interesser (slik byråkratiet definerer dem), ikke hele befolkningens interesser. Tre år senere ble loven om kulturell autonomi endret og brakt på linje med de registreringsprinsipper som praktiseres i Immigrasjonsdirektoratet. Det er ingen tvil om at den offisielle oppdelingen av Latvias befolkning etter etmsitet i svært mange tilfeller er kunstig. Rent språklig fungerer det store flertallet av ikke-latviere i Latvia som én gruppe. Et stort flertall av minoritetene behersker russisk langt bedre enn sitt antatte morsmål, ofte kan de ikke sitt etniske språk i det hele tatt. Bare noen få og små minoritetsgrupper er mer fortro­ lige med sitt eget språk enn med russisk, det er de som har histo­ riske røtter i det baltiske området - estere, litauere og sigøynere (roma). Folketellingsdataene fra 1989 gir oss dermed et tredelt bilde: latvierne, de russiskspråklige og baltiske minoriteter. Men selv om de fleste minoritetene i Latvia snakker russisk til daglig, er det fullt mulig å tenke seg at de likevel opprettholder egne

Tabell 6.1 Språkferdigheter i Latvia, etter etnisitet, 1989, i prosent. Regner som sitt morsmål

Kan et annet språk flytende

Absolutte Gruppens Latvisk Russisk Gruppens Latvisk Russisk Annet tall, regnet i t radisjonelle tradisjonelle 1000 språk språk Latviere 1388 Russere 906 Hviterussere 120 Ukrainere 92 Polakker 60 Jøder 23 Tatarer 5 Tyskere 4 Sum russisk- 1120 språklige

97,4 98,8 32,2 49,5 27,3 22,5 46,7 34,0

— 1,1 2,5 0,9 14,7 2,0 0,6 12,4

2,6 — 64,8 49,4 54,2 74,9 51,6 53,0

1,3 0,7 11,6 14,7 0 4,4 11,3 —

— 21,1 15,6 8,9 22,8 27,0 6,6 16,4

65,7 — 29,7 43,8 33,8 17,5 44,6 36,1

0,4 1,8 1,6 1,2 15,2 28,5 5,7 3,9

35

63,9 84,7 50,3 37,0

23,8 10,2 25,1 62,2

11,9 4,8 24,2

9,6 3,4 12,2 17,0

40,3 52,3 28,7 27,4

36,0 28,6 40,1 31,1

0,3 0,8 1,7 4,0

Litauere Sigøynere Estere Livere Sum baltiske minoriteter

3 >1 45

Kilde: NatsionaLnyi..., s. 124-125.

LATVIA

159

sterke identiteter, som ukrainere, hviterussere, polakker og jøder, etc. Mennesker som snakker samme språk, kan oppfatte seg som kulturelt og sosialt svært forskjellige; se for eksempel befolkningen i Nord-Irland. Vi har imidlertid ingen indikasjoner på at det er til­ svarende sterke motsetninger innenfor den russiskspråklige grup­ pen i Latvia, tvert imot har vi et godt grunnlag for å hevde at de etnososiale spenningene blant dem er svært svake. En vanlig metode for å anslå såkalt sosial avstand mellom grup­ per er å ta utgangspunkt i tendensen til blandede ekteskap. Ofte spør man i meningsmålinger: «Hvordan ville du like om din sønn eller datter giftet seg med en afrikaner/jøde/katolikk/tyrker?» Ved slike undersøkelser kan det være et problem at folk ikke snakker sant, for eksempel fordi de er redde for å avsløre sine fordommer. Derfor kan det være bedre å støtte seg på den faktiske giftermålsstatistikken, men heller ikke det er problemfritt. Dersom det er kun én jødisk eller tyrkisk familie i nabolaget, er det statistisk sett mye mindre sjanse for at datteren eller sønnen i disse familiene finner seg en ektefelle med samme etniske bakgrunn enn dersom alle naboene tilhører samme etniske gruppe. Hvem man til slutt gifter seg med, avhenger selvfølgelig av hvem man faktisk treffer. Blant minoritetsgrupper vil blandede ekteskap ofte være en dyd av nød­ vendighet. Samtidig finnes det mange eksempler på at små kultu­ relle grupper påtvinger sine medlemmer endogami (giftermål innenfor gruppen) for å hindre at gruppen blir assimilert inn i stor­ samfunnet. I sovjetperioden lå antallet blandede ekteskap i Latvia klart over det sovjetiske gjennomsnittet: rundt 30 %. Det betyr likevel ikke at giftermålskontorene i denne republikken fungerte som én stor smeltedigel der alle de etniske gruppene ble rørt sammen. I stedet kan vi ane konturene av to kulturelle smeltedigler, en latvisk og en russiskspråkhg. Blant de etniske latvierne fant ca. 20 % seg en partner utenfor sin egen gruppe. Dette var klart lavere enn blant de andre store etniske gruppene i landet. Kanskje mest bemerkelsesverdig er det at antallet blandede ekteskap blant latvierne gikk ned fra 1978 til 1988, til tross for at deres andel av Latvias samlede befolkning også gikk ned i samme tidsrom. Den motsatte tendensen ser vi hos

160

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

Tabell 6.2 Ekteskap inngått i Latvia i 1978 og 1988, etter etnisitet Etnisk gruppe

Latviere Russere Ukrainere Hviterussere

År

Blandede ekteskap, mann

Blandede ekteskap, kvinne

Sum, antall individer som giftet seg det året

Prosent som giftet seg utenfor sin etniske gruppe

1978 1988 1978 1988 1978 1988 1978 1988

2321 2339 3329 3396 977 1049 1050 1058

2473 2400 3376 3467 688 935 1268 1139

23 358 23 681 19 177 18 357 1929 2340 2790 2591

20,5 19,9 35,0 37,4 86,3 84,8 83,1 84,8

Kilde: «Data on Ethnic Intermarriages» 1990. s. 160-174.

russerne. Halvannen gang så mange russere som latviere i Latvia giftet seg utenfor sin etniske gruppe, og fra 1978 til 1988 var det en økning på 2,4 prosentpoeng. Tallene for ukramerne og hviterusserne var godt over 80 % i begge målearene.5 Disse fant i første rekke sine partnere hos russerne og andre russiskspråklige.6 Både giftermålsstatistikken og språkstatistikken indikerer der­ med at de russiskspråklige i Latvia utgjør et eget fellesskap med høy grad av felles identitet. Det sosiokulturelle skillet i landet for­ sterkes av at de russiskspråklige for en stor del bor geografisk atskilt fra de etniske latvierne. De russiskspråklige bor hovedsake­ lig i de store byene, og da gjerne i egne bydeler og drabantbyer. På landsbygda dominerer derimot latvierne klart. Dette henger sam­ men med at latvierne og de russiskspråklige har hver sin yrkesprofil. Blant latvierne er langt flere sysselsatt i jordbruket, mens russerne og andre russiskspråklige er ansatt i industribedrifter, som både hvit- og blåsnipparbeidere.

5 For de mindre etniske gruppene finnes det ikke tilgjengelig statistikk. 6 Komarova 1980, s. 3.

LATVISK STATSBYGGING: GRUNNMUREN BLIR LAGT

161

Latvisk statsbygging: Grunnmuren blir lagt 1 1988 ble Den latviske folkefronten dannet etter mønster av folke­ frontene i Estland og Litauen. I den første tiden kjempet Fronten for demokratisering og større selvstyre for Latvia innenfor den sov­ jetiske enhetsstaten, men etter hvert ble kravene trappet opp til å omfatte full politisk uavhengighet for Latvia. Det ble en masse­ bevegelse som samlet opp i seg så godt som hele det politiske spek­ trum blant etniske latviere, fra tidligere kommunister til høyreori­ enterte nasjonalister. Som en motbevegelse gikk enkelte russiskspråklige miljøer sammen om å danne en internasjonal front eller «interfront». Interfronten kjempet for å holde Sovjetunionen sam­ men som en fellesstat, men fikk aldri på langt nær så stor oppslut­ ning som Folkefronten. Selv om Interfronten primært var en russiskspråklig bevegelse, var noen av lederne etniske latviere. Motsatt hadde Folke­ fronten ikke så rent få russere og andre ikke-latviere som medlem­ mer. Etter hvert som Gorbatsjov ble stadig mer upopulær, slut­ tet flere og flere ikke-latviere opp om uavhengighetskravet. Denne tendensen ble kraftig forsterket i januar 1991 etter de blodige begivenhetene i Vilnius og Riga. En uke etter at sovjetiske militæravdelinger hadde rykket inn i Vilnius, brøt det ut kamper også i Riga. Soldater fra det sovjetiske innenriksdepartementet an­ grep bygninger som ble forsvart av latviske politiavdelinger. Blant de seks personene som ble drept i skuddvekslingen, var det en hviterussisk og en russisk politimann som begge kjempet på latvisk side. Seks uker senere arrangerte latviske myndigheter en rådgivende folkeavstemning om uavhengighetskravet. Av de stemmeberetti­ gede deltok 80 % og 73 % stemte for uavhengighet. Det finnes ingen eksakte tall over hvordan de enkelte språkgruppene stemte. Stemmesedlene var imidlertid utformet i to utgaver, med hhv. lat­ visk og russisk tekst, og vestlige valgobservatører konstaterte at* 7 Informasjon fra førsteamanuensis Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen, som var leder for de skandinaviske Helsingfors-gruppenes observatørkorps i Lat­ via under folkeavstemningen.

162

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

minst 60 % av de som brukte stemmesedlene med russisk tekst, gikk inn for uavhengighet.7 Mange russiskspråklige innbyggere i Latvia støttet nok uav­ hengighetskravet ut fra økonomiske motiver: De regnet med at de ville få høyere levestandard utenfor Sovjetunionen. Dessuten var de blitt forespeilet fulle borgerrettigheter i en uavhengig latvisk stat. Rett før kampene i Riga ble det undertegnet en bilateral russisk-latvisk avtale som blant annet slo fast at hele den latviske befolkningen fritt skulle få velge hvilken stat de ville være borgere av, Russland eller Latvia.8 Riktignok fantes det nasjonalistiske lat­ viske bevegelser som mente at bare personer som hadde vært bor­ gere av den latviske stat i mellomkrigstiden og deres barn i rett nedadstigende linje, burde få statsborgerskap i et etterkommunistisk Latvia. Dette var en sentral kampsak for blant annet Den latviske borgerkomiteen og Bevegelsen for latvisk nasjonal uavhengighet (LNNK). De fleste lederne for Folkefronten gav uttrykk for langt mer inkluderende holdninger overfor de russiskspråklige innflyt­ terne.9 Når alle som bodde i Latvia ble bedt om å delta i folkeav­ stemningen om uavhengighet i mars, var det i seg selv et signal om at de ble regnet med i Den latviske nasjon i politisk forstand.1011 Da uavhengigheten opprant i august samme år, så derfor mange obser­ vatører for seg en utvikling i retning av ikke-etnisk eller overetnisk nasjonsbygging i Latvia.11 Det politiske klimaet ble imidlertid snart et annet. En heftig strid om utformingen av en latvisk statsborgerskapslov brøt ut, blant annet kunne man ikke bli enige om hvem som hadde rett til å vedta den. De latviske nasjonalistene mente at den sittende nasjonalfor­ samlingen, Det øverste sovjet, var illegitim og representerte den sovjetiske okkupasjonsmakten. Det latviske øverste sovjet var valgt ved relativt demokratiske valg under perestrojka, i mars 1990. Det var dominert av Folkefronten, mens også de sovjetlojale russerne hadde sine representanter der. 8 Ses. 136. 9 Se. f.eks. intervju med folkefrontlederen Andrejs Pantelejevs i Subbotnij den', 20. juli 1991. 10 Kolstoe 1995, s. 118-120. 11 Se f.eks. Rudenschiold 1992.

LATVISK STATSBYGGING: GRUNNMUREN BLIR LAGT

163

I november 1991 vedtok Det øverste sovjet en erklæring om at alle som hadde vært borgere av den latviske stat i mellomkrigsti­ den, og deres direkte etterkommere, automatisk skulle regnes som statsborgere i den uavhengige latviske republikk. Hvilken status de øvrige innbyggerne skulle få, skulle det være opp til en ny nasjo­ nalforsamling, Saiema, å avgjøre. Denne forsamlingen skulle vel­ ges av statsborgerne og kun av dem. For å finne ut hvem som hadde rett til statsborgerskap, ble det i løpet av 1992-93 iverksatt en omfattende registreringskampanje. Her måtte den enkelte legge frem dokumenter som beviste hans eller hennes tilknytning til mellomkrigstidens latviske stat. De som hadde mistet sine papirer, stod ofte nokså hjelpeløse tilbake. Vest­ lige menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterte mange alvor­ lige saksbehandlingsfeil i Direktoratet for statsborgerskap og immigrasjon samt bevisste tilsidesettelser av gjeldende regler og forskrifter.12 De fleste overgrepene rammet russiskspråklige, selv om også enkelte etniske latviere ble nektet statsborgerskap på usaklig grunnlag. Det er i alle tilfeller klart at latvierne ville bli kraftig overrepresentert blant statsborgerne uansett hvordan reglene var blitt fulgt. Med manntallslister satt opp på bakgrunn av Innbyggerregisteret, ble det holdt valg til den 5. Saiema i juni 1993 (det ble kalt den femte fordi det hadde vært fire Saiemaer i mellomkrigstiden). Mens 30 % av landets samlede befolkning var russere, var bare vel 16 % av statsborgerne det. Omvendt var ca. 55 % av landets innbyggere latviere, mens mer enn 78 % av de stemmeberettigede var det. Dette gav seg klare utslag i den nye nasjonalforsamlingens sam­ mensetning. Som vi ser av tabell 6.3, var latvierne overrepresentert blant de folkevalgte ikke bare i forhold til den samlede befolkningen, men også i forhold til antall stemmeberettigede. Dette var en tendens man kunne registrere allerede i 1990, dvs. på et tidspunkt da alle innbyggerne i Latvia hadde stemmerett på like fot. Det tyder på at det fantes andre sosiale eller mentale mekanismer som reduserte de russiskspråkliges politiske representasjon i tillegg til de formelle 12 Violations ..., 1993.

164

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

Tabell 6.3 Etnisk representasjon, i prosent av de stemmeberet­ tigede og av antallet representanter i nasjonalforsamlingen Latviere

Russere

Andre

Det øverste sovjet, mars 1990 Befolkningen Elektoratet Representanter

52,7 52,7 69,5

34,3 34 22,5

13 13 8

33,8 16,3 6

12,2 5,1 6

5. Saeima, juni 1993 Befolkningen Elektoratet Representanter

54,0 78,6 88

beskrankninger som skyldtes statsborgerskapsloven. Det er grunn til å tro at ved valgene i 1990 var de russiskspråk­ lige velgerne i liten grad opptatt av kandidatenes etniske bakgrunn. Mange ikke-latviere stemte på latviske kandidater så sant disse representerte Folkefronten fordi de oppfattet Fronten som anti­ kommunistisk og demokratisk. I 1993 stod derimot etniske spørs­ mål høyt på den politiske dagsordenen i Latvia, og kandidatenes etniske bakgrunn var blitt langt viktigere enn i 1990. Når russerne heller ikke nå oppnådde en representasjon i Saiema som tilsvarte deres andel av de stemmeberettigede, må andre utvelgelsesmekanismer ha vært i virksomhet. En grunn kan være at mange russere, selv blant dem som hadde statsborgerskap, var begynt å venne seg til en forestilling om at «Latvia er latviernes nasjonalstat». «Poli­ tikk er titulærbefolkningens sak.»13 Høsten 1993 begynte så Saiema å diskutere statsborgerskaps­ loven. Alle de latviskdominerte partiene var enige om at det måtte stilles strenge krav til dem som ville naturaliseres: minst ti års opp­ hold i landet, god innsikt i latvisk historie, og et sertifikat som bevitnet at man fylte språklovens strengeste krav til latviskkunnskaper. Flere partier mente dessuten at selv de som oppfylte disse 13 Kolstø og Tsilevich 1997, s. 372-74.

ETNISK NASJONSBYGGING MED STATSBORGERHG VERKTØY

165

kravene, ikke uten videre burde få statsborgerskap. Dersom for mange ikke-latviere ble naturalisert samtidig, risikerte man at den latviske statsnasjonens etnisk-latviske karakter ble utvannet. Der­ for måtte regjeringen få rett til å innføre maksimumskvoter for årlig naturalisering basert på statens demografiske og økonomiske utvikling. En statsborgerskaplov som inneholdt et slikt kvotesystem, ble vedtatt i november 1993, men i Latvia må en lov vedtas tre ganger før den kan tre i kraft. Loven ble straks kraftig kritisert av Europa­ rådet og KSSE, og innen den var vedtatt for tredje gang, var det foretatt en rekke endringer i den. Prinsippet med kvoteordninger stod likevel ved lag, og landets president, Guntis Ulmanis, nektet av den grunn å undertegne den. Loven foretok derfor nok en vand­ ring tilbake til Saiema, der nye endringer ble skrevet inn før den endelig ble vedtatt i juli 1994. Da var kvotesystemet erstattet med et system av «vinduer» som åpnet seg til forskjellig tid for forskjel­ lige befolkningsgrupper. I første omgang kunne bare de som var gift med en latvisk statsborger, bli naturalisert. Det samme gjaldt etniske latviere uten statsborgerskap, personer som hadde hatt permanent oppholdstillatelse i Latvia i mellomkrigstiden og andre svært små grupper. I 1997 kunne så alle permanente innbyggere under 25 år søke om statsborgerskap, men bare dersom de var født i Latvia. Eørst i år 2003 ville kvotesystemet bli avviklet.

Etnisk nasjonsbygging med statsborgerlig verktøy Eormelt sett var den latviske statsborgerskapsloven ikke etnisk dis­ kriminerende. Den bygget på prinsippet om streng statsrettslig kontinuitet mellom mellomkrigstidens latviske republikk og dagens latviske republikk. Ut fra denne kontinuitetstanken valgte man for eksempel å gjeninnføre mellomkrigstidens grunnlov i ste­ det for å lage en ny. Derimot valgte latvierne altså ikke å gjeninn­ føre mellomkrigstidens statsborgerskapslov, som var svært liberal. Det var åpenbart rent etnopohtiske årsaker til at man i stedet valgte å vedta en helt ny lov. Ved lovendringer i mars 1995 kom disse hen­ synene eksplisitt til uttrykk i lovteksten. Da ble det bestemt at alle etniske latviere som ikke allerede var statsborgere, skulle kunne bli

166

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

det utenom tur og uten å oppfylle lovens krav til språkkunnskaper, botid i landet, osv. En rekke latviske lover som er vedtatt i de senere årene, fungerer som redskaper i en etnosentrisk nasjonsbygging. Viktig i så hense­ ende er språkloven. Den ble vedtatt i sin opprinnelige form i okto­ ber 1988, men så radikalt endret i mars 1992. I den første varian­ ten var de russiskspråklige innbyggerne garantert en rekke viktige rettigheter. Blant annet slo loven fast at i enhver korrespondanse med et offentlig kontor skulle det være opp til privatpersonen hvil­ ket språk korrespondansen skulle føres på. I den nye loven ble dette forholdet snudd på hodet. Det var nå opp til den offentlige tjenes­ tepersonen å avgjøre om han eller hun ville gi sitt svar på et annet språk enn statsspråket. Etter at språkloven var skrevet om, ble det også forbudt for pri­ vate firmaer å bruke et annet språk enn statsspråket i sin forretningskorrespondanse og i sine interne møtereferater, også når alle de ansatte var russiskspråklige. Loven ble begrunnet med at «Lat­ via er det eneste etniske territorium i verden som er bebodd av den latviske nasjon. Det latviske språk er en av de viktigste forut­ setningene for at den latviske nasjon skal kunne overleve og dens kultur bevares og utvikles».14 Dette var et utvetydig uttrykk for en etnisk nasjonsforståelse. I 1992 ble det opprettet et statlig språkinspektorat som har i oppgave å kontrollere at den nye latviske språkloven blir etterlevd. Inspektoratet har 16 heltidsansatte, samt flere hundre frivillige medarbeidere, og kan ilegge bøter på opptil US $ 150 for brudd på språkloven. Det er mye når den gjennomsnittlige månedslønnen var $ 80 i 1993.1 løpet av de to første årene ble ca. tusen bøter ilagt og til sammen mer enn $ 40 000 innkrevd.15 Siden 1992 har praktisk talt alle yrkesaktive som ikke er uteksa­ minert fra en latviskspråklig skole, blitt pålagt å gjennomgå en språktest for å dokumentere at de har tilstrekkelige latviskkunnskaper til å fungere i jobben. De forskjellige yrkesgruppene er delt inn i tre kategorier etter hvor store latviskkunnskaper man mener 14 Guboglo 1994, s. 36. 15 Kamenska 1995, s. 25-26.

DET LATVISKE HUS: VERTIKALTDELT TOMANNSBOLIG ELLER LATVISK ENEBOLIG

167

at de trenger. Innen utgangen av 1995 var anslagsvis 250 000 per­ soner blitt testet.16 Selv om mange har strøket, er få blitt oppsagt. Enkelte tilfeller av masseoppsigelser har likevel funnet sted.17 Den viktigste virkningen av loven synes å være at ingen blir nyansatt dersom han eller hun ikke fyller språkkravet. Dette håndheves sær­ lig strengt i de mest prestisjefylte stillingene. Det finnes få opplysninger om etnisk bakgrunn til dem som bekler toppstillingene i det latviske statsapparatet. I januar 1994 ble det likevel kjent at av landets i alt 152 dommere var 142 etniske latviere. Ingen russer er noensinne blitt utnevnt til minister i en lat­ visk regjering.18 Den norske statsviteren Anton Steen hevder at «de russiske elitene er nesten fraværende i statsbyråkratiets toppstil­ linger og i rettsvesenet. [...] A inkludere russerne i elitestrukturen oppfattes av elitene som en reell trussel mot den nasjonale kultur og uavhengighet.»19

Det latviske hus: vertikaltdelt tomannsbolig eller latvisk enebolig? Det finnes ikke noen offisiell latvisk nasjonsbyggingsideologi, men forskjellige uttalelser fra ledende latviske politikere gir likevel visse pekepinner om hvilke målsettinger man har satt seg. Flere politikere på høyresiden hevder at Latvia ikke vil kunne bli en nasjonalstat før de etniske latviernes andel av den samlede befolkningen kommer opp i minst 75 %, slik den var i mellom­ krigstiden.20 De mest ytterliggående vil utvise alle sovjetiske emi­ granter gjennom såkalt avkolonisering og deokkupasjon for å 16 Druviete (red.) 1996, s. 25. 17 F.eks. ved Polyteknisk hospital i Riga i desember 1992 og ved Daugavpils musikkcollege i august 1995. 18 Enkelte observatører hevder at sosialminister Vladimir Makarov er et unntak her, men dette synet bygger på en objektivistisk etnisitetsforståelse. Selv om det står «russer» i Makarovs pass, er han etnisk latvier ut fra språk og selvfølelse. 19 Steen 1997, s. 48 & 54. 20 Under valgkampen i 1993 var denne målsettingen nedfelt i partiprogrammet til Den latviske nasjonale uavhengighetsbevegelse (LNNK) og Den latviske bondeunionen.

