Maskiner og driftsbygninger i landbruket 8252920934, 8252920942 [PDF]

Zitiervorschau

BIRGER BJERGA

Maskiner og driftsbygninger i landbruket

NASJONALT LRREMIDDELSENTER

00204321

B Landbruksforlaget

NasjmafbiMjoteke

Depot bitøioteket

Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i mai 1998 til bruk i den videregående skolen for studieretning for naturbruk VK1 Landbruk og naturforvaltning i faget teknikk og håndverk. Boka er heldekkende, med unntak av mål 6 om lokale husflids- og håndverks­ tradisjoner. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av mai 1994 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

ISBN 82-529-2093-4 © Forfatteren og AS Landbruksforlaget

Denne boka finnes også på nynorsk med ISBN 82-529-2094-2 Boka er satt med Garamond 11/13 Formgiving og sats: Typer og Form, Lill Johnsen Papir: 100g Carat offset Forlagsredaktør: Arne Nøkland Språkkonsulent: Kåre Skadberg Illustrasjoner: Alle umerkede illustrasjoner tilhører Landbruksforlaget, eller så er opphavsrettighetene ukjent Trykk og innbinding: AIT Otta AS, 1998 Omslag Design og uttegning: Designeriet, Lisbeth Lutnæs Foto: Kverneland Trykking: Bjørn Bunes Trykk

1 /

--

(^Forord

Læreboka er laget for faget teknikk og handverk pa videregående kurs 1, studieretning for naturbruk. Formalet med boka er å gi grunnleggende faglige kunnskaper avgrenset mot læreplanen for grunnkurset og de ulike VK2-kurs på studieretningen. De generelle malene for studieretningen er også forsøkt ivaretatt. Boka har en klar todeling etter de to modulene i faget. Første del av boka dekker målene under maskiner, redskaper og handverk, og andre del dekker malene under bygningslære. Den første delen av boka gir et bilde av de ulike maskinene som finnes i landbruksnæringen. Stoffet er inndelt etter hvilke egenskaper redskaps­ gruppen har, f.eks. jordløsnende redskaper. Hvert kapittel starter med en enkel metodebeskrivelse, der det blir lagt vekt pa hensikten med redskaps­ gruppen. Deretter følger en systematisk gjennomgåelse av redskapenes oppbygning, virkemåte, grunninnstilling, vedlikehold og verneforhold. Maskiner som brukes innomhus, er tatt med i den andre delen av boka. Det er ogsa viktig a merke seg at denne boka ikke erstatter instruksjons­ boka for hver enkelt maskin. Tvert imot henvises det ofte til a lese videre i instruksjonsboka. Særlig er det aktuelt nar det gjelder innstilling og ved­ likehold av de ulike maskinene. Den andre delen av boka tar for seg bygningslære. Læringsmålene er for en stor del handverksorientert med stor vekt pa vedlikehold og bruk av bygninger og anlegg. For at en skal lære a utføre reparasjoner og nød­ vendig vedlikehold på gamle og nye bygninger, gir boka også innførende kunnskaper om konstruksjoner, materialer og teknikker. Det er med atskillig ydmykhet og høyt ambisjonsnivå arbeidet med boka har skjedd. Faget inneholder mange ulike handverksfag. Tiden elev og lærer har til rådighet for a na malene i faget, er knapp, og dessuten er det store ulikheter mellom regioner og landsdeler. Boka forsøker a gi en forståelse av systemer, virkemater og bruksmåter mer enn den gar i dybden. Noen steder er det likevel tatt med mer spesielt fagstoff. Slike tekster kan leses eller hoppes over alt etter hva skolen vil vektlegge i undervisningen. Teksten er satt i egne rammer. Å mestre teorien bak håndverksfagene er selvsagt viktig, men for a bli en habil handverker trengs bade teoretisk og praktisk innsikt. Øvelse gjør mester. Vi håper læreboka bidrar til at elevene ser helheten i lærings­ arbeidet, slik studieretningens felles målsetninger forutsetter.

Øksnevad, januar 1998 Birger Bjerga En stor takk til overingeniør Knut Elkjær i Arbeidstilsynet, som bar skrevet det innledende kapitlet om «Personskader, ansvar og opplæring». Red.

Qnnhold )

KAPITTEL 1 Personskader, ansvar og opplæring Kort om brukerforskriften......................... Hvem retter forskriften seg mot?................................. Krav til arbeidsutstyr........................................................ Sikkerhetsopplæring for alt utstyr............................... Krav om dokumentert sikkerhetsopplæring............ Krav til innhold i opplæringen.................................... Hvordan dokumentere opplæring og kunnskaper? Opplæring og dokumentasjon gitt av arbeidsgiveren eller bonden..................................... Du som anskaffer nytt utstyr........................................ Sakkyndig kontroll...........................................................

Forskrift om maskiner - CE-merking....... Forskrift om maskiner.................................................... Samsvarserklæring og CE-merke................................. Særskilt farlige maskiner................................................ Sammenstilling av maskiner og hjemmelagede maskiner - CE-merking..................................................

A nsvar og internkontroll............................ Bondens ansvar for arbeidsmiljøet pa garden......... Arbeidstakerens plikter..................................................

Kort om internkontroll...............................

11 11 12 12 12 13 14 14

15 15 16 17 17 17 18 19 19 19 19

Kraftuttak............................................................................. Hydraulikksystem............................................................ Dekk..................................................................................... Vedlikehold........................................................................ Oppgaver.............................................................................

29 29 29 30 30

KAPITTEL 3 Jordarbeiding

31

Redskaper med jordvendende arbeidsorgan................................................ Pløying................................................................................. Plogen.................................................................................. Grunninnstilling av plogen........................................... Vern og sikkerhet..............................................................

Redskaper med jordskjærende arbeidsorgan................................................ Kraftuttaksdrevne rotorharver....................................... Friksjonsdrevne harver...................................................

Redskaper for såbedtilberedning.............. Om saing og såbedet....................................................... Redskaper med jordsmuldrende arbeidsorganer.... Harver og kjøreteknikk..................................................

Gjelder dette meg?........................................................... Hva er internkontroll?...................................................... Hvordan utføre internkontroll?....................................

20 21 22 23

Redskaper med undergrunnsløsende arbeidsorgan................................................

Løpende overvåking av internkontrollen..

25

Gjennomgang..............................................

25 26

Redskaper med jordutjevnende arbeidsorgan................................................

Oppgaver............................................................................

Undergrunnsløsing.......................................................... Redskaper...........................................................................

Slodding...............................................................................

Redskaper med jordpakkende arbeidsorgan................................................

KAPITTEL 2 Sikkerhetsrutiner Grunnprinsipper............................................................... Redskapskobling...............................................................

Jordpakking........................................................................ Redskaper............................................................................

32 32 32 36 39

40 40 40

41 41 42 45

45 45 46

47 47

48 48 49

27

TI

Redskaper for fjerning av stein fra såbedet

28

Redskaper...........................................................................

50 50

INNHOLD

Vedlikehold av redskaper til jordarbeiding

53

Vern og sikkerhet.........................................

53 53

Oppgaver.............................................................................

KAPITTEL 4 Gjødselhåndtering Spredning av mineralgjødsel..................... Om spredningen............................................................... Spredertyper....................................................................... Automatikk for overvaking og styring....................... Bruk av bredgjødslingsmaskiner................................. Vedlikehold........................................................................

Transport og spredning av husdyrgjødsel.

55 55 55 56 60 60 62

Om husdyrgjødsel............................................................. Overflatespredning........................................................... Nedfelling............................................................................ Gjødselpumper.................................................................. Spredeutstyr og egenskaper........................................... Vern og sikkerhet.............................................................. Effekt av H S-eksponering (ppm)................................ Maskinvedlikehold............................................................ Oppgaver.............................................................................

62 62 63 63 65 67 72 72 73 73

KAPITTEL 5 Plantevern

75

Mekanisk plantevernutstyr........................ Harver................................................................................... Skjær..................................................................................... Fresere og børsteradrensere .........................................

TI 78

Kjemisk plantevern.....................................

79 79 80 81 83

Biologisk og integrert plantevern.............. Oppgaver.............................................................................

KAPITTEL 6 Såing, setting og planting Radsåing....................................................... Radsåmaskiner...................................................................

87 88

Potetsetting...................................................

90 90 92 93 93

Potetsettemaskiner............................................................ Grunninnstilling................................................................ Vern og sikkerhet.............................................................. Vedlikehold........................................................................

Rotvekst- og grønnsakplanting.................. Maskintyper........................................................................ Vern og sikkerhet.............................................................. Vedlikehold........................................................................ Oppgaver.............................................................................

94 94 95 95 95

KAPITTEL 7 Høsteredskaper

96

Potethøsting..................................................

%

Potethøstemetoder............................................................ 96 Risfjerning........................................................................... 97 Enkle frileggere................................................................. 97 Halvautomatisk samleopptaker ................................... 98 Potetfrilegger........................................................................ 101 Helautomatisk samleopptaker........................................ 101 Vern og sikkerhet.............................................................. 104 Vedlikehold........................................................................ 104

Rotvekst- og grønnsakhøsting.................... 75 75 75

Termisk plantevernutstyr........................... Autorisasjonsbevis............................................................ Kvalitetssikring................................................................... Sprøyteutstyr og sprøyteprinsipper............................. Sprøytemetoder..................................................................

Presisjonssaing.................................................................. Grunninnstilling av radsåmaskiner..............................

83 84

Høsteutstyr for rotvekster og grønnsaker...................

Grashøsting...................................................

106 Konservering...................................................................... 106 Høstemetoder..................................................................... 107 Slamaskiner med knivbjelke......................................... 109 Slåmaskiner med skiver.................................................. 110 Grasbehandling under tørking pa jordet .................. 112 Oppsamling og inntransport av høy.......................... 114 Ensilering............................................................................. 115 Høstemaskiner for gras og grønnfor.......................... 116 Oppsamling og inntransport av gras til surfor........ 119 Vern og sikkerhet................................................................ 123 Vedlikehold.......................................................................... 125

Kornhøsting................................................... 85 85 85

105 105

125 Skurtreskeren..................................................................... 127 Halmberging......................................................................... 131 Vern og sikkerhet................................................................ 131 Vedlikehold.......................................................................... 131 Oppgaver............................................................................... 132

INNHOLD

KAPITTEL 8 Transport

134

Pumper og vifter..........................................

134

Mekaniske transportenheter......................

136

Transportutstyr.............................................

137 137 142 143

Frontlasteren...................................................................... Tilhengere........................................................................... Valg av hjul..........................................................................

Kobling av traktorredskap.......................... Hurtigkoblinger................................................................. Hydrauliske koblinger..................................................... Elektriske koblinger.......................................................... Mekaniske koblinger....................................................... Vern og sikkerhet.............................................................. Oppgaver.............................................................................

KAPITTEL 9 Historikk................................................. Sosial og teknisk utvikling......................... Naturalhusholdet............................................................... Pengehusholdet ................................................................

Bygninger og tun før og nå........................ Tuntradisjoner.................................................................... Byggeskikker og -tradisjoner........................................ Oppgaver.............................................................................

146 146 147 149 150 154 155

Vedlikeholdsarbeid og reparasjoner......... 193 Skader og skadegjørere................................................... 194 Rengjøring.......................................................................... 196 Konstruksjon og impregnering..................................... 197 Overflatebehandling av treverk.................................... 198 Overflatebehandling av betong, pussog mur........... 201 Overflatebehandling av metall...................................... 203 Vedlikehold av trevinduer og utvendige dører og porter......................................................................... 204 Malerverktøy...................................................................... 205 Maling og helsefare.......................................................... 206 Stiger og stillas................................................................... 208 Slitedeler i driftsbygningen............................................ 210

Oppsetting av mindre bygninger.................... 213 Forberedelse og rådgivning........................................... 213 Det praktiske byggearbeidet......................................... 216 Oppgaver............................................................................. 223

KAPITTEL 11 Teknisk utstyr i driftsbygninger 157

157 157 166

167 168 168 171

Låvetørking av høy...................................... Tørkerommet..................................................................... Tørkeegenskaper og luftmengde.................................. Innlegging av løsgras ...................................................... Firkantballer.......................................................................

Korntørker.................................................... Bruk av korntørker........................................................... Vern og sikkerhet..............................................................

Surforhåndtering......................................... Silolegging.......................................................................... Uttak av surfor.................................................................. Kraftforhåndtering ............................................................

KAPITTEL 10 Bygningslære........................................

172

Planløsninger og hverdagsrasjonalisering

172

Bceresystemet og skjelettet i bygningene ....

174 174 179 182

Vanlige bygningskonstruksjoner.................................. Taktekkingsmetoder og -materialer............................. Isolert yttervegg i lett bindingsverk.............................

Bygn ingsmaterialer..................................... Hvilke materialer skal vi velge?.................................... Trelast................................................................................... Bygningsplater................................................................... Betong................................................................................. Stal ........................................................................................ Plast ......................................................................................

184 184 185 186 187 190 191

Ventilasjon................................................... Undertrykksanlegg............................................................ Nøytral- og overtrykksanlegg ....................................... Annen klimastyring...........................................................

Melking......................................................... Fra handmelking til robotmelking............................... Spannmelkemaskiner...................................................... Rørmelkemaskiner............................................................ Melketanken....................................................................... Komponentene i melkeanlegget...................................

Gjødselhåndtering........................................ Gjødsellageret og lagringsmetoder.............................. Vanlig teknisk utstyr........................................................

226 226 227 227 230 230 230 232 234

234 234 235 242 247 248 250 250 251 251 253 256 259 260 262 262 267

LWHOLD

Vern og sikkerhet..............................................................

272

Elektriske anlegg.......................................... Verneutstyr og daglig bruk............................................. Brannvern............................................................................ Oppgaver.............................................................................

274 274 277 278

Stikkord...................................................

281

Vedlegg 1.......................................................

285

Mål for Reform 94....................................... Felles mal for studieretningsfagene............................. Teknikk og håndverk......................................................

285 285 286

Vedlegg 2.......................................................

288

Forskrift om bruk av arbeidsmaskiner....

288

Personskader, ansvar og opplæring) avKmit Elkjær

éVSreMATtSk

Landbruket er en utsatt næring nar det gjelder ulykker og helseskader. I gjennomsnitt omkommer 18 personer årlig i arbeidsulykker i jord- og skog­ bruket. Det er ca. av alle dødsulykker i arbeidslivet. Landbruket topper også personskadestatistikken, med 29 skader pr. millioner arbeidstimer. Til sammenligning er det i bygg og anlegg 12 personskader og i industrien 17 personskader pr. millioner arbeidstimer. Svært mange ulykker og helseskader i landbruket skjer i forbindelse med bruk av traktor, redskaper og annet teknisk utstyr. Skal vi unnga slike ulykker, er det viktig at det tekniske utstyret blir brukt på en forsvarlig måte, at det er egnet for formalet, og at det er i forskriftsmessig stand. Hen­ sikten med forskrift om bruk av arbeidsutstyr er a legge forholdene bedre til rette for dette.

Kort om brukerforskriften Forskrift om bruk av arbeidsutstyr (ogsa kalt brukerforskriften) innebærer pa mange mater en betydelig forenkling av regelverket. Sammen med for­ skrift om maskiner erstatter den nemlig en lang rekke gamle spesialforskrifter. Blant annet ble forskriftene om motorkjedesager, skurtreskere, slaghøstere, løfteinnretninger og gravemaskiner opphevet da brukerfor­ skriften trådte i kraft (se § 4 i forskriften). Bonden eller arbeidsgiveren er kort fortalt ansvarlig for

MEb EGEN

Skadefrekvens Figuren viser skadefrekvens pr. millioner arbeidstimer i alumin iumsin du strien. Systema tisk arbeid med helse, miljø og sikkerhet har gitt en gledelig nedgang i tallet på skader. Særlig stor er nedgangen etter at hendelser som førte til nestenulykker (tilløp), hle registrert og forsøkt utbedret. Kilde: Aluminiiimsindustriens m iljøsekretariat. Tegn ing: Håkon Aasnes

• at det pa garden blir brukt sikkert, forskriftsmessig teknisk utstyr som er egnet for formalet • at de som skal bruke utstyret, har fatt informasjon om farer ved bruken og tilfredsstillende opplæring og instruksjon • at visse tekniske innretninger (blant annet silotaljer) er kontrollert av sakkyndig virksomhet. Se mer om sakkyndig virksomhet nedenfor.

Det er ikke noe revolusjonerende nytt i disse prinsippene. Det meste av innholdet i brukerforskriften er hentet fra spesialforskriftene som na gar ut. Det som er nytt, er enkelte viktige detaljer om hvordan prinsippene skal gjennomføres i praksis. For eksempel stiller den nye forskriften strengere krav til opplæring av blant annet traktorkjørere enn det vi har hatt før. Forskriften krever at alle som skal bruke traktor, skurtresker, motorkjedesag og en del annet utstyr, skal kunne dokumentere praktisk og teoretisk opplæring som gir kunnskaper om blant annet sikker bruk. Det er omtalt i et eget avsnitt pa s. 13-

Frontlasteren Persontransport ifrontlasteren på traktoren er heltforbudt. Å bruke frontlasteren som stillas ellerpersonløfter er et annet klart brudd på reglene. Tegning: Håkon Aasnes

PERSONSKADER. ANSVAR OG OPPLÆRING

Forskriften innebærer ogsa at aldersgrensen for a bruke motorkjedesag. silotaljer og slaghøstere er senket fra 18 til 15 ar.

Hvem retter forskriften seg mot? Forskriften gjelder bade for virksomheter som sysselsetter arbeidstakere, og for virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere. Forskriften gjelder med andre ord bade for gardsbruk med ansatte og for enmannsbruk, familiebruk og virksomhet i landbruket som ikke nytter annen leid hjelp enn avløser. Den som eier eller driver garden, er ansvarlig for at bestemm­ elsene i forskriften blir gjennomført. Forskriften gjelder bruk av arbeidsutstyr. Med arbeidsutstyr menes tek­ niske innretninger som maskiner, sikkerhetskomponenter, beholdere, transportinnretninger, apparater, installasjoner, verktøy og enhver annen gjenstand som nyttes ved framstilling av et produkt eller ved utførelse av arbeid (se definisjon i § 2).

Krav til arbeidsutstyr Brukerforskriften stiller en rekke krav til arbeidsutstyret som blir brukt pa gården. Kravene finner du nærmere beskrevet i kapitlene III og IV i for­ skriften. Kort oppsummert sier disse kapitlene at arbeidsutstyret skal oppfylle kravene i aktuelle forskrifter ikke medføre fare for den som bruker det, eller andre i nærheten være ergonomisk godt å bruke brukes bare til arbeidsoperasjoner som det er egnet for ikke brukes til persontransport med mindre det er konstruert og bygd for det • vedlikeholdes regelmessig • stanses før vedlikeholdsarbeid • • • • •

Sikkerhetsopplæring for alt utstyr Det er viktig a legge merke til § 10 i forskriften. Den innebærer i praksis at du som bonde skal sørge for at alle som blir satt til a bruke arbeidsut­ styr pa garden, får informasjon, opplæring og instruksjon om sikker bruk av det aktuelle utstyret. Du skal særlig sørge for at den som skal bruke utstyret, far vite om • de farene som knytter seg ti] bruken av arbeidsutstyret • de forholdsreglene som må tas for a hindre fare for skade pa liv og helse Dette kravet gjelder for alt arbeidsutstyr. For noen typer utstyr er det krav om at opplæringen skal være dokumentert.

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

Krav om dokumentert sikkerhetsopplæring Brukerforskriften (§ 18) krever at alle som bruker utstyr som er nevnt nedenfor, skal ha praktisk og teoretisk sikkerhetsopplæring for utstyret. Det skal utstedes dokumentasjon pa at det er gitt opplæring i henhold til kravene i forskriften. Dokumentasjon av praktisk og teoretisk opplæring skal vises myndighetene på forlangende og skal være tilgjengelig for verne­ ombudet der det er aktuelt. For bruk av noen maskiner er det tilstrekkelig at opplæringen og doku­ mentasjonen for dette blir gitt av arbeidsgiveren. For andre maskiner gjelder strengere krav, det vil si at opplæringen må være gitt av en skole eller tilsvarende institusjon som oppfyller visse minstekrav (se § 21).

Utstyr der sikkerhetsopplæringen og dokumentasjonen kan gis av bonden eller arbeidsgiveren § 19 lister opp arbeidsutstyr der det er tilstrekkelig at arbeidsgiveren dokumenterer at opplæringen er gitt. Arbeidsgiveren kan også sette andre til å gi opplæring og dokumentasjon. Når vi setter det utstyret som er mest aktuelt for landbruket øverst, ser lista slik ut:

• traktor med tilkoblet utstyr • bærbare kjedesager mobile maskiner for jord- og skogbruk (f.eks. skurtresker) noen løfteinnretninger for hengende last (f.eks. silotaljer) vinsj og vinsjutstyr automatiske eller halvautomatiske produksjons-, transport- eller lagringssystemer

Opplæring Forskriften krever at den som skal bruke teknisk utstyr, får nødvendig opplæring. Opplæringen skal skje under tilsyn. Tegning: Håkon Aasnes

13

PERSONSKADER. ANSVAR OG OPPLÆRING

• løfte- og stablevogner for gods (f.eks. ledetrucker - det vil si gaffel­ trucker som blir fort av gående person) • personløftere • trallebaner og maskiner som gar eller trekkes i føringer • hengestillas • spikerpistoler • boltepistoler • borerigger for anleggs- og bergverksdrift • bergingsvogner med utstyr

Utstyr som krever særskilt sikkerhetsopplæring etter / 20 § 20 lister opp det arbeidsutstyret der opplæringen og dokumentasjonen for dette må være gitt av en skole eller tilsvarende institusjon som opp­ fyller visse minstekrav: • bro- og traverskraner, dersom bruken medfører fare for skade pa liv og helse (gjelder ikke silotaljer som er konstruert som traverskran) • løfte- og stablevogner for gods med permanent førerplass (gaffeltruck) • masseforflytningsmaskiner med større effekt enn 15 kW (masseforflytningsmaskiner omfatter blant annet gravemaskiner og hjullastere) • kraner med større kapasitet enn 2 tonnmeter, montert på lastebil • tårnkraner, mobilkraner og portalkraner

Krav til innhold i opplæringen §18 krever at «opplæringen skal gi kunnskaper om betjening, bruksegen­ skaper og bruksområde, samt vedlikehold og kontroll. Opplæringen skal også gi kunnskaper om de krav som stilles til sikker bruk og betjening i forskrifter og bruksanvisning.» Sagt pa en annen måte skal opplæringen gi nødvendige kunnskaper for a kunne bruke maskinen pa en sikker måte.

Hvordan dokumentere opplæring og kunnskaper? Hvis du var bruker av det aktuelle utstyret (f.eks. traktor eller motorsag) da forskriften trådte i kraft, vil Arbeidstilsynet anse følgende dokumenta­ sjon som tilstrekkelig:

• vitnemål fra landbruksskole eller videregående skole med landbruksfaglig opplæring tilsvarende minst VKl-nivå • bekreftelse fra landbruks- eller næringskontor på at du har drevet med gårdsarbeid i minst fire ar

For nybegynnere og andre er det flere muligheter for a skaffe seg doku­ mentasjon for opplæring. Følgende er særlig aktuelt: • opplæring og dokumentasjon gitt av arbeidsgiveren eller bonden • gjennomgått kurs i bruk av tekniske innretninger i landbruket

14

PERSONSKADER. ANSVAR OG OPPLÆRING

Opplæring og dokumentasjon gitt av arbeidsgiveren eller bonden I likhet med andre arbeidsgivere plikter du som bonde å gi nødvendig instruksjon og opplæring til alle du har i arbeid. Nar du har gitt opplæring for et arbeidsutstyr som er nevnt i § 19, skal du lage en attest eller tilsvar­ ende dokumentasjon på at opplæringen er gitt. Du skal gi slik dokumen­ tasjon både til ansatte, avløsere og familiemedlemmer som du setter til å bruke det aktuelle utstyret. Andre som har stått for opplæringen, kan også gi dokumentasjon. Det vil si at hvis du ansetter en person som allerede har fatt dokumentert opp­ læring på den aktuelle maskinen, behøver du ikke skrive en ny dokumen­ tasjon til vedkommende. Men du skal pase at vedkommende har den nød­ vendige kunnskapen, og at «papirene er i orden». Dokumentasjonen kan som nevnt være en skriftlig attest. Attesten er en bekreftelse på at opplæring er gitt i henhold til kravene i brukerforskriften § 18. I attesten skal det blant annet stå hva slags maskiner det er gitt opplæring i, og andre nødvendige opplysninger. Attesten skal være undertegnet bade av den som har gitt opplæringen, og av den som har fatt opplæringen. Eksempel på en opplæringsattest

ATTEST

Attest Når den ufaglærte arbeids­ takeren harfått tilstrekkelig opplæring til å kunne arbeide sikkert, skal det skrives en opp­ læringsattest for gjen nomført opplæring på det aktuelle redskapet. Da først kan arbeidstakeren arbeide selv­ stendig med redskapet. Attesten er et verdipapir både for arbeidstakeren og arbeids­ giveren. Tegning: Håkon Aasnes

Jeg bekrefter herved å ha lært opp Kari Oppigard i kjøring med Massey Ferguson 135 traktor med harv og trommel i forbindelse med våronna 1998. Vi har gått igjennom bruksanvisning, fare­ momenter, betjening, vedlikehold o.l.

Norderud 20.4.98 Per Norderud

Bekreftet Kari Oppigard

Et alternativ til å skrive mange løse attester er å bruke en opplæringsbok der alle attestene blir samlet. Skjemaet «Dokumentert opplæring» som er vist bakerst i denne boka, er et eksempel pa hvordan en slik bok kan lages. Skjemaet kan arbeidstakeren ta med seg til neste arbeidsgiver for a vise hvilken opplæring han eller hun har vært igjennom. I skjemaet kan en skrive opp hva slags utstyr vedkommende har fått opplæring i, etter hvert som den blir gitt. Bade opplæringsattester og eventuell opplæringsbok er verdipapirer både for arbeidstaker og arbeidsgiver, og begge bør ha et eksemplar av dokumentet (arbeidsgiveren tar en kopi).

Du som anskaffer nytt utstyr Mange bønder kommer i den situasjonen at de anskaffer nytt utstyr som de ikke har erfaring med fra tidligere. Hvordan skal du forholde deg til dette nar det gjelder kravet om dokumentert opplæring?

15

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

For noen maskintyper er det vanlig at leverandøren tilbyr opplæring av kunden, og da er jo saken grei. Du ma bare sorge for at denne opp­ læringen blir dokumentert av den som gav opplæringen. Hvis maskinen kommer inn under § 20 om utstyr som krever særskilt sikkerhetsopplæring (f.eks. gravemaskin), ma du ga pa kurs pa en skole eller ved en annen instans som er sertifisert for a drive slik opplæring. For annet arbeidsutstyr forutsetter Arbeidstilsynet at den som har til­ strekkelig grunnopplæring i landbruksmaskiner, har kunnskap til a ta i bruk nye typer landbruksmaskiner uten særskilt opplæring av andre per­ soner. Arbeidstilsynet forutsetter med andre ord at vedkommende har kompetanse til a tilegne seg nødvendig kunnskap om den nye maskinen ved hjelp av bruksanvisningen eller tilsvarende informasjon fra leve­ randøren. Ifølge forskrift om maskiner er produsenten og maskinleve­ randøren ansvarlig for at det følger med bruksanvisning på norsk nar maskinen blir levert til kunden. Med tilstrekkelig grunnopplæring i landbruksmaskiner menes at ved­ kommende har allsidig opplæring og erfaring i bruk av traktor og redskap. Det betyr at han eller hun kan dokumentere opplæring og erfaring i bruk av traktor med ulike typer alminnelig redskap. Som et minimum bør ved­ kommende kunne beherske bruk av traktor med 4-5 forskjellige typer trepunktsmonterte redskaper, 2-3 typer kraftoverføringsdrevne redskaper og kjøring med traktortilhenger.

Sakkyndig kontroll Brukerforskriften krever at visse typer arbeidsutstyr skal kontrolleres av sakkyndig virksomhet. Det er blant annet aktuelt for silotaljer. Sakkyndig virksomhet er en bedrift som er kvalifisert for og godkjent (sertifisert) av et særskilt sertifiseringsorgan for å utføre slike kontroller. Kravene til en sakkyndig virksomhet gar fram av § 29 i brukerforskriften. Sakkyndig virksomhet skal kontrollere at arbeidsutstyret er i samsvar med kravene i brukerforskriften, og at det er fullt forsvarlig montert, opp­ stilt, vedlikeholdt og passet. Sakkyndig virksomhet skal dokumentere kon­ trollen, og nar eventuelle utbedringer er foretatt, attestere at det er fullt forsvarlig a bruke arbeidsutstyret. Følgende utstyr skal kontrolleres av sakkyndig virksomhet:

• • • • • • • • •

løfteinnretninger for hengende last (f.eks. silotaljer og traktorkraner) løfteredskaper løfte- og stablevogner for gods (f.eks. gaffeltrucker og ledetrucker) masseforflytningsmaskiner med større effekt enn 15 kW personløftere hengestillaser klatrestillaser for høyder over 3 m arbeidsutstyr pa bergingsvogner studio- og scenerigger

Det er ikke krav om sakkyndig kontroll av lesseapparat pa traktor. Sakkyndig kontroll skal utføres årlig, eller med lengre intervaller nar den sakkyndige finner det forsvarlig. Lengre kontrollintervaller enn ett ar

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

kan være aktuelt blant annet for silotaljer som utfører betydelig færre løft pr. år enn det som er normalt. Det vil bli utarbeidet nærmere retnings­ linjer for dette. Sakkyndig kontroll skal også utføres i en del andre situasjoner, blant annet ved eierskifte. Se § 26 for nærmere detaljer om dette. Du skal oppbevare dokumentasjonen av den sakkyndige kontrollen på et hensiktsmessig sted, slik at den kan vises til offentlig myndighet, f.eks. Arbeidstilsynet, på forlangende.

Forskrift om maskiner — CE-merking Brukerforskriften sier at gårdbrukeren skal sørge for at teknisk utstyr på bruket er i forskriftsmessig stand. I den forbindelse er det viktig å være oppmerksom på forskrift om maskiner, som stiller tekniske krav til så godt som alle maskiner i landbruket unntatt selve traktoren. Brukerforskriften sier spesielt at «ved kjøp av maskiner som går inn under «Forskrift om maskiner» og som første gang er tatt i bruk etter 31.12.94, skal den som eier eller driver gården, påse at maskinen har CEmerking, og at det følger med samsvarserklæring». Nedenfor følger en kort orientering om forskrift om maskiner. Vi har lagt hovedvekta på de forholdene du som bonde skal være spesielt opp­ merksom på.

Forskrift om maskiner Forskrift om maskiner (også. kalt maskinforskriften) ble fastsatt 19.8.94, som følge av EØS-avtalen. Formålet med bestemmelsene er å sikre at maskiner blir konstruert og bygd slik at brukerne er vernet mot skade på liv og helse. Forskriften retter seg i første rekke mot produsenter og leverandører av maskiner, men gjennom brukerforskriften er den også gjort gjeldende for blant annet bønder. Forskrift om maskiner samsvarer med EUs maskindirektiv. Det inne­ bærer at vi i Norge har de samme kravene til maskinsikkerhet som EUlandene og andre EØS-land. Forskriften inneholder generelle rammekrav til sikkerhet for maskiner. Det vil si at den ikke sier så mye om hvordan ulike detaljer på maskinene skal være utformet. EU-kommisjonen har der­ for gitt den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN i oppdrag å utarbeide europeiske standarder (euronormer - EN) som beskriver hvordan ulike maskiner kan være utformet for å tilfredsstille de generelle kravene i direktivet/maskinforskriften. For eksempel finnes det egne euro­ peiske standarder om sikkerhet for motorkjedesager, skurtreskere, vedkløyvere m.m.

Samsvarserklæring og CE-merke Som bonde og forbruker bør du spesielt være oppmerksom på følgende:

• Før en maskin blir sendt ut på markedet, må produsenten eller produsentens representant i et EU- eller EØS-land utarbeide og under­

PERSONSKADER. ANSVAR OG OPPLÆRING

tegne en erklæring om at maskinen er i samsvar med forskriften. En kopi av samsvarserklæringen skal folge med maskinen nar den blir levert til kunden. Det skal ogsa folge med bruksanvisning pa norsk. • Produsenten skal sette et CE-merke pa maskinen. Det skal være en garanti for at produsenten kan dokumentere at produktet oppfyller aktu­ elle bestemmelser. Se etter CE-merket og samsvarserklæringen nar du kjoper nye maskiner! • For de fleste typer maskiner er samsvarserklæringen en «egenerklæring» fra produsenten, det vil si at produsenten selv kan dokumentere og garantere at maskinen er i samsvar med forskriften. I samsvarserklæ­ ringen opplyser han blant annet hvilke standarder som er fulgt. Dersom produsenten ønsker det, kan han få maskinen vurdert eller prøvd av et teknisk kontrollorgan (teknisk prøvelaboratorium eller annen sakkyndig instans). En slik ekstern vurdering eller prøving er ekstra be­ tryggende for deg som kunde. I Norge blir tekniske kontrollorganer ut­ pekt av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Institutt for tekniske fag (ITF) ved Landbrukshøgskolen og Norsk Elektrisk Materiellkontroll (NEM­ KO) er eksempler på utpekte tekniske kontrollorganer.

Særskilt farlige maskiner For visse særskilt farlige maskiner må produsenten følge en strengere fram­ gangsmåte før han kan undertegne samsvarserklæring og sette på CEmerket. Maskinforskriften har en egen liste over disse maskinene. Lista omfatter blant annet kraftoverføringsakslinger, motorkjedesager og de fleste trebearbeidingsmaskiner.

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

Prosedyrene for farlige maskiner forutsetter blant annet at et teknisk kontrollorgan alltid skal inn i bildet før samsvarserklæringen blir utarbeidet.

Sammenstilling av maskiner og hjemmelagede maskiner - CE-merking En samling maskiner som er oppstilt og utstyrt slik at de virker som en enhet, blir også definert som «maskin» i maskinforskriften. Den som monterer maskiner, setter sammen maskiner av forskjellig opprinnelse eller konstruerer maskiner til eget bruk, er ogsa forpliktet til å etterleve kravene i maskinforskriften. Det vil blant annet si at han eller hun, i likhet med andre maskinprodusenter, ma • utarbeide en teknisk dokumentasjon som blant annet beskriver de metodene som er valgt for at maskinen skal tilfredsstille kravene i for­ skriften • utarbeide samsvarserklæring • sette pa CE-merke

Ansvar og internkontroll Bondens ansvar for arbeidsmiljøet på gården Du som eier eller driver en gard, har et viktig ansvar. Ifølge lovverket har du ansvar for å ivareta sikkerhet, helse og velferd i forbindelse med arbeid som du, familiemedlemmer, avløser eller ansatte utfører pa garden. Pa gardsbruk med ansatte går ansvaret fram av arbeidsmiljøloven. På bruk uten ansatte gar ansvaret fram av en egen arbeidsmiljøforskrift som gjelder for enmannsbruk, familiebruk og garder o.l. som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form (forskrift om arbeids­ miljølovens anvendelse på virksomhet i jordbruk og skogbruk som ikke sysselsetter a rbeidstaker). Brukerforskriften sier klart at det er arbeidsgiveren eller den som eier eller driver gården, som er ansvarlig for at forskriften blir fulgt.

Arbeidstakerens plikter Selv om arbeidsgiveren (bonden) har ansvaret for arbeidsmiljøet pa gården, har også arbeidstakeren plikter. Det går fram av § 16 i arbeids­ miljøloven, der det blant annet heter: • Arbeidstakerne skal medvirke ved gjennomføringen av de tiltak som blir satt i verk for å skape et sunt og trygt arbeidsmiljø. • Arbeidstakerne skal utføre arbeidet i samsvar med påbud og instrukser fra overordnet eller fra Arbeidstilsynet. De skal bruke påbudt verne­ utstyr, vise aktsomhet og ellers medvirke til a hindre ulykker og helseskader.

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

Arbeidstakeren Også arbeidstakere plikter å medvirke til å hindre ulykker og helseskader. Tegning: Håkon Aasnes

• Blir arbeidstakerne oppmerksomme pa feil eller mangler som kan med­ føre fare for liv eller helse, skal de, dersom de ikke selv kan rette pa feilen eller mangelen, straks underrette arbeidsgiveren eller den arbeids­ giveren har gitt fullmakt, verneombudet og i nødvendig utstrekning andre arbeidstakere. • En arbeidstaker som anser at arbeidet ikke kan fortsette uten å med­ føre fare for liv eller helse, skal avbryte sitt arbeid. • Arbeidstakere som blir skadet i arbeidet eller padrar seg sjukdom som de mener har sin grunn i arbeidet eller i forholdene pa arbeidsstedet, skal melde fra til arbeidsgiveren eller dennes representant. • Arbeidstakere som har til oppgave a lede eller kontrollere andre arbeidstakere, skal pase at hensynet til sikkerhet og helse blir ivaretatt.

Kort om internkontroll Ved å gjennomføre internkontroll av helse, miljø og sikkerhet far du over­ sikt over om du følger aktuelle lover og forskrifter pa dette området. Sam­ tidig utvikler du gode rutiner med tanke pa å unnga blant annet brann, personskader og forurensning pa bruket. Gardsbruk skal, i likhet med andre bedrifter, innføre og utøve intern­

20

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

kontroll. Det går fram av forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikker­ hetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften). Derfor har vi tatt med denne korte orienteringen om internkontroll. Vi har også tatt med opplys­ ninger om hvor du kan få nærmere informasjon om emnet. Blant annet kan vi anbefale kurset «Sikring av liv og verdier».

Gjelder dette meg? Alle gårdsbruk skal ha internkontroll som sikrer at bruket etterlever kravene i brannvernloven og lov om tilsyn med elektriske anlegg og ele-

Kursperm Faksimile av forsiden på kurspermen «Sikring av liv og verdier».

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

ktrisk utstyr. Enmannsbruk, familiebruk og bruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløser ansatt i avloserlag eller avløserring, er ikke palagt a ha internkontroll med hensyn til kravene i arbeidsmiljøloven og forurens­ ningsloven. Vi kan likevel anbefale at du oppretter internkontroll som sikrer at arbeidsmiljø, sikkerhet og eventuelle utslipp til naturen er i tråd med gjeldende krav.

Hva er internkontroll? Internkontroll er egentlig en arbeidsmåte for «å holde orden i eget hus», f.eks. for a påse at du følger aktuelle lover og forskrifter. Arbeidsmåten blir benyttet på flere andre omrader enn helse, miljø og sikkerhet, blant annet blir den brukt ved kvalitetssikring av produkter. I forskrift om syste­ matisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) er internkontroll definert som systematiske tiltak som skal sikre at aktivitetene på gården blir planlagt, organisert og gjennomført i sam­ svar med kravene i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen. Helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen består av de lovene som er nevnt nedenfor, og de tilhørende forskriftene. Ikke alle lovene og for­ skriftene er aktuelle pa gardsbruk.

• Arbeidsmiljøloven Gjelder for gardsbruk med ansatte. • Brannvernloven Alle gårdsbruk skal ha internkontroll som sikrer at aktuelle krav i brannvernloven blir etterlevd.

• Forurensningsloven Kun gardsbruk med ansatte ma ha internkontroll for a sikre at aktuelle krav i forurensningsloven blir etterlevd. • Produktkontroll-loven Aktuell for gardsbruk som produserer varer eller tjenester som kan medføre helseskade pa forbrukere eller miljøforstyrrelser.

• Sivilforsvarsloven Ikke aktuell for gardsbruk • Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr Alle gardsbruk ma ha internkontroll for a sikre at elanlegget er forskriftsmessig utført og vedlikeholdt. • Brannfarlighetsloven • Lov om eksplosive varer

22

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

Hvordan utføre internkontroll A Sett mål for helse, miljø og sikkerhet Internkontrollforskriften krever at du skal formulere skriftlige mal for helse, miljø og sikkerhet på bruket. Hensikten med slike mål er at bonden og andre som utfører arbeid på gården, skal ha klart for seg hva de i fellesskap vil oppna. Nedenfor finner du eksempel på mal for helse, miljø og sikkerhet på en gard:

Eksempel på mål Vi skal kartlegge faremomenter og forbedringsmuligheter på gården og sette i verk nødvendige tiltak for å • unnga at noen skader seg eller blir sjuke av å jobbe her • unnga ulovlig forurensning • unngå brann, og vi skal ha en god brannberedskap

B Beskriv organisering og ansvar Internkontrollforskriften krever at du som bonde skal kunne dokumentere skriftlig hvordan garden er organisert (eierforhold o.l.), og hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet even­ tuelt er fordelt mellom ulike personer på bruket. En god organiserings- og ansvarsbeskrivelse vil avklare ansvarsforhold­ ene pa bruket og kunne bidra til en bedre arbeidsdeling, slik at miljø- og sikkerhetsarbeidet i større grad «går av seg selv». Det har vi illustrert med et eksempel fra gården Sikkerud, som eies av Ola Sikkerud, men der datteren Kari er i ferd med å ta over. Per Jensen er ansatt på halv tid.

Eksempel på organisasjons- og ansvarsbeskrivelsefor Sikkerud gård Sikkerud gard eies av Ola Sikkerud og forpaktes av Kari Sikkerud. Maskiner og utstyr eies av Kari. Ifølge forpaktningskontrakten skal Kari dekke utgiftene til løpende vedlikehold av bygninger, grøfter og veier. Kari er, som forpakter og leder av gårdsdriften, hovedansvarlig for helse, miljø og sikkerhet på bruket.

Ola fungerer som leder nar Kari ikke er til stede, og er også avløser. Han har følgende oppgaver når det gjelder helse, miljø og sikkerhet:

- ettersyn av teknisk utstyr i driftsbygningen - orden og renhold i driftsbygningen - a kontakte sakkyndig person for årlig kontroll av silotalje

Per Jensen er ansatt pa halv tid som gardsarbeider. Han har følgende oppgaver når det gjelder helse, miljø og sikkerhet: - ettersyn av traktorer og teknisk utstyr ute - ettersyn av brannvarslere og brannslukkere - vedlikehold og fornyelse av personlig verneutstyr

23

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

C Kartlegg farer og problemer, og om du følger lover og forskrifter Mye av poenget med internkontrollen er at du skal jobbe systematisk for a finne farer, feil og forbedringsmuligheter pa gården - og gjøre noe med det. Sa langt det er mulig, skal du gjøre dette i fellesskap med andre som utfører arbeid på bruket. Internkontrollforskriften krever blant annet at dere pa garden skal

• kartlegge farer og problemer og utarbeide tiltak for å redusere risiko • sette i verk rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen Hvordan kan dere gjøre dette på en enkel mate? Når det gjelder kartlegging av farer o.l. på gårdsbruk, finnes det flere gode og praktiske hjelpemidler å velge mellom:

• «Bondevett satt i system» - sjekkliste og handlingsplan for en sikker og god arbeidsplass på garden. Bestilling på tlf. 22 95 72 28 • Landbrukshelsens internkontrollperm. Kontakt Landbrukshelsen pa tlf. 32 72 08 70 for nærmere informasjon • Kurset «Sikring av liv og verdier». Kontakt Natur og næring - fjernunder­ visning på tlf. 22 98 09 20 for nærmere informasjon • Verktøypermer for miljø- og ressursplanlegging og for helse, miljø og sikkerhet pa gårdsbruk. Kontakt Kvalitetssystemer i landbruket pa tlf. 22 05 45 00

Internkontroll Systematiske inspeksjonsrunderpå egen arbeidsplass er nyttig for å sikre at utbedringer blir gjort. Tegning: Håkon Aasnes

24

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

D Lag en handlingsplan for tiltak Etter at dere har kartlagt farer, problemer og om dere overholder aktuelle lover og forskrifter, lager dere en handlingsplan for hvilke tiltak dere vil gjennomføre. Handlingsplanen kan rett og slett være en liste der dere noterer

• hva som skal gjøres • hvem som skal gjøre det • når det skal være ferdig Eksempel på handlingsplan Problem

Tiltak

Skal utførast av Tidsfrist

Dårlig rekkverk på låvebrua Dårlige bremser på traktor Støvete kornhandtering

Støpe nytt rekkverk

Ola er ansvarlig

Før slåtten

Justere oftare

Per

Snarest

Kjøpe støvmasker Per

Før treskingen

E Sjekk at dere følger planen Det har ingen hensikt å ha fine planer og skriftlige rutiner hvis dere ikke gjennomfører det som står der! Internkontrollforskriften krever derfor at dere på gården skal foreta en systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt. Den systematiske overvåkingen og gjen­ nomgangen skal være skriftlig dokumentert.

Eksempel på skriftlig rutine for overvåking og gjennomgang av internkontrollen

Løpende overvåking av internkontrollen Feil og mangler som kan føre til helseskade, brann, forurensning o.l., skal, så sant det er mulig, rettes opp «der og da» av den som oppdager forholdet. Feil og mangler som ikke kan rettes pa med en gang, blir notert fort­ løpende i en bok. Vi går igjennom notatene med jevne mellomrom for å sjekke at vi får rettet opp det vi har notert.

Gjennomgang En gang i aret foretar vi en grundig gjennomgang av internkontrollen. Vi samler flest mulig av dem som utfører arbeid på bruket, og tar opp:

PERSONSKADER, ANSVAR OG OPPLÆRING

Har vi gjennomført tiltakene i handlingsplanen vår? Har vi gode nok rutiner ellers? Er det kommet nye krav i lover og forskrifter? Har vi siden forrige gjennomgang notert feil og mangler som vi enna ikke har rettet pa? • Hvilke tiltak skal vi ta med i handlingsplanen for neste ar? • Nødvendig oppdatering av dokumenter og av innholdet i permen

• • • •

Bestilling av internkontrollforskriften • Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) kan du bestille hos Tiden Norsk Forlag, tlf. 22 42 50 04.

Oppgaver 1 Både maskineieren og maskinbrukeren har ansvar for maskinene på gården. Hva er maskinbrukerens ansvarsområder? 2 a Hva slags utstyr faller inn under paragraf 19 og 20 i forskriften om bruk av tekniske innretninger og utstyr? 2 b Hvilke nedre aldersgrenser gjelder for utstyr under de to para­ grafene? 2 c Hva kreves av personer som bruker utstyr nevnt i paragraf 20? 3

Hva slags utstyr krever jevnlig sakkyndig kontroll?

4

Hva er formålet med interkontroll, og hvilke deler av gardsdriften er omfattet av plikten om internkontroll?

5 a En 14-åring kapper av seg to fingrer under arbeid med en vedkløyvingsmaskin. Hva vil skje og hva kan skje med arbeidsgiveren og 14åringen? 5 b Hva har det å si om den skadde personen i a har fylt 15 år? 5 c Hvilke forutsetninger må være oppfylt for at en 15-åring kan arbeide selvstendig med traktor og vedkløyvingsmaskin?

5 d Lag en liste over momenter du vil gjennomgå under opplæring av en person pa traktor og vedkløyvingsmaskin. Øv pa instruksjon med de andre i gruppen.

26

KAPITTEL 2

Sikkerhetsrutiner

Før du starter opp et arbeid med traktorer eller andre maskiner, må du alltid forvisse deg om at utstyret er i orden og trygt å bruke. Dersom arbeidet fører til kjøring pa vei, må du også kontrollere at traktor og maskin oppfyller kravene i kjøretøyforskriftene. Nedenfor følger sikkerhetsregler og -råd som gjelder for all håndtering av traktor og utstyr. Under omtalen av de ulike maskingruppene vil du dels bli henvist til disse reglene, og dels blir du gjort oppmerksom pa spesielle faremomenter for de aktuelle redskapene.

