Grunnarbeid og fundamentering : geoteknikk, masseflytting, maskiner 8200421589 [PDF]

Zitiervorschau

Christian Nordahl Rolfsen

Grunnarbeid og fundamentering Geoteknikk - Masseflytting - Maskiner

Universitetsforlaget

© UNIVERSITETSFORLAGET AS 1998 2.

opplag 2000

© GYLDENDAL NORSK FORLAG AS 2000 3.

opplag 2003

ISBN 82-00-42158-9 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i januar 1998 til bruk i videregående skole på studieretning for byggfag, VK1, anlegg og bergverk i faget grunnarbeid og fundamentering.

Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av november 1994 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig. I denne boka er ca. 40 % skrevet på nynorsk og 60 % på bokmål.

Nynorskdelen er omsett av Per Arvid Ølmheim.

Rentegning: Evy Neergaard Omslag: Tor Berglie Layout og ombrekking: Gudbrand Klæstad ord & form Trykk: GCS allkopi. Oslo 2003

Forord Denne boka er først og fremst beregnet for VK1 i anlegg- og bergverksfaget i videregående skole. Boka er også godt egnet til bruk i teknisk fagskole, opplæring av praksiskandidater og bedriftsintern opplæring. Den inngår i en serie på fem bøker som dekker alle modulene i anlegg- og bergverksfaget. Boka omfatter det en grunnarbeider trenger å vite for å utføre arbeider i jord og løsmasser. Den dekker også geoteknikk og nødvendig stoff om maskiner og utstyr.

Det har vært nødvendig å samle stoff fra en rekke kilder. Spesielt vil vi takke Statens Vegvesen og forlaget Fag og Kultur for tillatelse til bruk av stoff og illustrasjoner. Ellers takker vi Entreprenørservice A/S, NGI, Pay & Brinck og Via Con a.s for utlån av fotomateriell. De fleste fotoene i boka er ved forfat­ teren. En rekke personer har vært kontaktet under utarbeidelsen av boka. I den forbindelse vil vi spesielt takke Jan Karlsen og Lars Steensgaard for deres bistand. Oslo, våren 1998 Christian Nordahl Rolfsen

Universitetsforlaget AS

Innhold 1 GEOTEKNIKK Innledning 7 Mineraljord 7

7

Organisasjons- og bemanningsplan Maskinbruks- og utstyrsplan 39 Reserveutstyr 40 Nødvendige tillatelser 40 Nedrigging 40 Oppgaver 40

Morenejordarter 7 Sedimentære mineraljordarter 8 Kornstørrelse 9 Kohesjonsjordarter - leire 9 Friksjonsjordarter - grus og sand 11 Organiske jordarter 12 Enkle jordartsbestemmelser 13 Grunnundersøkelser 14 Setninger 16 Stabilitetsproblemer 18 Grunnvannsstand og gravearbeid 18 Ras 20 Jordtrykk 21 Sikringstiltak mot teleskader 22 Oppgaver 22

4 GRAVING OG SPUNTING 41 Graving og masseforflytning 41

Rydding og fjerning av matjord Fyllmasser 41 Sprengning 42 Masseforflytning 42 Spunting 42 Trespunt 43 Stålspunt 44 Betongspunt 45 Ting vi må passe på 45 Oppgaver 46

41

2 ANLEGGSMASKINER 23 Forskrifter og sikkerhet 23 Maskintyper 24

5 FUNDAMENTERING 47 Direkte fundamentering 47

Gravemaskiner 24 Traktorgraver 26 Bulldosere 27 Veghøvler 28 Hjullastere 28 Dumpere 29 Anleggstrucker 29 Lastebiler 29 Steinknusere 30

Fundamentering pa fjell 47 Fundamentering pa alunskifer 48 Fundamentering på løsmasser 49 Fundamentering på fjell og løsmasser Dypfundamentering 50 Slissevegger 50 Pilarer 51 Pæler 52 Oppgaver 55

Komprimering og komprimeringsutstyr

3 RIGG OG DRIFT 37 Rigg- og driftsorganisering av anleggsområdet

38

50

30

Manuell komprimering 30 Maskinell komprimering 30 Oppbygging av stabil fylling 31 Kraner 32 Mobile kraner 32 Tårnkraner og selvreisende kraner 35 Arbeidstilsynets forskrifter for kraner 36 Oppgaver 36

Riggplan

39

6 BETONG- OG ARMERINGSARBEIDER 56 Betong- og armeringsarbeid på byggeplassen Blanding av betong 57

37

Håndblanding 57 Betongvispere 58 Frittfallsblandere 58 Tvangsblandere 58 Flyttbare og ikke flyttbare betongstasjoner Blandetid 59 Betongtransport 59 Betongbiler 60 Trillebår 60

56

59

Innhold

5

Støttemur med forankring Oppgåver 91

Transportband 60 Krantransport 61 Rørtransport 61 Sprøytebetong 62 63 Saks og bøyemaskin for armeringsstål Stavvibrator 63 Vibrobjelke 63 Formvibrator 64 Betongglattemaskinerer 64 Betongeksem 64 Oppgaver 65

10 REKKVERK, MASTER OG KANTSTEIN Rekkverk 92

Annet betongutstyr

63

7 BYGGING AV VEG 66 Inndelinga av det offentlege vegnettet

Vegtypar 66 Områdetypar 67 Standardklassar 68

70 Bereevna til grunnen 70 Sikring av stabilitet 70 Vegfundamentet 74 Vegdekket 75 Vedlikehald av vegar 77 Vedlikehald av grus vegar 78 Vedlikehald av oljegrus vegar 79 Vedlikehald av asfaltdekke 79 Vintervedlikehald 80 Oppgåver 81

Korleis vi bygger veg

8 DRENERING 82 Drenering er viktig Drenering av vegar

82 82 Opne grøfter og drensgrøfter Grøft i sideterreng 83 Sandfang 83 Drensrør 84 Stikkrenner 85 Drenering av bygningar

Drensleidningen Dimensjonering Oppgåver 87

86 87

9 STØTTEMURAR Hovudtypar 88

Vinkelstøttemur 89 Gravitasjonsstøttemur

6

Innhold

88

83

66

Stålrekkverk 92 Betongrekkverk 93 Plassering av rekkverk 94 Forankring av rekkverk 94 Leiegjerde 95 Andre typar gjerde 95 Master 96 Lysstolpar 96 Kantstein 97 Betongkantstein 98 Granittkantstein 98 Kantstein ved gangfelt 99 Kantstein ved avkjørsler 99 Legging av kantstein og beleggingsstein Oppgåver 100

100

Tett busetnad 107 Spreitt busette område 110 Middels tett busette område 111 Avfallsstoff frå bygg og anlegg 111 Fagleg og estetisk fint arbeid 112 Oppgåver 113 12 KOSTNADER OG ØKONOMI 114 Kalkulasj on 114 Kapitalkostnader ved en dyr maskinpark

85

92

11 PENT MILJØ, FAGLEG OG ESTETISK UTFORMING 101 Ansvar for vern av naturen 101 Rådgjerder mot skadar på natur og miljø 101 Terrengarbeid i samband med sprenging og tunellarbeid 104 Stell av terrenget 106

Kapitalkostnader for maskinparken i dag Rente og forsikring 117 Avskrivingar 119 Driftskostnader for fjellboreutstyr 119 Oppgåver 120 Fotografier og illustrasjoner

Litteratur og kilder

89

91

Stikkord

123

122

121

117

117

Geoteknikk

1

Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du

• • • • • • •

vite hvordan jordartene er blitt dannet kunne bestemme forskjellige jordarter kjenne til enkle jordarter og grunnundersøkelser forstå setnings- og stabilitetsproblemer knyttet til arbeid i leire og andre løsmasser kjenne til faremomenter som er forbundet med gravearbeid i forskjellige jordarter ha elementær kunnskap om jordtrykk kjenne til sikringstiltak mot teleskader

Hva er geoteknikk? Geoteknikk er læren om jordarter og fjell som byggegrunn og

byggemateriale. En viktig del av geoteknikken er å finne sikre metoder til å bestemme jordartenes bæreevne og stabilitet. Tar vi ikke hensyn til jordartenes egenskaper, risikerer vi at bygninger, bruer og andre byggverk raser sammen og at men­ neskeliv går tapt.

Med jordarter mener vi løsmasser av forskjellig størrelse, fra steinblokker til torv. Vi skiller mellom to hovedjordarter: mineraljordarter og organiske jordarter.

Mineraljord Mineraljord er blitt til ved at fjell er blitt omdannet til jord ved hjelp av vind, frost og slitasje. Vi sier at fjellet er forvitret. Mineraljord deler vi inn i morenejordarter og sedimenterte jord­ arter. alt etter hvordan jordartene er dannet.

Morenejordarter For ca. 10 000 ar siden begynte den siste istiden å slippe taket her i landet. Kilometertykke islag hadde trykt ned landet, og fjellet var blitt skurt og slitt av isen da den beveget seg. Geoteknikk

7

Isen rev med seg og transporterte losmasser, som til slutt dan­ net morener i ytterkantene av isen. En morene er vanligvis en blanding av sand, stein og blokker. Øya Jomfruland utenfor Kragerø ligger på en stor endemorene som heter Raet.

Sedimenterte mineraljordarter Elvene har spilt og spiller en viktig rolle når det gjelder trans­ port av løsmasser. Rullestein og grus blir ført langs elvebun­ nen, mens finere materiale blir ført svevende i vannet. Jo stør­ re vannhastighet, desto større transportevne. Når vann­ hastigheten kommer under en viss grense, skjer det en bunnfelling eller sedimentering av det materialet som elva fører med seg, og det blir bygd opp elvesletter. I flomperioder strøm­ mer vannet utover og setter av løsmateriale i pytter og forsenkninger. Etter hvert blir elva liggende oppå en svakt hvelvet rygg der det groveste materialet befinner seg i midten av elve­ leiet og det fines ut til sidene. Sand og grus virker som kontinuerlig sandpapir på fast fjell. Nedover slake daler foregår det enten utgraving eller oppfyl­ ling av elveleiet, og det blir dannet meandere.

Det kan også bli dannet deltaer eller grusvifter når elver mun­ ner ut i havet, i innsjøer eller i flatt land der hastigheten avtar. Det groveste materialet blir avsatt i den innerste delen av del­ taet, og det fineste i ytterkanten. Slik avsetning skjedde i stor målestokk under issmeltingen etter siste istid. Sand og større partikler ble avsatt øverst i elve­ munningen mens de fineste partiklene havnet i havet utenfor elvemunningene og ble til leire.

Figur 1.2 Elvas virkning på landskapet

8

Kapittel 1

Figur 1.1 a) Raet blir dannet. Isen skyver sammen en morenerygg av stein, grus, sand og leire, b) Raet i dag. Da ryggen steg opp av havet, brøt bølgene mot avset­ ningene og jevnet ut overflaten.

Kvikkleire I områdene rundt Oslofjorden lå landet under vann ved siste istid. Siden har landet steget ca. 220 m, slik at leiravsetningene er kommet på tørt land. Leiren er avsatt i saltvann og kalles derfor marin leire. Den kan være svært løst lagret og vanskelig å bygge på. På grunn av saltinnholdet har den bundet til seg mer vann enn ferskvannsleire. Etter hvert er saltet blitt vasket ut av leira på grunn av grunnvannsstrømninger og lig­ nende. Det gjør at leira har fått et vannoverskudd. Blir den omrørt eller ristet, vil kornskjelettet bryte sammen, og leira blir flytende. Denne leira kaller vi kvikkleire. På figur 1.3 ser vi strukturen til forskjellige mineraljordarter. Vi ser at den marine leira har en spesiell korthusstruktur som gjør at den lett kan bli flytende.

a) Løs finsand, silt

b) Fast morenestruktur

c) Fast ferskvannsleire

d) Marin «korthus»-struktur

Figur 1. 3 Jordartenes struktur

Kornstørrelse Mineraljordartene kaller vi blokk, stein, grus, sand, silt og leire etter kornstørrelsen. Tabellen nedenfor viser kornstørrelsen til de forskjellige jordartene. Jordart

Kornstørrelse

Blokk Stein Grus Sand Silt Leire

større enn 600 mm 60-600 mm 2-60 mm 0,06-2 mm 0,002-0,06 mm mindre enn 0,002 mm

Kohesjonsjordarter - leire og silt Leire, som er den mest finkornige jordarten, kaller vi en kohesjonsjordart. Kohesjon er et latinsk ord og betyr den kraften som gjør at et legemes molekyler henger sammen.

Molekylene i leira henger sammen som en seig masse. Tørker leira ut eller blir utsatt for langvarig belastning, øker fast­ heten. Tørrskorpeleire og den øvre delen av leira rett under tørrskorpa er oftest fastere enn den leira som ligger litt dypere. Enda dypere øker gjerne fastheten igjen fordi trykket fra mas­ sene over øker. Se figur 1.4. Geoteknikk

9

Evnen en masse har til å holde seg på plass, kaller vi skjærfasthet. Skjærfastheten har å gjøre med jordas evne til for eksem­ pel ikke å rase ut. Jo større skjærfasthet, desto mindre risiko er det for ras, setninger osv. Figur 1.4 viser et diagram for skjær­ fastheten i leire. Når skjærfastheten ikke er stor nok, kan mas­ sen rase ut. Typisk for kohesjonsjordarter er at de kan miste mye av fastheten når de blir knadd (omrørt). Leire kan være hard som betong eller så bløt at vi knapt kan stå på den uten å synke nedi.

Figur 1.4 Skjærstyrkefordeling i kohesjonsmasser

Leira ble dannet ved at partikler i elvevannet sank langsomt til bunns. Rommet mellom partiklene ble fylt med vann, og leira vil derfor normalt ha mye vann i seg. Når vannet fryser, utvi­ der det seg. Leire er derfor et svært telefarlig materiale. Leirmaterialer som fryser, fører til telehiv på veier og til sprek­ ker i betongfundamenter. Kvikkleire har ført til mange ras i Norge gjennom tidene. Mange av dem har krevd menneskeliv og gjort skade på be­ byggelse og dyrket mark. Når vi arbeider med slike masser, må vi være spesielt forsiktige så vi ikke overbelaster leira. Har den først begynt å flyte, kan den trekke nye masser med seg og lage større ras. Kvikkleire kan ikke brukes til fyllinger der det er krav om stabilitet. Se øverste avsnitt side 9.

Også annen leire kan være for bløt til å egne seg som fyllmasse. Derfor ser vi ofte at store mengder leirmasse lastes opp på biler og dumpere og kjøres til dumpeplasser. Leire som ikke er altfor bløt, kan brukes som utslakningsmasse over steinfylling. Den gir et tett og fint underlag for matjord og tilsåing. Tørrskorpa kan ofte brukes som fyllmasser. Ved gravearbeid for veg er det viktig at vi skiller ut de materialene som kan nyt­ tes i vegen. Får vi innblanding av bløte leirmasser, kan dette gjøre at vi må kassere og dumpe ellers brukbare masser. Silt er grovere enn leire og finere enn sand. Silt oppfører seg

som kohesjonsmasse når den er leirblandet, og som friksjonsmasse når den er grov. Mineralkornene i silt er større enn i leire, det vil si 0,002-0,06 mm. Silten har mange av de samme egenskapene som leire. Hvis silten inneholder mye vann, kan den bli flytende hvis vi rører den. Den er vanskelig å arbeide med under grunnvannsnivået og i sterk nedbør.

Silten kan bare brukes i fylling dersom den inneholder lite vann. Har vi god tid, kan vi legge silten på lager en tid. Dersom

10

Kapittel 1

Figur 1.5 Utlegging av bløt silt i ranker for tørking

vi legger den ut i ranker, kan vannet renne av, og den kan bru­ kes i fyllinger.

Sliten er den jordarten som volder størst skade når det gjelder telehiv. Det er fordi den har nesten like god evne til å suge opp vann som leire, men kornsammensetningen er løsere enn i leira, slik at det er større hulrom for vannet å trenge opp i. Utgraving av silt under grunnvannsstanden byr ofte på pro­ blemer. Grunnvannet forsøker å presse seg inn i byggegropa, og fordi siltkornene er så lette, blir de nærmest flytende. Bare det å gå på bunnen av en slik grop kan være vanskelig nok. A kjøre utpå med tunge maskiner er ofte helt umulig.

Friksjonsjordarter - grus og sand Sand og grus er eksempler på friksjonsjordarter. Fastheten i disse jordartene ligger i friksjonen mellom kornene. Jo større kraft som presser kornene sammen, desto større skjærstyrke har massen. Se figur 1.6. Derfor er det slik at jo dypere en leg­ ger et fundament i sand, desto bedre bærevne får det. Da er det forutsatt at sanden er likedan nedover i dybden, og at den er likt lagret.

Figur 1.6 Jo større lasten N er, desto større kraft må vi trekke med (K) for å få klossen i bevegelse. Klossen beveger seg når K er større enn F

Friksjonsmasser mister ikke fastheten ved omrøring, slik leire gjør. Men fastheten blir noe mindre ved at vi løsner lagringsfastheten (pakkingen). På grunn av oppdrift blir sand som lig­ ger under vann, mindre bæredyktig enn sand som ligger tørt eller jordfuktig. Skal vi få full effekt av friksjonen, må derfor dybden ned til vannivået under fundamentet være minst lik fundamentbredden. Sand består av mineralkorn med diameter på 0,06-2 mm.

Fordi sandkornene er grovere enn leire og silt, blir også åpnin­ gene mellom kornene større. Sanden slipper derfor lettere ut vann. Dette gjør at vi kan bruke sand som er tatt ut under grunnvannet, selv om den inneholder mye vann. Finsand, som bare inneholder korn av den minste størrelsen,

oppfører seg omtrent som silt ved utgraving under grunnvannsnivået. Den har dårlig bæreevne, men etter uttørking kan den brukes i fyllinger. Bæreevnen og dreneringsevnen stiger med kornstørrelsen. Store

korn gir bedre bæreevne og god drenering. Mindre korn gir ofte mindre bæreevne, tettere masse og dårligere drenering. Geoteknikk

11

Organiske jordarter Organiske jordarter er blitt til ved at planter, trær og dyr gjen­ nom millioner av år har råtnet og blitt formuldet. Organiske jordarter egner seg ikke til byggeformål, fordi de kan gi set­ ninger og stabilitetsproblemer. Podsoljord. I barskog med tyttebær og blåbær i skogbunnen, og

på lyngflater, dannes det øverst et organisk jordlag. Under dette laget kan det bli et gråhvitt jordlag der næringsstoffene er vasket bort. Dette utvaskede laget kalles bleikjord eller podsol (russisk, betyr askelignende jord). Under podsollaget kom­ mer det et lag der de stoffene som er vasket ut høyere oppe, blir felt ut. Brunjord. I brunjord mangler bleikjordlaget, og det er en jevn

overgang mellom lagene. Øverst er det organisk jord, og under blir det felt ut humusstoffer, noe som gir næringsrik jord. Brunjordprofilet er vanlig i løvskogene i lavlandet, særlig der det er kalkrik undergrunn. Vi finner det også nederst i dal­ sidene der vannbevegelsene går ut mot havet.

Organisk jord

Organisk jord

10 cm -

Podsol Næringsrik jord Utfel li ngslag 50 cm -

Mineraljord

Mineraljord

1

m

Figur 1.7

12

a) Podsolprofil

Kapittel 1

b) Brunjordsprofil

Myrer. Der grunnvannsspeilet når helt opp mot overflaten,

dannes det myrer. Myrer kan også oppstå ved at tjern og min­ dre sjøer gror igjen og fylles opp med råtnede planterester.

Torv. Der det stadig står vann i jorda og dette vannet ikke skif­ tes ut, blir det mangel på oksygen og det dannes torv. Ved fortorving øker det relative innholdet av karbon, slik at torv kan tørkes og brukes til brensel. Ved sterk omdanning blir torva til en fettaktig, seig masse som vi finner i bunnen av mange myrer. Gytje dannes på bunnen av sjøer og tjern av ekskrementer, rester etter vanndyr, halvt råtnede planterester og vannalger. Gytjen er en grønn- eller brunaktig jordart. Ved inntørking blir den lysere og krymper. Gytjen ligger under torva i gjengroingsmyrer.

Figur 1.8 Myrer a) Gjengroingsmyr bjBakkemyr

Enkle jordartsbestemmelser Jevnt fordelte morener med blokk, stein, grus og sand er svært greie å bygge oppå, fordi dette er stabile masser. Verre er det hvis vi for eksempel bare har sand eller, enda verre, bare leire. Derfor utfører vi ofte en enkel analyse av jorda. Det aller en­ kleste er å grave et hull for å kjenne på jordmassene og be­ stemme hva slags jordart vi har med å gjøre.

En litt mer avansert metode er sikteanalyse. Her bruker vi en siktesats. Den består av en rekke sikter som er satt oppå hver­ andre, med den groveste sikta øverst. Størrelsen på åpningen i siktemassene nedover i siktesatsen varierer etter bestemte regler.

Figur 1.9 Siktesats med forskjellig trinn

Massen vi vil bestemme, rister vi gjennom siktene. Den massen som passerer én sikt, men ikke den neste, kalles en sikterest. Sikterestene veier vi. Først veier vi den fineste sikteresten, så den nest fineste osv. Vektene regner vi ut i prosent av hele mas­ sen, og resultatet setter vi av i et standardskjema. Mellom punktene på skjemaet kan vi trekke en kurve, kor nfordeling skurven. Den brukes til å bestemme massetypen.

Vi gir massen navn etter den jordarten det er mest av. I tillegg tar en med de øvrige jordartene om de betyr noe for hele mas­ sen. En masse som inneholder 70 % sand. 25 % grus og 5 % silt, vil få jordartsbetegnelsen grusholdig sand.

-------------- LEIRE ------------- SILTIG LEIRE -------------- LEIRE, SANOIG SILT -------------- SILTIG SAND -------------- SANOIG GRUS ( 57. 50mm) PUKK 9-16 mm

Figur 1.10 Kornfordelingskurve for noen jordarter

Geoteknikk

13

Grunnundersøkelser Mange byggverk er blitt fordyret og forsinket på grunn av ufor­ utsette vanskeligheter med fundamenteringen. Derfor er det viktig at en geoteknisk undersøkelsen av grunnforholdene ut­ føres på et tidlig tidspunkt i byggeprosessen. Det er spesielt vik­ tig når vi skal planlegge veier, havneanlegg, dammer, kanaler og dype utgravninger, og der byggingen kan innebære fare for utglidninger, erosjon, ras og setninger.

Resultatene fra en slik undersøkelse gir også en rettesnor for selve utførelsen og de sikkerhetstiltakene som må iverksettes under byggingen. En grunnundersøkelse koster penger, og mange byggherrer ser på dette som en unødvendig utgift. Men å bruke penger på en grunnundersøkelse er en nødvendig forsikring mot overraskel­ ser i byggefasen og mot ødeleggende setninger av byggverket.

Noen av de spørsmål som en grunnundersøkelse bør gi svar på, er: • Hva slags masse kan vi vente (leire, silt, torv, sand, grus, fjell)? • Er massene faste eller bløte, vil det bli vanskelig å komme fram med tunge maskiner? • Inneholder massene mye vann? • Blir det nødvendig med ekstra grøfter? • Kan massene brukes til fyllmasser, overbygging eller betongtilslag? • Hvor bratte skråninger kan vi bygge uten at de siger ned eller raser ut? • Er massene telefarlige, slik at vi må legge isolasjon under veikroppen? • Hvor stor belastning fra fundamenter eller fyllinger tåler massene? • Vil de trykkes mye sammen (sette seg) når vi setter på belastning? • Hvor dypt er det til fjell? • Vil vi støte på fjell slik at vi må sprenge skjæringen? • Ligger fjellet så grunt at vi kan fundamentere direkte på fjell? Den første fasen i en geoteknisk undersøkelse består i innsam­ ling av tilgjengelige data og befaring av det aktuelle området. Her kan en oversikt over stedets geologiske historie være til nytte. Ligger området under den marine grensen, er det mulig at eventuelle leirlag kan bestå av kvikkleire. Geologiske formasjo­

14

Kapittel 1

ner som morener, grusåser, elveavsetninger og lignende kan på samme måte gi informasjon om de jordartene vi kan vente å støte på. Vi må dessuten være oppmerksomme på erosjon, oppfyllinger, bløte masser og sterkt vannførende sandlag.

Vi bør også få med oss erfaringer fra tidligere byggevirksomhet i området. Spesielt gjelder dette tidligere fundamenteringspraksis, skader på byggverk som skyldes grunnforholdene, ut­ glidninger av jordmasser og opplysninger om vegetasjon, tide­ vann og lignende. Folk som bor på stedet, kan ofte gi verdifulle bidrag. Bensindrevet

Det neste trinnet er å få klarlagt i grove trekk dybdene til fast fjell eller faste lag. eventuell lagdeling og den relative fastheten av disse lagene. Her bruker vi for eksempel slagsondering eller dreieboring. Slagsondering brukes vesentlig til å finne dybde til fast fjell. Vi slår et bor gjennom jorda og ned til fjellet.

Dreiesonderboring gir bedre inntrykk av fastheten nedover i

lagene. På grunn av dreieborspissens form kan en merke for­ skjeller ved boring gjennom ulike jordarter.

Dersom de to nevnte boringene avslører jordlag som bør undersøkes nærmere, går vi videre med for eksempel vingeboring, skovlboring og prøvetaking.

|

Stålstenger 20 mm

Borspiss I/* ~ 20 x 25 mm a

Figur 1.11 Slagbor

Vingeboring brukes til å bestemme skjærfasthet i leire direkte

på stedet der arbeidet foregår.

r Vrihåndtak

Maleapparat fpr moment I I

|///- w। ø 20 mm stålstang Foringsrør

Vingekors T=SU

Figur 1.12 Dreiesonderbor

Figur 1.13 Vingebor

Geoteknikk

15

Skovlbor brukes til å ta opp jordprøver for inspeksjon eller sei­

nere analyse. Provene må legges i den rekkefolge de er tatt opp. Prøvehentende boring foretar vi for å få mer nøyaktige kunnska­

per om for eksempel kornstørrelsen på forskjellige dybder i jorda. Vi driver et hult rør ned i jorda. Ved hjelp av en meka­ nisme i spissen av roret kan røret åpnes og lukkes slik at vi kan få prøver fra den dybden vi ønsker. Prøvene sendes til et geo­ teknisk laboratorium, som undersøker bæreevne osv.

Figur 1.15 Borerigg for prøvehentende boring. Foto: NGI

Setninger Med setninger mener vi den sammentrykningen en jordart får når den blir belastet med et bygg eller en fylling. Størrelse på setningen er avhengig av jordartens lagringsfasthet. De finkornete jordartene som leire og silt gir størst setning.