168

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

oppnå dette målet.21 En talsperson for Direktoratet for statsbor­ gerskap og immigrasjon uttalte i 1993 at «vi har alltid understre­ ket, og vi vil gjenta nå, at før eller senere må alle disse 700 000 for­ late Latvia». Valdis Birkavs, senere latvisk statsminister og uten­ riksminister, tok avstand fra denne målsettingen, men også han mente at den latviske stat må aktivt støtte «frivillig repatriering» og «fri emigrasjon til tredjeland».22 En hel del russiskspråklige innbyggere har fulgt denne oppford­ ringen. Over 53 000 personer flyttet fra Latvia i 1992, av disse var så godt som alle russiskspråklige. Siden er strømmen av utflyttere blitt mindre for hvert år, og i 1995 var landets demografiske netto­ tap ved emigrasjon redusert til ca. 10 000. Alle de etniske minori­ tetene hadde likevel fortsatt negativ migrasjonssaldo, mens det var en svak positiv innvandring av etniske latviere.

Tabell 6.4 Etnisk sammensetning av Latvias befolkning, 1989-1996, i prosent.

Latviere Russere Hviterussere Ukrainere Polakker Litauere Andre

1989

1992

1994

1996

52,7 34,4 4,5 3,5 2,3 1,3 1,1

53,1 34,3 4,5 3,4 2,3 1,3 1,1

54,8 33,4 4,1 3,1 2,2 1,3 1,0

57,2 30,7 4,3 2,8 2,6 1,4 0,9

På sju år har de etniske latviernes andel av den samlede befolk­ ningen økt med 4,5 prosentpoeng. Det er likevel langt igjen før målsettingen om et forholdstall på 75:25 mellom titulærnasjon og ikke-latviere er nådd, om dette målet i det hele tatt lar seg realisere. De latviske nasjonsbyggerne må derfor forholde seg til at de rus21 Einars Cilinskis i SM-segodnja, 28. november 1992. Cilinskis var en av lederne for Den latviske nasjonale uavhengighetsbevegelse, LNNK. 22 SM-segodnja, 30. desember 1993.

DET LATVISKE HUS: VERTIKALTDELT TOMANNSBOLIG ELLER LATVISK ENEBOLIG

169

siskspråklige vil utgjøre en betydelig del av landets innbyggere i overskuelig fremtid. Hvilket forhold bør det da være mellom de to befolkningselementene ? I 1992-1993 dukket begrepene «one-community state» og «two-community state» opp i den latviske nasjonsbyggingsdebatten. Det ble hevdet at forskjellige russiskspråklige organisasjoner arbeidet for å skape en latvisk stat der de store språkgruppene kunne leve i hvert sitt sosiokulturelle rom, mest mulig upåvirket av hverandre. Med andre ord, «det latviske hus» burde være en vertikaldelt tomannsbolig med solid brannmur mellom leilighetene. Dette var uakseptabelt for de latviske nasjonsbyggerne, som kjørte frem det alternative idealet «one-community state». For eksempel ble kvoteordningen i den første varianten av statsborgerskapsloven eksplisitt begrunnet ut fra et ønske om å «utvikle Latvia som en nasjonalstat med kun ett kulturelt fellesskap (a national, one-community state)».23 Vil de russiskspråklige i Latvia la seg inkludere i det latviske samfunn på de premisser som de latviske nasjonsbyggende elitene har lagt til grunn? De tendensene vi kan se i dag, er ikke entydige. Det er en vanlig oppfatning at minoritetsgrupper gjerne vil integre­ res i politiske og sosiale strukturer samtidig som de motsetter seg omfattende kulturell integrasjon og assimilasjon. Tallene fra Lat­ via kan tyde på at motsatte holdninger gjør seg gjeldende blant mange russiskspråklige i dette landet. Selv om signalene er langt fra lette å tolke, virker det som om mange er mer interessert i kulturell og språklig integrasjon enn i politisk integrasjon i den latviske stat. Da statsborgerskapsloven trådte i kraft i februar 1995, viste det seg at bare en brøkdel av de potensielle søkerne benyttet seg av muligheten til å naturaliseres når deres vindu åpnet seg. Sommeren 1997 var mer enn 120 000 individer omfattet av vinduene, mens mindre enn 5000 hadde fått statsborgerskap.24 Dette kom som en stor overraskelse på de fleste observatører ettersom menings­ målingene hadde vist at et stort flertall av de statsløse i Latvia ønsket statsborgerskap. 23 Kolstø (red.) 1997, s. 96. 24 SM-segodnja, 9. juni 1997.

170

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

En rekke forskjellige forklaringer på den trege naturaliseringen har vært lansert. Mange har pekt på at en russer i Latvia som inn­ vilges statsborgerskap, vil få enkelte praktiske vanskeligheter som han eller hun ellers ikke ville hatt: Som borger av Latvia må man for eksempel søke om visum for å besøke Russland; ikke-statsborgere slipper å tjenestegjøre i den latviske hæren, osv. Det er likevel grunn til å tro at for de fleste veier psykologiske faktorer vel så tungt som de praktiske: Svært mange ikke-borgere oppfatter betingelsene for å få statsborgerskap som urimelige og urettfer­ dige. Ett av de viktigste kravene for å få statsborgerskap i Latvia er skikkelige latviskkunnskaper. Man kunne tenke seg at dette ville bli den vanskeligste bøygen for de russiskspråklige, men det ser ikke alltid slik ut. Undersøkelser har vist at flere russere i Latvia enn i for eksempel Estland og Ukraina er villige til å lære seg titu­ lærnasjonens språk. Mer enn halvparten av russerne i Latvia mener at latvisk bør være landets eneste offisielle språk.25 Stadig flere rus­ sere sender barna sine til latviskspråklige skoler: Mer enn 18 % gjorde det i 1997, mot mindre enn 3 % for en generasjon siden.26

Tabell 6.5 Valg av skoleslag i Latvia, i prosent Hvilket språk........ fikk du undervisning i på skolen? ... får dine barn undervisning i på skolen idag?

Latviere

Russere

Russisk 14,0 Latvisk 84,4 Et annet språk 1,6

96,6 2,7 0,7

Andre grupper 67,7 15,7 16,3

Latviere

Russere

8,7 89,9 1,4

81,2 18,3 0,5

Andre grupper 70,0 21,8 8,2

Dersom disse tendensene holder seg, vil en betydelig del av ikkelatvierne kunne bli språklig og kanskje også identitetsmessig assi­ milert i løpet av få tiår. Passbestemmelsene med den offisielle regis­ treringen av etnisitet etter herkomst fungerer likevel som en sterk barriere mot dette. I tillegg forsøker latviske skolemyndigheter å 25 Laitin 1998, s. 3 og 205. 26 Kolstø (red.) 1997, s. 252-53.

DET LATVISKE HUS: VERTIKALTDELT TOMANNSBOLIG ELLER LATVISK ENEBOLIG

171

motvirke at for mange russiskspråklige barn tas opp på latviske skoler. Det blir hevdet at dersom det er for mange russiske elever i en latvisk klasse, vil assimileringen gå i «gal» retning: De latviske barna vil ta etter sine russiske medelever i språk og atferd, i stedet for omvendt.27 I juni 1996 forsikret den latviske undervisnings­ ministeren om at «ikke under noen omstendigheter [...] vil vi tillate at latviske barn og barn fra andre nasjonaliteter blir mekanisk blandet i samme skole eller i samme klasse.»28 Hva som menes med «mekanisk» her, er ikke klart. Det kan virke som om ordet er satt inn for å understreke at slik blanding oppfattes som et klart onde. Mens latviske myndigheter kategorisk avviser en nasjonsmodell basert på en «two community state», bidrar de gjennom sin skole­ politikk aktivt til opprettholdelsen av to atskilte kultursamfunn i landet. Politisk og kulturelt finner det altså sted en marginalisering av den ikke-latviske befolkningen i Latvia. Sosialt og økonomisk er de derimot ikke blitt utsatt for en tilsvarende marginalisering. Lat­ viske myndigheter har riktignok vedtatt en rekke begrensninger i hvilke typer økonomisk aktivitet ikke-statsborgere kan være enga­ sjert i, men de fleste av disse vedtakene har vist seg å være mer kuri­ øse enn effektive.29 Mens russerne har få sjanser til å forbedre sin samfunnsmessige stilling qua gruppe, har de derimot mulighet til å gjøre individuell karriere som privat forretningsdrivende. Så lenge det finnes alternative sosiale stiger som velkvalifiserte og ambisiøse russere kan klatre i, er det mindre frusterende for dem at karrieremulighetene innenfor statsapparatet i praksis er stengt for dem. Også et annet forhold ved det latviske samfunnet synes å fun­ gere som en viktig sikkerhetsventil for innestengt frustrasjon i det russiskspråklige miljøet. Ikke-borgerne i Latvia er fratatt grunn­ leggende politiske rettigheter, men deres ikke-politiske, individu­ 27 Forfatterens intervjuer i Riga i mai 1995. 28 Maris Grinblats i Latvijas vestnesis, 13. juni 1996. Sitert i Kolstø (red.) 1997, s. 132. 29 Opalski et al. 1994, appendiks. Ifølge forskjellige lover har ikke-borgere f.eks. ikke rett til å arbeide som landmålere, skogvoktere, privatdetektiver, sjeffarmasøyter eller mannskap på latvisk skip eller rutefly.

172

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

elle menneskerettigheter blir respektert. Latvias sterke ønske om å bli medlem av først Europarådet og siden EU og NATO bidrar sterkt til dette. Flere paneuropeiske organisasjoner, deriblant Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), er fast representert i Riga og følger nøye med i den politiske og retts­ lige utviklingen i landet. Høykommissæren for nasjonale minorite­ ter, Max van der Stoel, har sendt en rekke brev til den latviske uten­ riksministeren med forslag til hvordan ikke-borgerne kan sikres bedre betingelser. Muligheten til å appellere til domstolene dersom man ikke får sin rett på annen måte, fungerer som en sosial lyn­ avleder. Dette er vilkår som et flertall av de russiskspråklige i landet synes å godta, om enn kanskje med nevene knyttet i bukse­ lommen. Striden omkring statsborgerskap for den russiskspråklige befolkningen har likevel ikke lagt seg. Nasjonalistiske latviske par­ tier i Saiema arbeidet aktivt for å få endret statsborgerskapsloven som de oppfatter som altfor liberal.30 Russiske aktivister på sin side hadde ikke gitt opp håpet om å få myket den opp. Det trengtes bare en mindre gnist for å tenne kruttønna. En slik gnist kom i form av en demonstrasjon i Riga sentrum i mars 1998. Vel 1000 pensjonis­ ter, hovedsakelig russere, protesterte mot en plutselig økning i strømregningen, som gjorde et grovt innhugg i fra før av små pen­ sjoner. I de neste dagene viste russisk TV bilder av hvordan latvisk politi brukte gummikøller mot de tilårskomne demonstrantene. Reaksjonene blant russiske politikere og russere generelt var kraf­ tig, en rekke butikker i Moskva og St. Petersburg begynte å rekla­ mere med at de ikke førte latviske varer. Det russiske presset mot den latviske regjeringen virket. Flere partier truet med å bryte ut av koalisjonsregjeringen. Til slutt ble en revidert statsborgerskapslov lagt frem for Saiema, som i juni ved­ tok flere oppmykningen Kvotesystemet bortfalt og språkkravene til personer eldre enn 65 år ble senket. OSSE hadde anbefalt at alle barn som er født i Latvia burde få automatisk statsborgerskap, men dette ble delvis tatt til følge. Den nye loven var likevel uaksep­ 30 Forfatterens intervju med Maris Grinblats, formann i partiet For fedreland og frihet, i Riga, mai 1995.

KAZAKHSTAN

173

tabel for partiet For fedreland og frihet. Som et ledende medlem av koalisjonsregjeringen var dette partiet medvirkende til at loven ble vedtatt, men partiets aktivister utenfor regjeringen begynte å samle inn underskrifter for å presse igjennom en folkeavstemning med tanke på å få den opphevet igjen. Da de klarte å samle over 220 000 underskrifter, langt mer enn det loven krevde, ble en folkeavstem­ ning avholdt i oktober 1998. Endringene i statsborgerskapsloven ble godtatt av 53 % av de som stemte, og trådte dermed i kraft. Det knappe flertallet viste samtidig at den latviske nasjon fortsatt var dypt splittet i denne saken.

Kazakhstan Kazakhstan er på mange måter svært forskjellig fra Latvia. Det som likevel gjør det interessant å sammenligne nettopp disse to lan­ dene, er den sosiokulturelle tvedelingen som preger dem begge. Som nevnt har nasjonsbyggingen i de fleste stater i det tidligere Sov­ jetunionen vært basert på titulærnasjonens språk og kultur. Man skulle likevel forsverge at dette var mulig i stater hvor titulærnasjonen ikke utgjør mer enn halvparten av den samlede befolk­ ningen. Hvordan skal man i det hele tatt forestille seg etnisk inte­ grasjon i kulturelt bipolære stater? Skal den ene halvparten av befolkningen integreres inn i den andre halvparten, eller skal de ikke-titulære bare integreres inn i visse felles sosiale og politiske strukturer? Eller skal man forestille seg en prosess av gjensidig kul­ turell påvirkning? I vårt forskningsprosjekt i 1996-97 prøvde vi å finne svar på disse spørsmålene.31 Vi fant at på det kulturelle plan var det bety­ delige forskjeller mellom latvisk og kazakhstansk nasjonsbygging: Mens latvierne langt på vei har lykkes i å latvifisere Latvia språklig og kulturelt, har kazakhene ikke klart - knapt nok forsøkt - å gjøre titulærnasjonens språk og kultur til en nasjonal felleskultur for hele Kazakhstans befolkning. Politisk er det derimot klare likheter mellom det latviske og det kazakhstanske nasjonsbyggingsprosjektet: Til tross for sitt tallmessig dårlige utgangspunkt har titulær31 Kolstø (red) 1997.

174

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

Zi

-

RUSSLAND

KAZAKHSTAN

175

176

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

nasjonens eliter i begge land klart å etablere seg som politisk domi­ nerende, nesten enerådende.

Byggematerialet i «Det kazakhstanske hus» Kazakhstan er på mange måter et enda mer tvedelt samfunn enn det latviske. Ut fra de fleste kriterier er den sosiokulturelle avstan­ den mellom titulærnasjonen og de russiskspråklige svært stor. Kazakhene er tyrkiskspråklige muslimer, og mange av dem var nomader til langt inn i vårt århundre. De russiskspråklige kommer derimot fra en jorddyrkingskultur og sokner til den kristne kultur­ krets. Kazakhene og europeerne bor for en stor del i hver sine geo­ grafiske omrader. Titulærbefolkmngen dommerer på landsbygda, mens russerne har klumpet seg sammen i de store byene. Således utgjorde russerne nesten 60 % av innbyggerne i hovedstaden Alma Ata ved den siste sovjetiske folketellingen, mens kazakhene utgjorde kun 22 %. I giftermåls- og språkstatistikkene avtegner det seg et tredelt kulturelt bilde av Kazakhstan: På den ene side kazakhene, på den annen side de ikke-titulære, som igjen kan deles i to kategorier: de russiskspråklige og de lokale minoritetene. Som i Latvia dreier dette seg i det siste tilfellet om en mindre gruppe minoriteter med historiske røtter i regionen: uzbeker, kirgizere, uighurer etc. De lokale minoritetene er i likhet med kazakhene alle muslimer og tyr­ kiskspråklige, men blander seg likevel lite med titulærbefolkningen.32 Disse gruppene er i alle tilfeller svært små. Ved valg av ektefelle holder kazakhene seg til sin egen etniske gruppe i langt høyere grad enn det latvierne gjør. Bare ca. 4 % av kazakhene lever i blandede ekteskap. Også de fleste lokale minori­ tetene i Kazakhstan er strengt endogame. I den uzbekiske minori­ teten i syd er det bare vel 12 % blandede ekteskap. Blant den sla­ viske befolkningen er det derimot ingen sosiale eller mentale sper­ rer mot blandede ekteskap. Ukrainerne og hviterusserne er særde­ les eksogame: Opp mot 90 % finner sin ektefelle utenfor sin etniske gruppe. Siden asiatene er så endogame, betyr det i praksis at euro32 Abdygaliev 1996.

BYGGEMATERIALET I «DET KAZAKHSTANSKE HUS»

177

peerne nesten alltid gifter seg med hverandre. En kazakhisk forsk ningsrapport fra 1994 bemerket at «i dag er det ofte ingen annen forskjell mellom en ukrainer, en hviterusser, en polakk og en russer enn nasjonalitetspunktet i passene deres».33

Tabell 6.6 Blandede ekteskap i Kazakhstan Etnisk gruppe

Kazakher

Russere Ukrainere

Hviterussere Uzbeker Tatarer

År

Blandede ekteskap, mann

1978 1988 1978 1988 1978 1988 1978 1988 1978 1988 1978 1988

2,837 2,975 14,346 13,692 7,740 7,482 1,612 1,851 409 526 1,701 2,183

Blandede Antall individer som giftet seg ekteskap, kvinne

Prosent som giftet seg utenfor sin etniske gruppe

95,876 138,537 130,865 115,121 20,335 18,379 4,076 3,777 5,462 7,443 5,957 6,483

4,6 3,9 23,3 25,7 75,5 80,9 84,4 94,3 12,5 12,7 60,4 69,6

1,573 2,422 16,177 15,893 7,615 7,383 1,830 1,712 275 419 1,896 2,332

Kilde: «Data on Ethnic Intermarriages» 1990.

Samtidig som det er grunn til å nedtone kraftig identitetsforskjellene blant de russiskspråklige, mener mange Kazakhstan-eksperter at det finnes betydelige identitetsforskjeller innen den kazakhiske etniske gruppen som ikke fremkommer i noen statistikk. De histo­ riske zjuz-lojalitetene som ble omtalt i kapittel 3, har fortsatt stor politisk betydning, blir det hevdet. Den store zjuz dominerer i kazakhstansk politikk: Hovedstaden Almaty ligger innenfor den store zjuz' territorium, og president Nazarbajev kommer fra denne gruppen, blir det påpekt.34 Det har vært forsket lite på subnasjonale identiteter blant kazakhene, og svært mye av den etablerte kunnskap baserer seg på antakelser og vage generaliseringer. I hvert fall én ekspert mener at 33 Peruasjev 1994, s. 4. 34 Rotar (red.) 1994.

178

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

den kazakhiske nasjon utgjør en konsolidert enhet med høy grad av felles identitet og lojalitet og advarer mot å tillegge zjuz-identitetene for stor politisk betydning.35 Det synes i alle tilfeller klart at de skillelinjer og rivaliseringer som måtte finnes innad i den kaza­ khiske gruppen, ikke tar brodden av den grunnleggende motset­ ning i kazakhisk politikk og samfunnsliv som går mellom kazak­ hene på den ene side og de russiskspråklige på den annen. Folketellingen i 1989 viste at russerne i Kazakhstan kunne titulærnasjonens språk dårligere enn det russerne i alle de andre sov­ jetrepublikkene gjorde: Under én prosent blant dem hevdet at de behersket kazakhisk flytende. Tallene for de andre russiskspråklige gruppene var til dels enda lavere: for hviterusserne under en halv prosent. For de fleste europeere i Kazakhstan er den kazakhiskspråklige kulturen som en lukket bok. Også blant de tyrkiskspråkhge gruppene var kazakhiskkunnskapene jevnt over svært dårlige.

Tabell 6.7 Språksituasjonen i Kazakhstan, i prosent Regner som sitt morsmål

Kan et annet språk flytende

Absolutte Gruppens Kazakhisk Russisk Gruppens Kazakhisk Russisk Annet tall, regnet tradisjonelle tradisjonelle i 1000 språk Språk

Kazakher Russere Tyskere Ukrainere Hviterussere Koreanere Polakker Sum russiskspråklige

6535 6228 958 896 183 103 60 8423

98,6 99,9 54,4 36,6 34,5 51,7 12,2

0 0,1 >0,1 >0,1 0,3 >0,1

1,4 — 45,4 63,3 65,3 48,0 76,4

0,2 0 — 5,8 6,0 —

0,9 0,6 0,6 0,4 1,0 0,4

62,8 0,2 — 0,7 50,6 0,7 32,3 0,7 31,8 1,4 47,0 1,9 19,8 50,0

Uzbeker Tatarer Uighurer Azerier Sum tyrkiskspråklige

332 327 185 90 934

95,6 68,9 95,1 87,1

1,3 3,4 1,5 0,5

2,8 27,3 3,1 10,4

0,3 3,2 — 0,9

4,6 3,2 9,1 5,7

52,1 64,3 62,0 64,7

Kilde: NatsionaPnyi 1991, s. 102-103.

35 Akiner 1995, s. 75-77.

_

—

0,3 0,7 0,5 1,5

KAZAKHSTAN - MULTINASJONAL FELLESSTAT OG KAZAKHISK NASJONALSTAT

179

Ved siden av Hviterussland og Kirgizistan var Kazakhstan sann­ synligvis den sovjetrepublikk der titulærbefolkningens språk stod svakest. I det offentlige liv er kazakhisk langt på vei fortrengt av russisk. Innenfor en rekke fag finnes det ikke adekvat fagtermino­ logi på kazakhisk. Dette betyr likevel ikke at de forskjellige etniske gruppene i Kazakhstan lever i hvert sitt språklige univers uten mulighet til å kommunisere med hverandre. Det viser tallene for russiskkunnskaper. Også blant kazakhene oppgav to tredjedeler at de kunne russisk flytende. Med et mulig unntak for de mest bortgjemte landsbyene kan man overalt i Kazakhstan gjøre seg forstått på rus­ sisk. I de senere årene er det fremkommet en del informasjon som tyder på at også langt flere etniske kazakher er russiskspråklige enn det man tidligere har trodd. Av de 98,6 % som ved siste folketelling oppgav kazakhisk som morsmål, var det mange som gjorde det fordi et annet svar ville vært en hån mot forfedrenes kultur. Enkelte forskere mener at så mange som 30 % av kazakhene ikke kan uttrykke seg skikkelig på kazakhisk i det hele tatt.36

Kazakhstan - multinasjonal fellesstat og kazakhisk nasjonalstat I like høy grad som Ukraina og Hviterussland ligger Kazakhstan i Russlands skygge. Topografisk, klimatisk og demografisk utgjør Nord-Kazakhstan en forlengelse av de russiske Ural-fjellene og det sibirske slettelandet. Samtidig er Nord-Kazakhstan fysisk atskilt fra de sydlige regionene i landet ved store, nesten folketomme ørke­ ner og halvørkener. I seks av de nordlige fylkene utgjør de russisk­ språklige godt over 70 %, opp mot 80 % av befolkningen. Rus­ siske nasjonalister - i Russland og i Kazakhstan - har hevdet at disse områdene må få anledning til å slutte seg til Russland som de kulturelt, geografisk og økonomisk utgjør en del av. Dette er de kazakhstanske politiske lederne fast bestemt på å forhindre. De understreker derfor hyppig at Kazakhstan er alle 36 Kaidarov 1992; Esenova 1996, s. 692.

