Luftkrigen i Europa 8205129142, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Mannskapet på et U.S. B-24 Liberator bombefly er kommet tilbake fra et tokt mot Berlin og er her på vei til rapportmøte på basen i England. Det spøkefulle navnet, som er malt på skroget, lyder «Arise My Love and Come with Me» «Reis deg, min kjære, og kom med meg».

LUFTKRIGEN I EUROPA

•venge

Nordrjøen England

loventi

tostock

Amsterd. Brunswk OsnaOTCkg . • Han/(firtM

Lonoon'^^^H L

Ospherslebe ^'yHalberstS

Dover toyecqueT’ yJ .Brussel al Lille .

Atlanterhavet

Ibbeville

f Berlirc

Magdel

"\^\scherslebe Lutzkenc 'ologni ,/ Cotha^å roblenz*^***1

Franl

Rou
. Avisningsutstyr og vingeklaffer - flaps - ble standardut­ styr. Innen 1933 hadde videreutviklingen av teknologien oppvist små men sikre tegn på at flyreiser var blitt like trygge som bakketransport. British Imperial Airways satte ned assuransepremien på fly fra 12 til 1 shilling pr. £ 1 000.

Det første passasjerflyet i helmetall var det tyske Junkers F-13. Det hadde en kraftig, bølget hud. Ingeniørene oppdaget imidlertid snart at den bølgete overflaten skapte luftfriksjon, og senere modeller hadde «stram hud». Det franske Latécoére-300, fløyet av den berømte Jean Mermoz, gikk i regulær flyposttrafikk over det sydlige Atlanterhavet. Selv om flybåter hørte til de tryggeste luftfartøyene i verden, forsvant Mermoz på sin 24. tur over havet, sannsynligvis som offer for en teknisk svikt i motorene.

I5

/ Calshot i England blir et modifisert Supermarine S.6 sjøfly rullet ut av hangaren for å gjennomgå en hastighetstest. Flyet hadde en 2 300 HK Rolls-Royce-motor - forløperen for Merlin-motoren som drev jagerne i annen verdenskrig. Våghalsen Howard Hughes viser fram sitt H-1 racer-fly som han brukte da han satte fartsrekord for landfly i 1935 med 563 km/t. Tre år senere fløy han jorda rundt med en Lockheed Super Electra på 91 timer og halverte dermed Wiley Posts rekord.

16

—“^ «uiihu |l

Jimmy Doolittles raske Cee Bee Super Sportster rommet en motor på 800 HK i den korte, butte flykroppen.

FLYENE FÅR OPP FARTEN «Jeg har ennå til gode å høre at noen i denne bransjen har dødd av alderdomssvakhet,» skrev veteranpiloten Jimmy Doolittle etter at han selv trakk seg tilbake fra profesjonell kappflyging. Jo, farten drepte: Doolittle hadde vunnet kappløpet om det amerikanske Thompson-trofeet i 1932 i en tønneformet Gee Bee. Senere havarerte alle de sju Gee Beeflyene som overhodet ble bygd, og drepte seks piloter. Men Gee Bee'ens hastighet på 400 km/t fascinerte svært mange - og særlig de militære. De beste flykonstruktørene var engasjert i kappflygingssporten. Innovasjonene de bygde inn i flyene sine, ble videreutviklet i den annen verdenskrigs fly. Den britiske Supermarine S.6

ble gradvis til jagerflyet Spitfire. Og den tyske Messerschmitt-209, som i 1939 satte en hastighetsrekord på nesten 750 km/t, øvde stor innflytelse på noen av de mest prominen­ te tyske jagerflyene fra annen verdenskrig. I tillegg til å kjøre kappløp langs oppmålte ruter satte flygerne en rekke rekorder på strekninger fra by til by og fra land til land. I 1933 skapte Wiley Post internasjonal sensa­ sjon ved å fly jorda rundt på mindre enn åtte døgn. Tre år senere raste Howard Hughes, en playboy fra Hollywood, over det amerikanske kontinentet til Newark, New Jersey på litt over ni timer. Men alle disse toktene krevde mellomlandinger for å fylle bensin. Flygingens pionerer innså at hastighet ikke var det eneste saliggjørende, at militære fly trengte tilstrekke­ lig rekkevidde til å fly over fiendtlig territorium og returnere uten å mellomlande.

Verdens raskeste førkrigsfly, det tyske Me-209, konstruert av Willy Messerschmitt, fikk farten opp

17

Den firemotors flybåten Curtiss NC-4 var det første flyet som krysset Atlanteren. Den historiske reisen i 1919 brakte flyet fra Newfoundland til Lisboa via Azorene

En World Cruiser passerer et skip i Tokyo-bukta under en tur jorda rundt for U.S. Army's Air Service i 1942.

18

ANT-25, Russlands enorme bombefly, hviler

MAIA

I en langdistansestafett sender den store flybåten Short-Mayo av gårde det lette sjøflyet Mercury (øverst), som tar av fra ryggen på , var det sjelden de virket. Mennene

var som regel nødt til å holde ut i flere timer - til de kom tilbake til

latrinene på basen.

én av de tomotors Me-110ene som angrep de amerikanske flyene

over Wilhelmshaven, fortalte: «Selve synet ga meg en trøkk, og de andre følte det samme. Vi virket så puslete mot disse firemotors gigantene.» Men tyskerne, som nå sto overfor oppgaven å forsvare

fedrelandet mot både briter og amerikanere, kom seg snart over sjokket. Da amerikanerne kom tilbake til Wilhelmshaven en måned senere, den 26. februar, skjøt Luftwaffes jagerfly ned sju amerikanske bombefly.

Eskortert av en væpnet vakt går to bombeslipperelever (til venstre) mot flyet sitt bærende på en godt innpakket seksjon til det topphemmelige Norden-bombesiktet. Denne seksjonen (på toppen av bildet over) inneholdt et teleskopsikte og en mekanisk regnemaskin som beregnet bombenes fluktbaner ut fra flyets hastighet, høyde og avdrift. Siktet var forbundet med flyets autopilot. Når bombeslipperen stilte inn siktet, styrte han samtidig flyet.

88

Seks amerikanske korrespondenter ble med på dette oppdra­

mitraljøser fikk maksimal ildkraft til alle kanter, og særlig mot

get. Det var første gang journalister fikk lov til å være med på et

frontalangrep. På store tokter ble tre slike bokser slått sammen til

amerikansk tokt over Europa. Det ble en råbarket oppvisning i

en «combat wing» med den midtre boksen i spissen og de to

hva mannskapene måtte tåle som den reneste selvfølgelighet -

andre 1 000 fot hhv. over og under den.

ikke bare tyske avskjæringsfly og flak, men også den intense

LeMays andre nyvinning var å plassere de beste mannskapene

kulden under bombing i store høyder. Iskald luft stormet inn

i førerflyene i «boksene». Alle flyene i en boks slapp bombene

gjennom sideskytternes åpninger på begge sider av flykroppen.

samtidig - men bare på signal fra mannskapet i førerflyet.

United Press-korrespondenten Walter Cronkite berettet at i over

Resultatet var - i hvert fall teoretisk sett - en tettpakket klynge

20 000 fot kunne han og hans kolleger ikke lenger gjøre notater -

med fulltreffere i målområdet.

kulden gjorde faktisk at blyantene frøs. Cronkite oppsummerte

Disse taktikkene, kombinert med nye kontrollinstrumenter,

oppdraget som «et tokt til helvete - et helvete 26 000 fot over

hjalp Eighth Air Force til å gjennomføre sitt mest vellykte tokt til

jorda».

da. Oppdraget var rettet mot et ubåtverft i Vegesack i nordvestre

Eighth Air Force drev stadig og utviklet nytt utstyr og ny taktikk

del av Tyskland og involverte en uvanlig stor styrke - 97 bombefly

for å overleve under slike forhold. Mannskapene fikk nye «vestep

- og ble utført den 18. mars 1943. «Fortene» ble utstyrt med det

som beskyttelse mot flak. Disse flak-vestene besto av overlappen­

nye AFCE - automatisk flight-kontroll-utstyr - som utgjorde et

de stålbrikker utenpå tykt lerret og viste seg så effektive at en mg-

bindeledd mellom bombeslipperen og flyets autopilot. Dette ga

skytter kom fullstendig uskadd fra det da et 20 mm kanon-

bombeslipperen kontroll over flyet under den avgjørende

prosjektil eksploderte en god halvmeter fra brystkassen hans. En

bombeslippfasen. Han styrte flyet simpelthen ved å bevege

annen nyinnretning, som gradvis erstattet lær- og pels-klærne, var

den elektrisk oppvarmede flydressen. Den ble plugget inn i støpsler ombord i flyet.

De nye taktikkene som ble utviklet, hadde to prinsipielle mål: å øke presisjonen i bombingen og gjøre de massive bombeflyformasjonene mindre sårbare overfor Luftwaffes angrep. Noen av

metodene ble oppfunnet av en sta, sigardampende 36-åring fra Ohio, oberst Curtis E. LeMay, som kommanderte 305th Bombard-

ment Group. LeMay var en slik slavedriver at mennene kalte ham «Jernræva». I sine beretninger til hjemlandet mildnet amerikanske

korrespondenter uttrykket til «Jernbuksa», noe som fikk LeMay til

å fnyse av deres redsel for å «fornærme hårsåre lesere av gammeljomfru-typen». LeMay kom aldri til å forandre sin hang til å snakke rett fra

leveren, men vinteren 1943 forandret han litt av hvert annet.

Særlig dreide det seg om to innovasjoner. Den første var en

flyformasjon kjent som «combat box» - «slagboksen». I motset­ ning til den løse strømmen av bombefly som var vanlig på britenes oppdrag, krevde amerikanernes dagslys-strategi at de

presset flyene tett sammen så de kunne forsvare seg bedre mot

fiendtlige angrep. LeMays combat box styrket denne forsvarsev­

nen betraktelig. Den besto av en formasjon hvor opptil 21 fly var «stablet» vertikalt og horisontalt på en slik måte at flyenes

Tre skvadroner på seks eller sju fly hver - her isolert i hver sine firkanter og vist både forfra og fra siden - utgjorde en «combat box», en kompakt defensiv formasjon utarbeidet av oberst (senere general) Curtis E. LeMay for å beskytte ueskorterte amerikanske bombeflygrupper mot frontalangrep fra Luftwaffes jagerfly. Fra siden lignet en combat box på en litt skjev kile, med førerskvadronen i midten. Forfra ser man hvordan de to andre skvadronene er plassert 250 fot til venstre og høyre for førerskvadronen. Dette arrangementet åpnet skuddfeltet forover for alle flyene i formasjonen, og gjorde at de kunne utsette angripende jagere for koordinert kryssild.

89

siktekorset på sitt Norden-bombesikte, som var koblet til au­

km, nok til å eskortere bombeflyene bare en del av veien dit og en

topiloten. Først og fremst takket være AFCE klarte angriperne

del av veien tilbake. Hvor alvorlig dette problemet var, ble

å plassere 76% av bombene sine innenfor en radius av 1 000 fot

understreket i midten av april, da 16 av en styrke på 115 «Fort»

fra selve målet i Vegesack.

gikk tapt under et tokt mot en flyfabrikk i Bremen.

Individuelle heltedåder bidro også til å gjøre toktet til en

Eaker måtte vente en stund på nye og bedre jagerfly. I

suksess. Løytnant Jack Mathis fra Texas var bombeslipper ombord

mellomtiden kunne han ikke gjøre annet enn å kreve flere

i 359. skvadrons førerfly. Mindre enn et minutt før Mathis skulle

bombefly, noe han også gjorde. Mens mannskapene hans pepret

slippe bombene, kom det en flak-eksplosjon like utenfor flyets

Tyskland, gikk han selv til papirkrig mot Washington, Han skrev

nese. Splintene skar nesten av Mathis' høyre arm og sendte ham

brev,

sendte telegrammer og ba kollegene i

RAF om å

tre meter bakover i flyet. Med store smerter kravlet han fram til

bombardere Washington med bønner om flere bombefly. Under

bombesiktet, slapp bombene og ga beskjed over radioen: «Bombs

et middagsselskap med Eaker foreslo statsminister Churchill for

Away» - bombene sluppet. Disse kjente ordene klarte han

spøk at de skulle sende et felles telegram til Arnold med teksten:

imidlertid ikke å fullføre. Et øyeblikk etter falt han død om. Men

«Vi spiser middag sammen, røyker dine sigarer og venter på flere

han hadde klart å slippe bombene til riktig tid og på riktig sted og

av de tunge bombeflyene dine.»

satte dermed de andre flyene i boksen i stand til å slippe sine

Arnold på sin side var engasjert i sin egen kamp om

bomber i et virkningsfullt mønster. Mathis ble posthumt den

prioriteringer. Marinen presset på for å få flere bombefly til

første fra Eighth Air Force som fikk Kongressens æresmedalje.

Stillehavskrigen og til kampen mot ubåtene i Atlanterhavet. Men

Resultatene i Vegesack - sju ødelagte ubåter og to tredjedeler av verftområdet ruinert - fikk Eaker til å kalle sammen en

Arnold var en slu politisk ringrev, og 35 år i hæren hadde lært ham

at skriftlig materiale kunne være et brukbart våpen.

pressekonferanse hvor han for en gangs skyld kom med litt skryt.

Arnold fikk Eaker og hans stab til å sette opp et gjennomarbei­

Vegesack, sa han til journalistene, markerte «en vellykket

det forslag dokumentert med statistikk og prognoser om

avslutning på månedlange eksperimenter med presisjonsbom­

overveldende resultater som kunne frelse Eighth Air Force fra sine

bing i dagslys fra store høyder. Etter Vegesack kommer et nytt

plager. Ut fra dette kom Combined Bomber Offensive Plan. I

kapittel».

likhet med Casablanca-direktivet gjorde den rede for amerikaner­

nes og britenes roller i henholdsvis dag- og natt-bombing og Eakers oppstemthet kamuflerte i virkeligheten en rekke plagsom­

anførte toppprioriterte angrepsmål.

me bekymringer. Hans gjennomsnittlige, daglige operasjonelle

Men den inneholdt også noen nye elementer. Den allierte

styrke var i mars 1943 såvidt over 100 bombefly. Han trengte sårt

bombeoffensiven fremsto nå som en spesifikk forberedelse til

flere fly og mannskaper for å erstatte dem som gikk tapt i kamp,

invasjonen i Vest-Europa, som var blitt planlagt gjennomført i

og han fikk knapt nok noen av delene. Mangelen på mannskaper

1944 og - i erkjennelse av Luftwaffes tiltagende effektivitet - var

avspeilte seg i at Eaker i april økte mannskapenes pliktmessige

det nå flyfabrikker og ikke ubåter som sto øverst på prioritetslis­

bombetokter fra 25 til 30. Mennene fleipet med at det ikke var så

ten. Det viktigste var at denne planen krevde at USA skulle øke

farlig om de ikke overlevde 25 tokter - da trengte de i hvert fall

Eighth Air Forces styrke til tallmessig jevnbyrdighet med RAFs

ikke fly de ekstra fem.

Bomber Command. Eaker skulle få ytterligere 944 bombefly innen

Et annet problem stammet fra den erkjennelse at selv om

1. juli 1943 og nesten det dobbelte mot slutten av året. Planen ble

bombeflyene hadde rykte på seg for å klare seg godt alene mot

godtatt av U.S. Joint Chiefs of Staff - USAs sentrale stabssjefs-

fiendtlige angrep, så ville de klare seg langt bedre hvis de hadde

nemnd - den 4. mai og formelt vedtatt som et felles anglo­

jagerflyeskorte. Men det fantes ikke fly som hadde stor nok

amerikansk anliggende den 10. juni under den ambisiøse tittelen

aksjonsradius til å følge Eakers bombefly hele veien til Tyskland.

Pointblank Directive - «Fulltreffer-direktivet».

De jagerne som sto til disposisjon - den britiske Spitfire og den

Allerede før den tid hadde Eakers papirkrig bidratt til å lette

amerikanske Thunderbolt - hadde en aksjonsradius på bare 280

presset på Eighth Air Force. På en eneste dag midt i mai f.eks.

Med en fontene av lys detoneres en markeringsbombe i forhåndsbestemt høyde og belyser en fransk flymotor-fabrikk under et RAF-tokt. Disse bombene flammet opp i gult, rødt eller grønt, noe som gjorde det umulig for tyskerne å villede britene ved hjelp av «falske» branner.

90

spratt antallet bombeflybesetninger opp fra 100 til 215. Nye US-

amerikanske styrken passerte over den belgiske hovedstaden,

baser begynte å skyte opp som paddehatter i det engelske

drev bombeslipperne og forberedte angrepet ved å åpne dørene

landskapet til den britiske øya nesten lignet et gigantisk

til bomberommene og kontrollere bombesiktene. Bombeslippe­

hangarskip. En engelskmann erindret at «himmelen var aldri stille».

ren i et av førerflyene kom tilfeldigvis til å få øye på en

Eaker var nå i stand til å trappe opp sine angrep på Tyskland,

rektangulær park midt i et boligfelt. Denne brukte han til å

samtidig som han fortsatte toktene mot mål i de okkuperte

simulere innstilling av bombesiktet, som øvelse før de nådde den

landene. Denne nye slagkraften i den amerikanske offensiven ga

tyske flyplassen. Til sin store skrekk kjente han plutselig at

ham en følelse av personlig triumf, men det skulle ikke gå lang tid

bombene løsnet. Bak ham oppfattet de andre bombeslipperne

før han også ble minnet om hvilket dystert bilde av krigen som

«signalet» og slapp sin last. Bombene rev en ødeleggende flenge

preget de mennene han hadde under seg.

gjennom parken og husene ved siden av.

I slutten av juni satte Eighth Air Force inn sitt tokt nr. 69, et to-

Amerikanske bomber hadde kommet på villspor før og drept

leddet oppdrag. Hovedstyrken på 191 bombefly ble sendt mot

sivile som var sympatisk innstilt til de allierte, men aldri hadde en

ubåtbunkersene i Saint-Nazaire, mens en styrke på 50 fly skulle

hel bombeflygruppe sluppet sin dødelige last som følge av én

foreta en avledningsmanøver mot en tysk flyplass utenfor Brussel.

enorm, kollektiv feil. To dager senere ble pilotene, bombeslipper­

Som vanlig når det var risiko for å drepe vennligsinnede sivile, ble

ne og navigatørene i førerbesetningene innkalt til hovedkvarteret

avledningsstyrkene spesielt advart under briefingen om at de ikke

til generalmajor Robert Williams, sjefen for 1. Bombardment

måtte bombe noe annet enn det utpekte målet.

Wing. Møtet startet med den sedvanlige kritikkrunden etter

På vei til den tyske flyplassen kom de 50 flyene rett over Brussel. Dette var den tryggeste ruten, siden tyskerne sjelden

sløste bort flak på å beskytte okkuperte byer. Idet den

oppdraget, som jo hovedsakelig gjaldt Saint-Nazaire. Så kom det øyeblikket mennene hadde ventet i redsel på.

Bombeslipperen som hadde forårsaket uhellet over Brussel

91

reiste seg og trådte fram. Oberst Budd Peaslee, som hadde ledet

Natt til den 5. mars tordnet en styrke på 367 RAF-fly over

avledningsoppdraget, husket ham senere som «en liten, blond

Bomber Commands tøffeste og mest motstandsdyktige mål,

ung mann med løytnants grad, knapt nok ferdig med tenårene

Essen. Denne Ruhr-byen var omkranset av kanoner og dekket av

men med ansiktsuttrykket til en dobbelt så gammel mann». Salen

en evig dis og hadde motstått Harris største anstrengelser for å slå

var taus mens han forsøkte å forklare seg. «Jeg vet ikke hva som

hull i den. Bare i 1942 hadde han mistet 201 bombefly over denne

hendte,» avsluttet han. «Hva som enn er årsaken, så er det jeg

byen. Nå hadde britene imidlertid nye midler og metoder for å ta

alene som har skylden - jeg har ansvaret for bombene til en hel

seg av Essen.

formasjon ... Det eneste jeg kan si er at jeg forbanner den dagen

jeg ble født.»

Angrepet ble ledet av Pathfinder Force - Stifinnerstyrken - en

elitegruppe bestående av Bomber Commands beste mannskaper.

Generalmajor Williams snakket igjen. Hans ene øye var festet

Fortroppen besto av åtte Mosquitoer. Mosquitoen skulle vise seg

på forsamlingen - det andre hadde han mistet under et tysk

som det mest allsidige flyet som ble bygd under annen

bombetokt mens han gjorde tjeneste som observatør under

verdenskrig. Det gjorde tjeneste både som bombefly, jager og

Slaget om Storbritannia. Etter å ha påpekt hvor ofte mannskape­

fotorekognoseringsfly. Det kom opp i 650 km/t i plan flukt -

ne var blitt advart om mulighetene for å gjøre feil, avslørte han at

raskere enn de fleste jagerfly - Og nådde opp i 30 000 fots høyde.

Brussel-u lykken var blitt undersøkt «gjennom agenter i Belgia og

Det kunne ta med seg en to-tonns bombe og krevde en besetning

andre etterretningskilden>.

på bare to mann.

Han gjorde en pause, og mennene gjorde seg klare til å motta

Men det mest bemerkelsesverdige med Mosquitoen var at den

dommen. «Vi har faktisk fått greie på at de tyske okkupasjonsstyr­

for det meste besto av tre. Ikke bare gjorde det det mulig for

kene anså parkanlegget og omliggende overklassehus som et

britene å bygge deler av flyet i trevarefabrikker og dermed lette

utmerket sted å inkvartere tropper. Hele boligfeltet rundt parken

byrden for landets metallindustri, men det satte Mosquitoen i

ble brukt til dette formålet. Vi har fått melding om at disse

stand til å fly uppdaget forbi fiendtlige radarer.

styrkene hadde lidd et tap på 1 200 mann og at bare et fåtall

I toktet mot Essen hadde forresten Mosquitoene med seg sin

belgiere ble drept eller såret. På den andre siden av Kanalen

egen spesielle radar, et instrument for å spore opp målet, som

oppfattes dette som en bemerkelsesverdig oppvisning i ameri­

gikk under navnet Oboe fordi det hele tiden sendte ut en tone

kansk presisjonsbombing. Slik skifter krigslykken, mine herrer.

som kunne minne om det berømte treblåserinstrumentet. Oboe

Dette møtet og denne saken er nå å anse som avsluttet.»

var avhengig av et pulserende signal fra to bakkestasjoner i

Krigslykken oppsøkte også RAFs Bomber Command. I likhet med

Mouse - Musa - holdt bombeflyet på riktig kurs. Signalet fra Cat

Eighth Air Force hadde den brukt mesteparten av den foregående

- Katten - fortalte bombeslipperen nøyaktig når flyet hans hadde

vinteren til frustrerende angrep på de praktisk talt bombesikre

nådd det punktet hvor han skulle slippe bombene.

England. Signalene fra den ene stasjonen, med kodenavnet

ubåtbasene langs Frankrikes kyst. Men i mars 1943 benyttet Air

På signal fra Oboe slapp Mosquitoene ned spesielle lysbomber

Chief Marshal Harris seg av en opptrapping av antall fly og

for å markere sentrum av Essen. Disse markørene eksploderte i

tekniske forbedringer og vendte sin oppmerksomhet tilbake til

3 000 fots høyde og sendte ut fargesprakende lys - først gult, så

det som Bomber Command betraktet som sin egentlige jobb,

rødt - som antente som bengalske fyrstikker og sendte en

nemlig «å gjøre den tyske industribefolkningen hjemløs, viljeløs

halglskur av ild mot bakken. Etter Mosquitoene kom 22 tunge

og så langt som mulig, livløs».

bombefly, som også var en del av Stifinnerstyrken, og supplerte

92

de røde lyssignalene med grønne. Da hovedstyrken av bombe­

og skulle slynges ut fra en slags «vogge» under en Lancaster. En

flyene ankom et øyeblikk senere, så det ut som den reneste

beltedrevet motor festet til «vogga» ville gi bomben en kraftig

nyttårsaften med røde og grønne lys over Essen, som nå ventet på

underskru like før den ble sluppet i lav høyde. Underskruen ville

RAFs dødbringende last.

medføre at bomben hoppet bortover vannflaten. Når den så traff

Omkring 1 000 hektar av byen ble enten totalt ødelagt eller

demningen, ville underskruen tvinge bomben ned til en dybde på

hardt skadd den natta, og fire nye RAF-raid fulgte. Krupps

30 fot, hvor en trykkfølsom tenningsmekanisme ville gå av.

stålverker var så grundig lagt i ruiner at da familiens overhode,

Trykket i eksplosjonen ville så forøkes av trykket i vannmassene

Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, fikk se ødeleggelsene,

og fungere som et kunstig jordskjelv, og rive opp demningen.

fikk han et hjerteslag som han aldri kom seg av.

I midten av mars, like etter det vellykte raidet mot Essen,

Essen-toktet var bare begynnelsen på en vedvarende britisk

begynte en skvadron på 147 håndplukkede menn å trene på

offensiv mot Ruhrgebiet. Operasjonen skulle komme til å

flyging i lav høyde, uten å vite hva det endelige oppdraget gikk ut

beskatte angriperne hardt - 872 bombefly, med mer enn 5 000

på. Sjefen for denne nye skvadronen, oberstløytnant Guy Gibson,

mann ombord, kom aldri tilbake. I løpet av de påfølgende fire

var i en alder av 24 år allerede blitt en legende i RAF. I fredstid

månedene var to tredjedeler av Bomber Commands oppdrag

hadde han blitt avvist av RAF fordi han «hadde for korte bein»,

konsentrert om Ruhr, og sentrum av flere store byer var brent

men siden hadde han fløyet 173 tokter i både bombefly og jager.

ned. En britisk pilot som så ned på det brennende Ruhr-området

Kravene til det planlagte oppdraget overgikk all Gibsons

en vårnatt, syntes at «skyene lignet bomull dyppet i blod».

erfaring. For ikke å bli oppdaget av radar måtte skvadronen fly

Byene var imidlertid ikke de eneste angrepsmålene under Slaget

demningen, måtte de tvinge Lancasterne ned mot et bestemt

om Ruhrgebiet. Det mest minnerike oppdraget under RAF-

bombeslipp-punkt nøyaktig 60 fot over vannflaten og 425 fot fra

offensiven var et som Harris selv hadde gått sterkt imot. Toktet

selve demningen, og samtidig skulle de holde en fart på 350 km/t.

ble gjennomført bare fordi Harris ble nedstemt av sine overord­

Et provisorisk bombesikte bestående av et kikkhull, en bit

hele veien til målet i en høyde av mindre enn 1 500 fot. Så, over

nede i flystaben. Han var nå mer enn noengang innstilt på om­

kryssfinér og to spiker skulle lette jobben for bombeslipperen -

rådebombing, og hatet å gå tilbake til finsikting av spesifikke mål.

han skulle bare sikte inn spikerne etter to tårn, som sto på hver sin

Men Air Ministrys planleggere var sterkt uenige med Harris når

side av demningen. Et langt større problem var det å finne fram til

det gjaldt det foreslåtte oppdraget - et raid mot tre store

en innretning som kunne fortelle besetningen når den befant seg

demninger i elva Ruhr som forsynte Ruhrgebiet med vann og

på nøyaktig 60 fot. Dette ble til slutt løst ved hjelp av enkel

elektrisk kraft. Ved å sette demningene ut av spill, mente man,

trigonometri. Man satte opp lyskastere på undersiden av flyet,

ville RAFs bombefly ikke bare sørge for oversvømmelse i Ruhr-

foran og bak, stilt inn i riktig vinkel. Når lyskjeglene fra de to

dalen, men også paralysere hele Tysklands våpenindustri. Denne

lyskasterne møttes på vannflaten, var flyet i 60 fots høyde.

vurderingen skulle senere bli bekreftet av Tysklands produksjons-

Etter åtte ukers trening ble skvadronen ansett som rede. Om

diktator, Albert Speer. Hvis toktet hadde fått full klaff, sa Speer,

natta den 16. mai 1943 var det fullmåne, vannstanden i

ville det ha hatt samme effekt som å fjerne tenningen fra en

demningene ble rapportert til fire fot under toppnivå, og

motor - den ville bli ubrukelig.

skvadronens 19 Lancastere tok av i puljer. Den første puljen på 9

Demningene Mdhne, Eder og Sorpe besto av enorme hauger

fly ledet av Gibson, fløy til Mdhne. Etter en del bomming og tap av

av betong, murstein og jord, 150 fot høye og tilsvarende tykke

ett fly på grunn av flak, fikk angriperne endelig inn tre fulltreffere.

ved foten, og de var praktisk talt usårlige overfor konvensjonelle

Det åpnet seg en sprekk i demningen på 100 meter, og en mur av

bomber. Men tidlig i krigen hadde en flyingeniør ved navn Barnes

vann slo ut mot dalen. Gibsons gruppe fløy så sydover og slo

Wallis kommet med en smart type bomber til bruk mot

sprekker i Eder-demningen. Etterpå sirklet Gibson over demnin­

demninger. Den besto av en tønneformet sylinder med en lengde

gen og så at vannet som strømmet ut slokket «alt lys i området

på fem fot og en diameter på fire fot. Den veide nesten fem tonn

som om en stor svart skygge hadde gått over jorda».

RAFs geniale «byksende bomber» som slo sprekker i to av kraftverkdemningene i nærheten av Ruhrs industriområder, ble sluppet ut fra Lancaster bombefly. Bombene ble sendt ut med kraftig underskru som gjorde at de hoppet over antitorpedo-nettene (vertikale linjer i diagrammet) og presset dem ned i vannet etterat de hadde truffet toppen av demningen. Idet bombene nådde 30 fots dyp, detonerte en hydrostatisk tenningsmekanisme den fem tonns ladningen, som ble konsentrert mot demningsveggen ved hjelp av trykket fra vannmassene.

93

Skvadronens andre og tredje pulje hadde mindre hell med seg.

Det faktum at demningsprengerne ikke hadde lykkes med å

Bare én av de fem Lancasterne i annen pulje nådde fram til målet,

knekke produksjonen i Ruhrgebiet, var for Harris et signal om å

Sorpe-demningen. Flyet ble ført av en amerikaner, løytnant

presse fram sin egen strategi for områdebombing. I juli vendte

Joseph McCarthy fra Brooklyn, som hadde vervet seg til RAF før

han blikket bort fra Ruhr og konsentrerte seg om fiendens største

krigen begynte, og siden valgt å bli hos Bomber Command.

havneby og nest største by overhodet, Hamburg. Det Harris

McCarthys bombe falt på selve demningen og ikke på vannet.

hadde tenkt å by de 1,5 millioner innbyggerne, avspeilet seg i det

Denne bomben, sammen med en treffer fra et fly i tredje pulje,

kodenavnet han valgte - operasjon Gomorrah, etter den bibelske

påførte demningen en del skader, men klarte ikke å bryte den.

byen som ble ødelagt av ild og svovel på grunn av sin lastefullhet.

Med to demninger brutt og en skadd hadde skvadronen gjort

Ifølge planen skulle Gomorrah strekke seg over ti dager, og for

en innsats som innbrakte deltakerne tilsammen 34 dekorasjoner,

første gang skulle ett enkelt mål bombes døgnet rundt. Mens

deriblant Victoria-korset til Gibson. Men flak og ulykker hadde

amerikanerne pepret Hamburg om dagen, skulle RAF slå til mot

kostet Bomber Command åtte av de 19 Lancasterne og 56 av

byen om natta. På dette tidspunktet hadde amerikanernes

dens mest veltrente menn. Og virkningen på den tyske

daglige gjennomsnittsstyrke kommet opp i 300 fly - riktignok

krigsmaskinen var slett ikke i nærheten av det strategene i London

bare halvparten av RAFs beholdning, men tross alt et stadig

hadde forestilt seg. Selv om vannreservoarene i Mdhne og Eder

stigende antall.

praktisk talt ble tømt, og flodbølgene nådde så langt som 25 km

Krumtappen i Gomorrahs nattfase var to nyervervelser i

unna, ble skadene reparert på tre måneder. Eksperter som Speer

Storbritannias arsenal av elektroniske innretninger. Den ene var

kalte inn fra hele Tyskland, tørket de gjennomvåte elektriske

kjent som H25 - et ordspill over uttrykket «home sweet home» -

installasjonene i Mdhne-demningens pumpeanlegg, og der hvor

hjem, kjære hjem. H25 var et radarsystem som ga besetningen

det var nødvendig, ble ødelagt maskineri erstattet med installa­

grovt, fjernsynslignende bilde av bakken under dem. Denne

sjoner som med hård hånd ble tatt fra fabrikker utenfor

innretningen hadde tidligere blitt testet med noe blandede

Ruhrgebiet.

resultater - Oboe, det målsøkende systemet som ble brukt på

Det mest betydningsfulle resultatet av toktet var noe som de

toktet mot Essen, hadde vist seg mer nøyaktig. Men Hamburg lå

britiske strategene ikke hadde forutsett. Omkring 7 000 arbeidere,

utenfor Oboes 430 km rekkevidde. Dessuten gjorde Hamburgs

tyske såvel som utenlandske tvangsarbeidere, måtte for en tid tas

beliggenhet ved Elben H25 spesielt velegnet, fordi den klare

bort fra Atlanterhavsvollen, som Hitler var i gang med å bygge

forskjellen mellom land og sjø kom godt fram på H25-skjermen.

langs Frankrikes vestkyst med tanke på en alliert invasjon. Disse

Bomber Commands andre nyoppfinnelse, Window, tok sikte

arbeiderne måtte nå være med på å reparere skadene i

på å lure Luftwaffes defensive radarnett. Window var basert på en

Ruhrgebiet.

oppdagelse som først ble gjort i 1937 av den britiske forskeren R.

Redningsmannskaper baner seg vei gjennom Hamburgs rykende ruiner, resultatet av seks større allierte tokter i slutten av juli og begynnelsen av august 1943. Bombene krevde 50000 dødsofre og sendte en million flyktninger ut av byen. «Grusomme detaljer fra de store brannene verserte,» skrev en Luftwaffe-offiser. «I alle store byer ble det sagt at det som skjedde med Hamburg i går, kan skje med oss i morgen.»

94

V. Jones. En bit aluminiumsfolie som driver gjennom luften

tilbake om natta den 27. juli brant byen fremdeles så lystig at de

avsetter et lysglimt på en radarskjerm, og 2 000 slike strimler -

knapt trengte «Stifinnerne» til å markere målet for seg. De

hver av dem en fot lang og en halv tomme bred - avstedkommer

foregående raidene hadde sprengt byens hovedvannledninger og

et lysmønster som minner sterkt om et britisk bombefly.

brutt ned byens velorganiserte sivilforsvar, deriblant også brann­

Idéen var så enkel at britene til nå ikke hadde villet bruke den,

korpsenes kapasitet. De gamle brannene blandet seg nå med nye

av frykt for at tyskerne skulle kopiere den og bruke den mot bri­

som ble tent av RAFs brannbomber. Etter hvert som luften ble

tiske radarer under angrep på England. Faktisk hadde tyskerne på

opphetet, steg den til værs, og kald luft strømte inn fra sidene.

sin side utviklet sitt eget Window-system, og de lot være å bruke

Denne prosessen, som gjentok seg hundrevis av steder i

det av akkurat samme grunn - frykt for at det skulle brukes mot

Hamburg, forårsaket rasende vinder på opptil 250 km/t, som er

dem selv.

orkans eller tornados styrke. Resultatet var krigens første

Det var Churchill selv som ga tillatelse til å «åpne Vinduet» mot

brannstorm - «en branntyfon som aldri før var blitt sett,» fortalte

Hamburg, som han uttrykte det. Det var flere grunner til at han

politisjefen i Hamburg, «og mot hvilken enhver menneskelig

mente det var riktig. Den ene var at britene nå hadde utviklet en

motstand var fullstendig nytteløs.»

radar som kunne «se» gjennom strimlene og dermed gjøre britene

Brannstormen rykket trær opp med rota og slengte biler opp i

immune mot eventuell tysk bruk av systemet. Et annet hensyn var

den overopphetede luften. Det forekom temperaturer på 920

det tyske luftforsvarets økende effektivitet, blant annet fordi

grader C, og de stekende vindene smeltet asfalten. Vindene feide

tyskerne nå brukte både flybåren og bakkestasjonert radar.

over tilfluktsrom, kvalte dem som hadde søkt tilflukt der, og

Ethvert mottiltak syntes verdt et forsøk.

stekte så likene av dem.

Utstyrt med Window og H25 startet britene angrepet på

De britiske bombeflyene kom tilbake med full styrke den 29.

Hamburg om kvelden den 24. juli 1943. Omkring midnatt kom

juli og 2. august. Først da kunne de overlevende begynne å

RAFs bombeflystrøm inn over fiendens kyst og slapp ut bunker av

oppsummere kostnadene ved Hamburgs 9 dagers ildprøve. 26

aluminiumsfolie - 92 millioner strimler i alt. Luftstyrken besto av

kvadratkilometer var jevnet med jorda, halvparten av byens

740 bombefly, men på de tyske radarskjermene så det ut som det

bygninger var ødelagt eller skadd, og man regnet med at 50 000

var flere ganger så mange. På en forbløffet tysk radarkontrollør

mennesker var døde, omtrent like mange som døde i England

virket det som om britene «formerte seg».

Ved å overmette tyskernes radar formelig paralyserte Window

under alle tyske luftangrep tilsammen. I Tyskland skulle bombin­ gen av Hamburg heretter bli hetende Die Katastrophe.

Hamburgs luftforsvar. Anført av H25-utstyrte Pathfindere bombet

Mens Hamburg brant, forstyrret amerikanerne fienden med

britene byen relativt ustraffet. De slapp ned nesten 3 000 tonn

oppdrag andre steder. De trengte dype inn i Tyskland til en

bomber og mistet bare 12 fly til en forbløffet fiende.

flyfabrikk bare 150 km fra Berlin, og fløy sitt hittil lengste tokt -

Neste dag, mens RAF-mannskapene sov ut hjemme på basene, angrep 68 Flygende Festninger Hamburgs skipsverft og

ubåtverft. Dagen deretter kom 53 «Fort» tilbake for å slå til mot

kraftverket i Neuhoff. Nå ble det stille i 24 timer. Men da 722 av RAFs bombefly kom

over 3 000 km tur-retur — for å ødelegge havneanlegget i tyskernes marinebase i Trondheim i det okkuperte Norge.

Ved å «bombe djevlene døgnet rundt» sørget amerikanerne og britene for at de fiendtlige forsvarerne faktisk ikke fikk et øyeblikks hvile.

95

Amerikanske bombefly og deres jagereskorte på vei mot et mål i Frankrike dekorerer himmelen med sine kondensstriper.