I sand og grus blir setningene små. Setningene blir dannet under pålastingen og er ferdig utviklet når bygget eller fyllinga er ferdig. I leire blir setningene store, og de kan dannes over lang tid. Er leirlagene tykke, kan setningene utvikles i løpet av 15-20 år. Årsakene er at vannet som omslutter hvert enkelt korn i leira, langsomt presses ut på grunn av økt trykk. Er leira tett, tar denne dreneringen lang tid.

16

Kapittel 1

Figur 1.16 Setningskurver for sand og leire

Samtidig blir kornene i leira presset tettere sammen, og vi får setninger. Som eksempler kan vi nevne at setningene i leira under et bygg kan bli 0-40 cm, mens de i sand vil bli 0-5 cm. Når byggegrunnen består av sand og grus og det er et leirlag under sandlaget, kan det forekomme langtidssetninger. Virkningen av lasten fra et fundament kan nå helt ned til to til tre ganger fundamentbredden. Selv om grunnen vi setter fun­ damentet på ser bra ut, kan vi derfor få store setninger på grunn av dårlige masser dypere nede. Flere fundamenter som virker sammen, kan øke virkningsdybden. Dermed kan vi få setninger, selv om lastvirkningen fra hvert enkelt fundament ikke når ned til det bløte laget.

Figur 1.17 Lastvirkningen fra et fundament kan na ned to til tre ganger bredden

Vi må unngå at noe av fundamentene til bygninger eller andre konstruksjoner blir plassert på fjell, mens andre deler blir plas­ sert på leire. Det vil da høyst sannsynlig oppstå ødeleggende sprekker fordi leira trekker seg sammen og synker, mens fjellet ikke beveger seg. Vinduer og dører inne i slike hus vil til slutt ikke kunne åpnes, og vannledninger og elektriske ledninger kan ryke.

Organiske jordarter er byggeteknisk sett ubrukelige. De kan gi meterdype setninger. Ved oppbygging av en fylling må vi heller ikke bruke organiske materialer som stubber og lignende som fyllmateriale. Stubbene råtner og gir store setninger. Ved oppfylling om vinteren må vi rydde bort is og snø. Når is og snø under en fylling smelter, får fyllinga store setninger. Vannoverskuddet kan bli så stort at fyllinga glir ut.

Når vi graver ut en byggegrop. vil gropa drenere grunnen, slik at grunnvannsstanden rundt gropa senkes. Det vil føre til set­ ninger i grunnen rundt byggegropa, som kan føre til skader på bygninger i nærheten.

Figur 1.18 Det kan være svært uheldig om én del av huset blir fundamentert på fjell, mens en annen del av huset blir fundamentert pa leire

Figur 1.19 Ved graving av byggegraver dreneres grunnen. Grunnvannsstanden senkes. Det kan oppstå setninger i grunnen som kan være til skade for bygg i nærheten

Geoteknikk

17

Det vil også kunne oppstå setninger når vi sprenger. Blant annet kan det oppstå store setninger i løs sand når grunnen blir utsatt for vibrasjoner og rystelser. Friksjonsmaterialer (sprengstein, grus eller sand) som vi legger ut som underlag for fundamenter, må vi derfor komprimere godt.

Skal vi kunne beregne mulige setninger og grunnens bære­ evne, er det nødvendig å kjenne grunnforholdene. Vi må vite hvilke jordarter som opptrer, tykkelsen på jordlagene, hvor lagene ligger, setningsegenskapene for bløte lag og grunnvannsforholdene. Dette er kunnskap vi bare kan få ved å fore­ ta grunnundersøkelser og analysere jordprøvene i et laborato­ rium.

Stabilitetsproblemer Når en masse tømmes i en haug, får vi en skråning som dan­ ner en viss vinkel med horisontalplanet. Denne vinkelen kalles friksjons vinkelen, og er den bratteste skråningen som massen vil være stabil i under normale forhold. Eksempel på friksjonsvinkler: Sprengstein Grus Sand Silt Tørrskorpeleire Bløt leire

45° 40° 35° 30° 30° 0-25°

Grunnvannsstand og gravearbeid Utgravninger i grus, sand og silt byr vanligvis ikke på proble­ mer over grunnvannsstanden. I tørt vær vil det være mulig å grave ut bratte skråninger i jordfuktet sand og silt. Det er over­ flatespenningen i vannet mellom kornene som holder massen på plass. Denne bindeevnen forsvinner fullstendig i regnvær, og deler av skråningen kan da rase ut. I friksjonsjordartene vil fastheten øke med dybden. I praksis betyr det at eventuelle ras blir forholdsvis grunne. Vi kaller det da oveflateras.

18

Kapittel 1

Feilplasserte masser

Bruddlmje

Figur 1.21 Ved overbelastning av en bratt leirskråning oppstår det brudd i leirmassene. Bruddet bar vanligvis en sirkelform

I leire øker fastheten noe, men ikke på langt nær så mye som i sand. Rasene kan derfor bli dype. Derfor må vi ikke overbelas­ te skråningene med fyllmasser eller maskiner. Brudd i leirmas­ sene er vanligvis sirkelformet. Se figur 1.21. Graver vi dypere i leire, oppstår det spenninger i bunnen på grunn av avlastingen. Blir denne spenningen for stor, presses bunnen opp, og terrenget ved siden av synker ned. Da nytter det lite å grave videre uten å endre setningsforholdet. Det kan gjøres ved at sidene avlastes. Vi graver da av massene rundt byggegropa, slik at terrenget blir avtrappet.

Avlastede masser

Figur 1.22 Avtrapning av terrenget avlaster sidene i en utgravning slik at vi kan unngå at bunnen presses opp

Der det ikke er aktuelt med avtrapning, graver vi ut en del av gropa og støper bunnen. Når det er gjort, fortsetter vi å grave ut et nytt stykke av gropa og støper.

Når vi graver i sand og silt under grunnvannsnivået, vil det oppstå grunnvannsstrømninger mot skråningen og bunnen av gropa. Dette nedsetter stabiliteten. Graver vi dypt, vil oppadrettede strømninger gjøre bunnen så bløt at maskinelt ut­ styr rett og slett drukner. I slike tilfeller må vi senke grunn­ vannsnivået for å stabilisere utgravningen. Det gjør vi ved av­ skjærende grøfter eller ved pumping. En annen måte å løse problemet på er å føre vanntett spimt forbi sanden og ned til et tettere lag, for eksempel leire. Se figur 1.25. Hvis det ikke finnes et tett lag, kan vi kjøre spunten så langt ned at strømningsveien for vannet blir lang. Derved kan ten­ densen til «kvikksandforhold» eller bunnhevning unngås. Mer om spunting på side 42.

Figur 1.2 3 Ved graving under grunnvannsspeilet opp­ står det grunnvannsstrømmer mot skråning og bunn. Strømmene nedsetter stabiliteten svært mye

Figur 1. 24 Pumping av grøft stabiliserer grunnvanns­ nivået under utgravingen

b)

Figur 1.2 5 a) Vannstrømning avskåret ved spunting til tett lag b) Vannstrømningsveg forlenget ved spunting for å heve bunnhevning

Geoteknikk

19

Ras Det er spesielt i de finkornete jordartene leire og silt at det er fare for dyptgående skred. I slike jordarter kan selv dypereliggende lag være relativt blote. Marin leire og rasfare Er det mistanke om at leira er kvikk, skal gravearbeidet stanses til forholdene er undersøkt. En bør alltid vise stor forsiktighet ved graving i bløt leire. Sprekker og signinger i overflaten kan av og til gi forvarsel om at det er fare på ferde. Men ofte kommer kvikkleireskredene plutselig og uventet. Fra 1978 har Norges geotekniske institutt og Norges geologiske under­ søkelser utført kartlegging av potensielt skredfarlige områder. I første rekke har dette vært leireområder større enn 10 mål med skråningshøyde større enn 10 m eller helling større enn 1 : 15. En del viktige punkter i forbindelse med graving i marin leire:

•

•

•

•

Graving i områder med marin leire kan gi store problemer, særlig der det er liten dybde til fjell. Her blir saltet i leira vasket raskt ut, og det kan dannes kvikkleire. Områder som har vært regnet som stabile, kan med tiden bli rasfarlige, og ras kan gå i terreng med svært svak hel­ ning. Det er ofte en bekk som utløser hele skredet. Bekken graver ut siden i bekkeleiet til det går et lite ras. Raskanten innenfor blir da for bratt til å kunne stå av seg selv, og det går enda et ras som utløser et nytt. På denne måten vil raset bre seg bakover i terrenget. Massene som på denne måten kommer i bevegelse, blir flytende på grunn av omrøringen, og store arealer kan renne vekk og fylle bekkeløpet i en lengde på flere kilometer. Manglende kunnskaper om leiras egenskaper har forårsa­ ket ras ved at anleggsmaskiner er blitt plassert galt i ter­ renget. En gravemaskin plassert for nær en leirskrent kan utløse ras på grunn av egenvekten og rystelsene den påfører grun­ nen.

1 1978 skjedde det en stor ulykke ved Rissa i Trønderlag. En ut­ gravning i forbindelse med bygging av et tilbygg til en låve førte til at leira rundt ble flytende og raste ut. Mange gårdsbruk ble tatt av raset og ført av gårde med de flytende leirmassene.

20

Kapittel 1

Figur 1.26 Utvikling av kvikkleireskred

Figur 1.27 Kvikkleireskredet i Rissa. Foto: Aftenposten

Det mest beryktede kvikkleireskredet i Norge fant sted i Verdal i mai 1893. Et flere kvadratkilometer stort område skled ut, og 111 mennesker mistet livet.

Jordtrykk Det er ofte behov for å grave med vertikale vegger. Ved utgra­ ving i nærheten av nabobygg eller ved graving av grøfter bru­ ker vi derfor spuntvegger som avstivere. Ellers er det vanlig å lage forstøtningsmurer som holder igjen jordmassene. I begge tilfellene må vi ta hensyn til jordtrykket.

Maskin, gravemasser

Med jordtrykk mener vi den kraften som en jordart virker med mot en bygningskonstruksjon.

Vi har tidligere sett på de forskjellige friksjonsvinklene til jord­ artene. Jordtrykket øker jo mindre friksjons vinkelen blir. Jordtrykket blir minst i stein og grus og størst i bløt leire. Står grunnvannet opp i massen, kommer tyngden av vannet i til­ legg. Plasseringen av gravemaskin og utgravde masser har også betydning for trykket mot spuntveggen. Blir trykket for stort, vil veggen kunne sprekke og bli utett og i verste fall bli presset inn av jordmassen.

Figur 1.28 Jordtrykket mot en spuntvegg består av flere faktorer: jordmasser, grunnvann, maskiner og eventuelle utgravde masser. Jordtrykket er størst ved bunnen av utgravningen

Geoteknikk

21

Sikringstiltak mot teleskader Hårrørskraften eller kapillærkraften kan trekke vann flere meter oppover. Masser med store korn gir ingen kapillaritet og heller ingen telefare. Finkornete masser har stor kapillaritet og gir stor telefare. Når slike jordarter fryser, dannes det islinser i telefronten. Jorda trekker opp nytt vann kapillært fra grun­ nen, og islinsene vokser i tykkelse. Går kulda dypere, vil det dannes nye sjikt med islinser. Dette vil presse jorda opp og gi telehiv. På denne måten tar jorda opp mer vann i den frosne sonen enn den normalt kan inneholde. Om våren, når islin­ sene tiner, vil jorda derfor gå i oppløsning. Vi får teleløsning. For å unngå teleskader kan vi sørge for å bruke materialer som ikke er telefarlige, ned til frostfri dybde. Vi kan også støpe fun­ damentene ned til frostfri dybde. Frostdybden varierer fra sted til sted, i Stavanger ca. 1 m, på Røros ca. 3 m.

En annen løsning er å isolere under og ved siden av funda­ menter og vegkropper med isopor og polyester. Sørg for at frostlengden fra terrenghøyde ned og langsmed isolasjonen minst er lik frostdybden på stedet.

Min. 300 mm --------------Varmeisolasjon -------

Matjord, asfalt eller drenerende masser

Figur 1.31 Husfundament med teleisolering. Avstanden b må være lik frostdybden på stedet. 1 Oslo er frost­ dybden 1,8 m

Oppgaver 1 Når er de fleste jord- og løsmasser i Norge dannet?

2 Hva er en morene?

3 Hvordan er marin leire dannet? 4 Hva kan være farlig med marin leire? 5 Hva er sikteanalyse og kornfordelingskurve?

6 Hvorfor bør vi utføre grunnundersøkelser? 7 Hva er slagsondering, dreieboring og vingeboring?

22

Kapittel 1

8 Hvilke jordarter gir størst setninger? 9 Hva kan skje med et hus som er fundamentert på både fjell og leire? 10 Hva kan skje med gravemaskiner som plasseres på kanten av en skråning?

11 Hvordan kan vi stabilisere kvikkleire? 12 Hva er jordtrykk?

13 Hva er det som skjer når vi får telehiv?

14 Hvordan kan vi hindre teleskader?

Anleggsmaskiner Mål: Etter at du har gått igjennom dette kapitlet, skal du

• ha god kjennskap til det utstyret som brukes i forbindelse med graving, masseflytting, planering og komprimering • forstå viktigheten av å følge arbeidstilsynets forskrifter • forstå hvordan de forskjellige maskinene fungerer • kjenne de viktigste krantypene

Forskrifter og sikkerhet Arbeidstilsynet har laget forskrifter for de fleste anleggsmaski­ ner. Forskriftene får vi tak i ved å kontakte Arbeidstilsynet eller Tiden Norsk Forlag. En maskinfører bør kunne forskriften for den maskinen han fører. På anlegget skal byggekontoret ha forskriftene for alle maskinene som brukes.

Det kan skje alvorlige ulykker hvis gravemaskinen har tek­ niske mangler eller brukes og vedlikeholdes på en uforsvarlig måte. For å redusere faren for arbeidsulykker og helseskader stiller forskriftene tekniske krav til maskinene og krav om ser­ tifisering og kontroll. Det stilles også krav til maskinførerens kvalifikasjoner. De viktigste kravene i forskrift nr. 396 for gravemaskiner er: • Bremsene må være sikre, og hydraulikk- og trykkluftsystemer må være i samsvar med anerkjente standarder. • Maskinene skal minst hver 12. måned kontrolleres av en fagkyndig person som er godkjent av Arbeidstilsynet. Sertifikatet skal utstedes før maskinene tas i bruk. • Ved levering av gravemaskiner skal det følge med instruk­ sjonsbok og kontrollbok. • Maskinføreren skal ha yrkesbevis utstedt av bransjeutvalget for anleggsmaskinopplæring eller være inne i en opp­ læringsordning. For å få yrkesbevis må maskinføreren ha gjennomgått pensum etter retningslinjer fastsatt av bransjeutvalget. Anleggsmaskiner

23

•

Arbeidstakere som oppholder seg i nærheten av maskinen, skal sikres.

Maskinfører og arbeidsgiver må sette seg nøye inn i kravene som stilles, og finne ut hva som må gjøres for å oppfylle dem.

Maskintyper Gravemaskiner En gravemaskin er konstruert slik at den kan grave opp løs­ masser og stein både over og under det nivået den selv står på. Det gjør gravemaskinen til den viktigste anleggsmaskinen vi har. Den har vanligvis dieselmotor, men elektrisk drift blir også brukt. De største gravemaskinene kan være utstyrt med elek­ trisk motor for hvert bevegelige ledd på graveutstyret. De fleste maskinene er utstyrt med belter som blir koblet til hovedmotoren når vi skal flytte maskinen. En del mindre maskiner har gummihjul. Det øker flyttbarheten og øker effek­ tiviteten spesielt ved små arbeider i byområder.

Figur 2.1 Gravemaskin

På gravemaskiner kan vi montere forskjellig utstyr, for eksem­ pel bakgraver, forgraver, grabb, dragline, kran, spunthammer og hydraulisk pigghammer. Bakgravere er konstruert for løsgjøring og opplasting av masser

som ligger under standplassnivået. For slike oppgaver er bak-

24

Kapittel 2

graverne suverene. De fleste vil vel se for seg en gravemaskin med bakgraver når vi nevner ordet gravemaskin. Med en forgraver kan vi løsgjøre masser som ligger høyere enn flaten gravemaskinen står på.

Vi bruker ikke forgraverutstyr til gravemaskiner under 50 tonn. Da bruker vi heller hjulastere. Dragline er egentlig en slepeskrape montert på en gravemaskin.

Slepeskrapen trekker vi ut til ytterstilling. Dragline monterer vi på en høy gittermast og får da en stor rekkevidde på rundt 25 m. Dragline blir bare brukt når andre maskiner ikke kan bevege seg fram til massene som skal flyttes, det vil si ved ut­ graving i bløt leire eller myr eller ved graving under vann.

a)

b)

Figur 2.4 a) Grabb b) Dragline c) Kran d) Spunthammer Anleggsmaskiner

25

Grabben bruker vi til å laste opp masser som ligger dypt under

gravemaskinens standplassnivå, altså under bakgraverens rekkevidde. Det mest effektive er å ha en grabb fast montert på bommen, men ved større dyp må vi bruke grabb hengende i vaier. En fritthengende grabb har svært liten evne til å løsgjøre masser. Den trenger bare ned i løsmassen ved at den faller ned i den med sin egen vekt. En fast montert grabb har større inntrengningskraft og presses ned ved hjelp av trykk overført fra bommen. Grabb blir mest brukt til sjaktgraving. Vi kan også bruke gravemaskinen som kran. Spunthammer bruker vi når vi skal slå ned spunt. Spunt er van­ ligvis stålprofiler som slås ned i bakken som vegger. Se side 42. Hydraulisk pigghammer er i dag et uunnværlig verktøy og bru­

kes til deling av steinblokker, fjellrensk i tunnel og skjæringer, telebrekking, oppbryting av gamle veidekker og nedriving av betongkonstruksjoner. En gravemaskin på 14 tonn kan bære en pigghammer på 900 kg, mens en gravemakin på 24 tonn kan bære en pigghammer på 2 tonn.

Figur 2.5 Gravemaskin med pigghammer

Traktorgraver De fleste tenker på traktor i forbindelse med landbruk, men den blir mye brukt i bygg- og anleggsbransjen også. Traktorgravere er allsidige og det finnes tilleggsutstyr som setter oss i stand til å gå løs på nær sagt all slags arbeid. Traktorgraveren er ikke beregnet på store og langvarige arbeidsoppgaver, men der det er trangt om plassen, kan en traktor også gi den eneste bruk­ bare løsning. Lang terrengtransport fram til arbeidsstedet fører ofte til at traktoren konkurrerer ut større maskiner. Av spesialutstyr for traktorer har vi blant annet: • • • • •

gravemaskin frontskjær (bulldoser) frontlaster (shovel) kompressor snøplog

• • • •

snøfreser sandstrømaskin feiemaskin hydraulisk pigghammer

Bakgraver er det mest brukte tilleggsutstyret på traktorer. Gravemaskinen monteres bak på traktoren. Det er vanlig at en samtidig monterer en liten kompressor eller en frontlaster, eventuelt et frontskjær, foran på traktoren. Vanlig vekt for traktorer som kan få påmontert gravemaskin, er 2700 kg.

26

Kapittel 2

Figur 2.6 Traktor med bakgraver og frontlaster

Det finnes en rekke forskjellige skufftyper til traktorgraver, for eksempel skuff for kabelgrøfter og skuff for kvadratiske hull (stolpehull). Ellers brukes det skuffer fra 150 1 (stein) til 270 1 (grus). Maksimal gravedybde er 4-5 m. Rekkevidden for de fleste traktorgravere ligger innenfor linjen som er vist på figur 2.7.

Bommen på traktoren kan bare svinge ca. 60° til hver side. Men det finnes traktorgravere med ledd på bommen. Bommen kan da knekkes i sideretning, og maskinen kan stå utenfor akseretningen og grave. Se figur 2.8.

Figur 2.7 Rekkevidde for traktorgraver

Traktor med frontlaster bruker vi til lett lasting. For å laste stein

med frontlaster bør vi ha en maskinvekt på minst 12 tonn, det vil si en kraftig hjullaster. Traktorfrontlasteren er brukbar til lasting av grus, snø og andre lett håndterlige masser. Til las­ ting av grus med en hovedmaskin på 2700 kg bruker vi gjerne en skuff som rommer 750 1. På en traktor kan vi også montere en hydraulisk pigghammer.

Bulldosere En bulldoser er en traktor med et stort blad foran som brukes til å skyve masser. Bladet kan være fastmontert på tvers (tverrdosere), eller på skrått som på en brøytebil (skrådosere). Bulldosere kan ha både belter og hjul. Figur 2.8 Traktorgraver med ledd på bommen

Figur 2.9 Bulldoser

Anleggsmaskiner

27

Bladets stilling i høyden styres med hydrauliske sylindere. Skradoseren har blad som låses i forskjellige vinkler med bol­ ter. Boltene betjenes manuelt. På en del dosere kan bladet stil­ les skratt i forhold til planet, det vil sil dypere med det ene hjør­ net enn med det andre. Dette kalles tilting. Tiltemulighet er viktig ved dosing på tvers i en bakke der vi vil skjære oss inn. Doserens brukes i hovedsak til • • • • •

løsriving av masser transport over korte avstander utlegging av masser planering komprimering (med beltene)

Veghøvler

Skrådoser

Tverrdoser med U-blad

b)

c)

Veghøvelen er en maskin som er laget for vegbyggingsarbeider. Den brukes til planering og oppretting av pukk og gruslag. Rensking av veggrøfter og skråningspuss utfører vi også med veghøvler. Til vedlikehold av grusveger er denne maskinen uunnværlig. Veghøvler brukes også til snørydding, og den er glimrende til fjerning av tykke og mindre tykke islag.

Figur 2.12 Tilting av bladet

Figur 2.12 Veghøvel

Hjullastere Karakteristisk for hjullasteren er midtstyringen og de store hjulene. På grunn av stor kapasitet og mobilitet har hjul­ lasteren overtatt mye av det arbeidet som før ble utført av gravemaskiner, dosere og belteshovler. Ved å fylle væske i bak-

28

Kapittel 2

Figur 2.11 a) Tverrdoser sett ovenfra b) Skrådoser sett ovenfra c) Tverrdoser med u-blad sett ovenfra

hjulene kan vi bedre stabiliteten og derved øke tipplasten. Det er også mulig å montere på andre arbeidsredskaper, for ek­ sempel plankegaffel, tømmerklo eller kranbom.

Figur 2.1 3 Hjullaster

Dumpere Dumpere blir brukt til terrengkjøring. Forparten av maskinen er en tohjulstraktor, mens bakparten med lastekasse har enkel aksling eller boggi-understell. De fleste dumpere har drift på fire hjul. Lasteevnen varierer fra 13-20 tonn og lastevolumet fra 10-13 m3.

Figur 2.14 Dumper

Anleggstrucker Anleggstruckene har stiv rammekonstruksjon og ligner på mange måter lastebiler i oppbygning. De er imidlertid langt kraftigere og har stor egenvekt i forhold til den nyttelasten de kan ta. Truckene skal kunne tåle kjøring på dårlige anleggs­ vegen Mest vanlig her i landet er anleggstrucker i nyttelastklassene 20, 32 og 45 tonn. Noen av anleggstruckene er for tunge til å kjøre på vanlige veger, selv uten last.

Lastebiler Lastebiler bruker vi ved forflytning av masser over lengre av­ stander. fra 1 km og oppover. Det finnes mange typer lastebiler.

Figur 2.15 Anleggstruck

Enkel drivaksel 11,5 tonn

Boggi 18 tonn

Figur 2.16 a) Lastebil med enkel drivaksel b) Lastebil med dobbel drivaksel. boggi

Anleggsmaskiner

29

Steinknusere Dette er maskiner som brukes til knusing av stein. Med disse maskinene kan vi for eksempel lage pukk av vanlig sprengstein.

Komprimering og komprimeringsutstyr Det er viktig å komprimere de jord- og steinmassene vi bruker i veger, grøfter, under fundamenter og golv og i fyllingsdammer. Dårlig eller manglende komprimering kan føre til kuler og svanker i veger, avsatser i overgangen mellom fylling og skjæ­ ring, langvarige setninger over tverrgrøfter i eldre veger og riss og sprekker i grunnmurer. Uten komprimering kan skadelige setninger oppstå både fem og ti år etter at massene ble tippet. Setningene blir særlig store ved bruk av endetipp.

Grov stein samles i bunnen

Figur 2.17 Endetipp

For å få setningene så små og jevne som mulig må vi legge massene lagvis og komprimere hvert lag.

Manuell komprimering Med manuell komprimering mener vi fot- eller håndstamping. Fotstamping utfører vi ved å stampe med føttene. Håndstam­ ping utfører vi med en jomfru, som veier 10-20 kg. Håndstam­ ping og fotstamping kan brukes der det er vanskelig å komme til med maskiner, for eksempel innunder rør. Lagtykkelsen må ikke overskride 10-12 cm.

Maskinell komprimering Maskinell komprimering utføres med vibrerende utstyr (vibrostampere, vibrerende plater, vibrerende tromler) • statisk virkende tromler (sauefotvalser, valser med gummihjul) • beltetraktorer

•

Vibr ost amper Vibrostampere veier 50-70 kg, har en fotplate som er 20-30 cm bred og er et effektivt redskap for komprimering av leire. Den kan stampe leire i en dybde på 20 cm og friksjonsmaterialer i en dybde på 40 cm.

30

Kapittel 2

Figur 2.18 Jomfru

Vibrerende plater Vibrerende plater bruker vi ved mindre arbeider og på trange steder. Platene fås med forbrenningsmotor og elektrisk motor (1-9 kW). Vibrasjonsfrekvensen vi bruker, ligger vanligvis innenfor området 10-80 Hz. Ved komprimering av leire bruker vi en lav frekvens, og lagtykkelsen er 25 cm. Ved kompri­ mering av friksjonsmaterialer bruker vi en høy frekvens, og lagtykkelsen er 40 cm. Det er vanlig med fra tre til fire over­ farten

Valser med vibrasjon Valser med vibrasjon (vibrovalser) fås både som slepevalser med én trommel, som selvgående valser med én trommel pluss drivhjul og som tandemvalser. Slepevalser blir vanligvis truk­ ket av en beltetraktor. Krav til høy produksjon har redusert bruken av slepevalser og erstattet dem med selvgående valser. Figur 2.21 viser en valse som har en vibromekanisme i trom­ melen og to gummihjul som sørger for framdriften. Tandemvalsene har to like brede tromler og vibrasjon og drift på begge tromlene.