180

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

innbyggernes felles stat, ikke bare kazakhenes nasjonalstat. Men samtidig blir det ikke stukket under en stol at Kazakhstan også betraktes som de etniske kazakhenes nasjonalstat i spesiell for­ stand. Det er derfor en sterk innebygd spenning i det kazakhstanske nasjonsbyggingsprosjektet, mellom en etnisk og en overetnisk nasjonsmodell. President Nazarbajev har i det lengste forsøkt å unngå å velge mellom disse to modellene, og hevder at Kazakhstan kan være begge deler på en gang. I en tale til det kazakhiske mållaget Qazaq tili (= Det kazakhiske språk) i november 1992 erklærte han at «Kazakhstans suverenitet er på mange måter spesiell. Først og fremst er det en særegen syntese av [de etniske] kazakhenes nasjo­ nale suverenitet på den ene side, og hele det kazakhstanske folks suverenitet som et etnopolitisk fellesskap på den annen.»37 Det Nazarbajev her omtaler som en syntese, blir imidlertid av de fleste observatører vurdert som en indre motsigelse.38 Det synes også klart at balansen mellom de to elementene i det kazakhstanske nasjonskonseptet ikke har vært stabil. Selv om signalene ofte spri­ ker i mange retninger, virker det likevel som om det overetmske aspektet er blitt gradvis skjøvet i bakgrunnen til fordel for det etniske. I de første årene etter 1991 understreket Nazarbajev sterkt det felles, statsborgerlige aspektet i sine taler. Under en stor konferanse i mai 1993 uttalte han: Det finnes en hel del stater i verden, endog svært velstående, som består av enda flere nasjoner og nasjonaliteter enn det vi har i Kazakhstan. I disse landene er patriotismen spesielt sterkt utvik­ let. En andektig holdning overfor statssymbolene hersker i lan­ det. For eksempel spiller man nasjonalsangen og folder ut flag­ get ved skoledagens begynnelse, når en jury eller en embetsmann tas i ed og ved mange andre anledninger.39

37 Kazakhstanskaja pravda, 28. november 1992. 38 Olcott 1993; Kaiser og Chmn 1995; Bremmer og Welt 1996. 39 Sovety Kazakhstana, 13. mai 1993; Azija, mai 1993.

KAZAKHSTAN - MULTINASJONAL FELLESSTAT OG KAZAKHISK NASJONALSTAT

181

Dette er uttrykk for politisk nasjonsbygging i ren form. Utvil­ somt var det USA Nazarbajev her hadde i tankene. Men til tross for den patriotiske felles-kazakhstanske retorikken var flere konkrete politiske vedtak allerede i de første årene preget av en annen tenk­ ning. Slavisklydende steds- og gatenavn ble i hopetall byttet ut med innfødte navn, også i kompakt slaviske områder.40 Den kazakh­ stanske grunnloven som ble vedtatt i 1993, gav etniske kazakher bosatt i utlandet rett til dobbelt statsborgerskap, men gav ikke samme rett til etniske russere bosatt i Kazakhstan.41 De fleste nye statsemblemer hentet sine symboler fra de etniske kazakhenes livs­ verden. Det sentrale motiv i Kazakhstans riksvåpen er trehjulet som ble festet øverst i ljoren i de kazakhiske nomadeteltene, jurtene. Disse hjulene ble omfattet med stor aktelse av nomadene og høytidelig overlevert fra generasjon til generasjon. Det er imidler­ tid tvilsomt om de har noen affeksjonsverdi for russiske byboere i Kazakhstan. Grunnloven av 1993 åpnet med ordene «Vi, Kazakhstans folk», noe som utvetydig var en overetnisk størrelse. Allerede artikkel 1 slo imidlertid fast at Kazakhstan skal være «det kazakhiske folks form for statehood», og dermed hadde den etniske nasjonsbyg­ gingen plutselig sneket seg inn igjen. Russiske aktivister hevdet at begrepene Kazakhstans folk og det kazakhiske folk måtte betrak­ tes som synonymer: De russiskspråklige var m.a.o. usynliggjort i grunnloven.42 Dette var nok en feillesning, men da Kazakhstan fikk ny grunnlov i 1995, ble likevel referansen til det kazakhiske folks statehood strøket. Nå stod det kun at «Vi, Kazakhstans folk, som er forenet av en felles historisk skjebne, har skapt statehood på [de etniske] kazakhenes urgamle land».43 Tilsynelatende hadde de kazakhstanske myndighetene dermed tatt et viktig skritt vekk fra etnisk nasjonsbygging. Mange obser­ vatører oppfattet likevel referansen til «kazakhenes urgamle land» 40 Se for eksempel Kazakhstanskaja pravda, 17. september 1992 og 14. mai 1993 41 «Konstitutsija respubliki Kazakhstan», Mysl' (Almaty), 1993, nr. 4, paragraf 4. 42 Se f.eks. en artikkel av professor V. Moiseev i Rossijskaja gazeta, U. august 1993. 43 «Konstitutsija respubliki Kazakhstan», Mysl' (Almaty) 1995, nr. 10, s. 3-22.

182

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

som uttrykk for etnosentrisk nasjonsbygging.44 Året etter ble det dessuten offentliggjort et nytt offisielt «Konsept for utformingen av Kazakhstans statsidentitet». Her tok nasjonsbyggerne et skritt i retning av en etnisk nasjonsforståelse igjen. Konseptet slo fast at kazakhenes «etniske sentrum» er Kazakhstan. Ikke noe annet sted i verden finnes det en stat som er opptatt av å bevare kazakhene som etnisk gruppe eller å utvikle kazakhenes kultur, språk, tradi­ sjoner og livsstil. «Når vi definerer Kazakhstan som en nasjonal­ stat, er det dette aspektet ved staten vi i første rekke bør ha i tan­ kene.» Samtidig erkjente Konseptets forfattere at Kazakhstan også utvilsomt er en multietmsk stat, men de andre etniske gruppene kan ikke anføre like sterke krav på tilhørighet i landet som kazak­ hene kan, ble det hevdet. «Endringene i Kazakhstans nasjonale sammensetning er utelukkende et resultat av innflytting av ikkekazakhiske etniske grupper, hvorav de fleste har sitt eget statehood [et annet sted].»45 Akademiske kazakhstanske publikasjoner som diskuterer nasjonsbyggingsproblematikk, er i betydelig grad preget av etnisk tankegang.4647 En professor ved Kazakhstans statsuniversitet, N.D. Bajtenova, drøftet for eksempel i en artikkel i august 1995 temaet «interetnisk integrasjon i Kazakhstan».4- Hun uttrykte håp om at alle Kazakhstans folk etter hvert ville utvikle en felles identitet og mentalitet som «kazakhstanere» og som «det kazakhstanske folk». Den viktigste hindringen mot dette målet, mente hun, er de holdninger som råder blant deler av den russiske befolkningen i landet. De har ikke skjønt at etter uavhengigheten har de to største etniske gruppene foretatt en statusrokering. Fra å være i en underordnet posisjon er den kazakhiske etnos 44 Shirin Akiner går så langt som til å hevde at 1995-grunnloven beveger seg enda lenger i retning av kazakhisk etnokrati enn 1993-grunnloven. Se Akiner 1995, s. 69. 45 Kazakhstanskaja pravda, 29. mai 1996. Dokumentet var usignert, men lede­ ren for utenrikskomiteen i Kazakhstans nasjonalforsamling, Zjabajkhan Abdil'din, hevdet i en samtale med undertegnede og Jørn Holm-Hansen i september 1996 at han var hovedarkitekten bak Konseptet. 46 Se Kolstø 1998. 47 Bajtenova 1995.

INGEN SPRÅKLIG ELLER KULTURELL INTEGRASJON

183

blitt titulærnasjon. Som en følge av at staten er blitt selvstendig, har den kazakhiske etnos kunnet rette opp den historiske urett som er begått. De har gjenvunnet sin urgamle rett til sitt histo­ riske fedreland, til sin jord og sitt språk, sine seder og skikker. Fra å være «lillebror» er kazakhene blitt den ledende etnos, den innfødte nasjon.48 Samtidig var russerne redusert fra å være storebror til å bli «et vanlig ethnos, eller bedre: de har fatt en status som etnisk gruppe».4950

Ingen språklig eller kulturell integrasjon Til tider har de kazakhstanske nasjonsbyggerne gitt inntrykk av at de forsøker å skyve det russiske språket tilbake til fordel for titu­ lærnasjonens språk, slik det blir gjort i nesten alle de andre sovje­ tiske arvtakerstatene. Andre ganger kan det virke som om de språklige kazakhifiseringskampanjene ikke er annet enn spill for galleriet. I alle tilfeller kan vi konstatere at disse kampanjene til nå har vært lite vellykkede. 1 1989 vedtok Kazakhstan en ny språklov som gjorde kazakhisk til statsspråk. Tilsvarende lover ble på denne tiden vedtatt i de fleste andre sovjetrepublikker. Den kazakhstanske språkloven skilte seg likevel ut som den kanskje mest liberale. Russisk ble definert som «språk for interetnisk kommunikasjon», og språkloven slo fast at ingen skulle kunne diskrimineres på grunnlag av sviktende kunn­ skaper i statsspråket. Året etter ble det imidlertid vedtatt et hand­ lingsprogram for en gradvis overgang til kazakhisk i all offentlig administrasjon. I løpet av en tiårsperiode skulle alle regioner, også de kompakt russiskspråklige, bli fullt ut tospråklige.''0 Undersøkelser som ble foretatt i 1992, viste at antallet russere som hevdet at de behersket kazakhisk flytende, hadde økt til det

48 ib id. 49 For andre eksempler på etnisk tankegang blant kazakhiske akademikere, se Kolstø 1998. 50 Olcott 1993, s. 320.

184

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

dobbelte siden 1989. Siden utgangspunktet var så lavt, monnet det likevel ikke. Andelen hadde økt fra 1 % til 2 %. Den nye grunn­ loven som ble vedtatt i 1995, styrket det russiske språkets offisielle stilling. Fra å være språk for interetnisk kommunikasjon ble det nå definert som et «offisielt» språk med en status «på linje med statsspråket». 11996 ble det imidlertid offentliggjort et «konsept for republik­ ken Kazakhstans språkpolitikk» der signalene nok en gang pekte i flere retninger. Samtidig som det ble forsikret at russisk skal kunne brukes i fullt omfang i alle sosiale funksjoner, satte konseptet opp flere modeller for funksjonell språkutvikling. Etter den såkalt opti­ male modellen skulle det bli obligatorisk å bruke statsspråket i alle tjenestlige sammhenhenger og i all offisiell korrespondanse. Når borgerne henvendte seg til et offentlig kontor, burde de kun få svar på statsspråket.01 Som vi har sett, har dette vært hovedregelen i Latvia siden 1992. Dersom dette prinsippet ble gjennomført også i Kazakhstan, ville tolker og oversettere gå gode tider i møte i dette landet. Mange russiskspråklige kazakhstanere så med bekymring frem mot den nye språkloven som var bebudet til erstatning for 1989loven. Da den ble vedtatt sommeren 1997, viste den seg likevel å være like tannløs som den forrige. Loven slår innledningsvis fast at enhver borger av Kazakhstan har plikt til å lære seg statsspråket, «dette er uomgjengelig nødvendig for konsolideringen av Kazakh­ stans folk». Samtidig slås det fast at russisk fortsatt skal kunne bru­ kes i alle statsorganer og i all lokaladministrasjon.51 52 Som fransk­ mennene uttrykker det: «Plus 9a change, plus c'est la méme chose.» Vår egen spørreundersøkelse fra 1996 viste at så godt som ingen ikke-kazakher er begynt å sende sine barn til kazakhiske skoler. Blant russerne har fortsatt over 98 % av foreldrene barn i russiske skoler. Andelen ikke-russiske minoritetsbarn som får undervisning på russisk, var steget med over seks prosentpoeng, til 89 %, mens bare vel 5 % studerer på kazakhisk. Så lenge ingen karriereveier er blitt stengt for dem som ikke behersker statsspråket, er det ingen 51 Kazakhstanskaja pravda^ 6. november 1996. 52 Kolstø og Malkova 1998.

INGEN SPRÅKLIG ELLER KULTURELL INTEGRASJON

185

Tabell 6.8 Valg av skoleslag i Kazakhstan, i prosent Hvilket språk ...

Russisk Kazakhisk Annet språk Absolutte tall

... fikk du undervisning i på skolen?... får dine barn undervisning i på skolen i dag?

Kazakher

Russere

42,5 57,7 0,5 369

99,0 0,7 1,5 408

Andre grupper 83,1 2,8 15,5 213

Kazakher

Russere

40,1 66,4 0,9 232

98,2 3,2 0,7 280

Andre grupper 89,3 5,3 6,1 131

grunn til å tro at stort flere kommer til å gjøre det. Derfor har det vært et viktig krav fra kazakhiske nasjonalister at det ma vedtas en liste over yrkeskategorier der kazakhiskkunnskaper regnes som en betingelse for å få ansettelse. Om det ikke er tegn til noe språkskifte blant minoritetene i Kazakhstan tilsvarende det vi fant i Latvia, finner det likevel sted en viss overgang til kazakhisk blant etniske kazakher. Innad i de kazakhiske miljøene er det et betydelig press i retning av språklig kazakhifisering. Det forventes av etniske kazakher at de i hvert fall må være i stand til å uttrykke seg på tålelig bra kazakhisk, selv om de fortsetter å bruke russisk til daglig. De som ikke kan sitt mors­ mål, risikerer å bli æreskjelt som mankurt. Dette uttrykket er hen­ tet fra en roman av den kjente kirgiziske forfatteren Tsjingiz Ajtmatov og betyr noe i retning av «en identitetsløs person». En del russisktalende kazakher har begynt å sende barna sine til kazakhiskspråklige skoler i håp om at skolen kan gi dem de kazakhiskkunnskapene som de selv ikke er i stand til å formidle. I vår undersøkelse var andelen kazakher som studerer på kazakhiske skoler økt fra 57 % i forrige generasjon til ca. 66 % blant dagens skolebarn. Dersom denne tendensen forsterkes ytterligere, kan Kazakhstan komme til å bli mer, ikke mindre kulturelt tvedelt: I stedet for ett felles språklig univers - russisk - kan vi få to: russisk og kazakhisk. Men det er slett ikke sikkert at den språklige kazakhifiseringen blant kazakhene vil vare ved. Sammenlignet med de russiske sko­ lene er de kazakhiske jevnt over dårligere utstyrt og svakere bemannet. I mange fag finnes det ikke skikkelige lærebøker på

186

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

kazakhisk og heller ikke kvalifiserte lærere. I avisene blir det trykt rasende leserbrev fra kazakhiske foreldre som har oppdaget at hel­ ler ikke på de kazakhiskspråklige skolene tilegner barna seg skik­ kelige kazakhiskkunnskaper, og ikke så mange andre kunnskaper heller for den saks skylda Til tross for de kazakhiske språkrøkternes iherdige innsats kan statsspråket komme til å tape i kampen mot russisk, også i den uavhengige republikken Kazakhstan.

Politisk marginalisering av de russiskspråklige Hovedårsaken til at russerne i Kazakhstan ser ut til å slippe å lære seg kazakhisk, er at den politiske og økonomiske eliten blant kazakhene selv ikke behersker dette språket skikkelig. Det er nes­ ten bare den kulturelle eliten og innflyttere til byene fra den kazak­ hiske landsbygda som presser på for å få skjerpet språkkravene. Dersom språkpolitikken ble lagt om i retning av den latviske, ville disse gruppene få et klart konkurransefortrinn fremfor de russifiserte by-kazakhene, og nettopp av den grunn holder by-kazakhene igjen. De russiskspråklige i Kazakhstan behøver ikke å frykte for kul­ turell marginalisering, men de har all grunn til å regne med at de vil bli like politisk marginalisert som sine etniske brødre og søstre i Latvia. De kan allerede nå konstatere at de er i ferd med å bli pres­ set ut av de fleste maktposisjoner i det kazakhstanske samfunnet. Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner. For det første står titulærbefolknmgen tallmessig enda svakere i Kazakhstan enn i Latvia. For det andre er de alternative karrierestigene utenfor statsappara­ tet ikke i samme grad til stede i det kazakhstanske samfunnet. Siden uavhengigheten har den økonomiske utviklingen i Kazakh­ stan vært langt dårligere enn i Baltikum. Selv om det også her har vært en viss omstilling til markedsøkonomi, har det gått mye lang­ sommere og i liten grad kommet de russiskspråklige til gode. Sist, men ikke minst er den restriktive statsborgerskapsloven det viktig­ ste instrumentet for å sikre de etniske latvierne politisk kontroll i 53 Kazakhstanskaja pravda 20. mars 1996; ]eremen Kazakhstan, 3. september 1996, sitert etterKaravan 6. september 1996; Karavan, 1. november 1996.

POLITISK MARGINALISERING AV DE RUSSISKSPRÅKLIGE

1 87

Latvia. I Kazakhstan er derimot alle permanente innbyggere blitt innvilget fulle borgerrettigheter og burde presumptivt være i stand til å få frem sine kandidater gjennom valg. Like fullt har titulærbefolkningen også i dette landet klart å sikre seg en høy grad av poli­ tisk dominans. Hvordan har det vært mulig? Allerede i sovjettiden var titulærbefolkmngen i Kazakhstan overrepresentert i administrative toppstillinger og politiske verv. Etter uavhengigheten har den politiske ubalansen økt kraftig. I 1994 var hele 60 % av plassene i Kazakhstans øverste sovjet besatt av etniske kazakher, mens russernes andel var nede i 28 %. Disse skjevhetene holdt seg i den nye todelte nasjonalforsamlingen som ble innført i 1995-grunnloven. Ved de første valgene til det nye overhuset, Senatet, ble det dels valgt, dels utpekt 26 kazakher og 12 russere. Samtidig tok 42 kazakher, 19 russere og 5 representanter for andre etniske grupper sete i underhuset, Madzjilis.54 1995-grunnloven tillegger det kazakhstanske presidentembetet svært mye makt. Presidenten utnevner regjeringen, kan oppheve nasjonalforsamlingen og kan utstede dekreter med lovs kraft. Nasjonalforsamlingen har tilsvarende lite makt. Mandatforde­ lingen her gir derfor ikke nødvendigvis et dekkende bilde av de for­ skjellige etniske gruppenes innflytelse i kazakhstansk politikk. Det avgjørende er hvilken etnisk politikk som føres av presidenten, og hvilke grupper som er representert blant dennes rådgivere. Både vestlige og kazakhstanske analytikere har hatt en tendens til å oppfatte presidenten og dennes apparat som mindre nasjona­ listisk enn politikerne i nasjonalforsamlingen. Når for eksempel grunnloven (både i 1993- og 1995-utgaven) gir presidenten rett til å utpeke en del av nasjonalforsamlingens medlemmer, er dette blitt fremstilt som en mekanisme som gir presidenten mulighet til å rette opp eventuelle skjevheter i de etniske gruppenes representasjon og innflytelse.55 Presidentens håndplukkede representanter i Madzjilis har imidlertid ved flere anledninger vist seg å være minst like nasjo­ nalistiske som de folkevalgte. Ved en avstemning i 1994 gikk nes­ ten 40 % av nasjonalforsamlingens medlemmer inn for å stryke 54 Dave 1996a. 55 Se f.eks. Dzjunusova 1996, s. 179.

188

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

referansen til den kazakhiske nasjons statehood fra grunnloven: Blant de presidentutnevnte representantene fikk dette antmasjonalistiske forslaget derimot støtte fra bare 20 %/6 En analyse av sammensetningen av president- og regjeringsapparatet i 1993 og 1994 viste en høy overrepresentasjon av etniske kazakher. (Se tabell 6.9) Disse tallene viser to ting: både en markant

Tabell 6.9 Etnisk fordeling av toppstillinger i den kazakhstan­ ske regjering og presidentapparat, i prosent 1993 Slavere Regjeringen 24,9 Presidentapparatet 25,8 Andel av samlet befolkning

Kazakher Minoriteter 73,1 6,5 67,7 6,5

1994

Slavere Kazakher Minoriteter 22,8 74,3 3,1 22,8* 74,3* 3,1* 43,0 44,3 12,7

"første halvår. Kilder: Galiev et al.^ 1994; O demografitsjesko^ 1996.

kazakhisk dominans i de viktigste politiske organer i Kazakhstan, og at denne dominansen øker. I presidentapparatet var denne økningen på over seks prosentpoeng i løpet av ett år. De kazakhiske forskerne som har utarbeidet denne statistikken, forklarer de etnopolitiske diskrepansene ut fra landets demogra­ fiske utvikling: De innrømmer at «de store etniske gruppene har forskjellig grad av representasjon», men legger til at dette ikke gir noen grunn til bekymring ettersom «dynamikken i etnisk represen­ tasjon går [...] i samme retning som den etnodemografiske utvik­ lingen i landet.»56 57 Det er ingen tvil om at kazakhene i de senere årene har økt sin andel av Kazakhstans samlede befolkning, mens den russiskspråk­ lige befolkningen er blitt redusert, både relativt sett og absolutt. Det har gått en strøm av russere og andre russiskspråklige fra Kazakhstan til Russland, Tyskland og andre land. Samtidig har 56 Masanov 1995. 57 Galiev et al., 1994 s. 43.