97

STORE PÅKJENNINGER FØR BOMBENE SLIPPES Vinteren 1943/44 begynte U.S. Eighth Air Forces strategiske bombeoppdrag å få sin endelige form. Taktikk, samarbeid og En utslitt og ubarbert bombeflypilot avslutter sin rapport etter å ha kommet tilbake fra et hardt tokt over Tyskland.

utstyr hadde gjennomgått store forbedringer, og tapsprosenten ble redusert av den langtrekkende P-51 Mustang og andre jagerfly

utstyrt med reserve bensintank som gjorde at de kunne eskortere bombefly langt inn i Tyskland. Men tross disse hardt tilkjempede nyvinningene, hadde selve oppdragets natur endret seg svært lite

siden de første amerikanske mannskapene la ut for å bevise at bombing i dagslys var like trygt som RAFs nattlige tokter, og dertil

mer effektiv. Fremdeles var et bombetokt en langvarig lidelse. Mannskape­ ne tilbrakte ofte mellom fem og ti timer sittende krøket over sin oppgave, nedlesset med ca. 30 kg utstyr. Foruten fallskjerm had­

de de på seg stålkledd vest til beskyttelse mot splinter, en diger flydrakt som skulle holde dem varme i kulden i store høyder, og oksygenmasker som ifølge en annenpilot føltes «som en klam

hånd over underansiktet». I en slik habitt krevde selv de mest banale oppgaver enorm konsentrasjon.

I tillegg kom den endeløse kjedsomheten. Fra tid til annen gjorde navigatøren sine beregninger og skrev ned flyets posisjon. I time etter time satt radiooperatøren og hørte lydene av statisk

elektrisitet i hodetelefonene, mens pilotene hele tiden strevde

med å holde flyet nært opp til - men ikke for nært - bombeflyene

ved siden av. Og hele tiden satt skytterne og finsiktet himmelen etter Luftwaffe og prøvde å holde seg årvåkne.

Men først og fremst var oppdragene hardt og komplisert arbeid - og ikke bare for f ly besetningene. For et vanlig raid hadde

titusener av menn - planleggere i hovedkvarteret, operasjonsle-

dere, mekanikere og spesialisert personale - nedlagt hundretuse­

ner av arbeidstimer for å plassere hundrevis av B-17 og B-24 over et mål i Tyskland i fem minutter. Men et vellykket bombeslipp var

verdt alt slitet, og som en av flygerne kunne si etter et tokt mot

Emden - i dyp tilfredsstillelse: «Når de der tyskerne skal slukke brannene, kommer de ikke til å ha nok vann til overs til å lage seg en kopp te en gang.»

98

Mannskapet på en B-24 gjør klar til avgang og tar på seg flydraktene, som var en viktig beskyttelse mot temperaturer på -40 i 25 000 fots høyde.

99

MENNENE PA BAKKEN SOM HOLDT FLYENE I LUFTEN

Vedlikeholdsmannskaper kjemper mot den sølete engelske vinteren for å få et flyhjul ut fra lageret langs en smal plankesti.

100

Oppdragsordren nådde vanligvis hovedkvar­ terene for de forskjellige bombeflygruppene sent dagen før raidet og innvarslet alltid en hektisk aktivitet langs spredningsplassene - de asfalterte områdene hvor flyene sto parkert. Et spesialistkorps for hver skvadron skyndte seg med å gjøre ferdig reparasjoner på flyskroget, oksygen utstyret, instrumentene, geværene og propellene. Men det meste av arbeidet med hvert bombefly var overlatt til to eller tre faste mekanikere. Deres fly var deres stolthet og glede. De pleide å skryte av de oppdragene det hadde utført og de påkjenningene det hadde tålt - og enkelte av dem gråt når flyet ikke kom tilbake. Om nødvendig svermet de rundt flyene sine hele natten, testet spakene, inspiserte bremsene og understellet, kontrollerte dekke­ ne og de gummiforede bensintankene. Frem­ for alt trimmet de om og om igjen de fire motorene og lyttet omhyggelig etter tegn til feil. Utskifting av motorer som var skadet av flak eller nedslitt, hørte til dagens orden. På ett år skiftet mekanikerne i 398th Bomb Group over 140 motorer på bombeflyene i deres skvadron.

Mekanikere skifter motorene på en B-17. Ofte klarte de å redde hele deler fra ødelagte motorer og bruke dem om igjen.

101

o

. .

.

-

;

HÅRFIN BALANSE MELLOM BOMBER OG BENSIN En bensinslukende B-17 fylles opp. En Flygende Festning brente opp over 1500 liter i timen under stigning og halvparten i plan flukt.

102

En 500-punds bombe heises på plass i flyet. Det hendte at bomber løsnet og knuste beina til medlemmer av mannskapet.

Tidlig om morgenen operasjonsdagen kom bensinfyllere og våpentekniske enheter med lastebiler for å tanke opp flyene og laste inn bomber og ammunisjon. Den nøyaktige vek­ ten av bomber og drivstoff var utregnet på forhånd av lederne for oppdraget på grunnlag av mange faktorer - avstanden til målet, forventet vindstyrke og stipulert høyde. Typisk nok utgjorde bensinen over halvparten av den totale lasten. Både B-17 og B-24 slukte svære kvanta bensin og trengte omtrent ni tonn bensin på et oppdrag til det indre av Tyskland. Uansett hvor nøyaktig lasten var beregnet, kunne uforutsette forhold gjøre seg gjeldende. Drivstoffmengden var basert på en hjemtur uten bomber, noe som reuserte bensinforbru­ ket. Men det hendte at dårlig vær tvang flyene til å snu før de kom til målet. I slike tilfeller sto angriperne overfor en valgets kval. Enten måtte de ta seg fram til det alternative målet som var forhåndsbestemt, eller velge et tilfel­ dig annet mål, eller rett og slett bare kvitte seg med bombene. Et par tyske byer som ikke inneholdt noe militært mål, ble på denne måten truffet av bomber som ble sluppet i ren nødverge.

103

B-24 takser i disiplinert prosesjon nedover startbanen - «som en flokk gjess på vei til dammen» som en navigatør sa det.

104

P-47 på eskorte-oppdrag passerer over en base hvor et B-17 bombefly er blitt stående igjen. De raske jagerflyene lot bombeflyene få et forsprang.

KLOKKENE STILLES OG FLYENE DRAR UT Før daggry på operasjonsdagen ble flybesetningene vekket. De kledde raskt på seg, slukte så mye frokost som de nervøse magene kunne klare, og gikk til briefing-rommene. Når alle var kommet på plass, trakk operasjonsoffiseren forhenget fra kartet som viste dagens oppdrag og den ulltråden som indikerte ruten fra England til det tyske målet.

Offiserene beskrev så været i detalj, målet, innflygingen til det og hva slags flak- og jagerflymotstand man kunne vente. Meldin­ ger om hard tysk motstand ble som regel møtt med plystring, stønn, nervøs latter og galgen­ humor. Møtene ble avsluttet med den rituelle synkroniseringen av klokkene. Navigatørene fikk vanligvis en spesiell briefing etterpå.

Så klatret mennene inn i flyene med alt utstyret på seg. Piloter og annenførere gikk gjennom den forhåndsoppsatte flightlisten. Bombeflyene kjørte så inn mot rullebanen og tok av med 30 sekunders mellomrom. Når alle flyene hadde kommet inn i riktig formasjon, fløy de av gårde for å slutte seg til sin jagerflyeskorte.

105

Flygende Festninger fra 401st Bomb Group i vanlig «combat-box»-formasjon over skydekket på vei til et mål i Vest-Tyskland.

106

På de fleste toktene klarte bombeflyformasjonen å møte jagerflyeskorten over Frankrike med pinlig presisjon. Men mange av jagerflye­ ne nådde utkanten av sin aksjonsradius idet bombeflyene krysset den tyske grensen. Fra da av var det bare langdistansejagere som kunne beskytte bombeflyene mot Luftwaffes Messerschmitt og Focke-Wulf. Når bombeflyene nærmet seg bakkeforsvaret rundt målet, pleide de fiendtlige jagerne å ligge unna for å gi fritt spillerom for luftvernskytset. 1 en haglskur av eksploderende flak kom flyene til IP (initial point - det punktet hvor selve bombeslipp-flukten begynte), og piloten i lederflyet koblet inn autopiloten, som kontrollerte flyets høyde og retning. Etter å ha åpnet bombelukene foretok bombeslipperen mindre justeringer av flukten ved å vri på to knotter på sitt Norden bombesikte. Den ene kontrollerte sidelengs bevegelse, den andre høyden. Bombesiktet var koblet til autopiloten, slik at bombeslippe­ ren faktisk styrte flyet i denne siste fasen. Bombene ble sluppet automatisk med for­ håndsinnstilte intervaller. Dette var signalet til bombeslipperne i de andre flyene om å slippe sine bomber. Så overtok piloten kontrollen over flyet og fløy til et forhåndsbestemt oppsamlingspunkt før flyene i samlet tropp satte kursen hjemover.

B-24 slipper sin høyeksplosive last over tyske industrianlegg. En stor formasjon kunne slippe opptil 100 bomber i minuttet.

w

107

Bakkemannskaper og en brannmann i asbestdrakt står ved en brannbil og venter på at bombe­ flyene skal komme tilbake.

Den tette formasjonen av bombefly pleide vanligvis å løse seg opp når pilotene fikk øye på Den Engelske Kanal. Mennene var da irritable, slitne og ivrige etter å lande. Kanalen var, erklærte en av dem, «den korteste sjøstrekningen i verden når du er på vei ut - og den lengste når du er på vei tilbake!» Idet flyene nærmet seg basene sine, ble det sendt ut røde bluss fra fly som hadde sårede ombord, som tegn på at de måtte lande først, og ambulansene - «kjøttvognene» - kom dem i møte. Når saniteten hadde båret ut de sårede, kom resten av mannskapet ut. Noen jublet over at de var kommet hele tilbake, noen lot fingrene gli gjennom gresset eller kysset bakken, og de som hadde avsluttet sitt siste tokt før de ble avløst for godt, hoppet av glede. Idet mennene trasket av gårde til rapportmøtene, gikk arbeidere løs på flykroppene og vurderte skadene, og de flyene som fremdeles var kampdyktige, ble telt opp.

Ved hjelp av jeep og sjakkrutet, mobil kontroll­ stasjon blir bombeflyene dirigert inn til landing.

108

HJEMKOMST I GLEDE OG SORG

109

En pilot viser to etterretningsoffiserer (til høyre) et angripende jagerflys bevegelser. Mannskapet (i bakgrunnen) som venter på tur til å avlegge rapport, har full anledning til å komme med utfyllende detaljer.

f

Under rapportmøtene, hvor besetningene ble utspurt om toktet, vandret mennene omkring og røykte, drakk varm sjokolade, grå kaffe og spiste Spam-smørbrød. De fikk også en slurk whisky å roe seg ned på. Hvis det hadde vært et lett oppdrag, snakket de høyt og oppglødd. Etter en «tøff jobb» snakket de nesten ikke i det hele tatt. Alle kikket seg nervøst omkring for å se hvem som var kommet tilbake i god behold, og lyttet etter lyden av medtatte bombefly som haltet hjemover. Etterretningsoffiserene spurte ut hver en­ kelt besetning. Hvert av besetningsmedlem­ mene fortalte det han hadde sett fra sin post. Intervjuerne sammenholdt avvikende forkla­ ringer og sjekket av en spørsmålsliste på jakt etter informasjon om fiendens motstandsdyk­ tighet. Hadde Luftwaffe tatt i bruk ny taktikk? Hadde de fiendtlige jagerenhetene uvante kjennetegn? Var flak-konsentrasjonen tettere enn ventet? Etter rundspørringen sendte etterretnings­ offiserene straks inn sin Flash Report - skjema­ tiske rådata - til analyse i hovedkvarterene. Senere, når fotografiene fra toktet var frem­ kalt, ble disse brakt til hovedkvarteret med småfly og sluppet ned der. Staben i hoved­ kvarteret begynte straks å analysere bildene med tanke på planlegningen av neste tokt. Piloten og annenpiloten er kommet uskadd tilbake til basen og tar et overblikk over skadene på sin Flygende

110

Festning etter et kostbart raid mot en flyfabrikk ved Brunswick i Tyskland i januar 1944. 60 fly kom ikke tilbake.

111

UTALLIGE MÅTER Å DØ PÅ Bombeflymannskapene var i konstant livsfare, og alle var pinlig

klar over at de kunne risikere ikke å komme tilbake fra neste tokt.

Den mest opplagte faren - som ga næring til dystre tanker mellom toktene - var fiendtlige jagerfly og luftvernild. Men flymannskapene ble drept på utallige andre måter også. De døde

under havari i storm og tåke, de døde på grunn av vurderingsfeil

eller rett og slett uforsiktighet, og av «gremlins» - uforklarlige tekniske feil som tette bensinledninger og skader i styremekanis­

mene som stadig dukket opp til tross for pinlig nøyaktig ettersyn.

I ett tilfelle spilte vinden en viss rolle i en amerikansk katastrofe. Under et B-17-raid mot Merseburg i november 1944, ble flyene sinket av kraftig motvind, noe som hjalp de tyske kanonene til å skyte ned eller maltraktere 56 Flygende Festninger. Allierte flymannskaper som har overlevd havarier i Frankrike, står på en nødflyplass og venter på flytransport til England.

En annen fare var av rent psykologisk natur. Etter hvert som de alliertes flymannskaper så sine venner forsvinne, ble de mer og mer nervøse for sine egne sjanser til å overleve de 25 toktene som måtte til før de ble løst fra kamptjeneste. I siste halvpart av 1943

var det så mye som en tredjedel av mannskapene som ikke fullførte sin kvote. Det stadig økende nervepresset for de overlevende gikk ut over effektiviteten, og økte risikoen for

kker. De tyske jagerpilotene hadde enda dårligere utsikter til et langt affe tok aldri i bruk noe avløsningssystem, og jagere måtte gjøre tjeneste til de ble drept eller invalidisert r krigstretthet. Overtroiske tyske - og allierte t deres lykke ville ta slutt på et skjebnebestemt

hva de foretok seg - en holdning som utvilsomt

II på grunn av uforsvarlige vågestykker eller otgift mot flygernes dystre skjebnefølelse, or at mange hadde overlevd situasjoner som

amerikanske haleskytteren James avskårede bakkroppen på sin B-17 og

oppmuntringen hadde kanskje r Eder. Han ble skutt ned 17

krigen sluttet.

NÆRKAMPER R& UV OG DØD «En av de mest opprivende ting jeg har vært vitne til, var en gruppe B-24 bombefly som ble utslettet av tyske jagerfly,» skrev den ameri­ kanske annenpiloten Jim Fletcer. «De fløy langt foran oss, og vi kunne se hvordan flyene ble plukket ned. Ett for ett ble de truffet og eksploderte. Når du satt slik og så på det, hadde det en kolossal virkning. Du hadde tid til å tenke over hva som snart kunne skje med deg selv.» De tyske jagerflyene var svimlende hurtige og smidige og fikk mange bombeflymannskaper til å føle seg like hjelpeløse som svømmere forfulgt av haier. Den britiske navigatøren William Anderson, som var ombord i et bombefly som ble angrepet av en tysk jager over Ruhr-dalen i 1942, innrømmet senere: «Da lærte jeg frykten å kjenne. Ett eller annet sted der ute var det en som satt krøket over maskingeværer og sirklet rundt bare for å komme tilbake og drepe meg... I det korte øyeblikket da jeg oppdaget hull som kom til syne i flyskroget, innså jeg at jeg var en feiging som var håpløst og grufullt redd for jagerfly.» I tillegg, skrev Anderson, brukte jagerpilotene «en rekke ekle knep. Et gammelt trick var å skru på lyset. Så mens bombeflybesetn ingen kikket på jageren, ville en annen snike seg usett innpå fra motsatt side.» Anderson fortel­ ler også at jagerne «likte å snike seg innpå nedenfra og perforere buken på bombeflyet med kanonild». På den måten kunne de grave ut hull som var store nok til at en mann kunne falle gjennom. Den amerikanske piloten Charles W. Paine refererte en annen dødbringende jagerflytaktikk. «Når de løste seg opp for å angripe, fløy de likevel så tett innpå hverandre at når den ene hadde skutt på oss og dreid unna, hadde den neste allerede øynene på oss.» En annen manøver gikk ifølge Paine ut på «å late som den skulle gå mot et av de andre flyene, og så ta en 23 graders sving og skyte vettet av oss.» Også Paine kom under kanonild fra Luftwaffes jagere og syntes den grusomme opplevelsen var vanskelig å beskrive. «Det var som å sitte inni en vanntank,» sa han, «som ble rullet nedover en bratt fjellskrent.»

En tysk pilot virvler ut av cockpiten på en Focke-Wull 190 og begynner sin fallskjermflukt idet flyet hans tar fyr.

117

Røyken står ut

GJENNOM FLAK-REGN Noen av mennene var f< den. «Lysende flak er et den britiske piloten Guy Gibsoi mer mot deg i grønt, hvitt og

118

Om problemene med formasjonsflyging skrev den amerikanske general Curtis E. LeMay: «Fra tid til annen var det et sauehode som var ute av takt og dermed hadde vi kollisjoner i luften.» Kollisjoner i luften var dessverre ikke den eneste form for katastrofer som skyldtes skjødesløshet eller enkle feil som kunne vært unngått. Altfor ofte skjøt jagerpiloter og bombeflyskyttere ned fly fra deres egen forma­ sjon. Piloter som unnlot å sjekke instrumen­ tene eller følge instruksjoner fra bakken, lå strødd rundt om i landskapet. Og flygere på begge sider i krigen feilvurderte sine posisjo­ ner eller tok feil av landemerker med tragiske konsekvenser - det hendte at de beskjøt eller bombet sine egne bakketropper. For å forhindre slike brølere måtte pilotene til enhver tid konsentrere seg om selv de mest

UT MED OVERLAST OG HJEM MED NØD OG NEPPE

De første og de siste minuttene av et bombe­ tokt var ofte de farligste. En B-17 tordnet ofte nedover rullebanen med bensin og bomber

122

som veide flere tonn mer enn flyet var beregnet for, og motorene måtte strekke seg ti! det ytterste for å få et overlesset fly i luften før det nådde slutten av banen. «Selv i fullt dagslys og med perfekt vær,» skrev en ameri­ kansk skvadronsjef, «ville jeg være nervøs med en slik last.» Når flyene returnerte uten bombene, var det andre farer som truet. En av dem var mangelen på bensin. En rekke piloter kjørte tom og måtte gå ned på sjøen eller improvise­

re glidefluktlandinger i en åker. Eller de sto overfor den meget risikable utfordringen å lande med et ødelagt fly. Da Everett Blakelys flak-herjede «Fort» tok bakken på en britisk flyplass, sviktet bremsene og styringen. «Med 160 krrVt raste vi...mot et digert tre,» sa Blakely senere, «og ingen makt på jorda kunne stoppe oss. Treet braste inn i oss mellom 2. motor og cockpiten. Det var flaks, for tre tommer lenger til høyre ville det ha drept piloten og annenflygeren.»

126

127

Hitlers reaksjon på Hamburg-katastrofen bekymret selv hans mest trofaste støtter. Selv om de var klar over hans aversjon mot å

se resultater av de alliertes flytokter - han beordret alltid gardinene trukket for når toget hans passerte utbombede

områder - følte de likevel at de spesielle grusomhetene i Hamburg, hadde gitt byens innbyggere rett til å forlange et besøk

av der Fuhrer. Men gjentatte anmodninger fra byens gauleiter distriktssjef - gikk upåaktet hen. Det samme gjaldt hans bønn om at Hitler i det minste skulle motta og oppmuntre noen av de

medtatte redningsmannskapene.

Rustningsminister Albert Speer hadde ikke mer hell med seg da han bestemte seg for å advare Føreren mot de dystre implikasjo­

nene av angrepet på Hamburg. Dimensjonene i ødeleggelsene,

innrømte Speer senere, «fikk meg til å frykte Gud». Den 1. august 1943, mens Hamburg ennå var under beleiring, klarte han å få

audiens hos Hitler og spådde da rett ut at en serie slike angrep på seks større byer til ville stanse Tysklands krigsindustri helt. Hitler

viftet bort advarselen. «Alt det kommer dere til å bygge opp igjen,» sa han. Luftwaffesjef Goring delte ikke Hitlers tilbakeholdende reak­

sjon på katastrofen, selv om hans første respons hadde vært

typisk følelsesløs - i stedet for selv å besøke Hamburg, sendte han

gauleiteren et telegram med de rutinemessige kondolasjonene til

byens befolkning. Klokt nok lot gauleiteren være å publisere teksten i telegrammet, og selv en høytstående Luftwaffe-offiser

innrømte etterpå at «det ville ha ført til opprør».

Gorings neste reaksjon på die Katastrophe var mer konstruktiv.

Som den som til sjuende og sist var ansvarlig for Luftwaffe, kunne han knapt bedra seg selv med hensyn til det tyske luftforsvarets

innsats under angrepet på Hamburg. Ennå mens byens ildprøve

Riksmarskalk Goring møter virkeligheten

pågikk, kalte han sammen til en krisekonferanse i Luftwaffes

Luftwaffe får kjeft av der Fiihrer

overkommando for å finne metoder for å forhindre at en slik

Dødelig flak over Ploesti

ydmykelse gjentok seg.

Blodbad over Regensburg og Schweinfurt

Dette møtet fant sted i det såkalte Ulvehiet i Rastenburg i Øst-

Luftwaffe-pilotenes nye våpen

Preussen - et fortlignende hovedkvarter dypt inne i en furuskog,

Amerikanerne ligger unna Tyskland

hvor Hitler holdt oppsyn med Tysklands militære operasjoner.

«Hajo» Herrmann slipper løs «Villsvina»

Gorings beslutning om å legge møtet til Rastenburg tok staben

Høk over høk i natt-krigen

som et godt tegn i seg selv. I flere måneder hadde riksmarskalken

Slaget om Berlin begynner

sittet på gjerdet i sin luksuriøse bolig ved Berlin, hvor han gjorde

«Schråge Musik» for RAFs piloter

seg feit og gjenopptok sitt gamle avhengighetsforhold til morfin

og beslektede produkter. Mye av tiden hadde han brukt til å

LUFTWAFFE SLÅR TILBAKE

beundre malerier av Rembrandt og Goya som han hadde ranet til

kjent. Da han kom tilbake, virket han ute av seg. Uten et ord gikk

seg i det okkuperte Europa eller med å leke med juvelsamlingen

han forbi den ventende staben og inn på kontoret sitt. Etter en

sin - «som en gutt med klinkekulene sine», som en besøkende sa

stund ble Galland og en annen offiser bedt om å komme inn. Der

det.

satt Goring med hodet i hendene og mumlet fremfor seg.

Men Hamburg-katastrofen fikk Goring ut av sløvheten, og i

«En stund sto vi der forlegne,» erindrer Galland. «Til slutt tok

Rastenburg viste han glimt av den gamle energien og pågangsmo­

Goring seg sammen og sa at vi var vitne til hans dypeste

tet som hadde preget hans oppbygging av Luftwaffe i 30-åra. Han

fortvilelses øyeblikk. Føreren hadde mistet troen på ham. Alle

var nå ikke lenger tilbøyelig til å avvise rapporter om svikt i

forslag som hadde gitt ham forventninger om en radikal endring

Luftwaffe som blanke løgner. Nå var han villig til å godta en

av situasjonen i luftkrigen, hadde blitt avvist. Føreren hadde

realistisk vurdering fra de mennene som kjente Luftwaffe best, og

erklært at Luftwaffe hadde skuffet ham litt for ofte. En overgang

den gikk ut på at det som engang hadde vært verdens mektigste

fra offensiv til defensiv luftkrig i vest kom ikke på tale. Han ville gi

og mest moderne flyvåpen nå lå langt etter sine allierte

Luftwaffe en siste sjanse til å rehabilitere seg. Dette kunne bare

motstandere når det gjaldt ny teknologi. Dessuten var Luftwaffe

gjøres ved å gjenoppta flyangrepene mot England, men denne

strukket farlig langt ut - ikke bare på grunn av Hitlers strategi med

gangen i større skala. Nå som før var mottoet: angrep. Terror

å engasjere seg på mange fronter, men også fordi Tyskland nå

kunne bare knuses med motterror.»

måtte forsvare seg mot bombing døgnet rundt.

Stilt overfor det Galland kalte «en ugjennomtrengelig barriere -

For å bedre denne situasjonen måtte strenge tiltak settes i verk.

Førerens ordre» - forsøkte Luftwaffe nå å etterkomme kravet om

Jagerflyproduksjonen måtte opp i over 1 000 fly i måneden - dvs.

fornyede angrep på England. Men å samle sammen en bombefly-

fordobles fra året før. Forsvaret av fedrelandet måtte gis

styrke med nyejunkers-188 og Heinkel-177 ville ta flere måneder,

topprioritet. Dette ville i sin tur innebære å overføre fly og

og i mellomtiden måtte han møte den umiddelbare trusselen om

topptrente piloter fra støtte til bakkestyrker ved fronten i

allierte flytokter mot Tyskland. Siden Luftwaffe ikke fikk igjennom

Russland og ved Middelhavet. Gorings nestkommanderende,

de ønskede endringene i Rastenburg, måtte dets ledere nøye seg

feltmarskalk Erhard Milch, sa det rett ut: «Soldaten i felten må rett

med de eksisterende disposisjonene. Men de hadde ikke noe

og slett grave seg et hull, krype ned i det og vente til angrepet er

forbud mot å forbedre og videreutvikle jagerflyenes taktikk og å

over. Lidelsene på hjemmefronten kan ikke holdes ut særlig

la dem prøve noen kampknep, og det var dette de satte sin lit til.

lenger.»

Generalløytnant Adolf Galland, som i egenskap av sjef for

I midten av august, mindre enn tre måneder etterat Hitler hadde

jagerflyene i Luftwaffe allerede lenge hadde presset på i dette

avvist Goring, fløy amerikanerne tre massive tokter mot mål som

spørsmålet, ble oppmuntret av den atmosfære av enhet som

var vitale for den tyske krigsmaskinen - noe som ga Luftwaffes

rådde under møtet. Han var en av de få som var til stede, som

ledere grunn til å tro at de kunne vende de alliertes krigslykke i

også hadde førstehånds kjennskap til moderne luftkrig. Som

luften. Det første raidet fant sted den 1. august, samme dag som

jagerpilot under Slaget om Storbritannia i 1940 og 1941 hadde

Speer advarte Hitler om at fortsatte allierte luftangrep kunne

han skutt ned 94 fiendtlige fly og skaffet seg et rykte som et av

stanse Tysklands krigsindustri. Amerikanernes valg av mål var

Tysklands sterkeste fly-ess. I sin nye rolle som administrator hadde

oljekildene i Ploesti i Tysklands satellittstat Romania. Ploesti var

han utviklet en avsky for det intrigemakeriet som ofte preget

ifølge Churchill «hovedkranen for Tysklands makt». Fra disse

toppkonferanser, og var nå lettet over fraværet av dette under

oljekildene kom en tredjedel av den oljen Riket trengte.

møtet i Rastenburg. «Det var som om skyggen av Hamburg-

Ploesti, som lå i det sydøstre hjørnet av Romania, kunne ikke

katastrofen hadde fått alle til å legge til side sine personlige eller

nås fra England. Flyene måtte i stedet starte fra baser i Libya og fly

avdelingsmessige ambisjoner,» sa Galland senere.

over Middelhavet. To grupper av Liberatorer fra U.S. Ninth Air

Da møtet var over, erklærte Goring at det som nå gjensto for

Force, som hadde fått sin .ilddåp ved å hjelpe RAF med å slå

ham, var å gå til Førerens bunker og få Luftwaffes forslag god­

tilbake Rommels Afrika Korps i 1942, slo seg sammen med tre

129

grupper som ble lånt ut fra Eighth Air Force. Til sammen regnet

Regensburg og Schweinfurt utgjorde amerikanernes største

man med at de ville anrette et avgjørende slag mot Hitlers

utfordring til da. Begge byene lå i den sydøstre delen av

oljeforsyninger.

Tyskland, lenger unna US-basene i England enn noe fly fra Eighth

Etter planen skulle bombeflyene ikke bruke radio under turen,

Air Force hadde beveget seg. Jagerflyeskorte - fra den engelske

og for å komme unna fiendens radar skulle de fly i minimal høyde.

Spitfire og den amerikanske Thunderbolt - hadde de ikke lenger

Siden det tyske bakkeforsvaret var konsentrert i området syd for

enn til Aachen, like innenfor Tysklands grense mot Holland og

oljekildene, skulle flyene komme inn i Romania nordvest for

Belgia. Resten av veien måtte bombeflyene klare seg selv - over

Ploesti og deretter dreie tilbake mot målet, slippe bombene og

enorme strekninger med ukjent og fiendtlig luftrom.

vende tilbake til Nord-Afrika. Men omtrent alt gikk galt for

For Luftwaffe var det amerikanske dobbeltangrepet en viktig

■angriperne. Luftwaffe ødela overraskelsesmomentet ved å avlytte

prøve på den nye given. Etter varsel fra Freyas langtrekkende rada­

de rutinemessige amerikanske radiomeldingene under starten.

rer, var de første avskjæringsflyene i luften bare et par minutter et­

Og da flyene kom inn over Romania, svingte lederflyet i den førs­

terat 146 Flygende Festninger forlot Englandskysten kl. 21.35 med

te puljen for tidlig og villedet dermed flyene som kom etter. Der­

kurs for Regensburg. De tyske jagerne - fortroppen for de 300

med kom de inn over det godt forsvarte området syd for Ploesti.

som skulle forsvare fedrelandet den dagen - ventet rolig mens ar-

Takket være radiomeldingene var forsvarerne forberedt og lå

madaen krysset Holland på vei mot den tyske grensen. Men da

og ventet. Da amerikanerne fløy inn i høyde med tretoppene,

det siste av de alliertes eskortefly skallet av og vendte hjem, slo

møtte de en solid mur av flak. Besetningene på luftvernskytset

tyskerne til. Lenge før Regensburg begynte en rasende luftkamp.

kunne rett og slett sikte dem inn med det blotte øye. Tyske

Aldri før hadde amerikanske bombefly møtt maken til flybåren

skarpskyttere kunne fyre av mot dem fra høysåter og kirkegårds-

ildkraft - kanoner og mitraljøser og til og med bombekastere.

hekker, og til og med fra et kanonbestykket tog som fulgte

Énmotors Focke-Wulf-190 og Messerscmitt-109 dundret i vei

bombeflyene på skinner. Tyske avskjæringsfly angrep ovenfra og

med 30 mm kanoner med 10 runder i sekundet. Me-110 - en

trosset sin egen flak. Og så, idet angriperne vendte hjemover, ble

langsommere, tomotors jager, som for det meste ble brukt om

de på ny innhentet av jagerflyene, som ifølge en beretning hang

natta - holdt seg like utenfor «Fortenes» rekkevidde og skjøt ut

på dem «som snegler på en tømmerstokk».

tidsinnstilte raketter. Dette var ombygde bombekaster-raketter,

Av de 177 Liberator bombeflyene som deltok i oppdraget, ble

som nå ble skutt ut fra opptil fire rør på undersiden av

53 skutt ned, og 55 vendte tilbake i så forkommen tilstand at

jagerflyenes vinger. De var fire fot lange, veide 248 pund og

mange av dem kunne kastes. Toktet hadde heller ingen alvorlig

hadde en eksplosjonskraft som en mindre artillerigranat. Samtidig

virkning på Ploestis oljeproduksjon. Selv om man regnet med at

fløy andre jagere på oversiden av «Fortene» for å gi dem en dose

kapasiteten var redusert med 40%, hadde Ploesti nok i reserve til

av deres egen medisin - 500 punds tidsinnstilte bomber som ble

å fortsette med å levere Luftwaffe og andre sektorer av det tyske

båret under flykroppen.

militærvesen deres månedlige kvoter.

Tyskernes taktikk var å bryte opp bombeflyenes formasjoner, som hver besto av tre tettpakkede «combat boxes» med opptil 21

Den 17. august vendte amerikanerne oppmerksomheten mot

fly pr. boks. I tillegg til den hittil ukjente ildkraften, avslørte Me-

selve Tyskland og to mål som, hvis de ble ødelagt, kunne

109 og FW-190 nye taktiske knep som amerikanerne aldri før

paralysere fiendens krigføring like effektivt som oljemangel. Det

hadde møtt på sine tokter over Tyskland. Noen av disse knepene

første målet var Regensburg, hvor en Messerschmitt-fabrikk

hadde tyskerne testet ut på «Fort» som hadde havarert i

spydde ut nesten 30% av Luftwaffes én motors jagerfly. Det

tyskokkuperte land. Disse bombeflyene hadde tyskerne satt i

andre målet var Schweinfurt, som produserte halvparten av

flydyktig stand og gitt til en spesiell treningsgruppe som kalte seg

Tysklands kulelagre. De små stålkulene var essensielle for å gjøre

Det Omreisende Sirkus. Sirkuset dro på turné til Luftwaffes

tyskernes presisjonsmaskineri friksjonsfritt og Luftwaffe alene

jagerflybaser og lot pilotene trene seg på manøvre mot «Fortene»,

trengte flere tusen av dem pr. fly.

og de fikk til og med lov å fly dem. Mer enn én gang hadde

130

tyskerne fløyet et sammenlappet «Fort» inn i amerikanske

hadde tykk tåke satt inn over England og utsatt angrepet på

bombeflyformasjoner for å avgjøre farten og kursen og til og med

Schweinfurt med over tre timer.

åpne ild mot forbløffede amerikanere. De amerikanerne som var på vei til Regensburg, fant ut at

Da de 230 «Fortene» i denne andre armadaen nådde den tyske grensen, ble nærmere tre hundre ildsinte jagere igjen sluppet løs.

fienden hadde skjerpet seg betraktelig. Mange av jagerflyangre-

Denne gangen kunne tyskerne hamre løs på amerikanerne ikke

pene kom i flokk, med omkring seks av dem borende inn mot en

bare hele veien til målet, men også hele veien tilbake til grensen.

combat box, vingespiss mot vingespiss. Andre kjørte parallelt

De tyske jagerflyene forsvant først da Thunderbolt-eskorten kom

med bombeflyene, dro fra dem, snudde og kom så rett forfra -

bombeflyene til hjelp.

«som en brødkø», ifølge en amerikansk navigatør. Andre igjen

I dette slaget dukket en Me-109 ført av flyhelten Hans Langer

konsentrerte seg om det såkalte «coffin cornen> - «kistehjørnet» -

opp midt i en formasjon «Fort» og la seg mellom to «Fort», så nær

i bombeflyformasjonen, nemlig den combat box som lå nederst

at Langer kunne se amerikanernes forskremte ansiktsuttrykk.

og bakerst. Tyskerne brøt raskt opp «kistehjørnet» i U.S. 1OOth

Ingen av de amerikanske skytterne åpnet ild, av redsel for å treffe

Bomb Group og gikk deretter løs på flyene ett for ett, som én

bombeflyet ved siden av. Langer, som bare et par uker tidligere

beretning uttrykte det: «som ulver etter en såret hjort.»

var blitt dekorert av Hitler personlig for å ha skutt ned 45 av de

Det tok de amerikanske bombeflyene 90 minutter å tilbakeleg­

alliertes fly, begynte å skyte mot flyet foran seg. Vingen

ge de nesten 500 km fra den tyske grensen til Regensburg, og de

eksploderte, og flyet tippet rundt og kolliderte med et annet

ble pepret hele veien. Fra jagerflybaser langs hele flyruten kom de

bombefly. Trykket skjøv Langers fly ut av formasjonen, men han

tyske flyene opp etappevis. Når en jagerenhet hadde brukt opp

klarte å lande uskadd.

drivstoff og ammunisjon, startet en ny fra neste base.

Til tross for den harde medfarten bombeflyene fikk, klarte

De amerikanske tapene ville blitt enda større hadde det ikke

angriperne å påføre både Regensburg og Schweinfurt store

vært for et trekk som tyskerne ikke hadde forutsett. Etter at den

ødeleggelser. I Regensburg ble alle viktige bygninger i Messer-

rundjulte formasjonen hadde sluppet bombene på Messer-

schmitt-komplekset truffet enten av brannbomber eller høyeks­

schmitt-fabrikken, dro den over Alpene langs en forhåndsplan-

plosiver. I Schweinfurt gikk produksjonen av kulelagre ned med

lagt rute til amerikanske baser i Algerie. Dermed lurte den de

38%. Men amerikanerne lurte likevel på om resultatene av bom­

kampklare Luftwaffejagerne som nå ventet bombeflyene tilbake

bingen var verdt ofrene. Mot et tysk tap på 25 jagere mistet

samme vei som de var kommet.

amerikanerne 60 bombefly, og 47 andre var så ødelagt at de

Den andre fasen av amerikanernes oppdrag den dagen,

havnet på skraphaugen. Av et totale på 376 «Fort» som var i

angrepet på Schweinfurt, skulle ha startet 10 minutter etter at den

aksjon den dagen, var altså tapsprosenten over 15. En forskrekket

første bombeflygruppen tok av i retning Regensburg - en plan

amerikaner bemerket at en uke med slike operasjoner ville

som tok sikte på å overbelaste og forvirre Luftwaffe. Men plutselig

utslette hele Eighth Air Force.

Luftwaffesjet Hermann Goring (i midten) smiler sammen med Luftwaffestaben på et uidentifisert landsted. Bak den tilsynelatende kameratslige fasaden lå det konstant uenighet og intriger, som bl.a. førte til at generalstabssjel Hans feschonnek (nr. 4 fra høyre) begikk selvmord i august i 1943.

131

Til RAFs nattlige tokter hadde Luftwaffe andre nyvinninger å vise

hva som foregikk der. Ved Peenemunde drev Hitlers vitenskaps­

fram. Den ene stammet fra erfaringene fra Hamburg-toktet.

menn og perfeksjonerte og testet to pilotløse prosjektiler -

Tyskerne visste fra da av at de ikke kunne stole på radar når det

«gjengjeldelsesvåpen», som Føreren hadde tenkt å slippe løs på

gjaldt å spore opp innkommende fiendtlige bombefly i mørket.