Grunnprinsipper 1 I tillegg til anbefalingene i denne boka ma ogsa arbeidsmiljøloven og ulykkesforebyggende regler følges. 2 Det er advarselsmerking pa maskinen som gir konkrete rad for å hindre ulykker. 3 Kontroller at maskinen tilfredsstiller kjøretøyforskriftene, før du kjører på vei.

4 Før du starter opp arbeidet, må du gjøre deg kjent med maskinen og hvordan den virker. Når arbeidet er i gang, er det for sent!

5 Ikke ga med løse klær som kan hekte seg fast i bevegelige maskin­ deler. 6 Traktoren ma ha godkjent førerhytte. 7 Før du begynner arbeidet med maskinen, må du kontrollere området rundt den. Vær oppmerksom pa barn. Sørg for at du har tilstrekkelig sikt. Hold folk og dyr borte fra den farlige sonen rundt maskinen. 8 Det er strengt forbudt å ha med folk eller dyr på maskinen under transportkjøring. På enkelte maskiner er det tillatt med passasjerer under arbeid. Da har maskinen spesielle sitteplasser eller plattformer for passasjerene. 9 Vær spesielt forsiktig nar du kobler maskiner av og på traktoren.

Sikkerhetsrutiner

10

Minst 20 % av kjøretøyets totalvekt skal hvile pa styrehjulene ved kjøring pa vei. Bruk frontvekter nar du kjører med tunge trepunktsmonterte redskaper.

11 Før du monterer maskiner pa traktoren, må du kontrollere at maksi­ malt akseltrykk og maksimal totalvekt ikke blir oversteget. 12 Ikke overstig maksimal tillatt lengde og bredde ved kjøring pa offentlig vei. 13 Før du kjører på offentlig vei, må du kontrollere at alle varselmerker, lys og verneinnretninger er montert og fungerer som de skal.

14 Alle betjeningselementer, som snorer, ledninger og stag, må plasseres slik at de ikke kan utløses ved et uhell og føre til ulykker eller ødeleggelser.

15 Før transport på offentlig vei må du sette maskinen i transportstilling slik det er beskrevet i bruksanvisningen.

16 Kjørehastigheten må tilpasses forholdene. Unngå brå retningsendring. 17 Vær spesielt oppmerksom på traktorens ytre mål og husk på maskinens overheng, lengde, høyde og vekt.

18 Pase at alle sikkerhetsdeksler er korrekt montert og i god stand før maskinen tas i bruk. Skift skadde eller slitte komponenter. 19 Hold avstand fra maskinens arbeidsområde. 20 Stopp traktoren, ta ut nøkkelen og vent til roterende deler har stoppet, før maskinen blir forlatt, justert, vedlikeholdt eller reparert.

21 Ikke stå mellom traktoren og maskinen hvis ikke parkeringsbremser er på og/eller det er lagt kiler under hjulene. 22 Påse at maskinen ikke kan startes utilsiktet mens den blir justert, ved­ likeholdt eller reparert.

Redskapskobling 1 Når du monterer og demonterer maskiner pa traktoren, ma løftespaken for hydraulikken settes slik at den ikke kan flyttes ved et uhell. 2 ADVARSEL! Det er klemfare i løftesonen for trepunktsopphenget. Ikke sta mellom traktoren og maskinen nar trekkstagene heves eller senkes. 3 Under transport ma maskinen stabiliseres mot sidesleng ved hjelp av stabilisatorstagene på trekkstagene.

28

Sikkerhetsrutiner

Kraftuttak 1 Før du monterer eller demonterer av kraftoverføringsakslingen, må kraftuttaket kobles ut, motoren stoppes og nøkkelen tas ut. 2 Kontroller at akslingen er skikkelig på plass, og at koblingene er gått i lås. 3 Kontroller at beskyttelsen er på plass og festet med kjettingene som følger med. Skift slitte eller skadde deksler med en gang. 4 Hold personer og dyr borte fra maskinen før kraftuttaket kobles inn. 5 ADVARSEL! Roterende deler kan fortsette å rotere etter at kraftuttaket er koblet ut. Hold avstand til alle roterende deler har stoppet.

6 Sett på lokket over akslingstappen på traktoren når kraftuttaksakslingen kobles fra.

Hydra ulikksystem 1 ADVARSEL! Hydraulikksystemet er under trykk. Væske under trykk kan trenge gjennom huden og forårsake alvorlige skader. Oppsøk lege øyeblikkelig hvis det oppstår slike skader, fordi det er fare for infeksjon. 2 Kontroller at tilkobling av hydraulikkmotorer og sylindrer blir gjort korrekt slik produsenten har angitt. 3 Kontroller at det ikke står trykk på kretsene eller maskinen når hydraulikkslangene blir tilkoblet. 4 Merk hydraulikkslangene mellom traktor og redskap for å unngå feilkobling. Ombytting kan føre til at funksjonene blir motsatt av det maskinføreren tror.

5 Kontroller hydraulikkslangene regelmessig. Slitte eller skadde slanger må skiftes øyeblikkelig. Reservedeler må tilfredsstille maskinprodusentens spesifikasjoner og krav. 6 Før det blir utført justeringer, vedlikehold eller reparasjoner, må du senke ned maskinen, avlaste hydraulikktrykket, stoppe motoren og ta ut nøkkelen.

Dekk 1 Pase at maskinen star stødig på bakken, slik at den ikke kan bevege seg. Legg for eksempel kiler under før det blir utført justeringer, ved­ likehold eller reparasjoner.

Sikkerhetsrutiner

2 Montering, demontering og reparasjon av hjul og dekk ma bare ut­ føres av kompetente personer som har riktig utstyr.

3 Kontroller dekktrykket regelmessig! Følg produsentens anbefalinger for dekktrykk.

Vedlikehold 1 Stopp kraftuttaket og motoren og ta ut nøkkelen før det blir utført feil­ søking, justeringer, vedlikehold eller reparasjoner på maskinen.

2 Kontroller regelmessig at bolter og mutrer er trukket tilstrekkelig til. Ettertrekk ved behov.

3 Hvis maskinen er løftet opp, ma den støttes opp skikkelig før det blir utført vedlikeholdsarbeid. 4 Bruk riktig verktøy ved utskifting av slitedeler. 5 Ikke tøm ut spillolje, fett og brukte filter. Dette er spesialavfall som skal leveres inn til kommunale eller interkommunale mottak.

6 Før du arbeider på det elektriske anlegget, må du koble fra strømtilførselen. 7 Kontroller sikkerhetsdekslene regelmessig, spesielt dem som er utsatt for slitasje. Skadde komponenter må skiftes øyeblikkelig.

8 Reservedeler må tilfredsstille spesifikasjonene og standardene fra produsenten. 9 Koble fra ledningene til batteriet og dynamoen før elektrisk sveising pa traktor eller redskaper.

10 Reparasjon pa komponenter under trykk eller spenning, som fjør, akkumulator o.l., må bare utføres av autorisert personell med nød­ vendig utstyr.

Oppgaver 1 Du skal bruke traktor med pamontert redskap pa et jorde. Angi hvil­ ke forhold du som maskinbruker har ansvar for, både før oppstart, mens du arbeider, og etter at arbeidet er slutt. 2 Hva menes det med at traktoren er - trafikklar - driftsklar - sikkerhetsklar

3 Det er nødvendig a være omtenksom nar en utfører vedlikeholdsar­ beid pa traktor, maskiner og redskaper. Pa hvilke omrader er det nød­ vendig a vise slik omtenksomhet?

30

Jordarbeiding

Formålet med jordarbeiding Hovedhensikten med all jordarbeiding er a sikre gode spire- og vekst­ betingelser for kulturplantene. Det kulturplantene forbruker av nærings­ stoffer, må erstattes, de biologiske prosessene ma kunne utvikle seg i pløyelaget, og jordstrukturen og de kapillære egenskapene til jorda må tas vare på. Dette må en ta hensyn til på en agronomisk forsvarlig mate i jordarbeidingen. Redusertjordarbeiding er et uttrykk som blir brukt i fagmiljøene. Sparte kostnader, begrensing av erosjon og bevaring av voksemiljøer er sentrale problemstillinger. Tradisjonell jordarbeiding med plog og forskjellige harvtyper er fremdeles det som er best kjent og mest brukt i næringen.

Arbeidsoppgaver i jordarbeidingen kan være å • nedmolde planterester og husdyrgjødsel • bekjempe ugras eller uønsket plantevekst • fjerne stein fra matjordlaget • pakke nypløyd jord for å etablere ønsket jordstruktur • slodde jordoverflaten for å jevne av toppsjiktet og bremse fordamp­ ningen • tilberede et såbed for den aktuelle kulturveksten pa jordet • pakke ned småstein og jevne jordoverflaten

Arbeidsprosessene kan skje enkeltvis eller samtidig. Jordpakking er nødvendig i et godt voksebed. Frø og planter trenger god jordkontakt for å kunne utvikle seg. Dersom pakkingen blir «for god», virker det negativt på veksten og utviklingen av plantene. Skadelig pakking av jord har alltid sammenheng med uheldig kjøring pa jordet. Den uheldige kjøringen virker pa tre ulike måter: • Slitasje fra hjulene virker negativt på plantene. • Pakking i matjordlaget kommer av kjøring med maskiner og utstyr. Vi kan redusere pakkingen ved å bruke større hjul, tvillingdekk, lettere maskiner, hurtig kjøring og lavt lufttrykk i dekkene. • Pakking i undergrunnen forårsakes av kjøring med tunge kjøretøyer og redskaper. Større hjul og tvillingdekk hjelper bare til en viss grad mot slik pakking. Generelt bør en kjøre sa lite som mulig og med så lett utstyr som mulig for a unnga kjøre- og pakkeskader i enga eller åkeren. Dette er viktigere desto våtere jorda er.

31

Jordarbeiding

Redskaper med jordvendende arbeidsorgan Pløying Det kan med rette sies at teknologiske framskritt har dannet grunnlaget for all kulturell utvikling og omveltning, fra historisk tid og fram til i dag. Plogens historie og kulturens historie henger nær sammen. Vart systema­ tiske og ordnede jordbruk har blitt mulig ved hjelp av plogen, og den har dermed sikret det ernæringsmessige grunnlaget for samfunnet vart.

Navn på de ulike delene av plogen Figuren viser vanlige toskjærs bæreploger, nederst med automatisk steinutløser. 1 Vendbar spiss 2 Plogbryst 3 Veltefjøl 4 Skumfjøl 5 Landside 6 Veltefjølforlenging 7 Dybdebjul 8 Ås 9 Skråband 10 Skiveristel (rullekniv) 11 Trekkaksling 12 Tangefor skiveristel 13 Tårn 14 Reguleringsbåndtak 15 Dybderegulering 16 Strever 1 7 Fjørb older 18 Steinutløser CfjørJ 19 Fjørregulator 20 Justeringsskrueforfjør 21 Støttebein 22 Forplog 23 Skjær

Plogen Forløperen til plogen, arden, kunne bare bryte opp jorda. Den gikk ustøtt og krevde derfor slitsom manuell styring. Treplogen fra middelalderen med veltefjøl og jernbeslått skjær kunne strimle opp jordoverflaten og vende den med torvsiden omtrent til lodd­ rett posisjon. Hesteplogen var neste trinn i utviklingen av dette redskapet.

32

Jordarbeiding

Pløying Traktoren trekker, fører og styrer plogen. Traktorførerens oppgave er å sørge for at de mange kreftene som virker på plogen, får det gunstigste samspilletfor å få god utnytting av energi og arbeidstid.

Plogtyper Plogtyper er det mange av. De kan grupperes etter • trekkraft, som hesteplog, vinsjplog, traktorplog • bruksmåten, som forplog, åkerplog, tevlingsplog, nybrottsplog, hyppeplog, svingplog • pløyemønsteret, som teigplog og vendeplog • tilkoblingsmaten til traktoren, som bæreplog, semimontert plog og slepeplog Automatplog er en plogtype der plogkroppen har en spesiell innretning for overbelastningsutløsning. Variomatic er en plog der farbredden er enkelt justerbar. Plog i skandinavisk betydning av ordet er en plog der arbeidsorganet er en plogkropp med veltefjøl.

Treskjærs vendeplog

Fireskjærs semimontertplog med steinutløser

Pløying med treskjærs vendeplog. Foto: Kverneland

33

Jordarbeiding

Plogstørrelse Plogstørrelse kan noe forenklet forklares som pløyebredden for det enkelte skjær multiplisert med antall skjær pa plogen. Rammehøyden, det vil si avstanden fra skjærspissen til underkanten av plogrammen, og avstanden mellom plogkroppene pa plogrammen varierer pa ulike ploger. Nar det er mye planterester som skal pløyes ned. kreves det stor rammehøyde. Tettere avstand mellom plogkroppene flytter plogtyngden nærmere traktoren, men slike ploger krever noe lavere pløyehastighet for at pløyearbeidet skal bli godt. Høy pløyehastighet kaster lett plogvelta mot nabovelta før den har kommet ordentlig pa plass. Traktorhydraulikk og plogkonstruksjon er ofte bygd for kjørehastighet 6-8 km/t.

Hydraulisk buffer

Automatplog Automatplogen har hydraulisk styring av trekkakslingen. Vi kan justere plogen sideveis mens vi kjører. Plogen har steinutløser med spiralbuffer.

Oppbygningen av plogen Plogkroppen er vanligvis bygd opp omkring en plogsal, som igjen er boltet fast til plogåsen. Pa enkelte ploger er plogsalen justerbar. Plogåsen er festet til en plogramme Å enten fastboltet eller via en steinutløser. Veltefjøla er utformet etter den jordarten som skal bearbeides. Kort, bratt fjøl og lang, skrueformet fjøl utgjør ytterpunktene, med mange varianter imellom. Veltefjøla er justerbar på plogkroppen. Klebrig jord krever spesielt utformet veltefjøl (stripeplog).

Veltefjøler Veltefjølene har ulik form: 1 er lang og skrueformet, 3 er en kort og bratt veltefjøl. mens 2 er den vanlige mellomformen.

Jordarbeiding

Plogskjæret ska] skjære løs det vannrette snittet under plogvelta. Etter­ som plogskjæret er utsatt for slitasje, er det laget slik at det er lett a skifte ut. Skjæret er jordsøkende og hjelper dermed til a holde plogen godt nede i jorda. Mer moderne plogkropper kan ha slitespisser, skjær, plogbryst og landsider som lett kan skiftes ut. Knivristel, skiveristel og skjærekniv skjærer det loddrette snittet for plogvelta mot den upløyde marka. Knivristel er en billig løsning for skjærearbeidet. Knivristelen kan være fjørende eller fast opplagret til risteltangen. Skjærekniv duger bra pa nybrottsplogen. Skiveristelen har god evne til a skjære gjennom planterester pa jordoverflaten. Skiveristelen er opplagret pa en krummet, loddrett montert tange. Krumningen gjør at vi kan justere ristelen sideveis ved a dreie pa tangens nøkkelgrep.

Knivristel Tegning: Ronald Knustad

Plogen Tegningen viser de delene av plogen Veltefjøl som velter jorda rundt. Litt avhengig av jordart og kjørehastighet vil delene hli slitt, og vi må hytte dem.

Plogskjær

Skumutstyr Skumskjær, forplog og skumfjøl er ulike varianter av skumutstyr. Skumutstyret skal føre planterester ned i fara under den påfølgende plogvelta. Det skjærer løs en liten strimmel av hjørnet pa plogvelta og styrer det ned under plogvelta. Skumskjær brukes sammen med skiveristel ved pløying av eng og aker. Forplog blir foretrukket ved pløying av aker der kveke er et domine­ rende ugras. Skumfjøl foretrekkes nar en skal pløye ned halm.

Skiveristel Ved siden av skiveristelen er det her montert et skumskjær. Tegning: RonaldKnustad

Stripeplog Tegning: Ronald Knustad

Stor forplog

Skumfjøl på veltefjøl

Skumutstyr Av skumutstyrfinnes det skumskjær. forplog og skumfjøl. Skumskjær blir montert sammen med en skiveristel. Tegningen til venstre viser en forplog som er montert på rammen, og til høyre ser vi en skumfjøl som er montert på veltefjøla.

35

Jordarbeiding

Steinutløser Steinutløsere finnes i automatiske og halvautomatiske utgaver. Den auto­ matiske går selv tilbake i posisjon etter a ha vært utløst, mens den halv­ automatiske ma bringes tilbake. Plogkroppen holdes i arbeidsposisjon av en spiralfjør, eventuelt bladfjører, gummibuffere eller en hydraulisk sylinder med akkumulator. Nar plogskjæret møter stein i fara, utløses spiralfjøra eller det tilsvarende utstyret, slik at plogkroppen vippes opp til steinen er passert. Steinutløserne er justerbare og kan tilpasses til pløyemotstanden og utløsningsmotstander etter pløyeforholdene pa jordet.

Grunninnstilling av plogen Grunnlaget for god pløgsle er at plog og traktor passer sammen. Grunninnstillingen gjøres i følgende rekkefølge:

• Kontroller traktorens hjulavstand (avstanden fra innsiden pa det ene hjulet til innsiden på det andre). • Kontroller lufttrykket i dekkene pa traktoren. • Still inn sidereguleringshåndtaket på plogen (teigplog). • Kontroller retningen pa plogåser og trekkstager. • Kontroller plasseringen av plogen pa trekkakslingene. • Still inn lengde og retning pa toppstaget. • Still inn awatringsstag på traktorens løftestag. • Kontroller stillingen til plogkroppen. • Still inn ristelen. • Still inn skumutstyret (skumristelen).

Hjulavstand Avstanden mellom framhjulene må være minst like stor som mellom bakhjulene. Landsiden på plogen må gå helt parallelt med kjørerein ingen.

Hjulavstand For plog med fast trekkaksling er riktig avstand tre ganger plogens fårbredde i tillegg til 5-10 cm. For ploger med variabel arbeidsbredde kan det være behov for opptil 160 cm hjulavstand. For ploger der trekkakslingen kan sideforskyves, vil en hjulavstand mellom 100 cm og 130 cm passe for de fleste ploger. For vendeploger bor hjulavstanden være minst 120 cm for a sikre stabiliteten nar plogen blir vendt. Framhjulene bør ha 2-10 cm større avstand enn avstanden mellom bakhjulene. For traktorer med bredbanedekk ma forskjellen være 15-20 cm foran.

36

Jordarbeiding

Lufttrykket i dekkene Lavt trykk er gunstig for a motvirke hjulspinning nar vi pløyer. Belastningstabeller viser det laveste lufttrykket som er anbefalt for de aktuelle dekkene pa traktoren. Bruk laveste trykk i hjulet som går pa landsiden. Nar vi pløyer med vendeplog, ma lufttrykket være likt i begge hjulene. Da gar hjulene vekselvis oppe pa landsiden og nede i fara. Sideregulering av plogen Bakhjulet og framhjulet pa venstre side av traktoren ma kjøres opp pa en planke med tykkelse som tilsvarer den pløyedybden vi vil bruke pa jordet. Deretter stilles sidereguleringen i midtstillingen av reguleringsområdet.

:«(uuuw...d(w((«r

Fårbredde På en plog med krøppet trekkaksling (til venstre) stiller vi bredden ved å dreie på trekkakslingen slik at akslingstappeneforskyves i forhold til hverandre. På noen ploger stiller vi bredden ved å svinge rammen i forhold til trekkakslingen (i midten). På andre ploger stiller vi bredden ved å forskyve rammen på trekkakslingen. Tegning: Ronald Knustad

Plogåser og trekkstag Plogen stilles slik at plogasene flukter nøyaktig parallelt med traktorens midtlinje. Trekkstagene ma være like langt fra bakhjulet pa høyre og venstre side. Med korrekt lengde pa trekkakslingen vil en tenkt forlengelse av trekk­ stagene møtes i et punkt like bak framakslingen pa traktoren. Det er svært viktig for arbeidet. Det far plogen til a rette seg opp etter at for eksempel stein og sidehellinger har slatt den ut av posisjon. Ved kjøring rett framover skal en na kunne kontrollere bredden pa første plogfår. Den skal være lik farbredden til plogen. Legg et rett bord langs landsiden til den første plogkroppen og inn under traktoren. Avstanden fra landsiden til høyre bakhjul skal na være lik farbredden til plogen. Hvis en leser av feil mal. ma plogen flyttes pa trekkakslingen for korrigering til en far riktig mal.

Lufttrykk Lavt lufttrykk i dekkene gir det heste feste når vi pløyer. Hjulet som går på landsiden, bør ha litt lavere lufttrykk enn hjulet som går nede i fåra.

Jordarbeiding

Første plogfår Når trekkstagene og toppslaget er korrekt innstilt, kan vi kontrollere bredden på første plogfår. Dersom den er slik vi vil ba den, må vi eventuelt stille inn andre og tredje plogfår etter den.

Toppstaget Se i instruksjonsboka for traktoren hva som er anbefalt posisjon pa topp­ staget ved pløying. Lengden pa toppstaget skal være slik at plogasene er parallelle med golvet/bakken. Sett fra siden skal hellingen pa toppstaget være slik at en tenkt forlengelse av det vil treffe like bak forakslingen i det virtuelle trekkpunktet. Sett ovenfra bør toppstaget peke i samme retning som midtlinjen for traktoren. Pa en del ploger er det mulig a sideforskyve tårnet pa plogen. Se i instruksjonsboka. Noen ploger har et avlangt hull for toppstaget i tårnet. Dette bruker en gjerne pa traktorer som har automatisk dybdekontroll gjennom traktorens trekkstag. En oppnår med dette litt av de samme egenskapene som semiplogen har.

Det virtuelle trekkpunktet Når trekkstagene og toppstaget er korrekt innstilt, vil en tenkt forlengelse av trekklinjene møtes like bakframakslingen på traktoren (virtuelt trekkpunkt).

Toppstaget Når plogen går rett fram slik den skal, er det ingen belast­ ning på toppstaget. I oppoverog nedoverbakker kan det bli trykk og strekk i toppstaget. Da skal den automatiske dybdekontrollen heve eller senke plogen litt. På traktorer der dybdekontrollen blir styrt gjennom trekkstagene, må vi bruke det avlange hullet til å feste toppstaget i.

38

Jordarbeiding

A vvatringssvei va Plogåsene skal være like høyt over golvet/bakken. Det kan vi enkelt kon­ trollere ved at vi legger en lekte tvers over åsene. Med et metermål kan vi kontrollere golvhøyden fra lekteendene. Korrigering gjør vi med avvatringssveiva. Plogkroppenes stilling Veltefjølene på flerskjærsploger skal være parallelle. Vi kan justere veltefjølene med veltefjølstreverne. Er vi usikre pa om veltefjølene står i rett posisjon, løser vi først alle streverne og far en av fjølene i korrekt posi­ sjon. Så justerer vi de andre fjølene etter den.

Innstilling av flerskjærsploger Påflerskjærploger er det viktig at plogkroppene ligger parallelt med like stor avstand. Kon­ troller atA=B] og A =B2, og at A =A ,og B =B r Eventuell justering gjør en med veltefjølsstrevere, som er markert med utheving på figuren. Ristel Ristelen stilles normalt 1-2 cm til venstrefor skjærspissen og landsiden påplogkroppen. Mellom skjærspissen og ristelen er normal avstand mellom 2 og 5 cm. Ristelen må skjære minimum halvepløyedyhden ned i jorda.

Vedlikehold av plogen Det er nødvendig med daglig smøring og ettersyn av plogen. Spesielt ma vi passe pa at alle deler er skrudd fast slik de skal være. Etter endt sesong ma vi rengjøre, smøre og rustbeskytte plogen. Alle blanke deler må be­ handles med rustbeskyttende middel. Om vinteren passer det bra a kon­ trollere opplagringer, innstilling av steinutløsere og plogen i seg selv. Slitedeler bør skiftes i henhold til fabrikantens slitasjenormer.

Vern og sikkerhet Spesielt ploger med mange skjær kan være tunge redskaper, og vi ma passe pa å ha nok vekt pa traktorens styrehjul. Frontbelastning kan være påkrevd for a fa 20 % av kjøretøyets totalvekt pa styrehjulene, slik vegtrafikkloven krever. En enkel beregning av vektreduksjonen fra traktorens foraksling kan gjøres med utgangspunkt i kraft x arm-beregning, der bakhjulene pa trak­ toren utgjør vippepunktet.

Jordarbeiding

En plog er et tungt redskap og dermed et reelt faremoment for personer og omgivelser. Nar plogen blir satt bort, er det absolutt nødvendig at den er støttet opp skikkelig. Det er traktorførerens ansvar a sørge for dette nar pløyearbeidet er avsluttet.

Redskaper med jordskjærende arbeidsorgan Kraftuttaksdrevne rotorharver

Arbeidsorganet på vertikalrotorbarva Øverst har knivene L-form. Under har knivene I-form.

Kraftuttaksdrevne rotorharver kan til en viss grad erstatte plogen i jord­ arbeidingen. De molder ned planterester og gjødsel og smuldrer jorda godt. Bade jordvending, nedmolding og såbedtilberedning kan gjøres i en og samme operasjon. Hvor effektive harvene er, avhenger av framdriftshastighet, omdreiningshastighet, knivtype, knivavstand, arbeidsdybde og plasseringen av bakdekselet. Derfor er det mange muligheter til a velge en gunstig bearbeidingsgrad av jorda fra en grov overflatisk til en sterk findeling av jorda. Nar jordarbeidingen overdrives, far vi en uheldig knusing eller mosing av jorda.

Vertikalrotorharv Av kraftuttaksdrevne1 vertikalrotorharver er det en rekke varianter. Knivene kan ha L-form, J-form eller I-form, eller de kan være formet som runde pinner. Knivene er boltet fast til en vannrett rotoraksel som blir drevet fra kraftuttaket pa traktoren via en girkasse og et vinkeldrev eller bare et vinkeldrev. Knivene skjærer vannrette og loddrette snitt i jorda. Arbeidsdybden varierer mellom 10 og 20 cm alt etter merke og modell.

Horison talrotorharv

Horisontalrotorharv Horisontalrotorharva er også kraftuttaksdrevet. Doble loddrettstående kniver er festet til skiver som roterer horisontalt. Antall skiver avgjør hvor bred freseren er. Knivene deler opp jorda med loddrette snitt i arbeidsdybden.

Friksjonsdrevne barver

Arbeidsorganene til horison talro to rha rva

40

Friksjonsdrevet rotorbarv Det spesielle ved friksjonsdrevne rotorharver er at de ikke drives av kraft­ uttaket pa traktoren, men likevel fungerer de omtrent som en fres. Red­ skapet dekker flere typer jordarbeiding, fra stubbharving og nedmolding av planterester og gjødsel til såbedtilberedning, bade pa pløyd og upløyd jord. Friksjonsdrevet rotorharv består av to rotorakslinger som er montert etter hverandre. Pa rotorakslingene er det montert kniver som går ned i jorda. I kjedekassen blir den bakre rotoren giret opp og far om lag tre ganger større hastighet. For at harva skal virke godt, ma vi kjøre sa fort som mulig, helst over 10 km/t. Bearbeidingsgraden kan en regulere med

1 I fagmiljøet blir også benevnelsen PTO og PTI brukt om kraftuttaket. PTO betyr «power take out», og PTI betyr «power take in». For eksempel kunne vi ha sagt: «Av PTO-drevne vertikalrotorharver er det en rekke varianter.» «Vertikalrotorharvas PTI er plassert slik at vinkelutslaget pa PTO-akslingen blir minst mulig.»

Jordarbeiding

lengden på toppstaget, kjørehastigheten og bakdekselet. Friksjonsdrevne rotorharver er tunge a dra og krever en kraftig traktor. Skålharva Harva er bygd opp av vannrette akslinger med pamonterte skalformede skiver. Akslingsseksjonene er justerbare til større eller mindre vinkler i forhold til kjøreretningen. Denne justeringen avgjør arbeidsdybden og hvor mye jorda blir bearbeidet. Skivene er friksjonsdrevet og kan ha ent­ en glatt eller tagget skiveperiferi. Skivene skjærer ut en strimle jord som vendes. Skivene pa akslingsseksjonene foran og bak snur jordstrimlene hver sin vei. I utlandet brukes skålharvlignende redskaper med stor skivediameter som pløyeredskap. Stubbharving og nedmolding av planterester og husdyrgjødsel er kjente arbeidsområder for skålharva.

Rotorkultivator

Spaknivharva I oppbygging og drift ligner spaknivharva på skålharva, men istedenfor skaler som arbeidsorgan har denne harva knivkryss. Hver enkelt kniv er noe vridd og minner dermed om en propell i utformingen. Arbeidsom­ rådene er som for skålharva, men den gjør neppe like rent for planterester pa jordet som skalharva.

Redskaper for såbedtilberedning Om såing og såbedet Mange forhold ma tilfredsstilles for at vi skal oppna et gunstig såbed. De ulike variantene av kulturplanter har sine særegne krav for at det skal bli gunstig spiring og vekst. Hva som er mest gunstig sådybde, jordfuktighet, temperatur, jordtype, såtid og jordstruktur, kan variere mye fra art til art. Ett og samme redskap duger ikke til å dekke særlig mange av disse be­ hovene. Derfor trengs mange varianter av de samme redskapene. En hovedregel er at såbedet kan tilberedes når jordoverflaten kvitner på toppen, for da er fuktigheten i jorda gunstig. For de fleste frøslagenes vedkommende gjelder handregelen om at sadybden er gunstig nar den er ti ganger større en frødiameteren.

Spaknivharv

Noen påstander og erfaringer om saing som i alle fall langt pa vei er riktige:

• En dags forsinket satid på varen utgjør en ukes forsinket høstetid. • Ujevn sådybde forårsaker ujevn modningstid pa høsten. • Jevn jordoverflate etter vårarbeidet øker høstekapasiteten for maskinene under høstearbeidet.

Gunstig såbed Det gunstigste såbedet far vi oftest nar frøet sas pa den ubearbeidede salen etter harvingen og blir omsluttet av finere jordpartikler. Gjødselkornene bør ligge ut til siden og noe dypere enn frøet. Jordoverflaten bør bestå av grovere partikler eller aggregater.

41

Jordarbeiding

Uensartet harvedybde

For dyp harving

Vi regner med at han tindene bor arbeide 1-2 cm dypere enn sadybden for frøet. Det kan anslas at harvtindene bearbeider jorda omtrent halv­ parten av harvedybden ut til siden for tindene. Grunn harving forutsetter derfor tett avstand mellom tindesporene, og større sadybde forutsetter større tindesporavstand. De fjørende tindene pa harva er en studie verdt nar de er i arbeid. Nar jordfuktigheten og kjørefarten er gunstig, vil jorda nærmest rulle oppover tindeskjæret og bryte framover mens tindene hamrer framover og ut til siden og knuser klumper til mindre partikler. Tilberedningen av sabed er trolig den minst kostnadskrevende delen av arbeidet med kulturplantene vare. Danske forsøk viser at harving star for ca. 2 % av de totale kostnadene i roeproduksjonen. Likevel er det grunn til a tro at nettopp kvaliteten av såbedtilberedningen er den faktor i hele dyrkningsprogrammet som isolert sett gir den største utbytteøkningen.

Korrekt såbed

Harvedybde Øverst viserfiguren ujevn harvedybde, under ser vi for dyp harving og nederst korrekt harving.

Redskaper med jordsmuldrende arbeidsorganer Tindharver Harvtypene omfatter en rekke varianter. Vi har stivtindharver for nedmolding av grasfrø, såbedsharver for korn, såbedsharver for radkulturer, kalt kulturharver/kultivatorer, og harver for stubbharving. Alle er beregnet for bearbeiding av matjordlaget grunnere enn pløyedybden. Generelt gjelder at harvene går stødigst når de har en viss lengde. Da unngår vi at tindene følger i sporene til hverandre.

C-tind og S-tind Ofte kan vi høre at en harv er en S-tindharv eller en C-tindharv. Navnet kommer avformen på tindene.

Stivtindharver Stivtindharvene er bygd opp pa rammer som består av krysslagte flatjern. Tindene er festet i hvert kryss. Tindene er smale og ofte hamret ut til et flatere og dermed smalere profil. Sporavstanden mellom tindene avhenger av hvor mye harva trekkes framover diagonalt i kjøreretningen. Ugrasharv, lettharv og gjødselharv er stivtindharver.

42

Jordarbeiding

Så bedshan 'er Først og fremst ska] denne harvtypen lage et godt sabed for kornartene. Rammen er U-formet, og i den er det flere vribare brander etter hverandre som tindene er festet til. Tindbredden er ca. 3 cm. Dybden kan vi stille ved hjelp av dybdehjul eller slepesko. Vrir vi pa brandene, stiller vi jordsøking og grunninnstilling. Tindesporavstanden er fra 5 til 8 cm. Slitespissene er vendbare og utskiftbare. Pa enkelte merker kan en velge ulike spisser ut fra jordtype og ugrasniva. Ofte ser vi at harvtypen har en lett sloddeplanke/klumpknuser foran og lette ribbetromler og/eller langfingerharver bak. Harver med bredde over 2,5 m har oftest en midtseksjon og oppfellbare sideseksjoner. Hvor godt jorda blir bearbeidet, avhenger av hvor fort vi kjører. Når vi kjører framover, blir fjøringen i tindene spent opp ved hjelp av jordmotstanden, og tindene hamrer framover og ut til siden nar de utløses. Av­ hengig av jordarten vil kjørefarten være gunstig i området 8-12 km/t.

Mosebarver (gjødselbarver) Denne harva blir brukt om varen og trekkes over eng og beiter for å røske opp dødt gras og forstyrre moseveksten. Samtidig blir gjødselskorpene knust. Ugrasbarver Langfingerharv er ogsa et kjent navn pa dette redskapet. Nar tindene er just­ ert slik at de star framover, kan harva løfte ugras. Nar tindene star bakover, knuser de overflaten pa jorda og forstyrrer nyspirt ugras i framveksten.

Såbedsbarv (kulturharv)

Tindespissen Tindespissen kan være bred eller smal. Bred tindespiss egner seg godt i lett jord, mens den smale tindespissen nor­ malt egner seg best på leirjord.

Skyttelbarver Skyttelharva er bygd opp med stive tinder festet pa to bommer i harvbredden. Kraftuttaket driver bommene i sideveis pendelbevegelse. Arbeidsdybden kan styres av en bakmontert tannpakkevalse eller lignende redskap. Ugrasbarv

Skyttelbarv

Jordarbeiding

Kulturharver Kulturharva er nærmest et universalreclskap, men var opprinnelig laget for stubbharving. Med påmontert lett sloddeplanke i fronten og ribbetromler og langfingerharv bak kan den ogsa brukes til a lage såbed for korn og radkulturer. Sloddeplankene og ribbetromlene medvirker til at arbeidsdybden blir jevn. Tindesporavstanden er fra 7 til 10 cm, og tindene er noe stivere enn pa sabedharva. Arbeidsdybden regulerer vi ved hjelp av et dybdehjul og jordsøkingen for tindene. Harva gjor best arbeid ved en hastighet pa 8-12 km/t, litt avhengig av jordarten. Fjørharva (hestehand er en spesiell type kulturharv. Tindene er C-formet og fjører sterkt. Oftest slepes harva pa meier. Arbeidsdybden stiller vi ved a vri tindebrandene og dermed tindene. Arbeidsdybden blir ujevn pa grunn av stillingen til tindene i arbeidsposisjon og den fjørende effekten av tindene. Evnen til a knuse klumper og smuldre jorda er bra pa lett jord, mens evnen til a blande planterester og husdyrgjødsel inn i såbedet er noe ugunstig.

Stubbharv (kulturharv)

Stubbharver Stubbharva er kraftig med relativt stor rammehøyde (60-70 cm). Den blir brukt pa høsten til bearbeiding av jord i stubbakeren. Arbeidsdybden er 10-14 cm. Tindene er påmontert slitespisser. Fjøringen i tindene kan være i tinden selv eller en oppspent spiralfjør som holder tinden i posisjon (steinutløser). Tindesporavstanden er ofte over 20 cm. Tindene kan være montert på brander i to eller tre rekker. Kjørefarten er også her viktig for effektivt arbeid. Lavere hastighet enn ca. 6 km/t gir dårlig virkning av stubbharvingen. Harvtypen blir også kalt stubbkultivator. kultivator eller nybrottsharv.

Etterredskaper Dette er redskaper for montering på rotorharver og tindharver. Langfingerharva kan vi justere ved a endre angrepsvinkelen mot jord­ overflaten: • noe framoverrettet vil den trekke og samle opp planterester • noe bakoverrettet vil den smuldre jordoverflaten Ribbetrommelen pakker jordoverflaten til en viss grad og gir et smuldret toppsjikt som hemmer uttørking av jorda. Den kan ogsa styre hvor dypt bakkanten pa hovedredskapet skal ga.

La ngfi ngerha r v

44

Jordarbeiding

Rotorsmuldreren er en spesiell type ribbetrommel som først og fremst skal knuse klumper av leirjord. Tannpakkevalsen bidrar til a pakke såbedet, styre arbeidsdybden pa harva, og løsne jordoverflaten for a dempe fordampning fra såbedet.

Harver og kjøreteknikk Dyktig fagarbeid kjennetegnes av jevn harvedybde, riktig harvedybde og velegnet såbed. For å fa til det må traktorføreren passe pa

• at harverammen er like nær jordoverflaten bade framme og bak og bade pa høyre og venstre side • at harva blir løftet samtidig framme og bak når den skal løftes opp fra og ned i arbeidsstilling ved vendeteigen • at toppstaget monteres slik at det under arbeid star i noenlunde vann­ rett stilling • at han under arbeid med bred redskap lager svingradien sa stor at indre bakre harvetind ikke tvinges bakover under svinging på jordet • at trepunktsmontert redskap blir løftet helt opp av jorda før en svinger, for a unngå skader pa redskapet • at kjørehastigheten velges ut fra hensynet til gunstig såbed. For høy has­ tighet kan pulverisere jorda, mens for lav hastighet lager klumper. Fjørende tinder gjør bra arbeid med en kjørefart fra 8 til 12 km/t • a unngå hjulspinn. Bruk de hydrauliske kontrollene pa traktoren, ha riktig lufttrykk i dekkene og bruk eventuelt frontvekter pa forakslingen • at slitespisser og kniver til enhver tid holdes skarpe og fastspent • at jordsøkingen pa tindespissene stilles til anbefalt posisjon ut fra jord­ arten som skal bearbeides. Tung jord krever en annen grunninnstilling enn lett jord • at foranmontert sloddeplanke eller ettermontert redskap ikke forstyrrer grunninnstillingen pa hovedredskapet

Redskaper med undergrunnsløsende arbeidsorgan Undergrunnsløsing Skadelig pakking i undergrunnen skjer under transport med høy aksel­ last pa jordet. Svenske forsøk viser at undergrunnspakking neppe kan rettes opp med undergrunnsbearbeiding. Nar en har fatt skadelig pakking, vil noen år uten bruk av tunge maskiner bringe jorda tilbake til opprinnelig struktur. Bio­ logisk aktivitet og frost- og tineprosesser sørger for det. Bruk av undergrunnsloser vil med andre ord bare i liten grad rette opp jordskadene. Undergrunnskondisjonering er derfor en mer riktig metodebeskrivelse.

45

Jordarbeiding

Redskaper GRUBBING? Fordelene med grubbing kan med god grunn diskuteres. Vi vet at dersom plogsålen er tett, vil vi ha god effekt av grubbing når jorda er lagleg. Likevel må vi stille oss det kritiske spørs­ målet om hvorfor plogsålen er tett. Dersom vi bare pløyer under gunstige forhold, vil ikke plogsålen bli tett, og grubbing blir derfor heller ikke nød vendig.

Grubber En grubber består av kraftige J-formede tinder montert pa en kraftig ramme. Slitespissene er utskiftbare. Tindene kan være sikret med bruddbolt eller steinutløsermekanisme. 3-5 tinder er vanlig pa grubbere i landbruket. Det er best a arbeide sa dypt at grubberen nar under det vannugjennomtrengelige sjiktet i undergrunnen, men ikke sa dypt at den skader grøftesystemet!

Grubber Til venstre ser vi en dypgrubber. Legg merke til at tindene erformet slik at de drar seg nedover i jorda når vi kjører framover. Til høyre ser vi en grubber som kan minne om en kraftig harv.

Paraplog (paraplow) Paraplogen skal løse plogsålen og jorda ned til ca. 40 cm. Paraplogen er festet på en kraftig, smal tind. Skjæret er skrastilt og har en vinge i bakkant som løfter opp jorda. Vingen kan vi justere. Foran hver tind gar et skrastilt rulleskjær. Dybdehjulet og traktorhydraulikken bestemmer hvor dypt para­ plogen skal ga. Skråningen pa skjæret bestemmer hvor sterkt jorda løsnes og brytes. Grubbertindpå plog Grubbertinder skrur vi fast på plogåsen. Tegning: Ronald Knustad

Paraplog Tegning fra brosjyre fra Howard

Jordarbeiding

Miljø- eller ristelharv Miljø- eller ristelharva far vibrerende bevegelser fra kraftuttaket. Vibra­ sjonene resulterer i at harva krever mindre trekkraft. Tindene er J-formede og har utskiftbare slitespisser.

Trekkraft og pakking Alle undergrunnsløsere er kraftkrevende og bruker ca. 10-22 kW pr. tind. Gunstig tid for arbeidet er like etter høsting. Da unngår vi ytterligere skadelig pakking pa grunn av vat jord senere pa høsten. Flere under­ søkelser har faktisk vist at vi pakker jorda mer enn vi løser den ved grubbing. Dersom plogsålen er tett og jorda er tørr, kan vi likevel oppnå positiv effekt av grubbing.

Redskaper med jordutjevnende arbeidsorgan Slodding Slodden skal først og fremst jevne ut jordoverflaten. Ved a bryte løs et sjikt av jordoverflaten reduserer vi ogsa uheldig fordampning fra såbedet. I tillegg vil jorda bli pakket bedre i plogsjiktet, og stein kommer ned under jordoverflaten. Spesielt pa leirjord er slodden et godt redskap. Rammen pa slodden er ofte formet slik at vi kan montere ekstra belastninger.

Slodd Slodden brukes først og fremst på leire eller leirholdigejord­ arterfor å jevne ut jordover­ flaten. Foto: Norsk Landbruk

47

Jordéirbeiding

Slodd med faste sloddeplanker Det finnes et par typer sloddeplanker:

• understrømsplanke, der jorda fores under planken nar slodden går fram­ over • overstrømsplanke, der jorda strømmer over planken Understrømsplanken skal først og fremst jevne og pakke jordoverflaten. Overstrømsplanken skal bryte løst et tynt sjikt av jordoverflaten for a redusere uheldig fordampning.

Slodd med justerbare sloddeplanker Dette er utelukkende understrømsplankeslodd. Stive tinder er ofte boltet fast til sloddeplankene. Oppgavene for tindene er a holde styring pa slodden i kjøreretningen i sidehellinger og pakke overflatestein ned i såbedet. Awinklingsgraden pa sloddeplanken avhenger av hva en vil oppna med sloddingen; en loddrettstående planke jevner ut jordoverflaten, mens en skrånende planke pakker jord og stein ned under jordoverflaten. Slodde­ plankene er ofte montert til rammen pa slodden i et fjørende oppheng.

Harv med en sloddeplanke foran og ribbetrommel bak Tegning: Ronald Knustad

Harveredskap med påmontert sloddeplanke foran Denne sloddtypen er lett og er fjørende opphengt til fronten pa harva. Awinklingen og fjøringsgraden er justerbar. Sloddtypen er mer a regne som klumpknuser enn som jordutjevnende slodd. Den er også med og styrer arbeidsdybden for fronten pa harva.

Redskaper med jordpakkende arbeidsorgan Jordpakking Uten gunstig jordpakking vil spiring og vekst bli sterkt hemmet. Sabedets og pløyelagets kontakt med underliggende jord er avgjørende for den kapillære fuktvandringen nedenfra og for varmevandringen ovenfra. Jordpakkerens oppgave er å etablere den nødvendige undergrunnskontakt for matjordlaget. Videre skal den etablere kontakt mellom frø og finpartiklene i jorda. En oppgave er også a bryte jordoverflaten etter jordpakkingen for a redusere uheldig fordampning fra såbedet. I tillegg blir en type jordpakkere brukt til a legge ned nyspirt korn for å fremme danningen av buskingsskudd. Forskjellige jordpakkere til ulike formal finnes pa marke­ det: knasttrommel, spiraltrommel, tannpakketrommel. glattrommel. ribbe­ trommel. ringpakketrommel, fingerpakketrommel, stempelpakketrommel. hjulpakketrommel og automatpakker (slodd og ringpakketrommel).

Jordarbeiding

Ringpakkerpå vendeplog Foto: Norsk Landbruk

Redskaper Ringpakkere Dette er en dyppakker som skal etablere kontakt mellom ploglaget og undergrunnen. Etter varpløgsle kan den være nyttig for a oppna god spiring og vekst. Den kan hektes pa plogen i en spesiell gripeanordning og slippes ved enden av plogfåra. Den gripes igjen der plogfara begynner.

Knasttromler Knasttrommelen skal etablere kontakt mellom frøet og finpartiklene i jorda. Den arbeider med andre ord i sadybden og bryter samtidig den glatte overflaten.

Cambridgetromler Trommelen er egentlig et kombinasjonsredskap. Den skaper kontakt mellom frø og jord, den jevner jordoverflaten og trykker ned stein, og den legger ned spirt korn og bryter opp en tilslammet jordoverlate. Knasttrommel Foto: Norsk Landbruk

49

Jordarbeiding

Glattromler Glattrommelen er laget av hule sylindere i stal. Vi kan fylle sylinderen med væske for å få større marktrykk. Glattrommelen egner seg godt til overflatepakking av plen- og engfrø. Vi kan også godt tromle med glattrommel i korn- eller engfrø som alt har begynt å spire.

Automatpakkere Redskapet er et to-i-ett-redskap fordi en slodd og en ringpakker er bygd sammen til ett redskap, og det utfører dermed to ulike arbeidsoperasjoner samtidig. Ribbetromler Dette er en lett jordpakker som er festet til hovedredskapet med fjører som kan justeres. Smuldring av jordklumper er en viktig oppgave. Den kan også fungere som dybdehjul for hovedredskapet.

Redskaper for fjerning av stein fra såbedet Fjerning av stein fra såbed er et årvisst vårarbeid i mange områder. Når vi fjerner stein, øker vi kapasiteten betydelig på flere typer høstemaskiner. Avlingskader blir redusert vesentlig i potethøstingen. Manuell steinplukking er en mye brukt metode for å fjerne stein fra såbedet, men vi har også noen tekniske hjelpemidler som vi kan bruke.

Redskaper Småsteinplukkere Småsteinplukkeren har et frontskjær som går i sådybden. Et spilebelte fører massen av jord og stein til en skilletrommel. Fra skilletrommelen mates steinmassen inn på en elevator. Elevatoren fører steinmassen over i en egen oppsamlingsbeholder eller i en traktortilhenger, som vi kjører ved siden. Jord blir skilt ut gjennom hele prosessen. Småsteinplukker Foto fra brosjyre for Thyregod

50

Jordarbeiding

Steinsamler Foto: Norsk Landbruk

Steinsamlere Steinsamleren er et redskap for oppsamling av noe større stein. Massen føres inn i maskinen under framdriften. Et skjær løsner og samler inn massen på et opphengt belte med medbringere. Vibrasjoner fra hamrende og rullende stein skiller ut jord og mindre stein. Medbringerne fører stein­ massene skrått oppover vibrerende stålskinner Chøyvannstinder) og direkte over i medfølgende traktor med tilhenger. Steinriver Redskapet har en horisontal, kraftuttaksdrevet roterende trommel som er påmontert korte, stive tinder. Redskapet er montert på skrå i forhold til kjøreretningen til traktoren. Tindene raker steinen opp til jordoverflaten, og skråstillingen leder steinmassen til en ranke ut til siden. Oppsamling av steinranken kan gjøres med steinsamler, steinsvans eller med andre metoder.