POLITISK MARGINALISERING AV DE RUSSISKSPRÅKLIGE

189

kazakhiske myndigheter aktivt oppmuntret kazakher som bor i andre land, til å flytte til Kazakhstan.58 Mellom 1991 og 1993 flyt­ tet ca. 100 000 kazakher til Kazakhstan fra Mongolia, Russland og Iran. I tillegg er det betydelige forskjeller i fødselshyppighet mellom de forskjellige etniske gruppene i Kazakhstan. Barneflokkene i de kazakhiske familiene på landet er jevnt over langt større enn hos russerne i byene. Som et samlet resultat av naturlig tilvekst og migrasjon økte kazakhenes andel av befolkningen i Kazakhstan fra ca. 40 % i 1989 til ca. 46 % i 1995 mens russernes andel i samme periode sank fra nesten 38 % til under 35 %D9 Men den demografiske utviklingen kan til nød være en liten del av forklaringen bak de etniske skjevhetene i politiske verv og admi­ nistrative toppstillinger i Kazakhstan. Det er ikke nyfødte babyer, men vanligvis godt voksne mennesker som fyller slike verv og stil­ linger. Man skulle derfor forvente at endringene i etnisk represen­ tasjon ville vise seg først én generasjon etter at de ble merkbare i befolkningsstatistikken. I Kazakhstan er det omvendt: Kazakhenes markante overrepresentasjon i politiske toppstillinger kommer ikke som en følge av endringene i befolkningssammensetningen, men forskutterer disse endringene. Demografi er et sentralt tema i den kazakhiske nasjonsbyggingsdebatten. En ledende kazakhisk demograf, M. Tatimov, ser den høye andelen av barn og unge i den kazakhiske nasjon som uttrykk for at denne nasjonen er «ung». Motsatt viser de mange pensjonister og middelaldrende russere at den russiske nasjon er «gammel».60 Ut fra Tatimovs typologi er også ukrainerne og de baltiske folkene gamle. Når to gamle folk dominerer på samme territorium, vil de lett bli viklet inn i en «psykologisk kald krig» i kampen for kontroll, hev­ der Tatimov. De etniske spenningene i Estland og Latvia ser han 58 Den kazakhstanske immigrasjonsloven gir alle etniske kazakher rett til å flytte til Kazakhstan, mens det er strenge kvotereguleringer for alle andre etniske grup­ per. «Zakon Respubliki Kazakhstan ob immigratsii», Sovety Kazakhstana, 25. august 1992. 59 O demografitsjeskoj... 1996, s. 66. 60 Tatimov 1995.

190

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

som uttrykk for dette. Situasjonen i Kazakhstan er derimot funda­ mentalt forskjellig fra den man finner i disse landene: Her er den ene av de to dominerende gruppene, kazakhene, en ung nasjon. Kazakhene vil derfor kunne vinne over russerne uten å utfordre dem i åpen kamp, ganske enkelt ved å ta tiden til hjelp. Den etniske rivaliseringen utkjempes så å si på soveværelset, og her er kazak­ hene uslåelige. Innen år 2002 vil kazakhene utgjøre over 55 % mens russernes andel vil ha sunket til under 30 %, mener denne demografen. Det er ikke sikkert at han får rett. Emigrasjonen av russiskspråklige fra Kazakhstan kulminerte i 1994 - to år etter at det samme skjedde i Latvia. Siden da har den avtatt. Det kan virke som om de fleste russere og tyskere som ønsker - og har mulighet til - å forlate landet, allerede har gjort det. 1 1996 var Kazakhstans sam­ lede befolkningstap gjennom emigrasjon godt under halvparten av 1994-tapet: 179 000 mot 411 000.61 I tillegg kommer det mel­ dinger om at også de etniske kazakhene har begynt å få færre barn. I byene har dette lenge vært kjent: Urbane kazakher har ofte en livsstil og familiestruktur som ikke atskiller seg så veldig fra rus­ sernes. Det nye er at befolkningstilveksten har begynt å avta også på landsbygda. Dette er delvis en følge av synkende levestandard og dårligere helsetilbud. Tendensen kan derfor snu igjen når, eller hvis, Kazakhstan begynner å få skikk på økonomien, men det kan også være en mer varig trend.

Fravær av russiskspråklig mobilisering Russiske myndigheter har ved en rekke anledninger gått langt i sin kritikk av hvordan russerne i Kazakhstans blir behandlet. Selv om Russland ikke er en global supermakt slik Sovjetunionen var, er landet utvilsomt den mektigste regionale aktøren i denne delen av Europa. Russland har betydelige muligheter til å vise økonomiske muskler for å få gjennomslag for sine krav ettersom Kazakhstan er langt mer avhengig av handelen med Russland enn omvendt. Som gruppe betraktet må de russiskspråklige i Kazakhstan 61 CIS Migration Report 1997, s. 56.

FRAVÆR AV RUSSISKSPRÅKLIG MOBILISERING

191

kunne betraktes som ressurssterke. Deres gjennomsnittlige utdan­ nelsesnivå er høyt, især er de svært godt representert i den tekniske intelligentsia. Dette skiller dem i noen grad ut fra de russiskspråk­ lige i Baltikum, der det er langt flere arbeidere. Russerne i Kazakh­ stan burde presumtivt ha en rekke potensielle lederemner og være i stand til å organisere seg til forsvar for sine interesser. Ved flere anledninger er det da også blitt dannet politiske partier og bevegel­ ser i Kazakhstan som har hatt de russiskspråkliges interesser som sin merkesak. En del av dem er blitt permanent eller midlertidig forbudt fordi de har brutt landets lover. Dette gjelder for eksempel flere kosakkforbund som har vært rammet av et grunnlovsforbud mot paramilitære bevegelser. Enkelte russiske aktivister har også gitt uttrykk for at de ikke anerkjenner den kazakhstanske statens legitimitet og har gått åpent inn for at hele eller deler av landet må innlemmes i Russland. Noen russere er blitt dømt til fengselsstraf­ fer for slike uttalelser, noe som har utløst kraftige protester i Mosk­ va. Den største og mest representative russiskspråklige organisasjo­ nen i Kazakhstan er Det slaviske forbundet Lad (= harmoni). I 1993 hadde Lad ca. 10 000 medlemmer, noe som i kazakhstansk sammenheng er mange.62 Ved valgene til Kazakhstans øverste sov­ jet i 1994 fikk det slaviske forbundet inn fire representanter. Parti­ ets representasjon i Madzjilis etter valgene i 1995 ble imidlertid redusert til én, temmelig desillusjonert representant.63 Lad er ikke en ekstremistorganisasjon, men er villig til å delta i kazakhstansk politikk på de premisser statsmakten definerer. Like­ vel er også Lad ved enkelte anledninger blitt utsatt for aktivitetsforbud, blant annet når de har deltatt i fellesarrangementer med andre, mer høyreorienterte organisasjoner. Også på forskjellige andre måter er Lad og tilsvarende lovlydige russiskspråklige grup­ per blitt åpenlyst eller diskret motarbeidet av myndighetene. Dette er nok en viktig del av forklaringen på den svake politiske mobili­ seringen blant de russiskspråklige i Kazakhstan. Det ser ut til at Lad har utspilt sin rolle. 62 Polititsjeskie partii... 1994, s. 9. 63 Mikhail Golovkov, intervjuet av forfatteren i september 1996.

192

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

Kazakhstanske myndigheter forsøker også bevisst å splitte opp den russiskspråklige befolkningen i mindre, mer håndterlige og politisk svakere grupper. Ukrainere, hviterussere, tyskere, jøder og andre europeere blir oppmuntret til å gjenoppdage sine mer eller mindre glemte etniske identiteter. I 1995 opprettet president Nazarbajev Forsamlingen av Kazakhstans nasjonaliteter som et rådgivende organ under presidentembetet. Forsamlingen har underavdelinger i alle fylkene og disponerer over visse midler til å understøtte de etniske minoritetenes foreningsarbeid. Forutset­ ningen er at dette arbeidet er strengt apolitisk og rent kulturelt. Det er også opprettet en egen kvote for mmontetsstudenter ved opptak til høyere studier som fordeles av Forsamlingen. Kvoten utgjør 10 % av samtlige studieplasser i landet, og i 1995/96 nøt vel 2500 per­ soner godt av ordningen.64 Ungdommer fra alle ikke-kazakhiske etniske grupper kan søke - bortsett fra russere. Dette er et klart signal om at de ikke-russiske minoritetene bør finne sin fremtid utenfor det russiskspråklige fellesskapet. Enkelte tegn kan tyde på at denne splitt-og-hersk-strategien bærer frukter. I april 1995 fikk Nazarbajev forlenget sin funk­ sjonstid som president frem til år 2000 gjennom en folkeavstem­ ning (m.a.o. ble presidentvalget i 1996 avlyst). Forut for folkeav­ stemningen oppfordret en Laddeder velgerne til å stemme nei til det hun oppfattet som et skritt i retning av et mer autoritært styre. Kazakhstanske kommentatorer registrerte med tilfredshet at enkelte polske, hviterussiske og ukrainske talspersoner derimot støttet forslaget. Dette ble sett som et bevis på at polakkene, hvite­ russerne og ukrainerne er mer lojale enn russerne, ikke bare over­ for presidenten, men overfor Republikken Kazakhstan.65 Forslaget ble for øvrig vedtatt med over 90 % ja-stemmer.

Som vi så i kapittel 2, ble de ikke-russiske republikkene allerede på 1960- og 70-tallet i stigende grad oppfattet som titulærbefolkning64 Kazakhstanskaja pravda, 18. mai 1996. 65 Bajtenova 1995, s. 29.

FRAVÆR AV RUSSISKSPRÅKLIG MOBILISERING

193

ens «eiendom», kanskje som en slags kompensasjon for at russerne og andre slavere i betydelig grad monopoliserte sovjetisk politikk sentralt. Disse forestillingene ser ut til å ha blitt forsterket etter Sov­ jetunionens oppløsning og virker hemmende på de russiskspråkliges politiske engasjement i dag. Også i de tilfellene der de har fått fulle formelle borgerrettigheter, ser det ut til at de ofte oppfatter politikk som «titulærbefolkningens sak». Et stykke på vei kan vi forklare maktforholdene mellom de etniske gruppene i Latvia og Kazakhstan som et utslag av fellessovjetiske erfaringer, så som institusjonalisert og objektivisert etnisitet og etniske rettigheter for titulærnasjonene innenfor deres ter­ ritorium. Samtidig ser det ut til at maktforholdene i disse landene også gjenspeiler et mer universelt mønster. Også utenfor det postsovjetiske området finnes det flere tokulturelle stater der én etnisk gruppe har klart å sikre seg politisk hegemoni, selv når alle landets borgere har samme formelle rettigheter. Den britiske forskeren R.N. Milne har foretatt en sammenlignende undersøkelse av tre slike land i den tredje verden: Fiji-øyene i Stillehavet, Malaysia i Sydøst-Asia og Guyana i Syd-Amerika. På Fiji-øyene dominerer fijianerne over inderne; i Malaysia har malayene sikret seg en rekke politiske særrettigheter til tross for at landets kinesiske befolkning har bedre utdannelse og større økonomiske ressurser; i Guyana har partier som i første rekke representerer frigitte afrikanske slaver, sittet ved makten helt siden uavhengigheten i 1966. Immigranter fra India utgjør en tallmessig noe større gruppe enn afrikanerne, men det indiskdominerte partiet har likevel ennå ikke vunnet noe valg. Det er mange klare forskjeller mellom disse tre statene, men ett viktig trekk har de felles med hverandre - og med Latvia og Kazakhstan: I alle disse statene innehas den politiske makten av den mest «innfødte» etniske gruppen. På Fiji og i Malaysia er denne gruppen også titulær: De har - i likhet med latvierne og kazakhene - gitt navn til sine respektive land og oppfatter seg som dets rettmessige eiere. I Guyana er hele befolkningen innflyttere: Inderne kom frivillig på 1800-tallet, afrikanerne kom mot sin vilje mange generasjoner tidligere. Det betyr at afrikanerne har bodd lengst i landet, og dette kan være en grunn til at man også her har

194

NASJONSBYGGING I TO BIKULTURELLE STATER: LATVIA OG KAZAKHSTAN

fått en politisk konstellasjon som tilsvarer den man finner i andre bipolære land. Milne mener at de ikke-innfødte befolkningsgrup­ pene i disse landene har «funnet seg i ordninger som har begrenset deres muligheter til aktiv politisk deltakelse, men også reduserer farene for voldsutbrudd.»66 Siden Milne skrev sin sammenlignende studie i 1981, har både Malaysia og Fiji-øyene tatt lange skritt i retning av sterkere politisk dominans for den etniske titulærgruppen. Etter at Mahathir Mohamad ble statsminister i Malaysia tidlig på 1980-tallet, blir det tatt stadig mindre hensyn til de ikke-malayiske minoritetene i Malaysia. De interetniske forholdene er blitt stadig mer anstrengt, men dette har likevel ikke utløst noen alvorlige etniske sammen­ støt.67 På Fiji-øyene gjennomførte grupper innen de væpnede styr­ ker et kupp i 1987. De presset igjennom en ny grunnlov som slår fast at etniske fijanere skal ha markert høyere politisk representa­ sjon enn andre grupper. Også innenfor områder som skattelegging, ansettelse i staten og trossamfunnenes offisielle stilling blir de etniske fijanerne favorisert. 68 Heller ikke i dette landet har disse endringene fremprovosert voldelige konflikter. I det store og hele har minoritetene avfunnet seg med tingenes nye tilstand. Etnisk tokulturelle stater er følgelig ikke alltid så ustabile som Donald Horowitz har antatt. «Horowitz-tesen» om harde etniske konfrontasjoner i de tilfellene der to - og kun to - grupper kjemper om statsmakten, blir ofte nøytralisert av «Milne-effekten». Dette er helt klart tilfellet i Latvia og i Kazakhstan. To grupper som er tallmessig sett like, er ikke nødvendigvis like i andre og like rele­ vante henseender, så som sosial struktur, adgang til ressurser og med hensyn til kollektive forestillinger om hvem som har rett til å styre. Dermed kan vi gjenfinne det generelle etnosentriske mønste­ ret i postsovjetisk nasjonsbygging også der vi minst skulle vente det. 66 Milne 1981, s. 10. Av de tre statene Milne har undersøkt, har Guyana likevel hatt mer etnisk vold enn de to andre, noe som kan ha sammenheng med at afrika­ nerne i mindre grad enn fijianerne og malayene har fått aksept for sin status som «sons of the soil». 67 Mauzy 1993/1995, s. 113. 68 Premdas 1993/1995, s. 251.

7 To Romania-er og to Moldova-er

I kommunistperioden var det en vanlig oppfatning i Vesten at det sovjetiske kilder omtalte som «moldovere», i realiteten var rume­ nere.1 Storpolitikken hadde skilt den rumenske nasjon i to og tvunget den til å leve atskilt i to stater. I det øyeblikk de totalitære regimene ble avviklet og folk fikk bestemme selv, ville de søke sam­ men igjen i én stat. Et selvstendig moldovisk nasjonsbyggingsprosjekt virket like urimelig som en egen østtysk nasjon uten kommu­ nisme. Som kjent forsøkte enkelte østtyskere i en stakket stund etter murens fall å få aksept for en slik DDR-nasjon. Dette nasjonsbyggmgsprosjektet klappet imidlertid fort sammen igjen til fordel for tysk gjenforening. Mens to frie tyske stater ikke lot seg opprettholde, finnes det i dag to stater der titulærbefolkningen er rumensktalende. Slik sett vil enkelte hårdnakket hevde at det finnes to Romania-er: Romania og Moldova. Men dette er det langt fra noen enighet om. Om Moldovas sjel utspinner det seg en heftig dragkamp. Et flertall av lan­ dets innbyggere vil i dag hevde at Moldova ikke er rumensk, men moldovisk, rett og slett. I tillegg finnes det enda en (kvasi)stat som vil være moldovisk, nemlig en utbryterrepublikk øst for Dnestr. Slik sett finnes det i dag ikke bare to Romania-er, men også to Mol­ dova-er. Endelig er det dannet et eget nasjonalt område for de 150 000 etniske gagauzerne i Syd-Moldova, med egen grunnlov og egen nasjonalforsamling. Det er trangt mellom nasjonsbyggingsprosjektene i det sydvestlige hjørnet av det tidligere Sovjetunionen. 1 Dima 1978, s. 41.

196

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

Under perestrojka ble den moldoviske mobiliseringen mot sovjetmakten kanalisert inn i Den moldoviske folkefronten, en organisa­ sjon som helt tydelig hadde baltiske forbilder. Den satte i første omgang to saker på dagsordenen: Ribbentrop-Molotov-pakten og språksituasjonen i Moldova. De sovjetiske myndighetene måtte erkjenne at Moldova var blitt annektert fra Romania på grunnlag av en hemmelig hestehandel mellom de to diktatorene, Stalin og Hitler. Moldovisk måtte dessuten gis status som statsspråk i Mol­ dova. I tillegg måtte språket skrives med latinske bokstaver, slik som rumensk blir, og på samme måte som man gjorde i Bessarabia da området var en del av Romania i mellomkrigstiden. I Moskva ble begge disse kravene oppfattet som ledd i en strategi som etter hvert ville trappes opp med nye krav, for å ende med utmeldelse av Sovjetunionen og gjenforening med Romania. Også blant de forskjellige minoritetene i Moldova var det en sterk frykt for at dette ville skje. Som en motbevegelse mot Den moldoviske folkefronten ble De forenede arbeidskollektivers råd dannet (rus­ sisk: OSTK). OSTK hadde avdelinger på begge sider av Dnestrelven, men stod særlig sterkt i de mer industrialiserte områdene i Øst-Moldova. Denne organisasjonen gjennomførte flere om­ fattende demonstrasjoner og streiker i protest mot utkastet til ny språklov. OSTK var ikke i første rekke en arbeiderforening eller fagforening slik navnet kanskje kunne tilsi, men var dannet etter initiativ fra fabrikkdirektørene selv. Fabrikkene langs Dnestr-elven var direkte underlagt de mektige industriministeriene i Moskva, og de lokale direktørene måtte regne med å miste all makt dersom for­ bindelseslinjen med Moskva ble brutt. Tilsynelatende utspant det seg en rent kulturell kamp om språk og alfabet, men også langt mer håndfaste interesser stod på spill. Ikke bare i Dnestr-regionens mdustrisentra, men også blant de fattige gagauzerne på den sydmoldoviske landsbygda var motstan­ den mot den moldoviske språkloven sterk. De tyrkisk-talende gagauzerne hadde aldri hatt noen autonom status innenfor Sovjetføderasjonen og følgelig heller ikke noe institusjonalisert vern om

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

197

sitt språk og sin kultur. Å kalle dem tyrkisk-talende er egentlig å ta litt sterkt i. De fleste av dem snakker i dag russisk til daglig, og har dårlige kunnskaper i både gagauzisk og moldovisk.2 Blant gagauzerne ble det dannet en egen liten folkefront, Gagauz khalki, som kjempet for at gagauzerne endelig skulle få sin egen autonomi. Denne motstanden fra ikke-moldovernes side la ikke noen dem­ per på Den moldoviske folkefronten, snarere tvert imot. Under stormende jubel ble språkloven vedtatt av det moldoviske øverste sovjet 31. august 1989. Denne datoen ble en merkedag i moldovisk historie, og en av hovedgatene i Chisinau heter nå «31. augustgaten». Flere av paragrafene i loven var etter sin ordlyd svært libe­ rale. Bulgarsk, jiddisk, gagauzisk, ukrainsk, sigøynerspråk «med flere» ble anerkjent som minoritetsspråk med kulturelle funksjoner innenfor sine respektive miljøer. Russisk ble definert som «språk for interetnisk kommunikasjon». Samtidig ble det slått fast at statsspråket, moldovisk, skulle brukes i all offentlig administrasjon (med oversettelse til russisk etter behov).3 Mange paragrafer var nokså uklare eller motsa hverandre. Dette gav spillerom for ganske frie tolkninger, og på en rekke kontorer og institusjoner ble russiskspråklige oppsagt eller forbigått ved forfremmelse med hen­ visning til den nye språkloven.4 Også på skolefronten skjedde det en markant moldovifisering. Mange russiskspråklige skoler bli stengt eller omgjort til moldoviskspråklige. Omfanget av skolekampanjen er vanskelig å anslå ettersom russiske og moldoviske kilder opererer med ikke-sammenlignbare tall.5 Moldoviske skolemyndigheter hevdet at under­ visningsspråket i skolene ble endret i samsvar med foreldrenes ønsker, og det kan nok ha vært riktig i en del tilfeller. Ikke minst foretrakk de fleste moldoviske foreldre som tidligere valgte rus­ siskspråklige skoler for sine barn, nå å sende dem til moldoviske skoler. Men de skolene som fortsatt brukte russisk, var snart over2 Da jeg i mai 1996 besøkte en tilstelning i Komrat, hovedstaden i Gagauzia, sang et pikekor gagauziske sanger, men konferansieren introduserte hver ny sang på russisk. 3 ZakonodateVrrye akty ..., 1990. 4 Skvortsova 1994. 5 Se Kolstoe 1995, s. 150-51.

198

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

Elven Dnestr danner grensen mellom Dnestr-republikken og resten av Moldova. I tillegg inngår byen Bendery på vestre bredd.