England i kjølvannet av de fornyede bombeangrepene. Det

Da RAF satte inn Window - strimler av aluminiumsfolie som ble

dreide seg om V-1, en jetdrevet flygende bombe, og V-2, en

sluppet ut og avtegnet seg på tyske radarskjermer - hadde den

bensindrevet rakett.

tyske bakkekontrollen blitt fullstendig forvirret og sendt jagerflye­

Takket være en avlyttet RAF-melding visste sjefen for de tyske

ne ut på fruktesløse raid langs Kammhuber-linjen i vest. For å

nattjagerne, general Kammhuber, at britene var underveis den

eliminere slik sløsing med tid og krefter, bestemte tyskerne seg for

kvelden, men ikke hvor. Fra sitt hovedkvarter i Holland alarmerte

en ny defensiv plan som riktignok var farefull, men så ut til å være

han den største nattjagerstyrken som noengang hadde vært

verdt risken. Planen gikk ut på å unngå Window ved å vente til et

samlet sammen - over 200 piloter, deriblant mange som hadde

angrep alt var i gang. På dette tidspunktet ville så bakkekontrollen

fløyet ut mot amerikanerne tidligere på dagen og som var slitne,

sende jagerne rett mot bombeflyene. Ved hjelp av lyskasterne -

men oppglødde. Blant dem var også 55 Villsvin, som var rede til å

og de brennende bygningene - ville jagerne ikke ha vanskelighe­

ta i bruk sin helt spesielle taktikk.

ter med å finne bombeflyene. Dessuten ville lyset gjøre det mulig

å ta i bruk dagjagere også. Den nye planen krevde en spesiell type piloter - som kunne

Også britene hadde et ess i ermet. For å lede tyskerne bort fra

det egentlige målet, sendte de åtte Mosquitoer til Berlin for å slippe ned lysbomber, noe som ordinært ville vært signalet for et

stole på sin egen dømmekraft, oppfinnsomhet og mot mer enn på

større bombeangrep. I nattjagernes hovedkvarter i Holland mistet

konversjonelle ideer om luftkamp. For å finne fram til slike menn

general Kammhuber uforklarlig nok kontakten med resten av

vendte Luftwaffes overkommando seg til den 30 år gamle major

bakkekontrollen, noe som muligens skyldtes to britiske hemmeli­

Hans-Joachim «Hajo» Herrmann, en veteran fra 300 bombetokter

ge agenter.

mot England og Malta. I Luftwaffe var Herrmann kjent som en

Dermed var Kammhuber satt utenfor, og bakkekontrollen ble

utrettelig foregangsmann for oppfinnsomme ideer - et av hans

lurt av det simulerte angrepet på Berlin og sendte tyske jagerfly

mer fantasifulle forslag hadde vært å sette inn et luftangrep mot

mot hovedstaden. Da disse fløy inn over byen, regnet besetninge­

USA ved hjelp av digre flybåter som skulle fylle bensin underveis ved

hjelp av ubåter stasjonert utenfor Amerikas østkyst.

Herrmanns siste idé var å samle sammen en gruppe jagerpiloter

ne på luftvernskytset med at det var RAFs hovedstyrke som nå ankom. Dermed sendte de 11 000 salver mot sine egne fly.

Idet de rasende tyske jagerpilotene dukket for flak, var det

som i praksis skulle fungere som freelancere i kampen mot

noen av dem som oppdaget det gule skjæret fra lysbombene i

britene. Herrmann ga denne gruppen kodenavnet Wilde Sau -

Peenemunde, 160 km lenger nord. De meldte fra over radioen til

Villsvin. En Luftwaffe-general karakteriserte mennene som «en

bakkekontrollen og ba om lov til å fortsette til Peenemunde.

fargerik samling, løst organisert og mer som geriljagrupper når det

Bakkekontrollen, som ikke var klar over dette målets hemmelige

gjaldt holdningen til autoriteten>.

betydning, ga dem ordre om å holde seg over hovedstaden.

Omkring et dusin Villsvin utstyrt med FW-190 og Me-109

Etterhvert som flyene fortsatte å sirkle rundt, begynte de å gå tom

hadde blitt satt inn som et eksperiment under et RAF-tokt mot

for bensin, og det ble en dyd av nødvendighet å lande. På én

Koln i slutten av juli, og de hadde hatt en viss suksess.

flyplass kom omkring 100 fly inn for landing nesten samtidig, noe

Eksperimentet ble utvidet natt til den 17. august. Et par timer

som resulterte i ren trafikkork der 30 av dem havarerte og strødde

etter at de siste amerikanske flyene hadde landet i England etter

så mye vrakgods omkring seg at det ble umulig for andre å gå opp

ettermiddagens tokt mot Schweinfurt, var britene klare til sitt

igjen.

eget angrep. RAFs mål den natta var Peenemunde, hvor det lå en

Men noen av de mest erfarne pilotene, som hadde fylt bensin

topphemmelig tysk forskningsstasjon på en liten øy i Østersjøen.

på andre flyplasser, ga blaffen i bakkekontrollen og raste

Britiske etterretningsagenter hadde fått løftet litt på sløret over

nordover. Ikke alle disse hørte til Herrmanns Villsvin, men alle

En lavt-flygende B-24 Liberator skjærer gjennom røykteppet under et tokt i august 1943 mot Astra Romana, det største av 11 tyskdrevne oljeraffinerier i Ploesti i Romania. Selv om hoveddelen av Astra Romana ble hardt skadd og to raffinerier i nærheten ruinert, var resultatet av bombingen skuffende. Astra Romana hadde en enorm reservekapasitet, og raffineriet kom snart opp i en produksjon som lå 33% høyere enn før angrepet.

132

fulgte nå Villsvinas hovedprinsipp om at autoriteter måtte settes

bombeflyene nådde hovedstaden, var tyske jagere på vei mot

til side når forholdene tilsa det. I alt 30 jagerfly nådde

byen fra baser i hele Vest-Europa.

Peenemunde tidsnok til å avskjære den siste puljen på 597 RAF-

Himmelen over Berlin var opplyst som en scene. I tillegg til de

bombefly, og skjøt ned 29 av de 40 flyene som britene mistet på

vanlige lyskasterne hadde Herrmann sørget for ekstrabelysning -

dette toktet, som et hint om hva de kunne ha utrettet hvis de

lysraketter som ble sendt opp fra batteriene på bakken. Dette,

hadde fått en tidligere start. Men britene hadde sluppet ned 2 000

kombinert med britenes lysbomber, snudde natt til dag. Berliner­

tonn bomber, drept flere av Tysklands ledende vitenskapsmenn

ne som styrtet mot tilfluktsrommene syntes det var en bisarr

og satt V-1- og V-2-programmene tilbake med mellom fire og

opplevelse. De hadde gått gjennom streng blending, da det til og

seks uker.

med var straffbart å tenne en sigarett utendørs. Nå kunne de lese

En uke senere, den 23. august, fikk Villsvina en ny sjanse.

Denne gang var Berlin

på gata. Fra sine posisjoner i stor høyde kunne Luftwaffes jager-

RAFs virkelige mål, og Luftwaffes

piloter se ned på silhuettene av RAFs bombefly som beveget seg

bakkekontroll ble ikke lurt. Nesten en time før de 727 britiske

over de opplyste skyene «som fluer over en bordduk», som felt-

133

marskalk Milch jublende uttrykte det. Batteriene på bakken og

nesten to tredjedeler av byens normale befolkning - tilbake på

jagerflyene plukket tilsammen ned 56 av bombeflyene. Nye 67 fly

plass igjen.

ble skutt ned og bidro til forsvarernes selvtillit da Bomber Com­

Tysklands krigsindustri viste seg å være like motstandsdyktig

mand prøvde seg på Berlin to ganger til i løpet av fjorten dager.

som landets befolkning. Bomber som ødela fabrikkbygninger,

Goring var så fornøyd at han forfremmet Hajo Herrmann til

gjorde ikke nødvendigvis alt maskinutstyr til vrakgods, og

oberstløytnant og ga ham ordre om å tredoble Villsvinas styrke.

transportbåndene kunne gå også uten tak over hodet. Dessuten

Herrmann hadde ingen vansker med å finne folk. Enhetene hans

rådde tyskerne over en uvurderlig armé på omkring seks millioner

trakk til seg dusinvis av individualistiske flygere, blant annet en

tvangsarbeidere som kunne forflyttes etter forgodtbefinnende -

rekke piloter som hadde flekker på rullebladet og som håpet å

noen ganger i enheter på flere hundre tusen - for å reparere

rehabilitere seg.

ødelagte installasjoner på kort varsel. Denne enorme arbeids­ kraftreserven, som for det meste besto av krigsfanger og tvangs-

utskrevne arbeidere fra okkuperte land, gjorde det mulig for den

Luftwaffes nye suksesser ble utbasunert gjennom presse og

tyske industrien å opprettholde en rekordartet produktivitet

kringkasting og virket berusende på nasjonen. Folkets moral

gjennom hele 1943. Til tross for den intensiverte fiendtlige

hadde holdt seg godt til tross for de tidligere allierte angrepene -

luftoffensiven, klarte tyske fabrikker - i motsetning til de allierte -

nå fikk den ytterligere en oppstiver. De medtatte berlinerne slapp

å holde produksjonen i gang døgnet rundt uten hjelp fra

løs den sarkastiske humoren som alltid hadde vært deres

kvinnene.

varemerke. En spøkefugl festet et skilt på et bombet varehus med teksten «Åpent dag og natt». Foran ruinhaugene i gatene som

industrialister en ny følelse av frihet, en økt uavhengighet av

hopet seg opp til hele berg, falt kommentarer som: «Etter tredje

nazistenes økonomiske byråkrater og det papirveldet som fulgte

verdenskrig er Berlin i Alpene.» I stedet for det vanlige «Auf

med. Regimet var så opptatt med krig både ute og hjemme at det

På en underlig måte ga de alliertes bombeangrep Tysklands

Wiedersehen» skiltes venner nå med hilsenen «bli gjenlevende» -

måtte løsne på kontrollen med industrisektoren og i stedet

etter neste bombetokt.

overlate den til de mer pragmatiske bedriftslederne, som gjorde

Enhver følelse av motløshet som måtte skjule seg under

tingene på sin egen måte - og fikk utløp for sin improvisasjons-

humoren, forble privat. «Nazi-regimet var ikke forberedt på å tåle

kunst. På dette området hadde de full velsignelse fra en av de få

noen depresjon,» skrev Hans Rumpf, som i egenskap av

mennene rundt Hitler som hadde et objektivt og langsiktig syn på

generalinspektør for brannvernet i krigstid hadde god anledning

Tysklands situasjon, nemlig rustningsminister Adolf Speer.

til å bedømme sivilbefolkningens reaksjoner på de alliertes

Speer godtok at hardt tiltrengte råmaterialer og essensielle

bombeangrep. Frykten for å bli straffet for defaitistisk snakk var

maskindeler fikk førsteprioritet og om nødvendig kunne overfø­

faktisk en av de mange årsakene til tyskernes imponerende

res fra en bedrift til en annen. Fabrikkene ble spredt, noen til

karakterstyrke. Noen, bemerket han, var simpelthen for sløve

Tysklands satellittstater i sydøst, og nye flymotorfabrikker ble

emosjonelt sett til å føle frykt under bombeangrepene. Hos andre

bygd under jorda. Til tross for Hitlers misnøye med Luftwaffes

kom en drift i retning av å «leve farlig» fram i dagen. Andre igjen

jagerfly, ble den månedlige produksjonen av jagere økt fra under

søkte tilflukt i religionen og aksepterte lidelsene som «Guds

700 i desember 1943 til en produksjonstopp på over 2 000 fly i

straffedom».

april 1944.

I det store og hele innrettet folk seg rett og slett etter

I tillegg til denne opptrappingen, kunne tyskerne profitere på

situasjonen - slik de ville gjort under gjentatte jordskjelv eller

en feil fra de alliertes side, noe Speer senere bekreftet. Tysklands

oversvømmelser - og prøvde å gjøre det beste ut av det. Mange

krigsmaskin ville falt fra hverandre på et mye tidligere tidspunkt,

tyskere motsatte seg faktisk evakueringsordre - eller snek seg

fortalte han, hvis de allierte hadde holdt fast ved angrepene mot

tilbake til byen igjen. Mindre enn et år etter Hamburg-katastrofen,

vitale industrielle mål. Han nevnte Schweinfurt som et lysende

mens fire femtedeler av byen ennå lå i ruiner, var 900 000 -

eksempel. Da amerikanerne ikke fulgte opp etter raidet den 17.

134

august, fikk tyskerne et avgjørende pusterom. Mens man drev og

oss sammen bak skjoldene av lær. Vi kan ikke løpe, ikke dukke,

reparerte fabrikkene i Schweinfurt, ble gapet i kulelagerproduk-

ikke søke ly - sletta har ingen busker, ingen steiner, ingen huler.

sjonen fylt av andre fabrikker i Tyskland og av leverandører i

Og den virker endeløs. Det fins ingen utvei - akkurat som nå.»

Sveits og Sverige, pluss at de noe enklere rullelagrene ble brukt som erstatning.

Slaget varte i mer enn tre timer og skulle bli en av de villeste

luftkampene i hele krigen. Tapene taler sitt tydelige språk: Luftwaffe mistet 38 jagere, amerikanerne 60 bombefly. Men til

Amerikanerne kom ikke tilbake til Schweinfurt på over to

tross for denne desimeringen av amerikanernes flystyrke, beskrev

måneder. I mellomtiden hadde Eighth Air Force stort sett lagt sine

general Eaker toktet til å begynne med som en stor suksess for

operasjoner til mål i Frankrike, Holland, Belgia og Tysklands vestre

Eighth Air Force. I sin rapport til Washington vurderte han

grensestrøk. Disse målene lå såpass nær at bombeflyene kunne

Luftwaffes virtuose oppvisning «som den endelige sluttkampen til

ha jagereskorte hele veien til målet og tilbake til England. Men

et monster i dødskrampe», og la til: «Det fins ikké den minste tvil

Schweinfurt lurte hele tiden i strategenes bakhoder, og den 14.

om at vi har tennene i nakken på hunernes flyvåpen.»

oktober sendte de bombeflyene tilbake dit.

Det var 291 Flygende Festninger i denne armadaen - 61 flere

Eakers malplasserte optimisme grunnet seg dels på påstander fra mannskapene om at de hadde skutt ned 186 tyske jagerfly, og

enn første gang. Men også tyskerne var bedre forberedt. 300

dels på fotografier som viste store ødeleggelser i Schweinfurt.

ny installerte luftvern-batterier med 88mm kanoner sto klare

Men selv om ødeleggelsene hadde stanset produksjonen for seks

rundt Schweinfurt. Langs flyruten fra Aachen og østover mot

uker framover, var det ikke et eneste tysk fly eller en eneste

målet ventet 300 avskjæringsfly. Hver pilot hadde ordre fra

stridsvogn som ikke ble bygd av mangel på kulelagre.

Goring om å fly opp mot amerikanerne tre ganger, bare avbrutt av bensinfylling.

Eaker kom snart ned på jorda igjen med hensyn til resultatene

av Schweinfurt-toktet, og ga ordre om stans i store raid langt inn i

I tillegg til Me-109, Me-110, FW-190 og Ju-88, som Luftwaffe

Tyskland. Bombeflyene skulle ikke komme tilbake før de kunne

hadde brukt under tidligere tokt, tok de nå i bruk den nye, raske

eskorteres hele veien til målet og tilbake igjen - av amerikanske

tomotors Me-210, Stuka stupbomber og til og med firemotors

jagerfly heller enn av tyske.

bombefly - H-177 og FW-200 - som fløy like utenfor amerikaner­

Med amerikanerne foreløpig på sidelinjen kunne Luftwaffe nå

nes rekkevidde og rapporterte om utviklingen av kampen. En av

helt og holdent konsentrere seg om britene og nattkrigen. I løpet

«Fort»-flygerne sa at det virket som om «hele jævla Luftwaffe er

av de siste månedene av 1943 ble de nattlige luftkampene mer og

ute i dag».

mer et spørsmål om sluhet og teknisk tryHeri. Goring var åpenlyst

Atter en gang måtte de amerikanske bombeflyene gjennom

misunnelig på britenes avanserte teknologi. «De har geniene og vi

en tilsynelatende uendelig haglskur av maskingeværild, kanonild

har fjolsene,» sa han. «Når denne krigen er slutt, skal jeg kjøpe

og raketter. Intensiteten i dette angrepet fikk senere et slags mål i

meg en britisk radio.» RAFs fortsatte bruk av Window for å forvirre

rapportene fra de amerikanerne som overlevde: i løpet av ett

tyske radarer, var særlig frustrerende for riksmarskalken. På jakt

minutt telte de minst 40 jagerflyangrep bare mot tre bombefly-

etter en teknisk løsning på problemet tillyste han en nasjonal

grupper.

Oberst Budd Peaslee, en av de amerikanske lederne for

konkurranse med premier opptil 162 500 riksmark, men ingen av

de innleverte løsningene kunne brukes.

oppdraget, beskrev senere den følelsen av ytterste hjelpeløshet

Videreutvikling av taktikken virket mer lovende enn forbedring

som overmannet bombeflybesetningen mens det uhåndterlige

av teknologien, og Luftwaffes strateger kastet seg over en idé som

flyet deres nærmest kravlet over himmelen mot Schweinfurt: «Jeg

hadde kommet fra deres egne rekker - nærmere bestemt fra

tenker på middelalderen. Jeg ser meg selv vandre over en åpen

oberst Viktor von Lossberg, en tidligere bombeflypilot som nå

slette sammen med en gruppe venner. Plutselig blir vi omringet av

gjorde tjeneste i generalstaben for nattjagerstyrken. Lossberg-

røvere til hest. De kommer fra alle kanter og skyter sine piler. Vi

planen tok sikte på mer effektiv bruk av de konvensjonelle

forsvarer oss så godt vi kan med våre slynger og sverd og krøker

tomotors avskjæringsflyene som voktet Tysklands vestre ad-

135

komstveier. Disse flyene skulle nå operere under kodenavnet

Bakkekontrolløren, som satt oppe på balkongen og holdt øye

Zahme Sau -Tamsvin -for å skille dem ut fra Villsvina, men disse

med lysflekkene på kartet, sendte så Tamsvina av gårde, av og til

skulle også ha større handlefrihet. I stedet for å patruljere

så mange som 200 på en gang. Han hadde ikke mer å fortelle enn

bestemte soner i Kammhuber-linjen, skulle de streife langt

kartet fortalte ham, men de beste bakkekontrollørene benyttet

hjemmefra på jakt etter fienden.

seg også av intuisjon og kvalifisert gjetting for å dirigere

I likhet med Villsvina, skulle også Tamsvina starte på signal fra

jagerflyene til den riktige radiosenderens område. Kontrollørene

bakkekontrollen. Men i stedet for å spurte mot en by som allerede

var fullstendig klar over hvor mye som avhang av dem. En korrekt

var under angrep fra RAF, skulle de gå inn i bombeflystrømmen

bedømmelse kunne bringe hele nattjagerstyrken rett på RAFs

mens denne var underveis til målet. For å klare dette forflyttet de

bombeflystrøm. En gal gjetting kunne sende Tamsvina på

seg fra den ene radiosenderen til den neste - det lå i alt 21 av dem

fruktesløs vandring over en tom nattehimmel.

langs adkomstveiene fra vest - for å få bakkekontrollens

Britene gjorde sitt ytterste for å ta innersvingen på bakkekon­

kommentarer til de fiendtlige bombeflyenes sannsynlige posisjon.

trollen. De installerte kraftige radiosendere på bakken i England

Ironisk nok kunne bakkekontrollen dra nytte av Window for å

og ombord i Lancasterne for å overdøve bakkekontrollens

bestemme det sannsynlige området - simpelthen ved å se etter

løpende rapporter med elektronisk støy. Etter hvert begynte

den største konsentrasjonen av lysflekker på radarskjermen. Så

britene å sende sine egne falske rapporter ved hjelp av

dirigerte de Tamsvina til det aktuelle området, og avskjærerne

tysktalende radiooperatører. For ytterligere å forvirre Tamsvina,

kunne selv begynne å kikke etter fienden og ta opp jakten.

sendte britene falske værmeldinger. En gang lyktes de med å få

Tyskerne hadde ialt fem bakkekontrollsentra, én for hver

tyske jagere til å lande for tidlig fordi de hadde «spådd» tett tåke.

Luftwaffe-d i visjon som var opptatt med fedrelandsforsvaret.

Siden britene brukte menn i rollen som falske kontrollører, gikk

Disse sentra lå under jorda i bunkers som var så godt utstyrt og

tyskerne over til å bruke en kvinne som kontrollør. Men hun var

innredet at en tysker kalte dem «kamp-operasaler». Et enormt

ikke før begynt, før britene var på luften med en kvinne som

glassvegg-kart over Europa vendte ut mot et amfi hvor en rekke

snakket perfekt tysk. Og da Luftwaffe gikk over til å bruke

unge Luftwaffe-kvinner satt med hodetelefoner og lyttet etter

musikalske koder for å identifisere sannsynlige angrepsmål - en

beskjeder om de fiendtlige bombeflyenes posisjoner. Rapportene

vals betydde Munchen, jazz betydde Berlin - svarte britene med

kom fra et omfattende nett av søkere - bakkeobservasjoner,

bjelleklang, hornmusikk og grammofonplater med Hitlers høyrøs-

radarstasjoner og nye elektroniske apparater som kunne ta inn

tete taler.

impulser fra britenes navigasjonssystem H25. Når en av kvinnene

fikk inn en rapport om et flys posisjon, dirigerte hun en lysstråle

Natt til den 18. november 1943 satte britene inn en offensiv som

mot det tilsvarende stedet på veggkartet, noe som ga disse

de kalte Slaget om Berlin. Det varte i fire og en halv måned, ut

kvinnene betegnelsen Leuchtspucker - «lysspyttere».

mars 1944 og omfattet 35 større tokter med gjennomsnittlig mer

136

enn 500 bombefly pr. natt. 19 av raidene var rettet mot forskjelli­

sine kolleger i dagjagerne, kom opp i et totalt antall «skalper» som

ge byer rundt om i Tyskland for å avlede tyskernes forsvar. Men

langt overgikk det de alliertes jagerfly-ess kunne skilte med. Men

16 av toktene konsentrerte seg om selve Berlin - det største an­

dette skyldtes i hvert fall delvis at Luftwaffe ikke lot pilotene

grepet som hittil var gjennomført mot ett enkelt mål. Air Chief Marshal Harris hadde satt seg fore å gjenta bedriften

avløse hverandre, men holdt dem i luften til de ble drept eller alvorlig skadd.

fra Hamburg sommeren før. Berlin var setet for nazimakten, og

Luftwaffes nattjagere var ansvarlige for nesten to tredjedeler

det tiltrakk hans oppmerksomhet vel så mye som kulelagerfabrik-

av de bombeflyene som ble skutt ned under Slaget om Berlin, og

kene i Schweinfurt hadde fristet amerikanerne. Den 3. november

luftvernskytset sto for resten. Til nå hadde Luftwaffes toppledere

skrev sjefen for Bomber Command til Winston Churchill: «Vi kan

stilt spørsmålstegn ved disse batteriene. Ifølge et overslag krevdes

utslette Berlin fra ende til annen hvis U.S. Army Air Forces blir

det gjennomsnittlig 3 343 88mm luftverngranater til en verdi av

med. Det vil koste oss mellom 400 og 500 fly. Det vil koste

tilsammen 267 440 riksmark for å skyte ned ett fiendtlig

Tyskland krigen.»

bombefly. Det ble også hevdet at dette forsvarssystemet la beslag

Amerikanerne, som fremdeles slikket sårene etter de store

på kanoner som kunne gjort .mer nytte for seg på østfronten

tapene over Schweinfurt, kunne ikke bli med på Harris' plan, ikke

ettersom de hadde vist seg dødbringende i kamp mot stridsvog­

engang om de hadde villet. De sto nå under ordre om å

ner. Ironisk nok ble disse luftvernbatteriene blant andre betjent av

konsentrere seg om å sette Luftwaffe ut av spill i forbindelse med

russiske krigsfanger, i tillegg til tyske kvinner, eldre menn og

den forestående invasjonen i Europa. Offisielt var dette også

tenåringer. Dette faktum fikk en humørfylt batterisjef til å tiltale

britenes uttalte formål, men Harris klamret seg til troen på at det

sin enhet slik: «Mine damer og herrer, arbeidere, elever og

måtte gå an å bombe Tyskland ut av krigen uten noen invasjon.

kamerater!»

Og med statsminister Churchills entusiastiske velsignelse, satte

Harris i gang Slaget om Berlin.

Til tross for debatten om batterienes verdi hadde Luftwaffe i løpet av de siste par åra klart å øke antall kanoner med en

Harris hadde lovt å hamre løs på Berlin «inntil Nazi-Tysklands

tredjedel. Blant de nye var det mange 128 mm kanoner med langt

hjerte slutter å slå», men den tyske hovedstaden viste seg å være

større rekkevidde. Disse våpnene ble samlet i Grossbatterien,

et vanskelig mål. Store deler av byen var bygd i stein, og de brede

digre grupper på inntil 40 kanoner som hver dekket et stort,

boulevardene fungerte som naturlige branngater, noe som

rektangulært skuddfelt. Den britiske bombeflystrømmen var van­

tilsammen gjorde at byen var betraktelig vanskeligere å sette i

ligvis svært nøye med å unngå de tetteste flak-konsentrasjonene.

brann enn Hamburg hadde vært. Berlin lå for langt unna England

Men natt til den 24. mars, da RAF-flyene besøkte Berlin for 16.

til at Oboe kunne brukes, og for vidstrakt til at H25 kunne fange

gang på litt over fire måneder, møtte de en kolossal vindstyrke

inn noe klart bilde av den. Luftwaffe hadde gjort målsøkingen

som drev dem rett inn i batterienes skuddfelt. Resultatet var

enda vanskeligere ved å bygge falske Berlin-mål ute på landet,

luftvern-rekord for annen verdenskrig. Minst 50 av de 72

deriblant en imitasjon av byen i papp og kryssfiner med en

bombeflyene britene mistet den natta, ble skutt ned fra bakken.

diameter på 15 km.

Dessuten viste tyskernes nye forsvarssystem seg å være stadig

For britene ble dette skjebnesvangre toktet slutten på flyangrepene mot Berlin denne vinteren. Harris hadde ikke lykkes

mer effektivt og sto for en del av Luftwaffes mest tellende

med å legge byen i ruiner, slik han hadde lovt. Men det siste store

resultater i hele krigen: 55 fiendtlige bombefly ble skutt ned over

slaget i britenes luft-offensiv gjensto ennå. Den 30. mars sendte

Magdeburg den 21. januar 1944,43 til ble plukket ned over Berlin

Harris 795 bombefly mot Nurnberg i den sydøstre delen av

den 28. januar, og den 19. februar mistet britene 78 fly over

Tyskland.

Leipzig. I slike netter var det ikke uvanlig for en tysk jagerpilot å

Fra et strategisk synspunkt var Nurnberg relativt uviktig. Det

skyte ned 4-5 bombefly i løpet av et par timer. Når Luftwaffe

var ikke noe stort industrisenter. Det var imidlertid et feiret

skulle registrere fiendtlige tap, gikk de etter regelen «ingen vitner,

symbol på nazistenes makt og ble assosiert med de store parti-

intet offer». Noen av de tyske nattjager-stjernene, i likhet med

mønstringene som i sin tid ble holdt her. Men da Harris endelig

De allierte bombeflyene møtte flak i mange former og størrelser, fra 22 punds granater som kunne slenges TO km opp i luften av 88mm kanoner (helt til venstre) til 37mm og 20mm sporlys (nærmest til venstre) som hilste RAFs nattbombefly over en uidentifisert tysk by. De mindre kanonene, som hadde en effektiv rekkevidde på halvannen km, ble siktet inn visuelt ved hjelp av sporlysene. 88mm'erne ble som regel stilt inn mot fjernere mål pr. radar.

137

hadde valgt dette målet, var han uforsiktig under selve toktet. I

ke på over 140 km/t og ble drevet nordover - rett inn i sirklene til

stedet for å la flyene kjøre sik-sak for å villede den tyske

Tamsvina.

bakkekontrollen, lot han dem fly så å si i rett linje. Han hadde

Mange av de tyske flyene var nylig blitt utstyrt med to

regnet med at et lett skydekke ville skjule flyene, men denne

innretninger som tyskerne hadde klart å holde hemmelig for

natta var himmelen så klar at den tyske bakkekontrollen knapt

britene. Den ene var en ny type flybåren radar, Lichtenstein SN-2,

trodde sine egne øyne.

som opererte på en bølgelengde som ikke ble berørt av Window.

Allerede kl. 23 hadde tyskerne oppdaget at to separate

Den kunne oppdage et bombefly opptil 6,5 km unna. Tyskerne

strømmer av bombefly nærmet seg Europas kyst. Den ene var en

hadde vært så ivrige etter å holde SN-2 hemmelig at da en

styrke på 50 Halifaxer av eldre dato som skulle foreta en

Messerschmitt utstyrt med denne radaren ved en feiltakelse

avledningsmanøver. Disse flyene svevde over Nordsjøen og slapp

landet i Sveits, overtalte de sveitserne til å sprenge flyet i luften,

ut Window - metallstrimler som forvirret tysk radar. De 795

mot et vederlag på en skvadron splitter nye énmotors jagerfly.

flyene som skulle til Nurnberg, krysset Kanalen og kom inn over Belgia. Ved å spore opp signaler fra H25-radaren ombord i bombe­

Den andre nyvinningen var et par 20 mm kanoner montert på skrå oppover på toppen av en Me-110. Kanonenes skråstilling

gjorde at de fikk navnet schråge Musik - «skjev musikk», dvs. jazz.

flyene klarte den tyske bakkekontrollen å avgjøre hvilken

Denne «skjeve musikken» var utviklet på grunnlag av en serie

bombeflystrøm som var størst, og Tamsvina fikk øyeblikkelig

uhell hvor nattjagere fra sin tradisjonelle posisjon von hinten

ordre om å samle seg over en radiostasjon ved navn Ida, 80 km

unten - bakfra og nedenfra - hadde skutt sine egne kamerater.

vest for Aachen.

Da de fikk ordre om å fly rett under motstanderen for å være

For Luftwaffe var dette et heldig trekk. Bombeflyene var i ferd

sikker på at de ikke tok feil, oppdaget jagerpilotene at

med å komme inn i Tyskland gjennom et område britene kalte

besetningen på de britiske bombeflyene da ikke kunne se dem.

Koln-gapet - en 30 km bred korridor som ville lede dem mellom

De få gangene schråge Musik hadde blitt prøvd i kamp, visste

den sterke flak-konsentrasjonen i sydenden av Ruhr og de mindre

RAF-besetningene faktisk ikke hva det var som hadde truffet

stillingene lenger syd. Ida befant seg 25 km nord for Koln-gapet.

dem. Bombeflymannskaper som fløy i nærheten, trodde faktisk

De første flyene i den britiske bombeflystrømmen kom inn i

ikke det de selv så, og gikk i stedet ut fra tyskerne prøvde å

Tyskland ved midnatt og tråklet seg trygt gjennom Koln-gapet.

skremme dem med en merkelig type flak-granat som fikk det til å

Men den midtre delen av bombeflystrømmen møtte en vindstyr­

se ut som et eksploderende bombefly.

138

Da Tamsvina tok i bruk nyervervelsene sine mot bombeflyene

hadde han en femte i sikte da han oppdaget at kanonene ikke

som var på vei til Nurnberg, fikk de litt ekstra hjelp fra naturens

fungerte. Schulte skiftet over til sin konvensjonelle nesekanon,

side. Selv om månen ikke var full, lyste den usedvanlig klart den

men Lancasteren, som ble ført av warrant officer Howard

natta, og det var så kaldt at eksosen fra bombeflyene kondenserte

Hemming, gikk over til bølgeflukt og korketrekker, og prosjektile­

og etterlot et glitrende spor å følge. En av britene hadde følelsen

ne suste harmløst over vingene på bombeflyet.

av «å være på en opplyst hovedgate og bli skutt på fra mørke sideveier».

Schulte forfulgte bombeflyet i omtrent fem minutter fra sin von unten hinten posisjon. Men hver gang han fyrte av, foretok

Bombeflyene hadde så høye odds mot seg at mange av britene

Hemming en perfekt korketrekker og klarte seg. Litt over klokka

begynte å lure på om de var blitt utsatt for forræderi. De var i

halv ett, etterat Schulte hadde vært i luften i over to timer,

hvert fall overbevist om at tyskerne på en eller annen måte hadde

bestemte han seg for å la engelskmannen fare. «Han hadde

fått tak i detaljene i angrepet på forhånd. I løpet av de første

gjennomgått like mye som jeg,» fortalte Schulte senere. «Vi hadde

timene etter midnatt ble det skutt ned ett bombefly i minuttet, og

begge vært i Nurnberg den natta - så jeg tenkte det fikk klare

langs bakken var hele den 500 km lange ruten fra grensen til

seg.» På den måten kom Hemming uskadd hjem til England, men

Nurnberg merket med brennende bombeflyvrak.

95 av de 795 britiske bombeflyene gjorde ikke det. Tyskerne

Da britene endelig nådde fram til målet, etter å ha fløyet under

en klar og månelys himmel, fant de plutselig et tre kilometer tykt

mistet ikke mer enn ti jagerfly. Det var Bomber Commands verste

natt i hele krigen - og Luftwaffes beste.

skydekke over Nurnberg. Mange av bombene falt i åpent lende.

Slaget om Berlin kostet britene tilsammen 1 047 bombefly, mer

Noen ble sluppet så langt unna som 90 km fra Nurnberg - nemlig

enn deres totale daglig disponible styrke. I likhet med de

på Schweinfurt, som Harris påsto var for liten til at bombeflyene

amerikanske strategene etter Schweinfurt-toktet, innså Harris nå

kunne finne den i mørket.

endelig at bombefly alene ikke var nok. Også han trengte

Da bombeflyene vendte hjemover, hadde en rekke av

jagerflyeskorte for å holde det stadig sterkere Luftwaffe på

Luftwaffes toppstjerner satt ny personlig rekord. Løytnant Helmut

avstand. Bare åtte måneder etter ydmykelsen over Hamburg,

Schulte ødela fire Lancastere med bare 56 skudd fra sin

behersket Luftwaffe nå himmelrommet over das Reich.

«himmelstormende» schråge Musik. I nærheten av Nurnberg

/ et underjordisk Luftwaffe-kontrollsenter sitter kvinner (helt til venstre) og mottar telefonrapporter om allierte bombeflystyrker i anmarsj og projiserer flyenes posisjoner på baksiden av et gjennomskinnelig kart ved hjelp av lysstråler. Andre - i silhuett bak glassveggen (til venstre, nærmest) - tegner inn bombeflyenes kurs, og sambandsoffiserer foran kartet melder fra til jagerpilotene om de fiendtlige bombeflyenes siste posisjoner. Hvert femte minutt ble kartet fotografert med tanke på studier av jagerfly-taktikk.

139

Major josef Priller, sjef for en tysk jagerfly-ving i Frankrike, hjelpes inn i sin BMW i 1943. Priller skjøt ned 101 allierte fly, hvorav 11 bombefly.

141

TYSKLANDS YNDLINGER BLIR SYNDEBUKKER I spissen for Hitlers blitzkrieg i 1940 og 1941 fremsto Luftwaffes jagerkommando som en elitestyrke som ikke kunne gjøre noe galt. Pilotene kjempet med tapperhet og dødbringende dyktighet

og nedla hundrevis av fiendtlige fly. De ble dyrket som helter og belønnet med fransk vin, russisk pelsverk, balkansk tobakk, vakre kvinner og selvfølgelig Jernkorset. Luftwaffesjef Hermann Goring

avsatte ellers hardt tiltrengte transportfly til å frakte jagerpiloter

hjem på permisjon og brukte over en million riksmark til å bygge Jagerfly-kommantant Adolf Galland skriver autografen sin på ryggen til en beundrer. I 1942, i en alder av 30 år, ble han Tysklands yngste general.

et feriested på fjellet utelukkende for de ærerike Richthofen-

skvadronene. Staben i Hitlers hovedkvarter skrøt av at «Luftwaffe kan klare alt mulig».

Men Luftwaffes ærefulle periode fikk en brå slutt og ble etterfulgt av en krise. Det første utslagsgivende tilbakeslaget kom så tidlig som i 1940, da Luftwaffe ikke klarte å slå ut RAF i Slaget

om Storbritannia. Stjernepiloten Adolf Galland skrev at myten om det uovervinnelige Luftwaffe «hadde eksplodert». Galland og andre realister innen Luftwaffe forutså en ubønnhørlig utmattelseskrig. De allierte, som fikk stadig flere mannskaper og stadig høyere produksjonskapasitet, ville komme til å sende horder av bombefly og slite ned Luftwaffes jagerfly. Feltmarskalk Erhard Milch advarte senere om at «fienden vet at han må utslette våre

jagerfly. Så snart han har gjort det, vil han være i stand til å spille

ball i hatt med det tyske folket».

Den ene kritiske måned etter den andre gikk uten at Hitler tok

de nødvendige forholdsregler for å styrke jagerkommandoen. Han trodde heller på den stadige strømmen av rapporter han fikk fra egenkjærlig produksjonspersonale som villedet ham med overflatiske og overoptimistiske tall om flyproduksjonen, som riktignok økte i perioder, men langtfra nok. Ifølge Milch var Hitler

overbevist om at «han hadde gjort for mye for jagerflyene». Der Fuhrer virket besluttet på å straffe de hardt pressede pilotene

fordi de ikke hadde lykkes med å gjøre slutt på de alliertes bombetokter. Som Galland ganske riktig hadde påpekt, fikk jagerpilotene stadig høyere odds mot seg. De kjempet tappert videre, men

innen 1944 befant de seg i samme håpløse situasjon som RAF

hadde vært i bare fire år før.

142

Tyske jagerpiloter tar en velfortjent hvil mellom slagene. Da Hitlers krigslykke snudde, anklaget han jagerkommandoen for latskap.

143

KRAFTANSTRENGELSER FOR Å TEMME DE ALLIERTE «Dette var virkelig moro,» sa en hardbarket tysk jagerpilot da han kom tilbake fra et oppdrag i siste del av krigen. «Hvorfor tanker vi ikke opp og fortsetter?» Faktum er at flere tokt umiddelbart etter hverandre allerede var blitt ren og skjær nødvendighet. Hver pilot måtte tanke opp og fortsette minst tre ganger før han var ferdig med en kamp. Noen gikk opp over fem ganger på en dag. Mange piloter krysset av 500 tokt og over 1 000 timer i kamp - langt mer enn deres motstandere. Jagerkommandør Galland, som fortsatte som kampflyger i tillegg til sine administrative plikter, ga sine kamerater æren av «aggressiv spirit, handlekraft og jegerinstinkt». Men pri­ sen på tapperhet steg og steg, til den var høyere enn det Luftwaffe hadde råd til. Som Galland sa: «Hvert eneste fremstøt mot fien­ den koster oss femti flygere.» Med få unntak, sa han, «kjempet våre flyhelter til de var døde.»

Bakkemannskaper i en jagerskvadron i Richthofen klargjør en Focke-Wulf 190.

Beundrende kamerater hilser stjernen Cunther Rall, som nettopp har landet. Rall fikk en ryggskade under et havari i 1943, men var i kamp igjen bare ni måneder etterpå.