Steinrive Foto: Kverneland

51

Jordarbeiding

Steinsvans Foto: Kverneland

Steinsvanser Steins vansen er en traktormontert greip for rydding av stein. Redskapet kan monteres pa frontlaster eller pa traktorens trepunktstilkobling. Steinstrengleggere Steinstrenglegging er en metode for å rydde stein fra såbedet uten å trans­ portere steinmassen bort fra jordet. Steinen blir lagt i strenger med to potetrader mellom hver steinstreng. Fåra for steinstrengene blir først hyppet opp med et spesielt skjær. Der­ etter kjøres steinstrengleggeren i bedet mellom farene og legger steinen ned i fårene. Steinstrengleggeren arbeider 20-30 cm dypt. Foran drives en rotor som er påmontert kraftige, fjørende tinder. De knuser jordklumper. Etter rotoren er det kjeder som fører stein som er større enn ca. 25 mm, bakover til et

Steinstrenglegging Skissen viser metoden for steinstrenglegging. Først hypper vi opp ganske dype fårer i åkeren. Etter hyppingen kjører vi over med steinstrengleggeren, som legger steinen ned i fårene. Da får vi et fint såbed som vi kan plante eller sette ulike vekster i. Tegning: RonaldKnustad

52

Jordarbeiding

belte med medbringere. Beltet er montert på tvers av kjøreretningen. Ved enden strøs steinene ned i den allerede opparbeidede fara. Steinfåra blir således kjørespor for traktoren resten av vekstsesongen. Til en viss grad kan steinfarene ogsa virke drenerende for såbedet.

Vedlikehold av redskaper til jordarbeiding Jordarbeidingsredskaper utsettes for rystelser, vibrasjoner, hamring og slag gjennom arbeidsorganene og dermed til resten av redskapet og traktoren. Å holde alle skrudde sammenføyninger tette er uhyre viktig for å oppnå lang levetid pa maskiner og utstyr. Slitespissene arbeider lettest nar eggen er kvass. Oljeskift på gir- og kjedekasser minst en gang i aret gir forlenget levetid. Renhold og rustbeskyttelse gjør det lettere a oppdage feil og gir fornøyelsen av å ha en velholdt maskinpark. Veiledningene i instruksjonsbøkene er velbegrunnede og basert pa lang tids erfaring fra mange brukere av maskinene. Slurv og ubetenksomhet koster mye penger.

Vern og sikkerhet Det er traktorførerens plikt a sørge for at traktoren har tilstrekkelig stabi­ litet. Særlig kravet om at 20 % av kjøretøyets samlede vekt skal hvile pa forakslingen, kan være vanskelig å overholde nar redskapet er baktungt. Kraftoverføringen til redskapene er arsak til mange uhell, med skade både pa redskaper og på personer. Husk at vernedekslene er til for å verne deg som maskinbruker. Ved uhell som kan spores tilbake til uansvarlig bruk, kan maskinføreren bli straffet.

Oppgaver 1 Hva er hensikten med jordarbeiding? 2 Jordpakkingsproblemer er kjent for de fleste. Hva kommer skadelig jordpakking av? 3 Grei ut om plogens grunnstilling. 4 Grei ut om tilpassing av toppstag mellom traktor og plog.

5 Plogen kan føre til at traktoren blir baktung. Hva sier reglene for vern og sikkerhet om sikker styring i terrenget?

53

Jordarbeiding

6 Hva mener en med gunstig geometri i redskapstilkoblingene? 7 Hvordan bruker vi roterende harv for a skape ulik grad av bearbeiding av såbedet? 8 Hvordan regulerer vi bearbeidingens intensitet med skål- eller spaknivharv? 9 Tindavstand og tindsporavstand er kjente begreper når vi omtaler harver. Hva mener vi med uttrykkene?

10 Forklar hvordan såbedsharva, kulturharva, stubbharva og langfingerharva er oppbygd og virker.

11 Grei ut om gunstig redskapstilkobling og kjøreteknikk (kjørefart, sving­ teknikk og hjulspinn) ved bruk av traktor og harv. Hva kan du generelt si om hva som er passende størrelse på traktoren i forhold til redskapet. 12 Grei ut om hensikten med å bruke slodd og om de ulike typene av slodder. 13 Hva er hensikten med jordpakking, og hva er gunstig jordpakking?

14 Beskriv kort forskjellige typer jordpakkere og hvilke arbeidsoppgaver de vil kunne utføre med riktig bruk. 15 Hva er steinstrenglegging?

16 Beskriv kort gode vedlikeholdsrutiner for maskiner til jordbearbeiding.

17 Gjør greie for ansvaret maskinføreren har under arbeid med jordarbeidingsutstyr.

54

KAPITTEL 4

Gjødselhåndtering

I landbruket tilfører vi plantenæringsstoffer i form av husdyr- og mineral­ gjødsel. Kloakkslam og kalk er mer å regne som jordforbedringsmidler enn som gjødsel, men vil også bli omtalt her. Kompost har både jordforbedrende og gjødslende egenskaper. Mineralgjødsel er kjent i form av granulat og prillete eller pulveriserte varer. Flytende vare blir også brukt (flytende urea eller fullgjødsel). Husdyrgjødsel er kanskje best kjent som bløtgjødsel, som inneholder fra 5 til 15 % tørrstoff. Både behandlet og ubehandlet gjødsel brukes. I tillegg blir det brukt halvfast gjødsel (naturlig skilt møkk og land) og fast gjødsel (tørket eller separert/presset gjødsel). Gjødsla kan vi spre på overflaten, eller vi kan felle den ned i jorda. Nedfellingsutstyr finnes for både husdyr- og mineralgjødsel. For alle typer redskaper er det viktig å kunne spre bestemte sprede mengder pr. dekar og med jevn fordeling av gjødsla på hele området. Mineralgjødsel omsettes stort sett i småsekker på 40 kg eller i storsekker på 600 kg, men den kan også leveres i bulk (løsvare). Nesten all kalk omsettes som bulkvare, men fås også som sekkevare. Tørket husdyrgjødsel omsettes både som bulkvare og sekkevare. Slam fra renset kloakk er bulkvare. Tradisjonell husdyrgjødsel er bulkvare (fra gjødselkjeller, kummer o.l.).

Spredning av mineralgjødsel Om spredningen Det er nesten uråd å se med egne øyne om gjødsla spres jevnt nok ut. Først når kulturen er i god vekst, vil dette bli avslørt, men da er det for sent å rette opp tidligere slurv i arbeidet. Testresultat fra seriøse maskinprodusenter og gjødselprodusenter og prøvemeldinger fra offentlige institusjoner som Institutt for tekniske fag (ITF) er nyttige hjelpemidler nar en skal velge og bruke gjødselspreder. Resultater fra utprøving av maskinene framgår i form av mål som det kan være greit å kjenne til. • Spredebildet viser fordelingen av gjødsla på tvers av kjøreretningen. Spredebildet gir grunnlaget for valg av avstand mellom kjøresporene, slik at vi oppnår riktig overlapping inn på det foregående spredeområdet. • Spredebredden viser hvor bredt gjødselkornene blir kastet ut over jordet.

55

gjødselhaxdterixg

• Variasjonskoeffisienten er et mal som forteller om maskinens evne til a strø ul like mye gjødsel i hele arbeidsbredden for redskapet. Med dagens teknologi er det god fordeling med en variasjonskoeffisient pa mellom 5 og 10 %. • Arbeidsbredden er avstanden mellom kjøredragene pa jordet. • Overlappingen uttrykker den delen av spredebredden som rekker inn over foregående spredebredde (spredebredde - arbeidsbredde). • Sumkurven uttrykker sluttresultatet etter spredearbeidet pa jordet.

Spredertyper Spredere kan noe grovt deles inn i to grupper: • Maskiner for bredgjødsling • Maskiner for radgjødsling Bredgjødsling Maskiner for bredgjødsling finnes hovedsakelig i fire varianter:

• • • •

Spredediagram Faksimilen viser et eksempel på en spredeundersøkelse for en sentrifugalspreder. Spredebildet ber er typisk for sentri­ fugal- og pendelspredere. Kilde: brosjyre fra Norsk Hydro

Ootoi

14.09. 1909

Sentrifugalspredere med én kasteskive Sentrifugalspredere med to kasteskiver Pendelspredere Bomspredere med savalseutmating og trykkluftframføring (pneumatisk framføring) av gjødsla i bommen

S P R E D E 0 1 AGRAM

Tamp. j Ra 1. fwh t, i

23' a riator 3 Kobling (kløtsj) 4 Inngående aksling til girkassen 5 Girkasse og differensial 6 Bremsetrommel 7 Drivaksling til venstre hjul 8 Spak og ventilerfor regulering av variatoren 9 Dobbeltvirkende hydraulisk sylinderfor manøvrering av variatoren 10 Kilereimsstram mer 11 Hjulaksling med drivaksling for høyre hjul 12 Øvre kilereim 13 Nedre kilereim

129

HØSTEREDSKAPER

Hydrostatisk og mekanisk transmisjon En hydraulisk pumpe driver en hydraulikkmotor. Fra motoren og fram til hjulene er kraftoverføri ngen m eka n isk. / Hydraulisk pumpe med variabel gjennom­ strømning ( deplasement) 2 Oljetank 3 Stigeledning 4 Oljekjøler 5 Lufterør 6 Trykkbegrensn ingsventil 7 Hydraulisk motor medfast gjen nomstrøm n ing 8 Girkasse og differensial 9 Hovedkrets 10 Lekkasjekrets

Hydrostatisk transmisjon En hydraulisk pumpe driver to hydrau­ liske motorer, én ved hvert hjul. Girmulighetene er begrenset til to eller tre hjulgir. Ved å snu oljestrømmen kan vi rygge kjøretøyet. 1-6 (som over) 7 Hydrauliske motorer med variabel gjennomstrøm n i ng 8 Hovedkrets 9 Styrekrets 10 Styreventil 11 Lekkasjekrets

Motor

Hovedaksling til variator Aksling til halmristere Aksling til slageren

Transmisjonen til treskeog renseverk

130

Bruksmomenter Skurtreskeren har styrende hjul bak. Styresystemet er oftest hydrostatisk. Bremsene er av tradisjonelle, kjente systemer, oftest skivebremser som kan være mekanisk eller hydraulisk betjent ved hjelp av en delt bremsepedal. Dette er kjent fra traktorer. Kløtsjen betjenes pa samme mate som for trak­ toren. Det fører for langt å gå inn pa veiledning i kjøring av skurtreskeren, men noen prinsipper kan vi ta med. Hovedmålet for treskingen er selvsagt å få mest mulig av kornet uskadd opp i korntanken. Kornet kan være rått, lett eller sitte hardt i akset. Slike forhold er det svært viktig a ta hensyn til når vi stiller inn maskinen og starter kjøringen. Vi ma hele tiden følge godt med både pa kornet som havner i tanken, og det som eventuelt blåses ut bak. Med jevne mellom­ rom må vi ga av maskinen og kontrollere spillet ved a granske åkerstubben. For eksempel kan noen dager forskjell i såtid om våren være nok til at kornet letner litt, og vi risikerer å blåse ut mye korn over kornsåldet.

HØSTEREDSKAPER

Halmberging De pressetypene som er nevnt under avsnittet om oppsamlerpresser for gras og høy tidligere i boka, brukes også for halmberging. Ammoniakkbehandling av halmen øker forverdien og smakeligheten for husdyrene. Hver halmballe blir tilsatt ammoniakk som tilsvarer 3 % av ballens vekt. Halmen ma være lagringstørr (under 20 % vann) for å unnga varmgang, muggutvikling og redusert effekt av ammoniakktilsetningen. Halmen må også være pakket inn i plastposer, presenninger eller strekkfilmplast. Spesielle maskiner brukes for å tilsette ammoniakk i halmballene. Ammoniakk er giftig for mennesker og dyr i større doser. Dessuten er det uheldig fra et miljø- og ressurssynspunkt at om lag halvparten av ammoniakken forsvinner i lufta når vi fjerner plasten før foring. Vi kan også våtlute halmballene for å bryte ned ligninet i halmen og dermed gjøre cellulosen lettere tilgjengelig. Da må vi ha tilgang til tette kar eller basseng som vi kan dyppe ballene ned i. Metoden er god med tanke på forverdi og smakelighet for dyrene, men ballene blir tunge å håndtere og transportere, og det er også fare for at næringsrikt vann fra karene og ballene kommer på avveier. I framtiden kan det bli aktuelt å utnytte halm til energiformål. Det krever store investeringer i forbrenningsanlegg og høvelige industri- og boligom­ råder som kan ta imot fjernvarmen. Det finnes flere slike anlegg både i Sverige og Danmark, men der er energiprisen ca. 50 øre pr. kWh mot bare ca. 30 øre pr. kWh i Norge.

Mer stoff om skurtreskeren og skurtresking finner du i ITFmelding nr 9 94 og boka Skurtreskere og skurtresking, Landbruksforlaget.

Mer om kornberging: Gårdstørker for korn er et hefte utgitt av Statkorn. Heftet gir gode råd og vink om tørking og lagring av korn. Litteraturlista i heftet viser til nyttig litteratur for den interesserte. Også ITF har aktuelle meldinger om tørking og lagring av korn

Kornkrossing Kornkrossing er en metode for våtkonservering av forkorn. Kornet blir høstet 10-14 dager før det er treskemodent. Vanninnholdet er 35-40 %. Melasse brukes som kon­ serveringsmiddel.

Vern og sikkerhet Instruksjonsboka viser de spesielle faremomentene for den aktuelle maskinen. Skurtreskere har reimer, skruer, tromler og mye annet som beveger seg. Det er derfor viktig aldri å fjerne noen av vernedekslene mens maskinen går. Med unntak av de justeringer vi kan gjøre fra førerplassen, må vi heller aldri foreta justeringer mens maskinen og driwerket går. Stabiliteten mot velting er også et moment vi må være oppmerksom på. Skurtreskeren har styring og pendlende aksling bak. Framakslingen er stiv og stødig. Best stabilitet har treskere med tyngdepunktet så lavt som mulig og så nær framakslingen som mulig. Har vi bakkete terreng a treske i, må vi ta spesielt hensyn til stabiliteten. Plasseringen av førerhytte, korntank og motor har da stor betydning. Siden korntanken pa dagens skurtreskere er plassert høyt oppe, må vi være klar over at treskeren blir mer ustabil jo mer korn vi har i tanken. Et godt råd for tresking i bakkete terreng er derfor a tømme tanken ofte.

Vedlikehold Instruksjonsboka for skurtreskeren er den sikreste veileder for a oppnå lang og problemfri levetid for treskeren og alle dens bevegelige kompo­ nenter. Daglig må vi i alle fall kontrollere oljenivået og at kniver og reimer er slik de skal. Smøring av lager og kniver ma vi gjerne gjøre flere ganger

131

HØSTEREDSKAPER

daglig. Ulyder i maskinen varsler alltid at noe er galt, og vi ma straks stanse for a finne ut hva det kommer av. I tillegg til det daglige ettersynet trenger hele treskeren periodisk kontroll etter et bestemt antall kjørte timer. Bruk anbefalingene fra instruksjons­ boka ogsa for det arbeidet. For vinterlagring ma treskeren være godt smurt og sta tørt. Da unngår vi ubehagelige overraskelser neste år.

Oppgaver 1 Gi en kort oversikt over et kjent potethøstemaskineri. 2 Potethøsting omtales gjerne som frilegging, forrådsopptaking, direkte­ høsting og totrinns høsting. Beskriv kort hva den enkelte metoden innebærer. 3 Hvordan søker vi å unngå skader pa potetknollene når de føres gjennom en halvautomatisk samleopptaker (for eksempel en Faun)? 4 Risbeltet er helt rent for jord før potetknollene er kommet opp til midten av beltet. Hva kan dette bety for kvaliteten på avlingen? 5 Altfor mye jord følger med inn på plukkebeltet på maskinen, og potet­ knollene er ikke blitt rene for jord. Hvordan kan vi rette på dette, og hvordan bør forholdet være for at maskinen skal arbeide tilfreds­ stillende?

6 Gi en kort oversikt over hvilke maskiner vi bruker til rotvekst- og grønnsakhøsting. 7 Til grønnsakhøsting bruker vi: - avbladingsutstyr - rotvekstopptaker - planteløfter - rotvekstskjær - toppløfter - potethøstemaskineri som kastehjulsopptaker, belteopptaker og samleopptakere med påmontert ekstrautstyr Beskriv kort virkemåten for de mest typiske rotvekst- og grønsakhøstemaskinene. 8 Hvordan virker en toppløfter, og hva bruker vi slike maskiner til?

9 Hva er totrinnshøsting og direktehøsting av gras? 10 Gi en kort oversikt over høstemaskiner for høy.

11 Hva er stengelbehandlingsutstyr, og hva er hensiktene med å bruke det?

12 Gunstig stengelbehandling er viktig av flere grunner. Hvordan kan en påvirke graden av stengelbehandling, og hvorfor er det viktig at be­ handlingen er kontrollert? 13 Hvorfor er det viktig med skånsom behandling av gras som vi tørker til høy ute pa jordet? 14 Hvilke oppsamlingsmetoder og maskiner bruker en for høy?

132

HØSTEREDSKAPER

15 Gi en kort oversikt over de høstemaskinene som blir brukt for ett- og totrinns grashøsting for ensilering. 16 Forklar oppbygningen, virkemåten og justeringsmulighetene for slaghøsteren. 17 Hvordan kan snittlengden på graset reguleres på slaghøsteren? 18 Nevn kort det viktigste vi ma gjøre ved grunninnstilling av slaghøster og traktor. 19 Slaghøsteren stjeler raskt altfor mye effekt hvis vi bruker den pa en ubetenksom mate. Hva må vi passe spesielt på for å unngå å sløse med effekt?

20 Hva vil det si at slaghøsteren er gjort sikkerhetsklar?

21 Forklar hvilke verneregler som gjelder ved bruk av slaghøster.

22 Grei ut om ensileringsarbeid og gassfare. 23 Hvilke gassarter utvikler det seg under ensileringsarbeid, og hva kan det bety for helsa? 24 Hva kan vi foreta oss for å dempe faren for utvikling av giftige gasser under ensileringsarbeidet?

25 Forklar kort hva ballepakking er, og beskriv kort virkemåtene til maskiner som brukes til dette arbeidet. 26 Hvordan kan en begrense forverditapet og sikre forkvaliteten nar en har valgt a lagre graset i baller? 27 Beskriv kort utviklingen fra manuelt arbeid med å skille korn fra strået til dagens skurtreskerteknologi.

28 Grei kort ut om skurtreskernes «arbeidsmaskinfunksjon», fra foran til bak på skurtreskeren. 29 Beskriv - treskeapparatet i treskeren og justeringsmulighetene - skjærebordet: oppbygning, virkemåte og justeringsmuligheter - renseverket: oppbygning, virkemåte og justeringsmuligheter 30 Hvorfor kan ikke skurtreskeren ha en fast mekanisk drivlinje fra motoren og fram til drivhjulene?

31 «Matingen» av skurtreskeren skjer ved hjelp av framdriftshastigheten. Hvordan er den trinnløse hastighetsreguleringen innrettet på ulike skurtreskere?

32 Hva består ansvaret i for eieren og brukeren av skurtreskeren? 33 Forklar kort hva det innebærer at skurtreskeren er - driftsklar - sikkerhetsklar - trafikklar

133

KAPITTEL 8

Transport

All flytting av gods, verktøy, mennesker og dyr er transport. Selv det a prikle småplanter har derfor ogsa transportarbeid i seg nar planten flyttes for hånd fra såkasse til plantehull. Også det å pakke jord inntil plante­ rottene er transport, fordi det flyttes jord. All vending av jord ved pløying er i realiteten en flytting av jord, dvs. transport. Millioner av tonn jord forflyttes ved pløying hvert år i Norge. Sett på denne maten er i grunnen nesten all aktivitet i næringen en om­ fattende og sammenhengende transportvirksomhet i en eller annen form. Med alle de ulike aktivitetene i næringen i løpet av et år er det utvilsomt landets største transportforretning som forvaltes av dem som arbeider i landbruksnæringen. Transport er i virkeligheten en gigantisk innsatsfaktor i næringen, og den koster penger som enhver innsatsfaktor. God eller dårlig transportforvaltning medvirker til god eller dårlig økonomisk avkastning. Bade transporten i seg selv og resultatet av transporten har betydelige konsekvenser for bade mennesker og miljø, for eksempel er kjente og uønskede konsekvenser av ubetenksom traktorkjøring undergrunnspakking og hjultråkk i voksebedet for plantene. Sylinder Stempelventil

Pumper og vifter

Sugeventil

Væsker blir transportert med pumper av en eller annen type. Gasser og luft blir transportert med kompressorer, som også er en form for pumpe. Luft og gasser i større mengder transporteres med vifter. I prinsippet er også viftene bygd opp som pumper. Løst gods, f.eks. gras og høy, kan også bli transportert ved hjelp av vifter.

Sugerør

Bunnventil Sil

Enkel stempelpumpe for væsker Stempelpumper kan både supe og trykke vannet. Det er vaku u met under stempelet som drar vannsøylen opp i pumpebuset. Tegning fra boka Maskinlære for landbruket, Yrkesopplæring IS

134

Typeforklaring Sugepumper kan på naturlig måte maksimalt suge vann opp til om lag 10 meters høyde over bunnivået. Trykkpumper gir væsken høyere trykk enn atmosfæren og brukes enten til å transportere væsken videre eller til å komprimere væsken til høyere statisk trykk. Begge pumpefunksjonene kan ivaretas i samme pumpekonstruksjon, eller bare den ene funksjonen, avhengig av pumpas formål. Pumpebenevnelsene viser ofte til hva slags pumpeorgan pumpa har. Derfor snakker vi om stempelpumper, klaffpumper, membranpumper, tannhjulspumper, dreiestempelpumper. sentrifugalpumper og rullepumper. TransportvifterYscø transportere løsvare som høy, gras og halm. Sentri-

TRANSPORT

Membranpumpe

Tannhjulspumpe

Lamellpumpe

Dobbeltvirkende pumper for væsker På samme måte som for den enkle stempelpumpa foregår pumpingen ved en fram-ogtilbake-bevegelse, men pumpene både suger og trykker samtidig. Det gir en jevnere væskestrøm enn det vi kan få fra en enkel stempelpumpe, men fortsatt pulserer væskestrømmen ganske sterkt. Tegningerfra boka Maskin­ lære for landbruket, Yrkes­ opplæring IS

Dreiestempelpumpe med én rotor

Impellerpumpe

Dreiestempelpumpe med to rotorer (rootspumpe)

Skruepumpe

Rotasjonspumperfor væsker Rotasjonspumpene bar ingen ventiler, og de gir en belt eller nesten belt jevn væskestrøm. Tegningerfra boka Maskin­ lære for landbruket, Yrkes­ opplæring IS

fugalvifter er mest brukt. Forholdsvis høye lufthastigheter (opptil 25 m/s) må til for å unngå tilstopping i transportkanalene. Effektbehovet er derfor stort for sentrifugalvifter som brukes til løsvaretransport. To typer transportvifter er kjent og brukt i landbruksnæringen:

Se også bildet av gjennomskåret eksentersnekkepumpe side 65.

TRANSPORT

Høykanonen er en transportvifte for lett materiale som tort høy og halm. Massen blir transportert av en luftstrøm - mindre pa grunn av kastevirkningen fra vingene pa vifta. Den andre typen, grasvifta, er en kastevifte beregnet for grastransport. Vifta kaster massen med viftevingene, og i tillegg hjelper en noe mindre luftstrøm til med transporten.

Firetrinns sen trifugalpumpe for væsker Flere av rotasjonspumpene kan kobles i serie for å øke trykket ut fra pumpa. Sentrifugalpumpene er spesielt godt egnet til seriekobling.

Propellvifte (aksialvifte)

Luftpumper Sentrifugalvifte (radialvifte)

Mekaniske transportenheter Skruer, skraper og annet utstyr Skruetransportører finner vi flere av i skurtreskeren. Også kornelevator finner vi pa skurtreskeren. Dette er et endeløst kjede med påmonterte medbringere og skraper. En kjedetransportør består av to endeløse kjeder med medbringere imellom. Den finner vi som loelevatoren på skurtreskeren. En koppelevator finnes i den automatiske potetsetteren. Andre transportør­ er er håndtransportør og skrapetransportør. Skrapetransportøren er egentlig en variant av kjedetransportøren. Også beltene i potethøsteren er et eksempel på transportenheter.

Høykanon Dersom høykanonen er laget som en transportvifte, er det luftstrømmen som river med seg høyet opp i tuten. Høyet er normalt ikke i kontakt med viftehladene. Dersom vifta er laget som en kastevifte, er høyet i direkte kontakt med viftehladene. Høyet blir kastet opp i tuten med stor kraft. Dersom vi må transportere høyet gjennom et langt rør, bør vi velge en transportvifte, for at ikke høyet skal miste farten og stoppe til røret. Tegning fra boka Maskinlære for landbruket, Yrkesopplæring IS

136

TRANSPORT

Pendeltransportøren er kjent fra utmåkingssystemer i gjødselrenner. Den er også kjent fra forutleggere for grovfor til storfe. Kasteinnretninger finner vi i bruk i høyvendere, halmristere finnes i skurtreskere, matergaflertil pressekammer finnes i høytrykkspresser, pickuper i grasbergingsmaskiner, sortersåld i potetsorterere og i flere andre landbruksmaskiner.

Transportutstyr Frontlasteren Mange av jordbruksvekstene lesses opp samtidig med høstingen. Det gjelder for eksempel gras, poteter, korn og annet. Høy og halm lesses opp og flyttes etter tørking på jordet. Husdyrgjødsel, mineralgjødsel og annen bulkvare krever alle sine spesielle innretninger for effektiv håndtering. For opplasting, og dels også stablearbeid, er traktor med frontlaster mest brukt i Norge. På frontlasteren kan vi montere mange forskjellige redskaper, som skuffer, gafler, spyd, svans, klo osv. Frontlasteren består av spesielt til­ passede festeinnretninger (braketter) som boltes fast til traktoren, og av to løftearmer. Løftearmene blir ofte hurtigkoblet til brakettene. Eldre frontlastere er firepunktskoblet til festebrakettene og arbeidssylindrene. Betjeningsspakene for frontlasteren er montert nær førerplassen i traktoren. Løftearmene og redskapene som brukes på frontlasteren, er hydraulisk operert. På eldre frontlastere ble skuffetømmingen utløst mekanisk. Gjen­ nom en spesielt tilpasset ledd- og stagoverføring mellom løftearmene og redskapet blir redskapet parallellført. Det vil si at pallegaffelen eller lasteskuffen føres vannrett fra marknivå til høyeste løftestilling. Redskapene kan være festet til løftearmene enten direkte med koblingsbolter eller via en spesielt tilpasset hurtigkoblingsramme. Av slike rammer er det tre ulike utforminger:

• Triangel-redskapskobling • HMV-redskapskobling CBergsjø/Trima) • Ålø-redskapskobling

Samtlige av koblingene er bare fabrikkstandarder når de brukes på front­ lasteren. ISO, og dermed også Norsk Standard, er ennå ikke etablert for frontlastere. Av- og påkobling og låsing av redskapene kan enten være betjent manuelt, ved hjelp av en hurtigkoblingsramme med egen betjeningsspak pa rammen eller ved hjelp av hurtigkoblingsramme med hydraulisk lås­ ing som betjenes fra førerplassen. Skuffeindikator er en innretning som viser føreren nar bunnen på skuffen eller pallegaffelen er i plan med bakken. Det finnes en del varianter av slike, som glidestag, viserskala, elektronisk display og annet.

137

TRANSPORT

Hu rtigko bli ng av fro n Haster

Frontlasteren Tegn ing: Kaj Mola nder

Viktige nøkkeldata for frontlasteren, foruten prisen, er: • frontlasterens - løfte kraft - brytekraft • arbeiclsvinklene for redskapet - fyllevinkelen i marknivå - tømmevinkelen i høyeste stilling - parallellføringsegenskapene • arbeidsområdet - maksimal løftehøyde - maksimal senkedybde • innebygd sikkerhet - at kreftene er størst mot bakkenivået og avtar med økende løftehøyde - sikten fra førerplassen - den totale stabiliteten - belastningslodd for motvekt

• betjeningsfunksjoner - at arbeidsredskapet fritt kan følge terrenget uhindret av løfte- og senkehydraulikken - logiske bevegelser for løfting, senking, fylling og tømming med betjeningsspakene - antall betjeningsspaker (tospaks- eller enspakssystem) - av- og pakoblingen til traktoren - til- og frakobling av arbeidsredskapet

Traktorstørrelse Frontlasterne er bygd for å passe til traktorer med bestemte effektklasser, og dermed også vektklasser. Eksempler hentet fra en brosjyre viser seks varianter beregnet pa følgende effektklasser: 30-60 hk, 45-75 hk, 50-80 hk, 60-90 hk, 65-110 hk og 90-200 hk. De anbefalte effektklassene har

138

TRANSPORT

Ventilblokk På mange traktorerfinner vi at spaken/e) for manøvrering avfrontlasteren sitter direkte på ventilblokken inne i hytta. Da er hydraulikkslangene til frontlasteren koblet til traktorens standarduttak forfjernsylindrer. Tegning: Kaj Molander

Trepunktskobling Blant annetfor å lette tilkoblingen av redskaper har trepunktsopphenget alltid en avvatringssveiv . Med den kan vi justere høyre trekkstag opp eller ned. Trekkstagenepå tegningen har også en utløser som gjør at vi kan forlenge dem noen centimeter. Når vi har løst ut trekkstagene, må vi alltidforsikre oss om at utløserne er skikkelig i lås før vi begynner å bruke redskapet. Tegning: KajMolander

nær sammenheng med styrken i frontlasterens konstruksjon og innfestingen på traktoren. Løftediagrammet for frontlasteren er verdt en inngående studie. Det forteller om arbeidskreftene, arbeidsvinklene, arbeidsområdet og noe om den innebygde sikkerheten i apparatet. Stabi­ liteten i traktor og lasteapparat har sammenheng med sporvidden til trak­ toren. Økt sporvidde gir økt stabilitet sideveis. Kjøring med høyt løftet redskap gir veldig dårlig stabilitet i sidehelling.

Redskapsindikator Fordi punktene ABCD og ABEF på figuren danner to para­ llellogram, vil stanga vise riktig skuffevinkel i forhold til trakto­ ren uansett om front-lasteren er hevet eller senket. Det er til stor hjelp når vi skal skuffe snø ellerjord, eller når vi skal løfte paller nedfra en traktortilhenger. Tegning: KajMolander

Ettrinns redskapskoblinger Med ettrinns redskapskoblinger minkerfaren for klemskader og belastningsfarer under kobling. Jo større traktoren og redskap­ ene er, desto tyngre Cog far­ ligere) er det å koble manuelt. Begge de viste koblingene kan brukes både framme og bak på traktoren.

139

transport

Løftekraft Både tekst og tegninger er hentetfra en brosjyre for Bergsjo. De tekniske dataene kan variere noe avhengig av traktormodellen.

Anbefalt traktorstørrelse: 60-90 hk

Løftekraft ved 17 MPa oljetrykk I armsentrum, bakkenivå I armsentrum, full høyde 60 cm ut på gaffelen (nyttelast), bakkenivå 60 cm ut på gaffelen (nyttelast), 1,5 m høyde 60 cm ut på gaffelen (nyttelast), full høyde Maksimal brytekraft, 60 cm ut på gaffelen

140

Arbeidstid ved pumpekapasitet på 40 I pr. minutt 1900 kg 1600 kg 1650 kg 1450 kg 1325 kg 1850 kg

Løftetid til full høyde Tømming av skuffe, fullt utslag Tømming av skuffe, fra horisontalplanet Skuffevipp opp, fullt utslag, bakkenivå Kobling av frontlasteren til traktoren Kobling av redskapet til frontlasteren Vekt uten festebraketter:

6,5 sekunder 2,3 sekunder 0,7 sekunder 2,8 sekunder 2,0 minutter 0,5 minutter 375 kg

TRANSPORT

Dekkstyrke Dekkene på framhjulene til traktoren er nesten bestandig det svakeste leddet i kjeden nar frontlasterens krefter brukes fullt ut. Framhjulene kan avlastes noe ved bruk av motvekt eller belastningslodd i traktorens trepunktskobling. Tyngden av motvekta er en viktig sikkerhetsfaktor ved bruk av lasteapparatet, bade for a unngå overbelastninger i traktoren og for a oppnå stabilitet og styring under kjøring. En praktisk handregel sier at tyngden på motvekta bør være like stor som vekta av arbeidsredskapet. Dekkenes normale bæreevne er oppgitt i STROs tabeller (The Scandi­ navian Tire and Rim Organization), i instruksjonsbøkene eller i dekkprodusentenes tabeller. Les mer om valg av hjul lenger bak.

Vektforskyvning og stabilitet De normale akslingsvektene til traktoren blir forskjøvet nar frontlasteren er pamontert og brukes i arbeid. Vektforskyvningen er nokså enkel å beregne:

TT B x C , H = —~, der A ’

H B C A E F

= = = = = =

reduksjonen av vekta på bakhjulene avstanden fra framhjulsnavet til tyngdepunktet vekta til arbeidsredskapet traktorens akslingsavstand forakslingsvekta på traktoren bakakslingsvekta pa traktoren

A

B

Prinsippetfor vektforskyvning Tegning: Kaj Molander

Regneeksempel 1

Vi prøver formelen med et tenkt eksempel. Finn reduksjonen av vekta på bakhjulene (H) når B er 1,6 m, C er 1 000 kg og A er 2,32 m H- 1.6 mx 1 000 kg _ 690 k 2, 32 m

Det vil si at bakakslingsvekta på traktoren er redusert med 690 kg. Hvis E (forakslingsvekta) er 2 100 kg og F (bakakslingsvekta) er 2 400 kg, blir F etter vektreduksjonen 2 400 kg - 690 kg = 1 710 kg. Vekttillegget på framhjulene blir 690 kg + 1 000 kg, altså totalt 2 100 kg + 690 kg + 1 000

kg = 3.790 kgRegneeksempel 2

Om den samme traktoren som i regneeksempel 1 blir pamontert en motvekt som veier 1 400 kg og loddet har tyngdepunktet sitt 1,2 m fra bakakslingen, vil vektforskyvningene bli helt annerledes. Vektoverføringen fra framhjulene til bakhjulene blir:

1 400 kg x 1,2 m . , H ‘------- 2,32 m = 724 kg Forakslingsvekta vil derfor bli 3 790 kg - 724 kg = 3 066 kg. Bakakslingsvekta vil bli 1 710 kg + 1 400 kg + 724 kg = 3 834 kg.

Vekter i regneeksempel 2 Tegning: KajMolander

141

TRANSPORT

Mer om frontlasteren: ITF (tidligere LTI) har gitt ut et kompendium, Informa­ sjon om redskapsposisjon og funksjon ved kjøring av frontlaster, forfatter Jan Reiling, april 1988.

Konklusjon Om cle hydrauliske kreftene til traktoren og frontlasteren er store nok, vil en under skuffefyllingen kunne loffe bakhjulene fra bakken. Da hviler hele traktorens totale vekt på framhjulene. I det siste eksemplet vart blir det 3 066 kg + 3 834 kg = 6 900 kg. Faren for overbelastning pa dekk, lager, transmisjon og framaksling er da overhengende. Derfor skal vi til vanlig unnga å bruke for tung motvekt. Hjulspinning pa bakhjulene kan altså fungere som en sikkerhetsventil mot overbelastning. Det er et klart signal til føreren om at han prøver a løfte for tung last. Husk at vi aldri ma kjøre en traktor der bakhjulene så vidt gar ned i bakken. Den pendlende framakslingen pa landbrukstraktorer gjør at vi i en slik situasjon vil velte i den minste side- eller nedoverhelling.

Tilhengere

Tverrboggi

Tilhengere med ekstra hjulsett Tegning: Håkon Aasnes

I norsk landbruk blir det nesten utelukkende brukt enakslede tilhengere. Det mest vanlige er også at tilhengeren bare har ett hjulsett, men fire hjul på en aksling, langboggi og tverrboggi brukes også en del. Noen ganger kan vi ogsa se tvillingmonterte hjul på tilhengere. Tilhengervekta hviler på hjulakslingen, og eventuelt boggiakslingen, og traktorens trekkrok. Formalet med alle typer ekstra hjulsett er å fa ned marktrykket pr. kvadratcentimeter eller minke belastningen pr. dekk. Dersom vi har en tung henger som går mye etter vei eller i skogen, er sannsynligvis langboggi den mest fornuftige måten å montere det ekstra hjulsettet på. Dersom tilhengeren blir brukt mest på bæresvak mark, er hensynet til minst mulig overflate- og pakkeskader mye viktigere enn hensynet til belastningen på dekkene, og en eller annen tverrmontering er å foretrekke. Tvillingmontering er den absolutt mest stabile sideveis, men den tar også mest plass både på låven og i veibanen. Har vi slett og grei mark, er tverrboggi eller fire hjul på én aksling gode alternativer. Tverrboggien følger terrenget bedre enn fire hjul på én aksling og er derfor mest skånsom mot underlaget. Når hjulgangen er langboggi, hviler vekta av tilhengeren mest på de bakre hjulene på boggien. Det kan vi se ved at boggiakslingen er forskjøvet noe bakover på boggihjulrammene. Formålet ved denne forskyvningen er å redusere dekkslitasjen og vridningspåkjenningene på hjulene nar vi svinger tilhengeren.

Vektfordeling Normal vektfordeling mellom hjulgangen pa tilhengeren og trekkøyet bør være 2/3 pa hjulgangen og 1/3 pa trekkøyet. Det gir gode bremseegenskaper pa bakhjulene på traktoren, samtidig som stabiliteten til tilhengeren er brukbar. Også med tanke pa minst mulig jordpakking vil det være en fordel a dele pa vekta mellom tilhengeren og traktoren.

TRANSPORT

Vektfordelingen er nokså enkel å beregne:

LxM

°- n O L M N P

= = = = =

der

vekta i trekkøyet på tilhengeren tilhengerens totalvekt avstanden fra tilhengerens tyngdepunkt til hjulgangen avstanden fra sentrum av trekkøyet til hjulgangen på tilhengeren vekta som hviler på hjulgangen

Vektfordeling Prinsippetfor vektfordeling mellom trekkøyet og akslingen på tilhengeren. Tegning: Kaj Molander

Regneeksempel

La oss prøve formelen med et tenkt eksempel. Tilhengerens egenvekt er 900 kg, og vi laster hengeren med 3 100 kg. Hva blir vekta i trekkøyet og i akslingen på tilhengeren dersom M er 0,7 m og N er 3,4 m? • Totalvekta blir da: 900 kg + 3 100 kg = 4 000 kg (L = 4000 kg) • Vekta i trekkøyet blir i

4 000 kg x 0,7 m = 824 k 3,4 m •

Vekta som hviler på hjulgangen, blir 4 000 kg - 824 kg = 3 176 kg

I

Valg av hjul Uheldig jordpakking kan skyldes hjuldimensjonene på blant annet til­ hengere. Det er den komprimerte lufta inni dekkene som bærer vekta av tilhengeren. Små hjuldimensjoner krever høyt lufttrykk i dekkene, og store hjuldimensjoner krever mindre lufttrykk, jamfør anbefalt lufttrykk for bak­ hjul og framhjul på traktoren. Dette skyldes at små hjul har få kvadrat­ centimeter som danner kontaktflate mot bakken, mens større hjul har langt større flate til å fordele den samme lasten på. For å forebygge jordpakking er det gunstig å ha hjuldimensjon på tilhengeren som krever lufttrykk noe tilsvarende det bakhjulene på traktoren har. Lufttrykket i dekkene tilsvarer om lag det marktrykket hjulet utøver mot jordoverflaten. Tvillinghjul eller boggiutrustning fordeler vekta på flere hjul, men gir mer tråkk på jordoverflaten, med de ulemper det gir. Tilhengere som ikke har drift på hjulene, klarer seg godt med frittrullende (implement) dekk. Tilhengerredskap der arbeidsorganene drives av vognhjulene, for eksempel såmaskiner, krever dekk med tverribbemønster. For enkelte slepte redskaper er det noen ganger hensiktsmessig å velge dekk som for styrende hjul, det vil si med markerte langsgående ribber. For slepte redskaper som går på grasvoll, f.eks. slaghøstere, velger noen dekk uten mønster.

Høytløftende tilhenger Noen ganger er det et poeng å kunne tippe lasset rett opp i for eksempel såmaskinen. Denne spesialhengeren har langhoggi med en ekstra ramme som vi kan løfte opp når vi skal tippe lasset. Lasteplanet er oppdelt i tre atskilte rom for såfrø og mineralgjødsel. Denne hengeren blir registrert med maksimal totalvekt på 10 000 kg. Foto fra brosjyre for Velsa tilhengere

Dekkdimensjon Pa dekksidene finner vi en rekke tall som forteller om dekkdimensjon og dekkstyrke. For frittrullende tilhengerhjul av lavprofiltypen kan vi finne koden 400/60 RI5 148 A6*** . Det første tallet angir sekjonsbredden pa

143

transport

dekket i millimeter. Tallet 60 forteller at høyden pa dekkringen er 60 % av seksjonsbredden. Bokstaven R forteller at det er et radialdekk. (Siden alle lavprofildekk er radialdekk, mangler ofte bokstaven.) Tallet 15 er felgdiameteren i tommer, altsa dekkets innerdiameter. De siste sifrene er lastkode og hastighetskoder som vi kommer tilbake til. Et vanlig (konvensjonelt) dekk kan være angitt med dimensjonene 11,5 - 15 155 A6***, der 11,5 angir seksjonsbredden på dekket i tommer. Høyden pa dekkringen pa vanlige dekk er fra 80 til 100 % av seksjons­ bredden. Streken (-) betyr her at vi har med et diagonaldekk a gjøre, og tallet 15 angir felgens diameter i tommer. 155 og A6*** er last- og hastighets­ koder. Noen ganger kan det også stå et tall foran koden over, f.eks. 35 11,5 osv. Tallet 35 angir da den ytre diameteren pa dekket.

Felgdiameter (dekkets indre diameter)

Belastet seksjonsbredde

Benevning på redskap sog traktorbjul. Tegning: KajMolander

Dekkstyrke Styrken eller bæreevnen i dekkene framgår enten av lagkoden for dekkene, som er et eldre system, eller av lastkoden, som er det nyeste systemet. Lagkoden (plyrating) angir antallet kordlag i dekket. Det kan for eksempel være «plyrating 4», eller «plyrating 8». Ved hjelp av tabeller kan vi se hvor stor belastning dekket tåler. Lastkoden (load index) etter STRO-normen er et skandinavisk standardi­ sert system. Også for dette systemet er tallverdien knyttet til en tabell der vi kan lese av hvilken belastning dekket tåler. Bæreevnen er igjen knyttet til kjørefarten under transporten og til lufttrykket i dekket. Hastigbetskoden for alle dekk pa det europeiske markedet skal bestå av en kode med en bokstav og et tall. A6 tilsvarer 30 km/h, og A8 tilsvarer 40 km/h. Dette er stort sett de aktuelle kodene for traktor- og tilhengerdekk. Maksimalt lufttrykk kan enten være skrevet med bokstaver på dekket, for eksempel «Max 33 psi», eller så har dekket fra én til tre stjerner etter hastigbetskoden. Én stjerne (*) betyr at maksimalt lufttrykk for dekket er 160 kPa, to stjerner (**) betyr maksimalt 240 kPa, og tre stjerner (***) betyr maksimalt 320 kPa. Ved lav kjørefart tåler dekkene høyere belastning enn det lastkoden viser. Da må vi undersøke nærmere i en trykk- og belastningstabell for landbruksdekk. Slike tabeller kan vi få tak i hos dekkforhandlere, Info­ sentere! ved Forskningsparken i Ås eller i fagbøker. Tabellene burde finnes i ethvert redskapshus.

Eksempel: På et bakdekk for traktorer kan vi lese koden «16,9 R30 137 A8*»_ 16,9 R30 gir oss dekkstørrelse og -type. Av tabellen ser vi at lastkoden 137 betyr at dekket tåler en belastning på 2 300 kg ved en fart på A8, som tilsvarer 40 km/h. Forutsetningen for at dekket skal tåle denne belast­ ningen, er maksimalt lufttrykk. Her er dekket merket med én stjerne, og det gir et maksimalt lufttrykk på 160 kPa. Studerer vi trykk- og belastningstabellen for landbruksdekk grundigere, finner vi flere opplysninger om hva et slikt dekk skal tåle:

144

TRANSPORT

• Ved maksimal belastning og hastighet vet vi at lufttrykket skal være om lag 160 kPa (22 psi). Dersom vi ikke kjører fortere enn 20 km/h, tåler dekket opptil 3 080 kg med det samme lufttrykket. • Av tabellen kan vi også lese hvor stor belastning dekket tåler med et lufttrykk på for eksempel 120 kPa. Når hastigheten er under 20 km/ h, tåler dekket en belastning på 2 600 kg, og dersom hastigheten er 40 km/h, tåler dekket en belastning på 1 940 kg. Dersom vi sier at dekkets normale levetid tilsvarer 100 %, vil levetiden bli forkortet til 70 % av det normale ved 20 % overlast. Ved 20 % underlast forlenges levetiden tilsvarende til 156 %. Oppsettet viser at det er lønnsomt å koste på skikkelig dekkutrustning slik at vi normalt kjører dekkene med litt underlast. Når vi har bedre dekk enn det som strengt tatt er nødvendig, kan vi også kjøre med redusert lufttrykk pa bæresvak mark. Det er et godt tiltak for å skåne plantene og matjordlaget mot slitasje og pakking.

Om lufttrykk: Det anbefalte lufttrykket i dekk blir oppgitt i bar (bar), kilopascal (kPa) eller pound (psi). • 1 bar = 1 newton/ cm2 ( = ca. 1 kg/cm2) • 1 pascal = 1 newton/m2 • 1 pound = 1 pound/ inches2 ( = ca. 0,45 kg/ 6,45 cm2 = 0,07 kg/cm2) - og det betyr at 1 bar = 100 000 Pa = 100 kPa 1 bar = ca. 14,25 psi 1 mm vannsøyle = 9,81 Pa

Lastkoder etter STRO-normen (utdrag)

LI

kg

LI

kg

LI

kg

LI

0 1 2 3 4 5 6 7 8 9

45 46.2 47.5 48.7 50 51.5 53 54.5 56 58

40 41 42 43 44 45 46 47 48 49

140 145 150 155 160 165 170 175 180 185

80 81 82 83 84 85 86 87 88 89

450 462 475 487 500 515 530 545 560 580

120 121 122 123 124 125 126 127 128 129

1400 1450 1500 1550 1600 1650 1700 1750 1800 1850

160 161 162 163 164 165 166 167 168 169

4500 4625 4750 4875 5000 5150 5300 5450 5600 5800

200 201 202 203 204 205 206 207 208 209

14000 14500 15000 15500 16000 16500 17000 17500 18000 18500

240 241 242 243 244 245 246 247 248 249

45000 46250 47500 48750 50000 51500 53000 54500 56000 58000

10 11 12 13 14 15 16 17 18 19

60 61.5 63 65 67 69 71 73 75 77.5

50 51 52 53 54 55 56 57 58 59

190 195 200 206 212 218 224 230 236 243

90 91 92 93 94 95 96 97 98 99

600 615 630 650 670 690 710 730 750 775

130 131 132 133 134 135 136 137 138 139

1900 1950 2000 2060 2120 2180 2240 2300 2360 2430

170 171 172 173 174 175 176 177 178 179

6000 6150 6300 6500 6700 6900 7100 7300 7500 7750

210 211 212 213 214 215 216 217 218 219

19000 19500 20000 20600 21200 21800 22400 23000 23600 24300

250 251 252 253 254 255 256 257 258 259

60000 61500 63000 65000 67000 69000 71000 73000 75000 77500

20 21 22 23 24 25 26 27 28 29

80 82.5 85 87.5 90 92.5 95 97.5 100 103

60 61 62 63 64 65 66 67 68 69

250 257 265 272 280 290 300 307 315 325

100 101 102 103 104 105 106 107 108 109

800 825 850 875 900 925 950 975 1000 1030

140 141 142 143 144 145 146 147 148 149

2500 2575 2650 2725 2800 2900 3000 3075 3150 3250

180 181 182 183 184 185 186 187 188 189

8000 8250 8500 8750 9000 9250 9500 9750 10000 10300

220 221 222 223 224 225 226 227 228 229

25000 25750 26500 27250 28000 29000 30000 30750 31500 32500

260 261 262 263 264 265 266 267 268 269

80000 82500 85000 87500 90000 92500 95000 97500 100000 103000

30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

106 109 112 115 118 121 125 128 132 136

70 71 72 73 74 75 76 77 78 79

335 345 355 365 375 387 400 412 425 437

110 111 112 113 114 115 116 117 118 119

1060 1090 1120 1150 1180 1215 1250 1285 1320 1360

150 151 152 153 154 155 156 157 158 159

3350 3450 3550 3650 3750 3875 4000 4125 4250 4375

190 191 192 193 194 195 196 197 198 199

10600 10900 11200 11500 11800 12150 12500 12850 13200 13600

230 231 232 233 234 235 236 237 238 239

33500 34500 35500 36500 37500 38750 40000 41250 42500 43750

270 271 272 273 274 275 276 277 278 279

106000 109000 112000 115000 118000 121000 125000 128500 132000 136000

kg

LI

kg

LI

kg

LI

kg

145

TRANSPORT

Mer om hjulutstyr: Boka Hjulutstyr for landbruksmaskiner, Landbruksforlaget, gir nyttig veiledning for prak­ tikeren. Infosenteret ved Forsk­ ningsparken i Ås selger heftet Tkykk- og belastningstabeller for landbruksdekk.