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

199

fylte, noe som tydet på at myndighetene stengte slike skoler i et langt høyere tempo enn elevene søkte seg vekk fra dem. Ved valgene til det moldoviske øverste sovjet våren 1990 vant Folkefronten en brakseier, og frontlederen Mircea Drue dannet regjering. Den tok ut Sovjetunionens historie fra skolenes pensumplaner og erstattet den med «rumenernes historie». Folkefronten oppfattet for øvrig sin egen regjering som et rent overgangsministerium: Den skulle avvikle den moldoviske sovjetrepublikken og melde landet inn i Romania. I protest utropte gagauzerne den 19. august 1990 sin egen autonome republikk med landsbyen Komrat i Syd-Moldova som hovedstad. To uker senere kom et folkemøte sammen i byen Tiraspol ved Dnestr og proklamerte opprettelsen av Den dnestr-moldoviske sosialistiske sovjetrepublikk. Ordene sosialistisk og sovjetisk er senere blitt strøket fra Dnestrrepublikkens navn. Denne ministaten kaller seg i dag Den dnestrmoldoviske republikken (med russisk forkortelse: PMR). Ingen Lenin-statuer er revet i Tiraspol og i PMRs statsemblem finner man både hammer og sigd. På mange måter fremstod dette lille området snart som et museum over en svunnen tid. Man bør likevel ikke overdrive kommunistideologiens betydning i Dnestr-staten. Antal­ let gamle partipamper i statsledelsen er sannsynligvis ikke særlig høyere enn i andre postsovjetiske stater. De ideologiske forskjel­ lene mellom Tiraspol og Chisinau skyldtes i første rekke det de nye lederne hadde behov for å ta avstand fra: For Chisinau var Moskva den politiske motpolen, og den nye moldoviske ideologien ble derfor antikommunisme. I Tiraspol derimot var Chisinau hovedmotstanderen, og ideologien her ble preget av anti-antikommunisme. Under det mislykkede kuppet i Moskva i august 1991 ble det trykt en artikkel i OSTKs avis i Tiraspol som gav støtte til kuppmakerne. På det grunnlag ble OSTKs leder, Igor Smirnov, kidnap­ pet i Kiev (m.a.o. på et annet lands territorium) av agenter fra det moldoviske sikkerhetspolitiet og ført til Chisinau. Her ble han satt i fengsel i påvente av at rettssaken mot ham skulle komme opp. I Tiraspol iverksatte imidlertid hans støttespillere en blokade av jernbanelinjen som forbinder Chisinau med Ukraina. Sinte, tilårs­ komne koner installerte seg på jernebanesporene med plakater og

200

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

strikketøy. Dette var et svært effektivt virkemiddel, som umiddel­ bart rammet den moldoviske økonomien. Etter kort tid ble Smirnov løslatt uten rettssak. Han vendte hjem til Tiraspol i triumf og ble valgt til president i den selverklærte republikken 1. desem­ ber 1991. Samme dag ble Dnestr-republikkens uavhengighet bekreftet gjennom en folkeavstemning der over 95 % stemte for.6 Ved denne avstemningen sluttet også byen Bendery (Tighina) seg til PMR til tross for at den ligger på vestre (høyre) bredd av Dnestr. For å forsvare sin uavhengighet bygde Dnestr-republikken opp sine egne forsvarsstyrker, Republikkgarden. Disse styrkene var imidlertid svært beskjedne sammenlignet med den enorme krigs­ maskinen som den sovjetiske 14. armé representerte. Denne armeen var forlagt utenfor Tiraspol som en levning fra den kalde krigens dager: I tilfelle tredje verdenskrig skulle den trenge nedover på Balkan og erobre Bosporos. Ved Sovjetunionens sammenbrudd hadde disse militæravdelingene mistet sin eksistensberettigelse. Det var heller ingen som var villige til å fø på offiserene og solda­ tene før Jeltsin i april 1992 undertegnet et dekret om at den 14. armé skulle være russisk. Svært mange av offiserene og soldatene i den 14. armé kom fra Dnestr-området og sympatiserte med utbryterrepublikken. I det lengste forsøkte likevel arméledelsen å holde sine avdelinger uten­ for de stadig hyppigere trefmngene som fant sted mellom Dnestrgarden og moldoviske politistyrker. Utover våren 1992 krevde disse trefningene flere menneskeliv. På den måten fikk begge parter sine martyrer og konflikten hardnet til. I juni gjorde moldoviske styrker et forsøk på å ta Dnestr-republikkens brohode på høyre bredd med storm. Etter harde kamper var de i ferd med å lykkes, men da stridsvogner fra den 14. armé begynte å rulle over broen fra den andre bredden, ble byen gjeninntatt i løpet av noen timer, noen

6 Disse stemmetallene er så overveldende at mistanken om juks eller manipu­ lering straks melder seg. En tilsvarende avstemning om ukrainsk uavhengighet som ble avholdt samme dag, gav imidlertid omtrent samme resultat. Se Kolstø et al. 1993, s. 985. Også avstemningen om moldovisk uavhengighet som ble arran­ gert av myndighetene i Chisinau tre år senere, gav tilsvarende tall. Se nedenfor.

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

201

sier minutter.7 Da hadde kampene kostet over fem hundre mennes­ keliv, flest soldater, men også mange sivile.8 17. juli ble det undertegnet en avtale i Moskva mellom Boris Jeltsin og Moldovas president Mircea Snegur om våpenhvile. Den slo fast at Moldova skal bestå som en enhetlig stat, mens Dnestrregionen skal innvilges en «særlig status». Hva dette uttrykket egentlig innebærer, ble gjenstand for talløse forhandlinger mellom Chisinau og Tiraspol de neste årene. Ved disse forhandlingene del­ tok også KSSE og Russland som meklere. En sikkerhetssone mellom partene ble trukket opp. I denne sonen ble det utplassert en felles fredsbevarende styrke som bestod av tre bataljoner fra Moldova, tre fra Dnestr-republikken og seks fra Russland. Handel og fri ferdsel mellom områdene på de to sidene av elven ble gjenopptatt. I ly av sikkerhetssonen kunne Tiraspol-lederne gjenoppta sitt statsbyggingsprosjekt. En egen PMR-regjering flyttet inn i det som tidligere hadde vært kontorene til Tiraspol byadministrasjon. Egne PMR-lover ble vedtatt, blant annet en lov om eget statsborgerskap for Dnestr-republikken. I bevisst kontrast til det nasjonaliserende regimet i Chisinau satset lederne i Tiraspol på en ikke-nasjonalistisk eller antinasjonalistisk nasjonstanke. PMR fikk ikke mindre enn tre offisielle språk: moldovisk, ukrainsk og russisk. Det blir sterkt understreket at det første av disse er moldovisk, ikke rumensk, og skal skrives med kyrilliske bokstaver. Kunnskapene i så vel moldovisk som ukrainsk blant den politiske eliten i Tiraspol er imidlertid svært beskjedne, og disse språkene blir sjelden brukt i offentlige sammenhenger på «statsnivå». (Derimot blir de brukt i ukrainskspråklige landsbyer i nord og i moldoviskspråklige lands­ byer i syd.) Da det ble trykket egne Dnestr-rubler i Moskva i 1995, ble disse utstyrt med påskrift på alle de tre offisielle språkene. Den ukrainske teksten inneholdt imidlertid en pinlig skrivefeil som røpet svake ukrainskkunnskaper hos oppdragsgiverne. Vestlige media har av og til fremstilt PMR som et russisk

7 RFE/RL Research Report, 1 (26) 1992, s. 70. 8 Kolstø og Malgin 1998.

202

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

mmdretallsregime der de etniske moldoverne blir undertrykt.9 Den såkalte skolekrigen som raste i Dnestr i 1993, gav næring til denne oppfatningen. Da det ble oppdaget at en del moldoviskspråklige skoler i strid med de nye PMR-lovene var gått over til å bruke det latinske alfabetet, ble noen lærere avsatt. Foreldre til moldovisk­ språklige barn gjennomførte demonstrasjoner og skolestreik. Dnestr-regjeringen innså at denne konflikten var dårlig reklame, og ønsket å dysse den ned mest mulig, mens aktivister fra folkebeve­ gelsen OSTK tvert imot ønsket å sette hardt mot hardt.1011 Noe overraskende er flere av de mest aggressive antirumenerne i Tiraspol moldovere. De russifiserte moldoverne i Dnestria organi­ serte seg i en egen forening ledet av rektor ved Tiraspol statsuniver­ sitet, Valenj Jakovlev. Han og hans meningsfeller gjorde anskrik hver gang de trodde at TiraspoTregjeringen var i ferd med å vise det miste tegn til ettergivenhet overfor Chisinau. Det fantes imidlertid også flere andre etniske moldovere i Dnestr-ledelsen som ble regnet for å være relativt moderate, blant andre visepresident Karaman og formannen i PMRs øverste sovjet, Grigore Marakutsa.

Omslaget i moldovisk nasjonsbygging Nederlaget i junikrigen i 1992 var et alvorlig tilbakeslag for de prorumenske unionistene i Folkefronten. President Snegur innså at dersom han skulle ha noe håp om å gjenforene øst- og vestbredden av landet sitt, måtte alle planer om gjenforening med Romania skrinlegges. Han byttet ut den folkefrontdominerte regjeringen med en regjering utgått fra Det demokratiske agrarpartiet som var motstander av gjenforening. Etter at Den moldoviske folkefronten nå var havnet i opposisjon, ble den monomant fiksert på én sak: gjenforening. Den droppet demonstrativt adjektivet «moldovisk» fra navnet og kalte seg Den kristelig-demokratiske folkefronten. Den unngikk også så vidt mulig å bruke Moldova som navn på lan­ det og omtalte det helst som «Bessarabia».11 I en slags symbolsk 9 Se f.eks. Socor 1992a; Socor 1993. 10 Trudovoj Tiraspol’, 2-9. februar 1994, s. 2; ibid., 23-30. mars 1994, s. 1. 11 Det var noe ironisk siden Bessarabia var et navn de «russiske imperialistene» i sin tid hadde gitt området.

OMSLAGET I MOLDOVISK NASJONSBYGGING

203

foregripelse av gjenforeningen flyttet frontlederen Mircea Drue til Romania og stilte opp som kandidat ved det rumenske president­ valget høsten 1992. Han fikk under 1 % av stemmene. Gjennom hele 1993 ble det utkjempet harde dragkamper om utformingen av den moldoviske grunnloven. Et av de vanskeligste stridsspørsmålene var hva statsspråket skulle kalles. Grunnlovskommisjonen foreslo «moldovisk», mens Folkefronten lanserte et mot­ forslag om at det skulle kalles rumensk.12 Før man trekker på smile­ båndet og avfeier dette som en håpløs strid om pavens skjegg, bør man betenke at alle parter oppfattet språkstriden som rene forpost­ fektninger foran det avgjørende slaget om statens fremtid: Dersom statsspråket var rumensk, var moldoverne å betrakte som rumenere, og Moldova var strengt tatt en rumensk stat. I det tilfellet ville gjen­ forening være rimelig og ønskelig. «Moldovisk» ble vedtatt. I mars 1994 arrangerte Snegur en folkeavstemning der hele 95 % av de som stemte, støttet den moldoviske statens uavhengig­ het. Folkefronten hevdet at avstemningsresultatet var manipulert, men selv om det i noen grad skulle være tilfellet, var det like fullt et overveldende tillitsvotum til de moldoviske nasjonsbyggerne. Moldoviske intellektuelle som soknet til Det demokratiske agrarpartiet, dannet foreningen Pro Moldova og forsøkte å utvikle en nasjonsideologi for en uavhengig moldovisk stat.14 Pro Mol­ dova hevdet med ettertrykk at moldoverne er etnisk forskjellig fra rumenerne og at det moldoviske språk er signifikant forskjellig fra det rumenske.13 Historikeren Vasile Stati skrev en bok om Moldo­ verne i historien, der han gjenfant et eget moldovisk folk og en mol­ dovisk identitet så langt tilbake som på 1300-tallet. På omslaget av boken var det avbildet et kart over Stor-Moldova fra Stefan cel mares tid. Ettersom halvparten av Stefans rike i dag ligger innenfor staten Romanias grenser, gav dette mistanker om at Pro Moldova hadde irredentiske eller imperialistiske aspirasjoner! Dette var neppe tilfellet, snarere var det uttrykk for en tanke om at angrep er det beste forsvar. 12 Novye konstitutsii... 1994, s. 305. 13 Dreptate (Chisinau) desember 1995, s. 8. 14 Munteanu 1996.

204

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

President Snegur ønsket å finne en tredje vei mellom Pro Mol­ dova og Folkefronten. Han lanserte slagordet «politisk moldoviskhet og kulturell rumenskhet» som en dobbeltbestemmelse for den moldoviske stat. Men som den amerikanske forskeren Charles King har påpekt, var Snegurs mellomstandpunkt langt fra av­ klaret. Hans uttalelser var ofte tilpasset publikums ønsker på en måte som gjorde dem nokså opportunistiske. Det var et uklart for­ hold mellom den statsborgerlige forståelse av «moldoviskhet» som de nasjonale minoritetene og separatistene i Dnestr-republikken ble tilbudt, og det etniske begrepet som Snegur kjørte frem i sine bataljer med panrumenerne.15 I mars 1995 vedtok det moldoviske undervisningsdepartemen­ tet å bytte ut skolefaget «rumenernes historie» med et nytt fag: Moldovas historie. Dette vedtaket utløste voldsomme protester i den prorumenske delen av befolkningen. Anført av studenter mar­ sjerte titusener gjennom Chisinaus gater med krav om at «rume­ nernes historie» igjen måtte bli pensum og statsspråket måtte kal­ les rumensk. En dag var antallet demonstranter oppe i seksti tusen.16 Dette var svært mye for en såpass liten by som Chisinau, og nok til at det fikk president Snegur til å snu. I møte med student­ lederne lovet han å anbefale overfor lovgiverne at statsspråket skif­ tet navn. Dette utløste et ramaskrik i Det demokratiske agrarpartiet, og Snegur meldte seg ut av det i protest. Også de fleste rus­ sere og andre ikke-moldovere som hadde støttet Snegur i hans kamp mot prorumenerne i Folkefronten, vendte seg nå resolutt mot ham.17

Moldovisk nasjonsbygging og ikke-moldoverne Etter 1992 har utviklingen av det moldoviske nasjonskonseptet tatt flere retninger. Fra å være nasjonalstatlig i etnisk forstand ble det etter hvert definert som både multietnisk, statsborgerlig og tvenasjonalt. I august 1992 hevdet en av president Snegurs nærmeste 15 King 1994, s. 363. 16 lonescu 1995a, s. 54. 17 Forfatterens intervjuer i Chisinau i mai 1996.

MOLDOVISK NASJONSBYGGING OG IKKE-MOLDOVERE

205

rådgivere i etniske spørsmål at Moldova var en moldovisk nasjo­ nalstat, ikke en multinasjonal stat.181 1994 ble imidlertid Moldova stadig oftere omtalt i offisielle sammenhenger som en «multietnisk stat».19 I 1996 gikk den samme rådgiveren inn for at alle opplys­ ninger om etnisk herkomst skulle tas ut av de moldoviske passene siden det ikke burde gjøres etnisk forskjell på folk. Samtidig slo han fast at to nasjonale grupper tross alt skulle ha en særstilling i Republikken Moldova - moldoverne og gagauzerne. Dette begrun­ net han med at hovedtyngden av disse to folkegruppene bor innen­ for statens grenser. Alle andre - russere, ukrainere, bulgarere, jøder - har sin egen nasjonalstat et annet sted i verden.20 Den nye særbehandligen av gagauzerne i det moldoviske statskonseptet ble fulgt opp av en avtale med de gagauziske lederne i desember 1994. En ny lov gav autonomi for et eget gagauzisk hjemland, Gagauz Yeri, rundt noen landsbyer i Syd-Moldova. Denne loven har status som Gagauzias grunnlov (ved siden av Moldovas grunnlov). Gagauz Yeri har tre offisielle språk: gagau­ zisk, moldovisk og russisk. Området har sitt eget symbol og sin egen folkevalgte forsamling, riktignok med relativt begrensede fullmakter. Dersom Moldovas status som uavhengig stat noen gang i fremtiden skulle bli endret (underforstått: ved gjenforening med Romania), har Gagauzias befolkning rett til å vedta full uav­ hengighet.21 Den vidtgående avtalen om Gagauz Yeri er det hittil eneste til­ fellet der det er inngått en avtale om opprettelse av et nytt auto­ nomt område i en tidligere sovjetrepublikk. Dette var helt klart ment som en gulrot ikke minst til Dnestr-lederne. Om Gagauziaavtalen var liberal, ble Dnestr-lederne forespeilet enda mer selv­ styre. I april 1995 presenterte den moldoviske forhandlingsdelega­ sjonen et utkast til en lov om Dnestr-autonomi der området ble gitt 18 Forfatterens intervju med Victor Grebenscicov i Chisinau i mai 1992. Grebenscicov er russer og var direktør for Nasjonalitetsdepartementet. 19 Socor 1994, s. 17. 20 Forfatterens samtaler med Grebenscicov i mai 1996. Siden vår forrige samtale fire år tidligere, var Grebenscicovs uttalelser blitt enda mer autoritative siden han i mellomtiden var blitt forfremmet til presidentrådgiver. 21 Law on the special... 1994; King 1995.

206

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

«juridisk status som egen stat» (gosudarstvenno-pravovoj) innen­ for en felles og udelelig moldovisk stat.22 (Gagauzerne hadde ikke fått statsstatus, men måtte nøye seg med «territoriell» autonomi.) Det var store forventninger til at det siste moldoviske utspillet ville blåse nytt liv i forhandlingene mellom Chisinau og Tiraspol. Under møtet mellom partene sommeren 1995 ble enkelte viktige avtaler undertegnet, blant annet om banksamarbeid og om gjen­ sidig avståelse fra voldsbruk. Noe virkelig gjennombrudd kom likevel ikke. Da høsten kom, senket kulden seg igjen over forhand­ lingsbordet. Den steilhet Dnestr-lederne la for dagen, gjenspeilet ikke deres reelle forhandlingsstyrke, som i realiteten var blitt stadig svakere. Siden 1992 hadde Dnestr-republikken gjennomgått både en kraftig økonomisk forverring og alvorlige politiske rystelser. Midt under junikrigen i 1992 hadde den russiske 14. armé fått ny komman­ dant, general Aleksandr Lebed. Med sin røffe russisk-nasjonalistiske retorikk var han blitt en særdeles populær person i Dnestrrepublikken, men han røk snart uklar med dens politiske ledere. Sjefen for PMRs hemmelige politi, Vadim Sjevtsov, hadde tidligere vært en av lederne for de sovjetiske mnenriksstyrkene i Latvia og var ettersøkt der for sin delaktighet i de blodige aksjonene i Riga i januar 1991. I Tiraspol oppholdt han seg under falskt navn inntil Lebeds folk offentliggjorde hans sanne identitet. Sjevtsov var en av flere mektige Dnestr-politikere som ble anklaget for korrupsjon, kontakter med den russiske mafiaen og hårdhendt forfølgelse av meningsmotstandere. Vinteren 1993-94 var Dnestr-republikken på randen av en ny borgerkrig, denne gang med seg selv. Smirnovregimet klarte imidlertid å ri stormen av uten at det korn til blods­ utgytelse. I oktober 1994 ble en avtale mellom Moldova og Russland undertegnet om tilbaketrekking av den 14. armé over tre år. Selv om det russiske parlamentet ikke ratifiserte denne avtalen, ble armeen uansett gradvis tappet for ressurser og soldater, kanskje hovedsakelig som en følge av de generelle økonomiske problemene i det russiske forsvaret. Lebed la seg ut også med sin overordnede i 22 Kolstø og Malgin 1998.

MOLDOVISK NASJONSBYGGING OG IKKE-MOLDOVERE

207

Moskva, forsvarsminister Gratsjov. I april 1995 trakk Lebed seg fra sin stilling og forlot Moldova. I Russland startet han en ny kar­ riere som politiker og gjorde det oppsiktsvekkende godt ved presi­ dentvalget i juli. For Smirnov-regimet i Tiraspol betydde Lebeds avreise at de var kvitt sin farligste kritiker. Ved valgene til et nytt øverste sovjet i Dnestr-republikken i desember 1995 fikk Smirnovs støttegrupper økt oppslutning. Men økonomien i PMR var gått helt i stå. Så godt som ingen markedsreformer var gjennomført. Den nye Dnestr-rubelen - som ikke var noen valuta, men en ren betalingskupong - sank som en stein i verdi. Sedler med stadig flere nuller måtte trykkes. Innen sommeren 1995 var gjennomsnittsinntekten i PMR sunket til 7-10 amerikanske dollar i måneden. Dette stod i stadig sterkere kontrast til utviklingen vest for Dnestr. Heller ikke der hadde folk på noen måte flust opp, men generøse lån og garantier fra IMF og Verdens­ banken sikret en stabil kurs på den moldoviske leu. Folk fra PMR begynte å sette sparepengene sine i lei. Mot denne bakgrunnen er det ikke lett å forstå hvordan Dnestrrepublikken fortsatt kunne bestå og ha oppslutning fra så store deler av befolkningen. Ved en folkeavstemning om ny Dnestrgrunnlov i desember 1995 gikk over 80 % inn for at PMR skulle forbli en «suveren og uavhengig stat». Mange observatører vil rik­ tignok mene at slike stemmetall er uinteressante. De oppfatter Dnestr-republikken som en totalitær (kvasi)stat der alle valg er like pro forma som i Sovjetunionen.23 Etter å ha besøkt området to ganger vil jeg likevel mene at de politiske forholdene i PMR ikke skiller seg radikalt fra forholdene i de fleste andre deler av SUSområdet. Overalt finner man autoritære tendenser og en viss plu­ ralisme i forskjellig blandingsforhold.24 For å forklare PMR-statens overlevelsesevne må vi sannsynlig­ vis trekke inn flere forhold. Krigen i 1992 skapte varige sår og et 23 Socor 1992a; lonescu 1995b. 24 Kolstø og Malgin 1998. Den moldoviske folkefronten er forbudt i Dnestr (og noen av dens ledere sitter fengslet, anklaget for deltakelse i mordattentat), men det finnes like fullt et bredt spekter av politiske partier og organisasjoner. Om men­ neskerettighetssituasjonen i Moldova se Human Rights ... 1993 og Country reports ... 1995.

208

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

skarpt skille mellom «dem» og «oss» i Dnestr-befolkningens bevissthet. Kamphandlingene bidrog dermed til å styrke og gi form til det som ofte omtales som en egen Dnestr-identitet.25 Denne identiteten er knyttet til en rekke forhold: språk, geografi, kultur og historiske erfaringer. Dnestr-regionen har aldri vært en del av Romania, bortsett fra under Antonescus skrekkvelde under annen verdenskrig. Alle etniske grupper er betydelig russifiserte og sosia­ lisert inn i et sovjetisk livsmønster. Elven danner en naturlig grense til resten av Moldova. I desember 1993 la KSSE-delegasjonen i Chisinau frem et notat med forslag til en løsning på Dnestr-konflikten, den såkalte Rap­ port nr. 13. Denne rapporten slo eksplisitt fast at det finnes «a sepa­ rate Dnestrian feeling of identity» som omfatter alle etniske grup­ per i regionen.26 Også ledende moldoviske politikere i Chisinau erkjenner at området øst for Dnestr har «distmctive features that must be recognized in any agreement».27 Petru Lucinschi, som ble valgt til Moldovas president i november 1996, har uttalt at det ikke vil være noen innrømmelse å gi Dnestr-regionen en egen status ettersom dette vil gjenspeile «regionens særegne karakter som man må være naiv for ikke å ta hensyn til».28 Dette betyr likevel ikke at striden omkring Dnestr-republikken kan reduseres til ren kulturpolitikk. Det er i høyeste grad også maktpolitikk. De russiske industridirektørene i Tiraspol som tok initiativet til dannelsen av OSTK i 1989, fryktet med god grunn at de ville miste økonomisk makt dersom Moldova ble en selvstendig stat. De gikk i kompaniskap med moldoviske ledere fra Dnestrregionen som alt var i ferd med å miste betydelig politisk makt. I sovjettiden hadde Dnestr-moldoverne vært klart overrepresenterte i den moldoviske politiske eliten.29 Kreml stolte mer på de moldo25 Forfatterens intervju med opposisjonspolitikeren Andrej Safonov i Tiraspol i mai 1996. 26 Rapporten var egentlig unntatt offentlighet, men ble trykt i en PMR-avis. «Doklad no. 13, Missii SBSE v Moldove, (13-ogo nojabrja 1993),» Dnestrovskaja pravda, 7. desember 1993, s. 1-2. 27 Presidentrådgiver Nicolae Chirtoace, referert i Chinn og Roper 1995, s. 318. 28 RFE/RF Daily Digest 22. august 1997. 29 King 1994-95, s. 108.