Figur 2.20 Vibroplate

Bruk av vibrovalser kan være sjenerende for omgivelsene på grunn av støyen, og det kan oppstå skadelige svingninger på grunn av resonans ved arbeid i for eksempel laboratorier og sy­ kehus. Stikkrenner kan bli skadet om vi bruker for tunge vibrovalser.

Statisk trommelvalse En statisk trommelvalse har tre tromler, en bred valse bak og to smale foran, eller omvendt. Figur 2.22 viser en valse med en arbeidsvekt på 12 tonn, som er en vanlig størrelse for denne valsetypen. Marktrykket for denne valsen blir omkring 450 N per centimeter bredde på tromlene.

Figur 2.21 Selvgående valse med vibrotrommel. 4,2 tonn

Oppbygging av stabil fylling Når vi skal bygge opp en fylling av friksjonsmaterialer. velger vi lagtykkelsen i henhold til det komprimeringsutstyret vi har til disposisjon. Hvis vi har en tung (10 tonn) entromlet vibroslepevalse, kan vi legge ut massen med en tykkelse på 80 cm. Med fra fire til seks overfarter får vi en god komprimering.

Velger vi en lagtykkelse på 40 cm. kan vi bruke en 10 tonns statisk valse med tre tromler eller en 5 tonns vibrovalse med henholdsvis seks og fire overfarter. Ved oppbygging av steinfyl-

Figur 2.22 Statisk trommelvalse

Anleggsmaskiner

31

linger bør de enkelte lass tippes på allerede utlagt masse og skyves fram med bulldoser.

Figur 2.23 Lagvis utlegging av masser i fylling

Sauefotvalse er et spesialredskap for komprimering av leire og leireholdige materialer. Vibrering av slike masser har liten eller ingen effekt. Leira legges ut i relativt tynne lag (25-40 cm). Ved første overfart knar labbene i dybden, og etter hvert løftes trommelen opp. Konsistensen på massen avgjør antall over­ farten Figur 2.24 Sauefotvalse

Kraner I bygg- og anleggsbransjen skiller vi mellom • •

mobile kraner tårnkraner og selvreisende kraner

Kraner deles inn i klasser i henhold til konstruksjon og funk­ sjon etter Norsk standard NS 5514.

Mobile kraner Mobile kraner omfatter alt fra lastebilmonterte kraner med løfteevne på et par hundre kilo til store mobilkraner med løfteevne på mange tonn. Når vi leier inn mobile kraner, er det vik­ tig at vi planlegger arbeidet slik at kranbilen ikke blir stående og vente.

Lastebilmonterte kraner Lastebilmonterte kraner har en løfteevne som varierer mellom 1 tonnmeter og 50 tonnmeter. Teleskoparmer gir en lastebilmontert kran en rekkevidde på nærmere 30 m, men da er løfteevnen svært lav. Har kranen en løfteevne på 20 tonnme­ ter, kan den med en 30 m lang arm løfte 20 tonn: 30 = 667 kg, mens den samme kranen kan løfte 10 tonn med en arm på 2 m.

32

Kapittel 2

Figur 2.25 Tungt løft med kort arm

Figur 2.26 Lett løft med lang arm

En bil med liten løfteevne på kranen kan greie seg uten ekstra sidestøtter. Biler med stor løfteevne på kranen må ha to eller fire støttelabber for a beholde stabiliteten. En lastebilkran med arbeidskurv kan være billigere enn stillas. Det gjelder da særskilte regler for sikkerheten.

Figur 2.27 Lastebilkran med arbeidskurv

Mobilkraner med stor løfteevne I motsetning til lastebilmonterte kraner, som for det meste er laget for a losse bilens last, er disse kranene bare beregnet på å -

-

Anleggsmaskiner

33

ta store loft. Kranstorrelsen regnes etter løfteevne med hovedkranarm i reist posisjon (75°-85°). I Norge har vi kraner med løfteevne på 13-400 tonn.

Mobilkraner. som bare skal forflyttes på gode veger, kan greie seg med drift på bare noen av hjulene. Terrenggående kraner må ha drift pa alle hjul.

Figur 2.28 Terrenggående kran med drift på alle hjul

Teleskopbommen er et elegant høytrekkende redskap. På bom­ men kan vi henge på en lett arm, jibb, som er hengslet på det ytterste leddet i teleskopsystemet. Jibben kan utstyres med en krok og tynn wire for lette og raske løft eller en større krok (høne) for tyngre løft. Figur2.29 viser en kran som er reist i 80°. Den har da en løfte­ evne på 23 tonn. I denne posisjonen kan jibben løfte 3 tonn. De fire støttebeina må være fullt utkjørt. Kranen kan da rotere 360°.

Vi må nøye vurdere disse forholdene før vi bestiller mobilkran: •

•

Kranens løfteevne. En kran med en løfteevne på 25 tonn kan løfte denne lasten bare en kort avstand fra kranen. Når lasten befinner seg noen meter lengre vekk, kan løfteevnen være redusert til 10 tonn. Oppstillingsplassen der krana skal stå under løftet. Vi må ha rikelig rom i lengde og bredde på oppstillingsplassen, slik at kranen kan kjøres på plass. Kranen må stå horisontalt under løftet. Grunnens bærevne må være god nok, hvis ikke, må vi sørge for materialer til å bygge under støttelabbene. Hvis det er en fallende skråning inn mot oppstillings-

34

Kapittel 2

Figur 2.29 Mobilkran med jibb

• •

plassen eller kranen skal stå inntil en grøft, må vi forsikre oss om sikkerheten mot utglidning. Framkommeligheten Leieprisen

Tårnkraner og selvreisende kraner Tårnkraner og selvreisende kraner går på en kort skinnegang eller er boltet til fundamenter. Tårnkranene blir satt sammen ved hjelp av mobilkran og har svingelager på toppen. Selv­ reisende kraner har svingelager i foten av tårnet. Begge kranene har en lang kranarm som gjerne har en lengde mellom 25 og 60 m. Løfteevnen er fra 4 til 12 tonn når lasten befinner seg nær tårnet og 1 til 2,5 tonn ytterst på kranarmen. Stabiliteten sikres ved tårnets egen vekt og en grunnballast ved tårnfoten. Tårnkraner har en motvektsballast på den korte delen av kranarmen, mens selvreisende kraner har en vaier ned til motvektsballasten. Tårnkraner har kvadratisk bunnramme og har støttelabber eller hjul i hjørnene. Støttelabbene har kvadratiske jernplater, som settes på underlaget. Vi kan bruke to lag med 150 x 250 mm plank under hver stottelabb. Se figur. Arealet for en slik plate kan tilpasses jordarten. 1,25 x 1,25 m vil vanligvis være en tilfredsstillende størrelse.

Figur 2.30 a) Tårnkran b) Selvreisende kran

Med tårnlengde mellom 25 og 60 m blir det kritisk hvis vi får setninger i et fundament. Siden det er vanskelig å bestemme den nøyaktige bæreevnen for masser, har vi en tommelfinger­ regel som sier at hvert enkelt hjørne skal kunne bære lasten av hele kranen.

Ved oppfylling av masser må vi alltid passe på å komprimere. Oppfylte masser er farligere enn urørte masser hvis de ikke komprimeres meget omhyggelig. Vær varsom med å stille opp en kran nær kanten av en grøft eller på toppen av en skråning. Skråningen må ikke være brat­ tere enn 2 : 3 for jordmasser og 4 : 5 for steinmasser.

Figur 2.31 Kranfundament i tre

Figur 2.32 Anbefalt helning på skråninger nær kranfundamenter

Anleggsmaskiner

35

Tårnkraner blir ofte stående i flere måneder og bør derfor ha støpt betongplate som fundament. Når det gjelder dimensjone­ ring av platetykkelse, armering og areal kan vi legge kranens maksimale tyngde med last og jordartens bæreevne til grunn for dimensjoneringen. Skinnene til skinnegående kraner legger vi på betongsviller eller på langsgående betongunderlag.

Arbeidstilsynets forskrifter for kraner Det gjelder spesielle regler for bruk av løfteredskap. Arbeids­ giveren skal sørge for å ha de gjeldende forskriftene og ha satt seg inn i dem, i første rekke arbeidstilsynets bestillingsnumre 291, 221 og 264. Det kreves kranførerbevis for håndtering av byggekraner, mobilkraner og lastebilkraner over 2 tonnmeter. Arbeidslederen på byggeplassen har et personlig ansvar som arbeidsgiver. Han skal forsikre seg om at kranførerens syn og hørsel er tilfredsstillende, og at mannskapet har nødvendige kunnskaper om signalgiving. Forskriftene krever regelmessig tilsyn og kontroll av en sak­ kyndig og at det føres kontrollbok for tilsyn og reparasjoner. Sertifisering av utstyret skal foretas hver 12. måned.

k Oppgaver —— J 1 Hva kan vi bruke gravemaskiner til? 2 Når bruker vi traktorgravere? 3 Hva brukes bulldosere, veghøvler, hjullastere og dumpere til?

4 Hva slags komprimeringsutstyr bør vi bruke til å legge ut en stabil fylling?

5 Hva slags krantyper har vi? 6 Hva sier arbeidstilsynets forskrifter om bruk av gravemaskiner og kraner?

36

Kapittel 2

Figur 2.33 Signaler fra bakkemannskap til kranfører

Rigg og drift Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du

• • • •

kunne lage en riggplan forstå viktigheten av en organisasjons- og bemanningsplan kunne lage en maskinbruks- og utstyrsplan kunne foreta arbeidsvarsling i samsvar med gjeldende lover og forskrifter

Rigg- og driftsorganisering av anleggsområdet Riggen, eller brakkerigg og produksjonsrigg, er området brak­ kene står på byggeplassen. Riggarbeidet omfatter klargjøring av riggtomt med atkomst, transport og opprigging av brakker og utstyr, drift, og administrasjon og nedrigging. Viktig hovedpunkt i planleggingen av en byggeplass er å utar­ beide en

• riggplan • organisasjons- og bemanningsplan • maskinbruks- og utstyrsplan Utformingen av brakkerigg og produksjonsrigg vil i stor grad være bestemt av faktorer som anleggets beliggenhet, størrelse, bemanning, framdrift og vanskelighetsgrad.

Nøye planlegging av riggområdet og anleggsplassen vil lette arbeidet og dermed påvirke kvaliteten på byggverket. Riggplanen bør lages i samarbeid med alle som skal arbeide på anlegget.

For de fleste anlegg vil det være nødvendig å tegne en riggplan. Det kan være et kartutsnitt over anleggsområdet med de faste installasjonene inntegnet, for eksempel brakker, maskinplassering. transportveger, krafttilførsel og lagringsplasser.

Bru

Figur 3.1 Eksempel på riggplan 1 Kontorer, 2 Spisebrakker, 3 Oljebod, 4 Elektrikercontainer, 5 Lager, 6 Verksted, 7 Bøyebenk, armeringslager, 8 Jernbinderbod, 9 Forskalingsplattform, 10 Dieselstrømaggregat, 11 Transformator, 12 Forskalingsplattform. 13 Betonglaboratorium, 14 Betongblanderi, 1 5 Dykkerbod (svømmeutstyr), 16 Steamkjele, 17 Sirkulasjonsanlegg. varmtvannstank, 18 Spennkabel, sementlager, 19 Sandsilo, 20 Singelsilo, 21 Dieseltank, 22 Kai

Rigg og drift

37

Riggplan Det er ofte hensiktsmessig å dele riggen i to typer: brakkerigg og produksjonsrigg.

Brakkeriggen består av boligbrakker, møterom, informasjonrom osv. Brakker som skal stå i mer enn tre måneder, skal byggeanmeldes til kommunen, med nabovarsel. Det er lurt å ta kontakt med kommunens folk på forhånd for å få klarlagt vann- og avløpsforhold.

Riggområdet er entreprenørens «ansikt» utad, og vi bør alltid sørge for at det ser ordentlig ut. Vi må huske på at her skal mange av dem som arbeider på anlegget, bo. Derfor er det vik­ tig at brakkeriggen er mest mulig hyggelig og godt utstyrt. Det har mye å si for arbeidsmiljøet. Arbeidsplasser som får mange besøkende, bør også ha ordnede parkeringsforhold.

Figur 3.2 Brakkeriggen

Produksjonsriggen bør plasseres så nær arbeidsstedet som

mulig. Den består av lagerplass for materialer og utstyr, lagerbrakker, sprengstofflager, verkstedsbrakker, hvilebrakker, faste kraner og maskinoppstillingsplasser. Faste eller skinnegående kraner bør plasseres slik at de kan dekke flere aktiviteter sam­ tidig.

Riggområdene skal ha tilgang til vann, kloakk, strøm og tele­ fon i det omfang som er nødvendig.

38

Kapittel 3

For tunnelanlegg må vi også ha med ventilasjon, og til sine tider må vi også ha steintipp innenfor riggområdet. Ved tun­ neldrift må tunnelpåhugget også regnes som en viktig del av tilriggingen. Plassering av ventilasjons vift er vurderes, slik at viftene suger inn frisk og ren luft. Det har liten hensikt at vif­ tene suger inn mye av den luften som kommer ut av tunnel­ åpningen. Trafikkstøv skal heller ikke trekkes inn i friskluftsystemet.

Organisasjons- og bemanningsplan Denne planen bør angi behov for mannskap med de rette fag­ kunnskaper, og vise fordelingen av oppgaver og ansvar på an­ legget. Vernearbeidet skal inngå som en viktig del. Det vil minst om­ fatte • • • • •

å velge verneombud å bestille verneutstyr å lage vernerunder å lage ulykkesberedskap i anleggsdriften å lage varslingsrutiner

Forholdet til massemediene ved eventuelle ulykker bør en gå grundig igjennom og ansvaret for informasjon klargjøres. Ellers bør arbeidet med planen inneholde • • • •

sammensetning av mannskap utarbeiding av skiftplaner forhandling av akkorder valg av tillitsvalgt

Maskinbruks- og utstyrsplan Når vi skal velge maskiner, må vi vurdere hvilke arbeidsopperasjoner som skal utføres og hvilke maskiner vi trenger til disse oppgavene.

På et moderne anlegg vil en fornuftig bruk av maskiner og ut­ styr, og faste vedlikeholdsrutiner, være en forutsetning for god framdrift. Det krever at vi er klar over fordeler og begrensninger ved utstyret slik at vi unngår at det blir ødelagt.

Rigg og drift

39

Reserveutstyr Det er alltid fornuftig a ha en del reserveutstyr på anleggsplas­ sen. Det er spesielt viktig å ha ekstra utstyr til arbeidsopperasjoner som ikke kan stanses. Til støpearbeider trenger vi for eksempel ekstra vibrator fordi stans i vibreringen kan føre til dårlige betongkonstruksjoner.

Nødvendige tillatelser, avtaler og meldinger Det er viktig å huske på å innhente nødvendige tillatelser fra myndigheter og private. Husk å inngå avtaler om tilknytning til offentlige ledningsnett. Anleggsvirksomheten skal meldes til aktuelle offentlige myndigheter. Melding skal alltid sendes til

• • •

bygningsmyndighet arbeidstilsyn politi eller lensmannsetat

Avhengig av anleggets art og lokalisering kan det også være aktuelt å gi melding om anlegget til • elektrisitetsverk og televerk (gravemelding) • vassdragsvesenet • kystverket • havnevesenet • kabel-TV-selskap

Nedrigging Etter fullført anlegg bør riggplassen snarest ryddes for brakker og utstyr. Alle produksjonsrester og alt avfall skal fjernes. Det hender likevel at dette ikke blir gjort. Plastavfall og stålskrot er særlig ille, på grunn av at nedbrytningstiden er så lang, og at slikt avfall er spesielt synlig.

Oppgaver 1 Lag en skisse av en riggplan.

2 Hva er en bemanningsplan?

Terrenget skal settes i stand igjen slik det er bestemt i regule­ ringsplaner, grunneieravtaler, byggekontrakter eller andre av­ taler.

40

Kapittel 3

3 Hvilke maskiner trenger vi til byggingen av en enebolig?

4 Hvilke myndigheter skal ha beskjed når vi nærmer oss anleggsstart?

Graving og spunting Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du kunne

• utføre gravearbeider • forstå hva masseforflytning er • være fortrolig med prinsippene for spunting og kjenne til vanlig utførelse i praksis

Graving og masseforflytning Når vi graver må vi alltid være oppmerksomme på farer som lurer, og være forsiktige. Før en begynner å grave, er det viktig å sette seg inn i arbeidstilsynets forskrift nr. 396 for grave­ maskiner. Den ivaretar vår sikkerhet.

Rydding og fjerning av matjord Enten vi skal bygge veger eller bygninger, må vi først fjerne or­ ganisk materiale som kratt, stubber, mindre trær og lignende. Det gjør vi fordi vi ellers får setninger i vegfyllingen eller grunnmuren når det organiske materialet råtner. Matjorda skaver vi av og lagrer hvis vi skal bruke den til terrengbehandling. Ellers kjører vi den bort.

Fyllmasser Graver vi dypere, kommer vi kanskje ned til brukbare fyllmas­ ser. Vi lagrer det vi skal bruke, og kjører resten bort. Masser som vi ikke kan bruke til fylling, for eksempel leire, lagrer vi hvis vi skal bruke dem til terrengarbeid, ellers kjører vi dem bort. Vi skal være oppmerksomme på at de fleste løsmassene utvider seg med 30 % når de blir gravd ut og plassert på laste­ biler. Det vil si at 1 m3 blir til 1,3 m3. Graving og spunting

41

Sprengning Vi sprenger når vi for eksempel skal lage dype kjellere eller vegskjæringer. Sprengsteinen blir vanligvis brukt til fyllinger. 1 m3 fast fjell blir til 1,6-1,7 m3 sprengstein når sprengningsmassen graves opp på lastebiler. Når disse massene tippes på fyllinger og komprimeres, blir volumet 1,4-1,5 m3, og hellingsvinkelen blir som på figur 4.1.

Masseforflytning Hvordan vi skal organisere masseforflytningen, er avhengig av hvor langt vi skal frakte massene. Gravemaskiner bruker vi over korte avstander på noen meter, bulldosere opp til 30 m og hjullastere opp til 200 m.

at et tilstrekkelig antall lastebiler stiller opp. Det bør ikke være for mye dødtid mellom pålessingene. Det ideelle er at grave­ maskinen er i drift hele tiden, og at en ny lastebil dukker opp idet en annen kjører av gårde fullastet. Vi må her ta hensyn til den tiden lastebilen bruker til pålessing, kjøring til fylling og retur til pålessingsstedet.

Figur 4.1 Hellingsvinkel når sprengstein tippes på en fylling. Vinkelen er interessant i for­ bindelse med bygging av vegfylling

Figur 4.2 Masseforflytning, over kort avstand

Spunting Spunting vil si at vi slår ned stål-, tre- eller betongplanker ned i jorda ved siden av hverandre slik at vi kan grave ut jorda på innsiden av spunten. Det er viktig at vi spunter • når vi graver i leire og det er store muligheter for å bli tatt av eller utløse ras. • når vi graver grøfter dypere enn 2 m. Da er det uansvarlig ikke å foreta avstivning, selv om grøfta bare skal stå åpen en kort tid. Det har skjedd mange dødsulykker som følge av slurv med dette. Uten avstivning bør skråninger i tørrskorpe ikke være brattere enn 1 : 1 om de skal stå noen dager eller mer.

42

Kapittel 4

IKKE SLIK

Figur 4.3 Grøftegraving. Det kan ofte være billigere og greiere å grave ut en stabil skråning i gropa

•

når det er plassmangel. Skal vi grave nær opptil hus, veger eller andre byggverk, bør vi spunte for å unngå at deler av disse byggverkene får setninger eller i verste fall raser ut. Er grunnen dårlig, må vi spunte selv om for eksempel nabo­ husene ligger litt lenger unna. Spuntingen hindrer senk­ ning av grunnvannsspeilet og dermed også setninger i nær­ heten av byggegropa.

best. nr. 151

FORSKRIFTER

Forskrifter til

arbeidsmiljøloven

fastsatt av

Direktoratet for arbeidstilsynet

Det er kostbart å spunte. Det kan derfor ofte være billigere å grave ut en stabil skråning i gropa. Problemet er imidlertid at jorda kan se fin og fast ut som tørrskorpe, og vi tror vi kan grave loddrett og oppnå stabilitet. Men tørrskorpen består van­ ligvis av mange sprekker. Etter en stund utvider sprekkene seg, og et regnvær kan utløse ras.

19. november 1985

Graving og avstiving av grøfter

Trespunt Trespunt bruker vi der påkjenningene ikke er for store. Vi bru­ ker plank eller bord rett mot jordveggen og stempler av mellom dem. Se figur 4.5a. Vi kan lage spunten glissen eller tett, alt etter hva vi har behov for. Men skal vi sette opp en «vanntett» trespunt, må vi bruke plank med not og fjær eller lignende. Spuntplanken er fra 36 mm til 78 mm tykk.

Figur 4.4 Forskrift 151 fra Arbeidstilsynet nr. 151 behandler graving og avstiving av grøfter. Vi bør studere forskriften nøye før vi begynner å grave

Ankerpæl

Figur 4.5 a) Spunt med pute og stempling b) Spunt avstivet med ankerpæl og stag

Puter og stemplinger kan være trebord (boks) eller stålprofiler. Vi kan også forankre med ankerpæl og stag. Se figur 4.5b. Vanligvis driver vi spunten dypere enn vi skal grave. Puter og stemplinger monterer vi etter hvert som vi graver. Vi fester dem godt sammen til spunten for at de ikke skal falle ned når spunten deformeres under gravingen. Graving og spunting

Stålspunt Stålspunt bruker vi til større arbeider der påkjenningene er større. Vi bruker også stålspunt fordi den er mer robust enn trespunt. Den kan brukes flere ganger og varer lenger.

Det finnes flere typer stålspunt: • • •

flat spunt (med lite motstandsmoment mot bøyning) U-formet spunt med lås i midten Z-formet spunt med lås i ytterkant

U- og Z-profiler kan også kombineres for å oppnå spesielt høyt motstandsmoment mot bøying.

•-------- -fr-------- < Figur 4.6 Spuntprofiler

Figur 4.7 Stålspunt

Ved dype utgravninger der det er trangt om plassen, og der det finnes fjell i rimelig dybde, kan det være aktuelt å bruke skråforankringsstag til fjell, gjerne kombinert med at spunten dri­ ves til fjell. Se figur 4.8. Forankringsboltene kan være 5-7 cm i diameter. De føres ned gjennom rør som på forhånd er sveist fast på spuntskiene.

44

Kapittel 4

A A Figur 4.8 Skråforankring av spunt

Betongspunt Spunt kan også lages i betong. Spuntvegger av betongpilarer har vært brukt ved større arbeider. Betongpilarer blir behand­ let i neste kapittel.

Ting vi må passe på Ved større spuntarbeider er det nødvendig å utarbeide en spuntplan. Her skal beregninger legges til grunn for valg av dimensjoner. Det er viktig at vi respekterer spuntplanen og sør­ ger for å være nøye med puter og stemplingen

Husk: • Stålspunt som ikke er stemplet, kan velte i regnvær. • Det må være god kontakt mellom spunt og puter. • Vi må fore opp mellom spunt og pute for å få spunten plan. • Vi må legge stålputene riktig veg, slik at flensen ligger mot spunten. Da har den størst bøyestyrke. • Stemplingene må legges riktig veg, slik at steget står verti­ kalt. Da har de størst styrke mot bøying og utknekking. • Vi sveiser eller fester puter og stemplinger godt sammen. • Putene sveiser eller fester vi punktvis til spunten slik at ikke puter og stemplinger faller ned når vi graver, og det oppstår deformering. • Ved montering kiler vi stemplingene opp.

Figur 4.9 Avstiving av spunt

Utgravde masser fra spuntgropa bør kjøres vekk og ikke lagres på toppen av gropa. Det kan føre til bunnoppressing hvis vi har bløt grunn.

Under grunnvannsstanden vil det i sand og silt komme vann opp fra bunnen, og vi kan få «kvikksandforhold». Det vil si at det kommer sand opp med vannet. Da kan det være nødvendig å grave under vann og å støpe igjen bunnen, før vi lenser. Eventuelt kan spunten kjøres ned i et eventuelt underliggende tett lag for å låse av vannet, eller vi kan lense fra rør utenfor spunten for å senke vannstanden.

Figur 4.10 Bunnoppressing i leire og silt

Det kan være fristende å la være å montere stemplinger som står i vegen for gravingen. Men da kan spunten klappe sam­ men.

Vi må heller ikke legge lemmer ut på øvre ramme, slik som figur 4.12 viser, og så plassere maskin eller last der. Stemplin-

Figur 4.11 Vanntilstrømning fra bunnen kan gi kvikk­ sandforhold Graving og spunting

45

ger og puter er ikke beregnet for slik last, og stemplingene kan lett knekke ut.

Vi bor ikke trekke opp spunten etter bruk. I leire kan det følge med masser som kleber seg til spunten. Hulrommet som opp­ står, kan gi setninger eller skade på nabokonstruksjonen eller på konstruksjonen vi spuntet for.

Figur 4.12 Utgraving av spuntet grop

Oppgaver 1 Hvorfor fjerner vi vegetasjon og skaver av matjord når vi skal bygge? 2 Hvor mye utvider fjell seg når det blir sprengt og gravd opp på lastebiler? 3 Hva er det viktig å tenke på når det gjelder masseforflytning?

4 Når spunter vi? 5 Hvilken av arbeidstilsynets forskrifter behandler graving og avstiving av grøfter? 6 Hva slags spunt har vi?

7 Hvilke farer kan oppstå ved spunting?

46

Kapittel 4

Fundamentering Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du

• • • • • • • •

forstå hvorfor vi fundamenterer kunne fundamentere direkte på fjell kunne fundamentere på alunskifer kunne fundamentere på løsmasser kunne fundamentere på en kombinasjon av fjell og løsmasser kunne lage slissevegger kunne lage pilarer kunne ramme ned forskjellige pæler og lage pælefundament

Direkte fundamentering Dette er fellesbetegnelsen på fundamenteringsmåter der lasten fra konstruksjonene blir ført direkte over på grunnen via fundamentllaten.

Ved direkte fundamentering fører vi fundamentene så langt ned som det er nødvendig for byggets funksjon og under frostdybden på stedet. Fundamenteringsdybden er avstanden fra overflaten av terrenget til underkant av fundamentet. Det trykket som oppstår mellom fundamentet og grunnen, kaller vi fundamenttrykket eller såletrykket. Såletrykket må ikke over­ skride grunnens bærevne, og vi må unngå setninger som kan skade bygget.

Fundamentering på fjell Fjellgrunn er det beste grunnlaget for fundamentering. Her setter vi bærende konstruksjoner direkte på grunnen uten fare for overbelastninger og store setninger. Enkelte fjellsorter er noe løsere enn andre, for eksempel leirskifer og sandstein. Men bruker vi en liten såle nederst, går det bra.