Tabell: Hastighetskoder etter europeisk standard (ECE-standard) Kode

km/h

Kode

A1 A2 A3 A4 A5 A6 A7 A8 B 0 D E F

5 10 15 20 25 30 35 40 50 60 65 70 80

G J K L M N P Q R S T U H

km/h 90 100 110 120 130 140 150 160 170 180 190 200 210

Kobling av traktorredskap Energien fra traktoren kan i hovedsak bare nyttes til nyttig arbeid nar red­ skaper og maskiner er koblet til den. Velkjente overføringsmetoder er sleping, skyving, løfting, flytting og driving ved hjelp av hydraulisk eller elektrisk energi, eller mekanisk ved mellomakslinger. Traktoren ble først koblet til sleperedskaper (altså ettpunktskobling). Senere kom trepunktskoblingen med arbeidshydraulikk. I praksis bruker vi i dag ett-, to-, tre- og firepunktsmonterte redskaper. Selve tilkoblingen skjer gjerne ved hjelp av koblingsbøker som sikres med orepinner. Mange hand-, fot- og ryggskader skjer årlig under tilkobling mellom traktor og redskap. Jo større traktoren er, desto større og stivere er trekk­ stagene og toppstaget på traktoren. Da er det ikke så lett å løfte trekk­ stagene de nødvendige centimetrene for a få på redskapet. Mange klemskader skjer ved at føreren står på det ene trekkstaget og tøyer seg inn i bakluka pa traktoren for å løfte eller senke trekkstagene. I en slik situa­ sjon har vi liten kontroll dersom vi sklir ned fra trekkstaget, eller dersom traktoren begynner å rulle.

Kontaktflate og marktrykk Jordpakkingen blir minst mulig når dekket har størst mulig kontaktflate mot under­ laget. Når vi kjører på bæresvak mark, er store hjul bedre enn små hjul, radialdekk er bedre enn diagonaldekk. og lite lufttrykk er bedre enn høyt lufttrykk. Tegning: Kaj Molander

146

Hurtigkoblinger Med hurtigkoblinger slipper vi mesteparten av det farefulle arbeidet mellom traktoren og redskapet, og det går også svært raskt å skifte red­ skaper. Ut fra et helse-, tids- og sikkerhetsperspektiv kan slike systemer derfor anbefales pa det varmeste, og de kommer da ogsa mer og mer i bruk. I dag finnes det to prinsipielt ulike hurtigkoblinger pa markedet: Ettrinnskoblingen fullfører koblingen med føreren sittende i førersetet. Totrinnskoblingen kobler først på trekkstagene til redskapet ved hjelp av fanghaker. Deretter må føreren koble pa toppstaget ved hjelp av en fanghake.

TRANSPORT

Ettrinnskoblinger I Norge er to ulike typer av ettrinnskoblinger mye utbredt. Den ene er kjent som HMV-redskapskobling og den andre som Triangel-redskapskobling. Begge kan brukes enten i traktorens trepunktskobling bak, i trepunktskobling i fronten på traktoren eller pa redskapsfestet på front­ lasteren. Den ene koblingshalvdelen festes til traktoren, og den andre halv­ delen er festet permanent til redskapet. Begge systemene blir levert med styrke- eller dimensjonskategori 1 og 2. Totrinnskoblinger Totrinnskoblingene er best kjent som WKS-kobling (Walterscheid koblingssats) eller fdngbakekobling. Koblingen blir levert med styrkekategori V2, 2 eller 3- Det finnes også andre merker av denne type kobling.

Hydrauliske koblinger Hurtigkoblinger for oljeoverføring mellom traktor og redskaper er svært utbredt. Tippslangen for tilhengere er et godt eksempel. Koblingens hunndel står oftest bak på traktoren, mens hanndelen står på redskapets tilkoblingsslanger. Stort sett er alle nye traktorer utstyrt med hydrauliske hurtigkoblinger etter den internasjonale standarden (ISO). Men det finnes fortsatt traktorer og en del redskaper som blir levert med oljehurtigkoblinger etter ameri­ kansk standard (SAE) eller tysk standard (DIN). På eldre redskaper kan vi komme borti bansen koblingen eller andre fabrikkstandarder. ISO-stand-

Hu rtigkobli nger Til venstre på tegningen ser vi en Triangel-redskapskobling montert i fronten av traktoren. Til bøyre ser vi en fanghakekobling. Både trekkstagene og toppstaget harfanghaker som huker seg fast i koblingsboken. Tegning: KajMolander

147

TRANSPORT

STANDARDISERING Standardisering i henhold til Norsk Standard (NS), Inter­ national Organization for Standardization (ISO) og Committe European (CE) er viktig for redskapskoblinger, trekkroker og annet. Stand­ ardisering gir rimelig sikkerhet mot at uforutsette mekaniske koblingsproblemer inntreffer. Se mer om standardisering på internett-adressen: www.standard.no

Hydrauliske hurtigkoblinger På tohånds hydrauliske hurtig­ koblinger må vi skyve låseringen inn for å få koblet til hanndelen. På enhånds bydra uliske h u rtigko blinger trykker vi hanndelen hardt inn i hanndelen. Hydrauliske hur­ tigkoblinger med skrufatning kan vi koble under trykk. Tegning: KajMolander

arden blir heldigvis stadig mer brukt. Det kan være ganske tungvint der­ som enkelte redskaper krever bestemte traktorer for a fungere. Ved nyan­ skaffelser ma vi ha det i minnet. Ogsa med tanke pa et maskinsamarbeid mellom flere gardsbruk er ISO-standardiseringen helt nødvendig. Noen fa koblingstyper lar seg koble til selv om den ene halvdelen star med et visst oljetrykk i oljerør eller slange, men de fleste koblingene lar seg ikke koble til under trykk. Bortsett fra litt oljesøl gar normalt frakobling under trykk greit. Pase derfor at arbeidssylindere er uten trykk før fra­ kobling. Det er to hovedtyper av de ISO-standardiserte koblingene. Den ene typen blir kalt for enhandskoblinger. Den blir koblet fra ved ganske enkelt a trekke hardt i slangen. Tilkoblingen skjer ved a trykke hanndelen hardt inn i hunndelen. På tohåndskoblinger må vi skyve inn en fjørbelastet låsering pa hunndelen før vi kan få hanndelen ut eller inn. For alle ISOstandardiserte koblinger kan vi fa tak i overganger mellom de to hovedtypene.

Tohånds hydraulisk hurtigkobling

Enhånds hydraulisk hurtigkobling

Hydraulisk hurtigkobling med skrufatning

148

TRANSPORT

Rene koblingshalvdeler er nødvendig for å unngå funksjonsproblemer. Fest derfor støvhettene på koblingshalvdelene straks slangene er frakoblet. Dersom vi mangler støvhetter, kan vi bruke en plastpose rundt koblingene.

Elektriske koblinger Elektriske hurtigkoblinger blir mye brukt mellom traktor og forskjellige tilhengere. Noen redskaper har også en eller annen elektrisk styring fra traktoren. Registrerte tilhengere skal være utstyrt med lys. Standardiserte sjupolede hurtigkoblinger er mest brukt, men også koblinger med andre polantall finnes. Hver enkelt pol er merket med en kode. I de to koblings­ halvdelene har dermed samme polpunkt lik kode i begge koblingshalv­ delene. To standardiseringssystemer for polpunktenes merkekoder er i bruk: DIN og SAE. Feilkobling i koblingshalvdelene kan bli katastrofalt, for eksempel ved ombytting av høyre og venstre retningslys. Bruk koblingsdiagram for å sikre riktig tilkobling av ledningene.

Elektroniske koblinger Typisk for elektronisk utstyr er at kontrollboksen (hjernen) og data­ skjermen er plassert i førerhuset pa traktoren, mens overvåkerne, transponderne eller motorene er ute på redskapet. En kabel fører signalene til og fra traktor og redskap. Eventuelle hurtigkoblinger på slike kabler kalles koblingsenheter (eng. interface unit). Godt renhold og fullstendig sammenkobling er de viktigste vedlikeholdsoppgavene vi kan gjøre for å unngå funksjonssvikt.

Venstre blinklys

Bremselys

Reserve Venstre baklys (kan også kobles sammen med høyre baklys)

Høyre baklys og ev. andre markeringslys

Jord Høyre blinklys

Sjupolet elektrisk kobling Etter den internasjonale og norske standarden skal polene i koblingen være slik som vist ber. På nye traktorer er også fargen på ledningene standardisert.

149

TRANSPORT

Elektronisk måleinstrument Tegningen viser ekstrautstyr til åkersprøyterfra Hardi. Tegning fra brosjyre for Hardi Tronic A Display med tastatur B Batteri C Målerfor gjen nomstrøm n ing av væskemengde D Målerfor kjørefart E Kontaktfor måling av areal ved bruk av andre typer redskaper F Trykkmåler G Styreboksfor bom- og pu mpefunksjoner H Pumpe

H

Mekaniske koblinger Kraftoverføringsakslinger (mellomakslinger) De som har besøkt et redskapshus eller gårdsverksted, kan ikke ha unngått a ha sett havarerte kraftoverføringsakslinger. Nar rett kraftoverføringsaksling blir brukt mellom traktor og redskap, skjer det praktisk talt aldri at tung drift alene fører til havari. Det kommer vi tilbake til nedenfor. En kraftoverføringsaksling er et farlig redskap og dermed underlagt spesielle godkjenningsprosedyrer for CE-merking. (Se under «Person­ skader, ansvar og opplæring» fremst i læreboka.) Det betyr ogsa at vi ma

150

TRANSPORT

være svært forsiktige med å reparere ødelagte kraftoverføringsakslinger, annet enn når vi kan skifte ut den delen som er skadet. En komplett kraftoverføringsaksling består av et akslingsrør (også kalt akslingsprofil), et universalledd i hver ende, en sporhylse med låsing i hver ende, et vernedeksel over akselrøret og en vernetrakt over universalledd og sporhylse. I tillegg har kraftoverføringsakslinger ofte overbelastningsvern som er bygd sammen med det ene universalleddet. Mellomakslingens oppgave er å overføre effekt fra traktoren til red­ skapet. Driften av de fleste maskinene i landbruket gir vekslende positiv belastning. Slike svingninger vil også være med på å avgjøre valget av akslingsstørrelse. Sammenhengen mellom dreiemoment, turtall og effekt er det nyttig å være oppmerksom pa, ikke minst med tanke på mellomakslinger.

Eksempel på dreiemoment • Sammenhengen mellom effekt, moment og turtall er: Effekt (W) = 2tt x dreiemoment (Nm) x turtall (r/s) • En traktor driver et redskap som krever 33 kW ved turtallet 540 omdreininger pr. min (= 9 r/s). • Vi vil finne dreiemomentet i akslingen i denne situasjonen. Dreiemomentet blir da 33 000 = 583, 9 Nm 2 x 3,14 x 9

Dersom turtallet faller til 440 omdreininger pr. minutt (= 7,33 r/s) på grunn av tung belastning, vil dreiemomentet bli 33 000 2 x 3,14 x 7,33 = 716,9 Nm

Eksemplet viser klart at dreiepakjenningene på kraftoverføringsakslingen øker kraftig når turtallet synker. Å holde turtallet riktig øker i realiteten levetiden for mellomakslingen.

Belastninger på ledd og profilrør Landbruksmaskiner i arbeid på jordet gir vekslende vinkelutslag i akslingens universalledd. Det fører til ujevn belastning i de to universalleddene. Mer presist sagt så vil rotasjonskreftene øke og minke i løpet av en hel akslingsomdreining. Jo større vinkelutslaget er, desto større er svingningen i belastningen på leddene. Bruk av dobbeltledd eller vidvinkelledd tillater noe større vinkelutslag pa kraftoverføringsakslingen. Under svinging, stigning eller fall må de to akslingshalvdelene kunne gli inn i hverandre og forlenges eller forkortes, også mens maskinene arbeider tungt. Derfor ma vi smøre akslingsrørene med fett. Dersom red­ skapet er tungt å drive, må vi bruke større dimensjoner av akslingsprofiler. Det finnes også kraftoverføringsakslinger som er spesielt overflatebe-

151

transport

handlet eller herdet slik at de taler mer. Nar akslingen er i bruk, bor den helst ikke være mer enn halvveis utdratt. Profilrørene ma overlappe hverandre med minst 10-15 cm. Flere profiltyper og dimensjoner blir brukt i kraftoverføringsakslingene. Sitronprofilet er det mest brukte i Norge, men dersom traktoren overfører store krefter til redskapet, kan vi med fordel bruke akslinger med stjerneprofil. Sitronprofilet overfører dreiekreftene ved hjelp av de to ribbene langs akslingene, mens stjerneprofilet har seks ribber a fordele dreie­ kreftene pa. Vidvinkelledd På alle kraftoverføringsakslinger i drift hør vinkelutslaget være så lite som mulig. På akslinger med vanlige ledd hør vi ikke helaste akslingen når vinkelutslaget er over ca. 25grader. Akslinger med vidvinkelledd tåler belastninger med et vinkelutslagpå opptil 45 grader. Tegning: Kaj Molander

Smøring Pilene på tegningen markerer smørepunkterpå kraftover­ føringsakslinger. Tegning: KajMolander

Montering og belastning En kraftoverføringsaksling må ikke erstattes av andre typer enn dem som maskinprodusenten eller traktorprodusenten har angitt. Beregningen av dimensjonen er nemlig gjort ut fra maskinens type og effektbehov. Vær oppmerksom pa at kraftoverføringsakslingen må motstå høyere dreie­ moment ved 540 omdreininger pr. minutt enn ved 1 000 omdreininger pr. minutt for a overføre samme effekten til en maskin. Kraftoverførings ­ akslinger laget for 1 000 omdreininger pr. minutt er bedre avbalansert for a unngå at redskapet far skjelvingen Det kan bli dyrt å spare noen kroner på en rimelig aksling dersom det fører til at lager og oppheng blir fortere slitt. Lengden av overlappingen mellom indre og ytre akslingsrør er viktig for at akslingen skal holde så lenge som mulig. Lengst mulig overlapping er gunstig. I lengste posisjon for akslingen under arbeid må overlappingen være minst en tredel av hele akslingens lengde. I korteste posisjon for akslingen under arbeid ma det være minst 1 cm klaring før akslingsrørene bunner i hverandre. Er rørene for lange, ma vi kutte dem. Feilberegning og forglemmelser her vil raskt kunne gi skader pa opplagringen av akslingstappen pa traktoren eller redskapet.

152

TRANSPORT

Overbelastn ingsvern Ved kjøring av kraftuttaksdrevne redskaper kan det lett oppstå uforutsette problemer. Den største belastningen på kraftoverføringen får vi dersom redskapet tar borti noe slik at det blir bråstopp. For å hindre alvorlige skader pa kraftoverføringen er redskapene bestandig utstyrt med innret­ ninger som kan avlaste, redusere eller fristille drivlinjen fra traktormotoren. Den enkleste vernet mot overbelastning er kilereimer som slurer. Denne løsningen er i bruk på mange maskiner. På noen maskiner kan en friløpskobling være innebygd i konstruk­ sjonen. Den beskytter drivlinjen fra traktoren mot masse som roterer etter at traktorens kraftuttak er stanset. Andre maskiner bruker kraftoverføringsaksling med innebygd friløpskobling. Vær derfor oppmerksom på dette ved fornying av akslinger. Skjæreboltkoblingen bryter drivlinjen når overbelastningen overstiger holdet i skjærebolten. Boltens styrke er valgt for å beskytte maskineriet. Erstatt derfor den avkuttede bolten med en originalbolt og ikke med en mer eller mindre tilfeldig bolt en har liggende. Stjernesmatrekoblingen begrenser drivlinjens dreiemoment ved over­ belastning, samtidig som den lager en varslingslyd (smatring). Slike koblinger brukes gjerne når sikten fra føreren til arbeidsorganet ikke er gunstig. Hver enkelt kobling er tilpasset sin spesielle maskin. Utvendig kan de være like, men utløsningsmomentet er forskjellig fra maskin til maskin. Tilfeldig blanding av koblinger kan med andre ord bli kostbart. Lamellkoblingen begrenser toppbelastninger, men bryter ikke drivlinjen. Den er bygd for å slure i kortvarige overbelastningstopper. Produsentene av slike akslinger anbefaler at sikkerhetskoblingen monteres nærmest mulig redskapet for dermed kvikt å tre i funksjon nar uheldige situasjoner oppstar.

Friløpskobling eller stjernesmatrekobling

Friløpskobling med ruller

Stjernesmatrekobling i snittegning

Lamellkobling

Overbelastn i ngsvern Vernet mot overbelastning skal monteres så nær redskapet som mulig for at det kvikt kan tre i funksjon når uheldige situasjoner oppstår. Tegning Kaj Molander

153

TRANSPORT

Vern og sikkerhet Frontlasteren Ved kjøring i hellende terreng øker vi stabiliteten ved • stor sporvidde pa traktoren • lavt tyngdepunkt og senket redskap • lav hastighet • ekstra vekt (lodd) i trepunktsopphenget

Husk ogsa at • frontlasteren bare ma betjenes fra førersetet • du aldri gar fra en frontlaster i hevet stilling. Senk frontlasteren før du stopper traktoren • dersom ventilsystemet er utstyrt med flytstilling, ma du aldri bruke den posisjonen nar du skal senke frontlasteren

Stabilitet Ved kjøring i terrenget må vi alltid ba frontlasteren i senket stilling. På vei krever andre trafikkhensyn enn god stabi­ litet at frontlasteren skal være i hevet stilling. Det betyr at vi ikke kan brukefrontlasteren til å frakte tungt gods på vei. Tegning KajMolander

Tilhengere Veimyndighetenes krav til mønsterdybden på dekk for tilhenger, tilhengerredskap, traktor og annet er minst 1,7 mm, målt der slitasjen er størst. Tilhenger eller tilhengerredskap med tillatt totalvekt over 4000 kg skal ha driftsbremser av gjennomgående system, det vil si at bremsene skal betjenes gjennom bremsepedalen pa traktoren. Ingen traktortilhengere er i dag registrert for større hastigheter enn 30 km/h. Det ma vi huske på nar vi kjører traktorer som gar 40 eller 50 km/h. Frakting av inntil fire personer på lasteplanet er tillatt nar tilhengerens frontkarm er minst 100 cm høy og sidekarmene er over 40 cm høye. Bremsehydraulikkens oljehurtigkobling mellom traktor og tilhenger skal være av spesiell utforming for å hindre feilkobling med andre hydrauliske kretser. Traktorforeren er ansvarlig for all bruk av kjøretøy og redskaper. Det gjelder bade velting, kollisjon, saksing og utforkjøring. Føreren er også

154

TRANSPORT

ansvarlig for lys, refleks og dekktilstand på kjøretøyet, i tillegg til sikten og eventuelle passasjerer. Derfor ma vi alltid være klar over hva vi fore­ tar oss som traktorførere.

Kraftoverføringsakslinger En kraftoverføringsaksling med defekt verneutstyr, eller helt uten verneut­ styr, er det ulovlig å bruke i arbeid, uansett hvor på drivlinjen den står montert. A få maskinerier til å fungere, å få arbeidet til å gli og å forebygge risiko er tre likeverdige oppgaver for enhver praktiker med respekt for sitt yrke. Det er med bakgrunn i en rekke ulykker at kraftoverføringsakslinger blir regnet for å være farlige redskaper. Arbeidsmiljølovens forskrift om meka­ nisk kraftoverføring tar utgangspunkt nettopp i at slike akslinger kan være livsfarlige i arbeid. Det er for sent å forebygge når uhellet har skjedd.

FORSKRIFT

En egen forskrift til arbeids­ miljøloven behandler meka­ nisk kraftoverføring mellom motordrevet kjøretøy og maskin, redskap eller transportvogn. (bestillingsnr. 191, Tiden Norsk Forlag) Repeter kapitlene 1 og 2.

Vernedeksel Både akslingen og leddene skal være skikkelig skjermet. Vernedekselet må værefestet slik at det ikke kan rotere sammen med akslingen. Tegning: KajMolander

Oppgaver 1 Gi en kort oversikt over transportmetoder for gods og varer og de tek­ nikker som blir brukt.

2 Frontlasteren er allsidig og effektiv, men kan være et farlig redskap ved ubetenksom bruk. Beskriv farlig bruk av frontlaster. 3 Grei ut om frontlasterens løftekraft og brytekraft og den betydningen samspillet mellom disse kreftene kan ha for den praktiske bruken av lasteren.

4 Hva mener vi med at det er innebygd en viss sikkerhet i utformingen av frontlasteren? 5 Frontlastere kan ha flere betjeningsfunksjoner, og ergonomien i bruk kan være noe ulik. Hvilke funksjoner snakker vi om? Beskriv ogsa en ergonomisk gunstig betjeningsutforming.

155

TRANSPORT

6 Hvordan skal en beregne hvor stor motvekta skal være for a kunne beholde rimelig stabilitet nar en bruker traktor med frontlaster?

7 Beskriv forskjellene på langboggi og tverrboggi. 8 Grei ut om hjuldimensjoner, lufttrykk og jordpakking. 9 Grei ut om styrken og bæreevnen for dekk. 10 Beskriv tilkoblingssystemene som brukes mellom traktor og ulike red­ skaper.

11 Hvorfor er det sa viktig med renslighet ved tilkobling av oljeforbindelsen mellom redskaper og traktor, og hva kan slurv med rensligheten føre til? 12 Kraftoverføringsakslingen er et farlig redskap. Hvorfor? 13 Hvordan stiller det seg med ansvaret for eieren og brukeren av en aksling dersom det viser seg at den ikke er i full orden?

14 Nevn minst tre måter som vi kan ødelegge kraftoverføringsakslinger på ved ubetenksom bruk.

15 Gi en kort oversikt over overbelastningskoblinger som brukes på kraft­ overføringsakslinger. 16 Hvordan kan skyvekrefter pa kraftoverføringsakslingen føre til havari pa traktoren eller redskapet? 17 Hvorfor er det slik at kraftoverføringsakslingen utsettes for høyere dreiemoment ved 540 omdr./min enn ved 1000 omdr./min når samme effekt overføres?

18 Styrken til kraftoverføringsakslingen avhenger av dimensjon, profil og presisjon i framstillingen. Hvordan kan vi bestemme akslingstypen når redskapets effekt- og omdreiningsbehov er kjent? 19 Hva bestemmer hvor stort utløsningsmomentet skal være i smatrekoblingene, og hva kan vi gjøre for å tilpasse koblingen til et annet redskap enn det den opprinnelig var kjøpt for? 20 Hva betyr det at tilhengeren er trafikklar?

21 Hvordan bedrer vi sidestabiliteten på en traktor med frontlaster i skratt terreng?

22 Beskriv gode rutiner mot uhell ved bruk av traktor med frontlaster. 23 Hvilke regler gjelder for persontransport på tilhenger? 24 Beskriv minst tre forhold som du har et klart ansvar for nar du kjører traktor med tilhenger.

156

Historikk

Sosial og teknisk utvikling Naturalhusholdet Fra jeger- og fangstsamfunn til bondesamfunn I Norge har jordbruk vært drevet i nesten 4 000 år. De eldste gårdene er antakelig om lag 2 000 år gamle. Kornartene bygg og havre har i hele perioden med jordbruksdrift vært de viktigste vekstene her i landet. Ordene bonde og gård kommer av de gammelnorske ordene buandi og gard. Buandi betyr «fastboende», og ble brukt om folk som bodde fast på ett sted. Gard betyr opprinnelig «innhegning» eller «vern», og ble altså brukt om et område som ble gjerdet inn (jf. ordet skigard og det engelske ordet guardj. Jordbruksdrift var langt fra den eneste leveveien for de første bøndene. I tillegg drev kystfolket i sør med fangst av sjøfugl, og de sanket egg og drev fiske, mens det lenger nord i landet var viktig med fangst av sel, hvalross og hval. Langs vassdragene var fiske av laks, ørret, røye, sik og Huleboeren Huler og boplasserfra stein- og jernalderen hadde en klar inndeling i soner. Innerst i hulen lå lager­ plassen, så kom soveplassen og arbeidsplassen. Ved inngangen til hulen lå bålplassen, og utenfor var det gjerne en sikkerhetssone på noen meter. Tegning: Håkon Aasnes

HISTORIKK

Skifer Førjernet ble kjent, var skifer et vanlig redskapsmateriale til blant annet kniverfor arbeid med skinn og kjøtt. Tegning: Håkon Aasnes

Forsanking Sigd og løvkniv ble brukt til forsanking. Sigd laget av jern var et kjent redskap allerede i vikingtiden. Tegning: Håkon Aasnes

lagasild viktige tilleggsaktiviteter for å sikre husholdningene. Pil og bue ble brukt i jakten pa rein, hjort og elg. Ekorn, mår, rev, bever, oter, røyskatt og andre pelsdyr ble fanget med snare, felle, eller de la stokk (fallstokk). Bær, frukt og nøtter ble sanket der det var å finne. Den lange vinteren i landet vårt var naturligvis bakgrunnen for at folk anstrengte seg for a få et matforråd. Sist på 1100-tallet var en stor del av folket, trolig mellom 300 000 og 400 000, knyttet til jorda og til gården som økonomisk og sosial institu­ sjon. Ætt og gård var én og samme sak den gang. Odelsretten og eien­ domsretten var kjent i tidlig kristen tid i landet vårt. Det kan vi se av Gulatingsloven og Frostatingsloven, som framstiller odelsretten som en for­ kjøpsrett til jord. Bondesamfunnet var strengt lagdelt, først og fremst ut fra eiendoms­ retten til jorda. Trellene var nederst pa rangstigen. Omkring tiden da kristendommen ble innført i Norge, var det trolig mellom 50 000 og 75 000 treller av en befolkning pa om lag 300 000. Det var trellene som var arbeidskraften på gårdene. De stelte dyrene, gjorde rent, brøt jord og bar hjem høy, løv, skav og vann. Vikingtiden var selve storhetstiden for trelleholdet i Norden, og trellene var datidens trekkraft.

Middelalder og føydalsamfunn Trelleholdet og vikingferdene ebbet ut samtidig pa 1000-tallet. Føydalsam­ funnet med kirken og kongen på toppen i et strengt hierarkisk samfunn utviklet seg i hele Europa. Føydalherrene var kongens og kirkens trofaste tjenere. De leide ut jord til leilendingene, krevde inn skatter og avgifter og kommanderte ut stakkars menigmann hver gang det var tid for en krig med naboriket. Leilendingene var altsa datidens bønder, men betingelsene

158

HISTORIKK

var gjerne elendige og den økonomiske handlefriheten liten. Føydalsam­ funnet med herrer og leilendinger fikk bare utbredelse i de sentrale strøk av Norge. Mangel pa veier og store geografiske avstander gjorde det vanskelig for herrene å utøve makt. Derfor var det mange frie bønder i Norge til tross for kongens iherdige import av danske, svenske og tyske adelsherrer.

Bureising Det ser ut til å ha vært en storstilt nyrydding fra vikingtiden og fram mot svartedauden i år 1349. Gårdene endret seg fra ætteboplasser til familie­ bruk. For frie menn og kvinner åpnet det seg nye muligheter. Store om­ råder av landet var enna ikke tatt i bruk. Hesten og oksen ble vanlige trekkdyr, og derfor ma seletøy ha vært utviklet på den tiden. Hesteskoen var kjent fra tidlig kristen middelalder. Ard og slede var redskaper som ble brukt i tungt arbeid på gården. Vogn med hjul var nok kjent, men den var trolig lite brukt sa tidlig som i vikingtiden, ikke minst fordi det ennå ikke var bygd skikkelige kjøreveier. Det kom ikke før pa 1700-tallet. Av vanlige håndredskaper fra denne perioden finner vi rotøks, hakke, spade og grev. Det var ikke vanlig å veksle mellom aker og eng. De samme åker­ lappene ble brukt år etter år, og brakklegging ble brukt for a unnga utarming av jorda. Bureising Rotøksa ble brukt til det tunge arbeidet med å bryte jorda etter at skogen var svidd av. Øksebodet var av stein. Tegning: Håkon Aasnes

159

HISTORIKK

Skrubbkvern og båndkvern På skrubbkverna måtte en bruke en mindre stein til å male sund kornet som lå i den skålformede steinen. På håndkverna måtte en dra eller sveive kvernsteinen rundt med håndkraft. Tegning: Håkon Aasnes

Svartedauden I årene 1349 og 1350 herjet svartedauden Norge og resten av Europa. Sann­ synligvis ble også store deler av Afrika og Asia rammet. Sjukdommen gjorde ingen forskjell på herre eller trell og krevde nådeløst sine offer. Adelsstanden, som kongen så møysommelig var i ferd med å bygge opp her i landet, ble nesten helt utradert. Mange av de om lag to tusen storgodsene, som hver leide ut jord til hundrevis av leilendingen ble enten delt opp og solgt eller overtatt av kirken. I løpet av et par år ble landets befolkning redusert fra ca. 500 000 til ca. 150 000, og svært mange gårds­ bruk i utkantene ble liggende øde. Selvsagt var svartedauden en katastrofe av dimensjoner bade for Norges og Europas befolkning. I ettertid ser vi likevel at katastrofen også førte til en bedring av levekårene for dem som overlevde. Klasseskillet ble mindre fordi i alle fall en del av jorda fra storgodsene ble fordelt til leilendinger, som dermed ble selveiende bønder. Og de som hadde drevet jordbruk i marginale områder, kunne overta bedre gårder. Utenom eierstrukturen var det liten utvikling av landbruket i perioden 1350-1750.

Fra store langbus til mange små laftebus I folkevandringstiden, 400-600 e.Kr., begynte folk å bygge store langhus. De var opptil 90 m lange, bygd av stein, torv og treverk. Murene var lave og tykke, og en stolperekke inni huset holdt det torvtekte taket oppe. Folk og fe levde under samme tak. Huset var trolig tilholdssted for flere familier eller en storfamilie med flere generasjoner og treller. Langhusene ble bygd og var i bruk til de ble avløst av laftehusene i middelalderen. I vikingtiden. 800-1100 e.Kr., var langhusene fortsatt i bruk. I tillegg kommer stav- eller stolpehusene i bruk. Husene ble bygd ved hjelp av vertikale stolper som bar hele bygningen. Denne teknikken finner vi igjen i stavkirker og enkelte utløer. Grindløene er bygd etter stavteknikken, og

160

HISTORIKK

Laftehus Med lafteteknikken ble det mange små hus på gårdene. Husene ble plassert rundt et tun med den dyrkede jorda utenfor. Rommene i husene ble isolert ved at husene ble bygd ned i god kontakt med bakken. Naturmaterialer som mose og torv ble nyttet som isolasjon.

T0HCAa^t=---

TQMCAFN

NAu GåkN

Tegningen viser Øvre og Nedre Kvarberg i Vågå omkring år 1900. (Fra Norske gardstun av Arne Berg, Universitetsforlaget 1968) slike løer finner vi eksempler på den dag i dag. Stavbygde hus var laget av tre og kunne ha vært fine a bo i, men de var for kalde til a overvintre i, så langhusene rådde fortsatt grunnen som bolighus og fjøs. Midt i mellomalderen, på 1300-tallet kommer lafteteknikken i bruk. Denne byggeteknikken, som kom fra Russland, gjorde veggene tettere og varmere. Dessuten slapp en å vrake hele huset selv om de underste stokkene råtnet. Det var mulig å bytte ut de underste stokkene, eller kanskje flytte toppen over til en ny tomt. Etter hvert lærte folk ogsa å lage skorsteiner, og da ble det langt bedre a bo i laftehus enn i de gamle lang­ husene. Samtidig med lafteteknikken kom skikken med mange små hus, ett til hvert formal på gården. Det kunne være stue, eldhus, loft, kornløe, høyløe, stall, storfefjøs, smafefjøs, smie, tørkehus og kvernhus.

Reformasjon og ny folkevekst Reformasjonen i 1536 fører til at kongen far hand om kirke- og klostergodset i landet. I Norge og andre land i Europa starter en befolknings-

Okse og ard Arden er kjent heltfra bronse­ alderen i åkerbruket. Den har et kileformet arbeidsorgan av tre som bryter løs og blander jorda i voksebedet. Tegning: Håkon Aasnes

161

HISTORIKK

FRA MAGNUS LAGABØTES LANDSLOV Det kan være verdt å merke seg at også middelalderen hadde sine normer for akseptabel åkerdrift. Landsloven fra år 1274 sier at en bruker hadde plikt til å holde en ku for hvert såld såkorn de brukte, og dertil skulle han la ’/4 av åkeren ligge trede (brakk). 1 såld korn rommet 72 kg. Det var nok såkorn til 3 daa. Det fjerde dekaret skulle ligge brakk. Ser vi en parallell til vår tids regler om spredeareal her?

På Vestlandet og mange andre steder kom arden aldri i praktisk bruk. Jorda ble hakket eller spadd helt fram til 1900-tallet. På Jæren var det bare to ploger så sent som i år 1800. Spadene var laget av tre med slitekant av jern. Med andre ord levde bronse- og jernalderens teknologi side om side med nyere teknologi helt inn i det 20. århundre. Tegning: Håkon Aasnes

HEVD På Jæren blir ordet hevd fort­ satt brukt om husdyrgjødsel. Ordet gir langt mer positive signaler enn det negative ordet møkk, og det sier kanskje litt om hvordan jærbuen tradi­ sjonelt har sett på husdyr­ gjødsla.

vekst som får stor betydning utover på 1600- og 1700-tallet. Nye landom­ råder som ikke hadde vært i bruk siden svartedauden, kommer i bruk igjen. Husholdningen og jordbruksdriften er fortsatt preget av høy selvforsyningsgrad, og vi har altså et naturalhushold. I tiden etter reforma­ sjonen vokser handelsstedene og byene fram, og handelen med jordbruks­ produkter tar seg opp. Befolkningsøkningen ble mer og mer merkbar utover pa 1600-tallet. Det gav økt beitepress i utmarka og mer utpining av dyrket jord. Husmannsvesenet vokste fram. Ofte var det søsken og etterkommere av odleren som ble husmenn. Enten var de arbeidshusmenn, som arbeidet fast på garden, eller så var de bygselhusmenn, som fikk rydde seg en egen plass. I år 1660 var det ca. 90 000 bønder og ca. 96 000 husmenn i Norge. Husmenn var knyttet til garden og jorda, men de var selvstendige næringsdrivende og hadde gjerne et handverksfag som tilleggsnæring. Eller de var fiskere, sjø­ menn eller tømmerhoggere i sesongene. Selveiergårder i prosent av totalt antall gårder År

1061 1801 1865

162

Andel

ca. 20% 57% 85 %

HISTORIKK

Gjødselbåndtering Møkka ble måkt ut på mittingen (gjødselhaugen) gjennom en glugg litt oppe på fjøsveggen. Spred­ ningen foregikk med møkkgreip og hest og slede både sommer og vinter. På brattlendte bruk var det også vanlig å bære ut møkka i korger. I det store og hele ble møkka tatt godt vare på som plantenærings- og jordforbedringsmiddel i åkerbruket. Tegning: Håkon Aasnes

Lestharv De første harvene var laget av tre og ble brukt til å molde ned korn etter såing, uroe ugras eller jevne ut jordoverflaten. Det var altså ikke et jordsmuldrende redskap slik vi kjenner harva fra vår tid. Tegning: Håkon Aasnes

Såmaskin I Lom sist på 1700-tallet ble den første såmaskinen for korn utviklet. Det var et stortframskrittfor åkerbruket, og maskinen ble brukt i mange bygder utover på 1800-tallet. Rundt 1860 begynte importen avfabrikkproduserte maskiner. Tegning: Håkon Aasnes

Hesteslåmaskin 11875 var det om lag 1300 slåmaskiner i Norge. 11964 var det om lag 106 000 slåmaskinerfor hest her i landet. Maskinen var tung å dra, men den var revolusjonerende effektiv i slåttearheidet. Tegning: Håkon Aasnes

163

HISTORIKK

Bekkekvern Bekkekverna gjorde det midig å få bakekvalitet på melet, men melet ble stort sett brukt til graut ellerflatbrød. Brødbak­ ing slik vi kjenner det i dag, ble ikke vanlig på landsbygda før i 1920-årene. Tegning: Håkon Aasnes

Tresking Før treskemaskinene kom på slutten av 1800-tallet, ble kornet slått ut av akset med en tust eller sliul. Det var et møysommelig arbeid, som foregikk i låven senhøstes og vinterstid. Tegning: Håkon Aasnes

Litt om korndyrking Korn var den viktigste avlingen til ut på 1300-tallet. Da gav såkornet trolig ca. 3 foll mot ca. 25 i våre dager. Avlingene var små av flere årsaker. Det var liten tilgang på gjødsel, og jorda var dårlig drenert. Dessuten ble de samme vekstene dyrket ar etter år på den samme teigen. I kornbergingen var det vanlig å bruke sigd helt til inn pa 1800-tallet. Kornet ble skaret og tørket i skruv eller høystakker. Utover høsten og vin­ teren ble kornbåndene tresket med tust og renset ved hjelp av kasting. Først ble kornet foredlet pa hver enkelt gård. Håndkverna var i bruk helt fra bronsealderen og fram til bekkekverna kom i bruk i middelalderen. Bekkekverna fantes pa svært mange gårder på 1800-tallet. Kvernhusene kunne ligge flere etter hverandre nedetter bekkefaret. De største kvernene malte for hele bygdelag og ble gjerne kalt møller. Litt om fehold Nordboeren holdt sau, geiter og kyr som husdyr helt fra yngre steinalder. Feholdet vokste likevel sterkt i omfang utover pa 1200-tallet og i senmiddelalderen (ca. 1320-1536). Utmarka gav gode beiteforhold for hus­ dyrene om sommeren. Det gjaldt derfor å ha sa mange dyr som mulig når vekstsesongen startet. Om høsten kunne en slakte lam og kalver. Pro­ blemet var å skaffe nok for til mordyrene om vinteren. Strategien var å rasjonere foret sa nøye som mulig, slik at dyrene levde over til neste vår. Sulteforing var vanlig i Norge helt til inn pa 1900-tallet.

164

HISTORIKK

Det var først og fremst dyr med mikrobiell fordøyelse som var aktuelle husdyr. De foredlet plantemateriale til energirikt fett og protein som vi mennesker kan fordøye. Høner og griser konkurrerte om menneskematen og var lite aktuelle husdyr til langt inn på 1900-tallet. Husdyrholdet i omtrentlige tall År

1660 1845 1993

storfe 489 000 853 000 980 000

småfe

558 000 1 738 000 2 200 000

hester

72 000 132 000 7 000

griser

tamrein

— — 750 000

— — 200 000

Litt om skogsdrift og tømmer Skogsvirke har alltid vært nødvendig for selve gårdsdriften, bade til hus­ bygging og fyring, og for å lage redskaper. Na vet vi at stein og torv var like vanlige byggematerialer som tømmer til langt ut i senmiddelalderen. Folk hadde ikke redskaper til å nyttiggjøre seg trevirket, og de stav- og stolpehusene som ble bygd i vikingtiden, var for kalde til å bo i. Først da lafteteknikken ble alminnelig kjent her i landet, ble trevirke for alvor brukt til husbygging. Pa 1200- og 1300-tallet var skogene fulle av kvalitetsvirke. Vi vet at furuer som ble brukt i laftehus pa den tiden, godt kunne være både 300 og 400 år gamle. Det gav en enestående holdbarhet, og den dag i dag kan vi finne bygninger fra den tiden i indre områder pa Østlandet. Etter hvert som øksa ble utviklet, ble trestammen mer formet. Først ble stokken kløyvd på langs, og deretter ble den enten kanthogd eller halvkløyvd. Pa begynnelsen av 1500-tallet kom oppgangssaga i bruk. Det var en vannsag med ett sagblad som gikk opp og ned. På 1700-tallet ble denne saga utviklet og forbedret. Den fikk flere tynne sagblad ved siden av hverandre i sagrammen og ble kalt silkesag. Nå gikk det mye raskere a produsere bord og annen trelast. Først fra midten av 1800-tallet kom sirkelsaga i bruk. Sirkelsaga effektiviserte trelastproduksjonen enda mer. Også sirkelsaga var drevet av vann den første tiden. Mot århundreskiftet kom dampmaskiner og senere også forbrennings- og elektriske motorer i bruk.

Kløyvingsteknikker Før /500-tallet måtte deling av stokkerforegå med øks og kiler. På 1500-tallet kom den vanndrevne oppgangssaga. Den var i bruk mange steder helt inn på 1900-tallet. På 1700-tallet kom silkesaga i bruk. Også det var en oppgangssag, men silke­ saga gjorde det mye raskere å skjære planker og bord. Fra omkring 1860 kom sirkelsaga i bruk. Sirkelsaga var overlegen både i kapasitet og driftssikker­ het og har derfor vært eneråd­ ende i sagbruksindustrien i hele det siste århundret. Tegning: Håkon Aasnes

165

HISTORIKK

Eksport og sagbruksprivilegier Eksporthandelen med heltømmer og trelast økte sterkt utover pa 1500tallet. Først ble det eksportert til Nederland og senere til England. Særlig var trelast til skipsbygging ettertraktet. Det var bøndene (leilendingene) selv som stod for denne eksporten. Midt pa 1500-tallet ble det forbudt å eksportere eiketømmer og mastetrær fordi kongeriket Danmark-Norge trengte tømmeret til eget bruk. I 1662 fikk kjøpstadborgerne enerett pa trelasthandel, og et sagbruksreglement fra 1688 gav 644 navngitte sagbruk sønnafjells enerett pa all trelasthandel. Bøndene fikk bare hogge og sage tommer til eget bruk. Resultatet ble en klar strukturendring i landbruket, og monopolsituasjonen som oppstod, førte til lavere priser til bonden. Sagbruksprivilegiene ble delvis opphevet i 1818, men trelasthandelen var ikke fri før i 1860.

Pengehushaldet Det nye jordbruket er i emning Utover pa 1700- og 1800-tallet ble mange garder som tilhørte kirken, solgt til private bønder. Det gjorde at andelen selveiergarder økte sterkt i denne tiden. Samtidig skjer det hele tiden en by- og handelsvekst. Markedet for handverkere øker. Handelen med jordbruksvarer øker. Den industrielle revolusjonen er under utvikling. Penger blir etter hvert det vanlige betal­ ingsmiddelet. I landbruket blir nye kulturvekster innført. Potetprestenes innsats fra sist pa 1700-tallet gav etter hvert resultater, men poteten fikk sitt gjennom­ brudd først under krigen 1807-1814. Andre viktige vekster var spinnevekster som lin og hamp, hagevekster som erter, bønner, kal, nepe, løk Fra varebytte til pengehusbold Daleren ble første gang slått i 1537 i kongeriketDanmarkNorge. Den var i bruk belt til den ble avløst av kroneenbeten i 1874. Etter hvert som byog industri­ samfunnene vokste fram, ble pengene viktigere som byttemiddel. Tegning: Håkon Aasnes

166

HISTORIKK

og kvann og frukt som epler. Engvekster som timotei og kløver ble dyrket. Teorier om arvelære ble utviklet og utprøvd. Avlsarbeidet var i sin spede begynnelse. Det 20. århundre Den sosiale og tekniske utviklingen i den vestlige verden har kanskje vært større det siste århundret enn den har vært i all kjent tid før det 20. århundre. I landbruket startet århundret med enkle redskaper og maskiner drevet av muskel- og hestekraft, eventuelt vannkraft. Først etter den andre verdenskrigen skyter den tekniske utviklingen virkelig fart. Fra 1949 til 1964 ble ca. 120 000 hester erstattet med ca. 100 000 traktorer. Landbruket effektiviseres voldsomt på alle områder, og behovet for arbeidskraft blir stadig mindre. Utkant- og Distrikts-Norge har derfor hatt en stagnasjon og nedgang i folketallet i hele etterkrigstiden. De sterkt voksende indu­ stri- og servicenæringene har derimot hatt et stort behov for ledig arbeids­ kraft. By- og sentrumsveksten har derfor vært sterk i hele århundret og spesielt i etterkrigstiden.

Bygninger og tun før og nå Tunet er et mindre og skjermet område like utenfor bolighuset. Sammen­ ligner vi med tegningen som viser huleboerens planløsning, er tunet sikkerhetssonen utenfor huleåpningen. Bygningene selv og plasseringen av bygningene skal helst være slik at tunet er skjermet for vind, trekk og støy. Innsyn og utsikt varierer fra tun til tun. Klimaforhold og spesielt vindretningen har hatt mye å si for hvordan bygningene er plassert på en gård. Gamle gardstun er alltid lunt og godt plassert. I riktig gammel tid var gårdstunet også en slags festningsplass mot uønskede inntrengere, og det har trolig påvirket formen på og plasse­ ringen av tunet. Ellers har tilgangen pa vann, drenering og avløp vært viktig for hvordan tunet er plassert. Terrenget avgjorde også i stor grad hvordan bygningene ble plassert. Naturligvis hang det sammen med at det krevde hardt manuelt slit å forandre terrenget. Resultatet var ofte at bygningene gled sammen med terrenget pa gode, helhetlige måter. Så lenge husene ble bygd av natur­ materialer som tre, stein og torv, gled bygningene nesten alltid naturlig inn i omgivelsene rundt huset. I vår tid har vi tilgang på nye materialer av metall, plast og betong. Der­ som vi tenker oss godt om og velger riktige materialer og farger, kan også moderne bygninger gli fint sammen med omgivelsene. Riktig eller feil valg av takplater finnes det mange eksempler på rundt om i landet. Taket pa bygningene er godt synlig, og taket blir ofte nevnt som den femte fasaden pa huset. Dersom vi bruker det samme materialet på alle hustakene, kan tunet virke mer helhetlig selv om husene ellers er forskjellige. Og ved feil valg får vi lett den stikk motsatte virkningen.

167

HISTORIKK

Jordgammer ogjærbus Jordgammerfra Finnmark ogjærhus fra Rogaland bar det likhets­ trekket at de er hygd lavtfor å gi buset mest mulig ly mot vær og vind. Husene «skyter rygg» mot vinterstormene og glir godt inn i terrenget. Tegning: Håkon Aasnes

Sørlandshus På Sørlandet kan husene «krype z ly» for uværet. Derfor er sørlandshusene små og vevre, men ikke så aerodynamiske.