144

En jublende pilot viser antall seire idet han hopper ut av flyet.

En jagerpilot demonstrerer en angrepsmanøver som felte et fiendtlig fly.

Med pinlig nøyaktighet avmerker en Luftwaffe-pilot sitt siste offer på halen til sin Messerschmitt:

145

En junkers-87 stupbomber, ombygd til kampfly med 37mm kanoner under vingene.

En ekstratank på en Me-109 utvidet aksjonsradien

Å FA MYE UT AV LITE «Jagere, jagere, jagere, det er det vi trenger!» jamret Ernst Udet, Luftwaffes produksjonssjef, i 1941. Men produksjonsresultatene varsørgeMe-109 raider England med bensin for to timers flukt. På ett tokt måtte 12 av dem gå ned pga. bensinmangel.

146

med ca 270 km og forlenget kamptiden. Jagere med ekstratanker sirklet ofte rundt og lurte på bombefly.

lig små - mindre enn 1 400 énmotors jagerfly på seks måneder. Til slutt ble han så desperat at han begikk selvmord. Selv om Udets etterfølger, Erhard Milch, fikk opp produksjonen til over 9 600 fly i 1943, ble kampresultatene ikke bedre. I 1944 skjøt Luftwaffe ned ett bombefly for hver jager som gikk tapt, et bemerkelsesverdig regnskap, hvis det ikke hadde vært for at de allierte produser­ te dobbelt så mange fly som Tyskland. Situasjonen forverret seg på grunn av dårlige

vedlikeholdsbetingelser. Så mye som en tred­ jedel av Luftwaffes énmotors jagere var kampudyktige i september 1943. Hitler hadde bidratt til mangelen på fly ved å sette Luftwaffe på femteplass på prioritets­ listen over behovet for metall. Utrolig nok manglet Luftwaffe aluminium, samtidig som tysk aluminium ble brukt til termittsikre brak­ ker i Tysklands tropiske kolonier med tanke på etterkrigstiden. Luftwaffe måtte klare seg med det de

hadde, og bygde i stedet om jagerfly og ut­ styrte dem med ekstra våpen, bomber, ekstra bensintanker og hva de kunne finne på for å øke deres effektivitet. Men pilotene klaget nå over at tilleggslasten reduserte far­ ten og manøvreringsdyktigheten og økte taps­ prosenten. Sannheten var ikke til å komme forbi - man hadde ikke nok fly. Da Milch senere ble spurt hva som hadde vært Luftwaf­ fes største feil, svarte han med innett bitterhet: «140 000 ubygde jagerfly!»

147

Luftwaffe-rekrutter lærer angrepsteknikk. Ståltrådene på modellen av en B-24 viser skuddfelter jagerpiloten burde unngå.

Ferske piloter forbereder prøveskyting med en Me-109 på en jagerbase. Pga. mangel på treningsmuligheter måtte øvelsene foregå her.

148

MANGEL PÅ MANNSKAPER «Det eneste råmateriale som ikke kan gjen­ oppbygges i overskuelig fremtid er menneske­ blod,» sa feltmarskalk Milch i 1943. På denne tiden begynte tapet av piloter å gjøre fare­ truende innhogg i treningssystemet. Tyskland hadde bare én skole for jagerpiloter da kri­ gen begynte, og nå prøvde Luftwaffe å fylle gapet ved å forkorte opplæringstiden. General Galland bemerket at flyelevenes skade- og tapsprosent var høy, noe som var rimelig i den ekstreme nødssituasjonen. I et noe forsinket forsøk på å rette på dette, ble det i 1944 opprettet 10 nye skoler. Men ungdommene som ble utdannet her, var så lite krigsforberedt at deres største bidrag var på tapslistene. Galland fortalte at «mellom januar og april 1944 mistet vår dagjageravdeling over 1 000 piloten>.

Menn blir frigjort til kamp, og kvinner «bemannen> en av Luftwaffes kontrollstasjoner i Frankrike i 1944.

En dag-jager gjør klar til nattlig tokt. Liten trening i blindflyging i mørke og dårlig vær høynet Luftwaffes enorme tapsprosent.

149

En FW-190, en gang himmelens skrekk, ligger nå gjemt i et skogholt i Frankrike.

JAGERKOMMANDOEN PÅ KNÆRNE I 1944 økte Luftwaffes mangler og tap kolos­ salt. Jagerpilotene var tallmessig svært under­ legne i forhold til fienden - 1 mot 8 i noen av kampene den våren og sommeren - og de led også av økende drivstoffmangel. De allierte hadde rettet sin oppmerksomhet mot Tysk­ lands oljeraffinerier, og produksjonen av fly­ bensin sank fra nesten 200 000 tonn i mai til 7 000 tonn i oktober. Jagerpilotene «sprang på skogen» som Galland sa, og kamuflerte flyene mot fiendtlige angrep. Utrolig nok var de tyske pilotene i stand til å sette i gang en større motoffensiv. Men det meste av det som fløy omkring, var bitre bekyldninger. «Deres Luftwaffe er ikke verdt en sur sild,» hylte Hitler til Goring. Produk­ sjonssjef Milch spådde: «Vi kommer til å være på knærne innen utgangen av neste år.» En ensom Focke-Wulf skyves varsomt ut på rullebanen i Frankrike i 1944. Galland

150

skrev at under de alliertes invasjon «var faren for å bli oppdaget og ødelagt av fienden alltid til stede».

151

31 år gammel var Adolf Galland en av Luftwaffes yngste

generaler, og en av de slueste. Til tross for sine suksesser som jagerpilot på hjemmefronten i siste halvpart av 1943 og begynnelsen av 1944,

nærte han

ingen

illusjoner om at

vinnerlykken ville vedvare. Og han visste når den ville snu: når de

alliertes bombefly begynte å dukke oppe dypt inne i Tyskland med et skjold av eskorterende jagerfly. Galland var stadig bekymret over denne eventualiteten og på

vakt overfor tegn som tydet på at den var overhengende. En dag i

slutten av september 1943 ga en hendelse ved Aachen det første tegnet. Denne gamle byen like innenfor Tysklands grense mot

vest markerte det punktet hvor de allierte jagerflyene vanligvis

stanset. Så snart de hadde eskortert sine bombefly til den tyske

grensen, måtte de vende tilbake fordi de ikke kunne frakte mer bensin uten at det gikk ut over hastighet og smidighet. Men

denne septemberdagen ble flere av eskorteflyene - amerikanske P-47 Thunderbolt - skutt ned og viste seg ved nærmere ettersyn å være utstyrt med ekstratanker som kunne tatt dem lenger inn i

Tyskland enn ellers.

Tilfeldigvis fikk Galland sjansen til å meddele dette direkte til Hitler. Han var blitt innkalt for å diskutere hva som kunne gjøres for å forhindre de amerikanske dagtoktene, og gjentok sin vanlige

bønn om flere jagerfly, men økte denne gangen det antallet

jagere han mente var nødvendig. Galland regnet med at

Luftwaffe for å stoppe de fiendtlige angrepene måtte ha tre eller fire ganger så mange jagere som amerikanerne hadde bombefly. Selv denne tallmessige overlegenhet ville ikke være nok, poengterte Galland, dersom amerikanerne økte eskortestyrken

og sendte den stadig lenger inn i Tyskland.

«Småvennene» hjelper amerikanske bombefly

Hitler, som uten innsigelser hadde lyttet til Gallands krav om fle­

Miraklet Mustang

re fly, reiste bust da han hørte at amerikanske jagere kunne tren­

Amerikanerne rokerer

ge lenger inn i Riket. Hitler sa han hadde Gorings personlige for­

Europas himmel renses foran Normandie-invasjonen

sikring om at noe slikt var umulig, og dermed lot han Galland gå.

Major Howard og de tretti tyskere

Senere på dagen stakk Galland rutinemessig bortom Goring,

Tysklands flyindustri kommer seg etter «Big Week»

som var på vei til sitt spesialtog for å dra på jakt i et skogreservat i

Konkurransen om skalpene

Øst-Preussen. Galland kom egentlig bare for å ønske ham god tur,

General Gallands dystre spådom

Uenighet i de alliertes leir

men i stedet oppsto det en så spent scene at rustningsminister

Speer, som tilfeldigvis var tilstede, aldri glemte den.

RAF tryller fram en spøkelsesflåte

Goring, mintes han, var tydelig i ulag. Galland var selvsikker

«Hvor er Luftwaffe?»

som vanlig og sto på stedet hvil med generalsluen lett på snei og

sin evige, lange, svarte sigar mellom tennene - i sin tid som

HERREDØMME I LUFTEN

stjernepilot hadde han hatt en sigarholder i cockpiten hvor han parkerte sigaren når han fløy på oksygen.

Men i 1942 fikk Mustangen en større motor, Rolls-Royce

Merlin, som også drev Spitfirene. Denne nye Mustangmodellen,

Goring gikk rett på sak. «Hva er vitsen med å fortelle Føreren at

P-51B, klarte noe som hittil hadde blitt betraktet som en teknisk

amerikanske jagere har trengt inn på Rikets territorium?» snerret

umulighet - å kombinere en jagers egenskaper med et bombeflys

han.

«Herr Reichsmarschall,» sa Galland kjølig, «de kommer snart til å fly enda lenger.»

«Dette er vrøvl, Galland. Hvor får De slike fantasier fra? Det er en ren bløff!» «Det er nå engang fakta,» svarte den unge generalen. «De kan selv gå og sjekke dem. De nedskutte flyene befinner seg ved

Aachen.»

lange rekkevidde. Den kunne bære mye bensin samtidig som den

hadde et lavt forbruk - bare halvparten så mye som de andre

amerikanske jagerne. Den kom opp i en topphastighet på 700 km/t i 30 000 fots høyde. Alt i alt viste testene at den kunne fly fortere, stige bedre og stupe mer effektivt enn noen av de jagerne

Luftwaffe hadde i tjeneste. Til tross for Mustangens lovende muligheter var amerikanerne

ennå uvillige til å masseprodusere flyet for eget bruk. De mente at

Goring antydet noe tafatt at flyene egentlig var blitt skutt ned

den væskeavkjølte motoren var langt mer følsom for fiendtlige

vest for grensen og at de «lett kunne ha dalt ned lenger øst». Men

prosjektiler enn de luftavkjølte motorene i Thunderbolt og

Galland insisterte på at flyene faktisk befant seg over Aachen da

Lightning. Og i alle tilfelle var amerikanske strateger ikke

de ble skutt ned. Til slutt utbrøt Goring: «Jeg gir Dem herved offisiell ordre orn at

de ikke var der! Forstår De det? De amerikanske jagerflyene var

ikke der!» Idet riksmarskalken vagget av gårde, smilte Galland kynisk og

overbevist om behovet for langdistansejagere. De klamret seg til

troen på at store bombeflyformasjoner kunne forsvare seg selv over Tyskland. Denne troen ble rystet i sine grunnvoller av de katastrofale

tapene på de amerikanske toktene over Regensburg og Schwein­

ropte etter ham: «Ordre er ordre!»

furt i august 1943. Produksjonen av Mustang ble opptrappet, og i

I begynnelsen av 1944 trengte Galland ikke lenger bevise hva

dusin klare til aksjon sammen med Thunderbolter og Lightninger,

man mente. Stadig oftere dukket amerikanske bombefly over

som hittil hadde eskortert bombefly så langt som til Tysklands

Tyskland i følge med «Små Vennen> - radioterminologien for

vestgrense.

slutten av november fikk Eighth Air Force i England de første

eskortefly. Luftwaffe-pilotene lærte snart nykommerne å kjenne som Indianer - de ville krigerne fra det ville Vesten.

Småvennene, alle sammen énsetere, kom i mange former og

I likhet med Mustangen var disse flyene nå blitt utstyrt med ekstra bensintanker. Disse ble først plassert under flykroppen,

senere ble de montert under vingene. Når bensinen i dem var

størrelser. Den største var P-38 Lightning, som hadde to motorer

brukt opp, kunne piloten bare kvitte seg med dem. Dermed ble

montert på en tvillingflykropp. Den énmotors P-47 Thunderbolt

flyet lettere, raskere og enklere å manøvrere under kamp.

hadde nærmest flat nese og en butt kropp. Den énmotors P-51

Ekstratankene ga «Småvennene» bein å gå på, og de lengste

Mustang var den minste og mest elegante av dem - en av de

beina hadde Mustangen. Med 410 liter under hver vinge kunne P-

tidlige modellene veide bare vel 1 800 kg - under halvparten av

51B og senere modeller til slutt fly fra England og til Polen og

Lightningens vekt.

tilbake igjen, en tur på 2 700 km.

Mustangen skulle vise seg å bli bombeflyenes mest pålitelige

Samtidig som jagerstyrken ble større og bedre, kom det stadig

venn og krigens beste all-round-jager. Dens fødsel skyldtes

flere Flygende Festninger og Liberator bombefly fra USA, pluss

egentlig ikke amerikanerne, men britene, som bestilte dette flyet

mannskaper til å fly dem. I slutten av desember 1943 kunne

fra amerikanske fabrikker i 1941, mens de amerikanske flyvåpen-

Eighth Air Force sende så mye som 720 bombefly på oppdrag -

strategene mer eller mindre ignorerte det. De tidlige modellene

nesten dobbelt så mange som man hadde til disposisjon under

var ikke kraftige nok i store høyder, og britene måtte omdirigere

det andre raidet mot Schweinfurt bare ti uker tidligere. I tillegg

flyet til taktiske roller som lavhøyde-støtte til infanteriet.

skulle Eighth nå få hjelp under den fornyede bombeoffensiven av

153

U.S. Fifteenth Air Force, som nå var etablert i Foggia i Sydøst-ltalia,

fra hangarskip mot Tokyo i april 1942, og han hadde nylig

etterat de allierte bakkestyrkene hadde rykket oppover den

kommandert U.S. Twelfth Air Force i Middelhavsområdet.

italienske støvelen.

Eaker var bitter over denne forflytningen. Han ville helst

Fifteenth var en mye mindre styrke enn Eighth, og de trengte

fullføre den jobben han var begynt på over Tyskland, og i en

øvelse og erfaring. Men styrkens rolle i offensiven var vital. Fra sin

emosjonell appell til sin sjef i Washington, general Arnold,

base i Italia kunne den nå fram til mål som lå langt utenfor

påpekte han at det var «hjerteskjærende å måtte forlate like før

rekkevidden av Eighth Air Force og slå til mot selve Tyskland

klimaks».

gjennom Rikets søndre adkomstveier og mot tyske bastioner på

Eakers bitterhet ble noe mildnet under et opphold i Casablan­

Balkan. Dertil kom at flyværet normalt var bedre rundt Middelha­

ca på vei til sitt nye hovedkvarter i Italia. Han hadde fått beskjed

vet enn i Nord-Europa - selv om mang en en pilot som så flyet sitt

om å oppsøke en mystisk «oberst Holt» - som viste seg å være

bli nediset over Alpene, ville påstå det motsatte.

Winston Churchill. Churchill var kommet inkognito til Casablan­

Det skulle ikke gå lenge før Fifteenth Air Force kvittet seg med

ca for å komme seg etter en lungebetennelse. Han mottok nå

sitt rykte som en «temmelig uryddig mobb». Det var general Eaker

Eaker i den samme villaen hvor den amerikanske generalen ett år

som hadde kommet med denne kritikken - til sin egen store

tidligere hadde solgt statsministeren planen om bombing døgnet

overraskelse var det han som nå ledet de alliertes luftkrig i

rundt. «Det De la fram for meg den gangen, er blitt bekreftet,» sa

Middelhavsområdet. Eaker, som hadde ledet Eighth Air Force

Churchill. «Bombing døgnet rundt er nå i ferd med å oppnå de

gjennom dens komfirmasjon i 1943, var blitt flyttet på, slik at den

resultatene De spådde.»

opprinnelige sjefen for Eighth, general Spaatz, kunne komme

Målet for opptrappingen av de amerikanske luftstyrkene ble

tilbake til England fra Nord-Afrika som leder for alle amerikanske

oppsummert av general Arnold i et nyttårsbudskap (for 1944 til

flyoperasjoner i Europa. Spaatz var blitt valgt ut av den nye

sine underordnede i Europa: «Dette er et MUST,» (= en absolutt

øverstkommanderende for de alliertes invasjonsstyrker i Europa,

nødvendighet) skrev han. «Ødelegg fiendens flystyrker hvor dere

general Dwight D. Eisenhower. Spaatz hadde gjort tjeneste under

enn finner dem, i luften, på bakken eller i fabrikkene.»

Eisenhower under invasjonen i Nord-Afrika, og da Ike dro til

Målet var i prinsippet det samme som hadde kommet til

England for å forberede invasjon på det europeiske kontinentet,

uttrykk i Pointblank-direktivet i juni 1943. Men å virkeliggjøre det

ville han ha Spaatz med. Spaatz hadde med seg en ny sjef for

var nå viktigere enn noensinne. Så lenge Messerschmitter og

Eighth Air Force, general James H. Doolittle. Som oberstløytnant

Focke-Wulfer svermet omkring på himmelen over Europa, kunne

hadde Doolitle oppmuntret opinionen i USA med et dristig tokt

den planlagte invasjonen i Frankrike lett ende med et uforsvarlig

Profilsilhuetter av Messerschmitt-109 (nederst) og P-51 Mustang (øverst) avslører den forvirrende likheten i størrelse og form. I en rekke tilfeller hvorav mange forståelig nok ikke ble innrapportert fikk denne likheten bombeskyttere og jagerpiloter til å skyte ned egne fly som plutselig dukket opp.

154

blodbad. Den stipulerte datoen for landgangen var 1. mai 1944,

Angriperne klarte å gjøre store ødeleggelser på Focke-

og den tiden man hadde til disposisjon for å fjerne trusselen fra

Wulffabrikken i Oschersleben, hvor halvparten av bombene falt

Luftwaffe, var ikke engang så lang som kalenderen tilsa, ettersom

innenfor en radius på 1 000 fot fra siktepunktet, og på det ene av

januar og februar ikke kunne regnes med. Midtvinters ville været i

de tre målene ved Braunschweig, hvor tre fjerdedeler av

Europa gjøre ethvert oppdrag farlig. En dag uten tett skydekke var

bombene falt hvor de skulle. Men dagens virkelige lyspunkt var

et unntak, en anledning som måtte gripes med det samme.

Mustangenes oppvisning. De delte seg i to grupper for å dekke

Den 11. januar 1944 fikk Eighth Air Force melding om klar

operasjonene over Oschersleben og Halberstadt, og de 49

himmel over Nord- og Midt-Tyskland og ga øyeblikkelig startsig­

Mustangene var et hakk hvassere enn Luftwaffes avskjæringsfly.

nal til et oppdrag av spesiell art. Dette skulle være det første

Mustangene skjøt ned 15 tyske jagere uten et eneste tap.

storstilte amerikanske toktet mot Tysklands indre med jager-

På ett tidspunkt kikket noen Mustang-piloter ned og så en del

eskorte hele veien. Målet var tre byer som lå tett sammen omtrent

tyske jagere av typen Me-110 og Me-109 under de amerikanske

150 km vest for Berlin og som man anså som essensielle for

bombeflyene, «på vei opp», sa en pilot, «som en bisverm». En

Luftwaffes operasjoner. FW-190 ble for det meste produsert i

stemme kom over radioen: «Gå ned og ta de djevlene!»

Oschersleben. I en fabrikk i Halberstadt gikk man ut fra at det ble

Jagerpilotene stupte ned i angrep. I kampen som fulgte tok de

laget vinger til Ju-88. Me-110-deler ble produsert og satt sammen i

ivrige Mustangene knekken på ni tyske fly. Men de hadde etterlatt

tre fabrikker i og omkring Braunschweig.

bombeflyene uten beskyttelse.

Den amerikanske angrepsstyrken besto av tre formasjoner på

Da denne tanken slo major James Howard, lederen for

tilsammen 663 «Fort» og Liberatorer. 11 grupper av Thunderbolt-

Mustangene, bråsnudde han og klatret tilbake. Til forskjell fra de

jagere utgjorde eskorten sammen med to Lightning-grupper og

fleste av mennene sine var Howard en veteran i luften. Som pilot i

en enslig gruppe Mustanger, - den eneste som var disponibel,

marinen hadde han fløyet Flying Tiger mot japanerne i Kina før

bestående av 49 fly. Bombeflystyrken og eskorten skulle møtes

han kom til Europa.

over Hollands kyst. Lightningene og Thunderboltene skulle følge

Da Howard nådde tilbake til bombeflyene, var disse angrepet

bombeflyene til det gjensto 110 km og så plukke dem opp igjen

av ca. 30 tyske jagere. Ordinært skulle en eskortepilot gå til kamp

160 km fra målet på tilbaketuren. Bare Mustangene, med sin

bare hvis han hadde støtte i ryggen. Howard gikk løs på hele den

utvidede aksjonsradius, skulle følge flyene helt fram, støtte dem i

fiendtlige styrken alene.

målområdet og eskortere dem tilbake.

Hans første offer var en relativt lett blink - en langsom to-

Været i England var så dårlig at flyene hadde vanskeligheter

motors Me-110. «Jeg gikk ned etter ham,» forteller Howard, «ga

med å komme opp og samles. Forholdene underveis var enda

ham en god sprut og så ham gå i bakken. Jeg så ham tydelig, i

verre - og fortsatte å utvikle seg i den retningen. Skydekket var

silhuett mot snøen.» Den neste var en langt raskere én motors

blitt så tykt at det ble besluttet å trekke tilbake alle fly som ikke

FW-190... «under meg. Han svingte opp mot sola da han så meg.

allerede hadde kommet seg langt inn i Tyskland. Omkring en

Jeg ga ham en sprut og kjørte nesten på cockpitdekselet da han

tredjedel av bombeflyene snudde, og det samme gjorde mange

kastet det av for å komme seg ut. Han hoppet ut.» Howard angrep

av Lightningene og Thunderboltene.

fire andre jagere på løpende bånd. Under en av disse duellene

De flyene som fortsatte, fikk en mottakelse av Luftwaffe som

lignet den amerikanerne hadde fått over Schweinfurt. De tyske

sviktet tre av de fire mitraljøsene hans, men han bare fortsatte å hamre løs med den fjerde.

jagerne hadde ikke bare møtt mannsterkt opp, men var også nylig

Hele episoden var over så fort at Howard ikke var klar over

blitt utstyrt med ekstra bensintanker. Den ekstra bensinen gjorde

hvor mange jagere han hadde skutt ned. Da han kom tilbake til

at de kunne vente i ro og mak i luften til de fleste eskorteflyene

England med farlig lite bensin igjen, gjorde han krav på ha klart to

hadde falt fra, for så å gå løs på ubeskyttede bombefly. Totalt 60

stykker og viftet av prestasjonen med et fleipete «I seen my duty

amerikanske bombefly gikk tapt - omtrent like mange som over

and I done it» - «Jeg så plikta mi og så gjorde jeg den.»

Schweinfurt i oktober.

Men bombeflymannskapene hadde sett Howards innsats -

155

«den mest fantastiske oppvisningen jeg har sett,» erklærte

om å få fly Mustang og klaget over at det ikke fantes nok av dem.

formasjonslederen, major Allison Brooks. Mannskapene påsto at

Men i midten av februar 1944 kom det flere fra USA. Samtidig var

det dreide seg om mellom fire og seks nedskutte fly, og Howard

Thunderbolten blitt forbedret. Dens aksjonsradius var blitt

ble registrert med fire til slutt. For sin solo-opptreden mot

forlenget ved at man hadde satt to ekstratanker - under vingene

Luftwaffe fikk han Kongressens æresmedalje som en av de få

- i stedet for den ene som hadde vært festet under flykroppen.

amerikanske jagerpiloter som ble tildelt denne utmerkelsen for

Stigeevnen var også blitt bedre etter at den hadde fått vanninn-

kamp over Europa.

sprøytingssystem som økte hestekreftene. Oppmuntret av den økende jager- og bombeflystyrken

Mustangen hadde likevel et par småfeil. Som Howard fant ut,

begynte amerikanerne å forberede sitt hittil kraftigste anslag mot

hadde maskingeværene en tendens til å kile seg fast under

Tysklands flyfabrikker, særlig dem som produserte jagerfly eller

manøvre i stor fart fordi gravitasjonen fikk ammunisjonsbeltene

deler til dem. Operasjonen, som fikk kodenavnet Argument,

til å sette seg fast. På senere modeller ble dette problemet løst ved

skulle bestå av koordinerte angrep fra Eighth Air Force i England

en hjelpemotor som drev beltene.

og Fifteenth Air Force fra baser i Italia, hvor Eighth skulle bære

Et annet problem var at Mustangens silhuett til forveksling

hovedbyrden. Men man var avhengig av flere klare dager etter

lignet en Me-109. Plansjer som viste forskjellene ble distribuert til

hverandre, og det vanlige, håpløse været på Kontinentet førte til

basene i England, og Mustangen ble utstyrt med et gulmalt bånd

gjentatte utsettelser. Den 19. februar meldte meteorologene

rundt vingene, men disse forholdsreglene virket ikke alltid. Ved

endelig om brudd i skydekket over Europa. Tidlig om morgenen

en rekke anledninger vinteren 1944 ble Mustanger forvekslet med

den 20. februar, mens England selv var innhyllet i tåke og snøvær,

Me-109 og angrepet av andre amerikanske jagerfly. En slik

ga general Spaatz beskjed fra sitt hovedkvarter i Teddington

feiltakelse kunne ha blitt skjebnesvanger for Mustang-piloten Jack

utenfor London: «La dem dra.»

T. Bradley. Mens han fløy eskorte over Tyskland, mistet han

Denne morgenen satte Eighth Air Force inn omtrent hele sin

kontakten med sin skvadron og spurte over radioen hvor

styrke mot et dusin mål i midtre del av Tyskland og Vest-Polen.

kameratene befant seg. Han fulgte instruksjonene, fant en

For første gang telte et amerikansk raid mer enn 1 000 bombefly.

formasjon og gled inn på sin vante plass. Etter å ha fløyet slik et

Nesten like mange jagerfly - Mustang, Thunderbolt, Lightning og

par minutter, kikket han tilfeldigvis ut av vinduet og oppdaget at

den britiske Spitfire - fulgte dem på forskjellige etapper av turen.

han fløy midt i en Messerschmitt-formasjon. Nesten samtidig ble

Jagerflyene var inndelt i grupper på fire og fløy i formasjoner som

han oppdaget av Messerschmittene, og tyskerne tok opp jakten.

minte om fire utstrakte fingre på en hånd - en oppstilling

Bradley kvittet seg med ekstratankene for å få større fart og klarte

Luftwaffe i sin tid hadde utviklet for å kunne møte fiendtlige

å fly fra tyskerne.

angrep fra alle kanter.

Til tross for disse ulempene drømte de amerikanske pilotene

Det typiske arrangementet av en jagergruppe innebar at to

General Dwight D. Eisenhower fester Distinguished Service Cross på den amerikanske flyhelten kaptein Don Gentile under en seremoni i Debden, England i 1944. Til høyre står Gentiles sjef, oberst Don Blakeslee fra den toppscorende 4th Fighter Group.

156

vinger - «flights» - fløy som «top cover» - dvs. ga dekning på

kanske eskorte-jagere og bombefly mistet tyskerne i løpet av

oversiden - omtrent 3 000 fot over hver bombeflyformasjon,

Big Week 225 jagerpiloter, og 141 var såret. Selv om også

mens andre fløy på hver sin side av formasjonen. Andre igjen

amerikanerne hadde store tap - 2 600 døde, savnede eller alvorlig

holdt seg opptil 15 km foran formasjonen for å avskjære tyske

sårede - var de tyske tapene proporsjonalt sett høyere. De

jagere før disse kom i nærheten av bombeflyene. For å holde

utgjorde 10% av det personale Luftwaffe hadde til disposisjon for

plassen sin måtte jagerne kjøre slalåm, ellers ville de lagt de

å bemanne sine jagerfly.

langsommere bombeflyene langt bak seg.

Etter Big Week ble Luftwaffe-sjefene stadig mer forsiktige. Selv

De amerikanske lederne var forberedt på tap av omkring 200

om deres ressurser ennå var overveldende, begynte de bevisst å

fly den første dagen av operasjon Argument. Men den beskyttel­

spare på mannskap og materiell. De begynte å unngå direkte

sen som eskorteflyene ga, kombinert med en uventet beskjeden

konfrontasjon med de amerikanske bombeflyene, og valgte

opptreden fra Luftwaffes side, ga resultater. Selv om 21 bombefly

omhyggelig tid og sted for større mønstringer av avskjæringsfly.

gikk ned, var det bare 2% av den aktuelle styrken.

Amerikanerne valgte den motsatte taktikken, og oppsøkte

De massive amerikanske toktene fortsatte i fem dager til.

konsentrasjoner av fiendtlige avskjæringsfly heller enn å unngå

Under «Big Week» - «Kjempeuka» - som amerikanerne kom til å

dem. «Småvennene» ble oppmuntret til å bryte ut av eskortefor-

kalle den, ble det tilsammen fløyet 3 800 tokter over målet, 3 300

masjonene og tvinge Luftwaffe til kamp. Som en tysk jagerpilot

av Eighth Air Force og 500 av Fifteenth, og det ble sluppet ned

senere fortalte: «Det var ikke lenger snakk om at deres bombefly

omkring 10 000 tonn bomber, - omtrent like mye som Eighth

måtte gå spissrotgang mellom våre jagerfly. Det var vi som gikk

hadde sluppet ned i sitt første år tilsammen. Alt i alt mistet

spissrotgang mellom deres bombefly og jagerfly.»

amerikanerne 226 bombefly og 28 jagere.

Håpet om å lokke det motvillige Luftwaffe til kamp påvirket

Under Big Week ble mer enn halvparten av den tyske

valget av neste bombemål - Berlin. Selv om britene nå var begynt

flyindustriens bygninger ødelagt. I Leipzig, som var produksjons­

å påføre Berlin nesten uutholdelige ødeleggelser som resultat av

stedet for en tredjedel av Me-109ene, ble 350 kampberedte

deres fire måneder lange natt-bombing, mente amerikanerne at

jagerfly satt ut av spill, sammen med hundrevis av halvferdige fly i

de kunne gjøre det enda bedre. De var overbevist om at de tyske

monteringshallene. Store skader ble også påført Gotha, hvor

dagjagerne ville sverme dem i møte og at Mustangene og

halvparten av Me-110ene ble produsert, samt Ju-88-fabrikkene i

Thunderboltene, som nå var blitt utstyrt med større ekstratanker

Oschersleben og Bernburg.

slik at de kunne gjøre den nesten 2 000 km lange turen, ville ta

knekken på Luftwaffe over hjertet av Hitlers doméne. Planleggerne av Big Week konkluderte med at et paralyserende slag var blitt tilføyd tysk flyproduksjon, men de tok feil. Sjokket

Amerikanernes første fremstøt mot Berlin den 4. mars hadde

etter bombeoffensiven herdet tyskerne og førte til en intensiv

større psykologisk enn praktisk verdi. En overskyet himmel gjorde

plan for spredning og gjenoppbygging av fabrikkene. Jagerfly-

at alle de 502 bombeflyene som var dratt av gårde, måtte kalles

produksjonen som til nå hadde stått under riksmarskalk Gorings

hjem igjen, unntatt 30 som ikke oppfattet radiomeldingen. Disse

personlige beskyttelse, ble overlatt til et spesielt byrå under

ble eskortert av omkring 20 Mustanger, strødde bombene sine

ledelse av den effektive rustningsminister Speer. På hans instruks

over Berlins forsteder og vendte hjem uten å møte så mye

ble vitale maskindeler samlet opp fra de sønderbombede

motstand som de hadde regnet med. Goring selv så Mustangene

fabrikkene, og provisoriske skur ble lynraskt snekret sammen i

fly over hovedstaden og kunne ikke lenger nekte for at

bortgjemte skogholt. Disse overtok produksjonen av flykropper

amerikanske jagere trengte langt inn i das Reich. «Jeg visste at

eller ble gjort til monteringshaller. Tvangsarbeiderne ble igjen satt

spillet var slutt,» innrømte han senere.

inn, og i mai var produksjonen av jagerfly oppe i 2 200 i måneden.

Mustangenes leder på oppdraget var oberst Don Blakeslee, sjef

Det skulle vise seg at det var anrettet større ødeleggelser mot

for 4th Fighter Group. Den 27 år gamle Blakeslee var 1,80 på

tyskerne i luften enn på bakken. Under kampene mot ameri­

strømpelesten, hadde et solid, firkantet ansikt og var fra Ohio. En

157

av stabsoffiserene sa han «så ut som om han var laget av smijern

dagen. Da amerikanerne kom tilbake til Berlin åtte dager senere,

og sydd sammen med ståltråd». I likhet med flere av sine

var det færre fiendtlige fly som møtte dem.

underordnede hadde han tidligere tjenestegjort i RAF og fløyet

Dette tredje angrepet skulle bli spesielt minnerikt for to av

Spitfire i en av Ørneskvadronene, som var satt sammen av

Blakeslees beste piloter, kaptein Don Gentile, som også var fra

frivillige amerikanere. Han nærmet seg nå slutten på sin 3 års

Ohio, og løytnant John Godfrey fra Rhode Island. Av natur var

kamptjeneste. I løpet av denne tiden hadde han vært i kamp i mer

Gentile stille og rolig, mens Godfrey var en mer fandenivoldsk

enn 1 000 timer og fløyet flere oppdrag enn noen annen

type, men i luften var samarbeidet mellom dem prikkfritt. Da

amerikansk jagerpilot i Europa. For ikke å bli sendt hjem etter 200

Gentile og Godfrey møtte «Fortene» over Berlin, fløy de inn i en

eller 300 kamptimer, som var det vanlige, hadde han brukt det

sverm av omtrent 20 Me-109 som holdt på å angripe en av

enkle knepet å forfalske loggbøkene.

bombeflyformasjonene.

Fremfor alt var Blakeslee en fremragende kampleder. «Under kamp var han overalt,» skrev hans enhets offisielle historieskriver,

«Johnny, dekk meg,» ropte Gentile over radioen. «Jeg stuper

mot Jerryen i klokka tre.»

«klatret og kjørte sik-sak, hylte og bante, advarte og oppmuntret.

«Jeg er like bak, Don,» sa Godfrey. Han fulgte Gentile nedover

Hans evne til å bevare oversikten i kamp med 40 eller 50 fly som

og passet på mens denne fløy innpå Me-109en. Så kikket han

svirret rundt i 650 km i timen, var en kilde til forundring.»

opp, ned og rundt seg og meldte: «Gå på, Don, du har ryggen fri.»

Den første dagen over Berlin gikk Blakeslee løs på en Me-109

Mens Godfrey holdt vakt, fyrte Gentile løs og sprengte

bare for å oppdage at mitraljøsene hans hadde kilt seg fast. Han

motstanderen i luften. Etterpå skiftet partnerne på å dekke

bante høyt, kjørte innpå tyskeren, fløy ved siden av ham og

hverandre under jakten på flere tyskere. De steg og stupte og

vinket til ham. Tyskeren vrikket på vingene som et slags forvirret

presset sine Mustanger til det ytterste, skjøt ned to tyske jagere

svar, og stakk av.

hver og delte én mellom seg.

To dager senere ledet Blakeslee igjen jagerne sine over Berlin.

Men dagens dont var ennå ikke gjort. På hjemveien oppdaget

På dette oppdraget var det flere «Småvennen> - 800 stykker - enn

Gentile og Godfrey en amerikansk etternøler, et enslig «Fort» med

det var bombefly. De fløy i etapper over Vest-Europa. Thunder-

en av motorene satt ut av spill. Godfrey som nå var fullstendig fri

bolter og Lightninger eskorterte så langt de kunne, mens

for ammunisjon, ropte til Gentile: «Der er en venn som trenger

Mustangene fulgte bombeflyene helt til målet.

selskap, Don. Hvordan er det med ammunisjonen?»

Likevel oppsto det luker i jagereskorten, og disse ble utnyttet

Gentile hadde lite igjen, men de bestemte seg for å fly i slynger

av den største tyske avskjærerstyrken amerikanerne hadde møtt

og sløyfer over bombeflyet for å bløffe bort eventuelle tyske

siden Big Week. En gruppe avskjæringsfly gikk rett på bombeflye­

jagere. Så fløy de nærmere «Fortet», forsiktig, for som Godfrey

ne mens en annen oppholdt Thunderbolt-eskorten. Slaget varte i

senere forklarte, «Fortene» hadde «uvanen med å skyte på alt som

45 minutter langs ruten til Berlin. Heldigvis for eskorteflygerne var

kom innenfor deres rekkevidde». Men bombeflybesetningen var

de tyske flyene av den langsomme tomotors varianten som oftest

så glad for å få selskap av venner at Godfrey kunne se skytterne

ble brukt om natta. Disse uhåndterlige flyene var et så lett bytte

«først den ene så den andre sende slengkyss til meg».

for «Småvennene» at de amerikanske pilotene betraktet dem som

Gentile og Godfrey fulgte bombeflyet inntil den lille formasjo­

«servert på et fat». Luftwaffe skulle snart slutte med å sende dem

nen hadde kommet seg trygt over Den Engelske Kanalen. Så raste

opp i dagslys.

de to Mustangene hjemover, bare avbrutt av at Godfrey kalte

Statistisk sett endte slaget nærmest uavgjort. 80 amerikanske

opp et sykehus hvor kjæresten hans jobbet som sykesøster. På

fly - 69 bombefly og 11 jagere - gikk tapt, mange av dem som

basen kjøpte han senere drinker for hele gjengen - for penger

offer for flak. De amerikanske pilotene hevdet å ha skutt ned 82

han hadde lånt av Gentile.

tyske jagere. Men det virket som om amerikanerne nå hadde en ubegrenset mengde bombefly og jagere å ta av. Luftwaffes tap

De amerikanske toktene mot Berlin gjorde det etter hvert klart at

utgjorde derimot en femtedel av den styrken de sendte opp den

amerikanerne nå hadde overtaket i luftrommet over Tyskland. Da

158

iderer også delaktig•erer en av dem med

159

669 bombefly gikk mot Berlin den 22. mars, var det bare ett eller

dermed opp i et totale på 22.

to av de ti-tolv bombeflyene som gikk tapt, som ble skutt ned av

Men i april gikk Blakeslees Mustanger opp i ledelsen med 31

tyske jagere. De øvrige falt som ofre for flak og mekaniske uhell.

tyske ofre på en eneste dag. I begynnelsen av mai kom Johnson

De amerikanske bombeflyene, eskortert av sine «Småvenner»,

opp i 26 seire og slo dermed kaptein Eddie Rickenbackers gamle

kunne nå angripe et hvilket som helst mål i Tyskland med stadig

amerikanske rekord fra første verdenskrig på 25 seire. Men enden

større effektivitet.

på hele turneringen ble at Blakeslees Mustanger vant, riktignok

Etter hvert som trusselen fra Luftwaffe avtok, økte amerikaner­ nes kampiver. For mange av pilotene ble luftkampene «en

med meget liten margin. Deres sluttsum på 1 016 ødelagte tyske fly telte bare ti mer enn Ulvepakkets scoringsliste.

storslagen sport,» som Blakeslee uttrykte det. Utsiktene til å

For å øke ødeleggelsene bestemte Eighth Air Force seg for

nedkjempe en fiendtlig avskjærer og øke ens personlige antall

bevisst å gå etter de tyske flyene som sto på bakken. Man tenkte

seire, kompenserte for de mindre tiltalende sidene av jobben,

som så at hvis tyskerne ikke kom opp i

som det å sitte reimet fast i en liten cockpit i sju timer i strekk.

amerikanerne komme ned og ta seg av dem. Kampanjen begynte

luften,

måtte

En jagerpilots antall seire var gjenstand for intens interesse og

i april, da armadaer på mer enn 600 amerikanske jagere gikk til

bitter krangel. Å få en seier bekreftet var en relativt grei affære -

angrep på flyplasser i Frankrike og Tyskland. Disse toktene viste

den måtte bevitnes av en annen pilot eller et medlem av en

seg å være svært vellykte. På enkelte dager hevdet amerikanerne

bombeflybesetning, eller den kunne dokumenteres av filmkame­

å ha tatt knekken på over 100 parkerte tyske fly.

raene i vingene som ble satt i gang hver gang geværene ble avfyrt.