I tomter gravd ut til fjell blir det stilt krav til opprensking under fundamentene. Fjellet bør da spyles før støping. Fundamentering

47

Fjell kan være oppsprukket. Da må vi sikre med bolter for å unngå rasfare og dermed nedsatt sikkerhet på arbeidsplassen. Når vi sprenger i tettbebyggelse, er det også viktig å sikre fjellet under naboens hus. Til det bruker vi spesialbolter som vi må sette mest mulig vinkelrett på sleppene i fjellet.

Figur 5.1 Sikring med bolter

På tomter som er delvis utsprengt og delvis gravd ut til fjell, kan høydeforskjellen på grunnen bli stor. Dette problemet kan vi løse ved at vi legger ut en godt komprimert steinfylling i de laveste partiene. Komprimert steinfylling kan også brukes i utsprengte tomter, men det beste er å fjerne løsmassene og føre fundamentet til fast fjell. Slik unngår vi sprekker i betongkon­ struksjonene, fordi de komprimerte steinmassene synker sam­ men etter at byggverket er ferdig.

Fundamentering på alunskifer Alunskifer er en bergart som kompliserer fundamenteringsarbeidet. Det er en helt svart leirskifer, rik på svovelkis. Den sveller og forvitrer hurtig, slik at overflaten stadig forandrer seg. Når den kommer i forbindelse med luft og vann, blir det dannet svovelsyre, som på kort tid tærer opp betongfundamentet. En del av Oslos byggegrunn består av alunskifer. Her har en gjennom tiden måttet foreta kostbare reparasjoner på selv forholdsvis nye byggverk.

En måte å unngå disse skadene på er å sørge for at betongen ikke kommer i kontakt med fjellet. Vi renser da grunnen og iso­

48

Kapittel 5

Figur 5.2 Komprimert steinfylling kan plasseres i lave partier i en fjelltomt

lerer med et asfaltlag for å hindre luft og vann i å komme til. Fundamentene støper vi pa asfalten. Alunskifer kan være lik vanlig leirskifer. Er vi usikre, riper vi i skiferen. Er det alunskifer, får vi en sort strek, er det leirskifer, får vi en grå.

Fundamentering på løsmasser Vi skiller her mellom faste løsmasser og løse løsmasser. Jordmasser som er gravd og rørt i, er løse løsmasser. De kan ha mye dårligere bærevne enn løsmasser som er urørte. Det gjel­ der særlig for leire og da spesielt for kvikkleire. Uansett har løsmasser betydelig mindre bæreevne enn fjell. Derfor kan vi ikke føre bærende vegger direkte ned på grun­ nen. Da vil vi høyst sannsynlig få mindre eller større setninger. Det er derfor nødvendig å utvide fundamentflaten for å minske fundamenttrykket per flateenhet. b = veggbredde

På fast lagrede masser av sand, silt og leire vil det være til­ strekkelig å bruke såle. Dette er en fot nederst på bæreveggen som fordeler trykket over en større flate. Sålen må være så bred at trykket på grunnen ikke overskrider det som grunnen kan tåle. Jo dårligere bæreevne jordmassene har, desto større og bredere blir sålen.

Figur 5.3 Sålefundamentering på masser av sandig leire

Sålen kan vi støpe samtidig med veggen, men den blir ofte lagt under hele bygget først. Den er godt armert i begge retninger. Det er svært viktig at det ikke er utgravde masser under sålen, særlig i silt og leierholdige jordarter. De utgravde jordmassene har helt andre egenskaper enn dem som ikke er utgravd. Er det blitt gravd for dypt, må de utgravde massene derfor ikke fylles tilbake. Det kan eventuelt fylles opp med komprimert steinfyl­ ling. Da vil vi imidlertid få vekten av fyllingen i tillegg til byg­ get, og det kan føre til skadelige setninger.

Har grunnen dårlig bæreevne, må vi kanskje støpe en såle eller plate under hele bygget. Den virker da som et kjellergulv, og hele byggets grunnflate blir med på å føre trykket til grun­ nen.

Før ble denne sålen laget av tre. Flere bydeler i Oslo, blant annet Grunerløkka, er fundamentert på slike treflåter.

Figur 5.4 Når grunnen har dårlig bæreevne, kan vi lage en såle under hele bygget som fordeler vekten jevnt utover hele flaten

Fundamentering

49

Ved bygging pa lost lagrede masser av leire og silt er setningene et stort problem. Her får vi forst en hevning av bunnen ved at vi graver vekk de tunge massene. Ettersom vi bygger, vil tyng­ den og trykket mot grunnen øke. og vi far setninger. Det vil fore til store påkjenninger på bygget som det må kunne tåle. Her kan vi imidlertid benytte oss av noe som kalles kompensert fundamentering. Det vil si at tyngden av de utgravde massene er lik tyngden av bygget, slik at det oppstår en slags likevekt. For å få til det må vi kanskje utvide kjelleretasjen.

Figur 5.5 Kompensert fundamentering

Fundamentering på fjell og løsmasser Når vi skal bygge både på fast fjell og på løsmasser, er det stor fare for setninger. Den delen av bygget som står på løsmasser, vil synke, mens resten av bygget, som står på fjell, ikke synker i det hele tatt. Dermed får vi store sprekker oppover i bygget i området mellom løsmassene og fjellet.

Dette problemet kan vi løse på flere måter. Består grunnen av fjell og faste masser som sand og grus, kan vi sprenge bort fjellet og erstatte det med en sandpute, minst 50 cm tykt. For eneboli­ ger og mindre bygg vil dette være en god løsning. Se figur 5.6.

Figur 5.6 Her er fjellet sprengt bort og erstattet med en sandpute som er minst 50 cm tykk

Består grunnen av fjell og leire, er det vanligvis lurt å føre funda­ mentene ned på fjell ved hjelp av pæler eller pilarer. Se figur 5.7.

Dypfundamentering Består grunnen av så løse masser at den ikke kan bære bygg­ verket eller gi setninger som er større enn byggverket kan tåle, må fundamentlasten føres ned til fastere grunn, for eksempel til fjell eller stabile sandlag. Figur 5.7 Fundamentering på fjell og pilarer

Dette kan gjøres ved: • slissevegger • pilarer • pæler

Slissevegger Slissevegger lager vi ved å grave en trang grøft, en sliss, ned til fjell. Istedenfor å spunte fyller vi slissen med betonittslam, som har en større tetthet enn løsmassene, og som derfor holder

50

Kapittel 5

veggen på plass. Vi heiser så armeringen ned i slissen og heller betong nedi. Støpingen er altså en slags undervannsstøping. Den foregår vanligvis i etapper på 4-6 m. Til slutt har vi en vegg som kan være temmelig dyp. På Oslo Plaza hotel ble slisseveggen ca. 35 m dyp.

Figur 5.8 Laging av slissevegger, Telehuset i Oslo. Foto: Entreprenørservice A/S

Pilarer Pilarer er runde eller firkantete og lages på samme måte som slissevegger, men er betydelig mindre. Metoden går ut på å dunke ned et foringsrør ned til fjell i den bløte grunnen. Så fjer­ ner vi massen inne i røret, plasserer armeringen og støper mens foringsrøret blir trukket opp. Er grunnen svært bløt leire, kan det være nødvendig å holde det utgravde hullet fylt med vann eller betonittslam, både mens vi graver ut, og mens vi støper, for at ikke leira skal komme inn i hullet. Vi må også passe på at ikke støpen fylles for raskt i. ellers kan leira trenge ut og gi brudd i pilarstøpen. Slikt arbeid bør helst utføres av spesialister. Vi kan også bruke trespunt avstivet med stålringer eller kumringer av betong som skyves ned etter hvert som vi graver.

Figur 5.9a Støping av betongpillar. Jorda er grabbet ut og fjellfestet meislet Fundamentering

51

Figur 5.9b Armeringskurven til pilaren løftes på plass. Foto: Entreprenørservice A/S

Pæler Fra gammel tid kjenner vi pæler av tømmer. Lange, rette stok­ ker ble barket og rammet ned med rota opp. Når de ble benyt­ tet i leire under grunnvannsstanden, kunne de holde seg i mange hundre år. Store deler av Oslos gamle bebyggelse ble lagt på slike trepæler, og bare unntaksvis ble pælene ført til fjell eller fast grunn. De sugde seg fast i leira og førte vekten ned i dybden. Derved fordelte de belastningene slik at bæreevnen økte og setningene ble små.

Men etter hvert som dreneringen ble lagt dypere, ble grunn­ vannsstanden senket. Den øvre delen av pælene kom over grunnvannet og ble angrepet av råte. Fundamentene sviktet, fikk setninger og gav store skader på bygningene over. Svevende pæler eller friksjonspæler kalles slike pæler som ikke går ned til fjell eller fast grunn. I dag blir de stort sett laget av betong.

52

Kapittel 5

Pæler til fjell eller fast grunn utføres oftest av betong eller stål for å gi god bæreevne. Prefabrikkerte betongpæler. skjøtbare med tverrmål ca. 30 cm, er mye brukt. Tverrsnittet kan være kvadratisk, sekskantet eller sirkulært, og skjøten er utført på forskjellig vis, alt etter produsentens spesielle utforming. Svevende trepæler Trepæler må ha rett stamme og jevn koning, være fri for råte og ikke ha kvist som har en diameter over 10 cm. Vi monterer sprekkring øverst. Hvis vi skal ramme gjennom fast eller ujevn grunn, kan vi putte på en ring av flatstål nederst på pælen. Over grunnvannsstanden må pælen beskyttes mot råte.

Spissbærende pæler av betong Når vi velger pæledimensjon bør vi ha for øyet ikke bare hva pælen skal bære når den er nedrammet, men også de påkjen­ ningene den vil få under arbeidet. For eksempel kan steinete og ujevn grunn gi hard påkjenning på pælene.

b)

Figur 5.10 a) Svevende pæler. Pælene kan ta en last på 10 kN/m per pæl. Lengden kan være mellom 12—15 m, skjøtte opp til 25 m b) Spissbærende pæler av stål eller betong

Spissbærende pæler av stål Skal stålpæler brukes, bør vi undersøke korrosjonsfaren. Det kan gjøres med en spesiell sonde, eller vi kan foreta en vurde­ ring ut fra grunnforholdene. Tidligere ble stålpæler ofte asfaltbeskyttet mot rust. Nå blir de fleste stålpæler «katodisk beskyt­ tet». Det vil si at pælene påføres en likestrøm, slik at de er den negative polen. Vi kan også dimensjonere så rikelig at pælene tåler en del korrosjon.

Stålpælers bæreevne kan variere etter behov. Stålpæler er sel­ gere enn betongpæler og egner seg bedre til ramming under vanskelige forhold. Kombineres rørpælen med armert betong inni røret, kan dette ofte gi en økonomisk løsning, særlig for brufundamenter under vann, fordi pælene kan føres helt opp til bærerigelen under bruplata, slik at vi slipper å støpe funda­ mentet under vann. For øvrig er ikke rørpæler billige. Den samme løsningen kan vi oppnå med betongpilarer.

a)

b)

Figur 5.12 Stålpælprofiler

d)

Figur 5.11 Nedramming av betongpæl. Foto: Entreprenørservice A/S

Fundamentering

53

Kontroll Vi kontrollerer at pælene vi skal bruke, er av god kvalitet. Pælespissen er spesielt viktig når pælen skal festes i fjell og i fastere jordlag. Pælene må ikke torke ut ved lagring og ikke skades eller defor­ meres ved gal stabling. Vi må også være forsiktige når vi frak­ ter pælene.

Vi fører protokoll, rammeprotokoll, når vi rammer pælen ned i jorda, for blant annet å finne ut bæreevnen på de forskjellige jordlagene nedover. Vi må passe på at at pælen blir plassert rik­ tig, og at det hydrauliske loddet er av riktig størrelse og form. I dag bruker vi vanligvis et hydraulisk lodd på 4-8 tonn til ramming. Styrken på slagene varierer med pælemotstanden. Noen ganger når vi fører pælen ned i flytende leire, må vi holde den igjen med kjetting så den ikke forsvinner ned i dypet. Når vi slår betongpæler gjennom et fast lag og ned i et bløtt, for eksempel gjennom tørrskorpe og ned i bløt leire, kan for hard ramming gi strekkriss i pælen nede i den bøte grunnen. Det kan ødelegge pælen uten at vi behøver å merke noe på over­ flaten under anleggsarbeidet. NB. Når vi nærmer oss fjell eller andre fastere masser, følger vi bestemte prosedyrer. Vi slår for eksempel 10 slag med en be­ stemt styrke og kontrollerer at pælen ikke synker for mye ned­ over. Det gjør vi for å sikre tilstrekkelig bæreevne. Der det er bløte masser over skrått fjell, har spissen lett for å skrense, særlig der vi bruker skråpæler som skrår i samme ret­ ning som fjellet. Vi bruker derfor en spiss, fjellfot, ytterst på pælen som bankes inn i fjellet. Det er nødvendig å gå varsomt fram både med rammingen før vi antar å nå fjell, og med den første meislingen i fjellet. Det hender ofte under slike forhold at pæler brekker uten at vi forstår hva som skjer. Vi kan lett tro at pælen har støtt på et fast lag for deretter å ha kommet igjen­ nom og ned i bløtere masser.

Både ved ramming, meisling og etterramming kontrollerer vi høydene ved å nivellere. Nivellementene fører vi inn i rammeprotokollen.

54

Kapittel 5

Pælefundamenter Pælesystemet må kunne ta opp alle vertikale og horisontale krefter, samtidig som momentene fra disse kreftene må tas opp i pælesystemet. Fundamentet skal bære lasten ned til fastere grunn, eller forde­ le den i bakken, som ved svevende pæler. Derfor er det viktig at pælene plasseres slik at de gjør best nytte for seg. Vi må sikre oss slik at fundamentet tåler at en eller to pæler svikter.

Dersom det ikke er særlig store horisontalkrefter eller grunnen gir god støtte til pælene, kan vi greie oss med vertikale pæler. I forbindelse med brufundamenter er det oftest slik at jordtrykkskreftene må tas opp av skråpæler. Skråpælene kan vi ikke bare la skrå i samme retning, fordi det kan føre til defor­ masjoner over tid. Normalt skråstilles ikke pæler mer enn 4:1, fordi det krever spesiell rigg. Pælefundamentering i vann er komplisert. Flytting av maski­ ner og pælerigger kan bli mye dyrere enn på land. Ofte kan det være lurt å utføre pælearbeidene vinterstid, da vi på denne tiden kan ha bæredyktig is selv for de største maskiner.

Oppgaver 1 Hvorfor fundamenterer vi? 2 Hvordan fundamenterer vi på alunskifer?

Figur 5.15 Pæling fra is med jomfru

3 Hvordan fundamenterer vi på løsmasser?

4 Hvordan bør vi fundamentere på en kombinasjon av fjell og sandjord? 5 Hva er en slissevegg?

6 Hvordan lager vi en pilar? 7 Hva slags pæler har vi?

8 Hvordan kommer pælene ned i jorda? 9 Hvordan lager vi et pælefundament?

Fundamentering

55

Betong- og armeringsarbeider Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du • ha grunnleggende kunnskaper om betong- og armeringsarbeider • kunne utføre slikt arbeid i praksis

Betong- og armeringskv\ kjy ojjuioiuooi/1 i arbeid icå

Vi begynner med å rydde tomta med gravemaskin for løsmas­ ser og sprengstein. Vi må passe på at vi har gravd og sprengt ut nok masser slik at vi får plass til både drensledninger, drenslag, fundamenter og grunnmurer.

Grunnkursbøkene Mur-, stein- og betongarbeid og Tre­ konstruksjoner, formbygging og trestillas gav en inn­ føring i hva betong, armering og forskaling er. 1 dette kapitlet skal vi gå videre og lære mer om betong- og armeringsarbeider.

Når vi setter i gang med fundamenter og grunnmur, må vi hele tiden passe på at vi oppfyller kravene til drenering. (Mer om drenering i kapittel 8.) Hvis vi bygger direkte på fjell, må vi passe på at underlaget er helt rent for jord og humusstoffer. Både når vi bygger på stabile jordmasser og på fjell, bør vi legge et tilstrekkelig tykt lag med pukk som dreneringsunderlag. Dette laget må komprimeres godt.

Oppå er det vanlig å legge et isolerende lag med ekstrudert polysteren (styrofoam). Det hindrer både vann og kulde i å trekke opp langs fundament og grunnmur. For å være helt

56

Kapittel 6

Figur 6.1 Fundamentforskaling med armering og eks­ trudert polystyren i bunnen

sikker på at vannet ikke skal trenge opp i fundamentet, bruker vi vanligvis også plast under det ekspanderte polystyrenet. Så kan vi begynne med forskalingssnekringen til fundamentene. Ofte bruker vi her ferdiglagede seksjoner av stål- eller treplater. Det gjør at arbeidet går fortere. Når forskalingen er ferdig, leg­ ger vi i armeringen.

Vi smører inn forskalingen med forskalingsolje, slik at vi får løsnet den når betongen er støpt. Så heller vi oppi betongen. Når vi støper, må vi sørge for at betongen siger inn i alle hjør­ ner og hulrom. Til det bruker vi forskjellig vibrasjonsutstyr. Vi må også passe på at armeringen stikker opp av støpeskjøten, slik at vi får en sterk støpeskjøt. Når selve støpingen er ferdig, kan det være lurt å legge plast oppå betongen, slik at den hol­ der på fuktigheten. Dette er spesielt viktig på varme sommer­ dager. Om vinteren legger vi på isolasjonsmatter slik at be­ tongen ikke fryser.

Figur 6.2 Det er viktig at vi lar armeringen stikke opp i støpeskjøtene

Når fundamentene er ferdige, kan vi lage grunnmur, ved for esempel å bruke én av følgende metoder: • • • • •

snekre forskaling av tre, armere og fylle på betong bruke stålforskaling, armere og fylle på betong bruke prefabrikkerte betongelementer som fylles på inn­ siden med betong mure opp grunnmuren med lecablokker bruke prefabrikkerte isoporelementer som fylles med betong

Det er viktig at vi legger en vortepapp i plast opp langs grunn­ muren. Den hindrer fuktighet i å trenge inn i grunnmuren, samtidig som den demper teletrykket. Se figur 6.4.

Figur 6.3 Nar vi lager store betonggolv, bruker vi ferdiglagde armeringsnett

Blanding av betong Håndblanding Vi legger tilslaget, oftest bare sand, ut i en haug eller i et passe tykt lag på et blandebrett. Så tømmer vi sementen ut over sanden og fordeler så jevnt som mulig. Ved å angripe fra den ene siden og kaste massen over i en ny haug blander vi sementen med tilslaget. Det er en vanlig regel at vi kaster massen om tre ganger før vannet blan­ des i. (Den blandingsgraden som vi da oppnår, er ikke tilfreds­

Figur 6.4 Vortepapp legges opp langsmed grunnmuren helt opp forbi terrenget

Betong og armeringsarbeider

57

stillende i henhold til moderne og strenge krav, men den må likevel godtas der det blir tale om håndblanding.) Etter tørrblandingen danner vi et åpent krater der vi heller vannet. Så rører vi blandingen til flytende betong.

Betongvispere En betongvisper er en stor visp som kan blande ut mindre mengder med sand og sement i plastbøtter.

Frittfallsblandere Frittfallsblanderen består av en trommel som dreies rundt. Skovler som sitter fast i trommelveggen, bringer massen med seg opp mot det høyeste punktet, og derfra faller massen ned. Betongen blir laget ved at én del sement og tre deler sand og til­ slag blir blandet. Deretter tilsetter vi vann og lar blanderen gå rundt i ca. to minutter. Små tromler tømmer vi ved å vippe hele trommelen. Større tromler tømmer vi vanligvis ved at vi reverserer dreieretningen. Siden skovlene i trommelveggen danner en spiralform på veggen, vil massen bli trukket inn ved én dreieretning og ut ved motsatt dreieretning.

Figur 6.5 a) Frittfallsblander b) Arbeidsprinsippet for frittfallsblandere

Tvangsblandere Tvangsblanderen er formet som et fat, og massen blir eltet ved hjelp av roterende skovler.

Figur 6.6 Tvangsblanderen består av en trommel med skovler som roterer om en horisontal aksel

58

Kapittel 6

Tvangsblanderen utmerker seg ved at den til tross for kortere blandetid gir en bedre blanding av mørtelen enn de andre metodene. Dette er viktig ved framstilling av høyverdig betong. Tilsetningsmidler som vi setter til betongen, krever også at betongen blir omhyggelig blandet.

Flyttbare og ikke-flyttbare betongstasjoner I moderne blandeanlegg bruker vi automatikk og edb. Vi kan programmere inn utallige blandingsforhold, slik at de som be­ tjener maskinene, kan sette i gang oppveiing og blanding av ønsket betongkvalitet ved å trykke på en knapp eller to.

Figur 6.7 viser et ikke-flyttbart (stasjonert) blandeverk. Den passer for en industribedrift som framstiller betong til egen produksjon, for eksempel betongelementer eller rør og betong for salg. Bingene med tilslag er plassert i en stor sylinder over blanderen. Sementen er plassert i en eller to mindre siloer ved siden av tilslagssiloen. Flyttbare blandeverk blir brukt på anlegg med byggetid fra et halvt til fire år.

Blandetiden Det er naturlig å anta at mørtelen blir bedre og bedre blandet - stadig mer homogen - jo lenger blandetiden varer. Under­ søkelser viser at dette ikke er tilfellet. I de første sekundene bedres homogeniteten raskt. Så går det langsommere til vi oppnår det optimale resultatet. Når blandetiden varer ytter­ ligere en stund, kan det registreres en viss separering og en viss innblanding av luft. For de forskjellige typer blandere er tiden for å oppnå det optimale resultatet forskjellig. For frittfalls­ blandere kan tiden settes til ca. 2,5 minutter, men allerede etter 1,5 minutter har vi oppnådd en homogenitet som er meget tilfredsstillende. Tvangsblandere vil generelt vise bety­ delig kortere blandetid. For noen typer er det funnet tider som ligger på 0,5-1 minutt.

Figur 6.7 Stasjonær betongstasjon

1 2 3 4 5 6 7 8 9

Mottakerlomme for tilslag Begerverk Dreibart transportbånd med trakt Tilslagsilo med flere kammer Nivåviser i silokammer Tappeluke for tilslag Vekt for tilslag Sementsilo med avlufting og støvfilter Luftkanon for å løsne sementen hvis den sitter fast i konen 10 Sement-skruetransportør 11 Sementvekt 12 Blandemaskin, tvangsblander 13 Utløpstrakt 14 Kontrollpanel 15 Kompressor 16 Avluftning for sementvekt og blander

Betongtransport Med betongtransport mener vi flytting av betong fra blande­ maskin fram til støpeform. Ved anlegg nær stasjonære blandestasjoner er det vanlig at vi bare lager mindre mengder betong på byggeplassen. Større mengder får vi tilkjørt med betongBetong og armeringsarbeider

59

biler. Pa større anlegg langt fra blandestasjoner har vi vanlig­ vis transportable betongblandestasjoner.

Betongbiler Hovedtyngden av biltransport foregår på bil med roterende trommel. Tromlene har en kapasitet på 4 m3 mørtel på to aks­ ler og 6 m3 med boggi.

Figur 6.8 Trommelbil

Noen betongbiler har automikser. En automikser tar imot opp­ veide tørrmasser og har med eget vann. Vannet tilsettes av sjå­ føren på et passelig tidspunkt under transporten, slik at en velblandet mørtel med god konsistens kan leveres ved ankomst til leveringsstedet. Ved første øyekast ser vi kanskje ikke noen for­ skjell på en automikser og en vanlig trommelbil, men ser vi nøyere etter, er trommelen noe annerledes formet, og bilen har en stor vanntank. Figur 6.9 Automikser

Trillebår Til trilling av betong bruker vi en spesiell type stålbåre med ekstra høye og rette vegger. Rominnholdet er 80-150 1. Den vanligste norske betongbåren rommer 115 1.

Transportbånd Transportbånd bruker vi der avstander og høydeforskjeller ikke er for store. Transportbåndet kan brukes til støping av funda­ menter og grunnmur, og betongvegger opp til andre etasje.

60

Kapittel 6

Figur 6.10 Transportbånd

Krantransport

Figur 6.11 Støping med kran og tobb

Til betongtransport med kran bruker vi en spesiell tobb med sektorluke i bunnen for løfting direkte fra bakken til støpefor­ men. se figur 6.11. Hvis kranen ikke har tilstrekkelig rekke­ vidde. tømmes betongen i en lomme, og transporten videre kan foregå med trillebår, eller kranen kan løfte trillebåren fra bakken til trilleløypa. Betongtobber har et rominnhold på 200-1000 1. 500 1 er mest brukt. Det gir en vekt på ca. 1,5 tonn inklusive tobb, og det reg­ ner vi som maksimal løfteevne ytterst på bommen på en van­ lig stor bygningskran.

Rørtransport Transport av betong i rør foregår gjerne fra pumpebil utstyrt med stempelpumpe og et langt leddet transportrør. Se figur 6.12. Betongen blir lagt over i et trau som er plassert bakerst på pumpebilen. Trauet er utstyrt med et røreverk, som holder betongen smidig og gir en jevn strøm ned til pumpa.

Bestilling av ferdigbetong og pumpebil krever planlegging i samarbeid med betongleverandøren. Det er videre viktig både for økonomien og kvaliteten på arbeidet at alt er klart på mot­ takerstedet. og at støpingen kan foregå uten forstyrrelser.

Figur 6.12 Bil med betongpumpe og transportrør

Betong og armeringsarbeider

61

Ved støpearbeider i tunnel og på store anlegg legger vi en lang rørledning fra pumpa til formen. Maksimal horisontal rekke­ vidde er 300 m.

Sprøytebetong Sprøytebetong bruker vi når vi skal legge betong på fjell i for­ bindelse med sikringsarbeider ved anlegg i fjell og ved repara­ sjoner av skadde betongkonstruksjoner. Utstyret for sprøyting består av betongpumpe, kompressor og munnstykke. Pumpa skyver mørtelen fram til munnstykket, der vi ved hjelp av trykkluft bringer hastigheten opp i fra 150 til 300 m/s.

Vi bruker to forskjellige teknikker: våtsprøyting og tørrsprøyting. Ved våtsprøyting bruker vi flytende betong. Betongen blir ført i slange til et munnstykke, der en kraftig luftstrøm aksele­ rerer hastigheten slik at mørtelen kastes inn på sprøyteflaten. Ved tørrsprøyting blir fuktig masse ført fram til munnstykket, der den tilsettes vann. Også her blir hastigheten akselerert. I dag bruker vi mest våtsprøyting.