Tuntradisjoner De ulike tuntypene finner vi pa forskjellige steder i landet. Rekketun finner vi oftest pa Sørlandet, men det er også en del av dem pa Vestlandet. I MidtNorge og pa Østlandet er det tradisjoner for firkanttun. Trange firkanttun er vanlig i Trøndelag, pa Nordmøre, i Nord-Østerdalen og i de sørlige om­ radene av Nordland. Langs kysten ligger det gjerne naust i et slags rekketun langs sjøkanten. Moderne tun er gjerne delt i to. Den ene delen av tunet skal gi familien et trygt bo- og oppvekstmiljø, mens den andre delen er forbeholdt den daglige driften pa gården. Der kan det være god flyt i arbeidet, god over­ sikt og høy sikkerhet. For å ha et sikkert tun er det gjerne bygd slik at det ikke er nødvendig a rygge der.

Moderne tun Nye gårdsanlegg har gjerne et inntun (hotun) og et uttun (driftstunj. Det avlaster inntunet for mye traktortransport, men gir kanskje mindre ly mot vær og vind.

168

Byggeskikker og -tradisjoner I steinalderen var bygningene pa garden bygd slik at bade folk og fe var i ett hus. Veggene var tykke og bygd av stein og torv som ble hentet like i nærheten. Husene var slett ikke sma. Det er funnet rester etter bygninger

HISTORIKK

Typiske tun Husplasseringen på flatbygdene var gjerne åpen og ganske spredd, mens husene lå tettere i andre deler av landet. Åpnefirkanttun er vanlig på Østlandet, mens trange firkanttun er mer typisk for Trøndelag og Helgeland. I dalførene på Østlandet er totunsanlegg vanlig. I Agder og på Vestlandet kan vi finne typiske rekketun i en eller to rekker. Klyngetunetfinner vi mange steder både på Vestlandet og i Nord-Norge. (Fra Bygningslære, Landbrksforlaget, 1990)

169

HISTORIKK

fra vikingtiden som var opptil 90 m lange, men vanligvis var de 20-30 m. Noe av byggekunsten gikk ut pa a legge hver enkelt stein slik at vannet ble ledet ut og vekk fra veggen. Jordgammen, som ble mye brukt av samene, var bygd opp av et ribbeverk av trestammer som var dekket med never, torv og jord. Det avlange huset var iblant delt i to, og midt i huset var det et ildsted med røykhull midt i taket. Lafteteknikken, som her i landet kom i bruk i den siste delen av viking­ tiden, førte til en revolusjon innenfor husbyggingen. Veggene bestod først av liggende tømmer, som ble holdt pa plass fordi det var føyd sammen i hjørnene. Først var det rundtømmer som ble brukt til byggingen, men etter hvert kom det ogsa laftetømmer eller planker som var grovt saget til med not og fjær. Konstruksjonen er basert pa at tyngden av tømmeret holdt veggene tette. Sannsynligvis var det lafteteknikken som endret garden, slik at en gikk over fra å ha alt i ett hus til å ha et spesialhus for hver funksjon. Spesialhusene på garden kunne være smie, kvernhus, eldhus/bakehus, badstue, løe, fjøs, vedhus, bu, utløe, kjerrehus, torvhus, sauehus, stolpehus, stabbur, stall, tørkehus, brønnhus, hjulhus, veslehus, stovehus, grisehus, båthus, naust og støl. Gårdsanlegg med mange små spesialhus var enerådende helt fram til siste halvdel av 1800-tallet. Husdyrholdet ble stadig mer omfattende, og det var bruk for større fjøs og laver. Mekaniseringen av landbruket startet også. Framfor alt utviklet sagbruksteknikken seg sterkt og gjorde det billigere å skjære planker og bord. Hus i tungt bindingsverk ble bygd alt pa 1600-tallet, men det er først på 1800-tallet at denne byggeteknikken fikk stor utbredelse. I bygninger av tungt bindingsverk er standardavstanden mellom alle bærende konstruksjoner 120 cm, mot bare 60 cm i bygninger av lett bindingsverk. Etter 1950 er reisverk i lett bindingsverk det vanlige både til bolig- og uthus.

Enbetsbygn i ngen Etter siste verdenskrig bar idealet for driftsbygninger stort sett vært enhetsbygningen. Enbetsbygn i ngen ro m mer både fjøs, forlager, gjødsellager, melkerom og eventuelt redskaps- og verkstedrom.

170

HISTORIKK

Byggeskikk Uttrykket byggeskikk kan vi forstå som en byggetradisjon der bestemte materialer, tekniske løsninger, planløsning og detaljer kan kjennes igjen fra bygning til bygning i for eksempel en bygd, et område eller en landsdel. Det er uskrevne lover og regler som styrer skikken, og det har tradisjonelt vært bygningsarbeiderne som har ført skikken videre. Byggeskikken var dypt rotfestet i samfunnet, og vi kan si at den avspeiler en kultur og viser hvilke levesett og behov som var dominerende i fortiden. Nar de formelle sidene av byggeprosessen var i orden, planla bonden og håndverkeren resten av bygningen, men de brukte ikke tegninger. Først nå i etterkrigstiden har arkitektene sluppet til i landbruket. Derfor er ikke eldre landbruksbygninger så preget av stilarter og moter som bygninger i bystrøk. Likevel kan vi se at landbruksbygninger ikke er upåvirket av stilarter ellers i samfunnet. Sveitserstilen er et godt eksempel pa det. Den var populær her i landet fra om lag 1880 til 1930. Fra 1930-årene er det nok funksjonalismen som har påvirket bygninger på gårdsbruk mest. Enhetsbygninger der det funksjonelle har betydd mer enn balanse og estetikk, finner vi igjen i alle norske bygder i dag.

Reparasjoner og vedlikehold Skal vi bygge om, reparere eller rehabilitere eldre bygninger, ma vi ha kjennskap til byggeskikken Bygningen blir nemlig i stor grad preget av hvilke vinduer, porter, dører, tak, paneler og listverk vi velger. Disse delene blir slitt, og vi må holde dem ved like og etter hvert også skifte dem ut. Om vi da bare er opptatt av det funksjonelle, vil det lett gå ut over det estetiske.

Oppgaver 1 Forklar hva vi mener med selvforsyningsjordbruk og handelsjordbruk.

2 Hva slags redskaper hadde bureiseren a hjelpe seg med i tidlig mid­ delalder? Hvordan ble redskapene laget? 3 Beskriv kort jordbrukssystemene der begrepene ætt, trell, leilending, husmann og familie er sentrale. Konsentrer deg om forholdene i Norge. 4 a Forklar kort hvordan driftsbygningene og byggeteknikken har endret seg fra jernalderen og fram til 1900-tallet. b Hvordan er sammenhengen mellom sosiale forhold og hvordan folk bygde husene sine?

5 Kornmøller og småsagbruk var svært utbredt pa gårdene, men ble etter hvert avviklet. Grei ut om bakgrunn og arsaker til endringene. 6 Hva er et tun? 7 Hvilke typiske gardstun finner vi i de ulike landsdelene? 8 Hva forstår vi med byggeskikk? Hva er forskjellen pa byggeskikk og bygningsstil?

TEGL OG BETONG Tfeglstein var et svært mye brukt byggemateriale på hele 1800-tallet og fram til om lag 1930. I Norge har vi tradisjonelt brukt lite tegl som byggemate­ riale i driftsbygninger. På flat­ bygdene på Østlandet finner vi en del fjøs av teglstein, men sjelden hele bygningen, slik vi kan se det Danmark og Eng­ land. Bøndene gikk fra tømmerbygninger direkte over til bygninger av betong og tungt bindingsverk. Betong ble tatt i bruk rundt år 1900 til grunn­ mur i driftsbygninger. Etter hvert tok betongen også over for steinsetting, ringmur, grå­ steinsmur og kultmur, selv om disse murtypene likevel har blitt brukt til langt ut på 1900tallet. Colosseum, som er fra romer­ tiden, er et eksempel på en historisk bygning som er laget i betong.

Et nytt hus vil normalt bli brukt i mange tiår. Det er derfor lurt a tenke godt gjennom hvordan vi kan gjøre huset mest mulig fleksibelt. Selv om huset har praktiske planløsninger til dagens produksjoner, vil forholdene endre seg etter hvert. Med tiden kommer det ny teknologi, spesialisering og nye materialer. Da er det viktig at planløsningene er lette å forandre uten at vi må bygge om for mye. I denne boka konsentrerer vi oss om å beskrive bygninger som allerede finnes i landbruket. Formalet med beskrivelsen er at vi skal kunne bli i stand til a foreta reparasjoner og a utføre et forsvarlig vedlikeholdsarbeid pa bygningene. Vi kommer likevel sa vidt innom plan- og grunnarbeid i kapitlet «Oppsetting av mindre bygninger».

2009

2019

Flerbrukshus Fleksible bygninger bar minst mulig av faste, varige elementer som binder opp bruken av bygningen for all ettertid. Tegning: Håkon Aasnes

Planløsninger og hverdagsrasjonalisering Det er viktig at vi ikke bruker mer tid enn nødvendig i det daglige arbeidet. Et grunnleggende prinsipp i alt metodisk arbeid er at det alltid finnes en bedre mate a gjøre ting på. Tenk etter om det er lønnsomt å endre rekke­ følgen i rutinearbeidet, om det kan brukes andre hjelpemidler, eller om selve arbeidsplassen kan forandres. Kanskje kan ogsa hånd- og kroppsbevegelsene bli enklere og mindre anstrengende. Hvis man kan gjøre forandringer på arbeidsplanet, er det kanskje ikke nødvendig å bygge om selve bygningen. Hvis vi ser nærmere pa foredlingen som foregår i driftsbygningen, ser vi raskt at det er lite som foredles mens vi går fra ett sted til et annet i bygningen. Foredlingen skjer nesten alltid før vi begynner å ga, og etter

172

BYGNINGSLÆRE

at vi har nådd fram dit vi vil. Tenk for eksempel pa foring av dyr: Først mikser vi forblandingen til kalven, deretter gar vi dit kalven er, og sa gir vi kalven foret. Å mikse forblandingen er en foredlende handling, fordi vi finner ut hvor mye næring kalven skal ha, og om det smaker bra. Foret er foredlende nar kalven trives og vokser fordi den far god mat i trivelige omgivelser, men kalven vokser verken mer eller mindre om vi går kort eller lang avstand.

Melkerom

Forbrett/forgang Bakgang

Strø rom

Småkalvrom Ungdyrrom Sauefjøs

pr. dag

Sum transporter

Kraftforstasjon

Høylager

Surforlager

Sauefjøs

Ungdyrrom

Småkalvrom

Bakgang

Strø rom

FRA

Melkerom

TIL

f Forbrett/forgang

«Fra-til-analyse» Mange ville nok bli forbauset over hvor mye tid som går med til a ga fra sted til sted i en driftsbygning i løpet av en dag, en uke eller et år. Det blir nok mange kilometer og timer uten foredlende verdier. La oss tenke oss at vi festet en trådsnelle pa ryggen når vi startet arbeidsdagen. Kanskje vi ville få øye på flere unødvendige avstikkere i løpet av dagen? Kunne noen vandringer vært kombinert med andre, mens andre kunne vært sløyfet? Er alt det vi gjør, nødvendig? Det blir brukt mye tid til å flytte ting fra sted til sted i driftsbygningene, og da kan det være lurt å forenkle gjøremålene. Dersom vi vil analysere bruken av vår egen tid, er det best å registrere handlingene systematisk ved å notere dem ned pa et papir, på et skjema eller et diagram. For a få fram realistiske avsløringer må vi skille mellom sak og person. Slike avsløringer kan føre til at det daglige rutinearbeidet blir forbedret. I en fra-til-analyse streker vi opp de turene vi gjør i løpet av en bestemt arbeidsoperasjon. Vi kan for eksempel analysere arbeids­ gangen i foringen av dyrene, melkingen av dyrene eller hele fjøsstellet sett under ett. Hver tur representerer en kostnad i form av tidsforbruk. Det er lettere a finne ut om turer kan kombineres eller sløyfes, eller om turene kan komme i en annen rekkefølge, når en kan skille mellom sak og person.

Fra-til-analyse Ved hjelp av en fra-til-analyse kan vi studere vår egen arbeidsgang i fjøset. Kanskje kan vi ta med mineralforet samtidig som vi er ute på forlageret og henter andre ting. Ved en slik metodisk gjennomgang av arbeidet kan vi spare mye tid. Vi kan også bruke skjemaet til å analysere andre faktorer enn gangtid. I industrien blir slike skjema brukt til å analysere vare­ strømmer i for eksempel tonn eller kubikkmeterpr. dag.

Surforlager Høylager

Kraftforstasjon Sum transporter pr. dag

173

BYGNINGSLÆRE

Bæresystemet og skjelettet i bygningene

Materialkvalitet Trevirket i eldre bygninger var i stor grad håndplukket. Ved hjelp av ulik behandling før og etter hogstfikk en fram ulike kvaliteter. Tegning: Håkon Aasnes

Materialkvalitet Den materialkvaliteten vi velger a bruke i en bygning, er avgjørende for hvor lenge bygningen kan fungere. Vi ma bruke materialer som taler bruk av bygningen til det vi har tenkt, og ikke minst ma materialene tale de lokale klimaforhold. I gamle bygninger valgte handverkerne materialene med omhu. Malmfuru ble gjerne brukt i konstruksjoner som var utsatt for hardt vær. Mate­ rialene var tatt fra den kvaeholdige kjerneveden i furuleggen. Materialer av gamle trær med tette årringer er bade stivere og mer bestandige enn materialer av unge trær, og folk lærte seg metoder for a fa til kunstig aldring pa furu. Metoder som bleking, særing eller sokking var vanlige. Ved bleking eller slindrebarking fjerner vi striper av barken oppover tre­ stammen mens treet står pa rot. Da vil kvaen trekke ut i de bare stripene, og mesteparten av yteveden blir malmet. Vi kan bleke treet i to eller tre omganger. Ved særing hogger vi vekk mesteparten av furutoppen. Da står det igjen bare noen få greiner pa treet. Etter 4-6 år består nesten hele furuleggen av kjerneved. Ved sokking blir treet ringbarket nede ved rota. Uttørkingen begynner sakte innenfra, og så er malmingen i gang. Etter ca. to år er treet tørket helt ut. Dette trevirket blir først og fremst stivere enn vanlig virke, og det far ikke så lett tørkesprekker. Alle treslag kan sokkes. Pa moderne sagbruk blir det na lagt større vekt pa a klassifisere trevirket i kvalitetsklasser. Det kommer vi tilbake til under kapitlet om trelast lenger ut i boka. Vi må ha et bevisst forhold til valget av materialkvaliteten både utvendig og innvendig i alle slags bygninger. Spesielt oppmerksom må vi være ved utbedring av bærende konstruksjoner i gamle bygninger. Det er ikke på noen måte sikkert at vi kan skifte ut en gammel trebjelke med en ny i omtrent tilsvarende dimensjon. Slike vurderinger må erfarne fag­ folk gjøre, ellers kan det få uante og farlige følger. Vi kommer litt tilbake til temaet under vedlikehold senere i boka.

Vanlige bygningskonstruksjoner Laftede hus med ås- eller sperretak Veggene både bærer og kler huset. Dersom endeveggene (gavlen) i huset er laftet helt opp til mønet, er det normalt a bruke åser til å bære selve taket. Åsene er solide bærebjelker, som regel i heltre, som går fra den ene gavlen til den andre i huset. I hus med åstak er det med andre ord ende­ veggene i huset som bærer hele vekta av taket. Dersom huset er langt i lengderetningen, vil ikke åsene klare å bære hele vekta av taket. Da kan vi lafte opp sperrebukker med 5 til 6 meters mellomrom. Sperrebukkene bærer asene og fordeler mye av vekta av taket ut pa langveggene i bygningen. Det er heller ikke uvanlig a finne laftede hus med sperretak. Da er ende­ veggene ikke laftet høyere enn langveggene i huset. Over laftekassen er det vanlige taksperrer som i et hus av bindingsverk. Hele vekta av taket

174

BYGNINGSLÆRE

Åser eller sperrer? Når gavlen er laftet belt opp i mønet, er det vanlig å bruke åser til å holde taket oppe. Det aller meste av vekta av taket blir lastet ned på gavlveggen. Dersom huset har taksperrer, blir vekta lastet ned på lang­ veggene. Legg merke til at bordtaket er stående på åstaket og liggende på sperretaket. Tegning fra boka Bæresystem i eldre norske hus, Tl-forlaget

blir lastet ned på langveggene i huset. Taksperrene støtter seg pa den øverste stokken i langveggene på huset og kan gjøre at langveggene blir presset utover. Slike konstruksjoner må derfor alltid ha tverrbindere (beter) som holder langveggene sammen. Stolpehus Stolpehus kjenner vi ved at vekta fra taket og resten av bygningene blir lastet ned pa noen fa kraftige stolper som gar rett ned i bakken til frostfritt dyp. Kan stolpen settes pa fjellgrunn, er det aller best, eller så ma vi støpe en liten pute av betong til a sette stolpen pa. Fundamenteringen er altsa svært enkel og billig pa slike hus. Problemer kan oppstå dersom grunnen likevel ikke er frostfri, eller dersom stolpene råtner. I var tid er det ikke sjelden at redskaps- og lagerhus blir bygd som stolpehus. Avstanden mellom hver bærende stolpe er vanligvis fra 3 til 4 meter i husets lengderetning. Av eldre bygninger er stavkirkene gode eksempler pa stolpehus.

Hus av bindingsverk I hus av bindingsverk blir vekta av taket og resten av bygningen fordelt (spredd) på mange stendere som hver tar sin lille del av totalvekta. Slike hus blir bygd opp etasje for etasje. Stenderne i de ulike etasjene ma stå rett over hverandre, slik at vekta blir lastet rett ned til grunnmuren. Der vi vil ha inn dører, vinduer eller andre åpninger, ma vi legge inn bære­ bjelker over åpningen. Bærebjelken overfører lasten til stenderne ved siden av åpningen. Dermed må vi ogsa forsterke stenderne rundt åpningen. I hus av bindingsverk er det svært viktig å skille mellom bærende vegger og lettvegger. Alle bærende vegger må vi være svært forsiktig med å foreta endringer på. Lettvegger er vegger som ikke er med på a bære bygget. Det kan være vegger i avdelte rom inne i bygningen. Slike vegger kan vi rive eller endre pa uten fare.

Grindløer I gamle utløer kan vi finne en variant av stolpehuset som blir kaltfor grindløer. I grindløene ble det brukt taksperre som overfører vekta fra taket til ytterveggene, og vi unngår stolper inne i løa. Stavleggja (toppsvilla) er så kraftig at det tåler vekta og utoverpressetfra taksperrene. På sperrene ligger det liggende bordtak. Tegning fra boka Rehabilitering, Un iversitetsforlaget

175

BYGNINGSLÆRE

Skråband

Losholt

Reim (toppsvill)

Tungt bindingsverk På eldre driftsbygningerfinner vi tungt bindingsverk. Legg merke til at sviller, losholter og skråband erfelt inn i hver­ andre. Det gjør bindingsverket sterkt, og behovet for spiker, nagler og holter blir mindre. Tegning fra boka Rehabiliter­ ing, Universitetsforlaget

Bygninger i bindingsverk fra for 1950 har det vi kaller tungt bindings­ verk. Da er avstanden mellom stenderne fra 120 cm til opp mot 200 cm. Er avstanden stor, ma også dimensjonen pa stenderne være stor. Etter 1950 er alle hus i bindingsverk bygd i lett bindingsverk. Da er avstanden mellom stenderne 60 cm. Standardiseringen har gjort at isolasjonsmateriale, bygningsplater og lignende na blir levert i standardbredder pa 60 eller 120 cm. Det har ogsa gjort det mulig å lage prefabrikkerte hus, der vegger, etasjeskillere og tak blir levert mer eller mindre ferdig direkte fra fabrikken.

Moderne bolighus I nye bolighus ser vi ofte at det blir brukt flere mater å ta ned lasten pa. Det lette bindingsverket forutsetter at fordelingen av vekt er noenlunde jevn i alle de bærende veggene. Det klassiske er bærende yttervegger og en bærende midtvegg som går fra kjelleren og helt opp i mønet pa huset. Dersom huseieren ønsker en stor ark i langveggen pa huset, eller en stor stue uten bærende midtvegg, må handverkeren fravike prinsippet om å fordele lasten. Arken eller taket i stua blir da holdt oppe av en kraftig bjelke. I hver ende av bjelken blir vekta lastet ned til grunnmuren gjennom forsterkede stendere eller en gjennomgående søyle. Lasten blir altså samlet i søyler som gar helt ned til den faste grunnen.

Dobbel losholt Dobbel stender

Tredobbel stender (søyle) Bærebjelke Losholt

90 Spikerslag i smekker dimensjon

42 60 Bærende vegg i lett bindingsverk Tegningen viser en bærende yttervegg i lett bindingsverk. Dimensjonen på bindingsverket kan være 48 x 148 mm. Da er det plass til 15 cm med isolasjon i veggen. Legg merke tilforsterkningene over døra og vinduet. Over vinduet må bjelken, de forsterkede stenderne og losholten spikres godt sammen for at konstruksjonen skal bli så stiv som mulig. Bindings­ verket må avstives sideveis med asfaltplater eller skråbord. Tegning: Ronald Knustad.

176

BYGNINGSLÆRE

Byggevarer og faguttrykk Faguttrykkene i bygningsbransjen er mange. Her er noen av dem. Tegning fra brosjyre for Eikås Sagbruk

1 Grunnmur 2 Grunnmurplate 3 Forskalingsmaterialer 4 Grunnmurpapp 5 Grunnmursvill 6 Sviller (topp og bunn) 7 Stendere 8 Losbolter 9 Spikerslag 10 Bjelkelag, etasjeskille 77 Kantbord 12 Vindtetting 13 Lekter

14 Kledning 15 Golvbord 16 Golvplater, veggplater 1 7 Isolasjon 18 Himling 19 Veggpanel (stående) 20 Veggpanel (liggende) 21 Sperrer (takstoler) 22 Un dertak 23 Papptetting (tjærepapp) 24 Sløyfer 25 Lekter 26 Takpanner

27 Mønekam 28 Vannbord (trykkimp.) 29 Vindskier 30 Frontbord (pannebord) 31 Vannbrett (vannbord) 32 Hjørnebord 33 Listverk 34 Terrassebord (trykkimp.) 35 Rekkverk (trykkimp.) 36 Bjelkelag (trykkimp.) 3 7 Søyler (trykkimp.)

BYGNINGSLÆRE

B) gningskonstruksjon er Tegninger:Ronald Knustad

Påbygd tømmerlåve med sperrer

Høyhus med A-takstol og kjørebru

Heiselåve med åpen takstol

og åpen takstol

Konstruksjoner i driftsbygninger Ogsa i driftsbygninger ser vi at ulike metoder blir brukt for a ta ned last. Vi kan godt finne vegger i lett bindingsverk bade i fjøs og låvebygninger, men ser vi nøyere etter, vil vi ofte finne at veggene egentlig bare er lett­ vegger. Bindingsverket kan bære stor vekt, men lasten ma være jevnt fordelt i hele den bærende konstruksjonen. I driftsbygninger har vi gjerne heiseinnretninger, kjørbare golv, lagersiloer og lignende som gjør at kon­ struksjonen må tale store og skjeve belastninger. I laven ønsker vi dessuten stor høyde under taket uten bærevegger eller søyler som kommer i veien. Også i fjøsrommene vil vi gjerne ha store apne rom uten bærevegger. Da blir fjøset mer fleksibelt med tanke pa ulike innredninger og produksjoner. Dersom fjøsdelen av driftsbygningen er av betong, er hele veggene bærende. Fjøstak som ma kunne bære vekta av traktor og andre kjøretøy, er som regel laget i armert betong. Kraftige dragere (bjelker) av stal eller betong bærer fjøstaket. Dragerne hviler pa søyler, ogsa de bør være laget av stål eller betong. Søylene overfører lasten helt ned til bygningens grunnmursåle og byggegrunn. Jo større driftsbygningen er, desto større blir lastene pa grunnmursålen. Ved nybygging er det derfor uhyre viktig at byggegrunnen er stabil, og at grunnmursålen er skikkelig armert.

A-takstolen Over fjøsdelen og resten av driftsbygningen blir taket holdt oppe av en eller annen type takstol. Takstolene star gjerne med 3-5 m mellomrom alt etter dimensjoner, styrke og belastning. I bygninger oppsatt før ca. 1950 er reisverket bygd omtrent som på stolpehus. Ytterveggene kan være satt opp i tungt bindingsverk, og kraftige stolper av tre holder oppe A-tak­ stolen under midten. På grunn av understøtten i én eller to rekker taler A-takstolen stor last. A-takstolen blir holdt sammen av en tverrbjelke som pa eldre låver også tjener som kjørebru. I dag synes mange at A-takstolen er tungvinn og tar mye plass i bygningen, men så lenge høy, korn og lignende varer måtte lempes for hand, var konstruksjonen svært praktisk. Høylasset eller andre forvarer kunne veltes ned i lagerrommene isteden­ for å hives opp i høyden. Fagverkstakstoler I 1950-årene ble det vanlig a lage selvbærende takstoler av tre, kalt fag­ verkstakstoler. Slike takstoler er uten stolper som holder takstolen oppe. Til driftsbygninger ble det laget takstoler i fagverk ogsa uten tverrbjelker som holdt takstolen sammen. Slike takstoler gav et stort åpent laverom som det var lett å installere vinsj og taljer i. I 1960-årene ble det utviklet takstoler i stal og senere ogsa i limtre. Det gjorde laverommet enda større. I var tid er takstoler av stal eller limtre helt enerådende i alle større driftsbygninger.

Takstoler og tekkematerialer På driftsbygninger med takstoler er det alltid åstak. Det gar altså aser mellom hver takstol. Pa nye driftsbygninger blir det gjerne brukt metallplater direkte pa asene. Dersom bygningen har takstein, ma vi ha sutak

BYGNINGSLÆRE

(av bord eller plater) og lekter over åsene. Tak med sutak, lekter og tak­ stein er ganske mye tyngre enn et platetak. I tillegg vil ikke snøen rase sa lett ned av et taksteintak. Derfor må vi aldri bli fristet til å legge tak­ stein på et tak der takstolene ikke er dimensjonert for det. Det er som regel ikke umulig å få det til pa en forsvarlig mate, men da må vi ha hjelp fra fagfolk. Takstolene må være stive mot både trykk og press. Dersom vinden blåser sterkt mot én side av driftsbygningen, er det gjerne et kraftig sug pa den andre siden av bygningen. Kombinasjonen av trykk og undertrykk kan gi svært store belastninger pa konstruksjonene. Selv om takstolene kan synes å være overdimensjonert, må vi aldri gjøre noe med dem som kan svekke konstruksjonen på noen måte. Høyhus med takstol av stål

Til venstre ser vi den vanligste måten å tekke driftsbygninger på. Da legges metallplater rett på åsene. Skal vi bruke takstein til tekkingen, må bygningen ha sutak. Åsene må da ligge så tett at vi kan spikre bord eller plater rett på åsene. Tegning: Ronald Knustad

Taktekkingsmetoder og -materialer Torvtak Pa enkelte mindre driftsbygninger er det fremdeles torvtekte tak, men det er sjelden at bjørkenever blir brukt til vanntetting under torva. Nå har tjærepapp og grunnmurplast erstattet neveren. Torvtekkingen ble brukt fordi bonden kunne bruke lokale og billige materialer. Dessuten var varigheten bra, og taket var tett og varmeisolerende. Undertaket var dekket med opp til seks lag med never, og oppå neveren la torva. Torvlaget skal helst være 15 cm tykt. Best resultat får vi ved å legge to torvlag, det første med røttene opp og det andre med graset opp. Torv fra gamle voller med mye sammenvokste røtter er best taktorv. Dersom takvinkelen er over 20 til 25 grader, kan vi ikke bruke torv til taktekking.

STÅL ELLER LIMTRE OG BRANN Stål brenner ikke og er på den måten sikrest med tanke på branntilløp. Dersom brannen allerede er et faktum, har det vist seg konstruksjoner av limtre er minst like gode som fagverk av stål. Stålet blir nemlig mykt når det blir varmt, og konstruksjonen raser sammen ganske raskt. Limtreet mister gradvis sin styrke etter hvert som stokken blir oppbrent.

179

BYGNINGSLÆRE

Skiferheller og -stein På steder med skifrige bergarter var det billig a tekke med steinheller. Slik tekking blir kalt for villtekking. Hellene ble lagt pa taket uten at de var særlig bearbeidet, og de ble festet med tre- eller jernnagler. Naglene ble sa dekket av neste helle oppover taket. Etter hvert kom det skifer som var bearbeidet og både lettere og enklere a legge. Det var rasteheller, ruteskifter, lappskifer og rektangelskifer. Steinen blir festet i bordtaket med sma spiker. Tak med skiferstein er svært holdbare, men kostbare i innkjøp og arbeidskrevende a legge.

Bordtak Bordtekking med over- og underliggende bord er en gammel teknikk som er blitt populær igjen fordi den er miljøvennlig og rimelig. For at et bord­ tak skal ligge lenge, må materialkvaliteten være svært god. Tettvokst furu uten for mye kvist gir fine bord. På det underliggende bordet ble det gjerne skavet ut en renne for å lede vannet ned av taket. Impregnerte bord gir lengre levetid pa taket, men det gir også et mindre miljøvennlig preg pa bygningen. Derfor velger mange å bare bruke treolje for a verne bordene. Hus med bordtak var gjerne kalde å bo i. Med moderne isolasjonsmate­ rialer er ikke det noe problem lenger, og bordtekking blir nå mest brukt på fritidshytter, men også på bolighus.

TEGLSTEIN Tfeglsteinen ble på 1600- og 1700-tallet importert, spesielt fra Nederland, men etter hvert fikk Norge sine egne teglverk. På slutten av 1700-tallet var det mange små og store teglverk i Norge. På et lite sted som Sandnes i Rogaland var det elleve teglverk i produksjon i perioden fra midten av 1850tallet og utover. Det siste ble lagt ned omkring 1990.

Teglstein Teglstein har vært i bruk helt fra 1600-tallet. De første to hundre arene ble teglsteinen lagt direkte på apne lekter uten undertak. Slike tak finnes fremdeles pa eldre hus. Fra 1800-tallet ble det brukt undertak av bord, også kalt sutak. Bordene var stående med over- og underligger som på et ordinært bordtekt tak. Taket ble altså dobbelt sikret mot vannlekkasje. Ogsa i dag er det vanlig å legge et vanntett undertak over taksperrene. Vi kan bruke vannfaste plater av trefiber eller spon, eller bordtak med asfaltpapp. For at asfaltpappen skal ligge godt, bør vi bruke pløyde bord. Det er hvert enkelt teglverk som bestemmer standarden og formene på teglsteinen. Derfor finnes teglstein i mange varianter. Krumme steiner er nok mest vanlige, men det finnes også flate typer. Det finnes også glasserte teglstein. Slike steiner er svært holdbare mot vær og vind, men kostbare i innkjøp. Teglstein tåler ikke vekta av en voksen person. Dersom vi må gå på et teglsteintak, ma vi skyve steinen opp og ga på lektene. Takstein av betong Takstein av betong kan være flat, enkeltkrummet eller dobbeltkrummet. Dobbeltkrummet takstein kaller vi gjerne for takpanner. Også for takstein av betong har hver fabrikant sin egen standard. Når vi skal lekte opp og gjøre taket klart for steinlegging, ma vi vite hvilken stein som skal brukes, og hvilken avstand det skal være mellom lektene. Formen og størrelsen pa betongtaksteinen er mer regelmessig enn pa teglsteinen. Dermed blir taket tettere. Betongen som blir brukt i dag, har høy kvalitet (C 65), og taksteinen tåler greit vekta av en person. Holdbarheten til takstein av betong laget før 1960 er om lag 40 år, nyere takstein vil sannsynligvis kunne ligge lenger.

180

BYGNINGSLÆRE

Metallplater Bølgeblikk har vært brukt pa driftsbygninger helt siden 1930-årene. Klas­ sisk bølgeblikk er laget av stålplater som er varmforsinket. Forsinkingen gjør platene mer motstandsdyktige mot korrosjon. Vi kan også sprøytemale bølgeblikket med maling eller lakk. Det hindrer korrosjon og gjør fasaden penere. De ulike bølgeblikktypene som finnes på markedet i dag, er profilerte stålplater og aluminiumsplater. De er varmforsinket og lakkert eller belagt med plast (PVC). Platene er fine og tåler hardt vær. De blir brukt både til taktekking, fasadekledning, innvendig veggkledning og himlingskledning. Metallplatene blir festet direkte på åsene på taket. Vi trenger ikke a bruke undertak av noe slag. Avstanden mellom åsene ma være slik at det passer med lengden av platene. Dersom platene er 240 cm lange, passer det med en avstand på 110 cm mellom åsene. Da kan vi spikre platene på midten og i hver ende, og overlappingen blir pa om lag 20 cm. Det blir også laget metallplater som ser ut som takstein. Slike plater må vi feste på lekter. Avstanden mellom lektene er vanligvis mellom 35 og 90 cm.

Asfaltpapp og shingel Etter første verdenskrig ble asfaltpappen utviklet. Materialet taler en takvin­ kel på mellom 8 og 34 grader. På brattere tak enn det vil pappen lett sige hvis det blir for varmt i været. Asfaltpappen blir skjøtt sammen ved liming med om lag 10 cm overlapp mellom hvert lag. Til lim blir det brukt varm, flytende asfalt. Asfaltpappen er et mykt og føyelig materiale som det er raskt å legge. Asfaltpappen blir solgt pa miler med ulik tykkelse og bredde. De færreste synes imidlertid at materialet er særlig pent, så i dag blir as­ faltpapp mest brukt som undertak til taksteintak. Da kan vi legge asfalt­ pappen på så bratte tak vi bare ønsker. Shingel er en foredlet variant av asfaltpapp som er langt penere å se på. Den består av meterlange flikete remser som vi spikrer fast i rader oppover taket. Det overliggende laget har felter med lim som gjør at taket blir tett. Overflaten på shingelen er belagt med mineralkorn (finknust stein) i rødt, blatt, svart, grått eller grønt. Nar shingelen er ferdig lagt, får vi et fasettlignende mønster i taket. Shingeltak er tette i om lag 30 år. Eternittplater Asbestsementplater (Eternittplater) ble tatt i bruk i Norge etter andre ver­ denskrig. Platene, som var laget av sement og vann, ble armert med asbestfibrer. Materialene ble mye brukt fordi de var brannsikre, frostbestandige og vanntette, og fordi de krevde lite vedlikehold. Til tekking av tak ble det brukt bade bølge- og fasettplater, og til a kle fasader, innvendige vegger og himlinger ble det brukt plane plater. Asbestfibrer har vist seg å være svært kreftframkallende. I 1976 ble det forbudt å bruke materialet der platene kunne erstattes av noe annet. I Norge ble produksjonen lagt ned i 1979- Asbest kommer fra silikatmineraler med fiberstruktur og finnes nesten overalt i jordskorpa. Asbestfibrene blir frigjort når materialet blir handtert. Fibrene er krumme og skarpe som naler, og det er nesten umulig å se dem. De kan sveve lenge i lufta. Når

OM SPIKER TIL METALL­ PLATER Det er viktig å bruke spiker av samme metall som platene er laget av, det vil si galvanisert eller varmforsinket stålspiker til stålplater og aluminiumsspiker til aluminiumsplater. Tår vi feil spiker, vil den delen som er laget av aluminium, bli utsatt for galvanisk korro­ sjon. Det kommer av at alumi­ niumet har lavere spenning enn jern på den elektro­ kjemiske spenningsrekken.

NB! RIVING AV ETERNITTPLATER Det er helt spesielle, strenge regler for sanering av asbest. Personer som skal rive ned Eternittplater, har krav på skikkelig opplæring og må kunne bruke det foreskrevne verneutstyret. Derfor er det absolutt nødvendig å sette seg inn i følgende publikasjoner fra Arbeidstilsynet før riving blir påbegynt: Bestillingsnr. 235 Asbest, nr. 458 Asbestrisiko i byggebransjen og nr. 486 Fjerning og riving av asbest.

181

BYGXIXGSLÆRE

de blir pustet inn, følger de med ned i lungene, og de kan derfor fram­ kalle alvorlig helsefare. Sjukdommen utvikler seg ofte ikke for 20-25 ar etter innånding.

Isolert yttervegg i lett bindingsverk I kapitlet om vanlige bygningskonstruksjoner har vi omtalt de delene av veggen som holder bygningen oppe. Veggene skal ogsa verne mennesker og dyr mot vær og vind. Nedenfor omtaler vi oppbygningen av en iso­ lert vegg i lett bindingsverk. Kan vi sette opp en slik vegg og forstå hvor­ for vi gjør det akkurat slik, vil vi også være i stand til a sette opp innervegger, uisolerte vegger og så videre. Kunnskapen kan vi også overføre til isolerte golv og tak.

Vern mot regn og snø Ytterst må vi ha kledning som avviser vind og regn så godt som mulig. Kledningen kan være stående eller liggende bordpanel, eller det kan være plater av et eller annet slag. Kledningen ma kunne bevege seg litt på grunn av varierende temperatur og luftfuktighet. Det må vi ta hensyn til når vi spikrer eller skrur fast panelet. Søk gjerne råd hos leverandøren eller andre fagfolk om hvordan panelet bør festes. Ellers er det om å gjøre at kled­ ningen er tettest mulig mot bade vind og regn. Noe fuktighet vil alltid slippe gjennom en ytterkledning. Derfor må det være god lufting mellom kledningen og resten av veggen, slik at fuktig­ heten tørker opp. Det oppnår vi ved å lekte ut kledningen fra veggen og lage lufteapninger på bunnen og toppen av veggen. Bruker vi liggende panel, kan vi spikre lektene direkte på stenderne. Bruker vi stående panel, må vi først legge sløyfer på stenderne og deretter spikre på liggende lekter. Sløyfene er om lag 1 cm tykke lekter som vi spikrer pa stenderne. Veggens oppgaver er å verne mot vær og vind. Samtidig må veggen være laget slik atfuk­ tighet ikke samles opp i veggen. Tegning: Arne Kristian Hansen

Vern mot kulde eller varme Veggen skal isolere så godt som mulig mot kulde og varme. Stillestående luft er det beste isolasjonsmaterialet som finnes. Mellom stenderne bruker vi derfor et eller annet porøst luftfylt materiale. Mest vanlig i trevegger er å bruke steinull eller glassvatt, men ved for eksempel etterisolering blir det ofte brukt ekspandert polystyren (isopor). Det er også vanlig a bruke asfaltplater for å isolere bygningen. Dem spikrer vi utenpå stenderne. Vern mot vind Kledningen tar av for regnet og mye av vinden. Bak kledningen må vi ha lufting for a hindre at fuktighet blir stående i konstruksjonen. Med noen åpninger mellom panelbordene og luftespalter oppe og nede på veggen kan det blåse ganske frist bak kledningen dersom vinden er sterk. Skal vi oppnå god effekt av isolasjonsmaterialet i veggen, er det avgjørende at vi holder vinden ute. Mellom lektene og stenderne ma vi ha en vindsperre. Vi kan bruke forhudningspapp (tjærepapp) eller syn­ tetisk fiberduk. Vindsperren skal være vindtett, men ikke diffusjonstett. Grunnen til det kommer vi tilbake til under avsnittet om fuktighet og rate.

182

BYGNINGSLÆRE

Det er svært viktig at alle skjøter blir festet med klemlekter. Da hindrer vi vinden i a trenge inn i veggen. Innenfor stenderne må vi ha en dampsperre og plater eller panel. Dampsperren er den innerste og siste skansen mot vinden.

Vern mot fuktighet og råte Skal råtesoppene kunne utvikle seg, må de ha fuktighet. Der det over tid finnes fuktighet, vil det utvikle seg råte. Vi ma altså lage en konstruksjon som hindrer at fuktighet blir stående i veggen. Fuktighet kan komme inn i veggen fra utsiden. Det kan for eksempel være lekkasjer i kledningene rundt vinduene, eller spesielle værforhold som gjør at vann trenger inn. Fuktigheten kan også komme fra innsiden pa grunn av vannsøl eller andre arbeidsuhell. I alle fall vil møtet mellom kald og varm luft føre til kondens i veggen. Varm luft kan holde på mye fuktighet. Dersom varm luft blir nedkjølt, vil den relative luftfuktigheten raskt overstige 100 %, og det blir dannet kondens. Jo mer fuktighet den varme innelufta inneholder, desto mer kondens blir dannet når lufta blir nedkjølt. På kalde vinterdager kan vi for eksempel se at vinduer og vegger i husdyrrom er helt våte av kondensvann. Det er mye bedre at innerveggene er våte enn at isolasjonsmate­ rialet midt inne i veggen blir vått. Derfor legger vi en plastduk som damp­ sperre mellom stenderne og panelet innvendig. Dampsperren skal alltid legges på den varme og fuktige siden av veggen. Det må vi huske pa der­ som vi lager kjøle- eller fryserom. Dampsperren ma være så tett som mulig, og skjøter tetter vi med klemlekter. I avsnittet om vern mot vind sa vi at vindsperren ma være vindtett, men ikke diffusjonstett. Det betyr at fuktighet kan diffundere ut og inn gjennom vindsperren. Dermed vil fuktigheten i veggen variere med fuktigheten i utelufta, men aldri overstige 100 %, slik at det blir dannet kondens. Skulle det ved et eller annet uhell komme vann inn i veggen, vil det sakte men sikkert tørke opp pa varme, tørre dager.

Uisolerte vegger Uisolerte vegger blir brukt til rom som ikke trenger å være varme. Veggene kan ha bæresystem i tungt eller lett bindingsverk. Siden veggene ikke er isolert mot kulde, unngår vi problemene med kondens og råte inne i veggen. Hovedoppgaven til uisolerte yttervegger er å skjerme mot vind, regn og snø. Derfor er bordpanel eller bygningsplater ganske enkelt festet direkte pa spikerslagene. I driftsbygningene er panelene ofte stående, og de er festet side om side uten at det er noen overligger over bordskjøtene. Det er viktig at det er gliper mellom bordene pa de sidene av bygningen som er mest utsatt for vind. Da vil trykket på utsiden og innsiden av byg­ ningen raskt bli jevnet ut. Det øker bygningens motstand mot sterk vind. Glipene vil ogsa gi lufting og ventilasjon inne i rommet. Veggmaterialer til kalde rom velger vi ofte ut fra kvadratmeterpris, byggeskikk og estetiske hensyn.

Stående enkelt lag kledn. bord

Uisolert yttervegg Figuren viseren uisolert vegg med stående bordkledning. Legg merke til at spikerslagene her erfestet direkte på tak­ stolene. Takstolene står med om lag 3,5 m mellomrom. Tegning: Ronald Knustad

183

BYGMXGSLÆRE

Bygningsmaterialer Hvilke materialer skal vi velge? Vi har i dag en rekke materialer som vi kan bruke om hverandre. Utford­ ringen er derfor a velge materialer som egner seg for oppgaven. Det nytter for eksempel ikke å bygge vegger av lett bindingsverk i rom som helt eller delvis skal fylles av husdyrgjødsel. Vi ma velge materialer og byggemetoder som passer til oppgaven veggen har. Før vi omtaler de vanligste material­ ene i bygninger, skal vi omtale noen tilleggsegenskaper ved materialene som noen ganger kan være av stor betydning. Nar vi til slutt gjør et valg av materialer, ma det være ut fra en samlet vurdering.

Materialer og lydskjerming To hovedprinsipper for lydskjerming er i bruk. Det ene gar pa å reflektere støyen tilbake dit den kommer fra. For å få til det må vi bruke tunge materi­ aler av stein eller betong. Lydbølgene klarer nesten ikke å påvirke slike materialer, og dermed skjermer de godt mot lyd. Det andre prinsippet går pa at lydbølgene blir absorbert i konstruk­ sjonen. Energien i lydbølgene gar over til friksjonsvarme i veggen. For a få til en slik demping må vi bruke myke, porøse materialer. Bade Glava, steinull og asfaltplater demper lyden ganske effektivt. Et problem er at lydbølgene blir overført av stendere og andre gjennomgående harde materialer. Derfor må vi ha doble tak, vegger og golv om dempingen skal bli god. Omtrentlig sagt så demper lette konstruksjoner lydbølger med bølge­ lengde som er lik eller mindre enn tykkelsen pa isolasjonslaget. Høye toner med kort bølgelengde blir derfor godt dempet, mens de dype tonene gar rett gjennom slike vegger. Mot dype langbølgede basstoner er det best a bruke tunge materialer som reflekterer lyden. Materialer og varmeledningsevne Varmeledningsevnen varierer mye for ulike materialer. Denne evnen er uttrykt i en U-verdi. U-verdien blir malt i watt og er den effekten som lekker gjennom 1 m2 av materialet nar det er 1 m tykt og temperaturfor­ skjellen er 1 kelvin (1 K). Mineralull har en U-verdi pa 0,036, trevirke 0,12 og betong 1,70. Materialer som har liten U-verdi, isolerer godt mot tempe­ raturforskjeller. Materialer og brannvern 1 byggeforskriftene er det detaljerte bestemmelser om forebyggende kon­ struktivt brannvern. Det er mange materialer og konstruksjoner som ikke taler apen ild og høye temperaturer. Derfor kan vi dele materialene inn i to klasser, en brennbar og en ikke-brennbar klasse. De forskjellige delene i bygningene er inndelt i brannklasser med betegnelser som for eksem­ pel A10-A30 eller B10-B30. Bokstaven A vil si at delen ikke er brennbar, mens bokstaven B sier oss at bygningsdelen er brennbar. Tallene forteller hvor mange minutter bygningsdelen vil tale en bestemt brannbelastning. De fleste nye bygninger er konstruert med bran tcellereWer brannvegger. Slike konstruksjoner ma vi for all del ikke endre pa under vedlikeholds­

184

BYGNINGSLÆRE

arbeid. Det kan føre til mange problemer og avkorting i forsikringssummen dersom uhellet er ute. Eksempler pa ikke-brennbart materiale er stal, gips, mineralull og lettbetong, mens brennbare materialer er trevirke og plast­ materialer. Et brennbart materiale i en vegg kan vi gjøre mindre brennbart om vi isolerer veggen med mineralull og kler den med for eksempel gipsplater.

Trelast Definisjoner - Skurlast er et fellesnavn for alle materialer av rent trevirke som bare er skåret opp. - Justert skurlast er glatthøvlet på tre eller fire sider. Justeringen foregår etter at materialene har tørket en stund, og justert material er derfor både rettere og mer nøyaktig enn vanlig skurlast. - Justert utvendig kledning er panel med ru forside, mens de andre sidene er høvlet. Bordene er laget med falser og profiler. - Impregnerte materialer er behandlet med impregnerende væske. Væsken er giftig, og avkapp av impregnerte bord eller planker skal vi ikke brenne. - Høvellast er høvlet pa alle overflater, og har ulike standardiserte dimen­ sjoner og profiler, for eksempel innvendig listverk og paneler.

Dimensjoner og kvaliteter All trelast blir oppgitt i millimeter. Et bord kan for eksempel være merket med 22 x 145. Det betyr at bordet er 22 mm tykt og 145 mm bredt. Materialer som kan bli brukt i bærende konstruksjoner, skal være merket med fasthetsklasse. Det vil i praksis si dimensjoner fra 38 x 75 og oppover. Fasthetsklassene gir oss opplysninger om hvor stive materialene er. Pa de fleste sagbruk blir kvalitetsklassen bestemt ut fra en visuell vurdering. Avstanden mellom årringene og antall store og små kvister er da av­ gjørende. Antakelig vil sagbrukene etter hvert fa utstyr som tester stivheten i praksis.