Men å rase inn over en fiendtlig flyplass i mer enn 650 km/t var

Men noen av pilotene fusket for å høyne tallet. En pilot som så en

en farlig lek. I løpet av april måned mistet amerikanerne tre ganger

kamerat gå til angrep på et fiendtlig fly kunne rope «break!» -

så mange jagere på grunn av flak og uhell under strafing som de

radiosignalet om at vedkommende måtte styre unna et angrep

mistet i ordinær luftkamp. En rekke amerikanske eliteflygere som

bakfra - for selv å få æren av å skyte ned fienden. Et annet

hadde overlevd dusinvis av kamper i luften, gikk ned under

stridens eple var hvorvidt man kunne regne med fiendtlige fly

angrep på parkerte tyske fly. En av dem var oberstløytnant Francis

som ble ødelagt mens de sto på bakken.

S. Gaberski fra 56th Group, som til slutt satte amerikansk Europa-

Konkurransen om antall ofre var mest skjerpet på gruppenivå,

rekord med 28 luftseire. I juli fløy Gabreski så lavt under et

særlig mellom mustangene i Don Blakeslees 4th Fighter Group og

strafing-tokt i Tyskland at propellen på Thunderbolten hans tok

Thunderboltene i 56. gruppe, kommandert av oberst Hubert

bakken. Han dro flyet opp, men så sviktet motoren. Gabreski

Zemke fra Montana. I likhet med Blakeslee var Zemke en begavet

buklandet i en hveteåker og klatret uskadd ut like før flyet hans

taktiker i luften og en inspirerende leder som innga sine menn det

gikk opp i flammer. Han ble tatt til fange og sendt til en fangeleir

han kalte «en indre trang til å kjempe». Zemkes aggressive

hvor han snart fikk selskap av lederen for Ulveflokken, oberst

kamptaktikk gjorde at gruppen hans fikk tilnavnet «Wolfpack» -

Zemke, som hadde hoppet ut over Tyskland under en luftkamp,

«Ulveflokken». På fridager kunne man se Ulveflokkens Thunder-

samt en av rivalene fra 4. gruppe, løytnant Godfrey, som også ble

bolter og 4. gruppes Mustanger i lekeslagsmål over England. Over

offer for uhell under strafing i lav høyde.

Tyskland gikk de rivaliserende gruppene inn i noe som 4. gruppes

I slutten av april sendte general Galland sine overordnede i

historieskriver beskrev som en «slags turnering i tyskerdrap som

Luftwaffe et fortvilt memorandum. «Den tid er kommet,» skrev

oppildnet og stimulerte de andre enhetenes aggressivitet».

jagerfly-sjefen, «da vår styrke står på randen av sammenbrudd,»

Gjennom mars 1944 ledet Zemkes Ulveflokk turneringen med

Det som hadde tvunget Galland til denne dystre konklusjonen,

nesten 3 mot 2 i ødelagte fiendtlige fly. I gruppen befant det seg

var ikke de minkende f ly leveransene, men mangelen på piloter.

en pilot som snart ble en ledende amerikansk stjerneflyger i

Tyskerne produserte nå faktisk flere fly enn noensinne. Som

Europa, major Robert S. Johnson. Denne Oklahoma-gutten som

resultat av det kriseprogrammet som etterfulgte Big Week i

av en eller annen grunn hadde strøket til skytekurset under

februar - hvor arbeiderne jobbet 72 timer i uka med å omplassere

opplæringen, skjøt ned fire tyske fly bare den 15. mars og kom

og ombygge flyfabrikker - var tyskerne nå ifølge en Luftwaffe-

160

offiser i ferd med «å drukne i fly». Men uten piloter var flyene

hetene med bare 112 flytimer bak seg, under halvparten av det de

naturligvis ubrukelige.

amerikanske flyelevene fikk.

Galland pekte i sitt memorandum på at Luftwaffes tap i løpet

Implikasjonene i Gallands memorandum var klare: Når de

av de siste fire månedene ikke bare omfattet over 1 000 fly, men

allierte styrkene gikk til invasjon, trengte Luftwaffe et mirakel for å

også noen av «våre beste offiseren>. En av dem var lederen for

kunne gjøre jobben sin. Og tyskerne var nødt til å bemanne sin

Richthofens eliteenhet, den 26 år gamle oberst Mayer, som ble

nye luftflåte med et stadig synkende antall veltrente piloter.

skutt ned av en Thunderbolt den 2. mars. Mayer hadde kjempet

siden desember 1939 og hadde vært foregangsmann for

I England var planleggerne av operasjon Overlord - invasjonen i

taktikken med frontalangrep mot amerikanske bombefly i 1943.1

Normandie - i mellomtiden i ferd med å diskutere hvordan man

løpet av de fire årene han var i aktiv tjeneste, skjøt han ned 102

best kunne bruke de allierte flystyrkene i ukene før D-dagen. Et

fly, derav 25 bombefly.

Galland visste at slike menn var uerstattelige. Faktisk fantes det

kilent problem med nasjonal stolthet måtte løses først. Eisenho-

wer insisterte på, i egenskap av øverstkommanderende, å ha

ikke nok opplærte piloter overhodet. Luftwaffes flyskoler var

kontrollen over alle bombefly, både britiske og amerikanske. RAF,

belemret med alle mulige slags problemer. De manglet skikkelige

som hadde liten lyst til å oppgi Bomber Commands selvstendig­

instruktører - de beste pilotene befant seg i frontlinjen til de ble

het om så bare for en stund, var imot denne tanken, og fikk støtte

drept eller invalidisert. Skolene manglet også tilstrekkelig bensin

fra Churchill. Men ifølge Eisenhowers adjutant, kaptein Harry C.

til å gi elevene nok flytimer. Rekrutter ble sendt til operasjonsen-

Butcher, truet Ike med å «dra hjem», og statsministeren ga snart

Piloten på en P-51 tar seg en røyk etter et sju timer langt eskorteoppdrag. På hånden hans ser man instruksjonene for toktet - tidspunktet for start av motorene, take-off, kurslegging og møte med bombeflyene, pluss kompassanvisninger for hjemturen.

161

etter. Eisenhower overtok ledelsen av både de amerikanske og de

akademiske bakgrunn - han hadde vært zoolog med aper som

britiske bombeflyene, selv om han overlot mye av dette

spesialitet. Harris, sa en av hans adjutanter, «mente at Zuckerman

beslutningsområdet til sin britiske nestkommanderende, Air

ikke nødvendigvis var kvalifisert som kompetent autoritet på

Chief Marshal Sir Arthur Tedder.

luftkrigstrategiens område i kraft av sine enestående kunnskaper

Hvordan man skulle bruke bombeflyene mest effektivt, var et

om antropoide apers seksuelle atferd.» (Senere, da Zuckerman var

problem som avlet langt bitrere strid, og denne gangen fulgte

blitt adlet som Lord Zuckerman, hentydet han selv til dette

uenigheten ikke nasjonale skillelinjer. Sjefene for de amerikanske

forholdet ved å gi sine memoarer tittelen Fra aper til krigsherrer.)

og de britiske bombeflystyrkene, general Spaatz og Air Chief

Til Spaatz' og Harris' ergrelse ble Transportplanen støttet på

Marshal Harris, var skjønt enige om at det beste bidraget de

høyeste hold. De alliertes nestkommanderende, Tedder, hadde

kunne yte operasjon Overlord var å fortsette offensiven mot

tidligere vært sjef for de allierte flystyrkene i Middelhavsområdet

selve Tyskland - britene med angrep på byene om natta og

og hadde sett Zuckermans ideer bære frukter. Tedder, som av en

amerikanerne med bombing av industrielle mål om dagen. Spaatz

overordnet en gang var blitt beskrevet som en «praktisk tenker»

ville særlig bruke størstedelen av de amerikanske flyene mot

med «stor begavelse når det gjelder å prioritere riktig», var i stand

Tysklands oljeindustri. En slik offensiv, hevdet han, ville hindre de

til å se lenger enn de herskende dogmer om strategisk bombing.

tyske bakkestyrkene som skulle stoppe invasjonen, i å få nok

Han ville ha den mest direkte hjelpen han kunne få for å gjøre

drivstoff. Dessuten var Spaatz sikker på at oljeanleggene ville bli

Normandie til et trygt sted for invasjon. Det samme gjorde hans

sterkt forsvart av Luftwaffe, noe som ville gi ham anledning til å ta

sjef - Eisenhower gikk inn for Transportplanen.

knekken på mange av de tyske jagerflyene og øke de alliertes

overlegenhet i luften.

Spaatz og Harris ble imøtegått av talsmenn for det som ble kalt

Men ennå møtte planen motstand fra høyt hold. Statsminister Churchill stilte seg på Harris' og Spaatz' side og angrep det andre

alternativet av humanitære grunner. Tokter mot jernbanen,

Transportation Plan -Transportplanen. Ifølge denne planen skulle

hevdet Churchill, ville resultere i «kaldblodig nedslakting» av sivile

de britiske og amerikanske bombeflyene brukes til å storme de

som bodde i nærheten.

viktigste tyske kommunikasjonslinjene i Nordvest-Europa. De

I virkeligheten lå det sannsynligvis mindre edle årsaker til grunn

skulle ikke bare sette veier, broer og jernbaner temporært ut av

for Churchills standpunkt. Han var sliten og irritabel etter over fire

spill, men ta sikte på systematisk å bryte opp den tyske trafikken.

år som Storbritannias leder og begynte i stigende grad å

Hovedmålet skulle være omtrent 80 jernbaneskiftetomter og

interessere seg for den politiske situasjonen i fremtiden, og det å

reparasjonssentra i Belgia og Nord-Frankrike. Hvis man kunne

drepe en mengde franske sivile under bombetokter var ikke egnet

ødelegge disse, ble det sagt, kunne man skape en «jernbaneør-

til å forbedre forholdet mellom England og Frankrike etter krigen.

ken» rundt de alliertes strandhode i Normandie, og dermed isolere

Ved ett tilfelle måtte Eisenhower minne ham om at Churchill bare

de tyske styrkene fra forsyninger og forsterkninger.

ett år tidligere hadde gått inn for bombing i stor skala av tyske

Mannen bak Transportplanen var den fantasifulle 39 år gamle

ubåtanlegg i franske havnebyer uten å uttrykke noen særlig

britiske vitenskapsmannen Solly Zuckerman, som på dette

bekymring for de sivile. Til slutt ga Churchill opp sin motstand

tidspunktet var sivil rådgiver for planleggerne av operasjon

mot Transportplanen - men bare etter at president Roosevelt

Overlords flystrategi. Da det i sin tid ble ansett som viktig å innta

hadde avslått hans bønn om å gripe inn.

den sterkt befestede øya Pantelleria i Middelhavet før invasjonen

Selv om Harris og Spaatz var misfornøyde med avgjørelsen, så

på Sicilia i 1943, hadde Zunkermans beregninger av slike

gjaldt ikke det for alle flymannskapene. For britiske piloter skulle

tilsynelatende banale matematiske problemer som den bombe-

angrep på jernbaner og verksteder bli en kjærkommen avveksling

tetthet som skulle til for å bringe artillerienheter til taushet, bidratt

fra de kostbare raidene mot Berlin, Nurnberg og andre tyske byer.

til å gjøre det mulig å få øya til å overgi seg bare ved hjelp av

En annen sak var at angrepene på små mål viste at Bomber

bombing. Men Zuckerman hadde sine minussider. Air Chief

Command var i stand til å oppnå større presisjon i nattbombing

Marshal Harris kunne ikke dy seg for å trekke inn Zuckermans

enn Harris trodde var mulig.

162

Mye av denne treffsikkerheten skyldtes en ny metode for å

slapp ned 1 000 bomber så tett at kraterne overlappet hverandre.

markere og belyse målet. I tidligere raid sirklet en «master

De amerikanske bombeflyene fikk lov til å variere oppdragene

bomben> over målområdet og bedømte nøyaktigheten i marke­

i Frankrike med ett og annet tokt inn i Tyskland - takket være

ringen og sendte råd over radioen til de andre bombeflyene.

Spaatz' kullsviertro på at den egentlige nøkkelen til alliert seier i

Ifølge den nye taktikken skulle «bombemesteren», som fløy en

Europa lå i å bombe Tysklands oljeanlegg. Eisenhower gikk med

Mosquito, ta en sving nedover mot målet, identifisere det visuelt

på en begrenset offensiv mot disse oljeinstallasjonene når

og selv slippe markeringsbombene.

bombeflyene ikke trengtes i kampanjen mot jernbanen.

Denne nye teknikken ble først brukt av skvadron 617,

Spaatz hadde imidlertid en kilde han kunne øse av uten slike

«demningssprengerne» fra toktet mot demningene i Ruhr våren

restriksjoner, nemlig Fifteenth Air Force, som var stasjonert i Italia

1943. Skvadronen ble nå ledet av den 25 år gamle Leonard

og ikke var inkludert i Transportplanen. I løpet av den drøye

Cheshire, RAFs yngste oberst. I sin nye rolle som master bomber

måneden som hadde gått siden Big Week - fellestoktet med

likte Cheshire å stupe ned til 700 fot og så rase over gatene i

Eighth Air Force over Tyskland - hadde Fifteenth fløyet et tjuetall

målområdet og slippe ned markeringsbombene. Treffsikkerheten

tokter mot så forskjellige mål som den tyske ubåtbasen i Toulon

i slik markering utført av «demningssprengerne» ble demonstrert

og jernbanetomtene i Budapest og Bucuresti samt en rekke raid

under et Lancaster-angrep på jernbanetomtene i Juvisy-sur-Orge,

over fiendtlige stillinger i selve Italia. Mennene i Fifteenth Air Force

18 km syd for Paris. Lancasterne siktet etter markeringene og

var nå klare til å ta på seg en serie på 20 oppdrag - alle til samme

sted - som skulle bli deres mest minneverdige bidrag til de alliertes sak. Målet var Ploesti, hvor bombefly fra Ninth Air Force og andre på utlån fra Eighth stasjonert i Nord-Afrika hadde møtt sitt endelikt i august 1943. Oljefeltene og raffineriene i dette

produktive rumenske området, som nå igjen gikk for fullt, var fremdeles Tysklands fremste oljeleverandør. Den 5. april ble

Fifteenth Air Force sendt ut for å bombe Ploestis jernbanetomter, hvor oljen ble lastet inn for videre transport til Tyskland.

Tilstrekkelig mange amerikanske bomber traff raffineri-området til å forårsake betydelige ødeleggelser. Angrepets suksess opp­

muntret til flere, og Fifteenth fortsatte å «besøke» Ploesti til midten av august - da sto produksjonen praktisk talt stille. Men Fifteenth hadde betalt en høy pris: 223 bombefly var gått tapt. I mellomtiden utvidet Spaatz sin «oljevirksomhet» til Tyskland

selv. Fra mai av sendte han bombefly fra Eighth Air Force, når han

kunne frigjøre disse fra deres hovedoppgave i Transportplanen, til

å bombe fabrikker for syntetisk drivstoff rundt omkring i das Reich. Spaatz skulle få rett i sin påstand om at den tyske oljen var

svært sårbar, selv om virkningen av de amerikanske angrepene

ikke kom helt klart fram før flere måneder etter D-dagen. Alt i alt fløy de alliertes strategiske og taktiske luftstyrker,

inkludert middelstore bombefly og jagerbombefly fra den amerikanske taktiske Ninth Air Force, som nylig var blitt stasjonert i England, omtrent 200 000 tokter som direkte støtte for

De fargete pilotene i 332nd Fighter Group får instrukser foran et tokt fra sin base ved Ramitelli i Italia. Disse pilotene var kommet til Italia i begynnelsen av 1944 og fløy P-47 i et halvt års tid før de ble overført til Fifteenth Air Force og utstyrt med P-51 Mustang. I løpet av de første to ukene med de nye flyene nedla de over et dusin ofre. 332. jagerflygruppe ble senere dekorert med Distinguished Unit Citation for å ha eskortert bombefly på et 2 600 km langt tokt mot en stridsvognfabrikk i Berlin - den lengste turen som noensinne ble fløyet av Fifteenth Air Force.

163

den forestående invasjonen. De skar over Frankrikes jernbane­

D-dagens merkeligste allierte flyoppdrag gikk verken ut på

nett på en rekke punkter, ødela 1 500 lokomotiver og sprengte

bombing eller strafing, men var simpelthen en grundig gjennom­

alle de 24 broene over Seinen mellom Paris og havet. I

tenkt avledningsmanøver. Lenge før daggry startet to av RAFs

begynnelsen av juni var jernbanetrafikken i Frankrike temmelig

bombeflyenheter - Stirlingene og Halifaxene fra 218. skvadron og

nær kaos.

Lancasterne til «demningssprengerne» i Leonard Cheshires 617.

I tillegg til å smadre de målene som var utpekt i Transportpla­

skvadron - over Kanalen mot Pas-de-Calais-området på nord-

nen, ødela amerikanske og britiske bombefly og jagere 36

vestkysten av Frankrike. Deres formål var å få tyskerne til å tro at

flyplasser, 41 radarinstallasjoner og 45 artillerienheter i området.

den allierte invasjonsstyrken ville gå i land her i stedet for på

Alle disse raidene var beregnet på å villede tyskerne med hensyn

Normandies strender 250 km lenger sydvest.

til det virkelige landgangsstedet - for hvert mål som ble bombet i

Denne planen - som var klekket ut av den britiske radar-

Normandie-området, var det to som ble bombet et annet sted.

spesialisten Robert Cockburn - gikk ut på å mate de tyske

En helt separat kampanje tok for seg tyske utskytningsramper

radarskjermene i Pas-de-Calais-området med falske signaler som

langs vestkysten av Frankrike. Det var herfra Hitler hadde tenkt å

tydet på at to svære armadaer var underveis - den ene til sjøs og

sende sine V-1-raketter mot England. Ødeleggelse av disse

den andre i luften. Selv om de fleste radarstasjonene i området

rampene - som var blitt oppdaget av fotorekognoseringsfly så

var satt ut av spill av allierte fly før D-dagen, var noen bevisst blitt

tidlig som i mai 1943 - ble ansett som så viktig for de allierte at

etterlatt i urørt stand før dette formålet.

amerikanerne konstruerte modeller av dem i full størrelse i Florida for å perfeksjonere bombing av dem i lav høyde.

De siste seks månedene før D-dagen fløy de allierte i alt 25 150

Cockburns matematiske trollmenn hadde utarbeidet en utrolig komplisert serie beregninger som viste at RAF-flyene måtte bevege seg i rektangulære mønstre på ca. 8 x 3 km idet de

tokter mot V-1-anleggene og ødela 83 av dem. Operasjon

kom ca. 2 km nærmere den franske kysten for hver runde.

Crossbow - Kryssbue - som kampanjen ble kalt, tvang tyskerne

Samtidig slapp de ned 12 Window-strimler i minuttet. Matemati­

til å oppgi disse utskytningsrampene og konstruere ferdigfabriker-

kerne hadde til og med regnet ut størrelsen på metallstrimlene

te ramper. Disse ferdigrampene kunne monteres hurtig og var

som trengtes for å illudere en kjempemessig invasjonsarmada. De

små nok til å få plass i en vanlig låve eller en fabrikk, slik at de

lengste strimlene var nesten seks fot lange.

kunne skjules for de allierte. Men denne endringen forsinket

Under RAF-bombeflyene kom «flåten» de liksom skulle dekke -

Hitlers plan for utskytning av hans Vergeltungswaffe -gjengjeldel-

18 mindre fartøyer - og spilte sin egen rolle i bedraget. Hver båt

sesvåpen - mot England, og de allierte var kommet på land i

var utstyrt med minst én 29 fot lang ballong med en radar-

Normandie en uke før V-1 fløy mot England.

reflektor inni. Denne innretningen plukket opp impulsene fra

På selve D-dagen, den 6. juni 1944, holdt de allierte flystyrkene

fiendens radar, forsterket dem og sendte dem tilbake, noe som

en oppvisning som overgikk alt som hadde skjedd i luftrommet

frembrakte et ekko tilsvarende impulsene fra et 10 000 tonns skip.

over Europa. Over 8 000 bombefly og jagere - de mindre flyene med kraftige malingsstriper på for identifikasjonens skyld - fløy

nesten 14 700 enkeltflyginger i løpet av 24 timer. Flyene pepret

Cockburns plan, som hadde vært vellykket under øvelse med

kystbatterier, slapp ned flybårne tropper og slepte glidefly med

konfiskerte tyske radarer i Firth of Forth i Skottland, virket like bra

soldater til slagmarkene, dekket invasjonskonvoier som kom

utenfor Frankrikes kyst. Tyskerne ble så overbevist av det de så på

sjøveien, beskjøt tyske troppestillinger og patruljerte Normandies

radaren, at de faktisk begynte å skyte 12 toms granater til sjøs.

strender. I tillegg fullførte de jobben med å bryte opp veier og

Uforklarlig nok var det ikke et eneste tysk jagerfly som fløy ut for å

jernbaner. Dette ødeleggelsesverket var så grundig gjennomført

kikke nærmere på den fiendtlige armadaen.

at det tok den tyske 2. SS Panzer Division 17 dager å forflytte seg

På D-dagen var det så få tyske fly å se - når om helst og hvor

de 720 km fra Syd-Frankrike til fronten, og mange av de tyske

som helst - at sjefen for de allierte flystyrkene, Air Chief Marshal

reservetroppene måtte karre seg til Normandie til fots.

Sir Trafford Leigh-Mallory, gikk fram og tilbake i sitt hovedkvarter

164

utenfor London og spurte igjen og igjen: «Hvor er Luftwaffe?»

Svaret var at praktisk talt hele Luftwaffe befant seg i Tyskland.

hans ble spredd, og kvelden før invasjonen hadde han gått på fylla sammen med Wodarczyk.

Det hadde blitt tvunget dit for det første av de amerikanske

Tidlig på D-dagen raste Priller og kameraten hans i bakrus

bombeangrepene de foregående månedene, dernest av ødeleg­

sydvestover til Normandie i hver sin FW-190. De stupte ned til

gelsene på flyplassene i Frankrike og Belgia. Kort sagt klarte

knapt 100 fot over britenes overbefolkede strandhode og skjøt til

Luftwaffe bare å fly 300 enkeltflyginger over Frankrike på D-

de var fri for ammunisjon. Så ilte de tilbake til Lille - overveldet

dagen - én for hver 50. fra de alliertes side.

over omfanget av det de hadde sett og forundret over at de

To av de tapreste og mest meningsløse av Luftwaffes

enkelttokt ble fløyet av major Joseph Priller, en jagervingsjef, og

hadde klart seg gjennom svermen av allierte fly og den tyske luftvernilden.

hans parkamerat, vingsersjant Heinz Wodarczyk. Denne morge­

Priller og kameraten hans hørte til de svært få tyske pilotene

nen var de to alene på enhetens tidligere base i nærheten av Lille.

som våget seg inn over Normandies strender i dagslys på D-

Etter ordre ovenfra hadde resten av Prillers dagjagere blitt spredt

dagen. Etter mørkets frembrudd kom en håndfull Ju-88 og slapp

rundt til innlandsbaser i Frankrike, bort fra det kystområde hvor

bombene sine der. Dette var de eneste unntakene fra oppfyllel­

Priller var sikker på at invasjonen ville komme. Priller, en elitepilot

sen av Eisenhowers selvsikre spådom overfor bakkemannskapene

med over 90 kampseire bak seg og et rykte for å tale sine

kvelden før invasjonen: «Hvis dere ser kampfly over dere, kommer

overordnede midt imot, hadde protestert høylydt mot at enheten

det til å være våre egne.»

165

En P-47 Thunderbolt returnerer i tretopphøyde etter et speideroppdrag i forveien for tre amerikanske tanks som rykker fram i Nord-Frankrike.

167

DE ALLIERTES TAKTISKE FLYSTYRKER Taktiske luftstyrker - fly som ble brukt til støtte for tropper i felten

i stedet for til det strategiske formålet å underminere fiendens generelle evne til å føre krig - var et område hvor Luftwaffe førte

an. Tusenvis av tyske fly som opererte i nært samarbeid med

panser- og infanteri-enheter, ga fryktinngytende krefter til den tyske kjempen som tråkket over Europa i 1939 og 1940. Men ved midten av 1943 hadde britene og amerikanerne tatt ledelsen i utviklingen av taktisk flyteknikk, og deres hardtslående tokter kom til sjuende og sist til å vippe balansen over i alliert favør på slagmarkene i Vest-Europa. De allierte brukte taktisk luftkrig etter en tretrinns plan som involverte alle flytyper - til og med tunge bombefly, som ellers bare ble brukt til strategiske oppdrag. Først startet fly av alle typer

inn i det aktuelle området langt foran bakkestyrkene og gikk til / en hytte med jordgolv i Normandie studerer P-47-piloter taktiske mål sammen med sin sjef, oberstløytnant Norman Holt.

angrep på Luftwaffes fly og baser for å skaffe de allierte overlegenhet i luften - hvis ikke fullstendig herredømme. Så, for å isolere fienden i kampsonen, gikk jagere og bombefly løs på

jernbanelinjer, veikryss, lastebilkolonner og tog. Endelig, idet

bakkestyrkene rykket fram, angrep jager-bombefly fiendtlige tropper og brohoder som stengte veien for fremrykningen. Disse

farefulle operasjonene ble hovedsakelig utført av folk fra British Second Tactical Air Force, U.S. Ninth Air Force og U.S. First Tactical Air Force, som hadde fått flere måneders spesialtrening på dette området. Den mest omfattende - og mest vellykte - taktisk flyoperasjo­ nen var den som støttet de alliertes invasjon i Normandie i juni 1944. De taktiske flystyrkene opererte fra England inntil strandho-

det var sikret. Så flyttet de over til hurtig bygde flyplasser i Normandie. Deretter var de taktiske enhetene stadig på farten, ikke bare ved å fly flere tokter pr. dag, men også ved å flytte de improviserte basene etter hvert som bakketroppene rykket fram. Tempoet var enerverende, men pilotene var kampvillige. «Øyne­ ne våre ble skarpere for hvert oppdrag,» sa oberstløytnant

Norman Holt, sjefen for 366th Fighter Group. Etter et tokt, fortalte

Holt, «var vi alle sammen rede til å dra tilbake, tanke opp, få ny ammunisjon og rette et nytt slag mot nazistene.»

168

To B-26 Maraudere baner vei for bakkestyrkene med et tokt mot jernbanen og en kraftstasjon ved Charleroi i Belgia.

169

Disse noe uklare bildene av gjengjeldelsesaksjoner mot tre tyske fly under flytokter etter invasjonen, ble tatt med kameraer montert i vingene på allierte jagerfly. Øverst ser man piloten på en nedskutt Me-110 legge seg flatt i snøen idet angriperen kommer tilbake for annen gang. I de andre to situasjonene blir parkerte ]unkers-52 transportfly (i midten) og et Dornier sjøfly maltraktert av allierte jager-bombefly.

170

Røykskyer innhyllet Luftwaffes flyplass i Chateaudun syd for Paris, idet to Consolidated B-24 Uberator bombefly avslutter angrepet.

PK jakt etter FIENDENS FLY For å skaffe seg overtaket i luften slo de alliertes taktiske flystyrker til mot Luftwaffe både i luften og på bakken. Den vanlige planen innebar et grusomt og effektivt dobbeltslag. Mens jagerflyene holdt Luftwaffe stangen i luftrommet, dukket bombeflyene ned i flak-regnet for å smadre hangarer, administrasjonsbygg og vedlikeholdsavdelinger. I mellomtiden gikk andre fly til verks med 20- og 50-punds bomber mot parkerte fly, rullebaner og spredningsområder. I de taktiske operasjonene som var koordi­

nert med invasjonen i Normandie, fikk de allierte flystyrkene kontroll over et luftrom som strakte seg langt forbi strandområdet. De massive og vidtrekkende angrepene satte ut av spill 36 flyplasser innenfor en radius av 200 km fra strandlinjen og gjorde dem ubrukelige for eventuelle tyske fly som kom for å erstatte de flere hundre som alt var ødelagt. På den tiden da de alliertes invasjonsarméer rykket ut av strandområdet, var de alliertes herredøm­ me i luften så fullstenidg at tyske infanterister i kampsonen gjorde det til gjenstand for gal­ genhumor. De mente at de hadde en vanntett teknikk for å identifisere fly i luften: hvis flyet var sølvgrått, var det amerikansk, hvis fargen var mørk, var det et britisk fly, og hvis det var usynlig, var det tysk.

171

Bomber faller på en vital bro over Moselle nord for Trier i Tyskland idet fire B-26 gjør klar til et siste fremstøt.

172

tog ligger strødd på en skiftetomt ved Limburg i Tyskland. Angrepet ble utført av lette og middels tunge bombefly fra U.S. Ninth Air Force.

KOMMUNIKASJONSNETTET FLERRES OPP Etter at Luftwaffes evne til å blande seg inn i operasjoner på bakken var eliminert, begynte de alliertes fly sin ødeleggelse av mål i en vid sirkel rundt kampsonen. Veier og jernbanelin­

jer ble skåret over, broer ble bombet og fiendtlige skip ødelagt. Dermed ble forsynin­ ger og forsterkninger forhindret fra å nå fronten - og det var også en hindring for tyske soldater i kampsonen som forsøkte å etablere nye frontlinjer lenger bak. De målene som ga størst uttelling, var jernbaneskiftestasjoner, hvor sporene møttes og togene ble lastet. Ved å ødelegge et slikt knutepunkt (500 tonn bomber var nok ifølge

de alliertes beregninger) kunne bombeflyene stanse all trafikk i et ganske stort område. Samtidig foretok andre fly angrep mot fiendens transportnett i selve kampsonen. Mange tog som var isolert på grunn av utbombede jernbanelinjer både foran og bak, ble sprengt i filler av lavtflygende jagerbombefly. «Jeg måtte fly gjennom en av eksplosjo­ nene,» fortalte en amerikansk pilot. «Jeg så et bilhjul skvette forbi den ene vingen min.»

173

En britisk Beufighter (øverst) fyrer av sine raketter mot et skip i Nordsjøen. Slike taktiske angrep krevde utallige ofre, blant dem minesveiperen M-37 (nederst) som brant og sank i Biscayabukta i august 1944.

174

En tysk lastebilkolonne med brennstoff og ammunisjon går i luften antent av 12,7-kaliber sporlysammunisjon avfyrt fra en P-47, som også tok dette bildet. Eksplosjonen i en av laste­ bilene satte i gang en dødbringende kjedereaksjon som ødela ca. 90% av konvoien.

En P-47 kommer seg unna ammunisjons-infernæt fra en lastebil den nettopp har truffet. Mange lavtflygende jagere ble skadd idet angrepsmålene deres eksploderte.

175

En jagerpilot som gjør tjeneste som sambandsoffiser, finsikter himmelen fra luken på en Sherman-tank og dirigerer støtteflyene til målet ved hjelp av radio. Sambandstjeneste var svært upopulært hos pilotene. De var ivrige etter å komme seg tilbake til sine P-47 og P-51 som de anså som tryggere enn tanks.

En P-47 Thunderbolt (øverst til høyre) stuper og strafer en rykende tysk stilling utenfor Couptrain i Frankrike i august 1944. Amerikanske panserstyrker ser på mens de venter på ordre om å rykke fram mot byen. Støtteflyene gikk ofte til angrep på fiendtlige stillinger bare et par meter fra allierte bakketopper - med forbløffende presisjon.

STRIDSVOGNENES "SKYTSENGLER Taktiske flystyrker var en naturlig, utfyllende partner for de hurtiggående tankkolonnene som gikk forut for infanteriet. Fordi suksessen avhang av et meningsfylt samarbeide mellom mennene i flyene og dem som var på bakken, ble jagerpiloter som kjente nærstøtte-flyging ut og inn, utstyrt med flyradio og plassert som sambandsfolk i stridsvognenhetene. Jagerpilotene - vanligvis i grupper på fire P-47 - angrep nære mål etter anmodning fra sambandsoffi­ seren, eller foretok frihåndsraid hvor de slo til mot farlige punkter og advarte de fremrykkende panseravdelingene mot farer som lå foran dem. Tankbesetningene var takknemlige for pilo­ tenes innsats, og de kalte dem «skytsenglene». Etterat P-47 hadde nedkjempet en stilling som oppholdt en panserenhet ved Liege i Belgia i 1944, meldte den jublende kolonnesjefen over radioen til flight-lederen: «Flott! Med den slags støtte kan vi fortsette helt til Berlin.»

176

177

Sommeren 1944 fikk de tyske soldatene som kjempet mot de allierte invasjonsstyrkene i Normandie, en bitter forsmak på hva

som ville skje i deres eget hjemland i luftkrigens siste fase. Armadaer på over 2 000 fiendtlige bombefly tordnet over dem og

spydde ut eksplosiver i slike mengder at de skrekkslagne troppene på bakken kalte dem Bombenteppiche - bombetepper. For de allierte hadde bombeteppene et spesielt formål. De

skulle hjelpe deres bakkestyrker i å bryte ut av Normandie ved å utslette visse tyske stillinger som stengte for fremrykningen. Når artilleriet ikke klarte seg alene, ble teppe-bombing - konsentrert

om et par kvadratkilometer med slagmark - tatt i bruk for å redusere de tyske stillingene til skrap overstrødd med lik, og ryddet på den måten veien - bokstavelig talt - for de allierte

soldatene.

Siden de stridende parter ofte ikke befant seg mer enn 1 000 m fra hverandre, krevde teppebombingen den ytterste presisjon for

ikke å påføre de allierte styrkene tap. Og bombingen måtte koordineres strengt med lederne på bakken, som måtte holde sine styrker klare til å rykke fram straks målområdet var jevnet

med jorda. Ellers ville de overlevende tyskerne få tid til å

omgruppere seg eller tilkalle forsterkninger. Teppebombingen viste seg å være mer effektiv på papiret enn i praksis. Den 7. juli 1944, da 457 av RAFs bombefly kom for å

hjelpe britisk og kanadisk infanteri utenfor Caen ved å slippe rundt 2 300 tonn bomber over byens nordre sektor, satte nok dette infanteriet i stand til å rykke fram - men ikke stridsvognene

og forsyningskolonnene. Teppebombingen hadde revet opp

Caens gater, sperret dem av med skrot og gjort dem umulige å forsere med kjøretøy av noe slag. En mer alvorlig bekymring var bombeflyenes tendens til å beskatte de mennene de skulle støtte. De alliertes bakkesjefer

Bombetepper i Normandie

hadde uttrykkelig sagt fra om sin frykt for dette og insistert på at

En kolossal kanon skyter bom

bombeflyene ikke skulle bombe nærmere allierte tropper enn

Døden under høstløvet

1 200 yards. Likevel falt en rekke bomber på gal side, særlig 24. og

Uventet presang fra en tysk pilot

25. juli da fly fra U.S. Ninth og Eighth Air Force angrep et

Tusen fly blir et dagligdags syn

målområde nord for en viktig riksvei mellom Saint-L6 og Periers.

Speers mareritt blir virkelighet

Den sagnomsuste Panzer Lehr Division holdt den ene siden av

Tyskerne presenterer fremtidens fly

veien, mens tropper fra den amerikanske 1. armé holdt den

Brannstorm i Dresden

Britene revurderer strategisk bombing

andre. Angrepet den 25. juli omfattet 1 900 bombefly og totalt 3 950 tonn bomber. Fra sin side så generalmajor Fritz Bayerlein med

SISTE RUNDE

forferdelse på det monster av en armada som nærmet seg.

kalt Tallboy - Storegutt. Den var strømlinjeformet og fikk derfor

«Flyene fortsatte å komme inn over oss som på et samlebånd,» sa

en fart på 1 200 km/t idet den traff bakken, slik at den boret seg

den tyske pansersjefen, «og bombeteppene ble rullet ut over

over ti meter inn i betongen før den ble detonert av et

store firkanter. Min flak hadde knapt åpnet kjeften før halvparten

tidsbrannrør.

av batteriene ble slått ut av fulltreffere og resten av dem ble brakt

Amerikanerne uteksperimenterte et annet våpen. Krigsherjede

til taushet. Etter en time hadde jeg mistet kontakten med alle, til

bombefly av typen Flying Fortress og Liberator ble fullpakket med

og med over radio. Ved middagstid var det bare røyk og støv å

drøye 9 000 kg høyeksplosiver og bemannet av fører og

se.» Da Bayerlein tok et overblikk over landskapet, minnet det

annenfører som fløy dem mot Frankrike. På et bestemt sted på

ham om et månelandskap. Omtrent 1 000 av mennene hans

Englandskysten, like før Kanalen, ble lunten stilt inn og de to

mistet livet under dette bombetoktet, og like mange ble såret eller

mennene ombord ville hoppe ut og lokaliseres av et rekognose-

paralysert av sjokket eller gikk omkring i ørske, slik at for alle

ringsfly som fulgte med, slik at de senere kunne plukkes opp. I

praktiske formål var Lehr-divisjonen satt ut av spill.

mellomtiden ville det dødbringende flyet fortsette mot målet,

Men på den andre siden av veien holdt også amerikanerne på med å telle sine tap. Feilslåtte bomber hadde drept 111 mann og

fjernstyrt av radioutstyr montert i et konvensjonelt «moderfly»

som overvåket kursen.

såret 490. To dager senere brøt amerikanerne gjennom ved Saint-

Sju slike tokter, under kodenavnet Aphrodite ble satt inn i

L6 og skapte en åpning slik at de allierte kunne rase fram gjennom

august 1944, noen av dem med trist resultat. Flere av sprengstoff-

resten av Frankrike. Men de lidelsene de amerikanske flyene

flyene eksploderte for tidlig og drepte pilotene. Blant disse ofrene

hadde påført sine egne bakkestyrker, førte til en umiddelbar

var en amerikansk løytnant utlånt fra marinen, Joseph Kennedy

reaksjon fra den allierte overkommandos hovedkvarter. General

jr., eldre bror av den senere amerikanske presidenten John F.