Legger vi tynne lag, kan vi påføre mørtelen uten å tilsette akselerator. Ved tilsetting av akselerator kan vi legge på lag som er over 10 cm tykke.

62

Kapittel 6

Annet betongutstyr Saks og bøyemaskin for armeringsstål Dersom vi bare skal ha noen få armeringsstenger i en konstruk­ sjon. klarer vi oss med en manuelt betjent saks og en manuelt betjent bøyebenk. Har vi større mengder armeringsstenger, må vi ha maskinsakser. Armeringssakser er utstyrt med elektrisk motor og hydraulisk kraftoverføring til kniven. Små sakser kan klippe én stang med diameter på ca. 20 mm eller fire tynne stenger samtidig. Store sakser klipper de groveste armeringsstengene som brukes, eller et større antall tynne stenger.

Bøyemaskiner har elektrisk motor. Motor styrken kan varieres, alt etter om vi skal bøye få eller mange stenger samtidig. For å gi stengene riktig krumning må vi legge inn bøyeruller med forskjellige diameter.

Stavvibrator Vibrering med stavvibrator er den vanligste metoden for bear­ beiding av betong. Motoren kan drives elektrisk, med bensin eller med trykkluft. Staven er 25-75 mm i diameter. Bruk ikke vibratoren til å flytte mørtelen over større avstander i formen. Figur 6.15 Bøyemaskin

Vibrobjelke Til overflate vibrering bruker vi både bjelker og plater. Bjelker blir mest brukt. Overflatevibrering blir brukt ved støping av store horisontale flater (golv, veier, flyplasser). Komprimerin­ gen er bare effektiv i en dybde på 10-15 cm. Ved tykkere lag må derfor overflatevibrering suppleres med stavvibrering.

Figur 6.16 Elektrisk stavvibrator

Figur 6.17 Komprimering med vibrobjelke

Betong og armeringsarbeider

63

Når vi trekker vibrasjonsbjeiken bortover, oppnår vi både av­ retting og komprimering. Bjelken skal trekkes fram med en hastighet av ca. én meter per minutt. Vi skal holde den i lodd og passe på at vi har en ca. 3 cm høy bølge på forsiden. Vi reg­ ner to overfarter som tilstrekkelig.

Det finnes enkle bjelker for betjening av en eller to mann, med lengde opp til 4 m, og det finnes doble bjelker for betjening av to mann, med lengde opp til vel 6 m.

Formvibrator Formvibratoren skrur vi fast direkte på formene. Formvibrering bruker vi først og fremst ved serieproduksjon i betongfabrikker, men metoden kan også være aktuell ved plasstøping når vi benytter et forskalingssystem av store flak.

Betongglattemaskiner Ved den tradisjonelle, eldre arbeidsmåten foregikk etter­ behandlingen av et betonggolv med brett. En glattemaskin gjør det mulig å etterbehandle over 100 m2 per time. Vi oppnår da en langt bedre overflate enn ved manuell behandling. En glattemaskin veier 50-60 kg og kan være utstyrt med bensin­ motor eller elektrisk motor.

Figur 6.19 Arbeidsoperasjoner ved støping av golv: komprimerig, armering, ulegging av betong, vibrering, glatting og sliping

Betongeksem Fersk mørtel er i hovedsak sement og sand eller grus blandet med vann. Den våte sementen kan gi etseskader på huden. Går du lenge i klær som er tilsølt av våt sement, risikerer du dype etseskader, som må behandles av lege.

64

Kapittel 6

Figur 6.18 Glattemaskin. Vent ikke så lenge at en må sitte på glattemaskinen

Omtrent 10 % av alle som har hyppig kontakt med våt sement, får eksem. Eksemet kommer som oftest etter mange års stadig arbeid med sement. Risikoen for sementeksem er liten for dem som arbeider med tørr sement. Har vi fått eksem av våt sement, er det også større risiko for at vi blir allergisk mot vannløselig krom, som finnes i betongen. Allergien gjør eksemet mer alvorlig og langvarig. Vi regner med at kromallergi varer livet ut. Det er omtrent umulig helt å unngå krom til daglig. Krom i matvarer, fyrstikker og lær i sko og hansker kan forverre eksemet. Hos bygningsarbeidere blir eksemet også ofte verre på grunn av hudslitasjen fra bygningsmaterialer og irritasjon fra oljer, løsemidler og fuktighet.

Eksemet slår særlig ut på hendene, men plager andre steder på kroppen er ikke uvanlig. Huden blir rød og flassende. Når eksemet forverres, kan det bli væskende og klø ille. Etter hvert blir huden gjerne tørr med «skjell» og sprekker som svir.

ver 1 Vi skal støpe og armere et fundament på godt bærbar morenejord. Hvordan bør vi gjøre det?

2 På hvilke måter kan vi blande betong? 3 Hvordan kan vi transporterere betongen på selve byggeplassen?

4 Hvorfor vibrerer vi betongen? 5 Hva slags utstyr trenger vi til armeringsarbeider?

6 Hvilke arbeidsoperasjoner må vi gjennomføre ved støping av golv på grunnen?

Betong og armeringsarbeider

65

Bygging av veg Mål: Når du har gått gjennom dette kapitlet, skal du kjenne til korleis det offentlege vegnettet er inndelt i klassar kjenne til korleis vi byggjer opp og komprimerer ei stabil fylling kjenne til korleis vi byggjer opp vegfundamentet, og korleis det fungerer kunne vere med på å byggje opp vegkroppen kjenne til ulike typar vegdekke og eigenskapane og bruksområda deira kunne vere med på å leggje ulike typar dekke kunne halde ved like ulike typar vegar både om vinteren og om sommaren

• • • • • • •

Inndelinga av det offentlege vegnettet Vegtypar Handbok 017 frå Statens vegvesen, Veg- og gateutforming, tek for seg dette temaet. Vegane er inndelte etter storleik og etter kva for landområde dei går gjennom. Vegnettet blir inndelt i fire vegtypar: • • • •

hovudveg samleveg tilkomstveg gang- og sykkelveg

Hovudvegar Hovudvegar skal dekkje behovet for transport mellom distrikt, område og bydelar. Talet på avkøyrsler skal vere avgrensa. Hovudvegar kan utformast som

• motorveg klasse A (fire felt) • motorveg klasse B • avkøyrselsfri hovudveg • avkøyrselsregulert hovudveg

66

Kapittel 7

Nynorsk Tilkomstveg

Bokmål Adkomstveg

Motorveg klasse A har midtdelar, planskilde kryss og ikkje avkøyrsler. Motorveg klasse B har ikkje avkøyrsler. Ein motorveg kan berre trafikkerast av motorvogner som lovleg kan køyre i minst 40 km/t.

Samlevegar samlevegar er samoanusvegar innamor aistriKt, omraae og bydelar. I visse tilfelle kan vi tillate avkøyrsel til samlevegar. Samlevegane knyter saman tilkomstvegane og hovudvegane.

Nynorsk Samband

Bokmål Forbindelse

Industritilkomstar blir utforma som samlevegar, og samlevegar blir utforma som avkøyrselsfrie samlevegar eller som avkøyrselsregulerte samlevegar. Tilkomstvegar Tilkomstvegar blir brukte som tilkomst til dømes til bustader og forretningar.

Gang- og sykkelvegar Gang- og sykkelvegar skal brukast av fotgjengarar og syklistar. Unntaksvis kan gang- og sykkelvegane brukast som tilkomst til inntil ti bustader i utbygde område. I nye område skal vi unngå dette.

Områdetypar Ein veg fører til inngrep i terrenget, busetnaden, arealbruket og dei sosiale forholda. Vegen bør derfor vere dimensjonert og utforma etter det området han går gjennom. Område utanfor byar og tettstader har spreidd busetnad og mjuke landskapsformer. Sentrum i byar har stor utnytting av arealet og er dominert av linjer og vinklar (gater, fasadar, par­ kar og plassar). Som ei mellomsone mellom landsbygda og den tette byen har vi by- og tettstadområda utanom sentrum. Her er det mykje busetnad, men også grøne område. Forma og tettleiken på busetnaden avgjer kva for sett av spele­ reglar som gjeld for korleis vegen og omgivnadene skal sam­ ordnast. På dette grunnlaget deler vi områda inn etter kor sterkt utbygde dei er. Vi skil mellom

• • •

Område utan busetnad og med spreidd busetnad Område med middels tett busetnad Område med tett busetnad Bygging av veg

67

b)

a)

Figur 7.1 Prinsipputforming av vegnettet i a) spreidd busetnad, b) middels tett busetnad og c) tett busetnad

Område utan busetnad og med spreidd busetnad Dette er område utanom byar og tettstader og område med spreidd busetnad. Område med middels tett busetnad Dette er utbyggingsområde, tomteområde, tettstadene utanom sentrum, drabantbyane og mindre tettstader. Ein tettstad kan grovt definerast som ein stad der det bur over to hundre men­ neske, og der det ikkje er meir enn 50 m mellom husa. Soner med 60 km/t er ofte middels tett busetnad. Område med tett busetnad Dette er sentrumsområda, gatene, kvartala, dei samanhen­ gande fasaderekkjene og den tunge busetnaden. Ein del mid­ dels tette område av eldre dato har ei streng kvartalsinndeling med rette linjer og bør vurderast som tette når vi skal forme ut gatene.

Standardklassar Inndelinga i vegtypar og områdetypar gir tolv standardklassar. Det bør ikkje vere for mange sprang mellom standardklassar langs ein veg. Når randbusetnaden er variert, bør det ikkje skiftast oftare enn kvar andre eller tredje kilometer.

Du kan lese meir om korleis tverrprofilet, linjeføringa, kryssa og anna skal utformast i Handbok 017 frå Statens vegvesen.

68

Kapittel 7

Nynorsk Busetnad

Bokmål Bosetning

Hovudveg i område utan busetnad og med spreidd busetnad (H1)

Hovudveg i område med middels tett busetnad (H2)

Samleveg i område utan busetnad og med spreidd busetnad (S1)

Samleveg i område med middels tett busetnad (S2)

Samlegate i område med tett busetnad (S3)

Tilkomstveg i område utan busetnad og med spreidd busetnad (A1)

Tilkomstveg i område med middels tett busetnad (A2)

Tilkomstgate i område med tett busetnad (A3)

Gang/sykkelveg i område utan busetnad og med spreidd busetnad (GS1)

Gang/sykkelveg i område med middels tett busetnad (GS2)

Gågate i område med tett busetnad (GS3)

Figur 7.2 Standardklassar

Bygging av veg

69

Korleis vi byggjer veg Når ein veg skal byggjast, støyter vi på dei same fundamenteringsproblema som når vi skal byggje hus. Det er til dømes vik­ tig å få fastlagt kor stor bereevne grunnen har, og avgjere om utgravne massar kan brukast i fyllingar, og om skråningane er stabile. Figur 7.3 viser eit døme på oppbygging av ein vegkropp

Bereevna til grunnen Grunnen må tole trykket frå vegtrafikken, overbygginga og fyl­ linga, og vi må derfor å unngå umogelege og farlege grunnfor­ hold. Dei innleiande grunnundersøkingane er svært viktige og er med på å avgjere kvar vegtraseen skal gå. Når den endelege vegtraseen er fastlagd, må vi med vidare grunnundersøkingar finne ei løysing på stabilitetsproblema. Samtidig finn vi ut om vi kan bruke massen frå skjeringane til fyllingar.

Det er visse grunnforhold som kan skape problem for stabilite­ ten, eller som kan gi store setningar. Små setningar er ikkje så farlege for ein veg, berre dei går over ei viss lengd. Lokale set­ ningar verkar derimot som dumpar i vegen, og setningar som til dømes ligg inntil eit brufundament, kan vere direkte farlege. Vi prøver derfor å unngå setningar dersom det er mogeleg. Stabiliteten må derimot alltid vere tilfredsstillande.

Sikring av stabilitet Vi skal no sjå på ein del byggjetekniske tiltak som kan sikre stabiliteten der grunnen har dårleg bereevne. Dei same tiltaka reduserer også setningsproblema.

70

Kapittel 7

Flytting av veglinja Dersom jordarta har lita bereevne slik at vi får stabilitetsproblem, bør vi finne ut om forholda blir betre om vi flytter veg­ linja. Figur 7.4 viser eit døme der vi kan spare mykje pengar.

Fylling til fast grunn Dersom grunnen er svært blaut og lite beredyktig og det ikkje er meir enn 3 m ned til fastare lag, er det oftast lurt å fjerne dei lause massane og erstatte dei med meir stabile massar. Det gjer vi der grunnen er blaut leire, gytje eller andre jordarter som gir stabilitetsproblem og setningar. Det er også enkelt å skifte ut massane når det er kort ned til eit fastare lag. Vi bruker ein vanleg gravemaskin til å fjerne dei dårlege massane med. Ut­ gravinga bør vere så brei at vi får full stabilitet i fyllinga. Fortrenging av blaute massar Dersom det er langt ned til eit fastare lag, blir det vanskeleg å grave ut massane og vi bruker da følgjande metode. Når vi byggjer ei fylling på svært blaute massar, gir grunnen etter, og fyllinga sig ned. Samtidig blir dei blaute massane trengde unna. Det kan vi utnytte og fylle på sprengstein heilt til denne fyllmassen når fast grunn. På den måten kan vi byg­ gje opp ei stabil fylling. Dersom det er ei eventuell tørrskorpe øvst, må vi grave ho av før vi fyller opp. Vi må også fjerne dei massane som tyt opp framfor og på sida av fyllinga, etter kvart.

Ofte trengjer ikkje sprengsteinen unna alle dei blaute mas­ sane. Da kan vi sprengje under og framfor fyllinga for å røre Bygging av veg

71

om dei lause massane og på den måten lette fortrenginga. Når vi skal lade for vi sprengjer, pressar vi ror ned til den faste grunnen og fyller sprengstoff i dei. Det kan også vere aktuelt å sprengje framfor fyllinga før vi har fått fortrengt massar. Denne metoden blir berre brukt på djupner ned til 10 m.

Svært blaute massar Fastare massar

Figur 7.6 Sprenging framfor fyllingstippen

Redusert fylling Trykket som pressar mot grunnen, er summen av trafikken, overbygginga og ei eventuell fylling. Dersom dette trykket blir for stort, kan vi senke fyllingshøgda og på den måten redusere trykket. Dermed blir fyllinga lettare, stabiliteten betre og set­ ningane mindre. Lette fyllmassar Somme gonger er det ikkje mogeleg å senke fyllingshøgda. Da må vi finne andre løysingar som å brule lette fyllmassar.

Vanlegvis har fyllmassane ein tettleik på ca. 40 kN/m3. Der­ som vi bruker lettare massar i ei vegfylling, kan vi få ein tett­ leik på 21 kN/m3 eller mindre. Det halverer vekta av fyllinga og minskar dermed trykket mot grunnen.

72

Kapittel 7

Figur 7.7 Redusert fylling betrar stabiliteten fordi tyngda av fyllinga blir mindre

Aktuelle materiale er isopor, sagflis, Leca og lettbetongprodukt. Leca og lettbetong kan ta opp mykje vatn og bør der­ for drenerast godt for at dei ikkje skal ta opp vatn. Vi legg materiala lagvis og komprimerer lett. Sagflisa må liggje under grunnvasstanden for ikkje å rotne.

Lette, isolerande massar som isopor må ikkje liggje for høgt i overbygginga på vegen. Dersom slike massar ligg for høgt, kan vegdekket på desse stadene fryse før resten av vegen, noko som klett kan føre til trafikkulykker.

Motfyllinga? Ein grei måte å stabilisere ei fylling på er å lage ei motfylling, til dømes av massar vi elles ikkje ville brukt i sjølve vegfyllinga. Ei motfylling er plasskrevjande. Men dersom vi bruker motfyl­ linga som underlag for jordbruk eller anna terreng, går det fint. Ei anna ulempe er at motfyllingar vanlegvis aukar set­ ningane under vegen.

Motfylling Figur 7.9 Stabilisering med motfylling

Pæling Vi må ofte pæle når vi skal byggje bruer og hus. Metoden er så dyr at han sjeldan blir brukt til vegbygging. Men i somme tilfelle må vi likevel bruke metoden, spesielt der vi må grave 5-6 m for å komme ned til fast grunn, til dømes på korte myrstrekningar. Som regel plasserer vi pælane med ein avstand på 1-2 m i eit kvadratisk rutenett både under sjølve fyllinga og i skråninga. Vi slår pælane, som vanlegvis er av tre eller av betong, ned i marka med ein rambukk. Pælen bør skråne frå 5 : 1 til 7 : 1 for å kunne ta opp horisontalkreftene i vegfyllinga. Det krevst ei fyllingshøgd på minimum 2 m.

Figur 7.10 Pæling under ei vegfylling

Lasta frå vegfyllinga blir overført til pælane som eit direkte trykk mot pælehovuda eller mot trykkplater av betong (ca. 0,7 x 0,7 m), som er plasserte på pælane. Ein del av trykket frå veg­ fyllinga blir også teken opp av kohesjon eller friksjon langs overflata av pælen. Somme stader må vi dessutan kalkstabilisere. Det vil seie at vi ved hjelp av ein spesialboremaskin freser uleska kalk ned i den Bygging av veg

73

blaute leira. Kalken reagerer med leira og byggjer opp ein kalkpilar som til dels har same funksjonen som ein pæl.

Komprimering I kapittel 2 har vi sagt det meste om komprimering og komprimeringsutstyr. Det er viktig at alle delane av ein veg blir kom­ primerte godt. Da unngår vi vanlegvis setningar i vegdekket. Hugs at komprimeringsmaskinane har avgrensingar når det gjeld kor tjukke lag dei kan komprimere.

Vegfundamentet Figur 7.11 viser ei typisk overbygging der botnen under er av lausmassar. Vegfundamentet er bygd opp av • • •

eit filterlag eit forsterkingslag eit berelag

Filterlaget Filterlaget blir brukt der botnen under er til dømes leire og silt, altså av ein finkorna masse. Filterlaget skal hindre at leira og silten trengjer opp i fundamentet og på den måten øydelegg bereevna. Det skal verke som ein sil og må kunne sleppe gjen­ nom vatn frå grunnen og drenere det ut av vegkroppen. Filterlaget blir oppbygd av 15 cm sand eller av sandhaldig grus som blir komprimert godt. Det er lurt å bruke ein filterduk mel­ lom sanden og leira eller silten, fordi det også hindrar at leira eller silten trengjer opp i sanden. Filterduken er gjerne laga av plast. I dag blir det meir og meir vanleg å berre bruke filterduk som filterlag.

74

Kapittel 7

Forsterkingslaget Forsterkingslaget har som oppgåve saman med filterlaget å for­ sterke ein grunn som er lite beredyktig. Laget skal byggjast opp av beredyktige, godt drenerte og ikkje telefarlege materiale av sand, stein, grus eller liknande. Desse massane må vere av så god kvalitet at dei ikkje blir nedknuste når dei blir valsa. Dersom vi bruker sprengstein, må vi bruke ein finare knust masse på toppen for å tette for berelaget. Forsterkingslaget skal komprimerast godt, slik at det får god bereevne og nok stabilitet under påkjenningane frå trafikken, særleg frå store trailerar. Berelaget Berelaget har ein viktig lastfordelande funksjon. Det skal ta opp dei belastningane trafikken gir vegen gjennom dekket, og fordele dei på forsterkingslaget utan at vi får skadelege set­ ningar i vegkonstruksjonen. Berelaget kan byggjast opp av velgraderte materiale av grus eller knust stein. Vi kan også setje asfalt til berelaget og på den måten få betre binding. Det krevst god komprimering og avretting på toppen.

Vegdekket Vegdekket er det øvste laget i vegkonstruksjonen, normalt med eitt eller to lag. Det øvste laget kallar vi slitelaget, det nedste bindelaget. Vi har mange ulike vegdekke, som

• •

asfaltdekke betongdekke

• oljegrus • grusdekke

Asfaltdekke Asfalt er ei blanding av steinmateriale med ei viss kornsamansetjing, finstoff (filler) og asfaltbindemiddel (bitumen). Bitumen, som limer materiala saman, er eit destillasjonsprodukt som vi får i samband med oljeraffinering.

Det blir stilt store krav til asfaltdekket, og spesielt til slitelaget. Det skal tole konsentrerte trafikkbelastningar som gir store trykk- og strekkpåkjenningar. Dessutan er dekkeoverflata ut­ sett for sterk slitasje frå piggdekk og krefter i samband med akselerasjon og nedbremsing. Også dei klimatiske påkjennin­ gane kan vere store. På eit vegnett med stor trafikkmengd bruker vi asfalt med maksimal kornstorleik, opptil 22 mm. Men det er mest vanleg å bruke asfalt med ein maksimal kornstorleik på 16 mm på slike vegar.

Du kan lese meir om asfalt i boka V eg dekker.

Bygging av veg

75

Betongdekke Betongdekke er mest aktuelt på vegar med stor trafikk. Dei blir også brukte ein del i tunnelar, der vi ikkje kan dra nytte av dei sjølvreparerande eigenskapane til asfalten om sommaren. Betongdekket kostar meir enn asfaltdekket, men det har betre sliteeigenskapar og dermed lengre levetid. Betongdekka er stive og stiller derfor strenge krav til dimensjo­ nering av overbygginga av vegen. Dersom vi har ujamt telehiv eller for lita bereevne i vegen, kan vi risikere at dekket sprekk og vi kan få dyre reparasjonar.

Oljegrus Oljegrus er ei blanding av naturfuktig grus og oppvarma vegolje tilsett bindemiddel. Han blir brukt som dekke på vegar med opptil tusen køyretøy i døgnet og er meir fleksibel og toler stør­ re deformasjon enn varmblanda asfaltdekke. Han er enklare å halde ved like og er lett å reparere etter teleløysingar og lik­ nande påkjenningar.

Grusdekke Grusdekke blir brukt på vegar med liten trafikk, gjerne mindre enn to hundre bilar i døgnet. Det kjem av at kostnadene til ved­ likehald gjerne blir høge når det er mykje trafikk og stor på­ kjenning på dekket. Grusmateriale blir kasta til sida av bilhjula, og finstoffet i dekket blåser bort i tørre periodar. I eit grusdekke er det fukt og vatn som held dekket saman. Dekket må derfor byggjast opp med eit materiale som held på fukta. I tillegg må vi ha eit steinskjelett som ber belastninga frå bilhjula. For at ikkje dekket skal falle frå kvarandre i tørre periodar, må dekket få tilført vatn. Materiala i vegfundamentet må derfor kunne gi frå seg vatn til dekket. Grusvegane bruker vi der vi ønskjer å byggje billige vegar. Vi bruker lokale materialførekomstar. Dersom ikkje desse materi­ ala tilfredsstiller kvalitetskrava, må vi installere knuse- og sikteanlegg, slik at grusen blir rett samansett og får rett kvalitet.

Det er viktig at grusmassane held på den rette samansetjinga slik at vi ikkje får separasjon, det vil seie at steinmateriala og finstoffet blir skilde. Dersom det skjer, held ikkje dekket saman. Vi må derfor halde materiala fuktige både når dei blir lagra, og når dei blir utlagde. Dersom dei er lagra i store haugar, kjem lett dei største steinane nedst. Derfor er det viktig å blande gru­ sen når han blir opplasta.

76

Kapittel 7

Vi kan bruke ulike maskinar til å leggje ut massane med. Veghøvelen er den vanlegaste. Dersom vi kan køyre på berelaget, kan grusen spreiast i tynne lag frå ein lastebil. Vi kan også tippe han i ein haug og skyve han ut med veghøvelen. Med bladet på veghøvelen kan vi finplanere og blande grusmassane. Regnvatnet skal renne ut i veggrøftene frå vegdek­ ket, samtidig som vatnet ikkje skal ta med seg finstoffet i vegen. Eit fall på om lag 4 % sikrar dette. Det er viktig at materiala er fuktige. Vatnet smør grusen, slik at han blir knadd saman når vi valsar han. Det er vanleg å vatne grusdekket etter at det er utlagt og før den avsluttande valsinga.

Vi kan bruke ulike typar komprimeringsutstyr. Ein sjølvgåande vibrovals passar godt til å komprimere grusdekket med. Tyngda på valsen avgjer kor tjukt lag vi kan valse om gongen, og kor mange gonger vi må køyre valsen over dekket.

Vedlikehald av vegar Vedlikehaldet av ein veg går ut på å halde køyrebanen, vegkonstruksjonen, dreneringa og vegområdet i så god stand at trafikken kan komme fram uhindra og trygt under skiftande vér- og føreforhold. Vedlikehaldsarbeidet omfattar derfor fleire ulike oppgåver - alt frå improviserte utbetringar etter ras og flaumar til langsiktige forbetringar og faste vedlikehaldsrutinar. Om vinteren har vi stort sett nok med å halde vegbanen fri for snø og is og å strø sand og salt. Hovudvedlikehaldet må vi ta om våren, sommaren og hausten. Det er dyrt å halde ved like dårlege vegar som stadig får skade av trafikken og klimaet. Vegar som er godt bygde og godt planlagde, krev eit minimum av vedlikehald.

Eit godt vegetasjonsdekke er det beste vernet mot erosjonsskadar i vegområdet. Vi skal derfor halde vegetasjonsdekket godt i stand og utbetre eventuelle skadar etter kvart. Vi må skjere bort kratt, buskar og tre eller hogge dei ned der dei veks så nær innpå vegen at dei kan skade dreneringa, stengje for avløp eller hindre fri sikt. Småskog som står uheldig til, kan også vere årsaka til at snøskavlar legg seg i vegområdet og blir til ulempe for trafikken.

I det daglege vedlikehaldet må vi ta oss av flaumskadar, mindre ras og steinsprang. Flaumskadane kjem særleg i skråningar og Bygging av veg

77

grøfter, og det er viktig å utbetre alle slike sår, som elles kan bli utsette punkt for vatnet under neste flaum. Vi må også setje i stand groftefar og renner og etablere nytt vegetasjonsdekke, gjerne med grastorv. Det er spesielt viktig å vere på vakt for skadar i terrenggrøfter der vatnet kan bli ført på avvegar og grave seg vidare gjennom uverna jordmassar. Det blir derfor ei sentral vedlikehaldsoppgåve å reinske grøftene for å få fjerna sedimenterte materiale og oppgrodde massar. Samtidig bør vi tømme eventuelle sandfang og reinse opp stikkrennene slik at det blir fritt gjennomløp.

Figur 7.12 Etter ein flaum må vegen haldast ved Uke

Vedlikehald av grusvegar Grusvegar har relativt stort behov for vedlikehald. Det er viktig at grusvegane er rett bygde, med dekke, nok bereevne og effek­ tiv drenering i samsvar med forskriftene.