Sagskur for trelast Tegningen viser hvordan en stokk kan bli skåret opp på sagbruket. Legg merke til at hord enten er kantskåret eller flaskskåret. Kantskårne bord vil sprekke dersom de blir brukt til ytterkledning, men derimot egne seg godt til golvbord. Tegning: Håkon Aasnes

185

BYGNTNGSLÆRE

NOEN NORSKE STANDARDER FOR TRELAST NS 3079 Trelast - om dimensjoner NS 3080 Kvalitetskrav for trelast til bærende konstruksjoner NS 3180 Generelle krav til høvellast NS 3182 Høvellast - om golvbord NS 3183 Høvellast - om panelbord NS 3186 Trelast - om utvendige kledningsbord NS 3187 Høvellast - om inn­ vendig listverk av tre NS INSTA-140 Trykkimpregnert trevirke - kvalitetskrav

Tabell: Fasthet i N/mm2 for tre til bærende konstruksjoner

Fastbetssklasse" Bøyning Strekk - i fiberretningen -pd tvers avfiberretningen Trykk - ifiberretningen - på tvers avfiberretningen Skjerf*

TI 8 12.0

T 24 16.0

T 30 20,0

7,3 0,3

9,7 0,3

12,0 0,3

13,3 4,7 1,9

14,3 4,7 1,9

18,0 4,8 1.9

v Fastbetsklassene er utdrag fra sorteringsklassene i NS 3080for trelast med lastvarigbetsklasse A og fuktigbetsklasse 1 og 2 CNS 3470).

Mer om standarder for trevirke pa www.nbs.no Limtre Limtre består av lameller (enkeltbord) som er limt sammen. Etter Norsk Standard (NS 3470) skal limtre ha minst fire lameller som er limt sammen. Hver lamell er 33,33 mm tykk. I praksis vil det si at den minste dimen­ sjonen pa limtrebjelker er 90 x 133 mm. Limtre blir laget av gran- eller furuvirke. Sammenlignet med kompakt trevirke tåler limtre av samme dimensjon inntil 30-40 % større belastning. Det er to kvalitetsklasser i handelen:

• Klasse A, nar utseendet betyr mye, plastemballert • Klasse B, når utseendet betyr mindre, ikke emballert

Bygningsplater Kryssfiner Finer er plater i tremateriale som er laget i standardiserte dimensjoner. Hver finerplate er maksimalt 4 mm tykk. Nar finerplater blir limt sammen med fiberretningen vinkelrett på hverandre, blir de kalt kryssfiner. Slike plater blir sortert og levert i flere kvalitets- og prisklasser. Sponplater Sponplater er spon og flis fra trevirke som blir blandet med lim og presset sammen i plater. De blir levert i standardiserte tykkelser og dimensjoner. Sponplater er svært mye brukt innvendig, bade i golv, vegger og tak. Over platene ma vi sparkle og male eller eventuelt tapetsere. På vatrom ma vi bruke vannfaste plater. Et problem med sponplatene er at de avgir gasser fra limet i platene. Produsentene forbedrer stadig limet, men fortsatt kan slike plater gi allergiske reaksjoner hos folk. Særlig i nye hus kan det være et problem.

Trefiberplater Trefiberplater består av trevirke som er oppløst til en fibermasse. Fibermassen blir formet til plater, som blir limt sammen med de limstoffene

186

BYGNINGSLÆRE

som er i fibermassen. Platene leveres i tre ulike fasthetstyper, og hver fasthetstype har flere kvaliteter. Ogsa trefiberplatene blir levert i standardi­ serte dimensjoner og tykkelser. Huntonit er et kjent varemerke av trefiberplater. Asfaltplater er porøse trefiberplater med et lag asfalt pa den ene siden.

Sementplater En stor fordel med sementplater er at de ikke brenner. I tillegg har de gjerne en hard vedlikeholdsfri overflate. Det var disse egenskapene som gjorde de asbestholdige Eternittplatene så populære. Eternittplatene er for lengst ute av produksjon, og under arbeid med slike plater må vi ha egnet verneutstyr og opplæring. (Se også avsnittet om Eternittplater i kapitlet «Taktekkingsmetoder og -materialer».) Nye sementplater blir gjerne brukt innvendig i verksteder og andre rom der brannfaren er stor. Det blir ogsa laget plater beregnet for utvendig bruk. Noen merkenavn på slike plater er Stenit, Stenex og Planit.

Gipsplater Gipsplater har en kjerne av gips og et limt lag av papp utenpå. Gipsplatene brenner ikke, de isolerer godt mot støy, og de beveger seg lite på grunn av temperatursvingninger. Vi fester platene til stendere og spikerslag ved hjelp av spesialspiker eller skruer. Utenpå platene må vi sparkle og male og eventuelt tapetsere. Ved siden av sponplater er gipsplater svært mye brukt i tak og vegger i bygninger. Til golv er platene for svake, og de er ogsa svake mot slag og punktbelastninger. I rom med stor slitasje bør vi derfor velge annen innvendig kledning. Platene er ogsa svake mot fuktig­ het og ma ikke brukes i vatrom. Platene leveres i standardiserte tykkelser og dimensjoner. Andre plater Under kapitlet om taktekkingsmetoder og -materialer omtalte vi metallplatene. Metallplater er ogsa mye brukt til utvendig kledning av drifts­ bygninger. Platene er raske å legge og krever lite vedlikehold. Av og til blir metallplater ogsa brukt innvendig i rom med stor brannfare. PVC-plater (plastplater) er gjennomsiktige plater laget i samme form som metallplater av samme merket. Platene blir ofte brukt i driftsbygninger for å slippe inn overlys eller sidelys. På den måten får vi dagslys inn i rommet uten å lage vinduer.

Betong Råmaterialene i betong er stein, pukk, sand, sement, vann og eventuelle tilsetningsstoffer. Sementen blir framstilt av en spesiell type kalkstein som blir finmalt og oppvarmet til nesten 1 500 °C. Etter ny finmaling og til­ setting av litt gips får vi sement. Sementen reagerer kjemisk med vann og blir hard. Nar sementen blir blandet med tilslag (sand, grus, pukk og stein), herder hele blandingen, og vi får betong. Tilsetningsstoffer i sementen kan forsterke spesielle kjemiske eller fysiske egenskaper ved betongen. Det kan for eksempel være at vi ønsker

187

BYGNINGSLÆRE

Herding Fastheteten om betongen er avhengig av tilgang på vann under herdingen. Tegning fra boka Betong ABC, Norcem Cement AS

å framskynde eller forsinke herdingen av betongen. Den beste betongen får vi ved sakte herding og rikelig tilgang på vann under herdingen. Selv om betongen er hard etter 10 til 24 timer, foregår herdeprosessen i uker, måneder og ar etter støpingen. Bærende konstruksjoner må minst herde i tre til fire uker før vi belaster konstruksjonen. Fasthets- og miljøklasse Kriteriene for fasthet for betong er bestemt av Norsk Standard. Klassene er: C15, C25, C35, C45, C55, C65, C75, C85, C95, C105. En fasthet på C25 betyr at en betongkloss på 100 x 100 x 100 mm etter 28 døgns herding taler en statisk belastning pa 2 500 kg før den sprekker opp. Tilsvarende tåler C 35 minst 3 500 kg før den sprekker opp. For å få den kvaliteten vi ønsker pa betongen, er forholdet mellom vann og sement viktig (v/c-forholdet). V/c-forholdet blir bestemt av antall kilo­ gram vann i forhold til antall kilogram sement i betongblandingen. Jo tørrere betongblandingen er, desto lavere blir v/c-forholdet. Tørre betongblandinger og altså lavt v/c-tall gir sterkest betong. Miljøklassene er også bestemt av Norsk Standard med bokstavene LA. NA, MA og SA. Det star for miljøer som er lite aggressive, noe aggressive, mye aggressive og særlig aggressive. Bokstavene forteller om hvor stor mot­ standskraft betongen har i de forskjellige aggressive miljøene der den skal brukes. Vi ma derfor passe på å bruke riktig betongkvalitet i for eksempel ringmurer, grovforsiloer, husdyrrom eller gjødsellager. Tabell: Eksempel på krav til betongkvaliteter Konstruksjon

Gjødsellager: - fundament, golv, vegger innvendig og søyler - vegger utvendig og søyler i plastrør - dragere og dekke2 Husdyrrom: - golv, vegger, dragere og dekke2

188

Miljøklasse Maksimum v/c-forhold

Minimum fasthetsklasse

Minimum overdekning1

NA

0,60

C35

50 mm

NA MA

0,60 0,45

C35 C 45

25 mm 40 mm

NA

0,60

C 35

25 mm

Forsiloar: - golv og vegger innvendig - vegger utvendig Andre konstruk­ sjoner uten belastning

NA NA

0,60 0,60

C 35 C 35

50 mm 25 mm

LA

0,90

C 15

15 mm

yryiBiBiESBIL

BYGNINGSLÆRE

1 Dersom vi støper direkte mot grunn av grus eller pukk, skal avstanden mellom grunnen og armeringen være minimum 50 mm i alle miljøklasser. 2 Det ma ikke brukes silika i betong til dekke. Armering Nar tilslaget er av god kvalitet og gunstig sammensetning, er bøyefastheten for uarmert betong inntil 10 % av trykkfastheten. Det betyr at en drager av betong knapt kan bære sin egen vekt uten armering. Armeringsstål, kamstål eller armeringsmatter gjør betongen strekk- og støtfast. Det finnes også noe som blir kalt fiberbetong. Slik betong inneholder store mengder med om lag 5 cm lange nåler. Nålene gjør betongen en del sterkere, men skal vi oppnå stor bøyefasthet, må vi bruke skikkelig armeringsjern. Fagut­ trykk som strekkarmering, trykkarmering og svinnarmering forteller noe om det armeringen skal gjøre med betongen.

Armering og forskaling Tegningen viser armeringen før veggen erferdig forskalt. Her blir det brukt en kassettforskaling. Tegning fra brosjyre fra Norcem Cement AS

Forskaling Dersom vi skal bruke betong i konstruksjoner, ma vi ha en forskaling. En forskaling er rett og slett en støpeform. Til veggene i for eksempel en drifts­ bygning kan vi snekre en tradisjonell forskaling, vi kan bruke en eller annen systemforskaling, eller vi kan bruke en glideforskaling. Den manuelle forskalingen kan vi bygge opp av bord eller lemmer som vi fester pa stående planker. Vekta av betongmassen presser hardt pa veggene i formen. Forskalingen ma derfor være solid, og det er helt nød­ vendig å bruke bandjern eller forskalingsbindere for å holde støpeformen sammen. System- eller kassettforskalinger er standardiserte forskalingsmoduler. De kan være laget av vannfast kryssfiner, stål eller aluminium. Vi fester modulene etter hverandre med spesielle laser. For å få jevn tykkelse på veggen blir det brukt spesielle formstag eller forskalingsbindere til å holde forskalingen på plass. Pa noen systemer kan vi også feste isolasjonsplater ved hjelp av formstagene. Pa den maten er det mulig å isolere betongveggen med en kjerne av ekspandert polystyren (isopor). Glideforskalinger er bygd sammen av den ytre og indre veggen av en støpeform. Glideforskalinger er om lag 1,2 m høye, og vi ma jekke eller heise dem sakte opp i samme tempo som betongen herder i forskalingen. Slike forskalinger er fine a bruke der vi må unnga støpeskjøter, for eksempel i runde forsiloer. Se mer om forskaling i kapitlet «Det praktiske byggearbeidet».

Spesialprodukter i betong Ferdige betongelementer til vegger og golv blir også framstilt pa fabrikk. De er produsert i standardiserte dimensjoner, og de kan være isolerte eller

189

BYGMXGSLÆRE

Spennbetong Elementer av spennbetong tåler større belastning enn elementer med slakk armering. Tegningen viser to typerforspent betongdekke. Tegning fra Informasjonsmøte i teknikk nr. 31978, ITF

uisolerte. Fabrikken lager ferdige utsparinger i betongen for vinduer, dører og spikerslag. Betongoverflaten kan være ubearbeidet, profilert eller mønstret, eller den kan ha frilagt shingel. Spennbetong blir brukt i dragere (bjelker), søyler, plater og golv. Arme­ ringen i spennbetong er forspent på en slik mate at betongen er ekstra sterk mot belastninger fra en bestemt side. I dragere kan det være wirer som blir lagt ned i betongen og strekt opp. Når herdingen er avsluttet, vil trykkspenningene fra armeringen som er faststøpt i betongen, være jevnt fordelt i hele betonglengden. Andre prefabrikkerte byggelementer er murblokker eller murstein. Dem kan vi benytte nar vi skal konstruere vegger av betong, lettbetong eller tegl. Spesifikasjoner for lettbetongvarer er fastsatt i Norsk Standard. Av lett­ betong er det to hovedgrupper. Den ene gruppen er gassbetong, som Siporex og Ytong, og den andre gruppen er lettklinkerbetong, som Leca. Blokker som blir brukt i yttervegger, bør ha et lag med puss utenpå, slik at de er beskyttet mot regn. Noen murblokker som skal brukes i vegger mot oppvarmede rom, er isolert med skumplast av polyuretanskum.

Stål Konstruksjoner av stål blir i dag mye brukt i driftsbygninger. Det kan være rammer, buer, bjelker og dragere, søyler, takstoler osv. Til alle bærende konstruksjoner ma vi ha hjelp av fagfolk til å beregne dimensjoner og kvali­ teter. Også for stål er det norske standarder bade for dimensjoner og kvali­ teter. Jern og stål til bygningsformal kan normalt sveises. Sveising gjør sammenføyningen og festingen av konstruksjonene lettere, men på festepunkter med store belastninger ma vi som regel bruke gjennomgående bolter. Noen kvaliteter og legeringer av stål er ogsa svært vanskelige å sveise i. Stål blir ogsa brukt i bygningsplater til tekking og til innredning. Stål som blir utsatt for fuktighet, ma vernes mot korrosjon. Under kapitlet «Overflatebehandling av metall» senere i boka kommer vi nærmere inn pa metoder for a verne stålet. Bygningsplater er plastbelagte, lakkerte, galvaniserte eller bade galvaniserte og lakkerte. Stal til innvendige byg­ ningskonstruksjoner i kalde og tørre rom er enten ubehandlet eller lakkert. Overflaten pa det ubehandlede stålet vil korrodere og beskytte resten av

190

BYGNINGSLÆRE

Binding Armeringsjernet bindes sammen med bløt ståltråd. Enkeltbindingen, til venstre, blir brukt ved små og moderate belastninger, mens dobbeltbindingen blir brukt når veggen utsettes for større belastninger. Tegning fra boka Betong ABC, Norcem Cement AS

stålet. I alle fuktige rom ma stålet beskyttes bedre. Det beste er a galva­ nisere eller varmforsinke stålet. Dersom vi ma slipe eller sveise i galva­ nisert stål, ma vi sørge for godt avtrekk. Slipe- og sveiserøyken fra galva­ nisert stal er giftig og kan lett gi kvalme og ubehag. Straks vi er ferdig med arbeidet, må vi smøre på en beskyttende grunningsmaling.

Plast Olje og vatgass er råmateriale for all produksjon av organisk plast. Mole­ kylene i plastprodukter er kjempestore med flere tusen atomer. Det første trinnet i produksjonen er å lage den typen plastmolekyler (polymerer) en ønsker. Den prosessen blir kalt polymerisasjon. Poly er det greske ordet for «mange», og mer er det greske ordet for «del». Svært mange plastprodukter i dag er polymerer av et eller annet slag. De mest kjente er:

• • • •

Polyetylen (PE) Polyvinylklorid (PVC) Polypropylen (PP) Polystyren (PS)

For noen plasttyper er det også et trinn to. Det blir kaltpolyaddisjon eller polykondensasjon. Det gar ut pa a hekte plastmolekylene sammen i lange kjeder. Polyester er et godt eksempel pa en slik plasttype. Polyester blir videreforedlet og brukt i klesplagg, plastflasker, plastbåter, bordplater og veggpaneler. Fordeler med plast er at prisen og vekta er lav, at den har høy styrke og er lett a forme. Plast leder heller ikke strøm, og den isolerer godt mot temperaturforskjeller. Svakhetene med plastprodukter er de duger lite nar de blir utsatt for konstant belastning over lengre tid. De fleste plasttypene taler heller ikke høye temperaturer. Mange taler ikke mer enn 100 °C, men enkelte plast­ typer kan tale opp mot 500 °C i korte perioder. De fleste plasttypene brenner, og flammene sprer seg raskt med god tilgang av oksygen. Typisk for plast som brenner, er sterk gassutvikling og danning av mye røyk og sot.

191

BYGNIXGSLÆRE

Termoplast og berdeplast Vi deler gjerne plasttypene inn i to hovedgrupper. Termoplast hestar av polymerer (kjedemolekyler) som er filtret sammen. Termoplasten blir mykere nar den varmes opp. men den endrer seg ikke kjemisk. Nar den avkjøles, blir den hardere igjen. I berdeplast er polymerene kjemisk bundet sammen pa tvers av kjedene i et nettverk. Herdeplasten ma formes mens herdeprosessen pagar. Opp­ varming kan skade herdeplasten. Vi kan armere berdeplast med glassfibermatte eller glassfiberduk for at den skal bli stivere og fa større strekkfasthet. I spesielle materialer blir det ogsa brukt karbonfiber, borfiber eller keramisk fiber til armering i plasten. Plast i landbruksnæringen Plastprodukter er svært vanlige pa mange omrader i landbruket. Neden­ for er en oppstilling som viser noen vanlige bruksområder. Vi har før nevnt en del fordeler og ulemper med plast som materiale. I vår sammenheng kan vi godt føye til flere momenter. Plasten er lett å holde ren, og den er hygienisk fordi bakterier og sopp ikke klarer å leve pa foredlet plast. Motsatt gir den raskt et avfallsproblem fordi den ikke lar seg nedbryte av biologiske organismer. Mange plasttyper blir også sprø nar det er kaldt, og nar de blir utsatt for direkte sollys.

THERMOMUR Thermomur er handelsnavnet på en grunnmurblokk laget av plastmaterialet ekspandert polystyren. Blokkene er lette å håndtere og raske å sette opp. De har hulrom som vi må fylle med betong for at veggen skal bli sterk nok til å bære vekta av et vanlig hus. En vegg av Thermomur har en U-verdi på 0,22-0,30, altså ikke ulikt en vegg i lettbetong. Over­ flatene kan pusses med spesialpuss, eller de kan kles med bord eller plater.

192

Blant termoplastene er de mest vanlige typene: • PE, polyetylen, blir brukt i plastposer, landbruksplast til rundballer og bygningsplast. Ved siden av PVC er dette den mest utbredte plasttypen i dag. • PMMA, polymetylmetakrylat, blir brukt i bygningsplater for vegger og tak. PMMA er gjennomsiktig og leder lys. • ABS, akrylnitril-butadien-styren, blir brukt i rørtekniske artikler og har stort bruksområde. Egenskapene varierer med blandingsforholdet. • PA, polyamid, blir brukt i blant annet tauverk, lagerforinger, tannhjul og tekstiler. Den har med andre ord mange kvaliteter. Handelsnavnet er nylon. • PC, polykarbonat, er nesten vannklar og blir brukt i lampekupler. • PVC, polyvinylklorid, er den mest brukte av alle plastene. - Hard-PVC blir brukt i takrenner, rør, plater, lister og rammer. - Myk-PVC blir brukt til regntøy, emballasje, golvbelegg og slanger. - Skum-PVC blir blant annet brukt som isolasjon.

Blant berdeplastene er de mest vanlige typene: • MF, melamin-formaldehyd, blir brukt til presstøping av serviser, i tek­ niske og elektriske artikler og til verktøyhandtak. • PF, fenol-formaldehyd (eller fenolplast), kan blandes med trepulver, slik at det blir til bakelitt. Da kan det benyttes i tekstilfibrer, asbest, elektrisk installasjonsmateriell og i limtyper som er vannfaste og herder under oppvarming. • UP, umettet polyester, kan blandes med glassfiber, slik at det blir til glassfiberplast, som blant annet blir brukt i småbåter, i bølgeplater til vegger og tak, i tanker og rør og i lakk som skal beskytte stal.

BYGNINGSLÆRE

• Alkycier er bindemiddel i en rekke malingstyper. • EP, epoksy, blir brukt i lim, brennlakker, syntetiske emaljer og armert plast. • PUR, polyuretanplast, blir brukt til skumplast i madrasser og møbler og som isolasjon i kjøleskap og emballasje. Tabell: Egenskaper til noen plasttyper Type

Polyetylen (PEL) Polyvinylklorid (PVC) Polytetrafluoretylen (PTFE) Polystyren (PS) Nylon (PA) Bakelitt (PF) Melamin (MF) Umettet polyester (UP) Epoksy (EP)

Tetthet

Strekkfasthet i %

Bruddforlengelse i N/mm2

0,92 1,38 2,20 1,05 1,14 1,40 1,50 1,20 1,20

10 60 20 50 70 50 50 60 120

500 25 250 2 100 1 1 1 1,5

Vedlikeholdsarbeid og reparasjoner Noen definisjoner Med vedlikehold av bygninger mener vi arbeid for a unnga forfall og ellers holde bygningen i god forskriftsmessig stand. Stort sett betyr vedlikehold det å pleie og beskytte bygningens overflater og bygningselementer som dører, vinduer, trapper osv. Reparasjon er istandsetting av bygningen. Reparasjoner kan omfatte bygningens overflater og bygningselementer. I tillegg er det en repara­ sjon dersom vi må erstatte eller bygge opp igjen deler av bygningen som følge av uforutsett skade eller forsømt vedlikehold. Ved reparasjoner ma vi ta hensyn til tidligere utforming, funksjon og bruk. Verken reparasjon eller vedlikehold gir mulighet til vesentlig standardheving av bygningen. Ombygging er en istandsetting av bygningen som er sa omfattende at den endrer pa bygningens konstruksjon, overflater og opprinnelige utforming. Ombygging betyr at vi pa en eller annen mate hever stand­ arden pa bygningen. Ved ombygging tar vi ikke hensyn til husets arkitek­ toniske, historiske, antikvariske eller kulturelle verdi. Rehabilitering er en istandsetting som gjør at bygningen far en annen funksjon og kan bli brukt til et annet formal, eller at bygningen får en vesentlig standardheving i forhold til tidligere. Rehabilitering kan med­ føre inngrep i bygningens konstruksjon og opprinnelige utforming, men slike inngrep ma vi gjøre på en slik mate at vi tar hensyn til den histo­ riske, antikvariske, arkitektoniske eller kulturelle verdien bygningen har. En rehabilitering gir økt status for bygningen. Restaurering foregår nar vi reparerer eller vedlikeholder en bygning pa en slik mate at den helt eller delvis føres tilbake til en tidligere dokumentert tilstand. Tilsyn Vi kommer i denne delen av boka til å konsentrere oss mest om vanlig

Reparasjon Her må vannbrett og sidebord rundt et vindu skiftes for å unngå at råteskaden sprer seg til vinduskarmen og kled­ ningen. Tegning fra brosjyre fra Farverådet

BYGNINGSLÆRE

vedlikeholdsarbeid og enkle reparasjoner pa bygninger. Gardsbruk har ofte en ganske stor bygningsmasse som krever jevnt vedlikehold. Skal vi gjore ombygginger eller rehabilitere bygninger, er dette fagarbeid som profesjonelle fagarbeidere bør ha hovedansvaret for. Det som er grunnleggende for alt vedlikeholdsarbeid, er a ha jevnt tilsyn med tilstanden pa bygningene og gripe inn i tide. En vannlekkasje, ovenfra eller nedenfra, vil føre til at bygget far kortere levetid. Derfor er det viktig å ha tilsyn ikke bare med vegger og tak, men ogsa med grunnforhold, drenering og avløp.

Skader og skadegjørere Sopp - naturens renovasjonsvesen Sopp er planter som formerer seg ved sporer. De er overalt i lufta omkring oss i et enormt antall, for de er bare noen tusendels millimeter store. Når temperaturen og fuktigheten er gunstig, begynner sporene å vokse. Først vokser det fram en hyfe, hyfene vokser sammen til et mycel, og deretter vokser fruktlegemet fram. Fruktlegemet danner sporene. Råtesopper finnes det mange av. Noen eksempler er ekte hussopp, kjellersopp og taresopp. Råtesoppene bryter ned enten cellulosen eller ligninet i treverket for selv a kunne vokse. Det finnes ingen beis eller maling som kan reparere råteskader. Råte kan bare forebygges. Fargeskadesoppene lever bare av innholdet i vedcellene. Det er mange arter av denne sopptypen også. Blåvedsopp og muggsopp er to eksempler. Angrep av fargeskadesopper er ufarlig fordi det bare skjemmer utseendet til trevirket. Likevel skal vi være på vakt fordi angrepene ogsa forteller om vekstvilkår for andre farligere sopper. Og på sikt kan slike soppangrep ut­ vikle seg til råteangrep. Et angrep som har begynt å utvikle seg, kan vi stanse ved å skrape bort den ødelagte veden og deretter legge på trebeskyttelse. For at soppene skal utvikle seg, må de ha fuktighet, gunstig tempera­ tur, lang tid og næring fra treet. Dersom en av faktorene mangler, blir sopp-

Råteskader Det er ikke alltid like lett å avsløre råteskader. Ved hjelp av en kniv eller en skrutrekker kan vi stikke i hordene for å kontrollere om veden erfrisk og hard. Råtesoppene angriper gjerne i endeveden. Foto: Cathrine Kleven

194

BYGNINGSLÆRE

veksten hemmet. Stort sett er målet med vårt vedlikeholdsarbeid mot råteutvikling a hindre at treverk blir utsatt for fuktighet over lengre tid.

Insekter Mange insekter lever i og av trevirke, men bare noen ganske få arter er plagsomme i trevirke i bygninger. De tre mest plagsomme artene som kan forårsake alvorlige skader, er stripet borebille, husbukk og stokkmaur. Stripet borebille er utbredt over det meste av landet. Larven gnager 2 mm store ganger på kryss og tvers i trevirket. Etter to til tre ar er den nye billen ferdig utviklet. Stripet borebille angriper all slags trevirke fra bærebjelker til møbler. De beste vilkårene har den i tempererte og fuktige rom. Ved sterke angrep av stripet borebille blir konstruksjonene i vegger, tak og golv svekket. Vi kan stoppe angrep av stripet borebille ved a fryse ned gjen­ standen til om lag -20 °C i noen timer eller plassere gjenstanden i bad­ stue med over 55 °C. I tørr inneluft i bolighus vil ogsa borebillen matte melde pass. Borebillen går ikke til angrep på impregnert trevirke. Husbukken er utbredt i de indre fjordstrøkene på Vestlandet og pa SørØstlandet. I de omradene husbukken er utbredt, er den regnet for å være den verste skadegjøreren vi har. Larvene lever skjult inne i stokken fra 6 til 12 år før det voksne insektet er ferdig utviklet. Nar huseieren oppdager de 3-4 mm store ovale flygehuUene, kan angrepet ha kommet svært langt. Husbukken angriper ikke impregnert trevirke. Stokkmauren bruker treet som bolig og altså ikke til næring. Den gnager ut ganger og kamre i veden. Stokkmaurangrep finnes over hele landet. Ofte er stokkene som blir angrepet av stokkmaur, svekket av rate. For å bli kvitt stokkmauren må vi finne reiret og drysse gift omkring inngangene. Dersom dronningen dør, gar snart hele samfunnet til grunne. Vi ma ellers se etter at stokkmauren ikke lager tuer for nær inntil bygningene. Maurtuer kan vi drepe effektivt ved å sla en jernpåle ned i tua like før telen kommer om høsten. Jernpalen vil lede kulden ned i tua slik at kolonien fryser i hjel. Det kan være nyttig å merke seg at der det vokser sopp, kan det også komme insektangrep. Angrepene kan enten komme samtidig, eller det ene kommer som en følge av det andre. Flere firmaer driver med be­ kjemping av sopp og skadedyr i bygninger. Ved å gassbehandle bygningen kan en bli kvitt skadedyrene, men firmaene garanterer sjelden for mer enn 10 ar framover i tid. Alger, lav og moser Andre skadegjørere pa trevirke er alger. De vises som grønske pa veggflater som vender mot nord, og de varsler mest av alt om at det er for høyt fuktinnhold i trevirket. Lav er en vekst som består av en algedel og en soppdel, og disse delene lever av hverandres livsprosesser. Selv om låvene ikke angriper trevirket direkte, øker de faren for at råtesopp kan etablere seg der. Grunnen er at fuktighet blir stående i laven og underlaget tørker senere opp. Moser gror gjerne pa fuktige flater. Det kan være pa takstein, på takbeslag og pa husvegger nær bakken. Mose forsinker også opptørkingen og gir dermed grobunn for angrep av råtesopper. For a gjøre trevirket rent for alger, lav og moser kan vi bruke høytrykks-

Stripet borebille Skadene fra stripet borebille er i første omgang bare et estetisk problem, men dersom ikke billene blir stoppet, blir kon­ struksjonen også svekket. Foto: NISK

BYGNINGSLÆRE

vasker eller stålbørste. Vi kan ogsa vaske med kjemikalier som dreper alger og mose. Sollys, regn og vind Ultrafiolett lys bryter ned overflaten pa treverket. Kombinasjonen av høy fuktighet og sollys er spesielt uheldig. Ligninet binder cellulosefibrene sammen og gjør overflaten hel og hard. På ubeskyttet treverk vil ligninet etter hvert bli brutt ned. Det gjør at også cellulosefibrene løser seg opp og blir vasket vekk av regnvann. Når treverket blir grått og fargeløst, er denne prosessen godt i gang. Den slags treverk er dårlig underlag for beis og maling fordi malingen trekker inn i treet i stedet for å legge seg som en beskyttende film utenpå.

Rengjøring Forurensning fra nedbør forkorter levetiden på bygningene fordi malingen, beisen eller lakken varer kortere tid. Vi snakker gjerne om synlig smuss, som kan være sot, sand, overflatesopp, alger, lav og rustflekker. Slike smusstyper er sjelden farlige alene. Usynlig smuss omfatter karbonoksider, svovelsyre, ammoniakk og forskjellige salter. Slike gasser og syrer kan bryte ned både malingsfilm og konstruksjoner av metall, tre eller betong. Problemet med grønske, moser og overflatesopper på bygninger er nok økende i vare dager. Det kommer av at nedbøren er rikere på nærings­ salter, og dessuten er beis og maling ikke så effektive mot grønske og over­ flatesopp. Før ble det nemlig brukt maling og beis som var tilsatt kvikksølv­ forbindelser eller pentaklorfenol. Nå krever miljøhensyn bruk av mindre giftige tilsetninger. Maling og beising er kun én del av vedlikeholdsarbeidet utvendig. Den andre delen er å skape et godt underlag for malingen, beisen eller lakken. Derfor er en nødvendig del av malerarbeidet å vaske veggene før de blir malt. Vi ma også fjerne gammel løs maling, og lakkerte overflater ma vi pusse slik at den nye lakken får feste. Rengjøringsmetoder og -midler For å påføre vaskemidler kan vi bruke en ryggsprøyte eller en frukttresprøyte. Etter en del skrubbing med kost kan vi spyle med en vannslange. En enklere metode er å bruke høytrykksvasker med automatisk innbland­ ing av vaskemiddelet. Andre mer profesjonelle metoder kan være dampvasking («steaming») og tørr eller våt sandblåsing. Slike metoder ma ikke brukes pa treverk. Til utvendig vask kan vi bruke grønnsåpe eller andre alkaliske vaske­ midler som det er vanlig å bruke til golwask innendørs. Dersom vi må fjerne grønske eller overflatesopp, bør vi få tak i et spesialprodukt i fargehandelen. Det lønner seg også å rådføre seg med fargehandelen om valg av vaskemiddel til fasader av mineral og naturstein, plast og metallplater. Fjerning av maling Gammel, løs maling må fjernes før vi maler pa nytt. Manuelle skraper eller stalbørster blir vanligvis brukt til det arbeidet. Dersom vi vil fjerne all den gamle malingen pa treverk, holder det ikke bare med å skrape på treverket.

196

BYGNINGSLÆRE

Varm l uftsp istol Varmluftspistolen ser ut som en hårføner, men leverer mye varmere luft. Malingen smelter og kan skrapes vekk. Arbeidet er møysommelig og tidkrev­ ende. Foto: Cathrine Kleven

Mindre, løse gjenstander kan vi kanskje høvle eller slipe ned til vi kommer inn pa frisk ved. Det går også an å bruke kraftig lut til å fjerne maling. Da ma vi vekselvis ha på lut og skrape eller børste vekk malingen. Slik kjemisk behandling er tidkrevende og nokså uaktuelt på store flater. Dessuten blir overflatelaget på treverket så hardt behandlet under lutingen at metoden ikke bør brukes på treverk utendørs. Da er det bedre å varmebehandle malingen. Ved hjelp av en kraftig varmluftspistol kan vi varme opp malingen til den begynner å boble. Da er den forholdsvis lett a skrape eller børste av. Dersom vi ma fjerne malingen pa store flater, bør vi kon­ takte et spesialfirma som har skikkelig utstyr til a gjøre en slik jobb. De bruker gjerne en Speed-Heater, som er en skjerm med infrarøde varmepærer. Speed-Heateren varmer opp malingen raskt og effektivt.

Riktig

Feil

Konstruksjon og impregnering De nedbrytende kreftene i naturen og økosystemet arbeider sakte, men sikkert. Råtesoppene begynner å vokse nar materialfuktigheten er om lag 20 % og temperaturen overstiger 5 °C. I praksis er det materialfuktigheten vi kan påvirke ved hjelp av ulike tiltak.

God konstruksjon Gode håndverksmessige detaljer som gjør at vann og fuktighet far minst mulig kontakt med treverket, forebygger råteskader. Takutstikk, dryppneser og vannbord er eksempler pa slike detaljer. Det er viktig at endetreet pa kledningen får luft, og at avstanden fra mark til bordkledning er minst 30 cm. Panelbord må være riktig montert og spikret pa en slik mate at bordene ikke sprekker. Alle materialer av tre vil utvide seg og krympe i takt med luftfuktigheten. I kryperom bør det være plastdekke over bakken og god lufting. På utsiden av bygningen bør det være takrenner og nedløp. Rundt bygningen må vi ha god drenering, slik at ikke vannet fra taket trenger inn i kjelleren.

Råteskader Vannbord og dryppneser må være laget slik at vannet ikke trenger inn iendeveden. Til høyre på figuren er tømmerarbeidet riktig utført. Tegning fra brosjyrefra Farverådet

197

BYGXIXGSLÆRE

DESTRUKSJON AV TRYKK­ IMPREGNERT VIRKE Impregnert virke blir ikke regnet som spesialavfall, men når virket blir brent, frigjøres det kreftframkallende tungme­ taller i både røyk og aske. Asken blir derfor sett på som spesialavfall. Etter reglene som gjelder i dag, skal saltirøpregnert virke dumpes på godkjente avfalls­ plasser. Trevirke som er im­ pregnert med kreosot, krever høy forbrennings-temperatur (over 350 °C) for å brenne rent. Også slike material er bør vi dumpe på godkjent avfalls­ plass.

Kjemisk vern av treverk Med kjemisk vern av treverket mener vi en eller annen form for impreg­ nering som gjor at treverket ikke råtner selv om det blir vatt. Kreosot er et destillat av steinkulltjære og et biprodukt ved framstilling av koks. Ren kreosot blir bare brukt til trykkimpregnering. Fortynnet kreo­ sot er til en viss grad brukt til overflatebehandling som et alternativ til beis eller maling. Kreosoten gjør treverket svært holdbart mot rate og insekt­ angrep, men den har dessverre vist seg a være kreftframkallende ved hudkontakt. Kreosotbehandlet trevirke blir snart bare brukt til trevirke som kommer i kontakt med saltvann. Da er kreosotimpregnering det eneste som duger. Merk at Statens forurensningstilsyn ikke anbefaler a bruke kreosotimpregnert virke til lekeapparater for barn. Oljeimpregnering er olje med løste tinn- eller kopperforbindelser som aktivt beskytter mot råtesopper og andre biologiske organismer. Oljene blir brukt bade til overflatebehandling og trykkimpregnering. Ingen av produkttypene kan løses opp i vann, og de blir derfor ikke vasket ut. De er til en viss grad vannavstøtende. Saltimpregnering er en vannløselig impregnering med uorganiske metallsalter av kopper, krom, arsen, fluor eller bor. Dette er den vanlige impregneringen av trelast i dag. Etter at løsningen er trykt inn i tremateri­ alene, blir det dannet forbindelser som er tungt vannløselige. Metallsaltene blir fiksert i materialene. Impregneringsvæsken er naturlig nok giftig, og skal vi ta i bord som ennå er vate av slik væske, ma vi bruke gummihansker. Impregnerte materialer ma heller ikke brennes, fordi røyken er kreftframkallende. Materialrester bør fa «kompostere» i jord. Da vil de sakte, men sikkert bli nedbrutt. Trykkimpregnering er den mest vanlige maten å bruke saltvannsimpregnering pa, men vi kan også få kjøpt slik impregnering i fargehandelen. Da ma vi påføre impregneringen med kost eller sprøyte, eller vi kan dyppe trevirket ned i middelet. Vi må ha pa rikelig med middelet flere ganger og sørge for at middelet tørker opp mellom hver gang. Ved a gjenta be­ handlingen trekker mer impregneringsvæske inn i trevirket. Bruk alltid verneutstyr under arbeidet. Materiale som er overflatebehandlet og kommer i kontakt med jord, får omtrent dobbelt så lang levetid som ube­ handlet virke. Dersom materialene ikke får jordkontakt, vil levetiden bli fire til fem ganger lengre enn for ubehandlet virke.

Overflatebehandling av treverk Det er først og fremst ulike typer av beis, maling og lakk som er aktuelle nar vi omtaler overflatebehandling av treverk. Midlene skal hindre at tre­ materialene blir oppfuktet. I tillegg skal de forbedre overflaten estetisk og sørge for at det blir dannet et slitesjikt og et kjemisk beskyttelseslag over veden. Noen av midlene er helt vanntette, mens andre er det vi kaller for diffusjonsåpne. Diffusjonsapne midler verner treverket mot direkte kontakt med vann, men fuktighet kan i noen grad trenge gjennom. Tre­ verket vil da bli oppfuktet under langvarig regnvær og tørke opp igjen i godvær. Dersom klimaet er fuktig i lange perioder av aret samtidig som

198

BYGNINGSLÆRE

temperaturen er over 5 °C, ma vi være varsomme med å bruke slik maling eller beis. Maling kan være diffusjonsåpen i ulik grad for tre, betong og tegl, men bør være diffusjonstett for metaller og plast. Innhold i maling, beis og lakk Bindemiddelet skal hefte seg til underlaget og binde pigmentene sammen. Flere typer bindemiddel er i bruk, og det er bindemiddelet som avgjør hva malingen og beisen kan brukes til. Bindemiddelmaterialene kan være harpikser, plast, gummi eller kautsjuk. Pigmentene avgjør dekkevnen og fargen. De kan ogsa virke inn på resten av egenskapene i malingen og beisen. Pigmentene består av metaller eller metallforbindelser. Fyllstoffene skal blant annet holde fargepigmentene jevnt fordelt og gi malingen en viss fylde. Fyllstoff kan besta av steinmel og asbest. Løsnings- og tynningsmidlene gir malingen den rette konsistensen. Midlene løser opp de faste bestanddelene i bindemidlene. Tynningsmidler kan være vann eller destillasjonsprodukter fra jordolje som white-spirit, terpentin, lynol og xylen. Disse midlene fordamper når malingen, beisen eller lakken tørker. Beis og lakk har ofte et lavt innhold av bindemiddel og pigment. Typer av maling, beis og lakk Alkydoljebaserte, treoljebaserte eller linoljebaserte (harpiksbaserte) malinger, beiser og lakker tørker når oljene eller bindemidlene fordamper. Slike produkter blir også kalt for løsemiddelbasert maling, beis eller lakk. Opptørkingen tar fra 12 til 24 timer i romtemperatur. Bindemidlene trenger godt inn i trematerialene. Vannbasert maling, beis og lakk tørker nar vannet fordamper samtidig som pigmentene kleber seg til hverandre. Benevningen emulsjonsmaling blir også brukt om vannbasert maling. Eksempler på slike malinger er PVAmaling, gummi- eller lateksmalinger og polyakrylatmalinger. Tørketiden er fra 1 til 6 timer. Klorkautsjukmalinger, K-K-malinger og gummi- og plastmalinger er basert på sterke bindemidler som herder. Herdingen starter ved at vi blander sammen to komponenter, eller bare ved at malingen far tilgang på oksygen. Overflaten pa malingsfilmen er glatt, hard, tett og slitesterk. Eksempler på slike malinger er epoksymaling, vinylmaling, akrylmaling og styrenbutadienmaling. Ettersom slike malinger er helsefarlig, er det de siste årene blant annet utviklet vannbaserte epoksymalinger.

Valg av malingstype Vi kan ikke legge de forskjellige malingstypene fritt på hverandre. Ikke en gang malinger som er innenfor samme type, kan vi legge pa hverandre uten videre. Har vi først brukt linoljebasert maling, nytter det ikke a bruke andre løsemiddelbaserte malinger. Malingen vil ikke klare å binde seg skikkelig til underlaget. Malinger med samme basis (løsemiddel og binde­ middel) kan vi derimot bruke noksa fritt om hverandre. For a hindre uheldige kombinasjoner har malingsprodusentene laget

BYGNINGSLÆRE

malingssystemer som viser hvilke typer av maling, beis og lakk det gar an a bruke etter hverandre. Ikke alt som gar an, er nødvendigvis bra, særlig ikke pa flater som er utsatt for vær og vind eller stor slitasje. Ved a følge anbefalingene til forbehandling, grunning og topplag kan vi føle oss sikre pa at typene passer godt sammen og utfyller hverandre.

Nye trevegger Nye ubehandlede materialer utendørs bør behandles umiddelbart. Gar det for lang tid før materialene blir behandlet, blir trevirket utvasket. Da er vedcellene i overflatelaget skadet, og trevirket gir dårlig heft for malingen. Det finnes tynne beiser spesiallaget for grunning. Dem kan vi også bruke vinterstid bare overflaten er noenlunde tørr. Innen et par måneder om sommeren eller så raskt det lar seg gjøre i vinterhalvåret, bør vi fortsette grunnbehandlingen med minst ett strøk oljebeis. Det gjelder også trykkimpregnerte materialer. Oljen trekker inn i treet og holder fuktigheten ute. En flate behandlet med grunning og oljebeis kan stå både ett og to år før vi legger toppstrøkene. For å sikre treverket permanent mot fuktighet og sollys må vi legge på ett eller to strøk med maling eller dekkbeis. Toppstrøket gir også trevirket det utseendet vi vil at bygningen skal ha. Oljemaling eller oljedekkbeis er sikrest å bruke utendørs. Oljen i malingen fyller opp porene og holder fukt ute. Pigmentene i malingen nøytraliserer UV-strålene fra sola og hindrer at celleveggen blir nedbrutt. Soppdreperen i malingen holder soppveksten i sjakk.

Nye trevegger Veggen på bildet er nylig kledt på ny. Hele veggen er satt inn med en tynn grunningsbeis (Visir), mens malingsarbeidet bare så vidt er påbegynt før vinteren. Foto: Cathrine Kleven

Malingens levetid Materialet er beskyttet i mange år dersom forarbeidet og malingskvaliteten er god. En god beis har under normale værforhold en levetid på 6 til 8 ar. Tilsvarende god maling holder minst like lenge. Billige produkter gir kanskje bare halvparten av levetiden. Malingsfilmens tykkelse avgjør hvor fleksibel den er på materialer som sveller og krymper. Når filmen er for tykk, sprekker malingen eller løsner fra underlaget. Til slutt skaller malingen av. God maling gjør at det kan ga lenge mellom hver gang vi maler, og dermed tar det lang tid før malingsfilmen blir for tykk. Tykkelsen på malingsfilmen har også mye å si for diffusjonskapasiteten i malingen. Jo tykkere malingslaget er, desto større er diffusjonsmotstanden. Til slutt kan ikke fuktighet slippe ut av materialene, og da vil vi kunne få råteangrep under malingen. Den kritiske malingsfilmtykkelsen for husmalinger er oftest på 0,3-0,5 mm. Det tilsvarer fem til åtte malingsstrøk.

Hvilken malingstype er brukt på veggen tidligere? Hovedregelen er at vi må bruke samme malingstype som det vi har brukt tidligere. For a finne ut hva slags malingstype veg ten har. kan vi slipe flaten med sandpapir. Om fargen festner seg i sandpapiret, er det trolig en lateks-

200

BYGNINGSLÆRE

maling på veggen. Om malingen støver ved sandpapirprøven, er det tro­ lig olje- eller alkydmaling pa veggen. Trevirke

Blærer Dersom blærene oppstar mellom treverket og malingsfilmen, er det fuktblærer. Enten er malingsfilmen for tykk og tett, eller så kommer det inn unormalt mye fuktighet bakfra. Solblærer kan oppstå dersom vi bruker linoljebeis eller linoljemaling. Ved andre, tredje eller fjerde strøk kan solvarmen gjøre at linoljen i det underliggende strøket utvikler gasser som ikke slipper ut i friluft. Da far vi blærer mellom malingsfilmene. Eneste maten å bli kvitt slike blærer på er å fjerne all maling. Solblærer behøver ikke å være farlig for treveggen, men det ser ikke pent ut. Pa nye trevegger bør vi absolutt ikke begynne med linoljeprodukter. Dersom vi allerede har linoljeprodukter pa veggen, må vi fortsette a bruke det. Vi reduserer faren for solblærer ved å vaske veggen med kraftig sodavann før vi maler på nytt.

Overflatebehandling av betong, puss og mur Ubehandlede murvegger tar opp mye fuktighet, som fordamper nar det er varmt i været. Under denne fordampningsprosessen kjøles veggen kraftig ned, og derfor blir murhus kjølige på varme dager. Eldre malingstyper ble kalt kalk- og sementmalinger, fordi kalk og sement var binde­ middel og pigment. Løsemiddelet i malingene var vann. På bygninger av kalkstein er det fortsatt best a kalke veggene. Grunnen til det kommer vi tilbake til under murmalingens oppgaver. I dag har langt mer varige typer tatt over for kalk- og sementmalinger. De nye typene er ogsa stort sett vannbaserte malinger med bindemidler som akryl eller lateks. Vannbaserte tokomponents epoksymalinger eller klorkautsjukmalinger blir gjerne brukt på utsatte områder som forganger, vaskeromsgolv og innvendige forsilovegger.

Murmalingens oppgave på yttervegger Selvsagt vil vi at en murvegg skal være pen a se på, men malingen har ogsa oppgaver utover det. Bade stein-, mur- og betongvegger forvitrer sakte, men sikkert. Det skjer ved at vann slipper til i ørsmå hulrom og river løs mineralpartikler. I Norden har vi i tillegg problemene med frostsprengning. Vann inne i veggen fører dermed til enda større skade. Vannet inne i en murvegg kan selvsagt komme utenfra. Pa samme måte som for trevirke må vi konstruere bygningen slik at mest mulig vann blir ledet bort fra veggen. I oppvarmede bygninger kan vi likevel ikke unnga damp innenfra. Selv om lufta er tørr i romtemperatur, vil et temperatur­ fall pa for eksempel 20 °C føre til kondensering inne i veggen. Og det er akkurat det som skjer inne i murvegger i vinterhalvåret. Jo åpnere struk­ turen i murveggen er, desto bedre diffunderer (vandrer) fuktig luft gjennom veggen, og desto åpnere ma malingen pa yttersiden være. Bruker vi en diffusjonstett maling utvendig, vil fuktigheten i muren hope seg opp ut mot utsiden av veggen. Fuktigheten tørker ikke opp pa de

Ny maling Solblære Gammel maling

Trevirke Fuktblære Konden Trefibrer på undersiden av malingsflaket Vann (eller is)

Samtlige lag med maling

Sol- ogfuktblærer På figuren ser vi et gjennomskåret kledningsbord med solblære Cøverst) og medfukt­ blære (nederst). Solblærene trenger ikke være farlige med tanke på råteskader, fordi den innerste malingsfilmen fortsatt verner treverket. Vi må i begge tilfellene fjerne malingen og grunne og male på nytt for å få et godt resultat. Tegning fra brosjyre fra Farverådet.