MOLDOVISK NASJONSBYGGING OG IKKE-MOLDOVERE

209

vere som aldri hadde bodd i et fremmed land og som snakket fly­ tende russisk. Under Gorbatsjov endret maktforholdet mellom østog vestbredden i Moldova seg. Mircea Snegur og Petru Lucinschi tilhørte begge to den første generasjon moldoviske kommunistle­ dere som hadde vokst opp vest for Dnestr. Dermed kan vi se at den generelle følelsen av en egen Dnestridentitet og Dnestr-elitens ønske om makt og posisjoner trakk i samme retning. Et tilsvarende samspill mellom kulturell egenart og elitenes maktambisjoner kan langt på vei forklare hvorfor ønsket om gjenforening med Romania står så svakt også vest for Dnestr. Også i Bessarabia har historiske, geografiske og politiske faktorer bidratt til å forme en egen moldovisk identitet forskjellig fra den rumenske. Med et avbrekk på 20 år i mellomkrigstiden har moldo­ vere og rumenere levd i hver sin stat siden begynnelsen av 1800tallet og under forskjellige politiske systemer. Også i dette tilfellet markerer en elv, Prut, en klar grense mellom folkegruppene. Likevel fokuserte de fleste vestlige forskere i sovjettiden nesten utelukkende på det lingvistiske fellesskapet mellom rumenere og moldovere og hevdet på det grunnlag at de hadde samme identitet. Enkelte insisterer fortsatt på å omtale Moldovas rumensktalende befolkning som rumenere.30 Andre har imidlertid endret oppfat­ ning. For eksempel mente den amerikanske forskeren Vladimir Socor på 1980-tallet at uansett hva kommunistene prøvde å inn­ bille oss, var moldoverne rumenere så gode som noen. I 1992 var han likevel den første vestlige ekspert som utvetydig slo fast at mol­ doverne ikke ønsket noen gjenforening med Romania.31 Dette for­ klarte han i første rekke ut fra pragmatiske og situasjonsbestemte forhold: Demokratiutviklingen i Romania under Ion Iliescu hadde ikke vært spesielt god, for å uttrykke det forsiktig. Gjenforening ville heller ikke gi særlig store økonomiske fordeler for Moldova, siden Romania var like fattig og næringsstrukturen i de to landene er svært lik. De hadde derfor lite å selge som den andre var interes­ sert i. Dessuten husket mange moldovere - og nå også Socor - at mel­ 30 Se f.eks. Gabanyi 1993. 31 Socor1992b.

210

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

lomkrigstiden ikke hadde vært noen dans på roser for moldoverne. Så lenge Moldova ble styrt fra Bucuresti, hadde rumensk politikk i stor grad vært monopolisert av eliter fra Regatet (= det opprinne­ lige rumenske kongedømmet) som behandlet Moldova temmelig ovenfra og ned. Endelig spilte hensynet til de ikke-moldoviske befolkningsgruppene en vesentlig rolle, bemerket Socor. Ettersom Romania også etter Ceau§escus fall var beryktet for sin hårdhendte etniske nasjonsbygging, var disse livredde for å ende opp som minoriteter i en stor-rumensk stat. Da var det tross alt langt å fore­ trekke å være minoriteter i en egen moldovisk stat. Flere andre forskere er kommet til samme konklusjon som Socor, men legger vekt på til dels andre momenter, især identitetsaspektet. Charles King tolker folkeavstemningen om moldovisk uavhengighet i 1994 som et klart uttrykk for at moldoverne har avvist en etnisk rumensk identitet og utviklet sin egen. Det er også det resultat man burde vente, mener han. «Ja, det eneste over­ raskende ved den moldoviske identitet er ikke det faktum at mol­ doverne har forkastet sin angivelige rumenskhet, men at så mange vestlige observatører, journalister så vel som forskere, forutsa at de ville omfavne den.»32 Også tyskeren Claus Neukirch legger stor vekt på at moldovere flest har utviklet en egen kulturell identitet. Denne har i noen grad røtter i eldre historie, men er i første rekke et produkt av sovjetperioden. I denne tiden var så godt som all kontakt mellom Roma­ nia og Moldova brutt, og moldoverne gjennomgikk en modernise­ ringsprosess med sovjetiske fortegn. Moderniseringen preget i før­ ste rekke moldovere i byene som ble sterkt påvirket av sovjetisk og russisk kultur, men også på landsbygda gjenfinner Neukirch en moldovisk egenart forskjellig fra den rumenske. Her har bøndene fortsatt å bruke sin lokale, moldoviske variant av rumensk, som intelligentsiaen - i Bucuresti og delvis også i Chisinau - betrakter som ukultivert.33 Neukirch mener at i stedet for å sammenligne forholdet mellom Romania og Moldova med de to Tyskland-er, burde man heller 32 King 1994, s. 366. 33 Neukirch 1996, s. 103-107.

MOLDOVISK NASJONSBYGGING OG IKKE-MOLDOVERE

211

trekke en parallell til forholdet mellom Tyskland og Østerrike. Østerrikerne har i dag ubestridt sin egen nasjonale identitet, som riktignok tok lang tid å utvikle.34 Samtidig trekker Neukirch inn enda en viktig variabel, nemlig de moldoviske elitene. De fleste av disse hadde lite å hente ved en gjenforening, og desto mer å tape.35 Et stort antall byråkrater og politikere i dagens Moldova vil risikere å bli overtallige ved en gjenforening og har derfor personlig interesse av å forhindre en slik utvikling. Det vil også alltid være flere prestisjetunge stillinger i en selvstendig stat enn i en provins. Hvem vil for eksempel godvillig gå over fra å være nasjonalbankdirektør til å bli leder for en sølle provmsavdeling i nasjonalbanken? De eneste gruppene innenfor den moldoviske eliten som har en egeninteresse av gjenforening, er de som sokner til det kulturelle establishment, så som journalister, forfattere og historikere. De er profesjonelle utøvere av det moldoviske språk, og da i en «kulti­ vert», rumensk utgave. Disse bessarabiske kulturarbeiderne vil være i stand til å hevde seg i konkurranse med sine yrkeskolleger fra Regatet. Og vel så viktig: I en felles rumensk stat ville de ha et klart konkurransefortrinn fremfor de mer russifiserte delene av den moldoviske eliten i Bessarabia. Det var disse gruppene som domi­ nerte i Folkefronten. Innenfor moderne nasjonalismeforskning legger enkelte teoreti­ kere hovedvekten på elitenes rolle ved fremveksten av nasjonale bevegelser.36 Andre understreker derimot langt sterkere at ingen nasjonalist kan koke suppe på en spiker. Det må finnes et kulturelt råmateriale som nasjonen kan dannes av.37 Som vi har sett, er både kulturelle identiteter og eliteinteresser viktige for å forstå de på­ 34 Og selv om vi holder oss til DDR-parallellen, påpeker Neukirch, er ikke kon­ trasten til Moldova fullt så stor som man ved første øyekast skulle tro. Identitetsforskjeller mellom «Ossie»-er og «Wessie»-er er fortsatt en viktig realitet. Mens muren for lengst er revet, går mange tyskere fremdeles rundt med en «Mauer in den Kopfen». Neukirch 1996, s. 134. 35 Ibid, s. 108-10. 36 Gellner 1983/1990; Hobsbawm 1990; Anderson 1983/94. 37 Den internasjonalt mest kjente representant for denne retningen er Anthony Smith, mens Kåre Lunden er den norske forsker som mest eksplisitt har knyttet an til Smiths teorier. Smith 1986; Smith 1991; Lunden 1992.

212

TO ROMANIA-ER OG TO MOLDOVA-ER

gående nasjonsbyggingsprosjektene i Moldova. Etter mm oppfat­ ning gir det moldoviske materialet ikke grunnlag for å hevde at den ene av skoleretningene innenfor nasjonalismeforskningen har mer rett enn den andre.

8

Hviterussland: Hunden som ikke gjødde

I etterkrigstiden var Hviterussland en av de mest russifiserte sovjet­ republikkene. I 1960 var bare en tredjedel av alle bøker som ble utgitt i Hviterussland, skrevet på hviterussisk, resten var stort sett russiske. Det var et lavt tall for et titulærspråk i en unionsrepublikk, men det skulle bli lavere. Nye tall som ble offentliggjort i 1971, viste at antallet hviterussiske titler hadde stått på stedet hvil de siste elleve årene, mens antallet russiske bøker hadde omtrent blitt fordoblet.1 Nesten alle de hviterussiske avisene var lokalaviser for små landdistrikter med lave opplagstall, mens så godt som alle de store avisene i byene var skrevet på russisk. Skillet mellom det russiske og det hviterussiske kulturområdet i Hviterussland fulgte i hovedsak skillet mellom by og land. Av disse var det bykulturen som var den dominerende og ekspansive. Ved folketellingen i 1989 oppgav ca. 80 % av hviterusserne i Hviterussland at hviterussisk var deres morsmål. Dette var et lavere tall enn for noen annen titulærnasjon i en unionsrepublikk, og sannsynligvis var også dette tallet urealistisk høyt. Mange opp­ gav «hviterussisk» som morsmål selv om russisk var det språket de snakket til daglig. Det kunne være mange grunner til dette: De var jo tross alt hviterussere (det stod i hvert fall det i passet deres). Rus­ sere var de i hvert fall ikke, og noe hviterusssisk kunne de jo. Eller mor og far hadde snakket hviterussisk, og da var vel hviterussisk et slags morsmål. Særlig blant unge hviterussere var det et misforhold mellom offisielt morsmål og faktisk bruksspråk. Mange vestlige 1 Zaprudnik 1975, s. 59.

214

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

eksperter antok derfor at hviterusserne ville bli assimilert inn i den russiske nasjon med akselererende tempo.2 For hviterussere i de østlige delene av Hviterussland er avstan­ den mellom deres lokale dialekt og standard hviterussisk omtrent like stor som avstanden mellom deres talespråk og standard rus­ sisk. Forskjellen mellom standard russisk og standard hviterussisk er noe større enn for eksempel mellom norsk og svensk, og en rus­ ser må anstrenge seg for å forstå hva som blir sagt dersom samtale­ partneren snakker hviterussisk. Det er det ikke alle som er villige til å gjøre. Da Nikita Khrusjtsjov besøkte et partimøte i Minsk i 1959, holdt den hviterussiske partisjefen sin tale på hviterussisk. Etterpå hvisket Khrusjtsjov rasende til sin sidemann: «Jeg forstod ikke en dritt!»3 Forholdet mellom russisk og hviterussisk i Hviterussland er et spørsmål ikke bare om tallmessig styrkeforhold, men også om pre­ stisje. Khrusjtsjov-episoden illustrerer at russisk, som ethvert annet språk, snakkes av svært forskjellige typer mennesker, ukultiverte så vel som kultiverte. Hviterussisk ble likevel i Hviterussland oppfat­ tet som lavstil og bondsk, selv av dem som brukte det til daglig, mens russisk var høystil og kulturspråk. Russisk språk ble assosi­ ert med modernisering og økt levestandard. Til ut på 1950-tallet var Hviterussland hovedsakelig en jordbruksrepublikk med få store byer og lav levestandard. På 1960- og 70-tallet ble det imid­ lertid anlagt en rekke større industribedrifter i republikken, især innen maskinbygging. Hviterussland ble storprodusent av presisjonsinstrumenter, syntetiske fibrer, plastikk, lastebiler og trakto­ rer. På 1980-tallet var Hviterussland verdens tredje største traktorprodusent. Traktoren «Belarus» fant man igjen i hver krik og krok av sovjetimperiet. I sovjetøkonomien var maskinproduksjon godt betalt, og levestandarden steg.4 På 1980-tallet gikk den forbi den russiske.5 Det er en vanlig oppfatning blant nasjonalismeforskere at peri-

2 3 4 5

Ralph S. Clem i G. Smith (red.) 1996, s. 216. Sitert etter Zaprudnik 1993, s. 106. Zaprudnik og Urban 1997, s. 285. Furman og Bukhovets 1996, s. 11-12.

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

LATVIA

215

N

LITAUEN "Polotsk

K

Vitebsk’

VILNIUS

> RUSSLAND

Grodno

POLEN

'minsk

"MogiEov

HVITERUSSLAND Bobrujsk

• Brest

Gomel

UKRAINA KIEV

216

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

oder med rask modernisering er spesielt gunstige for fremveksten av nasjonalistiske bevegelser.6 Ungdommer fra minoritetskulturer som får høyere utdannelse, vil ofte føle at de ikke får de karriere­ muligheter i storsamfunnet som deres evner og eksamener burde gitt dem. De prøver da å skape et noe mindre storsamfunn i sitt eget bilde der det er deres språk og kulturbakgrunn som gir konkurran­ sefortrinn. Da moderniseringen endelig kom til Hviterussland etter krigen, utløste dette imidlertid ingen slike dynamikken Hviterussiske bondesønner som flyttet til byene og begynte å arbeide i de nye fabrikkene, tjente mye mer enn mor og far som fortsatte å hyppe poteter hjemme på landsbygda. Når de kom på besøk til sønnens nye blokkleilighet, kunne de beundre hans kjøle­ skap og TV. Da kunne de også registrere at han var gått over til å snakke russisk. Blokken han bodde i, lå etter all sannsynlighet i en gigantisk drabantby av den typen som får Stovner til å virke intim og småkoselig i en sammenligning. Slike blokkleiligheter var like­ vel langt mer prestisjefylte i sovjetborgernes verdihierarki enn izbaene - bondehyttene - på landet. En viktig årsak til at nettopp Hviterussland ble blinket ut som satsingsområde for sovjetisk industrireising på 1950-, 60-, og 70tallet, var krigens ødeleggelser. Hviterussland var sannsynligvis den sovjetrepublikken der de materielle tapene under annen ver­ denskrig var størst: Ifølge offisielle tall ble 209 byer og tettsteder lagt i ruiner. I store byer som Minsk og Vitebsk stod bare 5-20 % av bygningsmassen tilbake, og behovet for gjenreising var enormt. Mens krigens redsler ble påført republikken av fremmede inn­ trengere, ble gjenreisningen gjennomført med hjelp og støtte fra «det russiske broderfolk». Dette poenget ble utnyttet for alt det var verdt, i den offisielle propagandaen. Den unnlot heller ikke å nevne at hviterussiske nasjonalister som hadde samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, hadde brukt de nasjonale symbolene til Den hviterussiske folkerepublikken i 1918 - sammen med SS-merket.7 I Brezjnev-tiden fantes det ikke noen hviterussisk dissidentbeve6 F.eks. Deutsch 1963; Gellner 1983/1990. 7 Plewa 1997, s. 65.

PERESTROJKA OG HVITERUSSISK NASJONALISME

217

geise tilsvarende det man kunne finne i Moskva, Leningrad, Kiev og Baltikum.8 Samtidig er det klart at også i Hviterussland fantes det en kulturell intelligentsia som holdt det nasjonale språket ved like og ventet på en anledning til å iverksette en nasjonal re­ nessanse: Man hadde vært på god vei mot en hviterussifisering på 1920-tallet, og det var kanskje ennå ikke for sent. Under peres­ trojka var deres sjanse tilsynelatende kommet.

Perestrojka og hviterussisk nasjonalisme En hviterussisk folkefront med et nasjonaldemokratisk program ble dannet i juni 1989. Den kjørte i hovedsak frem tre kampsaker: Behovet for å redde hviterussisk fra språkdøden, avsløring av Stalin-tidens forbrytelser overfor det hviterussiske folk og Tsjernobylulykken. Tsjernobyl ligger i Ukraina, men på grunn av den frem­ herskende vindretningen var det likevel Hviterussland som fikk det aller meste av det radioaktive nedfallet etter atomkatastrofen i april 1986, hele 70 %. Hviterussernes fortvilselse og raseri over dette vendte seg ikke så mye mot de ukrainske myndighetene som mot Moskva, mot Kreml-lederne som hadde vedtatt byggingen av den usikre kraftstasjonen og hadde vist liten vilje og evne til å hjelpe ofrene for ulykken etterpå. Det gikk likevel ikke noen logisk rett linje fra folkelig hviterussisk mobilisering mot atomkraft til en kamp for nasjonal uavhengighet. Den som får sin egen stat og kon­ troll over sitt eget territorium, kan stenge grensene for både folk, varer og kanskje til og med ideer, men klarer ikke å stenge ute radioaktivt nedfall. I et nasjonsmobiliserende perspektiv var derfor kampen for å få frem sannheten om Stalins terror viktigere. Utgravinger i Kuropaty-skogen utenfor Minsk viste at den hadde rammet hviterus­ serne med full tyngde. Her lå mer enn 500 massegraver med 300 000 hviterussiske bønder som var skutt under tvangskollektiviseringen på 1930-tallet. På allehelgensdag 30. oktober, 1988 arran­ gerte den uavhengige bevegelsen Martyrolog en minnehøytidelig­ 8 Mikhail Kukabaka, som tilbrakte 17 år i GULag, var øyensynlig den eneste sovjetiske samvittighetsfangen fra Hviterussland.

218

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

het for disse ofrene. Politiet møtte de fredelige demonstrantene med hunder og vannkanoner, men de tradisjonelle undertrykkelsesmetodene fungerte ikke etter oppskriften. Overgrepene mot demonstrantene ble straks brettet ut på førstesiden av de liberale glasnost-avisene i Moskva (i Minsk fantes det knapt noen ekte glasnost-publikasjoner). Lederen for Martyrolog, arkeologen Zianon Paznjak, tok initia­ tivet til å danne Den hviterussiske folkefronten. Stiftelsesmøtet fant sted i Vilnius, i naborepublikken Litauen: I Hviterussland hadde kommunistpartiet fremdeles full kontroll og tillot ikke den slags aktiviteter. I februar 1989 arrangerte Folkefronten en stor massemønstring i Minsk der over 40 000 deltok. I løpet av året økte antallet medlemmer i organisasjonen til over hundre tusen.9 Tilsynelatende hadde den hviterussiske opposisjonen endelig klart å mobilisere over den terskelen som må passeres, før økt oppslut­ ning blir en selvforsterkende prosess. Den nasjonale vind som blåste over Hviterussland, feiet inn også i republikkens øverste sovjet. I januar 1990 vedtok denne for­ samlingen, som tidligere bare hadde sagt ja og amen til alle bud som utgikk fra Moskva, en ny lov som gjorde hviterussisk til stats­ språk i Den hviterussiske sovjetrepublikken. Språkloven slo i lett svulstige ordelag fast at «et språk er ikke bare et kommunikasjonsmedium, men også folkets sjel. Det er grunnlaget for og den viktig­ ste del av folkets kultur. Så lenge språket lever, lever også folket».1011 Språklovens forskjellige bestemmelser skulle tre i kraft i løpet av tre til ti år. I september ble det vedtatt et detaljert handlings­ program for utviklingen av det hviterussiske språk og andre språk som ble brukt i republikken. Der ble det blant annet programfestet at senest innen fem år skulle all saksbehandling på offentlige kon­ torer foregå på hviterussisk, det samme gjaldt all lærerutdanning i republikken.11 I mars 1990 ble det holdt valg til republikkenes øverste sovjet i alle sovjetrepublikkene. Selv om flerpartisystem ennå ikke var inn­ 9 Zaprudnik og Urban 1997, s. 289. 10 Guboglo 1994, s. 91-92. 11 Ibid.,s. 200-213.

DEN HVITE RYTTER SNUBLER OG FALLER

219

ført, klarte Folkefronten sammen med andre reformkrefter å vinne flertall i alle de vestligste republikkene: Estland, Latvia, Litauen og Moldova. I Hviterussland fikk Folkefronten derimot mindre enn 10 % av mandatene: 27 av 345. Flertallet av dem som ble valgt inn, tilhørte den gamle sovjet-eliten. Som parlamentsformann valgte man den politiske outsideren Stanislau Sjusjkevitsj, tidligere viserektor ved Hviterusslands statsuniversitet. Sjusjkevitsj og hans til­ hengere var demokrater og moderate nasjonalister. I juli 1990 ved­ tok Det øverste sovjet en suverenitetserklæring for Hviterussland etter at tilsvarende erklæringer allerede var vedtatt i de fleste andre unionsrepublikkene. Denne erklæringen slo blant annet fast at Hviterussland skulle være atomfritt og alliansefritt, men fortsatt en del av Sovjetunionen. Da Gorbatsjov gjennomførte en folkeavstemning om Sovjetuni­ onens fremtid i mars 1991, stemte 83 % av de hviterussiske vel­ gerne for hans forslag om en fornyet union. Det var høyere ja-prosent enn i noen av naborepublikkene, inkludert Russland. Stem­ ningen endret seg imidlertid dramatisk etter det mislykkede kuppet i Moskva i august 1991, ikke bare i befolkningen, men også blant politikerne. Ut fra sine egne motiver ble nå også mange medlemmer av den hviterussiske nomenklatura-eliten ivrige tilhengere av en uavhengig hviterussisk stat. Mange av dem hadde støttet kuppmakerne direkte eller indirekte og var redde for at den nye sterke mann i Moskva, Boris Jeltsin, på en eller annen måte ville hevne seg på dem. Dersom Hviterussland og Russland var to uavhengige sta­ ter, ville derimot ikke demokratene i Moskva så lett kunne nå dem. Den 25. august erklærte Det øverste sovjet i Minsk Hviterussland for en uavhengig stat. Den 8. desember stod parlamentsformann Sjusjkevitsj som vert ved undertegnelsen av Belavezja-avtalen da Samveldet av uavhengige stater (SUS) ble opprettet.