For å få ei effektiv drenering er det spesielt viktig at køyrebanen har stort nok tverrfall. Når bilar stadig passerer, gir vatn som blir ståande på køyrebanen, ujamne parti og hol i dekket. Langs vegkantane har det lett for å leggje seg ein kant av grus som stengjer for avrenninga til sidegrøftene. Det er viktig å fjerne slike kantar og samtidig reinske sidegrøftene for grus, oppgrodde tuer og kratt.

Slaghol i dekket bør vi reparere så fort som råd. Da fyller vi i ny stabilisert og rett gradert grus, som bør komprimerast. I sam-

78

Kapittel 7

band med snøsmeltinga om våren eller etter kraftige regnvér kombinert med stor trafikk kan det bli mange hol i grusdekket. Da bør vegen høvlast. Vi må høvle dekket berre når det er passe fuktig, elles må vi bløyte det opp med vatning. Dersom det er behov for å fornye dekkmaterialet eller setje til kalsiumklorid, bør materiala leggjast ut på vegen før vi høvlar. Når vi høvlar, løyser vi opp heile slitedekket og legg det utover i eit jamt lag. Kalsiumklorid bind støvet i grusvegen og har i tillegg ein god stabiliserande effekt på vegen.

Vedlikehald av oljegrusvegar Her kan sjølve vegdekket få skadar når lokale svake parti ut­ viklar seg til hol etter kvart som trafikken riv laus dekkmateri­ alet og kastar det unna. Slike slaghol må vi lappe enkeltvis med oljegrusmasse som vi fyller i holet og komprimerer. Deretter jamnar vi godt av overflata og komprimerer igjen. Det er viktig at overflata blir heilt jamn slik at ikkje bilhjula som køyrer over ujamne parti, lagar fleire nye hol bortover vegen. Når dekket etter kvart er nedslite fordi det er rive laus materiale og komme hol, trengst ein større reparasjon. Da riv vi opp det gamle dek­ ket slik at det smuldrar opp i overflata. Så set vi saman mang­ lande steinfraksjonar, noko nytt bindemiddel og ny masse etter behov. Etter å ha blanda massen på vegbanen med riveutstyr, sloddar vi den nye oljegrusen jamt ut og valsar godt.

Vedlikehald av asfaltdekke I eit asfaltdekke kjem det ulike skadar på grunn av trafikken og klimaet. Vi skil gjerne mellom • • •

lokale skadar piggdekkslitasje med hjulspor generell nedbryting av dekket

Som på oljegrusvegar kjem dei lokale skadane fordi dekket blir brote opp av trafikkbelastninga. Det skjer der det er lokale svake parti i dekket eller i berelaget. Når vi skal reparere slike skadar, er det viktig å konstatere kva som er årsak til skaden. 1 fall det er telefarlege eller ustabile materiale i berelaget, bør vi grave dei opp og skifte dei ut med beredyktige materiale før vi utbetrar dekket. (Å leggje ny asfaltmasse i slagholet er berre ei mellombels utbetring.) Når vi har reparert underlaget, hogger vi dekkanten rein og rett, fjernar alt laust materiale, stryk på limmiddel, fyller i lappemasse og komprimerer i eitt eller fleire Bygging av veg

79

lag. Etter mellombels å ha komprimert topplaget stryk vi av den overskytande lappemassen med veghøvelen. slik at over­ flata fluktar nøyaktig med resten av dekket etter at vi har kom­ primert. For a fa god komprimering og samanheng i dekket må vi varme opp skøytane. Tversgåande og langsgåande sprekkar i asfaltdekke som er meir enn 3 mm breie, bør vi forsegle med ein spesiell asfalt for dette formalet. Dersom sprekken opnar seg på grunn av telehiv, kan han komme igjen år etter år, og dersom vi ikkje kan re­ dusere sprekken med betre drenering, kan det vere aktuelt å legge eit nytt, armert asfaltdekke over det gamle. Armeringa skal vere sterk nok til at det ikkje opnar seg sprekkar i dekket dersom telehivet er ujamt. Vi kan bruke eit armeringsnett av stål eller av spesialplast.

Piggdekka slit svært mykje på eit asfaltdekke. Jamvel etter å ha eksperimentert med meir slitesterke dekk, blir det ein hjulsporslitasje på rundt 1 cm i året på sterkt trafikkerte vegar. Med sal­ ting og strøing i tillegg til piggdekktrafikk aukar slitasjen enda meir. Mange bilar har no vinterdekk utan piggar, og kanskje får vi forbod mot piggdekk i dei store byane. Men likevel blir det slitasje på vegen.

Det er utvikla fleire reparasjonsmetodar som tek seg av piggdekkslitasjen, og som du kan lese om i boka Vegdekker.

Figur 7.13 Dette er berre lappverk. Her trengst eit nytt armert asfaltdekke

Vintervedlikehald Vintervedlikehaldet omfattar dei spesielle arbeida som må til for å halde vegen i trafikksikker stand om vinteren. Omfanget av arbeidet er avhengig av klimaet og av trafikkmengda.

Vi begynner alt om hausten med førebuande arbeid for snø­ ryddinga. I område med mykje snø skal vegkantane merkjast med brøytepinnar på begge sider med 50-100 m avstand, eller med mindre avstand ved svingar og når terrengforholda elles er vanskelege. Det kan vere ein fordel å måle pinnane med ei lysreflekterande måling i toppen. I tillegg bør vi setje opp snøskjermar på område der det legg seg snøskavlar over vegen. Vi bør studere terrengforholda og den dominerande vindretninga for å plassere snøskjermane på rett stad. Vi må også passe på å

80

Kapittel 7

Nynorsk Måling

Bokmål Maling

ha strøsandlager og dekkje til innløpa på stikkrennene der vi kan få store vanskar med issvelling.

Snøryddinga må vere godt organisert med lokale brøytemannskap og faste brøyterundar. På landevegar brøyter vi vanlegvis med spissplog montert på lastebil. Der det er mykje tung snø som skal brøytast, treng vi ein firehjulsdriven lastebil til plo­ gen. I fall det er ekstra vanskeleg å få snøen unna, kan det vere behov for ein snøfresar som kastar snøen langt ut til sida. I breie gater er skråplogen mykje brukt. Når vi skal fjerne snø frå bygater, bruker vi traktor og lastebil. Utover vinteren blir det gjerne tjukke islag på vegen. Da bruker vi veghøvelen med isskjer på. Glatt føre får vi spesielt når temperaturen er nær 0 °C og når det er fuktig snø eller is på vegbanen. Etter at snøen er rydda vekk, saltar vi vegane i byane og strør vegane på landsbygda med sand. I byane bruker vi ofte ei blanding av sand og salt.

Somme vegar har større trafikk enn andre. Etter eit snøfall blir først hovudvegane prioriterte med brøyting, etter kvart blir så samlevegane rydda for snø og til slutt tilkomstvegar og gangog sykkelvegar.

Oppgåver 1 Kva for klassar deler vi det offentlege vegnettet inn i? 2 På kva for ulike måtar kan vi leggje ut ei stabil fylling? 3 Kva omfattar eit vegfundament?

4 Kva slags typar vegdekke har vi? 5 Korleis held vi ved like dei ulike vegdekka?

6 Kva er vintervedlikehald?

Bygging av veg

81

Drenering Mål: Når du har gått gjennom dette kapitlet, skal du • kjenne prinsippa for drenering • kjenne forskrifter og retningslinjer for ulike typar bygg og anlegg

Drenering er viktig God drenering er viktig i alle typar byggjegroper og langs vegar, særleg i silt og leire. Ei dårleg drenering er årsak til mange store byggjeproblem, og er kanskje den bygningsfeilen som kostar mest pengar her i landet. Vatnet må ha fall, eventuelt med renner til pumpekummar om det ikkje er naturleg avløp.

Slurv og tilsøling øydelegg ein byggjegrunn som elles er bra. Vi har tidlegare vore inne på graving i silt under grunnvasstanden. Når vi grev, kan alt sjå bra ut, men med eitt, gjerne etter ein pause eller neste dag når vi kjem på staden, er det totalt kaos, med søle, utrasa skråningar og krater der vatnet boblar opp. I slike tilfelle kan ei drenering gjere underverk.

Drenering av vegar Dreneringa er ein viktig del av vegbygginga. Ho skal sikre • • • •

bereevna til vegen at vatn fjernar seg frå køyrebanen og skuldrene at vi ikkje får skadar dersom det kjem ein flaum at vi ikkje får ras, utgliding eller erosjon som følgje av overflatevatn eller vatn i grunnen

Det enklaste er å føre vatnet bort på overflata frå terrenget eller køyrebanen. Her byggjer vi overvassgrøfter i terrenget eller langs vegen.

82

Kapittel 8

Somme stader langs vegen får vi ein høg grunnvasspegel som går opp i overbygginga på vegen, spesielt etter at det har regna mykje. Det er ikkje bra fordi det kan gi telehiv om vinteren. Derfor må vi lage ei drenering som senkar vasshøgda. I skjeringssidene kan grunnvatnet strøyme ut og vaske bort jordmassar og gi problem med is om vinteren.

Opne grøfter og drensgrøfter Vi legg ofte vegskuldrene og køyrebanen med fall for å føre overflate vatnet til grøftene. I vegskjeringar legg vi vanlegvis grøfter langs vegen. Vi kan lage eit tettelag i botnen av grøfta dersom vi ikkje vil at vatnet skal trengje ned i grunnen. Under dette laget kan det vere naturleg å ha ei drenering av overbyg­ ginga på vegen.

Figur 8.1 Grøfta tek seg av overvatnet, dreneringa drenerer vegkroppen a) med drensrør b) medfiberduk og stein

Vi kan også lage veggrøfta så djup at ho drenerer både sjølve vegdekket og overbygginga. Den djupe grøfta er plasskrevjande, og ho kan fryse om vinte­ ren. Ho kan også vere trafikkfarleg. Derfor er oftast dei lukka drensalternativa på figur 8.1 dei beste.

Grøft i sideterreng

Figur 8.2 Grøft som drenerer både vegdekket og over­ bygginga av vegen

Dersom det er fare for at overflatevatnet kan renne ned og skade ei skjeringsside, kan vi lage ei open terrenggrøft. Grøfta skal gå om lag 5 m frå skråningskanten, og ho bør vere 0,5-1 m djup, avhengig av kor mykje vatn ho skal ta.

Sandfang I bygater kan vi vanlegvis ikkje ha opne grøfter. Her fører vi i staden overflatevatnet bort i rennesteinen som er plassert mel-

Figur 8.3 Djup veggrøft med drenering i sideterreng Drenering

83

Støypejarnsrist Køyrebane

Fortau

WJJWJJÅXK k

Dekke

Berelag

Forsterkingslag

Utløpsrør

Kvilar for drenering av bere- og forsterkingslag

Samlerør

ø400500

b)

lom køyrebanen og fortauet. På omtrent kvar 75 m blir vatnet ført til avløpsnettet ved hjelp av ei støypejernsrist.

Under rista er det eit sandfang som fangar opp sanden før vat­ net går vidare ut i kloakksystemet. Sandfanget må tømmast med jamne mellomrom.

Drensrør Som drensrør bruker vi no for det meste plastrør. Dei blir lever­ te i kveilar på til dømes 25 m eller 100 m og kan skøytast med muffer i det same materialet. Plastrøra har forholdsvis tynne vegger, men dei er bygde med korrugert (bølgja) overflate for å få god nok styrke.

Den øvste rørhalvdelen er vanlegvis hola eller slissa, slik at drensvatnet kan trengje ned i røra gjennom desse hola. Den nedste delen er tett slik at vatnet blir ført bort. Desse leidning­ ane kan derfor brukast som kombinerte leidningar der vi fører bort både drensvatn og overvatn. Vi fyller jordmasse over drensleidningane, og det er svært vik­ tig å gjere det på rett måte. Hola i plastleidningane må ikkje tettast igjen slik at grunnvatnet blir hindra i å trengje inn i leidningane. Samtidig må det ikkje komme mykje jordmasse inn i leidningane, slik at dei blir fulle av jord.

Over røra må vi fylle på eit 25 cm tjukt lag med spesielle grusmassar. Grusen skal vere samansett slik at han ikkje trengjer inn i drensspaltene i røra, samtidig som han skal hindre at jord frå grøfta trengjer ned i grusen og inn i røra gjennom drens­ spaltene. Grusen må komprimerast på same måten som annan masse i vegen.

Vi må ikkje tippe grusmassane frå lastebilen og direkte på drens­ røra. Da kan røra komme ut av stilling, og dei kan bli skadde.

84

Kapittel 8

Figur 8.4 a) Rennestein med støypejernsrist b) Sandfang brukt i Oslo

Dei første massane strør vi tynt over røra med ein grave­ maskin. Vi jamnar dei så ut med ein handreiskap før vi kom­ primerer. Så fyller vi massane opp og komprimerer lagvis. Vi bør ikkje komprimere rett over røret før laget er

• •

0,5 m tjukt dersom vi bruker eit lett vibreringsutstyr som veg mindre enn 200 kg 0,7 m tjukt dersom vi bruker tyngre komprimeringsutstyr

Vi kan også bruke ein fiberduk som vi legg på botnen og opp på sidene i grøfta. Vi legg røret i botnen av grøfta på fiberduken og fyller finpukk om lag 30 cm over røret. Til slutt bretter vi fiber­ duken saman rundt finpukken. Da trengjer ikkje jordmassane inn i finpukken. Det kan også vere aktuelt å fjerne røret og berre bruke fiberduk og finpukk. Sjå figur 8.1b.

Stikkrenner Stikkrennene blir brukte til å føre vatnet frå terreng på sida av vegen og frå drensleidningar gjennom vegbanen. Rennene kan vere av betong, plast eller stålrør. Når vi legg stikkrennene, må vi vere spesielt omhyggelege med inntaks- og utløpsopningane, slik at vatnet ikkje får grave vekk massar. Vi må pakke massane godt rundt røra, elles kan dei bli skadde av be­ lastninga frå fyllingshøgda og frå trafikken over.

På teikningane av vegen er det vanlegvis vist kvar i terrenget stikkrennene skal plasserast. Dersom det ikkje er vist, må byggjeleiaren sjølv finne ut kvar dei skal liggje, og kva for dimen­ sjonar dei skal ha. Når storleiken skal vurderast, må vi ta om­ syn til at rennene skal kunne ta unna alt vatnet også i flaumperiodar.

Drenering av bygningar Om drenering av bygningar er det gjort svært detaljert greie for i grunnkursboka Terrengarbeid og tekniske anlegg.

Formålet med å drenere er å skaffe tørre kjellarar. Vi prøver derfor å senke grunnvasstanden til eit nivå som er lågare enn kjellargolvet og telegrensa. Drenering

85

Dessutan trengjer ofte ein del overflatevatn ned i grunnen rundt huset, enda om prinsippet er at overflatevatnet skal førast bort frå huset før det trengjer ned i grunnen. Drensleidningane skal altså føre vatn bort frå grunnen rundt bygningen. Fall minst 1:50

Byggjeforskriftene stiller krav til dreneringa. Dimensjoneringa og legginga av drensleidningar, tilbakefyllinga mot grunn­ muren og planeringa av terrenget rundt bygningen skal sikre at vi ikkje får fukt i bygningen. Vi skal også ta omsyn til risi­ koen for skadeleg jordtrykk og teletrykk.

Takvatn og overvatn frå terrenget rundt bygningen skal førast vekk på ein slik måte at det ikkje belastar dreneringa rundt fundamenta.

Matjord

Tilbakefylte utgrav ne massar _

2x10 mm mineralull (50 kg/m3) _

Sjølve grunnmuren skal vernast med anten Filter av mineralull

a) korrugerte plater b) plastplater med knastar eller kammerplater av plast, sjå figur 6.4 c) mineralull eller polysteren d) ein kombinasjon av a, b eller c

Figur 8.5 Døme på tilbakefylling og fuktsikring

Drensleidningen Drensleidningen skal liggje minst 200 mm under overkanten av det tilliggjande golvet, rekna til innvendig botn av røret. Når golvet er oppfora, reknar vi frå underkanten av oppforinga.

Figur 8.6 Drensleidningen skal liggje minst 200 mm under toppen av kjellargolvet

Drensleidningen skal liggje på frostfri djupn. Frostdjupna vari­ erer frå landsdel til landsdel, men vanlegvis er 1,5-2,0 m greitt. Dersom vi ikkje kan leggje drensleidningen ned til frost­ fri djupn, kan vi leggje han på innsida av grunnmuren. Drensleidningen skal liggje på eit fast underlag. I dårleg grunn legg vi røra på magerbetong eller på trykkimpregnerte bord, eller på ei «pute» av sand og grus. Dette underlaget bør vere 5-10 cm tjukt. Sjå figur 8.7.

Botnen av drensgrofta skal vanlegvis ikkje vere djupare enn fundamentet på grunn av fare for setningar. I fall vi likevel må leggje drensgrofta under fundamentet, må ho trekkjast ut frå fundamentet. Sjå figur 8.8.

86

Kapittel 8

Figur 8.7 Slik kan drensleidningen leggjast. Den grove sanden bør vere 5-10 cm tjukk

Drensleidningen skal ha eit fall om ikkje er mindre enn 1 : 200 med eit filter av grov sand eller grus rundt leidningen. Dersom vi legg grov pukk eller fin kult rundt drensleidningen, skal fal­ let vere 1 : 100. Sjå figur 8.9.

Drensleidningen skal førast til ein bekk, ut i terrenget eller til ein kum som er knytt til eit ordna avløpssystem etter reglar gitt av bygningsstyresmaktene. Drensleidningen skal dekkjast med filtermateriale, og gjenfyl­ linga skal vere slik at det ikkje kan bli noko vasstrykk mot grunnmuren.

Figur 8.8 Stigningsforholdet d: a frå grøftebotnen er avhengig av kor fast jordslaget er. For svært faste jords­ lag kan vi bruke stigningsforhold 1:1. For mindre faste jordslag må vi bruke sterkare stigning, 1 : 2, 1 : 3 eller meir

Når kjellaren ligg så lågt at han ikkje kan drenerast, skal han byggjast vasstett.

Dimensjonering Ein enkel leidning bør ikkje ha mindre diameter enn 8 cm. Vanlegvis er det også nok for nokså store bygg. Men når vi dre­ nerer der grunnen er sterkt vassførande, kan det vere nødven­ dig med større leidningstverrsnitt. Kor store vassmengder som skal førast bort, er avhengig av nedbørsmengda på staden og av den evna jordslaget har til å sleppe igjennom vatn. Røynsler frå byggjeområdet er den beste rettesnora.

Fall 1.100 viss leidningen ligg i pukk eller fin kult Fall 1 200 viss leidningen ligg i eit filter

Figur 8.9 Fall på drensleidningen

Oppgåver 1 Kvifor drenerer vi?

2 Teikn tre døme på drenering av ein veg. 3 Korleis fungerer eit drensrør?

4 Kva er ei stikkrenne? 5 Kor langt under toppen av kjellargolvet bør drensrøret liggje? 6 Når må drensrøret ha ei skråning på 1 : 100 og 1 :200?

Drenering

87

Støtte mura r Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du • vite kva ein støttemur er • kjenne til dei kreftene som påverkar ein støttemur • kunne setje opp ulike typar støttemurar

Hovudtypar Ein støttemur er ein vegg, gjerne mot ein veg, med oppgåve å halde massane som ligg bak, på plass bak seg. Ein støttemur blir utsett for jord- og teletrykk. Vi må derfor ha frostsikker fundamentering, god drenering og bakfylling med drenerande massar. Sjå figur 9.1. Jord- og telekreftene prøver å dytte muren utover, mens vekta av støttemuren og jorda over han prøver å halde muren på plass. Dersom jord- og tele­ kreftene blir større enn den stabiliserande effekten av tyngde­ kreftene, rasar støttemuren ut. Derfor bruker vi geotekniske spesialistar til å dimensjonere støttemurar.

Figur 9.1 Støttemur med fylling bak

88

Kapittel 9

Det finst fleire ulike typar støttemurar. Vi skil mellom tre hovud­ typar: • vinkelstøttemur • gravitasjonsstøttemur • støttemur med forankring

Vinkelstøttemur Ein vinkelstøttemur er ein armert betongkonstruksjon av ein slank betongvegg som står på ein litt breiare betongsole. Elementet blir montert med den lengste delen av solen inn i fyl­ linga. Etter at det er fylt jordmassar over solen, veltar ikkje muren. Sjå figur 9.1. Figur 9.2 viser ein ferdig støypt vinkel­ støttemur før jordmassane er pågravne.

Figur 9.2 Ferdig støypt vinkelstøttemur ved Akerselva i Oslo

Gravitasjonsstøttemur Gravitasjonsstøttemuren stabiliserer jordtrykket med si eiga tyngd. Figur 9.3 viser ein støttemur som du sjølv kan byggje dei aller fleste stader, utan å måtte ta kontakt med geotekniske spesialistar. For å spare på betongen kan du bruke steinar inni. Det blir kalla sparestein. Sparestein

Gravitasjonstøttesmurane kan lagast av prefabrikkerte betong­ element, av betong støypt på staden og av steinblokker. Steinblokkene kan vere tørrmura eller mura med mørtel i fugene. Figur 9.4 viser døme på gravitasjonsstøttemurar.

Betong med armering

Figur 9.3 Ein vanleg støttemur i betong med sparestein Støttemurar

89

Figur 9.4 Gravitasjonsstøttemurar a) Støypt armert betong b) Prefabrikkerte betongblokker c) Prefabrikkert betong

90

Kapittel 9

d) Murstein e) Mura naturstein f) Gabion

Støttemur med forankring Dersom vi har stort jordtrykk, kan det vere nødvendig å forankre muren til jorda eller fjellet. Det er særleg aktuelt for slanke murkonstruksjonar med låg vekt, til dømes spuntmurar. Sjå figur 9.5. Her er muren forankra med eit plastnett som er lagt innover i fyllinga bak muren.

[ Oppgåver 1 1 Kva er ein støttemur?

2 Kva for krefter verkar på støttemurar?

3 Kva er ein gravitasjonsmur? 4 Kva er ein vinkelstøttemur?

5 Kva er ein støttemur med forankring?

Støttemurar

91

Rekkverk, master og kantstein Mål: Når du har gått gjennom dette kapitlet, skal du

• setje opp ulike rekkverk • setje opp master • leggje ulike typar kantstein og beleggingsstein på ein fagleg god måte

Rekkverk Vi set opp rekkverk for å unngå utforkøyringar. Rekkverk skal berre setjast opp dersom det er farlegare å køyre utfor vegen enn å køyre inn i rekkverket. Alternativ til rekkverk bør vur­ derast. Ofte kan det bli billigare, penare og sikrare å • • • • • • •

flytte veglinj a fjerne eller flytte faremomentet flate ut fyllingar og runde av overgangar fylle opp sideterrenget bruke ei lukka grøft bruke ettergivande master auke midtdelarbreidda

VRAKMASSAR

VRAKMASSAR

Figur 10.1 I staden for å bruke rekkverk kan vi gjere noko med sideterrenget

Stålrekkverk Stålrekkverket skal plasserast minst 0,5 m frå køyrebanekanten. Fronten av rekkverksskjena bør flukte med eller komme utanfor skulderkanten. Overkanten av skjena skal vere 0,75 m over bakkenivå. Der skråninga er 1 : 3 eller brattare, skal det vere minst 0,4 m innspenning frå bakkanten av stolpen til kanten av skråninga. Der denne minimumsavstanden blir brukt, bør vi bruke eit rekkverk som berre gir 0.5 m utbøying. Der innspenninga må vere mindre, må vi bruke lengre stolpar som blir ramma lenger ned. tettare med stolpar, eller rekkverket må stivast av for at det ikkje skal gi for lett etter. Figur 10.2 viser utforming og plassering av eit stålrekkverk.

92

Kapittel 10

Nynorsk Skjene

Bokmål Skinne

Figur 10.2 Plassering og utforming av stålrekkverk. Alle mål er i meter

Figur 10.3 Pass på at stålrekkverket følgjer vegbanen, og at endane blir bøygde vekk frå vegen

Betongrekkverk Betongrekkverket skal plasserast minst 0,5 m frå køyrebanekanten når fartsgrensa er 60 km/t eller lågare. Dersom farts­ grensa er 70 km/t eller høgare, skal rekkverket plasserast minst 1 m frå køyrebanekanten. Betongrekkverket skal alltid plasserast heilt utanfor skuldra, eventuelt flukte med skulderkanten.

Eit betongrekkverk skal vere 0,65 m høgt når fartsgrensa er 60 km/t eller lågare og 0,8 m høgt når fartsgrensa er 70 km/t eller høgare.

Figur 10.4 Utforming av betongrekkverk. Mål i millimeter

Figur 10.5 Betongrekkverk

Rekkverk, master og kantstein

93

Betongrekkverket kan støypast pa staden. Elementa må sikrast innbyrdes, til dømes med ein vaier gjennom dei. For å hindre deformasjon kan vi asfaltere litt opp på begge sidene, eller vi kan stive rekkverket av i bakkanten på yttersida av vegen.

Plassering av rekkverk På figur 10.6 ser du korleis rekkverk skal plasserast i kryss og i viktige avkøyrsler. I vanlege avkøyrsler skal opninga vere forma som to forankra rekkverksavslutningar. Når vi plasserer rekkverket på slike sta­ der, må vi ta ein siktkontroll.

Figur 10.6 Plassering av rekkverk i kryss og viktige avkøyrsler

Rekkverket må vere så langt at det dekkjer det faremomentet det skal verne mot. Dessutan må vi passe på at køyretøy som forlet vegen i spiss vinkel, ikkje kjem inn bak rekkverket og køyrer inn i faremomentet eller rir oppe på rekkverket. Enden på rekkverket bør ikkje vere kortare enn 50 m. Dersom av­ standen mellom to rekkverksseksjonar etter dette blir mindre enn 50 m, bør også strekninga imellom ha rekkverk.

Forankring av rekkverk Rekkverket må forankrast i begge endar, og det kan gjerast etter to prinsipp: Vi senkar rekkverket ned til bakkenivå over ei strekning på minst 12 m. Rekkverket bør også førast vekk frå vegkanten til ein avstand på minst 1 m bak monteringslinja.

Nærmare teknisk forklaring med detaljteikningar av vegrekkverk finn du i infor­ masjonsheftet Vegrekkverk. Monteringsveiledning. Detaljer, utgitt av vegvesenet.

Eit anna prinsipp er å føre rekkverket i si normale høgd og for­ ankre det i til dømes ei jordskråning, ein bergvegg eller i ein be­ tongkonstruksjon.