201

BYGNINGSLÆRE

dagene den relative luftfuktigheten i utelufta er lav. Dermed far vi frostsprenging og okt forvitring.

SALTUTFELLING Iblant kan vi se at det blir felt ut salt på overflater av mur, puss eller betong. Som regel kommer det av at fuktighet har trengt inn i veggen og for­ damper fra veggflaten mens saltrestene blir liggende igjen. Oftest kan vi bare hindre slik saltutfelling ved å lete opp lekkasjestedene og hindre nye lekkasjer. Det er ikke alltid at lekkasjen er like synlig. Litt jord inntil murveggen kan være nok til at vi får kapillær transport av vann inn i veggen.

TEGLVEGGER På teglvegger som vi ikke vil pusse eller male, kan vi bruke et vannavstøtende klart impregneringsmiddel. Slike impregneringsmidler er oftest silikonemulsjoner. Impregne­ ringen forebygger at veggen tar opp vann kapillært, og den hindrer fritt vann i å trenge inn i veggen.

Murmalingens oppgave innvendig Den innvendige malingen har ogsa estetiske oppgaver. I tillegg vil vi gjerne skape trivsel og gjøre vasking og rengjøring lettere ved a male. Alle disse oppgavene er viktige nok. men vi velger a se nærmere pa de forhold ved malingen som gjør at veggen holder seg best mulig mot forvitring. I kalde rom og tempererte rom med liten luftfuktighet bør vi velge en diffusjonsåpen maling. Det vil under de fleste forhold være det gunstigste med tanke på a tørke ut veggen. Det gjelder ogsa om murveggen er isolert. Til oppvarmede rom med høy luftfuktighet bør vi bruke mer diffusjonstette malinger. Da unngår vi at luftfuktigheten i rommet fukter opp veggene. Pussede betongvegger Pussede betongvegger kan være ganske tette dersom det er lite kalk i pussemørtelen. Med mye kalk i mørtelen blir overflaten åpnere. Malingen må uansett være diffusjonsåpen, og helst bør malingen ha tilnærmet samme diffusjonskapasitet som pussoverflaten. Pa eldre vegger med kalkrik puss bør malingen være mer diffusjonsåpen enn pa vegger der pussen har mørtel med mindre kalk. Kalk- og sementinnholdet i mørtelen varierer fra klasse A med 20/80 til B med 35/65 og D med 50/50. Nypussede vegger er ganske alkaliske. Det vil si at overflaten har høy pH. Bruker vi oljemalinger pa slike vegger, risikerer vi at oljen reagerer med kalken og danner såpe. Derfor ma vi aldri bruke oljemalinger pa fersk mur­ puss. Etter et års tid vil murens overflate være mer nøytral, men vi bør likevel holde oss til vannløselige malinger, eventuelt malinger som herder. Framgangsmåte Betongen ma være utherdet og tørr før vi behandler overflaten. En god handregel er a drøye overflatebehandlingen med en uke for hver centi­ meter veggtykkelse. Det er lurt å grunne med beisemidler som Glamur Silikat Binder eller Murgrunn Cito. Grunningen forsterker puss- og betong­ overflaten og gir god heft for malingen. Malingen blir også lettere å legge pa, og den blir mer holdbar mot avflassing. To ulike malingstyper er domi­ nerende pa utvendige muroverflater. Det er silikatmaling og dispersjonsmaling. Begge er diffusjonsapne og vannbaserte emulsjonsmalinger. Silikatmalingen egner seg pa kalkrik puss, mens dispersjonsmaling kan brukes pa alle typer underlag av mur.

Overflatereparasjoner på betongvegger Løsnet puss pa veggen er som regel noksa uproblematisk a reparere. Vi starter med a banke løs all dårlig puss. Deretter børster vi skadestedet grundig med en stiv børste. Dersom pussen er litt porøs, bør vi slemme skadestedet før vi har pa ny mørtel. Sementslammet (sement og vann) binder den porøse pussen og gir bedre feste for mørtelen. Vi kan bruke en feie- eller malerkost til å stryke på sementslammet. For mindre reparasjoner kan vi kjøpe tørrmørtel som er ferdig blandet. Etter at vann er blandet inn som bindemiddel, er pussmørtelen klar til bruk.

202

BYGNINGSLÆRE

Klimaet på stedet avgjør hvilken av mørtelklassene A, B, C og D vi bør bruke. Jo fuktigere klima, desto mindre kalk bør det være i mørtelen, men samtidig blir mørtelen vanskeligere å få til å henge fast på veggen. Kalken gjør betongen seig og godt egnet til pussing. Mørtelen kan vi kaste eller rappe på reparasjonsstedet. På mindre skader kaster vi gjerne relativt tørr mørtel rett på skadestedet. På større flater lønner det seg å bruke våt, nesten suppeaktig, mørtel. Vi legger en klatt med mørtel på et pussebrett og drar mørtelen oppover veggen. Mørtellaget på veggen skal være om lag 1 cm tykt. Når mørtelen begynner å herde, jevner vi overflaten med pussebrettet. Bruk roterende, lette bevegelser. Mot hjørner og andre kanter må vi sette opp en lekt som vi kan stryke mørtelen mot. Vi kan også reparere skadd betong. Vi må rengjøre veggen på samme måte som for en pusset vegg. For at den nye betongen skal få godt feste, kan vi med fordel bruke en tokomponent løsemiddelfri epoksymaling til grunning. Følg bruksanvisningen for produktet. Etter grunningen må vi forskale rundt skadestedet og støpe. Ved mer alvorlige skader på bærende betongkonstruksjoner er det best å samrå seg med fagfolk. Det kan være at skaden er farligere enn vi tror. Det kan også være at skaden har oppstått på grunn av en feilkonstruksjon et annet sted i bygningen. Vi må aldri ta unødige sjanser når det gjelder skader på bærende elementer. Tabell: Utdrag av blandetabell1 for mur- og pussmørtel

Mørtelklasse

Sand (tørr) A 380 B 510 C 635 D 760

Volumdelar

Mursement

Sand

Vekt Mursement

1

3

100

1

4

100

1

5

100

1

6

100

1 Utdraget er gjort av blandetabellen etter Norsk Standard 3123 og 422 A, del 1

Overflatebehandling av metall Ubeskyttet metall oksiderer og korroderer. Det betyr at metallene reagerer med oksygenet i luft eller vann og tæres bort. Med tilgang på vann, og spesielt vann med mye salter i, tæres metallene mye raskere enn ellers. Salt- eller syreholdig vann gir det vi kaller for aggressive miljøer. Silopressaft og husdyrgjødsel er eksempler i landbruket på aggressive væsker. Vi er normalt interessert i å forlenge metallenes levetid så mye som mulig. Det kan vi gjøre ved å dekke til overflaten med maling eller lakk og på den måten hindre oksygen og vann eller damp i å nå inn til metallet. Metallet ma være grundig rengjort. Bade alger, mose og lav holder på fuktighet og fremmer dermed rust. Stålbørste eller sandblåseutstyr egner

203

BYGNINGSLÆRE

seg godt til rengjøringen. Romlufta ma være sa tørr som mulig under dette arbeidet. Straks rengjøringen er ferdig, ma vi grunne metallet. Pa stal- og aluminiumsplater bør vi bruke alkydbasert grunning. Grunning med primer gir ekstra god beskyttelse mot korrosjon. Primere inneholder metallioner som binder seg til metallet vi vil beskytte. Etter grunning kan vi male med en alkydbasert maling. I aggressive miljøer bør vi bruke helt diffusjonstett maling. Da er tokomponent epoksy- eller klorkautsjukmalinger best a bruke.

Innvendig åpen Utvendig tett

Plastbelagte og galvaniserte plater Når vi kjøper bygningsplater, er de enten galvanisert, lakkert eller plastbelagt. Formalet med plast- og lakklaget er lett å skjønne, men varmforsinking og galvanisering trenger en nærmere forklaring. Ved varmforsinking blir jernet dyppet ned i flytende sink. Ved galvanisering blir jernet dyppet ned i et kar med flytende sinkioner oppløst i væske. Jernet blir koblet til en elektrisk krets, slik at sinkionene (Zn2+) legger seg utenpå jernet (elektrolyse). Jern har høyere elektrokjemisk spenning enn sink. Når en gjenstand av jern eller stal er varmforsinket eller galvanisert, vil sinken korrodere før stålet. Det er ingen ting i veien for å male eller lakkere forsinkede plater. Vi bør også grunne slike plater, men vi ma være forsiktige med å bruke primer. Ikke alle primere egner seg pa galvaniserte plater. Det kan hende at metallionene i primeren virker uheldig inn på sinkbelegget. Det samme gjelder for plater av aluminium. Plastbelagte plater må ha etsegrunning for at malingen skal sitte pa platene. Søk alltid råd hos fagfolk om valg av primer og lakk og eventuell forbehandling.

Vedlikehold av trevinduer og utvendige dører og porter

Riktig: Innvendig tett Utvendig åpen

Maling av vinduer Øverst er vinduskarmen malt med en diffusjonstett maling utvendig og en diffusjonsåpen maling innvendig. I rom med høy luftfuktighet gir det lett råteskader i karmen. Det riktige er å bruke den diffusjonstette malingen innvendig og den åpne utvendig, som vist nederst. Tegning fra brosjyre fra Farverådet

204

Regn og sol utsetter vinduer, dører og overflater for harde påkjenninger. Rateskader er vanligst i betongbygninger. Det kommer av at det lett blir dannet kondensvann pa innsiden av betongvegger, og at den kapillære transporten av fuktighet er stor i slike vegger. I tillegg er det ikke vanlig a lage dryppkanter over vinduene pa utsiden. Når vi ser over vinduer og dører, bør vi kontrollere at værbeslagene er skikkelig festet, at kittfalsene er gode, og at det ikke er sprekker i vegger og hjørner. Dersom klimaet er hardt, eller dersom det er mye sol, trenger vin­ duer og dører mye vedlikehold. Hvor krevende vedlikeholdet ellers er, kom­ mer an pa konstruksjonen, kvaliteten av trevirket og ikke minst tidligere behandling av overflaten. Blærer, sprekker og avflaking på malte høvlede flater er et signal om at her trengs det vedlikehold. Dersom vi har gjort godt forar­ beid, grunnet og malt, kan døra eller vinduskarmen stå 6 til 8 år før vi trenger å gjøre mer. Vinduer og dører som er beiset, krever oftere vedlikehold. Om kitting, sparkling, maling og fargevalg Dersom kittet er løst, bør vi fjerne det helt. Deretter ma vi grunne falsen med beis eller maling og la den tørke før vi legger pa ny kittmasse. Når falsen er malt og malingen er tørr, oksiderer oljen i kittmassen i stedet for at den trekker inn i trematerialene. Dersom oljen trekker inn i treverket, blir kittingen svak og mindre holdbar.

BYGNINGSLÆRE

Før vi maler det nykittede vinduet, ma vi selvsagt fjerne all løs maling og eventuelt grunne karmen på nytt. Det lønner seg a male et par milli­ meter inn på glassruten for å hindre regn i å trenge inn i treet. Den nederste rammen pa vinduer og dører blir utsatt for store påkjenninger, og der bør vi derfor male over et par ganger. Utvendige flater bør vi ikke sparkle. Kvisthull, smasprekker og lignende kan vi tette med en plastisk tettemasse, eller vi kan bruke en tokomponent sparkelmasse som danner en varig overflate og gir et solid underlag for malinger. Fargevalget bør være slik at bygningene på garden og ellers i omgiv­ elsene harmonerer mest mulig med hverandre. Det er ingen skam å søke råd om slike spørsmål. Skulle vi bli misfornøyd med fargen, blir det en dyr fornøyelse å male om. Dersom ikke fargehandleren er i stand til å gi gode rad, kan vi søke råd direkte hos malingsprodusenten. Der vil vi helt sikkert treffe velvillige eksperter pa området. Det er heller ikke dumt å prøvemale en liten flate før vi tar det endelige valget.

Malerverktøy Runde eller flate pensler? En pensel er et spesialverktøy. Busten i penselen kan være av naturfiber, for eksempel grisebust fra Kina, eller den kan være av syntetiske fibrer som er behandlet på ulike mater. Penselbusten, det vil si fibrene, er samlet rundt bustehodet, som kan være kork, tre eller plast. Dette hodet danner et hulrom i midten, og det fungerer som et malingsreservoar som gir penselen kapasitet. Kvaliteten på fibrene avgjør hvor mye spenst det er i penselen, og det er spensten som sørger for at penselen gir malingen jevnt fra seg. Runde pensler har god kapasitet, mens de flate først og fremst er enkle i bruk. Enkelte løsemiddelbaserte malinger og epoksymalinger løser opp naturfiberen. Derfor ma vi alltid lese bruksanvisningen nøye før vi tar til med malerarbeidet. • Naturfiber holder godt pa fasongen, men den mister spenst ved vannbaserte malinger. • Kunstfiber har god spenst og slitestyrke, men den gjenvinner ikke fasongen hvis den først blir bøyd. • Blandingsfiberh&x god kapasitet, slitestyrke og spenst og kan være grei å bruke til den siste finpussen.

Malerruller Malerrullene finnes i bredder på 25 cm, 18 cm og 5 cm fminirull). Veven i rullene er av kunstfiber. Når veven er lang, far rullen høy kapasitet. Den lange veven trenger godt ned i ujevnheter i overflaten, og veven egner seg til mat­ te malinger. Mellomlang vev egner seg til oljemalinger med lateks og akryl, og vi kan godt bruke slike ruller pa litt grove overflater, også mur. Ruller med kort vev egner seg til matte og halvblanke malinger og til jevne flater. Bevaring av pensler og ruller Når penselen er brukt i vannbaserte malinger, ma vi bruke lunket vann og eventuelt litt oppvaskmiddel for å rengjøre verktøyet. Verktøy som er

205

BYGNINGSLÆRE

JORDAN I Norge er pensler mest av alt knyttet til navnet Jordan. Wilhelm Jordan kom fra København til Kristiania i 1837 og startet børstefabrikk. Jordan er nå en av verdens største børstefabrikker.

Sprøytemali ng Når vi sprøytemaler, er det viktig å være bøyelig i hånd­ leddet og føre malingssprøyten fram og tilbake med jevne bevegelser. Stopp sprøytingen mens malingssprøyten fortsatt er i bevegelse i endene av hvert drag. En avstand på 15-25 cm fra trevirket og om lag 50 % overlapping på dragene gir normalt en jevn malingsfilm.

brukt i oljebaserte malinger, ma vi rengjøre i terpentin eller ivbite-spirit før vi vasker det i lunkent såpevann. Dersom vi har brukt tokomponent epoksymalinger, ma vi rengjøre verktøyet i løsemiddelet aceton. Aceton er et svært sterkt og flyktig og brannfarlig løsemiddel. Det skal bare brukes i rom med god ventilasjon, og uten apne flammer i nærheten. Når malerarbeidet strekker seg over flere dager, kan vi ta vare på penslene og rullene til neste dag ved a pakke dem inn i en plastpose eller sette dem i et kar med vann, eventuelt white-spirit eller aceton. Ved å legge lokk over karet hindrer vi at løsemiddelet fordamper. Sprøytemaling Mobile sprøyteanlegg arbeider etter to ulike prinsipper. Det mest kjente prinsippet er luftdrevet anlegg. Malingen blir matet ut gjennom en spreder. Luft fra kompressoren river med seg malingen fra sprederen og fører malingsdrapene fram til flaten som skal males. Det andre prinsippet er luftfritt anlegg, der en pumpe setter malingen under høyt trykk (over 200 bar). Dette trykket kaster fram malingsdrapene. Malingsprøyter av denne typen blir gjerne brukt til grovere malingsarbeider. Fordelene med sprøytemaling er flere. For det første har malingsmetoden stor kapasitet. Særlig dersom alternativet er å bruke pensel for a komme til, er sprøytemaling raskt og effektivt. Malingen blir ogsa sprøytet inn i trevir­ ket, noe som gir en ekstra god impregnerende virkning. Sist, men ikke minst, kan vi fa jevne og blankpolerte overflater dersom sprøytemalingen blir ut­ ført pa riktig måte. Det er sprøytelakkering av biler et godt eksempel pa.

Maling og helsefare Maling og malingsprodukter inneholder en rekke stoffer som kan være helsefarlige. Noen løsemidler gir fare for brann og eksplosjoner, etseskader eller forgiftning. Ved langvarig bruk er det stoffer i maling som kan gi løsemiddelskader, allergi og kreft. Lovlige produkter skal ha etiketter med bade symboler og skriftlig informasjon om farene for helseskade, brann og eksplosjon. Dessuten skal det også være informasjon om hvilke forholdsregler vi bør ta for å unnga fare. Det gjelder også lim, tynnere og rensevæsker. Akutt forgiftning av løsemidler kan gi tretthet, hodepine, svimmelhet, kvalme og brekninger. Gjentatte forgiftninger av løsemidler gir skader i hjerne, nerver og nyrer. Det er viktig a merke seg at skadene sjelden lar seg reparere. De kan bare forebygges. YL-koden YL-symbolet star for yrkeshygienisk luftbehov. Tallet bak koden forteller om hvor farlig produktet er. Koden omfatter gradene 00, 0, 1, 2, 3. 4 og 5. Det er liten fare ved a bruke produkt med kode 00, mens det er livs­ farlig å bruke produkt med kode 5. Ved hjelp av en tabell kan vi finne at for hver liter av en maling med koden YL-00 som vi stryker pa innom­ hus, ma vi sikre at det er minimum 30 m3 luft til stede. Koden YL-4 fortel­ ler tilsvarende at vi ma sikre 3200 m3 friskluft pr. liter maling. Oftest kan

206

BYGNINGSLÆRE

Æ JOTUN JOTUN A/8 SANDEFJORD 8IKKERHET8DATABLAD JOTUN THINNER No.15

INTERNT NR. UTGIVELSESDATO

sc

nr.: 2392

: 91-11-13

Sikkerbetsdatablad Faksimilen viser den første av fire sider av sikkerhetsdatabladetforJotun Thinner no. 15. Dette er et produkt vi må håndtere og bruke med varsomhet.

Jrat HELSESKADELIG

MEGET BRANNFARLIG

YL-GRUPPE: YL-TALL:

0.1

: JOTUN THINNER No.15 : Tynner for maling : 601-021-00-3

PRODUKT/HANDELSNAVN PRODUKTKLASSE EF-NUMMER

0.2 PRODUSENT

5 7200-8000

: JOTUN A/S, P.B. 2021, HASLE, 3235 SANDEFJORD TLF: 33 45 70 00

0.3 KJEMISK SAMMENSETNING (bare for produkter)

STOFF I PRODUKTET XYLEN BUTYLACETAT 0.4 ADM. NORM (1991)

1

UTSEENDE, LUKT, ETC. FORM/KONSISTENS LUKT

2

TOKSIKOLOGISKE DATA

3

HELSEFARE

CAS NR 1330-20-7 123-86-4

INNHOLD 60-100% 10-30%

: ADMNORM('91) 175mg/iu3,H 75ppm

FH Xn

FB Foll Fo

: 40ppm

: Væske : Løsemiddel

INNÅNDING Løsemiddeldampene kan være skadelig og gi hodepine, kvalme, beruselse. Bedøvende i høye konsentrasjoner. Langvarig/gjentatt påvirkning kan gi varige skader. HUDKONTAKT Avfetter huden. Kan gi sprekkdannelse og eksem. ØYEKONTAKT Lett irriterende på øyne og slimhinner. SVELGING Kan gi magesmerter/brekninger. HELSEFARE GENERELT Ved bruk og under tørking vil produktet avgi løsemiddeldamper. Ved behandling av store flater eller ved arbeid i dårlig ventilerte rom,

side 1

vi bare sikre så store luftmengder i rommet ved a ha skikkelig gjennomlufting mens arbeidet pagar. Luftmengdene sikrer at arbeidsatmosfæren oppfyller kravene til yrkeshygiene. Fargehandelen er pliktig til a ha tabeller som forklarer hva merkingen egentlig betyr. Vi må aldri kvie oss for å spørre etter dem og be om veiled­ ning nar det gjelder disse tingene. Annen merking I tillegg til YL-koden er det oppgitt en R-, S- og CAS-kode pluss et tall. Rkoden (risk) viser hva slags type uhell vi risikerer ved a bruke malingen. S-koden (security) forteller om hvordan vi kan unngå uhell. CAS-koden (Chemical Abstract Service) forteller om hvor kreftframkallende stoffet er.

207

BYGNINGSLÆRE

Tallet bak merkene er en kode som vi ikke uten videre kan forstå. Spor derfor i fargehandelen for a fa greie pa hva koden betyr. Andre koder er lettere a forstå: - Helsefaregradene er oppgitt slik: Tx (meget giftig), T (giftig), C (etsende), Xn (helseskadelig) og Xi (irriterende).

- Faren forbrann og eksplosjon blir oppgitt slik: E (eksplosiv), O (oksiderende), Fx (ekstremt brannfarlig), F (meget brannfarlig) og Fo (brann­ farlig). Eieren og ansvaret Det er viktig å huske pa at nar produktene er innkjøpt til garden, er det kjøperen som har ansvaret for at de blir holdt merket slik produktkontrolloven krever. Eieren og arbeidsgiveren har ansvaret for at arbeidsmiljøet er sikkert, mens arbeidstakeren plikter å følge arbeidsmiljøloven i arbeidet. Merk­ ing av produktene og opplæring av dem som skal bruke produktene, er helt nødvendig for a kunne arbeide sikkert med maling og lakk. Om uhellet likevel skulle være ute, ma vi tilkalle lege umiddelbart. Giftinformasjonssentralen kan ogsa være til hjelp.

Stiger og stillas Stiger Arbeid fra stige er risikofylt, og den slags arbeid bør derfor være kortvarig. Norsk standard beskriver ulike materialer for stiger, og hvilke normer som finnes for godkjenning av ulike stigetyper. Stigetypen får gjerne navn etter bruksmåten. Det kan være enkel stige, frittstående trappestige, tredelt kombistige, tredelt seksjonsstige og todelt skyvestige. Stiger skal blant annet sikres ved at de blir satt opp pa et sikkert og støtt underlag. Nar lengden pa stigen er over 5 m, må dessuten stigetoppen sikres slik at den ikke kan skli eller velte sidelengs etter veggen. For at stigen skal stå rimelig sikkert og ikke velte bakover under bruk, skal stigeskråningen ha en vinkel pa mellom 65 og 75 grader mot hori­ sontalplanet. En stige er et enmanns hjelperedskap. I stedet for stige kan vi bruke stillas eller personløfter.

Personløftere Personløftere er hydraulisk drevet løfteutstyr med en løftekapasitet fra 100 til 200 kg. Slike løftere er langt sikrere a bruke enn stiger nar vi har jevn og sikker grunn under løfteren. Følere registrerer nar korga vi star i, nærmer seg grensen for det forsvarlige, og gjøre det umulig for oss å styre korga lenger i den retningen som er uheldig. Alle personløftere skal ha slangebruddsventiler. Det hindrer at korga deiser i bakken om en slange skulle ryke. Det er av samme grunn at det er forbudt a bruke frontlastere til traktorer som personløftere.

208

BYGNINGSLÆRE

Arbeidsbukker Arbeidsbukker er små flyttbare arbeidsplattformer. Slike er praktiske å bruke til for eksempel grunnmuring. Lovlige arbeidsbukker skal hvor som helst kunne bære 350 kg på en flate på 20 « 20 cm. Maksimal lovlig høyde er 1,25 m. Bukken skal være så stabil at den ikke velter under normal bruk. Mindre stillaser Personer som skal bygge stillas med høyde over 5 m, må ha fagbrev som stillasbygger. Stillas med mindre høyde kan vi sette opp selv, men stillaset skal uansett være forskriftsmessig utført. Systemstillaser er bygd opp som byggesett av stål. De er lette og raske å sette opp. De gir også godt vern mot fallulykker så lenge alle delene er på plass og er riktig montert. Slike stillaser kan vi leie av byggmestere eller utleiebyråer. Mindre rullestillas er greie å bruke til målearbeid der underlaget er jevnt. De vanlige rullestillasene har en lengde på om lag 3 m, bredde på 1,5 m og høyde på 5 m. Stillaset har hjul, slik at vi lett kan flytte det langsetter veggen mens vi arbeider. Golvet på stillaset skal være jevnt, sklisikkert og tett nok til å hindre at verktøy faller gjennom. Dersom rullestillaset har luftgummihjul, skal det være sikret slik at det ikke velter hvis et av hjulene punkterer.

Arbeidsbukk i tre

Frittstående trappestige

Tredelt frittstående kombistige

Arbeidsbukk i tre og ulike typer stiger. Tegning fra Forskrifter til arbeidsmiljøloven, Tiden Norsk Forlag

mot velting

Systemstillas og rullestillas Tegning fra Forskrifter til arbeidsmiljøloven, Tiden Norsk Forlag

2Q9

BYGNINGSLÆRE

For høyder mindre enn 5 m kan vi ogsa bygge trestillas. Vi trenger parvise pirer med 3 til 4 m mellomrom. Pirene ma være kraftige, avstivet med skraband og festet godt inntil veggen. Pa stillas med golv over 2 m skal det være rekkverk. Rekkverket skal være minimum 1 m høyt og ha handlist, knelist og fotlist. Ingen åpninger skal være større enn 30 cm. Det gjelder ogsa mellom golvet (plattformen) og veggen. Arbeidsgiveren eller eieren har ansvaret for å holde stillaset i orden etter arbeidsmiljøloven.

Slitedeler i driftsbygningen Ved siden av innredningen for husdyrene er det dører, vinduer og trapper som slites raskest i driftsbygningen. Vi må i størst mulig grad velge inn­ redning som tåler de belastningene de kan bli utsatt for. Det kan for eksempel være belastninger på grunn av rebelske husdyr, men også be­ lastninger på grunn av fuktig inneklima om vinteren. Vi ma sørge for at vinduer og dører går riktig vei, og at vinduene har en åpnefunksjon som fungerer. Til tross for gjennomtenkte valg av materialer og løsninger og godt vedlikehold vil vi fra tid til annen måtte skifte ut et knust vindu eller en ødelagt dør. Bygningselementer som dorer, vinduer og trapper er standardisert. Har vi en åpning i veggen pa 90 x 210 cm, kan vi bestille ny dør etter de malene. Da vil døra inklusiv karm være på om lag 89 x 208 cm. Vanligvis kan standardiserte vinduer og dører leveres i mange størrelser med sprang pa 10 eller 5 cm. I eldre bygninger kan vi finne dører som er 91 x 203 cm. Dersom dørbladet pa en slik dør er ødelagt, har vi et problem. Enten ma vi fa et

210

BYGNINGSLÆRE

Mulige festepunkter

snekkerverksted til å lage et nytt tilsvarende dørblad, eller så ma vi skifte ut karmen ogsa og bestille ny standarddør etter malene 90 x 200 cm. Slike avveininger kjennetegner alt vedlikeholdsarbeid i gamle bygninger. Øko­ nomiske og estetiske hensyn vil avgjøre hva vi satser pa.

Montering av dører Hullet i veggen hvor døra skal inn, er alltid 1-2 cm større enn dørkarmen, og vi ma kile fast karmen før vi fester den med spiker eller skruer. Døra får stor belastning, og kilene må være faste og tørre, og de må sitte godt. Skulle en kile falle ut, vil døra bare henge i spikeren. Da vil døra bevege seg litt hver gang vi slenger den igjen, og den kan komme ut av posisjon. Ved a spikre eller skru døra fast gjennom kilene hindrer vi at kilene faller ut. Skruer er best å bruke ved innsetting. Da har vi mulighet til å dra til eller løsne skruene slik at døra blir stående i helt riktig posisjon. Døra må stå helt i lodd, og underkanten av dørterskelen (dørsvilla) skal vanligvis ligge i plan med overkanten av golvbelegget. Selve monteringen av døra starter vi ved a lodde opp hengslingssiden av døra og kile døra fast. Når resten av karmen er loddet opp og står i riktig posisjon, fester vi døra forsiktig til stenderne 5-10 cm fra hvert hjørne. Før vi skrur karmen helt fast, må vi se etter om dørbladet passer i karmen. Dersom døra gar fint, kan vi feste hjørneskruene og supplere med minst én skrue til midt på døra. Jo tyngre døra er, desto bedre må vi feste den. Innsetting av vinduer Hullet i veggen der vinduet skal sitte, er på samme mate som for dører alltid 1-2 cm større enn vindusrammen. Derfor må vi fore opp vinduet med klosser og kile det fast før vi fester det med spiker.

Husk: • Rammen ma sta loddrett • Rammen skal ha nøyaktig like diagonalmal • Vinduet skal svinge i rammen uten å komme i klemme

Sett kilene nær hjørnene. Da unngår vi at rammen blir bøyd når vi kiler den fast. Sett spikrene gjennom rammen og inn i stenderne ved siden av vinduet. For mindre og mellomstore vinduer holder det med fire feste­ punkter, altså ett feste nær hvert hjørne. Spikrene dores inn i treverket, slik at vi kan sparkle over spikerhodene. Dersom vi har gjort godt for­ arbeid, er vinduene grunnet før vi setter dem inn. Til slutt ma vi male vinduet, slik at overflaten blir jevn og fin.

Enkle vinduer eller isolerglass Vinduer i eldre driftsbygninger består oftest av enkle glass. I 1950-årene kom vinduer med koblet ramme, men de fikk aldri særlig innpass i drifts­ bygninger fordi rengjøringen var for tungvinn. Driftsbygninger oppsatt etter 1980 har som regel isolerglass, som er en forseglet dobbel vindusrute. Vindusglass i Norge blir levert som A-glass, B-glass eller gartneriglass. B-glass er alminnelig vinduskvalitet. Tykkelsene pa glasset er vanligvis fra 3 til 5 mm. men vi kan få tak i tykkelser fra 1,5 til 15,0 mm. Varme-

spiker/skruer

Montering av dør Tegning: RonaldKnustad

BYGNINGSLÆRE

tapet fra vinduer med isolerglass minker nar avstanden mellom rutene øker inntil 20 mm. Er avstanden større enn 20 mm, begynner lufta mellom rutene a bevege seg, og da øker varmetapet. Varmetapet fra et vindu med enkelt glass er om lag dobbelt så stort som varmetapet fra et vindu med isolerglass eller koblet ramme. Isolerglass kan vi også bruke til støyskjerming. Et tolags isolerglass demper støyen med ca. 26 dB, mens to glass med koblet ramme demper støyen med ca. 28 dB. Enkle glass reduserer støyen med ca. 24 dB og er altsa desidert dårligst også til å dempe støy. Trapper Gode trapper er nødvendig for at det daglige arbeidet skal ga effektivt. Dessverre finnes det mange dårlige trappeløsninger både i bolighus og driftsbygninger. En god trapp er bygd etter trappeformelen, der to opp­ trinn og ett inntrinn skal tilsvare 600-630 mm. Et bra inntrinn er på 250270 mm. Opptrinnet blir dermed på 170-180 mm. En trappesnekker vil alltid lage trappeneser på trinnene. Det vil si at inntrinnene overlapper hverandre med 3-5 cm. Det gjør at trappa tar litt mindre plass og blir bedre å gå i. På betongtrapper kan vi få den samme effekten ved la opptrinnet helle noen grader utover eller ved å legge skifer­ heller som stikker 2-3 cm utenfor opptrinnet. Trapper for vanlig person­ trafikk skal etter byggeforskriftene være minst 80 cm brede. Skal vi kunne bære noe samtidig som vi går i trappa, bør bredden være 90 eller 100 cm. Permanente trapper skal alltid ha rekkverk. Åpningene i rekkverket skal ikke være over 10 cm. Kravet er så strengt for å hindre at barn klarer å smyge seg gjennom rekkverket. Dersom trappa har åpne trinn, skal heller ikke åpningene mellom trinnene være over 10 cm.

Trapper Fra toppen har vi rettløpstrapp, kvartsvingtrapp med skjeve trinn, kvartrepostrapp og kvartsvingtrapp med bøyd vange. Repostrapper er de rimeligste når vi må ha sving på trappa, men de tar noe større plass. Svingtrapper med bøyde vanger er de dyreste. Tegning fra Tømrerboka, Yrkesopplæring

212

§

Sidevanger eller underliggende vanger Enkle trapper kan vi lage selv. Enten bygger vi trappa slik at trinnene har anlegg mot vangenes innerside (til høyre), eller så lager vi trappa med underliggende vanger. I trapper med underliggende vanger hviler trinnene oppå vangene. Tegning fra Tømrer­ boka, Yrkesopplæring

BYGNINGSLÆRE

Oppsetting av mindre bygninger Forberedelse og rådgivning Det heter seg at et godt byggeprosjekt bør planlegges over tre år og bygges på tre måneder. Både små og store bygninger må være skikkelig gjennom­ tenkt før vi starter byggingen og de virkelig store kostnadene kommer på. Driftsbygningen og andre bygninger skal fungere i forhold til det de er bygd for, de skal ha den nødvendige kapasitet og være lette å holde ved like. Det er også viktig å tenke på det framtidige arbeidsmiljøet, i tillegg til at hele prosjektet må avpasses etter økonomien på gården. Gårds­ bygninger og tun skal til sammen gi et helhetlig harmonisk inntrykk, også sett i forhold til omgivelsene. Alt dette kommer inn under det vi kaller for driftsplanlegging og blir ikke omtalt i denne boka. Vi konsentrerer oss i stedet om arbeidsgangen i oppsetting av en enkel mindre bygning. Milepælene i en byggeprosess Også mindre bygninger må passere ganske mange milepæler før vi kan sla inn den første spikeren. Foruten den innledende driftsplanleggingen, som vi ikke kommer inn på her, må vi:

• • • • • • • • • • •

velge byggeplass markere bygningen på et situasjonskart utarbeide bygningstegninger søke om byggetillatelse sende ut nabovarsel utarbeide arbeidstegninger stikke ut og markere yttersidene og hjørnene på bygningen legge til rette for et eventuelt veiløp grave ut byggegruven og dreneringsløpet rigge opp elektrisitet og telekommunikasjon fundamentere byggegrunnen

Samtalepartnere og rådgivere Det er urealistisk å forestille seg at vi som ufaglærte personer selv har så god innsikt i bygningsarbeid at vi kan gå i gang med bygging uten å be om rad. I kommunene og fylkene finnes det samtalepartnere og rådgivere som kan hjelpe til med planlegging av nye bygg. Det er likevel viktig å skille mellom samtalepartnere, rådgivere og beslut­ ningstakere i byggeprosessen. Byggherren er den som har ansvaret for å ta beslutninger og for det som skjer eller ikke skjer. Rådgivere og samtale­ partnere er uten skyld dersom noe skulle gå galt. Har vi derimot en bygg­ mester til å sette opp bygningen, er byggmesteren ansvarlig for at kon­ struksjoner og det håndverksmessige arbeidet er forsvarlig utført. Det er i dag bare i landbruksnæringen det er lov å sette opp bygninger uten å ha en «ansvarshavende» til å garantere for byggearbeidet som blir gjort. Unntaket gjelder ikke for bolighus, og pa andre større bygninger bør vi bruke en ansvarlig entreprenør, for eksempel en byggmester. Fylkesmannens landbruksavdeling har fagfolk med bred erfaring i å løse problemer for landbruksbransjen. Om vi ønsker finansiering gjennom

213

BYGNINGSLÆRE

Statens landbruksbank eller vil nyte fordeler av offentlige økonomiske tilskuddsordninger, er det hit vi ma sende søknad sammen med tekniske og økonomiske planer. Kommunale landbrukskontorer er nødvendige samarbeidspartnere tidlig i planleggingen av byggeprosjektet. Jordbrukssjefen eller driftsplanleggeren hjelper til med a lage en driftsplan for garden. Kontoret har alle nødvendige skjemaer for søknader om lan og tilskudd, og her er det ogsa mulig a få greie pa hvordan skjemaene skal fylles ut. Driftsplanene omfatter planer for ressurser, produksjon, finansiering, likviditet og romplanlegging. Kommunens tekniske etat er nyttige samarbeidspartnere tidlig i plan­ leggingsfasen. Her er det mulig a fa svar pa spørsmål om søknadsformularer, tilslutning til vei, elforsyning, vann- og avløpsnett, kommunikasjons­ nett, brannvedtekter, lokale bygningsvedtekter, grunnlag for byggetil­ latelser, nabogrenser og avstand til andre bygninger. Regnskapskontoret har profesjonelle rådgivere som kan gi rad om regn­ skapsføring og analysering av driftsregnskap for gardsbruket. Selv om den økonomiske bæreevnen er grunnlaget for alle prosjekter, er det viktig å frigjøre seg fra gamle budsjetter og regnskaper nar noe nytt skal plan­ legges. Det faktum at vi er i stand til å forandre gårdsdriften, er svært viktig a tenke på ved planlegging av noe nytt. Firmaer og leverandører som leverer driftsmidler eller kjøper produkter fra landbruket, har ofte nøkkelpersoner med verdifull erfaring og ut­ danning. Det kan være lurt å rådføre seg med dem ogsa når framtids­ planene for gardsbruket skal legges. De er trolig ogsa mer orientert mot markedet og markedstrender enn andre rådgivere er.

Bygningsmyndighetene Plan- og bygningsloven regulerer alt byggearbeid. I kommunene er det teknisk etat (bygningsrådet) som har ansvaret for at lovbestemmelsene blir overholdt. Før arbeidet med graving og bygging blir satt i gang, ma vi ha byggetillatelse fra teknisk etat. Det er to ulike arter av søknad om byggetillatelse. Det er «søknad om byggetillatelse» og «melding om arbeid». Den første er aktuell i landbruket nar man skal bygge bolig. Alt fra utfylling av søknaden til krav om vedlegg og korrekt saksbehandling er ganske omfattende. «Melding om arbeid» er en forenklet søknadsform. Søknaden er aktuell a bruke dersom vi har planer om å føre opp driftsbygninger. Fordelen med en slik søknad er at det tar kortere tid å få den behandlet i bygningsrådet. I arbeid som krever byggetillatelse, ma bygningsrådet godkjenne den som skal lede og ha ansvar for arbeidet (ansvarshavende). Arbeidslederen og byggherren (tiltakshaveren) er formelt ansvarlig overfor bygningsmyndighetene i kommunen. Bygningsmyndighetene har rett til, men ikke plikt til a føre kontroll med byggearbeidet. Byggetillatelsen gir melding om hvordan kontrollen skal foregå. Noen vanlige kontrollpunkter er:

• plassering av huset pa tomta og høyden pa muren • forskaling, armering og elektrisk jordledning • drenering, utvendige ledninger og kummer

214

BYGNINGSLÆRE

• bjelkelag, bindingsverk, takkonstruksjoner, tekke- og kledningsmaterialer • isolering • ventilasjon Teknisk etat skal ha melding fra byggherren når arbeidet fram til innvendig paneling er ferdig. Da har teknisk etat mulighet for å inspisere alt det skjulte arbeidet i bygningen. Nar bygningsarbeidet er helt ferdig og klart for innflytting, foretar bygningsmyndighetene en sluttkontroll. Dersom alt er i orden, gir teknisk etat en ferdigattest til byggherren. Ferdigattesten er nødvendig blant annet for a få koblet til elektrisk strøm.

Situasjonskart Situasjonskartet viser plasse­ ringen til eksisterende og eventuelle framtidige byg­ ninger. Kartet skal inneholde opplysninger om gårds­ nummer, bruksnummer, målestokk, ekvidistanse, tomteareal, bygningsareal, avstander til veier og naboer.

215 7

BYGNINGSLÆRE

Det praktiske byggearbeidet I dette kapitlet kommer vi inn pa det praktiske arbeidet med tomt, grunn og grunnmur. Tømrerarbeid finner du mer om under kapitlet «Vanlige bygningskonstruksjoner» tidligere i boka.

Byggemetoder Plassbygging vil si at byggearbeidet og sammenføyninger av materialer foregår pa byggeplassen. Det er det gardbrukere som regel vil måtte gjøre. Prekapping vil si at materialene til bygningen kommer ferdig kappet og merket fra en fabrikk. Dermed er det bare monteringsarbeidet som foregår på byggeplassen. Seksjons- og modulbygninger er produsert ferdig på fabrikk. Seksjonene kan være fullt ferdige med varme, ventilasjon og sanitær (WS) installert. Ytter- og innerkledning kan til og med være ferdig overflatebehandlet. De ferdige seksjonene kobles sammen på byggeplassen. I praksis foregår husbygging ved en kombinasjon av disse tre metodene, men det er ingen tvil om at de to sistnevnte metodene blir mer og mer vanlige. En betingelse for prekapping og modulbygging er at bygningen skal ha om lag standardmål. Da blir byggekostnadene lave.

Utstikking av byggegrunn Byggetillatelsen eller byggemeldingen tar utgangspunkt i situasjonskartet for gårdsbruket. Det er et kart som viser hvilke bygninger og veier som eksisterer. Utstikking og oppmerking av byggegrunnen må bli gjort nøyaktig i samsvar med situasjonskartet. Særlig vil vi kunne få problemer dersom en feilplassering skulle føre til at minsteavstanden til offentlig vei eller nabogrenser blir overskredet. Personer fra teknisk etat vil kunne hjelpe oss med å ta ut et par hjørnemarkeringer. De andre hjørnemarkeringene må byggherren gjøre selv ved hjelp av teodolitt, vinkelprisme eller Pytagoras’ læresetning. Det er fra Pytagoras’ læresetning tømmermannsregelen er avledet. Den sier at en vinkel er 90 grader når to sider i en trekant er 3 og 4 m og lengden på diagonalen er 5 m (ev. 6, 8 og 10 m). Ved å måle nøyaktig avstanden diagonalt mellom hjørnene i bygningen får vi en kontroll på at hjørner og lengder er riktige. Når størrelsen på bygget er nøyaktig utmålt, setter vi opp salinger. Hjørnemarkeringene er utgangspunktene for hjørnesalingene. Salingene skal sikre at vi kan finne tilbake til hjørnemarkeringene etter at byggegruven er gravd ut. Vi setter opp salingene om lag 2 m utenfor hjørnene på grunnmuren. Først må vi slå ned noen gode påler (salingsbein) som vi kan feste salingsbordet på. Salingsbordet fester vi vannrett til palene i høyde med det som skal bli toppen av grunnmuren (murkrona). På fjell­ grunn kan en platting nedlastet med stein holde salingen på plass. Før hjørnemarkeringene blir fjernet, ma vi strekke ut sterke snorer mellom salingsbordene slik at snorene krysser hverandre presis over hjørnemarkeringene. Sa slar vi en spiker halvveis inn i salingen der snora løper over salingsbordet. Dermed kan vi lett finne tilbake til snorplasseringen når vi senere skal finne hjørnene for grunnmuren. Salingsbordene er også målenivå for utgravingsarbeidet. Vi ma grave sa dypt at det blir plass til drenering, et pukklag, grunnmurfundament og

216

BYGNINGSLÆRE

eventuelt opplegg for vannavløp under grunnmuren. For å kontrollere og kunne følge med på hvor dypt vi er kommet, kan vi bruke en malestav med desimeterinndeling eller en stikke som er like høy som utgravingsdybden er dyp. Vi setter målestaven eller stikka nede i byggegruven og sikter mellom salingsbordene.

Utstikking av tomt Tegningen viser utstikking av tomta ved hjelp av siktelinjer mot andre faste punkter Cf.eks. bygninger). Ved hjelp av et vinkelprisme eller tømmermannsregelen og et målebånd blir de andre hjørnene funnet.

Matjord

Utgraving Byggegruven må gå en snau meter utenfor det som skal bli bygningens yttervegger. Skråningene ned i byggegruven må ikke helle så mye at jorda kan rase ut. Tenk godt gjennom hvor den utgravde massen kan ligge uten å komme i veien for det videre arbeidet. Masse som vi vet vil bli overflødig, kan vi like godt få bort med en gang. Det medfører ekstra kostnader å måtte flytte på massen flere ganger enn nødvendig. Tegning: Ronald Knustad

Byggegruven Når byggegruven erferdig utgravd, bruker vi merk­ ene på salingene til å finne hjørnene på bygnin­ gen. Deretter staner arbeidet medfunda­ mentering nede i tomta.

2V7

BYGXINGSLÆRE

Metoden med sikting mellom salinger er nøyaktig nok ogsa for a jevne ut et eventuelt pukklag, men til grunnmurfundamentet og selve grunn­ muren bør vi ha et mer nøyaktig måleinstrument. En nivelleringskikkert og målestang med centimeterinndeling er nyttige hjelpemidler til det arbeidet. En oppmålingskikkert (teodolitt) er ogsa grei a bruke, men krever noe mer opplæring. Det er svært viktig at kikkerten star stødig og helt vannrett, og vi bør sette den litt utenfor byggetomta. Da slipper vi a flytte pa kikkerten fordi den kommer i veien for arbeidet. Når vi skal male ut avstander, bør vi bruke et stålmålebånd for a fa mest mulig nøyaktig mal. Det kan vi strekke godt i uten at malingene blir feil.

TØRRMUR, FLÅTE- OG PÆLEFUNDAMENT Før 1910 var det ikke tilgang på armert betong til grunnmursålen. Til bygninger på grunn med god bæreevne ble sålen steinsatt. Der grunnen var middels dårlig, ble det gjerne brukt flåter til fundament. På riktig dårlig grunn ble byg­ ningene satt på pæler. I byer og tettsteder med dårlige grunn­ forhold finnes det også i dag mange eldre bygninger som står på flåter eller pæler. I land­ bruket finner vi helst eldre bygninger på tørrmur. Alle disse måtene å fundamentere bygninger på er vare for setninger i grunnen. Blir setningene store nok, kan det føre til at bygningen må kondemneres, selv om resten av bygningen er i god stand.

Grunnarbeid med bygningens fundament Etter at tomta er ferdig utgravd, må vi sørge for at vann blir drenert vekk fra byggegrunnen. Dersom byggetomta er sprengt ut i fjell eller star pa sand- eller grusgrunn, er saken grei. Slik grunn er selvdrenerende, og med mindre vi skulle være så dypt nede at grunnvann siger inn i tomta, vil vi ikke fa problemer med vanninnsig. Uansett legger vi et dreneringsrør rundt hele bygningen. Bunnen på drensrøret bør ligge minst 20 cm lavere enn overflaten på det ferdige kjellergolvet, og fallet pa røret skal være minst 1 : 200. Drensrøret må ha utløp til friluft eller en annen samlegrøft. Dersom grunnen består av leire, silt eller finsand, ma vi legge et drener­ ende stein- eller pukklag i byggegruven. Drensrøret rundt bygningen ma ligge i pukk eller grus slik at vi kan være sikre på at ikke vannet blir stående og presse inn mot grunnmuren. Leir og siltjord er i tillegg ustabile jordarter a bygge på. Det betyr at grunnen kan gi etter for frostsprengning eller for belastningen fra byg­ ningen. Vi må ta hensyn til denne faren og lage et godt fundament. Funda­ mentet skal fordele trykkbelastninger fra bygningen til en stor overflate, og det skal ikke kunne påvirkes av frost. En enkel og rimelig måte å lage fundament på er å bruke rikelig med pukk i byggegruven. Er grunnen dårlig eller belastningene store, ma vi støpe et armert fundament for bygningen. Dersom belastningen fra bygningen kommer ned til bygge­ grunnen på bestemte steder, må vi kanskje støpe pilarer som gar dypt ned i undergrunnen. For mindre bygninger klarer det seg med å støpe en sammenhengende såle der grunnmuren kommer. Noen ganger blir det støpt en sale under hele bygningen. Da far vi samtidig en grei byggeplass. Over slike såler kommer det normalt et mer forseggjort topplag av betong.