Den hvite rytter snubler og faller Tilsynelatende var det nå skapt politiske forhold som gjorde det mulig å fylle handlingsprogrammet for hviterussifisering med et konkret innhold. Antallet boktitler på hviterussisk var stigende, mens antallet russiske bøker trykt i Hviterussland gikk ned. I sko­

220

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

leåret 1990/91 hadde mindre enn 30 % av førsteklasseelevene fått undervisning på hviterussisk; bare to år senere var denne prosent­ andelen mer enn fordoblet og økt til 68,5 %! Disse dramatiske tallene var imidlertid noe misvisende. Det var ikke nok lærere eller lærebøker til så mange hviterussiske klasser, og i praksis ble russisk ofte brukt som hjelpespråk også i de hvite­ russiske klassene.12 Det ville uansett ta flere tiår før disse førsteklas­ singene kunne gjøre seg gjeldende politisk med en ny hviterussisk bevissthet. En meningsmåling som ble tatt opp blant 500 intervju­ objekter i Minsk sommeren 1992, gav en del tankevekkende resul­ tater. På spørsmål om hva de regnet som sitt morsmål, svarte 34 % hviterussisk. Dette var klart lavere enn folketellingsresultatene fra 1989,13 men likevel langt høyere enn når folk ble spurt om de beAersket hviterussisk: Da svarte kun 18 % bekreftende! 14 % svarte nei, mens 68 % hevdet at de forstod dette språket uten å kunne uttrykke seg på det. Kun 3 % oppgav at de brukte hviterussisk til daglig. Av dem som ikke behersket hviterussisk, svarte 23 % at de aktet å lære seg dette språket, mens 77 % ikke hadde slike planer. 33 % svarte at de støttet den pågående hviterussifiseringskampanjen, mens 29 % var imot. 17 % visste ikke hva de mente om dette, mens 21 % ikke hadde merket at det foregikk noen hviterussifiseringskampanje i det hele tatt!14 Slike tall måtte være egnet til å ta motet fra selv den mest energiske nasjonsbygger. Det ble fort klart at det ikke ville bli noe omfattende rettsopp­ gjør i Moskva etter augustkuppet, og de hviterussiske politikernes behov for å distansere seg fra Russland fortok seg snart. Meget tid­ lig begynte det konservative flertallet i den hviterussiske nasjonal­ forsamlingen i stedet å arbeide for et tett samarbeid med det mek­ tige nabolandet. Parlamentsformann Sjusjkevitsj holdt imidlertid igjen og ville blant annet ikke undertegne Tasjkent-pakten i mai 1992, der en rekke SUS-stater forpliktet seg til et nært sikkerhets­ politisk samarbeid. Et slikt samarbeid, mente han, ville være i strid med den alliansefrihet landet hadde vedtatt. Flertallet i Det øverste 12 Plewa 1997, s. 75. 13 Da hadde 45 % i Minsk oppgitt hviterussisk som morsmål. 14 Dobryj vetsjer Minsk , 24. juni 1992.

DEN HVITE RYTTER SNUBLER OG FALLER

221

sovjet presset imidlertid Sjusjkevitsj til å signere avtalen i april 1993.1 praksis ble dermed landets kortvarige alliansefrihet avskaf­ fet. I september inngikk Hviterussland en avtale med Russland om en ny type felles valutaunion til erstatning for rubelsonen som var gått i oppløsning tidligere på året. I april 1994 ble det inngått en intensjonsavtale om ytterligere økonomisk integrasjon mellom Hviterussland og Russland. Alle handelsbegrensninger og tolltarif­ fer mellom de to landene skulle på sikt oppheves og Russlands sen­ tralbank skulle få full kontroll med pengeemisjonen i begge land. I januar 1994 ble Sjusjkevitsj avsatt med 209 mot 36 stemmer. Også Folkefronten stilte seg bak mistillitsforslaget mot ham, men med en helt annen begrunnelse enn kommunistene: Mens disse syntes Sjusjkevitsj var for nasjonalistisk, mente Folkefronten at han hadde vært for ettergivende overfor nomenklaturaen. I mars 1994 ble det vedtatt en ny hviterussisk grunnlov. Et av de viktigste nye elementene i den var opprettelsen av et nytt, sterkt presidentembete. Ved presidentvalgene sommeren 1994 stilte både Sjusjkevitsj og folkefrontlederen Paznjak opp, men fikk bare hen­ holdsvis 10 % og 13 % av stemmene. Kampen om dette viktige vervet kom til å stå mellom statsministeren, Vjatsjeslav Kebitsj, og utfordreren Aljaksandr Lukasjenka. Sistnevnte hadde vært for­ mann for et kollektivbruk og et politisk ubeskrevet blad inntil han ble valgt inn i Det øverste sovjet på kommunistpartiets liste i 1990. Høsten 1991 hadde han skilt seg ut ved å være det eneste medlem av den hviterussiske nasjonalforsamlingen som hadde stemt mot SUS-avtalen som førte til oppløsningen av USSR. Allerede da mar­ kerte han seg som en innbitt antinasjonalist. I Det øverste sovjet ble Lukasjenka leder for antikorrupsjonskomiteen og profilerte seg med harde anklager mot størsteparten av landets politiske ledelse. Så godt som alle hviterussiske politi­ kere, innbefattet Sjusjkevitsj og Kebitsj, var korrupte, hevdet Lukasjenka. Han lovet at dersom han ble valgt til president, skulle han sende hele pakket sporenstreks til Himalaya.15 Statsminister Kebitsj hadde hele det gamle partiapparatet i ryg­ 15 Markus 1994a, s. 5.

222

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

gen. Også fra Moskva kom det klare signaler om at man foretrakk Kebitsj fremfor den høyst uberegnelige Lukasjenka. Likevel vant Lukasjenka en brakseier med nesten 85 % av stemmene i andre valgomgang. Både Lukasjenka og Kebitsj hadde markert seg som sterke Russlands-venner. Enkelte vestlige kommentatorer opp­ levde valgkampen som en selsom overbudskonkurranse, der begge hovedkandidatene prøvde å overbevise velgerne om at han var mer prorussisk enn den andre.16 Det var imidlertid klare nyanseforskjeller mellom dem. Kebitsj forsøkte også å appellere til den nasjo­ nalt sinnede del av opinionen, og uttalte ved en anledning:

Mange hviterussere kan i dag ikke engang lese hviterussisk. De skammer seg over å snakke sitt morsmål og klarer ikke å kvitte seg med denne skammen. Dette er ytterligere en bekreftelse på at vi har ødelagt vår nasjonale mentalitet. Derfor er alle statlige og private initiativ som tar sikte på å vekke til live vår nasjonale his­ torie, både nødvendige og verdifulle.17 Slike uttalelser har neppe styrket Kebitsj’ vinnersjanser. Få men­ nesker liker å bli minnet om sin skam eller å bli tillagt en ødelagt mentalitet. Lukasjenka på sin side oppfattet derimot ikke en svakt utviklet hviterussisk bevissthet som noe skammelig i det hele tatt. I februar 1995 uttalte han at «ikke noe som er stort, kan uttrykkes på hviterussisk. Det hviterussiske språk er utarmet. Det finnes bare to store språk i verden - russisk og engelsk.»18 Fra første stund som president gjorde Lukasjenka iherdige for­ søk på å begrense demokratiet og ytringsfriheten i Hviterussland. En rekke aviser ble midlertidig stengt, redaktører ble avsatt, og postverket fikk forbud mot å ombære enkelte vestlige aviser. I desember 1994 kom flere aviser ut med hvite felt som følge av sen­ sur. De hadde prøvd å trykke en parlamentsrapport som indikerte at Lukasjenka-administrasjonen var minst like korrupt som den forrige. 16 Markus 1994a, s. 6. 17 Sitert etter Sanford 1996, s. 137. 18 Narodnaja hazieta, sitert etter Furman og Bukhovets 1996, s. 5.

DEN HVITE RYTTER SNUBLER OG FALLER

223

Den 14. mai 1995 ble det holdt valg til Hviterusslands øverste sovjet. Presidenten oppfordret velgerne til boikott med den be­ grunnelse at parlamentarikere er udugelige kverulanter som det ikke er noen grunn til å fø på. Oppfordringen gjorde øyensynlig sin virkning. Lav valgdeltakelse førte til at bare 119 av 260 plasser i nasjonalforsamlingen ble besatt, og den var dermed ikke beslut­ ningsdyktig. Mange observatører antok at Lukasjenka ønsket å bruke denne situasjonen som et påskudd til å avskaffe hele folke­ styret og innføre presidentdiktatur. Landets høyesterett erklærte imidlertid at presidenten ikke hadde myndighet til å oppløse parla­ mentet på dette grunnlaget, men måtte avholde suppleringsvalg. Forut for suppleringsvalgene i desember 1995 var det så godt som ingen valgkamp siden kandidatene ikke fikk lov til å bruke mer enn tilsvarende 50 amerikanske dollar hver til sin valgkam­ panje. De fikk heller ikke fremstå på fjernsyn ettersom fjernsynsopptredener kunne påvirke velgerne. Valgdeltakelsen var likevel så høy som 62 %, og nok representanter ble valgt til at Det øverste sovjet ble beslutningsdyktig. Blant nasjonalforsamlingens 260 med­ lemmer utgjorde kommunistpartiet den største fraksjonen med 42 representanter. Valgene i enmannskretser favoriserer imidlertid uavhengige kandidater, og så mange som 96 av representantene var partiløse. Lukasjenka hadde fått presset igjennom at på samme dag som parlamentsvalgene ble det gjennomført en folkeavstemning der han selv hadde utformet svaralternativene. Befolkningen ble bedt om å gi sin støtte til fire tiltak: • Avskaffe de nye hviterussiske statssymbolene og gjeninnføre en variant av landets gamle flagg og riksvåpen fra sovjettiden; • innføre russisk som statsspråk nr. to ved siden av hviterussisk; • styrke det økonomiske samarbeidet med Russland; • gi presidenten oppløsningsrett overfor Det øverste sovjet. På alle fire punktene fikk Lukasjenka et klart mandat til å gjøre det han ville. Så mange som 83,3 % gikk inn for å gi russisk status som statsspråk, og like mange ville ha sterkere integrasjon med Russ­ land. Litt færre, 75,1 %, ville avskaffe det hvit-rød-hvite flagget og

224

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

ta Den hvite rytter ut av riksvåpenet.19 Rett før folkeavstemningen ble det vist en film på hviterussisk TV der tyskvennnlige hviterussere under krigen bar uniformer med de symbolene som Luka­ sjenka nå ville forby. Under et besøk i Moskva i oktober 1995 foreslo Lukasjenka at det ble opprettet en integrert eller konføderal russisk-hviterussisk stat der Boris Jeltsin og han selv kunne være statsoverhode etter tur.20 Lenge gikk det likevel tregt med integrasjonen mellom Hvite­ russland og Russland. Det trengs to for å danse tango, og i Moskva var ledende politikere bekymret over at full økonomisk integrasjon med Hviterussland kunne bli en meget kostbar affære for Russ­ land. Hviterussland hadde gjennomført svært få markedsreformer og var blitt hengende stadig lenger etter Russland i økonomisk utvikling. Først under valgkampen forut for det russiske presidentvalget i 1996 tok mtegrasjonsbestrebelsene et stort steg fremover. Utpå vårparten merket Jeltsin at hans kommunistiske utfordrer Gennadij Ziuganov pustet ham i nakken. Siden Ziuganov er en varm til­ henger av økt integrasjon mellom SUS-statene, bestemte Jeltsin seg for å komme med noen utspill som kunne ta luften ut av kommu­ nistenes valgkamp på dette punktet. I slutten av mars 1996 under­ tegnet Russland, Hviterussland, Kazakhstan og Kirgizistan en avtale om tettere økonomisk samarbeid. Bare fire dager senere ble firestats-samarbeidet fulgt opp av et tostats-samarbeid da Luka­ sjenka og Jeltsin 2. april 1996 undertegnet en ny og enda mer om­ fattende unionsavtale mellom Russland og Hviterussland. Denne avtalen har både økonomiske og politiske komponenter og er av enkelte blitt sammenlignet med de båndene som holdt unionsrepublikkene i det tidligere Sovjetunionen sammen. Offisielt omtales det nye samarbeidet som «Unionen av selvstendige republikker» og forkortes som «USR». At dette ligner svært på «USSR», er ifølge mange observatører neppe tilfeldig. Den russisk-hviterussiske unionen er senere blitt utdypet to ganger, i april 1997 og i april 1998, men selv etter den siste revisjonen har ingen av partene avgitt 19 Plewa 1997, s. 78. 20 Monitoring tbe Media ... 1997, s. 11.

DEN HVITE RYTTER SNUBLER OG FALLER

225

noen suverenitet. Mens russiske talspersoner har en tendens til å nedtone betydningen av unionen, omtaler Lukasjenka den som et langt skritt mot full statlig gjenforening. Denne tolkningen av USR-avtalen deles fullt ut også av den hvite­ russiske opposisjonen i Folkefronten. Forskjellen er bare at mens presidenten ser dette som et skritt mot det lovede land,21 ser Folke­ fronten det som et skritt mot undergangen. I dagene før og etter undertegnelsen av den første avtalen i april 1996 var det store demonstrasjoner i Minsk. På det meste klarte unionsmotstanderne å mobilisere 40 000 demonstranter.22 Dette var de største nasjona­ listiske massemønstringene i Hviterussland på flere år. En stakket stund kunne det se ut som om Lukasjenka hadde strukket strikken for langt og utløst sterke nasjonalistiske motkrefter. Men den auto­ ritære presidenten hadde full kontroll over maktorganene og unn­ lot ikke å bruke dem. Demonstrasjonene ble brutt opp med makt, og arrestordre utstedt på arrangørene og på flere utenlandske jour­ nalister. Paznjak rømte til Polen og fikk til slutt politisk asyl i USA. Selv om Folkefronten fortsatt eksisterer, er den redusert til en skygge av seg selv. Maktkampen med det kommunistdominerte øverste sovjet varte frem til november 1996. I september la parlamentsflertallet frem et utkast til en ny hviterussisk grunnlov der presidentembetet var avskaffet. Lukasjenka parerte imidlertid denne utfordringen ved å få utarbeidet sitt alternative grunnnlovsutkast som ikke bare beholdt presidentembetet, men tilla det større makt enn før. Dette utkastet ble vedtatt på en ny folkeavstemning i november, som Lukasjenka, i strid med gjeldende hviterussisk lov, hevdet var bin­ dende. På skolefronten avspeiles det nye politiske klimaet i en markant overgang fra hviterussisk til russisk som undervisningsspråk. Sko­ leåret 1995/96 var antallet førsteklasser i hviterussiske skoler sun­

21 Jeg er ikke den eneste som bruker slike religiøse bilder for å uttrykke Lukasjenkas politikk, øyensynlig gjør Lukasjenka det også selv. Da den hviterussiske utenriksministeren besøkte Oslo våren 1997, fikk jeg høre av et medlem av den hviterussiske delegasjonen at Lukasjenka betrakter seg som en ny Messias. 22 Markus 1996, s. 47.

226

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

ket til 25 %, fra 68 % året før.23 Mens 220 skoler i Minsk gav undervisning på hviterussisk i 1994, fantes det mindre enn 20 hviterussiske skoler i byen to år senere. Det er kanskje mulig å oppfatte Lukasjenkas forskjellige utspill i nasjonalitetsspørsmålet som uttrykk for en statsrettslig eller sivil nasjonstanke. Han avskaffet tross alt ikke Hviterusslands statssymboler helt og holdent, men byttet ut det som ble oppfattet som etnonasjonale symboler med sovjetsosialistiske symboler. Også innføringen av russisk som statsspråk nr. to kan anføres som et belegg for en sivil nasjonstanke: Språkreising er en etnokulturell kampsak som splitter den politiske nasjonen i to leirer. Ved å frikoble språksaken fra nasjonsbyggingsprosjektet kan Lukasjenka satse for fullt på ikke-kulturell nasjonsbygging. Eller rettere sagt: Han kunne ha gjort det hvis han hadde villet, men han gjør det ikke. Tvert imot tyder flere av hans utspill på at han er motstander også av politisk, ikke-etnisk nasjonsbygging. Ved politisk nasjons­ bygging er det for eksempel viktig å sikre seg god kontroll over lan­ dets økonomi. Som vi har sett, vil imidlertid Lukasjenka helst bli av med dette også. Derfor vil jeg mene at hans program ikke er et pro­ gram for politisk nasjonsbygging; snarere er det uttrykk for etnisk nasjonalisme på vrangen, så å si et negativt avtrykk av det syn Fol­ kefronten forfekter. Ofte kan det virke som om de hviterussiske nasjonalistene og antinasjonalistene tenker langs de samme baner, men bare trekker forskjellige konklusjoner av sine felles resonnementer. Tankerekken består av to ledd: 1 intet språk - intet folk, 2 intet folk ingen stat. Den hviterussiske språkloven slo, som vi så, fast at «så lenge språket lever, lever også folket». Stadig flere hviterussere registrerte imidlertid at i deres miljø lever det hviterussiske språket ikke. I 1993 hadde presidentkandidat Vjatsjeslav Kebitsj hevdet at den hviterussiske nasjonale mentalitet var «ødelagt». Derfor måtte man på alle måter prøve å vekke den til live igjen, mente han. Mange andre hviterussere, deriblant øyensynlig også president Lukasjenka, trekker den motsatte konklusjon: Det som er ødelagt, 23 Ibid.

HVA TOK LIVET AV DEN HVITERUSSISKE NASJONALE BEVEGELSEN?

227

er borte for alltid. Hvorfor skal vi egentlig prøve å gjenskape det? I hviterussiske aviser blir det fremsatt påstander om at den hviterus­ siske «nasjonalstatsideen [...] er ganske enkelt absurd for den byg­ ger på en nasjon som ikke eksisterer. Det eneste som eksisterer, er et svært tynt sjikt av befolkningen som av visse grunner har behov for det såkalte hviterussiske språk.»24 Ifølge de russiske forskerne Dmitrij Furman og Oleg Bukhovets er dette synspunkter som også den hviterussiske presidenten deler. Denne analysen er et forsøk på å rekonstruere beveggrunnene bak en rekke handlingsvalg i den hviterussiske eliten og blant alminnelige hviterussiske velgere. Summen av disse handlingene har skjøvet Hviterussland stadig lenger vekk fra den type nasjons­ bygging som er vanlig i nye stater. En tilsynelatende svakhet med analysen er at den antyder en høy grad av bevisste valg hos aktø­ rene. Uttrykk som «resonnementer» og «antitetiske slutninger» forutsetter rasjonalitet og nøktern avveining av alternativer. Mange av dem som støtter Lukasjenka i nasjonalstatspørsmålet, gjør det ganske sikkert på et langt mer uklart og følelsesbasert grunnlag. De behøver ikke å ha noen opplevelse av å foreta et iden­ titetsvalg: De lar i stedet være å velge mellom en russisk og en hviterussisk identitet, for selve alternativet virker urimelig på dem. Men også om vi i mange tilfeller kanskje bør bytte ut ut­ trykket «resonnement» med «magefølelse» eller «ryggmargsrefleks», rokker det etter min oppfatning likevel ikke ved selve tolkningen.

Hva tok livet av den hviterussiske nasjonale beve­ gelsen? Tre forklaringsmodeller George Sanford hevdet i 1996 at «Belarus has embarked on nationbuilding and is developing a national identity».25 Etter folkeavstemningsresultatet i mai 1995 virker en slik påstand overras­ kende. Siden tendensen til aktiv nasjonsbygging i nye stater i inter24 Vitebskij kur»er, 13. februar 1995, sitert etter Furman og Bukhovets 1996, s. 6. 25 Sanford 1996, s. 132.

228

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

nasjonal sammenheng er meget sterk, bør vi likevel ikke uten videre avfeie Sanfords konklusjon. Det er for eksempel mulig å tenke seg at Lukasjenka etter hvert vil bli fanget av det vi kan kalle «den institusjonelle logikk». Han er tross alt president i den uav­ hengige staten Hviterussland og vil uvegerlig identifisere sin rolle med denne statens utøvende organer.26 Siden symboler er makt, kan han falle for fristelsen til å underbygge sin personlige makt med stadig mer nasjonalstatlig ornamentikk. Den dag han trekker den konklusjon at han og hans folk ikke er ønsket i Russland, kan hviterussisk nasjonsbygging bli den strategi han faller tilbake på. Han kan også bli styrtet og erstattet av mer nasjonalt sinnede ledere. Foreløpig er dette likevel bare fremtidsspekulasjoner. Den aktu­ elle utfordring er derfor å forklare hvorfor det hviterussiske nasjonsbyggingsprosjektet for øyeblikket ligger nede for telling. Dette finnes det flere forskjellige forklaringer på. Grovt og journa­ listisk kan de deles i tre hovedkategorier: Den hviterussiske nasjo­ nale bevegelsen ble myrdet, skjøt seg selv i foten og døde av selvpåførte skader, eller døde på sotteseng. Etter min oppfatning ute­ lukker ikke disse forklaringene hverandre.2” De fanger alle opp viktige sider ved de dynamikkene og politiske prosessene som for­ årsaket den hviterussiske nasjonalismens fiasko. Mordteorien. Etter denne teorien har den gamle partieliten i Hviterussland med udemokratiske midler klart å holde den nasjo­ nale opposisjonen nede. Så sant den hviterussiske befolkningen fikk anledning til å gi fritt uttrykk for sitt syn, ville den gi sin støtte til nasjonsbyggingen. 11994 hevdet Folkefrontens ledere at de ville kunne vinne et fritt valg avholdt etter et rettferdig valgsystem, og der alle kandidatene fikk komme til i media.28 Det kan ikke være tvil om at den gamle nomenklatura-eliten har beholdt god kontroll over de fleste viktige maktposisjoner i Hvite­ russland. Ved flere anledninger har den brukt denne makten aktivt til å holde nasjonalistene nede. Våren 1992 samlet for eksempel 26 Furman og Bukhovets 1996, s. 29. 27 Selv om mine tre metaforer nok gjør det. 28 Hoff og Timmermann 1994, s. 738.

HVA TOK LIVET AV DEN HVITERUSSISKE NASJONALE BEVEGELSEN?

229

Folkefronten inn over 440 000 underskrifter med krav om at det måtte holdes folkeavstemning om nyvalg til Det øverste sovjet. Dette var langt flere underskrifter enn det som etter hviterussisk lov var nødvendig for å tvinge myndighetene til å arrangere folke­ avstemning. Det nomenklatura-dominerte parlamentet ønsket imidlertid ikke noen folkeavstemning og nektet ganske enkelt å arrangere den.29 Men dette kan ikke være hele forklaringen. Det såkalte maktpartiet var ikke mer allmektig enn at outsideren Aljaksandr Luka­ sjenka klarte å slå nomenklaturaens kandidat ved presidentvalget i 1994 sønder og sammen. Når en utfordrer vinner over «the establishment», er det all grunn til å regne et valg som fritt og rett­ ferdig. Forut for valget hadde Lukasjenka profilert seg som mer prorussisk enn samtlige av sine motstandere. Det behøver ikke nødvendigvis å ha vært dette som sikret ham valgseieren. Kanskje var det like mye hans ekstremt populistiske antikorrupsjonspolitikk som gikk rett hjem hos velgerne. Uansett kan vi konstatere at mangel på hviterussisk patriotisme i hvert fall ikke har vært noen ulempe ved hviterussiske valg siden uavhengigheten. Selvpåførte skader. Det synes klart at nasjonalistene i Folke­ fronten ikke har utnyttet optimalt de muligheter som åpnet seg etter uavhengigheten. Flere observatører har påpekt at bevegelsen ble kraftig radikalisert i løpet av 1992-93. Med sin nye skarpere profil støtte de mange sympatisører fra seg.30 Etter hvert som Folkefronten var i ferd med å miste innflytelse, trappet den kravene opp snarere enn å justere dem ned. I stedet for å samarbeide med de moderate nasjonalistene rundt parlamentsformann Sjusjkevitsj vendte de seg mot ham. Ved presidentvalget i 1994 stilte Paznjak og Sjusjkevitsj opp mot hverandre i stedet for å slå seg sammen. Sjusjkevitsj hadde vært nøye med å understreke at hans hvite­ russiske patriotisme ikke hadde noen antirussisk brodd. Ved en anledning hevdet han at «hviterussere og russere er som to fingrer 29 Markus 1994b, s. 338. Også Sjusjkevitsj-fraksjonen gikk imot nyvalg. Dette er en viktig grunn til at den røk uklar med Folkefronten. 30 Ibid.