Eisenhower, som hadde gått med på teppe-bombing på grunn av

Kennedy.

dens «oppløftende virkning på våre egne folk», bestemte nå at

Bombingen av V-rakett-basene kom imidlertid også for sent.

tunge bombefly ikke skulle brukes som støtte for bakkestyrker på

De fire hovedmålene i Pas-de-Calais-området ble hurtig erobret

nært hold.

av allierte styrker og viste ingen andre tegn til liv enn rotter og

Bombeflyenes kraft ble nå satt inn mot andre mål, nemlig de tyske

flyttet lenger øst.

spinnkjerringer. Etter ordre fra Hitler, hadde installasjonene blitt installasjonene som man gikk ut fra rommet utskytningsramper

En av de forlatte basene, en landsby ved navn Mimoyecques i

og lagre for Hitlers «gjengjeldelsesvåpen». Et tjuetall slike

nærheten av Calais, viste seg å inneholde et halvferdig V-våpen

utskytningsramper hadde tidligere blitt bombet i stykker langs

som hittil var ukjent for de alliertes etterretningsvesen og som var

vestkysten av Frankrike før invasjonen, nå var det hovedsakelig

fullstendig forskjellig fra den flygende bomben V-1 og V-2-

installasjonene i Nord-Frankrike som kom i brennpunktet. V-1 og

raketten. Denne V-3 var en diger kanoninnretning som skulle ha

V-2 hadde herfra kortere vei til London, som var deres fremste

50 løp, hvert av dem 416 fot langt. En av de alliertes eksperter

mål, og samtidig representerte de en trussel mot de posisjonene

beskrev den som «det mest bemerkelsesverdige våpen i annen

de allierte nettopp hadde vunnet i Normandie. Å knuse de tyske installasjonene, som var beskyttet av jern- og

verdenskrig, når en ser bort fra atombomben». Det var meningen

at denne innretningen skulle pepre London med 140 kilos

krevde enorme mengder

granater med en tetthet på én hvert sjette sekund. Avstanden til

sprengstoff. Britene og amerikanerne kom med hver sin løsning

London var 152 km, men V-3 hadde en potensiell rekkevidde på

på dette problemet. RAFs bombefly kom med en seks tonns

160 km. En slik rekkevidde ble gjort mulig ved at eksplosive

betong-tak opptil

30 fot tykke,

«blockbusten> - en bombe som kunne legge hele kvartaler i ruiner

ladninger var plassert på forskjellige steder langs løpet. Heldigvis

- som var konstruert av Barnes Wallis, som også hadde laget de

for londonerne, som allerede hadde V-1 og V-2 å hamle opp

svære skru-bombene som ble brukt mot demningene i Ruhr i

med, viste V-3-prosjektilene seg ustabile under flukten. Til tross

1943. Den nye bomben, som var 21 fot lang, ble passende nok

for den enorme utgangshastigheten hadde de en tendens til å

179

slingre etter at de hadde forlatt kanonen, og den økte

død ku som selskap. Ved inngangen til den nesten løvkledde

luftmotstanden som da oppsto, reduserte distansen.

alléen lå en tank tvers over veien med kanonen pekende til

Offensiven mot V-installasjonene og teppebombingen repre­

himmels. Fra tårnet hang det en tysk soldat med det oppblåste

senterte tilsammen bare en liten del av de allierte luftstyrkenes

ansiktet svart av fluer... På den nedsenkede alléen i halvmørket

innsats under invasjonen på Kontinentet. Bombefly fra U.S. Air

fra buede trær med augustløv trådte et fullkomment og fryktelig

Force og RAFs Bomber Command, sammen med middelstore og

bilde på ødeleggelse fram i minste detalj.»

lette bombefly fra U.S. Ninth Air Force og RAFs 2. taktiske

luftstyrke, støttet sommeren 1944 de fremrykkende allierte

Ifølge den britiske og den amerikanske bombeflysjefen, hhv. Air

landstridskreftene med nesten en halv million enkeltflyginger og

Chief Marshal Harris og general Spaatz, var disse oppdragene

pepret jernbanelinjer, veikryss, broer, kanalbåter, flyplasser,

bare avstikkere fra deres strategiske hovedmål - å knekke

forsyningsdepoter og fiendtlige soldater på flukt. Disse toktene

Tysklands krigføringskapasitet. Og Harris og Spaatz var utålmodi­

var ikke bare kortere, men også langt mindre farefulle enn de

ge etter å fortsette med denne jobben. For første gang siden

tidligere operasjonene over Tyskland hadde vært. På Vestfronten

krigsutbruddet disponerte flystyrkene nok tunge bombefly -

hadde de allierte flyene en tallmessig overlegenhet overfor

nesten 5 000 - og tilstrekkelig overlegenhet i luften til å rette et

Luftwaffe på 8 mot 1. Forståelig nok kom de aliertes piloter til å se

avgjørende slag mot Tyskland.

på disse oppdragene som «melkeruter».

Etter hvert som de tyske troppene flyktet fra Normandie,

Begge bombeflysjefene mente det «ennå var mulig», som

Spaatz uttrykte det, «å mørbanke innsiden av Tyskland fra luften»

forsøkte de desperat å søke ly mot luftangrepene ved å utnytte

nok til å få landet i kne innen våren 1945. Men de hadde vidt

særegenhetene i det lokale terrenget. De unngikk omhyggelig alle

forskjellige syn på hvordan dette best skulle gjøres. Spaatz forble

hovedveier og karret seg fram langs småveier omkranset av

tro mot sin overbevisning om at ødeleggelse av Tysklands

grøfter, tykke hekker og høye, overhengende bøketrær og bjørker

oljeindustri ville påskynde slutten. Derfor hadde han allerede

som dannet naturlige «tunnelen», og for sikkerhets skyld utstyrte

benyttet seg av at Eisenhower hadde latt ham få lov til å holde en

de takene på kjøretøyene med friske greiner.

lettere offensiv gående mot fiendens syntetiske og naturlige

Men det var ikke alltid mulig å skjule seg for flyene. Etter det

oljeresurser med fly som kunne avsees fra oppdragene i

tyske nederlaget ved Falaise i midten av august, sto en britisk

Normandie. Innen sommeren var over, hadde både Romanias

observasjonspost og betraktet en 2 km lang veistrekning hvor en

oljeleier i Ploesti og sentra for syntetiske oljeprodukter i Tyskland

flyktende fiendtlig kolonne hadde kommet under angrep fra RAFs

blitt pepret av Spaatz' flygere.

Typhooners raketter og kanoner - jagerfly som var spesielt

Harris hadde motvillig gått med på at RAFs bombefly ble med

effektive under angrep i lav høyde. Observasjonsposten rappor­

på noen av disse toktene, men hans egen oppfatning om hvordan

terte:

Tyskland skulle bekjempes, var den samme som han hadde hatt i

«Der hvor de flyktende tyskerne var blitt tatt i åpent lende, lå

1942, og var ikke det minste svekket. Han fortsatte å insistere på

de i uregelmessige klynger i de grunne grøftene. Transportmidle­

at Riket ville bøye kne først når tilstrekkelig mange av dets byer lå i

ne deres lå om hverandre. Alle mulige slags biler, mange av dem

ruiner. Harris var overbevist om at hans bombefly kunne avslutte

Citroéner, Renaulter og andre franske merker, lå strødd ut over

den jobben de hadde begynt på to år tidligere. Til sin disposisjon

markene blant hester som lå døde i sjekene på stjålne kjerrer og

hadde han flere fly enn noen gang. Selv om amerikanerne hadde

til og med gammeldagse vogner fra to generasjoner før. Jeg la

dobbelt så mange fly som britene, hadde Bomber Command nå

merke til en topp moderne limousine overmalt med de grønne og

kapasitet til bombing døgnet rundt på egen hånd. Fra september

brune kamuflasjeflekkene som tyskerne likte så godt. Den

av kunne RAFs bombefly angripe i dagslys eskortert av amerikan­

inneholdt en oberst og hans meget velkledde elskerinne. Begge

ske jagerfly eller britiske Spitfire, som riktignok hadde kortere

var blitt skutt gjennom brystet. Sjåføren, som hadde forlatt

rekkevidde, men opererte fra fremskutte baser i den frigjorte

plassen sin, lå i en grøft et par meter lenger fram med en meget

delen av Frankrike. Og om natta hadde Harris' bombefly endelig

180

NYE FLY FORGJEVES Mot slutten av krigen kom tyskerne med et assortement tilsynelatende snodige fly. Selv om alle sammen hadde sine tekniske proble­ mer, hadde et en epokegjørende konstruksjon som kunne utmanøvrere de beste allierte flyene i kamp. Etter å ha vært forfulgt av en Messerschmitt-262, utbrøt en Spitfire-pilot bekymret: «Hvis fienden hadde hatt et rimelig antall av disse enestående flyene, ville det ikke tatt lang tid før vi mistet den overlegen heten i luften som vi har kjempet så lenge for.» Men tyskernes bolde aeronautiske initiativ kom for sent til å gjøre stort annet enn å gi næring til Luftwaffes drømmer om hva som kunne ha vært.

rakettmotor som tok av med full rulle og brente opp nesten hele flyets drivstoffbeholdning på et par minutter.

Dornier-335 ble drevet av to motorer, en foran som dro og en bak som skjøv.

Me-262, som ble introdusert i juli 1944, var det første jet-drevne flyet som ble brukt i kamp. Det holdt 860 km/t og nedla over 500 allierte fly.

Sammensetningen Mistel besto av en FW-190 montert på en førerløs bombelastet ]u-88 som ble dirigert mot målet ved hjelp av radio.

Heinkel-162 jet var enkelt utført og bygd av billig materiale, men masseproduksjonen mislyktes likevel pga. tidsnød.

181

det luftherredømmet som Luftwaffe så lenge hadde snytt dem for.

nå frie hender til å gjenoppta bombeoffensiven mot Tyskland i

Denne siste fordelen var i alle fall delvis et resultat av de allierte

full skala. Combined Chiefs of Staff pekte ut Tysklands olje­

landstridskreftenes hardt tilkjempede fremrykning i Belgia og

industri som første prioritets mål og dernest de tyske kommuni­

Frankrike. Ved å storme tyske nattjagerbaser og bakkekontrollsta-

kasjonslinjene. Uten kanaler og jernbaner og riksveier til å trans­

sjoner hadde de knust hjørnesteinen i Luftwaffes fremskutte

portere drivstoff og andre viktige forsyninger kunne den tyske

forsvar. De tyske nattjagerne kunne ikke lenger motta de

krigsmaskinen låses fast.

signalene som hittil hadde satt dem i stand til å møte de britiske

I løpet av de neste sju månedene skulle allierte fly ramponere

bombeflyene 160 km før målområdet, som tilfellet hadde vært

Tyskland med over 800 000 tonn bomber - omtrent 60% av den

under britenes katastrofale tokt mot Nurnberg i mars 1944. RAFs nattpiloter ble også tilgodesett med et tilfelle av ren flaks.

bombetonnasjen som falt over Tyskland i hele krigen. Oljeanleg-

gene alene ble truffet av 220 000 tonn, noe som reduserte Rikets

I juli fløy en fersk Luftwaffe-pilot over noe han trodde var en tysk

produksjon til 5% av det den hadde vært før de konsentrerte

flybase i Holland og satte dermed jagerflyet sitt ned på en engelsk

angrepene begynte. Raid med 1 000 bombefly - det antallet

flyplass. Han hadde tydligvis blitt tiltrukket av oljebrennerne som

Harris såvidt hadde klart å skrape sammen til sitt historiske angrep

oppvarmet flyplassen for å spre tåken.

mot Koln i 1942, var nå en dagligdags foreteelse.

Det tyske flyet, en Junkers-88 av siste modell, var utstyrt med

Prosessen med å samle sammen disse gigantiske armadaene

to elektroniske innretninger som hittil var ukjent for britene, og

hadde nå utviklet seg til praktisk talt eksakt vitenskap. Spaatz7

som hadde satt Luftwaffes nattjagere i stand til å oppdage fly i

bombefly fra Eighth Air Force tok nå av fra basene sine i Sydøst-

mørke. Den ene var den flybårne radaren SN-2, som brukte en

England med intervaller på 30 sekunder. Hvert fly dro utover

større bølgelengde som unngikk forstyrrelser fra Windows

sjøen til fastsatt tid og sted for så å vende tilbake til England etter

metallstrimler - tyskerne hadde allerede brukt SN-2 under RAFs

radiosignaler fra bakken, komme inn i riktig høyde og finne fram

tokt mot Nurnberg. Det andre instrumentet, som bar kodenavnet

til sin bombeflygruppe. For å lette denne letingen når himlen var

Flensburg, gjorde at Luftwaffes nattjagere kunne spore opp

full av fly, hadde hver gruppe et såkalt samlingsfly å styre etter,

fiendtlige bombefly ved å plukke opp sendinger fra et spesielt

gjerne et krigsherjet og utrangert bombefly overmalt med prikker,

radaranlegg i RAF-flyene. Dette anlegget, med kodenavnet

striper eller andre kjennetegn. Noen av samlingsflyene hadde

Monica, var montert i halen på bombeflyet og varslet tyske

gruppebetegnelsen malt på siden i store bokstaver eller i form av

jagerangrep bakfra.

blinkende lys.

Ved nøye studium og gjennomprøving av disse uventede

Menneskelig dyktighet overtok for vitenskapen så snart

gavene fra den tyske piloten, kunne britene utarbeide effektive

bombeflyene hadde funnet fram til sine respektive grupper og

mottiltak. En ny type Window-strimler som passet til bølgeleng­

formasjoner, en manøver som kunne minne om å hoppe på en

den til SN-2, var i stand til å sette denne radaren ut av spill. Og

karusell i fart. En erfaren pilot visste å beregne flyets svingradius -

trusselen fra Flensburg ble fjernet simpelthen ved å fjerne Monica

ca. 8 km - i forhold til de andre flyene i formasjonen. Men

fra RAFs bombefly. På denne måten ble Luftwaffes eneste

kollisjoner i luften når flyene skulle finne formasjonene, forekom

teknologiske fordeler nøytralisert.

ofte, særlig på dager da kondensen hindret sikten. På et gitt tidspunkt - på minuttet - skulle piloten som ledet

Den 14. september 1944 fikk Harris og Spaatz endelig klarsignalet

gruppen begynne å innarbeide denne i hovedstrømmen av

de rastløst hadde ventet på. De fikk nemlig tilbake fullmakten

bombefly. Over 1 000 fly drev og svingte, bremset, steg og sank

over bombeflyene etter et direktiv fra Combined Chiefs of Staff

for å holde seg i riktig posisjon på vei mot Europas fastland.

(Den Forente Hærledelsen). Øverstkommanderende for de allierte

Anstrengelsene for å få dette til, kunne gi seg merkverdige utslag.

styrker, general Eisenhower, som hadde hatt kontroll over dem de

Annenpiloten på en B-24 fortalte: «Jeg har sett svettedampen stå

foregående seks månedene, beholdt retten til å innkalle bombe­

opp fra hånden til piloten mens temperaturen i cockpiten var

flyene for taktisk bruk i nødstilfelle. Men Harris og Spaatz hadde

minus 50.»

En B-24 med røde, gule og svarte prikker for å kunne sees tydelig, står klar til å samle bombeflyene til formasjon før et tokt mot Tyskland. De bombeflyene som ble brukt på denne måten, var vanligvis gamle modeller som ikke lenger kunne brukes i kamp. Når formasjonen var fullført, vendte disse flyene tilbake til basen.

182

Innen oktober 1944 var general Spaatz' offensiv mot oljen i full

sløse bort tiden med å dra til og fra fabrikkområdet i forbindelse

sving. Han behøvde ikke lenger bekymre seg om Tysklands

med angrep. Etter et tokt var de straks på plass for å reparere

viktigste utenlandske oljeleverandør, Ploesti i Romania. Disse

skadene slik at produksjonen kunne gjenopptas fortest mulig.

oljekildene var ikke bare ramponert av Fifteenth Air Force som

Men arbeiderne var ikke alltid samarbeidsvillige - under et

hadde slått til fra sine baser i Italia, men sent på sommeren var de

bombetokt ble en italiensk tvangsarbeider tatt på fersk gjerning

også blitt erobret av russerne. Og de russiske armeene som

mens han drev og spredte ilden som de alliertes bomber hadde

strømmet inn over Europa, hadde også tatt en rekke raffinerier i

startet.

Polen. Den viktigste utenlandske leverandøren som nå gjensto,

Speer satset på det dårlige været som pleide å hindre allierte

var Ungarn. Mens Fifteenth herjet i de oljerike områdene rundt

offensiver utpå høsten, slik at man i hvert fall delvis kunne

Budapest, startet Spaatz' Eight fra England og tok seg av den tyske

gjenopprette produksjonsnivået. Han stolte også på at de

oljeproduksjonens siste skanse - et par dusin anlegg for syntetisk

fiendtlige strategene ville utvise noe av sin gamle inkonsekvens.

drivstoff i selve Tyskland.

«Vårt eneste håp,» bemerket Speer en gang til Hitler, «er at den

Air Chief Marshal Harris kastet hovedvekten av sine bombefly

inn i olje-offensiven, til tross for at han prinsipielt foretrakk

annen parts flyvåpen har en generalstab som er like vankelmodig

som vår.»

bombing av fiendens byer i stedet. De britiske bombeflyene

Men gjennom høsten og vinteren hadde de allierte luftstrate-

hadde visse fordeler som de amerikanske manglet, som kapasitet

gene tatt peiling på de riktige målene. Været ble bedre enn Speer

til å frakte større bomber, samt et radarsystem som ble kalt GH

hadde forutsatt, og de alliertes ressurser var så overlegne at det

som muliggjorde bombing «i blinde» når skydekket og røyken

aldri var snakk om å holde dem stangen. Bombeflyene kom igjen

hindret øyenkontakt med målet. Men det viktigste var at RAFs og

og igjen inntil det ble meningsløst å forsøke å bøte på skadene.

amerikanernes felles anstrengelser gjorde det mulig å gå mer

systematisk til verks under bombingen av oljeanleggene.

Den mest dramatiske demonstrasjonen av de alliertes nye slagkraft var rettet mot de gigantiske Leuna-verkene 160 km

Utsiktene til nettopp et slikt angrep «hadde vært et mareritt for

sydvest for Berlin. Dette var den største kilden til syntetisk

oss i over to ån>, som Albert Speer senere avslørte. De allierte

drivstoff i Tyskland, og samtidig den best forsvarte. Den ble passet

angriperne drev ikke lenger og virret uregelmessig fra mål til mål.

på av den største konsentrasjonen av luftvernbatterier tyskerne til

Speer, som nå hadde ansvaret for hele Tysklands krigsindustri,

nå hadde klart å samle sammen, og under angrep kunne den

visste at den befant seg i et farlig kvelertak.

gjemmes under et tett røykteppe fra en syreoppløsning som ble

Han satte nå inn en storstilt kampanje for å redde oljen.

sprutet opp i luften. De allierte fløy i alt 22 tokter mot Leuna -

Arbeiderne - for det meste tvangsarbeidere - bygde tykke

Eighth Air Force 20 og RAF 2 - og reduserte verkenes kapasitet til

murvegger rundt de viktigste delene av anleggene. De bygde

et månedlig gjennomsnitt på 9% av normal produksjon.

tilfluktsrom inne i bygningene slik at oljearbeiderne ikke skulle

Mot slutten av 1944 var de alliertes ødeleggelser klart i ferd

183

med å løpe fra Speers heltemodige forsøk på gjenoppbygging.

inne i motoren. Denne blandingen besto av en katalysator som

Den 16. desember, da Hitler begynte sin desperate motoffensiv i

ble kalt C-stoff, hovedsakelig metylalkohol, og T-Stoff, som var

Ardennes i Belgia, startet stridsvognene hans med drivstofforsy-

konsentrert hydrogenperoksyd. Begge var så etsende at de kunne

ninger for fem dager - og denne motoffensiven var snart

oppløse kjøtt, og selve blandingen var så flyktig at en rekke av

bokstavelig talt utpumpet.

Kometene simpelthen eksploderte på bakken.

For Luftwaffe ble olje-offensiven et dobbelt slag i ansiktet. Etter

Bare 279 Kometer kom ut av samlebåndet, og kanskje bare en

hvert som lagrene av flybensin svant, måtte avskjæringsflyene

fjerdedel av dem kom noen gang i kamp. Selv om Komet-pilotene

holdes på bakken i dagevis om gangen, og når de endelig fløy ut i

hevdet å ha skutt ned tilsammen 9 allierte fly, så krevde dette

kamp, hadde de uhyggelige odds mot seg. Tyskerne tapte så

umulige flyet enda flere ofre blant de mennene som skulle fly det.

mange piloter i kampen at Heinz Knoke, den unge lederen for en

Om Kometen ikke viste seg å være stort mer enn en historisk

Messerschmitt-109-enhet som stundom møtte en tallmessig

raritet, så representerte den andre nye jageren, den jetdrevne

overlegenhet på 40 mot 1, skrev i sin dagbok: «Hver gang jeg

Messerschmitt-262, fremtidsmusikken. Me-262 var litt langsom^

lukker cockpitdekselet før start, har jeg følelsen av å legge lokket

mere enn Kometen - toppfarten var drøye 860 km/t - men den

på min egen kiste.»

kunne holde seg i luften i godt over en time. Dessuten gikk dette

tomotors flyet på vanlig diesel, som ikke utsatte det for det

Luftwaffes største håp - og de allierte luftstrategenes største

flyktige rakettdrivstoffets farer, og dieselen var langt lettere å få

bekymring - i de siste månedene av året 1944 lå i to nye tyske

tak i enn høyoktan flybensin.

jagerflytyper som ikke trengte vanlig høyoktan bensin. Disse

Noen få av typen Me-262 ble sendt i kamp i løpet av

flyene var i det hele tatt svært uvanlige. Det ene ble drevet av en

sommeren 1944 og tok seg raskt av noen av Storbritannias

rakettmotor, og det andre var et jetfly. Begge var raskere enn noe

hurtige Mosquito rekognoseringsfly. Til å begynne med unnvek

annet fly i verden både under stigning og i plan flukt.

de tyske jetjagerne de fiendtlige bombeflyformasjonene med

Den rakettdrevne Me-163 Komet hadde en kort, butt form og

deres eskortefly. Men jetjagernes blotte tilstedevær var nok til å gi

ble kalt «Kraftegget» av de håndplukkede pilotene som fløy det.

de allierte luftsjefene kalde føtter - de var pinlig klar over at et

Kometen hadde enorme krefter. Toppfarten lå omkring 950 km i

tilstrekkelig antall av dem kunne sette hele bombeoffensiven i

timen - 160 km/t raskere enn amerikanernes Mustang - og den

fare. Britene hadde selv en jetjager, Gloster Meteor, men den

kunne klatre rett til værs 11 500 fot i minuttet. En av Kometens

hadde for liten rekkevidde til å fly til Tyskland, og en amerikansk

første ildprøver hadde vært et amerikansk tokt mot Magdeburg i

eksperimentjager trengte et drøyt år på seg for å bli kampklar.

august 1944. En Komet-trio hadde da overveldet en formasjon Mustanger ved å gå høyt over de amerikanske jagerne for så å

Heldigvis for de allierte hadde Luftwaffe bare noen få fly av typen

stupe ned mot dem og innkassere tre raske seire.

Me-262. Hitler hadde nølt for lenge med å utvikle jetflyet. Da

Men Kometen hadde også sine problemer. Ett av dem var å

tyske flyeksperter avslørte verdens første jetflymodell i august

lande. Kometen tok av på hjul, men disse ble kastet av i luften, og

1939, fire dager før krigsutbruddet, var Føreren så sikker på en

flyet måtte lande - med 190 km/t - på en skinne som var festet til

rask seier i den kommende konflikten at han viet jetflyets

underkroppen. Men et langt alvorligere problem var Kometens

militære potensiale svært liten oppmerksomhet. I november 1943,

mangel på utholdenhet. Den brente opp 1655 liter brennstoff på

da Me-262 hadde nådd det stadium da den kunne settes i

mellom fire og sju minutter. Selv om flyet raskt kunne finne fram

masseproduksjon og brukes som jager, var Hitler så opptatt med

til en fiende, måtte kampen snart avbrytes, og Kometen måtte

offensiv aksjon mot de allierte, at det eneste spørsmålet han fikk

sveve tilbake til basen. Dette begrenset Kometens aksjonsradius

seg til å stille, var: «Kan dette flyet frakte bomber?» Og da

til 40 km. Det verste problemet lå i selve drivstoffet - eller rettere sagt de

to drivstofftypene som forbrente etter hvert som de ble blandet

184

Luftwaffesjef Goring velvillig svarte: «Ja, min Fører, teoretisk sett,

ja,» ga Hitler ordre om å sette Me-262 i produksjon - men som

jagerbombefly.

Imidlertid hadde Me-262 på den tiden ingen innretning til å

Under Nowotnys entusiastiske lederskap klarte den nye

slippe bomber, og å modifisere flyet ville ført til kritisk forsinkelse i

enheten å takle amerikanske bombeflyformasjoner på vei til mål i

leveransene. Hitlers ordre ble i all stillhet omgått av Gorings

Tyskland, og de eskorterende Mustangene ble snart tvunget til å

nestkommanderende, feltmarskalk Milch. Som direktør for Luft­

forandre taktikk. I stedet for å opperere langt foran bombeflyfor-

waffes rustningsavdeling visste Milch at man desperat trengte

masjonen for å jakte på tyske avskjærere, måtte de nå holde seg

jetjagerne for å avverge de allierte bombeflyene, og han lot flyet

tett inntil bombeflyene for å skjerme dem mot de lynraske

produseres som jagerfly. Men i mai 1944 oppdaget Føreren at

jetjagerne. I løpet av den første måneden klarte Nowotny og

ordren hans var blitt underminert. Rasende ga han ordre om stans

mennene hans å skyte ned i alt 22 fiendtlige fly.

i produksjonen, innkalte Milch og utba seg en forklaring.

Men tekniske problemer og inadekvat opplæring av pilotene i

Milch gjorde vondt verre. «Min Fører,» utbrøt han, «selv det

taktisk bruk av Me-262 - sammen med det overveldende antallet

minste barn kan da se at dette er en jager og ikke et bombefly!» En

amerikanske jagere - begynte snart å få konsekvenser. Siden

sjokkartet taushet fylte rommet - ingen snakket til Føreren på

jetmotorene krevde full overhaling etter hver 12. flytime, hadde

den måten. «Aufschlagbrand» (havaribrann) hvisket en av de

Nowotny sjelden mer enn tre-fire fly til daglig disposisjon.

tilstedeværende skrekkslagen. Innen en måned var Milch fjernet

Dessuten måtte start og landing - de vanskeligste manøvrene

fra sin stilling og flyttet over til mindre prestisjepregede oppgaver i

med Me-262 - gjennomføres under ild fra Mustanger og

Luftwaffe.

Thunderbolter som patruljerte over jetflybasene.

Hitler nedla deretter forbud mot å omtale Me-262 som noe

Om morgenen den 8. november ledet Nowotny en gruppe på

annet enn en «Blitz-Bomber». Men noen av mennene rundt ham,

fem jetjagere mot en amerikansk bombeflyformasjon. Tre av de

blant andre Speer, våget å presse på for å få satt den i full

tyske jetjagerne ble skutt ned, men Nowotny meldte over radioen

produksjon som jagerfly. Den mest høylydte talsmannen for

at han nettopp hadde tatt sin 258. seier. Så døde en av motorene

dette var Adolf Galland, Luftwaffes frittalende jagerflysjef. Han

hans ut. Nowotny forsøkte å lande med en sverm av Mustanger

hadde selv prøvefløyet Me-262 i 1943 og hadde opplevd det

etter seg, da flyet hans plutselig gikk i bakken og eksploderte.

«som å fly på englevingen>. Han erklærte at han heller ville ha én

jetjager enn fem konvensjonelle jagerfly.

Blant dem som var vitne til dette havariet, var Adolf Galland, som

I slutten av september 1944 ga Hitler endelig etter. Et annet

sto på basen og ventet på at Nowotny skulle komme tilbake.

jetfly, Arado 234, som fra begynnelsen av var planlagt som lett

Galland trakk enheten ut av kamp - dagens kamp hadde etterlatt

bombefly og rekognoseringsfly, var nå langsomt i ferd med å

bare 4 kampdyktige fly. Mens en ny enhet ble satt sammen med

komme ut av samlebåndet. Hitler gjorde nå en avtale med

de overlevende fra Nowotnys gjeng som kjerne, falt Galland

Galland og de andre jetjager-entusiastene: For hvert Arado

tilbake på sitt eneste håp om triumf for Luftwaffe - en plan som

bombefly som ble produsert, ville han tillate én Me-262 å gjøre

involverte bruk av de konvensjonelle jagerflyene.

tjeneste som jagerfly.

Idéen gikk ut på å samle sammen en armada på 3 000 jagerfly

En uke senere, den 3. oktober, begynte den første jetjager-

og slenge dem alle på én dag i fjeset på en større amerikansk

enheten å operere fra to baser ved Osnabruck, ikke langt fra

bombeflystrøm. Hele høsten igjennom hadde Galland tatt seg av

grensen mot Holland, like under amerikanernes hovedrute til

Me-109 og FW-190. Han var beredt til å miste så mange som 500

Tyskland. Denne enheten besto av 30 jetjagere under ledelse av

fly hvis han kunne få skutt ned like mange fiendtlige bombefly i

major Walter Nowotny, en østerrikskfødt pilot som i en alder av

én omgang. Han kalte planen for Der Grosse Schlag - det store

23 år ble den første som nådde 250 luftseire. Denne bemerkelses­

anslaget. Galland mente at hvis bombeflyene kunne tildeles et

verdige summen skyldtes for det meste lette motstandere på

slikt slag på en eneste dag, ville de måtte utsette offensiven mot

østfronten, og den avspeilet også tyskernes praksis med å telle

oljeanleggene.

ofre selv om man ikke så fienden havarere eller hoppe ut, tilfeller

Men omstendighetene begynte å spise opp Gallands plan. De

som de allierte ville betegnet som «probables» - sannsynlige ofre.

fiendtlige bombeflyene viste seg tilsammen 13 dager i løpet av

185

november og slapp ned og bombet oljeinstallasjonene kraftigere

ned inntrengeren. I løpet av den neste timen var Meyer og

enn noen gang. Luftwaffe måtte kalle inn reservefly for å verge

pilotene hans viklet inn i nærkamp med tyskerne samtidig som de

seg mot angriperne, og på bare fire dager med intens kamp var

forsøkte å unngå luftvernild fra amerikanske batterier rundt

nesten 300 tyske piloter døde eller såret. Og så, midt i november,

basen. Selv om Meyer fikk skutt bort en del av vingen av

fjernet Hitler resten av de jagerne Galland hadde samlet sammen

amerikanske batterier, og han nesten gikk tom for ammunisjon,

til Der Grosse Schlag og sendte dem til vestfronten for å delta i

overlevde han både luftvernilden og tyskerne. Mustangene hans

motoffensiven i Ardennene.

tok knekken på nesten halvparten av de 50 tyske flyene.

Hitler ville at jagerne skulle foreta et overraskelsesangrep i stor

Meyer fikk æren for å ha skutt ned to FW-190 den morgenen,

stil mot fremskutte allierte flyplasser i Holland, Belgia og Frankrike

noe som ga ham en totalsum på 24 luftseire i hele krigen, nok til å

og deretter gi dekning for stridsvognenes fremrykning. Panserav­

gjøre ham til en av amerikanernes toppscorere i Europa. Samme

delingene rykket fram den 16. desember, men tykk vintertåke

ettermiddag fløy han trygt tilbake fra et patruljeoppdrag. Like

forsinket Luftwaffes angrep på de alliertes baser. Da det endelig

etterpå var han satt ut av spill for resten av krigen - på grunn av

ble satt inn nyttårsmorgen 1945, hadde den svære tyske

skadene han pådro seg i en bilulykke.

jagerstyrken blitt mer enn halvert av de alliertes strafing og av

Asch var bare én av basene hvor tyskerne ble påført betydelige tap. Av de nesten 900 tyske pilotene som deltok i nyttårstoktet,

kamper i luftrommet over frontlinjene.

Den tyske angrepsstyrken denne nyttårsdagen besto av nesten

ble 253 drept, såret eller tatt til fange. Dette utgjorde Luftwaffes

900 fly av typen Messerschmitt og Focke-Wulf, praktisk talt hele

største tap på én enkelt dag under hele krigen, et tap som

Luftwaffes jagerstyrke. Mange av pilotene var utrente rekrutter,

tyskerne ikke hadde råd til. Det som hadde begynt som Gallands

og en del av de eldre flygerne var i bakrus etter en nyttårsfeiring

«Grosser Schlag» hadde blitt forvandlet - på grunn av de alliertes

de trodde ble deres siste. Resultatet ble at mange av pilotene aldri

jagerstyrker og Hitlers innblanding - til Luftwaffes siste sukk.

fant fram til de allierte basene. Men noen gjorde det, og de kom som en fullstendig overraskelse for de allierte på en del av basene.

Tidlig på året 1945 slapp de allierte bombeflyene løs hele sitt raseri

De ødela eller skadet 206 av de alliertes fly, mange av dem mens

mot das Reich, som nå var praktisk talt forsvarsløst. Store

de ennå sto på bakken.

Bombenteppiche rullet seg ut over landets byer, jevnet med jorda

Men andre steder kom de amerikanske og britiske jagerne seg raskt på vingene og innledet en rasende

luftkamp. Ved

amerikanernes base i Asch i Belgia var et dusin Mustanger i ferd med å ta av like før klokka ti om morgenen, da 50 tyske jagerfly

de byene som var urørt, og smadret resten i de som var delvis ødelagt. På dette tidspunktet lå mesteparten av de største tyske byene - de med over 100 000 innbyggere - allerede i ruiner.

Områdebombingens profet, Air Chief Marshal Harris, hadde

stupte ned mot flyplassen. Mustangene sto under ledelse av

tidlig i 1943 begynt med en liste over 60 byer han ville ødelegge,

oberstløytnant John C. Meyer, eliteflyger og nestkommanderende

og han hadde siden krysset dem av én for én. Dette fortsatte han

for 352. gruppe. Hvis Meyer hadde fulgt den offisielle dagsordren,

med til tross for at luftstabssjef Portal la press på ham for å få ham

ville pilotene hans ha sittet i de snødekte teltene sine og ventet på

til å konsentrere seg om de topprioriterte målene - oljeanlegg og

klarsignal for et eskorte-oppdrag til Tyskland. Men tidligere på

kommunikasjonslinjer. Å sette slike mål ut av spill var langt

morgenen hadde Meyer hatt en følelse av at Luftwaffe ville dukke

viktigere for de allierte enn å nedslakte tyske byer engros.

opp over Ardenner-fronten, og Meyer hadde overtalt komman­

Portal og hans overordnede var bare opptatt av effektiviteten i

derende general til å tillate at deler av gruppen fikk bli igjen som

områdebombingen, ikke dens moralske sider. Portal hadde selv

taktisk patrulje.

nylig foreslått et massivt bombeangrep mot Berlin, med britiske

Meyer hadde akkurat løftet Mustangen sin fra rullebanen da

og amerikanske bombefly på farten døgnet rundt. Formålet med

han plutselig så opp og fikk øye på en FW-190 som gikk til angrep

denne operasjonen, som bar kodenavnet Thunderclap - Torden­

på et transportfly lenger borte på flyplassen. Meyer trakk

skrall - var å bryte ned folkets moral, slik at tyskerne ville be om

øyeblikkelig opp landingshjulene, ga Mustangen full gass og skjøt

fred. Denne planen ble imidlertid lagt på hylla fordi amerikanerne

Tre Spitfire jagerfly ført av eksilfranskmenn som gjorde tjeneste i RAF, gjør klar til landing ved siden av de andre på en gjenerobret flyplass i Luxeuil-les-Bains i Frankrike i september 1944. Amerikanske bombefly smadret hangarene og Luftwaffe-flyet til venstre før tyskerne trakk seg tilbake.