Tørr, varm eller fuktig kjeller? Golv i redskapshus og bolighus vil vi som regel ha sa tørre som mulig. Da ma vi dekke grunnen med materialer som er drenerende, kapillærbrytende og diffusjonstette. Kultstein, pukk, singel, løs lettklinker og grov grus er drenerende og kapillærbrytende. Oppa disse lagene bruker vi en kraftig plastfolie for a gjøre kjellergrunnen helt diffusjonstett. I redskapshus på telefarlig grunn kan kulden fra rommet sla ned i golvet og gi frostsprengning. I noen hus vil vi gjerne ha varme kjellergolv. I begge tilfeller ma vi isolere den støpte plata. Da støper vi i to omganger. Forst

218

BYGNINGSLÆRE

støper vi en sale under hele bygget. Når betongen er størknet, eller mens den holder pa a størkne, legger vi pa 3-5 cm tykke isoporplater eller tilsvar­ ende produkter. Etterpå kan vi armere golvet med et armeringsnett og eventuelt legge varmekabler før vi støper topplaget. Under lager for husdyrgjødsel og lager for friske planteprodukter kan vi kutte ut plastfolien under salen. I lagerrom for friske planteprodukter er det faktisk bare en fordel om golvet er noe ratt og fuktig. Det gir bedre holdbarhet pa produktene.

Grunnmursåle og mur eller plate på mark og mur Under avsnittet om grunnarbeidet med bygningens fundament var vi inne på ulike måter å lage et sikkert fundament for bygningen pa. Når grunn­ arbeidet i tomta er ferdig og eventuelt avløp, vanninntak og opplegg for strøm og telefon er klargjort, starter arbeidet med grunnmuren. Vi finner tilbake til merkene på salingene og strekker ut snorer for å finne hjørnene. Ved hjelp av en loddsnor kan vi markere hjørnene nede i byggegruven. Når vi har støpt sålen under muren eller under hele bygningen, fort­ setter vi byggearbeidet med å sette opp grunnmuren. Dersom vi ikke skal ha kjeller i bygningen, lager vi en lav ringmur. Ringmuren ma være sa høy at den kommer godt over bakken. Oppa ringmuren kan vi montere betongelementer eller reisverk. Til mindre bygninger pa fjellgrunn kan grunnmuren eller ringmuren settes direkte på grunnen, eventuelt med et pukklag mellom fjellgrunnen og muren. I slike tilfeller er det ekstra viktig a armere den nederste delen av muren godt. Det hindrer at muren blir trykt inn nar vi fyller jord inntil veggene. Jo høyere jordfyllingen er rundt veggene, desto bedre ma muren armeres. Nå er det også en annen svært vanlig mate a gjøre grunnarbeidet på for mindre bygninger. Kjellergolvet blir støpt ferdig med en gang, og det tjener samtidig som fundament for grunnmuren. Det blir kalt å støpe plate på mark. Når vi støper plate pa mark, lager vi en lav utvendig forskaling rundt hele bygningen. For bygninger med liten belastning og pa god byggegrunn trenger ikke platetykkelsen være større enn 3-5 cm. Ved a legge ned armeringsnett kan vi spare mange centimeters tykkelse med betong. Når støpebredden er over om lag 4 m, ma vi legge avrettingslekter inne på plata. Lektene legger vi i nøyaktig samme høyde som toppen pa forskalingen rundt bygningen. Til finjusteringen av forskalingen og lektene er nivelleringskikkerten svært god å ha. Under støpingen drar vi et rettebord langsetter forskalingen og lektene. Det jevner ut betongen. Når betongen er i ferd med a størkne, gar vi forsiktig inn pa plata og fjerner lektene. Sporene etter lektene fyller vi med betong og pusser over med tre- eller stålbrett. Trebrettet gir en ru overflate pa golvet, mens stalbrettet gir en helt glatt overflate. Det krever mye trening a fa til en fin puss. Det er i alle tilfeller viktig a ikke begynne pussearbeidet før betongen er i ferd med a størkne. Starter vi for tidlig, vil vi fa en vandig overflate og pusse opp sand. Da risikerer vi at overflaten blir porøs og dårlig. Det er helt nødvendig å rådføre seg med fagfolk om fundamenteringen og valg av type mur pa bygninger der byggegrunnen ma tale store laster.

TELEFARE Finkornet jord kan inneholde store vannmengder. Når dette vannet fryser om vinteren, utvider jordmassen seg med stor kraft. Det kan føre til telehiv eller telesprengning, som kan skade bygningene. Hvis grunnen er dårlig drenert, kan det oppstå teleskader selv i jordarter som har liten eller ingen telefare. Det er best å sette fundamentet på telefri dybde hvis det er usikkert om grunnen er tørr nok og er uten kapillær ledningsevne. Den telefrie dybden avhenger av hva slags jordart og klima det er på stedet, og dybden kan variere fra 0,8 til 2,0 m. Her er noen tommelfingerregler som kan være nyttige når det gjelder telefarlige masser: • Jord som i naturfuktig til­ stand henger ved fingrene eller virker klissete, er telefarlig • Når et armeringsstål er rent etter å ha blitt stukket ned i grunnen, er grunnen normalt ikke telefarlig • Når vi slipper en lufttørket klump fra 15 cm høyde og materialet smuldrer full­ stendig opp, er massen ikke telefarlig

Dersom vi har telefarlig grunn og av en eller annen grunn ikke kan få sålen dypt nok ned, kan vi varmeisolere grunn­ muren utvendig. Det gjør vi ved å legge plater av isopor eller tilsvarende produkter like under jordoverflaten rundt de sidene av bygningen der frosten kan komme under grunnmursålen. Platene må ligge tett inntil muren og utover i om lag 1 m bredde.

219

BYGNINGSLÆRE

Fundamentering Her er det støpt en såle som grunnmuren er satt på. Etterat grunnmuren er støpt, er tomta jevnet med pukk eller grus, og så er det støpt betonggolv inn­ vendig.

Plastfilm

Grunnmuren (kjellerveggen) Veggene på fundamentet ligger ofte dels under og dels over bakkenivå. En vegg som blir utsatt for et betydelig jordtrykk, må vi støpe i betong. Gjødselkjellere blir utsatt for jordtrykk utenfra og gjødseltrykk innenfra. Veggene ma derfor forankres godt til fundamentet ved hjelp av armering. Nar vi støper sålen eller plata for veggene, ma vi binde fast vinkelformet armeringsjern som stikker 10-30 cm opp i veggen. I tillegg må veggene armeres godt med bade stående og liggende armeringsjern. For at veggen skal kunne stå imot press fra begge sider, blir det gjerne armert i to eller flere lag. Det gir større stivhet i veggen. Beregningen av veggtykkelser og armeringsbehov må vi overlate til fagpersoner som har den nødvendige innsikten. Til vegger som er mindre utsatt for sidetrykk, kan vi bruke fabrikkstøpte veggelementer. Veggelementene taler stort trykk ovenfra og egner seg godt dersom vi vil ha kjørbart dekke over elementene. Elementene blir montert direkte på byggeplassen. Det finnes også forskalte elementvegger som blir fylt med betong etter at elementene er montert på byggeplassen. Thermomur og Multimur er fabrikkbygde elementvegger med varmeisolering. Til vegger som bare blir utsatt for et moderat sidetrykk, finnes det også mange typer murblokker vi kan bruke. Noen betongblokker til grunnmur, innvendig bærevegg og vegger på redskapshus er laget slik at de kan fylles med betong etter at blokkene er tørrstablet. Noen typer blokker har ogsa en kjerne av polystyrenskum som gjør veggen varmeisolerende. Den mest brukte typen murblokker er likevel lettklinkerblokker (lettbetongblokker) som blir murt opp blokk for blokk med mørtel mellom hver blokk. Inni­ mellom blokkradene kan vi legge en runde med armeringsjern. Har vi lange vegger og høy jordfylling på utsiden av veggen, må vi lage tverrvegger for å støtte opp langveggen. Leca er den dominerende lettbetongblokken i Norge i dag. De fleste veggtypene som er bygd av betong, enten det er plasstøpte vegger eller vegger som er murt opp av blokker, må ha et pusslag både utvendig og innvendig på veggen. Dette laget skjermer mot fukt og planterotter og gjør veggen sterkere. På utsiden må vi i tillegg skjerme veggen med grunnmurplast før løsmassen blir fylt tilbake inntil veggen. Grunnmurplasten har knaster eller ribber som skal gi drenering og «puste­ rom» for veggen etter tilbakefyllingen. Tradisjonell forskaling Forskaling er en form som betongen støpes i. Formen skal holde betongen på plass til den har herdet såpass at den er fast og kan bære vekta av seg selv. Forskalingen skal heller ikke sta lenger enn nødvendig. Vi risikerer

220

BYGNINGSLÆRE

at forskalingen blir vanskelig å rive fordi bordene eller platene nærmest blir støpt fast i betongen. Dessuten må vi vanne betongen, og det er lettere å få til når forskalingen er revet. Fagpersoner kan gi oss rad om hvor lenge forskalingen bør stå i hvert enkelt tilfelle. Forskaling kan utføres pa flere mater. Tradisjonell forskaling er laget av bord eller standardiserte plater eller lemmer som blir festet til loddrette og kantsatte bord (stendere). De blir kalt bueskiver. Bueskivene blir hold pa plass av vannrette planker som blir kalt strekkfisker. Forskalingsveggen kan ikke stå og balansere av seg selv. Derfor må vi ha skrastag som støtter opp veggen. I hjørnene vil veggen stå godt av seg selv. (Det forutsetter at vi fester veggene forsvarlig til hverandre.) Tilsvarende framgangsmåte bruker vi på innerforskalingen, dersom vi begynner på ytterforskalingen først. Før vi forskaler opp innerforskalingen, må vi legge og binde fast alt armeringsjern og eventuelle rør og kabler som skal inn i veggen. Dersom vi skal spare ut for (lage plass til) dører, vinduer og ventiler, må vi gjøre det nå. Husk at alle rom må ha ventila­ sjon, også kryperom under en bygning. Vi ma også sette inn avstandsklosser som skal holde forskalingene i passe avstand fra hverandre. Det kan vi gjøre ved å spikre fast en lektepinne med lengde som tilsvarer vegg­ tykkelsen. Under støpearbeidet slår vi pinnene vekk etter hvert og legger dem på langs i betongveggen. Dersom veggen er for høy til å kunne gjøre det, kan vi slå eller trekke ut avstandsklossene og pusse i med betong etter at forskalingen er fjernet. Forskalingsveggene må også holdes sammen slik at veggen blir jevntykk i hele sin lengde. Da kan vi bruke båndstål som vi trær mellom bordene eller platene i forskalingen. Båndstålene strammer og fester vi til strekkfiskene pa utsiden av forskalingen. Hos byggevarehandleren kan vi få kjøpt forskalingspinner for standard veggtykkelser. Det er flere varianter i bruk. Slike pinner holder forskalings­ veggene i akkurat riktig posisjon. Uansett om vi bruker avstandsklosser og båndjern, eller forskalingspinner, ma vi ikke spare på dem. Dersom forskalingen gir etter mens vi holder på med å støpe, er vi ille ute. Jo høyere forskalingen er, desto større blir trykket i bunnen av forskalingen. Bruker vi vibrator under støpingen, gir det en fin og jevn vegg, men vibra­ toren krever at forskalingen er solid. Overdreven bruk av vibrator kan dessuten føre til at tilslaget i betongen blir separert. En ukes tid etter at vi har revet forskalingen, bryter vi av forskalingspinnene eller bandjernet og pusser over sårflater med fersk betong.

Buefisker Strekkfisker

Bandstål

Tradisjonell forskaling Tegning fra boka Forskalingsarbeid, Universitetsforlaget

Systemforskalinger Systemforskalinger består av ferdige, standardiserte forskalingsmoduler for murhøyder på 2,40 og 3,20 m. Modulbreddene er pa 10, 20, 30, 40, 50 og 60 cm. Ved å kombinere modulene kan vi få til den utformingen på muren som vi ønsker. Modulene er laget av kryssfiner eller lettmetall eller en kombinasjon av dem. Det er spesielle moduler for innvendige hjørner i forskalingsveggen. For utvendige hjørner er det utviklet spesielle hjørnebraketter. Veggtykkelsen blir styrt av spesielle gjennomgående stag som blir kalt formstag. Formstagene er laget for standardvegger. Sprang­ ene i tykkelsen er på 5 cm. Stagene blir strammet opp med kiler, slik at

221

BYGM.XGSLÆRE

forskalingsformen blir avstivet. Dersom muren skal kjerneisoleres, eller dersom veggen ma bli helt vanntett, ma vi bruke spesielle formstag til det. Stagene blir stående igjen i muren nar forskalingen rives, og de blir knekt av like under muroverflaten i veggen. De enkelte modulene blir bundet sammen med lasestag og kiler. Vi kan dermed montere forskalingen uten bruk av en eneste spiker. Systemforskaling Kassettene blir holdt sammen av gjennomgående holter med kiler. På samme måte blirforskalingsveggene holdt sammen av gjen nomgående forskalingsstag. I denne veggen ligger det en kjerne av isopor, og da trengs det spesialstag slik at isoporen holdes på plass midt i veggen. Tegning fra brosjyren «Rasjonell kassettforskaling» utgitt av Norcem Cement AS

Etasjeskille Dekket pa grunnmuren avhenger av hva huset skal brukes til. Skal rommet brukes for husdyr, er dekket ofte av armert betong. Til slike dekker ma fagfolk beregne dimensjonering, betongkvalitet og armeringsgrad. Betong

Etasjeskille av betong Tegningen viser et eksempel på en tradisjonell forskaling av et etasjeskille. Arbeidet med slike forskalinger og ikke minst beregning avplatetykkelse og armeringsbehov må ledes av fagfolk. Tegning fra Betong ABC, Norcem Cement AS Sverter på 2” x 4”

222

BYGNINGSLÆRE

leder varme, og det gjør at betonggolv kan bli kalde å ligge pa. Varmen fra dyrene blir ledet vekk og fordelt til omgivelsene. Det er derfor ofte aktuelt a isolere golv under liggeplassen til dyrene. Det finnes også fabrikkproduserte spalteplanker til husdyrgolv. Slike planker er laget av spennbetong. Noen planker er utformet som dragere eller plateelement, og de blir montert side om side på grunnmuren. Når vi fyller skjøtene med betongmørtel, får vi et fiks ferdig slett golv. Til mindre bygninger bruker vi et bjelkelag av tre. Høyden pa standard bjelker er 198 mm, bredden kan være 48, 75 eller 95 mm alt etter hvilken belastning etasjeskilleren skal bære, og hvor lange bjelkene er. Bereg­ ningen av bjelkedimensjoner og materialkvaliteten ma vi få hjelp av fag­ folk til å gjøre. Det finnes tabeller og retningslinjer for slik beregning, og det er naturlig nok svært viktig at beregningen er faglig forsvarlig.

Oppgaver 1 Hvordan kan du og jeg aktivt drive hverdagsrasjonalisering, og hvorfor er hverdagsrasjonalisering så viktig?

2 Beskriv en teknikk for a arbeide mer metodisk med hverdags­ rasjonalisering. 3 Forklar hva som særpreger bæresystemet i stolpehus og hus i bindingsverk. Hvordan blir vekta av bygningen tatt ned til grunnen? 4 Forklar hvordan et astak er oppbygd. Gjør det samme med et sperre­ tak. Hvilke vegger i bygningen må bære vekta av de ulike takene?

5 Beskriv oppbygningen av et moderne uisolert tak i store driftsbyg­ ninger nar a takstein i betong er brukt som tekkingsmateriale b metallplater er brukt som tekkingsmateriale 6 Hvorfor kan vi ikke uten videre legge takstein på et tak som det opp­ rinnelig har vært bølgeblikk på? 7 Beskriv oppbygningen av en isolert yttervegg. 8 Hvilke fordeler har bjelker av limtre i forhold til bjelker av vanlig skurlast?

9 Hva er betong? 10 Hva forstår vi med uttrykket betongkvalitet, og hvordan spesifiseres den?

11 Hva forstår vi med betongens miljøklasse, og hvordan spesifiseres den?

223

BYGNINGSLÆRE

12 Forklar hva som menes med at betongen er trykkfast, men ikke bøyefast. Hva trengs for a gjøre betongen bøyefast? 13 Hva er plast, og hvilke generelle fordeler og ulemper har materialer av plast? 14 Hvilke to hovedgrupper deler vi plasten inn i? Nevn minst tre eksempler på bruksområder fra hver hovedgruppe.

15 Forklar kort om forskjellige naturlige skadegjørere og de skader som de utfører på driftsbygninger. 16 De nederste 30 cm av trekledningen bak redskapshuset er full av grønske. Forklar hva som er problemet, og grei ut om ulike tiltak vi kan gjøre for å stoppe utviklingen. Hva kommer til å skje dersom vi ikke foretar oss noe?

17 Hvorfor rengjør en hus før overflatebehandling, og hvilke metoder og rengjøringsmidler blir brukt?

18 Nevn noen konkrete eksempler pa at godt utført fagarbeid under hus­ byggingen gir et godt vern mot råte på bygningen. 19 Grei kort ut om kjemisk vern av treverk, om de trebeskyttelsesmidler som er i bruk, og om midlenes egenskaper. 20 Når bør vi begynne på overflatebehandlingen av nytt trevirke? Beskriv en god framgangsmåte for en fullstendig behandling av nytt treverk utendørs.

21 Hvor ofte bør vi male? 22 Hvorfor bør vi være forsiktig med å skifte malingstype når vi etter noen år maler huset på nytt? Hvordan kan vi ved hjelp av enkle midler finne ut hvilken malingstype som er brukt?

23 Hva bør vi spesielt passe på når vi anskaffer maling for mineralske veggmaterialer (stein, tegl, betong, murblokker, murpuss o.l.)?

24 Grei ut om beskyttelse av metall i landbruket. 25 Hvordan reparerer vi mekaniske skader i betong? 26 Hvordan reparerer vi løsnet puss på veggen? 27 Grei ut om vedlikehold av vinduer med trerammer i driftsbygninger. 28 Hvilke helsemessige farer og skader kan oppstå ved bruk av kjemiske og organiske produkter, hvilke helsefaremerkinger er slike produkter påført, og hva betyr merkingene?

224

BYGNINGSLÆRE

w

Malerarbeid på driftsbygninger betyr oftest arbeid i høyden. Hvordan kan slikt arbeid gjøres på en trygg mate?

30 Nevn forskjellige rådgivere og samtalepartnere som vi kan ha nytte av gjennom prosjekteringsperioden før bygging. 31 Hvilke oppgaver har bygningsmyndighetene i byggeperioden? 32 Bruk oppsetting av et mindre redskapsskur som eksempel og beskriv kort fasene fra planlegging til ferdig oppsatt bygning. 33 Beskriv kort prosessen ved utstikking av byggegrunn.

34 Hva er hensikten med å sette opp salinger før vi begynner tomte­ arbeidet? Hvordan skal en god saling lages, og hvor bør den plasseres? 35 Kan en bygning ha et godt fundament selv om byggegrunnen er dårlig? Forklar nærmere hva vi mener med begrepene byggegrunn og fundament. 36 Forklar ulike moderne metoder a lage fundamentet til en bygning på. Forklar også hvilke betingelser som er knyttet til metodene. 37 Hvordan gar vi fram for å lage en byggegruve til en mindre bygning?

38 Hvilke skader kan telefare gi pa en bygning, og hvordan kan vi ta hensyn til telefaren slik at skader unngås? 39 Hvilke hovedtyper av forskalinger har vi, og hva særpreger de ulike typene? 40 Hva er de viktigste forskjellene i egenskaper pa grunnmurer laget av betong i forhold til grunnmurer laget av murte blokker.

41 Beskriv kort forskjellige typer etasjeskillere i driftsbygninger.

225

KAPITTEL IL

Teknisk utstyr i driftsbygninger

I maskinlæredelen av boka er det oversikter over maskiner og utstyr til bruk utendørs. Maskinene har ulike bruksegenskaper, kapasitet og ikke minst pris. Det samme er tilfellet for teknisk utstyr innendørs. Som gard­ bruker er det viktig a velge utstyr og mekaniseringslinjer som står i passe forhold til hverandre. Det hjelper lite a være svært effektiv i noen fa ledd hvis vi har andre ledd i linjen som hefter arbeidet. Investeringer i utstyr må selvsagt også stå i forhold til den økonomien vi har, og den arbeids­ innsatsen vi kan bruke pa gardsdriften. Det skal vi lære mer om på VK2. Vektleggingen pa helse og sikkerhet ma ikke glemmes. Det gjelder bade for dyr og mennesker. Teknisk utstyr i bruk skal være i orden og ma bare brukes til det formål utstyret er laget for. Ofte kan det være fristende a ta i bruk hjemmelagede billige løsninger som ikke holder mal med tanke på sikkerhet, arbeids- eller dyremiljø. Statistikken for personskader i land­ bruket viser at svært mange ulykker skjer i eller i umiddelbar nærhet av driftsbygningen. Vi må derfor hele tiden øve oss i å forutse farer og sørge for at ikke farlige situasjoner oppstar. Det gjelder for både teknisk utstyr som dette kapitlet handler om, og maten vi arbeider på.

Låvetørking av høy Litt etter tidspunktet for slåtten er vanninnholdet i friskt nyslått gras om lag 80 %. Lagertørt høy har et vanninnhold pa maksimalt 17 %. Dersom grasavlingen fra 1 daa er om lag 3 000 kg nyslått gras, betyr det at for hvert dekar ma vi tørke ut (2 400 kg - 122 kg) = 2 278 kg vann for å fa lagertørt høy. Kostnadene ved å tørke ut alt vannet pa laven er sa store at det i praksis ikke er forsvarlig å gjøre det. Med én til to dagers god bakketørking kommer vanninnholdet ned i om lag 45 %. Da er det bare (490 kg - 122 kg) = 368 kg vann som ma tørkes ut. Tabell: Fra gras til høy

Ved slått Fortørket høy Tørt høy

Gras/høy

Vanninnhold

3000 kg 1091 kg 723 kg

2400 kg (80 %) 490 kg (45 %) 122 kg (17%)

Tørrstoff 600 kg (20 %) 600 kg (55 %) 600 kg (83 %)

Vann å tørke bort 2278 kg 368 kg 0 kg

Ved rasling i graset kan et trenet øre høre en slags høylyd, eller vi kan ta pa graset med hendene for å vurdere fuktigheten. Jo tørrere graset er nar vi legger det inn pa tørka, desto mindre tørkekostnader far vi. men graset

226

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

må ikke bli for tørt heller. Dersom vanninnholdet kommer under 30 %, vil de fineste og mest næringsrike delene av bladverket bli så tørre og sprø at de gar i stykker under innsamlingen og blir liggende igjen ute pa jordet.

Tørkerommet Selve tørkerommet består av glatte, tette vegger og dobbelt golv. Det øverste golvet består av rister. Hvis tørka skal være kjørbar med traktor, må vi ha tett i tett med trelekter over ristene. Tørkelufta fra vifta blir ledet gjennom en luftkanal til mellomrommet mellom de to golvene. Herfra blir lufta presset opp gjennom grasmassen. Det er svært viktig at ikke tørke­ lufta finner snarveier opp i fri luft. Slike snarveier eller lekkasjer kan være muse- og rottehull i luftkanalen eller i undergolv eller vegger på tørka. Det kan også være at høyet ligger i dunger pa tørka, slik at det noen steder blir lett for trykklufta å slippe ut. Vi ma derfor fordele graset jevnt utover tørka. Pa noen tørker har vi mulighet for å stenge av deler av tørka. Det kan være praktisk hvis vi vil tørke mindre mengder med høy, eller hvis vi ønsker å holde ulike høykvaliteter atskilt.

AUTOMATISK STYRING Noen tørker kan ha automatisk styring av tørkeprosessen. Følere i tørkerommet og lufta utenfor styrer når vifta skal starte og stoppe.

Tørkeegenskaper og luftmengde Tørkebøyde og tørketid Med en vanlig propell vifte kan vi tørke løshøy i opptil 5 m høyde. Høyet vi legger inn pa tørka, tørker nedenfra og opp. Når topplaget er tørt, er derfor hele høystabelen tørr. Vi ma ikke legge inn for tykke lag om gangen, særlig ikke hvis det innlagte høyet er ganske ratt. Da kan mottrykket bli sa stort at luftgjennomstrømningen blir liten, og høyet tørker sent. En normal sjikttykkelse for gras som er fortørket på bakken, er om lag 150 cm. Tørkingen av et parti innlagt gras bør ikke ta mer enn en uke. Går det lengre tid, mister graset mye av næringen gjennom ånding. Tørking i mer enn tolv dager gir et stort næringstap.

Tørkerom for bøy Rundt stolper bør det ligge tette plater i en avstand på 40 cm fra stolpen. Langs veggen bør avstanden til rista være fra 50 til 100 cm. Skråbord Cl) i tørkerommet bør kles inne ved hjelp av en ekstra stolpe (2). Rista trekkes også ber ca. 40 cm utfra den innekledte veggen. Tegning fra Rapport nr. 2: Tørkeanlegg for høy, LTI

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Lufttrykksmåler i mm vannsøyle Vi kan lage oss en trykkmåler ved å feste en gjennomsiktigplastslange i U-form med den ene enden av slangen inne i luftkanalen og den andre ute i friluft. Vi må strupe åpningen inn i slangen for å unngå at vannet i slangen blir blåst ut ved brå trykkforandringer (A eller B). Ved hjelp av en linjal eller tommestokk kan vi lese av trykket. Trykket i pascal er antall millimeter ganger 9,81 (ca 10). Tegning fra orientering nr. 35, Tørke og lageranleggfor korn på gårdene, Landbruksteknisk institutt ( nå Instituttfor tekniskefag ved NLH)

Viftekarakteristikker Sentrifugalvifter kan blåse luft under svært høye mottrykk. men luftmengden i kubikkmeterpr. time er liten. Propellviftene klarer ikke så stort mottrykk, men kapasiteten er desto større på lavere mottrykk. Legg også merke til at effektforbruket er lavest på det viftene er hest til. Til bøy- og korntørking blir propellvifter mest brukt. Stor kapasitet blir altså fo ret ru kket fra mfo r høyt trykk. Tegn i ng fra orientering nr. 35, Tørke- og lageranlegg for korn på gårdene, Landbruksteknisk institutt

EKSEMPEL PA TRYKK OG LUFTGJENNOMSTRØMNING På tegningen av lufttrykksmåleren er det vist et trykk på 61 mm vannsøyle. Det gir et trykk i pascal på (61 « 9,81) = 598. Vi bruker viftekarakteristikken for sentrifugal- og propellvifta. Finn ut hvor mye luft viftene blåser gjennom massen, og hvor stort effektfor­ bruket er. • Sentrifugalvifta - Luftmengde: ca. 24 000 m3/h - Effektbehov: ca. 11 kW • Propellvifta - Luftmengde: ca. 32 000 m3/h - Effektbehov: ca. 9 kW

228

Luftmengde, m3/h

Lufttemperatur og fuktighet På regnværsdager og nattetid er den relative luftfuktigheten i friluft om lag 100 %. Da er det ingen hensikt i å kjøre viftene1 på en kaldluftstørke, tvert imot sa vi vil bare oppna a fukte opp høystabelen. Det er kun i nøds­ fall, når vi har lagt inn mye ratt gras som holder på a ga varmt, at det kan være forsvarlig a kjøre viftene med ra luft. Formalet med det er først og fremst a kjøle ned høyet og pa den maten redusere åndingen (se ny­ ansering i note 1 side 229).

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Har vi mulighet for a tilføre litt varme til kaldlufta, vil saken stille seg helt annerledes. Med en temperaturøkning i kaldlufta pa 4° C vil den rela­ tive luftfuktigheten synke med om lag 20 %, og lufta vil altså ta opp fuktig­ het fra høystabelen. Flere høyprodusenter har byggtørker eller andre kraftige varmekilder klar for bruk i tilfelle tørkeforholdene skulle bli vanskelige. Opplegg for slik tilleggsvarme ma være 100 % brannsikret. Det er lett a tenke seg hva som vil skje dersom gnister fra varmekilden skulle komme inn i luftkanalen og opp i høyet.

Sørvendte luftinntak og solfangertak En annen og rimelig mate å øke lufttemperaturen pa tørkelufta pa er å bruke solenergi. Plasseringen av inntakslufta er av betydning for lufttempe­ raturen og dermed tørkeegenskapene til utelufta. Kan vi plassere inntaket til vifta i den beste solveggen pa driftsbygningen, vil vi oppna god gevinst ved det. Vi kan også lage solfangertak, der inntakslufta blir sugd gjennom en spalte under taket pa driftsbygningen og inn til vifta. Bortsett fra inve­ steringskostnadene ved bygging av ekstra undertak og luftkanal ned til vifta er det små økte kostnader med solfangertaket. Virkningen av slike tak er god, særlig nar solfangertaket er sørvendt, og nar overtaket består av mørke materialer.

1 VIFTENE På propellvifter sitter motoren midt i vifta, og motoren avgir en god del varme til lufta som blir blåst inn i tørka. Litt avhengig av hvor stor luftgjennomstrømningen er, kan vi regne med en temperaturøk­ ning på ca. 0,5 °C, Den tempe­ raturøkningen er nok til at den relative luftfuktigheten synker litt, og vi får ikke den opp­ tuktingen vi kunne forvente. I praksis skjer det derfor nesten aldri at høy eller korn blir skjemt fordi viftene blir for mye kjørt.

Kapasiteten til tørka Hvor mange dekar eng vi klarer a tørke med en gitt tørke, vil avhenge av alle forholdene nevnt i teksten over. Lokalklimatiske forhold virker sterkt inn, og antall soltimer i døgnet pa den årstiden vi tørker, er ogsa avgjørende for kapasiteten til tørka. Det vi kan påvirke, er viftekapasiteten, golvare­ alet og eventuelt solfangertak og lignende løsninger.

Solfangertak Ved hjelp av solfangertak kan vi klare å øke temperaturen på tørke­ lufta med 2-4 °C. Tegning fra Småskrift 2/95: Låvetørking av høy, Infosenteret, Ås

229

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Innlegging av løsgras Et vellykket tørkeresultat avhenger av at høymassen i tørka har je\ n luftmotstand over hele golvet. Nar graset er ujevnt pakket eller har ujevn tykkelse, lekker tørkelufta ut der det er løs masse eller tynt lag. Dermed blir det mindre luft til a gjøre tørkearbeidet, og tørkingen blir forsinket. Overflaten pa høymassen bør se ut som en middagstallerken, med et jevnt midtparti og et tykkere lag ute ved veggene. Det er ute ved veggene at luftlekkasjer lettest oppstar. Tørkekostnadene øker merkbart dersom vi har luftlekkasjer i høystabelen.

Transportvifte og teleskop­ fordeler. Tegning fra Rapport nr. 2, Tørkeanlegg for høy, LTI

Vifte og teleskopfordeler En teleskopfordeler er grei a bruke for at graset skal bli godt fordelt pa tørkearealet. En liten elektrisk motor driver et ganske stort teleskopisk rør sakte fram og tilbake over tørkearealet. I enden pa røret henger et bend som pendler fra side til side ved hjelp av en annen elektrisk motor. Hele teleskopfordeleren henger i en skinne i taket pa laven. Pa styrepanelet kan vi regulere pendelutslagene for å tilpasse dem etter høyden pa høystaen. Høymassen mates inn i teleskopfordeleren gjennom en transport- eller kastevifte. Det er viktig å huske pa at for å få jevn grasfordeling i tørka ma vi mate inn graset i vifta så jevnt som mulig. Vi kan enten mate vifta med høygaffel eller mekanisk ved hjelp av en tilhengertømmer og et doseringsbord. Ved mekanisk mating blir hele innleggingsprosessen et enmannsarbeid.

Firkantballer

RUNDBALLER Rundballer er vanskelige å tørke i vanlige tørker, så det trengs spesialløsninger for å få det til. Foreløpig er ingen løsninger så gode og billige at de konkurrerer med de tradi­ sjonelle tørkene.

Bade små og store firkantballer er greie a tørke pa laven. Høyballene stables i forband, og det er viktig å tette omhyggelig rundt ballene og langs veggene for a forebygge tørkeluftlekkasjer. Til tettingen kan vi godt bruke løsgras. Sma firkantballer er så lette at vi greier å stable dem manuelt. Blir det mye håndtering ut og inn av tørka, vil et transportband eller -skrape lette arbeidet mye. For storballer ma vi enten bruke frontlasteren pa trak­ toren eller talje i taket. Kjøring med traktoren inne i tørka krever at golvet er sterkt nok. Nar høyet er pakket i baller, sier det seg selv at tørkelufta har vanske­ ligere for å trenge gjennom høyet. For a være sikker pa å fa høy av første­ klasses kvalitet vil det lønne seg å sette ned trykket pa ballemaskinen. Særlig er det lurt når høyet er fuktigere enn det vi ideelt sett ønsker.

Korntørker Før vi kan lagre kornet, ma det vanligvis tørkes. Korntørker er det flere typer av. Vi skiller mellom satstørker og kontinuerlige tørker, og kaldluftsog varmluftstørker. Det er tørketeknikken, som skiller tørkene. I en satstørke tørkes hele kornmassen samtidig i en binge eller en silo. Nar kornet er tørt, ma det enten flyttes over i en lagerbinge eller bli liggende pa selve

230

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Bingetørke Kornet blir tørket og lagret i bingene. Bingetørker er alltid kaldluftstørker, men det er mulig å øke temperaturen på tørkelufta litt ved bjelp av solfangertak eller tilleggs­ var me. (1) Propellvifte (2) Hovedkanal (3) Sidekanal

tørka. Pa gardsbruk er nok det siste mest vanlig. Satstørker kan være bade kaldlufts- og varmluftstørker. På kontinuerlige tørker tas det ut korn fra bunnen av en oversilo, kornet passerer sakte gjennom et tørkekammer og går deretter tilbake til lageret. Slike tørker er alltid varmluftstørker. Sats­ tørker med kaldluft er det flest av i Norge. I omrader av landet der kornet ofte er rått ved høsting, finner vi en del varmluftsanlegg bade av satstørker og kontinuerlige tørker. Det gjelder først og fremst i Trøndelag og indre deler av Østlandet, der det er ganske vanlig å matte høste korn med over 20 % fuktighet.

Vanninnhold og kvalitet Risikoen for at det kan bli varmgang ved lagring, øker desto høyere vann­ innholdet er i kornmassen, og desto høyere temperaturen er under høsting. For å unnga soppvekst bør vanninnholdet være lavt. Feltsopper vokser dårlig nar det er under 20 % fuktighet i kornmassen, og lagersopper ma ha mer enn 15 % vanninnhold for a vokse. Nar det er mugg i kornet, far ogsa bakterier bedre vekstbetingelser. Noen av dem er direkte helsefarlige. Biller og midd kan utvikle seg i temperaturområdet 3-30 °C nar vann­ innholdet er over 12 % i kornet. Lagerfast korn må derfor ikke ha mer enn om lag 12 % fuktighet for å være sikret mot sopp, bakterier og smådyr. Korn med høyt vanninnhold ved høsting er mykt og har lett for a bli fysisk skadd under skurtreskingen. Blir ratt korn tørket hardt i varmlufts­ tørker, kan det også ta skade. Da ma vi tørke kornet i flere omganger. Far vi harde frostnetter pa ra kornåkrer, vil det også gå ut over kvaliteten. Kvalitetsnedgangen viser seg i dårlig spireevne for såkorn og dårlig bakekvalitet for matkorn. Jo fuktigere kornet er ved høsting, desto mer skånsomt må vi behandle kornet. Lufting Etter at kornet er nedtørket og lagerfast, vil det likevel være en liten ånding i kornmassen. Særlig tidlig pa høsten mens det enna er varmt i lufta, kan det være et problem. Åndingen utvikler varme og fuktighet, og etter en tid kan det føre til soppvekst i deler av kornbingen. Derfor ma vi lufte kornmassen med jevne mellomrom utover høsten. Lufta skal være kald og tørr. Vi kan fa kondens i kornet ved a kjøre inn luft som er varmere enn kornet, og vi ma for all del ikke fukte opp kornmassen med ra høstluft.

Kontinuerlig tørke Kornet passerer gjennom et tørkekammer (1) der varm luft blir blåst gjennom kornet. I kjølesonen (2) blir kaldluft blåst gjennom kornet. Med utmatervalsen (3) bestemmer vi bvor raskt kornet skal passere gjennom tørka. Transportskruen (4) fører kornet vekk fra tørka.

231

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Luft kornet pa kveldstid etter kalde, torre og solrike høstdager. Etter hvert som utetemperaturen synker ned mot 0 °C, minker behovet for lufting. Renhold Renhold av lageret er viktig for å sikre at det kornet vi leverer, har topp kvalitet. Mus, rotter, duer og småfugler kan være en plage på kornlageret. Så langt det er praktisk mulig, må vi holde slike skadedyr borte fra lageret. Ved siden av fysiske hindringer, feller og lignende er det viktig a rengjøre lageret godt etter hver lagersesong. Da hindrer vi at skadedyrene over­ lever pa kornrester fra den ene sesongen til den andre. Støvsug gjerne bade bingene og tilgrensende områder. Det er også den beste maten a holde nede problemet med biller og midd.

Bruk av korntørker Kaldluftstørker Dersom vanninnholdet er over 23 % i kornmassen, bør vifta ga kontinuerlig i tiden fra kl. 0700 til kl. 2200. Ved 20-23 % vanninnhold bør vifta gå fra kl. 0900 til kl. 1800. Når vanninnholdet er kommet under 20 % i korn­ massen, starter vi vifta bare når den relative luftfuktigheten (r.f.) er under 85 %. All erfaring viser at det er sjelden kornet blir skadd fordi vifta har kjørt fuktig luft inn i kornmassen. Skadene kommer fordi vifta ikke blir kjørt. Vi vet også at lufttemperaturen øker med om lag 0,5 °C etter at ute­ lufta har passert vifta, og det kan være nok til å hindre oppfukting. Det er på samme måte som for høytørker lett å overbelaste tørka dersom vi legger inn for tykt lag med korn. Jo høyere vanninnholdet er i kornet,

Vanninnhold og holdbarhet til korn. Tegningen er hentet fra orientering nr. 35, LTI-1973; Tørke- og lageranlegg for korn på gården

232

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

desto tynnere ma kornlaget være. Maksimal tykkelse pa kornlaget som kan tørkes, vil ogsa variere med kornsort og viftetype. Med vanlige aksialvifter (propellvifter) vil vi maksimalt kunne ha et kornlag med 1-1,5 m tykkelse inne pa tørka. Særlig nar det er mye korn i tørka, er det gunstig for tørkingen a blande ratt og tørt korn. Til det formalet ma vi ha rulleringsutstyr. Den slags utstyr kan være en skrue-, kopp- eller kjedeelevator som pa en eller annen mate blander inn det rå kornet. Varmluftstørker Pa disse tørkene blir tørkelufta oppvarmet til mellom 40 og 80 °C. Til opp­ varmingen blir det brukt varmeaggregater som enten gar pa olje, gass eller elektrisitet. Varmluftstørka kan ha automatisk styringssystem for over­ vaking og kontroll. Hvis tørketempreaturen er for høy og tørkingen skjer for raskt, kan det ga ut over spireevnen og bakekvaliteten til kornet. Jo råere kornet er nar tørkingen starter, desto mer forsiktige ma vi være med høy lufttemperatur og langt tidsrom i tørkekammeret. Kornet ma altså tørkes i flere omganger. Slike tørker har derfor effektive transportsystem for rullering og lufting av kornet. Varmluftstørker kan naturligvis føre til at det blir brann. Derfor skal offentlige myndigheter godkjenne slike anlegg. For a unngå brann er det viktig at vi ser etter tørka under drift. Dessuten bør vi årlig kontrollere alle typer aggregater.

Fuktighetsmåler for korn Wile 3 5 er den mest brukte elektroniske måleren av vann­ innholdet i korn. Foto: Cathrine Kleven

VARMLUFTSTØRKER Mer om bruk av varmlufts­ tørker kan vi lese i et skriv som heter «Retningslinjer for bruk av varmluftsaggregat til tørkeanlegg i jordbruket».

MÅLING AV VANN­ INNHOLDET I KORNET Ved hjelp av en brevvekt, et beger av aluminiumsfolie og en steikeovn kan vi måle vann­ innholdet i kornet. Kontroller vekta med et lodd som har kjent vekt. Legg om lag 100 gram korn i begeret og vei prøven helt nøyaktig på brevvekta. Begeret må være så stort at kornene ikke ligger mer enn tre til fire lag oppå hverandre. Tørk prøven i 18 timer ved 105 °C i en steikeovn. (Da vil det fortsatt være litt vann igjen i kornene, men vekta av vannet tilsvarer ganske nøyaktig vekta av det tørrstoffet som har brent opp.) Vei opp prøven på nytt og trekk fra vekta av aluminiumsfolien. Eksempel: • Nettovekt av kornet før tørking: 98,6 g • Nettovekt av kornet etter tørking: 84,3 g Vekta av vannet er 14,3 g. Det betyr at kornet har en fuktig­ het på 14,3/98,6 x 100 = 14,5 %

TEKNISK UTS1YR I DRIFTSBYGNINGER

MUGG I DYREFOR Mugg i høy og korn betyr sterkt nedsatt kvalitet på varene. I matkorn tolereres ikke mugg i det hele tatt. I dyrefor tåles litt mugg, men det skal ikke mye til før kornpartiet må kastes. Har vi mistanke om mugg i kornet, må vi få tatt prøve av kornet. Nærmeste mølle vil gi råd om hvordan vi skal gjøre det. Å gi skjemt for til husdyr kan bli en dyr foring. Det vil gi nedsatt appetitt og produksjon, det kan gi kasting på drektige dyr og i verste fall føre til at dyret kreperer.

Vern og sikkerhet Støv Nar vi handterer og tørker høy og korn, vil det utvikle seg store mengder svevestøv. Slikt støv er i seg selv en belastning for åndedrettsystemet vart. Verre er det at slike overdoser av støv kan framkalle allergier. Skulle høyet eller kornet i tillegg være litt muggent, kan det over tid føre til alvorlige lungelidelser med sterkt nedsatt lungekapasitet. Lidelsen er mest vanlig for kornbønder, og sjukdommen kalles populært for farmerlunge. For a unnga lungeskader og nedsette faren for allergier ma vi bruke øyeog åndedrettsvern. Det kan være et enkelt støvfilter kombinert med vernebriller eller en hel ansiktsmaske med støvfilter. I tillegg bør vi sørge for god utlufting nar vi arbeider i og ved korn- og høylageret. Rekkverk og skjerming Rekkverk rundt apne luker, trapper og lignende er viktige tiltak for a fore­ bygge fallulykker. Særlig pa lager for løshøy kan delvis skjulte luker være svært skumle. Avskjerming rundt transportband, høykanoner og ikke minst tørkevifter ma være i orden.

Surforhåndtering I Norge blir det dyrket engvekster pa nærmere to tredeler av det dyrkede arealet. Nar vi snakker om grovfor, mener vi som oftest gras, selv om blant annet halm og rotvekster også er grovfor. Gras kan vi konservere på to måter. Det ene metoden gar ut på å tørke graset, slik vi har sett på under kapitlet om høytørker. Det andre metoden gar ut pa a ensilere (syrne) graset, slik at åndingen og nedbrytningen stopper opp. Det kan vi gjøre ved a legge graset i lufttette siloer, siloposer eller i baller som blir pakket inn i plast. For at siloleggingen skal bli vellykket, ma siloen fylles raskt opp. Hvis bare én person skal gjøre hele arbeidet, trengs det mye teknisk utstyr for å få det til. Ved hjelp av nabosamarbeid om siloslatten kan vi spare store utgifter til dyrt utstyr, samtidig som tempoet i innleggingen er høyt.

Verneutstyr på kornlageret For å unngå lungeskader kan vi bruke bel ansiktsmaske med støvfilter. Verneutstyret kan være ubehagelig å ha på seg når vi sjauer som verst, men vi må likevel ikke bli fristet til å ta det av oss. Foto: Norsk Landbruk

234

Silolegging Et mekaniseringssystem som er betjent av én person, krever gjerne en tilhengertømmer, et matebord og et transportbånd med en grasførdeler. Ist­ edenfor et transportband kan vi bruke en transportvifte, slik tilfellet ofte er i håndteringslinjer med silo- eller jylltømmer. For de fleste små og mellomstore gardsbruk vil en fullt utbygd mekaniseriseringslinje bli for kostbar. Derfor ser vi i praksis at bade tam- og plansiloer som regel lages slik at vi kan tippe tilhengerlasset direkte ned i si­ loen. Tømmingen blir da effektiv, men vi får mye tungt arbeid med jevn-

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Silolegging Foto: Norsk Landbruk

ing av grasmassen nede i siloen. Jevningen av grasmassen blir lettere om vi har en avlesservogn. som lesser av lasset i stedet for a tippe det. Det er ogsa en fordel at avlesservognen kaster grasmassen av om lag 1,5 m over bakkenivået. Da kan vi fylle siloen helt opp uten store problemer. Det er verdt a merke seg at nar vi har en mekaniseringslinje med avlesservogn eller tilhenger, ma vi ha eget utstyr til a fa foret ut av siloen igjen. Det kommer vi tilbake til. Med en gang siloen er fylt opp, må vi lukke den. Det kan vi gjøre ved a strekke en tett stor plastduk over grasmassen og fylle vann over til press. Istedenfor vannpress kan vi bruke sandsekker, steiner eller betonglodd. Vi kan også bruke en slags pølse laget av armert plast. Pølsa eller slangen blir lagt oppa plastduken langs siloveggene. Deretter fyller vi den med vann.

Uttak av surfor Metodene i bruk varierer fra den aller enkleste til avanserte silo- og fylltømmere i hundretusenkronersklassen. Som alltid ellers er det bruksstørrelse og økonomi som avgjør hvor store investeringer vi kan gjøre i teknisk utstyr. Vi skal likevel være klar over at arbeidet med uttak og foring av surfor lett kan medføre tunge tak, som igjen kan være helsefarlig i lengden. Det ma vi ikke glemme nar vi vurderer ulike håndteringslinjer.

Høygaffel og hjulgrabb Til smaskaladrift kan høygaffelen være det riktige redskapet, men foringen tar lett mye tid, især om vinteren nar det er frost i grasmassen. En hjul­ grabb kan være til hjelp bade ved uttak av surforet og ikke minst til tran­ sporten inn i fjøset. Hjulgrabben kan også brukes i kombinasjon med en silotalje, og da sparer vi oss for mange tunge tak.

235

TEKNISK UTSTYR I DRIFTSBYGNINGER

Hjulgrabb Vi kan unngå mye unødig slit med en hjulgrabb. I små og mellomstore fjøs er den særlig aktuell. Foto: Cathrine Kleven

Silotaljer (elektrotaljer) Silotaljene gjør tungarbeidet med a rive løs og løfte graset ut av siloen. Silotalja består av et solid oppheng i taket, en elektromotor som driver talja, en kjetting og en klo eller grabb. Kloa ma vi vanligvis feste ved at vi slår klørne ned i surforet med en tung klubbe. Det kan gi mye klatring opp og ned i dype siloer. Derfor finnes det elektrisk drevne silograbber som gjør at vi kan styre alt oppe fra silokanten. Det er bare sjelden at en silotalje er permanent opphengt pa et sted. Som regel har vi behov for a forflytte grabben bade over siloen og fra siloen og bort til forluker eller lignende. Et skinnesystem godt festet i tak­ konstruksjonen løser problemet. Skinnesystemet kan ha innskutte penser der det er utsving til siloene. Over siloåpningene kan det være montert urviserskinnen Pa noen små taljer gar det an bade a løfte opp og trekke hivet sideveis pa skinnen med handkraft. Det vanlige pa silotaljer er likevel at elektro­ motorer driver bade talja som løfter opp hivet, og løpekatten som gar fram og tilbake pa skinnen.

Elektrotaljer Øverst til venstre ser vi en ordinær elektrotaljepå en skinne. Urviserskinnen