230

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

på samme hånd».31 Dette var en form for retorikk som stod Folke­ fronten fjernt. Selv om den bedyrer at dens politikk ikke var rettet mot det russiske mindretall i landet,32 har mange folkefrontledere like fullt profilert seg med en uforsonlig antirussisk retorikk. En historiker med tilknytning til Folkefronten påstod at historisk sett har hviterussisk og russisk vært «to forskjellige sivilisasjoner. Det var to verdener og to forskjellige samfunn. Det ene var kjenneteg­ net av føydalisme, demokrati og frihet, det andre av totalitarisme og despoti.»33 11994 rykket Zianon Paznjak selv ut med en bredside mot «rus­ sisk imperialisme og dens fare». I en artikkel omtalte folkefrontlederen Russland som en imperialiststat med en imperial offentlig bevissthet og en imperial, ekspansiv politikk. Den imperiale rus­ siske tradisjonen hadde ifølge forfatteren hindret fremveksten av en «fullverdig, europeisk russisk nasjon og en fullverdig europeisk, russisk bevissthet. Dette er et lappverk av et folk, uten et klart avgrenset nasjonalt territorium, ispedd finsk-ugriske, tyrkiske, mongolske og andre enklaven»34 Disse formuleringene nærmet seg faretruende den rene rasisme. Mens Paznjak anklaget russerne for imperialisme, la han seg selv åpen for anklager om hviterussisk ekspansjonisme og irredentisme. Han hevdet:

Som et resultat av den russiske kommunistiske politikken (Ribbentrop-Molotov-pakten, Stalins og Lenins avgjørelser, etc.) mistet Hviterussland (Den hviterussiske folkerepublikken) en tredjedel av sitt urgamle territorium med en autokton hviterus­ sisk befolkning, deriblant sin hovedstad Vilnius, og byene Bialystok, Smolensk, Brjansk, Nevel, Sebezj, Novozybkov, Dorogobuzj, og enorme områder i øst helt til Vjazma. Med denne påstanden antydet Paznjak at ikke bare store områ­ der i Russland, men også deler av Polen og Litauen (inklusive

31 32 33 34

Respublika (Minsk), 25. november 1993. Hoff og Timmermann 1994, s. 736. Narodnaja hazieta , 30. april 1993. Narodnaja hazieta , 15.-17. januar 1994.

HVA TOK LIVET AV DEN HVITERUSSISKE NASJONALE BEVEGELSEN?

231

den litauiske hovedstaden!) rettmessig burde tilhøre Hviteruss­ land.35 Dette var en mildt sagt forenklet historietolkning. For de prorussiske kreftene i Hviterussland var Paznjaks artikkel gefunden.es Fressen. De store russiskspråklige avisene i Minsk og Moskva trykte de grelleste avsnittene fra hans artikkel opp igjen gang på gang.36 Den hviterussiske bevegelsen Belaja Rus’, som hevder at hviterusserne, ukrainerne og storrusserne er tre alen av samme stykke, var blant dem som tjente på Paznjak-artikkelen. De fremstod som den motkraft som kunne forhindre at Folkefrontens provokato­ riske utspill utløste etniske motsetninger i det fredelige hviterussiske samfunnet. To russiske forskere bemerker at Den hviterussiske folke­ fronten «var fanget i en ond sirkel: Jo mer den kompenserte for sin svakhet med aggressiv russofobi [...] jo mer skremte den folk vekk.»37 Paznjak ble i stadig sterkere grad Folkefrontens ubestridte leder, men var samtidig, ifølge Hviterussland-eksperten David Marples, «the most intensely disliked of any individual politician in Belarus».38 Sottesenghypotesen. Den vanligste forklaringen blant vestlige observatører i dag er likevel at den hviterussiske nasjonalismen av historiske og strukturelle årsaker uansett ville være for svak til å slå igjennom. Selv om de hviterussiske nasjonalistene ikke hadde begått så mange taktiske og strategiske blundere, ville de ikke hatt noen mulighet til å vinne Hviterusslands befolkning for sin sak. En grundig analyse som i hovedsak bygger på denne forklaringen, er Språk och identitet i Vitryssland skrevet av den svenske forskeren Barbara Tornquist Plewa.39 Hun tillegger avgjørende betydning de 35 Den vestlige historiken Jan Zaprudnik påpeker at da litauerne hadde vedtatt politisk uavhengighet for sin republikk i 1990, var det de hviterussiske kommu­ nistene og ikke Den hviterussiske folkefronten som fremmet territorielle krav overfor Litauen. Hensikten var å stikke kjepper i hjulene for «Landsbergis-banden». Den gang fordømte Folkefronten det hviterussiske territorialkravet som politisk utpressing. Se Zaprudnik 1993, s. 220.1 lys av dette fremstår Zianon Paz­ njaks nye budskap i 1994 som et uttrykk for Folkefrontens markante radikalise­ ring etter uavhengigheten. 36 Sovetskaja Belorussia, 18. januar 1994; ibid. 13. mai 1994; Izvestija, 21. januar 1994; Rossijskaja gazeta, 16. juni 1994. 37 Furman og Bukhovets 1996, s. 13. 38 Marples 1996, s. 135. 39 Plewa 1997, s. 46-71.

232

HVITERUSSLAND: HUNDEN SOM IKKE GJØDDE

historiske og kulturelle faktorene som jeg har omtalt tidligere i denne boken: Hviterussland mangler en egen statstradisjon. Religi­ onen har ikke kunnet fungere som et nasjonalt samlingsmerke ettersom katolisismen er blitt oppfattet som polsk og den andre dominerende konfesjonen, ortodoksien, er en kilde til russifisering. Det hviterussiske språket ligger inneklemt et sted mellom det pol­ ske og det russiske, to språk som begge har lang tradisjon som skriftspråk. Og endelig kom moderniseringen så sent til Hviteruss­ land at hviterusserne aldri rakk å få en sterk intelligentsia som kunne sette en hviterussisk kultur opp som et alternativ til den rus­ siske. Barbara Tornquist Plewa innrømmer at enkelte av de forhol­ dene hun trekker inn for å forklare fraværet av hviterussisk nasjo­ nalisme, også kan gjenfinnes i samfunn der man likevel har fått en sterk nasjonal bevegelse i vårt århundre. For eksempel har den tra­ disjonelle næringsstrukturen i Litauen vært nokså lik den hviterus­ siske. Litauerne ble trukket inn i moderniseringsprosessen på omtrent samme tidspunkt som hviterusserne - på 1960- og 70-tallet. Når den litauiske nasjonalismen likevel står sterkt i dag, skyl­ des det at den har hatt flere andre viktige kilder å øse av som hvite­ russerne mangler: et klart avgrenset språk, en statstradisjon som de utvetydig oppfatter som «sin», og en tilhørighet til den katolske kirke som klart avgrenser dem mot den russisk-ortodokse kultur.40 Selv om dette er viktige og riktige observasjoner, gjør Tornquist Plewa det her litt lett for seg. Det er ikke hviterussernes og litauernes forskjellige utviklingsveier som er det største tankekorset. Langt mer oppsiktsvekkende er det at de ukrainske nasjonsbyg­ gerne har klart å få aksept i sin befolkning for et selvstendig nasjonsprosjekt, mens hviterusserne har mislyktes. I utgangspunk­ tet synes de objektive vilkårene for en vellykket nasjonsbygging i Ukraina og Hviterussland å være svært like. Både ukrainerne og hviterusserne bor i grenselandet mellom Russland og Polen og er opp gjennom tidene blitt utsatt for et betydelig kulturelt press fra begge sider. Den språklige avstand mellom russisk og ukrainsk er enda kortere enn mellom russisk og hviterussisk. 40 Plewa 1997, s. 70.

HVA TOK LIVET AV DEN HVITERUSSISKE NASJONALE BEVEGELSEN?

233

I et sammenlignende nasjonsbyggingsperspektiv er det derfor kontrasten mellom Hviterussland og Ukraina som er den mest interessante. Mens den hviterussiske hunden har lagt seg pent til å sove, står den ukrainske like ved siden av og bjeffer av full hals. Hva har forårsaket denne forskjellen? Et forsøk på svar presente­ res i neste kapittel.

9

Ukraina: nasjonsbygging ut fra marginale forskjeller

I både tsartiden og sovjetepoken ble ukrainerne og hviterusserne i mange sammenhenger behandlet på samme måte. Før revolusjo­ nen ble de betraktet som to mindre grener på det fellesrussiske treet, ved siden av den storrussiske hovedgrenen. Etter revolusjo­ nen tilhørte ukrainerne og hviterusserne den lille eksklusive gruppe sovjetnasjonaliteter som kunne gjøre karriere på lik linje med rus­ serne også utenfor sin egen republikk.1 Et annet uttrykk for at disse to folkene var grupper myndighetene stolte på, var den høye an­ delen partimedlemmer blant dem. I en berømt oversikt over sovjetiske nasjonaliteter fra 1965 omtalte John Armstrong ukrainerne og hviterusserne som «de yngre brødrene». Det som kjennetegnet disse to folkene, var at de kulturelt sett var nært beslektet med russerne, men sosialt og øko­ nomisk langt mindre modernisert. Etter hvert som hviterusserne og ukrainerne flyttet inn fra landsbygda til byene, ville de enten bli russifiserte eller utvikle en sterkere egen etnisk identitet, mente Armstrong. Han så tegn som pekte i begge retninger og konklu­ derte med at «the question of the ultimate assimilation of the younger brothers therefore hangs in the balance».1 2 I dag tyder alt på at vektskålene vil tippe hver sin vei for de to gruppenes ved­ kommende.

1 Laitin 1991. 2 Armstrong 1965/1992, s. 239.

UKRAINSK REGIONALISME OG NASJONSBYGGINGEN

235

Ukrainsk regionalisme og nasjonsbygging Det ukrainske samfunn er i dag preget av sterke regioner og regio­ nale motsetninger. Dette har stilt de ukrainske nasjonsbyggerne overfor helt spesielle utfordringer. En moderne fremstilling av ukrainsk nasjonalisme konkluderer med at «kombinasjonen av historiske og regionale forskjeller har gjort det langt vanskeligere å mobilisere politisk på et nasjonalistisk grunnlag i Ukraina enn i mange andre deler av den postkommunistiske verden, så som Transkaukasia og Baltikum».3 Som jeg påpekte i kapittel 1, står ikke sterke regionale identite­ ter nødvendigvis i et motsetningsforhold til vellykket nasjonsbyg­ ging. De blir et problem først når disse identitetene blir politisert og satt opp som rivaler til det fellesnasjonale prosjektet. Politisert regionalisme har vi en rekke eksempler på i Ukraina: Galicja, Transkarpatia, Nord-Bukovina, Novorossija, Krim og Donbass. I noen av disse områdene er regionalismen etnisk basert, i andre ikke. Ikke alle er heller like slagkraftige. Noen av dem må nærmest regnes som kuriosa, mens andre representerer reelle kraftsentra. Ikke alle disse regionalismene er i utgangspunktet antiukrainske, rivaliserende statsprosjekter. Bare noen steder peker den regi­ onale kraften i sentrifugal retning: Regionalistene ønsker å melde sin region ut av staten. Andre steder er det tale om en sentripetal­ kraft: Regionalistene ønsker å ta kontroll over sentrum og prege enhetsstaten i sitt bilde. Dersom de ikke lykkes i det, kan de imid­ lertid snu om og i stedet bli tilhengere av separatisme eller regional autonomi. Galicja. Ofte fremstilles ukrainsk politikk som tvedelt: ØstUkraina står mot Vest-Ukraina. De østlige regionene er russiskdominerte og sovjetnostalgiske, mens de vestlige er sterkt ukrainskpregede. Dette er imidlertid svært unyansert. Dnepr-elven renner gjennom Ukraina fra nord til syd og deler landet i to omtrent like store geografiske områder, men markerer ikke noen sterk kultur­ grense. Tvert imot er det et stort etnokulturelt «nøytralt» område i sentrum og i nord som er sterkt påvirket av både ukrainsk og rus3 Wilson 1997, s. 198.

236

UKRANIA: NASJONSBYGGING UT FRA MARGINALE FORSKJELLER

sisk kultur. Hovedstaden Kiev, som ligger ved selve elven, er språk­ lig sett sterkt russifisert, men i politisk henseende har likevel hoved­ stadens innbyggere hatt en tendens til å sympatisere med ukramsknasjonale krav (dette er noe av den samme dobbeltheten som pre­ ger Hviterusslands hovedstad, Minsk). Når vi snakker om «Vest-Ukraina» i snever forstand, er det egentlig kun tale om tre fylker lengst vest: Lv’iv, Ternopil og Ivanofrankivsk.4 Fra slutten av 1700-tallet og frem til første verdens­ krig lå de under Habsburg-monarkiet og ble styrt fra Wien. De utgjorde den østlige delen av provinsen Galicja, mens Vest-Galicja, med hovedbyen Krakow, i dag er en del av Polen. De største befolkningsgruppene i Galicja var polakker, ukrai­ nere (som habsburgerne kalte ruthenere), tyskere og jøder. Ukrainerne dominerte befolkningsmessig i øst og polakkene i vest, men i politisk henseende dominerte polakkene i hele provinsen. Dette godtok habsburgerne, men de var likevel bekymret for at polak­ kene skulle bli for egenrådige og oppmuntret til en begrenset ukrainsk nasjonal mobilisering som en motvekt mot den polske. I første halvdel av forrige århundre var den ukrainsk-galicjiske bevegelsen hovedsakelig upolitisk og Russland-orientert. Dens ledere oppfattet ruthenerne som en variant av den russiske etniske gruppe (en gruppe som følgelig ikke hadde tre undergrupper hviterussere, ukrainere («lillerussere») og storrussere - men fire). Mot slutten av århundret overtok imidlertid en ny generasjon ukramsk-galiyiske aktivister som var langt mer politisk radikale, «ungruthenerne» eller «de ukrainofile». Disse oppfattet galicjerne som en del av det ukrainske folk, og Øst-Galicja betraktet de som nukleus i en fremtidig allukrainsk stat. Denne fremtidsstaten måtte omfatte også alle de etnografisk ukrainske områdene som lå under den russiske tsar, mente de.5 Siden den politiske undertrykkelsen var sterkere i Russland enn i Habsburg-riket, drog en del ukrainske nasjonalister i forrige århundre fra de russiskkontrollerte områdene til Galicja og fant et 4 Med en noe videre definisjon regnes også Volhynia og Rivne med. Disse har tid­ ligere ligget under Polen, men aldri vært en del av Habsburg-imperiet. 5 Rudnytsky 1982, s. 46ff.

UKRAINSK REGIONALISME OG NASJONSBYGGINGEN

237

fristed der. Dette gjaldt for eksempel den ukrainske historieviten­ skapens «far», Mykola Khrusjevskyj, som senere vendte tilbake som president i den uavhengige ukrainske rådsrepublikken i 1917-18. I samtiden ble Galicja omtalt som «det ukrainske Piedmont», etter den italienske småstaten i forrige århundre som ble motoren bak Italias samling. Etter Habsburg-imperiets fall under første verdenskrig havnet Galicja under Polen. All ukrainsk nasjonalisme ble nå undertrykt, og drømmen om en felles og selvstendig ukrainsk stat virket fjer­ nere enn noen gang. Etter annen verdenskrig gikk likevel drømmen i oppfyllelse, men på en måte som gjorde den til et mareritt. Ribbentrop-Molotov-pakten muliggjorde en sovjetisk territoriell ekspansjon som førte alle ukrainere inn under samme politiske tak, den ukrainske sovjetrepublikken. Stalin betraktet alle sine «nye landsmenn» i både Baltikum og Vest-Ukraina med dyp mistenk­ somhet. De hadde levd under et ikke-kommunistisk styre og var derfor ikke til å stole på. Stalins sterke mistenksomhet overfor vestukrainerne ble kraftig underbygd av den galiciske partisanbevegelsen som fortsatte å kjempe mot sovjetmakten til innpå 1950-tallet. Strømmen av politiske fanger fra Galicja til Sibir var stri. Mens hviterusserne glimret med sitt fravær i GULag, var vestukrainerne kraftig overrepresentert i leirbefolkningen. Av ukjente grunner flyttet få russere til Galicja etter krigen. Mens hundretusener av russere og andre sovjetborgere strømmet til Baltikum - en annen nyinnlemmet og urolig region i Sovjet-staten - var russifiseringen av Galicja ytterst svak, både demografisk, språklig og identitetsmessig. Gahcjerne fikk beholde ukrainsk som administrasjons- og skolespråk, og utover på 1970- og 80-tallet ble området gradvis mer ukrainskpreget. Stadig flere ukrainskspråklige aviser utkom, og de få russerne som bodde der, begynte å flytte ut igjen.6 Da perestrojka ble lansert, stod galicjerne klare med en høy mentahtetsmessig beredskap til å iverksette sitt Piedmont-program. Dette programmet var undergravende for Sovjet-statens enhet, men representerte ikke noen trussel for Ukrainas territori­ elle enhet. 6 Szporluk 1992, s. 220ff.

238

UKRANIA: NASJONSBYGGING UT FRA MARGINALE FORSKJELLER

Transkarpatia. Rett vest for Galicja, på andre siden av Karpatene, ligger Transkarpatia, eller «Karpato-Ukraina». Også dette området lå under habsburgerne frem til første verdenskrig, men det lå ikke under Wien. Det var i stedet en del av den ungarske rikshalvdelen og har en helt annen historie enn Galicja. Den politisk dominerende gruppe i Transkarpatia var ikke polakkene, men ungarerne, og disse fant seg ikke i noen slinger i valsen hos sine undersåtter. Her var det ikke tale om å oppmuntre til noen begren­ set ukrainsk nasjonalisme. Transkarpatia var sosioøkonomisk lite utviklet, og den slavisktalende bondebefolkningen hadde ingen sterk protonasjonal intelligentsia. Likevel utviklet en del av dem en egen identitet som ruthenere, og noen holdt fast på denne identiteten også etter at deres område ble innlemmet i Sovjetunionen etter annen verdenskrig. I motsetning til galicjerne oppfatter en del Transkarpatia-ruthenere seg ikke som en del av den ukrainske nasjon, men som en egen etnisk gruppe med katolsk (unert) tro og sitt eget østslaviske språk. Ukrainske myndigheter i Kiev vil i dag ikke godta denne identite­ ten, men insisterer på at transkarpatia-ruthenerne kort og godt er ukrainere.7 De ruthenske aktivistene i Transkarpatia utgir sin egen avis, rik­ tignok noe uregelmessig, men gjør ellers lite av seg. De fleste av dem er pensjonister. Det skyldes ifølge dem selv at de unge ikke tør sette sin karriere på spill ved å støtte dem. Hele den transkarpatiske befolkningen er likevel ruthenere i dypet av sin sjel, hevder de. Noen få medlemmer av det transkarpatiske fylkesrådet er angive­ lig «skap-rutherene»: De er nikodemus-er som ikke tør stå åpent frem, men sympatiserer med dem i hemmelighet.8 Slikt blir det ikke noen slagkraftig bevegelse av. Nord-Bukovina. Også et femte fylke i dagens Ukraina, Tsjernovtsy, har tidligere ligget under habsburgerne. Tsjernovtsy er den nordligste delen av den østerrikske provinsen Bukovina og havnet etter første verdenskrig under Romania. Befolkningen er blandet 7 Forfatterens intervju i det ukrainske nasjonalitets- og migrasjonsdepartementet i Kiev i september 1995. 8 Forfatterens intervjuer i Uzjgorod Transkurpatia, i mai 1996.

UKRAINSK REGIONALISME OG NASJONSBYGGINGEN

239

rumensk-ukrainsk, og fylket tilfalt Sovjetunionen etter Ribbentrop-Molotov-pakten. Det finnes sterkt antiukrainske rumenske aktivister i Tsjernovtsy, men de er fåtallige og holdes under streng politisk kon­ troll.9 Jeg fikk anledning til å snakke med en av dem i det rumenske kultursenteret i mai 1996. Under samtalen ringte en høytstående byråkrat i fylkesforvaltmngen: Han ville opplyse om at jeg måtte ikke tro alt det disse rumenerne fortalte. Myndighetene hadde åpenbart en muldvarp i kultursenteret, som straks hadde kastet seg på telefonen og sladret om at lederen deres snakket med utlen­ dinger. Det ble ikke gjort noe forsøk på å skjule denne angivervirksomheten. Novorossia. Fra middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet var den sydukrainske steppen nord for Svartehavet kontrollert av muslimske, tyrkisktalende nomader. Svært få slaviske bønder våget å slå seg ned der. Da Katarina den stores generaler erobret området rundt 1790, var det nesten folketomt. For å konsolidere de nye besittelsene, som ble kalt Novorossija, «det nye Russland», orga­ niserte tsarmyndighetene en storstilt kolonisering. Hit flyttet tys­ kere, serbere, bulgarere, jøder, moldovere, russere og ukrainere. Slik fikk dette fruktbare beltet en svært broket etnisk sammenset­ ning og etter sigende også en unik mentalitet. Hovedbyen i områ­ det, Odessa, blir gjerne kalt «Russlands Marseille». Odessittene er kjent for å være sangvinske, med frivol humor og alltid et smil på lur. Ukrainskkunnskapene i bybefolkningen er dårlige: De klarer seg bra med russisk. I Odessas aviser skrives det fra tid til annen om behovet for å gjenreise Novorossija som en egen region, kanskje med en viss grad av autonomi innenfor Ukraina.10 Odessittene virker imidlertid ikke særlig opptatt av slike spørsmål. Når jeg har spurt folk på 9 Som et apropos til kapittel 7 kan det opplyses at de avgjort ikke oppfatter seg som moldovere, men som rumenere. 10 Solchanyk 1994, s. 59-60. Det historiske Novorossia strakte seg helt til Dnestr-elven, og omfattet m.a.o. også territoriet til det som i dag er den selvproklamerte Dnestr-republikken i Moldova. Enkelte Dnestr-aktivister ser for seg muligheten av å hekte sin republikk på en Novorossia-region dersom den blir rea­ lisert. Forfatterens intervjuer i Tiraspol i september 1992.

240

UKRANIA: NASJONSBYGGING UT FRA MARGINALE FORSKJELLER

\

HVITERUSSLANE

i

/

(

--i

t \

POLEN

'»

Tsjernot s

c \

L

'

)

') II /

-SENTRA


i

SLOV.

(