186

ikke kunne stille opp nok jagerfly til å eskortere det antall

over, ble det dessuten lagt press på Spaatz for å få i stand et av­

bombefly som trengtes.

gjørende luftangrep å la Thunderclap. I denne atmosfæren, preget

I alle fall gikk general Spaatz imot Thunderclap og faktisk imot

av utålmodighet og frustrasjon, fravek Spaatz sine prinsipper.

hele ideen om å bombe byer. Den amerikanske bombeflysjefen

Den 3. februar 1945 sendte han nesten 1 000 bombefly mot Ber­

sa han ikke hadde lyst til å bli sittende med oppgjøret etterpå -

lin. Toktet skulle først og fremst rettes mot jernbanetomter og

fordømmelsenen som sikkert ville komme når krigen var over.

andre deler av kommunikasjonsnettet, men mange av bombene

Men hva Spaatz enn måtte mene, så var forskjellen mellom

falt på offentlige bygninger i byens sentrum. Senere innrømte

områdebombing og bombing mot utvalgte mål ikke alltid like

Spaatz at flyene hadde bombet temmelig vilkårlig «og gjorde in­

klar. Når dårlig vær gjorde målet usynlig, grep amerikanske

gen anstrengelser for å begrense oss til militære mål». Kanskje så

bombeslippere til bombing «i blinde» ved hjelp av et lignende

mange som 25 000 berlinere døde under dette angrepet.

radarutstyr som britene brukte på nattoktene. Bombing ved hjelp

Et enda mer dødbringende angrep ble en annen by til del. Den

av radar - en metode som delvis ble brukt under 80% av de

13. og 14. februar herjet britiske og amerikanske bombefly

amerikanske raidene i de siste tre månedene av 1944 - fordelte

Dresden, 160 km sør for Berlin. Ødeleggelsene i Dresden ble

seg på hele området rundt det raffineriet eller den jernbanetom-

symbolet på luftkrigens siste terror-måneder.

ten som utgjorde det forhåndsbestemte målet. Gjennomsnittlig var det bare en tredjedel av bombene som falt innenfor en radius

På Harris «hit-liste» figurerte Dresden temmelig langt nede. Det

på 1 000 fot fra målet.

var faktisk den største tyske byen som hadde unngått bombing i

I begynnelsen av 1945, etter at Hitlers Ardenner-offensiv had­

stor skala så langt. Bare to ganger hadde den blitt berørt av

de rokket ved de alliertes overbevisning om at krigen snart var

bomber - i begge tilfeller fordi amerikanske bombefly ikke kunne

187

gå mot sine egentlige mål - oljeanlegg - på grunn av dårlig sikt. I

bombet de 311 «Fortene» ved hjelp av radar og siktet sine 771

stedet hadde de bombet Dresdens jerbaneskiftetomter, og faktisk

tonn mot byens jernbanestasjoner og skiftetomter.

fantes det lite annet i byen som hadde betydning for de allierte

Det som gjorde angrepet på Dresden så kolossalt ødeleggen­

strategene. Over hele Tyskland var Dresden først og fremst kjent

de, var en sjelden kombinasjon av omstendigheter. Det fantes

som en by med rike kulturelle og historiske severdigheter -

praktisk talt ingen motstand. Byens luftvernbatterier hadde blitt

parker, museer, en opera samt en del bygninger som stammet fra

fjernet en måned før og sendt til den russiske fronten, og selv om

det 13. århundre. Utenfor Tyskland var Dresden innbegrepet av

en enhet Me-110-jagere var stasjonert bare 8 km unna, var

det fine porselenet som egentlig ble laget i en landsby 12 km

bensinmangelen nå så akutt at pilotene hadde forbud mot å ta av

unna.

uten fullmakt fra divisjonshovedkvarteret. Denne fullmakten

Initiativet til angrepet på Dresden kom fra statsminister Winston Churchill, som en del av en plan om å bombe en rekke

kom for sent, og pilotene måtte sitte på rullebanen og se Dresden

brenne ned.

byer i Øst-Tyskland. Churchills motiver var først og fremst

Dessuten var været over Dresden usedvanlig klart om natta.

politiske. Han og president Roosevelt skulle snart møte Stalin i

Skydekket over Tyskland revnet for et par timer, og RAFs

Jalta, og ingen av de to vestlige lederne hadde mye å vise til når

treffsikkerhet med bombene, som hadde blitt perfeksjonert

det gjaldt suksess på landjorda. De britiske og amerikanske

gjennom fem års bombing, kom til sin rett. Men det aller viktigste

^rméene sto bom bast vest for Tyskland mens en massiv russisk

var at Dresden by var fullstendig uforberedt på et angrep av slike

hæroffensiv var i gang langs tyskernes østlige grenser.

dimensjoner. I hele byen fantes det bare en eneste betongbunker

Ved å sprenge Dresden og andre østtyske byer i luften kunne

som egnet seg til bomberom - og den var reservert for den lokale

de allierte gi Stalin klare beviser for sine anstrengelser på russernes

gauleiter. Verken byens innbyggere eller dens myndigheter ville

vegne. Disse angrepene ville ikke bare spre forvirring blandt de

trodd at Dresden skulle bombes. Ifølge den lokale humoren skulle

hundretusener som flyktet foran Den Røde Armé, men ville også

Dresden spares fordi de allierte hadde tenkt å gjøre den til

gjøre det vanskeligere for tyskerne å sende tropper til østfronten.

Tysklands hovedstad etter krigen - eller fordi Churchill angivelig

Det var heller ikke utilsiktet å la disse toktene minne Stalin om

hadde slektninger der. Beredskapsmangelen ble ikke mindre akutt

britenes og amerikanernes styrke i luften.

av det faktum at byen var full av flyktninger fra østfronten, noe

Planleggerne i staben til RAFs Bomber Command var ikke

som hadde økt folketallet fra 630 000 til vel en million. Mange av

særlig entusiastiske over å angripe Dresden. De visste lite om

flyktningene kom fra fjerne landsens avkroker og hadde aldri hørt

byens forsvar og manglet til og med et standardkart over mål i

en flyalarm før.

området. Til og med Harris var overrasket over den nye ordren.

Dresden brant i en uke. Den verste brannen kom en times tid

Noen av skvadronene uttrykte sin misnøye ved å vedta å kutte ut

etter britenes angrep, da tusener av separate utbrudd forente seg

det vanlige rituale med å slippe ned flasker, murstein og annet

i en hylende brannstorm av samme typen som den RAF skapte i

skrap som fornærmelse mot tyskerne.

Hamburg i juli 1943. Den feide over et 6 500 mål stort område -

Men bortsett fra dette ble angrepet på Dresden gjennomført

praktisk hele den gamle delen av Dresden - med vinder av

på en rutinepreget måte. Natt til 13. februar sendte britene to

tornado styrke som svidde av alt og alle som kom i deres vei og

separate puljer av Lancastere. Den første puljen, 234 fly, bombet i

blåste ut livet til dem som hadde søkt tilflukt i byens kjellere.

17 minutter. De 538 flyene i den andre puljen kom tre timer

En overlærer ved navn Hanns Voigt, som ble nødt til å gjøre

senere og siktet etter utkanten av flammehavet. Tilsammen slapp

tjeneste i en nødsarbeidsinstans som het Abteilung Tote -

britene 2 656 tonn bomber, en mengde som på dette tidspunkt

Avdelingen for døde - ga senere en beskrivelse av redslene. «Jeg

var helt normal. Omtrent 75% av bombene var brannbomber,

ville aldri trodd at døden kunne komme til så mange mennesker

det vanlige under raid mot gamle byer med mange brennbare

på så mange forskjellige måter,» forteller han. «Jeg hadde aldri

trehus. 10 timer etter at de siste britiske bombene falt, kom

ventet å se folk begravet på den måten - brent, kremert,

amerikanerne. Dette var askeonsdagen, og like etter middag

sønderrevet og trykket ihjel. Noen av ofrene så ut som om de sov

En sandsteinsfigur på toppen av Dresdens rådhus peker med uhyggesvanger ro ut over ruinene av de eldre bydelene som ble herjet av en brannstorm antent av allierte bombefly i februar 1945. En britisk pilot skrev: «For første gang på mange år syntes jeg synd på folk der nede.»

188

189

fredelig, andre hadde ansiktene fortrukket i smerte, med kropper

Churchill måtte omforme memorandumet. Men det var nå klart

som tornadoen hadde rensket nesten nakne. Det var forkomne

at vilkårlig bombing ikke var populært hos Churchill, Portal og

flyktninger fra øst kledd i bare filler, og det var folk fra operaen

andre toppledere som hadde gått inn for områdebombing til og

kledd i den fineste stas. Ett sted var offeret blitt til en formløs

med før Harris begynte å iverksette den i 1942. Da den britiske

klump, et annet sted til et lag aske i en sinkbalje.»

regjeringen lot det hagle formelle æresbevisninger over sine

Jobben med å identifisere og fjerne de døde var så vanskelig at

krigshelter ved slutten av krigen, ble Harris og RAFs Bomber

byens myndigheter, for å hindre tyfus og andre epidemier, til slutt

Command åpenlyst oversett. På årsdagen for raidet mot Dresden

bare sperret av sentrum og satte opp 25 fot lange grillovner og

slo Harris seg ned i Rhodesia.

kremerte ofrene i tusenvis. De første overslagene over dødsofre nådde opp i 135 000, men

Til tross for sin maktesløshet over Dresden, fortsatte Luftwaffe å

senere ble de justert ned til 35 000, færre enn det antall som

kjempe. I mars 1945 klarte man å sende opp 40-50 jagere på en

omkom i Hamburg i 1943. Men de første beregningene -

gang for å møte-nye angrep fra de allierte bombeflyenes side. En

sammen med et hittil uhørt propagandafremstøt gjennom tysk

av de nye jetjagerskvadronene ble ledet av Adolf Galland, som

kringkasting - bidro til at Dresden ble symbolet på at en

hadde begynt krigen som skvadronssjef og ville avslutte den på

luftkrigsmakt hadde gått amok. I dagene umiddelbart etter

samme måte. Goring hadde med Hitlers velsignelse endelig blitt

angrepet var det mange amerikanere og briter som for første gang

kvitt Galland som jagersjef etterat han åpenlyst hadde gjort narr

ble klar over at de alliertes bombing ikke alltid var rettet mot

av Førerens nyeste yndlingsplan for vinne luftkrigen. Planen

militære og industrielle mål - slik deres regjeringer hadde innbildt

omfattet et vidundervåpen, som riktignok ikke var tatt i bruk

dem. Den 17. februar 1945 meldte Associated Press at de allierte

ennå, men gikk under navnet Volksjåger - Folkejagere. Det var et

flyvåpensjefene hadde tatt «den lenge ventede beslutningen om

lite énmotors jetfly som, slik Hitler tenkte seg det, ville bli fløyet av

å gå til bevisst terrorbombing av de store tyske befolkningssentra

fanatiske 16 til 18 år gamle gutter etter en kort treningsperiode

som en nådeløs fremskyndelse av Hitlers undergang». Denne

med glidefly.

meldingen var feilaktig forsåvidt som at den hevdet at det dreide

De siste overlevende av Luftwaffes elitepiloter flokket seg om

seg om en ny beslutning. Vilkårlig bombing var gammelt nytt på

Gallands enhet. De var så ivrige etter å tjenestegjøre under ham -

denne tiden - selv om de allierte sjefene steilet ved bruken av

og å avslutte krigen med ære ved å fly verdens raskeste jagerfly -

begrepet «terrorbombing».

Meldingen fra Associated Press ble publisert vidt og bredt i amerikansk presse, men ble undertrykt av den britiske regjerin­

at mange piloter sto opp av sykesenga for å bli med. Goring selv

fortalte Galland at han ville være glad for å bli med «hvis jeg var et

par år yngre og mindre korpulent».

gen. Likevel ble spørsmålet om Dresden og om områdebombing

Galland og hans stjernepiloter startet til tider fra rullebaner

tatt opp i Underhuset den 6. mars. Selv Churchill hadde sine

fulle av kratere og gikk opp med umulige odds mot seg. Likevel

reservasjoner, selv om han virket mindre opptatt av moral enn av

skjøt de ned nesten 50 allierte fly. Så en dag i april fikk Gallands

Storbritannias interesser.

eget jetfly hard medfart, men med stor dyktighet klarte han å

Den 28. mars fremsatte Churchill sitt syn i et noe illojalt memorandum til flystabssjef Portal. «Det forekommer meg,» skrev

statsministeren, «at øyeblikket er inne til å ta spørsmålet om

crash-lande i 240 km/t, hvoretter han ble brakt til sykehus med

granatsplinter i kneet. Dagen før hadde 318 av RAFs Lancastere gått på jakt etter

bombing utelukkende for å øke terroren, om enn under andre

Hitler selv og bombet Førerens villa i Berchtesgaden. Men Hitler

påskudd, opp til ny vurdering. Ellers vil vi komme til å herske over

var ikke der. Han var nesten 500 km lenger unna, i Berlin, i en

et ytterst ruinert land. Vi vil for eksempel ikke være i stand til å få

bombesikker bunker hvor han fem dager senere tok sitt eget liv.

byggemateriale ut av Tyskland fordi vi temporært må sørge for tyskernes selv.» Referansen til «terrorbombing» plaget Portal så sterkt at

190

Raidet mot Berchtesgaden var et av de siste som ble utført med

de allierte bombeflyene. Innen utgangen av april var det faktisk

ikke flere mål igjen. Den 16. april, da russiske og amerikanske

styrker møttes i hjertet av Tyskland, var den anglo-amerikanske

diskusjoner. Bombeflyene hadde ikke oppfylt de tidligste profete­

strategiske luftoffensiven offisielt slutt.

nes spådommer om at flystyrker kunne vinne en krig alene.

Offensiven hadde kostet nesten 160 000 allierte besetnings­

medlemmer - 79 265 amerikanere, 79 281

Bombingen klarte heller ikke å knekke Tysklands kampvilje. Men

briter - og et

de allierte landstridskreftene som nå myldret inn over Tyskland,

ubestemmelig antall tyske flygere. Effektiviteten i bombingen, og

hadde kommet dit for en stor del takket være de ødeleggelsene

likeså de moralske aspektene av drapet på anslagsvis 305 000

som var resultatet av bombeflyenes kostbare offensiv.

sivile tyskere, skulle komme til å bli gjenstand for endeløse

191

BOEING B-17G FLYING FORTRESS Motorer: 4 stk. 1 200 HK Wright Cyclone stjememotorer

Vingespenn: 103 fot 9" (31,62 m) Lengde: 74 fot 9" (22,78 m) Totalvekt: 29 250 kg Rekkevidde: 2 978 km med 1 800 kg bombelast

Toppfart: 486 km/t i 25 000 fot Bestykning: 13 stk. 12,7 Browning mitraljøser. Standard bombelast 2700 kg.

Maks. bombelast 5 760 kg

Besetning: Ti

B-17G, den vanligste av de seks typene av Flying Fortress, bærer de røde og gule fargene til Eighth Air Forces 487th Bomber Group.

193

FREMSKRITT I FLYPRODUKSJONEN Gjennom hele krigen var Storbritannia, USA og Tyskland deltakere i et teknologisk kappløp for å utstyre sine flyvåpen med

bombefly og jagere som kunne fly fortere, skyte bedre og vare lenger enn fiendens fly. Tilsammen avstedkom de stridende parters industri hundretusener av fly i hundrevis av modeller. Noen av de mest effektive og mest brukte flyene er vist på de følgende sidene, sammen med spesifikasjonene som oftest gjaldt for hver flytype. Maktbalansen i luften skiftet flere ganger etter hvert som den

ene part - og så den andre - produserte nye fly - eller nye modeller av de gamle - som hadde en ørliten fordel over

motstanderens fly. I begynnelsen av krigen hadde tyskerne tusenvis av overlegne Heinkel-111 middelstore bombefly og Messerschmitt-109 jagerfly. Disse gikk i spissen for den raske erobringen av Polen, Frankrike, Belgia og Holland og det etterfølgende angrepet på England. Britene kom imidlertid sterkt

tilbake med den smidige Supermarine Spitfire, som var essensiell når det gjaldt å demme opp for Luftwaffes fremstøt. Da Storbritannia gikk over på offensiven, var landets strategiske

bombefly til å begynne med utilstrekkelige. Men med den tunge, langtrekkende Lancaster og senere med amerikanernes

B-17 og B-24 fikk de allierte krigens mektigste bombefly-trio. Luftwaffe beskattet de alliertes bombefly hardt med den relativt

nye og dødbringende Focke-Wulf 190. Men amerikanerne besvarte denne trusselen med å ta i bruk P-47 og P-51, glimrende

mot-jagere som også hadde tilstrekkelig rekkevidde til å eskortere bombefly langt inn i Tyskland. Et par storartede fly - som Me-109 eller den smekre Boing B-17 - ble beundret av både venn og fiende. Enkelte viktige fly fikk et

noe tvetydig rykte. Den uhåndterlige B-26 Marauder, bygd av Martin"s Maryland, fikk tilnavnet «Baltimores Hore» fordi dens korte, butte vinger «lovte liten synlig støtte». Likevel var nesten

alle flytypene elsket av dem som fløy dem. «For de fleste piloter,» sa RAF-oberst Leonard Cheshire, «opphørte flyene å være bare en maskin og ble nesten en annen person... et vesen som trengte ømhet og omsorg og som til gjengjeld ville etterkomme ens ønsker i nesten overmenneskelig grad.» FOCKE-WULF 190A-8 Motor: 1 stk. 1 700 HK BMW stjernemotor Vingespenn: 34 fot 5J" (10,50 m) Lengde: 29 fot 4|" (8, 95 m) Totalvekt: 4 900 kg Effektiv rekkevidde: 1 507 km med ekstra bensintanker

Toppfart: 653 km/t i 20670 fot Bestykning: 2 stk. 13mm 131 mitraljøser og opptil 4 stk MC 151 kanoner

Besetning: Én

Den kraftige Focke-Wulf 190 ble ansett som Tysklands mest allsidige jagerfly.

194

Senere modeller, som denne kamuflerte FW-190A-8, introdusert i 1943, ble først og fremst brukt til å avskjære bombefly over das Reich.

195

CONSOLIDATED B-24J LIBERATOR

Motorer: 4 stk. 1 200 HK Pratt & Whitney Twin Wasp stjememotorer

Vingespenn: 110 fot (33,53 m) Lengde: 67 fot 2" (20,47 m) Totalvekt: 29 500 kg Rekkevidde: 3 360 km/t med 1 815 kg bombelast

Toppfart: 480 km/t i 30000 fot Bestykning: 10 stk. 12.7 Browning mitraljøser. Maks. bombelast 5 810 kg.

Besetning: Ti

TUNGVEKTERNE

1%

For å ramme mål langt inne i Tyskland bygde britene og amerikanerne en rekke typer tunge bombefly for langdistanser og store høyder. En av de to beste britiske tungvekterne var Handley-Page Halifax, som først ble produsert i 1940 og forbedret gjennom ni påfølgende modeller. Halifax Mark III, som kunne bære 13 000 pund bomber, var allsidig nok til å kunne gjøre tjeneste som troppetransportfly, lastefly, moderfly for glidefly og ubåtjeger. Med hensyn til antall og effektivitet ble

Halifaxen overskygget av Avro Lancaster, RAFs arbeidshest. Da krigen var slutt, hadde 7 378 Lancastere fløyet over 156 000 tokter og sluppet 608 612 tonn bomber, over det dob­ belte av Halifaxens innsats. Av de to tunge amerikanske bombeflyene som ble brukt i Europa, var Boeing B-17 Flying Fortress alt i alt mer effektiv enn Consolidated B-24 Liberator. Men det ble produsert flere av Liberatoren fordi den var lettere å massepro­ dusere. Fra 1941 til krigsslutt ble det bygd

AVRO LANCASTER B, MARK I Motorer: 4 stk. 1 460 HK Rolls-Royce Merlin Vingespenn: 102 fot (31,09 m) Lengde: 69 fot 6" (21, 18 m) Totalvekt 30870 kg Rekkevidde: 4050 km med 3180 kg bombelast

Toppfart: 440 km/t i 15000 fot Bestykning: 10 stk. 0,303 tommer Browning mitraljøser. Maks. bombelast 6356 kg

Besetning: Sju

HANDLEY-PAGE HALIFAX B, MARK 111 Motorer: 4 stk. 1 615 HK Bristol Hercules stjememotorer

Vingespenn: 98 fot 10" (30,12 m) Lengde: 71 fot 7" (21,82 m) Totalvekt: 29 500 kg Rekkevidde: 3176 km med 3178 kg bombelast

Toppfart: 450 km/t i 13 500 fot Bestykning: 1 stk. 0,303 tommer Vickers "K" mitraljøse og 4 stk. 0,303 Browning mitraljøser. Maks. bombelast 5 900 kg

Besetning: Sju

omtrent 18 400 B-24 i fem forskjellige fabrik­ ker i USA. I Ford Motor Companys samlebåndshall i Willow Run, Michigan, kom det en Liberator ut hvert 50. minutt. Liberatoren var stor og klumpete med lange, avsmalnede vinger som skaffet den en glimrende lasteka­ pasitet, klatre- og langdistanse-egenskaper. Men pilotene klaget over at den var vanskelig å manøvrere i høyder over 20 000 fot. Som en av dem sa: «I luften er den som en fet dame som prøver å danse ballett.»

Disse tre tunge bombeflyene var forbedrede utgaver av gamle travere. B-24] hadde nytt nesetårn, nye bensinledninger og et bedre bombesikte. Halifax Mark III, her vist med hodeskalle og korsbein for å jage bort onde ånder, hadde kraftigere motorer enn de tidligere modellene. Lancaster B. Mark I med en sex-bombe påmalt for hvert oppdrag, var en firemotors etterkommer av bombeflyet Manchester.

197

DE HAVILLAND MOSQUITO B, MARK XVI Motorer: 2 stk. 1 290 HK Rolls-Royce Merlin

Vingespenn: 54 fot 2’ (16,51 m) Lengde: 40 fot 6" (12,34 m)

Totalvekt: 11 770 kg Rekkevidde: 2190 km med 1815 kg bombelast

Toppfart: 653 km/t i 26 000 fot Bestykning: 4 stk. 500 punds bomber innvendig, pluss 2 stk. 500 punds bomber under vingene, eller 1 stk. 4 000 punds

(= 1 815 kg) bombe

Besetning: To

HEINKEL-111 H-6

Motorer: 2 stk. 1 340 HK Jumo Vingespenn: 74 fot 1J" (22,60 m) Lengde: 54 fot 5J* (16,60 m) Totalvekt: 14010 kg Rekkevidde: 1990 km m/1 500 kg bombelast

Toppfart: 413 km/t i 16400 fot Bestykning: 5 stk. 7,9mm MC 15 mitraljøser, 1 stk. 20mm MC FF kanon,

1 stk. 7,9mm MC 17 mitraljøse; maks. bombelast 2 500 kg; eventuelt 2 stk.

765 kg torpedoer under flykroppen

Besetning: Fem

FIRE RASKE BOMBEFLY

198

De middelstunge og lette bombeflyene var mindre men raskere enn de tunge bombeflye­ ne, hadde relativt beskjeden bestykning og bombekapasitet og passet best til korte, taktiske fremstøt som støtte for bakketropper. Tyskerne, som aldri fikk til skikkelige tunge bombefly, mente at et stort antall av disse hurtige, spenstige mindre flyene kunne gjøre tungvekternes jobb, og Luftwaffe bestilte mer enn 7 000 Heinkel-111. Men flyet egnet seg

ikke i den strategiske rollen. Det manglet ildkraft og viste seg sårbart overfor britiske jagerfly. Sammen med de andre middelstore og lette bombeflyene til Luftwaffe klarte det ikke å anrette så mye skade som ventet. De allierte brukte sine raske bombefly i taktiske operasjoner og hadde mer hell med seg. Den pålitelige Douglas A-20G hadde seks 12.7-kaliber maskinkanoner i nesen, fikk med seg 2 000 pund bomber og var dødbringende i

MARTIN B-26C-25 MARAUDER

Motorer: 2 stk. 2 000 HK Pratt & Whitney Vingespenn: 71 fot (21,64 m) Lengde: 58 fot 3" (17,75 m) Totalvekt: 16740 kg Rekkevidde: 1 840 km med 1 815 kg bombelast

Toppfart: 507 km/t i 14 500 fot Bestykning: 12 stk. 12,7mm Browning mitraljøser; maks. bombelast 1 815 kg

Besetning: Sju

DOUGLAS A-20G HAVOC Motorer: 2 stk. 1 600 HK Wright Double Cyclone stjememotorer

Vingespenn: 61 fot 4" (18,69 m) Lengde: 48 fot (14,63 m)

Totalvekt: 10835 kg

angrep mot bakkemål. Martin B-26 Marauder var et utmerket «middels» bombefly, men det var for temperamentsfullt. Pilotene spøkte med at Marauderen var «et flott stykke maskineri, men den kan aldri erstatte et fly». Det mest beundrede av alle de lette og middelstunge bombeflyene var britenes De Havilland Mosquito - bygd i tre. Det var så stødig, allsidig og raskt - hurtigere enn de fleste jagerfly - at Hermann Goring erklærte:

Rekkevidde: 1 640 km med 910 kg bombelast

Toppfart: 542 km/t i 12400 fot Bestykning: 9 stk. 12,7mm Browning miltraljøser; maks. bombelast 1 815 kg.

Besetning: Tre

«Jeg skulle ønske noen hadde laget et trefly til meg.» Mosquitoen — «Mossie» som britene kalte det - gjorde seg best i hurtigbombing og målmarkering i lav høyde. Mosquito-raid ble naturligvis kalt «myggbitt», og som sådanne, sa Luftwaffes jager-sjef Adolf Galland, ble de «en plage for vår kommando og vår befolkning».

Middelstunge og lette bombefly som Mosquito B. Mark XVI, Heinkel-111 H-6, B-26B og A-20G var mest effektive i angrep mot troppekonsentrasjoner, brennstoff- og ammunisjonslagre, flyplasser, skip, jernbaner og broer.

199

BRISTOL BEAUFIGHTER VI F Motorer: 2 stk. 1 600 HK Bristol Hercules Vingespenn: 57 fot 10" (17,63 m) Lengde: 41 fot 8" (12,70 m) Totalvekt: 9 806 kg Effektiv aksjonsradius: 2 465 km Toppfart 528 km/t i 14000 fot Bestykning: 4 stk. 20mm Hispano kanoner,

NORTHROP P-61B BLACK WIDOW

Motorer: 2 stk. 2000 HK Pratt & Whitney Double Wasp

6 stk. 0,303 tommer mitraljøser og 1 stk.

Vingespenn: 66 fot (20,12 m) Lengde: 49 fot 7" (15,11 m) Totalvekt: 13 483 kg Effektiv aksjonsradius: 1 615 km Toppfart: 586 km/t i 20000 fot Bestykning: 4 stk. 20mm kanoner;

0,303 tommer Vickers "K" glassdrevet mitraljøse; kunne eventuelt utstyres

med torpedo

Besetning: To

eventuelt 4 stk. 725 kg bomber

under vingene

Besetning: To

NATTJAGERNE

200

Da britene vaklet under natt-blitzen i 1940, klarte de til slutt å svare med den radarutstyrte, nattflygende Bristol Beaufighter. På det tidspunktet da det fikk sin debut, var den grove, tomotors «Beau» den eneste RAF-jageren som var stor og sterk nok til å fly ef­ fektivt med det omfangsrike Airborne Interception (Al) Mark IV radarutstyret. Flyet ble en utvilsom suksess og nøytraliserte Luftwaffes

fordeler i nattangrep. Da RAF tok initiativet i strategisk bombing, skyndte Luftwaffe seg å modifisere to av sine gamle travere, Junkers-88C og Messerschmitt110 slik at de kunne gjøre tjeneste om natten. Begge hadde primitive radarer med et besvær­ lig antenneanlegg som satte topphastigheten ned med 37 km/t og reduserte stigeevnen og høydeflukt-egenskapene betraktelig.

JUNKERS-88C-6c Motoren 2 stk. 1 340 HK Junkers Jumo Vingespenn: 65 fot 7J" (20,00 m) Lengde: 47 fot 1f (14,36 m) Totalvekt: 12 360 kg Effektiv aksjonsradius: 1 960 km med ekstra bensintanker

Toppfart: 491 km/t i 17 390 fot Bestykning: 3 stk. 20mm MC FF/M kanoner, 3 stk. 7,9mm MC 17 mitraljøser,

2 stk. 20mm MC 151 kanoner og 1 stk. 13mm MG 131 mitraljøse

Besetning: Tre

MESSERSCHMITT-110G-4

USA kom sent med i kappløpet om nattjagerne. Men Northrop P-61 Black Widow som ble introdusert i 1944, var det første flyet som var spesialkonstruert som nattjager, og det skapte sensasjon. Det måtte to Pratt & Whitney Double Wasp-motorer til for å drive flyet - de kraftigste motorene på markedet. P61 hadde en kampvekt på 13 000 kg og var den tyngste jageren i hele krigen.

Motoren 2 stk. 1 475 HK DaimlenBenz Vingespenn: 53 fot 4jj" (16,28 m) Lengde: 42 fot 9f (13,05 m) Totalvekt 3 837 kg Effektiv aksjonsradius: 2 088 km med

Toppfart: 547 km/t i 22 900 fot Bestykning: 4 stk. 7,9 mm MC 17

ekstra bensintanker

Besetning: To

mitraljøser, 2 stk. 20mm MC 151 (eller 30mm MK 108) kanoner og 2 stk. MG 81Z mitraljøser

Nattjagere med radarutstyr ble nesten utelukkende brukt som avskjæringsfly. Junkers-88C var Luftwaffes mektigste natt-fly, mens den amerikanske P-61B var de alliertes mest avanserte modell.

201

LUFTAKROBATENE De mest sagnomsuste flyene i luftkrigen var de raske og akrobatiske jagerne som eskorter­ te og avskar bombefly og angrep i lav høyde. De banebrytende jagerflyene var RAFs Supermarine Spitfire og Luftwaffes Messerschmitt109. Disse to var erkerivaler hele krigen

igjennom. Spitfiren stolte på sin uforlignelige manøvreringsdyktighet, mens Me-109 var overlegen under stigning og i store høyder. De beste amerikanske jagerne var den tungt bevæpnede Republic P-47 Thunderbolt og North American P-51 Mustang, som var pilotenes yndling. Mustangens smekre skrog, dens store bensinkapasitet og de kraftige Rolls-Royce Merlin-motorene ga P-51 den hastigheten, rekkevidden og manøvreringsdyktigheten som gjorde den til krigens mest allsidige jagerfly.

472fr

NORTH AMERICAN P-51D MUSTANG

Motor: 1 stk. 1 490 HK Rolls-Royce/ Packard Merlin

Vingespenn: 37 fot (11,28 m) Lengde: 32 fot 3" (9,83 m) Totalvekt: 5 266 kg Effektiv aksjonsradius: 1 520 km med ekstra bensintanker

Toppfart: 700 km i 25 000 fot Bestykning: 6 stk. 0,50 tommers Browning mitraljøser; kunne ta 2 stk 454 kg

bomber eller 6 stk. 5-toms

raketter under vingene

Besetning: Én

REPUBLIC P-47D THUNDERBOLT

Motor: 1 stk. 2000 HK Pratt & Whitney Double Wasp

Vingespenn: 40 fot 9^" (12,43 m) Lengde: 36 fot 1T3E" (11,00 m) Totalvekt: 2 990 kg Effektiv aksjonsradius: 760 km med ekstra bensintanker

Toppfart: 686 km/t i 30 000 fot Bestykning: 8 stk. 0,50 tommer Browning mitraljøse; maks. 1135 kg bombelast under flykroppen eller vingene

Besetning: Én

En P-51D og en P-47D utstyrt med sjakkbrett-markering slik at amerikanske piloter ikke skulle ta dem for fiendtlige fly i kampens hete.

202

En Supermarine Spitfire F. IX med motordekslet fjernet viser fram sin nye kraftige motor som satte den i stand til å konkurrere med den raske Focke-Wulf 190.

Me-109G-6, en sen modell av originalflyet, hadde et bensininnsprøytingssystem som gjorde at den kunne stupe svært bratt - en stor fordel i kamp.

203

LITTERATUR

Anderson, Wing Commander William, Pathfinders. Jarrolds Ltd., 1946. Andrews, Allen, The Air Marshals. William Morrow & Co., Inc., 1970. Angelucci, Enzo, og Paolo Matricardi, World War II Airplanes, bind I, II. Rand McNally & Co., 1978. Arnold, H. H, Global Mission. Harper & Bros., 1949. Barker, Ralph, The Thousand Plane Raid. Ballantine Books, Inc., 1965. Beauman, Wing Commander Bentley, The Airmen Speak. Doubleday, Doran & Co., Inc., 1941. Bekker, Cajus, The Luftwaffe War Diaries. Ballantine Books, Inc., 1969. Bishop, Edward, The Wooden Wonder. Max Parrish & Co. Ltd., 1959. Bombers' Battle: Bomber Command's Three Years of War. Duckworth, 1943. Bowyer, Chaz, History of the RAF. Bison Books Ltd., 1977. Boyle, Andrew, Trenchard. W. W. Norton & Co., Inc., 1962. Braddon, Russell, Cheshire V. C. Arrow Books Ltd., 1966. Brereton, Lieut. General Lewis H., The Brereton Diaries. William Morrow and Co., 1946. Bridgman, Leonard, ed., Iane's All the World's Aircraft 1945/6. David and Charles, Ltd., 1970. Brookes, Andrew)., Photo Reconnaissance. lan Allan Ltd., 1975. Brown, Anthony Cave, Bodyguard of Lies. Bantam Books, Inc., 1976. Caidin, Martin: Flying Forts. Meredith Press, 1968. Me 109: Willy Messerschmitt's Peerless Fighter. Ballantine Books, Inc., 1968. Campbell, James, The Bombing of Nuremberg. Doubleday & Co., Inc., 1974. Carter, Kit C, og Robert Mueller, The Army Air Forces in World War II: (. ombal Chronology 1941-1945. Office of Air Force History, 1973. Carver, Field Marshal Sir Michael, The War Lords. Little, Brown and Co., 1976. Cheshire, Squadron-Leader Leonard, Bomber Pilot. Hutchinson & Co. Ltd., uten år. Churchill, Winston S.: The Second World War. Houghton Mifflin Company. Bind 11, Their Finest Hour. 1949. Bidn III, The Grand Alliance. 1950. Bind IV, The Hinge of Fate. 1962. Coffey, Thomas M, Decision over Schweinfurt. David McKay Co., Inc., 1977. Cole, Hugh M., United States Army in World War II. Office of the Chief of Military History, 1965. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red.: The Army Air Forces in World War II. The Univ, of Chicago Press. Bind I, Plans and Early Operations, /anuary 1939 to August 1942. 1948. Bind II, Europe: Torch to Pointblank, August 1942 to December 1943. 1949. Bind III, Europe: Argument to V-E Day, January 1944 to May 1945. 1951. Bind VI, Men and Planes. 1955. Divine, David, The Broken Wing. Hutchinson & Co. Ltd., 1966. Durgan, James, and Caroll Stewart, Ploesti. Random House, Inc., 1962. Earle, Edward Mead, red., Makers of Modern Strategy. Princeton Univ. Press, 1944. Ford, Brian: Allied Secret Weapons: The War of Science. Ballantine Books, Inc., 1971. German Secret Weapons: Blueprint for Mars. Ballantine Books, Inc., 1969. Frank, Howard, The Conquest of the Air. Random Heuse, Inc., 1972. Frankland, Noble, Bomber Offensive: The Devastation of Europe. Ballantine Books, Inc., 1970. Freeman, Roger A.: The Mighty Eighth. Doubleday and Co., Inc., 1970. The U.S. Strategic Bomber. Macdonald and Jane's, 1975. Galland, Adolf, The First and the Last. Henry Holt and Co., 1954. Gibson, Wing Commander Cuy, Enemy Coast Ahead. Michael Joseph Ltd., 1953. Gilbert, James, The World's Worst Aircraft. M. & J. Hobbs Ltd. and Michael Joseph Ltd., 1975. Goddard, Brigadier General George W., USAF (Ret.), OverView. Doubleday & Co., Inc., 1969. Godfrey, John T, The Look of Eagles. Random House, Inc., 1958. Goldberg, Alfred, ed., A History of the United States Air Force. Arno Press, 1974. Green, William: Famous Bombers of the Second World War. Doubleday and Co., Inc., 1959. Famous Fighters of the Second World War. Hanover House, 1960. Warplanes of the Third Reich. Doubleday and Co., Inc., 1970. Gunston, Bill, Night Fighters. Charles Scribner's Sons, 1976. Hall, Grover C, Jr., 1000 Destroyed. Brown Printing Co., 1946. Hallion, Richard P., Legacy of Flight. Univ, of Washington Press, 1977. Harris, Marshal of the R.A.F. Sir Arthur, Bomber Offensive. Collins, 1947. Hess, William N., Fighting Mustang. Doubleday and Co., Inc., 1970. Higham, Robin, Abigail T. Siddall, Flying Combat Aircraft of the USAAF-USAF. Iowa State Univ. Press, 1975. IMPACT, BIND I, 1943; Bind II, 1944; Bind III, 1945. United States Air Force. Infield, Glenn B., Unarmed and Unafraid. The Macmillan Co., 1970. Irving, David:

204

The Destruction of Dresden. Holt, Rinehart and Winston, 1963. The Rise and Fall of the Luftwaffe. Little, Brown and Co., 1973. Jablonski, Edward, Airwar, Bind I, II, III, IV. Doubleday & Co., Inc., 1971. Jones, R. V., The Wizard War. Coward, McCann & Geoghegan, Inc., 1978. Kirk, John, og Robert Young Jr., Great Weapons of World War II. Walker and Co., 1961. Lawrence, W. J, No. 5 Bomber Group R.A.F. Faber and Faber Ltd., 1951. LeMay, General Curtis E, og MacKinlay Kantor, Mission with LeMay. Doubleday & Co., Inc., 1965. Longmate, Norman, The G.l.'s: The Americans in Britain 1942-1945. Hutchinson of London, 1975. Lyall, Gavin, red., The War in the Air. William Morrow & Co., Inc., 1968. McCrary, Captain John R. og David E. Scherman, First of the Many. Simon and Schuster, 1944. Maurer, Maurer, red.: Air Force Combat Units of World War II. USAF Historical Div., 1960. Combat Squadrons of the Air Force, World War II. USAF Historical Div., 1969. Michie, Allan A., The Air Offensive Against Germany. Henry Holt and Co., 1943. Middlebrook, Martin, The Nuremberg Raid. William Morrow & Co., Inc., 1973. Moyes, Philip J. R., Royal Air Force Bombers of World War II. Doubleday & Co., Inc., 1968. Obermeier, Ernst, Die Ritterkreuztråger der Luftwaffe. Verlag Dieter Hoffmann, Mainz, 1966. Olsen, Jack, Aphrodite: Desperate Mission. G. P. Putnam's Sons, 1970. Price, Alfred: Battle over the Reich. Charles Scribner's Sons, 1973. Instruments of Darkness. Macdonald and Jane's, 1977. Luftwaffe: Birth, Life and Death of an Air Force. Ballantine Books Inc., 1971. Redding, Major John M, and Captain Harold I. Leyshon, Skyways to Berlin. Bobbs- Merrill Co., 1943. Reit, Seymour, Masquerade: The Amazing Camouflage Deceptions of World War II. Hawthorn Books, Inc., 1978. Revie, Alastair, The Lost Command. Corgi Books, 1972. Richards, Denis: Royal Air Force 1939-1945. Her Majesty's Stationery Office. Bind I, The Fight at Odds. 1974. Bind II, The Fight Avails. 1954. Roseberry, C. R., The Challenging Skies. Doubleday & Co., Inc., 1966. Rumpf, Hans, The Bombing of Germany. Holt, Rinehart and Winston, 1961. Rust, Kenn C.: Fifteenth Air Force Story. Historical Aviation Album, 1976. The 9th Air Force in World War II. Aero Publishers, Inc., 1970. Saundby, Air Marshal Sir Robert, Air Bombardment. Chatto & Windus Ltd., 1961. Saunders, Hilary St. George, Royal Air Force 1939-1945, bind III, The Fight is Won. Her Majesty's Stationery Office, 1975. Saward, Group Captain Dudley, The Bomber's Eye. Cassel and Co., Ltd., 1959. Shepherd, Christopher, German Aircraft of World War II. Stein and Day, 1976. Shores, Christopher, and Clive Williams, Aces High. Neville Spearman Ltd., 1966. Sims, Edward H.: American Aces. Harper & Bros., 1968. The Greatest Aces. Harper & Row, 1967. Smith, Constance Babington, Evidence in Camera. David & Charles Ltd., 1974. Smith, Melden E, Jr., The Bombing of Dresden Reconsidered, upublisert manuskript, 1971. Speer, Albert, Inside the Third Reich. The Macmillan Co., 1970. Tantum, W. H. IV., og E. J. Hoffschmidt, red., The Rise and Fall of the German Air Force (1933-1945). WE Inc., 1969. Target: Germany - The Army Air Forces' Official Story of the VIII Bomber Command 's First Year over Europe. Simon and Schuster, 1943. Taylor, John W. R, A History of Aerial Warfare. Hamlyn Publishing Group Ltd., 1974. Taylor, John W. R., og Kenneth Munson, History of Aviation. Crown Publishers, Inc., 1977. Tedder, Marshal of the Royal Air Force Lord, With Prejudice. Little, Brown and Co., 1966. Toliver, Colonel Raymond F., USAF (Ret.), og Trevor J. Constable, Fighter Aces of the Luftwaffe. Aero Publishers, Inc., 1977. Tubbs, D. B., Lancaster Bomber. Ballantine Books Inc., 1972. Turner, Lieut. Colonel Richard E, USAF (Ret.), Big Friend, Little Friend. Doubleday & Co., Inc., 1969. United States Army Air Forces, The United States Strategic Bombing Survey. 1945. Vader, John, Spitfire. Ballantine Books Inc., 1969. Verrier, Anthony, The Bomber Offensive. The Macmillian Co., 1968. Weal, Eike Co., compiler, Combat Aircraft of World War II. Macmillan Publishing Co., Inc, 1977. Webster, Sir Charles, og Noble Frankland, The Strategic Air Offensive Against Germany 1939-1945, Bind I, II, III, IV. Her Majesty's Stationery Office, 1961. Whitehouse, Arch, The Years of the War Birds. Doubleday & Co, Inc, 1960. Wilmot, Chester, The Struggle for Europe. Collins, 1952. Wolff, Leon, Low Level Mission. Doubleday & Co, Inc, 1957. Zuckerman, Solly, From Apes to Warlords. Harper & Row, 1978.