Rekkverket skal forankrast med 2 m stolpeavstand. Vi bruker standard stolpelengd over heile forankringslengda, slik at stol­ pane blir ramma djupare enn normalt. Unntaksvis kan vi føre stolpane ned over 4 m, men forank­ ringslengda skal likevel vere 12 m. Dersom fartsgrensa er 50 km/t eller lågare, kan forankringslengda likevel reduserast til 8 m.

94

Kapittel 10

Nynorsk Leiegjerde

Bokmål Ledegjerde

Leiegjerde Eit leiegjerde blir sett opp for å føre fotgjengarar og syklistar mot til dømes ønskte kryssingsstader. Desse gjerda skal ikkje fungere som vanlege vegrekkverk, og skal altså ikkje stå imot påkøyrsler, men må tole vanleg vedlikehald. Dei bør brukast berre der fartsgrensa er 60 km/t eller lågare.

Leiegjerde er dyre, dei gjer vedlikehaldet vanskeleg, er ikkje særleg vakre, dei kan vere farlege å køyre på, og dei kan hindre sikta. Dei bør derfor berre setjast opp der det er heilt nødvendig.

Figur 10.7 Leiegjerde på fortau

Gjerda bør tilpassast gata eller arkitekturen på vegen, både når det gjeld mengd, form og farge. Leiegjerda bør ikkje plasserast mindre enn 2 m frå husvegger eller frå andre faste hinder, og ikkje mindre enn 0,25 m frå kantsteinar av omsyn til brøytinga. Dei skal ikkje plasserast i køyrebanen.

Figur 10.8 Leiegjerde ved gangfelt

I samband med gangfelt bør gjerdet førast 20-30 m til kvar side. I dei fleste tilfella er det nok å setje opp gjerde langs det eine fortauet for å føre fotgjengarar og syklistar på begge fortaua. I gatekryss der fotgjengarar og syklistar ofte kryssar gata utan­ for gangfelta, kan Leiegjerda brukast som vist på figur 10.9. • •

Leiegjerda bør normalt vere frå 0,8 til 1,1 m høge. Leiegjerda bør plasserast og utformast slik at dei ikkje hin­ drar sikta.

Andre typar gjerde På figur 10.10 kan du sjå to andre typar gjerde. Det er viktig å forankre gjerda godt, gjerne støype dei fast i betong.

Figur 10.9 Leiegjerde i kryss

Figur 10.10 To vanlege gjerde

Rekkverk, master og kantstein

95

Master Vi har mange typar masten alt frå store kraftleidningsmaster som må monterast av spesialistar, til enkle lysstolpar.

Lysstolpar Langs hovud- og samlevegar skal lysstolpane normalt ikkje vere plasserte nærmare køyrebanekanten (den kvite kantlinja) enn 3 m utan vern av rekkverk. I bystrøk må stolpeplasseringa vurderast spesielt.

Ettergivande master skal brukast når fartsgrensa er 70 km/t eller høgare dersom det ikkje er rekkverk eller liknande på vegen. Slike master bør som regel også brukast der fartsgrensa er 60 km/t.

Ettergivande master kan klassifiserast i to hovudgrupper: • avskjeringsmast • deformasjonsmast

Avskjeringsmasta gir minst skade på køyretøyet, men skal ikkje brukast på stader med stor gang- eller sykkeltrafikk. Deformasjonsmasta må brukast der det er spesielt viktig å fange opp ulukkeskøyretøyet, til dømes framfor fjellskjeringar og andre farlege hindringar, i midtdelar utan rekkverk og på stader med stor gang- eller sykkeltrafikk.

Figur 10.11 Ettergivande master a) Avskjeringsmast b) Deformasjonsmast

96

Kapittel 10

Oppsetjing av stolpar Først må vi grave hol der stolpen skal stå. Deretter må vi reise stolpen, gjerne med ei kran eller ein gravemaskin. Vi må sjå til at stolpen blir skikkeleg forankra, det vil seie anten støype han fast i betong, feste han med stålstenger eller kile han fast med stein.

Kilte steinar

Kilte steinar

Figur 10.12 Lysstolpe støypt fast i betong

Figur 10.13 Lysstolpe fest med stålsteng­ er bade ved foten av stolpen og eit stykke opp på masta

Figur 10.14 Stolpe kilt fast med stein

Kantstein Kantstein blir brukt for å føre bort overvatn, forenkle gatereinhaldet og avgrense areal for køyretøytrafikk. Synshemma har bruk for kantstein til retningsorientering.

Kantsteinen er inndelt i to hovudtypar: • •

Avvisande kantstein, som blir brukt mot fortau eller mot andre areal som vi ønskjer å skjerme mot køyretøytrafikk. Ikkje-avvisande kantstein, som blir brukt mot trafikkøyar og mot trafikkdelarar på vegar med høgt fart (70 km/t eller høgare). Denne kantsteinen hindrar at ein førar som ved eit uhell køyrer på kantsteinen, ikkje mister kontrollen.

Figur 10.15 Avvisande kantstein blir brukt mot areal som vi ønskjer å skjerme mot køyretøytrafikk, til dømes

Der det er brukt avvisande kantstein, skal det vere ein avstand på 0,25 m til kantlinja.

Kantsteinen er av betong eller granitt. Granitt er dyrare, men pe­ nare og meir solid, og bør derfor vurderast særleg i byområde.

Figur 10.16 Ikkje-avvisande kantstein blir til dømes brukt mot trafikkøyar der farten er høg for å redusere faren for påkøyrsel

Rekkverk, master og kantstein

97

Betongkantstein Betongkantsteinen skal ha mål og form som vist med heildregen linje. Den stipla linja viser valfri utforming. Lengdene er i Norsk Standard sette til 250, 500 og 1000 mm. Radiar for bogen stein er sette til 0,5, 1,0, 2,0, 3,0, 4,0 eller 5 m.

Til venstre på figur 10.17 ser du ein avvisande kantstein som er limt eller spikra og limt på slitelaget. Høgda på 130 mm viser den avvisande effekten. Til høgre har vi nesten den same steinen, men han er 160 mm høg. 160 mm kan brukast for framleis å ha den avvisande kantsteinshøgda etter at vi har asfaltert på nytt. 160 mm kan også brukast der vi ønskjer at steinen skal bli betre innspent. Da set vi han på bindelaget. Figur 10.18 viser ein stein som kan brukast liggjande eller stå­ ande. Liggjande blir han brukt som ikkje-avvisande og bør da senkast noko ned eller setjast på bindelaget. Ståande blir han brukt som avvisande stein som bør setjast i mørtel. På viktige vegar med tungt vedlikehald bør kantsteinen vere solid, helst 130 x 2 50 mm

Mål i mm

Figur 10.18 Betongkantstein som kan brukast liggjande eller ståande

Figur 10.19 Ikkje-avvisande betong­ kantstein

Granittkantstein Figurane viser aktuelle typar av granittkantstein. Figur 10.20 viser ein avvisande vinkelkantstein, figur 10.21 viser to typar avvisande faskantsteinar og figur 10.22 viser tre typar mindre steinar som er mest aktuelle på lettare trafikkanlegg (gang- og sykkelveg og liknande). Figur 10.23 viser ein ikkje-avvisande stein.

98

Kapittel 10

Mål i mm

Figur 10.17 Avvisande betongkantstein

150

170

125

70-80

Mål i mm

Figur 10.20 Vinkelkantstein (granitt)

Må! i mtn

Figur 10.21 Faskantstein (granitt)

Mål i mm

Figur 10.22 Råkantstein, parkkantstein og strålestein

Alle desse steintypane gir eit solid og pent resultat. På viktige vegar med tungt vedlikehald kan faskantsteinen med 150 x 300 mm passe i mange tilfelle. I sentrale bystrøk, «representasjonsgater» og liknande kan vinkelsteinen gi eit godt resultat.

Kantstein ved gangfelt Kantsteinshøgda skal reduserast i gangfelt. Kantsteinen blir sett lågare over ei lengd på 1-1.5 m (0-20 mm kantsteinshøgd). Vi knyter nedsenkinga til fortausnivået med eit skrå­ plan med maksimal skråning 1:6.1 gangfelt ved kryss legg vi nedsenkinga i den enden av gangfeltet som er lengst borte frå krysset. Dersom vi må krysse ei trafikkøy eller ein midtdelar, bruker vi også nedsenka kantstein (0-20 mm). Dekket på trafikkøya eller midtdelaren bør vere noko skrå slik at vatnet får renne av. Dekket bør skilje seg frå dekket på køyrebanen. Her kan vi til dømes bruke heller eller avstrødd asfalt.

250

Figur 10.23 Ikkje-avvisande granittstein

Figur 10.24 Nedsenking av kantstein ved gangfelt

Kantstein ved avkøyrsler Ved avkøyrsler set vi kantsteinshøgda ned til 40-50 mm. Dersom avkøyrsla har liten trafikk, kan vi bruke ikkje-av­ visande kantstein i staden for nedsenking. Figur 10.25 Kryssing av trafikkøy

Figur 10.26 Avkøyrsel med nedsenka kantstein

Figur 10.27 Avkøyrsel med ikkjeavvisande kantstein

Rekkverk, master og kantstein

99

Legging av kantstein og beleggingsstein Du finn ein grundig behandling av emnet legging av kantstein i grunnkursboka Terrengarbeid og tekniske anlegg.

Alle kantsteinane bør setjast i mørtel og spekkast som vist på figur 10.28. Figur 10.29 viser brustein som nettopp er lagd. Figur 10.30 viser nokre kantsteinar som alt er lagde.

Figur 10.28 Legging av kantstein

Figur 10.29 Brustein

ppgaver o

1 Kva for rekkverk bruker vi til vegar? 2 Korleis set vi opp rekkverka?

3 Korleis set vi opp lysstolpar? 4 Kva slags typar kantstein har vi? 5 Korleis legg vi ein kantstein? Figur 10.30 Kantstein som er støypt fast i mørtel

100

Kapittel 10

Pent miljø, fagleg og estetisk utforming Mål: Når du har gått igjennom dette kapitlet, skal du kunne

• • • • • •

gjere arbeidet med minst mogeleg skade på naturen ta nødvendige rådgjerder for å unngå skade på naturen og miljøet utnytte ressursane i naturen på ein forsvarleg måte og i eit vidare tidsperspektiv behandle avfallsstoff slik forskriftene krev arbeide med terrenget på ein fagleg og estetisk god måte gjere eit godt handverk for å sikre kvaliteten på sluttproduktet - estetisk og for miljøet

Ansvar for vern av naturen Vi som arbeider med grunnarbeid og fundamentering, spren­ ging og tunnelarbeid, er dei første som verkeleg endrar på naturen. Vi set opp brakkeriggen og set i gang store grave­ arbeid. Derfor har vi eit stort ansvar når det gjeld vern av naturen. Og grunnregelen er: Det som kan vernast, skal ver­ nast. Og når sjølve anleggsarbeidet er ferdig, må vi rydde godt opp etter oss. Bygningsavfall som kan brukast på nytt, må gøymast, og avfall som kan resirkulerast, må sorterast og sendast til resirkulering. Dessutan må vi plante til igjen der terrenget er øydelagt. Sjølvsagt må alt vi gjer, skje på ein fagleg og este­ tisk god måte.

Rådgjerder mot skadar på natur og miljø

Nynorsk Rådgjerder

Bokmål Forholdsregler

Planter og tre er viktige for å skape pene bustadområde, fly­ plassar. dammar, vegar og gater. Likevel er valet av arkitektur og plassering av anlegget i land­ skapet og omgivnadene først og fremst avgjerande for det synPent miljø, fagleg og estetisk utforming

101

lege resultatet. Vegetasjonen kan løyne og forbetre enkelte uheldige løysingar, men han kan aldri gjere eit stygt bustad­ område eller veganlegg pent.

Vi må heile tida tenkje på at mest mogeleg av det eksisterande terrenget skal vere som det er. Derfor må vi sørgje for at gravinga og bygginga gjer minst mogeleg skade på vegeta­ sjonen rundt anlegget. Den naturlege vegetasjonen har sin eigenverdi i landskapet, både estetisk og økologisk. Når vi tek vare på terrenget slik det er, reduserer vi det totale arealet som må setjast i stand i samband med anlegget, og som seinare må haldast ved like. Naturleg vegetasjon krev ikkje vedlike­ hald. Areal med eksisterande vegetasjon treng ikkje vere store for å bli verna som dei er. Men vi må sikre tilgangen på vatn, elles døyr trea og plantene etter kvart. Om vi til dømes byggjer ein veg i ei dalside, kan vi lett kutte mange vassårer, slik at leve­ forholda blir vanskelegare for tre og planter. Vegetasjon som skal vernast, bør teiknast inn på planane og gjerdast inn før vi set i gang anleggsarbeidet. Ofte er det lagt inn bøter for å øydeleggje landskap og tre som skal vernast. Bøtene er avhengige av kor utsett arealet ligg til, av landskapsverdien og av storleiken på arealet.

I somme jordbrukslandskap finst det kulturverdiar som enkelttre og trerekkjer. Desse trea skal i utgangspunktet stå som dei er. Dess større og eldre trea er, dess viktigare er det at dei blir ståande. Dersom vi fjernar slike tre, kan vi endre landska­ pet radikalt i negativ retning, særleg i jordbrukslandskap. Derfor er det vanleg å ta med tre og vegetasjon i planlegginga og tenkje på at her skal mest mogeleg av naturen vere som han er også etter at anlegget er ferdig. Ut frå tradisjonelle, estetiske og praktiske omsyn er trea dei vik­ tigaste vegetasjonselementa i ein by eller i ei bygate. Tre tek liten plass på bakken, samtidig som dei gir stor synleg effekt i gaterommet og i forhold til fasadane.

Med den geometriske byplanlegginga i barokken med aksar og rette gateløp vart trea eit medvite formingselement i bygatene. Parallelle trerekkjer på begge sider av viktige gater vart eit kjent element i ein by. Fleire av desse gatene er blant dei vak­ raste vi har i dag.

102

Kapittel 11

Figur 11.1 Christian Michelsens gate i Oslo

Trerekkjer gir eit samanhengande heilskapspreg. Trea bind saman enkelthusa eller kvartala, og dei kan redusere inntryk­ ket av oppdeling og rot som mange byar og tettstader lir av. Derfor skal vi ta vare på eksisterande tre. Dess eldre og større treet er, dess viktigare er det å ta vare på det, dersom det er relativt friskt. Det trengst ekspertar for å vurdere helsetilstan­ den til eit tre. Store tre kan vere fleire hundre år gamle. Dei gir omgivnadene eit historisk perspektiv. Tre som vi plantar i by­ gatene no. blir truleg ikkje så store og kraftige som dei gamle trea som vart planta for over femti år sidan. Grunnen til det er vanskelegare vekstforhold både over og under bakken.

Det er ikkje nok å berre ta vare på sjølve treet. Også rotsystemet bør i størst mogeleg grad liggje urørt, og luft- og vasstil­ førsla skal sikrast. Trea skal vernast før vi byrjar anleggsarbei­ det. Dei bør gjerdast inn med eit areal som minst omfattar pro­ jeksjonen av krona på bakken, det vil seie den skuggen treet gir mot bakken når sola står rett over trekrona. På den måten ver­ nar vi langt på veg trestamma, krona og dei viktigaste røtene. Der det ikkje er mogeleg å setje av areal til inngjerding, skal trestamma vernast for mekaniske skadar. Det kan gjerast på fleire måtar, til dømes med treplankar, bildekk og ulike typar matter rundt stamma. Pass på å setje treplankane langt nok opp. Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

103

Det skal setjast store nok økonomiske bøter på trea. Bøtene må vere proporsjonale med skadeomfanget. Vi skal grave svært varsamt i rotsona. Dersom vi må grave nærmare enn 2,5 m frå stamma, skal fagfolk på tre kontaktast. Vi bør aldri grave rundt stamma nærmare enn projeksjonen av krona på bakken. Vi skal i utgangspunktet ikkje fylle opp med masse rundt eit tre. Somme trearter kan tole spesielle oppfyllingar på 0,5-1,0 m, men da må det avtalast med fagfolk på tre. Det same gjeld dersom vi ønskjer å skjere greiner av trea eller flyt­ te dei.

Terrengarbeid i samband med sprenging og tunnelarbeid Vi må ta vare på all jord slik at ho kan brukast etter at an­ leggsarbeidet er ferdig. Dersom vi lagar ei steinfylling som ikkje skal fjernast, må vi ta av jorda før vi fyller på stein. Ei forskjering til ein tunnel omfattar ofte eit stort areal. Jorda herfrå skal gjerne lagrast, og da må ho leggjast slik det er lett å få tak i ho igjen. I vegskjeringar må vi fjerne jord og vegetasjon i samsvar med stikkingsplanen. Det skal vere ein viss avstand frå skjeringstoppen og inn til jordskråninga. Særlege problem får vi når slepper i fjellet gir nedrasing, slik at skjeringstoppen blir trekt lenger ut. Og riktig ille blir det når stubbar med røter heng del­ vis utanfor kanten.

Det er mykje dyrare å fjerne slike stubbar etter at sprengingsarbeidet er ferdig, fordi det da kanskje er uråd å komme til med maskinar. I slike tilfell er det derfor betre å fjerne litt for mykje jord og vegetasjon enn for lite. Dersom vi har store steinbrot, bør vi ikkje lage nye horisontlinjer. Det er også svært uheldig med høge, loddrette skjeringsvegger. Det kan hjelpe litt å lage terrassar. Det er ein fordel om vi kan byggje skråningar i staden for loddrette vegger.

104

Kapittel 11

Figur 11.2 Vi kan ikkje forlate ein skjeringstopp der stubbar eller vegetasjonen heng ut i lufta

Små knattar på utsida av vegen kan vere svært skjemmande. Her kan det vere betre å planere det heile med eit lite fall frå vegkanten.

Store steinar som ligg slengde utover, må fjernast eller samlast på ein høveleg stad. Ei større enkeltblokk kan derimot gi ein positiv verknad. Ho kan faktisk verke som eit naturleg kunst­ verk. Vi må berre passe på at vi ikkje lagar stygge steinrøysar. Steintippar, som av nødvendige grunnar må liggje igjen, skal ha ei naturleg form. Vi bør runde av den øvste skråningskanten. Vi jamnar ut skråninga slik at ho ikkje ser ut som ei grov steinur. Aller penast er det å leggje på lausmassar og jord og til slutt plante til med vegetasjon.

Figur 11.4 Ein liten knatt på utsida av vegen kan vere svært skjemmande

Figur 11.5 Steintippar bør forlatast med avrunda kantar

Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

105

Stell av terrenget Når vi til dømes har bygt ut eit bustadområde eller ein veg, har vi gjort store inngrep i terrenget. Jamvel om vi har vore flinke til å ta vare på den eksisterande vegetasjonen, må vi alltid setje terrenget i stand igjen der vi har laga sår i naturen.

For å planleggje dette arbeidet bruker vi ofte landskapsarkitektar. Dei lagar både detaljerte planar over plantinga og snitt der vi kan sjå det endelege resultatet.

106

Kapittel 11

Figur 11.6 Planteplan for hovudpåhogget til El 8 Ekeberg-Sørenga

Menneske treng grønt. Inntrykk frå ein vakker natur gjer oss lettare til sinns. Men før vi kan plante, må vi gjere det mogeleg for plantene å vekse. For å få det til fyller vi finare massar oppå grovare massar. På grov sprengstein fyller vi mindre spreng­ stein, pukk og sand. Til slutt er det ofte lurt å leggje på eit lag med leire før matjorda blir lagd på. Det held på regnvatnet. Når matjorda er køyrd på og utjamna, gjødslar vi og plantar etter instruksjonen i landskapsplanen. Av og til må vi bruke arme­ ring for å halde jorda på plass.

Figur 11.8 Armert jord- og støyvoll. Foto: Via Con a.s

Når vi skal planleggje vegetasjonen, bruker vi ulik framgangs­ måte i og utanfor byar og tettstader. På landsbygda er målet vanlegvis å skape eit naturleg terreng som ikkje skil seg frå omgivnadene. Den normale løysinga er da å bruke plantearter som finst i omgivnadene, mens detaljane som regel er mindre viktige her. I tettbygde strøk skal det derimot normalt ikkje skapast natur. Her skal vegetasjonen som regel få ei arkitekto­ nisk utforming. Form, volum, fargar og detaljar blir derfor svært viktige her.

Tett busetnad Oftast bruker vi plantearter med dekorasjons verdi i vekst­ forma. blomstringa eller liknande, vanlegvis tre, buskar, stan­ dar og gras. Desse planteartene kan kombinerast eller brukast kvar for seg. Det er viktig å bruke planter som toler den urei­ ninga som finst der dei skal gro. Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

107

Tre Trea gir gatene eit samanhengande heilskapsinntrykk. Det kan også bli lettare å orientere seg i byen når hovudgater eller andre viktige gater er tregater. Trekrona bør vanlegvis få ei na­ turleg form. Ikkje alle gater bør ha tre. Det kan arbeidast ut ein treplan for byen. Denne treplanen skal vise kva for gater som er tregater, og kva for gater som skal bli tregater. Når vi byggjer tregater, er det viktig å få gode groforhold for trea. Overflata under kvart tre (minimum 1 x 1 m) må vere gjennomtrengjeleg for vatn. Kvart tre skal ha ei plantegrop på minst 2 x 2 x 1 m. Der det er vanskeleg, kan måla reduserast til minimum 1,5x1,5x1 m.

Nye trerekkjer i bygater med to køyrefelt blir normalt plasserte på fortauskantane på begge sider av gata. Dersom gateprofilen er for smal, kan det nyttast éi trerekkje. Trerekkjene skal vere parallelle med linjene i gaterommet, det vil som regel seie parallelle med fasadane.

Gater med fire køyrefelt bør ha ei tredje trerekkje i midtdelen. Ei slik trerekkje reduserer med fordel den synlege verknaden av eit gjerde. Figur 11.9 Nyplanta trerekkje i Trondheimsveien utan­ for Sofienberg tekniske fagskole i Oslo.

Figur 11.10 Kirkeveien i Oslo

Dersom gateprofilen er for trong til tre trerekkjer, bør trerekkja i midtdelen vanlegvis prioriterast når det blir sett opp gjerde der.

108

Kapittel 11

Forutan trerekkjer kan trea plantast i grupper eller enkeltståande. I tett busetnad er det mest aktuelt i tilknyting til plassar, i parkar ved hjørnegardar, i forhagar, i rundkøyringar, i tra­ fikkøyar og i meir opne (funksjonalistiske) bydelar. Det kan brukast store, middels store og små tre i bygater.

Figur 11.11 Rundkøyring like ved det nye Rikshospitalet i Oslo

Plantinga bør vere skild frå tekniske anlegg i grunnen, men vi må godta at det blir planta tre over leidningar og kablar i tettbygde område der det er teknisk mogeleg.

Trekvaliteten skal tilfredsstille Norsk Standard for planteskolevarer. NS 4400-13. Når trea blir planta, skal dei vere store nok til at dei kan meistre dei vanskelege vekstforholda i byar. Dess nærmare treet er plassert ein trafikkert veg, dess større bor det vere. Tregreinene bør ikkje stikke ut i køyrebanen lågare enn 4,2 m over bakken.

Figur 11.12 Treart, storleiken ved planting og avstanden til kantsteinar må sjåast i samanheng for å sikre at treet får rett stammehøgd på minst 4,2 m over køyrebanen

Busk- , staude- og grasrabattar Busk-, staude- og grasrabattar kan brukast framfor husvegger, i parkar, i forhagar, i rundkøyringar, på trafikkøyar og i midtrabattar. Buskar og staudar kan brukast i open jord under tre. Gras kan ikkje brukast under buskar og staudar. Areal for buskar i tettbygde strøk er som regel små og ofte smale. Der det er plass, bør det vere ein grasrabatt som er éin til tre meter brei, framfor buskane mot vegen. Det skaper mykje betre vekstforhold for plantene og forenklar vedlikehaldet. Rett planteavstand mellom buskane eller staudane i ein rabatt er også svært viktig for det seinare vedlikehaldet. Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

109

Spreitt busette område Spreitt busette område er natur-, jord- og skogbrukslandskap. Forenkla omfattar desse landskapa markdekkjande lyng- og grasområde og tre og buskas. Landevegen går gjennom ulike landskap. Det er verdifulle variasjonar som vi må ta vare på. Vegen skal ikkje dominere, men underordne seg landskapet. Omgivnadene må derfor set­ jast i stand etter inngrepet slik at vegen og anlegget blir minst mogeleg synlege i landskapet. Derfor må ny vegetasjon i sam­ band med vegen tilpassast omgivnadene rundt.

Tre og buskas I landskap som inneheld høgare vegetasjon, bør vi bruke tre og buskas der til dømes veganlegget fører til særleg stygge sår, som i sideterrenget, ved stygge brufundament, murar, fjellrestar eller sandtak. Planta tre og buskas løyner eller fjernar van­ legvis såra i landskapet raskare enn om vi ventar på naturleg innvandring av skogen. Vi bør bruke dei trea og buskane som naturleg finst i omgivnadene, til dømes gran, furu, bjørk, selje, osp eller or, og vi bør bruke små, unge planter. Dersom det er mogeleg, kan vi hente planter frå landskapet rundt og plante dei inn i anlegget. A bruke framand vegetasjon som skil seg ut, kan gjere at inngrepet blir framheva i staden for å bli tilpassa. Tre og buskas bør også brukast på dei fleste rasteplassane, ferjeleia og andre serviceanlegg der dei reisande stoppar. Her bør plantinga vere av høgare kvalitet.

Gras og blømande urter Både av omsyn til landskapet, trafikktryggleiken, framkomsten og vedlikehaldet skal det normalt vere eit belte på 3-5 m med gras, blomar og urter mellom vegen og høgare tre lenger ut i sideterrenget. Der veganlegget ikkje gir særleg stygge sår, eller der såra ikkje er synlege frå omgivnadene eller frå vegen, er det nok med vanleg gras. Men somme stader kan likevel reine grasareal verke sterile og framande i landskapet. På slike areal kan vi setje ei grasfrøblanding med frø av blømande urter.

Graset reduserer faren for overflateerosjon og gir eit mellom­ bels dekke til den naturleg vegetasjonen kjem. Areal som ikkje skal vekse igjen (siktsoner, grøfter og trafikkøyar), må klippast minst ein gong i året.

110

Kapittel 11

Figur 11.13 Eksisterande naturleg vegetasjon er ein ressurs i veganlegga. Når vi tek vare på vegetasjonsareal i til dømes planskilde kryss, blir det mindre areal som må setjast i stand og haldast ved like.

Figur 11.14 Ved rasteplassar bør vi gjere det ekstra fint

Middels tett busette område Dette er området mellom den tett busette byen og det spreitt busette naturlandskapet. Utanom sjølve sentrumsgatene har norske byar og tettstader for det meste middels tett busette om­ råde.