ILLUSTRASJONER OMSLAG og side 1: U.S. Air Force. 2, 3: Kart og tegnforklaring av Elie Sabban. ET MEKTIG VÅPEN BUK TIL: 8, 9-Radio Times Hulton Picture Library, London. 1O-Flight International, London. 11-U.S. Air Force. 12-National Air and Space Museum, Smithsonian Institution. 13-National Air and Space Museum, Smithsonian Institution, copied by Charlie Brown; U.S. Air Force-Lockheed-California Company, inset, Wide World. 14, 15-U.S. Air Force; Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin-John W. R. Taylor, Surbiton, Surrey; National Air and Space Museum, Smithsonian Institution, copied by Charlie Brown. 16, 17-Radio Times Hulton Picture Library, London; U.S. Air ForceNational Air and Space Museum, Smithsonian Institution; Pilot Press Ltd., Bromley, Kent. 18, 19-U.S. Navy, National Archives; British Airways-Douglas Aircraft Company; U.S. Navy, National Archives; British Airways-Douglas Aircraft Company; U.S. Navy, National Archives. 20, 21 — Flight International, London-United Press International; United Press International-Flight International, London. 22, 23-National Air and Space Museum. Smithsonian Institution, copied by Charlie Brown-tillatelse Pan American Airways; U.S. Air Force.

STORBRITANNIA - ENSOM SVALE: 26-lmperial War Museum, London. 27-Stato Maggiore Aeronautica, Roma. 28-Bruce Robertson, London. 30-lmperial War Museum, London; The Auckland Collection, St. Albans, Herts. 32-Radio Times Hulton Picture Library, London. 34—Flight International, London. 37-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 38Imperial War Museum, London. HARDE TIDER FOR RAF: 40,41 -Maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Strike Command Headquarters, High Wycombe. 42-Radio Times Hulton Picture Library, London. 43Maleri av Frank Wootton, tillatelse M. Mandall. 44,45-Maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Strike Command, 11 Group, Bentley Priory, Stanmore; maleri av Frank WoottonUnited Press International. 46, 47-Maleri av Frank Wootton, i kunstnerens eie og utlånt til National Air and Space Museum, Smithsonian Institution; Imperial War Museum, London-Maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Strike Command, 11 Group, Bentley Priory, Stanmore. 48, 49: Maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Waddington, Lincolnshire-Radio Times Hulton Picture Library, London; maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Strike Command Headquarters, High Wycombe. 50, 51 -Maleri av Frank Wootton, tillatelse RAF Staff College, Bracknell.

«BOMBE»-HARRIS OVERTAR: 54-lmperial War Museum, London. 56-Bob Landry for Life. 57-lmperial War Museum, London. 61-Kart av Elie Sabban.

LUFTENS ARGUS-ØYNE: 66, 67-Radio Times Hulton Picture Library, London. 69—British Official. 70, 71-U.S. Air Force-Andreas Feininger for Life; Radio Times Hulton Picture Library, London. 72, 73-U.S. Air Force, unntatt øverst til høyre, British Official. 74-Radio Times Hulton Picture Library, London-Imperial War Museum, London. 75-79-U.S. Air Force.

BOMBING DØGNET RUNDT: 82-U.S. Air Force. 84-Tillatelse Chaz Bowyer, Norfolk, England 87-U.S. Air Force. 88-United Press International; U.S. Air Force. 89-Illustrasjon av Martin Caidin fra boken Flying Forts av Martin Caidin. 91 -Imperial War Museum, London. 92-Diagram bearbeidet av John Batchelor fra Allied Secret Weapons: The War of Science, av Brian J. Ford © 1971 av Brian J. Ford. Gjengitt med tillatelse av Ballantine Books, en avdeling av Random House, Inc. 94-lmperial War Museum, London. ET BOMBETOKT BAK FASADEN: 96, 97-U.S. Air Force. 98-David E. Scherman for Life. 99-103-U.S. Air Force. 104, 105: United Press International, unntatt øverst til venstre, U.S. Air Force. 106,107-U.S. Air Force. 108,109-U.S. Air Force, unntatt øverst til venstre, David E. Scherman for Life. 110,111 -Imperial War Museum, London, inset, U.S. Air Force. ET FARUG YRKE: 112,113-U.S. Air Force. 114-Wide World. 115-U.S. Air Force. 116ADN-Zentralbild Berlin, DDR. 117-U.S. Air Force. 118, 119-U.S. Air Force, unntatt nederst til høyre, Wide World. 120-123-U.S. Air Force. 124-Imperial War Museum, London, unntatt midten, U.S. Air Force (2). 125-U.S. Air Force, tillatelse United Press International; U.S. Air Force (2)-lmperial War Museum, London (2). 126, 127-Ullstein Bilderdienst, Berlin.

LUFTWAFFE SLÅR TILBAKE: 131-Ullstein Bilderdienst. Berlin. 133-U.S. Air Force. 136, 138-Ullstein Bilderdienst. Berlin. MESSERSCHMITT-HELTENE: 140, 141-Bundesarchiv, Koblenz. 142-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 143, 144-Bundesarchiv. Koblenz. 145-Ullstein Bilderdienst. Berlin, unntatt øverst til høyre, Suddeutscher Verlag Bilderdienst, Munchen. 146, 147-Bundesarchiv, Koblenz, unntatt nederst til venstre, Suddeutscher Verlag Bilderdienst, Munchen. 148-Bundesarchiv, Koblenz. 149-Bundesarchiv, Koblenz-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 150, 151Bundesarchiv. Koblenz. HERREDØMME I LUFTEN: 154, 156-U.S. Air Force. 159—Tillatelse Ernst Obermeier, Munchen; Ullstein Bilderdienst, Berlin (2)-lmperial War Museum, London (3)—U.S. Air Force (3). 161, 163-U.S. Air Force.

FLYSTØTTE TIL HÆREN: 166, 167-U.S. Air Force. 168-Radio Times Hulton Picture Library, London. 169-171-U.S. Air Force. 172,173-U.S. Air Force (2); U.S. Armv. 174Imperial War Museum, London-Crown Copyright. 175: U.S. Air Force-United Press International. 176, 177-U.S. Air Force; U.S. Army. SISTE RUNDE: 181,183-U.S. Air Force. 187-U.S. Army. 189-Ullstein Bilderdienst, Berlin. KRIGENS FLY: 192-203-lllustrasjoner av John Batchelor, London.

ANDRE BIDRAG Redaksjonen er takknemlig for assistanse fra følgende personer under arbeidet med boken: Dana Bell, arkivar U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va., og Donald S. Lopez, ass. direktør for Aeronautics, National Air and Space Museum, Washington, D.C. Virginia Bader, Virginia Bader Fine Arts, Washington, D.C.; Denis Bateman, Air Historical Branch, London; Hans Becker, ADN-Zentralbild, Berlin, Tyskland; Carole Boutté, Senior Researcher, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Arlington, Va.; Chaz Bowyer, Norwich, England; Walter J. Boyne, Curator of Aeronautics, National Air and Space Museum, Washington, D.C.; Jack Bruce, RAF Museum, Hendon, England; Harry E. Calkins, Direktør, Editorial Services, Douglas Aircraft Company, Long Beach, Calif.; Grevinne Maria Fede Caproni, Museo Aeronautica Caproni di Taliedo, Roma; Alan Cooper, Kent, England; V. M. Destefano, Leder av Research Library, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon. Arlington, Va.; Ensign Robert C. Dobson, USN, Naval Air Station, Whiting Field, Milton, Fla.; James N. Eastman Jr., Leder, Research Branch, Albert F. Simpson Historical Research Center, USAF, Maxwell Air Force Base, Montgomery, Ala.; Hans-Joachim Ebert, Messerschmitt-Bolkow-Blohm, Munchen; Robert C. Ferguson, Public Relations Photo Coordinator, Lockheed-California Company, Burbank, Calif.; Virginia Fincik, Leder, Research Unit, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Frederic G. Fleming, Port Washington, N.Y.; Ulrich Frodien, Suddeutscher Verlag, Munchen; Adolf Galland, General (Ret.), BonnBad Codesberg, Tyskland; Army Geoghegan, Archives Technician, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Marylou Gjernes, Curator, Center of Military History, Depart­ ment of the Army, Alexandria, Va.; Robert L. Griffin, Colonel, CAF, Director of Operations, Confederate Air Force, Harlingen, Tex.; David O. Hale, Woodbridge, Va.; Cerard E. Hasselwander, historiker, Albert F. Simpson Historical Research Center, USAF, Maxwell Air Force Base, Montgomery, Ala.; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz, Tyskland;

Werner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart; William Holland, Meridale, N.Y.; Colonel Peter Jungmichel, Air Attaché, Embassy of the Federal Republic of Germany, Washington, D.C.; Dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; William H. Leary, arkivar, National Archives, Still Photo Branch, Washington, D.C.; Rolf-Ole Lehmann, Lutjenburg, Tyskland; Library of the New York State University Agricultural and Technical College at Delhi, N.Y.; Margaret B. Livesay, Chief, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Robert B. Meyer Jr., Curator of Aero-Propulsion, National Air and Space Museum, Washington, D.C.; Ernst Obermeier, Munchen; Janusz Piekalkiewicz, Rosrath-Hoffnungsthal, Tyskland, Dominick A. Pisano, referanse bibliotekar, National Air and Space Museum, Washington, D.C.; Mrs. Alice Price, administrator, Air Force Art Program, U.S. Pentagon, Washington, D.C.; Hans Ring, Ubersee-Munchen, Tyskland; David Schoem, Leder, Suppert Division, Headquarters USAF, Office of Air Force History Washington, D.C.; Axel Schulz, Ullstein Bilderdienst, Berlin; Mindy K. Small, arkivar, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Melden E. Smith Jr., Boston State College, Boston; Virginia Smith, arkivar, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Jay P. Spenser, Research Assistant, National Air and Space Museum, Washington, D.C.; oberstløytnant Roy M. Stanley II, USAF, Fairfax, Va.; Stato Maggiore Aeronautica, Roma; James Stewart, Dayton, Ohio; Richard L. Thurm, arkivar, National Archives Still Photo Branch, Washington, D.C.; James H.Trimble, Arkivar, National Archives Still Photo Branch, Washington, D.C.; Alison Uppard, RAF Museum, Hendon, England; Ann White, Public Relations, Pan American Airways, N.Y.; Paul L. White, arkivar, National Archives Still Photo Branch, Washington, D.C.; Alan Williams, Imperial War Museum, London; Marjorie Willis, Radio Times Hulton Picture Library, London.

Bokens register er utarbeidet av Nicholas J. Anthony.

205

REGISTER Sidetall i kursiv refererer til illustrasjoner

A Aachen, 135, 152-153 Abbeville, angrep på, 84 Ack-ack, definisjon, 31 Alconbury flybase, 60 Anderson, William, 117 Aphrodite, operasjon, 157 Ardenner-motoffensiven, 184, 186, 198 Argument, operasjon, 157 Arnold, Henry H., «Hap», 61,153; om misbruk av bombefly, 81, flyturer av, 81; støtter Mitchell, 81-82, understreker betydning av fly-utvikling, 83 og bombefly, 90; direktiver av, 155 Asch, angrep på, 186-187 Aschersleben, angrep på, 157 Associated Press, 190-191 Astra Romana, angrep på, 132-133 Atlanterhavet, slaget om, 58—60 Atlanterhavskysten, bombeprøver, 10, 11, 25

B Baldwin, Stanley, 26 Balkan, angrep på, 154 Barcelona, angrep på, 27 Barnes, Richard .«Bang On», 64-65 Bath, angrep på, 58 Batson, Charles, 72 Baveystock, Lesley, 64 Bayerlein, Fritz, 179 Belgia, Tyskland invaderer, 28; tysk luftforsvar i, 36, angrep på, 84, 135, 162, 186 Bensusan-Butt, David, 36 Berchtesgaden, angrep på, 191 Berlin, angrep på, 1, 30, 33, 39, 74, 132-134, 137-139, 158-160, 163, 187-188 Bernburg, angrep på, 157 Billancourt, angrep på, 55 Binbrook flybase, 60 Birmingham, angrep på, 54 Biscaya-bukta, 174 Blakeley, Everett, 122 Blakesley, Don, 156, 158, 160 Bombefly-formasjoner og taktikker, 25-27, 31, 55, 61-64, 81, 89, 93, 106, 107-108, 130, 137-138, 182-183 Bombeprøver, amerikanske, 10, 11, 25 Bomber, 103; brannbomber, 56, 58, 64, 95; demningsprengere, 93; last og utgifter, 31, 39, 60, 65, 81, 84, 95, 107, 133, 137, 157, 179, 182, 188, 196; lysbomber, 70-71; «blockbusters», 179 Bombesikte, Norden, 80-81, 88, 90, 93, 107 Bradley, Jack T., 56 Brannstormer, 95, 190 Bremen, angrep på, 24, 65 Brennstoff, kapasitet og forbruk, 31, 102, 103, 150, 152-155, 158 Brest, angrep på, 52-53 British Imperial Airways, 14 Brooks Allison, 156 Brunswick, angrep på, 110-111, 155 Brussel, angrep på, 91 Bucuresti, angrep på, 164 Budapest, angrep på, 154, 183 Butcher, Harry C., 162

c Caen, slaget om, 178 Cardinal, Bud, 60 Casablanca-konferansen, 86 Chamberlain, Neville, 28 Charleroi, 169 Chateaudun, angrep på, 170-171 Cherwell, Lord, 36, 54 Cheshire, Christopher, 65 Cheshire, Leonard, 29, 31, 34, 45, 65, 163-164, 194 Churchill, Winston: utnevnt til statsminister, 28, støtter RAF,

206

28, synspunkter og direktiver om flyoperasjoner, 30, 36, 39, 52-54, 59, 162, 188, 191, om vurdering av ødeleggelser, 35-36, bruk av statistikk, 54, om tap av fly, 59, motstand mot dagslysbombing, 86, om fly-forsterkninger, 90, om Window, 95; om Berlin, 137, om Dresden-raidet, 188, 191, om angrep på transport­ nettet, 163 Clostermann, Pierre H. 159 Clockburn, Robert, 164-165 Combined Bomber Offensive Plan, 90 Combined Chiefs of Staff, 182 Condor-legionen, 37 Cotton, Sidney, 35, 68, 71 Couptrain, 176 Coventry, angrep på, 54 Cronkite, Walter, 89 Crossbow, operasjon, 164

D Dagslysbombing, amerikansk press for, 84-86 Danmark, tyske forsvarsverker i, 36 Demninger, angrep på, 92-93, 94, 179 Doolittle, James H., flyturer, 13,17; sjef for Eighth Air Force, sjef for Twelfth Air Force, 154 Dortmund, angrep på, 58 Douhet, Giulio, 25, 27 Dresden, angrep på, 188, 189, 190-191 Dunkerque, slaget om, 28, 44-45 Døgnet rundt-bombing, 86, 94-95

E Eaker, Ira C., 82; flyr selv, 82; sjef for bombefly, 82-84; ideer om luftkrig, 83; forhold til britene, 83; forhold til Harris, 83; støtter Mitchell, 83; optimistisk syn, 83; og dagslysbombing, 86; om bombing døgnet rundt, 86,153-154; sjef for Eighth Air Force, 86; og prioritering av bombefly, 90; sjef for flystyrkene i Middelhavs­ området, 154 Eder, Georg Peter, 114 Eder-demn ingen, 93-94 Eisenhower, Dwight D., 154, 156; herredømme i luften og direktiver, 162, 165, 179—180; 182; og transportnettet, 163; og angrep på industrien, 164 Emden, angrep på, 98 Engelske Kanal, Den, tysk opptrapping ved, 30 Essen, angrep på, 55-56, 58-59, 65, 92-93, 95 Etterretningsoperasjoner, 35, 47, 110 Evening Standard, 84 Exeter, angrep på, 58

F Falaise, 180 Feltwell, flybase, 60 Flak, definisjon, 31 Fletcher, Jim, 117 Flight-kontroll-utstyr, 90 Flybesetninger, se piloter Flyplasser, angrep på, 164, 170-171 Fly-rekorder, 12, 16-19, 82 Flytyper og -merker: Anson, 22, 68; ANT-20; 21; Avro, 22, 194; Barling, 20, Beaufighter, 174, 200; Black Widow (B-61), 200-201; Blenheim, 22, 48-49; 68; Boeing, 22, 192-194; Bristol, 200-201; Consolidated, 13, 194; Curtiss, 14, 18-19; De Havilland, 14; Defiant, 44 -45, Dornier, 20, 37, 38-39, 170; 181; Douglas, 18-19, 82, 198-199; Flying Fortress, (B-17), 19, 22-23, 80 -81, 83, 85, 87, 88, 95, 101-102, 103, 106-107, 110-111, 114, 120-121, 122, 124—125, 130-131, 154-155, 179, 188, 192-193, 194, 196-197; Focke-Wulf, 117, 130, 132, 135, 144, 150-151, 155, 165, 181, 186, 194—195, 203; Fokker, 82; Gee Bee, 17, Gloster, 185; Gotha, 25; H-1, 16; Halifax, 53, 60-61, 65, 138, 164, 196—197; Hampden, 25, 29, 48, 61; Handley-PageHeyford, 20, 21; Hart, 34, Havoc (A-20), 198-199; Heinkel, 28,37, 58,129,135,181,194,198-199; Hudson (A-29), 124; Hurricane, 84, 125, jetdrevet, 181,184-185; Junkers, 15, 37-39, 62, 129, 135, 146, 155, 157, 165, 170, 181, 182, 200, 201; La Pere, 12; Lancaster, 50-51, 53, 61-62, 65, 81, 92-94, 124, 163-164, 188, 194, 196-197, Latecoere, 15; Liberator (B-24), 1, 80, 85, 88, 99, 103, 104, 106-107, 115, 116, 118-119, 123-124, 129-130, 132-133, 154-155, 170-171, 179, 194, 196-197; Lightning (P-38), 66-67, 68, 71,

72 -73,85,120—123,153,155,157-158,172; Lockheed, 13, 16, 35, 68; Manchester, 61, 64, 197; Marauder (B-26), 119, 169, 172, 194-195, 198-199; Martin MB-2, 10; Mercury, 19, Messerschmitt, 17, 27, 31-32, 37, 39, 62, 116, 130-132, 135, 139, 146-147, 154, 155-158, 170, 181, 184-186, 194, 200, 202 -203; Mistel, 191; Mosquito, 92, 125, 133, 163, 199; Mustang (P-51), 153, 154, 155-156, 158, 160, 163, 186, 194, 202; North American, 202; Northrop, 201; Republic, 202, jetdrevet, 181; 184-185; Short-Mayo, 19; Short Sunderland, 45, Spitfire, 17,31, 35,47, 61,68,84-85,90, 116, 153, 157, 180, 186-187, 194, 202-203; Stirling, 53, 54, 61-62, 64,164; Stuka, 26, 37,135; Supermarine, 16, 17, 202; Tarrant Tabor, 20, Thunderbolt (P-47), 90, 104, 112—113, 125, 131, 152-153, 155-158, 160, 166-167, 175, 176, 177, 186, 194, 202; Typhoon, 180; Ventura (B-34), 124-125; Vickers Vernon, 57; Wellington, 25, 27, 29, 33, 28-29, 40-41, 48, 61, 64, 124-125; Whitley, 24-25, 29, 32, 34, 38, 61 Foch, Ferdinand, 10 Foggia, flybaser ved, 3, 154 Forth, Firth of, 164-165 Fotografering, fra fly, 35 -36, 68-73, 76 -79, 84, 110 Franco, Francisco, 37 Frankfurt, 35 Frankrike: tysk invasjon, 28; tysk luftforsvar i, 36; angrep på, 36, 46-47, 84, 90-91, 96-97, 161-162, 186-187; angrep på V-baser, 132-133, 164, 179-180; gjenoppbygningsplaner, 155; angrep på transportnettet, 161-162, 164; angrep på flyplasser, 164 Freiburg, angrep på, 28

G Gabreski, Francis S., 159, 161 Galland, Adolf, 142, 159; seiersliste, 129; leder jagerfly, 46-47, 186-187, 191; om Luftwaffes tap, 142, 144, 149-150, 162; om mangler ved Luftwaffe, 150-153; 162; om mangelen på piloter, 162; om jetjagere, 185-186; om Mosquito-angrep, 199 Genoa, angrep på, 50-51 Gentile, Don, 156, 158, 160 Gibson, Guy, 31, 34, 42, 93-94, 118 Gillis, Allan H., 118 Gilmour, R. S., 62 Gilpin, George, 65 Glorious, 53 Gneisnau, angrep på, 52-53 Goddard, George W., 71 Godfrey, John, 158, 160-161 Goebbels, Joseph, 56, 58 Gomorrah, operasjon 94 Goring, Hermann, 131, 142; om forsvarsverker, 24, 26, 28, 142, 152-153, 158; ideer om flystyrker, 26; om luftforsvaret, 38; reaksjon på bombing, 128-129; kunstplyndring, 128; kritiserer Luftwaffe, 136, 199; direktiver, 135, 144, 191; og pilotenes velferd, 142 Gotha, angrep på, 157 Gyroskoper, 13

H Halberstadt, angrep på, 155 Haldane, J. B. S., 27 Hamburg, angrep på, 24, 31, 59, 60, 94, 95,128-129,132, 139, 190 Handke, Erich, 88 Harris, Arthur: direktiver, 28-29, 39, 58,129,142,147,152, 186-187, 191; sjef for Bomber Command, 52-53, om områdebombing kontra presisjonsbombing, 55-56, 58-59,81,93-94,187; taktikk, 55; og Blue Book, 56-57, vurdering av bomberesultater, 56-58; kommandometoder, 56-57; operasjon Millennium, 58-65; om amerikansk støtte, 80; mening om amerikansk støtte, 80; mening om amerikansk utstyr; 81; forhold til Eaker, 83-84; Heliopolis flybase, 28-29 Hellas, angrep på, 154 Hemming, Howard, 139 Hendon flyplass, 8-9 Herrmann, Hans-Joachim «Hajo», 132-134 Hitler, Adolf, 25; og den spanske borgerkrigen, 37; reaksjon på bombing, 128; kritiserer Luftwaffe, 135—136; 150; og V-våpen, 164; og jetfly, 185, 191; og attentatforsøk, 191

Holbury, Robert, 72 Holland: tysk jnvasjon i, 28; tysk luftforsvar i, 36, 38; angrep på, 84, 135, 186; se også enkelte byer Holt Norman, 168 Honeychurch, Charles, 60 Hood, 53 Howard, James, 155-156 Hughes, Howard, 16, 17 Hull, angrep på, 54

I Identifikasjonssystemer, 156, 164 India, flyforsterkninger, 58 Industri, angrep på, 54-55, 60-63, 65, 86, 92-94, 139-135, 154-157, 162, 164, 180, 184 Irak, angrep på, før krigen, 26, 57 Italia: angrep på, 50-51, 164; flybaser i, 154

Mathis, Jack, 90 Mayer, Egon, 85, 162 Mermoz, Jean, 15 Mersburg, angrep på, 114 Meyer, John C, 186-187 Michie, Allan, 81 Midtøsten: angrep på, før krigen, 26; flyforsterkninger, 58 Milch, Erhard, 129, 134, 142, 147, 149-150, 185 Millennium, operasjon, 60 Mimoyecques, 179 Mitchell, William «Billy», 10, 22, 25-26 Moral, bombingens virkning på, 39, 56, 65, 86, 134, 191 Motorer: Daimler-Benz, 17; Liberty, 10,12; Rolls-Royce, 16, 153; Wright, 13 Moselle. 172 Mohnedemningen, 93-94

N

J Jagerflyformasjoner og taktikk, 8-9; 27, 29-33, 35, 38-39, 59, 62, 64, 84-85, 88-90, 107, 110, 116-117, 129-139, 745. 152-153, 157-158, 160-161. 185-186, 200 Jeschonnek, Hans, 131 Jinking, definisjon, 31 Johnson, James Edgar, 159 Johnson, Robert S., 159, 160 Joint Chiefs of Staff, 90 Jones, R.V., 95 Juvisy-sur-Orge, 164

K Kammhuber-linjen, 36, 38-39, 55, 59, 62, 132, 136 Kamuflasje, 74-75, 150, 180 Kennedy, Joseph jr., 179 Kiel-området, 74 Knoke, Heinz, 184 Kodenavn, 57 Korrespondenter, presse, 89 Kraftstasjoner, angrep på, 92-93, 95 Krigsskip, angrep på, 52-53, 174 Krimkrigen, analogi, 27 Krupp-verkene, 55, 93 Koln, 138-139 Kvinner i tjenesten, 68, 149

L Langer, Hans, 131 Leigh-Mallory, Trafford, 165 Leipzig, angrep på, 137, 157 LeMay, Curtis E, 89, 120 Lent, Helmut, 159 Leuna, angrep på, 184 Liege, 176 Lille, angrep på, 84-85 Limburg, angrep på, 172-173 Lindbergh, Charles, 13, 19 Linton-on-Ouse, 24 Lodge, Henry Cabot jr., 83 London, angrep på, 25, 29-30, 58, 179-180 Lossberg, Viktor von, 136 Lubeck, angrep på, 56, 58 . Luftvern, 24, 31, 33, 36, 38-39, 55, 60, 64, 118-119, 129-130, 135, 136-139, 183, 188-190 Luftwaffe: gjenopplivet, 25; utvikling og produksjon av fly, 12-20, 37, 129, 135, 147, 157, 162, 181, 194; styrke i luften, 42, 58/134; tap av mannskaper og fly, 85, 132, 135, 139, 149. 155, 157-158, 184, 186-187: nedgang, 129, 142, 149-153, 160, 162, 184, 187; bestykning, 139; kvinner i, 149 Luxeuil-les-Bains, 186

M McCarthy, Joseph, 94 McCook Field, 12 Macdonald, J.C., 62 Magdeburg, angrep på, 137, 184 Malen, Adolf Gysbert, 159 Malta, angrep på, 39 Mannheim, angrep på, 35 Manser, Leslie, 64-65 Marston Moor flybase, 60 Matford-verkene, 62-63

Navigasjonssystemer, 12, 33, 55-56, 65 Nord-Afrika: flybaser i, 3; flystøtte i, 53, 88; bruk av fotografering i, 76 Norden bombesikte, 80-81, 88, 90, 93, 107 Normandie-invasjonen, 182; flyoperasjoner og planer, 73, 155, 162, 164, 168, 170-171, 178; feller i, 164-165 Nowotny, Walter, 185-186 Numberg, angrep på, 138-139, 182

o Oljeforsyninger, angrep på, 129-130, 132—133, 164, 180, 182-184, 186-188 Områdebombing kontra presisjonsbombing, 54-56, 58-59, 81, 93-94, 187-191 Oschersleben, angrep på, 155 Osnabruck, 185 Ostfriesland, 25 Overlord, operasjon, se Normandie-invasjonen Oxford University Air Squadron, 34

P Paine, Charles W., 117 Pan American Airways, 22 Pantelleria, erobring av, 162 Pas-de-Calais-området, 164, 179 Peaslee, Budd, 92, 135 Peirse, Richard, 52-53 Pennemunde, angrep på, 132 Périers, 178 Piloter: opplæring og kampdyktighet, 12, 24-26, 29, 37,42, 43,45, 48, 84,87,130-132,142,144, 148,149, 761,186; «barnstormers, 14-15; rivalisering blant, 29, 85, 60; oppdragsrutiner, 31, 86-88,98,100; 104,105,107-110; psykologisk virkning på, 48, 98, 114, 183; æresbegreper, 47; bråkjekkhet, 80; overvurdering av treff, 85; beskyttelsesutstyr, 89; forventet levetid, 114; eliteflygere, 159, 160-161; metoder for å bekrefte seire, 160 Pilsen, 75 Ploesti, angrep på, 129-130, 132-133, 164, 180, 183 Pointblank-direktivet, 90, 155 Poissy, angrep på, 62—63 Polen: tysk invasjon i, 24, 36, 38; angrep på, 154, 157 Prolifka, Karl, 68 Port Washington, N. Y., 22 Portal, Charles, 35-36, 187, 191 Post, Wiley, 13, 16-17 Presisjonsbombing, 81, 178 Preddy, George E., 159 Priller, Josef, 140-141, 165 Prinz Eugen, angrep på, 52-53 Propaganda-kampanjer, 24-25, 27, 30, 64

Q Question Mark. 82

R Radar og radio, 22, 32-33, 38-39, 55-56, 58, 65, 92-93, 95, 130, 132, 137-139, 179, 182-183, 188, 200-201; forstyrrelse av, 95, 132, 135-136, 138, 164, 182 Raketter, V-2, 132-133 Raley, James, 114 Rall, Gunther, 144 Rastenburg-konferansen, 128-129 Regensburg, angrep på, 130-132, 153 Renault-fabrikken, angrep på, 55

Rex, 22-23 Rickenbacker, Eddie, 161 Romania, angrep på, 74 Rommel, Erwin, 53 Roosevelt, Franklin D., 25, 163, 188 Rostock, angrep på, 58 Rotterdam, angrep på, 28 Rouen, angrep på, 84 Royal Air Force (RAF): utvikling og produksjon av fly, 12-20, 22, 28, 32, 53, 194; mobilisert, 24; arsenal av fly, 25, 31, 42, 53, 58, 60-61, 65; tap av fly og mannskaper, 27, 36, 39, 53, 59, 62, 65, 92-95, 126-127, 133-134, 137-139; selvstendig våpengren, 10, 26, 81; moral i, 52; i kamp , mot undervannsbåter, 53, støtte til Nord-Afrika, 53; kvinner i, 68; personalstyrke, 191 Royal Navy (Den britiske marine): forsterkninger, 53; og operasjon Millennium, 60 Ruhr-området, kart 61; angrep på, 24, 28, 30-32, 36, 39, 55, 60-61, 92-94, 179, Rumpf, Hans, 134

s Saar-området, angrep på, 72-73 Saint-Ld. 178-179 Saint-Nazaire, angrep på, 85, 91 -92 Sanitet, 109 San Jacinto, 18-19 Saundby, Robert, 35, 56-57, 58, 60 Saward, Dudley, 60 Sayn-Wittgenstein, prins Heinrich av, 39 Scapa Flow, angrep på, 27 Scharnhorst, angrep på, 52-53 Schnaufer, Heinz-Wolfgang, 159 Schulte, Helmut, 139 Schweinfurt, angrep på, 130-132,135,137,139,153-155 Seine, angrep på broer over, 164 Shirer, William L, 30 Sicilia-felttoget, 162 Singapore, overgivelse av, 53 Sjø/øve, operasjon, 30 Skoda-verkene, 75 Skyggekrigen, 27-28 Slessor, John C., 80, 84 Sorpe-demningen, 93-94 Sovjetunionen: utvikling og produksjon av fly, 18-20; tysk invasjon i, 36; press på Storbritannia, 59; fremrykning av, 183, 188, 191 Spaatz, Karl 82; flyturer av, 82; sjef for Eighth Air Force, 82; sjef for flystyrkene i Afrika, 86; oppfatning av flyoperasjoner, 162-164, 180, 182-183, 188 Spania, borgerkrig i, 37 Speer, Albert, 93-94, 128, 134-135, 153, 157, 183-185 Spence, Magnus T., 60 Sperry, Eimer, 13 Spirit of St. Louis, 13 Storbritannia: ideer om flystyrker, 10; erklærer krig mot Tyskland, 24; angrep på, 25-26, 29, 38, 58, 200; støtte fra USA, 30; bombingens virkning på moralen i, 30, 53-54; jageroperasjoner over, 38-39; radarsystemer, 38, 95; angrep på industrien i, 54; vurdering av ødeleggelser, 58; forhold til amerikanske flygere, 83; se også Royal Air Force og Royal Navy Storbritannia, Slaget om, 142 Stalin, Josef, 36, 188 Stanford Tuck, Robert R., 46-47 Strategisk bombing, se Bombeflyformasjoner og Tyskland, flyoperasjoner mot Streib, Werner, 32-33 Sveits, 139 Sylt, angrep på, 27

T Taktisk flystøtte, 25-26, 153, 168, 170-180 Tate, Howard L., jr., 60 Tedder, Arthur, 162-163 Teppebombing, 178-179 Thompson-trofeet, 17 Thunderclap, operasjon, 187-188 Times (London), 83 Tobin, Eugene, 84 Tokyo, angrep på, 154 Toulon, angrep på, 164 Transportnett, angrep på, 162-164, 169, 173-175, 180,

207

182, 187-188, 190 Trave, 56 Trenchard, Hugh, 10, 22, 26 Trier, angrep på, 172 Trondheim, angrep på, 95 Tsjekkoslovakia, angrep på, 75 Tyskland: kart over avstander og angrepsmål, 2-3; jagerflyformasjoner og taktikk, 8-9, 27, 29-33, 35, 38-39, 59, 62, 64, 84-85, 88-90, 107, 110, 116-117, 129-139, 145, 152-153, 157-158, 160-161, 185-186, 200; navigasjonssystemer i, 12, 33, 55-56, 65; radar of radio i, 22, 32-33, 38-39, 55-56, 58, 65, 92-93, 95, 130, 132, 135-139, 164, 179, 182-183, 188, 200-201; forsvar mot, 24, 31, 33, 36, 38-39, 55-56, 60, 64, 118-119, 129-130, 135, 136-139, 183, 118-190; flyktninger, sårede og tap av menneskeliv, 25, 27-28, 56, 58, 65, 94-95, 134, 188, 190-191, flyoperasjoner mot, 26, 28, 36, 135; virkning av vind og vær i, 27, 33, 60, 85, 103, 114, 131, 138-139, 154-155, 157-158,190; målidentifikasjon og adkomst, 29, 33-36, 53, 55, 58, 84-86, 90-91, 92-93, 137, 163, 188, 190; typiske oppdrag, 31, 86-88,98,100,704,105,107-108, 110; brennstoffkapasitet og forbruk, 31, 102, 103, 150, 152-155, 158; bombeflyformasjoner og taktikk, 31, 55, 61-64, 81, 89, 93, 106, 107-108, 130, 137-138, 182-183; etterretningsoperasjoner i, 35, 47, 110; fotografering i. 35—36, 68-73. 76-79. 84. 110-

vurdering av ødeleggelser i, 35-36, 39, 58, 65, 93, 95, 131-132, 135, 157-180; virkning på moral i, 39, 56, 65, 86, 134, 191; bruk av søkelys i, 38-39, 60, 64, 132, 134; krigsskip, angrep på, 52-53,174; kodenavn i, 57; angrep på industrien i, 54-55, 60-63, 65, 86, 92-94, 130-135, 154-157, 162, 164, 180, 184; områdebombing mots, presisjonsbombing, 54-56, 58-59, 81, 93-94,187-191; sporlys brukt i, 55, 90-97, 93, 132; kamuflasje i, 74-75, 750, 180; presisjons­ bombing, 81, 178; første amerikanske tokter mot, 83, 85, dagslysbombing, 84-86; bombing døgnet rundt, 86, 94-95; Kombinerte bombeoffensivplan, 90; flightkontrollutstyr, 90; angrep på kraftverk i, 92-93, 95; angrep på oljeforsyninger i, 129-130, 732-733, 164, 180, 182-184, 186-188; angrep på flyplasser i, 164, 170-171; teppebombing i, 178-179; angrep på demninger i, 92-93, 94, 179

u Udet, Ernst, 147 Uhell og ulykker, 772-174, 120-127 Ultra, dechiffreringssystem, 85 United States Army Air Forces: ideer om flystyrker, 10, 65, 80-82; kamp for selvstendighet, 24-25; utvikling og produksjon av fly, 12-22,153-154,156,158,194,197; moral i, 85; støtte til Nord-Afrika, 85; oppdragskvoter, 90; utvidelse av flydistanser, 82; opplæring av mannskaper,

X

83, 90; fergesystem, 83; baser i Storbritannia, 83; personalstyrke, 83, 90, 191; tap av mannskaper og fly, 84-86, 88-90, 110, 118, 126-127, 130, 132, 135, 155,157-158,161,164; f lybestykning, 80; arsenal av fly, 82, 83, 85, 90, 94, 154-155, 157; jakt på ubåter, 85 U.S. Navy, 90 Utrecht, 38

V V-våpenbaser, angrep på, 132-133, 164, 179-180 Vegesack, angrep på, 90 Voigt, Hanns, 190 Vær og vind, virkning av, 27, 33, 60, 85, 103, 114, 131, 138-139, 154-155, 157-158, 190

W Waddington, 48 Wallis, Barnes, 93, 179 Wilhelmshaven, angrep på, 27, 88-89 Williams, Robert, 92 Wodarczyk, Heinz, 165 Wootton, Frank, 42

z Zemke, Hubert, 160-161 Zuckerman, Solly, 162-163