Den høge hovudvegstandarden i slike område saman med store planfrie kryss gjer at det er tale om store areal.

Mellom trafikkerte hovudvegar og busette område bør vi setje av plass til ei buffersone med tre og buskar. Det reduserer miljøulempene med støy, luft og bilar som fer forbi.

Langs trafikkerte vegar er vekstforholda for buskar og tre at­ skilleg betre 2-4 m ut frå vegkanten. På areala mellom plante­ felta bør det vere gras.

Figur 11.15 Buffersone med vegetasjon mellom trafikkerte hovudvegar og busette område er viktig for å redusere støy- og luftureininga forutan den synlege ureininga

Avfallsstoff frå bygg og anlegg Vi bør alltid tenkje gjenbruk og kjeldesortering på ein byggjeplass. Alt som kan brukast om igjen, bør samlast og sorterast. Alt som er mogeleg å bruke på byggjeplassen, bør vi bruke. Anna avfall sender vi til gjenbruksanlegg, der avfallet blir til nytte igjen, til dømes ein haug med gamle stålbjelkar og armeringsjern som blir smelta om til nye armeringsjern. Vi bør vere spesielt varsame med helsefarlege og miljøøydeleggjande stoff, til dømes målingstypar og ubrukt sement. Kommunane har plassar der dei tek imot slikt spesialavfall. Det er når vi riv hus, bruer osv., at vi får mykje avfall. Her må vi sortere. Treverk som kan brukast om igjen, gøymer vi på. Treverk som kan brennast, kuttar vi opp til ved og sel. Betong knuser vi i spesielle maskinar, da kan vi bruke mykje av det som tilslag i ny betong.

Vi må derfor heile tida tenkje på korleis vi skal få noko nyttig ut av bygningsavfallet.

Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

111

Fagleg og estetisk fint arbeid Handverkarar må alltid tenkje pa å gjere arbeidet på ein fagleg god måte. Vi må setje alt inn på at arbeidet blir gjort både kor­ rekt og pent. Når vi gjer ein bra jobb, får vi eit godt rykte, og det skaffar oss mange nye oppdrag. Om vi derimot gjer eit dårleg arbeid, kan det gi oss eit rykte som etter kvart fører til at vi ikkje far oppdrag. Dessutan finst det ei lov om handverkstenester som gjer at forbrukaren kan krevje at vi må rette opp feil og manglar inntil fem år etter at arbeidet er gjort. Slurv lønner seg derfor ikkje.

Figur 11.16 viser eit hus med støttemur, hage og gjerde. Her er heilskapen fullkommen. Om nokre år, når plantene har fått grodd litt, blir det nok riktig ein idyll her. Men om noko av støt­ temuren skulle rase ut på grunn av dårleg arbeid, må entre­ prenøren komme tilbake og ordne feila dersom det skjer innan fem år etter at arbeidet var ferdig.

Figur 11.16 Fagleg godt bygd støttemur og planting. Her blir det nok koseleg når plantene har fått grodd litt

Figur 11.17 viser eit bilete av ein bygning på Sofienberg tek­ niske fagskole. For at handikappa skulle kunne gå på skolen, måtte det installerast ein heis. Sjølve bygningen var verne­ verdig og stod på den gule lista til byantikvaren i Oslo over verneverdige bygningar. Løysinga vart å plassere heisen utan-

112

Kapittel 11

på bygningen som eit tilbygg. Dei gamle vindauga og ei dør vart tekne varsamt ut, pussa opp og sette inn igjen i det nye til­ bygget. Sjølve tilbygget vart bygd i same stil som den gamle bygningen. No ser det ut som om tilbygget er ein del av byg­ ningen som vart bygd for over hundre år sidan. Dette er godt handverk, og det er pent.

Oppgåver

Figur 11.17 Dette heistilbygget ved Sofienberg tekniske fagskole i Oslo er eit godt døme på korleis vi kan tilpasse eit tilbygg til eit eksisterande bygg. Det ser her ut som om tilbygget har vore der frå skolebygningen vart bygd på slutten av 1800-talet

1 Du arbeider på eit veganlegg der det er mange store, flotte tre i nærleiken. Kva vil du gjere for å ta vare på desse trea? 2 Kva må vi gjere med terrenget på eit anlegg før vi kan plante tre, buskar og gras?

3 Kvifor er det noko eige med å vandre i ei gate med tre? 4 Teikn ein plan for planting på ein rasteplass langs ein hovudveg. 5 Korleis kan vi handtere byggjeavfall på ein skikkeleg måte? 6 Kva er eit fagleg og estetisk fint arbeid?

Pent miljø, fagleg og estetisk utforming

113

Kostnader og økonomi Mål: Når du har gått gjennom dette kapittelet, skal du kunne

• kjenne til grunnprinsippa for kalkulasjon • kalkulere enkle byggje og anleggsprosjekt • vite korleis kostnadene for eit anleggsarbeid er samansette

Kalkulasjon For drifta av eit byggje- og anleggsfirma har vi fire ulike kostnadstypar:

• • • •

lønn materiale og driftskostnader kapitalkostnader administrasjon

I tillegg bør vi på alle oppdrag ha ei forteneste slik at firmaet tener pengar.

Lønn Dette er lønn til dei tilsette, sosiale tilleggskostnader (ca. 40 %), pensjonsforsikringar og verneutstyr.

Materiale og driftskostnader Dette er dei materiala vi bruker på prosjektet. Vi skal merke oss at bensin, olje og slitasje på til dømes dekka til ein hjullastar også blir rekna med her. Det same blir slitasje på borestål og sprengstoff. Kapitalkostnader Her reknar vi med verdiforringing på maskinar, også kalla nedskrivingar. Også forsikring av maskinane og renteutgifter på pengane vi har brukt til å kjøpe maskinane, reknar vi med her. Summen av lønn, materiale, driftskostnader og kapitalkostna­ der kallar vi kostnadssum.

114

Kapittel 12

Administrasjon Denne utgifta er i hovudsak lønn til administrasjon og drift av hovudkontoret. Vi reknar at denne utgifta er 10-20 % av kostnadssummen.

Forteneste og risiko Utrekninga av fortenesta er mykje avhengig av kor interes­ serte vi er i å få oppdraget. I dårlege tider reknar vi for lite forteneste, mens vi i gode tider kan setje fortenesta høg. Vi må alltid ta omsyn til uventa utgifter, det vi kallar risiko.

Døme: Kalkulasjon for bygging av ein støttemur Vi tenkjer oss at vi får i oppdrag å gi eit pristilbod på å byggje ein 20 m lang støttemur. Muren har ei gjennom­ snittleg høgd på 2,5 m.Vi vel å byggje ein gravitasjonsmur. Muren nedanfor treng vi ikkje armere med armeringsjern, men vi bør likevel armere litt for å unngå sprekkar og liknande. Det tek vi ikkje omsyn til i denne kalkulasjonen.

Sparestein Betong med armering

Figur 12.1 Oppriss og snitt av ein gravitasjonsmur

Lønn Vi må byggje forskaling. Dersom vi bruker tremateriale, treng vi ca.1,15 timars arbeid på kvar kvadratmeter. Lønn til forskalingssnikkarane inkludert sosiale utgifter er kr 160 per time. Overflateområdet som må forskalast, er 105 m2. Lønnskostnadene for forskaling blir derfor: 1,15 t ■ 105 m2 • 160 kr pr time = kr 19 320

Når betongen skal fyllast på, treng vi kanskje 15 timars arbeid for å få frakta han på plass og vibrert han. Det kostar 15 t ■ kr 160 per time = kr 2 400.

Lønnsutgiftene blir derfor kr 21 720. Kostnader og økonomi

115

Materiale og driftskostnader Snittarealet av muren blir ca. 1,5 m2. Muren er 20 m lang. Derfor treng vi 30 m3 betong. Vi vel å bruke C35betong, som i 1997 kostar kr 765 per m3 ferdig levert på byggjeplassen. Kostnadene for betongen blir derfor kr 22 950. Med venting for betongbilen bør vi rekne med at betongen til saman kostar kr 25 000. I tillegg har vi utgif­ ter til drift av vibratoren på ca. kr 500.

Materiale og driftskostnader blir derfor ca. kr 25 500. Kapitalkostnader Her har vi utgifter til rente på dei pengane vi har brukt til å kjøpe betongvibrator, sager og liknande. Vi betaler også årleg ein forsikringspremie på utstyret.

Vi set kapitalkostnadene til kr 2000.

Summert får vi: Lønn Materiale og driftskostnader Kapitalkostnader Kostnadssum

kr 21 720 kr 25 500 kr 2 000 kr 49 220

Administrasjon Vi set administrasjon til 15 % av kostnadssummen. Kostnadssum kr 49 200 Administrasjonskostnader kr 49 220 ■ 15 % = kr 7 383 Sum kr 56 603

Forteneste og risiko Ettersom det for tida er svært lett å skaffe arbeid til firmaet vårt, vel vi å rekne ei forteneste og ein risiko på 20 %. kr 56 603 Forteneste og risiko: 56 603 ■ 20 % =kr 11 320 Pristilbodet vårt blir derfor kr 67 923 eksklusive mva. Meirverdiavgift Dette er ei avgift til staten på dei fleste varene og tenes­ tene. For tida er avgifta på 23 %. Entreprenøren krev inn avgifta og betaler ho vidare til staten. Pristilbodet utan meirverdiavgift (ekskl. mva.) Meirverdiavgift: 100155 ■ 23 %___________ Kunden må betale

116

Kapittel 12

kr 67 923 kr 15 622 kr 83 546

Kapitalkostnader ved ein dyr maskinpark Det har vore ei utruleg teknisk utvikling i byggje- og anleggs­ bransjen. Her er eit døme frå tunnelarbeid:

I 1950- og 1960-åra kunne ein mann gjere like mykje fjellarbeid som åtti mann gjorde tidleg i hundreåret. Det var inn­ føringa av hardmetall og trykkluftmaskinar som gjorde dette mogeleg. I dag er mekaniseringa enda betre, og kapasiteten har auka. Netto borsynk, når vi reknar utbora holvolum, er rundt tjue gonger høgare i dag enn for 35 år sidan. Det vil seie at fjellsprenging og tunneldrift har vorte mykje billigare rela­ tivt sett, og utviklinga held fram.

I 1960-åra, da inflasjonen var på sitt verste, steig lønnsnivået til omtrent det doble kvart femte år. Kontraktprisar på tun­ nelar viste berre lita stigning i det same tidsrommet. Samtidig auka mengda av kapitalutstyr, mens mannskapsstyrken vart redusert. Ein fjellarbeidar har fått eit stadig større ansvar med å ta vare på det dyre utstyret og utnytte maskinane best mogeleg.

Kapitalkostnader for maskinparken i dag Dei minste borvognene, som berre blir brukte til svært små ar­ beid, kostar rundt 700 000 kroner. Større borvogner for pallsprenging kostar frå 1,4 millionar til 2,8 millionar kroner, av­ hengig av storleik og tekniske finessar.

Rente og forsikring Rente av kapitalverdien er ei svært stor utgift. Utrekninga er problematisk, både fordi rentenivået svingar, og fordi vi ikkje veit kor mange driftstimar vi skal fordele denne kostnaden på. Når ein maskin er ny, har vi oftast eit stort lån på han, og etter kvart som maskinen blir eldre, har vi venteleg redusert lånet mot null.

Enda om vi har brukt oppsparte pengar til innkjøp, må vi rekne med rentetap på kapitalen, men da blir rentetapet berre det vi hadde tent på ei fornuftig pengeplassering. Same kvar

Kostnader og økonomi

117

pengane til innkjøpet er henta frå, må vi rekne med at rente­ tapet blir redusert år for år med alderen på maskinen. Det er eit kjent prinsipp i kalkulasjon å rekne ut renta på grunnlag av den gjennomsnittlege verdien av maskinen i den økonomiske levetida maskinen har. Det vil seie at vi i praksis kan kalkulere med det same rentetapet gjennom fleire år.

Vi må teikne forsikring, som dekkjer skadar ved brann, tap ved tjuveri og maskinhavari. Forsikringskostnaden kan også rek­ nast som konstant gjennom fleire år. Av praktiske grunnar kan vi derfor slå saman rentekostnader og forsikringskostnader til ein samla årleg sum.

Det er vanleg å rekne med at summen av rentetap og forsik­ ringar årleg er 9 % av nyverdien for maskinen, men satsen kan reduserast til 8 % i periodar med særleg låg rente. Ein maskin som kostar 1 million kroner i innkjøp, gir oss altså ein kostnad i rente og forsikring (R) på:

R = kr 1 000 000 • 0,09 - 90 000 kroner per år. Dersom vi tek for oss ei middels stor borvogn, kan vi som ut­ gangspunkt seie at ho kostar 2 millionar kroner. Borvogna gir oss ein rente- og forsikringskostnad (R) på:

R = kr 2 000 000 • 0,09 = 180 000 kroner per år. Dersom denne borvogna er i drift på eit skift, er det svært opti­ mistisk å rekne med 1500 driftstimar per år. Kostnaden blir da kr 180 000 : 1500 - 120 kroner per time.

Det er meir truleg at utnyttinga berre blir 500 driftstimar i året. Da kostar borvogna oss kr 180 000 : 500 = 360 kroner per time i rente og forsikring, som gjennomsnitt i avskrivingstida. Det viser kor enormt vik­ tig det er å utnytte dyrt maskineri.

118

Kapittel 12

Figur 12.2

Avskrivingar Alt maskinutstyr blir redusert i verdi etter at det er innkjøpt. Noko av avskrivingskostnadene er avhengig av tida, og noko er avhengig av slitasjen. For ikkje å gjere det for komplisert reknar vi her berre med at avskrivingane er knytte til driftstimane. Generelt har vi operert med 10 000 timar som økono­ misk levetid, men for boreutstyr bør vi setje den økonomiske levetida lågare, til dømes til 7000 driftstimar. Boreriggen, som kostar 2 millionar kroner i innkjøp, gir oss ein avskrivingskostnad på: A = kr 2 000 000 : 7000 timar = kr 285 per time.

Vi forstår at det er avgjerande viktig for oss å utnytte dyre ma­ skinar med flest mogeleg timar i året, og at alt fungerer som det skal under drifta. Vi kan berre tenkje på noko så enkelt som rette slipeintervall for borkronene. Dersom ei dårleg borkrone reduserer borsynken med 20 %, får vi straks ein unødig av­ skrivingskostnad på om lag 57 kroner per time. Kunnskap og vilje hos den enkelte til å få alt til å fungere har vorte avgje­ rande viktig for bedrifta og for samfunnet.

Driftskostnader for fjellboreutstyr Borstål er ein viktig del av driftskostnadene. Interessant er det i denne samanhengen at for eit heilstongbor for handhaldne maskinar er den vesle biten hardmetall i krona innpå halve verdien av borstålet. For pallboring stiller saka seg litt annleis. Dersom vi ser på ein 15 m høg pall, treng vi fem stenger og fem skøytehylser. Her speler skøytestengene og hylsene ei dominerande rolle. Normal levetid for stenger og hylser er i underkant av 2000 bormeter. Levetida for borkrona varierer enormt, avhengig av bergarta, men vi kan rekne 600 bormeter som eit gjennom­ snittstal. Grovt rekna kan vi seie at borstålkostnadene ligg frå 15 til 20 kroner per bormeter for 2 V2 toms hol. Av denne kostnaden kan vi seie at kostnader til stenger, hylser og adap­ ter er 75 %. Summen av alle andre driftskostnader og reparasjonar ligg på omtrent det same som kostnadene for borstål.

Lønn

15%

Andre driftsutgifter

35%

Kapitalutgifter

407.

Administrasjon

107.

Figur 12.3 Kostnadsfordeling ved fjellboring på pall

Kostnader og økonomi

119

Rettleiande prisar for viktig fjellbor utstyr Det er av interesse å vite omtrent verdien av det mest aktuelle utstyret vi bruker. Prisane nedanfor gjeld i 1997.

Handhalden trykkluftdriven boremaskin Kompressor, som kan drive ein handhalden maskin Handhalden hydraulisk borhammar, komplett «kraftpakke» Minste type borvogn (2 tonn) Større borvogn (6-11 tonn) Tunnelrigg med tre hamrar, elektronisk styring Toro tunnellastar med 5 m3 skuff

kr 20 000 kr 100 000

kr 165 000 kr 700 000 kr 1,4 -2,8 mill.

kr 8 mill. kr 1,8 mill.

ODDqåver _j l

1 Rekn ut kva kunden må betale for å byggje den same muren som i dømet, men denne gongen er muren 30 m lang. 2 I ein vegtunnel har vi ei inndrift på 70 m per veke, med drift på ein stuff. Gjer eit grovt overslag over storleiken på kapitalkostnadene når boreriggen kostar 8 millionar kroner. Det blir arbeidd med to skift på ti timar. Kor store blir kapitalkostnadene for boreriggen per meter tunnel? 3 Frå tverrslaget er det mogeleg å drive vekseldrift, men da må vi rekne med berre 60 m i veka på kvar stuff. Korleis verkar det inn på den delen boreriggen får av kapitalkostnadene per meter tunnel?

4 Vi er tilbake til einvegs drift. Store sikringsproblem og vasslekkasje halverer inndrifta. Kor store kapitalkostnader frå boreriggen vil du belaste dei ekstra sikrings- og vasstettingstiltaka med?

120

Kapittel 12

Fotografier og illustrasjoner Aftenposten: 1.27 Arbeidstilsynet: Graving og avstiving av grøfter, forskrift nr 151, 1986: 1.3, 1.10 Bjørkbekk og Lindheim AS: 11.6, 11.7 Entreprenørservice AS 5.8, 5.9, 5.11 Grasmo: Vegbygging. NKI Forlaget 1987: 4.2, 7.5, 8.1, 8.2, 8.3, 9.1, 9.5 Hajem: Geoteknikk. Fag og kultur 1996: 1.19,1.20, 1.21, 1.22, 1.23, 1.24, 1.28, 5.2, 5.3, 5.4, 5.5, 5.6, 5.7, 7.3, 7.4, 7.6, 7.7, 7.9, 7.10, 7.11 Huseby: Generell geologi. Universitetsforlaget 1992: 1.1, 1.8 Kullerud og Raastad: Naturgeografi. Aschehoug 1976: 1.2, 1.7 LBA: Terrengarbeid og tekniske anlegg. Universitetsforlaget 1994: 1.6, 1.9, 8.5, 8.6, 8.7, 8.8, 8.9 NGI: 1.15 Pay & Brinck AS: 2.9, 2.13, 2.15, 2.25, 2.26, 2.27, 2.28, 2.29 Rolfsen, Christian N.: 2.1, 2.14, 3.2, 4.7, 5.1, 6.1, 6.2, 6.3, 6.4, 6.8, 6.10, 6.12, 6.18, 7.12, 7.13, 8.4, 9.2, 9.4, 10.3, 10.5, 10.10, 10.12, 10.13, 10.28, 10.29, 10.30, 11.1, 11.9, 11.10, 11.11, 11.16, 11.17 Rørvik: Geoteknikk 1. Universitetsforlaget 1971: 1.11, 1.12, 1.13, 1.14, 1.16, 1.17 Rørvik: Geoteknikk 2. Universitetsforlaget 1972: 1.26 Solheim: Bruer og andre konstruksjoner i betong og stål. Vegdirektoratet 1983: 1.4, 1.5, 1.25, 3.1, 4.4, 4.5, 4.6, 4.8, 4.9, 4.10, 4.11, 4.12, 5.10, 5.12, 5.13, 5.14, 5.15 Statens vegvesen: Håndbok 017 Veg og gateutforming: 7.1, 7.2, 10.1, 10.2, 10.4, 10.6, 10.7, 10.8, 10.9, 10.11, 10.15, 10.16, 10.17, 10.18, 10.19, 10.20, 10.21, 10.22, 10.23, 10.24, 10.25, 10.27, 11.12, 11.13, 11.14, 11.15 Steensgaard: Anleggsdrift. Universitetsforlaget 1978: 2.1, 2.2, 2.3, 2.4, 2.5, 2.6, 2.7, 2.8, 2.11, 2.12, 2.16, 2.17, 2.18, 2.19, 2.20, 2.21, 2.22, 2.23, 2.24, 6.5, 6.6, 6.7, 6.9, 6.11, 6.13, 6.14, 6.15, 6.16, 6.17, 6.19, 12.2, 12.3 Via Con a.s: 7.8, 11.8

Fotografier og illustrasjoner

121

Litteratur og kilder Arbeidstilsynet: Gravemaskiner, forskrift nr 396, 1980 Arbeidstilsynet: Graving og avstiving av grøfter, forskrift nr 151, 1986

Arnevik og Sauvik: Øvinger, grunnkurs byggfag. Universitets­ forlaget 1994 Grasmo: Vegbygging. NKI Forlaget 1987 Grasmo: Vegprosjektering, NKI Forlaget 1982 Hajem: Geoteknikk. Fag og kultur 1996 Huseby: Generell geologi. Universitetsforlaget 1992 Kullerud og Raastad: Naturgeografi. Aschehoug 1976 LBA: Armeringsboka. Universitetsforlaget 1997 LBA: Asfaltboka. BA-forlaget 1996 LBA: Bransjelære, planlegging, tegningsforståelse. Universitetsforlaget 1994 LBA: Forskalingsboka. Universitetsforlaget 1995 LBA: Mur-, stein- og betongarbeid. Universitetsforlaget 1994 LBA: Terrengarbeid og tekniske anlegg, utmåling og høgdesetting. Universitetsforlaget 1994 Norcem: Betongboka. Universitetsforlaget 1995 Rørvik: Geoteknikk 1. Universitetsforlaget 1971 Rørvik: Geoteknikk 2. Universitetsforlaget 1972 Rørvik: Geoteknikk 3. Universitetsforlaget 1972 Statens vegvesen: Håndbok 017 Veg og gateutforming Statens vegvesen: Håndbok 018 Vegbygging Steensgaard: Anleggsdrift. Universitetsforlaget 1978 Solheim: Bruer og andre konstruksjoner i betong og stål. Vegdirektoratet 1983 Aas: Anleggsteknikk. Teknologisk forlag

122

Stikkord administrasjon 115 anleggsmaskiner 23 anleggstruck 29 armeringssaks 63 asfaltdekke 75 automikser 60 avfallsstoff 111 avskrivingar 119 bakgraver 24 bemanningsplan 39 bereevna til grunnen 70 berelag 75 betongbiler 60 betongdekke 76 betongeksem 64 betongglattemaskiner 64 betongkantstein 98 betongrekkverk 93 betongspunt 45 betongstasjoner 59 betongtransport 59 betongvispere 58 betonittslam 50 bindelag 75 bitumen 75 blandetid 59 blanding av betong 57 blokk 9 blomar 110 brakkerigg 37 brunjord 12 bulldoser 27 buskas 110 byggegrop 17 bygningsavfall 101

delta 8 dragline 25 dreiesonderboring 15 drenering 82 drensgrøfter 83

drensrør 84 driftskostnader 114 dumper 29 dypfundamentering 50 endetipp 30 feiemaskin 26 filterlag 74 forgraver 25 formvibrator 64 forsterkingslag 75 forteneste 115 friksjonsjordarter 10 friksjonspæler 52 friksjons vinkel 18 frittfallsblandere 58 frontlaster 26 frontskjær 26 frostfri dybde 22 fundamentering 47 fundamentering på alunskifer 48 fundamentering på fjell 47 fundamentering på løsmasser 49 fundamentering på treflåter 49 fundamenteringsdybde 47 fundamenttrykk 47 fyllmasser 41

gabion 90 gang- og sykkelveg 66, 67 geoteknikk 7 grabb 26 granittkantstein 98 gras 110 grasrabattar 109 gravemaskiner 24 graving 41 gravitasjonsstøttemur 89 grunnundersøkingar 14, 70 grunnvannstand 18 grus 9 Stikkord

123

grusdekke 76 gytje 13

motfylling 71 myr 13

hjullaster 28 hovudveg 66 hydraulisk pigghammer 26 håndblanding 57

nedriggimg 40

jibb 34 jomfru 30 jord- og støyvoll 107 jordarter 7 jordtrykk 21

kalkulasjon 114 kalsiumklorid 79 kantstein 97 kapitalkostnader 114, 117 kohesjonsjordarter 9 kompressor 26 komprimering 30, 74 komprimeringsutstyr 30 kornstørrelse 9 kraner 32 kranforskrifter 36 krantransport 61 kromallergi 65 kvikkleire 9 kvikksandforhold 45 lastebiler 29 leiegjerde 95 leire 9 lysstolpar 96 lønn 114

marin leire 9 maskinbruksplan 39 masseforflytning 42 master 96 matjord 41 meandere 8 mineraljord 7 mobile kraner 32 morene 7

124

oljegrus 76 oljegrusmasse 79 områdetypar 67 organisasjonsplan 39 organisk materiale 41 organiske jordarter 12 overbygging 74 overflateras 18

piggdekkslitasje 79 pilarer 51 podsoljord 12 produksjonsrigg 37 prøvehentende boring 16 pælefundamenter 55 pæler 52, 73

ra 8 rammeprotokoll 54 ras 20 rekkverk 92 reserveutstyr 40 rigg 37 riggplan 37 risiko 115 rundkøyring 109 rørtransport 61 samleveg 66, 67 sand 9, 11 sandfang 83 sandstrømaskin 26 sedimentasjon 8 sedimenterte mineraljordarter 8 selvreisende kraner 35 setninger 16 sikteanalyse 13 silt 9, 11 skovlbor 16 skrådoser 28

slaghol 79 slagsondering 15 slissevegger 50 slitelag 75 snøfreser 26 snøplog 26 sprengning 42 sprøytebetong 62 spunthammer 26 spunting 41, 42 spuntplan 45 stabilitetsproblemer 18 standardklassar 68 statisk trommelvalse 31 stavvibrator 63 stein 9 steinknuser 30 støttemur 88 stålpæler 53 stålrekkverk 92 stålspunt 44 svevende pæler 52 såletrykk 47 tele 22 telefare 22 teleløsning 22 teleskopbom 34

terrengarbeid 104 tilkomstveg 66, 67 torv 13 traktorgraver 26 transportbånd 60 tre 110 trepæler 52 trespunt 43 trillebår 60 tvangsblandere 58 tverrdoser 28 tørrsprøyting 62 tårnkraner 35 utstyrsplan 39 valser med vibrasjon 31 vegdekke 75 vegfundament 74 veghøvel 28 vegtypar 66 vernearbeid 39 vibrerende plater 31 vibrobjelke 63 vibrostamper 30 vingeboring 15 vinkelstøttemur 89 vintervedlikehald 80 våtsprøyting 62

Stikkord

125